id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
601027
|
Jeg skriver - altså er jeg?
Terje Dragseth tømmer sitt lyriske overflødighetshorn ut over 90 sider i denne boka.
I et intervju her i avisen fortalte han nylig at han skrev diktet på to uker, for så å redigere og bearbeide i noen måneder etterpå.
Det bekrefter min opplevelse:
Her møter jeg en erfaren dikter, en som har jobbet med ord og språk og rytme i mange år, som har bred lesning og dyp orientering, som øser av sin poetiske overflod.
Jeg var fristet til å kalle denne vesle anmeldelsen for «Terje Dragseths åpenbaringer», men var redd det ville virke flåsete.
Men hør bare:
Han skriver med håndens fine motorikk i stearinlysets blafrende skygge:
«Jeg skriver / Johannes’ åpenbaring i gryningens perlemorlys / skriver sju brev til dere / «se jeg gjør alle ting nye» / skriver jeg / Jobs bok på ti tusen favners dyp / klagesangene og hvalsangene skriver jeg (….) skriver i sand dårens visdom og enfoldige filosofi / klovnens maske og tåre skriver jeg…».
Og så har han altså bare på disse linjene, slik jeg leser dem, nevnt både Jonah i hvalfiskens buk, Jeremiah, Georges Rouault, Søren Kierkegaard og Jesus uten å nevne dem, sammen med de navngitte Johannes og Job.
Bakerst i boka er en liste på 27 navn som forekommer i boka, fra Sokrates og Snorre til Inger Christensen og Stein Mehren.
Men så dukker Paal-Helge Haugen opp, uten navn, men i en linje, en hentydning, slik også H.
C. Andersen er til stede, og mengder av ord-kunstnere.
Det er hele skriftens, språkets, poesiens og litteraturens historie som er forsøkt fanget i noen linjer, noen vers, med rytme og grammatikk.
Dette er dikteren Terje Dragseths kommentar til Tor Jonssons «Kva hjelp det å syngje som elv i det aude?
Kva hjelp det å kyngje med klokker for daude» — pessimistisk i utgangspunktet med likevel om språkets og diktets triumf.
Eller Welhavens «Digtets Aand»:
«Hvad ei med ord kan nævnes / i det rigeste sprog / det uutsigelige / skal digtet røbe dog».
Dragseth sier det slik:
«Jeg skriver språket / jeg tror på språkets iboende lysegenskaper».
| 1
|
601031
|
Noveller om levd liv
Laila Stien har sidan debuten i 1979 med “Nyveien”, vore ein av dei absolutt beste novellistane vi har.
Ho har også skrive i andre sjangrar, men det er i novelleforma ho utfaldar seg best.Dei sju novellene i den nye samlinga bekreftar det, ettertrykkeleg.Men, og det er viktig å få understreke, ho har både språkleg og episk gjort endringar.Som 69-åring ser ho i mange av dei nye novellene bakover til barne— og ungdomsår, dessutan har språket mindre dialektpreg.Eitt av dei sentrale trekka i novellene til Stien har vore, og er, evna til å få fram dei tilsynelatande bagatellane i dagleglivet, dei som likevel er så viktige, og som får fram personlegdomen til den enkelte.
I tittelnovella ser ho bakover til eigen oppvekst.Ei gebrekkeleg bru, livsfarleg å gå over, skaper intens spenning, og fungerer dessutan som ein raud tråd gjennom teksten.Ordet balanse er ein nøkkel, balanse til å gå på steinane, eller over den livsfarlege brua.
Personane er tidleg i tenåra, og dei erotiske kjenslene er det vanskeleg å handtere.Like vanskeleg som å krysse elva på den eine eller andre måten.
I “Dun” møter vi eit middelaldrande ektepar som ferierer på ei øy langt mot nord.
I denne novella let forfattaren ektemannen bryte, skal vi kalle det uskrivne reglar for omgang med ukjende.Det vert etter kvart svært pinleg og vanskeleg å handtere, både for kona og dei ukjende.Aller mest for mannen sjølv, når han i etterkant bryt saman.Ei fantastisk flott novelle, der språkkunstnaren Laila Stien viser kva det er muleg å få fram med få, men velvalde ord.
I den siste novella i samlinga, “Underveis”, er også meisterkloa på plass.Her er det også etter alt å døme gamle minne som ligg i botnen, om ein biltur over Finnmarksvidda til sjukehuset i Hammerfest.Her er det konfliktar mellom samiske og ikkje-samiske innbyggarar ho på ein avslørande måte pirkar borti.Det heile er, kjenner eg meg trygg på, bygt på erfaringar ho sjølv har gjort, og det er nok med på å gjere handlinga så nær og rammande.
Sjølv den, etter mi meining, svakaste av novellene, “Som snø”, er bra, men i denne har Stien gått vel langt i å kutte.Forteljaren fortel så fragmentarisk at eg ikkje får heilt tak i kva han prøver å fortelje.
| 1
|
601034
|
Historier som stikker
«Håndpollinering».
Det millioner av mennesker må gjøre den dagen vi mangler bier som kan bestøve trær og planter for oss.
Slik har i hvert fall forfatter Maja Lunde har sett det for seg.
I hennes debutroman følger vi tre personer som lever på tre ulike steder, til tre vidt forskjellige tider.
De har ikke bare bier, men også en desperat kjærlighet for sine barn til felles.
Vi møter William — en nevrotisk og sengeliggende biolog i England 1852, som lever og ånder for at hans nokså uinteresserte sønn skal bli like kunnskapstørst som ham.
George - en birøkter i USA 2007, forsøker å overbevise sin sønn om at han må legge bort den lovende akademiske karrieren og i stedet komme hjem til bikubene på gården.
Tao arbeider som håndpollinerer i «Distrikt 242» - et slags tidligere Kina, i 2098.
Når hennes treårige sønn blir tatt fra henne etter en mystisk ulykke, leter hun overalt for å finne ham igjen.
Bienes historie står ikke bare på egne ben som god litteratur.
Den har også tydelige karakterer man blir glad i, og er intenst spennende.
Historien om Tao er for eksempel en ekte en sci-fi-thriller.
I en verden uten bier er ikke bare honningen borte, men hele næringskjeden er brutt sammen.
Byene er forlatte ruiner.
Matmangelen herjer, og den nye arbeiderklassen må klatre i trærne, og frakte pollen fra én blomst til en annen, strengt overvåket av det militære.
Lunde har klart det svært mange forfattere mislykkes med:
Hun har skrevet en elegant kombinasjon av folkeopplysning og fiksjon.
At historien om George er lagt til 2007 er for eksempel ikke tilfeldig.
Det var året da den synkende biebestanden for alvor kom på dagsorden.
Og problemet er langt ifra løst, verken i boka eller virkeligheten.
Økende biemangel får fremdeles forskere og birøktere til å klø seg i hodet.
En mor som nekter å gi opp sitt forsvunne barn, eller en eksentrisk vitenskapsmann som er fortapt i sin sønn, og derfor ikke ser sin briljante datter, kan kanskje fortone seg i overkant enkelt.
Bienes liv skildrer likevel figurene på en så gripende og varm måte at midlene aldri kommer i konflikt med målet.
Lundes tvers igjennom gode fortelling skaper engasjement, ikke bare rundt bier, men rundt verdien av gode historier som vil fortelle noe mer.
| 1
|
601035
|
Mere, mere!
«Mere blod» er Jo Nesbøs andre roman etter at hans siste bok om Harry Hole kom ut i 2013.
Det er vanskelig å lese krim av Jo Nesbø uten å sammenligne med bestselgerne om Harry Hole.
For de ble bestselgere av en grunn; rivende spennende, godt skrevet, brutale og rå.
«Mere blod» er noe annet.
Mer stille.
Ikke like brutal.
Men den er morsom, samtidig som den er spennende.
Året er 1977 og hovedkarakteren «Ulf» fra Oslo befinner seg plutselig i Kåsund i Finnmark.
Langt borte fra hovedstadens narkotikamiljø som han har flyktet fra.
Nå er han midt blant læstadianere, hedninger og rein.
Dette er en roman der Jo Nesbø dyrker kontrastene.
Kontrastene i geografi og sosialt miljø byr på interessante møter mellom mennesker.
Og det blir også morsomt.
Man trekker på smilebåndet flere ganger.
Som for eksempel når «Ulf» møter læstadianeren Lea og sønnen Knut på ti.
Knut har lært av predikantbestefaren at man må brenne for både det ene og det andre.
«Er du ikke læstadianer?
Da skal du brenne i helvete!» er noe av det første Knut sier til «Ulf».
«Ulf» møter også samen Mattis som byr på sprit, samebryllup og sin egen naturvisdom.
Her er det ikke rom for læstadianernes strenge lære.
Her hylles gleden, naturen og mennesket.
Dette er ikke en actionspekket historie, men det er noe skummelt som lurer.
Man føler på Ulfs frykt, og den smått klaustrofobiske følelsen i Kåsund.
Dette driver historien videre samtidig som vi følger bygdas mottakelse av «søringen».
Nesbø fletter inn bakgrunnen til hovedkarakteren ved at vi følger hans retrospektive tanker underveis i handlingen.
Leas og Knuts historie blir gradvis fortalt av dem selv, eller av de andre karakterene.
Selv om dette skjer lekende lett og glatt, sitter jeg igjen med en nysgjerrighet.
Jeg vil så gjerne vite enda mer om dem.
Men på en annen side er det kanskje et pluss at forfatteren lar leseren sitte igjen med en følelse av at de vil ha mer?
Dette er en god, og annerledes kriminalroman fra Jo Nesbø.
Det er forfriskende, og ikke minst fornøyelig lesning.
Dette vil vi ha mere av.
| 1
|
601036
|
Rituelle drap og uhygge
Når ei ung jente blir funnen kvelt med ein hyssing, med kleda klipt sund og kjønnet barbert, er det inspektør Amaia Salazar som får ansvaret for etterforskinga.
På kjønnet ligg ei baskisk tradisjonskake, ei Txatxingorri.Eit rituelt drap, som snart blir kopla til eit tidlegare drap, og ikkje lenge etterpå kjem fleire ungjentedrap.
Overflatisk sett kan boka minne litt om det som vel på dårleg norsk blir kalla nordisk krim noir, men dette er ein roman som femner breitt, og loddar djupt.
I tillegg til eit spennande plott, fyller forfattaren dei vel 400 sidene med praktfulle naturskildringar, krydrar handlinga med innslag av baskisk mytologi,seigliva overtru og ein psykologisk sett svært samansett hovudperson, som dessutan ikkje har det så enkelt familiært.
Særleg forholdet hennar til ei syster er flokete.Opprullinga av fortida hennar er, meiner eg, skrivekunst i særklasse.
Det er sjølvsagt ikkje uvanleg at krimheltar, kvinnelege som mannlege, blir plaga av demonar, men eg har lese få romanar der det er gjort så elegant og avkledande som i denne.
Etter å ha lese 60 — 70 sider, var eg litt betenkt.Forfattaren greip etter kvart fatt i mange personar, den verkelege spenninga var fråverande og eg fekk liksom ikkje tak i verken mennesket eller etterforskaren Amaia Salazar.Det endra seg mykje etter kvart, spenninga steig, personane fekk fleire og fleire sider, og Salazar blei svært mangfaldig.Som ein understraum gjennom boka renn ein jamn straum av erotisk spenning, det spesifikt feminine og dertil høyrande aner bakover og nye menneske, les barn.Dessutan, og det er viktig, som eit bakteppe fungerer ein slags tanke om det uskuldige og reine, for ikkje å seie jomfruelege.Det kan høyrast grotesk ut, men, tru meg, Salazar greier det på ein stort sett svært god måte.
Med andre ord, bortsett frå dei rundt 150 første sidene, som nok kunne ha vore redigert på ein betre måte, er dette ein god krim.
Honnør til omsettaren , Kaja Rindal Bakkejord, for noko som må vere ein glimrande omsettarjobb.
Spansk kan eg ikkje, men spesielt når det gjeld innslaga av baskisk mytologi og paganisme, må det ha vore litt av ein jobb å overføre dette til norsk, og likevel behalde den baskiske dåmen.
| 1
|
601037
|
Rått og godt om krig
Hovudpersonen
Lam er offiser i ein invasjonsstyrke.Kvar landet ligg er uklårt, men Sibir blir nemnt.Jobben er å knuse siste rest av motstand i det invaderte landet.Krigen blir ført med stor råskap, og det er ein desillusjonert offiser som gjer opprør mot vanvitet.
Samtidig gjer han seg skuldig i eit så alvorleg krigsbrotsverk at han normalt ville ha fått dødsstraff.
I staden blir han og mennene hans sende inn i fiendeområdet for å ta opprørsleiaren Livius, som skriv propagandalyrikk som eggar folk til å halde fram kampen.Sjansen for å overleve er vurdert til 20 %.
Det blir ei iskald, brutal ferd.Korte innskot spreidde utover i boka rissar opp fortida hans, blant anna som akademikar.
Debutboka “Thunder Road” (2009) var ein svært god oppvekstroman som lodda djupare enn dei fleste slike.“Livius” er også ein drivande god roman som i botnen handlar om kva krig gjer med menneska som deltek, om idealisme, om å bli desillusjonert, og om å finne meining i livet der nesten alle kjennemerka til eit sivilisert samfunn har gått tapt.
Namnet på hovudpersonen, Lam, er råkande.
Som idealistisk innstilt intellektuell er han bokstavleg tala lamma, han blir tvinga til å gjere det han ikkje vil.Lammande er også omgjevnadene, den iskalde, frosne verda, dei kalde skogane, for ikkje å tale om dei avstumpa mennene.Ja, mennene, for den einaste kvinna som vi får høyre litt om er krigsfange, og blir seksuelt misbrukt av både offiserar og meinige soldatar.
Utan å røpe korleis, det er denne kvinna som får Lam til å gjere noko som kvalifiserer til dødsstraff i krig.
Språkleg er Kaasa suveren.Han skriv relativt enkelt, men klangfylt nynorsk som høver som hand i hanske til innhaldet.Dessutan gleder han lesaren med flotte, litterære bilde.Etter å ha skrive at ein gut hadde teke av seg lua, kjem det:
“Det kastanjebrune håret var så samantrykt at det såg ut som om det var smurt på skallen hans som pålegg.
”Eitt døme til, etter at han har kome over ei rotvelte, heiter det:
“Rotsystemet skreva mot meg.Dei av røtene som ikkje var kapsla inn i mold, sprella som blekksprutarmar i vinden.”
Til slutt, namnet Livius er heller ikkje tilfeldig.Den romerske historikaren Titus Livius frå tida rundt år 0 i tidsrekninga vår, har vore ei inspirasjonskjelde for forfattaren.
| 1
|
601039
|
Ti sterke fortellinger
Tittelnovellen på over 60 sider forteller om et sterkt og farlig vennskap mellom to unge menn.
En bygdegutt fra Sørlandet er 23 år og begynner på forfatterstudiet i Bø i Telemark.
Her møter han Fredrik, «den svenske forfatteren» som bare er tre år eldre og underviser i skriving.
Svensken virker kultivert og selvsikker.
Sørlendingen er full av selvforakt og skam.
Et lite dikt som sørlendingen skriver får svært rosende omtale av læreren, og dermed starter vennskapet.
Fredrik skriver på en roman som skal hete «Ishavet».
Denne tittelen «henspiller på Kafka som en gang sa at den gode litteraturen, den virkelig gode litteraturen, den skal være som en øks som splintrer det frosne ishavet inni oss», forklarer Fredrik.
Vennskapet mellom de to forløser forfatteren i den unge sørlendingen.
Fredriks påvirkning smelter isen i hans hjerte, får skammen til å fordampe.
De lover hverandre evig vennskap, men skilles etter et års tid, for siden aldri å møtes.
Om dette er en fortelling fra virkeligheten, og den unge sørlendingen er Gaute Heivoll, aner jeg ikke.
Men om så er, så skylder vi «Fredrik» takk for at han forløste forfatteren Heivoll.
Denne gangen slår han til med 10 noveller.
En handler om en forkrøplet vismann i Finsland for 200 år siden og hans forhold til bøker og litteratur.
En annen foregår under andre verdenskrig og beskriver en husransakelse og et øyeblikk av nåde skapt av et spedbarn og en 20 år gammel tysk soldat.
«Snøbruden» forteller om en merkelig tildragelse mellom en gutt på ni og en seksten år gammel jente som er tilbakestående og leder tankene hen til romanen «Over det kinesiske hav» som kom for to år siden.
Også andre av fortellingene har referanser til tidligere bøker av Heivoll.
Mange av historiene har åpenbart utgangspunkt i egen familiehistorie, andre i bygdeliv i Finsland.
Likevel oppleves hver eneste novelle som gyldig, vesentlig og aktuell for enhver som åpner seg for disse «øksene».
De kan knuse hjertets is.
| 1
|
601043
|
En forfatternes forfatter
Det er trolig med viss stolthet Witold Gombrowicz (1904-1969) i et forord til Trans-Atlantyk kaller seg en «vanskelig» forfatter.
Han vet at han skriver krevende litterære tekster.
Men forfatterskapet hans fikk stor betydning.
Han ble ikke minst lest av kolleger, og blir det fremdeles.
Solstad og Knausgård er blant forfatterne som gjerne oppgir Gambrowitcz når de skal snakke om kolleger som har hatt betydning for deres eget forfatterskap.
Av særlig betydning er dagbøkene hans, på norsk Dagboken i to bind , fortjenestefullt utgitt av forlaget Flamme (2012 og 2013).
Her beskriver han sitt liv fra 1953 til sin død.
Gambrowitcz var polakk, men under en sjøreise gikk han i land i Buenos Aires i 1939.
Han vendte aldri tilbake til Polen.
Romanen Trans-Atlantyke henter sin atmosfære og handling fra det polske miljøet i den argentinske hovedstaden ved verdenskrigens utbrudd.
Hovedpersonen, med samme navn som forfatteren, beskriver mennesker med skyldfølelse fordi de ikke vender tilbake for å kjempe.
Han er ingen realistisk forfatter, påpeker han selv, han er et talerør for det som hender i hans indre.
Dette gir romanen en høyst personlig, repeterende stil som langsomt avdekker en sårbar person i et tilsynelatende virvar av handlinger.
Men så snart leseren har funnet «tonen», det helt spesielle formspråket, får teksten en suggererende dragning og kraft.
Det er en tekst med mange lag, der det ikke er lett å følge alle trådene.
Men den som har en bevissthet om å være «vanskelig», kan jo komme leseren til unnsetning gjennom et forord.
Det gjør Gambrowitcz til overmål.
Til tre forskjellige utgaver skriver han nytt forord, i denne utgaven er de alle med.
Dermed gir de romanteksten en åpning, men nødvendigvis også en fortolkning.
De er plassert bak i boken, og bør ikke leses før romanen har gjort sitt umiddelbare inntrykk.
Sammen med et instruktivt forord av oversetteren, som har gjort en formidabel innsats, utgjør sekundærtekstene en firedel av boken.
Slikt kler en «forfatternes forfatter».
| 1
|
601044
|
Suggererande psykologisk thrillar
Rachel, hovudforteljaren, er nyleg skild frå Tom og druknar sorga med alkohol.Kvar dag kl. 8.04 tar ho toget til London.Frå togvindauga ser ho inn i kjøkkenet til Jess og Jason, dei heiter eigentleg
Megan og Scott, som ho trur lever eit lykkeleg liv.Rachel har fått sparken på grunn av fyll, men verken mamma eller andre veit det.Ein morgon ser ho at Megan kysser ein ukjend mann.
Ikkje lenge etter forsvinn ho sporlaust.
I tillegg til Rachel, har boka to forteljarstemmer til; Megan og Anna, den siste er den nye kona til Tom.
Ingen av dei tre er til å lite på, så sjølv om dei fortel frå kvar sin synsstad, for oss som lesararar blir det samla bildet ganske sprikande.Megan har, for å ta eit eksempel, eit ikkje så lite rotete kjærleiksliv.
Anna er rasande fordi Rachel ikkje lar henne og Tom få fred.Ekstra forvirrande er at Rachel ofte ikkje minnest kva ho har gjort og sagt i fylla, og at det ikkje berre plagar henne, men også fører til at ho både legg bort og legg til, når ho fortel.
Med andre ord, kvinnene lyg og fordreiar, slik at også politiet får store problem.
Det ligg i korta at Megan til slutt dukkar opp, sjølvsagt drepen.
Og kven er mordaren?
Det skal eg ikkje ymte noko om, men vedgå at eg svært lenge let meg lure av forfattaren.
Forfattaren, fødd i 1973 i Zimbabwe, til London i 1989, har 15 år som journalist bak seg.Det pregar boka, blant anna på den måten at språket flyt lett.Kanskje for lett?
I alle fall finn eg ikkje nokon freistnad på å la dei tre forteljarstemmene ha kvar sin måte å uttrykke seg på.
Først då eg las delar av boka for andre gong, oppdaga eg at Hawkins ganske elegant nyttar veret som eit litterært grep for å underbygge stemninga.Plottet er i grunnen ganske enkelt, persongalleriet er heller ikkje stort, og likevel blei eg lura trill rundt, svært lenge.Dette er meint som ros til forfattaren, som er debutant.
Internasjonalt har “Piken på toget” vore ein kjempesuksess, og det er ikkje vanskeleg å skjøne.
Likevel, for meg blir boka rett nok ein god psykisk thriller, men psykologisk blir hovudpersonane for like, og dermed mindre interessante.Men, og det er trass alt det viktigaste i ein såkalla “kven er mordaren-roman”, bortsett frå ein litt treg start, er boka spennande.
| 1
|
601045
|
Himmelharpen- Musikkens magi
Dette er en merkelig bok.
Egil A. Wyller er filosof og åndshistoriker som nylig fylte 90 år.
I den anledning har han samlet et utvalg «smaksprøver fra en vandring gjennom norsk natur og naturlighet, og europeisk kultur og kunstferdighet, hele tiden styrt av det «Ene nødvendige og alt det Annet i lyst av det».
Det er blitt en bok til å bli inspirert av.
Jeg skal ikke påstå at jeg har forstått alt som står i denne boken.
Til det er det for mange filosofiske digresjoner.
Men jeg møter en erfaren tenker, en som har gått i dybden i mange felt som interesserer meg, både de som har med musikk, med språk og med kristen tro å gjøre.
Den som er en smule interessert i Bach og Händel, Mozart og Grieg, Schönberg og Olaf Bull, og ikke minst Henrik Wergeland, vil finne mangt å glede seg over i denne samlingen av artikler, foredrag og ikke minst diktning og gjendiktning og refleksjoner over nettopp det siste.
Og over sammenheng mellom tekst og tone, eller omvendt.
Og så har jeg glemt å nevne Platon.
Og Luther.
Hør her, hva han hevder:
«…. mange ledes til for eksempel langfredag å høre Bachs Mattheus-pasjon istedet for å delta i gudstjeneste.
Det er ikke Bachs skyld, men vår.
Han er blitt oss for stor».
Og så omtaler han Bachs «Geistliche Lieder» slik:
«Faktisk er Bachs åndelige visekunst ifølge sitt budskap mindre å sammenligne med annen stor kunstmusikk enn med denne vår egen tids gospelsang, hvor det er innføringen av anglo-amerikansk rytmikk og toneføring som skaper brytningen.
Måtte den også kunne gjøre tjeneste som en slik!», skriver 90-åringen, og jeg synes det er fascinerende.
Wyller er åpenbart like mye hjemme i gresk og latin som i norsk poesi og Shakespeare.
Samlingen i denne boken er springende, men samtidig bundet sammen av en søken etter å finne dybden i disse gamle uttrykkene som dreier seg om musikk og instrumenter i verdens og menneskenes avgjørende skjebnetimer, enten det nå er dommens dag eller oppstandelsens dag.
| 1
|
601046
|
Mislykka psykologisk thriller
Blå himmel og grønt gras er det einaste som møter augo til 10 menneske då dei vaknar opp ein morgon.
Campingplassen, havet, trea, summetonen i mobilane; alt er borte.
Radioen sender berre låtar signert Peter Himmelstrand, populær svensk låtskrivar som døydde i 1999.
To bønder som har tydd til kvarandre etter at konene reiste frå dei, eit dysfunksjonelt ektepar med ei jente full av vondskap, og eit tilsynelatande lykkeleg par med ein litt ubestemmeleg son.
Endeleg, ein bøllete mann, og den stille og milde kona hans.
Grøss og gru blir det etter kvart; skyting, syreregn, gjengangarar, mørke veggar, underlege lukter osv.
Dessutan, alle personane, også dei to barna, slit med vonde minne; minne som manifesterer seg i til dømes ein kvit skapning som kanskje er døden.
Eller i ein svart tiger, i ein mørk tunnel.
Ingrediensane til ein verkeleg grøssar er på plass, men denne gongen har John Ajvide Lindqvist, etter mi meining, rota bort eit godt anslag.
Eg måtte lese dei siste 200 sidene to gonger før eg begynte å skjøne kva som gjorde at boka ikkje fenga.
Forfattaren gaper rett og slett over for mykje.
Det er meir eller mindre klåre allusjonar til bibelen, låtskrivaren Peter Himmelstrand har eg alt nemnt, James Stewart, helten frå ei mengd westernfilmar ploppar nokså tilfeldig opp i ei rolle han avgjort ikkje kler.
Det er meir, til dømes tilsynelatande intellektuell diskusjon om Gud finst eller ikkje.
Eg understrekar tilsynelatande intellektuell, faktisk blir det altfor ofte, og særleg mot slutten, det eg beintfram vil kalle langhalm.
Eg har lese berre ei bok av forfattaren før, «Lille stjerne».
Den var god, og eg vil vel karakterisere innhaldet som sosialrealistisk, med ein god del grøss.
«Himmelstrand» er eit forsøk på å skrive ein psykologisk grøssarroman.
Kva er meininga med livet?
Grunnleggande spørsmål vaker gjennom siste halvdelen av boka, men det blir for lettvint, for overflatisk.
Vil forfattaren briljere, imponere ved å vise at han kjenner til litterære grep som allusjonar, bibelkunnskap og underliggande bodskapar i songtekster?
Når Olof Palme mot slutten dukkar opp, blir forvirringa total.
Mageplask er ordet som renn meg i hug.
Alt renn ut i sanden.
| 0
|
601047
|
Et lite drap i Kristiansand
Jørn Lier Horst er ute med sin tiende kriminalroman om etterforskeren William Wisting.
Denne gangen leder en forsvinningssak Wisting fra Stavern til et drap i Kristiansand.William Wisting etterforsker forsvinningen, og mest sannsynlig mordet, på drosjesjåføren Jens Hummel.
Spor fører Wisting til Kristiansand, og et drap seks måneder tidligere på den unge studenten Elise Kittelsen.
Wisting oppsøker åstedet i Dronningens gate, leser dokumenter i politihuset i Tollbodgata, oppsøker vitner på Lund, og følger etter mistenkte i Vågsbygd; særdeles fornøyelig lesning for en sørlending.
Det er ingen tvil om at Horst sin bakgrunn fra politiet gir beskrivelsene hans fra politihuset troverdige.
Han skildrer et klassisk persongalleri med en enestående etterforsker som møter arrogante eller inkompetente sjefer i politietaten.
Slike karakteristikker har en tendens til å bli overdrevent stereotypiske og nesten komiske.
Det er ikke tilfellet her.
Du tror på Wisting.
Og det er ingen tvil om at Harald Ryttingen er en skikkelig drittsekk.
Som leser kommer du raskt inn i historien.
Det er en god kronologi, og Horst maler og utbroderer med stil.
Her er det ikke snakk om å pakke mest mulig action inn på flest mulig sider.
Det går sent, du blir kjent med detaljene, og sakte men sikkert bygger det seg opp, før det virkelig tar av de siste femti sidene med spenning.
Noen vil kanskje mene at det blir hakket for stillegående, at det skjer for lite.
At du ikke blir godt nok kjent med hovedkarakterene.
Jeg mener at det ikke gjør noe.
Det gir bare mer rom for undring rundt hva som egentlig skjedde med Jens Hummel og Elise Kittelsen.
Det blir mer rom for å følge alle trådene som etter hvert nøster seg opp.
Dette er klassisk krim på sitt beste.
Lettlest og spennende, og absolutt verdt å lese på stranda en lat sommerdag.
| 1
|
601048
|
Klein nøkkelroman om Nationaltheatret
Femte aktskal i følge forlaget visstnok være en nøkkelroman fra norsk teaterliv i årene 1975-1995.
Det kan det godt hende at den er, men å finne ut hvem som er hvem er helt uinteressant.
Boka handler uansett mest om Sissi som er skuespiller ved Nationaltheatret.
Det historiske som skjer ved teaterinstitusjonen og med de ulike skuespillerforbundene nevnes refererende i forbifarten.
Jeg kunne likegodt ha lest en Wikipedia-side om teaterets historie i Norge, hvis jeg var interessert, men det er jeg ikke, og jeg blir det ikke heller.
Femte akt er klein og kjedelig og virker mest som skriveprosjektet til en kulturkjerring med midtlivskrise.
Referansene til noen av verdens fineste dramaer (Ibsen, Brecht, Strindberg) er billige og påtatte, som om fortellerstemmen, og også forfatteren, bare har et overfladisk forhold til disse.
Karakterene er platte og kunstige, kun dårlige klisjéer:
Den unge, frigjorte kvinnen; den unge, kjekke, veldig unorske italieneren som er livets store, men urealistiske, kjærlighet; den tørre, men stabile økonomen som gifter seg med den unge, frigjorte og kunstnerisk anlagte kvinnen og får roet henne ned; den besteborgerlige moren fra beste vestkant som bekymrer seg over datterens spesielle yrkesvalg og bohemske livsstil.Romaner må gjerne ha slike karakterer i seg, som f.eks. Nicolai Houms meget gode
De håpefulle, men da skal det legges sjel inn i dem.
Karakterene i Femte akt er totalt sjelløse, verdiløse.
Noen ganger tenker jeg at det er bedre at folk leser noe, det kan være nesten hvasomhelst, å lese er uansett bedre enn å stirre tiltaksløs og likegyldig inn på TV-skjermen, men etter å ha lest denne, er jeg neimen meg ikke så sikker lenger.
Maken til makkverk skal man lete lenge etter.
Tenk at vi mennesker har fått den hjernen vi har, og så mener noen at vi skal bruke tid på dette her.
| 0
|
601049
|
Rått og godt om eutanasiprogrammet til nazistane
Austerrikske Adrian Ziegler, 13 år i 1941, er ein gut ingen vil ha.
Mamma orkar ikkje lenger å ta seg av han, faren er valdeleg alkoholikar, og som tater reknar nazistyresmaktene han som «rasemessig degenerert».
Han blir plassert på Spiegelgrund-klinikken, saman med barn som har dels fysiske, dels psykiske handikap.
Der jobbar Anna Katschenka, politisk uinteressert, men pliktoppfyllande og arbeidssam, som sjukepleiar.
Klinikken, som faktisk fanst i Wien den gongen, var eit helvete, med grufulle former for fysiske og psykiske straffemetodar.
Over åtte hundre av barna på klinikken blei i løpet av krigsåra offer for nazismens eutanasiprogram.
Skildringane av dei hjelpelause barna er iblant så sterke at eg blei kvalm og fylt av eit hjelpelaust raseri.
For meg er den mest interessante personen Anna Katschenka.
Ho er idealist og søker jobb på klinikken for å pleie barn med fysiske og psykiske skavankar.
Dessutan beundrar ho doktor Jekelius, sjefslegen då ho begynte.
Han innga tillit fra første stund.
