text string | label int64 |
|---|---|
La meg få lov til å følge opp foregående spørsmål. Når det gjelder arbeidstidsbestemmelser, har næringen selv uttalt at en ytterligere begrensning når det gjelder nattarbeid og en overføring av mer arbeid på dagtid kan føre til en fortetting av arbeidet på dagtid. Da blir mitt spørsmål til statsråden: Ser statsråden også de sikkerhetsmessige utfordringene man står overfor hvis man i for stor grad fortetter arbeidet på dagtid, slik også næringen selv har påpekt? | 0 |
For det første så har altså deler av Riksrevisjonens rapport – og kritikk – blitt omtalt i selve rapporten, i brevveksling mellom departementet og Riksrevisjonen, der en del av disse temaene er avklart. Men det jeg tror man undervurderer i dag, er kompleksiteten og rammene som lå rundt det å få dette til å fungere i det hele tatt. Altså: Hva var det i det hele tatt mulig å få til, for å få satt dette arbeidet i gang? Jeg tror at man undervurderer det. I etterpåklokskapens lys er det jo veldig mange ting man kan peke på – det er det alltid. Men det var veldig vanskelige forhandlinger, og det var dette man kom fram til som det var mulig å få flertall for. I ettertid har Riksrevisjonen kritisert deler av det. Deler av det kan det være mulig å slutte seg til, og deler av det mener jeg er noe som er lett å se etterpå, men som verken var mulig eller synlig på det tidspunktet beslutningene ble tatt. | 1 |
I dag behandlar Stortinget ein viktig lov for å regulere finansmarknadene i Noreg betre gjennom ein ny samla lov om finansføretak og finanskonsern. Som saksordføraren har gjort greie for, vil denne loven innebere ei forbetring av gjeldande regelverk og enkelte innstrammingar og presiseringar. Dette arbeidet har tatt utgangspunkt i forslaget frå Banklovkommisjonen og påfølgjande høyringsrundar. Prosessen i finanskomiteen har vore grundig, så vidt eg veit. Vi har fått ein god lov, med eit breitt fleirtal. SV stiller seg bak forslaget til ny finansføretakslov. Trass i dette meiner SV det framleis er ein del som står att når det gjeld regulering av finansnæringa. Finansføretaka er blodårene til næringslivet. Det er avgjerande at reguleringa av denne næringa fungerer godt og er tilstrekkeleg streng, for å unngå uønskte hendingar. Finanskrisa har nok ein gong vist verda kva som kan skje med for dårlege reguleringar. Bankar internasjonalt tok i stor stil opp større risiko enn det som var forsvarleg. For kvar enkelt institusjon kunne kanskje nokre av vala verke fornuftige, men på systemnivå blei summen av vala katastrofale. Med dette forslaget vil det framleis ikkje vere eit godt nok regelverk med kvantitative avgrensingar av kva bankar kan ha av risikable private rentepapir eller derivat. Sjølv om risikoen kan synast å vere liten for kvar enkelt bank, kan den samla systemrisikoen bli for stor. Ein stor del av tapa til bankane under finanskrisa kom frå rentepapira, som fall i verdi. Dette var også bakgrunnen for at eit stort mindretal i Finanskriseutvalet gjekk inn for at tilgjenget for bankane til å auke risiko gjennom anna aktivitet enn kjerneverksemda burde avgrensast. Dei anbefalte difor fleire tiltak enn det som ligg i lovgivinga i dag. Dette er vurderingar vi sluttar oss til, saman med Kristeleg Folkeparti. Vi fremjar difor forslag om at det må utarbeidast regelverk som sikrar at moglegheita til bankane «til å ta risiko gjennom annen aktivitet enn kjernevirksomheten avgrenses ytterligere». | 1 |
Sist gang statsråden og jeg stod i et replikkordskifte, fikk jeg skryt for mitt miljøengasjement. Da er det jo artig at SV og Fremskrittspartiet nok en gang finner sammen i en viktig miljøsak – og denne gang attpåtil i et spørsmål om avgift. Flere representer fra regjeringspartiene har i dag sagt at dersom en bruker et handlenett tilstrekkelig antall ganger, er dette mer miljøvennlig enn plastposer. Da blir det interessante spørsmålet i denne sammenhengen til statsråden: Hvor mange ganger må man bruke et handlenett før det er mer miljøvennlig enn en plastpose? | 0 |
Jeg er kjent med at samferdselsmyndighetene vil ha en bredere gjennomgang av alternativer for ny E18 på strekningen Vinterbro–Østfold grense, og at det såkalte Ski øst-alternativet skal inngå i arbeidet. Arbeidet vil skje innenfor rammen av systemet for ekstern kvalitetssikring av statlige investeringsprosjekter over 500 mill. kr – også kalt KS1. I forbindelse med denne prosessen har samferdselsmyndighetene bestemt at videre plan- og utredningsarbeid etter plan- og bygningsloven skal stanses inntil KS1-arbeidet er gjennomført. Hvis samferdselsmyndighetene etter dette ønsker at «Ski øst»-alternativet skal inngå i den videre plan- og utredningsprosessen etter plan- og bygningsloven, må programmet for arbeidet endres. I forbindelse med forelegging av programmet for Miljøverndepartementet vil jeg da foreta en konkret vurdering av om alternativet bør videreføres. Jeg vil gjøre denne vurderingen bl.a. i lys av de varslede rikspolitiske bestemmelsene for Oslomarka, arbeidet med en egen Marka-lov og hensynet til jordvern. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Et vesentlig poeng her er at en av begrunnelsene for pressestøtten er å sikre et meningsmangfold. Det man gjør, er at man griper inn i et marked med subsidier, og på den måten forrykker man en fri meningsdannelse. En konsekvens av dette er at det har vært svært få nyetableringer av aviser i Norge. Ved at man subsidierer denne bransjen slik som man gjør i dag, er man med på å fastsegmentere denne bransjen. Min oppfatning er at man ikke oppnår hovedhensikten med den begrunnelse for pressestøtten man gir – at man bruker også dette med geografisk spredning osv. Jeg hadde håpet at dette ville bidra til at man fra Regjeringens side så mer kritisk på det som er grunnlaget for den politikken man fører på dette området. | 0 |
Dette var et merkelig innlegg. For det første polemiserer Sortevik mot noe som flertallet ikke står for. Han polemiserer mot Regjeringen, og han snakker om et visst antall timer, og han snakker om hvor mange millioner, osv. Han kan åpenbart ikke ha lest flertallsinnstillingen. Det undrer meg når han sitter i komiteen at han ikke har lest innstillingen, for hvis han hadde gjort det, ville han måttet polemisere mot flertallet, i og med at flertallet i hvert fall på sentrale områder har et annet standpunkt enn det Regjeringen har. Så er han veldig for at Kirken skal få lov til å drive med trosopplæring. Fremskrittspartiet er veldig for dette, men ikke på det nåværende tidspunkt. Det er eventuelt senere, etter at det er gjort en brukerunderøkelse. Mitt første spørsmål til representanten Sortevik blir: På hvilket tidspunkt ser Fremskrittspartiet for seg at Kirken eventuelt kan regne med Fremskrittspartiets støtte, at undersøkelser er gjort osv.? Så har han et avsnitt i sitt innlegg om styrking av KRL-faget. Betyr det flere timer, mer kristendom, eller hva er det egentlig han snakker om når han snakker om styrking av KRL-faget? | 1 |
Tryggheten ligger i arbeidslivet, men tryggheten ligger også i et trygt arbeidsliv – med begge bena plantet i arbeidslivet. Det er derfor SV har tro på en arbeidslinje som virker. Vi vet at dagens overgangsstønad nettopp fungerer sånn at man kan kvalifisere seg til å få en jobb, i motsetning til ikke å ha arbeidserfaring eller utdanning nok til å kunne stå i trygt arbeid over tid. Hva er alternativet? Jo, det er å motta supplerende sosialhjelp innimellom og kombinere det med strøjobber – en løs tilknytning til arbeidslivet, som gir liten trygghet og en dårlig plattform. Vi vet at overgangsstønaden virker. Jeg lurer på: Hva er den beste arbeidslinjen? Er det at aleneforsørgere får trygg kvalifisering for arbeidslivet gjennom dagens ordning, eller er det å henvises til utrygge jobber, eventuelt sosialhjelp? | 1 |
Det som er bra med denne saka, er at det er første gongen at Riksrevisjonen behandlar effekt av bistand. Ein har tidlegare behandla korleis kanaliseringssystemet og det forvaltningsmessige blir administrert, men akkurat at ein måler effekten av bistanden, er det første gongen ein gjer her. Denne rapporten er alvorleg lesing. Det blir heilt klart slått fast at det er mangelfulle vurderingar av om ein har oppnådd dei måla ein sette seg. Der ein har undersøkt måloppnåinga, er ho dessverre lita. Eg skal ikkje bruke så mykje tid på å snakke om snøen som fall i fjor, men heller sjå framover, for vi kan lære av dei feila som er gjorde. Stortinget kan, som komiteen seier, vurdere effekten av bistanden til Mosambik i førstkommande budsjettbehandling, om Regjeringa legg opp til det. Det tek eg som ei sjølvfølgje at Regjeringa kjem til å gjere. Dersom vi ser på kva slags moglegheiter vi frå Stortingets side har til å kontrollere, har vi sjølvsagt dei årlege gjennomgangane av dei bistandsavtalane ein faktisk har sett seg som mål å gjennomføre. Det er ei moglegheit. Vi bruker ikkje å ha så mykje debatt i den samanhengen. Så har vi budsjettet. Vi får også ei fattigdomsmelding, som saksordføraren nemnde. Kvart åttande–tiande år kjem det ei stortingsmelding der vi kan ta ei heilskapleg vurdering. Det som vi kanskje manglar, og som statsråden har vore inne på tidlegare, er ei årleg utviklingspolitisk utgreiing. Det ville det vere særs viktig å få. Då kunne vi ha ei tettare oppfølging av desse sakene. Kanskje hadde vi i det heile sloppe at Riksrevisjonen måtte gå inn i slike saker, nettopp fordi vi sjølve hadde betre kontroll med det enkelte landet, og ikkje minst at fordi kom tettare opp til det og fekk ei meir politisert styring av utviklingspolitikken. Svenskane gjekk rett ut og sa til Mosambik: Vi skal ha millionar av kroner tilbake. De kan ikkje vise at dei pengane som er gjevne via Sida – det svenske utviklingsdirektoratet – faktisk har gått til utdanning. Då skal vi ha pengane igjen. Vi skal ikkje sjå bort frå at vi frå Noregs side i framtida også må stille strengare krav. Dersom ein ikkje oppnår det ein ønskjer, skal dei faktisk betale pengane tilbake. Når det gjeld opinionen i Noreg, er det sjølvsagt stor støtte til bistand, som saksordføraren la god vekt på. Det er viktig at pengane går dit dei skal. Ser vi tusenårsmåla i eit endå større perspektiv, skal dei rike landa slette gjeld, og vi skal auke bistanden. Vi skal kanskje doble bistanden frå Noreg. Då må vi iallfall vite at pengane går til rett plass. Mange av dei oppgåvene utviklingslanda har, er korrupsjonskontroll osv. Dersom vi i dei rika landa slumsar med kvar pengane blir sende, korleis skal vi då kunne rekne med at fattige land skal kunne klare å etterprøve bruken av pengane? Her kan vi rett og slett påverke ved å gjere eit godt arbeid heime, påverke regime som kanskje ikkje klarer å hushaldere på best mogleg måte. Vi har dei siste åra hatt to rettssaker, ei i Zambia og ei i Nicaragua. Begge har hatt fellande dommar, faktisk fellande dommar over tidlegare statsleiarar som har brukt pengar som skulle ha gått til fattige. Men ein har fått rettskraftige dommar. Det ser ut som om fattige land begynner å bli klar over det, begynner å bli i stand til sjølve å ta oppgjer med dette. Då blir det også viktig at vi følgjer opp frå vår side. Så nokre få ord om budsjettstøtte. Det blir det meir og meir av. Eg skal ikkje ta den historiske bakgrunnen, men berre kort seie at når det blir gjeve budsjettstøtte, er det iallfall vanskelegare å følgje opp enn om ein gjev direkte prosjektstøtte, for når det gjeld eit prosjekt, kan ein faktisk dra ut og måle om det er der, om det står der, osv. Men skal ein gje budsjettstøtte, blir det større krav til at det er eit forsvarleg forvaltingsregime på plass, før ein gjev budsjettstøtte. Etter mi meining har ein ikkje vore grundig nok når det gjeld å tenkje på at det forholdet også må vere til stades. Ein har hatt for vane å drive prosjektstøtte, kopla over på budsjettstøtte, og dermed kanskje late ting segle sin eigen sjø meir enn nødvendig. Skal vi kunne lære noko av dette, og skal dette bli ei sak utover ei enkel sak i Mosambik, må vi systematisk jobbe for at norsk bistand har den effekten som han er meint å ha, slik at vi i Noreg ikkje berre har det forvaltningsmessige på det tørre, men at ein etterprøver det på ein god og grundig måte. | 1 |
Når jeg på strak arm svarer litt på det Per Sandberg sa helt til slutt i innlegget sitt, vil jeg oppfordre Fremskrittspartiet til også å se på andre ordninger der man betaler folk for å holde seg unna arbeidslivet, som f.eks. kontantstøtten. Hvis det er snakk om å få flest mulig ut i arbeid, må vi se på alle ordninger, og kontantstøtteordningen er én av de nye som har bidratt til at det er mangel på viktig og kvalifisert arbeidskraft. Arbeidslinjen har vært vedtatt i mange år, uten at det nødvendigvis har vært fulgt opp med et forvaltningsapparat som er i stand til å håndtere det, eller med politiske virkemidler som har gjort at dette har vært en realitet. Man må sjølsagt innse at det er mange som ikke greier å stå til pensjonsalderen. Det er et stort problem at folk som er 60 år og kanskje litt over det, detter ut, men jeg tror at hvis man skal løse dette, må man se på hva som skjer i tidligere alder. Folk blir ikke plutselig utslitt i 58–60-årsalderen. Da har man slitt lenge, slik at hvis man skal angripe dette, må man få et mer menneskelig og inkluderende arbeidsliv som gjør at folk kan greie å stå til pensjonsalderen, og da må slakken antakeligvis for mange komme tidligere, eller tilretteleggingen i en del tilfeller. Jeg har lyst til først å si to ting. Det ene er at vi må fokusere på dem som er utslitt. Det andre vi må fokusere på, er at folk etter hvert nå har inntjent og opparbeidet seg så pass gode pensjoner at de ikke har sitt sjølbilde knyttet så mye til arbeidslivet lenger, men til ferie og fritid og andre sysler, slik at de faktisk velger dette. Jeg tror at for en del av dem som har en økonomisk frihet til å kunne velge tidligpensjonering, må gulroten være ganske stor, fordi det oppleves så positivt å kunne gå ut av arbeidslivet. Men når det gjelder de andre, de som blir utslitt og utstøtt, er det klart at vi har et langt større ansvar til å bidra. 40 år og ferdig, er et uttrykk som har blitt brukt i helsesektoren i en del år, og det er en realitet. Det betyr at vi som offentlig myndighet, som bevilgende myndighet og lovgivende myndighet må ta et stort ansvar for at folk ikke blir utslitt når de jobber i offentlig sektor. Spesielt gjelder det helsesektoren, de såkalte trøste og bære-yrkene, og der har det vært slik lenge. Nå begynner den nye typen utbrenthet også å ramme en del meget aktive og godt lønte menn, og da blir temaet på en måte litt heitere. Men damene i omsorgssektoren har slitt lenge, og mange av dem har gått ned i redusert stilling og tatt dette økonomiske tapet sjøl. Det har vært tradisjon for det, slik at det har ikke blitt store pensjonsutgifter i forbindelse med disse damene. Den andre biten jeg vil fokusere på, er kompetanse. Det ene er at man kan være utslitt, det andre er at man lett kan bli utgått på dato når det gjelder kompetanse, og derfor er etter- og videreutdanningsreformen så sentral. Her har også vi som bevilgende myndighet og lovgivere et stort ansvar for å sikre at denne reformen blir en realitet, for det kan sikre at man har nødvendig kompetanse også kanskje til å skifte jobb, hvis man er nødt til det av helsemessige grunner, eller fordi jobben endres og på andre måter blir for tøff. Jeg tror også at hvis vi skal ha et inkluderende arbeidsliv og forvente at folk skal stå lenger i arbeid, må vi tåle et høyt sykefravær. Og det må vi velge. Vi kan ha et arbeidsliv som gjør at folk blir mindre syke, men dess flere som er i arbeidslivet og dess lenger det er, dess mer må vi være innstilt på å tåle at det også må være lov å være syk. Vi må slippe disse debattene om sykelønnsordningen osv. hver eneste gang dette temaet skal opp, fordi vi greier ikke å ha et inkluderende arbeidsliv samtidig som vi ikke tolererer at vi har et sykefravær. Så kunne jeg ha lyst til å utfordre statsråden litt, fordi hans partikollega, Gitmark, sa at næringslivet også må gå i seg sjøl. Offentlig sektor kan vi ha mer styring på enn det andre næringslivet, og da har jeg lyst til å spørre statsråden: Hva mener statsråden at Regjeringen kan gjøre i forhold til næringslivet ellers for å sørge for at vi både er mer åpne for å ansette folk som er 45 +, som det står på seniorpolitikkdokumentene, men også for å kunne legge til rette for et mer inkluderende og menneskelig arbeidsliv? | 1 |
I forhold til diskusjonen om NATO: Ja, SVs mening er at NATO burde vært lagt ned sammen med Warszawa-pakten etter den kalde krigens slutt. Da var NATOs historiske betydning opplagt over, og det sikkerhetspolitiske kartet så annerledes ut. Det som nå er den største utfordringen framover for Norge sikkerhetspolitisk, er et tettere samarbeid med andre land i regionen som vi har felles sikkerhetspolitiske interesser med. Det er ikke først og fremst militære interesser, det dreier seg like mye om energi, om klima og miljø – alle disse utfordringene. Jeg forventer jo ikke at Inge Lønning med sin bakgrunn fra Europabevegelsen skal stå i første rekke i kampen for at Norges muligheter utenfor EU skal utnyttes, men la oss andre prøve å gjøre det, da. For vi bør rett og slett få mer av holdningen til Gro Harlem Brundtland, som – dagen etter forrige EU-nederlag for ja-siden – bare spratt opp og gjøv løs igjen. Det har i veldig liten grad preget norsk ja-side. Vi har noen muligheter utenfor EU som vi bør utnytte. Jeg inviterer gjerne Inge Lønning til å være med på det, selv om jeg ikke forventer at han går først. | 1 |
