text string | label int64 |
|---|---|
Primært har Fremskrittspartiet et ønske om å utvide kontantstøtten til å gjelde alle barn opp til skolepliktig alder. Jeg vet at det også står i sterk motsetning til det Arbeiderpartiet ønsker, og jeg er overbevist om at Arbeiderpartiet har en målsetting om obligatorisk barnehage for alle barn inntil skolepliktig alder. Jeg har spurt om det tidligere og fått forskjellige svar på det. Den økonomiske biten: Arbeiderpartiet er veldig opptatt av kostnadene ved kontantstøtten. La meg prøve å finne en sammenlikning. Arbeiderpartiet ønsker å doble fødselspermisjonen. Arbeiderpartiet ønsker 100 pst. barnehagedekning innen år 2000. Mitt enkle spørsmål i retur til representanten fra Arbeiderpartiet blir: Har Arbeiderpartiet et proveny på kostnadene ved dette, hvis det er slik at de lykkes med å få 70 pst. av alle barn opp til skolepliktig alder inn i barnehager? Har Arbeiderpartiet et proveny som ikke bare inneholder den statlige driftsstøtten, men også den kommunale driftsstøtten? Jeg er stygt redd for at representanten Bekkemellem Orheim her vil få seg en overraskelse når tallene legges på bordet. Og da blir kontantstøtten i økonomisk omfang veldig liten i forhold til dette. Jeg synes Arbeiderpartiet skal finne nye vinklinger å angripe kontantstøtten på hvis de skal holde på med dette ut perioden. Jeg tror, som representanten fra Senterpartiet sa, at hele Arbeiderpartiet rett og slett har gått «i vranglås», fordi de for en gangs skyld ikke har fått viljen sin. | 0 |
Først må jeg få minne representanten Sandberg om at SV har vært prinsipielt imot religiøse private skoler uansett hvem som etablerer dem. SV og Fremskrittspartiet ser ut til å ha et fundamentalt ulikt utgangspunkt for denne debatten. SV ønsker at integreringen og det flerkulturelle samfunn skal lykkes. Vi har ikke noe eksplisitt mål om at det skal komme færre. Fremskrittspartiet ser ut til å ha det som utgangspunkt. Der skilles vi ad. Vi har blitt enige om en del virkemidler, men det mangler altså mange vesentlige biter i Fremskrittspartiets politikk, og jeg har lyst til å utfordre Sandberg på det. Her er det snakk om å sette seg ned sammen med flere som nå ser at integreringspolitikken er for dårlig, for å se om vi kan finne noen løsninger. SV har gjort det i mange år. Vi har hatt mange samtaler bl.a. med politiet, og hva er det de forteller oss? De sier: Ikke ta fra oss alle de gode hjelperne – alle dem som gjør at unger og ungdom fra minoritetsmiljøer, fra norske miljøer, de som er fattige og faller utenfor, alle dem som ikke er inkludert, har et sted å være og noen voksne som bryr seg om dem. Det dreier seg om fritidsklubben, det dreier seg om barnehagen, det dreier seg om en god skole, det dreier seg om alle de tiltakene på kulturområdet som er så viktig for at en skal bli sett, for at en skal kunne få utvikle seg, for at en skal kunne høre til et annet sted enn i gjengen ute, som ser en og roser en når en tør å gå med kniv, og når en tør å slåss. På den banen mangler vi Fremskrittspartiet. Det hjelper ikke bare med regler og tvang og straff. Hvis vi skal forebygge, må vi forebygge. Politiet trenger disse gode hjelperne, ungene trenger disse gode hjelperne, og foreldrene trenger disse gode hjelperne. Kan Fremskrittspartiet snart begynne å vurdere dette? | 1 |
Jeg er enig med Amundsen i at det pågår en verdikamp. Det er ikke noe nytt. Historien er et resultat av kamp mellom ulike interesser. Så det at det pågår en verdikamp, vet vi. Men de mørkeste delene av historien er preget av en verdikamp der majoriteten bevisst spilte i forhold til minoriteter. Det er de mest ubehagelige og de mørkeste delene av vår historie. Det er ikke riktig, som Amundsen sier, at det finnes majoritetsverdier, og så er det noen minoriteter som står i konflikt til disse majoritetsverdiene. Det er Fremskrittspartiet som skaper dette bildet. Vi har ulike verdier og ulikt verdisett blant majoritetene, på samme måte som det finnes ulike verdier blant minoritetene. Så det bildet som en her prøver å tegne, at det pågår en verdikamp mellom oss og dem, kjenner vi fra historien, og den må vi for all del ikke gjenta. Det er en verdikamp når majoriteten prøver å lage egne regler, lover og bestemmelser som direkte skal ramme minoritetene. Det er verdikamp når Fremskrittspartiet fra denne talerstolen og også i Aftenposten i dag sier at muslimske menigheter må snakke norsk, hvis ikke får de ikke lov til å få statlig tilskudd. Jeg regner med at et tilsvarende krav vil bli stilt overfor tyske og amerikanske menigheter her i Oslo, at også de skal snakke norsk til sine menigheter, som stort sett snakker tysk og engelsk. Det er verdikamp når den type krav blir stilt. Det er verdikamp når Fremskrittspartiet i et spørsmål til statsråden beskriver en situasjon med en 28-årig afrikansk voldtektsmann – en afrikansk voldtektsmann. Det er ikke mange ganger vi har hørt fra denne talerstolen at det er en 28-årig norsk voldtektsmann. Det ble brukt som et argument. Dette er en kontinuerlig verdikamp. Verdikampen går mellom dem som nå forsøkes framstilt som majoritet, og dem som blir framstilt som minoritet. Vi skal ikke være med på å trekke opp den grensen som Fremskrittspartiet prøver å trekke opp. Den kjenner vi fra historien, og den vil vi rett og slett ikke ha inn i vår politikk. Jeg håper inderlig at vi framover vil diskutere hva som er våre verdier. Det er en grunnleggende verdi, i hvert fall for oss som tilhører venstresiden i norsk politikk, at vi alle er like og har et likt menneskeverd, uavhengig av om vi tilhører en majoritet eller minoritet. Jeg skulle ønske at dette litt grumsete blir avslørt. | 1 |
Vi vet at Regjeringen når det gjelder mange ulike behandlinger på helseområdet, som f.eks. hjerte- og kreftkirurgi, som krever stor kompetanse, ønsker en sentralisering av disse ytelsene. Jeg går ut fra at statsråden er enig i at hjernen ikke er noe mindre komplisert enn den øvrige kroppen. Men når det går på å behandle barn med hjerneskade, ønsker man ikke en sentralisering, og man ønsker ikke å ha et nasjonalt kompetansesenter. Mener statsråden at man klarer å bygge opp kompetanse desentralisert for å kunne hjelpe barn med hjerneskade? | 0 |
Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren: «Smale veier og mye trafikk gjør blant annet at bedrifter i Hedmark har de høyeste transportkostnader i landet. Enkelte store bedrifter truer med å flagge ut. Ser statsråden dette problemet, og hvordan vil han være med på å kunne redusere disse utgiftene?» | 0 |
I den senere tid, senest i går, har vi opplevd at norske soldater er blitt utsatt for angrep og er blitt såret og skadet i kamper i Afghanistan. Sett i lys av dette vil jeg gjerne spørre statsråden: Er statsråden komfortabel med at Norge ikke har – og heller ikke vil få med de nye flyene – egen kapasitet til å transportere helikopter for medisinsk evakuering av norske styrker i forbindelse med utenlandsoppdrag? Vi hørte på det samme møte som representanten Dørum snakket om, at tyske helikopter kun kan brukes til egne soldater, og vi samarbeider mye med tyske styrker i Afghanistan. | 0 |
Regjeringen har i forbindelse med statsbudsjettet for 2008 presentert en slik strategi, med mange tiltak. Blant annet arbeider vi for at folk som er utenfor arbeidsstyrken, kan få plass i arbeidsstyrken. Veldig mange arbeidsgivere burde nå benytte anledningen til å rekruttere grupper som de tidligere ikke har sett på som interessant arbeidskraft. Det kan være unge uføre, det kan være folk med minoritetsbakgrunn. Her vet vi at det fins kompetanse og ressurser som ikke utnyttes. I tillegg har vi gjort diverse forenklinger for utenlandsk arbeidskraft som kommer til Norge, f.eks. fra de nye EU-medlemslandene. Vi kommer til å ha et fokus på dette også når vi legger den helhetlige økonomiske politikken i budsjettet for neste år. Jeg er helt enig med representanten Skovholt Gitmark. På to år har vi økt arbeidsstyrken med 150 000 personer. Det er like mange som det bor i Tromsø og Fredrikstad til sammen, og mange flere enn dem vi trodde det var mulig å mobilisere for arbeidsmarkedet. Men vi har likevel utfordringer for neste år, fordi vi mangler kapasitet på en del områder. | 1 |
Hvis vi ser på det som ligger i proposisjonen nå, er jeg for så vidt enig med representanten i at det stort sett er status quo. Det er noen små forbedringer for å kompensere for økte kostnader som et resultat av økte utgifter, som en konsekvens av endret befolkningssammensetning osv. Det er for så vidt korrekt nok, men så regner noen av oss med at den økonomiske veksten vil fortsette inn i 2008. Jeg tror det er god grunn til å regne med en forholdsvis sterk skattevekst også i 2008, sammenliknet med 2007. Jeg er helt sikker på at det ligger en forholdsvis sterk vekst for kommunesektoren i dette budsjettet, ved at vi kombinerer økt skattevekst som en konsekvens av økonomisk vekst og at staten gjennom sine overføringer kompenserer for økte utgifter, som er et resultat av økte kostnader for kommunene. | 1 |
Jeg tok ordet for å si litt mer om psykisk helse, særlig knyttet til barn og unge og den økninga og de utfordringene vi ser der. SV er sterkt bekymret for denne økninga. Ventetida for behandling i spesialisthelsetjenesten er uakseptabelt lang, det vet jeg også helseministeren er enig med meg i, og den er betydelig lengre for barn og unge enn for voksne. Også i kommunene ser det ut til å være store mangler flere steder, både når det gjelder ressurser og kompetanse. Dette rammer barn og unge veldig hardt, for jo lengre tid som går før tiltak blir satt inn, jo vanskeligere blir behandlinga av disse lidelsene. SV har derfor i ulike sammenhenger foreslått tiltak for å forsøke å rette opp noe av dette. Blant annet har vi foreslått en behandlingsgaranti for barn og unge under 18 år, og vi har foreslått økninger til psykiatrien i våre alternative budsjetter. Vi har også vært spesielt opptatt av situasjonen i kommunene, for å sikre at barn og unge får sin rettmessige del av de psykiatrimidlene som kommunene får. I dag er det vel slik at 20 pst. av disse psykiatrimidlene skal gå til barn og unge. Ved behandlinga av tiltaksplanen mot fattigdom fikk SV – og det er vi glade for – et enstemmig storting med på å vurdere om denne 20 pst.-andelen bør heves. Iallfall er det viktig å sikre at minst 20 pst. går til tiltak som er spesielt rettet mot barn og unge. Stortingsflertallet gjentar nå denne vurderingen i folkehelsemeldinga, som vi behandler i dag. Det kunne vært greit å høre helseministerens vurdering av det som Stortinget her gir uttrykk for, og om en oppfølging av dette ønsket vil komme til Stortinget, enten gjennom budsjettet eller på andre måter. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Statsråden sier at nordområdene skal være vårt strategisk viktigste satsingsområde i årene framover. Der er vi enige. Men når det gjelder måten man satser der oppe, kan vi kanskje være noe uenige. Personlig synes jeg at det å gå fra pansrede vogner til militære jeeper er å gå noe for langt. Dette er en type jeeper som en nesten finner på annethvert gårdsbruk, og annenhver person har en slik bil. Jeg vet virkelig ikke om det vil være noe særlig avskrekkende å kjøre rundt i noe slikt. Det står at man skal beholde ti stormpanservogner, men Leopard-stridsvognene skal fjernes. Det er jo ikke lenge siden vi kjøpte disse Leopard-stridsvognene. Det er i underkant av ett år siden vi fikk de siste, og mange av dem er ennå ikke ombygd. Synes ikke statsråden dette vil gi signaler om at vi nettopp prøver å nedbygge Forsvaret i nordområdene, i stedet for å satse på det, som Fremskrittspartiet ønsker? | 0 |
Statsråden snakker varmt om familiene. Samtidig ser vi at regjeringen kutter i overføringer til enslige forsørgere. Vi ser at det kuttes i inntektene til de fattigste familiene med den dårligste helsen gjennom kuttet i barnetillegget til uføre. Og det sies veldig lite – eller ingenting – om de familiene som har foreldre av samme kjønn. LHBT-fokuset finnes ikke. Derfor er mitt spørsmål: Når statsråden sier at det skal føres en aktiv familiepolitikk, hvilke familier er det snakk om da? | 1 |
Sidan eg i dag har ny jakke, synest eg at eg ikkje er så gale kledd i dag. Så til spørsmålet frå representanten Fredriksen. Nei, lyntoget er ikkje lagt dødt, då tar han feil. Det som står i Nasjonal transportplan, er ikkje så offensivt som SV ønskjer seg for lyntoget, det er helt rett. Men det står 250 km/t pluss – det betyr at ein kan bruka lyntog når ein byggjer ut IC og andre strekningar. Ein kan f.eks. begynna med strekninga frå Sandnes til Egersund og så tenkja vidare. Det stortingsfleirtalet har gjort sidan 2008, er at dei har tenkt at når me byggjer ut, skal me tenkja lenger fram enn fire år – og ein skal ta heile landet i bruk. Når det gjeld det at Framstegspartiet har 53 mrd. kr meir, er det heilt riktig. Men ein ser kva dei store pengane i Framstegspartiet går til – meir klimagassforureining, meir bilkøyring og fleire motorvegar, og det er ikkje kloden tent med. Men eg gler meg til at representanten Fredriksen og Framstegspartiet – når dei får montert brikkene sine i glasruta på bilen – skal køyra rundt og driva inn pengar til forskjellige vegprosjekt. Det blir interessant. | 1 |
Det høres jo beroligende ut, men det er allikevel grunn til å kvalitetssikre. Nå opplever vi altså at tidsanslaget er tilbake der det var da det ble stilt spørsmål i spørretimen den 30. januar i år. Nå er vi tilbake til at det kan ta to år. Da statsråden var på sjarmoffensivstur for Regjeringen i Bergen, var han veldig klar på at det bare ville ta ett år. Når statsråden svarer nå, er han også tilbake til svaret i spørretimen med reservasjoner med hensyn til inndekning i budsjett. Da han var på sjarmtur i Bergen, sa han: «Deretter» – altså etter ett år – «vil vi være klar for å bevilge penger over statsbudsjettet.» I spørretimesvaret ble det tatt et betydelig forbehold med hensyn til økonomien: «Jeg vil likevel minne om at saken har et omfang økonomisk som langt overgår de årlige budsjetter.» Det er noe av den reservasjonen som ble tatt av fiskeriministeren i det svaret som ble gitt i Stortinget. Derfor er det grunn til å etterlyse en presisering her: Hva er det vi kan regne med? Det vil være avklarende for hvorvidt det faktisk er vilje til å ha fart på styring og fremdrift i denne saken, så jeg håper at statsråden nå kan bekrefte at det vil ta kort tid, og at det er aktiv vilje til økonomiske forpliktelser. | 0 |
La meg få minne representanten Magnhild Meltveit Kleppa om at hun også tilhører et parti som i sterk grad har bidratt til at vi har fått den situasjonen som er bakgrunnen for debatten her i dag. En ting som er et stort problem, er saksbehandlingstiden. Den må ned. Det hevder vi alle sammen. Det har vi for så vidt sagt i lang, lang tid, men saksbehandlingstiden blir bare lengre og lengre. Fremskrittspartiet har lenge sagt og har i sitt program at vi må få ned antallet asylsøkere. Det i seg selv vil løse mange av de problemene som vi har fått innover oss nå. Jeg vil gi representanten Meltveit Kleppa et par utfordringer. Når det f.eks. gjelder bosetting, vet vi at det faktisk er slik at UDI ikke er noe særlig glad i små kommuner. Det må være sårt for en som er representant fra et distriktsparti, og som er de små kommunenes talsmann. Jeg vil gjerne ha en kommentar til det. Representanten Meltveit Kleppa var i innlegget sitt inne på Utlendingsnemnda, og sa noe slikt som at den ikke fungerer. Da kunne jeg kanskje si som fremskrittspartirepresentant: Hva var det vi sa? Vi var sterkt imot opprettelsen av Utlendingsnemnda. Selv om den skal evalueres, forhåpentligvis om ikke så altfor lang tid, viser det seg at det er riktig det representanten sier, at det ser ut til at den ikke fungerer slik forutsetningen var den gangen den ble opprettet. Viser ikke det, siden Utlendingsnemnda skulle være et effektivt virkemiddel for å avlaste og få ned ventetiden, at andre partier faktisk bør lytte litt mer til den politikken Fremskrittspartiet fremfører på dette området? | 0 |
Jeg skal fatte meg i korthet. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at det er svært viktig at nyutdannet ungdom ikke blir tilvent ledighet. Derfor bør denne aldersgruppen vies en spesiell oppmerksomhet i forhold til tilbud om formidling av arbeid og utdanning. Når Fremskrittspartiet likevel ikke vil gå så langt som til å stille en garanti for at ungdom i alderen 20–24 år skal kunne kreve et tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak, slik at ingen blir gående ledig utover seks måneder, er forklaringen som følger: Fremskrittspartiet er tvilende til at en slik garanti vedrørende arbeidsmarkedstiltak er det rette og det beste virkemiddelet for denne aldersgruppen. Vissheten om at en slik garanti finnes, kan i seg selv medføre at enkelte ikke vil utøve noe overveldende personlig initiativ for selv å skaffe seg arbeid, søke videre utdanning eller i nødvendig grad være mobil i arbeidsmarkedet. En rekke evalueringer av tiltak som har vært rettet inn mot ungdom i denne aldersgruppen, viser at tilbud om arbeidsmarkedstiltak ikke har hatt den helt store og ønskede effekten. Erfaringer og undersøkelser viser at arbeidsmarkedstiltak i mindre grad har bidratt til å hjelpe unge over i ordinært arbeid. Dette er et vesentlig moment for å stille seg tvilende til å innføre en garanti, slik det foreslås. Fremskrittspartiet ønsker derfor i første omgang å støtte Regjeringens syn og rette fokus mot formidling og utdanning for denne gruppen innenfor det ordinære virkemiddelsystemet og regelverket som ligger der i dag. Fremskrittspartiet vil likevel følge utviklingen nøye framover og så eventuelt senere, dersom situasjonen blir mer prekær, vurdere om det kan være hensiktsmessig med mer målrettet bruk av arbeidsmarkedstiltak for ungdom i alderen 20–24 år. Av disse grunner foreslår Fremskrittspartiet sammen med regjeringspartiene i denne omgang at dokumentet vedlegges protokollen. Men Fremskrittspartiet vil stemme for I i forslaget til vedtak om å vurdere tiltak for å sikre kurs i entreprenørskap for nyutdannet og langtidsledig ungdom. | 0 |
Jeg tror jeg skal minne statsministeren om at han nå svarer på spørsmål i landets nasjonalforsamling. Jeg registrerer at det åpenbart er ubehagelig for statsministeren å svare på spørsmål om ganske alvorlige beskyldninger knyttet til saken om styrelederutnevnelsen i Statoil. Men jeg regner med at statsministeren også mener at Stortinget har rett til å få vite hva som faktisk har skjedd i denne saken, all den tid Stortinget er lovgiver for det som skjer i nasjonen. Da synes jeg statsministeren kan være ryddig nok til å svare på de spørsmålene han nå har blitt stilt, og som han ennå ikke har besvart. Oppfordret Regjeringen Odfjell til å gå av, eller har han gjort dette helt frivillig uten noen som helst form for press fra Regjeringen etter at statsråd Enoksen var på TV i går og fremstilte dette på en helt annen måte enn saken ser ut i dag? Og spørsmål to: Har Gerd-Liv Valla ringt statsministeren og lagt press på ham i forbindelse med samme sak? | 0 |
Representanten Pollestad nevner målsettingen veldig klart: at renten skal være tilnærmet 0 pst. Det betyr ikke nødvendigvis alle renter, men mye av rentene. Det er det som ligger i ordet «tilnærmet». Men det er mange feil premisser i spørsmålet her. For det første: I budsjettet for 2015 er det foreslått en økning på 18,1 pst. til veibevilgninger utover det de rød-grønne foreslo i 2014. I tilleggsproposisjonen til Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i fjor høst var faktisk foreslåtte veibevilgninger høyere enn det Stortinget til slutt vedtok. Stortinget nedforhandlet altså veibevilgningene. Men uansett – med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti – ble veibevilgningene betydelig høyere enn det representanten Pollestads regjering foreslo. Det er altså ikke riktig at vi har fått akkurat det som det ble lagt opp til fra den forrige regjeringens side. Det er en vesentlig økning, fordi det er et vesentlig taktskifte i dette. Men igjen: Jeg synes det er bra at representanten Pollestad er opptatt av lavere bompengetakster. Det vitner om en ny kurs sammenlignet med da han selv satt som statssekretær i regjeringen. Det vitner om gode tider. | 0 |
Representanten Vihovde snakka om at det er stabile rammevilkår. Vi veit at dei aller fleste som har uttalt seg, no vil hevde at vi vil sjå utflagging av norske selskap og at norske sjøfolk blir sette på land. Det er jo stabile rammevilkår! Då er vi kvitt den norske sjømannen, og det er stabilitet i det. | 0 |
Vi har stor tiltro til institusjonene når det gjelder å utvikle fag. Vi går lengst i å si at det er institusjonene selv som skal vedta å opprette og nedlegge fag. Vi sier at dette også skal omfatte masternivå. Der får vi ikke følge av de andre partiene. Hele vårt opplegg er basert på en sterk tiltro til den enkelte institusjonen. Men på ett område synes jeg det er viktig å holde fast på og sikre en faglig fordypning, og det er innenfor bachelorgraden. Som jeg sa i min innledning, reduserer vi utdanningstiden med gjennomsnittlig ett år i forhold til dagens cand.mag.-grad. Vi tror og mener at det er viktig å holde fast på en faglig fordypning. Og det vil si at ett av fagene innenfor denne bachelorgraden skal ha en fordypning på minst ett år. Vi er bekymret for, og vi frykter faktisk, at vi kan komme i en situasjon hvor man setter sammen en grad på universitetet med mange små enheter. Det er jo et system vi bl.a. kjenner fra høyskolene. Da er det viktig å holde fast på at universitetene skal stille krav om faglig fordypning for dem som får en grad fra universitetet. Dette vil ikke begrense universitetenes frihet til å sette sammen grader. Det eneste vi stiller krav om, er at ett av de fagene man velger å sette sammen i en bachelorgrad, skal ha denne faglige fordypningen – altså at man ikke kan ha en hel masse små enheter. Det vil man kunne ha i tillegg – i alle fall flere små enheter i tillegg, men i en av dem skal den faglige fordypningen være på minst ett år. Vi blir ikke stående alene, vi står sammen med Arbeiderpartiet, og det var kanskje ikke overraskende, men det hadde vært hyggelig om vi hadde fått flere med på et sånt forslag, som egentlig handler om faglig fordypning og å holde fast på det. Dette vil, som jeg sa i min innledning, også kunne få konsekvenser for lærerutdanningen. Jeg håper inderlig at universitetslærerutdanningen ikke blir enda mer lik den lærerutdanningen vi har på høyskolene. | 1 |