Snart får ho ansvaret for å setje dei injeksjonane som drep barna legane kallar idiotar og vanskapningar.
Ho prøver å fortelje seg sjølv at ho berre følgjer ordre.
Med andre ord, idealisten Anna endar som massemordar.
Sjølvsagt er også Adrian Ziegler, den andre personen vi følgjer gjennom heile boka, interessant.
Barndomsopplevingane påfører han kroniske skadar, han er og blir ein tapar på alle måtar.
I ettertid er det sjølvsagt både rett og lett å stille spørsmålet; burde ikkje Anna ha nekta å utføre ordre?
Når ein over— eller sjefslege seier kva som skal gjerast, og understrekar at det er til barnets og samfunnets beste?
Dei andre gjer det same.
Det er slike ubehagelege spørsmål forfattaren drøftar.
Vi er alle samde om at nazismen var og er ein ekstremt rå og umenneskeleg ideologi.
Dei som fanatisk hadde slutta seg til Hitlers og Himmlers sinnssjuke raselære, er ikkje spesielt interessante.
Det er derimot dei som, av ulike grunnar, let seg bruke til å gjennomføre vanvitet.
Steve Sem-Sandberg meiner dei liknar meg og deg.
Tanken er skremmande, men etter å ha finlese «De utvalgte», må eg seie meg samd med han.
| 1
|
601050
|
Bedre om asylsøkere enn som krim
Det er forståelig at tyrkiske Izzet Celasin i 2007 var en av vinnerne i Gyldendals konkurranse om beste politiske roman,for han skriver godt.
Årets er hans tredje roman.
Den er glimtvis veldig interessant, men intrigen er for tynn og holder ikke som lim for en hel roman.
Det som fenger er skildringene av enkeltpersonene, som har svært ulike og interessante historier.
Alle er de asylsøkere som befinner seg på et mottak i Beograd, og alle har ulike grunner til å befinne seg der.
Det som er dumt for romanen, er at disse enkeltpersonenes fortellinger blir mer interessante enn det de bidrar med av fremdrift for forfatterens prosjekt, som er å lage en slags krim om en forsvunnet mann.
Hovedpersonen er en cubaner av afrikansk opprinnelse som jobber som diplomat på ambassaden i Beograd.
En dag får han oppringning fra en venn, Adam, som ber ham møte seg på et hemmelig sted, men når han kommer dit, blir cubaneren utsatt for kidnappingsforsøk.
Resten av boka, ca. 90 prosent av den, er nedtegnede intervjuer tatt opp på lydbånd med folk som kjenner denne Adam fra asylmottaket.
Cubaneren oppsøker dem alle for å finne ut av hvem Adam egentlig var, hva han drev på med og om han egentlig ble grundig lurt av sin venn.
På et tidspunkt får han også telefon fra en mystisk dame om at det befinner seg en muldvarp på ambassaden der han jobber.
Kanskje kunne dette blitt spennende, men det blir det dessverre ikke.
Intrigen blir rett og slett ikke fengende nok, og de svært lange båndopptak-intervjuene tar for mye plass i forhold til det å avsløre muldvarp-sporet.
Det mest interessante blir derfor beskrivelsen av vår tids fenomen:
De store folkevandringene; av lykkesøkere, og av politisk forfulgte, som Izzet Celasin selv.
I Tyrkia var han venstreradikal aktivist, og satt flere år i fengsel etter militærkuppet i 1980.
Han kom til Norge som politisk flyktning i 1988, og jobber nå som tolk ved Tolketjenesten i Oslo.
| 0
|
601051
|
Verdenskrigens etterskjelv
Verdenskrigens voldsomme rystelser var over, men store deler av Europa og land i Østen lå i ruiner.
Elendigheten var så visst ikke slutt med «jubelåret» 1945.
Etterskjelvene kom til å vare lenge.
Vi skimter ennå de mørke skyggende fra den ufattelige tragedien.
Konfliktene på Balkan er ett eksempel.
Den nederlandske forfatteren Ian Buruma (f. 1951), professor i menneskerettigheter og journalistikk ved Bard College i New York, ser i boken «År null» nærmere på fredsåret.
Tittelen er en henvisning til at det meste måtte starte på nytt.
Å skape en ny verden var en formidabel oppgave, og utgangspunkt var elendig.
I storbyens ruiner vaklet mennesker rundt i den ytterste nød.
Prostitusjon, likvideringer og kriminalitet preget det daglige livet til dem som tross alt hadde overlevd, men mange måtte gi tapt fordi samfunnsinstitusjonene var like maltrakterte som bygninger og fysisk infrastruktur.
Buruma skriver medrivende om dette året, om de millionene som ble frigjort av de allierte soldatene, mennesker som ikke bare ble medgjørlige i fredsgleden, som selvsagt var til stede i høy grad, men ofte lengtet de etter hevn.
Mange tok seg til rette uten videre, noe vi også er vel kjent med i vårt land.
Et karakteristisk trekk var et svært aktivt seksualliv, som om de overlevende ønsket å sikre menneskeheten nye liv etter alle som var tapt.
Det er slike elementer Buruma kaller frigjøringskomplekset.
Gjennom boken, som er tematisk ordnet i kapitler om sult, hevn, lov og rett og så videre, sveiper forfatteren med skarpt blikk over vår egen verdensdel og de hardest rammet landene i Østen, særlig Japan.
Iaktakelsene følges av interessante refleksjoner med mange tråder til vår egen tid.
Den voldsomme optimismen som rådet i etterkrigsårenes «Aldri mer», måtte etter hvert vike for kommunistiske diktaturer, kinesisk borgerkrig og kald krig.
Så kom 1989 og Sovjetunionens sammenbrudd.
Men nå snører det seg til igjen.
Etterkrigsårene har vel lært oss at historiske leksjoner ikke er gangbar vare så lenge av gangen.
| 1
|
601052
|
En perle om flytteskrekk
Å flytte kan være fælt.
Kanskje særlig for barn.
Om det skriver Geite Heivoll i boka som kom rett før helga.
Og den er på alle måter vakker.
Én ting er Heivolls ord, som er poetiske og stemningsfylte.
Men tegneren han har med seg, Lisa Aisato, er bortimot fantastisk.
En blir sittende lenge, lenge å forgape seg i hver enkelt tegning som er så betagende at det tar pusten fra en.
Sammen gjør tekst og illustrasjoner denne boka til en perle.
Den handler om lille Ask som flytter, sammen med mamma.
Ask liker seg ikke i det nye huset.
Han vil hjem.
Moren lar ham velge rom, og valget faller på ett der det står igjen et piano fra den forrige eieren.
Ask finner nøkkelen til det avlåste pianoet mellom et par golvplanker, og hamrer løs sin fortvilelse på tangentene.
Først sparker han i det.
Kjenn på denne heivollske poesien:
«Det gikk et skred av mørke toner dypt der inne.
Det var som en vill og bølgende musikk som slo oppetter veggene.
Svart og farlig fosset den nedover trappa og skylte gjennom huset, helt til alt ble stille.«
Knappere og mer virkningsfullt går det ikke an å skildre hva Ask føler om å flytte.
Heivoll behersker konsentrasjonens og presisjonens kunst.
Ved lesing av bøker for barn, hender det språket er så voksent og tenkningen så abstrakt at en må forklare og «oversette» underveis så de skal forstå.
Hos Heivoll og Lisa Aisato er ingen oversettelse nødvendig.
Alt oppfattes umiddelbart, og gjenkjennes av barn med og uten liknende opplevelser.
Ettersom dette er en historie for barn, lar Heivoll den ende i en optimistisk tone.
Pianoet blir guttens redning, hans håp.
Fremtiden skal bli bra, likevel.
Han skal lære å spille, og mamma skal synge.
Så blir det nye huset «hjem».
Dette er Heivolls femte barnebok, og hans andre i samarbeid med Aisato.
Svalene under isen ble nominert til Brageprisen i 2012.
Hans aller første barnebok, Himmelen bak huset (2008), ble filmatisert av Steffan Stranberg, og fikk gode kritikker på festivaler.
For tiden foregår også filmatisering av Heivolls bok om pyromanen på Finsland i 1978, Før jeg brenner ned.
Heivoll fra Finsland i Songdalen er uten tvil en av landets store, nålevende forfattere.
| 1
|
601059
|
Tidsmaskin, takk!
Når jeg humrer meg gjennom "Et liv i Kristiansand", får jeg følelsen av at alt var bedre før.
Men det kan skyldes forfatteren.
Svein Harald
Moe har lenge gledet avislesere med sine fornøyelige, underfundige og presise beskrivelser av smått og stort, og populariteten har neppe avtatt etter at han som pensjonist begynte å svinge pennen i Kristiansand Avis.
Boka er en samling av Svamos petiter i nevnte publikasjon, supplert med et par nye tekster.
Felles for dem er at de handler om gamle dager – eller Svamos yngre dager, om du vil.
Og de handler om byen hvor han har bodd hele sitt liv.
Selv om undertegnede ikke har egne referanser fra de tidligste epokene som omtales, er det ikke vanskelig å henge med når forfatteren beveger seg gjennom et langt liv i fødebyen.
Dette til tross for at han gjerne refererer til perifere begivenheter, mennesker som ikke lenger er blant oss eller kiosker som for lengst er jevnet med jorden.
«Et liv i Kristiansand» er langt mer enn bare en nostalgisk og lun tidsreise:
Svamo evner å gi liv til gater, bygninger og samlingsplasser gjennom små historieleksjoner du ikke nødvendigvis får i andre bøker.
Og han får drahjelp av et mangfoldig utvalg av illustrasjoner.
Mens noen tekster tar utgangspunkt i bygg og institusjoner, som det folkekjære biblioteket, realskolen og teatret, er andre mer tidsspesifikke, som historien om sommeren 1969.
Men mest av alt handler det om mennesker.
Ja, endog noen legender.
En av disse står sentralt i Svamos kostelige teori om det egentlige opphavet til sykehusstriden mellom Arendal og Kristiansand.
Mindre fornøyelig er ikke hans betraktninger rundt en selsom samtale med Einar Gerhardsen, eller skildringer fra de første, sjokkartede møtene med amerikansk populærkultur.
Den stillferdige, underspilte humoren er likevel på sitt aller beste når vi leser om den unge Svein Haralds gjentatte, dog mislykkede, forsøk på å vinne gunst hos det motsatte kjønn.
Egentlig ønsker jeg meg en tidsmaskin til jul.
Men «Et liv i Kristiansand» kommer på en god andreplass.
| 1
|
601062
|
En voldtekt og språket om den
Mer enn om volden handler denne boka om språket om volden.
Vi er i Paris.
En ung mann rusler hjemover etter å ha feiret julaften med gode venner.
Han blir kontaktet av en annen ung mann.
Først er fyren litt innpåsliten.
Etter hvert fatter jeg-personen interesse for mannen.
De havner på hovedpersonens hybel og der elsker de lenge og godt.
Helt til alt blir feil.
Gjesten har stjålet mobiltelefonen, og når han blir konfrontert med det blir han aggressiv.
Fortelleren blir forsøkt kvalt med et skjerf.
Han blir truet med pistol.
Og han blir brutalt voldtatt.
Fortelleren heter Édouard, som forfatteren.
Og sannelig dukker ikke hans tidligere navn også opp, det han tok farvel med i sin første roman, Farvel til Eddy Bellegueule.
Forfatteren er nå snart 24.
Han er bejublet i Frankrike og har foretatt en klassereise fra et fattig industristrøk nord for Paris til akademia.
Mer enn om volden handler denne boka om språket om volden.
Hva skjer med voldsopplevelsen når den skal formidles til venner, til en søster, og ikke minst til politiet.
Eller til en psykiater.
Hele samfunnsapparatet krever språk når mishandling skal gjennomgås og eventuelt straffes.
Og Édouard stiller noen viktige spørsmål i denne sammenhengen:
«Hvorfor pålegger man historiens tapere å vitne om den — som om det ikke var nok å være taperne, hvorfor må taperne i tillegg vitne om tapet, hvorfor må de i tillegg fortelle om tapet til de ikke har krefter igjen, til tross for at de ikke har krefter igjen, jeg er ingens beskytter, det er ikke rettferdig, det er ikke rettferdig», tenker han, og fortsetter slik:
«…. de som har opplevd vold burde ha rett til å la være å snakke om det (….) det er de andre man burde bebreide at de ikke snakker».
Slik finner jeg utsagn på utsagn som setter spørsmål ved måten politi og rettsvesen, og venner og forståsegpåere forholder seg til voldsutsatte.
Édouard Louis forteller en gruvekkende historie.
Samtidig er han analytisk og klar i forhold til hva som skal formidles med denne fortellingen.
| 1
|
601065
|
Bedehuset på sidelinja og nåden borte
Gaute Heivolls nye roman kan leses som et veritabelt oppgjør med bedehus-Norge.
Gaute Heivolls nye roman kan leses som et veritabelt oppgjør med bedehus-Norge.
Den nåden som forkynnes på bedehuset, fins den?
I denne boka er vi både på basar og vekkelsesmøter på et bedehus i ei bygd som minner mistenkelig om Finsland, sånn geografisk beskrevet.
Men nåden?
Hvor er den?
Vi møter noen forhutlede mennesker som lyver og stjeler, som forbryter seg mot alle Herrens bud.
Og så går de på bedehuset.
Hva i all verden har de der å gjøre?
Er dette den store oppgjørsromanen med norsk bedehusliv?
«De spilte rollene sine med en naturlighet som nesten forbauset ham» heter det midt i denne bygderomanen som er så ufattelig mørk og vond, så full av løgn og bedrag og dermed av menneskelig skam og ulykke.
Med sitt eget sted som bakgrunn forteller forfatteren en opprivende familiehistorie, der tittelen «De skyldfrie» nærmest er å betrakte som ironisk.
Det handler mye om «noe alle visste, men ikke snakket om».
Bygda er Finsland.
Byen kan være Kristiansand.
Husmorskolen klarer jeg ikke helt å plassere, men lærerskolen, som før hadde vært tukthus, den er i Kristiansand; gamle «Simma».
Handlingen foregår over ti år, fra 1928 til 1938.
Det begynner på bedehuset og slutter på bedehuset.
Vekkelsen går over bygda, men får liten betydning for personene i romanen.
Emissær Lundberg er til stede ved begynnelsen og enden.
Han ber om at «vi ikke henger fast ved synden, men at vi vil seire over den i troen på deg, og i all vår nød trøste oss ved din nåde, ved din sønn Jesus Kristus….».
Men nåden er borte fra først til sist.
Selv Ågot som driver butikken i bygda, spiller gitar og synger på bedehuset, har et «sårt alvor» som har «vokst fram gjennom år med forsakelser».
Det er mye vinter i boka.
Det snør og snør, og det er mørkt.
Løgnene florerer.
Folk lever med lite kontakt med hverandre.
«Du vet, det er ikke så mange å snakke med her.
Det er ikke så mange som forstår», sier Johanna, som har hatt en mann og oppdrar to tenåringsjenter, Edit på 14 og Sigrid på 19, i bygda.
Det er disse som vasker gulvene på bedehuset.
Til bygda kommer Embret som lærer.
Han er 23 år.
Edit er hans elev.
Søsteren Sigrid vil flytte ut, søker seg inn på Husmorskolen i byen, og får plass.
Embret møter Edit som elev, mora Johanna som hennes mor, og til slutt blir Sigrid hans forlovede og etter hvert ektefelle.
Det er erotiske over— eller undertoner mellom han og alle tre i den vesle familien.
Embret og Sigrid får barn.
Edit får barn med en onkel.
Barnet blir utgitt for å være Embret og Sigrids.
Embret gir ut en diktsamling som ikke er hans, men skrevet av hans forgjenger på skolen.
Her bygges løgn på løgn, og alt ender i tragedier og ulykker.
For Sigrid er bedehuset hele tiden en referanse.
Når ulykken er som verst drømmer hun om «kvinnehavet» på bedehuset:
«Men det var ingen nådig Gud som hørte henne.
Hun var alene.
Alt hun hadde var små karrige setninger hun sendte ut i mørket, små forskremte ord som hun visket til seg selv».
Jeg har vel allerede sagt at det ikke er lystig lesning, dette her.
Men det er fascinerende.
Og det er tankevekkende.
Det er ingen lokal bygderoman.
Det er mer en fortelling om hva gudsforestillinger og bygdemoral har gjort for å knuse og knekke et naturlig liv.
Boka er besk og sår, og fabelaktig lesning.
| 1
|
601066
|
Spennende avslutning på dystopi-trilogi
Hvordan kommer det til å ende i diktaturet Skandia?
Med tredje og siste bok, Offeret, har Beta-serien kommet til en avslutning.
Hovedpersonene Livni, Kodak og Jor gjør det de kan for å ødelegge diktaturet Skandia sammen med resten av motstandsbevegelsen.
Det er 60 år siden landene som nå utgjør Skandia var frie.
Nå er det Første frie leder som styrer over det tidligere Norden.
Det er spennende og uhyggelig, særlig beskrivelsene av det lukkede diktaturet.
Befolkningen bader ikke lenger i havet fordi propagandamaskineriet har fått dem til å tro at vannet er giftig, barna skriker og bærer seg når de får høre noe som ikke passer inn i diktaturet, og på industrisykehuset er utvalgte kvinner i fødetjeneste.
Romanen er en underholdende dystopi, enda bedre enn den forrige, delvis kanskje fordi den avslører ting man har lurt på i tidligere bøker, delvis fordi den er mer skremmende.Temaet i seg selv gir det litt, det er knapt noe i verden som er mer skremmende enn en stat som kontrollerer befolkningen.
Uten å overtolke er det lett å tenke at et styre som er beskrevet, ville vi aldri hatt i dag, men da må man huske på at lignende styrer har funnes og finnes andre steder i verden.
Det er alltid greit med en påminnelse om at frihet ikke er en selvfølge, også i vårt samfunn.
Hvordan et diktatur kan være og hvordan de ulike mekanismene i et slikt samfunn fungerer, er noe forfatterne har beskrevet godt.
Som i forrige roman er de her også gode på å fremstille mennesker i en gråsone.
Ingen er utelukkende det ene eller det andre, de ulike personene dras mot ulike følelser og syn, særlig kommer det fram hos den privilegerte Jor som, i motsetning til mange av de andre ungdommene, har fått vokse opp med en far og en mor som har vært i tro tjeneste for diktaturet.
Det som også gjør Beta-serien ekstra spennende for norske lesere, er som sagt at den tar utgangspunkt i kjente omgivelser.
Appendikset med hvor referansene i serien kommer fra, tror jeg også er nyttig for unge lesere.
| 1
|
601134
|
Fascinerande om Moseid
Eg synst det bildet Lystrup teiknar av dyreparkens «grand old man» er fint og fasettert, men kanskje litt «snilt».
Undertittelen til boka «Dyrehviskeren» er «Edvard Moseid og Dyreparken».
Dyreparken austanom Kristiansand er i dag ein av Noregs mest besøkte turistattraksjonar.Mange norske kvinner, menn og barn, har eit nært forhold til Dyreparken.
Det er forresten også mange utanfor Noreg som har det, og det bildet Marianne Lystrup teiknar av han som skapte parken, er fascinerande.
I forordet konstaterer Lystrup at det har vore vanskelege konfliktar «…i den eventyrlige parken».
Så legg ho til:
«Men den som søker etter spavending av gammelt agg og skitt, ( ) vil bli skuffet.
Jeg underslår ikke at konfliktene har funnet sted, men i sentrum for oppmerksomheten her er Edvard Moseid og det utrolige, dramatiske, morsomme og spinnville han har opplevd som Dyreparkens direktør.»
Ho held det ho lovar, gjennom heile boka.
Vi får nokre glimt frå oppveksten hans i Vennesla, på ein av dei tre Moseid-gardane, etter alt å døme ein lykkeleg oppvekst som minstemann i ein trygg familie.
Alt som barn var han oppteken av allslags dyr — inkludert til dømes slangar og husdyr - og greidde å kome innpå dei på ein måte som vekte oppsikt.
Etter kvart får vi også møte ektemannen og familiefaren (skilsmissa var ei vond oppleving).
Men det er skaparen av Dyreparken det handlar om først og fremst, den visjonære gründeren som kom opp med dei framtidsretta ideane, men der det samstundes var eit absolutt krav at velferda til dyra i parken måtte stå i sentrum.
Det er umuleg å nemne alle dyra han etter kvart skaffa parken.Samarbeidet med Torbjørn Egner, blant anna om «Kardemomme by», skaffa parken endå fleire besøkande.
Det same gjorde det til tider problemfylte samarbeidet med Terje Formoe om Kaptein Sabeltann og Kjuttavika.
Økonomi var aldri Moseids sterkaste side, men han stod på, døgnet rundt når det trongst for dyra og Dyreparken.
Som storrøykar heilt frå unge år, var det kanskje ikkje så rart at den ekstremt hardtarbeidande direktøren fekk fleire hjarteinfarkt og hjerneslag, slik at han no treng ein handikapdoning for å ta seg rundt på den gamle arbeidsplassen sin.
| 1
|
601135
|
Uoriginal lettvekter av en roman
Isabel Allende er en god forteller, men historien som fortelles er høyst uoriginal.
I Den japanske elskeren har Isabel Allende skrevet en roman om to mennesker av ulike generasjoner som møtes og hvis fortid blir fortalt til oss gjennom erindringer, brev og oppnøstinger.
Jødiske Alma Belasco flyktet fra Polen i 1939, mens unge moldoviske Irina Bazili har flyktet fra en vanskelig barndom i trange kår.
I det hele tatt er ikke historien særlig original, dette er hva man kan kalle en typisk sviske av en roman.
Det handler om kjærlighetssorg og kjærlighet — med et historisk bakteppe.
Problemene karakterene går gjennom er store og overskuelige, alle har en veldig god og opplagt grunn til hvorfor ting går galt.
Ingenting er vagt, og alt ender godt til slutt.
Det er ingen virkelig stor sorg å skue.
Til tross for å ha lest, og ikke minst sett, denne historien mange ganger før (dette er en typisk roman som blir filmatisert), er det en leselig og underholdende roman - opp til et visst punkt.
Allende er en god forteller og karakterene er skildret på sympatisk vis, men ingen av dem er spesielt interessante, og historien har vi hørt før.
Det historiske bakteppet, andre verdenskrig og innkvarteringen av japanere i arbeidsleire i USA er nettopp bare et bakteppe - vi får ikke vite noe mer enn det som enten kan leses om på Wikipedia eller som vi allerede vet.
Når romanen nærmer seg slutten og oppnøstingene kommer på rekke og rad, med sine ganske banale tvister, føles det i overkant kunstig.
Men knutene løses, og tråden etterlates uten en skramme.
Dette er ikke en roman som blir sittende.
Man etterlates uberørt og kan gå videre i livet uten å egentlig ha fått noe.
Dette er en roman det finnes tretten på dusinet av.
Noen liker nok å meske seg i slike, mens andre igjen ønsker å lese romaner som gir en mye mer.
Førstnevnte kan glede seg over Den japanske elskeren, mens sistnevnte nok bør hoppe over denne romanen.
Man går ikke glipp av noe.
| 0
|
601139
|
Tekster å krangle med
Noen av Sæterbakkens tekster er helt på grensen av hva man tåler å tenke.
Tekstene får deg til å smile.
Til å bli rasende.
Til å tenke "Dette kan han umulig mene".
Til å tenke at det er helt genialt.
Å lese essayene «Ja. Nei.
Ja.», «Umuligheten av å leve», og «Det fryktinngydende» er som en følelsesmessig berg— og dalbane, en tekst uten fasit.
Tekstene er filosofiske og personlige, og noen er helt på grensen av hva man tåler å tenke.
Uforenlige tanker.
Hva er sant, hva er usant?
Det er nylig avdøde Sæterbakken som hamrer løs på eksistensielle spørsmål.
Han irriterer og berører.
Selv slipper han heller ikke unna, og utsetter seg selv for den samme nådeløse selvransakelse som hans romankarakterer ofte gjennomgår.
Han ga ut de tre boksinglene i perioden 2009-2011, og nå er de for første gang samlet.
I det første essayet "Ja. Nei.
Ja" skriver forfatteren om ekteskapet, som han kobler til sjølve skrivingen.
Med Sæterbakken-humor, den som en både kan smile av og plutselig bli svært alvorlig av, skildrer han forfatteren som en som stadig gifter seg og skiller seg, og skilsmissen som den beste erfaringen man kan gi et barn.
For hva kan vel forberede dem bedre på det virkelige livet der ute?
Han bruker minner.
Sitater.
Metaforer.
Humor.
Aller best skriver han om sin manglende evne til å ta livet på alvor, som, skriver han, er nært beslektet med dødsdriften.
Det krever alvor å lese ordene til en som nylig har gått bort, og Sæterbakken gjør det heldigvis ikke lett for den som vil trekke enkle poenger ut av teksten.
Mer enn noe annet er dette kanskje et forsøk på å holde motstridende tanker i hodet samtidig, aldri sette seg fast eller falle til ro.
Tekstene forvirrer, og man blir ikke helt klok på dem.
Men nettopp dét er også styrken i teksten.
«Der jeg tenker er det alltid mørkt» er et frodig sted å ta med seg tankene.
| 1
|
601140
|
Kløktig og krevende spenning
Dette er den fjerde kriminalromanen om den norske arkeologen Bjørn Beltø.
En av de fire, “Lucifers evangelium", mottok Tom Egeland Rivertonprisen for.
Og nok en gang blir vi budt kløktig og krevende spenning.
Tom Egeland spenner alltid buen høyt.
Og han skyter langt.
Hvilket vil si: fantasien utvides til olympiske dimensjoner, vi er svært langt fra hverdagen i det sosialdemokratiske Norge i hans bøker.
Bøker som av forlaget blir presentert både som krim og som spenningsromaner, egentlig er de vel å definere som thrillere.
Egeland har nå skrevet fire thrillere hvor den norske arkeologen Bjørn Beltø er hovedfigur.
Han er både mottaker av opplysninger og dynamikken i handlingen.
En kløktig, handlekraftig og meget sympatisk fyr.
Denne ganger er et gammelt brev i fokus.
En professor kidnappes etter å ha kommet over et sensasjonelt dokument:
Et brev spåmannen Nostradamus sendte til den mektige Medici-familien i Firenze i året 1565.
Et brev fullt av gåtefulle koder, henvisninger til det okkulte og helt alminnelige religiøse referanser.
Vi snakker om Paktens ark, biblioteket i Alexandria, om spåmenn, profeter og orakler.
Og Gud.
Og bemerk:
Vi er hele tiden i en gråsone mellom fiksjon og virkelighet, mellom fantasi og vitenskap.
Ingen synes å ta hensyn til at det er uhøflig å lese andres brev:
En mengde personer og grupperinger er ute etter brevet.
Og vår mann Bjørn Beltø virvles inn i denne jakten.
Det hele er kløktig utpønsket og spennende fortalt.
Og krevende.
Men det at en anfører "krevende" om denne og de andre av Tom Egelands thrillere, er ment som en stor positivitet.
De krever konsentrasjon, de krever en viss innsikt.
Du må rydde plass, på flere måter, i ditt eget univers for å gå inn i en Tom Egeland-thriller.
(Denne her er på 598 sider)
Sum:
Fullt og helt på høyde med de tre tidligere Bjørn Belto-thrillerne.
| 1
|
601141
|
Poetisk reise gjennom verdens rom
Boka sprenger alle grenser for hva vi forbinder med et episk dikt.
Lyrikken er litteraturens Formel 1, sies det.
For Terje Dragseth synes det å gå for tregt.
I sin nyeste bok sender han romsonden Bella Blu ut i verdensrommet med en fart på 17 kilometer i sekundet.
Om bord er Loggføreren, Nattbudet, Den geometriske jenta, Den lille prinsen med det store hodet, Hunden med den selvlysende pelsen og andre.
Hvor de skal og hvorfor de skal det, får vi aldri vite.
Men det er soldater med.
1299 dager loggføres over 272 sider.
Forsiden viser et stjernekart.
Det er bare å spenne fast sikkerhetsbeltene.
Sju logger
Bella Blu er bygd opp av sju logger, som gir assosiasjoner til skapelsens syv dager, de syv himmelsfærer og skalaens syv toner: sfærisk musikk.
Setningene er korte og sentens-aktige, og minner om Georg Johannesen med en surrealistisk vri.
Her er mange flotte one-liners.
Boka sprenger alle grenser for hva vi forbinder med et episk dikt.
Personene – med deres relasjoner, prosjekter og konflikter – blir vi i liten grad kjent med.
Fortellingen er ikke bygd opp rundt den individuelle livsskjebne, slik de fleste fortellinger er.
I stedet for å la personene innta verdensrommet, lar forfatteren dem ta rommet inn over seg.
Ikke bare det målbare fysiske rom, med sine stoffer, stjerner, planeter og galakser, men også det heterogene menneskelige rom, fanget inn gjennom romsondens teleskoper og monitorer.
«Alltid: 1000 monitorer tent.»
Resultatet blir en fascinerende oppåpning av verden.
Forbi oss flimrer landskaper og scener fra ulike tider og steder, mytiske forestillinger og naturvitenskapelige fakta, poetiske skildringer og tørre observasjoner fra livet om bord.
«Det vi loggfører.
/ Det som går fortettet forbi.
/ Et senter for multidimensjonale verdener».
Kulturelle referanser
Et par eksempler fra logg 2.
Dag 101:
«Vi passerer romantiske byer der de ligger som meditasjoner for / øyet som erindringer eller drømmer som mikrobiologiske fantasier / med grønne områder for fugler og dyr.»
Dag 110:
«Stridsvogners beltesko over hvitmalte planker, / røde murstein, / rustne bærebjelker.
/ En arm ligger glemt ved et nedbrent souvenirutsalg.
/ Med store hjul uangripelig langsomt ruller barnevognen / mot de bratte trappene ned.»
Her ser vi også at kulturelle referanser blandes inn, en rullende barnevogn fra en Eisenstein-film om den russiske revolusjonen.
Likeledes i dag 112:
«Et skip av negler seiler inn i den ytterste hangaren.»
Det er vel skipet Naglfar fra norrøn mytologi som legger til her, og minner oss på om en annen og større revolusjon: Ragnarok.
Alt dette bygger opp under den spente atmosfæren om bord i romsonden.
Har boka selv et politisk prosjekt?
Det ligger i så fall i en innbitt motstand mot alle éndimensjonale og skjematiske virkelighetsbilder.
Et åpent verk
Bella Blu er et åpent verk som leseren kan gå inn og ut av.
Noe dveler vi ved, noe går oss hus forbi.
Det eneste begrensende er bokmediet.
Med sine mange hint til film, lyd og sang, nærmest ber boka om å bli omskapt til en multimedial forestilling.
| 1
|
601142
|
Glemt mesterverk
En litterær opplevelse, et mesterverk, utgitt i 1947 og senere glemt.
I dag en av de aller vesentligste verk om hva krig gjør med mennesker.
"Komedie i moll" er et glemt mesterverk.
Boken kom ut i Nederland i 1947.
Den fikk et mindre opplag og en kort levetid.
Ved en tilfeldighet fant forfatteren Damien Searls boken i et antikvariat, og oversatte den til engelsk.
Det skjedde i 2010.
Siden har dette stillferdige kammerspillet om et hollandsk ektepar som skjulte den tysk jødiske mannen Nico i sitt hus, gått sin seiersgang i England og Amerika.
Nå gir forlaget press boken ut på norsk i en praktfull oversettelse fra tysk av Sverre Dahl
Det som gjør denne stillferdige beretningen så vesentlig, er dialogen mellom flyktningen og ekteparet.