Fremskrittspartiet har gjennom sitt budsjettforslag og sine merknader styrket behandlings- og helsetilbudet. Når det gjelder psykiatrien, har den opptrappingsplanen som har vart en stund, gitt bedre ressurser både innenfor kommune- og spesialisthelsetjenesten. Men fremdeles gjenstår det betydelige utfordringer før målene i planen er nådd. Den videre utviklingen må styres, slik at tilbudet blir tilfredsstillende, og at man får en lik standard i hele landet. Etablering av distriktspsykiatriske sentre må følges opp i kommunene. Fremskrittspartiet ser det som viktig at det nå kommer gode måleindikatorer som kan gi et riktig bilde av utviklingen og kvaliteten på tjenestene. Samarbeidet mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten må bedres, slik at den fungerer til beste for pasientene, og det gjelder innenfor alle områder. Fremskrittspartiet mener at det er behov for å øke antallet akuttmedisinske sengeplasser for å imøtekomme behovet for innleggelser. Der har det vært kuttet for mye, og man må se på om man må øke dette igjen. Det er helt nødvendig å øke satsingen på barne- og ungdomspsykiatriske tiltak, både når det gjelder forebygging, behandling og oppfølging, og innsatsen må økes også når det gjelder forskning. I fjor fikk nærmere 40 000 barn og unge under 17 år behandling for psykiske lidelser, mens 3 000 stod på venteliste. Økningen i antall barn som fikk psykiatrisk behandling i fjor, var på 4 900, og det er urovekkende. Det er viktig at diagnosene stilles raskt, slik at riktig behandling kan iverksettes. Ventetiden, som ifølge statsråden nå er tre måneder, er ikke akseptabel. Den faglige kompetansen som ligger hos psykiatere, bør i større utstrekning brukes effektivt til pasientbehandling, og det bør være mulig å behandle mer enn gjennomsnittlig 1,8 pasienter pr. dag. Alle partiene er i grunnen enige om at videreutdanning innen psykiatri og geriatri er viktig, og at psykiatri og geriatri må få en høyere status. Men når det gjelder den økonomiske satsingen på eldre pleietrengende og kronikere, skiller Fremskrittspartiet seg fra de øvrige partiene. De store taperne i budsjettet til Bondevik-regjeringen er gruppen eldre og kronikere, og det gjelder også den rød-grønne regjeringens budsjett. De er ikke stort bedre. De rød-grønne er langt mer opptatt av å lovbestemme retten til barnehageplass og å få ett år gamle barn inn i barnehagen enn å gi gamle pleietrengende en lovbestemt rett til en sykehjemsplass. De frie midlene som overføres til kommunene, er en dårlig garanti for den storsatsingen på varme hender som det var så mye snakk om i valgkampen. Spesialister innen geriatri fins nesten ikke, og legedekningen på sykehjemmene må styrkes. Samtidig øker antallet eldre over 80 og over 90 år, og styrkingen i eldreomsorgen må stå i forhold til økningen av de eldste eldre. Mange ordførere har gått ut og opplyst om at de ekstra 5,7 milliardene som overføres til kommunene, ikke vil bli brukt på å styrke eldreomsorgen. Men nå har vi fått forklaringen av statsministeren på hva styrkingen egentlig skal bestå av. I Demokraten 11. november stod det: «Eldreomsorg og skole vil bli prioritert fordi dette er hovedoppgavene til kommunene. Får de mer penger vil de bruke dem der. Om dette betyr at man lar være å kutte ned på tilbud er det også en styrking, sa Stoltenberg.» Nå vet vi altså det. Eldre og pleietrengende i verdens rikeste land må nok vente lenge på bedre tider, for nå har vi fått en forklaring på hva Regjeringen mener med å styrke omsorgstilbudet. Det blir altså ikke så mange flere varme hender, men kanskje noen flere kulturhus. Øremerkede midler eller en direkte statlig finansiering av eldreomsorgen ville føre til at man ikke kunne nedprioritere eldre, slik mange kommuner har tenkt å fortsette med. Kronikerne vil få det verre i 2006. Den endrede finansieringsformen for sykehusforetakene som nå er vedtatt, mot Fremskrittspartiets stemmer, vil sannsynligvis føre til at flere får sykehusbehandling, noe som kom ganske klart og entydig fram under helseforetakenes høringskonferanse. Når det gjelder Helse Øst, har de for neste år kuttet 13 000 rehabiliteringsdøgn. Dette vil ramme kronikere og eldre. Kun Fremskrittspartiet går imot å innføre egenandel på fysioterapi for kronikere. Dette gjelder bl.a. pasienter som har KOLS, astma, gikt, MS og slitasje i hofter og knær, og slike behandlinger er viktige. Dette blir en ekstrabelastning for en gruppe pasienter som ofte har lav inntekt, lever på trygd eller har en redusert stilling. Når flertallet i tillegg går inn for å endre finansieringssystemet for TNF-hemmere, slik at færre får tilgang på viktige medisiner, forstår man at dette blir et vanskelig år. Regjeringen har mange gode løfter, men når ord blir til handling, svikter den. Kampen for de eldre og pleietrengende må Fremskrittspartiet ta. | 0 |
Telemark fengsel, Skien avdeling, har den siste tiden fått en del medieoppmerksomhet, og det har ikke akkurat vært positiv medieoppmerksomhet. Det går på sikkerheten ved fengselet. Det gjelder selvfølgelig sikkerheten for både de ansatte og de innsatte ved fengselet. Skien fengsel er definert, som det har blitt sagt, som et fengsel med høy sikkerhet, og de har en del fanger som er meget hardt kriminelt belastet. Men det er lov til å stille spørsmål om hvor høy sikkerheten ved fengselet er, når en TV 2-journalist for kort tid siden spaserte rett inn i fengselets hjerte, bærende på en pistol og et automatgevær, uten at dette ble oppdaget. Og dette var ikke første gang at manglende sikkerhet ble avslørt ved fengselet. Heldigvis har dette vært avsløringer som vi kan kalle uskyldige handlinger. Hva hvis noen finner ut at de skal gjøre noe annet enn å teste sikkerheten? Hva hvis noen ville inn og frigi fanger, eller endog skade eller likvidere innsatte? Det er flaut å måtte si det, men jeg tror faktisk at disse vil lykkes. Det er bare å håpe at så ikke skjer. Det må vi håpe for både de innsattes og de ansattes skyld. I et brev til justiskomiteen fra statsråd Storberget, datert 17. mars 2010, sier Storberget: «En godt vedlikeholdt bygningsmasse er viktig for sikkerheten i fengslene.» Det er jeg hjertens enig i. Statsråden sier også: «Jeg vil også trekke frem at en godt kvalifisert bemanning som kan håndtere ulike situasjoner som kan oppstå i fengslene er meget viktig for sikkerheten.» Det er jeg også hjertens enig i, og vi har mange meget godt kvalifiserte personer i norske fengsler. Men det hjelper ikke å være godt kvalifisert hvis væpnede folk kan spasere rett inn i fengselet. Når da de ansatte står og ser inn i munningen på en kalasjnikov, hjelper det heller ikke å være godt kvalifisert. Ved høring om denne saken den 12. april 2010 ble det fra Kriminalomsorgens fellesforbund og fra Norsk Fengsels- og Friomsorgsforbund sterkt påpekt behov for en sikkerhetssluse i forbindelse med fengselet. Det har blitt foreslått og krevd gjentatte ganger de siste årene, men ingenting har skjedd. Det har fra enkelte ansvarlige hold endog blitt påstått at de ikke har visst om dette kravet, på tross av skriftlig dokumentasjon som viser det motsatte. Denne slusen vil gjøre forholdene både for innsatte og ansatte mye tryggere – en trygghet som er utrolig viktig for at de ansatte skal kunne utføre en god jobb, og for at de innsatte i mye mindre grad skal føle seg utrygge for ytre angrep. En sluse ved Skien fengsel er kostnadsberegnet til ca. 6,7 mill. kr. La meg minne om at bare kunsten i nye Halden fengsel koster 7 mill. kr. Å gi de ansatte og de innsatte ved Skien fengsel en trygg hverdag har man ikke økonomi til, men kunst til 7 mill. kr er ikke noe problem – skjønn det den som kan. Et annet moment er at byggingen av Halden fengsel ble ca. 40 mill. kr rimeligere enn beregnet. Da kunne det vært mulig å se dette i en sammenheng med Skien fengsel. Fremskrittspartiet er av den klare oppfatning at noe må gjøres for å bedre sikkerheten ved Skien fengsel, og det må gjøres nå før noe alvorlig skjer. Jeg vil med dette fremme forslaget fra Fremskrittspartiet i saken. | 0 |
Fremskrittspartiet har i veldig mange år vært opptatt av å øke innflytelsen til borgerne gjennom økt direkte demokrati, så det bør ikke sjokkere noen at Fremskrittspartiet fortsatt mener at folkeavstemning er et virkemiddel som kan brukes i ulike sammenhenger. Regjeringen har ikke vurdert dette spørsmålet, og regjeringen forholder seg til den samarbeidsavtalen som vi har inngått med Kristelig Folkeparti og Venstre på dette feltet. Vi er opptatt av å ha et nært og godt samarbeid med avtalepartene i så henseende. | 0 |
Den kulturelle skolesekken må kunne oppsummeres som en suksesshistorie. Selv om det er ulikt hvordan det fungerer fra fylke til fylke, mener vi at dette har vært veldig positivt - for Kultur-Norge og ikke minst for de barna som får oppleve det som nå skjer rundt om i skolene våre. For oss i SV var overføringer til Den kulturelle skolesekken en forutsetning for at vi valgte å være med på å endre tippenøkkelen i forrige periode. Dette var med på å sikre Den kulturelle skolesekken den nødvendige finansieringen som et slikt stort kulturløft trengte. Den kulturelle skolesekken er likevel først og fremst et kulturpolitisk vellykket tiltak. Det er flere grunner til det. Jeg vil peke på de viktigste grunnene til at vi i SV mener at Den kulturelle skolesekken er blitt et så vellykket prosjekt. Gjennom Den kulturelle skolesekken får barn i skolealder et tilbud om kulturopplevelser på et bredt felt. Barns utvikling har sammenheng med foreldrenes levekår og muligheter på arbeidsmarkedet. Ulikheter mellom økonomi, helse og utdanning og kulturell deltakelse henger sammen. I en slik sammenheng er satsingen på Den kulturelle skolesekken et viktig virkemiddel for å sikre barns muligheter til varierte kulturopplevelser på et profesjonelt nivå - uansett hvor i landet de bor, og uansett hvilken bakgrunn de har. Den kulturelle skolesekken er det eneste profesjonelle kulturtilbudet som når ut til absolutt alle barn i hele landet, uavhengig av geografi og bakgrunn. Det gjør dette tiltaket unikt. I fjor ble det brukt 167 mill. kr av tippemidlene til Den kulturelle skolesekken. Det aller meste av pengene i Den kulturelle skolesekken disponeres av fylkene og kommunene for å sikre at styringen av tilbudet skjer nærmest mulig de elevene det gjelder. Det er en forutsetning fra Stortingets side at midlene som bevilges, brukes til kulturtiltak og ikke til økt administrasjon. At det er fylkene og kommunene som tar hånd om midlene, gjør at Den kulturelle skolesekken er lokalt forankret og eies av den enkelte kommune og fylkeskommune. Dette skal selvsagt først og fremst sikre barn et godt tilbud, men det gjør at også Den kulturelle skolesekken blir en viktig del av kulturpolitikken over hele landet. Den lokale og regionale forankringen sørger også i stor grad for at Den kulturelle skolesekken blir et spleiselag mellom statlige tippemidler og lokale kulturmidler, og gjør at satsingen på Den kulturelle skolesekken er enda større enn det som kommer fram av de sentrale bevilgningene, ikke minst i samarbeid med kulturlivet rundt omkring i landet og med frivillig sektor. Satsingen på Den kulturelle skolesekken er etter vår mening et kulturløft som utvikler og profesjonaliserer kunst- og kulturfeltet. Når Den kulturelle skolesekken produserer profesjonell kunst- og kulturformidling til 620 000 elever, gir det mange kunstnere også en mulighet til å nå ut til et større publikum enn gjennom noen annen ordning. Den kulturelle skolesekken bidrar til at det å skape kultur for barn vil få et kvalitetsløft og en større anerkjennelse. SV arbeider for at flere kunstnere skal kunne leve av sitt kunstneriske arbeid, og bl.a. Den kulturelle skolesekken er blitt en viktig arbeidsplass for mange kunstnere ved siden av denne regjeringas satsing på kultur gjennom Kulturløftet. I stortingsmeldingen legges det opp til å utvide Den kulturelle skolesekken til også å gjelde ungdom i videregående skole. Dette er etter vår mening et viktig skritt på veien mot å la Den kulturelle skolesekken gjelde alle barn og unge - fra barnehage til videregående skole. Vi er i vårt program særlig opptatt av barns og unges rett til å oppleve og utøve kunst og kultur. Gjennom å utvide Den kulturelle skolesekken vil dette tilbudet komme enda flere barn og unge til gode. Det er SV veldig fornøyd med og glad for. Det neste steget nå må jo være en kulturell barnehagesekk. | 1 |
Det er relativt underholdende å høre en slik belærende forelesning for en ny regjering etter at Arbeiderpartiet har gjort tidenes dårligste valg. Særlig er det interessant å høre den avgåtte statsministers påstander om at en ny politisk kurs vil bety mer til alle gode formål, mindre skatter og avgifter og at dette ikke går i hop, særlig etter at vi har sett trontalen lagt frem av den avgåtte regjering, hvor akkurat det samme blir lovet: Mer til alle gode formål og mindre skatter og avgifter. Spørsmålet til Jens Stoltenberg blir derfor: Hvordan kan det være slik at alle andre som ønsker en annen giv, en annen politisk kurs og en annen måte å styre norsk økonomi på, er uansvarlige, og at det bare er når Arbeiderpartiet gjør noe, det er ansvarlig bruk av penger? Når Arbeiderpartiet finner det opportunt å fremme skatte- og avgiftsreduksjoner, også med bruk av oljepenger, er det ansvarlig, men hvis andre mener det er mulig å gjøre dette, kanskje i større omfang og på annen måte, så er det uansvarlig. Så reagerte jeg på påstandene om at man i budsjettet fra den avgåtte regjering har tatt vare på pengene man har spart inn på reformer i Forsvaret og latt dem bli der. Hvordan har det seg da at det er et gap i forhold til det Forsvarsdepartementet selv har sagt, på mellom 3 og 4 milliarder kr for å finansiere det Stortinget har vedtatt? Og hvordan har det seg, hvis det er slik at Stoltenberg-regjeringen lot pengene bli i politiet etter at man gjennomførte en politireform, at alle organer i politiet selv hevder at politiet har vært underfinansiert gjennom mange år, og at gapet som skal tas igjen, er betydelig? | 0 |
La meg også rette en stor takk til saksordføreren, som har utvist meget god klokskap i saken. Det er ingen enkel sak å føre i pennen, men hun har klart å gjøre det på en utmerket måte og har samlet komiteen. Finansnæringen er en viktig bærebjelke i norsk økonomi. Det er fordi finansnæringen skaffer bedriftene risikokapital og sørger for at kapital kanaliseres der kapitalen gir størst nytte for samfunnet. Mens SV og Audun Lysbakken tidligere har tatt til orde for å fjerne børsen, mener Fremskrittspartiet tvert imot at finansnæringen har en nøkkelrolle for å gjøre noe med todelingen av norsk økonomi. Fremskrittspartiet og regjeringen kan ikke gjøre noe med at oljeprisen holdes nede av bl.a. amerikansk skiferoljeproduksjon og redusert vekst i verdensøkonomien, men vi kan legge til rette for at nedgangen i norsk oljeindustri kan bli motvirket av vekst og optimisme i andre næringer. Jeg er veldig godt fornøyd med at vi i dag vedtar en ny samlet lov om finansforetak og finanskonsern, som innebærer en modernisering og forenkling av eksisterende reguleringer. Jeg er også veldig godt fornøyd med at vi legger oss på et lavere detaljeringsnivå på lovreguleringen enn det Banklovkommisjonen har lagt opp til. Et viktig formål med lovforslaget er å gjøre sentrale deler av lovgivningen på finansområdet mer oversiktlig og brukervennlig for finansforetakene og for offentlige myndigheter. Dette er en stor fordel for finansnæringen – noe som er viktig med tanke på næringen – som kan fylle sin nøkkelrolle i norsk økonomi i årene framover. Norge trenger finansnæringen. | 0 |
Jeg tror at ledelsen i Høyre har måttet bestemme seg før jeg gikk på talerstolen i dag, for å be meg om å komme til Stortinget og snakke om finanskrisen, for jeg tror at alle de som hørte hva jeg sa, hørte at jeg snakket mye om hvordan dette budsjettet nå møter en utrygg situasjon for mange, og om hvordan vi skal legge til rette for at vi framover tar med oss både den lave arbeidsløsheten og den høye sysselsettingen og legger til rette for et lavere rentenivå. Når det er sagt, vil jeg si at jeg når som helst er beredt til å komme og diskutere andre forhold rundt finansuroen og hva slags virkninger den har for oss. Det kortsiktige arbeidet med tanke på det som nå er den største utfordringen med de kortsiktige svingningene, nemlig mangelen på likviditet i markedene, er det Norges Bank som nå håndterer meget offensivt, for å sørge for at vi får et finansmarked som snarest mulig fungerer. Men vi er en del av en internasjonal økonomi, og vi vet at det i disse tider er betydelig usikkerhet rundt dette. Jeg kommer når som helst. Så til angrepene på statsbudsjettet, for de er meget forutsigbare fra Høyre. Jeg lurer jo på hvor mange milliarder kroner Høyre ønsker å stramme inn på dette statsbudsjettet. Da vil jeg advare sterkt, og det er fordi vi er i en situasjon hvor vi tror at veksten for neste år blir rundt 2 pst., i 2007 var den på 6 pst. Vi har fire-fem år med meget sterk vekst bak oss. Det har ført til 200 000 - og mer enn det - flere i jobb bare fra 2005 og til nå. Å sørge for at samfunnet og alle enkeltmenneskene kommer seg helskinnet gjennom en slik betydelig omstilling, krever at man har en offensiv politikk som treffer. Det er det vi gjør når vi har ligget under i oljepengebruken i de årene vi har bak oss, fordi det var så gode tider. Nå ligger den på 4 pst., mens den under Bondevik-regjeringen lå over 4 pst., fordi da var det dårligere tider. Derfor er dette et godt, balansert budsjett. | 1 |
Representanten Wenche Olsen sa tidligere i dag at for henne kunne dette godt vært en dag da man flagget. Man flagger faktisk i dag. Og ganske symptomatisk er det vel at man flagger for besøket av den russiske presidenten og overhodet ikke for behandlingen av denne saken. Om denne debatten kan man godt bruke Churchills ord – kanskje noe omskrevet – og ikke minst om de rød-grønnes debattanter i denne saken: Aldri før har vel så mange snakket så mye om så lite. For det er ingen konkrete forslag i denne saken. Selve lakmustesten på samhandling burde kanskje vært regjeringspartienes invitasjon til et samarbeid på tvers av partigrensene i denne sal. Kanskje hadde den beste testen på om man virkelig vil samhandle, vært om man hadde tatt opposisjonen på alvor, og i det minste vært villig til å vurdere de forslag opposisjonen hadde. Når man ikke engang er villig til å ta konkrete forslag på alvor, hvordan skal man få andre til å samhandle? Det spør i hvert fall jeg om. Når man samtidig sender signaler om at det er en sparereform som helseministeren her har kommet med, er det faktisk svært lite igjen. ISF-andelen har vært et ankepunkt fra regjeringspartiene. Jeg har bare lyst til å sitere fra deres egne merknader i saken, hvor det altså står: «Flertallet mener dette skjerper behovet for god ledelse i og eierstyring av spesialisthelsetjenesten fordi kutt i vanlig pasientbehandling vil kunne øke ventetidene.» Videre skriver man altså om selve ISF-andelen: Disse partiene «mener det kan være riktig å redusere ISF-andelen fra 40 til 30 prosent». Men så sier man også at man «er enig i at aktivitetsbasert finansiering er en viktig del av finansieringen av spesialisthelsetjenesten». Her sier man altså to forskjellige ting med bare én sides mellomrom. I dette innlegget har jeg også lyst til å komme med en kort visitt til noe av det som har vært sagt tidligere i debatten, spesielt til senterpartirepresentanten Toppe som ikke har villet svare på hvorfor Senterpartiet er med på å kutte i rammene til helseforetakene. Hun uttalte, litt ovenfra og ned, at den siste tids avisoppslag – billige avisoppslag, tror jeg var begrepet – om nedleggelse av lokalsykehus, liksom talte for seg selv. Jeg formoder at hun da tenkte på partileder Navarsetes «billige» oppslag om at ingen lokalsykehus skal nedlegges – til tross for at vi har nedlagt seks stykker. Helt på tampen vil jeg bare få lov å gi uttrykk for at Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre ønsker å gi støtte til forslagene nr. 10 og 11, som er fremlagt av Venstre. | 0 |
