id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_6598f08a5dc4fe2fcc1b12b7768c204bf2a9e2bc_2
|
maalfrid_dsb
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Denne boken inneholder "Forskrift om landtransport av farlig gods". Bestemmelsene som er gjengitt først i forskriften (rammeforskriften) er inndelt i paragrafer og gjelder bare i Norge. Resten av forskriften (del 1-9) er felles for hele EØS området og gjelder også i Norge. Forskriftens del 1-9, "ADR", er DSBs oversettelse av vedlegg A og B til ADR-avtalen som Norge har undertegnet, og som Norge via EUs direktiv 2008/68 og EØS avtalen, er forpliktet til å implementere i norsk rett. Forskriftens del 1-7, "RID" er DSBs oversettelse av vedlegg C (RID) til COTIF-avtalen som Norge har undertegnet, og som Norge via EUs direktiv 2008/68 og EØS avtalen, er forpliktet til å implementere i norsk rett. EUs direktiv 1995/50 om kontroll av farlig gods på veg er også innlemmet i forskriften. "ADR" og "RID" revideres jevnlig og endringer er siden 2003 fastsatt med virkning fra 1. januar i oddetalsår. DSB har siden 2001 utgitt forskriften (inkludert "ADR" og "RID") i en bok. Denne 2017 utgaven er dermed den niende i rekken av "ADR/RID boken". Teksten til "ADR" (del 1-9) i denne bok blir formelt fastsatt (på fransk) av "UNECE WP15", hvor hvert land som har tiltrådt ADR-avtalen har 1 stemme. Teksten til RID (del 1-7) i denne bok blir formelt fastsatt (på fransk) av "Commission d'experts du RID", hvor hvert land som har tiltrådt COTIF- avtalen har 1 stemme. Norge har tiltrådt både ADR-avtalen og COTIF-avtalen og DSB stemmer på vegne av Norge. ADR avtalen, med vedlegg A og B, på fransk, engelsk og russisk, er tilgjengelig på http://www.unece.org/trans/danger/danger.html. COTIF avtalen, inkludert RID, på fransk, tysk og engelsk, er tilgjengelig på www.otif.org. Disse tekstene er viktige for forståelsen av regelverket. DSB tar imot meldinger om eventuelle trykkfeil, oversettelsesfeil eller andre innspill til neste utgave av boken, med takk. Den til enhver tid gjeldende rammeforskriften er tilgjengelig på www.lovdata.no. På hjemmesiden til DSB www.dsb.no vil denne boken bli publisert. Der finnes det også annen relevant informasjon om transport av farlig gods, sammen med eventuelle rettelser til denne boken.
|
lovdata_cd_44374
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
- yrkesskadeserstatning etter §13-17. §42 tredje ledd bokstav f oppheves. §44 Første ledd bokstav g nr. 1 andre ledd sjette punktum skal lyde:
|
lovdata_cd_54515
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.697
|
For charterflyging mellom Norge og USA: se kapittel 6. 3.1.1 Søknad om tillatelse til å utføre charterflyging til eller fra Norge skal sendes Luftfartsverket. Postadresse: Postboks 8124 Dep, 0032 Oslo. Telefax nr: Telex nr: AFTN: ENCAYAYX. 3.1.2 Søknaden skal inneholde følgende opplysninger: a) Luftfartsselskapets navn, adresse, telefonnummer, telex- og/eller telefaxnummer, og eventuell AFTN-adresse. b) Luftfartøyets type og registreringsbetegnelse. c) Informasjon om forsikringsforhold, jf. punkt 2.4. d) Dato, ruteplan og rutenummer. e) Charterkategori. f) Chartrerens/chartrernes navn og adresse(r). 3.1.3 Luftfartsverket kan kreve ytterligere informasjon og dokumentasjon. 3.1.4 For seriemessig flyging (mer enn 4 flyginger innenfor 2 måneder til samme reisemål) skal søknaden være mottatt av Luftfartsverket senest 30 dager før første flyavgang. 3.1.4.1 For andre charterflyginger skal søknaden være mottatt av Luftfartsverket senest 48 timer forut for flyavgang. I denne tidsfristen medregnes ikke lørdager, søndager eller norske helligdager. Hele luftfartøyets utnyttede kapasitet er innleiet av en eller flere reisearrangører til befordring av passasjerer som deltar i et på forhånd fastlagt selskapsreisearrangement. Søknaden skal inneholde opplysninger som dokumenterer flygingens karakter av selskapsreiseflyging. 3.2.3.1 En selskapsreiseflyging skal oppfylle følgende betingelser: a) Reisearrangementet skal omfatte transport til og fra bestemmelsesstedet og skal minst omfatte enten to netter i tillegg til reisetiden, eller natten mellom lørdag og søndag. b) Transport med fly kreves kun i én retning. c) Innkvartering skal være inkludert i hele den periode som inngår i reisearrangementet. d) Deltagerne i selskapsreisen skal betale for hele reisearrangementet. Tilbakebetaling for eventuelle deler av arrangementet som deltagerne frivillig ikke har benyttet, kan ikke finne sted. 3.2.3.2 Reisearrangementet kan forlenges etter avtale mellom en deltager i arrangementet og reisearrangøren. 3.2.3.3 Søkeren skal oppbevare og på forespørsel innsende til Luftfartsverket en liste over passasjerene. 3.2.3.4 Et luftfartsselskap som ifølge charterkontrakten skal besørge hjemreise med charterfly, er forpliktet til å besørge hjemtransport av angjeldende passasjerer, uansett brudd på charterkontrakten fra chartrerens side. Hjemtransporten skal skje til den opprinnelig avtalte lufthavn. Med «seat only» menes transport på selskapsreiseflyginger av passasjerer som har en avtale med en chartrer om kun transport. Slik transport kan finne sted på følgende betingelser: a) Sammenlagt kan høyst 30% av luftfartøyets totale setekapasitet utnyttes for chartrerens «seat only»-passasjerer. Denne andel kan ikke akkumuleres. b) Befordring av «seat only»-passasjerer kan foretas både på utreise og på hjemreise i forbindelse med en selskapsreiseflyging og uten tur-returkrav. c) Luftfartsverket kan kreve ytterligere opplysninger om fartsselskapets «seat only»-operasjoner. d) Betingelsene i punkt 3.2.3.4 om luftfartsselskapets ansvar for returtransport gjelder også «seat only»-passasjerer når de har kjøpt et arrangement som omfatter tur-retur. Hele luftfartøyets utnyttede kapasitet er innleiet av én chartrer (en enkeltperson, et firma, en forening eller en institusjon). Bestemmelsesstedet er bestemt av chartreren, som også bærer samtlige utgifter i forbindelse med flygingen. Søknaden skal inneholde opplysninger som dokumenterer flygingens karakter av flyging til eget bruk. 3.3.3.1 Passasjerene skal ikke, hverken direkte eller indirekte, yte noen refusjon til chartreren for utgifter nevnt i punkt 3.3.1. 3.3.3.2 Flygingen må ikke, gjennom annonsering eller på annen måte, tilbys offentligheten. Hele luftfartøyets utnyttede kapasitet er innleiet av en eller flere chartrere for befordring av passasjerer som alle skal overvære eller delta i en messe, en konferanse, en sportsbegivenhet, eller en begivenhet av religiøs, kulturell, sosial eller annen lignende karakter. Søknaden skal inneholde informasjon om hva slags begivenhet det dreier seg om, dato for begivenheten og arrangementer som inngår i reisearrangementet. 3.4.3.1 Hver deltager skal betale for sin del av hele det på forhånd fastlagte arrangement, som minst skal omfatte flytransport til og fra bestemmelsesstedet og transport mellom flyplassen og stedet hvor begivenheten finner sted. 3.4.3.2 Ut- og hjemreise skal foregå i fellesskap for samtlige reisedeltagere. Hele luftfartøyets utnyttede kapasitet er innleiet for befordring utelukkende av medlemmer av en permanent forening samt personer som tilhører deres familie. Foreningen har et annet hovedformål enn å arrangere reiser. Søknaden skal inneholde informasjon om navn på den foreningen som arrangerer flygingen samt opplysninger som dokumenterer flygingens karakter av foreningsflyging. Flygingen må ikke, gjennom annonsering eller på annen måte, tilbys offentligheten. Hele luftfartøyets utnyttede kapasitet er innleiet for befordring av en eller flere grupper av studenter eller skoleelever, og/eller deres lærere eller ledere, samt medlemmer av deres familie. Søknaden skal inneholde opplysninger som dokumenterer flygingens karakter av studentflyging. Chartreren skal være en skole, en studentorganisasjon e.l.
|
lovdata_cd_33391
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.798
|
§4. Regnskapspliktens innhold. Regnskapet skal føres i norsk mynt1 og på norsk språk, med mindre Kongen2 ved forskrift eller enkeltvedtak3 bestemmer noe annet, jfr. §7. 0 Endret ved lover 24 feb 1984 nr. 4, 21 juni 1985 nr. 83. 1 Jfr. lov 24 mai 1985 nr. 28 kap. III. 2 Finansdepartementet iflg. res. 4 nov 1977. Kap. 2. Bokføringen. §5. Hva som skal føres i bøkene. Regnskapsbøkene skal1 gi så fullstendige og spesifiserte opplysninger om forretningenes gang som tilsies av hensyn til virksomhetens fordringshavere, eier og deltaker, virksomhetens ledelse og de ansatte, samt av hensyn til den oppgave- og opplysningsplikt som følger av lov eller er pålagt i medhold av lov. Det skal fremgå særskilt av bøkene hva eier eller deltaker setter inn i virksomheten av penger, varer og andre eiendeler, og hva vedkommende tar ut av varer og tjenester. 0 Loven er opphevet, men se note til lovens tittel. 1 Jfr. lov 17 juli 1998 nr. 56 §8-5. 2 Jfr. bl.a. lignl. kap. 4 og 6 og lov 19 juni 1969 nr. 66 kap. XII. §6. Hvilke bøker som skal føres, innretning og føring av bøkene. Det skal1 føres de regnskapsbøker som er nødvendige av hensyn til virksomhetens art og omfang. Det skal alltid føres: 1. Kassabok for kontante inn- og utbetalinger. 2. Dagbok for alle andre forretningstilfeller. 3. Kontobok for mellomvær med fordringshavere og skyldnere. 4. Hovedbok for innføring av sammendrag av kontiene i kassabok og dagbok. 5. Årsoppgjørsbok for innføring av resultatregnskap, balanse og eventuelt styrets årsberetning, konsernoppgjør, revisjonsberetning og redegjørelse som nevnt i §16 tredje ledd. Regnskapsbøkene skal føres på en ordentlig og oversiktlig måte. Bøkene skal være innbundet eller heftet og sidene eller bladene nøyaktig nummerert før bøkene tas i bruk. Det må ikke rives ut blad av innbundne eller heftede bøker. Føringen av bøkene må skje på en holdbar måte. Det som er ført i bøkene må ikke ved overstrykninger eller på annen måte gjøres uleselig. I stedet for innbundne eller heftede bøker som nevnt i fjerde ledd, kan nyttes løse kort, blad, lister eller andre hjelpemidler når disse hjelpemidler inngår i et ordnet og betryggende system. Denne bestemmelse gjelder ikke sammendragsbok og årsoppgjørsbok. Kongen2 kan gi forskrift om bruken av hjelpemidler som nevnt i dette ledd. Kontobok kan sløyfes dersom det nyttes annet betryggende system for registrering av mellomvær med fordringshavere og skyldnere. Kongen2 kan gi forskrift om bruken av slike systemer. 0 Endret ved lover 24 feb 1984 nr. 4, 21 juni 1985 nr. 83, 26 juni 1992 nr. 66. Loven er opphevet, men se note til lovens tittel. §7. Hvor bøkene skal føres. Regnskapsføringen skal foretas her i landet. Kongen1 kan ved forskrift eller enkeltvedtak2 gi adgang til at regnskapsføringen likevel kan foretas i utlandet. 1 Finansdepartementet iflg. res. 4 nov 1977. §8. Legitimasjon av kostnader og inntekter. Hver postering skal foretas på en slik måte at det blir klar forbindelse mellom bilag og bøker. §9. Ajourføring av bøkene. Regnskapsbøkene1 skal være tilfredsstillende à jour til enhver tid i samsvar med hva som anses å stemme med god regnskapsskikk. Kontante inn- og utbetalinger skal så vidt mulig føres i kassaboken2 samme dag de finner sted. 2 Se §6 første ledd nr. 1. §10. Periodiske avslutninger av bøkene. Kontiene i kassaboken1 og dagboken2 skal summeres for perioder på en eller to måneder, og bruttosummene, nettosaldo eller akkumulert saldo for hver konto skal tas inn i hovedboken3 eller sammendragsboken.4 For regnskapspliktig som bruker system som nevnt i §6 femte eller sjette ledd, kan Kongen5 ved forskrift gi regler som avviker fra første punktum. Det skal være samsvar mellom tallene i årsoppgjøret og hovedboken eller sammendragsboken. Hvis det ikke er slikt samsvar, skal det av særskilt oppstilling fremgå hvorledes kontiene er sammensatt eller oppspaltet. 0 Endret ved lov 21 juni 1985 nr. 83. Loven er opphevet, men se note til lovens tittel. 1 Se §6 første ledd nr. 1. 2 Se §6 første ledd nr. 2. 3 Se §6 første ledd nr. 4. 4 Se §6 annet ledd. 5 Finansdepartementet iflg. res. 4 nov 1977. §11. Oppbevaring av bøker og bilag. Regnskapsbøker1 med tilhørende bilag, herunder lister og oppstillinger som nevnt i §10 annet og tredje ledd, skal oppbevares ordnet her i landet i minst ti år etter utløpet av vedkommende regnskapsår. Mottatte brev, gjenparter av avsendte brev og andre dokumenter som kan legitimere bokføringen, skal oppbevares ordnet her i landet i minst ti år etter utløpet av det regnskapsår da det forretningstilfelle som dokumentet gjelder, var endelig avsluttet. Kongen2 kan ved forskrift eller enkeltvedtak frita for plikten til oppbevaring eller fastsette en kortere oppbevaringstid. Herunder kan det fastsettes at oppbevaring av film eller annen likeverdig gjengivelse av vedkommende bok eller dokument kan erstatte oppbevaring av boken eller dokumentet selv. Disse bestemmelser gjelder ikke årsoppgjørsbok og hovedbok eller sammendragsbok. Kongen2 kan ved forskrift eller enkeltvedtak gi særlige bestemmelser for oppbevaringen, når det er brukt system som nevnt i §6 femte eller sjette ledd. 1977 Lov om arbeidstiden på skip. Lovens tittel endret ved lov 28 juni 2002 nr. 60. - Jfr. lover 9 juni 1903 nr. 7, 30 mai 1975 nr. 18, 4 feb 1977 nr. 4. - Jfr. tidligere lov 10 juni 1949 nr. 2. 1. Loven her gjelder med de nedenfor nevnte unntak arbeidstid2 og hviletid3 for sjøfolk4 som utfører arbeid i skipets tjeneste eller for øvrig om bord eller annet sted i henhold til pålegg av overordnet. For fiske- og fangstfartøy5 gjelder bare lovens §1a §2 fjerde ledd. 2. Drives et skip av flere i fellesskap for egen regning og noen av dem utfører arbeid om bord, regnes disse som sjøfolk.4 Som sjøfolk4 regnes også selvstendige oppdragstakere som utfører arbeid om bord i forbindelse med selskapets drift. 3.4. sjøfolk4 som er leder av en avdeling om bord med minst 3 underordnede, og hvis tjeneste ikke er delt i vakter. 3.11. sjøfolk4 som hører til restaurasjonspersonalet eller kontorpersonalet, når de betegnes som overordnet i avtale mellom selskapenes og sjøfolkenes organisasjoner. 4. Loven gjelder ikke for sjøfolk4 som er tilsatt på: 5. Kongen kan i forskrift8 bestemme at loven her helt eller delvis skal gis anvendelse for sjøfolk som nevnt i fjerde ledd og for ungdom som etter lov 30. mai 1975 nr. 18 (sjømannsloven) kan utføre arbeid i skipets tjeneste. 0 Endret ved lover 5 juni 1981 nr. 43, 16 des 1983 nr. 72, 11 mars 1988 nr. 11, 26 juni 1998 nr. 51, 28 juni 2002 nr. 60, 20 juni 2003 nr. 47 (i kraft 20 juni 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 713). 1 Jfr. §2 og lov 12 juni 1987 nr. 48 §7 første ledd. 3 Se §2 nr. 5. 4 Se §2 nr. 14. 5 Se §2 nr. 4. 6 Se §2 nr. 2. 7 Se §2 nr. 7. Kongen gir forskrifter1 med egne bestemmelser om arbeids- og hviletiden på fiske- og fangstfartøy.2 Forskriften kan bestemme at den ikke får anvendelse for visse grupper av personer på fiske- og fangstfartøy, eller visse fiske- og fangstfartøy eller grupper av fiske- og fangstfartøy. 0 Tilføyd ved lov 20 juni 2003 nr. 47 (i kraft 20 juni 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 713). 2 Jfr. §1 nr. 1 siste punktum og §2 nr. 4. §2.1 Definisjoner m.m. 4. fiske- og fangstfartøy:6 fartøy som ervervsmessig benyttes til å fange levende ressurser i havet, eller som fører egen fangst alene eller i forbindelse med andres, eller fartøy som er bestemt til tilvirkning av fiske- eller fangstprodukter, når de brukes til dette eller til føring av egne fangstprodukter, alene eller i forbindelse med andres. 6. innenriks fart: innsjø- og elvefart i Norge og fart på den norske kyst, unntatt fart på Svalbard9 og Jan Mayen. Hvis et skip på en del av en reise er i fart utenfor innenriks fart, anses det for å være i utenriks fart hele reisen med mindre dette skyldes en nødsituasjon. 10. offentlige fridager: helgedager, søndager, samt høytidsdager som er fastsatt her i riket.12 Likt med helgedager regnes tiden fra kl. 15.00 til kl. 24. 16. STCW-konvensjonen: Internasjonal konvensjon om normer for opplæring, sertifikater og vakthold for sjøfolk av 7. juli 1978 med endringer av 7. 0 Endret ved lover 26 juni 1998 nr. 51, 28 juni 2002 nr. 60, 20 juni 2003 nr. 47 (i kraft 20 juni 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 713). 1 Jfr. lov 12 juni 1987 nr. 48 §7 første ledd. 2 Se §1 og §2 nr. 14. 6 Jfr. §1 nr. 1 siste punktum og §1a. 7 Se §12. 9 Se lov 17 juli 1925 nr. 11 §1 annet ledd. 10 Jfr. §1 nr. 3.2. 11 Jfr. §1 og §2 nr. 14. 12 Jfr. lov 26 april 1947 nr. 1. 13 Jfr. lov 9 juni 1903 nr. 7 §94 og §100. 14 Se §1. 15 Jfr. lov 5 mai 1927 nr. 1 §1 nr. 8 og §3. 0 Endret ved lover 16 des 1983 nr. 72, 26 juni 1998 nr. 51, 28 juni 2002 nr. 60. 1 Jfr. §7, §11 og §18. 2 Se §2 nr. 1 og §5. 1. Selskapet skal sørge for at skipsføreren1 settes i stand til å overholde forpliktelsene etter loven her, herunder dem som gjelder hensiktsmessig bemanning av skipet. 2. Skipsføreren skal påse at bestemmelsene i loven her om sjøfolks arbeids- og hviletid blir overholdt.3 Skipsføreren skal også sørge for at et eksemplar av loven her og de relevante tariffavtalene4 finnes om bord5 og er lett tilgjengelige for sjøfolk6 som er tilsatt på skipet. 0 Endret ved lov 28 juni 2002 nr. 60. 1 Jfr. §1 nr. 3.1. 3 Se §2 nr. 1 og nr. 5, jfr. §3 og §7. 4 Jfr. lov 5 mai 1927 nr. 1 §1 nr. 8 og §3. 5 Sml. lov 30 mai 1975 nr. 18. 6 Se §2 nr. 14. §5.1 Setting og brekking av vakter. 3. Når skipsføreren antar at skipets opphold i havn regnet fra den tid da endelig ankring eller fortøyning er skjedd til ankeret igjen er hevet eller fortøyningene kastet loss, vil bli av mindre varighet enn 14 timer eller når han finner det nødvendig for skipets sikkerhet, kan han bestemme at det skal gås vakter som om skipet var i sjøen. §6. (Opphevet ved lov 28 juni 2002 nr. 60.) 1. Ut over tjeneste etter §3 kan skipsfører kreve at sjøfolk2 skal arbeide så mange timer som er nødvendig for direkte å trygge skipets sikkerhet, personer om bord eller frakt, eller for å yte hjelp til andre skip eller personer i nød på havet. 2. Etter første ledd kan skipsføreren sette til side arbeidsordningen eller hviletid som er forutbestemt og kreve at sjøfolk2 skal arbeide så mange timer som er nødvendig inntil situasjonen er normalisert. 3. I tilfeller som nevnt i første ledd skal, så snart som praktisk mulig etter at situasjonen er normalisert, skipsføreren sikre at sjøfolk2 som har utført arbeid under en fastsatt hvileperiode,3 får tilstrekkelig hvile. 4. Sjøfolk2 plikter å medvirke under håndheving av tollbestemmelser samt karantene- og andre sunnhetsbestemmelser. 5. Navigatører4 kan på samme måte pålegges ved vaktavløsning å utføre nødvendig arbeid i forbindelse med bestemmelsen av skipets posisjon. 2 Se §2 nr. 14. 3 Jfr. §3 og §12. 4 Se §2 nr. 9. §8. (Opphevet ved lov 28 juni 2002 nr. 60.) §9. (Opphevet ved lov 28 juni 2002 nr. 60.) §10. (Opphevet ved lov 28 juni 2002 nr. 60.) Ungdom under 18 år må ikke2 arbeide mellom kl. 20.00 og kl. 08.00 i større utstrekning enn at vedkommende får minst 9 timers sammenhengende fritid i dette tidsrom. Dette gjelder dog ikke arbeid som nevnt i §7 første og annet ledd. 1 Jfr. lov 4 feb 1977 nr. 4 §37. Jfr. lov 12 juni 1987 nr. 48 §7 første ledd. §12. Hviletid. 3. For sjøfolk3 som går vakter trenger ikke bestemmelsene i første og annet ledd overholdes i tilfelle av en nødsituasjon eller arbeid som følge av en øvelse eller andre overordnede driftsforhold. 0 Endret ved lover 26 juni 1998 nr. 51 (Jfr. EØS-avtalen vedlegg XVIII nr. 28 (dir 93/104) og 32 b (dir 1999/63), 28 juni 2002 nr. 60, 20 juni 2003 nr. 47 (i kraft 20 juni 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 713). 1 Se §2 nr. 5. 3 Se §2 nr. 14. 1. Alle sjøfolk2 skal få utlevert registreringsskjema som skal utfylles så snart som mulig. 2. Forskrifter3 om innretning og føring av registreringsskjema for arbeids- og hviletid gis av departementet.4 Enhver som kan påvise at det har rettslig interesse5 for ham, skal ha adgang til å gjøre seg kjent med innholdet i registreringsskjemaene og til å få utskrift av de deler av dem som har betydning for ham. 3. Sjøfolk2 skal motta kopi av de fortegnelsene som gjelder dem, undertegnet av skipsføreren,6 eller den som skipsføreren bemyndiger. 5. Dersom det i medhold av denne lovs §1 femte ledd er gitt forskrifter om innretning og føring av registreringsskjema, gjelder denne paragrafs annet ledd annet punktum, tredje ledd og fjerde ledd tilsvarende. 0 Endret ved lover 11 mars 1988 nr. 11, 26 juni 1998 nr. 51, 28 juni 2002 nr. 60. 1 Jfr. §18. Jfr. lov 12 juni 1987 nr. 48 §7 første ledd. 5 Jfr. tvml. §54. 6 Jfr. §4. 7 Jfr. tvml. §161. §14. (Opphevet ved lov 28 juni 2002 nr. 60.) 1. Departementet2 fører tilsyn med at bestemmelsene i loven her overholdes. Kongen kan gi forskrifter3 om gjennomføringen av tilsynet. 2. Dersom kontroll av registreringsskjema eller andre forhold tyder på brudd på bestemmelsene om arbeids- og hviletid i §3 og §12 loven her, skal departementet2 kreve at det treffes tiltak i den utstrekning det anses nødvendig for å unngå fremtidige brudd, herunder revisjon av skipets bemanning. 1. Bestemmelsene i §12 første og annet ledd kan fravikes til skade for sjøfolk, dersom fraviket er gjort i bindende tariffavtale.1 Slike fravik skal, så langt som mulig, følge de fastsatte normene, men kan ta hensyn til hyppigere eller lengre fritidsperioder eller til erstatningsfritid for sjøfolk2 som arbeider om bord på skip på korte sjøreiser. 2. For sjøfolk2 som inngår i bro- eller maskinvakt3 skal fravik i tariffavtale fra bestemmelsene i §12 første ledd være begrenset til minst 6 sammenhengende timer under forutsetning av at ingen slik reduksjon strekker seg over mer enn 48 timer og at hviletiden er på minst 70 timer for hvert tidsrom på sju dager. 3. Dersom det ikke finnes noen tariffavtale1 eller der Kongen finner at bestemmelsene i tariffavtalen, i forhold til bestemmelsene i §12 fjerde og femte ledd ikke er tilstrekkelige, kan Kongen fastsette forskrifter4 for å sikre at sjøfolk2 får tilstrekkelig hvile. 4. Departementet5 kan i særskilte tilfeller og etter begrunnet uttalelse fra de berørte sjømanns- og rederiorganisasjoner fravike6 bestemmelsene i §12 første og annet ledd på passasjerskip med skiftordning i innenriks fart,7 herunder fastsette nærmere vilkår for fraviket. 5. Departementet5 kan for mindre skip tillate fravik6 fra bestemmelsen i §3 første ledd når det etter forholdene om bord i det enkelte skip eller typer av skip finnes rimelig og nødvendig. 6. Departementet5 kan også for større skip tillate fravik6 fra bestemmelsen i §3 første ledd som ledd i prøveordninger og i andre særlige tilfeller. 7. Før fravik etter femte eller sjette ledd tillates, skal det innhentes uttalelse fra sakkyndig råd, jf §17. Likebehandling etter modell av tidligere avgjørelser i rådet om fravik fra bestemmelsen i §3 første ledd, kan tas av departementet uten at saken blir fremlagt i sakkyndig råd i hvert enkelt tilfelle. 0 Endret ved lover 26 juni 1998 nr. 51, 28 juni 2002 nr. 60. 1 Jfr. §4 nr. 2 og lov 5 mai 1927 nr. 1 §1 nr. 8 og §3. 3 Se §2 nr. 2 og nr. 8. 6 Se nr. 8. 7 Se §2 nr. 6. §17. Sakkyndige råd. Til å bistå departementet1 eller vedkommende myndighet ved behandling av saker etter denne lov opprettes et sakkyndig råd. Rådet skal bestå av representanter for de interesserte organisasjoner. Nærmere bestemmelser om rådets organisasjon og virksomhet gis av Kongen. 1.1. med bøter2 en overordnet som forsettlig pålegger noen arbeid i videre utstrekning enn tillatt i eller i medhold av loven her, eller overtrer §4 annet ledd annet punktum eller §13 eller forskrifter gitt i medhold av §13 eller §15 første ledd. 1.2. med bøter2 eller fengsel3 inntil 6 måneder den som forsettlig unnlater å utlevere eller føre, eller gjør en uriktig innførsel i eller gjør uleselig noe som er ført inn i et registreringsskjema, eller ødelegger eller forstikker et registreringsskjema som skal oppbevares i henhold til denne lovs §13 fjerde ledd. 1.3. som nevnt i nr. 1 og 2 den som forsettlig eller uaktsomt har unnlatt4 å søke å hindre en overtredelse som der er nevnt. 2. Overtredelse som nevnt i paragrafen her er forseelse5 uansett straffens størrelse. 4 Jfr, strl. §40 annet ledd. 5 Jfr. strl. §2 og strpl. §67. §19. Lovens ikrafttredelse m.v. Fra samme tid oppheves lov av 10 juni 1949 nr. 2 om arbeidstiden på skip. Forskrifter gitt i medhold av den nevnte lov skal dog fortsatt gjelde inntil de i tilfelle oppheves eller endres av departementet. Dette samme gjelder tillatelser og andre vedtak med hjemmel i nevnte lov. Departementet2 kan gi overgangsbestemmelser. 1 Fra 1 juli 1977 iflg. res. 17 juni 1977. 1977 Steriliseringsloven - sterill. Lov om sterilisering. Jfr. tidligere lov 1 juni 1934 nr. 2. Kap. I. Lovens område. Denne lov gjelder operasjon eller annet inngrep som tar sikte på å oppheve en persons forplantningsevne (sterilisering) eller kjønnsdrift (kastrering). Loven gjelder ikke inngrep eller behandling som av medisinske eller andre grunner er rettmessig etter rettsregler utenfor denne lov. 1 Jfr. strl. §47. Kap. II. Sterilisering. §2. (alminnelige vilkår for sterilisering). Person som har bosted her i landet1 og som har fylt 25 år kan steriliseres når han selv begjærer det. Dette gjelder ikke person som har en alvorlig sinnslidelse eller er psykisk utviklingshemmet eller psykisk svekket. §3. (spesielle vilkår for sterilisering etter særskilt tillatelse). Person som har bosted her i landet,1 men som for øvrig ikke fyller vilkårene i §2, kan etter søknad gis tillatelse til sterilisering, jfr. d) søkeren på grunn av sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming - eller svekkelse i tilfelle ikke vil kunne dra tilfredsstillende omsorg for barn. Sterilisering av person under 18 år må ikke tillates med mindre det foreligger særlig tungtveiende grunner for det. §4. (fremsettelse av begjæring eller søknad). Begjæring eller søknad om sterilisering fremsettes av den som ønsker å bli sterilisert. Er vedkommende under 18 år eller alvorlig sinnslidende eller alvorlig psykisk utviklingshemmet eller alvorlig psykisk svekket, kreves også samtykke fra vergen. Vergen kan fremsette søknad på vegne av person som har en så alvorlig sinnslidelse eller psykisk utviklingshemming eller psykisk svekkelse at vedkommende ikke har evne til selv å ta standpunkt til inngrepet og helbredelse eller vesentlig bedring ikke kan påregnes. Er en person uten verge i tilfelle som nevnt i annet eller tredje ledd, skal tingretten etter begjæring fra vedkommende lege eller nemnda (jfr. §6 annet ledd) eller rådet (jfr. §6 første ledd), oppnevne hjelpeverge2 til å utføre vergens oppgaver etter denne lov. 0 Endret ved lover 8 juni 1979 nr. 38, 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938). 1 Jfr. lov 22 april 1927 kap. 2. 2 Jfr. lov 22 april 1927 §90a flg. §5. (behandling av begjæring eller søknad). Begjæring om sterilisering etter §2 fremsettes for en lege. Dersom legen ikke selv foretar sterilisering, skal han henvise vedkommende til en annen lege som må antas å kunne foreta inngrepet eller til et sykehus hvor inngrepet kan foretas, jfr. §10. Søknad om sterilisering etter §3 fremsettes for en lege eller direkte for en nemnd (jfr. §6 annet ledd). Søknaden avgjøres av steriliseringsnemnda.1 Gir nemnda tillatelse til sterilisering, skal den henvise til lege eller til et sykehus hvor inngrepet kan foretas. Person som har begjært eller søkt om sterilisering skal av legen eller nemnda gis opplysninger om inngrepets art, risiko og medisinske virkninger, og i tilfelle andre måter å forebygge svangerskap på. Den lege som foretar inngrepet skal på forhånd forvisse seg om at slike opplysninger er gitt. Kongen kan i forskrift2 gi nærmere bestemmelser om form, innhold og tidspunkt for slike opplysninger. §6. (steriliseringsråd og steriliseringsnemnd). Kongen1 oppnevner et sakkyndig råd, steriliseringsrådet, som skal bestå av en lege som formann og 4 andre medlemmer, hvorav en dommer og to leger. I rådet skal det være både kvinner og menn. For medlemmene kan det oppnevnes personlige varamenn. Rådet er vedtaksført når 3 eller flere medlemmer deltar ved avgjørelsen, forutsatt at 3 medlemmer er enige om hva vedtaket skal gå ut på. I hvert fylke skal det være en sakkyndig nemnd, steriliseringsnemnda, som skal bestå av fylkesmannen2 - eller den fylkesmannen bemyndiger - som formann, og to andre medlemmer som oppnevnes av Kongen.3 Blant medlemmene skal det være minst en kvinne. For medlemmene kan det oppnevnes personlige varamenn. Nemnda er vedtaksfør når 2 eller flere medlemmer deltar ved avgjørelsen, forutsatt at 2 medlemmer er enige om hva vedtaket skal gå ut på. 0 Endret ved lover 16 juni 1989 nr. 86, 30 juli 1992 nr. 101, 29 aug 2003 nr. 87 (i kraft 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092). 1 Helsedepartementet iflg. res. 28 okt 1977. 3 Fylkesmannen iflg. res. 28 okt 1977. §7. (klage over nemndas vedtak). Klageinstans for steriliseringsnemndas vedtak om å nekte sterilisering etter §3, er Steriliseringsrådet. 1 Se §6 første ledd. Kap. III. Kastrering. §8. (vilkår for kastrering og fremsettelse av søknad). Person som har bosted her i landet, kan etter søknad få tillatelse til kastrering hvis han på grunn av abnorm kjønnsdrift må formodes å ville begå sedelighetsforbrytelser. For søknad om kastrering gjelder bestemmelsene i §4 tilsvarende. Søknad om kastrering kan i tilfelle som nevnt i §4 tredje ledd også fremsettes av politimesteren i det distrikt vedkommende har bosted eller politimesteren i det distrikt hvor vedkommende oppholder seg. Søknad sendes gjennom Steriliseringsnemnda (§6 annet ledd), som sender den videre til Steriliseringsrådet (jfr. §6 første ledd) sammen med nemndas tilråding. §9. (behandling av søknad og klage). Søknad om kastrering avgjøres av Steriliseringsrådet.1 Gir rådet tillatelse til kastrering, skal det henvise til et sykehus hvor inngrepet kan foretas. Klageinstans for rådets vedtak om å nekte kastrering er et setteråd oppnevnt av departementet. §10. (hvor inngrep skal foretas). Inngrep etter bestemmelsen i denne lov skal foretas i offentlig sykehus, eller i privat sykehus som er godkjent til det av fylkesmannen.1 Fylkesmannen kan også godkjenne at sterilisering foretas i kirurgiske poliklinikker eller i annen ambulant spesialistpraksis utenfor sykehus hvor det anses forsvarlig. 0 Endret ved lover 16 juni 1989 nr. 86, 13 juni 1997 nr. 61 (i kraft 1 jan 1998), 29 aug 2003 nr. 87 (i kraft 1 sep 2003 iflg. res. 29 aug 2003 nr. 1092). Steriliseringsrådet og steriliseringsnemnda2 har uten hinder av bestemmelser om taushetsplikt krav på å få opplysninger om søkerens helse- og sosialforhold. Samme krav har lege som mottar begjæring etter §2. Enhver som deltar i behandlingen av saker etter denne lov, plikter å bevare taushet om det vedkommende får kjennskap til om noens personlige forhold. Overtredelse av taushetsplikten straffes etter straffelovens3 §121 selv om vedkommende ikke er offentlig tjenestemann. 1 Jfr. lov 10 feb 1967 §13-13 f. §12. (dispensasjon). Steriliseringsrådet1 kan tillate at begjæring etter §2 eller søknad etter §3 tas opp til behandling selv om vedkommende ikke har bosted her i landet, forutsatt at han har særlig tilknytning til landet. §13. (oppgaveplikt). Steriliseringsrådet1 skal treffe tiltak for å sikre en mest mulig ensartet praktisering av loven. Det skal føre oppgave over innvilgede og utførte inngrep m.v. og gi departementet2 oversikt over utviklingen etter utgangen av hvert kalenderår. Lege og sykehus som foretar inngrep etter denne lov skal sende innberetning til departementet i samsvar med forskrifter i medhold av §14. §14. (forskrifter til gjennomføring av loven). Kongen gir nærmere forskrifter1 til gjennomføringen av denne lov. Kongen kan bestemme at loven helt eller delvis skal gjelde for Svalbard2 og kan herunder bestemme hvilken steriliseringsnemnd som skal behandle saker derfra. §15. (ikrafttredelse, overgangsregler m.v.). 1. Denne lov trer i kraft fra den dag Kongen bestemmer. 2. Fra samme tid oppheves - - -. 1 Fra 1 jan 1978. 1977 Lov om nordiske privatrettslige dommer. Lov om anerkjennelse og fullbyrding av nordiske dommer på privatrettens område. Jfr. lov 10 juni 1977 nr. 72, tvml. §167, §168, tvangsl. §3 nr. 10, konvensjon 16 mars 1932 (se foran). Anerkjennelse. 1. Rettskraftig avgjørelse om et privatrettslig krav som i sivil sak eller straffesak er truffet av dansk, finsk, islandsk1 eller svensk domstol, har bindende virkning2 i Norge når ikke annet følger av reglene i §7 og §8. 2. Ved avgjørelse forstås i denne lov bare avgjørelsen av selve det krav eller rettsforhold som er sakens gjenstand, med mindre annet følger av §5 første ledd. 1 Se note til §14. §2. Følgende avgjørelser har bindende virkning i Norge for så vidt de angår privatrettslige krav og har oppnådd rettskraft: a) avgjørelse hvorved finsk överexekutor eller svensk domstol har pålagt betalingsplikt på grunnlag av gjeldsbrev eller annet skriftlig bevis («utslag i lagsökningsmål»); c) svenske «bevis i mål om betalningsföreläggande om att utmätning må äga rum». d) tilbakebetaling til det offentlige av forskott som er utbetalt vitne, fornærmete i straffesak eller part. Fullbyrding. §4. Avgjørelse1 som etter reglene i denne lov har bindende virkning2 i Norge, og som er tvangskraftig i den stat hvor avgjørelsen er truffet (opphavsstaten) skal på begjæring fullbyrdes her. a) Forlik om et privatrettslig krav som er inngått for domstol eller annen myndighet i Danmark, Finland, Island3 eller Sverige, og som kan fullbyrdes i opphavsstaten. b) Utenrettslig forlik4 og gjeldsbrev4 som etter den danske lov om rettens pleje §478 nr. 4 og 5 kan fullbyrdes i Danmark uten søksmål, likevel bare såframt forliket ble inngått eller gjeldsbrevet ble undertegnet i Danmark av skyldneren, og denne da hadde bopel der. 0 Endret ved lov 11 juni 1993 nr. 83 (i kraft 1 aug 1993). 3 Se note til §14. 4 Jfr. §10 nr. 2. 1. Rettslige og administrative avgjørelser,1 herunder midlertidige avgjørelser, som er truffet i Danmark, Finland, Island2 eller Sverige om foreldremyndighet over barn, om rett til personlig samvær med barn eller om overlevering av barn i annet høve, og som kan være grunnlag for fullbyrding i opphavsstaten, skal på begjæring fullbyrdes her. Det kreves ikke at avgjørelsen er rettskraftig. Det samme gjelder forlik som er inngått for en domstol og avtaler som er godkjent av en administrativ myndighet i nevnte land. 2. Avgjørelser, forlik og avtaler som strider mot avgjørelser som er truffet eller forlik som er inngått her i landet, kan bare fullbyrdes her, dersom de førstnevnte skal gjelde etter særlige regler om det. 3. Reglene i første ledd gjelder ikke avgjørelser som er truffet av fullbyrdingsmyndighet eller som helse- og sosialstyret eller annen myndighet har truffet etter vedkommende stats lovgivning om det offentlige barne- og ungdomsvern eller dermed likestilt omsorg. 0 Endret ved lov 12 juni 1987 nr. 70. 2 Se note til §14. §6. Avgjørelse1 som går ut på betaling av penger, og som etter loven her kan få bindende virkning2 i Norge, kan fullbyrdes her i riket når den er tvangskraftig i opphavsstaten. 2 Jfr. §1, §2, §3. Unntak fra anerkjennelse og fullbyrding. 1. Denne lov gjelder ikke: g) avgjørelse eller forlik i sak som skal bringes inn direkte for de særlige domstoler som behandler spørsmål om kollektive avtaler i arbeidsforhold. 2. Loven gjelder heller ikke for nordiske dommer m.v. som anerkjennes og fullbyrdes her i riket etter Luganokonvensjonen4 og heller ikke for så vidt annet følger av regler om anerkjennelse og fullbyrding i særlige forhold. 0 Endret ved lov 8 jan 1993 nr. 21. 2 Inntatt foran. 4 Jfr. konv. art. 55, jfr. lov 8 jan 1993 nr. 21. §8.1 Reglene om anerkjennelse og fullbyrding gjelder ikke: 1. Når grunnlaget for avgjørsmyndighetens kompetanse utelukkende er ett eller flere av følgende forhold, med mindre saksøkte har innlatt seg på sakens realitet uten å ta forbehold: c) en vernetingsavtale som ikke fyller kravene i lov om rettergangsmåten i tvistemål2 §36, såframt avgjørelsen gjelder en saksøkt som på avtaletidspunktet hadde heimting i Norge og framleis har det. 2. Avgjørelse1 som i første instans er truffet mot en uteblitt saksøkt, når pålegg om å svare i saken er forkynt bare ved offentlig kunngjøring. Det samme gjelder avgjørelse i høyere instans, når saksøkte er uteblitt i alle instanser, og pålegg som nevnt ikke i noen instans er forkynt på annen måte enn ved offentlig kunngjøring. For så vidt angår avgjørelse som er nevnt i §7 første ledd bokstav e, gjelder unntaket bare for avgjørelse om gjenlevende ektefelles eller de enkelte arvingers ansvar for arvelaterens gjeld. 3. Avgjørelse av samme krav som det allerede står søksmål om mellom de samme parter for norsk domstol eller for domstol i annen nordisk stat, såframt dette søksmål er reist først og kan føre til avgjørelse som kan få bindende virkning i Norge etter denne lov. 4. Avgjørelse eller forlik om krav som domstol i en annen stat enn opphavsstaten på grunn av tvistgjenstandens art har enekompetanse til å avgjøre. 5. Avgjørelse eller forlik for så vidt anerkjennelse eller fullbyrding ville virke åpenbart støtende på norsk rettsorden. Framgangsmåten ved fullbyrding. 1. Begjæring om fullbyrding rettes til tingretten. 2. Med begjæring om fullbyrding skal følge avskrift av avgjørelsen bekreftet av vedkommende myndighet samt bevis for at avgjørelsen er rettskraftig. Er avgjørelsen ikke rettskraftig, skal isteden følge med bevis for at avgjørelsen er tvangskraftig. 3. Når det begjæres fullbyrding av forlik, skal det legges fram bekreftet avskrift av forliket og bevis for at forliket kan kreves fullbyrdet i opphavsstaten. 4. Med begjæring om fullbyrding av utenrettslig forlik eller gjeldsbrev som nevnt i §4 annet ledd bokstav b, skal følge dokumentet i original og bekreftelse fra det danske justisministerium om at fordringen i Danmark ville kunne inndrives hos skyldneren uten søksmål. 5. Med begjæring om fullbyrdelse av avgjørelse, forlik og avtale som omfattes av §5 skal følge bekreftet avskrift av dokumentet og bevis for at det kan være grunnlag for fullbyrding i opphavsstaten. 6. Med dokumenter som er skrevet på andre språk enn dansk, norsk og svensk skal følge bekreftet omsetting til et av disse språk, med mindre fullbyrdingsmyndigheten bestemmer noe annet. 7. Kongen2 kan gi forskrifter om bevis og andre dokumenter som kan kreves etter paragrafen her. 1 Se tvangsl. kap. 4, III, IV og V. 2 Justisdepartementet iflg. res. 2 des 1977. 1. Beslutning om hvorvidt fullbyrding skal skje, fattes uten at saksøkte høres. Kan det skje uten skadelig forhaling, kan han likevel etter omstendighetene få adgang til å uttale seg. 2. Ved begjæring om fullbyrding av utenrettslig forlik eller gjeldsbrev som nevnt i §4 annet ledd bokstav b, skal saksøkte få adgang til å uttale seg, om ikke særlige grunner taler mot det. Inneholder et utenrettslig dokument bestemmelse om kostnadene ved gjennomføringen av kravet, kan beløpet nedsettes under fullbyrdingen dersom namsmyndighetene finner det uforholdsmessig høyt. §11. Fullbyrding skjer som for innenlandske tvangsgrunnlag bestemt,1 når ikke annet følger av loven her. Særlige bestemmelser som avgjørelsen eller forliket måtte inneholde om tvangsmidler, får ikke anvendelse. 1 Jfr. tvangsl. kap. 8 til 13. Litispendens. §12.1 Reises søksmål for norsk domstol, og søksmål om samme krav mellom de samme parter allerede står for domstol i Danmark, Finland, Island2 eller Sverige, skal søksmålet her avvises eller stanses i påvente av rettskraftig avgjørelse i den annen stat, såframt det antas at avgjørelsen der vil ha bindende virkning i Norge etter denne lov. 1 Jfr. tvml. §64. Anerkjennelse og fullbyrding av norske dommer i annet nordisk land. 1. Norske rettskraftige avgjørelser1 m.m. kan begjæres anerkjent og fullbyrdet i Danmark, Finland, Island2 og Sverige i samsvar med lovgivningen herom i disse land. 2. Kongen3 kan gi forskrifter om framgangsmåten her i riket ved begjæring om fullbyrding i annet nordisk land, herunder om bevis og attester som måtte kreves i fullbyrdingslandet, samt om hvem begjæring om fullbyrding skal rettes til i annet nordisk land. 3 Justisdepartementet iflg. res. 2 des 1977. 1. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Loven kan settes i kraft særskilt i forhold til ett eller flere av de nordiske land. 2. Den får ikke anvendelse på avgjørelse som er truffet eller forlik som er inngått før lovens ikrafttredelse. 0 Fra 1 jan 1978 i forhold til Danmark, Finland og Sverige, iflg. res. 2 des 1977. Om eldre dommer og forholdet til Island se note 1 til konvensjon 16 mars 1932 foran. §15. Fra den tid denne lov trer i kraft, gjøres følgende endringer i andre lover: 1977 Jernbaneansvarsloven - jbansvl. Jfr. lov 15 juni 1984 nr. 74. Lovens tittel endret ved lov 21 mai 1999 nr. 31.
|
lovdata_cd_35732
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.737
|
Publisert: Ot.prp.nr.57 (1992-1993) 1 Bakgrunn for endringene: Ved folkeavstemning i Sveits 6. desember 1992 ble det bestemt at Sveits ikke vil ratifisere EØS-avtalen. Dette medfører tekniske justeringer i EØS-avtalen ved at omtale av Sveits som avtalepart må strykes. Disse tekniske justeringene fremgår av en protokoll om justering av avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), undertegnet i Brussel 17. mars 1993. Det vises til St.prp.nr.53 (1992-1993) om samtykke til ratifikasjon av en protokoll om justering av avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde, der denne protokollen er nærmere behandlet. Endringene i EØS-avtalens tekst medfører stort sett ikke behov for endringer i de lover og forskrifter som allerede er gitt til gjennomføring av EØS-avtalen i norsk rett. Dette skyldes at man i lov- og forskriftstekster i hovedsak har benyttet ordet «EØS-stat» i stedet for å nevne de enkelte avtaleparter ved navn. «EØS-stat» er en henvisning til de stater som til enhver tid er avtaleparter. I to tilfelle er det imidlertid nødvendig å korrigere den norske lovteksten noe. - lov av 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), m.v. - lov av 27. november 1992 nr. 112 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V, punkt 2. (Rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 og nr. 312/76) om fri bevegelighet for arbeidstakere m.v. innenfor EØS. Behovet for endring i disse lovene skyldes at de deler av EØS-avtalen som lovene gjelder, er gjort til norsk lov ved inkorporering. Inkorporering innebærer at selve avtaleteksten får lovs kraft gjennom en kort henvisningsbestemmelse. Det er avtaleteksten slik den lød på det tidspunkt loven ble vedtatt, som får lovs kraft. Når justeringsprotokollen av 17. mars 1993 nå endrer avtaleteksten på visse punkter, bør henvisningslovene endres slik at også de endringene som følger av justeringsprotokollen, vil gjelde som lov. 2 Nærmere om endringene i lov av 27. november 1992 nr. 109. Det er gjennom denne loven at avtalens hoveddel får lovs kraft. Justeringsprotokollen foretar følgende endringer i avtalens hoveddel: - I preambelen strykes henvisningen til Det sveitsiske edsforbund som avtalepart. - I artikkel 2, bokstav b endres definisjonen av «avtalepart» i forhold til EFTA-statene slik at Sveits går ut. - I artikkel 120 strykes henvisningen til protokoll 44, som gjelder transittavtalen mellom Sveits og EF. - I artikkel 126 nr. 1 om avtalens geografiske virkeområde strykes henvisningen til Sveits. - I artikkel 128 nr. 1 gjøres det klart at ikke bare fremtidige medlemmer av EFTA, men også Sveits, kan bli medlem av EØS. - I artikkel 129 nr. 3 endres ikrafttredelsesbestemmelsen slik at den nå vil inneholde en henvisning til de nye reglene i justeringsprotokollen om når EØS-avtalen skal tre i kraft. å ha noen praktisk betydning for anvendelsen av EØS-avtalens hoveddel som norsk lov. Selv i forhold til disse bestemmelsene ville man nok uten videre ha tolket gjennomføringsloven slik at den ikke kom til anvendelse i forhold til Sveits (eller i forhold til Liechtenstein inntil landet har ratifisert avtalen). Hensynet til god orden i lovverket tilsier imidlertid etter departementets mening at man likevel uttrykkelig slår fast at også de endringene i avtalens hoveddel som følger av justeringsprotokollen, gjelder som lov. Dette gjøres lettest ved en endring i lov av 27. november 1993 nr. 109 § 1, som gjør det klart at EØS-avtalens hoveddel gjelder som lov med de endringer som følger av justeringsprotokollen for avtalen av 17. mars 1993. Departementet vil samtidig benytte anledningen til å foreslå en oppretting av lovens tittel. Departementet hadde i Ot.prp.nr.79 (1991-1992) foreslått følgende tittel på loven: «lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), m.v.». Under behandlingen i Stortingets Utenrikskomité ble ordene «i samsvar med et fremlagt utkast» lagt til, jfr. Innst.S.nr.248 (1991-1992). Departementet antar at dette skyldes et arbeidsuhell. Samtidig har det vist seg at det er behov for å ha en «kort-tittel» til denne loven. Det er vanlig å ta inn slike kort-titler i lover som det ofte er behov for å vise til. Ettersom denne loven på mange måter er selve «hjørnesteinen» i gjennomføringen av EØS-avtalen i norsk rett, foreslår departementet at kort-tittelen på loven kort og godt blir «EØS-loven», og at denne korttittelen kommer til erstatning for ordene «i samsvar med et fremlagt utkast». 3 Nærmere om endringen i lov av 27. november 1992 nr. 112. Lov av 27. november 1992 nr. 112 hører inn under Justisdepartementet, og forslaget til endring i denne loven fremmes derfor i samråd med dette departementet. Lovens § 1 lyder slik: « EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (Rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 og nr. 312/76) om fri bevegelighet for arbeidstakere m.v. innenfor EØS gjelder som lov med de endringer og tillegg som følger av vedlegg V, protokoll 1 til avtalen og avtalen for øvrig. En av disse EØS-endringene til forordningsteksten består i at ordet «medlemsstat» skal forstås som en henvisning også til de EFTA-stater som er tilsluttet EØS. I Justisdepartementets bearbeiding av forordningsteksten i lys av disse endringene og tilleggene (gjengitt i vedlegget til Ot.prp.nr.72 (1991-1992) og ved kunngjøring av loven i Norsk Lovtidend for 1992 avd. I s. 1151 flg.) er dette uttrykt ved at man har satt inn ordet «EØS-stat» i stedet for «medlemsstat». Rent formelt er det imidlertid den originale EØS-tilpasning slik den lyder i EØS-avtalens vedlegg V på det tidspunkt lovvedtaket ble gjort i Stortinget, som er gjort til lov, og denne tilpasningen lyder slik: « For dette vedleggs formål og uten hensyn til bestemmelsene I protokoll 1 skal uttrykket «medlemsstat(er)» i de rettsakter som er omhandlet, i tillegg til sin betydning i de relevante EF-rettsakter omfatte Finand, Island, Liechtenstein, Norge, Sveits, Sverige og Østerrike. I vedlegget til justeringsprotokollen er denne tilpasningen endret, slik at Sveits ikke lenger nevnes. Også her ville man nok selv uten noen formell lovendring ha tolket den norske inkorporeringsloven slik at Sveits falt utenfor, (og at den heller ikke ville gjelde i forhold til Liechtenstein før EØS-avtalen tar til å gjelde for Liechtenstein). For å avskjære enhver tvil foreslår likevel departementet å justere lovteksten noe, slik at det blir helt klart at loven bare gjelder i forhold til EF-landene og de EFTA-land som har ratifisert EØS-avtalen. En slik justering kunne ha vært foretatt ved å ta inn en henvisning til justeringsprotokollen, slik det er foreslått for lov av 27. november 1992 nr. 109, jf punkt 2 ovenfor. Departementet vil likevel foreslå at justeringen skjer ved å ta inn en presisering av at loven bare gjelder i forhold til de stater som til enhver tid er tilsluttet EØS-avtalen. En slik presisering gjør det unødvendig å foreta ytterligere endringer av loven i fremtiden, dersom nye land kommer med i EØS, eller land som allerede er med, går ut. Det følger også av formuleringen at loven først vil gjelde i forhold til Liechtenstein fra den tid EØS-avtalen trer i kraft for Liechtenstein. De økonomiske konsekvensene at av Sveits ikke blir med i EØS er beskrevet i St.prp.nr.53 (1992-1993) om samtykke til ratifikasjon av en protokoll om justering av avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS). De lovendringene som foreslås her, har ingen egne økonomiske eller administrative konsekvenser. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring av enkelte lover som følge av at Sveits ikke blir med i EØS. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endring av enkelte lover som følge av at Sveits ikke blir med i EØS. I lov av 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), m.v. i samsvar med et fremlagt utkast gjøres følgende endringer: 1. Lovens tittel skal lyde: Lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) m.v. (EØS-loven). 2. § 1 første punktum skal lyde: Bestemmelsene i hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde skal gjelde som norsk lov, med de endringer som følger av protokoll om justering av avtalen av 17. mars 1993. I lov av 27. november 1992 nr. 112 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (Rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 og nr. 312/76) om fri bevegelighet for arbeidstakere m.v. innenfor EØS skal § 1 nytt annet punktum lyde: Denne lov trer i kraft fra den tid EØS-avtalen trer i kraft for Norge. Ot.prp.nr.56 (1992-1993) Om lov om endringer i lov 9 juni 1978 nr 48 om personregistre m.m (fjernsynsovervåkning)
|
lovdata_cd_54669
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.46
|
Forskrift til lov om Heimevernet. Fastsatt ved kgl.res. 30. april 1999 med hjemmel i lov av 17. juli 1953 nr. 28 om Heimevernet. Fremmet av Forsvarsdepartementet. Endret 8 april 2002 nr. 326. Regler om råd, utvalg og nemnder i Heimevernet (lovens §2)
|
lovdata_cd_17918
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.496
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er et område i Åfjord kommune, Sør-Trøndelag fylke, vernet som naturreservat ved kgl.res. av 4. desember 1992 under betegnelsen Madsøya naturreservat.
|
lovdata_cd_57013
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.713
|
Forskrift om begrensninger for bruk av gjødsel, jordforbedringsmidler, dyrkingsmedier mv. som inneholder kompostert animalsk avfall eller foredlede animalske proteiner. Fastsatt av Landbruksdepartementet 24. januar 2002 med hjemmel i lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg II (direktiv 98/34/EF). Endret 9 jan 2004 nr. 161 (bl.a hjemmel). Formålet med forskriften er å fastsette visse beskyttelsestiltak mot overførbare spongiforme encefalopatier via gjødselvarer til produksjonsdyr. Forskriften gjelder gjødsel, jordforbedringsmidler, dyrkingsmedier etc. som inneholder kompostert animalsk avfall eller foredlede animalske proteiner. Animalsk avfall: skrotter eller deler av pattedyr, fugler og akvakulturdyr samt animalske produkter som ikke er godkjent og beregnet til omsetning som næringsmidler, med unntak av husdyrgjødsel og avfall fra husholdninger/storhusholdninger. Foredlede animalske proteiner: kjøttbenmel, kjøttmel, benmel, blodmel, tørket plasma og andre blodprodukter, hydrolyserte proteiner, hornmel, hovmel, mel produsert av fjørfeavfall, fettbindevevsmel, fiskemel, dikalsiumfosfat, gelatin og andre lignende produkter herunder alle fôrvarer som inneholder slike produkter, eksempelvis blandinger, tilsettingsstoffer og premikser. Produkter som inneholder kompostert animalsk avfall eller foredlede animalske proteiner må ikke brukes på eng og beitearealer. C. fiskemel basert på råvarer fanget i åpent hav og fra akvakulturdyr produsert ved anlegg som utelukkende baserer sin produksjon på marint råstoff. Bruksbegrensningene angitt i §4 skal angis i merkingen av produktene. §6. Forholdet til forskrift om handel med gjødsel og jordforbedringsmidler mv. Produktene er for øvrig underlagt bestemmelsene gitt i forskrift av 4. juli 2003 nr. 951 om gjødselvarer mv. av organisk opphav med seinere endringer. 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 161. Forsettlig eller uaktsom overtredelse av denne forskriften eller vedtak gitt i medhold av den, er straffbart i henhold til matloven §28. Denne forskriften trer i kraft 1. februar 2002. 2002 Delegering til FIN etter asl. og asal.
|
lovdata_cd_26356
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.621
|
Forskrift om fredning av Fornebu hovedgård, Snarøyveien 66, gnr. 41, bnr. 454, Bærum kommune, Akershus. Fastsatt av Riksantikvaren 4. november 2002 med hjemmel i lov av 9. juni 1978 nr. 50 om kulturminner §22a, jf. §15, jf. kgl.res. av 9. februar 1979 nr. 8785.
|
lovdata_cd_40111
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
sv
|
0.441
|
§ 8-28. Sykepengegrunnlaget i arbeidsgiverperioden1) 1) Endret ved lov av 18.12.98 nr. 86, i kraft straks, 10.12.99 nr. 84, i kraft straks.
|
lovdata_cd_39873
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.891
|
[Endret 4/99, 3/00, 1/04, 7/04. For å ha rett til sykepenger, må medlemmet ha vært i arbeid i minst fire uker (opptjeningstid §8-2) og det må foreligge tap av arbeidsinntekt (§8-3). Inntektsgrunnlaget må utgjøre minst 50% av grunnbeløpet. Medlemmet må være arbeidsufør på grunn av sykdom (§8-4) eller befinne seg i en situasjon som nevnt i §8-4 tredje ledd. Dersom man bare anses arbeidsufør til det arbeid man ble sykmeldt fra (yrkesuførhet §8-5), kan det ytes sykepenger i en tidsbegrenset periode på opptil 12 uker. Det kan ytes sykepenger ved arbeidstrening og bedriftsintern attføring (§8-6) i 12 uker. Om nødvendig kan denne perioden forlenges. Dokumentasjon av arbeidsuførhet (§8-7) skjer ved erklæring fra lege (Medisinsk vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom). Dersom medlemmet ikke er i arbeidsrelatert aktivitet senest innen 8 uker, skal legen sende inn en utvidet legeerklæring (del II på skjemaet «Medisinsk vurdering av arbeidsmulighet ved sykdom»). Dersom medlemmet ikke har arbeidsgiver må det foreligge et vedtak i trygdekontoret om fortsatt rett til sykepenger. Det er vilkår om medlemmets medvirkning (§8-8) til behandling, rehabilitering eller yrkesrettet attføring. Medlemmet må ha opphold i Norge (§8-9), men det er noen unntak, og etter søknad kan det gis dispensasjon for en begrenset periode. Sykepengegrunnlaget (§8-10) kan ikke overstige 6 ganger grunnbeløpet. Ukens fem virkedager er sykepengedager (§8-11). Ved delvis arbeidsuførhet kan det ytes graderte sykepenger (§8-13). I stedet for sykepenger kan det ytes tilskott til arbeidsreiser (§8-14). Antall sykepengedager (§8-12) er begrenset til 250 i løpet av de tre siste årene. Ny rett opptjenes likevel etter 26 uker med sammenhengende arbeidsførhet.