Situasjonen, de truende omgivelsene, redslene for å havne i holocaust.
Og det livet de lever sammen.
De tragisk komiske replikkene, og redslene for å bli avslørt.
Hans Keilson, som senere skrev flere romaner, utgitt i Tyskland etter krigen, gir i det lille format et virkelighetsbilde som bekrefter at det er mulig for en mester å forene frykten, det vakre og nære, det absurde og det dypt menneskelige på små hundre boksider.
For en lykke at Damien Searls oppdaget boken i et antikvariat.
"Komedie i moll" er stor litteratur.
Man blir ikke ferdig med boken.
Den lever videre i sinnet som en viktig litterær erfaring
| 1
|
601143
|
Våre vanskelige liv som klisjéer
Forfatterens gode intensjoner om å skildre den vanskelige hverdagen mange opplever, blir dessverre et mageplask i klisjéer og ufullstendige setninger.
Karin og Hans er skilt for mange år siden.
Hun er journalist i begynnelsen av 60-årene, han slagpasient på sykehjem.
Sammen har de datteren Live som er gift med Afghanistan-veteranen Erik, han sterkt traumatisert etter bombeattentat.
Live og Erik har datteren Kaja, i denne romanen bare en statist.
Karin møter sin gamle elsker Gunnar, fotograf med verden som arbeidsplass.
Gamle glør flammer opp.
Hans strever med å komme overens med fysioterapeuten Terje på sykehjemmet og innser at han kanskje burde handlet annerledes den gang han kunne ha tatt Karin og Gunnar på fersken.
Alt i alt er livene til disse menneskene en slags «rettferdig krig» — som tittelen på boka sier, med litt for opplagt referanse til Norges deltakelse i krigen i Afghanistan.
Vi følger disse menneskene gjennom fem dager i desember.
Live skal på klassetur til Gøteborg, hun er altså lærer.
Krigsskadde (både i sinn og skinn) Erik har ansvaret for Kaja alene.
Han bruker dagene til å vandre på Oslo S – ganske formålsløst, og treffer selvsagt en mystisk kvinne.
Live møter Karin til en kjapp lunsj før hun skal til Gøteborg, og vi får inngående kjennskap til det vanskelige forholdet mellom mor og datter.
Erik må besøke svigerfar på sykehjemmet, og synes naturligvis det er bortimot uutholdelig.
Karin må trå til når det røyner på som hardest for Erik, og her aner man kanskje en begynnelse til en konstruktiv utvikling i denne ellers så martrede familien.
Jeg strevde meg gjennom denne boka.
Den er full av klisjeer.
Ikke aner jeg hvor mange ganger personene «drar hånda gjennom håret».
Heller ikke aner jeg hvor ofte «det bare ble sånn», eller «sånn er det bare», eller «det er sånn det er», eller «sånn ble det ikke».
Men sånn er det altså.
Halvparten av boka er tilbakeblikk på begivenheter langt før disse fem dagene, av varierende relevans for nåtiden.
Og mest av alt er boka full av ufullstendige setninger, irriterende full av mangel på subjekter eller verbaler.
Likeså er boka smekkfull av tankereferat, åpent og skjult – og til slutt lurer man på hvem det er som tenker.
Litt for ofte er det nok forfatteren mer enn personen hun beskriver.
| 0
|
601145
|
Ja, vi elsker Polly-Esther
En ny festlig historie om Polly-Esther og monstervennene hennes.
Denne gang med gjenbruk som tema.
Mange barn og voksne er nå blitt godt kjent med karakteren Polly-Esther, gjennom de tidligere bøkene "Polly-Esther og ønskemonsteret" og "Polly-Esther på monsterfest".
Dette er den tredje boka om Polly-Esther og hennes monstervenn Lo.
I denne boka skal Polly-Esther få besøk av hele monsterfamilien til Lo fra Kakafonia og hun venter spent.
Det er bare et problem.
Pappa har ryddet.
I farten har han kastet Polly-Esthers kommode.
Sokkeskuffen i kommoden er den eneste ferdselsåren til og fra monsterland.
Lo og Polly-Esther må ta opp jakten på kommoden som nå befinner seg et eller annet sted på søppelfyllinga.
På søppelfyllinga har barn ingen adgang, men Polly-Esther og Lo klarer å snike seg forbi den sovende vakten.
Her finnes også mye annet spennende, blant annet fluer som er alle monstres yndlingsrett.
Valeur har gjennom Polly-Esther bøkene klart å bygge opp et spennende monsterunivers og en original og tydelig hovedperson som skiller seg ut og appellerer til barn.
Bøkene beveger seg mellom hverdagslige handlinger og et "ønskeunivers" hvor alt kan skje.
Dette samsvarer godt med barns fantasiverden, og Valeur lar ting vi omgir oss med, som for eksempel en kommode, få magiske egenskaper.
Denne boka tematiserer gjenbruk, og det er på mange måter et takknemlig tema.
Barn elsker å bevare.
De samler, mens voksne kaster.
Noen ganger uten å spørre barna en gang.
Her er det barna som må lære de voksne at det ikke er "nødvendig å kaste ting bare fordi de er litt gamle."
Dette er morsom og god underholdning for både små og store.
Irene Trysnes
| 1
|
601146
|
Original skapelsesberetning
En poet blir til, ved å skrive om hvordan verden ble til.
Det er ikke i romankunsten, men i lyrikken det mest spennende skjer for tida.
I fjor fikk vi Rebecca Kjelland og Erlend Nødtvedt, i år kommer debutanten Aina Villanger.
Det er så bra at man må spørre om romankåte lesere egentlig har gjort seg fortjent til dette.
Villangers bok er et langt dikt i tre deler.
Den første skildrer fødselen og oppveksten til et «ru», som på Villangers dialekt (Skien?
Grenland?) betyr «du».
Dette «ru» får på slutten av første del en oppvåkning som dikter, hvor hun finner sin egen stemme:
«foru skreik ikke mere // ru skreiv».
I andre del skildrer hun jordklodens skapelse og menneskeslektens utvikling, fra amøben til det moderne mennesket.
Millioner av års historie oppsummert på 11 sider!
Frekt og imponerende.
I tredje del dukker det opp et «jeg», som påstår å ha ledsaget «ru» på veien.
Det er uklart hvem dette er, men jeg oppfatter det som en annen side av «ru»: «det var jeg / som åpna rine øyne / så ru så klart under vann».
Vannet er det flytende habitat som tittelen refererer til.
Her har livet sitt utspring.
Fostervann, havvann.
Noen vil ha det til at Villanger har gjenopplivet det antikke kosmologiske lærediktet, slik vi kjenner det fra Lukrets’ «Om tingenes natur».
Men det er neppe lenger mulig å skrive en natur— og verdenshistorie på vers.
Villangers bok handler i stedet om skapelse på flere plan: om å fødes inn i verden, om å finne sin stemme, om å skape seg selv ved å skue tilbake på artens opphav og utvikling.
Noen passasjer er praktfulle.
Det gjelder særlig fødselsskildringen i første del og urtidsskildringen i andre del.
Her er et eksempel:
«alger svaia tare om te tang / koraller grodde over i havrev / plankton svinga om te manet / anemoner vifta fjær te tentakler / huer vrengtes opp a nakker / virveldyr virvla rundt te fisk / øyer skvistes ut a huer / larver sovna inn i pupper / finner vokste ut te bein / amfibier krabba opp på stranda / slanger sprakk ut a egg».
Dette er som å kjøre en film med bilder tatt med tusen års mellomrom.
Det er særlig verbene som fanger inn metamorfosen: svaia – grodde – svinga – vifta – vrengtes – virvla – skvistes – sovna osv.
Villanger fremstår som en verbets dikter, i tradisjonen fra Bjørnstjerne Bjørnson og Rolf Jacobsen.
Andre passasjer er ikke like vellykkede, som når menneskehetens kompliserte historie skal skildres.
Da blir det mye oppramsing, mange abstrakte ord og mindre variert verbbruk.
Min kritiske innvending går på det jeg oppfatter sin et individualistisk syn på personlig utvikling.
«Ru» blir stående merkelig alene i sine omgivelser og med sin historie.
Med unntak av en elsker, glimrer nære tilknytningspersoner med sitt fravær: foreldre, søsken, slekt og venner.
Men er det ikke nettopp evnen til å danne sosiale bånd som har gjort mennesket overlevelsesdyktig som art?
Bjarne Markussen
| 1
|
601147
|
Essayisten Knausgård trår til
Tekst og bilder gir samlet dobbelt nytelse i denne boka, vakker som den er både i form og innhold.
Når leste jeg sist ei bok der jeg frydet meg over lange, litt innfløkte setninger som jeg måtte lese to ganger for å finne ut av og inn i?
Det var vel under lesningen av «Min kamp»-bøkene, tenker jeg.
Ofte nok leser jeg lange setninger som bare irriterer, selvsagt fordi de forkludrer budskapet ved å være for ordrike og for knudrete.
Karl Ove Knausgård formulerer seg alltid elegant, med et verbalt overskudd som bare er til å fryde seg over.
Nå er denne boka først og fremst ei fotobok.
Thomas Wågström er en kjent fotokunstner i Sverige og presenteres nå for et norsk publikum.
Skyer er motivet, så enkelt, og så mangfoldig.
Bildene får ufattelig mye mer mening for meg etter at jeg har lest Knausgårds essay.
Han lar tankene vandre mellom det evig uforanderlige, det som er i så langsom endring at vi neppe merker det, og det som gir oss opplevelsen av tiden, det som skifter og ustanselig er nytt.
Slik drivende skyer er.
Det er nesten så jeg tenker at det er godt gjort å styre unna Wergelands «Mig selv» når den beleste Knausgård skriver om lyset og tiden, himmelen og skyene.
Men han er innom så mange andre og så mye annet som ansporer tanken, som trigger nysgjerrigheten, som rett og slett bare fryder denne leseren.
Først og fremst assosierer jeg umiddelbart til de første sidene av «Min kamp» bind 1.
Der han beskriver døden og vårt forhold til den.
Som et destillat, eller som en raffinert bearbeidelse, fortoner dette essayet seg, der det pendler mellom å drøfte forholdet mellom virkeligheten og opplevelsen av den, en problemstilling filosofien vel aldri blir ferdig med.
Men så anspores jeg til å bla i boka, til å studere bildene og forsøke å fange assosiasjonene som oppstår hos meg, godt hjulpet av Knausgårds fengslende tankerekker i essayet først i boka (det presenteres på engelsk sist i boka), og jeg tenker som så, at hvis det blir slike ting vi i fremtiden skal få fra Knausgård, så er det en gave til det lesende publikum det også, minst like stor som den omfattende romanserien.
Og Pelikanen forlag, der Karl Oves storebror Yngve er sterkt medvirkende, har sine lanseringsord i meget god behold:
«Det skal handle om sannhet, erkjennelse og virkelighet».
Måtte forlaget ha krefter til å fortsette i samme spor lenge.
Emil Otto Syvertsen
| 1
|
601148
|
Mektig samtidsportrett av livet i statene
Pulitzer-Pris vinneren 2011, "Bølle på døra", er en intelligent og kul roman om musikken og dens mennesker i vår myldrende, omskiftelige verden.
Sasha får adrenalinkick av å ta ting fra andre – ladede objekter som av forskjellige grunner peker seg ut – og putte dem i lomma.
Den ildnende gleden kleptomanien vekker i henne er så smittende og identifiserbar at jeg gjennom hele romanen kjenner et sug etter å høre mer.
Men neste gang Sasha dukker opp, er hun i sidesynet til en annen karakter – Benni Salazar, sjefen hennes, stjerneprodusent og tidligere pønkrocker.
Og slik fortsetter det boken igjennom; den ene personen blir statist i livet til den neste.
I det hele er man innom 13 synsvinkler, alle finurlig sammenbundet.
Vi møter menneskene på ulike steder i livet; etter å ha fulgt dem tett i en tidsperiode, zoomes det filmaktig ut og spoles fremover i tid.
Således blir alle hovedpersoner i sine egne liv, men også deltakere i verdenskarusellen, samt miljø— og historiemarkører.
Livet fremstår som stort og viktig, totaloppslukende, men også bittelite og når som helst over.
Flere ganger slår det meg, siden karakterene er så autentiske, hvor merkelig det er at vi som mennesker på denne kloden under noen omstendigheter overhodet er i stand til å fungere sammen.
For har vi ikke våre egne, sprikende opplevelser av absolutt alt?
Forelskelser, innfall og tilfeldigheter skyver karakterene mot og fra hverandre, de møtes inderlig for så å drive vekk, bli borte for hverandre eller for evig brennmerket.
Historien spenner bredt over tid og sted.
Vi følger en gjeng pønkere i 80-tallets San Francisco over i desillusjonerte voksenliv i utkanten av 90-tallets New York, og barna deres som vokser opp i et dystopisk fremtidens California.
Musikken er limet i fortellingen, bindeleddet mellom alle mennesker og alle tider.
Egan er svært presis i sine beskrivelser.
Hver karakter er nøyaktig, helhetlig og troverdig skildret.
Den stadig skiftende fortellerstemmen er aldri vrien å følge, det hele flyter lett, lett, i en stil som noen ganger minner om Zadie Smith, og her til lands Gunnhild Øyehaug – dette tydelige, granskende, oppdaterte, ispedd intelligent og varm humor.
Den muntlige, amerikanske sjargongen glir naturlig også oversatt til norsk.
Men ut fra dette skarpe blikket som aldri slipper taket i karakterene, strømmer det også noe annet.
Er det kynisme?
Beskrivelser av utseende, sosial og økonomisk status – det hele etableres lynraskt.
Det blir for konkret noen ganger, eller kanskje blander jeg med virkeligheten:
Jeg skulle ønske det ikke gikk an å plassere mennesker så kjapt, i hvert fall ikke etter disse målene.
Det mangler dog ikke på varme i Egans skildringer, overfor alle slags mennesketyper.
I tillegg hagler det av herlige kommentarer til vår egen tid som treffer langt utover USAs grenser; om hvordan folk lever og hvordan folk er, og hvordan "[a]lle høres ut som de er steine, for de driver og sender e-post til folk hele tida, samtidig som de snakker med deg."
Thea Marie Dolva
| 1
|
601149
|
Intetsigende hemmeligheter
Boken føyer seg inn i en lang rekke av selvhjelpslitteratur som er drøvtygging av annen alternativlitteratur.
Englenes hemmeligheter, i alle fall syv av dem, er nå gjort tilgjengelig i bokform.
Hemmelighetene er for øvrig forunderlig kjente (i alternativsammenheng), lite interessante og lite viktige.
Boken føyer seg inn i en lang rekke av selvhjelpslitteratur som er drøvtygging av annen alternativlitteratur.
Englene i boken viser dessuten dårlig formuleringsevne, og uttrykker seg med et enkelt og muntlig språk, veldig likt Märthas og Elisabeth.
Tilsynelatende prøver Märtha og Elisabeth å skape en personlig vinkling ved å fortelle om egne erfaringer med englene.
Eksemplene går stort sett ut på å prøve å overbevise om at ubetydelige hendelser i hverdagen egentlig er tegn fra englene.
Hva tegnene kan brukes til og hvorfor englene kommuniserer gjennom et klistremerke på en slalåmstøvel vites ikke.
Vær i nuet, alt har mening, alt henger sammen, du må åpne opp og få kontakt med ditt guddommelige selv, er mantraet i boken og alternativbevegelsen.
At Elisabeth klarte å slutte å være så pysete når hun skulle bade på stranden, og heller gå resolutt ut i vannet ved hjelp av en handlekraftengel finner jeg lite imponerende.
Også det at en elev på engleskolen ved hjelp av en engel fikk mot til å snakke i en forsamling.
Et kreativt innslag var at rumling i magen er et tegn på at man begynner å komme i kontakt med kroppen; den forteller at den gir slipp på blokkeringer og trives.
Boken preges av en naivitet koblet med en upassende selvsikkerhet rundt det å ha funnet den fulle og hele sannhet.
Man blir nærmest noe brydd på forfatternes vegne når de prøver å forklare det naturlige ved åndeverden ved å vise til "kvantefysikk" og at alt er energi.
"Alle har en egen sannhet", men likevel beskrives et skråsikkert detaljnivå rundt den åndelige virkelighet.
For eksempel påstås det at englene kan være overalt til enhver tid, at mennesket har doble sanser, og at i inkarnasjonsøyeblikket tar sjelen bolig i kroppen og kommer ned gjennom en gyllen trakt omgitt av engler og gudskraft.
De snakker om at det fødes flere av Indigobarna og Krystallbarna, som nærmest er englemennesker, også kjent fra annen alternativlitteratur.
Alt handler om en selv, og hvordan universet snakker til og bryr seg om akkurat meg.
Jeg undrer meg over hvorfor, hvis alle har sin egen skytsengel, de fleste alternative bare snakker med kjendisenglene, for eksempel Gabriel, som i følge forfatterne kom til jomfru Maria med bud fra Gud og dikterte Koranen til Muhammed.
Alle englene kan brukes til personlig vinning – som å finne bortkomne ting, få penger, kjæreste, jobb, bedre helse osv, og i mine øyne har alternativbevegelsen et mulig usunt fokus på akkurat denne påståtte nytteverdien av troen.Frykt kjenner man bare fordi man ikke lever i nuet, sier boken.
Det mange åndelige ledere ikke bryr seg om er hvordan påstanden kan skape enda større usikkerhet eller angst fordi følelsen av mislykkethet og frykt er et tegn på at du ikke er på rett plass i livet, at du ikke gjør ting riktig, at du feiler åndelig.
Når kommunikasjonen med engler og det guddommelige Altet blir det egentlige, det mest virkelige, kan det da gå på bekostning av en tilstedeværelse i samfunnet, i livet?
Være i nuet?
Gi slipp for å bli ditt "egentlige jeg"?
Et godt råd er nok heller å gi slipp på alle disse naive, villedende og allvitende selvhjelpsbøkene og bygge tillit til egen dømmekraft.
| 0
|
601150
|
Innestengt om seksualitet
Treborgs fragmenterte sex-fortellinger funker bedre i blogg enn i bok
Bloggen "Flinke piker" skildret sexlivet til tre frisinnede jenter i begynnelsen av 20-årene.
På et tidspunkt var den Norges mest leste.
Leserskaren fikk sjokk da det viste seg at jentene ikke eksisterte i virkeligheten, men var fiktive karakterer skapt av 29 år gamle Ingrid Marie Treborg.
Flink pike er Treborgs første roman, og handler om henne selv.
Hvert kapittel åpner med et sitat fra bloggen som utdypes videre i teksten.
Bloggen kan nemlig anses som et mosaisk bilde av det som, med drømmer, erfaringer og refleksjoner sammenlagt, er fortelleren selv.
Bloggen har en fin snert, den er mangefasettert og luftig, med plass til leserens undring og egenrefleksjon.
Boken er dessverre mer klaustrofobisk.
Vi møter Ingrid som en litt trassig, lubben tenåring som lengter etter å oppleve "at underlivet eksploderer" og ta for seg av livets goder – samtidig som hun skammer seg over det.
Hun gir faen i hva folk mener – samtidig som hun bryr seg.
Hore/madonna problematikken er gjennomlysende.
Det går et ekko i blant annet perlebøker som "Alt jeg skriver er sant" (Ellisiv Lindkvist) og "Få meg på for faen" (Olaug Nilssen).
I en blanding av klisjé og originalitet og en Bridget Jonesaktig sarkasme farger Treborg et viltert og humoristisk bilde av den forvirrende jenterollen, ungdomstidas tusenvis av usikkerheter og den første, flaue, søte kjærligheten.
I siste kapittel reflekterer forfatteren – snart 30 nå, med samboer og litt høyere selvtillit – over dagens ungdom.
Selv om det finnes større åpenhet rundt sex nå enn før, er det fortsatt lite fokus på det å kjenne seg usikker.
Problemet er at jeg blir så sliten av å lese om det.
Tanker, replikker og lengsler virrer rundt i teksten uten harmoni, uten retning, nesten uten forløsning.
Ingrid innrømmer og innrømmer, og "det var rett før jeg fortalte at han aldri har gitt meg en orgasme, at jeg faker, at jeg er fake, at jeg ikke vet hva jeg holder på med" – men hun kommer aldri til det å virkelig sprenge veggene.
For eksempel:
I stedet for å kaste damebladene som gjør henne så fandenivoldsk, begynner hun å jobbe for dem.
Vel og merke for å endre noe, utgjøre en forskjell – men det er kanskje nettopp her det innestengte ved boka ligger:
Treborg prøver så hardt, men noe med referanserammen og utkikksvinkelen gjør at prosjektet stagnerer.
Man får vondt i hodet.
"I am a weapon of massive consumption/It's not my fault it's how I'm programmed to function" synger Lily Allen bloggerish i popsangen "The Fear".
Man må nesten skylde på omstendighetene, man må nesten få støtte for sin ærlighet (det får man på blogg).
Men man må nesten også spørre seg:
Hvordan kommer jeg meg videre herfra?
Flink pike viser ufrivillig hvordan løsningen er nødt til å ligge et annet sted, bortenfor disse murene, bladene, bloggene og våre egne, små navler, som i lengden blir veldig kjedelige å kikke på.
| 0
|
601151
|
Glitrande, eksperimentell skrivekunst
Kvar einaste setning i "Indre anliggender" fortel eit faktum eller fremjar ein påstand.
Alle setningane i "Indre anliggender" startar med "Jeg".
Boka har ingen avsnitt eller kapittel.
"Reykjavik / Oslo, april – september 2011", står det på siste side.
Vi får enkelte korte glimt frå denne perioden, men romanen er først og fremst eit djupdykk i Stig Aasviks liv frå 1970 til 2011.
Han er språkkonsulent på Stortinget, men det er ikkje spesielt sentralt.
Vi blir kjende med vener av begge kjønn, foreldre, kjærast, og helsar så vidt på enkelte politikarar og kjendisar.
Minne om sigrar og tap, om glede, raseri, refleksjon.
Stig Aasvik stiller strenge krav til seg sjølv, kler brutalt av seg – men er ikkje så nådelaus med menneska rundt seg som Knausgård.
Forfattaren gjer sjølv merksam på at han har hatt god nytte av den franske målaren og forfattaren Edouard Levé, spesielt "Selvportrett".
Kvar setning i "Indre anliggender" fortel eit faktum eller fremjar ein påstand.
Bråe kast er det mange av:
"Jeg har lent meg mot kvinner.
Jeg kan når som helst reise meg opp, forlate kontoret, og aldri komme tilbake".
Å finne noko logisk mønster greier ikkje eg.
Romanen er akkurat så samansett og ulogisk som eit menneskeliv er.
Om debutboka til Aasvik "Den elektriske elefanten" (2004) skreiv eg at han var eit stort litterært talent.
"Indre anliggender" viser at eg hadde rett.
Glitrande, eksperimentell skrivekunst.
| 1
|
601152
|
Mørkt og eventyrlig om det krigsherjede Balkan
Tèa Obreht debuterer med en roman som føles bortgjemt og viktig.
"Han stakk hånden ut [...] og berørte den grove pelsen da den passerte ham.
[…] kjente det store, varme, brusende hjertet stryke forbi."
I en by som "ikke eksisterer lenger", under bomberegnet på Balkan i 1941, har en tiger rømt fra dyrehagen.
Hos alle innbyggerne vekker det frykt, bortsett fra hos en liten gutt som går rundt med "Jungelboken" i jakkelommen og føler at livet er blitt et eventyr.
Tigerfascinasjonen overføres til guttens barnebarn, Natalia.
Hver søndag går Natalia sammen med bestefar til dyrehagen, hvor det er tigrene som troner:
"[De] er våkne og sinte, uviljen lyser av dem.
Med stripete, rullende skuldre går de forbi hverandre, frem og tilbake på den smale stien, og lukten av dem er sur og varm og fyller alt."
Natalia er historiens forteller.
Hun er nyutdannet lege, på et nok en gang krigsherjet Balkan.
Under et oppdrag på et barnehjem, får hun vite at bestefaren er død, og drar for å etterforske de mystiske omstendigheter rundt hans død.
Samtidig minnes hun tiden sammen med ham og historiene han fortalte henne om sitt liv – om "den udødelige mannen" og en kvinne kalt "tigerens kone".
Det er uvant å lese en så alvorlig historie som ligner så mye på et eventyr.
Av og til skildres det fra tigerens perspektiv, andre ganger med et blikk som forelsker seg i merkelige, sprø detaljer.
Pengene er "rosa og blå sedler", flisene på badegulvet er "knust til mosaikk" for at ikke geitene skal skli på gulvet, vingårdsarbeiderne leter etter et lik i jorda som skal gjøre barna deres friske.
Folkloren og livsvisdommen som utfolder seg over disse sidene, synes gravd frem fra så bortgjemte krinker og kroker at språket, selv oversatt til norsk, virker fullstendig fjernet for hverdag, omformet til et eget eventyrspråk.
Symbolikken, som er avansert, har også en egen tyngde.
Og likevel – denne skattekisten med fortellinger blir litt fjern for meg noen ganger.
Var det ikke for at de ulike historiene var knyttet så finurlig sammen, ville jeg kanskje falt helt av lasset.
Men Natalias studietid i det krigsherjede Balkan på 90-tallet har noe av det nærværet som skal til for at skattene får en verdi, en tilnytning til noe som føles virkelig.
Det er kult at 26-årige Tèa Obreht, som skriver på sitt andrespråk, vet å servere skrøner som en gammel sjørøver.
"Tigerens kone" topper bestselger-listene i USA, og ble kåret til Organge-prisen 2011 for beste engelske roman skrevet av kvinner.
Men jeg tror forfatteren har til gode å utvikle den ekstraordinære fortellerkunsten sin til å treffe leseren på et enda høyere plan emosjonelt.
| 1
|
601153
|
Substansløs debattbok
På bokomslaget kan man lese at bokens hensikt er å øke nordmenns kunnskap om fremmede kulturer.
Det gjør den ikke.
Jeg har enda ikke knekket respekt-koden.
Hva vil Hanne Nabintu Herland si oss i denne boken?
Den handler fint lite om respekt – men desto mer om forfatteren.
Det er ikke en bok for akademikere kan man slå fast.
Ideene hennes er løsrevet, usammenhengende og svekkes av svak og sprikende argumentasjon.
Henvisninger til autoriteter på ulike felt er sporadiske og overfladiske.
Herland vil framstå som verdikonservativ; hun er abortmotstander, og vil ha Gud inn i verdidebatten – noen ganger.
Andre ganger er verdier, som stammer fra kristendommen, det viktigste.
Bokens struktur er fraværende.
Man får følelsen av å ha lest samme avsnitt utallige ganger før.
Herland gjentar til det kjedsommelige det samme poeng fra Huntington eller at Vesten er i etisk forfall.
Det er en lemfeldig omgang med fakta og kilder.
Påstander underbygges ikke, men det konstateres at Derrida fant opp multikulturalismen, at Gaddafi er en helt, at norske våpen dreper mest i verden.
Hun kan påstå at "årsaken til at Vesten har myndighet til ovenfra og ned å diktere den institusjonelle utviklingen i nasjoner som Kenya" er bistand.
Har Vesten myndighet til det?
Her er ingen videre begrunnelser og forklaringer – og det er for mange slike snarveier til at boken kan bli interessant.
Det som skjemmer mest, for øvrig, er alle de selvbiografiske anekdotene fra oppveksten.
De utgjør omtrent annethvert av de små kapitlene i boken.
En religionsviters barndomsminner om sin mormor er uinteressant i en debattbok.
Det er også hva en eller annen sa på en eller annen studentfest, hvilke bær hun spiste eller at en "beryktet jugoslavisk torpedo" mener at nordmenn er spesielt fryktsomme.
Tilfeldige møter og en liten omgangskrets i Oslo blir hennes empiri på "nordmenn".
Det hjelper heller ikke at memoarene er skrevet med et språk som i en middels ungdomsskolestil.
Kanskje er boken også ment for ungdomsskoleelever, tenkte jeg, da lest leste undertittelen på et bilde av forfatteren som sa at halskjedet hun hadde på seg på bildet faktisk ble ranet fra henne noen dager senere.
De tydelige forsøkene på å skape litterær kvalitet over egne minner, forblir akkurat det: hun "lukket den knirkete døren som var både gammel og treg"; et gjøkur "kvakk så høyt at det faktisk var plagsomt om natten helt til man ble vant til det"; og om sin favoritt-is: "slikkende på dette symbolet på norsk harmoni".
Lys skinner som gull, frukter bugner, brødskiver beskrives.
Banalitetene er så mange og så markante at det er vanskelig å holde fokus gjennom boken.
Forlaget har ikke gjort jobben sin her.
Selv ikke den velvillige leser som kan være enig med henne i en og annen punchline har en lett jobb i å dechiffrere mening og retning.
Hun kritiserer venstresiden for deres kulturelle selvpisking, mens boken hennes i stor grad er akkurat det: kulturell selvpisking.
Sammenlignet med Norge er Kenya og Kongo drømmeland.
Det rakkes ned på norske foreldre som skjemmer bort sine barn, mens hun over-romantiserte minner om internatskoleliv i Afrika borte fra egne foreldre, og ferier i et fordums Norge.
Herland kunne fått sagt det hun ville ha sagt på 50 sider og spart oss for 250 siders utenomsnakk.
På omslaget kan man lese at bokens hensikt er å øke nordmenns kunnskap om fremmede kulturer.
Det gjør den ikke.
| 0
|
601154
|
Dødsspennende
God driv med stivt språk.
Den tredje kriminalboka til historiker Hans Olav Lahlum er så spennende at det ikke går an å legge den fra seg.
Som de to foregående, henter Lahlum stoffet sitt fra den nære etterkrigstiden.
I denne boka, som i den første, kaster andre verdenskrig lange skygger, og gammelnazister spiller en vesentlig rolle.
Helt fra første side har denne romanen en intensitet som gjør at en blir revet med.
Det starter i 1970 med mordet på ei ung jente som viser seg å tilhøre et ungkommunistisk miljø ikke ulikt AKP.
Etter hvert blir vi med inn i den lille gruppen, vi treffer gammelnazistene, og får små avsløringer som skaper nysgjerrighet.
Også i denne boka gjør den mannlige politietterforskeren Kolbjørn (K2) bruk av sin kvinnelige hjelper Patricia, en svært intelligent og styrtrik ung dame som er lenket til rullestol og bare ser ut til å bruke tiden til å tenke.
Rollen som armer og bein har Kolbjørn, som tidvis bare utfører ordre fra sin hjelper uten å vite hvorfor eller hvilken teori hun jobber ut fra.
Sannsynlig er det ikke, men det skaper spenning.
Som i de tidligere romanene, er dette et slags politisk-historisk mysterium der det dukker opp både en statsminister og en partileder som begge har navn som ligger tett opp til datidens Per Borten og Trygve Bratteli.
Sistnevnte er en av etterforsker Kolbjørns store helter.
Skildringene av den tause mannen med den overstyrende kona er riktig fornøyelig.
Like ekte er ikke beskrivelsene av AKP-cellen, som lider under mangel på ekthet og tilstedeværelse.
Det var ingen ungdom den gang, og heller ingen nå, som snakker på den måten han lar dem gjøre.
I boka bruker ungdommene ord som "formodentlig" og har har så å si konsekvent bruk av foranstilt pronomen, slik ikke et levende menneske snakker:
"Når skal vi fortsette vår kamp gjennom et nytt møte?" spør en, og en annen sier at "jeg har min nye bil parkert utenfor", og "vi slutter oss alle til dette håp".
