text string | label int64 |
|---|---|
For SV er områdesatsingene som vi har gjennomført, veldig viktige. Det handler om at staten skal være med på det spleiselaget det er både å utjamne forskjellene som det har vært snakk om før her, og også det at man bidrar til å ta tak i både de sosiale problemene som fins, og de utviklingsproblemene som kanskje fins i noen bydeler – ikke bare i Oslo, men i flere andre byer. SV kan si klart i dag at vi ønsker å forlenge disse satsingene, for vi mener det er helt nødvendig at man gjør det på denne måten – at man sikrer ekstra midler fra staten til satsinger som byene og kommunene dette gjelder, selvfølgelig sjøl skal være med og bestemme hva skal inneholde. Det mener jeg er viktig å si, for jeg er litt urolig etter innleggene både fra statsråden og fra regjerings- og posisjonspartiene, der jeg hører at man er veldig usikker på om dette skal videreføres. De endringene i kommuneøkonomi som regjeringen har signalisert – nemlig at man skal vri kommuneøkonomien slik at kommuner med store inntekter skal beholde mer av inntektene sjøl, mens kommuner med små inntekter får mindre til fordeling av dette – vil jo styrke noen av de kommunene som får områdesatsinger. Det er helt på det rene. Men da er det jo innafor det beløpet som uansett blir fordelt til kommunesektoren, mens vi nå har en inntektsfordeling mellom kommunene som baserer seg på at forskjellene i inntekt ikke skal bli store, at de må reduseres. Statsråden sa i sitt innlegg at man skal unngå for store økonomiske forskjeller. Jeg kunne jo spørre ham: Hva er det? Hva er for store økonomiske forskjeller – mellom folk, mellom bydeler, mellom kommuner, f.eks.? Med den ordningen man nå har, har man jo et hovedmål, nemlig å utjamne inntektene som alle kommunene skal få gode lokalsamfunn, gode skoler, gode barnehager og god eldreomsorg for. Så har man altså i tillegg lagt disse områdesatsingene på bordet. Det er utrolig viktig at man beholder områdesatsingene, slik at man synliggjør at staten ikke løper fra sitt medansvar for å være med og finansiere slike ordninger. Derfor blir jeg bekymret når statsråden sier at han skal fullføre de pågående satsingene, men er helt uklar på om man skal gå videre med flere. For det er det nødvendig å gjøre, og det har vært satset på mange måter. Man kan bare ta en tur rundt i denne byen for å se hvor vellykkete disse områdesatsingene faktisk er. Jeg har bare lyst til å nevne to tiltak som jeg mener bør styrkes ytterligere. Det ene er aktivitetsskolen, som har vært nevnt her. Den bør være gratis for flere i områder der det er få barn som går på aktivitetsskolen. Det er fordi vi vet hvor uhyre viktig den er for barn som skal gjøre det godt på skolen, og som skal fungere godt i lokalsamfunnene sine sammen med kameratene. Aktivitetsskolen er et veldig bra tiltak, og vi bør sikre at de som trenger det mest, kan gå der. Da må det være gratis. Det andre er gratis kjernetid i barnehagene. Vi vet hvor viktig det å gå i barnehage er hvis man skal lære norsk og ikke har det som morsmål. Alle som har jobbet med barn, vet at barn lærer språk best når de er små – ja, kanskje lærer de aller mest før de sjøl begynner å snakke, til og med. Det er da språkinnlæringen kommer. Når vi nå har gratis kjernetid for fire- og femåringene, så er det bra, men det er behov for å utvide kjernetida i barnehagen for mindre barn, slik at de kommer inn i et norskspråklig miljø tidligere, slik at de kan lære morsmålet sitt hjemme og norsk godt i barnehagen og få språkinnlæringen automatisert på en bedre måte enn det de får om de kommer senere inn i et slikt miljø. Til slutt blir det viktig at man også klarer å holde høy kvalitet i barnehagene, sikre at de har utdannede førskolelærere, utdannet personale, som også snakker godt norsk. | 1 |
Jo visst er vi opptatt av NRK. Det er jo vi som har vært drivkraften for å få satt dette skikkelig på dagsordenen på grunn av den manglende oppfølgingen av de føringer og forutsetninger som Stortinget har lagt, bl.a. gjennom to konkrete vedtak om å øke kringkastingsavgiften. Det er viktig for meg å få sagt at det er jo ikke Fremskrittspartiet eller Høyre som har satt statsråden i den vanskelige situasjonen ved at NRK er blitt omdannet til AS og statsråden nå ikke kan gå inn og styre slik som hun kunne gjøre før. Det er Arbeiderpartiet selv som sammen med Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV har lagt føringene og forutsetningene, og som kom med pålegget om at når de fikk den økte lisensen i to omganger, var det bl.a. fordi de skulle opprette distriktssendinger i Østfold og Nordland. Det er realiteten. Da kan man ikke skylde på Fremskrittspartiet i denne saken. Statsråden må selv komme seg ut av den situasjonen som hennes parti har fått henne opp i. Men forutsetningen for kontroll- og konstitusjonskomiteen må være rimelig klar både for statsråd og andre i denne sal: Det er Stortingets forutsetninger, tolkninger og vedtak som er det grunnleggende, og som vi har forholdt oss til i denne saken, og da skal det komme på plass sendinger fra Nordland og Østfold. Jeg vil avslutte med å si at vi i Fremskrittspartiet er opptatt av NRK, men vi er også opptatt av at lisensbetalerne skal få det de har betalt for gjennom sin lisens, og det har de ikke fått i Nordland og i Østfold. Det er realiteten, og det må vi få gjort noe med. Derfor regner jeg med at statsråden får ordnet opp i dette, enten det er med Einar Førde eller – forhåpentligvis – den nye kringkastingssjefen, som straks bør ansettes. | 0 |
I dag, torsdag 13. juni, er det venta at USA seier opp ABM-avtalen, ein heilt klar hjørnestein sidan 1972 i samarbeidet mellom Russland og USA for å få ned talet på atomvåpen. 31 medlemer av den amerikanske kongressen har gått til rettssak mot president Bush fordi dei meiner at han ikkje har lov til å gjere dette utan å spørje Kongressen først. Dette viser litt av alvoret i den nye tendensen vi ser hos Bush-administrasjonen. Ein ønskjer ein meir – og ikkje berre litt meir – aggressiv forsvars- og tryggleikspolitikk, som faktisk kan gå ut over tryggleiken, idet vi ser teikn i tida til at ein ønskjer å oppsøkje konfliktar og løyse dei før dei bryt ut i open krig. Lord Carrington, tidlegare generalsekretær i NATO, seier heilt klart at NATO er ein defensiv organisasjon. NATO leitar ikkje opp problema, NATO er ein defensiv organisasjon. Vi ser at den største alliansepartnaren vår i NATO tydelegvis er av ei anna meining. Så til avgjerda om at det låg føre ein artikkel 5-situasjon etter 11. september, som blei teken svært raskt, utan at medlemslanda hadde moglegheit til å delta i noka samla vurdering av dette. Det er også interessant å merke seg at det var NATO sitt hovudkvarter som tok initiativ overfor USA til å vurdere om det låg føre ein slik situasjon, og at semja mellom USA og NATO om dette ikkje førte til at NATO fekk kommandoansvaret for dei aksjonane som blei sette i gang. Frå SV si side ønskjer vi sjølvsagt at det er FN som skal spele den rolla internasjonalt. Så kan ein undre seg over – som representanten Høglund gjer – kvifor vi då meiner at NATO, som vi eigentleg er mot, i det minste ville vore det nest beste. Vi veit frå Kosovo at NATO i ein del tilfelle faktisk blei oversett. Vi veit at ein i NATO i det minste undersøkjer bombemåla, at ein er meir kritisk i sin framgangsmåte. Ein undersøkjer bombemåla nærare osv. Erfaringa har vist at NATO faktisk er meir kritisk til ein offensiv militærstrategi enn det USA har vore. Det er i den samanhengen vi har trekt fram også positive sider ved NATO. Vi var mot at dette skulle bli vurdert som ein artikkel 5-situasjon. Etter folkeretten må to grunnvilkår vere oppfylte for at eit slikt angrep skal kunne gje rett til ei væpna sjølvforsvarshandling: Angrepet må kome frå ein stat, og reaksjonen må ikkje vere unødvendig, noko den vil vere dersom angrepet allereie er avslutta. Dersom vi no seier at al-Qaida kontrollerte Taliban, og at terrorhandlingane blei utførte av – eller var på oppdrag frå – al-Qaida, er for så vidt det første grunnvilkåret greitt. Det andre vilkåret, «nødvendighetskriteriet», har etter mi meining samanheng med at represaliar i utgangspunktet blir sett på som folkerettsstridige. Ein aksept av USA sin rett til motangrep inneber heller ikkje at ein må godta omfanget av den krigen som faktisk enno blir ført, og som vi enno kallar ein artikkel 5-situasjon. Vi veit at det i det nye NATO heilt klart er til stades såkalla ikkje-artikkel 5-krisehandteringsoperasjonar, slik at ein faktisk har moglegheiter til også i det nye NATO ikkje å nytte artikkel 5, men likevel ha handlingsrom til å drive krisehandtering. Det er dette som USA no ønskjer å forsterke ytterlegare. USA la vekt på å byggje ein allianse mot terror som tok eit langt breiare utgangspunkt enn NATO-landa hadde. Og det ville vore naturleg om dette hadde ført til ein omfattande diskusjon om NATO sin posisjon og NATO si rolle. Regjeringa tar i St.meld. nr. 24 ikkje opp dei grunnleggjande spørsmåla som det er naturleg å stille etter operasjonen i Afghanistan, der NATO i stor grad blei stilt på sidelinja. SV meiner det er nødvendig med ein omfattande debatt om NATO si rolle ti år etter den kalde krigen, i ei tid der det meir ein nokon gong er nødvendig med eit globalt utgangspunkt for å sikre fred og stabilitet. Medlemslanda i NATO må velje ei heilskapleg tilnærming til det å nedkjempe terror, og terrortrusselen må ikkje føre til noka omfattande militær opprusting, som vi ser klare teikn til. I gjennomføringsproposisjonen presiserer Regjeringa at det i langt større grad enn før er rom for å nytte heile spekteret av tryggleikspolitiske verkemiddel. Ein ramsar opp politiske, lovmessige, politimessige og diplomatiske verkemiddel og viser i det heile til at det er mange andre moglegheiter før ein treng å gå til angrep. Bruk av militærmakt utgjer berre eitt av desse verkemidla, eitt som i dei fleste situasjonar neppe vil vere det dominerande tryggleikspolitiske verkemiddelet. Eg vil også åtvare mot ei utvikling der landa i Europa konkurrerer med USA når det gjeld å bruke midlar til forsvar. Det er allereie ein alvorleg tankekross at det blir bruka enormt med midlar til eit militært forsvar, mens det til samanlikning blir bruka lite på aktiv førebygging. | 1 |
Det at Fremskrittspartiet først og fremst er et parti for dem som vil bruke mest mulig bensin, er ingen nyhet. Men jeg har faktisk registrert at Fremskrittspartiet i hvert fall på ett område ikke er så glad for at det skal flyte med olje, og det er langs kysten, i forhold til den utfordringen vi har på oljevernberedskapen med den økte frakten av olje som nå skjer fra Murmansk. Det har jeg registrert både i media og også her i salen. Fremskrittspartiet er høyt på banen for å få til en bedre beredskap. Da forundrer det meg ganske kraftig at Fremskrittspartiet i budsjettet foreslår å kutte den posten hvor vi bevilger midler til oljevernberedskap langs kysten. Den posten hvor vi bevilger midler til slepebåtkapasitet langs kysten, velger Fremskrittspartiet å kutte med 179 mill. kr. Blir det bedre oljevernberedskap av det? | 1 |
At Forsvaret er på etterskudd, er det ingen tvil om. Det hjelper ikke å bruke mye penger når det tydeligvis ikke er nok. I en artikkel i Aftenposten fra 24. april i år kan vi lese at Forsvaret er på etterskudd bl.a. når det gjelder utdanning av soldater til utenlandsoppdrag og innkjøp av utstyr som gjør styrkene i Afghanistan bedre rustet til å møte et mer alvorlig trusselbilde. Generalinspektøren har ifølge samme artikkel varslet at det blir langt færre norske soldater i utenlandsoppdrag i 2009. Kan vi igjen oppleve at regnskapet for 2008 vil bli av samme karakter som vi har sett tidligere år, som faktisk resulterte i at generalinspektøren for Hæren måtte gå? Og er det riktig at det allerede nå er satt restriksjoner på budsjettet for 2008, slik at vi ikke kan oppfylle det vi skulle gjøre i Afghanistan med hensyn til nå å sette inn innsatsstyrker på ca. 30 mann, som altså ikke kan deployeres på grunn av at det ikke er penger? | 0 |
EØS-avtalen blir det vist til her. EØS-avtalen syns jeg er en problematisk avtale på mange områder, fordi den er med på å begrense vår handlefrihet. EØS-avtalen har også en del fordeler som gjør at vi bl.a. har markedstilgang. Også på andre områder har vi fordeler. Det at vi til enhver tid har en diskusjon rundt EØS-avtalen, syns jeg er flott, men så lenge SV er med i regjering, er vi enige om at vi stiller oss bak EØS-avtalen og prøver å få mest mulig positivt ut av den for Norge og for Norges befolkning. Men at det er problematiske sider ved EØS-avtalen, har jeg ingen problemer med å se. | 1 |
Det var mange gode grunner til å fjerne Saddam Hussein fra makten og få slutt på hans tyranni: hans åpenbare forakt for egne innbyggere, som førte til store lidelser for svært mange og ufrihet for nesten alle, at han var en trussel mot hele regionen, med flere kriger på samvittigheten, hans støtte og finansiering av terrorister, inkludert selvmordsbombere i Israel, det faktum at han gav blaffen i en rekke sikkerhetsrådsresolusjoner og unnlot å rapportere på en troverdig måte om hva han hadde av biologiske og kjemiske våpen, og at han holdt kjente terrorister i skjul i Irak. Ja, vi mente det var tilstrekkelig grunnlag på alle måter til å forsvare en militær aksjon mot Irak. Ja, vi erkjenner at det ikke er funnet masseødeleggelsesvåpen av noe omfang i Irak. Men som redegjort for, var ikke det det eneste punktet hvor Saddam Hussein utgjorde en trussel. Hans samarbeid med våpeninspektørene – eller skal vi si manglende samarbeid – var av en slik karakter at det var god grunn til å anta at han hadde våpen som han etter FNs krav ikke skulle ha. Vi beklager derfor ikke at regimet til Saddam Hussein falt, og at det ble skapt et håp om demokrati. Etter at krigen i Irak startet, er det ikke vanskelig å slutte seg til dem som mener at amerikanerne har gjort feil. Det vil ta for lang tid å gå grundig igjennom dette, men det som nok har virket mest negativt, har vært episoder som fangemishandlingen i Abu Ghraib-fengselet, som naturligvis provoserte den irakiske befolkning, hele den muslimske befolkning og for så vidt alle oss andre veldig sterkt. Heldigvis har amerikanerne vist både vilje og evne til å bringe de skyldige frem for rettsapparatet. Mange mindre overgrep og eksempler på brutalitet tilskrives det amerikanerne selv kaller mangel på kulturell intelligens, der man særlig opplever at en hovedsakelig muslimsk befolkning blir håndtert på ulike krenkende måter. Uansett hvor langt amerikanerne kommer i å bøte på en slik manglende kulturell intelligens, er det ingen tvil om irakisk politi og irakiske militære styrker har en helt annen mulighet til å dempe konflikter og rydde opp på bakken i Irak enn hva amerikanerne har. Men enkelte utslag av grove overtramp fra amerikansk side må ikke gjøre at vi unnlater å bekjempe den terror som utøves av ekstreme krefter i Irak, krefter som ikke går av veien for å foreta grusomme drap på mennesker som ikke har gjort annet enn å stille opp og hjelpe den irakiske sivilbefolkning. Vi må ikke glemme hvem som er de virkelige fiendene av det irakiske folk. Jeg vil også få føye til at en av de store feil fra amerikanernes side i tiden etter Saddams fall var at man ikke fikk tilstrekkelig kontroll med grensene, særlig til Syria og Iran, og dermed var veien mer eller mindre åpen for krefter fra disse landene som ville benytte anledningen til å ødelegge ethvert forsøk på å innføre demokrati i Irak. For det har jo ikke vært slik at alle naboland til Irak har sittet stille og sett på utviklingen. Tvert imot har flere tatt en aktiv rolle i å støtte og initiere aksjoner mot koalisjonsstyrkene, noe som fikk Iraks innenriksminister til å erklære Iran som den største fiende av fred i Irak. Et eksempel på det så vi etter at aksjonene i Najaf var avsluttet – der det meste av våpen som ble brukt av opprørerne, stammet fra Iran. Valget 30. januar neste år er viktig for den fremtidige utvikling i Irak. Det er vår overbevisning at valget bør gjennomføres etter planen. Riktignok er det gode momenter som fremføres for en utsettelse, men vi er redd den ideelle situasjonen for et valg er langt unna. Vi tror valget i seg selv vil ha en positiv virkning. Vi opplever også et stort engasjement på irakisk side for å registrere partier og forberede seg på en demokratisk prosess som et valg er. De som først og fremst ønsker en utsettelse, er enkelte grupper av sunnimuslimer. De er naturlig nok engstelige for å komme i en underlegen posisjon etter valget, etter å ha vært den befolkningsgruppe som har innehatt makten i mange år. Det er mange grunner til ikke å gi etter for kravet om utsettelse, men et av de viktigste er at dette vil vise sjiamuslimene at det nok en gang ikke lønner seg å ta amerikanerne på alvor, og at det eneste som fører frem, er mest mulig forstyrrelser og terroraksjoner. Frankrike, av alle land, har gått svært langt i å mene at en utsettelse av valget er riktig. Hva har imidlertid Frankrike gjort for å gi et bedre grunnlag for gjennomføringen av et valg? Hva har Frankrike bidratt med for å hindre den ustabilitet i Irak som de selv for ikke veldig lenge siden har ment var veldig farlig? Hva har vært Frankrikes konstruktive bidrag til en bedre hverdag for irakere flest? Fremskrittspartiet støtter Regjeringens linje, hvor vi først og fremst nå som en del av NATO søker å bygge opp irakisk politi og militære styrker, og vi opplever heldigvis at Norge således ikke viker unna for den virkelighet som er i Irak. Dessverre er det ikke alle NATO-medlemmer som er seg like bevisst dette som Norge. Etter utenriksministerens redegjørelse etterlyste en lederartikkel i Dagbladet en vurdering basert på norske forutsetninger og norske vurderinger for hva som var riktig å gjøre. Vi kan være enige med Dagbladet i at det er riktig å legge et norsk perspektiv til grunn. Vår konklusjon er at det er i aller høyeste grad i norsk interesse å bidra til stabilitet i Irak. Uten denne stabiliteten blir Irak et sted hvor all verdens terrorister kan utfolde seg på bekostning av sivile irakere. Vi vet at Saddam tidligere holdt kjente internasjonale terrorister i skjul, og uten bred internasjonal vilje til handling vil dette bare fortsette. Vi håper også at Norge gjennom ulike internasjonale organisasjoner kan bidra positivt i forhold til valget i Irak. Vi vet at den irakiske interimsregjering har bedt om valgobservatører og annen hjelp fra både FN, OSSE og en rekke andre internasjonale organisasjoner – så vidt jeg forstår, en temmelig åpen innbydelse. Vi håper at også Norge kan bidra til å imøtekomme et slikt ønske. Demokratiske stater må komme på banen og gi aktiv støtte i en slik demokratiseringsprosess, og Norge har god og bred erfaring fra slik støtte og hjelp under andre valg i gryende demokratier, ikke minst i Øst- og Sentral-Europa. Det er helt riktig at en løsning i Irak ikke kan sees isolert fra andre konflikter. Jeg har pekt på den negative innflytelse enkelte naboland, som f.eks. Syria og Iran, har på situasjonen i Irak. Men det er også klart at håndteringen av så vel Afghanistan- som Israel–Palestina-konflikten påvirker. Det er også like klart at amerikanerne nå har en jobb å gjøre i forhold til å bidra til resultater i de nevnte områder. Når det er sagt, er det også her nok av krefter som vil sørge for at fred og demokrati ikke skal lykkes uansett. Noen av dem som er mest kritiske til amerikansk politikk, er også de som er minst konstruktive i forhold til å fremme løsninger som faktisk bidrar til fred og demokrati. Jeg vil slutte meg til komiteens leder når han peker på utfordringen med hensyn til minoritetene i den arabiske verdenen, i dette tilfellet særlig kurderne. Det er en viktig påpekning. Kvinnenes stilling er også særdeles viktig, og helt avgjørende for en demokratisk utvikling. I et regionalt perspektiv er det gledelig å merke seg de små skritt som synes å komme fra et stort land som Saudi-Arabia, hvor ting kanskje etter hvert går i en mer positiv retning også for kvinnenes deltakelse i det politiske liv. Iran, som har vært nevnt tidligere i debatten, går dessverre i stikk motsatt retning. Det er et paradoks at mens befolkningen lider mer og mer under prestestyret i Iran, så kan de presse omverdenen til innrømmelser på andre felt under trusselen om å etablere et atomvåpenprogram. Håndteringen av Iran-spørsmålet kan ha meget stor betydning for vår fremtidige trygghet. Jeg er ikke fundamentalt uenig i den analyse komiteens leder gav på dette punkt, men jeg tror det er helt avgjørende at vi får til en slik konstruktiv håndtering av situasjonen som han beskrev, hvor man knytter innrømmelser på handelsområdet, på økonomiske forbindelser og på diplomatiske relasjoner sammen med forbedringer også når det gjelder menneskerettigheter. For skal vi ha troverdighet også hos det iranske folk, må vi vite at vi bryr oss om befolkningen i Iran ikke bare når man får en situasjon som nå, med en trussel om et atomvåpenprogram. Irans manglende demokrati og undertrykkelse har vært kjent for oss i godt over 20 år, og det er derfor på høy tid at vi reagerer, men da på en måte som bringer resultater. | 0 |
Eg takkar for svaret. Eg håpar at miljøvernministeren i sitt neste svar kan vera tydeleg på kva tidsperspektiv me snakkar om, for der er du ikkje tydeleg nok, miljøvernminister. Når det er fagleg forsvarleg, det kan jo vera om eitt, to eller tre år, så her bør ein vera litt spesifikk. Kan det f.eks. vera i samband med den meldinga som miljøvernministeren har tenkt å legga fram til hausten i samband med innstillinga frå Rieber-Mohn-utvalet, som tar føre seg heile laksestammeproblematikken? Er det eit aktuelt tidspunkt å koma tilbake til dette på? Eg meiner ut frå det som òg SFT konkluderer med i forhold til desse stoffa, at dei kan ha effekt på planter og dyr, og då er ikkje føre var-prinsippet tatt vare på. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Opplysningen i svaret om at det skulle være et mindre og fallende behov for åpne hjerteoperasjoner i fremtiden, er oppsiktsvekkende, og det stemmer ikke med uttalelser fra den fagekspertise jeg har kontaktet i denne sammenheng. Dette er en sak som jeg i aller høyeste grad er nødt til å komme tilbake til. Når det gjelder den videre drift av Hjertesenteret på Rikshospitalet, er jeg helt enig med statsråden i at det ikke er mulig å drive behandling av denne type pasienter etter at byggearbeidene med renoveringen av det gamle Rikshospitalet har startet. Revmatismesykehuset kan selvfølgelig være et alternativ. Det som er problemet, er at det der vil få en relativt stor fysisk avstand fra Rikshospitalets hjertekirurgiske spesialiteter. Nærhet til disse har vært en fordel og faktisk en forutsetning for den vellykkede behandlingskapasitet man har pr. dags dato. Er det ikke mulig å vurdere å flytte også Hjertesenteret til Gaustad? | 0 |
Jeg føler fortsatt at det er noe uklart når det gjelder utbyttepolitikken. Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti står bak et forslag som naturlig burde få flertall. Jeg skal lese det opp: "Stortinget ber Regjeringen legge aksjelovens normalregler til grunn ved fastsettelsen av utbytte fra Statkraft SF." Betyr det, hvis styret følger aksjelovens normalbestemmelser til punkt og prikke - altså fastsetter utbytte basert på virksomheten, strategiske beslutninger, operativ drift, forventning om utbytte, osv. - at statsråden da vil la være å gå inn og instruere styret om noe som er annerledes? Dette er det viktig å få avklart i debatten. | 0 |
