id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
702935
|
Forsømmelsen
«Dare mo shiranai» er den forferdeligste filmen du kan se.
En tilsynelatende tilbakestående mor forelsker seg og flytter fra de fire barna som hun har med forskjellige menn for at de skal oppdra seg sjøl innesperret i en ettroms leilighet.
Akira skal ta seg av dem, for han er 12 år.
Først er man bare overrasket over temaet.
Den tilforlatelige filmstilen gjør dessuten at verden virker relativt uproblematisk, men så forsvinner pengene, vannet, gassen og livsmotet.
Da katastrofen rammer, er du like fullt følelsesmessig uforberedt.
Det merkes.
Jeg skulle ønske jeg kunne skrive at filmen aldri burde blitt laget, for den kommer til å gjøre deg så vanvittig, uhelbredelig oppgitt og deprimert.
Men kanskje trenger vi påminnelser om at barn behøver intenst ettersyn og stell og omsorg.
Det må i så fall være vitsen med å gjennomgå noe så varig vondt.
Hun som spiller moren har det ironiske navnet You.
Filmen skal være basert på en sann historie.
| 1
|
702936
|
Overraskelsen 1
Satiren er den mest stivna av kunstgenrene.
Egentlig driver et sosiolektisk korrekt utvalg av helt like alminnelighetsdyrkere gjøn med nøyaktig de samme tingene hele tida, og hvis noen forsøker en skarp sving, kommer Gahr Støre og beklager det.
«American Dreamz» utfordrer få.
Komedien driver gjøn med Idol, med selvopptatte TV-programledere, med president Bush, med presidentrådgivere – den er nesten som et slags korrespondansekurs i politisk korrekt humor.
Man blir kvalifisert til jobb som spaltist i Dagbladet etter å ha sett den.
Hugh Grant spiller en seertall-avhengig programleder for et Idol-liknende TV-show, Dennis Quaid spiller den tungnemme presidenten som melder seg på som dommer i finalen – og Mandy Moore er hysterisk karriere-opptatt karaokesangerske.
Det er som å se smør surfe på smult.
Bare ett viktig poeng striker:
Sjarmerende Sam Golzari spiller en irakisk terrorist som bruker deltakelse på TV til å selvmordsbombe presidenten.
Det er faktisk verken satirisk eller morsomt, men funker som «American Pie»-regissøren Paul Weitz' versjon av «Det våres for Hitler».
Han har maktet det utrolige i 2006 å konstruere en satire som faktisk er så politisk ukorrekt at den burde vært sensurert bort i Danmark.
Vittige arabere som går inn i forsamlinger med bomber teipa til brystet, funker like elendig som en tsunami-musikal ville gjort.
Men skuespillerne bærer denne rare filmen.
Hugh Grant med modningens stivhet i huden er en storarta kyniker og minner om Tony Blair.
Nasjonalsang-ikonet Mandy Moore er en sjokkerende bra eplekinn-komiker, og Dennis Quaid spiller en tilbakelent og utlevert president Bush som man kan komme til å bli glad i, der han sitter og blir fôra med lykkepiller av en forståelsesfull hustru som også er i stand til å lese aviser.
Noen ganger er gode skuespillere nok.
Sånn ble det her.
| 1
|
702937
|
Overraskelsen 2
Det skulle ikke ha skjedd.
Farrelly-naboen Roger Kumble skulle ikke ha laget høstens første virkelig elegante komedie.
Ryan Reynolds, han med magemuskler som vegvesenet designer dårlige veier etter, spiller den tjukke gutten som blir voksen, vellykka og tynn og skal forsøke å sjekke opp highschoolkjæresten Amy Smart mens han forfølges av den steingalne bøgwallbritney-en Anna Faris.
Filmen starter med at han er like isopor-tjukk som Eddie Murphy som Professor Klump.
Han har tannregulering over hele hjernen, men vokser deretter opp og blir en plateselskaps-skjønnas med oliven i pingledrink.
Sjefen vil at han skal hyre inn Anna Faris, som spiller en styringssvak mellomting mellom Courtney Love og Cyndi Lauper.
Han tar henne med hjem til familien i Jersey, men skal egentlig gjøre inntrykk på Jamie, som en gang i barndommen forsmådde ham.
Jo.
Det er morsomt.
Birollene er morsomme.
Julie Hagerty som naiv mamma er morsom.
Jul i Jersey er morsom, den kåte lillebroren og hockey-juling og teorien om sexfri vennesone er morsom.
Det er ikke til å tro.
Det er antakelig ikke sant.
| 1
|
702939
|
Ingen overraskelse
Dette er analfabetenes «Gjenforeningen», laget med et innadvendt jåleri som minner om de bevegelsene usikre mennesker gjør når de skal imponere seg sjøl i badespeilet.
Halvgode skuespillere som med uforståelig innlevelse repeterer det amerikanske angst-ritualet:
Nå er jeg voksen og må gifte meg.
Umoden hetsdyrkere.
Utviklingssvindlere.
Feige tjuefemåringer vogger vaktsomt ut av barnehagen med sko i størrelse 45.
Ekteskapsskrekken er en patetisk ting fra amerikansk folklore.
Et par skal gifte seg, og vennene samles noen år etter college.
En likner en barnegangster fra «Bugsy Malone».
Den lyse jenta ser så ubesluttsom ut at ansiktet er fullt av semikoloner.
Den mørke, glin sende svanejenta er en ungdomslesbisk melankoliker, han med rosa skjorte og stråhatt kommer fra Thailand, brura hemmes av klær som likner en sløra tvangstrøye for privilegerte.
Regissøren har anstrengt seg for at disse folka skulle få artige personligheter, men til og med det utredigerte liket Kevin Costner var bedre i «Gjenforeningen».
| 0
|
702940
|
Ingen overraskelse 2
Svenske stereotyper fra nord for IQ-tellinga er omtrent sånn som dette, med det unntaket at i følge klassisk dannelse skulle alle ha vært så dritings at de ikke ville ha truffet morgensnøen med en lun pisse-stråle.
Rafael Edholm forsøker å plassere seg under armhulene på Guy Ritchie ved å lage barsk voldskomedie med vanlige folk.
Dermed ramler filmen fra hverandre i et usjarmerende personlighetskaos med brølende påståelighet der hvor folkekomediene pleier å ha gjenkjennelse.
Fyren med det pistrete byas-skjegget bor sa
| 0
|
702941
|
Kjærlighet i uvisshetens helvete
Så kom den.
Filmen som jeg den 12. september i 2001 håpet aldri ville bli laget.
Men OK.
Det uunngåelige er uunngåelig.
Når de to tårnene først skulle få en film, burde den antakelig være som denne.
Rein, analyserende dokumentarisme ville vært for demonstrativt usentimentalt.
Tre timer teppeskildring av et mosaikk-utvalg enkeltskjebner kunne ha blitt en katastrofefilm-klisjé.
Oliver Stone har konsentrert seg om to politimenn og deres familier.
I størsteparten av filmen ligger mennene fastklemt ti meter nede i røbbelet av foajeen til Tårn 1.
Hvis vi ikke har lest for mye om filmen på forhånd, vet vi ikke om de kan overleve.
De sjøl vet ikke om de vil overleve.
Filmen handler om det som skjer med dem og familiene i uvisshetens helvete.
Uvisshetens helvete kan oppstå ved en togkollisjon, ved en hjemmeulykke, ved en hjerteoperasjon.
«World Trade Center» handler ikke om Osama Bin Laden, den handler om menneskers intense følsomhet i kriser.
En følsomhet de antakelig kunne trengt vel så mye i det vi kaller dagliglivet.
Den som går inn i salen med politikk i hodet, er på feil plass.
Vi er der for å føle.
Nicolas Cage spiller John McLoughlin, og Michael Pena spiller Will Jimeno i New Yorks havnepoliti.
Den 11. september stiller de på jobb som vanlig, men da flyet treffer det første tårnet, beordres de sammen med andre forvirra polititjenestemenn til World Trade Center.
Før mennene rekker å iverksette evakuering, detter bygningen.
McLoughlin og Jimeno våkner i ruinene i et rasende, jamrende hus, og de kan ikke bevege seg, for kroppene ligger klemt under tonn av uidentifiserbar masse.
Mens døden nærmer seg, snakker de til hverandre og tenker på livet og familien.
Maria Bello spiller McLoughlins kone.
Maggie Gyllenhaal er fru Jimeno.
Rundt mødrene finnes omsorgsskremte slektninger og forvirrede barn som nesten ikke tør si hva de tenker.
Alle er minuttenes tauhets-avhengige fiender.
Hvert åndedrett er en plage.
Timene torturerer også de to under jorda.
Livet ebber langsomt ut.
Jesus viser seg med ei vannflaske i hånden.
Sinnbilder av hustruer og barn.
Lyden av pust.
Langsomme, vaktsomme, uendelige bilder av to menns dødskamp i en nesten ugripelig klaustrofobisk lidelse.
Ting detter.
Lyset i øynene blekner.
Dette er smertefylt forbruk av tid, og du kommer til å kjenne frykt for hvert minutt.
Når smerten og frykten er verst, kan det hende at vesentlighetene blir synlige.
Oliver Stone syns det.
Han har laget en hyllest til kjærligheten og godheten.
Kjærligheten til ektefellen og barna.
Kjærligheten til familie og kolleger.
Og kjærligheten til landet.
På sett og vis er amerikanere forelska i landet sitt på en enkel, men forståelig måte.
I filmen har landet fått en budbringer fra Gud.
Ut av det dramaturgiske ingensteds vandrer en religiøs skikkelse — en mytisk US Marine som ikke kan sitte hjemme når landet trenger ham, men forlater kirken der han jobber, tar uniformen på og klatrer i ruinene.
Karnes gir filmen et stilistisk løft ved at han nesten ikke er virkelig.
Han er Amerikas engel; den rene patriot som uten hindrende forbehold melder seg til tjeneste når det trengs.
Ikke le, for du ville ikke ledd om han dukket opp like etter at noen sprengte ditt hus.
| 1
|
702942
|
En sonate om det gode mennesket
Hvordan bli et godt menneske?
Det er tema i den tyske filmen «De andres liv».
Regissør Florian Henckel von Donnersmarck har laget en sterk og overraskende historie om en Stasi-agent i det kommunistiske Østtyskland.
Skuespiller Ulrich Mühe skaper en særdeles overbevisende agent ved navn Gerd Wiesler.
Med innbitt munn og traurig oppsyn får man raskt fornemmelsen av et menneske som snylter på, ja, nettopp:
De andres liv.
Det liv han selv lever, er gledesløst tomt.
Til tross for en partisendt hore i ny og ne.
Stasi-agentene blir, ved å smugle inn overvåkingsutstyr og bedrive utrettelig avlytting, parasitter som suger ut kraft av borgerne de har under oppsyn.
Wiesler får i 1984 i oppdrag å sjekke om en antatt systemtro forfatter likevel nærer opposisjonelle tanker.
Det blir en fatal inngripen i mannens og hans samboers liv.
Forfatteren elsker en anerkjent skuespillerinne.
Men når maktmenn i partiapparatet kaster sine øyne på kvinnen, kan stasi-agenten også brukes til å skape skjulte koblinger som truer samlivet.
Filmen kunne fort blitt en slegge som dundret mot åpne dører.
Men von Donnersmarcks anliggende er mye mer enn å skildre en mann i et system som ingen vil ha i et demokratisk samfunn.
Således inntrer gradvis en mental forvandling i agenten.
Mot alle regler, i all hemmelighet, begynner han å ta parti for ofrene sine.
Denne helt utillatelige holdningsendringen, sett med Stasi-systemets øyne, blir en spenningsskapende drivkraft i filmens andre halvdel.
Ingen må selvfølgelig mistenke Wiesler for ikke å gjøre jobben til punkt og prikke.
For våre øyne vokser det fram et menneske som vrir seg i en moralsk skruestikke.
Lenge aner vi ikke hvordan dilemmaene skal kunne løses.
Von Donnersmarck har en heldig hånd med ledemotivet han tråkler inn i historien:
Er det mulig å være et godt menneske i et ondt system?
Epilogen, som foregår lenge etter DDR-statens fall i 1989, kunne blitt en sentimental avslutning.
Men von Donnersmarck greier med særdeles enkle, nøkterne fortellergrep å runde av historien om en forfatter og hans overvåker.
Nennsomt.
Vakkert.
Kom dere på kino.
| 1
|
702944
|
Nytt kvinneliv i tidsklemma
Så kom den da endelig, den norske filmen som så mange har etterspurt:
Den med et dugandes kvinnfolk i hovedrollen.
Attpåtil tolket av en dame med bein i sin markante nese:
Ingjerd Egeberg, Stavangers tidligere teatersjef.
Hennes spill er billetten verd.
Pussige likhetspunkter dukker opp når man sammenligner «Marias menn» med den kinoaktuelle svenske «Heartbreak Hotel»:
Begge hovedpersoner er skilte leger som har rundet 40.
Men mens den svenske legen (Helena Bergström) ikke har småbarn å ta seg av hjemme og dermed kan utfolde seg fritt i byens uteliv, er den norske trebarnsmammaen Maria fanget i tidsklemma:
Puh, som hun stresser og strever.
På jobb skal hun takle kjøret på akutten som krever rask reaksjonsevne og varm omsorg.
Det hadde vært langt enklere om ikke den spydige overlegen ironiserte over Marias uhøytidelige stil.
For ikke å snakke om hvor lett livet hennes hadde vært uten eksmannen som stadig bekymrer seg for deres felles barns helse.
Hans mumlemumle om rot og omsorgssvikt legger seg som hodepine over Marias panne.
Bra snurpespill av Eindride Eidsvold.
Er det rart denne jordnære dama ikke har tid til å skaffe seg en ny mann.
Eller?
Regissør Vibeke Ringen og manusforfatter Kjetil Indregard har truffet blink i skildringen av Marias hverdag.
Barneskuespillerne har fått utmerket regi og spiller riktig bra.
Når så Egeberg framstiller Maria så streit og naturlig som hun gjør, tror man på dama og vil henne vel.
Akkurat slik gode filmer skal fungere.
Så introduseres mulige menn som den enslige moren kunne falle for:
Den middelaldrende legen og den unge ambulansesjåføren.
Skuespillerne Jens Jørn Spottag og Mats Eldøen gir sine skikkelser overbevisende trekk.
Det er likevel her storyens svakhet ligger.
Én ting er at sykehussettingen skaper klisjéassosiasjoner:
Skal dette bli en billig legeroman?
Heldigvis demper Ringen og Indregard sykehussfæren og dveler ved hjemmesfæren til Maria:
Hvilken mann — han på 22 eller han på 50 - takler best at hun har tre barn mellom seks og 15 år?
Ja, hvem - den unge eller den eldre - får henne til å føle seg som fullblods kvinne, ikke bare utslitt vaskefille?
Mer bør ikke sies om dilemmaene Maria roter seg inn i.
Men kvalene kan omtales generelt:
Skal hun velge den stø, solide partneren, eller gå for den uortodokse flammen, han som får kroppen til å sitre i lyst og glede?
Jeg innrømmer at jeg i min snusfornuft ikke tror helt på løsningen regissør og manusforfatter ender med.
Det hindrer ikke at det på lerretet likevel fungerer som fortelling.
Ringen lykkes nemlig i å tråkle sammen situasjoner som setter dilemmaer på spissen.
Som spørsmålet om en tenåringsdatter kan godta at en mor på 40 har et sexliv.
(Også den problemstillingen iscenesettes i «Heartbreak Hotel».)
Alt i alt må man berømme Ringen for en solid spillefilmdebut.
Og gratulere Egeberg med at hun spilte for livet for å få rollen som Maria.
| 1
|
702945
|
Haisommer i lufta
Unn dere denne.
Den er rånete og rå og på grensen til det lattervekkende, men sommeren var langvarig dette året og behovet for alvor har sunket til 1973-nivå.
Filmen starter som en katastrofe-thriller fra syttitallet.
Bildene er litt kvasse i fargene, fly-borderne har fjernsynsfjes og presenteres på den litt innlatende, lett-intimiserende måten som den gang sjangeren var ung.
For at vi skal skjønne hvem filmen slekter på, finnes til og med en scene der en slange bukter seg oppover midtgangen med et tilnærma Haisommer-tema bak seg.
Etter hvert bygger «Snakes on a plane» seg opp til å bli et verktøy for tidstilpasset spenningsskrekk, og fordi starten av et millennium alltid er litt skremmende (du skulle sett hva de gjorde i 1006), inneholder filmen oppskrudde effekter som at slanger angriper inne i øynene til folk og sluker hele peniser.
De gjorde ikke det før.
De beit.
Handlingen følger mellomsjiktets regler om småtjafsete semuljeskurker.
Eddie Kim kunne vært bror til Li'l Kim, for han er en uanselig kriminell som vil forhindre at surfebomsen Sean (Nathan Phillips) får vitne i LA.
For å få til det fyller han et rutefly med slanger og utsetter dem for opphissende feromoner.
Når slanger blir kåte, stivner de ikke, de kryper og krafser og angriper alt som kan fylle et flysete.
Slakten starter med katten og flytter seg ifølge grøsser-reglene til de som har sex på do.
Før du vet ordet av det er flykapteinen død — og seinere i filmen ryker annenpiloten også.
«Er det noen om bord som kan fly denne maskinen?»
Samuel «Mannen» Jackson spiller FBI-agent med stor tyngde, og jo, det blir spennende.
| 1
|
702946
|
For kosefolka
«Seducing dr.
Lewis» er lett å mislike, men fordi den er nøyaktig en sånn komedie som alle de kulturelt underernærte, vansmektende kosefolka går og lengter etter hele året, er dette kanskje den nyttigste filmen denne uka.
Egentlig skulle den ha vært irsk.
Ei forblåst lita fransk-kanadfisk øy bebodd av middelaldrende på trygd, får sjansen til industri hvis den skaffer seg fastlege.
Ved forsynets hjelp blir en ung montrealer (de uttaler Montreal som Mont Réal i denne filmen) tvunget til øya for en måned, og innbyggerne hengir seg til falskneri og telefonavlytting for å lokke ham til å bli boende.
Det irske ved filmen er skildringen av utkantbefolkning.
Den er sånn som Eiganes-folk forestiller seg at menneskene lever på Fogn og andre sosialt tilbakestående områder.
Spesielt i de innledende farsescenene oppfører befolkningen seg som om den var smittet av fysiologi-feil og ustabil hjerneaktivitet, og karikeringen foregår i så outrerte former at den funker som smisk med de som hungrer så ukultivert etter en folkelig komedie at de ville være villig til å helle Thousand Island på får-i-kålen.
De som ikke leser så lange setninger.
På ett overgangsnivå når kjæledyriseringa av koset fram til kynismen.
Vi ser hva de holder på med, og det er litt flaut.
Det er også flaut når filmen mot slutten sentimentaliserer seg så snodig at alle menneskene forandrer personlighet.
Og det er flaut når alt skjer så forutsigbart at ikke en gang de som klinte på bakersteraden, blir overraska av slutten.
| 0
|
702948
|
Rødhette-syndromet
For noen uker siden var det bare et halvt år siden 8. mars, en begivenhet som typisk nok ble ignorert i mediene.
Til gjengjeld står lidende kvinnene i sentrum i dvd-ene denne uka.
Rødhette-syndromet er vanligere enn man skulle tro.
«Sannheten om Rødhette» er en sprek rehabilitering av de klassiske eventyrenes mest patetiske offer-skikkelse.
Den dumme jentungen med vinkurven daffet opprinnelig inn i bestemors soverom og reagerte ikke da hun ble tilsnakket av en lodden mannsstemme.
Animasjonskunstnerne gir den snille jenta en utopistisk Ny Tid:
Rødhette er kickbokser, bestemora hennes driver maskuline ekstremsporter, og kakebakinga er nærmest en fasadevirksomhet.
De to kvinnene hersker over skogen med kvinnelig sugge-kulhet, mens naturens unødvendige mannsskikkelser ikke har bedre vett enn en gjennomsnitts tippeligatrener.
Ulven er oppsøkende reporter med arendalsdialekt og har følgelig et så alvorlig språklig handikap at han ville blitt henvist til snakke-religiøse søndagsmorgener i P4.
Jegeren går rundt i lederhosen og er egentlig en østerriksk skuespiller og vektløfter som trener til reklamefilm-audition.
Og krimgenrens yndlingsskikkelse, den lille poiroten, fremstilles som en frosk og likner Truman Capote.
Denne rødhettehistorien er en hva-så?-krim med skrudd synsvinkel-tema.
Det virker langt på vei som om bestemors kakeoppskrifter er stjålet, en industrispionasje som fører til nedleggelse av lokalt næringsliv.
Før sakkarin-slynglene blir avslørt, har vi fått møte en syngende hillbilly-geit, et steingale ekorn som antakelig inspirerte «Over hekken»-folka, og minst én psykotisk kanin.
I tradisjonelle familier der man ikke leser Kafka som godnatt-lektyre for de nyfødte, vil filmstilen virke fremmed.
Det skal vi andre være evig takknemlige for.
| 1
|
702950
|
Når ulven biter
I dette nordboskrekket kommer ikke bare Rødhette, men Rødhettes mamma til bortgjemte Norbotten, der det skal vise seg at unaturlig blodtørstige svensker selvsagt har funnet en pille som gjør sosialdemokratiske salatspisere til vampyrer.
Som om ikke bilråninga var nok på et lite sted:
Det blir møljespising av annen manns nakke på studentfest, og den arme Sebastian som for første gang treffer damas presteforeldre, starter besøket med å fortære den hvite kaninen i entreen.
Det finnes ikke mange svenske filmer der folk ikke snakker ut med hverandre etter «fattar du inte»-prinsippet.
Dette er avgjort ett av unntakene.
| 0
|
702951
|
Rødhette i ghettoen
Julianne Moore har i grunnen aldri spilt lykkelig.
I «Freedomland» tar hun det inngitte tragedietrynet ned i så fæle sorgdyp at det ikke ligger ukeblader på venteværelsene en gang.
Julianne er en slags Rødhette, hun også.
Filmen starter med at den enslige mora Moore insisterer på at en svart ulv stjal bilen med hennes fireårige sønn i den svarte ghettoens ytterkanter.
Den hvite alarmen går i New Jersey, og en bydel blir behandla som om den var Rodney Kings kolonihage.
Men Samuel L. Jackson spiller lokal politimann, og han aner uråd.
Hva er det den desperate dama egentlig skjuler?
Dette er en så dyster film at du trenger plaster på tarmene etterpå.
Sykehus-scenene med Moore har en skremmende intensitet, for dama utstråler en frykt som hører hjemme på den andre sida, hun er smertens Obi-Wan.
| 1
|
702952
|
Rødhette rydder
Filmen som også heter «Ring around the Rosie», kan i beste fall beskrive hvorfor det ikke alltid er så bra å ta med kvinner til skogens hus.
Gina Philips skal rydde i bestemors hus på landet, en der finnes den særegne Sizemore-ulven.
Han hogger ved iført ansiktsuttrykk som i beste fall medfører dødsstraff i Texas, og han innsmigrer og innlater seg på Ginas blonde søster Jenny Mollen som om hun skulle være en av bestemors kaker.
Her er det avgjort noe muffins.
Det utslitende og utakknemlige ved den svært psykologiske spenningsfilmen er at Philips vandrer rundt i huset aleine som om hun stalka spøkelset Caspar eller lette etter grønnsåpeflaskene.
Manusforfatteren har gitt henne en overmodig livsførsel som ikke engang slutten forklarer.
| 0
|
702953
|
Den gamle mannen og drapet
Truman Capote var en merkelig, maniert nyork-integrert forfatter som på sekstitallet holdt intellektuelle kjendis-selskaper der han sjøl ivaretok mye samtale.
Egentlig skulle han hatt lite utbytte av å snakke med en underklasse-psykopat som hadde myrdet en hel familie.
Men Capote dro i 1959 til Kansas for å skrive en New Yorker-artikkel samfunnets reaksjon på et bestialsk massedrap.
Da han fikk snakkekontakt med morderen Perry Smith, oppnådde forfatteren en innsikt som både er symptomatisk for det selvsentrerte menneske og en påminnelse om hvor uhelbredelig sentimentale folk blir av sin egen barndom.
Han fikk det for seg at Smith kunne vært Capote.
Begge hadde en bakgrunn som forsømte barn.
Capote hadde fått forlate barndommen gjennom hoveddøra, mens Smith sneik seg ut bakveien og ble en psykopatisk drapsmann.
Fra dette bergmanske persona-øyeblikket adopterte Capote den dødsdømte fangen.
Ikke snilt, som sarandoner og andre forkjempere gjør det.
Capote eide Smith, slik et lite barn eier den døde fuglen eller det flatkjørte pinnsvinet og vil begrave dem med yndlingslekene sine.
Han var nesten hypnotisert av sin esoteriske oppdagelse, samtidig analytisk som et røntgen-apparat og naiv som en forelska student.
Slik Philip Seymour Hoffman spiller ham, var Capote litt viktigere enn universet.
Egosentrisiteten var hans eneste livsanskuelse, og han dyrket den med ydmyk begeistring.
Da han møtte seg sjøl i fengselscella, ble verden komplett:
Ying yang.
To diametrale sider av samme vesentlige vidunder.
«Capote» er så stilig laget at det hender at du glemmer å puste.
Detaljene i Hoffmans snirklete personlighetsmosaikk er som psykologiske forelesninger, og dersom du ikke spiser, ikke snakker, ikke drikker eller går på do, vil du antakelig oppdage hvem du egentlig er.
| 1
|
702954
|
Den gamle mannen og navet
Føldegvel-dramaet om motorsykkel-entusiasten Burt starter som en rutinejobb for en mann som Anthony Hopkins.
Alle skuespillere over 50 år har spilt en eller annen eksentrisk gammel mann med frihetslengsler og reiselyst, og Hopkins har blidt dvergefjes og Labour-frisyre over hele personligheten sin.
