id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
702795
|
Mennene som ble besatt av en seriemorder
Dette er en sober thriller, det er en film i pels og hatt — og hvis den hadde vært dansk stol, ville den hatt både for- og etternavn.
Filmseere som helst ønsker at Michael Bay skal sprenge tankbiler med billig biodiesel fra det sultramma Afrika så voldsomt til himmels at brannmelderne i sal 2 smelter, vil antakelig føle at det går litt seint.
Men «Zodiac» er hektende og hektisk på den andre måten:
Du sitter imponert og venter på at leterne skal finne sporet som feller seriemorderen, og underveis blir du varig og hjelpeløst fortapt i selve folka.
Etterforskere og journalister som bruker tiår av sitt liv på en sisyfosisk seriemorderjakt.
MARK RUFFALO er et mirakel.
Den rugekasse-lune halvskjønnasen har aldri funka på film.
Her er han som gjenfødt.
Ruffalo spiller dedikert og irritert San Francisco-politimann fra 1969 til langt utpå nittitallet, og det skjer med en anspent grettenhet som er med på å gjøre filmen enerverende og urovekkende.
JAKE GYLLENHAAL er det motsatte:
Du får alltid lyst til å ta ham med hjem, gi ham sunn mat, hjelpe ham i gang med en hyggelig hobby, kjøpe lue til ham.
Hvis Gyllenhaal hadde spilt Hitler, ville jøder blitt motstandere av seg sjøl.
Jake Gyllenhaal er en avistegner som igrunnen ikke har noe med seriemorder-dekninga i San Francisco Chronicle å gjøre, men blir fullstendig forhekset av den.
Jeg røper antakelig for mye, men litt av poenget med filmen er at han til slutt er den eneste som virkelig leter etter Zodiac, og han gjør det på den æreløse ungkars-måten med dokumenthauger i sofaene — sjøl om han har familie.
ROBERT DOWNEY JR . spiller tidsriktig krim-journalist.
Snakke-frekk, småjålete, rockekledd og stadig mer rusa.
Downey jr.
er en av de store karakterisørene i amerikansk film, og han kan vise deg sjela til en mann i to ansiktsuttrykk og en sitte-bevegelse.
Han er som ei lærebok.
MED DISSE TRE i rollene måtte filmen bli bra.
I tillegg tar den onde David Fincher («Seven», «Fight club», «Panic room») et velurmildt ballegrep på sekstitallet og syttitallet.
Den mest romantiske av alle fortider framstilles i fargetoner som er så varme at de kunne kommet fra sommerettermiddager i Hobbiton etter Mordors fall.
Hele den sære fornemmelsen av de merkelige tiårene finnes i Finchers fargevalg, og normale mennesker har ovnsrørbukser som likner diagnosen på en litt stilig lidelse.
Tidskoloritten er ikke påtrengende, men sterkt stemningsskapende.
Dette er ikke en dyster, kald seriemorder-film, den er nesten litt naiv, vennlig og varm.
Som en litt logisk følge av naiviteten, minner filmen muntert om «Alle presidentens menn» i noen scener.
Hektiske fakta-fangstmenn samler inn relevante og villedende informasjon og setter sammen puslespillet som skal identifisere seriemorderen innen han rekker å ta livet av flere.
Etter hvert handler den mest om menns evne til kompromissløs besettelse og forlis.
To og en halv time er lang kinotid, men «Zodiac» har en personskapt, indre spenning som klistrer handlingen til forventningssenteret i den øvre magen og svelget.
Det dype svelget.
| 1
|
702797
|
Avskylig sexer
Menneskene er motbydelige grafsere.
Menneskene er som griser, som grynter og stønner og roter med trynet sitt i Guds skaperverk med en uventet ufølsom evne til fråtsing og vulgærforbruk.
Dette skjuler vi for oss sjøl og andre ved å eufemisere den barbariske fortærelsen av for eksempel kjønn og mat, og kanskje hadde vi aldri oppdaget hvor uestetiske vi egentlig er, hvis det ikke hadde vært for den ungarske filmskaperen György Pálfi og hans sadistiske sjikane.
Pálfis film «Utstopperen» skildrer menneskenes uskjønnhet på en så genialt ond måte at det føles som om filmkunsten blir gjenoppfunnet.
«Taxidermia» består av tre noveller – og i den tredje avslutter en mann de forrige generasjonenes uverdige liv ved å fjerne innsida av den feite far sin.
Deretter stopper han ut sin egen magre kropp og omgjør den til en hodeløs David-skulptur.
Mennesket er tilbakeført og tilbakefrelst til den opprinnelige drømmen om et guddommelig vesen.
En blek og patetisk, men edel flukt til det rene, ukroppslige, åndelige.
Familien starter temmelig ille.
Den første episoden inneholder kanskje den psykologisk råeste samleiescenen noensinne.
Den mentalt uskjønne soldaten som kan skyte flammer med penis (som et boretårn), har samleie med et flådd grisekadaver mens han vekselsvis ser for seg kommandantens kjønns-stønnende, digre hustru og ansiktet til en ung kvinne.
Ungareren river pubertets-romantikken ut av den fysiske drifts-handlingen og forteller oss at mannen kan stikke lemmet sitt inn i hvasomhelst så lenge han forsyner den lystskapende fantasien med kåte dagdrømmer.
En surrealistisk Peer Gynt-logikk fører i til at kadaver-samleiet gjør kommandantens hustru gravid.
Hun føder et barn med grisehale.
Barnet vokser opp til å bli sportspiser, og med det oppnår Pálfi to uappetittlige ting:
For det første lager han en bilde-sarkasme over forholdet vårt til mat, som er bulemisk og nytelses-fanatisk og egentlig så grådig-grimt at vi aldri i verden kan være skapt i Guds bilde.
Dessuten satiriserer han idrett, som egentlig bare er en måte å nedverdige kroppen sin på gjennom gjentatte, unaturlige plager.
De fleste som har stussa over skiskytternes slengete snørr ved målplassering, vil finne takknemlig gjenkjennelse i denne skildringen.
Fordi matletens hustru er utro, blir han far til en sørgelig, tynn liten gutt som går andre veier.
Sønnen lider under familiens uskjønnhet og utdanner seg til utstopper.
Hva gjør egentlig en utstopper?
Han fjerner det ekle innholdet i skapninger og bevarer dem som fine overflater.
Faren er blitt feitere enn Jabba The Hut, og han blir utstoppet.
Deretter finner gutten opp en maskin som gjør at han sjøl kan leve uten innvoller – som en statue, som en guddom.
I «Taxidermia» er det mange scener du skulle ønske du aldri hadde sett.
Jeg bare nevner det.
| 1
|
702798
|
Vakker vin-seks
Det starter med at en av Universets vakreste menn, Albert Finney, spiller utendørssjakk med en guttunge i den delen av Himmelen som heter Provence.
Onkel og nevø drikker rødvin i ettermiddagslyset, og du aner tilstedeværelsen av etnosentrisk oker i bakgrunnsbygningenes pust-stoppende skjønnhet.
Russell Crowe, som er børsgymnast i London, arver gården da onkelen dør.
Jeg er sikker på at St. Peter egentlig ville hatt den.
Men Crowe er blitt en kald del av den pengepillende verden der frøken Money har skylda sjøl når hun blir voldtatt.
Så han vil ikke ha en gård i Provence.
Han vil selge den.
Crowe har bukselinningen der oppe hvor Humphrey B. bar den, og han er en profesjonelt jovial overflate-klovn og vane-kyniker med armanihjerne.
Så reiser han til Provence og gjenopplever barndommen, sjela, skjønnheten, livsdybden, pauseknappen, kjærligheten og motlysets genialitet.
Han kjenner lukta av fyllepenn, og han treffer Marion Cotillard («Vie en rose») og ei romantisk, amerikansk ungjente som kunne vært Nicole Kidmans ukjente datter.
Russell kvitmaler vegger med en pensel som kunne tilhørt far min i 1959.
Han vandrer mellom vinstokkene i natten og bærer den fulle kusinen sin.
Skjorta er blå på den kulturelt antydende måten som synger om bundne vers og amerikanske poeter i hvitkalka hus.
Alt i Ridley Scotts romantiske drama er vakkert.
Crowe heter Max, som han gjorde i Ridleys film «Gladiator», og han blir til slutt en virkelig mann.
Kanskje er ikke dette en god nok film, men den er så innyndende behagelig at du skulle ønske den aldri tok slutt.
| 1
|
702799
|
Forheksende sekser
Å jøje meg for en historie!
«The prestige» er lidenskapelig som heftig klima-krangel eller uvederheftig hudkontakt, den er mystisk som en forsvunnet Jesus-kode og så umenneskelig velregissert og velspilt at man blir mistenksom og undersøker om det har kommet bakterie-belegg på tunga.
Regissøren Christopher Nolan er briten som laget «Memento» og «Batman begins».
Han har skrevet manus fra Christopher Priests roman sammen med bror sin Jonathan og er virkelig en fyr som kan filme et klassisk mysterium sånn at nysgjerrigheten nesten føles som en allergi.
Handlingen er velsigna enkel:
To tryllekunstnere kommer i konflikt og forsøker å sabotere hverandres forestillinger samtidig som de spionerer.
Det vil si:
Den sorgdrevne Hugh Jackman forsøker med nevrotisk styrke å finne ut hva i herrans navn det er Christian Bale gjør i nummeret Den Forflyttede Mann, der han går inn i et skap på ene siden av scenen og ut av et annet på den andre siden – omtrent samtidig.
Han får til og med elskerinnen sin Scarlett Johansson til å infiltrere den tilsynelatende overmenneskelige rivalen.
Og i et siste desperat forsøk på å bli best oppsøker han den elektriske magikeren David Bowie, som kan utrette virkelig trylling.
Slutten er en av de beste som er blitt laget noensinne.
Nolan skulle ha filmet «Da Vinci koden».
| 1
|
702801
|
Excellent form
Vel.
Noen blide avvikere liker sjokolademarengs med karamellsaus og noen liker djevlegrøssere.
Jeg likte denne.
Hilary Swank, framleis så smal i kjakene at hun likner en linsefeil, avslører mirakler iført gassmaske og tabeller på Gore-Overhead.
Derfor tilkalles hun til det laveste av lowlandene i The Bayou, der sivene er så syndefalne at ikke en gang Bjørn Eidsvåg hadde vassa og elva er blitt rød som et av Guds første landeplagevarsler.
Alger, sier Hilary.
Men så regner det frosk, og så kommer insektene i klumper og byllepest og andre ting som ikke cajunerne drikker en gang, for ikke å snakke om at markens kuer legger seg ned og dør.
Hilary har tragisk prestefortid i Afrika, og hun går i nattens hager i hvit kjole og er atskillig mer dekorativ enn Max von Sydow.
Bekymringen hennes er godt begrunnet, og lystigere blir det ikke da hun finner den Satans jentungen ute i buskene.
Det tar seg opp.
Koffeinskadde salmekor messer som i Sola ruinkirke første juledag, og Stephen Hopkins aksler seg til en bibelhistorisk slutt som også kommer til å glede den eksplosjons-avhengige actionflokken som til vanlig ikke liker grøsserdramaer.
For dette er et godt gammeldags grøsserdrama, som da Demi Moore fikk se «Det syvende tegnet».
Hopkins er en kjær åttitallshelt som laget «Predator»-film og Elm Street-femmer.
Jeg har alltid likt det enkle og robuste håndlaget hans, og «The reaping» er akkurat spennende nok til ikke å være en viktig film.
Excellent form, som spøkelseskapteiner sier.
| 1
|
702802
|
Enkel manneparodi på skøytebanen
Å, Norge er et bitte lite land i verden.
Norsk filmfond ville aldri gitt støtte til en nisjefilm om rivalisering innen kunstløp på skøyter.
For å like superamerikanske «Blades of Glory» må du dessuten holde ut Will Ferrell i vulgærutgaven.
Parodier slår gjerne to veier.
En satire kan ta et fenomen helt på kornet, men samtidig bli for overdreven i sin karikering.
Du beundrer treffsikkerheten, men synes i neste sekund det er akk, så slitsomt å utsettes for det det raljeres med.
Slik går det når regissørene Will Speck og Josh Gordon tøyser med to diametralt motsatte mannlige figurer på kunstisbanen — det sarte, superfeminine vidunderbarnet og den grove, sexgale skøytestjernen.
Begge er uspiselige på hvert sitt vis.
Jon Heder framstiller den umandigste av de to, Will Ferrell den brautende machoen.
De tar hver sin rollefigur ut i det ekstreme, helt til man lurer på om man gidder å følge dem in absurdum.
I det neste øyeblikket oppstår likevel en forunderlig, noe i nærheten av sjarm hos de to som gjør at man likevel ler med.
Synd da at rollelistens skurker er så dårlig spilt og gjør det hele til en tidvis prøvelse.
Om handlingen kan sies at den er kokt i hop for å få de to herrer, etter mye om og men, til å danse kunstløp sammen.
Det meste er enkel, særdeles lettfattelig humor, ispedd litt plump sexgalskap og banal romantikk.
Om store, feite Ferrell virkelig danser på skøyter?
Nei da.
Skuespillere kan takke datateknologien for at de fikser de flotteste piruetter.
Av slikt blir det nisjefilm for isdanselskere.
| 0
|
702803
|
Flott og forvirrende
Bildene i denne finske animasjonsfilmen er til å spise opp dersom man tilhører de ekstrem-vegetarianerne som også livnærer seg av digital snop.
Bildene er LSD-vakre og oppfinnsomme.
Figurene har en spøkefull, stolprete og stiv sjarm.
Fargene er nesten psykotiske i sin klare styrke, og alt er aldeles flott.
Men historien er fragmentarisk og forvirrende.
«Lotte fra Oppfinnerland» har faktisk den mest krevende handlingen jeg har sett på lenge.
Først skal det være oppfinnerkonkurranse for Lottes pappa, og så kommer japaneren dumpende innom og så lærer alle judo og må dra til konkurranse i Japan.
Til og med pysekatten som ikke får sporte.
Men innimellom.
Innimellom myldrer nevrotisk av fantastiske halvminutts-påfunn som antakelig vil medføre katarsis for konsentrasjons-gymnaster.
Helt ned til varpene i muld.
Og de fleste snakker bergensk, et fonetisk fenomen som alltid medfører melankolsk uro.
| 0
|
702805
|
Sprek tidsturist
Syns du logikken i «Stranger than fiction» er deprimerende for en faktablind filmseer som allerede på sekstitallet strevde med å skjønne plottet i Olsenbanden-filmer, blir ikke sjøltilliten styrket av at Denzel Washington krummer universet.
Al Gore er i mot det.
Michael Moore har avslørt at Bush står bak.
Dette er ikke enkelt.
Men heldigvis funker filmen som action.
Den spektakulære thrilleren til Tony Scott starter med en kvalitets-eksplosjon:
Ei Mardi Gras-ferje med soldater og barn sprenges av sjelesart og skuffa høyre-terrorist, en politisk skapning som etter hvert bare finnes på film.
Da dynamitt-harryen Denzel kommer så godt i gang med etterforskningen at han egentlig burde tatt Kennedy-mordet i samme slengen, viser det seg at FBI-nerder kan reise inn i fortida.
Washington får tillit som tidsturist.
Han blir et tekno-medium som skal finne ut hva som skjedde, ikke hva som vil skje.
Det motsatte av synsk.
Også Denzel blir forelska.
Paula Patton er en slags Thandie Newton med kropp eller Halle Berry med sjel, og hun blir egentlig drept i eksplosjonen.
Men når Denzel går gjennom en krummende rosenbergkonstruksjon som likner Stargate-porten, oppstår likevel håp om livslang kjærlighet og to barn på sykkelsete.
Tony Scott er en virkelig dreven thriller-regissør, og han behersker science fiction som om det skulle være skramling av eggerøre.
| 1
|
702807
|
Litt virkeligere
Sør-Afrika-filmer er også en drama-genre, og de skuer ofte tilbake i en unødvendig begeistring for eget engasjement.
Man trengte ikke hovedfag i statsvitenskap for å være motstander av apartheid og de hvite sørafrikanernes bandestyre.
Hele verden var det.
FN boikotta alle som ikke boikotta Sør-Afrika.
Derfor kan filmen om arbeidsformannen som blir ANC-aktivist virke sørgelig overflødig, akkurat som IRA-dramaet «Vinden som ryster kornet».
De som har rett gjør alt rett, og de som hadde feil, driter seg ut hele tida.
Den som likevel insisterer på at «Catch a fire» er en verdifull beskrivelse av virkeligheten, kan konsentrere seg om torturist-rollen til Tim Robbins og bruke filmen til undring over alle de som tjener idiotenes statsmakt sjøl om de må skjønne at de ikke bare forgriper seg på allmenn moral, men dessuten helt sikkert taper.
Verden er overraskende full av idioter som tror at vold er en vaksine mot rettferdighet.
| 0
|
702808
|
Uvirkelig nok
Også dette er en film om hevn.
Og siden tenåringsvold er et vekstbegrep i samfunnet, handler filmen om at Brittany Snow slamrer slurfent med rumpeballene for å lokke flergangs-flørteren Jesse Metcalfe sånn at han til slutt blir offer for sin egen umoral og skjønner hovedpoenget ved å være rollefigur i ungdomskomedier:
Jenter har alltid rett.
Lufte mjukdyr for dem og si at de er vakrere enn mobildeksler og ha aldri sex med venninnene deres uten at de har bedt om det.
«John Tucker must die» er laget for å være dårlig, så det kan man nesten ikke bebreide den.
Den blir likt av de andre og di.
Det er den også laga for.
| 0
|
702809
|
Spiderman stinker!
Det er vanskelig å like en hovedrollefigur når regissøren åpenbart forakter ham.
DEN SNEDIGE filmmannen Sam Raimi har klart å holde ut tenåringshelten sin i to tidligere filmer, men i den tredje kommer han ut av skapet:
Raimi er ikke Spiderman-fan, og han ville antakelig heller gifta seg med Gary Oldman enn å lage enda en Spidey-film.
Men penger i banken er bedre enn forstand.
NOE ER GALT med helten i denne filmen.
Etter å ha blitt en redningsmann for byen sin, går han fremdeles i en skoleklasse der elevene hiver papirkuler etter hverandre.
Tobey Maguire var en gang en søt liten gutt.
Nå er han blitt en 32-åring som går likt Ole Brumm og snakker som om han skulle høre hjemme i et grinedrama som blir vist på NRK første påskedag før klokka 11.00.
Han har nådd det andre hvalpefett-stadiet, det som inntrer i trettiårsalderen og utvikler seg videre til førtiåringens fredagspizza-fedme.
Denne filmen mangler en helt.
DET HJELPER derfor ikke filmen at den i hovedsak handler om følsomme mennesker som har samtaleproblemer med hverandre:
Kirsten Dunst og Maguire sitter seg lojalt gjennom mye sutrete samlivssnakk.
James Franco savner faren sin, men er til de grader snakkebøddi med Peter Parker at regissøren lar ham dø flere ganger bare for at det skal bli rørende nok.
Den skumleste skurken i filmen er nurket Topher Grace fra «That 70s show», og ved hjelp av en kosmisk komedie-innretning som Will Smith ville ha ledd overbærende av, forvandles han til en slags installasjon av forrevne søppelsekker.
Og den rørende skurken er altså Thomas Haden Church, som forvandler seg til en slags King Sand og detter om midt i New York slik de store apene skal.
Både han og Grace tilhører cgi-teknikkens fjorår og funker ikke spesielt oppkvikkende.
FØRST er Spider-man en naivt begeistra folkehelt som går rundt og nyter seg sjøl.
Kvalmen oppstår.
Så gidder han ikke høre på at dama hans er lei seg fordi han har seg sjøl å snakke om.
Kvalmen etablerer seg.
Så blir han infisert av Universets Ondskap, får halvt Hitler-hår og går bad.
Jøye meg.
Det blir som å se Fred Astaire spille Dracula da den nyslemme svartkledningen utvikler seg til et så rått udyr at han dytter på jazzklubb.
Filmen mangler både troverdig mørke og sannsynlig tilhørighet.
Sandmannen er en rømt forbryter som må ta avskjed med dødssyk datter og havner uforvarende i X-men-gropa.
Topher Grace er egentlig en slags Jimmy Fotograf som blir veldig hevngjerrig.
Alle kunne ha løst problemene sine hvis de hadde meldt seg på en Mental Helse-blogg og gått turer i fjellet.
MARVEL-HELTER ble opprinnelig laget som drømmefigurer med så trange drakter at det ikke var plass til flått i dem, for å bli lest av 10-åringer i egne gutterom.
Det var aldri meningen at disse hermafrodittene skulle nå et voksent publikum.
«Spider-man 3» er foreløpig det sterkeste beviset på det.
| 0
|
702810
|
En kalkun så stor som en kamel
Det ville ikke en gang ha vært en liten overraskelse om Ole, Dole, Doffen dukket opp i denne eksotiske thrilleren, tett fulgt av Donald i safarihatt, Tobey Maguire i trikot og Onkel Skrue i floss.
Nicolas Cage ville ha sett ut som en ukjent nevø.
Men så er det også en film som leker bort begrepet overraskelse på en så gruelig teit måte at selv de erfarne turistene fra Andeby ville ha fnist.
«Next» er antakelig en av de dårligste filmene du kan se i år, og du har virkelig ikke råd til å la det være.
Dette må du oppleve!
Lee Tamahori har laget tradisjonell B-film-underholdning også i den forstand at det ikke finnes DNA-spor etter tilforlateligheten.
Det er selvsagt allerede usannsynlig at den lille magikeren Cage kan se to minutter inn i framtida.
Philip K. Dick skrev novellen, og han oppfattet fenomenet som science fiction.
Men når du gjør om den sarte historien til nesten to timer FBI-action, oppstår et sammenføynings-paradoks som er verre enn det kronologiske.
Filmer om overnaturlige menner krever en drømmende, fantasikåt og poetisk omgang med urimelighetene.
Hvis tolv tungt væpna SWAT-folk brøyt seg inn i for eksempel eventyret om Askeladden som kappåt med trollet, ville virkningen bli akutt latterlig.
Det samme skjer her.
Genrene kolliderer med en flat liten lyd som når mark blir klemt mot våt asfalt, og flommende reservoarer av utilsikta humor oppstår.
Det er derfor du vil se filmen.