Jeg takker så mye for svaret, og jeg takker spesielt for at utviklingsministeren la så klar vekt på at dette er et av de aller viktigste spørsmålene i utviklingsarbeidet, og egentlig i hele politikken. Utviklingspolitikken og utenrikspolitikken må jo henge sammen her. Så viste han til besøket i Liberia. Det er jo litt spennende at nettopp hun som er valgt som president, er en av forfatterne av den meget banebrytende rapporten om kvinner, krig og sikkerhet som på en måte har dannet grunnlaget for oppfølgingsrapporten til sikkerhetsrådets resolusjon 1325. Denne rapporten ble bestilt av UNIFEM, og etter hvert som jeg leser, kan jeg ikke få poengtert nok hvor viktig UNIFEM er, og at vi gir dem ressurser, slik at de kan komme opp med den kompetansen som gir grunnlag for mobilisering, og den nye kunnskapen vi trenger. I det hele tatt er dette et felt hvor vi kontinuerlig trenger ny kunnskap internasjonalt, men også nasjonalt. Det er et felt hvor det har foregått lite forskning i det siste, så jeg vil be om at utviklingsministeren tar med seg det. Jeg er også veldig glad for at han så tydelig understreker at Norge skal ta på seg en ledende rolle når det gjelder å jobbe for kvinners seksuelle og reproduktive helse og reproduktive rettigheter. Jeg vil bare la det svaret han gav, stå for seg selv og si at det er jeg meget godt fornøyd med. Han var inne på kvinners økonomiske stilling, og jeg er helt enig i at vi må jobbe i forhold til formell sektor, men at det er spesielt viktig å ha fokus på uformell sektor. Det er på en måte der kvinner øker sin andel. Hvis man ikke gjør noe med den sektoren og gir kvinner flere rettigheter og bedre muligheter til å komme seg ut av dårlige inntektsforhold, dårlige arbeidsforhold osv., kommer de seg ikke ut av fattigdomsfella. Jeg er enig i at her må vi ha et nasjonalt og et internasjonalt samarbeid. Så til evalueringsrapporten: Utviklingsministeren viste jo til at det kanskje ikke var lystig lesning, og en av grunnene er nok sikkert det han viser til, at «gender mainstreaming» på en måte er blitt en måte å integrere bort kvinners interesser på. Derfor må vi si: Ja, takk – begge deler! Vi må ikke la «mainstreaming» bli «malestreaming». Vi må sørge for at særskilte tiltak som retter seg mot kvinner, er en forutsetning for at likestilling skal være et spørsmål som skal gjennomsyre alle deler, for dette er snakk om makt. Og så er jeg veldig glad for at utviklingsministeren så klart sier at vi må ha med oss de miljøene i Norge som har kompetanse på dette. Det er veldig mange som har kompetanse, og som har erfaring fra samarbeid. Og det er det viktig å ta med seg! | 1 |
Vi er kjent med at skatteparadis er et godt sted å stikke unna uærlig tjente penger, og den rød-grønne regjeringen har gjort mye for å bekjempe denne formen for økonomisk kriminalitet, bl.a. ved å arbeide for å åpne opp skatteparadisene. Fremskrittspartiets Gjermund Hagesæter mener imidlertid: «Skatteparadiser skaper en sunn skattekonkurranse (…) Vi burde derfor heller hylle skatteparadisene.» Dette uttaler han til Aftenposten i februar 2008. Perspektivmeldingen dreier seg om å løfte blikket litt og se hva slags regjeringsalternativer vi kan stå overfor, og selv om det spriker mye i perspektivmeldingen, er det vel heller ikke utenkelig at Fremskrittspartiet kan bli del av en regjering. Da kunne det være interessant å vite om Gjermund Hagesæters kommentar til Aftenposten fortsatt er Fremskrittspartiets politikk. Har f.eks. Fremskrittspartiet, dersom de kommer i regjering, tenkt å legge dødt det arbeidet som Regjeringen har satt i gang mot skjulte formuer i skatteparadisene? | 1 |
Det å samle seg skatter på jorden er ikke et bibelsk ideal. Liknelsen om den rike mannen er ikke særlig oppmuntrende for oss. Vi i SV foreslo bl.a. å ta ut mer av fondsmidlene, bruke større avkastning av fondene for å sette det inn i kirkelig aktivitet. Vi foreslo helt konkret å ta ut 4 mill. kr ekstra. Vi mener at dette er innenfor de rammene som Stortinget tidligere har satt i forhold til at realverdien av fondet skal opprettholdes. Det fikk vi ikke gjennomslag for. Altså: Flertallet mener fortsatt at det å samle seg skatter på jorden er et godt ideal, istedenfor å bruke midlene på kirkelig aktivitet, slik vi helt konkret foreslo. Vi foreslo å bruke dem på tjenesteordningen, på dem som jobber mot vold, osv., og på Nidarosdomen. Mener ikke statsråden at det er grunnlag for å øke uttaket og holde seg innenfor rammen, når budsjettet i 2005 legger opp til samme uttaket av fondet som i 2004, dvs. ca. 25 mill. kr? | 1 |
La meg først korrigere noe i representanten Lundteigens innlegg, hvor han konkluderte med at jeg som komitéleder hadde sagt at saken ville vært unngått dersom det hadde vært utvist noe mer ydmykhet fra statsrådens side. Det er direkte feilsitat. Det er ikke det jeg har sagt. Det var en generell kommentar knyttet til ydmykhet som en del politikere kan ta med seg videre – ikke bare statsråden, men også vi andre. Jeg har lyst til å utfordre Lundteigen på det jeg har forsøkt å utfordre både Kolberg og Langeland på. Det er prosedyrer for hvordan man skal spille inn representanter som en ønsker inn i et styre. Hvorfor mener Lundteigen det er riktig at staten som eier skal benytte seg av en særskilt mulighet til å kortslutte disse prosessene på de andre eiernes bekostning? | 0 |
La meg takke interpellanten for å ta opp et tema som er av stor betydning for kunnskapsutviklingen i Norge. Når det gjelder miljøforvaltningen, og på mange andre samfunnsområder, har vi en ambisjon om at all politikkutvikling skal være kunnskapsbasert. Det er nesten ikke en sak som passerer dette storting uten at det har et tungt kunnskapsgrunnlag knyttet til seg. Viktigheten er da at all den kunnskapen vi bygger på, har en uavhengighet, er gjennomsiktig, transparent. Mange samfunnsområder skilte for 10–20 år siden tydelig mellom hva som var forskning, og hva som var forvaltning. Etter mitt syn er det helt avgjørende med tydelighet for å ha tillit til den forskning som kommer ut. Dette er forskjellig i de ulike instituttsektorene. Ikke alle har foretatt dette skillet mellom forskning og forvaltning. Utgangspunktet for styring bør være at sektorene skal ha ansvar. Hvis ikke sektorene har ansvar, vil de heller ikke bidra til finansiering. Men problemet oppstår hvis forskjellige sektorer og forskjellige departementer har forskjellig syn på den tilnærming man skal ha til styring og finansiering av sine sektorer, særlig når sektorer på tvers av departementer konkurrerer på samme arena. Interpellanten trakk fram arbeidet med forvaltningsplaner for havområdene som eksempel på hvordan man har fått fram et tydelig faggrunnlag. Det er jeg helt enig i. Prosessene knyttet til forvaltningsplanene for havområdene har vært åpne – transparente – og man har brynt faglig og vitenskaplig kunnskap mellom sektorer på instituttnivå, noe som har gjort det mye lettere – og mulig – å få gode politiske beslutninger. Vi har mange andre samfunnsområder der faglige debatter blir presset høyt opp og framstår som kvasipolitisk uenighet. Eksempel på det kan være faglig uenighet om villaks kontra oppdrettslaks, som blir omgjort til politikk. Hvordan skog spiller en rolle i klimasystemet, og i hvor stor grad fjorddeponier er mulig for å ivareta liv i havet, kan være andre eksempler der vi har et stort og sprikende faggrunnlag. Norsk institutt for naturforskning, SINTEF og Norsk institutt for vannforskning har laget et felles innspill til forskningsmeldingen. Der tar de opp en del av de problemstillingene vi har vært innom i dag. Deres ønske er at det for framtiden blir lagt opp til et finansieringssystem hvor forskningsinstituttene uavhengig av organisasjonsform og tilhørighet til sektordepartement har samme tilgang til de offentlige markedene og med like rammebetingelser. I dag pågår det tre evalueringer av instituttsektoren som skal danne grunnlaget for det arbeidet som skjer med forskningsmeldingen. Det ene er evalueringen av basisfinansieringsordningen. Det er riktig at det ikke er mange år siden den ble vedtatt innført, men da vedtok man også at denne evalueringen skal skje nå. Jeg mener at den basisfinansieringsordningen vi har i dag, er betydelig bedre enn ordningen vi hadde før. Jeg må også si at når miljøinstituttene har så lav grad av basisfinansiering – og det er noe positivt i det hvis man betrakter dem som institutt – betyr det at de har vært flinke til å hente inntekter fra andre steder. Problemet oppstår hvis man da konkurrerer om samme oppdrag med andre institutter som har en langt høyere grad av basisfinansiering i bunnen. Men det tjener miljøinstituttene til ære at de har klart å hente inn så mange oppdrag utenfra. Det sier også noe om hvor flinke de har vært i forhold til å ha økt grad av publisering. Landbruksdepartementet har gjennomført en evaluering av sine institutter. Fiskeridepartementet har gjennomført en evaluering av Havforskningsinstituttet. Etter min mening er det viktig at også disse evalueringene inngår i det arbeidet som skal gjøres med forskningsmeldingen, slik at vi kan få en helhetlig tilnærming til dette. La meg bare avslutningsvis si at jeg mener dette er et område som er veldig viktig forskningspolitisk, fordi så mye av spissforskningen i Norge skjer i disse instituttene. Hvis vi i framtiden klarer å forbedre denne modellen, som allerede er langt bedre enn hva vi hadde før – på habilitet, integritet, samme muligheter for fair play og like rammevilkår – er jeg optimistisk for framtiden for denne saken. | 1 |
Jeg vil rå SVs gruppe til å stemme for innstillingen, mot Høyres og Fremskrittspartiets forslag, og for forslaget fra Venstre. | 1 |
Jeg er rimelig glad i tradisjoner, men enkelte tradisjoner kan jeg for så vidt styre meg litt for. Jeg har vært 16 år på Stortinget, og hver vår er det en tradisjon at vi debatterer forslag om å liberalisere snøscooterkjøring og delegere dette til kommunene. Det gjør vi uansett hvilken regjering vi har. Det gjorde vi også da Høyre satt i regjering. Vi var i opposisjon, og vi fremmet forslag – sammen med Senterpartiet den gangen – om å liberalisere reglene. Det skjer et eller annet fra man er i opposisjon i denne salen til man kommer i regjeringskontorene – da blir man imot å la kommunene selv få denne selvråderetten. Nå har Fremskrittspartiet som mål å komme i regjering – det håper jeg vi gjør – og jeg har som personlig mål å bli miljøvernminister og sørge for at dette blir gjennomført. Jeg må si det så sterkt, for jeg tør ikke sende noen andre inn i departementet, i tilfelle det skjer et eller annet, slik at de glemmer hva de gjorde da de var i opposisjon. Det er min ambisjon. Det er mange som diskuterer pressemeldingen som kom fra regjeringskontorene, og mange sier at det er det som foreligger i dag. Nei, det er ikke det som foreligger i dag. Det som foreligger i dag, er de to forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre, som vi debatterer. De forslagene ønsker Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og Venstre å stemme imot. Det er ingenting annet vi har oppe til debatt i dag. Jeg registrerer i pressemeldingen som kom fra regjeringen, at forslaget skal ut på høring. Hvor mange høringer skal man ha? Hvor mange befaringer og høringer i forbindelse med representantforslagene skal man ha? Man har hatt disse i 16 år. Skal man ha en ny høring og en ny utredning for hver gang det kommer ny snø? Det er det som er realiteten. Man gjør dette bare for å trenere saken. Man ønsker ikke å få denne løsningen. Det er en seier for SV i denne saken. Så enkelt og ærlig tror jeg man må si det. Det er mange som etterlyser Senterpartiet i denne debatten. Jeg skjønner godt at Senterpartiet ikke er her under denne debatten. Det har de ikke ryggrad til. Det er det som er realiteten, og hvis det er noen som lurer på hvordan man skaper politikerforakt, tror jeg Senterpartiet og enkelte representanter i Senterpartiet har svaret. | 0 |
Jeg skulle gjerne fått et tydeligere svar på spørsmålet om bemanningsnorm, fordi helseministeren sier at han er imot SVs forslag til bemanningsnorm. Men SVs forslag til bemanningsnorm er ganske identisk med Fremskrittspartiets forslag til bemanningsnorm, som det fortsatt er aktuelt å innføre, så vidt jeg forstår representanten Hoksrud. Derfor vil jeg gjerne ha et klart svar på følgende enkle spørsmål: Vil regjeringen innføre en norm som pålegger en gitt bemanning på sykehjem? | 1 |
Det er ikke særlig vanskelig å se at det er noe sympatisk med det forslaget som Kristelig Folkeparti har kommet med. Problemstillingen er vel snarere at det er urealistisk, ja direkte kontraproduktivt i forhold til målsettingen, for ved å løse problemet her i dag blir bare problemene desto større på lang sikt. Jeg forstår at vi til en viss grad her er enige med statsråden. Erfaringene har vi jo. Vi kan bare se oss omkring. Jeg refererte til landene omkring oss: Danmark hadde i 2004 ca. 1 600 asylsøkere, fordi de hadde den strengeste asylpolitikken i Norden. For Sverige sin del var tallet over 23 000, fordi de har den mest liberale asylpolitikken. Her er det selvfølgelig en helt klar sammenheng, mener Fremskrittspartiet. Mitt spørsmål til statsråden er: Ser han ikke den åpenbare sammenhengen mellom hvor liberalt norsk asylpolitikk praktiseres, på den ene siden, og hvor mange som prøver å søke lykken i Norge, på den andre siden, og at man ved å ta de grepene som signaliseres nå, senker terskelen ytterligere og gjør det enda mer attraktivt å komme til Norge? | 0 |
Jeg har et spørsmål til utenriksministeren som gjelder den måte Norge ivaretar sine forpliktelser på Svalbard på etter Svalbardtraktaten. Ifølge avismeldinger er det en gryende, muligens voksende, uenighet med hensyn til Norges syn på verneinteressene og Russlands synspunkter når det gjelder å utøve sine rettigheter til næringsvirksomhet – altså den klassiske konflikten: verneinteresser mot næringsvirksomhet. Det jeg gjerne vil spørre utenriksministeren om, er om han kan forsikre Stortinget om at Norge, hvis vi skal ha en veldig tøff holdning overfor Russland, sikrer seg støtte fra Svalbardtraktatens andre signatarmakter, slik at vi ikke risikerer at vi går så høyt på banen at vi også kan støte fra oss andre viktige land i en slik eventuell konflikt – som kan komme. | 0 |
Først: Det er ikke riktig det statsråden sier, at ingen partier hadde forslag om en kommuneøkonomi som hadde betydd en vesentlig forbedring. SV hadde det, 4,5 milliarder kr, og det er et verdivalg. Verdivalget vårt er annerledes enn Regjeringas. Vårt verdivalg gjør at vi har plass til både de gamle og de sjuke og til barnevernsbarna f.eks. Men vi var ikke fullt så rause mot dem med høye inntekter at vi sa det var viktigere å få null skatt for dem enn det var å få penger til sjukehjemsplasser og barnevernsbarn. I Nes kommune sitter de nå med kommunebudsjetter der barnevernet strykes med en halv million kr for å få ut pengene til eldreomsorgen. Det er riktig at en del av detaljstyringen nå har gjort det slik at eldreomsorgen har gått foran. Men syns virkelig statsråden at det er en riktig konflikt Regjeringa har stilt opp her, at konflikten skal gå mellom barnevernsbarna og de sjuke og de gamle? Skulle den ikke heller gå mellom dem som har noe å dele med, og dem som trenger fellesskapets hjelp? | 1 |
Jeg må personlig si at av og til blir man forundret over at man ikke er grundigere i forbindelse med framleggelsen av revidert nasjonalbudsjett, når det gjelder en så stor post i budsjettet, altså 360 mill. kr, enn det som her er tilfellet, for det er klart at det ville fått konsekvenser for andre områder hvis man også skulle tatt dette inn i budsjettet. Men jeg skal ikke påstå at det er det som ligger til grunn for at man ikke har gjort noe med dette. La oss gå litt tilbake til det som statsråden nettopp var inne på, nemlig luseproblematikken. I Finnmark og i Nord-Troms har vi ikke luseproblematikk fordi farvannet der er såpass kaldt at lusa – altså dette krepsdyret – ikke trives. Så der ville man faktisk hatt mulighet til å utvide kapasiteten uten at det med lus hadde vært en problemstilling. Lusetallene for april viser en nedgang fra 0,3 til 0,15 pr. fisk, som er en meget gledelig utvikling. La oss håpe det vedvarer. Spørsmålet mitt til statsråden er: Vil statsråden vurdere om man i de områdene som ikke har problemer med verken resistent lus eller lus generelt, skal kunne få utvidet kapasitet? | 0 |
Arbeiderpartiet har kritisert denne planen for å være for tynn når det gjelder antall sider, og særlig på feltet om høyere utdanning. Komiteens leder har sågar stilt den opp perm mot perm mot Nasjonal transportplan for å få fram dette poenget, selv om det har vært bred enighet om at planen ikke skulle være en nasjonal transportplan. Det er uansett synd at representanten Aasen og resten av opposisjonen ikke ser hvor tett forskning og høyere utdanning er knyttet sammen i planen, og det er interessant å lese komitéinnstillingen når man vet hvordan kritikken fra Arbeiderpartiet på dette feltet har vært. Der står det veldig lite om hva mer som burde ha stått om høyere utdanning. Det tegnes veldig få mål, strategier eller visjoner fra Arbeiderpartiets side. I forslagene sine ber de utelukkende om at regjeringen må komme tilbake en eller annen gang til Stortinget med noe. Kan representanten redegjøre for om dette er et tegn på idétørke, klaging for klagingens skyld eller manglende tro på egne politikkutformingsegenskaper? | 0 |