Formålet med endringen av reglene om politiattest er først og fremst å sikre at barna i barnehagen beskyttes mot å komme i et tillits- eller avhengighetsforhold til personer som kan påføre dem skade og/eller gi dem uheldig påvirkning. Det er videre viktig å ha klare regler om politiattester for å øke foreldrenes og andres tillit til at barna i barnehagene tas hånd om av skikkede personer. De siste årenes utvikling, med et økende antall barn i barnehagen, krever at det ikke er tvil om at det kun er egnede personer som omgås våre barn i barnehagehverdagen. Dette tilsier at reglene om vandelskontroll, bl.a. politiattester, blir endret slik at personer som har begått overgrep mot mindreårige, og personer som har skadelig innflytelse på barn, utelukkes fra å jobbe i barnehagene. I forbindelse med innføringen av ny politiregisterlov ble det av Justisdepartementet gjort grundige vurderinger av hvilke lovbrudd som bør anmerkes på politiattesten til personer som skal få ansettelse i arbeid som medfører kontakt med barn og mindreårige. I arbeidet med lovproposisjonen har Kunnskapsdepartementet gjort en tilsvarende vurdering med sikte på å lovfeste de brudd som skal anmerkes på politiattester som skal framsettes før ansettelse i barnehage. Lovforslaget innebærer en viktig harmonisering med det overordnede rammeverket i politiregisterloven, som Stortinget har vedtatt skal tre i kraft og avløse strafferegisterloven fra 1971. I dag er kravet at politiattester med hjemmel i barnehageloven skal vise om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt for seksuelle overgrep mot barn. Jeg mener det er viktig å endre lovbestemmelsen slik at arbeidsgiver får et bredere grunnlag til å vurdere egnethet ved ansettelse. Forslaget som er til behandling i dag, innebærer en vesentlig utvidelse av antallet overtredelser av straffeloven som skal anmerkes på politiattesten for dem som ønsker ansettelse i barnehagen. Etter forslaget skal alle typer seksualforbrytelser anmerkes, uavhengig av om den fornærmede er barn eller voksen. Alle overtredelser av straffelovens regler om narkotika-, rans- og voldskriminalitet skal framgå. Det skal i tillegg framgå ikke bare om vedkommende er siktet, tiltalt eller dømt, men også om personen har vedtatt et forelegg med bakgrunn i denne type overtredelser. Gjennom forslaget får alle barnehageeiere et langt bedre grunnlag for å vurdere om en jobbsøker er uegnet for å jobbe i barnehage. Det er grunn til å framheve at plikten til å legge fram politiattest etter forslaget som fremmes, ikke bare gjelder dem som ønsker fast eller midlertidig ansettelse. For å trygge barna har jeg vurdert det som nødvendig at plikten også skal omfatte alle personer som oppholder seg regelmessig i barnehagen, f.eks. vaktmester og rengjøringspersonale, og at personer med vesentlig innflytelse på barnehagenes drift også skal være med, f.eks. eier eller daglig leder. Noen straffebud anses særlig relevante for formålet å beskytte barn og unge. Dette gjelder særlig overtredelse av straffebud knyttet til seksualforbrytelser overfor mindreårige. Av den grunn foreslås et yrkesforbud i barnehage for personer som har begått slike handlinger. Skadepotensialet er spesielt stort ved denne typen lovbrudd. Beskyttelseshensyn må derfor gis avgjørende og spesielt tung vekt. Personer som har begått denne typen lovbrudd, skal derfor etter forslaget ikke engang kunne vurderes for ansettelse i barnehagen. Det var høringsinstanser som ønsket å utvide yrkesforbudet til også å gjelde flere av de øvrige lovovertredelsene som etter forslaget skal anmerkes på politiattesten. Med dette vil jeg understreke at spørsmålet er grundig vurdert i lovproposisjonen. Beskyttelseshensynet og livssynshensynet som taler for å ta med flest mulig opplysninger på politiattesten, er grundig veid opp mot personvernhensyn, ressurshensyn og hensynet til resosialisering – og det taler imot å ta med unødige opplysninger. Dette er en viktig vurdering, og jeg vil understreke at forslaget om yrkesforbud som er fremmet, er innholdsmessig det samme som kirke-, utdannings- og forskningkomiteen og justiskomiteen har gitt sin støtte til gjennom vedtakelsen av opplæringsloven, privatskoleloven og politiregisterloven. Jeg vil til slutt understreke at vi ikke må tro at regler og politiattester i seg selv er et tilstrekkelig vern for barn i barnehage. Nytten av disse reglene må ikke overvurderes. Også i tiden framover er det avgjørende for barns sikkerhet at barnehageeier gjennom sitt arbeidsgiveransvar følger opp alle ansettelsesprosesser med grundige intervjuer og referanseinnhentinger. Det er bare en sjelden gang at det er noen som tidligere er siktet, tiltalt eller dømt for alvorlige forbrytelser, som melder seg som søkere til barnehager – og derfor har et rulleblad som gjør at man vet at man står overfor en person som kan true barn. I de aller fleste tilfeller er det slik at de som begår overgrep mot barn, ikke tidligere er eller har vært straffet eller siktet i slike saker. Derfor: Vær oppmerksom! | 1 |
Darwin skal en gang ha sagt at det er galskap å gjøre det samme om igjen og om igjen og tro at man skal få et bedre resultat. Ni helseministre har altså lovet enerom til alle som ønsker det. I 1996 lovet daværende sosialminister Hill-Marta Solberg enerom til alle. I dag, 15 år etter, er sittende helseminister ukjent med at mange fortsatt ufrivillig må dele rom med en annen, til tross for at alle vet at vi mangler flere tusen sykehjemsplasser. De svarene som statsministeren gir her i dag, er egentlig de samme svarene som vi har hørt i 15 år. Dagens system fungerer tydeligvis ikke. Vil statsministeren nå være med og se på en systemendring, slik at ni nye helseministre slipper å komme med falske forhåpninger? Og for å være sikker på at jeg forstår (presidenten klubber) statsministerens svar, ber jeg om et ja eller nei. | 0 |
Jeg vil først få lov til å takke Arbeiderpartiet for at de nå plutselig viser en slik veldig interesse for vei. Men jeg tror ikke noe særlig på den interessen. Den skyldes vel at det snart er valg. I de fire årene som har gått i samferdselskomiteen, har jeg fra representanten Starrfelt kun hørt om tog, tog og atter tog. I tillegg har jeg hørt repetisjoner om en viss godsterminal i Gangdal. Og i dag er det blomstene på Moi vi hører om. Omorganiseringen er nedslående, sier Starrfelt, den er en fiasko. Da skal jeg bare sitere fra en avis her, og det er ikke avisen til Fremskrittspartiet. Det er fra Vegen og Vi. Der står det når det gjelder Region vest: «… samlet kostnadsoverslag for årets kontrakter på ca. 500 millioner kroner. Resultatet er at de billigste tilbudene summerer seg til under 400 millioner kroner.» Videre står det: «Også i Region øst meldes det om oppsiktsvekkende lave priser på funksjonskontraktene. For de seks kontraktene i denne regionen ligger det an til en årlig (!) besparelse på hele 86 millioner kroner i forhold til prisene på dagens overgangskontrakter med Mesta.» Sånn har det vært hele tiden siden vi begynte med dette. Selv om det kun er en nedbemanning i Statens vegvesen fra 5 000 til 4 000, er det et gledelig skritt. Men jeg må ta med en liten ting til, og det er at i Finland er det 1 200 ansatte i vegvesenet, og der skal man ned til 750. Det er fortsatt store besparelser å oppnå og en lang vei å gå. Jeg har lyst til å takke statsråden for det arbeidet hun har gjennomført. Det er sjelden jeg roser statsråden, vanligvis kritiserer jeg henne for at vi får for lite penger til vei, men hun har gjort en fenomenal jobb med omorganiseringen. Skal vi gå tilbake til Ap-regimet – hva skjer da? Jo, vi må ha 850 mill. kr mer til vei, det blir sikkert 1 milliard. Så var det Posten. Der har det vært en nedbemanning på 10 000, og Posten går med et overskudd på 1 milliard kr. Skal vi der gå tilbake, som Arbeiderpartiet vil? Vi har Luftfartsverket, som i dag heter Avinor. Der er det en besparelse på nesten 1/2 milliard kr. Vi har fått billigere flypriser. Flyprisavgiftene går ned. Vil Arbeiderpartiet gå tilbake til det gamle, det som var tidligere, med monopoler og høyere avgifter? Vi har fått frislipp når det gjelder ekspressbussene. Hva har skjedd der? Jo, vi kan dra til Trondheim og Bergen for 49 kr. At det er noen som vil gå tilbake til monopolsystemet til Arbeiderpartiet, skjønner jeg ikke. Nå står NSB og Jernbaneverket for tur. Det er vel den største kolossen å snu. Men der blir det flere milliarder å spare, det er jeg helt overbevist om – bare subsidiene til NSB er på 1,5 milliarder kr – og Jernbaneverket er en av de største sløserne. Og Telenor vil det rød-grønne alternativet nå kjøpe tilbake. Hva vil det koste? Jeg synes statsråden har gjort en bra jobb. Det er sjelden jeg har lyst til at noen skal fortsette, men vi får håpe at så skjer. | 0 |
Det er gledelig at regjeringspartiene deler vårt syn om at ordningen med fritt sykehusvalg må forbedres, bl.a. gjennom pålitelige, gyldige og anvendbare indikatorer for kvalitet og reell ventetid. Men det er lite framdrift i Regjeringens arbeid. De snakker etter én linje og handler etter en annen. Vi vet alle at det er forskjell på kvaliteten ved sykehusene. For at det skal være reelt å snakke om fritt sykehusvalg, må pasientene ha et grunnlag de kan velge på. En offentliggjøring av reelle kvalitetsindikatorer vil føre til at mindre gode tilbud blir forbedret. Det viktige må være å sikre at alle får et likeverdig tilbud og er garantert like god behandling. Da må informasjon om kvalitet være dekkende og offentlig lett tilgjengelig. Dagens kvalitetsindikatorer har ikke tilfredsstillende kvalitet, og de er heller ikke tilstrekkelig tilrettelagt for at de skal bli et godt grunnlag for å velge sykehus. Fremskrittspartiet mener at hvis en pasient skal kunne benytte seg av ordningen med fritt sykehusvalg, er det nødvendig at vedkommende får reell og god informasjon om hva man skal velge mellom. Vi mener ordningen med fritt sykehusvalg i dag fungerer på en lite tilfredsstillende måte. Ventetid som eneste indikator er ikke tilfredsstillende, og særlig ikke når ventetidene som oppgis på frittsykehusvalg.no, ikke er korrekte. Fremskrittspartiet mener at det straks bør igangsettes et arbeid med sikte på å innlemme flere etterspurte kvalitetsindikatorer som skal være offentlig tilgjengelig for alle og til hjelp for alle pasientene. Fremskrittspartiet mener kvalitetsindikatorene primært skal gjenspeile det behov pasientene har i forbindelse med valg av sykehus, og ikke helseforetakets behov for overordnet styring og kvalitetsforbedring av sykehusene, slik som regjeringspartiene gir uttrykk for. Kvalitetsindikatorene må ha hovedfokus på å tilfredsstille det behovet pasientene har i forbindelse med valg av sykehus. Kvalitetsindikatorene må innrettes slik at de forenkler pasientenes frie valg av sykehus etter kvalitet. Det er et stort behov for at dette arbeidet intensiveres. Det er trist at regjeringspartiene ikke har den samme sansen for nødvendigheten av dette. I innstillingen er det referert til direktør Åge Danielsens uttalelse på Rikshospitalets nettside den 11. januar i år: «Kvalitet vil være en viktig valgfaktor for pasientene, dersom de får muligheten. Pasientene vil og har krav på å få vite sannheten. Derfor er det nødvendig at vi presenterer alle data på en ordenlig måte, og ikke bare presenterer solsidene.» Det er for lite åpen diskusjon om kvaliteten på tjenestene. Det er lite diskusjon om hva som er suksesskriteriene for god behandling. Og det er lite diskusjon om hvilke resultater vi oppnår og får ut av de ressursene vi legger inn i sektoren. | 0 |
Jeg takker for svaret, men jeg konstaterer at jeg tror det bare er kommunalministeren som greier å kjøpe bolig uten penger. Rammene til kommunene er nå altfor trange, de må kutte på skoler, de må legge på prisene, de har ikke penger til å skaffe unge funksjonshemmede boliger. Og så sier statsråden at dette tilskuddet, som riktignok ikke er stort, ikke har virket, og da tar vi bort de pengene også. Stortinget har sagt at innen 2005 skal det ikke bo ungdommer på alders- og sykehjem. Så konstaterer jeg også at Regjeringen sier at dette er en del av moderniseringspolitikken. Jeg håper da inderlig ikke det – at de oppfatter det som særlig moderne at det skal bo over 1 000 ungdommer på syke- og aldershjem! Og jeg må spørre statsråden om igjen: Har Regjeringen noen god forklaring på hvordan de skal greie å løse det oppdraget Stortinget har gitt dem, nemlig at det ikke skal bo noen unge på aldershjem etter 2005? | 1 |
I klimaspørsmålet er det flere og flere forskere både internasjonalt og nasjonalt som er svært kritiske til FNs klimapanel og den påståtte CO2-problematikken. Jeg kan vise til professor Øystein Nordeng, Svein S. Andersen, Per Anker-Nilssen, Bjørn Lomberg og også Universitetet i Oslo, som er kritisk til CO2-problematikken. Mitt spørsmål til statsråden er da: Bør vi ikke i første omgang være varsomme med å sette i gang svært kostbare og usikre tiltak med en såpass lang tidshorisont før vi vet vesentlig mer om klimaspørsmålet? | 0 |
Mitt spørsmål går til olje- og energiministeren. I en artikkel i Dagbladet i går fikk vi på en god og nøktern måte illustrert forholdet mellom tilbud på og etterspørsel etter kraft i Norge. Artikkelen bekrefter at vi i Norge vil få både strømrasjonering og kraftkrise dersom ikke noe gjøres. I tillegg slås det fast at omfattende enøktiltak ikke har virket. Mangelen på kraft i markedet er selvfølgelig også i tillegg til skyhøye avgifter medvirkende til høye strømpriser som forbrukerne må svi for. I en kommentar til nevnte artikkel uttaler olje- og energiministeren at man i Regjeringen tar energibalansen på alvor. Han sier også at han har som målsetting at vi skal bli nettoeksportør av kraft. Jeg må jo si meg enig i denne målsettingen. Det skulle bare mangle at vi som er en energistormakt, ikke skulle klare det! Jeg vil likevel spørre statsråden: Hvordan i all verden skal en kunne oppnå målsettingen om å bli nettoeksportør av kraft når tiltakene han støtter, som vindmøller o.l., ikke engang er nok til å dekke økningen i etterspørselen i innlandsmarkedet? | 0 |
SV er sjølvsagt for at ein skal ha gode vegar i distrikta, at ein skal ha gode ferjesamband, og at ein skal gjere noko med rasfaren. Det sa eg i mitt hovudinnlegg. Men eg synest at klimaspørsmålet forsvinn fullstendig i debatten, og det kan eg ikkje forstå når alle partia, med unnatak av Framstegspartiet, seier at dette er den viktigaste saka. Det er altså transport som står for betydelege delar av utsleppa – og dei er aukande. At ein då gløymer det fokuset når den viktigaste saka er klima, burde bekymra fleire enn SV. Så vil eg berre seia at folk flest er for at me skal gjera noko med klimaet. Folk flest er for lyntoga. Eg trur det blir litt pinleg for partiet for «folk flest» å vera imot det som folk flest er for, så det er eit spørsmål om tid før Framstegspartiet òg er med folk flest og oss i SV – for lyntoga. | 1 |
Jeg registrerte at representanten Nybakk fortalte at Arbeiderpartiets gruppe var overkjørt i dette spørsmålet. Så registrerte jeg nå at statsråden var veldig tydelig på at det selvfølgelig er stortingsgruppen og Stortinget selv som avgjør hvordan de skal håndtere de ulike forslagene fra regjeringen. Kan jeg tolke statsråden dit hen at det er uproblematisk for henne dersom stortingsflertallet skulle gå i en annen retning enn det statsråden vil når det gjelder elektronisk stemmegivning? | 0 |
Jeg tar ansvar. Det betyr at disse midlene i stor grad kommer fram dit de skal. Det som i de første årene av Kunnskapsløftet har skjedd med de store midlene vi nå bruker på etter- og videreutdanning, er at man har prioritert skoleledelse. Det har vært et ønske fra Regjeringen og fra den forrige regjeringen. Det vi nå ser, er at det er den enkelte virksomhet som bestemmer hvordan pengene skal brukes, og at studiepoengene i noe større grad altså har gått til skoleledere. Mesteparten av de store midlene har selvfølgelig gått til lærerne. Det er ikke slik at etter- og videreutdanningen i Kunnskapsløftet i hovedsak dreier seg om studiepoengproduksjon. Den dreier seg om innføring i nye læreplaner, enten i form av kurs på skolen eller i form av kurs tilrettelagt utenfor skolen. Dette er helt i tråd med det som er Regjeringens tilnærming til dette, og – ikke minst – det som var den forrige regjeringens tilnærming. Jeg har i likhet med representanten Dørum registrert at noen lærere har ment at det på den enkelte skole har vært for dårlig dialog om hvordan midlene skal brukes. Det har jeg tatt meget alvorlig. Vi har gått inn i en dialog med KS og med Utdanningsforbundet. Vi står sammen om tolv punkter som skal gi en enda bedre forankring lokalt, slik at pengene i større grad også tilfaller lærerne, og man er enig om hvordan midlene skal brukes. Det at man i den første tiden med Kunnskapsløftet har prioritert skoleledelse, er viktig og riktig. Skoleledelse er veldig viktig for at Kunnskapsløftet skal kunne gjennomføres, og gir den trygghet for skolens utvikling som vi ønsker. La meg også si at vi følger dette tett. Mitt inntrykk er at både Utdanningsforbundet, de andre organisasjonene i skolen og KS har tatt dette veldig alvorlig. Det er ikke mulig for meg å bestemme hva midlene i den enkelte virksomhet skal brukes til. Jeg har tillit til at den enkelte skoleeier og skolens ledelse sammen med sine ansatte bestemmer på hvilke områder man har størst behov for påfyll av kunnskap, og innen hvilke områder man har mest behov for å gå på kurs. Det er ikke mulig verken for meg eller for noen annen på statlig nivå å gå så detaljert inn i dette, men vi stiller i år nesten 750 mill. kr til rådighet for etter- og videreutdanning. Det er det største løftet noensinne. | 1 |
Dette er en veldig viktig interpellasjon. Jeg synes ordvekslingen hittil viser at det vi er på leting etter, er gode henvisningsrutiner i disse systemene som er laget. Det er det som blir brukerens utfordring oppi dette – for å si det sånn: Samhandlingsreformen er god, mye av ansvaret skal samles der, det skal lages individuelle planer, men poenget er at man må vite at det er et menneske der som trenger en individuell plan, for at den skal bli laget. Derfor vil jeg også gjerne høre om statsråden har noen tanker om hvordan man kan få gjort disse henvisningsrutinene tydeligere, for jeg tror det er det man etterspør i denne interpellasjonen. Ikke det at det er mangel på instanser som har ansvar og delansvar – for hvis man først kommer inn i dette systemet, er det i hvert fall mulig å plassere ansvaret – men det som jeg også får meldinger om, er at personer med store synstap ikke blir meldt videre i systemet verken fra spesialisthelsetjenesten, fra fastlegen eller eventuelt fra Nav – hvis noen har behov for f.eks. tilpasningskurs. Det er det som er problemet. I tillegg har jeg i likhet med representanten Sjøli hatt mye kontakt med Blindeforbundet opp gjennom tidene, og jeg har bl.a. diskutert dette med synskontakt – og hørselskontakt er jo tilsvarende – og at kvaliteten varierer veldig landet over. Arbeids- og sosialkomiteen var på mandag på besøk på hjelpemiddelsentralen i Oslo og Akershus. Der spurte jeg dem direkte om hva slags faglige råd de ville gi oss knyttet til at synskontakten er et sårbart punkt i dette systemet. Da svarte de at de mente at man faktisk burde stramme opp systemet og ha et mer sentralisert opplegg rundt det hvis det faktisk skal fungere som det er tenkt – for det er jo bra tenkt, og det er et bra system der det fungerer – at synskontakten har kompetanse og faktisk kan følge opp personer som har behov for det. Her er det nok en del ting – ikke nødvendigvis når det gjelder endringer på dagens organisering, men en tydeligere plassering og sikring av kvalitet, slik at de som har behov for det, og som har stor nytte av disse tilpasningskursene, faktisk får dem, og får dem så tidlig som mulig. Det skjønner jo alle at vil hjelpe veldig, for jeg tror det skjer noe med mestringsfølelsen og tilliten til at man kan greie noe hvis man blir sittende passiv lenge etter at et synstap har inntrådt. Det som jeg har behov for å understreke veldig tydelig – statsråden nevnte jo sjøl den nye loven om kommunehelsetjenesten som kom i kjølvannet av Samhandlingsreformen – og som det er interessant å se på, er hvor i den loven ansvaret for å henvise disse pasientene videre er tydeliggjort, slik at vi kan se det, eller om det ligger i lovverket for spesialisthelsetjenesten. Hvis vi skal få til denne samhandlingen, må man altså vite om dette mennesket og vite om behovet. Det pågår en diskusjon om hjelpemiddelområdet generelt. Det har kommet en stor NOU – deler av den skal man vel etter hvert ta stilling til – der det også handler om hvordan ulike områder av dette skal finansieres. Det er til diskusjon. Jeg har veldig stor forståelse og sans for dem som hevder at det ligger en trygghet i det systemet vi har i dag, at det er folketrygden som finansierer deler av dette. Ikke for det, spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten skal jo ha det daglige – og også et helhetlig – ansvar. Så det er jo noe fornuft i å tenke slik også. Men jeg tror – punkt nr. 1 – at noe veldig viktig har med finansieringen å gjøre, nemlig at da er disse hjelpemidlene under en post som ikke er begrenset av driftsrammer, der noe skal gå til andre helsetjenester. Punkt nr. 2: Det gir en større trygghet for å sikre likebehandling over hele landet. Dette mener jeg er viktig i disse sakene, og det må tillegges stor vekt når vi skal jobbe med dette framover. | 1 |
Grunnen til at jeg stiller spørsmålet, er, som statsråden sikkert skjønner, den meldingen som styrelederen i Helse Midt-Norge går ut med. Han sier at statsråden har gått inn og overstyrt dette, ved å si at disse pengene kun skal gå til det formålet. Grunnen til at undertegnede tar opp problemstillingen, er nettopp den måten helseforetaksreformen er ment å fungere på, dvs. at det er styret i det regionale helseforetaket i Midt-Norge som må få foreta sine vurderinger av dette – hvordan dette best kan gjøres. Jeg har lyst til å sitere noe av det som står i artikkelen: «Det er den klare meldingen styreleder Kolbjørn Almlid fikk fra helseminister Sylvia Brustad i går», altså 7. februar 2007. Så spørsmålet mitt er: Har statsråden gitt en klar melding til styrelederen i Midt-Norge om at pengene kun skal gå til St. Olavs Hospital? Ser en ikke på situasjonen, f.eks. underskudd, i de øvrige helseforetakene i regionen? | 0 |
Det var et interessant innlegg fra representanten om utfordringer man har innenfor flere deler av arbeidsmarkedet. Det er en viktig problemstilling, spesielt nå, med økende arbeidsledighet, men samtidig behandler vi mer enn kun arbeidsmarkedet i dag. Vi behandler ikke minst hvordan vi skal godtgjøre dem som faktisk bygde landet vårt. Regjeringen og nå stortingsflertallet er jo klare på at man ønsker å redusere den usosiale avkortningen gifte og samboende pensjonister har. Dessverre velger Arbeiderpartiet ikke å omtale det, men de velger å stemme imot det og dermed gi norske gifte og samboende pensjonister 8 000 kr mindre. Tidligere arbeiderpartileder Thorbjørn Jagland sa fra Stortingets talerstol i 1997 at det var «kvalmende» å foreslå økte minstepensjoner da. Er dette et utsagn som Arbeiderpartiet fortsatt står ved? | 0 |
