id stringlengths 6 6 | review stringlengths 13 22.9k | sentiment int64 0 1 |
|---|---|---|
702664 | Dumt nachspiel-påfunn
Fordi Abraham Lincoln i all hemmelighet var en dreven og atletisk vampyr-jeger, måtte også blodsugerne bekjempes i den amerikanske borgerkrigen.
Det er så teit at det kan kurere kvalme og erstatte alkohol.
Abraham Lincoln:
Vampire hunter
USA.
2012.
1 time, 45 minutter.
15 år.
Regi: Timur Bekmambetov.
Med:
Benjamin Walker, Rufus Sewell, Dominic Cooper, Anthony Mackie, Mary Elizabeth Winstead, Erin Wasson.
Antakelig foregikk det slik:
To slitne filmprodusenter deler en IFA-pakke og to fingerbøll kokain på nachspiel-toalettet, og den ene sier:
«Hva gjør vi nå?
Harry Potter møter Snøhvit?»
«Vi kan gjøre en film der Lincoln jager vampyrer.»
«Hva har Linkedin med vampyrer å gjøre?
«Lincoln.
Abraham Lincoln.
Han magre fyren med skjegget.»
«Å ja.
Er det lov?»
Noen filmer er vitnesbyrd om den ytterste desperasjon.
Filmkaksene vet at spesialeffekt-folka kan få til alt, men hjernen er ikke lenger i stand til å takle alt.
Alt er for mye.
Og alt er gjort.
Det bærer filmen preg av.
Fra den edle befrierens edle barndom til en sammensyrisk og blodig borgerkrig der familien til Edward McCullen kjemper på sørstats-harryenes side, mens vampyrjegeren Abraham er blitt en distré femtiåring som snakker i marmor og vil at alle folk skal bli så uendelig befridde at det eneste de har å bekymre seg for er finans-fascistene i Wall Street.
Men det er en annen sak.
Jeg kjenner at jeg føler en viss motvilje overfor de evindelige plikt-beskrivelsene av flammehav, av udødelige skapninger med antydninger til åreknuter som flyr rundt i lufta, mens alle roper tegneserie-ting til hverandre:
«Aaargh!»
Den kasakhstanske regissøren Timur Bekmambetov («Wanted») er begeistra som en Ellis Island-gubbe; når vampyrene kaster Abe og hans venner i husveggen, skjer det ved at de skreller kledningen i vanvittige flisverk og flyr mot himmelen som om St. Peter hadde gitt dem gratis-billett.
For det er bare pixler.
Blodet vil du kjenne igjen fra «Call of duty»-spill — det er pixel-blod av den sorten som halvstore Xbox-unger øser litervis av i løpet av en sommerferie.
Fordi historien i «Abraham Lincoln:
Vampire hunter» er så tynn, blir det lettere å oppdage det evig uinteressante i action uten følelser og uten festlige folk.
Benjamin Walker har hovedrolle-debut og er en sympatisk fyr, men han spiller et menneske som er så utbrukt at det bare egner seg til parodier.
Når den unge Lincoln svinger sølvøksa si som om den var en tannpirker fordi kameraten lærte ham superkrefter, da dauer mye sannsynlighet.
Ja, jeg vet at udødelige blodsugere ikke tilhører det dokumenterte universet, men folk gjør.
Abraham Lincoln gjør.
Det vil være lett for de velvillige å drite i alt og nyte bildene.
Men når handlingen har kommet så langt at vampyrene griper inn i den amerikanske borgerkrigen, da skal man gå på sterkere ting enn halstabletter for å unngå følelsen av likegyldighet.
Mary Elizabeth Winstead spiller hustru med Mary Pickford-munn og husarbeid.
Dominic Cooper er en glatt og nødvendig svart venn.
Anthony Mackie ser ut som om han datt av en Oasis-turné, men det gjør jo egentlig ikke mye, for filmen er en anti-historisk og fanatisk anakronisme.
Nok om det.
«Trolljegeren 2» kan handle om Wergeland.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0 |
702667 | I am from Barhzzzelona
Amerikansk grøsser i småpasningenes land:
En amerikansk grøsserforfatter reiser tilbake til Spania og oppdager at onde dimensjons-smygere er ute etter ham.
"11-11-11":
Amerikansk grøsser.
2011.
1 tgime, 30minutter.
15 år.
Regi:
Darren Lynn Bousman.
Med:
Timothy Gibbs, Michael Landes,Brendan Price, Wendy Glenn.
Dette er en sånn grøsser der filmskaperne i det fattige USAreiser til det fattige Europa for å filme, sjøl om det ikke finnes noe poengmed det.
Hovedpersonen oppdager i New York at noen kommer til å være ute etterham den 11. november i 2011, og så drar han til Barcelona, for der er brorenprest og faren døende.
La oss nå se.
Budbringerne kommer, for i detpara-religiøse finnes evolusjonære spiraler, og midtveierne kan oppleve todimensjoner, og egentlig er de djevler, men grøsser-forfatteren Timothy Gibbser den utvalgte, og han må overleve for han skal frelse den virkelige utvalgtemens far står opp fra dødsleiet med sitt uhyggelige EM-fjes og mumler i mosen.
Timothy Gibbs er en kjakemager skuespiller, kirurgfin ifasongen som en reserve-Clooney og med like bestemt munn som soldater iskytespill.
Men han har urolige øyne, som Bill Campbell, og kunne godt ha funkafint.
Regissøren laga tre Saw-filmer, men tarmene hans ser vi lite til her.
Detskjer mange ufattelige ting i Barcelona, men jeg gjetta slutten likevel.
| 0 |
702668 | I am from Mehico
Dette er en naiv og litt folkloristisk komedie om hvordan meksikanerne blir med i bondegjenger og dreper hverandre.
Det er ikke vittig, det er ikke engasjerende.
"Narco" (El infierno):
Meksikansk krimkomedie.2010. 2 timer, 25 minutter.
15 år.
Regi: Luis Estrada.
Med:
Damian Alcazar,Joaquin Cosio, Maria Rojo.
Dette meksikanske dramaet skildrer landets tragedie som omden skulle ha oppstått av en uforvarende folkekomedie.
Handlingen er CNN-klarog plakat-tydelig fra det øyeblikketBlu-ray-spilleren lyser blått, og skuespillerne ser konsekvent ut som omde ble henta i en uvøren bygderevy regissert avlensmannen og han med melkeutsalget.
Problemet er at filmen ikke er vittig, men fordi den ser utsom en amatøroppsetning, blir den heller ikke tragisk.
En uvedkommende tutlekopp kommer hjem fra USA og oppdager atbroren var bandido og ble drept.
Derfor overtar han stønn-stønn brorenskjæreste og så blir han også bandido samtidig med at alle sier at lovløshetener Mexicos forbannelse.
Han jobber for folk med styggere klær enn Liberace, hansmiler seg gjennom tortur og mord, og til slutt dør han naturlig nok.
Ikke eninteressant ting skjedde.
Ikke en interessant ting ble sagt.
| 0 |
702669 | Stilig katastrofe-Istid
Innfallsrik, vittig og spennende Istid der pappa Manny blir borte fra den sure dattera si og treffer på sjørøverne mens kontinentene revner fra hverandre.
Istid 4 — Kontinenter på avveie
USA.
2012.
1 time, 34 minutter.
7 år.
Regi:
Steve Martino og Mike Thurmeier.
Med norske stemmer eller amerikanske.
Først tenkte jeg at nå er det på tide å bruke den gamle festival-arrogansen til de som sovner på filmvisning:
«Ujevn».
Så tenkte jeg at denne filmen er så full av flørtete Disney Channel-skit at den bare egner seg for 10 år gamle jenter.
Men sånn ble det ikke likevel.
«Istid 4» er muligens ikke den beste i serien.
Men jeg likte den best av alle.
Grunnen er de uimotståelige detaljene.
Her myldrer det virkelig av visuell familiesnop, og taiminga er perfekt.
Dessuten frigjør handlingen seg fra det litt ubestemmelige mammut-reservatet og begir seg ut i en geografisk fantasi som både medfører den sorten pappa-atskillelse som ellers rammer animert fisk og dessuten sjørøvere.
Sjørøvere er en passe svimete sommerting.
Dattera til Manny er blitt tenåring.
En skapning med plagsom high school-frisyre og behov for nesejobb.
Etter at hun har stampa litt med stumpføttene for å få være med den mest populære gutten, revner verden siden kontinentene skal bli skapt i en helsikes fart.
Pappa Manny flyter bort sammen med en tannfrik-tiger og en ubestemmelig surikat.
Det blir plutselig like kaldt som på Posthushjørnet i februar, tornadoen kommer, is-piratene kommer, anført av en skabbete apekatt.
Omsider finner de til ei ukul øy med diger, skeiv fjellhelle som Snøhetta antakelig har prosjektert virksomheten sin etter.
Det er på tide å ta kjipet fra kjørøverne (språklig barnesmisk) og finne tilbake til den sure jentungen.
Jeg frykta også at piratene bare skulle være et påfunn, men de driver handlingen helt fram til showdown med militære Braveheart-ekorn, møte i hvalen (ja, den var forutsigbar) og full mobilisering.
Det er søtt, og det er OK.
Jeg så dessverre versjonen med amerikanske stemmer.
Jeg savna den sære bergenseren som jeg aldri husker navnet på, for «Istid» er en av de få animasjons-seriene der de norske stemmene har vært best.
Dessuten:
Ja, snute-ekornet med nøtta er mye med.
Ja, jeg så «Istid 4» i 3D, og 3D-en var uvanlig vellykka.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702670 | Papegøye- treff i Roma
Woody Allen lager film i Roma uten å oppdage byen eller menneskene; han gjennomfører slitne, allenske romantikk-farser med folk som aper etter ham slik papegøyer gjør.
To Rome with love
USA.
2012.
1 time, 42 minutter.
11 år.
Regi: Woody Allen.
Med:
Woody Allen, Jesse Eisenberg, Penelope Cruz, Allison Pill, Woody Allen, Judy Davis, Alec Baldwin, Roberto Benigni, Greta Gerwig, Ellen Page.
Woody Allen er blitt en kulturflyktning som vimser rundt i det eks-romantiske Europa og suger inn lukta av scooter-eksos og billig deodorant i ubarberte armhuler.
Men amerikanskheten henger ved ham som stygg hoste.
Han er på utebane.
Allens magiske romantikk om de intellektuelle i Paris i galne dager (Midnight in Paris) var forførende, men det seksual-hypokondriske Roma-besøket vil gå over i historien som...
Nei.
Det vil det forresten ikke.
«To Rome with love» er et slitsomt papegøye-treff der kjente skuespillere snakker allenske replikker og er beredvillige kjælefugler.
Hvalpelogrende beundring kan få monumenter til å smuldre.
Allen er egentlig blind for Roma, han bare rister folk i flaske sånn at de fjoner rundt som fortellerkitsch i ubehagelig klisje-handling.
Han tror at han er i en berømt by, men han er i en koffert.
Også på freudiansk.
Brudgom med uheldig brur blir overfalt av hore i feil hotellrom i en slags American Pie-handling tilpasset Alexander Kielland og det øvrige urfolket på Eiganes.
Roberto Benigni spiller absurd mediesatire, for han blir akutt-kjendis ut av ingenting.
Woody Allen og Judy Davis er med i en «Meet the Fockers»-oppfølger for sydenreise-hipstere der den arbeidshungrige pensjonisten Allen hyrer svigersønnens far som operasanger i dusjkabinett.
Jesse Eisenberg og to damer kverner gammel-allensk nyork-komedie med repetisjoner av Kierkegaard— og Strindberg-referanser og en djupt utroverdig nerde-sensualisme som var vittig den gang det fantes et intellektuelt USA.
Den bortkomne brura (husker brura til brudgommen i begynnelsen på avsnittet?) treffer en sleip kjendis, men på hans hotellrom får hun heller storby-sex med en besøkende raner.
Mens alt dette foregår henger Roma utenfor som en slitt gobelin og ser ignorert ut.
En eneste person kommer fra denne filmen med æra i behold:
Penelope Cruz kan prostituert i kort, rød kjole.
Hun tilfører filmen litt overraskende friskhet.
Som om noen lufter sarkofagen.
| 0 |
702671 | Streep er en Thatcher-mumie
Meryl Streep er blitt en Kristian Valen.
Hun lager eksotiske imitasjoner.
Dessuten har ei sutrete engelsk regissør gjort også jerndama til et offer for mannssamfunnet og en uspennende fordeler av tomme politiske fraser.
”Jernkvinnen”:
Britisk-fransk biografi-drama.
2011.
1 time, 42 minutter.
7 år.
Regi:
Phyllida Lloyd.
Med:
Meryl Streep, Jim Broadbent, Alexandra Roach, Susan Brown, Harry Lloyd.
Åpningen på filmen om Margaret Thatcher gjør at du får ubvehagelige flashbacks til den norske Hamsun-filmen, der en stor manns tuslete forfall ble hovedpoenget i en slags biografisk sadisme.
Meryl Streep er sminka som i en grøsser-komedie:
Hun ser ut som en museumsstøvete miks av egyptisk mumie og ond trollkvinne der hun stavrer rundt i butikken og undrer seg over prisen på melk.
Meryl Streep er blitt en slags Kristian Valen.
Jobben hennes består ikke lenger i følbart skuespill, men eksotiske imitasjoner.
Thatcher-skikkelsen er skapt for at man skal si ”For en fantastisk prestasjon av Streep”, mens handlingen halter framover som om en uengasjert tredjeklassing leste en biografi under hyppige strømbrudd.
Den aldrende politikeren hører at dattera og påpasserne snakker om henne og lever som en isolert monark i et velmenthets-fengsel.
Samtidig skal vi skjønne at demens-sykdom har gjort henne mistenksom og fiendtlig.
Skikkelsen er patetisk, men uten sjel.
Dama hallusinerer fram både død ektemann og fortidas politiker-kolleger, men filmen skildrer det uten sympati, uten innlevelse — og framfor alt, uten noen form for gjenkjennelig intelligens.
Historien om den gamle Thatcher som tenker på den unge Thatcher er blitt et udeltakende slides-show.
Innimellom står den yngre versjonen av den surrete dama opp og holder floskeltunge appeller, men bare som samvittighetsfull sitatkunst.
Megafon-Maggie sa det, og det må med.
Resultatet er en ubarmhjertig kjedelig film, en film som omskaper en av Englands sterkeste politiske profiler til et sørgelig offer for den herskende klassens kvinnehat.
Når Thatcher mot slutten blir kasta av det konservative partiet fordi aggresjonen har økt til det smårare, får filmen spredte tilløp til engasjement.
Men også det politiske dramaet er skildret med en forsiktig og udeltakende avstands-kulde som må ha blitt til ved at filmskaperne bestemte seg for ikke å fornærme noen.
Maggie Thatcher var en av Europas mest kontroversielle politikere, og det virker nesten som en hevn når hun blir skildret som en åndssløv Miss Marple med heftige anfall av nostalgisk virkelighetsflukt.
Dama som spiller den unge Maggie (Alexandra Roach) skaper de mest vitale delene av filmen, sjøl om også de ser ut som filmatiske cv-resitasjoner.
Hun er «Jernkvinnens» hjerte, og Streep burde gjøre noe annet nå.
Spille leiemorder.
Spille stripperske.
Spille Britney Spears.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0 |
702674 | Kulturelt forvirra "Footloose"
Absolutt ingen troverdighet:
I våre dager kommer det en storbygutt med frisk lugg til et småbysted der ungdom ikke har lov til å danse.
Dennis Quaid har nekta dem det.
Ja særlig.
"Footloose":
Amerikansk musikkdrama.
2011.
1 time,53 minutter.
11 år.
Regi: Craig Brewer.
Med:
Kenny Wormaid, Julianne Hough, Dennis Quaid, Andie MacDowell, KimDickens.
Vi som elsket den opprørske enkelheten i"Footloose" fra 1984, blir selvsagt litt retro-matte.
Også den gangbefant det seg i troverdighetens utkant at en hel by nekta de unge å dansefordi pastorens sønn omkom.
I 2011 er det science fiction.
Puritanere fra verdensrommetmå ha bodysnatcha vestens hedninger sånn at de motsetter seg at barn bevegerbeina.
Snart kommer de ut av puppene og får menneskene til å kaste iphonenesine.
Filmen handler ganske riktig om kule, lille Ren som kommertil en reaksjonær by der han forelsker seg i pastor Dennis Quaids utagerendedatter.
Da han oppdager at det ikke er lov med dans fordi gutter kan blihomofile og jenter gravide med tvillinger, blir han politiker som ordner oppmed bystyret, der ikke en kjeft tvitrer eller viser andre tegn på samtids-liv.
En fryktelig kjedelig og humørløs etterlikning med elendigungdom.
| 0 |
702675 | Svart komedie om føkka staur
Øystein Karlsen har laget en vanvittig, svart komedie fra Halden.
Det er en film om folk som roter det til.
Regi/manus: Øystein Karlsen.
Med:
Atle Antonsen, Tuva Novotny, Jon Øigarden, Anders Baasmo Christiansen, Rebecka Hemse, Lennart Jähkel, Iben Hjejle.
Norge 2012.
Musikk:
Knut Avenstroup Haugen.
1 time 35 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Først er det bare stilmessig sprik og rotete handling.
Hva slags film er det regissør Øystein Karlsen har laget?
Så samler han staurene og får dem til å danne en vanvittig, svart komedie fra Halden.
Men man blir usikker i starten:
Det ene øyeblikket aner du at det går mot absurd parodi i skildringen av fire barndsomsvenner som alltid har tatt noen dårlige veivalg, i det neste øyeblikket signaliserer følsom musikk at den ene av dem, Jack (Jon Øigarden), elsker samboer og jentunge og virkelig vil få orden på seg sjøl.
Lenge blir man også forvirret av at kameraten Glen (Atle Antonsen) roter det til med kokainsmugling over svenskegrensen og dermed risikerer tap av en bråte med penger som de tre kompisene har lånt ham til et for oss høyst uklart formål.
Altså, staurene spriker:
Jack står i med en dame, nok et ukjent nummer i rekken, Rasmussen havner på politistasjonen for n'te gang i rohypnolrus og Glen ender sterkt bandasjert på sykehuset der Robin jobber, men mistrives intenst, uten at man egentlig begriper hvorfor en legestilling i Halden er så skrekkelig.
Uansett, skikkelsene lever opp til filmtittelen, "Fuck up".
Er det noe manusforfatter Karlsen får dem til å gjøre, er det å rote det til, igjen og igjen.
Gradvis tar filmen seg opp, man venner seg til stilen og ser tegninga:
Dette er en satirisk versjon av mannen (Jack) som innser at han lever aldeles galt, men aldri kommer til å lære av feilene sine.
Selv ikke den påståtte kjærligheten til en kvinne og et barn får denne fyren til å endre på noe som helst.
Det er bare å hånle, tror jeg regissøren mener.
Nå vel, filmen blir til en komedie der gjengen vikler seg mer og mer inn i garnene til skurkesvensker som slett ikke liker at kokainpartiet deres ble borte på veien til norske misbrukere.
Skuespiller Lennart Jähkel lever opp til sitt navn og gestalter glitrende en iskald bandeleder som ikke tar fem øre for å la sin muskelbunt av en torpedo klippe fingeren av en dum haldenser.
Karlsen har fått med seg en gjeng skuespillere som leverer greit til sirkuset:
Jon Øigarden, Tuva Novotny, Iben Hjejle, Rebecca Hemse med flere.
For den som tror at man atter en gang skal få se Atle Antonsen utfolde sitt komiske talent, kan jeg melde at nei, han sitter stort sett bandasjert i rullestol, ute av stand til å si stort.
Men Anders Baasmo Christiansen, derimot, viser stilige nyanser i sitt spill som Rasmussen, fyren som alltid tar det rolig, uansett hvor mye han har fucka opp situasjonen.
Jaja, se den og le hvis du ikke har noe annet gjøre.
Men filmen kjennes for lang, bare ikke for folk som bor i Halden.
Følg meg på Twitter:
@KristinAalen
| 0 |
702676 | Scorseses museums-snufs
Det som kunne blitt en spennende film om en ung foreldreløs gutt som forsøker å finne ut av et mysterium i et pittoresk eldre-Paris, blir en tam og leksikalsk hyllest til en fransk filmskaper.
Og Ben Kingsley er virkelig kjedelig.
Amerikansk historisk eventyr.
2011.
2 timer, 6 minutter.
7 år.
Regi:
Martin Scorsese.
Med:
Asa Butterfield, Chloe Grace Moretz, Ben Kingsley, Sacha Baron Cohen, Jude Law.
Det stiligste ved Martin Scorseses film-nostalgi er faktisk 3D-bildene.
Barnebok-lyset koser kronglete med gamle dagers Paris og får Aftenbladets pepperkake-utstilling til å virke som et Bauhaus-prosjekt, og så legger Sacha Baron Cohens bistre Monty Python-fjes seg inntil støvletuppen min.
Det er tøft.
Resten er for det meste sjølhøytidelig egeninteresse, som når bønder sier at det ikke finnes noe vakrere enn en nypløyd åker eller en nyslakta gris.
Det som kunne blitt en sprek barnefilm, vandrer over i den profesjonelle melankoliens sigarstinkende boudoirer, og der sitter verdens gretneste skuespiller Ben Kingsley og syns synd på seg sjøl for at folk ikke var så interessert i fiffige effektfilmer etter en blodig første verdenskrig.
Det er urovekkende at ikke regissøren Martin Scorsese ser det patetiske i dette resonnementet.
Det er som om stand up-lauget skulle klage over at folk ble så alvorlige etter 22. juli.
Det starter med en søt liten gutt som øyeblikkelig blir foreldreløs.
Hugo Cabret mekker på en mystisk menneskemaskin, men faren omkommer plutselig i brann.
En gallo-dickensk barneskjebne, for gutten adopteres av alkoholisk onkel og satt til å trekke klokker på en jernbanestasjon.
Hele tida jobber han med roboten sin, på leting etter den hjerteformede nøkkel og de rette tannhjul.
Derfor griper den gamle leketøy-reparatøren ham for tyveri, og så blir notisboka tatt fra gutten, og så kommer den romantiske jentungen i filmen med sin andpustne forkjærlighet for fantasier.
Det kunne blitt romantisk, og det kunne blitt spennende, men Scorsese er i museums-modus, og han insisterer på at vi skal skal synke surklende i historiemyra, for der befinner Georges Méliès seg.
Franskmannen laget filmer i teknikkens barndom, og du driter i ham og jeg driter i ham og ungene våre driter i ham så lenge han er et hinder for at en moderne film blir engasjerende og spennende.
Det snufsete budskapet i «Hugo Cabret» er at film består av drømmer.
OK.
Denne består av langtrukne historielekser, vakre bilder og en ufølt historie om en foreldreløs gutt.
Fraværet av spenning mellom de to barne-detektivene Asa Butterfield og Chloe Grace Moretz skaper en slags skolekringskastings-stivhet i fortellingen.
Det er for lite galskap og løping i damp-pustende 3D-kjellere og farligheter og mystiske gåter.
Denne historien er ikke skapt av drømmer, den er skapt av søvnløs mimring.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0 |
702677 | Spennende Mark Wahlberg
Islendingen Kormakur har laget en skikkelig, gammeldags standard-actionthriller med Mark Wahlberg i klemma mellom familie og dopsmuglere.
Ukas overraskelse.
Amerikansk actionthriller.
2012.
1 time, 50 minutter.
15 år.
Regi:
Baltasar Kormakur.
Med:
Mark Wahlberg, Giovanni Ribisi, Kate Beckinsale, Ben Foster,Caleb Landry Jones.
Dopfilmer og smuglerfilmer og filmer med dårlig bakgatemoral pleier være kjedelige for det er ingen å holde med.
Denne er spennende.
Mark Wahlberg spiller en ansvarlig Wahlberg-rolle.
Han har gitt opp smuglinga sjøl om han og Ben Foster var kontrabandenes Lennon/McCartney.
Men da bror til kona (Kate Beckinsale) roter det til for seg og skylder fingerknekkerne penger, må han ta sjømannsjobb på en sleip båt til Panama for å betale.
Foster har et velsigna ansikt som varsler dårlige tider og elendige valg.
Wahlberg er sjølsikker og tøff, men snill og Beckinsale blir banka opp i byen mens ektemannen forsøker å skaffe pengene.
Giovanni Ribisi er blitt en stygg, gammel mann med reptilblikk og Gollum-stemme.
Islendingen Baltasar Kormakur har regissert etter sin egen film «Reykjavik — Rotterdam» som kom i 2008.
Han har det rette draget.
Tette personbilder, stor fart og grove arbeiderklassefjes, den romantiske stemningen av Hillevåg i regn, storbynetter som likner juletrær og skip som er så tunge som ubetalelig gjeld.
| 1 |
702678 | Matt og mekanisk krimdame
Svenskene har laget en filmserie etter Liza Marklunds krim, men heltinnen svikter.
Regi:
Peter Flinth.
Med:
Malin Crépin, Kajsa Ernst, BjörnKjellman, Leif Andrée, Erik Johansson, Richard Ulfsäter, Felix Engström.
Manus:
Pernilla Oljelund.
Sverige 2011.
1 time 30 minutter.
Stakkars Malin Crépin som skal levendegjøre Liza Marklundsjournalistheltinne Annika Bengtzon etter at Helena Bergström spilte henneglitrende temperamentsfull for 10 år siden ("Sprengeren" og"Paradiset" 2002-03).
Den nye rolleinnehaveren er for matt ogmekanisk i sammenligning.
Det er produsentene bakMillennium-trilogien som satser på en ny serie med seks thrillere med kvinnelighovedrolle, og hva er da bedre enn å gripe til Liza Marklunds bestselgere, harde nok tenkt.
Man kan likevel undre seg over det tilsynelatende umetteligemarkedet for krim i Norden, hva enten de vises på kino (Varg Veum-filmene),rett på dvd (noen Varg Veum-episoder) eller sendes på tv (Broen).
Alle vet hvor avgjørendehovedrolleinnehaverne er for at vi skal bli fascinert av en seriefigur (tenk påMichael Persbrandt som Gunvald og Peter Haber som Beck i hele 26 Beck-episoder,eller Kim Bodnia som Martin og Sofia Helin som Saga i "Broen" nylig).
Malin Crépin har utseendet med seg, men hun mangler det individuelle særpregetsom gjør at vi husker henne som noe mer enn en søt og flittig journalist.
Iørsmå sekunder leverer hun replikkene fra seg på den tillærte måten som bikkerover i noe ikke helt overbevisende.
Nå vel.
Man kan håpe at førstefilm er en oppvarming på veien til å utforme en mer energisk ogtemperamentsfull Annika.
Nå blir det litt for mange øyeblikk der hun kjæler medbarna sine, samt en scene der hun eksploderer på det groveste overfor en slemgutt i sønnen barnehage.
Episoden blir hengende som en løs tråd og kunstigparallell til krimgåten.
I abstrahert form handler det omhvorvidt en dannet, ambisiøs person kan bli så sjalu og ærgjerrig atvedkommende går over lik.
På selveste Nobel-middagen i Stockholm, der denisraelske stamcelleforskeren Aaron Wiesel har vunnet prisen i medisin, listeren gallakledd morder seg inn.
Eller – er det snarere en gruppe islamsketerrorister som slår til?
Regissør Peter Flinth triller utelementene greit nok, men ikke bedre enn at jeg stadig rekker å tenke "menhvorfor ble nå den og den skutt" og finner at svaret er "for å skapeaction, ikke fordi det absolutt måtte til".
Dette er krim på det jevne.Verken elendig eller altoppslukende, men grei tidtrøyte når du ikke finner noebedre.
| 0 |
702679 | Deprimert pensjonist
Det ulmer av innestengte aggresjoner og lengsler i den islandske pensjonisten, og det får regissøren til overflaten.
(Eldfjall) Regi/manus: Rúnar Rúnarsson.
Med:
Theodor Juliusson, Margrét Helga Jóhannsdóttir, Þorsteinn Bachmann, Elma Lisa Gunnarsdottir, Ágúst Örn B. Wigum, Kristín Davíðsdóttir.
Island 2011.
1 time 44 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Voksen.
Mens den erfarne islandske regissøren Friðrik Þór Friðriksson ikke lyktes godt med sin film om en mor som får Alzheimers, klarer debutanten Rúnar Rúnarsson på en langt mer gripende måte å skildre fortvilelsen hos en deprimert pensjonist.
Rúnarssons manus virker friskt og scenisk kreativt slik at vi raskt forstår at hovedrollefiguren, Hannes, er flasket opp med tøffe mannsidealer.
Av filmens åpning kan man utlede at han en gang var fisker på Vestmannaøyene, men at han sammen med sin kone måtte forlate hjemstedet etter vulkanutbruddet i 1973.
Siden den gang har han livnært seg som vaktmester på en skole i Reykjavik.
I filmens nåtid får vi følge ham som nyslått pensjonist.
Tittelen "Ildfjell" får langsomt en dobbelt betydning.
Ikke bare er Island preget av vulkaner som rett som det er eksploderer med ildmørje av dødbringende slag.
Også i pensjonisten ulmer det av undertrykt aggresjon og uforløste lengsler.
Dette får Rúnarsson gradvis til overflaten.
Når det er blitt så bra, skyldes det ikke minst hovedrolleinnehaver Theodor Juliusson som med finslepen mimikk levendegjør Hannes, en særdeles maskulin mannemann som slett ikke har vært særlig oppmerksom og kjærlig med kona, ei heller har brydd seg med å stulle og stelle med barn og barnebarn fra de var små.
Midtveis kan man bli lei av den mugne surheten som pateren i denne islandske familien sprer rundt seg, men hold ut.
Rúnarsson greier gjennom sitt manus og sin regi å lokke fram en sympati med den biske, bitre pensjonisten etter hvert som han åpner døra til ømhetens og fortvilelsens rom.
En sengescene med ekteparet i 60-årene er nydelig.
Det er dumt å røpe hvilke krav livets gang legger inn over Hannes i filmens andre halvdel, og den dramatiske og drastiske slutten kan man saktens diskutere.
Men at Rúnarsson synliggjør sorg, depresjon og raseri hos en mann som har mye han savner og angrer på, kan jeg love.
| 1 |
702680 | Usentimental forbrødring
Petter Næss har laget en film om forbrødring mellom fiender i annen verdenskrig, og han har klart å unngå sentimentalitetens feller.
Into the White
Regi:
Petter Næss.
Med:
Rupert Grint, Stig Henrik Hoff, David Kross, Florian Lukas, Lachlan Nieboer, Kim Haugen, Knut Joner, Sondre Krogtoft Larsen.
Manus:
Ole Meldgaard, Dave Mango, Petter Næss.
Norge 2012.Musikk: Nils Petter Molvær.