Jeg takker for svaret. Det er mange grunner til at et slikt spørsmål kommer, og den ene er at satsinga på sikkerhet på Rørosbanen har vært lovt ferdig mange ganger. Både før Åsta-ulykken og etter Åsta-ulykken har fristene og nivået på sikkerheten blitt stadig forskjøvet og endret og endret og endret. Nå sier ministeren at nok en gang har Jernbaneverket vurdert å ta dette i drift i 2001. Jeg oppfatter det slik, med den historien vi har på dette anlegget, og den erfaringen vi har med hvordan Jernbaneverket har håndtert sikkerheten både før og etter Åsta-ulykken, at en slik forsikring ikke er god nok. Er det slik at statsråden kan forsikre om at dette kommer i drift, eller kan vi oppleve nok en gang, slik vi har opplevd utallige ganger, at fristen igjen blir utsatt, og at vi får nye skuffelser og nye grunner til ikke å ha tillit til at dette arbeidet blir gjennomført på en skikkelig måte? | 1 |
Ja, man må ha en avtale, men også Nav bekrefter at man ikke følger opp om man står registrert eller ikke. Man har ikke kapasitet til å sjekke ut det. Det sier Nav til meg. Ja, jeg er enig i at vi har et globalt arbeidsmarked. Jeg ønsker også et globalt arbeidsmarked, men man trenger ikke å reise til et annet land for å søke arbeid og stå der som mottaker av en ytelse. I den Internett-baserte verden vi lever i, kan jo jeg sitte i Verdalen, for den saks skyld, og søke jobber på Manhattan i USA. Så drar jeg dit hvis jeg blir aktuell for et intervju. Sånn burde det kanskje i større grad også ha vært på andre områder. Men hva skjer hvis en nordmann som reiser til Spania – det er riktig at det ikke er så veldig mange det er snakk om, men antallet er stadig økende – ikke blir fulgt opp? Han kan være der i tre måneder. Så dukker det opp en jobb fra det lokale Nav-kontoret. Blir man da tilbakekalt til Norge? Hvordan følges det opp hvis det ikke er noen oppfølgingsrutiner for det? Vil statsråden sørge for at man blir tilbakekalt? | 0 |
Jeg synes komiteen kan si at saken er godt levert også, for det er en enstemmighet som er veldig bra. Spesielt sett i lys av en del andre klima- og oljepolitiske debatter som har vært de siste par årene, er det oppsiktsvekkende at det stort sett er enstemmighet hele veien, i hvert fall fra regjeringspartienes side. Det er en stor dag. Vi markerer forlengelse og økt utvinningsgrad på det første kommersielle olje- og gassfunnet i Norge. Det er 40 år med oljevirksomhet vi feirer, og det er perspektiver på ytterligere 40 år framover bare på dette feltet. Det er bra. Ekofisk-feltet la grunnlaget for det norske oljeeventyret, som har blitt fundamentet i inntektssiden for vårt velferdssamfunn. Det har på mange måter vært drivkraften for samfunnsutviklingen. Der en tidligere har etterlyst Norges Nokia, er oljenæringen i høyeste grad det som var Nokia-drivkraften, og som vi gjerne sier i dag, Norges Apple. Prosjektet som vi nå vedtar, øker utvinningsgraden på Ekofisk med 2,5 pst. og på Eldfisk med 6,5 pst. Det er formidable tall, både i prosent og – ikke minst – i forhold til hvilke verdier de representerer. Oppgraderingen er på totalt 64 mrd. kr, og investeringen skal skje i løpet av fire år. Det er enorme beløp, ikke bare reelt sett, men også relativt sett, selv i Norge. Det sier litt om hvor store ringvirkninger og hvor mange arbeidsplasser det genererer, når en får 64 mrd. kr i investeringer. Bare sett i forhold til beløpene i finanskrisepakken, som altså skulle redde det kapitalistiske system, er dette en dobbelt så stor investering som det regjeringen mente var nødvendig. Det er også et apropos i denne sammenheng at dette enorme investeringsløftet skjer uten at noen begynner å snakke om handlingsregelen. Men hadde vi begynt å snakke om en investering på 64 mrd. kr i norsk infrastruktur på fire år, tror jeg handlingsregelen hadde blitt dratt fram ganske kjapt. Det får vi ta som et positivt tegn på hvor viktig vi innser at olje- og gassnæringen er i Norge, og så kan vi ta handlingsregeldebatten senere. Dagens sak viser hvor viktig det er å ha en stor, dynamisk oljeklynge som videreutvikler teknologi og konsept. Det er viktig, fordi noen i denne salen – og utenfor denne salen – tror at vi gradvis kan bygge ned denne næringen uten at det har konsekvenser for vår teknologiske evne til å øke utvinningsgrad og ha gode inntekter. Et av regjeringspartiene lovte i fjor at oljemeldingen skulle være en avviklingsmelding. Forrige talsmann for SV sa at en skulle styre ungdom bort fra petroleumsrettet utdanning, og dagens talsmann for SV sier at man bør bruke ingeniørene på bedre ting enn på petroleumsnæringen i framtiden. Det ødelegger grunnlaget for å fatte slike gledelige beslutninger som vi faktisk gjør i dag. Det bør en ta inn over seg. En Ekofisk-forlengelse og en Eldfisk-forlengelse er mulig fordi vi har sterke klynger, bruker kloke hoder og har høy aktivitet, som muliggjør sterk forskning og utvikling av ny teknologi. Åm-utvalgets rapport viste hvor stort potensial det er, hvis vi gjør dette riktig. Ekofisk bør være en inspirasjon til at vi følger Åm-utvalgets anbefalinger. Det bør stimulere til økte offentlige bidrag til petroleumsrelatert forskning, for de såkalte utgiftene, som i realiteten er investeringer, er det vi nå høster av. Og forhåpentligvis er det ikke siste gang Stortinget gjør vedtak som vil øke utvinningsgraden på Ekofisk. Jeg håper det vil skje flere ganger, fordi det muliggjøres ved ny teknologi. Så er kraft fra land et tema som blir diskutert. Det er også der en gjerne har den største uenigheten internt i komiteen, selv om det er et betydelig flertall som står bak det som vi nå vedtar. Det er godt at en har vurdert det, det er fornuftig. Men jeg er også glad for at det ikke blir påkrevet. En viser til skyhøye kostnader. Det tar jeg med meg når en senere også skal diskutere klima med krav om elektrifisering, som representanten Serigstad Valen fra SV la vekt på i sitt debattinnlegg om grønne sertifikater i forrige sak. Det er godt når ansvarets time kommer, at partiene modererer seg, tar ansvar og sørger for at en har en kost–nytte-vurdering i bunnen og ikke bare holder på de symbolske standpunktene som en har i klimapolitikken. Det er også gøy å se at SV støtter olje- og gassvirksomhet på Ekofisk, Eldfisk, Knarr og Valemon, når en vet at det produktet som en pumper opp der, faktisk genererer CO2-utslipp, og når en i alle andre debatter i valgkampen hevder at olje- og gassvirksomhet i Lofoten, Vesterålen og Barentshavet vil skape for mye CO2-utslipp globalt. Så det er åpenbart snill CO2 som en skal utvinne fra Ekofisk og Eldfisk. Det bør være en honnør til dem som jobber der ute, at de faktisk gjør dette på en så miljøvennlig måte at alle partiene på Stortinget synes at oljen og gassen derfra er bra. | 0 |
Eg finn det jo noko underleg at statsråden er så på defensiven når det gjeld dette med formidling. Eg oppfattar det slik at statsråden no ikkje kan tenkje seg å frigjere ordinær arbeidsformidling frå Aetat og la Aetat konsentrere seg om formidling av arbeid til yrkeshemma, funksjonshemma og dei som det ikkje er så lett å formidle arbeid til i privat sektor. Eg vil også vise til Aetat si formidling av vikarar. Der har jo Aetat innført betalingsteneste. Så mitt spørsmål er: Er det slik å forstå at Regjeringa no er fullstendig fastlåst når det gjeld å bruke privat arbeidsformidling – at dei kan ta over den formidlinga som går på det ordinære planet, og at Aetat då kan konsentrere seg om arbeidsformidling til yrkeshemma? | 0 |
Statsrådens uttalte frykt for ein enda meir utfordrande situasjon på kraftmarknaden vinteren 2010–2011 ser ut til å slå ut i større grad enn han og regjeringa og elles mange andre har håpa på og ønskt. Rekninga for manglande politisk handlekraft blir no betalt av næringsdrivande og private. Spesielt er dette belastande for dei som sit nedst ved fellesskapet sitt bord. Vi veit at i staden for at dei kunne komme seg ut av fattigdommen med hjelp av den raud-grøne regjeringa, har det berre blitt fleire fattige dei siste seks og eit halvt åra som denne regjeringa har styrt. Med makta som ligg i eit fleirtal, har denne regjeringa hatt tidenes moglegheit til å handle, men i staden ser det ut som om denne regjeringa har hatt så store interne kamper i mange saker at det lammar fullstendig den handlekrafta som er gitt. Det er også eit paradoks at Norden har hatt straumunderskot i to år og blir redda av russisk atomkraft. Det blir det ikkje snakka særleg høgt om. For føregåande året blei straumunderskotet i eit samla Norden på over 16,2 TWh. Det gir oss ein enkel fasit. Utan russisk atomkraft ville det blitt straumkrise. Det er altså ok med russisk atomkraft, men ikkje med norsk gasskraft. Det er mogleg at påstanden frå ein svensk politikar om at Noreg er blant dei siste kommunistiske landa, er feil, men vi er i alle fall avhengige av straumproduksjonen deira, slik vår politiske leiing har stelt seg. At vi er avhengige av svensk atomkraft, var også representanten Solvik-Olsen innom. Vi var nyleg på eit besøk på IFE Halden og fekk presentert det dei jobba med. Dei forskar jo bl.a. på sikkerheit når det gjeld atomkraft, og då er det spesielt å merke seg at konsesjonstida deira som har vore gitt ti år i slengen, under denne regjeringa har blitt redusert til seks år. Det er slåande at sånt kan skje når vi er så avhengige av nettopp denne typen arbeid som dei styrer med, og det handlar om sikkerheit. Kva er det så som må til for å få straumprisar som resten av Europa misunner oss, igjen? No er det slik at trass alle våre vassressursar, betaler vi ein pris langt over den europeiske. Vi kan kanskje lytte til forslaget frå kraftverksjef i Statkraft, Ole Christian Povenius, som tek til orde for å opne opp for å bruke fleire freda vassdrag til vasskraft. Om verdas eksistens står i fare på grunn av global oppvarming, ville ikkje det vore for mykje å be om, spesielt når vi også kjenner til fleire gode forslag der inngrepa i verna område knappast ville bli nemneverdig synlege, og ny teknologi kunne brukast, eller vi seier ja til konvensjonelle gasskraftverk i staden for å importere straum frå europeiske kolkraftverk. Mange fleire andre tiltak kunne vore nemnde, men mange av desse ser ikkje på det å få straumrekning oftare som eit columbi egg, slik ein kan få inntrykk av frå den politiske leiinga i Olje- og energidepartementet. Straumen blir ikkje billegare for forbrukaren med slike tiltak, men det illustrerer godt denne regjeringas handlekraft. Elles var alle representantane frå Møre og Romsdal samla i Molde nyleg. Der kom det fram ei sterk bekymring i forhold til vassmagasina og vasstanden der. Dei endra konsesjonsvilkåra for dei mobile gasskraftverka tok ikkje vekk denne problemstillinga. Sjølv med rekordlåg vassstand ville ikkje dei mobile gasskraftverka bli starta opp før vasstanden var betydeleg lågare. Med ein indikasjon på at det ville ta slutt før veke 16–17, som er den tida på året med lågast vassmengde i magasina, og ein dette året var nede på rekordlågt nivå, var det likevel ikkje eit signal om å starte opp desse. Fylkesmannen og beredskapssjef ropte varsku og skulle møte NVE dei neste dagane. Biletet i Møre og Romsdal er også slik at ein av dei store kraftforbrukarane, Norsk Hydro, har stengt ned betydelege delar av sitt forbruk. Vi veit samtidig at Industrikraft Møre står klar til å gå i gang med anlegget sitt, om dei får lov til det. Men der er kravet reinsing. Spørsmålet er vidare om dei får på plass reinsing, slik det er indikert i eit oppslag i dag i Aftenposten. Er det då tiltak som kan ta imot denne reinsa CO2-en, som blir teken ut frå eksos? | 0 |
Aller først: Det er ikke helt riktig at SV kutter i bevilgningene til trygdeetaten, slik sosialministeren var inne på. Vi har en noe annen innretning og omdisponerer på noen områder, men samlet sett styrker vi budsjettet med 100 mill. kr. Tidligere i år utarbeidet SV en rapport som vi har kalt «Forskjells-Norge 2002». Denne rapporten bekrefter nok en gang den tendensen som har vært synlig i Norge de siste 10–15 årene. Samtidig med at det har utviklet seg en enorm privatøkonomisk overflod hos noen, er andre blitt offer for innstramminger, utstøting og svært trange økonomiske kår. Og rapporten viser at denne utviklinga fortsetter. Det forslaget til statsbudsjett som Regjeringa har lagt fram, vil på flere områder forsterke denne utviklinga og går derfor, slik SV ser det, i feil retning. SV ønsker å minske disse store forskjellene, ved å kutte på toppen og løfte opp dem som er på bunnen. For SV er dette et mål i seg sjøl, fordi vi vet at små økonomiske og sosiale forskjeller legger det aller beste grunnlaget for en god og balansert samfunnsutvikling på alle områder. Den eneste og sikreste veien til økonomisk og sosial trygghet ligger i det å ha et arbeid. Derfor er det et viktig fundament i SVs velferdspolitikk å sørge for et arbeidsliv som har plass til så mange som mulig, sjøl om ikke alle kan yte 100 pst. til enhver tid. Intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er et viktig virkemiddel for å nå dette målet, og SV vil gå imot alle forsøk på å svekke eller undergrave denne avtalen. Likevel er det slik at noen av en eller annen grunn ikke kan delta i arbeidslivet og på den måten sørge for inntekt til seg og sin familie, sjøl om en har lagt forholdene godt til rette. SV vil at folk som er i en slik situasjon, skal sikres et trygt og forutsigbart økonomisk fundament gjennom velferdsstatens ordninger. SV er derfor sterkt imot flere av Regjeringas forslag i statsbudsjettet som vil svekke slike ordninger. Det foregår et viktig arbeid i regi av Aetat, trygdeetaten og den enkelte bedrift for å hjelpe folk som har havnet utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller av andre årsaker, tilbake dit. For å lykkes med dette mener SV det er svært viktig å ha nødvendig fleksibilitet og ordninger som stimulerer til at dette i størst mulig grad lykkes. I statsbudsjettet foreslår Regjeringa innstramminger som går i stikk motsatt retning. Regjeringa synes å tro at hvis bare folk får det vanskelig nok økonomisk, vil de få helsen og arbeidsevnen tilbake. En slik tenking og en slik ideologi tar SV sterkt avstand fra. Vi går derfor inn for at uføretrygdede fortsatt skal ha anledning til å ha en friinntekt inntil 1 G, og dette er et eksempel på en ordning som vil stimulere folk til både å opprettholde kontakten med arbeidslivet og å prøve ut sine arbeidsevner. SV vil på samme måte gå inn for at folk som faller inn under ordninga med tidsbegrenset uførestønad, ikke skal ha lavere trygdeytelser enn andre som mottar trygd. Jeg er glad for at SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet står sammen i motstanden mot disse endringene. Dette klargjør viktige politiske skillelinjer her i Stortinget. Og jeg kan vanskelig forstå at Kristelig Folkeparti kan føle seg særlig bekvem med å være det partiet som sikrer flertall for en del usosiale innstramminger i budsjettet. Noe av det SVs forskjellsrapport viser, er at folk som lever på trygdeytelser, er blant dem som har aller minst å rutte med her i landet, og at mange trygdemottakere henvises til sosialhjelp i kortere eller lengre perioder. Dette kan ikke være meninga. Også nivået på den økonomiske sosialhjelpen er mange steder svært lav og strekker dårlig til, særlig for barnefamilier. SV fremmer derfor forslag om at det nå må settes ned et utvalg som skal vurdere nivået på trygdeytelsene og sosialhjelpsytelsene, med sikte på å heve disse, og der vi også ønsker å innføre bindende minstesatser for sosialhjelp. Systemet med veiledende satser har ikke gitt synlige resultater verken når det gjelder nivået på satsene eller når det gjelder å utjevne de store forskjellene fra kommune til kommune. SV mener at SIFOs levekostnadsberegninger kan legges til grunn i dette arbeidet. Og jeg hadde også håpet at Arbeiderpartiet og Senterpartiet kunne vurdere å støtte et slikt forslag. Sjøl om noe er blitt rettet opp i forliket mellom Regjeringa og Fremskrittspartiet, kommer det til å bli en betydelig økning i egenbetalinga på mange områder innafor helse- og sosialområdet de neste åra. Dette er nok et eksempel på forslag som vil ramme hardest dem som fra før har det trangt. Vi går imot disse økningene. Det ligger også inne i budsjettet en generell økning i egendeler ved legebesøk, som nok en gang ligger på nesten det dobbelte av den ordinære prisstigningen. Slik har det vært i mange år. Dette er et tema innafor egenandelsdebatten som sjelden er framme, men som har gjort at de som har minst å rutte med, får større utgifter ved sykdom. Skatt på sykdom er SV imot. Vi ønsker i stedet mer skatt på rikdom. | 1 |
I kvardagen vår blir vi eksponerte for produkt med komplekse samansetnader av organisk og uorganisk art, det vere seg matvarer, klede eller leiker. I denne samanhengen er det viktig å ha gode merkeordningar for varer, slik at vi som forbrukarar kan vere i stand til å vareta valfridomen til å velje vekk produkt som vi ikkje ønskjer, eller som kan ha skadelege verknader på oss. Som forbrukarar er det ikkje alltid at vi ser på noko som skadeleg når vi blir utsette for det i små mengder. Dessverre kan dette vere med på å skape eit skin av tryggleik, då det heilt ut kjem an på eigenskapane til dei ulike stoffa, og ikkje minst samansetnaden av stoff, som har betyding for kor mykje som skal til før det kan påverke oss helsemessig. Eg registrerer utolmodet når det gjeld internasjonale reglar, at arbeidet med denne viktige saka tar altfor lang tid. Det er eg heilt einig i. Framstegspartiet vil poengtere at det blir gjort mykje bra innanfor nordisk opplysingsarbeid knytt til miljømerking. Som fleire har vore inne på, er Svanemerket eit godt merke og er det offisielle nordiske miljømerket. Temaet var også til debatt i den siste samlinga i Nordisk råd i slutten av januar – i Åland. Svært mange er opptatt av denne problemstillinga. Vidare står det i Sundvolden-erklæringa at regjeringa vil arbeide for å «begrense spredning av miljøgifter». Regjeringa har bl.a. signalisert at ho har som mål å få utarbeidd ein eigen strategi for arbeidet med miljøgiftene. Så er det viktig å understreke at for Framstegspartiet er omsynet til forbrukarane høgast på dagsordenen. Framstegspartiet meiner at ei mest mogleg effektiv regulering og ein reduksjon av miljøskadelege stoff oppnår ein gjennom internasjonale avtalar, då utslepp og spreiing av miljøgifter også er ei global utfordring. I denne samanhengen er det viktig at vi har ei felles forståing av kva ein ser på som miljøgifter. Framstegspartiet føreset at dette arbeidet skal vere kunnskapsbasert, så vi ser fram til å få regjeringas strategi for handtering av miljøgifter og ein strategi for arbeidet med miljøgifter og regelverk knytt til dette. Ein samla komité er einig om at dagens regelverk er mangelfullt. Det trengst revidering og fornying. | 0 |
En statsråd må bestandig gjøre som et flertall i Stortinget gir instruks om og ønsker, og i denne anledning ønsker altså et flertall at statsråden skal ligge på været og vente litt angående styresammensetning ved Kunsthøgskolen i Oslo. Tomatene skulle modne, men de kan også råtne – de kan råtne på rot – og det kan også en skole som ikke har et styre som fungerer, gjøre. Jeg vil derfor utfordre statsråden til å komme opp hit og si om hun har på følelsen av at det nå er bedring i den situasjonen. Eller hvor lenge vil statsråden sitte og vente og se på at en skole ikke fungerer, slik den er beskrevet, før hun tar noe initiativ overfor et flertall i Stortinget? Så har jeg til slutt lyst til å si at jeg i praksis ser at flere kommuner i dag legger på prisene for de lokaler de leier ut til musikkskoler, både på fylkesplan og i kommunen. Mitt spørsmål til statsråden blir da: Vil statsråden ha et våkent øye med hvordan den utviklingen blir? I trange kommunale økonomier gjør man alt man kan for å fylle opp litt i kommunekassen, og jeg ser at dette går utover de institusjonene som vi her snakker om. Fremskrittspartiet fremmet eksempelvis i Ullensaker kommune for kort tid tilbake et forslag som gikk på at man skulle få leie disse lokalene nærmest gratis. Det ble nedstemt av samtlige partier. Bare Fremskrittspartiet mente at musikkundervisningen på barneskole- og barnehagenivå burde være gratis. Da er det underlig å høre på debatten, og det er underlig å se på merknadene. | 0 |
Jeg takker for den påminnelsen, hr. president. Det hadde jeg glemt. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag som er referert i innstillingen. | 0 |
Mitt spørsmål går til næringsministeren. Konsekvenser av vedvarende lav oljepris opptar mange, ikke minst innenfor offshore- og oljerelatert næring. Media har den siste tiden bidratt til å skape et nokså dystert bilde av situasjonen, noe som i og for seg kan bidra til å forsterke et krisepreget inntrykk av situasjonen for norsk næringsliv. Deler næringsministeren en slik negativ beskrivelse av situasjonen for norsk næringsliv? Hvis ikke, hva vil næringsministeren gjøre for å gi et mer nyansert bilde av situasjonen for norsk næringsliv og sette dette inn i næringspolitiske sammenhenger? | 0 |
Jeg er enig med representanten Bøhler i det. Vi får se hvilke muligheter vi kan få til innenfor de kravene vi har når det gjelder personopplysning, for det er viktig at vi klarer den balansegangen. Så er jeg enig i at vi hele veien må sørge for at man har en likere praksis når det gjelder fritak, sånn at ingen fristes, fordi det f.eks. er en veldig ensidig fokusering på rangering, til å tøye regelverket av den grunn. Det er i utgangspunktet barnets utbytte av å delta i de nasjonale prøvene som skal være avgjørende. Så vi har en litt mer overordnet kunnskap om hvordan elever eller grupper av elever utvikler seg nivåmessig sammenlignet med andre elever over tid. Det viser at det kan være til dels ganske store endringer, f.eks. for elever som presterte på laveste nivå når det gjaldt lesing på femte trinn, har 32 pst. kommet på nivå 3. Det er litt forskjellige inndelinger i nivåer, men de har helt opplagt løftet seg betydelig til åttende trinn. Så det skjer betydelig progresjon, og hvis vi fokuserer på det, kan vi håndtere dette med vett og forstand. | 1 |
Jo, vi hadde gjennomslag for mange ting, bl.a. å få økt integreringstilskuddet, slik som kommunene ba oss om. Dette er en av de viktige tingene vi fikk på plass, og jeg tror kommunene har rett når de sier at det er utgifter knyttet til dette som er vanskelig å håndtere, spesielt på boligområdet. I tillegg til dette klarte vi å prioritere f.eks. barnehage til barna, noe som tydeligvis ikke Høyre klarer å prioritere, og som er av de aller viktigste integreringstilskuddene. De fleste av disse barna skal jo bo i en kommune. Å få på plass en ny bosettingsordning, det er det SV som mener. Det var det ikke flertall for i den forrige regjeringen. | 1 |