Han vil til det innenlandske salthavet Bonneville i USA for å teste sin antikvariske Indian motorsykkel.
Gradvis blir filmen en uunnværlig opplevelse av vesentlighet:
Det er sant at menn ser Discovery og samler på gamle sikringer.
De har grunn til det, og motorsykkelen er det vakreste du får se denne uka.
Så nyt denne glade feiringa av hvor hyggelige menn blir når de ser en maskin.
| 1
|
702958
|
Herligere enn tusen puser
«Over hekken» er antakelig den september-filmen som fremdeles går på kino annen juledag.
Den føyer seg til smilerekken av vellykka dyre-forbedringer som sko i hanske, og selv Al Gore vil gå småplystrende hjem med sin kunstig nedkjølte utoverpust av urensa CO2.
Filmen om den grådige vaskebjørnen (heretter kalt rakunen) og hans naive hjelpere av skoglige hi-sovere myldrer ikke bare av øyeflørtende smådyrsjarm, den karikerer også forstadsmenneskets groteske forbruksliv og ensformige overflodssamfunn.
Vi kan hygge oss med Darwins skjønneste etterkommere og samtidig nyte vår egen elendighet.
For protestanter og andre selvplagere gir det en slags livsstil-orgasme.
I bånn av denne filmen ligger en ny næringskjede.
Før spiste store dyr små dyr og ble spist av større dyr.
Nå spiser alle søppel.
Noen kjøper det.
Noen stjeler det.
Først ble måkene rotter.
Så ble alle måker.
«Over hekken» starter med at rakunen robber vinterbjørnens forråd av kioskmat fra hulen.
Men bamse er avhengig av snopet sitt og gir den lille røveren ei uke på å skaffe alt tilbake.
Maskefjes benytter seg av sivilisasjons-sjokket hos måpende sankedyr ved stor ny hekk til å skaffe seg gratishjelp.
Zoologien er som nevnt til å bli mjukdyr-klapper av.
En fornuftig skilpadde leder et vennesamfunn bestående av pungrotte med datter, et afroliknende stinkdyr, en småjattende pinnsvinfamilie og verdens mest superhypa ekorn.
De er i løpet av vinteren blitt innrammet av en uventa forstad og skjønner ikke bæret, for å bruke offisielt skogspråk.
Før de har lært ordet hekk, har de uskyldige stakkarene begitt seg inn i riket til de rosa apene for å stjele stasmat.
Der skjer det herlige ting.
Filmen er passe spennende.
Den er passe morsom.
Den har akkurat passelig med flinke påfunn (skildringen av en menneskeavhengig hund fornærmer canis-slekta i flere ledd).
Den veksler rutinert mellom det viltre og det sentimentale og klarer å holde på en smådjevelsk lekelyst helt til slutten.
Det skal være billetter igjen fjerde juledag.
| 1
|
702959
|
Israelsk overraskelse
Er du lei forutsigbare filmfortellinger som følger nedslitte handlingsmønstre?
Da er denne historien noe å se, skrevet og regissert av rumenske Radu Mihaileanu.
Storyen er ikke fra Romania.
«Gå og lev» er oppfordringen som gis en 9 år gammel etiopisk gutt i en flyktningleir i Sudan på 80-tallet.
Den kristne moren sender ham av gårde med falsk identitet på en lastebil som redder etiopiske jøder til Israel.
Operasjonen ble iverksatt av etterretningsorganisasjonen Mossad slik at 8000 fallasher, jøder fra Etiopia, ble reddet fra sultedøden.
Slik får vi historien om Schlomo, som må late som han er etiopisk jøde for å overleve.
Filmen får svært godt fram hvordan fallashene ble en pariakaste i Israel.
Regissørens siktemål er vel så mye å belyse hvor traumatisert et barn kan bli av å flykte alene.
Filmen følger Schlomo fra asylmottak til adopsjon i en familie og hans oppvekst til han bli voksen.
Særlig i starten virker flere scener stive, rett som det er akkompagnert av dramatisk musikk som forteller hva vi skal føle.
Men gradvis blir man trukket inn i Schlomos historie og tror på hans kamp for å orke å leve i Israel.
Hans vennskap med en gammel amarisktalende etiopisk jøde er nydelig skildret.
Man får også et bredt innsyn i ulike grupperinger i det jødiske samfunn.
Slike nyanser kan tjene til å øke vår forståelse av dette kompliserte landet.
| 1
|
702960
|
Jet i traktorfart
Det får ikke hjelpe om han bærer GT-navnet Ronny.
Mister Yu har laget en kjedelig og selvhøytidelig biografisk film som ikke kan interessere andre enn muggsopp-nasjonalistiske kinesere som fremdeles tar et oppgjør med engelskmennene i 1910.
Det pleier ikke plage noen at Jet Li er en ujevn skuespiller.
Men i denne filmen skal han først være en frisk wushu-kjekkas med hjernekirurgisk frisyre som etter å ha svevd rundt i et slags Newton-tivoli, slår hjertet til folk tvers gjennom kroppen med ett slag.
Lucky Luke-delen av filmen er ikke den verste, sjøl om den fungerer som en påminnelse om hvor kjedelig orientalsk vold virker når den ikke følges av bilde-svermeri.
Så går mannen i hundene og må følgelig reise til en slags bondekennel der han oppvartes av en blind bunads-Solveig inntil han blir den kinesiske Gandhi og drar hjem til det okkuperte Kina for å gjenopprette nasjonens ære og dø i ringen.
Denne siste delen av filmen er en påkjenning.
Ikke bare sutrer den så du blir blaut i ørene, men handlingen tar seg til og med opp til et fascistisk massehysteri over hvor fantastiske kinesere er.
Det er de sikkert, men det er vanskelig å like folk som hiver armen taktfast i været mens de sieger hei.
Det er symptomatisk for vestlige masochismetider at vi som regel er skurkene i vår egen underholdning.
Er det ikke Al Gore, så er det Jet Li.
| 0
|
702961
|
Kristoffer Robin er død
Jeg var veldig i tvil om denne fascinerende filmen, men etter å ha tilbragt halvannen time sammen med de ensomme filmopptakene til en eks-alkoholisk, naiv posør ute i Alaskas barnerom-verden har jeg kommet til at den er for fæl.
Werner Herzog har betjent seg av bjørnefantasten Timothy Treadwells private filmopptak til en sentimental og kvasi-eksistensiell formidling av forholdet mellom mennesket og naturen.
Han er blitt en utøver av kunstnerisk grådighet, for Treadwell var åpenbart en gal mann uten advokat.
Han har omtrent samme forholdet til dyrene i den kanadiske nasjonalparken som Kristoffer Robin har til sine venner i Hundremeterskogen.
Han er et by-monster, en mann som verken skjønner seg sjøl eller naturen, men lar filminga bli et slags primalskrik:
I de andres fravær kan han være så frimodig og uhemma overfor kameraet som folk ellers bare er overfor sin toalettskål.
I tillegg til groteske detaljer om hvordan han og dama hans ble drept og spist, inneholder filmen først og fremst en pinlig utlevering av et litt for enkelt menneske.
Dokumentar-opptakene av bjørnene er ikke imponerende.
De virker perverse og overflødige, og menneskene som husker Treadwell får filmen til å likne på mockumentaren «Spinal tap».
Det er feil.
| 0
|
702963
|
Heia Hitler!
Denne Mel Brooks-resirkulasjonen, basert på nytt scenestykke, er laget for lekende uten grenser.
Koreografen Susan Stroman har regissert filmen som et hjerneskadd ballett-eksperiment, der også replikkene inngår som nevrotiske kroppsbevegelser.
Mange komedier er useriøse.
Denne er vasete på en slags skulpturell måte:
Folka beveger seg som plastisk oppdaterte mutanter, og de snakker slik revyskuespillere gjør.
Når de synger, er det som om hele musikal-genren blir utsatt for et lumsk muldvarp-angrep.
«Det våres for Hitler» er en film som angriper Broadway innenfra og latterliggjør et hundreår med amerikansk underholdning.
Det skyldes selvsagt opphavsmannen Mel Brooks.
Han er en helhjertet jøde, og derfor kan han ytre så mange fordommer han bare vil.
Han har en historisk rett til å drite ut minoritetsgrupper, så Brooks bryr seg ikke om at nazister kan bli såra av løyene hans, og han har dessuten utstyrt sitt ustyrlige humør med en utlevering av outrerte homser som ville blitt oppfatta som utilgivelig ondt til og med om Paven sto bak, som det heter.
Det gjør selvsagt filmen uimotståelig.
Matthew Broderick spiller så kinnmykt pysete at mimikken hans minner om nyhevd brøddeig.
Uma Thurmans endeløse sex-svenske har tilsynelatende samme hjerne-aktivitet som mugg i ost – og Nathan Lanes utkrøpne produsent virker fantastisk vaskebjørn-slu der han må sverge lojalitet til Adolf Elizabeth Hitler.
Glem heller ikke Will Ferrell som nynazist med takduer.
Hans framførelse av «Haben Sie gehört das Deutsche Band?» burde inngå i musikkhistorien som et forsøk på å avslutte Tyskland for godt.
Historien forteller om en Broadway-produsent som haler sparepenger fra sexsultne åttiåringer og vil tjene penger på å sette opp et musikkstykke som helt sikkert går konk.
Et som hyller Hitler.
| 1
|
702964
|
Heia Wong!
James Wong gir seg ikke.
Blant kultfolket ble han kjent som hjernen bak «X-files», og mange innebleike nåtids-intellektuelle feira med megetsigende nikk da han laget tenårings-grøsseren «Final destination» i 2000.
Treer-filmer blir ofte født utenfor hjernen, og heller ikke denne er spesielt tenksom, men den har en stilig berg-og dalbane, og utvalgt ungdom går over i Sjekkoversets evige jaktmarker etter blodgjørmete, groteske, men fantasifulle ritualer.
Skuespillerne er ukjente og har småbollete loffefjes, men de er bedre enn man skulle tro.
Nok en gang beskriver handlingen hvordan Forutan Else unnviker ulykke, men blir forfulgt av skjebnen.
Ingen vil føle seg vel i solseng etter denne filmen.
| 0
|
702967
|
Heia plasma!
Denne filmen er mest en gave til plasmaskjermen.
For de som er så heldige at de bytta ut den gamle hyttesvarthvitten til mer enn 37 tommer medisinsk presis bildeskjerm, vil nyte synet av jagerfly mot blå himmel som om 17. mai plutselig dukket opp med 25 varmegrader og skyfritt Hjelmeland.
Handlingen er ikke noe å få høydeskrekk av.
To franske skuespillere som mest av alt minner om bordeauxsmurte froskefriterere, kommer i trøbbel med hovedmenneskenes Hovedkommando da de skyter ned et fransk renegatfly.
Til slutt lar de seg overtale til å medvirke i årets Cannonball Race over Afrika.
Det ble ikke brukt data-effekter i «Les chevaliers du ciel».
All flyginga er flyging, og det merker du.
Filmen er laga av «Taxi»-folk, men denne gang svikter de Harry-segmentet.
Det er ikke ofte jeg savner Bud Spencer.
| 0
|
702968
|
Rekviem for en kino
Noen filmer ser ut som varsel om kinoens gravferd.
I dette tilfellet skyldes det ikke at vår gamle nittitallsheltinne Elizabeth Perkins antakelig ble sminka av et begravelsesbyrå.
Det skyldes heller ikke at den pene og bevegelige mannshelten James Marsden er overført til det Disney-inspirerte Animasjonslandet, der skuespillerne drar for å dø.
Men det er noe nesten patologisk uinspirert og uinspirerende med en animasjonsfilm om Påskeharen, der haren repeterer Julenisse-filmenes klisjeer og dessuten ankommer i en vogn som trekkes av en vårsverm av grytetjukke, gule kyllinger.
Det heter desperasjon.
Hvis ikke desperasjon hadde underholdt mennesker, ville vi hatt én TV-kanal i Norge – men det er like fullt desperasjon.
Før eller siden fører den kokainfyrte oppfinnsomheten til nedbrenthet, ruin, forsakelse, sult og fattigdom.
Den tid den sorg.
Biblioteket og Barnemuseet kan få lokalene sine tilbake, og alle blir lykkelige.
En ung hare på Påskeøya skal overta som Påskehare, men han er en talentfull trommis og vil ikke leve sin skjebne.
James Marsden spiller en dagdriver som blir kasta ut av foreldrenes hus som trettiåring fordi han ikke har jobb.
De to bortkasta tullingene treffes i rikmannshus, og så finner den tilsynelatende konstant steine guttemannen drømmejobben sin.
Jo.
Harer er skikkelig søte.
| 0
|
702969
|
Cornelis i kjerringhelvete
Filmen om Cornelis Vreeswijk er blitt en slags "fula gubben"-bebreidelse om en trubadur uten poesi, uten karisma, uten den rullende dobbeltseng-stemmen.
Hvorfor gjør de sånt der?
Cornelis Vreeswijk var antakelig den mest populære svensken noensinne i nabolandet Norge, for han var nederlender og han var en poetisk satyr og samtidig robust trubadurskikkelse som kunne sitte i sommerengene med diger mage, murrende enderims-ereksjon, blomsterkrans i håret og en kagge med vin i kurven.
«Du ligger utan nån blus och kjol, med läpparna mot mitt öra.»
Vi elsket Cornelis for at han var en slags Jahn Otto Johansen med gitar og absolutt ikke en forfinet syrestilk med en korpus som likna ciss-moll-dim.
Sosialdemokratene har laget film om Cornelis, og den er sånn:
«Ja, og så må vi ha med den gangen den tok bilde av ham og Fred Åkerström, og så må vi ha med da alle tekstene falt i vannet, også må vi ha med, og så må vi ha med.»
Omstendeligheten kan være det ustadige hjertets verste fiende, og i «Cornelis» druknes hovedpersonen Vreeswijk i den biografiske informasjonens masete mylder av eksistensielle selvangivelses-detaljer.
Dessuten gjør filmen et nesten propagandistisk digert poeng av at dikteren drakk.
Ja, han gjorde det, vi vet det.
Men den destruktive kretsingen rundt alkohol— og pengeforbruk blir et brosjyre-tørt avholdsprosjekt i en film som skulle ha brakt oss i hvert fall to centimeter nærmere kjærlighetspoeten med den ukopierbare mjukheten.
Filmen blir hollenderens helvete:
Etter døden er han overlatt et slags kjerring-kollektiv som sitter og sladrer benkelangs «ja, vett du ka – han drakk opp adle pengane!»
«Neeei, e’ det sant?»
«Ja, og kånå tog ’an på fersken i sengå med ei lyse dama.»
«Nei, e’ det sant?
Ja, det e’ det eg seie.»
Men dette var Cornelis.
Hans ljud ruvet.
Hans kropp levde.
Hank von Helvete spiller hederlig i tittelrollen, men mer enn hederlig er han sannelig ikke.
Hank er en fjern, ufarlig hagenisse.
Jeg sitter og venter på at han skal komme inn i filmen, men det skjer ikke før i de siste tjue minuttene etter at Cornelis har fått beskjed om at han har leverkreft.
For første gang oppstår det en følsomhet i filmen som minner om trubadurens egen.
Før det mangler von Helvete både Vreeswijks autoritet og utstråling, og du får ikke følelsen av en mann som er kroppslig ett med sine egne sanger.
Romantikken og sårbarheten i visene må ha blitt skapt i et sinn som så alle detaljene, et sinn som kjente etter hvordan ting er, som eufemiserte den frie frodigheten.
I filmen snakker hovedpersonen som en mislykka revisor.
Replikkene hans er daue som brukte telefonkataloger.
Et eksempel:
Cornelis reiste til Brasil, og han ble til samba også for oss som ikke liker det latinamerikanske fjolleriet.
I filmen er det blitt til at han sitter på do med diaré og at han forstuer foten.
Midt inne i ettertekstene får du se korte glimt av den virkelige Cornelis Vreeswijk.
Det er som om det går et elektrisk støt gjennom deg.
Sånn skulle du ha følt det gjennom hele filmen.
Etter filmen hørte jeg gjennom Vreeswijks ballader på Spotify.
Han hadde røsten fra prostata, han hadde røsten fra blomsterengene og trottoarene, og alt han tok i, ble til noe vakkert.
Han er ikke med i denne filmen.
Jeg får følelsen (det er bare en følelse) av at dette er familiens prosjekt.
Sønner og døtre skjønner aldri gale pappaer, og hvorfor skulle de det?
De er barna.
De har førsteretten.
Men man må aldri spørre dem om hvordan ting var, for det aner de ikke.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702972
|
Fengselsrace uten Statham
Ekstrem bilkjøring for de lykkelig kriminelle, og dessuten et slags reality-show for de som føler av Top Gear blir for femi.
I «Death race» fra 2008 kjørte Jason Statham bil i fengselet i regi av «Resident evil»-regissøren Paul W.S. Anderson.
Det ble OK.
Toeren er uten Statham og uten Anderson, og det blir på en måte som ABBA uten Anni-Frid Lyngstad og Agnetha Fältskog.
Fengselsvesenet er overtatt av Adecco eller noen, og det vil si at de driver for profitt.
En del av profitten er at ei kynisk TV-heks får lov til å selge autentiske fengsels-slagsmål direkte på TV, en finansieringsstøtte som sikkert kunne ha funka også for pleiehjem i Høyre-styrte kommuner.
Hun vil at folk skal dø i fin belysning, for ellers går seertallet så fort nedover at du kan lese om det i Det gamle testamente.
Bak murene finnes Statham-erstatningen Luke Gross, en litt snau og lærer-pinglete fyr med søtt salatsmil.
Han har jobba for den kriminelle godseieren Sean Bean og kan kjøre bil – også etter at fengsels-flammoteket har forvandla ham til kotelett sånn at han må iføre seg stekepanne.
Det hjelper litt på utseendet, men ikke nok.
Folk med ekstreme behov for dum action og tåpelige replikker vil ha en fin kveld.
| 0
|
702973
|
Ingenting er mer Harry enn gress
En merkelig film laget av den usymmetriske skuespilleren Tim Blake Nelson, som på mange måter virker som Tom Waits’ analfabetiske bror.
Dette er virkelig det vi kaller en harrykomedie, men den utvikler seg på samme måten som når hamstere blir til rosa krokodiller.
Før du vet ordet av det dør folk på seg, og det er ikke det minste morsomt.
Det er rart med hasj.
Stoffet startet som bevissthetsutvidelse for sjeleorienterte dagdrivere på syttitallet, men det gikk ikke mange år før bladdopen var forbeholdt menn med stygge sko og lav IQ.
Sånn er det her.
Edward Norton spiller en universitetsprofessor av den sorten som dyrker kontroll fordi Platon anbefalte det.
Hans bror driver urtefarm i Oklahoma sammen med omfangsrik lokalbefolkning som ville blitt nekta adgang til motorsykkelklubber på Storhaug fordi tatoveringene deres kunne oppfattes som merking av fleskekvalitet.
Jeg skal gjøre en sær historie kort:
Det ender med at den kontrollerte broren mister herredømmet over sitt liv og havner i pasjonssegmentet der de uheldige og uforsvarlige går rundt og sier oops.
Det er seriøst mye oops i denne filmen, men bibliotek-Norton treffer i hvert fall ei retro-kul, småbrysta dame som siterer Walt Whitman og kysser så du kjenner det.
Moralen.
Den kommer her.
Som barn var Norton redd for Oklahoma-uværene.
Derfor leste han om skyene.
De kom for det.
Livet gjør visst også det.
| 0
|
702974
|
Jentenes hjerte-Mozart!
Jeg skammer meg som en hunn.
Fram til mandag forbandt jeg Justin Bieber bare med noe sært, overvurdert hvalpesleipt.
Det var omtrent som å være kulturjournalist i Wien i 1781 og aldri ha hørt musikken til Mozart.
«Never say never» handler om Justin Biebers seksten år lange liv fra han ble oppdratt av ei aleinemor og to besteforeldre i Stratford, Ontari, Canada (hva er det med dette Canada?) til han fylte Madison Square Garden på 22 minutter.
Bieber er antakelig det største og i hvert fall det kvikkeste pop-fenomenet i vår tid, og han er den ektefødte sønn at Youtube og Twitter, han er den frie folkelighetens working class hero, han er dessuten tanngrind-jentenes uforstilte, snille drømmeprins.
Han er en fin fyr.
Nei, det kan jeg ikke vite.
Men det er lov å ha gut feelings.
Vi forakter suksess i vår kultur.
Vi liker ikke beundring eller besettelse.
Det er dumt.
Jeg føler fremdeles at den overjordiske fornemmelsen av religiøst fellesskap jeg fikk av The Beatles er blant de fineste tinga jeg opplevde som ung.
Jeg satt bak noen jenter og så «A hard day's night» på Frogner Kino.
Før forestillingen avtalte de:
«Vi skriker».
Jeg smilte overbærende.
Da filmen var midt i skreik de sånn at en eksorsist ville ha stansa forestillingen.
Ingen kunstighet.
Bare rein og skjær villskap, av den sorten som antakelig bare musikalske idoler kan frambringe.
Jeg ble forferda og imponert av hva som bor i jenter den dagen.
Det overbevisende med Bieber-filmen er autentisiteten.
Hvis en ungdomsartist er flink på scenen, sier alle de smilløse avslørerne at han er trena som en puddel.
«Never say never» består av veldig mye home video, spilt inn av mamma og besteforeldre i betryggende avstand til Maskineriet.
Og det er fanden skjære meg samme gutten.
Rollebygginga som markedsfolk ganske sikkert har bedrevet, henger ulastelig i hop med den lille hjemmevideo-gutten.
Du kan ikke jukse med uskarp lydsvak hjemmevideo.
Lille Bieber trommer på en stygg arbeiderklasse-stol med en poengtert musikalitet som en liten unge ikke skulle klart.
Han spiller trommer med et jazzband som åtte-åring.
Som tolvåring sitter han i handlegata i hjembyen med kassegitar og synger så stemmen ville ha båret over orkaner og mediestormer.
Han har det der som folk ikke kan lære.
Han har det du ikke kan trene dem til.
«He came into the room, and he sucked up all the air».
Bieber er en Mozart.
Han er en Michael Jackson (antakelig var Jackson større enn Mozart).
Han tilhører den ørlille gruppen mennesker som ble skapt for å opptre.
Derfor kan han stå på scenen som 14-åring og ikke gjøre en falsk bevegelse; dette er et virkelighetsfenomen dersom noe sånt finnes.
Det samme er egentlig Scooter, den snille, rare mannen som fant ham.
Bieber la inn en primitiv sangvideo på Youtube.
Og Youtube er antakelig den heftigste smittekilden siden Svartedauen, for det tok ikke lang tid før den lille sangbiten av en ukjent kanadisk guttunge lå på klikktoppen.
Der fant Scooter Braun ham, og han satte himmel og jord i bevegelse.
Himmelen nølte.
De store dressene mente at en barnestjerne måtte komme via Disney eller Nickelodeon.
Og nettopp det er poenget som gjør Bieber til en Askeladd-versjon i mesterklassen:
Han ble oppdaga på Youtube.
Det er kanskje ikke himmel, men det er jord.
Han og Scooter besøkte hver eneste radio-dj i USA, og Bieber tvitra:
«I morgen er jeg i KKX Radio».
Til slutt var menneskemengden utenfor en av radiostasjonene så diger at politiet måtte rydde sentrum.
«Never say never» er en nøktern film samtidig som den er overbegeistra.
Musikken er deilig, bevegelsene er flotte, jentene i salen kommer til å grine til gummistøvle-nivå – og det er egentlig uimotståelig når det står en guttunge fra Canada fremst på scenen og synger boyband-låter mens Boyz II Men står i bakgrunnen og korer.
Still i kø.
Denne filmen går til påske.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702975
|
Sterkt om døgnfluer
Dette setter en støkk i en.
Ikke bare fordi «Exteriors» viser to unge kvinner som prøver å bli skuespillere i Hollywood.
Men vel så mye fordi kynismen fra to drittsekker av hankjønn blir stilt grelt til skue.
Samme uke som to klovner farter langs en dansk elv og bare tenker med det de har mellom beina (se egen anmeldelse), får vi en svartere variant av det samme fra Los Angeles.
«Kjærlighet er bare en kjemisk reaksjon i hjernen», er setningen som to av filmens hurra-meg-rundt-mannfolk hyller.
Gitte Julsrud fra Norge med kunstnernavnet Skye (Gitte Witt) og Pearl fra England (Ruta Gedmintas) har fått seg kjærester i filmbyen.
Dagene går med til å gå fra audition til audition i håp om å få en rolle.
Det tar litt tid før det griper i starten, der noen håndholdte kamerascener dessuten virker unødvendige.
Men så setter Patrik Syversens manus kloa i en, forsterket gjennom hans og Marie Kristiansens regi.
Snart tvinner de fram en handling som borer seg inn til de ømmeste nervene i de to usikre kvinnenes sinn.
Det skjer ved å pendle mellom scener fra Skye og Pearls privatliv med de selvsentrerte kjærestene Mike og Adam, avslørende samtaler mellom de to kyniske mennene når de er ute på byen, samt klipp fra en audition der kvinnene spjåkes ut i sjokkrosa parykk og danderes med latterlige lyspærer før de må svare på intimiserende spørsmål.
En ting er at kvinner med en skuespillerdrøm i magen, kan få en realitetsorienterende kalddusj av «Exteriors».
Enda tristere er framstillingen av to samliv der kjærlighet er en illusjon.
| 1
|
702976
|
Som en søvndyssende fotballkamp
Fire mann er oppført som manusforfattere for ungdomsfilmen «Amors baller».
Dessverre har ikke antallet potensielt kreative hoder tilført handlingen nok energi.
Resultatet er som en kjedelig fotballkamp.
Det spilles og det spilles av unge aktører som gjør så godt de kan, men bare sjelden skyter mål.