Først vil jeg uttrykke støtte til innlegget som representanten Bjørn Håkon Hanssen hadde angående Statskog. SV er også sterkt imot en delprivatisering av Statskog. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå, men bare referere til de argumentene som Hanssen framførte. Så vil jeg litt tilbake til forslagene nr. 4 og 5, som SV har fremmet. Jeg har fått noen signaler om at det er et ønske at de blir oversendt. Jeg må bare få uttrykke en viss utålmodighet etter hvert i forhold til disse spørsmålene, for det er mye prat. Dette har jeg hørt i mange år – både at man skal sørge for å få tungtransporten over på jernbane og at man skal kunne prise miljøvennlig energi slik at den blir konkurransedyktig og i hvert fall i en startfase klarer å komme seg over kneika, slik at man oppnår et volum og får en infrastruktur som gjør at man kan konkurrere. Men det er veldig vanskelig å få til noe annet enn ganske uforpliktende formuleringer på dette. Det er grunnen til at vi ønsker å utfordre litt nå, om man i hvert fall kan komme med en god begrunnelse for hvorfor man ikke skulle gå inn for disse forslagene nå. Det er forslag om at Regjeringen skal legge fram forslag, så det får ikke økonomiske konsekvenser her og nå. Man forplikter seg ikke, man kan ta stilling til det når forslagene kommer. Og dette er viktig. Hvis mulige bioenergiprosjekter ikke blir realisert nå, forsvinner nemlig muligheten til at de skal kunne bli realisert, for da blir det investert i en annen infrastruktur og da vil det koste dobbelt så mye i ettertid å ta i bruk bioenergi, som krever vannbåren varme. Det betyr at en satsing på bioenergi også vil kunne utnytte veldig marginale ressurser i skogbruket, som man nå har sagt kanskje vil bli enda mer marginale fordi prisene på verdensmarkedet synker. Så dette er en nisje som det er kjempeviktig å få tatt tak i. Det kan skape mange arbeidsplasser, og vi kan være i forkant på et område der vi har konkurransefortrinn. Også når det gjelder transport, og miljøvennlig transport, er det slik at hvis det blir investert i enda flere, større og lengre biler og enda mer til vei, vil investering i jernbane og et løft for den transporten som gjør det mulig for dem å ikke prise seg ut av dette store segmentet som tømmer og andre produkter fra skogbruksnæringen er, ikke bli noe av, nettopp fordi man har gått inn i andre tunge investeringer som gjør at man ville få dobbeltinvestering. Så her er det viktig å gripe muligheten når den er der, og ikke sitte og bare vente og se hva som skjer. Da lar man de miljøvennlige alternativene gå fra seg, og så sitter vi igjen med noe annet enn det som flertallet hele tiden har sagt at de vil ha. Så jeg vil oppfordre til at man vurderer dette. | 1 |
Vi får vel bare kvittere ut at den nye regjeringen, Høyre og Fremskrittspartiet, leverer raskt og effektivt. Jeg synes på en måte det er litt morsomt – jeg har hørt mange representanter, inkludert Henriksen, fra de rød-grønne partiene, som har vært veldig fornøyd med innsatsen til den rød-grønne regjeringen på klimaspørsmålet. Det finner jeg vel litt overraskende – det hadde kanskje vært tid for litt selvkritikk. Flertallet – det rød-grønne, så vidt jeg vet – i kontroll- og konstitusjonskomiteen er så i tvil om hva de skal synes om det som har skjedd på Mongstad, at de ikke bare har innkalt fire olje- og energiministre til høring om Mongstad, men også en tidligere statsminister. Så kanskje man skal prøve å være litt selvkritisk. Jeg mener at man har prøvd den kjappe veien for å få til fullskala karbonfangst og -lagring. Jeg mener at nå må vi bruke den tiden som skal til. Jeg synes representanten Astrup illustrerte målet vårt på en forbilledlig måte. Det vi skal bidra til å få bygd, må bli et eksempel til etterfølgelse, tror jeg var ordene han brukte. Vi har en ambisjon om å levere minst ett fullskala demonstrasjonsanlegg for CO2-fangst innen 2020. Det vet vi alle sammen blir krevende. Da er det desto viktigere at vi allerede når vi starter denne prosessen, velger gode, robuste løsninger. Dette trenger vi naturligvis noe tid på å finne ut. Så er jeg enig med representanten Henriksen i at testsenteret på Mongstad til dels har levert varene, og det er noe vi vil inkludere i arbeidet med en strategi. Stortinget vil bli holdt orientert om arbeidet, og det vil man bli i løpet av 2014. Så til representanten Pollestad, som sa at «nettutbyggingen er i gang». Ja, det er mulig at man har begynt, det er rett. Nå styrker vi også Statnetts egenkapital i årets budsjett. Men la meg minne om at vi begynte prosessen med Ørskog–Fardal i 2005 for å forsyne Midt-Norge med strøm. Den er ennå ikke ferdig. Sima–Samnanger husker vi alle sammen. Da sto olje- og energiministeren i Oslo og sa at vi måtte styrke forsyningssikkerheten til Bergen – noe jeg er helt enig i – mens halvparten av de rød-grønne stortingsrepresentantene svirret rundt og mente at det var fullstendig unødvendig. Så det er ikke noen tvil om at det arbeidet må styrkes ytterligere. Så har jeg lyst til å minne salen på at denne regjeringen leverer på energi- og klimaspørsmål på mange fronter. Vi har i dag etter litt over to måneder i stolen levert et felles innspill til EU, noe den rød-grønne regjeringen ikke klarte på åtte år. | 0 |
Jeg merket meg at samferdselsministeren ikke svarte på spørsmålet mitt, om han mente at en utbygging av en tredje rullebane på Gardermoen vil bidra til å øke eller redusere klimagassutslippene, så jeg skal gi ham en ny sjanse. Men jeg føler at han ikke tar inn over seg realiteten her, nemlig at vi må drastisk redusere utslippene fra alle rike land om vi skal ha en sjanse til å nå målet om ikke å øke temperaturen på jorden med mer enn 1,5 grader, og det må skje fort. Det er bra at samferdselsministeren ser på teknologiske løsninger som kutter utslipp fra fly. Det er bare å merke seg at fly er mer effektive enn før, og det er bra med biodrivstoff som erstatning for fossilt drivstoff til fly, men det vil altså ikke fjerne alle utslipp. Det er fordi fly er annerledes enn andre transportmidler, fordi kondensstriper og fjærskyer dannet av kondensstripene har en oppvarmingseffekt som anslås å være like stor som CO2-utslippene. Derfor vil ikke fornybart drivstoff ta oss helt til målet. Derfor spør jeg igjen: Hva vil samferdselsministeren gjøre hvis han ønsker å redusere omfanget av flytrafikken? Hva er alternative virkemidler for å redusere omfanget av flytrafikken, dersom man bygger ut flere rullebaner på Gardermoen? | 1 |
Det er en glede å kunne legge frem forslag på vegne av representantene Jon Jæger Gåsvatn, Åse M. Schmidt og meg selv om en bedre rådgivningstjeneste og bruk av arbeidsuka for skoleelever i ungdomsskolen. | 0 |
No er det vel slik at Kristeleg Folkeparti har meir trening enn SV i å vera på lag med Framstegspartiet. Sjølv om me har ein Feda-allianse i energi- og miljøkomiteen som slår til av og til, er det nok slik at der kan Kristeleg Folkeparti fortelja SV meir enn det SV kan fortelja Kristeleg Folkeparti. Det den merknaden og det forslaget til vedtak går ut på, er nettopp noko SV har jobba for lenge. Me må få ein revisjon av energilova, og då må ein inn i alle ulike sider av ho. Det som det blir gjort eit retorisk poeng av, er om me no skal auka demningane, eller om me skal byggja ut meir vasskraft. Det er ikkje vår intensjon. Men me vil vurdera om energilova fungerer, og så vil me gjennom våre pakkar sørgja for at det blir meir energi i marknaden. Me har altså ein pakke på 20 TWh, som representanten Ljones kjenner veldig godt til, som er ny fornybar energi. Der sviktar Kristeleg Folkeparti. SV står på og skal stå på etter den 12. september. | 1 |
Det er riktig det som representanten Andersen sa. Som jeg sa i mitt forrige svar: Jeg ser ingen grunn til å endre det vi har blitt enige med partene om, akkurat nå. Og som jeg også sa: Jeg utelukker ikke at vi skal gjøre nye endringer hvis ledighetssituasjonen tilsier det. Det er på et bredt grunnlag. Jeg tror vi må møte ledighetssituasjonen på et bredt grunnlag, nemlig å sørge for at vi lykkes med arbeid, aktivitet og omstilling. Derfor har regjeringen i statsbudsjettet for 2016 foretatt tidenes største satsing bl.a. på forskning, for vi står overfor en ny normalsituasjon med en betydelig ny omstilling, og vi kan ikke lage virkemidler som hemmer denne omstillingen. Det tror jeg ville være uheldig for arbeidstakere, det ville være uheldig for bedrifter på lang sikt. Samtidig vil det være fornuftig å gjøre det som regjeringen gjør – å kjøre på mer for å holde aktiviteten oppe, skape ny aktivitet for dem som er i en sårbar situasjon, som har mistet jobben sin, eller står i fare for å miste jobben sin. | 0 |
Så vidt jeg kan se, har alle som har hatt ordet i salen her i dag, vært enige om at fiskeriressursen er en særdeles viktig ressurs som alle bør ha glede av. Men ikke uventet gjør høyresiden det de bruker å gjøre, de forsvarer interessene til dem som har mest fra før. De vil altså ha en privat fiskeriallmenning. Dette synes jeg er en dårlig idé. Jeg er veldig glad for at regjeringspartiene nå står samlet og slår fast en «stolpe» som jeg håper skal få stå til evig tid: Fiskeriressursen er allmennhetens. Den tilhører alle. Ingen kan ha en fast andel av den. Jeg kan ikke la være å kommentere: Vi har i dag fra Fremskrittspartiet og flere andre fått reaksjoner på strukturmeldingen som jeg ikke synes er helt gode. Vi har også fått kommentarer som at vi i SV har fått for stort gjennomslag for vår sjarkromantikk. Samtidig sier de at vi ikke har hatt innflytelse, vi er overkjørt av de andre partiene i Regjeringen. På samme måte som Fremskrittspartiet snur i politikken, snur de altså kjapt i oppfatningen av de forskjellige partiene. Det er jo et interessant trekk. Jeg er veldig glad for at vi nå kan slå fast at Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV klarer å stå sammen og holde fiskeriressursene i fellesskapets eie. | 1 |
Mine spørsmål går til forsvarsministeren. Forsvaret har gjennom flere år vært preget av dårlig politisk styring. Det kan best illustreres ved at vi inntil nylig har hatt en forsvarsminister som selv uttrykte klart at hun ikke hadde styring, ei heller oversikt. Min påstand er at vi heller ikke har hatt og heller ikke har en militær ledelse som har styring og oversikt. Dette kan også illustreres ved alle de feilinvesteringer og feilvurderinger som har preget Forsvaret gjennom flere år. Vi kan ta eksempler som forsøk på skroting av beltevogner – som Fremskrittspartiet heldigvis fikk satt en stopper for – feilinnkjøp av radarer, innkjøp av artilleri man ikke kunne framskaffe ammunisjon til, osv., som alt i alt har kostet skattebetalerne milliarder av kroner. Sett i lys av medieoppslag rundt den såkalte Siemens-skandalen, som dreier seg om mistanke om korrupsjon i Forsvaret, har jeg et par spørsmål i sakens anliggende til statsråden: Hvorledes ser statsråden på den organisasjonskultur som ser ut til å råde i deler av Forsvarets ledelse og innkjøpsregime? Hvilke tiltak har blitt rettet mot angjeldende avdelinger og personer? Og hvilke tiltak har statsråden iverksatt for å kvalitetssikre Forsvarets anskaffelses- og innkjøpsregime? Videre ønsker jeg å vite og få et svar på hvorledes statsråden kan forsvare at det for å komme til bunns i suspekte transaksjoner er nedsatt et granskingsutvalg som skal jobbe med en rekke ulike saker parallelt, med en kommende konklusjon angivelig i juni, når vi vet at dette kan resultere i at personell tilknyttet Siemens-skandalen fortsatt sitter og forhandler viktige avtaler for Forsvaret. | 0 |
Nok en stemmeforklaring! Vi vil stemme for kap. 161 post 70, for kap. 191, for kap. 192 post 71 og for kap. 195 post 21. Resten anbefaler jeg Fremskrittspartiets gruppe å stemme imot. | 0 |
Fjerning av forbodet mot blyhagl er ein kamp som har blitt ført av eit nær samla Jeger- og Fiskerforbund landet rundt. «Det blir en gledelig nyhet å få hvis vedtaket går gjennom», seier leiar i Alta jeger- og fiskerforbund, Knut Kjeldsberg. Det er vi i Framstegspartiet også einige i, som har vore aktive deltakarar gjennom mange år for å få løyst dette problemet. Men sterke krefter peiker også på problemet og dei miljøutfordringane bly utgjer i naturen, noko vi for så vidt stiller oss bak. Fjerning av bly i drivstoff til bilparken er eit positivt tiltak i den samanhengen. Samtidig er det viktig å understreke at det er endå fleire kjelder til spreiing av bly som også må få fokus, og gjennom kunnskap får ein moglegheit til generelt å redusere helsefarlege utslepp i norsk natur. Når det gjeld bruk av blyhagl, er det fleire faktorar som talar både for og imot. Men for Framstegspartiet er det overordna perspektivet at ein er opptatt av å vareta dyrevelferd, også for vilt, og ønskjer å leggje opp til ei human jaktutøving med ei mest mogleg effektiv avliving av viltet, men også med tanke på tryggheita til jegeren. Samtidig er det ei erkjenning, som tidlegare nemnt, at jakt med blyhagl medfører miljøutfordringar og kan medføre helseskadar. Derfor fremjar vi følgjande forslag til vedtak: «Stortinget ber regjeringen følge utviklingen i bruk av blyhagl, og innhente mer kunnskap om de helsemessige konsekvenser ved bruk av blyhagl på jakt.» Eg har full tillit til at miljøvernministeren vil vareta eit sånt arbeid på ein god og hensiktsmessig måte. Likeins beheld ein forbodet mot bruk i våtmark og på skytebanar. Alt i alt meiner vi at ein gjennom ei slik ordning har varetatt ein balansert og fornuftig bruk av blyhagl, der ein varetar behovet for ei human jaktutøving og dei miljømessige utfordringar bly utgjer i natur og næringskjedene. Framstegspartiet har gjennom ei årrekkje som nemnt arbeidd for å få fjerna forbodet, og like lenge har Arbeidarpartiet stemt mot. Dagens vedtak er på mange måtar ein milepæl og ein merkedag for alle som er opptatt av ei human jaktutøving, så eg vil nytte anledninga til å gratulere alle med eit godt vedtak i dag. | 0 |
Først og fremst er jeg veldig glad for at vi nå har fått på plass en ordning med gratis kjernetid for alle i hele landet med lav inntekt. Det vil hjelpe veldig mange foreldre og familier som har lav inntekt, til å få et tilbud om barnehage som de ikke har hatt før. Det er viktig sett i et integreringsperspektiv, og det er viktig for de barna dette gjelder, som da har bedre forutsetninger når de begynner på skolen. Så er jeg veldig glad for å kunne si til representanten at den områdesatsingen som er i Oslo, vil fortsette for alle som bor i det området, i hvert fall i 2016 og i 2017, og regjeringen vil da komme tilbake til den videre oppfølgingen. Det er et samarbeid som vi har med Oslo kommune. Så har jeg hatt møte med de kommunene som ønsker at vi har en bedre innretning på det med gratis kjernetid. | 0 |
John Dale frå Senterpartiet brukte omgrepet «flokken» om fleirtalet i stortingssalen. Eg får håpa han ikkje tenkte på lagnaden til andre flokkar i dette landet. SV er heilt klar på at det ikkje må settast i verk ei nedskyting av ulveflokkar nå. Det er fleire grunnar til det, men ikkje minst forholdet til Bern-konvensjonen og dei avtalane me har med Sverige, krev at me tar oss tid og brukar hovudet. Det har dessutan kome informasjon som set spørjeteikn ved kor mange familiegrupper av ulv som faktisk finst. SVs råd til Regjeringa er derfor at den må syta for å få alle fakta på bordet, og også syta for at så vel Bern-konvensjonen som avtalane med Sverige blir oppfylte. Det er svært uheldig dersom den norske regjeringa handlar på ein måte som kan svekka samarbeidet med våre svenske naboar. Me bør venta til den nye rovdyrmeldinga kjem, som altså er i 2003. Men la det vera sagt: Skulle Regjeringa likevel velja å setta i verk ei nedskyting, må dette ikkje gå ut over ulvegrupper som kan definerast som ei fullstendig familiegruppe. Det er på sin plass å minna om at i forhold til problemstillingar knytte til sauehold, er faktisk ulven og ørna eit likt problem, men lite, mens det er jerven som er den store syndebukken. SV er svært godt nøgd med at eit stort fleirtal, med unnatak av Senterpartiet og Framstegspartiet, sluttar seg til forslaget frå SV om å utvikla eit forsøksprosjekt med førebyggande og forskingsbasert arbeid i rovdyrutsette område. Det er ikkje nokon som meiner at det ikkje er problem knytte til rovdyr, småfe og bufe samt menneske når dei skal leva i det same området. Men det er faktisk eksempel på at det er mogleg å laga løysingar som reduserer motsetningane, og her kan Noreg gjera ein jobb. Dei mange utfordringane i rovdyrpolitikken krev auka innsats også frå styresmaktenes side. Mykje tyder på at vi veit lite om korleis rovdyrbestanden lever og veks. SV er derfor opptatt av å gjera noko med dette, og viser m.a. til forsøk i Abruzzo i Italia, der styresmaktene har satsa stort på førebygging. Her har ein systematisk over mange år arbeidd for at rovdyr, bufe og menneske skal kunna fungera saman. Området, som var fråflyttingstrua, opplevde ei monaleg oppblomstring ved at m.a. ungdom flytta tilbake. SV, og nå altså også fleirtalet, ønskjer at ein haustar erfaringar frå slike prosjekt, at ein plukkar ut eitt eller to område i Noreg og tilfører monalege ressursar for å driva førebyggande og forskingsbasert arbeid. Eit slikt prosjekt vil kunna innebera ny kunnskap om rovdyrspørsmål, samtidig som det kunne vera ei spanande distriktssatsing av interesse for m.a. ungdom. Utfordringa til miljøvernministeren blir altså å få fortgang i dette, å få i gang dette prosjektet i god tid før vi får den nye rovdyrmeldinga, som me skal handsama i 2003. Eg vil spesielt utfordra statsråden til å svara på om det er mogleg å få i gang eit slikt prosjekt. Elles ser SV fram til ei heilskapleg og grundig handsaming av problemstillingane i 2003, som òg SV har gått inn for, altså at me får ei ny rovdyrmelding og ein ny heilskapleg gjennomgang som kan sikra oss ei skikkeleg rovdyrforvaltning i dette landet. Elles vil eg varsla at SV vil røysta imot II i forslaga til vedtak i Innst. S. nr. 113 og i Innst. S. nr. 111. | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret og sier meg glad for at arbeidet er i gang i departementet, slik jeg nå forstår statsrådens svar. Men jeg må nok, både på egne vegne og spesielt på vegne av de ulykkelige og sterkt lidende mennesker dette gjelder, si meg svært skuffet over det tidsaspektet som det legges opp til her. Så vidt jeg vet, har denne saken vært på høring tidligere. Jeg vil spørre statsråden: Hvorfor skal den ut på ny høring? Og hvis det formelt må gjøres – det har jeg ikke forutsetning for å bedømme – vil jeg i hvert fall innstendig be statsråden om at den høringsfristen blir satt så kort som overhodet mulig, slik at hjelpen til disse menneskene kommer så raskt som mulig. | 0 |
For det første sa jeg i mitt innlegg at det ikke er alt som er perfekt med denne regjeringa. Retninga er veldig riktig. Vi gjør veldig mye bra, men det er klart at det er områder der vi kunne ha tenkt oss å ha kommet lenger. På noen områder er vi avhengige av forhold som skjer utenfor oss. For eksempel: Når renteøkninger blir nevnt, er det ikke bare den norske regjeringa som bestemmer renta i Norge. Vi er avhengige av internasjonale forhold på det området. Derfor er det områder der vi kunne ha tenkt oss å ha vært flinkere - også områder som vi har ansvar for sjøl. Det viktigste vi har gjort for de fattige, er at vi nesten ikke har arbeidsledighet i Norge. Det er det viktigste med tanke på fattigdom. Jeg har sjøl vært leder for et arbeidskontor i mange år, og det å få folk i arbeid var noe som vi satte aller mest pris på. Det har vi gjort. Det er nå en historisk lav arbeidsløshet, og det er vi veldig fornøyd med. Når det gjelder matvareprisene, har jeg alltid sagt at maten er billig i Norge. Den har aldri vært så billig som nå i forhold til hva vi tjener. | 1 |
Representanten Sund tok i sitt innlegg opp kraft fra land til norsk sokkel – elektrifisering av sokkelen – og holdt det frem som et viktig bidrag i klimapolitikken. Det er mulig jeg er tungnem, men jeg vil gjerne ha forklart hvordan dette egentlig fungerer. Om vi pumper opp gass på norsk sokkel, sender den til Europa og den brennes av der, eller om vi tar en liten del av den og brenner av for å produsere elektrisitet som benyttes på plattformene – hvilken forskjell utgjør det om de globale CO2-utslippene brennes av i Tyskland eller i Norge? Globalt sett er dette et nullsumspill. Likevel er man villig til å bruke ganske store summer for å gjennomføre dette tiltaket. Kan representanten forklare meg om fornuften i et sånt tiltak er noe annet enn å flytte utslippene mellom land? | 0 |
Jeg kan avkrefte at Fremskrittspartiet er sneversynt eller korttenkt, så da har vi avklart det! Jeg har lyst til å være veldig tydelig på at vi har etablert Norges forskningsråd for å sørge for at man har nasjonale konkurransearenaer nettopp for, som representanten Tingelstad Wøien sier, å gi støtte til slagkraftige miljøer. Å fragmentere dette ned til en hel haug med små programmer tror ikke Fremskrittspartiet er bærekraftig. Det fører i hvert fall ikke til å bygge sterke, slagkraftige forsknings- og innovasjonsmiljøer. Og når det gjelder næringslivet der ute, vil jeg minne representanten Tingelstad Wøien om at Fremskrittspartiets budsjettframlegg har en betydelig styrking av postene Brukerstyrt innovasjonsarena og Forny 2020, som kommer nettopp denne typen næringsliv til gode, og ikke minst også Skattefunn-ordningen, som er en av de ordningene som er enklest å forholde seg til. | 0 |
Nå tar stortingsflertallet i løpet av dagen og banker igjennom 1½–2 milliarder kr mer til kommunene neste år. Dette er imot Regjeringens vilje, men det er jo helt på linje, eller kanskje til og med litt for lite, med det flertallet av Kristelig Folkeparti-ordførere land og strand rundt har hatt med i sine kveldsbønner. Og det er helt i samme retning som Kristelig Folkepartis program, som ønsker at den velferden fellesskapet skal kunne gi, er i balanse med den velferden og den velstanden som finnes i det private. Og da er spørsmålet mitt: Kan vi nå stole på at Kristelig Folkeparti vil følge opp stortingsvedtaket, sette foten ned og stå på den, hvis Regjeringen med kalkulatorkraft prøver å kutte vekk de altfor små, men sårt tiltrengte påplussingene som vi i dag gjør i Stortinget? | 1 |
For å få rett til opplæringspenger er det et vilkår at man må ha tapt minst 20 pst. av arbeidsinntekten. Dette henger sammen med at opplæringspenger beregnes og utbetales som sykepenger. 20 pst. redusert arbeidsinntekt tilsvarer en normalarbeidsdag. Inntekt må totalt sett være redusert tilsvarende én arbeidsdag per uke, dvs. at inntektstapet kan deles opp slik at det til sammen utgjør én arbeidsdag i løpet av en uke. Dersom opplæringskurset er av kortere varighet, f.eks. 2–3 timer én dag i uken, vil vilkårene ikke være oppfylt. Arbeids- og velferdsetaten har ikke endret sine rundskriv på dette området. I forbindelse med omorganiseringen av saksbehandlingen av opplæringspenger til to fylkesvise forvaltningsenheter, ble det imidlertid oppdaget at det i enkelte saker hadde skjedd feilbehandlinger – i strid med regelverket. Når vilkårene for en ytelse ikke er oppfylt, er etaten forpliktet til å avslå kravet eller stanse løpende utbetalinger. Etaten kan ikke innvilge opplæringspenger uten grunnlag i regelverket, selv om opplæringskurset i seg selv er et godt tiltak. Jeg mener at regelverket for opplæringspenger er hensiktsmessig, og ser ikke noen grunn til å gjøre endringer per dags dato. Arbeidsgiver kan imidlertid være fleksibel og inngå avtaler med arbeidstaker om velferdspermisjon med lønn, og opplæringsinstitusjonene kan også tilpasse sine kurs, slik at foreldre fyller vilkårene for rett til opplæringspenger. | 0 |
Det var interessant å høre representanten Solhjell. Egentlig burde Høyre fått alle replikkene, for det var jo bare Høyre han snakket om – ingenting om SVs politikk, men mye om det han mente var Høyres politikk. Jeg har tenkt å utfordre ham på et annet område, jeg har tenkt å utfordre ham på det finansministeren uttalte, nemlig at skattekutt betyr over tid velferdskutt. Da definerer han at alle skattepengene går til velferd, og at det offentlige er de eneste som kan bidra med velferd. Som SV-representant er kanskje representanten Solhjell enig i det. Eller mener han at penger som man har i egen lomme, og som man kan bruke til det man ønsker, også kan defineres som velferd? I så fall er representanten Solhjell til høyre for finansministeren. Det var et ganske oppsiktsvekkende utsagn fra finansministeren. | 0 |
Mitt oppfølgingsspørsmål går til fiskeriministeren. Det første fiskeriministeren gjorde, var å fryse de igangsatte strukturordningene som var helt nødvendige for å redusere overkapasiteten både på sjø og på land. Dette førte selvfølgelig til store protester fra fiskeindustrien. Det var verdier på over 1 milliard kr som fiskeriministeren satte på spill over natta. Heldigvis tok fiskeriministeren til fornuft etter hvert, omgjorde denne frysingen og innførte mer langsiktighet. Nå har vel alle som er interessert i Soria Moria-erklæringen, lest den. Der står det jo at man skal gjeninnføre en gammeldags og umoderne fiskeripolitikk. Men vil statsråden ha en dialog med næringen før man iverksetter den politikken? | 0 |