Vi mottar i disse dager svært alvorlige bekymringsmeldinger fra helseforetakene ute i landet. Jeg ønsker å stille helse- og omsorgsministeren spørsmål knyttet til sykehusøkonomien, ikke minst til alle kuttforslagene som nå kommer, og som helt åpenbart er i ferd med å gå ut over pasientbehandlingen. Vi ser rapporter fra Helse Nord-Trøndelag, som vil ha vikarkutt og færre leger, St. Olavs Hospital vil fjerne en rekke årsverk, Rikshospitalet-Radiumhospitalet HF mener at utviklingen hemmes, Sykehuset Buskerud har problemer, Helse Midt-Norge har store problemer. I tillegg har vi nå sett at bl.a. Helse Sunnmøre vurderer å legge ned både rehabiliteringsavdelingen på sykehuset i Ålesund og Mork Rehabiliteringssenter. En vurderer nå også å legge ned sengeposten på kreftavdelingen. Dette må helt åpenbart være i strid med det som står i budsjettproposisjonen, at man tar sikte på å videreføre pasientbehandlingen til neste år på samme nivå som en hadde ved utgangen av første tertial 2006. Videre er det grunn til å minne om det brevet som også helseministeren har fått fra Legeforeningen i Nord-Norge, der man skriver at man nå frykter lengre ventetid for pasientene, økte og kostnadsdrivende lekkasjer av pasienter ut av landsdelen, markert dårligere undervisningstilbud for studenter og dårligere arbeidsmiljø for de ansatte. Spørsmålet mitt er: Ser ikke statsråden nå de store problemene for pasientene i Norge som følge av den pressede økonomien, at dette vil kunne medføre lengre køer og ventelister og dermed også økt sykefravær og økte utgifter til den posten? Hva vil statsråden gjøre her til beste for norske pasienter? | 0 |
Jeg vil tvert imot si det sånn at vi er mer realistiske og mer ansvarlige enn det Regjeringa var i sitt budsjett. Det er Regjeringa som har lagt en del føringer for hvor rask saksbehandlinga skal være f.eks., hvordan man skal korte ned soningskøene osv. Så det er Regjeringa som ikke har levert i den forbindelse. Nå klarte Fremskrittspartiet å få 10 mill. kr ekstra til kriminalomsorgen og 5 mill. kr ekstra til domstolene. Greit nok, men vi har satset 57,9 mill. kr ekstra til kriminalomsorgen og 15 mill. kr til domstolene, i tillegg til 15 mill. kr til konfliktrådene som også vil redusere køen f.eks., og en del rettshjelpstiltak som kanskje vil forhindre at en del saker ender i retten etter hvert. Jeg mener faktisk at vi har et veldig realistisk budsjettalternativ i motsetning til Regjeringa. Vi har satt oss omtrent de samme målene for hvordan vi skal klare å gjennomføre dette, men vi har latt pengene følge med. Det er jo det som er problemet. Det som kanskje irriterer meg mest med den Regjeringa vi har, er at det er veldig, veldig mange store, fine ord, men det er lite action. Det er lite penger, og det tror jeg også at Fremskrittspartiet vil skrive under på. Nå er det selvfølgelig sånn at Fremskrittspartiet har ekstremt mye penger til justissektoren og ekstremt mye penger til det meste, men vi har nå prioritert å legge inn penger på de områdene hvor vi ser at det skorter mest. Det er særlig kriminalomsorgen og domstolene, det er i forhold til konfliktrådene og en del av rettshjelpstiltakene bl.a. Vi syns dette er viktige deler. Jeg må si at jeg tror nok representanten Dybevig bør sette seg litt bedre inn i hvordan Domstolsadministrasjonen skal håndteres også, for det er jo sånn at Stortinget skal styre dette gjennom budsjettet og gjennom de signalene vi legger fram i budsjettet. Ellers mener vi at de skal få lov til å operere rimelig fritt i forhold til både departement og storting. | 1 |
Først må eg seie at eg er glad for den merksemda landsstyret – ikkje sentralstyret – i SV har fått dei seinare dagane. Utanriksministaren har tydeleg sagt frå, og har kommunisert det ut til våre alliansepartnarar, og så har forsvarsministaren vore tydeleg på det at det er stø kurs i forhold til vårt Afghanistan-engasjement. Det skal konsentrerast om ISAF, og vi trekkjer oss ut av «Enduring Freedom». Det er sikkert mange grunnar for det – eg skal ikkje ta den debatten her. Men det har kome fram her at SVs landsstyre har kravd at flya skal kallast heim. No skal jo flya vere der i tre månader. SVs landsstyremøte har ikkje sagt at desse flya skal kallast heim. Det SVs landsstyre har sagt, er at SV i storting og i regjering må hegne om ISAFs mandat og først og fremst sørgje for at ISAF og «Enduring Freedom» ikkje smeltar i hop. Dette er ein debatt som også går sentralt, internt, i NATO. Noreg skal delta og kome med sine meiningar i dei diskusjonane som går føre seg i NATO. Det vil også Stortinget få lov til å kome med sine bidrag til. Men det kan verke som om enkelte representantar her i salen ikkje synest at ein skal ha slike debattar. Ein synest ikkje noko om f.eks. å lytte til kva som går føre seg i dei andre NATO-landa – det er jo den debatten som går der dag for dag. Som eg har sagt tidlegare i dag: Eg registrerer at den konservative Angela Merkel følgjer opp den sosialdemokratiske Schröder sin utanrikspolitikk. Så dette burde ikkje vere noko underleg for dei som måtte trekkje dette så langt som å seie at det er usemje i Regjeringa om dette. Det har vore kommunisert, både frå alle partia i Regjeringa og frå dei gjeldande statsrådane, at Regjeringa står bak dette. | 1 |
Det siste spørsmålet kan jeg slutte meg til, for det som denne debatten i hvert fall forhåpentligvis nå viser, er at vi er ferdige med de årene der store deler av de norske partiene snakket jernbanen ned og sa at det var en gammeldags løsning. Det ble sagt at det å snakke for jernbanen var som å bære havre til en død hest – det kunne man slutte med. Jeg har tatt fram flere sitater fra representanter fra sittende regjeringspartier som mente at man skulle slutte med jernbane i det hele tatt. Den tida er gudskjelov over, men spørsmålet framover er: Er vi som nasjon villig til å satse? EUs jernbanedirektiv og jernbanepakke IV ble altså nedstemt i EU-parlamentet i forrige uke. Det ble den jo fordi store jernbanenasjoner som har drevet jernbane med en mye mer offensiv politikk enn Norge de siste 30 årene, så at de forslagene som ligger i jernbanepakke IV, ikke er gode for å utvikle en god jernbanepolitikk. Det viktigste er at vi sjøl greier å satse på å ha en skinnegang og materiell. Vi har testet ut konkurranse i Norge på noen strekninger, og på gods har vi det jo. Hvis man er opptatt av å få mer gods over på jernbane, er det et trist faktum at volumet går ned. Det handler om at man ikke har foretatt de store investeringene, som ser på de lange traseene på investeringer, hvis man skal få godset over på jernbane. Da kan man ikke fortsette med en liten investering her og en liten investering der; man må se på de lange strekningene, også strekningene som kombinerer oss med utlandet. Og til samferdselsministeren vil jeg si at det er ikke bare på grensen i Østfold det gjelder. Også andre steder i landet vil man kunne bidra vesentlig til dette. Det handler om at man f.eks. tar i bruk de banestrekningene vi har, elektrifiserer dem og får lagd to spor mellom det sentrale Østlandet og Midt-Norge, gjennom Østerdalen og på Solørbanen. Den ligger der, og der er det faktisk også en banestrekning som går til Sverige, og som kan kobles på, slik at man har en godslinje som gjør at man kan tilby det som de som skal transportere godset sitt, trenger. Det er disse spørsmålene som er viktige, ikke den ideologiske debatten om at konkurranse bare fører til fordeler for jernbanen, slik noen tror. Representanten Myrli var oppe her og listet opp bl.a. det litt uklare bildet – det er kanskje litt snilt sagt – av alle de ulike enhetene som sorterer inn under NSB. Dette skal da koordineres, og så skal man ha enda flere private leverandører inn i dette. Det er ikke åpenbart at det blir til fordel for passasjerene. I land som har gjort dette systematisk, og som fremdeles pusher på for denne løsningen, slik som i England, har det vært ganske mange dårlige historier når det gjelder dette. Det har verken blitt billigere eller bedre. Da mener jeg at regjeringen får legge disse ideologiske overtonene sine til side. Det som er litt rart i dag, er kanskje at det er Venstre og Kristelig Folkeparti som er mest ideologiske i sine tilnærminger til dette spørsmålet, og at regjeringspartiene faktisk litt mer ser fordeler og ulemper og vil forsøke å få til et resultat som gjør at det tjener norsk jernbane og norsk både gods- og persontrafikk best. Det er jeg glad for. Men det kan være nødvendig å være sterkere i klypa enn det. Derfor trengs det nå en analyse, en klar analyse, av hvilke grep som i så fall vil splitte dette opp mer enn slik det er i dag, og forhindre den koordinerte innsatsen som må være på plass hvis vi skal få et moderne og godt jernbanetilbud i Norge. Jeg vil slutte med det, for jernbane er, etter mitt syn, den mest moderne og den mest klimavennlige transportformen vi har. Den bør vi utvikle. Jeg er glad for at alle nå har sluttet å snakke om at den er gammeldags, men det vil vise seg når fordelingen mellom veg og bane kommer, om regjeringen mener noe med jernbanesatsingen, eller om det bare er et slags skinn over gammel politikk. | 1 |
Saken som det refereres til i spørsmålet, er en straffesak. Håndteringen av denne hører inn under politiets og påtalemyndighetens ansvarsområde. Jeg kan i det videre svaret ikke komme inn på denne konkrete saken. Bokettersyn og regnskapskontroll er en viktig del av skatteetatens kontrollvirksomhet. Denne typen kontroller kan ha ulik karakter. Skatteetaten benytter seg av både kontroller hvor de som skal kontrolleres, er varslet om dette på forhånd, og kontroller som skjer uten varsling. Videre kan kontrollene være av en slik art at hele virksomhetens regnskaper og dokumenter gjennomgås, mens andre ganger kontrolleres bare deler av virksomheten. Skatteetatens kontrollvirksomhet reguleres av strenge taushetspliktbestemmelser. Ansatte i skatteetaten plikter å hindre at uvedkommende får adgang til opplysninger om noens formues- eller inntektsforhold eller andre økonomiske, bedriftsmessige eller personlige forhold. Dette legger sterke begrensninger på skatteetatens adgang til å informere presse eller andre om bokettersyn i bestemte virksomheter. Ulike informasjonstiltak er av betydning for å få skattyterne til å følge skatte- og avgiftsregelverket. Erfaringer viser imidlertid at informasjon og kunnskap om hvilke plikter man har, ikke er tilstrekkelig for mange skattytere når det gjelder å følge regelverket. Skatteetatens kontrollvirksomhet er viktig for å sikre etterlevelsen. Det er klart at skatteetaten ikke har ressurser til hele tiden å kontrollere alle som driver virksomhet. Et viktig element ved etatens kontrollarbeid vil derfor være å gi generell anonymisert informasjon om de kontroller som er foretatt, eventuelt skal gjennomføres. Dette bidrar til at risikoen for å bli oppdaget blir bedre kjent. Å bruke media til slik generell informasjon er både nødvendig og legitimt. Det er imidlertid viktig at skatteetatens informasjonsvirksomhet, med formål å arbeide preventivt, ikke går utover de rammer som gjelder for taushetsplikt om de enkelte skattyterne. Etaten skal ikke drive med forhåndsvarsling til media om tiltak overfor navngitte bedrifter og gjør det heller ikke, etter det Finansdepartementet kjenner til. Når det gjelder å øke den opplevde oppdagelsesrisikoen, er det også av betydning at media informerer om skattytere som er dømt for alvorlige skatte- og avgiftsunndragelser. Hvilken adgang det er til å gi opplysninger om straffeforfølging/domfellelse, er regulert i regelverket som gjelder for politi- og påtalemyndighetene og domstolene. At skatteetaten av og til bistår politiet i en straffesak som av ulike grunner blir slått opp i media, innebærer ikke at etaten er kilde for oppslagene. | 1 |
Eg trur at det var mange i SVs stortingsgruppe som hadde ein spesiell dag i går. Å vere stortingsrepresentant og høyre på minnetalar over to av partiets største kjemper, Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen, rett før statsministeren for ei regjering der SV inngår, les opp regjeringserklæringa kan ikkje seiast å vere noko anna enn spesielt. Erklæringa er eit veldig godt utgangspunkt for det arbeidet som skal gjerast i Stortinget og i Regjeringa dei neste fire åra. For meg har lakmustesten vore: Kor tungt veg dei sakene som elles ikkje ville ha vore sånn viss ikkje SV hadde vore med? Og svaret, første gongen eg las erklæringa og eigentleg dagane etterpå, var: Det er saker som veg veldig tungt. Eg trur det er årsaka til at SVs landsstyre samrøystes har gitt tilslutnad til at partiet går i regjering. Partiet er fornøgd med erklæringa og ser fram til å jobbe med ho på ulike nivå. Eg vil gjerne få lov til å ta for meg nokre av dei områda som vi er spesielt glade for. Det første er openbert miljøområdet. Kapitlet «Norge som miljønasjon» er gledeleg lesing for oss som er opptekne av miljøet. Som nordlending kan eg ikkje unngå å vere glad for og stolt over at SV går inn i ei regjering som bidreg til at den siste store elva, Vefsna, blir verna. Samtidig får området sitt næringsfond, sånn at ein kan ta i bruk den moglegheita som vern av elva faktisk er, i forhold til f.eks. reiseliv og andre former for næringsutvikling. Eit anna tema er det som går på klima. Vi veit i dag at klimautfordringa ikkje er science fiction. Klimaendringane skjer no. Dei rammar hardast dei som er mest sårbare. Erklæringa har ambisiøse mål på området, og tiltaka er konkrete. Eg er sjølvsagt også veldig glad for og stolt over at det var SV som måtte i regjering for å få avslutta ein årelang kamp om gasskraft. Når det gjeld eit av dei store stridstema dei siste åra, i alle fall eit tema som blei heftig diskutert i den valkampen vi har lagt bak oss, petroleumsverksemd i nord, kjem avklaringa i forvaltingsplanen som kjem til våren. Stortinget kjem til å spele ei viktig rolle her. På vegner av heile SVs gruppe: Vi er klare til å begynne med den jobben. Eit anna område som fekk hjartet mitt til å banke, og spesielt etter å ha drive ein valkamp der ein har høve til å treffe veldig mange folk der dei bur, er regionalpolitikken og distriktspolitikken. Nokre av dei mest tydelege tilbakemeldingane som vi har fått, i alle fall i det fylket eg bur i, er at den førre regjeringa har svikta oppgåva si. Dette er eit godt kapittel i erklæringa, og eg gler meg til å gå i kommunalkomiteen og jobbe med dette. Dei tre hovudstrategiane for regional- og distriktspolitikken er gode, dei er offensive, dei er målretta, og dei er tilpassa det at Noreg ser heilt forskjellig ut ut frå kor ein ser det frå. Utanrikspolitikken er eit av dei mest sentrale politiske områda for SV. På mange måtar er det derfor SV er. Etter å ha høyrt minnetalane over Hanna og Finn i går og igjen lese utanrikskapitlet, må eg berre innrømme at eg er veldig stolt. Erklæringa slår fast at vi skal jobbe for ein FN-leia verdsorden. Om Noreg skal vere med i internasjonale operasjonar, skal ein ha eit klart FN-mandat. Nordområda er definerte som vår strategiske hovudinteresse. Dette er eit av dei områda som eg er sikker på at SV har spelt ei vesentleg rolle for å få til. Dette er eit område som stortingsgruppa til SV kjem til å prioritere å jobbe vidare med. Og det er klart, i ettertid av dramatikken som har vore i Barentshavet dei siste dagane, at nettopp det å slå fast at nordområda er vår strategiske hovudinteresse, er eit riktig val. Kystvakta, som SV har framheva, og som ein til tider har flirt av oss for, har fått bevist kor vesentleg ho er i forhold til norsk forsvars- og tryggingspolitikk. Og erklæringa slår fast at dette er eit område som skal styrkjast. Det er ein av dei viktige grunnane til at eg er glad for at «tunge» område i erklæringa er sånn fordi SV er med. | 1 |
Det er svært uheldig når barn ikke får sakene sine avklart raskt i fylkesnemndene, og derfor tar jeg kritikken fra Riksrevisjonen svært alvorlig. Jeg er ikke fornøyd med at vi ikke når målet om fire ukers behandlingstid, og at unger må vente såpass lenge på en avgjørelse. Vi vet at tidsaspektet i disse sakene er helt avgjørende, og det står i barnevernsloven at unger skal få nødvendig hjelp til rett tid. Den 1. januar 2007 trådte det i kraft nye saksbehandlingsregler for fylkesnemndene. Formålet med de nye reglene var først og fremst å legge til rette for en enhetlig og hensiktsmessig saksbehandling. Et viktig mål var at de skulle bidra til forenkling og effektivitet. Sakene i fylkesnemndene skal behandles snarest, og de skal behandles, om mulig, innen fire uker. Ved behandlingen av disse nye saksbehandlingsreglene støttet Stortinget departementets forslag om ikke å innføre en absolutt tidsfrist. Så har Riksrevisjonen sett på saksbehandlingstiden i saker med forhandlingsmøte, og det er viktig å si at det er én av flere behandlingsformer i fylkesnemndene. Jeg vil presisere at de har en større bredde i arbeidet sitt og har saker med andre lovbestemte frister enn det som kommer fram i rapporten som representanten viser til. For eksempel skal fylkesnemndene gjennomføre, om mulig, legalitetskontroll av akuttvedtak innen 48 timer, og de skal behandle klager på akuttvedtak innen en uke. Det er viktig å si, synes jeg også, at fylkesnemndene i stor grad holder seg innenfor fristene i disse sakene. Men når det er sagt, mener jeg at forholdene Riksrevisjonen viser til, er alvorlige. Det har vært en kraftig vekst i innkomne saker til behandling i nemndene de senere årene. Fra 2005 til 2008 økte antallet saker til behandling med 32 pst., en vekst på nesten 10 pst. årlig. Det er satt i verk ulike tiltak for å imøtekomme den veksten, bl.a. har det vært en styrking i antallet fylkesnemndslederhjemler, fra 38 til 52 i perioden 2005 til 2008. Det er også varslet i budsjettet fra departementet ulike tiltak for å gi organisasjonene et løft, som vi tror kan bidra til å senke saksbehandlingstiden ytterligere. | 1 |
Foregående innlegg var så rørende, for å gjenta det bl.a. Arild Stokkan-Grande har sagt tidligere. Vi må av og til gi ros til hverandre også, og derfor vil jeg gi ros til representanten Gunn Olsen for det flotte innlegget som hun holdt her, om den omsorgen som regjeringspartiene nå viser at de har for barnevernet. Og dette lover godt. Det er bare ca. tre måneder til statsbudsjettet skal legges fram, og vi gleder oss til å se at barnevernet der får en styrking. Jeg håper virkelig at statsråd Lysbakken får gjennomslag i regjeringen for det. Når vi leser innstillingen i denne saken – og det håper jeg at statsråden faktisk gjør – ser vi at en samlet komité er enig i den utfordringen barnevernet har. Komiteen understreker situasjonen i barnevernet i dag, at det er store mangler og utfordringer, og at det er svært viktig at barnevernet har de ressursene og den kompetansen som er nødvendig for å sikre de aller svakeste i vårt samfunn. Jeg håper at når det er en samlet komité som står bak dette, veier det veldig tungt. Det forslaget som nå ligger til behandling om en gjennomgang og en styrking av tilsynsordningen i barnevernet, er faktisk et av de viktigste forslagene som er behandlet, også sett i lys av det forslaget som er behandlet før i dag. Når vi vet at staten må gå inn og overta omsorgen av barn og omplassere dem i enten private eller offentlige institusjoner, i fosterhjem – eller andre tilbud – så er det tilsynet som er viktig. Det viktigste av alt er å ha et tilsyn som fungerer. Og når vi da – det var vel i desember i fjor – fikk en rapport fra Riksrevisjonen som viser at ett av tre barn ikke får det tilsynet de har krav på, så er det skikkelig bekymringsfullt. Vi vet også at mange kommuner sliter med å skaffe tilstrekkelig med tilsynsførere, slik at veldig mange barn ikke får det tilsynet de har krav på. Det er bekymringsfullt. Jeg vil anbefale alle å lese Barneombudets rapport «Maktesløst tilsyn» som rett og slett var skremmende lesing. Den er gitt ut i år, og dette må vi for all del ta med oss og få gjort noe med. Det er i hvert fall helt sikkert. Vi leser om et barn som sier: «Fylkesmannen er jo så dårlig på å følge opp. Hvem bøtelegger fylkesmannen?» Og hvem er det som fører tilsyn med det statlige tilsynet som nå skal overta dette? I den sammenheng er Fremskrittspartiet også glad for at det nå er et statlig tilsyn som skal føre disse tilsynene, men likevel ser vi at vi må la det få virke. Vi håper at det fungerer bra, men det er viktig å få på plass skikkelig kapasitet når det gjelder de tilsynsførerne vi har. Så hadde vi høring om denne saken. Det er flott når barn som faktisk har vært inn og ut av forskjellige institusjoner og fosterhjemsplasser, forteller fra sitt ståsted. Jeg tror vi alle sammen må lytte til de innspillene som kommer fra dem, for det er de som virkelig kjenner det på kroppen. Det er ikke så lett for oss å vite alt om dette, men vi skal lytte til de barna som faktisk har opplevd det. Et av de innspillene som kom fra en av de jentene som var på høringen, gjaldt ordet «tilsynsfører». Man forbinder kanskje «tilsynsfører» med tilsynsfører for personer som har vært i fengsel, og som har kommet ut, så jenta ønsket veldig at man skulle skifte navn til «tilsynsperson», fordi det er en person som barna skal ha tillit til. En tilsynsfører skal være til stede for barna. Det skal være sikkerhetsventilen til barna, og derfor er det viktig at barna har tillit til den personen. For det kan godt være at noen skal gi en rapport eller si noe om at de ikke har det så bra, enten det gjelder en institusjon eller det gjelder fosterforeldre, og da er det viktig at den personen som de skal forholde seg til, har tillit. De har faktisk rett til selv å få velge hvem de skal ha som tilsynsfører, og jeg tror også det er viktig at vi tar med oss de innspillene som kommer. Derfor støtter Fremskrittspartiet det forslaget som ligger her. Jeg tror det er viktig, som også en samlet komité har sagt, at vi får en gjennomgang og en styrking av tilsynsordningen. Jeg tar opp forslaget fra mindretallet. | 0 |
Først vil jeg ønske Jens Stoltenberg velkommen i klubben blant dem som gir subsidiær tilslutning til et budsjett fra regjeringspartiene, noe han for ett år siden forsverget at han aldri ville gjøre. Så til den sosiale profilen. Fremskrittspartiet stoppet enhver økning i de generelle egenandeler og egenandelstaket. Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet har nå sikret en økning i egenandelene i dette år på 23 pst., og han sikrer en økning i egenandelstaket på 14 pst. Arbeiderpartiet sikrer også at bedriftene må betale lønn under permittering, ikke i tre dager, men i ti dager, noe som forverrer situasjonen for veldig mange av dem. Jeg har erklært at Fremskrittspartiet ikke lenger anser seg for å være en del av Regjeringens basis. Anser man nå at Arbeiderpartiet har overtatt den store helhetlige avtalen som gjelder alle politikkområder? Og erkjenner Arbeiderpartiets leder at når vi kommer utpå vinteren og våren 2005, vil det være Arbeiderpartiet som også har et medansvar for situasjonen i eldreomsorgen, helsevesenet, norsk skole og for andre problemområder i norsk økonomi? | 0 |
La meg først slå fast at Fremskrittspartiet ikke støtter nedlegging av døveskoler. Nedlegging av statlige døveskoler skaper usikkerhet og utrygghet både for elevene og deres foresatte. Nedlegging av døveskoler kan skape frykt for et dårligere tilbud, noe som underbygges i rapporter fra Riksrevisjonen, der det kommer fram at kommunene i Norge hver eneste dag bryter rettigheter og lover som barn har når det gjelder spesialundervisning. Kunnskapsministeren er fullstendig klar over dette. Men likevel står hun på sitt og vil legge ned skolene. Mitt spørsmål er: Hva er det som har sånn bråhast i denne saken, slik at en ikke kan vente til det foreligger en vurdering av kvaliteten ved de kommunale døveskolene før en legger ned de statlige skolene? Hva vet kunnskapsministeren som tilsier at kommunene skal klare å erstatte døveskolenes gode tilbud til elevene? | 0 |