Manuset bærer preg av at de fire manusforfatterne stadig må ha tenkt:
Oj, nå må vi finne på noe, så det skjer litt her.
Skjelettet av en handling er i overkant forutsigbart:
14 år gamle Lucas fra Sverige (godt spilt av Kåre Hedebrant) er nytilflyttet til Norge og sliter med å komme inn i miljøet rundt stedets fotballag.
Kan han klare å vinne den søteste jenta som selvfølgelig er sammen med den mest selvsikre gutten?
Manusforfatterne prøver og prøver å lage scener som kan drive handlingen videre og få ballen i mål, både i overført og konkret betydning (det meste av handlingen foregår på Norway Cup).
Innimellom krydres det med erotiske drømmer fra den overvektige Stian, trenerens sønn, for øvrig friskt spilt av Harald Borg Weedon.
Men regissør Kristoffer Metcalfe får bare sjelden til timingen og trekker altfor lite gnist ut av de øvrige amatørskuespillerne til at det fenger.
Mangelen på energifylte scener forsøkes skjult ved å legge på poplåter om forelskelse – for å sikre den rette stemningen.
Velment og snilt, men så altfor uengasjerende, dessverre.
| 0
|
702977
|
Sci-fi-romanse for de som lurer på hva som skjedde
Nå løper Matt Damon igjen med øvrigheta i hælene mens han leier ei dame med pipende maraton-bronkier.
Men han blir ikke forfulgt av CIA denne gang, bare noen som likner fælt.
Ingen blir skutt i «The adjustment bureau», ingen blir stukket med giftige paraplyer.
Det er verre enn det.
Historien er henta fra bladerunneren Philip K. Dicks novelle «Adjustment team», så du må regne med unaturligheter.
I det øyeblikket fire menn med stygg-bil-hatter og kommunefrakker stiller seg på linje som en organisert blottergruppe, skjønner du at noe er forferdelig galt.
Du burde ha ant det allerede da Emily Blunt kommer snikende ut av herretoalettet der politikeren Matt Damon øver på skuffelses-talen sin.
De er nemlig for gode til å være sanne sammen.
I en uvanlig velskrevet do-samtale merker du at noen mennesker er ment for hverandre på den digre måten med brun saus og glitrende svaner.
Men øvrigheta mener ikke det.
Øvrigheta peker med sine magiske Märtha-fingre og forvandler folks skjebne.
Hvem er de?
Har de #dld på mobilen?
Jeg tenkte ikke jeg skulle røpe det.
Mange romantiske mennesker lever livet med uforklarlige fornemmelser om at de ble dratt i skjebnesvangre retninger av krefter som ikke virker helt frie.
Noen ekstremt romantiske mennesker føler til og med at den elskeden de egentlig traff midt i amordistriktet, ble hekta fra dem, sveipt vekk av usaklige tilfeldigheter eller underlige sammentreff, som om noen hadde sittet på den mørke skya i horisonten og sagt:
Sorry, kids, det skal ikke bli dere to.
De kan prøve å komme sammen igjen, men stemmen i villmarka gjentar sitt sorry, og så går bussen.
Kjærlighet som ikke kan tape, ikke kan vinne.
De folka har mye på denne filmen å gjøre.
| 1
|
702980
|
Nokas-filmen er et lite mirakel
Nokas-filmen er noe så mirakuløst som en norsk film uten sentimentalitet og uten folk som skal være flinke til å grine.
Den avler humor, tanker og frykt.
Om Nokas-filmen sa jeg på forhånd at den driden skal jeg aldri se, for det går ikke an å lage en anstendig film om et autentisk ran som kostet en politimann livet.
Ikke i Stavanger.
Vi er ikke kynikere.
Vi er ikke moderne mennesker.
Men regissøren Erik Skjoldbjærg hever seg opp på Bent Hamers nivå, og «Nokas» er blitt en film som formulerer verdens meningsløshet med enkle understatements som er i slekt med den lakoniske sivilisasjons-utsletteren «Salmer fra kjøkkenet».
Det er nesten for godt til å være sant.
Skjoldbjærg har muligens valgt den lidenskapsløse formen for imitert autentisitet fordi han var redd for å bli lynsja i Stavanger det øyeblikket filmen ble overfladisk spennende.
Tvangen har i så fall gitt ham virkemidler som han behersker oppimot det perfekte.
All den nesten beckettske kjadringa og detalj-droppinga lager nemlig rom for små øyeblikk av visjonær poesi, og disse utypiske scenene gir filmen et behendig dytt i retning surrealistisk komedie samtidig som sakligheten holder den tilbake.
Mmertefull komikk fortsetter i seerens hode uten at den egentlig er til stede på skjermen.
Scenen med politimannen i brun jakke som kaster seg på sykkelen fordi bilene er innesperra, og som tråkker svettende ned mot byen, er som en rørende helteskildring samtidig som den inneholder politiaksjonens grusomme, burleske humor.
For da den ubevæpna mannen kommer fram til sentrum, blir han bare lagt i bakken og tatt som gissel av en raner.
Raneren på Obstfelder-hjørnet er også underformulert, men det følger en ubestemmelig uro med ham, som om et rabisdyr ser på deg fra en mørk krok i rommet.
Jeg syns jeg må understreke at dette gjelder filmens raner, ikke virkelighetens.
Virkeligheten er ikke mer til stede i denne filmen enn i andre – annet enn som utgangspunktet for en usedvanlig poengtert stilisme.
Scenen der en av politimennene løper forbi Hennes & Mauritz-hjørnet mens han skyter vilt mot en ranerbil som ikke vil starte, er også en av de beste jeg har sett i norsk film.
Du tror ikke det du ser.
Mannen er åpenbart en unorsk helt.
Han kan ikke se på at karikerte filmklovner med automatvåpen overtar makta i byen hans, og som en western-sheriff gjør han det eneste naturlige:
Han skyter igjen.
Han løper ubeskytta mot de svartkledde med automatvåpnene, og ingen treffer ham, som om Don Quijotes etterkommere er beskytta av høyere makter.
La meg også nevne klasse-eksemplet som filmskolene burde legge rett inn i pensum:
Scenen der en politimann blir skutt, er så bra at du nesten ikke merker det.
Kameraet er plassert inne i bussen bak politibilen.
Der står det stille.
Politi kommer løpende mot bilen.
Du hører ikke hva noen sier.
De uttrykker ikke noe, jager bare bort folk.
Så kommer ambulansen og det blir lagt tepper over bilvinduene.
Kameraet står stille, som en lamslått tilskuer som ikke tør bevege på seg, både av skrekk og av alvor.
Scenen er uten sentimentalitet, uten drama, uten pådytta meningsfylthet, for den forteller deg ikke hva du skal føle.
Og sånn er «Nokas».
Filmen er fri for føleri, den er fri for misjonering – og følgelig skaper den tanker i stedet for å sperre dem inne i sentimentalitet.
En norsk film uten sentimentalitet er egentlig like utenkelig som en dansk kafé uten bayer.
Men her er den.
Jeg gjentar:
Dette er film.
Det er ikke virkelighet.
Og filmen handler om den burleske harry-humoren som oppstår når uintelligente menn med våpen og uforbedte politimyndigheter tørner sammen i verdens mest naive by.
Den brennende lastebilen i utkjørselen fra politikammeret sperrer virkelig for en effektiv aksjon i tjue minutter, for verken brannvesenet eller politiet finner nøkkelen til den ekstra porten.
Lastebilen flammer fortsatt etter tjue minutter på tross av at den står femten meter fra brannstasjonen.
Mer silkehumor:
De overdådig utstyrte ransmennene bruker et hav av tid på å denge løs på et vindu som ikke lar seg knuse mens de Nokas-ansatte som egentlig skulle bli gisler, har god tid til å strømme ut i gatene og befri seg.
Der ute står det to store gutter i kjeledresser og har fått beskjed om å klappe advarende på våpnene sine hvis politiet kommer.
Inne i bakgården skyter kollegene deres desperat mot de umedgjørlige vinduene, og langs Domkirkeplassen vandrer folk uforstyrrelig til jobb.
Det er en rørende skildring av uskyld og ubehjelpelighet.
Da det var krig i Stavanger, gikk folk til byen for å kikke på bombinga.
I Nokas-filmen ser du mennesker som lever så trygt at de tror alle avvik er en øvelse, og de spaserer uforstyrrelig rundt mens politi og ranere har en skikkelig shoot-out midt i byen.
Det er en fantastisk skildring av sunne sinn og minimal kriseforståelse.
Kronologien i «Nokas» er som en verfremdungs-effekt.
Handlingen skvetter fram og tilbake mellom forskjellige tidsplan, og det gir en rar følelse av at du befinner deg i en tid som ikke går.
Det oppstår en slags Nokas-tid, en egen, sær seinhet som gjenspeiler den uvirkeligheten folk snakker om når de sier at tiden sto stille.
Skuespillerne er hensiktsmessige.
Den amatørmessige småpraten er viktig for opplevelsen av galskap og urimelighet.
Det er ingen som anstrenger seg for å virke flinke i denne filmen.
De er til stede som små flak av skjebne og tilfeldighet.
Jeg kommer aldri til å glemme han som spiller bussjåføren i Kongsgata.
Jeg kommer aldri til å glemme han som løper med revolveren.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702982
|
Michael Gjesp Cera i arcadespill
Denne lille ungdomskomedien hermer uvirkeligheten, og den klisser betraktelig med uvirkelighetsdyrkingas sentimentale esoterisme.
«Scott Pilgrim vs. The World» starter med EGA-grafikk og Star Wars-temaet i Commodore 64-lyd.
Meta meta meta.
Det er bare så 2000.
Og én.
Michael Gjesp Cera spiller den barnslige noenogtjueåringen Scott Pilgrim som spiller i et kanadisk gutteroms-band med en fyr som heter Stephen Stills og Young Neil.
Hihi.
Meta-meta-manisk for mumlere med stygge bukser.
Gjesp Cera bor med den homofile Kieran Culkin og han dater en kinesisk syttenåring.
Men en dag får han se den über-kule Mary Elizabeth Winstead som har metapunkrosa lykketrollhår og fraværende emofjes.
Han skjønner at hun er den utvalgte, men det viser seg at dama har sju ekser med overnaturlige krefter, og de må han bekjempe.
Dere som liker arcade-spill, vil finne dere vel til rette i det effekt-banale sammensuriet som følger.
Regissøren hermer etter bevegelsene, lydene og tegnefilm-effektene i arcade-dueller.
Vi som spiller dataspill med handling, blir heller litt frustrerte av en hel dag med folk som skvetter støyende rundt i et altfor lite rom der gigantiske masterbeist blir truffet av bein og armer mens elektronikken buldrer illevarslende som utemma kraftverk.
Kamper på film skal føre til noe, de skal ikke feire en annen genre.
Men dette er en ikke-film, og jeg har en fornemmelse av at fansen liker den på samme måten som når 87-åringer får se svart-hvitt dokumentarer fra annen verdenskrig.
Det er ikke det som er på skjerm eller lerret.
Det er følelsen av å bli feira som fenomen.
| 0
|
702983
|
Keiserens nye klær
Den altfor kryptiske starten og endeløse blikk og dialoger som derfor blir meningsløse, har allerede gjort «Pax» til en kjedelig film.
Et fly tar av fra Stockholm med kurs for Oslo Gardermoen.
Om bord er et knippe frustrerte og sørgmodige mennesker som i utgangspunktet har lite og ingenting med hverandre å gjøre.
At de alle sliter, har vi forstått allerede ved innsjekkingen.
Men akkurat hva de sliter med skal forbli uklart en lang stund.
Så skjer det som nesten aldri skjer, men som alle frykter: en dramatisk nødssituasjon.
Om bord i flyet befinner noe av det beste Norge har å by på av skuespillere seg, og et par gode svensker på kjøpet.
En rødhåret Ellen Dorrit Petersen stjeler lerretet som en knust kvinne som har mistet sin sønn i en ulykke, og som nå ser sorgen knekke forholdet til samboren.
Pia Tjelta snakker svensk i en bitte liten rolle.
Kristoffer Joner spiller nærmest seg selv, og er den eneste som bringer inn et snev av sårt tiltrengt humor og realisme.
Kyrre Haugen Sydness er veldig god som perfeksjonistisk kirurg.
Fortellergrepet og formen som er valgt signaliserer tydelig at ambisjonen er å si noe dypt og viktig om relasjoner, sorg, vanskelige valg og livgivende dødsangst.
Men oppstyltet, dramatisk dialog og endeløse, sørgmodige blikk inn i intetheten alene gir ingen innsikt, ingen dybde.
Bak fasaden finnes lite og ingenting å interessere seg for eller å føle med.
Jo mer disse karakterene føler og føler, dess mindre engasjerer de.
Det blir for mye, for selvsentrert.
Hva er poenget – å vise livets forgjengelighet gjennom et tilfeldighetsdrama som aldri blir forløst?
Hvorfor skal vi engasjere oss i disse menneskene?
De er for mange, vår innsikt i dem blir for overfladisk.
Først når filmen nærmer seg slutten aner vi konturene av de vonde dilemmaene og vanskelige valgene disse karakterene sliter med.
Men da er det for sent.
Den altfor kryptiske starten og endeløse blikk og dialoger som derfor blir meningsløse, har allerede gjort «Pax» til en kjedelig film.
Og tittelen?
Flyselskapet heter «Pax».
| 0
|
702984
|
Verdenshistorisk forferdelig
Her er begge to:
Ashton Kutcher er en slags Elling.
Natalie Portman er den ande ungen som ble en slags papirsvane.
De er så eventyrlig dårlige sammen at det er filmhistorie.
La meg nyte dette.
I denne forbindelsen er «ande» et adjektiv som beskriver ustø og kyllingbeinete hønsedumhet og snadrete snakk.
Oscar-vinneren Natalie Portman beveger seg som en korsettstiv ryggmargspasient, og hun må gjøre noe med den flate stemmen sin for øynene lever ikke.
De er som å stirre inn i en nyrydda garasje.
Ikke engang normalt rot.
De to starter på en collegefest.
Portman ser ut som ei skolelagsjente på supporterfest på Beverly, og Hootchie Kutchie bærer capsen bak fram slik femtiåringer gjør det.
Ashton har fremdeles Photoshop-kropp, men fjeset er klumpete, som om han spiste Demi Moores porsjoner med potetstappe.
Han har karbotryne.
Menn med gamle koner tar dårlig vare på seg sjøl.
Alle folka i «No strings attached» er eklere enn gammal mat.
Kevin Kline spiller pappaen med trist og unødvendig vulgaritet, og han ligger med sønnens ekskjæreste for at regissøren skal bruke et par dager på å få Kutcher til å se oppbrakt ut.
Han kommer aldri dit, men i ett like sekund får han til en fortvilelse som minner om amatør-imitasjon av ufrivillig pilsrap.
Sorgen over tunnelshare får gutten til å falle i busken, og scenen der Portman morgenen etter forteller hva som skjedde, vil antakelig gå inn i filmhistorien som et slags dumhets-mirakel av religiøse dimensjoner.
Den inneholder også ett av de mest ubehagelige samleiene jeg noensinne har sett, og da er Charlie Sheen medregna.
Nei, de er ikke nakne.
Talentløsheten, fjernheten, utilstedeværelsen omslynger dem som en filleryer og duffelcoats.
Filmen handler om at Portman ikke kan binde seg.
Det verste med det er at partneren en drøy time seinere skal forsøke å se sjelfullt trist ut.
Jeg går ut fra at regissøren jobba hardt også med den scenen og fortalte nedslående sannheter som at American wrestling ikke er på ordentlig og at Michael Jackson er alvorlig syk.
Det hjelper ikke.
Hvis noen gravde opp liket til Rudolf Valentino, ville det sett mer levende ut.
Nei, jeg aner ikke hvordan filmen sluttet.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702986
|
Selvmord og glidekrem
Med en håndfull glidekrem ville hele denne filmen ha forsvunnet som – tja, gulrotdamp?
Og sammen med den også mer enn to timer stillestående, dødsfokusert ungdomspatos.
Anh Hung Trans film er basert på en roman av Haruki Murakami, som er en så heftig trendforfatter at jeg faktisk har kjøpt ei bok av ham på Kindle.
Fornemmelsen av språklig venting lar seg ikke overføre til film.
Der forvandles replikkenes pusestille minimalisme til blasse banaliteter, og følsomhet uten følgesvenner oppleves som en parodisk overspenthet.
Hele greia dreier seg om øyrikets mangel på glidekrem.
19-åringen Naoko blir ikke våt nok til at kjæresten Kizuki kan trenge inn i henne, og han tar livet av seg.
Igjen er vennen Watanabe, som faktisk klarer å gjøre jenta varig våt på fødselsdagen hennes – og dermed går hun inn i et to år langt kjærlighetstrauma som medfører at skjedetørrheten gjenoppstår.
Hvorfor blir jeg ikke våt?
Er det mangel på kjærlighet?
Kan du elske meg selv om vi ikke kan ha sex?
Vil du vente på meg?
Og Watanabe venter med stivna humørløshet og nesten konstant ereksjon i stedet for å stikke ned på apoteket og kjøpe et spann med peanøttolje eller noe.
OK, det metaforiske ved kjønnets tørke ville ha forsvunnet, men oppfinnsomhet er viktigere enn dypsindighet (gammelt kinesisk ordtak), og ungdom ble aldri laga for å sitte der og vente på at vannet kanskje kommer før enda et selvmord.
Filmen er til dels vandalisert av en psykotisk cellist og en dypt masochistisk bratsjist som behandler instrumentene sine som om de skulle være våpen.
Norwegian Wood?
Tenk John Lennon:
I once had a girl, or should I say, she once had me.
Så enkelt.
Så kjedelig.
| 0
|
702987
|
Klassekamp i parken
Det var vel på tide at også sultne ulver fikk lov å være søte og sjarmerende i en lekker amerikansk animasjonsfilm.
For lekker er «Alfa og Omega» virkelig, med sin nydelige fargepalett og lyssetting, og vakre, lodne ulver med dådyrøyne.
Bildene er så skarpe og har så mye dybde i 2D at 3D synes unødvendig.
Men lekker animasjon og søte dyr fra USAs store studioer er blitt regelen, mer må til for å trekke både barn og voksne til kinoen i hopetall.
«Alfa og Omega» gaper over for mye og faller mellom for mange stoler til å være en skikkelig fulltreffer.
I den kanadiske nasjonalparken Jasper lever to ulvestammer i kald krig med hverandre.
I hver stamme deles ulvene inn i kategoriene Alfa og Omega.
Alfa er lederne, de ansvarsfulle, og Kate er en slik.
Omega er den gemene hopen.
De er uten innflytelse, og har derfor tid til lek og moro.
Humphrey er en slik.
Ifølge stammens regler kan Alfa og Omega knapt omgås.
Men da Kate og Humphrey blir tatt til fange og ført til en annen nasjonalpark, må de samarbeide tett om å finne veien hjem, og samtidig forhindre at det bryter ut krig mellom de to ulvestammene.
En roadmovie spekket med både romantikk, action og klassekamp, både mellom alfaene og omegaene og mellom de to rivaliserende stammene.
Likevel tar det merkelig lang tid før historien tar form.
Her er de sedvanlige irriterende bifigurene, denne gangen i form av golfspillene fugler.
Den sedvanlige kjæppishumoren er altfor banal til å fenge et voksent publikum, og antakelig for voksen til å fenge barna.
Det politisk korrekte budskapet til slutt er så opplagt at det nesten er latterlig.
Men så er de jo søte og romantiske, Kate og Humphrey.
Det er da noe.
| 0
|
702988
|
Jennifer Aniston er ei kul dame
Dette er en film for de ufrivillig, men stolt nevrotiske.
Det er en film som viser at Jennifer Aniston er ei kul dame som kan spille film uten å gi følsomme mennesker seksual-angst og prestasjons-mareritt.
Forrige uke sto DVD-tittelen «Ja. Massemord kan vi!» på nettførste i cirka en halvtime før den gode smak overtok, så denne uka skal jeg ligge med mjuk mule opp og gjøre alt godt igjen.
Det skal handle om Jennifer Aniston, som gradvis og uten Oscar-fremmende handikapp eller freudianske sidesprang er i ferd med å bli en av de triveligste unge kvinnene i amerikansk behags-industri.
Hun var ei feira Friends-flis i mange år, men da ektemannen Pitt konverterte til Angelina Jolies strevsomme univers, ble hun liksom den sure eksen til Brad.
Det var dobbelt urettferdig, for Pitt burde holdt seg til Aniston.
Han er en enkel gutt i stram dongeri, og det var aldri meningen at han skulle bære blitz-adopterte barn i flyplasskøer over hele verden.
Han skulle sitte fint ned og ta en enkel nasjonalpils med Matt Damon og George Clooney, og så skulle Jenny A. komme forbi med kult skjørt og forelska auer.
Jennifer har nesten alltid forelska blikk.
Det blikket er det varmeste jeg vet om på film.
«The Switch» paraderer hva Jennifer er god til.
Hun er bestevenninne med en hypokondrisk mann i strikkevest den dagen hun oppdager at hun vil ha barn, men ikke mann.
Jason Bateman, med mobilbilde av sin utvekst på scrotum, blir forkasta som sædgiver fordi han er for bekymra, og han tilbringer deretter-tid med å låse dama inne sånn at hun ikke henter sæd hos en kung fu-regissør.
Da den eggløsna dama holder befruktningsparty for å insemineres med Patrick Wilsons veggklatrings-gener, drikker den stakkars bekymringsvennen seg full og foretar en typisk fyllik-forbrytelse:
Han erstatter Wilsons ovariske invasjonsstyrke med sine egen.
Det betyr at Jenny etter hvert blir mor til en merkelig, nevrotisk og dyster sjuåring som virkelig trenger en far av den sorten som bekymrer seg for datoen for solsystemets sammenbrudd og sier at nevrotisk er en intens form for selvransakelse.
Jennifer Aniston er flyktig og fin i rollen.
Bateman er fantastisk i retning merkelig sannsynlig.
Dette er mest de to milde mennenes film.
Det finnes hypokondere, og det finnes hypokondere.
Noen av dem er borte fra jobb hvis smøret er hardt en torsdagsmorgen, andre bruker svakheten sin til ydmykhet og generøs underholdning.
«The switch» tilhører de gavmilde filmene.
Det er kult å være svak.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702989
|
Retropia revisited med Clooney
Europeiske filmskapere er egentlig en ubehjelpelig gjeng festivalavhengige som lager om igjen filmer slik folk gjorde den gang man kunne si Europa uten å få latteranfall etterpå.
«The American» er regissert av den flyve-udyktige hollender Anton Corbijn, som kunne fått svaner til å likne veidekke.
George Clooney har en pinglete, svart fengsels-singlet og grått skjegg.
Noen har klippet ned håret hans så han likner vår-snaua veteransau, og på tross av det starter filmen med at han er til sengs med James Bond-dandert nakendame i ei slags Sinnes-hytte.
Han skyter en fyr, og mannen faller sånn med armene ut som de gjorde i gamle Bond-filmer.
Retro.
Han treffer øgli deklamasjonsgubbe på bar, og den mystiske sier sånne ting som «Du finner en mørk blå Temra Toigada med liftflux bak den store grå steinen og den vil ta deg til Lakarma DiBalo» eller noe.
Retro.
Han kommer til Castel del Monte, en by som likner billig rødvins-etikett.
Der har han gammel-italiensk horesex i et så rødt lys at man kan framkalle Tri-X-film i det.
Retro.
Han treffer leiermorder-dame med roterende cheddar-rumpe på ostemarkedet, og dette er Italia, så hun ser ut som leftovers fra Antonionis nedlagte melankoli-fabrikk.
Retro.
Det blir verre og verre.
Kvinner som skuler forførerisk med altfor frisert hår bare de skal gå inn ei dør, er så retro at de burde ha gravstein i stedet for dørskilt.
Forfølge bil med scooter i trange gater?
Retro.
Clooney treffer prest i grålysningen.
Morgen-hyrde svir mer enn taco på magesår, og prester finnes ikke egentlig lenger, bare kirkebyggforstandere.
Denne er sånn fyr som starter sine kulturelle bebreidelser med «Dere amerikanere».
Siden blir det nakenbading og litt skyting og en dustete leiemorder-handling som ville stått like stille om guttene i smørebua grep inn.
Jeg skal ikke nevne slutten.
Den er ille.
Retro.
Har Clooney hår på rumpa?
Nei.
Glatt som badering.
Moderne.
| 0
|
702990
|
Fjorårets dårligste film?
Shyamalans sendrektige barnefilm vant Razzle-prisen som verdens dårligste i 2010.
Prisen burde selvsagt ha gått til «Black swan», men de hverdagsmodige film-kynikerne som tør le av Shyamalan, har ikke nerver til å fnise av Aronofsky.
Begge filmene foretar en konstruksjonstabbe:
Den utvalgte skal klare det umulige, men vi kan ikke føle utvelgelsen, vi kjenner ikke i samfølelsen hva som er spesielt bortsett fra en nesten fysisk smertefull urimelighet, og for begge blir det tøffere enn å ta igjen Kovalsjik.
Den hypa og plasserte prestasjonsgreia blir anemisk og uforståelig og litt geekete, som om vi var til stede i den lokale sjakklubbens sjokoladepuddings-mesterskap i hurtig rokade.
Den lille gutten i «The last airbender» forblir beskytta mot innlevelse slik Natalie Portman var det:
Humor gjelds ikke i deres nærvær, og de ser så åndsløst sjelfulle ut at de på en måte er beskytta mot sannsynlighetens tyranni.
Denne sammenlikningen kan virke demagogisk, og det er den.
Men ørsmå nyanser skiller mellom det oppstemte og det latterlige, og jeg lo mye på «Black swan».
Shyamalan klarer i den uskyldige barnefilmen sin å sette i verk en liknende, uutholdelig liksomhet.