|
lovdata_cd_61013
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.882
|
Publisert: Somb-2000-23 (2000 s 118) Sammendrag: Forholdet mellom det enkelte barns rett til spesialpedagogisk hjelp og tildeling av midler til barnehager der det er barn med funksjonshemminger. ( Skole, studiefinansiering, barnehage ) Foreldrene til A klaget til ombudsmannen over kommunens og Statens utdanningskontors behandling av sak om tildeling av spesialpedagogiske tiltak i barnehage. De anførte at også assistenthjelp skal tildeles gjennom enkeltvedtak etter grunnskoleloven (nå opplæringsloven) med påfølgende klagerett, og ikke gjennom den generelle tilskuddsordningen til den enkelte barnehage. Ombudsmannen uttalte at i den grad en assistent barnehagen har fått tilført gjennom de såkalte tiprosentmidlene, kompetanse- og oppgavemessig oppfyller det funksjonshemmede barnets behov og rettigheter i henhold til tilråding fra PPT og grunnskoleloven §8 nr. 6, kunne han vanskelig se at barnehagen plikter å skaffe ytterligere assistenthjelp etter grunnskoleloven. Selv om det ikke er direkte klageadgang for foreldrene i forbindelse med ti-prosentmidlene, syntes klageretten ikke å være vesenforskjellig om assistenthjelp tilstås i samme vedtak som øvrige spesialpedagogiske tiltak, eller tilstås barnehagen og deretter brukes som premiss for vedtaket etter grunnskoleloven, som kan påklages. Saksgang: (Sak 1998-1960) Foreldrene til A klaget til ombudsmannen over kommunens saksbehandling ved tildeling av spesialpedagogiske tiltak i barnehage, samt over Statens utdanningskontors behandling av deres klage dit. Hovedanførslene i klagen var at saksbehandlingen har medført at tiltak som skulle vært tildelt A ved enkeltvedtak etter grunnskoleloven §8 nr. 6 (nå opplæringsloven), har blitt tildelt barnehagen på en slik måte at foreldrene hadde mistet sin klagerett; det vil si gjennom de såkalte ti-prosentmidlene. Saksforholdet var i korte trekk: A hadde behov for spesialpedagogiske tiltak i barnehagen. I 1997/98 fikk han fire timer spesialundervisning og syv timer med assistent i uken. For 1998/99 vedtok kommunen å tildele A fem t/u spesialundervisning og dekning av skyss til bassengtrening. Etter klage ble vedtaket opprettholdt av Statens utdanningskontor. Det ble uttalt at behovet for assistenthjelp «forventes ivaretatt av den assistentressurs barnehagen tildeles» av de såkalte ti-prosentmidlene. Saken ble tatt opp med Barne- og familiedepartementet (BFD) herfra. Under henvisning til rundskriv Q-2/98 ble departementet bedt om å redegjøre nærmere for forholdet mellom departementets tilskuddsordning og grunnskoleloven §8 nr. 6 om spesialpedagogisk hjelp i barnehage. Det ble videre bedt opplyst om tildeling av assistent anses for å være et spesialpedagogisk tiltak som kan tildeles med hjemmel i grunnskoleloven §8 nr. 6. BFD svarte i brev hit at det er vanskelig å trekke et klart skille mellom det enkelte barns rett til spesialpedagogisk hjelp etter grunnskoleloven og tildelingen av midler til en generell styrking av barnehager der det er barn med funksjonshemminger. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet (KUF) ble ansett som rette adressat for spørsmålet om tildeling av assistent også kan anses for å være et spesialpedagogisk tilbud som kan tildeles med hjemmel i grunnskoleloven §8 nr. 6. Saken ble deretter tatt opp med KUF. Departementet ble bedt om å redegjøre for sitt syn på den generelle praksis som ble lagt til grunn i denne konkrete saken, særlig med sikte på å klargjøre om det var rettslig grunnlag for å avgrense klageretten over enkeltvedtak mot beslutningene om å yte spesialpedagogisk hjelp fra barnehagen med dekning i de såkalte ti-prosentmidlene. Departementet ble dessuten bedt om å gi sitt syn på om ekstra-assistent for et funksjonshemmet barn i barnehage er spesialpedagogisk hjelp etter grunnskoleloven §8 nr. 6. KUF gav i brev til BFD i hovedsak uttrykk for at det ikke vil være mulig å operere med helt klart atskilte intensjonsområder for henholdsvis ti-prosentmidlene og spesialpedagogisk hjelp etter skolelovgivningen. Det går likevel en grense for i hvilken grad en kommune kan benytte seg av ti-prosentmidlene for å slippe å bevilge særskilte ressurser til spesialpedagogisk hjelp. Det ble også uttalt at det må være relevant å trekke ti-prosentmidlene inn i en klageomgang vedrørende spesialpedagogisk hjelp etter skolelovgivningen, dersom kommunen har trukket bruken av ti-prosentmidlene inn som en av premissene for vedtaket om spesialpedagogisk hjelp. Endelig ble det lagt til grunn at ekstra-assistent for et funksjonshemmet barn i barnehage kan betraktes som et element i rettmessig spesialpedagogisk hjelp etter loven, dersom bruken av assistent fremstår som et forsvarlig og adekvat tiltak som er egnet til i rimelig grad å oppnå det formål som loven skal sikre, og assistenten har kompetanse. Fra BFDs tilbakemelding til KUF siteres: «Imidlertid ser vi at det kan være vanskelig å trekke et klart skille mellom det enkelte barns rett til spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven og tildeling av midler til en generell styrking av barnehager der det er barn med funksjonshemminger. Denne problemstillingen vil klart fremgå i de tilfellene der det er snakk om «ekstra assistent» for et funksjonshemmet barn i barnehage. BFD er av den oppfatning at dette er å anse som en generell styrking av barnehagens tilbud der det er barn med funksjonshemming. En slik ekstra ressurs kan derfor dekkes av de tildelte 10%-midlene. Vi forstår at KUF legger til grunn at en slik assistentbruk også kan være å anse som spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven. Det er i disse tilfellene dermed en viss overlapping mellom bruken av 10%-midlene og retten til spesialpedagogisk hjelp etter skolelovgivningen. Vi er av den oppfatning at kommunens vurdering av det enkelte barnets rett til spesialpedagogisk hjelp etter opplæringsloven må ta utgangspunkt i en totalvurdering av barnets situasjon. I dette ligger at barnets tilbud i barnehagen vil være med å danne grunnlag for det vedtaket kommunen vil fatte om spesialpedagogisk hjelp. KUF fastholdt etter dette sitt syn slik det fremkom av det ovennevnte brevet til BFD. «Førskolebarns rett til et spesialpedagogisk tilbud var tidligere nedfelt i grunnskoleloven 13. juni 1969 nr. 24 §8 nr. 6 som lød: «6. Kommunen skal syte for at born under opplæringspliktig alder får høveleg spesialpedagogisk hjelp når det etter sakkunnig tilråding er turvande. Slik hjelp kan knyttast til skolar, daginstitusjonar, medisinske og sosiale institusjonar m.m. eller organiserast som eigne tiltak. Hjelpa kan òg gjevast av den pedagogisk-psykologiske tenesta eller av annen sakkunnig instans og børóg femne om foreldrerådgjeving. I 1998/99 ble A tildelt spesialpedagog i barnehagen i enkeltvedtak etter grunnskoleloven, mens assistent ble tildelt barnehagen fra det statlige tilskudd til tiltak for barn med funksjonshemming i barnehager. Det er på det rene at foresatte har klagerett på enkeltvedtak etter grunnskoleloven. Selv om det er forutsatt at kommunen fordeler det statlige tilskuddet, de såkalte ti-prosentmidlene, etter en konkret vurdering av den enkelte barnehages og det enkelte barns behov, er den alminnelige oppfatning i forvaltningens praksis at det her ikke treffes enkeltvedtak som kan påklages på vegne av det enkelte barn. I forbindelse med foreliggende sak har BFD i brev 23. april 1999 til KUF presisert: «Midlene tildeles den enkelte barnehage, foreldre har ikke klageadgang. I henhold til den alminnelige oppfatning i forvaltningen legger jeg til grunn at en klageadgang ikke foreligger for så vidt gjelder ti-prosentmidlene. Det gjelder i alle fall der slike midler inngår som en del av det offentliges totalansvar for opplæring. Jeg viser til at midlene ytes av forskjellige organer, og at det vil kunne være nærmest umulig i enkeltsaker å definere ytelsene særskilt. De rettssikkerhetsmessige hensyn synes også ivaretatt ved de øvrige klagemuligheter som foreligger i forhold til totaltilbudet, jf. nedenfor. Dere har i hovedsak gjort gjeldende at grunnskoleloven er hjemmelsgrunnlag for PPTs tilrådinger og for spesialpedagogisk hjelp, og at PPTs tilrådinger skal lede til enkeltvedtak med klagerett for brukeren når det gjelder omfanget av ressurser. Spørsmålet blir etter dette om det er rettslig holdbart å anse PPTs tilråding om timer med assistent oppfylt gjennom bruk av ti-prosentmidler. I tilknytning til dette er det spørsmål om en slik framgangsmåte gir grunnlag for overprøvingsmuligheter og ivaretar foresattes klagerettigheter. Det er alminnelig antatt, og også lagt til grunn av Høyesterett i en dom 2. juli 1993, Malvikdommen, inntatt i Rt-1993-811, at utgangspunktet for omfanget av det enkelte barns rett til spesialundervisning etter grunnskoleloven er likeverdighet mellom den undervisning som gis til elever med behov for spesialundervisning og den ordinære undervisningen. Det følger også av dommen at det i vurderingen av omfanget av spesialundervisningen kan legges vekt på innsats ytet av personale uten fullverdig pedagogisk utdanning når innsatsen har opplæringsformål og inngår i et større undervisningsopplegg. KUF har i brev 19. januar 2000 til BFD lagt til grunn at bruk av assistent i barnehage «kan betraktes som et element i rettmessig spesialpedagogisk hjelp etter loven, dersom bruken av assistent framstår som et forsvarlig og adekvat tiltak som er egnet til i rimelig grad å oppnå det formål som loven her skal sikre». «at man står i relasjon til en som har kompetanse». I sin tilråding begrunnet PPT anbefalingen om 20 t/u assistent slik: «Assistenttimene er tenkt brukt til hjelp i rutinesituasjoner og basseng-gruppe, det blir også viktig at spes.pedagogen og assistenten samarbeider om treningsopplegget. En må også være oppmerksom på at A har behov for hjelp i sosiale situasjoner i leik med andre barn. PPT synes å forutsette at assistenthjelp er å anse som et spesialpedagogisk tiltak. På bakgrunn av KUFs uttalelse som sitert og retningslinjene fra Malvikdommen, må assistenthjelp i rutinesituasjoner i et tilfelle som det foreliggende kunne anses som spesialpedagogisk hjelp etter grunnskoleloven §8 nr. 6. Spørsmålet videre er om assistent etter grunnskoleloven kan avslås fordi barnehagen kan tilby assistenthjelp uten at dette tilstås med hjemmel i grunnskoleloven. Det er her også et spørsmål om barnehagen har rett til å benytte ti-prosentmidler til assistenthjelp. Et sentralt punkt i saken har vært BFDs rundskriv Q-2/98 B, der det under overskriften «Tilskudd til tiltak for barn med funksjonshemming i barnehage» er uttalt: «Midlene skal ikke nyttes til å finansiere tilbud eller rettigheter barna har etter annet regelverk. De skal for eksempel ikke brukes til å dekke spesialpedagogiske tiltak etter grunnskoleloven. Kommunen får midler til dette gjennom rammeoverføringene. Det følger likevel av samme rundskriv at tilskuddet bl.a. kan nyttes til «å styrke barnehagens bemanning». Det framgår av spesialundervisningsnemndas klagebehandling at barnehagen i 1998/99 ble tildelt 20 t/u med assistenthjelp av ti-prosentmidlene «på bakgrunn av søknad og tilråding for ovennevnte førskolebarn (A) og ett annet førskolebarn». Det fremgår også at «sakkyndig tilråding for det andre barnet lyder på 2 t/u med assistent. Utfra dette kan det sluttes at ovennevnte barn (A) iallfall vil få 18 t/u med assistenthjelp». Det synes å være lagt til grunn at ti-prosentmidlene kan nyttes til assistenthjelp i barnehagen. En slik anvendelse av midlene er også akseptert av BFD i brev 16. februar 2000 til KUF hvor det heter: «BFD er av den oppfatning at dette [«ekstra assistent»] er å anse som en generell styrking av barnehagens tilbud der det er barn med funksjonshemming. En slik ekstra ressurs kan derfor dekkes av de tildelte 10%-midlene. Som KUF i brev 19. januar 2000 til BFD og BFD i brev 16. februar 2000 til KUF, må også jeg konstatere at spesialpedagogiske tiltak etter grunnskoleloven i hvert fall på ett punkt overlapper tiltak som kan finansieres av det statlige ti-prosenttilskuddet. I den grad en assistent barnehagen har fått tilført vikav ti-prosentmidlene for å tilrettelegge oppholdet til et funksjonshemmet barn i barnehagen, kompetanseog oppgavemessig tilfredsstiller barnets krav på assistent i henhold til tilråding fra PPT og grunnskoleloven §8 nr. 6, kan jeg vanskelig se at barnehagen skal ha plikt til å skaffe ytterligere assistenthjelp etter grunnskoleloven. Omfanget av den enkeltes rett til spesialundervisning avhenger av hva den ordinære undervisningen kan tilby. Dette har bl.a. kommet til uttrykk i NOU 1995:18, Ny lovgivning om opplæring, s. 103, som også gjelder grunnskoleloven 1969: «Siden retten til spesialundervisning må ses på bakgrunn av elevens mulighet for utbytte av det ordinære opplæringstilbud, vil en elev som har rett til spesialundervisning i en skole, ikke nødvendigvis ha rett til dette i en annen skole dersom denne skolen i større grad makter å tilpasse det ordinære opplæringstilbudet og på den måten imøtekomme de ulike elevenes behov. Statens utdanningskontor i X har i vedtak 15. oktober 1998 uttalt: «PPT vurderer hvilke ressurser som må til i barnehagen for å gi et tilbud til funksjonshemmede barn. Det er etter vår vurdering ikke noe i lovverket eller forarbeider som tilsier at assistent i barnehagen må tildeles med hjemmel i grunnskoleloven når PPT tilrår assistent.» Jeg har ikke grunnlag for å rette innvendinger mot denne uttalelsen. Jeg kan ikke se at de foresattes klagerett blir svekket av betydning med den måten å praktisere regelverket på som skolemyndighetene har lagt til grunn. Kommunen fattet enkeltvedtak om spesialpedagogisk hjelp til A etter grunnskoleloven. Det ble lagt til grunn at barnehagen allerede hadde fått tilført assistent til A i ca. 18 timer i uken. På dette grunnlag ble ytterligere 20 timer assistent ikke innvilget. I klageomgangen hadde dere anledning til å ta opp og få klagebehandlet spørsmålene om antallet timer med assistent som barnehagen kunne tilby, og innholdet i assistenthjelpen, tilfredsstilte PPTs tilråding og As rettigheter etter grunnskoleloven. De foresattes klagerettigheter synes ikke å være vesensforskjellige om assistenthjelp tilstås i samme vedtak som øvrige spesialpedagogiske tiltak eller tilstås barnehagen og deretter brukes som premiss for vedtaket etter grunnskoleloven. Jeg har her ikke tatt stilling til om assistenten barnehagen fikk tilført gjennom ti-prosentmidlene i 1998/99 hadde tilstrekkelige kvalifikasjoner og faktisk gjorde en tilfredsstillende jobb i forhold til PPTs tilråding og grunnskolelovens krav. Innholdet i barnehagens assistenthjelp har det ikke vært klaget på hit, selv om dere i noen brev har tatt opp assistentens arbeid. Det er saksbehandlingen ved tildelingen av spesialpedagogiske tiltak som har vært behandlet her. måte. Det er likevel rimelig å anta at assistenthjelp i rutinesituasjoner vil kunne ytes på forsvarlig måte av barnehagens assistent». Somb-2000-22 Dekning av utgifter til skoleskyss for elever i videregående skole. ( Skole, studiefinansiering, barnehage )
|
lovdata_cd_25931
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.47
|
Forskrift om vann- og avløpsgebyr, Borre kommune, Vestfold. Fastsatt av Borre kommunestyre 5. november 2001 med hjemmel i lov av 31. mai 1974 nr. 17 om kommunale vass- og kloakkavgifter §3 og forskrift av 10. januar 1995 nr. 70 om kommunale vann- og avløpsgebyrer.
|
lovdata_cd_35114
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.799
|
Publisert: Ot.prp.nr.50 (1999-2000) Tittel: Om lov om endringer i lov 8. juni 1962 nr. Det er tre hovedelementer i endringsforslaget. Husdyrlovens virkeområde foreslås utvidet for å bidra til at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen. Forslaget går videre ut på fastsettelse av hjemmelsgrunnlag for bestemmelser om avgift, gebyr og internkontroll. Til sist fremmes det forslag om endringer i lovens erstatningsregler, i form av standardiserte satser for erstatning for dyr og opphevelse av bestemmelsen om begrensning i erstatningsansvaret for innførte dyr. Samtidig foreslås det at lovens tittel endres. Landbruksdepartementet mener det er nødvendig å utvide husdyrlovens virkeområde for å etablere hjemmel til å iverksette tiltak mot smittestoffer hos dyr, som ikke nødvendigvis gjør dyrene syke, men som medfører en risiko for folkehelsen. Videre er det behov for en utvidelse av lovens virkeområde for å kunne forebygge at dyr med uakseptabel forekomst av fremmedstoffer i kroppen, benyttes i produksjonen av næringsmidler. Landbruksdepartementet mener at lovendringsforslaget vil bidra til et sammenhengende og konsekvent regelverk og tilsyn gjennom hele produksjonskjeden for de dyrearter loven omfatter. Hvilke dyresykdommer, smittestoffer og fremmedstoffer husdyrloven skal gjelde for, skal fastsettes i forskrift. Ved siden av å fastsette hjemmel for innkreving av avgift på fôr direkte i husdyrloven, skal avgiftsgrunnlaget utvides til å omfatte avgift på fôr til andre selskapsdyr enn hund og katt. Avgiften skal finansiere helseforebyggende arbeid og veterinær vaktordning for selskapsdyr. Husdyrloven har ikke en klar nok hjemmel til å kreve utgiftsdekning i form av gebyr for virksomhet som utøves av eller for det offentlige. Lovendringsforslaget skal sikre at utgiftsfordelingen ved innførsel og utførsel av dyr og produkter i henhold til husdyrloven § 16 tredje ledd, kan fastsettes som gebyr. Videre skal bestemmelsen gi adgang til å gebyrlegge andre tjenester og ytelser myndighetene gjennomfører i samsvar med husdyrloven. Det er behov for et sikkert hjemmelsgrunnlag for å pålegge virksomheter å etablere rutiner for å dokumentere etterlevelse av krav i eller i medhold av lov. Hjemmel for internkontroll i husdyrloven skal også sikre adgang til å gi forskrifter om gjennomføringen av virksomhetenes egenkontroll. Internkontroll vil fremme det sykdomsforebyggende arbeid, samtidig som det vil lette arbeidet med gjennomføringen av en rekke tilsynsoppgaver knyttet til husdyrloven. Det fremmes forslag om hjemmel til å fastsette standardiserte satser for erstatning for dyr. Satsene skal fastsettes i forskrift, og tre i stedet for dagens ordning med erstatningsutmåling ved skjønn. Forvaltningen skal fatte vedtak om erstatning i samsvar med de standardiserte satsene i hvert enkelt tilfelle. En ordning med standardiserte satser for erstatning vil gi betydelige administrative fordeler og reduserte kostnader, samtidig som det vil gi mer ensartede erstatninger. For den enkelte dyreeier vil det være fordelaktig at utbetalingene kan gjennomføres raskere. Svakheten ved det eksisterende system har kommet klart frem ved gjennomføringen av erstatningssaker i forbindelse med bekjempelsen av skrapesyke. Skjønnspraksis har vist store variasjoner ved verdifastsettelsen av de enkelte besetningene. Lignende erfaringer i forbindelse med bekjempelse av paratuberkulose på storfe var bakgrunnen for at Landbruksdepartementet sammen med Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag drøftet et system med faste satser for erstatning. Det foreslås ingen endringer i fremgangsmåten for utmåling av erstatning for gjennomføring av pålagte saneringstiltak. Det antas at husdyrloven § 11 annet ledd tredje og fjerde punktum kan virke handelsdiskriminerende. Begrensning i krav på erstatning kan virke diskriminerende i forhold til internasjonal handel med levende dyr. Bestemmelsen kan derfor være i strid med Norges forpliktelser etter EØS- og WTO-avtalen. Konsekvensen av lovendringsforslaget er et bedret erstatningsrettslig vern ved import av dyr. Departementets forslag til endringer av husdyrloven ble sendt på høring 4. januar 2000 til en rekke offentlige instanser og interesseorganisasjoner. Proposisjonen er utarbeidet med bakgrunn i høringsbrevet og de høringsuttalelser departementet har mottatt. Høringsinstansene har i hovedsak støttet de foreslåtte endringene. Enkelte instanser har kommet med innspill til ytterligere endringer i husdyrloven. Departementet vil ta stilling til disse innspillene på et senere tidspunkt. De fleste innvendingene er knyttet til forslag om innføring av hjemmel for gebyr og til forslagene om endringer i erstatningsbestemmelsene. Flere av instansene har uttalt seg om nivået for erstatning og hvilke faktorer det må tas hensyn til. Innspill om utforming og innhold i fremtidige forskrifter vil bli kommentert i den utstrekning de refererer seg til tolkningen av lovendringsforslagene. Høringsuttalelsene vil delvis bli kommentert nærmere i forhold til de enkelte endringsforslag. Husdyrloven gjelder i utgangspunktet alle slags sykdommer hos alle salgs dyr, jfr. Innst. O. VI. (1961-62) side 2. Loven omfatter dermed også tiltak overfor vilt. For å sondre klart brukes betegnelsen «husdyr» i lovtekst som er ment å rette seg mot dyr underlagt et eierforhold, mens ordet «dyr» brukes som en fellesbetegnelse for alle dyr. Loven må avgrenses mot dyr som faller inn under annen særlovgivning. Dette har inntil opphevelsen av bisykdomsloven vært tilfelle for bier og humler. Videre faller akvatiske dyr utenfor husdyrlovens anvendelsesområde, jf lov 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr. Fiskesykdomsloven definerer akvatiske dyr som vannlevende dyr, herunder sjøpattedyr, samt kjønnsprodukter, hvile- og forplantningsstadier av vannlevende dyr, jfr. § 3 bokstav a. Hvilke sykdommer husdyrloven gjelder for fremgår av forskrift om fortegnelse over sjukdommer som omfattes av lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven) av 19. mars 1965. Loven omfatter også de såkalte zoonosene, dvs. dyresykdommer som kan overføres til mennesker. Loven gjelder derfor i dag alle dyresykdommer som ved direkte eller indirekte smitte overføres til dyr eller mennesker, herunder smitte som overføres gjennom næringsmidler eller fôr. Husdyrloven § 3 gir departementet myndighet til å pålegge nødvendige tiltak for å forebygge og bekjempe sykdom hos dyr. Det kan iverksettes særskilte tiltak mot smittestoffer som kan medføre sykdom både hos dyr og mennesker. Dyresykdommer som rabies, tuberkulose, brucellose, miltbrann, salmonellose og ringorm er særlig prioritert fordi disse sykdommene også er en risiko for folkehelsen. Det finnes imidlertid smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker uten at de er sykdomsfremkallende hos dyr, eller som bare i liten grad gir sykdom hos dyr. I slike tilfeller kan dyret fungerer som «vertsdyr» for smittestoffet i hele eller deler av smittestoffets livssyklus. Det antas at det ikke er hjemmel i loven for å bekjempe slike smittestoffer ettersom de ikke forårsaker sykdom hos dyr. Husdyrloven gjelder i dag ikke for fremmedstoffer. Det er derfor ikke adgang til å treffe tiltak i medhold av denne lov for å regulere forekomst av slike stoffer hos dyr, med sikte på å trygge folkehelsen. Dette gjelder blant annet i forhold til å pålegge dyreeier tiltak for å sikre kontrollen med forekomst av fremmedstoffer, for eksempel for å forhindre at dyr får i seg nærmere angitte stoffer. Videre er det i dag ikke adgang til å iverksette tiltak på besetningen dersom det er mistanke om eller påvises forekomst av slike stoffer. Lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler m.v. og lov 10. januar 1997 nr. 9 om kjøttproduksjon har innenfor sine respektive virkeområder bestemmelser som skal sikre at næringsmidler er trygge for folkehelsen. Dette innebærer bl.a hjemmel til å forby bruk av visse stoffer til slaktedyr og hjemmel til å føre tilsyn og kontroll på besetningsnivå når det gjelder forekomst av smittestoffer og fremmedstoffer i dyrene. Lovene gir imidlertid ikke tilstrekkelig hjemmel til å iverksette nødvendige tiltak på besetningsnivå i forbindelse med forekomst av fremmedstoffer i besetningen. Lov 13. juni 1997 nr. 54 om tiltak mot sykdom hos fisk og andre akvatiske dyr, gir hjemmel til å føre tilsyn og kontroll med forekomst av smittsomme sykdommer hos fisk og andre akvatiske dyr. Loven gir bl.a hjemmel til å iverksette tiltak for å begrense og utrydde smittsom sykdom. Det kan herunder pålegges restriksjoner i forhold til flytting av dyr, eller avliving og destruksjon av dyr. Lov 28. mai 1959 nr. 12 om kvalitetskontroll med fisk og fiskevarer o.a. og lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. fastsetter hjemmel til å føre tilsyn og kontroll med hensyn til fremmedstoffer i fisk og fiskevarer. Videre anses disse lovene for å gi hjemmel til å forby bruk av visse stoffer til fisk på oppdrettsanlegg og til å iverksette tiltak knyttet til forekomst av forbudte stoffer i fisk på oppdrettsanlegg. Som sammenstillingen av gjeldende rett viser, gir ikke dagens bestemmelser tilstrekkelig hjemmel til å iverksette alle nødvendige tiltak på besetningsnivå for å regulere forekomst av fremmedstoffer i ikke-akvatiske dyr. Departementet finner det derfor hensiktsmessig å foreslå at hjemmel til å treffe slike tiltak tas inn i husdyrloven. Dette vil bidra til å sikre et konsekvent og sammenhengende regelverk gjennom hele produksjonskjeden innenfor lovens virkeområde. Det er en grunnleggende forutsetning for norsk matpolitikk at mat som omsettes i Norge, skal være helsemessig trygg for forbrukerne. Det er bred enighet om at dette hensyn best ivaretas gjennom en konsekvent gjennomføring av kvalitetssikring, overvåkning og kontroll i alle ledd gjennom hele produksjonskjeden i et «jord til bord» perspektiv. Dette kom klart til uttrykk under behandlingen av St.meld.nr.40 (1996-1997) der flertallet i næringskomiteen uttalte at «En helsemessig trygg mat er derfor avhengig av tilfredsstillende regelverk og tilsyn samt kvalitetssikring i alle ledd «fra jord og fjord til bord», jfr Innst.S.nr.272 (1996-1997), side 9. I EØS-avtalen er det gjennom Rådsdirektiv 96/23/EF gitt bestemmelser om kontrolltiltak som skal iverksettes med hensyn til visse stoffer og restmengder av slike i levende dyr og animalske produkter. Det følger av direktivet at det skal fastsettes årlige planer for å kartlegge kontrolltiltak med hensyn til forekomst av nærmere angitte stoffer i dyr og produkter av disse. De stoffene som skal inngå i planene, omfatter stoffer som tilføres dyr ulovlig, f.eks. for å øke produktiviteten (hormoner). Videre omfattes stoffer som tilføres dyr i terapeutisk øyemed (veterinærpreparater) og stoffer som dyrene utilsiktet får i seg, bl.a gjennom ulike former for miljøforurensing. Dyreeier tillegges et selvstendig ansvar for å sikre at dyr som skal nyttes i næringsmiddelproduksjon, ikke har forekomst av fremmedstoffer i kroppen som kan medføre risiko for helseskade hos mennesker. Dersom det ved kontrolltiltak påvises forekomst av fremmedstoffer over akseptable nivåer, skal det treffes tiltak av forebyggende karakter for å hindre slik helseskade. Blant de tiltak direktivet omfatter er oppfølgende undersøkelser og kontroller, samt eventuelt forbud mot å fjerne dyr eller produkter fra besetningen. Hensynet til helsemessig trygg mat og våre forpliktelser etter EØS-avtalen, er bakgrunnen for at departementet foreslår at husdyrloven utvides til å gjelde fremmedstoffer som kan overføres fra dyr til mennesker gjennom næringsmidler, og dermed medføre risiko for helseskade. En slik utvidelse er nødvendig for å kunne anvende virkemidler på besetningsnivå når formålet er å hindre forekomst av fremmedstoffer i dyr som benyttes i matproduksjon. Departementet arbeider med forslag til ny lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell. Her vil det bli foreslått å ta inn bestemmelser om at departementet skal kunne begrense eller helt forby rekvirering og bruk av bestemte legemidler til dyr. Det vil bli foreslått at det departement som folkehelselovgivningen hører under, får tilsvarende hjemmel. Landbruksdepartementet mener at det i tillegg er behov for hjemmel i husdyrloven for å sikre adgang til å regulere bruk av fremmedstoffer i husdyrproduksjonen. Det tenkes for eksempel på regulering av bruk av visse legemidler som ikke er reseptbelagt, og på bruk av fôr som kan inneholde risikofaktorer som visse pesticider, mykotoksiner eller andre fremmedstoffer, så som visse mineraler og lignende. Hensikten er at dyreeier skal ha et ansvar for å forebygge uakseptabel forekomst av nærmere angitte fremmedstoffer hos dyr som skal nyttes i produksjon av næringsmidler. Dyreeiers ansvar må imidlertid avgrenses mot ansvar som følger av annen særlovgivning som regulerer innsatsfaktorene innenfor husdyrproduksjonen. Forslaget innebærer videre at myndighetene kan pålegge tiltak på besetningsnivå, dersom det er mistanke om eller påvises forekomst av fremmedstoffer hos dyr. Eksempler på aktuelle tiltak kan være forbud mot omsetning av dyr eller forbud mot at dyr eller produkter på annen måte fjernes fra besetningen. Andre aktuelle tiltak kan være avliving og destruksjon. Dette er virkemidler Norge er forpliktet til å gjennomføre i henhold til EØS-avtalen. Departementet forslår at husdyrloven også utvides til å gjelde hensynet til folkehelsen i forhold til de smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker, men som bare gir sykdom hos mennesker. Dette er nødvendig for at man skal kunne anvende virkemidler i dyrepopulasjonen for å begrense forekomst av slike smittestoffer, for eksempel ved overføring fra dyr til mennesker gjennom animalske næringsmidler. Eksempler på slike smittestoffer er enkelte varianter av tarmbakterien Escherichia coli, kjent som «hamburgerbakterien», samt enkelte arter av bakterieslekten Campylobacter. Disse bakteriene kan gi plagsomme tarminfeksjoner hos mennesker, men synes å forekomme i tarmkanalen hos dyr uten å gi tegn på sykdom hos dyret. Etter husdyrloven § 1 er det Kongen som har myndighet til å bestemme hvilke dyresykdommer loven gjelder for. Denne myndigheten er delegert til Landbruksdepartementet ved Kgl. res. av 19. mars 1965. Forslaget går ut på at departementet får en direkte fullmakt i loven til å fastsette forskrifter om hvilke dyresykdommer, smittestoffer og fremmedstoffer som omfattes av loven eller enkelte av bestemmelsene i den. Det er grunn til å understreke at departementet etter dette forslaget skal ha myndighet til å fastsette forskrifter. Det gis ikke enkeltvedtakskompetanse. Endring av husdyrlovens virkeområde innebærer at lovens øvrige bestemmelser skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Statens næringsmiddeltilsyn er det sentrale utøvende forvaltningsorgan for bestemmelser om tiltak for å sikre trygge næringsmidler. I forbindelse med opprettelsen fikk Statens næringsmiddeltilsyn overført myndighet på en rekke sentrale områder, jfr. Kgl. res. av 29. april 1988. Statens næringsmiddeltilsyn fikk bl.a myndighet til å føre tilsyn og fatte vedtak i forhold til næringsmidler med sikte på å forebygge tilvirking og frambud av helseskadelige næringsmidler, samt sikre kvalitet og redelighet i fremstillingen, i medhold av blant annet kjøttproduksjonsloven, landbrukskvalitetsloven og næringsmiddelloven. Statens dyrehelsetilsyn er det utøvende forvaltningsorgan for bestemmelser om dyrevern og dyrehelse. Det sies i Ot.prp.nr.72 (1995-1996) Om lov om kjøttproduksjon at spørsmålet om hvem som skal gjennomføre veterinærkontroll i besetningene, må vurderes ut fra hensynet til hensiktsmessighet og kostnadseffektivitet. Det er åpnet for at Statens dyrehelsetilsyn skal kunne føre tilsyn med næringsmiddelhensynet i slaktedyrbesetninger. Departementet finner det naturlig at Statens dyrehelsetilsyn er tilsynsorgan på besetningsnivå for levende dyr når det gjelder forhold som påvirker matkvaliteten. Dagens avgift på fôr til hund og katt har vært innkrevet siden 1998. Grunnlaget for innkrevingen er Stortingets årlige skattevedtak i tilknytning til budsjettbehandlingen, jfr. Grunnloven § 75a. Bestemmelser om innkreving, avgiftens størrelse og grunnlag, er nærmere regulert i forskrift 4. mars 1998 nr. 175 om kontrollgebyr på fôr til hund og katt. Avgiftssatsen er i dag 0,20 kr/kg. Husdyrloven gir ikke hjemmel for innkreving av slik avgift. Statens dyrehelsetilsyn er mottaker av avgiftsmidlene. Midlene bidrar blant annet til å sikre trygg produksjon og omsetning av fôr til selskapsdyr gjennom kartlegging og tilsyn med produksjonsvirksomheter. Fôravgiften finansierer også forskjellige overvåkings- og kartleggingsprogram av fôr til selskapsdyr. Formålet med programmene er å drive forebyggende helsearbeid. Avgiften pålegges produsent eller importør av fôr til hund og katt. Avgiftsplikten utløses av omsetning i form av nasjonal handel eller innførsel og utførsel av fôr. Statens landbrukstilsyn innkrever årlig i overkant av 8 mill. kroner i avgift på vegne av Statens dyrehelsetilsyn. Denne innkrevingsordningen er hensiktsmessig fordi Landbrukstilsynet, i kraft av å forvalte fôrvarelovgivningen, allerede har etablert kontakt med fôrprodusentene. Hjemmel for innkreving av avgift skal utvides til å omfatte fôr til andre selskapsdyr enn hund og katt. Det understrekes at bestemmelsen ikke skal gi adgang til å avgiftsbelegge fôr beregnet til produksjonsdyr. Det antas at et nytt hjemmelsgrunnlag vil kunne lette innkreving av avgiften, bl.a ved at det kan kreves renter ved forsinket betaling. Avgiftens størrelse og avgiftsgrunnlag skal fastsettes i forskrift på samme måte som tidligere. Statens dyrehelsetilsyn bør fremdeles administrere midlene, mens Statens landbrukstilsyn bør stå for innkrevingen. Departementet har valgt et system med avgift i stedet for gebyr, fordi fôravgiften ikke kan regnes som betaling for en konkret utført tjeneste eller ytelse. Avgiften vil heller ikke nødvendigvis gjenspeile utgiftene til det helseforebyggende arbeidet hos hund, katt og andre selskapsdyr. Avgiftsmidlene skal på samme måte som tidligere finansiere visse helseforebyggende tiltak hos selskapsdyr. Videre skal midlene kunne benyttes til veterinær vaktordning for slike dyr. Departementets forslag om hjemmel for avgift på fôr til selskapsdyr berører ikke avgift som pålegges grossistledd med hjemmel i fôrvareloven, jf lov 23. mars 1973 nr. 18 § 9. Etter gjeldende rett skal importør eller eksportør dekke utgifter som påløper i forbindelse med veterinærkontroll ved innførsel og utførsel av dyr eller produkter, jf husdyrloven § 16 tredje ledd. I praksis innebærer bestemmelsen at importør eller eksportør dekker utgifter til eventuelle prøver og godtgjørelse til distriktsveterinæren som utfører kontrollarbeidet. Dekningen skjer ved hjelp av en innkrevingsordning hvor importør eller eksportør betaler en fast takst som går til dekning av statens utgifter i kontrollsakene. Taksten overskrider ikke statens faktiske kostnader til kontrollen i det enkelte tilfellet. Innkrevingen foretas av Statens innkrevingssentral. Dekningsplikten etter husdyrloven § 16 tredje ledd gjelder ikke ubetinget ettersom Landbruksdepartementet har kompetanse til å fravike bestemmelsen. Dette er gjort i forskrift om grensekontroll av animalske produkter av 18. oktober 1999 nr. 1163, og forskrift om grensekontroll av levende dyr av 31. desember 1998 nr. 1484. For innførsel eller utførsel av varer mellom land innen EØS, foretas det kun kontroll ved mistanke eller i form av stikkprøver. Utgiftene til slike kontroller dekkes av staten. Departementet bemerker at rettspraksis så vel som forvaltningspraksis legger til grunn at § 16 ikke uttømmende angir utgiftsfordelingen mellom dyreeier og det offentlige. Det antas at husdyrloven ikke gir klar nok hjemmel til å kreve utgiftsdekning i form av et gebyr for virksomhet som utøves av eller for det offentlige. Departementets forslag til hjemmel skal omfatte adgang til å kreve gebyr til dekning av tjenester og ytelser den enkelte plikter å motta. Beløpet som innkreves skal gjenspeile de faktiske utgiftene det offentlige pådrar seg i forbindelse med gjennomføring av virksomheten, og skal ikke settes så høyt at de samlede inntektene overstiger utgiftene til tjenesten. Gebyret kan gå til dekning av det offentliges utgifter både i form av vederlag til eksterne oppdragstakere, laboratorieanalyser og lignende, men også i form av indirekte kostnader som lønn, materialutgifter m.v. Departementet ser umiddelbart et behov for å kreve gebyr i forbindelse med bestilling av øremerker gjennom et offisielt merkeregister, i forbindelse med veterinær grensekontroll ved innførsel fra land utenfor EØS og for kontroll ved utførsel av dyr og produkter, eksempelvis avfall og avlsmateriale. På bakgrunn av forpliktelser etter EØS-avtalen, ser departementet også behov for blant annet å kreve gebyr for undersøkelser der det er mistanke om eller påvist uakseptabel forekomst av fremmedstoffer. Det kan tilsvarende bli aktuelt å belaste brukerne med gebyr for utstedelse av tillatelser, helsesertifikat eller andre sertifiseringer. De aktuelle gebyrene skal fastsettes i forskrifts form. Adgang til å kreve betaling i form av gebyr vil bety store administrative forenklinger. Det vil være mulig å gjennomføre enklere og mer konsekvente betalingsordninger. Bruk av gebyr vil også innebære enklere behandling i forhold til kostnadsfordeling og fakturering. I forhold til utgifter som påløper i forbindelse med innførsel og utførsel av dyr og produkter, innebærer gebyrhjemmelen en pulverisering av de samlede kostnadene som belastes brukerne. Dette vil igjen bidra til å dekke importørens eller eksportørens rimelige behov for forutberegnelighet. Departementets forslag harmonerer med utviklingen i EØS-regelverket, som legger opp til at brukerne i økende grad skal finansiere lovpålagte dokumentasjons- og kontrolltiltak. Departementet går inn for å oppheve husdyrloven § 16 tredje ledd, jf pkt. 2.2.3. Bakgrunnen er at bestemmelsen vil bli overflødig ved siden av nytt hjemmelsgrunnlag for innkreving av gebyr. Gjeldende bestemmelser om betaling for veterinærkontroll i forbindelse med innførsel og utførsel av dyr og produkter, skal videreføres i forskrift om gebyr. Det foreslås en bestemmelse om renter ved forsinket betaling av avgift og gebyr. Bestemmelsen skal stimulere til rettidig betaling og samtidig gi en sanksjonsmulighet til bruk ved betalingsmislighold. Forsinkelsesrenten skal tilsvare rentesatsen fastsatt i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 100 om rente ved forsinket betaling m.m. Det foreslås at skyldig avgift og gebyr skal være tvangsgrunnlag for utlegg. Inndrivelsen av kravene skal følge bestemmelsene i tvangsfullbyrdelsesloven. Husdyrloven § 3 inneholder en generell forskriftshjemmel for å forebygge sykdommer hos dyr. Lovens § 7a gir videre hjemmel til å pålegge dyreeier å merke og føre nedtegnelser over dyr i besetningen, samt å rapportere til sentrale registre. Begge hjemmelsgrunnlag inneholder elementer som kan danne grunnlag for et internkontrollbasert tilsyn. Departementet er derfor av den oppfatning at loven allerede gir hjemmel til å fastsette forskrifter om særskilte kontrolltiltak som internkontroll. Denne lovforståelsen er lagt til grunn i forskrift om sertifisering av fjørfevirksomheter av 18. november 1994 nr. 1020. Sertifiseringsordningen har karakter av et internkontrollsystem hvor eier må godtgjøre at virksomheten fyller de krav som stilles til virksomheten for å få tillatelse eller godkjenning. Departementet oppfatter det imidlertid som tvilsomt om loven gir tilstrekkelig hjemmel for bestemmelser om hvordan internkontrollrutinene skal gjennomføres. Departementet fremmer derfor forslag om endring av loven for å sikre hjemmelsgrunnlag for forskrifter om gjennomføring av internkontroll. Internkontroll er i korte trekk en overgang fra et tilsyn utelukkende basert på tradisjonell inspeksjonsvirksomhet, til et tilsyn som også baseres på at virksomheten selv er ansvarlig for å dokumentere at den oppfyller krav satt i eller i medhold av lov. Både nasjonalt og internasjonalt legges det stadig større vekt på internkontrollprinsippet. Prinsippet innebærer at virksomhetene skal ha egne systemer og rutiner for å følge opp myndighetenes pålegg og krav, og at disse utføres og vedlikeholdes i samsvar med dette. Internkontroll innebærer videre at oppmerksomheten konsentreres om virksomhetens egne rutiner og ansvar for å følge opp myndighetenes krav når det gjelder planlegging, organisering, gjennomføring og vedlikehold av virksomheten. Tilsynsmyndigheten skal delta sammen med virksomheten i beskrivelsen av kritiske punkter og metoder for å overvåke og kontrollere disse. En hjemmel for internkontroll i husdyrloven vil fremme det sykdomsforebyggende arbeid i virksomheten og lette arbeidet med overvåkning av fremmedstoffer. Internkontroll vil også være hensiktsmessig i forhold til en rekke andre tilsynsoppgaver knyttet til husdyrloven. Ut fra en bedriftsøkonomisk synsvinkel kan planlegging basert på internkontroll være et praktisk verktøy for kvalitetssikring i den enkelte virksomhet. Departementet legger til grunn et innskrenket internkontrollbegrep. I dette ligger at myndighetene ved siden av å kunne revidere rutinene og systemene virksomheten har utviklet, kan gi bestemmelser om hvordan egenkontrollen skal gjennomføres. Tiltak som pålegges iverksatt i internkontrolløyemed skal fremgå av en forskrift. Hjemmel for å pålegge internkontroll finnes i dag i en rekke lover på matproduksjonssiden, blant annet i fiskesykdomsloven, fôrvareloven, næringsmiddelloven og kjøttproduksjonsloven. Innføring av tilsvarende hjemmel i husdyrloven foreslås for å gjennomføre prinsippet om internkontroll i husdyrhold og i de virksomheter som behandler animalske råvarer til fôr. Bakgrunnen er at disse virksomhetene utgjør en viktig del i matproduksjonskjeden. Husdyrloven § 3 gir departementet myndighet til å vedta tiltak som til enhver tid er nødvendig for å forebygge, begrense eller utrydde sykdommer hos dyr. Med denne bestemmelsen har departementet fått vide fullmakter til å påby ulike typer tiltak i kampen mot dyresykdommer. De vanligste tiltakene er fjerning av smittestoff fra bygninger og gjenstander, beiterestriksjoner, samt begrensninger i adgangen til handel med levende dyr, og for de alvorligste sykdommene pålegg om avliving og eventuell destruksjon av dyr. Det fremgår av husdyrloven § 11 at eier har krav på erstatning for dyr som pålegges avlivet og for gjennomføring av tiltak for å fjerne mulige smittestoffer. Det er pålegget som utløser erstatningsplikten og danner grunnlag for rettens skjønnsutmåling. Kravet er altså ikke avhengig av sykdommens alvorlighetsgrad eller lignende. Bestemmelsen omfatter erstatning for fysiske inngrep mot materielle verdier som ledd i smitteverntiltak. Det er derfor ikke rom for erstatning for ulike restriksjoner som f.eks. beite- eller salgsrestriksjoner. De prosessuelle bestemmelsene for erstatningsutmålingen fremgår av § 12 første ledd. Erstatningen skal fastsettes ved skjønn, og skjønnsretten bør bestå av to fagkyndige skjønnsmenn i tillegg til skjønnsstyreren (lensmannen). § 12 tredje ledd inneholder retningslinjer for utmåling av erstatningen. Det fremgår at hus og løsøre skal settes til verdien ved tilintetgjøringen. Bestemmelsen fastsetter dermed tidspunktet for verdivurderingen samtidig som den gir anvisning på en vurdering av gjenstandens beskaffenhet på destruksjonstidspunktet. Erstatning for husdyr skal likevel settes til den verdi dyrene ville hatt i frisk tilstand. Det skal med andre ord ikke tas hensyn til verdireduksjon som skyldes at dyret er sykt eller smittet. Skjønnsretten foretar en konkret, individuell vurdering av de dyr eller gjenstander som skal erstattes. En part som er misfornøyd med verdifastsettelsen kan begjære overskjønn etter reglene i skjønnsprosessloven. Et slikt skjønn kan innebære en full overprøving av saken for en høyere instans. Overskjønnet kan igjen påankes til en overordnet instans, som regel lagmannsretten, på grunnlag av saksbehandlingsfeil eller gal lovanvendelse. Husdyrloven åpner for fastsettelse av maksimalsatser for erstatning for dyr, jfr. § 12 annet ledd. Maksimalsatsene skal angi et øvre tak for erstatningsutbetalingen. Bestemmelsen er gitt for å kunne begrense statens erstatningsansvar. Eiere som har spesielt verdifulle dyr, har mulighet til å tegne privat tilleggsforsikring for verdien som overstiger maksimalsatsen. Departementet legger til grunn at § 12 annet ledd ikke gir hjemmel til å endre fremgangsmåten for fastsettelse av erstatning, som for eksempel innføring av faste satser for erstatning. Bruk av maksimalsatser endrer med andre ord ikke forutsetningen om konkret erstatningsutmåling ved skjønn. Adgangen til å fastsette maksimalsatser etter husdyrloven § 12 er ennå ikke tatt i bruk. Stortinget har imidlertid samtykket i fastsettelse av forskrift om maksimalsatser, jfr. St.prp.nr.17 (1997-1998) og Innst.S.nr.36 (1997-1998) romertallsvedtak II. Det er etablert et organ som gir råd om nivået for maksimalsatsene. Departementet har sendt forslag til forskrift om maksimalsatser for dyr på høring, og tar sikte på at forskriften kan vedtas i løpet av sommeren 2000. Adgangen til å fastsette maksimalsatser for erstatning for dyr, vil gjelde frem til ordningen erstattes av bestemmelser i husdyrloven om adgang til å fastsette standardiserte satser. Forslaget fremmes etter samråd med Norges Bondelag og Norsk Bonde - og Småbrukarlag. Det er enighet om at erstatning etter faste satser vil være en mer rasjonell ordning enn erstatningsfastsettelse ved skjønn, og bruk av maksimalsatser slik husdyrloven i dag gir hjemmel til. Det viktigste hensynet bak forslaget om standardiserte satser er at ordningen innebærer en administrativt enklere behandling enn konkret erstatningsutmåling ved skjønn. For den enkelte dyreeier vil ordningen også by på fordeler fordi vedkommende lettere kan beregne erstatningens størrelse. En økonomisk forutsigbarhet er i seg selv en fordel. For det andre vil det være til gunst for den enkelte dyreeier at ordningen vil medføre raskere utbetalinger. Erstatningsutmåling ved skjønn er ofte tidkrevende, og husdyrloven hjemler ikke renter av erstatningsbeløpet fra det tidspunkt dyrene leveres til slakt og frem til utbetaling skjer. For det tredje vil en ordning med standardiserte satser gi en mer ensartet erstatningsutmåling og dermed fremstå som en mer rettferdig ordning for de berørte. Overgang fra individuell erstatningsutmåling ved skjønn til skjematisk utmåling ved bruk av standardiserte satser for erstatning kan medføre at erstatningen ikke fullt ut dekker dyrenes faktiske verdi. Departementet er imidlertid av den oppfatning at dette veies opp av fordelene ved standardiseringsordningen. I denne sammenheng understrekes det at dyreeier allerede, i kraft av hjemmelen for maksimalsatser, risikerer å bli underkompensert i forhold til markedsverdien. Departementet ser for seg en videreføring av prinsippet om adgangen til å begrense størrelsen på erstatningsutbetalingene og dermed statens erstatningsansvar, ved fastsettelsen av de standardiserte satsene. En ordning med standardiserte satser etter husdyrloven, vil erstatte adgangen til å fastsette maksimalsatser for dyr etter husdyrloven. Eiere med verdifulle dyr kan tegne privat forsikring på verdien ut over de standardiserte satsene. Fra forvaltningens side vil en ordning med standardiserte satser innebære klare administrative fordeler. Dagens ordning med erstatningsutmåling ved skjønn krever forholdsvis store ressurser blant annet til vurdering og oppfølging av de skjønn som ikke kan aksepteres. Også for rettsapparatet vil en innføring av standardiserte satser for erstatning innebære en fordel. Individuell utmåling ved lensmannsskjønn og overskjønn ved domstolene er tid- og ressurskrevende. Kostnader til rettsgebyr og utgifter til skjønnsmenn bæres av det offentlige. Staten blir også gjennomgående pålagt å bære dyreeiers saksomkostninger i forbindelse med gjennomføringen av overskjønn fordi staten anses for å ha interessen av inngrepet, jf skjønnsprosessloven § 42. De standardiserte satsene skal fastsettes i forskrift. Dersom satsene ikke er utarbeidet for den aktuelle dyrearten, vil man falle tilbake på hovedregelen om erstatningsutmåling ved skjønn i § 12 første ledd. Erstatning for gjenstander som pålegges destruert og utgifter til pålagte saneringstiltak, skal fastsettes ved skjønn på samme måte som tidligere. Husdyrloven § 11 gir dyreeier et begrenset rettskrav på erstatning. Utgangspunktet er at dyr som skal erstattes må ha vært minst seks måneder i landet. Begrensningen gjelder ikke dersom eier godtgjør at dyret ble smittet etter innførselen til Norge. Erstatningskravet kan dessuten falle bort uavhengig av perioden på seks måneder, dersom det godtgjøres at dyret har hatt med seg smitten fra utlandet. I sistnevnte tilfellet har det offentlige bevisbyrden for at dyret var smittet før innførselen. Krav på erstatning etter husdyrloven er betinget av at dyreeier ikke forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdommen, utlegget eller tapet. Statens erstatningsansvar er videre betinget av at dyreeier ikke har brutt bestemmelsene i husdyrloven eller unnlatt å rette seg etter myndighetenes påbud. Departementet er av den oppfatning at bestemmelsen om begrenset erstatningsansvar for innførte dyr representerer en forskjellsbehandling mellom innenlandske og utenlandske dyr. EØS-avtalen inneholder et forbud mot kvantitative importrestriksjoner eller tiltak med tilsvarende virkning, jf avtalen art. 11. EF-domstolen har lagt til grunn at forbudet omfatter enhver av medlemsstatenes bestemmelser om handel som direkte eller indirekte, øyeblikkelig eller potensielt, kan hindre samhandel innen Fellesmarkedet, jfr. Dassonville-avgjørelsen (sak 8/74). Definisjonen omfatter bestemmelser som kan medføre at importvolumet er redusert i forhold til situasjonen uten tiltaket. Domstolens strenge tolkning av forbudet mot tiltak med tilsvarende virkning som en kvantitativ importrestriksjon, er senere modifisert. Det antas at unntakene ikke får betydning i dette tilfellet. Enhver handel, internasjonal og nasjonal, kan innebære en viss smitterisiko. Erstatning er et viktig virkemiddel i sykdomsbekjempelsen fordi dyreeier stimuleres til å melde fra ved mistanke om sykdom. Departementet foreslår at det offentliges erstatningsansvar utvides ved at det ytes erstatning for dyr uavhengig av om dyret er norskfødt eller ikke. Det er igangsatt en rekke nasjonale overvåkings- og kontrollprogram for å føre kontroll med smittsom dyresykdom. Dyr med ukjent helsestatus for sykdommer som omfattes av slike program, skal isoleres og settes under offentlig tilsyn. Restriksjonene vil bli opprettholdt inntil helsestatus er fastlagt. Programmene bidrar således til å redusere risikoen for spredning av sykdommer ved innførsel av dyr så vel som ved nasjonal omsetning av dyr. Overvåkings- og kontrollprogrammene omfatter alle besetninger med de aktuelle husdyrarter i Norge. Programmene skal ikke virke handelshindrende eller diskriminerende i forhold til de forutsetninger som ligger i EØS- og WTO-avtalen. Departementet understreker at restriksjoner som følge av mistanke om eller påvisning av en smittsom sykdom, vil være de samme uavhengig av om besetningen består av norskfødte eller importerte dyr. Husdyrlovens generelle begrensninger i kravet på erstatning skal også gjelde for dyr som importeres og for tiltak som pålegges gjennomført i forhold til lovens utvidede virkeområde. Kravet på erstatning er derfor begrenset av at importør ikke forsettlig eller grovt uaktsomt har forvoldt sykdommen, jf husdyrloven § 11. Forsett innebærer at dyreeier hadde kunnskap om den relevante situasjonen, for eksempel mistanke om sykdom i avsenderbesetningen eller mangler ved prøveuttak for visse sykdommer. Videre at eier visste om eller burde påregne risikoen for smittespredning. Og til sist at dyreeier på tross av kunnskap og innsikt om risikoen likevel ikke handlet annerledes. Stor sannsynlighet for at skaden vil inntreffe betyr ikke nødvendigvis at skaden er ønsket. Det er i denne sammenheng tilstrekkelig at dyreeier ignorerte sannsynligheten for smittespredning, og handlet uansett om skaden kunne skje. Bevisproblemer gjør at det er vanskelig å bygge bortfall av erstatning på forsett. Grensen mellom uaktsomt og grovt uaktsomt går på graden av avvik mellom faktisk handling og normene for forsvarlig adferd. Utgangspunktet er at grov uaktsomhet representerer et markert avvik fra forsvarlig adferd. Forsvarlighetskravet fastlegges etter en avveining av interessene på livsområdet, slik at kravet skjerpes avhengig av verdien av de interesser som skal vernes. Vilkåret om markert avvik står i nær sammenheng med risikoen. Dersom det er stor risiko for skade, vil det lettere bli markert avvik fra det forsvarlige. Vurderingen av om handlingen er uforsvarlig vil også være påvirket av skadetypen. I dette ligger at alvorlig risiko eller fare for stor skade fører til en strengere vurdering. Som eksempel på alvorlig risiko nevnes sykdommer som kan forårsake stor dødelighet eller såkalte zonooser, dvs. som er overførbare til mennesker. Sykdom som er særlig smittefarlig (ofte årsak til epidemier) og som kan få økonomiske konsekvenser i form av avbruddstap eller annet, er eksempel på sykdom som kan gjøre stor materiell skade. I tillegg til en vurdering av skadetypen må det legges vekt på om skaden er nærliggende, enten risikoen er stor eller liten. Forsvarlighetsvurderingen innebærer med andre ord at vedkommende aktivt og kritisk må gjøre seg kjent med helsestatus på avsenderstedet og spesielt i avsenderbesetningen. Avslutningsvis nevnes at det er flere andre faktorer som kan påvirke aktsomhetsvurderingen. Etablerte og klare adferdsregler på området vil eksempelvis være av betydning. Videre vil konkret særkunnskap om risiko og bransjepraksis kunne tillegges vekt dersom valg av handling er preget av likegyldighet i forhold til omgivelsene. Formålet med husdyrloven er å beskytte samfunnets interesser mot spredning av sykdom. Myndighetene kan benytte mange virkemidler for å hindre at omgivelsene settes i fare. For visse tiltak er det besluttet at eier skal ha erstatning. Bakgrunnen er at påbudene i slike tilfeller har en reell inntektsmessig betydning for eieren. Tiltakene oppfattes dessuten som ekspropriasjonslignende inngrep hvor staten har den største interessen i at sykdommene bekjempes. Staten gjennomfører en rekke tilsyns- og kontrolloppgaver for å beskytte samfunnet mot smittestoffer som spres i dyrepopulasjoner. Hvilken kontroll som skal gjennomføres er helse- og næringspolitisk fundert. Valg av beskyttelsesnivå og bekjempelsesstrategi, herunder hvor intens eller betydningsfull kontrollen er, vil derfor kunne variere. I forbindelse med handel og offentlig kontroll er det vesentlig å understreke at dyreeiers interesse i at sykdommer avdekkes, ikke er erstatningsrettslig vernet. Lovforslaget medfører endringer av mer redaksjonell karakter i enkelte bestemmelser. Bakgrunnen er at enkelte paragrafer inneholder henvisning til ledd eller bestemmelser som foreslås flyttet. Departementet har mottatt høringsuttalelser fra 48 instanser. Flere av innspillene har gått på endring av lovens tittel. Departementet er også av den oppfatning at utvidelsen av lovens virkeområde gjør det nødvendig å endre tittelen. Det er imidlertid ikke ønskelig å endre den vanlige forkortelsen «husdyrloven», selv om denne er noe misvisende i forhold til lovens virkeområde. Høringsinstansene har i all hovedsak vært positive til utvidelsen av husdyrlovens virkeområde. Fagsenteret for fjørfe uttrykker imidlertid bekymring for at fokus flyttes fra dyr til mennesker. Departementet understreker at den sentrale oppgaven i forhold til husdyrloven fremdeles vil være å sørge for en god dyrehelse. Dette er en viktig betingelse for et intensivt og lønnsomt husdyrbruk. Departementet vil samtidig peke på at en god dyrehelse er av stor betydning for folkehelsen. Statens helsetilsyn påpeker at lovendringsforslaget gir flere grenseflater mellom husdyrloven og lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer. Departementet er av den oppfatning at lovendringsforslaget ikke vil medføre motstridende regelverk. For øvrig har høringsinstansenes kommentarer på dette punkt knyttet seg til tekniske og språklige forbedringer. Disse er delvis tatt til følge. Norges Bondelag var skeptisk til signalene om at brukerne i økende grad skal finansiere lovpålagte dokumentasjons- og kontrolloppgaver fordi fortjenestemarginene er små og kostnader av denne typen vil være en faktor i inntektsbildet. For øvrig uttrykte høringsinstansene at avgift og gebyr innebærer økt økonomisk belastning og dermed innstramming av rammebetingelsene for jordbruket. Av de instanser som uttalte seg om hjemmel for avgift og gebyr var det generell motstand mot hjemmel for innkreving av gebyr på øremerker, og at midlene kunne benyttes til finansiering av vedlikehold og oppgradering av offentlige registre. Høringsinstansene uttrykte videre motstand mot gebyr for offentlige oppgaver med å dokumentere helsesituasjonen i norsk husdyrpopulasjon. Flere instanser pekte på faren for skjult husdyrhold som følge av gebyr for utføring av offentlig sykdomskontroll. GENO og Norsvin fremholdt at overvåkings- og kontrollprogram er kompensatoriske tiltak til redusert zoosanitært grensevern i forbindelse med gjennomføring av EØS-avtalen. Instansene var av den oppfatning at kostnadene ved slike tiltak derfor bør være et nasjonalt anliggende. Departementet anser det som nødvendig med en vid hjemmel for å kreve brukerbetaling. Departementet ser at gebyr utgjør en økonomisk belastning slik at bruk av gebyr utgjør en del av rammebetingelsene for jordbruket. Høringsinstansene var positivt innstilt til internkontroll. Det ble understreket at virksomhetene bør være med på å utvikle internkontrollsystemer i samarbeid med myndighetene. Flere av instansene pekte på Kvalitetssystem i landbruket (KSL), som er et hjelpemiddel for å systematisere arbeidet med å sikre god kvalitet på norske matvarer. Norsk kjøtt var kritisk til at myndighetene ville innføre flere kvalitetssystemer, og mente det må være mulig å bygge videre på eksisterende KSL. Norges Bondelag uttalte at systemet med standardiserte satser virker forutsigbart og rettferdig. Fylkesmannen i Telemark kommenterte at forslaget minimerer problemet med ulike tolkninger og skjønn i forskjellige distrikt. Norsk kjøtt og Kjøttbransjens Landsforbund var imot ordningen fordi konsekvensen blir at den faktiske verdien av dyrene ikke alltid blir dekket, og videre at det vil bli vanskelig å utforme satsene fordi faktorer som rase, drektighet, bruks- eller avlsdyr vil innvirke på verdien. Flere instanser ønsket en ordning hvor de standardiserte satsene bare skulle benyttes dersom eier ikke kunne fremsette dokumentasjon på annen verdi. GENO understreket at erstatning for avlsdyr må bygge på dokumentert avls- og markedsverdi, og at satsene for øvrig må reguleres i samsvar med prisvariasjoner i markedet. Tilsvarende uttalte Norges veterinærhøgskole at de standardiserte satsene må tilpasses kostnadsnivået til enhver tid. Statens dyrehelsetilsyn fremholdt at de standardiserte satsene må gjelde dyr med normal verdi, med mulighet for å avvike oppover i tilfeller avlsverdi og annet kan dokumenteres. Fagsenteret for fjørfe uttalte at satsene må være så detaljerte at de skiller mellom dyr av ulik alder og produksjonstype. Samtidig ble det påpekt at undertaksering av dyr kan medføre at eier ikke melder fra om sykdom. Til sist nevnes at Norsvin og Norsk sau- og geitalslag uttalte at erstatning må bygge på prinsippet om reetablering av produksjonen og at satser vanskelig kan ta høyde for kvalitets- og verdiforskjeller. Etter departementets oppfatning er det ikke aktuelt med satser som i realiteten fungerer som minimumserstatning for de tilfeller hvor eier ikke kan dokumentere høyere verdi. Gevinsten ved en standardiseringsordning bortfaller dersom det legges opp til nye vurderingstema, som f.eks. tilfredsstillende dokumentasjon på høyere markedsverdi. Departementet vil peke på at ordningen med maksimalsatser virker på samme måte. Innføring av standardiserte satser for erstatning vil bety at ingen får lavere erstatning enn standardsatsen. Eiere av svært kostbare dyr må vurdere å tegne forsikring for den verdien som overstiger de standardiserte satsene. Departementet ser ikke for seg at det blir aktuelt å lage standardiserte satser for erstatning for alle dyrearter. Erstatning for dyr som det ikke er utarbeidet standardsatser for på det tidspunktet det blir fattet vedtak om nedslakting/destruksjon, skal utmåles etter skjønn. Det vil ikke kunne fastsettes maksimalsatser for slike dyr. Departementet legger til grunn at det er mulig å innarbeide distriktsmessige, rase- eller aldersmessige forskjeller i en forskrift om standardiserte satser. Ved utarbeidelse av en forskrift må det tas høyde for behovet for å regulere satsene i forhold til utviklingen i markedet. Det vil likevel ikke være gjennomførbart med en automatisk oppjustering av satsene i forskriften i forhold til svingninger i markedet. I forbindelse med høring av en forskrift om standardiserte satser, vil høringsinstansene ha anledning til å komme med forslag om hvor ofte og hvordan satsene skal kunne reguleres. Departementet påpeker at enkelte av uttalelsene om erstatning for reetablering ville innebære en utvidelse av erstatningsbestemmelsene i forhold til gjeldende rett. Uttalelsene departementet har mottatt er i hovedsak kritiske til lik erstatning for innførte og norskfødte dyr. Bakgrunnen er at instansene frykter at lovforslaget vil øke faren for innførsel av smittestoffer. Norges Bondelag ønsket ikke at handel med levende dyr over landegrensene skal stimuleres gjennom et bedre erstatningsrettslig vern. Bisjukdomsnemda uttalte at begrensning i erstatning for innførte dyr motiverer importøren til å stille tilleggskrav og at forslaget innebærer at motivasjonen reduseres eller bortfaller. Finansdepartementet bemerket at staten ikke i større utstrekning enn i dag bør overta den økonomiske risikoen for dyresykdom ved import av dyr. Det ble likevel lagt til grunn at forslagene er i tråd med internasjonale forpliktelser. Departementet er av den oppfatning at lovendring er nødvendig fordi begrensning i krav på erstatning for innførte dyr er i strid med internasjonale forpliktelser. Det påpekes at det er andre forhold enn erstatning som har betydning for import av levende dyr. Norske bønder er klar over faren for innslep av sykdom. Utviklingen går dessuten i retning av innførsel av avlsmateriale (sæd, egg og embryo) i stedet for levende avlsdyr. Handel med avlsmateriale er rimeligere og innebærer mindre risiko. Endringene som følge av at