text string | label int64 |
|---|---|
På vegne av representantene Inge Lønning, Berit Brørby, Lodve Solholm, Ågot Valle og meg selv vil jeg fremme forslag om endringer i Stortingets forretningsorden som gjelder behandling av saker om konstitusjonelt ansvar. | 0 |
Jeg skal benytte anledningen til å stille et spørsmål som jeg har lovet noen pårørende å stille. Jeg får en del henvendelser fra pårørende som opplever at deres kjære er så syke at de på dårlige dager ikke vil gå ut. Dette medfører at de ofte ikke møter til den sterkt tiltrengte behandlings- eller samtaletimen de har blitt gitt. De etterlyser mer enn en faktura for ikke å ha møtt opp. Vil statsråden gjøre noen grep for de som bor hjemme, og som trenger psykisk bistand, men som ikke greier å nyttiggjøre seg det tilbudet de faktisk blir gitt? | 0 |
Eg skal i alle fall kort gjere greie for Regjeringas politikk og mitt eige syn i dette spørsmålet. For det første er det slik at dei opphavsrettsvedtaka som vi har i dag, kjem til å bestå, og eg trur ikkje dei i vesentleg grad er ei hindring for at ein kan lage andre forretningsmodellar og andre system som sikrar at opphavsmenn får betalt for sine åndsverk, samtidig som ein kan nytte dei moglegheitene Internett gir for f.eks. å dele kultur og kunnskap. Problemet i dag er jo, som eg er sikker på at representanten er einig i, at veldig mange opphavsmenn faktisk ikkje får betalt for spreiing og bruk av sine åndsverk på grunn av at systema ikkje fungerer godt nok. Det er altså ikkje behov for å ta frå opphavsmenn rettane til deira eigne åndsverk. Det er eit viktig prinsipp som Regjeringa står bak, og som har brei støtte. Derimot vil ein i åra framover måtte sjå på moglegheiter for å utvikle system for det. Eg har lagt merke til at kulturministeren òg har uttrykt seg i same retning, at det er viktig å slå ring om opphavsrettsregelverket, men at det absolutt kan førast ein diskusjon om kor ein skal gå vidare. Det er også det som ligg til grunn i Soria Moria-erklæringa. Så er det slik at SVs noverande program og forslag til program går inn i ein viktig diskusjon om korleis vi skal sørgje for at dei utruleg viktige moglegheitene som ligg der til å spreie kunnskap og kultur gjennom nettet, faktisk vert brukte. På mitt område, som er kunnskap, har vi jo ordningar som kan vere inspirasjon til det. Og ein har kome veldig langt. Ein har faktisk sørgt for betaling til opphavsmenn, og ein gjer læremiddel tilgjengelege på nettet. Liknande system må vi etter mitt syn òg føre ein debatt om innan kulturfeltet. | 1 |
Jeg nevnte at rød-grønne politikere mangler forståelse for markedet. Derfor har en de problemene en har nå; en tror at en kan regulere seg ut av markedet i stedet for å sikre en bedre balanse mellom tilbud og etterspørsel. Det er jo nettopp grunnen til at gamle boliger stiger like mye i pris som nye boliger, for det er så stor manko på totalitet av boliger at en løfter bruktprisene på gamle boliger. Kostnadsnivået på å bygge ut nytt blir vedtatt så høyt gjennom regulering av forskrifter at en venter med å bygge ut. Da betyr det at en bygger ut det som er regningssvarende i forhold til markedspris, men det betyr også at de boligene rundt, som er av liknende størrelse osv., også stiger tilsvarende i verdi fordi etterspørselen er mye større enn tilbudet. Dette er elementært om tilbud og etterspørsel. Det er derfor Fremskrittspartiet argumenterer for at hvis en hadde gjort det enklere å bygge en del mindre boliger og ikke hadde hatt krav om universell tilrettelegging i absolutt alle, ville en klart å dekke behovet for boliger for flere folk. Da ville en fått en bedre balanse i markedet, og da ville en også sett en større forskjell på nye og gamle boliger når det gjelder prissetting. Så enkelt er det. Det er bare å se til en del land der en har prøvd å regulere f.eks. tilgang på biler. Når det er mangel på biler totalt sett, er en villig til å betale veldig mye, selv for eldre biler. Land i Øst-Europa, som en del partier her har hatt veldig god kontakt med, er eksempler på det. Når det gjelder universell utforming, vil jeg også si at folk flytter mye. Det er ikke slik at den boligen folk kjøper når de slutter på universitetet, er den boligen de blir gamle i. Derfor er det viktig å ha et mangfold i markedet. Det er god samfunnsøkonomi å sørge for at inngang og fellesareal er tilrettelagt for alle, men det er ikke nødvendigvis god samfunnsøkonomi å sørge for at 100 pst. av boligmassen er tilpasset ethvert tenkelig formål. Da vil en investere veldig mye i behov som aldri vil oppstå. Det er derfor en må differensiere hvilke krav en stiller i det private boligmarkedet. Det er viktig her å sørge for at folk faktisk klarer å komme inn i boligmarkedet når de er unge. Det er ikke noe poeng å ha en bolig der en kan bo fra en er 18 år til 72 år, eller 80 år, hvis en ikke har råd til å kjøpe når en er 18 år, eller 25 år – det er problemet. Det har ikke regjeringen tatt inn over seg. Når det gjelder Finanstilsynet, vedtok Høyre på sitt landsmøte at de ville fjerne kravet om 15 pst. egenkapital for å få boliglån. Da forstår jeg ikke hvorfor Høyre ikke kan støtte vårt forslag. Vi mener at Finanstilsynet gjør en kjempeviktig jobb. Finanstilsynet har inntil nå gitt råd om ikke å låne ut mer enn 90 pst., men de har vært veldig fleksible når det gjelder bankene. Nå har det blitt et veldig sterkt krav om 85 pst., og vi ser i dagens Dagsavisen at det gjør at en del istedenfor tar opp forbrukslån. Det er den dårligste og dummeste måten du kan finansiere boligen din på av alle. Men det er resultatet av boligpolitikken og den politikken Finanstilsynet nå gjennomfører. | 0 |
Det forslaget vi behandler i dag, er et forslag som omhandler svært alvorlige ting – tvangssaker etter barnevernsloven og sosialtjenesteloven. Det skal ikke mye fantasi til for å se for seg at dette er noen av de vanskeligste situasjonene som både barn og voksne kan havne i. Nettopp derfor stilles det store krav til det offentlige, til fylkesnemndene og domstolene, om rettssikkerhet og om at disse familiene blir møtt med respekt i det systemet. For øvrig har jeg telt antall ganger ordet «rettssikkerhet» forekommer i flertallets merknader – det er fire ganger. Så jeg forstår ikke helt representanten Hornes innlegg om at dette ikke er behandlet av regjeringspartiene. Det er jo tvert imot noe som regjeringspartiene, som en del av et større flertall, understreker som en viktig del av disse problemstillingene. SV støtter ikke forslagene fra Fremskrittspartiet. Det er 19 år siden nemndene ble opprettet, og erfaringene vi har derfra, er stort sett gode. En av grunnene til det er jo nettopp at fylkesnemndene kombinerer den juridiske og faglige innsikten med lekmansskjønn. Ordinære domstoler har ikke spesialkunnskapen om barns oppvekst og om barns behov. Ikke minst, så er det veldig korte frister i barnevernsloven, og det er veldig vanskelig å se for seg at de ordinære domstolene skulle ha mulighet, kapasitet, til å behandle saker like raskt som fylkesnemndene. Dette er kanskje spesielt verdt å nevne nå som vi er i desember måned. For å si det sånn: Desember var for meg i 1990 en mye lengre måned enn desember er nå i 2011 – et barneår går ganske mye saktere enn et voksenår. Og dette handler om barns rettssikkerhet: Rask behandling er avgjørende for barns rettssikkerhet i disse spørsmålene. Fylkesnemndene gjør et ekstremt viktig arbeid. Derfor har regjeringen prioritert å styrke saksbehandlingskapasiteten i budsjettet for 2011. Det gjør den også i budsjettet for 2012, nettopp med tanke på det jeg snakket om; barns rettssikkerhet og at barn som er voldsutsatt, eller er i hjem der de ikke har det bra, skal få hjelp så raskt som mulig. | 1 |
Representanten Solvik-Olsen får jo svare for seg selv, men jeg blir gjerne på vegne av Fremskrittspartiet med til Telemark og industrien der. Vi kan jo til og med besøke Union – nei, det kan vi ikke, for Union ble ikke reddet, slik Regjeringen lovte. Jeg skal imidlertid besøke industrien i Mosjøen i løpet av de nærmeste par månedene. Industrien i Mosjøen er veldig opptatt av tilgangen på kraft, og Regjeringen er veldig opptatt av å verne den eneste reine kilden til kraft som kan sikre industrien i Mosjøen tilgang på strøm, nemlig Vefsna. Vi har strenge miljøkrav i Norge, og verre skal det bli, men jeg har lyst til å trekke en parallell. Vi har altså noe som heter CO2-avgift i Norge. Det har vi hatt i en del år. Det har hatt liten eller ingen effekt på miljøet. Men så har vi et SO2-fond, et svovelfond, som industrien har, industriens miljøfond. Det har hatt stor effekt. Utslippet av SO2 fra industrien i Norge har blitt kraftig redusert, for gjennom markedsmekanismene har man latt de beste og mest effektive tiltakene realiseres først. Belastningen på den enkelte bedrift har på den andre siden vært begrenset. Så skal vi altså redusere utslippene av NOx fra norsk industri. Og hva gjør man? Jo, da tar man jaggu – unnskyld uttrykket, president – da tar man og kopierer den avgiften som ikke har fungert, nemlig CO2-avgiften, og lager en NOx-avgift, i stedet for å kopiere det som har fungert, nemlig SO2-fondet. En NOx-avgift vil primært være en fiskalavgift til staten. Den må settes svært, svært høyt. Norsk industri er klokkeklar på det, avgiften må settes svært høyt dersom den skal medføre investeringer for å redusere utslippene. Det er to måter industrien kan redusere utslippene av NOx på. Den ene er å flytte industrien til Dubai og Kina, og den andre er å gjøre disse investeringene. Men da må altså avgiften være svært høy. Da vil jeg utfordre regjeringspartiene: Hvorfor ikke lage et NOx-fond i stedet? Det vil, i motsetning til NOx-avgift, medføre mindre belastninger for industrien, og det vil være bedre for miljøet. Men så er spørsmålet: Hva er Regjeringen mest opptatt av når det gjelder innføring av NOx-avgift? Er det å få mer penger i statskassa, eller er det å gjøre miljøet bedre? | 0 |
Alle er enig med statsråden i at det er viktig å satse på kollektivtrafikk i de store byene. Derfor har Fremskrittspartiet lagt fram et forslag om å bruke 100 milliarder kr i de fire største byene over en periode på flere år. Men statsråden ville altså ikke svare på spørsmålet mitt. Derfor skal jeg gjenta spørsmålet, som er helt enkelt og greit: Er det ikke rimelig at staten bidrar til å dekke sin del av de økte kostnadene og reduserte inntektene i forbindelse med bompengeinnkrevingen? Vi vet også at staten har pålagt ganske mange tunge prosjekter – med store overskridelser. Burde ikke staten da være med og bidra med sin andel når det kommer overskridelser i den størrelsesorden? | 0 |
Norge er en energistormakt både i europeisk målestokk og i verdensmålestokk. Vi har uutnyttede, miljøvennlige vannkraftreserver og i praksis ubegrensede gassressurser som kan benyttes til produksjon av elektrisk kraft. Gasskraft blir internasjonalt regnet som miljøvennlig. At vi i Norge ikke har klart å produsere tilstrekkelig med rimelig elektrisk kraft, men har gjort oss avhengige av import, er etter Fremskrittspartiets syn et politikerskapt problem, som bør løses politisk ved å legge til rette for en økt utnyttelse av våre vannkraftressurser og bruk av gass i kraftproduksjonen. Andre, såkalte alternative energikilder er naturligvis også i bruk, og vil være det også i framtiden, kanskje i økende grad. Men Fremskrittspartiet har det prinsipielle syn at energi fra ulike kilder bør likebehandles avgiftsmessig, fordi vi på den måten får den mest mulig kostnadseffektive utnyttelse av energiressursene. At Fremskrittspartiet tidligere har gått inn for momsfritak for alternativ energi i tiltakssonen i Nord-Norge, bygger nettopp på prinsippet om likebehandling, fordi elektrisk kraft allerede da hadde et slikt fritak. På denne bakgrunn vil Fremskrittspartiet ikke støtte forslaget om avgiftsmessig forskjellsbehandling av eller forslag om selektive støtteordninger for enkelte energikilder. | 0 |
Ja, jeg hører hva statsråden sier, men jeg har også registrert at representanter for regjeringspartiene har sagt at ja, den satsingen man ønsker å gjøre på kollektiv, vil gå ut over veibevilgningene. Det betyr jo ikke at det er sånn som statsråden sier, at man skal satse på å bygge veier i hele landet. Problemet er at vi har et veinett som råtner på rot stort sett over hele landet. Hvordan skal statsråden klare det? Er det klimaforliket som er det viktige, eller er det handlingsregelen som er det som betyr noe for denne regjeringen – og ikke minst for statsråden? Konsekvensene nå er at vi har fått et mye større vedlikeholdsforfall på veinettet enn det man hadde før den rød-grønne regjeringen overtok – kanskje fordi man har gjort noe med beregningsmodellene. Men det er ikke tvil om at det aldri har vært større forfall på veinettet enn det det er nå, med bakgrunn i de tallene som er lagt fram i forbindelse med Nasjonal transportplan, som kom i februar måned. | 0 |
I denne saken går det en ideologisk skillelinje mellom venstresiden og høyresiden. Men jeg reagerer når representanter for Høyre forsøker å framstille som om det før man fikk en ny friskolelov, bare var én linje i den videregående skolen, og der måtte liksom alle gå. Det er med skam å melde fullstendig feil. Det er mange linjer å velge mellom. Det skal være mange linjer å velge mellom. Og det er slik at det er fylkeskommunene som faktisk har ansvaret. Jeg merker meg at Fremskrittspartiet omtaler fylkeskommunen som en monopolist. Fylkeskommunene er altså blitt pålagt ansvaret for å sikre videregående utdanning i full bredde til alle elever, både med fagopplæring og med allmenn studiekompetanse. Fylkeskommunene prøver etter søknaden fra elevene å legge til rette for dette over hele landet, og med så stor bredde i tilbudet som overhodet mulig. Nå har vi sett en stor søkermasse fra de private videregående skolene, og det er bekymringsfullt hvis de blir godkjent, for poenget er at fylkeskommunenes ansvar for å gi et tilbud til disse elevene forsvinner ikke om det blir godkjent en privat videregående skole. Så i det øyeblikket den skolen finner ut at dette har man ikke tenkt å drive med lenger, ja, så sitter fylkeskommunene der med det ansvaret. Det har jo også vært sånn at fylkeskommunene har kapitalutgifter knyttet til infrastrukturen de har. Fylkeskommunene har utgifter knyttet til lærerlønninger. Fremdeles er det over 30 pst. av lærerne i videregående skole som har en personlig ordning med uoppsigelige arbeidskontrakter. Dette er lærere som fylkeskommunene ikke kan få sagt opp sjøl om departementet skulle finne på å si ja til mange private videregående skoler og det ikke er disse lærerne som får jobb i de skolene. Det betyr at man sitter igjen med veldig store utgifter, og samtidig er man like forpliktet til å gi et bredt tilbud til de elevene som til enhver tid måtte søke en offentlig skole. Og for å kunne ivareta det ansvaret i sin helhet må man faktisk ha ansvaret for skolestrukturen. Det er det viktigste grepet man har. Fordi man ikke har ubegrensede ressurser til dette, må man husholdere med pengene slik at man greier å møte flest mulig av elevene i deres ønsker og tilby en kvalitet som er god. Det er positivt at Regjeringen har erkjent at uttrekket fra fylkeskommunene slik det er i dag, er for høyt, jf. noen av de argumentene jeg brukte i sted. Det er bekymringsfullt at Regjeringen ikke ser at den som blir pålagt en slik omfattende oppgave som det er å skulle gi videregående skole i full bredde til alle elever, ikke da også skal ha full myndighet over skolestrukturen, slik at man er i stand til å ivareta den oppgaven på en god måte. Jeg skal også gjøre en liten visitt til det systemet som man bygger opp for skoler, for man har hatt mange lange pekefingrer overfor kommuner og fylkeskommuner fordi de ikke er effektive nok, og så henviser man da f.eks. til rasjonalisering av skolestrukturen som en alternativ måte å drive mer effektivt og rasjonelt på. Samtidig etablerer man altså et finansieringssystem for private skoler. Slik det er i dag, får man den private skolen godkjent bare alle fagplanene er i orden, alle delene i søknaden er i orden. Dermed vil man med statlig finansiering opprettholde en skolestruktur som Regjeringen mener er ineffektiv og altfor kostbar hvis det er fylkeskommunene eller kommunene som driver den, men så lenge det er statlige skoler, er det helt greit å opprettholde en ineffektiv og altfor kostnadskrevende struktur. Jeg hadde ønsket meg en regjering som hadde hatt som ambisjon å tilby de aller beste skolene gjennom det offentlige. Når Johan Bauer kommer med sine tilbud om gratis PC til alle elever, skoleturer, kontaktlærer, så skulle det offentlige har svart ja, dette er vår ambisjon med den offentlige skolen også, dette skal vi faktisk tilby elevene, for dette er bra. Men det sier denne regjeringen at de ikke har råd å tilby elevene i den offentlige skolen. Og det er da jeg konkluderer med at Regjeringen ønsker at det offentlige skal framstå som noe annenrangs og ikke å være i stand til å konkurrere med denne typen private tilbud. | 1 |
La meg først si at det finnes ikke noe korstog fra vår regjering når det gjelder disse spørsmålene. Jeg er glad for å få dette spørsmålet, for det kan også bidra til å oppklare noe av den misforståelsen som måtte være der. Jeg er selvfølgelig av den oppfatning – og det vil jeg tro alle norske foreldre er – at det er foreldrene som skal oppdra sine egne barn. Så har jeg uttalt meg positivt om barnehagen som et supplerende tillegg til dette. Mange av oss som har hatt barn i barnehage, vet at barnehagen er et godt pedagogisk tilbud for barna våre. Men det ekskluderer selvfølgelig ikke – og det har aldri vært i mine tanker – at det ikke er foreldrene som har hovedansvaret for dette. Det pågår nå en debatt om dette, om barneoppdragelse og samfunnets rolle og foreldrenes rolle. Det er en debatt som jeg på mange måter synes er positiv. Den har også en klar verdiforankring, og den har forankring i dette moderne samfunnet som vi er en del av. Bare la meg si at denne debatten er positiv. Jeg skal som sådan ikke delta i den, men det å understreke barnehagens betydning har vært viktig for meg i den posisjonen jeg har. Den står ikke – la meg bare få understreke det nok en gang – istedenfor foreldrenes selvfølgelige hovedansvar for, plikt til og ikke minst glede i å oppdra sine egne barn. Så er også representanten inne på dette med bordbønn. Spørsmålet om bordbønn er heller ikke et utspill, det er svar på et spørsmål fra avisen Verdens Gang. Ordet «forbud», som jeg så stod på førstesiden, har selvfølgelig ikke vært i min munn. Bordbønn i det daglige vil av FNs komite oppleves som religiøs forkynnelse. Det er et anbefalt råd som vi har fått. Men bordbønn som kunnskapsformidling, sammen med religiøse sanger og andre religiøse aktiviteter som en del av vår kulturarv, en del av vår tradisjon, en del av det vi selvfølgelig skal viderebringe til våre barn i skolen, er noe annet. Det betyr at religiøs aktivitet må det da finnes et alternativ til for dem som ikke ønsker dette. Bordbønn som kunnskapsformidling er selvfølgelig derfor helt i orden, men daglig bordbønn vil av veldig mange oppleves som forkynnelse. Og det er dette jeg har uttalt meg om. La meg også si at dette ikke er reflektert i Regjeringens syn, for dette er ikke noe spesielt for vår regjering. Jeg vil tro at enhver regjering måtte ha presisert denne forskjellen. Det kom kanskje ikke klart fram i Verdens Gang, men det tror jeg ikke at jeg skal svare på. Det får journalisten i Verdens Gang presisere. | 1 |
Jeg takker igjen for svaret. Som man forstår av den utarbeidede planen, og også det som statsråden svarte innledningsvis, er det opplagt at de reguleringsmessige forholdene er av helt avgjørende betydning for å få igangsatt første permanente byggetrinn på Rygge Sivile Lufthavn. Som også statsråden var inne på, er det Forsvaret som er grunneier av disse arealene, og sånn som jeg ser det, er det naturlig at Forsvaret engasjerer seg i reguleringsprosessen. Hva vil statsråden foreta seg for å sikre at Forsvaret prioriterer medvirkning i reguleringsarbeidet? | 0 |
Som jeg sa i mitt innlegg, føler jeg at vi er kommet et godt stykke på vei. Vi er kommet lenger enn det så ut til en periode. Nå har mange partier hatt landsmøte, og dette har vært et viktig tema på disse landsmøtene. Det gir helt åpenbart nye muligheter. Jeg la vekt på de tingene jeg er fornøyd med i innstillingen, nemlig det som har å gjøre med næringsutvikling, utdanning og kombinasjonen av forskning, utdanning og næringsutvikling. Jeg nevnte kultur, og jeg nevnte en del andre områder. Så er det flere områder som jeg synes vi skulle kommet enda lenger på. De vedtakene som er gjort rundt omkring på de ulike landsmøtene, åpner for dette. Boka er, som jeg sa, fortsatt åpen. Prosessen går videre. Når vi er ferdig med dette, når vi er kommet til 2008 og lovbestemmelsen er lagt på plass, føler jeg meg rimelig trygg på at dette skal bli en god reform, en spennende arena som et godt sted for politisk virksomhet. | 1 |