Fra første scene er «Luftens siste mester» uelegant mystikkfri, og handlingen om de mytiske kongeriker dratter humørløst av gårde som en dansk TV-serie.
Hvæ fanden gør vi nuh?
Regissøren har kanskje vært litt omstendelig før også.
Men da på den måten at han skapte en religiøst ladet seinhet som virket intens og sann.
Her blir det som å følge en halvgod dramalærers gjennomgang av alle tings synlighet, og så blir du sint og søvnig som av Rohypnol og så er det takk for i dag og hils mamma og pappa.
Jul i Blåfjell.
| 0
|
702991
|
Som før sagd
Vi i Aftenbladet slutta egentlig å anmelde Saw-filmer, for det ble som å evaluere hundebæsj mot kråkespy.
Men jeg kikket likevel innom denne DVD-versjonen, som for øvrig ikke var i 3D.
Det er etter hvert et besynderlig C-film-preg på denne serien.
Den første filmen var i hvert fall effektivt avskyelig.
Denne er bare en fraksjonert udugelighet.
Tre syndere er fanga i et utstillingsvindu som om de skulle være en performance for Pasjonsuka, men det skjer i fullt alvor, og filmen markerer allerede da et håpløst amatørnivå.
Siden flytter vi oss over i sadistiske tablåer som er så ubehjelpelig filma og så ukonsentrert sammensatt at filmen må være laget av råttent avkapp som bare lå der og slang i utslagssluket.
Jeg tror ikke at filmer som «Saw 3D» er skadelige.
Men jeg tror heller ikke at du er helt frisk fra før hvis du trives med den.
| 0
|
702992
|
Over-etnifisert lotto-mas
To unge afroamerikanske gutter bor hos Big Mama Bestemor, og hun er tjukk som Martin Lawrence eller kanskje Eddie Murphy i lateks eller en brunmalt Demi Moore med bredde-botox.
Hva vet vi?
Hvem er vi?
Dama snakker som en pipete afrisfilm og har fått lottotall av Gud.
Han orka antakelig ikke maset.
Rundt omkring sitter brødrene og ler med high pitch voices og oppfører seg som stereotyper i Det Store Negermuseet.
Fra vinduene maser damene slik afrisdamer skal, mens mennene bare vegeterer sine samtaler med store håndbevegelser.
Det er som å ha ramla inn i en Nike-reklame eller hva de nå heter disse basketskoa som tilhører bunaden:
Scorsese?
Nei.
Nesten.
Converse?
Så kommer de heite bertene forbi med lår som kanelstenger og ansiktsuttrykk som tekanner.
Etter følelsen av en døgnflues opplevelse av søndag ettermiddag kjøper guttungen endelig en lottoticket.
Han og Gud vinner, men hvordan skal han kunne beholde den i en etnisk skojarkultur der folk lever av å drepe eller stjele?
Whatever.
Aldri gi penger til fattigfolk.
De blir sjølhøytidelige folketalere av det.
| 0
|
702993
|
En film som sitter i kroppen
Det er ikke alltid en film er ferdig når rulleteksten er slutt.
Du vet at det ikke kommer flere bilder, ingen oppfølger – historien er ferdigfortalt.
Men i hodet ditt fortsetter den å male.
Den sitter i kroppen når du går ut døra og blir der.
Det er ikke alltid en film er ferdig når rulleteksten er slutt.
Du vet at det ikke kommer flere bilder, ingen oppfølger – historien er ferdigfortalt.
Men i hodet ditt fortsetter den å male.
Den sitter i kroppen når du går ut døra og blir der.
«Rabbit hole» er en film som tar tid å fordøye.
Ikke fordi temaet eller historien er komplisert.
Heller ikke fordi det du har sett er sjokkerende eller provoserende.
Men fordi filmen har gitt deg noe.
Kall det en opplevelse.
Kall det kunst.
Kall det hva du vil.
Dette er historien om et foreldrepar som har opplevd sitt verste mareritt.
For åtte måneder siden mistet de sitt eneste barn, og nå skal de prøve å finne tilbake til et normalt liv igjen.
Måten Nicole Kidman og Aaron Eckhart tolker rollene som det sørgende ekteparet Becca og Howie Corbett er smertelig bra.
Begge har sin måte å reagere på, sin måte å angripe den nye hverdagen.
Howie vil gjerne snakke om sønnen, se på gamle videoopptak og le av gode minner.
Becca vil skyve ting vekk.
Scenene hvor det bare er dem to har så mye nerver at selv det som ikke blir sagt fornemmes som fantastiske dialoger.
Jeg har sjelden sett en skuespiller balansere nærvær og distanse på en bedre måte enn Kidman i denne filmen.
Som premie ble hun Oscar-nominert.
Det er vel fortjent.
En annen styrke ved «Rabitt hole» er at vi som publikum ikke blir overlesset med informasjon i starten.
Vi forstår tidlig hva det er snakk om, men det går tid før alle brikkene faller på plass.
Små drypp her og der.
Nydelig.
Å lage en film om et slikt tema kan ikke være enkelt.
De fleste (i hvert fall amerikanerne) ville nok ha falt med et digert mageplask midt oppi nå-må-vi-få-publikum-til-å-gråte-bøtta.
Regissør John Cameron Mitchell behandler derimot historien, som er filmatiseringen av det Pulitzer Prize-vinnende teaterstykket «Rabbit hole» av David Lindsay-Abaire, på en ærlig, sterk og respektfull måte.
| 1
|
702994
|
For kraftige slag med moralsk slegge
Dommedagskomedien «Mennesker i solen» vil trolig oppleves høyst ulikt alt ettersom du er født før eller midt i ironigenerasjonen.
Den første gruppen vil vri seg av pinlighetene, den andre vil (muligens) skrattle.
Jeg skriver muligens, i et lønnlig håp om at også unge publikummere vil føle at det er noe bang-bang overtydelig over de sosialt hjelpeløse menneskene som befolker det de ikke skjønner er verdens siste natt.
Colin Firth vant Oscar for sitt underspill og sin evne til å formidle fortvilelse gjennom ørsmå nyanser.
Nå dunker regissør Per-Olav Sørensen oss i hodet med fire overdrevent ufordragelige personer, så breddfulle av bitterhet og livsangst at det burde finnes forsikring mot å havne i nabohytte med slike på en campingplass.
Visst finnes det gode anslag av svart humor, som når Siv (Kjersti Holmen) snerrer at ektemannen Svein (Ingar Helge Gimle) ser ut som en ape bare fordi han har glemt å barbere vekk den enorme hårveksten på overkroppen før soling.
Jeg morer meg også over at Siv irettesetter Svein fordi han kaller sønnen deres for Simon med tonelag som i «bønner» mens hun selv uttaler det som i «bønder».
Det er gjennomført infamt pirk.
Mindre morsomt blir det når regissøren gjentar og gjentar detaljer som karakteriserer de to parene ved festbordet denne skrekkelige St. Hans-natten.
Hvor mange ganger skal vi få demonstrert Siv og Sveins udugelighet i å oppdra stakkars tause Simon?
Og hvor ofte skal Ane Dahl Torp bite negler og si «unnskyld» i rollen som Ingrid, forskremt kone til Stig, en sint og forknytt psykolog (Jon Øigarden)?
Et sted midtveis, da jeg er blitt ganske lei av de ufølsomme skikkelsene, skjer det endelig noe interessant.
Ørsmå signaler har varslet et brudd med den realistiske skildringen, og brått ramler selveste Ghita Nørby inn – som Gud selv.
«Den gamle kjerringa», som Siv kaller henne, ankommer forsinket til nok en nabohytte, rett ved de andres ukoselig festbord.
Det er en filmatisk befrielse at Nørbys ankomst får alt til å eksplodere.
Himmelen regner blod, fisken ligger død i sjøen, gresshopper angriper, jorden skjelver og stjerner faller.
Men de fire udugelige feriegjestene er trege til å ta katastrofen inn over seg.
Den svenske manusforfatteren Jonas Gardell henter inspirasjon fra Jesu ord i evangeliene om i de siste tider:
«Det skal vise seg tegn i sol og måne og stjerner, og på jorden skal folkene bli grepet av angst og fortvilelse når hav og brenning bruser.»
Men blir summen av det hele til en god film?
Nei, her slås det for hardt med moralsk slegge, som om det eneste man kan gjøre med idioter ikke er å vise nåde, men å knuse deres verden.
| 0
|
702995
|
Kul kåbbåi-kameleon
En følsom kameleon vandrer inn i de amerikanske machomytene med Florida-tynn tante Tulla-hals, forskremte mangelsykdomsøyne og en litt Woody-aktig pratsomhet.
Det blir bra.
Gore Verbinski har regissert en animasjonsfilm med sår og sart nasjonal-poesi.
Den leker med western-klisjeer, den smiler på deg kjente filmreferanser (Wagner når fuglene bomber, knirking av vifte som fra Leone osv.), og etter en egentlig ganske lang innledning, kommer «High noon» og meldingene om at en mann må finne seg sjøl.
«Hvorfor går du tilbake?»
«Fordi det er den jeg er.»
Da har den ørkenstranda kameleonen møtt Clint Eastwood i et slags mytemennenes dødsrike og fått høre sannhetene sagt med så sandete stemme at du kan pusse hagebord med den.
Alt er med, og alt skal med.
Cat Ballou heter Bønna og må slåss for gården sin mot den onde ordføreren.
Noen har stjålet westernbyens vann, så den tørker langsomt ut – og som ikke har på den stripete finansskjorta den dagen, vil oppdage at tyninga av den opprinnelige amerikanske hedersbyen er en metafor for finanskrisen.
Noen har børsa.
Den elendige teknobyen tar alt.
Ressursene ligger fanga i glasslottene, mens det opprinnelige USA tørster og dør.
Jeg pleier å si at alle dyr har sin animasjonsfilm.
Her er de dyrene som ble igjen.
Westernfilmen er befolka av skapninger med frynsete DNA, de har underlige opprinnelser, de har fjes og fasonger som ikke ville kommet med i Coen-brødrenes «True grit» en gang.
Vridde folk.
Kleine tryner.
Men de funker utfordrende fantastisk, for det skal tilhøre western-filmens variasjonsglade folkelighet å finne opp Festus-frodige fantafolk som understreket at verden er mangfoldig.
Den er mangfoldig.
Til slutt ?er filmen også vakker og litt skjønn.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702996
|
En springskalle mot Satan
Nydelig.
Jeg hadde egentlig gitt opp å få høre militant latin igjen, så tilspissa og elokvent at den skinnbarlige må forlate naken kvinnekropp for å vende tilbake til internett-bloggen sin.
Da kom Nicolas Cage.
Det er litt synd at jeg må røpe hva «Season of the witch» handler om, for den starter som en uskyldig speidertur for korsfarere på midten av 1300-tallet.
Men da Cage og hans venn Ron Perlman oppdager at de faktisk har slått i hjel kvinner og barn, deserterer de fra Guds Afghanistan-styrke og vil reise hjem.
Dessverre skjer det samtidig med Svartedauen.
Derfor blir de fanga av Kaptein Kvarme og Katolikkgjengen hans, og så må de ledsage en jentunge av Twilight-størrelse til klosteret der munkene driver med boka.
Hun er tydeligvis ei frisk og sterk idrettsjente med enarmsløft av tenåring, så vi kaller henne Marit.
Med på reisen kommer en altergutt, en slags Bieber med krøllehår, og han er både uregjerlig og kvikk, så vi kaller ham Petter.
Det blir Kollen-tåke før de kommer til klosteret i Severac, og frelserne må ha tatt like lang tid som svensker, for munkene er allerede døde.
Det er da det skjer.
Jernsprinklene i heksas rullebur begynner å gløde.
Da skjønner vi at hun ikke er ei vanlig Snåsekjerring, men faktisk tilhører det gamle laget som kjempet mot Max von Sydow den gang han stilte opp i VM for vannviftere og magimessere.
«Vi trenger mer vievann.»
O yeah.
De ville også hatt mye igjen for et mobilkamera.
Nå må jeg røpe igjen, for en av de minneverdige scenene i denne skrudde satangrøsseren er da Perlman forsøker å ta Djevelen med springskalle.
Bønder har aldri vært skuggaredde.
Ikke før de ble med i en Stoltenberg-regjering.
Vi tror at Svartedauen forsvant av seg sjøl fordi virusene ble slitne.
Men pesten forsvant fordi det finnes ei hellig bok som kurerte den.
Når boka omsider blir digitalisert og lagt på Kindle, blir vi aldri forkjøla mer.
Og Marit og Petter får det fint.
| 1
|
702997
|
Apeånder og sex med fisk fascinerer
Det er en trolsk, fremmedartet stemning i fjorårets gullpalmevinner fra Cannes, laget i Thailand.
Men hvor buddhistisk den enn er i sin forestilling om ånder og kontakt med de døde, går assosiasjonene også til vår egen Kittelsen som tegnet fram nøkker og troll.
Men «Onkel Bonmee som kan erindre sine tidligere liv» er så langt fra den støyende stemningen i «Trolljegeren» som du kan komme, til tross for at begge filmer maner fram de overnaturlige.
For når manusforfatter og regissør Apichatpong Weerasethakul lar apeånder med røde øyne og avdøde skikkelser tre fram, skjer det så fredelig at det er som stille pust fra en annen verden.
Saktens kan nyresyke onkel Bonmee og hans slektninger skvette litt idet ånder og gjenferd trer inn i huset.
Men vertskapet faller fort til ro og spør gjestene ut om livet etter døden.
Med sitt svært rolige klippetempo og udramatiske filmspråk oppnår regissøren å få oss til å se på det overnaturlige som noe selvfølgelig nærværende.
Slik får han oss til å godta et forunderlig midtavsnitt om en aldrende prinsesse som sørger over tapt skjønnhet.
Trøst og hjelp finner hun ved å gi seg over i kulpen til den mystiske Fiskeånden.
Man skulle ikke tro det gikk an, men sannelig klarer Weerasethakul å gjøre den erotiske scenen fascinerende vakker.
En vestlig publikummer begriper ikke alt i den thailandske kulturkonteksten rundt onkel Bonmee og hans familie.
Hva er for eksempel poenget med en serie stillsbilder av soldater?
Likevel er det rikelig å glede seg over for den tålmodige seer, ikke minst vakre naturbilder som så å si besjeles ved hjelp av lyd.
Da er det verre å forstå sluttscenene der en ung munk i byen blir redd av å sove i klosteret og flykter til hotellrommet der Bonmees søster er.
Her må jeg som vestlig gi tapt for en kontekst jeg ikke skjønner.
Men slik er det å kikke inn i andres kultur.
| 1
|
702999
|
Ja! Massemord, det kan vi!
Ja, dette kan vi.
Norske filmskapere er ikke gode på tanker (bortsett fra Bent Hamer), de er ikke gode på følelser.
Men massemord, det kan de!
Egentlig skulle en norsk grøsser handlet om en forsagt gutt med store ører som blir mobbet av den sportsflinke overklassegutten i femte, men klasseforstanderen bryr seg ikke før det kommer en kul korpsdirigent med skjegg og moped som lærer alle å spille klarinett og så blir de gode venner.
Grøsset?
Vel.
Det er jo med en overklassegutt.
Gudskjelov lages ikke norske grøssere av NRK-pedagoger med beklagelig eksponeringstrang.
Det svinger av «Fritt vilt III», som er en såkalt prequel; det vil si at du får se hva som skjedde før de andre handlingene.
Hvordan ble psykopaten til en psykopat?
Ble han tvunget til å spise stekt torsk uten hollandaisesaus?
Måtte han be «Fader Vår» i stedet for det moderne «Hei, Pappa dude»?
Morderen ble en tilbakestående sadist fordi nordnorsk stefar bar ham ned i kjelleren og stengte døra, men den oppvakte gutten tok slirekniven fram og stakk i hjel både mamma og pappa.
Siden ble det byungdom som fikk unngjelde når de plutselig ankom Jotunheimen med svak naturfølelse, men feberheite truser.
Frisk luft er ikke bra for byfolk.
Året er 1990.
Da visste alle om Fredag den trettende og andre slitsomme friluftsopplevelser, og unge mennesker burde hatt bedre vett enn å dra på telttur.
De kommer forbi det gamle hotellet fra de andre to filmene, men da kvinnfolk med flerra blikk aner uråd, drar de i stedet rett ut i nåleskogen.
Det blir natt.
Knut går måneskinnstur uten måne med den villige jenta, og så detter de i dyrefelle.
Knut spiddes, jenta skriker i skauen, Picnic-med-døden-Jon og atombombe-skjegget hans dukker fram, Jon kjefter på morderen, jenta etter, fæle ting.
Jeg skal ikke nevne flere groteske detaljer, bortsett fra at den rundkinna lille kosegutten hører The Smiths på kassettspilleren sin.
Dette er en adrenalinhissende systemgrøsser som følger konvensjonene med sikker regifot.
Den har en naturtro mangel på lys som gjør at du halvveis må gjette hva som skjer med hvem, mens du aner det verste.
Grøsserne har gjort mye for å utvikle den urbane befolkningens forståelse for utkantkretser:
Hvis du går utenfor asfalten og mobilen ikke virker, er du dau.
Du skal aldri banke på dører så langt fra folk at du ikke kan se minst én butikk for dame-t-skjorter, for de som åpner har spist hverandres DNA.
Gå aldri inn i stuer som ikke er møblert av IKEA.
Jeg skal ikke fornærme det vitale filmmiljøet i Rogaland ved å gjøre et gammeldags lokalavis-poeng av at det er med stavangerfolk på film.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
703000
|
NRK-søt barne-ørken
Filmen om han som har kortet med keeperen til Liverpool er som en vandring gjennom den allmenn-norske fantasiløshetens barne-ørken.
Alle er NRK-søte og blir sikkert fine akademikere.
Men ingenting spennende skjer.
Denne norske ungdomsfilmen er for det første full av så avfeldig skøyerspråk at det bare snakkes av de som er med i barneteatrets oppsetning av «Frispark, Stompa!»
Jeg så den sammen med VM-åpninga på NRK, og da Bjørn Dæhlie danset MGP-sang, skrudde jeg over på «Keeper’n til Liverpool» og ble der en stund.
Keeper’n er laget med nittitalls-ironi.
For eksempel er det dødsvittig da pappaen til Jo omkommer i dusjen.
Mor er en «Jul i Svingen»-karikatur som syns at alt er farlig, og det har hun jo rett i, for sønnen kan ikke forlate huset i mange minutter før det dukker opp en sadistisk overklassegutt som mobber ham.
Pappaen til mobberen selger campingvogner.
Mora er sjablongblondine med hvit puddel.
Vi er i Norge, der filmskaperne forsøker å oppdra barn til steinharde sosiale fordommer uten å lykkes.
Jo er flink med matte og dårlig i fotball.
Av en eller annen grunn ønsker manusforfatteren at han skal bli bra i fotball og likegyldig i matte, sjøl om alle vet at fotballspillere blir arbeidsledige og feite voksne, mens nerdene finner opp Facebook og blir vakre og rike.
Jeg ville blitt imponert av en ungdomsfilm der hovedpersonen faktisk slapp å sparke fotball, men i stedet ble medlem av Kristofer Uppdals facebookside eller meldte seg inn i støtteforeningen for dyslektiske hamstere.
Noe som i hvert fall ikke stinka gammel guttebok.
Det er ikke sunt for gutter å sparke fotball.
Trenerne er gale mennesker som skriker «Fylga opp, gå på, gå på!», og sport utvikler patetiske konkurranse-instinkter og en irrasjonell kroppsbegeistring som i neste stadium kan føre til Kari Jacquesson.
Handlingen beskriver liksom jakten på fotballkortet med keeper’n til Liverpool.
Men egentlig er drivhjulet at Jo treffer ei likningsdugelig og søt jente som gjør at han blir hypp på tenusen, han får bank av overklassen, han trøbler med det teite fotballkortet, som er noe sjuåringene driver med.
Det skjønne ved filmen er gutten.
Ask von der Hagen har et uimotståelig utseende, og han spiller tilbakelent og forståelig resignert.
Gutten hadde fortjent et kult manus.
Andrine Sæther er selvfølgelig overlegent god som mammaen, og resten er som de pleier.
Filmen er laget med gjenkjennelig Smørøyet-seighet, men dere kommer til å like hovedpersonen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
703001
|
Hematt tel jul?
For sikkerhets skyld sjekket jeg om igjen at «Buried» faktisk bare handler om en mann som ligger nedgravd i ei kiste, og så skjer det ikke mer.
Jeg kunne ha gått glipp av poenget.
Jeg kunne jo ha sovna på kino og gått glipp av den scenen der han og Harrison Ford kjempet mot lakengjengen fra lastebilplanet og deretter måtte svømme nakne med Anna Anka.
Det skjer ikke.
Han bare ligger der.
Ryan Reynolds spiller rett nok med en situasjonskorrekt forskremthet, men han ligger bare der.
Regissøren Rodrigo Cortes er en halvung spanjol som antakelig har fått for seg at han skal lage den umulige filmen.
Den som aldri forlater stedet, den som har feil slutt.
Han har klart det.
Reynolds får oppfylt den klassiske skuespiller-drømmen om å være den eneste aktøren i grava.
Dessuten må filmen ha vært så billig at regissøren kunne finansiert den med ølpanten sin.
Reynolds er begravd uti ørkenen i Irak.
Han har med mobilen sin, så egentlig kunne han ha lagt ut melding på Facebook, latt Gowalla fortelle hvor han befant seg hvis ikke Google Maps gjorde det – og femten astrologer, ti yoga-instruktører og sytten tusen bloggere ville ha stått og gravd før det hadde gått tjue minutter, og så ville de ha kasta diktatoren for Irak-ørkenen i samme slengen.
Eller Afghanistan.
Han kunne også ha ringt eBay for å by på en spade.
Men han ringer altså 911.
Jaja.
Mannen er en enkel lastebilsjåfør fra USA, og du tenker hele tida «Hematt tel jul, hematt tel jul».
Kanskje ikke.
| 0
|
703002
|
LOL
Etter hvert som de hysteriske ryktene om overmenneskelig sex sprer seg like apokalyptisk i den vestlige verden som om de var peruvianske myter om jordens undergang, forsvinner den opprinnelige romantikken.
Når Drew Barrymore og Justin Long savner hverandre på tvers av to ørkener, skjer det med en anekdotisk blidhet.
De er så kule som venninne-sms-er.
Når Long kommer sammen med kameratene sine igjen, friskner han til og blir en lykkelig skøyer.
Når bare han har dratt tilbake til New York, begynner Barrymore å smile igjen.
Men filmen handler ikke om at mennesker som bor langt fra hverandre gjør det fordi eksistensielle feiginger alltid er nærast når dei er borte.
Nei da.
De skal forestille verdens mest forelska par, de har bare mista boka Love For Dummis og vet ikke hva man gjør.
Forelska folk kan godt være vittige.
Men ikke bare det.
Filmen handler om at de treffer hverandre fordi de har utenomjordisk dugelige quiz-kunnskaper, men hun skal tilbake til Stanford, og han jobber for et lite troverdig musikkforlag i New York.
Han har rare kamerater.
Hun har kynisk-vittig søster (Christina Applegate).
De sender mobil-meldinger til hverandre slik folk gjorde i gamle dager (15 måneder siden), de gjennomfører et slap-the-stick-forsøk på telefonsex, de ligger sammen på ei kake og på et bord, og de kommuniserer omtrent som Tom og Jerry.
Barrymore ler hahahhahaha, som om hun har tenkt å vekke sine dormende hormoner, og vi ler ikke med henne.
De to er en katastrofe sammen, og Roland Emmerich burde ha laget filmen, for da ville det vært visepresidentens skyld.
Kjærlighet trenger enkle, gjenkjennelige og ektefølte identitets-kriteria.
Særlig på film.
| 0
|
703003
|
Imponerende Ellen Dorrit
«Fjellet» er en imponerende spillefilmdebut.
Ole Giæver utviser stor fingerspissfølelse i et vanskelig følelsesregister.
Ikke minst mestrer Ellen Dorrit Petersen de hårfine nyanser i et minespill som avsløres rett foran kamera.
Lite bør røpes av handlingen annet enn at to kvinner setter av gårde inn i fjellheimen, bærende på telt, soveposer og proviant til flere dagers tur i det fri.
Kunst handler om å formidle følelser.
I vår kulturtradisjon bør det ikke skje med overtydelige fakter.
Den forfatter, komponist eller regissør når lenger inn som antyder.
Det gjøres best gjennom gjenstander og handlinger som mottakeren lærer å kode følelsene ut av.
Giæver forstår dette.
Ta hans gåtefulle åpning:
I bratthenget under et svært fjell ligger en gul termos i snøen.
Det ser ut som den har ligget der lenge.
Først mot slutten får vi svar på hvem som eide termosen.
Men langs kvinnenes vei mot fjellet vokser vår anelse om det tragiske som skjedde noen år tilbake.
Så er det da blitt en bevegende, sår film om to menneskers famling for å overkomme bebreidelse og sinne, sorg og fortvilelse, ved å returnere til fjellet.
Visst fikk Ellen Dorrit Petersen en Amanda for beste kvinnelige hovedrolle etter å ha spilt spionen Vera Våge i «Iskyss».
Men hun framstår som en mer moden skuespiller nå.
Petersens figur Solveig driver renselsen i gang, og det gjør hun på formidabelt vis ved hjelp av nøling, blikk, utbrudd.
Det betyr slett ikke at Marte Magnusdotter Solem gjør en dårlig jobb.
Hun utformer den følelsesmessig innestengte Nora med en mutt, nesten aggressiv forknytthet som er god.
Likevel fester Petersen seg sterkest i mitt minne.
Det er sjelden norske filmskapere tør å bore dypt inn i de vareste følelser mellom mennesker.
Giæver kan og vil bruke kamera til å gå tett innpå et komplisert forhold og bearbeide det.