Trontalen bar tydelig preg av at Norge står overfor utfordringer i året som kommer. At oljeprisen har gått ned, har medført at flere har mistet jobben, og mange føler usikkerhet for både jobb og inntekt. Talen viste også at regjeringen tar tak og viser handlekraft. Fremskrittspartiet mener at investeringer i samferdselssektoren, gode rammevilkår for næringslivet, kutt i skjemaveldet og en god utdannings- og forskningssektor er grunnsteinene i velferdssamfunnet og en forutsetning for å trygge arbeidsplasser og verdiskaping. Med Fremskrittspartiet i regjering ser vi hver eneste dag forenklinger, skatte- og avgiftskutt og forbedringer i rammevilkårene for næringslivet. Fremskrittspartiets stortingsgruppe vil fortsette å arbeide for dette. Fremskrittspartiets gjennomslag i regjeringens utdanningspolitikk er nå svært tydelig. I yrkesfagløftet og realfagsløftet iverksettes det en rekke tiltak som Fremskrittspartiet har jobbet for i årevis. Også i satsingene på næringsforskning, i strukturmeldingen og i den marine strategien er det mye gjenkjennelig fremskrittspartipolitikk. Slik legges det til rette for utvikling og vekst for dagens og fremtidens velferdssamfunn. Både bedrifter og offentlig sektor vil i fremtiden ha et stort behov for dyktige medarbeidere med fag- og yrkesutdanning. Derfor er det nødvendig å heve statusen til yrkesfagene og bekjempe et uakseptabelt høyt frafall. Dette gjøres nå gjennom å tillate alternative opplæringsløp, som f.eks. praksisnære opplæringsprogrammer i bedriftene. Praksisbrevordningen utvides, man videreutvikler tilbudet til elever som vil kombinere fagbrev og studiekompetanse, f.eks. tekniske allmennfag, det gjennomføres yrkesretting av fellesfagene på yrkesfaglige utdanningsprogrammer, man styrker muligheten for at yrkesfagelever kan veksle mellom opplæring i skole og bedrift, og man styrker Y-veien. Videre har regjeringen økt lærlingtilskuddet med til sammen 10 000 kr per lærling siden vi tok over. Det er også iverksatt kompetansetiltak for yrkesfaglærere, der stadig flere får anledning til å hospitere i næringslivet. Norge må ha gode utdanningstilbud i alle ledd, fra barnehage og grunnskole til fagskoler, universiteter og voksenopplæring. Norge som kunnskapssamfunn er komplett avhengig av at elevene fra grunnskolen får tilegnet seg kunnskap til å mestre utfordringene de møter i yrkesutdanninger, studier og i arbeidslivet. Realfagsløft, lærerløft og andre kvalitetsfremmende tiltak, fleksible vekslingsordninger, bedre lærlingordninger, økt dialog og samarbeid med næringslivet, praksisretting – alt dette bidrar til økt kvalitet i skolen. Vi får mindre frafall, flere kvalifiserte elever som blir motivert til å bli dyktige fagarbeidere, akademikere og forskere. Dette gjenspeiles i regjeringens økte satsing på forskning og høyere utdanning og det særlige fokuset på ingeniør- og realfagsstudier, innovasjon og næringsforskning – og innovasjon er igjen en forutsetning for fremtidens verdiskapende virksomheter. Norges verdiskapende næringer er kompetansebaserte, og dette vil bli enda sterkere i fremtiden. Olje og gass, fornybar energi, maritim/offshore og marin, finans og IKT er verdidriverne som skal sikre fremtidens velferdssamfunn. Det er ulike bransjer, men alle har én ting til felles: De bygger på realfagskunnskap. Verdiskapingen vi er avhengig av, står og faller på gode realfagskunnskaper. Mange norske elever har i dag store problemer med realfagene, spesielt matematikk. Fremskrittspartiet har lenge påpekt denne utfordringen og er glad for at regjeringen er tydelig, offensiv og praktisk i sine tiltak for å få realfagskunnskapene opp på et nivå som «verdens rikeste land» kan være bekjent av. I etter- og videreutdanningstilbudet til lærerne legges det særlig vekt på matematikk og naturfag. De gode lærerne skal bli enda bedre, og det innføres karakterkrav til lærerutdanningene, slik at både status og kompetanse heves. Noen hevder at solid finansierte offentlige universiteter er det viktigste for å få innovasjon. Andre mener at det er i gründermiljøene at innovasjonen foregår. Andre igjen mener det er de store bedriftene som driver innovasjonene fremover. Vi i Fremskrittspartiet mener de har rett alle sammen. Derfor er vi glade for at det satses på bred front for å styrke Norges innovasjonsevne og fremtidige verdiskaping. Vi lever i spennende og utfordrende tider. Fremtidig velstand og verdiskaping er avhengig av at storting og regjering viser handlekraft og tør å ta modige beslutninger, og Fremskrittspartiet vil gjøre det vi kan for å få dette til. | 0 |
Bare et par ord til Jan Sahl og Kenneth Svendsen. Jan Sahl var forbauset over at SV var så opptatt av å beholde bussvirksomheten i NSB. Det som jeg sa i mitt innlegg, var at vi nå ser at vi får store utenlandske aktører inn i det norske markedet som driver med forskjellig virksomhet. Connex er nå på vei inn i Norge. De har kjøpt opp Finnmark Fylkesrederi, de er i ferd med å kjøpe opp Helgelandske, og de annonserer at de vil legge inn anbud på den totale riksveifergedriften. Vi får store utenlandske aktører inn i markedet på forskjellige områder. Vi ser ingen problemer med at NSB skal være rustet til å møte den konkurransen, at de skal ha flere ben å stå på, og at de kan bygge opp tilbud som supplerer hverandre. Det er det de har gjort, og det har bidratt til å øke kollektivandelen. Så til Kenneth Svendsen og denne merkelige problemstillingen med å sammenligne Hurtigruta med NSB. Kenneth Svendsen må lese samferdselshistorie. OVDS og TFDS er rederier som er bygd opp av kommuner, fylkeskommuner, lokale eiere og lokale banker. De har sin historie i det regionale og det lokale eierskap. Det er ingen grunn til å endre på det. NSB er bygd opp av staten som en del av den nasjonale strategien for å bygge ut jernbanen her i Norge. Jeg vil spørre Svendsen: Når Fremskrittspartiet vil legge ut NSB på børsen og selge det, vil det være problematisk for Fremskrittspartiet om Connex, Arriva eller andre store europeiske transportselskaper kjøper opp NSB og selskapet går ut av landet? | 1 |
Undertegnede er ikke jurist, hun er jordmor. Jeg vil vise til at det er en rekke land som har forbud mot eller begrensninger i muligheten til å vise politisk reklame på fjernsyn, at Grunnloven § 100 ikke er til hinder for å videreføre det som er dagens kringkastingslov, og at dagens forbud heller ikke er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonens artikkel 10. Når det gjelder fjernsyn som medium, vet vi helt klart at det påvirker i en helt annen grad enn det andre medier gjør. Og SV har hver gang dette spørsmålet har vært oppe, vært helt klar på at vi ønsker at den politiske debatten skal være åpen. Det skal være mulighet for alle til å delta. Det er faktisk slik at det er veldig kostbart å kjøpe sendetid i fjernsyn. Dette vil gå ut over de små partiene, og det vil begrense de små partienes mulighet til å ytre seg på lik linje med andre. Det mener vi faktisk er problematisk i forhold til den demokratiske prosessen som et valg i Norge er. Derfor er vi imot det. Jeg mener at mange reklamer er ganske villedende, og jeg ønsker det personlig heller ikke. Vi kan f.eks. ta Tine melk – «må bare ha det». Hva hvis man hadde fått overført det i politisk sammenheng – «må bare ha det»? Jeg mener faktisk at den politiske debatten blir svekket av politisk reklame på fjernsyn. | 1 |
Representanten Dørum gav en beskrivelse av situasjonen i Sverige. Den trenger noen kommentarer, for den var nokså unøyaktig. I Sverige er det slik at det er Kirken selv som etter skillet mellom stat og kirke skriver ut skatten. Da kirken og staten ble skilt, fikk kirken med seg et fond, og så har Riksdagen vedtatt en opptrappingsplan for statlige bevilgninger til kirkebygninger som trenger restaurering. For øvrig var det ikke bevilget noen penger, men det var i alle fall en opptrappingsplan, og jeg regner med at Riksdagen i Sverige føler seg litt mer forpliktet overfor sine vedtak enn det Stortinget gjør. Når Stortinget vedtar en opptrappingsplan eksempelvis for forskning, blir ikke det fulgt spesielt godt opp verken av Dørum eller andre, så jeg regner med at Riksdagen i Sverige føler en større forpliktelse i forhold til sine egne vedtak. Og med det utgangspunktet har de vist en raushet i forhold til det å ta vare på sine gamle kirker. Når flertallet har sagt at det å bruke deler av fondet til restaurering er bra, dreier jo det seg om små midler i forhold til det vi trenger. Ifølge det Riksantikvaren har sagt til komiteen, trenger vi bevilgninger som går langt utover dem vi klarer å skaffe ved hjelp av fondet. Men det kan være en start. Dette er penger som er der, vi kan ta ut noe av avkastningen, sette pengene inn og starte noen prosesser. Men det er helt klart at hvis vi skal gjøre dette på alvor, hvis det skal settes inn skikkelig med ressurser, må det til direkte bevilgninger over budsjettet, og det håper jeg at Venstre og Dørum vil følge opp når den tiden kommer. | 1 |
Bare SV vil ha økt entreprenørskapssatsing i skolen. I dag behandler Stortinget SVs forslag om å gjøre entreprenørskap til en del av grunnopplæringen, et forslag som kunne betydd mye for elevene i skolen, bedriftene som er etablert, er under etablering, vil bli etablert og, ikke minst, de bedriftene som kunne blitt etablert. Stortingets innstilling består av fagre ord og fine formuleringer. Dette var den mest forpliktende responsen SV fikk på forslaget om å gjøre entreprenørskap til en del av grunnopplæringen, og om å skape større kontakt mellom skole og lokalt arbeids- og næringsliv. I sin innstilling sier komiteen at den mener at en bevisst satsing på entreprenørskap ville bidratt til utvikling av en nyskapende kultur i Norge: «En nyskapingskultur vil etter komiteens mening fremme nytenkning og innovasjon, samt evne og vilje til å ta initiativ og risiko.» Entreprenørskap i grunnopplæringen er etter komiteens oppfatning et viktig verktøy for å fremme et allsidig læringsmiljø og stimulere til kreativ tenkning blant elevene omkring næringslivets plass i samfunnet. Men hvor er verktøyene, og hvor er initiativet for å klare å få dette til? Fagre ord og uforpliktende formuleringer fører ikke Norge videre. Politikk er det å ville og det å gjennomføre, det å sette virkemidler bak de målene man setter seg. SV fremmer i dag fire forslag. Vi fremmer forslag om entreprenørskap som obligatorisk tverrfaglig emne og metode i grunnopplæringen, vi fremmer forslag om egen lære- eller temaplan for entreprenørskap i grunnopplæringen, vi fremmer forslag om kompetanseløft innenfor entreprenørskap, etter- og videreutdanning for lærere og utvikling av nye og egnede læremidler, og vi fremmer forslag om at organisasjonen Ungt Entreprenørskap skal få fast bevilgning over statsbudsjettet – fire forslag som ville ha styrket entreprenørskapssatsingen i skolen. Resten av Stortinget er negative til samtlige av SVs forslag, samtidig som resten av partiene ikke kommer med egne forslag. Entreprenørskap i grunnopplæringen er en metode som innebærer stor grad av prosjektarbeid og praktiske læreformer og at elevmedvirkning og elevansvar vektlegges tungt. SV mener at en økt satsing på entreprenørskapsopplæring i skolen kan bidra til å løse en del av de utfordringene vi står overfor. Gjennom den omfattende forskningsevalueringen av Reform 97 er det avdekket at skolen ikke evner å gi alle elever tilrettelagt opplæring, noe som fører til at altfor mange elever går gjennom grunnopplæringen uten tilfredsstillende læreutbytte. Mye av dette forklares med læringsformene i skolen. Metoder som hovedsakelig baserer seg på teoretisk læring, fortrenger at mye av elevens læring skjer gjennom praktisk og sosial tilnærming til lærestoffet. De største utfordringene vi har i skolen i dag, er at vi har en skole som systematisk utskiller elever som tapere og vinnere i systemet. Vi har en skole som ikke evner å utjevne de forskjellene vi har i samfunnet, men er med på å vedlikeholde og forsterke dem. Ved å styrke de praktiske læringsformene samt styrke samhandling og arbeidsdeling mellom elevene, vil man kunne trekke langt flere elever med i opplæringen og bidra til at flere av dem opplever økt læringsutbytte. En slik mulighet har man gjennom å øke satsingen på entreprenørskap i skolen. En god entreprenørskapsopplæring forutsetter at skolens lærere og næringslivets mentorer og rådgivere har tilstrekkelig med kompetanse for å veilede elevene, både faglig og metodisk. En økt satsing på entreprenørskap i skolen vil derfor kreve etter- og videreutdanning av lærere og utvikling av nye og egnede læremidler og utstyr. SV klarte gjennom vårt forslag å sikre midlertidig finansiering av organisasjonen Ungt Entreprenørskap en stund til. Det er vi veldig glade for, fordi denne organisasjonen gjør et helt uvurderlig arbeid med entreprenørskap i utdanningen. Men når det kommer til det å kunne gi alle elever et tilbud om entreprenørskapsopplæring, er vi like langt. Så lenge ingen er villig til å satse verken faglig eller finansielt, vil entreprenørskapsopplæringen fortsatt avhenge av ildsjeler og av kommunekassen, og der er det ingen sikre ressurser. Entreprenørskap i skolen trenger finansieringsformer som fremmer langsiktighet. Entreprenørskap i skolen finansieres i dag i stor grad gjennom prosjektmidler. Dette medfører at det brukes uforholdsmessig mye tid på å forme prosjektsøknader, og det er vanskelig å etablere aktivitet og samarbeid som strekker seg særlig langt utover i tid. Entreprenørskapsopplæring er et langsiktig arbeid, der nye elever kommer til hvert år. De fire punktene i forslaget som SV fremmer i dokumentet i dag, utgjør samlet sett en god strategi og en økt satsing på entreprenørskap i skolen, og jeg fremmer derfor på vegne av SV det forslaget som ligger i dokumentet. | 1 |
Jeg er selvfølgelig helt enig i at det ville være merkelig om en statsråd skulle gå inn og etterlyse at ett konkret blad, som er en kommersiell aktør, tas inn på skolebibliotekene. Men statsråden har virkemidler som er mildere enn det å pålegge skolene å gjøre noe, statsråden kan f.eks. i brevs form gjøre skolene oppmerksom på at Stortinget har sagt at denne type litteratur bør være på skolebibliotekene. Det finnes altså muligheter for statsråden til å ta tak i denne saken. For etter mitt syn framstår det litt merkelig når, som sagt, skolebibliotekarer avviser å ta inn denne typen blader med begrunnelsen at «vi har ikke homofile på vår skole». Da er det helt tydelig at det er en informasjonsjobb å gjøre. Og i den sammenhengen mener jeg at statsråden bør ha et ansvar, ikke for å framheve én bestemt aktør, men for å framheve skolenes og også skolebibliotekenes ansvar for at denne informasjonen faktisk er tilgjengelig for ungdom. | 1 |
Arbeiderpartiet er opptatt av sysselsetting i norsk forsvarsindustri – og det er viktig. Arbeiderpartiet har vist seg villig til å bygge missiltorpedobåter som forsvarssjefen ikke ville ha, for å gi norsk industri arbeidsplasser. Også her er man opptatt av arbeidsplasser – denne gang på Raufoss. Raufoss har som kjent utviklet seg fra en ammunisjonsfabrikk med et par tusen ansatte for ikke så mange år siden til en industripark med om lag 3 200 ansatte fordelt på et trettitalls i all hovedsak sivile bedrifter. Det er et særdeles aktivt innovasjonsmiljø på Raufoss, og ammunisjonsfabrikken sysselsetter i dag om lag 500 ansatte. Norsk industriproduksjon, også av forsvarsmateriell, skal holde seg innenfor gjeldende internasjonal rett. Det gjør Nammo. Men er det en svekkelse for arbeidsplassene i et industrikonsern at man gjør nye, uavhengige tester for å være enda sikrere på slike spørsmål? Mange ville jo hevde at det var betryggende, såframt det da ikke kom fram at produktet var i strid med gjeldende internasjonale regler eller kan bli brukt i strid med slike regler. | 1 |
Jeg vil på vegne av representantene Øyvind Korsberg, Øyvind Vaksdal og meg selv få lov til å fremsette et privat forslag om at utgiftene til trygghetsalarmer dekkes av folketrygden og tildeles gjennom hjelpemiddelsentralen. | 0 |
Som statsråden sa, har det blitt godkjent 13 nye kristne privatskoler siden statsråden tiltrådte. Det norske storting har implementert Barnekonvensjonen. Det betyr at vi ved lov har styrket barns rettigheter. Artikkel 14 i Barnekonvensjonen sier at barn og unge har religionsfrihet og ytringsfrihet. Jeg mener at statsråden ensidig fokuserer på foreldrenes rettigheter. Gjennom Redd Barnas prosjekt Go On, som statsråden selv er med på å finansiere, har man avdekket at mange barn og unge i sekter og ved å gå på såkalte sektskoler har blitt utestengt fra det store fellesmiljøet. De har blitt isolert og dermed fått store problemer. Det er viktig å forebygge. På hvilken måte vil statsråden i tiden framover legge større vekt på barns rettigheter?` | 1 |
Det virker nesten på meg som om statsråden bare har fått noe overlevert fra noen byråkrater i Vegdirektoratet. Jeg hører at statsråden prater om 10 pst. reduksjon. Det er helt andre størrelser de som driver i bransjen, sier at man vil redusere utslippene med enn det som statsråden nå forfekter. Når det gjelder trafikksikkerhet og det med fare for eksplosjoner og den typen ting, er eksplosjon umulig – med det utstyret som norske leverandører bruker – med denne tanken som skal ta vare på og ikke minst sikre trafikksikkerheten ved en eventuell kollisjon eller andre typer ting. Jeg håper virkelig at statsråden ikke bare tar alt hun tydeligvis får fra noen byråkrater i Vegdirektoratet, for god fisk, men faktisk også går ut og lytter til dem som har god kompetanse på dette, og som ønsker å komme i dialog med statsråden, men som ikke når fram og får møte statsråden og får lov å legge fram sitt syn. Jeg håper virkelig at statsråden vil se med åpnere øyne på det nye året og ta imot dem som ønsker å komme og prate med statsråden, slik at hun kanskje får litt mer opplysning om hva dette faktisk handler om. | 0 |
Jeg takker for svaret. Jeg er også veldig glad for det, jeg synes det var et godt svar, som åpner for mange spennende utfordringer i tiden framover. At departementet er innstilt på å sette i gang ulike prosjekter for å øke elevmedvirkningen i skolen, synes jeg er viktig, og det skal vi holde fast på. Det er flere ting som er aktuelle når det gjelder økt elevmedvirkning. Det ene går på de formelle styringsorganene i skolen. Det er viktig at elevene får større innflytelse innenfor disse strukturene og dette systemet. Men det som er den største utfordringen – og jeg oppfattet vel også statsråden slik at det er det han er mest opptatt av – er å sikre økt medvirkning i det som foregår i den enkelte klasse, på det enkelte verksted, at elevene blir trukket med i selve planleggingsprosessen, i gjennomføringen av læringsarbeidet, og ikke minst også i vurderingen av læringsarbeidet. Jeg ser fram til de spennende prosjektene som da kommer i gang. Hvis vi tar den debatten som vi hadde for litt siden, omkampen om denne bevilgningen på 100 mill. kr, håper og tror jeg at en slik utlånsordning på mange måter vil bli dødsstøtet for den tradisjonelle læreboka. Jeg tror nok at den vil ha problem med å overleve, iallfall i dagens form og på dagens måte, ved en utlånsordning. Så selv om jeg i utgangspunktet ønsker stipend, ser jeg at en utlånsordning kan være et viktig virkemiddel for å ta knekken på dagens lærebok, så slik sett kan det virke bra. Jeg skulle ønske at vi klarte å gi et sterkt signal fra Stortinget ut til de som jobber med lærebøker, de som skriver lærebøker, de som gir ut lærebøker, om at den typen lærebøker vi har hatt i Norge, der læreboken dekker hele læreplanen fra a til å, ønsker vi ikke, og at vi ønsker at forlagene og forfatterne bruker mer tid og krefter på å utvikle nye typer lærebøker, tematiske lærebøker, andre læremiddel osv. Da er jeg sikker på at vi kunne komme et stykke videre med både demokratiseringen av det som skal skje i klasserommet og på verkstedet, og økt engasjement fra elevenes side. | 1 |
Jeg har også lest Senterpartiets stortingsvalgprogram, og jeg festet meg ved 20.8.1. Der står det å lese: «Vi ønskjer å seie opp EØS-avtalen.» Og da er spørsmålet: I hvilken grad og i hvilket omfang kan vi si at Senterpartiets standpunkt til EØS-avtalen har hatt gjennomslag i regjeringssamarbeidet? | 0 |