Når vi har vurdert dette, er utgangspunktet at det skal være en rettferdig balanse. Vi skal rette opp menneskerettighetsbruddet, ikke ha en forskyvning av den ene eller den andre parts interesse. Hvis vi hadde ønsket det, mener jeg at vi burde lagt frem en lovproposisjon om revisjon av hele festeinstituttet. Det har vi valgt bevisst ikke å gjøre. Det er også ulike vurderinger, også i juridiske miljøer, av hva som skal til for å rette opp det menneskerettighetsbruddet. Men det er det som har vært utgangspunktet, og da er utgangspunktet å sikre en rettferdig balanse. Men så har også Menneskerettsdomstolen sagt at det er loven i seg selv som er problemet, og det er derfor vi da har måttet komme til Stortinget med dette lovforslaget. | 0 |
Den saken som er omtalt i mediene i dag, er en meget alvorlig sak, fordi den illustrerer at det ikke er slik at Stortinget nødvendigvis kan stole på at det forsvarsministeren sier fra denne talerstolen, er det Forsvaret faktisk retter seg etter. Og da er man i en meget alvorlig situasjon. Punkt 1: Det virker som om det er ganske tilfeldig at det har blitt offentlighet rundt at det er brukt klasebomber i forbindelse med øvelser på Hjerkinn. Og da blir spørsmålet: Vet vi om det er brukt før? Vet vi om det er gjennomført den type øvelser med bruk av klasebomber på norsk jord tidligere? Punkt 2: Er det sånn at et land med en regjering som sier at den skal bekjempe bruk av klasebomber internasjonalt, lar seg presse av andre NATO-allierte til å bruke sitt eget territorium til forsøk med den type våpen som man selv arbeider for å avskaffe? Og punkt 3: Den eventuelle blindgjengeren som nå ikke er detonert, viser jo med all tydelighet hvorfor det er viktig å bekjempe denne type våpen. Det er andre land som er bombardert med klasebomber, og som har massevis av udetonerte blindgjengere liggende igjen. Vi er altså i en situasjon hvor det er to saker som aktualiseres. Den ene dreier seg om denne faktiske situasjonen, som statsråden har satt i gang etterforskning av i morges, men som Stortinget nå ikke kan få full oversikt over, fordi statsråden ikke har full oversikt over det. Derfor er denne saken enda mer alvorlig. Forsvarssjefen har ikke oversikt, ifølge Krohn Devold, og Forsvarsdepartementet og forsvarsministeren har ikke oversikt. Da er vi rett og slett i den situasjonen at dette er en meget alvorlig sak. Stortinget har tidligere bedt Regjeringen om å bekjempe dette internasjonalt, men vi har altså et forsvar som ikke forstår alvoret i situasjonen. Det kan jo ikke være sånn at man på lavere nivå i Forsvaret ikke forstår, at i det øyeblikket man blir forespurt om øvelse med bruk av klasebomber i Norge, ringer det ingen bjeller, ingen forstår at forsvarsministeren må forespørres, og ingen forstår at forsvarssjefen må forespørres. Da dreier det seg til sjuende og sist om hvorvidt forsvarsministeren har kontroll over sitt eget departement. Jeg forstår at forsvarsministeren ikke er i stand til å gi noen redegjørelse om de faktiske forhold i denne saken i dag. Men jeg vil spørre om når Stortinget kan få en redegjørelse om denne saken, når forsvarsministeren har full oversikt, og om forsvarsministeren også er beredt til å orientere Stortinget om de prinsipielle spørsmålene som denne saken reiser, nemlig om forsvarsministeren har full kontroll over eget departement. | 1 |
Det 20. århundret var på mange måter demokratiets århundre. Det var i dette århundret demokratiet som styreform fikk sitt endelige gjennombrudd. Selv om det gjennom hele århundret var flere store tilbakeslag, står en ved inngangen til det 21. århundret igjen med at de aller fleste land i en eller annen form ønsker å fremstå som demokratiske. Det er ikke lenger de som er for demokratisk styreform, som må begrunne hvorfor dette er en god styreform. Det er de som mener styreformen ikke er god, som må begrunne sitt standpunkt. Også i denne trontaledebatten har det vært en hyllest til demokratiet med bakgrunn i valget i Rest-Jugoslavia og folkets overtakelse av makten i landet. Det er grunn til å glede seg over at enda et land beveger seg i demokratisk retning. Alle demokratiske land har et felles ansvar for å støtte opp om skjøre demokratier som skal starte på en møysommelig vei med bl.a. å bygge opp politiske institusjoner. Hvorledes står det så til med vårt eget demokrati, vårt eget folkestyre? En enkel diagnose kan oppsummeres etter følgende hovedlinjer: For det første. Valgdeltakelsen går ned ved valg til kommunestyrer, fylkesting og storting. Litt over halvparten av de stemmeberettigede gidder å benytte seg av stemmeretten. For det andre. Det er frustrasjon i de politiske organer lokalt og regionalt fordi det politiske og økonomiske handlingsrommet er så lite. Et godt fungerende lokal- og regionaldemokrati er motoren i et levende folkestyre. Det er der de viktigste politiske avveininger, prioriteringer og politiske løsninger skal finnes. Det er dessuten lokal- og regionalnivået som rekrutterer politikere til sentralnivået. For det tredje. Når jeg snakker om reform av offentlig sektor, er det stort sett forvaltning og tjenesteproduksjon som står på den politiske dagsordenen. Reformen blir begrunnet med at en skal skape en mer effektiv lokal og regional forvaltning og ikke med at det er nødvendig for å få lokaldemokratiet til å fungere bedre, at den folkelige deltakingen skal bli større. For det fjerde. Demokrati og politisk styring blir fremstilt som en trussel mot enkeltindivid og marked. Politisk innblanding blir framstilt som noe negativt, det er noen der ute som er ute etter å gjøre livet vanskelig for enkeltindividet, stikke kjepper i hjulene for den enkeltes frie utfoldelse. For det femte. Politikerforakten er økende. I god historisk tradisjon nører populistiske grupper og partier opp under politikerforakten. Det samme ser vi i andre vesteuropeiske land, der sterke nasjonalistiske partier vinner fram i valg. I kraft av sitt menneskesyn vil disse gruppene lett utvikle seg til å bli antidemokratiske fordi de avviser den grunnleggende normen for et demokratisk system, at alle er kompetente til å være med, og at alle har samme rettigheter. For det sjette. Flere politiske beslutninger blir overlatt til markedet. Å bruke markedet til å fordele velferdsgoder er dårlig, fordi velferdsgoder ofte er knapphetsgoder. Rettferdig fordeling av velferdsgoder kan bare skje gjennom politiske beslutninger og politiske prioriteringer. I det politiske demokratiet har vi alle én stemme, i markedet er den enkeltes styrke avhengig av lommeboka og kjøpekraften. La oss forutsette at deler av denne diagnosen i alle fall er korrekt. Hva er så de politiske svarene så langt i denne debatten? For det første. Flytte ansvaret for sykehussektoren, fra å være underlagt regionaldemokratisk prioritering til sentralstyring. For det andre. Fra Fremskrittspartiet har vi fått forslag om at staten skal påta seg ansvaret for utdanning, helse, eldreomsorg – altså en forflytning fra politisk styring lokalt til lovfestede rettigheter for den enkelte. Ønsker en å ta et skikkelig kvelertak på det lokale folkestyret, er dette glimrende forslag. Vårt lokale og regionale folkestyre har verdier i seg selv som det er vårt ansvar å ta vare på. Uansett hvilke gode tjenester vi utvikler, hvis folkestyret blir svekket, blir helt sentrale deler av velferdssamfunnet borte. Grunnlaget for et godt og tjenlig velferdssamfunn er et levende folkestyre som foretar de politiske prioriteringene og de økonomiske veivalgene. Det er kun et levende folkestyre som kan videreutvikle velferdssamfunnet, og som kan endre på det uverdige forhold at det i Norge er over 70 000 barn som lever i fattigdom. Det er ikke markedet som kan løse de problemene, det er kun politiske valg og politiske prioriteringer. I tillegg til at vi har 70 000 barn som lever i fattigdom, er det også veldig mange voksne sammen med disse barna. Kun gjennom et aktivt arbeidsmarked som har evne til å fange opp dem som ikke alltid fungerer på topp og gjennom offentlige velferdsordninger kan fattigdommen bekjempes. Den situasjonen er en skamplett, og må fjernes snarest. Omsorgen for privat kapital har vært stor i denne debatten. Utbytteskatten og konjunkturavgiften vil slå bein under næringslivet, blir det sagt. Så langt i debatten er det få som har bekymret seg for arbeidskraften som tross alt utgjør den viktigste produksjonsfaktoren og verdiskaperen. Vi har et utdanningssystem som er preget av offentlig fattigdom. Det næringslivet som skriker over seg over en konjunkturavgift på 1,5 pst., har få kommentarer til at Norge ligger nesten på bunnen innenfor OECD-området når det gjelder satsing på forskning. Skal Norge komme opp på OECD-nivået, må vi bruke 9 milliarder kr mer, og da kommer vi opp på gjennomsnittlig OECD-nivå. Det betyr å øke innsatsen med 40 pst. i forhold til dagens nivå, og minst halvparten må komme fra det offentlige. Og det er gjennom økt forskning, økt FoU-innsats, vi skal skape nye produkter, nye produksjonsprosesser, som igjen skal skape de nye arbeidsplassene vi skal leve av når oljealderen en gang er over. Statsbudsjettet så langt tyder ikke på at det er stor vilje til å ta dette på alvor. Det tyder heller ikke på at det er stor vilje til at det offentlige skal øke sin innsats. Om Norge skal være konkurransedyktig eller ikke, avgjøres ikke av en beskjeden konjunkturavgift som næringslivet betaler av et stort generert overskudd. Spørsmålet er om vi er villig til å utdanne befolkningen slik at vi som land kan oppnå de fordeler som en utdannet befolkning gir. Det er grunn til å glede seg over at det er tatt et løft for lærerlønningene ved årets tariffoppgjør. Regjeringen tok på alvor de sterke signalene som kom fra Stortinget. Vi får håpe at dette påvirker rekrutteringssituasjonen. Vi håper at vi på denne måten kan være med og heve skolen og gi den den status som er nødvendig for å sikre fremtidig rekruttering. Det er også grunn til å glede seg over at det skjer mye spennende i norsk skole, men det som likevel fremstår som situasjonen i skolen, er at den er preget av en ressurskrise. Vi i SV mener tiden er inne for å ta et skikkelig økonomisk løft for skolen, først og fremst innenfor grunnskolen. Der er manglene størst, der er problemene størst. Vi foreslår å innføre minstestandarder i form av et timetall. Dette skal være med og utjevne forskjellene mellom kommunene. Det er altfor store forskjeller mellom kommunene når det gjelder ressursinnsats. Vi ønsker å stimulere til kreativitet, til utprøving av nye arbeidsmåter og til nye organisasjonsformer. Dette er helt nødvendig hvis vi skal utdanne ungdom til å gå inn i et arbeidsliv som stiller helt nye krav til arbeidsmåter. Jeg tar opp det omdelte forslaget. | 1 |
I Dagbladet for i dag står det: «Kreftsyke offer for pengemangel. Kreftpasienter får ikke de nyeste og beste medisinene på grunn av pengemangel.» – Det går i realiteten rett inn i den debatten vi har i vårt land, at når den norske stat mottar nye, ubudsjetterte og uventede merinntekter, samtidig som statsminister, finansminister og arbeiderpartileder gjentar til det kjedsommelige at Norge er et av verdens rikeste land, så stiller vanlige mennesker seg spørsmålet: Hvorfor kan ikke det i noen større grad, komme det norske folk til gode? Jeg tror faktisk det er veldig mange områder hvor vi kan være mer imøtekommende overfor den generasjonen vi nå har. Det virker særlig for de eldre som om situasjonen er den at når det går bra med norsk økonomi, skal pengene legges til side til Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland, Jan Petersen og Carl I. Hagen er pensjonister. Hvorfor kan ikke i større grad de som bygde opp dette landet, også få en noe bedre og tryggere alderdom? For meg er det et verdispørsmål, som statsministeren elsker å snakke om. Er det virkelig slik som statsministeren, finansministeren og Jagland hevder, at vi har ingen mulighet til å bedre situasjonen for dem som bygde opp landet? Er det slik at hvis vi bruker penger, får vi økt inflasjon, forverret konkurranseevne og et mulig fremtidig tap av arbeidsplasser og en håpløs fremtid? Jeg tror faktisk vi kan gjøre langt mer enn det vi i dag gjør, uten å gå i den fellen som også vi i Fremskrittspartiet vet det er lett å gå i. Hadde vi f.eks. satt opp statsbudsjettet litt annerledes, hvor vi på én side holdt ting som helt klart ikke påvirket norsk innenriksøkonomi, bl.a. kjøp av varer og tjenester i utlandet, og kjøp av varer og tjenester hvor man hadde en viss mulighet over noen år til å tilpasse aktiviteten til økonomien, ville vi sluppet den debatten om at hver eneste krone som bruktes skaper inflasjon, uansett om den brukes til å kjøpe noe teknisk utstyr i utlandet som ikke påvirker norsk økonomi i det hele tatt, eller om den brukes til å etterspørre arbeidskraft i det norske markedet og derved øker etterspørselen. Jeg er overbevist om at en slik oppsetting ville vist oss en del muligheter. Vi kan nemlig gjøre en del som ikke påvirker norsk innenriksøkonomi. Det meste av medisiner er produsert i og kjøpt fra utlandet. Det har ingen innvirkning på norsk økonomi eller inflasjon. Hvorfor kan vi ikke da sørge for at det som fins av god, brukelig og helsebringende medisin, i større grad kan komme norske pasienter til gode? Hvorfor skal vi lese om at det i Norge er pengemangel, ikke mangel på arbeidskraft, men pengemangel, som er skyld i at vi ikke har den beste kreftmedisinen? Det er mer og mer snakk om å importere mer arbeidskraft. Vi sier at på enkelte områder har vi mangel på arbeidskraft, og da skal vi liksom åpne for ny arbeidskraftinnvandring. Har virkelig Jagland, Petersen og Bondevik glemt at det ikke er så mange år siden arbeidsledigheten var det store problemet i Norge? Vi kan ikke importere mer arbeidskraft fordi om vi kanskje akkurat i år 2000 vil ha mangel på arbeidskraft, når vi ikke vet om vi vil ha arbeidsledighet om tre-fire år. Da må det være langt bedre at vi, hvis vi ikke har mulighet til å produsere varer og tjenester selv som følge av mangel på mennesker, i større grad importerer tjenester. Det har vi finansiell mulighet til. Norge er i den situasjonen at vi i langt større omfang kan og bør organisere kjøp av helsetjenester fra utlandet. Det er mange pasienter som venter på operasjoner, som ikke er nødvendig ut fra en livstruende situasjon. I langt større grad burde vi kunne fjerne våre helsekøer ved å tilby pasienter som selv ønsker det, å bli operert i utlandet. I stedet for at vi flytter personell til Norge for å utføre operasjoner her, kan de pasienter som selv ønsker å få en raskere operasjon, få det ved ledig kapasitet i utlandet. Det samme gjelder eldreomsorgen. Det er mange eldre i Norge som mottar offentlig hjelp, og hvor det er mangel på personell til å utføre hjelpen, det være seg hjemmehjelp, hjemmesykepleie eller annen omsorgshjelp, f.eks. i omsorgsboliger eller i sykehjem. Også der er det fullt mulig å tenke litt nytt og rasjonelt og lage tilbud til dem som selv ønsker det, om kortere eller lenger opphold på norskdrevne og norskledede institusjoner bygd og etablert i andre land, i et mye varmere klima. Mange vil gjerne reise på ferie til Kypros, til Spania, til Kanariøyene og til Mallorca. Hvorfor kan vi ikke etablere tilbud på disse stedene til de av våre eldre som selv ønsker det? Man kan ha noe norsk personale som har den daglige kontakt med de eldre, mens de som lager maten, gjør rent, vasker klærne og vedlikeholder bygningene, kan være lokal arbeidskraft. Da ville mange få et bedre tilbud i varmere klima, som i seg selv ville være helsebringende, samtidig som vi ikke i det hele tatt ville ha den etterspørselsvirkningen på det norske arbeidsmarkedet, hvor man hevder at det er mangel på folk. Både i helsevesenet og eldreomsorgen, hvor man sier at knapphetsfaktoren er arbeidskraft, kan vi altså i realiteten importere tjenestene ved å tilby behandling i utlandet for dem som vil det. Nå vil sikkert en eller annen avis si at nå vil Hagen eksportere de gamle. Men jeg sier altså ettertrykkelig at det skal være frivillig. Og jeg har vært i kontakt med ganske mange eldre som svært gjerne ville være én, to, tre eller fire måneder i et varmere land, hvor de kunne få nødvendige tilbud. Det kan organiseres på mange forskjellige måter også der, etter hvilken grad av omsorgstjenester som er nødvendig. Hvis det er slik at man gjerne ville hatt muligheten til å hjelpe også alle friske eldre til et bedre liv, men at vi ikke kan øke pensjonene og ikke kan gjøre noe fordi det øker etterspørselspresset på norsk økonomi, kunne man altså, som en kommune i Danmark har gjort, tilby en del pensjonister ferieopphold, betalt av staten, i utlandet. Mitt poeng er at jeg syns det er umoralsk at når vi har god økonomi og får uventede penger som ikke er forhåndsbestemt i et budsjett, så går de uten debatt, uten diskusjon, inn i det såkalte oljefondet for å betale pensjonene til Bondevik, Hagen, Petersen og Jagland når vi måtte trenge det om en del år. Vi må kunne gjøre noe også for dem som har bygd dette landet. Vi må kunne sørge for at de også får en glede av situasjonen. Jeg snakker ikke om vedvarende ordninger som ikke kan tilpasses situasjonen hvis oljeprisen faller. Jeg er enig med Jagland i at vi ikke kan ha fast basis på det, men noe kan vi gjøre. Når vi bruker penger i utlandet, og det ikke har virkning på norsk økonomi, kunne vi stimulere f.eks. til økt aktivitet når det gjelder reklame for norsk reiseliv rundt omkring i verden. Det påvirker ikke norsk økonomi, med mindre man da får økt turisme, som man i alle andre sammenhenger sier er bra. Vi kunne og burde nå ha satt i gang en relativt omfattende kampanje internasjonalt for å vinne gehør for hvalfangst og selfangst, særlig fordi selen nå spiser et kvantum fisk tilsvarende de norske fiskekvotene, og vi er dermed nødt til å redusere selbestanden for at det skal bli mer fisk til norske fiskerier. Vi har muligheten til å sette i gang aktivt påvirkningsarbeid i utlandet for å få fortgang i dette, og hvis det nå blir ledighet i fiskeflåten som følge av lavere kvoter, kunne man gå over til selfangst. Vi har altså mange muligheter i den situasjonen Norge er i. Det som var det gode med den siste oljekrisen, er at oljeselskapene nå planlegger, basert på at oljeprisen skal ligge på 10–12 eller kanskje 13 dollar, og det bør de fortsette med, for vi har ingen garanti for at dette blir den langsiktige situasjonen. Men det å late som om vi ikke nå har en mulighet til å gjøre ting for det norske folk som følge av den nye økonomiske situasjonen, er meningsløst. Mine spørsmål til Høyre, Arbeiderpartiet og Regjeringen er: Hvorfor skal ikke de som bygde opp dette landet, få en fordel av den nåværende situasjon? Og hvorfor i all verden skal, som jeg nevnte i en replikk tidligere, norske bilister ha omtrent Europas høyeste bensinpris, når Norge har muligheten til å holde en stabil bensinpris mellom 6,50 kr og 7 kr? Det ville komme barnefamiliene til gode, det ville komme hele det norske folk til gode. Men så sier altså regjeringspartiene og Arbeiderpartiet: Nei! Når oljeprisene går opp, skal det norske folk betale mer for bensinen. Hva slags verdimessig holdning er dette overfor dem som vi er satt til å representere? Jeg syns det er helt meningsløst. Vi kan også, og bør sannsynligvis av flere grunner, kjøpe undervisningstjenester i utlandet. Jeg vil si at når det gjelder høyere utdanning ved universiteter, burde vi satse på å sende flere til utlandet for å studere. Da ville vi redusere etterspørselspresset på alt det som det medfører å produsere høyere utdanningstjenester i Norge. Og de som studerer i utlandet, får en tilleggskompetanse i form av språk, kultur, kunnskaper, kontakter og venner, og de blir mer innstilt på det som skjer når det gjelder globaliseringen. Vi har helt åpenbart sett det fornuftige i at vi har en stor import av klær og sko. Selvsagt kunne vi ha produsert alle skjorter, dresser, kjoler, bluser og sko i Norge. Da ville riktignok prisen på et par sko ligge på 3 000 kr og en dress på 6 000 kr. Men vi har importert det fordi det tjener både dem som produserer det i utlandet, og det tjener oss. Det samme kan vi også gjøre med tjenester. Det ser ut som det er en blokkering hos flertallet i denne salen mot å gjøre det. Men vi kan sørge for gebyrstipend og betaling til utenlandske universiteter som kan gjøre det fordelaktig for norske studenter i større grad å studere i utlandet, skaffe seg kompetanse og kunnskaper der, og lære seg språket. Vi behøver ikke å gjøre alt dette selv. Det er en del ting vi må gjøre her, men i de tider hvor vi har en god utenriksøkonomi, må man kunne begynne å tenke litt nytt. Man klager over manglene her hjemme, at det er for liten kapasitet. Men vi kan ikke bygge opp en kapasitet i de gode tider som vi kanskje ikke har råd til i de dårlige, for da er det vanskeligere å omstille seg, men vi kan i realiteten bruke mulighetene i gode tider. Når det gjelder utstyrsanskaffelser som ikke påvirker norsk økonomi, kan vi sørge for at norske skoler og universiteter har det beste IT-utstyret som er å skaffe. Det kjøpes fra utlandet og påvirker ikke økonomien, det bare påvirker mulighetene til å få en god utdanning ved skolene og universitetene. Vi kan også sørge for at norske sykehus har det mest toppmoderne utstyret som kan skaffes, for det produseres i utlandet og påvirker ikke norsk økonomi, pluss at det ville effektivisere virksomheten. Jagland og Bondevik sa i sted at vi må se på måten sykehusene blir styrt på. Ja, det har vi gjort i 15 år. De sier nei hver gang det kommer forslag fra Fremskrittspartiet om å gjøre det nødvendige, nemlig å samle alle sykehusene til et ansvar for staten, slik at ikke fylkeskommunepolitikere og rikspolitikere skylder på hverandre. Det er jo de samme som har styrt helsevesenet i alle år, som motsetter seg hver gang vi andre foreslår nødvendige endringer, som det er mer og mer oppslutning om. Så må jeg gratulere Thorbjørn Jagland med at han har greid å flytte på 0,4 pst. av budsjettet, greid å sikre kommunene 0,5 pst. mer penger, og som ser på disse 0,4 pst. og 0,5 pst. som en stor seier. Det er ganske godt gjort. | 0 |
Jeg tar ordet egentlig for å svare på representanten Borghild Tendens henvisning til at det foreligger et forslag i SVs nye program for neste stortingsperiode om at man skal gi skattefritak for dem som får betalt kollektivkort av arbeidsgiver, som det her er foreslått. Det er riktig at det foreligger et slikt forslag til behandling på SVs landsmøte til våren, men det er ikke vedtatt, og det vil nok bli diskutert. De momentene som har vært oppe i debatten her i dag, vil gjelde også for det forslaget som skal behandles i SV. Det er helt riktig, som det har vært sagt av både saksordføreren, statsråden og flere, at det har en positiv side, men det har også en bakside, og det er nemlig hvordan fordelingsvirkningene av et sånt skattefritak vil fungere. Man får dette betalt av arbeidsgiveren og får skattefritak og at det elementet som ligger i forslaget, også er fanget opp av minstefradraget. Jeg var for ikke så veldig lenge siden i en debatt hos arbeidsgiverorganisasjonen Virke. De hadde fokusert på at man burde få skattefritak for betalt treningskort på treningssenter av arbeidsgiver. Det samme argumentet og den samme problemstillingen vil gjelde for den type formål – og for alle andre gode formål, hvis man skal gå inn på prinsippet. Det har noen positive sider, men det har også en side i forhold til fordelingsvirkninger i skattepolitikken. Det er SV veldig opptatt av – kanskje ikke Venstre like mye, har jeg registrert i debattene vi har hatt i høst. Så da blir konklusjonen at hvis man skal styrke kollektivtilbudet, særlig i storbyene – i en region som Oslo-regionen – bygge det ut og få folk flest til å bruke det mer i framtiden, må man bygge ut infrastrukturen. Man må satse på å bygge ut jernbanen, satse på å bygge ut infrastrukturen rundt kollektivtransporten, og man må ha en politikk for å redusere prisen man betaler for å bruke kollektivtransporten. Det er det viktigste virkemidlet for å styrke og forbedre bruken av kollektivtilbudet. Da kan man ikke til enhver tid være på jakt etter forslag som bidrar til skattelette. For man trenger skatteinntekter for å kunne bygge ut kollektivtransporten, ikke minst i det omfanget som gjelder for hovedstadsregionen. Det handler om milliardbeløp i årene som kommer. | 1 |