husdyrlovens virkeområde utvides til å omfatte tiltak for å bidra til å sikre trygge næringsmidler, antas ikke å gi økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning. Endringen vil imidlertid innebære et noe utvidet forvaltningsansvar for Statens dyrehelsetilsyn som skal utøve forvaltningen av næringsmiddelhensynet i besetningene i medhold av husdyrloven. Produsenter eller importører av hunde- og kattefôr er forpliktet til å betale avgift i samsvar med forskrift 4. mars 1998 nr. 175. Forslag om endret hjemmelsgrunnlag for avgiften vil derfor ikke få nevneverdige økonomiske konsekvenser for denne gruppen. Departementet antar at innføring av bestemmelse om forsinkelsesrente vil kunne lette innkreving av avgiften. Bestemmelsen om gebyr vil kunne få økonomiske konsekvenser for brukerne av det offentliges tjenester eller ytelser. Bruk av gebyr som betaling for nærmere angitte tjenester og ytelser vil innebærer betydelige administrative forenklinger. Lovforslaget vil få små økonomiske konsekvenser for de fleste gårdsbruk. Det ses i denne sammenheng bort fra eiers ressurser for å tilpasse seg nytt regelverk. For større virksomheter som i tilfellet skal etablere internkontrollsystem, vil konsekvensene av lovendringen kunne bli større. Omfanget av kostnadene vil i stor utstrekning være avhengig av virksomheten selv, ikke minst hvilke investeringer som allerede er gjort i kvalitetssikringsøyemed. For det offentlige vil forslaget være av administrativ betydning, først og fremst for Landbruksdepartementet og Statens dyrehelsetilsyn, men også for lensmannsetaten og domstolene som behandler skjønnssakene. Kostnadene til lensmannskjønn er knyttet til faste kostnader ved skjønnsforretningen samt reise- og arbeidsgodtgjørelse til skjønnsmennene. Kostnadene ved overskjønn utgjør en betydelig utgift for det offentlige. Staten blir i stor utstrekning pålagt å bære motpartens utgifter til advokat m.v. etter reglene i skjønnsprosessloven. Dessuten dekker staten utgiftene til rettsgebyr og skjønnsmenn på samme måte som ved lensmannsskjønn. For å sikre likebehandling og riktig lovanvendelse har Landbruksdepartementet og Statens dyrehelsetilsyn brukt betydelige ressurser på å følge opp de konkrete skjønnene. Departementet antar at opphevelse av bestemmelsen om begrenset erstatningsansvar for innførte dyr ikke vil medføre en økning av importvolumet. Lovendringen vil imidlertid kunne få økonomiske konsekvenser for det offentlige ved at ansvaret utvides for de dyr som importeres. Erstatningsansvaret vil blant annet være avhengig av importvolumet. Så langt har Norge hatt en begrenset import av levende dyr. Omfanget av statens erstatningsansvar vil være avhengig av sykdomssituasjonen til enhver tid. Det er derfor ikke mulig å anslå eksakt hvilke konsekvenser endringsforslaget vil få. Den endrede ordlyden i § 1 første ledd medfører at loven også skal gjelde for smittestoffer som bare gir risiko for sykdom hos mennesker, men som overføres via dyr. Dette kan for eksempel være enkelte varianter av tarmbakterien Escherichia coli, kjent som «hamburgerbakterien», samt enkelte arter av bakterieslekten Campylobacter. Videre utvides loven til å omfatte fremmedstoffer i dyr, som kan overføres til mennesker dersom dyrene nyttes i næringsmiddelproduksjon. Fremmedstoffer er en stor og uensartet gruppe som omfatter bl.a vekststimulerende stoffer (hormoner), veterinærpreparater, plantevernmidler, tungmetaller, andre miljøgifter samt naturlige toksiner (som muggifter). Dyrene kan få disse stoffene i seg å ulike måter. Stoffene kan tilføres dyrene gjennom preparater som benyttes som innsatsfaktor i primærproduksjonen. Eksempler på dette er bl.a plantevernmidler, veterinærpreparater og fôrtilsetninger. Videre kan stoffene komme fra miljøforurensning av jord, luft og vann. Eksempler på dette kan bl.a være tungmetaller og radioaktive stoffer. Hvilke smittestoffer og fremmedstoffer husdyrloven skal gjelde for, vil bli fastsatt i forskrift. I henhold til forslaget til nytt § 1 annet ledd skal departementet ha fullmakt til å bestemme hvilke dyresykdommer, smittestoffer og fremmedstoffer som omfattes av loven eller enkelte av dens bestemmelser. Departementet gis myndighet til å fastsette forskrifter. Det gis ikke enkeltvedtakskompetanse. Bakgrunnen for forslaget er at det ikke er hensiktsmessig å gi en uttømmende regulering i loven, fordi ny kunnskap og endrede forhold kan skape behov som tilsier at det er nødvendig å ha en generell hjemmel til å regulere hvilke dyresykdommer, smittestoffer og fremmedstoffer som bør omfattes av husdyrlovens bestemmelser. Den gjeldende § 3 angir husdyrlovens formål, som er å forebygge, begrense og utrydde dyresykdommer. Det er derfor i forslaget til ny ordlyd i § 3 at den mest omfattende endringen i loven fremkommer, idet loven foreslås utvidet til å omfatte tiltak som skal bidra til å sikre at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen. Den endrede ordlyden i § 3 første ledd innebærer at tiltaksbestemmelsen også skal gjelde i forhold til smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker, men som bare representerer en risiko for folkehelsen. Forslaget til nytt § 3 annet ledd innebærer at loven utvides til å omfatte de tiltak, forskrifter og påbud departementet finner nødvendig for å regulere forekomst av fremmedstoffer i dyr, når hensikten er å sikre trygge næringsmidler. I tillegg gis det i nytt § 3 annet ledd, på samme måte som i første ledd, eksempler på en rekke av de tiltak som kan være aktuelle. Oppregningen av tiltak i § 3 er ikke uttømmende. Dette sies også direkte i Ot.prp.nr.46 (1960-1961) side 3. Oppregningen av mulige tiltak skal gi en veiledning angående de viktigste tiltakene det kan være aktuelt å iverksette for å verne dyrehelsen. Tilsvarende skal gjelde i forhold til de eksempler på aktuelle tiltak for å verne folkehelsen som er angitt i § 3 første og annet ledd. Internkontroll er en metode for å sikre etterlevelse av myndighetenes krav. Departementet vil fastsette regler om gjennomføring av visse kontrolltiltak i forskrift. Ansvaret for kvalitetskontroll foreslås plassert hos virksomhetene. Systematisert internkontroll kan utgjøre en viktig del av virksomhetens kvalitetssikring og dermed påskynde en prosess som kan gi bedret konkurranseevne. I forhold til husdyrloven er det for tiden mest aktuelt å vurdere krav om internkontroll for virksomheter som er underlagt en særskilt godkjenningsplikt fra myndighetene, eksempelvis virksomheter som behandler eller foredler animalsk avfall, slakterier, importører av animalske produkter, seminstasjoner, samt avls- og formeringsvirksomheter for fjørfe. Flere av virksomhetene er allerede underlagt krav om internkontroll. Det er en målsetting at internkontrollkravene samordnes. Flertallet av virksomhetene som i det daglige har befatning med regelverk gitt i eller i medhold av husdyrloven, er gårdsbruk i form av enmanns- eller familieforetak. Innehaverne har som oftest begrenset erfaring og ressurser til å utvikle egne kvalitets- og internkontrollsystemer. Overfor slike virksomheter kan det være hensiktsmessig å fastsette spesifikke krav om egenkontroll og dokumentasjon på etterlevelse av spesielt kritiske bestemmelser. Ny § 10a skal derfor åpne for at det gis forskrifter om særskilte kontrolltiltak som må gjennomføres for å sikre og eventuelt dokumentere etterlevelse av regelverket. Bestemmelsen må endres som en følge av nytt § 3 annet ledd. Forslaget medfører ingen realitetsendring. Bestemmelsene må endres som en følge av nytt § 3 annet ledd. Forslaget medfører ingen realitetsendring. Forskriftskompetansen skal legges til departementet, mens forvaltningen av forskriften vil bli lagt til Statens dyrehelsetilsyn. De standardiserte satsene bør fastsettes på bakgrunn av materiale fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (NILF) eller annen institusjon med tilsvarende fagkunnskap. Utgangspunktet for beregningen bør være slakteverdi basert på landsgjennomsnittet, med et livdyrtillegg. Det kan være aktuelt å innarbeide distriktsmessige eller andre forskjeller i satsene. Materiale og innspill fra ulike faginstitusjoner kan danne grunnlag for fastsettelse av nivået for de standardiserte satsene. Et system med standardiserte satser vil føre til større likebehandling av virksomheter som driver ulik type produksjon. I produksjoner der det av forskjellige årsaker er meget høye livdyrverdier vil erstatningssummene bli lavere enn aktuell markedspris. I andre produksjoner kan erstatningssummene i større grad gjenspeile markedsverdien. Det er likebehandling og forutsigbarhet som er siktemålet med ordningen. For å oppnå en administrativ vinning i forhold til bruk av skjønn, må det velges en løsning med skjematisk utmåling av erstatning. Erstatning etter de standardiserte satsene skal derfor fastsettes ved enkeltvedtak. Forvaltningslovens alminnelige regler om saksbehandling, veiledning og klage vil komme til anvendelse. Systemet med standardiserte satser for erstatning vil i første omgang innføres for småfe, fjørfe, svin og storfe, men kan eventuelt utvides til å omfatte andre dyreslag ved senere forskriftsendringer. Erstatning for dyr som ikke omfattes av forskrifter om standardiserte satser, skal utmåles ved skjønn i samsvar med husdyrloven § 12 første ledd. Det vil imidlertid ikke være mulig å fastsette maksimalsatser for de dyr som ikke omfattes av forskriften. Bestemmelsen skal gi adgang til å avgiftsbelegge fôr til selskapsdyr. Begrepet «selskapsdyr» er benyttet i husdyrloven § 11 femte ledd. Departementet oppfatter begrepet som synonymt med kjæledyr. Selskapsdyr er dyr som holdes til hygge eller som bruksdyr for eksempel lavinehunder, førerhund og lignende. Motsetningen er produksjonsdyr som holdes for å dra nytte av det dyrene produserer, eksempelvis kjøtt, melk, egg, ull og lignende. Hest er i dag i en mellomstilling, men regnes likevel med som produksjonsdyr. Lovendringsforslaget innebærer at departementet kan gi utfyllende bestemmelser om eksempelvis grunnlaget og innkrevingen av fôravgiften. For å kunne kontrollere innbetalingene, kan departementet også gi bestemmelser om opplysningsplikt og fremleggelse av dokumentasjon for at korrekt avgiftsgrunnlag oppgis. Avgiftshjemmelen skal sikre videreføring de tiltak som allerede finansieres gjennom fôravgiften. Midlene benyttes i dag til kartlegging av den hygieniske standard på kjæledyrfôr som omsettes i det norske markedet. Det er også bevilget midler til et særskilt overvåkingsprogram for prionsykdommer hos katt som kan overføres gjennom fôr (BSE, bovin spongiform encefalopati og FSE, felin spongiform encefalopati). Dyrehelsetilsynet fører videre tilsyn med kjæledyrfôr som importeres. Til sist nevnes at det føres tilsyn med anlegg som behandler animalsk avfall til bruk som fôrråvare og med anlegg som bruker animalske råvarer i produksjon av kjæledyrfôr. Det kan være aktuelt å bruke midler fra fôravgiften til annet arbeid som kan forebygge sykdommer hos selskapsdyr, samt til veterinær vaktordning for selskapsdyr. Med gebyr for ytelser og tjenester menes betaling for eksempel i forbindelse med ekspedisjoner, bestillinger, registreringer, attestasjoner, godkjenninger, undersøkelser og kontroller. Gebyret skal gjenspeile de faktiske utgiftene det offentlige pådrar seg i forbindelse med gjennomføring av virksomheten. Gjennom EØS-avtalen er Norge forpliktet til å etablere et detaljert system for øremerking av visse produksjonsdyr. For å gjennomføre disse bestemmelsene er det nødvendig med et register over omsatte øremerker. Øremerket gjør det mulig å identifisere dyret slik at det kan spores tilbake til de driftsenheter det har hatt opphold i. Statens dyrehelsetilsyn er ansvarlig for å etablere et bestillingssystem og et system for registrering av nødvendig informasjon om det enkelte dyret. Ansvaret for bestilling av øremerker ligger hos den enkelte dyreholder. Utgifter til drift, vedlikehold og oppgradering av merkeregisteret kan dekkes ved gebyr. EØS-avtalen har gjort det nødvendig med et tett samarbeid mellom Statens dyrehelsetilsyn, Statens næringsmiddeltilsyn og Fiskeridirektoratet både når det gjelder gjennomføring og utøvelse av grensekontroll og ved innkreving av utgiftene som følge av kontrollen. I forbindelse med grensekontroll for varer fra tredjeland utøver etatene myndighet til dels på tvers av etablerte forvaltningsområder. Grensekontrollen omfatter håndheving av husdyrloven, dyrevernloven, fiskesykdomsloven, bisykdomsloven, kjøttproduksjonsloven, næringsmiddelloven og fiskekvalitetsloven. Etablering av hjemmel for innkreving av gebyr vil innebære harmonisering av regelverket med tanke på finansiering av kontrollordningene. Dette vil igjen forenkle det administrative samarbeidet mellom etatene og lette innkrevingen av kostnadene til grensekontroll. Etter gjeldende rett dekker importør eller eksportør utgifter i forbindelse med innførsel fra land utenfor EØS og avsenderkontroll ved utførsel til land innen EØS, jf husdyrloven § 16 tredje ledd og Rådsdirektiv 85/73/EØF. Kostnader ved kontroll på mottaksstedet ved handel innen EØS dekkes av det offentlige. En gebyrhjemmel i husdyrloven vil legge til rette for en enklere og mer enhetlig gjennomføring av EØS-avtalens bestemmelser om innkreving av gebyr. Lov av 17. desember 1976 nr. 100 om rente ved forsinket betaling m.m., skal gjelde tilsvarende ved forsinket betaling av avgift og gebyr. Departementet legger til grunn at tidspunkt for forfall skal fremgå av kravet. Påløpt avgift og gebyr skal være tvangsgrunnlag for utlegg, jf lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring, kapittel 7. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer i samsvar med et framlagt forslag. I lov 8. juni 1962 nr. 4 om tiltak mot dyresjukdommer (husdyrloven) gjøres følgende endringer: Lov 8. juni 1962 nr. 4 om dyrehelse (husdyrloven). Denne lov gjelder dyresjukdommer. Loven gjelder også smittestoffer som kan overføres fra dyr til mennesker og forårsake sjukdom hos mennesker. Videre gjelder loven fremmedstoffer som kan overføres fra dyr til mennesker gjennom næringsmidler. Departementet kan til enhver tid bestemme hvilke dyresjukdommer, smittestoffer og fremmedstoffer som skal gå inn under loven eller enkelte av dens bestemmelser. Departementet treffer de tiltak og gir de forskrifter og påbud som det finner nødvendig for å forebygge, begrense eller utrydde sjukdommer hos dyr (husdyr, vilt) og for å forebygge overføring av smitte fra dyr til mennesker, således om behandling, vaksinasjon, pasteurisering, sterilisering, sperring av enkelte eiendommer eller distrikter, forbud mot eller begrensning av persontrafikk, isolering eller avliving av dyr eller besetninger, om destruksjon, destruksjonsanlegg og nedgravingsplasser, forbud mot eller kontroll med markeder, stevner og dyrskue, omsetning av livdyr, bruk av fellesbeiter, rensing, desinfeksjon, inspeksjon og andre tiltak. Departementet treffer videre de tiltak og gir de forskrifter og påbud som det finner nødvendig for å regulere forekomst av fremmedstoffer i dyr for å bidra til at animalske næringsmidler er trygge for folkehelsen, således om forbud mot bruk av visse stoffer til dyr, registrering og innrapportering av opplysninger om behandling og tilbakeholdelsestider, forbud mot at dyr eller produkter fjernes fra driftsenheten, forbud mot omsetning av dyr eller produkter, avliving, destruksjon, destruksjonsanlegg, inspeksjon og andre tiltak. § 3 nåværende annet og tredje ledd blir nytt tredje og fjerde ledd. Departementet kan gi forskrifter om internkontroll for å sikre at bestemmelser gitt i eller i medhold av denne lov overholdes. § 11 annet ledd, andre og tredje punktum oppheves. For tiltak som nevnt i § 3 tredje ledd, betales full erstatning. Erstatning etter § 3 tredje ledd og § 11 første ledd fastsettes ved skjønn, som i lensmannsdistrikt styres av lensmannen. Departementet kan gi forskrifter om standardiserte satser for erstatning for dyr. Erstatning etter § 3 fjerde ledd og § 11 tredje ledd fastsettes av departementet, eventuelt etter satser og nærmere retningslinjer gitt av Kongen. Før departementet fastsetter erstatning etter § 3 fjerde ledd, skal det innhentes uttalelse fra en eller flere sakkyndige. Departementet kan gi forskrifter om at produsent og importør av fôr til selskapsdyr skal betale avgift til helsearbeid hos slike dyr. Departementet kan gi forskrifter om gebyr for ytelser og tjenester som utføres i medhold av loven. Ved forsinket betaling av avgifter og gebyr skal det betales rente i samsvar med lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. Ot.prp.nr.49 (1999-2000) Om lov om endringer i lov 24. februar 1995 nr. 11 om lotterier m.v.
|
lovdata_cd_33339
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
nn
|
0.519
|
1 Jfr. §37 og §81. §29.1 To tredjepartar av formuen til arvelataren er pliktdelsarv for livsarvingane.2 Men pliktdelsarven er aldri større enn 1.000.000 kroner til kvart av barna til arvelataren eller til kvart barns linje, likevel såleis at grensa for ein fjernare livsarving er minst 200.000 kroner til kvar einskild. 0 Endra med lov 7 juni 1985 nr. 52. 1 Jfr. §35 og §37. 3 Jfr. §30, §31, §32, §33, §34 §36 og §39, §40, §41 lov 12 mai 1961 nr. 2 §39k andre leden og lov 28 juni 1974 nr. 58 §54. §30. Arvelataren kan i testament gi ein livsarving rett til å få arven sin utlagd i nærare fastsette eignelottar. §31.1 Arvelataren kan i testament fastsetje at også pliktdelsarv etter han skal være særeige for arvingen. 1 Jfr. lov 4 juli 1991 nr. 47 §48. §32. Arvelataren kan i særlege tilfelle, og når omsynet til arvingen taler for det, i testament fastsetje innskrenking av retten til å rå over pliktdelsarv. Etter slikt testament skal arven heilt eller delvis styrast som midler som tilhøyrer umyndig1 eller på annan måte som gir god nok trygd og avkasting. Arven blir utbetalt til den tid arvelataren har fastsett, likevel aldri seinare enn når arvingen er død. Avkastinga skal arvingen få etter kvart. Arvingens råderett og kravshavaranes dekningsrett skal vere avgrensa som nemnt i lov om fordringshavarens dekningsrett2 §3-2, om ikkje anna er fastsett i testament; er råderetten ikkje avgrensa som nemnt i §3-2, er kravshavaranes dekningsrett berre avgrensa etter §3-1. Dersom arven skal styrast av overformynderi3 som midlar som tilhøyrer umyndige,1 kan det fastsetjast at tillitsmann4 ikkje skal oppnemnas. Påbod frå arvelataren kan brigdast eller opphevast etter reglane i lov om stiftelser.5 Er det oppnemnt tillitsmann4 er han målsmann for arvelataren i sak om omdanning. 0 Endra med lover 8 juni 1984 nr. 60 (sjå III nr. 11 i den lova), 24 juni 1988 nr. 65. 1 Sjå lov 22 april 1927 nr. 3. 4 Sjå deknl. §3-4. 5 Lov 23 mai 1980 nr. 11 kap. VI. §33. Den som driv næringsverksemd eller som er medeigar for ein vesentleg del av føretak som driv slik verksemd, kan fastsetje i testament at næringa eller hans del av føretaket med all tilhøyrsle skal gå til ein eller fleire av livsarvingane1 hans. Slikt testament gjeld berre når det er stadfest av Kongen,2 med mindre alle livsarvingar er myndige og har samtykt i ordninga. Stadfesting kan berre bli gitt når verksemda eller den delen av føretaket som tilhøyrer arvelataren ut frå samfunnsomsyn eller omsyn til dei sams interessene til arvingane bør gå til ein einskild eller nokre av arvingane. Slikt testament hindrar ikkje odelsrett eller åsetesrett. Det skal fastsetjast i skjønn kva pris som skal betalast for overtaking av verksemda, og om utbetaling til dei andre arvingane skal utsetjast ei fastsett tid. Vert utsetjing fastsett, skal det svarast lovsett rente og arven skal sikrast med skifteutleggspant eller på annan måte. Overtakingssummen og vilkåra elles skal setjast slik at verksemda vil gi rimelege arbeidsvilkår for den som tar over etter at det er tatt omsyn til storleiken av buet og interessene til dei andre lotteigarane. 2 Justisdepartementet, etter res. 23 juni 1972. 3 Jfr. sl. §62. §34.1 Arvelataren kan fastsetje i testament at arving som har fylt 18 år, ikkje skal ta pliktdelsarv etter arvelataren, dersom arvingen har gjort seg skyldig til straff for brotsverk mot arvelataren eller mot nokon av slektningane sine i rett opp- eller nedstigande linje eller syskena sine eller avkom etter dei, eller dersom arvingen har late være å hjelpe arvelataren etter evne då arvelataren trong det. Slikt testament gjeld berre når det er stadfest av Kongen. 3 Jfr. §1 andre leden andre punktum. §35.1 Ei gåve som er meint å skulle oppfyllast etter at givaren er død, er berre gyldig så langt den fell innanfor den delen av formuen som givaren kunne rå over med testament etter §29 og §37. Det same gjeld gåve han har gitt på dødsleiet. Kapittel V. Forlottsrett for barn i visse høve.
|
public_report_3441
|
publicreports
| 2,021
|
no
|
0.783
|
På oppdrag for Helsedirektoratet har Møreforsking gjort en analyse av kommunereformens betydning for lokalt folkehelsearbeid. Analysen viser at kommunens rolle som tjenesteyter og myndighetsutøver trolig vil bli styrket når det gjelder betydningen for lokalt folkehelsearbeid. Større kommuner med større fagmiljøer kan bidra til å styrke enkelttjenester, men spesialisering og mer avstand mellom enheter og tjenester kan tenkes å svekke forutsetningene for tverretatlig samarbeid, som er en viktig tilnærming i folkehelsearbeidet. Vilkårene for samfunnsutvikling, og særlig for demokratiske prosesser rettet mot lokalt folkehelsearbeid, vil kunne bli dårligere som følge av kommunereformen. Fylkeskommunen og Helsedirektoratet vil fremdeles være viktige understøttere for lokalt folkehelsearbeid. Men kommunereformen kan bidra til at det kan legges mindre vekt på råd og veiledning knyttet til konkrete temaer som fysisk aktivitet, rus, ernæring/kosthold, tobakk, psykisk helse osv. Det er fortsatt behov for støtte som tar sikte på å stimulere tverretatlig og tverrsektorielt samarbeid, herunder virkemidler som kan fremme innbyggernes deltakelse og dialogen mellom kommunen og innbyggerne. Kommunene vil trolig også ha behov for veiledning knyttet til å kunne dokumentere og formidle betydningen av folkehelsearbeid på andre måter enn ved å vise til gjennomføring av konkrete folkehelsetiltak. Rapporten er skrevet på oppdrag for Helsedirektoratet. Oppdraget har gått ut på å analysere hvilke konsekvenser kommunereformen kan tenkes å ha for lokalt folkehelsearbeid. Analysen er basert på studier av ulike dokumenter om kommunereformen, om folkehelse og folkehelsearbeid. Prosjektet er først og fremst en analyse av hvilke konsekvenser en kommunereform, med flere større kommuner, kan tenkes å ha for lokalt folkehelsearbeid. Det er ikke en drøfting av hvilke fordeler og ulemper store, mellomstore eller små store kommuner kan ha for lokalt folkehelsearbeid, selv om analysen til en viss grad bygger på slike vurderinger (jf. dokumentene som ligger til grunn). Arbeidet med analysen er gjort i et samarbeid mellom Møreforsking AS, avdeling Volda og Møreforsking Molde AS, med Møreforsking AS, Volda som prosjektansvarlig. Rapporten er skrevet av Randi Bergem, Lars Julius Halvorsen og Else Ragni Yttredal, Møreforsking AS, Volda, og Kari Bachmann og Guri Kaurstad Skrove, Møreforsking Molde AS. Ellen Paulssen har vært kontaktperson i Helsedirektoratet, og vi takker Helsedirektoratet for et interessant oppdrag og godt samarbeid! Volda, 5. Sammendrag av hovedmomenter i analysen .................................................................................. Kommunereform, kommunens roller og lokalt folkehelsearbeid ......................................... Kommunereformen og samarbeid på tvers i lokalt folkehelsearbeid................................... Kommunereformen og fylkeskommunens rolle i lokalt folkehelsearbeid ............................ Kommunereformen og Helsedirektoratets rolle i lokalt folkehelsearbeid ........................... Kommunereformen ............................................................................................................. Folkehelse og folkehelsearbeid ........................................................................................... Lokalt folkehelsearbeid - status.......................................................................................... Problemstillinger i analysen ................................................................................................ 2. Om analysen og datagrunnlaget ........................................................................................ 3. Kommunens roller og lokalt folkehelsearbeid ................................................................... Kommunen som lokaldemokratisk arena............................................................................ Kommunen som tjenesteyter .............................................................................................. Kommunen som myndighetsutøver .................................................................................... 4. Kommunereform og konsekvenser for samarbeid på tvers .............................................. Kommunereform og tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid ............................................ Kommunereform og kommuneledelsens rolle i folkehelsearbeidet................................... Kommunereform og samarbeid mellom kommunen og andre aktører.............................. 5. Kommunereformen og fylkeskommunens rolle i lokalt folkehelsearbeid......................... Kommunereform og arbeidsdelinga mellom kommuner og fylkeskommuner ................... Kommunereform og samarbeid mellom fylkeskommunen og kommunen ........................ Kommunereform og fylkeskommunens roller overfor de minste kommunene ................. 6. Kommunereformen og Helsedirektoratets rolle i lokalt folkehelsearbeid ........................ Rapporten inneholder en analyse av kommunereformens mulige konsekvenser for lokalt folkehelsearbeid. Analysen bygger på utredninger, evalueringer m.m. som foreligger om kommune-og regionstruktur, og på kunnskap om folkehelsearbeid, kommet frem gjennom evalueringsrapporter om ulike sider ved nasjonalt, regionalt og lokalt folkehelsearbeid. Vi har sett på kommunereformens konsekvenser for kommunens fire roller og for tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid. Videre har vi drøftet reformens betydning for fylkeskommunens og Helsedirektoratets roller i lokalt folkehelsearbeid. Her i sammendraget presenterer vi hovedmomenter fra analysen. Grunnlaget for det som blir formidlet i dette sammendraget finnes i drøftingene i de ulike kapitelene i rapporten. KOMMUNEREFORM, KOMMUNENS ROLLER OG LOKALT FOLKEHELSEARBEID Mer kompetanse og bedre kapasitet vil kunne påvirke rollene som tjenesteyter og myndighetsutøver på en måte som er positiv for lokalt folkehelsearbeid. Kommunens rolle som samfunnsutvikler kan bli påvirket i både positiv og negativ retning, som en følge av en kommunereform, mens vi tror at kommunen som lokalpolitisk arena, knyttet til folkehelsearbeid, vil bli svekket. Nedenfor gir vi en punktvis presentasjon av faktorer vi tror kan påvirke kommunens fire roller i de nevnte retningene. - Flere kommunale oppgaver, som er sentrale i et folkehelseperspektiv, og som er knyttet til spesifikke tjenester, vil kunne bli styrket som konsekvens av en kommunereform med flere større kommuner, som gir breiere fagmiljøer og bedre kompetanse. Det gjelder for eksempel helsestasjonstjeneste, skolehelsetjeneste, barnehage, barnevern, skole, pleie-og omsorg og boligsosiale tjenester. -Større kommuner kan spille på et breiere planfaglig miljø, noe som kan ha betydning for kapasiteten til å inkludere folkehelse i planarbeidet. Muligens kan dette i sin tur påvirke positivt muligheten til å løfte fram samfunnsutviklingsperspektiv og strategiske oppgaver i folkehelsearbeidet. - Erfaringer fra kommuner viser at både store og mindre kommuner har utfordringer i arbeidet med å skaffe et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å få oversikt helsetilstanden i kommunen. Det kan likevel tenkes at større kommuner, på sikt, vil ha noe større kapasitet på dette området. - Folkehelsekoordinatoren er sentral i folkehelsearbeidet i kommunene. Større kommuner vil trolig ha folkehelsekoordinatorer i en større stillingsprosent, og det er bra for folkehelsearbeidet, men stillingsprosenten fordelt på antall innbyggere vil ikke nødvendigvis vil øke. -En konsekvens av kommunereformen, kan være at folkehelsekoordinator og samfunnsplanleggere har mindre nærhet til iverksettere og samarbeidspartnere utenfor kommuneorganisasjonen. arbeidet og for iverksetting og oppfølging av tiltak. Samarbeid med frivillig sektor er en utfordring, trolig uavhengig av kommunestørrelse. - Kommunereformen vil fjerne noen av dagens kommunegrenser, og det kan føre til en styrking av samfunnsutviklerrollen, fordi det kan drives mer helhetlig folkehelsearbeid i en region. Men det forutsetter at det legges vekt på arbeidsmåter og tilnærminger som bygger opp tillit mellom aktører internt i kommunen, og mellom kommunen og aktører utenfor kommuneorganisasjonen. - Samfunnsutvikling der folkehelse står i sentrum, og der lokal identitet, kulturens betydning, mobilisering av innbyggere og frivillig sektor er sentralt, har en annen karakter enn samfunnsutvikling i mer tradisjonell forstand. Evalueringer viser at mål-og resultatstyring i stor grad er innført i kommunene, og spesielt i de større kommunene. Denne typen målesystemer kan fjerne noe av den tillitsbaserte arbeidsmåten til fordel for fokus på sektoreller virksomhetsspesifikke og målbare resultater. Det er noe av årsaken til at vi tror samfunnsutviklerrollen, rettet mot folkehelsearbeid, kan bli svekket ved en kommunereform. - Å fjerne kunstige kommunegrenser kan bidra til å styrke lokaldemokratiet, fordi de som berøres av beslutningene i større grad er med på å fatte beslutninger. Men når det gjelder helsefremmende samfunn, er medvirkning, mobilisering og prosesser viktige perspektiver, og det er grunn til å tro at vilkårene for slike lokaldemokratiske tilnærminger blir svekket ved en kommunereform (jf. kap.3). -Mer statlig rammestyring vil kunne føre til reduksjon i statlig tilsyn. For kommunal selvråderett og lokal politisk styring kan det være bra. Men det kan tenkes at områder som forebygging og folkehelse, som ikke er et avgrenset og spesifikt tjenesteområde, i mindre grad blir prioritert, hvis statlig tilsyn blir redusert. Derfor vil behovet for politikerkontakt og politikeropplæring knyttet til folkehelse og folkehelsearbeid, være minst like stort som i dag, etter en kommunereform. -Myndighetsutøvelsen med basis i folkehelseloven er først og fremst knyttet til miljørettet helsevern. Vi ser det slik at større kommuner vil påvirke dette arbeidet positivt, ved at det vil føre til bedre tilgang på juridisk kompetanse og annen fagekspertise, og fordi kommunene generelt vil kunne basere vedtak og tiltak på et breiere spekter av fagkompetanse. -Større kommuner vil ha mindre nærhet til utfordringene innenfor miljørettet helsevern. På den ene siden kan det føre til mindre lokalkunnskap og dårligere oversikt over hva som kan være risikovirksomheter. På den andre siden kan det være positivt, fordi man kan ha større distanse til og mindre motstand mot å ta tak i virksomheter med risikoaktivitet. Kapittel 3 er en analyse av problemstillinger knyttet til hvordan kommunereformen kan påvirke tverretatlig og tverrsektorielt samarbeid på folkehelseområdet. Herunder diskuteres kommunereformens påvirkning på kommuneledelsens rolle, rammer og forutsetninger og folkehelsekoordinatorens rolle. Videre ser vi på hvilken betydning reformen kan tenkes å ha for samarbeid internt i kommunen, og for samarbeid mellom kommuner og aktører utenfor kommunen. Nedenfor presenterer vi hovedmomenter fra analysen i kapittel 3. - En administrativ organisering med folkehelsekoordinator plassert i rådmannens stab vil fremme sektorsamlende folkehelsearbeid i større kommuner. Med folkehelsekoordinator plassert rett under rådmannen, vil samhandlingen og den gjensidige påvirkningen med ledelsen trolig forenkles, og folkehelsekoordinatoren får myndighet og gjennomslagskraft på tvers av sektorer og etater. - Kommuneledelsens rolle i det tverrsektorielle folkehelsearbeidet vil trolig bli enda viktigere ved sammenslåing til større kommuner. - En ledelse som anerkjenner de sammenslåtte kommunenes særegenheter, og som forsøker å bevare disse, samtidig som det kreves samhandling om nye løsninger og arbeidsmetoder, vil ha betydning for hvorvidt man klarer å skape en ny felles kultur i kommunen. - Gjennom å utforme tverrsektorielle målsettinger for folkehelsearbeidet, forankret på øverste ledelsesnivå og med et tydelig mandat, kan kommunene lettere få til prioritering og oppfølging av folkehelsearbeidet. - Fylkeskommunenes betydning for kommunenes tverrsektorielle folkehelsearbeid vil forsterkes ved sammenslåing til større kommuner, da de står i en unik posisjon til å følge opp og tilrettelegge for kommunene. Fylkeskommunen kjenner kommunenes folkehelsearbeid, og kan være en mer eller mindre nøytral og samlende tilrettelegger og kunnskapsformidler. I kapittel 4 drøfter vi hvordan arbeidsdelingen mellom fylkeskommunen og kommunen vil kunne påvirkes av kommunereformen. Diskusjonen tyder på at en kommunereform, som gir flere mellomstore og store kommuner, i begrenset grad vil påvirke betingelsen for dagens rollefordeling mellom fylkeskommunen og kommunen når det gjelder arbeidet med å holde oversikt over helsetilstanden i fylket eller veiledning etter plan-og bygningsloven (2008). Fylkeskommunene vil trolig fremdeles være det forvaltningsnivået som har best forutsetninger for systematisk å kunne koordinere folkehelsearbeid på tvers av offentlig og frivillig sektor. I tilnærmingen til særskilte storbyutfordringer innenfor de største kommunene vil derimot staten være en mer aktuell samarbeidspart for kommunene. - Det kan tenkes at en kommunereform, som gir færre og større kommuner i hvert fylke, gir fylkeskommunene anledning til å gi mer støtte og oppfølging til hver enkelt kommune i folkehelsearbeidet. -Fylkeskommunens rolle i arbeidet med å holde oversikt over helsetilstanden, vil trolig ikke bli påvirket av kommunereformen. -Fylkeskommunens rolle som pådriver og koordinator i det tverrsektorielle folkehelsearbeid vil ikke bli vesentlig påvirket av dannelse av flere større kommuner. -Fylkeskommunens folkehelsearbeid bærer i stor grad preg av en governance-tilnærming. Governance har best vilkår hvis antallet kommuner ikke blir for stort. Derfor vil en reduksjon i antallet kommuner til 300 gi en moderat bedring av vilkårene for governance. - En større differensiering i oppgavefordelingen mellom kommune, fylkeskommune og stat kan åpne for bedre innretning på folkehelsearbeidet, gitt den store variasjonen i det norske kommunelandskapet. - Dagens fylkeskommune mangler effektive virkemidler til å ta håndtere særskilte storbyutfordringer slik som stor ulikhet i økonomi, helse og utdanning mellom ulike bydeler. De viktigste virkemidlene på dette området ligger hos kommunen og i statlige etater. En kommunestruktur med flere regionkommuner kan legge bedre til rette for partnerskap mellom stat og kommune på folkehelseområdet. Helsedirektoratet må vurdere hvordan deres rolle kan bli i denne sammenhengen. - Ved en kommunereform er det behov for en tydelig avklaring mellom fylkeskommunen og kommunene om hva kommunene kan forvente av bistand fra fylkeskommunen, og hvilke behov kommunene har for bistand knyttet til folkehelsearbeidet. - Fylkeskommunen har ulike roller, og bør ha et bevisst forhold til hvilke utfordringer en kommunereform kan ha for understøtterrollen i folkehelsearbeidet. Det bør videre vurderes hvordan understøtterollen og myndighetsrollen skal balanseres for å forhindre potensielle konflikter. Det siste kapittelet i rapporten handler om hvilke konsekvenser kommunereformen kan ha for Helsedirektoratets rolle som understøtter for kommunene i folkehelsearbeidet. at analysene i de andre kapitlene også er viktige med tanke på Helsedirektoratets rolle. Hovedmomenter fra analysen om Helsedirektoratets rolle er følgende: -Breiere fagmiljøer og mer kompetanse i kommunale tjenester kan tenkes å redusere behovet for støtte, rådgivning og veiledning på spesifikke folkehelsetemaer, som ernæring, kosthold, fysisk aktivitet, tobakk, rus, og til en viss grad også på innovasjonskompetanse og planleggingskompetanse. -Mer spesialisering gjennom økt kompetanse kan i neste omgang gi utfordringer for koordinering og samarbeid på tvers av fag, tjenester og sektorer. Dermed vil statlige utviklings-og stimuleringsmidler, som skal medvirke til samarbeid mellom fag, tjenester og sektorer være viktige virkemidler fra Helsedirektoratets side. Slike virkemidler er sentrale med tanke på en utvikling for helsefremmede lokalsamfunn. - På folkehelsefeltet må særlig Helsedirektoratet arbeide for å samordne statlige signaler. -Veiledning knyttet til å kunne dokumentere og formidle betydningen av folkehelsearbeid på andre måter enn ved å vise til gjennomføring av konkrete folkehelsetiltak, ser ut til å være nødvendig. Det er en oppgave for Helsedirektoratet, og behovet blir trolig ikke endret selv om kommunene blir større. -Hvis kommunesammenslåing blir frivillig, kan det bli igjen en del små kommuner, og kanskje en del flere store (15 000 - 20 000, og opp mot 100 000 eller flere innbyggere), men altså færre av det som er dagens mellomstore. Det kan føre til at Helsedirektoratet i større grad må differensiere råd, veiledning og stimuleringsmidler avhengig av kommunestørrelse. moderniseringsdepartementet, 2015). Kommunereformen vil ha konsekvenser for mange av oppgavene som kommunene har ansvar for, deriblant folkehelsearbeidet. En av oppgavene til Helsedirektoratet er å støtte kommunene i deres arbeid. For å kunne planlegge det arbeidet, ønsker Helserektoratet en studie av hvilke konsekvenser eventuelle endringer i kommunestruktur, i retning flere større kommuner, kan tenkes å ha for lokalt folkehelsearbeid. Med lokalt folkehelsearbeid tenker vi på arbeidet primærkommunen har ansvar for. Analysen bygger på utredninger, evalueringer m.m. som foreligger om kommunestruktur, og på kunnskap om folkehelsearbeid som er kommet frem gjennom evalueringsrapporter om ulike sider ved nasjonalt, regionalt og lokalt folkehelsearbeid. I og med at både kommunereform og folkehelse er tema i analysen, er det svært mange perspektiver, begreper og vurderinger som er relevante, og som både kunne presiseres nærmere og drøftes inngående. Men oppdraget er av et omfang, både tidsmessig og ressursmessig, som gjør at vi ikke kan gå særlig langt i diskusjoner om tema, forutsetninger, begreper og perspektiver. Kunnskapsgrunnlaget for analysen favner vidt, og blir kommentert så langt det er mulig. For øvrig ligger forutsetningene, som analysen bygger på, i dokumenter og referanser som blir vist til underveis rapporten. moderniseringsdepartementet, 2015). Kommunenes ansvar har blitt utvidet på flere områder, og ikke minst når det gjelder helse-og omsorgstjenester. For eksempel forutsetter samhandlingsreformen en oppbygging av nye tilbud i kommunene, og mer vekt på forebygging (Helse-og omsorgsdepartementet, 2009). Folkehelseloven, som ble satt i verk 1. januar 2012, gir også kommunene større ansvar for forebyggende arbeid (folkehelseloven, 2011). Både reformer og lover har altså gitt et økt trykk på lokalt folkehelsearbeid. Flere og mer komplekse oppgaver til kommunene, er noe av bakgrunnen for ønsket om en kommunereform. Målene med reformen er å medvirke til gode og likeverdige tjenester til innbyggerne, helhetlig og samordnet samfunnsutvikling, bærekraftige og økonomisk robuste kommuner og styrket lokaldemokrati (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015). Gjennom en kommunereform ventes det å få kommuner som samsvarer bedre med de bo-og arbeidsmarkedsregionene som har utviklet seg, og kommunereformen skal legge til rette for at kommunene selv skal kunne løse lovpålagte oppgaver. Dersom kommunene blir større, ser man for seg at behovet for interkommunalt samarbeid og statlig detaljstyring blir mindre (Kommunalog moderniseringsdepartementet, 2015). Kommunene vil da kunne få større frihet til å tilpasse velferdstilbud til lokale behov. moderniseringsdepartementet, 2014a og 2014b), og stortingsmeldingen om kommunereformen (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015). Før vi kommer inn på ekspertutvalgets anbefalinger når det gjelder kommunestruktur og størrelse, kan vi se nærmere på dagens kommunestruktur. Tabellen nedenfor viser hvordan landets 428 kommuner, pr. 1. januar 2015, fordeler seg på SSB's kategorier for folkemengde. I snitt har norske kommuner i underkant av 12 000 innbyggere, og 335 kommuner har lavere innbyggertall enn det. Over halvparten av kommunene har færre enn 5 000 innbyggere. De 100 største kommunene utgjør omtrent 75 prosent av folketallet i Norge. moderniseringsdepartementet, 2014a). Kommunereformen legger til grunn at det er for mange små kommuner i dagens kommunestruktur, og ekspertutvalget (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b) har følgende anbefalinger: - Kommunene bør ha minst 15 000 – 20 000 innbyggere for å sikre en god oppgaveløsning. - Kommunestrukturen bør i større grad nærme seg funksjonelle samfunnsutviklingsområder. for å sikre gode og slagkraftige demokratiske arenaer. Ekspertutvalget anbefaler en reform der dysfunksjonelle kommunegrenser blir fjerna, fordi de enten går gjennom tettsteder, eller fordi de deler bo-og arbeidsmarkedsregioner (Kommunalog moderniseringsdepartementet, 2014a, 2014b). En studie gjennomført av Amdam, Halvorsen og Bakke (2014) viser at en reform langs disse hovedlinjene kan gi en kommunestruktur med ca. 150 -170 kommuner, og at 10-15 av disse kommunene vil få oppunder 100.000 innbyggere eller flere, og ytterligere 100 kommuner vil få flere enn 15.000 innbyggere. Norge vil fremdeles ha om lag 50 kommuner med relativt få innbyggere, uten noe større sentrum. Folkehelse er befolkningens helsetilstand og hvordan helsen fordeler seg i en befolkning (folkehelseloven, 2011, §3). Med folkehelsearbeid forstår vi samfunnets samlede innsats for å påvirke faktorer som direkte eller indirekte fremmer befolkningens helse og trivsel, forebygger psykisk og somatisk sykdom, skade og lidelse, eller som beskytter mot helsetrusler, samt arbeid for en jevnere fordeling av faktorer som direkte eller indirekte påvirker helsen (folkehelseloven, 2011, §3). Målene for norsk folkehelsepolitikk, slik de framgår av Folkehelsemeldingen – Mestring og muligheter (Helse-og omsorgsdepartementet, 2015a): - Norge skal være blant de tre landene i verden som har høyest levealder. - Vi skal skape et samfunn som fremmer helse i hele befolkingen. Med en tilnærming til helse og folkehelse som disse målene legger til grunn, kan man si at folkehelsearbeidet og utvikling av aktive og trygge lokalsamfunn på sett og vis er to sider av samme sak. Dermed har alle samfunnssektorer og forvaltningsnivå ansvar for å fremme folkehelsa. Koblingen mellom planlegging og folkehelse er vektlagt i mange sammenhenger, og ikke minst i folkehelseloven (2011) og plan-og bygningsloven (2008). Prinsippet om 'helse i alt vi gjør' skal legge føringer på organisering, styring og ledelse av folkehelsearbeidet på alle nivåer. Det innebærer at alle politikkområder og tjenester spiller en rolle i folkehelsearbeidet. Med lovproposisjonen Prop. 90 L (2010-2011), Lov om folkehelsearbeid (Helse-og omsorgsdepartementet, 2011), er det etablert et fundament for å styrke folkehelsearbeidet i politikk-og samfunnsutvikling, og i planarbeid ut fra regionale og lokale utfordringer og behov. Fra å være et felt for faglig ekspertise, har folkehelsearbeidet blitt løftet tydeligere fram som et område der demokratiske prosesser, og dermed politiske prioriteringer, skal ligge til grunn for folkehelsearbeidet. Lokalt folkehelsearbeid er en bærebjelke for folkehelsen i Norge. Her utvikles nærmiljøer og livsarenaer som gir tilhørighet og former innbyggernes liv. Det lokale arbeidet har vært i stor utvikling, særlig etter at folkehelseloven trådte i kraft. Mange kommuner er godt i gang med folkehelsearbeidet, men totalbildet viser kommuner som har kommet svært ulikt (Heggem, 2014, Hofstad m.fl., 2015, Lynne, 2015, Riksrevisjonen, 2015). Det er gjennomført mange evalueringer av konkrete folkehelsetiltak og av folkehelsearbeid mer generelt (bl.a. Bergem m.fl., 2009, Ouff m.fl., 2010, Helgesen og Hofstad, 2012, Heggem, 2014, Hagen m.fl., 2015, Lynne, 2015). Kunnskap om status i lokalt folkehelsearbeid viser at kommunene trenger tillit, statlig støtte og økt kapasitet (Helsedirektoratet, 2014). kommuner, har knyttet koordinatorfunksjoner til et strategisk nivå i organisasjonen (Ouff m.fl., 2010, Helgesen og Hofstad, 2012). Riksrevisjonen har nylig vurdert i hvilken grad kommunens og fylkeskommunenes folkehelsearbeid er systematisk og langsiktig, og i hvilken utstrekning de statlige virkemidlene understøtter folkehelsearbeidet lokalt og regionalt (Riksrevisjonen, 2015). Selv om det er viktig å presisere at det på flere måter er stor variasjon mellom kommuner, og bildet av situasjonen er noe mer nyansert enn det som blir omtalt i rapporten fra Riksrevisjonen, mener vi at Riksrevisjonen funn langt på vei er representative for status. Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid er: - De fleste kommunene har ikke etablert et systematisk folkehelsearbeid. - Arbeidet med folkehelse og folkehelsetiltak er ikke tilstrekkelig kunnskapsbasert. - Folkehelsearbeidet er ikke godt nok forankret i sektorer utenfor helse. - Det er behov for å styrke oppfølgingen av det kommunale folkehelsearbeidet. Vi vil legge til et moment fra en studie av kommunenes erfaringer og praksiser knyttet til utøvelse av folkehelsearbeidet, nemlig at folkehelseloven kan ha påvirket lokalt folkehelsearbeid i retning av å legge mer vekt på planleggings rolle, og på tverretatlige og tverrsektorielle tilnærminger (Lynne, 2015). Med andre ord ser det ut til at profilen i det lokale helsearbeidet etter hvert er på vei i ønsket retning mot 'helse i alt vi gjør' (jf. bl.a. folkehelseloven, 2011). Hovedfokus i analysen er hvordan endringer i kommunestruktur kan tenkes å påvirke lokalt folkehelsearbeid. Oppdraget er ikke å diskutere fordeler og ulemper ved store og små kommuners betydning for lokalt folkehelsearbeid, men å gjøre en analyse av mulige konsekvenser, som den lanserte kommunereformen med flere større kommuner, kan tenkes å ha for lokalt folkehelsearbeid. Fra Helsedirektoratets side er det skissert fire hovedproblemstillinger for analysen, og de er: 1. Hvordan kan lokalt folkehelsearbeid, i samsvar med folkehelseloven, ses opp mot de fire kommunerollene; samfunnsutvikler, tjenesteyter, myndighetsorgan og lokaldemokrati? 2. Tverrsektoriell samordning (internt) og samarbeid med aktører utenfor kommuneorganisasjonen er sentralt i lokalt folkehelsearbeid. Hvordan kan endring i kommunestrukturen tenkes å påvirke tverrsektoriell samordning positivt/negativt? 3. Hvilke endringer kan det tenkes at kommunereformen kan ha for støtterollen fylkeskommunen har overfor kommunene? 4. Hvilke endringer kan det tenkes at kommunereformen kan ha for støtterollen Helsedirektoratet har overfor kommunene? Analysen er bygd opp rundt disse fire problemstillingene, som også ligger til grunn for strukturen i rapporten. Det er nær sammenheng mellom de fire hovedproblemstillingene, og det gjør at det blir noe overlapp i analyser og presentasjon i de ulike kapitlene i rapporten. Datagrunnlaget for analysen av kommunereformens betydning for lokalt folkehelsearbeid er innhentet gjennom dokumentstudier. Dokumentene er valgt i samråd med Helsedirektoratet, som oppdragsgiver, og er gjennomgått for hver av de fire hovedproblemstillingene i analysen. Følgende kilder har vært sentrale i analysen: -Folkehelseloven. Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Lov 24.juni 2011 nr 29. Helse-og omsorgsdepartementet (2015): -Meld. St.19 (2014-2015) – Folkehelsemeldingen. - Samfunnsutvikling for god folkehelse. Rapport om status og råd for videreutvikling av folkehelsearbeidet i Norge. Helsedirektoratet, rapport 06/2014. - Kriterier for god kommunestruktur, Delrapport fra ekspertutvalget, Kommunal og moderniseringsdepartementet, 2014. - Kriterier for god kommunestruktur, Sluttrapport fra ekspertutvalget, Kommunal og moderniseringsdepartementet, 2014. - Meld. St. 14 (2014-2015) – Kommunereformen. Nye oppgaver til større kommuner. Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015. - Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid. Riksrevisjonen, Dokument 3:11 (2014-2015). - Alternativer for regionalt folkevalgt nivå. Rapport nr. 58, Møreforsking Volda/Høgskulen i Volda. Amdam, Jørgen, Lars Julius Halvorsen og Gunnvor Bakke, 2015. - Kommunenes erfaringer og praksiser knyttet til utøvelse av folkehelsearbeid. Dypdykk i tilfeldig utvalgte kommuner. Anita Lynne, Moods Qualitative Research, 2015. Oppdrag for Helsedirektoratet. I tillegg har vi brukt annen forskning, dokumenter, nettsider og litteratur om kommunestruktur, kommunens roller, lokalt, regionalt og nasjonalt folkehelsearbeid, og litteratur om andre relevante temaer. Disse er ikke omtalt som hovedkilder i analysen, men blir brukt 'på vanlig måte' som referanser og litteraturtilvisninger i rapporten. I analysen har vi hovedsakelig tatt utgangspunkt i to grupper kommuner, som det trolig vil bli flere av etter kommunereformen (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015. Amdam m.fl., 2015). Vi har diskutert konsekvensene av at det eventuelt blir flere kommuner med flere enn 15.000 og opp mot 100.000 innbyggere eller flere. Konsekvensene kommunereformen kan få for folkehelsearbeidet i små kommuner er også drøftet, men i mindre grad. Kommunereformen tar utgangspunkt i at det skal skje en overføring av nye oppgaver til større kommuner. Det er et overordnet mål å gi kommunesektoren gode rammevilkår som kan styrke kommunene både som samfunnsutviklere, tjenesteprodusenter, myndighetsutøvere og som demokratiske arenaer (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015). I flere sammenhenger er det utviklet og videreutviklet ulike kriterier knyttet til kommunens fire roller, for eksempel i Christiansen-utvalget (Kommunaldepartementet, 1992), og Kommunal-og moderniseringsdepartementet ved ekspertutvalget (2014a og 2014b). For flere drøftinger om kommunestruktur og kriterier for kommunestruktur viser vi også til Grefsrud og Hagen (2003). Kriteriene for god kommunestruktur, slik de blir omtalt i tilknytning til kommunereformen (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015), angir hva som skal til for at en kommune på en god måte skal kunne ivareta sine fire roller og oppgaveløsningen knyttet til rollene. Sammenhengen mellom rollene og ulike kriterier blir vist i tabellen nedenfor, og bygger på ekspertutvalgets delrapport (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014a). -Effektiv tjenesteproduksjon (større tilpasning) Tilstrekkelig distanse (likebehandling) Tilstrekkelig kapasitet og relevant kompetanse blir trukket fram som viktige kriterier for å kunne fylle rollene både som samfunnsutvikler, tjenesteyter og myndighetsutøver. Det er også de kriteriene som oftest blir brukt i debatten om kommunestruktur generelt. I vår analyse av kommunereformens mulige konsekvenser for lokalt folkehelsearbeid er det kriteriene om tilstrekkelig kapasitet, relevant kompetanse, statlig rammestyring, lokal identitet og deltakelse som i størst grad blir trukket inn. For å kunne belyse hvordan lokalt folkehelsearbeid, i henhold til folkehelseloven, kan ses opp mot kommunens roller, har vi stilt følgende spørsmål: Hvordan kan det tenkes at kompetanse, kapasitet og kvalitet i folkehelsearbeidet blir påvirket av endringer i kommunestruktur/flere større kommuner? Hvordan kan endringer i kommunestruktur tenkes å påvirke partnerskap og samhandling på folkehelsefeltet? Hvordan kan endring i retning av større kommuner legge føringer på lokal mobilisering og prosesser i folkehelsearbeidet? Hvordan kan endring i kommunestruktur påvirke politikernes rolle? Hvordan kan endringene svekke og styrke lokaldemokratiet? Rollene som samfunnsutvikler, tjenesteyter, myndighetsutøver og lokaldemokratisk arena henger sammen, og på flere måter overlapper de hverandre. Ikke minst når de knyttes til lokalt folkehelsearbeid. Vi har likevel valgt å drøfte hver rolle for seg når vi analyserer kommunereformens betydning for lokalt folkehelsearbeid. Vi starter med kommunens rolle som samfunnsutvikler. Kommunene har et generelt ansvar for lokal samfunnsutvikling (kommuneloven, 1992). Konkrete bestemmelser om planlegging framgår av plan-og bygningsloven (2008). Denne gir kommunene en rekke oppgaver innenfor samfunns-og arealplanlegging. Samfunnsutvikling har en svært sentral plass i folkehelseloven, i den forstand at selve formålet med loven er at den skal bidra til en samfunnsutvikling som fremmer folkehelse, herunder utjevner sosiale helseforskjeller (folkehelseloven, 2011, §1). Videre sier §1 i folkehelseloven at folkehelsearbeidet skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse (folkehelseloven, 2011). Kommunal-og moderniseringsdepartementet mener at større kommuner vil kunne ha et annet utgangspunkt for innsats rettet mot lokal nærings-og samfunnsutvikling enn mange av dagens kommuner. I sluttrapporten (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b) har ekspertutvalget tydeliggjort kriteriet funksjonelle samfunnsutviklingsområder på følgende måte: - Et tettsted bør i sin helhet ligge i én kommune. -Et tett integrert arbeidsmarked bør utgjøre én kommune. oppgaver knyttet til samfunnsutvikling (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014a:19 og 20). Hva ligger i rollen som samfunnsutvikler? Det spesifikke ved rollen som samfunnsutvikler er, i større grad enn ved innsats i tjenesteproduksjon, at innsatsen rettes mot hvordan hele kommunesamfunnet fungerer (Ringholm m.fl., 2009). Dermed handler samfunnsutvikling om sivilsamfunnets og kulturens rolle, om lokal attraktivitet og identitet (Vareide og Storm, 2011) og omdømmebygging (Bjørnå, 2014). Det er en slik tilnærming til samfunnsutvikling vi legger til grunn i analysen. Innenfor folkehelse kan de statlige utviklingsprogrammene 'Partnerskap for folkehelse' og 'Helse i plan' nevnes som eksempler på virkemidler rettet mot lokal samfunnsutvikling. Medvirkning, samarbeid, partnerskap og mobilisering var sentrale elementer i disse statlig initierte utviklingsprogrammene. De tar utgangspunkt i et helhetsperspektiv på folkehelse, der ulike lokale utfordringer blir sett i sammenheng. Vi ser for oss at analysen om kommunereformens konsekvenser for samfunnsutviklerrollen og betydningen for folkehelsearbeidet, blant annet kan relateres til hvordan større kommuner kan tenkes å kunne arbeide etter de ideene som lå til grunn for disse utviklingsprogrammene. Når utgangspunktet er at samfunnsutvikling handler om hvordan hele samfunnet fungerer, må rollen som samfunnsutvikler utformes i samarbeid med en rekke aktører, både i og utenfor kommunen. Det innebærer en tilnærming til innbyggerne som borgere, ikke først og fremst som brukere. Lokalsamfunnsutvikling med tanke på å bedre folkehelsen må blant annet legge til grunn at arbeidet skal dannes med utgangspunkt i hva innbyggerne mener bidrar til at lokalsamfunnet fungerer på en måte som fremmer og bedrer folkehelsen, og bidrar til å redusere sosiale helseforskjeller. Slike sammensatte utfordringer, som folkehelse er, må tas tak i gjennom kommunikative tilnærminger (Amdam 2000, 2005 og 2011). Det indikerer at kommunens rolle som lokaldemokratisk arena henger nær sammen med kommunens rolle som samfunnsutvikler. Spørsmålet om kommunens rolle i samfunnsutvikling er belyst i flere undersøkelser (Vinsand, m.fl., 2006, Brandtzæg, 2009), men det foreligger så langt ingen systematisk gjennomgang av litteraturen om dette med sikte på å finne ut hvilken betydning størrelse og sentralitet har for rollen som samfunnsutvikler. Den forskningen som er utført, peker på at de minste kommunene ofte har problemer med å rekruttere kompetent arbeidskraft til denne type tunge, sektoroverskridende oppgaver. Manglende kapasitet i administrasjonen blir også sett som et problem (Angell, Ringholm og Bro, 2015). Men det finnes studier som viser at små kommuner lykkes både med næringsutvikling og bosetting (Kobro, Vareide og Hatling, 2012). Studier av sammenslåingsprosesser viser at større kommuner inntar en mer aktiv rolle, fordi de får økte ressurser og muligheter til å satse på helhetlige utviklingstiltak (Vinsand m.fl., 2006, Brandtzæg, 2009). Større funksjonelle enheter vil ha et bedre utgangspunkt for overordnet planlegging og styring av utbyggingsmønsteret, sammenliknet med mindre kommuner. samfunnsutvikling (Brandtzæg, 2009). Årsakene til dette kan være at kommunene dekker et større og mer geografisk funksjonelt planområde, samt at planleggingen kan skje med utgangspunkt i ett politisk prioriterende organ, i stedet for to eller flere (Vinsand m.fl., 2006). Med utgangspunkt i denne kunnskapen, kan det tenkes at en kommunereform også vil ha positive konsekvenser for samfunnsutvikling for helsefremmende lokalsamfunn. Men de nevnte studiene har en tilnærming til samfunnsutvikling, der arealbruk, næringsutvikling, utbyggingsmønster osv. blir vektlagt. Når det gjelder samfunnsutvikling for bedre folkehelse, er slike faktorer selvsagt av betydning, men minst like viktig er det at identitetsbygging, sivilsamfunnets rolle og kulturens betydning for samfunnsutvikling blir framhevet, og her ser det ikke ut til at store kommuner har spesielle fortrinn (Kobro, Vareide og Hatling, 2012). Utover i kapittelet skal vi komme nærmere inn på vurderinger av hvorfor det kan tenkes at kommunereformen kan svekke mulighetene for en helsefremmende samfunnsutvikling, som bygger på medvirkning, tillitsbygging og dialog med innbyggerne. Når det gjelder rollen som samfunnsutvikler skal kommunen ha dette ansvaret i folkehelsearbeidet (jf. folkehelseloven, 2011): Kommunen skal fremme folkehelse innenfor oppgaver kommunen har ansvar for, og med lokal utvikling, planlegging, forvaltning og tjenesteyting som virkemidler (§4) ~Nødvendig oversikt over helsetilstanden i kommunen. Denne skal være skriftlig og man skal være spesielt oppmerksomme på sosiale helseforskjeller (§5) ~ Folkehelse skal inngå i kommunens planstrategi (og øvrige planlegging) (§6) ~Kommunen er ansvarlig for iverksetting av nødvendige tiltak (§7) Nedenfor kommer vi nærmere inn på hvordan kommunereformen kan tenkes å påvirke kommunens roller knyttet til disse oppgavene. Systematikk i folkehelsearbeidet vil si at kommunene skal utarbeide en kunnskapsbasert oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer, som skal ligge til grunn for det videre arbeidet med folkehelsen. Faglige temaer som vurderes som grunnleggende i oversiktsarbeidet er kunnskap om lovens krav, og koblinger mellom folkehelseloven og plan-og bygningsloven, kunnskap om kommunal planstrategi, grunnleggende statistikkforståelse og tverrfaglig forståelse av oversiktsarbeidet (Vestfold fylkeskommune, 2015:13) Riksrevisjonens undersøkelse viser at de fleste kommunene foreløpig ikke har etablert et systematisk folkehelsearbeid (Riksrevisjonen, 2015). Det viser seg at små kommuner har kommet noe kortere med oversiktsarbeidet enn større kommuner (Hofstad og Hanssen, 2015). Studien til Hofstad og Hansen (2015) drøfter ikke årsaker til at det er slik, men det kan tenkes at små kommuner både har mindre kapasitet/ressurser til å gjøre arbeidet, og mindre kompetanse med tanke på hvordan arbeidet skal utføres. Med utgangspunkt i at større kommuner trolig vil kunne få et større og mer kompetent fagmiljø (jf. delkapittelet om kommunes rolle som tjenesteyter), er det grunn til å tro at større kommuner også kan skaffe kompetanse som trengs for å arbeide med slike oversikter. fagkompetanse knyttet til konkrete områder som for eksempel fysisk aktivitet, ernæring, rus og sosiale ulikheter i helse. Dermed kan det tenkes at større kommuner vil ha bedre forutsetninger for å vite hva man bør kartlegge og få oversikt over, og hvordan man skal gjøre det. Ikke minst kan det være at de kan ha bedre forutsetninger for å vite hvordan man i planlegging og gjennom 'overføring' til konkrete tiltak skal bruke oversikten over kommunens helsetilstand til å bedre folkehelsen og utjevne forskjeller i helse. Kapasitet ser ut til å være en vesentlig faktor knyttet til oversiktsarbeidet, fordi de ulike stegene og temaene i arbeidet er de samme enten man er en liten eller stor kommune (Hofstad og Hanssen, 2015). Det vil si at det handler om å prioritere arbeidet, i tillegg til å ha kompetanse til å gjøre jobben tilfredsstillende. Det er ikke automatikk i at arbeidet med å skaffe oversikt over helsetilstanden og påvirkningsfaktorer blir prioritert, selv om kommunen har kompetanse til å gjøre arbeidet. Økt kompetanse i enkelttjenester kan tvert imot tenkes å føre til at kompetansen blir brukt til å kjøre fram enda sterkere faglige argumenter for prioritering av egne enheter og tjenester (Christensen og Lægreid, 2004, 2006, Almklov og Antonsen, 2014), noe som kan gjøre det vanskeligere å fange politikernes oppmerksomhet når det gjelder tverrfaglige perspektiver og prioriteringer. Enhetsegoismen kan bli større (Torsteinsen, 2006). Dette kan bøtes på, hvis det er slik at større kommuner lettere kan skaffe eller utvikle kompetanse i samfunnsplanlegging og utviklingsarbeid. Planlegging er et sentralt virkemiddel for samfunnsutvikling, og det er gjort mye for å prøve å bidra til at folkehelse blir tema kommunens overordna planer (Bergem m.fl.,2009, Hofstad m.fl., 2015, Ouff m.fl., 2010). Plan-og bygningsloven og folkehelseloven legger stor vekt på ideen om 'helse i alt vi gjør', og på medvirkning og mobilisering i planprosesser. Kommunene er på riktig vei med tanke på å bruke overordna planlegging som virkemiddel i folkehelsearbeidet (Hofstad m.fl., 2015, Lynne, 2015). Det viser at målrettet bruk av lovgivning for å styrke lokalt folkehelsearbeid har vært formålstjenlig. Men det er trolig flere faktorer som har bidratt til å dreie arbeidet med folkehelse i denne retningen, for eksempel generell vektlegging av tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid, medvirkning og poengtering av strukturelle faktorers betydning for helse. En kommunereform med flere større kommuner kan gi kommunene breiere og bedre kompetanse i planlegging. I tillegg kan større kommuner gi nye muligheter i planlegging, fordi et større geografisk område kan sees i sammenheng, med alt det innebærer av arealer, næringsliv, flere innbyggere, frivillige lag og organisasjoner og andre aktører, som er viktige med tanke på strategisk planlegging og samfunnsutvikling. Det gir flere aktører å spille på i partnerskap og samhandling, og det kan gi større variasjon og fleksibilitet. Men det forutsetter at kommunene har kompetanse, vilje til og utvikler kultur for arbeidsmåter der kommunikativ rasjonalitet ligger til grunn i planarbeidet (Amdam 2000. 