text string | label int64 |
|---|---|
Jeg konstaterer at på dette området har Norge vært verdensledende. Dette er faktisk det eneste området hvor Norge kan skryte og si at vi er best i verden når det gjelder kompetanse. Jeg konstaterer også at rederiene er på full fart ut av landet. Statsråden var inne på beskatningen. Skatter og avgifter er jo annerledes i Norge og er ikke harmonisert med EU. Det lønner seg på grunn av den drepende formuesskatten å eie rederier i andre land. Her bør det komme endringer raskt, og statsråden har jo sagt at vi bør ha de samme konkurransebetingelsene for norske bedrifter som det som gjelder i EU. Hvorfor har han da unntatt skipsfarten fra dette prinsippet, i og med at det beviselig er sterk konkurransevridning når det gjelder rammebetingelser? | 0 |
Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål: «De to rapportene som evaluerer KRL-faget, er offentliggjort. Et funn er at fritaksordningen praktiseres forskjellig. Det kan skyldes dårlig informasjon, men det er også klart at reglene praktiseres ulikt. Rapportene viser at der det er konflikter, er konfliktnivået høyt. Det er flere steder skapt et klima som vanskeliggjør dialog og samarbeid. Hva vil statsråden gjøre for å rette opp forholdene, og vil statsråden foreta seg noe allerede inneværende skoleår selv om Stortinget ikke har behandlet saken?» | 1 |
Jeg vil takke interpellanten for en veldig viktig interpellasjon; politiet er en av grunnpilarene i vårt samfunn. Dette dreier seg først og fremst om at politidistriktene må få mulighet til å ansette det antall politifolk som politimesteren mener er nødvendig for å ivareta en faglig forankret bemanning av sitt politidistrikt. Derom er det ingen uenighet blant partiene. Det er dessverre ikke slik at dette er mulig alle steder, og noe av det som har vært interessant i debatten her i dag, er at justisministeren innrømmer at det finnes nyutdannede politifolk som går på Nav. Det er ikke lenger bare en påstand i media, men en realitet – slik jeg oppfattet justisministeren i hans svar til interpellanten. Til tross for stort behov for flere politifolk, fører stramme budsjetter til kutt og ansettelsesstopp i flere av politidistriktene. Bare i Asker og Bærum må politiet kutte 50 stillinger, ifølge NRK den 12. mars 2010. Der sier politimester Torodd Veiding at de i 2010 ikke har mulighet til å ansette nyutdannede politifolk i det hele tatt. Han sier at kuttene skjer til tross for økte bevilgninger til politidistriktene. Veiding mener at problemet ligger i at pengene er bundet opp mot andre investeringer. Han sier – og jeg siterer: «Pengene går til andre ting, og det gjør at vi får problemer med å oppfylle det politiske ønsket om å ansette.» Jeg tror at politimester Veiding er inne på noe essensielt. Politidistriktene klarer ikke å oppfylle Stortingets ønske om å ansette flere politifolk enn det som faktisk gjøres i dag, fordi pengene forsvinner til andre ting på veien. Det er sikkert ikke slik over hele landet, men i flere politidistrikter er dette tilbakemeldingen. I Agder politidistrikt foreslås det nå å gå fra 27 til elleve tjenestesteder. Det er en kraftig sentralisering av politiet ute blant folk. Argumentet som brukes, er bl.a. å være mer til stede i befolkningen. Dette høres ut som en motsigelse. Prosjektlederen for denne sentraliseringen sier ifølge Fædrelandsvennen at det blir meget utfordrende å klare å være mer synlig når man er representert på færre steder. Trolig blir også resultatet at det blir færre ansatte polititjenestemenn. Jeg tror grunnen til at politiet finner seg i dette, er at pengene rett og slett ikke strekker til. Politiet tvinges med sine trange budsjetter til å finne kreative forklaringer, som at det skal bli økt nærhet fra politiets side, på at de må kutte i sitt tjenestetilbud til befolkningen – ikke fordi de vil, men fordi de føler seg tvunget av sentrale myndigheter. Og igjen: Det er helt riktig at politibevilgningene over statsbudsjettet er rekordstore, men på en eller annen måte ser det ut til at pengene ikke når fram. Bare syv av landets politidistrikter får penger som er satt av til å ansette nyutdannede politifolk, melder NRK. Lederen i Politiets Fellesforbund, Arne Johannessen, mener at akkurat dette er et paradoks. Han bekrefter at det blir færre politifolk i flere politidistrikter, ikke flere, at det rimer dårlig med Regjeringas uttalte mål om en kraftig satsing på Politihøgskolen, og at vi skal ha 2 700 nye politifolk innen 2020. Det er altså en utvikling som går i feil retning når politidistriktene må si opp et titall politifolk på grunn av pengemangel, og Stortingets vedtatte mål er det motsatte. Fremskrittspartiet har i sitt budsjett innsett hvor viktig politiet er. Derfor har vi sagt i budsjettet at politiet trenger 260 mill. kr mer enn det Regjeringa mente var nødvendig, nettopp med tanke på nyansettelser. I tillegg har vi satt av betydelige midler til utstyrsinvesteringer, noe som ville ha lettet på den totale situasjonen for politiet. Vi fikk ikke Regjeringa med oss på disse punktene. Nå har vi kommet til mars måned i 2010, og vi ser allerede konsekvensene – og at Fremskrittspartiet hadde rett i sine antakelser i budsjettprosessen. Så har vi også flere hundre millioner kroner i etterslep på IKT, og flere hundre millioner i etterslep på nødvendige endringer i IKT på grunn av Schengen-samarbeidet, som ikke kommer som en tilleggsbevilgning til politiet. Under budsjettbehandlingen i fjor høst, da budsjettet for 2010 ble utformet, var det stort fokus i både justiskomiteen og media – også justisminister Storberget deltok – på at vi mangler politifolk i Norge. Penger til nødvendig inntaksøkning på landets høyskoler ble dermed vedtatt, og det er selvfølgelig prisverdig. Faktum er likevel krystallklart, for hvordan er det mulig at et politidistrikt som Asker og Bærum, ifølge NRK, må si opp tjenestemenn, samtidig som det er mangel på politi? | 0 |
Mitt utgangspunkt for å delta i denne viktige debatten er vilkåra for å utfordre ei etablert sanning. Kva er den etablerte sanninga som er den viktigaste no for tida? Jau, det er FNs klimapanels utsegn «det er meget sannsynlig at». Og det er altså ikkje bevist. Nei, tvert imot. Vi har høyrt fleire eksempel i dag om e-post på avvegar, e-post som har vore stolen, Himalaya som ikkje smeltar slik som ein har gitt inntrykk av, og vi ser også at landsmoder Gro kastar seg ut i ein debatt der ho konkluderer med at det er umoralsk å underslå konklusjonen til FNs klimapanel. Men så blir det på den andre sida sagt at seriøs kritikk og openheit for debatt skal det også vere. Men vi opplever det slik, vi som er klimaskeptikarar, at det blir ikkje gitt noko særleg rom for skepsis når det gjeld denne saka. Då får dei minste oppslaga og avsløringane av det materialet som har vore brukt som grunnlag for konklusjonen, stor merksemd, og det forstår vi alle. Det handlar om vilkåra for dei som skal ta debatten etter at forskinga er gjort. Det handlar også like mykje om eit stort forskarmiljø som er interessert i å halde temaet varmt, og som ønskjer å forske vidare på det. Sjølv innafor det miljøet opplever ein at ein blir stigmatisert dersom ein antydar skepsis til den konklusjonen som har etablert seg. Det blir sagt at dei store rapportane held god fagleg kvalitet. Ja vel, viss dei held ein så god fagleg kvalitet at det ikkje er moglegheit til å diskutere det eingong, då forundrar det meg at ein klarer å leite fram dei feila som ein gjer. Avslutningsvis vil eg også kome litt inn på det som ein seier om Framstegspartiet, som er det einaste partiet som brukar tida si på den «vesle usikkerheita» som er i denne saka. Eg må seie eg er stolt over å vere i FrP, som kan huse klimaskeptikarar. Lat det bli ein open og god debatt om desse tema, slik at ein er med på å lufte kunnskapen om dette temaet. Ein klarer iallfall ikkje det i eit miljø der ein etablerer sanningar, og der ein ikkje gir rom for ein god og open debatt. Vi møter medlemer i andre parti som fortel at det ikkje er rom for dette i deira parti. Til slutt: Føre var-regelen er ein god regel, men det er ein god regel for dei overtydde, like mykje som for skeptikarane. | 0 |
Det er en alvorlig situasjon når det gjelder utviklingen i antallet rein i Vest-Finnmark spesielt. Reindriftsstyret fastsatte den 30. januar 2002 et øvre reintall på 64 300 dyr for sommerbeitene, mens reintallet 1. april samme år var 73 000 dyr. Pr. 1. april 2003 var antallet økt til mer enn 80 000 dyr, for ett år senere å ha kommet opp i ca. 100 000 dyr. Det vi kan konstatere, er at arbeidet med å redusere reintallet med den politikken Regjeringen og stortingsflertallet har stått for, ikke har virket. Fremskrittspartiet mener det ikke lenger kan aksepteres at reindriftsutøverne ikke følger opp de prosjektene som Regjeringen iverksetter. Det er jo den reneste fallitt når vi i de siste års reindriftsavtaler ser at man i forholdet mellom staten og NRL ikke makter å løse problemene knyttet til et øvre reintall. Hele opplegget har mistet troverdighet. Selv ikke lederen for programmet som skal få ned reintallet ved Reindriftsforvaltningens regionkontor i Kautokeino, tror det er mulig å nå målet. Når de miljømessige, dyrevernmessige og distriktsmessige problemene er synlige for alle, gir det inntrykk av handlingslammelse. Hvis vi skal fortsette å påpeke disse misforhold uten at man gjør noe med det, blir det skapt et inntrykk av at næringskomiteens medlemmer kun tar ordet i debatten og gir utrykk for sine meninger for å ha noe å fylle debatten med. Dette er uheldig, fordi problemene som Stortinget er satt til å løse, vokser og vokser. Dette undergraver Stortingets troverdighet. Stortinget må være villig til å ta noen nye grep. I et utkast til hovedanalyserapport fra Riksrevisjonen av 30. april i år slås det fast at "en del gjenværende næringsutøvere har utvidet sin bruk av ressursene når andre har redusert sine flokker". Riksrevisjonen kritiserer også Landbruksdepartementet og Reindriftsadministrasjonen for å gjøre en for dårlig jobb: "Mangelfulle føringer og prioriteringer fra Landbruksdepartementet og Reindriftsadministrasjonen i Alta, kan ha medvirket til at styrene ikke har kunnet utøve sin forvaltningsmyndighet i henhold til loven." Videre: "Mer presise rammebetingelser er en forutsetning for å kunne utnytte beiteressursene på en måte som er tilpasset økologien og gir forutsigbarhet for reindriftsutøverne." Etter alle miserer må politikken nå endres! Det er etter Fremskrittspartiets mening to farbare veier for å begrense uttaket av en ressurs. Man kan gi driveren eksklusiv rett til å utnytte et gitt geografisk område, slik bonden gjør det, eller man kan, som i fiskerinæringen, styre ressursuttaket gjennom kvoteprinsippet. Når det gjelder reindriften, gjør man ingen av delene. Man overlater til hver enkelt reineier å bestemme sitt eget uttak fra en felles ressurs. Vi tror ikke problemene med et for høyt reintall kan finne sin løsning før hver enkelt reineier får egen råderett over sin del av beiteressursen. Departementet har startet et arbeid, men det vil sannsynligvis ta mange år før sidagrensene er fastlagt, og man har, slik vi ser det, ingen troverdige virkemidler for å nå dette målet. Vi mener Stortinget må gi et pålegg til Regjeringen og ta de nødvendige virkemidler i bruk for å få ned reintallet for Vest-Finnmark til 64 300 dyr senest 1. april neste år. Vi fremmer et forslag om det. Det vi nå ser, er at stortingsflertallet har lagt til grunn at gjennomføringen av vedtaket om reindriftstilpasningen i Vest-Finnmark skal skje i samarbeid med næringen, og at det i den forbindelse innføres økonomiske ordninger som utøverne frivillig kan slutte seg til. Men resultatene kan vi ikke se bort fra når det gjelder beitegrunnlaget, som det har vært sagt fra om i mange år. Det står også i proposisjonen om dette. Norut har gjort undersøkelser som viser at lavbeitene er meget sterkt nedbeitet. I enkelte områder vil det ta oppimot 100 år å få beitegrunnlaget tilbake. Det er altså en gigantisk miljøkatastrofe, som gir erosjon og forørkning av Finnmarksvidda. Fremskrittspartiet har som sagt ikke villet akseptere denne situasjonen med mange dyretragedier og et ødeleggende kaos som har utviklet seg på Finnmarksvidda. Vi har hele tiden fremmet de nødvendige forslag som, hvis de var blitt vedtatt, ville ha forbedret situasjonen. Jeg er skuffet over at vi har blitt stående alene om alternative løsninger. Vi kunne forstått det hvis andre partier hadde fremmet konstruktive forslag for å bøte på problemene, men de glimrer med sitt fravær. Jeg tar opp våre forslag i innstillingen. | 0 |
Det er ei glede å kunne leggje fram representantforslag frå stortingsrepresentantane Jon Jæger Gåsvatn, Åse M. Smidt og meg sjølv om å gjere skriftleg eksamen i sidemål valfri. | 0 |
Det er et mønster i dette. Jeg tror at alle som nå får forsikringen fra regjeringen om at de skal sikres bedre kår, må passe seg, for når man snakker om det, er sparekniven bak ryggen. Det har vi sett når det gjelder frivilligheten, de fattigste, avisene, matproduksjonen, rettshjelp, arbeidsledige osv. Alle har fått godord fra regjeringen, og det er kutt i vente. Da er det grunn til å spørre: Hvordan er det mulig å gi noen bedre kår når man kutter? For det er det som er realiteten i det regjeringen gjør. Når ministeren nå sier at det er noen som har hatt fordeler framfor andre, er det jo mulig å tenke motsatt av det regjeringen gjør, nemlig å sikre alle like gode muligheter – eller hvis man fjerner en ordning, kompensere den med en annen, som gjør at man økonomisk kommer like godt ut. Men det gjør ikke regjeringen. Da er jeg interessert i å høre om kommunalministeren er enig med landbruksministeren i at det å kutte støtten til de frivillige er å styrke dem. | 1 |
Vi tre forslagsstillerne er veldig glad for at vi har fått reist en debatt knyttet til et område som berører mange mennesker i dette landet, inkludert oss som sitter her i salen, som tillitsvalgte, som folkevalgte. Representanten Gjermund Hagesæter fra Fremskrittspartiet lurte på hvorfor i all verden vi var nødt til å ta denne debatten inn i Stortinget. Jeg tror at nettopp det at representanten Hagesæter har behov for å stille dette spørsmålet, i seg sjøl er grunn god nok til at vi reiser denne saken for landets nasjonalforsamling. Dette dreier seg altså om forholdet mellom jus og etikk, og om hvordan vi som tillitsvalgte skal opptre på en måte som innbyr til tillit overfor folket, enten vi er folkevalgte i nasjonalforsamlingen eller folkevalgte i fylkesting eller i kommunestyrer. Så er det slik at vi dessverre har hatt flere saker i vårt hjemfylke, Vestfold, som har fått stor oppmerksomhet, fordi de har vist at bevisstheten rundt etikk og moral ikke er sterk nok hos enkelte. Dette kunne vært fra andre fylker også, men hos oss har denne debatten vært veldig framtredende den siste tida. Vi har hatt behov for å få vite om det er slik at vi trenger å styrke lovverket, eller om det er slik at lovverket egentlig er tilstrekkelig, men om etterlevelsen av ikke bare lovverket, men den etiske refleksjonen, er til stede i tilstrekkelig grad rundt et forhold som berører mange mennesker. Etikk er ikke noe som bare kan vedtas. Etikk må praktiseres, og det betyr at vi også må sørge for at vi har en løpende diskusjon rundt etikk. Så dette forslaget er fremmet med en todelt hensikt: Det ene er å reise en debatt her i nasjonalforsamlingen, som forhåpentligvis kan bidra til bevisstgjøring og økt fokus på problemstillinger som angår oss alle. Det andre er å få en gjennomgang av regelverket på et viktig område, som vil kunne utfordre ikke minst politikere, både lovmessig og etisk. Vi har tillit til statsrådens konklusjon, som er at det neppe er behov for ytterligere lovregulering nå, bl.a. på bakgrunn av lovendringer som senest trådte i kraft 1. januar i år. Men det er likevel grunn til å be både statsråden og komiteen om å vurdere et par muligheter framover. Det første jeg vil reise som problemstilling, er om vi burde lovfeste at alle kommuner skal ha etiske regelverk. Det andre er om det skal være mulig, som det i dag ikke er, for et kommunestyre å frata kommunestyremedlemmer tillitsverv dersom de har brutt kommunens etiske regelverk. I Tønsberg har vi nå hatt en veldig spesiell situasjon, hvor flertallet i kommunestyret, på bakgrunn av en alvorlig sak med grove brudd på kommunens etiske regelverk, har bedt varaordføreren – også han fra Fremskrittspartiet – om å fratre sitt verv og tre andre verv. Han har ikke vært villig til det, og dermed reiser dette spørsmålet seg naturlig. Vi vil be om at statsråden kommenterer det, eventuelt at man ser nærmere på dette framover. Det er klart at det er fristende å komme med litt sarkastiske kommentarer om behovet for synstest eller andre ting når man reiser spørsmålet om det virkelig er behov for dette, at det er vanskelig å få øye på behovet for en etisk debatt rundt dette. Jeg syns det er veldig spesielt at det er nettopp Fremskrittspartiet som nå til de grader snur ryggen til en problemstilling som dette. Fremskrittspartiet har hatt ganske mange saker den siste tida som viser at de kanskje har et spesielt behov for en etisk debatt i sine rekker rundt hva som er greit og ikke greit. Jeg vil advare mot å tro at bare ting ikke er ulovlig, så er det i orden. | 1 |
Det går godt i norsk økonomi, men vi har ei utfordring: Det kan sjå ut som om vi er i ferd med å få ei todeling i norsk økonomi. I det oljerelaterte næringslivet går det svært godt, men i andre delar av næringslivet er det ein del utfordringar. Mellom anna kan det vere krevjande for ein del av den landbaserte industrien å skaffe seg kompetent arbeidskraft. Difor er det veldig viktig å tenkje på tiltak som gjev ei styrking av den landbaserte industrien, sånn at vi får ein mangfaldig og robust næringsstruktur i landet. SV er difor oppteke av at vi må satse sterkt på innovasjon og nyskaping. Det bidreg til å skape bedrifter og mangfald som kan gje perspektiv utover oljealderen, men også eit balansert og mangfaldig næringsliv i dagens situasjon med ein tung oljesektor. Ein viktig føresetnad for innovasjon og nyskaping er risikovillig kapital. Vi har sett at dei private kapitaleigarane i Noreg ikkje er flinke til å ta risiko. Det er for gode pengar å tene på dei etablerte offshorenæringane. Difor er SV veldig glad for at regjeringa no melder at vi skal etablere inntil seks såkornfond. No er det viktig at vi får gode prosessar på å etablere såkornfonda. Vi veit at dei forskjellige regionane i Noreg har ulik næringsstruktur, og dei har ulik kompetanse. Ved å byggje på det som finst av styrke i dei ulike regionane, kan vi få spissa tydelege, faglege profilar på dei ulike såkornfonda, som samla sett, fordi dei alle saman er landsdekkjande, dekkjer eit breitt spekter av det norske næringslivet og det norske kompetansebehovet, samtidig som dei kvar for seg har ein tydeleg profil og difor kan gjere ein god jobb. No har regjeringa vore tydeleg på at vi skal ta sikte på å etablere fond i alle landsdelar. Det har ikkje Høgre sagt noko om i innstillinga si, trass i at dei på Sørlandet går ut og lover eit fond til Sørlandet. Eg har ikkje sett dette nokon plass i innstillinga som ligg til behandling i dag, så eg har ei viss kjensle av at Høgre driv eit lite dobbeltspel her. | 1 |
Vi skifter tema. Jeg vil gjerne tillate meg å stille finansministeren følgende spørsmål: «I valutaforskriften er målet for pengepolitikken å stabilisere norske kroner mot den felles europeiske valutaen. Krona har nå gjennom lang tid vært sterk mot euroen. Til tross for det har sentralbanken satt opp renta flere ganger. Det kan derfor virke som Regjeringa har akseptert at sentralbanken skal ha en friere stilling i utøvelsen av sitt mandat og på den måten kunne endre målene for pengepolitikken. Aksepterer statsråden at han dermed ikke skal ha innflytelse på rentefastsettelsen til Norges Bank?» | 1 |
Regjeringen har ikke konkludert når det gjelder hvilke prosentvise klimamål vi skal sette oss for 2020. Det er nå til behandling i Regjeringen. Det Regjeringen er enig om, er følgende: For det første står hele regjeringen bak at Norge skal være et miljøpolitisk foregangsland. For det andre – det gis av det første – kommer vi ikke til å ha noe lavere ambisjonsnivå i forhold til hvilket ansvar vi fra Norges side skal ta når det gjelder de globale utslippene av klimagasser, enn EU. Det jobber vi med nå. Det viktigste nå er ikke at det er hva vi kan kalle en auksjon over prosenter – det viktigste nå er at vi starter diskusjonen om hva slags virkemidler vi skal bruke for å nå de målene. Og da er det jo en gledelig og historisk dag når Høyre gir oss blankofullmakt med hensyn til alle de virkemidlene vi kommer til å foreslå for å redusere klimagassutslippene – for Høyre har jo ikke vært noe foregangsparti i dette spørsmålet tidligere. | 1 |
Jeg hadde egentlig ikke tenkt å forlenge debatten så veldig mye mer, men det var inntil representanten Lillian Hansen tok ordet. Da har jeg et behov for å oppklare noen åpenbare misforståelser, også om hvordan Fiskeridirektoratet fungerer. Jeg vil nesten be om at representanten Lillian Hansen, når hun kommer tilbake til kontoret sitt, setter seg ned og leser Prop. 1 S side 99. Der står det om Fiskeridirektoratet. Der går det klart fram at Fiskeridirektoratet har en rekke forskjellige oppgaver. Det er bl.a. registrert 484 ansatte i mars inneværende år. Man har en rekke kontorer og regionkontorer. Det er med andre ord en masse ting man kan gjøre for å forenkle og effektivisere for å få mer ut av pengene. Det er det som ligger i den effektiviseringen som Fremskrittspartiet har lagt inn i sitt budsjett. Det går ikke på det som har med kontrollvirksomhet å gjøre, ikke på det som har å gjøre med registrering og samordning mellom bl.a. oppdrett og villfisk etc. Nei, den aller største utfordringen har en kanskje knyttet til det urapporterte, uregulerte og ulovlige fisket, og det er nettopp knyttet til kontrollapparatet. Da må vi ikke sette oss i den situasjonen som bl.a. regjeringen har gjort nettopp med at budsjettene på en del andre områder, som forsvar og justis, er så pint ned at man faktisk vurderer å legge et kystvaktfartøy til kai fordi man ikke har råd til å ha den kontrollen langs hele kysten. Det er disse utfordringene representanten Lillian Hansen pekte på, og dem må hun ta opp med sin egen regjering. Videre har det vært veldig mye godord også innenfor fiskerisiden. Jeg er også helt overbevist om at statsråden kommer til å gjøre sitt ytterste nettopp for at denne næringen skal blomstre ytterligere. Som jeg har sagt tidligere, håper jeg at statsråden klarer å holde miljøvernminister Erik Solheim på et nivå som er forståelig, og ikke minst håndterbart, men at man sørger for å få opp det som har med det næringsmessige å gjøre også innenfor denne sektoren. Da er jo spørsmålet – etter å ha hørt innleggene her i dag – hvordan vi skal få på plass en økt verdiskaping og tilvirkning av råstoffet ute i distriktene. Da vil jeg også replisere til representanten Lillian Hansen – som for øvrig hadde et godt innlegg når det gjaldt det aller meste, bortsett fra da hun kritiserte undertegnede – at det er underlig at man er imot og ikke kan gå inn og støtte prosjektet Lofoten Matpark. Lofoten Matpark er nettopp et prosjekt som har vært presentert inn, der man nettopp har vist mulighetene og at vi kan få det til. Det er meningsløst at man på det området ikke kan gå inn og se på enkeltprosjekter, mens på andre felt gjør man det hele tiden. | 0 |