Aller først har jeg lyst til å si i forhold til representanten Alvheims visitt til motstanderne av helsereformen at SVs holdning til dette slett ikke er at vi ønsker at helsereformen skal bli mislykket. Vi ønsker at den skal bli god, til beste for pasienten. Så kan det hende at det må gjøres justeringer underveis for å få det til. Så vil jeg komme med noen merknader om den generelle økonomiske situasjonen for spesialisthelsetjenesten og helseforetakene. Dette har vært et sentralt tema både i statsbudsjettdebatten og i den alminnelige politiske debatten i sommer og høst, både her i huset og utenfor Stortinget. Det er ingen tvil om at de store underskuddene som er opparbeidet i de ulike helseforetakene i løpet av de to–tre siste årene, medfører store økonomiske utfordringer for sykehusene, både neste år og kanskje også flere år etter det. Så er det mange som hevder at årsaken til disse økonomiske problemene og underskuddene er at helsereformen har vært underfinansiert fra første dag, og at hvis bare helseforetakene hadde hatt penger nok, ja, så ville helsereformen vært en dundrende suksess. Til dette vil jeg si to ting. For det første brukes det nå atskillig mer penger i spesialisthelsetjenesten etter at helsereformen ble vedtatt enn før 2002, da fylkeskommunene hadde ansvaret for sykehusene. For det andre vil en jo med like stor rett kunne hevde at hvis bare fylkeskommunene hadde hatt penger nok til sykehusdrift, ja så ville den fylkeskommunale drift og eierskap av sykehusene også vært en suksess. Jeg vil minne om at et av argumentene fra noen av tilhengerne av helsereformen var at en statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten ville gi økt kontroll med kostnadsveksten. Jeg er sterkt i tvil om det er en slik god kontroll vi nå ser. Stortinget har altså tilleggsbevilget og etterbevilget betydelige beløp både i 2002 og nå i 2003. SV erkjenner at den økonomiske situasjonen for helseforetakene er slik at det er nødvendig å gjøre noen grep for å lette noe på trykket, for å si det slik, både gjennom mer midler og gjennom å utsette balansekravet ett år, til utgangen av 2005. Det er også derfor SV, som resten av komiteen, er enig i at den nedjusteringen av enhetsprisen knyttet til DRG som ble foretatt midt i budsjettåret, setter helseforetakene i en vanskelig situasjon. Det er viktig at sykehusene får en forutsigbar økonomi, i den forstand at de økonomiske forutsetningene som ligger til grunn for et budsjett, ikke endres underveis midt i budsjettåret og gis tilbakevirkende kraft. Det vil umuliggjøre en fornuftig planlegging og gjennomføring av behandlingstilbudet i sykehusene. SV støtter derfor at kap. 732 post 76 økes med 350 mill. kr på inneværende års budsjett. Så må det være slik at de økte DRG-inntektene må ha sin bakgrunn i faktisk økt aktivitet – slik også Asmund Kristoffersen var inne på – og at de ikke først og fremst er forårsaket av bedre registrering av behandling og diagnoser. De eksemplene på bevisst feilkoding ut fra økonomiske motiver som har blitt avdekket, er totalt uakseptable, og bør for framtida – slik SV ser det – få langt større konsekvenser for de ansvarlige enn hva tilfellet var i eksemplet i Helse Sør. Dette er så ødeleggende for tilliten til norsk helsevesen at det her må ligge en absolutt nulltoleranse til grunn. En annen side ved det innsatsstyrte finansieringssystemet er at systemet i for stor grad kan oppmuntre til at pasienter som er økonomisk lukrative å behandle, kan komme til å fortrenge behandling av lidelser som medisinsk sett burde vært høyere prioritert. Jeg viser i denne sammenheng til en riksrevisjonsrapport som angår hofteoperasjoner, der slike vridningseffekter er omtalt. Denne rapporten er nå til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen. SV er derfor glad for at Regjeringa i budsjettet foreslo at ISF-andelen neste år reduseres fra 60 til 40 pst., og vi støtter sjølsagt Regjeringa i dette. SV tror at dette er riktig vei å gå, i retning av et inntektssystem som i større grad sikrer at det er medisinske forhold og lidelsenes alvorlighetsgrad som avgjør prioriteringene i norsk helsevesen. | 1 |
Den konstante utfordringen for Norge er vårt forhold til EU, et forhold som er basert på et nasjonalt kompromiss, EØS. Dette er kjernen av problemet – ikke EØS-avtalen, men at den for nesten alle kun er et kompromiss. For de fleste var den aldri og vil aldri være målet med forholdet til EU. EØS er det nest beste. Og det er krevende å kjempe for det nest beste. Gresset fremstår ofte grønnere på andre siden. Men en realpolitisk vurdering av det politiske landskapet både i Norge og i Europa tilsier at det er mange skyer som dekker for solen, og at det som fremstår som det nest beste, faktisk kan vise seg å være det best oppnåelige. Det nasjonale kompromisset utspiller seg også i dagens regjering, som har ansvaret for å forvalte EØS-avtalen. Alle partiene i regjering ønsker helst å bli kvitt avtalen – med litt ulike begrunnelser. Da er det legitimt å spørre: Hvem ivaretar EØS med den iver og entusiasme som er påkrevet? Og når jeg stiller spørsmål ved ivaretakelse av EØS-avtalen, går ikke det på verken politisk eller administrativ profesjonalitet. Jobben gjøres, men det er grenser for hvor langt en regjering og et embetsverk kan strekke seg, når det å gå utover trange rammer kan medføre en regjerings kollaps. EØS-avtalens utilstrekkelighet er belyst av flere. Vi trenger å oppdatere eller oppgradere avtalen, men vi klarer ikke å etablere en felles strategi for å gjøre dette. Nå er det startet et arbeid for å se på erfaringer med EØS. Det er bra. Men her har jo nei-siden vært tydelig på at de ønsket at evalueringen skulle handle mer om alternativer til avtalen enn forbedringer av den. Den debatten kommer nok til å få fornyet tyngde når rapporten legges frem. Vi som har forsøkt å etterlyse en foroverlent EØS-strategi i flere år, har ofte fått høre at det er dumt av Norge å sette dette på sakskartet, vi kan risikere å få en avtale som er verre. Dette er en strategi som kan være holdbar i en viss periode, men på et eller annet tidspunkt går den ut på dato. Og nå når Lisboa-traktaten er vedtatt, er min påstand at den har gått ut på dato. Norge har behov for en modernisert EØS-avtale, og dette arbeidet skulle vært prioritert. Det varsles at det kommer en stortingsmelding om temaet om et par år. Det er med respekt å melde i overkant sent. Men for en splittet regjering og en splittet opposisjon er det nok et kompromiss som er politisk greit nok. Men det bør ikke være greit nok. Vi bør gripe f.eks. den muligheten som Europaparlamentets komité for det indre marked har gitt oss når de selv snakker om behovet for en oppgradering av EØS-avtalen. I Norge er vi gode på å analysere konsekvenser og lese endringer i EU og i Europa, men vi er mindre gode på å omdanne våre analyser til nasjonale strategier for ivaretakelse av nasjonale interesser. Når vi enes om nasjonale strategier, som f.eks. i forhandlinger om grenselinje i Barentshavet, gjøres det viktige fremskritt på vegne av Norge. Men når vi er grunnleggende splittet, som i tilnærmingen til EU, blir også politikken deretter. Oppfordringen til oss alle må være ikke å la primære holdninger til EU og EØS ødelegge for en mulighet til å ha en nasjonal agenda i møte med EU om en EØS-avtale som er tilpasset Lisboa-traktaten og det EU-samarbeid vi ser i dag, som er noe annet enn det EU vi opprinnelig inngikk en avtale med. Norge er en relevant partner for EU på viktige områder. Vi skal ikke undervurdere EUs interesse for oss. Men et Norge som i beste fall er uklart, i verste fall dypt splittet i møte med EU, kan ikke forvente å få verken den oppmerksomhet eller de avtaler som vi trenger. | 0 |
I denne saken har det vært to tilnærminger til svar. Det ene er at vi vil vektlegge miljø, friluftsliv, lokale forhold og lokalmiljø på en veldig god måte i disse trasévalgene, som vi gjør i alle trasévalg. Det er viktig at vi lytter til hva lokalbefolkningen ønsker – hva kommunestyrene ønsker – når beslutninger skal tas. Det denne saken reelt handler om, er at den forrige regjering bestilte en konseptvalgutredning om fjordkryssing. Jeg ville tro at partier som har sittet i regjering, forstår at når man bestiller en konseptvalgutredning, ber man fagmiljøene utrede en rekke ulike alternativer. Det å be en ny statsråd om å gå inn og omgjøre bestillingen ens egen regjering selv gjorde, er litt spesielt. Den rød-grønne regjeringen ba om at dette skulle være en av de tingene som skulle utredes, og nå er de plutselig kraftig imot det når de har kommet i opposisjon. Det vil være å kortslutte de faglige arbeidene hvis vi skal gå inn og politisk styre hva som skal utredes eller ikke – det gis i mandatet som ble sendt ut fra forrige samferdselsminister. Det betyr ikke at jeg er enig i alle vurderingene som ligger i det mandatet. Det betyr ikke at jeg er enig i alle traseene. For meg i dag å gå noe særlig ut mot den traseen fordi jeg personlig ikke liker den, ville vært meningsløst. Men jeg har veldig klart syn på hva jeg synes er viktig å vektlegge. Regjeringen skal diskutere dette, og det er også viktig å få signal fra Stortinget. For et parti som har vært med og bestilt denne utredningen, i opposisjon plutselig å gå imot deler av utredningen de har bestilt, synes jeg egentlig er litt oppsiktsvekkende. Det handler dessverre mer om politisk spill enn om faktisk å være opptatt av problemstillingen. | 0 |
Nå er representanten Pollestad en så dreven politiker at han vet at når jeg skal uttrykke mine meninger, er det gjennom å forankre det i regjeringen. Det kommer jeg til å gjøre. Det skal vi bruke tiden nå fram mot høsten til faktisk å gjøre. Så vil jeg bare påpeke en annen ting, der jeg er helt enig med representanten Pollestad, og det er at han var i sitt innlegg inne på at dagen etter at 130 personer var drept i Paris, fant det sted en markering her i Oslo mot pelsdyr. For det første kan man sette spørsmålstegn ved timingen for det – i hvert fall hadde ikke jeg vært i modus til å gå i gatene og kjempe mot denne næringen dagen etter at 130 personer er blitt drept i Paris. Det andre er at jeg også, i likhet med han, vil si at det budskapet som blir framført med «kill the farmers», synes jeg er langt utenfor det som er akseptabelt. Så jeg håper at vi slipper å se en sånn type budskap fra pelsdyrmotstanderne igjen. Jeg synes vi bør ha en saklig debatt om dette. | 0 |
Et sunt miljø og ren luft er viktig, og jeg vil ta salen med på et lite tilbakeblikk: I 1951, mener jeg det var, opplevde man et særlig værfenomen over London, med et kjempestort høytrykk som gjorde at forurensning og smog ikke slapp ut. Dette medførte at over 12 000 mennesker omkom på grunn av smog og dårlig miljø. Derfor er det bra at vi får på plass lavutslippssoner gjort på en fornuftig måte. Men jeg må også si at det er ting i det representantforslaget fra Venstre som jeg stusser ganske mye over. Man ber her om at det skal fremmes forslag om å gi kommunene myndighet til å innføre lokale miljøavgifter på oljefyrer. Jeg blir litt forundret over Venstres forslag, for partiet vet – både ut fra avtaleformen regjeringen har med Venstre, og ikke minst ut fra hva Stortinget, med støtte fra Venstre, allerede har vedtatt – at det skal innføres forbud mot fyring med fossil olje i husholdninger og i øvrige bygg innen 2020. Da kan man jo undres over hva som er det egentlige formålet med forslag nr. 3 fra Venstre, for det er ganske selvmotsigende i forhold til det som allerede er etablert politikk. Det heter seg at veien ofte blir til mens man går, men når man vet at vi er i 2015 i dag, og at forbudet skal tre i kraft i 2020, og i mellomtiden skal man overføre myndighet til kommunene for å pålegge avgifter, så forsvinner på mange måter den veien man går på. Det er også slik at denne regjeringen har bevilget mer penger til Enova, for å tilby støtte til utfasing av bl.a. oljekjel for private husholdninger – for øvrig noe Venstre har vært med på å støtte. Det er heller ikke slik at flertallet i komiteen ikke er positive til å gi kommunene økt handlingsrom med hensyn til valg av virkemidler for å redusere den lokale forurensningen i byene. Flertallet støtter å gi kommunene hjemmel i vegtrafikkloven til å opprette lavutslippssoner. Men så var det dette med innordningen av et slikt system, som man jo kan diskutere. På den ene siden er det viktig å gi kommunene mulighet til å innføre lokale klimatiltak, men er det så gunstig og riktig å innføre tiltak som overfører beskatningsretten fra storting og stat til kommunene? Jeg tror ikke det. Dess friere kommunene står i en slik sak, vil det meget lett kunne føre til et langt mer fragmentert og lite oversiktlig avgiftsregelverk. Lokal fastsettelse av avgifter vil også frata Stortinget muligheter til å fastsette skatter og avgifter basert på felles prinsipper. Det er også klart at verken særavgiftsloven eller særavgiftsforskriften åpner for å delegere Stortingets beskatningsmyndighet for miljøavgifter på oljefyrer. Videre er det § 75 bokstav a i Grunnloven som sier at skatter og avgifter skal vedtas av Stortinget for ett år av gangen, og at eventuelt lovarbeid på dette området vil kunne medføre en endring av Grunnloven. Derfor er det vanskelig for Fremskrittspartiet å kunne være med og støtte Venstres opprinnelige forslag i saken. | 0 |
Jeg hadde ikke tenkt å ta noe treminuttersinnlegg, men jeg ble så utrolig provosert av representanten Afshan Rafiqs kommentar til dette med barn som er under tiltak i barnevernet, og deres behov for rus- og psykiatritilbud. Enten er det en utrolig arroganse, eller så er det veldig lite kunnskap om det som skjer, når man snakker om en syttenåring som er lettere animert, som skal gå foran andre når det gjelder tilbud om rusbehandling. I min hjemby døde en tolvåring av en overdose heroin. Vi har foreldre som kommer gråtende til barnevernet og ber om hjelp fordi de ikke lenger har kontroll med sin utagerende pode eller datter. Barn som har vært utsatt for seksuelt misbruk, har store traumer og føler ofte selv skyld. Dette er noen av de mest utsatte barna i Norge. Er det nødvendig at disse skal måtte gå og vente i et halvt år for å få den nødvendige behandlingen? En syttenårig lettere animert gutt er jeg helt sikker på at det kommunale barnevernet kunne greid å prate til rette og funnet tiltak for. Det er ikke ham vi snakker om. Vi snakker om de aller svakeste av de svake, som er helt hjelpeløse, og som hvis de ikke får umiddelbar hjelp, har et ødelagt liv foran seg. | 0 |
I debatten i dag har det vært brukt store ord og fremmet kritikk mot regjeringen – mot køer, ventetider og manglende innsats når det gjelder pasientbehandling. I særdeleshet har kreftgarantien vært kritisert – på feilaktig grunnlag. Mitt poeng er at hvis man ser på de alternative budsjettene – jeg har sett spesielt på Høyres alternative budsjett – så har ikke budsjettforslagene stått i stil med den kritikken som har vært fremmet, langt derifra. Det Høyre har foreslått, er ubetydelige endringer i helsebudsjettet. Jeg sa i mitt innlegg tidligere i dag at de var på ca. ½ pst., og de endringene som er foreslått, er i hovedsak omprioriteringer innenfor eksisterende rammer. Man foreslår i størrelsesorden 350 mill. kr til effektivisering av helseforetakene og 400 mill. kr øremerket rehabilitering, rus og psykiatri – i seg selv gode formål hvis det var nye penger, men det er å ta penger fra eksisterende drift. Høie svarte jo i sin replikk at det skulle tas fra somatikken. Så foreslår opposisjonen en storstilt låneordning til satsing på IKT. Man stiller til disposisjon penger som man kan låne. Vi vet at hvis helseforetakene skal låne penger, må de svare for en egenandel, og det må også tas fra driften. Veldig mye, kanskje det meste av det man foreslår, skal tas fra driften. Og hvilken drift? Jo, det er fra somatikken, og det er fra direkte pasientbehandling. Så dersom Høyres og deler av opposisjonens alternative budsjettforslag hadde blitt vedtatt her, hadde det betydd mindre penger til drift, til somatikk, mindre penger til direkte pasientbehandling og mindre penger til å få ned ventetidene. Det er realiteten. Det er spesielt Høyres budsjett jeg har sett på, men det gjelder også de andre budsjettene. Jeg ser bort fra Fremskrittspartiet, som i sin substans egentlig foreslår en rekvisisjonsøkonomi i spesialisthelsetjenesten. Det gir ikke mer pasientbehandling på lang sikt, det gir dårligere kvalitet. Det er konklusjonen min etter å ha sett igjennom budsjettforslagene. Det brukes store ord, men de alternative budsjettene står overhodet ikke i stil med det som framføres fra talerstolen. | 1 |
Statsråden har vår fulle støtte når det gjelder å prøve ut nye vurderingsformer, men jeg vil nok si at det vil være litt uheldig hvis vi bare knytter det opp til sidemålet. Det burde jo gjelde hele norskfaget, og ikke bare deler av norskfaget. Så hvis han går inn på den type forsøk, har han vår fulle støtte. Men la oss bevege oss bort fra denne konkrete saken og gå over til en generell vurdering, som jeg gjerne vil ha statsråden til å reflektere litt rundt: Hvis en kommune søker om et forsøk der en ønsker å fravike deler av en vedtatt læreplan, mener statsråden at en kan gjøre det i medhold av § 1- 4? Er endringer i læreplanen et pedagogisk forsøk eller er det et organisatorisk forsøk? Det syns jeg er viktig å få avklart. Og hvis statsråden er litt usikker, er mitt råd at han bør komme til Stortinget, slik at vi kan hjelpe ham med den avklaringen. | 1 |
Problemet er følgende: Ofte, særlig i de små kommunene, er det kommunen som er den store aktøren i offentlige servicekontor, og så har man spredte innslag av statlige tjenester. Trygd er vanlig i de fleste kommuner, ikke alle. Vi har likning, politi og enkelte andre statlige tjenester i begrenset grad. I enkelte kommuner har f.eks. lensmannen en dag i uka, likningskontoret tre dager i uka, osv. Det gjør at det er kommunen som blir den store pådriveren for å få dette til, og så opplever man på de små plassene at de statlige etatene finner det hensiktsmessig ikke å delta fordi man nærmest er på vei ut av det området. Som distriktspolitiker syns jeg det er viktig at man klarer å holde denne typen tilbud også i små kommuner, og derfor blir det ekstra viktig at statlige etater deltar i offentlige servicekontor i små kommuner. Ser statsråden at det er nødvendig at man ser på disse små kommunene med litt andre øyne, slik at man sikrer at man har det minimumstilbudet i offentlige servicekontor som disse etatene kan bidra med? | 1 |
Jeg tar opp dette spørsmålet også fordi jeg føler personlig skyld og ansvar. Under folkemordet i Rwanda i 1994 ble ordet Rwanda overhodet ikke nevnt i Stortinget. Man er i ferd med å få en krig i Afrika som etter all sannsynlighet er mye mer blodig enn den vi har i Kosovo, og som har potensial til å destabilisere hele det afrikanske kontinentet. For en gangs skyld er jeg ikke fornøyd med det svaret utenriksministeren gav. Jeg mener det ikke er akseptabelt å likestille de forskjellige partene i denne konflikten. President Kabila bærer et stort ansvar for ikke å ha startet en nasjonal forsoning da han ble innsatt for ett år siden, men framfor alt er Zimbabwes posisjon helt særegen. Det er to grunner til det. Zimbabwe har ingen legitime sikkerhetsinteresser i Kongo, slik Uganda og Rwanda må sies å ha, og det ser nå ut til at president Mugabe er den viktigste hindring for å få til en fredelig løsning på konflikten. Jeg vil da spørre om utenriksministeren vil stille seg bak de fredsinitiativ Mandela har tatt, og legge et særlig press på Zimbabwe for å bidra til å finne en løsning. | 1 |
Jeg har lyst til å begynne med å beskrive to erkjennelser. Den ene erkjennelsen er at klimaproblemet er et av de største og viktigste og også vanskeligste miljøproblem verden står overfor. Vi har altså en situasjon hvor de dramatiske klimaendringene gjør at menneskers livsvilkår og livsmuligheter reduseres kraftig. Det er viktig som bakgrunn for den offensive miljøpolitikken som Regjeringen har, og de beslutningene vi har tatt omkring CO2-rensing. Det er den ene erkjennelsen det er viktig å holde høyt oppe. Den andre erkjennelsen er at vi har en situasjon i Midt-Norge som er alvorlig, iallfall når vi ser noen år fram i tid. Dette er Regjeringen opptatt av. Vi møtte en situasjon da vi kom inn i regjeringslokalene, som viste at tidligere regjeringer kanskje ikke har tatt situasjonen i Midt-Norge alvorlig nok. Det er på bakgrunn av disse to erkjennelsene – det alvorlige ansvaret vi har når det gjelder klimaendringer og å ta klimapolitikken på alvor, samt erkjennelsen av at vi står overfor en alvorlig situasjon i Midt-Norge – at Regjeringen jobber for fullt for å møte den utfordringen. Olje- og energiminister Odd Roger Enoksen forbereder, diskuterer, vurderer og jobber nå systematisk gjennom alle ulike alternativ. Regjeringen har ikke tatt noen beslutninger riktig ennå, men jeg kan forsikre Stortinget om at vi både jobber med og har perspektiv på miljøhensynet og kraftkrisen. Stortinget vil selvfølgelig bli orientert så snart Regjeringen har fattet beslutninger. | 1 |
Grunnen til at jeg ikke ba om det da, er at jeg ikke visste hvor mange andre partier som ville be om replikk. Men når det er ledig, vil jeg veldig gjerne utfordre statsråden videre. Hun svarte ikke på mitt spørsmål, så jeg skal bare stille ett spørsmål, og jeg håper statsråden kan være konkret: Hvilke konkrete tiltak jobber regjeringen med, som vil gjøre noe med dette og avhjelpe den situasjonen norsk transportbransje er i? | 0 |
Det står ikke i SVs program at SV er imot karakterer i ungdomsskolen. Jeg er helt sikker på at vi får rett når det gjelder sammenhengen mellom læring og ernæring, på lang sikt. Det er noe som flere og flere blir bevisst på. Det mest smålige forslaget i dette budsjettframlegget er jo Høyres forslag om å ta bort frukt og grønt i norsk skole. Den dagen Høyre tar det bort fra sine egne møter, tror jeg kanskje norske elever vil ha litt mer gehør for forslaget. Så oppfatter representanten det helt riktig, og det var jo ikke akkurat – hva skal man si – noe koseinnlegg representanten Aspaker holdt i forhold til SV heller. Jeg synes det er forfriskende med litt konflikt i skoledebatten, for min del, men det er jo helt feil at Høyre nå har gehør for de sakene som de selv fremmet som sine spisser i skolepolitikken. Det er ikke noe rop etter flere privatskoler, derfor ligger Høyre lavt på det. Og de nasjonale prøvene er ikke gjennomført slik som Høyre ønsket. | 1 |