Men det er mer.
Julianne Moore, som utelukkende fikk kultstatus fordi hun var rødhåra dame med bymus-kort t-skjorte i «Short cuts», spiller plutselig føderal rambukk-jente med omtrent samme ansiktsuttrykk som pengediktatoren Gjedrem.
Hun snakker likt Dolph Lundgren i Midtøsten og er kledd i fretexlær som kanskje er kjøpt av mc-avhengige tannleger med dårlig råd.
Jessica Biel spiller drømmejenta til seeren Nicolas, ei dame med så mye bortkasta nærbilde-silikon i leppene at du kan fikse utslagsvasker med henne.
Mimikken røper at hun vet om at ingen ser på ansiktet hennes uansett.
Og kjærlighetsscenene mellom de to hovedpersonene bærer med seg en rekordfjernhet som får sms-meldinger til å virke organiske.
Hva skal vi si om Nicolas Cage?
Regissør Tamahori har gitt ham en hårfasong som får mannen til å se ut som en stor maori-kriger av teaktre.
Skuespillerens mangel på deltakelse er nesten narkoleptisk.
Handlingen forteller at russere og EU-folk smugler atombombe inn i LA for å smelle den uten å fortelle hvorfor.
Mangelen på dramatikk er så utrolig vittig at du må unne deg humoren.
Du må.
| 0
|
702811
|
Underlige folk
Noen filmer er så sjarmerende at de igrunnen ikke trenger være flinke.
«The Darwin awards» har for eksempel Joseph Fiennes med det triste kamelfjeset og de pene øynene, og han kan virkelig framstille komplisert nevrotiker uten å overanstrenge intuisjonen sin.
I etterforskningen av hvordan idiotene dør har Fiennes med seg Winona Ryder, som kler ham som papegøye på piratskulder.
Ryder har alltid sett ut som ei dame på jakt etter Guds instruksjonsbok.
Hun passer sammen med en kontrollfrik.
Filmens forutsetning er skjønn.
Den sparka politimannen Fiennes tilbyr et forsikringsselskap sine tjenester fordi han gjennom observasjon er blitt ekspert på hvordan Darwins uegna livskollidanter forulykker.
Mennesker som ofte er foreldrenes andre barn og som har gjort aktiv tankeløshet til et lykkelig-euforisk livsprinsipp.
Som når de monterer rakettmotor på den gamle bilen eller hiver dynamitt med tent lunte ut på isen foran snuten til lekelysten bikkje.
Darwin-idiotene ser ikke ulykker komme.
De bare dør i dem.
Fiennes får to uker til å bevise at han kan finne og avsløre de forsikringsuverdige, og som Tonto for selskapets Lone Ryder drar han på roadmovie i Amerikas bakgård.
Det viser seg etter hvert at de dumme har det mye morsommere enn de forsiktige, så følgelig tok Darwin halvt feil:
De mest egna overlever ganske riktig, men de har lite igjen for det.
Regissør Finn Taylor (som vokste opp i Norge) har gjort et stilistisk mestergrep.
Han er en av de filminteresserte som irriterer seg over dokumentarfolkas lettvintheter, og han lar Fiennes bli fulgt av en ikke-deltakende dokumentarist som har en slags anonym hovedbirolle i filmen.
Dermed får hendelsene et paradoksalt og satirisk ekstraliv som forvrengt virkelighet.
Rollen til Joseph Fiennes er uforglemmelig.
Trist og sta og rasjonell, en mann som kommer til å framkalle voldsomme eggstokksvingninger hos kvinner med elendig livstilpasning, ettersom de fleste mennesker egentlig forelsker seg i den som de tror kan redde dem fra dem selv.
| 1
|
702813
|
Bare merkelig
Jackass-presidenten Johnny Knoxville gjør bare merkelige ting.
Komedien «Daltry Calhoun» ser mest ut som en Disney Channel-sutrer for førpubertet etter kl. 19.00 – og den eneste vitsen er at Daltry blir rik på å selge gress.
Og det er i denne filmen plen.
Altså ikke marihuana-gress.
Gress til golfbaner.
Han oppsøkes av døende ekskjæreste, og hun har med ei 14 år gammel jente som spiller gitar og snakker veslevoksent.
Mer skjer ikke, bortsett fra at Juliette Lewis har tatt på seg en småby-klok Jackie Kennedy-personlighet og ser litt mindre ut som et giftig dyr enn hun pleier.
Mens du venter på at filmen skal handle om noe som får voksne mennesker til å glemme Hennes og Mauritz-brosjyren, dør interessen.
Darwin fjernet den også.
| 0
|
702814
|
Jaja
Cuba Gooding jr.
er egentlig også et offer for Darwins ryddemani, og han forsvant sammen med fast-telefonen og mammutene.
I denne thrilleren spiller han en presidentvakt som etterforsker mordet på presidenten – men ettersom han fortsatt er Cuba Gooding jr., skjer det uten at Richter shaker på skalaen sin.
Her er med mye fintfolk:
Anne Archer er presidenthustru.
Burt Reynolds har fått øglestram hud i kinnene, som om han var en organisk trampoline.
James Woods er stadig den nypusste alumimiums-ulven som gjorde at Rødhette drakk bestemors vin og forla dyden sammen med alle sparepengene og fire billetter til U2s minnekonsert for George Bush.
Gooding etterforsker sammen med halv fire-fjeset Angie Harmon, og det var det.
| 0
|
702815
|
MTVerden
I den unødvendige og uoppnåelige folkeopplysningens navn kan jeg informere om at MTV-dramaet «Save the last dance 2» er på DVD, og at egentlig handler den bare om at Izabella Miko fra «Coyote Ugly» tar en «Fame».
Isabella spiller jenta som vil bli ballett-danser samtidig som hun elsker hip-hop, og siden lærerinna Bisset er en slags Hitler i eks-trikot, hopper den hippe til den frie dansen.
Filmen er enkel, og den funker.
Unge jenter ser film i stedet for å ha sex, og når de begynner med sex, slutter de med film, og når de slutter med sex igjen, begynner de med film.
Den skildrer også olebrummernes generasjonskløft.
Mor sier:
Ballett skal være vanskelig.
Dama tenker:
Jeg vil være svanen, men ikke dau for det.
| 0
|
702816
|
Når småfolk blir politiske mordere
IRA-dramaer er sin egen sjanger.
Usympatiske engelskmenn hyler og torturerer, og hederlige irer i tjukke tweedklær hikster sint over republikkens skam.
KEN LOACHS film om folkelig oppstand og politisk kaos i 1920 handler mest om at frihetskrigen skiller to brødre, sånn at de til slutt står på hver sin side i en eksekusjonspelotong.
Før det har ire skutt ire i utviklingen av gjenkjennelig morder-amatørisme mens de irske åsene står grønnere enn noensinne.
Lyset ligger vakkert og grått over skyggeluene, og folket sulter.
Derfor står konflikten egentlig mellom de republikanerne som vil ha en sosial reform og full frigjøring fra England — og de som i grunnen syns det var greit nok når de får en god avtale som stanser blodbadet.
Loach står på sosialistenes side.
Frigjøring uten rettferdighet er meningsløs.
FILMEN er vellaget, sentimental, full av patos og stolte menn.
Cieran Murphy spiller antent som nyfrelst folkefører, og kanskje enda sterkere er Liam Cunningham som den ideologiske lokomotivfører.
DET IRSKE opprøret skjedde for snart 90 år siden og engasjerer antakelig bare folk som står opp om morgenen og ser seg om etter noe å bli indignerte over.
Men filmen har andre sider.
Det er bare 30 år siden norske m-l-ere drev våpentrening og varslet væpna revolusjon, og hvis man tenker seg litt om, handler «Vinden som ryster kornet» litt om hva som ville ha foregått hvis ikke latskapen og fornuften hadde redda dem fra egne visjoner.
HVA SKJER med en legeutdanna politisk kriger når han plutselig står med revolver i handa og skal henrette nabodamas unge sønn fordi gutten lot seg presse av godseieren?
Hvordan går det med sjela til vanlige unge menn som gradvis lar seg utdanne til selvrettferdighet, umenneskelighet og råskap?
Og hva var det verd den dagen blodsbrødrene står på hver sin side i en pinlig og hverdagslig politisk avgjørelse?
Det er paradokser og dilemmaer uten løsning eller verdighet, for den som har bestemt seg for at han tenker så mye bedre enn alle andre at han har rett til å ta liv, han taper alltid.
1970-TALLET er også lenge siden.
Men når man ser på de gigantiske kapitalmaktene som vokser opp i en global knipetang-operasjon, er det slett ikke sikkert at nordmenn helt kan legge fra seg skytterlagsrifla hvis de vil unngå å leve som slaver.
Den dagen lønnsmottakere må bestemme seg for om de skal begynne å skyte konsernsjefer, kan det vise seg å være sunt å ha sett «Vinden som ryster kornet».
Hiv småstein på mercene deres.
| 1
|
702817
|
Nicholson-smitten
Etter at besynderlig store deler av verden behandlet Scorseses «The departed» som om filmen skulle vært et nytt Brownangelium, var det spennende å se filmen igjen på DVD.
Hva i den forurensa atmosfærens navn var det alle disse folka ble så begeistret for?
Det går ikke mange kvarterene av filmen før man får en mistanke om at de gjorde som de pleier:
De lot seg imponere av det alminnelige.
Grøss og ferkings gru.
Alminnelighet er det mest synlige kriteriet på suksess for tida, og man kan skylde det på fjernsynet eller langtidsvirkningene av Bondeviks hårfasong, men interessant er det ihvertfall.
«The departed» gjør en uopprettelig feil.
Regissøren lar Jack Nicholson spille en lavpanna gategangster-sjef fra Boston-barene slik han gjøglet den første halvtimen av «Livets lyse side» og samtlige halvtimer «Heksene i Eastwick».
Ikke relevant.
Det oppstår et mishag med skuespillerens karakter-drepende jåleri som smitter over på opplevelsen av filmen.
Det gjør ikke saken bedre at Leonardo DiCaprio, som faktisk er ganske god når han jobber for faderlige regissører, myser som en trangøyd Aukrust-pensjonist hver gang han skal se farlig, redd eller seksuell ut.
For porselensbebien
DiCaprio med snudd caps aner ikke hva han skal gjøre med denne rollen, og han virker søkende som en litt voksen ungdomsskole-elev som jobber i gangsterbransjen i arbeidsuka.
Litleleos utroverdighet smitter i sin tur over på hederlige Matt Damon, som går rundt med den ulkeaktige måpemunnen sin – mer et American Pie-avkok enn rå politimann i dobbeltrolle.
Denne filmen burde vært laget med mannlige skuespillere som kan få til å se ut som om de spiser brukte eternitt-panner og bare kysser skitne barseter i skai.
Når skuespillerne faller ut, virker også den kompliserte kjønnsbanningen deres umotivert, og så får man det for seg at de karikerer regissør Scorseses sykelige behov for aldri å bli forveksla med 53 kilo pinglete pastor.
Og så smitter dumskapen også over på Mark Wahlberg, som antakelig kunne ha sett ut som en mann hvis det ikke var for at han henger ute med småkrypa fra animasjonsavdelingen.
Historien i «The departed» er ganske bra, for den er i hovedsak lånt av de flinke Hong Kong-folka.
Og Martin Sheen er bra, og Alec Baldwin er en påminnelse om hvordan en mann ser ut.
Men ingenting redder påvirkningen fra den forutsigbare fader Jack.
| 0
|
702818
|
Mesterlige roller
Se Spielberg-forfatteren Steven Zaillans politiske drama «All the king's men» og gjenoppdag hva som skal til for at en rolle og en skuespiller kryper inn i hverandre som fot og støvel.
Jude Law spiller en tilbakelent politisk journalist som begynner å jobbe for den hensynsløst populistiske guvernøren Sean Penn, en mann som først og fremst utfordrer de rike oljefolka og deres korrupte medløpere i Louisiana.
I følge darwinismen finnes ikke ærlige folk i høye stillinger.
Man kommer seg ikke opp og fram ved å si sannheter eller dyrke integritet.
Survival of the fittest betyr stort sett fjeskernes overlevelse.
Penn spiller med andre ord ikke en hederlig mann, men en flammende idealist.
Snobbegutten Law følger ham på en slags armlengdes avstand, og det stilige dramaet bruker journalistens manglende engasjement til også å forklare hvordan han mistet Kate Winslet, som er verre enn å tap av mobil.
For «All the king's men» er ikke først og fremst fortellingen til en halvgal idealist som møtte kennedyenes skjebne.
Det er et fett, amerikansk familiedrama der følelsene er tyngre enn skinnmøbler og folk har nifse hemmeligheter liggende.
Filmen er laget i en tidskorrekt fargeløshet som nesten bare er svart hvitt med lav feber, men den funker, for dette er gamle dager i de amerikanske sørstatene, og jeg tror ikke folk hadde tatt i bruk farger på den tida.
| 1
|
702821
|
Buss til begjær
Jeg skylder dere alle å fortelle at filmen med alle de autentiske kjønnsorganene i bevegelse har kommet på DVD, og at den fremdeles er en utfordring for innlevelsen.
Filmen handler om en orgasmehemmet terapeut som havner i en felles-mølje for homofile og heterofile, og så oppstår det sære samtaler og skrudde situasjoner og ubegripelig mye nakenhet.
Å være naken er en engangs-foreteelse.
Det er noe man blir, en visuell sensasjon, og i neste øyeblikk er nakenheten en del av naturen, som et tre eller en stein eller to hamburgere som er utgåtte på dato.
En morsom sak for legen din og partneren din, men en slags pinlig gjentakelse for alle andre.
Hele «Short bus» er en kjedelig gjentakelse for andre enn mora til skuespillerne, som ikke har sett barna sine sånn på mange år.
Dessuten inneholder den et virkelig stort moralsk dilemma:
Når skuespillere utfører virkelig sex for penger, er det prostitusjon.
Horer blir ikke mindre horer for det om de leser Shakespeare underveis.
| 0
|
702822
|
Døden er faktisk ikke en ironi
Døden er et håpløst filmtema, og egentlig har vi allerede for mange filmer der romantiske trøstere forsøker å poetisere den bort.
Aronofsky får til det uventede.
Han lager en rørende film som enten er varmt religiøs eller kirurgisk kald.
FØRST OG FREMST er «The fountain» et uvanlig vakkert voksendrama som er rørende, intellektuelt utfordrende, gåtefullt, drømmersk og velformulert.
I tillegg svever den modige filmen et sted i morgentåka der filmskapere ikke høster mange kyniker-poeng.
Dette er virkelig en stor opplevelse for dem som går rett inn i den, blir der, ikke ser seg rundt og gir blanke julenissen i om historien av og til kan se ut som New Age fra ei slarven astrologisjappe.
AT HJERNEN blir gyllent hypnotisert og foruroliget av en fortelling der forskerens døende hustru forvandles til spansk dronning og kosmisk tre, må kalles en god start på dagen.
At man uten videre aksepterer at Livets Tre vokser i Guatemala, og at Udødeligheten er noe ganske annet enn vi egentlig hadde håpet på, er også en signal om at den intense formulereren Darren Aronofsky («Pi» og «Reqiuem for a dream») har funnet et tema han behersker.
At en historie der hustruens kreftsvulst plutselig er en spansk inkvisitor kan fungere som et hjertesvulmende, magerivende tårekraftdrama om en mann som forsøker å redde kona si, forteller om en nesten usannsynlig balansering av virkemidler.
«THE FOUNTAIN» kan forstås eller bare inntas, som om den besto av en visuell smitte.
Stjernene er frø.
Det svever et tre et sted i himmelen, og en dag vil det eksplodere og bli en ny verden.
Treet består av de dødes sjeler.
En blek astronaut-munk svever i yogastilling ved mayaprestens flammende sverd.
For et øyeblikk siden var munken en conquistador som kom til jungelen for å redde sin dronning fra de gale katolikkene.
I laboratoriet sitter kreftpasienten Julius og venter på mirakler med åpent kranium.
YTRE SETT handler «The fountain» om forskeren Hugh Jackman som stresser opp kollegene sine i farmasi-bransjen fordi han vil finne en medisin mot kreft før det er for seint for kona Rachel Weisz.
Hun har imidlertid funnet trøst og forsoning i historien til en guide i Guatemala; han fortalte om at faren ble til trær og fugler og fant ærefrykt gjennom døden.
Det har hun skrevet en bok om.
FORSKEREN leser boka mens dama blir gradvis dårligere, og alle livets elementer blander seg i fantasien hans som når folk sovner på kino og drømmer nye handlinger i filmen.
Plutselig er han i Spania, plutselig befinner han seg som en slags romreise-alv i kosmiske bobler.
Mannen søker desperat kuren mot døden, mens kona gradvis og med stor ro blir en del av den.
Så avslutter han fortellingen hennes og oppdager skrekkslagent at naturen alltid har en overraskelse på lager.
DU KOMMER til å måpe.
Du kommer til å grine.
Du kommer til å undre deg og muligens lure på om sånt som dette egentlig er helt OK for medlemmer av Human-Etisk Forbund.
Men alt avhenger om du er i stand til å legge den ironibaserte tids-kynismen din til side og ta imot noe så enkelt og selvfølgelig som en følelsestung og romantisk religiøs visjon.
Da får du det fint.
FILMEN kan også sees som en skildring av den desperate følelsesaktiviteten til den pårørende ved sengekanten til dødssyk elskede, og metafysikken kan oppleves som en metaforisk framstilling av fortvilte lengsler og håp.
OG:
Dette kan være Requiem-regissørens film om at mennesker bruker dop som religion og farmasi for å unnslippe virkeligheten.
Kanskje er filmen en rå rundjuling av forventningene våre og en nesten hjerteløs utlevering av vestens evne til flukt fra alt som er ubehagelig.
"Pi" handler om en matematiker som tror han har funnet tallet som skal løse allke problemer — "Reqiuem for a dream" viser hvordan nesten alle ting i folks liv funker som narkotika.
Dette er virkelig en film til å lure på.
| 1
|
702823
|
Rambo tilbake
Vi har fått en ny Rambo, og vi har fått en ny verdenssjef i actionfilm.
Men den våpenglade redneck-romantikken «Shooter» er litt uheldig med lanseringstidspunktet i Norge.
Mark Wahlberg er enestående som superharryen Bob Lee Swagger, som etter å ha blitt sveket i Etiopia trekker seg tilbake i en slags buddhistisk granskog sammen med en hund og ei rifle.
Obersten Danny Glover kommer reisende på åttitallsvis og vil ha eks-sniperen til å redde presidenten fra et attentat.
Swagger har Seagal-hale og vil egentlig ikke.
Det burde han fortsatt med, for hundelik ligger begravd i potetmosen også denne gang, og det varer ikke lenge før tenkelige ting har gått gale, uten at jeg skal røpe for mye om det.
Wahlberg havner på rømmen slik tause handlingsmenn skal, og filmen utvikler seg til en slags rødnakkenes revansj.
Ei jente i Kentucky med hårfarge som gamle møbler, en ballistiker med blystemme i Tennessee, biler som aldri kommer til å gå på biodiesel og en taus mann som aldri tilga de som skjøt hunden hans.
De er våre folk.
På den andre sida kvitskjorter og grådresser som det lukter svikersvette av og senatorer og investorer og alle andre som heter Tor, men har kalkulator i stedet for hammer.
Antoine Fuqua («Tears of the sun», «King Arthur») har laget en actionfilm som kan brukes som lærebok.
Han er blodsprut-ballettenes mester, og han kan holde fart og alvor og logikk på en handling uten hemninger.
Men lanseringen i Norge er ubehagelig.
Da helten går inn i et rom og massakrerer alle der med kaldt blod, får du et øyeblikk en fornemmelse av tvilsom underholdning.
| 1
|
702824
|
Narrenes skvip-syndromet
Brad Pitts ansikt forteller i grunnen alt:
For den gode saks skyld har amerikanske filmprodusenter sminket geologisk forkasta øyerynker inn i skuespillerens flottasfjes, så han ser ut som en ulykke med fugemasse.
Så gjør man så når man later som alvor.
Pitts rolle som ensom ektemann med nyskutt hustru i den marokkanske ørkenen er veldig bra, og den minner litt om Debra Wingers i «Med himmelen som tak».
Men Bertolucci laget en film om eksistensialismens brutalitet.
«Babel» handler ikke om noe.
Den er ei følelseskake i konditorenes tid.
Rett før påske skrev en illsint kulturaktør i Aftenposten (aktør er det nye ordet for menneske, homo actus) at det er feil å bruke fjernsynsfilm som skjellsord, for det har skjedd mye bra på TV i det siste.
Nifst registrert.
Det som har skjedd, er at TV-skjermens forenkla ukeblad-virkelighet har flytta til kinolerretet, og sjansen for at du får se en film med mer tankegods enn «Alle elsker Raymond» er latterlig liten.
Men det lages mange filmer som smisker med folks forfengelighet.
Jeg opererer med noe som jeg kaller Narrenes Skip-syndromet.
I 1965 laget Stanley Kramer ei supersviske som het «Ship of fools».
Det var en svart hvit mosaikkfilm om skjebner på et skip, og den var akkurat så dum og akkurat så pretensiøs at også de ufortjente følte seg kloke på kino.
Det skjer rett som det er.
«Forrest Gump» var en sånn film.
Mange enkle idioter hørte røsten fra busken i den også.
«Babel» er ikke en klok film.
Den er dum som et helsike, men utrolig følsom.
Tre lange noveller funker fantastisk for mage-regionen, og hver gang hodet søker næring, oppstår en akutt blodsukker-mangel.
Hjernecellene finner bare tomme kalorier i «Babel».
Historien om den døve jenta i Japan som av desperat kjærlighetslengsel velger truseløshet, er egentlig vakkert laga og smart tenkt.
Men den består bare av en sammenstilt rekke filmatisk velfungerende gråtkvaltheter og forteller ikke noe om noen.
I thrillere er det av og til sånn at morderens galskap lett-forklares med noen kjappe tilbakeblikk på incest i barndommen.
Her er det med en selvmyrda mor, som joker i et sjabert smiskespill.
Historien om den meksikanske hushjelpen som i realiteten kidnapper arbeidsgiverens barn for å delta i sønnens bryllup i Mexico, er fargerik etter det etnisk-hypokondriske mønsteret:
«Se hvor varme og nære vi er», men den forteller ingenting om noe, annet enn at den naive dama dreit skikkelig på draget og har seg sjøl å takke.