Som det framgår av innstillingen, velger SV ikke å fremme forslag i salen til dette punkt. Begrunnelsen for det ligger i at vårt prinsipielle utgangspunkt skal behandles i neste debatt, nemlig det som går på den republikanske statsform som styresett for landet, og at det spørsmålet vi her behandler, implisitt ligger i det samme spørsmålet. I så måte slutter jeg meg til saksordførerens prinsipielle betraktning rundt dette, nemlig at spørsmålet i stor grad kan oppfattes som et hypotetisk spørsmål. I den grad man noensinne skulle komme i en så uheldig situasjon, ville man selvfølgelig være i stand til å håndtere det, også uten grunnlovsbestemmelsen. Utgangspunktet vårt ligger altså i forslaget om republikansk statsform, som skal behandles i neste debatt. | 1 |
I mitt innlegg viste jeg til at Norge er blant de OECD-land som faktisk bruker flest undervisningstimer på estetiske fag i grunnskolen. Vi ønsker ikke å forandre det, men samtidig gjorde jeg det også klart at vi heller ikke ønsker å utvide det. Vi er opptatt av at når vi skal ha en noe lengre skoledag, skal vi bruke den til andre fag enn de estetiske fagene. Men vi har altså en bred og god base for estetiske fag i grunnskolen når det gjelder kunst og håndverk. Det skal og bør vi fortsatt ha. | 0 |
Når det gjelder utfasing av Loran C, har det bl.a. vært hevdet at Loran C ikke brukes lenger. Men det er dagens bruk og system vi snakker om. Gammel og ny Loran C i forbindelse med Eurofix og Galileo kan ikke sammenliknes. Før mottakerutstyr for det nye systemet er utviklet, kan man heller ikke forvente at utstyret og systemet tas i bruk. Derfor må man avvente utviklingen av det nye utstyret før man sier nei, dette vil vi ikke ha. Det er derfor bekymringsfullt at Arbeiderpartiet ikke vil gå inn for å utvikle et system som vil gi større nøyaktighet og sikkerhet enn dagens GPS. Jeg vil også minne om at med den utviklingstakten som Arbeiderpartiet og statsråden legger i sine budsjetter for elektroniske sjøkart og merking av kystleiene, vil det gå lang tid før man kan stole på de navigasjonssystemene man har. Når det gjelder bruk av avbemannede fyr, er det mange eksempler på alternativ bruk. Jeg kjenner til ni fyr som er åpne for overnatting i Midt-Norge. Det er Terningen, Buholmråsa, Grinna, Kjeungen, Asenvågøy, Vingleia, Haugjegla, Halten og Agdenes, bare for å nevne noen. Disse drives av velforeninger og private på en veldig god måte, og det sikrer samtidig nødvendig vedlikehold av disse fyrene. Da slår man jo faktisk to fluer i en smekk: Fyrene er i bruk, og staten sparer penger. | 0 |
Jeg takker for de svarene jeg har fått, og jeg takker for det økte antall plasser. Men jeg vet ikke om det hjelper nok. Jeg tror ikke det hjelper nok, for bare i region Nord-Øst står det 500 personer i soningskø. Det står 2 500 personer i soningskø i Norge, etter de tall jeg har, og i fjor vokste soningskøen med mer enn 50 pst. sammenlignet med 2001. Det hjelper forholdsvis lite med noen få plasser her og noen få plasser der når soningskøen vokser enormt. Det er vel det som er det store problemet, at folk står og venter på å få komme inn. | 0 |
Representanten fra Kristelig Folkeparti er opptatt av at Regjeringa ikke følger opp ABM-meldinga. Siktemålet var fra starten av å gjennomføre planen i løpet av fem år, i perioden 2001–2005. Men opptrappinga ble først påbegynt et år seinere, i 2002. Gjennomføring over fem år ville likevel betydd at opptrappinga hadde vært fullført, men det ble i denne perioden bare lagt inn 209 mill. kr. Fra den forrige regjeringas side ble dette løpet omtrent halvkjørt, og det blir jo litt problematisk å forholde seg til den kritikken som kommer nå, for denne regjeringa prøver jo nå å trappe opp innsatsen her og ta igjen det etterslepet som ligger fra forrige regjering, som hadde en kulturminister fra Kristelig Folkeparti. | 1 |
Fylkeskommunene blir karakterisert som svarteper og tapere etter det oppgjøret som nå har skjedd, at staten skal overta sykehusene. Det som er litt forunderlig, er at statsråd Tønne mener at statlig overtakelse og det oppgjøret som er gitt overfor fylkeskommunene, ikke er en begrunnelse for at fylkeskommunene sliter med store økonomiske underskudd, og man kan på en måte heller ikke da forvente en kompensasjon. Situasjonen for fylkeskommunene er, som alle som har deltatt i det forumet, vet, at man er totalt avhengig av statlige overføringer. Det man har gjort fra fylkeskommunenes side over mange år, er faktisk å finansiere de pålegg man har fått av staten for å gjøre sykehusdriften så god som mulig. Dette har medført at man over tid har bygd ned tilbudene i forhold til videregående skoler og samferdsel. Når man i tillegg nå ser at dette oppgjøret medfører at lån som man har opparbeidet seg over tid, bare øker, ser man at her blir det helt klart en forverring både av skole- og samferdselstilbudene. For mitt fylke, som er Finnmark, er dette ganske marginalt. Vi har små samfunn som er totalt avhengige av gode samferdselstilbud. Vi har bygd ut nye busstilbud og båttilbud over lang tid, og nå er det faktisk så marginalt at det blir snakk om utflytting. Det samme gjelder videregående skole. Her har man ønsket å forhindre at ungdom må reise hjemmefra når de er 16 år for å gå på videregående skole, og dermed har vi lagt opp til filialklasser. Disse filialklassene står også i fare for å bli lagt ned. Dermed er dette en sentralisering av videregående skole som medfører at ungdom må reise tidligere hjemmefra. Det er en klar forverring av velferdstilbudene for samfunnet, og har også en distriktsfiendtlig konsekvens. Spørsmålet blir om dette faktisk er et fortsatt «trøkk» for å avdesentralisere fylkene. Vi opplever nå at folk står på barrikadene rundt i distriktene og sier: Nok er nok. Etter mitt skjønn er dette rett og slett med på å forsterke avmaktsfølelsen. Hva kan være grunnen til at man ikke når fram, at man ikke er villig til å lytte til det folk nå reiser seg opp for å si, nemlig at nok er nok? Er man av den oppfatning, som det tidligere i dag har blitt sagt, at når man hører røster fra fylkeskommunene, karakteriserer man det som bla, bla? Er dette måten man oppfatter folk og folkets tale på i Stortinget? | 1 |
Heile tida – og departementa våre jobbar laupande saman om veldig mange saker fordi miljøvern og energi heng veldig tett saman. Det trur eg representanten Meling i grunnen veit, at det er tett dialog om mange av dei sakene. Det er riktig, som eg sa i stad, at det er strenge vilkår for å få dispensasjon til f.eks. bygging av ei kraftlinje og andre ting gjennom eit naturreservat. Det skal og bør det vere, for det er ei streng verneform og ein god måte å verne urørt natur på. Men i enkelte saker, og i denne saka var det tilfellet, er det ulike omsyn som skal varetakast, og ulike alternativ som òg har følgjer for natur på ein lite heldig måte. I dette tilfellet gjorde ein ei vurdering i saka, og regjeringa foreslo å byggje det gjennom Sørdalen-området. Så måtte ein ha ein demokratisk prosess i ettertid, med ein søknad om dispensasjon. Den ligg nå til behandling hos meg, og eg vil gå nøye inn i saka og vurdere ho på ein grundig og rask måte. | 1 |
Først er jeg veldig glad for at vi er enige om at vi trenger både engasjerte statsråder og ikke minst engasjerte stortingsrepresentanter. Sammen kan vi drive denne debatten framover. Jeg tror vi har et betydelig problem i folks holdning til klimaendringer. Det er fordi de store utslippsreduksjonene kommer i spørsmål som det alminnelige mennesket ikke har direkte innflytelse på. Man har først og fremst innflytelse på det ved å velge Kristelig Folkeparti og SV framfor Fremskrittspartiet. Slik sett kan man bidra. Det er reduksjoner på Melkøya, det er reduksjoner på Mongstad, det er reduksjoner på store industrianlegg, og det er de globale reduksjonene. Det er mer begrenset hva man kan gjøre i det enkelte menneskets liv. Jeg vil egentlig bare innby til en debatt mellom regjering og storting og i Stortinget om å se på hvilke tiltak som det er mulig å gjøre, som kombinerer det moralske, etiske ønsket det enkelte mennesket har om å få lov til å være med og gjøre noe som betyr noe, med at det man gjør, selvfølgelig må være riktig for klimaet og ha en reell betydning. | 1 |
I sitt fyldige svar på dette representantforslaget viste statsråden til at SIU siden 2010 har jobbet systematisk etter en intern plan i sitt arbeid med internasjonalisering i grunnopplæringen. Det vises òg til at det har vært et samarbeid mellom SIU og Utdanningsdirektoratet om et utkast til plan for internasjonalisering i grunnopplæringen, som for tiden er til behandling i departementet. Da er mitt spørsmål: Når kan vi forvente at denne planen blir ferdig og implementert i skolen? | 0 |
Lat meg fyrst få takke representanten Foss for at han tek opp det som for oss er ei svært viktig sak, og som gir meg moglegheit til å gå gjennom dei endringane vi no har gjort i lov om offentlege innkjøp, forslag som nettopp skal hindre regelbrot – bevisste eller ikkje. Ingen bør vere i tvil om at denne regjeringa meiner at dei brota som Riksrevisjonen har peika på, er uhaldbare, likeins som vi meiner at andre brot på regelverket som har vore avdekte i offentleg sektor i fjor, òg er uhaldbare. Vi har teke tak i problemet, og vi gjer noko med det. Det skal vere nulltoleranse når det gjeld bevisste brot på innkjøpsregelverket. Manglar du vilje til å følgje regelverket, skal det heretter få konsekvensar. I fjor vår fekk Regjeringa gjennom ei lovendring her i Stortinget, og nytt lovverk gjeld frå 1. januar i år. Frå og med nyttår kan innkjøp som ein gjer utan fyrst å ha kunngjort ein konkurranse og det er i strid med regelverket, verte straffa med eit gebyr på inntil 15 pst. av innkjøpsverdien. Skaffar ein innkjøpar ei teneste for 1 mill. kr utan å ha kunngjort innkjøpet, vil verksemda altså måtte betale opp til 150 000 kr i overtredingsgebyr. Det trur eg faktisk kjem til å svi. For at dette riset bak spegelen skal kjennast som ein reell trussel og føre til betre etterleving av reglane, er det viktig at innkjøparane er sikre på at sanksjonen vert handheva. Som kjent er det KOFA som skal ha denne oppgåva. I haust endra vi forskrifta slik at kretsen av kven som kan klage ulovlege direkteinnkjøp inn til KOFA, no vert utvida. Før måtte du ha ein sakleg nærleik til kjøpet, no er dette fjerna i desse sakene: Kven som helst kan i prinsippet klage. For å fremje effektiviteten av desse nye reglane ytterlegare vart det dessutan bestemt at klagar i desse sakene ikkje skal betale klagegebyr. Med desse tiltaka er altså terskelen for å få handsama klagar om ulovlege direkteinnkjøp senka. Dermed aukar sjølvsagt risikoen for å måtte betale dyrt for manglande etterleving av reglane. Kapasitetsutfordringar i KOFA skal ikkje vere ei sovepute for innkjøparane. Eg er godt fornøgd med at Stortinget gav tilslutning til vårt forslag om å auke løyvingane til nemnda både for 2006 og 2007. KOFA er no godt skodd for å vareta den oppgåva dei har med å avdekkje og sanksjonere ulovlege direkte innkjøp og andre brot. Når representanten Foss seier at det ikkje har skjedd noko sidan eg meldte til representanten Torbjørn Hansen i fjor at vi no var i gang med å rydde opp, har det rett og slett å gjere med at Stortinget løyvde desse pengane før sommaren, for det var i revidert budsjett Regjeringa foreslo det. Det må trass i alt gjennom ei behandling i Stortinget. Så har vi ein sommarferie som gjer at ei utlysing og ein tilsetjingsprosess tek litt tid. Men tidleg på hausten hadde vi nye saksbehandlarar på plass. Eg var sjølv i Bergen i november og snakka med KOFA og sekretariatsleiar, og fekk eit svært klart inntrykk av at no var dei i gang med å få ned restansane. Vi har òg nettopp gjennomført ei evaluering av KOFA, der inntrykket er det motsette av det representanten Foss hevdar; næringslivet er tvert imot nesten meir fornøgde med KOFA enn eg hadde vågd å håpe på. Så vi må ikkje vere med og forsterke eit inntrykk av at KOFA ikkje fungerer. KOFA fungerer, men sjølvsagt skal restansane ned, og difor har vi gjort løyvinga for 2007 større. I tillegg har Regjeringa valt å innføre ei ny plikt til å føre protokoll for alle innkjøp over 100 000 kr. Dette vil sjølvsagt òg gjelde for innkjøp i departement og underliggjande etatar. No vil òg små kjøp kunne etterprøvast, og gjennom protokollen vil ein m.a. kunne kontrollere at konkurransekravet vert følgt. Det er utarbeidd eit enkelt, valfritt skjema som dekkjer kravet til innhaldet i ein protokoll, slik at det skal vere lettvint for innkjøparane å oppfylle plikta. Protokollane skal journalførast og gå fram av offentlege postlister. Når ny offentleglov trer i kraft, truleg frå neste år, vert protokollen eit offentleg dokument. Dersom ein innkjøpar bryt det grunnleggjande kravet i regelverket når ein gjer innkjøp, er altså no risikoen for å verte oppdaga betydeleg større enn før. I tillegg skal sjølvsagt protokollen inngå i det materialet som revisjonen kvart år skal gjennomgå, både i kommunar, fylkeskommunar, statlege etatar og det som er indre stat. Det er slik at brot på innkjøpsregelverket kan ha fleire grunnar enn manglande vilje til å kunngjere innkjøpa. Brota kan ha si årsak i manglande kunnskap om når regelverket gjeld, og korleis regelverket skal brukast. Medan manglande vilje til å følgje regelverket må møtast med sanksjonar, kontroll og straff, treng ein informasjon og rettleiing dersom organisasjonen manglar kompetanse om korleis ein skal gjennomføre eit innkjøp. Difor har eg òg satsa mykje på førebyggjande tiltak. Frå 1. januar i år har vi fått på plass eit fornya og forenkla regelverk for offentlege innkjøp. Eg trur og håpar at når no desse reglane er gjennomgått og oppdaterte, vert dei òg lettare å følgje. I samband med fornyinga av regelverket utarbeidde vi ein ny og omfattande rettleiar. Han kom i trykt versjon før jul, slik at innkjøparane skulle ha tid til å setje seg inn i regelverket før det skulle begynne å gjelde. Det vart sendt ut til innkjøparar over heile landet, m.a. til kommunane. Det er allereie tomt, så vi har måtta trykkje opp eit nytt og større opplag. I tillegg har vi sjølvsagt laga ein elektronisk versjon, og det er den versjonen vi kjem til å satse på stendig skal haldast oppdatert. Eg trur at rettleiaren vil vere eit godt verktøy som vil gjere det lettare for kvar enkelt innkjøpar å følgje regelverket. Som ei vidare oppfølging av rettleiinga i regelverket er embetsverket i mitt departement stadig vekk ute og held foredrag om dei nye reglane for å auke kunnskapen om og etterlevinga av desse. Som ein ser, har vi gjort ei rekkje tiltak for å auke fokuset på regelverket, gjere det lettare tilgjengeleg og ikkje minst ha ei god rettleiing i korleis det skal nyttast. I tillegg til desse tiltaka vurderer vi fortløpande i kva grad ytterlegare tiltak kan eller bør setjast i verk for at det skal liggje føre eit tilstrekkeleg godt tilbod om rettleiing og informasjon på området. Vi har altså sytt for ei rekkje tiltak for å fremme etterleving av regelverket. Men så er det altså sånn at innkjøp er delegert i offentleg sektor. For departementa sin del betyr det at ansvaret for å gjennomføre innkjøp, og dermed for å syte for at ein har tilstrekkeleg kompetanse til å gjennomføre innkjøp på ein korrekt måte, ligg til kvart enkelt departement og til kvar enkelt underliggjande verksemd. Eg har ikkje høyrt at representanten Foss har tenkt å sentralisere innkjøpa, men det kan ein jo eventuelt kome inn på vidare – vi har ikkje tenkt å foreslå det. Så konkret til Riksrevisjonens rapport. Vi skal vel ha ein eigen debatt om den seinare, når komiteen er ferdig med å behandle heile rapporten, men lat meg berre seie at eg synest innhaldet er pinleg. Eg meiner det, rett ut – det er pinleg. Eg gav straks, faktisk same dag, beskjed om at her skal det sendast ut brev – vi kan ikkje ha det sånn. Eg sende brev til alle departement, der eg bad dei om å passe betre på at regelverket vert etterlevt ved eigne innkjøp. Eg bad statsrådane i kvart departement syte for at deira underliggjande etatar gir desse reglane større merksemd. Kvart departement må sjå på dei interne rutinane for å vurdere korleis desse kan betrast. Likeins bad eg om at kvart departement må syte for å halde ved like og vidareutvikle den interne kompetansen ein har om reglane. Eg oppfordra alle statsrådane til å sjå på kva tiltak som kan gjerast i kvart enkelt departement, for dette kan vere ulikt, og det er ulikt kven som har fått kommentarar. Likevel må kvart enkelt departement gå igjennom sin portefølje, for å sjå korleis ein heilt konkret kan sikre betre etterleving av innkjøpsreglane og sjølvsagt ha ei tettare oppfølging av sine underliggjande etatar. I mitt departement, slik representanten Foss var inne på, fekk vi ei skrape. Eg er ikkje fornøgd med det, og vi har gjort det same – vi har sett i gang tiltak. Arbeidet i mitt departement skjer etter tre linjer. Nøkkelmedarbeidarar skal lærast opp, saksbehandlarane skal få ei betre rettleiing i korleis ein skal gjennomføre innkjøpsprosessar, vi skal ha klårare interne rutinar for korleis ein går fram ved offentlege innkjøp, og vi skal aktivt nytte tilgjengeleg verktøy. Sjølvsagt er e-handelsverktøy ein glimrande måte å få både openheit og transparens på, og ikkje minst at ting er i eit system. Du får det ut for konkurranse, du får inn anbod, og du sikrar deg dermed både at det er ope og transparent, og at dei som er villige til å levere tilbod, faktisk har ei moglegheit til det. Så det å ta i bruk e-handelsverktøy er sjølvsagt ein glimrande måte å få dette inn i eit system på. I tillegg til arbeidet internt har eg skrive brev til mine underliggjande etatar, der eg ber dei gripe fatt i problemstillinga og tilsvarande sjå på kva dei konkret har tenkt å gjere for å auke etterlevinga av regelverket. Regjeringa fekk tilslutning frå Stortinget til våre forslag om endringar i ny lov om offentlege innkjøp, og eg har brukt tida på å gå igjennom dei. Det som i tillegg er blitt slått eintydig fast i lova no, allereie i formålsparagrafen, er at regelverket skal medverke til at det offentlege opptrer med stor integritet, slik at innbyggjarane har tillit til at offentlege innkjøp skjer på ein samfunnstenleg måte. Det ligg i regelverkets natur at det vil ha ein førebyggjande funksjon i forhold til å motverke regelbrot og i verste fall korrupsjon. Det er nettopp difor vi må etterleve regelverket. | 1 |
Regjeringspartiene stemmer i dag ned forslaget fra SV, Miljøpartiet De Grønne og Venstre om å innføre strengere restriksjoner for utplanting av norske treslag som ikke er stedbundne. Da vil jeg gjerne spørre klima- og miljøministeren: Når regjeringspartiene gjør det, hvilke andre grep enn en slik type forbud som vi ville ha, vil regjeringen og klima- og miljøministeren gjøre for å redusere faren og truslene for at gransorter og andre tresorter som ikke hører hjemme på stedet, utfordrer og truer det biologiske mangfoldet? | 1 |
På kommunalkomiteen sine reiser i førre periode fekk regjeringsmedlemmene kraftig kritikk frå dei vi reiste rundt og besøkte, noko som til slutt resulterte i at dei endra ordninga for ressurskrevjande brukarar og la seg på ei line som var nær opp til Framstegspartiet sitt ønske om korleis økonomien skulle vere i høve til kommunane sine utgifter. No ser vi at Regjeringa går tilbake og reverserer denne ordninga for 2010. Det går så langt at dei skal gi denne ordninga tilbakeverkande kraft også for 2009. Ser ikkje statsråden at for kommunane vil det verte ei vanskeleg øving i og med at budsjetta for 2009 er lagde, og at dei her må til å omgjere vanskelege løysingar for å ordne det som då vil kome i tillegg? Ser ikkje også statsråden at dette vil få stor betydning for budsjetta for 2010? | 0 |
Statens helsetilsyn foretok en gjennomgang av landets sykehus og korridorpasienter i 1998 og var da sterkt kritisk til den måten som sykehusene bruker den kapasiteten de ikke har, på, altså korridorene. Sykehusene viser til sykehusloven og plikten til å yte øyeblikkelig hjelp og har derfor prioritert inntak av øyeblikkelig hjelp, selv om det er i strid med bl.a. brannforskriftene. Lite eller intet er gjort ved sykehusene på landsbasis for ikke å øke problematikken. Dette sa man i 1998, altså for 14 år siden. Enda fortsetter man planlagte omlegginger, når man vet at det medfører en overbelastning på sykehusene og korridorpasienter. Hver eneste dag rammer dette pasienter som ligger på gangen. I den avdelingen jeg snakker om, er det altså fire toaletter som er på gangen, det er ingen toaletter eller dusj på rommene. Dette er uverdig, og det sliter på personalet. Mener statsråden at det skal være slik i fire år til, til Kalnes er ferdig? | 0 |
For å svare på spørsmålet fyrst: Nei, eg kjem ikkje pr. i dag til å setje dei måla som representanten Høie har sett, for det er ikkje sikkert at det nødvendigvis er den rette måten å gjere det på. Det kan godt hende at det ville vere begrensande mål for nokre etatar. Det vi skal gjere, er å rette fokus mot brukarretting. Difor er «brukarretting» det viktigaste og det første av dei fem stikkorda som Regjeringa har i si fornyingsplattform. Det er brukarretting, i form av at dei offentlege tenestene skal vere tilpassa brukaren, men òg brukarmedverknad, at brukaren er med og påverkar korleis det offentlege tilbodet skal sjå ut. Opningstider er heilt opplagt ein del av det, men det har òg med ein del andre ting å gjere. Og så snakkar vi om kvalitet. Bent Høie snakka om at ein del av dei pengane vi frigjer ved bruk av IKT, kan brukast til å utvide opningstidene. Men det er òg slik at ein del av pengane vi frigjer ved bruk av IKT, rett og slett skal gå til å auke kvaliteten på det som ligg digitalisert. Eg var m.a. i Bergen og opna Bergensregionen på kart. Elleve kommunar, Bergen inkludert, har lagt ut alle digitale kart og planar, reguleringsplanar, slik at entreprenørar og arkitektar som skal planleggje store prosjekt, hentar informasjonen sjølve på nettet. Men dei arkitektane og dei frå næringslivet som var der, sa til meg at dei er heilt avhengige av at kvaliteten på det som blir lagt ut, er god. Når saksbehandlaren no sparar tid ved at han slepp å springe i arkivet og kopiere opp kart til den som kjem for å hente eit kart, kan han bruke tid på å sjekke i aller minste grad at det som ligg ute, faktisk stemmer. Slik får ein auka kvalitet, og for desse brukarane er det heilt avgjerande. Det er faktisk viktigare for dei enn at ein brukar pengane på å utvide opningstida med ein halv time. Det var alt digitalisert, og dei var meir opptekne av kvaliteten. Det tredje stikkordet som denne regjeringa har med seg i fornyingsarbeidet, er «effektivitet». «Medbestemmelse» er det fjerde ordet – det er ikkje nødvendigvis i den rekkjefølgja, brukaren er nummer ein. Det siste er «åpenhet» og innsyn – at innbyggjarane og næringslivet har innsikt i dei avgjerdene som ein tek i forvaltninga. Det er veldig viktig, òg i forhold til spørsmålet her. Eg var inne på at vi skal diskutere opningstider med hovudsamanslutningane. Å få dei med på eit samarbeid om opningstider er veldig viktig, det er ein føresetnad for at vi skal få det til. Eg høyrer at Høgre hadde store planar om å gå i gang med det, eg har ikkje sett noko til dei planane. Eg trur vi skal gå gjennom det fundamentet vi har, for å gjere den jobben vi skal gjere. Men at vi har eit fokus på at dette skal vere så tilgjengeleg som mogleg for innbyggjarane våre og for næringslivet vårt – den visjonen deler eg absolutt med Høgre. | 1 |