Dette ser ut til å være en debatt med en rørende enighet. Alle vil ha et økologisk system i balanse. Vi er for et forsvarlig uttak også av sjøpattedyr, sett i et økologisk system som ikke bare omfatter sjøpattedyr og fisk, men som er et helhetlig økologisk system. Vi har også slått fast at vi har kvoter som vi faktisk bare tar en brøkdel av, og det diskuteres hvordan vi skal greie å ta ut de kvotene vi eventuelt har. Men jeg tenkte jeg skulle bryte litt med denne rørende enigheten, for her er det slik at opposisjonen hele tida er misfornøyd med regjeringas handlekraft når det gjelder sjøpattedyr. Jeg husker min første valgkamp, før stortingsvalget i 1989. Da hadde vi en fiskeriminister som het Mørk Eidem, som fikk hard refs fra opposisjonen på grunn av fangstforbudet mot vågehval. Det var et av temaene i nord. Så overtok opposisjonen makta, med en statsminister fra Høyre og en fiskeriminister fra Høyre. Og ingenting skjedde – det var taust. Så fikk vi forbudet bort med en ny arbeiderpartiregjering på 1990-tallet. Men hele tida har det vært slik at opposisjonen på en måte ikke har vært fornøyd med handlekraften til regjeringa. Jeg tror litt av dette ligger i at vi har en del internasjonale relasjoner som de forskjellige regjeringene møter når de kommer i posisjon, og som kanskje gjør det vanskelig å vise den handlekraften som mange av oss ønsker, fordi det er noen andre overordnede hensyn vi også er nødt til å ta, enten det er en regjering fra Arbeiderpartiet, en bred borgerlig regjering eller en sentrumsregjering – slik at vi i alle fall har det også med oss. Så tror jeg det er én ting som er viktig – nå skal jeg banne litt mer i kirka – og det er at vi har troverdighet. Jeg tror at når vi skal gå ut og ønske større uttak av sjøpattedyr, må vi ha en fiskeripolitikk som er uangripelig internasjonalt. Det betyr at noe av det viktige vi kan gjøre i en slik strategi, er at vi sørger for at alt rovfiske, alt ulovlig utkast, alt juks osv. innenfor fiskerinæringa forsvinner, slik at vi har et skikkelig seriøst uttak av fisk, og at alle ser at Norge mener alvor, i en fiskeriforvaltning som er bærekraftig. Da tror jeg vi har en større internasjonal troverdighet når vi skal ut og si at en del av denne forvaltninga også er uttak av sjøpattedyr. Det er et tema som ingen har berørt, men jeg synes jeg ser en helhet i dette, fordi det er vanskeligere for oss å ha troverdighet internasjonalt hvis man kan kritisere det menneskelige uttak av fisk, nemlig vår egen fiskeripolitikk. Det tror jeg også er en bit av vår internasjonale strategi. | 1 |
Statsråd Per-Kristian Foss var sjølv inne på og nemnde Kvidal-utvalet. Spørsmålet mitt til statsråden er i forhold til oppfølginga av Kvidal-utvalet si innstilling, som han gjorde greie for no ligg i departementet. Ingunn Yssen uttalte følgjande om det som kom ut av NOU-en til Kvidal-utvalet: «Jeg trodde utvalget skulle finne praktiske løsninger på hvordan vi kan sikre kjønnsnøytrale pensjonsordninger, og ikke utrede hvorvidt vi skal ha det.» På meg verkar det då som om ein i Kvidal-utvalet ikkje har funne løysingar på korleis ein framleis skal kunne tilby kjønnsnøytrale premiar. Så mitt spørsmål til statsråden er: Vil han vere oppteken av dette no i sitt vidare arbeid med desse spørsmåla? Og sender han òg over bestilling til Banklovkommisjonen om at ein skal vere oppteken av dei problemstillingane som fleirtalet har vore inne på i dag? Til og med Kristeleg Folkeparti har jo understreka kor viktig det er med kjønnsnøytrale og aldersnøytrale ordningar, og at ein skal sjå vidare på det. Kan vi få statsråden si forsikring om at det vil vere tema, sjølv om vi i mindretalet ikkje fekk fleirtal for vårt syn? | 1 |
Jeg synes det var riktig festlig at Jan Tore Sanner nå snakket om å satse på skole og utdanning, og jeg er veldig glad for at Høyre faktisk har begynt å gjøre det. Men når det gjelder innholdet i skolepolitikken, og det er jo det som er det viktige – Kristin Halvorsen kan gjerne le, men jeg har ingen problemer med å finne tilbake til forslag fra midten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet som ble hudflettet fra Høyres side, og som nå er viktige elementer i Høyres politikk – er vi veldig glad for at Høyre først endret sin politikk i samsvar med det vi har stått for tidligere, og så vil satse på det, men Høyre har fremdeles ikke tatt det siste skrittet. Hvis vi skal satse på skole og utdanning fra Stortinget, må vi gjøre det til et statlig ansvar. Det hjelper ikke å pøse ut noe penger til Kommune-Norge, så de kan bygge flere kulturhus, ansette flere byråkrater og bruke mer på representasjon. Det er jo først i det øyeblikket Stortinget på statsbudsjett bevilger direkte til skole og utdanning, at vi kan snakke om å satse på det. Vi har nå i over ti år sagt at skole og utdanning må bli et statlig ansvar, slik at vi kan styre pengene til skole- og utdanningsinstitusjoner. Vi har etter 15 år greid å få et flertall for dette når det gjelder sykehusene – med Høyre-støtte og til slutt Arbeiderpartiets. Det er en tilsvarende reform vi trenger i skole og utdanning, slik at vi får et best mulig tilbud på dette området over hele landet og ikke blir avhengig av lokalpolitikeres innfall i budsjettsituasjoner. Det er jo det som også er årsaken til at vi har hatt et forfall i skolebygninger. Der har det vært et desibeldemokrati. De som har ropt høyest i borggården når budsjettet vedtas, har fått penger, og så har man hver gang utsatt vedlikeholdet av skolebygningene. Det er det vi må få slutt på. Vi må få en helhetlig styring også av den sektoren. Men jeg regner vel med at det tar fire-fem år før Høyre kommer til akkurat det standpunktet også. | 0 |
Arbeidarpartiet er ikkje kjent for å vera det partiet som er offensivt i miljøpolitikken. La meg likevel seia at dersom ein satsar litt på gass for å fasa ut olje, vil det vera eit betre alternativ. Mitt spørsmål er knytt til det nye organet som skal ta seg av å utvikla alternativ fornybar energi, og som skal leggast til Trondheim. Eg synest det er fornuftig å flytta ting ut frå Oslo, men er det naturleg å legga eit fossilt brensel, altså gass, inn i dette organet? Ville det ikkje vera meir naturleg å oppretta nærast ein eigen organisasjon for gassatsing? Det er det eine spørsmålet. Og korleis kan statsråden forsvara å ta midlar frå eit budsjett for alternativ fornybar energi som allereie er skore ned på, for å satsa på gass? Kvifor gjer ein ikkje noko offensivt når ein veit at ein har heile Stortinget i ryggen for ei offensiv gassatsing? | 1 |
La meg først si til statsråden at jeg deler fullt ut hans vurdering av hr. Hedstrøms forvirring i denne saken, som om det skulle være private investorer som bestemte hvordan staten ønsker å forvalte sin egen portefølje og sitt eget eierskap. De private forvalter sitt på sin måte, og så må selvfølgelig Stortinget og Regjeringen forvalte de investeringer vi har gjort. Men det er akkurat dette samrøret som Hedstrøm her gir uttrykk for, som viser hvor lite han har forstått av denne tristessen av en sak som IT Fornebu faktisk er. Historiens dom over dette kommer til å bli nådeløs, men det skal vi ikke ta i dag. Mitt spørsmål til statsråden er: Hvis det viser seg, gjennom denne statusrapporten, at man gjennom det engasjementet staten har, den tilretteleggingen som har vært foretatt ved IT Fornebu, ikke når de mål som Stortinget har satt – hvordan ser statsråden for seg at vi skal gå videre med dette? Betyr det at han ser for seg at vi skal avvikle eierskapet? Skal vi bruke statens posisjon til å finne på noe annet i disse lokalene på denne attraktive eiendommen? Hvordan ser statsråden for seg framtiden hvis det viser seg at dette blir den tristessen det faktisk synes som i dag? | 1 |
Jeg skjønner at dette åpenbart inngår i Inge Ryans nattlige drømmer, men det blir ikke nødvendigvis et sterkere sosialistisk flertall i Stortinget etter 2009 av den grunn. Det dette handler om, er hva slags styring av Norge vi ønsker. Fremskrittspartiet mener like mye i dag som vi gjorde i går, og før Lars Sponheims uttalelser, at det er ønskelig med et samarbeid mellom de ikke-sosialistiske partiene. Det ligger fast. Men vi vil ikke for enhver pris inn i regjering. Vi vil i regjering for å gjennomføre Fremskrittspartiets politikk i så stor grad som overhodet mulig, men i forståelse og samarbeid med andre partier som vi i så fall skal samarbeide med. At Venstre ikke ønsker å delta i dette, er jo en ryddig avklaring fra Venstres side, men det betyr ikke at det er full krig og full krangel på borgerlig side, som Ryan så gjerne vil fremstille det som. Det betyr at Venstre har gjort en avklaring. Andre ikke-sosialistiske partier har fortsatt som mål å arbeide for et regjeringsskifte i 2009. Det gjelder også for Fremskrittspartiet, og det betyr at vi kan klare å etablere realistiske alternativer til den sittende regjering i 2009. | 0 |
Det jeg og flere frykter, og som vi ikke føler oss trygge på, er at denne bygningen havner på det åpne markedet og blir solgt til høystbydende. Ingen av oss har lyst til å se pizzareklame på utsiden av den typen bygg. Vi vet at Norsk Bergverksmuseum har behov både for større plass, lager og formidlingslokaler, noe som de ikke har i dag. Alternativet til dette er et nytt bygg, som de selv anslår vil ha en kostnad på 10–20 mill. kr. Er det da noen grunn til å la Norsk Bergverksmuseum og andre nå gå i uvisse om hva som faktisk skal skje? Kan kulturministeren her garantere at denne bygningen vil bli overdratt? Og vil Kulturdepartementet vedkjenne seg og påta seg forvaltningsansvar for denne kulturhistorisk svært viktige bygningen videre? | 1 |
På vegne av representantene Audun Bjørlo Lysbakken, May Hansen, Siri Hall Arnøy og meg selv vil jeg få lov å legge fram forslag om å beskytte husstander mot telefonsalg hvis det ikke er gitt aktivt samtykke til dette. | 1 |
SV, som er en nødvendig del av flertallet bak innstillinga, støtter i hovedsak det som har vært sagt av representantene fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet i saken. Mine kommentarer skal først og fremst knytte seg til noe av den begrunnelsen som Høyre har for sitt forslag, og som de gjentar her i debatten i dag. Man peker på problemene i helsesektoren og at det der er nødvendig å bruke mer overtid for at vi skal unngå at pasienter står i behandlingskø. Jeg må si at jeg reagerer ganske kraftig på det. Vi vet at mange av de pasientene som står i helsekø, står der fordi de har slitt seg ut i helsevesenet, fordi de fra før av har hatt for tøff arbeidsdag og for stor slitasje. Kampen i helsevesenet står ikke om at man skal presse dem som allerede har strukket strikken langt, til å strekke den enda lenger. Kampen i helsevesenet må stå om at vi skal greie å få til et helsevesen som både kan gi pasientene behandling, og som kan være en levelig arbeidsplass der det til og med skal kunne gå an å stå fram til pensjonsalderen. Det får vi ikke til hvis hovedfokuseringen skal være på at vi må tillate mer bruk av overtid. Rammen for hvordan man kan organisere overtida i dag, er god. Den er romslig, og det lar seg gjøre å få til avtaler der man kan bruke utstrakt grad av overtid. I denne saken ser det ut til at høyresiden i norsk politikk, som ellers i debatter fokuserer veldig på familieverdier og på at man skal bruke mer tid hjemme sammen med sine egne barn, glemmer det fullstendig. Her er det om å gjøre å få dem som jobber i omsorgsyrkene spesielt, til å jobbe enda mer. Det syns jeg er en politikk som overhodet ikke henger sammen, og jeg tror at man høster mye mer uføretrygding, mye mer sykdom, stress og press ved en slik fokusering i debatten. SV mener man bør fokusere på at man skal greie å få til et arbeidsliv der det er lik rett til deltakelse og jobbtrygghet, et menneskelig arbeidsliv der det går an å stå fram til pensjonsalderen, og med rom for nødvendig fleksibilitet og tilpasninger for ulike typer og ulike situasjoner. Et moderne arbeidsliv vil være litt annerledes enn slik arbeidslivet var før, men det gjelder først og fremst ikke de yrkene som representanten Erna Solberg nevnte i sitt innlegg, yrker innenfor den tradisjonelle industrien eller innenfor helsevesenet. For det er slike jobber hvor folk er nødt til å være til stede, noen steder må de være på plass døgnet rundt. De kan verken ta med seg jobben hjem eller flekse på noen som helst slags måte, fordi oppgavene ligger der. SV ser også at det kan være behov for en gjennomgang og en revisjon av arbeidsmiljøloven. Vi har i merknads form lagt inn de føringer som vi mener i hvert fall bør være en del av denne gjennomgangen. Men vi frykter at en gjennomgang nå i et litt tøft klima, der man også utsettes for stort internasjonalt og globalt press med hensyn til å svekke arbeidstakers rettigheter og å svekke lovreguleringer som skal beskytte og ta vare på verdier som vi syns er vesentlige, kan føre til at vi får et lovverk som i mindre grad tar vare på de verdiene som SV er opptatt av, nemlig at man skal ha et menneskelig arbeidsliv. Vi ser fram til en slik gjennomgang. Vi ønsker å si at loven bør forsterkes heller enn å svekkes, og vi vil også be om at man, når man går gjennom lovverket, ser på om det er mulig å gjøre det noe mer tilgjengelig enn det det er i dag. For det kan, slik som representanten fra Senterpartiet sa, være at det er mange lover på området, så det blir uoversiktlig sånn sett, men det kan også være noe med måten man skriver lover på, som gjør at de blir veldig utilgjengelige for dem som skal bruke dem. Det er viktig for rettssikkerheten at lovverket er slik at man ikke må ha mastergrad i jus for å kunne benytte seg av sine rettigheter og fortolke loven riktig. | 1 |
Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til kirke-, utdannings- og forskningsministeren: «I rundskriv F-51/98 foretar departementet en presisering av tidligere rundskriv om dokumentasjon om praksiskrav ved oppmelding til teoretisk del av fagprøven. For yrkessjåfører, tunge kjøretøy, er det krav om praksis både fra buss og tungt kjøretøy. Fagopplæringsnemndene praktiserer regelverket ulikt på grunn av noe uklare signaler fra departementet. Vil statsråden i samsvar med Opplæringsrådets vedtak presisere overfor nemndene at det ikke skal stilles krav om en prosentvis fordeling av ulik type praksis?» | 1 |
Det er en viktig sak forslagsstillerne her har tatt opp og skaper debatt om. Det skulle være helt unødvendig å forklare hvorfor korrupsjon virker så til de grader ødeleggende på økonomisk utvikling, ikke bare i utviklingsland. Korrupsjon fører til ressursmisbruk og sløsing, det gjør det vanskelig å etablere nye virksomheter, det fører til at enkeltstater ranes for penger og andre ressurser som ellers kunne bidratt til bedre levekår for folk flest. Nettopp derfor er det så viktig å avdekke korrupsjon, kartlegge den og bekjempe den. Korrupsjon finnes i alle land, også i Norge. Men i den vestlige verden, i OECD-landene, forekommer korrupsjon sjeldnere enn i utviklingsland, mye sjeldnere. Og her er vi ved sakens kjerne. Når korrupsjon er utbredt, er det nesten umulig å få den økonomiske utviklingen i gang. Og kommer den i gang, så er det bare et bitte lite sjikt helt øverst i maktapparatet som nyter godt av den. I Afrika merkes korrupsjonen overalt. Jeg har selv opplevd korrupsjon på nært hold i Afrika. Det er grunn til å sette et sterkest mulig søkelys på korrupsjon i de u-landene Norge gir bistand til. Norge bruker 27 mrd. kr årlig på u-hjelp, og resultatene står ikke i samsvar med innsatsen. Så ille er det at selv statsminister Jens Stoltenberg i en tale i FN i fjor krevde at skattebetalerne nå må få se resultater av bistanden. Mye av bistanden renner nok dessverre ut i sanden, pengene havner hos korrupte ledere i stedet for å skape fart i utvikling av velstand og velferd. Fremskrittspartiets stortingsgruppe har hatt møter med mange av de frivillige organisasjonene som deltar i norsk bistands- og utviklingsarbeid. De opplever også korrupsjonen. Noen ganger er de nødt til å tilpasse seg, i hvert fall delvis, og det kan derfor være interessant om disse organisasjonene deler sine erfaringer med oss. At regjeringspartiene aktivt stemmer imot å skape mer åpenhet om korrupsjon, er for meg helt uforståelig. Men jeg tror dette først og fremst bunner i en arroganse som ligger i at regjeringspartiene med tre stemmer mer enn opposisjonen kan tillate seg å ignorere alle initiativer fra andre. Her gjør de en tabbe. Forslaget i komiteen om en rapport om korrupsjon fra de organisasjonene som bruker norske skattepenger i utviklingslandene, er ikke å betrakte som et mistillitsforslag til regjeringen. Jeg kan forsikre om at hvis regjeringspartiene her stemmer for forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre, så sitter regjeringen like trygt. De får bestemme selv. Men å stemme imot et forslag om å kartlegge korrupsjon i u-landene, virker for meg helt meningsløst. | 0 |
Der gikk statsråden. Vi i SV ønsker at vi skal ha økt norsk matproduksjon på norske ressurser. Mat er verdens viktigste produkt. Klimaendringer truer, den globale matforsyningen er usikker, og hele verden trenger mer mat. Norge må ta sin del av det. Derfor trengs det endring og modernisering, men den endringen må gå i en annen retning enn det regjeringen har lagt opp til. Det er moderne å produsere mat på egne ressurser, det er moderne med små bruk og matentreprenører, det er moderne med ren mat og dyrevelferd – og det kan vel aldri være umoderne med arbeidsplasser. Vi må ha et jordbruk i hele landet, for det er slik Norge er skapt. Da må det være plass til både mindre bruk, kombinasjonsbruk og heltidsbønder. Vi må verne matjorda og bruke jorda i hele landet. Skal norsk mat komme fra egne ressurser og ikke fra mer kraftfôr, er vi nødt til å produsere mat der jorda er. Kraftfôr fra utlandet er ikke økt sjølforsyning. Bøndene må ha bedre inntekter enn det regjeringen og Kristelig Folkeparti og Venstre legger opp til. Det er nødvendig for rekruttering. Når det gjelder bruksstruktur, tror jeg ikke at ungdom ønsker seg et liv alene på en gard. Mange vil dyrke jorda og ha en annen jobb ved siden av. Det tror jeg er mye bedre for å rekruttere mange i framtida. Det er behov for forutsigbarhet i landbruket. Nå har vi hatt en skattepolitikk som slår i hytt og vær, og som det er veldig vanskelig å forstå at skal kunne gi noen trygghet for framtidige investeringer. Tilskudd og avgifter må være slik at man oppnår omlegging til økologisk forsvarlige driftsformer, også i konvensjonelt landbruk, og at økologisk landbruk ses på som noe langt mer enn en nisje for spesielt interesserte. Skal dette lykkes, kan en ikke samtidig stimulere til mer industrialisering. Alle nisjer i markedet må tas i bruk. Sammen utgjør de et stort volum, de gir mange desentraliserte arbeidsplasser, grunnlag for mange matentreprenører og mye spennende, ny mat. Det vil folk ha. Trenden i andre land er sterkere enn i Norge. Følger vi ikke med, kan det paradoksalt nok ende med – og vi er nesten der nå – at land som ikke har de samme gode forutsetningene for å få til å produsere enda mer miljøvennlig og økologisk, som oss, går forbi oss. Her er det viktig å bygge allianser med forbrukerne, for forbrukerne vil ha slik mat. Vi i SV ønsker å reversere forslagene om strukturendringer fordi det er feil retning, som tar fra småbrukerne, og fordi det ødelegger distriktsjordbruket. Matjord og bruk ligger spredt i Norge, og vi kan ikke se bort fra at Norge er langt mot nord og aldri blir flatt som Danmark, helt uavhengig av hva landbruksministeren mener. Dessuten er heller ikke landbruk i Danmark spesielt lønnsomt. Når regjeringen i tillegg til det tror at korn og poteter produseres på samme måte som plastposer og betongrør, må det gå gærent. Jeg mener at regjeringen trenger kurs i både geografi, biologi, agronomi og økonomi. All matjord i hele landet må holdes i hevd. Den blir jo liggende der den ligger, uavhengig av om noen tror det går an å slå det sammen til store bruk. Hvis disse småbrukene blir nedlagt, blir det ikke nok jord til å produsere den maten vi trenger. Nå har regjeringen og landbruksministeren prøvd å presse gjennom sin ytterliggående landbrukspolitikk på Stortinget, og da må Stortinget ta ansvar. Da de kjørte – og havarerte – landbruksforhandlingene, hadde SV håpet at flertallet på Stortinget, inklusive Venstre og Kristelig Folkeparti, hadde kunnet finne sammen og lagt et bedre opplegg for framtidas landbruk enn det vi nå ser. Det ønsket ikke Venstre og Kristelig Folkeparti, og det beklager SV. Når regjeringen strøk på svenneprøven første gangen, og man fremdeles lar regjeringen si at de skal stå fritt til å kunne forhandle om det de ønsker å forhandle om – og så får man komme til Stortinget etterpå og rette opp de verste feilene – betyr det at man ikke tar så store steg, men mange steg i feil retning for hvert jordbruksoppgjør som går. Jeg vil ta opp de forslagene som SV har fremmet i salen, fordi vi dessverre ikke sitter i næringskomiteen. | 1 |
Det var jo noe av dette jeg tok opp i mitt svar til representanten. Vi er veldig opptatt av å styrke ordninger som gjør at vi i Norge kan ha vedvarende høye fødselstall, at vi kan ha et mest mulig likestilt foreldreskap og et mest mulig likestilt arbeidsliv. Ordninger knyttet til foreldrepermisjon og foreldrepenger er viktige nøkler for å få det til. Derfor er selvfølgelig også rettighetene i forbindelse med den typen stønad et spørsmål av betydelig viktighet. Regjeringen har allerede gjort et arbeid for å utvide disse rettighetene. Jeg er enig med representanten i at det er en utfordring å sørge for at vi legger godt til rette også for den gruppen som i utgangspunktet ikke har disse rettighetene. Derfor skal vi ta det inn som en sentral del i arbeidet med en ny foreldrepengeordning. | 1 |
Representanten Henriksen sier at det sto ikke bra nok til den 22. juli 2011, og det har hun helt rett i. Gjørv-kommisjonen har pekt på det, en rekke andre viktige evalueringsrapporter har pekt på det samme. Den særskilte komité har pekt på det, kontroll- og konstitusjonskomiteen har pekt på det. Det er en erkjennelse som er positiv, selv om den kom etter en alvorlig hendelse. Nå sier representanten at de ikke har tid til å vente – men de satt altså i regjering i ytterligere to år etter den alvorlige hendelsen. Det jeg sa i mitt forrige innlegg, var at jeg var overrasket over hvor lite man hadde fått gjort på de to årene – kanskje fordi en ventet på Gjørv-kommisjonens rapport. Kanskje gjorde det at en ikke kom i gang med en del av de tiltakene som en uansett måtte komme i gang med. Situasjonen er nå annerledes. Jeg tillater meg igjen å oppfordre representantene fra Arbeiderpartiet til å se på kontrollsaken om samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet fra juni i år. Der er det lagt inn en rekke oversikter over hvilken innsats som er gjort siden regjeringsskiftet. Jeg synes det rett og slett er litt ubehagelig når man forsøker å dra samfunnssikkerhets- og beredskapsarbeidet ned til å dreie seg om to ting. Nå har det kommet et par ting etterpå, 3 mill. kr til beredskapssenter i Østfold og et nasjonalt beredskapssenter, som vi faktisk har bra kontroll på, i motsetning til den forrige regjeringen. Vi har et realiserbart prosjekt som nå skal inn i forprosjektet sitt i 2016, og da vil det bli klart hva slags kostnadsrammer en legger opp til i KS2, hva slags beslutningsgrunnlag som etter hvert vil bli tydelig, og hvor lang tid det vil ta. Det vil ikke ta vesentlig lengre tid enn det som var utgangspunktet med Alna. Representanten sier også at vi ikke har gjort noe når det gjelder helikopterberedskap. Vi har forbedret helikopterberedskapen dramatisk.Vi har halvert responstiden, eller klartiden, for Forsvarets støttehelikopter til politiet fra to til én time. Det er en enorm forbedring. Den maritime beredskapen er det gjort mye med, og det handler om mer enn båter til beredskapstroppen. Jeg synes man banaliserer arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap på en måte som ikke er dette huset verdig, og jeg håper at en benytter anledningen til å sette seg bedre inn i hva som faktisk er gjort på dette området, i forhold til det behovet som er. Jeg sier ikke at vi er ferdig med alt – heldigvis er vi ikke det. Det er fortsatt arbeid som må gjøres. Men jeg synes det er viktig at en får denne debatten også på rett spor, ikke bare det faktiske arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Når det gjelder spørsmålet fra Henriksen om hvem som har det operative ansvaret ved flere alvorlige hendelser i samme politidistrikt, er jo ikke det noe spørsmål – det er selvfølgelig det politidistriktet som disse hendelsene skjer i. Spørsmålet er hva man skal gjøre i situasjoner hvor det er flere alvorlige hendelser i ulike politidistrikt. Det er det tre svar på, egentlig. Det ene er robustheten i operasjonssentralene, at etter nærpolitireformen vil det være seks operatører på hver operasjonssentral. Det andre er at vi har nabohjelp på plass. Det tredje er at vi har Politidirektoratet, som avgjør hvem som skal ta ansvar, hvis det er flere hendelser i ulike politidistrikt. Så alt dette er på plass. | 0 |