Takk til interpellanten som tar opp eit viktig tema. Noreg har, som interpellanten skriv, klare ambisjonar i avfallspolitikken om at avfallsmengda skal reduserast, om ombruk av gjenstandar, om materialgjenvinning og om energiutnytting av avfall. Offentleg avfallsbehandling er ryggrada i den norske avfallsbransjen, men det er også sterke innslag av marknadsmekanismar og private aktørar – ja, og det er bra. Avfallet har gått frå å vere ei belastning til å bli ein ressurs som er etterspurd, og det skal vi vere glade for, slik også statsråd Sundtoft er inne på. Vidare skriv interpellanten at offentlege avfallsaktørar har uttrykt sterk bekymring for sine rammevilkår etter at ny forskrift om forholdsmessig kostnadsfordeling har blitt innført, og svært mange reagerer på at store mengder avfall blir transporterte tvers over landet til svenske forbrenningsanlegg. Det blir hevda at dette vanskeleggjer utvikling av tenlege og miljøvenlege løysingar lokalt. Ny kostnadsfordeling og avfallseksport kjem som resultat av at avfall har blitt ei marknadsvare, og at marknadens behov går føre samfunnets behov. Kva er så samfunnets behov i denne samanhengen? Jo, etter årtusenskiftet blei det investert i forbrenningsanlegg med store offentlege bidrag, bl.a. frå Enova, i milliardklassen samtidig som ein hadde ei forbrenningsavgift som var svært skadeleg for avfallsbransjen nasjonalt. Det blei altså billigare å eksportere avfallet framfor å brenne det innanlands i dei nye forbrenningsanlegga, eller fjernvarmeanlegga. Forbrenningsavgifta på norsk avfall gjorde at det blei inngått mangeårige avtalar med svenske forbrenningsanlegg, og dette førte til at dei aller fleste forbrenningsanlegga her i Noreg gjekk for halv maskin, og ein hadde store problem med å dekkje investeringskostnadene. I årsskiftet 2009/2010 tok den gongen opposisjonen – ved Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre – sine talspersonar opp problemet og viste til at det årleg blir transportert 20 000 trailerlass med avfall til forbrenning i svenske anlegg med følgjer for norske forbrenningsanlegg – 450 000 tonn. Dette er både dårleg miljøpolitikk og dårleg forvaltning av skattebetalarane sine pengar, var argumentet den gongen. Vidare argumenterte ein med at det er meiningslaust når den raud-grøne regjeringa på den eine sida brukar milliardar av skattebetalarane sine pengar i investeringstilskot til bygging av fjernvarmeanlegg i Noreg basert på forbrenning av avfall, og på den andre sida opprettheld ei særnorsk avgift som gjer at avfallet i staden endar opp i svenske anlegg. Først i oktober 2010 blei avgifta tatt bort for å sikre lik konkurranse mellom svenske og norske forbrenningsanlegg, men som nemnt var det altfor seint, fordi det var inngått mangeårige avtalar om eksport av avfall til Sverige. Så hovudansvaret for at vi framleis eksporterer 450 000 tonn avfall, ligg faktisk hos den raud-grøne regjeringa, som var veldig sein med å fjerne denne avgifta som gjorde at det lønte seg eksportere til Sverige. Så fråskrivinga av ansvaret for dette er mildt sagt oppsiktsvekkjande. Interpellanten, representanten Henriksen, spør vidare kva statsråden vil gjere for å hindre at marknaden blir ein herre i avfallspolitikken i staden for ein tenar. Eit godt samspel mellom det offentlege og næringsaktørane i avfallsbransjen er den beste løysinga for ei kostnadseffektiv og miljømessig god handtering av det norske avfallet, basert på ein politikk som ikkje fører til at det løner seg å køyre avfall frå Vestlandet og heilt til mottaksstasjonar i våre naboland. Denne regjeringa har også fjerna deponiavgifta, fordi heller ikkje den var hensiktsmessig, for den blei oppfatta som byråkratisk og rett og slett lite eigna i miljøsamanheng. Vidare har statsråden vist til utgreiinga som no er i gang, og som vil gjere at når det gjeld avfallspolitikken, kan ein sjå lyst på framtida, i motsetnad til det ein har gjort no over svært lang tid. | 0 |
Jeg takker statsråden for svaret, som jeg tolker som et positivt svar, både for Rv 2, for dem som bor langs Rv 2, og ikke minst for de andre som også skal bruke Rv 2. Men når man leser avisen Glåmdalen av 14. mai i år, ser man at det står: «Uavgjort om rv 2». Videre står det: «Med fire stemmer for nord, fire for midten og tre for sør i Nes kommunes planutvalg i går kveld er riksvei 2-saken i Nes like åpen som før.» Det viser litt om hva de enkelte kommunestyrer og formannskap er uenige om. Og så er det dette med penger. I den samme avisen, Glåmdalen, står det den 15. mai følgende: «Både Akershus og Hedmark fylkeskommuner er lei av å vente på ny riksvei 2. I løpet av juni gir de derfor lånegarantier på til sammen 520 millioner kr.» Slik kan jeg vise til den ene avisartikkelen etter den andre. Jeg har forståelse for at statsråden ikke kan svare mer detaljert på tilleggsspørsmål. Jeg synes at førstesvaret var bra. Men synes ikke statsråden at noen må ta det overordnede ansvaret, slik at man snart skjærer igjennom? Jeg tror at dette har pågått i 12–13 år, og vi trenger nå en god vei, slik statsråden var enig i. | 0 |
Det var det jeg fryktet! Som jeg nevnte i mitt innlegg, stusser jeg litt over hvorfor regjeringen kun legger opp til en forenkling og frivillig revisjon når det gjelder AS-er. Hvorfor gjør man ikke det samme når det gjelder stiftelser, som jeg også nevnte i mitt innlegg, eierseksjonssameier, borettslag og boligbyggelag? For å illustrere det slik at representanten Thorkildsen forstår det bedre: Jeg regner med at mange av velgerne til SV bor i byer og kanskje bor i bygårder – enten eier eller leier. Det er ingen tvil om at hvis det er en bygård ikke så langt herfra som kanskje har 100 000 kr i omsetning, hvor alle betaler fellesutgifter, og hvor alle seksjonseierne, eller de som leier av en seksjonseier – alle butikkene og alle boligeierne – ikke ser noe behov for å ha revisjon – de er fornøyde med en autorisert regnskapsfører – hvorfor skal staten da pålegge dem revisjon, hvis det bare er snakk om 100 000 kr, eller kanskje mindre, som går til felleskostnader? | 0 |
Alle barna som kommer til Norge, uansett oppholdsstatus, har barnevernet ansvaret for. Veldig mange av disse barna bor i akuttmottak ute i kommunene, og både Helsedirektoratet og Bufdir har nå sendt brev til kommunene om at de må være veldig oppmerksomme på den situasjonen som barn på mottak kan være i. Det at barn forsvinner, er alvorlig. Sakene er utfordrende, og de er veldig sammensatt. Det er barn som forsvinner fordi de ikke ønsker å være her, det kan være barn som blir utsatt for menneskehandel, det kan være barn som finner slektninger, og det kan også være barn som ikke ønsker å bo der. Derfor er det veldig viktig at vi har gode rutiner ved de omsorgssentrene vi har. Jeg har tett og god kontakt med Bufetat opptil flere ganger i uka for å forsikre meg om at vi har gode rutiner på dette, og at sikkerheten ved omsorgssentrene er ivaretatt. Vi gir også god veiledning til de nye omsorgssentrene, som nå blir etablert i raskt tempo. Det er også viktig at vi sørger for tilfredsstillende sikkerhet og rutiner på sentrene – også når det gjelder sikkerheten i lokalene – at det er høy voksentetthet, og at det er kameraer på utsiden. Det er også viktig at barnevernet er klar over rutinene de må ha overfor politiet. Hvis noen forsvinner, skal man melde fra til politiet. Det er politiet som skal følge opp disse barna, men det er ofte vanskelig å følge dem opp, for det er vanskelig å vite hvor de har forsvunnet. Dette er et vanskelig tema. Jeg deler veldig mye av bekymringen til representanten – og også mange etaters bekymring. Men jeg gjør så godt jeg kan ved å ha gode rutiner på omsorgssentrene og ha god opplæring av de ansatte som er der. Jeg har god kontakt med justisministeren når det gjelder dette. | 0 |
Statsråden har kun en liten del, men en viktig del av næringskomiteens budsjett, nemlig konkurransepolitikken. Da statsråden allerede er vel kjent med Fremskrittspartiets utålmodighet når det gjelder å få offentlig sektor til å etterleve anbudsregelverket, vil jeg ta opp en annen problemstilling med statsråden. Fremskrittspartiet har blitt kontaktet av IKT-Norge, som har pekt på et problem midt oppe i den krisen vi er i nå, nemlig kravet om en bankgaranti i forbindelse med offentlig anbud, noe som selvfølgelig kan være veldig vanskelig for spesielt IKT-bransjen, der mye av verdien ligger i topplokket og ikke i varer. Det jeg lurer på er, i den situasjonen vi er inne i og med den utfordringen som bransjen har, om statsråden vil vurdere å lempe på kravet om bankgaranti når det gjelder offentlige anskaffelser, som et virkemiddel for å hjelpe denne næringen gjennom den kriseperioden vi går inn i? | 0 |
SV har i fleire år meint at å kjøpa fregattar før ein veit kva ein skal med Forsvaret, er skandaløst. Og eg er heilt sikker på at diverse forsvarsministrar og medlemer av forsvarskomitear allereie i dag kan begynna å førebu seg på korleis dei skal svara på spørsmåla i den granskinga som vil koma. For allereie i dag er det grunnlag for ei gransking av prosess og økonomiske kalkylar. Og når nye kostnadssprekkar og komande store omstruktureringar i Forsvaret som følgje av denne gigantiske investeringa dukkar opp, vil fleire enn SV sjå at høyringar i granskinga til kontroll- og konstitusjonskomiteen når det gjeld fregattsaka, er uunngåeleg. Det er positivt at den tidlegare finansministeren Restad og Senterpartiet har kome til den same konklusjonen som SV har hatt lenge. For den konklusjonen er den einaste fornuftige. Og etter å ha vore i ein del debattar i denne saka, har eg kjensla av at svært mange representantar i denne sal begynner å få problem. Då er det berre å oppmoda dei til å følgja den kjende fjellregelen: Det er inga skam å snu. Nåverande forsvarsminister Godal kan fjellregelen, og gjekk for ikkje så lenge sidan ut og sa at større investeringar måtte venta. Men så lèt han altså vera å ta den største investeringa med i den tankerekkja, nemleg den investeringa i fregattar på 12-20 milliardar kr. Kanskje blir det til slutt 24 milliardar kr, altså ei dobling. Det blir ikkje trekt inn i argumentasjonen, og då blir det ein brest i logikken. For dersom ein skal snu, kan ein ikkje snu halvvegs. Det er leitt at vår nye forsvarsminister ikkje har mot til å gjera det heilt ut. Eg trur at han veit at det ville vore det einaste rette, men at han føler prosessen har gått for langt. Fregattane er strukturuavhengige, er svaret SV får når me slår fast at investeringane må utsettast. Det kan godt vera at dei passar inn i det nye NATO-konseptet og deira rolle som verdspoliti, endå om eg tvilar på det òg, men fregattane er sterkt knytte til antiubåtoperasjonar og til å halda ved lag forsyningsliner mellom sør og nord, og då snakkar me om ein struktur med eit forsvar mot eit konvensjonelt angrep på norsk territorium – altså ein struktur som er av den gamle, gode sorten. Fregattane er altså ikkje strukturuavhengige, dei er strukturstyrande. Og trekkjer me inn dei svært høge driftsutgiftene som me vil få på fregattane, vil det innebere sterke styringar på Forsvarets framtidige struktur og konsept. Den handlefridomen me nå treng til å modernisera og legga om Forsvaret, vil sjølvsagt bli avgrensa av fregattane si feilaktig påståtte strukturuavhengigheit. Spørsmålet er: Kva er dei forsvars- og tryggingspolitiske utfordringane? Kva slags fiendebilete har me? Kva er det me skal forsvara oss mot? Dei spørsmåla må me svara på før me kjøper noko så dyrt som fleirtalet her ser ut til å gjera i dag. Rett rekkjefølgje er ikkje det forsvarsministeren gjer, å snu litt og dermed ikkje finna vegen tilbake til utgangspunktet; det er å gå tilbake til utgangspunktet og staka ut ein ny kurs. Og då talar alt for det som òg fleire og fleire fagmilitære innser, nemleg at dette må utsettast. Faktum er at me har tre utval som vurderer kva slags forsvar me treng for framtida, og det vel altså fleirtalet her å sjå vekk frå. Me har Forsvarspolitisk utval, Sårbarhetsutvalget og det fagmilitære utvalet Forsvarsstudie 2000, som forsvarssjefen leier. Dei skal snart konkludera, om nokre få veker, og så vedtar fleirtalet her ei investering som vil styra den konklusjonen ein i neste omgang må trekka i forhold til kva slags forsvar ein treng. Kva om desse utvala seier at nei, fregattar treng me ikkje i den nye forsvarsstrukturen til Noreg? Det er berre ein konklusjon i denne saka. Det er å venta på resultatet til dei tre utvala og diskutera denne saka på nytt i samband med langtidsmeldinga våren 2001. | 1 |
Jeg er glad for at vi er enige om at det lovforslaget ikke er tilstrekkelig, og det er jo nettopp derfor regjeringen bruker tid på å se på hvilke andre virkemidler som kan tas i bruk for å få til mer konkurranse i dette markedet. Så skal jeg love representanten Storberget at vi jobber på, både fra Landbruks- og matdepartementets og Nærings- og fiskeridepartementets side, og har et godt samarbeid om dette. Vi vil komme tilbake så fort vi har en konklusjon fra regjeringen på hvilke tiltak vi mener er viktige. Da håper jeg at vi får til et bredt forlik i Stortinget om gode virkemidler som kan bidra til å sette fart på konkurransen i denne sektoren. | 0 |
Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til justisministeren: «I Justisdepartementets trusselvurdering og prioriteringer for Politiets sikkerhetstjeneste for 2003 er den globaliseringskritiske bevegelsen omtalt under overskriften politisk ekstremisme. Den eneste andre gruppen som omtales her, er de høyreekstreme. Står statsråden inne for en slik kategorisering av de norske organisasjoner og miljøer som har markert seg som kritiske til økonomisk og politisk globalisering?» | 1 |
At Senterpartiet har svært stor tro på kommunen og fylkeskommunen, er vel ingen overraskelse, men å mene at alt kan ordnes best gjennom disse, er vel å gå for langt. I forslaget de er sammen med Kristelig Folkeparti om, ønsker Senterpartiet å fordele den statlige tilskuddsordningen til frivillige lag og organisasjoner gjennom fylkeskommunene etter forslag fra kommunene. Dette gjelder spesielt organisasjoner uten tilknytning til et nasjonalt ledd. Tror ikke Senterpartiet at dette forslaget vil kunne skape forskjellsbehandling alt etter hvilken kommune en bor i, avhengig av bl.a. hvem som styrer med slike saker, deres prioritering og ikke minst interesser? Tror ikke Senterpartiet at det i tillegg til å være et forsinkende mellomledd, dessuten er et fordyrende ledd? Har ikke Senterpartiet tro på og tillit til at de enkelte organisasjoner kan ivareta dette på den beste måte når de, iallfall etter Fremskrittspartiets syn, kjenner den enkelte frivillige organisasjon best og vet hvordan midlene skal brukes til beste for alle? | 0 |
Det er spesielt opprørende når en slik sak berører en kvinne som er innlagt i sykehus med en diagnose som for få år siden ville innebære at hun var i asyl, et asyl som ville beskyttet henne i forhold til den lidelsen hun hadde. Så gjelder ikke flyktninger. Vi registrerer at det er ulik historiebeskrivelse fra departement og statsråd og fra familien og de som kjenner familien. Jeg vil fokusere på rammebetingelsen for maktutøvelse, for i altfor stor grad blir det fokusert på de ytre etatene, de som gjennomfører handlingene. Jeg savner en etisk standard for departementets håndtering av disse sakene og lurer på om statsråden vil gjennomgå den etiske standard som departementet legger til grunn for sin utøvelse. | 1 |
Grunnen til at det er viktig for enhver regjering med jevne mellomrom å legge fram en melding om forskning for Stortinget, er nettopp det interpellanten nå sier. Jeg er helt enig med ham. Vi kan ikke være så skråsikre på hva som vil være de viktigste utfordringene, at vi kan vedta dette én gang for alle og så la det være med det. Vi må fornye den tenkingen, og vi må justere opp våre mål for forskning i forhold til den samfunnsutviklingen vi ser rundt oss. Men det at man har en utfordring i å møte kunnskapsbehov i samfunnet og materialisere dem, eller få dem ned i forskningspolitiske mål, som man så kan følge opp i budsjetter og programmer, utelukker selvsagt ikke at det hele tiden må være rom for det som interpellanten kaller den nysgjerrighetsdrevne forskningen – den forskningen som i utgangspunktet kanskje ikke synes så veldig nyttig der og da. Jeg nevnte et par eksempler. Ett av dem var et program som ble utviklet for å løse praktiske utfordringer ved atomreaktoren på Kjeller, noe som førte til utvikling av programmeringsspråket Simula. Det har fått en helt annen konsekvens. Her i landet skjedde denne forskningen, og det var ikke slik ment i utgangspunktet. Vi har mange eksempler på dette, og jeg vil være den første til å applaudere at slikt skjer, og forsøke å legge til rette for at vi kan ha den – la oss si – romsligheten i tenkingen omkring forskning. Jeg er helt enig med representanten Aksel Hagen når han understreker at det å spørre etter fri forskning ikke er det samme som å spørre etter mer grunnforskning. Jeg tror inndelingen mellom ulike former for forskning på en skala fra grunnforskning til anvendt forskning og å forsøke å se helheten i det er en mer fruktbar sammenheng enn hele tiden å spørre om hvem det er som initierer forskningen – om det skal være forskerne selv, eller om det skal være andre, f.eks. politiske myndigheter. Stortinget har sluttet seg til de forskningspolitiske mål som Regjeringen har lagt fram, og jeg er veldig glad for å ha et godt utgangspunkt og ut fra mitt ansvarsområde kunne stimulere til forskning i alle ender av denne skalaen fra grunnforskning til anvendt forskning. Jeg vil selvfølgelig, som statsråd for forskning og høyere utdanning, fortsette arbeidet for å styrke de åpne nasjonale konkurransearenaene i Forskningsrådet, styrke forskningen som er rettet mot de store samfunnsutfordringene, og bidra til gode rammevilkår for hele forskningssektoren og dermed også gi rom for å kunne gi svar på de spørsmålene som ennå ikke er stilt, som Trine Skei Grande uttrykte det. Jeg takker for debatten og tar synspunktene med meg i det videre arbeidet. | 1 |
Utbygginga av ny fornybar energi, befolkningsvekst og befolkningsendring, utviklinga av ny kraftkrevende industri, elektrifisering av installasjoner på sokkelen – altså den store overgangen fra fossil energi til rein kraft – gjør at vi står overfor svære oppgaver i å fornye og bygge ut elnettet i årene som kommer. Det gjelder sentralnettet, det gjelder regionalnettet og det gjelder nye utenlandsforbindelser, for å bidra til forsyningssikkerhet og større evne til kraftutveksling for å styrke bruken av uregulerbar fornybar kraft fra vind og sol. Det vil være utfordrende med hensyn til både planlegging og gjennomføring og hensyntaken til natur og biomangfold. Ikke minst vil det koste mye penger, og nettariffene vil øke. For å sikre kraftkrevende industri har regjeringa fått på plass en CO2-kompensasjonsordning, som industrien har ønsket. Statnetts prisstrategi for årene 2014–2018 legger opp til at industri med lang brukstid og høyt maksuttak fortsatt skal betale lavere nettariffer enn øvrig forbruk. Regjeringa vurderer også endringer i lovverket med sikte på ytterligere å styrke industriens tilgang til kraft, som vi mener er viktig. SV mener også at det er riktig å åpne for anleggsbidrag for radialene, som komiteen er enig i. Det er riktig at de som utløser et behov for nettutbygging, må bidra ekstra. Det er noen punkter der det er uenighet mellom den rød-grønne fraksjonen og høyrefraksjonen. Det gjelder selvfølgelig krav om mer utredning, som opposisjonen pleier å stille krav om. Deretter er det spørsmål om Statnetts brukerråd, som høyrefraksjonen vil ha gjenopprettet. Det er egentlig litt overraskende at høyrefraksjonen står for det, fordi det innebærer et brudd med det som er vanlig forretningsmessig organisering. På den annen side er det viktig at brukerne blir hørt, og det er viktig også å erkjenne at brukerne faktisk ikke har felles interesser. Jeg har derfor tro på det brukerforumet som Statnett nå har opprettet, samtidig som det er viktig å si at den politiske styringen av Statnett må sørge for å følge opp de ulike brukernes synspunkter. Ellers tar Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti til orde for at utenlandskablene kan være privateide. Regjeringa har nå et forslag om offentlig eierskap på høring. Konkurransetilsynet påpeker at Statnett må være eier av utenlandsforbindelsene fordi vi trenger en nøytral aktør. Vi kan ellers risikere at kraftprodusentene får en urimelig stor makt ved både å produsere og ha kontroll over infrastrukturen. Men Høyres, Fremskrittspartiets og Kristelig Folkepartis holdning er i tråd med de samme partienes politikk om salg av offentlig eierskap til norsk vannkraft ved å sette Statkraft på børs eller å dele selskapet. For SV er det imidlertid viktig å ha et offentlig eierskap både til naturressursene og til infrastrukturen knyttet til dette. Dette er naturressurser som skal komme folket til gode, og som skal forvaltes til beste for folket. | 1 |
Jeg synes det er en skuffende mangel på historisk sus over denne finansdebatten. Ved inngangen til et nytt århundre hadde jeg forventet at statsministeren var mer opptatt av å trekke fram visjoner for de neste årene enn av å gjøre opp boet for en regjering. Det synes jeg er litt puslete. Fra SVs side virker det nærmest sånn at den eneste visjonen som Regjeringen har, er blokkuavhengighet, og den overskygger alt annet. Derfor har jeg lyst til å utfordre regjeringssjefen på hva som er Regjeringens politiske ambisjoner for de neste to år, for det må da være viktigere hva Regjeringen ønsker å samarbeide med opposisjonen om, enn til stadighet å få erklært at den ikke lener seg til noen side. Norge har en mulighet og et utgangspunkt som ingen andre land har. Vi har en rikdom som kan benyttes med klokskap, og på ett vesentlig punkt har vi behov for en voldsom satsing, nemlig for å erstatte oljeøkonomien med en kunnskaps- og kompetansebasert grønn økonomi for framtiden. Vi kan ikke vente i to år, slik som Regjeringen legger opp til på dette området. En annen utfordring er at det private forbruket i Norge har økt mye mer enn det offentlige forbruket siden 1993. Hvis vi skal klare å gjøre noe med standardforskjellen i skolen og når det gjelder helse, som mange opplever som et paradoks hver dag, må det snus. Er Regjeringen interessert i det? Det tredje er at vi trenger ikke bare å småprate om å redusere forskjellene i Norge. Norge er i en situasjon hvor vi kan avskaffe fattigdom, hvis vi vil. Derfor er min utfordring til Bondevik følgende: Hva er Regjeringens politiske prosjekt utover et intenst ønske om blokkuavhengighet? | 1 |