Til Torbjørn Andersen er det bare å si at da ville vi hatt mange færre ledige. Så er det altså ikke slik at Torbjørn Andersen har rett når han påstår at det å sette folk på tiltak er en dårlig investering. Norge har ligget vesentlig lavere på arbeidsløshetsstatistikken i forhold til bl.a. andre land i Europa. Det er mange grunner til det, men én av grunnene til at det er slik, er at vi i Norge mer enn andre steder alltid har sørget for bred utdanning og en arbeidsstyrke som har kunnet skifte arbeid. Man har på en måte fått påfyll av kunnskaper, noe som gjør at man kan tre inn i andre arbeidsplasser og på den måten være mer på lag med industrien og behovene som næringsliv og det offentlige har. Derfor har vi kunnet klare å holde en lavere arbeidsløshet, uten at man har hatt den samme inflasjonen som det man har hatt andre steder. Det har vært veldig positivt, og noe som vi har fått ros for i veldig mange sammenhenger. | 1 |
Eit viktig mål for det nordiske samarbeidet er at det blir så konkret at innbyggjarane i Norden kjenner seg igjen. For oss i SV er det spesielt gledeleg at det er på miljøet og ikkje minst på utviklinga av miljømerkeordninga at folk flest oppdagar at det finst eit nordisk samarbeid. Uansett butikk, supermarknad, skole eller heim i Norden vil ein finne igjen Svanemerket. Tidlegare, då nordiske statsministrar møttest, hadde dei Svanemerket hengande bak seg. Dei var stolte av det. Dei var foreldra, dei hadde på ein måte lagt det egget. Ein god kombinasjon av at folk såg dette igjen overalt, gjorde at det blei eit arbeid som det gjekk an å byggje vidare på. Svanemerket er kanskje det mest vellukka eksempelet på nordisk samarbeid. Det påverkar folk flest. Talet på merkte produkt aukar stadig, og 80–90 pst. av befolkninga i Norden veit faktisk om at det eksisterer. Nordisk miljømerking har utvikla kriterium for meir enn 55 område. Det går på papir, trykksaker, daglegvarer, kontor, data, bygg, bustad, osv. og sertifiserer no bedrifter som hotell, fototenester og vaskeri. På nyåret kjem daglegvarebutikkar og reinhaldstenester. Svanemerket krev oppfylling av målbare krav innafor heile livssyklusen til produktet eller tenestene, gjev rettleiing til folk og tilbyr miljøtilpassa handel og industri ein konkurranseføremon. Ein er rett og slett inne og «roklar» litt i marknaden. Aksepten for denne merkeordninga er stor, og i Regjeringas strategi for berekraftig utvikling kjem ein med følgjande oppmoding til offentlege innkjøparar – eg siterer: «Det tas sikte på at alle departementer skal benytte et offisielt miljø-merke på sine trykksaker.» Det er fint å sjå at ein i dei enkelte landa klarer å følgje opp i praksis det som faktisk skjer i Nordisk Råd. Nordisk miljømerking deltar i eit internasjonalt samarbeid, m.a. ved at ein administrerer miljømerket EU-blomsteren og ved deltaking i GEN, Global Ecolabelling Network. Miljømerkinga påverkar elles bedrifter og arbeidsmiljø verda rundt, eksempelvis gjennom miljømerking av papir frå Brasil og Portugal, av tekstilar frå Pakistan og av kontormaskiner frå Korea og Japan. Nordisk miljømerking er først i verda med å inngå ein avtale med ei anna miljømerkeordning om gjensidig godkjenning av krava til miljømerking. Dette er gjort med Japans Ecomark for produkt av kopimaskiner, skrivarar og faksar. I praksis betyr dette at ei kopimaskin som er godkjend etter Ecomarks miljøkriterium, automatisk er kvalifisert for Svanemerket, og at produsenten slepp å halde seg til dei ulike krava i dei ulike regionane og landa. Om miljømerkinga seier ein heilt klart at det vil auke utbreiinga av miljømerkte produkt og effektivisere påverknaden av multinasjonale selskap. Eg har lyst til å peike på ein del område som eg trur vi er nøydde til å gjere noko med dersom samarbeidet skal bli godt og betre. Det første er at vi må bli meir tydelege på kva vi vil. Det andre går på dette med breidda. Eg synest breidda i saka er formidabel. Eg synest vi famnar enormt breitt. Og eg trur det ville vere ein fordel med dei knappe ressursane som ligg føre, både menneskeleg og når det gjeld pengar, om ein kunne snevre inn noko og konsentrere seg om dei aller viktigaste sakene. Då måtte dei sakene som blir rekna som mindre viktige, bli tekne bort. På den måten trur eg det er meir realistisk å kome lenger på ein del viktige område i det nordiske samarbeidet. Vi må få meir av dei eksempla på konkrete resultat som eg viste til. Når det gjeld miljømerking, måtte det kunne gå an å velje ut andre område der ein ville fått full gjennomføring, i staden for at ein satsar halvvegs. Desse enkeltområda skulle eg gjerne ha sett at meldinga i større grad kunne ha drøfta og i mindre grad berre beskrive at slik og slik er det, dvs. at ein fekk ei meir drøftande melding som tok opp dei problema, og at ein kanskje burde setje ting til sides og heller få konsentrasjonen på enkelte område. Men det er lovande taktar i meldinga, for ein har fått inn og arbeider med strategien for berekraftig utvikling, «En ny kurs for Norden», som legg grunnlaget og ramma for Ministerrådets arbeid for ei berekraftig utvikling. På område etter område som det blir jobba med, blir det slått fast at berekraftig utvikling skal liggje i botnen for alt arbeid. Klimaendringar, biologisk mangfald, mangfald i havet, kjemikaliar, økologiske byggjemateriale og matvaretryggleik er tverrsektorielle satsingsområde. Vi bør bruke det nordiske samarbeidet til å utveksle idear og hauste erfaringar over landegrensene. Spesielt bør vi bruke samarbeidet til i praksis å setje i verk og gjennomføre tiltak som fungerer i eitt land, også i andre land. Som ei lita, artig sak vil eg nemne ein kollega av meg i Nord-Sverige som av alle ting i verda får 1000 kr i året pr. ku han har – det er ein bonde dette, ein landmann. Han får 1000 kr i året frå – av alle plassar i verda – Brussel, for å vareta det dei i Sverige kallar fjellkua. Dette er Sidet Trønderfe. I Sverige gjev ein altså tilskot til det som er eit berekraftig landbruk, mens ein i Noreg ikkje har den same satsinga. I det heile støttar SV fullt opp om nordisk samarbeid. Vi må berre bli flinkare til å få resultat, ikkje minst slik at folk merkar det i kvardagen. | 1 |
Nå er vi nok en gang i denne sal vitne til at det hver eneste gang vi tar opp noe som har å gjøre med pensjoner i Norge, henvises til Pensjonskommisjonen. Det vitner om at Regjeringen faktisk ikke er interessert i å ta innover seg at det bør skje endringer underveis, selv om Pensjonskommisjonen er i arbeid. Problemstillingen som jeg tar opp nå, går på hvorvidt denne opptjente rettigheten i folketrygden skal gå til utbetaling, eller hvorvidt staten skal ta en del av det, ut fra de store stordriftsfordeler man visstnok skal ha ved å bo to eller flere sammen, som finansministeren faktisk viser til i et brev til meg. Da er spørsmålet mitt: Vil statsråden, uansett hva man tar opp i denne sal i tiden fremover når det gjelder pensjoner, bare henvise til Pensjonskommisjonen og ikke ta noe initiativ når det gjelder pensjonspolitikk? | 0 |
Lat meg først få seie at eg synest representanten Ropstad hadde ei nyttig påpeiking i starten. Det er svært usikkert korleis ulike fossilenergiar – og balansen mellom dei – vil påverke klimaet i framtida. Det er ulike premissar som ligg til grunn. Viss ein f.eks. seier at ein vil ha 80 pst. sjanse for å nå togradersmålet, er delen fossile ressursar langt større. Ein kan ikkje avgjere kva for energikjelder ein får – det er antakeleg pris som vil bite på det. Så til spørsmålet: Eg har ganske godt samvit for viktige delar av norsk petroleumspolitikk. Då vi i si tid fann olje i Noreg, kjende vi ikkje til klimaproblemet. Oljen har vore til stor glede og nytte for Noreg, men no må eg seie at mitt samvit aller mest er knytt til ei gradvis dreiing av den politikken. Det viktigaste er å hindre at vi tek gale beslutningar som opnar felt for framtida, og at vi kan fortsetje å utnytte mange av dei ressursane vi har, og som det er behov for. | 1 |
For SV er det aller viktigst å få gjennomslag for det vi mener er viktigst. Vi ønsker en sterkere satsing på skoler enn det Regjeringen har lagt fram, og det vi har sett fra noen av de siste regjeringene. Vi ønsker en fordelingspolitikk som tar hensyn til dem som har minst, en langt sterkere fordelingspolitikk enn det vi har i dag. Vi ønsker en miljøpolitikk som setter hensynet til miljøet først. Vi kommer til å ha sterke krav på disse områdene. Det kan jeg forsikre representanten Sandberg om. For SV er det ikke riktig å si at vi ikke vil være med i den debatten. Hvis f.eks. Fremskrittspartiet skulle finne på å løpe fra ansvaret for den regjeringen de sjøl har innsatt, og vi skulle kunne få til et forhandlingsresultat med Regjeringen som ville sikre en bedre skole, som synes i hver eneste kommune rundt omkring i landet og i hver eneste skole, eller at vi skulle få til en løsning som gjorde at det ble færre fattige her i landet, så skal vi selvfølgelig være med på å diskutere det. | 1 |
Jeg må vel kunne si at det var et innlegg etter min smak, med en spennende historisk oversikt over sultens og matmangelens politiske betydning i mange situasjoner. La meg legge til: I den gamle kinesiske tradisjonen hadde keiseren såkalt himmelens mandat. Det vil si at hvis det gikk bra i landet, så regnet man med at gud og de kreftene sto bak. Men det sikre tegnet på at keiseren ikke lenger hadde himmelens mandat, var at det kom store naturkatastrofer eller sultkatastrofer i landet. Da var det på en måte legitimt å gjøre opprør, for da hadde det vist seg i praksis at keiseren ikke hadde det mandatet fra gudene som man trodde han hadde. Så at sult kan føre til politisk ustabilitet, er hevet over enhver tvil. At det fører til ufattelig menneskelig lidelse, er like opplagt, og det er helt uanstendig og uakseptabelt at det i en verden med alle tekniske muligheter, med ufattelig overflod og rikdom, fortsatt lever én milliard mennesker med ulike grader av kronisk sult. Det er helt og holdent uakseptabelt. La meg gå litt inn på tallene. Det er et område hvor det er vanskelig å være eksakt, men de tallene vi klarte å komme fram til i Utenriksdepartementet, er fra FNs matvareorganisasjons matvareprisindeks, som viser at de globale matvareprisene totalt sett nå er høyere enn under matpriskrisen i 2008. Tall fra april 2011 viser en nedgang i prisindeksen med 2,9 pst., men det er første gang på åtte måneder at det går nedover. Det kan være et tegn på at toppen er nådd, men det kan selvfølgelig være en tilfeldig svingning også. FN mener ikke at det er en akutt matvarekrise. Det er altså ikke en dramatisk forverring av de underliggende trendene, men det er det vi kan kalle en kronisk matvarekrise der nærmere én milliard mennesker lider av sult og der ett barn dør av sult hvert sjette sekund – det er antakelig bare en annen måte å si det samme på som det interpellanten sa. Nå er bildet litt mer nyansert, for det er spesielt sukker og vegetabilsk olje som trekker matprisen opp. De mest strategiske varene for verdens ernæringssituasjon, ris og hvete, er ikke rammet like hardt som i 2008. Prisen på ris ligger 50 pst. under toppnivået i 2008 og 3 pst. lavere enn prisen på samme tid i fjor. Hveteprisen er 21 pst. lavere. Det har vært gode avlinger i mange land i 2010, særlig i Afrika, og det er lave og stabile kornpriser i Vest-Afrika og det sørlige Afrika, men det har vært økende priser i Øst-Afrika grunnet tørke. Men situasjonen kan – opplagt – veldig raskt forverres. Det er svære regionale forskjeller og forskjeller fra land til land, men også den totale situasjonen kan forverres. FNs indikator og framskrivning tyder på at det er 3,5 pst. høyere kornproduksjon i 2011 enn i 2010, men det er høyst usikkert om det vil være tilstrekkelig til å fylle opp lagrene. Som Slagsvold Vedum også sier: Politikk er viktig. Men den politikken en del land la seg på, med store eksportrestriksjoner, var med på å bidra til krisen i årene etter 2008. Den spekulasjonen som vi ser i framtidige matvarepriser, skaper større og mer uforutsigbare prisendringer. Det er i og for seg en gledelig utvikling at så mange mennesker, som følge av god politikk i Kina og mange andre steder, er blitt mye rikere og derfor etterspør mye mer kjøtt. Det er jo en stor forbedring, men også et problem i denne sammenhengen. La oss ikke glemme at da Folkerepublikken Kina ble dannet i 1949, anslo man at det gjennomsnittlige kostholdet i landet var 99 pst. vegetabilsk. Så kjøtt var omtrent ikke-eksisterende. Jeg husker jeg var i en kinesisk provins hvor vi fikk servert fisk som siste rett. Jeg spurte: Hvorfor det? Jo, fordi det viste at man var så mett at man kunne kaste fisken. Det var det ypperste tegn på rikdom. Kjøtt kunne selv de rikeste overhodet ikke tenke seg å ha, så det å kunne kaste fisk viste hvor ufattelig rik man var. Så det at hundretalls millioner av kinesere spiser kjøtt, bidrar selvsagt til dette bildet. Så er det et skremmende fenomen, og det er at mens det i Asia i all hovedsak blir en stadig mer effektiv produksjon på et noe synkende areal som følge av urbanisering og andre ting, har det i Afrika over ti år vært en synkende produksjon på et økende areal. Det er tatt i bruk stadig mer landområder, men man har likevel fått mindre produksjon. Det er selvsagt en helt uakseptabel situasjon. I den stortingsmeldingen som Stortinget har til behandling nå i vår – Mot en grønnere utvikling – legger regjeringen fram en rekke tiltak med tanke på hva man ønsker å gjøre på dette området, og la meg oppsummere noen av dem. Vi kan ikke alene påvirke de virkelig store trendene. De mest avgjørende spørsmålene, slik jeg ser det, er å få en mer effektiv produksjon og å få et større areal tatt i bruk. Det er fortsatt store arealer, f.eks. i tidligere Sovjetunionen – i mange av republikkene der – og i Afrika, som kan tas i bruk for landbruksproduksjon, men det er viktig at den blir brukt på en effektiv måte. Så er det selvfølgelig gunstig at vi holder oss til de lavere delene av den økologiske kjeden og spiser mest mulig korn og grønnsaker. Men det er begrenset, tross alt, hva Norge kan gjøre for å påvirke disse globale fenomenene. Det vi kan gjøre, for å nevne en del ting, er: Vi skal øke støtten til matsikkerhet og utvikling av landbruk i utviklingsland, det er en del av stortingsmeldingen. Spesielt satser vi på klimatilpasset landbruk i Afrika. Jeg har selv vært og sett – både i Zambia og i Malawi – det såkalte konserveringslandbruket, som er å ta i bruk moderne landbruksteknologi, som f.eks. kunstgjødsel, men også ta i bruk tradisjonelle teknikker, som å la mye av aks osv. råtne på jorda. Det er tiltak som har vist seg å øke produksjonen dramatisk. For det andre: Så går vi i en tiårsperiode inn med 50 mill. dollar – et initiativ for å utvikle klimarobuste matplanter. Klimaendringene fører til at man må legge om landbruket mange steder, og i regi av det såkalte Global Crop Diversity Trust – det er de som også driver dette frølageret på Svalbard – vil nye varianter bli gjort tilgjengelig for bøndene, og dette skjer i samarbeid med den rådgivende gruppen for internasjonal landbruksforskning, som vi for øvrig også er en stor bidragsyter til. Så går vi for det tredje inn for såkalte grønne vekstkorridorer i mange utviklingsland. Det har vært et samarbeid med privat sektor. Tanzanias president, Kikwete, skrev en egen artikkel om dette i britisk presse, sammen med Yaras sjef, Haslestad. Det viser hvor stor vekt Tanzania legger på dette, når en president skriver – sammen med en direktør i et fremmed land – en artikkel om denne vekstkorridoren, som har som formål å kunne få kunstgjødsel og innsatsvarer inn til afrikansk landbruk i Tanzania og å kunne få produktet ut for salg, slik at man skaper det markedet som gjør at bøndene over tid vil investere i landbruket og produsere mer. Den norske klima- og skogsatsingen er også et viktig bidrag til matvaresikkerhet. Mange mennesker – en milliard – lever i eller nær skog. Den er viktig for deres livsopphold, og økosystemene i skogene er også viktige for landbruksproduksjonen. Så går Norge inn for de nødvendige reformer i FNs matvareorganisasjon og Verdens matvareprogram, spesielt den første av disse trenger omfattende reformer, men vi er også viktige bidragsytere til dem, slik at de kan gjøre sin jobb med å koordinere det internasjonale arbeidet på dette området. Så legger vi i stortingsmeldingen opp til økt fokus på forebygging av naturkatastrofer. Naturen selv er det beste førstelinjeforsvar for naturkatastrofer, og naturkatastrofer er jo ofte med på – varig – å sette landbruket tilbake i et område. Til syvende og sist handler ikke sult i verden om teknologi og landarealer alene – det handler om det også – men det handler også om maktforhold. De aller fleste som ikke kan spise seg mette, er enten kvinner eller barn, og det er kvinner som står for mesteparten av produksjonen i det småskalalandbruket som bærer mye av den fattige delen av verden. Det er ingen land i verden hvor det er matmangel som sådan, men det er noen som får tilgang på maten og ikke andre. Veldig ofte er det marginaliserte grupper, som en leder i et land ikke ser hva trenger, som mangler mat. Så må vi i bekymringen for økte matvarepriser også huske at i prinsippet er økte matvarepriser en god ting – det bør jeg vel ikke bruke tid på å overbevise Senterpartiet om. Høye matvarepriser er jo forutsetningen for langsiktige, varige investeringer i et mer effektivt landbruk. Selv om høye matvarepriser, særlig for fattige i byer og fattige på landsbygda uten tilgang på jord, er et stort problem, så trenger vi – over tid – høye, men stabile matvarepriser. Det gir anledning til de investeringene som gjør at vi får opp produksjonen. Men det svingende, spekulative prisnivået som vi nå har, er, som interpellanten sier, et veldig stort problem. | 1 |
Jeg ble ikke særlig overrasket da statsråden like før påske la fram Regjeringens innstilling i Sauda-saken, der han foreslo en halvert utbygging, til tross for at han fra denne talerstol i dag sier i sitt innlegg at han er for utvidelser og opprusting av eksisterende kraftverk. Dette viser at Regjeringen gjør bortimot hva som helst for å hindre produksjonsøkning av kraft, basert både på vann og gass. Samtidig prøver man å innbille det norske folk det stikk motsatte. Statsråden uttalte i fjor vinter at man i Norge burde ha som målsetting å bli nettoeksportør av kraft. Dette er selvfølgelig en god idé, men det er jo en umulighet så lenge man hindrer produksjonsøkning. Vil statsråden gjøre rede for om han fortsatt har denne målsettingen, og eventuelt hvilket tidsperspektiv han ser dette i? | 0 |
Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren: «Forskning viser at vi har en grunnskole som ikke utjevner forskjellene, men i stor grad er med på å reprodusere og forsterke forskjellene i samfunnet. Elever med foreldre med høy utdanning er de som har størst mulighet til å lykkes i skolen. En femtedel av elevene går i dag ut av grunnskolen uten gode nok lese- og skriveferdigheter. Det blir færre lærere, flere barn, større grupper og mindre delingstimer i skolen. Mener statsråden at denne utviklingen går ut over tilpasset opplæring for hvert enkelt barn?» | 1 |
Eg takkar for svaret. Dette tilfellet er dessverre ikkje enkeltståande. Det finst mange fleire, og eg får stadig spørsmål om denne utfordringa. I Bergens Tidende fredag 27. januar i år kan ein òg lesa om eit nytt tilfelle der ein person faktisk måtte gi opp, og måtte ordna dette med jobb sjølv. Sjølvsagt har ein sjølv ansvaret. Men i dette tilfellet seier vedkommande at det gjekk for treigt hos Nav, det blei for omstendeleg, og det blei tidkrevjande. Det er klar tale, og her viser ein òg kor skoen trykkjer. Når vi òg veit at pila peikar feil veg når det gjeld auken av nye uføre, spesielt for dei under 30 år, er dette alvorleg og noko vi må gjera noko med. Mitt spørsmål til statsråden er igjen: Kva for ressursar og kva slags kvalitet vil ein setja inn mot Nav, som skal ta hand om alle desse som vi ikkje ønskjer skal over på uføretrygd? | 0 |
Først vil eg vise til mitt svar på spørsmål 2. Det er riktig at Samferdselsdepartementet har fått Statens vegvesen til å sjå på ulike tilpassingar innanfor den traseen som er utgreidd. Blant anna omfattar dette kostnadene ved å erstatte fyllingar i alternativ A med ulike lengder av bruer. Utgreiingane viser at det er betydelege kostnader knytte til ei lang bruløysing over Åkersvika. Det er uaktuelt med ei bru i milliardklassen, som ho som har vore omtala i media, og som òg kan gje forseinkingar i framdrifta. Elles kan eg – som eg svarte på spørsmål 2 – ikkje gå inn på kva løysingar som vert valde, men berre bekrefte at vi er i sluttfasen av arbeidet, og at eg legg opp til ei endeleg avklaring som kan gje ei framdrift i saka. | 1 |
Det kommer regjeringen tilbake til. Bakteppet er at datalagringsdirektivet som sådant ikke er vedtatt i Stortinget, men implementeringen og lovendringer er vedtatt i dette storting. Det må regjeringen forholde seg til, og hvis regjeringen da skulle gjøre noe annet, må regjeringen legge frem en skikkelig sak om det. Jeg skjønner at representanten Rotevatn er utålmodig, men jeg tror det vil være i alles interesse at det arbeidet som nå gjøres, er grundig og godt. Hvis en skal ta motsatsen til det representanten tar opp, kan en jo også stille spørsmål ved i hvilken grad domstolens beslutning egentlig påvirker de lovendringene som Stortinget allerede har vedtatt. Så det er mange perspektiver i denne saken som må belyses, og det kommer regjeringen til å gjøre på en grundig og god måte. | 0 |