2005). Slik kompetanse må finnes i alle etater og tjenester, ikke bare i rådmannsstaben, eller hos de som spesifikt arbeider med planlegging. høyere formell kompetanse. Vilje til, og kulturen for dialog, samarbeid og utvikling er minst like stor i små kommuner som i større (Kobro, Vareide og Hatling, 2012). At folkehelsekoordinatorfunksjonen i flere kommuner blir plassert i rådmannens stab, eller på annet vis har en plassering som ikke knytter den til en spesifikk enhet eller tjeneste, vil kunne medvirke til å løfte opp folkehelsearbeidet som et sentralt element i overordna planer. Større kommuner vil trolig ha folkehelsekoordinator i 100 % stilling, og uten andre oppgaver enn å være folkehelsekoordinator. Dermed er det færre argumenter for å plassere koordinatorfunksjonen i et tjenesteområde og større grunn til å tro at folkehelsekoordinatoren kan være drivkraft for å fremme planlegging og samfunnsutvikling for bedre folkehelse. Kommunen er ansvarlig for iverksetting av nødvendige tiltak (§7) Oversiktsarbeidet skal vise hvilke utfordringer kommunen har, og oversikten skal ligge til grunn for tiltak som skal iverksettes for å møte utfordringene. At det er de nødvendige tiltakene som blir iverksatt forutsetter først og fremst at oversiktsarbeidet har fanget opp. datainnsamlingsmetoder og bruk av statistikk og andre verktøy, bør kunne bidra til at arbeidet gir nødvendig oversikt over helsetilstanden. Videre er det grunn til å tro at bedre kompetanse også kan bidra til å finne frem til hvilke tiltak som bør settes i verk for å møte utfordringene. Men da er det ikke tilstrekkelig med god kompetanse på hva enkelttjenester kan gjøre, det trengs også vilje til og kunnskap om tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid. (Kommunereformens mulige konsekvenser for tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid blir drøftet i kapittel 4). Undersøkelser av status i lokalt folkehelsearbeid og evalueringer av lokalt og nasjonalt folkehelsearbeid, viser at kommunene i stor grad har lagt vekt på konkrete folkehelsetiltak innenfor fysisk aktivitet, ernæring/kosthold, rus og til dels psykisk helse (Bergem, m.fl., 2009, Ouff, m.fl., 2010, Helgesen og Hofstad, 2012, Heggem, 2014, Hofstad, m.fl. 2015). Slike tiltak er viktige elementer i folkehelsearbeidet, men ikke tilstrekkelig, dersom målet om bedre folkehelse og sosial utjevning skal nås. Det kan være mange årsaker til at det er de avgrensende, konkrete tiltakene som har blitt tatt tak i, og i mindre grad strukturelle tiltak og arbeid med lokal identitet, attraktivitet og tilnærmingsmåter, der man ser på hvordan samfunnet som helhet fungerer. Folkehelsekoordinatorer plassert i en spesifikk tjeneste, liten stillingsprosent, og dermed lite spillerom, kan være noen forklaringer. Det er heller ikke tvil om at det er lettere å arrangere en trilletur for småbarnsforeldre i fødselspermisjon, enn det er å ta tak i sammensatte utfordringer som handler om lokal identitet, verdier, holdninger, kommunens omdømme osv. Konkrete enkelttiltak er også takknemlige på den måten at de kan synliggjøres, noe som trengs for å dokumentere overfor politisk og administrativ ledelse hva som blir gjort av folkehelsearbeid. En kommunereform med flere større kommuner kan tenkes å føre til at det blir mulig for flere kommuner å ta tak i rollen som samfunnsutvikler, i form av næringsutvikling, helhetlig arealplanlegging, boligplanlegging, utbygging osv. folkehelsen og bidrar til å utjevne sosiale forskjeller. Men samfunnsutvikling forutsetter samarbeid, fordi mange ulike offentlige og private aktører sitter med nøkkelen til å utløse endring. Derfor er samarbeid i form av partnerskap, eller andre former for nettverk, grunnleggende for å få til en ønsket utvikling i lokalt folkehelsearbeid. En forutsetning for samarbeid, der ulike aktører drar i samme retning, er blant annet tillit. Utfordringene med å bygge tillit mellom ulike parter ser ut til å være større i store kommuner enn i små (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b). Små kommuner opplever dessuten smådriftsfordeler knyttet til kunnskapsdeling og tillitsbygging på tvers av fag og sektorer (Kobro, Vareide og Hatling, 2012). Derfor kan det tenkes at samfunnsutvikling, som legger vekt på identitetsbygging, tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid, medvirkning osv., vil kunne bli svekket ved en kommunereform. Men utvikling av helsefremmende samfunn handler i stor grad om vilje til og kultur for samarbeid, og i den sammenhengen er det flere faktorer enn kommunestørrelse som spiller inn, for eksempel ildsjeler og engasjement. Sentrale kriterier når det gjelder kommunen som demokratisk arena er lokal identitet, politisk deltakelse, lokalpolitisk styring og omfanget av statlig rammestyring. Kommunens demokratiske rolle er blitt viktigere som følge av at flere velferdstjenester er lagt til kommunene. Noe av argumentasjonen for kommunereformen er styrking av demokratiet, fordi ansvaret for tjenester og dermed politiske beslutninger knyttet til disse tjenestene flyttes fra staten til kommunene (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015). En studie av kommunesammenslutninger viste at det ble færre folkevalgte per innbygger, og interessen blant innbyggerne for å påta seg politiske verv ble redusert. Det synes også delvis å gjelde interessen for å fremme synspunkter gjennom andre kanaler (Brandtzæg, 2009). Når det gjelder kommunen som demokratisk arena, er det grunn til å tro at kommunereformen vil ha negative konsekvenser for politisk representasjon, og føre til at færre tar på seg politiske verv (Brandtzæg, 2009). Positive konsekvenser av større kommuner, med flere oppgaver, kan være at mulighetene for politiske prioriteringer øker. Dersom det er slik at større kommuner har bedre forutsetninger for å kunne ta mer helhetlige grep rettet mot framtidige utfordringer, gjennom bedre vilkår for samfunnsutvikling (Brandtzæg, 2009), vil lokaldemokratiet delvis kunne tas vare på den veien. Dersom vi relaterer antagelsen om svekket lokaldemokrati (Brandtzæg, 2009, Økonomi-og Indenrigsministeriet, 2013) til mulige konsekvenser for folkehelse og folkehelsearbeidet, kan det tyde på dårligere vilkår for folkehelsearbeidet. Ved at kommunene får flere oppgaver, som skal konkurrere om politisk prioritering, tror vi forebyggende arbeid vil komme dårlig ut. Dersom færre tar på seg politiske verv, forsvinner kanskje også den typen politikere som er opptatt av saker og tema som synliggjør folkehelsearbeidets rolle. Det er rimelig også å legge en annen dimensjon til kommunens rolle som demokratisk arena, nemlig demokratisk innsats gjennom medvirkning i planlegging av framtidas kommunesamfunn. Det er på lokalplanet at avstanden mellom de styrende og de styrte er kortest og lettest å overvinne. trolig best rustet til å hanskes med de utfordringer som utviklingen vil by på. Når det gjelder helsefremmende samfunnsutvikling er deltakelse og mobilisering viktige perspektiver, og vi mener derfor at den lokaldemokratiske rollen, og hvordan kommunene håndterer den, bør vurderes i sammenheng med kommunens rolle som samfunnsutvikler. Godt folkehelsearbeid forutsetter helhetlig tilnærming, blant annet gjennom forankring i planer, og hos politisk og administrativ ledelse. En konsekvens av en kommunereform med flere større kommuner, kan være at det må arbeides mer aktivt overfor politikerne for å skape tillit, forståelse og engasjement for folkehelsearbeidet. Folkehelseloven har bidratt til at folkehelsearbeidet har styrket sin posisjon i kommunene (Hofstad m.fl., 2015, Lynne, 2015). Men i og med at folkehelsearbeid ikke er knyttet til et spesifikt avgrenset tjenesteområde, må politikerne 'holdes varme' for at forebyggende og helsefremmende arbeid, skal bli prioritert. Vi tror at behovet for politikerkontakt og politikeropplæring knyttet til folkehelse og folkehelsearbeid, vil være minst like stort som i dag, som følge av en kommunereform. Frivillig sektor spiller en viktig rolle som aktør i lokaldemokratisk arbeid. Lag og organisasjoner er blant annet en arena for opplæring og skolering i demokrati og deltakelse. Sektoren spiller også en viktig rolle i lokalt folkehelsearbeid, både som samarbeidspart i samfunnsutviklingsprosesser og som utøver og iverksetter av folkehelsetiltak. En kommunereform med større kommuner og mer avstand mellom innbyggere og politikere, kan gjøre frivillige lag og organisasjoners rolle i lokaldemokratiet enda viktigere enn i dag. lokaldemokratiske aktører, fordi de kan være med å legge premisser i lokalt folkehelsearbeid, formidle til politikerne hvor skoen trykker, samt bidra i iverksetting og evaluering av konkrete tiltak. En tanke med kommunereformen er at det skal bli mer statlig rammestyring og dermed mindre statlig inngripen og detaljstyring. Som følge av det, kan det tenkes at statlig tilsyn blir svekket. For kommunal selvråderett og lokal politisk styring kan det være bra, men det kan være at områder som forebygging og folkehelse, som ikke er et spesifikt og synlig tjenesteområde, i mindre grad blir prioritert lokalt hvis statlig tilsyn, som følge av kommunereformen, blir redusert. En av hovedoppgavene til kommunen er å yte best mulig tjenester til innbyggere. Svært mye av dette er styrt av nasjonale føringer gjennom lover og forskrifter. Rollen som tjenesteyter handler om at kommunene skal fremme likeverd, bruke ressurser effektivt og ha kvalitet i tjenestene. tjenesteproduksjon, økonomisk soliditet, valgfrihet og statlig rammestyring være de viktigste kriteriene for at kommunen skal kunne ta hånd om rollen som tjenesteyter på en tilfredsstillende måte (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014a). I følge ekspertutvalgets vurdering vil det være en fordel for kommunal tjenesteyting å overføre flere oppgaver til kommunene. Flere oppgaver til kommunene tilsier i neste omgang at kommunene må være større (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014 a og 2014b). meldingen om kommunereformen (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015), er det omtalt hvilke oppgaver som kan overføres til kommunene i forbindelse med kommunereformen. Vi nevner her særlig oppgaver som spiller en rolle i det lokale folkehelsearbeidet. spesialisthelsetjenesten, distriktspsykiatriske sentre, ansvar for tilskudd til frivilligsentraler og noen oppgaver innenfor klima-og miljøforvaltning. Videre tror departementet det vil kunne gi god effekt å organisere og integrere allmenntannhelsetjenester med det kommunale helsefremmende og forebyggende arbeid, og med helse-og omsorgstjenesten i kommunen. Departementet vurderer det også slik at større kommuner kan og bør få flere oppgaver knyttet til boligsosialt arbeid. For eksempel ansvar for virkemidler knyttet til boligetablering og boligtilpasning. Kommunal-og moderniseringsdepartementet mener at de aller største kommunene (minst 100 000 innbyggere) kan få ansvar for videregående opplæring, og at det kan bidra til å legge til rette for bedre koordinering av overgangen mellom grunnskole og videregående opplæring. I tillegg til oppgaver og tjenester som er nevnt i dette avsnittet, og som har sterke koplinger til folkehelse, er det egne vurderingsprosesser knyttet til flere andre oppgaver (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2015:25-32). Et sentralt formål med å slå sammen kommuner er å skape større fagmiljøer og gi bedre og mer effektive tjenester. Det er grunn til å tro at en kommunereform med flere større kommuner vil føre til større fagmiljøer og høyere kompetanse, som igjen kan tenkes å bidra til bedre kvalitet i tjenestene (Brandtzæg, 2009, Økonomi-og Indenrigsministeriet, 2013). kommuner ha flere ansatte med god kompetanse på spesifikke tjenesteområder, som er sentrale i et folkehelseperspektiv, for eksempel i helsestasjonstjeneste, skolehelsetjeneste, barnehage, skole, pleie-og omsorg. Relevant kompetanse i disse tjenestene er en viktig forutsetning for godt lokalt folkehelsearbeid. Ved å tillegge kommunene flere oppgaver, blant annet innenfor tannhelsetjenesten, psykisk helsevern, rehabilitering og boligsosialt arbeid, får kommunene muligheter til å se flere tjenester i sammenheng, og kunne gjøre politiske beslutninger på enda flere tjenesteområder. Det kan være bra for tilpasning til lokale utfordringer og behov, og gi mer treffsikre tjenester, noe som er viktig også i et folkehelseperspektiv. Om kapasiteten vil bli bedre som følge av en reform, er vi mer usikre på. Det er flere innbyggere som skal ha tjenester, og det er ikke sikkert større kommuner i seg selv fører til mer kapasitet i tjenesteutøving. Men det kan tenkes at bedre kompetanse og kvalitet i tjenestene gir mer effektiv tjenesteproduksjon, som igjen kan bidra til økt kapasitet. Om tjenestene til syvende sist oppleves kvalitativt bedre for innbyggerne, selv om fagkompetansen blir bedre og fagmiljøene større, er usikkert. Svaret på hva som er kvalitativt gode tjenester handler blant annet om hvordan kvalitet blir målt. Når det gjelder kommunen som tjenesteyter, tror vi kommunereformen kan bidra til å styrke fagmiljøet i enkelttjenester. Større kommuner kan medvirke til bedre og mer relevant kompetanse og bedre kvalitet i tjenester som er viktige for folkehelsen. Det gjelder særlig tjenester knyttet til skole, barnehage, helsestasjon, skolehelsetjeneste, smittevern og miljørettede tjenester. fra, flere tjenester parallelt, og det er ikke sikkert at tjenestetilbudet for slike enkeltbrukere samlet sett blir kvalitativt bedre som følge av at kompetansen blir høyere i hver enkelt tjeneste. Bedre kompetanse og kvalitet i enkelttjenester gir ikke nødvendigvis bedre samhandlings-og samarbeidskompetanse i kommunen. Vi tror at behovet for samhandling og samarbeid på folkehelsefeltet, blir minst like stort som det er i dag, fordi spesialisering og arbeidsdeling i sin tur fører til behov for koordinering. Kommunens rolle som myndighetsutøver handler om rettsikkerhet. For at kommunene, på en tilfredsstillende måte, skal håndtere denne rollen, mener ekspertutvalget at kommunene må ha tilstrekkelig kapasitet, relevant kompetanse og tilstrekkelig distanse (likebehandling) (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014a). I rollen som myndighetsutøver skal kommunen samordne lokale initiativ med føringer fra lover, og ellers fra nasjonale og regionale organ i folkehelsearbeidet. Myndighetsutøvelse handler blant annet om vedtak om tildeling av tjenester, å kreve inn skatter og avgifter og å fordele tilskudd. Kommunenes myndighetsutøvelse, slik det fremgår av folkehelseloven (2011), består for en stor del av miljørettet helsevern, som er flyttet fra kommunehelsetjenesteloven til folkehelseloven. Miljørettet helsevern omfatter «de faktorer i miljøet som til enhver tid direkte eller indirekte kan ha innvirkning på helsen. miljøfaktorer» (folkehelseloven, §8). For øvrig skal kommunene ha nødvendig samfunnsmedisinsk kompetanse, og det skal ansettes en eller flere kommuneleger som medisinsk-faglig rådgiver for kommunen. Disse skal ha ansvar for å ivareta blant annet samfunnsmedisinsk rådgivning i kommunens folkehelsearbeid, herunder epidemiologiske analyser og hastekompetanse på kommunens vegne i saker innen miljørettet helsevern, smittevern og helsemessig beredskap. Ekspertutvalget peker på ulike utviklingstrekk som vil påvirke myndighetsrollen: Omfanget av rettighetslovgivning har økt, flere typer vedtak blir definert som enkeltvedtak, økt bruk av individuelle planer, sterkere vektlegging av tilsyn og egenkontroll, internasjonalisering og offentlige anskaffelser (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b:73-74). Utvalget påpeker at det er begrenset med undersøkelser av hvordan store og små kommuner forvalter rollen som myndighetsutøver. Det er ikke gjort empiriske analyser av forholdet mellom kommuneinndeling og kvaliteten på myndighetsutøvelse isolert sett (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b:74-75). Økningen i antallet enkeltvedtak som fattes i kommunen medfører at kommunens ansatte må ha tilstrekkelig generell forvaltningskompetanse. Saksbehandlerne må kjenne til og kunne anvende regelverket. Nye forvaltningsområder krever ny kompetanse (Kommunal og moderniseringsdepartementet, 2014: 76-77). Utvalget peker også på andre forhold som for eksempel at anskaffelsesregelverket er komplisert. Erfaring i praktisering av regelverket blir derfor viktig. Små kommuner, som gjennomfører anskaffelser sjeldnere, får ikke det erfaringsgrunnlaget (Kommunal og moderniseringsdepartementet, 2014: 77). Kommunens rolle som myndighetsutøver er nær beslektet med kommunens rolle som tjenesteyter, og dermed kan det være slik at større og mer kompetente fagmiljøer, som kan forventes ved en kommunereform (jf. avsnittet om kommunen som tjenesteutøver), også kan gi økt sikkerhet for korrekte juridiske og faglige beslutninger. Samtidig kan det bli lettere å unngå inhabilitet, og dermed økt likebehandling. På den andre siden er tillit mellom tjenester og innbyggerne viktig i et rettsikkerhetsperspektiv, og det ser ut til å være lettere å bygge tillit i små kommuner sammenlignet med store kommuner (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b). En studie, som er gjennomført av Telemarksforskning, viser at sammenslåtte kommuner mener at de har bedre forutsetninger for å sikre likebehandling og ivareta rettsikkerhet, og spesielt på områdene barnevern, tekniske tjenester og spesialiserte helsetjenester (Brandtzæg, 2009). Myndighetsutøvelsen med utgangspunkt i folkehelseloven begrenser seg for en stor del til arbeidet med miljørettet helsevern. Dette betyr at lokalt folkehelsearbeid i liten grad blir påvirket av utviklingstrekk knyttet til flere individbaserte rettigheter og vedtak. Myndighetsutøvelsen vil i stor grad begrense seg til arbeid for å sikre miljørettet helsevern knyttet til næringsvirksomhet – men kan også gjelde enkeltpersoner. Utviklingstrendene skissert i ekspertutvalgets rapporter vil derfor ikke i så stor grad påvirke lokalt folkehelsearbeid. Fordi større kommuner trolig vil ha bedre muligheter for å rekruttere juridisk kompetanse, og på grunn av størrelse og saksomfang få breiere erfaringsgrunnlag, kan det være at større kommuner på mange måter vil bli bedre i stand til å håndtere myndighetsrollen, og det gjelder trolig også knyttet til folkehelse og folkehelsearbeid. I dette kapitelet vil vi se nærmere på hvordan problemstillinger knyttet til kommunereformen, og påfølgende endringer i kommunestruktur, kan påvirke det tverrsektorielle folkehelsearbeidet. Herunder vil vi diskutere kommunereformens påvirkning på kommuneledelsens rolle, rammer og forutsetninger og folkehelsekoordinatorens rolle. kommunen, og samarbeid mellom kommunen og andre aktører rettet mot lokalt folkehelsearbeid. Helse-og omsorgsdepartementet skal i følge folkehelsemeldingen (Helse og omsorgsdepartementet, 2015) i samarbeid med kommunesektoren utvikle et program for folkehelsearbeid i kommunene. Dette programmet skal: «…bidra til å styrke den tverrsektorielle innretningen og den politiske forankringen av folkehelsearbeidet» (ibid.). Folkehelsemeldingen påpeker at dette programmet blant annet bør innrettes slik at det legger til rette for utvikling av strukturer for å ivareta folkehelsearbeidet, og vi mener at det herunder bør legges vekt på strukturer og organisering av det tverrsektorielle samarbeidet i kommuner som får endret sin kommunestruktur. Det kan handle om å løfte folkehelsekoordinatorstillingen opp på et høyere styringsnivå, og det kan handle om å utforme tverrsektorielle målsettinger knyttet til folkehelse som er godt forankret og fulgt opp på øverste ledernivå. Ved sammenslåing til større kommuner kan man anta at barrierer i den tverrsektorielle samhandlingen om folkehelsearbeidet kan oppstå, blant annet på bakgrunn av forskjeller i kultur og tenkning, nye organisatoriske strukturer og manglende kommunikasjon på tvers i ny kommunestruktur (Helsedirektoratet, 2011). Allerede i 2011 var det etablert regionråd hvor folkehelsearbeid var en del av strategiplanen og rådets funksjoner, og dette kan ha bidratt til at kommunene har nærmet seg hverandre på dette området (Helgesen og Hofstad, 2012). moderniseringsdepartementet, 2014a). Det kan også tenkes å bidra til å stabilisere det tverrfaglige arbeidet. Men større kommuner, med sterkere fagmiljøer kan også føre til at fagmiljøer, enheter og tjenester blir mer spesialisert og mindre innrettet på samarbeid på tvers (Christensen og Lægreid, 2004, 2006, Almklov og Antonsen, 2014). Organisering og ledelse som setter mål og strategier i folkehelsearbeidet, legger til rette for samarbeid og samhandling, og sørger for prioritering og oppfølging av folkehelsearbeidet, vil bli viktigere for det tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeidet i ny kommunestruktur (Helsedirektoratet, 2011, Kaurstad, Bachmann, Bremnes og Groven, 2015). I tillegg til at den nye organiseringen må legge til rette for samhandling, må roller og forventninger til hver aktør avklares og det må være et klart og tydelig mandat fra ledelsen. En av styrkene ved tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid i mindre kommuner er fleksibiliteten og den uformelle kontakten. utfordringer med tanke på tverrsektorielt samarbeid og samarbeid mellom fagetater. Ekspertutvalget mener at til tross for at kommunale tjenester må leveres der folk bor, vil utvikling innen IKT begrense reisebehovet og bidra til at det er mulig å etablere attraktive fagmiljøer, og at det blir enklere i en samlet organisasjon fremfor i interkommunale samarbeid (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014). I et samhandlingsprosjekt om hjemmetjenester til rehabiliteringsbrukere i en langstrakt kommune, som hadde to sentrum etter en kommunesammenslåing, opererte hjemmetjenesten i praksis med to tjenesteaktører, en tilknyttet hver sentrumsbebyggelse (Skrove, Groven og Bachmann, 2015). Det er få felles møter i hjemmetjenesten og kompetanse og kapasitet blir sjelden brukt på tvers av geografisk tilhørighet. Reiseavstanden mellom de to tidligere kommunesentrene blir brukt som begrunnelse for lite samarbeid i hjemmetjenesten, men større innvirkning har nok den lokale tilhørigheten til eget tettsted (ibid., Aarseth m.fl., 2015). Samtidig er det kommuner som kanskje har ulikt utgangspunkt, forutsetninger og kultur som skal omorganiseres og omstruktureres. Kommunene har utformet egne løsninger og slik formet samhandlingsreformen like mye i tråd med sine pågående prosesser, kultur og forutsetninger, som at reformen har påvirket kommunens organisering og tjenester (Aarseth m.fl., 2015). Et fremtredende funn fra evalueringen av reformen er kommunenes perspektiv på at endringene som har skjedd, eller er på gang i kommunene, ikke kan tilskrives som en direkte følge av reformen, men som en del av langsiktige, pågående og relativt stabile endringsprosesser, som allerede var i gang i kommunene da samhandlingsreformen ble gjort gjeldende (Aarseth m.fl., 2015). Dette kan skape utfordringer både for samarbeidet internt i tjenestene, og ikke minst mellom sektorer og tjenesteområder. Stortingsmeldingen Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet peker på utfordringene knyttet til den organisatoriske fragmenteringen innen helse-og omsorgssektoren (Helse og omsorgsdepartementet 2015b). Sektoren kjennetegnes av et økende mangfold av tjenester, hvor nye tjenester etableres atskilt fra eksisterende. I tillegg skaper fysisk atskillelse av tjenestene og ulike finansieringsordninger utfordringer for samhandling. Ofte har tjenestene få eller ingen formelle møtearenaer, og samhandlingen mellom tjenesteyterne kompliseres ytterligere av interkommunale løsninger. For å legge til rette for samhandling på tvers i en kompleks kommuneorganisasjon, er ledelsen viktig. Nettopp den store kompleksiteten i folkehelsearbeidet og ledernes store kontrollspenn skaper ledelsesutfordringer. Når regjeringen ønsker å stimulere til samlokalisering av helse-og omsorgstjenestene for å redusere fragmentering og bedre tverrfaglighet og samarbeid (Helse og omsorgsdepartementet 2015), er det grunn til å anta at dette vil utfordres av ny kommunestruktur. Videre stiller vi spørsmål ved om samlokalisering av helse-og omsorgstjenestene i egne bygg og sentre vil skape større avstand mellom disse tjenestene og de øvrige tjenestene, virksomhetene og administrasjon, som alle inngår i kommunens tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeid om folkehelsearbeidet. Selv om det i flest kommuner oppgis at det er helsetjenestene som deltar i tverretatlig samarbeid om folkehelse, deltar også rådmannens stab i nesten tre av fire kommuner (Schou, Helgesen og Hofstad, 2014). Samhandlingsreformen har, ifølge Schou og kollegaer (2014) en tverrsektoriell dreining med mer folkehelsearbeid i andre etater enn helse, og har bidratt til at folkehelsearbeidet sitter dypere i den kommunale organisasjonen. Kommunal administrativ organisering med flat struktur, med kommunalsjefer, legger best til rette for tverretatlig samarbeid (Hansen og Helgesen, 2012). Kommunestørrelse har imidlertid også stor betydning for det tverretatlige samarbeidet. I større kommuner med høy grad av spesialisering er det vist at samarbeidet kan bli mer tilfeldig (Helgesen et al, 2014). For å synliggjøre ansvar, samarbeid og koordinering kan en sektormodellorganisering fungere bedre enn resultatenhetsorganisering, spesielt i større kommuner (Aarseth, Bachmann, Gjerde og Skrove, 2015). I mindre kommuner er organiseringen av mindre betydning da små forhold gir tette relasjoner mellom ulike nivå, posisjoner og personer (ibid.). Initiativ til tverretatlig samarbeid må komme fra rådmannsnivå, ettersom enhetsledere ikke har myndighet til horisontalt å påvirke andre enheter. Vi kan derfor anta at kommuneledelsens rolle blir av enda større betydning for å opprettholde tverrsektorielt folkehelsearbeid etter sammenslåing til større kommuner. I 2014 hadde 85 prosent av kommunene ansatt folkehelsekoordinator (Schou, Helgesen og Hofstad, 2014). Av disse var i underkant av 20 prosent ansatt for å arbeide med folkehelsearbeid på heltid, mens flest (rundt 30 prosent) jobbet som folkehelsekoordinator i 50-60 prosent av sin totale arbeidstid (ibid.). Flere kommuner hadde folkehelsekoordinator i samarbeid med andre kommuner. Siden folkehelsekoordinatoren skal være det koordinerende leddet i kommunenes folkehelsearbeid, er det grunn til å tro at denne stillingen blir viktigere ved endringer i kommunestruktur, nettopp for å koordinere folkehelsearbeidet på tvers av større og eventuelt flere avdelinger og virksomheter. Folkehelsekoordinatorens rolle i nesten samtlige kommuner er i hovedsak knyttet til å koordinere på tvers av etater. Likevel var nesten 40 prosent ansatt under helsesjef eller kommunelege i 2014 (Schou, Helgesen og Hofstad, 2014). Dette kan påvirke folkehelsekoordinatorens samordningsfunksjon og gjennomslagskraft på tvers i kommunene. Ved å løfte folkehelsekoordinatorstillingen opp under rådmannsnivå, vil folkehelsekoordinatoren ha større myndighet til å koordinere. Per 2014 var kun 27 prosent plassert direkte under rådmann (ibid.). Det er også en utfordring at flest er organisatorisk plassert i helsesektoren, til tross for at folkehelsearbeid skal være tverretatlig. Ved sammenslåing til større kommuner vil vi anta at stillingsomfang og organisatorisk plassering av folkehelsekoordinatoren vil legge til rette for tettere samarbeid mellom koordinator og kommuneledelsen. Kommunene er i henhold til folkehelseloven §4 pliktig å legge til rette for samarbeid med frivillig sektor. Samarbeid med frivillige organisasjoner om folkehelsearbeid gjør at man når ut til flere enn man når gjennom kommunale tjenester og tilbud (Helse og omsorgsdepartementet, 2015). Regjeringen ønsker å styrke samarbeidet mellom kommuner og frivillig organisasjoner i videreutviklingen av folkehelsearbeidet (ibid.). Med innføringen av partnerskapsbegrepet i tilknytning til stortingsmeldingen Resept for et sunnere Norge (Helsedepartementet, 2003) var alle fylkeskommuner partnerskapskommuner på folkehelseområdet innen 2007 (Helgesen og Hofstad, 2012). partnerskapsbegrepet ytterligere spesifisert på den måten at roller og oppgaver til partnerne kom inn i avtalene. Likevel var det den uformelle kontakten mellom kommunene og frivillig sektor som var den vanligste og viktigste samarbeidsformen, hvor det var lav terskel for å ta kontakt (Helgesen og Hofstad, 2012). I 2011 samarbeidet 74 prosent av kommunene i middels til liten grad med privat og frivillig sektor i folkehelsearbeidet (Helgesen og Hofstad, 2012). De fleste kommunene mente at samarbeid om fysisk aktivitet var viktig, deretter kulturaktiviteter og sosiale møteplasser (ibid.). Studier viser at flest kommuner har kontakt med idrettsorganisasjoner og friluftsorganisasjoner (Bergem, Ouff og Aarflot 2008). Samarbeidsrelasjonen mellom kommunene og frivillig sektor kommer først sent i utviklingsarbeidet, slik at mest samarbeid foregår på tiltaksutvikling, mens det er lite samarbeid på planlegging (Helgesen og Hofstad, 2012). Det tverrsektorielle samarbeidet og ansvaret for folkehelsearbeidet settes på prøve når kommunene skal sikre demokratisk forankring av samarbeidsarenaer og finne strategiske løsninger for godt lokalt samarbeid (ibid.). Samarbeid med frivillig sektor synes i noen grad å være påvirket av kommunenes økonomiske situasjon – hvor samarbeid med frivillige organisasjoner øker kommunenes totale ressurser til folkehelsearbeid (Helgesen m.fl., 2014). Et tett samarbeid avhenger av at noen jobber for å få til en god kobling mellom kommunal og frivillig virksomhet. Noen kommuner har opprettet egen frivillighetskoordinator som arbeider inn mot frivillig sektor, men dette kan bli en ensom jobb dersom det ikke understøttes fra kommunens ledelse og fra tjenestene (ibid.). Det kan antas at endringer i kommunestruktur gir økt behov for en slik frivillighetskoordinator, som kan ha oversikt over og følge opp kontakten med lag og organisasjoner og andre samarbeidsparter i sammenslåtte kommune. Økte krav til administrering og koordinering av frivillige organisasjoner i samarbeid med kommunale virksomheter kan imidlertid rokke ved frivillighetens natur (Bergem m.fl. 2009, Ouff m.fl. 2010). Fylkeskommunal og kommunal planlegging og utviklingsarbeid har hovedfokus på horisontal, også kalt territoriell, samordning (Amdam og Amdam 2000, Amdam 2005). I følge planlovgivningen skal denne planleggingen ha fokus på et samfunns ulike utfordringer sett i sammenheng. Fylkeskommunenes ansvar i folkehelsearbeidet er blant annet å samordne innsatsen i det sektorovergripende folkehelsearbeidet regionalt og lokalt med vekt på å understøtte folkehelsearbeidet i kommunene. I dette kapittelet vil vi se nærmere på hvordan arbeidsdelingene mellom fylkeskommunen og kommunen vil kunne påvirkes av dannelsen av flere kommuner med mer enn 15.000 innbyggere og av dannelsen av nye regionkommuner med opp mot 100.000 innbyggere eller mer. fylkeskommunen og kommunen blir påvirket av at en eventuelt får færre kommuner. I siste del av kapittelet drøftes hvordan fylkeskommunen kan bidra til å ivareta folkehelsearbeidet i de minste kommunene etter en kommunereform. I den konkrete tilnærmingen til understøtterrollen overfor kommunene er særlig tre oppgaver sentrale, slik de går fram av lovproposisjonen, Prop. 90 L (2010-2011), Lov om folkehelsearbeid (Helse-og omsorgsdepartementet, 2011): -Videreutvikle arbeidet med oversikt over helsetilstanden i fylket og positive og negative faktorer som kan ha innvirkning på den. Drive planveiledning etter plan-og bygningsloven. Bidra til systematisk og tverrsektorielt folkehelsearbeid. Det er lite trolig at oppgavefordelingen på dette området vil bli påvirket av dannelsen av flere mellomstore og store kommuner. Selv om noen flere kommuner får kompetanse til å styrke arbeidet med å skaffe oversikt over helsetilstanden i kommunen (jf. kap.3), tror vi at fylkeskommunen må ha understøtterrolle i arbeidet (Ringholm m.fl., 2009). Behovet for et nivå som kan ha oversikt over helsetilstanden i fylket forsvinner ikke med de endringene som kommunereformen vil gi. Når det gjelder den andre oppgaven, å drive planveiledning etter plan-og bygningsloven, vil kommunenes egne plankompetanse kunne påvirke arbeidsdelingen mellom de to nivåene. Her finner både ekspertutvalget (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014a) og Ringholm m.fl. (2009) en klar sammenheng mellom kommunenes kompetanse på både arealplanlegging og samfunnsplanlegging og kommunens innbyggertall. både antallet kommuner med mer enn 15.000 innbyggere og med opp mot 100.000 eller mer vil styrke kommunesektorens kompetanse på disse områdene. Hvorvidt styrket kommunal kompetanse i slikt planarbeid vil gjøre fylkeskommunens rolle som planveileder overflødig, er derimot usikkert. Ringholm m.fl. (2009:67) finner for eksempel ingen tydelig sammenheng mellom innbyggertall og fylkeskommunens betydning som samarbeidspartner for kommunene. Dette funnet indikerer at det, også etter en kommunereform, vil være et behov for at fylkeskommunen viderefører dagens rolle som veileder i planlegging etter plan-og bygningsloven. Gjennom forvaltningsreformen i 2010 ble fylkeskommunen tildelt en pådriver-og samordningsfunksjon for folkehelsearbeidet i fylket. Et sentralt aspekt ved organiseringen av dette arbeidet er hvordan tiltakene passer inn i det kommunale landskapet før og eventuelt etter en kommunereform. En gjennomgang av noen utvalgte fylkesvise handlingsplaner for folkehelsearbeid (Møre og Romsdal, Oppland og Sogn og Fjordane), viser at mange tverrsektorielle tiltak, slik som informasjonstiltak for å tilrettelegge for økt fritidsaktivitet, utvikling av sammenhengende tur-og sykkelstier osv. omfatter geografiske områder som strekker seg utover både dagens kommunegrenser og kommunegrenser som vil kunne oppstå ved dannelsen av flere kommuner med mer enn 15.000 innbyggere. Et annet aspekt som kan berøre arbeidsdelingen mellom fylkesnivået og kommunenivået er hvordan kommunestrukturen matcher organiseringen av samarbeidspartnerne innen frivillig og statlig sektor. Ser man på folkehelseaktørene fra frivillig sektor, varierer den geografiske organiseringen betydelig. De største organisasjonene (for eksempel breddeidrettslag) har gjerne flere foreninger innenfor dagens kommunegrenser, noen har foreninger som ofte følger kommunegrensene (smalere idrettslag og organisasjoner slik som Røde kors), mens andre er mer regionale (for eksempel de lokale turistforeningene). Selv om flere organisasjoner vil falle innenfor enkeltkommuner ved en sammenslåing av kommuner, vil den geografiske lokallagsorganiseringen forbli svært heterogen sammenlignet med kommunegrensene både før og etter en moderat kommunereform. Hvis man derimot ser på den geografiske organiseringen av de frivillige organisasjonenes «regionnivå», er disse langt mer homogene ved at den gjennomgående følger dagens fylkesgrenser. Dette taler for fylkesvis koordinering også etter en kommunereform. Ser man på folkehelseaktører i statlig sektor, er NAV organisert med både kommunenivå og fylkesnivå, mens de fleste andre underliggende etater dekker større geografiske områder enn det som vil oppstå ved dannelsen av kommuner med minimum 15.000 innbyggere. Ved dannelsen av kommuner med opp mot 100.000 innbyggere eller flere, ligger det bedre til rette for å tilpasse folkehelsearbeidet i statlige etater etter kommunestrukturen. I denne typen kommuner vil det også være behov for folkehelstiltak som omfatter andre statlige etater enn i de små og mellomstore aktørene. storbyområder er et eksempel på dette. Områdesatsingene, som alle har folkehelse som et viktig fokusområde, er etablert ut fra en erkjennelse av at kommunen (og fylkeskommunen) mangler tilstrekkelig virkemidler for å løse negative utviklingstrekk i utsatte bydeler. Som et mottiltak er det etablert forpliktende tverrsektorielle samarbeid mellom stat (departementer, Husbanken osv.), kommune, innbyggere og frivillig sektor om helhetlig og sammenhengende innsats rettet mot et nærmere definert geografisk område. I dag pågår det slike satsinger i tilsammen seks områder, i de fire byene Oslo, Bergen, Trondheim og Drammen. Både demografisk utvikling og kommunestruktur vil kunne bidra til at det iverksettes flere slike satsinger i nyetablerte regionkommuner slik som Nedre Romerike, Stor-Follo, Sarpsborg/Fredrikstad, Grenland og «Stor-Stavanger». I planleggingsteori er det vanlig å skille mellom de to styringsformene government og governance (Allmendinger, 2009, Healey, 2006). Government betegner tradisjonell instrumentell planlegging og styring gjennom kommando ovenfra, som preger byråkratisk styringslogikk og egner seg godt til rollen som myndighetsutøver og til produksjon av standardiserte tjenester (jf. kap.3). Governance er en tilnærming til komplekse utfordringer på tvers av sektorer ut fra konkrete behov. Denne styringsformen er kjennetegnet av bilaterale avtaler utviklet gjennom samarbeid og forhandlinger. Denne planleggingsformen er spesielt egnet for tverrsektoriell koordinering. Innretningen på oppgavene fylkeskommunen ble tildelt ved forvaltningsreformen i 2010 er i stor grad preget av governance. Ansvarsområdene er tverrsektorielle og komplekse. Samtidig mangler fylkeskommunen juridiske og økonomiske virkemidler til å ta tak i folkehelsearbeidet gjennom beslutninger ovenfra (Amdam m.fl., 2014). I mangel på denne typen virkemidler har forvaltningsnivået utviklet en arbeidsform kjennetegnet av koordinering gjennom rådgivning, partnerskap og dialog. Governance-planlegging er krevende og fungerer vanligvis best hvis antallet aktører ikke er for stort (Amdam og Veggeland, 2011). I dagens kommunestruktur har de fleste fylkene opp mot, eller flere enn, 20 kommuner, og noen fylker har svært mange kommuner. Det er likevel betydelige variasjoner. For eksempel har Vestfold, som etter sammenslåingen av Sandefjord, Andebu og Stokke, 12 kommuner og fylkene Møre og Romsdal og Nordland har henholdsvis 36 og 44 kommuner. forvaltningsnivåene. I følge Nilsen og Langslet (2013) skjer kontakten med kommunene, når det gjelder utviklingsarbeid, ofte gjennom en kombinasjon av direkte kontakt med den enkelte kommune, gjennom regionrådene og/eller andre etablerte regionale arenaer, der flere kommuner inngår. Selv om mange av fylkeskommunene har etablert bilaterale samarbeidsavtaler med den enkelte kommune, foregår den planlagte og rutinefestede kontakten som oftest gjennom regionrådene. Direktekontakt mellom nivåene skjer mer sporadisk. Som illustrasjon kan nevnes at de fleste rådmennene i en survey om samarbeidet med fylkeskommunen, oppgir at de har møter med fylkeskommunen 'noen ganger i året' eller sjeldnere (Nilsen og Langslet, 2013). Fylkeskommunen i Sør-Trøndelag påpeker i en ny rapport (Sør-Trøndelag fylkeskommune, 2015) fra erfaringsfylkeprosjektet, at de må revurdere og forsterke sin funksjon som kunnskapsformidler og tilrettelegger for kommunene, både enkeltvis og interkommunalt. Videre understreker de at kommunene selv må ha en aktiv og engasjert ledelse som mener at folkehelsearbeidet er et sentralt arbeidsfelt (ibid.). Kommunal ledelse er med andre ord viktig for fylkeskommunenes opplevelse av hvordan de best mulig kan utføre sitt ansvar ovenfor kommunene i folkehelsearbeidet. Hvordan vil så en reduksjon i antallet kommuner gjennom en kommunereform kunne påvirke samarbeidet mellom fylkeskommunen og kommunen i folkehelsearbeidet? I Amdam m.fl. (2014) diskuteres egnetheten til ulike regionstrukturer gitt ulike kommunestrukturer i lys av utøvelsen av fylkeskommunens fire roller. fylkesstruktur kombinert med en reduksjon i antallet kommuner til ca. 300 som en moderat fordel for fylkeskommunalt utviklingsarbeid, siden hver fylkeskommune da får færre kommuner å forholde seg til. Siden kommunestrukturen varierer fra fylke til fylke, vil dette trolig slå ulikt ut. Amdam m.fl. (2014) påpeker at de mest kommunerike fylkene fortsatt vil ha et forholdsvis stort antall kommuner også etter en 'moderat' kommunereform. Ved en mer omfattende reform, der man reduserer antallet kommuner til ca. 150, forventes utviklingsarbeidet i de mest kommunerike fylkene å styrkes betraktelig. Samtidig forventes en slik reform å skape andre utfordringer i form av få kommuner i andre fylker. En kombinert reform der man reduserer antallet fylker til mellom 10 og 15, og antallet kommuner til ca. 150, er derfor det som vurderes å være det som kan gi det folkevalgte regionnivået best vilkår til å fylle sin rolle som utviklingsaktør. Desentralisering av en del samordningsoppgaver og av avanserte tjenester øker kompleksiteten i kommunens oppgaver, og skaper behov for et større befolkningsunderlag for ta hånd om alle deler av folkehelsearbeidet på en god måte. For å løse avanserte oppgaver selv, vil mange kommuner trolig ha behov for et større befolkning enn i dag. Et viktig mål med kommunereformen er nettopp å skape mer egnede enheter, som er bedre i stand til å håndtere krevende oppgaver. Ekspertutvalget har gjort en grundig analyse av hvordan kommunestørrelse påvirker forutsetningene for å løse ulike oppgaver (Kommunal-og regionaldepartementet, 2014a). For å tilpasse kommunestrukturen til slike behov skisseres to typer kommunesammenslåinger (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b). Den første typen sammenslåing er innrettet mot å danne regionkommuner av sammenvokste tettsteder og av by-og omlandskommuner som danner hverdagsregioner. Den andre typen kommunesammenslåing er å slå sammen kommuner rundt deres distriktssentre for å oppnå en kommunestørrelse med minimum 15.000 innbygger. En mulig svakhet i ekspertutvalgets utredning er at den i for liten grad relaterer diskusjonene om størrelse til hele det norske kommunelandskapet. Amdam m.fl. (2014) viser at det etter en kommunereform langs disse linjene vil kunne dannes ca. 100 kommuner med minimum 15. innbyggere rundt hverdagsregioner og rundt eksisterende sentre, men at en slik reform vil etterlate seg et restproblem i form av 50-70 kommuner, som ikke er en naturlig del av en slik enhet. Disse kommunene vil omfatte ca. 4-5 % av befolkningen. Kommunaldepartementet, 1992:15). moderniseringsdepartementet, 2014b) og Amdam m.fl. (2014) påpeker at dette prinsippet kan være til hinder for å finne gode løsninger innenfor den heterogene norske kommune-og fylkesstrukturen. En mulig løsning på denne utfordringen, som er skissert av Amdam m.fl. (2014) og Selstad m.fl. (2012) er en utvidelse av governance-rollen fylkeskommune har overfor kommunene. På den måten kan fylkeskommunene, i samråd med kommunene, avlaste de minste kommunene på ansvarsoppgaver som de selv ikke er i stand til å løse. I en slik modell vil kommunene beholde ansvaret for de stedbundne basisoppgavene, fylkeskommunen overtar kompetansekrevende myndighets-og tjenesteproduksjonsoppgaver, mens det lokale utviklingsarbeidet, herunder de tverrsektorielle delene av folkehelsearbeidet, utføres i tett samarbeid mellom forvaltningsnivåene. I følge folkehelseloven skal Helsedirektoratet sette i verk nasjonal politikk, være pådriver for kunnskapsbasert folkehelsearbeid, utvikle nasjonale normer og standarder for godt folkehelsearbeid (folkehelseloven, 2011, §24). Helsedirektoratet skal gi råd og veiledning om strategier og tiltak i folkehelsearbeidet. En viktig rolle er å skaffe den kunnskapen som er nødvendig i ulike sammenhenger, og legge til rette for at andre (f.eks. kommuner og fylkeskommuner) skal kunne bruke denne kunnskapen etter behov og ønsker. Spredning av metoder og verktøy, forvaltning av utviklings-og stimuleringsmidler til lokalt folkehelsearbeid er eksempler på virkemidler som Helsedirektoratet bruker. Vi kan nevne 'Partnerskap for folkehelse', 'Helse i plan', frisklivssentraler, tilskudd til lavterskel fysisk aktivitet m.m. som eksempler på tiltak initiert av Helsedirektoratet. Mål for statens støtte til lokalt folkehelsearbeid (jf. Helsedirektoratet, 2014) bør være å bidra til at: 1. Kommunene får økt tilgang til metoder og verktøy til bruk i folkehelsearbeidet. 2. Resultater fra tilsyn med folkehelseloven blir brukt til kvalitetsoppfølging. 3. fremme den tverrsektorielle innsatsen lokalt. 4. Kommunenes kapasitet og kompetanse til folkehelsearbeidet øker. 5. Kommunene får mer kunnskap om implementering av folkehelsetiltak og evaluerer iverksatte tiltak i større grad. 6. Det etableres et opplegg for å følge med det lokale folkehelsearbeidet, slik at kommunene får kunnskap om utviklingen og at støtten fra staten kan tilpasses situasjonen. Kommunereformens betydning for Helsedirektoratets rolle i lokalt folkehelsearbeid henger nær sammen med hvordan kommunens roller blir endret, hvilke konsekvenser kommunereformen har for tverrsektorielt arbeid og for fylkeskommunens rolle. Det vil si at kunnskapsgrunnlaget for vurderingen av Helsedirektoratets rolle er i stor grad å finne i de foregående kapitlene i denne rapporten. Helsedirektoratets rolle er analysert med utgangspunkt i følgende spørsmål: - Hvordan kan endring i kommunestruktur påvirke Helsedirektoratets rolle rettet mot lokalt folkehelsearbeid generelt, og bruken av og behovet for råd-og veiledning når det gjelder arbeidsmåter og verktøy spesielt? -Kan endring i kommunestruktur påvirke hvilken type statlige utviklings-og stimuleringsmidler som trengs i lokalt folkehelsearbeid? Med det utvidede ansvaret som kommunene har fått for ulike oppgaver, for eksempel som konsekvens av samhandlingsreformen, og også som følge av en kommunereform, trenger kommunene ansatte med kompetanse til å ta hånd om flere oppgaver, og oppgaver som krever høyere og mer spesialisert kompetanse. kommunereformen med flere større kommuner kan føre til mer kompetanse og kvalitet i tjenester som er viktige for folkehelsen og folkehelsearbeidet (jf. kap.3). Kommunereformen kan også tenkes å øke planleggingskompetansen, innovasjonskompetansen og annen type kompetanse som er viktig for helsefremmende samfunnsutvikling. Det kan redusere behovet for støtte, rådgivning og veiledning på spesifikke folkehelsetemaer, som for eksempel ernæring, kosthold, fysisk aktivitet, tobakk, rus og til en viss grad også på innovasjonskompetanse og planleggingskompetanse. Men behovet for faglig veiledning og kompetansehevende tiltak knyttet til folkehelsetemaer blir ikke helt borte, selv om behovet kan tenkes å bli redusert som følge av en kommunereform med flere kommuner med 15 000-20 000 innbyggere. Vår analyse peker på at kommunereformen kan bidra til mer spesialisering og tydeligere ansvarsfordeling mellom enheter i kommunene (jf. kap.3). Mer spesialisering og arbeidsdeling fører i mange tilfeller til mer fragmentering mellom fag og tjenester, og behovet for koordinering og samordning vil bli større (Colbjørnsen, 2003, Thorstensen, 2006). Riksrevisjonens undersøkelse (Riksrevisjonen, 2015) viser at folkehelsearbeidet ikke er godt nok forankret i sektorer utenfor helse, og det er ikke grunn til å tro at en kommunereform med flere større kommuner vil endre det bildet vesentlig (jf. kap.4). Dermed vil spredning av verktøy, arbeidsmåter, og statlige utviklings-og stimuleringsmidler som skal medvirke til samarbeid mellom fag, tjenester og sektorer være viktige virkemidler fra Helsedirektoratet. Større kommuner gjør ikke behovet for samordnet innsats fra statlig hold mindre. Flere og mer komplekse oppgaver til kommunene og mer spesialisering i enheter og tjenester, kan tvert imot tenkes å gjøre behovet for samordnede signaler og samlet innsats fra statlig nivå større. På folkehelsefeltet må særlig Helsedirektoratet arbeide for å samordne statlige signaler. Ekspertutvalget mener at med større kommuner kan mange av dagens kompenserende tiltak, som statlige myndigheter har iverksatt for å sikre at også de små kommunene kan ivareta sine lovpålagte oppgaver, utgå (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b). Utvalget mener at det i sin tur vil bidra til enklere og mer oversiktlig forvaltning. Mer kompetanse i kommunene kan gi bedre kvalitet i deler av folkehelsearbeidet, og dermed mer treffsikker gjennomføring. Det er grunn til å tro at det også kan øke kommunenes kunnskap om evaluering av folkehelsetiltak. Men det vil like fullt være behov for en aktør som kan følge med på, og på ulike måter bidra til, at kvaliteten i folkehelsearbeidet er tilfredsstillende. Vi tror at det fremdeles vil være behov for arenaer for å dele erfaringer og kunnskap for å fremme lokalt folkehelsearbeid (Bergem m.fl., 2009, Ouff mfl., 2010, Helgesen og Hofstad, 2012). Ekspertutvalget mener at detaljstyring bør fjernes og den statlige styringen må være rettet mot resultatene som oppnås i kommunene (Kommunal-og moderniseringsdepartementet, 2014b). Å følge med på resultatene og skaffe kunnskap om status i folkehelsearbeidet vil altså være nødvendig, selv om vi får flere større kommuner. Å oppnå prioritet og motivasjon for folkehelsearbeidet er en utfordring i kommunene (Hofstad og Helgesen 2012). En grunn til dette kan være at kostnadene, på kort sikt, er mer synlige enn resultater, i alle fall hvis vi tenker på effekter på levealder, uførestatistikken, helsetilstanden osv. Fordi sammenhengen mellom innsats for å fremme folkehelsen og resultater av innsatsen kan framstå som uklar, og fordi arbeidet har effekt først på langt sikt, har kommuner utfordringer med å dokumentere, blant annet overfor politikerne, hvorfor folkehelsearbeid er en viktig oppgave. kunne dokumentere og formidle betydningen av folkehelsearbeid på andre måter enn ved å vise til gjennomføring av konkrete folkehelsetiltak, ser ut til å være nødvendig. Det er en oppgave for Helsedirektoratet, og behovet for dokumentasjonskompetanse blir trolig ikke endret selv om kommunene blir større. Lokal identitet, deltakelse, politisk styring og levende folkestyre er noen sentrale faktorer knyttet til kommunens rolle som lokaldemokratisk arena. Disse faktorene er også svært sentrale i lokalt folkehelsearbeid, der siktemålet er å utvikle gode og helsefremmende lokalsamfunn, som er sosialt utjevnende. Det kan se ut til at kommunens rolle som demokrati er den av kommunens roller som i størst grad blir svekket ved sammenslåing til større kommuner (jf. analysen i kap.3). På folkehelsefeltet er det stor overlapp mellom rollen som samfunnsutvikler og rollen som demokratisk arena. Samfunnsutvikling med helsefremmende siktemål, må i stor grad bygge på demokratiske prinsipper, der innbyggerne er med å legge premissene gjennom deltakelse og dialog. Hvis det er slik at lokaldemokratiet blir svekket med økende kommunestørrelse (Brandtzæg, 2009, Økonomi-og Indenrigsministeriet, 2013) samfunnsutviklerollen rettet mot folkehelsearbeid og helsefremmende samfunn også kan bli svekket ved en reform. Å vektlegge virkemidler som styrker mobilisering og medvirkning, og som gir politikerne kunnskap om folkehelse og folkehelsearbeid, må Helsedirektoratet vurdere med tanke på støtterollen de har overfor kommunene. Hvis kommunesammenslåing blir frivillig, kan det bli igjen en del små kommuner, og kanskje en del flere store (15 000 - 20 000), men altså færre av det som er dagens mellomstore. Det kan føre til at Helsedirektoratet i større grad må differensiere råd, veiledning og stimuleringsmidler avhengig av kommunestørrelse. Aarseth, T., Bachmann, K., Gjerde, I. og Skrove, G.K. (2015). Mot Samhandlingskommunen? Stabilitet og endring i kommunenes møte med en nasjonal helsereform. Nordiske Organisasjonsstudier, 17(3):109-133. Allmendinger P. (2009). Planning Theory. Palgrave. Almklov, P.G. & Antonsen, S. (2014). Making work invisible: New public management and operational work in critical infrastructure sectors. Public Administration. Volume 92, Issue2, 477-492. Amdam J. og Amdam R. (2000). Kommunikativ planlegging. Det norske samlaget. Oslo. Amdam J. og N. Veggeland (2011). Teorier om samfunnsstyring og planlegging. Universitetsforlaget. Oslo. Amdam, J., Halvorsen, L.J. og Bakke, G. (2014). Alternativer for regionalt folkevalgt nivå. Rapport nr. 58, Møreforsking Volda/Høgskulen i Volda. Amdam R. (2005). Planlegging som handling. Universitetsforlaget. Oslo. Angell, E., Ringholm, T. og Bro, J. (2015). Brikker som mangler. Kunnskap om næringsrettet samfunnsutvikling og kommunestørrelse. Northern Research Institute, NORUT, Rapport 2015: Bergem R., Ouff, S.M og Aarflot, U. (2008). Frå sofaen til sykkelsetet. Evaluering av Tilskotsordninga til lavterskel fysisk aktivitet. Arbeidsrapport 228, Høgskulen i Volda/Møreforsking Volda. Bergem, R, Ouff, S,M, Aarflot, U. og Hanche-Dalseth, M (2009). Partnarskap for folkehelse og Helse i plan. Undervegsrapport. Rapport nr 234, Møreforsking Volda/Høgskulen i Volda. Bjørnå, H. (2014). Omdømmebygging i kommunene. Hva gjør de og hva vil de? Norsk Statsvitenskapelig Tidsskrift (4):256 - 276. Brandtzæg, B.A. (2009). Frivillige kommunesammanslutninger 2005-2008. Erfaringer fra Bodø, Aure, Vindafjord og Kristiansund. TF-rapport nr. 258. Christensen, T., og Lægreid, P. (2004). The fragmented state – the challenges of combining efficiency, institutional norms and democracy. Working paper 3-2004 nr. Bergen: Stein Rokkan centre for social studies. Christensen, T., Egeberg, M., Larsen, H.O.,Lægreid, P. og P.G. Roness. (2002). Forvaltning og politikk: Universitetsforlaget. Christensen, T, og Lægreid, P. (2006). The Whole-of-Government Approach - Regulation, Performance, and Public-Sector Reform. Working Paper nr. Bergen: Stein Rokkan Centre for Social Studies. Colbjørnsen (2003). Fleksibilitet og forutsigbarhet. Oslo: Universitetsforlaget. Folkehelseloven. Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Lov 24.juni 2011 nr 29. Hentet 10.10.15 fra https://lovdata. Grefsrud, R. og Hagen S.E. (2003). Kriterier for kommuneinndeling. ØF-rapport nr.21/2003. Hagen, S., Helgesen, M., Torp, S. & Fosse, E. (2015). Health in All Policies: A cross-sectional study of the public health coordinators' role in Norwegian municipalities. Scandinavian Journal of Public Health, 1-9. Hanssen, G. og Helgesen, M.K. (2012). styringsvirkemidler prioriteringene i den kommunale omsorgssektoren? NIBR-rapport 2012:26. Healey P. (2006). Collaborative planning. Palgrave. London. Heggem, G.F. (2014). Folkehelse. Kartlegging av nå-situasjon. Studio Apertura, NTNU Samfunnsforskning AS, Trondheim. Helgesen, M.K. (2012). Styring av folkehelsepolitikk i relasjonen mellom stat, fylkeskommuner og kommuner, i Hanssen, G.S., Klausen J.E. og Langeland, O. (red) Det regionale Norge 1950-2050, Oslo: Abstrakt Forlag. Helgesen, M. og Hofstad, H. (2012). Regionalt og lokalt folkehelsearbeid: Ressurser, organisering og koordinering – En baselineundersøkelse. NIBR-rapport 2012:13. Oslo: Norsk institutt for by-og regionforskning. Helgesen, M.K., Hofstad, H., Risan, L.C., Stang, I., Rønningen, G.E., Lorentzen, C. og Goth, U.S. (2014). Folkehelse og forebygging. Målgrupper og strategier i kommuner og fylkeskommuner. NIBR-rapport 2014:3. Helsedepartementet (2003). St.meld.nr 16 (2002-2003) - Resept for et sunnere Norge. Helse-og omsorgsdepartementet (2011); Prop, 90L (2010-2011). Proposisjon til Stortinget (forslag til lovvedtak). Lov om folkehelsearbeid (folkehelseloven). Oslo. Helse-og omsorgsdepartementet (2015a). Meld. St.19 (2014-2015) – Folkehelsemeldingen. Mestring og muligheter. Helse-og omsorgsdepartement (2015b). Meld. St. 26 (2014-2015) (2015). Fremtidens primærhelsetjeneste – nærhet og helhet. Helsedirektoratet (2011). Samhandlingsreformen og ny folkehelselov: Behov for "samfunnskompetanse" i kurs-og utdanningstilbud. Rapport nr. IS-1931. Helsedirektoratet (2014). Samfunnsutvikling for god folkehelse. Rapport om status og råd for videreutvikling av folkehelsearbeidet i Norge. 06/2014. Helsetilsynet (2015). Med blikk for betre folkehelse. Oppsummering av landsomfattande tilsyn i 2014 med arbeidet i kommunane med løpande oversikt over helsetilstanden til befolkninga og påverknadsfaktorar etter folkehelselova. Rapport fra Helsetilsynet 4/2015. Hofstad, H. Lise, S., Schou, A. og Vedeld, T. (2015). Lokal oversikt over folkehelse – muligheter og utfordringer. NIBR-rapport 2015:13. Hofstad, H. og Hanssen, G.S. (2015). Samfunnsutviklerrollen på regionalt folkevalgt nivå. Videreutvikling av rollen gjennom partnerskapsbasert regional utvikling og planlegging. NIBR-rapport 2015:17. Kaurstad, G., Bachmann, K., Bremnes, H. & Groven, G. (2015). KS FoU-prosjekt nr. 134033. Trygg oppvekst – helhetlig organisering av tjenester for barn og unge. Rapport 1502, Møreforsking Molde AS, 2015. Kobro, L. U., Vareide, K. og Hatling, M. (2012). Suksessrike distriktskommuner. En studie av kjennetegn ved 15 norske distriktskommuner. TF-rapport nr. 303. Bø i Telemark: Telemarksforsking. Kommunal-og arbeidsdepartementet (1988). NOU 1988:38: Nye mål og retningslinjer for lokalforvaltningen. Kommunaldepartementet (1992). NOU 1992:15: Kommune og fylkesinndelingen i et Norge i forandring. Kommunal-og regionaldepartementet (2000). NOU 2000:22: Om oppgavefordelingen mellom stat, region og kommune. Kommunal og moderniseringsdepartementet (2014 a). Kriterier for god kommunestruktur, Delrapport fra ekspertutvalget. Kommunal og moderniseringsdepartementet (2014 b). Kriterier for god kommunestruktur, Sluttrapport fra ekspertutvalget. Kommunal-og moderniseringsdepartementet (2015). Meld. St. 14 (2014-2015) – Kommunereformen. Nye oppgaver til større kommuner. Kommuneloven (1992). Lov om kommune og fylkeskommuner (kommuneloven).LOV-1992-09- 25-107. Kommunal-og moderniseringsdepartementet. Hentet 1.10.2015 fra : https://lovdata. Lynne, A. (2015). Kommunenes erfaringer og praksiser knyttet til utøvelse av folkehelsearbeid. Folkehelsearbeid – dypdykk i tilfeldig utvalgte kommuner. Moods Qualitative Research, på oppdrag for Helsedirektoratet. Nilsen J. og Langset M. (2013). Fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. NIVI-rapport 2013:5 Oslo. Ouff, S.M, Bergem, R., Hanche-Dalseth, M., Vestby, G,M., Hofstad, H. og Helgesen, M.K (2010). Partnerskap for folkehelse og Helse i plan. Sluttrapport. Rapport nr 7, Møreforsking Volda/Høgskulen i Volda og NIBR. Plan-og bygningsloven (2008). Lov 27. juni 2008 nr. 71 om planlegging og byggesaksbehandling (plan-og bygningsloven). Kommunal-og moderniseringsdepartementet. Hentet 29.9.2015 fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2008-06-27- 71?q=P Riksrevisjonen (2015). Riksrevisjonens undersøkelse av offentlig folkehelsearbeid. Dokument 3:11 (2014-2015). Ringholm, T., N. Aarsæther, V. Nygaard og P. Selle (2009). Kommunen som samfunnsutvikler – En undersøkelse av norske kommuners arbeid med lokal samfunnsutvikling. Rapport 8/2009, Tromsø: Norut Tromsø. Schou, A., Helgesen, M.K. og Hofstad, H. (2014). Samhandlingsreformens effekt på kommunene som helsefremmende og sykdomsforebyggende aktør. En nasjonal oversikt over status i kommuner to år etter reformoppstart med et spesielt blikk på innvandrerrike kommuner. NIBR-rapport 2014:21. Selstad T. (2004). Sterke regioner: Forslag til ny regioninndeling av Norge. Kommuneforlaget. Oslo. Selstad T., Dølvik T., Hompland A., Lesjø J. H., Ringholm T. (2012). Scenarier for kommunesektoren, 3012-2037. ØF-rapport 01/2012. Lillehammer. Skrove, G.K., Groven, G. og Bachmann, K. (2015). Sammen om rehabilitering i nærmiljøet. Sluttevaluering av Livsnær livshjelp" – et samhandlingsprosjekt om rehabiliteringsbrukere i Aure. Rapport 1506, Møreforsking Molde AS, 2015. Strand, A. og Moen, B. (2005). Kommunestrukturen i Rogaland – i går, i dag, i morgen? Vurdering av alternative fremtidsbilder for kommunene i Rogaland. NIBR-notat 2005:112. Sør-Trøndelag fylkeskommune (2015). Oppfølging av overordnede folkehelsemål i kommunal økonomi-og virksomhetsplaner. Erfaringsfylkeprosjektet. Sør-Trøndelag fylkeskommune, Regional utvikling – administrasjon, august 2015. Tilset, H.D. og Gjøsund, G. (2015). Folkehelse - fra plan til praksis. En prosjekt-og erfaringsoppsummering. Rapport, Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS. Tilset, H.D., Gjøsund, G. og Heggem, G.F. (2015). Folkehelse - fra plan til praksis. En kunnskapsoppsummering knyttet til operasjonalisering av vedtatte folkehelseplaner. Rapport, Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS. Tilset, H. D., og Olsen, M.S. (2013). Folkehelsearbeid og kompetanseheving. Om regional organisering av forebyggende aktivitet og kompetanseheving i tilknytning til diabetes. Et prosjekt i samarbeid med Fosen Helse IKS. Rapport nr. Trondheim: NTNU Samfunnsforskning AS. Torsteinsen, H. (2006). Resultatenhetsmodellen i kommunal tjenesteproduksjon. Instrument, symbol eller maktmiddel? Doktoravhandling i statsvitenskap. Tromsø: Universitetet i Tromsø. Vareide, K. og H. N. Storm (2011). Næringsutvikling, innovasjon og attraktivitet i Nordland. TFnotat nr 29/2011. Vestfold fylkeskommune. 2015. Vestfold som erfaringsfylke innen oversiktsarbeid. Sluttrapport. Tønsberg: Vestfold fylkeskommune. Vinsand, G., Schanche, P. og Dølvik, T. (2006). Re-effekter. Etterundersøkelse av sammenslutningen mellom Ramnes og Våle. Agenda Utredning og Utvikling AS. Rapport nr.: R55171. 5. Yttredal, E. R., Bakke, G.K. Ouff, S.M. og Bergem, R. (2014). Eit spørsmål om verdiar, tillit og fleksibilitet. Samordning av bustadsosiale tenester for menneske med samtidig rusliding og psykisk liding. Rapport nr. 55/14 nr. Volda: Møreforsking. Yttredal, E.R., Ouff, S.M. og Hanche-Olsen, M.S. (2013). Om å ha to fugler i hånden samtidig. Evaluering av boligsosialt utviklingsprogram. Sluttrapport. . Rapport nr. 35 nr. Møreforsking Volda. Økonomi-og Indenrigsministeriet (2013). Evaluering av kommunalreformen. Afrapportering fra udvalget om evaluering av kommunalreformen. Hentet 10.10.15 fra: http://sim.dk/media/406652/evaluering_af_kommunalreformen_web_4._marts. epost@mfaa.