I 1998 innførte man LAR-ordningen, som den gangen var ment for de få – ca. 1 500 sa man den gangen. Per i dag har vi passert 7 000 personer i LAR. Tanken var god, vi ønsket at ordningen skulle gi enkeltpersoner økt livskvalitet, redusere skadene ved misbruk samt redusere overdosedødsfallene. Selv om antall personer innenfor systemet er høyt, og selv om ordningen langt fra er perfekt, mener jeg at vi for veldig mange mennesker har oppnådd det vi ønsket. Dessverre opplever jeg debatten som lite nyansert, og den handler i altfor stor grad om enten å forherlige ordningen eller å fordømme den. Sannheten opplever jeg som mer sammensatt. Men først: Vi ventet i årevis på at de rød-grønne skulle legge fram en rusmelding. Da den endelig kom, ble mange skuffet. Rundt 70 organisasjoner kom på høring, og de var ganske så samstemte om hva som var utfordringene og manglene ved meldingen. Opposisjonen fremmet rundt 50 forslag, som alle ble nedstemt. Vi har derfor tapt verdifull tid. Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti gikk sammen til valg på en helhetlig rusomsorg. Opptrappingen startet vi allerede i vårt første budsjett, og arbeidet med en opptrappingsplan ble startet. Det har vært en rekke dialogmøter om temaet, og det har vært opprettet en nettside hvor alle som ønsker det, kan komme med innspill. Engasjementet er enormt, og mange føler seg sultefôret på det å bli hørt. Pårørende og brukere har vært viktige bidragsytere i dette arbeidet. At Senterpartiet nå ønsker å gjennomføre konkrete tiltak, er bra. En opptrappingsplan for hele rusfeltet har vært under arbeid i lengre tid. Forslaget kommer derfor altfor sent og er – slik jeg ser det – for snevert. Rusomsorgen må ses som en helhet. De som går på medikamenter, har de samme utfordringer og behov som dem som velger seg rusfrihet uten medikamenter. Jeg synes i tillegg at Senterpartiets tilnærming i saken er negativ. Faktum er at mange har fått et mye bedre liv, og mange lever helt normale liv – hva nå enn det måtte være – innenfor LAR. Enkelthistoriene forteller oss nyansene fra himmel til helvete. Jeg er derfor glad for at et flertall i komiteen skriver at de har merket seg at LAR-behandling har bidratt til økt livskvalitet og til et mer verdig liv uten illegale rusmidler for svært mange – og at fagmiljøene mener dette er den mest effektive behandlingsformen, som også gjør de rusavhengige mottakelig for videre behandling og helsehjelp. Særlig det siste har jeg vært opptatt av. Selv om mange lever gode liv i LAR, er det ikke uten bivirkninger å innta disse medisinene hver dag år ut og år inn. Derfor er det til enhver tid noen som føler seg så sterke og trygge i sin situasjon at de har ønsket å trappe ned og slutte med sin medisin. Dette tilbudet har vært nesten ikke-eksisterende. De siste årene har dog noen forsøkt å skape slike tilbud, men finansieringen av dette har ikke passet inn i systemet. Det er derfor viktig at slike tilbud nå får sin aksept og støtte. Mange har kritisert ordningen med henvisning til lekkasje av medisinen. En skikkelig gjennomgang av dette støtter jeg. Men vi skal vokte oss vel for å straffe alle med skjerpede krav til henting og kontroller fordi noen misbruker den tilliten de er gitt. Regimet er allerede svært kontrollerende og begrenser enkeltmenneskers muligheter til fritt å bestemme over sin egen tid og oppholdssted. At enkelte misbruker tilliten, handler som oftest om at altfor mange ikke får nødvendig oppfølging og bistand – og mangler en individuell plan om veien videre. Forslagsstillerne viser til at kun 34 pst. av LAR-pasientene har en individuell plan. Selv om det er frivillig å ha en slik plan, er jeg enig i at dette tallet virker altfor lavt. Derfor har jeg i denne sal gjentatte ganger fremmet forslag om tiltak for at denne retten skal innfris. Hver eneste gang har Senterpartiet og flertallet stemt imot. Jeg forutsetter at viktigheten av en individuell plan blir tydeliggjort og skjerpet i opptrappingsplanen. Til syvende og sist handler det om ettervern og oppfølging. Her har mange kommuner en vei å gå. Når man lever sitt nye liv uten rus og uten vennene man har hatt de siste årene, må dagene fylles med nytt innhold, og fortiden må ryddes opp i. Ettervern vil derfor ha en sentral plass i opptrappingsplanen som er under arbeid. Helsedirektoratet har i tillegg fått i oppdrag å revidere retningslinjene i LAR, inkludert problemstillingene rundt utdelingen av medisin. Fagmiljøene, brukerne, organisasjonene og kommunene skal dele sine erfaringer før Helsedirektoratet sluttfører sitt arbeid. Mye er under arbeid, og jeg imøteser med glede sluttresultatet av alt dette. | 0 |
Det har vært veldig viktig i arbeidet med dette å sørge for at de som er foreldre, eller andre pårørende, og som har barn som har spesielle behov, ikke opplever unødig usikkerhet i forhold til hva slags rettigheter de har. Husk på at her er det mange foreldre som har hatt lange kamper for at deres barn skal ha samme rettigheter som alle andres barn. Derfor har jeg vært veldig opptatt av at vi ikke skulle spre uro rundt hva slags rett man har til å få vurdering i forhold til spesialundervisning. Jeg er jo veldig opptatt av at PP-tjenesten skal komme tett på skolene, og det understrekes også i meldingen og i innstillingen fra komiteen at skolene ikke skal vente på at et barn får en utredning før de setter i gang spesielle tiltak. De må gjøre det med én gang. Det handler om å fange opp og følge opp, så det er en litt annen strategi enn den representanten Tord Lien viser til. Så får vi se om det virker, og så må vi følge opp hele veien – løpende og gående. | 1 |
SV stiller seg som eneste parti utenfor en komitémerknad som også kritiserer Hamas. En samlet komité, med unntak av SV, viser til den realitet at Hamas og andre militante grupper har bygget opp omfattende militær kapasitet i Gaza med langtrekkende raketter og infiltrasjonstunneler. Spørsmålet mitt til representanten Solhjell er hvorfor SV bryter ut av denne konsensusen om å påpeke denne realiteten med raketter og infiltrasjonstunneler. Spørsmålet er om SV er uenig i at disse tunnelene og disse rakettoppskytingsrampene har eksistert, eller om dette ikke er et problem. | 0 |
Bare kort. Jeg skal bare fremme de forslag som Fremskrittspartiet har i innstillingen. | 0 |
SV vurderte lenge å forlengja minimumsvassføringa på 65 m3/sek ut august, for me meinte det var mest forsvarleg i forhold til villlaksproblematikken. Etter drøftingar med saksordførar blei me likevel overtydde om at me skulle gå vidare med det forslaget som no er lagt fram, delvis – for å gje litt skryt til Høgre sin saksordførar – på grunn av eit grundig arbeid frå saksordføraren si side som gjer at det er enklare for SV som miljøparti å gå med på ei samrøystes innstilling. Lat meg berre til slutt seia når det gjeld det som står om manøvreringsreglementet, at dersom det blir problem i forhold til villaksen, kan me altså før det er gått ti år, gå inn og korrigera. Det er utgangspunktet mitt for å vera med på denne samrøystes innstillinga, men eg og SV vil sjølvsagt, dersom det blir problem, fronta manøvreringsreglementet og gjera noko med det. | 1 |
Regjeringens mål er som kjent at SAS skal kunne klare seg som et kommersielt flyselskap uten at det skal komme statlige bidrag. Men det å drive et av våre store flyselskap til konkurs ville være en spesiell måte å prøve å avvikle flytrafikken på. Det regner jeg ikke med at Solvik-Olsen heller tar til orde for. Måten å sørge for at vi i framtiden kan bruke mer miljøvennlige transportløsninger enn fly, er å bygge ut mer effektive jernbanestrekninger på de strekningene der det i dag flys mye. Jeg registrerer Fremskrittspartiets nye interesse for jernbaneinvesteringer. Men jeg ser også at profilen i det alternative budsjettet til Fremskrittspartiet fortsatt handler mest om vei. Fremskrittspartiet har vel fortsatt ikke forlatt sin trang til latterliggjøring av visjonen om lyntog i Norge, noe som vil være det helt nødvendige skrittet å ta hvis vi skal få til en «flyavløsning» i stor skala. | 1 |
På vegne av representanten Ketil Solvik-Olsen og meg selv har jeg gleden av å fremme forslag om å gi regjeringen fullmakt til å redusere merverdiavgift på strøm og elektrisitetsavgift i perioder med ekstraordinær høy strømpris. | 0 |
Jeg må få komme med en rettelse, bare for å påpeke det for referatets del: Jeg sa ikke 0,35 pst., jeg sa 0,035 pst. som innblandingsbit, slik at det kan bli riktig i referatet. | 0 |
Jeg hørte av innlegget til representanten fra Arbeiderpartiet at dette nå var den nye meningen til Arbeiderpartiet – å se muligheter for å utvikle Avis-Norge. Jeg fikk det ikke med meg i innlegget, men hva er forskjellen fra den gang Stoltenberg-regjeringen sa at 40 mill. kr var det riktige tallet, til at de nå har økt til 50 mill. kr? Hva er forskjellen fra den gang Stoltenberg la fram og hadde en vurdering rundt det – altså en forskjell fra 40 mill. kr til 50 mill. kr – og hvilke konsekvenser ser representanten for de små lokalavisene rundt omkring i landet når man fortsetter med å styrke disse byavisene, som det ble sagt. Jeg har to spørsmål: Hva er begrunnelsene for å øke fra 40 mill. kr til 50 mill. kr? Er det nye opplysninger om det? Og hva med konsekvensene for de små lokalavisene rundt omkring i landet som nå endelig kunne fått et løft? | 0 |
Det var representanten Storberget som fikk meg til å ta ordet, for hans innlegg var jo i samme gate som representanten Pollestads. Det er fascinerende når man fra talerstolen etterlyser gjennomføringskraft, samtidig som man både gjennom spørsmål og annet som jeg leser om i avisene, er svært kritisk til at denne regjeringen gjør endringer i landbrukspolitikken som faktisk bidrar til forandringer. Jeg kan nevne konsesjonsgrense for kylling som ett eksempel. Vi mangler gjennomføringskraft, blir det sagt, men når vi da gjennomfører endringer som gjør at kyllingbøndene kan drive på heltid, ja, da: – Hva er det for noe, da? Jeg var inne på eksportsubsidier. Jeg kan nevne naturskadeerstatningsordningen, en lov som lå i skuffen i årevis før vi kom inn i departementet. Neste år skal endringer tre i kraft, og det er veldig bra, for akkurat nå opplever bønder, bl.a. i Vest-Agder og ikke minst i Rogaland, oversvømmelser, som betyr at man må få erstatning. Dette vil bidra til at en får det mer effektivt. Jordbruksoppgjøret har jeg også vært inne på. Vi så tendenser til at representanten Storberget mente at jordbruksoppgjøret i 2014 skulle avgjøres på hans kontor. Det gjorde det ikke, og de endringene og den gjennomføringskraften som vi faktisk fikk til, var han imot. Jeg er litt forbauset over at man ikke kan bestemme seg for hva man egentlig til slutt mener. På den ene siden er det et problem at vi får gjennomført mye, på den andre siden har vi ikke gjennomføringskraft. Begge disse to tingene kan ikke stemme, så jeg ser fram til at man bestemmer seg snart. | 0 |
Representanten Johan J. Jakobsen hadde et par referansepunkter for å gi bistand. Han snakket om solidaritet og menneskeverd, og siden det er 17. mai i morgen, er dette ord jeg selvfølgelig fullt ut kan sluttet meg til, og som det er på sin plass å si i denne sammenheng. Men han hadde også en referanse til Fremskrittspartiet, hvor han tilla oss den holdningen at vi mener at det ikke nytter. Der må jeg si meg uenig med representanten Jakobsen. Poenget til Fremskrittspartiet er at det nytter. Men det som er avgjørende, er hva som nytter, og vi har ikke tro på stat til stat-bistand. Det vi har tro på, er dette med markedsadgang og handel og stimulering av næringslivet i u-landene. Det som er positivt, og som er et eksempel på at det nytter, er nettopp u-landenes egen holdning på dette punktet, hvor det har skjedd en vesentlig dreining de siste årene nettopp i retning av dette med markedsadgang, at det er det som betyr noe, og ikke nødvendigvis de voldsomme stat til stat-overføringene som vi opplever i dag. Det er markedsadgang som vil føre til resultater i det lange løp. Jeg synes representanten Jakobsen hadde mye positivt i sitt innlegg. Jeg synes det var spesielt positivt at han nå la vekt på at fem måneder, også fra Senterpartiets ståsted, kanskje er et for langt tidsperspektiv når det gjelder situasjonen i Zimbabwe. Han antydet også at man kanskje burde revidere dette tidligere, og før Stortinget møtes til høsten. Jeg synes også Johan J. Jakobsens poeng, at å gi hjelp til et slikt despotregime nettopp undergraver folks holdning til bistand generelt, var veldig godt, det har jeg brukt flere ganger tidligere i bistandsdebatter, også når det gjelder Zimbabwe. Jeg vil gjerne avslutte med å stille representanten Jakobsen et mer prinsipielt spørsmål, i og med at han har vært inne på hvilke kriterier som må gjelde for å stoppe bistanden: Hvilke kriterier vil Senterpartiet legge til grunn for å stoppe bistanden? | 0 |
Jeg takker igjen for svaret, som var mer direkte knyttet til det jeg spurte om. Jeg er fornøyd med at statsråden vil følge opp bl.a. forhold knyttet til registrering. Det er påpekt fra ulike hold at lærerne ikke rapporterer voldstilfeller, og at verken skolene eller skoleeierne - i de fleste tilfeller er det kommunene - spør etter slike rapporter. Vi må ikke stille oss slik i forhold til voldsproblemet at vi begår den samme feilen som vi gjennom mange år har begått når det gjelder mobbing, at vi voksne lukker øynene og later som om dette ikke foregår. Jeg har til slutt lyst til å vise til at alt i 1997 slo faktisk EU alarm om et økende voldsproblem i skolen og satte i verk tiltak. Så vidt jeg vet, har også Norge vært involvert i dette i forbindelse med Connect-programmet. Like fullt vet vi pr. i dag, ut fra de siste registreringer, at voldsproblematikken øker. Det gir grunn til bekymring. Jeg håper statsråden vil se på dette med betydelig kraft. | 0 |
Høyre står selvsagt fritt til å ønske at Statens lånekasse skal foreta sin rentefastsetting ut fra et annet og mer markedsbasert system. Men det er i tilfelle en sak som må vedtas av Stortinget, for det er Stortinget som har vedtatt at det skal gjøres på denne måten. Fordelen i et forbrukerperspektiv er jo at topp og bunn når det gjelder rentenivået i Lånekassen, jevnes ut – man får del i rentenedgangen, men den kommer litt senere. Det som er forskjellen mellom norske bankkunder og bankkunder i veldig mange andre land, er at langt færre kunder har fastrentelån. Det betyr at rentenivået i forhold til husholdningenes inntekter og utgifter er mye mer knyttet til svingningene i markedet. Det er derfor vi har tilbudt fastrentelån til kundene i Statens lånekasse. Man kan da jevne det litt mer ut. Det betyr at man får samme fordel, men bare litt annerledes fordelt. Ellers må jeg jo si at Statens lånekasse er en veldig viktig del av den norske utdanningspolitikken. Man får lån uten at risiko vurderes. | 1 |
Jeg kan opplyse representanten Hagen om at jeg sover rimelig godt om natten – kanskje ikke de siste nettene, men det har helt andre grunner. Vi sier ikke at vi skal bure noen inne. Vi ønsker lukkede mottak fordi vi ønsker at de som kommer til Norge og ikke har identitetspapirer – de vi ikke aner hvem er – skal vi kunne ha kontroll over, i hvert fall til vi har klarlagt identiteten deres. Det går, ifølge personer i politiets utlendingsenhet, en del rundt i Norge som er tikkende bomber. Da bør vi også ta høyde for det. Representanten var inne på hva som skjer i mottak. Jeg vet veldig godt hva som skjer i mottak i dag. Jeg vet godt hvordan mottakene fungerer rundt omkring i dette landet i dag. Der det ikke er lukkede mottak, har de sikkert de samme utfordringene som en kan få i lukkede mottak. Det som er et faktum: I dag skjer det drap, og det skjer vold – både mot andre beboere og mot ansatte – ved asylmottakene. Men det tror jeg kan løses. | 0 |
Jeg har fornøyelsen av å legge fram et representantforslag fra Torgeir Knag Fylkesnes, Audun Lysbakken og meg selv om at fiskekvotene skal forbli i lokalsamfunnet og sikre stabil råvaretilgang for næringslivet. | 1 |
Jeg var i replikken til Marit Nybakk inne på hvordan Stortinget har blitt informert om Regjeringens planer om forlengelse av det norske Irak-bidraget utover januar 2004. Som sagt, SV mener at det i budsjettet burde vært redegjort for på en helt annen og mer presis måte at det lå inne en bevilgning til videreføring av Irak-bidraget i forhold til budsjettet for internasjonale styrker. Det holder altså ikke å peke på et spørsmål fra Senterpartiet i finanskomiteen. Mener statsråden at det er å konsultere Stortinget? Det står ikke noe om denne videreføringen i budsjettet. Det er interessant at finansieringen av Irak nå skjer over forsvarsbudsjettet, og ikke over bistandsbudsjettet. Men dette setter også Regjeringens argumentasjon for inneværende års finansiering i et litt merkelig lys. Vi har oppfattet at Regjeringen så det som naturlig at det ble bevilget over bistandsbudsjettets nødhjelpsbevilgning i år, fordi dette var et oppdrag av ren humanitær karakter. Dette har vi betvilt. Vi har også kritisert at nødhjelpsmidler ble brukt. Ligger det en innrømmelse fra Regjeringens side i dette? Nå er det høyst usikkert om Norge kan bidra f.eks. i Sudan, noe jeg antar vi vil komme tilbake til og diskutere etter utenriksministerens redegjørelse. (Presidenten klubber.) Men jeg vil spørre forsvarsministeren: Hvor mye av bevilgningene over kap. 1792 vil i 2004 gå til Irak-styrkene? Og hvordan ser forsvarsministeren på mulighetene (presidenten klubber igjen) for å kunne øke Norges bidrag til fredsoppdrag i Afrika innenfor denne bevilgningen? | 1 |
Nei, jeg vet ikke hvor representanten Skjelstad tar det fra, det må jo være ut fra helt løse luften, at jeg har foreslått kvartstillinger og halvstillinger – på ingen måte! Vi har jo den største klima- og miljøsatsingen som noen har i noe budsjett, og det betyr at vi mener at kommunene selv trenger denne kompetansen, og at man selvfølgelig også må samarbeide med andre om dette. Det er riktig at det her kreves kompetanse som kommunene ikke har i dag. Men jeg vil også si at jeg satt i kommunestyret da disse miljørådgiverne kom inn i kommunene. Det var et stort løft, og det har vært et stort savn at den kompetansen har blitt fjernet sånn at vi liksom har rykket tilbake igjen mange hakk for at kommunene skal kunne ha denne kompetansen. Denne kompetansen må også ligge i hele teknisk sektor, den må ligge i ledelsen av kommunen, for hvis ikke klimaarbeidet blir en del av ledelsen også i kommunen, så kommer vi ikke til å nå de klimamålene eller klare de klimatilpasningene som vi er nødt til å få til. | 1 |