La meg begynne med å takke forslagsstillerne for muligheten til å drøfte denne problemstillingen i Stortinget. Det er åpenbart en viktig sak. Potensialet for opprustning og utvidelse av eksisterende vannkraftanlegg er i størrelsesordenen 10 TWh, med noen få endringer, og kanskje enda større hvis man virkelig setter alle kluter til. Dette kan man altså gjøre uten å bygge ned nye elver, men kun ved å oppruste infrastruktur og i noen tilfeller bruke litt mer vann i eksisterende anlegg. Saksordføreren var inne på det brevet som 15. mai ble sendt fra Finansdepartementet om høring. Mange av de tingene Regjeringen skisserer der, er bra, og dette vil kunne være et bidrag til at man får realisert noen flere prosjekter innen opprustning og utvidelser. Likevel mener altså Fremskrittspartiet sammen med forslagsstillerne at man har behov for en helhetlig plan. Utredninger er jo Regjeringen veldig bra på, men det man trenger, og det skriver en samlet komite, er en investeringsbeslutning. Komiteen skriver: «Komiteen vil videre peke på at O/U-potensialet bør søkes utløst gjennom konkrete investeringsbeslutninger.» Så er det slik at investeringsbeslutninger tas basert på beregninger om lønnsomhet. Den skatteskjerpelsen som Regjeringen innførte ved juletider for året 2008, reduserer lønnsomheten for alle disse prosjektene. EBL hevder at potensialet ble redusert med så mye som i størrelsesordenen 5 TWh. 5 TWh kan erstatte ca. 10 mill. tonn CO2-utslipp, hvis det går til å erstatte kullkraft produsert i Europa. Denne skatteskjerpelsen er et stort paradoks. Det er dårlig næringspolitikk, for en får investert mindre i distriktene, det er dårlig distriktspolitikk, det er dårlig energipolitikk. Det innebærer konkret rett og slett overføring av midler fra kommuner og fylkeskommuner til staten, og dermed er det også dårlig kommunalpolitikk. Opprustning og utvidelse av vannkraftverk har i for lang tid blitt behandlet stykkevis og delt. Det er nå på tide å se dette viktige området på en helhetlig måte. Det bør man gjøre gjennom å legge fram en plan. Jeg noterer meg at saksordføreren og flertallet mener at dette vil bli grundig behandlet i petroleums- og energimeldingen som kommer til høsten. Det gleder jeg meg selvfølgelig til å se. Men man kan altså begynne med to enkle ting: Det ene er å fjerne skatteskjerpelsen som denne regjeringen har innført, og det andre er å sørge for at også opprustning og utvikling av store vannkraftanlegg blir inkludert i grønt sertifikat-ordningen, som vi alle venter i spenning på. Det håper jeg at den nye olje- og energiministeren som vi får i morgen, tar tak i umiddelbart. Men det fremmer jeg det forslaget som vi er medforslagsstiller til. | 0 |
Det stemmer at SV er i eit litt «dodgy» selskap her, på same måten som Senterpartiet var i eit ganske «dodgy» selskap når det gjaldt tiggeforbod. Så det er mykje rart som går føre seg i politikken, også frå Senterpartiets side. Vi veit også at det er delte meiningar i det partiet i denne saka. Representanten framstiller det som om det er ein automatikk i at når ein lov blir vedtatt, blir han gjennomført. Sånn er det ikkje, og det synest eg er spesielt at senterpartirepresentanten ikkje ser. Det er ikkje SVs forslag vi behandlar i dag. SVs opphavlege forslag var at i opne båtar – uavhengig av lengdemeter – der det er barn til stades, skal også alle dei andre som er i båten, bruke vest. Så mitt spørsmål til representanten er: Kvar kjem åtte meter frå? Dette var jo berre ein illustrasjon frå gruppa om kvar det var mest prekært, men som lovvedtak – kvifor er ikkje alle opne båtar med? | 1 |
Da biskop Desmond Tutu ble kjent med noe av innholdet i Soria Moria-erklæringa, sa han følgende: Fantastisk at slike ting fremdeles kan skje. Med et rød-grønt stortingsflertall og en rød-grønn regjering vil Norges stemme for styrking av FN, for konfliktløsing heller enn bomber, for styrking av menneskerettigheter og for kampen mot fattigdom i verden bli tydeligere. Soria Moria-erklæringa slår fast at deltakelse i internasjonale operasjoner skal være forankret i FN-pakten og ha et klart FN-mandat, og at Norges innsats skal vris til fordel for større deltakelse i FN-operasjoner, med andre ord: mer norsk militærpersonell med blå FN-hjelmer. Denne klare forpliktelsen vil bety noe for utviklinga av internasjonale spilleregler og for styrking av FN som den eneste internasjonale instansen som kan legitimere bruken av makt når maktbruk trengs. Det er i norsk interesse og i verdens interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner kan ta seg til rette på egen hånd. Det er i vår og i verdens interesse at kampen for en tryggere verden og mot terror skjer innenfor rammene av menneskerettighetene. Nå mer enn noensinne trengs alternativer til militær innsats, alternative måter å fremme, koordinere og sikre kvaliteten på fredsbygging og konfliktforebygging på. Mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen og for nedrustning. Jeg skal gi den rosen til den forrige regjeringa og daværende utenriksminister at Norges engasjement på dette området har vært klart. Norge har vært og skal være en pådriver for et bredest mulig og mest mulig forpliktende ikkesprednings- og nedrustningsarbeid. Spredning av kjernefysiske våpen er en alvorlig trussel mot internasjonal fred og sikkerhet. Det er derfor viktig at Norge fortsetter samarbeidet i 7-landsgruppa for å komme videre i oppfølginga av tilsynskonferansen i 2000, og enda viktigere blir det når vi vet at verken tilsynskonferansen i 2005 eller FN-toppmøtet i september i høst klarte å bli enige om nye tiltak for å møte trusselen om spredning av kjernefysiske våpen. Jeg er veldig glad for at det er en samstemmig komite som mener at Regjeringa må arbeide for at NATO-landene skal gå foran når det gjelder bekjempelse av masseødeleggelsesvåpen. NATO må kontinuerlig vurdere sin egen våpenstrategi for å redusere atomvåpenets rolle i internasjonal politikk. «En fullstendig avskaffelse av atomvåpen er et mål som det må arbeides for», sier en enstemmig komite. Norge har vært og skal være en pådriver for å utvikle et internasjonalt instrument for å bekjempe ulovlig mekling av håndvåpen. Det er faktisk sånn at det er håndvåpen som dreper og skader flest mennesker rundt omkring i verden. Ukontrollert spredning av håndvåpen i land med svakt politi og rettsvesen, høy arbeidsledighet og stor fattigdom er en stor sikkerhetstrussel og en utviklingstrussel. Når Norges stemme har vært så klar på dette området, er det et paradoks at Bondevik-regjeringa raderte ut støtten til fredsorganisasjonene her hjemme. Jeg mener det var ganske opprørende. Norges innsats som fredsnasjon er helt avhengig av at vi her hjemme har stor kompetanse på disse områdene, og at det skjer en åpen og opplysende debatt. Norge har et rikt mangfold av fredsorganisasjoner. Jeg er derfor glad for at det i dette budsjettet blir tilbakeført 2 mill. kr til disse, og jeg har notert meg at de «gamle» regjeringspartiene også er tilfreds med det. Det var samarbeidet mellom UNIFEM – FNs utviklingsfond for kvinner – og de mange frivillige organisasjonene, og særlig kvinneorganisasjoner verden over, som gjorde at Sikkerhetsrådet vedtok den viktige resolusjon 1325 for fem år siden. Denne resolusjonen beskriver den volden som holder kvinner nede i krig og i krisesituasjoner, og hvordan kvinners innsats må tas med ved fredsmekling og når nasjoner skal bygges opp igjen. En UNIFEM-rapport om kvinner, krig og fred er rystende lesning om bl.a. hvordan kvinners kropper blir krigsarenaer gjennom massevoldtekt og spredning av hiv/aids, og om hvordan særlig jenter mister muligheten til skolegang i krig og krisetider. Det er nå viktig at resolusjon 1325 blir fulgt opp. Jeg er glad for at Regjeringa har forpliktet seg til at det skal utarbeides en handlingsplan på dette området. Første skritt er 2 mill. kr mer til UNIFEM i dette budsjettet. Det er helt klart at tusenårsmålene aldri kan nås dersom ikke krenkelser av kvinners menneskerettigheter opphører, og dersom kvinner ikke får mulighet til å spille en rolle i konfliktløsning rundt fredsforhandlingsbordene i overgang fra krig og krise til fred – i Sudan, på Haiti, i Kosovo, i Kongo. FN-midler til nettverksoppbygging blir nå gitt til kvinnelige politikere på Haiti, i håp om at det blir flere kvinner i parlamentet etter valget. Kvinner må delta i alle deler av beslutningsprosessene. Verdens kvinner bærer fattigdommen på sine skuldre. 70 pst. av verdens fattige er kvinner. Den største feminiseringen av fattigdom skjer på landsbygda i de fattigste landene. Derfor må alt utviklingsarbeid foregå med kvinnebriller på, ikke bare for de kvinner som ikke har fått retten og muligheten til å leve det livet de ønsker seg for seg og sine barn, men fordi kvinner er en ressurs for utviklinga av en bedre verden. Derfor må det altså satses på kvinnene. FNs utviklingsrapport fra 1995 sa tydelig fra om at den sikreste måten å investere i økonomisk og sosial utvikling på, er å styrke kvinners økonomiske og sosiale posisjon – gi kvinner gjennom nettverksbygging mulighet til å organisere seg, til å delta og til å påvirke. Kvinners reproduktive helse henger nøye sammen med kvinners tilgang til makt og ressurser. Derfor vil det nye flertallet være tydelig på at en styrking av kvinners reproduktive helse og rettigheter vil være viktig i et utviklingsperspektiv og i arbeidet mot spredning av hiv/aids. I tilleggsproposisjonen signaliserer Regjeringa at miljø skal være et satsingsområde innenfor utviklingsarbeidet. Ifølge FN vil vi få mange flere millioner klimaflyktninger dersom det ikke gjøres noe for å møte klima- og miljøødeleggelsene. Derfor er det viktig å satse på miljøet i bistandsarbeidet. Men det er vel så viktig at FNs klimakonferanse som møtes i Montreal, kommer ut med noen resultater. Årets vinner av Sofie-prisen, Sheila Watt-Cloutier, skal delta på denne konferansen. Hun har varslet at hun vil kreve at det settes i verk tiltak for å stoppe klimaødeleggelsene av hensyn til menneskerettighetene. Jeg er veldig glad for at vår miljøvernminister sier at dette er en solidaritetskamp som vil få Norges støtte. Den rød-grønne regjeringa har allerede vist vilje til større åpenhet rundt WTO-forhandlingene. En rettferdig WTO-avtale vil være avgjørende for om vi skal kunne løse fundamentale spørsmål både globalt og nasjonalt. Men først og fremst vil utfallet av WTO-forhandlingene være avgjørende for om store deler av verdens befolkning skal kunne ha den samme mulighet som rike land har hatt, til å løfte seg sjøl ut av fattigdom og marginalisering. Ikke ett eneste land har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten å ha hatt mulighet til å beskytte egne interesser og ressurser. Verdenshandelen trenger spilleregler som kan tøyle grådige markedskrefter og basere seg på interessene til vanlige folk, til de fattigste og til miljøet. Til slutt vil jeg uttrykke glede over at den nye utenriksministeren skjønner hvor viktig den utenrikskulturelle satsinga er. Den er viktig, ikke bare fordi den skal profilere Norge ute i verden, men også fordi den er viktig for utvikling av kunst- og kulturlivet og for det som skal skje her hjemme. Ved å få til en større utveksling, mer av norsk kunst og kultur ut i verden og mer av verdens kunst og kultur tilbake hit, kan vi få til en utvikling av norsk kunst- og kulturliv, men da er det viktig at vi til neste år, i Ibsen-året, også er opptatt av å formidle den moderne kunsten utad, og at vi får til et større samarbeid mellom Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet. | 1 |
Det har vore ein del kritikk mot forslaget frå SV om republikk, så no har vi forbetra det. No er det håp om republikk i Noreg. På vegner av representantane Truls Wickholm, Eirin Sund, Marianne Marthinsen, Jette F. Christensen, Snorre Serigstad Valen og meg sjølv vil eg setja fram eit forslag om endringar i Grunnlova § 1 om innføring av republikk som styreform i Noreg. På vegner av representantane Akhtar Chaudhry, Marit Nybakk, Jette F. Christensen og meg sjølv vil eg setja fram eit grunnlovsforslag om forbod mot produksjon, introduksjon, utplassering og bruk av atomvåpen i Noreg. På vegner av representanten Rannveig Kvifte Andresen og meg sjølv vil eg setja fram eit forslag om endringar i Grunnlova §§ 2, 4 og 16 om endeleg avskaffing av statskyrkja. På vegner av representantane Jette F. Christensen, Marit Nybakk og meg sjølv vil eg setja fram eit grunnlovsforslag om at Stortinget skal ha kortere ferie – altså skal tre saman tidlegare. På vegner av meg sjølv vil eg setja fram eit grunnlovsforslag om utviding av tidsfristen for å foreslå endringar av Grunnlova. Så er det to grunnlovsforslag, og no er vi så heldige at vi får Grunnlova på bokmål og nynorsk. Eg vil setja fram eit grunnlovsforslag om 16-års stemmerett og eit grunnlovsforslag om meir openheit om norsk deltaking i krig i utlandet. På vegner av representantane Per-Kristian Foss, Martin Kolberg, Marit Nybakk, Jette F. Christensen, Per Olaf Lundteigen og meg sjølv vil eg setja fram eit forslag om endringar i Grunnlova § 97 om unntak frå tilbakeverkingsforbodet for handlingar som var straffbare etter folkeretten. | 1 |
Det var jo ikke et hyggelig svar. Det var dessverre det jeg regnet med. Etter mitt syn er delingen forsvarlig. Jeg mener også at det her har vært en dårlig saksbehandling, bl.a. på grunn av at avgjørelsen i det lokale landbrukskontoret er basert på antakelser, som f.eks. det at barnebarnet skal overta og drive gården. Det er det ikke grunnlag for å hevde. Barnebarnet er flyttet fra området, og har ikke gitt inntrykk av å ønske å drive videre. Man bør også i denne saken ta menneskelige hensyn. Det er jo en total brist i logikken når man fradeler tre hyttetomter like i nærheten. Det er også slik at eieren av dette huset kan rive huset når han måtte ønske å gjøre det. Det betyr at man da ikke har to kårboliger, og man bør også legge vekt på det. Mitt spørsmål blir da: Er det slik at ministeren ikke ønsker å ta de menneskelige hensyn som er i denne saken? | 0 |
Trygghet er et velferdsgode. Trygghet er en forutsetning for et fungerende demokrati. Det er også basis for den personlige og menneskelige utviklingen. Det er en prioritert oppgave for SV og Regjeringen å gjøre samfunnet trygt. Trygghet skapes med forebyggende arbeid, sterk politikraft og rehabilitering. Trygghet handler om gode oppvekstvilkår – om å gi alle barn og unge mulighet til å delta og utvikle seg i samfunnet uavhengig av foreldrenes økonomiske og sosiale situasjon. For å skape trygghet i samfunnet må vi begynne tidlig. Trygghet begynner i et menneskets første leveår. Vi i SV er stolte over at vi har gjennomført tidenes forebyggende reform: full barnehagedekning. Lovfestet rett til barnehageplass til en overkommelig pris er på plass. I bydeler med en større andel barn med minoritetsbakgrunn er tilbudet for fire- og femåringene ytterligere forsterket. Prisen her er noen få hundre kroner pr. måned. Barn som mestrer hverdagen, som mestrer språket og som er trygge i sine sosiale omgivelser, har bedre forutsetninger for å trives og lykkes i skolen. Disse barna vil stå bedre rustet til å gjennomføre videregående skole, som igjen er et godt bidrag til at mennesker stiller bedre i livet og i samfunnet. Husk at 83,7 pst. av innsatte under 25 år ikke har fullført videregående skole. Fire av ti innsatte har ungdomsskolen som lengste fullførte utdanning. SV er igjen stolt over at denne regjeringen har innført gratis læremidler i den videregående skolen. Dette er vår type skattelettelse. Det er viktig for SV å sørge for at alle barn i Norge skal ha mulighet til å fullføre videregående skole, uavhengig av foreldrenes økonomi. Igjen er det å gi mennesker utdanning det beste forebyggende tiltak. Det skaper trygghet for enkeltindivider og samfunnet. I løpet av de siste fire årene SV har regjert sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, er kommuneøkonomien styrket. Fra og med 2006 til 2010 er det en realvekst i kommunenes samlede inntekter på om lag 41 milliarder kr – det er store penger. Med 41 milliarder kr skapes det uendelig mye velferd – og trygghet. For å konkludere: Trygge barn skaper et trygt samfunn. Så har vi virkelig styrket politiet. Politiet er viktig både når det gjelder forebygging av kriminalitet og selvfølgelig når det gjelder etterforskning. SV er helt klar på at politiets tilstedeværelse – altså synlig politi – forebygger kriminalitet. SV er meget opptatt av ofrene. Det er av stor betydning for ofrene at saken etterforskes raskt og gjerningspersonen får sin straff. Derfor er SV meget fornøyd med at politietaten har fått tidenes største budsjettøkning. I løpet av de siste fire årene har vi utdannet rekordmange politifolk, over 600 flere enn under Bondevik II. Opptaket i 2010 vil være på 720 studenter. Vi øker politiets budsjett med hele 1,3 milliarder kr. Politiet har fått 460 sivile stillinger i år. Dette videreføres. Det er et tall som opposisjonen ikke kunne drømme om engang. Høyre foreslo 160 sivile stillinger. Vi har gitt politiet riktig og nødvendig verktøy i form av DNA-registeret. Vi har gjort det gratis for lokale politikamre å bruke det. Jeg besøkte Stavanger-politiet forleden. De lovpriser DNA-reformen. De mener at dette er et flott verktøy for å ta gjerningspersoner. Det gjør arbeidet lettere og raskere. Ikke minst er dette viktig i voldtektssaker. Når vi bruker ualminnelig mange penger fra fellesskapet, forventer vi at politiet leverer. Det forventes at de er synlige, effektive og til stede. Forebygging handler også om å forhindre at innsatte i norske fengsler begår ny kriminalitet. Regjeringen foreslår å styrke kriminalomsorgen med om lag 270 mill. kr i 2010. I de kommende årene vil vi satse enda mer på innholdet i soningen slik at de innsatte får en helhetlig oppfølging både under og etter soningen. Dette handler bl.a. om å oppfylle tilbakeføringsgarantien, som skal sikre behandling for rusavhengige, mulighet for utdanning, økonomisk rådgivning, bistand ved gjeldsproblemer og bosetting og arbeid etter løslatelse. I løpet av vår tid har vi fått på plass et utdanningstilbud i alle fengsler, som vi nå skal videreutvikle. Bibliotektilbudet er på plass. Mer enn halvparten av de innsatte har et rusproblem. Derfor er det viktig å få på plass behandlingstilbud. Rusmestringstilbud finnes i ni fengsler i dag, og i 2010 skal to rusmestringsenheter til på plass. Dette vil fortsette videre. Vi har nesten avskaffet soningskøene. Nå jobber vi med å øke kvaliteten. Vi tar nå fatt på framtiden. Visjoner satt fram i St.meld. nr. 37 for 2007–2008 – Straff som virker – skal realiseres. Dette viser at vi har styrket hele kjeden: det forebyggende, det etterforskende og det rehabiliterende. Mye av trygghet og forebygging koster penger. Og slik jeg har gjort rede for, har vi brukt store penger på det, men ikke alt er avhengig av penger. Det er mye – veldig mye – som er avhengig av holdninger og engasjement, og det er helt gratis. Ta voldtektsbølgen i Stavanger: Jeg mener at det koster ingenting at menn tar ansvar og bryr seg. Det koster ingenting at menn snakker med andre menn om at vold mot kvinner er uakseptabelt. Det koster ingenting å stille opp for en venninne som er beruset, vise omsorg, passe på og sikre at man kommer trygt hjem. Det koster ingenting – faktisk mindre – å la være å ta den siste halvliteren, den siste som gjør at dømmekraften svekkes. Man blir et problem for seg selv, og risikoen for at man blir involvert i en uønsket voldsepisode, øker. Vi går nå mot jul. Ferien og tilgang til rus vil gjøre livet vanskeligere for mange, særlig barn og kvinner. Det koster lite å la være å drikke alkohol – i alle fall mer enn det man tåler. Det koster ingenting å påse at din venn eller din nabo ikke drikker seg full. Det koster ingenting å melde fra til hjelpeapparatet om at et barn eller en kvinne trenger hjelp i disse dager. Det koster lite å bry seg og vise gode holdninger. Regjeringen har tatt grep. Det er fremmet et forslag om å innskrenke skjenketiden med én time. Jeg forventer at de som roper høyest for politiet, støtter dette forslaget. Det koster ingenting. Faktisk vil politiet spare masse ressurser som de kan bruke på å levere trygghet. Ett av partiene som har ropt høyest om økte bevilgninger til politiet, er Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet snakker ofte om at de vil bekjempe økonomisk kriminalitet og at de ønsker mer penger til politiet. Det er et tankekors at det samme partiet som roper om bemanningskrise i politiet, fører en politikk som gjør at behovet for politi øker. De foreslår samtidig kraftige kutt i de etatene som jobber med å avdekke den økonomiske og organiserte kriminaliteten, og som samarbeider tett med politiet i denne type saker. Til slutt vil jeg trekke fram Regjeringens satsing på barnehus. Sosialistisk Venstreparti er veldig glad for at vi nå har seks barnehus i landet. Det er først og fremst organisasjonen Redd Barna som skal ha æren for at barnehusene nå etableres. Organisasjonen har hatt et langvarig og sterkt engasjement for å sikre barns rettssikkerhet, og de lanserte barnehus ganske tidlig. Ideen ble fulgt opp av SV, og i dag har vi barnehus i Bergen, Hamar, Kristiansand, Trondheim, Tromsø og Oslo, og i 2010 er det planlagt å etablere et barnehus i Stavanger. Ålesund vil være neste by hvor det er aktuelt å etablere barnehus. De siste 15 sekundene vil jeg bruke på justisministeren. Det er rett og rimelig å rose denne justisministeren, som virkelig har satt vold mot barn og kvinner og vold i nære relasjoner på dagsordenen. Som jeg sa – det koster ingenting, men det er veldig viktig at politikerne og andre går foran og setter ord på det. | 1 |
Det er et stort etterslep når det gjelder vedlikehold i Kommune-Norge. Det er samlet sett i milliardklassen på mange kommunale bygninger. Det er store verdier som står og forfaller og råtner på rot. Med Senterpartiet og Regjeringens budsjett er ikke rentekompensasjonsordningen videreført, med de konsekvenser det har for vedlikeholdet av skolebygninger og kirkebygg. Senterpartiet har vært opptatt av dette tidligere. Representanten Enger kom ikke inn på dette i sitt budsjettinnlegg. Jeg har et spørsmål: Hva er det som gjør at Senterpartiet ikke vil prioritere denne gode ordningen for å unngå at store verdier står og forfaller i Kommune-Norge? | 0 |
Jeg takker for svaret. Jeg hadde store forventninger til dette svaret, for jeg er ikke i tvil om statsrådens engasjement for menneskerettigheter i Tyrkia og for Akin Birdal spesielt. Jeg deler også det synet at spesielt Akin Birdal er et viktig symbol for alle dem som kjemper for menneskerettigheter i Tyrkia, og også for det kurdiske folks rettigheter. Men så er det de samme myndighetene som gir uttrykk for at de støtter Akin Birdal, som opprettholder de lovene som gjør det mulig å bure inn Birdal og andre menneskerettighetsforkjempere. Akin Birdal ble dømt for rasehat fordi han hadde brukt uttrykket «det kurdiske folket». Det viser at man har regler som gjør det mulig å bure inn folk. Da er mitt spørsmål: Vil statsråden støtte kampanjer som vil hindre at Akin Birdal går i fengsel, og at det blir tatt opp 18 nye saker mot ham? | 1 |