|
lovdata_cd_3043
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.559
|
Distriktsgrensen, beitetider og reinantall gjelder som fastsatt ved vedtak av 1. juli 1963. 1978 Endr. i forskr. om kommunegrensa, Nesset m. Gjelder for: Nesset kommune (tidl. Fresfjord-Vistdal) og Sunndal kommune (tidl. Øksendal)
|
lovdata_cd_36352
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.832
|
Publisert: Ot.prp.nr.23 (1985-1986) Tittel: Om lov om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven) m.v. Finansdepartementet legger med dette frem forslag til endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven), lov av 19. juni 1969 nr. 71 om skattelegging av aksjeselskaper og aksjonærer, lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt, og lov av 1. juni 1984 nr. 38 om avsetning til konsolideringsfond for næringsdrivende selskaper og innretninger. Det fremmes forslag om innføring av skatteplikt til staten av formue og inntekt, og skatt til kommunene av inntekt, for foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger) og selveiende finansieringsforetak som har konsesjon etter lov om finansieringsvirksomhet. Slike institusjoner er etter gjeldende regler fritatt for beskatning av formue og inntekt. Videre foreslås at de nevnte institusjoner skal ha samme adgang til å sette av til konsolideringsfond som bestemt for aksjeselskaper. Bestemmelsene foreslås satt i kraft fra og med inntektsåret 1986. Innføring av skatteplikt ventes - med utgangspunkt i 1984-tall - å gi en skatteinntekt på anslagsvis 15 mill. kroner på årsbasis, herav nær halvparten til primær- og fylkeskommunene. I forbindelse med gjeninnføring av skatteplikt for sparebankene utarbeidet departementet et høringsnotat av 20. juli 1982 der en også ba høringsinstansene vurdere beskatning av foreninger av låntakere. Under henvisning til behovet for nærmere utredning valgte departementet å utsette innføring av beskatning av låntakerforeninger. Men i Ot.prp. nr. 36 for 1982-83 - som lå til grunn for gjeninnføring av skatteplikt for sparebankene - heter det på side 3: « Finansdepartementet tar sikte på senere å fremme forslag som vil medføre en mer lik skattemessig behandling av alle kredittinstitusjoner. Dette gjelder også for kredittforetakene. Stortingets Finanskomité uttaler bl.a. i Innst. O. nr. 51 for 1982-83, side 3: « Etter gjeldende regler er låntakerforeninger og selveiende finansieringsforetak skattefrie. Departementet tar sikte på å utrede nærmere hvordan foreninger av låntakere skal beskattes. Det foreliggende forslag er et resultat av dette arbeid, og en har med dette fulgt opp de uttalelser som fremkom i høringsnotatet av 20. juli 1982 og i Ot. prp. nr. 36 (1982-83). Etter skatteloven § 26 første ledd u kan formues- og inntektsskatt ikke pålegges «foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger)». Bestemmelsen kan føres tilbake til midten av forrige århundre. Den tok sikte på å likestille private hypotekforeninger med Kongeriget Norges Hypotekbank. Hypotekbanken (nå Landbruksbanken) ble opprettet i 1851. Det hadde stått politisk strid om opprettelsen, og for å imøtekomme et mindretall i Stortinget som hadde ønsket en bank i privat regi i stedet for en statsbank, ble det vedtatt en lov 15. september 1851 «angaaende Forrettigheder for Hypotekforeninger hvis Planer af Kongen ere stadfestede». Det ble aldri opprettet noe foretak i henhold til loven, men bestemmelsene man vedtok om slike foretak ble ført videre i den senere lovgivning om låntakerforeninger. Bestemmelsen om skattefritak ble ikke tatt inn i selve loven av 1851, men kom til uttrykk i skattelovgivningen. var som nevnt å skape mest mulig ensartede konkurransevilkår mellom Hypotekbanken og et eventuelt privat alternativ etter loven av 1851. Skattefritak ble således ikke foreslått hverken for sparebanker eller «private Banker». Alle større foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger) er i dag regulert i lov av 11. juni 1976 nr. 71 om finansieringsvirksomhet. Etter loven kreves det blant annet konsesjon, og foreningene er under tilsyn av Bankinspeksjonen. Loven avløste de tidligere kredittforeningslover av 1907, 1909, 1912, 1915 og 1918. Det er i dag i virksomhet åtte slike foreninger: Foreningene skaffer seg sine utlånsmidler ved å utstede ihendehaverobligasjoner. Seks andre kredittforetak er organisert som aksjeselskap: - A/S Eksportfinans (Forretningsbankenes Finansierings- og Eksportkredittinstitutt) Foreningenes ansvarlige kapital (egenkapital og annen ansvarlig kapital) består av: - reservefondet. Det består av midler som medlemmene (låntakerne) innbetaler, og utgjør vanligvis 2 pst. av lånebeløpet. Reservefondet kan etter vedtektene tilbakebetales til medlemmene. Foreningene følger forskjellig praksis mht. tilbakebetaling av fondet. I den grad fondet ikke tilbakebetales er det å anse som en del av egenkapitalen. Hvis foreningen tilbakebetaler fondet, anses det som en form for ansvarlig lånekapital - og følgelig en del av den ansvarlige kapital - , men regnes ikke med som en del av egenkapitalen. - medlemmenes (låntakernes) gjensidige tilleggsansvar. Dette ansvaret innebærer at medlemmene hefter solidarisk for foreningens forpliktelser. Det enkelte medlems ansvar er begrenset til vedkommendes restgjeld med tillegg av en viss prosentsats, og ansvaret bortfaller ved innfrielsen av lånet. Ansvaret er en form for garantikapital, og av forarbeidene til finansieringsvirksomhetsloven (Ot.prp. nr. 36 for 1975-76 s. 16) fremgår det at ansvaret»... begrepsmessig er å regne som ansvarlig kapital.» Det er imidlertid ikke en del av egenkapitalen. Det gjensidige ansvaret er den eneste form for garantikapital som etter foreningenes vedtekter kan inngå i den ansvarlige kapital. - ansvarlig lånekapital. Riktignok har ingen foreninger hittil tatt opp ansvarlig lånekapital, men én forening (Norges Hypotekforening for Næringslivet) har vedtektsfestet adgang til å ta opp anvarlig lånekapital som kan medregnes i den ansvarlige kapital. Etter finansieringsvirksomhetsloven § 18 skal foretakets ansvarlige kapital utgjøre minst 10 pst. av summen av foretakets utlån og garantier med mindre Kongen samtykker i en lavere andel. Imidlertid er det ingen krav om at foreningene må ha noen egenkapital (innenfor kravet om ansvarlig kapital), men i praksis har også foreningene en større eller mindre egenkapital. Den kan være lagt opp av det overskudd driften har gitt, eller fremkomme ved at foreningen ikke betaler tilbake medlemmenes (låntakernes) reservefondsinnskudd. I utgangspunktet skal imidlertid foreningens inntekter og utgifter balansere slik at det ikke fremkommer noe overskudd på foreningens hånd hvis foreningens virksomhet helt ut bygger på ideen bak etableringen av slike foretak. Egentlig skulle det derfor ikke ha noen praktisk interesse om foreningene er undergitt skatteplikt eller ikke. Ideelt sett skulle det verken forekomme skattepliktig inntekt eller skattepliktig formue. Men i praksis følges ikke uten videre ideen bak foreningskonstruksjonen. I praksis gir virksomheten overskudd og det bygges opp formue. Det er derfor nødvendig å se nærmere på forholdet mellom de institusjoner som er organisert som foreninger og de som er organisert som aksjeselskaper. Jo mer likeartet virksomheten er, dess mindre grunn er det til en skattemessig forskjellsbehandlng. Utgangspunktet må være at skattereglene er like, uavhengig av organisasjonsform. Det er i dag bare Centralkassen for Bøndernes Driftskreditt som er organisert som selveiende finansieringsforetak. er senere omdannet til selveiende foretak med virkning fra 1. juni 1980. Centralkassens ansvarlige kapital består av et grunnfond, fond fra overskuddet, eventuell anvarlig lånekapital og eventuell garantikapital. Etter skatteloven § 26 første ledd u kan formues- og inntektsskatt heller ikke pålegges «selveiende finansieringsforetak». Bestemmelsen kom inn i skatteloven i 1976 ved endringslov av 21. mai 1976 nr. 25. Inntil da hadde disse foretakene i likhet med sparebankene vært skattepliktige. Ved den samme lovendring ble også sparebanker fritatt for å svare skatt til staten og kommunene. Senere er skatteplikt gjeninnført for sparebanker for så vidt gjelder kommuneskatt, jfr. lov av 15. mai 1983 nr. 19. Bestemmelsen var opprinnelig ment også å skulle omfatte selveiende forretningsbanker. I Ot.prp. nr. 42 (1976-77) - som omhandler endringer i forretningsbankloven i forbindelse med den såkalte bankdemokratiseringen og forslag til ny lov om selveiende forretningsbanker - heter det om dette på side 66: « Ved lov 21. mai 1976 ble det inntatt en ny bokstav u i skatteloven § 26, hvoretter formuesskatt og inntektsskatt ikke kan pålegges: «Sparebanker og andre selveiende finansieringsforetak, samt foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger). I Ot.prp. nr. 37 for 1975-76 (som omhandlet endringer i skatteloven, bl.a. innføring av skattefrihet for sparebanker) som lå til grunn for denne lovendring, uttales bl.a.: « Etter skatteloven § 26, bokstav e, er kredittforeninger fritatt for å svare skatt av formue og inntekt til stat og kommune. I Ot.prp. nr. 36 for 1975-76 om lov om finansieringsvirksomhet foreslår Finansdepartementet at denne organisasjonsform fortsatt bør tillates for de foreninger som i dag er i virksomhet. For øvrig foreslås at finansieringsforetak må organiseres som selveiende institusjoner eller som aksjeselskap. Departementet uttaler at skattefriheten for kredittforeninger bør opprettholdes, og finner at den samme ordning bør innføres for selveiende kredittinstitusjoner (stiftelser) hvor det ikke gjør seg gjeldende private fortjeneste- og eierinteresser. Dette vil i første rekke få konsekvenser for sparebankene, men vil også gjelde for andre foretak som måtte bli opprettet som eller omdannet til selveiende finansieringsforetak. I proposisjonen uttales at med den sterke styring og kontroll som kredittinsitusjonene er underlagt, skulle det ikke være tilstrekkelig grunn til å skattelegge selveiende kredittinsitusjoner av almennyttig karakter. Når det gjelder skattelegging synes det rimelig å likestille sparebankene og selveiende finansieringsforetak med statsbankene og kredittforeningene. For øvrig vises til avsnitt II nr. 9 i Ot.prp. nr. 36 for 1975-761 . 1 Denne proposisjonen omhandler forslag til lov om finansieringsvirksomhet. Etter det forslag departementet legger fram til lov om selveiende forretningsbanker vil det utbytte obligasjonseierne får for sine obligasjoner i prinsippet være uavhengig av resultatet av bankens drift. Obligasjonseierne vil heller ikke få noen andel i bankens opplagte fonds. Forutsetningen om at det ikke må være noen privat fortjeneste- og eierinteresser må derfor anses oppfylt. Departementet antar derfor at forretningsbanker som blir organisert som selveiende institusjoner etter nevnte lov, vil falle inn under «selveiende finansieringsforetak» i skatteloven § 26 første ledd bokstav u, og derfor være fritatt for formues- og inntektsskatt. Forretningsbanker som blir organisert som selveiende institusjoner bør skattemessig likestilles med sparebanker og andre selveiende finansieringsforetak, mens banker organisert som aksjeselskap fortsatt bør beskattes som andre aksjeselskaper. Skattefrihet bør begrenses til banker som organiseres som selveiende foretak. Det vil derfor ikke bli fremmet forslag om endring av skattereglene for forretningsbanker. Forslaget om skattefrihet for selveiende forretningsbanker fikk imidlertid ikke Stortingets tilslutning, og det ble i skatteloven § 26 første ledd u tatt inn en bestemmelse om at skattefritaket ikke omfattet selveiende forretningsbanker. Senere er også loven om selveiende forretningsbanker opphevet. I forbindelse med at Stortinget ikke bifalt forslaget om at skattefritaket også skulle omfatte selveiende forretningsbanker, ble det fra det daværende flertallet i Finanskomiteen (som forøvrig anbefalte vedtagelsen av loven om selveiende forretningsbanker) blant annet uttalt følgende (Innst. O. nr. 25 (1977-78) side 4-5): « Flertallet ser et behov for en mer omfattende drøfting av de prinsipielle og praktiske spørsmål vedrørende et eventuelt skattefritak for selveiende forretningsbanker. I en slik vurdering vil det bl.a. være nødvendig å se på beskatningen av de ulike kredittinstitusjoner i sammenheng. Flertallet går ut fra at en slik bredere drøfting f.eks. kan skje i samband med at departementet nå vurderer egenkapitalsituasjonen for de ulike kredittinstitusjonene og går ut fra at dette spørsmålet vil bli lagt fram for Stortinget på et senere tidspunkt. I samsvar med dette antar flertallet at det på det nåværende tidspunkt ikke er hensiktsmessig å opprettholde et skattefritak som setter selveiende forretninsbanker i en annen stilling enn de øvrige forretningsbanker. Som det fremgår av sitatet fra Ot.prp. nr. 37 (1975-76) gjengitt i sitatet fra side 66 i Ot.prp. nr. 42 (1976-77) for selveiende finansieringsforetak sammenheng med den gjeldende skattefrihet for låntakerforeninger. Hvis denne skattefrihet oppheves, er det naturlig også å oppheve skattefriheten for selveiende finansieringsforetak. Som nevnt er det i dag bare Centralkassen for Bøndernes Driftskreditt som er organisert som selveiende finansieringsforetak. I tillegg til det som er anført foran, vil departementet også påpeke at en ikke ser at det foreligger grunner for å behandle Centralkassen skattemessig annerledes enn låntakerforeningene. Med brev fra Finansdepartementet av 20. juli 1982 ble et arbeidsnotat om endringer i sparebankloven og skatteloven sendt en rekke institusjoner til uttalelse. I notatet ble det blant annet foreslått å gjeninnføre skatteplikt for sparebanker. I tilslutning til dette ble det i departementets brev også reist spørsmål om å oppheve skattefritaket for låntakerforeninger og selveiende finansieringsforetak. Det innkom uttalelser fra Fellesrådet for Realkreditt- og Hypotekforeningene, Redernes Skibskreditforening og Centralkassen for Bøndernes Driftskreditt. Fellesrådets uttalelse er avgitt på vegne av følgende norske realkreditt- og hypotekforeninger: Den Norske Hypotekforening for 2. prioritets pantelån (Nå: Den Norske Hypotekforening) Innledningsvis i brevet gis en oversikt over foreningenes virksomhet. Der påpekes det at utlånsrenten er lik innlånsrenten, og at foreningenes overskudd skapes i det alt vesentlige av forrentningen av medlemsinnskuddene og innbetaling av årlige administrasjonsbidrag. Videre pekes det på at medlemmene har et gjensidig ansvar (solidaransvar) for foreningens forpliktelser. Riktignok har dette solidaransvar hittil aldri vært gjort effektivt, men det er en juridisk forpliktelse som tillegges vekt av både långivere og medlemmer. Fellesrådet mener at når egenkapitalen er såpass høy som den er i forhold til vedtektenes minstekrav, skyldes det bl.a. at foreningene i mange år har hatt liten ekspansjon, slik at tidligere avsatte fond dermed utgjør en større del av nåværende forvaltingskapital. Det heter videre i Fellesrådets uttalelse at hvis foreningene må betale skatt, må de årlige overskudd økes med et beløp som tilsvarer skattebelastningen. Det vil skje ved at administrasjonsbidraget - som er fradragsberettiget på medlemmenes hender - økes. Netto skatteproveny vil således bli mindre enn den skatt foreningene ilegges. I og med at medlemmene er spredt over store deler av landet, vil det oppstå en forflytting av skatteinngangen til fordel for byene der foreningene har sitt sete (Oslo, Bergen og Trondheim). Fellesrådet hevder videre at «skattelegging av foreningene vil innebære dyrere lån for medlemmene. En økning av administrasjonsbidraget vil økonomisk sett virke som en hevning av rentenivået. Denne konsekvensen harmonerer ikke med myndighetenes bestrebelser på å holde rentenivået nede». På grunn av at foreningene er kontraktsmessig bundet til avtalte faste rente- og administrasjonsbidrag på løpende lån, vil det ikke være mulig å velte skattebelastningen over på alle låntakere - noe som etter Fellesrådets mening medfører at de økonomiske vilkårene for nye låntakere blir uakseptable hvis ikke foreningene reduserer sitt relative overskudd. Når det gjelder konkurransesituasjonen og argumentet om like rammevilkår for kredittinstitusjonene, anfører Fellesrådet at valg av selskapsform ofte er betinget av bl.a. skattemessige hensyn og at det ikke bør være noe mål for Finansdepartementet å iverksette lik skattemessig behandling av kredittinstitusjonene spesielt, så lenge det eksisterer grunnleggende ulikheter i skatteleggingen av andre skattesubjekter, og så lenge det er frihet i valg av selskapsform hvor skatteleggingen bare er et av de momenter som bestemmer valget. I sin konklusjon viser Fellesrådet til Finansdepartementets standpunkt i Ot.prp. nr. 36 (1975-76), der en gikk inn for at kredittforeningene burde være fritatt for formues- og inntektsskatt i likhet med sparebankene. Fellesrådet kan ikke se at det foreligger nye forhold som tilsier at Finansdepartementet skulle endre standpunkt. I Fellesrådets prinsipale konklusjon heter det: « På bakgrunn av ovenstående vil vi meget sterkt fraråde skattlegging av foreningene. konkurransesituasjonen mellom kredittinstitusjonene vil være uavhengig av skattlegging, som på den annen side får negative konsekvenser såvel for den enkelte låntager som for foreningene». Hvis det likevel innføres skatteplikt for foreningene, mener Fellesrådet det må gis supplerende regler om skattefrie fondsavsetninger - noe som vil muliggjøre en økonomisk konsolidering. Utfra risikospredningssynspunkter sies det at de årlige og samlede avsetninger til en bloc fond må settes høyere enn for bankene. I og med at kredittforeningene ikke har samme mulighet som de øvrige kredittinstitusjonene til å bygge opp egenkapital ved å legge ut nytegning av aksjer eller grunnfondsobligasjoner, mener Fellesrådet foreningene må få adgang til å foreta avsetniger til egenkapitalfond. Etter å ha gitt en historisk oversikt og vist til tidligere drøftelser av skatteforholdene for kredittforeningene, fremhever foreningen at skipsfinansiering gjennom skipshypotekinstituttene er en langt mer risikobetont virksomhet enn bankenes lånevirksomhet i og med at engasjementene er færre og større, og at det medfører at risikospredningen blir helt forskjellig for de to grupper kredittinstitusjoner. Videre påpekes det at i motsetning til hva som gjelder for sparebankene vil skattlegging av foreningene innebære brudd på en meget gammel tradisjon, og at krisen i shipping - med derav følgende avskrivninger grunnet tap for skipskredittforeningene - gjør at det er et uheldig tidspunkt å innføre skatteplikt nå. Centralkassen - som er organisert som en selveiende institusjon - har som formål å gi eller formidle driftskreditt til landbruket. I praksis går kassens virksomhet ut på å yte kortsiktig avvirkningskreditt til skogeierne via skogeierforeningene, og det er en uttalt målsetting å formidle kreditten med så liten rentemargin som mulig. Det pekes på at en skattelegging av overskuddet vil medføre dyrere lån og vanskeligere situasjon for avvirkning og sysselsetting i skogbruket og tilknyttet industri. Centralkassen kan ikke se at det er nødvendig med lik skattelegging av kredittinstitusjonene sålenge det er skattemessige forskjeller ved behandlingen av andre næringsdrivende, og viser i den sammenheng til at Centralkassen ikke har egen vinning til formål. Dessuten er virksomheten og de øvrige rammevilkår for kredittinstitusjonene så forskjellige at kassen ikke kan se at det skulle være maktpåliggende å beskatte akkurat disse institusjonene likt. Regjeringen har gjennom årene fremmet en rekke forslag om endringer i bedriftsbeskatningen som gjør at bedriftsbeskatningen i Norge i dag har et rimelig nivå. Det er imidlertid ikke bare spørsmål om rimelig beskatning, men også om rettferdig beskatning. I utgangspunktet er det ikke noen tungtveiende grunner til at en type private kredittinstitusjoner skal undergis en lempeligere beskatning enn andre private kredittinstitusjoner. Enda mindre grunn er det til å opprettholde spesielle skattefritaksordninger. Også når det gjelder beskatning bør det tilstrebes mest mulig like konkurransevilkår mellom de forskjellige typer av kredittinstitusjoner. I særlig grad gjelder dette for institusjoner som driver en likeartet virksomhet, slik tilfellet er med de obligasjonsutstedende finansieringsforetak (kredittforetak) som skaffer seg sine midler ved å selge ihendehaverobligasjoner og som nytter midlene til å yte lange og mellomlange lån, fortrinnsvis til investeringsformål. Foreninger av låntakere vil under et system med full skatteplikt kunne komme gunstigere ut skattemessig enn foretak organisert som aksjeselskaper. Dette henger sammen med at foreningene er organisert på en slik måte at det er de enkelte låntakere som stiller til disposisjon vesentlige elementer av den ansvarlige kapital, og da på en slik måte at den ansvarlige kapital ikke fremstår som formue på foreningens hånd. Dette gjelder dels låntakernes (medlemmenes) reservefondstilskudd med tilbakebetalingsplikt som bokføres som ansvarlig lånekapital i foreningene, og dels det ansvarselement som ligger innebygget i medlemmenes solidaransvar. En kan her likevel ikke tale om noen ren fordel for de aktuelle låntakere, idet de dels selv må svare formuesskatt av sine reservefondsinnskudd med tilbakebetalingsplikt, og dels må påta seg et avgrenset formelt garantiansvar for foreningens forpliktelser. Hvis medlemmene fraskriver seg retten til å få tilbakebetalt reservefondsinnskuddene, er de fradragsberettiget i skattbar inntekt for medlemmene. En forening (Redernes Skibskreditforening) har nå avdekket dette solidaransvar i forsikringsselskaper. annen forening har planer om en lignende avdekning. I utgangspunktet bør det gjelde samme skatteregler for låntakerforeninger og kredittforetak organisert som aksjeselskaper for så vidt virksomheten er basert på opplegg av ansvarlig kapital gjennom driftsoverskudd og kapitalforvaltning. Gjennom dette oppnås like konkurransevilkår i den utstrekning det ikke følger en vilkårsforskjell av selve organisasjonsformen ved at låntakerne i foreningene selv tar på seg et avgrenset ansvar for foreningens forpliktelser. Om dette egentlig innebærer en fordel for foreningens låntakere, vil imidlertid være en vurderingssak. Noen vil kunne foretrekke å betale en lavere rente ved å påta seg et ansvar for foreningens forpliktelser utover ansvaret for forrentningen og tilbakebetalingen av eget lån, mens andre vil kunne foretrekke å betale noe høyere rente fremfor å stå ansvarlig for mer enn sitt eget lån. Som nevnt foran var det et ønske om like arbeidsvilkår som begrunnet det opprinnelige vedtak om skattefrihet for private hypotekforeninger. En ønsket å likestille private hypotekforeninger med Kongeriget Norges Hypotekbank. I dag er det vesentlig mindre grunn til å sammenligne låntakerforeningene med statsbankene. Det er mer naturlig å sammenligne låntakerforeningene med kredittforetakene som er organisert som aksjeselskaper. I tillegg kommer at den statsbank som det i tilfelle ville falle nærmest å sammenligne med, ville være Den Norske Industribank A/S. Ved etableringen av denne bank i 1936 ble den ikke gjort til gjenstand for beskatning. Banken er imidlertid i dag undergitt vanlig beskatning som aksjeselskap. Endringen ble gjort i 1977 i forbindelse med at det da ble vedtatt en ny lov om denne bankens virksomhet. Det vises til lov av 25. mars 1977 nr. 14 om Den Norske Industribank A/S. Det er også anført at skatteplikt vil føre til tilsvarende økte kostnader for låntakerne. Dette behøver imidlertid ikke å bli resultatet. Større konkurransemessig likestilling vil også føre til større insentiver til foreningene til å holde kostnadene nede. Under henvisning til det som er anført foran, vil departementet foreslå at en opphever skattefritaket i skatteloven § 26 første ledd u for foreninger av låntakere som har konsesjon etter lov om finansieringsvirksomhet. Det er da naturlig å oppheve skattefritaket også for selveiende kredittforetak som har konsesjon etter lov om finansieringsvirksomhet. Et eventuelt valg av en selveiende organisasjonsform istedet for aksjeselskapsformen eller foreningsformen bør ikke bunne i en skattemessig forskjellsbehandling. En viser i denne sammenheng også til at det nå er gjeninnført full skatteplikt for sparebankene - som jo også er selveiende institusjoner - til kommunene. Når det innføres skatteplikt for låntakerforeninger og selveiende kredittforetak, bør de gis de samme avsetningsmuligheter som aksjeselskaper. Adgangen til å sette av en bloc til dekning av tap som måtte ligge innebygget i utlånsmassen, følger av de alminnelige bestemmelser i skatteloven. Hvor store avsetninger som kan godtas for det enkelte foretak, vil imidlertid til en viss grad kunne bero på konkrete vurderinger. Det er skattemyndighetene som bestemmer hvor store skattemessige avsetninger man kan foreta til en bloc fond. For banker er de totale en bloc avsetninger i praksis avgrenset til 5 pst. av utlånsmassen. Den årlige avsetning er for banker begrenset til 1 pst. av utlånsmassen forutsatt at ikke årets konstaterte tap overstiger dette beløp. I utgangspunktet synes de samme avsetningsmuligheter å burde legges til grunn for kredittforetakene enten de er organisert som låntakerforeninger, aksjeselskaper eller selveiende foretak. Hvis risikoen er spesielt stor, kan det eventuelt være grunnlag for større avsetninger enn for banker. Således har A/S Låneinstituttet for skipsbyggeriene fått anledning til å bygge opp et en bloc fond som beløper seg til om lag 10 pst. av utlånsmassen. Låntakerforeninger og selveiende kredittforetak bør også ha samme adgang som aksjeselskaper og sparebanker til å sette av til konsolideringsfond. Slike fond er skattefrie avsetninger uten krav til bindingstid eller hva kapitalen kan brukes til. Formålet er å styrke foretakenes egenkapitalsituasjon. Det kan ha en viss interesse å se på hvordan kapitalforholdene og driftsforholdene stiller seg for de foretak det her foreslås innført skatteplikt for, sammenlignet med de foretak som er organisert som aksjeselskaper. En slik sammenligning - jfr. tabell 1 viser at den økonomiske situasjon for låntakerforeningene ikke tilsier at disse skattemessig blir behandlet forskjellig fra kredittforetak som er organisert som aksjeselskaper. Tabellene nedenfor viser den økonomiske situasjon for kredittaksjeselskapene og låntakerforeningene samlet (tabell 1) og den økonomiske situasjon for den enkelte låntakerforening, samt Centralkassen for Bøndernes Driftskreditt (tabell 2). Driftsresultattallene for kredittaksjeselskapene er før skatt. Tabell 1. Tall i mill. Kredittaksjeselskapene Gj.snittlig forvaltningskapital1 18.658 21.677 25.029 28.530 32.210 Driftsresultat før tap av avsetn. for tap (en bloc avsetninger) 284 284 358 405 402Gjennomsnitt for kredittaksjeselskapene Driftsresultat før tap og avsetn. for tap i pst. av gj.snittlig forvaltningskapital 1,52 1,31 1,43 1,42 1,25Låntaker foreningene Sum gj.snittlig forvaltningskapital 11.341 14.017 16.729 20.337 24.976Sum driftsresultat før tap og avsetn. for tap (en bloc avsetninger) 123 153 198 259 288 Gjennomsnitt for låntakerforeningene Driftsresultat før tap og avsetn. for tap i pst. av gj. 1 Summen av gjennomsnittet av forv.kap. ved inngangen til og utgangen av året for de enkelte selskaper. Driftsresultat før tap. og avsetn. for tap i pst. av gj.snittet av forv.kapitalen 1/1 og 31/12 Netto renteinntekt i pst. gj.snittl. Egenkapital og ansvarlig lånekapital i pst. av netto utlån pr. 31/12 En bloc fond av brutto utlån pr. Utlånsvekst i pst. Vekst i forv. kapital i pst. 1 Utlånsvekst i 1982 i forhold til utlånsmassen pr. 31/12-1981. 2 Vekst i forv.kapital i 1982 i forhold til forv.kapital pr. 31/12-1981. 3 Medregnet låntakernes vedtektsbestemte tilleggsansvar på 10 pst. 4 Denne forening ble i 1983 sluttet sammen med Redernes Skibskreditforening. Det vedtekstfestede kapitaldekningskravet i låntakerforeningene varierer noe, men ligger rundt 2,5 - 3 pst. av utlånene. I tillegg til dette kommer det gjensidige medlemsansvar. Kapitalkravet skal dekkes av foreningens egenkapital samt medlemsinnskudd med tilbakebetalingsplikt. (Medlemsinnskudd uten tilbakebetalingsplikt - som derved blir fradragsberettiget for låntaker - regnes som tidligere nevnt som egenkapital.) Alle foretakene og gruppen som helhet ligger vesentlig over de vedtektsfestede kapitaldekningskrav. Avsetninger over driften er heller ikke den eneste mulighet disse foretak har for å oppfylle kapitaldekningskravet. Det kan også gjøres ved at medlemsinnskuddet økes eller ved at det ikke betales tilbake. Driftsresultatet kan ellers økes ved at den nominelle utlånsrente settes høyere eller ved at administrasjonsgebyret økes. Dette vil imidlertid i første rekke kunne være aktuelt for nye utlån, idet gjeldende lånevilkår i stor utstrekning vil være til hinder for en justering av innbetalingene knyttet til eldre lån. Dessuten vil mer rasjonell drift bli stimulert. Vedtektene vil også kunne tilpasses slik at ansvarlig lånekapital kan tas opp. Tabellen nedenfor viser enkelte trekk ved den økonomiske situasjon for alle låntakerforeningene bortsett fra Redernes Skibskreditforening i perioden 1980-1984. 1 Utlån (mill. kroner) (31/12) 9 050 11.593 14.307 18.478 22.5432 Utlånsvekst i pst 19,5 28,0 23,4 29,2 22,03 Egenkapital (ekskl. oppskrivingsfond) og ansv. lånekapital i mill. kroner2 619 769 962 1 233 1 73434 Egenkapital (ekskl. oppskrivningsfond) og ansv. lånekapital i pst. av utlån2 6,8 6,6 6,7 6,7 7,75 Overført til fond (mill. kroner)2 96,7 124,0 172,0 237,0 262,046 Overført til fond i pst. av gj.snitt forv.kap. 1 Forvaltningskapital ved inngangen til året og utgangen av året delt på to. 2 Hentet årsregnskapene for årene 1982-1984. 3 100 mill. kroner i økning i bokført i1984 egenkapital skyldes overføring fra oppskrivingsfond. 4 Fratrukket ekstraordinære poster (salgsgevinst ved salg av eiendom m.v.) på 72 mill. kroner. Kilder: Kredittmarkedsstatistikk. Private kredittforetak og finansieringsselskaper 1980-81 og Bank og kredittstatistikk nr. 13/83, 22/84 og 7/85. Oppstillingen viser at trass i en sterk ekspansjon med en årlig utlånsvekst ca.24 pst. i perioden 1980-84, har egenkapital og ansvarlig lånekapital i pst. av utlån ikke vist nedgang. Fra driften er det overført ca. 890 mill. kroner til oppbygging av egenkapital. Selv med en skatteprosent på 50 pst. ville det ikke bydd på problemer for de enkelte institusjoner å opprettholde det vedtektsfestede kapitaldekningskravet. Med det nåværende inntjeningsnivå, der overføringer til fond ligger rundt 1 pst. av gjennomsnittlig forvaltningskapital i året, skulle ikke innføring av skatteplikt skape problemer når det gjelder kapitaldekningskravet. Skattefritaket for sparebankene f.o.m. 1976 var dels begrunnet ut fra prinsipielle betrakninger, men også ut fra en nedgang i sparebankenes egenkapitalandel som ga grunn til bekymring. Årene uten skatt 1976-1982 medførte en betydelig vekst i sparebankenes bokførte egenkapital, og i egenkapitalen målt som prosent av forpliktelsene. Når det i forbindelse med gjeninnføringen av skatt for sparebankene ikke ble foreslått full beskatning, hadde dette sammenheng med egenkapitalsituasjonen. Mens sparebankene bare kan legge opp tradisjonell egenkapital over driften, kan forretningsbankene øke sin egenkapital ved å emittere aksjer. At sparebankene er fritatt for skatt til staten, må derfor ses i sammenheng med den hittil manglende praktiske mulighet for annen egenkapitaldannelse. Formålet er å skape reell konkurranselikhet med forretningsbankene. En har ment at med like virksomhetsbetingelser for de to bankgrupper, bør egenkapitalandelen stort sett ligge på samme nivå. De argumenter som her er anført mot til nå å innføre full beskatning for sparebankene, er imidlertid lite relevante når det gjelder låntakerforeningene. I låntakerforeninger er den faktiske kapitaldekning langt over de vedtektsfestede krav. at låntakerforeningene ikke skal kunne oppfylle de vedtektsfestede kapitaldekningskrav. Når en skal sammenligne låntakerforeningene og kredittaksjeselskapene (som hele tiden har vært underlagt full beskatning), må en også ta hensyn til at kapitaldekningskravet er høyere i kredittaksjeselskapene (5-6 pst.) enn i låntakerforeningene (2,5-3 pst.). Isolert sett vil kravet til rentemargin øke med økte kapitaldekningskrav. Låntakerforeningene har selv om det innføres full beskatning, isolert sett en konkurransemessig fordel i relasjon til kredittaksjeselskapene på grunn av lavere kapitaldekningskrav. Heller ikke den økonomiske situasjon i Centralkassen for Bøndernes Driftskreditt skulle tilsi at Centralkassen bør unntas fra beskatning. Driftsresultatet i de selskaper det nå foreslås innført skatteplikt for, utgjorde i 1984 om lag 260 mill. kroner. Vanligvis blir det gitt fradrag for avsetninger som tilsvarer rundt 1 pst. av utlånsmassen, og dette utgjorde omkring 225 mill. kroner i 1984. Skattepliktig nettoinntekt blir da 35 mill. kroner før avsetning til konsolideringsfond. Etter slike avsetninger, vil innføring av skatteplikt gi en provenyinntekt på anslagsvis 15 mill. kroner på årsbasis, herav vel halvparten til staten og nær halvparten til primær- og fylkeskommunene. Det er i denne beregningen sett bort fra ekstraordinære poster, da disse i 1984 stort sett representerte en tilpasning til innføring av skatt (salg av fast eiendom). I samsvar med merknadene i avsnittet ovenfor legger departementet frem forslag om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven), lov av 19. juni 1969 nr. 71 om skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer, lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt og lov av 1. juni 1984 nr. 38 om avsetning til konsolideringsfond for næringsdrivende selskaper og innretninger. Endringene i skatteloven går ut på at en endrer bestemmelsen i § 26 første ledd u som fritar foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger) og selveiende finansieringsforetak fra å svare skatt. Etter endringen vil bestemmelsen ikke lenger omfatte de låntakerforeninger og selveiende finansieringsforetak som er nevnt foran. Departementet vil vurdere disse nærmere og har derfor i denne omgang ikke funnet å ville oppheve bestemmelsen i § 26 første ledd u. Det henger sammen med eksistensen av enkelte spareforeninger og interessekontorer som er organisert som foreninger eller stiftelser. Det dreier seg bl.a. om Forsvarets personellservice, innskudds- og låneforeninger tilknyttet bl.a. NSB, Oslo kommune og Postverket. Disse institusjonene er av en mer lukket karakter enn de store foretakene som er nevnt foran, og dessuten opererer de på en svært begrenset del av kredittmarkedet. Disse mindre foretakene har ikke konsesjon etter lov av 11. juni 1976 nr. 72 om finansieringsvirksomhet. Som avgrensningskriterium har departementet således foreslått å oppheve § 26 første ledd u for de foretak som har konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven, mens skattefriheten i § 26 første ledd u fortsatt vil gjelde for de foretak som ikke har konsesjon etter nevnte lov. I dag er leasingvirksomhet ikke avhengig av konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven. Alle leasingforetak er i dag organisert som aksjeselskaper. En har foreslått å ta med «foretak som driver leasingvirksomhet» blant de foretak som etter § 26 første ledd u blir skattepliktige, for at eventuelle nye leasingforetak som organiseres som forening eller selveiende foretak, likevel blir skattepliktig. Gjennom endringen av § 26 første ledd u tas det sikte på å skape like konkurranseforhold mellom låntakerforeninger og selveiende finansieringsforetak som har konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven og kredittaksjeselskaper for så vidt gjelder skatteleggingen. Etter gjeldende bestemmelser svarer aksjeselskaper skatt til staten av formue og inntekt og skatt til kommunene av inntekt. Det svares derimot ikke skatt til kommunene av formue, jfr. § 7 i aksjeskatteloven. Heller ikke låntakerforeninger og selveiende finansieringsforetak bør da svare skatt til kommunene av formue. Dette foreslås gjennomført ved at aksjeskatteloven § 7 skal gjelde for disse foretak, jfr. aksjeskatteloven § 9 annet ledd. Sparebankene ble riktignok ikke fritatt for å svare skatt til kommunene av formue, men er på den annen side fritatt for å svare skatt til staten. Ved lovendring av 1. juni 1984 ble det vedtatt en lov om avsetning til konsolideringsfond for næringsdrivende selskaper og innretninger. Det følger av lovens § 1 at selveiende kredittforetak organisert som stiftelser vil få adgang til avsetning til konsolideringsfond. Det samme bør gjelde for foreninger av låntakere. Lovens § 1 foreslås endret i samsvar med dette. låntakerforeninger og selveiende finansieringsselskaper som har konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven, på tilsvarende måte som aksjeselskaper og sparebanker, blir etterskuddspliktig etter skattebetalingslovens § 2b. Skatteplikten foreslås innført med virkning fra og med inntektsåret 1986. Også endringene i aksjeskatteloven og skattebetalingsloven foreslås satt i kraft 1. januar 1986. De fleste kredittforetak som det i denne proposisjonen foreslås innført skatteplikt for, har aldri vært skattepliktige. De faktiske verdier bør legges til grunn som inngangsverdier når det oppstår skatteplikt for institusjoner som tidligere ikke falt inn under skattelovens regler. Av praktiske grunner foreslås denne løsningen gjennomført for alle kredittforetak som omfattes av forslaget i denne proposisjonen. Departementet foreslår at ved innføring av skatteplikt for kredittforetak nyttes faktiske, og ikke bokførte, verdier pr. 31.12.1985 som åpningsstatus. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et fremlagt utkast til proposisjonen til Stortinget om endringer i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven), lov av 19. juni 1969 nr. 71 om skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer, lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt, og lov av 1. juni 1984 nr. 38 om avsetning til konsolideringsfond for næringsdrivende selskaper og innretninger. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak om lov om endring i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven), lov av 19. juni 1969 nr. 71 om skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer, lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt og lov av 1. juni 1984 nr. 38 om avsetning til konsolideringsfond for næringsdrivende selskaper og innretninger, i samsvar med et fremlagt utkast. Utkast til lov om endring i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt (skatteloven), lov av 19. juni 1969 nr. 71 om skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer, lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt, og lov av 1. juni 1984 nr. 38 om avsetning til konsolideringsfond for næringsdrivende selskaper og innretninger. I lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt på formue og inntekt gjøres følgende endring: § 26 første ledd u skal lyde: Foreninger av låntakere og selveiende finansieringsforetak, likevel ikke sparebanker, finansieringsforetak og foreninger av låntakere som driver virksomhet som har konsesjon etter lov av 11. juni 1976 nr. 71 om finansieringsvirksomhet og foretak som driver leasingvirksomhet. I lov av 19. juni 1969 nr. 71 om særregler for skattlegging av aksjeselskaper og aksjonærer gjøres følgende endringer: Innenlandske aksjeselskaper og selskaper som er likestilt med disse (jfr. § 9), samt foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger) og selveiende finansieringsforetak som driver virksomhet som har konsesjon etter lov av 11. juni 1976 nr. 71 om finansieringsvirksomhet, er ved utligning av skatt til kommunene fritatt for å betale skatt av formue. De blir derimot å iligne formuesskatt til staten samt inntektsskatt til stat og kommune etter reglene i skatteloven av 18. august 1911. Aksjefond er fritatt for å betale formuesskatt også til staten. Denne lov gjelder ikke for sparebanker, andre selveiende finansieringsforetak, foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger), gjensidige forsikringsselskaper samt foreninger og lag som går inn under skatteloven av 18. august 1911 § 52. Det samme gjelder boligselskaper som får inntekten ansatt etter reglene i skatteloven § 51 femte og sjette ledd, og elektrisitetsverk som nevnt i skatteloven § 19 bokstav e. § 7 gjelder likevel for foreninger av låntakere (kreditt- og hypotekforeninger) og selveiende finansieringsforetak som har konsesjon etter lov av 11. juni 1976 nr. 71 om finansieringsvirksomhet. I lov av 21. november 1952 nr. 2 om betaling og innkreving av skatt gjøres følgende endring: § 2 b skal lyde: Sparebanker, samt selveiende kredittforetak og foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger) som er skattepliktige etter skatteloven § 26 første ledd u. Selskaper og innretninger som skattlegges i medhold av lov av 19. juni 1969 nr. 71 samt sparebanker, foreninger av låntakere (kredittforeninger, hypotekforeninger) som har konsesjon etter lov av 11. juni 1976 nr. Endringene under I, II, III og IV trer i kraft 1. januar 1986. Ved innføring av skatteplikt nyttes faktiske verdier pr. 31. desember 1985 som åpningsstatus. Ot.prp.nr.22 (1985-1986) Lov om endring i midlertidig lov av 21. juni 1985 nr. 85 om forsøk med særlige administrasjonsordninger i kommunene.
|
lovdata_cd_61610
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.882
|
Publisert: Somb-1994-44 (1994 168) Sammendrag: Sen saksbehandling - midlertidig arbeidstillatelse etter avslag i første instans på søknad om asyl. A hadde fått avslag på søknad om asyl i første instans. Da Justisdepartementet bl.a. ønsket å se an utviklingen i hjemlandet, tok det lang tid før klagen over avslaget ble behandlet. Ombudsmannen uttalte at selv om det ikke var ønskelig å sette noen bestemt frist, tilsa hensynet til den enkelte søker at det måtte være en grense for hvor lang tid som kunne medgå før saken ble avgjort. Etter spørsmål fra ombudsmannen uttalte departementet at det etter regelverket, jf. utlendingsloven §17, sjette ledd jf. utlendingsforskriften §61, ikke var adgang til å gi midlertidig arbeidstillatelse i ventetiden når søknad om asyl var avslått i første instans. Departementet ble bedt om å vurdere regelverkets hensiktsmessighet på dette punkt. Saksgang: (Sak 93-1905) A, som var tamil fra Sri Lanka, søkte om asyl i Norge høsten 1991. Søknaden ble avslått av Utlendingsdirektoratet 13. desember 1991. Avslaget ble påklaget i brev fra advokat B 20. januar 1992. Den 16. november 1993 henvendte advokaten seg til ombudsmannen idet klagen over Utlendingsdirektoratets avslag fremdeles ikke var avgjort. Justisdepartementet ble tilskrevet i brev herfra 30. november 1993. Fra brevet siteres: «Departementet bes redegjøre nærmere for hva som er årsaken til at klagesaken ennå ikke er avgjort. Hva gjenstår nå før det kan fattes et klagevedtak? Det bes, om mulig, opplyst når klageren kan forvente å få avgjort sin sak. Videre bes opplyst om det følges noen praksis om tidsbegrensning for når slike saker bør avgjøres dersom det er vanskelig eller viser seg umulig å få verifisert opplysninger. Justisdepartementet svarte at bakgrunnen for den så vidt lange behandlingstiden til dels var forhold knyttet til den konkrete saken, til dels utviklingen i klagers hjemland og eventuelt tredjeland som det kunne være aktuelt å returnere ham til. Det ble opplyst at det var gitt motstridende og uriktige opplysninger, bl.a. ved verifikasjon i India. Av denne grunn ble saken forsøkt verifisert to ganger på klagers hjemsted, Jaffna på Sri Lanka. Det siste forsøket fant sted 30. oktober 1992. Departementet opplyste videre: «I løpet av april 1993 ble en rekke saker ferdig forberedt i departementet, dette omfattet også denne saken. President Premadasa ble drept 1. mai 1993 og pga den usikre situasjonen som da oppstod, fant departementet grunn til å se om hendelsen ville få betydning for vurderingene av sikkerhetssituasjonen for tamiler på Sri Lanka. Det ble derfor ikke fattet vedtak i sakene, da departementet ikke ønsket å spre unødig frykt i det tamilske miljøet i Norge. Departementet har siden fulgt situasjonen på Sri Lanka nøye. I brev til Justisdepartementet uttalte jeg: «Utgangspunktet for behandlingen av saker i forvaltningen er at den skal gjennomføres uten ugrunnet opphold. Dette følger av prinsippene for god forvaltningsskikk, jf. også forvaltningsloven §11a. Den tid som går med for å ferdigbehandle en sak vil avhenge av flere forhold, bl.a. sakens omfang og art. Det er selvfølgelig viktig at den avgjørelse som treffes er basert på riktig faktum og er rettslig korrekt. I enkelte saker vil det derfor være nødvendig med undersøkelser for å bringe faktum på det rene, slik også tilfellet har vært i denne sak. At dette har tatt noe tid er forståelig. Er det gitt opplysninger som fremstår som uriktige og motstridende, vil en konsekvens kunne bli at forberedelsen av saken forsinkes. Denne konkrete saken er opplyst å være forsøkt verifisert i Jaffna to ganger, uten å lykkes. Jeg forstår imidlertid at Justisdepartementet likevel fant å ha tilstrekkelig grunnlag for å fatte vedtak i saken, men at dette ble utsatt grunnet det forhold at president Premadasa ble drept den 1. april 1993. I Justisdepartementes rundskriv G-124/92 er omtalt asylsøkere som «kommer fra forhold i hjemlandet eller i nærliggende områder som er svært urolige av årsaker som i utgangspunktet kan forventes å være forbigående. I mange tilfeller vil det i løpet av 15 måneder imidlertid ikke være klarlagt om den tilstand de har forlatt, vil vedvare eller om situasjonen er slik at de kan vende tilbake til sine hjemland». I disse sakene gjelder ikke «15-måneders regelen», jf. Justisdepartementets rundskriv G-97/89. Asylsøkerne gis imidlertid midlertidig beskyttelse i Norge, i påvente av at situasjonen i hjemlandet er avklart. Det gis ikke noen anvisning på hvor lenge situasjonen skal sees an. Dersom det i en sak etter hvert må fremstå som lite sannsynlig at faktum vil kunne klarlegges i ønsket grad, f.eks. ved verifisering, vil det på et tidspunkt likevel måtte tas en avgjørelse. Det samme vil være tilfelle dersom det etter en tid ikke ser ut til å bli noen avklaring på en usikker situasjon i et aktuelt returland. Selv om det ikke er ønskelig å sette noen øvre frist, tilsier bl.a. hensynet til den aktuelle asylsøker at det må være en grense for hvor lang tid som kan medgå før en avgjørelse blir tatt. Dette må også gjelde i en sak som nærværende, hvor flere forhold har medvirket til den lange behandlingstiden. Situasjonen for klageren er at han i ventetiden ikke får rettigheter som f.eks. retten til arbeid eller familiegjenforening. Det foreligger også legeerklæring om at den aktuelle klageren har betydelige psykiske problemer på grunn av sin livssituasjon. Justisdepartementet har opplyst at saksporteføljen vedrørende asylsøknader fra sri lankiske tamiler skulle gjennomgås nærmere i begynnelsen av 1994 med sikte på å treffe en avgjørelse. Jeg forutsetter at det ved denne gjennomgåelsen og vurderingen av om asyl/oppholdstillatelse skal gis også sees hen til den totale tid som er medgått siden klageren kom til Norge og de eventuelle følger dette har fått for ham. Departementet bes ellers opplyse om det i situasjoner der det må legges til grunn at det vil ta lang tid før en avgjørelse kan fattes, kan være aktuelt å gi en midlertidig tillatelse, med f.eks. adgang til å ta arbeid i ventetiden for å avhjelpe situasjonen for asylsøkeren? Fra departementets svar gjengis: «Vilkårene for å gi en midlertidig arbeidstillatelse i påvente av at en asylsøknad blir avgjort, følger av utlendingsloven §17 sjette ledd, jf. utlendingsforskriften §61. Det fremgår her at arbeidstillatelse ikke gis når søknad om asyl er avslått i første instans. Det er således ikke i samsvar med gjeldende regelverk å gi en midlertidig tillatelse med adgang til å ta arbeid i ventetiden. Departementet er kjent med at mange av klagerne synes det er problematisk at man i ventetiden ikke får rettigheter så som adgang til arbeid og familiegjenforening. I slike saker hvor det er anført psykiske og/eller fysiske problemer, foretar departementet etter henvendelse en vurdering av hvorvidt saken bør tas til behandling. Til orientering vil departementet opplyse om at man nå har startet gjennomgangen av saksporteføljen hvor man særlig legger vekt på å vurdere de eldste sakene først, utfra hensynet til den enkelte asylsøker. En håper med dette å kunne treffe vedtak i et utvalg av sakene i løpet av kort tid. A fikk ved Justisdepartementets vedtak 15. juni 1994 oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven §8 annet ledd, jf. utlendingsforskriften §21. I brev 22. juni 1994 til Justisdepartementet skrev jeg: «Jeg har merket meg at departementet nå har innvilget klageren arbeidstillatelse for ett år. Jeg har videre merket meg at departementet også ellers har startet gjennomgangen av asylsøknader fra sri lankiske tamiler. Saken foranlediger ikke ytterligere fra min side nå. I departementets brev 18. mai 1994 opplyses at regelverket er til hinder for at det kan gis midlertidig arbeidstillatelse i påvente av at en asylsak ferdigbehandles når det er gitt avslag på søknaden i første instans. Det bes opplyst om departementet finner regelverket hensiktsmessig på dette punkt, eller om det eventuelt kan være grunnlag for endring, slik at midlertidig arbeidstillatelse unntaksvis kan gis også til søker som har fått avslag i første instans. Justisdepartementet svarte i brev 31. oktober 1994: «Spørsmål om arbeidstillatelse til asylsøkere er et komplisert spørsmål der det må foretas en avveining av fordelen ved at søkeren kan arbeide mot ulempene ved en tilknytning til riket som gjøre retur vanskeligere. Gjeldende regelverk har søkt å avpasse disse hensyn. I de tilfellene ombudsmannen tar opp, har vedkommende allerede fått avslag i første instans. Erfaring viser at resultatet blir opprettholdt av klageinstansen for et flertall av klagerne. Deretter gis en utreisefrist som normalt settes til to uker. Det kan da oppstå et press både fra arbeidstaker og arbeidsgiver om at en må få bedre tid til å avvikle arbeidsforholdet. Etter vår mening er regelen om at den som allerede har fått avslag i første instans, ikke kan få midlertidig arbeidstillatelse etter utlendingsforskriftens §61 og §62, hensiktsmessig i de tilfellene som var de normale da regelen ble gitt, nemlig at klagebehandlingen ikke tok urimelig lang tid, og at de personene som fikk endelig avslag, deretter forlot landet, om nødvendig ved at de ble uttransportert. Som en sikkerhetsventil når det gjaldt saksbehandlingstiden hadde vi den såkalte 15- månedersregelen, som ble innført i mars 1989 og innebar at den som ikke hadde fått saken sin avgjort innen dette tidsrommet, i utgangspunktet skulle få tillatelse til opphold i Norge på humanitært grunnlag. En asylsøker måtte således som hovedregel enten reise hjem før det var gått 15 måneder, eller kunne begynne å arbeide ikke altfor lenge etter dette tidsrommet på grunnlag av en ordinær arbeidstillatelse. 15-månedersregelen gjelder fortsatt, men ble i september 1992 modifisert for asylsøkere som kommer fra «forhold i hjemlandet eller i nærliggende områder som er svært urolige av årsaker som i utgangspunktet kan forventes å være forbigående». Da situasjonen i slike områder i mange tilfeller ikke vil være avklart i løpet av 15 måneder, vil et opphold på mer enn dette ikke i seg selv gi disse asylsøkerne rett til oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse. I tilfeller da de som faller i denne gruppen har fått avslag i første instans samtidig som klagebehandlingen trekker ut, vil de kunne få et lengre opphold i statlig mottak uten adgang til å ta seg arbeid. Det er imidlertid en grense for hvor lang tid som kan gå før asylsøknadene må behandles og avgjøres selv om forholdene ikke har avklart seg. Den uten sammenligning største gruppen som er kommet til Norge fra «forhold i hjemlandet eller i nærliggende områder som er svært urolige av årsaker som i utgangspunktet kan forventes å være forbigående», er personer fra Bosnia-Hercegovina. For denne gruppen har en imidlertid innført forenklede prosedyrer, som innebærer at asylsøknadene deres stilles i bero samtidig som de forholdsvis raskt etter ankomst får en midlertidig arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse. Personer over 15 år får arbeidstillatelse. Det er således ikke behov for en utvidet adgang til å gi midlertidige arbeidstillatelser av hensyn til personer fra Bosnia-Hercegovina. En gruppe som i det hele tatt ikke omfattes av reglene om asylsøkeres adgang til å arbeide, er personer som har fått et endelig avslag på søknad om asyl som innebærer at de skal forlate landet, men som ikke reiser innen utløpet av utreisefristen. Utgangspunktet er da at de blir uttransportert. Dersom forholdene i hjemlandet på det aktuelle tidspunktet for uttransportering skulle gjøre det ønskelig å vente med returen, kan den utsettes. Dette gjøres i en viss utstrekning. Utlendingene har da en slags «tålt opphold» i landet, og jo lengre dette blir, jo større blir forståelig nok deres ønske om å kunne ta seg arbeid. Dersom det skulle anses hensiktsmessig å gi utlendinger i en slik situasjon adgang til å arbeide, er det en mulighet å ta asylsøknadene opp til ny vurdering og eventuelt gi en arbeidstillatelse som kan fornyes, men ikke danne grunnlag for bosettingstillatelse, som det er adgang til etter regelverket. Justisdepartementet arbeider for tiden med en odelstingsproposisjon om en særlov for bosniere, som gir hjemmel til å stille deres asylsøknader i bero i inntil tre år. Samtidig forbereder regjeringen en stortingsmelding om flyktningpolitikken. Dersom det generelt åpnes for å stille i bero asylsøknader fra personer som flykter fra en situasjon i hjemlandet som kan forventes å være forbigående, samtidig som de gis arbeidstillatelse i Norge inntil videre, vil dette redusere behovet betraktelig for i det hele tatt å gi midlertidige arbeidstillatelser til asylsøkere mens de venter på at søknaden skal bli behandlet. I mitt avsluttende brev til departementet skrev jeg: «Jeg forstår det slik at departementet mener at det ikke er aktuelt å endre utlendingsforskriftens §61, slik at det åpnes for å gi midlertidig arbeidstillatelse til asylsøkere som har fått avslag på sin søknad i første instans, i hvert fall ikke på det nåværende tidspunkt. Departementet opplyser at regjeringen forbereder en stortingsmelding om flyktningepolitikken, og skriver om dette: «Dersom det generelt åpnes for å stille i bero asylsøknader fra personer som flykter fra en situasjon i hjemlandet som kan forventes å være forbigående, samtidig som de gis arbeidstillatelse i Norge inntil videre, vil dette redusere behovet betraktelig for i det hele tatt å gi midlertidige arbeidstillatelser til asylsøkere mens de venter på at søknaden skal bli behandlet. Til dette har jeg ikke noe å innvende. Jeg finner likevel grunn til å peke på at det også etter den endringen departementet her beskriver, ikke kan utelukkes at det kan oppstå slike situasjoner som i A's tilfelle. Det blir derfor et spørsmål om det likevel kunne være hensiktsmessig å åpne for å gi midlertidig arbeidstillatelse i særlige tilfeller, selv om søknad om asyl er avslått i første instans. Jeg må derfor be departementet fortsatt ha spørsmålet til vurdering i forbindelse med det pågående arbeid med å utforme nye regler for flyktninger. Somb-1994-43 Sen saksbehandling - tilbakekall av oppholdstillatelse.