I utgangspunktet er det jo barnebortføreren som har ansvaret for å returnere et barn som er bortført i strid med Haag-konvensjonen, og så er det myndighetene i det landet som barnet er bortført til, som må gjennomføre de handlingene som er nødvendige i eget land for å sikre at barnet kommer tilbake til Norge. Samtidig mener jeg at vi har et ansvar for å bistå dem som utsettes for denne typen utrolig krevende situasjoner, og departementet er aktivt og fremoverlent for å sikre en sånn bistand. Vi har også hatt en arbeidsgruppe som har sett nærmere på hvordan departementet har arbeidet med disse sakene, for å se om det er forbedringspotensial. Et av forbedringspotensialene som jeg synes det er viktig å jobbe videre med, er at departementet på en mer effektiv måte kan bidra til at megling skjer, og at man ikke overlater det utelukkende til domstolen. | 0 |
Jeg vil ta opp det forslaget som er omdelt. SV mener at det er behov for en egen stortingsmelding. For noen uker siden var det kjøttbål som brant i Europa, og alle snakket om at vi trengte en ny landbrukspolitikk. Verken i St.meld. nr. 19 for 1999–2000 eller i forslaget til økologisk landbruk, forskningsstrategier og handlingsplan er det gjort en analyse av hva slags økologisk landbruk vi har i dag, og hva slags økologisk landbruk vi skal utvikle. Når denne analysen mangler, er det vanskelig å styre utviklingen. I disse to viktigste dokumentene er det ikke gjort noen vurdering av hvilket stadium utviklingen i økologisk landbruk befinner seg på. Det later til at man oppfatter at økologisk landbruk er ferdig utviklet, nå skal man liksom øke volumet på det. Og landbruksministeren hevder at man nå har en målrettet utvikling. Denne målrettingen går etter SVs syn nå kun på å få opp produksjon og omsetning. Men vi får ikke den utviklingen vi ønsker, hvis vi ikke bestemmer oss for å utvikle et rasjonelt og moderne økologisk landbruk. Da må vi fokusere på de nye økologene som tar i bruk moderne agronomi og moderne teknologi, og som satser på en rasjonell produksjon, samtidig som de ikke firer en tomme på miljø- og ressursvennlighet. Det er disse miljøvennlige økologiske gårdbrukerne som må prege det økologiske landbruket utad, og det er disse brukernes behov for ny kunnskap og ny teknologi som må være retningsgivende for forskning og utviklingsarbeid. Vi må spørre de moderne økobøndene og de konvensjonelle som har seriøs interesse i økologisk drift, og deres behov for ny kunnskap og ny teknologi må styre forsknings- og utviklingsarbeidet. Da tror jeg vi får en forskning som løser de agronomiske flaskehalsene, som gjør produksjonen sikrere, og som gir en ny og effektiv teknologi tilpasset økologisk produksjon og miljømål. Om noen år tror jeg vi da vil få suksesshistorier om økologiske gårdbrukere som ikke jobber seg i hjel, som ikke jobber mer enn konvensjonelle bønder, som kanskje tjener litt mer, og som er stolte av sin produksjon og sin miljøforvaltning. Det er flaskehalsene vi også må finne fram til, og ny teknologi som kan økologisere det øvrige landbruket. Så til markedsordningene og markedsrettingen. Ja, jeg har forsøkt å leke «frøken detektiv» mange ganger, men jeg har sjelden funnet noe, og finner jeg noe, så er det dyrt. Kundene må altså kunne finne det de skal ha. Økobøndene og -produsentene mangler Coca-Colas finansielle ryggrad, som gjør at de billig kan kjøre produkter fram i stort volum og presentere disse for forbrukeren. Det er der vi som offentlig myndighet har et ansvar for å sørge for at produktene kommer fram, synes og blir presentert på en delikat og fristende måte. Det er slik det foregår. Det er ikke uten grunn at mange satser mange millioner og milliarder på markedsføring. Det virker. Jeg – og SV – mener at komiteen ikke helt har forstått potensialet i økoproduksjon, og at de henger igjen i fordommene om biodynamisk produksjon. Det er 40 slike gårder i Norge i dag, og de øker ikke i antall. Det er heller ikke der SV ønsker satsingen. Komiteen har også, synes jeg, noe begrenset forståelse for at økologisk landbruk i seg sjøl faktisk er mer miljø- og ressursvennlig. Ministeren sier at han har tro på mer regional forankring, og det tror vi er riktig. Det settes nå av penger til pilotprosjekter. For eksempel har landbruksministeren gitt penger til stiftelsen BioInn, som har i oppgave å lage et pilotprosjekt for Hedmark og Oppland, hvor økologiske bønder og industri skal gå sammen med faglagene og utvikle moderne forbrukerorientert økologisk landbruk i innlandet. Dette støtter vi. Men vi mener at en stortingsmelding er nødvendig fordi vi må avklare hva slags økologisk landbruk vi ønsker å utvikle for å kunne styre forskningen, tilskuddsordninger, informasjon og organisasjonsstøtte, slik at vi får god effekt ut av ressursbruken. Det å satse på det moderne, forbrukerorienterte, økologiske landbruket er den beste strategien for å nå målet om 10 pst. økologisk matproduksjon i 2010. Det er også den beste strategien for å økologisere det konvensjonelle landbruket, men da må vi ha en bedre plan enn vi har i dag. | 1 |
Det har lenge knyttet seg stor interesse og spenning til prinsipper og prisnivå når det gjelder Statkraft-kontraktene til kraftkrevende industri. Vi har av industrien stadig fått høre hvilke rammebetingelser man må ha i denne bransjen. Store deler av den kraftkrevende industri beklager at det i dag ikke er større konkurranse på tilbudssiden i kraftmarkedet, noe som vil være en viktig forutsetning for at industrien som helhet skal kunne inngå kommersielle kraftavtaler med kraftleverandører. Kun enkeltstående industriselskap med en særlig gunstig kraftportefølje i form av egenkraft har i dag forutsetninger for å kunne lykkes i dette. Derfor vil vi i Fremskrittspartiet arbeide for at industriens rammevilkår må være mest mulig generelle og like for alle aktører. Et fungerende kraftmarked forutsetter også konkurranse på tilbudssiden, slik at kjøperne har mange selgere å forhandle med. Fremskrittspartiet mener at Regjeringen snarest må tilrettelegge for utnyttelse av norske vann- og gasskraftressurser, slik at industrien gis mulighet til i større grad å få delta i kraftutbygging og utvidet eierskap i kraftproduksjonen for bl.a. å sikre fleksibilitet på tilbudssiden, noe som industrien vil være tjent med. Regjeringens opplegg til nytt industrikraftregime er meget regelbundet, mangler fleksibilitet, og er utilstrekkelig overfor en slik utfordring, samtidig som det ikke behandler andre viktige forhold for å kunne lykkes i å oppnå konkurransedyktige kraftvilkår i fremtiden. Forslaget til prisvilkår tar utgangspunkt i et prisnivå på 15,5 øre/kWh, hvor systemtjenestene er innbakt. Gjennomsnittlig spotpris for perioden 1991-98 har vært 13,3 øre/kWh, og terminmarkedet fram mot 2004 ligger på 13-14 øre/kWh. Det tilbys i dag ti års kontrakter til om lag 15,5 øre/kWh uten at kjøperen må forplikte seg til å yte systemtjenester. Internasjonale industrikraftkontrakter har en fallende realpris, og marginalprisene på kull- og gasskraft ligger på 11-13 øre /kWh. Med andre ord, prisen på kraft som industrien blir tilbudt i denne avtalen, er en høyere pris enn den som for tiden er i markedet. For oss i Fremskrittspartiet er det helt klart et mål å føre en politikk som gjør at det kommer flere kraftprodusenter og selgere på banen. Norsk Hydro og Norske Skog har forhandlet seg fram til langsiktige leveranseavtaler med Statkraft, og Elkem har forhandlet seg fram til tilsvarende avtaler med Vattenfall. Norsk Hydro, Norske Skog og Elkem mener vel at de gjennom forhandlinger har fått bedre betingelser enn de ville ha fått i et fremtidig industrikraftregime. Det er følgelig ikke lenger samme behov for politisk fastsatte kraftpriser. Den økonomiske begrunnelse for at det offentlige burde være eier av kraftselskaper, var at man derved skulle hindre at privateide, regionale monopolselskaper utnyttet sin monopolmakt til å ta urimelig høye priser for elektrisk kraft. Dereguleringen av kraftmarkedet i Norge gjør at kraftselskapene ikke lenger har monopolmakt. Hovedbegrunnelsen for at kraftselskaper skal være offentlig eid, er ikke lenger til stede. Jeg kan ikke se en eneste fornuftig begrunnelse for at staten fortsatt skal være eier av Statkraft, og at kommuner og fylkeskommuner for så vidt skal være eiere av regionale kraftselskaper. I særdeleshet er det uheldig at eierrollen i Statkraft utøves av Energidepartementet, som samtidig har regulatorrollen i kraftmarkedet. Jeg vil beklage at denne proposisjonen blir behandlet før man behandler energimeldingen. Etter Fremskrittspartiets syn burde rekkefølgen vært snudd om, slik at Stortinget kan si noe om og gjøre noe med mangelen på elektrisk kraft i Norge. Til slutt: Jeg synes det er beklagelig at Regjeringen ikke har forhåndsklarert prinsippene for tildeling av kraft og om dette er i tråd med EØS-avtalen. Etter vårt syn burde Regjeringen ha forhåndsklarert prinsippene for tildeling av kraft med ESA før saken ble lagt fram for Stortinget. Til slutt tar jeg opp forslagene fra Fremskrittspartiet og forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre. | 0 |
Samtlige talere har understreket at dette er en historisk dag. Da blir det påfallende at man har satt av fem minutters taletid til hvert parti, og har gjort dette til en minidebatt. Dette er en historisk dag, og det burde vært en dag hvor Stortinget hadde gått gjennom denne saken i sin fulle bredde, sett på vårt forhold til jødene som minoritet i Norge, og også sett på hva denne saken sier om Norges evne til å håndtere andre minoriteter. Dette er også en sak av stor internasjonal interesse. Det er antakelig nesten ingenting Stortinget gjør i dette året, som kommer til å bli lagt så mye merke til internasjonalt, men derimot så lite i Norge. Med andre ord: Vi burde diskutert dette med den største grundighet. Det er en historisk dag, fordi det er en historisk unnskyldning Norge nå ber vår jødiske minoritet om. Selvsagt var det slik at det var Hitler-Tyskland og nazistene, og til sjuende og sist Hitler personlig, som var drivkraften i jødeutryddelsene. Men vi kan heller ikke se bort fra at nær sagt samtlige norske jøder ble arrestert av norsk politi. De politifolkene som gjorde det, visste selvsagt ikke i sin fulle bredde hvilken skjebne de personene de arresterte, ville møte, men de kunne heller ikke være i tvil om at noe fryktelig ville skje dem. Det var med andre ord nordmenn som deltok med plikttroskap eller iver i den norske versjonen av jødeutryddelsene, og det fortjener vårt jødiske mindretall å bli bedt om unnskyldning for fra Norge. Og dernest, da krigen var over, og man skulle gå inn i erstatningsspørsmålene, gikk vi oss bort i skiftejus, juridiske betraktninger og revisorbetraktninger. Vi glemte den uhyrlighet som var begått mot jødene, og forsøkte å sammenligne med det som også var begått av overgrep og grusomheter mot nordmenn. Men bortsett fra i Telavåg, var det ikke noe sted i Norge hvor man så å si forsøkte å utrydde en hel folkegruppe. Og uhyrlighetene i Telavåg kan heller ikke sammenlignes med det som skjedde med jødene. Til sjuende og sist – 50 år etter – har vi i alle fall mannet oss opp til å be om en unnskyldning som også får økonomiske konsekvenser. Men selv om dette er bra og gledelig, og selv om både regjeringen Jagland, regjeringen Bondevik og flertallet i justiskomiteen fortjener honnør for det som nå har skjedd, kan vi ikke se bort fra at det holdt på å gå helt galt. Det holdt på å gå helt galt da Skarpnes-utvalget kom med sin innstilling. Det var et utvalg som gikk seg bort i revisorbetraktninger og skiftejus 50 år etter at krigen var slutt, framfor å se på det moralske, politiske, filosofiske og verdighetsmessige oppgjør denne saken krevde. Og det holdt også – riktignok i mye mindre målestokk – på å gå litt galt i justiskomiteen, der man begynte å innkalle tilfeldige enkeltpersoner og relativt perifere internasjonale organisasjoner som høringsinstanser på linje med dem som representerer de jødiske minoritetene selv. Hvis vi overførte det som skjedde i justiskomiteen, til vår kirke i kristelig sammenheng, ville det være som om man samtidig som man innhentet synspunkter fra kirkemøtene og bispekollegiet, også innhentet noen enkeltpersoner som hevdet seg å representere kristenheten. Og samtidig som man innkalte Kirkenes Verdensråd, eller ikke innkalte dem i det hele tatt, innkalte man en relativt tilfeldig gruppe som representerer særstandpunkt innen kristendommen. Denne måten å håndtere et mindretall på, er alvorlig, fordi det sier noe om vår evne som flertallskristne – protestanter, eller hva man nå velger å kalle oss – til å håndtere mindretall. En annen gang kan det være muslimer, hinduer, buddhister eller andre religiøse mindretall det gjelder. Nå går man inn i et oppgjør som jeg støtter. Jeg støtter fullt ut flertallsinnstillingen fra komiteen, og det gjør SV også. Vi støtter det regjeringen Bondevik har lagt fram, men det må være soleklart at dette oppgjøret nå må gjennomføres slik det står i innstillingen, i et tett samarbeid med og under avgjørende innflytelse av Det Mosaiske Trossamfund. Det er så få jøder i Norge at det er ikke mulig å drive én barnehage og én eldreinstitusjon for ortodokse, én for reformerte og én for konservative jøder, slik man f.eks. kan gjøre i Israel. I Norge vil det jødiske samfunn bare kunne overleve hvis det holder sammen på tvers av motsetninger, på tvers av ulike religiøse tendenser, og det klarer det mosaiske trossamfunn. Det er også grunnlaget, tror jeg, for deres framtidige eksistens under det trykket som en flertallskultur som den norske alltid legger på et mindretall. Men trass i det nødvendige selvoppgjøret som vi ikke riktig får tatt på grunn av tiden, vil jeg likevel til sjuende og sist uttrykke at dette er en gledens dag, fordi vi nå endelig har fått brakt denne saken i havn og har fått tatt først og fremst det moralske, men dernest det økonomiske oppgjør med den skjebne norske jøder led. | 1 |
Eg vil oppmoda Presidentskapet om å gje høve til fem replikkar etter innlegg frå statsrådane, slik at partia slepp til, så me i dei komande debattane slepp å venta til treminuttsinnlegga. Sentrumsregjeringa foreslo ein reduksjon på 800 mill. kr på forsvarsbudsjettet. Eit noko labert, men likevel forsøk på å gjera noko innafor Forsvaret. Forsvarsministeren var veldig raskt ute og sa seg lei for sine eigne handlingar, m.a. i forhold til Kystvakten. Det som eg lurer på i fyrste omgang, når eg ser av budsjettinnstillinga at fleirtalet, som består av Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre, brukar uttrykk som «meget kritikkverdig» og «uten at en i det minste sikrer at Stortinget forelegges et tilstrekkeleg beslutningsgrunnlag» og «uforsvarlig» – ein brukar altså ganske kraftige skyts – det er korleis forsvarsministeren taklar den kritikken som der kjem fram. Føler han at han har fleirtalet sin tillit? Så til budsjettet som no blir vedtatt. Er forsvarsministeren av den oppfatning at dette budsjettet tar omsyn til den sikkerheitspolitiske situasjonen som me har, nemleg at det ikkje er nokon militær trussel? Inneber dette budsjettet den naudsynte omlegginga av norsk forsvar? Så til problemstillinga knytt til NATO si framtidige verksemd. Nå har ein hatt eit vedtak om bombing av Kosovo som på ein måte kan danna presedens. USA ønskjer nå å gå vidare på dette området ved å opptre som eit verdspoliti. Korleis stiller statsråden seg til dette, eventuelt korleis stiller han seg til at andre land då vil opptre liknande, og kva trur statsråden dette vil tyda for FN? Nå kan det vera at ein treng ein heil kveld på å forklara meg det, men du får prøva å svara så kort som mogleg. Det hadde òg vore kjekt å høyra litt om dette med Tyskland, som nå foreslår at ein skal gå vekk frå «first strike»-taktikken når det gjeld atomvåpen, for det er jo òg ei sak som m.a. SV har vore veldig opptatt av. Fregattsaka kjem du heller ikkje unna, forsvarsminister. Eg må seia meg einig med dei utanfor dette huset som kritiserer dei innstrammingane som alle parti utanom SV står for. Dei vil føra til høgare arbeidsløyse, og verftsindustrien vil få problem på grunn av at investeringar på sokkelen går ned. Kva ser forsvarsministeren føre seg når det gjeld å syta for at fregattane blir bygde i Noreg? | 1 |
Det ligg ei satsing på Kystvakta inne i langtidsplanen for Forsvaret. Det har vore ein viktig del av å få planen på plass, fordi Kystvakta kjem til å spele ei enda viktigare rolle for Noreg i åra som kjem, sjølvsagt med omsyn til sivile oppgåver, men òg som ein del av Forsvarets struktur. SV kjem til å leggje vekt på at dei skal få ei god oppfølging i sine budsjett til neste år, men ikkje minst at dei skal liggje inne i langtidsplanen mot 2012, og at dei skal prioriterast enda sterkare i den neste langtidsplanen. | 1 |
Da er også statsråden på linje med det jeg kaller de beste krefter i EU. For dette er ikke noe norsk spørsmål – det er et allment spørsmål hvordan reglene blir praktisert, og kvinnelobbyen i EU har nå tatt initiativet til en kampanje som går på å se på hvordan kjønnsbasert forfølgelse gir eller ikke gir grunnlag for asyl og opphold. Det er en sak jeg allikevel har behov for å ta opp med statsråden, og det går på praktiseringa. Flyktningerådet sier i sitt tidsskrift På Flukt at noe av årsaken til at så få kvinner blir trodd, er at det ikke er god nok kunnskap verken om regelverket eller om kvinnenes situasjon i de landene de kommer fra, og at de kanskje – jeg vil tilføye – ikke tar det nok på alvor. Jeg synes denne situasjonen og situasjonen for voldtatte kvinner i Norge – altså hvordan vold mot kvinner er blitt tatt på alvor eller ikke tatt på alvor i Norge – har veldig klare paralleller, som vi som kvinnelige politikere må følge opp. | 1 |
Spørsmålet lyder: «Seksjon for vegforvaltning hos Statens vegvesen måler hvert år tilstanden på mesteparten av riksveinettet. Tall for perioden 2000–2009 viser gradvis forverring; veiforfallet har samlet økt med 48 pst. Også tilstanden for fylkesveinettet er bekymringsfull, og i 2010 var hele 53 pst. av fylkesveinettet klassifisert som dårlig eller svært dårlig målt på tilstand i veidekket. Hva er statsrådens plan for å få redusert veiforfallet, og når kan bilistene regne med at både riks- og fylkesveier i hovedsak har god tilstand?» | 0 |
Kredittmeldingen får sjelden stor oppmerksomhet, verken i finanskomiteen eller i Stortinget. Og selv om årets melding er et unntak, er det ingen grunn til å bli videre imponert, verken over innholdet, som kommer fra Regjeringen, eller over de resultatene som komiteflertallet har lagt frem. På ett viktig punkt er riktignok Fremskrittspartiet med i komiteflertallet, og det gjelder statlig representasjon i forretningsbankenes styrer. Det er etter vårt skjønn helt vesentlig at så lenge staten har eierinteresser i disse bankene, må det legges vekt på å skille mellom statens rolle som konsesjonsmyndighet og statens rolle som eier. Og da er det viktig at det ved forvaltningen av de statlige eierinteressene legges avgjørende vekt på forretningsmessige hensyn, og ikke på andre vikarierende momenter avhengig av hvilke partier som er i regjeringsposisjon. Men det som har aktualisert seg, blitt aktuelle spørsmål, i denne debatten, er: Hva er det som ligger i begrepet «nasjonalt eierskap» fra flertallets side? Og like mye: Hvilken definisjon er det man har i forhold til begrepet «sterk norsk løsning»? Etter Fremskrittspartiets syn legger flertallet her opp til en politikk overfor norske finansforetak som verken er en fordel for finansnæringen selv eller for samfunnet, som næringen faktisk betjener. Den enorme passivitet som både regjeringspartiene og Arbeiderpartiet utviser i denne saken, svekker norsk finansnæring. Meldingen gir ingen signaler om et ønske om å harmonisere det norske regelverket for finansnæringen med det som er vanlig internasjonalt for å sikre konkurransedyktige norske finansinstitusjoner. Meldingen er rimelig blottet for strukturpolitiske problemstillinger. Den burde også ha omhandlet hvilken rolle man mener finansnæringen skal spille i det norske samfunn. Drivkraften bak mange av de strukturelle løsningene som næringen søker, skyldes jo ikke egenskaper ved selve næringen, men de endringene som skjer ellers i samfunnet. Og ønsker man å vurdere hvilken rolle norske banker skal spille i samfunnet, og samtidig se på hvilke behov som ulike kundegrupper har, burde myndighetene bidra til en struktur for næringen gjennom å vurdere både rammebetingelser og eierskap. Fremskrittspartiet har hele tiden ment at både kompetanse og kapital er nøkkelord i forhold til de krav og de behov som norsk næringsliv har til finansnæringen. For store deler av kundemassen er dagens lokale, regionale og nasjonale banker gode leverandører av de tjenestene som kundene etterspør. Men for en rekke andre bedrifter, særlig de største og internasjonalt rettede, kan ikke norske banker i dag tilby tilstrekkelige tjenester, og det er allerede avspeilet gjennom de valg som bedriftene har tatt gjennom å velge utenlandske bankforbindelser, som har den tilstrekkelige kapitalen og kompetansen. Og da ligger Stortingets utfordring i å ta de strukturelle grep som setter norske banker i stand til også å betjene de kundene. Den omfattende konsentrasjon og internasjonalisering som foregår både innenfor og utenfor finansnæringen, kan ikke ignoreres av norske myndigheter bare fordi man ikke liker at det skjer. I dag står norske myndigheter i veien for norske finansinstitusjoners evne og vilje til å posisjonere seg. Norske forretningsbanker må gis anledning til å inngå i fusjoner, i allianser og i oppkjøp. I en slik sammenheng må staten som eier av bankaksjer vurdere det økonomiske tilbudet og behovet for en ytterligere styrking av tilbudet til norske kunder. Det er på høy tid at norske myndigheter erkjenner nødvendigheten av deltakelse i et europeisk kapital- og finansmarked. Et slikt felles marked betyr at landene konkurrerer om viktige etableringer, at aktører i det norske markedet kan være underlagt andre rammebetingelser enn de i dag eksisterende særnorske, at konkurransepolitikk ikke lenger bare er et nasjonalt anliggende, men et internasjonalt spørsmål, og at særnorske reguleringer kan ha direkte negative næringspolitiske konsekvenser. Egentlig burde rammebetingelsene satt av myndighetene, konsentreres rundt det å regulere tilstrekkelig soliditet, effektiv konkurranse, ivareta forbrukernes og bedriftenes minimumsinteresser og harmonisere regelverket i størst mulig grad med EU. Kravet til kjernekapital bør harmoniseres med andre land, eierbegrensningsreglene burde fjernes for å stimulere til likviditet og aktivt privat eierskap, krysseierskapsreglene må harmoniseres og sikringsfondsordningen må være mer i samsvar med ordningene i konkurrentland. Svært lenge har norske myndigheter løpt etter utviklingen istedenfor å feste grepet og stimulere til struktur- og produktutvikling gjennom en offensiv endring av rammebetingelsene. Men det mangler kontant handlekraft fra flertallet i denne salen. Det foreligger et konkret bud på Kreditkassen, og flertallet makter verken å gi uttrykk for salgsvilje eller andre konkrete løsninger. I stedet utsetter flertallet å ta stilling til spørsmålet under påskudd av at man først vil finne en løsning for en heleid norsk variant, og man har, i hvert fall så langt, ikke i klare ordelag gitt uttrykk for at det blir Kreditkassen. Det hele blir svært underlig for meg når staten eier 60 pst. av DnB og dermed kontrollerer denne bankens fremtid. Jeg vil derfor ta opp forslaget fra Fremskrittspartiet og Høyre om at statens aksjer i Kreditkassen selges snarest. For øvrig kan jeg ikke se så mange gode grunner til at staten skal måtte eie aksjer i norske banker i det hele tatt for å ivareta norske interesser. Fremskrittspartiet har faktisk også i denne prosessen utvist vilje til å finne subsidiære løsninger for å skape så bredt parlamentarisk flertall i denne salen som mulig. Men det har også blitt ignorert. Alle våre forsøk på å komme i dialog med både regjeringspartiene og i og for seg Arbeiderpartiet har på en måte bare blitt parkert. Man har ikke vært interessert i den type dialog, og det kan vi bare ta til etterretning. Uansett må man dessverre konkludere med at flertallets håndtering av disse svært sentrale spørsmålene ikke akkurat har bidratt til å styrke norsk renommé i utlandet, og det er grunn til å frykte konsekvensene dette kan få for andre børsnoterte selskaper hvor staten har eierinteresser. Helt til slutt vil jeg vise til forslag som også er tatt inn i Innst. O. nr. 19 om finansieringsvirksomhet, som skal behandles i Odelstinget senere i dag. Fremskrittspartiet fremmer der en rekke lovendringsforslag som nettopp går i retning av å EU-harmonisere regelverket for norske finansinstitusjoner. | 0 |