Når SV sier barn og unge først, er det ikke bare vakre ord og vendinger. SV satser på grunnskolen, hvor elever skal lære, ta til seg kunnskap og være med på å utforme samfunnet. Det er avgjørende å satse på utdanning og forskning for å gjøre Norge til en ledende kunnskapsnasjon. Det er et av de viktigste virkemidlene for å bekjempe klasseskiller og skape mer rettferdighet. Det trengs en satsing på den offentlige fellesskolen, der barn med ulik bakgrunn går sammen. Det er det som vil skape toleranse og fellesskap i et samfunn som blir stadig mer fragmentert og mangfoldig. SV tok derfor i høst initiativet til et stort skoleforlik mellom alle partiene. En skole for alle er til beste for alle. SV vil derfor skape en god og moderne offentlig skole for alle, ikke private skoler for de få, en skole der alle elever får utvikle sine faglige og sosiale evner, i tråd og takt med egne forutsetninger, og der elevene gis likeverdige muligheter for læring, i form av tilpasset – ikke lik – undervisning. SV er bekymret over at det i dag er altfor mange elever som faller fra. En femtedel går ut av grunnskolen uten gode nok lese- og skriveferdigheter. Guttene henger etter jentene i de fleste fag. Minoritetselever mister kunnskap fordi de har for dårlig språkforståelse, og elever som følges opp av foreldre med høy utdanning og inntekt, lærer mer og bedre enn elever uten samme oppfølging. Man kan ikke akseptere at skolen bidrar til systematiske ulikheter i læringsutbyttet til elevene. Vi vil kjempe mot en utvikling som fører til større forskjeller og sosial ujevnhet. Vi må skape en skole som setter den enkelte elev i sentrum. Det betyr tilpasset opplæring, elevdeltakelse og at elevene kan få vist hva de er gode på. Den eneste måten et menneske kan yte sitt beste på og få tilegnet seg kunnskaper på, er ved å få brukt sine kunnskaper, få vise hva en er god til, og gjennom det få tro på seg selv. Norge har muligheten til å skape verdens beste skole. Likevel preges skolehverdagen av at skolen ikke har nok økonomiske ressurser. Regjeringen er i ferd med å forandre skolestrukturen vår. Slagordet «Bedre skole gjennom å bruke mindre penger» er der stadig. Trang kommuneøkonomi har gitt skolene for lite tid og ressurser til å følge opp hver enkelt elev. I stedet for å organisere læringsarbeidet variert, med mindre grupper, prosjektarbeid og tettere oppfølging, må den tilrettelagte undervisningen ofte vike for mer tradisjonelle undervisningsformer. Ressursmangelen resulterer i kateterundervisning i store klasser med kun én lærer og fører også til at mange skoler mangler oppdaterte lærebøker, digitalt læremateriell og nødvendig materiell i praktiske fag som heimkunnskap og kunst og håndverk. Skoler legges ned, bassenger stenges, biblioteker legges ned. Jeg vil vise til en merknad fra komiteens flertall, der regjeringspartiene er inkludert, som lyder slik: «Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, mener det er avgjørende at elevene opplever å lykkes i skolen, og mener at det ikke er antallet timer hver enkelt elev får tildelt, men opplæringen som er det viktigste for læringsutbyttet deres. Skal elevene få lov til å oppleve mestring og læring, er det viktig med kvalitativ og tilrettelagt opplæring.» Dette ber jeg statsråden ta med seg når man skal legge til rette for den vedtatte økningen av klassetimetallet fra 1. til 4. klasse. Om lag halvparten av norske skoler har ikke et godt nok innemiljø. SV økte i sitt alternative budsjett bevilgningen på dette området med 4 milliarder kr. Jeg vil også vise til en komitemerknad som jeg mener er veldig viktig, der man peker på at kommunene skal stille krav om universell utforming av nye skolebygg, noe som komiteen har fått vite at veldig mange kommuner ikke gjør. Jeg vil til slutt komme inn på en del viktig verktøy som vi innenfor vår komite kan bruke. Hele komiteen understreker viktigheten av at IKT skal tas i bruk som en integrert del av undervisningen. Men så viser budsjettkameratene til budsjettavtalen i finansinnstillingen og reduserer posten med 10 mill. kr. Dette er et steg i feil retning, mener SV. SV ønsker å satse på IKT i skolen, og vi øker i vårt alternative budsjett posten med 50 mill. kr. SV foreslår å opprettholde Regjeringens bevilgningsforslag. «Nasjonal evaluering av skolefritidsordningen» viser at behovet for skolefritidsordningen har vært økende de senere årene. Dette skyldes bl.a. en økning i antallet aleneforsørgere og flere yrkesaktive kvinner. I dag er det slik at mer enn halvparten av elevene i 1. til 4. klasse har en plass i SFO. Dette ber jeg statsråden følge opp i forhold til Kvalitetsutvalget. | 1 |
Eg ser med glede at fleirtalet i energi- og miljøkomiteen i innstillinga har valt å følgje regjeringas forslag til endringar i lakse- og innlandsfisklova og naturmangfaldlova. Eg merkar meg at komiteen ikkje stør forslaget om endringar i finnmarkslova, men ønskjer at fisket i Tanavassdraget framleis vert regulert i særlov. Eg lover å kome tilbake med eit nytt forslag om dette på eit seinare tidspunkt. Lov om laksefisk og innlandsfisk vart vedteken i 1992 og tredde i kraft 1. januar 1993. Mens tidlegare lover med tilsvarande verkeområde hovudsakleg regulerte fiske og rettar, var 1992-lova den første eigentlege ressurslova for anadrome laksefisk, innlandsfisk og andre ferskvannsorganismar. Den vart ei heilskapslov for alt som lever i ferskvann, og målet var å vareta bestandane men òg å sikre fisken som ein ressurs til glede for rettshavarar og allmenta. Det er framleis dei to viktigaste måla med lova. Lakse- og innlandsfiske er ein viktig ressurs for grunneigarar, og til glede for mange i friluftsliv og rekreasjon. Men det er lenge sidan lova tredde i kraft. Ho bør no forbetrast på enkelte område og tilpassast nye ordningar og avgjerder som er vedtekne etter at lova tredde i kraft. Dette gjeld i første rekkje ordninga med nasjonale laksevassdrag og laksefjordar, og naturmangfaldlova. Det vil nå verte vedteke to viktige endringar i lakse- og innlandsfiskelova. For det første vil rettshavaranes rolle innan fiskeforvaltinga verte styrkt gjennom obligatorisk organisering og driftsplanlegging. Den nye avgjerda pålegg rettshavarane i laksevassdrag å gå saman om felles forvalting. Svært mange rettshavarar gjer allereie i dag ein veldig god jobb med forvalting av villaksen. Den nye ordninga vil gje rettshavarane eit endå betre verktøy i organiseringsprosessen, og gje grunnlag for overføring av ytterlegare ansvar og oppgåver til rettshavarane. Den andre viktige endringa er lovfesting av Stortingets vedtak om nasjonale laksevassdrag og laksefjordar. Ordninga er eit av hovudtiltaka for vern av villaksen, og eg er veldig fornøgd med at ho no vert lovfesta i lakse- og innlandsfisklova. Lovfestinga er i tråd med komitéfleirtallets innstilling av 22. november i år og Stortingets plenarvedtak om opprettinga av 52 nasjonale laksevassdrag og 29 nasjonale laksefjordar i 2007. Formålet med ordninga er å gje eit utval av dei viktigaste laksebestandane eit særleg vern mot skadelege inngrep og aktivitetar i dei aktuelle vassdraga og fjordane. Ei endring eg er særleg glad for, er hevinga av aldersgrensa for betaling av statleg fiskeavgift ved fiske av anadrome laksefisk frå 16 til 18 år. Å vere glad i naturen er ein heilt grunnleggjande føresetnad for å ta vare på han. Fritidsfiske er svært viktig for rekrutteringa til friluftsliv og fører til at mange vert varig aktive i friluftsliv og glad i norsk natur. Deltakinga i fritidsfiske er framleis svært stor i Noreg, men har ein synkande tendens, ikkje minst blant unge. Hevinga av aldersgrensa for fiskeavgift frå 16 til 18 år vil bidra til å betre vilkåra for unges fritidsfiske, og forhåpentleg bidra til å rekruttere fleire unge til den fine naturopplevinga fiske gjev. Etter konsultasjonar med Sametinget vert det no vedteke ei ny avgjerd som synleggjer at ein skal leggje tilbørleg vekt på naturgrunnlaget for samisk kultur ved vedtak etter eller i medhald av lakse- og innlandsfisklova. Ei slik avgjerd finst allereie i naturmangfaldlova, og er naturleg å ha også i lakse- og innlandsfiskelova, som regulerer ein viktig ressurs for samisk bruk. Utover dette skjer det ein del mindre endringar som eg ikkje går nærmare inn på her. I tillegg til endringar i lakse- og innlandsfisklova gjer ein nokre mindre endringar i naturmangfaldlova. Hensikta er å få ein god samordning mellom denne lova og lakse- og innlandsfisklova. | 1 |
Jeg bad om en merknad etter Lønnings innlegg. Jeg vil påpeke at jeg som forslagsstiller, og som den som også har tatt opp dette i forhold til utdannelsen i Tromsø, også skriftlig har foreslått overfor komiteen at saken burde forelegges utdanningskomiteen, men at jeg ikke fikk flertallet med på det. Og det er grunnen til at utdanningskomiteen ikke har hatt denne saken til behandling. Når det ytterligere gjelder de forslagene som foreligger, har jeg diskutert med medforslagsstillerne til de forslagene som SV står bak, og det gjelder også forslaget om et tannlegestudium ved Universitetet i Tromsø. Det ville være veldig uheldig om det ble nedstemt her i salen, for jeg oppfatter at det er ganske klare signaler som kan gå i retning av at man faktisk etablerer et tannlegestudium i Tromsø. Både det forslaget og de øvrige forslag som SV står bak, ønsker vi derfor å omgjøre til oversendelsesforslag til Regjeringen. Så er det et forslag vi ikke står bak. Det blir litt av det samme som Senterpartiet var inne på her tidligere – det kunne vi godt ha stått bak. Det gjelder forslag nr. 3, og i den grad det fremmes, kan vi godt være med og stemme for det. Men jeg vil anmode forslagsstillerne om at det også blir et oversendelsesforslag, slik at mindretallsforslagene i sin helhet blir det. For her er det jo lagt føringer også via merknadene som trekker i samme retning som det forslagene gjør. | 1 |
Eg er heilt ueinig i beskrivinga av at den raud-grøne regjeringa ikkje har gjort mykje frå 2005. Tvert imot – internasjonalt har Noreg igjen teke på seg leiartrøya i det internasjonale arbeidet for å få til ein avtale. Eit av dei aller viktigaste klimatiltaka som no vert gjennomført internasjonalt, er klima- og skogprosjektet, som ein vart einig om i samband med klimaforliket, som har stor internasjonal interesse, og som vil ha vesentleg og rask effekt på klimagassreduksjonar. Her i Noreg har vi hatt eit taktskifte i satsinga på jernbane, vi har bygd ut testsenteret på Mongstad, fornybar energi, og vi har ei rekkje andre ting i tillegg. Med klimameldinga styrkjer vi det – på toppen av dette – med mange nye tiltak, for å nå målet vi har sett oss i 2020. Og ja: Når vi set oss eit mål, er det fordi vi skal nå det, og vi gjer ting som vi meiner gjer det realistisk å nå måla vi har for 2020. | 1 |
SV har fremmet den ordningen som vi har hatt før. Det er sjølsagt vårt primære ønske, for vi ser at det er nødvendig for å endre kjønnsrollemønstrene at far tar ut en viss andel av denne permisjonen, og at den øremerkingen som skjer til far, er et virkemiddel for å endre disse kjønnsrollemønstrene. Grunnen til at jeg nevnte dette, var bare at representantens kollega fra Høyre var her oppe og nevnte i første setning – hver gang – at det er vanskelig for far å være borte fra jobb. Det kan det nok være, men det kan det sjølsagt også være for mor. Vi får se hvordan man framover kan gjøre endringer her, som gjør at både mor og far får mer tid sammen med barna når de er små. Det er det som er viktig for SV, og da er det nødvendig å sikre fars permisjonsrettigheter spesielt, fordi det er de som først og fremst er under press. Det er ikke mors permisjonsrettigheter som har vært under press. | 1 |
Man kan av og til, når en hører innlegg som det siste her, spørre hva vitsen er med stortingsdebatter. Jeg skulle gjerne fått demonstrert hvor i flertallsmerknadene og flertallsinnstillingen og i forslagene det står noe om subsidiering. Det er tilbakevist gang på gang. Det eksisterer ingen subsidiering i det hele tatt. Inge Lønning kom med en kanonade mot denne visjonen. Det kunne vært interessant å høre hvorfor Høyre egentlig er enig i visjonen, men vil organisere den på en litt annerledes måte. Høyre er jo med på at det skal være et informasjons- og kunnskapssenter på Fornebu. Men i stedet for at ett selskap skal koordinere og tilrettelegge det, så skal det gjøres av myndighetene på utdanningssiden, og så skal man invitere bedrifter til å etablere seg hver for seg. Sluttresultatet er ment å være nesten nøyaktig det samme. Hvorfor er Høyre da med på visjonen, men er ganske enkelt uenig i den praktiske måten å tilrettelegge og organisere dette på. Og så hører vi Inge Lønning, som altså har en kanonade mot alt det som Høyre er med på selv. Det er ganske merkverdig. Så snakkes det om at det skal bli så veldig mye veier og transport, bane og tog osv. på Fornebu. Det avgjørende er jo hva Bærum kommune regulerer området til. Det kommer an på antall arbeidsplasser som man etablerer der, ikke hva disse arbeidsplassene eventuelt produserer. Det kommer an på hvor mange boliger som legges til Fornebu. Det er jo helt uavhengig av den saken vi drøfter her i dag. Det har ingen ting med denne saken å gjøre i det hele tatt. Likevel bringes det inn at dersom man ikke følger flertallets måte å organisere det på, og det ikke er noen annen måte enn den flertallet har pekt på, blir det ikke noe av. Det er jo ingen løsning fra flertallet eller fra Regjeringen på hvorledes man egentlig skal få dette til, så det er egentlig en merkverdig debatt. Så snakkes det om at man for evig tid skal satse enorme offentlige midler, enda flere representanter for flertallet har gjort det klart at senere hen, når virksomheten er i gang og går bra, så kan statens aksjer i dette selskapet – i hvert fall har vi sagt det, og jeg tror også Arbeiderpartiet har sagt det – eventuelt selges ut igjen. Spørsmålet er tidspunktet – om man skal selge sine verdier nå i form av tomter og bygninger, eller om det skal inn i noe som er samfunnsbygging, samfunnsskaping, skape vekst for fremtiden, og så trekke pengene ut på et senere tidspunkt. Pengene har vi ikke bruk for, for det er snart 150 milliarder kr i et utenlandsk fond som disse pengene går inn i. Det er ikke pengene i seg selv man trenger, for det er jo finanspolitikken som styrer hva man bruker penger til i dette landet, ikke at man mangler pengene som sådan. Jeg må si jeg er meget forundret over denne debatten, og fastholder at vi vil støtte flertallets innstilling. | 0 |
Året 2011 har vært preget av ekstremvær både i Norge og i verden, i Norge av store flommer i Gudbrandsdalen og i Holtålen, internasjonalt av tørke på Afrikas Horn og stor flom med 7 millioner fordrevne i Pakistan – altså nøyaktig den typen endringer som klimaforskerne lenge har sagt at vi ville få. Ingen kan si at det er et en-til-en-forhold mellom naturkatastrofer og klimaendring, men vi er altså inne i nettopp den typen endringer som lenge har vært spådd, og som verden må forberede seg på. Mange land tar nå viktige skritt på veien mot mer klimavennlige samfunn, samtidig som klimaforhandlingene ikke går framover på den måten vi ønsker. Skritt for skritt bygges det riktignok opp mye, men vi kan likevel ikke forvente at vi i Durban i desember vil få den omfattende klimaavtalen som vi ønsker, med forpliktende mål fra de viktigste landene. Norge går inn i forhandlingene i Durban med tre viktige ambisjoner, for det er på de tre områdene vi kan oppnå noe. Det ene er hvordan vi skal videreføre Kyotoprotokollen, det andre er hvordan vi skal etablere det grønne fondet som ble vedtatt i Cancún for et år siden – statssekretær Kjetil Lund er en av de tre lederne i interimskomiteen – og det tredje er hvordan vi skal sikre at man i de klimaforhandlingene som nå foregår i Afrika, tar tak i Afrikas hovedproblemer, nemlig en tilpasning til mer ekstremvær, mer tørke, dramatiske værendringer og omlegging av landbruket i så måte. Det temaet det nesten sikkert vil bli mest strid om i Durban, er hvordan Kyotoprotokollen skal videreføres. Da er det viktig å huske at Kyotoprotokollen nå – med de landene som har sagt seg villig til en ny forpliktelsesperiode, EU og Norge – ikke omfatter mer enn 15 pst. av utslippene. Med andre ord: Dette er en viktig del av utslippene, det har stor symbolsk betydning. Kyotoprotokollen er viktig på grunn av at det byggverket som ligger der, med markedsbaserte mekanismer, er det vi bygger på. Samtidig kan ikke Kyoto-landene alene løse det globale klimaproblemet. Norge har tatt to vesentlige initiativer. Vi har sammen med Australia lagt fram et forslag som nå diskuteres mye internasjonalt, og som har som formål å sikre at Kyotoprotokollen blir videreført, men at det også skjer innenfor en ramme hvor vi kan se veien mot framtidige bindende avtaler. Særlig dreier det seg om at USA er villig til større forpliktelser. Det er det ene sporet. Det andre sporet er at vi har tatt initiativ til et samarbeid med det vi kan kalle de progressive industrilandene. Det er i hovedsak de nordvestlige delene av EU, men også land som Australia, New Zealand, Sveits og andre. Det er land som Norge har nærmest identiske synspunkter med når det gjelder internasjonale klimaregimer. Vi forsøker å utarbeide felles posisjoner for å bruke det til å legge press på USA og andre store utslippere, men også for å kunne komme i en dialog med Japan og de landene som er i Kyotoprotokollen, men som sier at de ikke er villig til en ny forpliktelsesperiode. Dette kommer til å bli vanskelig, og det er ikke i dag mulig å se hvordan det går. Samtidig skjer det mye positivt utenfor forhandlingene. En del av de globale initiativene, kanskje særlig det norskstøttede regnskogprogrammet, går raskt framover. Forrige uke var jeg i Indonesia og hadde møte med president Yudhoyono. Men mye viktigere: Han snakket til halve sin regjering, til sentrale næringslivsledere, til det sivile samfunn og til media, kort sagt Indonesias befolkning, og erklærte at han skulle bruke de tre siste årene av sin presidentperiode til å verne og redde Indonesias regnskoger. Det hadde han også i forbifarten lovet sin datterdatter, så dette var sentralt for ham. Det var altså en følelsesladet, sterk tale. Vi snakker om det viktigste regnskoglandet i verden ved siden av Brasil, så det har fundamental betydning. Andre land gjør også en hel masse. Australia innfører nå et kvotesystem, antakelig med en eller to stemmers overvekt i nasjonalforsamlingen, men de kommer til å gjøre det. Tyskland har sagt at man skal ha et atomfritt samfunn i 2021. Det kommer til å føre til en drastisk forbedring av teknologien på fornybar energi-området og andre områder i Tyskland. Og Kina blir verdensledende på den ene teknologien etter den andre innenfor dette området, enten det er vindkraft, hurtigtog eller solceller. Norge må følge opp i samme spor som de landene, som har tatt en ledertrøye, jeg har nevnt Indonesia, Australia, Tyskland og Kina på ulike måter. Det vil vi gjøre i forbindelse med klimameldingen som blir lagt fram for Stortinget tidlig neste år, hvor utfordringen for Norge er å foreta tilsvarende reduksjoner på de fire hovedområdene vi må redusere – det er olje og gass, det er industri, det er samferdsel, og det er energibruk i bygg. | 1 |
Fra SVs side er vi veldig glad for at denne interpellasjonen har kommet opp. Vi har gjennom lang tid nå fokusert på økonomisk kriminalitet, ressursene til Økokrim, hva slags virkemidler vi har når vi står overfor aktører som har mye makt, mye kompetanse og store muligheter til å lure ressurser unna fellesskapet og berike seg sjøl. Jeg setter derfor pris på at justisministeren signaliserer at han ønsker å bruke inndragning i langt større grad enn hittil – det er et fryktelig viktig virkemiddel. Kriminalitet skal ikke lønne seg, det er det som må ligge i bunnen. Vi har en åpen økonomi, med selskaper som opererer innenfor stadig mer sammenvevde globale markeder. Deregulering av handel og kapitalflyt øker konkurransepresset og presser profittmarginene i selskaper verden over. Det er en utvikling som senker terskelen både for uetisk atferd og for økonomisk kriminalitet. Den samme utviklinga har stimulert til en voldsom vekst i omfanget av børs- og valutahandel, som gir økonomien stadig større spekulative innslag og åpner for eventyrlige gevinstmuligheter for dem som vet å berike seg i dette markedet. Vi fremmet derfor i november 2003 tre forslag. Det ene var et forbud mot at eksterne revisorer for større selskaper skal kunne gi økonomisk eller juridisk rådgivning til de samme selskapene. Behovet for en slik regulering ble tydeliggjort gjennom arbeidet til Kredittilsynet, med deres temabaserte tilsyn, og gjennom en del avsløringer bl.a. i Nationen på den tida. Representanten Onarheim fra Høyre var for øvrig ute og sa at han trodde Stortinget ville presisere at det bør påses at to ulike instanser må ta for seg intern og ekstern revisjon. Dette forslaget falt dessverre. Det andre vi foreslo, var et forbud mot at et foretak som tar corporate-oppdrag for et selskap, ikke samtidig skal levere analyser av det samme selskapet. Aksjemarkedet er veldig sårbart for manipulasjon av aktører som kan ha bedre tilgang til informasjon enn andre aktører. Det er vanskelig å bevise hva som ligger bak kursutviklinga i en aksje. Det er i stor grad de samme selskapene som dominerer i annenhåndsmarkedet, som også er de største ved emisjoner og børsintroduksjoner. At informasjonssperren internt i slike selskaper fungerte for dårlig, var en av grunnene til den hurtige veksten i den globale børsbobla på slutten av 1990-tallet. Dette forslaget falt også, og det beklager vi. For det tredje foreslo vi å snu bevisbyrden ved mistanke om alvorlig økonomisk kriminalitet. Det er også et veldig viktig forslag, slik som vi ser det. Så vidt jeg vet, har også Eva Joly støttet dette forslaget – det nikkes. Vi håper at det er noe som justisministeren også vil gå videre med. I tillegg har vi merket oss at Økokrim sitter med et datasystem fra 1994, som har et analyseverktøy som ikke egner seg til de oppgavene de står overfor. Det er veldig bekymringsfullt, spesielt siden en del mennesker har fått i oppdrag å rapportere inn mistanker om hvitvasking. Det er veldig demotiverende for dem å se at dette ikke nødvendigvis tas til følge og gjøres noe med. | 1 |
Jeg ønsker å stille følgende spørsmål til landbruks- og matministeren: «Norsk landbruk er preget av en viss pessimisme. Dette skyldes bl.a. et strengt regelverk som gir lite rom for nytenkning og muligheter. Hva vil statsråden gjøre for å skape en ny vekst og optimisme?» | 0 |
Jeg takker for svaret. Som statsråden sa, er det nå avklart en rekke forhold i forbindelse med denne masterplanen. Jeg er litt uenig i det statsråden sier, at Forsvaret nå ikke lenger har noen direkte innvirkning på disse forholdene. Ett av de helt avgjørende momentene i masterplanen går på at man skisserer en interimsløsning, slik at man kan få på plass sivile rutetilbud faktisk allerede fra høsten 2003. Så mitt tilleggsspørsmål blir: Hvordan vil statsråden medvirke til at denne interimsløsningen kan la seg realisere? | 0 |