Lengde:
1 time 40 minutter.
Sentimentalitet og mangel på troverdighet er fallgruvene når man vil lage film om forbrødring mellom fiender under 2. verdenskrig.
Regissør Petter Næss har unngått dem begge ved hjelp av en solid og dempet fortellerstil.
Jeg gikk til visningen med en viss skepsis da forhåndsomtalen jo har røpet at vi skal få se britiske og tyske soldater samarbeide for å overleve i det norske, ville vinterfjellet.
Hvorfor skal vi tro på slikt – hvorfor plaffer ikke de tre tyskerne ned de to engelskmennene, eller omvendt, straks partene kolliderer i en avsidesliggende hytte?
Men manusforfatterne (se faktaramme) og regissøren sannsynliggjør at det enkleste i ødemarken ikke alltid er pistol.
Samtidig forstår Næss at han må bruke mye av filmens spilletid på å gi forbrødringsprosjektet hard motstand før det overhodet kan bli snakk om samarbeid og ikke bare splid innenfor forblåste vegger.
I starten blir stemningen riktig giftig da den tyske løytnanten Horst Schopis (Florian Lukas) trekker en delelinje over hyttegolvet og holder de to britene som krigsfanger i rommets ene ende.
Mens snøstormen sender isnende kulde gjennom glisne tømmerstokker, forsøker de hissigste karene å ramme motparten med hån og spott.
Heldigvis har regissøren plukket dyktige skuespillere til å utforme distinkte rollefigurer og lar dem snakke en troverdig blanding av tysk og engelsk.
På britisk side blir den svært så dannede jagerpiloten Davenport (Lachlan Nieboer) en slående kontrast til mannen fra Liverpools arbeiderstrøk, Robert Smith (Rupert Grint), som spytter ut sin naziforakt på folkelig vis.
Flott typetegning.
På det tyske laget er spekteret også godt ivaretatt.
Løytnant Schopis framtrer som en tysk hedersmann, sersjant Wolfgang Strunker (Stig Henrik Hoff) er en fåmælt, utholdende kriger mens korporal Josef Schwartz (David Kross) er den harde, dedikerte nazisten vi er opplært til å tro at alle tyskerne var.
Nå krever det mye av dramaturgisk stigning, både på det ytre og det indre planet, for å holde et fem manns kammerspill gående uten at publikum taper interessen.
Men manuset gir stadig nye vrier i takt med at maten og veden minker og infeksjonen vokser faretruende i gammelt sår.
Når døden truer og fiendene til slutt velger å samarbeide, har regissøren lykkes i sitt forsett:
Vi er blitt så kjent med den enkeltes styrke og svakhet at vi ønsker at de skal greie seg, alle fem.
Å nyansere bildet av fienden kan først gjøres årtier etter krigens slutt.
Likevel kan man si at «Into the white» er laget før.
Næss menneskeliggjør motparten slik regissør Christian Carion gjorde i «En dag uten krig» (2005):
For å kunne feire julaften under 1. verdenskrig la skotske, franske og tyske soldater ned våpnene og ble for en stakket stund venner i skyttergravene.
Men den filmen plumpet litt ned i sentimentalitetsgrøfta.
Næss bruker i stedet nordlyset til et vanvittig flott, samlende bilde:
Under nattehimlen er vi alle like, uavhengig av hvilket våpenmerke som pryder uniformene.
| 1 |
702681 | Madonnas Farvel, Mann!
Denne filmen er så selvmedlidende på kvinners vegne at den ikke virker helt sunn.
I tillegg er den prega av ting-estetisme for B&O-erotikere.
Britisk drama.
2011.
1 time, 59 minutter.
15 år.
Regi:
Madonna.
Manus:
Madona og Alek Keshishian.
Med:
Abbie Cornish, Andrea Riseborough, James Darcy, Oscar Isaac.
Madonna har tatt offer-romantikken ut i en kalenderaktig estetikk som ustanselig berører det absolutte idiotiets blondepynta borderline.
Farvel, menn!
Dere var et helvete å være med.
Bildene er sensuelle på en kvinnelig måte som jeg i beste mening vil sammenlikne med Ellos-katalogen, Nye Bonytt, Sex and the City, grønnsakstorget, balsamico-utstillingen i Østervåg og mye annet som egentlig handler om overflater.
Madonna har en erotisk nærhet til fine ting slik rike mennesker alltid har, siden de mangler tanker.
Hud smelter som vaffelrøre utover lerretet, all slags pynt nyter seg sjøl i tårevåt sevlopptatthet.
Det er ikke stygt, det er bare uvesentlig på samme måte som olivenolje-etiketter og B&O-møbler.
Huden er bare en vakker ting som foredler vår gråt.
Egentlig er det for flaut å gjengi handlingen.
På 1920-tallet starter man i Shanghai med oppbrakte bevegelser og fioliner i tung sorg.
En dum soldat sparker abort på den nakne kona si fordi han er sulten.
Dette er Mrs. Wally Simpson som siden ble kona til kong Edward av England i så tennergrissende grad at han måtte abdisere av det.
Vi følger fjernt en slags Simpsons fantasi, en versjon av kongesagaen som ender i den dypeste medlidenhet med ei amerikansk dame som ble dømt til å sone livet sammen med den mannen hun forelska seg i.
Hun hadde ikke egentlig tenkt det.
Skjebnen hennes blir fulgt av en ung 1998-kvinne som er gift med en giftig og gal psykiater som ikke får ereksjon, ikke vil gi henne barn, ikke vil gi henne penger til ankviteter og dessuten slår henne helseløs når hun forsøker å slåss med ham (Lysbakken burde sett det).
Hun oppsøker Wallys ting i auksjonshuset Sotheby’s.
Der treffer hun en russisk dørvakt som selvsagt viser seg å være en fantastisk konsertpianist, men det hun egentlig vil er å finne sannheten om Mrs. Simpson.
Hun er blitt en forvirra stue-engel i selvmedlidenhetens evangelium.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0 |
702682 | Kaos på leketøys-lageret
John Carter er en gullgraver som uheldigvis porteres over til en helt annen verden, og der snubler klisjeene knærne av hverandre.
John Carter 3D
Amerikansk fantasy.
2 timer, 12 minutter.
11 år.
Regi: Andrew Stanton.
Med:
Taylor Kitsch, Lynn Collins, Willem Dafoe, Samantha Morton, Mark Strong.
»John Carter» starter pent, og den slutter i siviliserte former – men de to timene i midten føles som om man dessverre velta alle hyllene i en leketøysbutikk for dårlig kopierte merkevarer.
Her finner du minnene om sverdkvinnen Red Sonja og hennes varmbrysta venn Conan, her flyr den persiske prinsen veggimellom, her driver høytidelige legionærer og snakker starwarsk senatorsnakk om vår skjebne og alt det der, her finner du grønn og tynn urbefolkning som i «Avatar».
Bikkja likner en marulke, og det er innsmigrende.
Men sammensuriet av kopierte banaliteter utkonkurrerer det som kunne ha vært en historie.
Det blir som å slenge med i mikseren når en gal kokk forsøker å lage smoothie av mors komleoppskrift og utgått karamellpudding.
Mylderet er parodisk.
Zodanga har tikken, men Bsunga kommer med den ufølsomme Zamanga, for Tardus Surrs skjebne henger sammen med den niende bølge fra Telys Tøflus, og hvor ble det egentlig av den skallete jedien?
Filmen starter med at Edgar Rice Burroughs kommer til slektningen John Carters hus.
Han måper pubertalt, og så krysser Carter over til planeten Mars, som er et slags Iran under stadig invasjon eller i stadig frigjøringskamp.
Det verste blir at den solariumkule prinsessa i Birkemo-klærne ikke må gifte seg med Hva Het Han Nå Igjen, sjøl om det ville føre til opprettelsen av et eksil-orientalsk EU.
Carter spilles av en uinteressant kanadier som faktisk heter Taylor Kitsch, mens eksotikk-rypa heter Lynn Collins og er fra Texas.
Ellers deltar kjentfolk som Willem Dafoe, Samantha Morton og Ciaran Hinds, men du kommer ikke til å kjenne igjen noen, for de ser ut som gutterom-samlinga til en hengiven insektsnerd.
Mesteparten av filmen foregår i en uønska ørken, men det finnes noen sjeldne høydepunkter da fjell forvandles til lysende steinull som enten skyldes fraktal-teknologi eller billigsalg på juletrebelysning.
Men OK.
Du har sett alt før.
| 0 |
702684 | Hjemme alene-fest
Amerikansk komedie om amerikansk ungdom som arrangerer alle hjemme-alene-festers mor.
Komedie.
USA 2012.
Regi:
Nima Nourizadeh.
Med:
Thomas Mann, Jonathan Daniel Brown, Oliver Cooper, Dax Flame, Nichole Bloom m.fl. Lengde:
1time 28 min.
Aldersgrense: 15 år.
«Project X» er produsert av Todd Phillips, mannen bak filmer som «Old school» og de to «Hangover»-filmene, men har egentlig mer til felles med den elleville «Superbad».
I hvert fall handler den om de samme folkene som det ofte gjør i partyfikserte high school-filmer: de gjennomsnittlige som drømmer om popularitet og intimkontakt med de hotteste babesene.
Thomas har bursdag, og skal være hjemme alene.
Siden både Thomas og kompisen Costa og JB nærmest er usynlige i det nådeløse klassesamfunnet som amerikansk high school er, har Costa fått en strålende idé som kan endre alt.
En hjemme alene-fest i hagen i det besteborgerlige nabolaget til Thomas.
Han har også hyret inn den mystiske kameramannen Dax til å dokumentere Thomas’ store dag.Markedsføringen av festen tar nok vel mye av, siden gutta er usikre på om noen vil komme.
Men det vil tusenvis.
Opplegget utvikler seg til alle hjemme alene-festers mor, visstnok løselig basert på en virkelig hendelse i Australia.
Jeg har litt vanskelig for å kjøpe sjangerlappen «komedie» for filmen er langt mer vond og dramatisk enn morsom.
Men på mange måter er den en tidsriktig hybrid mellom det moralistiske og spekulative, som når mediene sier «fy og fy, Tone Damlie Aaberge spiller på sex!
Her har du forresten et bilde av henne mens hun spiller på sex.»
Det finnes omtrent ikke en grovhet eller et avvik som ikke blir eksponert av Dax’s håndholdte kamera og festdeltakernes mobilkameraer.
Samtidig viser filmen konsekvensene av noen sprengkåte, alminnelige tenåringsgutters våte drøm om endelig å få pult.
Tenåringsforeldre bør absolutt ikke se denne filmen om de noensinne igjen ønsker å ha en fredelig helg på hytta med tenåringen hjemme alene.
| 0 |
702685 | Stjernespekket epidemi
Smittsomme sykdommer er tingen.
I "Contagion" dør millioner, og Kate Winslet er like bekymra som Laurence Fishburne, og han var CSI-mester i tungt sinn.
Soderbergh har laga en engasjerende og saklig film med mye fælt.
"Contagion":
Amerikansk thrillerdrama.
2011.
1time, 43 minutter.
15 år.
Regi:
Steven Soderbergh.
Med:
Matt Damon, KateWinslet, Laurence Fishburne, Jude Law, Marion Cotillard, Jennifer Ehle.
Dette er filmen som faktisk og uten sms-stemming tar livetav Gwyneth Paltrow etter få minutter, akkurat som Steven Seagal i «Executivedecision».
Sånne opplagte overgrep mot publikum bør det være gode grunner til.De er der:
Det finnes mer fengende fenomener enn kjendiskvinne som er tynnereenn orkidé-stang, og det er smittsom sykdom.
«Contagion» er en Kometen Kommer-film, så det stemmer fintog relevant at den dukker opp på DVD samtidig med at stjernekikkerne skrøyderpå seg en stein som kanskje treffer Jorden i 2040, med én sekshundreogfemtidelssjanse.
Også "Contagion" skildrer vårt oppgitte sårbarhet og våryrende evne til selvoppholdende kreativitet.
Steven Soderberghs sobre dramathriller skildrersmitteforløpet og de fortvilte ansiktene, politikken, forskningen og løgnene daei amerikansk dame kommer hjem fra Hong Kong med et virus som er en uhelligallianse av gris og flaggermus.
Et enda verre monster er internett-bloggerenJude Law, som lurer millioner av mennesker med sine falske opplysninger om atforsythia er en kur.
Dette er så vidt jeg vet den første filmen deralfa-psykopaten er en blogger.
Det kommer nok flere.
Soderbergh har laget en nydelig film som skildrer komplisertsamtid uten jålete overdrivelser og uten monumentale urettferdigheter.
Paltrowdør akutt på kjøkkengolvet, og mens ektemannen Matt Damon følger tilsjukehuset, slukner også sønnen deres.
Matt Damons utvilsomme vantro og sorgbidrar til at vi føler med alle.
Veien mot frelsen er brolagt med deilige skuespillerfjes.
Når epidemologen Kate Winslet drar fra bygd til bygd, er det nesten sånn at dutakker virusene.
Laurence Fishburne har fartstid som etterforskningslege fra«CSI», og han er fremdeles så ukjapp i kjakene at det ser ut som om kompaktdugelighet tynger ned kinndynene.
Marion Cotillard drar helt til Hong Kong forå finne The Mothership.
Og midt inne i gåtene som er større enn en ugreiwordfeud-dag, der går Jennifer Ehle og tar livet av sjimpanser for å skaffe envaksine.
Soderberghs stilsans og skuespillernes uangripelighet skaperden særegne spenningen og den sorgfulle stemningen i «Contagion».
Dere kommerikke til å skru av.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702687 | Oops, Golfstrømmen gikk!
I denne fantastiske TV-filmen ser ekstremt grønne briter for seg at Golfstrømmen blir så fort borte at innbyggerne i England må migrere til Syden neste dag.
Olje-boring i Arktis har skylden.
Ice 2020:
Britisk TV-filmserie.
2011.
3 timer.
15 år.
Regi: Nick Copus.
Med:Richard Roxburgh, Frances O'Connor, Patrick Bergin, Claire Forlani, Sam Neill,Ben Cross.
Denne TV-greia handler også om boring etter olje underNordpolen, og det er muligens den dummeste filmen jeg har sett i hele mitt liv.I 2020 blir det plutselig evig vinter på jorden fordi oljeborerne kødder tilGolfstrømmen med så øyeblikkelig virkning at Storbritannia ligger under et 20meter tjukt islag fortere enn engelske landslag får baklengsmål.
Det erfantastisk.
Oppå pol-isen har Sam Neill en flyttbar oljerigg på belter, men dethan ikke vet, er at i havbunnen under finnes det lommer med så mye varmtvann atNordpolen og snøstrøka innafor smelter momentant.
England er blitt en sjuk politistat som ikke tar i motmigranter, og den improviserte styreformen ville fått trøbbel med Venstre.Derfor blir kona til – la meg se – Richard Roxburgh kastet i fengsel sammen meddattera si, mens svigerfar Ben Cross sitter i en landsens idyll og bekymrer segover utviklingen.
Egentlig skapte den globale oppvarmingen grobunn forvindyrking i England, men etter at den hensynsløse australieren punktertejorda, ble det slutt på det, og alle de privilegerte engelskmennene må forsøkeå bli godt mottatt i Alicante og det strøket.
For der må de bo de neste 10.000årene.
Som sagt:
Klima-filmer er ofte teite, men dette er berøringav bånn.
Men spennende er den.
| 0 |
702688 | Undertrykt tennistrener?
Dansk forsøk på å modernisere Strindbergs "Frøken Julie", der den fattige tjeneren er blitt til en tennistrener.
Nettopp.
«Julie»:
Dansk drama.
2011.
1 time, 14 minutter.
15 år.Regi: Linda Wendel.
Med:
Birgitte Hjort Sørensen, Rolf Hansen, Trine Appel,Jesper Christensen.
Så kommer vi til pølsen i rosinen, for dette hadde ingen avdere noensinne gjettet at dere kunne få se:
En dansk tennisspiller-versjonen avStrindbergs klassehat-skuespill «Frøken Julie».
Det danske håpet Julie erdatter av en kald og nesten konkurs kakse som ser på når datteren trener iførtet hvitt gubbe-antrekk som ville ha virket sært i en AgathaChristie-filmatisering.
Fra benken råber pappa «Er do æmætør?
Hvæ?
Hvæ?»FilmensJean heter Jan, og det uomgjengelig tjenerske ved ham er at han ertennistrener.
Den lille jentungen med bananleppene funker altså som denubarmhjertige overklasse, og treneren hennes er den underlegne som strafferverden ved å bolle sin utilgjengelige uten å ligge ned.
Jentungen går rundt og agerer både erotisk og hoven, envariasjonsbredde som sprenger fantasien hennes og får"Borgen"-skuespillerinnen Hjorth-Sørensen til å se ut som en refusertkandidat til Teenage Boss eller statssekretær i Barne— og familiedepartementet.
— Det må være forferdelig å være fattig, sier hun tiltennistreneren, og han bombarderer TV-skjermen med sine artilleriblikk uten atvi ett eneste svakt øyeblikk tror på at det finnes samleier i Danmark.
Dessuten er dansk verdens verste filmspråk.
Pingviner låter vakrere.
| 0 |
702689 | Vakker bikkje-sex
Overklassebikkja kommer på kjøret med en bakgårdskjøter, slik man skulle gjøre det i de begynnende opprørstidene på femtitallet.
En vakker film i fantastisk Blu-ray.
«Lady og Landstrykeren:
Amerikansk tegnefilm.
1956.
1 time,15 minutter.
Alle.
Regi:
Clyde Geronimi, Wilfred Jackson, Hamilton Luske.
Med:
Stemmen til blant andre Peggy Lee.
Jeg har ikke sett Disney-tegnefilmen «Lady ogLandstrykeren» siden jeg var barn, og gjensynet i Blu-ray ble en storøyd ogbegeistra ting.
For det første er bildene så vakkert modernisert at de er ennesten vantro fryd.
Dessuten er bikkjene så søte at de kan kureremorgen-misantropi.
Det starter med synging av den sorten sommisteltein-kvintetter driver med for å holde nabolag våkne i julestria.
Detfinnes en gammeldags småby uten strøm— eller gass-sparing, det er luntDisney-lys i alle vinduer, det er mjuk og kveldsblå velstandssnø i alle hager,og så får lille fruen en hvalp i eske.
Disneys julepresanger er antakelig noeav det skjønneste som finnes.
Bikkja er lille Lady, og dama blir halvvoksen ogkommer på kjøret (som om hun skulle være Natalie Wood) med den uvørneLandstrykeren, en hund uten integritet og synlig evne til moralsk vandel.
Jegkan huske at jeg bekymra meg for at den snille hunden skulle være med denrampete da jeg var barn, men det går jo bra.
Og det er jo så bra.
| 1 |
702690 | Pysete furuhylle-thriller
Det er noe pysete ved den solide svensken Mikael Persbrandt i denne dame-filmatiseringen av Jan Guillous agenthelt Hamilton.
Hamilton
— I nasjonens interesse:
Svensk politisk thriller.
2012.
1 time, 50 minutter.
15 år.
Regi:
Kathrine Winfeld.
Med:
Mikael Persbrandt, Jason Flemyng, Pernilla August, Fanny Risberg,
Det finnes en generasjon svenske velmenere som med imponerende trofasthet forsøker å frelse verden.
Derfor lager de plagsom plakatkunst.
Jan Guillou er en av dem.
Guillous pysete, politiske furuhylle-thriller ødelegger Mikael Persbrandts skulpturelt vellykka Hamilton-skikkelse.
Det gjør også den kvinnelige regissøren.
Forfatteren forsøker å gjøre den kule agent-helten til et redskap for Afrikas og alle tilstøtende fenomeners evige rettferdighet, og Kathrine Winfeld får det for seg at han er et følsomt menneske.
Begge deler er katastrofalt feil.
Hvis vi vil ha politisk følsomhet, ser vi filmer med Susan Sarandon.
Nå skal jeg fortelle om gjensidig smitte.
Hvis du har aids og jeg har salmonella, ødelegger vi ganske effektivt for hverandre.
Når action-scenene i flere tilfeller ser ut som rumensk Dolph Lundgren-realisme, virker det politiske budskapet banalt.
Hvis politikken er så overveldende at du føler at du havna ved siden av en marxistisk Amnesty-gubbe på toget, da ser du at actionscenene egentlig ikke er politisk korrekte nok for et velpleid sosialdemokrati.
Jeg må få lov til å si én ting til:
Hamilton omsider elsker Miss Helse Sverige og sover i leilighetenes hennes da hun kommer hjem og vekker ham.
Den dramatiske scenen som følger, er noe av det vittigste jeg har sett.
Den har «Mannen med den nakne pistol»-kvalitet.
Mikael Persbrandt er selvsagt en drøm av en svensk agent.
Korthåra som Usbekistans ørken og høybrysta som nystelt Oscar-feirerske.
Winfeld får ham riktignok til å snakke med fredagsmjuk trusesnik-stemme, men han er en Gunvald.
Egentlig burde vi kalle ham Gunvald.
Hamilton skal forsøke å få en avhoppa renegat fra det private næringslivets terror-hær til Sverige uten at CIA og den svenske utenriksministeren får tak i ham, og til det får Gunvald hjelp av tililende PLO-dame.
Pernilla August er blitt statsminister i estellenes land med en sorg som gjør at du egentlig unner henne barmhjertigetsdrapet som kanskje venter i den bombelagte brua.
Jeg tror «Hamilton - I nasjonens interesse» er blitt satt opp på kino for at ingen skal få ødelegge for «Kompani Orheim».
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0 |
702691 | Dustete demonutdrivelse
Ung kvinne lurer på hva som skjedde med moren, som ble internert i vatikanet etter å ha drept to eksorsister.
The devil inside
Thriller/skrekk.
USA 2011.
Regi: William Brent Bell.
Med:
Fernanda Andrade, Simon Quarterman, Evan Helmuth, Iondut Grama, Suzan Crowley, Bonnie Morgan, Brian Johnson m. fl. Lengde:
1 time 23 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Når du skal se skrekkfilm, er jo forventningene om sjokk og grusomheter halve skrekken.
Med klassikeren «Eksorsisten» i minne gikk jeg inn i kinosalen i helspenn.
Og hoderystende og småflirende ut igjen.
For ingenting er skremmende og alt er teit med denne lavbudsjettsfilmen, som utrolig nok har funnet veien til norske kinosaler.
For over 20 år, et sted i USA:
Maria Rossi dreper to prester og en nonne, altså eksorsister, som prøvde å drive demoner ut av henne.
Etterpå ble hun erklært utilregnelig og flyttet til et asyl i Vatikanstaten.
I nåtid lurer den nå voksne datteren Isabella (Fernanda Andrade) på hva som egentlig skjedde den gangen.
Og hvorfor ble moren egentlig sendt til Italia?
Med en dokumentarfilmskaper på slep drar Isabella til Italia, følger forelesninger på en eksorsismeskole i Vatikanet og kommer i kontakt med et par prester som er mer enn villige til å omgå Vatikanets nye, strenge regler for eksorsisme.
Det finnes nemlig mange personer i distriktet som noen mener er mentalt syke eller har epilepsi, men som disse prestene er sikre på er demonbesatte.
Mens vi lurer på hvorfor de onde demonene vil ta bolig i kropper som er innesperret, og dermed er avsondret fra muligheten til å finne på noe skikkelig dævelskap, vifter eksorsistene med kors og leser bibelvers for å jage dem ut i frihet.
Og til tross for at de har gått på eksorsismeskolen, har de tydeligvis ikke ofret en tanke på hvor demonene gjør av seg når de blir drevet ut.
Selv om målet er å skremme oss, trenger de ikke ta oss for tullinger.
Jeg vet ikke hva som er minst elegant gjennomført: den patetiske kopieringen av det oppbrukte Blair Witch Project-plottet med gravalvorlig liksomdokumentar .
Eller den lite kreative kopieringen av vridde ledd og demontale fra «Eksorsisten».
Eller kvasiforsøket på å gi historien en slags vitenskapelig tyngde.
Bortkastet tid er den uansett.
| 0 |
702692 | Dansk satiriker skaper moralsk kvalme
Dansk satiriker har laget en dokumentar om hvordan man i Afrika kan kjøpe seg et diplomat-bevis.
Regi:
Mads Brügger.
Med:
Mads Brügger, Eva Jakobsen.
Manus:Maja Jul Larsen, Mads Brügger.
Danmark 2011.
1 time 37 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
At en film er ubehagelig å se, betyr ikke automatisk at dener dårlig.
Her kommer dokumentaren som gir kvalmefornemmelser, men som er såoriginalt laget at den får en 6-er.
Nå vet vi fra før at hvit kolonialisme ikke har sluppet taki Afrika.
Leonardo DiCaprio spilte i 2006 en kynisk diamantsmugler i EdwardZwicks spillefilm «Blood diamond» og fikk til fulle fram hvordan Vestenutnytter afrikanske lands rikdom og tragedier.
Det absolutt nye som satirikerenog filmskaperen Mads Brügger så slående levendegjør, er at man via europeiskemellommenn kan kjøpe seg et diplomatbevis i Afrika.
Nytten av et slikt pass eråpenbar for folk med tvilsomme hensikter:
En diplomatkoffert kan brukes til å frakteubegrensede mengder av dollar og diamanter over landegrensene uten å fåubehagelige spørsmål i tollen.
Det som skaper den moralske kvalmen, er synet av dansken somtilsynelatende ubesværet ikler seg rollen som dominerende og selvsikker hvitdiplomat, spjåket ut i ridestøvler, solbriller og en feit sigar.
Måpende serjeg ham spille sitt falsknerspill:
Offisielt framstiller han seg som Mr.Cordzen, liberiansk konsul til Den sentralafrikanske republikk (SAR).
Der vil han etablere en fyrstikkfabrikk forå gi arbeid til en pygméstamme.
Men overfor oss seere synliggjørhan straks sitt skjulte eksperiment – å se hvor nært han kan komme endiamanthandel og bli en smugler av glitrende edelsteiner.
Farsen får deg til å le, men latteren setter seg i halsen.Regissøren får til fulle vist hvordan korrupsjon fungerer, både på toppen ifredsprisvinner Ellen Johnsen SirleafsLiberia og i SAR, nabostaten til Kongo.
Men han får også fram hvordan landene er brikker i andremakters hender, som den tidligere koloniherren Frankrike.
Det sterkeste erlærdommen fra den hvite etterretningssjefen i SAR,en tidligere fransk leiesoldat.
Ved bruk av skjult kamera gir Brügger oss engrell innsikt i franskmennenes kyniske spill for at republikken aldri skalkomme seg ovenpå:
«Legg en stein i skoen».
Les:
Skap alltid et opprør ute ijungelen slik at afrikanerne har noe å holde på med.
Skjult kamera er én ting.
Hva damed all den åpne filmingen – hvordan tillot afrikanerne å bli foreviget sammenmed Mr. Cordzen?
Gjennomskuet de ham ikke?
Eller lurer Brügger oss med eniscenesatt mockumentary?
Jeg velger å tro på forklaringenhan ga meg i et intervju:
Mr. Cordzen presenterte sin kameramann Johan StahlWinthereik som sin presseoffiser.
Dermed brydde ingen seg om at han brukte etdigitalt kamera.
De trodde fotografen bare tok stillsfoto og skjønte ikke athan filmet.
Slik får vi se diplomaten dra rundt i hovedstaden Bangui og inn ibushen til gruvene der diamanthandleren Mr.
Gilbert henter sine verdifullevarer.
Mot slutten stiger temperaturen skikkelig.Er diplomaten og dermed dokumentaristen i ferd med å miste kontrollen?
På settog vis, ja.
Den innsikten filmen hans så ettertrykkelig gir, er denne:
DSR eret samfunn på kanten av stupet.
Å drive geskjeft her – på ærlig eller lysskyvis – er en lek med livet som innsats.
En normal årsak-virkning-struktur finnesikke.
Alle lever i frykt, fra øverst til nederst.
Som den indiske konsulen ifilmen sier advarende:
Plutselig står noen i rommet ditt en natt og vil ha allepengene dine.
Se og lær.
Du våger aldri å gjøredet Brügger gjorde.
Vi vet hvordan det gikk med to nordmenn i Kongo.
| 1 |
702693 | Trilogien fullført:Jarle og Joners beste film
Filmskaperen har oppfylt forfatterens anliggende i boka:
Å balansere mellom sorg og glede i den unge Jarles liv.
Å pendle mellom dager da pappa Terje er grei og glad, og de fryktelige øyeblikkene da hans mindreverdsfølelse tvinger ham ned i flaska og over i raseriet.
Slik unngår Arild Andresen å gjøre alkoholikeren til et monster.
Han får overbevisende fram at Terje også er en far som Jarle egentlig er glad i.
Joners beste rolle
Regissøren har inngått en overmåte lykkelig allianse med et knippe skuespillere som glitrer i rollene.
Forventningene mine til Kristoffer Joner som den ulykkelige kompanisjef i familien Orheim er i på forhånd store.
Det er deilig å melde at skuespilleren til fulle mestrer den vanvittige vekslingen mellom Terjes selvsikre pågangsmot det ene minuttet til at han snur på en femøring og blir brutal – fysisk og psykisk – i samme sekund som han føler seg tilsidesatt og usikker.
Rolletolkningen vil bli stående som Joners sterkeste noen gang, spår jeg.
Skjønne, sorgtunge Cecilie Mosli lykkes i å levendegjøre den snille, sårbare mamma Sara, kvinnen som giftet seg på 1960-tallet, men «ikke for å skilles».
Følgelig holder hun ut altfor mye av Terjes eksplosjoner og voldelige framferd.
Imponerende amatører
Ofte må vi tåle at unge amatører ikke matcher drevne voksne skuespillere.
Så fantastisk da å se at Andresen har instruert Vebjørn Enger til å spille Jarle med finslepen mimikk.
Han leverer ørsmå reaksjoner med blikk og lepper som får en til å ane den indre forvirring og det økende kaos hos unggutten da kjernefamiliens falske fasade sprekker opp.
«Å skilles er ikke verdens undergang, mamma», er blant minneverdige replikker Enger leverer med tyngde.Av andre ungdommer er det viktigst å nevne prestasjonen til Glenn André Viste Bøe.
Han feier inn i filmen som en ytterst kraftfull Helge Ombo, en energisk kommunist som introduserer Jarle for aktivisme, jenter, øl og opprør.
Norske filmer har ikke sjelden svake opptredener i en eller flere biroller.
Men ikke her.
Gretelill Tangen gjør en nydelig minitolkning av øyeblikket da Jarles mormor ydmykes av Terje i et middagsselskap.
Man krymper seg ved å kjenne på den pinefulle stemningen som også andre skuespillere målbærer.
Andreas Cappelen prøver på troverdig vis å ordne opp som alkoholikerens lillebror.