Med seg har han en ytterst dyktig fotograf, Øystein Mamen, som fanger inn varierte stemninger av fjellet i sol og snø, tåke og ruskevær, alt følsomt akkompagnert av Ola Fløttums musikk.
| 1
|
703004
|
God barnefilm om kjærlighetens galskap
Det mest likandes i «Jørgen + Anne = sant» er det gode utvalget av skuespillere som skaper et friskt miljø av 5.-klassinger.
Regissør Anne Sewitsky lykkes med å få 10-11-åringene til å spille ut forelskelse, sjalusi og fortvilelse.
Filmen balanserer i skjæringspunktet mellom et velkjent formular og mer originale vendinger.
Hovedpersonen Anne Lunde er en Pippi Langstrømpe-figur – mer glad i å klatre i trær og gå i gutteklær og mindre opptatt av å gjøre det godt på skolen.
Målt mot jevngamle Ellen som er så feminin at hun lager sjamporeklame, går Anne rett inn i rollen som klassens taper.
Hvordan skal hun da greie å bli kjæreste med den nytilflyttede gutten, Jørgen?
Det lyder særdeles velkjent og forutsigbart.
Likevel tilfører Sewitsky handlingen ny energi ved å vise fram galskapen i Annes reaksjonsmønster.
10-åringen blir så forelsket at hun gjør sprø ting for å nå sitt mål.
«Betagende» og «nydelig» er slike gloser som anmeldere ikke bør strø om seg med, da de fort virker for søte.
Men yndig er likevel ordet som beskriver hovedrolleinnehaver Maria Annette Tanderø Berglyd.
Hun har en spøkefull måte å smile på, en mimikk som gjør at man tror på den forelskelsen som Anne rammes av.
Otto Garli klarer seg bra som Jørgen, likevel blir han blekere fordi han i større grad er et objekt – gutten som jentene slåss om – heller enn et aktivt subjekt.
Slike passive roller har kvinner måttet spille i utallige filmer.
Flott at det her er omvendt.
«Jørgen + Anne = sant» åpnet nylig barnefilmseksjonen i Berlin.
Samtidig er Sewitsky i vinden fordi hun vant pris for beste utenlandske film på Sundance-festivalen i USA med samlivskomedien «Sykt lykkelig» (utmerkelsen forundrer da filmen slett ikke er så god).
Det interessante her er at regissøren i begge filmer fletter inn fortellingsplan som setter hovedhandlingen i relieff.
I «Sykt lykkelig» var stavangerartist Nils Christian Fossdal blant sangerne som framførte delvis ironiske kommentarer til det to ektepar strever med i hverdagen.
I herværende barnefilm iscenesettes en fantasifortelling som Anne dikter fram om den forsvunne Helga i nabohuset.
Ikke bare ble hun gal av kjærlighet, hun ble visstnok også drept av på grunn av sin forelskelse.
Dette planet tilfører filmen en viss stemning av skrekk og gru.
Men på meg virker Annes fantasier påklistret og konstruerte.
I denne type film bør barnas foreldre bare ha mindre funksjoner.
Men én sentral replikk formidles av Annes mor:
«Det viktige er ikke feilene du gjør, men hva du gjør etterpå.»
Så blir moralen:
Selv om man blir gal av forelskelse, er det lurt å si unnskyld når man tråkker på andre for å oppnå prinsen.
| 1
|
703006
|
Jennifer Aniston fortjener bedre
Dette må være ett av Hollywoods offisielle selvmordsforsøk, og filmen sjøldauer så effektivt at det må finnes noe talent tilbake i de tynne pengeflytternes lekekasse.
Når mange menn og draktkledde kvinner har sittet ned i en uke for å finne en filmtittel og de gir seg med «Just go with it», da vet du at enten ville de ikke eller så ga de rett og slett blanke finans.
Dette er en Adam Sandler-film, og det blir flere klistrevåte bikinier i dem for hvert år og mindre originalt vidd og mye mindre søt taper-humor.
Sandler har nådd vendepunktet.
Fra nå av kommer alle komediene hans til å handle om at han er et texmexbrunt California-bryst som oppfører seg som en Aqua-sang og ligger med Barbie-jenter.
Filmen starter med at han har søtpotetnese og ser sympatisk ut.
Den flykter fort og fornødent bort fra hyggehumoren og over i en kirurgert virkelighet der Adam blir tilbakevist til Paradiset fordi han bærer giftering.
En dag treffer han en overdådig gjæra tjuetreåring som underviser i matte og har moral.
Derfor må kontorassistenten Jennifer Aniston opptre som blivende ekskone.
Sammen med to barn som er underligere enn fremmedord.
Dermed drar til storfamilien til harryheavenly Hawaii, som er det styggeste påfunnet amerikanerne noensinne hadde etter konditorbyen Las Vegas.
Japanerne forsøkte å bombe vekk denne nips-sivilisasjonen på førtitallet, men traff dessverre krigsskipene.
Resten av filmen går med til at den unge jenta nedvurderes rituelt sånn at romantikken åpner seg for den takknemlige Aniston, som er 42 år og burde finne en sterk mann som kan bære gebisset hennes.
Filmen er ille.
Jennifer Aniston er ei søt småjente med tynt hår, rare ører og skandinavisk blikk.
Hun fortjener bedre filmer.
Det gjør også verdens kinoer, som snart må selges til Apple og bæres i nett.
| 0
|
703007
|
1001 flått
Jerzy Skolimowskis spøkelse har laget et fluktdrama som beveger seg så langt over i miraklenes domene at det burde bli tatt inn som en egen del av «1001 natt».
Eventuelt 1001 flått.
Hovedpersonen heter Mohammed, men det er ingen grunn til å bringe skikkelsen langt ut i karikaturen.
Han er talibaner og skyter amerikanske soldater med bazooka i Afghanistan.
Etterpå treffer kamphelikopter ham med en rakett.
Han kommer fra eksplosjonen uskadd, men med øresus.
Deretter blir han flytta til et hemmelig Nato-hovedkvarter i Polen eller noe sånt, der de clouseauske, amerikanske pamflettsoldatene havner utfor veien med fangen sin for ikke å kjøre på en gris.
Så starter en handling som ikke bare er mirakuløs, men også uinteressant på den andre siden av «Hør på når eselet snakker om Schopenhauer».
Helikopteret finner ham – men mister ham igjen.
Midt i ødemarka!
En gjeng kvitkledde amerikanere leter etter ham med hunder, men de finner ham først ikke fordi han gir hund blodig sokk, og da stikker den lykkelig av gårde.
Når en soldat oppdager den ubevæpna, utslitte fangen, får han juling og blir drept etter at de plutselig og ved åpenbart guddommelig innblanding detter ned issklie.
Når Mohammed slåss med polsk skogsarbeider, opptrer det heldigvis en motorsag uten dødmanns-funksjon, så talibaneren dreper den andre på enslig skvælende sag.
Bedre blir det ikke da han kommer til den snille dama i skogen.
I stedet for bare å stikke av når han peker på henne med våpen, roer hun ham slik hestehviskere gjør og gir ham suppe.
Da har Mohammed allerede vært så tørst at han i stedet for å drikke alt det vannet som finnes i skogen, har overfalt en mor med hylende bebi og drukket morsmelk av brystene hennes.
Vincent Gallo spiller rollen uten replikker, men med voldsomme anstrengelser.
Han bruker en stønnende fem-minutters scene på å komme opp ei skogsli som er slakere enn den onkel Per bar opp all maten den gang familien hadde hytte på Vier.
Dette er en parodisk rolle i en helt uforståelig teit film der hovedpersonen enten bare går i skauen eller utfører ting du ikke tror på.
| 0
|
703008
|
Velment, men svak
«Miral» er et velment forsøk på å levendegjøre palestinere som ville sikre en fredelig utvikling i forholdet til israelerne.
Men med altfor mange handlingstråder gjennom 50 år faller filmen fra hverandre.
Skuespillerne redder den ikke.
Man går til visningen med stor forventning da regissør Julian Schnabel jo lyktes strålende med filmen «Dykkerklokken og sommerfuglen» (2007).
Men akk, nå har han en manusforfatter som ikke begriper at en film trenger en samlende handling.
Er det umulig å filmatisere hendelser gjennom flere generasjoner?
Ikke nødvendigvis, det krever bare mye mer.
Regissør Denis Villeneuve har greid det i «Incendies» (filmfestivalen i Tromsø).
Han lar et søskenpar fra Canada nøste opp den hemmelige historien om sin mor i et krigsherjet Libanon på 1980-tallet.
I «Miral» er grepet som skal binde personene sammen gjennom ulike tidsplan, altfor svakt.
Det holder ikke at man får iscenesatt hvordan Hind al-Husseini i 1948 tok seg av 55 barn etter en massakre og deretter bygget opp barnehjemmet Dar al-Tifl al-Arabi i Øst-Jerusalem.
Så spretter handlingen til Nadja som rømmer etter å ha blitt misbrukt av sin far.
Så må vi følge hennes ulykkelige nedtur, for omsider å ende på nevnte barnehjem der Nadjas datter – Miral – havner.
Her er endelig hovedpersonen!
Men hun spilles av den indiske stjernen Freida Pinto (Slumdog Millionaire) som under filmfestivalen i Berlin prydet en gedigen reklameplakat på Potsdamer Platz.
Den unge damen er vakker, ja visst, men klarer aldri gi noen dybde til 17-åringen Miral.
Sånn er det hele veien.
Hiam Abbass forsøker å se stadig mer krumbøyd og eldre ut i rollen som den godhjertede Hind, sudaneren Alexander Siddig spiller overdrevent langmodig og snill som Nadjas kone, Vanessa Redgrave og Willem Dafoe er hanket inn til biroller for å gi filmen oppmerksomhet.
Og filmbyrået som har kjøpt co-produksjonen fra Frankrike/India/Israel/Italia, tror at vi nordmenn vil fatte interesse for en handling som stanser med Oslo-avtalen i 1994.
Velment.
Men ikke godt.
| 0
|
703010
|
Slapp av med Andie - puh
Hvis verden blir så overveldende og nærgående vinterlig at du kjenner de enkelte atomene i sjela, kan du med fordel se en Andie MacDowell-thriller.
Drevet mot trivialitetenes fluktmuligheter fant jeg enda en film om den dritsexy statsadvokatinnens Boston-monarki.
Denne gang vil hun at filmhistoriens tristeste afroamerikaner, etterforskeren som kalles Geronimo etter det ropet indianerne brukte hver gang de ble slaktet ned, skal etterforske et gammelt mord for å gi henne politisk kred.
Dressmennene biter tennene sammen som snøryddere og vil ha henne myrdet.
Geronimo vil ikke egentlig go down on a woman eller gjøre noe annet kvinner ber om, så han sturer.
Men hans etniske mannsgruppe blir styrt av litt overvektige kvinnelige slektninger, så da Granny sier at han må, så må han.
Dette er også en sjarmerende kvinnefilm.
Andie blir bundet til senga av en trist liten forbryter med forkommen uferdighets-frisyre og kyllingtryne, og han heller bensin rundt henne.
Vi vet at Geronimo vil rekke det.
Etterpå går den middelaldrende MacDowell i badet på Emerson hotell.
Som Snøhvits stemor dreper hun speilet da det viser henne en litt herpa kalkunhals.
Jeg vil tippe at hun reiser til Bali med Julia.
| 0
|
703011
|
Snøhvit er en teit clueless
Antakelig heter hun bare Snøhvit fordi hun aldri har gjort skikkelig arbeid, men sittet der med mobil-tommelen i sutremunnen.
Dere husker at Snøhvit var ei stakkars prinsesse som ble totalt forgifta av stemora sin fordi hun var så pen.
Jo, det husker dere.
Den historien oppsto da stemødre var sjeldnere enn skomakere, unntatt muligens i hoffet.
Det er ikke sånn mer, og stemødrene er antakelig den største interesse-organisasjonen i verden.
Så i denne litt rare amerikanske tegnefilmen er Snøhvit ei heks.
Den bortskjemte jentungen ville hatt godt av en mor, men den veldedige solskinnsdronninga døde fra dem, og derfor utviklet den bleike prinsesse-bitsjå seg til en slags bayersk clueless, som bare tenkte på festing og klær og sminke.
Ikke ett eneste fattigslig barnehjem ville hun besøke, og barna led skammelig under fraværet.
Så når Kongen kanskje vil gifte seg igjen, er det ikke fordi han er blitt ganske kåt etter seks års abstinens, det er for at jenter trenger en mor som kan tvinge dem til gode gjerninger.
I filmen får ei stygg, mørk dame som kanskje kunne vært fra Romania, den ideen at speilet skal funke som ansiktskirurg, og før noen kan si Rumpelstiltskin med nyfelte fortenner, ser hun ut som død dronning og kan komme til å lure pappa.
Ja, det er med en prins.
Han er snill som Knut Arild Hareide, men rir bedre.
Ja, det er med dverger.
De deltar i oppdragelsen.
Det er liksom ikke grenser når det gjelder kvinner:
Overalt hvor de kommer, skal noen lære dem å leve.
| 0
|
703012
|
Bryllup for småbikkjer
Det er ikke vakkert når bikkjer gifter seg.
Stol på meg.
Siden dette er en dvdguide i hovedsak viet til kvinners gåtefulle ikonverden og behovet for å skjønne mer enn radikale kvanter i verden, skal jeg nevne at familiekomedien «Beverly Hills Chihuahua 2» starter med at to ørsmå bikkjer med nervøse bevegelser og sure snuter gifter seg.
Siden jeg så filmen i Blu-ray fikk jeg se dette i Mittet-klare bilder fulgt av småhysterisk underlagsmeksikansk musikk.
Det var utebryllup i sol og plen som det går an å slippe sine svarte poser på og grave ned antilopebein fra Beverly Hills Rema.
Så kjem Bessami Mucho.
Jeg ser for meg en fårepølse fra Voss.
Det er et dårlig tegn.
Filmen handler om å videreformidle fordommer mot de rike og dessuten håne bankfolk som vil at også amerikanere skal betale avdrag på sine lån.
Hundene ordner det sånn at Mama og Papa Mexico får beholde den litt glorete nasjonalstua si.
Utrolig usjarmerende dyr.
| 0
|
703013
|
Stilig, tam western-repetisjon
Dette er steinstilig, det er velspilt, det er sjarmerende, men ikke spennende.
Det hadde ikke gjort noe om "True grit" var skrudd, spesiell og overraskende.
Men det kan se ut som om Coen-brødrene slapp opp for geniale særheter.
Coen-brødrenes nyinnspilling av «True Grit» er vellaga, musikalsk og nok en gang en deilig, smått ironisk hyllest til amerikanske nasjonalverdier.
Jeff Bridges buldrer som ublanda brennevin rett på stemmebånd, og filmen er helt nøyaktig slik du trodde den ville bli.
Det er ikke akkurat en innvending, men «True Grit» er ikke noe mer enn en poetisk western, og når sant skal sies, ble genren aldri oppfunnet for å bli likt av sanatoriebleike nettnerder og filmstudenter.
Far min kjørte film i Folken, nesten bare cowboyfilmer.
Da jeg var barn, sneik jeg meg inn på gallå så snart mørket datt over salen.
Der satt den sanne cowboygjengen.
De drakk murere og trillet tomflaskene på golvet.
De skreik «Din hekkans tóg!» etter skurker med svart bart, og de mente det.
Ingen kommer til å skrike hekkans tóg på «True Grit».
I festivalenes dyprøde fløyel sitter De Imponerte.
Folk som vet hva set-designerens forrige kone het, og som har utdannelse nok til å diskutere i senk Sokrates og hans groupies.
Når de elsker en western, blir det som om en blodig guttegreie ble overgitt til anemikerne for å bli likt i hjel.
Sorry, Ethan.
Sorry Joel.
Dere spiser sikkert rødt kjøtt når noen ser på.
«True grit» ble laget med John Wayne i 1969 og Kim Darby.
Wayne hadde spilt «Green berets» året før, og vi likte ikke han.
Jeg tror ikke jeg så «Jente med mannsmot», men den ble regna som en ganske bra western.
Coen-brødrene har skrevet sitt eget manus direkte fra Charles Portis' roman, og historien er hensiktsmessig dosert og ganske flink på en litt ekshibisjonistisk måte.
Den særegne Coen-ironien er blitt bedagelig og middelaldrende, de sære vriene er få og snille – og filmen deres overrasker ikke.
Jeff Bridges gjør en feelgood-rolle som utbrent, men flink marshall og alkoholiker.
Rooster Cogburn ser ut som ei skitten lang underbukse også midt i ansiktet.
Han har verken øyne eller diksjon, og han er en så vidunderlig gjentatt Bridges at steinerskolebarn i stemmeskifte er i stand til å imitere ham.
Hailee Steinfeld spiller den unge Mattie med en overklasse-feministisk ordrikdom og et vaklevorent, ubøyelig jentemot som nesten gjør henne til noe man kan holde fast i.
Mattie er i grenselandet til å funke som uskyldens fyrtårn i mannemordernes natt.
Men Coen-brødrene lager ikke sånne filmer.
De ville heller ha dødd enn å ha skapt en virksom metafor eller en metamor.
Filmen er uimotståelig vakker.
Det snør begraverisk over bondegårdene mens americana-piano spiller sånne akkorder som landet ble laget av.
Jentungen har en fantastisk pruttescene med en hestehandler, og du får følelsen av å være i en merkelig, uferdig verden.
Den ble antakelig aldri ferdig, for den fikk aldri fred.
Filmen handler på sett og vis om staheten til de som forsøkte.
«True grit» er også en utpensla fjesfilm.
Det fantes nok mye fæl fettergifting den gang, hvis man skal dømme etter tilbudet av utkantfrodige hoder, analfabetiske allmue-ansikter og tenner så tilfeldige som nyresteiner.
Matt Damon spiller en vakker og stilisert, cleancut klyse fra Texas.
Vesleblakken bærer sin tunge last gjennom vinterens skjebnesvarte stjernenatt, og Jeff Bridges breker med bronkiene mens jentungen svetter i feber.
Jo.
Det er vanvittig vakkert.
Men tomt.
Som en velstelt julaften uten barnemas.
Som en bursdag uten kakesøl.
Stuefolkets utendørs-fest.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
703014
|
Little big manisk
Noen dager er animasjonsteknikken den åttende landeplage, og 3D er like sikkert den niende (eller tiende).
Filmen om den postrom-sjenerte amerikaneren Gulliver (Jack Black) som ved en reisejournalist-svindel havner i landet Lilleput, er et hysterisk stykke overstadig film-mekking uten sjarm, spenning eller romantikk.
3D-en er konstant, og CIA forsøkte å komme inn i Galaxy-Tab-en min når jeg så ned på den med de skumle brillene – det flasset i grønt og gult, og siden jeg var nede i sal 7's kontaktløse middelalder-helvete, blafret satellitt-ikonet desperat.
Da filmen kom til speedbåtkjøring på Bermuda, ble jeg pina colada-kvalm og måtte sette meg bakerst i salen med lavt blodtrykk og netthinne-kollaps.
Gulliver våknet med små soldater på engelsktalende soldater på magen, så da vet du hvordan prinsesse Margarets morgener antakelig var.
Gulliver omgjør Lilleput til et slags Lille Amerika slik amerikanere gjør med utlandet, han involveres i søvngjengeraktige fortidskriger og skal redde kjærlighetslivet til en slags operette-hunk som helst ville hatt prinsessen.
Sjuåringene vil like to ting:
En soldat forsvinner inn i rumpa på Black da han detter.
Og han tisser først på slottsbrannen og deretter på den slemme generalen.
| 0
|
703015
|
En altfor lang barne-tv-episode
«Gråtass får en ny venn» varer i én time og 29 minutter.
Det er ganske nøyaktig én time for lenge.
Jeg har vanskeligheter med å finne en annen grunn til å se denne filmen enn at du som forelder ønsker at barna dine skal sitte i ro i halvannen time.
Skjønt, gjør dem det, vil jeg påstå du har tålmodige barn.
Jeg skal ærlig innrømme at mitt kjennskap til Gråtass-figuren begrenser seg til at jeg har sett de selger tegneserieheftene i matbutikken hvor jeg handler.
Det er godt mulig Gråtass egner seg bra for barne-tv og i tegneserieform, men som film er historien om den sjarmerende traktoren rett og slett for tam.
Nå skal det nevnes at forrige Gråtass-film, «Hemmeligheten på gården» fra 2004, ble sett av over 100.000 personer på kino.
Den ble også vist på flere festivaler rundt om i Europa, så mulig det er jeg som er helt på bærtur her.
Er dette topp underholdning for dem under barneskolealder, er du derfor i din fulle rett til å arrestere meg.
I så fall lover jeg å kjøpe filmene til egne barn, om jeg en gang får det.
«Gråtass får en ny venn» går som følger:
Gråtass har det bra på gården med vennene sine Goggen, Gamlefar og Grynet, men av og til føler han seg ensom siden han er den eneste levende maskinen der.
På sitt finurlige vis klarer han å plante noen gamle tegninger av et maskin-fugleskremsel foran nesen på Goggen i håp om at Goggen skal bygge ham en ny venn.
Men når fugleskremselet blir mer interessant enn gode, gamle Gråtass, blir Gråtass sjalu.
Og sånn går no dagan.
I tradisjonell barnefortelling-ånd dukker det også opp to kjeltringer – den ene dummere enn den andre – og, ja, det ender slik du tror.
| 0
|
703017
|
En klisjé-norsk huffameg-film
Dette er en filmtype som jeg er aktiv motstander av.
Den dvelende, konflikt-siklende sirklingen rundt et sentimentalt utspekulert Ingenting som skal forestille å bare være en følsom og fin framstilling av at det er ikke så lett eller at det er så lett eller at huff, hva kan ikke skje så langt fra folk.
Dette er en supernorsk huff-film, og hovedpersonen går rundt i en slags metaforisk morgenkåpe og lider med like stor variasjon som et bjørketre hvis du spikker fliser av det, en telefonstolpe hvis det regner.
Hun føler seg ikke helt vel i de svartes land, for hun får ikke stryke klærne sine.
Nå skal jeg si noe overflødig:
Man blir ikke intellektuell av å like kjedelige filmer, man blir kjedelig.
Man blir ikke følsom av å være upoengtert.
Man blir uklar.
Denne filmen skildrer en besøkende ingeniørfrue i Trinidad i et tempo som truet med å ta livet av meg.
Likegyldigheten er nesten smertefull, for menneskene dratter hensiktsløst rundt i en slags evig søndagsettermiddag med den ubestemmelige utålmodigheten som oppstår i ferjekø.
Dama ser konstant ut som om hun ikke er glad i noen, og det sentimentale fraværet av livs-engasjement er ikke sympatisk eller interessant.
Hun lever et privilegert liv med barn hun har valgt å få, og misnøyen hennes er tydeligvis ikke begrunnet, den er bare et uttrykk for et manglende innhold som folk i grunnen ikke kan skylde på andre enn seg selv.
Så viser det seg at mannen er utro.
Den bedratte ser enda mer ut slik hun gjorde hele tida.
Line Verndal spiller en oppsiktsvekkende dårlig rolle.
Hun fullfører hele filmen som en uflidd sjel med oppsperra øyne, og man skjønner verken hvem hun er eller hva hun ønsker seg.
Lena Endre og Bryan Brown er ikke store opplevelser de heller, men de ser i hvert fall ikke forsteina ut.
| 0
|
703018
|
Ungarsk student-stuing!
Den ungarske stuingen består av unge studiner, og det er helt bokstavelig ment.
Nei.
Du vil ikke se den.
Dette handler også om å bli igjen i søsterskapet på college når de andre drar på ferie.
Det gjør man bare ikke, for da blir jenter sittende igjen med sitt utførlige, plikt-triste sexsnakk og et liv som faktisk ville blitt bedre om de begynte å leke med Barbie-dokker igjen.
Poenget i «The cook» er at studentene ansetter en mannlig kokk som får dem til å tenke selleristang, og han skal være ungarsk så han skjønner ikke hva de sier.
Magyarisk opphav gjør ham ekspert på stuing av studiner, og etter hvert som filmen blir eldre, er de fleste jentene omgjort til middagsretter, og så spiser de gjenlevende venninnene sine uten å ane noen ting.
Filmen er laget for menn som liker at jenter gjør det for seg selv, så det er også med ei kristen jente som blir utsatt for konfesjonsfiendtlig sexpress av venninna.
Det starter med at den første lille grisen flørter med matlageren, og som straff kutter han strupen hennes.
Sånn går det med kjøkkenskrivere.
At han trancherer henne og lager deig av henne er en straffeform som ligger litt til høyre i det politiske landskapet.
Også i Ungarn.
Så gjør han burger tartar.
Av «The cook» kan man lære at ungarsk kjøkken trenger forbausende mengder råvarer, for mannen dreper og dreper sjøl om han har nok rødt kjøtt til å gi hele Lillesand tarmkreft.
| 0
|
703019
|
Flygende fersken og barnehevn
Min skepsis overfor Roald Dahl viker.
Her er enda en animasjonsfilm basert på hans mørke eventyr, og den er virkelig både skjør, sær og storarta.
Det starter med at den stakkars spillefilm-gutten James er tatt til fange av to onde tanter.
Mor og far ble slukt av neshornet i skyene, så han må jobbe for Bolla og Bodil som en forskremt Harry Potter.
Men han er venner med edderkopper.
Det er viktig for gutter.
Dessuten treffer han den mystiske mannen med krododilletungene, så på treet vokser en frodig mirakel-fersken.
Det er en sunn frukt.
Den ruller over tantenes bil og havner i Atlanterhavet.
Snart er James og hans særegne insektvenner på reise til det befriende Amerika, for britisk ondskap finnes ikke så langt vest.
De sprenger haien.
De flyr over skyene.