Den beste historien skjer i Marokko.
Fortvilelsen til Pitt som sitter i ørkenlandsby med døende Cate Blanchett, er intens.
Den forskremte gjeterfamiliken med rifla er hypnotiserende god.
Men det finnes bare urimelig teite folk her, hvis man tenker seg om.
Foreldre som reiser til Marokko for å dyrke forholdet uten å sørge for skikkelig tilsyn med barna hvis hushjelpen plutselig deiser om, har en livsførsel på grensen til barnemishandling.
Ikke en gang marokkanske 10-åringer er så dumme at de skyter med skarpt mot bussen.
Det er varig svekka sjelsevner.
«Babel» er laget med en moderne stilfattighet som minner om TV-reality og kjeder vettet av meg.
Men OK.
Andre folk liker det virkelighetssimulerende filmspråket.
Og ikke minst:
Veldig mange kommer til å bli ganske grepet av «Babel».
Noen kommer til å tro at de skjønte verden.
Det handler om Kommunikasjon.
Vi er så nærme og så fjerne.
Narrenes skip seiler videre i den uendelige solnedgangen.
| 0
|
702826
|
Misbrukt alvor 1
Dette kunne også ha gått mye bedre.
Men det eneste som klarer å kjede større menneskegrupper enn trylling og samtaler om seiling, er egentlig filmer om spill-avhengighet.
I dette dramaet fyrer bøterne på med så mye sentimental formuleringstristhet at man skulle tro at kasinoer var sulttrua afrikanske land.
Kim Basinger ser ut som et fuktig krusifiks i rollen som idétørr forfatter med automatgalskap.
Forest Whitaker og Nick Cannon er ulykkesrammede brødre i basket— og rørleggerbransjen, og man aner fort at det vil gå dem ille.
Bookmakeren mister kjæresten Carla Gugino fordi han driver og lurer folk, og Jay Mohr mister antakelig livet.
Politimannen Kelsey Grammer er nitrist offer for egen grådighet, og i det hele tatt finnes det så mange elendige tapere her at man forventer at Gahr Støre vil stikke innom og tilby dem Norges støtte og medlemskap i Sikkerhetsrådet.
Det sørgeligste ved filmen er likevel at mange mennesker kommer til å tro at de leier eller kjøper en thriller.
De blir grundigere lurt enn automatspøkelsene.
| 0
|
702827
|
Misbrukt alvor 2
Også denne Beck-episoden handler om spillgalskapens elendigheter, på en nesten religiøst infernisk måte.
Handlingen gir mistanker om at svensker forutså Trond Giskes automat-initiativ, for her handler det om en tidligere idrettsminister fra Socialdemokratarna og hans noe ambivalente engasjement i gambling-mørkets fyrster og fristere.
Det har seg sånn at ministeren blir mystisk borte, noe som ikke ville vært mulig med Giske, for man kunne bare ha gått etter lyden fra den ustoppeligste av alle stemmer.
Forsvinninger beveger den humørhemma etterforskeren Beck ned i spilleautomatenes groteske elendighet.
Sosialpolitikk går ikke på lett fot i skandinavisk krim, og her oppretter dessuten regissør Sundvall et økologisk korrekt mørke som ville gjort at islamister kunne bære bikini uten å bryte kleskoder.
Dette er ikke den beste Beck-episoden.
Den seine svensken har satt farten så kraftig ned at han vil bli forbikjørt av gravferdsfølger.
Og så blir Gunvald utredet av internerne.
Igjen.
| 0
|
702828
|
Storslagen romferd mot en døende sol
Se opp:
Det britiske radarparet Danny Boyle og Alex Garland er i undergangsstemning igjen, nå i en medrivende thriller fra verdensrommet.
Du, for en opplevelse.
Filmskaperne har skutt seg 50 år fram i tid.
Der har de skapt en farkost som bærer navnet til grekernes mytiske figur, Ikaros.
Han fikk vinger av voks, men fløy for nære sola.
Dermed smeltet vingene, og han falt ned og druknet.
I 2057 står det ikke så bra til med jordas livgivende stjerne, sola.
Premisset vi pent må godta (noe motvillig, spør du meg) er at den holder på å slokne.
Mannskapet på Ikaros II har i oppdrag å slippe en atombombe mot sola slik at den kan gjenantennes.
Hvorfor Ikaros II?
Jo, Ikaros
I forsøkte sju år tidligere, men noe gikk fryktelig galt.
Derfor sirkler de ennå rundt et sted i rommet.
Slik aner vi at oppdraget sannelig er risikofylt.
Nå ja, sola er ikke blitt kjøligere enn at romskipet er dekket med varmeskjold.
Og de av mannskapet som må ut av farkosten, ikler seg en solbeskyttende, gyllen romdrakt.
Som også verner mot isnende kulde i selve verdensrommet.
I scene etter scene øker filmskaperne vår følelse av fare.
Snart skildrer «Solskinn» all verdens forskrekkelige hindringer på vei mot målet.
Manusforfatter Garland dikter inn uhell, menneskelig svikt, rivalisering mannskapet imellom, kriser og atter kriser.
En stund får jeg en irriterende følelse av at storyen smittes av realityserienes «hvem-skal-ut-i-neste-episode».
Men det holder.
Garland klarer å skape individer med særegne karaktertrekk og moralske kvaliteter, slik at vi gidder å føle med dem.
Boyle klipper og regisserer på et imponerende drevent og fartsfylt nivå.
For noen bilder den fyren får til!
Mannskapet spilles av et team som stort sett fyller rollene og gjør dem interessante.
I spissen står selvfølgelig den melankolsk vakre Cillian Murphy med de sorgtunge, blå øynene (hovedperson også i framtidsgrøsseren «28 dager senere»).
Det bemerkelsesverdige med ham er ikke egentlig spillet, men ansiktet, folkens, og blikket.
Forunderlig.
Så seiler vi med Ikaros II mot målet, men med stadig færre levende om bord.
Da er det at Garland gjør en irriterende vri og lar fienden kommer som en fordreid deus ex machina-løsning.
(Den greske dramatiker Euripides yndet å løse opp dramatiske knuter med å la en gud plutselig entre scenen og ordne opp.
I ettertid har den slags fiksing blitt sett på som lettvint juks.)
Brått og irrasjonelt dukker en ond guds sendemann opp for å styrte Ikaros II.
Ideen er dum, men virkningen er at spenningen skrus opp mot et siste klimaks.
Se den gjerne.
| 1
|
702829
|
Den organiske aksjonær-roboten
Denne forsinka påskekrimmen er egentlig en produktplasseringsfilm, og det betyr at rike lanseringsteknikere har utplassert produkter på synlige steder.
De viktigste er Heineken, Reebok og Halle Berry.
Berry er mye mer en forbruksvare enn en skuespiller.
Når ekspertene kler på henne røde kjoler, kjekke Lennon-luer eller luftige slåbroker, er det ikke som karakteriseringskunst, men flyktige PR-stunt.
Hun er en slags nettside-teaser for seg selv.
Ansiktet tilhører en fabrikkstøpt vindus-mannekeng, og det er anvendelig på en uengasjert måte, for Halle Berry ser aldri ut som om hun føler noe annet enn kjølig fabrikk-lojalitet.
Hun tilhører aksjonærene.
Berry er kanskje den mest vellykka av de organiske robotene.
Hun har tilogmed fått Oscar.
Replikantene pleier det.
I «Perfect stranger» spiller hun avis-journalist.
Råskinnet Rowena starter med å valse over en senator som om hun var et strykejern med nesten samme navn.
Scenen har så lav troverdighet at misforholdet mellom skikkelse og handling nesten blir klassisk.
Du ser bare en visning.
Det blir ikke vesentlig bedre siden, men produsentene forsøker å booste Berrys menneskelighet ved at alle de andre damene ser ut som dypfrosne nylon-dinosaurer som nettopp spiste en rå styreformann og ble syltynne av det.
Journalistens datakyndige kollega spilles av Giovanni Ribisi med Trond Giske-skjegg og en overstadig seksuell uro som ikke kan skyldes annet enn organiske grønnsaker og nattlig nettsurfing.
Mannen virker så skrudd at du ikke ville latt ham passe iguanaen din midt på lyse dagen.
Spesielt bedre står det ikke til med Bruce Willis.
Siden sist har han skaffet seg en frisk Plantasjen-lugg midt oppe på hodet — men i rollen som døgnkåt reklamekeiser ser også den erfarne tskjorte-sliteren ut som et godt betalt Dressmann-påfunn.
Mye kunne vært tilgitt hvis filmen hadde beveget seg slik sesongkrim skal, men man bryr seg rett og slett for lite om hvem som har gjort det.
Denne filmen mangler en butler, og den har en berry for mye.
| 0
|
702830
|
Ujevn lunting fra ville svin
Det går i svært ujevn lunting, humoristisk sett, når John Travolta og tre middelaldrende kompiser leker Easy Riders igjen.
Man ler og gjesper om hverandre.
Det begynner med en riktig bra, overrumplende åpningsscene.
Men var det damene i salen som lo høyest?
Det blir lett slik når voksne mannfolk mislykkes i å virke tøffe og ville.
Men så blir det raskt langdrygt.
Et firkløver av kjente mannlige skuespillere presenteres som figurer med hver sine særheter:
Martin Lawrence er tøffelhelt, John Travolta er homofob, William H. Macy ekstremt klosset og Tim Allen arbeidsnarkoman.
Jaja, så kjører de av gårde mot Stillehavet for å gjenfinne ungdommens frihet.
Annenhver sketsjaktige scene vekker velvillig latter.
Det går an å føle godhet for disse midt-i-livet-karene som strever med å leve opp til sitt navn:
Wild hogs, ville svin.
Men altfor mye er sånne hø-hø-hø-påfunn.
Når Macy kommer bærende med sin egen avføring i plastpose bort til campingbålet (tydelig filmet i konstruert studiomiljø), blir det bare tåpelig.
Så er endelig sketsjenes tid forbi.
Regissør Walt Becker forstår at han trenger action og alvor.
Dermed lar han Wild Hogs gå i klinsj med Del Fuegos, en fryktet motorsykkelgjeng fra New Mexcio, røft nok ledet av Ray Liotta.
Slik får grisene prøvd villskapen sin.
Filmen får litt slåssing og et klimaks.
Det morsomste er at Peter Fonda (Easy Rider) entrer scenen og gir heltene gode råd på veien videre.
Bare synd at regissøren lar ham si «ride hard» og snyter oss for et ordspill på à la «ride easy».
| 0
|
702831
|
Blodig hevn i engelsk landsby
Snakk om nedtur.
Første halvdel av denne komedien er en syrligmorsom parodi på en overivrig politimann.
Så skrus storyen over i blodig, uttværet voldsaction.
Hva gikk det av regissør Edgar Wright — sluttet han midt oppe det hele å tro på sitt eget konsept?
Vokste han opp i en engelsk landsby der prektige borgere bare er onde under fasaden?
Det begynner som sagt kostelig med tjenesteforflytning av Londons mest samvittighetsfulle politimann.
Når hans arrestasjonsrekord er 400 prosent høyere enn kollegenes, orker ingen ha ham i sin nærhet.
Vips havner nevrotikeren i den søvnige småbyen Sandford.
Problemet er bare at der vil ingen ha en bobby som følger med på alt.
«Hot fuzz» funker utmerket den første drøye timen.
Simon Pegg er intenst nitid og gravalvorlig i rollen som hovedpersonen Nicholas Angel.
Et knippe skuespillere utformer en gjeng med late og frekke politifolk i landsbyen.
En annen gjeng danner et frodig typegalleri av folk flest-skikkelser (legen, presten, handelsmannen, blomsterbutikkdamen og you name it).
Men komedie er en krevende sjanger.
Særlig når den skal holdes gående i to timer.
Akkurat som i «Wild Hogs» (se egen anmeldelse) oppdager filmskaperne at de må ha inn mer action.
Så da så.
Da må vi more oss med en kappekledd, gal morder som går rundt i Sandford og halshogger folk eller spidder dem med kirkespir.
Snart forvandles også Angel til en hevnens engel som gjør kål på alt som kan krype og gå.
| 0
|
702832
|
Agenten som tisset på teppet
Det pinligste av alt i år, verre enn å gå først i barnetoget på Sunde med syttendemaisløyfe uten rødt, ville vært om dvd-versjonen av «Casino Royale» rullet over plasmaen, og så viste det seg at begeistringen ved juletider skyldtes en form for hype-angst:
Man turde ikke annet enn å like den nye James Bond.
For mye sto på spill.
Den verste av alle ydmykelser ville vært om den bejubla nytidsmannen viste seg å være en fjernsynsflink dusinbrite med heldig tilstedeværelse.
En mann som bare skulle hatt sin egen påskekrimserie.
I årevis.
De intellektuelle på Bryne ville ha gledet seg, som intellektuelle gjør når livet blir avslørt.
Men pust ut.
Agenten som tisset på teppet var ikke en forkledd Austin Powers.
Den halvslemme Craig har også ved gjensyn en bemerkelsesverdig Stompa-troverdighet som gjør at han ser ut som et godt påfunn når han for eksempel bryter seg inn i sjefens hellige jomfrubur og sitter på hennes møbel.
Eller når han tilfredsstiller filmseernes felles-primitive apport-instinkter og skyter en terrorist på annenlands ambassadejord.
Craig er framleis en halvnevrotisk working class hero, en John Lennon som aldri ville ha holdt senga for fredens sak, selv om han altså ligger oppå halve kroppen til fiendens dame i akkurat så mange sekunder at det heter sex og ikke spa.
Dette er en halvvill engelskmann.
Ikke fordi han drikker grillvæske utenfor arbeidstid.
Craig er en rolig fagmann.
Han er en Sir Anthony, som spiller film i stedet for å være film.
Den nye Bond sier bang, og så ser det plutselig verre ut enn en landskamp mot Bosnia.
Slåsskampene er ryggmargsstoffet i den nye Bond-filmen, ikke den litt småjålete smoking-elegansen, som stammer fra 1960-tallet da et festplagg fremdeles kostet mer enn en fredagskveld på byen.
Dette er genreskapelses-action:
Bonds arvinger dropper hjertekaldt silkeagenten som sminket seg med solbrunte damer og sikkert fortjente det – og finner opp et intelligent råskinn med følelser og moral.
Nå er agentenes verden verken shaken eller stirred lenger.
Det liker vi.
Samtida tilhører ikke snobbedrikkerne, og alle led dessuten under Pierce Brosnans siste forsøk på å se ut som en etterretnings-fagmann.
| 1
|
702834
|
Sadeyed ladies
De japanske grøsserne fortsetter med sine tristøyde små damer.
Det er mye stilig ved «The grudge 2» også, men det er noe med at den influensableike hevnerdama i skyggene er mer tragisk enn spennende, så folk blir snarere fylt av medlidenhet enn av frykt.
Hvis du kommer inn i et spøkelseshus og treffer på en skapning som ser ut som om den trenger paracet og nytt putevar, oppstår det ikke akkurat voldsomme sjokk.
Den amerikanske toeren foregår både i Japan og i USA, og setter etter hvert i stand et passelig kaotisk byggverk av inspirerte antydninger og dødsfall.
| 0
|
702835
|
Mer kloakk
Og så får arbeiderklassen enda en sjanse denne førepåskeuka da sola antakelig har smelta vekk så mye snø at man kan spille Norges landskamper på Hardangervidda.
«Flushed away» er en utrolig replikksterk film om en kjælerotte i Kensington-hus som ved en inntrengsel blir skylt ned i toalettet og blir kjent med dyra nedenunder – et alternativt rotte-London langs kloakkene.
Arbeiderklassens viktigste kjeftesmelle heter som vanlig Rita, men ingen får edukere elvebåt-dronninga, for hun tar vare på seg selv med Kate Winslets potente pushup-stemme.
La det bare være sagt at overklasse-rotta Roddy faller for de fattiges nærhet og fargerikdom.
Underveis oppstår mye actionmoro, mange stilige samtaler og ekte fosse-dramatikk, og da er det ikke snakk om Jon.
Dette er en av denne påskens førstevalg.
| 1
|
702836
|
Mer engelsk
Denne filmens viktigste aktør, som det heter når seminarfolket møtes, er Kate Winslet, for hun gjør ingenting dårlig.
Mimikkmesterens deltakelse oppveier virkelig ikke amatørfaktene til den konstant smirne smiska Cameron Diaz, også kalt Buenos Diaz eller Takk For Idag, men Winslet må være den viktigste grunnen til at noen likte denne komedien.
Winslet og Diaz er begge i skyttergrava etter oppgjorte forhold, og så bytter de hus.
Det ene i England, det andre i Neverland.
Romantiske forviklinger oppstår, blant annet med Jack Black, som virkelig ikke egner seg til scener der dinosaurer ikke spyr levende mat.
Jude Law oppfører seg mer enn noensinne som en litt lat gigolo, og kjærligheten i denne filmen er ikke for de bortskjemte.
Men jeg tror den kan bli likt på DVD.
| 0
|
702837
|
Friheten på line
Kan en dokumentarfilm om linedansere i en fjern del av Kina slå an på kino?
Det håper jeg.
«On a tightrope» har nemlig mye på hjertet.
Filmen gir oss først og fremst innblikk i en lukket verden hos uigurene i Xinjiang-provinsen i Kina.
Bare det en bedrift av den tsjekkiske regissøren Petr Lom og hans team.
DERNEST byr filmen på et rørende møte med barn nederst på samfunnsstigen.
Foreldreløse, fattige, på barnehjem.
Men mange av dem likevel fylt med ukuelig optimisme om å lykkes med noe i livet.
I tillegg er det fascinerende å se hvor modige de er, høyt oppi luften på tynne liner uten sikkerhetsnett under.
Og linedansen gir dem en frihetsfølelse som de savner idet de setter beina på bakken.
Den ukuelige drømmen om å lykkes som linedanser blir en metafor på at dette folket ikke vil gi avkall på sin identitet.
Filmteamet fulgte barna på nært hold i over ett år.
UIGURENE er en av 56 nasjonaliteter i Kina.
De en tyrkisktalende muslimer som undertrykkes og styres med jernhånd av de kinesiske myndighetene.
Kineserne ønsker at uigurene skal assimileres i resten av befolkningen.
Regissør Lom og produsenten Piraya Film i Stavanger har ikke bare hatt som mål å fortelle en historie om linedansere og deres drømmer, men også kritisere bruddene på menneskerettigheter i Xinjiang.
DENNE kritikken er aldri direkte uttalt, ellers ville filmprosjektet blitt stanset.
Men vi finner den så å si innsmuglet i enkelte scener slik at vi til slutt får et bredere innblikk i livet til uigurene.
Regissør Petr Lom leverer en lavmælt, observerende, men også avslørende film fra en lukket verden vi har godt av å bli kjent med.
| 1
|
702838
|
Rørende gjenhør med Edith Piaf
Rogaland Teater hadde i 2002 suksess med sin Edith Piaf-forestilling med Britt-Synnøve Johansen i hovedrollen.
Når nå filmen om den berømte «spurven» kommer, er det interessant å sammenligne:
Der teatret har sin svakhet, har filmen sin styrke.
Og omvendt.
Teaterets fortellerskikkelse fikk fram at sangerinnen vokste opp i fattige kår og levde et hardt, tragisk og altfor kort liv.
Filmmediet får oss likevel sterkere på innsiden av elendigheten.
Edith, født i 1915, hadde foreldre som knapt brydde seg om henne.
Vi får se hvordan jenta plasseres i farmorens varetekt, hvilket vil si et bordell.
Der blir hun horenes maskot.
Miljøskildringene turneres ytterst drevent av regissør Olivier Dahan.
Er det rart ungen sang grove viser?
Og kunne gatespråket på rams?
Som voksen diva oppførte hun seg sjokkerende ufint mot folk som irriterte henne.
Jo, rennesteinsbakgrunnen framstilles overbevisende av Marion Cotillard.
Hun tolker sangerinnen glitrende, først som en ung kvinne med freidig pågangsmot, så gjennom suksess til vonde etterkrigsår.
Ulykker, stoffmisbruk og sykdom brøt henne ned slik at hun døde bare 47 år gammel i 1963.
Teaterversjonen la selvfølgelig stor vekt på Piafs sanger som hele numre.
Det kan man savne i filmen.
Likevel, dette er en biografisk tolkning.
Følgelig får vi bare høre deler av «La vie en rose», «Les trois cloches», «Milord», naturlig nok, ellers ville det episke forløpet stoppet helt opp.
Men sangsitatene er lykkelig løst.
Cotillard synger playback dels til stemmen fra en ung sangerinne (barndom/ungdom), dels til Piafs egen framføring.
Heldigvis uten at man henger seg opp i at skuespilleren ikke synger.
Legg også merke til den meget dyktig utførte omkalfatringen av kronologien i Piafs liv.
Dahan blander fortid og nåtid, barndom og alderdom, suksess og tragedie.
Det kunne blitt forvirrende kaotisk, men fungerer strålende idet ulike hendelser får speile og kommentere hverandre.
Sterkt og rørende.
Anbefales!
| 1
|
702840
|
Japansk animasjon innfrir ikke
Japansk animasjonsfilm er en opplevelse fordi de alltid inneholder skikkelser som fascinerer ved sin kulturelle fremmedartethet.
Første del av «Min nabo Totoro» er fylt av slike overraskelser.
Så blir det hele skuffende langtrukkent.
En far og hans to døtre, Mei og Satsuki, flytter til et hus på landet.
Raskt skaper regissør og manusforfatter Hayao Miyazaki en skummel stemning, for huset er riktig forfallent.
Finnes det spøkelser her?
Gåten lurer under mens de kikker i kott og gamle rom.
Svisj, der fyker en sverm med svarte nøster.
Faren kaller dem støvalver, nabokona vet at de er sottroll.
De to søstrene er sjarmerende i slekt med Pippi Langstrømpe i all sin ureddhet.
Miyazaki mestrer nydelig å framstille småbarns motorikk og typiske reaksjonsmåter.
Den norske dubbingen er utmerket.
Slik blir det morsomt å følge fireårige
Mei på nysgjerrig vandring inn i det enorme kamfertreet.
Der bor skogens vokter, Tortoro.