Henrik Mestad blir en engasjert guide på kompani Orheim-tur til Vemork, og Pål Mangor Kvammen balanserer fint mellom humor og alvor som familienabo hjemme.
Bra!
Tidsriktig – stort sett
«Kompani Orheim» er blitt en passe iøynefallende 1980-tallsfilm der hårfrisyrer (gled dere til Nina Ellen Ødegård som Jarles lærer), briller, bart og klesmote virker tidsriktige uten at det blir latterlig.
Musikknerder kan nok henge seg opp i at låter som Jarle og Helge lytter til, kom før 1985-88, men for meg holder det at de er 80-talls.
En fullendt trilogi
Og når rammefortellingen runder av med at student Jarle Klepp (Rolf Kristian Larsen) taler i farens begravelse, skjer det forunderlige:
Jeg blir enormt rørt, først av det han sier om Terjes kompanidrømmer.
Men så av én ting til:
Her ender trilogien om en ung mann som Tore Renberg først skjenket oss i ord, men som dernest to regissører (Stian Kristiansen og Andresen) har gjort så levende for våre øyne, med Stavanger og Jæren som en vidunderlig setting.
Som boka er også den tredje filmen blitt den beste.
For en gave fra Rogaland til norsk film!
| 1 |
702695 | Den stilige kreft-komedien
Komedien "50/50" er en komedie om en mann som kanskje dør av kreft, og den skulle egentlig ha blitt ille.
MenJoseph Gordon-Levitt er en spesiell skuespiller, og Seth Rogen kan også være rørende.
Dette blir en vittig tåre-triller.
"50/50":
Amerikansk dramakomedie.
2011.
1 time, 40minutter.
11 år.
Regi: Jonathan Levine.
Med:
Joseph Gordon-Levitt, Seth Rogen,Anna Kendrisk, Bryce Dallas Howard, Anjelica Huston.
Du skal være ganske sur på verden og hans tilhengere forikke å bli hjelpeløst rørt av en vellaga kreftfilm.
Det er med sykdom som medhester i krigen (War horse).
Du ser at filmskaperen er en ubønnhørlig manipulator som fårhesten til å kikke deg så zoologisk korrekt inn i sjela at han likner enendorfinskadd Grand Prix-deltaker og det er rett før han hojer ”for et herligpublikum”.
Men når de flinke gjør sånt, da er det forløsende, filmantropiskkorrekt som en Mandela-hyllest, og du gir deg.
Ja, hest, tårene mine triller.Jeg skal aldri spise pølser mer.
”50/50” har egentlig laga sin egenmotbakke.
Han heter Seth Rogen og deltar lojalt i amerikansk film som envelbrukt hemorroide-vits for at de med mellomfag i snurpemunn skal føle segakutt uvel.
I denne filmen spiller Rogen egosentrisk kamerat til den hederligegutten som får kreft i ryggraden (”ja, jeg har ligget på feil madrass”).
Rogener han som bruker vennens sykdom som sjekketriks på bar, og det er nesten heltumulig å like de scenene han er med i.
Som om ikke en seksualkyniker i sykestua var nok, dukker denstadig vekk uheldige Bryce Dallas Howard opp og spiller tomhjerna, ufølsom ogklønete malerinne-britney med et refleksjonsnivå som strever for å nå opp tilungdomskomediene på Disney-kanalene.
Dessuten er Anjelica Huston nydelig sommor, også hun en fontene av meg selv-følelser:
”Hvorfor lar du meg ikke fågjøre noe for deg?”, som om det er en innarbeida foreldrerett at mor skal blihovedpersonen når unger blir sjuke.
Det er ikke lett å få kreft, for da begynnervirkelig folk i omgivelsene å tenke på seg sjøl.
Jeg reagerte nok ganske negativt på den ufølsomme utleverings-humoren til å begynnemed.
Vi bor i Norge der apotekene er de egentlige gudshus, og man kan si hvaman vil om nordmenn, men når de nærmeste blir sjuke, er de som oftestmorteresisk selvoppofrende og taktisk tilbakeholdne.
Den amerikanske filmenvirket taktløs og forskrudd.
Men den virker.
Etter hvert virker den veldig.
Joseph Gordon-Levitt er en lun skuespiller.
Han er ikkestivna som Ryan Gosling, han er ikke utfrika som en moserøyker slik NicolasCage var på sitt beste.
Joseph G-L er kontrollert og lur.
Han spiller rollensom radiomannen og hans mutasjon i kromoson 17 med eksakt beskjedenhet.
Som enWoody Allen uten ekshibisjonist-galskapen gir han troverdighet og humor til detundrende, anstendige mennesket som opplever at den dødssyke blir behandla heltannerledes enn man skulle tro.
Det er nå jeg skal nevne hans kvinneligetvillingsjel Anna Kendrick (”Up in the air”), som spiller pasient-terapeut medvelgjørende klønethet og empati.
Det finnes ikke noe mer betagende (haha, detordet har dere ikke lest på lenge) enn alvorlige og klomsete jenter.
På film.
For det er nå vi nærmer oss slutten av filmen og den nestenumulige kreftoperasjonen, der det bare er femti prosent sjanse for å overleve.Da har filmen nesten umerkelig klart å snu stemningen, og du kan kjenne tennenetil venterom-gnageren i magesekken.
Jeg røper ingen ting.
Men jeg kan si unnskyld for alt det stygge jeg har skrevetom Seth Rogen de siste åra.
Her er han veldig bra.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702696 | Spielberg-grining med robot
Rørende voldsdrama der det bare er maskinene som slåss, mens menneskene sitter og liker hverandre med tårer i øynene.
Det er OK.
”Real steel”:
Amertikansk actionscience fiction.
2011.
2 timer, 7 minutter.
11 år.
Regi:
Shawn Levy.
Med HughJackman, Evangeline Lilly, Dakota Goyo, Hope Davis.
Så er vi der igjen, og det er slett ikke ubehagelig:
ISteven Spielbergs ut-traumatiserte barnepsyke finnes en sårhet og et savn somaldri kan leges.
Far forlot familien da han var barn, slik pappaen gjorde i”E.T.” Steven tilga aldri verden.
”War horse” handler egentlig om aldri åsvikte de du elsker.
Spielberg-produserte ”Real steel” kan se ut som en heftigscience fiction boksefilm på DVD-coveret, men den handler egentlig om at lilleSteven plutselig fikk pappaen sin tilbake, og de to erobret verden i stedet forat gutten måtte gjøre det aleine.
Å lage film er litt som å styrerobot-boksere.
Lurvete og spennende.
Hugh Jackman uten hockeyhår ser sjokkerende uvesentlig ut.Men han styrer voldsomme kamp-maskiner som reiser rundt i bokserodeoer deringen softvarige folk blir skadd, bare Brøyt-bøllene.
Her er hylende jenter medcowboyhatter, sørstatsdialekter som imiterer kuraut, høyrøsta utropere ogtivolistemning.
Dakota Goyo spiller en guttunge med sprettertfjes, og da morhans dør, skal han egentlig overtas av kaksegift tante.
Jackman er pappaen, menhan tilhører de frie og blakke, på samme måte som Sylvester Stallone ihåndbak-filmen ”Over the top” i 1987.
Som Sylvester får Jackman en sjanse til åvære med sønnen sin, og de to bygger en hekkans hammerneve-robot ut av skrap somguttungen finner i regnet.
De traller søplekjempa ut på the road, og så skjermange ting.
Kjekke ting med passelig elleve års aldersgrense.
Forresten har deogså fått med seg den kule maskinbygger-dama Bailey, så da finnes det enholdbar kjernefamilie likevel.
| 1 |
702700 | Kul, unorsk huldre-thriller
Dette er ikke en thriller til å bli skremt av, det er en fantasyfilm for de som liker ubekvem undring.
Filmstilen er knapp, taus, sær og klaustrofobisk.
"Thale" er virkelig bra på den andre måten.
Norsk fantasy-thriller.
2012.
1 time, 16 minutter.
15 år.
Regi:
Alexander Nordaas.
Med:
Silje Reinåmo, Erlend Nervold, Jon Sigve Skard.
«Thale» er laget for å bli en internasjonal kultfilm, og det kan den godtbli.
Alt avhenger av om den særegne stilen treffer filmfantastenesfascinasjons-senter eller utløser ufrivillig lattermildhet.
Jeg likte den.
Det er en særegen film, der nesten ingen ting blir sagt ognesten ingen ting skjer.
Men du er faktisk til stede i et slags Fritzl-rom medei naken jente og to menn i vernedrakter, og det hender du holder pusten fordiett eller annet kommer til å skje.
Allerede i fortekstene kommer et forvarsel om gissel-nifshet:
En svenskmannsstemme sier:
«Lugna dig nu», og så kommer skriket, og så tenker du«hekkan, Lisbeth Salander er hos sosialvergen sin igjen.»
Men det er ikke heltsånn.
Bare litt.
En mann i ekstremdress for golvvask spyr og spyr, mens kameraten hansskraper opp lik fra golvet.
De jobber som cleanere, og fordi norsk film i fleretusen år har vært altfor snakkesalig og altfor full av jabbete aggresjoner,avstår de to fra samtale og nesten også fra følelser.
Elvis (som antakelig harfått navnet etter den ukonsentrerte kollegaen til Brannmann Sam) er en skremtgutt som bare jobber som vikar, Leo er tydeligvis fra et sted i Nord-Rogalandog overrasker med en utypisk taushet og uforstyrrelighet.
Så drar de ut i skogen for å rydde likdeler etter en mann.
De finner hyttahans.
De finner det hemmelige anatomi-rommet til han som antakelig varHuldremisjonens eneste svenske.
Men hva vet vi?
Vi vet ikke, og ikke får vivite heller.
Nå skal jeg kamuflere handlingen i den grad den finnes:
Det finnes eiungjente her med villkattblikk og kroppsbryskhet.
Hun minner om en programlederi P3, og på ett eller annet vis tilhører hun skogen og så alternativelivsformer at de ikke ville fått hylleplass på Husfliden en gang.
De utendørs-baserte skogsjentene ville FIS ha nekta å gå skirenn både pågrunn av bodymasse og kjønnsforvirrende pelsverk.
Men den nakna dama i bua harMarilyn Monroes svulming og glatthet.
Det kan være noe Fritzl har utretta.
Vivet ikke.
Berøringen til skogens barn virker som en blanding av telepatiserende LSD ogSnåsamannens varme hender.
Mer vet vi ikke om dem heller.
Det er det kule ved «Thale».
Ingen stiller seg opp med plansje og laserpekerog sier:
«Dette er en hulder.
Hun var en del av den norske folketroen helt tilbyfolk i stedet begynte å tro på rockejenter.
Nå skal vi se hva huldreneegentlig var og hvor de bodde.»
Filmen følger antydningens kunst med nestenhypnotisk ensidighet, og du sitter og ser formørket og forvirra på at de tomannlige skuespillernes innadvendte mimikk.
Det som du tror skal skje, det skjer ikke.
La meg i hvert fall røpe det.
| 1 |
702701 | Datingsmørje i CIA
Reese Witherspoon er bra, men den romantiske komedien "This means war" er det ikke.To CIA-agenter er interessert i samme jente.
This means war
Action, komedie, romantikk.
USA 2012.
Regi: Joseph McGinty Nichol.
Med:
Tom Hardy, Reese Witherspoon, Chris Pine.
Lengde:
1 time 38 min.
Aldersgrense 11 år.
Filmplakaten til «This means war» kan forlede oss til å tro at det dreier seg om en spionfilm.
Det gjør det ikke.
«This means war» er en romantisk komedie og et trekantdrama der de to rivaliserende fyrene som kjemper om den samme søte blondinen også er CIA-agenter.
For krydderets skyld.
Offisielt jobber de med reiseliv, men egentlig jobber Tuck (Tom Hardy) og FDR (Chris Pine) undercover som CIA-makkere.
Men spennende, actionfylte oppdrag i alle verdenshjørner blir ulidelig kjedelig skrivebordsjobbing etter at et oppdrag skjærer seg.
Det er da Tuck kjenner at han kunne tenkt seg en kjæreste.
Samtidig, et annet sted i byen, sitter single Lauren og øser ut sin frustrasjon til sin ekstremt irriterende besserwisser-venninne.
Tuck og Lauren hooker opp på nett, men så treffer også FDR Lauren...
Konkurranseinstinktet kicker inn hos de to bestekompisene i kampen om Laurens gunst.
Ingen teknologi er ubrukbar, ingen midler for smålige når det gjelder å sikre seg fordeler.
Men kan vennskapet overleve en slik konkurranse?
Og hvem ender opp med Lauren til slutt?
Før vi får vite det, må vi gjennom en smørje av amerikansk datingkultur og dårlige venninneråd.
«This means war» er en ren underholdningsfilm, usannsynlig og oppkonstruert, laget for å tekkes både mannlige og kvinnelige seere.
Derfor er den spekket med grep som har vist seg å funke før.
Passe morsom, pene, unge skuespillere, noen heftige actionscener.
Ikke mer.
Begge de to mannlige hovedrolleinnehaverne er passe tøffinger og passe damemagneter.
Britiske Tom Hardy, sist sett i «Muldvarpen», men også kjent fra «Inception» er tøffingen med mykt blikk som derfor spiller fyren med myk, romantisk kjerne.
Chris Pine («Star Trek», «Unstoppable») er den klassiske kjekkasen, som derfor spiller en fyr med et litt mer kynisk blikk på livet og kjærligheten.
De kan ikke forhindre at «This means war» bare er helt ordinær tidtrøyte.
Det som likevel løfter «This means war», er at ting likevel ikke er akkurat slik du tror, og at Reese Witherspoon som vanlig er glitrende i det som er hennes paradesjanger.
| 0 |
702702 | Ukul Theron som Hello Kitty
En blid stripper har skrevet en nedlatende film om hvor teite de pene jentene fra high school blir som voksne.
Den er kjedelig og uinteressant.
Charlize Theron er ikke noe særlig, hun heller.
Amerikansk drama.
2011.
1 time, 34 minutter.
5 år, egner seg ikke for noen under 15 år.
Regi: Jason Reitman.
Med:
Charlize Theron, Patton Oswalt, Patrick Wilson, Elizabeth Reaser, Jill Eikenberry, Mary Beth Hurt.
Dette er nok et tegn.
USA kommer til å synke i havet.
Ingen har bruk for det lenger.
«Young adult» er overflødig på et nesten religiøst nivå, poengløsheten er i nærheten av høytidelig.
Man kan sammenlikne det med den dagen da en whiskyselger tilbød en fjern Taliban-stamme i de afghanske fjellene gratis Playboy-abonnement hvis den kjøpte to kasser bourbon.
Filmen er skrevet av Diablo Cody, ei 34 år gammel Chicago-dame som flytta til Minnesota for å være med internett-kjæresten.
Da jobben på reklamebyrået krevde litt for mye organisasjonstalent, gjorde hun stripper-hobbien om til et yrke.
Og så begynte hun altså å skrive.
Charlize Theron spiller en forfatter av romantiske bøker for high school-jenter, og hun snakker og tenker som en tenåring enda hun er 37 år.
En vakker dag i Minneapolis får hun det for seg at hun skal kjøre hjem til Mercury og ta tilbake skolekjæresten, som er blitt pappa.
Det går ikke så bra, og i et slags eksistensielt bunndypp har hun sex med en krøpling og finner seg sjøl.
Theron har gjort noen ålreite dramaroller, og hun spiller ikke dårlig, hun er bare så intenst uinteressant at du vil foretrekke å stirre ut i mørket.
Hun er patetisk umoden, hun snakker et patetisk McDonald’s-språk, hun er stort sett dritings eller på vei til å bli det og hun sover i ei Hello Kitty-tskjorte.
Og dette er bare noen av grunnene til at du bør bli hjemme.
Patton Oswalt ivaretar den kyniske mannen med krykkene som om rollen er et korttids-vikariat, og Patrick Wilson er eks uten verken å bevege seg sjøl eller noen andre.
| 0 |
702703 | Hvalmirakel i isødet
En hvaltragedie er i ferd med å skje: tre hvaler sitter fast i isen.
Da kommer alle de snille menneskene.
Rørende og vellaget.
Romantisk drama.
USA 2012.
Regi:
Ken Kwapis.
Med:
Kristen Bell, Drew Barrymore, John Krakinski, Dermot Mulroney, Ted Danson, Vinessa Shaw m. fl. Lengde:
1 time 47 min.
Tillatt for alle.
Hvaler er egentlig ikke søte.
Så de er ikke like enkle å menneskeliggjøre som pandaer og hundehvalper.
Likevel er det laget mye sentimentalt og rørende om hvaler i Hollywood.
Men «Big Miracle» er ikke en ny «Free Willy».
Med utgangspunkt i en utrolig, virkelig hendelse fra 1988 forklarer den heller mekanismene som får hjertene våre til å blø sånn for forsvarsløse dyr.
Det er en vindunderlig, vakker historie om engasjement og empati.
Og om medienes makt.
Tre gråhvaler, som vanligvis drar sørover når den harde vinteren kommer til Nord-Alaska, er fanget i isen.
En liten råk er fortsatt åpen, så de kan komme opp og puste.
Men snart vil også den fryse til.
Da dør hvalfamilien.
Hva kan gjøres for å hjelpe hvalene ut i åpent hav?
Nyhetsreporteren Adam Carlson (John Krakinski) på et lite distriktskontor oppdager tragedien, og forteller om den først.
Snøballen ruller raskt.
Miljøvernaktivister, mediefolk, Nasjonalgarden, oppfinnere, kremmere og politikere strømmer til åstedet.
Mange vil vinne PR-krigen eller tjene noen ekstra slanter på at hvalene er «in».
Hele verden følger fjetret med på det intense kappløpet – time for time.
Så blir redningsaksjonen til storpolitikk på internasjonalt nivå.
«Big miracle» er basert på boken «Freeing the whales» av Tom Rose, som dokumenterte den oppsiktsvekkende historien som fant sted på tampen av den kalde krigen.
Selv om både tittelen og virkeligheten har gitt utfallet, er det nesten uutholdelig spennende og følelsesmessig intenst å følge kampen for å redde hvalene.
Så kan man argumentere for at istedenfor å hollywoodisere det dramatiske hendelselsforløpet med humor, romantikk og hvalempati, kunne man laget en vel så slående dokumentarfilm.
Det er nok sant.
Men hvordan en historie fortelles betyr mye for hvem og hvor mange som får den med seg.
Og det er nettopp den følelsesmessige og empatiske siden av filmen, som aldri tipper over, som gjør den til en feelgoodbombe av dimensjoner for hele familien.
Som gir oss tilbake troen på at godhet og omsorg trumfer kynisme.
Så får vi heller tåle at regissøren trodde at vi også trengte en litt klønete og helt unødvendig kjærlighetshistorie for å bli bergtatt av denne fantastiske historien.
| 1 |
702704 | Fantastisk Sven Nordin!
Sven Nordin gjør sitt livs rolle som kommunist-hippie seint på syttitallet i en skjønn film om idealismens egentlige umulighet og opprørets skjebne.
Det vakre, det sinte og det hensiktsløse!
"Sønner av Norge":
Norsk dramakomedie.
2011.
1time, 27 minutter.
15 år.
Regi:
Jens Lien.
Med:
Sven Nordin, Åsmund Høeg, SonjaRichter, Johnny Rotten.
"Sønner av Norge" er overraskelsens film.
SvenNordins karikerte syttitalls-pappa forlater gradvis den åpenbare fiksjonen ogblir til en virkelig fyr.
Det har noe med øynene å gjøre:
Midt inne i detopprørske Ginger Baker-skjegget og over de asketiske kinnene ser tolidenskapelig intelligente øyne mot oss.
Det gjør en forskjell.
Pappaen til12-åringen Nikolaj er et forstandig menneske og et anstendig menneske.
Nordingjør sitt livs rolle.
Pappaen til Nikolaj er samfunnsrefser, kommunist oglivsstil-improvisator, han er en litt mer enn vanlig typisk eksentriker som harbananer i juletreet (Nietzsche:
Vi er aper og har ikke noe å skamme oss over).
Sønnen hans har bølgende jentehår, men i et solid farvel til langhåraradikalisme i 1979 klipper han seg pønkerstygt og stikker sikkerhetsnål gjennomkinnet.
Han velger anarkiet.
Han løper over gravsteinene og roper "Nofuture!", som faktisk er en vakker-ironisk avsløring av nihilismensproblem:
Mennesket avgjør ikke om det kommer en fremtid.
Fremtid kommer av segselv.
Dessuten er opprør mot en opprører egentlig umulig, og pappaser gledesstrålende pønken som en videreføring av dadaismen, han omfavnersønnens protester mot at mor er død og pappa er gal.
Nikolaj tilhører denfortvila generasjonen som alltid måtte leve med at den aldri kunne bli kulereenn foreldrene uten at den verva seg tilnynazismen, og det kunne syttitallsunge med sin fine oppdragelse.
Det er mye stilig her.
Filmen er en lattermild utlevering avden visjonæres egosentriske vennlighets-univers, der snillheten skjuler en dyptfølt og rørende selvopptatthet.
"Sønner av Norge" er dessuten en filmom den fantastiske pønken, og den er en nydelig skildring av en gutt som mistermor si og ikke en gang kan sørge, for pappa er verdensmester i sorg også.
Halve handlingen forteller om sommerferien i nudistleiren,om ølflaska i rektors skalle og om pønkerbandet som må finne seg i at en gammalhippie spiller trommer.
Det er deilig beskrevet, både fordi skikkelsene ergenuint og troverdig rørende og fordi filmen både viser det vakre og umuligeved å leve utenfor samfunnet.
Vi er knytta sammen av følelser og forsyn, og detnytter egentlig ikke med ideer.
Ideologiene blir små og tjafsete i møtet medden uutryddelige, småborgerlige familie.
Sven Nordin gjør en av de sterkeste filmrollene i Norgenoensinne.
Åsmund Høeg som Nikolaj er fantastisk, Sonja Richter som dansk mammeer angelisk overskuende som en sengekant-kerub.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702705 | Terapeutisk barnekåthet
Denne norske ungdomsfilmen består av halvannen time dårlig spilt og dårlig laga seksualmas for barn.
En femtenåring er så utaforseg kåt at hun simpelthen bare må!
Høres ut som en myte fra pornofilmer?
Ja.
Men på landet har kvinnene det sånn.
"Få meg på for faen":
Norsk dramakomedie.
2011.
1time, 16 minutter.
15 år.
Regi:
Jannicke Systad Jacobsen.
Med:
HeleneBergsholm, Henriette Steenstrup, Malin Bjørhovde, Matias Myren.
Alarm:
Norsk film!
Stolpete småjenter på landet snakkeroppstylta som om de plutselig ble besatt av en urban rosablogger.
Handlingen idenne masete og misjonerende seksualitetsfilmen mangler ikke bare troverdighet,den mangler ganske normal gjenkjennelighet.
Her finnes bare klønete utleverterevyskikkelser.
Jannicke Systad Jacobsens pamflettiske film handler om ei 15år gammel jente som er så kåt, hun er så kåt, hun er så kåt at hun ringersextelefonen i Vesterålen, hun ruller kjønnet sitt på tikronepakkene ibutikken, hun er så kåt at hun stønner som et Grand Prix-refreng også når mammaligger vegg i vegg og vil ikke høre.
Dama er med andre ord en fiksjon.
Og ikke bare det, hun eren elendig skildra fiksjon.
Det er også verden.
Folka i bygda
Skoddeheimen ersidræva og sære, mens bare studentjentene i Oslo framstår som visjonærefrøkenfrelsere med stor forstand.
Det er som om noen gikk over handlingen meden antiseptisk serviett og fjernet alt tegn på liv før de erstatta det medforskrudd teori.
Årsaken er åpenbart terapeutisk, for det pedagogiskeprinsipp er en hyppig unnskyldning når norske lager dårlig film.
Man har settfor seg at i en verden med mye sørgelig sex-press mot mindreårig ungdom, derfinnes det også noen barn som blir så kåte at det ikke er nok for dem åonanere.
De bare må ha samleie.
De bare må.
Da må noen lage en sympatifilm,sånn at de kåte barna ikke føler seg ensomme mer.
| 0 |
702706 | Shepard som Butch Cassidy
Butch Cassidy lever på den bolivianske landsbygda med indiansk elskerinne, og han spilles av Sam Shepard i en nydelig film som gjør den søramerikanske naturen til en nesten-religiøs opplevelse av evigheten og halvveis dit.
"Blackthorn":
Spansk amerikansk western.
2011.
1time, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Mateo Gil.
Med:
Sam Shepard, Eduardo Noriega,Stephen Rea.
Her er filmen du aldri hadde trodd du ville få se.
I detinnerste Bolivia, der livet er så søramerikansk at naturen bærer poncho, derbor den aldrende Butch Cassidy.
Det er sånn at ingen noensinne fant levningeneetter han og kameraten Sundance Kid.
Så filmskaperne har forestilt seg enfortsettelses-skjebne:
En gråskjegga mann med hud av jord og sand, med øyne somklart bekkevann og en stemme så stille som en mild vårvind i kjerr.
Med andreord:
Sam Shepard, dramatiker og skuespiller.
Mannen med cowboy-hjertet.
Det er noe uimotståelig reint og sentimentalt ved denegentlig ganske spennende handlingen.
Når kameraet frakter oss over den nestennew age-mystiske naturen, blir det som å høre Enigmas "Return toinnocence", for Shepard var igrunnen alltid en sjaman.
Butch er dessutenpoetisk gretten Quijote som flykter dit nødvendigheten peker, og som synger den amerikanske originalen tilVreeswijks "Mørdar Anders" fra hesteryggen.
Cassidy ser tilbake på hendelsene som gjorde ham til enlovløs mann i Bolivia, samtidig som han følger sin skjebne som den udødelige.
Mot slutten treffer han også Pinkerton-agentenStephen Rea i en storarta, blodskutt og smertelig rolle.
"Blackthorn" er poetisk og sår og stolt, laget aven observant og mild spansk regissør.
Det er veldig bra for de som liker åkjenne evigheten og halvveis dit.
| 1 |
702707 | Dattera til Mann overrasker
Stilfull utkantkrim fra dattera til Michael Mann, produsert av pappaen.
Dyster stemning, seriemord, fattigdom, smerte og forsømte barn.
Men stilig laga.
"Texas killing fields":
Amerikansk krim.
2011.
1time, 40 minutter.
15 år.
Regi:
Ami Canaan Mann.
Med:
Sam Worthington, Jeffrey Dean Morgan,Chloe Grace Moretz, Sheryl Lee, Jessica Chastain.
Denne filmen er mye bedre enn den burde vært.
Politifilmerfra de uskjønnes utkanter er nesten alltid plagsomme.
Sam Worthington og Jeffrey Dean Morgan spiller toeksistensielt utsatte politimenn på landsbygda i Texas.
Fylkets dødsmarkerligger like ved.
Lovens brønnøyde menn er omgitt av fattige og desillusjonertetexanere, mennesker uten egentlig livsevne eller gledesvilje og et uferdigmørke som det er umulig å rømme fra.
En seriemorder tar livet av unge kvinner.
Det er ingentingspennende eller eksotisk ved mordene, og de to politimennene blir rammet av forbrytelsenesom om hjertet ble revet ut av kroppen.
Slik oppstår det en rar, deprimerendestemning som holder filmen ut og som gir handlingen nifs dybde og ubehageligengasjement.
Den ene er en filantropisk katolikk fra New York.
Den andreer en slumgutt som ble politimann uten at sinnet ble lysere av den grunn.Jessica Chastain spiller etterforsker og Worthingtons ekskone medanstrengt, heksete effektivitet.
14 årgamle Chloe Grace Moretz ble kjent som Hit-Girl i "Kick-ass", herspiller hun den forsømte småjenta i en mareritt-familie.
Michael Mann har produsert "Texas killing fields",og dattera hans Ami regisserte.
Hun har grepet, hun har det som skal til for ålage en krim med ekte sorg og personspenning.
| 1 |
702708 | Manisk guttetur
Mennesket vender alltid tilbake til russetida som tilværelsens store opplevelse.
Denne idiotfilmen handler til og med om amerikanere, som ikke er russ, men i førtiårsalderen kommer de stadig sammen for må drikke seg dritings og ha sex med snupper.
"I melt with you":
Amerikansk drama.
2011.
2timer, 5 minutter.
15 år.
Regi:
Mark Pellington.
Med:
Thomas Jane, Rob Lowe, Jeremy Piven,Christian McKay, Carka Gugino.
Det er umulig å skjønne vitsen med denne filmen, ogegentlig er den sånn at jeg helst ikke vil vite det.
Fire unødvendig nedtryktemenn drar på hytteferie sammen for at de skal drikke seg uoversiktlig dritingsog ta masse piller etterpå.
Thomas Jane spiller læreren, Rob Lowe er legen Jonathan.Jeremy Piven er pysa Ron, Christian McKay er Tim med skjegget.
Alle erbehandlingstrengende dommedags-amerikanere som innkapsla og fanget i enindie-film med altfor jålete stil i forhold til det som finnes av innhold.
Folkskriker til hverandre og savner kvinners kjønnshår, de kjører bil og jamrer segover tilværelsen på tross av livet helt åpenbart er stilig, mens mistrivselener tillært.
La dem det.
For livets glade hypokondere har sola alltid gått ned.Det er alltid patetisk å se rike førtiåringer jamre.
| 0 |
702709 | Hvem er redd for sin indre Woolf?
Egentlig syns jeg handlingen i Polanskis skuespill-filmatisering er ganske teit, men skuespillerne er så gode at fraværet av originalitet blir usynlig.
Blodig alvor (Carnage)
Fransk tysk komediedrama.
2011.
1 time, 19 minutter.
Tillattfor alle.
Regi: Roman Polanski.
Med:Jodie Foster, Kate Winslet, Christopher Walts, John C. Reilly.
Verden er sånn som dette i teatret:
Fire velmenendemennesker kommer sammen i et rom og utveksler høflighetsfraser i tettformasjon, men i løpet av en akt eller to forandrer de seg til skrikendevilldyr, og all fernissen er borte.
Ferniss er et deilig ord.
Et sekstiåtterord arva fra dettidlige 1900-tallets menneskeforståelser:
En tynn overflate skjuler hvem viegentlig er.
Borgerskap.
"Hvem er redd for Virginia Woolf?"
Roman Polanski, som aldri har vært en påtakelig diplomatiskmann, har filmet Yazmina Rezas skuespill "Blodbadets gud", som er enkvikk liten gjennomgang av hvordan to foreldrepar i New York forvandler seg frahøflige bærere av rettferdighet til de drikker, forsøker å røyke innendørs ogskjeller hverandre ut i en slags meksikansk stand-off:
Alle sikter på alle, ogalle treffer, for menneskeligheten finnes egentlig ikke bla bla bla, og vi erprimitive barbarer og dyr, og vi er bare oss sjøl når vi pælmer whiskey og sieralt det vi egentlig har bestemt oss for å ikke mene.