Gjennomgående i boka bruker Lahlum slike forhistoriske, danske språkgrep som virker veldig forstyrrende.
En titt på etterordet viser at bruken forekommer også der, så det er åpenbart ikke brukt litterært for å skape en, riktignok forfeilet, men bevisst historiserende effekt.
Men hvis en skal nyte historien, må en bestemme seg for å se bort fra slikt, og hive seg med på karusellen.
Etter det første mordet, blir det et par til, og det snakkes stadig om et planlagt attentat som må avverges.
Problemet er at Kolbjørn ikke vet hva som skal angripes når eller hvor.
I tolvte time løser selvfølgelig medhjelperen Patricia mysteriet, slik at Kolbjørn kan avverge katastrofen.
Og på vei dit møter vi tankene til forbryteren, som ikke er ulike dem som forårsaket drapene på Utøya i fjor.
Slik sett blir boka historisk og samtidig en kommentar til vår tid.
| 1
|
601156
|
Nakent og nærgåande om angst
Gjennomtrengande, lammande redsle for å trå gale, for å misse, for at kvardagen skal bli øydelagd, for det ukjende og skrekkfylte
Vaskesetelen kallar tekstene noveller, i boka blir ingen sjanger oppgjeven.
Fleirtalet av tekstene er noveller, men alle er det ikkje.
Det betyr lite, dei 20 korttekstene er sjølvutleverande – og – det formeleg gnistrar av fleirtalet.
"Ønske" heiter den første teksten – ei flott novelle – som grunnleggande handlar om angst og eit sterkt ønske om vern og tryggleik.
Den siste teksten heiter "Den du frykter", og nøkkelordet her er lovnad – om vern mot vonde og uhandterleg angstkjensler.
Det er ei mamma som fører ordet i båe tekstene, og sjølv om det berre er i den første at forfattaren ganske direkte peikar på ektemannen Karl Ove Knausgård, er det ganske opplagt at båe har sjølvbiografiske trekk.
Tekstene er tematisk varierte: barndomsminne, eventyrprega tankespinn, kvardagsskildringar, kjærleiksmøte.
Men det er kvinner som er hovudpersonane heile vegen, barn, unge jenter, vaksne og eldre kvinner – mange av dei mødrer.
Kvinnene er svært ulike, men absolutt alle, frå dei yngste til dei eldste, ber på angst.
Gjennomtrengande, lammande redsle for å trå gale, for å misse, for at kvardagen skal bli øydelagd, for det ukjende og – for kvinnene i denne boka – det skrekkfylte.
Det er nakne tekster, desperate, gjennomlevde, påtrengande.
Dei lever, dei er nærgåande, dei er påtrengande.
Eg greip meg sjølv i å sjå "Skrik" for meg, det verdskjende måleriet til Edvard Munch.
Ei klassisk novelle skal helst ha eit såkalla vendepunkt.
Det har mange av tekstene i denne samlinga, og iblant er det utruleg overraskande.
I novella “Usett landskap”, der første delen er lagd til ei jernbanevogn, ergrar hovudpersonen seg over ein mann som snakkar i telefonen – og gjev høgt og tydeleg uttrykk for det.
Slutten er lagt til ei seng, der dei to har ei intens hyrdestund…
Den 17. november 2011 skreiv Dagbladet:
"Under arbeidet med "Min kamp 6" ville Karl Ove Knausgårds kone Linda Boström Knausgård ta sitt eget liv og hun ble innlagt med depresjoner og mani.
Nå utleverer Knausgård alt."
Det er umuleg å lese "Grand mal" utan å ha det mentale samanbrotet til forfattaren i bakhovudet, og sjølv om forfattaren sjonglerer med ulike namn på kvinnene i tekstene, meiner i alle fall eg at dei aller fleste har tatt utgangspunkt i sjølvopplevde hendingar.
Språket er eit kapittel for seg.
Boström har gjeve ut ei diktsamling, og ein del av forteljingane har sterke prosalyriske trekk.
Bildebruken kan vere dramatisk.
I "Lungene og regnet", meir skisse enn novelle, har ei kvinne lege lungesjuk i eit halvt år og ser for seg:
"Bakgården består nå av svelgebevegelser og gurgling.
Som gapet til en gammel mann.
Som et rustent avløp.
Nå beveger ormene seg der nede.
Slynger seg rundt hverandre med fornyet kraft."
| 1
|
601157
|
Fra klassens klovn til metallmonster
John Michael «Ozzy» Osbourne er rockens kanskje minst selvhøytidelige stjerne.
Helst vil han fremstå som en enkel fyr fra Nord-England som bare har slumpet til å bli rik, berømt og beryktet.
Og skal vi tro selvbiografien hans, har Ozzy vært akkurat den samme helt siden barneskolen.
Der var han den rastløse, dyslektiske arbeiderklassegutten som kom seg gjennom dagen ved å spille rollen som klassens klovn.
Etter hvert ble det som hadde vært en forsvarsmekanisme til et artistisk varemerke.
Den småkriminelle taperen ble til heavy metal-monsteret som satte liv og helse på spill bare for å underholde, bare for å slippe å kjede seg.
Ta for eksempel den gangen han satte tennene i en levende flaggermus på scenen.
"Munnen min ble straks full av noe varmt, seigt og flytende, med den verste ettersmaken du kan tenke deg", forteller han.
"Jeg kjente at det satte seg fast på tenna og rant nedover haka.
Og så rykka det i hodet jeg hadde i munnen".
Resten av turneen måtte han få rabiessprøyter hver kveld.
"En i rumpeballa, en i hvert lår, en i hver arm.
Hver eneste en svei som bare satan".
Oppførselen hans er like tankeløs som den er farlig.
Den er både brutal og idiotisk.
Den lar seg ikke forsvare på verken den ene eller andre måten.
Hadde det enda vært snakk om et unntak.
Men for Ozzy har hele livet vært slik.
Fra oppturen med Black Sabbath tidlig på 70-tallet til den tunge bakrusen mot slutten av tiåret.
Fra en ny vår med vidundergitaristen Randy Rhoads og den driftige managerkona Sharon, til en bisarr flyulykke og et tragisk drapsforsøk.
De hårreisende anekdotene bare fortsetter å komme.
Og boken blir umulig å legge fra seg.
"Jeg er Ozzy" er en musikerselvbiografi som ikke handler stort om musikk.
I stedet handler den om alkohol og kokain, groupies og kjønnssykdommer, underbuksehumor og dårlig oppførsel.
Men Ozzy er en god historieforteller.
Han har et øye for det absurde og en komisk timing mange profesjonelle moromenn kan misunne ham.
Ozzy Osbourne har levd dette livet slik at vi andre skal slippe å gjøre det.
Vi kan lese om det i stedet.
Boken er oversatt til et levende og lettlest norsk av Torstein Bugge Høverstad (kjent for "Harry Potter"-oversettelsene) og hans rockeinteresserte datter Sunniva Lind Høverstad.
Originalens muntlige tone er godt ivaretatt, og obskønitetene er akkurat så fargerike som de må være når det er Ozzy som fører ordet.
| 1
|
601159
|
Snedig uhygge fra Island
Snikende uhygge mot en bakgrunn av gamle og ferske kriminalsaker, pluss et eget element som heter islandsk natur og vær.
Nominert til Glassnøkkelen.
Skal filmes.
Det finnes flere tråder, flere plattformer, flere lag i den islandske krimforfatteren Yrsa Sigurdadóttirs siste oversettelse til norsk, "Jeg vet hvem du er":
Mystiske dødsfall, uoppklarte forsvinninger og innslag av gjenferd.
Ja, du leste riktig:
Gjenferd.
Og det til overmål i et gammelt, øde fiskevær på ei øy, et slikt et som bare lever noen få sommeruker.
Det er tre unge voksne som utsettes for denne siste uhyggen.
De har kjøpt et gammelt hus i det fraflyttede fiskeværet.
De vil pusse det opp og bruke det til pensjonat.
De føler seg iakttatt, de ser skygger.
Og så får de høre, bit for bit, om kriminelle tildragelser som har skjedd der tidligere...
Samtidig, i et tettsted på land, skjer det selsomme hærverk, det kan se ut som om de er av rituell karakter.
Politiets undersøkelser viser at liknende ting har skjedd før, for mange år tilbake.
Så skjer det dødsfall i trakten.
Uforklarlige dødsfall.
På dette feltet har vi med en kvinnelig polititjenestemann og psykiateren Freyr å gjøre.
Freyr har mistet sønnen sin for flere år siden.
Han er aldri blitt funnet.
Kan han likevel være i live?
Disse sakene, som i sitt utgangspunkt synes umulig å forene, knyttes langsomt sammen.
Det er meget snedig utført.
Det rent kriminelle aspektet er kriminallitteratur på høyt nivå.
I tillegg kommer det selsomme, gjenferdene, det nifst uforklarlige, det som bevirker at du føler knokkelfingre rører deg på skulderbladene.
Det hele er kløktig tenkt og skrevet med utspekulert omhu.
Dette fungerer både som intrige, som kriminalspenning og som uhygge.
Det følgende er ingen kritikk, det er bare en registrering:
Yrsa Sigurdadóttir har ingen spesiell litterær stemme, ingen egenfarge.
Hennes form, stil og tone minner til forveksling på flere av hennes kvinnelige, skandinaviske kolleger.
Men for all del:
Undertegnede forstår godt, meget godt, at romanen ble nominert til den skandinaviske kriminalprisen "Glassnøkkelen" og at Hollywood-produsenten Sigurjon Sighvatsson vil lage film av den.
| 1
|
601160
|
Fotokunst og kjærlighet under den spanske borgerkrigen
Smidig og høyst interessant romanbiografi om krigsfotografene Robert Capa og Gerta Taro, deres felles arbeid og kjærlighet under den spanske borgerkrigen.
I 1936 eksploderte den spanske borgerkrigen.
Den kan sees på som en grusomt og blodig ouverture til den 2. verdenskrig.
På denne scenen utspilles historien om Robert Capa og Gerta Taro.
De hadde begge flyktet fra sine hjemland, som mange intellektuelle gjorde i 1930-årene.
Robert Capa (1913-1954) het egentlig André Friedman og kom fra Ungarn til Paris i 1933.
Gerta Taro (1910 — 1937), opprinnelig het hun Gerta Pohorylle, kom fra Stuttgart i Tyskland som jødisk flyktning i 1934.
I 1935 møttes de.
Begge ønsket lidenskapelig å bli fotografer.
De slo sine ambisjoner, sine profesjonelle liv og sin kjærlighet sammen.
De tok reportasjebilder som de solgte under fellesnavnet Robert Capa.
Greta Taro ble drept under et slag i Spania i 1937.
Robert Capa ble senere et verdensnavn for sine krigsbilder på flere fronter, han fotograferte blant annet på D-dagen i Frankrike i 1944.
Den spanske journalisten Susana Fortes bestemte seg for å skrive en roman om deres forhold, da det i 2008 ble oppdaget 127 filmruller, med over 3000 bilder, tatt under den spanske borgerkrigen av Robert Capa, Gerta Taro og deres felles venn og kollega David Seymour.
Formen her er romanbiografien.
Det som først slår en, er det dype engasjementet Susana Fortes har til sitt stoff.
Det skinner gjennom i hver eneste setning.
Derfor føles også denne romanbiografien meget fengslende, hennes engasjement smitter, på en positiv måte, av.
I henhold til det biografiske har Susana Fortes med et vell av biografiske data, de drysses rundt og puttes inn i historien, overveiende på en smidig måte.
Sterkest føles hun når hun skildrer krigshverdagen, da de to prøver å forene, ofte på et meget dristig vis, nyhetsjakten med fotokunst, samtidig som stemningen, hele atmosfæren, rundt dem er meget hektisk, febrilsk og ofte direkte, håndfast livsfarlig.
Når Susana Fortes leker Vår Herre og forteller oss om deres intime liv, både rent medmenneskelig og erotisk, føles beretningen underlig flat, det er som om tettheten i fortellingen skiftes ut med noe løst og kulørt.
Men, for all del, denne romanbiografien er som samlet sum meget velskrevet, meget interessant og meget fengslende.
| 1
|
601161
|
Treffende realisme
Et lite mesterstykke om helt vanlige mennesker
En ung kvinne, Dorthe, leier et lite hus i en stasjonsby like utenfor København.
Hun skal studere ved universitetet og hver dag tar hun toget inn til byen.
Men studering blir det lite av.
Hun vandrer heller rundt i gatene og på kaféene, lytter til samtaler og treffer mennesker slik som forfatterspiren Hase.
Selv skriver hun av og til dikt.
Det er nok forfatter hun egentlig vil være.
Men det vil seg liksom ikke helt.
Det blir ikke noe av noen ting.
Hun sitter i klistret.
Hun sitter fast i det banale livet.
Dagene ruller i sin ensformighet.
Hun kommer seg ikke videre.
Helle Helle har i sine bøker et sterkt fortellermessig fokus på de små hendelser som fyller et liv og som former et menneske.
Ytre dramatikk finnes det ikke så mye av.
Likevel bretter hun ut de store dramaer av alt dette som ligger der gjemt i et menneske.
Alt dette som presser på.
Lengselen etter å leve, oppleve, komme ut av stivnede vaner, slippe løs følelser og lengsler.
Etter å våge og ta tak i selve livet.
Helle Helle beskriver menneskene sine i en prosa så egenartet, så sår, så øm.
Nesten irriterende dyktig er hun.
Hver eneste setning er bearbeidet og finpusset ned til minste detalj.
Og selv om menneskene i hennes forfatterunivers ofte utfører små og banale handlinger, sitter de lenge i hos leseren.
Nettopp fordi de er beskrevet så treffende og så avslørende.
Hun tar oss på kornet.
| 1
|
601162
|
Historien om polarskuta Fram
Den som gir seg tid til å lese dette unike verket, blir betatt.
"Det er noe unikt og mytologisk over Fram".
Det skriver utenriksminister Jonas Gahr Støre i et forord til boken av samme navn.
En bok om polarskuten Fram fra de første ideer ble utvekslet mellom byggherren Fridtjof Nansen og konstruktøren og skipsbyggeren Colin Archer i Larvik.
Thor Borch Sannes har skrevet beretningen om skipet og dets mannskaper fra første prøvetur, til to lange reiser til "kuldens rike", helt fram til at det berømte skipet ble installert i sitt museum på Bygdøy
Boken er spesiell, den gir et bilde av hvilke krav man nødvendigvis må stille til en skute som skal tåle så enorme påkjenninger, være et hjem for to store ekspedisjoner, med polar forskning som en del av oppdraget, og samtidig seile hjem fra isen uten større skader.
Den som gir seg tid til å lese dette unike verket, blir betatt.
Både av vitenskapsmannen og humanisten Nansen, og djervheten hos Roald Amundsen og Otto Sverdrup, i tillegg er beretningen full av data som supplerer det man tidligere har lest.
Verket om Fram er godt skrevet, alle vitenskapelige og tekniske opplysninger er kontrollert av Riksantikvaren.
I tillegg er det lagt vekt på gode illustrasjoner som sammen med teksten gir oss opplevelsen av polarforskning den gang ekspedisjoner av denne art hadde betydning for en ung og ny stat, og senere vært en inspirasjonskilde for unge mennesker med kjærlighet til disse ugjestmilde delene av vår klode.
| 1
|
601163
|
Spekulativ gjenbruk
Nok en gang den ene tragiske skjebnen verre enn den andre.
Oppbygd etter samme lest som tidligere bøker.
Linda Olsson høstet mange lovord for romanen "La meg synge deg stille sanger".
Dette var ei rørende bok, som mange trykket til sitt bryst.
Denne rommet så mange tragiske skjebner at det nærmest var umulig ikke å bli berørt.
Olsson mener tydeligvis at utmalinger av slike tragedier er nøkkelen til suksess, for denne boka er til forveksling svært lik debutromanen.
Oppbyggingen er faktisk så lik at man får følelsen av at dette er et standardisert oppsett.
Debutromanen handlet om forholdet mellom en ung og gammel kvinne, og veksler mellom skildringer av nåtiden og tilbakeblikk på kvinnenes liv.
Disse rommer fryktelige hemmeligheter.
I denne boka skildres forholdet mellom den middelaldrende kvinnen Marion og maorigutten Ika.
Ika mishandles på det groveste av bestemoren som han bor hos, og Marion tar han til seg.
Også i denne boka veksler man mellom skildringer av nåtiden og tilbakeblikk på Marions liv som selvsagt også rommer grusomme hemmeligheter.
Barndommen i begge bøkene har også mange likhetstrekk.
I debutromanen blir hovedpersonen sendt til en ukjent bestefar i Stockholm.
I denne boka rives Marion vekk fra bestefaren for å bo hos sin mor i Stockholm.
Og slik fortsetter det.
Det er vold, barnemishandling, drap, forsømmelser, ensomhet og så videre.
Det er så trist så trist, men man sitter hele tiden med en følelse av at det er konstruert slik med vilje for å røre leseren.
Når det er sagt er det deler av boka som fungerer relativt godt.
Olsson er på sitt beste når hun skildrer forholdet mellom den lille gutten og Marion.
Det er de relasjonelle skildringene som gjør at man i det hele tatt orker å lese videre.
Det kan synes som forfatteren er redd for å la disse stå alene og derfor føler behov for å krydre dem med alle mulige former for tragedier.
Resultatet blir en spekulativ og lite troverdig roman.
Hvis målet er få leseren til å gråte, er det mulig enkelte av de mest grusomme partiene treffer blink.
Hvis målet derimot er å skrive god litteratur bør Olsson droppe alt dette, løsrive seg fra alle maler for oppsett, og gjøre det hun kan, nemlig å skildre menneskelige relasjoner.
| 0
|
601164
|
Den vonde stillheten
Et lite mesterverk av en bok, om å miste seg selv når man mister noen andre.
Det er bare å ramse opp:
«Dager i stillhetens historie» er allerede utropt til en av fjorårets beste, nominert til Nordisk Råds litteraturpris, Ungdommens kritikerpris og P2-lytternes romanpris.
Og dét er ikke så rart.
Merethe Lindstrøm bygger sine historier med mange antydninger, og undervurderer ikke leseren.
Heldigvis.
Det handler om det aldrende ekteparet Eva og Simon, som inngår en pakt om ikke å snakke om sin fortid.
De har hemmeligheter for døtrene sine, og for hverandre.
Mens han lukker seg mer og mer inne i seg selv, prøver hun å bryte ut av isolasjonen og tausheten.
Og nettopp stillheten går igjen i romanen.
Mens Eva ønsker å bryte tausheten, mister mannen taleevnen i gryende demens.
Det endrer livet deres, og ikke minst får den frem alt det usagte, uforklarlige og uforståelige i livet, som igjen ender med skyldfølelse.
Eva bærer nemlig også på en hemmelighet om da hun som tenåringsjente adopterte bort sin lille sønn.
Den latviske hushjelpen Marija, som blir et slags familiemedlem for de to gamle.
Helt til hun viser sider av seg selv som krasjer med Simons jødiske bakgrunn og hans holocausterfaringer.
Det ender med et brudd med Marija, og et ubehag som blir liggende å murre gjennom hele romanen.
«Dager i stillhetens historie» er en følsom, og nesten utmattende fortelling.
Den beskriver det umulige ønsket om å kjenne en annen person helt ut, om å ikke klare å være fullstendig inne i noen.
Og om hvordan skyldfølelse både kan splitte og forene to mennesker.
Dette er en av romanene fra 2011 som vil bli husket.
| 1
|
601165
|
Nostalgisk båttur
Solid og artig om nær historie.
Vest-Agder-museets nyeste årbok dreier seg om plastbåter – fra Herbert Waarum sjøsatte Sørlandets første midt på 1950-tallet og tretti år fremover.
Da var eventyret langt på vei over og næringsklyngen kraftig redusert.
Men på sitt mest intense, i årene rundt 1970, utgjorde vår landsdels produsenter i sum Europas største leverandør av plastbåter og sysselsatte flere tusen mennesker.
Alene i Grimstad-området produserte 22 bedrifter (!) mer enn 50.000 plastbåter fram til 2002.
Det er en artig bok, samtidig som det er tydelig at den i hovedsak er frembrakt av faghistorikere.
Oppgaven har vært takknemlig, i den forstand at mange kilder fortsatt er der, og at materiale i form av brosjyrer, avisartikler og bedriftsinterne dokumenter ennå finnes i rikt monn.
Bevisst og omfattende bildebruk hever også bokens leseverdighet, pluss at temaet jo interesserer bredt på Sørlandet – hvor tidlige plastbåter så smått er i ferd med å bli gjenstand for organisert nostalgi, på lik linje med biler og motorsykler.
Leseren gjenoppfrisker kjennskapet til sentrale bransjefolk.
Det ene minnebringende, velklingende produsent— og modellnavnet etter det andre dukker opp.
Og industriens fremvekst forklares mot en internasjonal bakgrunn av velstandsutvikling og raskt forbedret materialteknologi, det siste ledet an av USAs militærindustrielle kompleks.
Hvorfor kom så nedturen?
Boken trekker fram oljekrisene på 1970-tallet – uheldig for alt motorisert – og det faktum at andre lands produsenter gradvis tok igjen de norske.
Det denne anmelder gjerne skulle ha lest litt mer om, er hvordan den sørlandske "hver mann på sin tue"-mentaliteten også svekket næringen.
Ellers kan det konstateres at Vest-Agder-museet turnerer den hersens fylkesgrensen med eleganse.
Tidlig utvikling i Aust-Agder balanseres mot dypere dykk i eksempelvis Søgne og Mandal (større nyttefartøyer) på Lista og i Flekkefjord.
| 1
|
601166
|
Sår og sterk familiekrønike
Varsame oppattakingar, når ulike personar fortel om same hendinga, nyttar forfattaren til å skrelle bort lag etter lag av forteiingar og løgner
Rammeforteljinga i Det dyrebare begynner ein tåkete sommarkveld i 2008, i ein sveitservilla eit par timars køyring sør for Oslo, og sluttar på 1. nyttårsdag i 2011.
Retrospektivt får vi glimt tilbake til 2. verdskrig.
Sommarkvelden i 2008 tvingar dottera Siri gjennom ei storslegen feiring av 75-årsdagen til mora, Jenny Brodal.
Ho er full – etter å ha gått i 20 år utan å smake ein drope alkohol.
Same natta blir Mille, ein 19-åring som Siri har engasjert som barnevakt for barna sine, Alma og Liv, sporlaust borte.
Ein annan tragedie spøker også i bakgrunnen: veslebroren til Siri, Syver, druknar i eit tjern når dei båe er små.
Siri skulle passe veslebroren, og Jenny har aldri kunna tilgje at storesøster ikkje passa godt nok på guten.
Siris ektemann, Jon, er utru – og har, etter to kritikarroste romanar i ein trilogi – fått skrivesperre.
Seinhaustes 2010 blir restane av Mille funne av tre gutungar som leiter på feil stad etter ein skatt dei har grave ned.
Linn Ullmann har for vane å skape personar med både ytre og indre skavankar.
Slik er det også i denne romanen:
Mille har måneansikt, Siri har skeiv rygg, hushjelpa Irma er eit mysterium – i ein kjempesvær kvinnekropp.
Ekteskapet til Siri og Jon skjelv i samanføyingane, Jenny tek til flaska, Alma seier Gud snakkar til henne – men etter at Mille blir borte, blir ho eit skikkeleg problembarn.
Karakteristisk for personane er at dei ikkje kommuniserer.
Forteiingar og løgner, krav som ikkje kan imøtekomast, mangel på fellesskap og samhandling – Det dyrebare er ei familiekrønike om ein dysfunksjonell familie som snublar seg vidare, dag for dag.
Forfattaren nyttar seg av ulike forteljarstemmer, lar ofte fleire personar fortelje om same hendinga.
Det mystiske, det tåkelagde, det uforklarlege fekk i alle fall meg til å ha problem med å legge frå meg boka.
Det tåkelagde ja, det er mange dagar med tåke i denne romanen, eitt litterært grep som også er elegant handtert.
Og det er fleire slike grep.
Mursteinar på 400 hundre sider synst eg ofte har ein god del daudkjøt, men Ullmanns bok har det ikkje.
Dei varsame oppattakingane når ulike personar fortel om same hendinga, nyttar forfattaren til å skrelle bort lag på lag av forteiingar og løgnar.
Dette grepet, som eg i litterær samanheng likar å kalla laukgrepet, fører oss nærare og nærare innpå personane.
Mens lauken blir mindre, stig dei fram, avkledde, nakne – og ikkje sjeldan kjende eg som lesar at laukosen fekk augo til å renne.
Det er ekle, vonde og såre medmenneskelege problem og utfordringar
Ullmann stikk hol på i boka, og ho gjer det profesjonelt.
Beksvart humor er også eit av verkemidla hennar, og den er svartare i denne romanen enn nokonsinne.
| 1
|
601167
|
Monumental avslutning av gedigent verk
Knausgårds sjette bok i serien Min kamp er utrolig god; rik, omfangsrik, dyptpløyende, rørende og provoserende, absolutt verd å gi seg i kast med.
Sjette bok er monumental.
Den er en stilistisk nytelse og den favner utrolig vidt.
Leseren møter Hitler og Hamsun, Dostojevskij og Tolstoj, Abraham og Isak, Moses og Jesus, Paul Celan og James Joyce – for å nevne noen blant mengden.
Men mest handler det om Karl Ove Knausgård og hans familie, som ifølge forfatteren, i og med boka, alle er romanfigurer, og «Romanen er et sted hvor det som ikke ellers kan tenkes, kan tenkes (…).
Verden slik den er kan romanen beskrive, i motsetning til verden slik den bør være».
Krevende
Enkelte deler av boka er vanskelig tilgjengelig.
Det gjelder først og fremst det som i forhåndsomtalene kalles essayet (på 400 sider) om Hitlers «Mein Kampf».
Jeg kan like gjerne kalle det avhandlingen om åndsliv og tankestrømninger i mellomkrigstidens Europa.
Det er krevende fordi forfatteren er meget lærd og det koster hodebry å henge med i svingene.
En hensikt med «essayet» er å søke en forklaring på hvordan det forferdelige kunne skje, at noen få mennesker kunne plante ideen om at jødene burde utryddes, og så få med seg et helt folk på selve ugjerningen.
Den forklaringen krever mengder av omveier og sidesprang, og her er en rekke mindre essays ispedd det store.
Jeg skal ikke prøve å gjengi dette, enda mindre å tolke det.
Bare anbefale det, og så får tidsskriftskribentene gå videre med dette.
Han beskriver og analyserer «hvordan tiden og psykologien henger sammen, kunsten og politikken, og formelen for alt menneskelig, jeg-du-vi-de-det» for å oppsummere med Knausgårds egne ord.
Men han relaterer disse studiene også til vår egen tid, ikke minst når han kommenterer Utøya-tragedien i sommer.
Og han er ikke snau i karakteristikken av reklamens verdensbilde i vår tid:
«De verdiene som finnes i bildehimmelen er nazistiske verdier, selv om alle sier noe annet om dem.
Vakre kropper, vakre ansikter (…) den eneste forskjellen på deres (nazistenes, red.anm.) og våre bilder, er at vi ikke vil sette dem ut i virkeligheten (…).
Massemorderen på Utøya gjorde det, (...).»
Tar utfordringen
Selvsagt må det handle om hva døden er, når det handler om drap på 69 unge mennesker på Utøya og seks millioner jøder i Hitler-Tyskland.
Hele vår forestillingsverden utfordres av dette, og Knausgård tar utfordringen, går inn i den og leverer et vesentlig bidrag til at vi bedre kan forstå oss selv og vår tid.
Den ytre linken fra fortellingen om far og sønn Knausgård til det store kulturessayet, er temmelig tynn.
Det handler om at det i de etterlatte tingene etter faren og farmoren ble funnet en nazinål og et eksemplar av «Mein Kampf».
Dette blir ikke gjenstand for ytterligere kommentar i boka.
Men der er en indre tilknytning i det som dreier seg om forhold mellom fedre og sønner i mange av de relasjonene som beskrives.
Aldri bedt om bråk
«Jeg leser og skriver altså om livet.
Det eneste jeg ikke vil med livet, er å leve det» heter det ett sted (side 1018) i boka.
Så har han altså skrevet om sitt liv, fått oppmerksomhet og ros, og masse kjeft, til og med trusler om rettslig forfølgelse.
«At dette hendte meg var egentlig ganske jævla sinnssykt utrolig, for jeg hadde aldri bedt om bråk i hele mitt liv, jeg forsøkte så godt som alltid å være snill og grei og høflig og ordentlig, ville bare at alle skulle like meg, det var det eneste jeg ville, så havnet nettopp jeg i en slik storm av krenkede mennesker og advokater, ikke på grunn av uflaks, men som et adekvat svar på en handling jeg hadde gjort» skriver han og problematiserer dermed sin egen gjerning – og fortsetter den.
Enda mer problematisk.
En bønn om godt vær
Denne siste boka kan umulig være lettere å svelge for hans nærmeste familie på farens side.
Har de følt seg krenket før, vil de antakelig også gjøre det nå.
Forfatteren diskuterer sin egen rolle, og sin onkels rolle i dette, og jeg vet ikke om det kan leses som en bønn om godt vær, men ett sted skriver han om hvordan han har skildret at faren drakk seg i hjel, beskrevet farmoren i minste detalj, og så sier han:
«Det er klart det er krenkende, for det er selve det private rommet.
Det er hans rom.
Så kommer jeg, er der noen dager, og skriver en hel jævla roman om det.
Som kanskje til og med er løgnaktig.
Eller forvridd.
Jeg stoler ikke på meg selv.
Jeg vet ikke hva som er sant eller ikke.
Og så gjør jeg dette.
Mot broren hans.
Jeg har alltid satt ham høyt, altså, han har alltid hatt en stor betydning i livet mitt, som representant for noe».
(side 372).
Han problematiserer dette å være både forfatter og romanfigur, ikke minst også hvordan hans nærmeste er blitt romanfigurer.
Han skriver mye om forholdet mellom virkelighet og diktning, om hvordan språket skaper virkeligheten, om at det språkløse ikke eksisterer.
Det tvinger leseren til å reflektere; hva er det som skjer med meg når jeg leser dette?
Romanfiguren
Jeg skal forsøke å svare.
Jeg kjenner igjen reaksjoner, væremåter, tanker, innskytelser, følelser, stolthet og skam, og kjærlighet – hos meg selv.
Det angår meg og mitt liv.
Og det angår så mange andres liv.
Familielivet
De siste 100 sidene eller litt mer, handler om familielivet i Malmø nå.
Og det er sannelig en kamp.
Utleverer han sin kone, når han beskriver hennes ulike tilstander med bipolar lidelse?
Jeg synes ikke det.
Dette leser jeg som skrevet med en stor kjærlighetsvilje:
Jeg vil leve sammen med Linda, jeg elsker henne og barna mine høyest av alt, og jeg gjør hva som helst for at dette skal fortsette.
Det er det høyeste ropet i denne teksten.
Det er ufattelig sterkt.
Det er varmt og veldig, veldig menneskelig, i den mest positive forstand av ordet menneskelig.
For ellers i boka er det mye menneskelig som ikke er av det gode.
Det er bare å gi seg i kast med den, så ser man.
Sluttsatsen har allerede vært kjent en stund, at han ikke skal være forfatter mer.
Tiden vil vise om det holder.
Er det slutten på skrivekarrièren, så vil likevel forfatterens verk fortsette å være noe helt enestående i norsk litteratur i mange år fremover.
| 1
|
601168
|
En gammel mester skriver
Forfatter:
Jan Erik Vold
Det er fremdeles lett å la seg fascinere av det store i Jan Erik Volds små ord.