De lander i Empire State Building og makter både neshornet og tantene i en deilig, poesirik, helt spesiell hevn som er den misligholdte guttens og alle misligholdte barns hevn.
| 1
|
703021
|
Årets største filmopplevelse
Med «The king's speech» rykker Colin Firth opp i Mirren-klassen for uovertrufne skuespillerprestasjoner – og han gjør det selvsagt sammen med Geoffrey Rush, som med sitt ruglete hesteansikt og sin djupe Moses-stemme alltid ser ut som det mennesket Gud ønsket å lage, men så blei det Adam.
Historien om den stammende prins Albert som måtte bli konge fordi bror hans rota seg borti fru Simpson, var Se og Hør-stoff lenge, men huskes egentlig bare av mor mi og de, og hun sitter på sykehjem og er 90 år.
Jeg var på forhånd dypt bekymra for at britene skulle paradere sine historiske rutiner og kjede oss i to timer med en slags TV-serie om kongelige misfortuner.
Jeg trengte bare én scene med Colin Firth og Geoffrey Rush sammen for å skjønne at dette antakelig var årets filmopplevelse.
Når du kommer fra oppstylta ukeblad-klønerier som «Black swan», er det fantastisk å se skuespillere i arbeid.
Ingen står og måper for å se sjelfulle ut.
To menn med synlig indre balanse underspiller konsekvent sin følsomhet for at sjela ikke skal syns, og etter hvert kan du i stedet føle inderligheten som om det går en engel eller et spøkelse gjennom rommet.
Det blir som å se på når tyngdekraft blir til.
Jeg bøyer meg for dere, mine konger.
Noen ytterst sjeldne ganger oppstår den enkleste av alle genialiteter:
Noen har skrevet et manus som på en holdbar og usentimental måte ivaretar psykologisk innsikt som alle folk deler; lektorer, landmenn og lasaroner.
Den allmenne sårbarhet.
Den rene, klare menneskeligheten.
Det gjør de her.
I løpet av to timer formulerer filmen de enkle stabbesteinene langs livsveien som gjør livet trygt eller farlig for konger og krapyl; den klarer å vise hvordan noen folk er sårere, sartere, sjenertere enn de andre.
Prins Albert er som et svev fra en navnløs klippe mot et bunnløst dyp, og alt han opplever er usikkerhet og skam.
Filmen starter med at prinsen skal åpne en utstilling foran radio-mikrofon i 1934.
Han får ikke fram ett ord, for han har stammet fra han var 4-5 år.
Den stille mannen er uvenner med sin egen stemme, for sånn virker autoritære miljøer på noen folk.
De mister lyden sin til redselen.
Kona hans – skikkelig skjønt spill av Helena Bonham Carter – oppsøker en australsk taleterapeut på prinsens vegne.
Hans Høyhet møter fram og blir kalt Bertie.
Det er bra for ham.
Fra da av går filmen inn i en historisk, psykologisk nesten-thriller som bygger seg opp til traumaet da kongen i 1939 skal holde sin første lange krigstale i radioen.
Det er filmatisk perfekt formulert.
Det er spennende, rørende og imponerende.
Replikkene sitter som små tegnestifter, skuespillerne bruser ikke med historiens flotthet, men bøyer seg på en måte for det ydmyke mennesket og blir litenhetens vakre allierte.
Vi treffer Churchill og lille Elizabeth som nå er dronning.
Vi ser Hitler som er den demoniske veltalenhetens representant i historien.
Det er stilig og beskjedent gjort, og alle er flinke.
Men når Firth og Rush blir aleine i et rom, da oppstår virkelig, pusthemmende filmperfeksjon.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
703022
|
Boksere med spisse neser
Se på nesene til Christian Bale og Mark Wahlberg.
De er spisse som sydameskaft, for de har aldri vært i en boksering.
Dette er en film der folk later som aldeles forferdelig mye, og dermed kreperer all troverdighet.
«The fighter» kunne vært en streit film om bokseren Micky Ward som la opp i 2003, men i stedet har David O. Russell laget overflink, overivrig arbeiderklasse-folklore.
Dette er det amerikanske folkemuseets boksershorts-avdeling, der er avdelingen for kråkete blondinemødres grusomme buksedresser, for de voksne døtrenes nekrofile frisyrer – for her ligger det åpenbart døde ting og kjæler for tomme hoder, og folka er så uverdig skildra at det antakelig finnes en lov mot det.
Folkemuseet har også en avdeling for oscarkåte overdrivelser, og der hører Christian Bale hjemme.
Han kverner i stykker i stedet for å framstille og blir en skuespiller som føler seg så mye større enn rollen sin at han egentlig ikke finnes noe sted i den.
Mark Wahlberg er ålreit.
Det stemmer ikke helt, for Russell skildrer familien hans som en vulgær psykopatgjeng som ikke ville ha klart å holde liv i ei firfisle.
Dermed blir det også tåpelig når de smertefullt ekle rauhåla plutselig blir noen vi skal holde med i den amerikanske museums-slutten.
No way.
Aldri i livet.
Disse folka kjøper jeg ikke om de sitter hele natta på en frihetsplass i Kairo og skriver hjem om det.
Filmen har 11 års aldersgrense.
Det er feil.
| 0
|
703023
|
Si ifra hvor du går
Hvordan ville du reagert om du var i en situasjon uten mulighet til å få hjelp, og med døden som uunngåelig utgang?
Ville overlevelsesinstinktet ditt hentet fram motet og kreativiteten som skal til for å finne en vei ut av uføret, eller hadde du bare gitt opp?
I de halvannen timene «127 timer» varer får du tenkt mye på det.
Og du får faktisk kjenne hvordan det føles.
«127 timer» forteller den virkelige og helt utrolige overlevelseshistorien om fjellklatreren Aron Ralston (James Franco).
En eventyrer og individualist med boblende livsglede og en følelse av å være uovervinnelig, som tar seg en alenehelg i Utahs spektakulære, men skrinne fjell og daler i 2003.
Så får han høyrearmen i klem i et dypt juv.
«127 timer» skildrer de intense og hjerteskjærende timene fra Aron forstår at situasjonen han befinner seg i er livstruende, og prøver stadig flere desperate metoder både for å redde livet og å holde motet oppe.
Nesten uten vann og mat.
Og prisen han må betale til slutt er grotesk.
Å se en mann sitte fast i et juv i en drøy time kunne vært kjedelige greier, men ikke når det er regissør Danny Boyle (Trainspotting, Slumdog Millionaire) som forteller: med vakre og spektakulære kameravinkler og ekstreme nærbilder av Arons sjel og følelsesliv skaper han en intens medfølelse og sitrende spenning hos seeren, selv om du vet hvordan det går.
Godt hjulpet av James Franco, som gjør sitt livs rolle som den fangede fjellklatreren.
«127 timer» er en fabelaktig film.
Selv om den er nesten uutholdelig intens og tidvis direkte vond å se på.
Og etterpå lover du deg selv fra nå av skal du alltid følge fjellvettreglene og si ifra hvor du går.
«127 timer» er nominert til 6 Oscars, blant annet beste film, manus, mannlige hovedrolle og beste filmmusikk.
| 1
|
703024
|
Selvopptatt regissør forsøker å se Gud
Da Gunnar Hall Jensen i 2003 laget dokumentar om seg selv, var det noe grenseløst irriterende over hans selvsentrerthet.
Når han nå undersøker om det å bli opptatt av Gud kan stilne livets rastløse jag, blir resultatet bare litt bedre.
«Gunnar goes God» består av tre deler:
Skildring av det hektiske middelklasselivet rundt forbrukerkarusellen, besøk i et koptisk kloster i Egypts ørken, og oppsummering hjemme igjen om hva livet nå bør fylles med.
Hall Jensen vinner på at han trekker inn sitt eget team – den ikke-troende produsenten Elin Sander, den muslimske fotografen Zulfikar Fahmy, lydmannen Øyvind Rydland – slik utvides spekteret av refleksjoner rundt meningen med livet.
Sirklingen om den pretensiøse regissøren blir mindre, særlig i den altfor lange førstedelen.
(Men hvorfor snakker Hall Jensen med engelsk fortellerstemme når de andre snakker norsk?)
Møtet med munkene i det avsidesliggende klosteret er fascinerende – de spiser ett måltid om dagen, sitter gjerne for seg selv i en hule, og er overbevist om at et liv vendt mot Gud er mer virkelig enn det vi strever med her og nå.
Hva gjør så klosteroppholdet med filmteamet?
Den dyktige lydmannen føler han er havnet i et dødskjedelig fengsel, produsenten har aldri sett ansikter utstråle slik godhet som hos munkene, og den stressete fotografen får ved soloppgang sitt livs opplevelse av stillhet og lys.
Og Gunnar?
Man må rose hans tapre innsats for å komme på innsiden av religiøsitet.
Like fullt er det skuffende at konklusjonen hans ved hjemkomst fortsatt er preget av «incurbatus in se» – innkrøkt i seg selv.
Nå skal han ikke snurre på forbrukerkarusellen mer, nå skal han lytte til stemmen inni seg.
Søndagsskolens barnelærdom sa at meningen med livet er å elske Gud og sin neste som seg selv.
Hvis det bare blir «seg selv» igjen, har Hall Jensen tapt innsikten fra klosteret i Egypt.
| 0
|
703025
|
Vaklende helhet reddes av barneskuespiller
En nydelig grunn til å se «Jeg reiser alene» er prestasjonen til åtte år gamle Amina Eleonora Bergrem i rollen som snart sjuårige Lotte, den ukjente datteren til Jarle Klepp.
For øvrig har Stian Kristiansen laget en viktig film, skjønt han kanskje ikke helt forstår det selv.
For hva er nå dette egentlig – en romantisk komedie der student i litteraturvitenskap, Jarle Klepp, skal finne ut hvilken dame han kan krype til køys med på neste fest, uten at forholdet blir plagsomt forpliktende?
Eller er det situasjonskomikk rundt vil-ikke-bli-voksen-generasjonen, illustrert ved den unge Proust-forskeren Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) som heller vil glitre med en høytsvevende artikkel i Morgenbladet enn leke på golvet med en datter han ikke visste at han hadde?
Til å begynne med er «Jeg reiser alene» begge deler.
Kjæresten Herdis (Ingrid Bolsø Berdal) vikler det til for seg og Jarle, mens Jarle gremmer seg over å ha fått en unge på slep som hindrer ham i å bruke tid på Proust og vinne tilbake dama.
Kristiansen får det hele godt fram, skjønt av og til blir han overtydelig, som i busscenen ut til flyplassen da Jarle skal hente datteren.
Det er inn i denne selvsentrerte, jeg hadde nær sagt barnefiendtlige verden at Amina Eleonora Bergrems dypt alvorlige ansikt trer fram.
Igjen og igjen makter hun å meddele seg til oss:
«Ja men, pappa, hvor skal jeg gjøre av meg da?
Jeg har jo ingen steder å reise.»
Det gjør vondt å se.
Her må den lille hjerteknuseren av en skuespiller, unge student Larsen og regissør Stian Kristiansen dele æren for å ha skapt et knippe knallgode scener.
De viser hvor lite en 25-åring begriper som ikke har tatt ansvar fra første øyeblikk sædcellen hans traff blink, ganske enkelt fordi hans forfyllede hjerne ikke ante hva han bidro til.
Idet man et sted midt i filmen tar alvoret innover seg endrer den karakter og blir til et tankevekkende drama.
Skikkelsen som redder det hele fra å bli overfladisk visvas, er Jarles mor og Lottes farmor (Trine Wiggen).
Hun er et voksent menneske som fatter at ikke bare lått og løye, men også vilje til nærvær må til for å ta vare på et barn.
En scene i en kirke er glitrende i så måte.
Men samtidig blir det synlig at Kristiansen tidvis vakler:
Er dette Jarle Klepps historie om å lære å bli glad i en unge, eller er det Charlotte Isabels fortelling om å vokse opp i en verden der den ene forelder etter den andre svikter?
Dernest blir spørsmålet om vinglingen mellom komedie og drama, mellom Jarles perspektiv og Lottes perspektiv ødelegger for den kunstneriske helheten.
Mitt svar er at det holder akkurat.
Hvor mye Pål Sverre Valheim Hagen, Marko Kanic, Marte Opstad Aarseth og Henriette Steenstrup enn bidrar i sine biroller, tar Amina Eleonora Bergrem prisen.
Hadde ikke hun kjempet slik hun gjør for barnet i denne historien, ville den sprukket opp i alle sine deler og falt død om kull.
| 1
|
703026
|
Python-rå terrorist-humor
"Four lions" er noe så politisk risikabelt som en rå satire over noen engelske terrorister fra et muslimsk brorskap som kunne ha vært med i en Monty Python-sketsj uten å skille seg ut.
Dette er Life of Bin Laden.
Ideelt sett ønsker alle vi liberale, forsonlige, kulturelt relativistiske fredsønskere at satire skal ramme demokratisk.
Til og med innesnødde pensjonerte skolelærere med krykkegnag i armhulene og bosted i Flatdal bør få sin satire, for ellers blir det urettferdig.
«Four lions» er i norsk sammenheng en urettferdig film, for den herjer bare med militante islamister og selvmordsbombere.
En annen gang tar humoristene forhåpentlig Nato.
Filmen handler om fire politisk forvirra muslimer i England.
Den mest oppegående av dem er blitt plutselig grepet av behovet for jihad, og han vil sammen med sinte venner arrangere selvmordsbombing av ett eller annet i England.
Det starter med at de lager trusselvideo i ei litt trist dagligstue mens de krangler om hvorvidt et lite leketøysgevær skal bli med i bildet og dessuten er batteriet i ferd med å gå ut.
Dette kan ikke gå bra, så å si.
I neste øyeblikk spiser de sim-kortene sine rå for ellers kan CIA spore dem også etter at de er blitt tygd og har havnet i fordøyelsen.
Den store, enkle arbeiderklasse-islamisten får så vidt være med, for han lot seg filme av TV da han laget en Twin Towers kake i 2001.
Den oppegående familiefaren som forklarer sønnen at den lille løva i «Løvenes konge» drev med jihad, drar til Pakistan på terroristleir og skyter dessverre bazookaen baklengs da han skal forsøke å knerte en klone.
Imens har folka hjemme kjøpt inn gigantiske mengder blekemiddel til bomber – den ene kamuflerte seg ved å bruke IRA-stemme.
De kommuniserer med terroristsjefene i Midtøsten ved å lage egne figurer i et lundefugl-spill for barn på nettet (kopiert av Penguin-klubben), men finner fremdeles ikke ut hvem de egentlig skal bombe.
Filmen er detaljrik og poengtert, den er grotesk og vanvittig så du nesten får dårlig samvittighet.
Briter er greie folk.
Men når de slipper humoren sin løs, kommer den elokvente ondskap fram.
Ingen kan drite ut folk med så hensynsløs kvasshet som briter.
Det er uimotståelig vittig når de tester bomba ved å henge den på ei kråke for å sprenge et dokkehus som skal se ut som en sexbutikk.
Det er utrolig da den bombebærende fjerde-løva snubler over en sau og vel, se sjøl.
I de fleste satirer blir kvinner framstilt som de fornuftige, siden de er små og ikke kan ta vare på seg sjøl.
Ikke her.
Den blide, omgjengelige kona til hovedmannen smiler forståelsesfullt og syns det er fantastisk at mannen skal begå selvmord.
Filmen er viltert absurd, og her kommer den politisk korrekte ånds-appendiksen:
Filmskaperne har fanget en form for kulturell galskap som egentlig kan ramme oss alle.
Til og med de gamle egyptere.
Eksemplene er for tallrike til å være tilfeldige:
Mennesket er et upålitelig flokkdyr som kan finne på ting du aldri ville ha innbilt deg.
Det er også et surrealistisk påfunn å sende av gårde sønner for å krige i Afghanistan hvis du bor i Norge.
Nordmenn går intellektuelt, politisk og moralsk amok ganske ofte, og den reservasjonsløse gruppe-galskapen som «Four lions» skildrer, kunne like gjerne vært tre nettaviser og fire stortingsrepresentanter som oppdaget en schæfer som bare ble fora med kattemat.
Monty Python forsøkte å si om «Life of Brian» at den ikke handlet om Det nye testamentet.
Det gjorde den nok.
Men den handlet også om generelt, religiøst hysteri.
Det gjør også denne.
| 1
|
703027
|
Selvfølgeligheter for støringer
En støring er en sånn fyr som syns det er godt sagt når Jonas Gahr Støre sier at partene må komme hverandre i møte hvis det skal bli fred og fordragelighet.
"Wall Street" er en finansfilm for støringer.
Den delen av den utopiske romantikken som kalles finansverdenen hadde fortjent en skikkelig, rå humorfilm.
«Wall Street 2» er pludrete som en søndags-kommentar, og når den nylig utslupne økokriminelle Gekko spår voldsom bankkrise, så betyr det egentlig at han står sist i køen.
Ml-erne spådde den på syttitallet.
Skolebarn vet at pengemakt fører til fortapelse.
Det finnes kanskje noen gråhåra Unge Høyre-folk som går og venter på at Mammon skal velsigne dem, men alle andre har alltid visst at et system som baserer seg på ukontrollert grådighet bare fører til forfall.
Filmen bruker dynamitt på allerede åpne dører.
Den nye Wall Street-filmen består av tre søte marsipangriser og ei halv kråke.
Den største grisen er Michael Douglas, som spiller æreløs investor med en ufordragelig, orakelsk pave-flotthet mens han lufter sin grå eventyrermanke og mosjonerer enkle nettdebatt-paradokser.
Den andre er Shia LaBeouf, som stadig vekk ser ut som om han nettopp bytta kropp med far sin og forsøker å snakke med mørk stemme.
Han jobber også i Wall Street og er med andre ord et kynisk mekler-svin.
Men for at vi skal like ham for det, er han ildfullt opptatt av forskning i resirkulerbar bio-energi.
Hjelper ikke.
Han er en guttunge med motorsykkel og måpe-fjes, og det umulig å like noe han gjør.
Den tredje er Gekkos Tammy-sarte datter som driver idealistisk nettsted og må ta luktesalt hvis hun ser en dollar.
Hun spilles av den britiske Austen-skuespilleren Carey Mulligan med en hyklersk snillhet som svir mer i magesekken enn omgangssjuke.
For at det skal være med skikkelig predator, har de funnet fram gorillaen Josh Brolin fra junglotopen for at han skal være plakat-kapitalist.
Han og de andre alfa-mannene røyker sigar innendørs.
De er godt varsla sosiopater.
Den halve grisen er imidlertid Susan Sarandon, som vaser rundt i terrenget som glømt flaskepant og burde funnet seg sin egen film.
Det verste er at filmer om finans er uhelbredelig kjedelige.
Ingen skjønner hva de egentlig snakker om, de oppfører seg som cowboyer samtidig som de er så tørre at du tror de sugde sand fra mammons pupper.
Når bøffen til slutt ramser noen mekaniske utfall mot finansverdenen, er det omtrent like kontroversielt som RLE-undervisningen i annen klasse eller bloggen til arbeidsledig frisør.
Har humoren dødd?
Er det ingen som ler lenger når de ser noe virkelig latterlig?
| 0
|
703028
|
Pinlig porno-blodsprut
Kanskje kommer den dagen da jeg skriver at dette er en hyggelig familiefilm for litt sløve søndagsettermiddager da tante Elise og hennes to barnebarn kommer på besøk for å spise napoleonskaker formet som avrevne kvinnebryster.
Men ikke nå.
«Piranha» består av to filmer.
Den ene er en «Haisommer»-kopi der den bagelsmjuke Karate Kid-tenåringen (i 1984)
Elisabeth Shue spiller lensmann som sjøreiser med de vittige seismologene på et vann midt i Arizona og oppdager at monster-piranhaene fra amalganetiden er løs igjen.
Det er en streit og litt uggen spenningsfilm, for på en holme sitter småungene hennes uten båt og for øvrig er det mye å holde orden på.
Den andre filmen går på ett eller annet.
I scener som ville ha ført til at Mattilsynet invaderte Norturas anlegg på Lura, rives formidable mengder av ungdom i lett badetøy så mye i stykker at selv vegetarburger virker som en kannibalistisk utskeielse etterpå.
Det ser aldeles for jyslig ut, og visuelt beveger filmen seg så langt utforbi det som kunne ha vært ufsen splatter at det egentlig blir umulig å se den.
Av grunner som jeg aldri kommer til å skjønne, dumper handlingen dessuten en parodiert porno-regissør og to skinndyppende seksualitetsblottere i filmen, sånn at de som med nød klarte slaktinga, vil bli underholdningshemmende flaue av nakensvømming.
| 0
|
703030
|
Bleik svane med pms
«Black swan» er en så selvopptatt film at den egentlig glemmer at vi er der.
Regissøren beundrer Natalie Portman med så fortærende sult at det nesten bare er kyllingskjelettet igjen av henne mens vi lurer på om hvem som gjorde mest skade i USA – Hitchcock eller Freud?
Portman er en enkel skuespiller.
Den smekre animasjonskroppen hennes er på en måte evig uferdig, og ansiktets beinete mjukhet gir deg følelsen av å se deig heve seg med for kald gjær.
Hun blir liksom aldri ferdig.
Portman stirrer og hun stirrer med en så konstant veikhet at gruvearbeidere som ikke har sett kvinnfolk siden en fredag i oktober, vil skjønne hvor sart dama er.
Jenter kan ikke være sarte.
Noen må frigjøre dem.
Menn og maskepi skal omdanne sarte jenter til djevelske, fullbyrda kvinner, for damene er aldri bare seg sjøl, de er enten hore eller helgen, de er djevelsk utfordrende eller uferdige.
«Black swan» melder seg på den nattklubb-sleipe mannemyten om kvinner som jomfruelig leire med pompøs klassiskhet.
La oss si det sånn:
Etter «Antichrist» er det en utfordring å se filmer med menn som skaper kvinner.
Det blir ikke bedre av at vi befinner oss i en sviske-kompott.
Balletten «Svanesjøen» er et slags barndomsminne om alt det som var storarta da du var tolv år gammel og så Nyttårskonserten fra Wien og trodde at mer kulturelt enn dette kan det jo ikke bli.
I Darren Aronofskys vaklende film får den nesten usynlige uskylden Portman rollen som både den hvite og den svarte svane fordi den franske instruktøren blir bitt av hennes indre nebb og tror at hun er en pulefugl tross alt.
«Ville du hatt sex med denne kvinnen?» sier han til en av de mannlige danserne (som antakelig ikke liker kvinner på den måten) – og svarer selv:
Nei, ingen ville det.
Portman er for snill og usexy til å utstråle den svarte svanes forføreriske fjærkre-kynisme.
Hun må bli ei skikkelig høne.
Vi vet jo hva årsaken er.
En dominerende mor.
Barbara Hershey med forvirrende nye tenner spiller den detaljstyrende MonsterMutter, hun som kler dattera og legger dattera og er så psykoanalytisk til stede i alle drømmer og hallusinasjoner at dattera ikke engang klarer masturbere skikkelig når sjefen har bedt henne gjøre det.
I Svanens død er historien at prinsen velger feil svane, og da velger svana døden.
Det er feiende flott som ballett-materiale, men historien er kyllingveik og patetisk som drama-fundament.
Aronofsky forsøker å kompensere for handlingens pinglethet ved å innføre en blanding av magisk realisme og grøsser-metodikk.
Verken uglene eller svanene er helt hva du ser, og kanskje må en kvinne gro metafysiske, metaforiske svarte vinger for at sjela hennes skal bli komplett.
Det er ikke nok med pms en gang i måneden.
Sjøl om Portman gir en troverdig skildring av uka før mensen.
Jeg kan jo ikke røpe hvordan det går egentlig.
Men jeg kan fortelle at den uspennende skuespilleren Mila Kunis spiller den utadvendte, djevelske svartrompekvinnen.
Etter mange forsøk på å se traumatisk-farlig ut, likner hun fremdeles den slemme skrevgeita i en high school-komedie.
Vincent Cassel er bra som instruktør, men den beste rollen har Winona Ryder, og hun er med i et par minutter.
Her mangler vesentlige ting:
En handling som ikke tillater regissøren å være forelska i skuespillerinnens fjes og kropp hele tida.
En skuespiller som kan virke sart uten å se ut som et nek.
En sannsynliggjøring av utslitt psykologi som ikke virker som om den finner på bøøh-ting underveis for at vi ikke skal gjespe.
Er filmen vakker?
Ja.
Hvis du liker filmer der kvinner blir framstilt som pipende ofre, er nok filmen vakker.
Musikken rekker du å bli lei av om igjen.
Vi er ikke tolv år lenger.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
703031
|
Må det gjøres så søtladent?
Her kommer Disneys animasjonsversjon av et gammelt Brødrene Grimm-eventyr – om ungpiken Rapunzel som har så langt hår.
Irriterende nok svekkes filmen av sentimentalitet.
Man skulle tro at et så erfarent selskap som Walt Disney benyttet den beste manuskompetansen.
Likevel virker dramaturgien i åpningsscenene ufattelig hjelpeløs.
I et voldsomt tempo fortelles det om hvordan en dråpe fra solen (hva er nå det for noe) faller til jorden og blir til en magisk blomst.
Ei ond heks snylter på blomsterkraften for å holde seg evig ung.
Og som om ikke det var nok, blir vi i like stort tempo fortalt at blomsten hentes til slottet for å redde prinsessen som dronningen føder.
Vips stjeler heksa barnet og aler det opp som Rapunzel.
Nå sitter den magiske foryngelseskraften i håret hennes.
Puh.
Da resymeet omsider over, kan filmen begynne med scener og samtaler og utvikle en konflikt:
Hvordan skal ungpiken med den gedigne hårmanken våge å gjøre opprør mot sin påstått kjærlige, men falske mor?
Det tar tid å bli venn med det animerte uttrykket.
For å understreke hovedpersonens uvitenhet og naivitet i møte med verden utenfor tårnet der heksa har stengt henne inne, har hun øyne store som tinntallerkener.
Det blir i lengden for søtt.