Alt dette er lettvint bullshit, og det er uinteressant somnaboens søppel.
Men skuespillerne er gode.
Jodie Foster spiller denverdens-frelsende, kunst-interesserte dama som er mor til gutten som fikk slåttut to fortenner.
Kate Winslet spiller mor til gutten som slo.
Hun er kjølig ogperfekt helt til hun spyr.
Christopher Waltz spiller en advokat-karikatur somegentlig er tilhenger av darwinistiske oppgjør og holder gående en mobilsamtalefor å redde et farmasøytisk selskap fra erstatningskrav.
Og John C. Reilly erJodies ektemann, en enkel selger av dørhåndtak og toalettspylere som først ervelviljens mjuke anfører, men til slutt blir både misogyn, full og uskikkelig.
Foreldrene kommer sammen fordi barna deres har hatt enhendelse.
Men de avslører seg, og de bryter sammen som fanatiske egosentrikere— den ene over sin herpa kunstbok, den andre over sin drukna mobil, den tredjeover at noen slengte håndveska i taket.
De er med aandre ord helt like.
De ermed andre ord alle opphengte i materialistiske symboler og har ingen egentligevne til fred og fordragelighet.
Hvis du er 51 år og tror at forfattere vet noe om livet tiladvokater, vil du kjøpe denne handlingen.
Men det er tull, akkurat som"Hvem er redd for Virginia Woolf?" er det.
Imidlertid.
Skuespillerne er fantastiske.
Mumle-feen Fosterbringer seg til foraktens fresende ytterkanter.
Winslet i det klassiske grå skjørtetfaller sammen som en sann fryd.
Waltz er en Armani-ulv i kort lenke, og Reillygir en nydelig skildring av brennevinets frigjørende virkning på enkle, sintemennesker.
Og filmen virker faktisk befriende.
Det slo meg etterpå atjeg ikke har skjelt ut noen på rundt 20 år, og at jeg røkte sigar tidlig pånittitallet og sluttet å drikke whiskey da jeg slapp opp for balancid.
Kanskjedet var en feil.
Dette er jo moro ut.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702711 | Islending med mobiltelefon
Kjent islandsk regissør lager film om at mor har alzheimer.
Det blir mye snakk i mobiltelefon.
Regi/manus:
Friðrik Þór Friðriksson.
Med:
Kristbjörg Kjeld,Hilmir Snær Guðnason, Gunnar Eyjólfsson.Island/Norge/Storbritannia/Sverige/Tyskland.
Musikk:
Hilmar Örn Hilmarsson.Lengde: 1 time 27 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Det kunne gått bra.
Men å lage spillefilm på bakgrunn av atens egen mor fikk Alzheimers sykdom, gir ikke nødvendigvis den rette distansen.Islandske Friðrik Þór Friðrikssons fortelling om "Mamma Gógó" erblitt høyst ujevn.
Hadde jeg ant hvor mange scener som viser at den mannligehovedpersonen tar mobilen fordi den ringer, skulle jeg talt dem frabegynnelsen.
Til slutt blir det ufrivillig komisk å se skuespiller Hilmir SnærGuðnason i rollen som filmregissør løfte telefonen og svare.
Det er i lengdenvisuelt særdeles uoppfinnsomt.
Derimot er det langt mellom bildesterke scener der islandsknatur blir kulisser for et menneskelig drama om moren som mister grepet omvirkelighet og hukommelse, og sønnen som forsøker å hjelpe, men sliter med sineegne ting.
Nå vel.
Mange har gode grunner for å ringe mamma Gógós sønn.
Han er filmregissør og har akkurat sluppet sitt nyeste verk, "Reisentilbake", på kino.
Denne filmen inni filmen handler om eldre mennesker påIsland som rømmer fra aldershjemmene (overtydelig, spør du meg).
Problemet erbare at ingen gidder å se den.
Nå kontaktes filmskaperen av folk som vil kunnehjelpe ham med akutte pengeproblemer – som banken, aksjemegleren, enfilmfestival på Benidorm, en norsk filmprodusent – uten at det fører til noesom helst, bare en serie ironiske kommentarer til den finanskrise de stakkarsislendingene har vært gjennom.
Også privat får vi se fyren snakke i mobilen, igjen ogigjen.
Samtalene gjelder moren – naboene hennes varsler om røyk i leiligheten,politiet om at hun har rømt fra sykehjemmet.
Bare innimellom lykkes Friðriksson i å skape scener somlever visuelt (i fantasien blir mamma Gógó hentet av sin avdøde ektemann i enstilig, amerikansk 50-tallsbil) eller gir en etterlengtet lattervirkning påtilskueren (moren har stilt seg opp i toalettet på sykehjemmet og trekker ned).
Jeg er åpen for at de gamle sangene og salmene somrollefigurene framfører rett som det er, har et potensial for å røre dem somkjenner melodier og tekster fra før.
Men i det store og hele klarer denislandske filmregissøren knapt å gjøre inntrykk.
La oss håpe at "Mamma Gógó" gikk hjem på Island.
| 0 |
702712 | Fransk slaps
Velmentheten kan bli for påtakelig, den politiske idylliseringen for pinlig.
Sånn er det her.
Snøen på Kilmanjaro (Les neiges du Kilmandjaro)
Fransk drama.
2011.
1 time, 30 minutter.
11 år.
Regi: RobertGuédiguian.
Med:
Jean-Pierre Darroussin, Ariane Ascaride, Gérard Meylan.
Fransk film er av og til som et konstant tidshål:
Du går inn i 2012og kommer ut i en kino der den unge Lenin sitter på første benk.
Hva skjedde?
Hvor ble det av den nye franske friskheten somBeineix og Besson sto for tidlig på åttitallet?
Forsvant framtida for 30 årsiden?
"Snøen på Kilmanjaro" er en så sidraua politisksentimentalitet at du kan se brusteins-mønster i buksebaken.
Stilen tilhørerden politiske pamflettismen med innfletta folkelighet, menneskelighet oghjertevarme som app-er fra oververdenen.
Bildene er kjedelige, skuespillerne ernesten satirisk lojale mot plakatsosialismens oppfatning av arbeiderne.Musikken er OK.
Fagforeningsveteranen Michel sies opp sammen med mange avsine medlemmer og lever på førtidspensjon sammen med kona som vasker golver forhjemmehjelpen.
Og hør nå:
Disse to oppfatter seg som det privilegerteborgerskapet i Frankrike, sånn at når en oppsagt ungdom raner og mishandlerdem, får de dårlig samvittighet for at han skal straffes.
Nei, dette er ikkeironi.
Det er filmens budskap (sjøl om globaliseringa får den egentligeskylden).
Det ville antakelig vært nostalgisk hvis det ikke var for atden gammelmodige filmen resirkulerer den serie-sentimentale stemnings-opinioneni vår tid:
"Det er klart vi er for lovene, men se så søt hun er, kan viikke gjøre unntak for de søte?"
Alle unner søte barn at de får det bra, og det er det aldrinoe i veien med.
Derfor skinner det av filmensluttens propaganda-idyll, forsøte er de.
Men hva skjer hvis de arbeidsledige har stygge barn?
| 0 |
702713 | Mestrer ikke mørket
Dette norske dramaet handler om en trafikkulykke og konfliktene da en åtte år gammel gutt blir påkjørt og skadet av naboen.
Men det griper ikke.
Inn i mørket
Regi/manus: Thomas Wangsmo.
Med:
Thorbjørn Harr, FridtjovSåheim, Ellen Dorrit Petersen, Laila Goody, Kåre Conradi.
Norge 2012.
1 time 28minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
I en amerikansk filmskaperhånd kunne dette blitt både ensentimental tåreperse og en tankevekkende moralsk skruestikke.
Dessverre klarerden norske debutanten Thomas Wangsmo bare å levere et tamt forsøk på å gripeoss.
Regissøren går rett på sak idramatiske åpnings— og avslutningsscener.
I filmens lange midtparti er detderimot altfor mye daukjøtt i form av sekvenser som verken gir ny informasjoneller følelsesmessig utvikling.
Wangsmo, som har skrevet manusetselv, skal ha ros for en god idé:
Hva skjer når to naboer opplever sitt livsmareritt etter at den ene familiefaren kjører på den andres åtte år gamle sønnslik at han havner alvorlig skadet på sykehus?
Ja, hvor aktsom var egentligsjåføren da ulykken inntraff?
Med et slikt utgangspunkt harfilmskaperen gitt seg selv et vell av muligheter til medmenneskelig konflikt,etisk ransakelse og tommeskruevridning bare han mestrer mulighetene.
Det gjørhan dessverre ikke.
Nå har Wangsmo fått med segdyktige skuespillere som gjør så godt de kan.
Ikke minst får Thorbjørn Harrfram samvittighetskvalene (en raseri-scene i garasjen er talende) og denpåfølgende søvnløsheten hos mannen som kjørte på lille Nikolai.
Fridtjov Såheimoverbeviser brukbart i rollen som fortvilet far til et barn som ligger i komaog som legene ikke kan si hvor skadet han er.
Men når mennene skal forholde segtil hver sin kone (Ellen Dorrit Petersen og Laila Goody), svikter Wangsmos evnetil å lage opptrinn som sier noe nytt.
Her blir det altfor mange«ligge-våken-i-senga»- eller «sitte-ved-bordet-og sukke»-scener.
Kvinneneforblir passive figurer som ser lidende og lei seg ut, men de fører oss aldriet skritt videre mot ny erkjennelse eller emosjonell utvikling.
Velvillig kan man anta atregissøren avstår fra dramatiske utbrudd til slutten plutselig kommer, nettoppfor å understreke de rammedes forsøk på å opprettholde en normal tilværelse deralle er høflige mot alle.
Men skal vi gidde å vente til følelsene endeligeksploderer, må det være noe som får oss til å sitte ytterst på stolen også midtveisi filmen.
| 0 |
702714 | Et Frankrike å elske
Noe så sjeldent som en velgjørende fransk film — men så handler den altså fra Provence rundt første verdenskrig, historien er skrev av Pagnol - og Daniel Auteuil spiller hovedrollen som den strenge far.
Brønngraverens datter (La fille du puisatier):
Franskromantisk drama.
2011.
1 time, 43 minutter.
11 år.
Regi:
Daniel Auteuil.
Med:Daniel Auteuil, Astrid Berges-Frisbey, Kad Merad, Nicolas Duvauchelle.
Det finnes et Frankrike som man ennå kan elske.
For deresom husker "Jean de Florette", er den solsvidde provinsromantikken"Brønngraverens datter" som å komme hjem til de virkelige gallerneshederlige strev, nevrotiske ære og svette hormonstyr.
Daniel Auteuil harregissert filmatiseringen av Marcel Pagnols roman, for som skuespiller har hanantakelig lengtet tilbake til de røffe idyllene i Provence.
Den franskelandsbygda har ikke Toscanas frodige skjønnhet, for det ser ut som om Gud gikkgjennom jordsmonnet med trekkpapir.
Men frodigheten finnes i folka, ogsaftigheten i Pagnols replikker.
"Brønngraverens datter" er en film om kjærlighet,ære og familie i Provence akkurat da første verdenskrig driver og bryter ut.Den overjordisk dydige brønndattera Astrid Berges-Frisbey har nettopp truffetden rike handelsmannens sønn og hikstet over hans snoksleipe forførertriks, ogfordi også spurvehjerter banker og fordi også pappas gullunger kan bli ramma avlengtende livmor, lar hun seg besvangre under et tre ved parkert motorsykkel.
Og den unge kynikeren blir også rammet av guddommelig ømhet,men siden skuddet i Sarajevo ikke kom fra Amor og siden rikmannskjeringer erslemme og intrigante, blir Patricia en enslig mor som må jages fra heimen av ensorgtynget, æretvunget far uten hustru.
Daniel Auteuil spiller og regisserer med en stødigbondelagshånd, samtidig som filmen flørter med oss på skillingsvise-vis.
Denfranske skuespilleren er smertet, men prinsippfast som en liten deGaulle-stubbe i småskauen, og det er en av de rollene du kommer til å huskelenge.
Berges-Frisbey som la fille perdue ser så sart ut at hun ville brekkehvis en humle satte seg på venstre skulder, og hun har gjennomsiktig søndagshudsom en nyplukka kylling.
Det er deilig å se på.
Det er engasjerende på en velsignaenkel måte.
Og det er en god historie fra den gang også europeeres slitsommeære ramma de arme døtrene.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702715 | Aniston som sexgal sjef - æh
Altfor snill svartkomedie om forskjellige tullingkamerater med slemme sjefer som de vil ta livet av.
Jennifer Aniston spiller sexgalen tannlege., Kevin Spacey er psykopatisk.
Colin Farrell er ugjenkjennelig.
Resten er tull.
"Horrible bosses":
Amerikansk komedie.
2011.
1time, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Seth Gordon.
Med:
Jason Bateman, Kevin Spacey, Colin Farrell, Jason Sudeikis,Jennifer Aniston, Charlie Day.
Vi lever i det vestlige pysatoriet der folk snakkervoldsomt stygt, men oppfører seg som nykastrerte kapellaner.
Når en film skalhandle om at tre triste kamerater skal forsøke å myrde sjefene sine, så vet dufør den starter at det kommer de ikke til å gjøre.
Og fra pysefilmenes klisjé-liste stammer også en annenselvfølgelighet:
Her kommer de onde bossene til å være kulest.
Kevin Spaceyspiller den kontrollpsykotiske kontorkongen som plager livet av en fyr, ogJennifer Aniston har en oppsiktsvekkende rolle som får en til å minnes dennaivistiske freudianer-fortida da menn drømte om noe de kalte nymfomaner.Aniston er tannlege som kler seg naken og trakasserer den nyforlova mannligeassistenten sin med krav om sex.
Og tredjemann har fått sjefens sønn ColinFarrell som sjef, og han er en selvisk lurvete og overdrevet harry-karikatur.
Det finnes en regel der ute:
Dersom det var en god film,ville du ha hørt om den.
Det stemmer her.
Den er ikke bra.
De tre kameratene oppsøker Jamie Foxx som de tror erleiemorder, de tilkaller sex-tjeneren Ioan Gruffud og sjekker Julie Bowen, menpoengløsheten forfølger dem som en gravskygge.
Sjefene er nok en gang best.
| 0 |
702716 | Romvesener i cowboyland
Veldig underholdende.
Passelig påfunnssmart.
Daniel Craig er en skikkelig cowboy, og Harrison Ford er gretnere enn da han var nyjhetsanker.
Olivia Wilde ville ikke fått lov til å gå skiløp for Norge.
Men hun prøver ikke heller.
"Cowboys & aliens":
Amerikansk science fictionwestern.
2011.
1 time, 59 minutter.
11 år.
Regi:
Jon Favreau.
Med:
Daniel Craig, Harrison Ford, Olivia Wilde,Sam Rockwell, Keith Carradine, Paul Dano.
Det starter så bra:
Daniel Craig bråvåkner midt ute påprærien med hål i magen og Omnitrix på håndleddet.
Han er mandigere enn råfuruved, men husker ikke hvem han er.
Da fredsforstyrrere med utkantskitnegubbefjes vil rane ham, tar Daniel en kvikkvoldelig Bourne og beviser at han ihvertfall ikke har tilbrakt fortida som statssekretær for Jonas Gahr Støre.
Så til westernbyen som er på størrelse med Bergesens eiendomi Ramsvik og blir plaga av den veike rikmannssønnen Paul Dano i stilig rolle.
Ibyen driver Sam Rockwell bar med en slags tynnfingra kelner-nervøsitet, oglangs treverket står Olivia Wilde som inderlig bevæpna anakroni-hippie medbomullskjole og sjuåringskropp.
Harrison Ford spiller den rike kynikeren, enMuppet-gretten borgerkrigs-jamrer med trolldeigtryne.
Det er et nydeligpersongalleri.
Skuespillerne er en nytelse.
Så truer ildskjæret i horisonten, og deretter kommerromvesnene i romfartøyene sine og hekter med seg flygeudyktige westernfolk forå drive eksperimenter på dem i en diger jernfallos langt ute i den relativeødemark.
En posse drar av gårde.
Det blir litt skjelvent og ganskeunderholdende.
Ingen ting er som målbevisst hestetramp over tørr fastlandsjord,og det blir ikke dårligere av at futuristiske småfly svimer over kjentelandskaper som endorfin-dopa libeller.
Og noe du aldri trodde du skulle få se:Cowboy i vadmelsbukser hopper oppå et romskip rett fra hesteryggen.
— Vi fløy.
Jeg vil aldri gjøre det igjen.
Jon Favreau har regissert med kul humor og velgjørendealvor.
Vold i grenselandet for de mellom sju år og halv elleve.
| 1 |
702717 | Den ubevegelige trusesniken Gosling
Steve Carell tar en Carell med sitronsmak, Julianne Moore er gråtkvaltere enn en krokodille og Ryan Gosling stiller nok en gang i kretsmesterskapet for de som har så kult ansiktsuttrykk at riksantikvaren har freda det.
"Crazy stupid love":
Amerikansk komedie.
2011.
1time, 58 minutter.
11 år.
Regi:
Glenn Ficarra, John Regua.
Med:
Steve Carell,Julianne Moore, Emma Stone, Ryan Gosling.
Hva er det med Ryan Gosling som gjør at kvinner tror de sernoe fint?
Gutten preserverer et frossent ansiktsuttrykk som om han er redd forat bevegelse er usexy, Han hører hjemme i kategorien Clooney-kløner:
Detteforførerfjeset funka i den forrige filmen, ikke fader om jeg forandrer det.
Jegvil se ut som mannen som fant G-punktet og kalte det Amerika.
I "Crazy stupid love" spiller han en dresskleddutelivs-sjekker.
Forføreriet består i å ydmyke kvinner, noe som egentlig erVince Vaughns spesialområde.
Overraskende nok treffer han den friske fantajentåsom får ham til å bli en inderlig forelska familiemann.
Nei, jeg har ikkefunnet på denne handlingen for å være ekkel.
Den er der helt av seg selv.
Den stadig lile forvirra Steve Carell er gift med JulianneMoore inntil hun har sex med Kevin Bacon, antakelig i en slagslavkarbo-fanatisme.
Carell spiller Carell, og han er tilforlatelig som enFinbeck & Fia-tegneserie.
Inn i den nedbrutte mannens liv kommer Goslingsom penisfuhrernes ironman og han lærer bort latterlige klær sånn at Carell serut som kul advokat på bar.
Han har en søt gutt på tretten år som sier"asshole" på skolen og forårsaker en kulturkrise som de skjønner iAfghanistan.
Emma Stone spiller som ei Bratz-dokke.
Greit nok.
Jeg kan skjønne at slitne folk hygger seg med teite ting.Jeg kan ikke skjønne at de faller for den gamle svindelen om trusesniken somblir helbredet.
| 0 |
702718 | Hva ting fører til
Dette er en vanvittig ufortjent komedie som har kommet til på grunn av filmer som "Hangover".
Nesten uforståelig dårlig.
"Ready or not":
Amerikansk komedie.
2009.
1 time,26 minutter.
15 år.
Regi:
Sean Doyle.
Med:
Christian Oliver, Seamus Dever, EvanHelmuth.
Denne filmen er med fordi den illustrerer hva det fører tilnår intellektuelt tilbakestående og moralsk dovne kinogjengere hyller fram"Hangover"-filmer og sånne ting som forresten er ganske vittige.Ryktet om folkelig festmoro trekker ned i osmosen, der gollumene bor.
De lageretterlikninger som denne:
Kameratgjeng med halvferdige smiley-tryner harutdrikningslag i Vegas, men de havner i Mexico der de blir uvenner medgangsterfyrste, men venner med dattera hans, ei dame som smasker med vippene.Handlingen tutler som halshogd høne.
Over og ut.
| 0 |
702719 | Spielberg tar den helt ut
Steven Spielberg har laget en nostalgisk skillingsvise-film av den kinnvåte sorten der mennesker og dyr blir så utrolig glad i hverandre.
Det skjer til og med i første verdenskrig, og Spielberg har fleska til med alt han har og gjort en overveldende hjertefilm som folk bare må elske.
Amerikansk drama.
2011.
2 timer, 26 minutter.
15 år.
Regi:Steven Spielberg.
Med:
Jeremy Irvine, Emily Watson, David Thewlis, TomHiddleston, Peter Mullan.
I god avstand fra innøvd tidskynisme og helt i grenselandettil det vi euro-amerikanere kaller cheezy – ostepop – lager Steven Spielberg sånaiv, hjertefangende hesteromantikk at det nesten føles som en betlehemskgenre-fødsel.
En ny genre er det selvfølgelig ikke, for det fantesLassie-filmer, det var "National velvet", det var"Silkesvarten" – og har jeg glemt de viktigste, er det med vilje.
MenSteven Spielberg gjenskapte den khakikledte eventyreren med Indiana Jones pååttitallet.
Nå renoverer han den skvettende dyre-sentimentaliteten så deilig atden ironiske overbærenheten viker og du tenker:
Ja, underholdningsfilmen ergjenskapt.
Ingen sier føkk en eneste gang.
Jeg tror jeg vil gå på gangen oggråte rørt over at det går an.
Dette er ikke en tårespruter.
Det er en geysir.
Fordi Spielberg er verdens flinkeste fyr når han er i dethjørnet, tillater han seg alt.
Han tar den så langt ut at sognepresten kan seden.
Hesten Joey blir uansvarlig kjøpt inn i en fattig britiskfamilie av leilendinger der far drikker bort krigstraumer og mor Emily Watsonsliter med en tung skjebneforståelse som henger i vokalene hennes som råtnajuletrepynt.
Jeremy Irvine spiller den guttebok-hederlige sønnen som trenerluksushesten så den til og med kan pløye turnipsåker mens tordenenglene høljerog ett eller annet pilsgrinende symfoniorkester pøser på med så voldsommestemninger at den feite dama burde ha sunget og så gikk vi alle hjem.
Dette er film for regionen.
Der magen svir.
Der hjertethovner.
Der blikket renner.
Og den gir seg ikke etter pløyinga, for straks blirdet verdenskrig, og den ømme, lojale hesten verves og føres bort fra sinelskede gutt.
Så er den i Frankrike i 1914, og der er det nesten like ille somnå.
Hesten går fra skjebne til skjebne, fra tysker til mademoiselle.
"Waszhall we do wiz the horzez?"
Joey får en svart venn.
Fiender forbrødresover den lojale hestens skjebne da han stormer over slagmarkene og vikler seginn i piggtråden som var den en tornekrans.
For det er som om dyret eråpenbaringen:
Menneskene blir snille av å være med dyr, det er som om debeundrer dets evne til ikke å tenke fornuftig.
Jeg skal virkelig ikke røpe hvordan det går, men her dørmange.
Når den blinde soldaten kommer stormende gjennom snøen i skyttergrava i1918, når filmen en patos som er så mye vakrere og så mye virkeligere enn ironiat det er bare å gi seg over.
Vi hadde panseret på.
Vi hadde piggene ute.
OgSpielberg fant fram til hjertet nok en gang.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702721 | Trist Supermann
Uventa vellukka film om tre ungdommar som får superkrefter frå eit hol i bakken.
Amerikansk action/thriller.
2012. 1 time, 24 minutt.
15 år.
Regi: Josh Trank.
Med:
Michael B. Jordan, Dane DeHaan, Alex Russell, MichaelKelly, Ashley Hinshaw, Anna Wood.
"Chronicle" kunne blitt ein uendeleg teit film.Sjekk bare dette plotet:
Tre ungdommar utviklar superkrefter etter å ha gjortei utruleg oppdaging i eit hol i bakken.
Den eine av dei tre er eit nervøstmobbeoffer som blir banka av ein alkoholisert far mens mora ligg dødssjukheime.
Det er laga mange nok amerikanske filmar om taparen som plutselegoppdagar skjulte talent, blir high school-helt og reddar familien – i eiklissete happy ending.
"Chronicle" er ikkje ein slik film.
Eit øydelagtsjølvbilete og sinn kan ikkje fiksast med superkrefter.
Det kan heller ikkjeein dysfunksjonell familie.
Dei tre unge kompisane framstår imponerande nok somtruverdige i oppdaginga og utviklinga av dei usannsynlege kreftene.
Dei nærmarseg superkreftene omtrent slik du skulle tru bråmogne 16-åringar ville gjeradet, kastar baseballar i trynet på kvarandre, køddar med folk, får bamsar til åfly og steinar til å spretta på vatnet.
I eit litt daft midtparti i filmen erdet heile bare leik.
Så mørknar det.
For livet er ikkje ein leik.
Heller ikkjemed superkrefter.
Parallelt kommenterer den eine av dei tre, med tenåringenslett umogne forståing og fascinasjon for filosofi, det heile med gamlefilosofiske læresetningar:
Shopenauers tese om viljens kraft, Platonshulelikning, omgrepet "hybris" – altså overmot.
Før også filosofienforkvaklar til teoriar om overmenneske og rettferdig maktbruk.
Alle bileta er filma gjennom gutanes eigne kamera,overvåkingskamera, eller ho som filmar til bloggen sin.
Også dette grepet med"autentiske" filmopptak er jo etter kvart gjort mange gonger.
Menogså dette fungerer godt i Josh Tranks debutarbeid som regissør.
| 1 |
702723 | von Triers fornemmelse for død
Kirsten Dunst gjør en formidabel, uforglemmelig rolle i Lars von Triers dødsdrama "Melancholia", der de følsomme kan fornemme livets absolutte meningsløshet på jorden.
"Melancholia":
Dansk science fiction drama.
2011.
2 timer, 10 minutter.
15 år.
Regi:Lars von Trier.
Med:
Kirsten Dunst, Charlotte Gainsbourg, Kiefer Sutherland,Alexander Skarsgård, Charlotte Rampling.
Lars von Trier er verdens eneste danske med sjel.
Ibayer-baconets Lille-Tyskland har det vokst opp en slags raddis-sønn som erredd for alt.
Det var ikke koketteri det året han ikke kom til filmfestival iCannes fordi han verken turde ta fly eller tog eller kjøre bil.
Von Trier er enhelt ekte nevrotiker.
Han kan finne på å si at han er nazist fordi han fårklaustrofobi ved tanken på at det sier man ikke.
Nevrotikere lytter til Universet, og de ser på spøkelsenelangs veien.
De føler når planetene sirkler rundt solen, og de kan fornemme sinegen død.
Kirsten Dunst spiller den over-vaktsomme, profetiske Justine i"Melancholia".
Det er en komplisert rolle, for Dunst gifter segmotvillig inn i et borgerskap der alle vil bruke henne til noe og der hunnekter å bli brukt.
Justine er også navnet på romanheltinnen til markien avSade som på Napoleons tid skildret kvinnens fortvilede leting etter dyd ogskjønnhet — mens hun blir misbrukt over alt hvor hun kommer.
Dunst gjør en diger, uforglemmelig rolle.
Øynene ser brukteog trøtte ut som hos et søvnløst barn, og kroppen siger sammen i motvilje ogresignasjon.
Når den mystiske planeten Melancholia nærmer seg på himmelen somen hyllest til Mummi-boka "Kometen kommer", da legger hun seg naken inaturen og tar i mot.
Hun vet det nøyaktige tallet på bønner i glasset, og hunvet at det eneste livet i Universet finnes på Jorden.
"Jorden er ond, ogvi trenger ikke sørge over den," sier Justine.
"Ingen vil savneden."
Hun velger døden framfor skjenselen.
Filmen starter med en stilisert, malerisk framstilling avundergang, i gjennomført sakte film, for skjebne forstørrer sekunder.
Fuglerfaller.
Hesten segner.
Det lyser av brudens fingre.
Jorden sprekker som enappelsin og blir borte for alltid.
Mesteparten av handlingen er lagt til en myldrende vonTrier-versjon av Thomas Vinterbergs "Festen" (1998), somrepresenterte en plagsom fortsettelse av Panduros vittige opprørsroman"Rænd mig i traditionerne" fra 1950-tallet.
Skildringen av de rikesekle feiring er ikke storarta her heller, men de to kvinnerollene gjør filmentil en særegen opplevelse av sårbarhet og naturfølelse.
Kvinnene har von Triersfornemmelse for død.
Det er de som sitter med barnet i et urtelt da Melancholiaomsider treffer oss.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702725 | Colin Farrell som Budweiser-vampyr
Akkurat da du trodde at vampyrer var stuereine dyr og medlemmer av Unge Høyre, kommer Colin Farrell og er den forferdelige sorten.
Budweiser-vampyren!
"Fright night":
Amerikansk grøsser.
2011.
1 time,45 minutter.
15 år.
Regi: Craig Gillespie.
Med:
Anton Yelchin, Imogen Poots, Colin Farrell, Toni Collette,Christopher Mintz-Plasse.
Jada, det fantes en "Fright night" på åttitallet,men denne er tøffere.
Anton Yelchin er en kul russisk ungdom som spilte i"Terminator Salvation" og "Beaver".
Her lever han sammenmed ei motvillig mor med Lassie-hår og servitørtryne i en forstad på størrelsemed et gjennomsnittlig jærdrivhus i utkanten av Las Vegas.
Anton oppdager at naboen Colin Farrell antakelig er vampyr.
På ungdoms vis bestemmer gutten seg for å etterforske, og han inntrengernaboens hus på jakt etter blodsugt stripper mens syntheziserne brummer somsnackssjuk dvalebjørn.
Colin Farrell er en fantastisk vampyr.
Glem familienMcCullens åtte unger uten mormor i skogen.
Glem greven.
Farrell suger så dukjenner tennene i nakken.
Og dessuten drikker han Budweiser av boks ogblikkfanger damer.
Handlingen er stram og fin.
Yelchin får hjelp aven pysete TV-ekspert på vampyrisme (David Tennant i stilig rolle), og etterhvert blir det både vittig og spennende.
Men Christopher Mintz-Plasse må få segen butikkjobb snart, for han er konsekvent dårlig.
| 1 |
702727 | Sarahs møl-kake
Dette er en så dum film at du antakelig ikke har lov til å nevne den på Facebook.
Jeg tror en VG-jorunalist kommer til å kle seg ut som Sarah Jessica Parker og gå rundt i byen, bare for å oppleve hvordan annerledes føles.
"Jeg fatter ikke hvordan hun får det til":
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 29 minutter.
11 år.
Regi:
Douglas McGrath.Med: Sarah Jessica Parker, Pierce Brosnan, Greg Kinnear, Kelsey Grammer.
Jeg tilhører de naive folka som likte Sarah Jessica Parkeri Steve Martin-filmen "LA Stories".
Hvordan kunne den sprudlendejentungen bli til røntgenbildet av amerikanske kvinnekomediers beinskjørhet?