Tittelen er jo så vakker, og så assosiasjonsrik – til «Den store, hvide flok at see», den gamle salmen så full av himmel-lengt.
Og første del heter «Engler i snøen».
Og diktene i denne delen bringer oss til barndommens skiturer i Oslomarka; «Glødende i lårene/etter all/ploginga/ned/ Skådalsløypa.
Eller/bratthenget/mot/Sandungen/gård.
Isete/holke var verre, når/skiene/bare sklei unna» – så enkelt som bare Jan Erik Vold kan det, og like enkelt som han skrev da han begynte for snart 50 år siden.
Men her er ikke bare barndoms— og ungdomsidyll.
Vår ramsalte virkelighet kommer nær:
«Han skjøt om seg/for å /drepe.
Han spente bombebeltet/fast …. for å /drepe.
Hans tanke/ligger i avtrekkeren, i …. utløseren.
Det er ingen/tanke.
/Det/er tvang».
Og i neste dikt føres vi til Afghanistan:
«Vi dreper/fjell/folket/av tvang».
Og sannelig dukker det ikke opp minner om speildiktene fra debutboka «Mellom speil og speil» fra 1965.
Mot slutten kommer det ny-enkle sterkt tilbake, om døden som gjør jobben sin, og om livet som gjør jobben sin, og om «Den store hvite bok å se».
Som vanlig er det lett å la seg fascinere av det store i Jan Erik Volds små ord.
| 1
|
601169
|
Eventyrer og samfunnsmenneske
Forfatter:
Fridtjof Nansen
Forlag:
Kagge Forlag
I sine tekster tegner Fridtjof Nansen sin klare profil mot partier som vil påtvinge samfunnet sin lære med brutal makt.
«Fridtjof Nansens egne ord overgår alt som er skrevet om ham», skriver forleggeren Erling Kagge i forordet til en samling Nansen-tekster han i høst gir ut på sitt eget forlag.
Boken på små 400 sider, gir oss et treffsikkert bilde av polarforskeren og vitenskapsmannen Fridtjof Nansen, vi leser hans egne ord om innsatsen i Russland etter revolusjonen, og ikke minst hans poetiske betraktninger om fotturer i norsk natur og selvfølgelig i nordområdene.
Og Nobel-foredraget fra 1922 og talen ved stiftelsen av Fedrelandslaget i januar 1925.
Samtlige tekster er gjengitt i Nansens form og med hans rettskrivning.
Under krigen ble det gitt ut en samling av hans tekster med tittelen «Nansens røst» med professor A.H. Winsnes som redaktør.
I denne boken er det gjort korrigeringer som har gitt oss en feil oppfatning av hva Nansen sto for.
I sin tale til stiftelsesmøtet i Fedrelandslaget i januar 1925, la han avgjørende vekt på at det er noe «helt annet når et parti vil påtvinge samfundet sin lære med brutal makt; mot dem vil vi stå samlet».
Denne viktige passasjen er utelatt i «Nansens røst», kanskje fordi situasjonen i 1942 krevde det?
Det er med spenning man leser tekstene om Nansens polferder, reisen over Grønland, og ikke minst den menneskelige varme som nekrologene om Hjalmar Johannesen og Roald Amundsen er preget av.
Han var en mann av store ord, alltid i bevegelse, opptatt av vitenskap og samfunn.
Han hadde enorm betydning i sin samtid, og det er viktig at Erling Kagge retter opp det inntrykket mange skaffet seg under lesning av de Nansen-tekster som ble utgitt i et hærtatt land.
Gjennom hele sitt liv, og ikke minst i arbeidet for Folkeforbundet, var det menneskeverd og frihet for den enkelte som opptok ham.
Tekstene i samlingen «Eventyrlyst» er et viktig supplement til den biografien om polarforskeren som Carl Emil Vogt ga ut for et år siden.
| 1
|
601170
|
Lost in translation?
Bidragsytere:
Hanne Ørstavik, Håvard Rem, Inger Bråtveit, Inger Elisabeth Hansen, Jan Erik Rekdal, Jan Ove Ulstein, Jon Fosse, Jørgen Nordheim, Karl Ove Knausgård, Odveig Klyve, Oskar Stein Bjørlykke, Paal Helge Haugen
Redigert av:
Christine Amadou og Anders Aschim
Mangfoldig og personlig om Bibelen.
Om få uker kommer den nye bibeloversettelsen fra Det Norske Bibelselskap.
I den forbindelse har flere norske forfattere blitt invitert med for å bidra som konsulenter på oversettelsen.
De har arbeidet i team sammen med oversettere, teologer og så videre.
I boka bibelsk skriver de 12 ulike forfatterne om sitt forhold til Bibelen, og lik Bibelen selv er tekstene preget av et rikt mangfold både i forhold til språk og stil.
Noen av tekstene er poetiske, andre skriver essayistisk, og flere formidler et sterk personlig budskap om sine opplevelser med denne boka.
Vi får også innblikk i hvordan oversettelsesarbeidet har vært en lang, nitid og tidkrevende prosess.
Noen forfattere har hoppet av underveis, og boka tar oss rett inn i opphetede diskusjoner rundt tolkninger, valg av begreper, spørsmål om hva som skal veie tyngst; tradisjonen eller de eldste tekstene?
Dette er både velskrevet og annerledes lesning samlet mellom to permer, med Bibelen som eneste fellesnevner.
Det er i seg selv interessant at et slikt prosjekt i det hele tatt har vært mulig å gjennomføre.
Å trekke inn skjønnlitterære forfattere med svært varierende grad av kirketilknytning i bibeloversettelse for noen tiår siden, ville vært utenkelig.
Det ville kanskje også vært vanskelig å finne mange nok som ville svart ja på en slik forespørsel.
I det innledende essayet av Tom Egil Hverven tas også dette temaet opp.
Her beskriver Hverven hvordan tekstene i Bibelen og sekulær litteratur lenge har blitt sett på som to ulike størrelser, men i de senere år har disse nærmet seg hverandre.
Mange har fått øynene opp for de bibelske tekstenes estetiske verdi, og historienes tidløse aktualitet.
Bibelen leses på en annen måte, mer som estetisk uttrykk og kulturarv, enn som en normativ tekst.
Det er også tydelig at det har skjedd en slik endring i hvordan Bibelen fortolkes innenfor kristne miljøer, når man nettopp velger skjønnlitterære stilister som konsulenter til en ny bibeloversettelse.
Denne boka gir oss et lite innsyn backstage i oversetterrommet.
Knausgård skriver om hvordan han sommeren 2005 ble oppringt i Stockholm av Hans-Olav Mørk i Det Norske Bibelselskapet, og etter litt betenkningstid takket ja, til å bli «hjelpemann på Bibelen».
Vi kommer tett på tekstene og oversetternes problemer.
Dette er en bok som fordyper seg i detaljene, for skal man skrive menneske, eller menneskesønn?
Skapte Gud himlene og jorden, eller himmelen og jorden?
Forfatterne diskuterer språkets muligheter og begrensninger, og man fornemmer nærmest en slags nidkjærhet i best mulig å formidle grunntekstenes betydning.
Det ligger en form for konservatisme i en del av forfattertekstene, et ønske om å bevare, gå tilbake, snarere enn å fornye og sette sitt eget preg på teksten.
Da tenker jeg selvsagt ikke på konservatisme i form av bokstavtro.
Paal-Helge Haugen beskriver hvordan «bibelomsetjingsarbeid er den beste vaksine som finst mot all slags skriftfundamentalisme».
Dette er ei bok som er verdt å lese for alle som interesserer seg for Bibelen.
Den tar selvsagt bare opp et fåtall av diskusjonene som har vært, men den gjør det på en ærlig og respektfull måte.
Og det er viktig, for disse diskusjonene har vært med på å forme språket til ei bok som gir eksistensiell mening til mennesker i dag.
| 1
|
601171
|
Velbygd, effektiv og dyster
Velbygd og effektiv, men dyster niende kriminalroman om politietterforskeren Harry Hole.
Forfatter:
Jo Nesbø
En mann ankommer Oslo fra Bangkok.
Han er høy, kraftig bygget, men mager.
Han har denne gråbrune fargen som er karakteristisk for hvite menn som har oppholdt seg lenge i Østen.
Hans navn er Harry Hole, tidligere drapsetterforsker ved politiet i Oslo.
Han oppsøker sin tidligere arbeidsgiver ved Politihuset og ber om å få etterforske et narkotikadrap.
Svaret er negativt.
Men han får møte den siktede i fengsel.
Den siktede er Oleg, sønnen til kvinnen Harry Hole fremdeles elsker.
Saken er oppklart.
Tilsynelatende.
Men for Harry Hole er saken meget personlig.
Med mye personlig historikk i.
Gjenferd.
Dette er den niende kriminalromanen om etterforskeren Harry Hole.
Jo Nesbø har hatt en eventyrlig suksess med sine Harry Hole-bøker.
De er oversatt til hele førti språk, nok der å nevne at den amerikanske utgaven av «Sorgenfri» ble i 2010 nominert til den prestisjetunge Edgarprisen.
I januar i år toppet han bestselgerlistene i England med utgivelsen av «The Leopard» (norsk tittel «Panserhjerte»).
La ett være hamret fast:
Struktur, form, stil og tone i Harry Hole bøkene er av høy kvalitet og høyt kaliber.
Vi snakker om de divisjonene der Henning Mankell og Stieg Larsson vagler seg.
Undertegnede anser faktisk
Jo Nesbø for en strammere, mer elegant, litterært sett, forfatter enn Stieg Larsson.
I tillegg til det generelt meget høye nivå i forbindelse med struktur, form og stil, serverer han med jevne mellomrom skarpe, konsise bilder/metaforer.
Historiene, selve det kriminalistiske plot er alltid fengslende, eggende, stimulerende lesning.
Vi lar oss hurtig fange inn og vi blir med på hele turen.
Denne gang føles faktisk historien litt annerledes.
Selve motorikken i det som fortelles er mer karakterdrevet enn actiondrevet, sett i forhold til flere av hans tidligere romaner.
Og selve substansen føles mer dyster enn tidligere.
Håpene, lysglimtene sitter langt, langt inne, ofte ser man dem ikke engang.
Dét momentet betyr ikke noen forringelse av jo Nesbøs Harry Hole-univers, snarere tvert imot.
Å si «Anbefales» om denne romanen føles for fattig.
Denne anmelder artikulerer seg heller slik:
Sammen med Vidar Sundstøls «Ravnene» er «Gjenferd» forsommerens, fellesferiens og sensommerens krimlesning!
| 1
|
601172
|
Høytstående krim fra Dublin
Solid og velskapt krim, som våger å dvele ved sine personer og sitt miljø.
Forfatter:
Tara French
Forlag:
Cappelen Damm
Oversetter:
Henning Kolstad
Politispaneren Frank Mackey i Dublin har i årevis holdt seg unna sin egen familie og sitt barndomsstrøk.
Det er helt bevisst:
Han har et ugreit forhold til sin alkoholiserte far, til sin mor som aldri viste følelser og til sine søsken, som mildt talt er en brokete samling.
Men så:
Funnet av en gammel koffert tvinger ham tilbake til Barndommens gate, både fysisk og mentalt.
Kofferten har tilhørt en kvinne på hans egen alder som het Rosie Daly.
Hun var hans ungdomskjæreste og de to planla i sin tid å rømme til England sammen.
Hun dukket imidlertid aldri opp, men la igjen en lapp som tydet på at hun hadde reist til England på egen hånd.
Frank Mackey har gjort sitt ytterste for å glemme henne.
Nå, 22 år senere, tyder mye på at hun forsvant den dagen.
Med dette utgangspunktet sirkler Frank Mackey sakte inn en gammel kriminalhistorie.
Men romanen er mer enn en tekst om et gammelt kriminalmysterium.
Det er i høy grad også en roman om en plaget, middelaldrende mann og hans familierøtter, om hans barndoms miljø og hans egen vansirede, inneklemte familie.
«Flukt» er psykologisk troverdig, den tør å dvele ved sine personer og sine miljøer, den våger å ta seg tid.
Samtidig makter Tara French å opprettholde en ytre energi.
Og hun gir et troverdig, interessant portrett av sin hovedfigur, Frank Mackey.
Et menneske som er rapp i kjeften, men som besitter mye bunden følsomhet i seg.
Som er kjølig, men med mye aggressiv bagasje innvendig.
Samtidig gir romanen et Dublinportrett, men det er ikke turistenes Dublin vi møter.
Dette er irske Tara French tredje kriminalroman på norsk, den første var den dypt fengslende «Skogen».
«Flukt» er smidig oversatt av Henning Kolstad.
| 1
|
601173
|
Fartsfylt fantasy for barn
Forfattaren formidlar masse kunnskap om eldgamal egyptisk mytologi.
Forfattar:
Rick Riordan
Sadie (12 — 13) og Carter (14) Kane, hovudpersonane, er sysken.
Mor Ruby, antropolog og spesialist på gamal DNA, døydde for seks år sidan.
Far Julius Kane er verdskjend egyptolog.
Han forsvinn når han med magi sprenger den såkalla Rosetta-steinen i British Museum.
Ein onkel, Amos, avslører at Sadie og Carter har faraoblod i årene.
Far slepper laus farlege kaoskrefter når han sprenger Rosetta-steinen.
Med Set, guden for vondskap i spissen for vondskapskreftene, er vår sivilisasjon i fare.
Berre dei to syskena kan redde verda.
Utan smålege omsyn let forfattaren syskena, saman med ei kattekvinne og ein albinokrokodille, nedkjempe grufulle uhyre.
Magi flytter dei lynraskt mellom USA, England og Frankrike.
Det er kommersielt, for ikkje å seie spekulativt, men forfattaren formidlar masse kunnskap om egyptisk mytologi i ei form eg trur vil tiltale unge lesarar.
Dessutan teiknar han to fine barne-/ ungdomsportrett, og let dei i beste fantasy-stil endre karakter utover i handlinga.
Forelsking høyrer med, Sadie har eit godt auga til ein unggut – som viser seg å vere Anubis, guden for dei døde!
Epokeskapande fantasy er det ikkje, men det episke drivet er forrykande.
Dei to hovudpersonane fortel kvar sine delar av historia i etterkant, eit forteljargrep som fungerer godt.
To bøker til er planlagde i serien.
| 1
|
601174
|
Bok for solsenga
Hvis du ligger og steker deg på en solseng og ønsker lesestoff som overhodet ikke krever noe av deg, er dette et greit valg.
Forfatter:
Kate Morton
Jane Austen-light, kalles bøkene til australske Kate Morton.
Hun skriver i forlengelsen av de store engelske kjærlighetsromanene og tegner et univers med store slott og herregårder med mystiske hager.
«Innimellom er det mye klisjeer, men jeg tror det er bra at ikke alt er så høylitterært.
Dette er romaner for sommeren, bøker man kan flyte gjennom», uttalte fagansvarlig for skjønnlitteratur i bokhandleren Norli nylig.
Selv sier Morton at hun skriver eventyr for voksne; populære er de blitt, og ligger på bestselgerlistene i flere av de 38 landene der de er utgitt.
Hennes tredje, «En svunnen tid», betegnes av noen som Mortons hittil beste, mens andre har påpekt at den var overlesset med for mange sidespor som gjør den 624 sidersboka 200 sider for lang.
For meg blir dette første og siste møte med Kate Morton, med mindre jeg ligger dorsk på en solseng i en uke og ikke har annet lesestoff å gripe til.
Men den verdensomspennende suksessen vitner om stor etterspørsel etter slottsdrømmer blant vår tids kvinnelige lesere.
Morton bruker samme lest som andre populærforfattere i samme sjanger, Cecilia Samartin og Victoria Hislop, med enslige singelkvinner med dårlig familietilhørighet som via dagbøker oppdager hemmeligheter de nøster opp i.
Men også slike bøker varierer kvalitetsmessig, med «Øya» av Hislop som et høydepunkt – dersom en ser bort fra en klisjéfylt rammefortelling.
Også «En svunnen tid» lider av en dårlig rammefortelling formidlet gjennom en overtydelig allvitende forteller som henvender seg direkte til leseren og gnir alt inn så iherdig at enhver poesi blir utelukket.
Partiene innimellom der vi treffer tre gamle søstre på et dårlig vedlikeholdt slott er mer nært og handlingsmettet fortalt og oppleves bedre rent litterært.
Handlingen og plottet er så fantasifullt urealistisk at det ikke kan beskrives som annet et eventyr, men det kan jo være greit hvis det er slikt en ønsker seg av en bok.
Men vanskeligst er det å forholde seg til Mortons uendelige ordgyteri.
Hun bruker 200 ord der 20 kunne klart seg.
Men igjen, hvis du ligger og steker deg på en solseng og ønsker lesestoff som overhodet ikke krever noe av deg, er dette et greit valg.
| 0
|
601175
|
Intens og vakker
En sterk og reflekterende roman som beveger seg tett på liv og død.
Forfatter:
Geirdis Bjørlo
Geirdis Bjørlo har tidligere skrevet bøker for barn og ungdom, og debuterer her som romanforfatter for voksne.
Dette er en roman som foregår i flere tidsepoker samtidig, med stedet som fellesnevner.
Vi møter Sigrid, som i hemmelighet reiser til familiens sommerhus på Vestlandet.
Sigrid går på videregående og er ensom.
Hun blir mobbet og gruer seg til å gå på skolen.
Sommerhuset vekker gode minner og gir henne en følelse av tilhørighet.
Hun har gledet seg til å komme vekk, være der helt alene uten at noen forstyrrer henne.
Hun søker stillheten, roen og også det nifse mørket som omgir de forlatte gårdene omkring.
Hun går ned i en jordkjeller, tar på seg ei gammel jakke og klatrer opp på et stup.
Disse hendelsene blir symbolhandlinger på ting som har skjedd før, og vi møter tidligere slekter som har bodd og levd på stedet, og trekkes inn i deres hemmeligheter og tragedier.
Det er Sigrids handlinger som avdekker de fortidige hendelsene i romanen, men hun er ikke alene på sommerstedet.
Hun skimter noen i skogen, utenfor i mørket, noen som holder øye med henne.
Livet er nært i denne romanen, men også døden.
For de ensomme og utstøtte kan den være en venn, noe de klamrer seg fast til, fordi livet er tungt.
Skjebnene fra 1908 og 1938, som er viktige årstall i boka, er ulike vår tid, samtidig er følelsene de samme.
Å bli forlatt eller drevet ut i ensomhet var like ødeleggende da som nå.
Kampen for å overleve på et lite sted kunne være tøff, særlig hvis man ikke var som alle andre.
Å bli stemplet som evneveik, eller «lausunge» satte en stopper for de fleste muligheter.
Ved å fortelle historiene parallelt unngår forfatteren den tradisjonelle «dvelingen» ved de tragiske skjebnene.
Isteden får vi rå portretter som hele tiden spinnes rundt stedet uavhengig av tid.
Forfatteren skriver levende og med et driv som gjør at man lar seg rive med og tror på disse karakterene.
Mot slutten flettes historiene sammen på en annerledes og kreativ måte, noe som gjør at denne romanen skiller seg ut fra mange andre av sitt slag.
Dette er en gripende historie som elegant vever sammen fortid og nåtid.
| 1
|
601177
|
Den undervurderte hevnen
Befriende ukorrekt om kvinner som tar hevn der det behøves.
Forfatter:
Helene Uri
Kan skadefryden ved en «rettferdig» hevn være oppreisningen som trengs iblant — for overgrep, misbruk av makt, å ta æren for andres arbeid?
Uri appellerer i «kjerringer» til en undervurdert psykologisk trang stikk i strid med snill- pike-syndromet, stikk i strid i strid med å vende det sedvanlige andre kinn til.
Å være en akademiker som lykkes i å skrive fengslende romaner, som Uri gjør, er ikke hverdagskost.
Uri har doktorgrad i språkvitenskap, og har før skrevet fem romaner og flere barne- og ungdomsbøker.
Det er et lignende tema i «Kjerringer» som i den fornøyelige «De beste blant oss».
Den gang klarte Uri å skape en underholdende vinkling på akademias mangel på kameraderi.
Individets verdi telles i publiseringer og renommé.
Det skaper et system hvor man lett selger sin sjel (og sin kropp) for å tekkes dem som sitter på nøkler til pengekister og anseelse.
I «Kjerringer» er det menn som er de skruppelløse, som bruker kvinner som objekt og middel på veien mot sine mål.
Hverdagssjåvinistene.
Fire ulike, på samme tid kuriøse og gjenkjennelige, kvinner bestemmer seg for å hevne seg på menn som har begått dem urett.
Vi får glimtvise innblikk i de fire kvinnenes liv og bakgrunn, og de levendegjøres på en skarpsindig måte.
De danner en kvinneliga hvor de hjelper hverandre, og man kan undres over hvorfor det ikke finnes flere slike i samfunnet.
Som Uri skriver menn gjør:
«De anbefaler hverandre, sitter i de samme styrene, roser hverandre, går i Rotary sammen og er referanser for hverandre».
En velfundert detalj er at Uri velger å la den ene psykopatiske mannsjåvinisten være en anerkjent psykolog og parterapeut som mange kvinner beundrer.
Makt og stilling kan bedra.
Uri har nevnt i intervju at hun ønsker at kjerring skal bli et positivt ladet ord.
Det vil nok ikke skje kun med denne romanen, men jeg roper hurra for denne typen kjerringemner.
Uris kjerringer er karakterisert av mot, klokskap og rettferdighet.
Korrekthet og underdanighet legges til side, og jeg morer meg over kvinnelisten og kraften som raffineres gjennom hevntoktene.
Vi er ikke kommet dit at menn like gjerne leser romaner hvor kvinner er hovedpersoner.
Det er et stykke igjen før man antar at kvinner skriver like gode romaner som menn, lager like gode filmer som menn, er like gode ledere, like gode forskere.
Derfor trenger vi dem som tør å stå på barrikadene.
Hevnaktene kunne vært enda mer forseggjort noen ganger, noen nære skildringer kan tippe til det banale, og jeg er litt usikker på om det moderne hekseri som veves inn helt finner sin plass.
Men trass 460 sider blir ikke romanen kjedelig.
En velskrevet, humoristisk, feministisk og listig roman.
Med sin latin-ordliste bak snakker vi chick lit med mening.
| 1
|
601179
|
Jakten på mr. Right
Er chik lit-sjangeren kiosklitteratur som store forlag pakker inn i stive permer for urbane damer?
Forfatter:
Elin Rise
Forlag:
Cappelen Damm
Elin Rise har uttalt at hun selv har blitt kalt luremus hele livet, som hovedpersonen i romanen, Siwa.
Hun forsøker å finne den rette, og vil ikke ha sex med hvem som helst før hun er sikker på at hun har funnet ham.
Romanen rommer mye nesten-sex og et potensielt morsomt komplott.
Kvinner som venter på drømmeprinsen er et ikke ukjent fenomen.
For Siwa er ingen er gode nok, og listen over drømmemannens «må ha»-egenskaper blir lengre og lengre.
«Luremus» har fått stor oppmerksomhet rundt lanseringen.
Tittelen var nok til å skape debatt om hva sjangeren egentlig innebar.
Elin Rises debut lanseres som chick lit.
Litteraturkritiker Kathrine Krøger mener chik lit er kiosklitteratur for urbane damer som ikke ville lese kiosk, og som derfor er pakket inn i stive permer av de mer «seriøse» forlagene.
Krøger har nok rett om vi skal bedømme ut fra «Luremus».
Sjangeren, som i Norge nådde sin popularitetstopp for fire-fem år siden, spilte etter hvert langt mindre på sex enn på frustrerte vestkantdamers frustrerte liv, mødre med for dårlig tid, karrierekvinner osv.
Men «Luremus» er verken det ene eller det andre.
Dessverre er historien noe ensformig, som en litt for lang skolestil, og ikke overstadig morsom heller.
Språket er monotont og plumpt, og utviklingen i boken mangler høydepunkt.
Men Elin Rise er ennå ung.
Kanskje er boken ment for liberale tenåringsjenter?
Moralen er:
«Hun mistet jomfrudommen som fjortenåring og slet i mange år med rykte som billig, mens jeg fikk kallenavnet Luremus.
Det var til og med navnet på russelua mi.
I tenårene var det meg guttene hadde mest respekt for», eller «nå er det prinsen sin tur til å sale den hvite hesten og komme å lete etter meg».
Hva annet er det vel unge jenter tenker på?
| 0
|
601180
|
Godt om død og sorg
Sterkt og ekte om sorgarbeid i trygge omgjevnader – og eldgamle myter som hjelpemiddel.
Forfatter:
Guro Sibeko
Forlag:
Cappelen Damm
Kaspara og mamma er ute og ror.
Brått kjem sterk vind og båten havarerer.
Mamma, utan redningsvest, druknar.
Kaspara, med vest, overlever som ved eit under.
Ho er overtydd om at mamma aldri får fred, at ho er tapt for alltid.
Dette vil ho gjere noko med.
I ei «Svartebok» finn Kaspara kva som skal til, og så får ho i tur og orden ei huldrejente, haugkallar, alvekongen og nøkken til å hjelpe seg – dels vitande, dels uvitande om at dei gjer det.
Ramnane Tanke og Minne, vikingen Yggralf jarl – og sjølve Odin – vi møter mange frå eldgamle myter, segner og eventyr i denne boka – der hovudpersonen ikkje skil mellom verkeleg og uverkeleg.
Folkloren ho har fått formidla av mamma og mormor – som døyr like etter mamma – er like reell som pappa, skule og vener.
Kjerneforteljinga i boka er soga om korleis Kaspara, modig og respektlaust, kjempar for å fri mamma frå draugen.
Det er godt litterært handverk.
For barn frå 9-årsalderen – fram til 12 år – er «Blodmånenatta» ein «pageturner».
Språket er nakent, med innslag av rim og rytme.
Blyant— og kolstiftteikningane til Knut Andre Solberg er fulle av drama og fungerer svært bra.
«Blodmånenatta» alias «Halloween» er barnelitteratur det er ein fryd å lese – og anbefale.
Boka kan gjerne lesast høgt av mamma, bestemor, pappa eller bestefar – til dømes på sengekanten.
| 1
|
601181
|
Rushdie imponerer ikke
Ikke så veldig morsom eventyrmiks.
Forfatter:
Salman Rushdie
Oversetter:
Kari Risviik
En mann har to sønner.
Og siden denne mannen er forfatter, gir han sønnene som gave til 12-årsdagene deres et nyskrevet eventyr.
Og siden denne mannen er den verdenskjente forfatteren Salman Rushdie, blir dette selvfølgelig bøker som blir spredd over hele verden.
Storebror Zafar fikk sin bok i 1990.
Nå er det lillebror Milan som fyller tolv år og skal ha sin bok.
I boka kalles han Luka og er sønn til historiefortelleren Rashid Khalifa.
Et sirkus kommer til byen der de bor og Luka slynger en forbannelse over sirkusdirektøren fordi han mishandler dyrene sine.
Men forbannelsen slår tilbake.
Lukas far blir liggende paralysert uten evne til å kommunisere.
Et mareritt for en historieforteller.
Luka, som vil redde sin far, begir seg ut på en lang reise.
Sammen med vennene sine, hunden Bjørn og bjørnen Hund, havner han i en parallell verden innrettet som et dataspill.
Der må han gjennom de utroligste hindringer helt til han endelig når fram til Livets Flamme og faren blir løst fra forbannelsen.
Boka skal være beregnet på 12-åringer.
Men det må være ganske så avanserte 12-åringer proppfull som boka er av mytologi, ordspill og mye annet merkverdig som spenner fra Rabelais til Asterix, fra Alice i Eventyrland til Terminator.
Rushdie stjeler villig vekk fra verdens skattkiste av fortellinger både av klassikere og av populærkulturen.
Og blander sammen en miks som ikke blir så veldig bra.
Når samtidig den norske oversettelsen langt fra er på høyden, blir dette ei bok man gjerne kan styre utenom.
| 0
|
601183
|
Stor kraft og stor særegenhet
Australske Peter Temple er en av verdens fremste kriminalforfattere.
Denne politiromanen er en av hans aller beste.
Forfatter:
Peter Temple
Oversetter:
Kari og Kjell Risvik, MNO
Australske Peter Temples forrige roman, «Mørk kyst» (norsk utgave 2010) ble her til lands gitt ypperlige anmeldelser.
Undertegnede ga den seks på terningen, det samme gjorde VG, Adresseavisen og Bergens Tidende.
Nå foreligger hans nyeste roman på norsk, «Sannhet».
Og en kan ikke annet enn å falle ned i knestående, bøye hodet og kvede:
Peter Temple har igjen begått en stor kriminalroman.
Nei, forresten:
Han har begått en stor roman.
For vel er dette en kriminalroman, en politiroman sågar, men den er noe mye mer enn det.
Ikke dermed sagt at kriminalromaner er en mindreverdig genre – så visst og absolutt ikke! – det en fremholder/stadfester/jubler er at «Sannhet», som «Mørk kyst», rommer så mye mer enn en kriminalintrige og dens oppklaring.
Og akkurat dét kan, vet vi, utføres på mange ulike måter, nivåer, begavelsestrinn.
Her er det rent kriminalistiske slående dyktig utført, en krimleser vil føle seg mett og tilfreds.
Det dreier seg i utgangspunktet om en meget ung prostituert som finnes drept i et moderne boligkompleks i Melbourne.
Sjef for Melbournepolitiets mordkommisjon, Stephen Villiani, kommer til åstedet sammen med sitt team.
Han er tidligere kollega med hovedpersonen i ”Mørk kyst”.
Så utvikles det en historie med flere drap, med narkotika i fri flyt, hvor også Villianis ene datter er innblandet.
Alt sammen beveger seg mot en bakgrunn av en av de store brannene som de siste årene har herjet Australia.
Men, som berørt, dette er bunnplaten.
Eller roten.
For over den roten hvelver det seg et stort tre, metaforisk sett.
Et tre som forteller om smerte og konflikter i hverdagen, om kjærlighet og fortielser om kjærlighet, om røtter og familie, om ære, stolthet og om sannhet.
Det hele utskrevet i et atmosfæretett språk, presist som korte øksehugg, likevel sansende, røft, samtidig ømt.
Et helt særpreget språk og språklig teknikk, noe som også i høy grad finnes i selve fortellerstrukturen.
At flere enn undertegnede mener at «Sannhet» er mer enn en kriminalroman, viser vel det faktum at romanen ble vinner av Miles Franklin Award 2010 for «Beste australske roman».
| 1
|
601184
|
Gjennomarbeidet, god journalistikk om Banehei-drapene
Utan sentimentalitet og føleri har Hilde Moi samla trådane og skildra det som skjedde frå time til time, frå dag til dag, frå veke til veke, frå år til år.
Forlag:
Cappelen Damm
Fredag den 19. mai i år 2000 cirka klokka 18.30 dreg åtte år gamle Stine Sofie Sørstrønen og veninna Lena Sløgedal Paulsen, ti år gamal, opp i Baneheia for å bade i det som blir kalla 3. Stampe.
Stine Sofie har fått nye rulleskøyter av pappa, og gler seg til å prøve dei.
Men først skal dei to veninnene bade.
Dei har med seg ein pose med handkle, brus og badedrakter.
Den 21. mai, blir jentene funne – valdtekne og drepne – ved ein kolle på vestsida av tjernet som blir kalla 2. stampe.
30. mai blir Stine Sofie Sørstrønen gravlagt frå Fjære kirke i Grimstad og Lena Sløgedal Paulsen frå Kristiansand Domkirke.