Jeg vil takke forslagsstillerne for å ta opp en veldig viktig sak. I motsetning til Venstres representant tror ikke SV at dette kommer til å gå av seg sjøl med frivillige bransjeavtaler. Det må virkemidler til også fra myndighetenes side for å få på plass ordninger som gjør at man i praksis får ned kastingen av mat. Slik flere representanter har vært inne på, er det å kaste mat også et moralsk spørsmål – mat, som er en så viktig vare i verden, som det er mangel på, og som noen rett og slett ikke har. At vi som har mye, kaster mat, tyder på at det også er et fordelingsproblem som ligger i bunnen her, som det må rettes opp i. Da er dette en av de små brikkene som må på plass. Det er ikke et spørsmål om vi skal gjøre det, men om hvor fort vi kan klare å få det til. SV kunne nok ønsket at forslag nr. 1 hadde vært litt mer ambisiøst enn det det er. Det at man skal halvere matkastingen i Norge innen år 2030, er i tråd med det som Norge har forpliktet seg til gjennom bærekraftsmålene. Men når man ser på volumet som kastes i Norge sammenliknet med f.eks. i Frankrike, som nå har innført forbud, kaster vi i Norge allerede dobbelt så mye mat som det Frankrike gjør. Derfor burde det årstallet vært satt nærmere, slik at vi virkelig hadde vist at man må gjøre noe, og at man må gjøre det raskere enn det flertallet nå har forutsatt. Vi kommer likevel til å støtte dette forslaget, for det er det mest ambisiøse som ligger til vedtak i dag, og vi kommer selvfølgelig også til å støtte forslaget om at det utarbeides en tiltaksplan for å redusere matkastingen. Det er uhyre viktig. Vi mener også at regjeringen bør vurdere å se på det lovverket som Frankrike har vedtatt. Der har man for franske matvarekjeder innført et forbud mot å kaste spiselige, usolgte varer. Enten må de inngå kontrakter, slik at vanskeligstilte kan få den maten som er spiselig, eller de pålegges å levere det til dyrefôr. Når det er mulig å få til dette i matlandet Frankrike, bør det også være mulig å få det til i Norge. Andre ting som må vurderes, er å bruke ulike markedsmekanismer eller ulike typer avgifter – moms, gebyrer osv. – som vi vet virker. Regjeringen sier at de skal vurdere momsregelverket, og det er jeg glad for. Det er ikke spesielt smart at det lønner seg å kaste maten framfor å gi den bort, fordi man må betale moms hvis man gir bort spiselig mat – også til noen som beviselig trenger den. Men for en regjering som tror på markedsmekanismer, må det være mulig også å finne andre løsninger, f.eks. gebyrer eller avgifter på det som kastes. Til slutt må jeg også innom denne galoppen for billigst mulig mat, som landbruksministeren har kastet seg på i det siste. Det er den samme galoppen som en del matvarekjeder også bedriver – ta tre betal for to, osv. Mye av det er rent lureri, for det er ikke engang billigere. Men mye av denne måten å markedsføre matvarer på er med på å få forbrukerne til å kjøpe mer enn det de egentlig trenger. Det resulterer i kasting av mat. Det er grunn til også å se på hvordan markedsføring og lokkeprismekanismer blir brukt på en slik måte at det skaper mer matkasting. Det mener jeg er et etisk problem som må stoppes, både fordi det lurer forbrukeren, og fordi det fører til at man kaster mer mat enn man ville gjort om man kjøpte én og betalte for én – man burde kjøpe det man trenger og ikke bli lokket til å kjøpe mer enn man egentlig trenger. SV kommer til å støtte forslagene fra mindretallet i dag og vil avvente en tiltaksplan. Vi vil også varsle at det er mulig at vi kommer med andre, egne forslag knyttet til revidert nasjonalbudsjett. | 1 |
Hvis presidenten tillater det, vil jeg gjerne stille oppfølgingsspørsmålet til finansministeren i denne saken. Vi har nå sett at det ikke bare er de private ideelle sykehusene som sliter med økte pensjonskostnader, men også de offentlige sykehusene, helseforetakene, får en ekstraregning neste år på 2,2 milliarder kr. Jeg håper at finansministeren ikke ble overrasket da disse tallene kom, for de kommer som en konsekvens av både lovverk og det som skjer i helseforetakene. Spørsmålet mitt til finansministeren er følgende: Hvorfor har man ikke tatt dette med pengebruken med i statsbudsjettet for neste år, både når det gjelder de private og de offentlige? Og: Når man har fått denne regningen, hvorfor har man ikke kommet til Stortinget med en egen proposisjon om saken, slik at man kan se den reelle pengebruken for neste år, og at man ikke fordekker disse utgiftene? | 0 |
Innledningsvis vil jeg nevne at det hvert år etableres nærmere 50 000 nye bedrifter i Norge. Knapt en av tre overlever de første fem årene, og de som overlever, forblir som oftest små. Dokument 8:78 for 2011–2012 om en kapitalreform for økt innovasjon og entreprenørskap er en viktig sak som Fremskrittspartiet synes det er synd og merkelig det ikke kan bli en enstemmig avgjørelse på per i dag. Jeg vil rose Venstre for saken. Norge trenger stadig nye bedrifter som kan skape nye verdier og arbeidsplasser – ikke bare kortvarige bedrifter, men bedrifter som kan utvikle seg videre i lang tid. Dette gjelder også for allerede etablerte bedrifter, som ser muligheten til videreutvikling, men som enten mangler økonomiske midler, eller som trenger hjelp eller bistand på en eller annen måte. Det er riktig at Norge er i verdenstoppen når det gjelder nyetableringer. Men ofte er dette relativt kortvarige etableringer. Det er sikkert mange årsaker til dette, men behovet for bistand i en eller annen form, ofte økonomisk, den er der. Derfor hadde det vært så fint om denne saken hadde fått en avslutning i dag, når ikke bare de på borgerlig side er helt eller delvis positive, men også de som stemmer imot, nemlig Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet. Det er mange måter å hjelpe nytt norsk næringsliv på og med – i tillegg til kapital. Norge er kjent for alle sine skjemaer og byråkrati, som særlig for nye og små bedrifter legger beslag på mye av deres tid og krefter – noe de heller kunne brukt på bedriftens utvikling og produksjon. Mange statsråder, ja kanskje alle, har sagt at dette skal de ordne. Men reduksjonen innenfor dette området har vel heller vært minimal og til liten hjelp. Et annet viktig moment er det særnorske skatte- og avgiftstrykket vi har. Med et noe lavere og ikke minst smidigere system ville sikkert mange nyetablerte bedrifter klart seg. Det burde f.eks. vært mulig å redusere forskjellen på et enkeltmannsforetak og et aksjeselskap. Fremskrittspartiet mener bestemt at vi gjennom en endring her ville fått flere til å satse på å skape sin egne arbeidsplass, med de positive ringvirkninger dette ville gitt. Det er riktig at både kravet til aksjekapital og kravet til når man må ha revisor, er blitt redusert – og dette er bra. Forslagene er for øvrig gamle forslag fra Fremskrittspartiet. For Fremskrittspartiet er det viktig at støtte- og tilskuddsordninger gjennom f.eks. Innovasjon Norge må være landsdekkende samt basere seg på objektive kriterier for tildeling, hvor det er den gode ideen som vil utløse støtte eller tilskuddsmidler. Tidligere kriterier basert på kjønn, type produkt eller hvor man bor i landet må ikke tillegges betydning. Fremskrittspartiet mener det er viktig at man får et så smidig, effektivt og enkelt virkemiddelsystem som mulig. Det må også vurderes når støtten skal kunne gis, over hvor lang tid, og når eventuell tilbakebetaling skal skje. Dessuten må hjelp nøye vurderes slik at man ikke hjelper én type næring framfor andre næringer, dvs. at man ikke må forfordele noen. Dette vil i så fall ramme næringslivet – i steden for å hjelpe. Norge er et rikt land, og det er mange i Norge som har en formue – stor eller liten – som kunne tenke seg å hjelpe gründere, men skattemessig må det gis en gulrot for at dette skal bli en realitet. Og saken handler mye om dette. Mye av norsk næringsliv er skapt av gründere med stor tro på et produkt eller en type tjeneste som man mener samfunnet trenger – enda kanskje samfunnet har dette fra før. Dette er ekstra tøft for dem som vil prøve seg på et allerede etablert marked. Jeg vil si at f.eks. Bjørn Kjos og Norwegian er i særstilling her. En skal kanskje være forsiktig med å rose noen i en stortingsdebatt, men jeg mener at man trenger flere som ham. Personer som i utgangspunktet har stor tro på sitt produkt, er villig til å ta store sjanser for å lykkes – og ikke bare lykkes, men lykkes enda mer, dvs. vokse og konkurrere med de største. Da er spørsmålet: Hvordan får vi enda flere slike gründere? Og hva kan vi politikere gjøre for å bidra til at dette skjer? Fremskrittspartiet mener at forslaget vi fremmer i dag, nettopp er en av flere løsninger på dette, uavhengig av både små og store gründere. Fremskrittspartiet ønsker at vi først stemmer over Fremskrittspartiets forslag, og hvis dette skulle falle, støtter vi subsidiært forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti. Jeg fremmer herved Fremskrittspartiets forslag. | 0 |
Jeg synes det er overraskende at Venstre har fått et så smalt kunnskapssyn siden sist jeg møtte dem i debatter. Det ligger jo en voldsom satsing på kunnskap i dette budsjettet. Satsingen på barnehager er ikke noe man liksom fisefint skal flire av som noe annet enn satsing på kunnskap. Den voldsomme satsingen på kommuneøkonomien gjelder skole, grunnskole og videregående skole rundt omkring. La oss nå i hvert fall være enige om at det er en viktig del av kunnskapssatsingen. Så er det riktig at det er 1 pst. realnedgang når det gjelder universiteter og høyskoler. Men det er også sånn at Stortinget for kort tid siden fikk en rapport fra Riksrevisjonen som viser at universiteter og høyskoler har 2,3 milliarder kr på bok, og det økte i løpet av det siste året. Det er noe som man burde være interessert i å se nærmere på. Så er det ikke sant at det er kutt på forskning. Det er en økning på forskning. Vi styrker Forskningsfondet, selv om innsatsen ikke er så stor som Venstre gjerne skulle ønsket seg. | 1 |
Maken til sutrete og grinete innlegg fra Arbeiderpartiet skal man lete lenge etter. Det var de facto velgerne som klart og tydelig sa fra om at de ønsket en ny politikk. Det var et stort flertall i Norge som var blitt lei av kaos, rot og – jeg hadde nær sagt – såpeoperaer for åpen scene annenhver dag. Og det som er verdt å merke seg, er at nær sagt ingen kommentarer som kommer fra utsiden av dette hus, er veldig kritiske til årets budsjettforslag. Tvert imot er det mye skryt å få fra både Strand, Kristiansen og mange andre. Vi får med oss ytringer fra Arbeiderpartiet og deres folk om at med regjeringens budsjett går man baklengs inn i tannkremtuben, eller spar på med oljepenger – når forskjellen i realiteten er minimal. Nå har jeg, i motsetning til andre, som tydeligvis har erfaring på området, aldri prøvd dette med tannkremtuben. Enhver tenkende person forstår at Fremskrittspartiet over natten ikke kan rydde opp i Stoltenbergs bompengeinnkreving i Norge. Vi ser at det går rett vei. Alternativet vet vi alle alt om. Jeg registrerte at representanten Snorre Serigstad Valen var sterkt bekymret for kutt i barnetrygden – i Finnmark. Han nevnte ikke et ord om at alle ville få mindre skatt, ikke et ord om at SV ville fjerne skatteklasse 2, eller at regjeringen i nysalderingen vil fremme forslag om å fjerne 360 mill. kr som avgiftskutt i Finnmark ved å fjerne bomstasjonene i Alta. Befolkningen i Alta og Finnmark kan få en avgiftsreduksjon som er nesten fem ganger mer enn kuttet i barnebidraget, om Stortinget vil, i behandlingen av nysalderingen. Med representanten Serigstad Valens politikk ville mange fått økte utgifter på både 15 000, 20 000 og 25 000 kr. Denne regjeringen prioriterer ikke mest til alt, men til områder som er viktigst for folk flest. Denne regjeringen prioriterer vekstfremmende skattelettelser som vil gjøre det mer lønnsomt å arbeide og investere. Dette er et løft for kunnskap og forskning, en økt satsing på samferdsel og infrastruktur og en styrking av asyl- og justispolitikken – ikke dårlig, med tanke på den tiden som vi har hatt. | 0 |
Eg fekk ein slags déjà vu-følelse under innlegget til representanten Eriksen Søreide, for det var innlegget til ein nyforelska EU-tilhengar. Når eg seier déjà vu, er det fordi eg ikkje har høyrt så mange av dei dei siste åra i Noreg. Eg veit at dei finst, og at dei definitivt finst i andre europeiske land. Eg hugsar det godt frå min ungdom, i byrjinga av 1990-talet, då det var mange som heldt kraftfulle innlegg av denne typen, t.d. om at løysinga på dei fleste av EU sine problem var meir EU og behovet for ein felles europeisk identitet, trass i at Europa mangla felles språk, felles offentlegheit, felles interesser, ein felles arbeidsmarknad – ja, alle dei tinga som gjer det rasjonelt å ha t.d. ein felles utanrikspolitikk og ein felles finanspolitikk. Representanten sa òg at SV blottlegg ein lite kledeleg skadefryd over den økonomiske krisa, og at vi seier at ho berre har si årsak i EU eller euro. Kan ho dokumentere kor ein leiande SV-ar har sagt det, ved å sitere eller vise til ein konkret artikkel eller tale? | 1 |
I likhet med de øvrige partiene beklager vi den utvikling som har skjedd de senere år, med mer vold i familien, flere tvangsekteskap og en sterkt økende bruk av krisesentre. Naturlig nok vil det i disse ekteskapsformene være barna som blir de mest skadelidende. Dette er etter Fremskrittspartiets mening altfor lite vektlagt av foreldrene, det være seg gifte eller de i parforhold, hvor en utelukkende ser sin egen situasjon i problemene, og glemmer at for barna som skilles fra foreldrene, den ene eller begge, er det en tragedie som kan skade barna alvorlig psykisk på lang sikt. De økonomiske problemene som disse menneskene kommer opp i, kan sikkert være tøffe og vanskelige, men, slik jeg ser det, er det slett ikke de viktigste problemene i slike situasjoner. Krisesentrene finansieres i dag med 80 pst. av staten og 20 pst. av kommunene. Så lenge vi har en finansiering av velferdsordningene fordelt mellom stat og kommune, finner Fremskrittspartiet ikke noen grunn til å endre på dette. Jeg viser i denne sammenheng til statsrådens brev av 2. februar 2005. En utredning rundt disse problemene er på gang, og et forslag er ute på høring. Stortinget vil derfor få saken tilbake på egnet måte på et senere tidspunkt. Om Fremskrittspartiet hadde fått gjennomslag for sin finansiering av alle velferdstiltak ved statlige overføringer til den enkelte familie, ville dette ikke vært noe problem i denne situasjonen, idet staten ville måtte betale uavhengig av bosted. Fremskrittspartiet finner det imidlertid ikke rettferdig at enkelte grupper av vanskeligstilte, eksempelvis de som må søke krisesenter, skal forskjellsbehandles i forhold til andre enkeltmennesker og deres skjebner. For eksempel kan eldre og syke mennesker ha vanskeligheter med å flytte over til en annen kommune for å få en bedre omsorg, sammen med familien, ved livets slutt, der en ikke vil være prioritert når det gjelder sykehjemsplasser. Fremskrittspartiet støtter derfor forslaget om at saken vedlegges protokollen. | 0 |
Jeg takker for det. Jeg konstaterer at man på den ene siden sier at dette er en miljøavgift, og på den andre siden sier at det også er en fiskalavgift. Så påpeker vi overfor finansstatsråden at de marginale tiltakskostnadene for å redusere NOx-utslippet er mellom 50 og 60 kr pr. kilo, så 15 kr kiloen vil ikke i seg selv føre til nødvendige investeringer. Ordningen innebærer 1,6 milliarder kr i avgift og 400 mill. kr til tiltak. Det vil medføre utflytting av konkurransedyktig norsk industri til land med lavere miljøkrav enn Norge. Fiskeflåten vil bli særdeles hardt rammet. Den vil levere fisken til havner utenfor Norge. Statsråd Pedersen, fiskeriministeren, har i dag sagt at investeringsbehovet i fiskeflåten ligger på mellom 75 og 275 mill. kr. Da skjønner ikke jeg hvorfor man har behov for å ta inn 400 mill. kr fra fiskerinæringen. Jeg lurer på følgende: Hvordan blir miljøet bedre av at man tar inn 1,2 milliarder kr i avgift, som vil lamme disse næringene veldig hardt? | 0 |
Mitt svar til representanten Brørby er: Hvorfor er det slik at Arbeiderpartiet sprer den type usannheter? Hvorfor er det ikke slik at Arbeiderpartiet fokuserer på at da de gikk inn i regjering, var de faktisk i den første regjeringen som gav de største lettelsene til de rike i dette landet? Det første den gjorde, var å gi enorme skattelettelser til sine egne statsråder, som tjener en million i året. Så det er jo ikke riktig det som påstås av representanten her. Det Fremskrittspartiet imidlertid gjør, er at vi ser på helheten. For folk med lavere og midlere inntekter i Norge er det jo den skatte- og avgiftspolitikken som drives av den sittende regjering, som skaper forskjeller. Jeg har bare denne uken hatt fire telefoner fra fire pensjonistektepar som har flyttet til Sverige. Deres påstand om årsaken til at de flytter til Sverige, er at de ikke greier skatte- og avgiftstrykket fra den sittende regjeringen lenger. Derfor velger de å flytte til Sverige. Med vår politikk ville man hatt skattelettelser i bunnen. Vi gav faktisk større skattelettelser til dem med lavere og midlere inntekter i vårt alternative statsbudsjett både i 2006 og i 2007 enn det Regjeringen har prestert. Så jeg tror nok at Arbeiderpartiets representanter må se bedre i egne kort før de sprer usannheter om Fremskrittspartiets politikk. | 0 |
Jeg har dessverre ikke tid til å gjenta mitt innlegg. Men la meg ta noen hovedpunkter, hvis representanten Kristiansen gikk glipp av det: 3 milliarder kr mer til miljøtiltak i dette budsjettet enn i budsjettet for 2006. Det betyr en økning på 15 pst. 1 milliard kr mer til jernbane. 780 mill. kr mer til CO2-rensing, 50 pst. mer til energieffektivisering og fornybare energikilder, 350 mill. kr mer til miljørettet utviklingssamarbeid. Jeg synes at 3 milliarder kr pluss på miljøtiltak over statsbudsjettet er en god start på det som vi står helt fast på, og som er en ambisjon vi overhodet ikke rikker, nemlig å gjenreise Norge som et miljøpolitisk foregangsland. Men hvis representanten Ivar Kristiansen trodde at det var gjort i en håndvending etter det forrige regimet vi hadde, så deler ikke vi den oppfatningen. Det er en stor jobb som skal gjøres. | 1 |
Det er full enighet i denne sal om at forskning er viktig for fremtiden. Det er full enighet om at alle skal gjøre det de kan, for å bidra til økt forskning. Det er også full enighet om at en skal øke forskningsinnsatsen til 3 pst. av brutto nasjonalprodukt. Siden det vedtaket ble fattet i denne salen, har andelen av forskningsmidler i forhold til BNP gått ned – fra 1,7 pst. av bruttonasjonalprodukt til 1,5 pst. av bruttonasjonalprodukt. Vi ligger på bunn i Norden når det gjelder forskningsinnsats. Det er et stort potensial for å følge opp det som denne salen enstemmig har vedtatt. Jeg tror at ærlighet varer lengst. Jeg tror det er vanskelig å være helt trygg på at vi innen 2010 klarer å nå målet om at forskningsinnsatsen skal være 3 pst. av BNP hvis det ikke gjøres radikale grep. Fremskrittspartiet har foreslått å øke bevilgningene til Forskningsfondet med 34 milliarder kr utover Regjeringens forslag. Vi har foreslått å endre fordelingen mellom offentlige og private i forhold til hvor stor andel av BNP de skal representere. Vi vil øke den offentlige innsatsen fra 1 pst. til 1,4 pst. og redusere den private fra 2 pst. til 1,6 pst., for å vise at vi må foreta radikale endringstiltak hvis vi skal klare å nå de målsettingene alle i denne salen er enige om. Det er ikke lenge til 2010. Det betyr at vi har mye å gjøre på veldig, veldig kort tid. Gaveforsterkningsordningen er et av de tiltakene man har brukt for å stimulere til økt grad av private bidrag til forskningen, altså at private skal gi gaver til forskningen, noe som det i norsk sammenheng egentlig har vært liten tradisjon for. Det har vært en veldig vellykket ordning. Det er mange som har benyttet seg av den, og det er mange institusjoner som har fått nyte godt av gaveforsterkningsordningen. Problemet er at ordningen har en begrensning som er en ganske sterk skranke for at i hvert fall vanlige folk kan bidra til forskningen, og det er at minstebeløpet for å utløse gaveforsterkning er på 5 mill. kr. Det er et høyt beløp. Hvis en mener alvor med at en skal satse på forskning, bør denne grensen reduseres radikalt. I utgangspunktet foreslo Fremskrittspartiet i representantforslaget at grensen skulle settes til 500 000 kr. Jeg vil skryte ganske sterkt av komiteen og saksordføreren for andre gang fra denne talerstolen, for det har skjedd en radikal endring i regjeringspartienes holdning til gode forslag, også fra Fremskrittspartiet, som har gjort at det for andre gang i denne sal er en samlet komite som har funnet gode løsninger på praktiske utfordringer. Fremskrittspartiet er selvfølgelig glad for det gjennomslaget vi har fått, men vi er enda mer glad på forskningens vegne for at vi nå får en ny vurdering av nedre grense for å utløse gaveforsterkning. Kanskje er ikke 500 000 kr det rette beløpet, men det vil vi få rikelig anledning til å komme tilbake til. Kanskje bør beløpsgrensen være lavere, kanskje bør den være noe høyere, men målet må være at vi for alvor setter inn de tiltak som det er mulig å sette inn, for iallfall å gjøre det vi kan for å nå målet om 3 pst. Det er usedvanlig langt igjen. Det er lenger igjen til målet om 3 pst. nå enn det var da det ble vedtatt, og det er til ettertanke. Jeg håper at det samarbeidet som har utviklet seg i komiteen, og som jeg også tror statsråden bidrar til å stimulere ved å åpne for at en skal være konstruktiv og kreativ – og det er vi glad for – vil fortsette på områder som er viktige for nasjonen Norge. | 0 |
Debatten har vært interessant og spennende. Jeg registrerer uenigheten mellom Oslo-representantene om hvem som styrer Oslo-skolen. Det har kanskje ikke så veldig mye med akkurat denne saken å gjøre, men vi tar til etterretning at de er litt uenige om hvem som styrer skolen i Oslo. Hvis det kan være noen trøst for Oslo, har Barneombudet anslått at en må investere ca. 10 milliarder kr hvis en skal kunne oppfylle forskriftene. Oslo er det verste eksemplet i forhold til det som Barneombudet har registrert. Jeg vet ikke om det var noen trøst, men det var iallfall til opplysning for dem som vil ha æren av å styre Oslo-skolen. Så til Synnøve Konglevoll og det å stå sammen: Jeg trodde også vi skulle stå sammen. Vi hadde et vedtak fra mai i fjor, der vi bad om et lovforslag som Stortinget kunne behandle og vedta. Vi bad om at det skulle komme før jul. Det fikk vi ikke. Så har vi hørt at det skulle komme et eller annet i løpet av vinteren. Det så vi heller ikke noe til. Det er utgangspunktet og bakgrunnen for at dette kom opp som en interpellasjon. Derfor er det ikke så veldig oppsiktsvekkende at det var måten å løfte det fram igjen på, selv om det nå viser seg at det er et utkast ute på høring. Etter statsrådens svar til meg på det andre innlegget må jeg si at jeg er litt mer optimist. I det første innlegget, da han leste opp sitt manuskript, var det ikke så mye spennende. Men da han kom i fri dressur, ble det åpenbart litt mer vidd, litt mer fart og litt mer visjonært. Hvis det visjonære, det som kom fram i hans andre innlegg, er det som skal prege arbeidet i departementet videre etter at høringssvarene har kommet inn, er jeg noe mer optimist enn jeg var da han leste opp sitt ferdigskrevne manuskript. Min anbefaling til statsråden er bare at han tar med seg det visjonære – ja, jeg bruker kanskje ordet «visjonær», men jeg ble litt optimistisk i og med at han løftet seg litt – i det videre arbeid og legger det til grunn for det forslaget som han eventuelt, ikke bare eventuelt, som han må tilbake til Stortinget med på en eller annen måte. Gjør han det, tror jeg nok vi kan finne fram til noe som vi kan stå sammen om. Da tror jeg også vi kan lage den brekkstangen som elevene trenger. Jeg tror heller ikke at en lov vil endre arbeidsmiljøsituasjonen for elevene, og at arbeidsmiljøet vil bli bedre ved en lov. Det er klart det koster penger. Men det er akkurat det å gi dem som er der, et redskap i arbeidet for å bedre sin egen situasjon. Det som ligger der, er opplæring til demokrati, til engasjement, i en egen lovbestemmelse (presidenten klubber). Om det blir en egen paragraf i opplæringsloven, er ikke det viktige, men at det blir gode bestemmelser, er det viktige. | 1 |