Men det pussige med Miyazakis dramaturgi er at de spøkelsesaktige ansatsene glir over i en rent kosete framstilling av vesenet som passer på skogen.
Tortoro ligner en krysning mellom dvask harepus og tykk ugle.
Skogsguden er virkelig rett og slett latterlig.
Og gis knapt en funksjon i handlingen.
Til sist går regissøren tom for påfunn.
Det hjelper ikke stort at en katt fungerer som buss.
Resten blir en langdryg jakt på lillesøster
Mei uten at figurene vi har møtt, integreres godt i fortellingen.
Skuffende slutt!
| 0
|
702841
|
De nye menneskene
Den som lytter til trendene, burde skaffe seg et liv.
Lykkelige mennesker lukter aldri på fingeren i jorda.
De bare nyter synet.
Derfor skal jeg nevne en trend:
Det mest typiske ved underholdningsfilmen i de uanselige åra siden 2000 er en barnlig begeistring for eventyrlige animasjoner.
Den kan skyldes metthet.
Kinogjengerne har utforsket sin egen art på alle utsider og innsider.
Menneskene er flådd på kino, de er utsatt for gynekologiske og urologiske intimstudier på kino, og nå har publikum sett alt Gud hadde skapt.
Så hva kan programvare-ingeniørene tilby?
Data-dyra er de nye menneskene.
Dermed oppstår også det paradokset at den nyere historiens mest kyniske underholdnings-generasjon sammenfatter barndom og voksenhet i ett småflirende fellesskap.
«Boog & Elliot» har antakelig ingen scener som er laget for barn.
Boog tilhører de bortskjemte og kule bjørnenes klan av smågodtspisere, og da han blir kjent med enhorningen og hjorten Elliot, skjer det i en nevrotisk ambivalens som aktive samlivs-terapeuter og institusjons-sosionomer antakelig vil sette pris på.
Filmen er fantastisk for voksne.
Boog har en ranselbamse som heter Dinkelman, og hjorten er caffelattedrikker.
De to raider junkfoodkiosken, og Boog havner i kasjotten etter et ondarta sukkerkick.
Straffen er ubedt tilbakeføring til naturen midt i jaktsesongen.
Hobby-mordernes fargerike friluftsslakt ledes av den enslige galningen Shaw, en flermetta utlevering av USAs mange våpenbærende paranoikere.
Han tror at alle dyra i USA har gått sammen for å overta landet.
Han er en slags Rumsfeld.
Bjørnen og hjorten havner i de store utendørsene, og der hører de egentlig ikke til.
Men fordi helgejegerne inntar skogen med sine fjollende festfakter, blir de to bydyra ledere for en exodus av nervøse flyktninger.
Til slutt oppdager de undertrykte som vanlig militarismens opplagte fordeler og slår tilbake.
Det er sinnssykt vittig.
Nyt den den lille scenen der harene kommer for å se på når den sjenerte og wc-trente bjørnen for første gang skal skite i skogen.
De resignerte frigjøringsrørslene til hjorten som blir stående med hornet i jorda, er blant de beste i animasjonsfilm noensinne.
«Open season» er også filmen som beviser at Ashton Kutchers talent egentlig er å gi stemme til fantasidyr.
Det er ålreite stemmer i den norske versjonen også.
| 1
|
702845
|
Den danske hai
28. mars kan dere se Mads Mikkelsen som skurk i «Casino Royale» på DVD – men før det opptrer han i mulimiedie-hyllene som forfulgt forretningsmann i Sverige.
Mikkelsen er den danske hai.
Han ser ut som en lystspiser av snille runde ting, og Mektige Mikkel trenger ikke bli animert for at man skal skjønne at han alltid må være i bevegelse.
Denne filmen veksler mellom uforenlige innendørs-samtaler og halsende utendørs-action, og det gjør den til en opplevelse med for mye tvangs-tilpasning underveis.
Det er ganske stilig når dressmennene sitter i sitt dystre halvlys og samtaler om likvide midler.
Det er ikke fullt så tøft når importerte kafégangstere med spikerpistol truer med å gjøre Mikkelsen til middels lik.
Filmens budskap er at næringslivet stinker.
| 0
|
702848
|
Et samliv etter utroskap
Solide romaner leverer ofte forfriskende annerledes handlinger, målt mot klisjéhistoriene fra Hollywood.
«Kjærlighetens slør» er blitt en betagende film fra en svunnen tid.
Mye kan vi takke forfatter W. Somerset Maugham for.
Prologen finner sted i London i 1923.
Da forelsker Walter, en lege med middelklassebakgrunn, seg sporenstreks i Kitty, en kvinne fra overklassen.
Giftepress fra en heksete mor driver henne inn i et samliv hun ikke er moden for.
Bedre blir det ikke av at ekteparet flytter til Shanghai.
Hollywoodklisjeen ville vært at den utilfredse stikker av med en annen.
Somerset Maugham vil det annerledes:
Visst faller Kitty for en annen mann hun tror skal gjøre henne lykkelig.
Men går det likevel an å utforske om de to som fortsatt er gift, kan finne tilbake til hverandre?
Det ser dystert ut.
Man skutter seg når Walter iskaldt tvinger sin troløse Kitty til å følge ham inn i koleraland.
Der gir han seg over til arbeidet med å skaffe landsbyboere rent vann, fritt for smitte fra den drepende kolerabakterien.
Hva i all verden har hun her å gjøre?
Regissør John Curran bygger en steinmur mellom de to som virker uovervinnelig.
Visuell annerledeshet følger av at menneskelige prøvelser rammes inn av et storslått fjellandskap.
Skjønne, grønngrønne rismarker blir en taus kulisse rundt kampen mot sykdom og død.
Jeg røper ikke mer.
Slår i stedet fast dette:
Edward Norton får glitrende fram den mannlige såretheten i Walter og hans trang til å straffe, straffe, straffe henne som svek.
Naomi Watts skaper en overbevisende ærlighet hos Kitty.
Gode biroller og presise miljøskildringer akkompagnerer forvandlingen av mennesker.
Slike personstudier er fascinerende å følge.
Og tror du utroskap ødelegger alt håp, så se iallfall denne filmen.
| 1
|
702850
|
Noe for alle og ingenting
Siden det virkelig ikke er noe særlig å skrive om denne filmen, skal jeg forsøke å lage en fullverdig anmeldelse for en gangs skyld.
Først for nettrånene:
Rapp er flink.
De røde bokstavene heter vokaler.
For de innbilt naive:
«Catch and release» er en koselig og romantisk film med pene, koselige mennesker som gjør og sier mange rørende og vittige ting etter at den egentlige hovedpersonen er død.
For akademikerne:
Allerede de gamle egyptere kunne lage papirfly.
Ok.
Så har vi andre strevet oss opp til toppen av bakken, og så tar vi nedoverbakkene:
Når Jennifer Garner skal sørge, ser hun ut som Steven Tyler.
Ingen av dem kan lukke munnen fordi overleppa er for diger, og det fører til mye forstyrrende knott mellom tennene, noe som forklarer den halvferdige mimikken.
I denne filmen sekunderes hun av et rollekompani fra seinhippie-helvete:
Kevin Smith skal visstnok spille den vittige feiten, men jeg tror han er et psevdonym for Eddie Murphy i latex.
Juliette Lewis spiller mor uten at du hører sirenene fra barnevernets SWAT-gruppe.
Timothy Olyphant er det man i influensabransjen kaller grønn klyse, og Garner skal forelske seg i ham etter at den hemmelig utro forloveden døde dagen før bryllupet.
Etter at Garner har krasja så mange ansiktsuttrykk at forsikringsselskapene antakelig grep inn, dukker det opp en fire år gammel gutt som er forlovedens sønn.
Det ville være synd å røpe om den bitre dama ble sjarmert av gutten, så da gikk jeg, for ikke å bli frista til å røpe noe.
| 0
|
702851
|
Mer rølp, mindre moro
Hollywoodmaskineriet pøser på i sin nye filmparodi.
«Epic movie» er like rølpete som altaværingenes «Kill Buljo» (se anmeldelse), men langt mer kjedelig.
Jo da, man trekker litt på smilebåndet av åpningsscenen i Louvre-museet som åpenlyst parodierer «Da Vinci-koden».
Men dama som svinser rundt for å finne koden (Jayma Mays) er tåpelig på en tåpelig, ikke morsom måte.
Sånn fortsetter det.
Altfor fort ser man det lettvinte grepet til manusforfatterne Jason Friedberg og Aaron Seltzer:
Legg i gryta herfra og derfra og rør rundt.
Krydre så med hiphop-etterligninger og puppedamer.
Og så må ingen gå glipp av poengene.
Dermed får vi bastant klask-i-bordet-parodi, uelegant i all sin overtydelighet.
Her sjokker albinoen Silas rundt med pisk og pistol, der ramler Johnny Depp-piraten omkring med flaska si.
Slanger fra den patetiske
«Snakes on a plane» kreler og kryr.
Puh, fire hovedpersoner blir først til vinnerne som får besøke Willy Wonkas sjokoladefabrikk.
Denne Depp-parodien steller ikke med søtsaker, kan jeg melde, men med kloakk.
Haha, kryss av på kvoten for analhumor.
Mer promp følger senere.
Så rører Friedberg og Seltzer igjen med sleiven.
Nå opptrer de fire som søsknene i Narnia-filmen «Løven, heksa og klesskapet».
Rør rundt i gryta!
Slik mikses Silas-galskap, Potter-parodi og Pirat-vrede sammen med herr Tumnus-tøv.
Kok den hvite heksa og løven Aslan om til lidderlige figurer, klipp inn Kung Fu-slåssing med Jackie Chan, hell i en highschoolfilmscene og en skje mutanter.
Fyll på med Paris Hilton-kopier.
Flau smak.
La stå.
| 0
|
702852
|
En ny tabloid-dronning
Etter omkring en halvtime av denne filmen har det foregått et umerkelig tronskifte i England.
Den opprinnelige dronningen er skiftet ut med en ny.
Det skjer ved en gradvis sannsynlighets-forskyvning:
Helen Mirren blir den troverdige dronningen av England, og Elizabeth faller på sin egen urimelighet.
Det er kanskje den største enkelt-prestasjonen i film noensinne.
Skuespilleren utsletter egentlig virkelighetens person, som er en av de mest profilerte i verden.
Når filmen er slutt, husker du ikke hvordan Elizabeth egentlig ser ut, du husker bare Mirrens portrett av dronningen.
Det er som å se en science fiction-film om romvesener som overtar uskyldige jordboeres kropp:
En ny sjel kryper inn i en kjent skikkelse og gjør den til sin.
Det verste er at også Michael Sheen som Tony Blair er så uanstendig sannsynlig at man får følelsen av å se den egentlige virkeligheten; som om Universet hadde foretatt en av sine ormete krumninger og kommet tilbake til 1997 med den egentlige versjonen av det året.
Men det er jo bare tull.
Filmen er skrevet av miniserie-spesialisten Peter Morgan, sønn av Arthur Morgentrau, som intervjuet en rekke navnløse kilder som sto Blair og kongefamilien nært.
De fortalte og fortalte, og Morgan brukte fantasien og logikken til å sette sammen et helhetsbilde.
Men egentlig er filmen «Se og Hør» de Luxe, den representerer en sladderhistorie av gigantformat, for dette handler om hvordan kongefamilien omtalte folkeprinsessa Diana, som i England er viktigere enn Pavens forhold til Gud.
Det åndelige innholdet har ikke Morgan diktet opp, det har han diktet.
For denne filmen er ikke bare en skildring av et kongehus som blir bombardert med sentimental populisme, den er en hovedmelding om tidsskiftet.
På ett eller annet tidspunkt i den nyere historie overtok Folket styringa av Vesten, og de har beholdt den.
Dyrkinga av Diana antok revolusjonære dimensjoner i dagene etter at hun døde, og blomsterhavet utenfor Buckingham Palace ble nesten en ironisk eufemisering av storminga av Bastillen.
I følge filmen var dronning Elizabeth den siste som motsto banaliseringen av Britannia.
Hun gjorde det protokollen krevde av henne.
Sta som en suicidal fotballdommer når han dømmer straffe mot hjemmelaget, satt hun på ferieslottet sitt og var dronning etter boka mens tabloidpressa hylte som sultne sjakaler i London.
Det var en vakker stolthet.
Til slutt sank hun i kne, som det franske hoffet på skafottet.
Og så overtok de sentimentale døgnflue-følerne Vesten.
Bare spør fru Valla.
| 1
|
702854
|
Det viktige motet
Til å begynne med ser «Når mørket faller» mest ut som en irriterende repetisjon av fortellingen om hvor fælt alt er:
Innvandrerjenter i konflikt med pappa (men de er for all del ikke muslimer), ressurs-kvinne slås av ektemannen, gale gate-fascister hevner seg på utenlandsk-ætta bareier.
Men etter hvert blir dette et hett, uroende, tankevekkende og nerveslitende svensk drama om å møte volden med mot.
Skal Leyla fortelle politiet om familie-mobben som jaget søstera i døden?
Skal TV-dama fortelle på direkten at ektemannen slo henne sjøl om hun får sparken?
Skal bareierens dørvakt peke ut voldsmennene sjøl om han kommer på ei dødsliste?
Ingenting er selvsagt i denne smertefulle filmen.
| 1
|
702855
|
Tunga og vinduet
Det finnes også filmer som er så overflødige at du får lyst til å kikke i været, plystre majonesen og spasere på sola.
«Paris je t'aime» er en sånn.
18 svært forskjellige filmkunstnere hyller den franske hovedstaden ved å dikte små kjærlighets-skisser, og når jeg tenker tilbake, husker jeg bare én av dem:
Juliette Binoche spiller mora som følger etter et cowboyspøkelse gjennom Paris-gatene for å få treffe sitt døde barn en siste gang.
Resten er som luft i ringen, som gass i blomkålen, som snerk på crême brulé, som den forgjengelige fornemmelsen av privilegert liv som følger med varme rundstykker og moden camembert.
Det er fikse påfunn, bestilte påfunn, omhyggelig planlagt sjarm – og den paradoksale søvnen kommer snikende som den gjør etter at man har slitt seg ut ved å gjøre ingenting.
Dette er ingenting
| 0
|
702856
|
Totalt Cæsar
Jeg har sett noen få «Hotel Cæsar»-episoder.
De var rare på en egen naiv måte, som om de var laget for voksne med alvorlige modningsproblemer.
Ingen av episodene var så dårlige som den nesten ubegripelig overflødige komedien «Marias menn».
Hvordan har dette skjedd?
Karin Julsrud er kreditert som idéskaper, men hva er ideen?
Ung kul legemor på 40 har sex med en ung portør og sex med en eldre overlege, men eksmannen er ikke fornøyd med det.
Jeg har en idé:
To unge mennesker treffes på en båt.
Så gifter de seg.
Etter mange år dør de.
Ingjerd Egeberg er egentlig en spennende skuespiller.
Flott i ansiktet og kjølig som en bredvind gjennom Sognefjorden.
Men til og med hyggelige skuespillere trenger replikker for å kunne snakke, og han som skreiv denne filmen må aldri drive med sånt mer.
Det samme gjelder regissøren.
Samtlige scener er stive og småfuktige som estlandsk bjørkeved.
Noen ganger tror man ikke sine egne øyne, andre ganger er det bare ørene som blir mistenkeliggjorte:
Går det virkelig an?
Filmen er snobbete, fantasiløs, usannsynlig og teit.
Eindride Eidsvolds eksemann ser ut som en fyr som torturerer nyfødte kaninbarn, og han ville blitt kasta ut av barnevernet på grunn av øynene sine.
Den fjertne portøren Jonas er en slags Snurre Sprett, og den danske psykiateren med egen vingård i Provence er ikke akkurat noe man får eggløsning av, han heller.
| 0
|
702857
|
Bikini-fest i hvitt hiphop-helvete
Ti minutter handling, to timer film.
Resten er en hjernedød, vokalrik, tourette-tullete festprat som kunne vært en refusert hip-hop-tekst fra Steinerskolens Booze— and Bitchband.
Det er så ille.
ALLE FILMER skal på død og liv vare mer enn to timer, og de færreste har egentlig en historie.
I denne forsøker manusforfatter og regissør Nick Cassavetes (Gena Rowlands sønn) å sannsynliggjøre en handling som omsider skal føre til en oppkonstruert Clouseau-katastrofe.
Det gjør han ved å skildre et fortløpende party blant de mest patetiske menneskene på kloden.
De er sønner og døtre av den relative California-eliten og ble dessverre født uten hjerneceller, og denne nesten umerkelige svakheten kompenserer de ved å snakke som hip hop-videoer.
PARTY-MEDLEMMENE kaller hverandre bro og bitch i fullt alvor, og for å fullkommengjøre den selvsatiriske identiteten, selger de grønn dop til hverandre og truer med vold.
Emile Hirsch ser for eksempel ut som Jack Black i en overstadig Farrelly-komedie, Ben Foster spiller jødisk skinhead, Justin Timberlake valser rundt poolen i bramseil-shorts og ser ut som Fred Astaire på for sterk kaffi — og alle deler de ett ansiktsuttrykk som antakelig også er utlånt av MTV.
De er fæle å se på.
Som når førskolebarn røyker.
Kvinnene i filmen må være en 8. mars-spøk.
Alle fniser, alle er steine hele tida, men på tross av det vil alle ligge med de hensiktsløse mennene i en døgnkontinuerlig fellesdumhet, og de sitter rundt og slikker på idioter som om de var tigger-vampyrer på leting etter litt svettelukt i et land uten egentlig blod.
Dette pågår og pågår.
PÅ GRUNN av en pengekonflikt mellom Truelove og jødefascisten blir sistnevntes halvbror kidnappa og installert i det dopdrevne disneylandet som pant.
Da begynner Cassavetes å legge skrevne dagsrevy-opplysninger oppå bildet, så vi skjønner at det ikke skal gå bra med Sharon Stones 15-åring.
Men sjelden har skjebnens veier vært mer usaklige.
Handlingen krøller seg rundt seg selv som en morgentrøtt ål og kommer egentlig ingen vei - så da klimaks omsider oppstår, blir man verken forskrekka eller rørt, bare lattermildt overgitt.
Nei.
Hold opp.
Humøret bestyrkes av at Sharon Stone er blitt omgjort med Eddie Murphy-puter og foredrar en så dårlig monolog at den vil bli kunsthistorie.
Ingenting er mer usannsynlig enn filmer etter autentiske historier.
| 0
|
702858
|
Pjattet blir aldri interessant
Stadig klager vi anmeldere på svakhetene i norske filmmanus.
Da er det en trøst at det kan stå like dårlig til i det USA sender ut.
«Hollywoodland» smuldrer opp i intetsigende impresjonistisk pjatt.
At en deprimert skuespiller blir funnet skutt i sin egen seng i 1959, kunne saktens blitt en kriminalgåte av et visst kaliber.
At en slaskete, pengelens detektiv tar saken, kunne ført til en spennende oppklaring.
Men nei, regissør Allen Coulter har ikke fått med seg de beste manusmakerne.
Eller han har ikke greid å bestemme seg for hva slags film han skal lage.
Er dette en analyse av en deprimert skuespiller (fortidsplanet før mordet)?
Eller en studie av sammenbruddet til privatetterforskeren som skal løse mordgåten?
Det kunne blitt bra hvis de to figurene i all sin svakhet fikk belyse hverandre på et vis.
Dermed må vi pendle mellom en sorgtung Ben Affleck som forsøker å skape en populær Superman-skuespiller som hører til på B-laget.
Så litt Adrien Brody i rollen som forsoffen detektiv med samlivs— og samværsproblemer med kjæreste, ekskone og sønn.
Så litt Affleck igjen i armene på sin aldrende mesénelskerinne (Diane Lane), gift med en Bob Hoskins som slett ikke får vise hva han duger til.
Herlighet, så bortkastet med en rolleliste med løfterike navn når ingen får noe vesentlig å formidle.
Dette er bare skuffende.
| 0
|
702859
|
Aber langsam
Det er vanskelig å like temaet, og jeg har problemer med filmstilen, så 2 timer og 40 minutter med en voldtektsforbryters eventuelle selvtukt ble mye.
Hvis man ser «Den frie viljen» med det onde øyet, er den en presis parodi på ryktene om moderne europeisk film.
Den beveger seg seinere enn ekvator, den består av en slags sentimental alminneliggjøring av eksotiske nevrotikere og den har med i hvert fall én erigert penis.
Theo starter filmen med en instruktivt presis voldtekt.
Scenen manifesterer ham som en steingalen psykopat, og derfor blir han sluppet løs etter ni år.
Theo skal forsøke å klare seg i samfunnet uten å voldta kvinner på tross av at de finnes overalt.
Kan det lykkes?
Er fri vilje forsvarlig og rettferdig?
Det kunne filmen ha diskutert, men den gjenoppfinner bare en triviell langvarighet som det finnes nok av fra før.
Utilpassa Theo treffer den ubehagelig nervøse dattera til trykkeribestyreren, og ved en sjokoladefabrikk i Belgia utvikler det seg en slags kjærlighetshistorie på prøve.
Europeiske filmer er like forutsigbare som Hollywoods, og du aner at det bare finnes to utganger: 1) Theo voldtar igjen.
2) Theo klarer å velge kjærligheten, men den småperve pappa bestyrer røper at han er en voldtektsforbryter, og så ødelegges alt.
Jeg syns ikke det spiller så stor rolle.
Jeg syns ikke voldtektsforbryteren er en interessant mann.
Ofrene er.
| 0
|
702860
|
Sjit po dai!
En italiensk racerbåteier farter rundt i landskapet ved Gøta Kanal i Sverige og skjønner ikke hva innbyggerne sier.
Men så får han vite at «Ha en god dag» heter «Skit på deg» på svensk, eller «Sjit po dai», slik det blir i hans munn.
Morsomt?
Nei, men typisk for humoren i «Gøta Kanal».
Det er sjelden at en nokså lettledd anmelder forlater en komedie uten ett glis, men det skjedde her.
Og det er jo helt utrolig at en flott skuespiller som Lena Endre har klart å vase seg inn i dette.
«Gøta Kanal — eller hvem dro ut proppen?» hadde suksess på kino for 25 år siden.
Og nå kommer altså oppfølgeren.
Fortsatt to cabincruisere som racer gjennom kanalen, men i tillegg direktesendt som virkelighets-tv.