Jeg har selvsagt merket meg dette klare ønsket og klare føringer fra Stortingets side. Det er også et tema som har vært oppe i tidligere debatter i forbindelse med redegjørelser vi har hatt om utviklingspolitikken. Når det ikke har skjedd nok på det området til nå, skyldes det at det ikke er noen enkel sak å lage en budsjettstruktur som får dette til. Men med den klare føringen som er gitt her, skal vi selvsagt komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan vi kan forbedre budsjettstrukturen. | 1 |
Det er et svar det er helt umulig å gi. Det er fordi utlendingsforvaltningen behandler enkeltsaker, og det betyr at det nye regelverket vil få anvendelse på enkeltsaker. Men det er ingen tvil om hva som er intensjonen med dette nye regelverket og avtalen mellom Kristelig Folkeparti, Venstre og regjeringspartiene. Derfor er vi også enige om at dette regelverket skal evalueres etter ett år, for å se om den intensjonen er fulgt opp eller ikke. Når representanten Greni sier at engangsløsningen eller den forrige løsningen eller den midlertidige løsningen, som hun kalte det, ikke har fungert etter hensikten, er jeg litt usikker på hva representanten mener med det, for det mener jeg bestemt at den har gjort. Dette har vært et arbeid som har pågått i lang tid. Det første og viktigste var å få på plass engangsløsningen. Den trådte i kraft 1. juli 2014, og så har vi fått en ny forskrift om lengeværende barn, som skal være den varige løsningen, og som trådte i kraft i går. Så jeg er litt usikker på hva representanten viser til når hun sier at det er en eller annen løsning som ikke har fungert. | 0 |
Formålet med introduksjonsloven er å styrke nyankomne innvandreres muligheter for deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, og etter hvert å styrke deres mulighet til økonomisk selvstendighet. Introduksjonsloven inneholder to ordninger: introduksjonsordningen, som er kvalifisering på heltid, og opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Regjeringen fremmer nå flere forslag for å bedre måloppnåelsen, Vi foreslår: en mindre utvidelse av målgruppen for introduksjonsprogrammet å utvide retten og plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap fra 300 til 600 timer å innføre obligatoriske, avsluttende prøver i norsk og samfunnskunnskap, og å innføre kommunal internkontroll og fylkesmannstilsyn med ordningene i introduksjonsloven Obligatoriske prøver understreker samfunnets forventning om at innvandrere skal lære norsk, og at norskkunnskaper er en viktig forutsetning for deltakelse. Innføring av obligatoriske prøver i norsk og samfunnskunnskap vil i tillegg tydeliggjøre det ansvaret kommunene har for å gi opplæring av høy kvalitet. Den nye avsluttende prøven i samfunnskunnskap skal bidra til at opplæringen i samfunnskunnskap blir prioritert både av den enkelte og av kommunen. Obligatoriske prøver i norsk og samfunnskunnskap vil ivareta den enkeltes og samfunnets behov for å få dokumentert resultatene etter gjennomført opplæring. Obligatoriske prøver vil bare gjelde dem som er omfattet av både rett og plikt til opplæring etter introduksjonsloven. Ikke bestått prøve eller å unnlate å gå opp til prøve vil kunne påvirke mulighetene på arbeidsmarkedet, siden den enkelte da ikke vil kunne dokumentere hva han eller hun har lært, eller om vedkommende har dårlige resultater. Målet er at prøvene og prøvebeviset skal bli så godt kjent og få så høy status i samfunnet at det blir viktig for den enkelte både å gå opp til og å bestå prøvene. Flere evalueringer har tatt opp at dagens minstetimetall på 300 timer er for lavt, og at de færreste har tilegnet seg grunnleggende ferdigheter i norsk på så få timer. Opplæringen må være av et slikt omfang at den enkelte har mulighet til å tilegne seg grunnleggende ferdigheter både i norsk språk og om norske samfunnsforhold. Regjeringen foreslår derfor at dette minstetimetallet økes til 600 timer for dem som omfattes av rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Rett og plikt i opplæringen skal altså omfatte 550 timer norskopplæring og 50 timer opplæring i samfunnskunnskap på et språk innvandreren forstår. Fortsatt vil de som har behov for det, kunne få ytterligere 2 400 timer opplæring, altså vil det fortsatt være et øvre tak på 3 000 timer. Jeg er veldig opptatt av at introduksjonsloven gjennomføres så godt som mulig i kommunene. Målet med endringene som foreslås i dag, er å fremme kompetanseoppbygging for nyankomne innvandrere. Dette skal bidra til at flere kommer i arbeid og blir økonomisk selvstendige. Bedre kvalitet i opplæringen er også grunnen til at jeg foreslår kommunal internkontroll og fylkesmannstilsyn. Vi ser at det i enkelte tilfeller er for stor variasjon mellom tilbudene som gis i ulike deler av landet, og nettopp fordi dette er et hensyn av så stor betydning for vårt samfunns utvikling, trenger vi også en større grad av tilsyn og kontroll med hvordan ordningene i introduksjonsloven gjennomføres og følges opp rundt om i landet. Gode resultater er ikke bare i den enkeltes interesse. Gode resultater vil også for kommunenes del bety økt arbeidsdeltagelse, økte skatteinntekter og reduserte kommunale ytelser. Det har vært sagt mye pent om introduksjonsloven til nå i debatten, og det mener jeg det er gode grunner for. Så oppstår det alltid diskusjoner om historisk eierskap. Jeg mener at alle som har bidratt til at vi har fått dette lovverket på plass, fortjener honnør. Det var et enstemmig storting som sto bak innføringen av loven i 2003. Det vil også være et enstemmig storting som står bak disse viktige utvidelsene av rettighetene og pliktene som nyankomne får i dag. Det er jeg veldig glad for. Det betyr også at det er tilslutning til en helt avgjørende del av regjeringens integreringsstrategi med vekt på arbeid, språk og likestilling. God norskopplæring og god samfunnsopplæring er helt avgjørende for å nå det. | 1 |
Utviklingen i barnevernet er svært urovekkende, og Fremskrittspartiet er redd for at veldig mange av de oppslagene som har kommet fram i media, bare er toppen av et isfjell. Flere medieoppslag har i den senere tid vist hvor brutal og omsorgsløs norsk barnevernstjeneste kan være. Det er urovekkende at barnevernet, som skal ta vare på barn, er en av de mest uregulerte velferdssektorene i Norge. Vi ser også at useriøse tilbydere og dårlige tjenester har fått lov til å prege norsk barnevern altfor lenge. Fremskrittspartiet mener at vi må få på plass et fritt og uavhengig barnevernstilsyn som kan slå ned på useriøse aktører og dårlig omsorg. Mitt spørsmål til statsråden blir om han ser den bekymringen som Fremskrittspartiet ser. Vil statsråden påse at vi får på plass et fritt og uavhengig barnevernstilsyn i Norge? | 0 |
Jeg vil gjerne stille olje- og energiministeren et spørsmål. Det er krig i Midtøsten. En av konsekvensene av denne krigen er at oljeprisen stiger. Oljeprisen er i dag over 26 dollar pr. fat, og det betyr at pengene renner inn i den norske statskasse i stadig større flommer. De norske bidragene til de palestinske områdene er anslagsvis 100 mill. kr pr. år, opplyste Jan Petersen SVs stortingsgruppe for noen tid tilbake. Merfortjenesten på grunn av den høye oljeprisen er anslagsvis 100 mill. kr pr. dag for den norske statskasse. Det er klart at hovedansvaret for å gjenoppbygge de palestinske områdene må hvile på Israel – det er Israel som nå systematisk driver og smadrer infrastruktur – men samtidig hviler det et spesielt ansvar også på Norge og andre land for å hjelpe til med gjenoppbyggingen i Palestina. Mitt spørsmål til olje- og energiministeren er da: Vil Norge også som leder av giverlandsgruppen ta et initiativ til at en del av den merfortjenesten Norge nå får, brukes til å bygge opp igjen infrastruktur som smadres av den israelske militærmakten? | 1 |
Tollvernet er et av de viktigste virkemidlene i norsk landbrukspolitikk. Det at et land har en egen politikk for matproduksjon, er utrolig viktig av flere grunner. Det aller viktigste er at vi produserer mat som vi kan levere til egen befolkning. Norge er i dag ca. 50 pst. sjølforsynt med mat, og det bør være et minimum. Det er ikke så mange år siden vi holdt på å stenge grensene på grunn av munn- og klovsyke og kugalskap rundt i Europa. Da var det like før man stengte grensene til Norge. Det betyr at vi er nødt til å ha en matproduksjon i Norge, slik at vi kan være forsynt med mat. Det krever at vi har et tollvern, slik at vi faktisk har mulighet til å produsere mat med det kostnadsnivået som er i Norge i dag. For det andre er det viktig i forhold til bosetting at vi har et landbruk, fordi det er en bærebjelke i svært mange norske kommuner. Derfor må vi ha et importvern, slik at vi kan produsere mat i Norge. | 1 |
Noen ganger må man tørre å ta klare politiske valg og tørre å gjøre sterkere prioriteringer innenfor strafferetten. Vi har fått høre at det står pedofile i kø som ønsker å få behandling, men som ikke får det. Vi vet også at behandling av denne typen lidelser tar svært lang tid, opptil fire–fem år før man er sikker på at dette kan ha vært til noen form for hjelp for den pedofile. Vil statsråden bidra til store budsjettøkninger på dette området, slik at alle de som ønsker å få slik behandling, skal få det så raskt som de ber om det? | 0 |
Jeg takker statsråden for svaret. Jeg tolker det som statsråden sier, slik at det ikke ligger noe mer formelt i Kyoto-avtalen som hindrer oss fra eventuelt å følge opp resten av våre forpliktelser gjennom tiltak i utlandet, det være seg kvotekjøp eller direkte investeringer, men at det er Regjeringens ønske om å framstå som en pådriver, som gjør at man gjerne ønsker å gjøre mer i Norge enn det man ellers ville ha trengt å gjøre. Når man ser på den politikken Regjeringen rent praktisk har ført så langt, at man skal gjennomføre rensing på Kårstø til en pris på 5 milliarder kr, med driftskostnader på 350 mill. kr i året, som blir et CO2-tiltak på minimum 700 kr pr. tonn, så må man jo stille spørsmål ved om det da ikke finnes mange andre og langt bedre måter å oppfylle Kyoto-forpliktelsene på enn å gjøre det på Kårstø. Hva slags kost–nytte-vurderinger ble det foretatt fra Regjeringens side før man vedtok at Kårstø skulle være det satsingsprosjektet som man skulle bruke mest penger på? | 0 |
Ja, det er riktig som Jens Stoltenberg sier, at vi er to forskjellige partier, med ulik politikk og ulike prioriteringer. Og jeg ville vel kanskje lagt til et område til der det er ganske stor forskjell mellom Arbeiderpartiet og SV, og det er i miljøpolitikken og energipolitikken. Men hvis vi skal få til et samarbeid – SV har jo gjort den erkjennelsen for en stund siden at vi kan gjøre gode valg, men vi får neppe over 50 pst. – for å ha innflytelse i norsk politikk, må vi forhandle med andre partier. Vi syntes det var et klart framskritt da Arbeiderpartiet prioriterte barnehager framfor å avskaffe investeringsavgiften fra 1. april, f.eks. Da har man jo gjort klare valg som går i retning av våre politiske valg. Så selv om dere får kjeft fra andre for det, kan dere få litt ros fra SV for den prioriteringen. Hva er så den store utfordringen for Arbeiderpartiet, for SV, for venstresida, for å klare å skape et velferdssamfunn som har bred tilslutning fra folk flest? Det er å klare å lage kollektive løsninger for individualister. Og hvis vi skal klare å effektivisere offentlig sektor, er utgangspunktet for det at den offentlige sektors største verdier er de som jobber der. Derfor må man fornye offentlig sektor med dem på lag. I SV har vi diskutert dette ganske mye, og etter min og SVs overbevisning er den mest effektive måten å få til fornyelse i offentlig sektor på å delegere makt og myndighet. Det finnes mye kompetanse og mange kloke hoder rundt omkring – på den enkelte skole, i den enkelte barnehage, i den enkelte kommune. Det er der fornyelsen i praksis faktisk kommer til å skje. Det har vært en lang prosess hos oss. Jeg har vært verdensmester i øremerking, f.eks. Jeg tror mye mer av midlene må nedover og kunne behandles der. Det samme gjelder f.eks. skolesektoren. Man har et system nå i skolesektoren. Hvis man skal ha ut ekstra ressurser til en klasse, må man finne (presidenten klubber) elever i den klassen som trenger spesialundervisning, og milliarder av kroner går den veien. Det betyr at man (presidenten klubber igjen) må lete etter problemer for å få penger. Man kunne ha tenkt seg det omvendt: å innføre ulike (presidenten klubber igjen) former for bonus for dem som driver bra, slik som SV har foreslått. Takk, president! | 1 |
Første skuledag er spesiell. Bursdagar, feriar og forelskingar kjem og går, men det finst berre éin første skuledag. Mange barn hugsar den, eg hugsar den, foreldre hugsar den gjerne endå betre enn vi som har opplevd den. Frå og med denne dagen og eit tiår framover skal mykje skje i og rundt skulen. Og der – i klasserommet – sit ulike, unge menneske samla med svært forskjellig bakgrunn, svært forskjellige føresetnader, med svært forskjellige evner og talent. Det er denne situasjonen som må vere utgangspunktet for omgrepet «tidleg innsats». Tidleg innsats må bety at ein frå dag éin rettar inn store ressursar der målet er at alle, uavhengig av sosial bakgrunn og uavhengig av evner, tidlegast mogleg får like moglegheiter i skulen. Utfordringa vi står overfor på første skuledag, er difor monumental og kan ikkje løysast med enkle tryllegrep aleine. Ja, elevane skal lære seg lesing, skriving, å rekne og snakke eit verdsspråk, men vegen dit er ikkje rettlinja. Det krev at elevane får eit tilpassa opplegg, tilpassa deira evner, behov, avgrensingar og talent. Det krev engasjement og entusiasme. For SV handlar difor tidleg innsats om korleis skulen som heilheit er i stand til å møte kvar enkelt elev på elevens premissar. Det krev for det første at lærarane har tid til eleven. Når kontaktlæraren har 30 elevar i klassen, seier det seg sjølv at det er nærmast umogleg å tilpasse opplegget til kvar enkelt elev. For det andre krev det ein skule som ser at livet på skulen heng saman med livet utanfor skulen. Mange kjem på skulen utan matpakke, mange har foreldre som av ulike grunnar ikkje er like gode til å hjelpe til med leksene, mange sit mykje stille heime på kveldane, og mange har helsemessige utfordringar. Alt dette påverkar læringa. Difor har SV foreslått ein heildagsskule med ei lærarnorm der det skal vere maksimalt 15 elevar per lærar på dei lågaste trinna, der leksene primært skal gjerast på skulen, der det er meir fysisk aktivitet, skulemat, ei sterkare skulehelseteneste og ein billegare SFO med meir kultur og idrett. Det har møtt motstand frå regjeringshald først og fremst fordi det er ambisiøst, og det kostar mykje pengar, men i møte med første skuledag spør eg: Har vi råd til å la vere? Tenk kva det kunne hindre av problem seinare i livet. Tenk kva dette kunne utløyse av meistring og skaparkraft. Arbeidarpartiet har fremma to forslag. Det første er SV einig i – det handlar nettopp om korleis vi skal kunne utruste skulen for tidleg innsats. Det andre er SV meir skeptisk til. Utfordringa i norsk skule i dag er ikkje først og fremst lite spesielt tilrettelagd undervisning for dei med utfordringar, men rett og slett for få lærarar til ordinær undervisning. Dette botnar kanskje ut i at Arbeidarpartiet per dags dato ikkje har tatt stilling til spørsmålet om lærarnorm på skulenivå. Elles blei det tydeleg for meg i denne debatten at vi frå regjeringshald har å gjere med eit relativt – kan vi kalle det – schizofrent forhold til iallfall to spørsmål: Lærarens autonomi og lærartettleikens rolle i tilpassa opplæring. Det første – lærarens autonomi, ei løpande veksling av motsett argumentasjon, avhengig av om ein snakkar om nasjonale testar eller kommuneøkonomi. Det andre er meir tidsbestemt, avhengig av om vi er før eller etter budsjett. Da er ein opptatt av lærartettleik, da ser ein at det heng saman med meir tilpassa opplæring. Når det gjeld Venstre, er eg litt overraska over innlegget frå representanten Abrahamsen i dag som understreka betydninga av fleire lærarar, for det er nettopp det Venstre ikkje har gjort i innstillinga, dei har ikkje støtta den merknaden som seier at det er ein samanheng mellom fleire lærarar og tilpassa opplæring. Eg håpar at det blir framtida til Venstres skulepolitikk, at ein kanskje kan leggje seg på det same nivået som dei andre som har stilt seg bak den merknaden. Elles må eg seie at Venstre demonstrerer også i denne innstillinga at dei ikkje er ei sjølvstendig kraft i utdanningspolitikken. Dei har nok ein gong lagt seg på regjeringas politikk, og eg klarer ikkje å spore politikken som dei elles framfører på landsmøta og i andre offentlege samanhengar, i denne saka. | 1 |
Eg vil jo minne om at den utfordringa som ligg i konkurranselova no, med dei endringane som vart gjorde i førre periode, er at det ligg til statsråden fyrst – med mindre eg er ueinig i dei konkurransefaglege vurderingane i § 16 –å måtte vurdere dei konkurransefaglege argumenta opp imot samfunnsmessige konsekvensar, og det er då eg brukar § 21, og Kongen i statsråd gjer om eit vedtak. I ein del av desse sakene har det ikkje vore tvil – f.eks. gjekk Prior frå å ha ei dominerande stilling på 60 pst. til ei stilling på 75 pst. Det går ikkje an å vere ueinig i at dei styrkte si stilling som dominerande aktør i eggmarknaden. Men så må vi diskutere den problemstillinga opp imot dei samfunnsmessige konsekvensane. Og då brukte vi landbruksfagleg bakgrunn for det og sa at med den WTO-avtalen som vi kan ane konturane av, uavhengig av kven som sit i regjeringskontora, ser vi at det blir endringar i landbrukspolitikken. Det utfordrar vår landbrukspolitikk, det utfordrar våre aktørar på landbruksmarknaden, og vi meiner at det måtte vi ta omsyn til då vi gjorde om den saka. Men så vil eg seie at konkurranse og forbrukarinteresser er veldig mykje meir enn pris. Og det synest eg representanten Hansen og Høgre gløymer. Så er det slik at synet på konkurranse i marknaden er avhengig av kor ein ser det frå. Lat meg ta Posten som eksempel og fortelje ei historie frå valkampen. Vik Høgre fekk i år ikkje sendt ut sitt reklamemateriell frå sin eigen heimkommune, fordi rasjonaliseringa og effektiviseringa i Posten, som skulle liberaliserast ytterlegare ved førre regjering sine vedtak, førte til at ein ikkje har alle tilbod knytte til posttenester i alle kommunar, for Posten skal såkalla førebu seg på konkurranse utanfrå og det som kjem i EU. Det førte til at Vik Høgre måtte reise til nabokommunane for å få sendt ut valkampmateriellet sitt. Etter at ein no la ned postsorteringa i Sunnfjord, må ein i ein god del kommunar i Sogn og Fjordane ta blodprøve før klokka 12 for at blodprøvene skal kome fram i haldbar stand, for posten vert ikkje lenger sortert i Sogn og Fjordane, men i Hordaland. Det er klart at det òg er eit forbrukarspørsmål. Har du bestilt time klokka 14 ein dag, og det viser seg at legen anbefaler ei blodprøve, må du kome igjen neste dag, for du kan ikkje ta ei blodprøve som ikkje kan verte send med Posten den dagen. Så distriktspolitikk, landbrukspolitikk og massevis innanfor samferdsle knytt til tryggleik og sikkerheit er faktorar som vi som politikarar er heilt nøydde til å vurdere i lag med konkurransepolitikken. Og då er ikkje pris det einaste svaret. Pris er ein del av det, men at tilbod faktisk finst rundt om, er ein vesentleg del av det å vere opptekne av forbrukarane sine interesser. Vi må ikkje berre sjå på rein faktapris. Og dessutan kan ikkje prisutviklinga alltid sjåast reint opp imot ein velfungerande eller ikkje velfungerande marknad, det viser f.eks. nettopp det som har skjedd i eggmarknaden dei siste ti åra. | 1 |
Jeg registrerte at representanten var opptatt av de 50 milene mellom Oslo og Bergen. Da kan jeg bare minne om at fra Lindesnes til Kirkenes er det ti ganger så langt, så det kan vel hende at det burde vært asfaltert langt mer enn de milene som representanten var opptatt av. Men det jeg har lyst til å utfordre på, er: Regjeringen med Trygve Bratteli som samferdselsminister vedtok i 1962 at man skulle bygge 785 km motorvei innen 1980. Med denne regjeringens historiske og fantastiske satsing, som Bjørnflaten akkurat nå har prøvd å framstille det som, vil vi fortsatt mangle 200 km. Altså: Nesten 40 år etter at man skulle ha bygget 785 km, mangler man fortsatt nesten 200 km motorvei. Kan representanten Bjørnflaten da si at dette er historisk, og at det er en stor satsing? Jeg opplever det heller som en fallitterklæring fra en regjering som ikke engang klarer å levere i 2019 det man burde ha levert for 40 år siden. | 0 |
Nå har jo jeg vært opptatt av gjennomføring på videregående nivå, og mange i komiteen har støttet opp om den innsatsen vi har for å få ungdom til å gjennomføre på videregående nivå. Det er litt andre problemstillinger når det gjelder høyere utdanning. Nå har vi for første gang bedre informasjon på individnivå, og da ser vi at de som ikke fullfører innenfor det som er normert tid, f.eks. kan komme tilbake et halvt år etterpå og avlegge eksamen. De kan ha skiftet institusjon – startet på én høyskole og fullført på en annen. Så 40 pst. gir ikke et dekkende bilde. Det er viktig for oss nå å gå inn og se på hva som er et dekkende bilde. Det betyr ikke at gjennomføringen av ingeniørutdanningene ikke kan bli mye bedre – det er for mange som faller fra, bildet er bare litt mer nyansert. Det er helt riktig at de institusjonene som arrangerer forkurs, sørger for å gi et tilbud til studentene som øker deres muligheter for å fullføre og bestå eksamen. Det er et viktig tilbud som institusjonene selv avgjør om de skal gi. | 1 |
Det at man på mange måter beskylder Fremskrittspartiet for å stå for en planøkonomi - den var relativt god - kan jo bli interessant ved framtidige regjeringsdrøftelser. Men la nå den debatten ligge nå. Jeg vil vel påstå at det er nettopp representanten Sanner og andre som driver såkalt finstyring, fordi man helt blindt skal prøve å styre etter dette målet i form av handlingsregelen. Det Fremskrittspartiet prøver å påpeke - hvor jeg selvfølgelig ikke var særlig godt fornøyd med svaret fra sentralbanksjefen - er at det må være en forskjell i statsbudsjettet på forskjellige kroner man faktisk bevilger. Det tror jeg replikanten og jeg er enige om. Det er stor forskjell på om man bare bevilger penger f.eks. til å ansette flere byråkrater i Finansdepartementet, og om man heller bruker penger på veiinvesteringer. Vårt poeng er at under høringen med sentralbanksjefen i fjor sa nettopp sentralbanksjefen rett ut at han hadde kontakt med anleggsbransjen, som sa at det ikke var ledig kapasitet. Men når vi kontakter bransjen, sier bransjen selv at det er ledig kapasitet. Derfor var mitt spørsmål rettet på den måten. Når det finnes områder i norsk økonomi som hadde tålt mer aktivitet, bør vi benytte den muligheten, og det kan vi tilrettelegge for gjennom statsbudsjettet. Det er altså ikke noen planøkonomi, men det er en fornuftig investering. | 0 |