Det tar også tid å forstå hvorfor prinsen i det opprinnelige eventyret her er blitt til en simpel tyv som Rapunzel slår seg sammen med.
Men også han er snilt tegnet for at forvandlingen til edel skal kunne svelges.
Men ok da.
Regissørene Byron Howard og Nathan Greno har lagt inn dyr som besørger komikk, som en snill kameleon og hesten Max som skifter side.
De to likte jeg etter hvert best.
For øvrig befolkes filmen av diverse soldater og småskurker som heksa allierer seg med.
Så pøses det på med påfunn, og snipp, snapp, snute – der lander det hele i en lykkelig omfavnelse.
Må det gjøres så søtladent?
| 0
|
703033
|
Filmen som utsletter vinteren!
Jeg er den lykkelige eier av en Blu-ray-spiller, så jeg har fått se Guds lekekasse Toscana i bilder som er så skarpe at de antakelig er farlige for kiropraktikken.
De utsletter den nevrotiske fornemmelsen av vinterslaps.
Jeg vet ikke om dere husker Amanda Seyfried fra «Mamma Mia!»
En kvikk blondine-installasjon med sterkt balsamert hår og store, følsomme fole-øyne.
Hun har et tårepotensiale uten like.
Når Amanda blir rørt, er det plass til halvlitersflasker.
Det er bra, for i denne filmen kommer kjærligheten tilbake til sin opprinnelighet i et landskap som den nevnte lekende Gud oppfant for at folk skulle bli så formidabelt forelska at de en stakket stund glemte å være misfornøyde med Stoltenberg.
Det starter med at Seyfried reiser til Verona sammen med sin langtidsforlovede Gael García Bernal.
Hvis du i utgangspunktet lurte på hva den pinglete skuespilleren har her å gjøre, så tenk den tanken at han kanskje skal byttes ut.
Bernal spiller restaurantmann på jakt etter oster og vin, og han er druelig opptatt på hele romanse-reisen samtidig som han overdriver oppjagetheten sin som om han har termitter i trebeinet.
Tynn som farris, overspent som espresso.
Snakker som en nevrologisk lidelse.
Men vår melankolske Amanda bryr seg enda mindre om forlovedens fravær enn om tomaten hennes skulle ha blitt overkjørt.
Hun finner veggen med brevene til Shakespeares Julie, og deretter besøker hun damene som svarer ulykkelige kvinner fra hele verden.
Og i Italia går budskap så fort at da den amerikanske jenta har dugnadisert fram et brev til Vanessa Redgrave, kommer den engelske ladyen plutselig reisende sammen med barnebarnet sitt for å finne ungdommens elskede.
Det var et hekkans godt valg.
For det gir den klarsynte herr Blåe-Ray en sjanse til å reise i rød Fiat gjennom Toscanas landskaper på jakt etter en mann i 75 års alderen.
Det er så vakkert.
Kveldslyset over Toscana er som avhengighetsskapende kjærlighetsdop, det er som om skygger og sjatteringer blir samlet i en sjelden skjønnhet som ellers bare finnes inne i mennesker når de ser sine nyfødte.
I Toscana er lykken et utendørs-fenomen.
Å reise gjennom Toscana må være som å besøke en eufemisert versjon av sin sjel.
Jeg har vært i Italia én gang, og det var på filmfestival i Venezia.
På pressekonferansen til en italiensk regissør sto det straks opp en mann og sa på et engelsk som kunne vært inspirert av «Forhekset av månen»:
–.Hvorfor elsker ikke mennesker på film slik de gjorde før?
Da gråt regissøren på scenen.
På ordentlig.
Han med spørsmålet ble kasta ut.
Italienere er ikke som deg.
De ville aldri holde med Tottenham.
De er Guds hamstere.
I denne verdenen treffer Amanda også Vanessas barnebarn Charlie, som er en uromantisk engelskmann med kornfarger og snille knappenålsøyne.
I utgangspunktet er hans besøk i Italia som en avholdsmann på Beerfest.
Men han kommer seg.
Jeg skal ikke røpe mye, men Franco Nero setter i stand et utendørs-bryllup på toskanisk steingård som er umenneskelig vakkert.
Gracia destina!
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
703035
|
Noen forsøker å drite ut "Twilight"
Det finnes mer enn én svakhet ved denne tjappfot-komedien, men den viktigste er at man kan ikke parodiere vampyrfilmer for de beveger seg allerede så langt på kanten til ingenting at den som går enda lenger havner i avgrunnen.
«Vampyrer suger» gjentar egentlig bare handlingen i noen «Twilight»-filmer på en oppstemt maner.
Men humor har sine begrensninger.
Twilight-historien har et dristig og utmanende alvor som man selvsagt ikke trenger like.
Men den som forsøker å drite det ut, blir seende ut som en høyrøsta og dritings Brann-supporter i Petrikjerka langfredag.
Det blir noe vulgært med humoren i «Vampyrer suger».
Handlingen foregår i byen Sporks, blodsugerfamilien heter Sullen og indianeren Jacob klør seg bak øret med støvelen (varulv er lik bikkje).
Etter hvert forvandler han seg til en chihuahua.
Da lo jeg endelig.
| 0
|
703036
|
Koselig Beck-parodi
Jeg har ofte tenkt at egentlig burde vi aldri ha sluppet Sverige fri i 1905, men også svensker har sine lyse øyeblikk.
«Kommissarie Späck» er faktisk et ganske godt forsøk på å lage en parodi på svenskenes egen Beck-skikkelse.
Før filmen står det riktignok at den vises i ADHD, men det er ikke sant, for egentlig har filmskaperne holdt igjen i større grad enn de utagerer.
Det stora mistaget er at filmskaperne aldri har skjønt Beck-skikkelsen.
I den svenske krimserien er alle folka så sosialdemokratisk, nerveslitende deprimerte som om de nettopp snakket med Nav-ansatte og hadde grunn til det.
Beck sjøl er ikke bare en konstant gledesdreper, han er en psykologisk zombie som for lengst har gitt opp verden, livet, våren, rettferdigheten og ketchup på pølsene.
Beck-skikkelsen er en mentalhygienisk urovekkende skandinavisk stereotyp, han er et bunadspåfunn som avspeiler den nordiske puritanismens absolutte livslede.
Det tar ikke filmen vare på.
De gjør ham matglad.
Beck spiser ikke, for det kan føre til glede.
Men hvis vi glemmer at dette skal være en Beck-parodi, går det bra.
Gunvald Larsson blir nokså stilig karikert, det dukker opp en motorsyklende og småsparkende Salander-skikkelse og historien starter med at en fyr blir drept med tolv kjøkkenredskaper i brystet, deriblant en pepperkvern.
Späck mener at de er på sporet av en serieselvmorder.
Det er morsomt.
Skurkene driver privatkopiering av film slik andre organiserer heroinfabrikker, for det finnes nemlig mange som er avhengige av piratkopiering.
| 0
|
703037
|
Christopher Walken som eldre-nerd
Denne ørlille, beskjedne krimkomedien kan ingen mislike.
Christopher Walken spiller en slags eldre-nerd som er hederlig besatt av nordfransk post-naturalisme, og om kvelden leser han om kunst med dårlig innelys og baskerlue.
Han har bukselinning like under armhulene og en uforstyrrelig godhet ved seg.
Men han er dessverre bare museumsvakt, og en dag bestemmer idiotene at den naturalistiske utstillingen skal sendes til Danmark og erstattes av moderne installasjoner.
Walken lider sammen med den pertentlige katteholderen Morgan Freeman, som elsker et maleri med puse på.
Og William H. Macy, en skulptur-avhengig, antatt eks-marine som vil organisere det perfekte kuppet, stjele kunstverka fra blondinedumme dansker og erstatte dem med kopier.
Alt skal skje i trekassenes firkantland, og en litt omstendelig Store Kuppet-handling oppstår.
Det deilige ved filmen er at flinkhet uteblir.
Handlingen tasser tøffeltamt av gårde i sitt eget tempo, egentlig bare forstyrret av Walkens kone Marcia Gay Harden som vil til Florida i sin tidløse polkadotkjole og Jackie Kennedy-fasong.
Siden vi nettopp har vennet seg til at rettspleien skal være følelsesbasert, passer denne filmen veldig godt i Norge.
| 1
|
703039
|
Skitten realisme ispedd en strime lys
«Winter's bone» er så gjennomført skitten realisme at man kan bli deprimert.
Men den imponerende prestasjonen til hovedrolleinnehaver Jennifer Lawrence gjør filmen høyst severdig.
Skal man ta uttrykket «winter's bone» bokstavelig, burde det oversettes med «vinterknokler».
Regissør Debra Granik tar oss med til et snøfritt skoglandskap i Missouri i Midtvesten.
Den gjennomførte fargeskalaen går i grått, blågrått og brunt for å framheve de trøstesløse livsvilkårene.
Manuset bygger på en roman av Daniel Woodrell som kjenner det forslitte miljøet fra egen oppvekst.
«Country noir» har han kalt stilen sin.
Her forsøker fattige hvite familier – white trash – å holde døden fra livet.
Folks evne til å bevare levende kjøtt på knoklene er i høy grad knyttet til kriminell virksomhet.
Strevet har skåret dype plogfurer i ansiktene, mistenksomme øyne skuler på enhver fremmed som nærmer seg et gårdstun.
Sannelig er det slitent, det laget av middelaldrende birolleinnehavere som Granik stiller opp – selv kvinnene er av det mutte slaget som tyr til vold og svinger motorsagen når det trengs.
Sterkt!
Under slike forhold forsøker hovedpersonen – den 17-årige jenta Ree – å være både omsorgsfull mor og beskyttende far for sine to småsøsken.
Hennes kamp for å leve et hederlig liv og klare foreldreansvaret gjør filmen til en så engasjerende opplevelse.
Jennifer Lawrence gjør en stor rolletolkning som Ree, ungjenta som påtar seg altfor store byrder da moren er blitt psykisk syk og faren er hekta av politiet på grunn av crack-produksjon.
Den 20 år gamle skuespilleren faller aldri for fristelsen til å gjøre elendigheten sentimental.
Ved hjelp av de små nyansers minespill får hun fram hvordan Ree nekter å gi opp til tross for nådeløs behandling fra farens fiender.
«Winter's bone» kunne fort havnet i grøfta for ørkesløs sosialpornografi.
Men Granik klarer å balansere de onde og de gode kreftene.
En nabokone bryr seg, en venninne hjelper til, en onkel mildnes i sitt vesen, ja sågar fiendene viser til slutt en smule – makaber – nåde.
Så skjønt det er mye «country noir» i grunntonen, finnes det lys i det svarte.
Gå og se.
| 1
|
703040
|
Kjedelige kjønns- martyrer
Hovedpersonene i denne filmen bruker storbyens alkoholfyrte frihetsreservater til å battle med kjønnsdriften og dens rituelle tilhørighet til kjærlighet og ekteskap.
De er ikke flinke til det.
Keira Knightley er tynn som tofu, hun piper som en innsnevra bronkie eller Minni Mus, og det er som om skikkelsen leter etter en forklaring som den aldri får.
Hun er gift med Sam Worthington som er begeistra for kollegaen Eva Mendes.
Over den innledende ravinen av sjøldau småprat har regissøren Massy Tadjedin lagt selvmorderisk gjentakende mase-piano, sånn at du får følelsen av at noen glemte å skru av dataspillet, og der står det og jamrer.
Tadjedin dreper sin egen film i løpet av ett kvarter.
Etter at han har gjort hovedpersonene så uinteressante og ubetydelige at du egentlig føler at alle burde vært med noen helt andre mennesker i et annet land, er det ingen film, det er en gjennomføring.
Worthington drar på forretningsreise til Philadelphia med Mendes.
Det er ikke et vakkert syn å se Eva Mendes flørte.
Sam motsetter seg kollega-sex med sammenbitte kjaker som kunne tygd en Tyrannosaurus som kjeks, for han er troskapens martyr.
Keira blir oppsøkt av en fransk ekskjæreste, spilt av Guillaume Canet med det ekleste Ole Brumm-smilet jeg noensinne har sett på en mann som skal funke som frister.
Mendes er ute etter Sam.
Guillaume er ute etter Keira.
Natta går, pianoet klunker tarmsjukt, og vi kjeder oss.
Jeg skal ikke røpe hvem som faller og hvem som står.
Men den uutvikla lille historien er en påminnelse om at trofasthet er fravær av lyst.
Bare det.
Ibsen skjønte det.
Like fullt sånn at kjønn ofte fører til eksistensiell anger:
Anger for hva du ga avkall på, anger for hva du burde gitt avkall på.
Slapp av.
Det er bare grådighet.
Kjærlighet er noe helt annet.
| 0
|
703041
|
Trist om begjærets overflatiske blikk
Danske Per Fly har laget store filmer før, men nå vikler han seg inn i en utroskapshistorie der man lurer på hvem som lurer hvem.
Til slutt føler jeg at Fly har lurt meg.
Med jevne mellomrom lager mannlige regissører filmer der de kan dyrke kvinnekroppen i sexscener.
Det gjelder bare å få satt i gang en lidenskapelig forelskelse der tøyet kan rives av.
Fly og hans dyktige norske fotograf Harald Paalgard lar klær falle allerede i åpningsscenen.
Motefotografen K (Sonja Richter) har tydeligvis en hang til å forevige mannekengene med brystene blottet.
Har Fly en tanke bak hovedpersonens yrke?
Vil han si noe om hennes lengsel etter sex – til tross for at hun har et perfekt ekteskap hjemme i Danmark?
Eller er det bare utvendig staffasje, lokkemat for våre øyne.
Ikke vet jeg.
Snart dras K magnetisk mot en besnærende vakker, mørkhåret og gift polakk hun oppdager på en kafé i Paris.
Men det noe konstruert med Flys manus:
Fyren, mener K, ser ut som en mann hun hver natt har drømt om, ergo faller hun pladask.
Hvor naiv kan man bli, kan vi utenforstående si.
Men det har utenforstående alltid sagt når det spontane og lidenskapelige begjæret lokker den forelskede til vanvittige handlinger, der selv eget barn kan skyfles vekk.
Likevel, hvor viril polakken enn synes å være, lar K seg blindt styre inn og fanges i et hjørne.
Kjøkkenkniv, hyl og skrik blir ingredienser i et klimaks som når melodramatiske høyder mot slutten, akkompagnert av svulstig musikk.
Men forsøket på å lage gresk tragedie med voldsomme følelser strander.
Sluttbildet, der en mannekeng igjen poserer foran kamera, signaliserer for meg at Ks blikk må høre til de overfladiske.
Derfor blir hun så skrekkelig lurt.
Og vi skuffet.
| 0
|
703042
|
Skogs-gjesp i Tre-D
Yogi Bear tilhører ikke akkurat underholdnings-adelen, og han kommer ikke til å bli kongen av dropshylla av denne barnefilmen heller.
Handlingen er like uinteressant for voksne og barn, så det betyr at alle kjeder seg.
Ordføreren og de andre politikerne har sølt vekk byens midler på konserthus og ishaller, og derfor vil de selge natur-reservatet Jellystone til bøndene.
Yogi Bear tilbringer dagene med å snakke norsk revydialekt og stjele lunsjkurver.
Hovedpersonen i filmen er en utryddelsesklar skogvokter med litt billig Sparkjøp-fjes, og han får besøk av ei dokumentarfilmdame som på filmskaperes vis involverer seg i parkens redning og så videre.
Jeg så filmen i 3D, og for en gangs skyld fantes det fem-seks scener der teknikken kommer til sin rett.
Picnic-katapulten funker.
Fyrverkeriet er OK, rafting på foss er nesten bra og noe sånt.
Ellers lider også denne filmen av at fargene forsvinner, sånn at filmen ser ut som om den ble laga under en solformørkelse eller ble vaska på 90 grader sammen med ei blå skjorte.
Og altfor mange 3D-scener viser bare folk i dress som snakker sammen.
I det hele tatt snakker de for mye sammen.
Unger går på skolen.
De hører nok snakk.
| 0
|
703043
|
Verdens skjønneste to damer
Jeg likte Annette Bening og Julianne Moore som foreldre for store barn og politisk korrekte familie-bevarere like godt på Blu-ray som på lerretskinoen (som vi flatskjerm-fanatikere kaller tekstilvisning).
De er utrolige.
Og «The kids are all right» er også i dette året en klok film på en uprovoserende og tilbakelent, følsom måte.
Annette Benings hår ser ut som om hun ble frisert med sløv grasklipper, for hun likner en eldre Brad Pitt eller Edward Norton.
Hun er den streite i familien sjøl om hun drikker for mye rødvin, men dama er lege og holder på regler med en anarkistisk form for paranoisk strenghet.
Hun har to nestenvoksne barn sammen med Julianne Moore, som er spesialist på å virke dominert aktiv.
Som ei måke ved fisketomt hav.
Flyktig.
De to funker perfekt som en standard for forhold mellom mennesker:
Varme, fordomsfulle, men mistenksomme på en observatorisk måte; innsiktsfulle, kirurgiske i sin tilnærming til tilfeldighetene – de behandler livet som når man åpner en levende skapning uten å drepe den.
Bening er den mest intuitive, for hun har forventnings-intelligens.
Erfaring og matematikk gjør at hun skjønner hva som vil skje.
Noen folk har det sånn.
Hodet teller uten at de merker det.
Når det har kommet til én million, og svaret stemmer, oppstår en intuitiv viten.
Hvis kjæresten din sier ordet kaligrafi tre dager etter hverandre, har noe forandret seg i biotopen hennes som du ikke vet om.
Moore sier ikke kaligrafi, men hun ramler ut i synd slik innestengte folk gjør hvis de får en behovs-skapt, men illusorisk følelse av at frihetens porter åpnet seg.
Utsatt for frihetens illusjon får mennesker mye rart for seg, og så kjenner de ikke igjen seg sjøl lenger for de skjønner at det er sånn de er.
Hvis du skal være deg sjøl må du bli en som de andre aldri har sett før.
Plutselig ligger Julianne M. med Mark Ruffalo som dyrker grønnsaker og har lykkens agurk i bomullstrusene sine.
Og for at det skal bli ekstra pinlig, er han barnas anonyme sædgiver som nå er hentet ut av sitt skap.
Deretter drar den lille familien på middag, og sammenkomsten er ille, for ved plaprebordet sitter Julianne Moore og vet at hun befinner seg i landet Flagrantis, og der er biffene røde.
Alt tumler ned.
Men styrken til de politisk korrekte er at regelboka på kjøleskapdøra forbyr dem å gi opp.
Den skal de ha.
Den skjønne filmen handler også om hvor viktig det er for de skeive familiene å være synlig velfungerende.
Det finnes hundre måter å ha familie på.
Kvinner og kvinner, menn og menn, gamle og unge, gamle og gamle, svarte og hvite, hinduister og muslimer osv.
De skeive familiene anstrenger seg mer enn de streite, og derfor blir de nok bedre.
Man skal være litt paranoisk for å bli et godt menneske.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
703044
|
Forbedret Karate Kid
Harald Zwarts nyversjon av «Karate kid» er et engasjementsmirakel av en film.
Zwart har laget et kompromissløst, sadistisk drama som etter hvert ble så intenst at de minste i familien ikke orket mer og gikk sin vei.
Zwart utfører ikke fingerflinke heksekunster, og han kommer aldri til å bli en referanse på filmskolene.
Han bare lager film så fordømt enkelt at det sitter i magen din lenge etterpå.
Ondskap funker.
Jaden Smith er sønnen til Will Smith og Jada Pinkett, og han er et karisma-funn.
Tynn som ei animasjonsrotte, alvorlig, tilbakeholden og sår, liten og sint og sart.
Den viktigste motspilleren hans er vår gamle hopsasa-venn Jackie Chan.
Han er også enkelhetens mester.
Chan spiller kung fu-doldis med en salmetung sorgfullhet som svir fra øyekroken til langt ut i øreflippene.
Paret er slik det skal være:
En mobba guttunge uten pappa som kom fra USA til Beijing, og en svidd kampsport-eksellense som drikker seg dritings på den datoen da kona og barnet hans omkom.
Denne historien skiller seg egentlig fra den opprinnelige, og den er bedre.
Jaden Smith er bedre enn Ralph Macchio.
På en måte er den nye filmen sintere og vondere på den beinharde vigilante-måten, og den funker.
| 1
|
703045
|
Western-skrekk med hull i hodet
Og der kom de bisarre, de skrudde, de visualistisk utfordra fram til western-genren, og der utretter de egentlig en slags parodi på noe som ennå ikke er laga.
Josh Brolin spiller tegneserie-helten Jonah Hex som opplever at kone og barn blir brent av Turnbull (spilt av John Malkovich med en manke som ville gjort ham kvalifisert til bassgitar i The Grateful Dead).
Hex blir brennemerket i ansiktet sånn at han resten av filmen går rundt med hull i hodet – og gjennom det kan du se tanngarden, som om han var et påkledd kranium.
Et sted i den dystre, nedfotograferte romantikken finnes også saloon-prostituerte Megan Fox i flerrete front-tekstiler og lår så nakne at menn som ser på kvinner antakelig må tilbake til puberteten på femtitallet for å finne frykteligere forstyrrelser.
Hex blir hyra av general Grant til å ta Turnbull før Turnbull blir en traurigere terrorist enn Bin Krekar, og han begir seg ut i det skamferte vesten med maskinpistoler på hestesadelen og et okkult sjelsmørke.
Det er ikke spennende.
Det er ikke engasjerende, men «Jonah Hex» er vakker og tungsindig, og den er noe du vil se aleine sånn at ingen maser om usannsynlighet og hvem var nå han igjen.
Da kan de ekte tegneserie-elskerne nyte estetikkens sta og stolte skygge-univers.
Skikkelige graphic novel-folk interesserer seg ikke for handling.
| 0
|
703046
|
Dum hund!Dårlig hund!
Dette er ikke moro.
Det er tarmvriende smertefullt på en måte som skulle vært forbi på det seine åttitallet som vi kalte nittitall og som førte til filmer som «Beethoven».
Marmaduke er en grand danois, og den er laget i delvis animasjon, sånn at den etter hvert ser mer fjollete ut enn hest i hatt, enn ku i kyse, enn katt i kappe.
Poenget med filmen er at Marmaduke må flytte med familien fra Kansas til California, og der involveres han i et slags hundeverdenens high school-helvete med jocker og cluelesser og geeker.
Marmaduke vanker med bastardene og mobbes av de rasereine, og det eneste som skjer er en fjollete, uferdig overføring fra ungdomsfilmer til hvalpe-fetisjismen, og det er stygt.
Det hjelper ikke stort at matpappa må gjøre det godt i hundematbransjen for at sjefen skal bli glad, og at hundene skal surfe og at Marmaduke får kjøterqueen som kjæreste og svikter henne til fordel for en collie-kaksinne.
| 0
|
703047
|
Jeg fant en McDowell!
Andie MacDowell kom for alvor inn i filmflinkingers myrfuktige drømmer med Steven Soderberghs «Sex, lies and videotape» i 1985, og som 52-åring holder hun framleis høy blondekant og spiller seksuelt korrupt statsadvokat i en hel serie TV-filmer.
«The front» kommer ikke akkurat til å forårsake køer utenfor Elkjøp, men det er interessant å se igjen fortidas spreke ikoner i forseggjorte nye innfatninger.
McDowell kler av seg på damedoen og kikker på seg sjøl i speilet med den stolte minen til en vellykka skulptør.
I rollen som statsadvokat virker Andie litt Palin-aktig med sine glatte resonnementer og sleipe silkefascisme.
Handlingen traver litt treigt, men den handler om en gåtefull oppdatering av Boston-kveleren.
Jeg skjønte aldri hvorfor hvem myrda hva og når, men det kan ha med at jeg står tidlig opp og bare har oksygenfattige hjerneceller når kvelden kommer.
Den egentlige hovedrollen har Daniel Sunjata, som spiller etterforsker iført en hvit genser som Jan Thomas kunne ha abonnert på.
Den skumleste skikkelsen i filmen er en spurvekvikk guttunge i den usikre 15-25 års alderen.
Han blir spilt av Dane DeHaan og utfordrer sannsynligheten på samme måte som Leonardo DiCaprio når han tar på seg hatt.
| 0
|
703049
|
Tårevåt sviskekomedie med Viagra
Skuespillerne er så trivelige som profesjonelle flørtere kan få det til, og mange kommer til å oppleve det man i jobb-intervjuer omtaler nedsettende som overfladisk hygge.
Men handlingen er tjafsete, uinspirert og kronisk parkert.
Jeg lovet meg én ting:
Jeg skulle ikke skrive at «Love and other drugs» bare er laget for at Anne Hathaway skal vifte med den nakne rumpa si som et eplerundt, karbo-fritt fetisjist-agn.
Den er for opplagt.
Bare Oslo-anmeldere skriver sånt.
Men jeg kan skrive at Jake Gyllenhaal spiller en seksuelt avfeldig drittsekk som bare finnes i amerikanske komedier, og du ville ikke blitt forskrekka om han slapp buksene sine for å onanere på knærne til bussjåfører.
Han er en triviell påfunn-mann etter Sex and the City-modellen, en hygienisk utfordring for alle som har hørt om klamydia og hennes sviende morgener.
Gyllenhaal spiller dessuten selger.
Vi bor i et land der fjellvannet er friskt og sinnet sunt, og vi syns selgere enn pinligere enn rundbrennere.
Etter hvert begynner han også å selge Viagra (og farmasøytfirmaet må ha betalt en bulliong for denne reklamen), og vi bor i et land der menn får ereksjon hvis de ser en kantarell eller et kvisthål, så Viagra er også pinlig.
Det er mye å skjems av her.
Anne Hathaway ble laga for å spille den skøyeraktige nabojenta fra volleyball-laget til KFUK.
Her inntar hun filmen med et voldsomt hår som kan brukes til å produsere strøm, invadere Grenada eller utslette bruken av hijab eller hamas.