Statsråden var i sitt innlegg ikke inne på en ting som har stor betydning for norsk rovviltpolitikk, og det er Sveriges rovviltpolitikk. Svenske myndigheter vil jo øke sine rovdyrstammer. Forslaget går ut på at ulvebestanden skal økes til 500, at jervebestanden skal økes til minimum 400, at bjørnebestanden skal være på 1 000 dyr, og at gaupebestanden holdes på ca. 1 500 dyr. Konsekvensen av den svenske rovdyrpolitikken vil bli økt innvandring av svenske rovdyr på norsk jord, som vil medføre store tap for sauebønder og tap av annet jaktbart vilt som f.eks. elg og hjort. Samtidig vil det jo skape frykt hos en del av dem som bor ute i distriktene – naturlig nok. Jeg har fått opplyst at det i høst har vært gjennomført flere møter mellom forvaltningsmyndighetene og departementene i de to landene for å sikre en god kontakt og gjensidig informasjon. Fra norsk side er det lagt vekt på å formidle synspunkter på hvilke problemer norske myndigheter vil stå overfor med en voksende rovviltbestand i våre naboland. Det kunne det ha vært veldig interessant at statsråden sa noen ord om. Ser ikke statsråden behov for snarest å få en ny behandling av helheten i rovdyrpolitikken, og slik at de som blir berørt, vet hva myndighetene ønsker å gjøre i fremtiden, slik at de har en oversikt over den livssituasjonen og den livskvaliteten som de skal ha i fremtiden? | 0 |
Først ein takk til forslagsstillarane som har teke opp ei veldig viktig sak. Det er fleire som har vore innom ulike evalueringar av innovasjonen i Noreg og samanlikna Noreg med andre land. Men det finst mange ulike evalueringar av innovasjon, og dei legg vekt på litt forskjellige ting, og kjem på den bakgrunnen fram til litt forskjellige resultat. Eg vil peike på rangeringa frå den anerkjende institusjonen IMD. Der kjem Noreg på 9. plass og har rykka fram tre plassar sidan i fjor. Det er berre eitt europeisk land som ligg over Noreg på den statistikken. Så det å gi ei sånn svartmåling, at innovasjonen i Noreg er veldig dårleg, er i beste fall ei overdriving, for med litt andre parametrar kjem Noreg ganske bra ut i forhold til dei landa som det er naturleg å samanlikne seg med. Så har eg lyst til å ta opp ein del viktige innovasjonsfremmande tiltak som høgrepartia sjeldan tek opp. Høgrepartia har ein tendens til å sjå på velferdsstaten som ei belastning for næringslivet. Men velferdsstaten er grunnlaget for den omstillingsevna og den styrken som norsk næringsliv har. Tryggleik frigjer ressursar, tid og engasjement for å satse på nye ting. I sommar var eg på ein konferanse der vi diskuterte entreprenørskap og innovasjon. Der var også årets kvinnelege gründer. Ho peikte på at utan barnehage hadde ho ikkje hatt den suksessen ho hadde. Det viser berre at det næringslivet set pris på, er den velferdsstaten som høgrepartia ofte framstiller som ei belastning for næringslivet. Så er det eit anna område som veldig ofte skaper innovasjon. Det gjeld miljøansvar, miljøengasjement og miljøkrav. Dei miljøkrava som ein stilte til industrien i Noreg i 1970- og 1980-åra, skapte den mest innovative tida i norsk industri. Utan den miljøsatsinga og dei miljøkrava som industrien i Noreg fekk i 1970-, 1980- og 1990-åra, ville vi ikkje hatt ein konkurransedyktig prosess- og metallindustri i Noreg i dag. Det viser berre at miljøsatsing er veldig innovasjonsfremmande. Ser vi framover, vil miljøkrava til bygningar og skip i ulike fartssoner kunne føre til at vi får ein skikkeleg innovasjonsrunde i byggjebransjen og i verftsindustrien. Eit område som høgrepartia ofte prøver å snakke ned, er den statlege eigarskapen. Ein av dei sterkaste bransjane vi har i Noreg i dag, er leverandørane til offshoreindustrien. Dei har vore gjennom ein fantastisk innovativ fase og er i dag verdsleiande. Og denne industrien blei bygd opp fordi vi hadde ein aktiv statleg eigarskap i Nordsjøen. Den aktive statlege eigarskapen har, bl.a. gjennom Statoil, bygt opp ein industri som i dag er blant dei fremste i verda når det gjeld kvalitet. Og ein har fått innovasjon gjennom ein aktiv statleg eigarskap. Så vil eg også peike på ein ting som ingen har vore inne på her i dag, og som har samanheng med statistikkar frå Statistisk sentralbyrå. Det er dette at innovasjonsevna er størst i store bedrifter. Ho er noko større i bedrifter med over 20 tilsette enn i bedrifter med færre enn 20 tilsette. Men det er først når ein kjem til bedrifter med over 50 tilsette, at det er betydeleg større produkt- og prosessinnovasjon enn i gjennomsnittet av bedrifter. Samtidig er vi avhengige av at vi har dei små bedriftene, for små og mellomstore bedrifter er det jo langt fleire av enn dei store. Difor er det veldig innovasjonsfremmande å skape samarbeid mellom store og små bedrifter. Dei store bedriftene har kompetanse og tyngd til å setje i verk innovasjon, dei små bedriftene kan vere med på lasset. Eg synest at det å satse på nettverk som koplar saman store og små bedrifter, gjerne saman med universitet og høgskular, er eit veldig viktig tiltak for å skape innovasjon. Då er det veldig uheldig at Høgre kuttar nettopp i dei støtteordningane som legg til rette for å kunne kople saman store og små bedrifter og gjennom det utløyse innovasjon. Vi veit at samarbeid mellom bedrifter som også konkurrerer, er krevjande. For å få til eit slikt samarbeid treng ein det litt ekstra som kjem frå det offentlege, og som Høgre vil kutte i. Det synest eg samsvarar dårleg med å fokusere veldig på innovasjon, som Høgre gjer. | 1 |
Mitt spørsmål går til den ærede helse- og omsorgsministeren: «I TV 2-nyhetene den 20. januar ble det opplyst at 1 av 3 personer ikke oppnår telefonkontakt med fastlegen. Hensikten med ordningen var nettopp at alle skulle ha en fast og kjent lege å forholde seg til som skulle gi den enkelte skikkelig oppfølging. Dersom det er riktig det som hevdes i TV 2, er disse forutsetningene ikke oppfylt, til tross for at legene får betalt for hver eneste pasient på sine respektive lister. Ifølge TV 2s beregninger svarer 380 fastleger bare på 50 pst. av henvendelsene. Hva vil statsråden gjøre?» | 0 |
Det er riktig som statsråden sa, at man gjør noe i forhold til ekteskapsloven, og i Ot.prp. nr. 100 for 2005-2006 strammer man til overfor bigami, overfor stedfortrederekteskap og overfor ekteskap med barn, og man gjør det lettere å oppløse tvangsekteskap. Samtidig utvanner man delvis de erklæringer som gjelder skilsmisse, og man sier at såkalte arrangerte ekteskap er helt ok. Dette er å skyte seg selv i foten. En annen sak er at de tiltak som kommer i Ot.prp. nr. 100, kommer ti år etter at alle visste om problemet, og ti år etter at Fremskrittspartiet hadde varslet hvordan dette skulle løses. Er det ikke nå på tide at man slutter å dra føttene etter seg, at man snarest får innført 24-års aldersgrense for henteekteskap, og at man får et forbud mot fetter og kusine-ekteskap? | 0 |
Eg kan vel ikkje seie at eg blei roleg med tanke på Grunnloven § 97 i denne saka. Ein pleier alltid å ha ei haldning til kva som er lovleg og ikkje lovleg. Dersom ein f.eks. har den minste tvil om ein har promille eller ikkje, lèt ein vere å køyre bil. Dersom det er den minste tvil om noko er lovleg eller ulovleg, lèt ein vere å utføre den handlinga. Det bør gjelde for alle, både enkeltpersonar og bedrifter i Noreg. Men når det gjeld Regjeringa, kan ein balansere på grensa av kva som er lovleg eller ikkje i forhold til Grunnloven. Det synest Framstegspartiet er uheldig. Eg skal ikkje gå inn på alle desse punkta på nytt. Representanten Starheim har på ein grundig og god måte gått gjennom kva Framstegspartiet meiner når det gjeld desse innstrammingane som det her er snakk om. Det som eg har lyst til å gjere merksam på, er at samtidig som nesten alle grupper får forverra pensjonsvilkår, altså dårlegare pensjon, er det ei gruppe som skal få betra pensjonsvilkåra. Dei skal få dobla pensjonsnivået, og dei skal også få redusert oppteningstida, frå 30 til 20 år. Det gjeld «ledsagere» i utanrikstenesta. Det er ganske uforståeleg, i alle fall for Framstegspartiet, korleis det kan ha seg at samtidig som nesten alle grupper får dårlegare vilkår, skal ein betre vilkåra så dramatisk for denne gruppa – altså ei dobling av pensjonen og redusert oppteningstid, frå 30 til 20 år. Det tyder på at statsminister Jens Stoltenberg og utanriksminister Jonas Gahr Støre ønskjer å gi eit gode til sine vener i utanrikstenesta, og det kjem ikkje klart fram kva som eigenleg er grunngjevinga for det. Framstegspartiet vil i alle fall stemme imot dette. Vi synest det er uklokt, vi synest det er uheldig, og vi har lita forståing for dette forslaget. Til slutt vil eg også seie at vi vil be om ei punktvis avstemming, slik at Framstegspartiet får anledning til å stemme for det vi er for, og imot det vi er imot. | 0 |
Spørsmålet mitt handler om aktivitetsplikt. I denne debatten og i den foregående var det mye snakk om forskning. Frischsenteret har ganske entydig slått fast at det å få unge sosialhjelpsmottakere opp om morgenen har en betydelig effekt. Jeg registrerer også at man i merknadene til Arbeiderpartiet når det gjelder aktivitetsplikt – man gjentar det også fra talerstolen i dag – sier: Gjør din plikt, krev din rett. Det er noe Fremskrittspartiet er helt enig i, men utfordringen er at når det kommer til praktisk politikk, er Arbeiderpartiets politikk: Krev din rett, gjør din plikt – hvis du vil. Jeg synes det er en underlig oppfølging av det spesielt tidligere arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen sa, for han var helt klar på at folk skulle opp om morgenen, og at man skulle gi folk et meningsfullt tilbud å stå opp til. Hva er egentlig grunnen til at Arbeiderpartiet mener at unge mennesker ikke skal ha et krav på seg til å stå opp om morgenen og ha noe meningsfylt å gjøre? | 0 |
Jeg vil tillate meg å stille følgende spørsmål til justisministeren: «Søndag 10. april 2005 var det et oppslag i Aftenposten hvor leder av Politiets Fellesforbund Oslo gikk sterkt ut mot situasjonen i Oslo og hevdet at det etter den store budsjettøkningen for inneværende år, fortsatt ikke var mer synlig politi ute på gatene i Oslo. Det ble også vist til andre forhold som Politiets Fellesforbund mente var grunnlaget for at så hadde skjedd. Deler statsråden oppfatningen om at det ikke er mer synlig politi i Oslo, og i så fall hva er årsaken til dette?» | 0 |
Jeg takker for svaret. Jeg har også lest den meldingen som foreligger, og jeg ser også de løsningene miljøvernministeren legger til grunn her, med kvotejakt og lisensjakt. Men dagens problemstilling er og forblir uløst. Det er foretatt en hel masse jakt på skadedyr som det er gitt tillatelse til felling for, og det er masse kommuner som nå har utkommandert lokale fellingslag hvor mennesker kanskje har hatt 20 døgn ulønnet arbeid i skogen for å felle et dyr som det da er gitt fellingstillatelse for fra statens side. Det er jo helt urimelig at disse jegerne skal bekoste dette selv, da det er en oppgave som er pålagt dem fra en høyere instans. Ville det ikke være naturlig å sørge for at i hvert fall det som har vært gjort, blir ryddet opp i før man legger retningslinjer for det som kommer? | 0 |
Solidaransvar vil først og fremst være en fordel for store og veletablerte bedrifter og således opptre som en konkurransevridende faktor overfor små bedrifter som av kapitalhensyn ikke kan klare å fremstille de lønnsgarantiene som kreves for å oppfylle solidaransvarets intensjoner. Jeg kan ikke skjønne at det er en håndsrekning til arbeidsfolk rundt omkring, særlig i bygg- og anleggsbransjen, hvis de risikerer å miste jobben ved at bedriften deres går konkurs fordi Regjeringens forslag om solidaransvar innføres nå. Mange bedrifter i næringslivet sier jo også at mange av de andre tiltakene som Regjeringen har iverksatt for å bekjempe sosial dumping, ennå ikke har fått virke fullt ut, og de ber og anmoder Regjeringen om å vente litt både fordi det er krevende tider og fordi man ønsker at de tidligere vedtakene skal få virke. | 0 |
En av årsakene til at NATO gikk til krig mot det tidligere Jugoslavia, var å hindre at en langvarig geriljakrig i Kosovo skulle spre seg til en rekke land på Balkan. Det er klart at det da blir et tankekors at NATOs bombing av mål i Montenegro kan være en medvirkende faktor til å utløse en borgerkrig i Montenegro, hvor det lokale regimet kontrollerer politiet og det føderale regimet kontrollerer hæren. Mitt første spørsmål til statsministeren er om han vil bekrefte at Norge vil gjøre hva Norge kan i NATO for å argumentere for at man så langt det overhodet lar seg gjøre, avstår fra å bombe Montenegro. Det er svært innlysende politiske grunner til å la det være, selv om det skulle eksistere militære grunner for å gjøre det. Og kanskje viktigere, nå som det er innført en oljeblokade av det tidligere Jugoslavia, som Norge jo sluttet seg til i helgen: Hva vil man gjøre for å hindre at denne oljeblokaden rammer Montenegro, som i realiteten er en uskyldig tredjepart i denne situasjonen? | 1 |
I den høykonjunkturen som norsk økonomi er inne i, har det vært naturlig med en gradvis normalisering av rentenivået. En gradvis oppgang i renta ble varslet fra Norges Bank allerede lenge før denne regjeringen tok over. Helt siden våren 2005, da Høyre styrte Finansdepartementet, har det vært klart at renta ville gå opp. Jeg vil i denne sammenhengen også minne om sentralbanksjefens svar på representanten Sanners spørsmål under høring i Stortinget om pengepolitikken i fjor om hvilke konsekvenser det vil ha for renta at man i dag fører en finanspolitikk som er svakt ekspansiv. Sentralbanksjefen sa da: «Det viktigste som ligger bak det at vi nå har renteøkninger, er at renten var så lav - den var så lav i Norge, og den var så lav ute. Det at vi har hatt en så unormalt lav rente, har skapt vekst i økonomien, og der må vi svare med renteøkninger.» I fjerde kvartal 2007 var den gjennomsnittlige utlånsrenta i bankene 6,65 pst. Statistikk for gjennomsnittlig utlånsrente i første kvartal 2008 frigis først i slutten av mai, men at rentenivået skulle være så høyt som 8-9 pst, som antydet i representanten Flåttens spørsmål, virker ikke sannsynlig. Hvis folk har boliglånsrenter i den størrelsesorden, vil jeg anbefale dem om å ta kontakt med banken og å undersøke hva andre banker kan tilby. Det har vært en rekordhøy sysselsettingsvekst de siste årene. Det har aldri vært så mange folk i arbeid. Arbeidsløsheten er veldig lav, og 200 000 flere er i jobb nå enn i 2005. Det er 160 000 flere enn det Norges Bank forutså våren 2005. Den positive utviklingen i arbeidsmarkedet og den høye inntektsveksten over flere år har gitt mange husholdninger veldig mye bedre økonomisk armslag og et tryggere livsgrunnlag. Det er viktig for dem med økte bokostnader. Det viktigste målet for den økonomiske politikken for vår regjering er lav ledighet og bærekraftig vekst. Det er det vi legger vekt på når vi fører en økonomisk politikk som bidrar til en balansert utvikling i norsk økonomi, og til at renta ikke blir unødvendig høy. Vi følger handlingsregelen, slik som tidligere regjeringer også har gjort. Den legger opp til en gradvis opptrapping i bruk av oljeinntektene i takt med det som er utviklingen i forventet realavkastning av Statens Pensjonsfond - Utland. Men vi må selvfølgelig se på hva som er kapasiteten i norsk økonomi, på hvordan vi håndterer handlingsregelen, som i utgangspunktet har beregnet en realavkastning på 4 pst. fra år til år. Nå har vi en situasjon med press i norsk økonomi, og derfor har vi holdt igjen i de siste budsjettene når det gjelder bruk av oljepenger. Det er i tråd med hvordan nesten hele Stortinget har innrettet den økonomiske politikken, også Høyre. Representanten Flåtten kommer jo fra et parti som ikke på noe tidspunkt har foreslått en alternativ økonomisk politikk i forhold til de rammene Regjeringen har foreslått, som ville hatt noen betydning for rentenivået. Dersom Regjeringen i stedet skulle innrette budsjettpolitikken med sikte på at det viktigste målet ikke var lavest mulig arbeidsløshet, men lavest mulig rente, måtte det kuttes på svært mange områder over stor skala. Det ville betydd at offentlig finansiering av skole, helse, omsorg, barnehager, jernbane, samferdsel osv. ville fått innstramminger og kutt i mange milliarder kroner-klassen. Derfor mener jeg at vi i tråd med vår plattform har klart å finne det balansepunktet som tar hensyn til de viktigste tingene i økonomien, og at et rentenivå på mellom 5 og 6 pst. er det som Norges Bank kaller for et normalt rentenivå. | 1 |
Det gjelder Nav Utland. Jeg har i fire uker forsøkt å få kontakt med Nav Utland. Jeg har ringt de numrene som har vært tilgjengelige, jeg har prøvd å sende mail og faks, men ingen respons. Hva vil statsråden gjøre for å bedre det? | 0 |
Kommunene har allerede i dag veldig mange oppgaver, som de trenger mer penger til å gjennomføre. Vi ønsker å finansiere de oppgavene, og vi hører på hva som blir sagt lokalt, nemlig at de trenger mer penger slik at de kan ansette nok folk, f.eks. i eldreomsorgen – der de ansatte sliter seg ut, og der mange av de eldre ikke får den hjelpen de skal ha – eller i skolen, der læreren ikke har tid til å prate med alle elevene hver dag. Da er det det som er viktigst. Det er det vi hører på. Men vi har et forslag i denne innstillingen, og det er at kommunene skal ha større makt over f.eks. skolestrukturen. Det er en basisoppgave som kommunene har i dag, som de i prinsippet, mener jeg, burde ha full råderett over – at ikke staten skal kunne godkjenne privatskoler, som gjør at penger går ut av kommuneøkonomien. Jo, vi har gode forslag til det, men den kommunereformen som denne regjeringen legger fram, er SV imot. Vi er for frivillig kommunesammenslåing. Vi er imot at noen skal tape eller komme dårlig ut av det. | 1 |
Helhetlig tenkning er viktig i de fleste sammenhenger, ikke minst når det gjelder statsbudsjettet. Det er da også fornuftig nok finansdebatten som er vurdert som den viktigste budsjettdebatten her i stortingssalen. Da har vi nemlig en mulighet til å diskutere både helheten i budsjettet og forholdet mellom de ulike kapitlene i budsjettet. Debattene blir da gjerne oppklarende og dermed interessante, for de fleste partier holder seg stort sett til den samme statsbudsjettramma. Det gir oss da en mulighet – det syns jeg vi utnytter i finansdebatten i år også – til å avdekke likheter og forskjeller mellom de ulike partiers overordnede økonomiske politikk. Dette er viktig informasjon som vi alle må ta med oss til senere debatter både innenfor og utenfor Stortinget. I år fikk vi fram gode forskjeller, som sagt, mellom posisjon og opposisjon, men ikke minst forskjeller innen opposisjonen. Jeg ser fortsatt med spenning fram til at opposisjonen – hvem dette måtte bli til slutt – tar seg bryet med å arbeide fram et styringstroverdig alternativt statsbudsjett. Jeg går ut fra at neste høst må være siste mulighet. Budsjettdebatter, som vi har i dag, kan lett bli mindre interessante og mindre avklarende når vi kommer ned på kapittelnivå, for da spriker det gjerne i de økonomiske rammene som hvert enkelt politisk parti har til rådighet. Dette er jo virkelig situasjonen her i dag. I utgangspunktet har vi fem ulike økonomiske rammer. Vi har de rød-grønnes og hvert av de fire opposisjonspartienes ulike økonomiske rammer. Det svakeste med budsjettene til de to største opposisjonspartiene her i dag når det gjelder forskning og utdanning, er etter min mening inntektssida, den inntektssida som de har skaffet seg i sine respektive alternative statsbudsjett – det er årsaken til mine innledende betraktninger om statsbudsjettet – og som gjør at de kan boltre seg med noe mer penger enn det vi i regjeringspartia kan gjøre her i dag. Jeg kunne også ha tenkt meg å ha flere penger til disposisjon, for all del. Å satse klokt og djervt på danning, utdanning og forskning er riktig å gjøre i enda sterkere grad enn i dag i åra framover. Det er både SVs og den rød-grønne regjeringas ambisjon. For SV og for meg, når vi skal bruke mer penger på utdanning og forskning, må to forutsetninger være oppfylt: For det første må den økte satsinga foregå innenfor ei anstendig økonomisk statsbudsjettramme – og jeg sier «anstendig» for å markere at jeg ikke bare tror på temperatureffektteorien innenfor klimadebatten, men jeg tror også på den innenfor makroøkonomiske spørsmål, for høgt innenlandsk aktivitetsnivå er ikke bra for kostnadsnivået – og dermed for konkurranseevnen. Begrepet «anstendig» skal også fange opp at et land som Norge bør klare å videreutvikle seg som samfunn innenfor en edruelig økonomisk ramme. Det blir etisk og ideologisk feil for oss sosialister å forutsette ei inntektsside i statsbudsjettet helt hinsides det verden for øvrig kan legge til grunn. Oljeinntektene må ikke gjøre oss bortskjemte og forvente som nasjon. Det vi tradisjonelt gjør i politikken når vi har forventninger til noe, er at vi diskuterer hvordan vi skal få vekst i tilbudet. Men jeg mener veldig bestemt at vi kanskje som aldri før, i den situasjonen verden nå er inne i, må realitetsorientere oss i noe større grad med hensyn til gapet mellom hva vi forventer, og hva vi ber om. Sjølsagt må vi legge til grunn en skarpere fordelingspolitikk og bli enda mer bevisste på hva vi skal løfte, og hvem vi skal løfte, men bevilgningsmessig kan vi ikke løfte alt og alle; vi må prioritere. Opposisjonens budsjettframlegg og innlegg her i dag syns jeg i altfor stor grad ikke prøver å prioritere, men gir mer penger til alt mulig. Men nettopp dette litt dystre budskapet om hva vi skal gjøre framover, gir også utdanning og forskning en mulighet, for i et bærekraftperspektiv er det nemlig lurt og riktig på alle mulige måter å vri forbruket vekk fra vareforbruk til læring. Her ligger muligheten for utdanning og forskning. Den andre forutsetningen som for SV må være oppfylt dersom vi skal bruke mer penger på utdanning og forskning, er at vi må hente inn de pengene vi skal bruke, på en anstendig måte, og ikke ved at vi foretar innstramninger på andre aktivitetsområder i statsbudsjettet, som vi mener er veldig uheldig. Det er nettopp her Høyre og Fremskrittspartiet etter min mening svikter ved at de gjør kutt – til dels kraftige kutt – på områder som landbruk, regional utvikling, statlig administrasjon, uten å vise hvordan de skal kutte, bistand, barnehage, pressestøtte, overgangsstønad, osv. De skaffer seg mer penger inn i opposisjonskassa ved å legge til grunn en strammere asylpolitikk og salg av statlige eiendommer, og de forutsetter at det blir mindre arbeidsløshet, som igjen gir mindre utgifter, osv. Dette er årsaken til at, punkt 1, opposisjonen får mer penger til disposisjon her i dag, og, punkt 2, til at SV og de rød-grønne ikke kan bli med på den rause ramma som opposisjonen gir seg sjøl, og har til rådighet i debatten her i dag. Men så over til utgiftssida, som gjerne er mest i fokus. Hva bruker opposisjonspartia disse pengene til? Det første som slår en, er at opposisjonen i all hovedsak gir vår rød-grønne politikk en varm tilslutning, på et vis litt varmere, som jeg allerede har vært inne på, enn det vi sjøl klarer innenfor gitt budsjettramme. Opposisjonen vil nemlig på svært mange områder gjennom økt pengebruk, sterkere øremerking av pengene og forpliktende opptrappingsplaner utvikle det rød-grønne utdannelses- og forskningsprosjektet noe raskere enn det vi sjøl vil, men det er ikke avvikende store prosjekter som skurrer i forhold til våre ambisjoner, våre mål og forestillinger om hva som er riktige virkemidler på dette området. Det opposisjonspartia på mange måter gjør, er, gjennom innstillinga her i dag, å heie fram det rød-grønne prosjektet, og de vil, som sagt, at vi skal gå fram noe raskere og sette inn tiltak på en noe kraftigere måte. For det er sjølsagt bra, og det setter vi veldig pris på, at vi nå nærmest kappes om å si at etter- og videreutdanning er viktig, at hospiteringsordninger er viktig, at lærlingplasser er viktig, at en styrket rådgivningstjeneste er viktig, osv. Når en leser gjennom innstillinga i dag, blir en fort blendet av alle de mange ekstra kronebeløpene som dukker opp i merknader fra opposisjonen, men i sum blir avvikene egentlig ganske så små. Ta f.eks. forskning, som også her i dag har blitt hardt kritisert fra opposisjonens side. Vi har lagt fram et budsjett der den offentlig finansierte forskninga kommer opp i 0,92 pst. av BNP. Kristelig Folkeparti klarer 0,93 pst, Fremskrittspartiet 0,94 pst., Høyre 0,95 pst. og Venstre 0,96 pst. Det er ikke den dramatisk store forskjellen. Jeg har nesten lyst til å si at jeg syns såpass bør en opposisjon klare å få til, såpass mye bør en ligge over regjeringa i slike budsjettspørsmål. Så dette er fint! Vi har oppslutning, vi har støtte i opposisjonen til å stå på videre. Det andre som slår en, er hvor ulikt det tenkes mellom de fire opposisjonspartia, særlig mellom de to største, Høyre og Fremskrittspartiet, innenfor denne tross alt relativt trange ramma, for vi er jo enige om det meste. Dette er ikke ment som noen kritikk, faktisk. Men det er interessant i hvert fall å legge merke til at uenigheten skrives fram helt ned i detaljer for å vise dem fram i budsjettinnstillinga. Her er finslipte partimarkeringer skrevet ut i merknad etter merknad, om leksehjelp, frukt og grønt, etter- og videreutdanning, timetall, studiestøtte, læremidler, gratisprinsippet, valgfag, SFO, studieforbund osv. Det er jo ulikheten som preger det som er skrevet om de forskjellige punktene her. Elisabeth Aspaker sier at opposisjonen er skjønt enige. Nei, opposisjonen er skjønt – eller uskjønt, det skal ikke jeg ta stilling til – uenige seg imellom om de få punktene der de er enig med oss i den rød-grønne posisjonen. Så har vi også her – og det er antageligvis ikke til å unngå – noen irriterende faktakonflikter. Det er en realitet at realveksten på forskningsbevilgningene i perioden 2006–2011 – legg merke til at jeg sier realveksten – er på 27 pst. Når vi har fått faset inn alle nye studieplasser, er det 20 000 nye studieplasser i løpet av den perioden. Det er en realitet. Jeg syns det ødelegger – litt – et ellers godt debattnivå oss imellom når det i debatter tidligere her i salen omkring dette blir sagt at de rød-grønne legger fram tidenes verste forskningsbudsjett, og at vi har en statsråd som legger ned forskninga. Slike utsagn har ikke noe som helst grunnlag i de fakta som vi har på dette området. | 1 |