Den 13. september blir Jan Helge Andersen (19 år) og Viggo Kristiansen (21 år) arresterte og sikta for valdtekt og overlagt drap på dei to jentene.
13. februar 2002 fell endeleg dom i Agder lagmannsrett:
Jan Helge Andersen, 19 års fengsel, Viggo Kristiansen 21 års forvaring.
Ankane til Høgsterett blir avviste.
Dette er dei viktigaste, nakne faktaa i den såkalla «Baneheiasaka», som for vel ti år sidan sette ein støkk i ikkje berre lokalmiljøa i Kristiansand og Grimstad, men heile Noreg.
I denne boka skildrar Hilde Moi leiteaksjonen og jakta på gjerningsmennene.
Moi har skapt vakre, gripande personteikningar av dei to småjentene og foreldra deira.
Sjølv om personteikningane av Jan Helge Andersen og Viggo Kristiansen og deira næraste ikkje er like presise, kjem vi ganske nær innpå dei også.
Kjenslekulda har dei to drapsmennene felles, men forfattaren får også fram skilnadene mellom Viggo, einstøingen med adhd, og den veike, lettskremte Jan Helge.
Det som på ein måte gjer sterkast inntrykk er skildringane av korleis skulekameratane av båe kjønn reagerer.
Eg sat med tårer i augo medan eg las om dei første skuledagane utan Stine Sofie og Lena, om jenter og gutar som song, som teikna, plukka blomar og grein, som ikkje fatta.
Ekstremt sterkt er det å lese om korleis barske politimenn misser nattesvevnen, korleis ein prest strevar med si tru på Gud, korleis ei rekke av dei impliserte i saka i etterkant blir sjukemelde.
Mange er framleis ikkje ferdige med minna frå maidagane i år 2000 – og det gjeld ikkje berre foreldra.
Boka gjev også klårt til kjenne at den norske pressa generelt viste evne og vilje til ikkje å gå inn i dei grufulle detaljane i det Jan Helge Andersen fortalde.
Det er eit viktig poeng, for både i politiavhøyra og i rettssalen fortalde Jan Helge Andersen svært detaljert om alt som skjedde med dei to jentene – frå Viggo lokka dei til seg (med lovnad om eit par kattungar), og til ugjerningane var fullførde.
«Savnet i Baneheia – Drapene som rystet Norge» har blitt ein gjennomarbeidd dokumentar om ei grufull ugjerning, og konsekvensane ho hadde for ei lang rekke enkeltmenneske, nær familie, lokalsamfunn og – for den saks skuld – det norske samfunnet.
Utan sentimentalitet og føleri har Hilde Moi – etter det som må ha vore eit tidkrevjande researcharbeid – samla trådane og på ein nøktern måte referert det som skjedde frå time til time, seinare frå dag til dag, veke til veke, år til år.
Språket flyt lett og presist.
For vel ei veke sidan las eg ”3096 dager”, der Natascha Kampusch fortel om dei vel åtte åra – frå ho var 10 til ho var 18 – som fange hos psykopaten Wolfgang Priklopil.
Den gjorde eit utruleg sterkt inntrykk.
Men eg kjende ikkje på noko tidspunkt at augo rann fulle av tårer.
Det skjedde eit par gonger medan eg las boka til Hilde Moi – for første gong på mange år.
| 1
|
601185
|
Eventyrlig kjedelig om Oprah Winfrey
Det usminkede portrettet av Oprah Winfrey blir et slags google-søk satt i system, noe jeg vil mene de aller fleste potensielt interesserte vil klare fint på egen hånd.
Den amerikanske forfatteren Kitty Kelley har utgitt Oprah Winfreys uautoriserte biografi og skal etter sigende gi oss den «den usminkede historien» om «eventyret Oprah», den fattige jenta som i dag fremstår som et ikon som har realisert den amerikanske drømmen.
Resultatet er langt fra eventyrlig.
Kelley har for det første ikke gjort et eneste personlig intervju med hovedpersonen.
Boka bygger på diverse intervjuer med familiemedlemmer og venner, men i hovedsak utdrag fra trykte intervjuer, reportasjer og tv-programmer som omhandler Oprah.
Hele boka bærer preg av å være forkortede intervjuer satt i system.
Forfatteren kommer av og til inn med sine vurderende kommentarer, der hun tydeligvis mener at leseren må ha hjelp til å velge side.
Det kan handle om hvor mye Oprah faktisk spiser, om hun egentlig ble seksuelt misbrukt, eller om hun vant en missekonkurranse det visstnok skal ha vært mye spekulasjoner rundt.
Tanken bak denne boken er selvsagt å «grafse».
Kelley vil finne ting som gjør at ikonet slår sprekker og slik selge bøker nok til selv å realisere sin amerikanske drøm.
For dem som venter «juicy stuff» er boka full av det.
Sex selger, og sex er det nok av.
Likevel blir det ofte slik at den ene kilden slår den andre i hjel, men da trår selvsagt forfatterstemmen til og vurderer hva man faktisk skal tro på.
Er det søsteren med narkotikaproblemer, eller Oprah selv?
Selvsagt er det søsteren!
Det utvises liten eller ingen kildekritikk, og det ser heller ikke ut til å ha vært noen eksterne konsulenter til stede for å lese gjennom og be forfatteren kutte uvesentligheter.
For uvesentlighetene drukner de få interessante historiene som måtte finnes.
Enkelte kapitler består bare av slike uvesentligheter, som for eksempel denne missekonkurransen Oprah vant, som hun etter at hun ble berømt angivelig ikke vant.
Visste hun om at hun ikke vant?
Hvilken plass kom hun egentlig på?
Og hva slags sjokoladekake spiste hun som 19 åring?
Hvor handlet hun den?
Det eneste som er unnlatt når det gjelder kaken er kaloriindeksen, men den fantes kanskje ikke på den tiden.
Dette er mildt sagt hjelpeløst både språklig og innholdsmessig.
Man lister opp flere hundre personer og steder i løpet av boka som man aldri blir ordentlig introdusert for.
Noen rød tråd finnes ikke, annet enn et forsøk på å lage skandaler ut av hver minste ting.
Det usminkede portrettet av Oprah Winfrey blir et slags google-søk satt i system, noe jeg vil mene de aller fleste potensielt interesserte vil klare fint på egen hånd, og da slipper de i tillegg å lese fordummende vurderinger fra forfatteren.
| 0
|
601186
|
Ekte kokebok
Dette er en murstein, en pynte-bok og et manifest på én og samme tid.
Forlag:
Cappelen Damm
Det er overflod av kokebøker.
Denne skiller seg klart ut, som et manifest for livsnytere.
Jeg var bitte litt skuffet da jeg i sin tid leste Andreas Viestads Kunsten å koke vann .
Forventningene var derfor ikke så høye da jeg ga meg i kast med mursteinen Ekte mat , som er en «tablebook» på drøye fem hundre sider.
Jeg tenkte at nå skal jeg lese repriser på spaltene hans i Dagbladet Magasinet.
Dessuten har jeg et par hyllemetere med kokebøker fra før, og er vanskelig å imponere i den sjangeren.
Men dette er bedre og mer gjennomarbeidet enn jeg forventet.
Her har Viestad, med hjelp av den dyktige fotografen Mette Randem og antakelig god innsats fra forlaget, begått en kokebok som virkelig skiller seg ut i mengden.
Ekte mat begynner med et manifest, et oppgjør med mange restauranters tomme «vår matfilofosi er å bruke de beste råvarene fra inn— og utland».
I stedet lanserer Viestad en livsnytersk og politisk motivert matideologi, der han går til angrep på drivkreftene bak de dårlige råvarene vi vanligvis omgir oss med, og matindustrien.
Han vil hjelpe folk å leve annerledes og bedre.
Og hva er vel bedre enn å begynne revolusjonen med et bedre måltid?
Nå er det bare starten som er politisk.
470 sider er Viestads mat og historier av kjent merke.
Svært fristende, nokså pedagogisk, og med en rikdom og spennvidde som kan gjøre denne boken til et moderne standardverk (for de ekstra matglade) på linje med Ingrid Espelid Hovigs smårutete.
Boka er svak på desserter, men ellers har den alt; mengder av oppskrifter på høns, egg, kylling, and, storfekjøtt, svinekjøtt, kanin, lam, fisk og skalldyr, bakverk og mengder av tips med frukt, bær og grønnsaker.
Her er kreative løsninger for helgrilling av dyr ved hjelp av sykkel (!), baconrøyking i pipe og hjemmelagd pizzaovn.
Det som gjør at Viestad utmerker seg, er ikke bare fortellerkunsten hans, men også at han gjør ekstra flid i å fortelle hvordan man går fram for å skaffe råvarene.
Her er for eksempel et fremragende kapittel om alt det gode man kan lage av det vi finner i fjæra, som enhver strandglad sørlending kan ha godt av å lese.
Han er sesongbevisst og opptatt av lokale råvarer, men eksperimentell og leken med oppskriftene.
Den tar plass i hylla som min foreløpig kjæreste kokebok.
| 1
|
601187
|
Velberegnet og velskrevet, men overvektig
Oversatt fra svensk av Monica Carlsen
Schibsted Forlag
Velberegnet, velskrevet, dypt fengslende kriminalroman av rikskjendisen (kriminolog og forfatter) Leif GW Persson om et tilsynelatende fyllikdrap i Stockholm som viser seg å være noe helt annet og mer.
Men boken er for lang, full av uvesentligheter.
La oss begynne med et bilde:
I en overvektig mann finnes det ofte en atletisk mann som slåss for å komme ut.
Akkurat slik føles denne romanen.
Det er for mye uvesentligheter, for mye utenomsnakk i den.
Slik det har vært i flere av GW Persson romaner de siste årene.
Slik det også er/var hos Stieg Larsson, mener denne anmelder og legger seg vel derved til rette for en mental halshogging.
Er det i denne trenden til å skrive lange forbindelseslinjer til Facebook og tilliggende landskap?
Det at alle skal fortelle alle at «Jeg har nettopp sett et uinteressant program på tv, jeg inntar nå et lett måltid og tenker litt på morgendagen og litt på min mor».
Har Facebook-bølgen begynt å bruse inn over romankunsten, også?
Et eksempel:
Persson bruker nesten én side på å beskrive hovedpersonen, kriminalkommissær (den svenske yrkesbetegnelsen brukes i oversettelsen) Evert Bäckström, når han forsyner seg av maten i Politihusets cafeteria.
Hva som finnes i disken, hva han velger, hva han velger bort, hvorfor han velger det bort, hva han drømmer om å spise.
Phuuuh!
Denne personen kjenner vi fra Perssons tidligere bøker.
Han er stappende full av passiv aggressivitet, noe som sies å være en velkjent, svensk folkesport.
Han kan oppføre seg imøtekommende og jovialt mot kolleger, for eksempel, men inne i seg er han en giftsump av negativiteter vis-à-vis dem.
Han tror han er den eneste som forstår sammenhenger og bevegelser i en kriminalsak, og at han er den eneste som har kløkt nok til å løse en komplisert sak.
Et forferdelig menneske.
Men for all del:
Han er meget dyktig tegnet av GW Persson, selv om han bruker for mange ord.
Men som ren kriminalroman, min venn, når alle uvesentligheter er luket vekk, er dette glimrende.
Som krim er «Den som dreper dragen» sinnrik, kompleks, en symfoni av en kriminalroman, samtidig som den er et dykk ned i politiets hverdag.
Så får vi heller tåle mengdene med gakk-gakk bagateller og gretne og tungt fordomsfulle domsavsigelser over kolleger.
Hadde det ikke vært for dem, hadde vi smilende gitt denne romanen terningkast seks, nå «nøyer» vi oss med en femmer.
| 1
|
601188
|
Partier i krise
Forlag:
Pax
Norsk historie gjennom de siste hundre årene, med vesentlige spørsmål om folkestyrets fremtid.
Hva er det viktigste som har skjedd i Norge de siste hundre år?
I sin bok «Frihetens århundre» tar historikeren Finn Olstad utgangspunkt i 1900-tallets kamp for det politiske demokrati.
I virkeligheten er det en utvikling av grunnleggende betydning for oss alle.
Vi har vært igjennom vanskelige faser med stor arbeidsledighet og fattigdom.
Vi har sett hvilken betydning arbeiderbevegelsen hadde som frigjøringsprosjekt.
Både for den enkelte arbeidstaker i industrien og for samfunnet.
Men hva nå?
Etter hvert gikk arbeiderbevegelsens hegemoni tapt, noe som ble særlig merkbart fra 1980-årene.
Verden ble ikke lenger forstått i lys av klassemotsetninger og klassekamp.
Til nød overlevde det marxistiske klassebegrepet i akademiske og andre isolerte miljøer, skriver Olstad.
Politikkens grunnlag har endret seg, mer fundamentalt enn da arbeiderne forlot Venstre.
Vi står mot slutten av den periode Olstad skildrer med innsikt og fortellerlede, foran et tidsskille.
Partiene har endret seg betydelig i løpet av de siste ti årene.
Og det er når denne påstanden fremsettes at det er naturlig å spørre om hvorvidt vi er tjent med dagens partiflora.
Nå viser meningsmålinger at velgerne distanserer seg fra enkelte partier, særlig de mindre, mens vi til gjengjeld har fått et stort Fremskrittsparti, basert på Anders Langes ideer om kamp mot skatter og avgifter og offentlige inngrep.
Etter Olstads mening er det et uttrykk for partisystemets krise.
Og for den distanse vanlige mennesker opplever i forhold til parti og byråkrati.
Folk vil ikke bli styrt av en byråkratisk elite.
Det er et av de vesentligste spørsmålene i den politiske debatten som Olstad gjør til et sentralt tema i sin bok.
«Vi er ute av kurs», skriver han og fortsetter:
«Frihetens århundre har, uten at vi trenger å romantisere, betydd økende frihet for folk flest.
Kan det fortsette i en tid da flere tegn peker i retning av en innsnevring av det politiske folkestyret?»
Det er en grunnleggende problemstilling.
I dag gir det parlamentariske demokrati dårligere vilkår for å uttrykke folkemeningen enn noen gang siden innføringen av forholdstallsvalg i 1919.
«Det kan», skriver Olstad «være grunn til å spørre slik Johan Sverdrup gjorde for 150 år siden, hvem skal være herre i huset, folket eller autoritetene?»
Olstad er en dyktig historiker, med mange vesentlige arbeider bak seg.
Denne gangen fanger han oppmerksomheten ved å skape en historisk helhet som munner ut i en del vanskelige og påtrengende spørsmål om veien videre.
Er makten i velgernes hender, eller er det den til en hver tid sittende regjering som bestemmer gjennom sitt byråkrati?
| 1
|
601189
|
Uhyre velskrevet
Levende og fengslende oppvekstskildring fra Frankrike på tidlig 60-tall.
Når en roman på over 600 sider, skrevet av en debutant på 59 år, blir hedret med Goncourt-prisen, er det intet mindre enn en litterær sensasjon.
Dessuten ble boken til debutanten og juristen Jean-Michel Guenassia fjorårets mest populære roman i Frankrike.
Det kan jeg godt forstå.
For her har vi å gjøre med en uhyre velskrevet bok samtidig som den på en ganske unik måte favner en historisk periode, nemlig årene forut for de viktige hendelser i Paris i 1968.
Denne boken er med på å forklare en del av forutsetningene for disse omveltningene som da fant sted og som ble noe av en milepæl i etterkrigstidens Europa.
Unggutten Michel Marini vokser opp i en bedrestilt familie.
Men ikke en helt vanlig familie.
Farssiden er innvandrere fra Italia, vanlige arbeidsfolk.
På morssiden er Delaunay-familien pengesterke forretningsfolk.
De går dårlig i hop, disse familiene.
Heller ikke forteller man alltid barn hva som skjedde før de ble født.
Michel har en sju år eldre bror, Franck.
Det er han som etter hvert avslører for sin yngre bror at faren, Paul, som 18-åring fikk jobb på Delaunay-familiens fabrikk.
17 år gamle Hélène, sjefens datter, falt pladask for den billedvakre italieneren.
Men året var 1940.
Krigen kom og Paul havnet i tysk fangenskap.
Noe han ikke visste var at sjefens datter var blitt gravid.
Hun fødte en sønn, men nektet å oppgi farens navn.
Helt tilfeldig møtes Paul og Hélène igjen etter krigen.
De viser ansvar og gifter seg i all hast.
Men noe lykkelig ekteskap blir det ikke.
Stadig sterkere føler både Hélène og familien hennes at hun har giftet seg langt under sin stand.
Ikke rart at 12-åringen Michel trives stadig dårligere hjemme.
På skolen går det ikke så bra, men han leser enormt mye.
Særlig romaner.
Og han henger rundt på kafeer i nabolaget.
Særlig en som heter Balto.
Der blir han ekspert i flipper— og fotballspill.
Men noe mystisk foregår der.
Ofte ser han folk som går inn bak et forheng.
En dag går også han inn og kommer til en sjakklubb.
De ukuelige optimisters klubb.
De som ferdes der er avhoppere fra Øst-Europa og enkelte kjente franske intellektuelle.
Jean-Paul Sartre og Joseph Kessel er av og til å se.
Her finne unge Michel et miljø han trives i.
Han lærer seg sjakk, lytter til eksotiske og spennende historier og blir god venn med noen av disse ensomme, pengelense og ofte bitre mennene.
Han lærer hvordan det var å leve i stadig frykt under Stalins regime og om hvordan det var i Ungarn da russiske tanks knuste det gryende håpet noen dager høsten 1956.
Voksnes verden
Vi følger unge Michel på den vanskelige veien når han forsøker å orientere seg i de voksnes verden.
Det er en verden som stadig blir mer komplisert.
Broren Franck deserterer under Algerie-krigen og må rømme til Sør-Amerika.
En god venn blir drept i den samme krigen.
Hjemme er det stadig høylytte krangler og til slutt skiller foreldrene lag.
Han forelsker seg.
Men hun er jøde og må bli med familien sin til Israel.
Også De ukuelige optimisters klubb går etter hvert i oppløsning.
Det er nye og hardere tider.
Dette er en både vakker og vemodig bok.
Som roman er den følsom og var, lettlest og uhyre velskrevet.
Og ikke minst innsiktsfull.
Den samler og rommer i seg en viktig epoke av europeisk historie.
| 1
|
601190
|
Lettvint fra Läckberg
Oversatt fra svensk av Gry Brenna
En kortroman som føles som en forhastet konstruksjon.
Denne kortromanen er et lukket rom-mysterium, slik Agatha Christie utpønsket det i Musefellen og Knut Nærum i sitt kriminalskuespill Mord over en lav sko :
Åtte, ti personer innesnødd i et hus, et mord er blitt begått, en av dem må være morderen.
Blant dem er en detektiv.
Her er en politimann blitt bedt av sin nye kjæreste til en førjulsmiddag en helg i den svenske skjærgården.
Familien som samles er i milliardærklassen.
Slektens patriark, som sitter på den digre formuen, giftmyrdes.
Så meldes det at de er innesnødd, avskåret fra omverdenen for et døgn eller mer.
Ingen dekning på mobiltelefonene, linjen til fasttelefonene er kuttet, båten til fastlandet kan ikke gå før været bedres.
Det er en bukett usedvanlig usympatiske individer vi blir presentret for.
Den eneste som synes å ha hjerteblod i årene i stedet for isvann, er den myrdedes barnebarn.
Det var kun ham som sto den gamle nær, forstår vi.
Men se så om ikke han også myrdes, med pistol.
To mysterier skal oppklares.
Den ene oppklaringen har en viss overraskelse.
En viss.
Den andre dødsårsaken er hentet fra Sherlock Holmes.
Dét gis det minst to indirekte pek på tidlig i boken.
Denne kortromanen føles som et bestillingsverk som Camilla Läckberg har hatt tidsnød med å få ferdig.
Intrigen og avsløringene er tynne og hastige, språklig har Snøstorm og mandelduft et morass av klisjeer, som «Øynene gnistret av sinne», «Nå vred han seg i stolen», «Stillheten var til å ta og føle på», «…så ut som om de var truffet av lynet».
Om denne kortromanen er et bestillingsverk, vet ikke undertegnede, men i Norge går ti kroner av utsalgsprisen til «Min dag i dag», som er en del av Norske Kvinners Sanitetsforening.
| 0
|
601191
|
Europas moderne 30-årskrig
Forlag:
Dreyers Forlag
Solid innføring i katastrofers menneskelige lidelser, og farlighetsgraden i nasjonalismens forherligelse.
En av høstens viktigste bøker.
Mens vi de siste årene har hatt et sterkt litterært fokus mot den andre verdenskrig, mot holocaust, krigens menn og krigens enorme lidelser, glemmer vi at historikere i land som Frankrike, Italia, Storbritannia og Tyskland stadig omtaler første verdenskrig som «den store krigen».
Mange ser på krigen som et avgjørende brudd i Europa og verdens historie,
En typisk talsmann for denne oppfatningen var den berømte amerikanske diplomaten og historikeren George F. Kennan.
Han opplevde krigen som det første store holocaust, og som den avgjørende katastrofen i det 20. århundre.
Churchill var av samme mening.
I forordet til seksbindsverket, The World Crisis i 1923 skrev han:
«Grunnlaget det 19. århundre hadde bygget sin kultur på, ble smadret.
Verdensøkonomien kom i ulage, og hele menneskeheten havnet i en smeltedigel med en overflate hvor man verken så mønster eller form.»
Fire imperier sank i grus, og på ruinene steg det fram nye stater og styreformer som tjue år senere kastet Europa og resten av verden ut i en ny verdenskrig.
Derfor er det nærliggende å mene at verden mellom 1914 og 1945 faktisk gjennomlevde sin tids 30-årskrig.
Det er viktig at lesere med interesse for historie og politikk legger merke til denne boken, forfattet av lektor i moderne historie ved Syddansk Universitet i Odense, Nils Arne Sørensen.
Han gir oss en fremragende innføring i de store katastrofers menneskelige lidelser og om de omfattende politiske konsekvensene.
Han skriver om årsakene til krig, om hvorfor vinnerne vant og taperne tapte, og ikke minst om den nasjonalisme som preget både Tyskland, videre Østerrike, Ungarn og de andre landene som følte seg presset til å erklære krig.
Det gikk et spøkelse gjennom Europa, det var kommunismens spøkelse.
Men langt farligere og avgjørende var den nasjonalisme som vokste seg sterk i Tyskland, og i Østerrike-Ungarn.
Det skjedde parallelt med den kulturelle veksten, ikke minst i Tyskland.
Det er i arbeidet med å trekke de lange linjene i historiens gang at Sørensen viser sin styrke som historiker og kunnskapsformidler.
Det som skjedde i Sarajevo søndag den 28. juni 1914 mens tronfølger Franz Ferdinand og hans hustru Sophie besøkte byen og ble avrettet, var sannsynligvis et utslag av konflikten mellom Østerrike, Ungarn og Serbia.
Skuddene i Sarajevo skapte den situasjonen som etter hvert utløste storkrigen.
Kruttrøyken i Sarajevo hadde så vidt lagt seg før en toneangivende bosnisk avis mente at skuddene var avfyrt gjennom en lang serbisk arm.
Og etter hvert som motsetningene bygde seg opp, fikk verden den krigen den mange land lengtet etter.
Tyskland ønsket «lebensraum», Russland støttet Serbia, det osmanske riket kom i bevegelse og etter noen få måneder sto Europa i brann.
Krigen er skildret så direkte og så brutalt riktig at man får problemer med søvnen.
Det gjelder ikke minst avsnittene om «krigen etter krigen».
Fire imperier sank i grus, og nye, farlige ideologer oppsto: sovjetkommunismen og fascismen.
Enda en gang, mer enn 20 år etter Murens fall, registrerer vi med sorg at nasjonalismens spøkelse er på vandring i Europa.
Nils Arne Sørensens historieskriving bør få folk til å se sammenhengen.
Nasjonalismen var årsak til første verdenskrig, og nasjonalsosialisme og bitterhet ga oss den andre delen av Europas moderne 30-årskrig.
| 1
|
601192
|
Solid og troverdig krim
I sin sjuende roman, får den patruljerende politimannen
Jo Kaasa et drap på en gård i Maridalen å hanskes med.
Det er mye av det samme jordsmonnet og det samme mentale klimaet i Bjørn Bottolvs kriminalromaner som i Jørgens Gunneruds:
Begge er over både sin første og annen ungdom, begge er fra Oslo og begge utkommer på Kolon Forlag.
Og begge skriver nøkternt, med en rolig effektivitet, tilkoblet varme.
Gunnerud skriver ofte om en tjenestemann i Kripos, Bottolvs romaner har den patruljerende politimannen Jo Kassa ved Majorstua Politistasjon som senter.
Willy Lindkvist er eier av en gård i Maridalen utenfor Oslo der unge jenter rir og har hester på fór.
Han blir funnet knivdrept.
Kaasa og hans kolleger går inn i saken og finner ut at Lindkvist har forgrepet seg seksuelt på flere av de unge jentene.
Flere synes å ha hatt motiv for drapet.
Samtidig får Jo Kaasa en forunderlig nyhet:
Han har en datter han aldri har visst om.
Hun er nitten år.
Og hun vikles inn i livet hans på måter han ikke har kontroll over.
Igjen:
Troverdig i bunnplata, solid i oppbyggingen, realistisk i tonen.
Fengslende på alle måter.
| 1
|
601193
|
Sjarmerende erindringer
Forfatter:
Sigbjørn Johnsen
Finansminister Sigbjørn Johnsen er en politiker alle liker, og de fleste vil også glede seg over hans varme erindringsbok.
Finansminister Sigbjørn Johnsen har tatt seg tid til å se seg tilbake, på alle årene som stortingsrepresentant og finansminister i Gro Harlem Brundtlands regjering.
Og han gjør det med personlig sjarm.
Både på dialekt og bokmål.
Når man begynner lesningen, er det vanskelig å legge boken fra seg.
For Sigbjørn Johnsen engasjerer.
Ikke med avsløringer, ikke med tradisjonell stortingsslarv, for det er det vanligvis nok av i andre bøker i samme sjanger.
Han er den enkle unge mannen fra heller små kår som gjennom AUF og partiet blir nominert til Stortinget og valgt.
Han hadde de vanlige læreårene i forskjellige komiteer før han ble medlem av finanskomiteen, senere dens formann og endelig utnevnt til finansminister og medlem av Kongens råd.
Mens han lyttet til de lange debattene, ofte med svært få folk i salen, skrev han små dikt som røper en sjelden evne til å skape bilder som fester seg i leserens hukommelse.
Like viktige er hans varme beretning om foreldrene og om sin egen familie, kona Helle og deres tre barn.
Han lar seg aldri rive ut av sin sammenheng, han er opptatt av vennene fra unge år i samfunnshuset på Stavsjø i Hedmark og av livet som parlamentariker og statsråd.
For Sigbjørn Johnsen er det en sammenheng, preget av solidaritet og optimisme.
Sigbjørn Johnsen er kanskje den politiker som har mest tillit, han har det Guttorm Hansen var så opptatt av når en ny kvinne eller mann debuterte på Tingets talerstol.
Sigbjørn Johnsen fikk straks Stortingets øre.
Han ble lagt merke til og tatt alvorlig.
Samtidig kledde han seg så riktig at han aldri fikk stortingspresidentens refs.
Selv husker jeg ham best fra viktige finanstaler og debatter, og ikke minst da han i sin store tale i oktober 1991 opptrådte som redningsmann (med statens penger) for å sikre forretningsbanker i den ytterste nød et fortsatt liv.
Han ble håndtakket av formannen i Kredittkassens styre, Ditlev Simonsen, mens Frp fremmet et mistillitsforslag som bare fikk deres stemmer.
Her er politikk, erindringer og gode historier i skjønn og varm forening,
| 1
|
601194
|
Frodig underholdning
Forfatter:
Arto Paasilinna
Oversetter:
Ellen Holm Stenersen
Stor underholdning og med småspark til geistlighet og annen øvrighet
Arto Paasilinna har etter hvert fått bra tak på norske lesere.
Dette er den sjuende boka hans på norsk siden den fornøyelige Harens år kom i 2004.
Han er en fantastisk forteller.
Og han har en eventyrlig fantasi.
Det går faktisk ikke an ikke å ha det morsomt i selskap med Paasilinna og hans burleske skikkelser.
Denne gang er det en prost og dr.theol. som er hovedpersonen.
Sammen med bjørnungen Dægeren.
Denne bjørneungen fikk prosten i gave fra menigheten til sin 50 årsdag.
Og det ble starten på et ganske selsomt vennskap.
For prost Oskari Huuskonen er ikke som proster flest.
Han liker å gå sine egne veier også i det teologiske.
Etter hvert førte dette til refs fra øverste kirkelige hold slik at prosten så seg nødt til å ta et års permisjon med halv lønn.
Et begivenhetsrikt år skulle det bli.
Da høsten nærmet seg og ungbjørnen gjorde seg klar for vinterdvalen, fikk prosten kontakt med en kvinnelig bjørneforsker.
Sammen fikk de innrettet et kombinert bjørnehi og forskningslaboratorium.
Og der tilbrakte prosten og bjørneforsker Sonja Sammalisto vinteren sammen mens de observerte bjørnens vinterdvale.
Ikke alle var like begeistret for det.
Prostinnen meldte seg like godt ut av kirken, tok ut separasjon og slo seg sammen med en pensjonert general.
Da våren kom reiste imidlertid bjørneforsker Sonja tilbake til universitetet og så sto prosten og Dægeren der nokså rådville.
Men bjørnungen Dægeren var et intelligent vesen som kunne lære de utroligste ting.
Etter hvert ble han nærmest som et menneske å regne.
Prosten og bjørnen tar seg hyre på et tvilsomt russisk passasjerskip som skal frakte turister mellom Arkhangelsk og Solovki-øyene i Kvitsjøen.
På Solovki blir de værende en hel vinter godt hjulpet av en ung kvinnelig telegrafist.
Men forholdet til munkene og prestene i det store klosteret på øyene er ikke så bra.
De mener prosten lever i synd og til sist må prosten, Dægeren og telegrafisten rømme over isen til fastlandet.
Mer skal ikke røpes her annet enn at det blir en fornøyelig reise av det hele, med tog og med båt.
Og et lengre opphold på Malta der prosten og Dægeren deltar i en økumenisk konferanse.
Paasilinna har nok en tendens til å gjenta seg litt fra bok til bok.
Det synes jeg ikke gjør så mye.
For han er en fantastisk forteller som vil underholde, som skriver rasende bra og som også har en samfunnskritisk brodd når det er nødvendig.
Les Paasilinna og få noen timer med underfundig humor og en god latter.
| 1
|
601195
|
Sterkt om kvinner og kommunikasjon
Forfattar: Ingrid Z. Aanestad
Forfattaren har eit breitt sett av litterære grep å spele på.
Eg-personen
Selma er ei ung barnehagetilsett dame som bur saman med kjærasten, Vilde.
Så flytter ei tredje jente inn, Ane.
Både Selma og mor hennar blir urolege når den gamle bestemora får eit hjarteinfarkt og blir innlagt på sjukehus.
Så forsvinn plutseleg mora, og Selma drar for å besøke henne.
Ho er ikkje heime, men etter to-tre dagar dukkar det opp ei kvinne som har lova å vatne blomane, ta inn post osv.
Møtet med henne blir raskt ganske spesielt.
Denne romanen – berre 140 sider – imponerer meg.
Språket er poetisk og stramt.
Ikkje eit unødvendig ord har snike seg inn.
Likevel, eller kanskje derfor, gjer boka eit voldsamt inntrykk.