Det beholder hun gjennom hele handlingen, og det bruser konstant som en Caprino-installasjon.
Hathaway starter med å vise edderkopp-bitt bryst og deretter fingeren.
Hun har Parkinson, så hun kan fillefjonke med den usannsynlige pusemagneten så mye hun vil og ha mintgrønn fast-telefon.
Slem jente!
Bitter jente.
Ingen vil være med meg for jeg er syk-trist.
Her er handlingen slutt.
Det er med en vittig-overvektig bror som lytter når Hatty tar Meg Ryan-refrenget.
Regn drypper på vindusruter med samleier innforbi og sørgemusikk, for snart skal Gyllenhaal si «jeg elsker deg», og det skal han nesten dø av.
Musikken i filmen er som Spotify-lista til en som nettopp ble dumpet av kjæresten.
Tilfeldig treff-igjen-scene bryter ut i heftig nynning.
Deretter trist piano-musikk, som om Randy Newman stakk innom.
Hathway og Gyllenhaal er trivelige skuespillere, men dette er dustefilmen deres, og de kommer begge til å angre den bittert en mandag da de ser seg sjøl i speilet og lurer på hvem de egentlig ser.
| 0
|
703050
|
Overflødig 3D-humor
Dette er ikke bare sjuskete superhelt-humor, barnevennlig Alene Hjemme-action og feilplasserte skuespillere – det er også dårlig, triviell 3D.
Jeg syns det bør føre til helt særegne opplevelser hvis jeg skal se en hel film med solbriller.
For i stedet for at bil-nikkelen skinner vårlig og hudfargene imponerer som TV-shop-innslag, blir filmen seende ut som et framkallingsuhell.
Det kan jeg tåle hvis effektene gir meg følelsen av å kjøre berg-og-dal-bane, for det gjør jeg ikke ellers.
Men i denne filmen er 3D-en unnskyldning for å trekke folk, og ingen har brukt den til noe annet.
Tom Wilkinson står i 3D foran rosene sine.
Uuuuh.
Kul 3D?
En gravferdstaler med statist i 3D-effekt foran.
Uuuh!
Rogen snakker i 3D i et møterom.
Uuuh.
3 D!
Tekstene flyter rundt mot en svart sofa.
Uuh.
Seth Rogen spiller en avis-arving som uheldigvis får den ideen at han skal være superhelt.
Det finnes bare to vitser i filmen.
Den ene er at det bare er den kinesiske tjeneren Kato (ja, oppkalt etter Clouseaus fyr) som kan superhelt-ting.
Den andre er.
Nei, det var bare en.
Motstanden er en følsom russer som er en harding men har så harry klær at han likner en sogning.
Han driver gangsterbua i denne filmen, og han er en døll oldisvits.
Jeg ga opp å se filmen med briller etter hvert, og det går an hvis du bare finner ut hva du skal se på i stedet for de få digitale drukningsofrene i bildet.
Handlingen tok seg ikke opp, men fargene funka.
Mot slutten skifter russeren navn på russeres vis, statsadvokaten er korrupt på statsadvokaters vis og Cameron Diaz er mer overflødig enn banan i cappuccinoen, på Camerons vis.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
703052
|
Julianne Moore møter djevelen
Januar er en psykiatrisk signalmåned da alt det du trodde var følelser, utvikler seg til uforutsette behandlingsbehov.
Katter og vintersmåfugl og strøbiler viser seg fra den sårbare sida si, og det finnes bare én person som kan materialisere nyårets påtrengende hudløshet:
Julianne Moore.
Jeg sier ikke mer.
Julianne Moore.
Håret hennes ser ut som blandingskvist til opptenning.
Øynene er blasse som om hun sølte remover i dem uten egentlig å ha vært sminka.
Julianne er perfekt.
I «Shelter» spiller Moore en tydelig plaget psykiater med så store briller og så gjennomtrengende klokskap at hun antakelig kan se stormene på Saturn.
Julianne mener at personlighets-spalting ikke finnes, men den skøyeraktige pappaen hennes har funnet fram en skikkelig multiplikasjons-gåte:
David Bernburg kan ved hjelp av kiropraktisk ekstremsport omgjøre seg til Adam.
Han ulver til fjeset sitt som et freudiansk Rødhette-eventyr og blir plutselig en mann som ikke sitter i rullestol lenger.
For at ikke kvinner med overbevisende usunn innlevelsesevne skal bli lurt til å kjøpe «Shelter», er jeg nødt til å røpe at dette er en utspekulert og søvntruende djevlethriller.
De rutinerte vil føle nærværet til Fox Mulder her, og virkelige kjennere av frikirkelig fandenskap vil si «Ah, Stephen King» med lespende ph.
Det er nemlig sånn at Juliannes desperate higen etter å dementere pappaen sin omsider fører henne ut på den ekumeniske landsbygda der militant kristenpietisme og tradisjonsrik djevledyrkelse lever sammen som snørr og snute.
Hva betyr det bøyde kors?
Hvem er egentlig denne Gamlemor som tilsynelatende har snåst sjelesjuke utkantboere siden Ibsens ungdom, og hvorfor hoster menneskene matjord?
Historien er ikke akkurat noe du ville dratt med deg på Kapittel-nachspiel, men dysterheten i filmen er ekte og skakende.
Jeg så «Shelter» så seint som klokka ni om kvelden og gikk til sengs med den ekle fornemmelsen av at jeg egentlig ikke er meg, men en kvalitetsfjern dobbeltgjenger som sitter oppe til klokka to om natta og ler høyt av Mad Men-repriser.
Filmen er skrevet av Michael Cooney (manus til «Identity»), og regissørene heter Måns Mårlind og Björn Stein.
De er ganske riktig svensker i den produktive førti års alderen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
703053
|
Sint selvmord etter Coelho
Når jeg får se forfatternavnet Paulo Coelho våkner de sosiale forsvarsverkene:
Plutselig en dag kan jeg risikere at jeg står høyt i Kvinesdal og trenger veihjelp av en NAF-ansatt med eget bibliotek-kort, og så sier han:
«Og du!
Du liker sviskefyren Coelho og hans lamme aforismer!
Du kan fikse din egen bil!»
«Veronika decides to die» er like fullt og med mild åndspåleggelse en innpåsliten følsomhetsfilm som ikke uten videre legger seg ned for å bli klødd på magen og siden sendt hjem.
Historien starter med at Sarah Michelle Gellar forsøker å begå selvmord, men på grunn av farmasøytisk slurv blir hun reddet og sendt til David Thewlis-klinikken for mislykka livsfornektere.
Der forteller David henne at hun snart skal dø av en aneurisme i hjertet, så hun har bare kort tid igjen.
Selvmordet er en poetisk-patetisk sak.
Jentungen har valgt å dø fordi alle er så treige og allting går så fort.
Det er politisk populisme på sitt beste:
Hvis dere voksne, kalde nåtidsmennesker insisterer på plast-juletre, kveler jeg katten min.
Gellar sturer verdig.
Regissøren Emily Young er britisk kvinne, så hun ser ikke at man ikke må nærfotografere hovedrollen for da likner hun en potetskulptur.
Men det voldsomme deppetrynet får filmen til å føles troverdig når ladien fra lavlandet får det bedre ved utsiktene til en ikke sjølbestemt gå-bort.
Om det er fluktfornemmelsene fra Thewlis’ uflidde arbeiderklasse-skjegg, om det er bakervaren Erika Christensens bisarre samtale-overfall, om det er innesperringen som gjør henne mildere stemt – hun begynner langsomt å passivt ikke-mislike hele livet.
Det er også fordi hun elsker den triste katatonikeren Jonathan Tucker.
Jeg skal ikke røpe hvordan det går, men handlingen utvikler seg med en slags Bernard & Bianca-barnlig solnedgangs-naivitet som det er vanskelig å mislike og umulig å ta alvorlig.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
703054
|
Fransk humor dør i Amerika
Denne amerikanske komedien er den amerikanske versjonen av en film av den franske omgangssjuka Francis Veber.
Man kan ta alle forholdsregler.
Man kan nekte seg filmtitler med accent degue.
Man kan helle ketchup på trøflene.
Vulgære Veber dukker like fullt opp også i kontrollerte, vaksinerte miljøer.
Paul Rudd jobber for et litt rart firma:
Før du får innpass hos eikebord-guttene med pjolterfjesa må du møte på sjefsdinner og ha med deg en raring som alle kan drive gjøn med.
Rudd blir uheldigvis kjent med Steve Carrell, som er en ensom og hjernefattig fyr som sitter hjemme og stopper ut døde mus til romantiske nips-tablåer for å kompensere at kjæresten ikke ville ha ham mer fordi han etter mange år ikke klarte å finne hennes klitoris.
Som han mener hun hadde i veska.
Carell spiller altså ikke en søt raring.
Han spiller en dypt tragisk person.
Carell kaster seg inn i Rudds liv med en ufølsom rydde-vilje som man egentlig må være Nav-ansatt for å få til.
Det finnes liksom ikke noen logikk i skildringen av tullingen, og det finnes i hvert fall ikke forstand i at han mot slutten av filmen skal bli en rørende skikkelse og hovedpersonens beste venn i hele verden.
Humoren dør bråkvikt, og ved bisettelsen deltar også en ubegripelig sjablonisert sveitser og et animalsk kunstnerdyr.
Hvis den urimelige farsen hadde utviklet en slags konsekvent, magisk-realistisk galskap som endte med at alle enten ble tvangsinnlagt på Nordagutu jernbanestasjon eller sendt til Paulo Coelho for å bli kastrert mellom to aforismer og sjokoladepudding, skulle jeg ha tilgitt den.
| 0
|
703055
|
Forferdelig norsk Treholt-komedie
Hva i svarteste, heiteste, nedsnøddeste østlandsbygd er dette for noe vas?
Når voksne mennesker skal hovere over de som bare er 47 år, pleier de å si «pubertalt».
Men «Kommandør Treholt og Ninjatroppen» er så psykologisk og profesjonelt uferdig at den må være verket til et grinete foster.
Jeg satt lamslått og så på at filmen utviklet seg som om den var utdrikningsspøken til fem fotball-supportere som vant et videokamera på opphørsbasaren til fjerdedivisjonslaget Brynekameratene & Son.
Jeg hadde aldri trodd at det fantes besvergelser som kunne få Mads Ousdal til å se ut som en både dum og usexy skuespiller.
Men OK.
Hvis du først bader ham i rødbetlake og deretter sender ham inn i det overdådige bekkevannet fra Blåfjell, da er det ikke mye mannen kan stille opp med.
Ousdal spiller Arne Treholt, en mann som egentlig har opplevd nok ufortjent motgang, om han ikke også skulle bli utsatt for norske filmkunstnere.
«Kommandør Treholt..» er en feig, jålete, halvpolitisk, halvt komisk, halvt wink-wink-tøysete agentspøk som får Brødrene Dal til å stille på linje med de mest vellykka av Ibsens samtidsdramaer.
Trond-Viggo Torgersen spiller Kong Olav slik sjølglade barne-TV-programledere kan finne på å kle seg ut som Jesusbarnet, hans mor Maria og kanskje også hyrdens lam med Glava på hele kroppen.
Torgersen injurierer seg sjøl kunstnerisk.
Heldigvis er de andre verre.
I samme intelligens-vakuum som Tommy Wirkolas film om fjordheksa snegler handlingen seg av gårde gjennom et gjørmeteppe av uelegante replikker og nesten klinisk poengløshet.
Treholt skulle egentlig wikileake Nato-svina Stay Behind, som blant annet bomba Kielland-plattformen — en utpensla historisk spøk som både er tarvelig, ufølsom og konstruert.
Etter en stund begynte jeg å få hodepine av den stygge fotograferinga.
Det var som å telle frimerketagger i tussmørket; alt som skjedde på TV-skjermen unndro seg innsyn.
Hvordan i svarteste kaldeste østlandsbygd fikk de noen til å distribuere disse greiene?
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
703057
|
Eastwoods fornemmelse for folk
Clint Eastwood er en fascinerende mann.
Han lar oss sitte i årvåken konsentrasjon i to timer med en film der det egentlig ikke skjer noe særlig.
Bortsett fra at folk oppdager livet etter døden.
Jo.
Det interesserer deg.
På en uroende, halvsjenert måte er du intenst, hemmelig opptatt av det hvite lyset etter at hjertet slutter å slå.
Men fordi du lever i en kultivert-ironisk, darwinistisk puritanerjungel kommer du antakelig ikke til å innrømme det.
Selvfølgelig betyr det noe at Eastwood blir 81 år i mai.
En trent turvandrer forsøker alltid å se for seg terrenget der han kommer.
Her er det.
Eastwood gjør egentlig en Shyamalan, som antakelig kunne fått en pris som tiårets minst sexy avistittel.
Men regissøren gjør det med sine finslige fortrinn og helt uten at han forfaller til spjåkete eksotisme eller filmatisk storartethet.
Han har en særegen fornemmelse av mennesker, Eastwood.
Det er som om han kjenner dem også når de ikke finnes.
«Hereafter» er en av de mest beskjedne filmene jeg har sett.
Matt Damon spiller en så nedroa rolle at han til tider nesten virker uhyggelig.
Den stillferdige arbeiderens tilbaketrukkethet er som en dvale.
Du føler at mannen må snart eksplodere av ubrukthet, men han gjør ikke, for han ser og snakker med de døde.
Cécile De France spiller fransk TV-journalist.
Da tsunamien treffer henne dør hun egentlig, og sjøl om hun blir gjenopplivet, fortsetter hun å oppleve det hvite lyset.
Hun vil vite mer om det.
Frankie McLaren er en forstandig London-tvilling med rus-skadd mamma.
Han mister broren Jason i en trafikkulykke, og går inn i en søkende døs, en slags stalking av den døde.
Den sosiale tragedien rundt ham minimaliseres i retning rar og uvesentlig, for han har en død bror.
Filmen handler bare om at de tre menneskene nesten ikke gjør noe.
Og det lille de utretter kan dere få oppleve sjøl.
Filmen starter med en imponerende bilde-gjendiktning av en tsunami, og den er så realistisk at du nesten mister pusten.
Du blir motivert av den, for døden er en rask og definitiv ting som alltid etterlater følelsen av at noen har rota bort bruksanvisningen for deg.
Her en noe de ikke sier.
Eastwood forteller om det.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
703058
|
Jentemoro for nesten-anstendige
Hvis jeg faktisk kjente noen setningsglade, litt ukonsentrerte, moderat anstendige og lykkelig ufullkomne jenter mellom 15 og 37 år, ville jeg sagt at dette er antakelig en kosefilm for deg.
Og til foreldrene ville jeg ha sagt:
Det finnes et slags kurs for dere i denne filmen, om hvordan mor og far egentlig skal være.
Eller la oss si det sånn:
Hvis du syns «Twilight» er i overkant emosjonalistisk, kan dette være filmen din.
Emma Stone var med i «Superbad» og «Zombieland», men hun var ikke så tydelig som i «Easy A».
Emma skaper den optiske illusjonen at hun er 179 cm høy, men hun har et søstersøtt tyttebærtryne med sakkarin-hake, og hun er i stand til å uttrykke seg med ord som er så lange at de ble forbudt på sms allerede under krigen.
I «Easy A» spiller hun den usynlige jenta i videregående.
Godta nå det da.
Men synligheten blir nesten røntgisk den dagen hun begynner å hjelpe forfulgte ved å late som om hun har sex med dem.
Gi meg de feite, de homofile og de feige, og jeg skal tørr-stønne med dem med trusa hengende foran nøkkelhullet.
Ryktet spres.
Vi vet alle at ungdom ikke skal spre rykter, for da snakker ekspertene om dem på TV2 Nyhetene.
Når de blir voksne får de jobb i VG Nett.
De unge gjør som de vil.
De gossiper.
På grunn av veldedigheten sin kommer Olive (Emma Stone) i konflikt med alle, spesielt den kristne jomfru-eliten, og etter hvert blir det så ille at hun griner i hunkens passasjersete.
Det kule med filmen er våryre og vakkert vitaliserte replikk-vekslinger som fører til gjentatt kos.
Og gjentatt kos.
Og best er Patricia Clarkson og Stanley Tucci som mom and dad, for de kommuniserer med dattera si med en relevant intellektuell uansvarlighet som ville ført til at apotekene gikk konk dersom familier faktisk ble sånn.
Det er ikke mye mer å si.
Dette er kule greier.
Ivrige Olive er Simple Minds-fan, og filmen slutter med en snøsmeltende «Don't you forget about me» og påminnelser om at kjønnslivet ikke går av moten i år heller.
Følg meg på Twitter:
@arilabra.
| 1
|
703059
|
Rørende skildring av såre hverdagsliv
Den britiske regissøren Mike Leigh er en trollmann når det gjelder å framstille såkalt alminnelige mennesker.
Hans portrett av en familie og deres ensomme venner er høyst severdig.
Dette er den sorten film der det er lite ytre handling, men der alt står og faller med skuespillernes evne til å levendegjøre skikkelsene.
Og sannelig – Leigh har fått kremen av britisk skuespillerkunst til å utfolde seg.
Det starter med at Imelda Staunton (Vera Drakes hemmelighet) leverer et utsøkt miniportrett av en deprimert kvinne.
Hun er bare prologen til menneskene vi skal bli kjent med:
Det varmhjertede ekteparet som humoristisk nok heter Tom og Gerri.
Filmens kapittelinndeling i fire årstider bygges rundt måltider i hus og hage der ektefellene hygger for sine aller nærmeste.
Leigh kunne gått i den felle å gjøre Tom og Gerri engleaktige i deres gjestfrihet og tålmodighet med forkomne sjeler.
Men det diskret minespill av oppgitthet og de dempede sukk som går mellom Jim Broadbent og Ruth Sheen viser at parets omsorg tidvis presses mot grensen for hva de orker å gi.
For det krever raushet å ha en åpen dør for Gerris single kollega Mary, en noen-og-50-årig fontene av selvmedlidenhet og alkoholisert sårhet, imponerende spilt av Lesley Manville.
Eller Toms gamle venn Ken (Peter Wight), en fyr som drikker og trøstespiser for å døyve ensomheten.
Den luntende skildringen, tonefulgt av gitar, kan virke lite målrettet.
Men Leigh vet nøyaktig hva han vil vise:
Hvilken rikdom et fungerende familiefellesskap kan være – og hvor ensomme og sårbare noen mennesker blir som faller utenfor.
Vemodet blir ikke mindre av at «enda et år» går.
Mary er ikke lenger ung og attraktiv, Ken er fet og gråhåret.
Leigh gir ingen rosenrød slutt, men overlater til oss å grunne på hvordan vi skaper en smule lykke i vårt eget liv.
| 1
|
703060
|
Rachel McA som koffein-ekorn
Etter en halv time tenkte jeg:
Hvis Rachel McAdams tar sin imitasjon av HDAD-ekornet i «Over hekken» lenger nå, henter jeg den elektriske saksa mi og omgjør henne til nysøpla nyttårspynt.
Men så skjer det noe.
En rar, overstyrt, overmusisert komedie får sjel.
McA spiller hyperaktiv produsent i New Jersey TV-morgen, men de hiver henne, så hun må starte i nedfallskanalen «Daybreak» der frokost-TV kjemper mot mediedøden som en dinosaur under kometregnet.
Hun kaster seg over oppgaven med den formen for absolutt arbeidsomhet som menn uten egentlig vindu mot gata innbiller seg at kvinner må ha hvis de faktisk skal ut i jobb.
Hun han ikke gå inn i en seksuell konfrontasjon uten å likne en ankelvridd venstrehåndsrolle fra Karl ;& Co, og med henne spurter koffein-skadde musikere som om de forsøker å overtale oss i stedet for å underholde.
Lydbildet er verre enn tinitus.
Rachel utfører en slags maniker-karate mot morgenslapp synsnerve, og man tenker at filmen er laget av mennesker som ble fratatt førerkortet da de hadde kjørt tjuefire runder i rundkjøringen.
I den nye kanalen finnes Diane Keaton, som alltid er et dårlig varsel om modulert, men uskjønn klimakterie-humor.
Etter hvert kommer Harrison Ford inn som Den Store Utenriksreporteren som egentlig mener at han er for pulitzert til å jobbe med froskekyss på morgen-TV.
Ansiktet hans ser ut som en freda eikestamme, og han vagger rundt slik zombieversjonen av den lamme president Roosevelt kanskje kunne gjort.
OK.
Hold ut.
Akkurat da filmen er i ferd med å gå i samme dass som det dødsdømte morgenfjollet, skjer det noe levende.
De finner på en slags jackass-TV for senior-medarbeidere.
Det er faktisk moro.
Diane Keaton viser at hun er ei proff og tøff dame, Harrison Ford løsner, Rachel-dama roer seg litt – og dessuten får filmen et slags poeng.
Hvis du vil at folk skal følge med på hva du gjør, må du skape noe som gjør at de gidder.
Du må få dem til å flire.
Du må få dem til wow.
Showet er ikke over før den feite dama har vist tatoveringene sine på direkte-TV.
Så blir det en søt film som vi skal kose oss med sjøl om den maser fælt (gjør de ikke alle?).
Men den ville vært enda bedre hvis for eksempel Paul Simon hadde all musikken.
Det er en kul historie.
Den lengter etter ekstra stil.
| 1
|
703061
|
En fantastisk Northug-rev!
Wes Anderson har laget en animasjonsfilm som hjemme hos meg har skapt en like mystisk dyregåte som dettende kramsfugl:
Hva er det som gjør at en filmvant sjuåring vil se filmen om Roald Dahls fantastiske rev to ganger pr dag?
Jeg har spurt.
Han sier:
Det er fordi figurene ser ut som dokker.
Dette er sånt som en heimkunnskapslærer med hovedfag i naturleire skulle ha tenkt ut:
Barna kan faktisk bli leie av de ferrariglatte, computertegna og perfekte animasjonsfigurene.
De er alle like.
En shrek ser ut som en bie, og en mammut likner en grønn professor.
Revene til Wes Anderson derimot er stadig like merkverdige.
Urovekkende.
Ironiske, men alvorlige.
Lunt intellektuelle, med plutselige oppfatninger av hva en skapnings natur er.
Dessuten er de faktisk dokker, som blir filma med 12 bilder i sekundet i stedet for 24.
Det gjør hele forskjellen.
Handlingen hakker seg av gårde som om den ble henta ut av en trengt sengevæters natte-mareritt om tid.
Den fantastiske reven og hans venner skvetter framover som skapninger med Northugs bevegelighetsmønster og sinnelag.
Du blir ikke klok på dem.
De reflekterer over sin eksistens med en slags sorg, men uten at det hemmer dem.
Dessuten er Reven en slags Hjalmar Ekdal.
Han er overdrevent oppmerksom på seg sjøl og gjennomfører familielivet med forfengelige fakter.
Han er herlig.
Historien er kul som en Guy Ritchie-film, men den er laget med en eksistensiell ironi som man kanskje må være brite for å føle rekkevidden av.
Reven er som kjent symbolet på den forfulgte natur i England.
I Dahls historie har herr Rev slått seg til ro som spaltist i en avis, men naturen hans murrer verre enn tom mage.
Han vil opp av det nedverdigende hiet.
Han vil stjele høner og drepe dem med ett eneste bitt.
Som han sier til den bedratte revefruen:
Jeg er et vilt dyr.
Dermed kommer han i konflikt med bønder som likner og oppfører seg som utkantkriminelle uten andre kvalifikasjoner enn vulgært sinnelag.
Sammen med en vakkert særegen pubertetssønn med identitets-utfordringer, et irriterende flinkt søskenbarn fra Gjøvik som heter Kristofferson og en litt rufsete pungrotte erklærer han krig mot undertrykkerne og den slimme, sleipe vaktrotta i ciderkjelleren.
Han er en rev.
Det er fristende å gjøre revens sluttord ord til sine egne:
Vi er alltid bare ville dyr, Petter.
Det du skal gjøre er å komme først og bakken og ellers drite i alt.
George Clooney gir originalstemme til reven, og han er bra.
Jeg syns at Mads Ousdal er enda bedre i den norske versjonen, men det er kanskje fordi jeg alltid har ment at han er en rev.
Musikken er overraskende og skøyeraktig.
Se nøye etter og nyt hver scene.
| 1
|
703062
|
Ørnen Reno blir ei måke
Dette skulle ha blitt så bra.
Mens opera enten overdøver eller understreker det franske landskapets klassiske behagelighet, kjører den eventyrlige franske ørnen Jean Reno bil til markedet med sin lille sønn.
Den åpenbart velmenende familiemannen etterlater gutten på torget en stund og blir deretter så aldeles vanvittig skutt i ansikt, hode og kropp at han skulle vært dødere enn lille julaften.
Men l'immortel overlever 22 kuler.
«22 bullets» åpner som et verdig krimdrama, tjuktflytende som mørk og bitter honning.
Det viser seg at Reno er pensjonert forbryter, men han blir forfulgt av fortid i finlandshetter.
Etter attentatet må han på sånne fagfolks vis hevne seg, og før noen kan få sagt passe simple har regissøren Richard Berry halt den poetiske stemningsfilmen ut i et urimelighets-landskap der Dolph Lundgren og Steven Seagal pleier å gå ukontrollert omkring.
Det starta så bra.
Det blir så dårlig.
Den franske ørnen blir ei pinlig måke.
Franskmennene kan klare å gjennomføre en hel krim med tårer i øynene.
Den skal de ha.
Men folka blir etter hvert latterlige og lettvinte etterlikninger som simulerer liv i stedet for å leve det.
Den nesten politisk nedtrykte etterforskningsdama blir et humørløs Serpico-konsentrat, alle hevnere og ikke-hevnere som holder taler for hverandre før de endelig dør, får noe ubehagelig oppstasa ved seg.
Det blir en slags stilistisk ubalanse når handlingen forlater den tilforlatelige realismen, mens alle de tungsindige snakker som om de befant seg i et seminar-eksperiment for vordende gangsterlik.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.