Signe Øye gjør som de fleste i Arbeiderpartiet gjør: De gjør et stort nummer av at vi i Fremskrittspartiet ikke ubetinget legger oss det vi kaller flate for de påstander som er framsatt i forbindelse med klimaspørsmål. Det gjør tydeligvis Arbeiderpartiet. Men jeg legger merke til at Signe Øye i sin argumentasjon stadig bruker ordene «vi tror», «det kan være» og «muligens». Da lurer jeg på, siden hun er så sikker i dette spørsmålet og mener at Fremskrittspartiet tar så fullstendig feil: Hva vet hun om dette som vi ikke vet? Jeg kan nesten spørre: Har hun løst klimaspørsmålet? Hun legger altså til grunn en god del ting som hun antakeligvis ikke kan svare på, og mener at vi støtter oss til sveisere i Sverige. Det synes jeg ikke er noen særlig parlamentarisk framstilling. | 0 |
Denne vennlige tonen som har vært mellom Kristelig Folkeparti og Høyre i dag, er interessant. Det som kanskje er noe av det mest interessante, er at det ikke ble tatt replikk. I stortingssammenheng er det et tegn på relativt stor grad av enighet når man ikke finner noe å ta replikk på. Det er i så måte et interessant signal, særlig med tanke på det vi egentlig diskuterer her. Vi diskuterer altså et langtidsprogram. Der har sentrum valgt å legge fram noe som vel må betraktes som en regjeringserklæring. I hvert fall er det 34 sider med tekst som omhandler de fleste punkt, vil jeg tro, i norsk samfunnsliv, bortsett fra noen viktige. Men denne såkalte regjeringserklæringen er ikke verdt spesielt mye når man fra Høyres side ikke engang finner grunnlag for å pirke litt borti dette. Det som er interessant, er det som ikke står i denne regjeringserklæringen. Det gjelder særlig på tre viktige punkt. Det ene er synet på sykelønn. Det andre er synet på statlig eierskap. Senterpartiet går ut begge ganger. Men det som kanskje er det mest interessante, er at man ikke klarer å bli enig om hvordan man skal innrette den økonomiske politikken framover. Det betyr at denne merknaden som flere har vært inne på i tidligere replikkordskifter, er ganske sentral. Det to av disse tre sentrumspartiene er med på å si, er at den offentlige sektoren skal vokse mindre enn privat sektor. Det vil over tid bety at forskjellen mellom gutterommet og klasserommet vil bli større. Det vil bety at den armoden vi ser i offentlige velferdstjenester i dag, vil fortsette, det private forbruket skal øke enda mer på bekostning av det offentlige. Dette gjelder et fundamentalt syn på hvordan vi ønsker samfunnsutviklingen. Jeg er veldig glad for at Senterpartiet fant ikke å kunne være med på denne merknaden, for det betyr at Senterpartiet har et noe mer nyansert syn. Skal vi løse de store utfordringene vi har innenfor skole, barnehager, kollektivtrafikk, må vi ha ledige hender for å løse disse velferdsoppgavene. Her velger Kristelig Folkeparti å gå sammen med høyresiden om at offentlig sektors vekst skal begrenses. Dette er altså et fundamentalt syn på hvordan framtiden skal være, og min utfordring til representanten fra Kristelig Folkeparti er hva hun måtte mene om denne betraktning. | 1 |
Bare en kort kommentar fra min side. Fremskrittspartiet stiller seg selvfølgelig fullt og helt bak komiteens innstilling, som er enstemmig. Vi synes at komiteen i denne saken peker på en del viktige forhold. Jeg kan også slutte meg 100 pst. til saksordførerens innlegg. Derfor skal jeg ikke gå i detalj i saken. Men det er viktig å presisere at når man gir denne typen offentlige tilskudd, må man ha en løpende og grundig evaluering av hvordan disse midlene slår ut, og hvor de gir mest effekt for pengene. Som denne rapporten viser, har de hatt en god effekt når det gjelder nye næringer innenfor landbruket. Fremskrittspartiet tror det er viktig at midler over jordbruksavtalen blir brukt til den typen utvikling av nye nisjeprodukter og nye typer næringer i landbruket. Det er også viktig å presisere at landbruksministeren har vært lite villig til å foreta en evaluering av de resultater som man oppnår med midlene over jordbruksavtalen. Det er klart at når man bruker 12 milliarder kr i offentlige skattekroner på en næring, er man nødt til å ha et bevisst forhold til hvordan disse midlene blir brukt. Jeg har tidligere her i Stortinget tatt opp med landbruksministeren om han vil foreta en grundig evaluering av hvordan utnyttelsen av midlene over jordbruksavtalen er. Så langt har ikke landbruksministeren vist noen interesse for det. Derfor har jeg merket meg at en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomite i innstillingen gir statsråden hva jeg oppfatter er et arbeidsoppdrag, med å gjennomføre en grundig forvaltningsrevisjon av hele jordbruksavtalen og hvordan denne slår ut i forhold til virkemiddelbruken. Så hvis statsråden har tenkt å ta ordet i denne debatten, synes jeg at han bør komme inn på hvordan han har tenkt å gjennomføre dette arbeidsoppdraget som jeg oppfatter at komiteen har gitt statsråden. | 0 |
Jeg kan selvfølgelig ikke forskuttere hva som kommer i budsjettet for 2007. Representanten Sponheim har helt rett. Det at vi har en så gunstig økning av bruttonasjonalinntekten mens budsjettet står fast gjennom hele året, også på bistandssiden, og så faller prosenten, er en stor utfordring. Vi vet at mange av dem som har de største kostnadene ved at olje- og gassprisen er høy, som vi tjener godt på, er fattige land. Dette er en stor utfordring som jeg selvfølgelig kommer tilbake til i forbindelse med budsjettet for 2007. For øvrig synes jeg at representanten Sponheim skal glede seg over at viktige miljøforslag er kommet i dette reviderte nasjonalbudsjettet – forslag som Venstre tydeligvis ikke fikk gjennomslag for da de selv satt i regjering. For eksempel har vi nå fått avgiftsfritak på bioetanol, som har gjort at den første pumpen nå er etablert – meget nær meg selv. Dette gir muligheter for en mye mer miljøvennlig miljøpark, og det tror jeg Venstre og vi er skjønt enige om at vi trenger. | 1 |
Nei, det er eit eksempel på at vi må ta skritt for skritt, og vi har teke det første skrittet, nemleg frukt og grønt på ungdomstrinnet. Vi har førebels ikkje teke det neste skrittet, nemleg frukt og grønt for elevane på barnetrinnet. Det er lett å argumentere for at det var riktig å ta det første skrittet, ungdomstrinnet, først. Vi veit faktisk at utfordringane når det gjeld kosthald, er aller størst der, og at talet på elevar som ikkje har eit kosthald på skulen som er godt, og som ikkje har med matpakke, er større der. Eg er heilt einig i det som står i Soria Moria-erklæringa, og som Framstegspartiet støttar, nemleg at vi bør innføre ei frukt- og grøntordning for alle elevar, og så må vi ta eitt skritt av gangen. | 1 |
I den lokale debatt har det fremkommet uenighet om hvor forurenset de massene som foreligger i Fredrikstad og er tenkt flyttet til Dramstadbukta, er. Man har hatt prøveresultater fra Statens forurensningstilsyn, fra bedriften og fra Bellona som til dels har vært direkte motstridende. Det har også vært hevdet andre resultater fra aksjonsgruppen. I den politiske og samfunnsmessige debatt om slike saker er det viktig at man har tillit til de prøvene som tas av Statens forurensningstilsyn. Hva vil statsråden gjøre for å kunne sørge for at vi i fremtiden har skikkelig kvalitetssikrede prøver, slik at vi kan ha en konsensus om de faktiske forhold i samfunnsdebatten når lokale politiske og sentrale politiske myndigheter skal ta stilling til sakene? | 0 |
Det er positivt at forslag nr. 6 nå ser ut til å få fleirtal. Det gjeld så forslag nr. 9, som eg ber om blir oversendt Regjeringa. | 1 |
Høyre har alltid flagget at de er partiet for næringslivet. Ved forrige valg var de høyt på banen med å foreslå reduserte kostnader for næringslivet. Gjentatte ganger, både under valget og i samferdselskomiteen i hele den forrige fireårsperioden, kjørte Høyre høyt på at transportkostnadene for næringslivet skulle reduseres. Og det er da jeg lurer på: Hvordan vil Høyre forklare sine løftebrudd på dette området? Så sa representanten fra Høyre at nedbetaling av bomgjelden kan få konsekvenser for midler til veiutbyggingen. Da vil jeg spørre representanten: Hvor store var konsekvensene for NSB og Jernbaneverket da Gardermobanen uventet ble nedbetalt? Det var utenom budsjettet, og det var faktisk 8–9 milliarder kr. Fikk det konsekvenser for NSB og Jernbaneverket? Det hadde vært artig å få en forklaring fra representanten for Høyre. | 0 |
Mitt spørsmål til statsråden går på om det er den minste tvil, eller om det kan tolkes på noen annen måte enn at flertallet ønsker at 337-skvadronen skal være på Bardufoss nå og i framtiden, uavhengig av når NH90-helikoptrene kommer – om det blir medio 2007, eller om det eventuelt blir en annen gang. Kan det tolkes på noen annen måte enn at Bardufoss er stedet? | 0 |
Jeg skjønner at statsråden er fanatisk opptatt av kommersielle interesser. Jeg er opptatt av de lokalradioene som driver på en helt annen måte. Mange lokalradioer har en oppriktig mening om at lovene kan tolkes slik som politiet i Bodø tolket lotteriloven i 1998. Enkelte har kanskje en svært negativ holdning til at det gis bingotillatelse til lokalradioen, fordi, som det heter, lokalradioen er verken ideell eller samfunnsnyttig. Det var også statsråden inne på. Hvordan skal da definisjonen av samfunnsnyttig være? Jeg vil gjerne ha en klar definisjon på det. Det er et initiativ fra lokalradioens side som burde ha vært premiert istedenfor å bli motarbeidet, som det blir i dag. Bare det at man klarer seg uten sugerør inn i statskassen for å opprettholde driften videre, burde etter min mening tilsi at søknaden er automatisk innvilget. Men jeg regner med at statsråden ikke har et slikt dramatisk syn som jeg. | 0 |
Jeg skal prøve å bruke noe kortere tid. Stortinget fikk seg omsider forelagt den lenge lovede evalueringen av det statlige virkemiddelapparatet, herunder Innovasjon Norge og SIVA. Mye av det som står i denne meldingen, får en enstemmig tilslutning fra komiteen, men det er også mye som er ugjort og mange endringer som burde vært vurdert i et større bilde. Regjeringspartiene valgte å presse gjennom behandlingen i komiteen på relativt kort tid, så dette har vært med på å forhindre bl.a. Fremskrittspartiet i å legge fram et godt og gjennomarbeidet helhetlig alternativ til den måten virkemiddelapparatet i dag er organisert på. Vi vil derfor på et senere tidspunkt fremme en rekke forslag knyttet til dette feltet i tiden som kommer, men som man trenger litt mer tid til å beregne effekter og kostnader relatert til. Når man skal evaluere det statlige virkemiddelapparatet, blir det nærmest meningsløst at man tar ut den forskningsrelaterte delen av systemet og varsler at her vil man komme tilbake til en evaluering av Forskningsrådet og forskningens rammevilkår på et senere tidspunkt i forskningsmeldingen. Den varslede meldingen var ment å komme i inneværende år, slik jeg har forstått det, men det er vel mye som tyder på at denne vil komme først til våren. Det at man ikke nå ser dette i en sammenheng, svekker hele den saken som vi nå har til behandling, og ikke minst kvaliteten på arbeidet og de forventninger som er skapt knyttet til saken. Det burde vært åpenbart for de fleste at dersom man skal kunne få til en nytenkning og innovasjon i næringslivet, er det svært ofte gjennom forskning og utvikling en avdekker de muligheter en har framfor seg i et marked ofte preget av stor konkurranse, og ikke nødvendigvis de største marginene. Vi må selvsagt bare ta til etterretning at regjeringen ikke har vært i stand til å samkjøre dette, og vi vil dermed komme tilbake til forskningens rammevilkår når forskningsmeldingen omsider vil bli lagt fram for Stortinget. Som tidligere sagt i mitt innlegg, er det svært mye komiteen er enig om i innstillingen. Dette gjelder både det faktum at regjeringen varsler at både SIVA og Innovasjon Norge skal få styrket sin spisskompetanse, og – ikke minst – at man skal avklare ansvarsområdet selskapene imellom. Det er også gledelig at man nå vil sørge for at Nærings- og handelsdepartementet i samarbeid med de departementer det gjelder, vil ta initiativ til en effektiv kartlegging av tilgjengelige offentlige bedriftsrettede virkemidler for næringsutvikling. Fremskrittspartiet støtter også overføring av ansvaret knyttet til Investinor fra Innovasjon Norge til departementet. Forutsetningen for at dette skal kunne fungere optimalt, er selvsagt at en fortsatt skal ha et eksternt styre for selskapet, noe statsråden har bekreftet i et svar på et spørsmål fra Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet mener det er viktig at det alltid er ideen og sluttproduktets mulighet til å lykkes som må være fokus på virkemiddelapparatet, og da uavhengig av hvor det enkelte selskap er lokalisert, eller hva som er den enkeltes bostedsadresse, kjønn etc. Midler som tildeles for å kunne opprettholde bosetting og enkeltnæringer, skal tas over de ordinære tildelingene gjennom statsbudsjettet, og ikke over budsjettene til Innovasjon Norge. De såkalte BU-midlene er et eksempel på dette. Dette har også Riksrevisjonen påpekt i sin rapport Dokument nr. 3:4 for 2008–2009, der det ble vist til at BU-ordningen i liten grad bidro til selskapets måloppnåelse. Det er bra at regjeringen legger opp til at det skal etableres seks nye såkornfond. Dette er viktig i den forstand at minst ett av disse fondene er øremerket en veldig tidlig fase av selskapsutviklingen – den såkalte pollenfasen – og det viser seg at det ofte er i denne tidlige fasen en har problemer med å kunne framskaffe privat risikovillig kapital. Fremskrittspartiet mener at det også er viktig at virkemiddelapparatet ikke skal konkurrere med det private investormarkedet der dette fungerer godt, men man må sørge for å kunne samarbeide til beste for næringsutviklingen. Dette gjelder både innenfor lånemarkedet og innenfor FoU-virksomhet. Det er åpenbart at bedriftene selv vet best hva de har behov for å drive forskning og utvikling på for å kunne være konkurransedyktige. Det er derfor viktig at man i stedet for å måtte sende inn søknader om bidrag til det offentlige, heller kan bruke av egne midler motregnet et skattefradrag. Det er derfor viktig i forbindelse med SkatteFUNN at man opphever begrensningene på antall timer og timesats for egenprodusert FoU. Jeg fremmer det forslaget som Fremskrittspartiet og Høyre er sammen om, og signaliserer at vi vil støtte Venstres forslag, nr. 3. | 0 |
Jeg vil også først få lov til å gi ros til saksordføreren, og også saksordførerens stedfortreder, som gjennom hele prosessen har ledet komiteen på en utmerket måte. Terrenget var potensielt ganske krevende, men jeg synes resultatet har blitt veldig bra, og at man har klart å sy komiteen så godt sammen, er en viktig kvalitet. Stortingsmeldingen som er grunnlaget for dagens debatt, er et godt dokument hvis man vil forstå de utfordringer norsk utenrikspolitikk står overfor. Den beskriver en kompleks virkelighet, trekker opp viktige utfordringer og bringer leseren inn i den verdenen Norge aktivt må forholde seg til. Mange problemstillinger og dilemmaer drøftes og problematiseres, og på mange måter leverer stortingsmeldingen veldig godt. Det er nok også noe av grunnen til at innstillingen er såpass samstemt som den er. En enighet rundt sikkerhetspolitiske utfordringer, nordområdene og forholdet til Russland, for å nevne noe som er svært viktig, er en betydelig styrke for Norge som nasjon. Jeg skal velge å konsentrere meg om de punktene der vi kanskje savner noe, eller ser annerledes på forhold. For hvor leder stortingsmeldingen hen? Den trekker opp utfordringer som vi som nasjon møter, men er etter vår mening i mye mindre grad god til å definere en overordnet strategi. Norske interesser er et gjennomgående tema, og det nikker vi anerkjennende til. Men det er utfordrende å spisse disse interesser når nær sagt alt kan bli – og til dels blir – definert inn som norske interesser. Snevre norske interesser forkastes jo nærmest som et begrep, og i stedet tas vi med på en interessant reise der alt som møter oss på vår vei, er eller kan bli norske interesser. Selvfølgelig kan man argumentere godt for hvordan alt henger sammen med alt, og selv den fjerneste problemstilling kan ha en kobling til Norge. Men det er jo ikke slik at alt er like viktig for kongeriket. Noen forhold er viktigere enn andre, men hvilke? Det gir meldingen få eller ingen svar på. Hvor mener Regjeringen at de viktigste prioriteringer for Norge ligger? Meldingen drøfter utfordringen med å prioritere. Det sies litt om prioriteringskriterier, men det gjøres ikke noe forsøk i meldingen på å si hva som er Regjeringens prioriterte områder. Denne regjeringen har gjort en god del for å åpne opp utenrikspolitikken som tema for debatt. Mange gode initiativ er tatt, ikke minst i forløpet til denne stortingsmeldingen. Men hvis man avskjermer den strategisk overordnede prioriteringsdebatten til de lukkede rom, mangler en viktig dimensjon å debattere. For leser man meldingen, mangler det jo ikke på temaer å fordype seg i, og man kan jo ikke forvente at noen, heller ikke det norske utenriksdepartement og utenriksministeren, over tid klarer å følge opp alt like intensivt. Det er heller ikke slik at det er ønskelig. For eksempel er det mange initiativ og gode agendaer som det arbeides med i ulike multilaterale fora, og Norge kan ikke være i førersetet på alle. Vi kan kanskje med fordel overlate enkelte gode initiativ til andre land, og jeg vet jo at det er det som er realiteten. Jeg vet at det er dette som gjøres, men dette sier meldingen ingenting om. I stedet kan man nærmest få inntrykk av at uten Norges aktive rolle stopper arbeidet for en mer rettferdig verden opp. Norsk fredsdiplomati og fredsengasjement har fått en stor plass i norsk utenrikspolitikk, og en fredeligere verden er i aller høyeste grad en norsk interesse. Nedrustning og avskaffelse av klasevåpen og landminer er viktig arbeid, med bred støtte, mens annet arbeid er mer sensitivt, som direkte fredsmegling. Norge har med sitt fredsengasjement bestemt seg for å spille en viktig rolle. Det synes opplest og vedtatt at Norge er god på fred, og dette vil vi gjerne eksportere og dele. Vi tillater oss å stille noen spørsmål rundt dette. Er en slik holdning om Norges fortrinn som tilrettelegger for fred, basert på kunnskap? Har Norge særlige forutsetninger for å løse konflikter? Er Norges rolle som konfliktløser spesielt vellykket? Vår innfallsvinkel er at vi ikke skal utelukke å påta oss engasjement som konfliktløsere, men det må være basert på at vi har særlige forutsetninger for å gjøre nettopp dette. Det må også gjøres med hjemmel i de prinsipper vi forsøker å etterleve. Vi setter f.eks. spørsmålstegn ved om forutsetningene for engasjementet på Sri Lanka var riktig. Hadde Norge de nødvendige kunnskaper og ressurser som var nødvendige i en slik konflikt for å kunne gjøre en forskjell? For det er flott å engasjere seg, men et statlig engasjement av denne type må basere seg på noe mer enn idealisme. Derfor fremmer vi et forslag der vi ber om en evaluering av den norske fredsinnsatsen, og så får denne kunnskapen være grunnlag for våre vurderinger fremover. Menneskerettigheter er et sensitivt tema, og med Norges inntreden i FNs menneskerettighetsråd mangler det ikke på utfordringer. Også her vil det være dilemmaer. Norge har ofte valgt en alenegang når det gjelder vanskelige menneskerettighetsspørsmål, eller en brobyggerrolle, som Regjeringen selv liker å omtale det – dette mens mange asiatiske og afrikanske land opptrer rimelig koordinert i sine forsøk på å svekke menneskerettighetene. Hvor heldig er det at Norge i disse situasjoner ikke knytter seg tettere på f.eks. EU-land eller Canada? I merknader kommenterer opposisjonen nettopp det at Norge har valgt å ikke protestere mot henrettelser av menneskerettighetsaktivister i Kina, slik EU har gjort. Over tid kan en brobyggerrolle også misforstås eller oppfattes som utydelighet. Utenriksministeren har selv ført et veldig tydelig språk på menneskerettighetsområdet. Det er derfor viktig at strategien på hele politikkområdet er slik at Norge aldri oppfattes som unnvikende i forhold til å adressere grove brudd på menneskerettighetene. Utenrikskomiteens merknad om en utredning av EØS-avtalen har fått oppmerksomhet, og noen forsøker å legge mye politikk i dette. Fra vår side ser vi dette som en naturlig prosess, og ikke minst er det et behov for å sette søkelyset på EØS-avtalen etter hvert som EU utvider seg og fordyper sitt samarbeid. Jeg vil advare mot å tro at en slik utredning i stor grad skal finne alternativer til EØS. Hvordan vi er knyttet til EU, er først og fremst et politisk spørsmål. Vi mener behovet nå er å se på om EØS-avtalen trenger en oppgradering, og således mener vi at vi trenger en faglig utredning som tar for seg dette. Med en eventuell ratifikasjon av Lisboa-traktaten kanskje i løpet av året vil dette behovet ytterligere forsterkes. Så er det gledelig at meldingen også ser på egen utenrikstjeneste. Norge har her en fantastisk ressurs som vi må vite å bruke på en god og effektiv måte. Ikke minst mener jeg det er viktig å stimulere til at Norge blir representert i sentrale internasjonale organisasjoner. Dette krever at det legges til rette for det i tjenesten, at det oppmuntres til det, og at ansatte i Utenriksdepartementet eller andre deler av forvaltningen som ønsker en slik erfaring, opplever at de blir verdsatt. Utenrikstjenesten er i stadig utvikling, og det stilles tøffere krav til dem som representerer Norge ute. Hvordan tjenesten er dimensjonert og organisert, er et spørsmål av interesse for flere enn Regjeringen, selv om det er Regjeringens ansvar. Vi mener det må være anledning til også å føre en debatt rundt dette, ikke minst i lys av de krav og forventninger norske borgere på arbeid og på reise i utlandet har, og norsk næringslivs behov i en mer globalisert hverdag. Vi fremmer derfor et forslag om en evaluering av den norske ambassade- og konsulatstrukturen. Jeg vil ta opp de to forslagene som jeg har referert til, og som er gjengitt i innstillingen. | 0 |