Den ene båten, «Lena II», er en traust, svensk deltager.
Den andre, «Fortuna», en italiensk farkost med masse selvtillit.
De har hver sin eier som følger racet tett fra kanalbredden.
Italieneren er mest opptatt av hva han til enhver tid skal spise, men svensken legger de mest finurlige fellene for sin motstander.
Sistnevnte for øvrig spilt av Janne Carlsson, som har overlevd fra første film.
I tillegg jages den svenske båten av to ville paragrafryttere fra skattevesenet.
Og underveis finner produsenten Viagra-tablettene fram slik at en dose sex kan løfte seertallene.
Over dette dundrer musikken slik at du føler den er der for å dekke over svakhetene i filmen.
Oppi all elendigheten kunne det jo hjulpet litt med en sprek dialog, men replikkene er platte og helt uten snert.
Ha en god dag.
| 0
|
702861
|
Hvalpesyke
Etter hvert oppstår en generell undring:
Er norsk film blitt et særforum for sutrete ungdom?
Og hva er de så lei seg for?
Kan Røde Halvmåne hjelpe dem?
«Reprise» er en halvkveda film om unge evnukker uten ord, og det siste er ille, for de skal være forfattere.
Den seksuelle likegyldigheten er også merkelig, for hovedfolka fyller ca. 23 år, og den kåthetsfortrengende selvopptattheten pleier ikke inntre før menn er 29.
Såvidt jeg kan skjønne er alt feil med «Reprise».
Den mest klassiske svakheten av all europeiskhet er at filmen fortaper seg i sentimentale nærbilder av følsomme øyekast.
Denne billigfilm-manien følges av halvkveda setninger og et dynemjukt hvalpeføleri som man antakelig må være fra Oslo Vest for å føle behov for indre humring
Den gammeldagse filmstilen kan ha vært vittig ment, for Natt og Dag hylte av latter da avisa så «Reprise».
Men jeg tror de fleste andre trenger resept for å få tak i så virkningssterke stimuli at de morer seg når en osloungdom som likner atomforgifta russer går rundt i halvannen time og er tafatt psykosomert til skrivesperre samtidig som han teller ned sin kjærlighet i en selvbestemt impotens som når sitt klimaks i et så mørklagt sexmøte i Paris at filmen kunne vært en avslørings-dokumentar om strømprisene.
Er perioden slutt nå?
«Reprise» handler om et kameratpar.
De er begge voldsomme ordkunstnere, men når de snakker, oppstår samtaler som like gjerne kunne ha skjedd mellom sklibrett-hønker, reisende ishockey-lag og skoletrøtte bussen-hjem-gymnasiaster.
Bare fortellerstemmen virker som om den har språk, så den står faktisk for høydepunktene i «Reprise».
Dessuten er det med ei stilig dame som ikke orker høre på guttemaset mer og tar bikinien med seg og går.
Det føles også som noe ufrisk at filmen har et fransk forhold til kvinner.
De er noe man snakker om, men ikke snakker med.
De har ikke personligheter, men vegeterer i utkanten av handlingen som lydige beitedyr.
Hvis filmen hadde tenkt å si noe klokt om dette, bommer den ved hjelp av en småsutrende utydelighet som bringer tankene til fløyelsfuglen grå stær.
Man skal ikke skrive om mennesker man liker eller føler seg i slekt med – det fører alltid til at forfatteren begynner å flørte med egen svakhet i stedet for å bruke den til innsikt.
Man skal ikke vasse i sivet.
Man skal brenne det.
Forfattere er oftest fantastiske mennesker fordi de aldri klarer å stanse ordstrømmen i sitt indre, og det merker man til og med på tausheten deres.
Han som laga denne filmen kan aldri ha møtt en forfatter.
«Reprise»-folka tenker ikke med ord, men med fakter, sånn som skuespillere gjør det.
Og dermed blir det bare enda en film som melder seg på den sentimentale minimalismen.
Bli ferdig med den.
| 0
|
702862
|
Noe helt annet fra herr Zombie
Nei, det er ikke en gang meningen at dere vanlige medieforbrukere med mellomfag god oppførsel skal ha hørt om denne filmen.
Rob Zombie (Cumberland) har laget en oppfølger til kultsplatteren «House of 1000 corpses», og den tar av i retninger som ikke finnes på Google Earth.
Herr Zombie bruker de første ti minuttene – da politiet stormer et forfallent, likfylt farmhouse i kåbbåihelvete – til å vise at han kan lage film.
Så bruker han resten av «The devil's rejects» til å demonstrere at det vil han ikke, han vil herje verre enn den rosa panteren med ustyrlige voldsfantasier.
Harry-gården med seriemorder-familien inneholder blonde Tine-bimboer og menn som likner Bob i Twin Peaks eller ikke likner på noe i det hele tatt.
Dit kommer 25 av sheriffens menn og starter skytinga, mens de angrepne tar på seg jernrustninger og motstår det meste.
To av galningene begir seg ut på veien i stjålet bil, forfulgt av den urovekkende lovmannen William Forsythe og mange andre.
På veien herjer de i stykker en annen liten utkantkrets i scener som er så vulgært sadistiske at de ikke kan kalles formidling av noe som helst.
Rob Zombie holder for tida på med en nyinnspilling av «Halloween» (1978).
| 0
|
702864
|
Faderlig begjær
Nikki Reed er jenta som skrev manus til og spilte i «Thirteen» som 15-åring.
Nå er hun 19 år og spiller bikini-bimbo i en slags «Body heat»-thriller med en usannsynlighet som antakelig setter distanse-rekorder.
Hun er high school-jente som blir eskorte-prostituert, betjener sin egen stefar og blir forelska i ham til de grader at hun iverksetter et lidenskapelig mord på den alkoholiske mora Carrie-Anne Moss.
Naboen spilles av Jeff Goldblum, som antakelig ikke har jobbet siden dinosaurene døde.
Alec Baldwin er den mildt sagt innlemmende farsfiguren, og Moss blir så oppstemt av datteras pilleforgiftninger at hun iverksetter noe som likner en panters pms.
Det er lov å skrive pms nå.
Etter 8. mars.
For å få mora avskrevet som innskrevet psykotisk, bestiller jenta blant annet bjørner og tigre på postordre, og ingen syns det er noe merkelig ved det.
Hun løper rundt huset i den tette forstaden som ninjakledd spøkelse med slakterøks, sammen med stefaren sin – og ingen reagerer på det heller, før Luke Wilson dukker opp og er Columbo.
Nikki Reed er en slags Jolie Light eller en blanding av Jennifer Lopez og to timer på Lene V.
Filmen later som om den tar tenkt å bli litt utadvendt erotisk, men den besinner seg.
| 0
|
702865
|
Selvmedlidende kjat
Denne svenske Romeo & Julie-filmen viser hvor gale det kan gå når ungdom treffes i nattlige chatmøter på pc-en, bare drevet av en slags felles sjølmedlidenhet.
Ida er ei utagerende festejente som ville ha forårsaka en frosk hvis hun kyssa en prins.
Sandor er russisk-ætta Stockholm-gutt som danser klassisk ballett og er seksuelt ubrukt.
Begge chatter seg opp til nifse løgner, og derfor går det ganske ille da de omsider treffes.
Foreldre er ille i filmer som dette.
Hovedpersonene er fete av personlighets-sentimentalisme, og de er lette å bli leie av.
Nå tilhører jeg antakelig ikke det som kalles målgruppa for «Sandor slash Ida», men det ville jeg heller ikke ha vært hvis noen eks-sovjetiske filmskapere laget spillefilm om oljevask av traktordeler.
Så det bekymrer meg ikke.
En kjedelig film er en kjedelig film.
| 0
|
702869
|
Fargerik seilas i Londons kloakkrør
Med animasjonsfilmer som «Madagaskar», «Villdyr» og «Gutta på skauen» har tegnefilmselskapene gått på tomgang det siste året.
Men «Nedenom og hjem igjen» avkrefter inntrykket av kreativ stagnasjon.
Det var sannelig på tide.
Figurgalleriet virker friskt og nytt.
Hovedpersonen Roddy er en overklassemus med særdeles fine vaner.
Han bor i storfint bur og er kjæledyret til ei jente som bor i Kensington i London.
En stund får man assosiasjoner til det norske folkeeventyret om bymusa og fjellmusa.
Dandylivet til Roddy snus opp ned den dagen kloakkrotta Sid presser seg opp gjennom vasken og inn i luksusleiligheten.
Kulturkollisjonen mellom de to er festlig tolket både i animasjon og språkbruk (Hugh Jackman som Roddy, Shane Richie som Sid).
Sammenstøtet i Kensington er likevel bare en ramme om den egentlige fortellingen.
Snart går det bokstavelig talt nedenom med Roddy, idet Sid skyller ham ned i do.
Fra da av flytter filmen til Londons underverden, frodig befolket av merksnodige snegler, slimete gangsterpadder og tusenvis av gnagere.
Der bor også den pippilangstrømpemodige musa Rita.
Midtveis famler manusforfatterne etter en ny vei gjennom kloakkrørene.
Omsider konstrueres ny vri og brukbar spenning fram mot et klimaks.
Budskapet i det ytterst livlige eventyret er av klassisk og ikke særlig originalt merke, men greit nok:
Selv en ensom mus bør innse at han trenger fellesskap og ledsager på livsseilasen.
Jeg betviler at dette er en familiefilm med høy kosefaktor.
Her kreves evne til å fatte kulturell ironi og le av mørk galskap.
Men bevares, de minste kan ha stor moro av rare og fargerike figurer.
| 1
|
702871
|
Fransk thrillermørke med Reno
Franskmennene gjør det igjen.
De siste åra har de skapt en egen stil av borgerlig-bestialske, eventyrlige thrillere der stilen er dønn høytidelig og nydelig kontrollert.
I «L'empire de loups» er fargene så utviska at de såvidt beholder den døende gløden som røper at filmen handler om levende mennesker.
Det ligger noe som likner islandsk lava over Paris, og regissøren hygger seg med en silkeaktig, myk form for bildesnobberi som er behagelig og velkommen.
Scenene er små kitsch-malerier der lysfriheten er palettens viktigste farge.
Ei dame finner ut at hun ikke vet hvem hun er.
En ung politimann med et så dekorativt Gahr Støre-fjes at det kunne ha sittet på underbuksemodeller, etterforsker flåermord på tyrkiske kvinner i Paris.
Sånn kommer han borti den kyniske Tyrkia-eksperten Jean Reno, som ble fordrevet fra politiet fordi han blandet jobb og liv.
Den franske nasjonalfuglen Reno er kosmetisk mishandla for å se primitiv ut, og de to svært forskjellige mennene danner et team som dykker ned i den tyrkiske mafiaens rike av dystre skulemestere.
Samtidig oppdager Anna-dama et kirurgisk arr i sitt eget hode.
Dama rømmer med rømlingefjes, og politiguttene må dra til Istanbul.
Filmen tar seg generøst innom terrorist-hysteri, personlighets-manipulasjoner, ulovlig innvandring og det såkalte Ulvehodefolket.
Historien i «L'empire des loups» er ikke solid nok, men den er så stilig å se på at det oppstår en alternativ form for engasjement.
Dessuten kler Jean Reno det dystre kvasi-alvoret, som er ganske annerledes enn Martin Becks mange plager.
| 1
|
702872
|
Forfallisk skrekk
Etter å ha sett denne svært utagerende skrekk-komedien kommer du ikke en gang å spise rosenkålene til ribba, for julemat-sabotørene har slått til igjen.
En komet lander på jorden og sprer falliske markkrypere som trenger seg inn i folk og forvandler dem.
Etter hvert utvikler mutasjonene seg så mektig at filmfolka slapp opp for kunstig dokkehud og måtte vente til den nasjonale produsenten hadde laget ny.
Handlingen starter med at Michael Rooker ikke får sex med kona si, og derfor går han tur i skogen.
Der burde han ikke ha vært, så filmen har et nyttig familieterapeutisk siktemål.
Ordet genrehumor bør være nevnt, så skjønner dere resten.
| 0
|
702873
|
Kul elendighet
Håret til Bruce Willis ser tørkeramma ut.
Ansiktet hans har egentlig gitt opp oppgaven med å klamre seg til pappkraniet, og rynkene i pannen kunne vært stivna hjernebølger fra den gang han gadd tenke.
Likevel er han en sivilisert helt som setter restene av kroppen på spill for å hjelpe den pratsomme fortausbikkja Mos Def.
Def må til rettslokalet for å vitne, og politimannen Willis skal kjøre ham.
Men størsteparten av politikorpset i New York vil utslette det ubehagelige vitnet.
«16 blocks» er i sjela en slags westernfilm om å frakte sin fange frisk og fin til Fargo.
En western med usynlige eksosfarger og urbankaos.
En flukt gjennom kjøkner, vaskerier og frisørsalonger, over tak og ned i kjellere.
Kul film.
| 1
|
702876
|
Ta eselet, Josef!
Jule-evangeliets poetiske magi lever i meg på grunn av lysbilde-serier, klasseroms-dekorasjoner og julesanger, og ingen av den nærmet seg noensinne en realistisk framstillingsform.
Det er skjermet mot troverdigheten og tilhører de sjeldne tingene som forlenger barndommen i folk.
Når Josef og Maria plutselig er blitt levende personer som trasker seg sårbeint over det vi kalte Jødeland (men som er Italia og Marokko) med et esel som Josef fikk av svigerfar sin fordi han reddet det fra soldatene, da oppstår en Brian.
Når det høytidelige møter det hverdagslige, oppstår i verste fall utslettende humor.
Hverdagen favoriserer tvilerne.
Banaliteter understreker bare urimelighetene.
Når jomfruen spilles av en australsk 15-åring som har levd som moden kvinne siden hun var 13 og ble gravid under filminga, illustrerer det historiens sårbarhet.
Den tåler ikke virkelighet.
Stallen var et lite hus, ikke et kufjøs under ei steinhelle, og Josef skulle ikke gå rundt og småfurte i Nasaret fordi den tvangsgifta og uberørte kona hans kom gravid hjem fra et besøk på landet.
Disse folka gikk på luft.
Sluttscenene med stjerna og krybben rører fremdeles på samme måte som tonene fra «Glade jul», men hvis man i det hele tatt skulle lage en film som denne, måtte den vært formet som et naivt og nesten surrealistisk eventyr.
Peter Jackson kunne gjort det, for han ville ikke ha valgt banal TV-serie-dramaturgi og en bildelegging som minner mer om Travel Channel enn illustrert bibelhistorie.
| 0
|
702877
|
Kjedelig roadmovie fra krigen
Noen filmer tar opp såkalt viktige temaer og samfunnsproblemer for å belyse dem fra en mer personlig og menneskelig side.
Slik at vi virkelig skal forstå og selv få en følelse av konsekvensene av krig og andre grusomheter.
«Kilometre Zero» er en sånn film, men den lykkes ikke i sin hensikt.
Tvert om — kjedsomhet skaper bare distanse.
Året er 1988, det er like før den irakiske diktatoren Saddam Hussein gjennomfører gassangrepene mot kurderne.
Kurderen Ako (Nazmi Kirik) frykter å bli sendt til fronten mellom Iran og Irak som soldat og vil flykte med familien.
Helst til Europa, der de ikke har kriget på 40 år.
Men så kan de ikke forlate kona Selmas gamle og syke far.
Abo får i oppdrag å kjøre hjem en kiste med en drept soldat.
Sammen med en arabisk sjåfør kjører de i dagevis gjennom vakre, støvete landskap.
Det er nesten ikke en krigsproblemstilling, stor eller liten, som ikke er bakt inn i denne svært enkle historien.
Gjennom dialog, nyhetssendinger - eller handling.
Ellers snegler historien seg av gårde med minimalt med begivenheter og dialog.
Uten at den nødvendige stemningen blir skapt.
Regissør Hiner Saleem har så mye han vil ha sagt på en gang at han fullstendig glemmer å røre eller engasjere oss.
I stedet virker det som om han har bygd ut et innslag fra Urix til spillefilm.
Bare kommentatorstemmen mangler.
| 0
|
702878
|
Super kvinnejul
I slutten av forrige uke overtok Daniel Craig en av de viktigste myteskikkelsene i 40 års trivialkultur.
James Bond ble forvandla til en mann av vår tid, en mann i xXx-format, en mann som kan bli skikkelig irrasjonell, skikkelig lei seg og skikkelig sint.
Kvinner likte ham umiddelbart.
Tidligere i år foretok man den omhyggelige kroningen av en ny konge av stål.
Den nye Superman heter Brandon Routh.
Han framstår ikke akkurat som et råskinn, men den nye trangtrusemannen har en ungdommelig sårbarhet og vaktsomhet som figuren egentlig manglet.
Før har vi sett at Batman ble menneskelig og sart.
Spider-man har hele tida vært en trist nerd som fikk spesielle evner.
Supermans viktigste utfordring i return-filmen er at dama hans faktisk ble lykkelig hos en annen mann.
Routh er superhelt på Oprah-scenen, og dermed også et fullstendig menneske av den sorten som gutter misliker.
Likevel er Bryan Singers «Superman returns» en visuell festlighet.
John Williams' majestetiske Superman-tema suger deg gjennom et verdensrom slik vi vil ha det og lander i et ødslig Kansas der natten er så svart at elektrisiteten antakelig ikke virker lenger.
Kevin Spaceys Luthor presenteres i en geriatrisk lummerhet, før den visjonære gründeren yachter oss ut i et hav der antakelig bare Kevin Costner ferdes før ham i oransje overlevelsesdress.
Fjellene er grå som blyhjerter.
Dette er verden så langt fra California og The Mamas and the Papas at man føler at supermannen gikk semi-goth.
Sesong-relasjonene ivaretas ved at verden ikke vil ha frelsere lenger.
Et slags jule-evangelium.
| 1
|
702880
|
Skrudd kvinnejul 2
Dette er gaven til de modnere kvinnene som kan sette pris på novelle-enkle småstykker om tilværelsens paradoksale forutsigbarhet, samla i livene til ni forskjellige mennesker.
Her er Sandra, en innsatt som vasker i fengselet og utsettes for psykopatisk overgrep, Diana som treffer en skjebnesvanger mann i varehuset og oppdager livets ufyllbyrdethet, den sinte dama som kommer farende og vil ta oppgjør med pappaen, paret som krangler om store ting når de egentlig er på besøk, jenta som passer far i rullestol og alsdri kommer seg noen vei fordi skjebnen har fanget henne, dama som går i begravelsen til eksmannens nye hustru og oppdager hvor banalt alt er, en mildt utro Sissy Spacek i motell osv.
Det finnes ingenting storarta ved Rodrigo Garcias mosaikk-aktige livsvisdommer, de lever mest på grunn av sin ubetydelighet og sitt litt tomme småsnakk, som til slutt faktisk skaper reell innlevelse.
Dette er en slags filmatisk rørstol – vi ser det funksjonalistiske opphavet til alle samtaler.
«Du har alltid vært personen som sluker meg».
| 0
|
702883
|
Brutal Budweiser-Bond er best
Antakelig er dette den beste James Bond-filmen noensinne fordi den melder seg ut av kvitskjorte-segmentet og gjør dobbeltnullet om til en ener.
Her finner du ingen dresserte haier.
Det dukker ikke opp innleide skiløpere i de italienske alpene, og James Bond ser ikke ut som en tidligpensjonert engelsk jarl med førtiårskrise.
I stedet får du råtassen Daniel Craig og noen drevne, drivende actionscener som det lukter millennium av.
Sjarmen ved Bond-filmene besto i at de egentlig var posør-prosjekter, og agentens omgang med damer hadde noe evnukk-aktig over seg, som om han var en vindusmannekeng med flatt skritt.
CRAIG er en mann, og ikke bare det.
Han har en arbeiderklasse-ruhet som er ny i spionbransjen.
Første gang han bestiller Bollinger champagne, er det til ei dame.
Han skal verken spise den eller kaviaren.
Når han blir spurt om vodka-martinien skal være rista eller rørt, svarer han «Who cares».
Han er ikke en Bollinger-mann, han er en Budweiser-bølle — bortsett fra at det antakelig burde vært et britisk b-merke.
Egentlig har han Trainspotting-tryne, og du får følelsen av at han er en skrudd fyr som egentlig trives med brutalitet.
Når han i starten fryser til pistol-vignetten med kameralukkeren rundt, skjer det i et pissoar.
MI-dama gjør oppmerksom på at han er en uslepet stein, en agent som skal foredles.
Actionscenene skjer ikke i imponerende plastkulisser, men på en byggeplass, i skitten trappe-oppgang, i et båtvrak som kunne vært en overlatt kulisse fra «Saw 4» og til slutt i rotet til et rehabiliteringshus i Venezia.
Denne filmen imponerer ikke med luksus.
Vi befinner oss ikke i sekstitallet lenger.
Det er bare ukebladlesere og eldre-bloggere som gidder bry seg om fine ting.
STILEN følger personen.
Craig har et nesten hypnotisk blikk, og det er frekt og fantent.
Han kunne vært en ilder, eller en annen kvikk liten pelsjævel som tror han kan felle elger.
Dette er en rovdyr-Bond, og det er en ganske oppsiktsvekkende vri på smoking-myten.
SKURKEN er også genialt annerledes.
Mads Mikkelsen spiller en sjuk, sårbar mann som nettopp på grunn av sin svakhet virker mer skremmende når han manner seg opp til testikkel-tortur.
Valget av den halvskeive Eva Green som Bond-dame er også et signal om rehabilitering av myter:
Alle lykkønsker henne med overjordisk skjønnhet, men egentlig ser den franske jenta med de søte sommerfugl-ørene mer ut som om hun lånte mors sko og kjole og dro på byen med en ramp.
Det er ingen nakne damer i denne filmen.
Bare en naken mann.
Jo, Bond er en ramp.
Han rølper overklassens fine bil bare på trass.
HANDLINGEN holder en fin balanse mellom rå fart og kultivering av hovedpersonenes identiteter.
Det skjer i fulle setninger, og med en presis humor som ikke hører hjemme i kransekakepynt.
Green sitter nedtrykt i dusjen og gjør en Lady Macbeth.
Det er kult.
En vesentlig del av filmen foregår ved pokerbordet.
Det kunne gått dårlig, men regissøren samler et perfekt, eksotisk utvalg av utseender rundt bordet, så det fungerer som en litt rar menneskehage.