Dette er ille.
Parker spiller mor som jamrer kokett over athun ikke er flink til å bake (fnis), og hun vil oppdra jenter som bryr seg omhva slags kake mor laga til skolefesten.
Til fyret, barnet mitt!
Følg VirginiaWoolf, for dette blir ille.
Hun er gift med Greg Kinnear, som bestandig ser utsom en blid seksualvegrer.
Og verre:
Hun skal jobbe med Pierce Brosnan, som iinnendørs-roller stadig likner en vandrende ereksjonsfeil.
Det er størresjanser for at den spenningssvake dressgubben gror bjørkeblader på penis enn atsevjen stiger.
Filmen skal handle om kvinner med dårlig tid (pga kakebaking ogjobb) og sånne menn som tror at sekretæren ikke vil ligge med dem hvis dekjører barnevogn.
Alle har prosjekter de skal presentere.
Det er en slags sharia-tingi Hollywood.
Jeg er så lei av finansfolk på film.
Jeg vil heller se imamerspille baseball enn å se flere næringslivsgubber.
Sånn er det.
Pakk i eske.
Gå hjem.
Dere er sparka.
| 0 |
702728 | Tøffere blir det ikke
49-årige Tom Cruise er tilbake som agenten Ethan Hunt i den tøffeste "Mission impossible"-filmen til nå.
Men Michael Nykvist som skurk er en skuffelse.
Mission:
Impossible – Ghost protocol
Action.
USA2011.
Regi: Brad Bird.
Med:
Tom Cruise, Jeremy Renner, Simon Pegg, Paula PattonJosh Holloway, Lea Seydoux, Michael Nykvist m. fl. Lengde:
2 timer 13min.
Aldersgrense: 15 år.
En vanvittig kamp mot klokken, sandstormer og høyder for åforhindre et terrorangrep med atomvåpen.
Med nytt team og uten støtte fraorganisasjonen sin, IMF.
Prøvelsene erumuligere og mer spektakulære enn noensinne når 49 år gamle Tom Cruisereturnerer i rollen som superagenten Ethan Hunt for fjerde gang.
"Ghost protocol" er antakelig den beste ogtøffeste filmen i serien til nå, og det sier ikke lite.
Her går Mission:
Impossible-merkevaren tilbake til den opprinnelige misjonen: reinspikka action,gadgets og underholdning av edleste sort.
Pustestansspenning, kreativewow-øyeblikk og imponerende teknologi trumfer følelser og romantikk.
Det enkle, men effektive plottet starter med en spektakulærfengselsrømming i Moskva, før Hunt og teamet jakter heseblesende videre tilDubai og Mumbai.
Den morsommeteknologinerden Benji Dunn (Simon Pegg) er med videre fra treeren, og dennegangen får også han brynt seg på litt action i tillegg til å trykke på avanserteknotter og være den som bidrar med litt humor i det intense alvoret.
Nye på laget er Jane Carter (Paula Patton) ogWilliam Brandt (Jeremy Renner).
Stilige folk, men de er tross alt allebifigurer sammenliknet med den monumentale, smarte tøffingen Ethan Hunt,troverdig framstilt av Tom Cruise.
Teamet jakter desperat på stjålne koder som kan aktivisererussiske atomvåpen, altså et skikkelig redde verden-oppdrag.
Svenske Michael Nykvist er selveste sjefsskurken KurtHendricks.
Nykvist gjør en grei jobb med det han har å spille på, men skurkerollener et av de få, svake punktene i filmen.
Der resten av filmen er både frisk,moderne og uforutsigbar, er skurken en klisjé: maskinmessig, taus ogendimensjonal.
Det samme kan sies om den andre skurken: leiemorderen SabineMoreau (Lea Seydoux).
Sånn må det kanskje være i sjangeren, men Kurt Hendrickser ikke er skurkefigur som vil gå inn i historien.
Regissør Brad Bird har tidligere regissert animert action,og har greid å overføre et triks eller fem derfra, i tillegg til en heltvanvittig energi.
Heldigvis har han ikke falt for fristelsen til å brukehoppende, flimrende kamera i actionsekvensene, slik mange er så glad i fortiden..
Mye actionvold, ja visst, men det er de smarte triksene, teknologiskefinessene og overraskende vendingene som gjør "Mission:
Impossible – Ghostprotocol" så ekstraordinær.
| 1 |
702729 | Genial spionfilm, fantastisk Oldman
Møtet med Gary Oldman som John Le Carrés britiske agent Smiley er blitt en to timer lang nytelse.
Svensken Tomas Alfredson
Muldvarpen (Tinker tailor soldier spy)
Fransk britisk tysk spiondrama.
2011.
2 timer, 7 minutter.
15 år.
Regi: Tomas Alfredson.
Med:Gary Oldman, Colin Firth, Toby Jones, Mark Strong, Ciaran Hinds, John Hurt.
Jeg har sett spionfilmen som er replikk-stillere, seinere ogstilistisk mer presis enn "Kongens tale", og den er helt sikkert denbeste spionfilmen noensinne.
Tomas Alfredson er noe så politisk ukorrekt som engenial svenske, og med "Muldvarpen" har han laget en film som fårmørket til bevege seg.
Alfredson (som er sønn av komikeren og alle sekstiåtteresungdomsfavoritt Hasse Alfredson) er ikke en selvopptatt regissør.
Han tilegnerfilmen en taus og paranoisk stil som nesten kan virke upersonlig, men som erAlfredsons måte å finne igjen tida på.
Mye er skutt med telelinse, og bildenegir deg følelsen av at personene er overvåka og systematisk iakttatt.
Den kaldekrigens agent-England er et paranoisk limbo, et mellomstadium mellom å være ogikke være, der skjebnen er en stillferdig, men uforutsigbar byråkrat.
Hemmeligheter gir filmen en tilbakeholden kulde.
I løpet av den første timenblir lite røpet, og en stund føler du at det anstrengte rolle-karnevalet iSirkuset er så overveldende at ikke en gang manusforfatterne kunne få vite hvasom skjedde.
Det er ikke noe flott med stilen, men den er vakker ogsystematisk og gåtefull.
Syttitallet er beskrevet annerledes enn syttitallflest.
Det hviler en uskjønn kommunal engelskhet over bilder og samtaler.
Ingenbildevalg virker tilfeldige eller pragmatiske.
Ingen replikker er jabbende.
Spenningen er ikke en fortausvilter Bourne, men en gledesløsskyggemann som holder pusten.
Noe ubehagelig foregår her, men som om det aldriskjedde.
Det er nydelig gjort.
Alfredson holder kameraet på det avlyste skyggefjeset tilGary Oldman, som om han venter på at mannen skal avsløre følelsesliv.
Plutseligkommer det en rykning i en øyekrok.
Vi skvetter nervøst.
Den ville Gary spillerLe Carrés dystre Smiley, en distingvert statstjenestemann som svømmer medbrillene på.
Oldman har beskrevet sin Smiley som en mann som kommer inn i etrom uten å tilpasse seg atmosfæren der, han er det motsatte av en kameleon, oghan er befridd for farger.
Rollen gjennomføres med utsøkt intelligens og er totimer med rein nytelse.
Ved Oscar-utdelingen skal Oldman konkurrere mot BradPitt ("Moneyball").
Det er som å sette et Rembrandt-maleri opp mot enlitt fin kalender fra Mittet Foto.
I rolle etter rolle kommer perfeksjonistene smygende inn ihandlingen.
John Hurt på randen.
Toby Jones som en insektsplagsomnisje-etterforsker.
Ciaran Hinds som den vaktsomme Roy Bland, Mark Strong somDracula-aktig feltspion, Colin Firth som den blide kontorflørtis, Tom Hardy somden langhåra smygeren Ricki Tarr.
Noen få ganger bryter stilen ut i desperat frivolitet, somnår ironiske agenter festsynger den russiske nasjonalsangen og Smiley oppdagerat kona er utro.
Det er da du får lyst til å reise deg og applaudere.
Om detikke var for at da ser de deg.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702730 | Ubehagelig god tankevekker
Kontroversiell, men vellaget og vesentlig svensk drama om svarte ungdommer som mobber hvit i et utspekulert, sadistisk spill.
Regi/manus: Ruben Östlund.
Med:
Anas Abdirahman, SebastianBlyckert, Yannick Diakité, Sebastian Hegmar, Abdiaziz Hilowle, Nana Manu, JohnOrtiz, Kevin Vaz.
Sverige 2011.
1 time 59 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom/voksen.
Av to grunner gjør det vondt å se «Play».
At store barnherser med mindre barn, er uansett stygt.
Når det attpåtil er svarte ungdommersom mobber hvite, mistrives vi enda mer.
Likevel er Ruben Östlunds film «Play»så godt laget at vi bør tåle å rystes.
Den svenske manusforfatteren og regissøren er blitt beskyldtfor å være rasistisk i sin skildring av «the good and the bad guys».
Filmenskildrer hvordan en innvandrergjeng med afrikansk bakgrunn setter i gang etutspekulert spill overfor to etnisk svenske gutter og en med asiatisk bakgrunn.
Men å dele ut rasismekortet er en misforståttdommeravgjørelse.
Vi må kunne ha to tanker i hodet på en gang:
Det finnesinnvandrergjenger i nordiske byer som utvikler mobbende, voldelig atferd og(små)kriminell virksomhet.
Å skildre dette er ikke det samme som å si at allefargede ungdommer oppfører seg slik, ei heller at alle hvite er englebarn.
Östlund bygger manuset på 40 beslektede ranshistorier fra iGøteborg.
Jeg røper ikke hvilke knep innvandrergjengen benytter under navnet«Zig-zag-zug», bare at det er et snedig, ondskapsfullt lureri som iverksettesoverfor tre intetanende gutter som er på handletur i et av byens kjøpesentre.
Når filmen er blitt så ubehagelig god, skyldes det at de femamatørskuespillerne i gjengen og de tre ofrene agerer bra.
Det handler ikke omutstudert minespill (kameraet holder seg som oftest på god avstand), mensnarere om kjappe versus forknytte replikker som sementerer den nådeløseherre-/tjener-leken.
«Vi skal ikke rane dere, vi skal bare....», er refrenget fragjengen som lokker de tre yngre guttene med på en roadmovie via t-bane og bussbort fra byens sentrum og ut i øde trakter.
Som tilskuer til den psykiskemishandlingen av ofrene får man lyst til å rope «stikk av, finn på noe, gjøropprør!»
Men mobbernes pendling mellom falske trøsteutsagn og implisittetrusler blir til en utstudert hersketeknikk som det ikke er lett å rømme frauten å tape egen verdighet.
Östlund fletter inn sårt tiltrengte hvilescener fra etregiontog der en mystisk vogge synes å være glemt igjen.
I en epilogscenekommer han reaksjonene våre i forkjøpet og drøfter dem:
Kanskje det ikke erslik at alle innvandrerbarn er fattige, sultende barn som blir undertrykt.
Brapolitisk ukorrekthet.
Men vel så viktig er fellesnevneren som dramaet tydeliggjør:
Enten barn og ungdom i storbyen er svarte eller hvite, er de overlatt til segselv.
Verken foreldre eller andre voksne griper inn for å få dem ut av den ondeleken.
| 1 |
702731 | Clooney i TVNorge-bolle
Familie-dramaet "The descendants" er blitt en forslitt standard-historie av den sorten som blir laga for å selge Kleenex, og poengene er verken mange eller spesielt gode.
Amerikansk drama.
2011.
1 time, 55 minutter.
Tillatt foralle.
Regi:
Alexander Payne.Med George Clooney, Shailene Woodley, Amara Miller, Nick Krause, MatthewLillard.
Amerikanere lever inne i ei boble som hindrer dem i å severden.
Inne i denne pseudo-virkeligheten er Newt Gingrich politiker og GeorgeClooney skuespiller.
Det er ikke alltid lett å ta dem alvorlig.
"The descendants" er en Hawaii-pakke med enkeltukeblad-innhold.
De overatlantiske Oscar-erogenene blir pirra av mangenærbilder med tårer og sorg, og så lenge folk griner på film, er det ingen sombryr seg om at det ikke finnes en skikkelig handling, en holdning eller etpoeng.
George Clooneys ukontrollerbare kone ligger i koma, ogGeorge skal takle den mannsfjerne oppdrager-rollen som om den var atomfysikk.Han skal også ordne en av disse evindelige business-dealene som plageramerikansk film med sine finanstekniske uvesentligheter.
Clooney ser ut omtrent slik Tom Selleck gjorde i"Magnum".
Han illuderer følsomhet ved å se langvarig forvirra ut, oghan går rundt i allmenn-menneskelige shorts.
Over bildene durer hans monotonefortellerstemme:
God aften, mitt navn er Cox.
Den sinte tenåringsdattera røper at den døende dama var utro(med Matthew Lillard fra "Scooby Doo" av alle ting), og så handlerresten av filmen om at George (fremdeles i shorts, og fremdeles med forvirrafjes) skal finne damas elsker sammen med de to sinte døtrene sine og enkarikert dude som heter Sid.
Det blir mye triste fjes.
Det blir mye Fretex-brukteresonnementer.
Det blir klimprende Hawaii-musikk som klistrer seg til huden somsvovelsyre, og det blir en følsomhet som liknertarmgass når den bobler i badekaret.
Før fantes noe som vi kalte TVNorge-filmer.
De var billigeTV-greier om familieting, og de ble laga for å selge Kleenex.
Her er en medkrem.
Jeg skal si noe om George Clooney.
Kvinner har lett for åforveksle virkningen på egen seksualitet med filmkunst, slik menn gjorde medMarilyn.
Det er OK.
"ER" var laga for det.
Men det var aldri meningenat Clooney skulle få Oscar for grining.
| 0 |
702734 | Midt på treet med Varg Veum
Bergens beste borgere er ikke byens beste barn, og det virker ikke helt troverdig når Varg Veum
Varg Veum – De døde har det godt
Regi:
Erik Richter Strand.
Med:
Trond Espen Seim, BjørnFloberg, Lene Nystrøm, Jørgen Langhelle, Bintu Sakor, Eindride Eidsvoll medflere.
Manus: Lya Guerra, Richter Strand.
Danmark/Norge 2011.
1 time 30minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/voksen.
For så vidt er dette en streit krimthriller med en delstandard ingredienser:
Drap, seksuell utbytting og kriminell aktivitet som gårhelt opp i byens sosietetslag og statlige byråkrati.
Men hvorfor sliter jeg medå tro at slikt skjer i Bergen, buekorpsenes hjemby?
Det snodige er at hadde dette skjedd i andre skandinaviskestorbyer, ville vi neppe nølt med å godta skurkeframstillingen.
Men straks denslags forbrytelser skal iscenesettes i vårt eget land, i en by nær oss, kreverdet liksom tyngre bevisførsel for å virke troverdig.
Regissør og medforfatterav manuset, Erik Richter Strand, har ikke anstrengt seg nok, spør du meg, for åsannsynliggjøre at slik utstudert ondskap begås av Bergens beste borgere.
På den annen side – i våre dager skjer så mye rart og stygt,også i bedre kretser like om hjørnet.
Hm.
Vil du ikke bli forstyrret av denne type funderinger,steng bare av for ønsket om realisme.
Det går godt an å godta filmen som ensjangerfilm, en krim med helter og skurker, helstøpte og brodne kar, som barkersammen og knuses, både den ene og den andre.
Bedømt som thriller og krimgåte er "De døde har detgodt" midt på treet, som så mange av Varg Veum-filmene er blitt.
Intet ernytt mellom Trond Espen Seims detektivfigur og Bjørn Floberg politiskikkelse.Den første tøyer grensene og bankes stadig og ubarmhjertig opp, den andrekjefter og smeller og er for seint ute til å løse flokene.
Lene Nystrøm gjørfortsatt så godt hun kan som Vargs samboer, Karin, men det tilfører ikke mergnist denne gang heller.
Men Jørgen Langhelle, vår mann fra Sandnes, løfter seg mangehakk i sin rolletolkning, og Eindride Eidsvoll kan de nødvendige takene somobduserende lege.
Svakheten er at man ikke kommer sterkt nok inn under hudentil ofrene som er innsmuglede asylsøkere.
Tema er aktuelt nok, men dessverreblir ikke smerten levendegjort så nært som man kunne ønske.
Det gjør også atfilmens tittel – De døde har det godt – framstår som uformidlet.
Ingen uttalerdenne setningen i filmen, ei heller opplever vi kroppen at de levende har detverre enn de døde.
| 0 |
702736 | Stilig engelsk nevrose-krim
David Morrissey er stilig i hovedrollen, og det er bra, for her kommer enda en britisk krim der politimannen antakelig er sjukere enn seriemorderen.
Thorne:Britisk TV-film.
2010.
2 timer.
15 år.
Regi:
Stephen Hopkins.
Med:
DavidMorrissey, Natascha McElhone, Eddie Marsan, Phil Hendricks.
Mangelen på engasjerende filmkrim er av og til så prekær attil og med de psykiatriske briter føles velkomne.
Engelsk TV-krim pleier åfortone seg mer egosentrisk enn zenbuddhist-seminarer om selvrealisering utensalt og svinekjøtt.
De handler ikke ofte om forbryteren, ettersom detektivenhar et så formørket sinn og en så forstemmende oppvekst at man egentlig følgermed i handlingen for at han eller hun ikke skal føle seg avvist.
Det er OK.
Trening til empati er en fin ting.
Også «Thorne» er et slags djupdøkk i Nav-sørpa, men DavidMorrissey overbeviser så sterkt som halvpsykotisk yrkesvegrer at burgerkokkenpå 7 Eleven kunne ha diagnostisert ham uten å bomme.
Du kan se at mannen ikkeer helt i orden.
Muttere detter fra hårfestet, og det skrangler i maskinskruene.
Men Morrissey er solid.
Han er sær, men betryggende og ubøyelig somRegjeringens Gisle Flink, og han etterforsker med et psykosomatisk alvor som ernødt til å irritere noen.
Handlingen i den to timer lange TV-filmen forteller om enlegekyndig seriemorder som fanger kvinner og forsøker å holde dem i koma.
Dørde, hiver han dem.
I følge seriemorder-vedtektene skal sånne folk ha et sjuktforhold til en bestemt etterforsker, og de skal være så flinke til å lurepolitiet at Stasi ikke .. æh, nei, den er brukt før.
Hvis vi ser bort fra at den ellers munkemørke politimannenThorne engasjerer seg i oppvåkningslegen McElhone, beveger handlingen seg medsein, dyster troverdighet.
Den henfaller selvsagt til pjattete sosialrealismeunderveis, men ikke så mye at vi varsler VGNett.
Nå skal jeg røpe at Thorne har en hemmelighet fra fortida,for dere gjetter den ikke likevel.
Jeg skal også røpe at den krølleteCSI-mannen med ørering er en elokvent homofil, for heterofile briter kan ikkeuttrykke seg, kfr. Oscar Wilde.
Skuespillerne er rutinerte på samme måten som når takpannerklarer ligge helt stille fordi de ikke improviserer.
Det er behagelig,gjenkjennelig og nasjonalt beroligende i en tid da det urolige England er påvei ut av EU og Skottland er på vei ut av England.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702738 | Mørk mudder-feminisme
Egentlig en skrekkfilm, men samtidig laget som en forvirra fabel-feminisme om barbardama som misbrukes så stygt av småborgerne at hun snur rollene.
The woman:
Amerikansk skrekkdrama.
2011.
1 time, 40minutter.
15 år.
Regi: Lucky McKee.
Med:
Sean Bridgers, Angela Bettis, PolyannaMcIntosh, Tommy Nelson.
Ingen vil komme seg ut av livets lampettskygger av dennefilmen heller.
I et stilisert, amerikansk småborgerskap regjerer denumenneskelige mann med vold og versatil uvesentlighet:
Familiefaren finner endag en bablende barbarkvinne.
Hvor hun kommer fra, vet vi ikke, men dama fartersølete og vilt langs forstadselvene i USA.
Pappaen fanger dama og innrederkjelleren for henne.
Der henger hun som en Guantanamo-fange og får lide for sinannerledeshet.
Faren skal oppdra henne til underkastelse og lydighet.Kvinne-teoretikere vil nikke anerkjennende.
De politisk følsomme vil applaudere.Dette er typisk USA.
Det går ikke så bra.
Pappas finger blir spist.
Husetspubertetsgutt bruker den nakne dama som porno.
Mor gråter.
Men den undertryktekvinne slår tilbake, og snart er rollene så snudde at man skulle tro det var enslags Fluenes Herre-fabel.
Men det er bare en vanlig skrekkfilm, og den er ikkespesielt underholdende.
| 0 |
702739 | Panter-Pippi med pistol
Luc Besson har skapt enda ei hardfør, pantertynn pistoldame som kan hamle den colombianske mafiaen så voldsomt at til og med murpussen stønner.
«Colombiana»:
Amerikansk-fransk action.
2011.
1 time, 45minutter.
15 år.
Regi:
OlivierMegaton.
Med: Zoe Saldana, Michael Vartan, Callum Blue, Lennie James.
Den neste gale dama har Luc Besson ansvaret for.
Vi husker«Leon», vi husker «Nikita» og «Jeanne d'Arc».
«Hanna» kunne blitt skikkelighvis Besson hadde laget den.
«Colombiana» starter med at Johnny Cash synger «Hurt», fordette skal handle om det smilløse smertens offer som blir en guddommelighevner.
Den colombianske ni-åringen Cataleya må se på at narkogangsterne drepermamma og pappa, og så flykter hun artistisk over fattigdommens hustak inntilhun havner hos onkel i Chicago.
Der sier hun at hun vil bli leiemorder.
Detblir hun.
Og en så god en at det ikke ville ha vært en atomfysiker igjen i heleAsia hvis man slapp henne løs.
Til og med de som eide egen logaritme-tabellville vært døde.
Men Cataleya vil ha hevn.
Hun tar en etter en i detcolombianske karslighets-kartellet.
Onkel advarer henne.
Mor og jeg vil blidrept.
Og det blir de.
Men Cataleya har ikke tenkt å gi seg før fort er gjortog alle mann er døde.
Regissøren med det litt brultne navnet Megaton har fått tilen fartsfylt, deilig urealistisk actionfilm der Zoe Saldana ser ut som en nymyggart og smyger seg ubesværa gjennom nettingen i så tynt treningstøy at dukan se venstre hjertekammer.
Hvis noen skulle undre seg over (som ingen gjør)hvorfor Eastwoods «Gran Torino» føltes som en UNICEF-brosjyre, så kan dere sedet her:
Hevnere funker på film.
De skal ikke være nedverdigende sadister, menutøve sitt hellige virke med så tydelig overlegenhet at ingen trenger være itvil om at de vil komme til himmelen og få pene barn.
| 1 |
702741 | En feig sex-brukers nederlag
Michael Fassbender spiller den iskalde mannen som driter i menneskelig kontakt og bare hengir seg til sex uten forpliktelse.
Skammen (Shame).
Drama.
Regi:
Steve McQueen.
Med:
MichaelFassbender, Carey Mulligan, James Badge Dale.
England/USA 2011.
1 time 39minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Bare glem det hvis du har hørt rykter om het sex i«Shame».
Heten er bare tilsynelatende – først og fremst synliggjør filmen enisnende kulde hos en mann som ikke får til forpliktende forhold.
Dette er andre spillefilm fra den britiske videokunstnerenSteve McQueen som brakdebuterte med «Hunger» i 2008, en film om sultestreikendeIRA-fanger.
Da lot han skuespiller Michael Fassbender tyne sin egen kropp i ekstremescener.
Når de to nå inngår i nyttkompaniskap, spiller Fassbender en utvendig vellykket fyr, Brandon.
Han har althan synes han trenger i New York:
Firmajobb, strøken leilighet og fri tilgangpå damer.
Nok en gang tvinger McQueen sin hovedrolleinnehaver til åstille ut kroppen på en måte de fleste mannlige skuespillere slipper, som å blifilmet naken bakfra mens han står og pisser på badet.
Jeg kunne vært scenenforuten, men dogåingen kan tolkes som Brandons protest mot akkurat da å tatelefonen fra en søster, Sissy, som er desperat etter kontakt.
Slik understreker regissøren sittpoeng:
Her er en mann som i bokstavelig forstand driter i menneskelig kontaktmed mindre det gir ham et knull.
Selv telefonen strutter stiv i holderen påBrandons skap.
Da Fassbender i fjor spilte herrRochester som Jane Eyre forelsker seg i, skrev jeg at han manglet den varmeutstråling som gjør en slik tiltrekning troverdig.
Den samme irriterendekjøligheten preget ham også i rollen som psykiater Carl G. Jung (A dangerous method)nylig.
Nå kommer Fassbenders glattekulde til sin rett.
Enten han leier seg en hore, sjekker opp kvinner medblikket på t-banen eller på bar, masturberer på toalettet hjemme eller på jobb,er målet en kjapp utløsning som aldri krever følelsesmessig engasjement.
Denne overflatens seksualitetrøsker McQueen opp i på en måte som gjør filmen interessant.
Med pinefulltydelighet levendegjør regissøren mannfolk som mestrer flørtens mangeteknikker, som når Brandon er ute med sjefen sin, en gift type som jakter pånok et uforpliktende ligg.
«Shame» kler av og bryter ned en meget umoden mann (dubegynner å få grå hår, Brandon).
Man kan lure på hva det er i hovedpersonen ogSissys oppvekst som har gjort begge så ulykkelige.
Men etter hvert kjennes dethelt greit å slippe en slik forklaring.
McQueen oppnår nok ved å la søsterentrenge inn i livet hans, men også ved at en kvinne han dater, forventer noe merenn bare sex.
Det fikser han virkelig ikke.
Musikkbruken er utsøkt, fra denlille detaljen at Brandon bare spiller vinyl til at hans nettpornokikking ogintime utfoldelse stadig akkompagneres av Glenn Goulds tolkning av BachsGoldbergvariasjoner.
Det er den rene voldtekt av Bach fordi kulden irundbrennerens aktiviteter forsterkes av tonefølgets matematiske systematikk,men det funker.
Kontrasten blir slående når Sissy (Carey Mulligan) leverer enpraktfull jazztolkning av låten «New York», en rørende døråpner inn til myklengsel etter nærhet.
Briten McQueen viser åpenhjertigesexscener som amerikansk film ville dekket til.
Den som finner det uutholdeligstøtende å se nakne kropper i coital utfoldelse, får ligge unna.
«Shame» erseverdig fordi den så slående viser menneskets behov for å bli sett som mer ennbare et seksuelt vesen.
Følg meg på Twitter:
@KristinAalen
| 1 |
702743 | Helt putin, men litt søt
Det hender av og til at elendige filmer er ganske underholdende.
Denne er trivelig på en slags National Geographic-måte.
Man får sett ekte russere.
The darkest hour
Amerikansk-russiskscience fiction thriller.
2011.
1 time, 29 minutter.
11 år.
Regi:
ChrisGorak.
Med:
Emile Hirsch, MaxMinghella, Olivia Thirby, Rachael Taylor, Veronika Ozerova.
Dette er antakelig en av de tåpeligste sciencefiction-thrillerne som er blitt laga etter 1960, men den har en søtundergangsstemning og vil antakelig funke fint som noe å holde hverandre ihendene til.
11 års aldersgrense.
Ingenting å få klamme håndflater av.
Emile Hirsch og den ubestemmelige semi-nerden Max Minghellakommer til Moskva for å selge programvare som en slags maistang i dresssvindler dem for.
Jeg ble mer indignert av det enn da gule 110 volts-englerdalte ned over slott og skjul i et måpende Russland.
Ingen tar seg tid til åfinne ut om kulturen deres, for innvandrerne disintegrerer alle mennesker dekommer i kontakt med sånn at restene av russere blåser rundt i gatene sompostfestisk konfetti-søl.
Blodig blir det i hvert fall ikke.
Hirsch og Minghella strammer pannehuden som om de skullevære Leonardo DiCaprio og flykter rundt i Moskva sammen med to amerikanskejenter og en russisk tenåring samt en Cornelis-liknende elektriker ihjemmestrikka hasjgenser som bølger strømbøllene med et slags vikleverksted.Etter hvert treffer de også militsen, som likner Putins selvbilde og antakeligfeirer Hitlers fødselsdag.
Regissøren Chris Gorak er en erfaren art director, ogskuespillere er ikke hans felt.
Folka ser rørende amatørmessige ut, ogfotograferinga er omtrent som i en Brødrene Dahl-episode.
| 0 |
702744 | Woody-avatar på fylla med Dali
Dette er filmen for de edelt nostalgiske som vil sukke henført når Kathy Bates spiller Gertrude Stein, og Owen Wilson går på fylla med Salvador Dali.
Det er så sinnssykt deilig.
"Midnight inParis":
Amerikansk komedie.
2011.
1time, 30 minutter.
11 år.
Regi: Woody Allen.
Med:
Owen Wilson, Rachel McAdams, Kathy Bates,Michael Sheen, Carla Bruni.
Denne Blu-ray-en kan dere lære mye av.
Følg med nå:
Førstsatte jeg den i Sony-spilleren som er omtrent to år gammel.
Da var bildeneålreit, men replikklyden manglet.
Bakgrunnslydene summet, musikken spilte, menut av Owen Wilsons munn kom ikke annet enn undertekster.
Jeg sjekket en annenfilm.
Den var OK.
Så bar jeg "Midnight i Paris" ned på kjøkkenet, derjeg har en nyere, men billigere LG Blu-ray-spiller.
Da fikk Woody Allens filmlyd, men bildene ble i svart hvitt.
Sjekket en annen film.
Den var helt ålreit.
Så bar jeg Paris-romansen opp i stua igjen, for der står en helt ny PS3spillkonsoll, og den kan vise Blu-ray-filmer.
Der kom både farger og tekst.
Etter det var jeg egentlig skeptisk til det meste i WoodyAllens "Midnight in Paris":
Nostalgiske filmpostkort fra Paris derordene Moulin Rouge, Danton, Tati dukker opp i en litt pensjonistforelskaframstilling av fortid.
Utgammel boudoirjazz med klarinett.
Filmens par somstår ved en filmatisk gjengivelse av Monets tjern.
Det blir litt som å strykeei utstoppa bikkje med hårene.
Men aldri undervurder en gammal mann.
Fortida er entrusevant forfører, og filmen vinner.
Etter halvannen time lengter du etter enroman-samtale med Gertrude Stein og surrealistisk kafefyll med Salvador Dali.
Owen Wilson spiller en Woody Allen-avatar.
Inne i ham borAllens famlende fakter og fornærma språkføring, og han vandrer rundt i detufikse forholdet til Rachel McAdams som en fjernstyrt souvenir.
Miljøet er ugjennomtenkt forenkla.
Dama til forfatterenWilson er overklassedatter av den sorten som stort sett sier "vi kommerfor seint til partyet".