|
lovdata_cd_21855
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Forskrift om politivedtekt, Nord-Aurdal kommune, Oppland. Fastsatt av Nord-Aurdal kommune 14. april 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 10. november 1997. §4. Sang og musikk, reklame m.v. Den som på eller ut mot offentlig sted vil framføre sang eller musikk, stelle til oppvisning eller framvisning eller gjøre bruk av høyttaler, må senest dagen forut sende melding til politiet. For øvrig vises til kommunens skiltvedtekter, stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 11. juli 1995 nr. 666. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk på Fagernes, Leira og i Aurdal plikter å sørge for renhold av fortau og rennesten i samsvar med lokal sedvane og rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. Plikten til å rengjøre lys- og luftegraver gjelder også utenfor tettbygd strøk. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk på Fagernes, Leira og i Aurdal plikter etter snøfall og takras å rydde fortauet utenfor eiendommen for snø og is. Plikten til å rydde fortauet etter takras gjelder også utenfor tettbygd strøk. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk på Fagernes, Leira og i Aurdal plikter å strø fortauet utenfor eiendommen når det er glatt. Plikten til å strø gjelder imidlertid ikke i tidsrommet fra kl. 2200 til kl. 0700. Den som arrangerer tilstelning på offentlig sted, skal sørge for at papir og annet avfall blir fjernet umiddelbart etter arrangementet. §22. Husdyr m.v. Det er forbudt å la hest, storfe, sau eller geit gå løs på eller ved offentlig sted uten forsvarlig tilsyn. Forbudet gjelder ikke når dyra går på beite i utmark. §24. Båndtvang m.v. §27. Meldeplikt for allment tilgjengelige arrangement utenfor offentlig sted m.v. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans eller lignende allmennt tilgjengelig tilstelning uten i følge med foreldre eller andre foresatte. Fra samme tid oppheves forskrift av 9. april 1986 nr. 893 om politivedtekt, Nord-Aurdal kommune, Oppland.
|
lovdata_cd_56689
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
en
|
0.316
|
Referanse: EPA test method 610 - Polynuclear Aromatic Hydrocarbons. Teknisk vedlegg 7:
|
lovdata_cd_62649
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.838
|
Publisert: Somb-1981-5 (1981 24) Sammendrag: Forhyringsnektelse - frist for søknad om opphevelse. Saksgang: (Sak 20E/80.) En advokat skrev 14. juli 1980 til ombudsmannen: «I forbindelse med en konkret sak, er jeg blitt oppmerksom på et generelt spørsmål som jeg finner grunn til å forelegge for ombudsmannen. En søknad om å få opphevet en forhyringsnektelse kan først fremmes 1 år etter at vedtaket er truffet. oppheving først kan fremmes 1 år etter at klagen er avslått. Denne bestemmelse medfører, etter min oppfatning, at en sjømann lett vil kvie seg for å klage. I tillegg til den tid som går mellom nektelsen og klagen, vil komme Sjømannsnemndas behandling av klagesaken. Denne tid vil da bli tillagt det år som må gå før man kan få anledning til å søke om opphevelse av forhyringsnektelsen. I brev 29. juli 1980 tok jeg saken opp med Arbeidsdirektoratet som 26. september 1980 opplyste at henvendelsen ville bli lagt fram for sjømannsnemnda. Etter at sjømannsnemnda hadde gitt uttalelse, opplyste Kommunal- og arbeidsdepartementet i brev 17. februar 1981: «Departementet er enig i at det er behov for en forandring av bestemmelsene om oppheving av vedtak om forhyringsnekting i §18, 1. ledd i «Forskrifter for behandling av disiplinærsaker og andre gjøremål i samband med sjømannsformidlingen» av 10. juni 1975. Departementet gjør følgende endringer i ovennevnte forskrifters §18, 1. ledd: «Er det gått minst ett år siden tilsynsnemnda traff sitt vedtak i saken, kan den som er nektet forhyring kreve å få søknad om oppheving av vedtaket behandlet.» §18, 2. og 3. ledd beholdes uforandret.
|
lovdata_cd_55038
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.62
|
0 Endret ved forskrift 18 jan 2000 nr. 43 (fom inntektsåret 2000). §6-44-1. (1) Det gis fradrag etter kilometersats for arbeidsreise når avstanden er minst 2,5 kilometer hver vei. For samlet reiselengde i året over 35.000 kilometer gis fradrag etter lavere kilometersats. Begge satsene fastsettes årlig i Skattedirektoratets takseringsregler. Kilometergrensen gjelder samlet for arbeidsreiser og besøksreiser til hjemmet, jf. §6-44-5. (3) Det gis ikke fradrag etter foregående ledd for arbeidsreiser som arbeidsgiver besørger. Det gis likevel fradrag for betalt egenandel der arbeidsgiver besørger transport, begrenset opp til fradrag etter første og annet ledd. Skattyter som krever fradrag for kostnader til yrkesbil, gis ikke fradrag etter første ledd med større beløp enn det som faktisk har redusert fradraget som kostnader til arbeidsreiser etter bestemmelsene i skatteloven §6-12. (4) Det gis fradrag for kortere strekning enn 2,5 kilometer hver vei når det er rimelig på grunn av uførhet, alder eller helbredstilstand. §6-44-2. §6-44-3. (1) Antall reisedager fastsettes som hovedregel etter antall faktiske arbeidsdager. For skattyter som arbeider deltid ved redusert antall arbeidsdager, fastsettes antall arbeidsdager alltid som faktiske arbeidsdager. §6-44-4. (1) Det gis fradrag for kostnader til ferge og bom dersom kostnadene overstiger 3.300 kroner i året. Fradrag for kostnader til ferge gis som alternativ til fradrag etter standardsatsen for reiseavstand med ferge. §6-44-5. (1) For pendleres besøksreiser til hjemmet gis det fradrag etter sats pr. kilometer for korteste strekning av vei og distanse med rutegående transportmiddel etter hovedregelen i §6-44-1, jf. §6-44-2. I tillegg kan det gis fradrag for kostnader til ferge og bom etter bestemmelsen i §6-44-4.
|
lovdata_cd_39835
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.943
|
Når det gjelder dekning av utgifter til hjelpemann ved transport med bårebil, er det avgjørende om det er nødvendig å ha med en hjelpemann for å få båret kisten inn og ut av bårebilen. Det anses som nødvendig med hjelpemann ved henting av avdød når det ikke finnes personer som kan hjelpe til å bære på hentestedet. Ved henting av avdøde i sykehjem, vil det for eksempel ofte være personer til stede som kan bistå med løfting av båre inn i bårebilen.
|
lovdata_cd_61623
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.849
|
Publisert: Somb-1994-31 (1994 132) Sammendrag: Adgangen for elever ved privatskole til å søke om utdanningsstøtte. En privatskole søkte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om adgang for sine elever til å søke om utdanningsstøtte i Lånekassen, jf. utdanningsstøtteloven av 26. april 1985 §2 og utdanningsstøtteforskriften kap. 1, pkt. 3.2.5. Departementet avslo søknaden fordi de oppgitte elevkostnader ble ansett «svært høge» og det ikke syntes å være «særlig behov» for utdanningen ved skolen. - Ombudsmannen fant det vanskelig å kunne godta at alle elevene ved skolen ble nektet å søke om utdanningsstøtte fordi skolepengene for den enkelte elev ble ansett så høye at skolen ikke oppfylte forskriftens krav om at kostnadene ved lærestedet ikke skal være «svært høge». På denne bakgrunn ble det konkludert med at det knyttet seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken, og departementet ble bedt om å ta saken opp til ny vurdering. Saksgang: (Sak 93-0860) En privat skole (A) søkte Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet om adgang for elevene ved skolen til å søke lån og stipend i Lånekassen. Departementet avslo søknaden under henvisning til at de oppgitte elevkostnadene var svært høye. Det ble vist til Forskrifter om utdanningsstøtte kap I, pkt 3.2 og 3.2.5, som har følgende ordlyd: utdanning ved lærestader der kostnadene er svært høge, dersom det ikkje er særleg behov for utdanninga». Departementet uttalte at det også var lagt vekt på uttalelse fra skolesjefen som hadde fremholdt at undervisning til de målgrupper som var skissert ikke vil kunne tilføre det videregående skoleverk («bransjen») impulser av betydning. Han pekte på at undervisningsopplegget mest syntes å ta sikte på effektivitet mer enn alminnelig kvalitets- og nivåhevning. Skolesjefen fremholdt imidlertid også at departementet ut fra rimelighetsbetraktninger muligens ikke burde stille A annerledes enn en annen navngitt privat skole. A tok etter dette kontakt med skolesjefen, som var villig til å gå gjennom saken på grunnlag av ny basisinformasjon fra klager. Skolen ba deretter departementet vurdere saken på nytt. Departementet fastholdt sitt vedtak, og skrev bl.a.: «I brev av 23. november 1992 har A bedt om en ny vurdering av elevenes adgang til å søke om lån og stipend i Lånekassen. Skolen hevder i den sammenheng at skolepengene ikke ligger over tilsvarende elevkostnader ved enkelte andre private videregående skoler i - - -. Departementet har dessuten også merket seg anførslene vedrørende behovet for det utdanningstilbudet som tilbys ved A. En vil bemerke at behovet for å forbedre karakterene i forbindelse med opptak til universitetet, samt søkerantallet ved skolen høsten 1992 neppe kan sies å gi et tilstrekkelig grunnlag for å kunne anslå at det for tiden er et særlig behov for dette utdanningstilbudet, jf bestemmelsen i forskrift om utdanningsstøtte kap I,pkt 3.2 og 3.2.5. Departementet vil i denne sammenheng dessuten også vise til den uttalelsen som Skolesjefen i - - - ga i brev av 5.juni 1992, og som ble referert i vårt brev 9. november 1992 til A. Videre vil departementet i denne forbindelse også vise til St.prp. nr. 1 (1992- 93) hvor det blant annet er uttalt følgende: «Den totale kapasiteten i fylkeskommunale, statlege og private vidaregåande skolar er no tilstrekkeleg til å gje alle i eit årskull eit tre-årig løp. I tillegg er det kapasitet til noko omval og til vaksne søkjarar slik reforma for vidaregåande opplæring legg opp til. Det er på denne bakgrunnen departementet gjer framlegg om at ekstratilskottet i prinsippet opphører som særtilskott frå hausten 1993. Bedre utnytting av kapasiteten gjennom m.a. ny struktur og samordninga av fagopplæringa er blitt dei viktigaste utfordringane i vidaregåande opplæring no som søkinga går ned». Departementet kan ut fra dette ikke se at skolens brev 23. november 1992 tilsier en annen vurdering av skolens søknad om lånekassefinansiering for den aktuelle elevgruppen, enn det som fremgår av vårt brev 9. november 1992. A brakte saken inn for ombudsmannen, som forela saken for departementet. I svarbrevet skrev departementet ut over det som tidligere var anført: «En vil for øvrig anføre at bakgrunnen for omhandlede bestemmelse i forskriftens kap I, pkt 3.2 og 3.2.5 er blant annet å ha mulighet til å kunne avvise søknader om støtte til utdanninger som i for stor grad vil påføre elever og studenter en høy gjeldsbyrde i Lånekassen, eventuelt i private banker i tillegg. På bakgrunn av en vurdering av det eksisterende behovet fant en i denne forbindelse ikke å ville vektlegge tidligere avgjørelser vedrørende adgang til å søke om lån og stipend i Lånekassen for elever ved private utdanningsinstitusjoner. Dette selv om det ved disse skolene - etter det som er opplyst - opereres med tilsvarende eller høyere elevkostnader enn det som kreves ved A. Skolen bemerket deretter bl.a. at man hadde dokumentert at skolen hadde de laveste skolepengene av de sammenlignbare skolene som hadde fått godkjenning fra Lånekassen, og i et senere brev ble det gitt en utførlig presisering av klagers anførsler både vedrørende saksbehandlingen og realiteten. Etter dette ble departementet bedt om å utdype sitt standpunkt til klagers anførsel om at kap. I pkt. 3.2.5 i forskrift om tildeling av utdanningsstøtte er i strid med utdanningsstøtteloven av 26. april 1985, samt klagers anførsler om skjønnsutøvelsen knyttet til spørsmålet om kostnadene er «svært høge» og om det foreligger «særlig behov» for utdanningen. I sitt svarbrev skrev departementet følgende vedrørende sitt standpunkt om at forskriftens kap. I, pkt. 3.2.5 ikke kan sees å være i strid med utdanningsstøtteloven: «Departementet legger i denne forbindelse til grunn at særlig formuleringen «- - - sette andre vilkår for utdanningsstøtte» i §9 i utdanningsstøtteloven åpner for at det vil kunne inntas bestemmelser blant annet med det innhold som fremgår av forskriftenes kap I, pkt 3.2 og 3.2.5. Dersom det standpunkt skulle legges til grunn eller skulle ha vært lagt til grunn om at forskriftene bare kan omfatte vilkår som i hovedsak har «- - - har noe med det faglige utdanningsinnhold å gjøre», ville det i såfall også kunne få konsekvenser for enkelte andre bestemmelser som er tatt inn i forskriftene, jf f.eks kap I, pkt 3.2.4 om at det ikke gis utdanningsstøtte til utdanning ved private flyskoler og flyskoler i utlandet. Vi kan av utdanningsstøttelovens ordlyd, jf særlig ovennevnte §9, ikke se at det er grunnlag for å trekke de konklusjoner som advokat - - - gjør på dette punkt i sin redegjørelse av 25. oktober 1993 til Ombudsmannen. Vi vil således holde fast ved at forskriftenes kap I, pkt 3.2 og 3.2.5 ikke kan sies å være i strid med utdanningsstøttelovens ordlyd. Vedrørende begrepene «svært høge» skolepenger og «særlig behov» for utdanningen siteres følgende fra brevet: «Som det vil fremgå av ordlyden i forskriftenes kap I,pkt 3.2 og 3.2.5 (gjengitt over) vil det i en slik sammenheng være avgjørende å avklare hva som ligger til grunn når en elevkostnad betegnes som svært høy - og som i såfall vil utløse en vurdering av behovet for det aktuelle utdanningstilbudet etter pkt. 3.2.5 i forskriftene. Intensjonen bak omhandlede bestemmelse i forskriftene er blant annet å ha en mulighet til å kunne avvise søknader om støtte til utdanninger som i for stor grad vil påføre elever/studenter en høy gjeldsbyrde i Lånekassen, eventuelt ved at lån også må tas opp i private låneinstitusjoner i tillegg. Dette kan dessuten også sees i sammenheng med forskriftenes kap I, pkt. 12.1 hvor Lånekassen er gitt adgang til å sette «- - - grense for lånet slik at gjelden ikke blir høgre enn det lånekassen finner forsvarlig». En elevkostnad i størrelsesorden kr 25.000 pr undervisningsår, som A oppga i sin søknad, vil for øvrig også overstige det Lånekassen etter forskriftene kan gi lån til dekning av. I følge forskriftenes kap II, pkt. 6.1.1 kan det gis støtte til dekning av skolepenger som for innebærende skoleår til vanlig er avgrenset oppad til kr 16.800 pr undervisningsår. En elevkostnad på kr 25.000 for et undervisningsår kan indikere at vedkommende elevgruppe, som nevnt, i tillegg til Låneopptak i lånekassen vil måtte sette seg i gjeld på annen måte - f.eks ved privat låneopptak. Dette vil igjen kunne innebære at elevene allerede før eventuelt oppstart av høgre utdanning med dertil følgende behov for ytterligere lånekassefinansiering kan ha fått en ikke ubetydelig gjeldsbyrde. Departementet har i tidligere brev til A vist til at en elevkostnad på kr 25.000 må betegnes som «svært høy». På bakgrunn av blant annet den drøftingen som er foretatt over anser en kostnad i den størrelsesorden det her er tale om må kunne karakteriseres «svært høy». Departementet har imidlertid tidligere, senest i løpet av 1990 og 1991, gitt adgang for lånekassefinansiering for elever ved enkelte private skoletilbud med elevkostnader på tilsvarende nivå som det A har oppgitt i sin søknad. Det er mulig at det kan hevdes at denne tidligere praksis på dette området kan betraktes som en rettskilde ved vurderingen av hva som ligger i begrepet «svært høye» kostnader, jf likevel drøftingen av begrepet foretatt foran. Departementet vil imidlertid påpeke at til tross for høye skolepenger kan en vurdering av behovet for et aktuelt utdanningstilbud endre seg over tid og fra sted til sted og gi som resultat at elever ved skoler med tilsvarende undervisningstilbud og skolepenger ikke gis samme adgang for lånekassefinansiering. Om spørsmålet om forskjellsbehandling het det i brevet: «Etter vår oppfatning indikerer saken vedrørende X, at en vurdering av det lokale behov for et utdanningstilbud likevel kan tilsi at utdanningsstøtte kan gis til en utdanning visse steder i landet - mens behovet f.eks i - - - kan betegnes som annerledes. Når det gjelder spørsmålet om utdanningsstøtte for elever ved X, la en særlig vekt på den vurderingen som Fylkesskolesjefen i - - -hadde foretatt om det lokale behovet for utdanningen. Det fremgikk at det i - - - var få utdanningstilbud av denne type - noe som også Statens lånekasse for utdanning i sin tilråding viste til. På denne bakgrunn kan en likevel her ikke se at det her foreligger en usaklig forskjellsbehandling - og at avgjørelsen vedrørende A må omgjøres på dette grunnlag. Skolens advokat bemerket deretter bl.a. følgende: «Forøvrig vil jeg presisere at vi ikke er enige i at det er tilstrekkelig tilbud på almenutdannelse i område rundt A. Det behov A særlig dekker er behovet etter at elevene er ferdig med det ordinære treårige løpet. Det blir derfor feil når departementet begrunner behovsdekningen med å hevde som på side 5, nest siste avsnitt at «I St.prp. nr. 1 (1992-93) ble det følgelig inntatt en passus om at kapasiteten ved ovennevnte skoleverk nå er tilstrekkelig til å gi alle innenfor et årskull et treårig løp på videregående skoles nivå». Og videre i et senere brev: «På bakgrunn av spørsmål vedrørende «svært høye» kostnader har jeg tillatt meg å innhente ytterligere dokumentasjon som oversendes Dem. Som De vil se av vedlagte rundskriv fra det Kgl. Kirke-, Utdannings- og Forskningsdepartement av 25.03.94 opererer departementet med en normalsats pr. helårselev for studieretning for almennfag og handels- og kontorfag, samt to-årig grunnkurs med idrettsfag med kr. 29.095,-. Dette innebærer at departementet mener at en normalkostnad pr. elev pr. år innen forannevnte undervisningstilbud er kr. 29.095,-. Dette er tilnærmet det samme beløp som A krever i skolepenger pr. helårselev. A får alle sine inntekter fra skolepenger. Det må derfor være ganske åpenbart at så lenge A er henvist til å hente alle sine inntekter fra skolepenger og disse ikke ligger høyere enn det departementet har lagt til grunn at en elevplass faktisk koster, så kan ikke kostnadene i henhold til forskriftens pkt. 3.2.5 kunne anses for å være svært høye. Det vil i så fall bety at alle elevplasser ville måtte gå inn under det begrepet og det ville selvfølgelig bli meningsløst. Det vises forøvrig til at når det gjelder forskriftens pkt. 3.2.5 så er vurderingstemaet om de totale kostnader i forbindelse med utdannelsen er svært høye, og ikke om skolepengene alene er det. I mitt avsluttende brev til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet uttalte jeg:«Utdanningsstøtteloven av 26. april 1985 §2 lyder: «Utdanningsstøtte kan etter søknad gis til elever og studenter ved offentlige videregående eller høyere utdanningsinstitusjoner. Det samme gjelder elever og studenter ved andre utdanningsinstitusjoner som etter vedtak av departementet i faglig henseende anses likeverdige med de offentlige utdanningsinstitusjonene. Det er ikke bestridt at A tilfredsstiller de faglige krav som stilles for at skolens tilbud skal anses likeverdig med tilsvarende offentlig utdanningsinstitusjon. Det legges derfor til grunn at departementet ikke har hatt innvendinger mot skolens tilbud i denne relasjon. Ut over kravet til faglig nivå oppstiller ikke loven nærmere vilkår for at elever ved skolen skal kunne gis støtte. Spørsmålet er om §2 uttømmende angir vilkårene for at støtte skal kunne gis. I lovens §9 første ledd er departementet gitt hjemmel til å gi forskrifter. Bestemmelsen lyder: «Departementet gir forskrifter for tildeling av utdanningsstøtte, tilbakebetaling av lån og særskilte gebyrer ved for sen innbetaling, eller ved urettmessig nedsettelse av terminbeløpene etter §8 første ledd tredje punktum. Departementet kan stille faglige krav, begrense adgangen til å kombinere forskjellig utdanning, sette aldersgrenser og sette andre vilkår for utdanningsstøtte. Om rekkevidden av departementets myndighet til å gi forskrifter heter det i Ot.prp. nr. 20 (1984-85) 1: «Den nå gjeldende lov er en relativt kort fullmaktslov, som forutsetter at det hvert år fastsettes detaljerte forskrifter for gjennomføring av ordningen. Med det omfang støtteordningen nå har, er det viktig at kriteriene for tildeling av støtte er klare og konsise, slik at søknadsbehandlingen kan gå uavhengig av det endelige antall søkere og faktisk søkeradferd. Departementet har for en tilskuddsordning av denne karakter, funnet det hensiktsmessig å beholde mønsteret med en kort lov, og med detaljerte forskrifter som fastsettes for hvert undervisningsår. Det gir fleksibilitet for en kontinuerlig utvikling av ordningen, og en løpende tilpasning til endringer i utdanningssystemet. Og videre på 3 og 4: Paragrafen bygger som nevnt tidligere på den hovedpremiss for lovforslaget, at departementet gis fullmakt til å gi detaljerte forskrifter til gjennomføring av støttesystemet - - -. Det er i merknaden til bestemmelsen i proposisjonen ikke sagt noe om eventuelle begrensninger i adgangen til å gi forskrifter etter §9. Det må etter dette kunne legges til grunn at vi har å gjøre med en lov der departementet har fått en vid fullmakt til å gi nærmere regler, herunder regler som bestemmer hvem som skal kunne gis utdanningsstøtte. Ordlyden i §2 peker i retning av at henvisningen til det faglige nivå på utdanningsinstitusjonen utgjør et grunnvilkår. «Kan»-bestemmelsen i §2, sammenholdt med §9, må forstås slik at departementet gjennom forskrifter kan sette opp ytterligere vilkår som er egnet til å fremme lovens formål. Disse fremgår av lovens §1 som lyder: - bidra til å sikre samfunnet tilgang på arbeidskraft. Om hensynene bak bestemmelsen i forskriftens kap. I pkt. 3.2.5 skriver Lånekassen i brev 18. mars 1994 4 følgende: En stor del av den støtte som gis skal tilbakebetales. Det kan da vanskelig kritiseres at departementet i forskriftene avgrenser adgangen til å gi utdanningsstøtte for å unngå at elevenes lånebyrde blir unødig stor. Jeg finner det imidlertid problematisk å anvende reglene slik departementet har gjort, noe jeg skal utdype nærmere nedenfor. Det fremgår ikke uttrykkelig av lovteksten eller forarbeidene om adgangen til å sette betingelser for støtten må knyttes til individuelle forhold ved den enkelte søker, eller om det kan stilles krav til lærestedet generelt. Det er ikke fra noen av partene bestridt at det kan stilles faglige krav til skolen. Så lenge formålet med avgrensingen er slik som anført foran, kan det neppe heller kritiseres at reglene knytter sine vilkår for å gi støtte til utdanningsinstitusjonene forutsatt at det vil være egnet til å fremme lovens formål. Det kan i denne forbindelse også vises til de fullmaktsbestemmelser som gjaldt i tidligere lover, se lov av 19. juni 1969 nr. 49 om vidaregåande utdanning §7. I Innst. O. nr. 97 (1968-69) 109 uttaler en enstemmig komité at det må «vera ei viktig oppgåva å gjera reglar og retningsliner så enkle som råd er, slik at søknadene kan handsamast på kort tid». Forskriftens kap. 1, pkt. 3.2.5 lyder: Som det fremgår, er det et vilkår for at støtte kan gis at kostnadene ved lærerstedet ikke er «svært høge». Er de det, kan det likevel gis støtte dersom det er et «særlig behov for utdanninga». Når departementet legger til grunn at skolen ikke oppfyller kravet om at kostnadene ved lærestedet ikke må være «svært høye», begrunnes dette med en henvisning til størrelsen på skolepengene for den enkelte elev. Som nevnt vises det i denne sammenheng til at formålet med regelen bl.a. har vært «å ha en mulighet til å kunne avvise søknader om støtte til utdanning som i for stor grad vil kunne påføre elever/studenter en høy gjeldsbyrde i Lånekassen, eventuelt ved at lån også må tas opp i private låneinstitusjoner i tillegg». Den begrunnelsen som departementet her har gitt for å praktisere forskriften forutsetter imidlertid at spørsmålet om å tildele utdanningsstøtte blir undergitt en konkret og individuell vurdering der det blir tatt hensyn til forhold knyttet til den enkelte elev. Ved å utelukke samtlige elever ved A fra å søke, har departementet imidlertid avskåret enhver individuell vurdering. Dette kunne nok godtas dersom man kunne være sikker på at tilknytningen til skolen var dekkende som et avgjørelseskriterium. Man må imidlertid gå ut fra at de økonomiske forhold ikke er de samme for alle elever ved A, og en bestemmelse om å utelukke samtlige elever ved skolen vil dermed lett kunne virke vilkårlig i forhold til den enkelte elev. En slik anvendelse av forskriften er også vanskelig å forene med bestemmelsens ordlyd. Den naturlige språklige forståelse av bestemmelsen tilsier at det er de totale kostnadene skolen har for å drive sin virksomhet som er vurderingstema. Dette ville også være et avgrensningskriterium som kan knyttes til selve skolen uten at det vil ramme den enkelte elev vilkårlig. Ordet «elevkostnad» er ikke knyttet til forskriften, og det er heller ikke gjort noen slik presisering av anvendelsesområdet i Lånekassens nærmere regler til forskriftene. Etter dette mener jeg at de beste grunner taler for å forstå forskriften slik at hovedvekten må legges på de kostnadene den aktuelle skolen har for å drive sin virksomhet. Jeg ser imidlertid ikke bort fra at det etter omstendighetene også må kunne legges en viss vekt på kostnadene for den enkelte elev. Spørsmålet om kostnadene er «særlig høye» vil således måtte baseres på en sammensatt vurdering. Hvorvidt kostnadene skal karakteriseres som «særlig høye» vil bero på en konkret skjønnsmessig vurdering. Hvilket kostnadsnivå en må opp i er det vanskelig å ha noen formening om. Det er imidlertid rimelig å vurdere kostnadsnivået i forhold til andre skoler med tilsvarende tilbud. Ut fra de opplysninger som foreligger, må det legges til grunn at A's totale kostnader til driften av sin virksomhet ikke er høyere enn det som må anses normalt for å gi et skoletilbud som det foreliggende. Det vises til at kostnadsnivået er det samme eller lavere enn ved andre private skoler som det er naturlig å sammenlikne seg med, og at det er tilnærmet likt den normalsats pr. helårselev departementet legger til grunn i forbindelse med støtte etter privatskoleloven. Dette er så vidt skjønnes heller ikke bestridt fra departementets side. Når departementet likevel har kommet til at kostnadene må anses som «svært høye» i relasjon til forskriften, vil dette bety at alle skoler som ikke er tilskuddsberettigede etter privatskoleloven vil ha driftskostnader som må anses som «svært høye». Det vil igjen få den praktiske konsekvens at skoler som ikke er godkjent etter privatskoleloven bare kan bli godkjent etter utdanningsloven dersom det foreligger et «særlig behov» for utdanningstilbudet. Et slikt resultat samsvarer dårlig med de uttalelser som er gitt i forarbeidene til utdanningsloven §2. På 2 i Ot.prp. nr. 20 (1984-85) heter det således: «Departementet tar sikte på å praktisere bestemmelsen slik at godkjenningsprinsippene harmonerer med de faglige krav som stilles i lov av 6. mars 1970 Om tilskudd til private skoler og tilsvarende bestemmelser i den varslede lov om privat høyskoleutdanning. Bestemmelsen skal likevel ikke oppfattes slik at det er en forutsetning for å få lån og stipend at institusjonen er godkjent for tilskudd etter de respektive lover nevnt ovenfor, men at det vil være tilstrekkelig at skolen kan dokumentere at utdanningen tilfredsstiller de faglige krav etter loven. Som det fremgår, gjøres det klart at godkjenning etter privatskoleloven ikke skal være noen forutsetning for godkjenning som støtteberettiget. Jeg har på denne bakgrunn vanskelig for å kunne se at elever ved skolen kan nektes utdanningsstøtte under henvisning til at skolepengene for den enkelte elev er så høye at skolen ikke oppfyller forskriftens krav om at kostnadene ved lærestedet ikke skal være «svært høge». Jeg har etter dette grunnlag for å si at det «knytter seg begrunnet tvil til forhold av betydning i saken», og jeg ber derfor om at departementet tar saken opp til ny behandling. Somb-1994-30 Utdanningsstøtte til hotellfagutdanning - forskjellsbehandling. A'
|
lovdata_cd_57426
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.704
|
1.0 Krav til vareopplysninger ved merking av fôrmidler framgår av del B. 2.0 Dersom det under omsetning skjer en deling av partiet skal delpartiene også merkes. Det skal i tillegg henvises til det opprinnelige partiet. 3.0 Dersom sammensetningen av et fôrmiddel endres under omsetning, skal den ansvarlige for merkingen sørge for at vareopplysningene endres.
|
lovdata_cd_42923
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.791
|
Disse feltene skal fylles ut av Folketrygdkontoret for utenlandssaker. Felt 6.1 Hvis det svares «Ja» blir det foretatt beregning både etter folketrygdlovens regler og pro rata beregning etter EØS-reglene, og det alternativ som gir høyest beløp velges. Hvis det svares «Nei» blir pensjonen beregnet pro rata etter EØS-reglene. Jf. forordning (EØF) nr. 1408/70 artikkel 46 nr. 2.Felt 6.2 Spørsmålet gjelder om avdøde på tidspunktet for dødsfallet hadde en arbeidsinntekt som tilsvarer en årlig pensjonsgivende inntekt minst så stor som grunnbeløpet. Det er altså spørsmål om avdødes inntekt ved dødsfallet var av en slik størrelse at den omregnet til årsinntekt ville gi et beløp minst så stort som grunnbeløpet. Dette kan ha betydning for retten til å få beregnet teoretisk beløp med fremtidige poengår.Felt 6.3 Her angis år med opptjening i andre EØS-land som skal godskrives som poengår i forbindelse med teoretisk beregning av tilleggspensjon.Felt 6.4 År med poengopptjening i andre EØS-land som oppgis her blir ikke anvendt ved beregning av pro rata beløpet for tilleggspensjon. Jf. forordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 48.Felt 6.5 og 6.6 Feltene gjelder hhv. teoretisk beregning og pro rata beregning av grunnpensjon. Begge feltene skal fylles ut, selv om trygdetiden blir den samme i begge. Samlet trygdetid i andre EØS-land blir høyere i det teoretiske beløp enn i det faktiske beløp (pro rata) dersom det i det teoretiske beløp skal godskrives trygdetid på under ett år opptjent i et annet EØS-land. Jf. forordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 48 nr. 2. Feltet gjelder teoretisk og pro rata beregning av grunnpensjon.Felt 6.7 Feltet er aktuelt når gjenlevende bor i Norge og samlet pensjon fra EØS-land er mindre enn norsk minstepensjon beregnet etter samlet opptjening i EØS-land. Det skal da gis et tillegg etter artikkel 50 i forordning (EØF) nr. 1408/71.Felt 6.8 og 6.9 Feltene er til bruk for alternativ pro rata beregning etter artikkel 49 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Se punkt 3.5 i EØS-rundskrivet Hovednummer 40.Felt 6.10 Her svares «Ja» dersom det er svart «Ja» i felt 6.1 og et annet nordisk land (Sverige eller Island) også beregner grunnpensjon med framtidig trygdetid. Faktisk trygdetid i det andre landet må da oppgis. Felt 6.11 Her svares «Ja» dersom det er svart «Ja» i felt 6.1, vilkårene for framtidige poengår er oppfylt og et annet nordisk land (Sverige, Finland eller Island) også beregner tilleggspensjon med framtidige poengår. Faktiske poengår i det andre landet må da oppgis.Felt 6.12 Hvis det svares «Ja» blir fradraget for forventet inntekt både etter folketrygdlovens regler og pro rata beregning etter EØS-reglene proratisert. Hvis pensjonen inntektsprøves i flere land, skal forventet inntekt proratiseres, jf forskrift av 23.12.93 om pensjonsberegning m.v. i tilfelle som omfattes av EØS-avtalen. Felt 6.13 og 6.14 Disse feltene skal bare anvendes i gamle saker som omregnes etter ny nordisk konvensjon. Dersom bare grunnpensjonen omregnes, blir det forskjellig virkningstidspunkt for grunnpensjon og tilleggspensjon.
|
lovdata_cd_5244
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.524
|
I medhold av lov om havnevesenet av 24. juni 1933, §8b, godkjenner Kystdirektoratet herved Torvefjorden havnestyres vedtak av 27. mai 1980 om tilføyelse til havnereglementet for uthavnen Torvefjorden annet nytt punkt 13 om innskrenket fart i Lundeelven. Under fart i Lundeelva, Søgne kommune (sjøkart nr. 10) skal fartøyer nord for en linje rettvisende øst-vest gjennom sydøstligste punkt på Baaraager, (pos. N 58° 04´45" E 07° 47´42") gå med redusert fart ikke over 3 knop.
|
lovdata_cd_12935
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.456
|
Grenser for Kristiansand havnedistrikt, Vest-Agder. I medhold av §14 annet ledd i lov om havner og farvann av 8. juni 1984 bestemmer Fiskeridepartementet 10. juni 1987:
|
lovdata_cd_47434
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.911
|
Sammendrag: Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §10-9 §10-13. Vi viser til brev 30. august 2001. 1. Lovavdelingen er enig i konklusjonen i notat 22. mai 2001 fra advokatfirmaet Thommessen Krafting Greve Lund om at aksjeloven og allmennaksjeloven §10-9 annet ledd siste punktum kun krever at revisor skal bekrefte at midlene er mottatt av selskapet. 2. I brevet 30. august spørres det videre om "hva foretaket kan gjøre for å rette opp forholdet dersom formalreglene ikke er fulgt". Vi må her nøye oss med følgende merknader, uten at vi har anledning til å gå inn på spørsmålet i full bredde: Dersom særskilt konto ikke skal opprettes ved kapitalforhøyelser i aksjeselskaper, må det fastsettes i "generalforsamlingens beslutning om kapitalforhøyelse", jf. aksjeloven §10-13 annet ledd. Dersom selskapet også ønsker å benytte de innbetalte beløpene før kapitalforhøyelsen er registrert, må også det fastsettes særskilt i generalforsamlingens beslutning, jf. aksjeloven §10-13 annet ledd. Ordlyden i aksjeloven §10-13 annet ledd åpner ikke for at generalforsamlingen etter at beslutningen om kapitalforhøyelse er truffet, kan reparere manglende innbetaling på særskilt konto ved å treffe en ny beslutning om at regelen i aksjeloven §10-13 første ledd ikke vil bli fulgt. Aksjeloven §10-13 annet ledd er i forarbeidene begrunnet med at det "særlig i mindre aksjeselskaper kan være behov for å få tilgang til det innbetalte straks av hensyn til finansiering av prosjektet", jf. NOU 1996:3 side 168 annen spalte. Aksjelovutvalget understreker samme sted at en slik unntaksregel er mindre betenkelig i aksjeselskap fordi forholdene er mer oversiktlige enn i allmennaksjeselskaper, slik at tegnerne lettere kan skaffe seg oversikt over risikoen ved å betale. Likevel understreker Aksjelovutvalget at forutsetningen for å benytte unntaksregelen er at "aksjetegnerne får informasjon om dette slik at de kan vurdere den risiko de derved påtar seg", jf. NOU 1996:3 side 168 annen spalte. Disse uttalelsene taler for at unntaksadgangen etter aksjeloven §10-13 annet ledd er begrenset til tidspunktet for generalforsamlingens beslutning om å forhøye aksjekapitalen, og Lovavdelingen legger til grunn at aksjeloven §10-13 annet ledd ikke gir adgang til å fatte en slik beslutning på et senere tidspunkt. Allmennaksjeloven inneholder ingen tilsvarende unntaksadgang som i aksjeloven §10-13 annet ledd. JDLOV-2001-7596 Sammenslutningsrett Aksjeloven og allmennaksjeloven §6-19.
|
maalfrid_6479b3a8ab39b84eac9f64313cf58c2f7aef095c_19
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.687
|
være positivt for økosystemet. Enkelte korte strekninger kan derfor tynnes for å slippe lys ned mot undervegetasjonen, mens andre strekninger bør stå urørt tilbake. Generelt krever vannforekomster med store miljøverdier en bredere sone. Det samme gjelder kantsoner som ligger i terreng med sterk helning. Også kantsoner i terreng med finkornete jordmasser krever bredere soner pga. erosjonsfare. Det er tillatt å beite i kantvegetasjonen. Dersom dette gir fare for tråkkskader som fører til økt avrenning eller erosjon, bør det vurderes om dyr skal gjerdes ute fra selve vannresipienten i de mest sårbare områdene. Hard beiting av kantvegetasjon vil ødelegge renseeffekten. Dersom kantvegetasjonen ligger ved en drikkevannskilde, kan det være egne bestemmelser av hensyn til beiting og jordbruksaktivitet i nedslagsfeltet, hjemlet i drikkevannsforskriften § 4. Bjørkli, T. & Wiseth, B. 2018. Ta vare på kantvegetasjonen! Vann 53, 235-237. Blankenberg, A-G. B., Skarbøvik, E. & Kvernø, S. 2017. Effekt av buffersoner – på vannmiljø og andre økosystemtjenester. NIBIO Rapport Vol 3, nr. 14, 72 s. Husby, M. 2012. Fugl på Langøra sør, Stjørdal kommune. HiNT Utredning nr. 140. Skarbøvik, E., Martinsen, S., Blankenberg, A.-G. B. & Isdahl, C.R. 2018. Treplanting langs vann i jordbruksområde. Overlevelse av trær og grunneieres erfaringer. Våler kommune i Østfold (Vannområde Morsa). NIBIO Rapport Vol 4, nr. 30, 45 s. 17 https://lovdata.
|
lovdata_cd_48823
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.848
|
Forskrifter for opplag av norske fartøyer over 1.000 br.reg.tonn og for utenlandske fartøyer i norske indre farvann. Fastsatt av Fiskeridepartementet 10. juli 1975 i medhold av lov av 24. juni 1933 nr. 8 om havnevesenet §18a, jfr. kgl.res. av 23. mai 1975. Endret 30 des 1993 nr. 1362. §1. Disse forskrifter gjelder for norske fartøyer over 1.000 br.reg.tonn og for utenlandske fartøyer. Det gjøres ingen endringer i de bestemmelser som gjelder for norske fartøyer under denne grense. §2. Opplag av fartøy kan ikke skje uten etter tillatelse av vedkommende myndighet. Innenfor et havnedistrikt bestemmer vedkommende kommunal havnemyndighet om tillatelse skal gis. Ved opplag utenfor et havnedistrikt avgjøres søknaden av Kystdirektoratet. Fartøy som forsøkes lagt opp uten at tillatelse er gitt, kan vises bort. §3. (Opphevet ved forskrift 30 des 1993 nr. 1362.) §4. Søknad om tillatelse til opplegg av fartøy stiles til vedkommende myndighet. Når det søkes om opplegg av fartøy utenfor havnedistrikt sendes søknaden gjennom vedkommende kommunale havnemyndighet. a) Opplysninger om fartøytype, fartøynavn og kallesignal for fartøyets radiostasjon. 3. at nabovarsel etter granneloven er gitt, dersom dette er påkrevet. c) Skisse over ankringsstedet med ankringsposisjonen angitt på vedlagt utsnitt av vedkommende sjøkart. d) Beskrivelse og karakteristikk av de faste fortøyninger med styrkeberegninger og eventuelt også med geotekniske beregninger om nedsettingsstedet. e) For utenlandske fartøyer skal dessuten søknaden inneholde navn og adresse på rederens faste representant i Norge under opplaget. §5. For opplaget gjelder ellers følgende regler: 1. Forholdet til de lokale myndigheter på land må være ordnet før fartøyets ankomst. 2. Fartøyet legges opp i samråd med kommunal havnemyndighet og losoldermann under veiledning av statslos ved innseiling, manøvring, ankring og fortøyning. Etter samråd med fartøyets fører kan fartøyet forlanges ballastet. 3. Fartøyet må være forsvarlig fortøyd overensstemmende med god sjømannsskikk, hensyn tatt til stedets beskaffenhet. 4. Fartøyets fortøyninger må vedlikeholdes. Det kan påbys skiftet ut med rimelig varsel. Tilleggsfortøyninger kan påbys. 5. Fartøyer som ligger langs siden av hverandre avfendres. Det skal ordnes med forsvarlig adkomst til fartøyet. 6. Fartøyets maskineri skal holdes vedlike. Fartøyets eksteriør kan påbys holdt vedlike. 7. Det skal føres foreskrevne lys og signaler for ankerligger, dersom Sjøfartsdirektoratet ikke annerledes bestemmer i henhold til §2 i særskilte sjøveisregler for norsk innenlands farvann av 3. mars 1965. I tillegg kan forlanges at deler av skipets sider skal belyses i mørke eller usiktbart vær. 8. Øvrige lys ombord ordnes slik at de ikke blender sjøverts trafikk. 9. Sikkerhetsforskrifter for visse arbeider på fartøy med tank for olje m.v. får anvendelse ved opplag av fartøyer etter disse forskrifter. 10. Det skal være ordnet vakthold tilstrekkelig til å ivareta alminnelig sikkerhetstiltak. Oppgave over vaktmannskapet - antall, grad og navn, skal meddeles vedkommende havnefogd ved opplegget. 11. Televerkets forskrifter om bruk av telekommunikasjonsanlegg i havn eller under oppankring skal følges. 12. Olje og/eller oljeblandet vann skal ikke pumpes ut. Alle forholdsregler skal tas mot at olje og/eller oljeblandet vann slipper ut, særskilt fra lasteseksjon, dekk, maskineri, rennestener, lensebrønner. 13. Alt avfall fra arbeid ombord skal tas vare på særskilt og leveres i land etter avtale med vedkommende myndighet. Avfall fra bysse, messe, stores m.v. skal leveres i land etter avtale. Er fartøyet utstyrt med lukket toalettsystem skal dette brukes. Eventuelt forbrenningsanlegg for avfall opereres slik at mulig røyk og stank m.v. blir til minst mulig gene for omgivelsene. 14. Dersom fartøyet ligger i nærheten av tettbebyggelsen eller ved friluftsområder i den tid de er i bruk, skal man mest mulig unngå å utføre arbeider ombord dersom disse medfører støy, larm, røyk m.v. som generer omgivelsene. Ved opplag i nærheten av tettbebyggelse skal slike arbeider utføres i den arbeidstid som er vanlig i land. Hvor det anses påkrevd, kan vedkommende myndighet forlange at det til fartøyet skal føres elektrisk strøm fra land. Utstyr anskaffes og installasjoner gjøres for fartøyets regning. 15. Dersom fartøyets vedkommende ikke sørger for å overholde bestemmelser av vesentlig betydning for fartøyets sikkerhet, eller av betydning for andre trafikkerende, eller det fra fartøyet finner sted forurensing i betydelig omfang, kan vedkommende myndighet forlange at fartøyet skal bryte opplaget. Det skal på forhånd gis vedkommende fartøys representant varsel med opplysning om at de påklagede forhold må være rettet innen en rimelig frist. Dersom forholdet etter utløpet av fristen ikke er tilfredsstillende ordnet, skal fristen ikke forlenges uten at det foreligger særlige grunner som har hindret utførelsen. Fartøyet kan deretter beordres fjernet fra opplaget. Dersom rederen tross varsel til rederiets representant ikke tar skritt til å fjerne fartøyet, kan flytting skje etter tiltak fra havnemyndighetene, som har tilbakeholdsrett i fartøyet til dekning av utgifter forbundet med fartøyets flytting og senere sikring. 16. Tillatelse til opplegg er tidsbegrenset og gjelder for 1 år om gangen. Senest 2 måneder før tillatelsen utløper må rederen eller hans representant skriftlig søke om fornyet opplagstillatelse. Dersom fartøyet ikke forlater opplaget etter at opplagstiden er utløpt, kan havnemyndighetene besørge fartøyet flyttet, jfr. pkt. 15 in fine. 17. Reder/agent skal gi melding til havnemyndighetene og til nærmeste Skipskontrollstasjon så snart det er bestemt at opplag skal brytes, og i så god tid før at eventuell besiktigelse kan foretas. 18. Ved avgang fra opplagsplass skal ansvarshavende på vegne av reder/agent sørge for at fartøyets plass er ryddet for fortøyninger. Fortøyningswirer og ankerkjettinger skal tas inn, ankre skal heves. Dersom fartøyets ankomst eller avgang gjør skifting av fortøyninger for annet fartøy nødvendig, skal representanter for vedkommende rederier avtale hvorledes utgiftene skal dekkes. Havnemyndighetene er uten ansvar for slike utgifter. Alt oppryddingsarbeid etter oppholdet skjer for fartøyets regning. Dersom fartøyet ikke på tilfredsstillende måte sørger for rydding, kan det pålegges å stille sikkerhet med et passende beløp for oppryddingsomkostningene. 19. Tiltak for å etterkomme pålegg fra vedkommende myndighet bekostes av fartøyet og skjer for dets regning. 20. Ved bruk av fortøyningsinnretninger m.v. som er anbragt ved offentlig foranstaltning, betales avgift etter særlige satser, som er stadfestet av vedkommende departement, til vedkommende havnekasse eller kommune. (Jfr. lov om havnevesenet §40.) 21. Dersom noen av foranstående bestemmelser blir overtrådt, straffes vedkommende reder/agent med bøter, jfr. straffelovens §339, 2, dersom forholdet ikke rammes av strengere straffebestemmelser. 22. Foranstående bestemmelser kan i særlige tilfelle fravikes av vedkommende havnemyndighet. §6. Fartøy som allerede ligger i opplag og som går inn under disse bestemmelser, må innen 1. november 1975 søke vedkommende myndighet om fortsatt opplagstillatelse. §7. Disse forskrifter trer i kraft med virkning fra 1. august 1975.
|
lovdata_cd_8627
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.715
|
2. Beiting og sanking av bær og matsopp. 3. Drift av skogen i eksisterende plantefelt med de begrensninger som følger av, eller har hjemmel i lov om skogbruk og skogvern. Treslagsskifte og tiltak som er nevnt i pkt. IV.3. er forbudt. 6. Vedhogst etter plan godkjent av forvaltningsmyndigheten.
|
lovdata_cd_26168
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.607
|
1. Jakttidene for elg, hjort og kanadagås i Modum kommune fastsettes slik: Elg: fra og med 5. oktober til og med 31. oktober. Hjort: fra og med 10. september til og med 29. november. Kanadagås: fra og med 10. august til og med 23. februar. 2. Forskriften trer i kraft straks og gis varighet til 31. mars 2007.
|
lovdata_cd_51474
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.862
|
Tivoliinnretninger skal kontrolleres og prøves før det gis sikkerhetsmessig godkjenning, etter større reparasjoner, etter ombygninger og utskiftinger, og etter ulykker. Sikkerhetskontroll kan også foretas under drift med de intervaller som vedkommende myndighet til enhver tid bestemmer. Det kan også foretas sikkerhetskontroll ved stikkprøver av anlegg i drift. Den som har utført sikkerhetskontroll, kvitterer i loggboka og gjør anmerkninger om eventuelle uregelmessigheter og feil. Oppdager han feil eller mangler av betydning for personsikkerheten, kan han straks sette innretningen ut av drift med pålegg om utbedring innen fastsatt frist. I slike tilfelle skal eieren rapportere til vedkommende myndighet om den utbedring som er foretatt, før innretningen igjen settes i drift.
|
maalfrid_a011cc113a06e6449a51741ebd0f5f2373b326e7_70
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.673
|
fagfolk som er tilknyttet læringstilbudet de leter etter. Nasjonalt Kompetansesenter for læring og mestring er organisert i Oslo universitetssykehus HF. Les mer: www.mestring.no Universell utforming er en formgivnings- og planleggingsstrategi som har likestilling som et viktig element i fysisk og annen utforming av samfunnet. Den handler om at produkter, bygninger, utemiljøer og kommunikasjonsmidler skal være utformet slik at alle kan bruke dem. Ideen bak universell utforming er at tilgjengelighet for personer med nedsatt funksjonsevne ikke skal være særløsninger, men skal være innarbeidet i de generelle løsningene. Les mer: • www.lovdata.no, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven, spesielt §§ 9 til 12 Skatteloven har flere bestemmelser om særfradrag i alminnelig inntekt. Bestemmelsene om særfradrag omfatter særfradrag for uførhet og lettere nedsatt ervervsevne, samt særfradrag for usedvanlig store kostnader ved sykdom. Bestemmelsen om særfradrag for sykdomskostnader er opphevet fra og med inntektsåret 2012. Stortinget har vedtatt en overgangsregel om å fase ut særfradraget for store sykdomskostnader over en periode på 3 år. Fra og med inntektsåret 2015 faller ordningen med særfradrag for store sykdomskostnader helt bort. Det kan kun kreves særfradrag for store sykdomskostnader hvis en tidligere har fått særfradrag for sykdomskostnader ved ligningen både for 2010 og 2011. Fra og med 2012 har en ikke krav på særfradrag for utgifter til • tannlege- og tannpleierhjelp • påbygging, ombygging og tilpasning av bolig og uteområde, herunder fritidsbolig, garasje mv.
|
lovdata_cd_5356
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.934
|
Formålet med fredningen er å bevare en vel utviklet og tilnærmet urørt bøkeskogbestand, med tilhørende dyreliv.
|
lovdata_cd_29492
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.797
|
1. For skilt og reklameinnretninger legges følgende definisjoner til grunn: Skilt: Informasjon unntatt produktinformasjon. Reklame: 2. Innen Hamar kommune skal skilt, reklameinnretninger o.l. godkjennes av kommunen før de settes opp. Ved avgjørelsen av om godkjenning skal gis, skal det tas hensyn til om innretningen vil virke skjemmende eller sjenerende, eller er til fare for omgivelsene. Dersom det kan skje uten hinder av tillatelse som er gitt for et bestemt tidsrom, kan kommunen gi pålegg om å fjerne eller endre enhver innretning som nevnt i første ledd, når den etter kommunens skjønn strider mot ovennevnte hensyn. 3. Skilt og reklameinnretninger skal ha moderat størrelse, utforming og farge og harmonere med bygningen og miljøet forøvrig. Uthengsskilt skal ikke ha større bredde enn 1,0 m. På fredede og bevaringsverdige bygninger eller miljøer skal skilt og reklameinnretninger ikke være større enn 0,6 m2. 4. I næringsbygg som inneholder flere virksomheter, skal skiltene samles i en avgrenset del av fasaden eller på oppslagstavle. Denne kan være frittstående. Virksomhet i lokaler med fasade langs fortau eller gate med egen inngang kan ha egne skilt. Antall skilt kan økes dersom virksomheten disponerer flere fasader på eiendommen langs fortau eller gate, og der det er naturlig å sette opp skilt mot disse. Skiltene skal som hovedregel plasseres ved innganger. 5. Reklameinnretninger på bygninger skal plasseres på veggflater og tillates ikke plassert på møne, takflater eller gesims. 6. Gesimser utformet som lysende kasser tillates ikke. 7. Skilt og reklameinnretninger tillates ikke plassert på støyskjermer og gjerder i grensen mot offentlig areal. 8. Følgende skilt og reklameinnretninger er ikke tillatt: 9. Før godkjennelse gis kan kommunen forlange at det utarbeides en samlet plan for skilt og reklameinnretninger for hele bygningen. Dette kan også forlanges for parkeringsanlegg, terminalområder, torg, idrettsanlegg o.l. 10. På boligeiendom, i boligstrøk og i områder regulert til offentlig park og friområder og naturreservater, tillates ikke reklameinnretninger. 11. Lyskasser til skilt og reklame tillates bare når de er inntrukket og utgjør en del av fasaden. 12. Uthengsskilt på bygninger o.l. må ha vertikal avstand på min. 2,50 m til gate, fortau og veg. 13. For skilt og reklameinnretninger som bare skal plasseres mindre enn 2 måneder, og som er tilknyttet festivaler, idrettsarrangement o.l. kan man lempe på vedtektenes og retningslinjenes krav. Vedtektene trer i kraft fra 10. januar 1994. (II 1993 734)
|
lovdata_cd_60457
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.809
|
I denne melding inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. mars - 30. april 1993. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. - Forskrift av 4. mars 1993 om endring av forskrift av 13. - Forskrift av 25. mars 1993 om endring av forskrift av 2. - Opphevelse av 30. I denne meldingen inntas nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter som er gitt i tiden 1. mars - 30. april 1993. Eventuelle ytterligere forskrifter gitt i dette tidsrom vil bli tatt med i senere meldinger. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §50 annet ledd a annet avsnitt annet punktum. Denne forskrift gjelder skattemessig verdsettelse av beholdning av bøker hos bokforlag og bokhandlere som følger bestemmelsene om lagerhold i Bransjeavtalen mellom Den norske Bokhandlerforening og Den norske Forleggerforening. Forskriften omfatter bare bøker som kan omsettes i siste ledd uten merverdiavgift, jf. forskrift av 20. desember 1969 nr. 2 om gjennomføring av avgiftsfritaket på bøker. Bokhandlere kan ved verdsettelsen av beholdningen av bøker ha ett eksemplar av hver tittel nedskrevet til kr 0. Forlagenes beholdning av bøker som er eldre enn 3 år, kan verdsettes til kr 0. Ved vurderingen av om en bok er eldre enn tre år, skal siste trykningsår for tittelen legges til grunn. Utgivelser med vesentlig enklere eller vesentlig dyrere utstyr regnes som ny tittel i forhold til ordinær utgave. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §4-4 nr 3 tredje punktum og nr 6, jf Finansdepartementets delegeringsvedtak av 9. desember 1992 nr 1040. Skattytere som skal beskattes i Norge for andel i utenlandsk selskap mv som omfattes av selskapsskatteloven §6-1, skal fylle ut og levere «Alminnelig næringsoppgave 1» med vedlegg. Hvis flere norske skattytere deltar i samme selskap, skal det leveres selskapsoppgave, deltakeroppgave og oppgave over individuelle poster ved overgangen til nettoligning. Som vedlegg til selskapsoppgaven skal det leveres en felles næringsoppgave for samtlige norske deltakere. Årsregnskapet i det utenlandske selskap mv skal omregnes til norske kroner og overføres til næringsoppgaven med den forholdsmessige andel som refererer seg til de norske deltakere. Næringsoppgaven for øvrig skal fylles ut i samsvar med norske skatteregler. Valutakursen ved inntektsårets utgang legges til grunn. Er det utenlandske selskapet mv regnskapspliktig etter intern rett i det land det er hjemmehørende, skal selskapets årsoppgjør vedlegges. Skattytere som skal beskattes i Norge for andel av overskudd i norsk-kontrollert aksjeselskap mv hjemmehørende i lavskatteland etter selskapsskatteloven §7-2, skal fylle ut og levere «Alminnelig næringsoppgave 2». Næringsoppgaven skal omfatte hele selskapets virksomhet. For øvrig gjelder reglene i §1 annet og tredje ledd tilsvarende. Utfylt næringsoppgave mv skal leveres Sentralskattekontoret for storbedrifter innen utgangen av mars året etter inntektsåret. For inntektsåret 1992 er fristen utgangen av april 1993. Deltakere i norsk-kontrollert aksjeselskap mv hjemmehørende i lavskatteland som i medhold av overgangsregelen gitt forskrift av 9. desember 1992 nr. 1041, vil kreve at reglene i selskapsskatteloven kapittel 7 skal komme til anvendelse fra og med inntektsåret 1992, må fremsette slikt krav innen utgangen av april 1993. Fastsatt av Finansdepartementet med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §50 annet ledd a siste avsnitt. Verpehøner anskaffet i 1991 eller tidligere og som ikke er realisert før utløpet av 1992, kan ved ligningen for inntektsåret 1992 verdsettes til statusverdi ved utløpet av inntektsåret 1991. Denne forskrift trer i kraft straks og gjelder med virkning for inntektsåret 1992. I forskrift av 13. januar 1993 nr. 20 om oppregulering av inngangsverdi og kostpris i henhold til overgangsregel til skatteloven §43 annet ledd g og §43 femte ledd gjøres følgende endringer: §1-3 nr. 2 b skal lyde: §1-5 oppheves. §1-9 nr. 2 skal lyde: Overprøving kan foretas av en takstmann som ligningskontoret og den som har krevet takst har godkjent på forhånd. Dersom partene ikke kan bli enige om en takstmann eller dersom den takst som kreves overprøvet har en verdi over kr 5.000.000, foretas overprøving av tre takstmenn. Skattyter og ligningskontoret velger hver ett medlem til takstutvalget. Disse oppnevner sammen en leder. I mangel av enighet oppnevnes lederen av vedkommende herreds- eller byrett. Takstutvalget treffer avgjørelse i fulltallig møte ved stemmeflertall. Er det ikke flertall for noe alternativ avgjøres resultatet etter det alternativ som subsidiært ville ha fått flest stemmer. I forskrift av 2. juni 1993 nr. 427 til utfylling og gjennomføring av reglene om fastsettelse av personinntekt i skatteloven fjerde kapittel gjøres følgende endring: §5-11 første ledd annet, tredje og nytt fjerde punktum skal lyde: Slik avtale kan bare inngås for driftsmidler i saldogruppe e-h, jf. skatteloven §44 A-2 første ledd og for ikke-avskrivbar eiendom. For driftsmidler i saldogruppe a-d, jf. skatteloven §44 A-2 første ledd, kan det likevel inngås avtale om at tidligere startavskrivninger og nedskrivninger med anvendte avsetninger etter distriktsskatteloven de siste 5 år, helt eller delvis skal kunne tillegges skattemessige verdier ved beregning av kapitalavkastningsgrunnlaget. Videre kan det inngås avtale om at skattemessig verdi av ervervet forretningsverdi på saldogruppe b tillegges realisasjonsvederlag som er nedskrevet på saldoen. Fastsatt av Skattedirektoratet med hjemmel i lov av 13. juni 1980 nr 24 om ligningsforvaltning (ligningsloven) §4-4. Forskrift av 14. desember 1976 om innsendelse av årsoppgjør som vedlegg til selvangivelsen for deltakere i kommandittselskaper oppheves. SKM-1993-24 Forskuddstrekk i naturalytelser. Ny forskrift gjeldende fra 1.