Det er ofte slik at ømme politiske tær gir høye politiske smerterop når noen treffer tærne. Det er refleksjonen etter å ha hørt på noen innlegg her. Først til statsråden: I perioden 2001–2005 var det vel slik at Senterpartiet fikk heller lite til på vei. Det er vel også slik at Fremskrittspartiet fikk til omtrent det samme og kanskje litt mer enn det Arbeiderpartiet fikk til, da de hadde budsjettavtale med forrige regjering, som var en mindretallsregjering. Hvis man skal skryte på seg noe, så får man iallfall være rimelig riktig. Når jeg hører på representanten Rudihagen: Hva er alternativet til bompenger? Det er fremstilt som ingenting. Det er jo selvfølgelig fullstendig feil. Men det er ikke rart at det kommer fra en representant fra Arbeiderpartiet, og ikke minst fra representanten Rudihagen, som har hatt prosjektfinansiering som sitt hovedærend både før valgkampen, i valgkampen og etter valgkampen i 2005, altså prosjektfinansiering som alternativ til en offentlig/privat arbeidsdeling når det gjelder bygging av veier. Den løsningen som ble markedsført av Arbeiderpartiet – og av representanten Rudihagen – som det store alternativet, og som skulle gi veibyggingen i Norge et løft, er blitt ettertrykkelig avlyst av Regjeringen og, ikke minst, av Finansdepartementet og finansministeren. Det finnes selvfølgelig alternativer. Først og fremst må vi se oss rundt. Vi har nordiske naboer som faktisk klarer å bygge et godt veinett – uten å ha oljerikdom «å slite med», uten å belemre innbyggerne med all verdens slags ekstra avgifter og, fremfor alt, uten bompenger. Så det er et alternativ. Hovedalternativet har mange varianter. Først og fremst må vi begynne å behandle veibygging som investering. Regjeringen tviholder på at man skal se veibygging innenfor rammen av ettårige budsjetter, at man skal behandle investering i veier som varer i 50 år som om det skulle være utgifter vi spiser opp i løpet av tolv måneder. Det er å snu tingene fullstendig hodet. Et av grepene for å få fart på veibygging i Norge – uten å gå i innbyggernes lommer ved å innkreve stadig mer bompenger – er å begynne å behandle investering i veinettet som det det er, nemlig investering. Regjeringens historiske løft innenfor veisektoren er så langt en historisk kraftig økning i bompengefinansiering. Man sender altså regningen til andre – og tar æren for effekten. Det er å gjøre opp regning uten vert – og attpåtil skryte av det. | 0 |
Jeg ser gjerne nærmere på den problemstillingen som Kvassheim tar opp. Jeg oppfatter også at det er to måter å tilnærme seg dette på. Den ene er å heve grensene, hvilket det finnes ganske mange motforestillinger mot i forhold til selvstendig næringsdrivende, med andre ord å se på de grenseflatene som gjelder, og om de er reelle i forhold til å konkurrere når det gjelder privat næringsvirksomhet. Det skal jeg se nærmere på. | 1 |
Jeg vil begynne med å si at næringens rammevilkår påvirkes av en rekke forhold. Avgiftene, som er mitt ansvarsområde, er selvfølgelig en sentral del, men i tillegg til dem vil også det generelle nivået på oljeprisen og ikke minst lønnsnivået i Norge ha betydning for transportnæringen, som representanten Bredvold spesielt henviser til i sitt spørsmål. Det er vel kanskje særlig når det dreier seg om lønnsnivået at disse østeuropeiske konkurrentene til norsk lastebilnæring har andre regler. Jeg vil konsentrere mitt svar om de avgiftene som er mest aktuelle for de kjøretøyene som tas opp av representanten. De avgiftene som er særlig aktuelle for denne næringen, skal ivareta flere hensyn. Det gjelder for det første den vektårsavgiften som skal betales for alle kjøretøy over 7,5 tonn. Denne avgiften har som formål å stille vegtransporten overfor de kostnader som bruk og slitasje på vegnettet påfører samfunnet. Avgiften er miljødifferensiert ut fra utslippskrav i henhold til EURO-klassifiseringen. Autodieselavgiften er differensiert etter svovelinnhold. Også flere andre europeiske land har avgift i samme størrelsesorden som den norske. Autodiesel ilegges dessuten en CO2-avgift som skal prise utslippene av klimagassen CO2. Transportnæringens rammevilkår er vurdert flere ganger i forhold til disse avgiftene og formålene som avgiftene skal ivareta. I revidert nasjonalbudsjett i 2000 ble det f.eks. vist til at en hovedbegrunnelse for drivstoffavgiftene er at brukerne av kjøretøy skal belastes de kostnadene som de påfører samfunnet. Eksterne kostnader er ulemper som den enkelte påfører andre, men som en ikke selv har økonomisk motiv for å ta hensyn til. Under henvisning til rapport nr. 464/1999 fra Transportøkonomisk institutt ble det vist til at de eksterne kostnader for godstransport var markert høyere enn avgiftene som betales, og at underdekningen øker med vekten på kjøretøyet. Dette gjaldt også kjøring i spredtbygde strøk, selv om det selvfølgelig er store lokale forskjeller. I revidert nasjonalbudsjett 2005 ble det under henvisning til en rapport fra ECON 2003 vist til at de gjennomsnittlige eksterne kostnadene for godstransport på vei med dieseldrevne kjøretøy ikke dekkes av avgiftene på autodiesel. Regjeringen arbeider nå med en gjennomgang av bilavgiftene, og vi tar sikte på å legge fram forslag til en omlegging i budsjettet for 2007. Avgiftene som er sentrale for lastebilnæringen, vil inngå i denne vurderingen. | 1 |
Det er en selvfølge at alle de negative virkningene av et slikt ledningsnett, som her trekkes fram, må være med i den totalvurderingen som må gjøres før man trekker en konklusjon. Jeg tror vi allerede nå må se i øynene at mange av de nye fornybare energikildene som vi i Norge ønsker å bygge ut, nettopp har denne typen avveininger i seg. Det finnes ikke en eneste ny fornybar energikilde som er konfliktfri, slik noen av og til synes å mene i debatten. Selv noe så fint som solenergi er enormt arealkrevende. Vindkraft vil alle ha, men ikke nødvendigvis på hvert eneste sted. En stor utbygging av fornybar energi i Norge vil føre med seg et betydelig ledningsnett, som enten må gå i jord- og sjøkabler, som er vesentlig dyrere, eller i luftkabler, som har mange av de motargumentene mot seg som Lødemel trekker fram. Så jeg vil bare varsle at dette kommer til å bli en av de vesentlig store miljødebattene i Norge framover, og det kan bare skje på basis av at alle argumentene kommer fram i full åpenhet før det trekkes konklusjoner. | 1 |
I og med at loven om enerett til Norsk Tipping nå er vedtatt, vil jeg anbefale at våre medlemmer stemmer for dette forslaget. Det vil bli helt meningsløst å stemme mot når man ser på tidligere forslag vi har fremmet. | 0 |
Stortingsrepresentant Hansson har fremmet et forslag om umiddelbart å igangsette avvikling av norsk pelsdyroppdrett og om å utrede et import- og omsetningsforbud av produkter fra fangst eller dyrehold som ikke kan påvises godkjent etter norske forskrifter. Pelsdyrutvalget leverte sin innstilling 15. desember 2014, og Stortinget har bedt regjeringen om å vurdere forbud mot norsk pelsdyroppdrett i arbeidet med oppfølging av Pelsdyrutvalget. Regjeringen har i budsjettproposisjonen sagt at vi tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med en egen sak om oppfølging av NOU om norsk pelsdyrhold høsten 2016. Regjeringen har ikke – slik som forslagsstilleren – allerede tatt stilling til spørsmålet om en eventuell avvikling, og skal i saken til Stortinget derfor nettopp vurdere dette ut fra et korrekt og tilstrekkelig grunnlag. Dette må baseres bl.a. på en gjennomgang av Pelsdyrutvalgets rapport og høringsuttalelsene til denne. Videre krever det en nærmere gjennomgang av oppdretternes rettsstilling ved en eventuell avvikling, en beregning av de økonomiske konsekvensene for oppdretterne med tanke på en eventuell kompensasjon til oppdretterne og en vurdering av samfunnsøkonomiske konsekvenser. Saken må også belyse dyrevelferden i pelsdyrnæringen, som er motstandernes sentrale argument for avviklingen av næringen. La meg slå fast at de uakseptable eksemplene som vi har sett på brudd på lover og regler, må tas tak i, og det er gjort. Men det gir oss heller ikke retten til å skjære alle over en kam av den grunn. Forslagsstilleren nevner at både Veterinærinstituttet og Den norske veterinærforening mener at pelsdyrholdet i Norge bør avvikles, men det er i høringen av Pelsdyrutvalgets rapport også kommet faglige innspill fra veterinærer som støtter næringen. Det er viktig at den avgjørelsen Stortinget fatter, er basert på et best mulig grunnlag, og jeg mener at dette sikres ved å følge den prosessen som regjeringen har lagt opp til. Jeg er derfor glad for at komiteens flertall mener det er naturlig å ta stilling til spørsmålet om framtiden for næringen når regjeringen legger fram sin sak for Stortinget. Jeg vil ellers kort kommentere en mindretallsmerknad om at Norge bør følge etter flere land som «enten har strammet inn eller lagt ned sin pelsdyrnæring». Det vises her til bl.a. Danmark og Sverige som eksempler. For Danmarks vedkommende siktes det nok til at revehold utfases endelig fra 2024, men det kan likevel være misvisende å trekke fram Danmark i en slik sammenheng ettersom dette er verdens største produsent av minkskinn. I 2013 eksporterte Danmark minkskinn for 13,4 mrd. DKK og sysselsatte ca. 6 000 mennesker. I Sverige er reveproduksjon blitt avviklet etter at det ble innført strengere krav til hvordan rever kunne holdes, men når det gjelder mink, er produksjonen større enn i Norge. Det er ellers riktig som det blir påpekt, at tilskudd til frakt av pelsdyrfôr avvikles fra og med 2016. Dette tilskuddet var i år på ca. 17,8 mill. kr. De vesentlige tilskuddene som gjenstår, er da avløsertilskudd og tilskudd til avlstiltak, som de senere år har vært på henholdsvis ca. 14 mill. kr og ca. 1 mill. kr. Når det gjelder representanten Hanssons forslag om import- og omsetningsforbud av produkter fra fangst eller dyrehold som ikke kan påvises godkjent etter norske forskrifter, er dette ganske vidt formulert. Regjeringen vil i den grad det anses hensiktsmessig, komme tilbake til dette også i saken om pelsdyr til Stortinget. Jeg kan til slutt legge til at når det gjelder representanten Pollestad, har jeg stor forståelse for at næringen er utålmodig. Men jeg mener likevel at det er vår plikt å gjøre en grundig jobb før vi legger fram denne saken for Stortinget, for det er en del ting her som må utredes grundig. | 0 |
Det er stikk motsett. Det er på grunn av at det er for mange uakseptable tilbod og elevar som ikkje får det dei har krav på, at vi går inn for ei betydeleg styrking med omsyn til å føre tilsyn, altså å gjere kvalitetssjekkar, i budsjettet for neste år. Vi vil doble kapasiteten ute hos den enkelte fylkesmannen. Vi løyver ca. 5 mill. kr meir til å føre tilsyn med skulene i fylka. I tillegg aukar vi kapasiteten til å føre tilsyn med og sjekke dei private skulane, og fører det opp på nasjonalt nivå. Det er nettopp fordi vi treng betre kapasitet til å avdekkje den typen ting som ikkje berre er avdekt i Sør‑Trøndelag, men òg andre stader. Det viktigaste vi gjer med det, er at vi systematisk tek opp feil som vert avdekte, med dei som har ansvaret, forklarer kva rettane er, gir støtte og rettleiing, og krev at det vert retta opp. Dersom vi ser at det ikkje er kapasitet til det, går vi vidare med tiltak på nasjonalt nivå, som vi har gjort på ei rekkje slike område. | 1 |
Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren: «Toneheim folkehøgskole i Hedmark får etter en runde i retten sin årlige festeavgift øket fra 8 800 til 304 300 kr. Vinneren er «statlige» Opplysningsvesenets fond. Er statsråden fornøyd med denne utviklingen, og hvis ikke, hva vil han bidra med slik at Toneheim folkehøgskole får en mer normal festeavgift?» | 0 |
Det er en relativt komplisert prosess, som også representanten Warloe er klar over. Komiteen drøftet i forbindelse med representantforslaget om presiseringen av den akademiske frihet utover universitet og høyskole skulle lovfestes eller ikke. Det er jo et ganske komplisert og krevende arbeid. Uansett trenger vi retningslinjer for dette arbeidet. Det er ikke gjort i en håndvending å få det implementert i nye retningslinjer, eventuelt å tenke seg et lovarbeid. Men jeg er enig i at både departementer og andre oppdragsgivere tydeligvis ikke har vært helt klar over de kontraktene og bestemmelsene som gjelder, og det har vært nødvendig for meg å peke på forskjellen mellom å inngå en kontrakt om forskning, og å inngå en kontrakt om vanlig utredning eller konsulentarbeid. Det var det nødvendig å gjøre. Derfor har jeg presisert dette nå, i det brevet som det er referert til. Men fremdeles jobber vi med den best mulige måten for å få den akademiske friheten nedfelt i andre typer kontrakter enn de som spesielt angår universitetene og høyskolene. Det er et viktig arbeid som jeg legger stor vekt på nå. | 1 |
Intensjonen med forslaget om å sikre opprinnelsesmerking på mat og opprette en dagligvareportal er god. Målet er å styrke forbrukernes kunnskap om maten vi handler, og i tillegg skjerpe konkurransen i markedet. Når det gjelder det siste, å skjerpe konkurransen, vil nok dessverre utfallet bli det motsatte på en del områder. Derfor er Fremskrittspartiet meget skeptisk til forslagene. Vi ønsker først å få vurdert konsekvensene. Årsaken er at en slik portal ikke tar inn over seg de underliggende svakhetene i bransjen, nemlig at en håndfull aktører styrer hele markedet. I tillegg åpner en slik portal med prisinformasjon for både prissamarbeid og økte matvarepriser. Det er ikke uten videre uproblematisk. En portal må oppdateres kontinuerlig dersom den skal oppnå det flertallet ønsker. Kostnaden for bare å oppdatere en slik informasjonsportal vil bli høy. Flere har nevnt IKT-kostnader helt opptil 600 mill. kr for dagligvarebransjen alene. De kostnadene vil uten tvil bli lagt på sluttsummen på maten som forbrukerne må betale, og vil neppe bidra til styrket konkurranse. Videre har en europeisk matindustriorganisasjon, FoodDrinkEurope, anslått at det vil bli opp mot 50 pst. økte kostnader for opprinnelsesmerking. Fremskrittspartiet er enig i at det å merke mat er viktig. Det er man også enig i i EU, og derfor trådte matinformasjonsforordningen i EU i kraft i desember 2014. Dette er nå også innlemmet i EØS-avtalen, som Gunnar Gundersen nevnte. I 2016 trer også EUs krav om næringsdeklarasjon inn, og virksomheter kan allerede nå ta i bruk de nye reglene, så her skjer det mye allerede. I forbindelse med at EU vurderte hva som skulle merkes, vurderte EU-kommisjonen nøye ytterligere merking, deriblant opprinnelsesmerking av bearbeidede kjøttprodukter. Da ble det imidlertid konkludert med, basert på en egen rapport om dette, at forbrukernes interesse for opprinnelsesmerking av produkter av kjøtt ikke var så viktig hvis det medførte prisstigning, noe som altså gjorde at vi ikke gikk videre med dette. En slik statlig obligatorisk opprinnelsesmerking vil innebære behov for radikale tilpasninger i verdikjeden for mat. Det er vi altså meget skeptiske til, i hvert fall uten grundige utredninger, noe som ikke har vært gjort. Det er altså flere usikre momenter i denne saken, både med tanke på om det er fordeler for forbrukerne at det er usikre kostnader for næringen at det er tvilsomt med hensyn til konkurransesituasjonen om det i det hele tatt er samfunnsøkonomisk fornuftig Stortingsflertallet går likevel lenger enn EU og krever ytterligere merking. Jeg vet også at det stilles spørsmål om vi i Norge faktisk har mulighet til å stille nasjonale tilleggskrav om opprinnelsesmerking utover det som nå er i EUs og EØS´ regelverk som følge av matinformasjonsforordningen. Det har tydeligvis heller ikke vært utredet. Jeg setter også store spørsmålstegn ved realismen i forslaget og det som skrives i innstillingen om at denne portalen skal etableres «senest i løpet av 2016», vel vitende om at det i Forbrukerrådets rapport blir anslått at dette vil ta mellom to og tre år å utvikle. Å sikre økt konkurranse og bedre informasjon til forbrukerne er et sammensatt og et større problem enn det forslagene, som til nå er behandlet, har tatt inn over seg. Intensjonene er, som sagt, gode, men vil trolig gi økte matvarepriser og svekket konkurransekraft for norsk mat. Det er heller ikke akkurat en håndsrekning for grensehandelsutsatte varer. Grensehandelen vil etter min mening trolig øke. En reell bedret konkurransesituasjon og konkurransedyktige priser får vi først den dagen vi har fått flere aktører inn på markedet. Større varemangfold og flere aktører gir bedre konkurranse og bedre priser. | 0 |
Først av alt vil jeg også få lov til å takke min regjeringskollega fra Høyre, Trond Helleland, for samarbeidet, men jeg vil ikke minst også få si takk til Kristelig Folkepartis Knut Arild Hareide og Venstres Trine Skei Grande for veldig gode forhandlinger. Jeg må nok innrømme at i perioder synes jeg de var litt vel gode forhandlere. Men vi fikk på plass et veldig godt resultat. Dette viser igjen at alle fire partier – regjeringspartiene som samlet regjeringskoalisjon, men ikke minst Venstre og Kristelig Folkeparti – har fått sine klare fotavtrykk i budsjettet. Det er jo det dette dreier seg om. Så har vi hørt i en del innlegg her i dag at en del helt åpenbart glemmer at det faktisk ikke er slik at det er flertallsregjeringer som har vært hovedregelen i det norske storting, men mindretallsregjeringer. Tenker man noen år tilbake i tid, før de rød-grønne i hvert fall etter min mening satt altfor lenge, hadde vi også mindretallsregjering. Også den gangen gikk det lengre tid med forhandlinger før man kom fram til et endelig resultat. Men det må jeg si: Det resultatet som foreligger, er et godt resultat. Det vil medføre økt pasientbehandling. Da denne regjeringen fra Høyre og Fremskrittspartiet tiltrådte, var det bortimot 270 000 pasienter som sto i kø. Det budsjettet som nå legges til grunn her, vil medføre betydelig vekst i pasientbehandlingen ved norske sykehus. Det gjør at flere personer kan komme raskere tilbake etter sykdommen sin, enten tilbake til yrkeslivet eller i det minste tilbake til en bedre hverdag, for det er ikke alle som kommer tilbake i jobb, men også de krever og fortjener en god sykehusbehandling. Det er altså slik at denne regjeringen også har gjeninnført det som man kaller den gylne regel innenfor helsevesenet, for det er faktisk slik at de som sitter nederst ved bordet, særlig knyttet til rus og psykiatri – de pasientene vi kanskje ser minst til, og som roper og klager minst – kanskje også har de største utfordringene. Så denne regjeringen har gjeninnført regelen om at veksten innenfor rus og psykiatri skal være større enn veksten innenfor somatikken – nettopp for å sørge for å ivareta denne pasientgruppen. I tillegg øremerkes det også betydelige midler til kommunene, nettopp til rus og psykiatri, for vi vet at det er i nærmiljøet en veldig ofte har de største utfordringene med å få det best mulig tilrettelagte tilbudet. Dette budsjettet er også distriktets budsjett. Det er et budsjett som viser at vi har en regjering som satser på og bygger ut Distrikts-Norge, for å sørge for at vi fortsatt kan bo overalt i landet, og for å sørge for at man kommer seg trygt til arbeid og på skolen gjennom den veksten og den satsingen regjeringen gjør innenfor samferdselssektoren. Jeg reiser mye rundt omkring i landet. I motsetning til de tilbakemeldingene representanten fra SV som nettopp var i replikkordskiftet med Trond Helleland, fikk, så opplever i hvert fall jeg at en av de første tingene jeg blir spurt om og konfrontert med når jeg besøker bedrifter overalt i landet, er: Dere må satse på samferdsel, dere må sørge for at vi får en raskest og kortest mulig vei fra vår bedrift og fram til markedet. Ja, man pleier å si at det er ingen som har det så travelt som en død laks som skal fram til et marked. Og det er faktisk viktig. Det var også et spørsmål knyttet til om vi er for oljeavhengige – det var vel representanten Lundteigen som var inne på det. Ja, vi har gjort oss veldig avhengige av oljen. Oljen har gitt oss veldig mye bra, og vi har vært helt avhengige av oljesektoren vår. Men samtidig vet vi også at hvis ikke vi har samferdselen på plass, vil vi på sikt også slite med å få fram de andre nødvendige næringene som sørger for at velferden vår kan fortsette å utvikle seg. Det er veldig mye bra i dette budsjettet. Dette er et budsjett for framtiden. Dette er et budsjett som også viser at vi har en regjering som også vil effektivisere offentlig sektor. Det er helt nødvendig for at vi skal få mest mulig ut av skattekronene til glede for landets innbyggere. | 0 |