Det er ordningen med tilretteleggingstilskudd, som er en viktig del av intensjonsavtalen om et mer inkluderende arbeidsliv, som er grunnen til at jeg tar ordet i denne saken. Det ble altså kjent i mai at pengene, som var et av de viktigste redskapene for at intensjonsavtalen skulle kunne fungere, var brukt opp. Det var jo gledelig, for det viste at dette virket. Men hva gjør Regjeringen da? Omtrent samtidig, da de skal legge fram revidert nasjonalbudsjett, forteller de Stortinget at her mangler vi penger til noe av det som er kjerneoppgavene i det som vi nå holder på med, nemlig å få syke og funksjonshemmede tilbake i arbeid? Nei. Det de gjør, er at de setter en stopp for dette, og så lager de en intern pengeflytting i departementet og tar penger fra yrkeshemmede, fra det som Stortinget har satt av til yrkeshemmede, som om det skulle være mindre behov for penger til yrkeshemmede i år, når vi vet at det er 20 000 flere av dem som nå ved årets utgang står uten jobb. Dette mener vi i SV og et flertall i Stortinget er kritikkverdig. Det er altså ingenting i situasjonen som skulle tilsi en slik handlemåte. Det hadde vært fullt mulig for Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett å komme til Stortinget og få de nødvendige midlene, uten at de pengene hadde vært tatt fra de yrkeshemmede. Vi i SV mener at dette tydelig viser at Regjeringen ikke tar arbeidet med intensjonsavtalen fullt ut på alvor. Dette skapte stor uro i sommer. Det er selvfølgelig bra at man etter hvert fikk på plass noen penger, men de kom fra feil sted. Det burde vært et annet sted å hente de pengene enn hos de yrkeshemmede. I tillegg til det har vi i denne saken sett hvor mye dagpengene øker. Det kommer mer om det i en sak som skal behandles i Stortinget senere i denne uken. Det burde også ført til en raskere satsing på aktiviteter som kunne fått folk i jobb, istedenfor passive utbetalinger til dagpenger. | 1 |
I Dagsavisen for i går, 22. mars 2004, stod det på forsiden at ca. 7 100 leger ved de statlige sykehusene var de suverene lønnsvinnerne, og at fjorårets oppgjør hadde endt med nærmere 20 pst. lønnsøkning. Det tilsvarer altså ca. 100 000 kr i lønnsøkning for hver av ca. 7 000 leger. De midlene som brukes til denne typen lønnsøkning, er nettopp de midlene som Stortinget bevilger til helseforetakene, og som nå ligger i størrelsesordenen rundt 56 milliarder kr når det gjelder spesialisthelsetjenesten totalt sett. Det som var interessant, og som står i grell kontrast til det oppslaget, er at det i samme avis er et oppslag om at det er ca. 15 000 barn som lever med foreldre med betydelige psykiske problemer, men man mangler et hjelpeapparat for svært mange av de barna for å sikre at de ikke lider overlast. Og når man tenker på at de midlene som Stortinget bevilger, målrettet kunne ha vært satt inn nettopp til barn og unge som lider overlast på grunn av psykiske problemer, enten deres egne eller foreldrenes, så er det tankevekkende at så stor del av de bevilgningene går med til å gi dem innenfor helsevesenet som i dag har de beste lønnsbetingelsene, enda bedre lønnsbetingelser. Jeg synes det er oppsiktsvekkende når man hører Fremskrittspartiets argumentasjon for stadig mer bevilgninger til spesialisthelsetjenesten og sykehussektoren, at de ikke også er mer opptatt av å sette fokus på det fenomenet. Jeg vil jo si at når man har hatt en diskusjon omkring bruken av midler til underutviklede land, og noen tar for seg av det lasset slik at man ikke målrettet får hjulpet de svakeste, så er det en parallell til dette. Det er jo en berettiget kritikk dersom u-hjelpsmidler ikke målrettet går til befolkningen i u-land, slik at de faktisk hjelper dem som trenger det. Men den typen fokusering må vi jo nødvendigvis også ha knyttet opp mot bruken av midler inn mot spesialisthelsetjenesten. Derfor har SV gang på gang etterlyst redskapene for at politikerne tar tilbake styringen slik at de midlene som bevilges, settes målrettet inn mot de områdene der man skal ha størst prioritet. Det vi har sagt, er at vi gjerne vil være med på å rette opp skjevheter innenfor spesialisthelsetjenesten. Det kan også bety økte bevilgninger til tjenesten. Men da må vi også være sikret at de midlene går målrettet mot de deler av virksomheten som trenger det mest. Vi har pekt på at man spesielt trenger midler til opptrappingsplanen for psykiatri, og da spesielt inn mot barn og unge. Og oppslaget i Dagsavisen bekrefter jo nettopp det, og det har vært mange andre oppslag som har bekreftet det samme. Når rusfeltet blir en del av spesialisthelsetjenesten, trengs det også økte midler der for å kunne gi et forsvarlig behandlingstilbud til ulike personer med rusmiddelavhengighet som trenger behandling. Vi ser at ulike virksomheter som i dag har en finansieringsordning som ikke gjør det lønnsomt å øke aktiviteten, kan rammes. Jeg kan nevne belastningslidelser som et eksempel. Vi så også i rapporten fra Riksrevisjonen at reoperasjoner av personer med hoftelidelser er mindre lønnsomt, og det synes som om man dermed prioriterer førstegangsoperasjoner, det er altså ikke avhengig av pasientens tilstand, men avhengig av inntjening. Det er naturligvis en lite farbar vei når det er pasientens tilstand som skal stå i fokus. Summen av alt dette gjør at det for SV vil være unaturlig å gå inn på den type bevilgningsforslag som nå foreligger fra Senterpartiet, uten at man målretter de midlene som bevilges, så man sikrer at man får noe igjen for det. Det gjør at vi nå vil bebude at det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett vil være helt naturlig for SV å se målrettet på økte bevilgninger, men vi vil stille strenge krav til hvordan midlene brukes. Én type strenge krav vil nettopp være at man sikrer seg mot at direktører i de ulike helseforetakene, styreledere eller leger i allerede høytlønte stillinger tar for seg mye av de midlene vi bevilger, og at man i stedet målretter det inn mot diagnostikk og behandling av de pasientgruppene som har størst behov for et løft når det gjelder de bevilgningene som Stortinget kommer med. Jeg vil til slutt ta opp forslaget der SV er medforslagsstiller. Takk for oppmerksomheten. | 1 |
Jeg lurer på om representanten kan fortelle meg om Senterpartiet på noe tidspunkt har angret på at man solgte seg ut. Det har de siste 10–15–20 årene vært nedsalg. Et av de største nedsalgene har kanskje vært Televerket, nå Telenor. Angrer man på at man f.eks. solgte seg ned der, eller er det andre selskaper hvor man angrer og kanskje vurderer å kjøpe seg opp igjen? Min påstand vil være at i de aller fleste tilfellene har det faktisk vært suksesshistorier. Kan Senterpartiets representant gi noe svar på det? | 0 |
Grunnen til at eg tek ordet, er representanten Ingalill Olsen, som var veldig sjokkert over at Framstegspartiet ønskte å tilføre kommunane meir pengar. Det eg registrerer, er at ein ikkje likar det. Framstegspartiet gjer det fordi vi meiner det er behov for å tilføre kommunane rundt omkring i heile landet meir pengar til grunnleggjande velferdstenester. Vi har også i vårt alternative statsbudsjett synleggjort at vi ønskjer å redusere byråkrati, vi ønskjer å redusere overføringar til ulønnsam næringsverksemd. Vi ønskjer å kutte ned på mange ting. Men grunnleggjande velferdstenester i kommunane ønskjer vi altså å styrkje, og eg er stolt av å høre til i eit parti som gjer det, i motsetning til kva dei raud-grøne partia gjer i sitt alternative opplegg. | 0 |
Siden vi har begynt å diskutere språkbruk, antar jeg at et uttrykk som f.eks. «kjepphøy» heller ikke er parlamentarisk, men jeg ser ikke bort fra at enkelte som hører denne debatten på radio eller web-TV, vil kunne oppfatte statsråden dit hen, når man i media og i flere debatter har sagt at dette er ingen endring, og så har man kommet til Stortinget nå og egentlig innrømmet at det er endringer som Stortinget må se på. Det sies at vi tar feil når det gjelder det regnskapsmessige i denne saken. Nå er ikke Fremskrittspartiets fraksjon helt grønn på området regnskap og økonomi. Sammen med våre to rådgivere har vi ca. 19–20 år med høyere økonomiutdanning, bl.a. en med siviløkonomtittel, en med revisortittel, en med diplomøkonomtittel og en med master fra London School of Economics, så dette tror jeg faktisk vi kan noe om. Bokføringspraksisen hittil i NRK må være et åpenbart brudd med regnskapsloven og god regnskapsskikk. Det at man har påstått at de endringer som kom, kun var regnskapstekniske, er feil, for man endrer faktisk hva lisensbetalerne betaler for. De hadde måttet betale to ganger for samme tjeneste, for en periode i hvert fall, hvis man da ikke hadde gjort noen endringer. Det er også helt åpenbart brudd på forbrukerkjøpsloven. Hvis statsråden gjerne vil ha paragrafene, så er det § 2 c, jf. § 15 om egenskaper, § 26 om mangler og § 31 om prisavslag. Ytterligere informasjon kan statsråden få ved henvendelse til stortingsgruppen til Fremskrittspartiet. | 0 |
Den 3. juni 2010 sendte arbeidsministeren ut en pressemelding om ordningen Raskere tilbake. Samfunns- og næringslivsforskning hadde da evaluert ordningen. I pressemeldingen kunne man lese at ordningen hadde gjort at de som var omfattet av den, i snitt hadde kommet 4,3 dager tidligere tilbake på jobb i perioden 2007–2009. Arbeidsministeren konkluderte med at ordningen ikke var bra nok. Det er to ting ved disse tallene som det er vanskelig å forstå. Det ene gjelder antall dager man oppnådde. For meg virker det noe underlig at man plukker ut pasienter til ordningen som likevel ville fått behandling ganske snart. Jeg har utallige ganger fått henvendelser fra folk som i månedsvis har fått sykepenger, i påvente av en operasjon. Hvorfor er det ikke disse pasientene som har fått tilbud om Raskere tilbake? Hvorfor i all verden har man valgt ut dem som ikke har måttet vente lenge? Det andre jeg undrer meg over, er at man, til tross for en besparelse på bare 4,3 dager i snitt per pasient, antakelig har spart ca. 400 mill. kr i sykepengeutbetalinger. For meg er det vanskelig å forstå at dette ikke er bra. 400 mill. kr er utrolig mange penger og burde stimulere regjeringen til å arbeide målbevisst og hardt for at ordningen skal bli optimal. For Fremskrittspartiet har det vært viktig å se på sammenhengen mellom ventetider og økt utbetaling av sykepenger. Dette er synliggjort i våre alternative budsjetter, hvor vi øker bevilgningene til behandling, som igjen gir oss lavere utbetaling av sykepenger. Samtidig er vi gjennom flere rapporter gjort kjent med at risikoen for aldri å komme tilbake til arbeidslivet øker med lengden av fraværet fra arbeid. Ordningen er derfor viktig sett i sammenheng med antall nye på uføretrygd. Fremskrittspartiet har derfor tatt til orde for at ordningen bør ligge ett sted, nemlig hos Nav. Det er Nav som har ansvar for å følge opp den enkelte, finne de riktige ordninger og behandlinger, og som også derfor er nødt til å ha hånden på rattet for å kunne tilby riktig behandling til riktig tid. At pengene ligger i helseforetakene, gir ingen incitamenter for helseforetakene. De sparer ingen penger enten de tilbyr behandling med en gang, eller om en måned. Fremskrittspartiet er redd for at disse pengene på en måte forsvinner inn i systemet. Det finnes to evalueringsrapporter av de to ordningene: Kjøp av helsetjenester og Raskere tilbake. Den ene, SINTEF-rapporten, pekte på at da trygdeetaten kjøpte helsetjenester på vegne av de sykmeldte, ble det konkurranse om pasientene. Dette førte til at prisen på behandlingen gikk ned, og helseforetakene fikk et incitament til å redusere de generelle ventetidene. Fremskrittspartiet er derfor, som tidligere, overbevist om at en finansiering gjennom Nav av hele ordningen, med direkte betaling knyttet til det enkelte tiltak, er det som vil føre til den beste utnyttelsen av den samlede kapasiteten og den beste løsningen for brukerne. Jeg viser i den forbindelse til merknader fra Fremskrittspartiet i Budsjett-innst. S nr. 11 for 2007–2008. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å be helseministeren følge opp ordningen spesielt. Jeg har en rekke ganger fått henvendelser fra enkeltpersoner som ikke kan forstå hvorfor de får avslag på ordningen og i stedet må gå sykmeldt i månedsvis mens de venter på en operasjon. De har fått høre alt fra at sykdommen/skaden ikke står på en eller annen liste til at man ikke oppfyller kravet og reglene for ordningen. Jeg er kjent med at helseministeren har måttet svare på dette en rekke ganger, noe som viser at ordningen er uklar og ikke når målgruppen på en optimal måte. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken og melder også om at Fremskrittspartiet vil støtte forslag nr. 3 fra Høyre, som ligger i saken. | 0 |
Jeg vil starte med en påstand. Påstanden er at dersom Stortinget i St.prp. nr. 47 for 1992-93 hadde fått kunnskap om kostnadene ved Fatima-prosjektet innenfor den ramme av usikkerhet man skulle hatt, ville ikke Stortinget ha sagt ja til iverksettelsen og gjennomføringen. Det ligger da i påstanden at hadde Stortinget fått korrekte opplysninger, ville vi ha spart 1 000 mill. kr! Når Stortinget i St.prp. nr. 47 ikke fikk et forsvarlig underlagsmateriale – og kritikken fra hele komiteen demonstrerer at det er riktig, det er en massiv kritikk av prosjektet og de mangelfulle opplysninger i St.prp. nr. 47 – blir spørsmålet: Skal dette medføre noen konsekvenser for de ansvarlige? Eller er det slik at uansett om man i det offentlige på grunn av mangelfullt arbeid sløser bort 1 milliard kr, skal det aldri være noen som trekkes til ansvar, eller som man vurderer å trekke til ansvar? Jeg syns at det ikke kan være slik. Vi har i veldig mange lover bestemmelser for forskjellige yrkesgrupper, som medfører både straffansvar og eventuelt økonomisk ansvar hvis det foretas feil av en viss kategori, og vi har jevnlige rettssaker, ofte mot – jeg vil si – de små i samfunnet. La meg ta et nærliggende eksempel: Vi har straffereaksjoner overfor mennesker som – helt uaktsomt – kommer i skade for å kjøre på andre i biltrafikken. Vi har også eksempler på at noen har løpt over på rødt lys, og likevel har det medført reaksjoner overfor bilføreren som var i god tro og kjørte på grønt. Og det er i økonomisk sammenheng snakk om langt mindre beløp enn 1 000 mill. kr som medfører reaksjoner. Det er for oss et viktig poeng. Vi har i vår lovgivning også ansvarsbestemmelser som gjelder for statsråder. I § 10 i ansvarlighetsloven står følgende: «Med bøter eller med hefte inntil 2 år straffes det medlem av Statsrådet som bevirker eller medvirker til at statens eiendommer eller øvrige midler ikke blir forsvarlig anvendt, eller bestyrt, eller som på annen måte viser uforstand eller forsømmelighet i sin virksomhet.» Et helt fundamentalt prinsipp i vårt konstitusjonelle system er at regjering og statsråder har plikt til å sørge for at når de inviterer Stortinget til å treffe avgjørelser, skal Stortinget presenteres en forsvarlig saksfremstilling, en forsvarlig gjennomgang av både det som taler for statsrådens forslag, og det som taler imot statsrådens forslag. Det er grunnleggende i vår forvaltning, det er grunnen til at ikke Stortinget har en stab på en del hundre mennesker som skal etterprøve og kontrollere sannhetsgehalten og forsvarligheten i saksfremstillingene til Stortinget som vi får fra Regjeringen. I den foreliggende saken har det vært en kostnadsøkning på rundt 60 pst. i forhold til det som ble presentert i St.prp. nr. 47. Riksrevisjonen, som har gått nøye gjennom dette, har meget kritiske kommentarer og den strengeste innstilling til desisjon. Vi i Fremskrittspartiet mener at dette ikke er tilstrekkelig fordi det når det gjelder all annen håndhevelse av lover og regler, kan være situasjoner hvor man gir, la oss si, advarsler, men hvis det blir flere tilfeller, må man til slutt – og det innrømmer jeg gjerne – statuere et eksempel og si at dette er ikke akseptabelt, at dette kan ikke passere. Som saksordføreren sa, har vi hatt en rekke saker fra Samferdselsdepartementet som har medført meget alvorlig kritikk, og her er altså vi kommet til at vi vil gå et stykke lenger. Jeg vil ta opp forslagene i innstillingen. Vi vil at det for en gangs skyld skal være slik at vi bør ta stilling til om konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende overfor tidligere statsråd Kjell Opseth, som har det konstitusjonelle ansvaret for den mangelfulle, feilaktige og misvisende saksfremstilling i St. prp. 47, hvor man i realiteten sa at usikkerheten er pluss/minus 10 pst. Sannheten var at den i dokumentet egentlig var pluss/minus 25 pst., mens det i virkelighetens verden ble en sprekk på 60 pst. Det står i § 14 a i forretningsordenen følgende: «Dersom det blir nødvendig for Odelstinget å ta stilling til hvorvidt konstitusjonelt ansvar skal gjøres gjeldende mot noen, skal Odelstinget – etter innstilling fra valgkomiteen odelstingsmedlemmer – oppnevne en protokollkomité blant sine medlemmer til å behandle saken og gi innstilling til Odelstinget.» Vi vil foreslå at det opprettes en slik protokollkomite i den foreliggende sak for å ta stilling til og innstille til Odelstinget om det bør reises tiltale for riksrett. Jeg er klar over at det er mange som har litt problemer med nyansene, som av og til er meget viktige, også i den foreliggende sak. Dette betyr ikke at Fremskrittspartiet har konkludert med at det skal reises tiltale for riksrett. En slik protokollkomite er i annen sammenheng å anse som en anmeldelse til påtalemyndigheten om å foreta den nødvendige etterforskning og vurdering av sakens fakta i forhold til lovgivningen. Vi antar at en protokollkomite ville skaffe seg den nødvendige ekspertise – jeg tenker da på noen med erfaring eller permisjon fra et statsadvokatembete, noen fra etterforskning, fra politiet – for nettopp å få folk som har erfaring og kunnskaper i det å bringe en saks fakta på bordet gjennom etterforskning og avhør, som er noe ganske annet enn en åpen høring. Avhør har med andre rettigheter å gjøre, bevisinnsamling, bringe fakta på det rene, og så foreta en vurdering av om dette rammes av lovbestemmelsene. Det er det fagarbeidet som vi gjerne skulle ønsket bistand til i en slik protokollkomite. På en måte forstår jeg andre i komiteen som deler vår kritikk dit hen at det er mye som tyder på at det er Vegdirektoratet og Vegvesenet som har utført mangelfullt arbeid, og at det er en slags unnskyldende faktor for statsråden. Da setter man på dagsordenen hele det konstitusjonelle systemet, hvor statsråden har ansvaret også for de feil som begås av embetsverket og i underliggende etater. Det er mulig at vi bør ha en debatt om det er riktig at en statsråd skal kunne stilles til strafferettslig ansvar for feil begått av andre. Men da må vi gjøre det i en konstitusjonell sammenheng. Og inntil man endrer det, er det slik at statsråden gjennom forsømmelighet eller mangelfullt arbeid og krav til sine underordnede og underliggende etater har det konstitusjonelle ansvaret. Jeg synes derfor det er skuffende at når det er klarlagt at det er sløst bort 1 milliard kr, som ikke ville vært brukt om Stortinget hadde fått seg forelagt det forsvarlige grunnlagsdokument, er det bare vi som reagerer med å si at nå må det være slutt på forskjellen på Jørgen hattemaker og kong Salomo, som det har vært altfor lenge. Derfor er det skuffende at andre hittil ikke har gitt signaler om å støtte vårt forslag om en protokollkomite. | 0 |
I NOU 2009:18, Rett til læring, ble det foreslått å avvikle de statlige grunnskolene for hørselshemmede på bakgrunn av en sterk nedgang i elevtallet ved disse skolene. Det går i dag til sammen 69 elever ved disse skolene, fordelt på fire skoler, noe som er en halvering av antall elever på seks år. Elevtallet varierer fra 14 til 21 elever per skole. Ved Hunstad skole er det 18 elever. Bakgrunnen for nedgangen i elevtallet er at foreldrene i stadig større grad velger et tilrettelagt tilbud i hjemmeskolen for sine hørselshemmede barn, og ikke velger å sende dem på internatskole. Sånn sett har foreldrenes oppfatning av hva som er til barnas beste, forandret seg. Det er viktig å ta grep for å unngå at kompetansen ved skolene forvitrer etter hvert som elevgrunnlaget svikter ved skolene. Kunnskapsdepartementet ønsker på bakgrunn av dette å avvikle tre av de fire statlige grunnskolene for hørselshemmede etter skoleåret 2013–2014. Samtidig vil departementet ivareta statens ansvar for å opprettholde et sterkt fagmiljø for tegnspråk. Heltidsopplæringen ved den statlige grunnskolen i Trondheim kommune, A.C. Møller skole, vil derfor bli opprettholdt, og den vil være åpen for elever fra hele landet. Det er de siste årene bygd opp gode lokale tilbud til hørselshemmede elever som sikrer at elevenes rett til opplæring i og på tegnspråk i hjemmeskolen blir oppfylt. Hørselshemmede barn som får sin opplæring i hjemmeskolen, får tilbud om deltidsopplæring i Statped. 229 elever får dette tilbudet i dag. Dette tilbudet skal videreføres, bedres og utvides. Det samme gjelder Statpeds støtte og veiledning til kommuner som skal legge til rette for en god opplæring til de hørselshemmede elevene. Kunnskapsdepartementet har gitt Utdanningsdirektoratet fullmakt til å inngå drøftinger med Bergen kommune om overtakelse av grunnskoletilbudet ved Hunstad skole ved Statped Vest. Dette på bakgrunn av et ønske fra Bergen kommune om slike drøftinger. Departementet ønsker at dialogen med Bergen kommune skal fortsette. Kommunene har ansvar for å gi tilrettelagt opplæring til alle sine elever. De statlige skolene blir videreført inntil de fleste av barna har fullført grunnskolen eller nådd ungdomstrinnet. Kommunene får på denne måten god tid til å planlegge et tilrettelagt og like godt tilbud for hørselshemmede barn i sin kommune. Jeg er trygg på at kommunene sammen med styrket veiledning og støtte fra Statped kommer til å gi et godt tilbud til hørselshemmede barn i framtiden. | 1 |
Jeg signaliserte i mitt innlegg at Fremskrittspartiet støtter punktene 3 og 6. Vi ber om å få stemme imot de resterende. | 0 |
Jeg ønsker å stille et spørsmål til næringsminister Ansgar Gabrielsen. Norsk industri sliter voldsomt for tida. Særnorske forhold er en viktig årsak til de problemene som vi er inne i. En rekke lokalsamfunn og enkeltpersoner er usikre på hva framtida vil bringe for deres arbeidsplasser og deres lokalsamfunn. Vi ser også at arbeidsledigheten er på vei opp i en rekke områder i landet. Mange av oss frykter at dette vil bli et stort problem, både utover høsten og ikke minst når vinteren kommer for fullt. Har næringsministeren noen strategi for hvordan man skal få stanset denne nedbyggingen av norsk industri? | 1 |