Dessuten er pokerlager plassert i Montenegro i en snål risteflaske-idyll.
DET BURDE HA holdt helt til slutt, men historien fortaper seg i en forferdelig sentimental sutre-sekvens som antakelig kommer til å glede de som ikke syns de har sett nok romanser på film.
Men som nesten haler filmen ned i det lunkne firer-helvetet.
Glem det.
| 1
|
702884
|
Petter fra Ruskøy
Å skrive om norsk film i Norge er som å være karikaturtegner i Iran.
Man får ikke akkurat følelsen av frihetens luft under vingene, for i en viss forstand er norske filmer som en fortsettelse av barnetimebøkene.
Man kødder ikke med barnetimebøker.
De er diktet av våre egne skjønne unger.
Når Nicolai Cleve Broch bokstavelig talt kommer dettende inn i denne filmen med sitt uimotståelige vestkant-navn, får jeg følelsen av å se postmodernissens Petter fra Ruskøy.
Mora hans i blokkleiligheten snakker som en NRK-påvirket Ibsen-figur.
Når hovedpersonen sjangler rundt i narkomiljøene som er alle fantasiløse filmskaperes manusredning, da ser det like autentisk ut som et Lucia-tog av barnehagebarn.
Bedre blir det ikke da reka Ane Dahl Torp dukker opp, stadig ikledd den irriterende telefonsvarerstemmen sin.
Hun maser manisk om pappa, Cleve Broch kaller narkosvina i gøtteret for «slask», en betegnelse som kanskje ble brukt av Willochs mor når hun skulle snakke om gutter med uhøflig mye hår.
Pappa er Bjørn Floberg.
Han er pubeier og følgelig en farlig mann.
Ble manuset skrevet ved Nansenskolen?
«Uro» er en film som faller på en ørken av urimeligheter.
Filmen får aldri en interessant historie, og da spiller det ikke en gang noen rolle om handlingen er realistisk.
Hvis Asbjørnsen og Moe skrev om en fyr som fikk pappspiker i moped-dekket og derfor ikke rakk å sende ut julekorta sine, ville det utvilsomt virke realistisk, men et eventyr blir det aldri.
Sånn er det også med «Uro».
Den forteller historien om en furten, dårlig politimann og uheldig fyr, men den skebnen skulle bare ha ført til at han ble gift med en sykepleierske i slutten og fikk det veldig veldig bra.
| 0
|
702885
|
Petter på Ruskøy
Etter å ha sett elskerne gnage, hopper Trond Fausa Aurvåg på toget og kommer til helvete, som er et slags islandsk Ruskøy.
I helvete finnes ei enslig bensinpumpe og skiltet som sier «Velkommen».
Akkurat da ser filmen ut som om den kunne blitt til noe.
Der henter mottaksmannen ham og bringer den manisk umotiverte mannen til en kjedelig jobb og samvær med så kjedelige, stil-opptatte mennesker at selv funksjonalister vil føle seg varig nedstøvet.
Nordmenn kan surrealisme.
Nordmenn kan egentlig også absurdisme.
Men «Den brysomme mannen» ble bare et uimotståelig søvnvarsel, for verken manuset eller hovedrollefiguren klarer å skape den fruktige fornemmelsen av hensiktsmessig uvirkelighet.
Alle er bare teite.
Ufølsomme kvinner, ulkete menn.
Det kunne også ha blitt en film i de uendelige kvinnehat-scenene der Aurvåg vaker mekanisk i fanget til kvinner som snakker om interiør og interiør og oppfører seg så minimalistisk at de kunne ha vært en tilreisende performance i østre bydel.
Men ikke en gang den intellektuelle reisning kan konkurrere med den seige følelsen av at øynene vil gli igjen som en reaksjon mot De Andres imotståelige kjedsomhet.
For dette er kjedeligere enn vatt i skuldrene og potetmos på speilegg.
Så blir han påkjørt av toget igjen.
Livet etter døden er et helvete.
| 0
|
702886
|
Petter fra Rottøy
En liten gutt har ei rotte som heter Halvorsen, men alle idiotene er visstnok i mot rotter, så Svein får oppleve hvordan alle de teite folka i samfunnet er ekle mot de hyggelige folka i samfunnet, en læresetning som antakelig oppsummerer den post-sosialistiske barnelitteraturen i Norge.
De friserte barna er rike og slemme.
De tjukke med briller mobbes, men de har sjel.
«Er det rart at folk er så stygge med hverandre når man ser hvoit stygge bæsjer de lager?»
En eller annen har anstrengt skaperevnen sin så langt at du kan høre glidelåsene glippe.
Fordi mange filmskapere egentlig skjems over den skjematiske virkeligheten de lager, er filmer som «Svein og rotta» laget med helling mot den velsigna norske absurdismen.
De har stilistisk lygekryss.
Ingenting er sant, unger.
Bare moro, bare litt sprø humooorr.
Kult, Kåre!
| 0
|
702887
|
Pitbull fra Ruskøy
Alt pinlig blir bare verre i «Pitbullterje».
Der kommer den tjukke gutten i tillegg fra en alkoholisert taperfar som må jobbe som julenisse, og mor til det stakkars mobbeofferet er en latterlig psykiatrisk pasient som ikke tør gå ut, den egoistiske røya.
Dette er en barnefilm med underlig norsk absurdisme, for den er ufølsom og sosialt ekkel, og sannelig er det ikke med usympatiske rikmannsbarn i merkeklær også i denne filmen.
Den er laget av folk som ikke ser forskjell på fortelling og fordom, og det finnes ikke annen forklaring på den idiotiske historien enn at man gikk seg vill i en konvensjon.
Det fine i «Pitbullterje» er ansiktet til den lille gutten.
Jim er en vakker ting.
| 0
|
702889
|
Autister på ulike vis
Storyen i «Snøkake» er deilig uforutsigbar, og gode skuespillere skaper sære skikkelser du blir glad i.
I en snøkledd, grisgrendt bygd ved Lake Superior i Canada blir vi kjent med personer som hver på sitt vis er dypt ensomme.
En er autist, en er datter av en autist, en har sittet inne for drap, en bor alene og lengter etter øm sex.
Filmen får fram hvordan de skaper en indre verden som gir mening.
Autisten Linda, en godt voksen dame, elsker å baske i snø og spise iskalde snøkrystaller.
Den britiske regissøren Marc Evans har med sin dyktige landsmann, Alan Rickman (Severus Snape i Harry Potter-filmene), i hovedrollen som Alex.
Rickman framstiller ham ypperlig som en ytterst vemodig, gretten figur.
Det vakre er at fyren tør opp og åpner seg, takket være buketten med kvinner han ytterst motvillig må forholde seg til.
De på sin side tolkes av store og små stjerner:
Sigourney Weaver, Carrie-Anne Moss og Emily Hampshire.
Helt ukommersielt.
Verdt å se.
| 1
|
702890
|
Humanistisk mesterverk - på tvers av verdensdeler
Dette er nesten ikke til å tro.
«Babel» er en film som forener dypt menneskelige fortellinger fra tre kontinenter.
Et globalt drama som bergtar tvers igjennom.
Det lyder som galskap:
Regissør og manusforfatter Alejandro González Iñárritu vever sammen fire historier, en fra Japan, to fra Marokko og en fra California/Mexico.
Under over under, dette får han til å henge sammen gjennom en knapp, skjebnetung uke.
«Babel» er det største filmatiske verk jeg har opplevd på uhyre lenge.
Og dristigheten er formidabel.
HUSKER DU «21 gram» fra noen år tilbake med Sean Penn, Naomi Watts og Benficio del Toro i knallsterke roller?
Da kjenner du signaturen til filmskaperen med det vriene navnet.
Den gang valgte meksikanske Alejandro González Iñárritu et miljø på USAs vestkyst.
«21 gram» var intens klippet og kronologien heftig omkalfatret.
Noe lignende benytter regissøren seg av i «Babel».
Han er en mester i å kutte midt i dramatiske sekunder, svitsj — fra gjetergutter i Marokkos fjellandskap til døvstumme ungpiker i Tokyos asfaltjungel.
Brått dras du til en bryllupsfest i Mexico akkurat idet du håper en marokkaner skal redde livet til en hardt skadet amerikansk turist.
Slik klistres oppmerksomheten til lerretet.
DE FIRE HISTORIENE er tunge av menneskelig innsikt og lydhøre for et kulturelt mangfold.
Sannelig, her er ikke delene spilt inn på få uker i hvert land.
Filmteamet har vært på farten i et år mellom tre verdensdeler.
I valget av amatørskuespillere (den gamle, rynkete damen i landsbyen Tazarine) og i den utsøkte bruken av musikk (bryllupet i Mexico, nattklubben i Tokyo) viser regissøren en imponerende respekt for kulturuttrykk.
Samspillet mellom profesjonelle og amatører går prikkfritt.
Brad Pitt, Cate Blanchett, Gael Garcia Bernal og Koji Yakusho er helt på plass i Marokko, Mexico eller Japan.
Men jamen blir du like betatt av debutantene foran kamera.
NÅR SÅ VI SIST en besettende film uten en eneste skurk?
Iñárritus ærend er et annet.
Hans vev av fortellinger strammes til i noen tragiske døgn, ikke fordi noen bevisst vil noe ondt, men på grunn av menneskelig ubetenksomhet og uheldige omstendigheter.
Tittelen «Babel» signaliserer mangel på kommunikasjon på grunn av språklig forvirring.
Men like meget handler filmen om at den skjøre balansen mellom lykke og ulykke er lik i alle kulturer.
Menneskers ensomhet er en svært gjenkjennbar skjebne.
Slik framstår «Babel» som et dypt humanistisk verk om forholdet mellom foreldre og barn, lagt til tre kontinenter.
Enten mennesker bor i en høyteknologisk storby eller en primitiv ørken, rammes relasjoner av babelsk forvirring og sviktende fellesskap.
| 1
|
702892
|
Perfekt, rett og slett
Denne filmen er så filmatisk gjennomført at stemningene føles intellektuelle, som akademiske påstander.
Det er ingen ulempe.
Når John Travolta er god, tilhører han den tunge toppen.
I «Lonely hearts» spiller han en gubberund, sorgskadd politimann som for å helbrede sin samvittighet, engasjerer seg i selvmordene til ensomme kvinner som ble lurt av en sol-og-vår-mann.
I et perfekt kompaniskap med James Gandolfinis 120 kilo intelligens dystrer han seg gjennom en film som gjengir 1940-tallets merkelige naivitet med sympatisk gjennomskuelse.
Dessuten kombinerer den omsorgen for verdens ubotelige kynisme med en veldig amerikansk historie om hva lidenskapene og ettertankene gjør med mennesker.
Jared Leto og Salma Hayek svermer seg sinnssykt gjennom litt bleike amerikanske småbylandskaper der de utnytter ensomme menneskers svakhet med grunn hjerteråhet.
Ubønnhørlig nærmer Travolta og Gandolfini i en etterforskning som minner om en lang begravelse.
Dette er undervisning i hvordan film skal lages.
Hver detalj.
Hver bevegelse.
Hver unnlatelse.
| 1
|
702893
|
Sterkt 60-tallsopprør
En film om opprør mot en autoritær skoleinspektør sist på 1960-tallet lyder som en historie man har hørt før.
Men fordi regissør Niels Arden Oplev skaper så sterke scener, blir «Drømmen» høyst severdig.
Storyen, som bygger på virkelige hendelser, er lagt til en dansk landsby i 1969.
I sentrum står Fritz, en 12-13 år gammel bondesønn, som kommer i opposisjon til skolens brutale leder.
Man blir imponert over unge Janus Dissing Rathke.
Han spiller den rettferdighetssøkende Fritz som henter inspirasjon fra Martin Luther King.
Anne-Grethe Bjarup Riis gjør en strålende tolkning av moren, som med stigende bekymring ser sønnen havne i trøbbel.
Bent Mejding leverer et glitrende portrett av den infame inspektøren:
Smørblid og besteborgerlig utenpå, kommanderende og utspekulert under fasaden.
I tillegg lykkes Oplev med å skape miljø, særlig på bondegården mellom Fritz og foreldrene.
Slik oppstår en rytmisk veksling mellom poesi, latter, samhold og de fryktelige tingene som skjedde på en 60-tallsskole i Danmark.
| 1
|
702894
|
Gjensyn M:I Tom
Grunnen til at du skal kjøpe DVD-en med «Mission:
Impossible III» til noen som fremdeles er venner annen juledag, er at filmen består av rein poesi.
Jeg har sett på action-bevegelsene, på samspillet mellom Tom Cruise og Philip Seymour Hoffman, og det tilhører en framtidig definisjon av lyrikk som er mer generøs enn Skjæraasens nakne fotspor i utedo-graset.
Jeg tror det må ha med penger å gjøre.
Hvis noen hadde gitt meg 50 millioner dollar, tror jeg at jeg skulle blitt bedre enn Skjæraasen.
Alle vet at Hoffman er en prins, eller en gudskjelov ukyssa frosk.
Han spiller film med pur besettelse.
Men det globale mobbeofferet Cruise er undervurdert.
Han beveger seg med utsøkt presisjon, han har et følsomt-mandig silkerånefjes, men folk som gjennom et helt liv er mer berømt enn den amerikanske presidenten, kan fort komme til å lete etter livsinnhold på underlige steder.
Sånn ble Cruise en slags ideologienes Michael Jackson.
Det var synd, for den klassiske mannen er en konstant definisjon av hva vi liker å se på kino.
En sær blanding av gepard og gaselle.
Rollefiguren (ukyndige kaller det karakteren) Ethan Hawke er amerikanernes James Bond, og han er uerstattelig.
Det ville innebære en mild miljøkatastrofe hvis noen sluttet å lage M:I-filmer, for mekano-dramaer med høy Clas Ohlson-effekt og mjuk buk er velkomne ting i de fleste heimer.
Journaliststudenten Michelle Monaghan fra Iowa spiller Ethan Hawkes elskede med en delikat, halvrobust sensualitet som man antakelig må være gynekolog eller astronaut for å skjønne opprinnelsen til.
Man blir veldig urolig når den forstokka psykopaten Hoffman vil skyte denne dama mens Cruise ser på.
| 1
|
702897
|
Gjensyn med julen 2
Tro ikke at alle slemme komedier om julenissen er gode.
«Santa's slay» ligger på et amatørnivå som egentlig skulle føre til at bestemødre tar den opp i fanget og sier:
«Ååååå».
Filmen har en slags trofé-start der James Caan og Fran Drescher blir utrydda av en julenisse som kommer med pipa som Scud.
Siden handler det om en norskamerikansk familie i byen Helvete og om det litt merkelige faktumet at nissen er Satans sønn, men gjorde en avtale med englene for tusen år siden.
Julenissen kjører moskusreinsdyr og tar livet av mange før det endelige oppgjøret – som faktisk foregår ved at nissen og nordmennene curler på isen!
| 0
|
702898
|
Gjensyn med Hartnett
Dette er så elegant at man bør se filmen i halv fart.
I et retrolandskap med stygt syttitallstapet og grå fasttelefoner blir Josh Hartnett forveksla med Nick, som skylder penger til bestefarsbrumlingen Morgan Freeman, en mild gangster.
Hit føres Hartnett i bare håndkleet, og han innvikles i en blodhevn som Freeman har gående mot den forbryterske rabbien Ben Kingsley i nabohuset.
For at livet ikke bare skal være kjipt stikker Nicks nabo Lucy Liu innom i Benetton-genser og foldeskjørt som får henne til å likne et japansk grøsser-offer.
Med nydelig kompliserte setninger og paradoksalt underforbruk av fornuft konstrueres et plott som vil glede de som ble lei av alminnelighetene allerede under Gro Harlem Brundtland.
Bruce Willis dukker fåmælt opp i begge leirer.
Den talentfulle Hartnett hentes henholdsvis av klisjeteite floskelniggere og så fasade-jødiske ganstermedløpere at du ser deg om etter Woody Allen.
Hartnett kan snakke som Sean Connery, og ataraksi betyr bekymringsfrihet – for det er omtrent hva man får.
Filmen er litt laga på en Coen-måte, og kanskje skrevet slik Chandler ville ha gjort det hvis han var 32 år i dag og besatt av en utøylelig arbeidslyst.
| 1
|
702899
|
Så bra at det nesten er sant
I filmens eliteserie er det tynt befolka, for mediet generelt hører hjemme i Adecco-ligaen.
«The queen» er så behagelig fylt av innsiktens vemod og dualitet at man føler seg noe så flaut som livsvarig beriket.
Det er ikke bra.
Men berikelsen var ikke til å unngå.
BRITEN STEPHEN FREARS har laget et kvass-mildt humoristisk, men først og fremst tenksomt og rørende biodrama om dronning Elizabeth og den ferske statsministeren Blair i uka etter at Diana døde.
Som ved filmatisk magi blir det en film som veksler intelligent og logisk mellom det selvsagte og det forstandige.
Dette var uka da dronning Elizabeth omsider mistet landet sitt til tabloidpressen, og kanskje ble det britiske monarkiet aldri det samme etterpå.
DIANA var død, og dronninga og hennes hoff forholdt seg til hendelsen med kongelig tilbakeholdenhet og verdighet.
Det de ikke ante, var at verdigheten hadde lidd glemselsdøden, og ute i gatene blåste Diana-begeistringen seg opp og kulminerte i en umettelig sentimentalitetstrang og sensasjonssult.
Den nye tids statsminister Tony B. følte vibrasjonene fra vibratorene.
Han ante hva som ville skje da klodens viktigste kjæledyr døde, og han forsøkte å røpe politikerens ikke helt hemmelige oppskrift på populistisk opportunisme til et hoff som var lemlestet av sin etikette.
Folket ville se dronningens tårer, men dronningen ferierte i høylandene og uteble slik dronninger skal når hysterikerne roper på dem.
SYMPATIEN veksler i det fascinerende samtidsdramaet.
Til å begynne med føler man at dette er en fortelling om den blodfattige overklassens politiske selvmord:
Før eller siden måtte det skje noe som røpte for all verden at kongehus fungerer på et høytidelighetsnivå som vanlige folk ser på som humor.
Kongehuset skildres som en dysfunksjonell familie som lever i en blanding av tilflukt og karantene.
Dronningen stuller rundt med sine småting og sutrer usjarmerende over omverdenens uforstand.
Philip vil ta alle ut i naturen hele tida, og Charles bekymrer seg med en nesten feminin omsorg for monarkiets manglende evne til modernitet.
Kammerherrer sniker nevrotisk i korridorene, og hjemme hos Blair sitter fruen og jamrer militant mot monarkiet mens den nye statsministeren tar oppvasken.
Både hun og vi ser på dronninga som ei forstokket kortstokk-kjerring uten annet enn prangende overflate.
SÅ SNUR FREARS fortellingen om tweed-merra til noe virkeligere og djupere.
Statsminister Blair oppdager som ved en slags psykopolitisk åpenbaring at dama faktisk står for noe, og at hele hennes liv og hele hennes jobb har gått ut på at dronningen ikke gir etter for forføreriske fakter.
Filmen nærmer seg nesten umerkelig den aldrende regentens skjulte ømhet og sorg.
«The queen» blir et vart og vennlig portrett, samtidig som den reflekterer en mild form for samfunnsrefs.
Jo, det er nok sant.
Vi andre er blitt nikkedokker og værhaner og saueflokk-grinere.
Det var akkurat det vi ble.
Vulgære og fulle av korttidsfølelser og flyktige fornemmelser.
FILMEN er så godt spilt at den ikke likner på noe annet.
Helen Mirren er dronning Elizabeth med en snill intelligens og en variasjonsbredde som antakelig gjør denne rollen til en av de beste i moderne film overhodet.
De fleste av oss har en litt overdreven tilbøyelighet til å henge oss opp i såkalt «godt spill» i velregisserte og godt klipte filmer.
Men i dette tilfellet er det snakk om en rolle som kommer til å bli stående som et monument.
Både over en skuespiller og over en dronning.
GAMLA (Sylvia Syms):
The queen mother framstilles som en stokk konservativ bevarerske av monarkiet uten forandringer.
Prins PHILIP! (james !cromwell):
!Kjærlig ektemann !og dedikert friluftsmenneske som aldri forstår noe av noen ting og bare er !aggressiv i forhold til !omgivelsene.
Prins CHARLES (alex jennings):
Følsom, lyttende og åpen mann som sørger oppriktig over Diana og ønsker at kongehuset skal ta opp i seg forandringene i samfunnet.
Tony Blair!
(michael !sheen):
En guttefrisk og moderne sosialist-politiker som møter kongehuset og blir så forskrekka over kongehuset at det kunne vært noe fra en science fiction-film.
Fru Blair !(helen !mccrory):
Bitchete og aggressiv monarkimotstander som ikke liker noen i kongehuset og egentlig vil at ektemannen skal ta dem.
| 1
|
702900
|
Kino med rauå bar
Også denne tredje Saw-filmen er først og fremst så psykopatisk dvelende og presist grapsete at den egentlig unndrar seg en normal underholdnings-vurdering.
De som liker å se på «Saw»-filmer, er ikke godslige grøsserfans, men snille og gjennomsiktige sauebrek-sensasjonalister som faller for det ekstreme og blir fornøyde av det.
Normalt skulle de vært henvist til ulufta gutterom der høhø-segmentet gjennomgikk sine forståelige og pubertetsnormale ritualer.
Det er rart at «Saw»-filmene blir vurdert som gode nok til kinovisning.
Tradisjonelt ligger den norske kinobransjen høyt på festtaler-toppen når det gjelder uforbeholden sjølros.
Med «Saw III» stiller snikksnakkerne seg i vinduet med rauå bar.
Dette er skit.
Dette er virkelig skit, og det er utrolig at den passerer en selvutnevnt kulturinstitusjons påståtte kvalitetsfilter.
Historien er rotete og patetisk innadvendt — den kveiler seg rundt en imaginær akse av simulerte Saw-myter som bare er latterlig umodne repetisjoner av lettvinte liksom-fortellinger.
Dårlige skuespillere tviholder på ansiktsuttrykket sitt som om de var tusjtegna fast til lerretet.
Replikkene er høytidelige og gjentakende, handlingen stanser for å gi plass til endeløse monologer, regien vaser rundt som en forvirra unge i et varehus og det eksisterer ingen utvikling av historien, bare et villnis av tilfeldige innfall rundt de ekstreme sminke-eksperimentene.