Høyre har en spesiell forkjærlighet for kommersielle, private aktører innen helsevesenet. Ser ikke Høyre at økt privatisering fører til økt ulikhet, og at mange private sykehus kan føre til tapping av de beste legeressursene, uforholdsmessig høye lønninger, urettferdige konkurransevilkår for det offentlige og at det blir en vridning i favør av de enkleste diagnosene, mens de tyngste pasientene risikerer å vente lenge? Hvorfor ikke heller satse pengene på det offentlige helsevesenet enn å støtte opp om aktører som skal tjene mest mulig penger? | 1 |
Jeg takker statsråden for svaret. Jeg ser at bl.a. Norges Naturvernforbund også har bedt om en innstramming i regelverket, og de viser til føre-var-prinsippet. Det har vi jo diskutert i en rekke andre sammenhenger her, så vi skal kanskje ikke ta opp det. Ut fra at dette er et problem som berører en rekke lover og forskrifter og for så vidt også flere departementer: Ser statsråden behov for at SFT, som skal - holdt jeg på å si - kontrollere det som har med forurensning å gjøre, kanskje får et klarere fokus på bruken av veisalt? | 0 |
Jeg kan vel kanskje åpne med å si at det føles litt klamt med den medynk representanten Skei Grande har med meg. Men hun har samtidig helt rett: På et tidspunkt gav jeg uttrykk for at jeg ikke ønsket de nye terminalene til Norsk Tipping satt ut. Det bygde jeg på de terminalene som Valgerd Svarstad Haugland viste oss i 2004. Vi hadde ikke fått noen signaler om at de spillene skulle endres. Etter det har jeg vært på besøk hos Norsk Tipping. De har også innsett at disse terminalene, på det tidspunktet, hadde spill som var avhengighetsskapende og aggressive. Jeg hadde også møter med statsråd Giske om det samme, som forsikret oss om at disse spillene skal bort. De spillene som skal være på terminalene, skal ikke være mer aggressive enn noen av de andre spillene som Norsk Tipping har i dag. For meg er det forsikring god nok, og det var også forsikringer som gjorde at vi så oss i stand til å akseptere, som jeg også sa i stad, den nye teknologiske plattformen for Norsk Tipping. Så til representanten Molvær Grimstad. I 2003 og framover hadde jeg mange møter med daværende statsråd Svarstad Haugland. Det var SV som var garantisten for at hun kunne dra dette akkurat så langt hun ville. Jeg tror det gikk fram av mitt forrige innlegg at vi ville gå mye lenger. Hun visste at alle tiltak hun ville iverksette, ville vi støtte. Det må være ubehagelig å vite at det i den perioden lå forslag på bordet som helt klart ville ha stoppet ny rekruttering til spilleavhengighet. I perioden fra 2003 til den forrige regjeringen gikk av, fikk vi, som undersøkelser viser, 50 000 nye spilleavhengige uten at det ble løftet en finger. Det må være ubehagelig. | 1 |
Først vil jeg få lov å gi ros for et veldig godt innlegg med mange konstruktive innspill – det var mye innhold. Av hensyn til representanten Jon Lilletuns stemme skal jeg prøve å formulere et ja–nei-spørsmål. Kristelig Folkeparti har, som representanten var inne på, vært opptatt av bistand og utvikling særdeles lenge, og har kanskje vært et av de partiene i Norge som har ført den fanen høyest. Afrika, og særlig det sørlige Afrika, har vært det området man nok har fokusert mest på, både med midler og med andre mål. Er representanten fornøyd med det vi ser i det sørlige Afrika etter så mange år med bistand? | 0 |
Mener statsråden at Nærings- og handelsdepartementets eierskapsutøvelse i saken er et eksempel til etterfølgelse for andre mindretallsaksjonærer i næringslivet? Og videre: Kan statsråden si noe om hva ledelsen i Hydro etter hans syn burde ha gjort annerledes i avviklingen av opsjonsprogrammene for å bevare tilliten hos Nærings- og handelsdepartementet? Og et siste spørsmål: Mener statsråden at det er noe i saken som kan gi grunnlag for selvkritikk? | 0 |
Representanten Høybråten nevnte Bondevik-regjeringens gode sosiale profil. Jeg har tenkt å utfordre ham litt i forhold til det. Det man ser i disse dager og har sett i de senere år, er en økende strømpris. Det rammer dem som har lite, og folk flest. Det siste Bondevik-regjeringen gjorde før den gikk av, var å øke elavgiften til over 10 øre. I tillegg har man fjernet utjevning av nettariffer, noe som vil medføre at nettleien kommer til å bli ganske mye høyere. Det siste har vært en viktig post for Fremskrittspartiet i budsjettforhandlingene, der vi har klart å gjeninnføre denne utjevningen. Spørsmålet mitt til Høybråten vil være: Vil man fortsatt ha en sosial profil når det gjelder strøm, og be folk gå på sosialkontoret og få dekket strømregningen, slik Einar Steensnæs gjorde for noen år siden? | 0 |
La meg bare først si at jeg skal gjøre hva jeg kan for at representanten Gundersen skal få svar på rovviltspørsmål, som hyppig stilles. Hvis ikke jeg er til stede, skal selvfølgelig en annen svare på spørsmålet på vegne av Regjeringen. Vi legger til rette for den måten å svare på, og så må Gundersen enten vente, hvis jeg er i utlandet, eller la en annen svare. Når det gjelder det saklige, er Gundersen meget vel kjent med den todelte målsettingen vi har. På den ene siden ønsker vi, i tråd med Stortingets rovdyrforlik, å ta vare på de fire store rovdyrartene i Norge. På den annen side ønsker vi å legge til rette for landbruksnæringen, bl.a. med beiteområder for sau og storfe og andre som kan være truet av rovdyr. Denne vanskelige kombinasjonen skaper konflikter og lokale problemer. Det er det ingen grunn til å legge skjul på. Ett av virkemidlene for å bidra til å løse dette har vært inngjerding. Det har også vært av de virkemidlene som ofte har blitt krevd av bygdefolket selv. Men som alle andre virkemidler er heller ikke det uten problemer og kontroverser. Vår oppfatning er at dette har vært et vellykket virkemiddel opptil flere steder. Det er et virkemiddel som skiller store rovdyr fra sau i tid og rom, og man har kunnet innrette det slik at det ikke fører til andre store problemer. Man kan ta det ned om vinteren, og det har vist seg at hjort kan hoppe over. I all hovedsak fungerer det, men det er et virkemiddel som krever omfattende og grundig planlegging i forkant. Tiltakshaver må sørge for å ivareta interesser med hensyn til andre dyr og friluftsliv, og det er viktig å sikre en tett dialog med både grunneiere, kulturminnemyndigheter og andre lokale parter. De utfordringene som vi står overfor her, skal vi forsøke å møte etter beste skjønn. Gjerder kan være et estetisk problem og kan føre til ulemper for andre. På den annen side har det vist seg å være et godt virkemiddel for å redusere de lokale konfliktene. Jeg er overbevist om at representanten Gundersen som jeg er opptatt av å sørge for at vi får til et forvaltningsregime for rovdyr - i tråd med Høyres ønske - som minimaliserer de lokale konfliktene. | 1 |
Framstegspartiet bruker omgrepet «sjokkert», og ikkje det som Siv Jensen pleier å bruka, «dypt sjokkert», om det som no skjer med tog og dei løysingane som blei lagde fram. Eg må seia at dersom nokon hadde fortalt meg at Framstegspartiet skulle ta opp ein interpellasjon om toget for to år sidan, hadde eg tenkt at det blir jaggu meg interessant. Då hadde dei kome med eit forslag t.d. om kvifor det er viktig ikkje å byggja ut meir tog, for det sosialistiske togprosjektet er ein trussel for privatbilismen. Då hadde interpellasjonen kanskje heitt det, eller så hadde han heitt noko om kvifor det ikkje er viktig å satsa på tog, men å satsa på motorveg. At nokon frå Framstegspartiet kan vera sjokkerte over det som skjer her i dag med det utgangspunktet dei har, er sjokkerande. For dersom me går tilbake og ser på kva Framstegspartiet har gjort – altså partiet til interpellanten, som no plutseleg har blitt togentusiast fordi det er mykje misnøye med toget – er det slik at då ein gjekk til forhandlingar med Hareide og Schou i regjering, gjekk ein ikkje dit med spørsmål om ein skulle plussa på jernbanebudsjettet, nei ein kom med minus. Ein kom til regjeringa til Hareide og Schou og sa: Nei, me må kutta i jernbanebudsjettet. Det var dei krava som kom frå Framstegspartiet. Så prøver ein no å vera frustrert over denne regjeringa fordi ein ikkje har rydda opp i togkaoset, når forklaringa ligg i at Framstegspartiet og dei borgarlege partia ikkje prioriterte toget – dei forhandla det faktisk ned. Då er det ganske irriterande å høyra at dei blir indignerte over at me kjeftar på dei. Det skulle vel berre mangla! Eg veit ikkje om eg føler meg som ein veldig syndar, men eg forstår godt at Hareide og andre gjer det. Når dei har mishandla toget så lenge, er det jo klart at dei er syndarar, sjølv om eg ikkje er han som dømmer i dei sakene! Eg trur at me ser at me har klart å snu satsinga på jernbanen i Noreg. Me ser at me no bruker meir pengar – tre–fire gonger så mykje – men me har utfordringar likevel. Og for all del, Hareide, utfordringane med eit forlik er greitt når forliket består i å plussa på meir pengar, det er jo enkelt. Men kjem Kristeleg Folkeparti med eit forslag til kva ein skal prioritera, eller er det berre for å verka venlege mot Regjeringa at dei foreslår eit forlik? Kva det betyr, er interessant å høyra, for det høyrest ikkje ut som om Hareide er ute etter eit forlik når han er ute i tv-stasjonane. Då er det noko heilt anna han er ute etter, og det er å rakka ned på Regjeringa. Eg trur Kristeleg Folkeparti må bestemma seg for om dei vil vera vener med oss, eller om dei vil fortsetja å vera uvener og leika litt med dei lenger til høgre. Så eit par utfordringar som eg synest er interessante, òg i forhold til det Halleraker og andre tek opp om finansiering. Eg synest at toget har eit problem i Noreg, fordi det blir diskriminert. Flyselskapa har avgifter, og dei har taxfree. Dei skaffar seg inntekter. Dei kan låna pengar, og dei har ikkje utbyttekrav. Bilen rullar av garde på ny asfalt, fordi det er bomstasjonar som skaffar inntekter heile vegen. SV ville gjerne ha brukt nokre av dei pengane som bilistane kjører inn, på toget, men det ser ut til å vera vanskeleg. Men det er éi løysing. Me kunne òg sjå for oss andre løysingar for å skaffa toget faste inntekter utover budsjett. Så eg meiner det er eit dilemma for Regjeringa òg at toget blir diskriminert finansielt. Så vil eg seia til slutt: Eg trur at det er lurt det som statsråden seier ho skal gjera, ho skal sjå på tempoet på bl.a. utbygginga Oslo–Ski. Statsråden har forstått at det ikkje er noka motsetjing mellom å byggja Oslo–Ski som høgfartsbane eller som ein lokalbane. Tvert imot er det ei styrking dersom ein gjer to ting samtidig og det ikkje kostar noko særleg meir, for då er ein i gang med framtidas løysing, samtidig som ein løyser problema lokalt i Oslo. | 1 |
Jeg takker for svaret. Det er jo klart og greit: Statsråden ønsker ikke å gjøre noen ting for å hjelpe mennesker som er i den situasjonen det her er snakk om. Statsråden nevner at forskjellige interesser må veies opp mot hverandre. Jeg har lyst til å spørre om jeg forstår statsråden rett hvis jeg antar at det er slik at utleiers interesser her må veie tyngre enn interessene til eldre leietakere. | 1 |
Til det siste: Jo, selvfølgelig er vi det, vi er nødt til å forholde oss til det som skjer. Nå føler vi allikevel at uavhengig av det, er ikke et eventuelt norsk medlemskap i EU en type hastesak – nå har det skjedd en endring, og da hopper vi på toget – det må skje etter en forutgående grundig debatt. Derfor er vårt standpunkt i denne fireårsperioden veldig klart og greit, og noe som jeg er veldig komfortabel med. Når det gjelder forholdet til Irak og sanksjoner og eventuelle aksjoner, er det riktig at USA overhodet ikke har konkludert. Det jeg prøvde å påpeke, var at utenriksministerens uttalelse satte oss i en form for tvangstrøye, hvor vi allerede nå konkluderte med at om USA skulle finne ut at det var aksjoner man fant det riktig å gå til, ville vi nærmest ha sagt nei på forhånd. En slik uttalelse fant jeg unødvendig. Man kunne ha avventet den debatt som foregikk, og – selvsagt i de fora man møter amerikanerne – fremsatt vårt syn på saken og fått de opplysninger fra amerikanerne som de måtte ønske å diskutere med oss, og vi måtte ønske å diskutere med dem. Så det var tidspunktet for denne uttalelsen – jeg har ikke gått til forsvar for noen aksjoner mot Irak nå, men vi skal ikke avvise det, så lenge det er en del av en debatt hvor bl.a. USA er ledende. | 0 |
Det er mykje i budsjettet til Framstegspartiet eg kunne spurt om, men i lys av innlegget til representanten Jensen vil eg ta opp noko anna. Forfattaren Jon Risdal har skrive ei bok som heiter Unnskyld!. Der beskriv han ifølgje Ukeavisen Ledelse fem fasar i ei unnskyldning: «Enighet om hendelsesforløpet, den som unnskylder seg aksepterer skyld gjennom å ta ansvar for egne handlinger, anger, den som har gjort noe galt gjør opp for seg på en raus måte og lovnad om at det aldri skal skje igjen.» Eg stiller meg spørsmålet om det vi hørte no, eigentleg var ei unnskyldning. Men eg ønskjer å gi representanten Jensen moglegheita til å bekrefte at ho gjer det på ein raus måte, med ein anger og lovnad om at det ikkje skal skje igjen. Så er det òg representantar i Framstegspartiet som har teke opp spørsmålet om Framstegspartiet andre gonger har gått for langt, f.eks. Kristian Dahlberg Hauge, toppen til Framstegspartiet i Trondheim, som seier: «Men jeg vil ikkje legge skjul på at jeg er kritisk til at noen av våre har spisset budskapet for mye, og vært for ytterliggående.» Han nemner Christian Tybring-Gjedde og Per-Willy Amundsen. Er Siv Jensen einig i det? | 1 |
Det er mulig at angrep er det beste forsvar. Men det som er bemerkelsesverdig, er jo ikke at SV ønsker å gi støtte til fylkeskommunene for å dekke deres underskudd, slik at man kan gjennomføre andre tiltak som det er behov for. Det er jo det det dreier seg om. Hvordan ivaretar man videregående skoler på en skikkelig måte, der man ikke har en svær gjeld å ta med seg videre? Hvordan ivaretar man kulturtilbudet på en skikkelig måte, der man ikke har en svær gjeld å ta med seg videre? Hvordan ivaretar man veitilbudet i de ulike fylkene, også i representantens hjemfylke, Møre og Romsdal, på en anstendig måte? Det er jo spørsmålene. Det Fremskrittspartiet på en helt utrolig måte klarer, er å melde seg ut av den debatten – kanskje fordi man er imot fylkeskommunen, jeg vet ikke – ved å si at man ikke skal rydde opp i den gjelden som fylkeskommunene nå sliter med, når staten overtar sykehusene. Det Dokument nr. 8-forslaget som er lagt fram, der SV er medforslagsstiller sammen med Arbeiderpartiet og Senterpartiet, tar jo nettopp utgangspunkt i det. Det ville være en helt destruktiv tilnærming hvis man sier at fordi fylkene har opparbeidet seg gjeld som en konsekvens av at de har drevet sykehusene, får de ha det så godt nå som staten overtar. Det er jo ikke den enkelte fylkespolitiker – selv om man skulle ha mye imot dem, det har ikke jeg personlig, men det er det mulig andre har – som rammes av det. Det er befolkningen i disse fylkene som rammes av det. Derfor er det selvfølgelig veldig viktig for SV at vi nå setter fylkeskommunene i stand til å ivareta sine andre oppgaver på en skikkelig måte. Jeg har registrert at Høyre tidligere har vært opptatt av det samme. Jeg håper at Regjeringen på sikt kommer tilbake med en gjeldsletteplan for fylkene, slik at man får vitale fylker også nå som staten skal drive sykehusene videre. Det er den problemstillingen Dokument nr. 8-forslaget dreier seg om. | 1 |
Denne energimeldinga er jo ikkje noko som Framstegspartiet er åleine om å etterspørje. NHO spør etter ho, LO spør etter ho. Alle miljøvernorganisasjonane spør etter ho. Energi Norge spør etter ho, og alle meiner at dette er eit fundament for å nå dei klima- og miljømåla som vi som nasjon har forplikta oss på. Vi har alle registrert den interne maktkampen i Senterpartiet, der partileiar Navarsete forsøkjer å avsetje delar av statsråd Borten Moe sitt mannskap. Dei fleste kan naturlegvis tenkje seg bakgrunnen for det, for eg registrerer at statsråden har fått statssekretær som tidlegare var i Natur og Ungdom, til å halde seg i øyra. Då er spørsmålet: Er det slik at norsk industri – og nasjonen elles – må akseptere å vere offer for internkamp i Senterpartiet, eller vil no statsråden skjere igjennom og avslutte denne prosessen ein gong for alle og kome til Stortinget med ei etterlengta energimelding? | 0 |
SV er meget glad for Regjeringas historiske satsing på kultur. Ingen tidligere regjering har brukt så mye penger på kultur, og i år har vi for første gang en økning på over 1/2 milliard kr på statsbudsjettet. Det er bare å si hurra. Grunnlaget for Regjeringas kultursatsing er lagt gjennom Kulturløftets mål om at 1 pst. av statsbudsjettet skal gå til kulturformål innen 2014. Dette har vært et av SVs forslag i våre alternative kulturbudsjett i mange, mange år, og det føles godt å få være med på å få dette løftet på plass. Satsing på kultur betyr flere arbeidsplasser, integrering, fattigdomsbekjempelse, helse, livskvalitet, læring og næringsutvikling. Men kulturpolitikken må respektere kunstens og kulturens egenverdi, samtidig som vi gjennom et kulturløft også bidrar til å nå andre samfunnsmål. Kulturpolitikkens viktigste oppgave er å legge til rette for et mangfold av ulike kulturtilbud og kunstneriske uttrykk. Dette blir spesielt viktig når vi nå går inn i mangfoldsåret i 2008. Et prioritert mål i kulturpolitikken er å sikre at alle får tilgang til kunst- og kulturopplevelser, samt å sørge for at muligheten til å uttrykke seg gjennom kunst og kultur ikke er avhengig av geografiske eller sosiale skillelinjer. SV vil understreke at det for framtida betyr at vi i større grad må se på den fylkesvise fordelinga av statlige kulturmidler. Det er i dag store forskjeller i bevilgning pr. innbygger. Dette har sin naturlige forklaring i at noen fylker har flere store og tunge institusjoner enn andre, men skal vi få til en satsing på kultur over hele landet, er det viktig at det blir satset på nye etableringer og nye uttrykk i de deler av landet som får lite kulturkroner pr. innbygger. Et annet moment er likestillingsperspektivet i kulturpolitikken. Vi er kommet et godt stykke på vei, med en kulturminister som har vært villig til å løfte fram likestillingsspørsmålene i kulturpolitikken. Men vi har en lang vei å gå – i alt fra opptak ved studier til roller for eldre kvinnelige skuespillere. Det er viktig for mangfoldet, uttrykket og opplevelsen at begge kjønn er representert i norsk kulturliv, og SV er glad for at det er et mål for Regjeringa å sørge for like vilkår for kvinner og menn også innafor kulturfeltet. Det er viktig å skape gode arbeidsvilkår for kunstnere og kulturarbeidere. Det er nødvendig for den kunstneriske friheten og for at mangfoldet sikres. Det betyr også mye for rekrutteringa av unge kunstnere. Det er også viktig å sikre opphavsmenns og utøveres rettigheter på kulturfeltet. De nasjonale og regionale kulturinstitusjonene er viktige kulturformidlere, men det er også ekstremt viktig at de frie gruppene på scenekunstfeltet får sikre og forutsigbare rammevilkår. Norge er et lite språkområde, og det norske språket er under konstant press. Det er derfor behov for en offensiv språkpolitikk, slik at norsk forblir det foretrukne språket i alle deler av norsk samfunnsliv. Det offentlige har et spesielt ansvar for å ta vare på kulturområder som har verdier utover en rent kommersiell appell. Markedet kan ikke alene sikre tilstrekkelig kvalitet, nyskaping og mangfold innafor kulturlivet. Til slutt vil jeg understreke at satsinga på barn og unge er vesentlig for at vi i et framtidsperspektiv skal kunne rekruttere nye kunstnere og, ikke minst, utvikle nye kunst- og kulturuttrykk. Satsinger som kulturskolen og Den kulturelle skolesekken er viktige i den sammenheng. Barn og unge får gjennom disse aktivitetene opplæring i å bli krevende og dyktige kunst- og kulturbrukere, og ikke minst utøvere. Derfor er det så viktig at disse tilbudene utvikles og blir et tilbud til alle barn. Jeg gleder meg og ser fram til Mangfoldsåret i 2008 og håper at kulturinstitusjoner over hele landet har barn-og-unge-perspektivet i tankene i Mangfoldsåret. | 1 |
Senterpartiets leder, Liv Signe Navarsete, og NHOs tidligere direktør, John G. Bernander, dundret mot formuesskatten under et besøk hos Aass Bryggeri i Drammen den 13. desember 2011. I Norges største bryggeri går over to tredjedeler av utbyttet til formuesskatt. Navarsete og Bernander mener at det haster med en utredning om denne særnorske skatten før den gjør mer skade, står det. Eieren, Terje Aass, tok ut 1,2 mill. kr i utbytte i 2011, og han måtte betale 850 000 kr i formuesskatt. Til BedreSkatt sier Navarsete at det er urettferdig å betale formuesskatt når en bedrift går med underskudd. Jeg er så enig, så enig! Så har man hatt angrep på angrep på Fremskrittspartiet og Høyre i dag, og det er blitt sagt at det blir usosialt og mer til de rike. Jeg har to spørsmål: Er Terje Aass blitt en av de rikingene som nå skal tas? Hva mener egentlig Senterpartiet om formuesskatten? | 0 |
Jeg takker justisministeren for svaret. Det er positivt at Regjeringen nå aktivt går ut og søker informasjon om Echelon. Mistanken mot Echelon dreier seg bl.a. om at amerikansk etterretning kanskje bidrar med informasjon som kan gi amerikansk næringsliv konkurransefortrinn framfor europeisk. Tysk etterretning gikk allerede i 1998 ut og advarte tysk næringsliv mot avlytting, og har gitt råd om beskyttelse i forhold til dette. Justisministeren var inne på hva som gjøres for å redusere sårbarheten på norsk side overfor norsk næringsliv, men jeg vil gjerne høre om det kan være aktuelt – før dette arbeidet er ferdig – å gå ut med advarsler vedrørende den informasjonen som kommer fram under Regjeringens undersøkelser knyttet konkret til Echelon. | 1 |