Når det gjelder den fortsatte diskusjonen om SVs program og NATO-standpunkt, henviser jeg til de foregående talere. Jeg mener den må være forholdsvis tungnem, som i dag ikke har oppfattet hva svaret på det er. Så til det siste spørsmålet. Dette dreier seg ikke om hvorvidt Regjeringen fortløpende skal orientere om enhver henvendelse. Dette dreier seg om en situasjon der Norge har sagt nei til å delta i en folkerettsstridig krig, og der man på et tidspunkt sier ja til å låne ut laserbelysningsutstyr, som er et meget offensivt våpen, som skal brukes i denne krigen som man sier man er imot. Det er et meget delikat spørsmål, som en regjering som hadde et ønske om å være åpen og ha dekning bak seg for sine handlinger, burde ha informert Stortinget om. Det er ikke et hvilket som helst spørsmål i en hvilken som helst situasjon. Det er et meget alvorlig tema. | 1 |
Da er vi enige om at frihandel er veien å gå. Økonomisk utvikling er ikke bare nødvendig for å utvikle velferd og velstand, men også viktig for å etablere demokrati, menneskerettigheter og stabilitet i de landene det dreier seg om. Statslederne i Den afrikanske union har gitt klar melding om at for dem er handel viktigere enn bistand. Ifølge Center for Global Development er Norges handelspolitikk blant de mest utviklingsfiendtlige i verden. I en reportasje i Ny Tid den 23. oktober rangeres Norge som nummer 20 av 22 av verdens rikeste land når det gjelder handel med den tredje verden. Bare Sveits og Sør-Korea er bak oss på den listen. Det er ingen grunn til å skyve (presidenten klubber) EU-medlemskap eller EØS-avtalen foran seg når det gjelder dette. (Presidenten klubber igjen.) Jeg vil spørre utenriksministeren hvilken handelspolitikk Regjeringen vil gjennomføre for å gjøre det enklere for land i den tredje verden å utvikle seg. | 0 |
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren – via kirke-, utdannings- og forskningsministeren: «Undertegnede har registrert med glede at Regjeringen likevel ønsker å selge Villa Grande etter først å ha trukket salget for kun et par uker siden. Synes statsråden at en slik fremgangsmåte styrker tilliten til Regjeringen når man vet at eiendomsfirmaet som har salgsoppdraget, jobbet med flere interessenter da salget ble trukket, samt at man da hadde et bud på 60 mill. kroner som nå er på 70 mill. kroner?» | 0 |
Det er en viktig debatt interpellanten legger opp til, og slik som jeg ser det, er det to hovedspørsmål knyttet opp mot denne interpellasjonen. Det ene er i hva slags grad dagens organisering av Nav, altså reformen i seg selv, bidrar til å forsterke problemene. Det andre er: I hvilken grad er endringene i arbeidsmarkedet det som er medvirkende til at problemene og utfordringene for tiden er spesielt store? Jeg har lyst til å rette blikket litt bakover. Jeg kan huske at vi allerede i 1997, da jeg selv kom på Stortinget, hadde en debatt i den daværende sosialkomiteen om organiseringen av trygdeetat, arbeidsmarkedsetat og sosialetat. Bakgrunnen for det var nettopp at det ikke fungerte tilfredsstillende den gangen. Man fikk inntrykk av at folk ble klientifisert, ble sendt fra den ene instansen til den neste, der den ene instansen ofte sa at dette er ikke vårt ansvar, så noen andre må ta det. På den måten ble det et slags svarteperspill der det var om å gjøre å definere ut det ansvaret man selv hadde, for at andre skulle overta det. Det som er en stor styrke med reformen, er jo at ansvaret nå klart plasseres ett sted, nemlig hos Nav, og så må man finne løsningene der. Men dermed tydeliggjøres også en del problemstillinger, slik at man i en overgangsfase, til alle Nav-kontorene er opp og gå, må påregne at det blir nye utfordringer. Det bør ikke overraske noen. På toppen av det hele kommer den finanskrisen som vi er i, som også i Norge gir økt arbeidsledighet, med de konsekvensene det får både for arbeidsmarkedet og for større pågang knyttet til ytelser. Før jeg havnet på Stortinget, hadde jeg en rådgivende stilling for Fylkestrygdekontoret i Finnmark. Jeg må si at det var uhyre interessant å studere årsaksforhold knyttet til sykefravær og de fluktuasjonene man har knyttet opp mot sykefravær og arbeidsledighet. Jeg kan huske at det den gang var en debatt i Stortinget, hvor man hadde stor bekymring for økningen av sykefraværet og kostnadene knyttet til det. Det som var interessant med den debatten når man fulgte den utenfra, var at fokuseringen i sin helhet gikk på økning i utbetalte sykepenger, uten at noen, verken daværende statsråd eller noen av representantene i salen, trakk fram en akkurat tilsvarende reduksjon i dagpenger. Man fikk altså en økt sysselsetting der kostnadsnivået for dagpenger og sykepenger totalt, fra 1993 til 1996, var nærmest konstant på 23 milliarder kr. Men alle fokuserte på at sykepengene økte, og ingen fokuserte på at dagpengene gikk ned. Og noe som det er gjort altfor lite forskning på, er jo hvordan de som på en eller annen måte er hjelpetrengende og trenger ytelser fra det offentlige, mottar ulike typer ytelser nærmest som et vippebrett – og får de ikke den ene typen ytelse, får de den andre. Hvis man da ser at det går opp ett sted, ser man veldig ofte at det går ned et annet. Et fokus som bare går på én av disse ytelsene, vil jo ikke fange opp den typen fluktuasjoner som vi nå også ser i arbeidsmarkedet. Det er jo åpenbart at når det nå skjer en økning i arbeidsledigheten, må man selvfølgelig regne med at det blir økte ytelser til dagpenger. Det virker også som om forståelsen knyttet til årsak til sykefravær i enkelte arbeidsgrupper er altfor dårlig. Jeg synes også det er rart at mange av dem som har angrepet dagens sykepengeordning, ikke i større grad har gått inn og sett på dette, eksempelvis blant fiskere. Fraværet i fiskeriyrkene er ikke på sitt høyeste når de skal ta ut lotten, der man skulle gjøre en innsats, men kanskje ikke kunne gjøre det på grunn av sykdom. Sykefraværet kommer når lotten er tatt ut og man egentlig ikke har noe spesielt å gjøre, og i stedet skal pusse sine fartøy. Det betyr at det oppstår en grov forskjellsbehandling ved at de som blir sykmeldt, får ytelser i den perioden, mens de som har fisket opp lotten uten å bli sykmeldt, ikke får det. Et eksempel jeg kan nevne, er Kautokeino, hvor sykefraværet overraskende nok var lavest på landsbasis, men til gjengjeld hadde de de høyeste dagpengeutbetalingene og omtrent høyest sosialstønad. Hvis man ikke forstår denne typen mekanismer, analyserer dem og handler med utgangspunkt i dem, men bare handler med utgangspunkt i f.eks. sykepenger, vil det være så lite treffsikkert at man sannsynligvis gjør folk stor urett og på den måten heller ikke oppnår resultater med de tiltakene som settes inn. | 1 |
Først et spørsmål til representanten Husøy om arbeidet med denne saken, fordi Stortinget var vitne til et relativt oppsiktsvekkende innlegg fra Kristelig Folkepartis parlamentariske leder, som altså ikke er medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, men som likevel fant det for godt å kritisere saksordføreren for arbeid internt i komiteen som hr. Steensnæs pr. definisjon ikke har noen kunnskaper om. Jeg vil gjerne spørre representanten Husøy om hun vil gi uttrykk for en tilsvarende kritikk overfor saksordførerens arbeid med denne saken, om det har vært noe eksepsjonelt, eller noe som helst å sette fingeren på. Jeg synes det er viktig at det blir oppklart for dem som er medlemmer av komiteen, i og med at en utenforstående velger en slik oppsiktsvekkende fremgangsmåte. Det andre spørsmålet mitt dreier seg om å få en fullstendig klargjøring fra Arbeiderpartiets side av om også Arbeiderpartiet er enig i at det er den forståelse av begrensning i innsynsretten som forsvarsministrene Kosmo, Fjærvoll og Løwer har gitt uttrykk for, som skal være retningsgivende for Regjeringen og utvalget, kanskje særlig spesielt for utvalget, for fremtiden. Er det også Arbeiderpartiets oppfatning? Forutsetter også Arbeiderpartiet at det som forsvarsminister Løwer i komiteens møte 9. juni bekreftet, nemlig at i en situasjon hvor det er uenighet, vil forsvarsministeren henvise utvalget til eventuelt å ta saken opp med Stortinget, også er en linje som skal følges for fremtiden, og ikke bare er en konstatering av hva som skjedde i fortiden? | 0 |
Det er uansett sånn på alle områder i skolen at foreldrene er en ressurs som det er utrolig viktig å involvere, også når det gjelder lekser. Men det som er den store utfordringen når det gjelder den forskningen vi har om lekser, er at lekser gitt på gal måte kan øke forskjellene, bl.a. fordi de elevene som ikke har fått gjennomgått leksene på skolen, er avhengige av at foreldrene kanskje forklarer i stedet for å være med på å repetere eller øve inn ting man har gått igjennom. Så den store bekymringen når det gjelder dette med lekser, dreier seg om at de må gis på en sånn måte at det ikke øker de sosiale forskjellene i skolen. Så er det selvfølgelig veldig viktig at foreldrene er seg bevisst hvordan de kan støtte opp om jobbingen med lekser, men det er også en oppfordring til foreldrene å ikke måle kvaliteten og kunnskapstørsten i skolen ut fra mengden lekser elevene får, for det gir et helt galt bilde. | 1 |
Den største byrda som blir boren av Afghanistan-krigen, er dei 3 000–4 000 sivile i Afghanistan som allereie er døde. Sjølvsagt kan vi også ta med den forferdelege hendinga som utløyste dette, der også sivile blei drepne i New York og Washington. Vi prøver å få fram eit alternativ til det å bruke krig, til at våpen alltid skal vere måten vi reagerer på. Litt av problemet med vår kultur er at vi har for mange våpen. Våpen er språket vårt, og det er det vi tek i bruk. SV prøver i det minste å vere eit alternativ til den måten å tenkje på. For ein gong må også den valdsspiralen stoppe. At FN blir gjort best mogleg i stand til å vere den som kan ta initiativet til dette, er eg sikker på at også representanten Lønning vil vere med på. FN blir av og til misbrukt, ikkje minst av USA, som etter SVs syn bruker FN når det passar dei. Når det ikkje passa dei, skal ein ikkje ha FN med. Det ser vi også i andre samanhengar. Derfor har vi lagt inn den vesle merknaden om det. Men elles er det jo greitt å sjå at også Lønning har fått med seg at SV i all vesentleg grad står bak fleirtalet i komiteen, men vi hadde eit par kilevinkar til USA. | 1 |
Barn som trenger et nytt hjem, er i en vanskelig og sårbar situasjon. Vårt oppdrag er å sørge for at disse barna får den tryggheten, den stabiliteten og den omsorgen som de har behov for. Fosterhjemmene er det mest brukte plasseringsalternativet vi har i barnevernet. Mer enn fire av fem barn som det offentlige har overtatt omsorgen for, bor i fosterhjem. Derfor er utvikling og styrking av fosterhjemmene veldig viktig. De statlige fosterhjemmene har gjennom standardkontraktene, som regjeringen innførte i fjor, fått gode rammevilkår, og nå retter vi oppmerksomheten mot de kommunale fosterhjemmene. Det er nedsatt en arbeidsgruppe som i september i år vil komme med konkrete tiltak for å styrke de kommunale fosterhjemmene. 164 barn ventet på fosterhjem per 31. januar i år. Det er en nedgang på 16 barn fra i fjor. Vi er på den ene siden glad for at det er færre barn som venter på fosterhjem, men vi er ikke fornøyde så lenge noen barn fremdeles må vente. I 2011 skal derfor arbeidet med å skaffe nok fosterhjem intensiveres ytterligere. En nasjonal rekrutteringskampanje ble bl.a. lansert i landsdekkende media før påske. Hvis noen ikke gjorde sånn som representanten Solveig Horne og hygget seg med bilaget i Dagbladet i påsken, har jeg det med meg her i tilfelle noen har lyst til å se på det. Det er eksempel på tiltak – trykket opp i et opplag på over 300 000 – som vi har tro på skal virke mobiliserende. Vi trenger kompetanseutvikling, temakampanjer og samarbeid om rekrutterings- og opplæringsaktiviteter, og det står nå sentralt i rekrutteringsarbeidet. Økt bruk av fosterhjem i barnets familie og nettverk er også en viktig målsetting. Vi har behov for å rekruttere flere ordinære kommunale fosterhjem. Mange ideelle organisasjoner kan gi et viktig bidrag til det. Frivillige organisasjoner, spesielt de som har lokallag spredt rundt om i landet, har brede nettverk i ulike miljøer som ikke tidligere har hatt noen rolle i fosterhjemsarbeidet. Sammen kan vi gjøre et viktig arbeid. I tillegg har vi behov for kompetente fosterhjem for barn med særskilte hjelpebehov. Mange ideelle aktører har lang erfaring og betydelig kompetanse også på drift av fosterhjem. Det er en kompetanse som regjeringen ønsker å benytte seg av. I morgen vil derfor Bufdir lyse ut en konkurranse om kjøp av fosterhjemstjenester. Vi etablerer et nytt system som skal skaffe flere fosterhjem, og samtidig styrke de ideelle aktørers rolle innenfor barnevern. Det vil dreie seg om fosterhjem knyttet til overgangen fra institusjon og fosterhjem for barn som alternativ til videre institusjonsopphold. I tillegg vil det dreie seg om rekruttering av ordinære kommunale fosterhjem. Denne konkurransen vil være forbeholdt de ideelle aktørene. Gjennom den anskaffelsen følger vi opp lovnadene fra regjeringserklæringen om samarbeid mellom frivillig og offentlig sektor. Alle ideelle aktører som tilbyr fosterhjem, vil selvfølgelig ikke automatisk få en avtale. Forutsetningen er at de tilbyr fosterhjem med høy kvalitet og til riktig pris. Men vi håper det både skal bidra til at vi får flere fosterhjem enn i dag, og at vi kan få en større innsats, mobilisert de kreftene vi vet at ideell sektor har. Så ble det sagt her at vi utelukker private aktører. Det er jo helt feil! Dette er en runde bare for private. Det er heller ikke sånn at vi utelukker de kommersielle. Men vi tror at de ideelle har en altfor liten rolle i dette arbeidet i dag, sett opp mot det potensialet det har. I dag kjøper Bufetat fosterhjemstjenester av private for ca. 250 mill. kr. Bare ca. 50 av dem kommer fra ideelle aktører. Gjennom en egen runde for ideelle aktører tror vi at de kan fylle en større del av behovet. Det innebærer selvfølgelig ikke at vi sier opp en eneste avtale som i dag er inngått. Og hvis det etter runden med de ideelle viser seg at vi trenger flere, vil også kommersielle bli sluppet inn i en runde to. Så dette handler ikke om ikke å ville bruke private aktører. Men det synliggjør skillet i velferdspolitikken mellom venstresiden og sentrum på den ene siden, som ønsker å legge vekt på å styrke de ideelles posisjon, og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre, som først og fremst ønsker seg kommersiell velferd. Vi har en god dialog med de ideelle aktørene om fosterhjemsarbeidet. Ideelt Barnevernsforum har vært i møte med både Bufdir og politisk ledelse i departementet denne uken om temaet. Tilbakemeldingene når det gjelder det systemet vi nå lager, er positive. Jeg ser fram til videre samarbeid med Stortinget om dette. Målet vårt er utvetydig: Alle barn som trenger det, skal få fosterhjem. Det jobber regjeringen med stor energi for å oppnå. | 1 |
Arbeidstida i Norge har blitt kuttet vesentlig gjennom de siste hundre år. Samtidig med det har produktiviteten økt vesentlig. Det er en svært viktig erkjennelse, som jeg mener Fremskrittspartiet bør ta innover seg. Ja, det er riktig at når vi framskriver, vil det være et underskudd på arbeidskraft i Norge. Det er en av grunnene til at vi mener at vi må ha et arbeidsliv som i mindre grad tar helsa fra folk og gjør at folk blir syke og uføretrygdet lenge før pensjonsalderen. Derfor tar vi fram disse eksemplene fra denne meget store fabrikken i Sverige som viser at fortjenesten økte og sykefraværet gikk ned. Alle pilene pekte i positiv og riktig retning. Det betyr at man faktisk ikke taper på det, men at man vinner, og det betyr at vi har mange flere som kan utnytte arbeidskrafta hele livet sitt. I tillegg er SV mye mindre angstfylt i forhold til arbeidsinnvandring enn det Fremskrittspartiet er. | 1 |
Jeg kjenner meg svært dårlig igjen i beskrivelsen av at Fremskrittspartiet er veldig opptatt av disse med fete lommebøker. Det er andre partier i denne salen som løper på middager med representanter for storkapitalen, ikke Fremskrittspartiet. Når det gjelder vårt syn på eierskap, er det grunnfestet i vårt program, som sier at vi ønsker begrensninger. Men når det gjelder lovens grense for eierskap på nasjonalt nivå, mener vi at det bør være et tak. Vi har ikke tatt noen konkret stilling til hvor det bør ligge. Vi har et ønske om å bygge opp nasjonale eierskapsstrukturer som har ressurser og kapasitet til å hevde seg i forhold til utenlandske eierinteresser. Noe kan da tyde på at vi kommer til å ende på 49 pst., men samtidig er vi bekymret for at en slik heving av det nasjonale taket kan føre til en vesentlig reduksjon med hensyn til eiermangfoldet. Kanskje kan også ytterligere eierskapskonsentrasjoner få som effekt at norske medieselskaper blir mer interessante som oppkjøpsobjekter for utenlandske investorer. Dette er på ingen måte noen lett sak, og som det vil fremgå både av mitt hovedinnlegg og av våre merknader, har vi ikke konkludert. Vi vil konkludere når Regjeringen kommer tilbake med forslag om lovrevisjon på dette området. | 0 |
Eg vil gjerne starte med å gi honnør til interpellanten for å ta opp viktige problemstillingar – og aldri slutte å gjere det. Statsråden har i sitt innlegg gjort greie for både ordningane i Lånekassa og grensedraginga til regelverket elles, spesielt trygdelovgivinga. I tillegg har komitéleiaren på ein ryddig måte gjort greie for dei vedtaka som blei fatta i førre stortingsperiode, under den førre regjeringa. Så her skulle vi ha alle fakta på bordet. Lat meg starte med å seie at eg synest det er veldig bra at statsråden gir så tydeleg uttrykk for at Regjeringa vil vurdere behovet for justeringar, og at spesielt forholda for dei som er delvis studieuføre, blir trekte fram. Fordi det er eit så høgt politisk mål at alle skal ha moglegheit til å ta utdanning, har vi i Noreg eit veldig godt system for studievelferd og andre former for studiestøtteordningar. Samskipnadene og Lånekassa er sjølvsagt dei mest sentrale her. Eg vil meine at dette handlar om politikk. Vi skal ikkje lenger tilbake enn til behandlinga av loven om studentsamskipnader for å sjå at det også er politiske forskjellar i forhold til dette, og vi hugsar dei forslaga som Framstegspartiet fremma i den saka. Så det handlar om politikk. Derfor har ein teke nokre grep i denne stortingsperioden. Det er f.eks. gjort justeringar i regelverket for studentar med barn. Men eg oppfattar at det her er nokre politiske parti som ikkje alltid er heilt på plass i forhold til dette. Fleire har vore inne på at studentar er ei samansett gruppe, og at det er ei gruppe som endrar seg, og har endra seg dei siste åra. Gjennomsnittsalderen er no 28 år. Ein rapport som kom for nokre år sia, viser at blant studentar er det ein større del som har dårleg psykisk helse, om ein kan bruke det omgrepet, enn i befolkninga elles. Det at studentane blir eldre, gjer også at det er fleire som har ungar. Det må ikkje vere tvil om at når studentgruppa endrar seg, må også regelverket endre seg. Eg vil seie det så sterkt som at ingenting må få lov til å utfordre ideen om at desse ordningane framfor alt er til for å sikre lik rett til utdanning. Eg trur vi alle har blitt kontakta av enkeltpersonar som har erfart at regelverket anten står i vegen for dei politiske intensjonane, eller at utøvinga av skjønn – eller kanskje heller mangelen på utøving av skjønn – ikkje har vore i samsvar med målet om at ordninga har som formål å sikre at alle skal kunne studere. Vi forstår sjølvsagt alle behovet for avgrensing til resten av regelverket i forhold til ei effektiv forvaltning, men eg synest det er bra at interpellanten tek opp dei spørsmåla ho tek opp i dag, og at statsråden responderer på den måten som ho gjer. Det betyr at her har vi eit dynamisk forhold til regelverket, og at det er ingen av oss som oppfattar at regelverket er skrive i stein. I SV er det eit veldig stort engasjement rundt desse spørsmåla. Det kan ein bl.a. sjå på alle dei endringsforslaga som er komne inn som forslag til arbeidsprogram, som landsmøtet vårt skal vedta i mars. Når ein ser på kjønnsfordelinga både i salen og blant dei som deltek i denne debatten, må eg slengje på eit poeng som ikkje har noko med saka å gjere, men det er i seg sjølv eit godt argument for korfor vi ikkje må kvile i forhold til å få fleire kvinnfolk inn i politikken: Tenk på alle dei viktige sakene som ikkje ville bli tekne opp om det ikkje hadde vore for kvinnfolk! Så lat meg bruke det som utgangspunkt for igjen å seie takk til interpellanten for å ta opp dette spørsmålet. Eg skal ikkje seie at det nødvendigvis har noko med kjønnet til interpellanten å gjere, men eg vil seie at dette synest eg er veldig viktig. Eg vil òg seie takk til statsråden for dei gode signala som ho kom med i svaret sitt. | 1 |
Representanten Bredvold har heilt rett i at dei investeringsreglane som ligg i oljefondet, og ikkje minst dei råda vi har fått frå det etiske rådet, har ført til at vi har trekt oss ut av Lockheed Martin. Så veit vi alle saman at dette bør skape ringar i vatnet. Det bør skape ringar i vatnet i forhold til at ikkje berre når det gjeld investeringsporteføljen, men også når ein driv innkjøpspolitikk, skal ein følgje dei same råda. Eg er heilt einig med representanten Bredvold i at her skal ein vere konsekvent. Men så veit alle vi som har drive med politikk ei tid, at det tek ei stund før dei gode intensjonane som ein har i det etiske rådet, kjem over til statleg innkjøpspolitikk, i dette tilfellet til Forsvaret. Det tek ei stund, men eg er overtydd om at det ikkje vil take veldig lang tid før det kanskje for Luftforsvaret sin del vil vere utenkjeleg å kjøpe noko frå Lockheed Martin. Vi får sjå kva gode saksbehandlarar der gjer, og kva vi får av gode råd bl.a. frå det etiske rådet for Statens pensjonsfond. | 1 |