Kommunikasjonen mellom kvinnene, mellom mor og dotter, bestemor og barnebarn, kjærastar – det gnistrar!
Det handlar også mykje om val, om å reise eller bli, om å gje og ta.
Dessutan får forfattaren sagt mykje mellom linjene – diskret hint som opnar for nye perspektiv.
Bråe kast, plutselege og overraskande bilde høyrer også med, forfattaren har eit breitt sett av litterære grep å spele på.
Den konkrete handlinga er svært enkel og sett utanfrå, heilt udramatisk.
Dette er etter alt å døme villa av forfattaren.
Eg meiner likevel at litt meir ytre spenning – som eg trur lett kunne skapast – ville ha gjort romanen endå eit hakk betre.
Eg skundar meg å legge til, hovudinntrykket er at Ingrid Z. Aanestad har skrive ein svært god roman.
| 1
|
601196
|
Empatisk om fienden
Forfatter:
Laila Bokhari
For å overvinne fienden, må du kjenne ham.
Spørsmålet er om hva du velger å gjøre når dere har blitt kjent
«Når noen har blitt okkupert, gråter jeg for dem.
Og om jeg gråter, kaller dere mine tårer for opplæring i terrorisme.
Vi kaller det motstand.»
Ordene tilhører Sami-ul-Haq, som underviser ved Haqqania, en religiøs skole i Pakistan som har blitt tilskrevet den tvilsomme æren av å stå bak fremveksten av Taliban-bevegelsen.
Sami-ul-Haq er en venn av så vel Osama bin Laden som mullah Omar, og er bare ett av svært mange spennende intervjuobjekter i Laila Bokharis bok.
Laila Bokhari er ikke helt som andre terrorforskere.
Hun er norsk, men ikke hvit, hun er kvinne på mannsdominerte arenaer, og hennes fremste virkemiddel for å bringe fram ny kunnskap, er å møte våre nye fiender med empati.
Det lykkes hun godt med.
Og det er en dristig øvelse hun legger ut på.
Rent sikkerhetsmessig er det vrient å bevege seg i grenseområdene mellom Pakistan og Afghanistan.
Og følelsesmessig er det heller ikke lett å skulle møte mødre til martyrer, ungdom som har vervet seg til hellig krig eller voldsforherligende imamer, når oppdraget er å ta dem på alvor.
I Bokharis bok fremstår den pakistanske landsbygdas fattigfolk som internasjonalt orienterte og oppgående, men også påvirket av propaganda fra de mest radikale moskeene, fra studentledere og jihad-videoer.
En styrke i boken er at Bokhari lar menneskene hun møter slippe til med sin kritikk av Vestens politikk overfor muslimske land, uten å motsi dem overfor leseren.
Vi skjønner at hun ikke er enig i alt og at hun tar avstand fra voldsideologien, men forfatteren lar det være helt åpent hvordan man skal bruke kunnskapen om hvordan disse jihadistene tenker.
Bokhari skriver lettlest, og pakker i denne boken kunnskapen og intervjuene inn i en reiseskildring, der vi lett dras med i hennes jakt på å finne ut mer om sin fars hjemland.
Om det er noe å innvende mot denne boken, er det vel at kikkeren i meg gjerne vil vite mer om hennes personlige historie.
Men noen vektig innvendig er dette ikke, det er tross alt en fagbok.
I forordet skriver Nupi-direktør Jan Egeland:
«Bare ved å studere disse skremmende miljøene på nært hold og forstå deres kompliserte lokale og nasjonale rammeverk kan en mer vellykket, mindre militært orientert og mer langsiktig kamp mot terror meisles ut.»
Nå har Norge deltatt i den såkalte krigen mot terrorisme i ni år, og mens krigen i økende grad beveger seg over grensen fra Afghanistan til atommakten Pakistan, er fortsatt det norske kunnskapsnivået om folkene, religionen, geografien og politikken vi har med å gjøre på et lavmål.
Denne boken kan gjøre deg litt klokere, og den lar deg møte menneskene bak fiendebildene våre.
Den går rett og slett motstrøms, siden både vestlig og radikal islamistisk propaganda har til hensikt å demonisere motstanderen.
Den anbefales herved til alle politikere, alle soldater, og andre som liker å forstå mer av det de bare får med seg brokker av gjennom Dagsrevyen.
| 1
|
601197
|
Et rystende dokument om tysk militær grusomhet og død
Forfatter:
Guido Knopp
Oversetter:
Eli Aakre
Forlag:
Historie & Kultur
Besettende beretning om Hitlers hær og dens krigsforbrytelser.
Den er en del av beretningen om vår egen tid.
Mellom 40 og 60 prosent av de store Wehrmacht-styrkene som kriget på Østfronten fra 1941 gjorde seg skyldige i krigsforbrytelser.
De deltok i henrettelsen av jøder og sigøynere og andre som inngikk i den tyske betegnelsen «untermencsh».
Det dokumenterer historikeren og journalisten Guido Knopp i sin bok Wehrmacht, historien om Hitlers krig .
Da boken kom ut i Tyskland i 2009, vakte den betydelig oppmerksomhet.
Den vanlige leser ble overrasket.
Det var en alminnelig oppfatning i Tyskland at det var SS og spesielle innsatsstyrker som tok seg av den grusomme likvideringen som skjedde bak den fremrykkende hæren.
Men det var også ganske alminnelige soldater i Hitlers hær.
Hvorledes kunne det skje?
Hærens medlemmer, både soldater og offiserer hadde avlagt eden om blind lydighet til føreren.
De som ikke adlød, risikerte å bli stilt for krigsrett og skutt som desertører.
Dette førte etter hvert til økende frustrasjoner og planer om å ta livet av føreren
Guido Knopp gir også i denne boken et solid bilde av det som skjedde i Hitlers hær.
Han bygger på den dokumentasjon hæren etterlot seg, han har funnet nye, vesentlige informasjoner i russiske arkiver, i arkivene i det tidligere DDR og private notater.
Dessuten har han og hans historikerkolleger intervjuet et betydelig antall tidsvitner.
I alt var der atten millioner menn som gjorde tjeneste i Wehrmacht.
Over fem millioner av dem mistet livet, og mange millioner ble såret og varig skadet.
Mange ble dessuten tatt til fange av de sovjetiske styrkene og sperret inne i spesielle «gulag».
De kom tilbake lenge etter krigens slutt.
Det viktige med denne boken er grundigheten i dokumentasjonen, den nøkterne beskrivelse av det som skjedde i Hitlers hær, og til slutt hvorledes restene av den en gang så mektige hæren gikk fullstendig i oppløsning.
Dette er ikke bare en del av tysk samtidshistorie, men engasjerende for alle land hvor Wehrmacht var en maktfaktor.
Også i vårt eget land.
Boken er, som Guido Knopps tidligere bøker, meget spennende.
Den er et rystende dokument om tysk militær grusomhet og død.
Min eneste innvending er at de mange sitater som er oppmarsjert foran hvert kapittel, ville hatt større effekt hvis de var blitt en del av den fascinerende beretningen om Hitlers hær.
| 1
|
601198
|
Beiskt om bistand
Dette er ein svært god og viktig roman.
Line Baugstø har utvikla seg til å bli ein førsteklasses litterær handverkar.
Som ung jente budde hovudpersonen Gro nokre år i Tanzania, der faren arbeidde med bistand, og ho gjekk på skule.
Ho møtte dessutan John – ein mann ho aldri har greidd å gløyme.
Når vi møter Gro våren 2005, er ho 36 år gamal, gift med Harald, tobarnsmor og frilansjournalist.
Ein telefon frå Sri Lanka gjer det muleg for Gro å realisere ein draum ho har gått med sidan ungdomsåra i Tanzania: å kome seg ut i verda og arbeide med ei eller anna form for uhjelp.
Harald, som er arkitekt, får tilbod om å jobbe på eit stort prosjekt på Sri Lanka, nærare bestemt eit prestisjetungt fredssenter i Arugam Bay.
Dette området på austkysten av øya blei hardt ramma av tsunamien den 26. desember i 2004.
I desember 2005 reiser familien til Sri Lanka.
Med i bagasjen – for Gro – er draumen om å treffe John att.
Ho trur at han kanskje held til på den tropiske regnskogsøya.
Utover i 2006 bryt den usikre våpenkvila mellom LTTE (Tamiltigrane) og den singalesisk dominerte regjeringa saman.
Arbeidet med fredssenteret står i stampe, bistandsarbeidarane klagar over korrupsjon.
Det er mange på Sri Lanka som ikkje synst eit fredssenter er nokon god ide, og Erik Solheim blir etter kvart eit skjellsord i vide krinsar i Sri Lanka.
I botnen ligg ei fin kjærleiksskildring, men det er norsk uhjelp forfattaren er mest oppteken av denne gongen, og kritikken er både klår og sterk.
Er Ola og Kari for naive når det gjeld bistand?
Bruker vi uhjelpa for å betre samvitet – vi som bur i eitt av dei rikaste landa i verda?
Er det heilt sikkert at alle våre verdiar er betre enn alle andres?
Forfattaren stiller mange og sentrale spørsmål med norsk uhjelp generelt – og til Sri Lanka spesielt.
Ho viser at det – medvite eller ikkje – ofte ligg ei ”ovanfrå og nedhaldning” under handlingane uhjelparane utfører.
Det støkk i meg når forfattaren fortel at dei kvite familiane tilset ein ”boy” – eit ord som luktar imperialisme og tru på eigne overlegne eigenskapar på dei fleste vis.
Og dessutan – det blir mange lunsjar og andre samankomer for bistandsarbeidarane, med eller utan familie.
Eit sentralt samtaleemne er tenestejentene / gutane som blir påstått å vere notorisk uheiderlege.
Dette er ein svært god – og viktig roman.
Line Baugstø har utvikla seg til å bli ein førsteklasses litterær handverkar.
Romanen er rein fiksjon, men det faktum at ho sjølv har opphalde seg på Sri Lanka saman med ein mann som arbeidde med bistand, gjer at boka har fått ein ekstra dåm av realisme.
Eitt konkret eksempel er måten ho greier å formidle sanseopplevingar, ikkje minst lukt— og synsinntrykk.
”Regntid” bør vekke oppsikt, bør føre til ein seriøs, politisk debatt om norsk freds- og utviklingsarbeid.
Viss eg med ei setning skulle oppsummere det eg meiner er hovudbodskapen til Baugstø, måtte det bli:
Ja, vi skal bruke pengar og andre ressursar på fredsarbeid, på uhjelp, på naudhjelp – men det er på høg tid at di diskuterer både mål og midlar.
| 1
|
601199
|
Superspennende om galskap og sunnhet
Gaute Heivoll har med sin åttende bok levert en besettende roman av den typen en ikke klarer å legge fra seg.
Året er 1978.
Det er mai og det er usedvanlig tørt på Sørlandet, og naturligvis også i Finsland.
Da er det pyromanen slår til.
I løpet av et par uker stifter han 10 branner.
Noen løer, noen bolighus, ti branner til sammen, og med nød og neppe unngår mennesker å brenne inne.
Mannen blir tatt.
Han er sønn av bygdas brannsjef, i begynnelsen av 20-årene.
Han får en dom på fem års sikring.
Han er sinnssyk, spaltet i tre personligheter.
Han blir frisk etter behandling, slippes ut i samfunnet igjen, lever som han kan et annet sted i landet, til han vender tilbake til bygda og blir søppelkjører.
Han får sparken etter en stund, men fortsetter å bo i «huset til pyromanen».
Våren 2007 døde han.
Navnet i boka er Dag, mor og far heter Alma og Ingemann.
Etternavn finner jeg ikke.
Stedsnavnet Skinnsnes er antakelig også fiktivt, jeg finner det i alle fall bare i Mandal.
Derimot finner jeg en hel rekke andre navn som er autentiske.
Her er navngitte psykiatere fra Eg og nerveklinikken på Kongsgård, her er gamlelensmannen Knut Koland i Finsland, her er domorganist, senere domkantor Bjarne Sløgedal, på nattevakt utenfor huset sitt i Finsland med skarpladd gevær.
En rekke personer er både involvert i fortellingen og brukt som kilder av forfatteren, og både omtalt og sitert med virkelige navn.
Sånn sett er boka et helt stykke bygdehistorie i seg selv, konsentrert særlig om våren 1978, men her fortelles også andre historier fra bygda, som nok lever der, men som de fleste andre ikke kjenner til.
En kan vel si at det er Finslands hemmeligheter som åpenbares.
Antakelig vil diskusjonen om blandingen av diktning og fakta blusse opp igjen når denne boka kommer ut og blir lest.
Som Knausgård, skriver Gaute Heivoll fra Finsland også om seg selv, sin egen bygd og alle disse virkelige, navngitte personene.
Omdreiningspunktet er våren 1978, da forfatteren selv ble født, og da Finslands 800 innbyggere levde i angst for hvor pyromanen skulle slå til neste natt.
Det var usikkert om Gaute Heivolls dåp i Finslands vakre kirke kunne finne sted, man var redd for at også kirken skulle bli påtent, og dåpshandlingen fant sted akkurat den verste helgen.
Heivoll lar dette være en fortelling også om seg selv.
Om det å vokse opp som annerledes, som en gudbenådet forteller – og dermed en potensiell løgner – om å være «snillest i klassen» – som de var, både han selv og pyromanen 15 år tidligere.
De tok pianotimer begge to, hos samme pianolærer, Terese.
De gjorde aldri noe galt noen av dem, de vokste opp med kjærlighet og vissheten om å være ønsket i verden.
Med «Dag» – pyromanen – gikk det helt galt.
Med Gaute – dikteren – gikk det helt fint.
Men det kunne ha gått helt galt.
Også dette forteller han om, hvordan han måtte flykte fra bygda, hvordan han måtte lyve for sine foreldre, og en dramatisk episode på danskebåten som kunne ha endt i forferdelse.
Slik veves historiene sammen, og knyttes også til en beretning om galskap fra tidligere på 1900-tallet, en beretning som nærmest blir som en rammefortelling.
Ild og aske er, naturlig nok, sentrale begreper i boka.
Innledningsvis gjengis en liten tekst av Pär Lagerkvist.
Den handler om ild og aske.
I ulike deler av boka fremtrer andre fortellinger om aske.
Og om ild.
Om å brenne opp, eller ned.
Slik blir boka både gjennomkomponert og strengt tematisk oppbygd.
Samtidig er den altså en nærmest besettende fortelling.
Den har skildringer til å gispe av, og partier av stor skjønnhet, den har skildringer til å bli uvel av, og et spenningsnivå som holder leseren fanget helt til slutt.
Gaute Heivoll har levert et storverk.
| 1
|
601200
|
Rapport fra et moderne diktatur
Oversetter:
Vibeke Saugestad
Overbevisende om politisk svik og brutalitet i Maos Kina.
Det er enklere å ta livet av et menneske når det først er blitt ydmyket og fratatt all verdighet.
Dette var Mao Zedongs rettesnor overfor sine fiender.
Etter hvert skulle de bli mange.
Forfatterne Jung Chang og Jon Halliday hevder i sin Mao-biografi fra 2005 at det «sosialistiske» eksperimentet i Kina kan ha krevd bortimot 70 millioner menneskeliv.
Yiyun
Li er født i Beijing i 1972.
I 1996 kom hun til USA og bor nå i Oakland, California.
«Omstreifere», utgitt i 2009, er hennes første roman.
Det er en bok som med rette har vakt stor oppmerksomhet verden over.
For det er en sterk og en modig bok.
En hyllest til alle Kinas glemte ofre.
Det er en bok som sier atskillig om hva et totalitært regime kan være i stand til å påføre et helt folk.
Det er fattigdom, redsel, sult og skyldfølelse som da blir summen når regnskapet skal gjøres opp.
Boken foregår i en by kalt «byen ved Mudderelven» våren 1979
Mao var død tre år tidligere og bølgene etter kulturrevolusjonen har knapt lagt seg.
Gu Shan, en 28 år gammel kvinne, hadde vært en hensynsløs rødegardist, men etter hvert mistet noe av troen.
Etter ti år i fengsel skal hun nå henrettes.
Først skal hun vises fram på byens torv, likevel ute av stand til å si noe fordi stemmebåndene hennes er skåret over.
Men i ukene etter henrettelsen skjer det noe.
Noen våger å protestere.
De samler underskrifter og samles til en demonstrasjon.
Også i hovedstaden skriver man protester på en såkalt «demokrativegg» og krever endringer.
Både lokale myndigheter og menigmann er i villrede om hvilken vei vinden vil blåse.
Etter noen dager er likevel alt som før.
De som har protestert blir fengslet, torturert og får lange fengselsstraffer.
Kai, byens unge kvinnelige nyhetsoppleser i radio, blir henrettet.
I boken blir vi kjent med mange av innbyggerne i byen ved Mudderelven.
Mennesker fra flere sosiale lag.
Og slik blir «Omstreifere» en bok som gir innsyn i helt vanlige menneskers hverdag i disse urolige årene etter Maos død.
Tilværelsen var hard og vanskelig for mange slik at kampen for det daglige brød ofte var like viktig som redselen for angivere og myndigheter.
Et uhyggelig science fiction-samfunn der ethvert lite avvik fra vedtatte normer og regler medførte sosial miskreditt og i verste fall fengsel.
Og skamfull lesning må denne boken være for dem som i sin tid gjorde dype knefall for formann Mao og hans «sosialistiske» eksperiment.
| 1
|
601201
|
Velsmakende islandsk heksebrygg
Meget velkomponert, litterær «folkrock» fra Island anno 2005, med original kriminalistisk vri.
Forfatter:
Árni Thórarinsson
Oversatt av:
Tone Myklebost
En kunngjøring først:
Heksens tid ble tildelt prisen «Beste islandske kriminalroman» i 2005, samme år ble den også innstilt til den islandske litteraturprisen.
Den er, og blir, utgitt i en rekke europeiske land.
Til saken:
Hovedpersonen, den trettiårige, egenrådige og lett rufsete journalisten Einar blir sendt fra sin base i Ettermiddagsbladet i Reykjavik til et nyopprettet avdelingskontor i byen Akureyri på nordkysten av Island.
Einar knurrer over hva han anser for en forvisning.
Men se så:
En middelaldrende kvinne omkommer i en raftingulykke.
Var det en ren ulykke eller var dette faktisk et mord?
Nesten samtidig forsvinner en populær mann som skal spille hovedrollen i et gammelt islandsk skuespill.
Einar dukker ned og inn i disse to mysteriene.
Og han oppdager en polarmørk verden fjernt fra turistenes Island.
Stikkord er organisert kriminalitet og intriger på samfunnsmessig høyt nivå.
Og så manifesteres det seg også en dunkel verden av norrøne sagn og myter.
Dette er språklig og stemningsmessig Raymond Chandler-aktig.
Men kun i den betydningen at Heksens tid tilhører den samme tradisjon, den samme hardkokte «skolen», som Raymond Chandler skrev i:
Vittig, med bruk av metaforer, en kynisk tone og holdning, samtidig med stor følsomhet og et meget várt øre bak den barske attityden.
Her får vi, ikke på et sølvbrett, mer på ei norrøn trefjøl, servert lakonisk humor, poengterte mennesketegninger, skarpe miljøbeskrivelser, en stigende spenningsstruktur, og faktisk et klart riss av Island like før den store finanskatastrofen.
Og:
Det lukter Island av dette, både mentalt og fysisk.
Árni Thórarinsson, jeg tar gjerne et glass «Svartadaudir» med deg!
| 1
|
601202
|
Stort om skjebner
Forfatter:
Ingvild H. Rishøi
Sjanger:
Noveller
Forlag:
Gyldendal
Tre søsken som er på rømmen i snøen.
Fengselsfuglen som skal kjøpe en pute til sønnen den første helgen de skal være sammen.
En alenemor som sliter når femåringen tisser på seg.
Ingvild H. Rishøis tredje novellesamling består av tre ganske lange fortellinger som ser på forholdet mellom voksne og barn i noen avgjørende timer.
Novellesamlingen beskriver tøffe hverdagsliv, og man kjenner stresset, hjertebankene og håpløsheten i hverdagsdramaene.
Det er lettlest og enkelt, samtidig som tekstene gir en klaustrofobisk følelse.
Novellene preges av gode persontegninger og tett komposisjon.
Men – innimellom grenser også fortellingene til det sentimentale.
Det reddes til en viss grad av nøkterne beskrivelser.
Denne novellesamlingen har en stor styrke, nemlig at selv om vi får utsnitt av personenes skakkjørte liv, overlater Rishøi tolkningen til leseren.
Der minner skrivestilen om Carl Frode Tiller, når hun klarer å vise at vår virkelighetsoppfatning er forskjellig, og at karakterer kan lyve.
Forfatteren beskriver forholdet mellom voksne og barn, og det å ta vare på andre når man ikke klarer å ta vare på seg selv.
"Vinternoveller" er en bok som henger i lenge.
| 1
|
601203
|
Kjærleiksodyssé i særklasse fullført
Med "Kveldsvævd" har Jon Fosse avslutta ein trilogi som vil få ein sentral plass i litteraturhistoria.
Forfatter:
Jon Fosse
Sjanger:
Forteljing
Forlag:
Samlaget
Jon Fosse (f. 1959) debuterte med romanen "Raudt.
Svart." i 1983, og har sidan etablert seg som ein produktiv og særmerkt forfattar i mange sjangrar: romanar, noveller, dikt, essay, drama og barnebøker.
Med hovudfag i allmenn litteraturvitskap er han ein høgt skolert forfattar.
I 2007 kom "Andvake" , soga om spelemannen Asle, som drep to menneske for at han, kjærasten Alida og barnet som er på veg, skal kunne få ei framtid saman.
I "Olavs draumar" heiter Asle Olav, og Alida Åsta, men drapa kan ikkje namneendringa gjere noko med.
Boka sluttar med at Asle møter bøddelen.
I "Kveldsvævd" er det dotter til Alida med Åsleik, Ales, som fører oss inn i det som skjedde etter drapa.
Gjennom Ales blir vi med Alida til Bergen for å finne Asle.
Ho har den vesle sonen sin, Sigvald, med.
Heimlaus og utsvelt blir ho plukka opp av Åsleik.
Ho får mat og husly – og blir kjend med lagnaden til Ales.
Ho er åleine, og kan ikkje anna enn ta mot tilbodet Åsleik kjem med; bli med i båten heim til han og bli taus i huset hans.
Utan at det blir sagt direkte, tilbodet betyr nok også at Alida skal dele seng med han.
"Kveldsvævd" fyller berre vel 50 sider, forlaget kallar teksten ei forteljing, men på mange måtar er det snarare tale om ei novelle.Rammeforteljinga – Alidas møte med Åsleik og turen heim til
Dylgja frå Bergen – tar eit lite døgn.
Samlaget skriv at forteljinga er eit frittståande framhald av dei to første bokene, og formelt er det rett.
Men utan å ha lese "Andvake" og "Olavs draumar" blir "Kveldsvævd" for meg hangande i lause lufta.
Trilogien er, for meg, først og fremst ei intens kjærleikshistorie.
Det er også ei forteljing som trekker trådar frå "før-moderne-" eller kanskje "seinmellomaldertid", til nesten moderne tid.
Bergen heiter i boka Bjørgvin, og fiskebåten som fører Alida og Åsleik heim til Dylgja er ein seglbåt.
Personane kommuniserer sjølv etter at ein av dei er død, ja av og til er kommunikasjonen då betre enn når båe var i live.
Titlane er det verdt å merke seg; andvaken betyr svevnlaus, i andre boka (Olavs) draumar – og så kveldsvævd som, mellom anna, kan tyde å vere trøytt om kvelden, eller rett fram trøytt av livet.
Språkleg er Jon Fosse seg sjølv lik, med dei stadige oppattakingane og dei korte dialogane.
Dessutan, i botnen for setningane, anten dei er stutte eller nesten uendeleg lange, ligg det ei slags musikalsk rytmekjensle.
Smussomslaget har eit enkelt bilde av ei hardingfele på framsida.
Hardingfeleslåttane, med alle sine krullar og triller, der understrengene legg ein del ekstra til lydbildet – det blir for meg ein parallell til språket som Fosse har utvikla til det fullkomne.
Med "Kveldsvævd" har Jon Fosse avslutta ein trilogi som vil få ein sentral plass i litteraturhistoria – og ikkje berre i Noreg.
Er det på tide at "De aderton" ser nærare på vestlendingen som no har adresse Grotten?
| 1
|
601204
|
Europa i forandring
Forfatter:
Christopher Caldwell
Forlag:
Document Forlag
En velferdsstat kan ikke overleve innvandringsbølgen fra den tredje verden, hevder Christopher Caldwell–amerikansk forfatter og kommentator i Financial Times, The New York Times og The Wall Street Journal.
Den mye omtalte boken er nå gjort tilgjengelig på norsk gjennom Christian Skaugs gode penn.
Forfatteren trekker fram at det har vært en overveldende motstand mot masseinnvandringen både i USA og Europa, men at den kortsiktige, vestlige kapitalismens forretningsmodell som er basert på billig arbeidskraft har trumfet konfliktpotensialet.
Tilliten til medmennesker går ned i innvandringssamfunn, blant annet på grunn av den økende kriminaliteten, hvilket på sikt ødelegger tilliten til politikere og offentlige institusjoner.
Skandinavia har verdens beste utbygde velferdsstater, og verdens laveste straffer hvilket gjør landene attraktive for utvandrere.
Protestantisk skyldfølelse, en humanisme som tror at alle kan bli som oss, og de åpne grensene i Sør-Europa har lagt grunnen for masseinnvandring.
Å verne grenser krever en viss vilje til vold som EU mangler.
Høyrepopulistisk nonsens?
Caldwells grundige og veldokumenterte argumentasjon er ikke lett å blåse av.
Enhver som er interessert i Europas og Norges utvikling bør lese Caldwells øyeåpnende, modige og gjennomgripende bok.
| 1
|
601205
|
Skarpt innsyn i et forfatterskap
Forfatter:
Thorvald Steen
Sjanger:
Essays
Forlag:
Forlaget Oktober
To bøker i en liten kassett:
"Den besværlige historien – ni forsøk" av Thorvald Steen og "Tre skrifter om Steen & ni bilder" av Hans Jacob Orning, Tonje Vold, Roy Jacobsen og Per Maning – alt holdt i et spartansk utstyr, sort skrift på brunt bind og med illustrasjoner som blekk-klatter, ytterst en silhuett av en mannsskikkelse, Thorvald Steen, også i sort.
"Den besværlige historien" er Steens egen historie, den lange utviklingen av en muskelsykdom som først ble fortiet av hans mor og som nå har plassert ham i rullestol.
Og så er det historien om forfatterens eget forhold til det å skrive historiske romaner, det å være forfatter heller enn historiker, å overskride grenser mellom fagdisiplinene, å fylle ut de hvite feltene, lakunene, i våre historiske kunnskaper, å bruke "det usynlige bibliotek", fantasien, til å dikte frem de delene av historien som vi faktisk ikke vet noe om.
Steens "Ni forsøk" gir interessante tilbakeblikk i hvordan han har arbeidet med ulike verk i det omfattende forfatterskapet.
"Tre skrifter…" gir spennende perspektiver på forfatterskapet utenfra, fra beundrere og kjennere av denne "historiens geriljakriger" som er rabulist der historikeren er pedant.
| 1
|
601206
|
Religiøst liv og praksis i endring
Boka gir et spennende bilde av store endringer i religiøs praksis gjennom en generasjon eller to.
Forfattere:
Anne Løvland, Pål Repstad, Elise Seip Tønnessen
Sjanger:
Sakprosa
Forlag:
Verbum
Et gammelt navn på de virkelig sterkt troende, de ekte engasjerte kristne, de som tok sin Gud og sin Bibel på det aller alvorligste – var "lesere".
De var bokens folk og forkynnelsens etterfølgere.
Et tidstypisk uttrykk for denne holdningen finner vi i de få kirkene i Norge som har prekestolen i fondveggen, over alteret, som for eksempel i Mandal kirke.
Ordet ble satt høyere enn sakramentet.
Dette innebar en avstandstaken fra katolisismens estetisering, hos Aslaug Vaa så vakkert beskrevet som "heilage vimur" i diktet "Så rodde dei fjordan", og en understrekning av Luthers "Skriften alene".
"Lesere" er det antakelig ikke for mange av i dagens norske religiøse landskap.
Et omfattende forskningsprosjekt, initiert fra Universitetet i Agder og med 25 forskere som bidragsytere, de fleste fra UiA, heter "Religion som estetiserende praksis".
Tre av de mest sentrale forskerne i prosjektet, Anne Løvland, Pål Repstad og Elise Seip Tønnessen, har laget en kortfattet presentasjon av prosjektet og dets resultater i boka "Sanselig religion".
I format er den en såkalt coffee table book, en sånn som kan ligge tilsynelatende tilfeldig på hylla under kaffebordet, eller på bordet, og være anledning til en artig samtale med en eller flere eventuelle kaffegjester.
Den er lettlest, fort å bla igjennom, interessant å skumlese, og ikke minst er billedstoffet, mye av det signert fotograf Anders Martinsen, egnet til å pirre nysgjerrigheten.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Kirkefolk og medlemmer i ulike trossamfunn, også muslimer, vil i denne boka finne en kjapp oversikt over dagens religionsestetiske landskap, og mye vil de kjenne igjen.
Unge folk får et innblikk i hvordan ting var "før i tiden" — altså da vi eldre var unge.
Og vi eldre får bekreftet mye av det vi synes vi ser og aner, en utvikling innenfor kirker og menigheter som mange applauderer og noen er skeptiske til.
Kirke- og menighetsfremmede vil antakelig måtte revurdere en del av sine oppfatninger, i alle fall hvis de henger fast i gamle forestillinger om "bibelbeltet".
Tekstene er svært korte.
Noen ganger synes jeg faktisk de er for korte.
De blir av og til en oppramsing av påstander mer enn en fremlegging av forskningsresultater.
Jeg kan godt se for meg hvor det har smertet en del av forskerne å omtale sine forskningsbarn med så utrolig få ord.
Men ok, leseren har muligheten til å gå til litteraturlisten bak og finne veien til bakgrunnsstoffet, vitenskapelige publikasjoner som er sprunget ut av det samme forskningsprosjektet.
| 1
|
601207
|
Boken mangler det meste
Forfatter:
Elisabeth Ihme
Sjanger:
Roman
Forlag:
Publica
Å lese ferdig denne boken, krever utholdenhet.
Den er rett og slett ikke verd de 190 sidene den fyller.
Boken har noen gode stemninger, og den greske heten fornemmes fra boksidene.
Men den har for dårlig plot, for lite handling, for lite retning og er for dårlig fortalt.
De ulike delene henger dårlig sammen, og det skapes på ingen måte noen spenning eller forventning hos leseren om hva som kommer til å skje.
I store deler av boken skjer det da heller ingen ting, der hovedpersonen kun gjengir historier hun hører andre fortelle.
Første delen av boken, der flere titalls sider handler om når den fyren som hovedpersonen møter på ferie i Hellas skal tørre ta initiativ til fysisk kontakt, er med sitt dameroman-konsept likevel det beste.
Deretter faller fortellingen fra hverandre.
Om Hellas-bøkene til Victoria Hislop er inspirasjonen, er det langt igjen før ungdomsskolelærer Elisabeth Ihme har knekt koden.
På hjemmesidene går det fram at forlaget Publica AS samarbeider tett med forfatterne både om den litterære og den økonomiske delen av bokutgivelsen.