Hvor dårlig måtte den ha vært for at norske kinoer sa nei?
| 0
|
702903
|
Folkets film
Som eksempel på det motsatte av Da Vinci Kodens underlige veikhet kan man ta scifi-kanalens miniserie «The triangle» som nå foreligger på DVD i mer enn fire timer fordelt på tre disker.
Dette er hva «Da Vinci koden» skulle vært:
En lett heseblesende, folkelig fantasifest med alle slags sugende spesialeffekter og en voksende, euforisk følelse av at nå går det mot dommedag, og det vil jeg se på.
Historien er bortimot perfekt.
Skipsrederen Sam Neill er lei av at skipa hans forliser i Bermuda-trianglet, så han setter sammen et merkelig Fantastic Four-team av meteorolog, dypvannsekspert, synsk og reporter for at de skal finne ut hva som egentlig skjedde.
Sidelengs ved eventyrerne går den melankolske greenpeaceren Lou Diamond Phillips og oppdager at familiesammensetningen hans forandrer seg hele tida.
Mange kommer til å elske dette:
Kanskje har det skjedd en Event Horizon-brett i Atlanterhavet, og det vil si at folk som kom i befatning med trakten lever i et Sliding Doors-paradoks:
De er innom de livene de kunne hatt hvis noen få valg hadde vært annerledes.
Høi!
Det svinger.
Og de tre diskene er faktisk spennende nok til at du holder ut også etter at den fjerde timen er passert.
I hovedrollene en sivilisert rampete Eric Stoltz, den virile skotten Michael Rodgers, silkesjela Bruce Davison og Catherine Bell med en gudegitt overleppe som kan se ut som en kontaktlinsemisters kollisjon med busskiltstolpe.
Ta imot dem med useriøs hverdagssatanisme.
| 1
|
702904
|
Kunsten å anmelde negativt
Man skal fare pent med spillefilmdebutanter.
Men ikke med Bård Breien.
Han belærer oss om kunsten å tenke negativt.
La meg prøve hans egen medisin.
Filmen presenteres som en svart komedie.
Men «Kunsten å tenke negativt» er det minst lattervekkende jeg har sett på lenge.
Breien har skrevet manuset og gitt seg en formidabel oppgave:
Å balansere på rett side av galgenhumoren når han samler tre rullestolbrukere, en nakkeslengskadd og tre normalt fungerende til et døgns skrekkelig samvær.
SVART KOMEDIE, svart komedie sier jeg til meg selv.
Le nå, da.
Men nei, gjennom hele visningen vrir jeg meg i ubehag over å se pinligheter, overvære det makabre, lure på hvordan i all verden regissøren skal dra dette i land.
Først må vi delta i positivitetstreningsgruppa til kommuneansatte Tori (Kjersti Holmen).
Der sitter 28 år gamle Marte (Marian Saastad Ottesen) i rullestol, lam fra halsen og ned, men kunstig smilende fra øre til øre for å skjule hva hun egentlig føler for kjæresten Gard (Henrik Mestad), som glemte å sikre klatretauet.
Der sitter 50 år gamle Asbjørn (Per Schaaning), stum slagpasient som gir grynt til svar på terapeutens oppfordringer om å sette seg nye ukemål.
Og der gneldrer Lillemor på 65 (Kari Simonsen) med halsen i nakkeslengkrage.
Hun er bitter etter å ha blitt alene da mannen stakk av.
PARODI på terapi skal dette bli, det forstår vi jo.
Kjersti Holmen spiller autoritær gladhetsapostel som sender rundt en tøypose der klientene kan slenge stygge ord og tankedritt.
For her skal det tenkes positivt, må vite.
Holmen holder maska i denne vanvittig tåpelige dikkedikk-rollen, det skal hun virkelig ha.
Men tror jeg at en terapeut kan drive det så latterlig langt?
Nei.
Da Filmfondet støttet Breiens idé, het det at «filmen har en sylskarp brodd mot enøyd positivitetskultur og helsefanatisme og avslører menneskeforakten som ligger i dyrking av perfekte menneskebilder.»
Jeg opplever ikke Breiens brodd som sylskarp.
Den er snarere en konstruert papirkniv brukt til å stikke i avgrunnsdype problemer.
-
DET RENE HELVETE tar over når gruppa drar hjem til rullestollenkede Geirr.
Kona hans vil ha hjelp til å få humøret opp i heimen.
Men snart kastes Kjersti Holmen på dør og villaen fylles av kampen mot tenk-positivt-budskapet.
Jeg skal love at det blir knusing og slåssing og skyting og russisk rulett så det forslår.
I en hel time.
Stakkars skuespillere.
De sliter.
Selvfølgelig er det udugelig med lettvinte svar som forskjønner og idylliserer menneskelig tragedie.
Men at løsningen skulle være å hente opp all sjelens gruff og gørr og tro at man slik renses til å bære sin skjebne, se, det er avleggs 70-tallspsykologi.
Snarere er det i vår tid dokumentert at deprimerte kan få hjelp av kognitiv terapi, det å lære å tenke annerledes om livet slik det ble.
Men det har ikke Breien fått med seg der han satt ved skrivebordet og konstruerte sitt manus.
| 0
|
702905
|
Silkerampens tivoli-vold
Egentlig er det fristende å si det enkelt og ærlig:
For en drittfilm.
Men Scorseses gangsterdrama er nifst veldreid på den pornografiske Martin Prest-måten, og skuespillerne virker imponerende på en kald, umenneskelig machomaner som avtvinger motstrebende respekt.
Men det finnes ikke folk her.
Leo DiCaprio og Matt Damon spiller henholdsvis politiinformant i Nicholson-gjengen og gangster-muldvarp i politiet.
Filmens uunngåelige skjebnegreie er at de ender med å lete etter hverandre og uforvarende deler dame.
Det er egentlig en Hong Kong-film, men stilen tilhører den spesielle fortausråheten til silkerampen Scorsese.
Scorsese skildrer mannsmiljøer i den ekstreme utkanten der Leslie Nielsen gikk rundt og parodierte politifilmer.
Det betyr at «The departed» lenge virker som kjønnsbanningas versjon av«The naked gun» og at volden fungerer som rituell sivilisasjonsgave til en småsjuk underholdningsbruker.
Av og til føler jeg at regissøren er en bevegelseshemma liten gutt som sluker alle de fikse triksa til basketgjengen i bakgården og kommer hjem og forteller om det etterpå.
Faktene hans kan være voldsomme, men historien er ødelagt av kikkerens manglende følelse for ball.
«The departed» har ikke følelse for ball.
For den fikse historien i filmen betyr det én viktig ting:
I en overdrevet fortelling finnes ingen troverdighet.
Du ser at folka er i samme rom, du ser at de smiler, kjefter, elsker, dreper, men du kjenner det ikke noe sted.
Det er symptomatisk at Jack Nicholson i sin beste rolle på mange år egentlig virker som en tom Halloween-maske på knagg i varehus.
Så ble det ikke et drama, for det er filmen for tom og smiskete til.
Og det er ikke en thriller, for det er den for sjølhøytidelig og for lite sentimental til.
Så hva er den?
Enda en eksotisme-oppvisning fra USAs viktigste tivoli-regissør.
| 0
|
702906
|
Forferdelig trist
Trist.
Trist.
Uendelig, uhelbredelig trist.
Alle disse ensomme Eleanor Rigby-folka, hvor kommer de fra og hvorfor knekker de nakken på hverandre, og gjør det egentlig noe om de blir borte?
Takashi Shimizu har regissert oppfølgeren til sin egen sosialthriller «The grudge», og han har gjort det med et så grått sinnelag at man føler seg besatt av ei lusesjuk parkdue eller en uvaska buss.
De beste grøsserne oppstår når forferdelige ting skjer med litt lykkelige eller i hvert fall sosialt tilpassa mennesker.
De beste grøsserne oppstår ikke når man unner hele hovedforsamlinga en barmhjertig og hurtig død, og det skal bli en fryd å bli kvitt dem.
Den nye jenta Amber Tamblyn blir ikke elska av mor og må hente søster Gellar, og hun er så lei seg, så lei seg.
Handlingen vimser og fjomser mellom den svartsinna søsteras Tokyo-besøk og en kronologisk underlig Chicago-familie der Jennifer Beals smeller til far med baconpanna.
Etter en stund er Shimizu en mann som har gått så mye rundt seg sjøl at han snubler i sitt eget kimonobelte.
Og vi er så lei ham, så lei ham.
Kompleksiteten skaper en uforutsett og uhensiktsmessig form for humor.
Da Sarah Michelle Gellar kommer dettende fra sjukehustak som ei influensaramma måke, ler vi.
Da det Gathering-bleike fantefjeset til Grudge-spøkelset viser seg for åttehundreogfemtende gang, ler i hvert fall jeg, for hun er for lengst en Skrik-maske fra Nille.
| 0
|
702908
|
Ja til Italia
«The shadow dancer» er en bagatellmessig film, men den tilbyr den mest varige vaksinasjonen mot november som noen fluktavhengig nordboer kan motta.
I et ekshibisjonistisk Toscana-landskap uten skam går den amerikanske innendørsreven Harvey Keitel rundt og er tilbaketrukket amerikansk suksessforfatter.
De solfarga steinhusene forskjønner verden som om de var fine tanker.
På engene vaier valmuer og almuer, og Keitels datter Claire Forlani har antakelig brukt samme frisør som hesten sin.
Motlyset ligger som en følelsesmessig doktorgrad rundt folk.
Dit kommer den unge forlagsmannen Joshua Jackson og skal forsøke å overtale Keitel til å bli forfatter igjen.
Den folkesky dikteren er en like vanlig klisjé som at utkantfolk drikker vademecuum i cola og har bilder av hemorroidene sine i familiealbumet – men eksentrisiteten funker.
Det er Toscanas fortjeneste.
Alt funker i Toscana.
Den spirete ungdommen blir involvert i et månedslangt inndrikningslag og blir døpt av pateren Giancarlo Giannini («Jeg er jo jøde!»
«Ikke nå lenger.») før Harvey kapitulerer og går skjelvende til den gamle skrivemaskinen, en slags Rosinante for hans misligholdte quijoteri.
Til og med Dean Martin får synge med sin sentimentale Las Vegas-dialekt over engene, for filmen er så generøs at de med store hjerter kommer til å tilgi forfatteren at han har et fælt språk og at han bader naken i en slags western-pytt.
Joshua Jackson er en sympatisk skuespiller som kler en beskjeden og uanselig film.
Claire Forlani smiler uvesentlig og har italienske støvlesko som kvinnelige DVD-kikkere kommer til å ønske seg til jul i stedet for de sedvanlige vibrasjonstrusene fra Beathe Uhse.
Noen filmer er som sukkertøy.
Gap opp.
| 1
|
702909
|
Ja til voldsomt vann
Settingen er forbilledlig.
Josh Lucas og cruiseskipet ser ut som om de ble bygd ved samme verft.
Han har en klassisk manneprofil med sunn solbrenthet – av dette blir det ikke rynker, men barnebarn.
Emmy Rossum småkliner med en ung mann hun burde vært barnevakt for.
Richard Dreyfuss er mager og nervøs.
Kurt Russell likner en uoppgravd egyptisk hundegud.
Den latinosvarte sdama er blindpassasjer og Lucas snakker til henne med innsiden av munnhulen.
Dette er selvsagt aldeles storarta fordi katastrofer av kulturhistoriske grunner bare skal ramme litt innoverskeive folk som vi identifiserer oss med av sedvane.
I denne filmen finnes derfor også den unge mor og den storøyde lille sønnen hennes.
Så kommer bølgen.
Båten går inn med en innlevelse som man ikke skulle tro at jernvarer hadde, men Wolfgang Petersen har fornemmelse for sjø (sje som de sier i Danmark).
Som i den opprinnelige filmen klatrer et velkledd utvalg måpere opp mot bunnen av skipet.
Ventilasjonskanalene er så trange at Woody Allen ville kjent dem mot skuldrene.
Noen syns ikke dette er spennende.
De har et altfor rikt liv og trenger ikke film.
Jeg skvetter hvis det plutselig blir rød mann i fotgjengerovergangen og kommer ut fra filmer med nyrista eggedosis i knærne.
«Poseidon» er for meg.
| 1
|
702910
|
Ja til utfordra synlighet
Oppfølgeren til «Hollow man» ble sendt direkte på video i USA, men det skal vi ikke la oss imponere av.
Filmen er ikke plagsomt velspilt, og spesialeffektene kommer bare til å imponere Ramses III – men handlingen har en småsentimental spenningssjarm som gjør at man aldri ser seg fortvilet om etter «Brødrene Karamazov».
Peter Facinelli, som virkelig aldri har gjort noe som er viktigere enn værmeldinga, spiller etterforsker, og den usynlige Christian Slater, med bedre mimikk enn noensinne, går rundt og tar livet av vitenskapsfolk.
Han truer også sivneket Laura Regan, som må beskyttes.
Derfor kidnapper Facinelli henne fra politistasjonen i en Mustang med samme lyd som Paul Robeson, mens Slater jakter på serum, som skal gjøre at du ser ham.
På et hjørne står en helsefrik og roper «Bacon er mord».
Kevin Bacon var morderen i den første filmen.
Den eneste innvendingen mot filmen er at usynlige mennesker nødvendigvis går nakne omkring, og Seattle er en kald by.
I virkelighetens verden ville med andre ord en usynlig mann ha snørra ned natten og nyst som en pepperkokk, og følgelig ville usynligheten vært moderat.
På den annen side:
Hvor mange usynlige folk treffer vi egentlig i virkelighetens verden?
| 0
|
702911
|
Ja til gårdstun
Her må man se humoren:
Langt inne i landet der det ikke finnes andre sjødyr enn skabb, kommer en fisker i full oljehyre og sydvest og sløyer ungdom med en slags kveiteklepp.
Det starter med en nifs jackass-spøk som fører til at sheriffens sønn dør, og så må kameratene aldri si noe til noen.
Neste sommer kommer sms-ene:
«J vt hv dr gjrd».
Fordi det ikke finnes så mange unge på landsbygda, går det seint med myrderiene – og den ene fyren blir bare småskadd i akillessenen for at det skal bli noen igjen for hovedrolledama å snakke med.
Men for sandnesfolk og de andre der sør vil det være oppmuntrende med gårdstunfest i en grøsser.
De andre unge vil lure på om Cole egentlig dumpa Amber og hvorfor han gjorde det, og så vil de lure på hvorfor ikke politi-etaten har egne apoteker der tjenestemenn med lav virkelighetsfølelse kan få nye kontaktlinser og salt på halen.
| 0
|
702912
|
Ja til en scifi oldis
«Shopping»-briten Paul Anderson laget i 1997 denne blandingen av «Alien» og «2010».
Nå blir filmen relansert i ei eske som likner en dinosaur-deodorant, og det var fristende å sjekke ut en 10 år gammel klassiker.
Var den så bra?
Med Laurence F. som kaptein drar folka i 2047 til Jupiter for å finne vraket av «Event horizon».
Romskipet som skulle brette universet med Sam Neills magnetfelt-teknologi havarerte.
Men det var makt i de foldede ender, for på sett og vis slapp man helvete løs i dimensjonsforvelleren.
Dette er en fin julegave til de ufølsomme.
Julenissen bor her ute.
Og Bethlehems-stjerna og englene de fem vise menn, som dessverre traff Sam Neill på veien og ble redusert til tre.
| 1
|
702913
|
Kjærlighetsforviklinger i rånebygda
En norsk rånekomedie med stor harryfaktor – kan det bli morsomt?
Svaret er ja, så absolutt.
Det handler om unge mennesker som vil finne den rette.
Kalle med bart og kullsvart cowboyhatt kommer hjem fra uniten.
I bagasjen har han «lick-a-baum», en vare med tilnærmet ecstasyvirkning på brukerne, ser det ut til.
Men Kalle vil mer enn å tjene tusenlapper.
Målet er å vinne den skjønneste dama i bygda:
Trine.
Men sukk og stønn, der står vennen Christer og frir.
Til hvem?
Kalles utkårede, så klart.
JEG SKAL SI manusforfatter Thomas Moldestad har fått sving på komplottene sine.
Han står bak historien i «Fritt vilt» som trekker tusener på kino for øyeblikket.
Nå fikser han også en festlig vri på kjærlighetsjakten i «Kalde føtter».
Moldestad lar Kalle hyre Veronica til å lure stakkars Christer opp i stry og vekk fra Trine.
Påfunnene kiler lattermusklene i rikelig monn.
Den pripne kan saktens innvende at her rulles det fram mye tåpelig situasjonskomikk.
Men flere scener er så overrumplende komiske i sin råne-rølpethet at de fungerer.
REGISSØR Alexander Eik (Kvinnen i mitt liv, 2003) stortrives med materialet han har fått mellom hendene.
Åpningsscenen med et tilstundende bryllup i bygdas kirke er morsomt klippet – med en nervøs brudgom på rømmen mellom snødekte gravsteiner.
Virkningen er stilig når scenen gjentas mot slutten.
En ny desperat brudgom legger på sprang, nå av en enda mer penibel grunn.
I det hele tatt har Eik øye for komiske effekter.
Han lar karikaturene danse på syltynn line over avgrunner merket «det vulgære» og «det tåpelige».
Bare én gang ramler han rett ned:
I scenen der den sexfikserte pappaen til Christer drar fram oppblåsbare Barbara for å belære sønnen om kroppens mysterier.
Da tynes moroa for langt.
Litt mer kill-your-darlings hadde gjort seg.
MOLDESTAD lyktes ikke helt i å gi fem venner tydelige særegenheter i grøsseren «Fritt vilt».
Personkarakteristikkene er mye bedre utviklet i «Kalde føtter».
Kalle er kynisk egoist.
Trine er søt jente, men ikke uten bein i nesa.
Man kunne likevel ønske enda mer særpreg i hennes figur.
Rødhårete Veronica har anlegg for å spille roller og kle seg i farlig svart, bare hun får godt betalt.
Moldestad og Eik fletter også inn god generasjonssatire.
Pappa til Christer, som attpåtil er stedets prest (artig Benny Borg i rollen!), er en superfrigjort kroppstilbeder som gir sønnen prestasjonsangst i senga.
De countryrocka foreldrene til Trine er mer opptatt av motorsykler og soveromsaktiviteter enn av datterens behov.
HOVEDROLLEINNEHAVERNE Andreas Blix Henriksen (Christer) og Sarah Elise Steensby (Trine) er plukket ut i TV2s program «Filmstjerne».
Slikt kunne jo gått aldeles galt.
Men begge kommer godt fra det.
Blix Henriksen får mest å spille på mens Steensbys hovedjobb er å glitre foran guttas øyne.
Det gjør hun til gagns.
Lasse Valdal (Kalle) og Hanne Kavli Lund (Veronica) gjør en utmerket innsats og legger navn til rekken av unge skuespillere som fikser å agere foran et kamera.
Og Magnus Beite har skaffet filmen musikk som kler miljøet og de alltid skiftende stemninger.
Du blir ikke klokere av «Kalde føtter».
Men moro er det lell.
| 1
|
702914
|
Teite menn i tøffelland
DENNE FILMEN trygler om at vi skal synes synd på menn.
Iallfall de som er så dumme å gifte seg og bli underlagt konekontroll.
I utgangspunktet er det saktens stoff til en komedie når man øser i gryta av kjønnsrollemønstre.
Mange menn vil hevde at år med kvinnefrigjøring har feminisert kulturen.
Kvinner vil mene at samfunnet fortsatt styres av menn med mye makt.
Men når komediens Carl (Matt Dillon) gifter seg med Molly (Kate Hudson), står tøflene klare.
Da entrer han en sfære der guttekveld foran tv'en er for rølpete til å være tillatt.
Vennen Neils kone bestemmer når han skal komme hjem fra pubkveld.
Den eneste som har bevart sin mannlige egenart, er ungkaren Dupree (Owen Wilson).
Du kan helt sikkert gjette hvilke forviklinger som oppstår idet han flytter inn hos de nygifte.
Manuset regissørene Anthony og Joe Russo har fått utdelt, vingler som en værhane.
Ingen blir overrasket over at Molly i filmens første del vil hive Dupree ut.
Desto mer forbauset blir man når komedien rundsnur midtveis.
Ungkaren blir brått filmens helt, ja en livsfilosof som husets frue vil ha ved kjøkkenbenken likevel.
Enda mindre troverdig er Carls autoritære svigerfar (Michael Douglas).
Hvem vil be en nygift mann om straks å sterilisere seg?
Men men, det hele er jo en karikatur.
Jeg synes bare den ble så altfor fjollete.
| 0
|
702915
|
En fæl geump
Fransk film er et lagringssted for ondarta banaliteter, og den burde graves ned sammen med avfall fra Sellafield og plomberes med bly.
I uendelig lange øyeblikk med tomt snakk kan Luc Bessons forhåpentlig siste film se ut som en blandingsparodi på Disneys nittensekstitall og Wim Wenders på åttitallet.
Den kan også være en fæl gump; en stilistisk overlessa idiotfilm.
En arabisk-ætta liten pariser som har svindlet feil folk, kommer i konflikt med de tradisjonelle smågangsterne, og på tross av at mannen snakker et uavlatelig, støyende fransk som får språket til å likne en muskelsykdom, er det ingen som tar livet av ham.
Den ufortjente overlevelsen foregår selvsagt i svart hvitt.
Så da han skal begå selvmord ved å hoppe i Seinen, dukker det opp en annen suicidant på samme bru (ikke ta meg, det kommer en som er mye leeenngre enn meg).
Den personen er selvsagt en kjøttløs, lang dansk modell med lyst hår.
Som går rundt i undertøyet hele tida.
Og ikke bare det:
Hun er en engel.
Engelen skal blande seg opp i livet til den lille svindleren, for det viser seg at han ikke er egosentrisk nok.
Filmens visdom kommer til et intellektuelt klimaks som formuleres sånn:
«Det er vanskelig å elske når man ikke får noe tilbake».
Besson gjør det stilistisk patetiske eventyret til en kjærlighetshistorie, for den jamrende mannen forelsker seg i engelen, som på englers vis er bundet til himmelen.
Går det bra?
Kommer hun tilbake?
Ble Shaggy Dog til mann igjen?