Jakobsen representerer jo et parti som gjennom tidene har stått på barrikadene for distriktene, og har pålagt seg selv å være distriktenes parti. Da er det interessant å se at det i representanten Jakobsens innlegg i dag, kun er tre setninger som omhandler distriktspolitikk. Jakobsen sier her at Regjeringen varsler en forsterket distriktspolitisk satsing. Så nevner han videre noe som er veldig interessant: «videreutvikling av distriktenes lokale fortrinn gjennom et konkurransedyktig og kompetansebasert næringsliv». Jeg vil gjerne få lov til å utfordre representanten Jakobsen på akkurat den setningen. Senterpartiet har jo vært det partiet som også har gått i bresjen for å legge særavgifter på norsk næringsliv, særlig når det gjelder miljø. Jeg snakker her om CO2-avgiften, jeg kan også nevne passasjeravgiften for dem som skal fly bl.a. fra Jakobsens eget fylke, Nord-Trøndelag, og delingsmodellen som slår veldig negativt ut for Jakobsens eget fylke, et fylke med veldig mange små og mellomstore bedrifter. Jeg kan også gå tilbake og se på det med distriktsarbeidsplasser som Senterpartiet burde være opptatt av, nemlig i den forbindelse Aker Verdal og fiskerinæringen. Jeg vil i den sammenheng nevne Norske Skogs planer om bygging av varmekraftverk på Skogn i Nord-Trøndelag, som Senterpartiet er imot. Representanten Jakobsen nevener også dette med at forskjellene er økt. Er det ikke da interessant å se at det faktisk er i de regionene som Senterpartiet har styrt, at forskjellene er størst? Mitt spørsmål til Jakobsen blir da: Ser ikke Senterpartiet og Jakobsen nå at man er nødt til å se med nye øyne på skatte- og avgiftspolitikken for at norsk næringsliv, ikke minst i distriktene, skal få like konkurransevilkår som sine utenlandske konkurrenter? | 0 |
Representanten Ringstad innledet med noe som jeg er grunnleggende enig i, at vi må føre en samferdselspolitikk for de store byene og en samferdselspolitikk for distriktene. I byene trenger vi en sterkere satsing på kollektivtrafikken, og vi trenger et bedre veinett i distriktene. Så langt er vi enige. Så ser vi av Senterpartiets alternative budsjett at de har ca. 1 milliard kr mer på samferdselsbudsjettet enn det Regjeringen legger opp til. Da vil jeg, med utgangspunkt i representanten Ringstads innledning, si at da legger vi mer til kollektivtrafikk i byene, og så legger vi mer til veier i distriktene. Men representanten Ringstad gjør jo ikke det. Hun legger absolutt ingenting ekstra til kollektivtrafikk i byene, ingenting ekstra til jernbane. Det eneste kollektive tiltaket som får støtte i Senterpartiets alternative budsjett, er refusjon av dieselavgiften til ekspressbussene i distriktene. | 1 |
Vanlegvis er reaksjonane på norske flagg på brystet eller på ermane til våre soldatar ute forbundne med smil og glede, med at det skaper tryggleik. Der vi har vore, har dette vore sett på som positivt. Så kjem vi plutseleg opp i ein situasjon der våre jenter og gutar faktisk blir angripne, og det har sannsynlegvis i det heile ikkje noko med den jobben dei prøver å gjere utanfor Maymane, men med hendingar som har skjedd heilt andre stader, og antakeleg ein situasjon som kom heilt ut av sine proporsjonar. Det blei tilløp til at ein halvvegs sivilmilitær mobb stod og banka på døra til våre gutar og jenter, som antakeleg ikkje var budde på det. Dette kunne ha endt mykje verre enn det heldigvis gjorde. Det viser at dei antakeleg har gjort ein god jobb med å dempe konflikten. Dette stiller eit viktig spørsmål ved legitimiteten til dei operasjonane vi deltek i. Vi veit at vi i sør må hegne om folkeretten og sørgje for at folkeretten består og ikkje blir utvatna, medan vi i nordområda våre truleg må gå nokre steg vidare i forhold til det å utvikle folkeretten – og igjen med dei nødvendige sjølvpålagde avgrensingane, slik at vi kan vinne gehør for det vi meiner vil vere fornuftig. Internasjonalt skal vi halde oss til FN-sporet. Vi skal ikkje gå inn i koalisjonar med eller utan vilje, eller kva det måtte vere. Vi skal, som sagt, halde oss til FN-sporet. Det vil vere den tryggaste vegen. Vi skal altså hegne om folkeretten og Tryggingsrådet, slik at folkeretten ikkje blir utvatna. Kravet til ikkje å bruke vald skal ein i alle fall hegne om. Og vi skal ikkje setje oss i ein slik situasjon at vi ute i verda blir kjende for at vi berre deltek i militæroperasjonar. Der vi er med i militæroperasjonar, skal vi sjølvsagt òg vere til stades med frivillige organisasjonar og andre former for statleg bistand. Dette må bli sett i ein samanheng. Signala frå våre soldatar ute er at alt vi gjer av tryggingsarbeid, blir meiningslaust dersom vi ikkje også følgjer opp med langsiktig bistand. Alle som har teke del i debatten her i dag – og utanriksministeren i går – har peika på kor viktig det er med dialog. Det er jo innhaldet i dialogen som vi i mange tilfelle leitar etter. Ser vi på nordområda, veit vi at Russland har gått frå å vere ein stor trussel til i dag å vere ein koloss som er litt usikker og litt vaklande, men vi må gje våre gode naboar der i aust tid til å utvikle eit forvaltingssystem for både miljøvern, demokrati og frivillige organisasjonar. Vi bør vere klare over at russarane òg veit at deira fisk, sjølv om det rett nok blir tjuvfiska mykje på den, også gyter i Lofoten og på kysten utanfor Troms. Russarane er heilt klart interesserte i at desse områda blir tekne vare på på ein best mogleg måte. Vi skal lytte til Russland. Vi skal ha ein dialog med dei. Vi veit at dei tidlegare blei sett på som ein fiende, medan dei i dag er – og i framtida vil vere – våre allierte ut frå at vi begge er energistormakter. Vi må vere budde på at vi i dei andre dialogane som vi har med EU og USA, som sjølvsagt også er våre allierte, vil kunne ha ei diametralt motsett interesse av t.d. kor høgt energiprisen bør liggje, og kor høgt utvinningstempoet bør vere. Det vi bør vere klare over, er at våre allierte kan komme til å irritere seg over at vi av ulike grunnar vil kunne finne på å seie at utviklingstempoet bør dempast. Eg seier på ingen måte at det skal stoppast, men det skal kunne dempast. Så ein liten kommentar til Framstegspartiet sitt forslag. Sett åleine ser ikkje desse to punkta i forslaget så dumme ut, men eg trur ikkje det er det rette forslaget å komme med no. Det vi i alle fall ikkje må gjere no, er å smekke palestinarane på fingrane og seie at dei valde feil. Etter eit av dei mest demokratiske vala som er blitt gjennomførte i Midtausten, må vi ikkje gjere det. I forhold til dette med å forvalte bistandspengar er det ingen som har gjort det så godt som Hamas. Det verste vi kan gjere, er derfor å trekkje tilbake eventuelle bistandspengar frå dei. Korfor? Jo, dei har forvalta pengane dei har fått frå sine muslimske brør, slik at pengane faktisk har komme fram til dei fattige i form av ris. | 1 |
Statsråden avsluttet på det området jeg ønsker å gripe tak i. Arbeiderpartiet har en kvinnepolitisk bevegelse. Det var også nevnt fra representanten Marit Nybakk tidligere i dag at den dagen komiteen avgav denne innstillingen, hadde kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet en pressekonferanse der det ble fremlagt en rekke forslag som langt på vei gikk i retning av Fremskrittspartiets forslag. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvor ligger disse forslagene nå? Og deler statsråden de forslagene som det kvinnepolitiske utvalget fra Arbeiderpartiet fremmet på pressekonferansen? De er nemlig ikke fremmet i Stortinget i dag, og jeg etterlyser dem. Jeg har også en utfordring til statsråden i forhold til Shahbaz Tariqs innlegg – som er en total skivebom i hele debatten, og som er en årsak til at vi ikke får noen fremdrift i å få konstruktive løsninger på problemet tvangsekteskap, men derimot det motsatte – og det går i retning av de forslagene som enkelte representanter har signalisert at de ønsker oversendt. Jeg vil gjerne at statsråden skal kommentere forslagene nr. 1, 2, 6 og 7. Disse forslagene har jeg forstått ønskes oversendt. Og da blir mitt spørsmål: Da dette er i ferd med å bli iverksatt, når kan vi forvente resultatet av denne iverksettelsen? For handlingsplanen mot tvangsekteskap har nå versert i to år. Når får vi noe resultat? Og årsaken til at Fremskrittspartiet nå nekter å oversende de forslagene og ønsker at det skal realitetsvoteres over dem, er at vi ønsker å få slutt på den passiviteten som resten av Stortinget viser. | 0 |
Et bussalternativ vil aldri kunne danne ryggraden i et kollektivsystem i en så stor by som Bergen. Jeg er fristet til å si at alle byer som er store nok til å ha respekt for seg selv som en storby, fortjener et skinnegående kollektivsystem. Jeg mener at Bergen er stor nok til å fortjene det, derfor banker mitt hjerte for at Bergen skal få en bybane. En bybane vil være en mer miljøvennlig løsning enn en videre satsing på buss, den vil også få ekstrapassasjerer som en buss aldri vil kunne ta. Det vi ser i alle byer som har skinnegående trafikk, er at der er kollektivandelene høyere enn der man har bussalternativ. Jeg er veldig glad for at Arbeiderpartiet og Senterpartiet har vært med så langt i denne innstillingen og sagt at det er bane vi går for. Jeg er også veldig glad for at de undersøkelsene som ble bestilt av mange av de mest arge motstanderne av en bybane i Bergen, og som ble gjennomført av SINTEF, viser at samfunnsnytten ved en bybane er høyere enn ved det sammenliknbare bussalternativet. La meg si det slik: Bergen fortjener en bane. La meg håpe at hvis vi får til dette første skrittet, blir det det første skrittet mot det som i framtiden skal være den helt naturlige ryggraden i kollektivsystemet i det som faktisk er Norges nest største by, og som bør være stor nok og ha respekt nok for seg selv til å se at det er en baneløsning de trenger. | 1 |
Det er etablert kun 15 støttesentre mot incest – 16, sa forrige taler, så da er det kanskje det – rundt i Norge. Kommunehelselovens «rett til nødvendig helsehjelp» er i dag grunnlaget for hjelp og behandling for den som er utsatt for seksuelle overgrep, men svært få kommuner har beredskap og tiltak. Det er mange kommuner som ikke støtter et incestsenter økonomisk, noe som er forståelig med dårlig kommuneøkonomi. Kommunene har store problemer med å finansiere sine lovpålagte oppgaver, så det er ikke realistisk at vi får til et tilbud over hele landet hvis ikke sentrene lovfestes. Incestsentrene må få den samme finansieringsnøkkelen som krisesentrene, med en helhetlig, øremerket finansieringsplan der 80 pst. er statlig tilskudd og 20 pst. kommunalt tilskudd. Mange av krise- og incestsentrene ligger vegg i vegg, og de har de samme problemene med å finansiere sin drift. Incestsentrene er lavterskeltilbud som er målrettet. Det er et godt tilbud. Det må sikres god økonomi ved sentrene, slik at de får en forutsigbar drift og muligheten for å ansette kvalifisert personell. Det er fare for at flere incestsentre må stenge, eller redusere tilbudet. Incestsentrene er etablert i mindre grad enn krisesentrene, de er mindre kjent, mer tabubelagt og støttes av færre kommuner. Utarmet kommuneøkonomi gjør at vi får et ulikt tilbud til de incestutsatte. Dette er ikke tilfredsstillende. SV foreslår å opprette en døgnåpen, nasjonal og gratis krisetelefon for incestutsatte. Eksisterende krisetelefoner dekker ikke dette behovet. Incest er et problemområde hvor det er store mangler når det gjelder kunnskap. Det har komiteen presisert mange ganger. De som betjener denne telefonen, må ha den nødvendige bakgrunn og kompetanse, slik at de kan tilby adekvat hjelp. Ved behandlingen av St.meld. nr. 40 for 2001-2002 vedtok Stortinget: «Stortinget ber Regjeringen komme med en utredning om situasjonen for seksuelt misbrukte barn og deres familier i Norge med særlig fokus på rettspraksis, behandlingstilbud, oppfølging og kompetanse.» Det er viktig at vi får en kartlegging på plass som også må fokusere på gutter, dette fordi det er hevdet at overgrep overfor gutter er underrapportert. SV fremmer også forslag om en plan for framtidige etableringer av incestsentre, og påpeker at mannlige utsattes særskilte behov må vurderes spesielt. Det er et stort behov for å få et bedre grunnlag til å møte denne ekstremt alvorlige problematikken vi nå er inne på. Det er utenfor vår evne å forstå hvor alvorlig dette er for barn. Mange har senskader, som de sliter med resten av livet, mye på grunn av mangelfull behandling, at de blir oversett, og at de får manglende oppfølging. Dette er uakseptabelt i et land som Norge, for vi har midler til å hjelpe. Og det er klart at med lange ventelister for barn som trenger psykiatritjenester – barn venter lenger i Norge på psykiatritjenester enn voksne – er dette alvorlig. Jeg skjønner ikke at vi ikke i dag kan vedta den samme finansieringen for incestssentrene som for krisesentrene. Dette er nødvendig, det vet komiteen. Vi kan bruke akkurat den samme argumentasjonen som vi har brukt når det gjelder krisesentrene, og jeg håper at vi skal slippe å bruke like lang tid som vi har gjort med finansieringen av krisesentrene. Komiteen fremmer følgende forslag til vedtak: «Stortinget ber Regjeringen i løpet av 2004 foreta en vurdering av hvilket tilbud incest-sentrene skal gi, hvordan tilbudet skal organiseres og finansieres og hvorvidt tilbudet skal lovfestes.» SV er selvfølgelig glad for at vi har fått hele komiteen til å bli med på dette. Det var jo saksordføreren som foreslo det, og det er klart at det er bedre enn å avvise vårt forslag. Jeg tror det er helt nødvendig at vi i komiteen fokuserer på dette framover, for disse barna har ikke det tilbudet som de trenger. SV støtter da forslaget til vedtak subsidiært, og har også støttet merknadene. Men jeg tar også opp vårt forslag. | 1 |
Siden det ble gjort et nummer av det fra den forrige taleren, vil jeg bare si at det var selvfølgelig hundretalls millioner vi bevilget, og ikke hundretalls milliarder. | 1 |
Det var en kraftsalve fra representanten Ballo når det gjaldt legemidler og legemiddelpolitikken i komiteen. Jeg tror at hvis representanten Ballo hadde satt seg inn i det som står her, ville han sett at det faktisk er SLVs anbefalinger komiteen har fulgt opp, men Regjeringen har i de enkelte år ikke funnet budsjettmessig dekning for det. Så vises det også til hvor fantastisk og bra det skal bli når vi nå skal få en egen legemiddelmelding. Men grunnen til at vi ikke får den før nå, er faktisk at SV har gått imot det tidligere. Dette var det flertall for under behandlingen for to år siden, så var det et møte en sen kveldstime mellom en tidligere helseminister og Olav Gunnar Ballo oppe i departementet, så fikk man en MR-buss til Finnmark, og så falt hele forslaget i komiteen. Det er jo interessant. Det jeg vil be om at representanten Ballo svarer på, er – han var innom det med KOLS-problematikken: Vil SV nå støtte det forslaget som Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Fremskrittspartiet har i innstillingen, om at man ikke skal overføre KOLS-medikamenter fra § 9 til § 10a? | 0 |
Jeg har i mange år vært bekymret over utvelgelsen av meddommere. Det heter så fint at man skal dømmes av sine likeverdige. Det skjer jo ikke når man dømmes av politikere som ikke er representative for befolkningens holdninger til straffeutmåling. Det er som vi vet bare Fremskrittspartiet som virkelig ønsker strenge straffeutmålinger. En meningsmåling før jul viste at 54 pst. av befolkningen var mest enig med Fremskrittspartiets kriminalpolitikk. Ca. 1 pst. var mest enig med Tor Nymo og Senterpartiet, og jeg tror oppslutningen om Venstre i denne målingen knapt var målbar. Når så meddommerne plukkes ut av et utvalg satt sammen politisk, betyr det at bare 10 pst. av meddommerne representerer Fremskrittspartiets holdninger, som er representative for 54 pst. av befolkningen. Det faktiske forholdet med denne utvelgelsen er altså at de aller fleste kriminelle i Norge dømmes av meddommere som har politisk liberale holdninger til straffeutmåling, og ikke av meddommere som har representative holdninger for den norske befolkningen, og som er tilstrekkelig selvstendige og uavhengige. Derfor er jeg veldig begeistret for at representanten Harald Hove fra Venstre nå reiser denne problemstillingen og ønsker å få en endring, slik at meddommerne blir mer representative for befolkningen. Én løsning kan selvfølgelig være at utvalget er hele befolkningen – alle myndige norske statsborgere. Det vil være det mest representative utvalget. Da kan man trekke ut flere enn man har behov for i hver enkelt rettssak, og skyte ut personer som måtte være de minst skikkede i hvert enkelt tilfelle. Men det er bare én mulig tanke. Den eneste fornuftige løsningen her er å la det domstolsutvalget som nå er i arbeid, vurdere hele problemstillingen. Det var det svaret jeg hadde ventet fra statsråden. Jeg vil derfor spørre om statsråden vil be domstolsutvalget vurdere de spørsmålene som tas opp i denne interpellasjonen. For øvrig vil jeg nå bebude at Fremskrittspartiet er innstilt på å stemme for forslaget fra representanten Rasmussen. | 0 |
Da vil jeg gjerne følge opp med et spørsmål til samferdselsministeren. En viktig del av de problemstillingene vi diskuterer her, er knyttet til faren ved lagring av store mengder data om hvem vi har kontakt med og hvor vi befinner oss når vi har kontakt med andre mennesker. Det er jo en lagring som Stortingets flertall har sluttet seg til i egen regi gjennom EUs datalagringsdirektiv. Fremskrittspartiet og SV har delt syn på det. Representanten Ketil Solvik-Olsen, før han ble statsråd, hadde et prisverdig engasjement. På begge sider av den politiske skalaen ble det lovet omkamp om datalagringsdirektivet før valget. Det var Fremskrittspartiet som fikk sjansen. Jeg legger merke til at regjeringen avventer den domstolsbehandlingen som skal være i EU om direktivet, men ble litt bekymret da statsråden svarte representanten Nybø tidligere i spørretimen. Mitt spørsmål er: Er det mer enn en utsettelse – vil regjeringen gjøre en reell ny vurdering av datalagringsdirektivet når det er ferdigbehandlet i EU-domstolen? | 1 |
Helt kort: Fra SVs side vil vi presisere spesielt to ting som det er viktig å komme tilbake til når man får framlagt dette for Stortinget på nytt. Det ene er utnyttelse av eksisterende nett, som vi vet det fins mye av, og som fins parallelt. Det andre er at man faktisk er opptatt av å nå hele landet med bredbånd. Vi vet i dag at det er enkelt å bygge ut der det bor mye folk, meget krevende der det bor lite folk, for det er ikke noe marked, så det er vanskelig å få til kommersiell utbygging der. Vi fra SV forventer at når man kommer tilbake med en sak, har man en fullstendig sak som dekker hele landet fra Nordkapp til Lindesnes. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret, som jeg oppfatter var veldig positivt. Det er nå snart fem år siden vi gjorde vedtak i denne salen, 16. mai i 2002, samtidig som vi hadde en annen stor helikopterdebatt. Det er klart at her har Stortinget bevilget store midler for å få en optimal politihelikoptertjeneste, noe vi ikke har fått. Når Gardermoen har hatt problemer på grunn av værforhold der oppe, og man bare har kunnet utnytte ca. 50 pst. av kapasiteten i desember og januar, har det vært ille, og det har heller ikke vært i tråd med det Stortinget bad om i 2002. Så sånn sett er svaret positivt. Jeg er også glad for at man her har en tett dialog med Oslo kommune og bydelene der, og at man nærmer seg en løsning på dette. Jeg håper også at statsråden da kan uttrykke positivitet, for jeg går ut fra at det er en dialog mellom departementet og Politidirektoratet – i den grad det er nødvendig for å få dette på plass, slik at vi får gjort den nødvendige jobben og får helikopteret opp å gå, i tråd med de intensjonene og de forventningene Stortinget faktisk hadde. | 0 |
Da lurer jeg på: Når det er slik at både Bedriftsforbundet, Norsk Industri og flere på arbeidsgiversiden, i tillegg til arbeidstakersiden, framhever nettopp muligheten for å kunne drive med kompetanseheving under permittering som en av de fremste mulighetene for å klare seg framover, vil ikke da statsråden se at det vil kunne avhjelpe på kort sikt, absolutt, men også styrke norsk næringsliv på lengre sikt? | 1 |
Det er helt riktig. Det er en god lærer som er det avgjørende – en god, motivert lærer som har interesse og respekt for eleven, som har mange virkemidler til bruk, som kan ulike læringsstrategier, som har faglig god kompetanse, som er en tydelig klasseleder, som klarer å få elvene interessert og motivert og samtidig stiller krav til at de også skal lære. Det er den viktigste suksessfaktoren. Men la meg si: Det er begrenset hvor mange av den typen lærere man får for en banan. Også det som dreier seg om fysisk aktivitet, ernæring – frukt f.eks. i ungdomsskolen, som Venstre synes er så latterlig, sier mange ungdomsskolelærere til meg er det eneste en del ungjenter faktisk spiser i løpet av en dag. Det er faktisk også en liten, viktig drivkraft. Men når det er sagt, er det læreren – lærerens kompetanse, engasjement, muligheter for påfyll – som er det viktigste. Derfor er jeg veldig glad for at vi nå er i gang med ny lærerutdanning fra høsten av, og at vi skal sørge for påfyll i etter- og videreutdanning. | 1 |
Det er statsrådens avslutning som gjør at jeg føler behov for å ta en replikk, nemlig det at man skal arbeide aktivt internasjonalt for å bringe internasjonale avtaler i overensstemmelse med norske posisjoner knyttet til CO2-avgiften. Det er mulig at finansministeren ikke er den rette statsråd til å kunne svare presist på spørsmålet, men la meg likevel tillate meg å stille spørsmål om hvilke aktive tiltak Regjeringen tenker å iverksette, hvilke andre organisasjoner enn Den internasjonale organisasjon for sivil luftfart man tenker at man skal være aktiv i, og også i hvilken grad det er sannsynlig at man i overskuelig framtid klarer å bringe et internasjonalt avgiftsregime for transport på plass. Dette skulle altså vært en del av Kyoto-protokollen og Kyoto-avtalen, men den er ikke en del av det. Det er senere fulgt opp i Buenos Aires, der det heller ikke ble tatt den typen initiativ. Er det grunn til å tro at det vil bli tatt nye initiativ? Og i så fall: Vil den norske regjeringen ta selvstendige initiativ til at den typen avgifter kommer på den internasjonale dagsordenen? Den andre biten gjelder det som går på bilaterale avtaler, der statsråden prisverdig sier at man ønsker at de skal bringes i overensstemmelse med norske posisjoner. Men fins det realisme i det? Er det sannsynlig? Har statsråden mottatt signal om at andre nasjoner er villig til å se på den typen skattlegging som vi mener er riktig? Jeg deler jo statsrådens vurdering av CO2-avgiften 100 pst., dessverre gjør åpenbart ikke stortingsflertallet det når det gjelder disse spørsmål. Men er det altså realisme i det? Det er også mitt spørsmål til statsråden, om han kunne gjøre en vurdering av det. | 1 |