Regjeringen har lagt fram en god og grundig stortingsmelding med konkrete forslag til tiltak for å få en skole som bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. «…og ingen sto igjen» er en ambisiøs melding – og det skal den være. Vi vet gjennom undersøkelser og forskning at vi har en skole som ikke er med på å utjevne forskjeller, men reproduserer og til en viss grad faktisk forsterker disse. Det er ikke tilfeldig at det er en SV-statsråd som legger fram en slik melding, for SV er opptatt av den enkelte elev og at alle elevene skal lykkes i sitt eget liv og i skolen. I altfor mange år og til altfor mange barns fortvilelse har man levd i den troen at barn modnes med tiden. Klarer ikke lille Espen å lese, skrive eller å skjønne matematikk, vil dette modnes med alderen. Men slik er det ikke. Det som har skjedd, er at altfor mange barn har mistet så mye kunnskap og har ikke sett noen mulighet til å ta dette igjen i etterkant. Det har igjen ført til at altfor mange barn har vendt seg imot kunnskap og imot skolen. Jeg har lest en artikkel fra ADHD-foreningen der det står at det tar om lag fire år for et ADHD-barn å få en diagnose, og først etter diagnosen får barnet som oftest hjelp. Barn skal ha hjelp når de trenger det, ikke når det er for sent. Dette er et nytt forslag som denne regjeringen kommer med. At opposisjonen føyser det vekk og sier at dette ikke er viktig, får være opp til dem, men det denne regjeringen gjør, er å sette hvert enkelt barn i sentrum – og det er viktig for oss. Eksamensdebatten har vært en debatt som høyresiden har likt å kjøre fram, der eksamen er synonymt med kvalitet i skolen. Det vi vet nå, er at det er mye viktigere å fokusere på den læringsoppbyggende tilbakemeldingen som skjer daglig i skolen. Denne regjeringen vil satse på å styrke elevvurderingen i skolen. SV ønsker å stille krav til elevene hver eneste dag og ikke bare til eksamen. Når deg gjelder evalueringen av Reform 97, viser forskning at systematiseringen av kunnskap i klasserommet er for dårlig. Lærere mestrer ikke å gi god nok tilbakemelding til elevene; hva som forventes av dem, hvordan de skal lære og hvordan de skal utvikle seg. Det gjør denne regjeringen noe med. Jeg må si at jeg blir kraftig provosert av opposisjonen, og spesielt Kristelig Folkeparti, når de sier at denne regjeringen ikke er opptatt av skole–hjem-samarbeid. De tar så grundig feil som det er mulig å ta. I alle tiltak vi iverksetter, har vi hjemmet i sentrum. Det er avgjørende viktig at skole og hjem spiller på lag. Det er nødvendig og avgjørende viktig for at barna skal lykkes i skolen. Men forskjellen mellom Kristelig Folkeparti og oss – SV og Regjeringen – er at når vi gjør noe, så satser vi. Vi holder ord, og vi gjør det vi sier vi skal gjøre. I budsjettet i år har vi økt bevilgningen til FUG. Vi har økt ansvarsfordelingen til Foreldreutvalget for grunnskolen. Vi har også mange merknader om dette i budsjettet. Det var SV som sikret at Kristelig Folkepartis forslag om at Foreldreutvalget for grunnskolen skulle legges inn under direktoratet, ikke ble vedtatt, og at det heller ikke ble vedtatt at man skulle fjerne lovfestingen av Foreldreutvalget for grunnskolen. | 1 |
Jeg vil få lov til å stille et spørsmål til helse- og omsorgsministeren. I disse dager sitter landets kommunepolitikere og skal vedta budsjetter i sine respektive kommuner. Nesten daglig får vi oppslag om at de samme kommunene må kutte i sine pleie- og omsorgstjenester grunnet dårlig økonomi. Det er forslag om redusert bemanning, avhjemling av sykehjemsavdelinger etc. I tillegg til dette advares det nå også mot hvilke konsekvenser finanskrisen vil kunne få for Kommune-Norge og dermed for tilbudet innenfor pleie- og omsorgstjenesten, som sammen med skolen tar den største delen av kommunebudsjettene. Dette får en konsekvens som følge av at vi nå ligger an til å få en betydelig lavere skatteinngang, samtidig som høyere utgifter til sosialhjelp vil slå inn for kommunene. Dette gir grunn til bekymring. Mitt spørsmål til statsråden blir da følgende: Hva vil statsråden foreta seg, gjerne i samarbeid med kommunal- og regionalministeren, for å sikre at pleie- og omsorgssektoren i kommunene får det løftet som både er nødvendig, og er lovet fra Regjeringens side? Eller vil man også på dette området bare følge situasjonen nøye? | 0 |
Dette har vært en lang debatt, med klare standpunkter med hensyn til hvor de forskjellige partiene står. Jeg synes det er viktig å få oppklart et par åpenbare misforståelser. Jeg reagerer litt når enkeltrepresentanter fra regjeringspartiene kommer opp og er veldig opptatt av at dersom man åpner for fri konkurranse, betyr det at kundene vil få et dårligere tilbud. Det er jo faktisk denne salen og Regjeringen som har ansvaret for å sørge for at man i de konsesjonsvilkårene som alle selskapene skal konkurrere på, får med alle de kriteriene man ønsker å legge til grunn. Fra denne talerstolen har samtlige partier, så vidt jeg har registrert, sagt at man ønsker å opprettholde seks dagers ombringingstjeneste. Man er enig om de store linjene. Det er selvfølgelig noen som ønsker å åpne for fri konkurranse, mens andre ikke gjør det. Men det er også enighet når det gjelder dette med banktjenester, hvor Fremskrittspartiet og Høyre i hvert fall er veldig klare og tydelige på at man ønsker å åpne for at Posten selv kan få lov til å velge om man ønsker å opprettholde dem eller ikke. Representanten Irene Johansen utfordret undertegnede på om vi skulle bruke oljepenger. Da kan jo jeg spørre tilbake: Er de 200 millionene som flertallet nå sier at de ønsker å bruke for å opprettholde banktjenester i Post i Butikk og på postkontorene, oljepenger? Det kan jo være interessant å få vite om det er andre penger enn de pengene Fremskrittspartiet har, for det høres jo nesten sånn ut. Og så er man liksom voldsomt opptatt av at dette er en viktig samfunnsaktør. Ja, Posten er en viktig samfunnsaktør. Det er det ingen som er uenig i. Det er heller ingen som har foreslått at vi skal privatisere Posten 100 pst. Men det er andre viktige, store selskaper som leverer godt, og som gjør det bra, bl.a. Telenor, hvor staten har valgt å selge seg noe ned, nettopp for å få inn andre og for at selskapet fortsatt skal få muligheten til å vokse og videreutvikle seg. Det samme gjelder StatoilHydro, hvor staten har solgt seg ned for å få inn andre aktører, for å bidra til at selskapet skal fortsette å videreutvikle seg. Det er nettopp det Fremskrittspartiet og Høyre ønsker nå. Vi ønsker at Posten skal få lov til å videreutvikle seg. Vi ønsker at Posten skal stå sterkt rustet til å møte de store selskapene som kommer ute fra Europa i 2011 eller 2013, uavhengig av hva vi måtte mene i denne salen, fordi man da må følge opp et EU-direktiv som sier klart at det skal være fri konkurranse når det gjelder posttjenestene. Det er heller ingen her som har sagt at man ikke synes det er kjempebra, jeg har lyst til å understreke både som saksordfører og representant for Fremskrittspartiet at vi er kjempeglad for at de ansatte og ledelsen i selskapet tar den omstillingsprosessen man skal inn i, på alvor, og sørger for å gjøre det på en god, ryddig og ordentlig måte. | 0 |
Jeg må si jeg synes det er ganske forunderlig at statsråden på et seriøst spørsmål svarte på den korte måten som hun gjorde. Men statsråden skal få en ny sjanse. Jeg vil bare sitere litt fra det som står i innstillingen, og som kommer fra Riksrevisjonen: «Riksrevisjon finner det sterkt kritikkverdig at Kulturdepartementet som eier ikke har gjennomført tilstrekkelige tiltak for å sikre at Norsk Tipping AS fullt ut innretter seg i samsvar med lov og forskrifter om offentlige anskaffelser.» Da ber jeg statsråden svare på hva hun vil gjøre for å sørge for at Norsk Tipping innretter seg etter de lover og forskrifter som gjelder, og at statsråden bruker minimum ett minutt på å svare. | 0 |
Det er klart at EØS-avtalen er viktig nettopp for å ha en forutsigbarhet og mulighet for å tenke langsiktighet også innenfor den økonomiske politikken. Den utredningen som ble lagt fram i går, går jo nettopp i kapittel 14, økonomi og næringsliv, inn på det som har å gjøre med konsekvensene av hvordan dette har slått ut for norske bedrifter. I den forbindelse viser det seg at EØS-avtalen nettopp har hatt stor positiv betydning for norsk næringsliv. Men det er helt åpenbart at det her også er en del utfordringer knyttet til avtalen. Statsråden har selv nettopp vært i Brussel, så vidt jeg har forstått, og diskutert en av de tingene, bl.a. innskuddsgarantien. Så tidlig som i Nationen 25. november 2008, var det vel, uttalte daværende finansminister Halvorsen at hun ville kjempe imot innskuddsgarantien. Denne kampen har fortsatt siden. Kan statsråden si litt om hvor denne saken nå står, for dette er svært viktig for innskytere i norske banker? | 0 |
For to dager sida kunne vi lese at Gjermund Hagesæter feiret det nye taxfree-kvoten, og sa at det var et uttrykk for en ny politisk kurs. Før han begynner på den historien om Kristin Halvorsen, vil jeg bare opplyse om at hvis man bytter fra sprit til vin, blir det mindre alkohol, men hvis man bytter fra tobakk til vin, blir det mer alkohol. I SV er vi mer opptatt av full barnehagedekning enn av full kvote. Vi er ganske opprørt over en situasjon der det er behov, der regjeringen har regnet feil når det gjelder barnehager, der de har regnet feil når det gjelder lærlingplasser, der det er stort behov i kommunesektoren, som nå har stor skattesvikt. Når en av Fremskrittspartiets hjertesaker er – om det ikke er barnehager, så burde det være eldreomsorg – kan representanten Hagesæter gi ett godt argument for hvorfor billigere sprit er viktigere enn valgfrihet for barnefamilier som trenger barnehageplass? | 1 |
Dette er jo et interessant spørsmål, særlig fra et parti som nå har finansministeren, og som faktisk fører en skattepolitikk som gir størst skattelette til dem som har mest fra før, og dem med de høyeste inntektene. Jeg tror at representanten Inga Marte Thorkildsen kan gå litt i seg selv og tilbake til den debatten som tidligere har vært knyttet til skatteletteproblematikken. Når det gjelder det med å utjevne forskjeller: Ja! Vi har nemlig en politikk der vi har nullet ut momsøkningen, som denne regjeringen står for, fra 11 til 13 pst. Vi har sørget for å nulle ut egenandelene i helsevesenet, som denne regjeringen nå ikke bare øker, men de innfører til og med nye egenandeler. Hvis det er noen som ønsker å gjøre noe på denne sektoren, er det faktisk Fremskrittspartiet. Regjeringen har vist at den gjør akkurat det motsatte: De gir de høyeste skattelettelsene til dem med de høyeste inntektene, og i tillegg øker man avgiftene, noe som rammer folk flest. | 0 |
Jeg tror kanskje vi skal spole litt tilbake. Det var interessant å først høre representanten Gullvåg, som sa at Fremskrittspartiet alltid kan bruke mye mer penger enn det andre kan. Hvis vi spoler enda litt lenger bakover, kan vi høre statsråden si at vi må bruke mye mer enn vi har brukt, på infrastruktur. Det er litt rart at den ene sier at Fremskrittspartiet alltid har mye mer penger, mens den andre sier at Regjeringen skal satse milliarder. Både statsråden og statsministeren har sagt at nå skal det satses milliarder på infrastrukturbygging. Så sa statsråden fra talerstolen her tidligere i dag at hovedutfordringen er å klare å få tak i midler til å satse på infrastruktur, men i NTP skal denne regjeringen vise at de vil gå videre med den satsingen som Regjeringen har hatt. Og man er veldig opptatt av å få fram at man har oppfylt rammene i Nasjonal transportplan. Det er bra, men når etterslepet på riks- og stamveinettet øker med over 1,1 milliard kr, er det jo helt tydelig at ambisjonene som har ligget til grunn for Nasjonal transportplan, er langt lavere enn de behovene man har innenfor samferdselssektoren. Statsråden viser også til at bompenger er et godt virkemiddel til utbygging over hele landet, både i byene og i distriktene. Ja, det kan sikkert være at man kan mene at det er bra, men for Fremskrittspartiet er det i hvert fall ikke tvil om at det er en dyr måte å finansiere infrastrukturbygging på i dette landet. Vi ser, som Sortevik var inne på, at nesten 15 milliarder–16 milliarder kr forsvinner ut i form av renteutgifter og finansieringskostnader. Jeg synes heller ikke at det å satse på bompenger og så sende regningen over til bilistene er å vise vilje til handling og å se på andre og nye virkemidler. Det skulle jeg gjerne sett at Regjeringen var klarere på. Representanten Sortevik har i dag pekt på andre mulige løsninger, som gir langt rimeligere og bedre effekter. Ikke minst slipper bilistene å bli flådd enda en gang, som de allerede er blitt, i form av skatter og avgifter på bil og bilrelatert aktivitet. At bompenger er i orden for den regjeringen som sitter nå, har vi skjønt etter å ha sett alle prosjektene som er kommet fram. Utgangspunktet har vært at bompenger har vært et supplement til investering i infrastruktur, men med den sittende regjeringen er det ikke tvil om at det har gått fra å være et supplement til å bli hovedinntektskilden for å investere i nye veiprosjekter. Men det er faktisk mulig å ta i bruk andre virkemidler hvis man har vilje og vil satse. Så var statsråden inne på at det ikke er mulig å satse som Fremskrittspartiet vil, og det sa for så vidt representanten Gullvåg også. Statistisk sentralbyrå er vel ikke akkurat sett på som Fremskrittspartiets løpegutter, for å si det forsiktig, når det gjelder økonomisk politikk. Når SSB sier at man i løpet av ti år faktisk kan investere 230 milliarder kr mer i infrastruktur, er det rart at man til enhver tid opplever at representantene for regjeringspartiene er ute etter å skyte ned alle andre måter å finansiere veiutbygging, infrastrukturbygging, på i dette landet. Som sagt, representanten Sortevik har vist til mange nye muligheter som vi har gitt Regjeringen, ja, faktisk lagt i fanget på Regjeringen. Hvis en er villig og ønsker å ta i bruk andre måter å finansiere infrastrukturbygging på, er virkemidlene der. Mulighetene er der. Det blir spennende å se om vi har en regjering som vil være moderne og ta tak i en del av de nye virkemidlene som vi både i denne debatten og i tidligere debatter har vist fram. Hvis det er politisk vilje, er mulighetene der. Pengene har vi, så det er bare å sette i gang, sende ut gravemaskinene, begynne å bygge veien, sende ut asfalten og få rullet den utover. | 0 |
Interpellanten, Ine Marie Eriksen Søreide, retter søkelyset på et område som blir viktigere og viktigere. Jeg deler hennes bekymring for den negative utviklingen. Mens det på verdensbasis blir stadig flere som tar utdannelse utenfor eget hjemland, er antallet norske studenter som tar en hel grad i utlandet, det laveste på ti år, noe som også er blitt påpekt i interpellantens innlegg her på talerstolen. Antall norske teknologistudenter i utlandet er halvert siden 2004, altså på godt og vel tre år. Det er kostbart å studere i utlandet, men det er blitt mye verre etter at reformen i 2004 innebar at man droppet den gamle gebyrstipendordningen, der utvalgte studier og læresteder ble støttet. I stedet innførte vi en ordning med mer faglig valgfrihet, der nesten alle studentene skulle få tilgang på lån, men vi tok i samme omgang og reduserte stipendandelen, noe som har vist seg å få store konsekvenser. En student som f.eks. studerer i Storbritannia, vil fort sitte igjen med 400 000 kr i lån på en bachelorgrad, mens en som tar sine studier i Norge - samme studieretning og fag - vil sitte igjen med omkring 150 000 kr. Før 2004 var lånebyrden faktisk omtrent den samme etter fullførte studier. Jeg kan ikke la være å bore litt i dette med finansieringen, da dette i mine øyne helt klart er en av de viktigste pilarene for å få flere studenter til å søke utdanning i utlandet. Jeg vil påstå at det ligger mye politikk fra Regjeringens side i at studentene nå presses vekk fra helgradsutdanningen og over til et ønske fra Regjeringens side om kortere deltidsopphold i utlandet. Hadde det bare vært slik at man kunne forskyve det. Det har jo vist seg nå at det ikke er tilfellet. Er det da en villet politikk fra statsrådens side, fordi vi vet at norske utdanningssteder taper penger på at nordmenn velger utlandet? Statsråden snakket om spanskkurs, i forbindelse med at hun hadde vært i Latin-Amerika, for å få lov til å studere der. Jeg tror det er veldig viktig å få lov til å prøve seg når en er hjemme, ved å ha mulighet for tospråklig utdanning i ungdomsskolen. Og jeg tror det kan være barrierer hvis en ikke har fått prøvd seg, mot at en i det hele tatt tør å søke utdanning i utlandet, hvis en da ikke først har hatt muligheten til å teste seg litt på hjemmebane. Så jeg tror faktisk det er veldig viktig. Men det som kanskje overrasker oss mest, er den totale mangel på forståelse av verdien av den kompetansen som utenlandsstudentene tilegner seg. Det er et tankekors at Norge går bakover i antall studenter som tar studier ved utenlandske institutt, når vi ser at samfunnet rundt oss i større og større grad internasjonaliseres og globaliseres. Den kunnskapen og ballasten våre studenter får med seg hjem etter endt studium, kan ikke bare måles i antall poeng og grader, men kanskje vel så viktig er nettverksbygging, flerspråklighet og det å verdsette økt mobilitet. Vår industri og våre bedrifter er mottakere av norske studenter etter endt studium. Hva kan være mer verdifullt enn å ha søkere med den type breddekunnskap? Vi vet også at Regjeringen har varslet en internasjonaliseringsmelding til høsten, noe vi imøteser med spenning. Selv har jeg vært så heldig å ha mange år i utlandet. Jeg har vært på utenlandske universiteter og sett hva man tilegner seg, og hva det har gitt meg av kunnskap og utvikling på områder der jeg aldri hadde kunnet få det i Norge. Det å kunne se Norge utenfra er faktisk gull verd. Jeg vil også tro at jeg aldri hadde tatt steget inn i den politiske verden hvis jeg ikke hadde vært i utlandet og hadde ønsket å endre ting - en har kanskje sett noe fungere i utlandet som vi ikke har i Norge i dag, til noens fortvilelse. Viktig er det også at den internasjonaliseringsstrategien som det nå har vært lagt opp til, og de endringene som måtte komme med den nye meldingen, ikke viser seg kun å være for de få, at muligheten til å ta en hel utdannelse kun skal være tilrettelagt for de akademisk og økonomisk mest ressurssterke studentene. Det harmonerer faktisk dårlig med tankegangen om lik rett til utdanning. Utenlandsstudier er snart noe som kun er forbeholdt studenter med de mest bemidlede foreldre. Dette rimer lite med det regjeringspartiene har programfestet. Hvis Regjeringen skal lykkes med denne internasjonaliseringen og denne meldingen, og ikke minst de grepene som en må ta, så bør en begynne å lytte til dem som kjenner hvor skoen trykker. Da kan en kanskje lykkes. | 0 |
Det som er interessant, er at ledighetsprognosen er oppjustert av Regjeringen i dette budsjettet sammenliknet med det som lå i det ordinære budsjettet. Det betyr at framtidsutsiktene er mer negative enn Per-Kristian Foss mente et halvt år tilbake. I revidert nasjonalbudsjett står det også at på tross av at man har gode tider, har sysselsettingen bare økt med 5 000 personer – og det altså i en tid da norsk økonomi kanskje går bedre enn på mange år. Og man skriver videre: «Sysselsettingsoppgangen har ikke vært sterk nok til å redusere arbeidsledigheten vesentlig.» Det registrerer vi jo. Arbeidsledigheten er rekordhøy på tross av at norsk industri og norsk økonomi går bedre enn noensinne. Og da kan vi jo tenke oss det scenarioet at norsk økonomi gikk på normalmodus og ikke på høygir. Hvor stor hadde arbeidsledigheten da vært? For det finnes altså ingen stimuli i dette budsjettet til at folk skal komme i arbeid – de som ikke naturlig kommer i arbeid. Og det er jo det som er den store utfordringen, at det er mange grupper i det norske samfunnet som ikke naturlig finner en plass i arbeidsmarkedet av ulike grunner. Spørsmålet er da: Er Regjeringen tilfreds med dette? For det virker nesten som om Regjeringen synes at dette er godt nok. 5 000 nye i høykonjunktur er ikke godt nok, finansminister. | 1 |
Jeg er iallfall glad for at statsråden ikke har konkludert, verken i den ene eller andre retning. Ordføreren i Froland, Sigmund Pedersen, som statsråden kjenner fra eget parti, Senterpartiet, har hatt en god kommunikasjon med statsråden. Statsråden vet hva dette dreier seg om. Da kan man jo spørre: Hvorfor har det tatt så lang tid? Det er klart at alle momenter i denne saken burde vært kjent for statsråden gjennom de kanaler hun har til kommunen som dette angår. Løftene statsråden gav da hun besøkte brannområdet i sommer, var den gangen veldig positive. Nå er de, slik jeg oppfatter det, ikke lenger så positive. Man kan jo spørre: Hva har skjedd siden i sommer? Innser ikke statsråden at hun setter ordfører Sigmund Pedersen fra eget parti, i en svært så vanskelig situasjon i denne saken, etter de løftene statsråden egentlig så tydelig gav i sommer om å gi Froland kommune bistand i denne vanskelige saken? | 0 |
Dette er en stor sak, og det er stor enighet. Jeg vil starte med å takke saksordføreren for et godt utført arbeid og for en god redegjørelse fra talerstolen. Med ett unntak slutter Fremskrittspartiet seg til regjeringens forslag til endringer i forsikringsvirksomhetsloven. Det gjelder ordninger hvor kunden betaler for å få dekket sine eventuelle gebyrer, bøter eller annet som er pålagt i forbindelse med lovovertredelser – ordninger som i stor utstrekning gjelder for skipsfarten i flere land. Regjeringen fremmer altså forslag om et generelt forbud mot slik virksomhet, jf. lovforslagets § 12-1 annet ledd. Fremskrittspartiet støtter ikke et slikt generelt forbud, da dagens ordninger etter disse medlemmers oppfatning fungerer, og det fortsatt bør være en mulighet for kunden å tegne denne type forsikringer. Jeg vil be om at avstemningen legges opp slik at vi får anledning til å stemme imot dette forslaget. | 0 |
Det har vore ein kreativ debatt, vil eg seie. Eg innleia med å snakke om kreativitet, og det har vore mange teikn til kreativitet også i denne debatten. For det første har det vore ein kreativ omgang med forsking, f.eks. presterer Asheim å bruke den store kunnskapsforskaren Hattie til det som talar for saka hans, men tar ikkje med seg dei tinga som talar veldig sterkt imot Høgre sin måte å tenkje på. På spørsmål til Hattie om kva som kan betre kvalitet i skulen, svarar han, på engelsk, at betre kvalitet i skulen «is not going to happen with short-term interventions, by naming and shaping, by more testing, by more accountability». Vidare er det andre forskarar som går i same retning i spørsmålet som gjeld det såkalla PISA-hysteriet, som kunnskapsministeren og Asheim bidrog til. I NIFU-rapporten 23/2013, Jakten på kvalitetsindikatorene, blir det åtvara frå forskarhald mot å overdrive betydinga av enkeltresultat og å styre etter enkeltresultat: «Når man ser på summen av slike prestasjonsmål, som blant annet inkluderer TIMSS, PISA, de nasjonale prøvene, lokale prøver ( f.eks. Osloprøven), prøver for fastsetting av standpunktkarakter og eksamener, bør man diskutere hvorvidt dette krever for mye av skolens og elevenes tid, ressurser og fokus.» På same måte er det andre skoleforskarar som trekker opp det same temaet. Shirley og Hargreaves er i boka «Den fjerde vei», som nå har kome ut på norsk, veldig tydelege på at trua på at testar og karakterar bidreg til betre læring, er eit teknokratisk blindspor. Det same er erfaringa frå Finland. Dette er omtalt i førre utgåve av «Utdanning», der Sahlberg, som har vore leiar av senteret for mobilitet i det finske utdanningssystemet, svarar at «Finnish Lessons documents how Finland achieved success without going through the arduous and controversial process of implementing competition, school choice, and test-based accountability». Vi står her i ein situasjon der vi har ei regjering som står på trappene til å innføre det som ein ganske kraftig vegg av forskarar og skolefolk åtvarar mot. Eg synest denne debatten har vist at uansett kor kreative ein er i omgangen med forskinga ein står overfor, er svaret frå marka i skolen og frå forskarverda at den løysinga og dei visjonane som høgresida har for norsk skole, er feil. | 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.