Inn i livene deres kommer Michael Sheen og hargreie på alt.
Owen Wilson spiller en sart og drømmende mann som helst ville boi Paris og som liker regnet i gatene.
En kveld da skåberkona hans farter tildansemoro med den wikipediske Sheen, blir han plukka opp av en vakker eldrebil.
I den sitter Scott Fitzgerald og kona Zelda.
Det blir veldig deilig.
Den amerikanske romantikeren blirbelønna med en tidsreise.
Han får feste med brauten Hemingway og den surePicasso, han får romanen sin vurdert av Gertrude Stein, han drikker rødvin ogsnakker neshorn med Dali, han gir filmråd til Bunuel mens Cole Porter spillerog synger.
Den fortidsberusa mannen forelsker seg til og med i Picassosmodell, men hun elsker en fjernere fortid — La Belle Epoque - og dermed gårtidsferden til Toulouse Lautrec, Degas og Gauguin.
Av det lærer han at folkikke liker samtiden fordi den er her.
Tilstedeværelse er kjedelig og triviell.Som budskap er det blogg-enkel snusfornuft.
Men det gjør ingen ting, for Allendriver innsidehandelmed poetiske lengsler, og på dette stadiet hadde jeg gittopp forholdet mitt til mp3 og ville hjem til vinylens hese steinalder.
Picassoselskerinne setter seg i den ukonsentrerte tjuetalls-flørtismen og blar i enpapiravis.
Det er så vakkert at du kunne besvime, for det er upraktisk,hengivent og taktilt.
Owen Wilson kan bli en perfekt Woody Allen.
Han er visueltoverraskende og har udefinerbare bevegelses-avvik akkurat som Allen.
Samtidigmestrer han sensualisme uten ekshibisjonisme.
Han kan plutselig ta på enkvinnes rygg på den mest romantiske måten av alle:
Tommelen berører den enesiden av ryggraden, de øvrige fingrene den andre siden.
Det er som etømhetsgrep som aldri blir påtrengende, en slags beskjeden, men djupt sanselighyllest til kroppen.
Filmen er også sånn:
Ta varlig på verden så kommer den tildeg med alle sine skjønne hundreår.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702745 | Grønne menn med røde fjes? uuh.
Ryan Reynolds er et ok strålingsoffer, men da han drar av gårde til en planet med grønne menn som har røde ansikter, da ser filmen ut som en alvorlig fargefeil og dør brått og brutalt.
"Greenlantern":
Amerikansk science action.
2011.
1 time, 40 minutter.
11år.
Regi:
Martin Campbell.
Med:
Ryan Reynolds, Blake Lively, Peter Sarsgaard.
Ryan Reynolds spiller egentlig en trivelig fantasifigur.Fordi skuespilleren alltid ser litt uforklarlig oppglødd ut, kler det ham daden fryktløse testflyger plutselig blir utstyrt med en kosmisk Birkemo-ring somutstråler grønn kraft.
Men fri og bevare meg for resten.
Den fjerne 60 gradernord-planeten Ryut i sektor 2814 er det dummeste filmpåfunnet siden EddieMurphy dro til månen.
Der bor Bellona-grønne sutreskikkelser med så røde fjesat de ser ut som engelskmenn på Mallorca.
Monsteret er en animasjon som heterParallax og likner sjuk ku.
Jeg har sett Ben 10-episoder på Cartoon der skurkenvar mer skremmende.
Oppe i verdensrommets stonehenge snakker den grønne gjengenom fryktens gule kraft og sånne ting som ellers bare nevnes i nordkoreanskebegravelser.
En gubbe som likner Konrad Adenauer på det siste er sjefen.
Dendelen er virkelig ille.
Den er Plan 9. Historien er OK.
En Bellona-fyr krasjlander på Jorden ogrekker å gi Den Utvalgte Reynolds den magiske ringen før han trekker segtilbake til Ed Woods karikatur-himmel.
Reynolds blir til den grønne lanternen,så han flyr ufrivillig til Ryut der han må bli kjent med Abin Sur og trefferkyllingtrynet Omar
Re som bor i en lekeplassmunter betonginstallasjon somAftenposten ville ha kalt framtidas arkitektur.
Kraften kommer frasentralbatteriet.
Uuh.
Sallan.
Et batteri.
| 0 |
702746 | Pitt og Hill som Drillo-genier
Brad Pitt og Johan Hill spiller nydelig avslappa sammen, og alle de som har irritert seg over idrettens havranakke-veteraner, får oppleve at en økonomi-nerde gjenskapte en nasjonalsport.
Amerikansk biografisk sports-drama.
2011.
2 timer, 13 minutter.
For alle.
Regi:
Bennett Miller.
Med:
Brad Pitt, Jonah Hill, Philip Seymour Hoffman, Kerry Dorsey.
For hengivne midtbane-nordmenn er «Moneyball» en rørende fortelling om Drillo og hvorfor de skrættende dansker bare er ville dinosaurer.
Men mest av alt består filmen av et slags verdenshistorisk samspill mellom Brad Pitt og Jonah Hill.
Baseball er amerikanernes nasjonalsport.
Fram til sånn ca. 2000 besto nasjonalball-ekspertisen av erfarne havranakker som gikk i t-skjorter med bløt snipp og visste hvordan alt skulle gjøres fordi de hadde holdt på så lenge.
Du skal slå så hardt du kan og løpe så fort du kan.
Det står i Bibelen.
Brad Pitt spiller sjefen for Oakland A’s, som gikk på så mange Donald-smeller at Snipp og Snapp antakelig satt i trærne og lo av dem.
Når han ikke får penger til stjernespillere, hyrer han en nervøs økonomi-nerde fra Yale, spilt av Jonah Hill i et blazer-streit snillgutt-kostyme som får ham til å likne en gospel-arrangør i Fredheim Arena.
La meg bare si dette fort før jeg ombestemmer meg:
Det er som å se kuer fly.
Hill var i ferd med å gro fast i teite pubertetsroller om å onanere, og plutselig sitter han der og er en rørende, overbevisende, imponerende ekspert-hvalp med betydelig kroppsmasse.
Og ikke bare det.
Han spiller mot den modne utgaven av Brad Pitt så det oppstår den magien som skal finnes i pysefilmer som denne:
To skikkelser skaper et fellesrom som de bærer med seg fra scene til scene, sånn at du kan føle dem som en enhet.
Jeg tror det skjedde oftere før, da folk laga film fordi det betydde noe for dem.
Det skjer nesten aldri lenger.
Jeg liker den voksne Brad Pitt.
Han spiller uten selvopptatthet, og jeg innbiller meg at han har vært superpappa og Angelina Jolies flyplass-assistent så lenge at han har lært seg å kommunisere med mennesker og ting.
Han forsøker ikke å skrike og hoje så tårevætende at Oscar-juryene skvetter i buksene sine.
Han gjør det verdig og enkelt.
Han ser på folk.
De to skaper en veldig behagelig film.
Og Philip Seymour Hoffman som trad-trener trekker ikke akkurat ned.
Rytmen i «Moneyball» er irriterende forutsigbar, men amerikanerne er tradisjonelle på det området:
Det skal starte med at ingen tror på Rocky og han får mye juling.
Så kommer den fantastiske suksessen, og så det midlertidige tilbakeslaget som setter ting i perspektiv.
Men filmen er så avslappa og klokt laga at du tilgir den.
Og det er en slags Kung Fu Panda-fryd å se en lite atletisk akademiker med stygt slips overkjøre de erfarne baseball-ekspertene rett og slett ved å lære dem den nye veien til suksess:
Alt finnes i tallene.
Tallene i pc-en forteller hva som egentlig vinner kamper.
Ikke sats på stjerner som skal gjøre alt vanskelig.
Ikke løp to baser hvis vitsen er å komme trygt fram til den første.
Det er på en måte Drillo.
Forstand, systematikk og beskjedenhet lager seire.
Hallo, Viking.
Kanskje dere skulle finne en overvektig World of Warcraft-fantast eller en pinglete Angry Bird-ekspert fra Ullandhaug?
Filmen bygger på en sann historie.
Alle amerikanske lag bygger opp baseball-strategien som dette nå.
De om det.
Det viktige ved filmen er at også de som egentlig syns det er kjedelig å se på voksne menn slå brennball, vil elske samspillet mellom Pitt og Hill.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702748 | Nydelige nyanser med Binoche
Iransk filmskaper har fått Juliette Binoche til den kvinnelige hovedrollen i en film fra Toscana der et par snakker om og opplever tapt forelskelse.
Møte i Toscana
(Copie conforme) Regi/manus: Abbas Kiarostami.
Med:
Juliette Binoche,William Shimell, Jean-Claude Carrière, Agathe Natanson, Gianna Giachetti medflere.
Manus:
Abbas Kiarostami.Belgia/Frankrike/Italia 2010.
1 time 41 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt foralle.
Egnethet:
Voksen.
Nei, de har ikke vært gift, de to rollefigurene som regissørAbbas Kiarostami fører sammen i Toscana.
Likefullt forvandler han dialogen demimellom til en sår samtale om svunnen kjærlighet.
Det er første gang den prisbelønte filmskaperen("Smaken av kirsebær" Gullpalmen, 1997) filmer utenfor hjemlandetIran.
Hvilken lykke at han har valgt Juliette Binoche til den kvinneligehovedrollen – hun viser igjen sitt mesterskap i å røpe følelser gjennom deørsmå nyansers mimikk.
Samme utstråling har ikke William Shimell som Jamer Miller,en amerikansk forfatter som holder foredrag i Toscana om sin nye bok.
Denhandler om verdien av original kunst og kopikunst.
Men poenget er ikke at hanskal være en storsjarmør – gradvis aner vi at han er blitt en bister,desillusjonert middelaldrende mann som har mistet troen på kjærligheten.
For en gangs skyld har filmbyrået giddet å oversettefilmtittelen, men dessverre forflatet den.
"Møte i Toscana" bestårbare ytre sett av at en gallerieier (Binoche) gir den gjestende forfatteren(Shimell) en omvisning i idylliske kvartaler.
I hollywood-dramaturgien pekerslikt straks mot forelskelse og romantikk.
Men ikke hos Kiarostami.
Tittelen "Copie conforme"– kopi bekreftet – gir en nøkkel til å tolke den pågående dialogen mellom hamog henne.
Det indre drama som snart utfolder seg, kopierer et 15 år gammelekteskap.
Forvandlingen mellom de to rolleinnehavere skjer gradvis og elegant –og bringer oss inn i de såreste følelser mellom to som en gang lovet hverandretroskap, akkurat som forelskede brudepar som står i kø for å gifte seg pårådhuset i nærheten.
Det er avgjort Binoche som bærer filmen fordi hun så raustspiller ut sin lengsel etter at ungdommens kjærlighet skal være like brennendemens Shimell stadig har rollen som den avvisende, resignerte som forsvarer atde har nådd til "bladløshetens hage" ifølge et iransk dikt.
Dette er en film for mennesker som har gjort noen erfaringerselv med samliv.
Legg merke til de mange utsøkte kameravinklene, ikke minstbruken av speil for å fange inn Binoche også når hun er gått ut av bildet.
| 1 |
702750 | Hysterisk morsom vibrator-historie
En stilig film om hvordan vibratoren kom til, og hvordan den ble brukt på kvinner som led av "hysteri".
Regi:
Tanya Wexler.
Med:
Maggie Gyllenhaal, Hugh Dancy, Rupert Everett,Gemma Jones, Jonathan Pryce, Anna Chancellor, Felicity Jones.
Storbritannia 2011.
1 time 49 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Herved er den aldeles døde klisjeen "hysteriskmorsom" gitt ny mening.
Regissør Tanya Wexler balanserer ypperlig mellomalvor og komikk i historien om hvordan vibratoren ble oppfunnet av en lege sombehandlet kvinner for hysteri.
Uttrykket "hysteriskkvinnfolk" blir livlig framstilt i denne hårfint raljerende komedien."Hysteri" betyr "det som har sitt opphav i vagina" (livmorpå gresk heter hystera).
Gjennom århundrene ble kvinnerdiagnostisert som hysteriske når de var ute av lage, oppfarende, hissige, youname it.
Det Wexler så glitrende får fram, er hvordan legene – uten å snakke etord om seksuell tilfredsstillelse – utviklet en behandling for hysteri sombesto i manuell massasje av det kvinnelige kjønnsorgan.
Målet for den oftetimelange behandlingen der kvinnens underliv ble diskrét dekket til og massertmed oljete legehender, var å gi pasienten hysterical paroxysm – orgasme – utenat noen innså at det de fikk, var den seksuelle utløsning som udugeligeektemenn ikke skjenket dem.
Min santen, dette var før Freudstid og innsikten om at også kvinner kan føle lyst.
Det hele kunne blitt lugubert ihendene på en mannlig filmskaper.
Men Wexler greier vekslingen mellom detlattervekkende og det seriøse i en nærmest perfekt blanding.
Og skuespillerneer med på notene:
Legen Mortimer Granville (Hugh Dancy) og diverse kvinneligeskuespillere hygger seg på legekontoret inntil massasjehånden hans blir såsliten at moroa må ta slutt.
Da blir oppfinnervennen (Rupert Everett) kjekk åha – oj, der har vi en bærbar, elektrisk vibrator!
Atskillig sjarm leveres dessutenav Maggie Gyllenhaal i rollen som Charlotte Dalrymple, en kvinne så opprørsktil 1880-tallet å være at regissøren nok har gitt henne en smule tankegods fra1970-tallet.
Fornøyelig, fornøyelig.
| 1 |
702751 | Sårt fra hverdagsliv i Teheran
Fascinerende iransk drama om en familie i Teheran.
Nader og Simin – etbrudd
(Jodaeiye Nader az Simin)Regi/manus: Asghar Farhadi.
Med:
Leila Hatami, Peyman Moadi,Shahab Hosseini, Sareh Bayat, Sarina Farhadi, Babak Karimi, Merila Zarei.
Iran2011.
2 time 3 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:Ungdom/voksen.
Igjen er det en opplevelse å se en film fra Iran.
RegissørAsghar Farhadi har skapt et medrivende hverdagsdrama som fullt ut fortjenteGullbjørnen og priser til mannlige og kvinnelige skuespillere i Berlin ifebruar.
Det er imponerende hvordanFarhadi starter med en tilsynelatende privat motsetning mellom ektefelleneNader og Simin for så å la konflikten vokse og vokse til den involverer stadigflere mennesker rundt de to.
Handlingen ekspanderer i stadignye sirkler som gir fascinerende glimt inn i det iranske samfunn.
Filmen viserhvordan kollisjonen mellom et velsituert, sekulært middelklassehjem og enfattig familie tynget av arbeidsløshet kan arte seg, hva det kan kreve av ettroende menneske å overholde religiøse regler, samt hvordan en lokal domstol iTeheran løser konflikter.
Jeg avstår fra å røpe hva det handler om.
Gleden vedhistorien om Nader og Simin og deres 14 år gamle datter Termeh følger nettoppav at hverdagslige bagateller får stor betydning i den heftige diskusjonen omløgn og sannhet som etter hvert tvinges fram.
Regissøren vrir om på enskruestikke der rollefigurene hans spreller mer og mer, klemt fast mellomuforenlige ønsker:
Å ta vare på en syk far, å gi en ung datter et godt liv, åsikre egen frihet, ære og sosial anseelse.
Med vårt overflatiske kjennskaptil Iran tror vi lett at alle kvinner må svøpe seg i svart chador og ikke harnoe de skulle ha sagt.
Men portrettet av skautkledde Simin viser at hun står pålikefot med ektemannen Nader.
Og bildet av ham er rikt på nyanser:
Enrettskaffen mann som vil være en god sønn og en omsorgsfull far, men som stadigkommer til kort i krysspresset han opplever.
Mest hjerteskjærende er innsyneti den fattige familien der kona forsøker å hjelpe sin arbeidsløse, hissige mann– med uante og triste følger.
Midtveis kan man nok føle atspissfindighetene virker fremmede og omstendelige idet Nader trekkes fordomstolen av den fattige familien.
Men lytt mellom linjene og heng med tilsiste såre slutt.
Små og store skuespillerne gjør en formidabel innsats for åforsvare hver sin skikkelse og vise hvordan alle kjemper for et verdig liv midti det klassedelte samfunnet og de forventningene de er fanget i.
Vel verd å se.
| 1 |
702752 | Vold og skjønnhet i ett maleri
Fantastisk filmskjønnhet når Lech Majewski gjør levende et Brueghel-maleri.
Møllen og korset
(The Mill & The Cross) Regi: Lech Majewski.
Med:
Rutger Hauer,Charlotte Rampling, Michael York, Joanna Litwin, Dorota Lis, Bartosz Capowicz,Marian Makula, Sylwia Szczerba med flere.
Polen2011.
1 time 31 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Et slik eksperiment har vi knapt sett før:
Et flamsk1500-maleri levendegjøres med moderne filmatiske virkemidler (CG og delvis 3D).
Det er blitt et estetisk fascinerende skue, men innholdsmessig er vektleggingenav vold en særdeles trist opplevelse.
Mang en kunstmaler har oppgjennom historien omsatt bibelske fortellinger til egen samtid, deriblantflamske Pieter Brueghel den eldre (ca. 1525-1569).
Nå er denne kunstnerenriktignok vel så kjent for sine hverdagsmotiver der det myldrer av bønder ialskens situasjoner og positurer, i fest (Bondebryllup) så vel som dagligliv(Barneleker).
Men datidas verdensbilde var såpreget av kristendommen at det religiøse stadig kommer til syne hos den såkalteBonde-Brueghel.
Den polske filmskaperen Lech Majewski har blitt sterktinspirert av maleriet "Veien til Golgata" og bygger filmmanuset sittpå en fortolkning av Michael Francis Gibson i hans bok "The Mill & TheCross".
Det forunderligste med malerieter vindmøllen som er bygd oppå en spiss fjelltopp.
Nede på jorda, midt i bildetog omgitt av folk som er opptatt av alt mulig annet, faller Jesus under tyngdenav korset han skal bære til hodeskalleplassen.
Regissøren benyttercomputergrafikk (CG) og en forsiktig bruk av tredimensjonalitet teknologi (3D)til å skape dybde i sin iscenesettelse.
Det gir en underlig virkning.
Du trorførst at du ser et tablå der skuespillere agerer i forgrunnen med Brueghelsmaleri som statisk veggpynt i bakkant, men plutselig rører en rytter, en hest,en bonde seg langt der borte.
Det er tøft å se på.
Snart dras vi inn i en bortimotreplikkfri og ganske stilisert framstilling av flamsk hverdag.
I kunstnerenshus sover barna tre i hver seng.
Ute på markene flørter en enslig fyr pågåendemed ei ferm jente.
Ubehaget øker da spanske ryttere i røde drakter – okkupanteri landet – straffer bygdefolket på det groveste.
Svarte kråker sirkler i luftaover en døende fange de kan hakke slintrer av.
Det estetiske håndverket erimponerende utført.
Men tolkningen av helheten forblir gåtefull.
Hva betyr detat mølleren i fjelltoppen defineres som Gud?
Hva vil Majewski egentlig si ossnår han dveler så mye ved volden mot de svakeste, knapt uten protester fra folkflest?
Kanskje svaret er at ved å trekkeKorsvandringen ut av den opprinnelige konteksten og nærmere vår tid, blirråskapen i Jesu siste timer enda grellere.
| 1 |
702753 | Trist naturskjønnhet
En japansk animasjon om lånerne som bor under golvplankene og er poetiske småfolk.
Nydelig tristhet og vakre bilder.
Arriettas hemmelige verden.
Japansk animasjon.
2010.
1 time, 34 minutter.
7 år.
Regi: Hirosama Yonebayashi og Gary Rydstrom.
Stemmene til Mirai Shida og Ryunosuke Kamiki.
Tristheten ligger over denne filmen som en helgedags-hypokondri, men overfølsomhet passer godt i japanske eventyr.
Arrietta tilhører småfolket (Lånerne, som vi har møtt på film for mange årt siden).
Hun lever under golvplankene sammen med en hysterisk mor og en bister far.
Neskene er storfolket som helst ikke skal vite at de har småtjuver i hus, for da må de flytte.
Hoved-nesken er en hjerteskadd liten gutt som kanskje skal dø.
Og ikke bare det:
Foreldra ble skilt, og mor reiser bare rundt i verden og etterlater ham sammen med noen tantete tufsedamer.
Det fineste med filmen er naturnærheten.
Fordi Arrietta er så liten har tegnerne brakt oss helt inn i blomster— og grasverdenens fortrylleriske idyller.
De bevegelige figurene er enkle, men bakgrunnstegnerne har slått seg løs og skapt en minutiøst vakker og melankolsk verden i nærbilder.
Arrietta klatrer i slyngplantene, frimerker pryder veggene.
Gutten hviler i en romantisk valmuemark med de sarte fargene fra barndomsminner og kjærlighetsønsker.
Handlingen er enkel og bitter.
Det er ikke lett å være liten og utryddelsestrua i de stores verden.
Tenk på det neste gang du putter en gresshoppe i syltetøyglass.
| 1 |
702754 | Poetisk om en klassereise
Vakker film om en halvt jødisk gutt og hans oppvekst i Stockholm.
Simon og eiketrærne
(Simon & Ekarna) Regi:
Lisa Ohlin.
Med:
Bill Skarsgård,Jan Josef Liefers, Helen Sjöholm, Katharina Schüttler, Josefin Neldén, StefanGödicke, Cecilia Nilsson, Jonatan S. Wächter med flere.
Sverige 2011.
2 timer 2minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom/voksen.
Den svenske forfatteren Marianne Fredriksson har fått enstor leserskare med boka «Simon och ekarna», og her kommer filmatiseringen – enpoetisk og vakker framstilling av oppveksthistorien til en halvt jødisk gutt iSverige.
Utfordringen for regissør Lisa Ohlin er å få delene til åbli en helhet når tidsspennet går fra seint 1930-tall og langt inn på1950-tallet.
Men filmskaperen lykkes ganske bra fordi hun ved hjelp av godeskuespillere, både barn og voksne, får en til å føle med skikkelsene og håpe atdet skal gå dem godt.
Hovedpersonen er gutten Simon som er mer interessert ibøker, historie og musikk enn bakgrunnen hans skulle tilsi, oppvokst som han eri en arbeiderfamilie utenfor Göteborg.
Faren Erik og moren Karin gir ham det dekan av praktisk lærdom, men forstår ikke hvordan de skal takle det da en rik,jødisk bokhandler kommer inn i livet deres og lokker Simon over i kunstens ogmusikkens verden.
Det handler om å finne egne røtter, om en oppvoksendegenerasjon som gjør opprør når foreldre vil holde dem fast i den klasse ogbakgrunn de kom fra.
Fortellingen sier neppe noe nytt om viktigheten av å finnesin egen identitet, men Ohlin bildelegger scenene slik at både det enklearbeiderhuset ved sjøen og rikmannens store stuer blir troverdige.
Best av alter regissørens evne til å balansere betydningen av arbeiderfamiliens verdier såvel som bokhandlerens.
På kjøpet får man svært mye vakker musikk som bidrar til ågjøre filmen til en av de gode opplevelsene denne julen.
| 1 |
702755 | Forby fuskepels nå!
Alvin og gjengen er tilbake på ei Tom Hanks-øy, og det er mye verre enn dere tror.
Alvin og gjengen 3:
Amerikansk animasjonsfilm.
2011.
1 time, 28 minutter.
7 år.
Regi: Mike Mitchell.
Med Jason Lee og norske stemmer.
Den lydmessige delen av "Alvin og gjengen 3" ersom en mellomøre-betennelse av den sorten som fører til trykkforvrengning ogkroniske pipelyder.
Lyden er kanskje det minst irriterende ved en film somresirkulerer poengløse syngerotter — først på et cruiseskip og deretter på ødeøy med gal Castaway-kjerring og vulkan.
Handlingen er uspennende, framdriftssvak og uverdig på flerenivåer og framkaller nevrotiske skuffelser:
Rosa-rottene konkurransedanser medmenneske-imiterende damer, men blir ikke stiletthæla i hjel.
Alvin kiter overhavet, men drukner ikke.
Fuskepelsdyra balanserer over stup, men detter ikkened og moses ikke.
De møter sagtannfisk, men etes ikke.
Filmen er stress-skapende som et Toys R Us-besøk sistelørdag før jul og består av en pipesynging som gjør at du ser for deg hvordanbarnebarna slipper heliumet ut av Dolly Parton.
Dette er nok en virkelig barnefilm for Hello Kitty-segmentet,og ledsagende foreldre bør ta med seg sovemaske og ipod.
| 0 |
702756 | Som en Fretex-blazer
David Finchers versjon av historien om den politisk heltemodige journalisten, den rettferdig hevnende sosialpønkeren og alle de incestuøse nazistene er blitt uten egen stil, uten mening.
Ingen regi-grep, ingen spennende rolle-variasjoner, ingen kule bilder.
Trist.
The girl with the dragon tattoo
Amerikansk dramathriller.
2011.
2 timer, 38 minutter.
15 år.
Regi:
David Fincher.
Med: Daniel Craig, Rooney Mara, Stellan Skarsgård, Robin Wright, Christopher Plummer.
Denne filmen må David Fincher ha laga for lønna, for den har ingen bildevisjon, den har ingen selvstendig stil.
Det blir som å tre på seg en Fretex-blazer, det blir som å spasere med Carl Gustaf.
Til slutt sitter vi igjen med ti minutter mystisk transaksjonsmagi og to minutter rørende kjærlighetssorg som de eneste oppkvikkende scenene.
Da funker Mara Rooney.
Før det er hun som en flyktende tomsekk.
Jeg tror fremdeles at det finnes en bra film inne i Larssons bok, men da må noen glemme nazistene, den pedantiske papirletinga og den cartoon-kåte advokat-vergen for heller å konsentrere seg om forholdet mellom Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander.
I «The girl with the dragon tattoo» har Fincher kopiert oppstyltetheten og marionette-preget i den svenske versjonen.
Blomkvist blir aldri en person, han er nok en gang en pamflett-hederlig og nesten-bekymra journalistklisjé som kommer dettende ut av urettferdig nederlag mot sjaina våpenhandler-svenske – og så helt uten omstillings-nevroser setter seg i et gammalt nazireir for å etterforske den forsvunne Harriet.
Fincher kommer aldri i nærheten av hva som egentlig bor i mannen.
Daniel Craig spiller uten Michael Nyqvists gundesvanaktige selvmedlidenhet, men den uverdig vimsete mannen er sannelig ikke noen karismatiker heller.
Det ville være ok med en interessant krim-historie.
Men Larssons tekst kommer ikke opp mot de Hardy-bøkene jeg har lest.
Den er ikke politisk spennende, den er ikke intrigant, elegant eller kuriøs eller fargerik.
Den er som å samtale med spøkelsene og tapetene på Ledaal.
Støvet detter.
Personene smuldrer.
Rooney Mara er verken bedre eller dårligere enn Noomi Rapace.
Rollen er og blir ei sentimental, kvasi-feministisk Barbie-dokke – en slags demon-Bratz for jenter som spiser grønnsaker på julaften.
Nok en gang forsøker jeg å få øye på drivkraften i en tilsynelatende intenst selvmotsigende filmskikkelse, men den er ikke der.
Dama er en forfatter-robot, og hun funker antakelig bare i bok.
Fortekstene er kule som goth-rave, men så tar det slutt:
Når Fincher begynner å filme kommunale interiører i Stockholm, blir han visuelt kjedelig som en Olsenbande-regissør.
Den trauste stilen fra den svenske filmen blir gjentatt med noen litt hoppete avvik.
Folk blar i papir og kikker på gamle bilder og blar i papir og kikker på gamle bilder, og så kommer det enda en steinkjeva svensk røy inn i snakketablået og sier:
My father raped me for the first time when I was 14 years old.
Ja.
Vi vet det.
Gamle nazister driver med incestuøs voldtekt og bibelrituelle moralmord.
Antakelig tisser de på Dagens Nyheter og spiser beina av sommerfugler.
Det er fullt av sånne folk i Sverige.
Men bare Stieg Larsson avslørte dem.
Ingen andre vet hvor de er.
Trent Resno har laga steinkule musikk-brokker til filmen, men de dunker ensomt i vei som en mekanisk, alternativ-puls i en sidræva gubbe, det finnes et teknohjerte inne i filmen som bildene ikke lever vel med.
Samspillet mellom Mara og Craig funker mot slutten av filmen.
De har plakatsex og ser på hverandre, og etter det oppstår flere scener der du nesten tror på at de kommuniserer.
Stellan Skarsgård spiller rutinert psykopat, men kjeller-scenen er dømt til å se ut som en Naked gun-slem thriller-utdriting, akkurat som i den svenske filmen.
Jeg så nettopp «Seven» igjen.
Tenk hva Fincher fra 1995 kunne fått til med denne historien, hvis han ennå finnes.
Følg meg på Twitter:
@arillabra
| 0 |
702757 | Som å tre på seg Fretex-blazer
David Fincher har laget sin versjon av Stieg Larssons historie om den gode journalist, den rettferdige hevnpønker og de incestuøse gamle nazistene.
Den mangler særpreg, den mangler en film-idé, den mangler alt det som skulle til for å unngå enda en Fretex-blazer.
The girl with the dragon tattoo
Amerikansk dramathriller.
2011.
2 timer, 38 minutter.
15 år.
Regi:
David Fincher.
Med: Daniel Craig, Rooney Mara, Stellan Skarsgård, Robin Wright, Christopher Plummer.
Denne filmen må David Fincher ha laga for lønna, for den har ingen bildevisjon, den har ingen selvstendig stil.
Det blir som å tre på seg en Fretex-blazer, det blir som å spasere med Carl Gustaf.
Til slutt sitter vi igjen med ti minutter mystisk transaksjonsmagi og to minutter rørende kjærlighetssorg som de eneste oppkvikkende scenene.
Da funker Mara Rooney.
Før det er hun som en flyktende tomsekk.
Jeg tror fremdeles at det finnes en bra film inne i Larssons bok, men da må noen glemme nazistene, den pedantiske papirletinga og den cartoon-kåte advokat-vergen for heller å konsentrere seg om forholdet mellom Mikael Blomkvist og Lisbeth Salander.
I «The girl with the dragon tattoo» har Fincher kopiert oppstyltetheten og marionette-preget i den svenske versjonen.
Blomkvist blir aldri en person, han er nok en gang en pamflett-hederlig og nesten-bekymra journalistklisjé som kommer dettende ut av urettferdig nederlag mot sjaina våpenhandler-svenske – og så helt uten omstillings-nevroser setter seg i et gammalt nazireir for å etterforske den forsvunne Harriet.
Fincher kommer aldri i nærheten av hva som egentlig bor i mannen.