Debutboken til Ihme fra Mandal funker dessverre ikke; verken som høyverdig lesning, eller som dameroman.
| 0
|
601208
|
Når mytene våkner
Forfater:
Sara Stridsberg
Sjanger:
Skuespill
Forlag:
Aschehoug
Med utgangspunkt i Euripedes' drama om Medea (431) gir Stridsberg nytt liv til den forrådte kvinnen som drepte sine egne barn – og setter henne i et gnistrende dagens lys.
Stridsberg er kjent for å sprøyte liv inn i katastrofale historiske og mytiske skikkelser, som Valerie Solanas, Lolita og nå Medea, ved å rive dem opp av jorda og la dem bygge sine egne murer av en ny logikk som knuses mot andres blikk og allmennregler.
"Omskriv lovene", ber Medea kongen når han kaster henne ut av landet, men han svarer bare:
Nei.
Medeas mann, Jason, som tok henne inn i Korint, har forlatt henne for landets prinsesse.
Medea har ingen tilhørighet, og hjertet hennes er "istykkerslått".
Viljen og hevnen er tøylesløs der Jason stråler mykt mot en annen, og kongen står tungt ved sin makt.
Det minner litt om en slik drøm hvor man løper i vann.
Og om flyktningehistorier.
Ingenting er fast i Stridsbergs tekster, ordene beveger seg konstant, jeg kjenner nesten ikke igjen utdraget på omslaget selv om jeg har lest det før.
De lange uforutsigbare linjene som preger romanene er kortet ned her, i skuespillet, men vendinger og detaljer er like fullt Stridsbergerske, ville, nifse og glitrende.
Som Medea.
| 1
|
601211
|
Ømme tråder i livsveven
Ingrid Juell Moe undersøker undrende farens og en onkels skjebne under krigen.
Forfatter:
Ingrid Juell Moe
Sjanger:
Faglitteratur
Forlag:
Stiftelsen Arkivet 2013
Ennå er der mange fortellinger fra krigens tid som ikke er fortalt, beretninger vi trenger for i noen glimt prøve å forstå det som skjedde.
"Bakteppe" handler om to menns ofre for vår frihet, og om en forfatter som med klokskap og undring reflekterer over deres skjebne og de skygger krigen kastet over generasjonen etter.
Forfatter:
Ingrid Juell Moe
Ingrid Juell Moe (f.1949) er tekstilkunstner, datter av Christopher Juell Moe (1917-1997), som satt i tysk konsentrasjonsleir under krigen.
Hans bror Sven Moe (1921-1944) mistet livet i tjeneste i en flystyrt i Sverige.
Begge hadde rømt landet for å føre motstandskampen utenfra.
Sven ble navigatør i Little Norway, Christopher ble tatt under overfart til England.
Han som ofret livet i flyulykken, ble familiens helt med eget minnefond, han som kom hjem fra konsentrasjonsleiren, hadde vært heldig.
Sjanger:
Faglitteratur
Dette var kanskje én grunn til at så mange som vendte hjem etter uhyrlige lidelser i de tyske leirene, snakket så lite om sine opplevelser.
Faren sa heller ikke mye, men på slutten av livet ble han overtalt til å skrive ned sine minner.
Disse notatene og brev, avisartikler, andre opptegnelser, møter med tidsvitner og fotografier er utgangspunktet for Moes bokprosjekt.
Varsomt vever hun frem et sterkt bilde, skyttelen går mellom liv og død, felleskap og skjebner, alt bundet sammen av de mange uforståelige hendelser som utgjør vårt liv og vår verden.
Med ømhet lar hun brødrene tre frem av bakteppet.
Forlag:
Stiftelsen Arkivet 2013
Ennå er der mange fortellinger fra krigens tid som ikke er fortalt, beretninger vi trenger for i noen glimt prøve å forstå det som skjedde.
"Bakteppe" handler om to menns ofre for vår frihet, og om en forfatter som med klokskap og undring reflekterer over deres skjebne og de skygger krigen kastet over generasjonen etter.
Ingrid Juell Moe (f.1949) er tekstilkunstner, datter av Christopher Juell Moe (1917-1997), som satt i tysk konsentrasjonsleir under krigen.
Hans bror Sven Moe (1921-1944) mistet livet i tjeneste i en flystyrt i Sverige.
Begge hadde rømt landet for å føre motstandskampen utenfra.
Sven ble navigatør i Little Norway, Christopher ble tatt under overfart til England.
Han som ofret livet i flyulykken, ble familiens helt med eget minnefond, han som kom hjem fra konsentrasjonsleiren, hadde vært heldig.
Dette var kanskje én grunn til at så mange som vendte hjem etter uhyrlige lidelser i de tyske leirene, snakket så lite om sine opplevelser.
Faren sa heller ikke mye, men på slutten av livet ble han overtalt til å skrive ned sine minner.
Disse notatene og brev, avisartikler, andre opptegnelser, møter med tidsvitner og fotografier er utgangspunktet for Moes bokprosjekt.
Varsomt vever hun frem et sterkt bilde, skyttelen går mellom liv og død, felleskap og skjebner, alt bundet sammen av de mange uforståelige hendelser som utgjør vårt liv og vår verden.
Med ømhet lar hun brødrene tre frem av bakteppet.
| 1
|
601212
|
Særdeles lesverdig
En kunne kanskje trodd at en ordbokliknende innføring i bibelske ord og uttrykk ville vært oppramsende og kjedelig lesning.
Forfattere:
Sylfest Lomheim og Terje Nordby
Sjanger:
Ordbok
Forlag:
Dreyer
Sylfest Lomheims presentasjon i boka "Adam og Eros" er det stikk motsatte.
En sitter underlig nok igjen med en følelse av å ha blitt berørt.
Både fordi fortellingene i seg selv er så intense i handlingen om liv, død, tvil, tro og kamp med seg selv og andre; men også fordi Lomheim er en så god og nærværende forteller.
Han får oss til både å forstå, men også å føle hvorfor Bibelen har så sterk kraft fortsatt i dag.
Også for ikke-troende.
Andre del av boka , den som omhandler gresk mytologi med innslag om myter fra andre kulturkretser, har ikke samme berøringskraft.
Den er mer oppramsende, men kan fungere som oppslagsbok dersom en ikke tyr til nettsøk for ord som Sysifos, varulv og Bellona (romersk krigsgudinne).
Trolig vil det være å foretrekke ettersom her er et begrenset utvalg av uttrykk, og de som presenteres oftest gis en altfor lang gjenfortelling om greske guder i kamp.
Men Lomheims bidrag kan ikke erstattes med et Google-søk.
Til det beriker han teksten sin så mye med forklaringer, fortolkninger og fortellinger om uttrykkenes endrede bruksmåte.
Han er en mester i tabloidisering, og skriver forkortet, fortettet og spissformulert.
Hos ham er det ingen fare for at leseren skal bla forbi i kjedsomhet.
Så er han da også mangeårig formidler, kjent særlig fra programmet Språkteigen i NRK.
Han har også tidligere gitt ut bok om oversettelse, og var konsulent ved nyutgivelsen av Bibelen på norsk.
Lomheim starter gjennomgangen med Det gamle testamentet, så leseren kan følge utviklingen av fortellingen og erfare hvordan ord og uttrykk gjentas.
Allerede i oversettelsen av fortellingen om Noahs ark er det en oversettelsesfeil å bruke ordet "syndeflod", viser Lomheim.
Stormen har ingen ting med synd å gjøre.
Men også Luther har påført oss språkproblemer ved å bruke uttrykk som ikke står i de originale, greske tekstene, og som vanskelig forstås av moderne mennesker.
Blant dem uttrykket "å se gjennom fingrene med" og "anfektelse".
Jesus kunne forresten ikke blitt født i et herberge, for den slags fantes ikke i Betlehem på hans tid, forteller Lomheim.
Han viser hvordan uttrykk fra den danske bibeloversettelsen er blitt hengende igjen i faste uttrykk lenge etter at de er forsvunnet samtidens tekst, som "å toe sine hender".
På grunn av dette opphavet er det bokmålsuttrykkene som er ladet med symbolsk kraft, og ikke nynorskvariantene, påpeker nynorskmannen Lomheim, som for øvrig skriver sin del av boka på nynorsk.
Det betyr at en ikke finner ordet "kors", men derimot "kross" hos Lomheim.
Og nettopp det ordet er overraskende kort behandlet, sett i lys av den sentrale betydningen symbolet har i vår kulturkrets.
Likeledes er det overraskende hvordan Lomheim hopper bukk over nyere tids diskusjon om Eva som skapt av Adams ribben.
Det kanskje mest påfallende ved denne boka er det manglende feministiske perspektivet på symboler og fortellinger.
Derimot har professor Lomheim gjentagne undringer om Bibelens nedsettende syn på kunnskap.
Han eksemplifiserer med norske mediers bruk og feilbruk av bibelske uttrykk, der mange er hentet fra Fædrelandsvennen.
Å omtale butikker i Aust-Agder som David i kamp mot Goliat i Sørlandsparken holder ikke helt, påpeker Lomheim.
Det avisen glemmer, er at David vant.
| 1
|
601213
|
Historien sett fra kjøkkenet
Forfatter:
Maria Berg Reinertsen
Sjanger:
Biografi
Forlag:
Cappelen Damm
Boka om kokebokforfatteren Henriette Schønberg Erken blir markedsført som en norgeshistorie sett fra kjøkkenbenken, og er en artig og annerledes vinkling på et stoff som menn har oversett.
Selv ikke idéhistoriker Rune Slagstad, som skrev stort om nasjonale strateger, vier Erken plass som en av landets sentrale handlingsstrateger.
Ikke desto mindre spilte landets mestselgende forfatter av kokebøker i femti år fra 1895 en viktig rolle i å fremme en husmorideologi som ga hjemmeværende husmødre både identitet og yrkesstolthet, forteller forfatter og Morgenbladet-journalist Maria Berg Reinertsen.
Hun har hatt lite stoff å gå på om Erkens liv, så vi får lite å vite om henne som person.
Konseptet er å se kvinnebildet til Erken i lys av hennes samtid og analysere hvilke idealer hun markedsfører, som en slags tekstanalyse.
Hun viser hvordan husmødrene i Erkens kokebøker endrer seg fra å være overhodet i en borgerlig familie med ansatte tjenestepiker som tilbereder store selskaper og slakter kaniner og skilpadder, til å bli alene igjen på kjøkkenet som administratorer av de øvrige familiemedlemmenes liv.
Når kokebøkene solgte i hele 200.000 eksemplarer, sier det sitt om Erkens posisjon og gjennomslagskraft.
| 1
|
601214
|
Nærgående kunstnerportrett
Forfatter:
Odd Klippenvåg
Sjanger:
Roman
Forlag:
Cappelen Damm
Roman nummer 19 av Odd Klippenvåg bekrefter nok en gang forfatterens fabelaktige evne til å skildre mennesker nærgående, tett og troverdig i et språk som nesten kan karakteriseres som foredlet.
Det er en sann fryd fra side til side bare å nyte språket — i tillegg, selvsagt, til at han forteller en historie som er interessant og som i sin helhet berører i alle fall denne leseren sterkt.
Handlingen foregår i Oslo, Lofoten og på et sommersted i Hellas.
Hovedpersonen i førtiårsalderen er kunstner, lever alene, er homofil, sliter med sin psykiske helse og bruker mye alkohol.
Han har en elsker , eller to, i Hellas, og får et slags platonisk forhold til en ung gutt i Lofoten, samt blir utsatt for seksuell tilnærming på en trakasserende måte av en tysk miljøaktivist som han havner i hus med, og av en svoger hvis kone er høygravid i Oslo.
Men det hører til det håndgripelige.
Annerledes er det med forholdet til faren, og til mor og bestemor som begge er døde, og hans egen identitet.
Her søker han, her finner han både forklaring og kanskje løsning på noe av det som gjør livet hans vanskelig.
Og da oppstår den store kjærligheten til Dino - Atheneren som lever midt i den økonomiske krisen.
| 1
|
601217
|
Psykologisk grøsser
Mørke grener handler om et menneske som mister grepet over seg selv, blir invadert av frykt, og ikke evner å skille mellom virkelighet og fantasi.
Omtrent som det må være å gå i en mørk skog alene og miste evne til å holde mørkredselen på avstand.
Til slutt blir frykten så gjennomgripende at en får panikk.
Men før det, skjer det mye.
Hovedpersonen, er som Frobenius selv, mannlig forfatter.
Vi møter ham som voksen, og deretter som barn.
I begge epoker spiller vennen Georg en sentral rolle.
Han beskrives som albino med urovekkende personlighetstrekk.
Han avdekkes som tiltagende underlig, og til slutt som direkte farlig.
Etter å ha blitt "erklært" død, dukker Georg opp igjen fra fortiden, ikke mindre urovekkende enn før.
Denne gangen iscenesetter han et intrikat angrep på hovedpersonen, holder seg skjult og gir seg ut for å være hovedpersonen.
Et mord blir begått, og mistanke faller følgelig på forfatterfiguren.
Det beste ved boken er skildringen av hovedpersonens gradvise tap av grep om seg selv.
Det gjør ham til offer både for den andres utspekulerte ondskap, men like mye for sin egen manglende evne til å tenke klokt og rolig.
Vi kjenner panikken, og deler den med ham.
| 1
|
601218
|
Nitrist, mørkt og mesterlig
Denne boka er enda mørkere enn debutromanen, nærmest en slags skittenrealisme fra vest-fylket.
«Dinglen og Ramona» er ingen hyggeroman.
Forfall, fortielse, fornedrelse, undertrykkelse og moralsk oppløsning er jo slett ikke noe å glede seg over.
Likevel:
Det er et litterært mesterverk man leser i, først med en god del motstand, siden med en pinlig nysgjerrighet for hvor mange og hva slags ufyselige hemmeligheter som fremdeles skjuler seg i dette miljøet.
Men mot slutten oppdager man den varmen stymperen Dinglen omtales og omfattes med og hvor viktig han er både som bringer av lys og av mørke i dette nitriste miljøet.
Jeg blir imponert over Cathrine Evelid.
Etter en suksessfylt debut, slår hun til med en andreroman som går enda lengre i beskrivelsen av kulturell fattigdom i ei sørlandsbygd, og forkvaklet familieliv.
Bokas tittel angir hvem som er hovedpersonene.
Dinglen, han har et navn også – Tommy, er psykisk utviklingshemmet, ikke helt patent fysisk heller.
Han er lillebroren til Ramona og Roar.
De bor et sted i nærheten av Kvinesdal.
Dinglen er blitt tatt vare på hjemme, både han og familien frykter institusjonslivet.
Ramona er familiens utflyttede, tilsynelatende vellykkede.
Hun bor i Stavanger, er gift med «Kapteinen», jobber på cruiseskip eller –ferje, nasker litt i kassa og drikker for mye.
Ekteskapet er en endeløs gjensidig trakassering.
Alle ekteskapene i boka er forresten fulle av løgner og fortielse.
Det meste går galt etter at begge foreldrene til disse tre søsknene er døde og arven skal gjøres opp.
Sånn sett er jo motivet ganske klassisk.
Men her er så mye annet, aller mest den langsomme åpenbaringen av kontrasten mellom populærkulturens idealer og den utarmede virkelighet disse personene lever i.
Evelid skriver med språklig overskudd, rik billedflora, mengder av gjentatte tidskarakteristika og med en utkrøpen sans for det kvalmende.
Med andre ord:
Fascinerende lesning.
| 1
|
601219
|
Kunnskapskilde for heietravere
For tung for tursekken, likevel inspirerende for turfolk med historieinteresse.
Turgåere flest vet kanskje ikke at navnet på Bruliheia, som det fins mange av her sør, kommer av at det ligger et «brudled» der — en samling stein lagt etter hverandre i rekke, gjerne på en markant steinflate i terrenget.
Det var her brudefølget hvilte under veis til eller fra kirka.
Tallet på stein viser hvor mange gjester det var i bryllupet.
Og i riktig gammel tid var man ikke snauere enn at man reiste «pikksteiner» for at brudeparet skulle bli fruktbare.
På samme måte fins det «likkviler», altså steder hvor et likfølge hvilte under gravferden som ofte kunne være lang i tider da det var lengre mellom kirkene enn det ble etter nasjonsbyggingen på 1800-tallet.
Mange av disse steinsettingene har dunkel bakgrunn, i noen tilfeller helt tilbake til jernalderen?
Dette og mange andre ting dokumenteres og diskuteres i denne spennende boka, utgitt som nr. 14 i serien av «kulturhistoriske rapporter Vest-Agder fylkeskommune».
Boka er rikt illustrert og vel utstyrt med kartdata.
| 1
|
601220
|
Høyt spill for kjærligheten
En lavmælt, men sterk beretning om kjærlighet og mot i krigens tid.
Boken om kjærligheten mellom en tysk soldat og en norsk kvinne er blitt en bestselger i Tyskland.
Tyskerne vil nå vite hva som skjedde under krigen.
Jødeforfølgelsene er fortiet, krigen i Norge ukjent.
I denne boken utgjør de rammen om beretningen.
Wehrmacht har oversett at Helmut Crott, som sendes til Norge, er halvt jøde.
For Lillian Berthung (f. 1922) i Harstad ble møtet med Crott skjebnesvangert.
Hun gir etter for sine følelser, enda hun vet hvilke følger det kan få for henne, motstand fra familie og venner, dårlig rykte, hevn.
Etter en tid skiller krigen dem, men i 1947 tar Lillian seg inn i et sønderbombet Tyskland for å gjenforenes med Helmut.
Det holdt livet ut.
Det er ikke vanskelig å forstå at mange under krigen reagerte på at norske kvinner innlot seg med fienden.
Lenge etterpå ser vi at kjærligheten for mange var ekte, og at kvinnene var villige til å betale prisen for forholdet.
Lillian Crotts besluttsomhet kan ikke annet enn inngi respekt.
Journalisten Randi Crott (f. 1951) har fortalt sine foreldres historie med varme og ømhet.
Den gjør inntrykk på flere enn dagens tyskere.
| 1
|
601222
|
Oversettelse er ikke for amatører
Charles Dickens’ artige og journalistiske “Skisser fra London” er ikke altfor festlig lesning i Runar Løvlies ofte amatørmessige oversettelse.
Forlag:
** Ferge-Fjellet Forlag 3F
Runar Løvlie ble grundig presentert her i avisen for et par uker siden.
Anledningen var hans enorme arbeid med å oversette Charles Dickens’ aller første bok, «Sketches by Boz.».
Artiklene og novellene i denne omfangsrike boka ble først presentert som avisstoff fra 1833 og utover, utgitt i bokform i 1836.
Løvlie har i stor grad valgt å følge Dickens’ setningsstruktur.
Dette har ført til et arkaisk og oppstyltet språk, tidvis åpenbart vanskelig for oversetteren og dermed også for leseren.
De første kapitlene handler om «The Parish» — Sognet i oversettelse.
Og allerede i de første fortellingene (s.41) merkes en unøyaktighet i omgang med det gammelmodige språket.
«The parish beadle» er blitt kirketjeneren.
Vi har det norske ordet «pedell» som er ekvivalent med «beadle» og som vel mer nøyaktig betegner hva «the beadle» gjorde?
Pedell er dessuten like arkaisk som «beadle», og slik Dickens beskriver figuren er han noe helt annet enn det vi i dag tenker på som kirketjener.
Oversetteren hopper over «the parish infirmary» - sykestua, og sier at «Det finnes en kirke i sognet» der originalteksten sier «vestry» - som i beste fall bare er en del av kirken.
«Surgeon» er blitt lege, mens det vel egentlig er «kirurg» - eller «feltskjær»?
«Churchwarden» er blitt «kirkeverge» - et ord som i dag sier oss noe helt annet enn det Dickens hadde i tankene.
Den omtalte kirketjeneren er en «splendid fellow» hos Dickens, hos Løvlie en «fin type».
Er det det samme?
«Head-footman» blir til «under-hovmester», er det korrekt?
“ Overseers” er “myndighetspersoner” ett sted, et annet sted “ formyndere”.
Hvorfor ikke “tilsynsmenn”?
“Personages” er blitt “ personasjer” – et ord som i dagens norsk vel er mer negativt enn det var hos Dickens?
Senere i boka blir snekkere «leid inn for å preparere, alterere og reparere huset».
Det er oversatt fra «carpenters who had been employed in the various preparations, alterations, and repairs» - men det er da ikke slikt vi sier på norsk?
Neppe for 170 år siden, og enda mindre sannsynlig i dag.
Og hvorfor i all verden blir «a card table» et «furubord»?
Et «spillbord», eller «spillebord», kunne nok lages av furu, men oftere var det edlere tresorter som ble brukt til disse spesielle, kvadratiske og sammenleggbare bordene som bruktes til kortspill.
Jeg må medgi at jeg på dette tidspunkt gikk over til originalen.
Den ligger gratis på internett her.
| 0
|
601223
|
Fortellinger om verdighet
Heivoll gjør små mennesker store i denne fengslende romanen som med utgangspunkt i 1950-tallets psykiatri blir en rekke historier om nestekjærligheten og dens gode følger.
Stillferdig og likefrem forteller Heivoll om liv som kunne gått fullstendig til grunne om ikke det fantes vanlige, gode mennesker som ser bak elendigheten og gjør noe med det.
Ordene «menneskeverd» og «verdighet» forekommer ikke i boka.
Likevel er det nettopp disse ordene jeg må ty til for å forklare hva dette dreier seg om.
I sin sjette roman er Heivoll igjen tilbake i sin egen hjembygd, Finsland.
En jeg-person forteller om foreldre som mot slutten av krigen bestemmer seg for å forlate trygge arbeidsforhold i hovedstaden for å bygge «sitt eget Dikemark» — eller galehus som det het den gangen – langt ute på landet, ved «verdens ende».
Det unge paret er idealister og har et ønske om å arbeide i «Kristi kjærlighets ånd».
Mannen er fra Finsland, utdannet ved Diakonhjemmet, hun er Oslo-jente, utdannet ved Ullevål.
De bygger et stort hus i Finsland, med plass til å ta flere psykiatriske pasienter, den gang kalt «åndssvake», i forpleining.
I 1945 har de tre voksne menn, og får plutselig fem barn fra Stavanger i tillegg.
Selv har paret to barn, jeg-personen eller fortelleren, og den vesle datteren Tone.
I en rapport fra vergerådet i Stavanger skildres de fem pleiebarnas levevilkår slik:
De «lever som dyr, under de aller nedrigste forhold, barnene er som dyr, med dyrs vaner…».
Nettopp denne sammenlikningen med dyr, det skjer tre ganger i boka, er det som får fortellerens far til å engasjere seg ekstra sterkt for å gi disse menneskene verdighet.
De er slitere de to som driver dette stedet, de ofrer uten å tenke på at de ofrer, men særlig for moren ligger det under at livet nok hadde andre muligheter for henne, uten at det gjør innsatsen mindre.
En tragisk ulykke, datteren Tone omkommer under lek, blir liggende som en skygge under livene ikke bare til foreldrene, men til alle beboerne på «galehuset».
Med det følger samlivsproblemer, og ikke minst jeg-personen, storebroren til vesle Tone, sliter med dette resten av livet.
Handlingen i boka spenner fra 1940-årene like til 1996 da «galehuset» brennes ned, og det er en mann i 60-årene som forteller og erindrer.
I 1994 er begge foreldrene døde, han må rydde huset og finner gamle papirer som gir grunnlag for fortellingen, eller fortellingene – for i boka får vi glimt av den store fortellingen om hver enkelt av personene.
Et par ganger glir Heivolls elegante billedbruk over i klisjeer, og et par bøyingsfeil burde forlagets korrektur ha luket ut, de skjemmer en ellers ytterst elegant roman.
Tittelen refererer til en appelsinkasse som blir barneseng for ekteparets to førstefødte og virker faktisk litt søkt.
| 1
|
601224
|
Hardt og glinsende
Silvia Avallone gir oss et metallisk, skakkjørt bilde av samtidens Italia, og svartmaler den unge generasjonens framtid.
Det kan virke som om verden elsker å romantisere Italia.
Språket, maten, kulturen – den helt spesielle stemningen som smitter over på alle som reiser dit ...
Men, hvorfor handler de så villfarent politisk?
Med halve hjertet i Italia selv, har jeg ofte lurt på hvordan det rent faktisk kan ha gått til at en nasjon som er så dannet, varm og sjarmerende, også kan være så barbarisk?
I debutromanen til Silvia Avallone dannes et litterært bakgrunnsbilde av Italias situasjon.
I industristålbyen Piombino, hvor samfunnet er gjennomgående desillusjonert, avbrent og bittert, forsøker 13 år gamle Anna og Francesca å leve sine liv til det fulle.
De er søkende og sultne på opplevelser, de stiller seg på badet i miniskjørt og danser til pop-sanger mens hele høyblokka spionerer på dem.
De er vakre i en verden som synes å ta imot deg kun hvis du er vakker, eller på en eller annen måte viktig.
Veien til uverdig, er ubarmhjertig kort.
Med et konsentrert fokus, som likevel ikke blir internt, retter romanen seg også mot et internasjonalt publikum.
Ikke ulikt kinoaktuelle «Spring Breakers», er samfunnskritikken ispedd en hel del fascinasjon for den overfladiske, glansseksuelle kulturen som visualiseres.
Den første forelskelsen, den første forbrytelsen, erkjennelsen av å besitte seksuell makt, som brukes for alt den er verdt – det skitne og grusomme skildres med en eksplosiv og jagende entusiasme som jeg inntar med skrekkblandet fryd.
Noen ganger er det som å lese en ren underholdningsroman, og selv de mest vemmelige, forsøplede detaljene om utkantbyen, folks relasjoner og måte å snakke om og til hverandre på (jeg vet ikke hvor mange ganger ei jente blir kalt «hore»), skildres som med en beskyttende hinne over seg.
Er dette virkelig?
Og må man forholde seg til det?
Jeg begynner, på likt med romankarakterene, å ønske at en eller annen forløsende kraft skal komme og løfte meg bort.
Annas far setter sin lit til «mesteren» Berlusconi, moren heier på kommunismen, og de to jentene, de drømmer om å BLI noen – Miss Italia, showgirls på tv eller aller mest, å svømme av gårde til den glitrende øya Elba på andre siden av havet, og aldri komme tilbake.
| 1
|
601226
|
Fint om kjærleik, svik og tilgjeving
Forfattaren skriv, mellom mykje anna, om rasisme, fordommar og flokkmentalitet
I byen Ogro bur hovudpersonen og forteljaren Ammer.
Han er menneske, og bur saman med Vala, som er olin.
Olin meiner dei stammar frå pardane — store, blåstripete kattedyr som lever oppe i fjella.
Olin har pels over heile kroppen, og hale.
Ammer arbeider litt som lærar, men først og fremst er han "søppelmann", det vil seie, ein av tre profesjonelle leigemordar for styresmaktene i byen.
Utvinning av salt frå sjøen er viktigaste inntektskjelda for Ogro.
Ammer er overtydd om at han gjer ein god og naudsynt jobb, og han er like sikker på at grannebyen, Salibar, er ein farleg fiende.
Sjølv om det er gnissingar mellom olin og menneske ? med menneska som den sterkaste parten - lever dei to gruppene tilsynelatande nokolunde greitt saman.
Nylaga namn på til dømes stader, personar og ting, kan verke litt forvirrande, men du blir raskt van med at Ammer patruljerer gattene, og ikkje gatene - for å ta eit døme.
Men så skjer noko - kva skal vere usagt, men det har mellom anna med religion å gjere - og konfliktnivået i Ogro stig kraftig.
Forlaget har ikkje sjangerbestemt boka, eg kallar ho fantasy.
Eg kunne valt fabelprosa, myte, legende, eventyr - og vore på trygg grunn.
Bringsværd har aldri lagt skjul på at han er svært fascinert av religiøse myter, spesielt skapingsmyter.
Det kjem tydeleg fram også i denne boka.
Sjølv om handlinga er lagt til ei tid der "ildrør", les skytevåpen, er i ferd med å sjå gjennom og erstatte spyd, er det vår tid han skriv om.
Om kjærleik, den store forblindande kjærleiken.
Om hat, misunning, om politisk makt ? og avmakt, om svik, om menneskeverd, grunnleggande respekt for livet.
Dessutan drøftar forfattaren årsakene til rasisme, fordommar og flokkmentalitet.
Eg kunne godt ha halde fram, men eg stoppar der - når det gjeld kva boka handlar om.
"Things are not untrue just because they never happened", eit sitat av Dennis Hamley (er ikkje han amerikansk forfattar?) er første setninga i første del av denne boka.
Det er eit treffande sitat, både når det gjeld innhaldet i denne boka - og det meste av den kolossale bokproduksjonen til Tor Åge Bringsværd.
Eg har lese mange av bøkene til Bringsværd, men ikkje alle.
Av dei eg har lese, skil denne seg ut som ei av dei beste.
Språket flyt fritt og ledig.
Det passar den avdempa roen, det stillferdige og ettertenksame som er det overordna inntrykket både handlinga og refleksjonane til personane gjer.
Til slutt, då eg hadde lese 80 - 90 sider var eg litt forvirra.
Personnamn eg hadde lagra i hjernen - ikkje så få - dukka ikkje opp att.
Eg starta på nytt, men først då eg hadde lese heile boka, hadde alle desse personane funne sin rette - og ofte viktige plass.
Det vitnar om ein forfattar som har styring på kvart ord han skriv.
| 1
|
601229
|
Som en mur gjennom kroppen
Klougart tøyer grensene for både billedspråk og tålmodighet i utforskningen av mellomrommet mellom mennesker som står hverandre nær.
I visse perioder av livet (og for noen kanskje bestandig) kan tilfeldige bevegelser eller elementer – en spasertur, et epletre i hagen – blande seg med noe av dypet i en selv, og oppleves som – ja, hva da?
Å videreformidle mer eller mindre uforklarlige og vage, men ekstremt ladde øyeblikk, er én av kunstnerens oppgaver.
Josefine Klougart regnes å være blant Danmarks fremste unge forfattere av i dag, og lager bildekoplende ordkunst som går gjennom marg og bein.
«Alt blir filtret sammen når man skriver.
Det som var, og det som er eller kanskje kommer […]
Et ønske om å bli eldre som avslører seg som et ønske om ikke å miste barndommen sin.
Ikke miste noe i det hele tatt, holde fast i det strømmende, stå fast i det og: bevare.»
Romanen er på mange måter en utforskning av tilhørighet.
Til et sted, til en annen person, til livet og døgnet og rommene vi bor og sover i.
Hovedpersonen er en kvinne som er blitt forlatt av en mann, som ved et dødsfall
Det er noe ufrivillig symbolsk over verden, tenker hovedpersonen et sted i romanen, og jeg tenker at denne boken aldri opphører, den bare fortsetter, slik verden fortsetter å spre retningsfri, latent symbolikk til alle vi som lever og blir forelsket og mister de vi elsker, til alle som har kjent hvordan det er å huske for mye, å ha sansene på fullt gap.
Lette, morsomme åpenbaringer gynger sammen med dype, tunge sanselass, og jeg kjenner at jeg trenger full ro rundt denne boken, et fullstendig rent fokus, og likevel; at jeg duver inn og utav teksten som i bølger.
Jeg er borte, jeg er tilstede.
På ett punkt føler jeg at jeg ikke trenger å bli med videre.
Kanskje fornemmer jeg at fortelleren later som om jeg ikke er der, eller prøver å late som det, og kanskje er det derfor.
Men bølgeferden fortsetter, og jeg verdsetter uavhengig av alt at livsoppfatninger som dette kan finnes nedtegnet i verden som tekst.
Alle øyeblikkene oppå hverandre og tett i tett.
Vi trenger at en av oss er skriver slik, vi trenger at en av oss våker.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.