Jeg vil gjerne starte med å trekke opp det som etter min oppfatning er det viktigste i denne saken. Saken handler ikke, som man skulle tro, først og fremst om skattelette eller skattefrie goder, men om folkehelse. De av oss som er opptatt av innbyggernes helsetilstand, vet at det er økende utfordringer knyttet til f.eks. overvekt og inaktivitet. Derfor er det god grunn til å stille spørsmål om det i disse tider, hvor samfunnet står overfor store utfordringer med økende sykefravær, lange helsekøer og tiltagende grad av livsstilssykdommer, er skattlegging av forebygging som er svaret på disse utfordringene. Jeg tror ikke det, men jeg tror tiden er inne til å gi incitamenter til fordel for forebygging – og da først og fremst til fordel for den enkelte, noe som igjen vil resultere i en fordel for velferdssamfunnet Norge. Noen kan sikkert hevde at dette er det enkelte menneskets eget problem. Jeg er totalt uenig i det. Det er samfunnets problem og utfordring når sykefraværet tiltar og produktiviteten svekkes som følge av folks helsetilstand. La meg understreke at dette er et stort og komplekst tema. Det er ingen raske løsninger, eller «quick fix»-løsninger, på disse problemene. Det er imidlertid slik at samfunnet og politikken må legge til rette for økt aktivitet og trening. Det må legges til rette for arbeidsgivers mulighet til å føre en god politikk overfor sine ansatte uten at dette skal straffes med beskatning. Det er, slik jeg ser det, ingen gode argumenter for at treningskort betalt av arbeidsgiver skal skattlegges den enkelte arbeider eller arbeidsgiver. Dette tiltaket er det det offentlige som tjener på, gjennom et lavere sykefravær og bedre effektivitet. Når vi vet av undersøkelser at bare 20 pst. av landets befolkning tilfredsstiller myndighetenes anbefalte mål om minimum 30 minutter moderat aktivitet hver dag, da vet vi også at dette skaper nye – og forsterker gamle – skiller i det norske samfunnet. Spesielt er det relevant for små og mellomstore bedrifter som ikke har eget skattefritt treningssenter i sin bedrift. Vi som er stortingsrepresentanter eller statsråder, kan fritt benytte treningsrommet på Stortinget eller i departementet. Hvorfor skal ikke da alle gis denne retten til gratis trening? Jeg imøteser gode svar fra regjeringspartiene på hvorfor det er greit at vi kan trene gratis, mens ansatte i små og mellomstore bedrifter som blir gitt et treningskort av sin arbeidsgiver, altså må skatte av dette. Som de fleste har lagt merke til, er jeg åpenbart en av dem som med fordel kunne ha brukt de gratis treningsfasilitetene her på huset i større grad. Men de samme mulighetene som jeg da har, synes jeg også andre bør få. Det er mange gode arbeidsgivere i dette landet som ønsker å ta ekstra godt vare på sine ansatte. Heldigvis preges det private næringsliv, ikke minst de små og mellomstore bedriftene, av at de har et ansvar også i et samfunnsøkonomisk perspektiv. Større satsing på å få arbeidsfolk raskere tilbake i jobb, både gjennom helseforsikringer, bruk av ledig kapasitet i helsevesenet og større satsing på rehabilitering, vil også gi store gevinster for bedriftene gjennom lavere sykefravær og bedre helsetilstand for deres ansatte. Hvorfor arbeidsgivere og ansatte skal straffes for at man ser seg nødt til å skaffe helseforsikringer, er for meg uforståelig. Svaret er vel sannsynligvis at mange arbeidsgivere ikke ser seg tjent med at deres ansatte står i endeløse, økende rød-grønne helsekøer for å få hjelp til selv de enkleste operasjoner og behandlinger i det offentlige helsevesenet. Hvorfor dette skal fordelsbeskattes og ilegges arbeidsgiveravgift, er som sagt uforståelig for meg. Jeg registrerer at finansministeren mener at alle økonomiske fordeler fra arbeidsgiver bør skattes som arbeidsinntekt, og at selv samfunnsøkonomisk ønsket aktivitet må vike av skattetekniske hensyn. Jeg synes det er leit at hensynet til skatteteknikk veier tyngre enn god folkehelse. Dersom arbeidsgivere er villige til å betale for sykdomsutgifter til sine ansatte, vil jo dette redusere de offentlige helsekøene, og ventetidene vil bli redusert. Dette er rett og slett en vinn-vinn-situasjon. Det er meningsløst at dette skal skattlegges, all den tid det medfører store besparelser for det offentlige. Dette gjelder både helseforsikringer og treningskort. Det er noen skillelinjer som jeg ikke rekker å gå inn på. Men jeg skal avslutte med å ta opp det forslag som Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti har fremmet i saken, og anser disse som referert. | 0 |
Jeg tror det er viktig å framheve at Regjeringen legger rovviltforliket fra 2004, som også Høyre var en del av, til grunn for sin rovviltpolitikk, også når det gjelder ulv. Så lenge det ikke er politisk grunnlag for å fravike forliket, vil de forvaltningsprinsippene som vi i dag har lagt opp til, bli videreført. Men jeg kan forsikre om at jeg følger utviklingen veldig nøye og har jevnlig kontakt med rovviltnemndene, som gjør at vi kontinuerlig ser hvordan forliket gjennomføres i praksis, og hvilke konsekvenser det har for ulike deler av landet. | 1 |
Dokument 8:100 S for 2009–2010 om en strategi for norsk bergindustri er en viktig sak – ikke fordi vi ikke har hatt bergindustri i Norge tidligere og kjenner til den, men fordi vi må få en strategi for hvordan vi skal kunne utnytte denne store ressursen på en bedre måte, samt kartlegge forekomster, muligheter m.m. Dette er en næring som er en typisk distriktsnæring, hvor næringslivet i utgangspunktet er forholdsvis magert på de fleste av stedene. Bergindustrien eksporterte i 2008 for 7,2 mrd. kr. Dette er kanskje ikke så veldig mye, men tallet er dog imponerende når man ser på antall sysselsatte. Men forekomstene og mulighetene er store for at næringen kan vokse mye. Historien til norsk bergindustri er lang og imponerende. Det er nok å nevne Kongsberg, Mo i Rana og ikke minst Røros, som alle er bygd opp rundt denne næringen. Mye av den tradisjonelle norske gruveindustrien er nå borte, men vi har en samfunnsutvikling som stadig krever nye råstoffer, og som tar i bruk mineralressursene på stadig flere nye områder. Derfor er behovet for mineraler økende, og mulighetene for arbeidsplasser og økte inntektsmuligheter er der. Det gjelder ikke bare å være med på denne utviklingen og se mulighetene – vi må samtidig være klar over at markedet forandrer seg raskt. Det så vi i fjor, da det i flere år hadde vært et stort behov for stål, og prisene var høye. Enkelte firmaer tjente gode penger på å reise rundt og kjøpe opp jernskrot, for så å videresende dette til bl.a. Kina. Så, plutselig, var markedet mettet for en stund, og prisene sank. Fremskrittspartiet registrerer at norsk bergindustri også mener det er behov for en strategi for mineralressurser i Norge. I sin rapport viser de til bl.a. Norges geologiske undersøkelse, hvor de anslår verdien av norske mineraler til 1 000 mrd. kr. Bare Bjørnevatn-forekomsten i Finnmark har en anslått verdi på mer enn 100 mrd. kr alene. Man skjønner da at verdiene – og mulighetene – er der. Ellers er det vel ikke alle av oss som tenker på hvilke mineraler vi egentlig snakker om – bl.a. mineralske råstoffer som brukes i forskjellige produkter som pc-er, mobiltelefoner, sminke, maling, batterier, solceller mfl., i tillegg til de vanlige, som bl.a. i sement og betong. Dette kommer da i tillegg til bergindustriens vanlige produkter, altså masse forskjellig. Mineralloven, som kom i 2009, var et steg i riktig retning, men man må også mene noe mer, slik at det ikke bare blir ord. Man må ha en strategi og samarbeid over departementsgrenser. Man snakker om nordområdesatsingen, energiutviklingen i Barentshavet samt muligheter for å finne mineraler der hvor vi før ikke så mulighetene, eller der forekomstene ikke ga positive resultater. Med dagens utvikling også på dette området skulle dette nå være mulig. Derfor må vi få denne strategien opp og fram. Fremskrittspartiet ønsker at denne strategien forankres i Stortinget, og at den må være konkret, med forslag om hvordan næringens ressurser og muligheter kan nyttes. Dette skal ses på både på kort og lang sikt. Grunnen til at Fremskrittspartiet ønsker denne forankringen, er bl.a. den at den mineralloven som ble vedtatt i 2009, hadde det vært jobbet med i over 15 år. Dette kan vi ikke fortsette med, men raskt og med kvalitet komme fram til en strategi som bergindustrien kan leve med, og ikke bare leve med, men også gi den mulighet til å vokse samt å ta vare på de ressursene som finnes. Fremskrittspartiet registrerer av statsrådens brev til næringskomiteen av 29. april 2010 at Nærings- og handelsdepartementet har bergverksnæringen som ett av sine satsingsområder. Det er selvfølgelig bra. Men spørsmålet er om det er nok, og hvor raskt man jobber. Det kan være fristende å vise til det som kan være en skandale på Svalbard, hvor regjeringen har hemmeligholdt en rapport i 15 måneder. Dette er ikke bra, og uansett hva som er riktig og feil, så tjener det ikke saken. Jeg registrerer at saksordføreren er fornøyd med forslaget, men jeg synes det er synd at regjeringspartiene ikke vil være med på å støtte forslaget. Avslutningsvis vil jeg si at Fremskrittspartiet ønsker at næringen skal få gode rammebetingelser, som gir næringen forutsigbarhet, og som kan stimulere til økt verdiskaping og lønnsomme bedrifter. Det er vi alle tjent med, og det vil – i tillegg til det næringsmessige – gi gode distriktsarbeidsplasser og positive ringvirkninger. Jeg legger fram forslaget. | 0 |
Eg skjønar at vi må vente på kva slags modell som kjem. Eg trur det er heilt feil at to opptak vil føre til mindre fleksibilitet eller ta bort moglegheiter som er der i dag. Det ville tvert imot bety fleire barnehageplassar i botnen, noko som ville gjere at endå fleire kommunar kanskje kunne leggje noko til dei nasjonale rettane. Grunnen til at dei kan det i dag, er at dei har det moglegheitsrommet. Mitt andre spørsmål er ganske enkelt, for eg trur – eg håpar i alle fall – at uavhengig av modell kan vi verte einige om at viss fleire foreldre raskare skal få barnehageplass, krevst det fleire barnehageplassar. Er det ambisjonen til kunnskapsministeren at det i dei neste budsjetta skal verte fleire barnehageplassar i Noreg, ikkje færre? | 1 |
La meg understreke at jeg ville følt meg vesentlig mer bekvem ved å stå sammen med representantene fra skolegruppen under Verdikommisjonen - som hadde representanter fra Den norske kirke til de ulike tros- og livssynssamfunn - i viktige verdisaker, viktige verdispørsmål, enn jeg ville følt meg om jeg stod sammen med Fremskrittspartiet. Det forslaget som vi har fremmet når det gjelder formålsparagrafen, er et konkret forslag. Vi har sagt at vi skal ta utgangspunkt i det konkrete forslaget som denne gruppen har kommet fram til. Det var enighet, det var enstemmighet i den gruppen som hadde representanter fra Den norske kirke til ulike muslimske trossamfunn - hvis man tar ytterpunktene - buddhister osv. Det er det vi har fremmet forslag om. Å kalle dette et slags angrep på kristendommen, som det ble gjort forsøk på her, synes jeg er en grov overdrivelse. Så mitt spørsmål til Sortevik blir da: Hvorfor ikke følge opp det forslaget som det var bred enighet om i den gruppen som hadde representanter fra Den norske kirke til ulike muslimske trossamfunn? | 1 |
Daglig legges det ned ca. tre gårdsbruk på grunn av regjeringens politikk, og bøndene – spesielt heltidsbøndene – blir færre og færre. Hvis vi ser ut på plenen i dag, er det ingen fra SV som demonstrerer mot dagens landbrukspolitikk, som vi diskuterer nå. Det vil si at det er en samlet regjering som står bak dette, med unntak av noen fra Senterpartiet, slik jeg forstår det. Men jeg spør representanten Holmelid fra SV: Er han virkelig fornøyd med den utviklingen som skjer innenfor norsk landbruk? Jeg understreker at jeg i dette spørsmålet ikke spør om hva SV mener om Fremskrittspartiets landbrukspolitikk, men om hvorvidt SV er fornøyd med dagens situasjon. | 0 |
Jeg vil gjerne vise til mindretallsmerknaden. Fordi det tidligere har tydet på at det kan ha vært noen misforståelser, vil jeg gjerne understreke at dette overhodet ikke er ment som noen kritikk av Sivilombudsmannen. Tvert om er det en oppfordring om kanskje å utnytte i enda sterkere grad en del av de virkemidlene som Sivilombudsmannen har etter sitt mandat, og en slags anmodning om kanskje i enda sterkere grad å klargjøre også overfor Stortinget de mangler ved lover som kan vise seg. Jeg har den tro at det gjennom veldig mange gjennomgåelser av saker av og til kan danne seg et slags mønster i synspunkter om en lov som det stadig er saker i forbindelse med, og da vil en klargjøring av lovverket kanskje kunne redusere klagemengden. Fremskrittspartiet ønsker derfor å gi en oppmuntring til Sivilombudsmannen. Samtidig er vi glad for at det nå har kommet noen ekstrasaker i tillegg til de ordinære. Vi skulle ønske oss enda flere. Nytteeffekten ved at Riksrevisjonen nå kommer med mange saker, den såkalte Dokument nr. 3-serien, er noe vi håper Sivilombudsmannen vil vurdere om er en praksis som kan følges også fra hans side i noe sterkere grad. Så vår merknad, som også representanten Kleppe har sluttet seg til, er i realiteten en oppfordring til Sivilombudsmannen om, hvis han finner det mulig, i større grad å utnytte mandatet til fulle, til beste for enkeltmenneskers kamp mot byråkratiet. | 0 |
Landbrukspolitikken til Fremskrittspartiet – viss den er det mest interessante – finner man i partiprogrammet. Det som har vært vanlig i debatten etter at Fremskrittspartiet kom i regjering, er å diskutere den landbrukspolitikken som Fremskrittspartiet sammen med Høyre står for i forbindelse med at vi sitter i regjering. Den har vært debattert mange ganger, og om jeg fikk noen spørsmål, kunne jeg ønske at de var mer konkrete enn generelle. Men det vi ønsker, er å få en robust næring som står på egne ben, som produserer god og trygg mat. Der har regjeringen gjort en rekke grep bl.a. med å redusere byråkratiet, med å legge forholdene til rette for en økt matproduksjon og få større enheter. | 0 |
Statsråden svarte ikke på om han mener at egenandel på sterilisering har gjort at færre steriliserer seg, og at aborttallene øker av den grunn. Vil statsråden vurdere å ta vekk denne egenandelen? Så til et spørsmål til. Klinikk for seksuell opplysning driver forebyggende arbeid rettet mot uønskede svangerskap. De lager handlingsplan for forebygging av uønskede svangerskap, men det satses betydelig mer midler på å forebygge abort hos kvinner som allerede er gravide. Hva er grunnen til den store forskjellen i bevilgning over statsbudsjettet til KSO og AAN Navnet er nå endret til Amathea.? | 1 |
Dette er jo blitt en typisk debatt: Fremskrittspartiet prøver å latterliggjøre dette ved å understreke dette med lotteri og spill. Poenget er å åpne for en økt innvandring for å skape et flerkulturelt samfunn og gi større rom for at flere kan få anledning til å komme til Norge og bosette seg her og også få norsk statsborgerskap. Som alle vet, har ikke SV sugd dette av eget bryst; dette er jo et system som er utprøvd andre steder. Om modellen er god, kan vi selvsagt diskutere, og vi kan ønske å finne bedre modeller, men dette er en modell som er utprøvd, et system som er utprøvd, bl.a., som alle kjenner til, i USA. Så kan man diskutere om dette fungerer godt nok. Men i alle fall har det gjort at man i USA har tatt imot innvandrere fra en del land som man ellers sannsynligvis ikke ville ha tatt imot innvandrere fra, og åpnet for økt innvandring. Og det var det som var poenget med dette forslaget og et viktig moment for oss. Det er grunn til å være bekymret når spesielt Arbeiderpartiet understreker dette med arbeidsinnvandring og behovet for arbeidskraft og setter dette forslaget opp mot det at vi har arbeidsledighet i Norge. Er det noe som er med på å fremelske rasisme, så er det nettopp den type argumentasjon der man trekker frem at vi fortsatt har arbeidsledighet – og vi har ganske stor arbeidsledighet i Norge – og setter det opp imot en økt innvandring og det at vi tar imot asylsøkere i Norge. Dette er altså med på å fremelske den rasismen som vi ikke ønsker skal fremelskes, og som da blir god mat for visse partier her i Stortinget. Og vi beklager at Arbeiderpartiet spesielt trekker frem dette som et viktig signal og i liten grad diskuterer det som egentlig er noe av intensjonen med forslaget, å åpne for økt innvandring for på den måten å stimulere til et flerkulturelt samfunn. | 1 |
Det går godt i norsk økonomi. Men dessverre opplever ikke Kommune-Norge det. Det er tydelig at satsingen fra Regjeringen og Hagebakken på Kommune-Norge er forbi. Alle forventningene kommunepolitikerne hadde til denne Regjeringen, har forsvunnet helt. Fremskrittspartiet har lagt fram et moderne og framtidsrettet budsjett. Regjeringens forslag til statsbudsjett er dårlig lesning for landets kommunepolitikere. Sterk vekst i bl.a. lønnsutgifter uten tilsvarende inntektsøkning for kommunene gjør at tilbudene til befolkningen rammes kraftig. Fremskrittspartiet ser med bekymring på at Regjeringen og Hagebakken ikke tar denne vanskelige situasjonen alvorlig. Retorikken fra Hagebakken om at kommunene får rekordstore overføringer, harmonerer ikke med virkeligheten ute i den enkelte kommune. Det er ikke samsvar mellom det Regjeringen og Hagebakken sier, og det de gjør. Mer penger til barnehager gir ikke mer penger til lønn til sykepleiere, lærere eller hjelpepleiere. Det er på det rene at norske kommuner ikke får en realvekst i inntektene for 2008, men faktisk en nedgang. Dette dokumenteres av KS. Dette skyldes hovedsaklig økte utgifter til lønn og pensjoner, som ikke påvirkes av kommunene. Det betyr dessverre i mange tilfeller kutt i tilbudet til befolkningen innenfor eldreomsorg, psykiatri og rusomsorg. Dette må den rød-grønne regjeringen ta ansvar for. Det går sågar dit hen at kommunepolitikere blir desperate rundt omkring i Kommune-Norge. De gjør hva som helst, virker det som, for å øke inntektene til kommunene og for å kunne opprettholde et minimumstilbud til innbyggerne. Vi ser f.eks. hva en del arbeiderpartistyrte kommuner har gjort når de har inngått et samarbeid, et nært samarbeid, med Terra. Det positive er at det foreløpig bare er åtte kommuner. De håper de kan øke inntektene til kommunene stort. De venter på den store Lotto-gevinsten. Med Regjeringens budsjett er ikke rentekompensasjonsordningen videreført, med de konsekvenser det har for vedlikehold av skolebygninger og kirkebygg. Det er et stort etterslep på vedlikehold i milliardklassen på kommunale bygninger. Det er også stort etterslep på vedlikehold av kommunale veier. Ingenting av dette har Regjeringen funnet plass til. Her står store verdier og forfaller og råtner på rot. Mange kommuner har, noe jeg beklager på det sterkeste, innført eiendomsskatt – en tilleggsskatt som treffer urettferdig – for å kunne finansiere alle lovnadene til Regjeringen. Arbeiderpartistyrte kommuner sier at det ville vært vanskelig å få budsjettet i havn uten eiendomsskatten, og understreker at eiendomsskatten faktisk reddet bygdas skole, og det med den tilleggsskatten som treffer så urettferdig. Hagebakken hevder at kommunene får en betydelig økning i overføringene fra staten neste år, men i budsjettet anskueliggjøres det at når de øremerkede og lovede midlene fra Regjeringen er fordelt, er det i realiteten lite med ekstra friske midler til kommunene. Befolkningsendringer, med flere eldre og unge i kommunen, utgjør en merkostnad for kommunene på 1,5 milliarder kr. Underdekning av NAV-reformen utgjør også en merkostnad for kommunene. Vedlikeholdsetterslepet, som jeg var inne på, på kommunale bygninger vil koste kommunene oppimot 100 milliarder kr, og det er et etterslep på kommunale og fylkeskommunale veier i størrelsesorden 28 milliarder kr. Fremskrittspartiet har en totalt alternativ økonomisk politikk, som Hagebakken kaller populisme. Er det populisme å hindre krise i kommunene? Er det populisme å hindre at kommunens innbyggere blir skadelidende? Fremskrittspartiet legger opp til en økning av inntektene til kommunene, med øremerkede midler til eldreomsorgen og flere midler til skolen. Jeg mener det ikke bare er et inntektsproblem som gir dagens kommuner et stramt økonomisk spillerom. Mange kommuner lider også under et utgiftsproblem. Dels er de offer for statlige pålegg og reformer som har vært underfinansiert. Fremskrittspartiet synes dagens modell for finansieringen av kommunesektoren er lite hensiktsmessig, noe som flere talere har vært inne på. Det er noe vi må gjøre noe med, og komme tilbake til. Det skal lønne seg for lokalpolitikerne å skape næringsliv i kommunene. Flere kommuner må arbeide aktivt og målrettet for å tiltrekke seg arbeidsplasser og bedrifter. I mange tilfeller dreier dette seg om lokaliseringer der alternativet for bedriftene vil være å lokalisere seg andre steder. Jeg er opptatt av at disse kommunene belønnes gjennom inntektssystemet. Høyere verdiskaping i hele landet er en forutsetning for å sikre velferdsnivået og bosettingen. Jeg mener at budsjettoverskridelser i kommunene i større grad må få konsekvenser for de ansvarlige ledere, og jeg er glad for at statsråden ser på Terra-skandalen og vurderer den i sin helhet. Slik kan saksbehandlingen bli gjenstand for en kontinuerlig vurdering og effektivisering til innbyggernes beste. Vi må jobbe med å sikre at innbyggerne får de tjenester de har krav på, uavhengig av i hvilken kommune de bor. Jeg har én positiv tilbakemelding til Regjeringen avslutningsvis, og det gjelder at det er innført en ny politikk, og det er «ressurskrevende tjenester» i kommunene. Man har innført en stykkprisordning for å sikre tjenestene overfor brukerne. En slik ordning skal være med på å sikre likt tilbud over hele landet. Dette har Regjeringen innført etter stadige innspill og press fra Fremskrittspartiet. Så det er en gladmelding til alle som har behov for de tjenestene. Fremskrittspartiet ser på det voksende byråkratiet som en fare for det norske demokratiet på grunn av den uoversiktlighet som eksisterer i forvaltningen. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at offentlig virksomhet i større grad må ta i bruk virkemidler som anbud, privatisering, konkurransestimulering, og at det må foreligge særskilte begrunnelser dersom disse prinsipper og virkemidler ikke skal benyttes av offentlige virksomheter. | 0 |