Daniel Craig spiller uten Michael Nyqvists gundesvanaktige selvmedlidenhet, men den uverdig vimsete mannen er sannelig ikke noen karismatiker heller.
Det ville være ok med en interessant krim-historie.
Men Larssons tekst kommer ikke opp mot de Hardy-bøkene jeg har lest.
Den er ikke politisk spennende, den er ikke intrigant, elegant eller kuriøs eller fargerik.
Den er som å samtale med spøkelsene og tapetene på Ledaal.
Støvet detter.
Personene smuldrer.
Rooney Mara er verken bedre eller dårligere enn Noomi Rapace.
Rollen er og blir ei sentimental, kvasi-feministisk Barbie-dokke – en slags demon-Bratz for jenter som spiser grønnsaker på julaften.
Nok en gang forsøker jeg å få øye på drivkraften i en tilsynelatende intenst selvmotsigende filmskikkelse, men den er ikke der.
Dama er en forfatter-robot, og hun funker antakelig bare i bok.
Fortekstene er kule som goth-rave, men så tar det slutt:
Når Fincher begynner å filme kommunale interiører i Stockholm, blir han visuelt kjedelig som en Olsenbande-regissør.
Den trauste stilen fra den svenske filmen blir gjentatt med noen litt hoppete avvik.
Folk blar i papir og kikker på gamle bilder og blar i papir og kikker på gamle bilder, og så kommer det enda en steinkjeva svensk røy inn i snakketablået og sier:
My father raped me for the first time when I was 14 years old.
Ja.
Vi vet det.
Gamle nazister driver med incestuøs voldtekt og bibelrituelle moralmord.
Antakelig tisser de på Dagens Nyheter og spiser beina av sommerfugler.
Det er fullt av sånne folk i Sverige.
Men bare Stieg Larsson avslørte dem.
Ingen andre vet hvor de er.
Trent Resno har laga steinkule musikk-brokker til filmen, men de dunker ensomt i vei som en mekanisk, alternativ-puls i en sidræva gubbe, det finnes et teknohjerte inne i filmen som bildene ikke lever vel med.
Samspillet mellom Mara og Craig funker mot slutten av filmen.
De har plakatsex og ser på hverandre, og etter det oppstår flere scener der du nesten tror på at de kommuniserer.
Stellan Skarsgård spiller rutinert psykopat, men kjeller-scenen er dømt til å se ut som en Naked gun-slem thriller-utdriting, akkurat som i den svenske filmen.
Jeg så nettopp «Seven» igjen.
Tenk hva Fincher fra 1995 kunne fått til med denne historien, hvis han ennå finnes.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0 |
702758 | For kjedelig for barn
"Transformers 3" er en slags actionfarse, men blandingen av høytid og humor gjør filmen så kjedelig at ikke en gang unger kommer til å like den.
"Transformers 3 — Dark of the moon":
Amerikansk scifi.
2 timer, 34 minutter.
11 år.
Regi:
Michael Bay.
Med:
Shia LaBeouf, Rosie Huntington-Whiteley, Frances McDormand, John Malkovich, John Turturro.
Når teknoleketøyet i "Transformers 3" oppjusterer seg til en egen rase, da vet du at sci-fi-genrens elskelige eufemismer har gått så langt at historien ikke vil bli tatt alvorlig lenger.
Denne totalt overflødige treeren starter med Kennedy og greier, for det er liksom sånn at autoboter fra verdensrommet har grepet inn i vestens vandel uten at verken VG eller Wikileaks oppdaget det.
Månelandinga var en feik.
Egentlig dro
Neil og gjengen ut i mørket for å finne romskipet eller semitraileren som krasja der oppe.
Den tredje transformerfilmen er laget som en farse.
Først kommer John Malkovich og spiller pedantisk arbeidsgiver.
Så dukker sheriffen fra "Fargo" opp og er sikkerhetsansvarlig for hele USA og antakelig Kabul.
Shia LaBeouf har fått ei ny dame, som er uanselig oppstasa på måter som vil hisse opp de som pleier ha sex med Ikea-emballasje.
Den evindelige legen Patrick Dempsey spiller grunder og tvilsom patriot, og til slutt kommer John Turturro og parodierer CIA på en slags Fleksnes-måte.
Man skal være ganske i beit for en latter for å synes at dette er moro.
Jeg hadde tenkt å finne ut om "Transformers 3" egnet seg for en åtte-åring, men fant fort ut at han ville ha kjedet seg.
De litt lavkarbiske maskinene går rundt og filosoferer som om de skulle være Morgan Freeman, mens menneskene oppfører seg som tequila-fulle hamstere i en bever-konkurranse.
Dama til Shia blir sur for at han holder på med noe og ikke bare sitter som Ken-dokke i rosa bloggerhylle, og ute i Amerika venter mansjuriske kandidater på terrorbeskjed fra Bin Laden, som faktisk er varig indisponert.
"Dine ledere har talt".
Autobotene er ganske lei seg.
| 0 |
702759 | Stilig, rå jentehumor
"Brides maids" er julehandelens største overraskelse:
Stilige dame-skuespillere utleverer jentesjalusien rundt et bryllup med rå og velforma humor.
Brides maids:
Amerikansk komedie.
2011.
2 timer.
11 år.Regi: Paul Feig.
Med:
Kristen Wiig, Maya Rudolph, Jill Clayburgh, MelissaMcCarthy.
For menn som elsker kvinner er venninner det verste somfinnes.
Du tror du har valgt å dele livet ditt med et hensynsfullt, mildt oglojalt menneske, men så viser det seg at dama har en venninne.
Det betyr at detfinnes et vesen der ute som vet hva du stønner når magmaen spruter, som vet omdu har hemorroider, fortausangst, sidebeinsvalker, penismisunnelse ellerkronisk ballekatarr.
Og ikke bare det:
Denne fnisende, livsvarige straffen avei dame konkurrerer egentlig med deg og blir sur hvis kona di sier at hunheller vil være hjemme hos familien.
"Brides maids" er en rå satire overvenninneskapets sjelelige usunnhet.
Ei dame skal gifte seg med sviskeprins, oghu som var venninnen hennes helt fra hest— og halvsokke-dagene, regner med athun skal arrangere alle de sjuke jodlepartyene som følger med bryllupsløfter.
Men brudgommens sjef har ei strømlinja ung djevlekone som infiltrerer et heltlivs felles-hvisking og overtar showet.
Når filmen blir virkelig vellykka på tross av at den sutrerseg til mot slutten, skyldes det Kristen Wiig.
Hun kommer fra Saturday NightLive og er en nesten uamerikansk flink kvinne som beveger ansiktet og dessutener i stand til å gjennomføre en patetisk rolleskikkelse sånn at du virkeligkoser deg med henne.
Hun får kjærlighetsløs sex til å se ut som verre ennpinnekjøtt-oppvask i lunka vann.
Wiig spiller ei patetisk dame som er historiskbitter på tilværelsen.
På grunn av Livet advarer hun kundene som skal kjøpegifteringer, og konkurrerer med patetisk stahet med den nye dama om å få sistegratulasjonen på venninnas preparty for prepartyet eller hva det er.
Filmen er stappfull av fantastiske scener.Fordøyelsesorientert kjoleprøving etter måltid på etnisk restaurant er enklassiker.
Alle skuespillerne er bortimot perfekte.
Ingen L'Oreal-misbrukereforsøker å ta seg ut.
Her paraderer dugelige skuespillere sine kvinneligesvakheter i en skjønn satire.
Melissa McCarthy er på alle vis en stor komiker.Jill Clayburgh er skjønn mamma i sin siste film.
Det er så bra.
Stormene sier at det er jul, og "Brides maids" børligge under et hvert tre.
Ungkarer vil le lettet.
Gifte menn vil le hysteriskog drikke seg fulle første juledag.
Kvinner vil ta fram den ondevorspiel-latteren som antyder at de alltid lurte alle med alt.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702760 | Blå bønder i byen
De landlige smurfene er slett ikke ille, men nyorkere er ikke verdens stiligste folk, og her maser de nok en gang om karrieren sin i en barnefilm.
Patetisk.
"Smurfene":
Amerikansk animasjon-spillefilm.
2011.1 time, 40 minutter.
7 år.
Regi: Raja Gosnell.
Med:
Hank Azaria, Jayma Mays,Neil Patrick Harris.
Det er ikke noe i veien med smurfene.
De er kuleprovinsboere i et land som filmen påstår er Belgia, men som jeg føler erØsterrike eller Sveits.
I en eventyrvakker utkant driver de og overlever denonde trollmannen Gargamel, men så en dag dras de inn i blått hull og havner iNew York.
Der er mye helt annerledes.
Gargie følger etter og tryller ei PR-dametil ung versjon, og dermed er hans lykke gjort.
Men egentlig vil han bare tasmurfer.
Filmen kunne vært ålreit om ikke Neil Patrick Harris spiltereklame-designer sammen med ei gravid kone med søtere innyndingsblikk enn enjulekonsert.
Og apropos katter.
Hjemme hos oss registrerer vi filmer somsjikanerer puser, og vi vil fortsette med det til Janne Kristiansen griper inn.I denne har trollmannen en brannete animasjonskatt som ikke er snill, og somdet går dårlig med.
Det liker vi ikke.
Dermed hjelper det bare littegrann at de fargeskadde smårottene er både søte og vittige og at Hans Azaria spiller skurk medoppsiktsvekkende usymmetrisk hårfeil.
| 0 |
702761 | Dustete barne-råskap
Den nyer versjonen av "Conan the barbarian" er enkel som en barnefilm, men til gjengjeld rå og sadistisk langt utenfor det romantiske eller spennende.
"Conan the barbarian":
Amerikansk fantasy.
2011.
1time, 53 minutter.
15 år.
Regi:Marcus Nispel.
Med:
Jason Momoa, Roise McGowan, Stephen Lang, Rachel Nichols.
Det særeste ved vår tids Conan-film er at du blir sittendeog lure på hvorfor du likte den opprinnelige med Arnold Schwarzenegger.
Var detbare fordi vhs-en hadde kommet og satt alle sensurens fanger fri?
Var Arnoldskroppsbygde uskyld så utrolig sjarmerende at han kunne ha spilt hva som helst?"Conan" kom i 1982 og var eksotisk.
Da skulle menn fremdeles være kvisttynneog interessante.
Nå er det ikke sånn.
Nå løfter sognepresten vekter og ser utsom en sverdfør barbar.
Marcus Nispels Conan-film fra 2011 er bare tragisk rå ogvoldelig.
Den har ingen fantasy-sjarm, men slakter i vei som om mennesker varjulemat.
Guttungen som spiller Conan som barn er faktisk bedre ennhovedrolle-innehaveren Jason Momoa, men mannen fra Hawaii har større bryster.Rose McGowan har Lady Gaga-oppsyn og ser egentlig ut som ei goth-dame fra OsloVest som forsøker å bli P3-programleder for siden å kunne vise fram eggstokkenei Trekant.
Stephen Lang spiller Khalar Zym (som ikke godtas i wordfeud), og haner egentlig eldre enn Bjørndalen, så det er pinlig når han banker densteroidiotiske ungdommen Conan.
Her finnes også ei hellig dame som er jomfru ikkebare nedentil, men også oventil der mimikken skulle holdt til.
Filmen minnerlitt om "Prinsen av Persia", men uten Jake Gyllenhaal og utenklatre-elegansen — dette ser mer ut som byggmester på stillas.
Men verst er sadismen som gjør en opplagt barnefilm til noesom voksne vil se beskjemma bort fra.
| 0 |
702762 | Filmatisk rohypnol
Av den ubestemmelige dramaet "Gardener of Eden" blir man søvnig og sur, som av rohypnol.
"Gardener of Eden":
Amerikansk dramakomedie.
2007.1 time, 28 minutter.
15 år.
Regi:
Kevin Connolly.
Med:
Lukas Haas, ErikaChristensen, Giovanni Ribisi.
Lukas Haas bør finne seg en ny jobb.
Det er ingen selvfølgeat en mann skal spille film resten av livet fordi om han fikk noen roller iungdommen.
"Gardener of Eden" har ikke bare et rolsete manus om enung, dum småbyfyr som ved et uhell stanser en seriemorder og tror han ersuperhelt.
Det er en film som svekkes av sin egen hovedrolle, fordi Haas ikkeser ut som noe sannsynlig.
Filmen starter som et jabbete ungdomsdrama og går så over ien genre som jeg ikke er i stand til å gi navn.
Haas tror han er superhelt, mendet fører ikke til noe.
Han samler på hjernemassen til påkjørt gammel dame.
Detfører heller ikke til noe annet enn at man blir aggressiv søvnig.
| 0 |
702763 | DEN stilige julefilmen!
"Arthurs julegaverace" har en nydelig blanding av barne-rå humor, snedige animasjonsfigurer og en passelig jule-politisk sutrehandling.
Gammelnissen er julens mann!
Arthurs julegaverace (Arthur Christmas)
Amerikansk animasjonskomedie.
2011.
1 time, 37 minutter.
7år.
Regi:
Sarah Smith.
Med stemmene til James McAvoy, Jim Broadbent, BillNighy.
Gode norske stemmer.
Dette er en av de beste julenisse-filmene gjennom tidene,og dessuten en av de vittigste animasjonene.
Ta med familien, ta med katten ogpostbudet.
Dette blir dere oppkvikka av.
Det starter med en nydelig fiksjon som på en måte tar denparadoksale julemagien til vår rasjonelle tid:
Den tekniske forklaringen på atjulenissen kan levere 2 milliarder gaver på én natt er et romskip avspielbergske dimensjoner.
Det simulerer nattehimmel og slipper nedspesialstyrke-alver samt en fortumla frontnisse som likner en småfull oberst.Alvene har strømpefyllingspistoler.
Nissens eldstesønn Stig styrer fra Nordpolen operasjonssenter, hvitt ogumagisk som et moderne kontorlandskap.
Der jobber nissens andre sønn Arthur iposten, for han er ei romantisk kløne.
Det er ikke plass til romantikere ijulen.
Tok dere den?
Gjett hva som skjer.
Familien representeres også ved en gammelnisse som kunnevært finsk zombie og har enhorna eldrerein med slikkekrage.
Nissen er ensjølfornøyd 70-åring som mener at julenisse er verdens beste jobb, sjøl om det erstatsminister i Italia.
Arthur er håpløs.
"Dette er Nordpolen.
Lukk dørene etterdeg, Arthur!"
Arthur er imidlertid en skjønn tenåring.
Han har grønngenser fra åttitallets Benetton-dominans (Cosby hadde en sånn), og da det viserseg at Stigs perfekte operasjon har glemt den lille jenta Gwen i Cornwall, daer det han som er julekorporasjonens samvittighet.
Anført av oppildnagammelnisse farer et paradoksalt følge av gårde i den utslitte mahogni-vogna,trukket av reinsdyr som antakelig skulle vært pelskrager for lenge siden.
Derflyr de.
Ta av deg 3D-brillene når Nordlyset kommer og tygg muskatnøtt!
Wow!
Did you see them colours?
Jeg skal ikke spolere det for dere.
Reserve-teamet iveteranvogna utretter utrolige snedigheter sammen med en fanatiskinnpakningsalv.
Men jeg er bare nødt til å røpe at det nesten blir for stilig når uheldig bestøvavilldyr svever over Serengeti.
Det skal være litt sentimentalitet i sånne filmer, menmanusforfatterne klarer å muntre seg gjennom sutrekrattet og kommer ut på denandre sida med en minneverdig julefilm og uklanderlig humør.
Still i kø.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702764 | Sviskegrisens juleplatthet
"New year's eve" er en forferdelig sviskefilm og en oprgie i meningsløs følelsesmessig forlorenhet beskytta av kjente tryner.
New year's eve:
Amerikansk romantisk dramakomedie.
2011.
1 time, 45minutter.
11 år.
Regi: Garry Marshall.
Med:
Michelle Pfeiffer, Ashton Kutcher,Sarah Jessica Parker, Bon Jovi og mange mange flere.
Garry Marshall er en sviskegris (velkjent gjest i julen),og han er i stand til å lage filmer som bagatelliserer følelser slik hardpornoparodierer sex.
"New years eve" er så ille at jeg trekker tilbakeden positive anmeldelsen av "Pretty woman" på åttitallet, for jegskjønner nå at filmen ikke ble laga av en romantiker, men av en sukker-rusakonditor.
Filmen ser ut som en Oscar-utdeling med masse kjente folk irare klær.
Hilary Swank er utkledd som korpiedama og skal iverksette denviktige nyttårskula på Times Square (ja, jeg hater denne sentimentaleturistversjonen av New York).
Michelle Pfeiffer ser ut som en vinterfugl utennek og kjøres rundt på opplevelsestur av dineypåfunnet Zac Efron.
AshtonKutcher blir sittende fast i heisen med noe som likner Demi Moores datter.
Hanhar samme pysjebukse som jeg kjøpte fra en boks på Madla handelslag og som ikkehadde gylf.
Dama har en munn som likner dovegg-tegning med tenner.
Jessica Bielskal konkurranse-føde et nyttårsbarn mens hun stønner som en Hello Kittykaffemaskin, Bon Jovi har skuffa ballongutgaven av Katherine Heigl og synger tostygge sanger.
Oppe i ei sjukeseng ligger Robert De Niro og dør på den måten athan smalner øynene og får stemmen til å låte som høvel.
James Belushi kommerinnom med ruggete arbeiderklassegange som Lenin ville likt og som Sigurd Allerntrente inn på syttitallet, og Sarah Jessica Parker er mamma, noe som er forbudti flere religioner inklusive teosofien, som ikke er en religion.
Når HalleBerry dukker opp som sjukepleier med sukettøyne, syns du at det er et under atikke Natalie Portman er med som blind nobelprisvinner.
Alle disse folka sier ingenting.
Replikkene i "Newyears eve" er ikke bare uten innhold.
De kunne vært skrevet av enpepperkake-hamster og sunget av et dødt skjell.
Jeg liker ikke Bon Jovi lenger.Jeg hater Garry Marshall.
Jeg skjønner hvorfor mayaene drømte om å la jorden gåunder i 2012.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0 |
702765 | Julenissen er en ond zombie
Når finnene lager film om julenissen, blir den uvilkårlig annerledes.
Den blir styggere, ondere, mer grotesk — og humoren kan få dompap til å begå selvmord i fjøsvifta.
"Rare exports":
Finsk grøsserkomedie.
2010.
1time, 24 minutter.
15 år.
Regi:
Jalmari Helander.
Med:
Onni Tommila, JormaTommila, Tommi Korpela, Rauno Juvonen, Per Christian Ellefsen.
5
Her kommer julefilmen som til og med vil støte deanti-kommersielle, amerikaner-uvennlige, husflid-avhengige enkelhets-ekstremesom føler at korpie-nissen står i veien for at vi gir hverandre heklaeggevarmere til jul før vi setter oss ned og tenker på verden.
Jeg burde ikke røpe noe, men klarer ikke la det være, noesom betyr at jeg antakelig ikke er helt frisk.
Julenissen er ikke en godsligCarl I. Hagen som reiser rundt i falsk skjegg og sprer generøs populisme.
Hansitter innefrosset midt i et digert fjell som samene bygde for å bli kvitt dengale barne-mishandleren.
Julenissen kjefta ikke bare på slemme barn.
Han koktedem.
Og nissen omgir seg ikke med lettbeinte alver som danserrundt og ser ut som en tredje seksuell legning.
Neida.
Julenissens hjelpere erskrinne, rynkete satan-oldinger med eventyrlig onde blikk, og kommer du i veienfor dem, setter de øks i skallen din så vettet skvetter.
Men det var en hemmelighet inntil den dagen da de svettefinske anleggsarbeiderne oppdaga et digert hål i et kunstig fjell.
Per Christian Ellefsen taler fra fjellet:
Dette er en helliggrav.
De finske ungene, som bærer ladde våpen og røyker sigaretter, skjønner atjulenissens reir er funnet.
Gruvemeister lager nissefelle med spisse stokker iulvegrav og grisehode med eple som agn.
Reinen ligger plutselig slakta, og deter ikke russerne, for nakne fotspor ligger under de blodige dyra.
Dette er enjulefilm som får "Bad Santa" til å se ut som kollega Lindøssøndagsskole-samlinger.
"Rare exports" er enkelt, mørkt, slemt og skittentlaga, og den er en fryd i november, men drøy i desember.
VG ville aldri haanmeldt denne filmen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702766 | To fantastiske briter på tur
Her er julegaven til de kresne anglofile som virkelig er i stand til å verdsette rare og sære samtaler og poetiske reiser i Englands høstlige utkantskjønnhet.
"The trip":
Britisk komedie.
2010.
1 time, 44minutter.
7 år.
Regi: Michael Winterbottom.
Med:
Steve Coogan, Rob Brydon,Margo Stilley.
Britisk understatement er ikke en myte, det er konkret tilstede som en dimensjon, som et ekstra geologisk sediment i ei øy som egentligkan brennes i ovn.
Den velsigna regissøren Michael Winterbottom fra Blackburnhar laget både film og TV-serie der komikerne Steve Coogan og Rob Brydon reiserrundt i det utkantvakre England for å snakke vekk gourmet-mat på kjenterestauranter.
Vi filmseere blir på en måte sittende i baksetet mens de to godevennene utpensler sine onde observasjoner om hverandre og verden.
Menneneutfører en vedvarende lingvistisk orgie i kameratslige fornærmelser, for det erikke bare at de snakker — de overgår hverandre i imitasjoner av folk somMichael Caine og Sean Connery.
Brydon kan ikke si en normal setning, forstemmen hans dreier uvilkårlig til låne-modus – som om han enten unnviker enselvstendig personlighet eller eter en kjendis.
Velg sjøl.
Samtalene er fantastiske.
Coogan bekymrer seg forførtiårs-alderen og karrieren, mens Brydon er den jordnære, familieglademiddelmådigheten som egentlig har funnet et helt normalt liv som han trivesmed.
Dialogene skifter som et musikkverk, og etter hvert som tida går og vakreengelske landskaper ruller usjenert over skjermen, oppdager du også at filmenhandler om menns sårhet, om deres kontrollerte sarthet og eksistensielle frykt.Ikke mye av det.
Bare akkurat nok til at du kan føle latterens ømme innside ogdelta i oppdagelsen av plutselig ensomhet og tvil.
Det er så bra gjort.
Det er så bra spilt av to komikere somegentlig skal være seg sjøl på en sånn måte at de blir en fortelling.
Og maten?
Vel, den ser ut slik den pleier på utagerenderestauranter:
Små, styggvakre parodier på estetikkens overflødighet.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1 |
702767 | Masete og vulgær ridderkomedie
Ærlig talt.
Det blir laget mange uforståelige filmer med til dels profilerte skuespillere, og denne skulle vært skrapa av manuskonsulenten.
Det er så dumt at det går ikke an.
"Your highness":
Amerikansk eventyrkomedie.
2011.1 time, 40 minutter.
11 år.
Regi:
David Gordon Green.
Med:
Danny McBride, Natalie Portman, JamesFranco, Zooey Deschanel, Justin Theroux, Charles Dance.
Det verste ved denne fullstendig mislykka komedien er DannyMcBride.
Den tidligere vikarlæreren tilhører egentlig slubbert-genrenBelushi-Galifianakis, men toneskeivt og ubehjelpelig, som når en misunneligbestekamerat forsøker å kopiere det sensuelt geniale i slarven sjarm.
McBride funker som et slags universelt slankemiddel.
Når haner i nærheten, mister du lysten på mat, på sex, på langvarige naturopplevelser,på familie, barn og selskapsliv.
Han er i stand til å gå på en uappetitligmåte, og hvis du så at han klappet en søt kattunge, ville du føle skammen ved åovervære et seksuelt overgrep.
Det er ikke vittig.
I "Your highness" spiller McBride den late,udugelige og feige prinsen som får beskjed av far konge at han bør ta segsammen og slå i hjel noe.
VG ville aldri ha anmeldt denne filmen.
Så drar hanav gårde med sin bror, den vennligsinna helten James Franco, som faktiskspiller kampdyktig uskyldsskjønnas med urovekkende troverdighet.
Sammen skal dekverke den onde trollmannen Leezar, som er amatørlig utstaffert som enSabeltann-musikal for førskolebarn og påkaller vag interesse.
Bedre blir det ikke da pyntetreet Natalie Portman dukker oppmed sinte øyne og en stemme som minner om heliumforgifta alvinne.
Med pil ogbue skal hipsterdronninga delta i nedleggelsen av ondskapen siden hun er denneukas fettfrie Frida Langstrømpe.
Nakne kvinner bor i wookie-hytter og har Thunderdome-arena.Drage spretter friskt, og det samme gjør minotauren.
Hvis jeg forteller atMcBride (som også var med på manus) fullfører eventyrkomedien med en digerminotaur-tiss i kjede rundt halsen, så vil antakelig også julebord-vorspielerneskjønne at ikke alt er morsomt.
| 0 |
702769 | Cage hos heksesekta
På ei øy i staten Washington finnes ei øy som utelukkende blir bebodd av norske stereotyper.
Kafeen ser ut som en blanding av Twin Peaks-hotellet og Byrkjedalstunet.
På brygga ligger hummerteiner og assortert tauverk.
Dissident-damer med hulderlangt spekehår serverer mjød, og de har ansikter som dystre ettermiddags-diftonger.
Til gjengjeld er Nicolas Cage så brunsminka at han likner Harry Belafonte.
Denne nyinnspillingen av et matriarkalsk grøssersamfunn er så aldeles umulig at man ikke engang klarer å le av den.
Politimannen Cage får brev fra eksforloveden om at hennes datter er blitt borte, så han leter etter lyshåra barn i høyet, siden han er en låvens mann (unnskyld, jeg tar egentlig tabletter mot de der).
Filmen er først og fremst uten spenning.
Den har også mindre uhygge-stemning enn en campingplass i Setesdalen i festivalsesongen.
To slutter på DVD.
De er nesten helt like.
| 0 |
702770 | Renny hos kraftguttene
Mye bedre er grøsseren til den finske action-hingsten Renny Harlin.
Fire heksegutter på et Universitet i Ipswich opplever avbrudd i idyllen da det dukker opp en ond kraft blant dem.
Han tryller fram sånne data-edderkopper som påfører kvinnelige dvd-kikkere «hold-rundt-meg»-reflekser, og dermed burde dette være en sosialt vellykka hjemmefilm.
Harlin er en åttitallsmann, så han filmer med månelys, hustak i grålysninger, damer i dusjen og andre sentimentale ting.
Hovedpersonen Caleb spilles av en Hartnett-kopi (Steven Strait, som også er vokalist i gruppa Tribe) med snilt blikk og rutinerte manerer.
Han kan bli en fin kelner en dag.
| 0 |
702772 | Dr. Jekyll og Mr. Hyde i ny tapning
Visst fyller Kevin Costner rollen som Mr. Brooks, en forretningsmann som vinner utmerkelser på dagtid, men dreper folk om kveldene.
Men portrettet av den iskalde kynikeren virker lite troverdig.
Manusforfatterne tvinger en til å godta at et menneske kan bli like avhengig av å myrde som å drikke alkohol.
Mr.
Brooks framstilles som en kar som ligger under for lysten til å drepe ukjente mennesker.
Drapene gir ham stadige adrenalinkick.
Slik blir han den perfekte seriemorder som politiet ikke klarer å fakke, til tross for at han legger igjen sine blodige avtrykk.
Skal storyen fungere, må man skyve unna motforestillinger av typen «mord begås av folk som står offeret nær» eller «mord begås av noen med et motiv».
Det er irriterende.
Den kyniske herr Brooks utnevnes til «Årets mann» innen forretningslivet (han er suksessrik eier av en eskefabrikk), elsker sin snille kone og tilber sin søte datter.
Da er det, uten noen som helst psykologisk begrunnelse overhodet, ikke lett å tro at fyren samtidig er en ren lystmorder.
NATTSIDEN:
Man får ty til urbilder i stedet.
Robert Louis Stevensons roman «Strange case of Dr. Jekyll og Mr. Hyde» er blitt kroneksemplet på en skikkelse som bak en vennlig dagside skjuler en grufull nattside.
Like schizofren er Mr. Brooks.
Han kan fromt be sin gravide datter beholde barnet i magen fordi han har lyst på barnebarn, for i neste øyeblikk å finne en utstudert ny måte å ta kveldens offer av dage på.
Vel vel.
INDRE STEMME:
Det skal regissør Bruce A. Evans ha:
Han har funnet et utmerket dramaturgisk grep for å synliggjøre den indre dialogen i Mr. Brooks sinn.
Særlig første gang William Hurt dukker opp som en skygge ved navn Marshall, gir det en isnende virkning.
Hans kalde latter og følelsesløse uttrykk levendegjør den onde nattsiden i hovedpersonen.
Til gagns.
DRAPSLYST:
Meget godt spill leverer også Dane Cook i rollen som unge Mr. Smith som lar seg lokke inn i Mr. Brooks renkespill.
Faktisk framstår denne karen som mer troverdig enn hovedpersonen.
Jeg tror gjerne det kan finnes en tanketom sjel som sikler etter å oppleve et mord, men som blir så vettskremt at han pisser i buksene når det skal skje.
Og så var det Demi Moore, da.
Hun spiller en politietterforsker som verken greier å ordne opp i egen skilsmisse eller finne fram til Mr. Brooks.
Jeg skal love at hun virker bitter.
Men manusforfatterne klarer heller ikke i hennes tilfelle å skape en rollefigur som fungerer fullt ut.
De pøser på med ekstra skurker og skytescener, som om storyen trengte blodig påfyll.
Den velvillige vil se «Mr. Brooks» som en sofistikert thriller.
Jeg kaller den en skrivebordskonstruksjon.
| 0 |
702773 | Lummert småsnafs
Hensikten med de halv-seriøse ungdomsfilmene er å vise at alt man gjør som mindreårig fører til elendighet, fyll og seksuelle nedverdigelser.
Når «Supervoksen» starter med at tre venninner er vekslende misfornøyd med tilværelsens og 15 års alderens velkjente ambivalenser, kan du lukte på tjue filmers avstand at her kommer det til å gå ufortjent ille for tilværelsens sutrete ekperimentatorer.
Disse danske femtenåringene er teitere enn folk flest.
De lager en utfordringslek der de smukke overklassepigerne skal gjennomgå spesifikke seksuelle prøvelser — og hvis ikke skal nakenbilder av dem sendes ut på MMS.
Ikke SMS.
MMS, dansker!
Den første skal kline med en DVD-nerde.
Den er søt.
Men manusforfatteren har også funnet på at psykologdattera Rebekka skal late som om hun er prostituert, så hun blir med en seksuelt smaløyd Nikolaj Coster-Waldau på hotellrom.
Allerede her lider sannsynligheten så pinefullt at barmhjertighetsmord kommer på tale.