|
lovdata_cd_8432
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.526
|
Reservatet omfattar delar av gnr./bnr. 20/1 og 20/2. Det freda arealet er omlag 170 dekar. Grensene for naturreservatet er teikna inn på det kartet i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet januar 1983. Fredingsreglane og kartet blir oppbevarte i Kvinnherad kommune, hjå fylkesmannen i Hordaland og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_59361
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Forskrift om regulering av fisket etter norsk vårgytende sild i 2005. Fastsatt av Fiskeri- og kystdepartementet 22. desember 2004 med hjemmel i lov 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v. §4, §5, §9, §11, §25 og §45 og lov 26. mars 1999 nr. 15 om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) §21, jf. delegeringsvedtak 11. februar 2000 nr. 99. Endret 27 feb 2005 nr. 195 (forskriften gjengitt i sin helhet etter endringene). Det er forbudt for norske fartøy å fiske og lande norsk vårgytende sild i 2005. Uten hensyn til forbudet i §1 kan norske fartøy som omfattes av bestemmelsene i denne forskrift fiske og lande 578.500 tonn norsk vårgytende sild i Norges indre farvann, sjøterritorium og økonomiske sone nord for 62° N, i internasjonalt farvann og i fiskerisonen ved Jan Mayen på de vilkår som er fastsatt i denne forskrift. Av totalkvoten avsettes 750 tonn til agn. Med «sild» forstås i denne forskrift norsk vårgytende sild med mindre noe annet er fastsatt. Med «fiske og lande» forstås i denne forskrift at vedkommende fartøy som har adgang til å delta, tar utseiling til feltet, fisker med eget redskap og fører selv fangsten til fiskemottaket eller til førings- eller kjøperfartøy når slik adgang følger i medhold av §20 og §29. Landing omfatter lossing og utstedelse av pliktig landings- eller sluttseddel. For fartøy som ikke selv kan føre fangst, for fartøy som må låssette eller som deltar i et eventuelt låssettingsfiske, skjer landing ved opptak fra lås/pose i sjøen til førings-/kjøperfartøy. Ved opptak veies kvantumet, og førings-/kjøperfartøy og fisker utsteder pliktig landings- eller sluttseddel. Med «lastekapasitet» forstås i denne forskrift fartøyets samlede lastekapasitet regnet ut fra de rom og tanker som kan nyttes til føring av løsført fangst. Fryserom som også kan nyttes til løsført råstoff regnes med i fartøyets lastekapasitet for løsført fangst. 10 hl svarer til 1 m3 lasteromvolum etter denne forskrift. Med «partråling» forstås i denne forskrift at fartøyene i partrållag må fiske med samme redskap, og dra med inntil 2 wirer i hver sin vinge av trålredskapet. Det er ikke tillatt å nytte tråldører under partråling i henhold til denne forskrift. Fartøy med ringnottillatelse kan delta. Fartøy med ringnottillatelse som nevnt i §4 kan fiske og levere inntil 301.301 tonn. Ringnotfartøy som har adgang til å delta tildeles fartøykvoter med utgangspunkt i følgende basiskvoter: 1.500 hl + 40% av konsesjonskapasiteten fra 0 - 4.000 hl30% av konsesjonskapasiteten fra 4.000 - 6.000 hl20% av konsesjonskapasiteten fra 6.000 - 10.000 hl10% av konsesjonskapasiteten over 10. Basiskvoten blir omregnet til tonn ved at 1 hektoliter = 0,1 tonn (100 kilo). Kvoten til det enkelte fartøy fremkommer ved å multiplisere basiskvoten for vedkommende fartøy med den faktoren Fiskeridirektoratet fastsetter. Fiskeridirektoratet kan endre denne faktoren. Fartøy med tillatelse til å fiske norsk vårgytende sild med trål kan delta. Fartøy med tråltillatelse som nevnt i §7 kan fiske og levere inntil 59.572 tonn. Fartøy som har adgang til å delta, tildeles fartøykvoter med utgangspunkt i følgende basiskvoter: Kvoten til det enkelte fartøy fremkommer ved å multiplisere basiskvoten for fartøyet med den faktoren Fiskeridirektoratet fastsetter. Fiskeridirektoratet kan endre denne faktoren. Ved beregning av fartøyets basiskvote gjelder tonnasje i henhold til Skipskontrollens målebrev/identitetsbevis utstedt senest 31. desember 1998. Ved eierskifte nyttes bruttotonnasje per nevnte tidspunkt for det fartøy reder hadde konsesjon på ved årets begynnelse eller tidligere. Det er forbudt å fiske sild med trål i Norges indre farvann og innenfor 4 mil fra grunnlinjene i Nordland fylke i følgende perioder: Fra og med 1. januar til og med 30. april mellom kl. 1800 og kl. 0800. Fra og med 1. oktober til og med 31. desember mellom kl. 1800 og kl. 0800. Fiskeridirektoratet region Nordland kan dispensere fra nattforbudet for bestemte områder og i bestemte tidsrom. Uten hensyn til forbudet i §21 kan to fartøy som partråler fordele kvantumet på de samme to fartøy ved landing på følgende vilkår: 1. Fartøyene må være skriftlig påmeldt som partrållag til Norges Sildesalgslag før fisket tar til. 2. Fangst som tas i forbindelse med partråling skal deles med minimum 20% av fangsten per levering til det ene fartøyet. 3. Ved innmelding av fangst til Norges Sildesalgslag og ved landing skal det gis oppgave over at fangsten er tatt som partrållag. Oppgavene skal angi hvilke to fartøy som har partrålt. 4. Et fartøy kan ikke dele fangst med mer enn ett annet fartøy i løpet av 2004. Fiskeridirektoratets regionkontor kan kreve at fartøy som meldes som partrållag fremstiller seg for godkjenning. Fiskeridirektoratet er klageinstans. Fartøy som fyller vilkårene for adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter norsk vårgytende sild i 2005 kan delta. Fartøy som utøver fiske ved lysing, skal ha særskilt lysebåt. Fartøy i kystfartøygruppen kan fiske og levere inntil 216.877 tonn. Av gruppekvoten avsettes 2.000 tonn til fartøy som fisker sild kun med landnot eller garn i medhold av §7 i forskrift 26. november 2004 nr. 1509 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter norsk vårgytende sild i 2005. Fartøy med deltakeradgang kan fiske og lande følgende kvanta sild: Hjemmelslengde Kvotestige Fartøykvoter (tonn) Fartøy under 7. Fartøy som har adgang til å delta i medhold av §7 i forskrift 26. november 2004 nr. 1509 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter norsk vårgytende sild i 2005, kan ikke ha en høyere kvote enn summen av 6 kvoteenheter. Fartøy som fører egen fangst er begrenset av en kvote på 150 tonn losset kvantum per tur. Leveringer over 150 tonn losset kvantum per tur vil bli inndratt og belastet fartøyets eventuelt gjenstående kvote. Fartøy som ved utskifting eller ombygging får endret sin faktiske lengde, får sin kvote beregnet etter lengde ført i merkeregisteret senest 31. desember 2001, eller godkjent målebrev datert senest samme dato. Fiskeridirektoratet kan stoppe kystfartøygruppens fiske til mel, olje, fôr eller agnsalg. Fiskeridirektoratet kan fastsette bestemmelser om antall garn som kan benyttes per fartøy, og for øvrig sette vilkår om utforming av fiskeredskap. Uten hensyn til forbudet i §21 kan 2 - to - notfartøy i kystfartøygruppen som er skriftlig påmeldt gå sammen om kast og fiske inntil 1.000 tonn sild. Sild som holdes i not på siden av fartøyet blir ikke ansett som låssatt. Kvantum ut over 1.000 tonn må det enkelte fartøy fiske og lande alene. For øvrig gjelder følgende vilkår: 1. Det enkelte fartøy som skal delta i samfiske må være godkjent av Fiskeridirektoratets regionkontor. 2. Ingen kan gå sammen om kast uten på forhånd å være skriftlig påmeldt til Norges Sildesalgslag for samfiske til låssetting. Ved påmelding må samfiskerne utpeke en av deltakerne som ansvarshavende. 3. Fiskere som har gått sammen om kast plikter å oppgi alle nødvendige opplysninger om deltakende fartøyer, eiere, registreringsmerke, ansvarshavende, nøyaktig fangststed osv. til salgslaget. 4. Fartøy kan bare delta i 1 - ett - samfiskelag per kalenderår. 5. Fartøy som har deltatt i direktehåvingsfiske, kan ikke delta i samfiske i samme kalenderår, med mindre fartøyet har minst 50% igjen av egen kvote. 6. Samfiskere plikter å føre daglig tilsyn med låset frem til fangsten er levert. Bruket skal merkes på forsvarlig måte med minimum en blåse fra hver enkelt deltaker. Adgangen til å gå sammen om kast gjelder ikke i sperrede områder med puljevis innseiling. Fiskeridirektoratets regionkontor avgjør om samfiske kan utøves og hvorledes samfiske kan utøves i sperrede områder med puljevis innseiling. Øvrige bestemmelser om godkjenning, utøvelse, kontroll mv. gjelder også ved samfiske. Fiskeridirektoratet kan endre samfiskekvantumet ved endring av kvotene. Kystfartøy som selv fører fangsten, kan lande den direkte til førings- eller kjøperfartøy. Slik landing kan bare skje ved kai i havner med fiskemottak som tar i mot norsk vårgytende sild. Fiskeridirektoratets regionkontor kan tillate landing andre steder enn det som følger av første ledd. Fiskeridirektoratet er klageinstans. §22. Midlertidig tillatelse til å benytte annet fartøy (leiefartøy) Fiskeridirektoratets regionkontor kan ved forlis og havari som medfører vesentlig driftsavbrudd gi midlertidig tillatelse til å benytte annet fartøy i fisket. Fiskeridirektoratets regionkontor kan fastsette nærmere vilkår for slik tillatelse, herunder at høvedsmannen samt hele eller deler av mannskapet skal delta i fisket med leiefartøyet. Det må nyttes leiefartøy fra samme fartøygruppe. Det kvantum som kan fiskes med det enkelte fartøy kan ikke overføres til annet fartøy. Det er også forbudt å motta og å lande fangst som er fisket av et annet fartøy. Uten hensyn til forbudet i første ledd, kan Fiskeridirektoratets regionkontor gi tillatelse til overføring av fangst dersom vedkommende fisker med fartøyet befinner seg på feltet på opptakstidspunktet, er utrustet, egnet og bemannet for fisket og godkjent. En eventuell overføring må skje på de betingelser Fiskeridirektoratets regionkontor fastsetter. Det kan ikke gis tillatelse til overføring av fangst som er tatt om bord. Uten hensyn til forbudet i første ledd, kan ringnotfartøy og trålere utenfor sperrede områder overføre fangst fra notkast/slep seg i mellom. Det er ikke tillatt å overføre fangst som er tatt om bord. Fiskeridirektoratet kan fastsette hvilken bifangst av sild som kan tas i andre fiskerier og gi tillatelse på nærmere vilkår for omsetning av sild tatt som bifangst. Uten hinder av forbudet i §1 kan det i forbindelse med brislingfisket tas inntil 50% sild som bifangst regnet etter rommål. Ved fiske etter sild med trål, snurrevad eller not er det forbudt å ha bifangst av torsk, hyse og sei. Det er forbudt å slippe fangst som er død eller døende og å kaste ut fangst eller fiskeavfall. Er sild forsettlig eller uaktsomt dumpet, eller er det på andre måter forårsaket neddreping av sild, kan Fiskeridirektoratets regionkontor fatte vedtak om en forholdsmessig avkorting av kvoten. Fiskeridirektoratet er klageinstans. Fiskeridirektoratets regionkontor kan gjøre unntak fra forbudet i første ledd, eller påby opptak av fangst. Fiskeridirektoratet er klageinstans. §26. Stopp i fisket mv. Fiskeridirektoratet kan stoppe fisket selv om det enkelte fartøy ikke har fisket hele kvoten, og fastsette unntak fra stoppen. Fiskeridirektoratet kan fastsette bestemmelser om åpningstider og tidsrom for fiske etter sild for de forskjellige fartøy- og redskapsgrupper. Dette gjelder også fiske etter sild i andre lands soner. Ved sildefiletproduksjon er omregningsfaktoren 2,0 slik at 1 tonn sildefilet blir avregnet med 2 tonn rund sild på fartøykvoten. Ved silderognproduksjon er omregningsfaktoren 9,0 slik at 1 tonn silderogn blir avregnet med 9 tonn rund sild på fartøykvoten. Ved produksjon av hel, saltet sild er omregningsfaktoren 1,0 slik at 1 tonn hel, saltet sild blir avregnet med 1 tonn rund sild på fartøykvoten. Ved produksjon av hodekappet, saltet sild er omregningsfaktoren 1,2 slik at 1 tonn hodekappet, saltet sild blir avregnet med 1,2 tonn rund sild på fartøykvoten. Summen av alle leverte produkter, inklusive biprodukter, må ikke overstige fartøykvoten. Levering av biprodukt må kontrolleres av Fiskeridirektoratets regionkontor, og føres særskilt på sluttseddelen. Med «biprodukt» menes i denne paragraf avfall/avskjær og hel sild som er utsortert fra sjøproduksjon av silderogn. Uten hensyn til forbudet i §1, er det innenfor grunnlinjene nord for 62° N tillatt å fiske sild til eget forbruk av agn. Slikt fiske kan bare drives av fiskere som er oppført på blad A eller B i fiskermanntallet og bare med ett merkeregistrert fartøy. Omsetning av fangsten er forbudt. Fra og med 1. januar til og med 30. april er det også tillatt å fiske sild til eget forbruk av agn innenfor 6 nautiske mil fra grunnlinjene mellom 61° N og 62° N. Fiskeridirektoratets regionkontor kan gi tillatelse til at ringnotfartøy eller trålere nyttes som føringsfartøy. Ringnotfartøy eller tråler som nyttes som føringsfartøy kan ikke samtidig drive fiske på egen kvote. Redskap og eventuelt produksjonsutstyr skal være plombert av Fiskeridirektoratets regionkontor. Det kan settes vilkår for tillatelse etter første ledd. Fiskeridirektoratet kan endre denne forskrift og fastsette nærmere bestemmelser som er nødvendige for å oppnå en rasjonell og hensiktsmessig utøvelse eller gjennomføring av fisket. Kapittel 6. Stenging av områder mv. I følgende områder i Nordland er det forbudt for havgående fartøyer over 27,5 meter største lengde å fiske norsk vårgytende sild: 1. Fra NV pynten Åmøya 66° 47,2' N 13° 21' Ø. Derfra i nordvestlig retning til Karlsholmen fyr, 66° 54,7' N 13° 05,6' Ø. Fra Karlsholmen i nordøstlig retning på vestsiden av Fugløyvær til Hernesskagen lykt SV av Bodø 67° 15,5' N 14° 16,8' Ø. 2. Mistfjorden - Karlsøyfjorden - Folla. Sperringen går i en rett linje fra 67° 26,5' N 14° 44' Ø til 67° 40' N 14° 44' Ø. 3. Indre Vestfjorden - Tysfjorden - Ofotfjorden - Tjeldsundet. Sperrelinjen går i en rett linje fra Hamnvikodden 67° 55' N 15° 20' Ø til Storvikklubben 67° 56' N 15° 19' Ø og videre. 4. Nordover fra Engeløy 67° 58' N 15° Ø langs 15°Ø til 68° 13' N og i nord 68° 40' N tvers over Tjeldsundet. 5. Øst-Lofoten - fra Ingjeldsøy til Skomvær. Det sperrede området er på nord og vestsiden av følgende linjer: Fra 68° 13' N 15° Ø til Skrova fyr 68° 09' N 14° 39' Ø derfra til Balstad lykt 68° 03' N 13° 33' Ø, videre til Værøy fyr 67° 39' N 12° 44' Ø. 6. Fra Værøy til Tørrfallen ved Skomvær fyr 67° 24' N 11° 52' Ø. På nordsiden av Austvågøy og Vestvågøy går sperrelinjen fra Nipa 68° 30' N 15° 13' Ø til grunnlinjemerke utenfor Eggum 68° 19' N 13° 40' Ø. Derfra langs grunnlinjene til Skomvær. 7. Vestfjorden nord for en rett linje trukket fra Værøy fyr 67° 39' N 12° 44' Ø gjennom Landego fyr til fastlandet 67° 25' N 14° 40' Ø. I følgende område i Nordland fylke er det forbudt for fartøy under 27,5 meter største lengde å fiske norsk vårgytende sild: Vestfjorden, Ofotfjorden, Tysfjord mv.: Nord og østenfor rette linjer trukket fra 67° 25' N 14° 40' Ø gjennom Landego fyr til Værøy, 67° 39' N 12° 44' Ø, derfra til Balstad lykt 68° 03' N 13° 33' Ø, videre i en rett linje til Løddingen 68° 26' N 16° Ø. I nord er området avgrenset av en rett linje langs 68° 40' N tvers av Tjeldsundet. Uten hinder av bestemmelsene i første og annet ledd, kan fartøy som har fått tillatelse fra Fiskeridirektoratets regionkontor fiske sild innenfor sperrelinjene etter puljevis innseiling. Det kan settes vilkår om inspektør om bord. Fiskeridirektoratets regionkontor kan ut fra faren for neddreping, innblanding av småsild, samt torsk og sei mv., forby fiske i hele eller deler av området under avvikling av fisket, og kan for øvrig sette nødvendige vilkår, for eksempel forby omsetning direkte fra notkast, forby fiske i bestemte områder eller eventuelt anvise fisket til andre områder. Fiskeridirektoratet kan forby fiske med havgående fartøyer over 27,5 meter største lengde også i andre områder dersom det oppstår fare for redskapskollisjoner eller fare for neddreping av sild. Fiskeridirektoratet er klageinstans for vedtak truffet av Fiskeridirektoratets regionkontor. Det er forbudt å fiske norsk vårgytende sild sør for 62° N i statistikkområde IV og i statistikkområde IIIa. I området mellom 62° 00' N og 60° 30' N er det hele året forbudt å fiske sild fra grunnlinjene og ut til 12. nautiske mil. I perioden fra og med 15. februar til og med 30. april er det forbudt å fiske all sild i området mellom 62° N og en rett linje mellom Lindesnes fyr og Hanstholm fyr innenfor 12 nautiske mil regnet fra grunnlinjene. Uten hensyn til forbudet i første, annet og tredje ledd er det i perioden fra og med 1. januar til og med 30. april likevel tillatt for alle fartøygrupper å fiske norsk vårgytende sild innenfor en linje regnet fra 6 nautiske mil av grunnlinjene i området fra 62° N til 61° N. Uten hensyn til forbudet i første, annet og tredje ledd er det i perioden fra og med 16. februar til og med 30. april tillatt for fartøy i kystfartøygruppen å fiske norsk vårgytende sild innenfor 4 nautiske mil fra grunnlinjene mellom 64° N og en rett linje mellom Lindesnes fyr og Hanstholm fyr. Reguleringsområdet omfatter alt farvann øst for 4 mil fra grunnlinjene. Alle fangster fisket som nevnt i første punktum belastes det enkelte fartøys maksimalkvote av norsk vårgytende sild. Fiskeridirektoratet kan endre og oppheve bestemmelsene i denne paragraf, herunder begrense deltakelsen eller sperre områder. Fiskeridirektoratet kan forby fiske med bunntrål i områder med sildeegg dersom dette anses nødvendig av hensyn til gytingen. §35. Ikrafttredelse mv. Denne forskrift trer i kraft straks og gjelder til og med 31. desember 2005.
|
lovdata_cd_44782
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
sv
|
0.452
|
Utarbeidet av Rikstrygdeverket Familiekontoret 03.02.
|
lovdata_cd_53864
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.736
|
1. På Det europeiske råds ekstraordinære møte i Lisboa 23.-24. mars 2000 ble det konkludert med at dersom Europa skal kunne dra full nytte av det potensialet for vekst og skaping av arbeidsplasser som ligger i den kunnskapsbaserte digitale økonomien, må næringslivet og borgerne ha tilgang til en rimelig kommunikasjonsinfrastruktur i verdensklasse og et bredt spekter av tjenester. Medlemsstatene og Kommisjonen oppfordres til å arbeide sammen om å innføre større konkurranse med hensyn til lokale aksessnett innen utgangen av 2000, og gi atskilt tilgang til aksesslinjer for å medvirke til at prisene på bruken av Internett kan reduseres vesentlig. På sitt møte 20. juni 2000 i Feira godkjente Det europeiske råd den foreslåtte handlingsplanen «e-Europa», der atskilt tilgang til aksesslinjen er satt opp som en kortsiktig prioritering. 2. Atskilt tilgang til aksesslinjen bør utfylle de eksisterende bestemmelsene i fellesskapsretten som sikrer alle borgere i Den europeiske union rimelig tilgang til en universell tjeneste ved å styrke konkurransen, sikre økonomisk effektivitet og tilby brukerne flest mulig fordeler. 3. «Aksesslinjen» er det fysiske metalliske symmetriske parkabelsambandet i det offentlige fasttelefonnettet som knytter nett-termineringspunktet i abonnentens lokaler til hovedkoplingen eller et tilsvarende anlegg. Det framgår av Kommisjonens femte rapport om gjennomføring av regelverket på teleområdet at det lokale aksessnettet fremdeles er et av de minst konkurransepregede områdene innenfor det liberaliserte telekommunikasjonsmarkedet. Nye operatører har ikke en utbygd alternativ nettinfrastruktur, og kan ikke ved bruk av tradisjonell teknologi oppnå de stordriftsfordelene og den dekning som meldte operatører med en sterk markedsstilling på markedet for det offentlige fasttelefonnettet har. Dette kommer av at disse operatørene i relativt lang tid har bygd opp sin lokale infrastruktur med metallkabler under beskyttelse av eneretter og kunnet finansiere investeringskostnadene ved hjelp av monopolinntekter. 4. I europaparlamentsresolusjon av 13. juni 2000 om kommisjonsmeldingen om ny gjennomgåelse for 1999 av rammeregelverket for kommunikasjon understrekes det at det er viktig å gi sektoren en mulighet til å bygge opp infrastruktur som fremmer utviklingen av elektronisk kommunikasjon og e-handel, og å innføre et regelverk som er i stand til å understøtte denne veksten. Parlamentet fastslår at det for tiden først og fremst er metallinfrastrukturen til dominerende operatører som berøres av atskilt tilgang til aksesslinjene, og at investeringer i alternativ infrastruktur må kunne garantere en rimelig avkastning, da dette kan lette utviklingen av slik infrastruktur i de områdene der den fremdeles er svakt utbygd. 5. Nye aksesslinjer med optiske fibrer med høy kapasitet direkte til storbrukere utgjør et eget marked som er under utvikling på konkurransemessige vilkår og med nye investeringer. Denne forordning omhandler derfor tilgang til metalliske aksesslinjer uten at det berører nasjonale forpliktelser med hensyn til andre typer tilgang til lokal infrastruktur. 6. Det vil ikke være økonomisk lønnsomt innenfor et rimelig tidsperspektiv for nye operatører å anlegge en infrastruktur som er helt parallell til de etablerte operatørenes lokale metalliske infrastruktur. Alternativ infrastruktur som kabelfjernsyn, satellitt og radiobaserte aksesslinjer har foreløpig generelt sett ikke samme funksjonalitet og er ikke like godt utbygd, selv om situasjonen kan variere fra medlemsstat til medlemsstat. 7. Ved atskilt tilgang til aksesslinjen er det mulig for nye operatører å konkurrere med meldte operatører om å tilby dataoverføring med høy bithastighet for fast Internett-tilgang, multimediebruk basert på digital abonnentlinjeteknologi (DSL-teknologi) og taletelefonitjenester. En rimelig anmodning om atskilt tilgang forutsetter at slik tilgang er nødvendig for at den tilgangsberettigede skal kunne tilby tjenester, og at avslag på anmodningen vil kunne hindre, begrense eller vri konkurransen innenfor denne sektoren. 8. Denne forordning pålegger bare de operatører som de nasjonale reguleringsmyndigheter i henhold til de relevante fellesskapsbestemmelser har meddelt har en sterk markedsstilling på markedet for offentlige fasttelefonnett (heretter kalt «meldte operatører») å tilby atskilt tilgang til metalliske aksesslinjer. Medlemsstatene har allerede meddelt Kommisjonen navnene på de operatørene på markedet for offentlige fasttelefonnett som har en sterk markedsstilling i henhold til vedlegg I del 1 til europaparlaments- og rådsdirektiv 1997/33/EF av 30. juni 1997 om samtrafikk på telekommunikasjonsområdet med henblikk på å sikre universelle tjenester og samtrafikkevne ved anvendelse av prinsippene om tilgang til åpne telenett (ONP) og europaparlaments- og rådsdirektiv 1998/10/EF av 26. februar 1998 om anvendelse av vilkår for tilgang til åpne telenett (ONP)3 for taletelefoni og om opprettelse av en universell tjeneste på telekommunikasjonsområdet under konkurranseforhold. 9. En meldt operatør kan ikke pålegges å tilby tilgangstyper han ikke har adgang til å levere, for eksempel dersom det å etterkomme en anmodning kan føre til at en uavhengig tredjemanns rettigheter krenkes. Forpliktelsen til å tilby atskilt tilgang til aksesslinjen innebærer ikke at meldte operatører må bygge opp helt ny lokal nettinfrastruktur bare for oppfylle de tilgangsberettigedes krav. 10. Selv om markedsmessige forhandlinger er å foretrekke for å komme fram til enighet om tekniske og prismessige spørsmål som gjelder tilgang til aksesslinjen, viser erfaringene at det i de fleste tilfeller er nødvendig at reguleringsmyndighetene griper inn på grunn av den manglende balansen mellom forhandlingsstyrken til den nye operatøren og den meldte operatøren, og på grunn av mangelen på andre alternativer. I visse tilfeller kan de nasjonale reguleringsmyndighetene i samsvar med Fellesskapets regelverk gripe inn på eget initiativ for å sikre rettferdig konkurranse, økonomisk effektivitet og flest mulig fordeler for sluttbrukerne. Dersom den meldte operatøren ikke overholder fristene, bør den tilgangsberettigede ha rett til erstatning. 11. Med hensyn til aksesslinjen og tilhørende ressurser må reglene for beregning av kostnader og priser være oversiktlige, innebære likebehandling og være objektive for å sikre rettferdige vilkår. Reglene for prisfastsettelse bør sikre at den operatør som tilbyr tilgang til aksesslinjen, får dekket sine relevante kostnader og oppnår en rimelig fortjeneste med sikte på å sikre en langsiktig utbygging og modernisering av den lokale aksessinfrastrukturen. Reglene for prisfastsettelse for aksesslinjen bør fremme en rettferdig og bærekraftig konkurranse, samtidig som det tas hensyn til behovet for å investere i alternativ infrastruktur og sikre at det ikke forekommer noen form for konkurransevridning, særlig at det ikke blir noe press på fortjenestemarginene mellom engrosprisene og prisene til sluttbrukerne av den meldte operatørens tjenester. I denne forbindelse er det viktig å rådspørre konkurransemyndighetene. 12. Meldte operatører bør gi tredjemann informasjon og tilby atskilt tilgang til aksesslinjen på samme vilkår og med samme kvalitet som dem som tilbys egne tjenester eller assosierte foretak. For dette formål bør meldte operatører, under de nasjonale reguleringsmyndigheters kontroll, offentliggjøre et passende standardtilbud om atskilt tilgang til aksesslinjen innen kort tid og helst på Internett, for å skape vilkår for et oversiktlig marked med likebehandling. 13. I sin rekommandasjon 2000/417/EF av 25. mai 2000 om åtskild tilgang til aksesslinjen: skaping av eit konkurransedyktig og fullstendig utval av elektroniske kommunikasjonstenester, medrekna breibandsmultimedietenester og høgfartsinternett5 og i sin melding av 26. april 20006 har Kommisjonen gitt detaljerte retningslinjer til hjelp for de nasjonale reguleringsmyndigheter i arbeidet med en rettferdig regulering av de forskjellige typene atskilt tilgang til aksesslinjer. 14. I samsvar med nærhetsprinsippet fastsatt i traktatens artikkel 5 kan målet om å fastlegge harmoniserte rammevilkår for atskilt tilgang til aksesslinjen for å tillate levering på konkurransemessige vilkår av en rimelig kommunikasjonsinfrastruktur i verdensklasse og et bredt spekter av tjenester til alle foretak og borgere i Fellesskapet, ikke nås av medlemsstatene på en sikker og harmonisert måte innen rimelig tid, og kan derfor bedre nås på fellesskapsplan. I samsvar med forholdsmessighetsprinsippet fastsatt i nevnte artikkel går ikke bestemmelsene i denne forordning lenger enn det som er nødvendig for å nå dette mål. De berører ikke nasjonale bestemmelser som er i samsvar med fellesskapsretten og som fastsetter mer detaljerte tiltak, f.eks. bestemmelser om virtuell samlokalisering. 15. Denne forordning utfyller regelverket for telekommunikasjon, særlig direktiv 1997/33/EF og 1998/10/EF. 1 Uttalelse avgitt 19. oktober 2000 (ennå ikke offentliggjort i EFT). 2 Europaparlamentsuttalelse av 26. oktober 2000 (ennå ikke offentliggjort i EFT), og rådsbeslutning av 5. desember 2000. 3 EFT L 1999 av 26.7.1997, s. 32. Direktivet endret ved direktiv 98/61/EF (EFT L 268 av 3.10.1998, s. 37). 4 EFT L 101 av 1.4.1998, s. 24. 5 EFT L 156 av 29.6.2000 s. 44. 6 EFT C 272 av 23.9.2000, s. 55. 1. Denne forordning har som mål å styrke konkurransen og stimulere til teknologisk nyskaping på markedet for lokal tilgang ved å fastlegge harmoniserte vilkår for atskilt tilgang til aksesslinjen med sikte på å fremme levering av et bredt spekter av elektroniske kommunikasjonstjenester på konkurransemessige vilkår. 2. Denne forordning får anvendelse på atskilt tilgang til de meldte operatørers aksesslinjer og tilhørende ressurser som definert i artikkel 2 bokstav a). 3. Denne forordning berører ikke de meldte operatørers plikt til i samsvar med fellesskapsbestemmelsene å overholde prinsippet om likebehandling ved bruk av det offentlige fasttelefonnettet slik at tredjemann tilbys de samme tilgangs- og overføringstjenester med høy hastighet som de som tilbys egne tjenester eller assosierte foretak. 4. Denne forordning berører ikke medlemsstatenes rett til i samsvar med fellesskapsretten å opprettholde eller innføre tiltak som inneholder mer detaljerte bestemmelser enn dem som finnes i denne forordning og/eller som ikke kommer inn under denne forordnings virkeområde, bl.a. med hensyn til andre typer tilgang til lokal infrastruktur. e) «atskilt tilgang til aksesslinjen» full tilgang og delt tilgang til aksesslinjen; g) «delt tilgang til aksesslinjen» den tilgangsberettigedes tilgang til den meldte operatørs aksesslinje eller delaksesslinje som muliggjør bruk av det frekvensspekteret som ikke omfatter talefrekvenser i det metalliske symmetriske kabelparet. i) «tilhørende ressurser» ressurser knyttet til atskilt tilgang til aksesslinjen, særlig samlokalisering, kabeltilkopling og relevante informasjonsteknologisystemer som en tilgangsberettiget må ha tilgang til for å kunne tilby tjenester på et konkurransemessig og rettferdig grunnlag. 1 Europaparlaments- og rådsdirektiv 97/13/EF av 10. april 1997 om en felles ramme for generelle tillatelser og individuelle lisenser for teletjenester (EFT L 117 av 7.5.1997, s. 15). 1. Meldte operatører skal fra 31. desember 2000 offentliggjøre og holde à jour et standardtilbud om atskilt tilgang til sine lokale aksesslinjer og tilhørende ressurser, som skal omfatte minst de delene som er oppført i vedlegget. Tilbudet må gi en tilgang som er tilstrekkelig atskilt til at den tilgangsberettigede ikke skal måtte betale for nettdeler eller ressurser som ikke er nødvendige for at han skal kunne tilby sine tjenester, og skal inneholde en beskrivelse av enkeltdelene i tilbudet og av de tilknyttede vilkår og priser. 2. Meldte operatører skal fra 31. desember 2000 etterkomme rimelige anmodninger fra tilgangsberettigede om atskilt tilgang til aksesslinjer og tilhørende ressurser, på vilkår som er oversiktlige og rettferdige og innebærer likebehandling. Anmodninger kan avslås bare på grunnlag av objektive kriterier knyttet til teknisk gjennomførbarhet eller behovet for å bevare nettets integritet. Dersom anmodningen om tilgang avslås, kan den skadelidte part få saken behandlet etter framgangsmåten for tvisteløsning omhandlet i artikkel 4 nr. 5. Meldte operatører skal tilby tilgangsberettigede de samme ressurser som de som tilbys egne tjenester eller assosierte foretak, på samme vilkår og innenfor de samme tidsfrister. 3. Med forbehold for artikkel 4 nr. 4 skal meldte operatørers priser for atskilt tilgang til aksesslinjen og tilhørende ressurser fastsettes på grunnlag av kostnadsorientering. 1. Den nasjonale reguleringsmyndighet skal sikre at prisfastsettelsen for atskilt tilgang til aksesslinjen fremmer en rettferdig og bærekraftig konkurranse. b) kreve at meldte operatører framlegger informasjon som er relevant for gjennomføringen av denne forordning. 3. Den nasjonale reguleringsmyndighet kan, dersom det er berettiget, gripe inn på eget initiativ for å sikre likebehandling, rettferdig konkurranse, økonomisk effektivitet og flest mulig fordeler for brukerne. 4. Når den nasjonale reguleringsmyndighet finner at det er tilstrekkelig konkurranse på markedet for lokal tilgang, skal den frita meldte operatører for plikten til å fastsette priser på grunnlag av kostnadsorientering som fastsatt i artikkel 3 nr. 3. 5. Tvister mellom foretak om spørsmål omfattet av denne forordning skal behandles etter den nasjonale framgangsmåten for tvisteløsing fastsatt i samsvar med direktiv 97/33/EF, og behandlingen skal være rask, rettferdig og oversiktlig.
|
lovdata_cd_59664
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.626
|
Forskrifta tek til å gjelde straks. Frå same tidspunkt blir forskrift 2. april 2002 nr. 340 om målvedtak i kommunar og fylkeskommunar oppheva. Melding frå Kultur- og kyrkjedepartementet pr. 1. april 2005. Oversikt over dei vedtak i kommunar og fylkeskommunar som er melde til Kultur- og kyrkjedepartementet før 1. april 2005 etter lov 11. april 1980 nr. 5 om målbruk i offentleg teneste §5.
|
lovdata_cd_30228
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.691
|
1. Innen kommunen må skilt, reklameinnretninger og lignende ikke settes opp uten at kommunen på forhånd har gitt samtykke. Samtykke kan bare gis inntil videre eller for et bestemt tidsrom. Skilt og reklameinnretninger skal ikke virke skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene. 2. Tillatelse kreves ikke for skilt under 1,0 m2 . 3. Skilt og reklameinnretninger skal ha moderat størrelse, utforming og farge, og skal harmonere med bygningen og miljøet for øvrig. Blinkende eller bevegelige skilt/reklameinnretning tillates ikke. 4. Skilt og reklame i form av lyskasser bør ikke benyttes. 5. Skilt skal ikke dekke mer enn 1/4 av bygningens horisontale fasadelengde, begrenset til 4 meter, eller en rimelig del av fasaden som virksomheten disponerer. Uthengsskilt skal ikke ha større bredde enn 1 meter. På fredede eller bevaringsverdige bygninger eller miljøer skal maksimum størrelse være 0,6 m2 . 6. I næringsbygg som inneholder flere virksomheter bør firmaenes skilt samles i en oppslagstavle. Denne kan være frittstående. Virksomhet i lokaler med fasade langs fortau eller gate med egen inngang kan egne skilt. Antallet skilt kan økes dersom virksomheten disponerer flere fasader på eiendommen langs fortau eller gate, og der det er naturlig at det settes opp skilt også mot disse. Skiltene skal som hovedregel plasseres ved innganger. 7. Skilt og reklameinnretninger på bygninger bør plasseres på veggflater, og ikke på mønet, takflater eller gesims. Løsfotreklame og annen utendørsreklame må ikke være til hinder for fremkommeligheten. 6. mai 1986 nr. 1111.
|
lovdata_cd_59097
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.749
|
Vedtak om tollavgifter for budsjetterminen 2005. Kunngjøring fra Finansdepartementet av stortingsvedtak 25. november 2004 med hjemmel i Kongeriget Norges Grundlov 17. mai 1814 §75 litra a. Endret 17 juni 2005 nr. 621.
|
maalfrid_ae4b359e6d30b1db5da38144cbfaf040394c8b4a_59
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.468
|
https://designmanual.norgesnasjonalparker.no/ https://www.europarc.org/library/europarc-events-and-programmes/european-charter-forsustainable-tourism/ https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-01-23-60 https://lovdata.no/sok?q=Forskrift+om+verneplan+for+Dovrefjell https://lovdata.no/forskrift/2018-04-20-608 https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/md/vedlegg/planlegging/regionalplanlegging/bestillingsbrev_villrein.pdf http://www.umb.no/statisk/ina/seminarer/Reiseliv/Haukeland_nasjonalparker.
|
maalfrid_0952cb173d8d40708bfa68b6f5a733f97df82982_12
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.575
|
https://lovdata.no/forskrift/1986-11-28-2112 https://lovdata.no/forskrift/1986- 11-28-2113 https://lovdata.no/forskrift/2011- 02-18-171 https://lovdata.no/forskrift/2011-02-18- 172 http://www.miljodirektoratet.no/Documents/publikasjoner/M106/M106 .
|
lovdata_cd_25522
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.918
|
Det åpnes for jakt etter grågås fra og med 10. august 2001 til og med 14. august 2001 på gnr. 3, 4, 5, 6, 7, 8 og 54 i Herøy kommune i Nordland fylke.
|
lovdata_cd_8788
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.724
|
Forvaltningsmydigheten kan fastsette nærmere regler for ferdselen i området, dersom dette er nødvendig for å oppfylle formålet med fredningen.
|
maalfrid_23972cdd3c396d4ce864bfddab6e41d96a099938_5
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Det gjelder særlig: Omtale av risiko er kortet ned. Rammeverket referer til Difis veiledning i internkontroll. Omtalen av løsninger for å sikre dokumentasjon er utvidet, blant annet ved at det er gitt eksempler på hvordan nye tillitstjenester kan tilfredsstille behovet for dokumentasjon. Begrepsbruken er endret og klargjør at tiltakene vil gi ulike grader av tillit, og ikke er et spørsmål om enten-eller (slik begrepene «uavviselighet» og «ikke-benekting» i forrige versjon av rammeverket kunne gi inntrykk av). Sikkerhetsnivåene for elektroniske identitetsbevis tar utgangspunkt i sikkerhetsnivåene som beskrives i eIDAS-forordningen med gjennomføringsrettsakter. Det er stilt krav både til identitetspåstanden (individualiseringen) og autentiseringens styrke. Kravsettet for e-ID er vesentlig utvidet, ved at det bygges på kravene i eIDAS- forordningen. Det gis nå omfattende, teknologinøytrale beskrivelser på alle sikkerhetsnivåer for identifikasjon. I forrige versjon av rammeverket kunne i praksis bare PKI-baserte løsninger aksepteres på høyeste nivå, fordi selvdeklarasjon kun var mulig for slike løsninger. Teknologinøytralitet legger til rette for innovasjon og bruk av nye løsninger som markedet måtte tilby, også på lavere nivåer. En konsekvens av teknologinøytrale krav til e-ID er at kravspesifikasjon for PKI i offentlig sektor avvikles. Koordineringsbehovet dekkes ved bruk av forvaltningsstandarder for PKI, som vil bli inntatt i Referansekatalogen for IT-standarder og eventuelt i forskrift om IT-standarder i offentlig forvaltning. Det er presisert at identifikasjonspåstanden entydig skal kunne knytte personen til en norsk identifikator som finnes i folkeregisteret (p.t. fødselsnummer eller d-nummer). Rammeverket omtaler ikke lenger autentisering av virksomheter. Dette skyldes at behovet for annet enn automatisert pålogging (maskin-til-maskin-kommunikasjon) anses som lavt, og at behovet for identifikasjon, tilgangsstyring og sporing av virksomheter kan håndteres ved hjelp av tillitstjenester for elektroniske segl (tidligere kalt virksomhetssignaturer). Dette gjelder både identifikasjon av nettsteder og andre systemløsninger. Hovedmålsettingen med forslag til nytt rammeverk er å legge til rette for felles løsninger og gjenbruk av løsninger for identifikasjon og sporbarhet på tvers av offentlig sektor. Offentlige virksomheter bør gjennomføre risiko- og sårbarhetsanalyser ved etablering av nye, eller revidering av eksisterende, elektronisketjenestereller ved samhandling.Idensammenheng skal virksomhetene kunne vurdere aktuelle trusler for en elektronisk tjeneste og velge hvilket sikkerhetsnivå som skal benyttes for å ivareta identifikasjons- og sporbarhetsbehov. Det er viktig å merke seg at rammeverket er veiledende. Hver offentlig virksomhet er selv ansvarlig for de vurderinger og valg som gjøres for å sikre egne elektroniske tjenester og elektronisk kommunikasjon, og for eventuelle følger av disse valgene. I tillegg skal forslaget til rammeverk understøtte selvdeklarasjon av eID-er mot et gitt identifikasjonsnivå. Lov om tillitstjenester hjemler forskrift om selvdeklarasjon. 4 Løsninger basert på assymetriske nøkler, og som tilrettelegger for offentlig-nøkkel-infrastruktur. 5 https://www.difi.no/referansekatalogen 6 https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2013-04-05-959 7 https://lovdata.
|
lovdata_cd_47973
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.875
|
1. Søknad om utsettelse skal være tilstrekkelig begrunnet og søkeren skal få utsettelsesgrunnen attestert f.eks. av offentlig tjenestemann eller 2 personer hvis attestasjon den avgjørende myndighet finner å kunne godta. Skyldes søknaden økonomiske forhold, skal det forlanges opplysninger om forsørgelsesbyrde og økonomi. 2. Selv om det søkes om utsettelse på grunn av vanskeligheter for den vernepliktiges arbeidsgiver/firma skal søknaden likevel være undertegnet av den vernepliktige selv, eventuelt bilagt med nødvendige opplysninger undertegnet av arbeidsgiveren/firmaet. a) I forbindelse med utsendelsen av innkallingsordrene fastsettes en endelig frist for innsendelse av søknader om utsettelse. Søknadsfristen bør normalt settes til halvparten av innkallingsfristen og skal som hovedregel bare fravikes når nye momenter kommer til etter fristens utløp. b) De innsendte søknader skal tas opp til samlet behandling snarest mulig etter fristens utløp og avgjørelsen skal meddeles direkte til den enkelte soldat, eventuelt med gjenpart til hans arbeidsgiver/firma i god tid før frammøtedagen. I Hæren og Fellesinstitusjonene skal avgjørelsen være undertegnet av den innkallende avdelings (tilsvarende) sjef. I Marinen skal avgjørelsen være undertegnet slik: - for personell rulleført ved MK-ene av verftssjefen, eller den han bemyndiger. - for personell rulleført ved MOK av sjefen for Personellstaben, eller den han bemyndiger. - for personell rulleført ved SMK av sjefen for Sjømilitære korps, eller den han bemyndiger. I Flyvåpenet skal avgjørelsen være undertegnet av sjefen for Administrasjonsgruppen på vegne av LK-sjefen når det gjelder personell rulleført ved LK-ene og av sjefen for Personellstaben (eller den han bemyndiger) for personell rulleført i overkommandoen. 4. Hvis en søknad om utenrikspermisjon/utmønstringstillatelse skal behandles som en søknad om utsettelse med tjenesten, kan disse søknader når det er nødvendig behandles uavhengig av den frist som blir fastsatt etter pkt. 3 a. 5. Søkeren plikter å møte etter innkallingen selv om svar på søknad om utsettelse ikke er mottatt før frammøtedagen. IV. Anke.
|
lovdata_cd_61131
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.859
|
Publisert: Somb-1999-24 (1999 s 111) Sammendrag: Tilsyn med tvangsinnleggelser av rusmisbrukere ved Akuttinstitusjonen på Ullevål sykehus. På bakgrunn av opplysninger i en avisartikkel fant ombudsmannen grunn til av eget tiltak å ta opp med Sosial- og helsedepartementet spørsmålet om hvilken instans som har ansvaret for å føre tilsyn med tvangsinnleggelsene ved Akuttinstitusjonen ved Ullevål sykehus. Akuttinstitusjonen behandler og avruser tunge misbrukere og står for de fleste tvangsinnleggelsene etter sosialtjenesteloven av misbrukere i Oslo. Etter Sosial- og helsedepartementets redegjørelse la ombudsmannen til grunn at det nå var avklart at Akuttinstitusjonen omfattes av tilsynet som utøves av Statens helsetilsyn og fylkeslegen med hjemmel i lov om statlig tilsyn med helsetjenesten, og at departementet ville anmode om at det ble tatt kontakt med fylkesmannen for å søke å utvikle felles tilsynsordninger. Ombudsmannen viste også til sosialtjenesteloven §6-2 sjette ledd, som ble tilføyd ved endringslov 18. desember 1998 nr. 87, og antok at denne lovendringen, sammen med departementets initiativ overfor Statens helsetilsyn, ville styrke tilsynsmyndighetenes muligheter for å føre tilsyn med de aktuelle institusjonene. Saksgang: (Sak 1998-1338) En artikkel i Osloposten 7. august 1998 omhandlet tvangsinnleggelsene ved Akuttinstitusjonen ved Ullevål sykehus, som behandler og avruser tunge misbrukere og står for de fleste tvangsinnleggelser etter sosialtjenesteloven av misbrukere i Oslo. Det fremgikk av artikkelen at det rådet tvil og usikkerhet om hvilken lov som kom til anvendelse og derfor om hvem som hadde ansvaret for å føre tilsyn med tvangsinnleggelsene. En avdelingsdirektør i Sosialog helsedepartementet opplyste i artikkelen at departementet var gjort kjent med situasjonen rett før sommerferien, og at departementet ville skjære gjennom og klargjøre hvem som har ansvaret for tilsynet «[s]å raskt som overhodet mulig». På denne bakgrunnen ble det i brev herfra 19. august 1998 bedt om en redegjørelse for helsemyndighetenes behandling av saken, og om forholdet nå var blitt avklart. I Sosial- og helsedepartementets redegjørelse het det: «Når det gjelder Akuttinstitusjonen ved Ullevål sykehus, er det på det rene at denne institusjonen reguleres av lov om sykehus, se kopi av brev datert 18. september 1998. I følge lov om statlig tilsyn med helsetjenesten er det Helsetilsynet og fylkeslegen som har det faglige tilsynet med helsetjenesten i Norge. Det er Helsetilsynet som i henhold til §1 har det overordnede faglige tilsynet. Fylkeslegen skal føre tilsyn med helsevesen og helsepersonell i fylket og skal gjennom råd, veiledning og opplysning medvirke til at befolkningens behov for helsetjenester blir dekket, jf. §2. Fylkeslegen skal også medvirke til at lover, forskrifter og retningslinjer for helsetjenesten blir gjort kjent og overholdt. Fylkeslegens tilsyn med helsetjenesten innebærer at fylkeslegen skal påse at virksomhetene har etablert et internkontrollsystem som dokumenterer at virksomhet og tjenester utøves i samsvar med gjeldende lover og forskrifter. Tilsynet gjennomføres enten fordi fylkeslegen ut fra sitt kjennskap til lokale forhold i sitt fylke finner det påkrevet eller det skjer på bakgrunn av felles tilsynsområder som er fastsatt av Statens helsetilsyn. De personene som er tvangsinnlagt ved Akuttinstitusjonen ved Ullevål med hjemmel i sosialtjenesteloven, omfattes derfor av tilsynet som utøves av Helsetilsynet og fylkeslegen. For å sikre at fylkeslegens tilsyn vil være fullt ut tilstrekkelig i forhold til den enkelte tvangsinnlagte på Akuttinstitusjonen, vil vi orientere Statens helsetilsyn om den aktuelle situasjonen, og samtidig be om at tilsynsmyndigheten er oppmerksom på de tvangsinnlagtes særlige behov for rettssikkerhet. Videre vil vi anmode om at fylkesmannen kontaktes med sikte på å finne frem til felles tilsynsordninger i tilfeller som dette. Videre opplyste Sosial- og helsedepartementet at departementet i Ot.prp.nr.78 (1997-1998) hadde fremsatt forslag om endringer i sosialtjenesteloven. Det var bl.a foreslått et nytt sjette ledd i lovens §6-2, der det het at «[i]nstitusjonen skal uten ugrunnet opphold varsle tilsynsmyndigheten ved innleggelser etter denne bestemmelsen». Ved endringslov 18. desember 1998 nr. 87, som trådte i kraft 1. januar 1999, ble lovteksten endret i tråd med departementets forslag. «Jeg har merket meg Sosial- og helsedepartementets redegjørelse for sin behandling av saken, og jeg legger til grunn at det nå er avklart at Akuttinstitusjonen ved Ullevål sykehus omfattes av tilsynet som utøves av Helsetilsynet og fylkeslegen med hjemmel i lov av 30. mars 1984 nr. 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten. I departementets brev 18. september 1998 til Oslo kommune er det fremholdt at fylkeslegens tilsyn med helsevesenet i sitt fylke etter tilsynsloven §2, ikke omfatter «selve tvangsinnleggelsen, og den saksbehandling som utføres i forbindelse med denne». Det fremholdes videre at Sosial- og helsedepartementet arbeider for å finne en løsning på dette. Jeg har merket meg at departementet vil orientere Statens helsetilsyn om situasjonen og samtidig henlede oppmerksomheten mot de tvangsinnlagtes særlige behov for rettssikkerhet. I denne sammenheng vil departementet også anmode om at det tas kontakt med fylkesmannen for å søke å utvikle felles tilsynsordninger for de foreliggende tilfellene. Jeg forstår på denne bakgrunn departementets svar 30. november 1998 slik at det arbeides aktivt med å klargjøre ansvarsforholdene, og at departementet i brevet har skissert en mulig løsning. Det bes om at en kopi av brevet/orienteringen til Statens helsetilsyn oversendes til orientering. For øvrig viser jeg til sosialtjenesteloven av 13. desember 1991 nr. 81 §6-2 sjette ledd, som ble tilføyd ved endringslov 18. desember 1998 nr. 87. Bestemmelsen innebærer at institusjonene uten ugrunnet opphold skal varsle tilsynsmyndigheten ved innleggelser av rusmiddelmisbrukere med hjemmel i sosialtjenesteloven §6-2. Jeg forstår det slik at denne varslingsplikten også gjelder i forhold til fylkeslegen som tilsynsmyndighet. Videre antar jeg at denne lovendringen, sammen med departementets initiativ overfor Statens helsetilsyn, vil være med på å styrke tilsynsmyndighetenes muligheter for å føre tilsyn med de aktuelle institusjonene som behandler tvangsinnleggelser etter sosialtjenesteloven. Jeg forutsetter at helsemyndighetene også for fremtiden vil være seg bevisst hvilken instans som har tilsynsansvaret for Akuttinstitusjonen ved Ullevål sykehus, og at tilsynsmyndighetene fortsatt vil ha sin oppmerksomhet rettet mot de viktige rettssikkerhetsmessige spørsmålene som tvangsinnleggelser etter sosialtjenesteloven §6-2 reiser. Sosial- og helsedepartementet oversendte deretter en kopi av departementets brev 20. mai 1999 til Statens helsetilsyn. I brevet het det: «I henhold til sosialtjenesteloven §7-9, første ledd skal fylkesmannen føre tilsyn med at institusjoner og boliger med heldøgns omsorgstjenester som er tatt inn i fylkeskommunenes og kommunenes planer, drives i samsvar med sosialtjenesteloven, forskrifter til loven og den planen som er fastsatt. Fylkesmannen kan oppnevne et tilsynsutvalg til å føre tilsyn. Med hjemmel i §7-9, tredje ledd er det fastsatt nærmere regler i forskrift. Etter departementets vurderinger, innebærer bestemmelsen at fylkesmannens tilsynsansvar kun omfatter de institusjoner som er omfattet av sosialtjenesteloven. Ettersom Akuttinstitusjonen ved Ullevål sykehus reguleres av lov om sykehus, vil personer innlagt ved institusjonen omfattes av det tilsynet som utøves av Statens helsetilsyn og fylkeslegen. På bakgrunn av den situasjon som foreligger, vil departementet med dette be om at tilsynsmyndigheten er oppmerksom på de tvangsinnlagtes særlige behov for rettssikkerhet og at Helsetilsynet gjør fylkeslegen i Oslo oppmerksom på at det vil være behov for at det føres tilsyn med at rettssikkerheten til den enkelte tvangsinnlagte blir ivaretatt. Vi ber også om at fylkesmannen kontaktes med sikte på å finne frem til felles tilsynsordninger i slike tilfelle. Departementet viser til sosialtjenesteloven §6-2, sjette ledd hvorav fremgår at institusjoner skal varsle de aktuelle tilsynsmyndigheter umiddelbart ved tvangsinnleggelser etter sosialtjenesteloven. I de tilfellene hvor institusjonen er opprettet etter andre lover enn sosialtjenesteloven er det således tilsynsmyndigheten etter dette regelverket som skal varsles. Varslingsplikten vil gi tilsynsmyndigheten en oppfordring til å foreta tilsynsbesøk. Statens helsetilsyn opplyste i brev 1. februar 2001 at Sosial- og helsedepartementet i brev 18. januar 2001 hadde fastslått at tilsynet med rusmiddelmisbrukere som er tvangsinnlagt i akuttinstitusjoner med hjemmel i sosialtjenesteloven, skal ivaretas av fylkesmannen. Tilsynet med virksomheten i Akuttinstitusjonen ved Ullevål sykehus vil dermed bli delt mellom fylkesmannen og fylkeslegen. Sosial- og helsedepartementet vil utarbeide et rundskriv som presiserer dette. Somb-1999-23 Avliving av hund - lovtolkning av saksbehandling.
|
lovdata_cd_55070
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.832
|
0 Tilføyd ved forskrift 4 des 2002 nr. 1347 (i kraft 20 des 2002 med virkning fra og med inntektsåret 2002 jf. forskrift 20 des 2002 nr. 1626). §16-40-1. Bestemmelsene i §16-40 gjelder ved krav om fradrag i skatt og trygdeavgift for kostnader til egenutført og innkjøpt forsknings- og utviklingsprosjekt. §16-40-2. Definisjon av forsknings- og utviklingsprosjekt (FoU) (1) Med forsknings- og utviklingsprosjekt i skatteloven §16-40 forstås et avgrenset og målrettet prosjekt med sikte på å fremskaffe ny kunnskap, informasjon eller erfaring som antas å være til nytte for bedriften i forbindelse med utvikling av nye eller bedre produkter, tjenester eller produksjonsmåter. Videre omfattes virksomhet der resultatene fra industriell forskning omsettes i en plan, et prosjekt eller et utkast til nye forbedrede produkter, produksjonsprosesser eller tjenester, samt utvikling av en første prototype eller pilotprosjekt som ikke kan utnyttes kommersielt. (2) Alminnelig bedriftsorientert produktutvikling uten forskningspreg omfattes ikke, herunder prosjekter som: k. utgjør bedriftens kontingenter, eller andeler til finansiering av fellesforskning der hvor dette ikke er knyttet til gjennomføring av et konkret samarbeidsprosjekt hvor bedriften er aktivt involvert. 0 Tilføyd ved forskrift 4 des 2002 nr. 1347 (i kraft 20 des 2002 med virkning fra og med inntektsåret 2002 jf. forskrift 20 des 2002 nr. 1626), endret 24 mars 2003 nr. 393 (med virkning fom inntektsåret 2003). §16-40-3. §16-40-4. Godkjenning av prosjekter og forskningsinstitusjoner mv. (1) Norges forskningsråd godkjenner om det planlagte prosjekt innebærer forsknings- og utviklingsarbeid som omfattes av ordningen og godkjenner forskningsinstitusjoner, herunder utenlandske forskningsinstitusjoner. §16-40-5. Definisjon av små og mellomstore bedrifter (SMB) (1) Skattyter som driver virksomhet gis fradrag i skatt og trygdeavgifter for 20 prosent av kostnader til forsknings- og utviklingsprosjekt dersom virksomheten oppfyller følgende vilkår: §16-40-6. (1) Det gis fradrag for kostnader etter §16-40 som er attestert av revisor. (2) Fradrag gis for kostnader direkte tilknyttet godkjent prosjekt, og som er fradragsberettiget i henhold til skatteloven kapittel 6. Videre må kostnadene være omfattet av kapittel 14.6 i retningslinjene for statsstøtte fastsatt av EFTAs overvåkningsorgan (ESA). Kostnader pådratt før godkjennelse av prosjekt kommer til fradrag når de er pådratt i det inntektsår godkjennelsen ble gitt. §16-40-7. Ved fordeling av skatt mellom skattekreditorene skal skattefradraget etter skatteloven §16-40 i sin helhet belastes staten. §16-40-8. Skattyter som krever fradrag etter skatteloven §16-40 skal i vedlegg til selvangivelsen fremlegge revisors bekreftelse som nevnt i §16-40-6. Det skal føres eget regnskap for prosjektet som på oppfordring fremlegges for ligningsmyndighetene. Norges forskningsråd gir ligningsmyndighetene underretning om godkjente prosjekter. §16-40-9. (1) Ligningsmyndighetene avgjør om vilkårene i skatteloven §16-40 og denne forskrift §16-40 er oppfylt med de unntak som følger av tredje ledd. §16-40-10.
|
lovdata_cd_39647
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.852
|
Dette leddet inneholder de kriteriene eller momentene som det skal legges vekt på ved avgjørelsen av og eventuelt med hvilken sats rett til forhøyet hjelpestønad foreligger. Innholdet er i samsvar med den tidligere forskriftens §7 nr. 2 andre punktum, men teksten er noe endret. Omfanget av medlemmets behov for tilsyn og pleie - pleietyngden - må klarlegges i hvert enkelt tilfelle. Det er som utgangspunkt viktig at ethvert tilfelle vurderes mot samtlige momenter nedenfor. Til sist foretas det samlet vurdering av hjelpebehovet som gir grunnlag for fastsettelse av satsen.
|
lovdata_cd_59476
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.717
|
(a) En søker til eller innehaver av en legeattest klasse 1, skal ikke ha en sykehistorie eller klinisk diagnose som viser psykiatrisk sykdom eller tilstand, akutt eller kronisk, medfødt eller ervervet, som kan tenkes å påvirke sikker utøvelse av sertifikatets rettigheter. (b) Spesiell oppmerksomhet skal vises følgende (jf. vedlegg 10 til kapittel B): (1) [Schizofreni, schizotyp lidelse og tilstander med vrangforestilling; (3) [neurotiske, stressrelaterte og somatoforme lidelser; (4) [personlighetsforstyrrelser; (5) [organiske psykiske lidelser; (6) [alkoholinduserte psykiske og adferdsmessige lidelser; (7) bruk og misbruk av psykoaktive substanser].