Eg trur me skal gje sentrumspartia rett i at dei er litt flinkare i miljøpolitikken enn Arbeidarpartiet har vore når dei har vore i posisjon – eg kan faktisk gje litt skryt, men ikkje for mykje, for det treng dei ikkje! Det er litt irriterande, synest eg, å lesa i Dagsavisen at ein skyldar på Stortinget, at det er Stortingets ansvar at ein ikkje har ein offensiv miljøpolitikk. Det synest eg er rimeleg frekt. Eg må be Rise presisera om dette òg inkluderer SV, at SV òg har ansvar for at fleire enn Regjeringa ikkje får gjennomslag for sin miljøpolitikk. Eg synest det er litt feigt av Regjeringa å gå ut og skylda på Stortinget. Miljøpolitikken er ikkje noka kontantstøtte for Regjeringa. Det er ikkje ei sak ein står på for, det er ei sak ein salderer med. Det gjer ein i dette budsjettet òg – saman med Arbeidarpartiet denne gongen, førre gongen saman med Høgre og Framstegspartiet. Så her synest eg at ein bør vera litt rakrygga og seia at ein synest det er viktig å vera i posisjon og ikkje nødvendigvis å få gjennomslag for det ein meiner er viktig politisk. La meg illustrera med to eksempel at det ikkje berre er Stortingets ansvar. Når det gjeld PCB-oppryddinga, er det eit stortingsfleirtal som kritiserer Regjeringa for passivitet. Naturvernforbundet har illustrert at dette er eit kjempeproblem. Me veit at det bl.a. kan ha store konsekvensar for folks helse, og Regjeringa har altså ikkje noka særleg satsing for å rydda opp. Det er ein handlingsplan, men her treng ein meir pengar. Det andre eksemplet går på omstilling med omsyn til større energieffektivitet, som ein heller ikkje gjer. Så Regjeringa må ta ansvar for at den ikkje er offensiv når det gjeld miljøpolitikken, og det må Lars Rise svara for her. | 1 |
Det som bekymrer meg, er at departementet åpenbart ikke er offensivt. Denne reformen er det Stortinget som har initiert og fått til, mot Barne- og familiedepartementets ønske. Jeg må si at dette er defensivt. 6 900 plasser er omtrent halvparten av det Stortinget har vedtatt, og det statsråden har forsikret Stortinget om, senest i budsjettet i fjor, skulle bygges. Det å følge nøye med er ganske utilstrekkelig. Jeg må si at jeg får en liten mistanke om at barne- og familieministeren og Regjeringen egentlig synes det er fint at utbyggingen ikke holder den takten den skal, fordi trinn 2 i innføringen av makstaksten forutsetter full dekning. Det var Regjeringens måte å underminere barnehageforliket på sist. Den prøvde å få inn denne formuleringen, og det lyktes den med, for å få et enstemmig storting. Hvis det virkelig er sånn at departementet ikke mener fullt alvor med utbyggingen, har vi et alvorlig problem, for det er altså et enstemmig storting som ønsker en utbygging. Min utfordring til barne- og familieministeren er: Det er altså ikke tilstrekkelig å følge nøye med. Skal vi nå målene om full dekning, må vi bygge mer enn 16 000 nye plasser framover, og det må vi klare innen utgangen av 2005. Det betyr at jeg håper at statsråden nå samarbeider med Stortinget for å lykkes med denne storstilte satsingen på barnehageutbygging. | 1 |
La meg først få henstille til saksordføreren om å dokumentere påstanden om at ni av ti som går i metadonprogram, har sidemisbruk. Det positive forslaget fra stortingsrepresentant Bjarne Håkon Hanssen om en liberalisering av inntakskriteriene for medikamentell assistert rehabilitering har fått et heller magert behandlingsresultat i komiteen. Grunnen til dette kan imidlertid være at komiteen venter på rusmelding II, hvor bl.a. kriteriene for medikamentell behandling blir ett av temaene. Det vitner om historieløshet når flertallet i sin merknad påstår at den legemiddelassisterte rehabiliteringen av de narkomane i Norge har foregått i et høyt tempo. Faktum er at Norge har ligget minst ti år etter våre naboland og land for øvrig i Vest-Europa når det gjelder medikamentell assistert rehabilitering av narkomane. Vi kom først i gang i Norge med metadonbehandling i 1994, og da i et svært lite omfang, med kun 50 pasienter. I dag har vi under medikamentell behandling ca. 1 600 som går på metadon eller Subutex, mens behovet skulle tilsi et sted mellom 4 000 og 5 000. Nei, tempoet for slik behandling har ikke vært høyt – snarere tvert om. Det har vært lavt, og det har tatt veldig lang tid å komme dit vi er i dag. Det er etter min vurdering på ingen måte langt nok. Inntakskriteriene for opptak til medikamentell assistert behandling er fortsatt de samme som de var i utgangspunktet, dog med en viss nyansering om at man skal ha en helhetsvurdering av pasienten. Dette blir i svært få tilfeller gjort. Men det har faktisk ligget der hele tiden, og praksis viser at det er veldig få under 25 år som får behandling med metadon. Dette er stikk i strid med all medisinsk behandling og kunnskap, hvor man fortrinnsvis skal komme til behandling så raskt som mulig, uansett hvilken lidelse man måtte ha. Jeg vil allerede på dette tidspunkt gjøre klart at Fremskrittspartiet ønsker et enhetlig statlig ansvar for behandling og rehabilitering, statlig finansiert gjennom helseforetakene. Det som eventuelt kan ligge igjen i kommunene, er det forebyggende arbeid, omsorgsinstitusjoner og ettervern. Ved statlig eneansvar gjennom foretakene bør de regionale metadonteamene avvikles, og medisineringen av pasientene må overlates til den enkelte fastlege, slik ordningen nå engang er i landet. | 0 |
Å diskutere framtid er krevende, ikke minst når det er en lang framtid, som i dette tilfellet. Det er lett å bomme, og det er lett å komme med framtidsperspektiver som i ettertid vil vise seg dumme. Men samtidig er det både useriøst og faktisk i og for seg uunngåelig ikke i nåtid å forberede seg på framtid. Mitt og SVs utgangspunkt er for det første at vi, som heldigvis veldig mange andre, har en forelskelse – eller tiltro er vel et bedre parlamentarisk uttrykk – til den norske og nordiske samfunnsmodellen, som det rød-grønne flertallet her i dag beskriver som en tredelt modell: en økonomisk modell, en velferdsmodell og en arbeidslivsmodell. For SV og den rød-grønne regjeringa er ikke dette en hemsko og nærmest et problem for Norge framover. Tvert imot, dette har vært, er og vil bli et av våre viktigste virkemidler for videre god samfunnsutvikling. Den norske samfunnsmodellen er mer en viktig del av svaret enn en del av problemet, slik store deler av opposisjonen beskriver den som. Jeg syns både meldinga og ikke minst det rød-grønne flertallets merknader i innstillinga beskriver dette på en veldig god måte. Det er god lesning, og da ikke minst denne balansen, dette samspillet som representanten Knut Storberget så godt presenterte i sitt innlegg, mellom å skape for å dele og å dele for å skape. Et utgangspunkt nummer to er at det er viktig å se på forholdet mellom privat forbruk og fellesforbruket når vi arbeider med framtidsperspektiver. Begge forbrukstypene er politiske i den forstand at de i stor grad er politisk bestemt. Dette blir trukket fram i meldinga, og det blir trukket fram i innstillinga, men det er en problematikk som jeg syns vi i enda større grad bør fokusere på. Representanten Geir-Ketil Hansen har i sine innlegg poengtert dette på en veldig god måte. Det tredje og siste utgangspunktet er bærekraftig utvikling, og meldinga, som innstillinga, slår enstemmig fast – og det er prisverdig: «Dagens forbruks- og produksjonsmønstre er samlet sett ikke bærekraftige.» Men dessverre: Resten av meldinga og innstillinga blir i veldig stor grad knyttet til klimautslippsproblematikk. Det er viktig nok, men det jeg virkelig savner her, er fokusering på den store ressursutfordringa. Jeg har vanskelig for å tro at det ressursforbruket som vår samfunnsmodell nærmest tar for gitt, er et ressursforbruk vi kan ha i 2050 og som verden for øvrig kan basere seg på. Så sjøl om en her legger til grunn et svært optimistisk ressurssyn, er nok dette det svakeste med meldinga. Så må også jeg si til slutt at det til dels morer meg, sjøl om det burde skremme meg, hvor grunnleggende handlingsregeluenige Fremskrittspartiet og Høyre er, og at Fremskrittspartiet nærmest gnir det inn i innstillinga. | 1 |
Her ligger det jo egentlig ubegrensede muligheter til å tenke nytt og annerledes når det gjelder hvordan en kan bidra til å øke interessen for et samarbeid mellom Norge og Russland. Det er klart at Finnmark, og for så vidt Troms, har et bedre utgangspunkt enn de fleste andre fylker. Nå skal vi ha en melding om ungdomsskolen. For mange elever i Finnmark og Troms kan kanskje interessen for utviklingen i Russland være en del av det vi tenker på når vi ser for oss hvordan vi skal gjøre ungdomsskolen mer relevant og mer motiverende. Så la oss ta med oss det i de sakene vi nå diskuterer på utdanningsområdet, for jeg er helt sikker på at veldig mange elever vil kunne utvikle interessen for videre samarbeid med Russland og nysgjerrighet for det russiske samfunnet hvis vi la litt mer til rette for det, særlig der man har lett kontakt med russere og Russland. | 1 |
Det er godt å høre at departementet og statsråden nå tar disse spørsmålene alvorlig. Det har nemlig vært en tendens til – og noen bruker sterkere ord enn det også – at forhandlinger om kontrakter føres mens f.eks. fartøyer er i sjøen på vei mot mulige oppdrag, og det er jo et dårlig utgangspunkt for forhandlinger. For å inspirere til villighet hos personell kan naturligvis flere ting gjøres, og statsråden har her antydet at det er ting som er på gang. Kan statsråden f.eks. tenke seg et system hvor villighet til kontrakt bør karrieremessig honoreres? | 0 |
Man skal styrke kulturminnepolitikken, ble det sagt. Det er jeg selvfølgelig helt enig i – det er hele komiteen. Hvis man tar utgangspunkt i de høringene som vi hadde, ville vel nærmest samtlige gjøre det, og samtlige ville styrke den gjennom skatte- og avgiftsfritak når det gjelder fredede bygninger i privat eie, som omfatter ca. 60 pst. Da er spørsmålet: Hvorfor vil ikke Arbeiderpartiet lytte til de råd de får, slik at man får et bredt vern? Jeg må si at jeg er skuffet over Arbeiderpartiet, som slår seg i lag med regjeringspartiene når det gjelder fartøyvern. Vi har dårlig erfaring med regjeringspartiene og fartøyvern. I budsjettframlegget gjør de nærmest hva de kan for å saldere den posten – heldigvis fikk vi styrket den. Jeg lurer på hvorfor Arbeiderpartiet slår seg i lag med regjeringspartiene for å radere ut fartøyvernet i Norge. | 0 |
Takk for svaret. Det er riktig at få, om noen, har klaget til ESA før når det gjelder bompenger. Men grunnen til at det nå foreligger seks klager, og er varslet flere, er at omfanget av bompengebruken har økt dramatisk i Norge, og faktisk spesielt under denne regjeringen. Det er også slik at ingen av disse bompengefinansierte prosjektene har vært lagt frem til folkeavstemning, slik at det er en direkte kanal fra innbyggerinitiativ som klagerne bruker. Jeg går ut fra at statsråden også er åpen for at innbyggerne kan bruke den type kanaler. Men oppfølgingsspørsmålet er: Dersom klagerne og innbyggerne får rett, vil da staten bidra mer til de prosjektene som ikke får lov til å bruke forhåndsinnkreving, og som ikke får lov til å kreve betaling fra trafikanter som ikke bruker prosjektet man blir pålagt å betale for? | 0 |
Allerede i revidert nasjonalbudsjett for 2007 gjør vi endringer i den økonomiske politikken på bakgrunn av det som nå er situasjonen. Det er derfor vi har lagt oss på 3,8 pst. istedenfor 4 pst., som lå til grunn for 2007. Det er først og fremst fordi 2006 var et bedre år enn det vi trodde, og fordi vi selvfølgelig følger denne utviklingen veldig nøye, som Lars Sponheim er inne på. Vi deler synspunktene til Norges Bank i forhold til kapasitetsutnyttelse. Men det som har overrasket oss gjennom mange runder under denne høykonjunkturen, er at kapasitetsgrensen har gått lenger ut enn vi i utgangspunktet skulle tro. Det betyr at vi er mye mer integrert i en internasjonal økonomi og et internasjonalt arbeidsmarked enn det vi trodde fra før, og at vi har klart å få ledig kapasitet inn. Vi vet at den grensen går et eller annet sted, men vi er ikke helt sikre på hvor den er. Det er den balansegangen vi må gå, for dette er ikke et område for gambling, men et område for å klare å finne ut hvordan vi kan lande mykt og holde lav arbeidsløshet så lenge som mulig. | 1 |
Det må ikke være sånn at man må være utdannet jurist for å forstå noe når vi behandler sakene her. Jeg trenger egentlig bare et svar på om barn under 16 år vil bli løftet fra 40 til 60 G under behandlingen fra departementet og i lovforslag som senere kommer til Stortinget. Det trenger jeg svar på. Representanten fra Arbeiderpartiet var borte i dette med forsvarlig behandling. Ja, helt enig, men så ble det i samme setning sagt at dette er forslag som har ligget i departementet hele tiden – som har ligget der til vurdering – og da er det jo ikke noe nytt. Det er mye nyere for oss som ikke har den tilgangen på informasjon og den muligheten til å kunne få innblikk i hva som skjer i departementsform, som posisjonspartiene har. At det skal være uforsvarlig behandling, blir da feil. | 0 |
Det var et svar fullt av formaliteter, men der de prinsipielle avklaringene mangler, og det var nettopp gode prinsipielle avklaringer vi trodde vi skulle få med en flertallsregjering. Det skjer da ikke. Statsråd Bjørnøy har allerede varslet at det vil stilles krav om CO2-rensing for gasskraftverket på Tjeldbergodden. Det er jo hyggelig at Regjeringen har visjoner, men problemet i dette området er at hvis en skal ha så firkantede visjoner at man kun skal bygge gasskraftverk med CO2-rensing, vet vi at da vil det ikke bygges gasskraftverk i Møre og Romsdal på en del år ennå. Tatt i betraktning den kraftsituasjonen en står i, er det ganske tragisk for regionen. Da er det også betenkelig at en har strengere rammevilkår i Norge enn i EU for nettopp gasskraftverk, tatt i betraktning Arbeiderpartiets tidligere standpunkt i sånne saker. Tror Regjeringen at det blir bygd gasskraftverk raskere eller senere hvis en stiller dette kravet om CO2-håndtering, i forhold til ikke å ha krav om CO2-håndtering? | 0 |
Jeg har dette spørsmålet til barne- og familieministeren: «Flere kommuner utviser nå stor kreativitet for å få plass til flere barn i barnehager. I Bergen foreslås det å dekke behovet gjennom å ta inn flere barn i avdelingene. Det antydes fem ekstra barn i småbarnsavdelingene og seks i avdelinger for større barn. Er statsråden enig i at slike tiltak vil underminere målet om bedre kvalitet i barnehagene, og hvilke initiativ vil statsråden ta for å styrke kvalitet og pedagogisk innhold i barnehagene?» | 1 |
Først vil jeg gjerne berømme representanten Hanekamhaug, for jeg hadde forventet at Fremskrittspartiet kom fra motsatt side i leksedebatten. Slik har jeg ofte oppfattet Fremskrittspartiet før, at dette med krav til lekser var beviset på at vi hadde en skikkelig kunnskapsskole. Så jeg synes dette er med på at vi kan få en mer opplyst, kunnskapsrik debatt om lekser. Den honnøren vil jeg gjerne gi representanten. Så til hvordan vi organiserer dette: Det er riktig at en del skoler planlegger å knytte det til SFO, men det er et tilbud til alle barn, også dem som ikke vanligvis går i SFO – så det skal nå bredere enn det. At det knyttes til SFO, kan ikke ekskludere barn som ikke går i SFO. Vi vet at det er veldig viktig, f.eks. med tanke på barn med minoritetsbakgrunn, som kanskje vil være noen av dem som trenger dette mest. Vi har en ganske krevende balansegang å gå når vi skal introdusere dette, fordi vi vet at leksehjelp som blir målrettet ut fra dem som vi vet strever litt på skolen, blir en leksehjelp som ikke fungerer. Men en leksehjelp som først og fremst appellerer til dem som er flinke på skolen fra før, er også en leksehjelp som ikke fungerer. Vi jobber nå med hvordan vi skal finne kvaliteten i dette, slik at en når målsettingen. Men utgangspunktet er en lærer som gir gode lekser. | 1 |
Jeg må si at jeg blir noe forundret over svaret fra statsråden. Jeg hadde forventet å få et ja- eller nei-svar på et enkelt spørsmål. Det er mildt sagt provoserende når man sier at mor ikke skal føle ansvar for å være hjemme, eller for den saks skyld far. Hvis man reiser rundt og møter disse barna og disse foreldrene, er det et sterkt ønske om å få lov til å være hjemme sammen med sine barn i slutten av deres levetid. Det er det vi snakker om: i slutten av deres levetid. Det er mor og far selv som har et brennende ønske om å få lov til å være sammen med sine håpefulle i en sånn situasjon, samtidig som man kan kombinere det med arbeid. Hvis vi skal vente på Kaasa-utvalget, snakker vi om to år. Da er det gått snart fem år siden regjeringen begynte med arbeidet. Da er det to alternativer: Enten må foreldrene ut av arbeidslivet og være hjemme uten lønn, eller så må man sette barnet på institusjon. Mener virkelig statsråden at de to alternativene bærer mer preg av et velferdssamfunn enn at foreldrene får mulighet til å være hjemme? | 0 |
Først har jeg lyst til å berømme representanten Høglund i debatten, for jeg synes at han framstår langt mer nyansert enn det Høyres egen talsperson faktisk gjør, og stiller mange spørsmål om hva som faktisk virker, i forhold til å bygge fred og et sivilt legitimt styre i Irak framover. Det er det grunn til å ha. Det er jo noe av problemet. Det er helt opplagt at man trenger både irakiske politistyrker og irakiske militære som har legitimitet i befolkningen. En hovedproblemstilling er: Vil de få det, når alle ser at de så langt kriger side om side med amerikanske soldater, som oppfattes som en okkupasjonsmakt? Og vil de få det under opplæring fra NATO, der USA også deltar sterkt sammen med andre NATO-land? Det er det grunn til å sette store spørsmålstegn ved. Derfor tror jeg at den diskusjonen som dreier seg om å få inn sikkerhetsstyrker fra ulike muslimske land, er en diskusjon som bør gå videre. Kan man tenke seg at det er andre som kan lære opp irakiske soldater? Det tror jeg er viktig å diskutere. | 1 |
Dobbeltkommunikasjon har i svært stor grad preget den rød-grønne regjeringens utenrikspolitikk siden den overtok for to og et halvt år siden. Med et SV i regjering som har programfestet at vår viktigste allierte, USA, er den største trusselen mot verdensfreden, har man åpenbart et stort problem med å opptre samlet. Kort tid etter regjeringsskiftet så vi stortingsrepresentanter fra SV demonstrere mot sin egen regjering på plenen foran Stortinget. Vi så det igjen nylig da et enstemmig storting godkjente vår tilstedeværelse i Afghanistan, samtidig som representanter for SV kommuniserte sterk motstand i pressen. Vi ser også intern uenighet komme til overflaten i rakettskjoldsaken. Dette er noen av eksemplene som utenriksministeren etterlyste i vår forrige ordveksling. Er utenriksministeren komfortabel med en slik uoversiktlig situasjon? Og: Tror utenriksministeren at denne dobbeltkommunikasjonen styrker vår anseelse og vår innflytelse i forsvarsalliansen NATO eller andre internasjonale fora? Til slutt: Oppfattet jeg utenriksministeren riktig når han nå gir opposisjonen i Stortinget skylden for SVs forvirring i utenrikspolitikken? | 0 |