Jeg går ut fra at det er så langt en justisminister kan gå i sin kritikk av sine underordnede. I så fall må man vel kunne oppfatte det som en sterk kritikk. Tilbake til voldssaken: Schei hadde skader over hele overkroppen og i ansiktet. Hun hadde sår og blødninger, hjernerystelse og varig ryggskade. Hun er blitt tatt kvelertak på, slått, sparket osv. Straffen er ubetinget fengsel i tre måneder. Mitt syn er at det er en straffeutmåling som er hårreisende. Vil statsråden i fremtiden ta noen initiativ til å øke de generelle strafferammene på basis av denne og andre lignende saker? Til slutt har jeg et par kommentarer i forhold til det statsråden innledet med. Det var jo meget interessant at det fremkom i rettssaken at det viser seg at denne personen hadde stått innmeldt i trygdesystemet og fått sykepenger. Er det ikke grovt inkompetent da ikke å finne ham? | 0 |
Det er riktig som Gjermund Hagesæter sier, at vi skrev det vi skrev i 2003, men det er ikke riktig at vi stemte for å redusere andelen til 25 pst. Det vi stemte for, var å få utredet en redusert andel på 25 pst. Nå har vi gjennom den utviklingen og de analyser som er lagt til grunn fra Strategirådet, for det første fått gode indikasjoner på den sikkerheten som ligger i de langsiktige aksjemarkedene og det å få jevne inntekter inn – med visse svingninger, ja, men jevne inntekter – i løpet av 15-årsperioder, som representanten Gjermund Hagesæter er vel kjent med i forhold til den dokumentasjonen som er framlagt. I tillegg er det slik at en aksjeandel på 60 pst. er noe mange andre aksjefond som man kan sammenligne med vårt fond, har på plass. Så er det én ting til som er veldig viktig, og som Fremskrittspartiet i sin tid bidrog med, men som de i dag går imot, nemlig at vi har fått på plass etiske retningslinjer for forvaltningen av dette fondet. | 1 |
La meg først takke interpellanten for et veldig godt innlegg, med mange viktige synspunkter på avfallspolitikken. Det korte svaret på spørsmålet som stilles, er: Ja, regjeringen har besluttet å legge fram en stortingsmelding om avfallspolitikken, slik at det blir grunnlag for en bred diskusjon her. Så var interpellanten også vennlig nok til å bringe opp temaet hva den rød-grønne regjeringen sånn generelt har gjennomført i miljøpolitikken, og det er mye. Jeg skal ikke bruke mesteparten av tiden på det, men bare kort minne om at når jeg snakker om en historisk reformperiode, dreier det seg om slike ting som naturmangfoldloven, den viktigste miljølov i Norge på 100 år, markaloven, som lå i møllposen i 30 år inntil vi plukket den opp igjen derfra, og en dramatisk verning, både skogvern og framfor alt av store naturområder i form av nasjonalparker. Vel var det en god del under Børge Brende, men det har også skutt fantastisk fart under denne regjeringen. Det har vært 70 pst. økning i budsjettet til miljøvern, som i all hovedsak er brukt til naturmangfold. Det er en langt større økning enn hva det f.eks. har vært på kulturbudsjettet under Kulturløftet, det er mulig at Trond Giske er flinkere til å markedsføre, men det viser hvor viktig det er. Regnskogvern, for å ta det viktigste utenfor Norges grenser, kan jeg også nevne. Alt i alt framstår dette som en veldig aktiv reformperiode. Når det så gjelder avfallspolitikken, deler jeg interpellantens syn på betydningen av den. Det er et område hvor det også er gjort stor framgang. Her er det ikke sånn at alt er gjort under denne regjeringen, her ble det til og med gjort noe under tidligere regjeringer. Så det er et område hvor Norge har gjort mye, og Norge framstår i internasjonal sammenheng som et land med en bra avfallspolitikk. Derfor kom også innvendingene da jeg sa at jeg ønsket en avfallsmelding. Mange sa: Nei, det er gjort så mye på dette området – hvor er det nye som skal gjøres? Men jeg ser mange nye ting som også bør gjøres. Vi har hatt en stor vekst i mengden avfall som gjenvinnes. For 20 år siden ble det aller meste kastet som avfall på avfallsdeponier. I dag gjenvinner Norge rundt 78 pst. av avfallet – i internasjonal sammenheng et bra resultat, men vi må alltid streve etter å gjøre det bedre. Kontrollen med farlig avfall er også vesentlig forbedret, men vi har ikke lyktes, som interpellanten er inne på, med det vesentlige, nemlig å frakoble den økonomiske veksten fra veksten i avfallsmengden. Interessant nok har vi lyktes med det på en god del andre områder. Vi har hatt en kolossal økonomisk vekst i Norge de siste 20 årene, samtidig som vi har hatt en vesentlig reduksjon i NOx-utslippene, en vesentlig reduksjon i svovelutslippene og ingen tilsvarende vekst i CO2-utslippene. Så der har vi lyktes med den frakoblingen, men vi har en svær jobb å gjøre med å frakoble økonomisk vekst fra det å skape nytt avfall. Der har vi kommet veldig, veldig kort, dessverre. I 2009 så vi riktignok for første gang siden målingene startet, at avfallsmengden gikk ned, men det er altfor tidlig å feire det resultatet. Det kan tenkes at det i all hovedsak skyldtes den økonomiske krisen, så vi må se videre på det. Det er iallfall en trend som ble brutt, og så får vi håpe at vi kan lykkes med å få avfallsmengden videre ned. Interpellanten er inne på forebygging når det gjelder matavfall. Der tas det positive skritt fra flere av de store aktørene i markedet selv, NorgesGruppen og andre. Norge kaster altså 300 000 tonn mat hvert år, som kunne vært brukt. Mye av det kunne blitt spist, og jeg må si meg enig med interpellanten i at vi trenger å se på en del av våre vaner. Det er f.eks. absolutt en uvane at vi nesten alle har vent oss til at straks datostemplingen på en vare er gått ut, hører den hjemme i bøtta, uten at man gjør en rimelig vurdering av om denne varen faktisk er like god både en dag, en uke og i noen tilfeller i måneder og år etter at datostemplingen har gått ut. Våre besteforeldre ville aldri vært inne på tanken på at noe skulle kastes bare fordi det var en datostempling, uten å vurdere om det faktisk er fullt helsemessig forsvarlig å spise det. Men matvarekjedene har begynt å ta tak i dette problemet, og mesteparten av dette avfallet vil selvsagt ikke bli spist, men det kan brukes i biogass og andre fornuftige prosjekter. Vi var i den forrige debatten inne på innsamling av småelektronikk, så jeg går ikke videre på det nå. I november i fjor fikk vi overlevert rapporten «Et Norge uten miljøgifter» fra Miljøgiftsutvalget, som var ledet av Ketil Hylland, og med betydelige innslag fra næringslivet. Det utvalget foreslo en rekke tiltak for å stanse utslipp av miljøgifter innen 2020. For vel er det et problem med den totale avfallsmengden, men det er selvsagt et særlig stort problem med alvorlige miljøgifter. Vi har som ambisjon at Norge skal være miljøgiftfri i 2020 – selvfølgelig en stor, hårete, vanskelig ambisjon å nå, men det er viktig å strekke seg etter det. Vi går lenger enn noen i å prøve å stoppe miljøgifter i Norge ved å forby en del stoffer som selv ikke EU har forbudt, samtidig som vi arbeider for streng regulering i EU for å regulere det europeiske markedet og for globale avtaler mot kvikksølv og andre farlige miljøgifter. Så er jeg enig med interpellanten i at vi bør se mer på hvordan vi kan stimulere til gjenbruk og gjenvinning. Den ideelle bruk av avfall er selvsagt å bruke det på nytt igjen, og det var interessant å se at da vi hadde det såkalte Redesign-prosjektet i Bergen i fjor høst, var Torgallmenningen forvandlet til en arena for verksteder, konserter, utstillinger og moteshow for å se på hvordan man kan bruke klær på nytt igjen, og Frelsesarmeen og andre har jo demonstrert til fulle hvordan det er mulig å bruke ting på nytt, på en ny måte, uten at det framstår som gammeldags, håpløst og uappetittlig. Så på det området er det veldig mye mer å gjøre, og man kan også stimulere produsentene til å lage eksempelvis mobiltelefoner og biler på en slik måte at deler kan gjenbrukes mye mer enn i dag. Interpellanten var også inne på spørsmålet om biogassanlegg. Jeg er enig i at vi bør utnytte energien i det våtorganiske avfallet mer. Det er en god del positive eksempler – en del kommuner i Midt-Norge har gått sammen om et stort anlegg, Fredrikstad er en foregangskommune, Oslo har riktignok ennå ikke kommet til gjenbruk av matavfall, men har startet med et første skritt, og vil komme til matavfall i andre omgang. Men et av de temaene vi må se på i avfallsmeldingen, er om vi har de rette virkemidlene for å få dette til på en god måte. Det sies, uten at jeg har kontrollert det, at Sverige har kommet lenger. Vel, hvis Sverige har kommet lenger på dette området, så la oss lære av svenskene og se på hvilke tiltak de har satt inn for å få det til. Så fjernet vi i oktober i fjor forbrenningsavgiften på avfall, bl.a. for å sikre at vi ikke skulle ha forskjellige rammebetingelser i Norge og Sverige. Det var også noe som flere stortingsrepresentanter ønsket. Vi ønsker å ta hånd om avfallet selv, selv om vi også ønsker at det skal kunne handles med det. Samtidig må vi se på hvordan denne endringen kan påvirke materialgjenvinningen i Norge, og at det ikke blir et negativt utslag av en ellers fornuftig utligning av forskjellene mellom Norge og Sverige. Jeg tror det var en del av de temaene som vi kommer inn på i avfallsmeldingen. Men vi er i startfasen med å lage den. Regjeringen vedtok for to–tre uker siden å starte arbeidet med en avfallsmelding, så det er selvfølgelig full anledning for Stortinget til å komme med innspill om alt man ønsker behandlet i en slik avfallsmelding. Jeg inviterer til innspill om det, så vil man få spørsmålene godt utredet til avfallsmeldingen legges fram. | 1 |
Vi har ikke med Greenspan på våre møter i stortingsgruppen når vi lager vårt alternative statsbudsjett, så la meg i hvert fall avklare den myten. Fremskrittspartiet legger opp til en økonomisk politikk hvor vi bl.a. tar i bruk noe av den oljerikdommen vi har i dag, til å satse på investeringer som er fornuftige i dag og for framtiden. I forrige stortingsperiode var faktisk Senterpartiet med på den linjen i finanskomiteen, men har valgt å bytte side nå, når man fikk regjeringsmakt og ikke lenger deler sin egen økonomiske politikk, slik man gjorde for bare få år siden. Vi i Fremskrittspartiet er trygge på at vårt økonomiske opplegg vil bidra til å holde arbeidsledigheten lav, å sørge for å få et mer produktivt næringsliv, å få flere til å investere i norsk næringsliv, å sikre norske arbeidsplasser og å sørge for at vi holder skattene og avgiftene lave, slik at folk flest kan beholde mer av egen inntekt og leve av egen inntekt, noe som gir menneskeverd, og som er positivt for økonomien. | 0 |
Jeg sa hva jeg og SV ikke mener nå – ikke hva Kristin Halvorsen har sagt tidligere. Det er en vesensforskjell på det. Til det andre spørsmålet, som jeg også har svart på: Vi har våre prioriteringer, som vi har i en langsiktig rekke. Det er svaret på det. | 1 |
La meg først si at jeg sender med største glede en oppfordring til alle som bruker skiløypene på Sjusjøen, om å være med på det spleiselaget som det er å betale for det, enten det er lokale hytteeiere som kan være med og betale, eller – det er det inntrykket jeg har – det er folk som kommer fra idrettslag i andre deler av landet og bruker anleggene. Jeg sender med største glede en oppfordring til dem om å være med og betale. Det er en del av det spleiselaget som det er å bruke fellesgoder i Norge. Problemet oppstår i det øyeblikk man begynner å åpne for å ta betalt for det som er ferdsel i utmark. Det er utrolig vanskelig å se hvordan man skulle klare å avgrense det. Det er ulike grader av opparbeiding av skiløyper over det ganske land. Skiløyper går på vei, de går på asfalt, de går på sand – de er opparbeidet på utrolig mange forskjellige måter. De opparbeides med kunstsnø og med natursnø – og det er opparbeidelse i den naturlige snøen som ligger der. Så jeg tror det vil bli en utrolig vanskelig avgrensningsoppgave. | 1 |
Dette er en av de sakene der det virkelig har fått konsekvenser for unger at regjeringen sier én ting i Stortinget, men ikke følger opp i praksis nedover i systemet. Kanskje det verste av dette er det som har skjedd med de familiene som er tvangsutsendt, de ungene som er tvangsutsendt, til Afghanistan. FN har sagt i over et år at vi ikke må sende disse barnefamiliene dit. Den rød-grønne regjeringen gjorde det ikke, denne regjeringen har gjort det, og det tok et halvt år før Justisdepartementet svarte på et brev fra sin egen etat som sa at dette var farlig. Og man fortsetter med det, til og med på mandag ble det sendt ut en barnefamilie til Afghanistan. Det forteller meg at regjeringen ikke går inn i disse sakene med det alvoret de fortjener. Vil statsministeren sørge for at disse returene nå faktisk blir stoppet? | 1 |
Dette er et forslag som alle har vært enige om kan være en viktig forbedring for dem som er innen barne- og ungdomspsykiatrisk behandling. Det er viktig med individuell behandling, det er viktig med brukermedvirkning, og det er viktig med informasjon. Det er jo en fare hvis det blir slik at man skifter behandler når det passer for behandleren, og ikke når det passer for pasienten. Undersøkelser viser at poliklinikker har størst forbedringspotensial innenfor informasjon og medbestemmelse. Kunnskapssenteret har på oppdrag fra Helsedirektoratet nå gjennomført en spørreundersøkelse blant foresatte, barn og unge som får behandling ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker. I alt svarte 62 pst. at de kun i noen, liten eller ingen grad ble informert om behandlingsmuligheter. Kun halvparten av de foresatte mente at de hadde innflytelse på valg av behandling, og at de fikk riktig informasjon om barnets tilstand. Så brukermedvirkning og individuell vurdering av behandlingstilbud må alltid prioriteres. Vi blir ofte kontaktet av pasienter og pårørende som føler at de ikke får den hjelpen de mener at de har behov for, og at de får altfor dårlig informasjon. Mange er også frustrert over at de må skifte behandlere ofte, noe som er krevende, og som i mange tilfeller er direkte ødeleggende for behandlingen. Fremskrittspartiet ser at brudd i behandlingen og skifte av behandler i mange tilfeller er uheldig, og vi støtter derfor det forslaget som er lagt fram. Men vi ser at det fortsatt vil kunne være et problem selv om det blir en fleksibel ordning for dem mellom 18 og 23 år. Vi mener derfor at det bør vurderes en ordning hvor aldersgrense for å skifte behandler fjernes, og at behandleren kan følge pasienten fra barne- og ungdomspsykiatrisk behandling og over i voksenpsykiatrien i de tilfellene det er mulig og pasienten selv ønsker det. Det tar lang tid å bygge opp et tillitsforhold, og forutsetningen for at en behandling fungerer, er ikke alltid kun faglig betinget. Det kan være en belastning for en pasient som har et velfungerende behandlingsopplegg å endre dette på grunn av alder, også når de er 23 år. Fremskrittspartiet mener derfor at det må foretas en gjennomgang og vurdering av de positive og negative følgene av en eventuell fjerning av selve aldersgrensen, slik at endringer i behandlingsopplegg og skifte av behandler til enhver tid tilpasses pasientens behov. Jeg tar opp Fremskrittspartiets forslag i saken. | 0 |
Representanten pratet om hvor viktig forebygging i kommunene er, og at det er kommunene som produserer velferdstjenester. Det er jeg helt enig i. Vi har i media den siste tiden sett en del eksempler på at barnevernet har en del utfordringer, og barnevernet er jo som kjent kommunenes ansvar. Noen tar til orde for at det eneste som trengs i barnevernet, er mer penger og høyere kompetanse. Ser representanten det som den eneste måten å løse barnevernets problemer på, eller kan det være mulig at en må til med en større omstrukturering av norsk barnevern? | 0 |
SV deler fullt ut engasjementet mot voldelig islamistisk ekstremisme, og vi er også svært bekymret for den voksende antisemittismen i Europa. Der er det mye konkret som går an å gjøre, f.eks. burde de jødiske institusjonene i Norge kunne ha en egen kontakt i PST. Det er ikke det jeg har tenkt å spørre om. Jeg har tenkt å spørre om høyreekstremisme og følge litt opp det Trine Skei Grande var inne på, for høyreekstremisme er ikke bare noe som hører fortiden til. Norge har opplevd et av de verste terrorangrepene begått av høyreekstreme i moderne tid i Europa, og vi har lite kunnskap om disse nye miljøene, både i Norge og i andre land. Jan Tore Sanner har sagt til NRK i januar at regjeringen vil opprette et senter for forskning på høyreekstremisme. Det er veldig bra, men det er fortsatt ikke finansiering på plass, og det er ikke klart hva slags form dette prosjektet skal ta. Vil statsministeren ta grep og sørge for at finansiering og lokalisering kommer på plass i løpet av våren, sånn at vi kommer i gang med dette veldig viktige arbeidet? | 1 |
Bolig er «basic», og bolig er dyrt. Derfor er jeg og SV veldig glad for den bevilgningen som kommer i dag. Det er helt riktig å gjøre dette, slik som saksordføreren, Haugli, sa, og jeg slutter meg fullstendig til det innlegget han hadde. Jeg er spesielt opptatt av det som handler om å kunne gi startlån, for det er så uhyre viktig i det boligmarkedet vi har, at ungdom kommer inn. Jeg er også spesielt opptatt av at kommunene må ha gode boligsosiale planer og følge dem opp, slik at det blir mulig for vanskeligstilte å etablere seg i en egen bolig og få den tryggheten det er, for det er helt umulig å få orden på et liv hvis en ikke har et sted å bo, og det stedet må være trygt. Det aller viktigste her er at staten nå forsterker sin innsats i boligmarkedet så kraftig som den gjør. Det er en svært stor økning på en allerede stor sum. Så var representanten Tetzschner oppe her og inviterte litt til en større boligpolitisk debatt. Den regner jeg med vi skal ha når vi får en stor boligmelding. Men jeg må si at jeg ikke er enig i den innfallsvinkelen som Tetzschner har til dette temaet. Boliger skal vare lenge. Da bør de ha en kvalitet som gjør at de holder seg. Det kan ikke være noen særlig fordel for folk om de er bygd på en slik måte at fyringsutgiftene er store, at alle pengene ryker opp i fyringsutgifter. Vi må ha energiøkonomisk gode hus. Jeg har vært med i mange år nå å slåss for at vi skal ha tilgjengelighet for funksjonshemmede, at folk som har en funksjonsnedsettelse, skal kunne velge hvor de vil bo, akkurat på samme måte som vi andre. Derfor er det stilt noen krav til boliger, og boliger er, som sagt, noe som varer lenge, i veldig mange år, og skal omsettes og kanskje byttes mellom folk. Og ikke bare skal man kunne velge hvor man vil bo hvis man skal flytte, men jammen har vi lyst til å ha folk på besøk også. Noen av oss har venner som sitter i rullestol, og noen av oss har gamle foreldre som trenger å komme på besøk, og det er viktig at boligene er tilpasset og har bedre livsløpsstandard enn det vi har hatt. Jeg tror vi har gjort mye feil i Norge. Vi har stilt for få slike krav til boligene, og derfor har vi så mange boliger som ikke fyller kravene. Det betyr at den vekten vi må legge på den sosiale boligpolitikken framover, må være enda sterkere, for det er riktig at det kan heve prisene å gjøre dette på kort sikt. Derfor må den sosiale boligpolitikken forsterkes framover. Det er helt nødvendig, fordi Norge har en sammensetning i boligmassen som er veldig annerledes enn i de fleste andre land. De fleste andre land har litt større skjermede sektorer sånn at folk kan bo sjøl om de har dårlig råd, og ikke minst velge seg over i en billigere bolig hvis de kommer i vanskeligheter i livet. Det er litt ugreit i Norge å få det til, også fordi mange kommuner – heriblant landets hovedstad – gjennom flere år har forsømt boligpolitikken sin kraftig. Mange kommuner har gjort det og endt opp med et for dårlig tilbud til folk som er vanskeligstilt, og det gjør at man kommer inn i en vanskelig sirkel. Derfor er det regjeringen nå gjør, så gledelig og riktig, og SV støtter det alt vi kan. Vi ser fram til å kunne diskutere boligpolitikken når regjeringen legger fram boligmeldingen sin, for det å ha et sted å bo er av de aller viktigste levekårsområdene vi har, og ikke minst er det utrolig viktig i det politikkfeltet som jeg steller med til daglig, nemlig sosialpolitikken. Der er bolig helt «basic» for at det skal gå bedre med folk som har havnet i en vanskelig livssituasjon. | 1 |
Eg takkar igjen for svaret. Det som er eit av problema ifølgje politikarane i Sogn og Fjordane, er sjølvsagt det å prioritere midlar til denne typen satsing, men ein får temmeleg mykje ut av veldig små midlar. For nokre dagar sidan fekk vi dette heftet i posten: «Satsing på barn og ungdom – Regjeringens mål og innsatsområder i statsbudsjettet 2003». Dessverre er det her veldig lita satsing spesielt på ungdom knytt til trafikktrygging. Det er ei lita side om Trygg Trafikk og dette med trygg skuleveg, og det er veldig bra. Men eg skulle ønskt at statsråden i neste års tilsvarande melding frå Regjeringa legg dette inn både i budsjettet for neste år og i dei føringane ho no har fortalt om her i stortingssalen, slik at vegkontora følgjer det opp og lokale og regionale politikarar òg får signal frå Regjeringa om at dette er ei satsing som er veldig viktig i forhold til ungdommen vår. Regjeringa skriv at «Sentrale myndigheter har viktige oppgaver som pådrivere» – og det er pådrivarrolla som eg i første omgang var ute etter at samferdsleministeren framstår som veldig tydeleg på i dag, og håpar at ho vil følgje det opp vidare. | 1 |
Jeg skal ta med meg vestlandsargumentet også. Men hvis vi ser litt stort på det, tror jeg det arbeidet som Raftostiftelsen gjør – ved å sette fokus på menneskerettigheter og kanskje trekke fram verdige prisvinnere som i utgangspunktet ikke har vært like kjente som en del nobelprisvinnere har vært – er litt uavhengig av akkurat hvor man er lokalisert. Det arbeidet som Rafostiftelsen gjør, har nasjonal betydning. Det er jeg sikker på at representanten er enig med meg i. Men jeg skal altså ta med meg vestlandsargumentet. | 1 |
Jeg synes det er veldig bra det som representanten Ropstad sier, og jeg slutter meg hundre prosent til det. Når det gjelder bistand, bruker Norge 27–28 mrd. kr på det, det er mye penger, og de pengene skal vi sørge for at brukes på en god måte. Men det er bare tre ganger skolebudsjettet i Oslo, og alle skjønner at vi kan ikke klare å redde hele verden med tre ganger skolebudsjettet i Oslo. Vi er avhengig av å bruke bistanden målrettet, sammen med andre, for å bakke opp om en positiv næringsutvikling og en positiv utvikling av styresett, sånn at folk selv kan sørge for å skaffe inntekter. Noe av det som jeg veldig klart merket meg, og som jeg fikk klar tilbakemelding om, da jeg var i Tanzania, var det lederen av en av de største frivillige sivilsamfunnsorganisasjonene sa: Hvis dere kan hjelpe myndighetene våre til å reforhandle avtalene med gruveselskapene, vil det bety mye mer enn den bistanden dere gir til oss. Det mener jeg er gode ord til ettertanke. | 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.