Fiksa Frodo ringen?
| 0
|
702918
|
Utilslørte bondepiker
Penelope Cruz spiller oppfarende bondedatter som snakker med hesten sin, men får ikke behandling for det.
Salma Hayek snakker med katten og spiller rikmannssjakk, men den konspiratoriske jernbanetilhengeren (en slags Langeland) Dwight Yoakam lurer dem begge, og derfor må de rane banker, godt hjulpet av en prest som likner Roland Lengauer.
Beibidosene er fyrrige, flamrende og ildfulle, og man venter egentlig at Fridjof Andersson skal komme forbi med snø på hatten mens han plystrer etter flickan från Havana.
Penelope C. løper rundt med så mye UVB-bestrålte bryst at man nesten kan kalle det mammografi.
De to damene underholder småskogens enkleste småtresorter på et slags ufortrødent wunderbaum-vis som som også innebærer at de kler Steve Zahn naken.
Han spiller forøvrig en mann som katten ville ha spist etter at musene hadde jaget ham, for «Bandidas» er en film der tøffheten er kjønnskvotert.
Bare damer får være det.
Det er nemlig sånn at hvis menn får braske seg med brusken i filmer, tar de oppmerksomheten fra de fleste, og kvinner og barn må finne seg i å trille barnevogner langs parken.
I filmen stjeler de to kvinnene så mye penger at de kunne ha sponsa tacoene til alle Statoil-ansatte i femten år.
Action-scenene er ikke det helt store, men hva så.
Jeg har de to norske regissørene mistenkt for at de anser rollebesetningen som et livsverk, så skitt i filmen.
Dessuten:
Kinoen er en kulturinstitusjon som skal utvikle ungdommen og forbedre tannhelsa i Norge og motorvognkulturen på landsbygdene.
DVD-ene trenger ikke det.
De skal bare underholde.
Denne gjør nok kanskje det.
| 0
|
702919
|
Antakelig friske snart
Denne filmen kommer fra Disney Channel, der den ble den mest populære filmen gjennom tidene, uten en eneste dyreunge med død forelder.
Den er ille.
Til og med klærne ser ut som om de er kjøpt på Toys 'R' Us.
På nyttårsaften får gymnasbarna Troy og Gabrielle seg et nummer – i håndflaten.
Siden treffes de mirakuløst i skolen, der hun er mattegeni og han den blideste balltrilleren på basketlaget.
Men så er det sånn at de kanskje vil være med på skoleoppsetninga av en musikal, som er en fagbetegnelse på en egen amerikansk sykdom som får folk til å opppføre seg som om sjela er nedfunnet og seksuallivet opphevet og ørene avkutta.
Det handler om ei jente som mamma jager fra lekselesinga og en gutt som spiller basket med pappa og aldri vil slutte.
De ser ut som en blanding av hamster og hvitevare, og hvis det finnes sånne ungdommer i virkeligheten, blir de holdt innesperret i en frimenighet for folk med strøkne lommetørklær.
Vi er nok noen som trodde at ingen laget musikaler som dette lenger, ettersom den får «South Pacific» til å se ut som et rått og rødt arbeiderklassedrama med 18 års grense.
Likevel:
Mange vil like «High school musical».
Men om fjorten dager er de friske igjen.
| 0
|
702921
|
Edmonds forvandling
Lenge ser det ut som om William H. Macy gjør en ny «Falling down» eller «Natt på Manhattan».
Han snakker seg til et konstruert opprør mot dama si og flytter ut i den identitetsslukende natten der omgivelsene lokker ham med et overraskende forråd av lettvint sex som han behendig snakker seg ut av på svenskemåten:
Han prutter den bort.
Edmond blir uvenner med peepshow-vertinnen og den prostituerte, og lenge tror vi at dette er enda en hvit amerikaner som fikk nok av verdens elendighet.
Da møtet med den naive servitøren Julia Stiles går så galt at mannen havner i fengsel, tror vi fremdeles at Edmond er en nymoralsk motstander av alt det vi andre godtar.
Men det var feil.
David Mamets skuespill er lurent.
Vi får delta i en skjult forvandling.
Vi ser en forpuppa skapning som nærmest tilfeldig blir sommerfugl – og som man vet fra meteoroligen, utøver akkurat disse insektene drastisk innflytelse.
Det er helt rett at Edmond ikke hører hjemme noe sted.
Men ikke av den grunnen vi trodde.
Den mystiske setningsskulptøren Mamet fornekter seg ikke.
Hans korthogde imitasjoner av samtale får meldingene mellom menn til å fortone seg som en underbetont filosofisk retning uten navn.
William H. Macy spiller akkurat så innsiktsfullt nevrotisk som man kunne vente seg, og den renoverte grøsser-regissøren Stuart Gordon velter Macy rundt i en truende, kravstor kjønnsverden.
Aldri har kvinner som Ling Bai, Mena Suvari og Denise Richards sett så påtrengende uoverkommelige ut som i denne filmen.
Det er som om Macy blir en flyktning fra den tvangsoffensive seksualiteten.
Før han finner seg sjøl.
Dette er en film for de andre folka.
| 1
|
702922
|
Perfekt sviskeskjønnhet
Rundt enhver sann glede har Skjebnens Mor sydd en mørkegrå liten ullkant av melankoli.
Det er fordi alt er forgjengelig og alle gleder kortvarige.
Robert Altmans filmatiske hyllest til et gammeldags radioshow av den typen som gikk direkte på lufta fra en konsertsal, er egentlig en lek med døden.
Den 193 centimeter lange minnesoteren Garrison Keillar spiller selv radiovert for sitt eget radioprogram «A prairie home companion» (som fantes i virkeligheten), men bak scenen sitter Døden i form av en ny eier, og han skal nedlegge, som er nye eieres fremste kompetanse.
I en lenestol sitter også showets eldstemann på reise til de evige jaktmarker der syngende cowboyer hyler med coyotene.
Mellom artistene siger en engel i hvit regnkappe (Virginia Madsen) og er mildsinnet eskortejente for de utdaterte.
Kevin Kline spiller 1940-talls detektiv med hatt og Chandler-språk, og han vokter over fortida med elegant hensiktsløshet:
Mot tida hjelper ingen sikkerhetsvakt.
Bare køntrimusikkens desperate føleri, som om den var et forsøk på å smiske med Gud.
Allerede de første fem minuttene av filmen er nydeligere enn noe annet du skal oppleve før klokka 21.00 uten seng mellom nå og lille julaften.
Meryl Streep og Lily Tomlin snakker og synger i en småsjabby artistgarderobe der Woody Harrelson leverer grove viser med John C. O'Reilly, og Lindsay Lohan sitter påtakelig ung, men bekymringsfullt bleknebba og dikter poesi om selvmord.
Det er ikke lenge før showet skal starte for fullsatt sal, men Garrison K. forteller endeløse historier om alle tings tilblivelse, mens en nesten uberørt inspisient går gravid rundt og mumler at det haster.
Fra da av veksler sentimentale melodier med følsomme små tablåer, og den bisarre humoren som fyller sviskesang gjør at rommet på et vis får fem hjørner:
Ironien opphever seg sjøl ved å være mer enn seg.
Kanskje er Red River Valley-sviskeriet det eneste på jorda man kan le av og samtidig være både løftet og rørt.
Skuespillerne er fantastiske på den selvfølgelige måten som egentlig ikke finnes.
Man må beundre Meryl Streep.
Hun er aldri den samme.
I denne rollen spiller hun en underformulert og usikker, men hjerteglad nevrotiker som synger med så skiftende ansiktstrekk at man antakelig kunne ha skrevet en roman om dem.
Mens Lily Tomlin står der som en Rosenberg-kran og utfører ting.
Det er utrolig bra.
Akkurat som når Harrelson og O'Reilly er cowboyer uten fakter, og grønnskollingen Lindsay Lohan faktisk klarer å spille sammen med legenden Streep uten at hun ser ut som den tredje Olsen-tvillingen.
Fantastisk er også skribenten og komikeren Keillor, som har skrevet hele greia og spiller seg selv.
Han behandler film med en slags dress-sjabby, fullkommen mangel på respekt.
Han har et uanfektet padde-ansikt som man vanligvis ikke får utdelt i USA, men som han faktisk deler med regissøren Robert Altman.
| 1
|
702923
|
Sykt smart pedodrama
Velger du å se denne intense psykologiske thrilleren, noe du burde gjøre, må du regne med å ikke bli ferdig med den så snart.
For det enkle, teateraktige kammerdramaet blir etter hvert så sterkt at det gjør vondt.
Ikke av sex og vold.
Av ord og stemning.
Temaet er satt i første scene:
14-årig jente sexchatter med voksen mann på internett.
De avtaler å møtes på en kafé.
Hayley (Ellen Page) viser seg å være en guttaktig, svært intelligent og voksen 14-åring.
Jeff (Patrick Wilson) er ingen gammel gris, derimot en stilig motefotograf.
Det er Hayley som insisterer på at de sammen skal dra hjem til Jeff.
Men Hayley har en skjult agenda.
Så historien forandrer seg.
Igjen og igjen.
Ingenting er som vi tror.
Er Hayley heltinne eller forutinntatt?
Er hun gal eller smart?
Er Jeff pedofil eller ikke?
Er han drittsekk eller stakkar?
Sympatien ruller voldsomt fra den ene til den andre — du tror og du tviler om hverandre, alltid med basis i dine egne fordommer.
Historien som avdekkes i uendelige lag er både smart og provoserende.
Men det er ingenting svart-hvitt og enkelt med denne historien, derimot mange nyanser av grått.
Hva som er sant, hva som er forutinntatthet og løgn forblir stort sett en gåte i filmen, som nok er en halvtime for lang.
Ellen Page og Patrick Wilson er fantastiske i sine syke roller.
| 1
|
702924
|
Dårlig Woody-manus
Dette er på ingen måte blant Woody Allens beste filmer.
Den aldrende regissørens fantasifulle krimkomedie er verken spennende eller morsom nok.
Forrige gang Allen benyttet skuespiller Scarlett Johansson («Matchpoint»), klekket han ut en riktig original, noe makaber og svart-humoristisk utgang på en trekanthistorie.
Filmen kunne iallfall nytes som et utstudert portrett av en kynisk person.
I «SCOOP» forblir personene merkverdig uinteressante pappfigurer.
Allen spiller en tilårskommen tryllekunstner som dras inn i en underlig mordgåte.
I velkjent Woody-stil stresser og skvaldrer og fekter han med armene rundt Johansson.
Hun figurerer i rollen som en naiv journaliststudent som forfølger et mulig scoop:
Er en serie kvinner drept av sønnen til en av Londons rike lorder?
Men verken tryllekunstneren, journalistspiren eller den mistenkte skildres med karaktertrekk som engasjerer eller sier noe.
Det virker dessuten som filmskaperen vil overgå seg selv i originale påfunn.
Følgelig iscenesettes en dialog mellom avdøde personer på veien til evigheten i Dødens skip.
Ganske umotivert dukker en av dem opp i de levendes land og gir tips til etterforskningen.
Man småhumrer litt, men mest av alt virker påfunnet bisart.
| 0
|
702926
|
På leit etter løvebrølet
Hallo, har Hollywood gått tom for historier?
Walt Disneys «Villdyr» er så til forveksling lik Dreamworks «Madagaskar» fra i fjor at det er pinlig.
Den gang var det løven, sebraen, sjiraffen og flodhesten i New York Zoo som hadde mistet følingen med villskapen i Afrika.
Så tok de båten til jungelen.
Nå er det løven, ekornet, sjiraffen, slangen og koalabjørnen fra samme Zoo som drar over havet.
Originalitet?
Farvel.
En vesentlig motor i «Villdyr» er at løvepappa leter etter forsvunnet løvesønn.
Det samme motivet drev fram handlingen i «Finn Nemo».
VEL VEL, det kommer jo stadig nye 7-åringer inn i kinosalen, og for dem vil kanskje «Villdyr» oppleves som frisk mangofrukt.
Løveungen Rikard er nusselig, pappa Samson løvesnill, ekornet Benny hysterisk masete (som i «Istid»), slangen Lauritz er teit, koalabjørnen Teddy ganske dum og sjiraffen Birgit har lange øyenvipper og stemmen til Mia Gundersen (tror jeg.
Byrået gidder ikke nevne navn på dubberne.
Hvorfor finner de seg i dette?).
En del enkeltscener og påfunn er fornøyelige, som curlingkonkurranse med skilpadder som stein.
Men altfor ofte tyr regissør Steve «Spaz» Williams til støyende opptrinn for å skjule at handlingen er tynn.
Selv ikke drøvtyggende gnuer i Afrika som gjør opprør for å bli kjøttetere, kan skjule at dette er et lettvint oppkok av velbrukte motiver.
| 0
|
702928
|
Hemoglobinenes eventyr
Vampyrfilmer fra Hong Kong er ikke som andre blodgiverfester.
Dette er en blanding av klassisk Jackie Chan-svever, romantisk komedie, ironisk stilgrøsser og humoristisk totalaction.
Skurken er bleikere enn natt til første juledag og har gripetak-slipt friksjonstanngard, mens damene ser ut som Macauley Culkin i debutfilmen og spiller henrykt sitcom-skrekk mens de samtidig er Lomeo og Jurie-forelska i henholdsvis vampyrjeger (Van Hel Sing?) og motvillig og kresen opprørervampyr som bare drikker blod av vinglass.
Han må kjøres i rullestol på grunn av alternativ anemi, men så raner de blodbanken.
De rasemessige komplikasjonene i denne filmen er åpenbar.
Det er ikke sånn at vampyrer uten videre kan omgås vanlige mennesker.
Man har ikke sosial omgang med maten.
De færreste forelsker seg i svinestek, sjøl om man skulle tro at det finnes en del med tvilsomme følelser for svineribbe.
I Dante Lams film er kjærlighetslivet i hvert fall annerledes.
Den skal han ha.
«Twins effect» (Chi gei bin) er en så henrykt stilsalat at man blir lykkelig av blodsugere, og filmen er noe av det mest vitale vaset jeg har sett på ett år.
Unn deg vampyrer på valium.
De er bra.
| 1
|
702929
|
Fasttelefon-eventyr
Hvis vi ser bort fra en innledende kameraføring som minner om høstlig pyttskvett, er dette en paranoisk barnevakt-thriller av den sorten som isner tarmtotter, fører til øresus-konsentrasjon og opptrukne knær i sofa.
Skuespilleren heter Camilla Belle og ser ut som Elizabeth Taylors barnebarn – og hun får trusseltelefoner i fjernt velstandsslott ved Bokstøttevatnet i moderne eikefunkis.
Sandra Bullock bodde antakelig her en gang.
Det viser seg at truslene kommer fra innsida av huset.
Mesteparten av filmen består i at telefonen ringer.
Hushjelpen Rosa blir borte, venninnen Tiffany forsvinner og hovedpersona siger svaneseigt fra rom til rom med ildraker.
Vind i siv og trær.
Et mørke som varsler om enda høyere strømpriser.
Tomme store rom.
«Jeg vil ha blodet ditt over hele meg!»
Det er ikke alltid sånn at de beste historiene er mest spennende.
Denne stinker, men det er av adrenalin, for engasjementet setter seg etter få scener.
| 0
|
702930
|
Jakt-eventyr
«Running scared» på DVD er egentlig en begivenhet for den kresne delen av actionfolket.
Filmen avslører det forferdelige faktumet at Paul Walker er en skikka drama-skuespiller – dessuten at lille Cameron Bright (fra «Birth») antakelig har det mest stemningsskapende ansiktet i hele Hollywood.
Han har skutt stefaren med en revolver som Walker skulle ha dumpa, og dermed jakter alle på alle i en moderne eventyrfilm der ting stemmer hele tida og spenningen er mørk og framdriftssikker – desperat, ubarmhjertig og uforutsigbar.
Noen hadde en perfekt historie fra de mørke byskogene og visste hva de skulle gjøre med den.
| 1
|
702932
|
Skummel hotellgru i norske snøfjell
En god grøsser får oss til å pendle mellom det fryktelige vi vet vil skje og uvissheten — hvordan vil det fæle slå til?
Spillefilmdebutant Roar Uthaug klarer balansegangen godt.
Den gode grøsseren spiller på velkjente klisjeer, men gjør det på en ny måte.
Mens australske horrorskapere sender unge mennesker ut i ørkenen for å bli tatt til fange av en galning, går turen for fem norske snowboardere til fjells i nydelig, uskyldsren snø.
Så vakkert er det i sola at vi lett skyver unna ubehagelige meldinger som regissøren fôrer oss med: 10-15 år gamle nyhetsklipp om skiløpere som forsvant i fjellet.
For hvem vil i godvær tro det finnes noe farlig i Guds frie natur?
Ganske uheldig da at Tobias brekker beinet i utforkjøringen.
Au, åååh, ingen mobildekning i slike høyder.
Og fy, så langt det er til bilen.
Skyer det ikke også til?
Du tar tegningen.
Fire unge med en skadet på slep i snøkavet.
Hvem vil ikke prise seg lykkelig over å finne et sted å søke ly?
Idet våre venner oppdager et nedlagt høyfjellshotell, rører det seg i bakhodet:
Tørna ikke Jack Nicholson på et hotell i fjellene, mens snøen lavet ned?
Og norsk tittel på Stanley Kubricks berømte film «The shining», var ikke det «Ondskapens hotell»?
Det er morsomt når Uthaug og manusforfatter Thomas Moldestad får til slike assosiasjoner.
I tillegg benytter de et klassisk grøssergrep:
Når vi går inn i en stor, tom, ukjent bygning, hva skjuler seg der?
I de innerste rom?
Jeg sier ikke mer.
Bare spør:
Hvorfor ble hotellet nedlagt en gang på 70-tallet?
Hvem forsvant sporløst den gangen?
På vei mot ubehagelige svar mestrer manusforfatter og regissør balansen mellom skrekkskapende scener og antatt hygge foran peisen.
Så koselig for forelskede unge voksne å varme seg på hverandre under kuldslåtte, støvete dyner.
Ikke det, nei?
Snart flyter blodet
Nok sagt.
Korridorene i det falmete hotellet er blåsvarte, kjøkkenet har striper av møkk.
Støv i gamle nøkkelknipper, vind i rustne hengsler.
En øks er tatt fra brannskapet, på rom nummer 237 er senga forbrent.
Fotograf Daniel Voldheim skaper en stemning som leder inn i det onde mørket, godt akkompagnert av musikk som øker ubehaget.
Snart flyter blodet, men ikke i dvelende splatterstil.
Det liker jeg.
De fem skuespillerne framstiller uskyld og forelskelse så lenge det går.
I skrekkens time fikser de også å spille dødsredde.
Nok en gang har Barneteatret i Stavanger levert habile aktører i Rolf Kristian Larsen og Tomas Alf Larsen.
Men én rolleinnehaver utmerker seg foran de andre:
Ingrid Bolsø Berdal som den ledende i gjengen.
Hun har glimt i øyet, modig autoritet og handlekraft sågar i sannhetens fryktelige øyeblikk.
Bolsø Berdal gjorde tidligere i høst også en frisk jobb i «Sønner».
Se opp for den dama, hun bør få flere filmroller.
Sist vi grøsset i norsk natur, var i «Villmark», men slutten sto ikke til troende.
Gratulerer med «Fritt vilt» — her funker avslutningen langt bedre.
| 1
|
702933
|
For fattig
«Stormbreaker» kunne blitt fantasirikt og fjongt fjortisfjas, men framstår i stedet som en påminnelse om fattigdommens forferdelighet.
Den første James Bond-filmen virket både teknisk avansert og påkosta i forhold til dette visuelt triste vaset Fattigfilmer kan av og til reddes av skuespillerne.
Alex Pettyfer har et fikst Peik-tryne i rollen som Alex Rider, men spille film kan han ikke.
De andre figurene er enten feilplasserte eller ubrukte:
Alicia Silverstone flytter på Fretex-berømmelsen sin og utretter lite annet enn opptreden, det samme gjelder Missi Pyle, Stephen Fry, Bill Nighy.
Mickey Rourkes allerede ødelagte ansikt er tivolisminka som om han var en sukkerbrus-hypa barneTV-vert på brunfjesdagen.
Ewan McGregor er så kortvarig at du tilbringer resten av filmen med å vente på at han skal komme tilbake..
Han dør like kvikt som Steven Seagal i «Executive decision».
Filmen fra ungdomsbokserien om barneagenten Alex Rider er mest ulekker.
Rourkes sci-fi-slott i IT-marken er visuelt og technisk mindre imponerende enn Tine-anlegget på Grannes.
Noen av action-scenene er nesten gode, men det meste som skjer, holder samme nivå som ettermiddags-TV for ungdom.
Rourke spiller pc-gründer som vil hevne seg på verden og statsministeren med virus.
Jaja.
| 0
|
702934
|
Paris i et perlebånd
Det burde ikke gå an.
Å la 20 filmskapere lage hver sin novelle og sette det sammen til en helhet, attpåtil i den hensikt å skildre kjærlighet i Paris — det lyder dumdristig.
Men den to timer lange «Paris je t'aime» byr på 18 perler i et kjede.
Bare én skjærer ut.
Resten funkler, flere riktig strålende.
Produsenten har valgt blant de beste internasjonale regissører, manusforfattere og skuespillere.
Kortfilmene er lekkert bundet sammen med hverdagsbilder fra bydeler i Paris.
Slik får du se Steve Buscemi som uheldig turist på en metrostasjon i Paris, svartsynt regissert av Coen-brødrene.
Eller ryggsekkturisten (Elijah Wood) som mangler et krypinn før mørket legger seg over Madeleine-kvarteret.
Da kan selv den kjekkeste gutt bli offer for en vampyr.
I parodisk ånd blir det riktig morsomt.
Det er imponerende hvor mange av Paris-livets fasetter som fanges inn.
Her er unggutten som forelsker seg i en muslimsk jente; moren som sørger over en avdød sønn; det forlovede paret som får hjelp av selveste avdøde Oscar Wilde til å bevare forholdet.
Veteranene Gena Rowlands og Ben Gazzara er festlige i en syrlig historie om et ektepar, med Gerard Depardieu diskret i baren bak.
Blant perlene er pariseren som får vite at kona skal dø.
Da dropper han elskerinnen og går hjem igjen:
«Ved å bli en mann som lot som han elsket, ble han igjen en mann som elsket.»
Tenk det, du.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.