Den endelige avlivningen skjer da den sjenerte og moralistiske blondina tar med seg en fremmed serveringsdame i lekeballbassenget og gjennomfører en kysseflørt med henne som i stil tilhører fortidas «Bilitis» (halvpedofil mjukporno).
Og de gir seg ikke med det.
«American Pie»-filmene er egentlig ærlige bidrag til den litt sjaskete filmgenren som bare forsøker å tjene penger på å gjøre tenåringer til seksuelle leketøy.
«Supervoksen» har temaet til en utfrika komedie, men later som om den forteller om virkeligheten, så den er ikke bare utillatelig tåpelig, men også lummer og seksuelt tvilsom.
Dessuten har den en opplagt, flat filmstil som med letthet kan kopieres av hvilkensomhelst ungdomsskoleklasse med medie valgfag.
| 0 |
702775 | The bitch bang! (bitch, bitch, bitch, bitch)
Quentin Tarantino er antakelig en mann med ulykkelig kjønnsidentitet, og egentlig ville han helst sitte rundt med de storkjefta jentene og drikke nittitallskule meksi-drinker og snakke rått om klining.
Det kan han jo ikke.
Men han kan skrive endeløse jentesamtaler om å drikke åttitallskule meksidrinker og kline, og han kan vise damer i shorts bakfra, fra siden, forfra, ovenfra nedenfra, bakfra, nedenfra, forfra, fra siden, fra west by northwest, fra venstre parkeringsplass, og han kan vise dem i trange t-skjorter, i trange-t-skjorter, i trange t-skjorter og cheerleader-utstyr, og de kan kalle hverandre bitch og bitch og bitch og bitch og bitch og bitch og bitch og bitch og bitch.
Og — bitch!
For dere som leser anmeldelser i avisa:
Dette er som om Martin Buber hadde tatt koffein til amfetaminen sin.
For dere som leser på nett:
Tenk dere at Chris Rock ble klona til rundt åtte vulgære partysugger.
Bla bla bla
«Death proof» er bla bla bla halvdelen av en langtidskinofilm som forsøker å herme bla bla bla-nittitalls kinolangfilmer med dårlig klipping og arr etter at filmen røyk.
Tarantinos film om veivold er altså halvdelen av et bla bla bla-konsept, og hvis man er seksti år eller førti år og sykelig opptatt av aldri å bli tatt alvorlig, kan man liksom finne igjen noe liksomaktig-nostalgisk tjafs her som gudskjelov ble borte sammen med den patetiske zippo-lighteren.
Hele filmen består av to endeløse sketsjer.
I den første sitter fire eller åtte jenter og drikker i bar i en time, og så treffer de på kabaret-figuren og riksvei-trusselen Kurt Russell - og så skjer en mordkollisjon som demonterer snakkedokkene slik en sint sjuåring tar søsteras Barbie med pappas vinkelsliper.
Det er den dårlige delen av filmen.
I den neste snakker fire jenter rått i bil i noe som føles som en drøy førtiminutter, og så kommer Kurt Russell ut av Tennessees generøse ingenting og dulter dem akkurat da den nyseland-tøffe stuntdama skrever mot vinden i 200 kilometer i timen på panseret.
Men dette er bad bitches, så de bestemmer seg for å ta hevn.
Biljakten er en av de beste så langt i juni, og Russell blir tatt igjen og utvikler seg til en patologisk parodi på en tøff mann, for Tarantino liker ikke egentlig tøffe menn, han vil helst sitte og snakke rått på bar med noen bad ass-bitchete snakk-meg-i-hjel-bøtter, og stillheten skal aldri komme, og natta skal aldri komme og aldri skal noen spørre hva egentlig vitsen med hele greia var og hvorfor later han som om han gjentar syttitallsfilmer når de bare ser ut som Tarantino-ting fra nittitallet?
Bitch bang:
Bilen til Kurt Russell har nettopp hoppet på bilen til de fire jentene.
| 0 |
702776 | Jorden revnet - var det godt for deg også?
Så underholdende som dette kan en enkel og dårlig spilt film bli når temaet er det rette, og ingen tvister handlingen til med for mange spøkelser og for kompliserte fiksheter.
«10.5: Apocalypse» er dessuten en film for Røde Hallgeir og hans alter ego Grønne Erna, for den starter med at California revner og detter ned i sitt eget forkastningshål.
Data-grafikken er enkel, men begivenheten folkelig og fengslende, så du forventer minst at Dennis Storhøi og Dollie de Luxe skal komme fram og si at dette skyldes ristinga fra tørketromlene.
Beau Bridges spiller en mer enn vanlig oppskaka president, for det skjelver overalt, og Hawaii blir spylt av en tsunami som ikke engang Osama bin Laden ville ha fått til.
Mount St. Helen utbryter, og det kan se ut som om de glade salatgnagerne på Vestkysten av USA omsider skal bli kvitt New Yorks plagsomme intellektuelle ved at de havner på hver sin side av Atlanterhavet, som må døpes om til Texas.
«10.5: Apocalypse» er en tre timer lang TV-film, og den er så spennende at det er mer flaut enn flott.
Frank Langella spiller profeten som ingen trodde på, så han må bokstavelig talt spas fram fra et kasino i Las Vegas, der sandefallet faktisk ikke skyldes George Clooneys dommedagsmaskin (i Ocean's 13)!
Dattera hans skal forsøke å forklare verdens (USAs) undergang for presidenten, som føler at geologien er hans skyld.
Men Langella sier til Røde Hallgeir og Grønne Erna:
«Helt fra du var liten har jeg lært deg at Jorden gjør som den selv vil.»
Handlingen beveger seg mellom utgraving av gravid offer og hissige ekspertstirringer i krise-geologenes beredskapsrom.
Så koker vannet i Hoover-dammen!
Sallan!
Der revner Mount Rushmore.
Vesten er som vi alle vet, rammet av epidemisk dommedags-paranoia, og «Apocalypse» er det mest underholdende bidraget så langt.
Miljøtips:
I stedet for å bruke tørketrommel, kan man holde plagg i vaskelappen og vifte dem i sommerlufta.
Det blir det også vind til vindmøllene av.
Men de heter ikke vindmøller, for møller maler korn til mel.
Dette er vindhjul.
Jeg gir meg ikke på det.
| 1 |
702777 | Sommerens DVD-ess
Dette kommer antakelig til å bli en av sommerens heftigste salgssuksesser på DVD.
Grunnen er at «Narc»-regissøren Carnahan har fått til en effektiv dobbelthet.
«Smokin' aces» er folkelig frisk og ufin samtidig som den faktisk har kult-fasong.
Midt inni galskapen oppstår samtaler med tilfredsstillende paradokser og nesten pantomimisk tristhet.
Utformingen av et overdrevent kaotisk rollegalleri er organisert med forbilledlig tankeklarhet.
Sjøl når kanonkalibra automatvåpen fliser pinlige hotellinteriører til huntonittmasse, går det an å holde orden på folket.
Ikke engang da de moderne vikingene som kommer stormende ut av elevatoren med pønkerhår og motorsag, blir du i villrede.
Handlingen forteller om hvordan det gikk for seg at FBI isolerte en kabaretartist på toppen av et Tahoe-hotell samtidig med at det spredde seg rykter i leiemorder-forbundet om at noen ville betale 1 million dollars for å få mannen drept.
Dermed kommer de alle sammen.
Mye galskap oppstår, og filmen har ikke et tilpassa voldsnivå, så det er ingen grunn til å kjøpe den til korpsdirigenten som avskjedsgave.
| 1 |
702778 | Genial trollmann
Denne filmen driver med godlynt og smågal godteri-spredning.
Bildene fra Wien rundt århundreskiftet er så mjuke at interiørene likner smelta bondesmør rundt 120 volts pærer.
Illusjonisten Edward Norton sitter aleine på scenekanten og maner fram damespøkelse, men da griper den kronprins-lojale politimannen Paul Giamatti inn og arresterer ham for uorden.
Hva er det som har skjedd?
Det som skjedde, var at Norton i barndommen traff ei ung hertuginne-jente og ble hormonell melankoliker da hun red bort på en diger gamp med sånn brettseilingsrumpe som bærumsgutter har.
De to var i rødhetteskogene sammen før wilhelmene avbrøt romansen.
Som voksen ble han en trist illusjonist som kan få appelsintrær til å vokse fram og trene sommerfugler til å bære tørre overklasse-lommetørklær.
Han treffer hertuginna igjen da hun er utkåret til å tvangsekle Rufus Sewell med de blaute auene.
Sewell er keiserens sønn og kvinnemishandler.
Utsøkt elegante ting skjer, og handlingen holder på den gåtefulle romantikken sin til siste minutt.
Du får følelsen av at til og med møblene er freudianske rekvisitter – Østerrike ved århundreskiftet er som et seksuelt besmykket mareritt, og varmen fra fargene er klam og insinuerende.
Hvis man ser bort fra et mislykka forsøk på filming av samleie (ser ut som om Roald Øyen har relansert «Bit for bit, bilde for bilde»), er dette en utsøkt behagelig film der til og med Jessica Biel funker der hun skal.
| 1 |
702779 | Og så kravnene da
Og som ikke utslettelse var nok.
Den som ikke ivaretar miljøet slik Gud bestemte, risikerer at kråkene kommer.
Det vil si:
I denne amerikanske thrilleren heter kråkene ravner, og kra-kravnene samler seg og samarbeider og hiver digre steiner fordi fundamentalistene i kristenbøgda ikke var flinke nok til å holde fremmede på avstand.
«Kaw», som jeg går ut fra betyr kra, har en imponerende naiv handling, og den er dårligere spilt enn følsomheten i ukontrollert tarmbevegelse.
Sean Patrick Flanery er en sheriff for en skandinavisk-inspirert bondebefolkning med så store skyggeluer at de kan spise middag under dem i regnet.
Betty på bua skuler på verden, kveker-Edvard med desemberskjegget har hammeren klar, og han treng han vel no, for fuglene hakker hjernemasse og lensmannsbetjenten måper så konsekvent at det ser ut som om han datt ned fra himmelen og utrydda metaforene.
Utelukkende for fanatiske samlere av kuriositeter.
| 0 |
702781 | Fantasi og virkelighet i finfin blanding
At barn kan bruke fantasien for å dikte seg bort fra mobbing og annen elendighet, er neppe noe nytt.
Men måten det skjer på i «Broen til Terebithia», er så sjarmerende at dere bare må få det med dere.
Miljøskildringen er forfriskende god.
I stedet for i den amerikanske småbygata med prydelige middelklassehus finner handlingen sted lenger ut på landet.
Dog ikke mer landlig enn at 13-14 år gamle Jess mobbes på skolen fordi han kommer fra en bondefamilie med dårlig råd.
Filmen endrer retning når Jess' traurige hverdag lyses opp av det strålende smilet til nytilflyttede Leslie.
Jenta i nabohuset har fra sine forfatterforeldre arvet evnen til å dikte og skape en ny verden gjennom fantasien.
Så blir Jess og Leslie bestevenner og erobrer skogen på den andre siden av elva.
Der fantaserer de fram broen til landet Terebithia, et rike der mystiske skikkelser, skumle vesener og trauste troll gir dem store utfordringer.
«Broen til Terebithia» blir aldri en ensidig fantasyfilm og vil kanskje skuffe den som bare ønsker seg det.
Regissør Gabor Csupo henter stadig Jess og Leslie tilbake til virkelighetens verden der mobbere plager, lærere lokker og konservative kristne holder troen på helvete levende.
Jeg røper ikke hvordan det går.
Sier bare at Leslie spilles nydelig av AnnaSophia Robb, så vakkert at utmerkede Josh Hutcherson nesten blekner i rollen som Jess.
Han har dessuten fått en deilig lillesøster i May Belle, livlig utformet av sju år gamle Bailee Madison.
Du verden så gode barneskuespillere.
Kos dere, store som små!
| 1 |
702783 | Landet Uten Navn
Fordi jeg har stående på nyhetskanalen til TV2 hele døgnet (i tilfelle klimatologene skulle hoppe fram og rope «aprilsnarr!» eller Kennedy-mordet omsider ble oppklart) hender det at jeg ser det snakkende ansiktet til Statoil-sjefen på skjermen.
Jeg kan ikke noe for det, og jeg håper ikke han har slektninger som tar seg nær av dette, men mannen ser ut som om Barbies kjæreste har flytta til South Park og blitt todimensjonal.
Det er noe flatt uvirkelig, noe fjernt powerpointisk ved en sånn direktør, som om Gud hadde modellert ham og håret hans for å få folk til å skjønne at det ikke er nok å spille tennis:
Du må se ut som overklasse.
Sånn ser de ut, folka som det nye Norge er laga for.
Hovedpersonen i en av Norges mest vesentlige filmer bor derimot i Landet Uten Navn.
Den handikappa Geirr sitter i rullestol og kjemper mot sosialkuratorens klisne optimismer.
Han har ingen ting å takke tilværelsen for, men kommunens lykke-terapeut vil ha ham til å prise skaperverket.
En norsk film om sosialklientens opprør skulle i følge forsynet ende i et forferdelig klisjéras, og denne filmen gjør det nesten.
Framstillingen av gruppe-terapi er som man skulle ha trodd:
Et revynummer uten vitser.
Men Fridtjov Såheim er en stor skuespiller.
I løpet av en dryg halvtime klarer han å fylle så mye sunn underklasse-aggresjon inn i den halvtenkte filmen at den begynner å funke som den skal:
Torpedo forut!
Hardt babord!
Kjersti Holmen spiller lojalt slik behandlings-idioter skal se ut, og egentlig gjør hun en fantastisk rolle om den er aldri så alminnelig.
Såheim er en eksplosiv råne i jegerlue og armygrønt, og han gjør opprør på vegne av alle de som ikke har statsborgerskap i landet Norge, men er fordrevet til Landet Uten Navn der de må sitte og se rikingene pleie sin hud ytterligere med tanke på HD-TV, og der dress-idioter kommer innom daglig og snakker om folks gigantiske kjøpekraft.
«Skyt'n i beina, Geirr!»
Ja, gjør det, for det foregår en verdi-krig mellom de sterke og de svake, og «Kunsten å tenke negativt» nærmer seg ihvertfall den front-reportasjen som ingen andre driver med.
Geirr er ikke fattig, for han fikk en feit forsikringsutbetaling.
Men han er en slags bauta over alle de som har det vondt, for vondt er vondt, og noen ganger er det ikke nok å tenke vekk virkeligheten.
Den andre bautaen i filmen er Marian Saastad Ottesen, som har stivna så voldsomt i sin livstakknemlighet at hun ser ut som ei gammaldags filledokke.
En stor rolle i en skjønn film.
| 1 |
702784 | Et slags livsverk
Etter å ha spilt de to Elizabeth-dronningene kunne Helen Mirren egentlig ta seg ferie for all framtid i trygg viten om at hun uten sammenlikning er verdens og historiens største skuespillerinne noensinne i verdenshistorien.
I mini-serien om «Elizabeth I» lager Mirren et dronningportrett som er detaljert forskjellig fra svigermora til Diana.
Hun er så forheksende genial at man blir sittende å måpe i så mange timer at det antakelig kvalifiserer til tvangsinnleggelse.
Den første DVD-plata handler om den merkelige 1500-talls-regenten som var nasjonalpolitisk virg i intakten, og bare tok i mot Jeremy Irons smygende jarl i sine indre gemakker for å more seg med hans underlegne beundring.
Så blir det nesten noe på dama da en fransk Henri kommer på frierferd, men han er katolsk i buksene og godtas ikke av protestant-holygans i gatene.
Dermed blir Henri sendt hjem.
I mellomtida gjør Irons fru Essex gravid.
Den neste DVD-en handler om hvordan den etter hvert sårt desperate seksualvegreren faller for Essex-damas vakre og dumme sønn, en utrolig vakker skildring av kampen mellom kjærlighet og fornuft hos en moden kvinne.
Mirren bringer dronninga si til galskapens bredder, men den libidøse labiliteten er ikke av det utleverende laget, bare en trist hyllest til nødvendigheten av seksuell anerkjennelse og kroppslig fullbyrdelse.
Filmen er så suveren at den gjør alle tidligere seksere meningsløse.
Løp til butikken!
| 1 |
702786 | Klippen er tilbake
Hver gang jeg ser Sylvester Stallone, blir jeg litt rørt.
Det skyldes antakelig at Rocky-skikkelsen introduserte en annerledes filmhelt; en naiv, familienær, varm og sta mann som bare bokset for å vise hvor mye juling en arbeiderklasse-helt kan tåle.
Den nye filmen er enkel og rørende og fylt av den samme fattigstolte livsfilosofien:
Poenget er ikke hvor mange slag du kan gi, men hvor mange du tåler.
Rocky er blitt en mann på mer enn femti år, og han stiller til oppvisningsboksing mot en ung afroamerikaner og verdensmester.
Hvis en aldrende italiensk gamp hadde banka en ung afris, ville filmen fått en sjenerende etnokulturell slagside som kunne ha drept den.
Det problemet har de løst på et vis.
Bare se.
| 1 |
702787 | Sint og stor ghetto-far
«Waist deep» er ikke akkurat noen god actionfilm, men den klistrer.
Som pliktseer beveger man seg fra det irritert likegyldige til en motvillig medlevelse, og det er ikke verst.
Regissøren Vondie Curtis-Hall laget i sin tid «Glitter» med Mariah Carey, så han burde vært arbeidsledig.
Men hovedrollen spilles av Tyrese Gibson fra «2 fast 2 furious» og «Four brothers», og han er ei stjerne på vei oppover, sjøl om han har færre ansiktsuttrykk enn grandiosa.
Handlingen forteller om en straffet sikkerhetsvakt som må forsøke å få den kidnappa sønnen sin tilbake fra sadistisk gjeng-lord.
| 0 |
702788 | En forvirrende frisk øyenfryd
Anmelder Arild Abrahamsen sammenligner den siste piratfilmen med et fiske-koldtbord, og gir terningkast fem.
Les og diskuter i Erlend Loes filmblogg.
Tenk deg at du skal gi samleterning for et fiske-koldtbord som både serverer rekenyrer i Thousand Island, torskehalekomla, fiskepinner og dieselbakt belugakaviar.
«At world's end» er en fryd for øyet, men baksida av synsnervene lider tålmodig over en historie som etter hvert blir så rikholdig og innfløkt at bare Mensa-foreningens Star Wars-gruppe klarer å henge med.
Hjernen min er lat.
Den vil ha enkel action-underholdning.
Øynene syns det er moro med bankende hjerte i trekasse, men den orker egentlig ikke holde rede på hvorfor Elizabeth Swann plutselig var konge og sjørøver-verdenen ble urettferdig belemra med en reggae-gudinne som av alle ting heter Calypso, som jeg alltid har trodd var en bevegelse som feite nordmenn i bermudashorts foretar i utlandet under påvirkning av blått brennevin med solskjerm.
SYMPATI-MUSKLENE mine er også late.
De vil ha en å holde med.
En synlig person med fin cv og god utdannelse.
«At world's end» har minst tre hovedpersoner, og rundt dem myldrer det en bivånelsesverdig bråte sterke personligheter som gjør at du får følelsen av å være til stede da «Titanic» gikk ned med Oscar-publikummet.
Gore Verbinskis tredje film er så lang og forteller så mange gode sketsjer at interessen står i fare for å fisjonere.
Alt avhenger av den enkeltes dagsform.
Har du tatt vitaminene dine, har du sovet godt ut etter natt til 17. mai, har du spist lite kullhydrater og spasert rundt Stokkavannet, er det absolutt en sjanse for at formen holder i to og en halv time.
Men hvis du tar deg sjøl i å lure på hva slags ukedag St. Hans-aften er, da har du tapt.
STARTEN er klassisk.
Verbinski ironiserer over amerikansk paranoia og vestlig terrorist-lovgivning og lar skurkene synge i et medrivende slavekor:
«Thieves and beggars shall never die».
Det er filmens politiske manifest.
Stemningen er mørk og velgjørende da Keira Knightley ror rundt i Singapores brakkvann, og sjørøvere i US-marine-aktige hjelmer ramboer sjøen.
Keira er filmens Pippi, og starten med Sao Feng er fiks og forventningsfull.
Det er også overraskende surrealistisk å følge en litt chapliniøs kaptein Sparrow i en alternativ-sartresk Intethet der samværet med seg sjøl er helvete, ikke de andre.
Det er fantastisk når sjørøverne seiler over Verdens Ende og driver mellom isfjellene i det evige ødeland.
Veldig mye er bra.
MEN ALLE har forskjellige ting fore:
Elizabeth Swann må tilbakebringe Sparrow fordi hun forrådte ham, Sparrow skal vel egentlig bare befri seg sjøl, Will Turner skal redde sin skjellskadde svenske pappa, tinnsoldaten skal bringe alle frie røvere til Guantánamo, kaptein Barbossa skal.
æh. og Tia Dalma skal altså ha havet tilbake, mens Davy Jones bare skal forsøke å holde hjertet sitt bankende, mens Broderskapets fargerike brødre vil diskutere Calypsos fortsatte guddommelighet i noe som likner en håndfast statskirke-diskusjon mellom Ap og KrF.
Midt oppi det har Billy og Bettan et slags humanetisk fektebryllup, men får de bryllupsnatt?
SETT BITVIS er filmen glimrende.
Alt er visuelt imponerende i «At world's end».
Alt skvetter friskere enn før.
Sjøslagene flerrer flere trefliser enn en gammeldanslørdag på piggsko (sjelden ting).
Men det er en form for filmunderholdning som forutsetter at man liker handlinger som beveger seg i episoder og får deg til å føle at filmen begynner fem ganger.
GORE VERBINSKI er en nå 43 år gammel regissør fra Oak Ridge i Tennessee, og han ble kjent for to ting:
Han fant opp Budweiser-froskene, og han debuterte med komedien «The mexican» og grøsseren «The Ring».
Noen få vil huske komedien «Mousehunt» fra 1997.
Han er sønn av en polskætta kjernefysiker.
JOHNNY DEPP er en 44 år gammel skuespiller fra Kentucky, og han debuterte faktisk i «A nightmare on Elm Street» i 1984.
Han var med i «Platoon», spilte komedien «Cry-baby» (1990), ble kjent i TV-serien «21 Jump Street» og fikk gjennombruddet som «Edvard Saksehånd» i 1990.
Etter det har han gjort så fantastiske roller at de ikke kan oppsummeres.
ORLANDO BLOOM er en 30 år gammel Canterbury-mann !som fikk sitt gjennombrudd som !Legolas i «Ringenes herre».
KEIRA KNIGHTLEY er 22 år og fra Middlesex.
Før Pirates-filmene !ble hun lagt merke til i «Bend it like Beckham».
!Hun var også Sabé i «Star Wars episode 1» i 1999.
| 1 |
702789 | En forvirrende frisk øyenfryd
Tenk deg at du skal gi samleterning for et fiske-koldtbord som både serverer rekenyrer i Thousand Island, torskehalekomla, fiskepinner og dieselbakt belugakaviar.
«At world's end» er en fryd for øyet, men baksida av synsnervene lider tålmodig over en historie som etter hvert blir så rikholdig og innfløkt at bare Mensa-foreningens Star Wars-gruppe klarer å henge med.
Hjernen min er lat.
Den vil ha enkel action-underholdning.
Øynene syns det er moro med bankende hjerte i trekasse, men den orker egentlig ikke holde rede på hvorfor Elizabeth Swann plutselig var konge og sjørøver-verdenen ble urettferdig belemra med en reggae-gudinne som av alle ting heter Calypso, som jeg alltid har trodd var en bevegelse som feite nordmenn i bermudashorts foretar i utlandet under påvirkning av blått brennevin med solskjerm.
SYMPATI-MUSKLENE mine er også late.
De vil ha en å holde med.
En synlig person med fin cv og god utdannelse.
«At world's end» har minst tre hovedpersoner, og rundt dem myldrer det en bivånelsesverdig bråte sterke personligheter som gjør at du får følelsen av å være til stede da «Titanic» gikk ned med Oscar-publikummet.
Gore Verbinskis tredje film er så lang og forteller så mange gode sketsjer at interessen står i fare for å fisjonere.
Alt avhenger av den enkeltes dagsform.
Har du tatt vitaminene dine, har du sovet godt ut etter natt til 17. mai, har du spist lite kullhydrater og spasert rundt Stokkavannet, er det absolutt en sjanse for at formen holder i to og en halv time.
Men hvis du tar deg sjøl i å lure på hva slags ukedag St. Hans-aften er, da har du tapt.
STARTEN er klassisk.
Verbinski ironiserer over amerikansk paranoia og vestlig terrorist-lovgivning og lar skurkene synge i et medrivende slavekor:
«Thieves and beggars shall never die».
Det er filmens politiske manifest.
Stemningen er mørk og velgjørende da Keira Knightley ror rundt i Singapores brakkvann, og sjørøvere i US-marine-aktige hjelmer ramboer sjøen.
Keira er filmens Pippi, og starten med Sao Feng er fiks og forventningsfull.
Det er også overraskende surrealistisk å følge en litt chapliniøs kaptein Sparrow i en alternativ-sartresk Intethet der samværet med seg sjøl er helvete, ikke de andre.
Det er fantastisk når sjørøverne seiler over Verdens Ende og driver mellom isfjellene i det evige ødeland.
Veldig mye er bra.
MEN ALLE har forskjellige ting fore:
Elizabeth Swann må tilbakebringe Sparrow fordi hun forrådte ham, Sparrow skal vel egentlig bare befri seg sjøl, Will Turner skal redde sin skjellskadde svenske pappa, tinnsoldaten skal bringe alle frie røvere til Guantánamo, kaptein Barbossa skal.
æh. og Tia Dalma skal altså ha havet tilbake, mens Davy Jones bare skal forsøke å holde hjertet sitt bankende, mens Broderskapets fargerike brødre vil diskutere Calypsos fortsatte guddommelighet i noe som likner en håndfast statskirke-diskusjon mellom Ap og KrF.
Midt oppi det har Billy og Bettan et slags humanetisk fektebryllup, men får de bryllupsnatt?
SETT BITVIS er filmen glimrende.
Alt er visuelt imponerende i «At world's end».
Alt skvetter friskere enn før.
Sjøslagene flerrer flere trefliser enn en gammeldanslørdag på piggsko (sjelden ting).
Men det er en form for filmunderholdning som forutsetter at man liker handlinger som beveger seg i episoder og får deg til å føle at filmen begynner fem ganger.
| 1 |
702790 | Herlig historie
Dette er en halvt ironisk, halvt oppgitt skildring av fjern europahistorie, og den vil more mange.
Kirsten Dunst ser innledningsvis ut som en dragkledd gladhomse som sitter på klubb og venter på Grand Prix fra Helsinki.
De hvite fjærduskene ligger som alkoholskadde duer over en kjole som antakelig ble sydd av vispa egg og sukker.
Det er 1768 i Østerrike, og den 15 år gamle prinsessa blir solgt til Frankrike som en fredsplan og havner i ekteskap med en sjenert dauphin-dude som ikke vet hva som er opp og ned på sin egen penis.
Interiørene er tunge og hengete som sumpvekster, det er som å komme inn i et usortert dødsbo fra Uranienborg Terrasse.
Tinnsoldatene er skjønne, og Dunst er postmoderne ungdommelig og ser ut slik jentene i Petre snakker.
Hun reiser i en hvit karet som Askepotts ektemann ville ha følt var litt sånn Ærlig Talt, Kjære.
En merkelig bohemkledd Judy Davis tar imot på vegne av det franske hoff.
Hun ser ut som en kalkun som har mista støffingen sin og gobler seriøst om kongelige ting.
Så forvandler de den de brebleikte dalers ekte Heidi-blondinen fra kraut til frog.
Og så gifter de henne i en kjole som ser ut som om hun skrever mens hun går.
Det er den siste skrevinga hun gjør på lenge.
Jenta har dessverre ektet en kongespire som likner en OS2-nerde og er utslitt når han går til sengs.
18-åringer skal kunne flytte Gloppedalsura med hendene uten å gå utslitt til sengs med østerrikske blondiner.
Filmen skildrer med ironi, ømhet og sympati hvordan det går med de to misbrukte ungdommene etter hvert som revolusjonen nærmer seg med sine drastiske hårkutt.
Dauphinen blir konge og svinger omsider septeret, mens Marie Antoinette får grillvæske på de ulmende gonadene av en tilreisende svenske.
Den mystiske regissøren Sofia Coppola har tusen anledninger til å lage en film som sier noe om ekteskapet, historien, feminismen, kongehuset, seksualiteten og behovet for små hunder – men hun lar dem fare.
I stedet skildrer filmen generøst de søte menneskene.
Kanskje handler den om hvordan det gikk med Britney Spears.
Det er faktisk med et rocke-party her.
«Marie Antoinette» er vanskelig å mislike.
Coppola lager sensuelle filmer.
For første gang i karrieren ser Kirsten Dunst ut som et vesen med kjønnsliv.
| 1 |
702792 | VHS-historie
Husker dere Chuck Norris?
Han pleide å bli landsatt i uidentifiserte nasjoner der han tok livet av USA-skeptikere.
Han har fått hovedrollen i en israelsk-inspirert actionfilm, og derfor ligger Sinai-ørkenen og ser ut som om solabøndene har sprayet den med resultater av den ukontrollerte plommesesongen.
Og derfor har diamantsliperen konsentrasjonsleir-bakgrunn, mens Arons hellige brystvern likner et gammelt Lada-dashbord.
Norris har det samme skjegget som han hadde på åttitallet, men hudsletterne har brukt så varmt strykejern at ansiktet ser ut som et nedslitt sommerdekk.
Filmen er merkelig laget, og biljaktene er hakkete som en Rosa Panter-film.
Men Norris er Norris.
Nostalgistene likte ham godt, og de liker ham ennå.
Det mest underlige ved filmen, som det tok ti år å få laget, er at referanser til Israel måtte slettes for at den skulle bli salgbar.
Handlingen går ut på at en mann med alveører tar livet av arkeologer, en adferd som antakelig bare enkelte huseiere på Våland vil ha forståelse for.
| 0 |
702794 | Framtidshistorie
«The children of men» er stadig en av de beste filmene.
Ikke bare på grunn av uvøren, elegant spenning, men fordi den klarer å være intelligent, følsom, visjonær og vesentlig samtidig.
I en framtidsverden der forplantningsevnen har gått tapt, må plutselig den skjebneskadde journalisten Clive Owen frakte en gravid ung kvinne ut av fascist-England.
Jenta som skal føde menneskehetens frelser er en illegal svart innvandrer og prostituert.
Nei, det føles ikke dumt, det føles rett.
Politiske aktivister framstilles fortjent som idioter, og filmen klarer uten svære fakter å fortelle om den glemte ærefrykt som menneskene faktisk føler ved et nyfødt barn.
Se den.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.