Utover det som er kommentert fra andre her, har jeg bare én kommentar til representanten Hagens innlegg. Jeg er veldig glad for at han allerede nå fastslår at vi kommer til å vinne valget, når han fastslår at det er statsråd Hanssen som skal åpne bygget primo 2010. Jeg er også veldig glad for at han fastslår at vi fremdeles har en statsminister som heter Jens Stoltenberg, som da åpenbart ikke skal inviteres til det samme bygget i 2010. Jeg er glad for at Hagen går inn i valgkampen med det utgangspunktet, og håper at han får rett! | 1 |
På årets statsbudsjett er det øremerket 2,7 mrd. kr til regional- og distriktspolitikk. Holder vi kompensasjonsmidlene for differensiert arbeidsgiveravgift utenom, er bevilgningen på vel 2 mrd. kr. Dette er penger som skal gå til bedriftsetablering, lokalt entreprenørskap, kvinnesatsing, ungdomssatsing og bosetting i distriktene. Det er de aller viktigste virkemidlene vi har i distrikts- og regionalpolitikken – øremerkede og målrettede penger. Høyre og Fremskrittspartiet foreslår i sine alternative budsjettforslag å kutte disse midlene i sin helhet for å finansiere skattelettelse i størrelsesordenen 12 mrd. kr. Det er distriktene som taper aller mest. Nord-Norge taper hele 588 mill. kr, trøndelagsfylkene 193 mill. kr, Vestlandet 342 mill. og innlandsfylkene 156 mill. Når så Høyre i tillegg foreslår å kutte 200 mill. kr frå den nasjonale satsingen på innovasjon, redusere overføringene til landbruket med 1,7 mrd. kr, halvere distriktsstøtten til Posten, framstår høyrepartienes alternative statsbudsjett som totalt blottet for regional- og distriktsprofil – direkte distriktsfiendtlig. For Nord-Norges del vil Høyre øremerke 200 mill. kr til utvikling av petroleumskompetanse i leverandørindustrien. Alt skal styres mot oljesektoren – mot åpning av Lofoten, Vesterålen og Senja. Så snur partiene ryggen til det øvrige næringsliv. Gode eksempler på hva disse midlene har bidratt til i Nord-Norge, er RECs industrietablering i Glomfjord og Narvik – 600–700 arbeidsplasser i solindustrien. Utviklingen av Høgskolen i Bodø til Universitetet i Nordland er også et eksempel – en nordnorsk suksesshistorie. Den tunge satsingen som nå gjøres i Nord-Norge på reiseliv, med destinasjonsselskaper i Nordland, Troms og Finnmark og en felles nordnorsk reiselivsmarkedsføring, vil i sin helhet måtte avvikles dersom disse partienes budsjettforslag hadde blitt vedtatt. Legger vi til grunn landsdelenes andel av skatteinngangen, vil 34 pst. av den skattelettelsen som foreslås her, tilfalle Oslo og Akershus, mens f.eks. 6 pst. tilfaller Nord-Norge. Jeg vet ikke hvor partienes distriktsrepresentanter har vært når disse forslagene er behandlet. Enten har de ikke skjønt hva de har vært med på, eller så har de sovet svært tungt i timen. | 1 |
Som representanten Hagen sier, tar meldingen opp en del sentrale problemstillinger og setter søkelyset på en del utfordringer vi har i innvandrings- og integreringspolitikken i Norge. Hagen nevnte også en del positive ting ved meldingen. I meldingen er det ramset opp en del tiltak som regjeringen vil sette i gang, bl.a. tvungen retur. Der står det: «Regjeringen vil styrke arbeidet med nye returavtaler.» Er representanten Hagen fornøyd med at vi nå skal styrke arbeidet med nye returavtaler? Og er han fornøyd med de returavtalene som vi har inngått, f.eks. med Somalia? | 0 |
De regionale forskningsfondene får jeg komme tilbake til. Statsråden snakket om klima- og energiforskning. Det starter med realfagene. Det starter for så vidt allerede i barneskolen, i ungdomsskolen og i videregående skole. Dagens offentliggjøring av TIMSS-undersøkelsen viser at kunnskapene til de elevene på videregående som blir studenter, er fallende – en trend som har vart i noen år. Vi vet at realfagene har stort behov for infrastruktur, og at det vil være viktig for å møte både energi- og klimautfordringen – også med tanke på hva vi skal leve av i framtiden. Da er spørsmålet: Vil statsråden vurdere å øke finansieringen til realfagene for nettopp å møte de store samfunnsutfordringene som statsråden selv peker på? Det er slik i dag at realfagene kommer veldig dårlig ut, f.eks. i forhold til kliniske fag som medisin og farmasi. | 0 |
Høyre er i innstillingen med på et flertallsvedtak som jeg finner oppsiktsvekkende, nemlig innføring av refusjonstak fra folketrygden for allmennleger. Begrunnelsen for vedtaket synes å være sterkt vikarierende. Dette understrekes særlig ved at det antas at dette taket vil gi en innsparing for folketrygden på hele 200 mill. kr. Jeg finner vedtaket både som en mistenkeliggjøring av legevirksomheten og som praktisk ugjennomførbart. Forutsetter man en innsparing på 200 mill. kr, vil det være svært mange allmennleger som oppnår taket tidlig i driftsåret. Og hvilken situasjon kommer da pasienten i, særlig hvis vi skulle ha en fastlegeordning på plass? Det forundrer meg virkelig at Høyre støtter dette forslaget, og jeg tillater meg å spørre representanten Annelise Høegh: Hva er grunnen til denne støtten? Kan det være at skulle vi få en ordning som dette, vil det praktisk talt umuliggjøre innføring av fastlegeordningen, og den vet jeg at Høyre er imot. Hvis det er hensikten, kan jo den hellige middelet. | 0 |
Vi har et helsevesen som er under stadig omstilling, og sånn må det være. Det er samfunnsmessige behov som styrer det. Det er faglige endringer, teknologiske endringer, endringer i folks behov. Det gjør det særlig viktig at vi som folkevalgte lærer av de omstillingsprosessene vi har, både dem som går bra, og dem som ikke går fullt så bra. Jeg mener det er mange gode argumenter for å gjennomføre en sånn ekstern ekspertvurdering som forslagsstillerne her ber om. Vi trenger å lære av de feilene som er gjort, kanskje også av det som har vært bra i hovedstadsprosessen, og ikke minst trenger vi å stille oss det som er et grunnleggende spørsmål i utviklingen av spesialisthelsetjenesten i Norge: Trenger vi stadig større enheter, sånn som tidens melodi har vært en stund nå? Hva skal i så fall til for å få det til å lykkes? Er det lurt? Kanskje skal vi tenke helt annerledes. Når jeg snakker med og møter folk som jobber ved OUS, pasienter og andre som har erfaringer med sykehuset de siste årene, er det en del beskrivelser som går igjen. Én ting er en struktur som har blitt så stor at det er vanskeligere å lede. Det har vi bl.a. sett har gitt resultater ved flere anledninger i form av oppsigelser fra ledere som føler at kommandolinjene blir for lange, at man kjenner hverandre for dårlig, og at det er for vanskelig å få fram beslutninger og meldinger både oppover og nedover i beslutningshierarkiet. En annen utfordring er fagmiljøer. Vi skaper større enheter fordi det er et mål med større, bedre og mer stabile fagmiljøer. Men spørsmålet er om det noen ganger kan bli for stort. En lege beskrev for meg en hverdag ved OUS, der man på operasjonssalen hver dag møter nye ansikter som man ikke har jobbet sammen med før. Det er ingen heldig utvikling og fører ikke til bedre fagmiljøer. En annen bekymring jeg har knyttet til hovedstadsprosessen, er koblet til veien videre. Høsten 2015 er det varslet en sykehusplan. Vi vet foreløpig lite om hva den planen skal innebære, men en del signaler fra helseministeren tyder på at det kan bli en langt mindre konkret plan enn det mange av oss har håpet på. Men også inn i det arbeidet måtte det jo gi mening å få noe annet enn interne vurderinger av Osloprosessen. Vi ønsker en ekstern ekspertvurdering, ikke for å henge ut noen, men for å lære og for å gi oss mer informasjon, få flere erfaringer inn i arbeidet med den norske sykehusstrukturen. Det gjør også inntrykk på meg at Legeforeningen og tillitsvalgte ved OUS ber om det, og sier at de ikke har tilstrekkelig tillit til de prosessene som er satt i gang, eller gjennomført, for å samle erfaring. Jeg synes det er noe oppsiktsvekkende å se avstanden mellom det Høyre og Fremskrittspartiet sier i dag, og det de sa da de var i opposisjon. I 2012 var det godt kjent at det ble satt i gang prosjekter som f.eks. følgeforskningen, som SINTEF har hatt ansvaret for. Likevel krevde Høyre og Fremskrittspartiet altså eksterne vurderinger. I dag sier man – nettopp med henvisning til det man visste den gang – at man ikke trenger det samme. Så la jeg merke til at representanten Kjønaas Kjos avla SV og Senterpartiet en visitt, og da vil jeg si: For det første har aldri de tidligere regjeringspartiene benektet at det har vært problemer ved OUS. For det andre er det jo slik at noen ganger kommer det som har vært ulike syn i en regjeringskoalisjon, til syne når man ikke lenger sitter i den regjeringen. Det at man iblant ikke får det akkurat slik som man vil, er noe som kanskje ikke burde forbause Fremskrittspartiet og Høyre så mye – det er en øvelse de partiene nå går igjennom daglig – og derfor synes jeg harselasen med den forrige regjeringskoalisjonen treffer litt dårlig. Det er langt mer oppsiktsvekkende at Høyre og Fremskrittspartiet nå er helt uenig med seg selv i den utgaven som forelå for få måneder siden! Og det er verdt å minne om at begge partiene har ment dette og nå har flertall for å gjøre noe med det. Det er tydelig at gjennomføringskraften til regjeringspartiene er særlig sterk når det gjelder å ombestemme seg, og det legger vi merke til. | 1 |
Først vil jeg takke for debatten. Dessverre ser vi at resultatet av debatten er at de andre partiene ikke har endret sitt standpunkt. Det viser at når hovedargumentet mot Fremskrittspartiets forslag alltid har vært menneskerettighetene, og når nå dommen er tydelig på at bruk av forbud ikke er i strid med menneskerettighetene, vil man komme med ande argumenter. Så spurte representanten Eirik Sivertsen meg fra talerstolen om jeg var skuffet over at det var han som møtte, og ikke Gahr Støre. Det må jeg bare være tydelig på at jeg ikke var. Tvert imot syntes jeg faktisk det var bra at det var representanten Eirik Sivertsen og ikke Arbeiderpartiets partileder Jonas Gahr Støre som møtte, for nå fikk vi i hvert fall et klart og tydelig svar. Og det svaret vi fikk, var at Arbeiderpartiet ikke støtter Fremskrittspartiet. Men jeg må jo si det er litt underlig, all den tid det har vært nevnt i debatten av Arbeiderpartiets integreringsutvalg. De fattet også følgende vedtak på landsmøtet til Arbeiderpartiet: «Heldekkende plagg fungerer i praksis som diskriminering av kvinner». Jeg vil anta det er uparlamentarisk, og derfor skal jeg ikke hevde at Arbeiderpartiet er for diskriminering, men allikevel synes jeg det er underlig at man i det ene øyeblikket kan vedta at noe er diskriminering av kvinner og sterkt kvinneundertrykkende, men i neste omgang ønsker man ikke å gjøre noe med det. Men jeg vil anta at om noen år vil Arbeiderpartiet støtte oss. Så vil jeg kort innom representanten Jenny Klinges innlegg, der hun begrunnet det prinsipielt ved å avvise et eventuelt forslag. Men hvis problemet øker, hvis det er flere som bruker burka, niqab og andre heldekkende plagg, da vil Senterpartiet revurdere sitt syn. Det er veldig spesielt at man skal være veldig prinsipiell hvis det gjelder mange, men hvis det gjelder få, skal man ikke bry seg om det. Så var det representanten Kirsti Bergstø, som jeg synes hadde en meget spesiell innledning på sitt innlegg der hun tilbakeviste at våre verdier er under press. Er det noe som er tydelig, er det jo at flere av de grunnleggende verdiene samfunnet vårt er bygget på, i høyeste grad er under press. Representanten Bergstø stilte også spørsmål om Fremskrittspartiets engasjement for innvandrerkvinner, og lurte på hvorfor det kun er innvandrerkvinner vi har engasjement for. Det er for det første feil, men da kan jeg jo stille spørsmålet tilbake. Jeg synes det er rart at Sosialistisk Venstrepartis engasjement for likestilling og kvinnerettigheter kun skal begrense seg til etnisk norske kvinner. Jeg tror at vi hadde hatt en helt annen debatt hvis dette ikke hadde vært snakk om innvandrere, hvis dette ikke hadde vært snakk om burka eller niqab. Hadde det vært snakk om finlandshette i det offentlige rom, er jeg rimelig trygg på at Fremskrittspartiet hadde hatt bred støtte i denne salen. | 0 |
Det er riktig at Fremskrittspartiet har bestemt seg for å stemme imot dette bevilgningsforslaget. Som det står i innstillingen, har det sin bakgrunn i at vi egentlig ikke ser noen hensikt i å understøtte økonomisk et så stort land som Russland – et land som har så store og naturlige forutsetninger for å klare sin økonomi selv. Det er et gammelt ordtak som heter at nød lærer naken kvinne å spinne. Russerne selv har i veldig liten grad villet bidra til å få orden på atomavfall og atomsikkerhet. De har gjentagne ganger lagt byråkratiske hindringer i veien for norsk bistand på dette området. De har unnlatt å godkjenne internasjonale traktater, som nettopp tar sikte på å avhjelpe disse tingene. De bygger fremdeles kostbare krigsfartøy og skip. De har ikke fått orden på systemet når det gjelder innkreving av skatter og avgifter. Inntektsfordelingen er vanvittig skjev, den er faktisk verre enn under kommuniststyret. Rike russere sløser med penger og investerer enorme beløp i europeiske banker. Det er da ingen grunn til at Norge skal gi økonomisk bistand til et land som ikke legger to pinner i kors for å løse disse problemene. Det innebærer jo først og fremst at russerne fratas den siste rest av ansvarsfølelse ved at vestlige land nå har pøst inn nesten ubegrensede midler – at det på en måte er disse landene som har ansvaret for dette, og så kan russerne bruke de små midlene de for øvrig har, til mer prestisjebetonte formål. Så jeg synes det er norsk naivitet som ligger bak forslaget om å øke denne bevilgningen. | 0 |
Eg må først seie at livet har lært meg at når ein er frå eit 4–5 pst.-parti, skal ein vere uhyre forsiktig med å grunngje ting med at alle andre har gjort det, og nok har skjønt poenget – men ok, lat no det liggje. Eg skal ta opp den meir prinsipielle sida av det representanten Rotevatn sa i sitt innlegg, og det eg kunne tenkje meg å spørje han om, gjeld doping. Så vidt eg veit, iallfall ifølgje Idrettsforbundet, er det altså sånn at alle større idrettsarrangement som seriøse arrangørar står for i Noreg, skal ha ratifisert WADA-koden – altså forbundet skal det. Det skal vere innanfor ramma av deira regelverk, elles vert det ikkje noko sykkel-VM eller ungdoms-OL eller kva det skulle vere. Er representanten Rotevatn einig i at det òg bør gjelde dersom vi får profesjonelle boksekampar på eit visst nivå i Noreg? | 1 |
Berre for å ta eit eksempel på bokføringa: Høgre brukar jo pengar som er bundne i jordbruksforhandlingane. Er det riktig budsjettpraksis? | 1 |
Bergensprogrammet beskriver en slags musikalsk samstemmighet i rekkefølgen av de prosjektene som inngår her. Det er nesten slik at man skulle ha dirigert og sagt én, to, tre, så skal byggestart på bybanen og Ringveg vest skje helt parallelt. Og jeg regner med at statsråden på samme dag skal sette spaden i jorda for begge prosjektene, for å understreke denne musikalske samtidigheten. Min bekymring er at dette blir litt falsk musikk. Hva vil skje med målsettingene i Bergensprogrammet om å dempe trafikkveksten, om å redusere luftforurensingen og om å øke kollektivandelene, hvis det er slik at det skjærer seg med dirigeringen, og at Ringveg vest ligger der opptil flere år før vi har fått på plass en bybane? Jeg vil gjerne høre om samferdselsstatsråden har vurdert vedtak om rekkefølge, slik at vi kunne vært sikre på at det ikke ble noen stor veiinvestering som forbedret kapasiteten på vei før kollektivalternativet lå på plass. Jeg beklager at regjeringsfraksjonen her i Stortinget ikke kunne stå bak en slik bestemmelse om rekkefølge, men for Bergen og for miljøet, og ikke minst for å bedre luften og for å bedre kollektivtransporten, hadde det vært en mer musikalsk tilnærming enn den litt poetiske samtidighet som ligger i programmet slik det er i dag. | 1 |
Det er helt riktig at vi har en utfordring med å løfte den tekniske tilstanden på bygninger for statlige universiteter og høyskoler. Institusjonene har også behov for funksjonelle og tilpasningsdyktige lokaler som er bedre tilpasset dagens og framtidens undervisning og forskning. De åtte selvforvaltende universitetene og vitenskapelige høyskolene forvalter en betydelig og sammensatt bygningsmasse. Disse institusjonene har en høy andel eldre og verneverdige bygninger. Eldre vernet bygningsmasse er krevende å oppgradere til funksjonelle og tidsriktige arealer som svarer til dagens byggtekniske krav, undervisnings- og læringsformer og utvikling i forskningsbehov. Regjeringen har satt i verk tiltak for å bedre tilstanden gjennom større rehabiliteringsprosjekter, og jeg vil følge opp Riksrevisjonens rapport med tiltak på styringssiden. I tillegg vil jeg framheve innsatsen ved institusjonene, som har økt betydelig de senere årene. Regjeringen har satt i gang flere rehabiliteringsprosjekter som bidrar til å bedre tilstanden for sektoren, og flere prosjekter venter på realisering. Rehabilitering av sentrumsbygningene i Karl Johans gate for Universitetet i Oslo er under arbeid, og er et eksempel på omfattende oppgradering og vedlikehold som blir løst som et eget byggeprosjekt. Senest i statsbudsjettet 2013 er det også vedtatt rehabilitering av Urbygningen ved Universitet for miljø- og biovitenskap, og jeg har som kjent store ambisjoner for utbygging av universitetsanlegget på Ås. Selvforvaltende institusjoner har økt innsatsen på oppgradering og vedlikehold av bygninger betydelig de senere årene. Jeg vil trekke fram Universitetet i Oslo, som har en krevende bygningsmasse å holde i hevd. Universitetet har de siste årene selv gjennomført omfattende rehabiliteringsarbeider av bygning for Preklinisk odontologi, PO-bygget, på Blindern og av Tøyen hovedgård. Tilsvarende eksempler har vi fra andre selvforvaltende universiteter. Rehabiliteringsarbeidene er finansiert innenfor de eksisterende budsjettrammene. I oppfølgingen av Riksrevisjonens rapport vil jeg videre legge større vekt på at institusjonene har gode styringsdata, behovsvurderinger og langsiktige vedlikeholdsplaner. Samlet vil dette gi et godt grunnlag for en forbedret eiendomsforvaltning. Disse tiltakene er imidlertid ikke tilstrekkelige for å løse vedlikeholdsetterslepet. De selvforvaltende institusjonene har ikke nok midler til å håndtere alle vedlikeholdsarbeider innenfor eksisterende budsjettrammer. Dersom institusjonene skal bruke mer av budsjettet til vedlikehold og oppgradering, vil det gå på bekostning av kjerneaktivitetene utdanning, forskning og formidling. I årene som kommer, må det derfor arbeides målrettet for å øke bevilgningene til dette formålet for å sikre verdibevarende vedlikehold og nødvendig oppgradering av bygningene. Jeg er veldig opptatt av å prioritere et slikt viktig arbeid, og det må gjøres i forbindelse med budsjettene i de kommende år. | 1 |