I debatten om skolen spør Inge Lønning om det er privatskolene som truer enhetsskolen. Nei, foreløpig er det ikke det. Foreløpig er det Fremskrittspartiet og Høyre som gjør det, men de får god hjelp av Regjeringa. Det er ikke slik at det er så forferdelig mange privatskoler nå. Spørsmålet er: I hvilken retning skal dette gå? For SV er det viktig at den skolen som ikke er god nok for rikfolks barn, den er ikke god nok for noen. Vi ønsker en skole som er god, moderne og mangfoldig, og for alle. Vi ønsker at det pedagogiske mangfoldet skal inn i enhetsskolen, at elevene skal få mulighet til å komme seg en tur ut av skolestua innimellom, at lærerne får gode lønnsforhold og arbeidsbetingelser og at det blir moderne utstyr i skolen, som gjør at den faktisk kan utdanne barn for framtida, og ikke for 1950-åra. Det er viktig for oss at det skal være slik. Vi er ikke fornøyd med en skole der noen føler at kvaliteten ikke er god nok, at mangfoldet ikke er stort nok, eller at formålsparagrafen og livssynsundervisninga er slik at de ikke føler seg heime der. Så vi utfordrer Høyre til å være med på det, slik at skolen faktisk blir bra nok for alle, og at vi kan bevare det viktige som skolen representerer, nemlig at der skal alle møtes, slik at vi lærer oss å leve sammen også i framtida. Det tror jeg Høyre er opptatt av. Så hørte jeg at Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen, entret talerstolen her og var opptatt av kommuneøkonomien, og det er kanskje et fremskritt. Men det har i dag vært snakk om hvordan Fremskrittspartiet skal finansiere kommunene, og da skal man inn med stykkpris, da er det staten som skal betale, blir det sagt herfra. Og det høres ut som om man skal øse ut av en eller annen utømmelig kilde, som ikke skal merkes for den enkelte. Men jeg har lest litt i Fremskrittspartiets program, og der står det at dette faktisk skal finansieres gjennom en avgift til folketrygden, f.eks. helsedelen. Og da kunne jeg tenke meg å spørre Fremskrittspartiets leder om de har regnet litt på dette. Hvor mye vil den sjukdomsskatten beløpe seg til for hver enkelt? Hvordan vil Fremskrittspartiet holde disse utgiftene under kontroll? Vil ikke dette bli et ganske løpsk system hvis det ikke er noen bremser i det? Skal hver enkelt kunne gå og hente ut akkurat de pengene de har lyst til å ha, og ta med seg hvor som helst, inn i landet, ut av landet, og bruke dem? Jeg har lyst til å få dette regnestykket på bordet, slik at Fremskrittspartiet ikke kan fortsette å si at dette er utgifter som staten skal betale, og at den enkelte skal slippe å bekymre seg for om kommuneøkonomien er dårlig, og at de i tillegg også skal få slippe å betale så mye skatt som de gjør i dag. | 1 |
Dette er jo blant dei tinga vi skal svare på i stortingsmeldinga. Vi har hatt ute ei evaluering av hevinga av terskelverdien, som var noko av det siste Morten Meyer gjorde som statsråd før eg tok over. Den rapporten vi har fått på bordet, fortel oss at den hevinga var riktig å gjere, og at nivået ser ut til å vere godt når det gjeld samfunnsøkonomisk effektivitet. Spørsmålet om kunngjering er faktisk interessant, fordi ein kunne sjå føre seg at nettopp dei små og mellomstore bedriftene ville ha interesse av det. Men det er høgst ulike svar ein får på om kunngjering faktisk vil løne seg. Vi ser òg at det er ulikt, om ein ynskjer små eller store anbod, når ein snakkar med det lokale næringslivet. Det viktigaste er at ein gjennomfører konkurranse. Og konkurranseelementet ligg som eit generelt krav i lova, og vel ein å gå til direkte innkjøp, har vi sagt at ein uansett bør sørgje for at ein har konkurranse for å få mest mogleg ut av pengane. | 1 |
Mitt spørsmål til statsråd Odd Einar Dørum er om han mener at det forslaget som plutselig kom opp under behandlinga av denne saken i justiskomiteen, om at man skal kunne si fra seg deler av tomta for å unngå en for høy avgift for dem som fester, er rimelig, når vi vet at mange av tomtefesterne har investert betydelige summer i den tomta, i tillegg til at de over år har betalt ned hva tomta i utgangspunktet var verdt. Og tror statsråden at eierne vil akseptere at festerne sier fra seg deler av tomta for å unngå denne avgiftsøkningen? | 1 |
I dag er det en gledens dag for dem som satt i fangenskap i Japan under annen verdenskrig. Det er ikke noen gledens dag for den summen som blir gitt, og det er ikke noen gledens dag for det disse fangene ble utsatt for, men det er en gledens dag for at den norske stat endelig tar ansvar. Det er det denne saken egentlig dreier seg om. Ved å gi denne erstatningen i dag, påtar vi oss det ansvaret at vi faktisk burde gitt erstatning på et langt tidligere tidspunkt. Jeg stiller meg spørsmålet – særlig etter å ha hørt Arbeiderpartiets representant: Hvorfor har det tatt så lang tid? Alle er glade for at denne saken nå får det utfallet den får, men hvorfor har det tatt så lang tid? Hvorfor måtte det et Dokument nr. 8-forslag fra representantene Jørn L. Stang, Vidar Kleppe, Terje Knudsen og meg selv til før vi fikk denne saken på bordet? Hvis alle representantene og alle partiene mener at dette var på tide, og at vi nå er glade for utfallet, burde det vært mulig å ordne opp i dette før. En rekke personer har faktisk gått bort mens de har ventet på at staten skulle ta dette ansvaret, og de etterlatte sitter igjen. Disse personene opplevde aldri at man fikk en løsning på denne saken, og at de fikk den oppreisningen som de nå får, fordi det har gått så mange år før man har erkjent det faktiske forhold. Jeg vil likevel gi honnør til justiskomiteen for måten den har behandlet denne saken på – på en ryddig måte, saken har fått et godt resultat, og ikke minst står det en enstemmig komite bak innstillingen. Jeg forventer også at et enstemmig storting slutter seg til denne. Det var også viktig at man fikk på plass det at etterlatte ektefeller og barn av avdøde er berettiget til denne erstatningen. Hvis ikke, ville det vært en viss bismak ved at man har ventet i så mange år at antall personer er blitt sterkt redusert før man kom på banen med erstatning. Heldigvis har man ikke gått i den fellen denne gangen, og jeg er glad for at vi har fått det resultatet som foreligger. Men jeg lar det henge i luften: Hvorfor har det gått så mange år? | 0 |
Framstegspartiet er imot lyntog i Noreg. No skal me byggja ein ny parsell mot Telemark og Bamble kommune, der representanten bur. Vil han da at me gjerne byggjer med ein standard for 249 km/t, slik at det ikkje blir lyntogtrasé dit? Det andre spørsmålet er: Riksrevisjonen påpeiker at me gjennom den privatiseringa som Framstegspartiet var med på på veg og vedlikehald i 2003, no taper ca. 300 mill. kr i året, eller sagt på ein annen måte: 5 mil med midtrekkverk. Framstegspartiet vil jo ha meir av dette – privatisering og konkurranseutsetjing – som Riksrevisjonen altså seier me taper pengar på, som gir dårlegare kvalitet på tilbodet, og som blir dyrare og meir byråkratisk. Er det sånn at Framstegspartiet har så mykje pengar at dei kan sløsa og velja ideologiske modellar sjølv om dei kostar mykje meir? | 1 |
Statsråden sier i sitt svar at hun viser til undersøkelser som viser dette. Da vil jeg gjerne vite: Hvilke undersøkelser er det statsråden viser til, som kan fortelle oss at man får en lavere debutalder når det gjelder rusbrus og alkohol? Undersøkelser som jeg har sett, viser nemlig at veldig få debuterer ved bruk av rusbrus. Jeg vil bare vite om statsråden kan fortelle meg det, slik at jeg også får lese de samme undersøkelsene som sosialministeren, som viser en tidligere debutalder, og som viser hva man drikker ute på restauranter. De fleste alkoholholdige drikkevarene nytes når vi er ute på restauranter, for det er som regel der man har bevillingene, eller man drikker i sitt eget private hjem. Så spørsmålet mitt til statsråden er: Kan du fortelle meg hvilke undersøkelser du viser til, som påpeker at man vil få en lavere debutalder på grunn av rusbrus? | 0 |
Ansvar for å oppfylle inngåtte avtaler står fortsatt relativt sterkt i Norge. Dette gjelder også avtaler om gjeldsstiftelse. Utgangspunktet må være at avtaler skal holdes og gjeld betales. Men noen ganger går ting galt, uten at dette nødvendigvis er spekulativt eller forventet eller på annen måte kreditorsvik. Da kan det være både nødvendig og rimelig å kunne gi hjelp og mulighet til å komme seg på fote igjen. Slik sett er det positivt at representanter fra SV ikke bare har tatt et skritt for å sette denne problematikken på dagsordenen, men faktisk også foreslår tiltak. Ofte er man mer opptatt av å vise at noe er et problem, enn å løse problemet. Jeg er derfor glad for at man her har valgt å komme med forslag til tiltak. Vi er ikke like sikre på at alle forslagene vil hjelpe, og dem vil vi følgelig ikke støtte. Men de forslagene som har fått flertall i innstillingen, står vi altså bak. Informasjon er viktig. Ikke minst dersom man skal kunne fungere som markedsaktør i en markedsøkonomi, er det avgjørende at man får full informasjon og kan sette denne informasjon inn i egen situasjon. Vi må bare innrømme at man noen ganger behøver litt hjelp til spesielt å kunne benytte informasjonen og sette den inn i sin private situasjon. Det er grunnen til at vi mener det er viktig ikke bare å gå inn og se på markedsføringen, som jo er det som først springer en i øynene, men også å se på dette som en profesjonell part som gir lån, og hvordan den parten også bør ha mulighet og ansvar – faktisk også et moralsk ansvar – til å passe på at man ikke setter personer i en vanskeligere situasjon enn nødvendig. Derfor støtter vi dette. Når det gjelder forslaget om å utrede adgang til personlig konkurs med sletting av gjeld etter f.eks. den amerikanske modellen, er jeg veldig glad for at SV har funnet noe i USA som det går an bringe med seg videre. Vi er nå av den oppfatning at grunnlaget for å støtte dette er at vi ønsker å få en helhetlig og god gjennomarbeidelse av hvordan dette kan eller ikke vil kunne passe inn i norsk rett og i det norske samfunn. Men vi synes at det er et poeng for Stortinget å se seg rundt og innhente den informasjon vi kan innhente, også på dette området. Vi har tillit til at Regjeringen, med de ressurser den besitter, også har mulighet til å foreta en god, gjennomarbeidet vurdering på fritt grunnlag for å se om dette kanskje er en mulig vei å gå. Men vi tar altså alle forbehold, selv om vi støtter forslaget om en utredning, fordi vi vil se dette i sin fulle bredde før vi tar en endelig vurdering. Slik sett må jeg innrømme at vi med en viss spenning ser frem til hvordan man vil se på om dette passer inn, for vi må innrømme at det er stor forskjell på amerikansk rett og norsk rett på mange områder, også innenfor dette. Men vi synes likevel at med den store utredningskapasitet vi vet departementet besitter, kan dette neppe være å betrakte som en altfor stor arbeidsbyrde. | 0 |
I vinteren vi nå har vært igjennom, har mattrygghet vært i fokus. Vi har hatt flere debatter i løpet av vinteren og våren her i Stortinget når det gjelder E. coli-saken, og vi har hatt to redegjørelser fra Regjeringen om hva de ville gjøre med E. coli-saken og fugleinfluensaen, som også ville påvirket mattryggheten dersom den brøt ut. Mattrygghet og merking av mat er svært viktig. Merking av mat er noe som bidrar til å informere forbrukerne, og det er med på å opprettholde tilliten fra forbrukerne til den maten som de kjøper. Det gir også forbrukerne nyttig informasjon om hvor maten kommer fra, og hvilken prosess den har vært igjennom. Dette er spørsmål som opptar et stort antall forbrukere. Vi har i dialog direkte med forbrukerne og gjennom media fått informasjon om og mange synspunkter på dette i løpet av den vinteren vi har vært igjennom. Vi har fått kunnskap om at det er manglende merking av maten vi kjøper. Man kan også stille seg spørsmålet: Hvor god er egentlig den informasjonen som vi har i dag? Etter vår oppfatning er den mangelfull, og den er svært så kryptisk. Hvilken informasjon gir «Norge 103» den enkelte forbruker? På en pakning kjøtt kan det stå Norge 103 og 104 – og mange forskjellige tall. Det det viser, er at kjøttet på sin vei frem til forbruker har vært igjennom mange anlegg, spesielt gjelder dette Gilde, som er en stor produsent med mange anlegg. Jeg tror at den enkelte forbruker ville hatt interesse av å vite at det kjøttet som man kjøper, kanskje ikke er så ferskt som vi liker å tro. Vi burde kanskje vite at kjøttet har vært gjennom flere anlegg på vei til butikken, og vi burde kanskje også vite at kjøttet har vært frosset opptil flere ganger før det havner i butikken. Vi er nødt til å gjøre noe med dette, slik at forbrukerne får mer informasjon om dette og vi unngår å komme i en slik situasjon som vi har vært i i vinter, der tilliten til norsk mat er blitt satt på prøve. Derfor må vi få informasjon om både produksjonsdato og innfrysingsdato. Dette med opprinnelsesmerking skal jeg komme litt tilbake til. Det kan være, som det også står i brevet fra statsråden, vanskelig å definere når produksjonsdato og innfrysingsdato er, fordi det er uklart når den endelige produksjonen skjer. Dette er en lang prosess, men man er nødt til å finne frem til ordninger som viser riktig dato. Jeg synes at statsråden i sitt svar til komiteen er veldig positiv. Statsråden skal ha skryt for det. Jeg synes at hun kommer Stortinget og forslagsstillerne veldig i møte i brevet, for regjeringen gir i brevet ganske sterke lovnader om at de vil jobbe med denne problemstillingen. Så ser jeg at Regjeringen hevder at EU-regelverket er til hinder for dette, og at Norge ikke vil ha noen påvirkning på det. Det er det verdt å merke seg for en nei-regjering. Men Norge må gjennom sin aktive rolle som medlem i EØS-samarbeidet spille inn til EU at vi ønsker et sterkt fokus på dette og et bedre regelverk. Derfor synes jeg det er viktig at Regjeringen tar ansvar og er en aktiv pådriver i forhold til bransjen, slik at vi får bedre merking, og ikke minst er det viktig at Regjeringen også benytter sin mulighet til å påvirke gjennom EU-systemet – hvis vi i det hele tatt har noen påvirkningskraft. | 0 |
Jeg må si at noe av det statsråden sa i sted, forbauset meg. Selvsagt er det riktig at dette også dreier seg om forhold mellom arbeidsgivere og arbeidstakere, og at det kanskje er vanskelig for ham å gå inn i det når det gjelder de tidligere tider. Men det gjelder jo også statens part som lovgivningsmakt og Regjeringen, som håndhever lovene. Så vidt jeg forstår, gjelder det bl.a. arbeidsmiljøloven, som man i tidligere tider var unntatt fra frem til 1995. Det gjelder en del regler for dykking, som var snillere overfor operatørselskapene i Norge enn i bl.a. USA. Det er altså først og fremst myndighetsutøvelsen som må undersøkes. Og der burde det på et tidligere tidspunkt vært et langt sterkere driv både fra denne og tidligere regjeringer når det gjelder å ta det som har skjedd med mange av pionerdykkerne, langt mer alvorlig enn det som er gjort. Jeg synes også at nordsjødykkerne, i tillegg til at de vil ha og fortjener anerkjennelse fra staten og det norske folk, i hvert fall fortjener at vi sørger for at de som virkelig er blitt skadet og har fått senvirkninger, slipper de økonomiske bekymringer som mange av dem har og har hatt. Vi er en styrtrik nasjon, og så må de – og deres familier – som har en god del av æren for at vi i år har et overskudd på 200 milliarder kr, et oljefond på over 400 milliarder kr og en glimrende økonomi, ha dårlig økonomi. Det er ingen grunn til at vi ikke for lengst skulle ha fått skikkelige erstatningsordninger, kompensasjonsordninger – man kan kalle det hva man vil. Vi burde i hvert fall ha sørget for at de som gjorde en kjempeinnsats i sine yngre dager og nå lider, og deres familier, ble tatt vare på på en skikkelig måte. Det er et politisk ansvar for hele Stortinget og diverse regjeringer, men nå kan vi i hvert fall gjøre noe med det, når vi har en god økonomi. Da synes jeg det er leit at statsråden er litt tilbakeholden og forsiktig og alltid skal vurdere konsekvenser og undersøke og undersøke. Man kunne raskt ha gjort noe med dette, både denne og tidligere regjeringer, og derfor er det trist at dagens statsråd er litt tilbakeholden. Selvsagt kunne andre regjeringer ha gjort noe på et tidligere tidspunkt, men vi kan vel ikke fortsette bare å undersøke. Det går an for statsråder å ta selvstendige initiativ til i hvert fall å komme med noen økonomiske ordninger som gjør livet lettere for dem som fremdeles lever, deres familier og familiene til dem som har falt bort, istedenfor den passive holdningen som jeg føler at statsråden på dette området utviser. | 0 |
Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto hele spørsmålet, men jeg skal prøve å svare ut fra det jeg oppfattet. Man vil selvfølgelig ha mange virkemidler for å møte det vi kaller utdanningsbølgen, som representanten Lien var inne på. Vi vet at det kommer et økt antall studenter til våre universiteter og høyskoler, og nettopp derfor har vi lagt fram en sak som Stortinget nå har til behandling. Den heter Utdanningslinja. I den saken er det lagt et grunnlag for den strategien som jeg håper Regjeringen sammen med Stortinget skal kunne utføre for å opprettholde god kvalitet på de studietilbudene som er, samtidig som man klarer å ta inn flere studenter. Vi har allerede begynt den jobben gjennom revidert nasjonalbudsjett i år, og den vil vi følge opp. Stortinget skal nå diskutere hele grunnlaget for de tiltakene og de planene som må legges for å kunne møte denne utdanningsbølgen, som jeg er helt enig i at vi må se positivt på. Jeg mener det er bra at Stortinget nå har denne saken til behandling. Det vil hjelpe veldig godt for å få til en god debatt framover. | 1 |
Det er mange lærere og elever som ikke kjenner seg igjen i det klasserommet statsråd Clemet beskriver, og heller ikke i den utdanningsstatistikken som hun i dag legger fram, og den hun tidligere har lagt fram. Statistikk kan brukes på mange måter, og den trenger ikke måle det som egentlig skal måles. Det vil jeg hevde i forhold til den type utdanningsstatistikk som statsråden har lagt fram. For det første har vi nå en differensiert struktur. Vi har mange små skoler, udelte og fådelte skoler. I Oslo har man f.eks. veldig mange store skoler i sentrale strøk, og i mange små kommuner har man små, udelte og fådelte skoler. For det andre er deler av spesialundervisningen lagt inn i Clemets tall. Det vil si at en del undervisning som enkeltelever får, og som en hel klasse ikke får, er kommet inn i statistikken. For det tredje er det slik at ser man på fordelingen av gruppestørrelsen, er det 57,3 pst. av elevene som er i grupper med over 17 elever, og nær 20 pst. av elevene er i grupper med over 20 elever. Er statsråd Clemet enig i at det er behov for å gjennomgå måten man ser på statistikken på? | 1 |
La meg starte litt uvanlig. Jeg vil gjerne gratulere statsråden med et svært godt innlegg. Etter mitt skjønn var det noe av det klokeste som har vært sagt her i salen så langt. Jeg syns det er hyggelig å se at vi har en energiminister som også evner å ta opp i seg miljøperspektivet i energipolitikken. Noe av det som har manglet i alle energipolitiske diskusjoner i dette hus i mange, mange år, er nettopp det perspektivet som går på miljø, og som også gjør at det har blitt en stor sak i salen i dag knyttet til gasskraftverk. Så jeg syns det er svært positivt, og jeg tror at det perspektivet at energi og miljø ikke kan ses atskilt, men må ses sammen, er det viktigste perspektivet man må ha på norsk energipolitikk i årene framover. Jeg er også glad for at det så sterkt understrekes at vi har et nasjonalt ansvar for å nå de internasjonale avtalene som ligger i Kyoto-mekanismen. Og Kyoto-mekanismen er jo forhåpentligvis bare det første skrittet i at man internasjonalt faktisk vil ta det ansvaret det er å få ned klimagassutslippene. Men det betyr at det påhviler oss et helt spesielt ansvar, som en betydelig energinasjon, å møte de nasjonale forpliktelsene som ligger på oss. Det betyr altså at det ikke er mulig for oss over tid å prøve å kjøpe oss ut av det som er unntaksreglene i Kyoto-mekanismen, nemlig kvotebytte og hva det ellers måtte være av unntaksbestemmelser. Hovedmålet må være at vi nasjonalt må møte forpliktelsene, og det vil bl.a. medføre at det å bygge den typen gasskraftverk som flertallet nå ønsker, altså er et skritt i helt feil retning. La meg likevel utfordre statsråden på et punkt som jeg opplever som et betydelig problem. En av dem som har vært blant de sterkeste pådriverne for å få fram denne gasskraftdebatten, har vært et selskap med det svært misvisende navnet Naturkraft, som på toppen av alt eies av tre statseide selskaper. To av disse selskapene er sågar energiministeren generalforsamling for, og det tredje hører inn under Næringsdepartementet og Sponheim. Hvordan oppleves det, sett fra et departementalt ståsted, å ha selskap som man er generalforsamling for, som kontinuerlig saboterer det som er Regjeringens politikk? | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Statsråden kjenner noe til Rv 3, da hun visstnok har hatt den glede å være passasjer i et vogntog, men det var nok på litt tørrere og bedre veger enn i slutten av oktober. Det man kan si om Rv 3, er at rundt 90 pst. av vogntogene velger Østerdalen framfor Gudbrandsdalen fordi den er kortere og dermed mer lønnsom, både økonomisk og miljømessig. Rv 3 er også utpekt som stamveg av Stortinget, men bare 9 pst. av Rv 3 holder i dag vedtatt stamvegnorm når det gjelder 8,5 m bredde. Vegdekket er ujevnt og slitt, og det er ikke gjort noen særlige investeringer på en årrekke. Det har også vært en del uhell. Da er det viktig at det settes inn nok ressurser også ved uventet og stort snøfall. Jeg ønsker ikke at man skal stenge vegen. En så viktig samferdselsåre skal fortsatt være åpen. Det er en livsnerve i Distrikts-Norge. Vi snakker jo varmt om distriktspolitikk, så her må statsråden være klar. | 0 |
For det første vil jeg, som jeg gjorde i stad, på det aller sterkeste tilbakevise at vi har en handlingslammet regjering. Vi har den mest aktivistiske regjering på miljøområdet som Norge noensinne har hatt, og vi har en liste over ting vi har gjennomført på miljøområdet, som Bondevik-regjeringen ville vært stum av misunnelse over, hvis de hadde visst om det på det tidspunktet. Når det gjelder denne ene saken, har jeg også sagt at vi har klarlagt politikken på nær sagt alle områder på snøscooterområdet. Det drives snøscootervirksomhet i Norge i dag. Folk kjører snøscooter alle de stedene som ble nevnt her. Det eneste spørsmålet av betydning som vi vil komme tilbake til, er spørsmålet om rekreasjonskjøring. Jeg tror det vanskelige der er akkurat det som Line Henriette Hjemdal pekte på, at vi trenger en balanse mellom det ønsket som noen har om å komme raskt og effektivt ut i naturen på snøscooter, og det ønsket som mange andre har, om at naturen også skal være et sted man kan oppleve stillhet og ro og ikke bli plaget med unødig snøscooterkjøring. | 1 |
Komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, går inn for at Regjeringen iverksetter arbeid for å få oversikt over mulige konsekvenser av klimaendringer og fremmer en sak for Stortinget om aktuelle tiltak for å begrense effekten av klimaendringer innenfor alle samfunnssektorer. På hvilken måte vil statsråden oppfylle dette vedtaket, og på hvilken måte kan Norge også styrke den internasjonale innsatsen for å begrense klimaendringer før de oppstår? | 1 |
Jeg vil gjerne stille justisministeren følgende spørsmål: «En undersøkelse som Oslo-politiet har gjort når det gjelder beslaglagte våpen, viser at tenåringer bærer etterligninger av våpen og ikke ekte skytevåpen. Slike etterligninger er i salg i vanlige butikker og kan lett forveksles med ekte våpen av dem som utsettes for trusler. Hvilke initiativer vil statsråden ta for å hindre utbredelsen av slike leketøy og etterligninger?» | 1 |
La meg først si at vi er glad for at vi får flertall for én del av vårt forslag, at man får en gjennomgang. Men vi er selvfølgelig skuffet over at dette ikke skal gjelde Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. For øvrig synes jeg saksordføreren gav en grei redegjøring for saken, og kan slutte meg til det som ble sagt der. Når det gjelder det forslaget som ikke får flertall, er vi skuffet over Arbeiderpartiet, spesielt siden Arbeiderpartiet var veldig aktivt i media i forkant av denne saken og signaliserte at de kom til å støtte forslaget. Når man så kommer til realitetene, har Arbeiderpartiet altså hoppet av lasset og sørget for at dette ikke får flertall. Det rammer en rekke kommuner i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag. Det er betenkelig, fordi det her rett og slett blir en forskjellsbehandling. I 1995 og 1997, da man hadde flom i andre deler av landet, vedtok Stortinget at man skulle dekke dette fullt ut. Nå blir det en forskjellsbehandling. Da kan man jo stille spørsmålet: Hvorfor foretar man en slik forskjellsbehandling? Er det slik at det er partiboken som avgjør hvem som skal få erstatning eller ikke? Er det kanskje LO som trykker på sine representanter, som sørger for at dette får flertall eller ikke flertall? Det er ganske uheldig at det kanskje er trynefaktoren – unnskyld uttrykket – som avgjør om Stortinget skal yte erstatning eller ikke. For oss i Fremskrittspartiet er rettferdighet, at man behandler alle likt, det viktigste. Derfor synes vi selvfølgelig at disse kommunene i Møre og Romsdal og Sør-Trøndelag skal bli behandlet på samme måte som man behandlet kommunene i 1995 og 1997. For det er, som saksordføreren sier, ganske vanskelig å forutsi når en flom kommer. En flom medfører store kostnader, og det er selvsagt vanskelig å dekke det opp i kommunale budsjett. Men som sagt: Å gjøre dette til et rettferdig system, der man likebehandler de forskjellige kommunene helt ut fra andre, mer politiske motiv, er det viktigste for oss. | 0 |
Det er vanskelig å påstå at innspillene fra Norge er ambisiøse, når de på begge de to avgjørende punktene støtter de landene i EU som ønsker de minst ambisiøse målsettingene. Det pågår en debatt om EU skal ha et utslippsmål på 40 pst. Det tar Norge ikke stilling til. Det pågår en debatt om en skal ha tre mål eller ikke. Jeg skjønner statsministeren ikke ser fordelene med tre mål, men et fornybarmål, altså et avgjørende mål for den store fornybarsatsingen som Tyskland nå går gjennom. Uten denne typen konkrete mål, overlates mer av ansvaret for å kutte utslipp til et kvotesystem som i dag ikke fungerer – hvorfor? Jeg gjentar mitt første spørsmål: Føler statsministeren seg bekvem med å plassere Norge i samme leir som de mest forsiktige landene i Europa? Og hvorfor har hun så sterk tro på kvotesystemet at hun ikke vil sikre seg at det finnes mål som går utover det? | 1 |
Jeg hørte representanten Holtens tilfredshet med at lokale myndigheter ønsker en bompengefinansiering, og at de lokale myndighetene har tatt det totale ansvar i saken om trafikkavviklingen i Tønsberg. Betyr dette at Kristelig Folkeparti mener at staten har løpt fra sitt ansvar som total innkrever av bilrelaterte avgifter i det ansvaret de normalt burde hatt for veiutbygging? Mener også Kristelig Folkeparti at på sikt er det de lokale myndigheter som bør styre veiutbyggingen i Norge? | 0 |
Trygghet er et velferdsgode. Trygghet er en forutsetning for et fungerende demokrati. Det er også basis for den personlige og menneskelige utviklingen. Det er en prioritert oppgave for SV og Regjeringen å gjøre samfunnet trygt. Trygghet skapes både med forebyggende arbeid og med nær og sterk politikraft. For å skape trygghet i samfunnet må vi begynne tidlig – ja, allerede i barnehager og på skoler. SV og den rød-grønne regjeringen har jobbet knallhardt for å få full barnehagedekning i landet. Vi er nesten i mål. Kun noen få – og de aller fleste av dem borgerligstyrte – kommuner er igjen. Full barnehagedekning betyr at sosialiseringsprosessen starter tidlig og i pedagogiske og trygge rammer. Også barn med minoritetsbakgrunn får anledning til å lære norsk i tidlig alder. De slipper å slite med språket når de begynner på skolen. Mestring preger hverdagen til barna. Det gir ro i skolehverdagen, noe som igjen gjør skolen interessant og givende for barn. En slik skole skaper gode og trygge borgere. Denne regjeringen har gjort læremidler i videregående skole gratis. Det gir ungdommer større muligheter for å fullføre videregående skole. Vi vet at over 40 pst. av de innsatte i norske fengsler har grunnskolen som høyeste fullførte utdanning, nesten ingen har høyere utdanning. Gratis skole og økt satsing på såkalte drop-outs øker videre sjansene for at ungdom satser på høyere utdanning og blir en ressurs for familien og samfunnet. Engasjerte ungdommer er trygge ungdommer. Fra 2005 til 2009 har vi økt kommunenes budsjettramme med over 28 milliarder kr. Disse pengene har bl.a. gått til gode forebyggingsformål rettet mot barn og ungdom, som fritidsklubber og uorganisert idrett. Dette mener jeg er den beste politikken for å holde ungdommen unna rus, kriminalitet og annen negativ, uønsket atferd – med andre ord forebygging! Her strander opposisjonen. Til tross for gode rammer kutter borgerligstyrte kommuner, som Oslo, i ikke lovpålagte gode fritidstilbud til barn og unge og i lavterskeltilbud til utsatte grupper. Forebygging er også å ikke gjøre de gale tingene. Da gjelder det å ha en restriktiv alkohol- og skjenkepolitikk. Her er Fremskrittspartiets alkoholpolitikk et godt eksempel på å gjøre de gale tingene. Også i 2009 vil Fremskrittspartiet redusere alkoholavgiftene med 670 millioner kr. Økt adgang til alkohol betyr økt inntak. Og vi vet hva økt inntak av alkohol betyr. Det betyr større belastninger for den enkelte, for vedkommendes omgangskrets, for vårt helseapparat og i denne sammenheng med tanke på den alminnelige ro og orden og behov for ordenspoliti i våre gater. I Oslo foreslo byrådet, utgått av Høyre og Fremskrittspartiet, før sommeren en skjenkeplan som ble regelrett slaktet av Oslo-politiet. Visepolitimesteren i Oslo sa: «Ting tyder på at nordmenn og stor tilgjengelighet på alkohol er en dårlig kombinasjon. I forhold til skjenketider bør man snarere gå bakover i tid.» Han sa videre: «Vi har mange ganger sagt at vi bruker en uforholdsmessig stor andel av de uniformerte ressurser natt til lørdag og søndag. Våre folk redder liv hver helg. Skulle vi ha enda flere steder med de samme utfordringene som i sentrum, går det imot hva vi ønsker å bruke ressursene på. I tillegg vil dette skape negative konsekvenser for bomiljøene.» Det er et tankekors at de samme partiene som roper om bemanningskrise i politiet, fører en politikk som gjør at behovet for politiet øker, og som politiet selv mener ikke er bra. Et annet eksempel er at Fremskrittspartiet reduserer bevilgningene til Kredittilsynet med 12,3 mill. kr. Toll- og avgiftsetaten blir kuttet med 150 mill. kr. Vil ikke dette bety mindre kontroll med kriminalitet? Betyr ikke dette økte utgifter for det samme politiet som de ønsker å styrke? For å skape trygghet trenger en effektivt nærpoliti. Regjeringen har økt politiets budsjett hvert år, med til sammen 2 milliarder kr fra 2006 til 2009. Politiet har fått en reell økning på 365 mill. kr i 2008. Denne økningen fortsetter i 2009. Vi har tatt situasjonen i politiet, som også beskrives i bemanningsrapporten «Politiet mot 2020», på alvor. Derfor har vi hvert år siden vi overtok regjeringsansvar, økt tallet på politistudenter kraftig. Neste år skal vi ta opp 552 studenter. Dette er rekordhøyt. Justisministeren har fortalt at 150 erfarne politifolk har utsatt sin pensjonsavgang. Dette er en viktig gruppe mennesker, som har unik kompetanse som politiet trenger. Oslo-politiet gjør en meget god jobb og får en økning i sitt budsjett. Jeg er fornøyd med at det skal komme to nye politiposter i Oslo neste år. Jeg håper at en av dem kommer på Furuset. Nærmiljøene har lenge ønsket det. Et av våre største bidrag til Oslo-politiet er at vi har redusert soningskøene, fra om lag 3 000 dommer i 2005 til 460 dommer nå. Dette betyr at politiet slipper å bruke store ressurser på bl.a. å hente og bringe varetektsfanger til og fra rettslokalene. Alle politidistrikter skal nyte godt av det, men Oslo vil komme best ut av det. DNA-registeret vil bli styrket neste år. Det er en sentralfinansiert reform som vil avlaste politidistriktenes budsjett. I tillegg viser erfaringene fra utlandet at flere forbrytere blir tatt ved hjelp av DNA-teknologien. Dette vil igjen avlaste politiets budsjetter. Oslos gater skal være trygge for alle som ferdes i Oslo. Jeg setter stor pris på at politiet gir gode råd til alle som oppholder seg i Oslo, som å vise varsomhet, være forsiktige, gå sammen med venner, ikke ta piratdrosjer osv. Men jeg liker ikke at politiet fraråder folk å ferdes visse steder i Oslo. Siste råd var ikke å gå i nedre del av Karl Johans gate – riktig nok i beruset tilstand. Men jeg mener at hver eneste millimeter av Oslos offentlige rom skal være tilgjengelig for alle som oppholder seg i Oslo, og har rent mel i posen. Det vil bli et demokratisk problem dersom politiet ber oss om ikke å ferdes på visse steder. Oslo-folk har krav på trygghet, og det skal bli levert. For SV og Regjeringen er det viktig å ha en fungerende og målrettet kriminalomsorg. Regjeringen har framlagt en kriminalomsorgsmelding med hovedfokus på straff som virker. Vi vil at de innsatte skal bruke soningstiden på å forberede seg til å komme tilbake til samfunnet som gode mennesker. Vi vil derfor ha utdanningstilbud i alle landets fengsler. I tillegg skal de innsatte ha tilgang til bibliotekene. Et av virkemidlene Regjeringen foreslår, er å innføre en tilbakeføringsgaranti. Sentrale momenter i en tilbakeføringsgaranti vil være å sikre bosetting etter løslatelse, behandling for rusavhengige, mulighet for opplæring/utdanning, økonomisk rådgivning og bistand med hensyn til gjeldsproblematikk og arbeid. På vegne av Oslos befolkning, særlig barn og unge, er jeg veldig glad for at det kommer et barnehus i Oslo neste år. Dette vil gi et mer helhetlig og samordnet tilbud til barn som har vært utsatt for overgrep. I 2007 ble det opprettet barnehus i Bergen og Hamar. I 2008 blir det opprettet barnehus i Kristiansand og Trondheim. I den korte taletiden jeg har igjen, vil jeg snakke om et meget viktig tema, nemlig trygghet for kvinner. Jeg er svært glad for at forslag om lovfesting av krisesentertilbudet – både for kvinner og menn – nå er sendt ut på høring. Det gjenstår mye for å gi kvinner den hjelpen de trenger, men vi er på god vei. I tillegg er jeg fornøyd med at Alternativ til Vold er styrket i budsjettet, for å kunne være landsdekkende. Igjen er forebygging av vold den beste hjelpen våre kvinner kan få. Jeg vil videre legge til at vi nå har fått familievoldskoordinatorer i alle landets politidistrikter. Fra SVs side er dette viktige tiltak for å sikre tryggheten til kvinner. Vi er stolte av det, men vi vil fortsette kampen for å trygge kvinners og alles hverdag i landet. | 1 |
Jeg takker for at veien blir oppstartet. Men spørsmålet mitt og mange andres er når dette skjer, hvorledes det skjer, og hvor raskt det skjer. Det var mange som var ute og flagget da forslaget til Nasjonal transportplan ble lagt fram. Man roste Regjeringen, man roste Senterpartiet, man roste samferdselsministeren. Men akkurat pr. dags dato er det i hvert fall ikke mange i mitt distrikt som roser dem jeg nå nevnte. Man er heller litt sint, man er skuffet, man er irritert, og man har ikke den gløden som man hadde i begynnelsen da man var på lag med statsråden om dette. Mitt konkrete spørsmål som jeg ønsker et konkret svar på, er: Hva kan statsråden love? Og ikke minst: Hva kan statsråden garantere når det gjelder rv. 2, og denne strekningen konkret? | 0 |
Statsråden sa i sitt innlegg – og det ble vel også understreket på den pressekonferansen som var i vinter, da man la frem tiltakspakken for å bekjempe sykefraværet – at man skulle komme tilbake til Stortinget med en bredere gjennomgang, og man skulle komme med en grundigere redegjørelse om de ulike virkemidlene. Nå har det gått en del måneder siden det ble sagt første gang, uten at det har kommet noen hit til Stortinget iallfall og gitt noen grundigere redegjørelse. Vi har heller ikke sett så veldig mye til de ulike virkemidlene. For mange kan det synes som om det skjer svært lite på dette området. Man er liksom ferdigforhandlet, man har fått laget en protokoll som man så har lagt i en skuff, og så håper man at resultatene skal bli bedre. Jeg håper at det ikke er tilfellet. Kan statsråden være litt konkret med hensyn til når hun forventer å komme til Stortinget med en bredere gjennomgang? | 0 |
For noe over et år siden var vi gjennom en valgkamp der Kristelig Folkeparti lokalt i Hordaland hadde en veldig høy profil når det gjaldt kollektivtrafikk, og strødde om seg med penger som skulle gå til dette. Lokalt var særlig bybanen et høyt prioritert ønske, og det var et sentralt løfte til velgerne. Jeg må si at jeg er veldig skuffet. Jeg tror at mange av dem som stemte Kristelig Folkeparti av denne grunn, er skuffet over det engasjementet som har vært oppvist siden den gang. Det er to områder som jeg har lyst til å utfordre konkret på. Det ene er det som Ranveig Frøiland tok opp i sin replikk: Hvorfor kan ikke Kristelig Folkeparti være med og sørge for at det blir flertall for en merknad der Stortinget uttrykker sitt ønske om en snarlig videreføring av bybanen til Flesland? Det andre spørsmålet går også på det som Ranveig Frøiland tok opp i sted, alternativ bruk av riksvegmidler. Det har vært et veldig sentralt ønske fra Bergen kommune. Vi har alle mottatt brev om det. Vi vet at det å slå fast at bybanen kvalifiserer til denne ordningen, vil være helt sentralt for finansieringen. Disse to områdene har Kristelig Folkeparti sagt at de har vært for, men man lar være å skape flertall for det i denne salen og i komiteen. Da synes jeg at man med all respekt må kunne be om å få klare svar på hva dette skyldes. Betyr det at Kristelig Folkeparti har blitt mer lunkne i forhold til bybanen? Eller betyr det at det er regjeringssamarbeidet med det tradisjonelt litt mer bybaneskeptiske Høyre som binder Kristelig Folkeparti opp til standpunkt som man ellers ikke ville ha tatt? | 1 |
Jeg vil også ønske statsråden lykke til i en viktig jobb. Asyl- og flyktningpolitikken har et veldig tungt alvor over seg, for det handler om liv og død, og det er derfor vi har bl.a. folkeretten. Den gir noen prinsipper som vi har lovt å følge. Det har også vært inngått forlik her i Stortinget, hvor SV har vært enig i veldig mye. Vi har vært uenig i at man strammer inn og har dårlig integreringspolitikk, det er vi ikke for, men alle de andre punktene er vi for. Flertallet har sagt at de skal holde seg til folkeretten. Etter folkeretten er det krav til oss om at asylsøkere får levert asylsøknad, hvis de har krav på beskyttelse. De endringene som er gjort nå, sier svært mange rettseksperter og store tunge organisasjoner på området, er et folkerettsbrudd fordi man ikke gir asylsøkere mulighet til å få behandlet søknaden sin. Vil statsråden se på dette med friske øyne? | 1 |
Jeg skal prøve meg på en tilnærmet sitering av Kipling: Øst er øst og vest er vest, og disse to skal aldri møtes. Det er vel på mange måter mye sant i det, og det har preget vårt forhold til Asia. Vi har vel i norsk utenrikspolitisk sammenheng ikke vært flinke nok til å ta innover oss den dynamiske utvikling som tross alt har funnet sted, og den stadig viktigere rolle som Asia har spilt. Vi har vel heller ikke vært flinke nok til å følge opp den globaliseringen som har funnet sted. Et poeng i så måte var den debatten vi hadde tidligere i dag om forholdet til Norden. Jeg synes det er prisverdig at representanten Solheim setter fingeren på at vi trenger en kunnskapsoppbygging når det gjelder forholdet til Asia. Vi trenger en kunnskapsoppbygging på flere områder. Nå synes jeg utenriksminister Vollebæk har vært imøtekommende overfor interpellanten, og jeg synes at hans konklusjon, og likeledes representanten Blankenborgs konklusjon, dette som han kalte å utvikle en infrastruktur for forståelse når det gjelder forholdet til Asia, har mye for seg. Vi må også innse at mye av vår fremtid og våre fremtidige utenrikspolitiske utfordringer, og nåtidige også for den saks skyld, ligger nettopp i dette området. Men jeg vil ikke gå så langt som representanten Solheim i troen på at vi trenger en såkalt helhetlig Asia-plan, selv om vi kanskje bør skjerpe fokuset noe når det gjelder forholdet til Asia. | 0 |
Jeg er selvfølgelig opptatt av at når det gjelder de store midlene samfunnet stiller til rådighet for kompetanseheving for lærere, bør vi få mest mulig igjen for de pengene. Det tror jeg også et samstemt storting vil være enig i. Jeg har merket meg at mange i den offentlige debatt har sagt at disse midlene ikke brukes godt nok, og det er selvfølgelig noe som vi fortløpende fokuserer på. Men igjen er det en vanskelig balansegang å skille mellom det som er nasjonal styring, og det som er den lokale forankring, og kunnskapen hver enkelt pedagog vil ha bruk for. Vi har f.eks. gitt veldig tydelig signal om at i år er det naturfag som skal prioriteres. Skoleledelse har vært prioritert. Matematikk har vært prioritert. Språkfagene skal gis prioritet. Dette sender vi ut som nasjonale styringssignaler til underliggende etater, og ikke minst til skolene og høyskolene for at de skal være i stand til å gi denne kunnskapen videre i de kurs som etterspørres. Vi bruker betydelige ressurser på dette. Derfor er spørsmålene helt relevante: Brukes de godt nok? Kan det gjøres på en annen måte? Er systematikken god nok? Mitt svar så langt er: Ja. Vi har ikke noe bedre enn det vi så langt har kommet opp med, men vi er selvfølgelig interessert i en dialog med Stortinget og andre om dette kan gjøres på en bedre måte. | 1 |
I regjeringsmanifestet for Stoltenberg II-regjeringa for perioden 2005–2009 står det følgjande: «Kyst-Norge er viktig for verdiskapingen i landet. Derfor er sjøtransport og havner en viktig del av transportpolitikken. Det må legges til rette for sikker trafikk langs kysten, med betre merking og vedlikehold av leia, moderne navigasjonssystem og sjøkart. For å få mer gods over på båt, må havnene opprustes slik at også overgangen til og fra båt bedres. Oljevernberedskapen må styrkes, og vi må gjøre mer for å unngå at uhell oppstår og får katastrofale følger.» Noreg har ei langstrakt kystlinje der forholda i utgangspunktet ligg svært godt til rette for sjøvegs transport, både gods- og persontransport. Likevel er det nokre kyststrekningar som har større utfordringar når det gjeld sikker transport, enn andre. Spesielt vil eg nemne Stadhavet. Det er ikkje få forlis som har skjedd på dette havstykket, med dessverre store tap av menneskeliv. Ifølgje forsikringsselskapa er det på dette havstykket ein også har mest transportskadar på gods. Det er også heilt umogleg å skape truverde og sikkerheit med hurtigbåtsamband forbi Stad – dette på grunn av at vêrforholda skiftar så fort og så veldig. Persontransport forbi Stad med hurtigbåt vil vere så risikofylt at det ikkje vil vere mogleg å skape truverde i eit slikt samband dersom ein må gå på utsida av Stadhalvøya. Derfor er det utruleg av regjeringa ikkje syter for større framdrift med Stad skipstunnel, som ville totalt eliminere faren – for både gods- og persontrafikk forbi Stad. Etter mitt syn har den noverande regjeringa trenert dette prosjektet sidan dei overtok makta i 2005, med stadig nye utgreiingar. Eg torer derfor framsetje den påstanden at regjeringa ikkje ønskjer å bruke nødvendige statlege midlar på dette prosjektet. Det er rett at det i dag skjer stor verdiskaping langs Vestlandskysten. Eit prosjekt som ville medverke til både auka verdiskaping og auka busetnad langs Vestlandskysten, er 45-minuttregionen. Dette er opprusting av vegstrekninga frå Måløy til Florø. Dette er etter mitt syn det viktigaste vegprosjektet i Sogn og Fjordane, og bør kome så fort som mogleg. Det vert no arbeidd med finansieringa av denne vegstrekninga, som også vil ha bruk for statleg medfinansiering. Eg vonar regjeringa vil vere positive til dette prosjektet når dei får det til handsaming. | 0 |
Eg sit med tre versjonar av Kristeleg Folkeparti sin Midtausten-politikk. 1. mai hadde eg gleda av å vere på eit folkemøte i Volda. Det var arrangert av SV, men det var faktisk fleire KrF-arar der enn SV-arar. På det møtet var vi heilt einige om at Sharon-regjeringas politikk ikkje kan godtakast. Så eg er litt skuffa over Lars Rise, som ikkje vil kome oss i møte med å seie at dette kan vi uttale sterkare kritikk mot. Det er ein forskjell på okkupant og okkupert. Vi snakkar om verdas fjerde største krigsmakt, og ei befolkning der dei fleste er på flukt. Deler statsråden dette synet? Så til Johannesburg og litt om «burden charing» og dette med norske kvotepliktige verksemder, altså CDM, dei såkalla grønne moglegheitene vi har der, som betyr at norske kvotepliktige verksemder ikkje skal kunne bruke kredittar som stammar frå plantasjar, kolkraftverk eller store vasskraftprosjekt i utviklingsland til å oppfylle sine forpliktingar i første periode. Støttar utviklingsministeren det synet at ein må gå inn og kritisk vurdere kva som skal kunne godkjennast? Vidare, dette blir mange spørsmål, men når det gjeld Johannesburg, går det sjølvsagt på at ein skal ha eit opplegg i forhold til dette med krig og fred. Kva vil Noreg gjere i Johannesburg for at ein skal kunne fokusere på fred som ein føresetnad for ei berekraftig utvikling og på den innverknaden krig og militær produksjon har på globalt miljø og utvikling? | 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.