Det er vel ikkje så veldig overraskande at Høgre og Framstegspartiet fremjar eit forslag om å gi private aktørar større plass i barnevernssektoren; det opplever vi på mange område. Det er vel heller ikkje spesielt overraskande at SV er skeptisk til dette forslaget. At ein skal kunna shoppa barnevernstenester via ein Internett-portal, er etter vårt syn neppe vegen å gå for å kvalitetssikra tilboda ein ønskjer å gi barn i ein vanskeleg livssituasjon. Det er heller ikkje slik i dag at private institusjonar er utelukka frå å tilby kompetansen sin innan barnevernet. Private ideelle organisasjonar har vore og er framleis viktige og seriøse aktørar på feltet. Òg private kommersielle institusjonar er og vil vera eit supplement til statlege institusjonar og institusjonar drivne av ideelle organisasjonar. Eit overordna prinsipp i arbeidet med dei barna dette gjeld, er at dei skal oppleva mest mogleg langsiktigheit i sin livssituasjon og dermed større tryggleik. For å oppnå dette trengst overordna planlegging og styring, og dette gjer staten per i dag ved å kjøpa institusjonsplassar gjennom Bufetat. På Bufetat sine heimesider finn ein ei vidare oversikt over alle godkjende barnevernsinstitusjonar i landet, noko som etter mitt syn dekkjer det behovet som Høgre og Framstegspartiet vil dekkja gjennom den nye nettportalen. Eg kan kort sagt ikkje sjå at eit marknadsstyrt barnevernstilbod skal kunna gi meir føreseielege rammer enn det ein har i dag. No skal ein ikkje underslå at det er utfordringar i sektoren, og at ein heile tida må vurdera kva som skal til for å gi best mogleg tilbod, men eg trur ikkje at Høgre og Framstegspartiet gjennom dette framlegget har funne den passelege medisinen. På sikt må målet vera å redusera bruken av institusjonsplassar, anten ved å auka satsinga på hjelp i heimen, eller ved bruk av fosterheimsplassar. Behovet for institusjonsplassar vil nok alltid vera til stades, men kreftene bør ein i større grad bruka på å redusera talet på desse framfor å diskutera konkurranseprinsippa. Eg vil òg til slutt knyta eit par kommentarar til det førre innlegget, der det på ein måte blei framstilt som at det er dei private ideelle organisasjonane som kan yta varme og omsorg til barna. Eg vil seia at eg gjennom lengre tid i jobben min i det sivile har hatt mykje samarbeid med offentleg drivne barnevernsinstitusjonar, og kan ikkje få rosa nok den jobben dei tilsette der gjer. Der er det oppriktig varme og omsorg, sjølv om dei er lønna av det offentlege. | 1 |
Jeg kan forsikre representanten Slagsvold Vedum om at trygdeoppgjørene er viktige, også for denne regjeringen. Men jeg kan kanskje da minne Slagsvold Vedum om at reglene for trygdeoppgjøret er lovbestemt gjennom et bredt forlik i Stortinget som alle partiene bortsett fra Fremskrittspartiet sto bak. Det må altså derfor en lovendring til før man eventuelt kan endre reglene. Det denne regjeringen har tatt initiativ til, er å gjennomgå prinsippene for den årlige reguleringen av pensjoner, og hele formålet med å gjennomgå de prinsippene er å unngå en utvikling over flere år hvor pensjonistene risikerer å få redusert kjøpekraft som følge av moderate lønnsoppgjør. Det at vi har et moderat lønnsoppgjør i år, er bra for konkurransekraften til norsk næringsliv. Men en konsekvens av det pensjonsforliket som de andre partiene her på Stortinget inngikk i 2011, er at det kan bli en langsiktig konsekvens for pensjonistene med redusert kjøpekraft. Det har denne regjeringen tatt på alvor. Derfor har vi invitert til samtaler med alle de parlamentariske lederne på Stortinget for å bidra til at vi ikke får en slik utvikling over tid. Jeg mener det er et godt initiativ. Jeg mener det er et initiativ som tar pensjonistene på alvor, og jeg håper at det er et initiativ som Senterpartiet støtter, til tross for at de er med på det pensjonsforliket som Stortinget har vedtatt. Så ber representanten meg om å referere fra interne drøftelser i Fremskrittspartiets stortingsgruppe. Det har jeg ikke tenkt å begynne med. Partilederen i Fremskrittspartiet gjør ikke det, verken fra Stortingets talerstol eller i andre fora. Er det noe representanten Slagsvold Vedum lurer på hva gjelder Fremskrittspartiets stortingsgruppe, synes jeg han skal gå og snakke med sine kollegaer her i salen. | 0 |
På vegne av meg selv fremmer jeg et forslag der Stortinget ber Regjeringa om å utarbeide bestemmelser i pasientrettighetsloven og barnevernsloven om at barn og unge under 18 år skal få behandlingsgaranti til rus- og psykiatribehandling. | 1 |
Spesielt som fisker vil jeg ønske statsråden velkommen til Stortinget og ønske lykke til med jobben og oppgavene! «Fiskere og fiskeindustrien registrerer i økende grad at kongekrabben i kvoteområdet, fra Nordkapp og østover, har for liten kjøttfylde til å få maksimal kvalitet og salgspris. Er statsråden enig i fiskernes påstander om at det er for lite mat og nedbeiting fra kongekrabben som gir disse problemer for denne nye arten, og ser statsråden andre løsninger på dette omtalte og økende problemet enn økning av totalkvoten?» | 1 |
Forslaget fra Senterpartiet synliggjør en utfordring for de organisasjonseide kulturhusene. Men dette er ikke en utfordring som er ny. Den var også til stede og kjent for mange av oss i forrige periode, da Senterpartiet var en del av regjeringen. Hva har ikke de lokale husene gjort for lokalsamfunnene, frivilligheten og kulturen rundt omkring i kommunene? Jo, alle som sitter her, er helt enige om at uten dem hadde det vært dårlig med aktivitet i frivillig sektor. Husene det er snakk om, er Bøndenes Hus, velhus, idrettshus, ungdomshus, speiderhus, bedehus, Folkets Hus, Røde Kors, skistuer – ja, jeg er ikke sikker på om jeg har kommet på alle, det finnes sikkert flere. Nå har vi sågar store kulturhus med høy kvalitet, med øvingslokaler og konsertsaler i flere størrelser. Disse husene konkurrerer om de samme pengene. Disse husene konkurrerer om de samme brukerne. Disse husene konkurrerer om å leie ut sine lokaler og tjene penger på det. Det er klart at dette må bli en utfordring for fylkeskommunene. Dette blir en utfordring for kommunene, og det blir en utfordring for staten, ettersom vi har fått dette på bordet i dag. Hva kan staten gjøre, hva kan fylkeskommunene gjøre, og hva kan kommunene gjøre for å bedre rammevilkårene? Løsningen kan være at man diskuterer antall hus, løsningen kan være at man gjør det enklere med momskompensasjonsordningene – gir mulighet også for å vedlikeholde byggene og få fradrag for det. Jeg tror ikke løsningen ene og alene er at vi fordeler de midlene vi har, på flere poster, men at vi går i dybden på utfordringene. Som kjent bevilges det mye penger til ordningen for momskompensasjon – det er vel 1,2 mrd. kr. Det er det jo stor enighet i Stortinget om at vi skal ha, og en ordning som vi har sett fungerer. Men den gjelder beklageligvis ikke oppgradering og vedlikehold. Alle synes det er tragisk å se at de små kulturhusene våre står og forfaller, så denne diskusjonen må vi ha i Stortinget. Vi må ha en gjennomgang både i Stortinget og i komiteen om hva vi skal gjøre framover. Når det er 17 900 frivillige lag og organisasjoner rundt omkring i kommunene, har vi med en mengde organisasjoner å gjøre, og vi må være i dialog med dem. Her – det tror jeg vi er enige om – ønsker vi å fremme frivillig aktivitet i kommunene. Men som sagt tror jeg ikke løsningen bare er flere poster på budsjettet, at vi ser de forskjellige kulturhusene i forskjellige poster, jeg tror også vi må diskutere størrelsen på beløpene. Noen må tørre å spørre seg: Har vi nok lokale kulturhus? Har vi for mange? Den diskusjonen bør vi vel også ha, og ikke minst bør den komme lokalt. At det blir mulighet for fradrag for vedlikehold og oppgradering, er som sagt noe vi bør diskutere framover. | 0 |
Tolv veiprosjekter ble framskyndet straks regjeringsskiftet var et faktum. 13 veiprosjekter fikk forenklede planleggingssystem. 25 prosjekter kan altså gjennomføres raskere bare det første året. I år nummer to med ny regjering økes bevilgningene til planlegging, slik at en får framskyndet en masse muligheter der. En går fra rundt 200 mill. kr, som var det beste Arbeiderpartiet leverte i regjering, til 741 mill. kr – ikke fordi det står i NTP, men fordi denne regjeringen har store ambisjoner. Når vi i 2015 vil redusere vedlikeholdsetterslepet for både vei og jernbane, er det ikke fordi det står i NTP, men fordi denne regjeringen mener det er viktig, og fordi vi ligger foran skjema med bevilgninger. Mens Truls Wickholm har problemer med kalkulatoren sin, så har det vært en forutsetning for alle fra Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre som har nevnt dette, at vi legger til grunn en jevn opptrapping, en jevn bevilgningsøkning. Det er en metode som også den rød-grønne regjeringen valgte å bruke, men som de nå plutselig har glemt når de sitter i opposisjon. Faktum er at hvis budsjettveksten fortsetter som den har gjort de første to årene, vil vi komme godt over 100 pst. av NTP-oppnåelse. Da har vi holdt løftet vårt som står i regjeringsplattformen, og vi har altså kunnet igangsette en masse ekstraprosjekter. Det er litt interessant at en talsperson fra Arbeiderpartiet først kansellerer utspill som representanten Bøhler har hatt i media, og så kansellerer innlegget som representanten Myrli hadde i stortingssalen om alt det som Arbeiderpartiet gir inntrykk av at de vil, men som åpenbart ikke gjelder. I Jernbanemagasinet nr. 1 2014 ble banedirektøren i øst, Per Herman Sørlie, sitert. Da hadde akkurat budsjettforslaget fra de rød-grønne blitt framlagt: Han uttalte: «Det største utkastet til vedlikeholdsbudsjett vi fikk for 2014, var nesten katastrofe.» Så ble det heldigvis endret av en ny regjering. Det viser at selv under den nye NTP-en, som Arbeiderpartiet skryter av er deres, men som hele Stortinget har vedtatt, la de opp til at man ikke skulle ha noe løft på vedlikehold i det budsjettet de la fram før de gikk av. De la ikke inn det taktskiftet som en har sett har funnet sted med dagens regjering. En la ikke opp til å overoppfylle NTP-en sin. En la opp til en innfrielse på rundt 22 pst. på ett år. Det ville bli 88 pst. innfrielse hvis en hadde holdt det nivået gjennom fire år. Det er da en faktisk ser at det utgjør en forskjell hvem som styrer landet. Det gir også en forskjell i resultatene. Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre har sagt at vedlikehold er viktig. Det prioriterer vi. Vi har sagt at det er viktig å bygge landet for våre felles bo- og arbeidsregioner. Derfor har vi økt bevilgningene langt utover det som var forutsatt i Nasjonal transportplan, og enda mer utover det som den rød-grønne regjeringen la opp til i sitt siste budsjett før de gikk av. Derfor tror jeg at bilister over hele landet merker denne forskjellen. Jeg fikk faktisk klager fra en del Arbeiderparti-politikere i Nord-Norge om at vi asfalterte for mye vei før vi skulle kjøre på E6. Det var bare for å skryte, men det var faktisk bestilt lenge før turen ble planlagt. | 0 |
For kvart minutt som går, krev staten inn ca. 100 000 kr i bilrelaterte avgifter, på årsbasis over 50 milliardar kr. Spesielt er eingongsavgifta på bilar ekstremt høg i Noreg. Det gjer at bilane i Noreg er veldig dyre, og at vi har ein gammal bilpark – vi ligg på topp i Europa når det gjeld alder. Ei gradvis fjerning av eingongsavgifta ville medført at vi hadde fått ei raskare utskifting av bilparken, vi ville fått ein sikrare bilpark, ein meir miljøvennleg bilpark. Det positive er at auka etterspørsel etter utanlandsproduserte bilar ikkje ville ha skapt noko som helst press i norsk økonomi, heller tvert imot. Er finansministeren einig i at vi gradvis kan fjerne eingongsavgifta på bilar utan at det skaper noko press i norsk økonomi? | 0 |
Som ministeren seier, er bestandsmåla eksakte. Det er like feil å liggje over som å liggje under. I snitt har jo bestandsmåla dei tre siste åra vore langt over målet. Men dette har, som han seier, med respekt for Stortingets arbeid å gjere, og det er jo då litt interessant å registrere at denne regjeringas kanskje fremste representant, statsministeren, har vore oftare på Sørpolen enn han har vore i denne salen. Men det har vel kanskje noko med respekten for salen å gjere. Det blir opplevd som litt respektlaust når ein i ein avtale er tydeleg på at det skal vere lokal forvalting, lokalt skjønn og lokal forståing, at fagleg kunnskap skal liggje til grunn, og så bruker ein NINAs modell, som er heilt ny, for å fastsetje desse måla. Då er spørsmålet: Korleis kan det ha seg at ein legg større vekt på denne NINA-modellen enn dei gode etterprøvberre modellane som ein har hatt tidlegare? Det verkar ikkje truverdig at ein berre kastar desse over bord og går på ein ny modell, som er gunstig for Miljøverndepartementet, men ikkje for rovviltnemndene. | 0 |
Jeg vil gjerne takke for det spørsmålet, for da får jeg muligheten til å redegjøre mer utførlig for hva det er vi har prioritert. I vårt alternative statsbudsjett prioriterte vi 175 mill. kr ekstra til Kriminalomsorgen og 20 mill. kr mer til domstolene, i tillegg til 30 mill. kr mer til frivillige organisasjoner og tiltak som skulle gå til voldsofre osv. I vårt samarbeid med Arbeiderpartiet, hvor vi forholder oss til den ramma som er lagt av noen andre enn oss, prioriterer vi 72 mill. kr ekstra til Kriminalomsorgen på drift og 66 mill. kr mer til investeringer. I tillegg, hvis vi ser på de komiteene som har felt som toucher innpå justissektoren, prioriterer vi 25 mill. kr ekstra til fengselsundervisning, 5 mill. kr ekstra til fengselsbibliotek og 10 mill. kr ekstra til helsevesenet med fokus på psykiatri. Så det var nok feil! | 1 |
Eg er heilt einig i det. Det forslaget som kjem frå regjeringa, er slett ikkje SV sitt forslag, og det er heller ikkje det som var avtalen som blei inngått i juni. Avtalen i juni var at vi skulle få eit lovforslag som stilte krav om bruk av vest i båtar som var opne, der det ikkje berre gjeldt barn, men også dei vaksne som var til stades. Vi ønskte ei mykje større sak. Nokre har ønska å koke sikkerheit på sjøen ned til eitt spørsmål, og det er bruk av vest, medan vi veit at dette handlar om mange andre spørsmål. Vi ønskjer å reise fleire ting. Dei har også kome med i proposisjonen. Dessverre blir spørsmålet om promille avvist frå regjeringa si side. I spørsmålet om fart og sertifisering av folk som har raske båtar, blir det vist til ei sak som kanskje kjem eit stykke fram i tid. Derfor har vi også føreslått forslaget. Det er mange tiltak som kjem inn her – vestpåbod er eitt av dei. Men vi meiner grensa går ved å verne barn. | 1 |
Jeg vil først få takke komiteens leder for godt utført saksordførerskap og for å bidra til en veldig fokusert innstilling som har et overordnet blikk, men allikevel fokuserer på noen av de viktigste utfordringene. Jeg vil få lov å starte med det også de to foregående talerne var innom, kvinneperspektivet. Jeg var til stede på FNs generalforsamling da man skulle velge det første styret i UN Women. Da var jeg svært fornøyd med Norges arbeid. Det er ikke alltid i slike sammenhenger – man er stort sett fornøyd, men her var jeg særdeles fornøyd da Norge brukte sin innflytelse til å hindre Iran fra å få en plass i styret i UN Women. Det var en viktig markering – det å skape allianser og være tydelig på hvem som ikke fortjener en plass i en slik organisasjon. Jeg kunne ønske meg mer av den tydeligheten i andre sammenhenger og i lignende tilfeller når det er snakk om kvinner, det er snakk om universelle menneskerettigheter, ytringsfrihet osv. – ikke bare at vi er tydelige, men vi kunne jobbet for å hindre land som Iran og dets likesinnede i å få plass ved styrebord. I Norge er vi særdeles FN-tro, og det å stille utfordrende spørsmål omkring FN i dette landet er vel noe av det politisk mest ukorrekte man kan foreta seg. Den rådende oppfatning er at FN representerer internasjonal orden, fred og menneskerettigheter. Ingen andre internasjonale organisasjoner kan måle seg med FN i tillit og folkelig støtte. Slik sett er FN i en særklasse. Jeg skal på ingen måte prøve å rokke ved dette grunnleggende bildet av FN, for FN er viktig og uerstattelig, og FN tjener norske interesser. Hvis ikke FN eksisterte, burde etablering av en slik organisasjon vært øverst på vår politiske dagsorden. Havretten og folkeretten har vært nevnt. Jeg skal ikke gå videre inn på det. Når vi og andre kommer med kritikk av FN, handler ikke det om å rive ned organisasjonen, men snarere om å gjøre den mer effektiv, bedre i stand til å løse sine oppgaver og ikke minst være enda tydeligere i forhold til sitt mandat. Det sies at FN ikke blir bedre enn det medlemslandene tillater. Det er for så vidt riktig, men FN er tuftet på noen verdier som alle land har forpliktet seg på. Målet må være at FN hjelper alle land med å strekke seg mot disse verdiene – man skal måles mot noe. Det å la medlemsland som åpenbart er autoritære, få lov å definere prioriteringene utfordrer FNs fundament, og det utfordrer oss som demokratiske stater. Selv om vi mener FN er viktig og helt nødvendig som internasjonal aktør på mange områder, skal vi ikke være naive. Vi ser at flere av de områdene hvor FN naturlig skulle spille en rolle, helt eller delvis er i ferd med å bli overtatt av andre. Det gjelder f.eks. innen helse, men også på et mer overordnet plan i forhold til G20 og utfordringene der. Det er ikke nødvendigvis et uttrykk for at man bevisst vil undergrave FN, men det er et klart signal om at FN mangler effektivitet og ofte gjennomføringskraft. Det er derfor et skrikende behov for reform. Uten nødvendig reform risikerer vi at FN blir utspilt og mindre relevant. Det å være tydelig i kravet om reform er ikke et utslag av negative holdninger, snarere det motsatte. Problemet synes ikke å være enighet om behovet for reform, selv om hva slags reform man ønsker, ikke alltid er like lett å få øye på. Hovedproblemet er å gjennomføre det. Norsk forvaltning kan sikkert synes svært konservativ, men i forhold til FN fremstår til og med Finansdepartementet som en dynamisk og endringsvillig enhet. Selv om frontene i reformdebattene sikkert er glidende og alliansene ulike i forhold til hva som diskuteres, er det allikevel ofte slik at land som Norge og andre store bidragsytere er sterkere i ønsket om reform enn land som ikke på samme måte finansierer organisasjonen. Vi må spørre oss selv hvor lenge vi skal fortsette å finansiere en så stor del av organisasjonen med mindre de som er mest avhengige av våre bidrag, ikke er villig til å gjennomføre nødvendige effektivitetsforbedringer. Duplisering av aktivitet er et kjerneproblem, behov for strammere mandat likeledes. Dette gjelder selvsagt i hele FN-familien. Noe har skjedd. Enkelte deler av FN har kommet langt, andre mye kortere. Det kan ikke være slik at ethvert globalt problem trenger en ny FN-organisasjon eller i det minste en stor konferanse eller serie av konferanser. Det er jo et paradoks at det er mer kostnadseffektivt å drive FN-kontoret GRID-Arendal, som er et kontor underlagt FNs miljøprogram, UNEP, her i Norge enn det er å drive et ordinært FN-kontor i Nairobi, dette fordi GRID har en løsere tilknytning og kan frigjøre seg fra FNs rigide organisasjonskrav. For øvrig vil jeg berømme GRID-Arendal for jobben de gjør ikke minst med å assistere land med å klarlegge sin sokkel utenfor egen kyst. Dette er praktisk arbeid som er med og understøtter havrettstraktaten. Når de er så effektive som de er, er ikke jeg redd for at Norge – og gjerne Arendal – får flere FN-aktiviteter, men da bør det skje på samme vilkår som for GRID, slik at man de facto gjennomfører reform ved å løsrive seg noe fra FNs byråkrati, men allikevel opprettholder en faglig og politisk forbindelse. Sikkerhetsrådsreform er absolutt et aktverdig mål, men vi er av den formening at dette ikke er et tema der man bør bruke mye politisk og diplomatisk energi. Det er gode grunner til å diskutere endringer, men det er også svært lite sannsynlig at slike endringer – i hvert fall store, grunnleggende endringer – vil finne sted. Vi tror heller energien bør fokuseres andre steder. Hvorfor i all verden skulle ett av de fem permanente medlemmene av Sikkerhetsrådet, som i tillegg har veto, gi avkall på dette? Det er svært urealistisk. Alle land er like, men noen er åpenbart mindre likt enn andre. Hatobjektet i FN er Israel. Ikke noe annet land får så mange landspesifikke resolusjoner rettet mot seg. I 2011 var det mer enn dobbelt så mye fordømmelse av menneskerettighetsbrudd i Israel som i Sudan. Sudan var for øvrig nummer to på listen og Syria nummer tre. Selv under de verste overgrepene i Syria har ulike FN-institusjoner brukt mer tid og energi på Israel enn på Syria – mye mer tid. Nå er det selvsagt ikke slik at Israel ikke skal få kritikk eller ikke fortjener kritikk, men skjevheten er åpenbar. I generalforsamlingen er det flere av landene som står bak den sterkeste kritikken, som fortsatt ikke anerkjenner FNs delingsplan fra 1947, som etablerte staten Israel. I FNs menneskerettighetsråd har vi opplevd spesialrapportører som både har benektet omfanget av holocaust og fremmet antisemittiske holdninger. Parallelt med denne åpne kampen mot staten Israel velges f.eks. Syria til en viktig post i en avkoloniseringskomité. Dette skjer så sent som i år. Israel ville selvfølgelig vært helt utelukket fra slike valg, men Syria er åpenbart fortsatt i en forfatning hvor de ønskes velkommen i det gode selskap i deler av FN. Dette føyer seg dessverre inn i rekken av valg der stater med åpenbare mangler innen menneskerettigheter og demokrati blir satt til å lede slikt arbeid. Det er viktig å få alle med, men når stater som Pakistan og Cuba bruker sine verv til å hindre kritikk av egne utfordringer og avsporer det som burde vært viktig, må vi reagere. Dette gir hele FN-systemet et dårlig rykte, og det avsporer også arbeidet med å få på plass en fredsprosess og forsterker konfliktlinjene. Vi kan ikke fortsette å la FN bli misbrukt på denne måten. Til slutt har jeg noen ord knyttet til de fredsbevarende styrkene: Det er betydelige utfordringer på det området, og komiteen tar tak i en del av dette. Jeg vil si at noen av mandatene som har vart over mange år – jeg vil trekke frem f.eks. Kypros, som jeg har gjort tidligere i denne salen – burde man grunnleggende se på. Hvor lenge skal FN være en deltager på Kypros, uten at det er noen som helst bevegelse? Det har vært forsøk på bevegelse de senere årene, men ingen bevegelse har skjedd. Det er lite meningsfullt det som skjer f.eks. på Kypros. Jeg kunne også brukt andre eksempler. Man må ha en gjennomgående fornying av mandat, som også stiller åpenbare krav til partene om å komme videre i slike fastlåste konflikter. | 0 |
Representanten Kosmo kom ikke inn på eldreomsorg. Da Arbeiderpartiet kom i regjeringsposisjon, lovte de at de skulle sørge for at vi fikk en eldreomsorg som skinte, og at det skulle være et nasjonalt, prioritert mål. Nå har vi lest i kommuneproposisjonen at ressurskrevende tjenester også skal være et nasjonalt prioritert område for regjeringspartiene, og at de ut fra det har lagt opp til en øremerket finansiering for dette. Det står følgende i innstillingen: «Flertallet er likevel enig i at øremerking i en viss grad skal brukes som styringsvirkemiddel for å nå nasjonalt prioriterte mål.» Da er spørsmålet mitt til representanten Kosmo: Vil Arbeiderpartiet også bruke øremerket finansiering for å oppnå målet om en eldreomsorg som skinner? | 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.