Jeg skulle selvfølgelig gjerne her og nå ha lagt fram en tiltakspakke for Stortinget med alle dens enkeltheter og detaljer – men den kommer den 26. januar. Vi har varslet den datoen fordi vi fremdeles jobber med hva som skal være innholdet i pakken. Den skal bidra til å bekjempe arbeidsløsheten, for det er en veldig stor bekymring at folk nå går ledig – det er ressurssløsing med den viktigste ressursen vi har, nemlig folk. Tiltak som har betydning for miljø og klima, er veldig viktig i den sammenhengen. Så jeg håper at denne pakken blir så grønn som overhodet mulig. Det er mange uløste oppgaver, f.eks. innen energieffektivisering, som vil bety fornuftige arbeidsplasser samtidig som det peker framover mot lavere utslipp. | 1 |
Realiteten er at hvis man mener dette er en riktig sak, kunne man ha vedtatt dette i dag og så kommet med et forslag i tillegg. Det velger man ikke å gjøre. Derfor kommer spørsmålet om man egentlig har tenkt å gjøre noe med dette feltet i det hele tatt. Jeg vil utfordre statsråden igjen. Jeg står her med avtalen mellom regjeringspartiene, Venstre og Kristelig Folkeparti. Jeg har gått gjennom den gang på gang. Det finnes ikke ett punkt i den avtalen som man kan vise til som går inn på dette spesifikke feltet vi nå snakker om, og som sier noe om at man skal styrke rettighetene til personer som får mulighet til å bosette seg i kommunene, men som ikke har rett eller plikt til norskopplæring eller introduksjonsprogram. Kan statsråden vise hvilket punkt i samarbeidsavtalen regjeringen og regjeringspartiene viser til? | 1 |
Jeg har vel hatt noen dueller med statsministeren hvor han også har beskyldt Fremskrittspartiet for å komme med uansvarlige kutt, så det er vel sånn at argumentasjonen tilpasses det debatten handler om. La meg si: Jeg er enig i at vi skal se totaløkonomien i en sammenheng. Da handler det også om hele tiden å ha et kritisk blikk på hvordan man bruker skattebetalernes penger. Da er det gjerne lurt ikke å ta noen dumme investeringer for å bøte på manglende investeringer. Et eksempel på det er det som nå skjer i forbindelse med Samhandlingsreformen, hvor 70 pst. av landets kommuner mangler tilfredsstillende datautstyr. For å imøtekomme Samhandlingsreformen, som kom litt brått på dem, har man altså måttet gå til anskaffelse av faksmaskiner. En sykepleier sa at de nå er hundre år tilbake i tid, fordi de også må bruke personell til å stå og vokte denne faksmaskinen. Den type innkjøp og investeringer gjør man, til tross for at nye IKT-investeringer vil måtte komme. Er det klok økonomisk politikk? Er det å se totaløkonomien i en sammenheng? | 0 |
Jeg hører statsministeren sier at et av tiltakene er å øke ressursene til domstolene. Da synes jeg det er merkelig at denne regjeringen allerede i år kutter 7,5 mill. kr til domstolene og signaliserer at man i 2013 skal kutte ytterligere 32,5 mill. kr. Man skal ta inn de 40 mill. kr som man tverrpolitisk, gjennom et press fra opposisjonen i Stortinget, ga domstolene i 2010 gjennom revidert budsjett og budsjett. Man ser at situasjonen i domstolene nå faktisk er verre enn før 2010, da man på dugnad i domstolene og gjennom økte bevilgninger fra Stortinget greide å ta unna restansene og få ned saksbehandlingstiden. Likevel gjør altså regjeringen nå det motsatte, kutter 7,5 mill. i år, og skal kutte ytterligere 32,5 mill. kr i 2013. Kan statsministeren nå berolige domstolene og si at de 7,5 mill. kr som kuttes nå, kommer tilbake i revidert, og at flere kutt i 2013 er uaktuelt? | 0 |
Jeg bet meg merke i det siste som statsråden sa, at han ønsket å inkludere norsk industri. Man har lagt opp et løp der Kårstø skal fullskalarenses innen 2012, mens Mongstad skal renses først i 2014. Industrien selv påpeker at denne tidshorisonten blir feil dersom norsk industri skal være med som en aktiv konkurrent. Ved at Kårstø blir renset i 2012, vil man subsidiere utenlandsk teknologi og gi den et forsprang. Hvordan henger dette sammen med det statsråden sa, at man vil stimulere norsk industri? Det er hyggelig at det skjer på Mongstad i 2014, men det hjelper lite for norsk industri i den globale konkurransen hvis den samme regjering har subsidiert konkurrentene to år tidligere. Betyr det at Regjeringen er villig til å se på helheten, slik at man faktisk får norsk industri inn både i pilotprosjektutvikling og fullskalarensing? Eller fastholder Regjeringen at 2012 skal gjelde for Kårstø, selv om det betyr kun utenlandsk teknologi på Kårstø? | 0 |
Flertallsregjeringen har et annet syn på friskoler enn hva den forrige regjeringen hadde. Vi ønsker å snu en trend fra en vekst i friskoler til en samling av midler i den offentlige skolen. Da vi overtok, lå det an til en ukontrollert vekst i friskoleplasser. Dersom alle godkjente skoler og omsøkte elevplasser i friskoler henholdsvis for høsten 2005 og høsten 2006 hadde blitt tatt i bruk, ville dette ha representert en økning på ca. 6 800 elevplasser, ca. 40 skoler, i frittstående grunnskoler, og ca. 15 000, eller 75 skoler, i frittstående videregående skoler. Økningen ville med andre ord ha vært på rundt 50 pst. i grunnskolen og rundt 150 pst. i videregående skoler dersom alle plasser hadde blitt fylt. Derfor var den nødvendig med en politisk kursendring. Den midlertidige loven vil medføre en frystilstand fram til en permanent lov, som vil bli fremmet høsten 2006. Av de 15 000 plassene i videregående skole var nesten alle skoler som John Bauer, Akademiet og Sonans, som ikke representerer noe pedagogisk eller religiøst alternativ til den offentlige skolen. I all hovedsak har de søkt om plasser på allmennfaglige studieretninger i de ulike bysentrene vi har. Det offentlige hadde dermed hatt ansvaret for dyrere tilbud og skoler i distriktene, og det hadde medført mange nedlagte offentlige skoler. Dette er ikke i tråd med Regjeringens syn. Regjeringens politiske plattform er tydelig i synet på friskoler. Dette er den politiske bakgrunnen for det forslaget Regjeringen om kort tid vil legge fram for Stortinget. Regjeringens oppfatning er at det er Stortinget til enhver tid som avgjør landets skolepolitikk – det er grunnleggende for ethvert demokrati. Regjeringens beslutning om å legge et forslag om lovendring fram for Stortinget kom tidlig – før skolene har innrettet seg i særlig grad. Beslutningen berører i liten grad elever og foreldre. På ethvert samfunnsområde er det slik at politiske beslutninger av folkevalgte organ fører til at noen får spilte kostnader som en følge av at de har innrettet seg etter rammebetingelser som viste seg å bli endret. Jeg slår derfor fast at den framgangsmåte som er valgt, er rimelig. Den politiske kursendringen burde heller ikke komme som noen overraskelse på noen. De tre regjeringspartiene ønsker et sterkt offentlig skoleverk. Soria Moria-erklæringen understøtter dette. Det kan ikke ha vært uventet at Regjeringen ønsket et skifte i skolepolitikken, heller ikke at Stortinget kan komme til å ønske endringer i skolepolitikken når det politiske flertallet endres. Den forrige regjering og det forrige storting endret skolepolitikken i samsvar med sin politikk – og tillot etablering av en rekke friskoler, sågar etter at den hadde tapt valget. Det ble godkjent 5 000 skoleplasser etter at Bondevik tapte valget og etter skolestart, mens den nye regjeringen forhandlet fram sin politiske plattform på Soria Moria. Til slutt vil jeg vise til at den politiske kursendringen selvsagt ikke er foretatt uten et grundig juridisk forarbeid. Jeg bad derfor lovavdelingen i Justisdepartementet om å utrede om det vil være i strid med Grunnloven § 97 ved lov å gripe inn i allerede gitte tillatelser til drift av friskoler uten at det gis erstatning for eventuelt økonomisk tap som følge av lovendringen. Svaret var entydig: Lovavdelingen fant det klart at det ikke var i strid med Grunnloven § 97 gjennom lov å gripe inn i tillatelser til drift av friskole i tilfeller der virksomheten ikke er startet opp. Denne uttalelsen ble presentert på departementets hjemmeside og er selvfølgelig tilgjengelig for Stortinget. Jeg mener ut fra dette å kunne vise at den framgangsmåte som er valgt, er god, og heller ikke kan ha kommet som en overraskelse på noen. Framgangsmåten innebærer heller ingen tilbakevirkning i strid med Grunnloven. Jeg vil vise til at befolkningen i valg har gitt denne regjeringen et mandat. Regjeringspartienes politikk går klart fram av Soria Moria-erklæringen og også av den politiske debatten før valget. Dermed mener jeg å kunne slå fast at Regjeringen i denne saken har opptrådt som en forutsigbar demokratisk aktør. | 1 |
Av og til lurer man på om man har hørt riktig. Når representanten Arne Lyngstad sier at problemene i Kirkens økonomi skyldes en systemkrise, kan han ikke riktig ha forstått hva som er årsaken til at mange kirker i dag må stenges på grunn av at man ikke har råd til å holde kirken åpen. Dette er et resultat av den budsjettering som Stortinget gjør. Dette er et resultat av den sultefôring som Stortinget har stått for overfor kommunesektoren. Det er hovedsakelig kommunesektoren som finansierer Kirken. Vi bruker nå over 2 milliarder kr til Den norske kirke, og det aller meste av dette kommer over kommunale budsjetter, over rammebudsjetter til kommunesektoren. Så det at Kirken opplever økonomisk krise, er et resultat av at kommunesektoren opplever krise, og det er et resultat av flertallets vedtak her i Stortinget. Så ærlig burde representanten Arne Lyngstad være at man tar ansvaret for den situasjonen som har oppstått for Den norske kirke, på den måten at en nå er i ferd med å stenge kirkene, for man har ikke råd til å holde dem åpne. Det er visse saker som når et historisk punkt der det bare finnes ett svar. Forholdet kirke-stat er en slik sak. Vi har gått fra å være et religiøst homogent samfunn til å bli et pluralistisk samfunn der ulike tros- og livssyn lever side om side. Noen gamle institusjoner har overlevd seg selv. Statskirken er en slik institusjon. Det at 85 pst. av det norske folk er medlemmer, er ikke noe argument for å opprettholde en institusjon som mindretallet opplever som å gi ett livssyn forrang framfor andre. Kirken har tort å ta dette innover seg. Et flertall i Bakkevig-utvalget, som Kirkerådet oppnevnte, konkluderte med at det er behov for å endre relasjonene mellom staten og Kirken. Saken har vært til høring i Kirkens organer. Forholdsvis mange av menighetsrådene støtter flertallet i Bakkevig-utvalget, og det er grunn til å gi ros til Kirken for dette. Det er statskirken som skal gi fra seg privilegier. Det er ikke ofte at de som har fordeler, foreslår å gi disse fra seg. Et demokratis styrke kjennetegnes først og fremst ved dets måte å behandle mindretallet på. Det er ikke statskirken som primært trenger å løsrives fra staten. Kirken har gjennom den nye rådsstrukturen fått stor grad av frihet til å avgjøre saker som gjelder indre anliggender. Det er først og fremst hensynet til mindretallet og selve statskirken, som den anakronismen den er, som må endres. Dette blir en viktig sak i årene framover. Det er Stortinget som til slutt skal endre Grunnloven når den tid kommer. Det er derfor viktig å holde gående en løpende debatt fram til dette skillet, og det er viktig at vi klarer å mobilisere et folkelig engasjement rundt denne saken, at folk tar del, og at folk engasjerer seg. Det er også viktig at så mange som mulig får et eierforhold til den prosessen som nå skal starte opp. Derfor burde Stortinget ta et større ansvar. Det kunne vi ha gjort ved å oppnevne deler av kommisjonen og ved å fastsette mandatet. Jeg er ikke sikker på at Regjeringen vil sikre den bredden som en slik kommisjon må ha. Vi har jo en statsråd som tidligere har gitt uttrykk for at det kanskje ikke er behov for at minoritetsgruppene er med i en sånn kommisjon, og har gått tilbake på dette. Men det var utsagn som kom ganske tidlig. Og jeg er ikke sikker på om statsråden helt har fått med seg omfanget og konsekvensene av denne saken. Dette er altså ikke bare en sak for Kirken, det er snarere slik at det kanskje aller mest er en sak for dem som ikke er medlem av Kirken. Jeg beklager at det ikke ble flertall for vårt forslag om at Stortinget skulle ta et grep, ikke for å overprøve statsråden, men for nettopp å sikre bredden i et sånt mandat, og, ikke minst, for at Stortinget kan få et eierforhold til det som nå skal skje. Dette blir en sak som noen andre tar fatt i, noen andre jobber med, noen andre utreder. Dette kunne blitt en sak der Stortinget hadde fått et direkte eierforhold ved at det var med på å oppnevne en kommisjon, og dermed var med på å sikre den løpende debatten som vi nå skal ha framover, og som vil og må ende med at stat og kirke skiller lag. Det er langt fram, men jeg føler meg rimelig sikker på at konklusjonen er gitt. Jeg tar opp det forslaget som er inntatt i innstillingen. | 1 |
Jeg vil få stille et spørsmål til utviklingsministeren, og få lov til å komme litt tilbake til Uganda. Storbritannia har nylig kunngjort kutt i stat-til-stat-bistanden til Uganda på grunn av manglende demokratiske reformer og en generell bekymring for utviklingen i landet, og man forsøker gjennom kutt i bistanden å legge et press. Deler statsråden Storbritannias bekymring for den demokratiske utviklingen, og vil statsråden følge opp med å holde tilbake deler av den norske bistanden til Uganda for å bidra til et koordinert internasjonalt press overfor myndighetene i Uganda? | 0 |
Statsministeren uttrykte i sin tiltredelseserklæring at Regjeringen vil satse aktivt på utvikling av bioteknologi. Norge skal, ifølge statsministeren, ikke stille seg utenfor den teknologiske revolusjonen. Regjeringen vil vurdere EUs patentdirektiv på den bakgrunn, uttrykte statsministeren. Det er interessante formuleringer fra statsministerens side, og de har ikke uten grunn fått stor plass i dagens debatt. I innstillingen til St.meld. nr. 8 og St.meld. nr. 36 for 1990-91 om bioteknologi skrev flertallet – som Arbeiderpartiet var en del av – følgende om patent på liv: «Flertallet viser til at den nåværende patentlov ikke gir anledning til å meddele patent på dyreraser eller plantesorter, noe som i Norge oppfattes og praktiseres som et generelt forbud mot patentering av dyr, planter og differensierende dyre- og planteceller. Flertallet er enig med departementet i at det ikke må skje endringer i denne situasjonen, og at det heller ikke skal være adgang til å ta patent på naturlig forekommende materiale.» Med naturlig forekommende materiale menes her gen av celler og vev. Videre uttrykte man i innstillingen – Arbeiderpartiet var en del av flertallet – følgende: «Flertallet har merket seg at Regjeringen stiller seg negativ til den internasjonale utviklingen som går i retning av å tillate patent på naturlig forekommende mikroorganismer og naturlig forekommende materiale, og er enig i Regjeringens vurderinger på dette punkt.» Videre i samme innstilling – Arbeiderpartiet var en del av flertallet: «Flertallet mener det er viktig at Regjeringen i internasjonal sammenheng arbeider for patentrettslige ordninger i tråd med sitt hovedsyn, og for at det tas tilbørlig hensyn til u-landenes behov og interesser når det gjelder de ordninger som blir etablert.» Den regjeringen man kommenterer i innstillingen, er Harlem Brundtland-regjeringen. Det Harlem Brundtland-regjeringen gjorde i St.meld. nr. 36, som var en tilleggsmelding om bioteknologi, var å stramme inn i forhold til Syse-regjeringen nettopp på de punkter der Stoltenberg-regjeringen nå flagger liberalisering. Det man gir klart uttrykk for, er at man skal ta nasjonale hensyn, og at man ikke skal gå i retning av en liberalisering. Det er interessant å se hvordan Lægeforeningen har møtt denne saken. I det siste Tidsskrift for Den norske lægeforening, nr. 7, uttrykker presidenten at en av forklaringene på hvorfor man i EU i dette tilfellet går i retning av patent på liv, kan være at slike prosesser i EU-byråkratiet er mer utilgjengelige for omverdenen. Så gir man uttrykk for at når Lægeforeningen har tatt kontakt med sine søsterforeninger i Europa, får man dem på sin side, og så oppnår man de samme reaksjonene der. Hvorfor skal ikke den norske regjeringen spille en nøkkelrolle i forhold til å hindre denne utviklingen, hvis man skal være visjonær og framtidsrettet, i stedet for – unnskyld, det er kanskje uparlamentarisk – å dilte etter en utvikling i Europa som en rekke forskere nå advarer mot? | 1 |
Som jeg sa i mitt innlegg, og som det for så vidt også står i merknadene, ønsker Fremskrittspartiet at staten skal selge seg ned til 1/3 av aksjene i Statoil. Vi ønsker ikke en full privatisering av selskapet, som representanten Rahm her hevder. I mitt innlegg understreket jeg nettopp at 1/3 av aksjeposten hos staten vil hindre uheldige vedtektsendringer i selskapet. Så stilte representanten Rahm spørsmål om mitt syn på hvordan vi skal forvalte nasjonalformuen. Det var jo nettopp det jeg i mitt innlegg forsøkte å gi uttrykk for når jeg tok avstand fra de partiene som ønsker å selge vårt «arvesølv» på billigsalg. | 0 |
Venstre var tydeligvis fornøyd med det meste i dette budsjettet – også markedsstyrt rente. Selv om de kanskje innerst inne ønsket en politisk styrt, virket det som om de var fornøyd med det aller meste. Jeg er enig med Helene Falch Fladmark i at når det gjelder høyere utdanning, er det vel høgskoler og universiteter som har kommet best ut i dette budsjettet. Der er det vel kuttet lite, i den grad vi kan snakke om kutt – kanskje ikke kutt i det hele tatt i forhold til inneværende budsjett – og realnivået er vel omtrent opprettholdt. Det området som helt klart er blitt taperen – og det vil jeg gjerne ha Venstres syn på – er jo grunnskolen og den videregående skole. Det er et faktum at i forhold til det budsjettet som Regjeringen la fram, er det her et kutt på godt over 300 mill. kr. De kuttene går på kvalitetstiltak i skolen, på skolefritidsordningen, og det kuttes ut bevilgninger til undervisningsmateriell på 50 mill. kr. En bevilgning som Stortinget tidligere har sagt skal gå over tre år med 50 mill. kr hvert år, er nå nullet ut i samarbeid med Høyre. Når det gjelder tiltak som går på etterutdanning og videreutdanning, er realnivået opprettholdt – muligens. Mitt spørsmål til Venstre blir derfor: Syns Venstre at det å ramme den kommunale sektor, er en riktig måte å kutte på? Er det en riktig måte å prioritere på, å redusere bevilgningene til den offentlige skolen – den offentlige grunnskolen og den offentlige videregående skole – og opprettholde bevilgningene til privatskole? Er det en prioritering som Venstre kan forsvare overfor sine kommunalpolitikere? | 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.