|
lovdata_cd_5957
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.674
|
Reservatet berører deler av gnr./bnr. 28/1, 28/6, 17 og 28/19 i Grong kommune. Grensene for reservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet juni 1981. Kart oppbevares i Grong kommune, hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag, hos Nord-Trøndelag fylkeslandbrukskontor, skogbruksetaten og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_28532
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.74
|
1. For sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom samt tilhørende uthus, gjelder bygningslovens bestemmelser kap. III, IV og §65, samt §63, §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §89, §91, §93, §94, §95, §96, kap. XV og XVI. 2. Når særlige grunner foreligger kan bygningsrådet gi dispensasjon fra bestemmelsene ovenfor. (II 1978 s 409)
|
lovdata_cd_26907
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.872
|
Forskrift om tildeling av kommunal bolig i Oslo kommune, Oslo. Fastsatt av bystyret i Oslo 7. mai 2003 med hjemmel i lov 25. september 1992 nr. 107 om kommuner og fylkeskommuner (kommuneloven) §6. Forskriften skal legge til rette for at personer som faller inn under målgruppen i forskriften kan få leie nøktern og egnet kommunal bolig. Forskriften skal bidra til økt rettssikkerhet for søkere til kommunal bolig. Med kommunal bolig menes alle boliger som kommunen disponerer. Forskriften gjelder boforhold som har sin forankring i avtale om bruksrett til husrom mot vederlag, jf. husleieloven §1-1. Forskriften gjelder ikke opphold i institusjon, døgnovernattingssted eller der behandling er det vesentlige i avtaleforholdet. Forskriften gjelder ikke boliger som disponeres av Friluftsetaten, boliger som leieren har plikt til å bebo og boplikten er nødvendig for utføringen av arbeidet eller boliger som bebos av ansatte i Oslo kommune og som anses som nødvendig virkemiddel for rekruttering av mangelpersonell. Målgruppen for forskriften er personer som ikke selv eller ved hjelp av andre former for offentlig boligbistand greier å skaffe seg egnet bolig, herunder personer som har behov for boliger med særlig tilpasning på grunn av alder, bevegelses- eller utviklingshemning. Søker må på søknadstidspunktet ha lovlig opphold i Norge, ha bodd i Oslo de siste 2 årene og være, eller være i ferd med å bli, uten egnet bolig. Botiden må dokumenteres ved utskrift fra Oslo Folkeregister. Det kan gjøres unntak fra kravet til registrering i Folkeregisteret dersom søker på annen måte kan dokumentere faktisk botid. I særlige tilfeller kan det gjøres unntak både fra kravet om faktisk botid og kravet til dokumentasjon av denne: a) ved søknad fra personer som grunnet kulturelt betinget reisevirksomhet ikke har opparbeidet botid i Oslo. b) når andre særlige grunner gjør kravet til botid og/eller dokumentasjon av botid urimelig. Det stilles ingen krav til botid hos flyktninger som skal førstegangsbosettes i Oslo etter avtale mellom staten og Oslo kommune. Søker må på søknadstidspunktet være fylt 18 år. Det kan gjøres unntak fra kravet til alder dersom søker har daglig omsorg for barn eller det foreligger andre særlige grunner. Ungbo-bolig kan tildeles søker som på søknadstidspunktet var fylt 17, men var under 23 år. Søker må antas å kunne mestre bosituasjonen og forpliktelser knyttet til denne, eventuelt ved hjelp av tilgjengelige botrenings-, booppfølgings- eller lignende hjelpetiltak. Hjelpetiltak som anses nødvendige for at søker skal kunne mestre bosituasjonen, skal spesifiseres og forelegges søker til uttalelse og godkjennelse, før de tas inn som vilkår i et positivt vedtak. Aksepterte hjelpetiltak skal danne grunnlag for en samarbeidsavtale mellom søker og kommunen. Dersom søker ikke ønsker å benytte seg av tilbudte hjelpetiltak som anses å være nødvendige for å mestre bosituasjonen, skal søknaden avslås. §7. Inntekts- og formuesforhold mv. Søker må ikke ha inntekt, formue eller alternative muligheter som gjør søker i stand til selv å fremskaffe egnet bolig. Er antallet søkere som fyller grunnkravene i forskriften §4 - §7 større enn antall kommunale boliger til disposisjon, skal det foretas en prioritering mellom ellers kvalifiserte søkere. Ved prioriteringen skal det legges vekt på de kvalifiserte søkeres ulike behov og hvilke typer boliger som er tilgjengelige. Søkere som etter en samlet vurdering synes å ha de mest påtrengende boligbehov, skal prioriteres. Det kan tas hensyn til at noen boformer stiller spesielle krav til en variert sammensetning av beboere. Når det gjelder kommunale leiere som søker om fortsatt leie ved leiekontraktens utløp, anvendes reglene i forskriften §15. Dersom søker har uoppgjort gjeld til Oslo kommune som følge av tidligere boforhold, kan kommunen avslå søknad om å få leie kommunal bolig på dette grunnlag. Det kan stilles vilkår om at det inngås nedbetalingsavtale for gjelden dersom skyldnerens økonomi åpner for det. Søknad om å få leie kommunal bolig skal sendes den bydelen der søkeren bor eller har annen tilhørighet som i henhold til kommunens praksis gjør det naturlig at søknaden behandles der. Den som er tildelt myndighet av byrådet/ansvarlig byråd fatter vedtak etter denne forskriften. Et positivt vedtak om leie av kommunal bolig skal angi den type bolig søker skal tildeles, leiekontraktens lengde, antall rom, forutsetninger vedrørende fysisk tilgjengelighet til boligen, eventuelle aksepterte hjelpetiltak som er ansett nødvendige for at søker skal kunne mestre bosituasjonen og eventuelt vilkår om at søker inngår nedbetalingsavtale for gjeld i henhold til forskriften §9. Dersom søknaden avslås fordi søker ikke har akseptert hjelpetiltak som anses nødvendige for at søker skal mestre bosituasjonen, skal de ikke-aksepterte hjelpetiltakene spesifiseres i avslagsvedtaket. Et positivt vedtak om leie av kommunal bolig skal som hovedregel angi at søker skal gis en tidsbestemt leieavtale for 5 år. Søkere med varig behov for kommunal bolig kan etter en konkret vurdering gis positive vedtak som angir en tidsbestemt leiekontrakt av lengre varighet enn 5 år. Som personer med varig behov regnes personer over 60 år, psykisk utviklingshemmede, varig funksjonshemmede og andre personer som ikke anses for noen gang selv å kunne fremskaffe egnet bolig. Et positivt vedtak om leie av Ungbo-bolig skal som hovedregel angi at søker skal gis en tidsbestemt leieavtale for 3 år. Vedtaket skal bortfalle når: 2) søkers situasjon er endret fra søknadstidspunktet til tidspunktet for inngåelse av leiekontrakt, slik at søker ikke lenger fyller grunnkravene for å få leie kommunal bolig. Vedtaket kan bortfalle hvis søker på tidspunktet for inngåelse av leiekontrakt har misligholdt samarbeidsavtale i henhold til forskriften §6 eller nedbetalingsavtale i henhold til forskriften §9. Dersom vedtak om leie av kommunal bolig faller bort etter første ledd nr. 1 eller 2 eller annet ledd, skal det fattes eget vedtak om bortfall. Vedtaket anses oppfylt ved inngåelse av leiekontrakt i henhold til vedtaket. Nytt positivt vedtak om leie av kommunal bolig skal fattes etter søknad dersom leier ved utløpet av leiekontrakten til nåværende kommunale bolig oppfyller grunnkravene i forskriften §4 - §7. Søker som har leiekontrakt til Ungbo-bolig må for å få positivt vedtak, i tillegg til å oppfylle grunnkravene i forskriften §4 - §7, også kvalifisere for å bli prioritert i henhold til forskriften §8. Søknaden kan avslås dersom det foreligger uoppgjort gjeld til kommunen i henhold til forskriften §9 første ledd og det ikke er inngått nedbetalingsavtale for gjelden. Søknaden kan også avslås dersom det foreligger mislighold av nåværende leiekontrakt, samarbeidsavtale inngått i henhold til forskriften §6 eller nedbetalingsavtale inngått i henhold til forskriften §9. Når kommunen fatter vedtak om at søker skal få ny leiekontrakt, vurderer kommunen samtidig hvorvidt søker skal tildeles annen egnet bolig tilpasset husstandens nåværende situasjon. Vedtak i henhold til forskriften kan påklages til Oslo kommunes sentrale klagenemnd. Klagen sendes den instans som har fattet vedtaket. Klagefrist er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet fram til søker. Gjenstand for klageadgang ved eventuelt positivt vedtak er boligens egnethet mht. type bolig, antall rom og fysisk tilgjengelighet til boligen, den lengde på leiekontrakt vedtaket angir hvis denne er under tre år og eventuelt vilkår om nedbetalingsavtale i henhold til forskriften §9. Byrådet kan gi instruks til forskriften. 1. Bystyrets vedtak av 26. juni 1975, sak 209, oppheves fra det tidspunkt byrådet bestemmer. 2. Bystyrets vedtak av 6. mai 1997, sak 220 om myndighetsfordeling i Oslo kommune, hva gjelder bydelsutvalgets fullmakt til å tildele boliger på sosialt grunnlag etter fastsatte regler, oppheves fra det tidspunkt byrådet bestemmer. 3. Bystyrets vedtak av 15. april 1998, sak 320, om Retningslinjer for tildeling av erstatningsboliger ved byfornyelse i Oslo oppheves fra det tidspunkt byrådet bestemmer. Myndighet til å fatte vedtak etter forskrift om tildeling av kommunal bolig i Oslo kommune delegeres til byrådet. Gjelder for: Flora kommune, Sogn og Fjordane.
|
lovdata_cd_39012
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.814
|
[Endret 2/03, 5/03. En lege (legesenter) anses for å ha økonomiske interesser i et fysikalsk institutt dersom legen (legesenteret) leier ut lokaler til instituttet. Leger og fysioterapeuter som slår seg sammen i et driftsaksjeselskap (felles institutt), vil rammes av bestemmelsen i §5. Lege og fysioterapeut kan imidlertid ha aksjer i et felles boligaksjeselskap som de begge leier lokaler av, dersom virksomhetene for øvrig er helt atskilt. Lege og fysioterapeut kan også være sameiere/andelseiere til ulike seksjoner i samme bygg så lenge hver av dem driver en selvstendig praksis. Rikstrygdeverket har i helt spesielle tilfeller godkjent at det ytes refusjon fra trygden f.eks. dersom stedets eneste lege er gift med fysioterapeuten og det er lang vei til annen fysioterapeut.
|
lovdata_cd_55690
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.7
|
For industrivarer som 31. desember 2000 er oppført i tolltariffen med høyere tollsats enn 2001-satsene i nedtrappingsplanen i henhold til WTO-avtalen og den særskilte Ministererklæringen om liberalisering av handel med informasjonsteknologiprodukter, reduseres tollsatsene i samsvar med det som følger av Norges forpliktelser etter nedtrappingsplanen.
|
lovdata_cd_16790
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.546
|
Reservatet dekkjer eit areal på om lag 1.160 da. Av dette er om lag 540 da landareal. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:20.000, datert Miljøverndepartementet desember 1991. Kartet og fredningsforskrifta er arkiverte i Høyanger kommune, hos Fylkesmannen i Sogn og Fjordane, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_21501
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.437
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er et våtmarksområde ved Haga i Sola kommune, Rogaland fylke fredet som naturreservat ved kgl.res. av 20. desember 1996 under betegnelsen «Hagavågen naturreservat».
|
maalfrid_159015d40023e59c991b2dd1e918800e2a5e2100_4
|
maalfrid_veiviseren
| 2,021
|
no
|
0.754
|
Forskrift om rett til langtidsopphold I sykehjem, Stavanger kommune, Rogaland - Lov... Side 5 av 6 e) pasienten har ikke alvorlig psykisk sykdom eller aktiv psykose. § 11. Tilleggskriterier for Iangtidsplasser palliasjon I tillegg til kriteriene i § 6, gjetder føtgende for Iangtidsplasser palliasjon: a) pasienten har en uheibredelig sykdom, og all kurativ (aktiv) behandling er avsluttet, b) pasienten har behov for lindrende behandling (palliasjon) Ut over det som kan gis i ordinre sykehjemsavdelinger, og c) pasienten har kort forventet levetid (inntil 6 màneder). § 12. Rett til a bli satt pa venteliste Pasient som oppfyller kriteriene for langtidsplass i sykehjem, men som med forsvarlig hjelp kan ha et annet tjenestetilbud i pávente av langtidsoppholdet, skal fá tilbud om a settes pa venteliste dersom det pa det tidspunkt ikke er ledig sykehjemsplass. Kommunen skal vurdere pasientens behov for tjenester i mellomtiden, og tilby nødvendige og forsvarlige helseog omsorgstjenester i pãvente av langtidsplass. Ved ledig langtidsplass skal pasient pa ventelisten med størst hjelpebehov prioriteres. Hjelpebehovet avgjøres etter en samlet vurdering med utgangspunkt i bestemmelsene i § 4 — § 11. § 13. Saksbehandling og kiage Kommunen skal fatte vedtak om innvilgelse eller avslag pa søknad om langtidsopphold i sykehjem. For pasient som oppfyller kriteriene for langtidsplass i sykehjem, men som med forsvarlig hjelp kan ha et annet tjenestetilbud i pàvente av langtidsoppholdet, skal kommunen fatte vedtak om at vedkommende settes pa venteliste. Kommunen skal fatte vedtak om nødvendige og forsvarlige helse og omsorgstjenester i mellomtiden. Vedtak etter denne bestemmelsen kan pâklages til Fylkesmannen i Rogaland med hjemmel i pasientog brukerrettighetsioven § 7-2. De ordinre saksbehandlingsreglene i pasientog brukerrettighetsioven og forvaltningsloven gjelder. § 14. Ikrafttredelse Forskriften trer i kraft 1. juli 2017. https://lovdata.no/dokument/OV/forskrift/20 17-05-22-684 03.08.
|
lovdata_cd_9802
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.703
|
3. Vedlikehald av og motorferdsel på vegen til Aase.
|
lovdata_cd_28000
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.478
|
Forskrift om vern av Folgefonna nasjonalpark, Etne, Kvinnherad, Odda og Jondal kommunar og Ullensvang herad, Hordaland. Fastsett ved Kronprinsreg.res. 29. april 2005 med heimel i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §3, jf. §4 og §21, §22 og §23. Fremma av Miljøverndepartementet. Nasjonalparken gjeld følgjande statsallmenningar: Etne kommune: Kvinnherad kommune: Jondal kommune: Odda kommune: Ullensvang herad: Nasjonalparken gjeld følgjande gnr./bnr.: Etne kommune: 98/1, 98/2, 99/1, 99/3, 100/1, 101/1, 101/2, 101/5, 101/6, 101/7, 101/8, 102/1, 102/2, 102/3, 103/1, 104/1, 104/64. Kvinnherad kommune: 55/1, 55/2, 55/3, 55/4, 55/5, 55/6, 57/1, 57/2, 57/4, 57/5, 58/1, 58/2, 59/1, 59/2, 59/4, 59/6, 59/10, 59/11, 59/12, 60/1, 60/2, 60/3, 60/4, 60/5, 60/6, 61/1, 62/1, 62/2, 63/1, 63/2, 63/6, 64/1, 64/2, 64/3, 64/4, 64/5, 64/6, 64/7, 64/8, 64/9, 64/10, 64/11, 64/12, 64/13, 64/14, 64/16, 66/1, 66/3, 68/1, 69/1, 71/1, 71/2, 71/9, 72/1, 72/2, 73/1, 73/2, 74/1, 75/1, 75/2, 75/3, 75/4, 76/1, 76/2, 77/1, 77/2, 78/1, 78/2, 78/3, 84/1, 84/2, 84/3, 85/1, 85/2, 85/3, 85/7, 85/4, 85/5, 85/6, 85/8, 85/9, 85/10, 85/11, 85/12, 85/13, 85/14, 85/15, 85/16, 85/17, 85/18, 85/19, 85/20, 85/21, 85/28, 85/30, 86/1, 86/2, 86/4, 86/5, 87/1, 87/2, 87/3, 87/4, 87/7, 87/11, 87/12, 87/13, 87/14, 87/15, 87/21, 89/1, 89/2, 89/3, 89/4, 89/16, 90/1, 90/2, 90/3, 90/4, 90/5, 90/7, 90/8, 90/9, 90/11, 90/12, 90/13, 90/14, 90/15, 91/1, 91/2, 91/3, 91/4, 91/5, 91/10, 91/12, 92/1, 92/2, 92/3, 92/4, 92/5, 92/6, 93/1, 93/2, 93/3, 93/4, 93/5, 93/6, 93/7, 93/8, 93/9, 93/13, 93/14, 93/16, 94/1, 94/2, 94/3, 94/4, 94/5, 94/8, 94/6, 94/7, 94/9, 104/2, 251/2. Odda kommune: 36/1, 36/2, 37/1, 37/2, 37/3, 45/1, 46/1, 47/1, 47/2, 48/3, 48/4, 49/1, 49/2, 49/3, 49/4, 49/5, 49/6, 50/1, 50/2, 50/3, 51/1, 51/2, 51/3, 51/4, 51/5, 52/1, 52/2, 52/3, 52/4, 52/5, 52/6, 52/7, 52/8, 53/1, 53/2, 60/2, 60/6, 61/11, 62/1, 63/1, 63/2, 63/3, 63/4, 63/5, 64/2, 64/3, 64/5, 64/60, 64/294, 65/1, 65/2, 65/4, 66/1, 66/2, 66/3, 67/1, 68/1, 68/2, 68/3, 69/1, 69/2, 70/1, 70/2. Ullensvang herad: 47/1, 47/2, 47/3, 47/4, 47/5, 47/6, 47/8, 48/1, 49/1, 50/1, 50/2, 50/3, 50/4, 51/1, 51/3, 51/4, 51/6, 51/7, 52/1, 52/2, 52/3, 52/4, 53/1, 53/2, 53/3, 53/4, 53/5, 54/1, 54/2, 54/3, 54/4, 54/5, 54/6, 54/7, 54/8, 54/9, 56/1, 56/2, 56/3. Det samla arealet er om lag 545,2 km2 . Grensene for nasjonalparken går fram av kart i målestokk 1:120.000, datert Miljøverndepartementet april 2005. Dei nøyaktige grensene for nasjonalparken skal merkast av i marka. Knekkpunkta skal bli koordinatfesta. Kartet og verneforskrifta finst i kommunane, hos Fylkesmannen i Hordaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med nasjonalparken er å: - sikre verdfulle kulturminne. Ålmenta skal ha høve til naturoppleving gjennom utøving av tradisjonelt og enkelt friluftsliv utan særleg teknisk tilrettelegging. Området er verna mot alle inngrep, mellom anna oppsetting og ombygging av bygningar, andre varige eller mellombelse innretningar, gjerde og anlegg, bygging av vegar, bergverksdrift, regulering av vassdrag, graving, utfylling og påfylling av masse, sprenging og boring, bryting av stein, mineral eller fossil, fjerning av større stein og blokker, drenering og anna form for tørrlegging, nydyrking, bakkeplanering, nyplanting, framføring av luft- og jordleidningar, bygging av bruer og klopper, merking av stiar og løyper o.l. Kulturminne skal vernast mot skade og øydelegging. Opplistinga er ikkje uttømande. 1.2 Reglane i punkt 1.1 er ikkje til hinder for: a) Vedlikehald av bygningar og andre eksisterande innretningar. Vedlikehald omfattar ikkje ombygging eller utbygging. Vedlikehald skal skje i samsvar med tradisjonell byggeskikk. 1. Drift og vedlikehald av eksisterande energi- og kraftanlegg. Bruk av motorisert transport krev særskilt løyve etter punkt 6.3.i). 2. Nødvendig istandsetting ved akutt utfall. Ved bruk av motorisert transport skal det i ettertid sendast melding til forvaltningsstyresmakta. 3. Oppgradering/fornying av kraftanlegg og kraftliner for heving av spenningsnivå og auking av linetverrsnitt når dette ikkje fører til vesentlige fysiske endringar i forhold til verneformålet. c) Vedlikehald av eksisterande stiar og løyper med bruer, klopper, vardar, merking og skilt i samsvar med forvaltningsplanen etter §5. 1.3 Forvaltningsstyresmakta kan gi løyve til: a) Ombygging og utviding av bygningar. b) Ny oppføring av bygningar som går tapt ved brann eller anna naturskade. c) Oppføring av bygningar og anlegg i samband med husdyrnæring, herunder oppattbygging av stølshus. d) Oppføring av bygningar i samband med oppsyn med verneforskriftene og oppsyn i medhald av anna lov. e) Bygging av bruer og klopper. f) Merking og rydding av nye stiar og løyper. g) Oppsetting av skilt og vegvisarar i samsvar med forvaltningsplanen etter §5. h) Oppsetting av gjerde i samband med beite eller tiltak for å hindre skorfeste. i) Oppattbygging og restaurering av stølshus i Håedal i Ullensvang herad for å gjenskape gammalt stølsmiljø. j) Oppgradering/fornying av energi- og kraftanlegg som ikkje fell inn under §3 punkt 1.2.b). Ombygging, utviding og nybygg skal skje i samsvar med tradisjonell byggeskikk og vere tilpassa landskapet. Vegetasjonen, også daude tre og buskar, skal vernast mot all slags skade og øydelegging som ikkje kjem av vanleg ferdsel og tradisjonell beiting i utmark. Såing, treslagskifte og planting er ikkje tillate. 2.2 Reglane i punkt 2.1 er ikkje til hinder for: b) Skånsam bruk av trevirke til bålbrenning. c) Plukking av bær og matsopp. d) Plukking av vanlege plantar og friske kvistar til eigen bruk. 2.3 Forvaltningsstyresmakta kan gi løyve til hogst av ved i nasjonalparken til eigen bruk. 2.4 Direktoratet for naturforvaltning kan ved forskrift regulere beite som kan skade eller øydeleggje naturmiljøet. Dyrelivet, inkludert hi, reir, hekke-, yngle- og gyteplassar er freda mot skade og unødig uroing. Utsetjing av dyr på land og i vatn er forbode. Kalking i vassdrag er ikkje lov utan særskilt løyve. 3.2 Reglane i punkt 3.1 er ikkje til hinder for: a) Jakt etter viltlova. b) Fiske etter lakse- og innlandsfisklova. 3.3 Forvaltningsstyresmakta kan gi løyve til: a) Kalking av vatn og elvar for å hindre at ein art døyr ut. Forvaltningsplanen, jf. §5, kan fastsetje referanseområde der kalking er forbode. b) Tiltak for å fremje fiske, når slike tiltak elles ikkje strir mot formålet med vernet. 4.1 Kulturminne skal sikrast mot skade og øydelegging. Lause kulturminne skal ikkje flyttast eller fjernast. 4.2 Forvaltningsstyresmakta kan gi løyve til istandsetting, vedlikehald og skjøtsel av kulturminne. All ferdsel og aktivitet skal vere omsynsfull og varsam slik at ein ikkje skadar natur eller kulturminne. Reglane i denne forskrifta er ikkje til hinder for organisert turverksemd til fots så lenge naturmiljøet ikkje blir skadelidande. Annan organisert ferdsel og ferdselsformer som kan skade naturmiljøet må ha særskilt løyve av forvaltningsstyresmakta. Utover dette vises det til forvaltningsplanen i §5. Sykling og organisert bruk av hest er berre tillate langs trasear som er godkjende for slik bruk i forvaltningsplanen etter §5. Innanfor nærare avgrensa delar av nasjonalparken kan Direktoratet for naturforvaltning ved forskrift regulere eller forby all ferdsel som kan vere til skade for naturmiljøet. Av omsyn til naturmiljøet og kulturminne kan forvaltningsstyresmakta legge om eller kreve fjerna merking av stiar og løyper. Reglane i punkt 5 gjeld ikkje nødvendig ferdsel ved gjennomføring av militær operativ verksemd og tiltak i samband med ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings- og oppsynsverksemd, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsstyresmakta. Motorferdsel er forbode på land, vatn og i lufta under 300 meter. 6.2 Reglane i punkt 6.1 er ikkje til hinder for: a) Nødvendig ferdsel ved gjennomføring av militær operativ verksemd og tiltak i samband med ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings- og oppsynsverksemd, samt gjennomføring av skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsstyresmakta. 6.3 Forvaltningsstyresmakta kan gi løyve til: a) Øvingskøyring til formål nemnt i punkt 6.2.a. b) Motorferdsel i samband med husdyrhald. c) Motorferdsel i samband med hogst av ved til eigen bruk etter punkt 2.3. d) Motorferdsel i samband med merking og rydding av nye stiar og løyper etter punkt 1.3.f. e) Motorferdsel for uttransport av felt storvilt. f) Bruk av beltekjøretøy på vinterføre eller helikopter for transport av material, utstyr og proviant til hytter, stølshus o.l. g) Bruk av beltekjøretøy på vinterføre eller helikopter for transport i samband med drift av turisthytter. h) Bruk av påhengsmotor med inntil 10 hk på Hildalsvatnet. i) Nødvendig motorferdsel i samband med drift, vedlikehald, og oppgradering/fornying av eksisterande energi- og kraftanlegg, jf. §3 punkt 1.2.b. nr. 1 og 3. Ureining og forsøpling er forbode. All bruk av kjemiske middel som kan påverke naturmiljøet er forbode. Bruk av motor på modellfly, modellbåt, isbor o.l. er forbode. Forvaltningsstyresmakta kan gjere unnatak frå reglane når formålet med vernet krev det, for vitskaplege granskingar, for arbeid av vesentleg samfunnsmessig verdi, eller i andre særlege høve når dette ikkje er i strid med verneformålet. Det skal utarbeidast forvaltningsplan med nærare retningsliner for forvaltning, skjøtsel, tilrettelegging, informasjon osv. Direktoratet for naturforvaltning skal godkjenne forvaltningsplanen. Forvaltningsstyresmakta kan setje i verk tiltak for å fremje formålet med vernet. Direktoratet for naturforvaltning fastset kven som er forvaltningsstyresmakt for verneforskrifta. Forvaltningsstyresmakta kan opprette eit rådgivande utval for forvaltning av nasjonalparken. Gjelder for: Kvinnherad kommune, Hordaland.
|
lovdata_cd_1184
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.659
|
Forskrift om sammenslåing av Gloppen og Breim kommuner, Sogn og Fjordane.
|
lovdata_cd_33050
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.448
|
0 Tilføyd ved lov 25 mai 1973 nr. 27, endret ved lov 15 juni 2001 nr. 62 (i kraft 1 nov 2002 iflg. res. 7 mai 2002 nr. 421, endret kapittelnummeret fra 12te kap.). §241. Når denne eller annen lov krever juridisk embetseksamen for utnevning til embete eller tilsetting i stilling, kan vedkommende styresmakt i særlige tilfelle godta tilsvarende juridisk eksamen i utlandet, såframt det godtgjøres at vedkommende har tilstrekkelige kunnskaper i norsk rett. Avgjørelsen tas etter en samlet vurdering av den avlagte eksamen og vedkommendes virksomhet, særlig her i landet, eventuelt supplert med en prøve. Krever loven juridisk embetseksamen med beste karakter, må den utenlandske eksamen være avlagt med tilsvarende karakter. For andre tilfeller der denne eller annen lov krever juridisk embetseksamen, kan Kongen gi forskrift1 om i hvilken utstrekning og på hvilke vilkår juridisk utdannelse i utlandet kan godtas. 0 Tilføyd ved lov 25 mai 1973 nr. 27, endret ved lover 4 juli 1991 nr. 44 (i kraft 1 feb 1992), endret paragraftallet fra §231, 27 nov 1992 nr. 113 (i kraft 1 jan 1994), 15 juni 2001 nr. 62 (i kraft 1 nov 2002 iflg. res. 7 mai 2002 nr. 421), endret paragraftallet fra §235. 2 Jfr. EØS-avtalen vedlegg VII punkt 1 (dir 89/48). §242. Tida for ikraftsetting av denne loven fastsettes ved særskilt lov. 0 Paragraftallet tilføyd ved lov 25 mai 1973 nr. 27, endret ved lover 4 juli 1991 nr. 44 (i kraft 1 feb 1992), endret paragraftallet fra §232, 15 juni 2001 nr. 62 (i kraft 1 nov 2002 iflg. res. 7 mai 2002 nr. 421), endret paragraftallet fra §236. 1915 Tvistemålsloven - tvml. Lov om rettergangsmåten for tvistemål (tvistemålsloven). Lovens tittel endret ved lov 18 des 1987 nr. 97. - Jfr. lover 2 mai 1947 nr. 1 kap. 2 (prisedomstoler), 7 juni 1985 nr. 51 §6 (utmarkskommisjon for Nordland og Troms). 1ste kapitel. Saklig domsmyndighet.
|
lovdata_cd_42843
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.711
|
Dersom gjenlevende som ikke har rett til pensjon etter kapittel 17, etter dødsfallet får barn som avdøde ikke er far til, gir dette ikke rett til overgangsstønad etter §17-6. Det er ikke lenger hennes situasjon som gjenlevende som er stønadsgrunnlaget, men at hun eventuelt er ugift mor. Det må da vurderes om hun fyller vilkårene for rett til overgangsstønad m.v. i lovens kapittel 15.
|
lovdata_cd_45751
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.589
|
[Endret 12/98, 1/01, 8/03. Vi viser til kommentarene til §22.
|
lovdata_cd_57159
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.73
|
med følgende transportmidler:2 ............................... 1 Kjølt, fryst, uttatt ut av sneglehuset, tilberedt, konservert. Undertegnede offentlige inspektør sertifiserer herved at sneglene beskrevet ovenfor: Undertegnede offentlige inspektør erklærer at jeg er kjent med vilkårene i kapittel III del I av vedlegg II til direktiv 92/118/EØF, i kapitlene III, IV, V, VI og VII i vedlegget til direktiv 91/493/EØF, i vedtak 94/356/EF og i kapittel IX av vedlegg B til direktiv 77/99/EØF.
|
lovdata_cd_57632
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.56
|
Sivilombodsmannen skal kontrollere i ettertid. Det vil seie at forvaltninga sjølv skal ha høve til å ordne opp og ta endeleg standpunkt til saka før det blir klaga til ombodsmannen. Dersom forvaltninga har eigne tilsyns- og kontrollordningar, må klagen normalt først rettast dit. Gjeld klagen ei forvaltningsavgjerd, finst det i mange tilfelle ein høgare instans i forvaltninga som kan overprøve avgjerda. Da må saka ha vore lagd fram for denne instansen før det blir klaga til Sivilombodsmannen. Til dømes må ei trygdeavgjerd som regel ha vore klaga inn for Trygderetten, og ei avgjerd i ei byggjesak eller sosialsak må først ha vore klaga inn for fylkesmannen. Dersom ein etter endeleg avgjerd i ei slik klagesak framleis meiner det er gjort feil eller urett, kan ein klage til Sivilombodsmannen. I dei sakene der Kongen (regjeringa) er klageinstans, gjeld ikkje regelen om at ein må ha klaga til eit høgare forvaltningsorgan før ein klagar til Sivilombodsmannen. Det vil seie at avgjerder som er tekne i eit departement som førsteinstans, kan klagast inn for ombodsmannen utan at det først er klaga til Kongen. Det som er sagt ovanfor, gjeld først og fremst klagar på avgjerder. I visse tilfelle kan det også klagast til ombodsmannen medan ei sak framleis er under behandling i forvaltninga. Dette kan til dømes gjelde framdrifta i saka (sein saksbehandling).
|
lovdata_cd_1488
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.776
|
Den del av Hinnøya som ligger i Troms og Nordland fylker og som er avgrenset således mot øst: Av en linje trukket fra Fiskefjordbotten over Hestfjell, Snefjell og videre i rett linje til nord-østbukta av Storelvvatnet. Derfra opp fjellryggen vest for Aspenesdalen, langs denne fjellrygg til bunnen av Lysådalen og videre vestover til Vassvikeggen og nordover langs denne fjellrygg og ned til sjøen i Gullesfjorden. Mot vest: Av en rett linje trukket fra bunnen av Gullesfjorden til neset mellom Øst- og Vestpollen i Indrefjord i Øksfjorden. Distriktet legges inn under Nordland lappefogeddistrikt og gis betegnelse distrikt nr. 42, Kastadfjorden. Distrikt nr. 43. Vestre Hinnøy.
|
lovdata_cd_48870
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
(a) Ordet fløyte byr enhver lydsignalinnretning som kan frembringe de foreskrevne støt og som er i samsvar med spesifikasjonene i vedlegg III til disse reglene. (b) Uttrykket kort støt betyr et støt av om lag et sekunds varighet. (c) Uttrykket langt støt betyr et støt av fra fire til seks sekunders varighet. Regel 33.
|
lovdata_cd_22541
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.911
|
Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i rednings-, ambulanse-, politi-, brannvern-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed.
|
lovdata_cd_41069
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.41
|
Utgiftene til ett etui er inkludert i prisen på høreapparatet. Gjenanskaffelse av etui dekkes ikke.
|
lovdata_cd_26905
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.454
|
Grensene i sjøen for Narvik havnedistrikt skal være rette linjer mellom følgende punkter: I farvannet Ytre Sildvika - Ofotfjorden - Herjangsfjorden: Nordverdi Østverdi 1. 7587 034,373 584.941,0032. 7587 404,535 584.844,4573. 7587 680,000 583.870,0004. 7590 700,000 581.020,0005. 7591 930,000 590.450,0006. 7596 680,000 596.720,0007. 7598 511,251 594. Fra samme tid oppheves forskrift 29. september 1989 nr. 971 om havnedistrikter i sjøen, Narvik havnedistrikt, Nordland, (Sjøkart nr. 230, NGO kartserie M711 blad 1331 I og 1431 V).
|
lovdata_cd_46313
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.911
|
Reise i forbindelse med forebyggende helsearbeid, herunder skjermbildeundersøkelser, dekkes ikke. Hvis det ved slik undersøkelse fremkommer mistanke om sykdom, kan reise i forbindelse med etterundersøkelse dekkes. Ved særskilt innkallelse til skjermbildeundersøkelse kan det gis dekning for reiseutgiftene (f.eks. dersom pasienten er pålagt undersøkelsen etter Smittevernloven).
|
lovdata_cd_62055
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.833
|
Publisert: Somb-1988-56 (1988 157) Sammendrag: Delingssak - etterfølgende reguleringsendring som hjemmel for vilkår. A fikk tillatelse til deling av eiendom på det vilkår at parsellen skulle ha et netto areal på 750 m2. A påklaget vedtaket til fylkesmannen, og anførte blant annet at det ikke forela hjemmel til å stille vilkåret. Kort tid etter ble det imidlertid foretatt en reguleringsendring som ga hjemmel til å sette et slikt vilkår. Under henvisning til de nye reguleringsbestemmelsene stadfestet fylkesmannen vedtaket. - Ombudsmannen kritiserte avgjørelsen og uttalte at hjemmelsspørsmålet måtte vurderes i relasjon til regelsituasjonen på det tids punkt bygningssjefen traff sitt vedtak. En eventuell hjemmelsmangel kunne således ikke repareres ved en etterfølgende reguleringsendring. På denne bakgrunn ba om: budsmannen om at saken ble behandlet på nytt. Saksgang: (Sak 181/88) Den 14. april 1986 traff bygningssjefen vedtak om tillatelse til deling av A's eiendom. Det ble blant annet satt som vilkår at parsellen skulle ha et netto areal på 800 m2. Etter klage opphevet fylkesmannen vedtaket under henvisning til at det ikke forelå tilstrekkelig hjemmel i plan- og bygningsloven med underliggende regelverk, til å sette angjeldende vilkår. Etter fornyet behandling i bygningsrådet 15. januar 1987 ble følgende vedtak truffet: «A. Bygningsrådet viser til reguleringsplan med bestemmelser for felt P1, egengodkjent av kommunestyret i møte 17.9.86 og gir dispensasjon i h.h.t. bestemmelsens §4d slik at en parsell kan fradeles eiendommen med et areal på minst 750 m2 netto. Delingen skal skje i samsvar med revidert delingsplan dat. 22.5.1986. B. Bygningsrådet viser til pkt. A og forøvrig til plan- og bygningslovens §63 og gir tillatelse til deling av eiendommen i samsvar med delingsplan dat. 22.5.86 på følgende vilkår: 1. Vilkår under pkt. A må oppfylles. 2. Gjenværende eiendom må få tinglyst vegrett i 5 meters bredde over parsellen fram til fellesavkjørselen. Denne vegrett kan ligge langs parsellens sydvestre grense eller langs parsellens nordøstre grense. 3. Det må framlegges en tinglyst avtale med de andre eiere av fellesavkjørselen som sikrer parsellen vegrett ut til - - -vegen. Den del som ligger utenfor regulert gjerdelinje skal inngå som del av fellesavkjørselen. 4. Når pkt. 2 og 3 er etterkommet, avholder oppmålingsvesenet kart- og delingsforretning over eiendommen i samsvar med delingslovens bestemmelser og forutsetninger. C. Det antas at de forhold som er berørt i brev av 27.3.86 fra X og brev av 27.12.85 fra A vil bli løst i forb. med pkt. 3 i ovennevnte vedtak. A påklaget vedtaket, og anførte blant annet følgende når det gjaldt spørsmålet om hvilket regelverk som skulle legges til grunn ved avgjørelsen: «Til hovedpunkt A (og B - underpunkt 1) anføres at det for det første foreligger en uriktig anvendelse av loven fra bygningsrådets side, idet utgangspunktet må være at det er det regelsett som eksisterte på søknadstidspunktet (17.3.86), ev. tidspunktet for første forvaltningsvedtak (14.4.86) som er avgjørende. Og det er et faktum at det dengang ikke eksisterte noen reguleringsplan med et minste arealkrav, slik som eksempelvis er egengodkjent av kommunestyret den 17.9.86. (I parentes bemerkes at kommunen for tiden arbeider med en senking av arealkravet, jfr. vedlagte kopier av henholdsvis annonse i Aftenposten og artikkel i Østlandets Blad for 3.2.87.) Dernest fremholdes det i bygningsrådets vedtak av 15.1.87 at man kunne ha nedlagt midlertidig delingsforbud. Men når det ikke ble gjort og det hel ler ikke ble tatt uttrykkelig forbehold i vedtaket om at delingsforbud var alternativet dersom søkeren ikke godtok kommunens arealkrav (ønsket tomtestørrelse i søknaden er oppgitt til ca. 600 kvm.), er vedtaket helt enkelt ugyldig også på dette punkt. Det første og senere vedtak savner fullstendig den begrunnelse som skulle ha vært gitt etter bygningslovens §69, og det må antas at de faktiske forhold vedrørende eiendommen ikke er vurdert opp mot lovens krav. Når det gjøres, vil man se at parsellen gjerne kan være mindre enn de 750 kvm. man nå insisterer på. (At det kan være praktisk for bygningsvesenet å ha en fast minstestørrelse kan jeg forstå, men det vedrører altså ikke denne sak.) Vedtaket ble opprettholdt av bygningsrådet, og senere stadfestet av fylkesmannen 24. august 1987. og ba om kommentar til klagerens anførsel om at søknaden var behandlet etter galt regelverk. I fylkesmannens svarbrev heter det: «Som det ble redegjort for i vedtaket av 24.8.87 er den egengodkjente reguleringsplanen straks bindende for bl.a. søknad om fradeling av boligtomter. Dette fremgår av pbl. §31. Etter fylkesmannens mening følger det dessuten av lovens system at en søknad skal undergis de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter. Og her er det ikke situasjonen på søknadstidspunktet, men på behandlingstidspunktet som er avgjørende. Det kan i denne forbindelse spørres om det ved rådets behandling av søknaden etter fylkesmannens opphevelse burde ha vært lagt til grunn de bestemmelser som gjaldt ved rådets første behandling. Dersom dette antas ville det ikke kunne stilles krav om minimumsareal og grunnavståelse, jfr. begrunnelsen for fylkesmannens vedtak av 2.12.86. Fylkesmannen har forståelse for at det synes urimelig for A at hun, på grunn av en feilaktig lovanvendelse fra kommunens side kommer i den situasjon at en ny reguleringsplan vedtas, og hennes søknad undergis nye og strengere regler. Fylkesmannen finner grunn til å gjøre oppmerksom på at bygningsrådet, selv om de avslo søknaden på ulovhjemlet grunnlag, ikke nødvendigvis måtte godkjenne delingen når nektelsesgrunnlaget viste seg å ikke være anvendelig. Delesøknaden må vuderes i henhold til pbl. §63 som bl.a. setter krav til tomtens egnethet som byggetomt, samt pbl. §69 med krav om uteoppholdsareal. Det fremgår ikke at dette er gjort. Fylkesmannen har i sitt vedtak kommet til at et er den nye reguleringsplanen som må legges til grunn ved avgjørelsen, og ikke den som gjaldt ved søknadstidspunktet eller evn. første gangs behandling av søknaden. Det er i den forbindelse også vist til pbl. §63 nr. 3 som fast slår at bygningsrådet skal se til at tillatelsen til deling ikke strider imot lov, forskrift eller vedtekt. Omsøkte deling kom i strid med de nye reguleringsbestemmelsenes krav til minste netto tomteareal og nødvendiggjorde derfor en dispensasjon med hjemmel i pbl. §7. Fylkesmannen har etter en gjennomgang av det foreliggende materialet kommet til samme konklusjon som i vedtaket av 24.8.87. Den omstendighet at fylkesmannen opphevet bygningsrådets avgjørelse gir ikke klageren noen rett til å få sin sak behandlet etter den reglerinsplan som gjalt på søknadstidspunktet nar plansituasjonen i mellomtiden er endret. Dette fremgår av plan- og bygningslovens §31 og §63 nr. 3 samt av forvaltningsrettens system. Ved opphevelsen av det første vedtaket stod man kun igjen med søknaden om deling av eiendommen. Da man påny behandlet denne måtte den undergis de på dette tidspunktet gjeldende regler. Dette kan ikke sies å representere noen tilbakevirkning i strid med det alminnelige forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft. I mitt avsluttende brev til fylkesmannen 1. juni 1988 uttalte jeg: «Det sentrale spørsmål i saken knytter seg til det rettslige grunnlag for vilkåret om at den fradelte parsell må ha et areal på minst 750 m2 netto. Ved vedtak 17. september 1986 egengodkjente kommunestyret endret reguleringsplan for området hvor det i reguleringsbestemmelsenes §4d første avsnitt heter: «I området kan bygningsrådet tillate deling av større eiendommer. Fradelt og gjenværende del av eiendommen skal anslagsvis ikke være mindre enn 800 m2 netto tomt ved bebyggelse av frittliggende bolig. Fylkesmannen og bygningsrådet har lagt til grunn at denne reguleringsbestemmelsen får anvendelse ved behandlingen av den aktuelle fradelingssak. Fylkesmannen begrunner dette standpunkt med å vise til plan- og bygningslovens §31 hvor det fastslås at en reguleringsendring er straks bindende. Dette gjelder også for fradeling. Videre vises det til lovens §63 nr. 3 hvor det fremgår at bygningsrådet skal se til at tillatelsen til deling ikke strider imot lov, forskrift eller vedtekt samt at det følger av forvaltningsrettens system at en søknad skal undergis de til enhver tid gjeldende lover og forskrifter. Bygningssjefen traff sitt første vedtak i saken 14. april 1986, mens reguleringsendringen først ble vedtatt 9. september s.å. Fylkesmannens standpunkt forutsetter således at en etterfølgende reguleringsendring får virkning i en sak der det allerede foreligger et vedtak av førsteinstansen, dvs. at det er unødvendig å ta stilling til hvorvidt bygningsmyndighetene på tidspunktet for det opprinnelige vedtak hadde hjemmel for å stille vilkåret. Av plan- og bygningslovens §31 nr. 1 fremgår at reguleringsendringer får virkning straks de er vedtatt. Bestemmelsen kan likevel ikke forstås slik at bygningsmyndighetene kan gjøre bruk av etterfølgende reguleringsendringer til å «reparere» hjemmelsmangler ved allerede fattede vedtak. Dette fremgår blant annet av lovens regler om delingsforbud som må nedlegges før søknader behandles og avgjøres, jfr. §33, fjerde ledds annet punktum. Etter min oppfatning kan den omstendighet at fylkesmannen etter klage opphevet det første vedtak med den begrunnelse at det stilte krav til parsellens beskaffenhet manglet hjemmel, ikke endre dette. 1987 162. At reguleringsendringen fant sted før fylkesmannens første vedtak og bygningsrådets fornyede behandling av saken, kan i denne situasjon ikke være avgjørende. I steden for å klage kunne klager ha gått til søksmål med påstand om at kravet var ulovlig. Domstolene måtte da ha lagt til grunn den rettstilstand som forelå på vedtakstidspunktet. Lovligheten av vilkåret om at fradelt parsell må ha et areal på minst 750 m2 netto, må etter dette bedømmes etter de regler som gjaldt forut for reguleringsendringen, og som altså bygningssjefen baserte sitt vedtak på. Verken fylkesmannen eller bygningsrådet har vurdert holdbarheten av vedtaket etter disse reglene. Min konklusjon blir derfor at saken må tas opp til fornyet vurdering. Fylkesmannen vedtok deretter å oppheve sitt vedtak 24. august 1987, og ba kommunen om å behandle søknaden på nytt etter de regler som gjaldt forut for reguleringsendringen. Somb-1988-55 Fradeling av bebygd eiendom - krav til minsteavstand.
|
lovdata_cd_17497
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.606
|
Det vernete området berører følgende gnr./bnr.: 17/39, 17/45, 17/53, 17/54, 17/63, 17/65, 17/64, 17/66, 17/68, 17/69, 17/83, 18/1, 18/2, 18/4, 18/7, 18/20,21, 18/46, 18/65, 18/126, 19/1, 19/11. Reservatet dekker et areal på 374 dekar, hvorav 150 dekar landareal. Grensen for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet april 1992. Kartet og verneforskriften oppbevares i Hurdal kommune, hos Fylkesmannen i Oslo og Akershus, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_27568
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.758
|
Forskrift for minsteareal ved tildeling av elg, Nærøy kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Nærøy kommune, viltutvalget, 14. juni 2004 med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet og forskrift 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §5. Formålet med forskriften er å fastsette et minsteareal for tildeling av fellingstillatelser av elg i Nærøy kommune. Minsteareal for tildeling av fellingstillatelser for elg i Nærøy kommune fastsettes til 2500 dekar. Minstearealet gjøres gjeldende for hele kommunen. Forskriften trer i kraft straks. Samtidig oppheves tidligere minsteareal fastsatt av Fylkesmannen i Nord-Trøndelag, jf. brev datert 15. juli 1998.
|
lovdata_cd_39957
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.796
|
[Tilføyd 10/02, endret 7/04. Etter utløpet av egenmeldingsperioden må arbeidsuførheten dokumenteres ved legeerklæring. Dette innebærer at legen ved sykmelding skal foreta en funksjonsvurdering for å kunne fastslå om vedkommende er arbeidsufør. Etter bestemmelsens tredje ledd skal legen i forbindelse med førstegangs og senere sykmeldinger alltid vurdere om medlemmet kan være i arbeid eller arbeidsrelatert aktivitet. Det vil si at legen alltid skal vurdere om det er tungtveiende medisinske grunner til at medlemmet bør være borte fra arbeidet. Dersom legen finner at sykmelding er nødvendig skal gradert sykmelding være første alternativ, deretter aktiv sykmelding. Ifølge Ot.prp.nr.48 (2003-2004) må det stilles krav til legen om å fraråde inaktivitet hvis dette ikke er en del av den medisinske behandlingen. Legen skal ved forlengelse av sykmelding undersøke om det er en reell aktivitet på arbeidsplassen. Ved behov kan det også innhentes funksjonsvurdering av annet helsepersonell. Funksjonsvurderingen må ta utgangspunkt i situasjonen på arbeidsplassen. Den kan danne utgangspunkt for en dialog mellom arbeidstaker og arbeidsgiver om hvilke tiltak eller hvilken form for tilrettelegging som er nødvendig for at arbeidstakeren skal kunne være til stede på arbeidsplassen. Den bør av den grunn avgis så tidlig som mulig i sykmeldingsperioden.
|
lovdata_cd_35058
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.78
|
Publisert: Ot.prp.nr.24 (2000-2001) Tittel: Endringer i skatteloven mv. Departementet legger med dette frem forslag til endringer i skatteloven § 4-31 første ledd og § 6-91 første punktum om fordeling av gjelds- og gjeldsrentefradrag mellom Norge og utlandet. Gjeldende regler om fordeling av gjeld og gjeldsrenter medfører at en skattyter med alminnelig skatteplikt til Norge får begrenset sitt gjelds- og gjeldsrentefradrag i Norge, dersom han har fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet. Dette gjelder uavhengig av om inntekt eller formue av den faste eiendom eller anlegget er skattepliktig til Norge. Departementet går inn for å innføre full fradragsrett for gjeldsrenter når skattyter er skattepliktig til Norge for hele sin utenlandske inntekt, og full fradragsrett for gjeld når hele formuen er skattepliktig hit. Som en konsekvens av full fradragsrett for gjeld, foreslår departementet å oppheve bestemmelsene i skatteloven § 2-1 syvende ledd annet punktum og § 2-2 sjette ledd annet punktum, om at formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet er fritatt fra formuesskatteplikt i Norge. Forslaget er omtalt i kapittel 2 nedenfor. All utenlandsk formue og inntekt vil da bli skattepliktig til Norge når Norge ikke har skatteavtale med vedkommende utland eller når Norge i skatteavtale med vedkommende utland anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning. Forslaget vil derfor isolert sett medføre en skjerpelse av formuesskatten, men økt fradrag for gjeld og gjeldsrenter vil i de fleste tilfeller mer enn kompensere dette, jf omtalen i kapittel 1.9.1 nedenfor. Etter forslaget vil begrensning av fradragsretten for gjeldsrenter skje når skattyter har fast eiendom eller utøver eller deltar i virksomhet i utlandet, og inntekt fra slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat. Tilsvarende vil begrensning av fradragsretten for gjeld skje når skattyters formue i slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat. Inntekt og formue er unntatt norsk beskatning når Norge i skatteavtalen med vedkommende utland anvender fordelingsmetoden (unntaksmetoden) til unngåelse av dobbeltbeskatning. Norge benytter fordelingsmetoden i de fleste skatteavtaler inngått før 1992. Forslaget innebærer således en innstramming i forhold til gjeldende regler i og med at fradrag avkortes også når skattyter har virksomhet i utlandet som er unntatt norsk beskatning, uavhengig av om skattyter har fast eiendom eller anlegg der. Departementet foreslår at avkorting av fradrag for gjeld og gjeldsrenter skjer basert på forholdet mellom verdien av fast eiendom og alle eiendeler i virksomhet i nevnte stat og verdien av skattyters samlede eiendeler. For fullt regnskapspliktige foreslås at fordelingen baseres på verdiene av eiendelene i balansen ved det regnskapsmessige årsoppgjør. For andre skattytere foreslås at fordelingen baseres på ligningsmessige verdier (skattemessig formuesverdi). I og med at Norge fra 1992 har gått over til å bruke kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning i skatteavtalene, og at dette prinsippet gjennom reforhandlinger av eldre avtaler innarbeides i stadig flere skatteavtaler, vil departementets forslag medføre at stadig færre skattytere vil få avkortet sitt gjelds- og gjeldsrentefradrag. Forslaget gjelder skattytere med alminnelig skatteplikt til Norge, jf skatteloven § 2-1 første ledd og § 2-2 første ledd . Videre skal reglene gjelde tilsvarende ved fastsettelse av formue og inntekt av ansvarlige selskaper, kommandittselskaper, mv., jf skatteloven § 4-40 og § 10-41. Det foreslås at endringen i skatteloven § 4-31 og § 6-91 trer i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2000 for skattytere som nevnt i skatteloven § 2-2 første ledd, og med virkning fra og med inntektsåret 2001 for skattytere som nevnt i skatteloven § 2-1 første ledd. Departementet foreslår at reglene om fordeling av gjeld og gjeldsrenter også får anvendelse for fysiske personer bosatt på Svalbard og selskaper hjemmehørende der. Det gjennomføres ved at unntak fra skattlegging på Svalbard etter svalbardskatteloven likestilles med unntak fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat. Videre foreslås en tilføyelse i svalbardskatteloven § 2-3 tredje ledd som innebærer at selskaper med alminnelig skatteplikt til Svalbard unntas fra inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard. Gjeldende svalbardskattelov har slikt unntak for fysiske personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard, og tilsvarende bør gjelde for selskaper. Personer bosatt i Norge, samt selskaper og innretninger hjemmehørende i Norge er i utgangspunktet skattepliktig til Norge for all sin inntekt uansett hvor i verden den er opptjent. Dette følger av skatteloven § 2-1 første ledd og § 2-2 første ledd. Videre er utgangspunktet at hele formuen skal skattlegges her, uansett hvor i verden den er. Et unntak gjelder likevel for formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet, jf skatteloven § 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum. Skattytere som nevnt har i utgangspunktet rett til fradrag for alle sine gjeldsrenter ved inntektsfastsettelsen, jf skatteloven § 6-40 første ledd. Fradragsretten for gjeldsrenter forutsetter dermed ikke tilknytning til skattepliktig inntekt. Formuesskattepliktige skattesubjekter har som utgangspunkt rett til fradrag for all gjeld ved formuesfastsettelsen, jf skatteloven § 4-1 første ledd. Gjelds- og gjeldsrentefradraget begrenses imidlertid av reglene i skatteloven § 4-31 første ledd og § 6-91 første punktum. I det følgende redegjøres det for disse reglene. Etter skatteloven § 4-31 første ledd skal gjeld fordeles mellom Norge og utlandet når skattyteren har formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet. Regler om fordeling av gjeldsrenter er inntatt i skatteloven § 6-91 første punktum. Etter denne bestemmelsen skal gjeldsrentene fordeles når skattyteren har formue eller inntekt i flere stater. Bestemmelsen må fortolkes innskrenkende slik at inntekt i utlandet ikke er noe vilkår for å begrense fradragsretten i Norge. Det skyldes trolig en inkurie at bestemmelsen gir utrykk for at inntekt i flere stater skal være et selvstendig, og alternativt, vilkår for gjeldsrentefordeling. Begrunnelsen for å begrense gjeldsrentefradraget i Norge på grunnlag av at skattyteren har inntekt i flere stater bortfalt da man i 1981 opphevet regelen om at kun halvparten av inntekten fra fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet var skattepliktig til Norge. Departementet er ikke kjent med at dette vilkåret i senere praksis har blitt tillagt selvstendig betydning. Vilkårene for fordeling av gjeld og gjeldsrenter er etter gjeldende rett sammenfallende, og de innebærer at fordeling skal skje dersom skattyteren har formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet. Utgangspunktet er at fradrag for skattyterens gjeld og gjeldsrenter kun skal begrenses når han etter privatrettslige regler anses som eier av fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet. Indirekte eie av fast eiendom eller anlegg i utlandet gjennom eierandeler i selvstendige rettssubjekter, for eksempel aksjeselskap, begrenser i utgangspunktet ikke fradraget for skattyterens egen gjeld og gjeldsrenter. I ligningspraksis er det lagt til grunn at dette også gjelder deltakere i deltakerlignede selskaper, jf skatteloven § 10-40, når selskapet eier fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet. Fra dette utgangspunktet må det oppstilles et unntak dersom skattyteren i realiteten har den fulle faktiske og juridiske rådighet over fast eiendom, som eies indirekte gjennom et annet juridisk subjekt. Departementet har i en uttalelse inntatt i Utvalget 1992 side 962 lagt til grunn at betydelig og varig disposisjonsrett over fast eiendom gjennom eie av andel i utenlandske »time-share selskaper», etter omstendighetene vil kunne føre til at fordelingsreglene får anvendelse. Det samme må gjelde andel av borettslag mv. For deltakerlignede selskaper skal det foretas fordeling av selskapets gjeld og gjeldsrenter, basert på selskapets egne formuesforhold, før netto formue og inntekt tilordnes deltakerne. Når vilkåret for gjelds- og gjeldsrentefordeling er oppfylt, skal skattyterens samlede gjeld og gjeldsrenter fordeles mellom utlandet og Norge etter forholdet mellom bruttoformuen i fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet og den øvrige bruttoformue. I den øvrige bruttoformue medregnes alle formuesobjekter som er skattepliktig etter norske regler. Dersom skattesubjektet er underlagt subjektiv formuesskatteplikt, har departementet i en uttalelse lagt til grunn at det skal gjøres fradrag for fribeløp av innbo og løsøre og av kontanter, sjekker, bankremisser og andre likvide midler, jf Utvalget 1985 side 159. For å finne fordelingsbrøken må bruttoformuen i utlandet og den øvrige bruttoformue verdsettes etter skattelovgivningens alminnelige regler. Det er i rettspraksis antatt at man ved verdsettelsen av fast eiendom i utlandet må legge til grunn samme prinsipper som for tilsvarende eiendom i den kommune skattyteren er bosatt eller hjemmehørende i, jf Rt-1996-1629 . Dommen gjelder verdsettelse av forretningseiendom i utlandet. Domskonklusjonen antas imidlertid å uttrykke et generelt prinsipp, som må legges til grunn også for av andre typer faste eiendommer og anlegg i utlandet. De fleste av Norges skatteavtaler inneholder en bestemmelse tilsvarende eller lik OECDs mønsteravtale artikkel 7 punkt 3. Etter denne bestemmelsen skal utgifter, herunder gjeldsrenter, komme til fradrag i det faste driftsstedets inntekt når de er pådratt i forbindelse med det faste driftsstedets virksomhet. Driftsstedsstaten må derfor tillate at gjeldsrenter som knytter seg til driftsstedet kommer til fradrag ved fastsettelsen av skattyterens inntekt der, etter tilsvarende regler som for innenlandske foretak. Når Norge som følge av fordelingsmetoden i skatteavtalen ikke kan skattlegge inntekt fra en norsk skattyteres faste driftssted i utlandet, har det vært noe usikkert om avtalen gir grunnlag for å nekte fradrag i Norge for gjeldsrenter som etter avtalen skal henføres til driftsstedet. Finansdepartementet har i uttalelser inntatt i Utvalget 1982 side 384 og 1992 side 962 gitt utrykk for en slik oppfatning, og dette er også lagt til grunn i en underrettsdom inntatt i Utvalget 1972 side 229. I et vedtak av 8. juli 1997 kom overligningsnemnda ved Sentralskattekontoret for storbedrifter til motsatt resultat. Nemnda la til grunn at skatteavtalen ikke hjemlet adgang til å begrense gjeldsrentefradraget som fulgte av reglene i § 45 annet ledd i skatteloven av 1911 (gjeldende skattelov § 6-91). Vedtaket ble ikke påklaget og resultatet må antas å gi uttrykk for gjeldende rett. Dette innebærer at en skattyter i mange tilfeller kan få fradrag for de samme gjeldsrentene både i Norge og i driftsstedsstaten, selv om tilhørende inntekt er unntatt fra skattlegging i Norge. Departementet antar at det samme gjelder fradrag for gjeld. I Innst.O.nr.73 (1995-1996) til Ot.prp.nr.46 (1995-1996) Nye regler om fradrag i norsk skatt for skatt betalt i utlandet, ber finanskomiteen Regjeringen vurdere hvorvidt § 45 annet ledd første punktum (skal være annet punktum) i skatteloven 1911 (nå skatteloven § 6-91 første punktum) bør endres, slik at en skattyter som er skattepliktig til Norge for all sin utlandsinntekt, får rett til fradrag i Norge for alle sine gjeldsrenter. I et forutgående høringsnotat hadde departementet gått inn for en slik lovendring. Forslaget ble imidlertid ikke fremmet i Ot.prp.nr.46, da departementet kom til at en endring av § 45 annet ledd i skatteloven 1911 forutsatte ytterligere utredninger. Det som aktualiserer en lovendring som skissert av finanskomiteen i Innst.O.nr.73 er særlig det forhold at Norge etter skattereformen har gått over til å anvende kreditmetoden som primærmetode for å avverge internasjonal dobbeltbeskatning i skatteavtalene. Det innebærer at inntekt og formue som skattyteren har i vedkommende utland skattlegges i Norge, men at skattyteren gis fradrag i norsk skatt for skatt betalt til utlandet på samme inntekt og formue. Fra og med 1992 har Norge gjennom forhandlinger og notevekslinger lagt om til kreditmetoden i skatteavtalene, slik at 34 av 84 skatteavtaler per i dag benytter kreditmetoden, herunder skatteavtalene med våre viktigste handelspartnere. Tidligere ble det i skatteavtalene primært benyttet en fordelingsmetode (unntaksmetode) til unngåelse av dobbeltbeskatning. Når skatteavtalen bygger på fordelingsmetoden skal inntekt og formue med kilde i det annet land unntas fra beskatning i Norge. I vedlegget inntatt bakerst i denne proposisjonen fremgår det om Norge benytter kredit- eller fordelingsmetoden i avtalen med det enkelte land, og status for avtaler under utarbeidelse eller reforhandling. I intern skattelovgivning gjelder globalinntektsprinsippet. Det innebærer at en skattyter som er bosatt eller hjemmehørende i Norge blir skattepliktig hit for alle sine inntekter uansett hvor i verden de er opptjent. Omleggingen til kreditmetoden i skatteavtalene fører til at globalprinsippet gjennomføres også for inntekter med kilde i skatteavtalelandet. I forhold til skattytere som har fast eiendom eller anlegg i land hvor skatteavtalen bygger på kreditmetoden, representerer det et brudd med globalinntektsprinsippet når skattyteren ikke får fradrag for alle sine gjeldsrenter ved inntektsbeskatningen i Norge. Dette vil også representere et brudd med hensynet til symmetrisk behandling av inntekter og utgifter knyttet til investeringer i utlandet. Tilsvarende vil gjelde i forhold til skattytere som har fast eiendom eller anlegg med tilbehør i land Norge ikke har skatteavtale med, fordi Norges beskatningsrett da ikke er avskåret gjennom skatteavtale. Gjeldende regel om fordeling av gjeldsrenter har en svakhet ved at den er betinget av at skattyteren «har fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet». Dette innebærer at en skattyter kan ha inntekter som etter skatteavtalen er unntatt fra skattlegging i Norge, men likevel få fradrag for alle gjeldsrentene her fordi han ikke har fast eiendom eller anlegg i utlandet. Også dette representerer et brudd med globalinntekts- og symmetriprinsippet. I tillegg er det en svakhet ved gjeldende regel at det bare er verdien av fast eiendom eller anlegg med tilbehør i utlandet som inngår i fordelingsgrunnlaget, dvs. bruttoformuen i utlandet. Det vil si at verdien av andre eiendeler som inngår i virksomhet i utlandet ikke begrenser fradraget for gjeldsrenter. Disse to aspektene ved gjeldende regler kan i enkelte tilfeller gi urimelige resultater. Det vil særlig være tilfellet når skattyters bruttoformue i fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet er liten, men virksomheten der likevel er omfattende, samtidig som skattyteren har pådratt seg betydelige renteutgifter knyttet til denne virksomheten. Dette har blant annet medført at enkelte norske forretningsbanker har fått fradrag i Norge for tilnærmet alle gjeldsrenter som knytter seg til virksomheten i de utenlandske filialene, til tross for at Norge i skatteavtalen har fraskrevet seg retten til å skattelegge inntektene fra virksomheten. Det vesentligste av utgiftene knyttet til den ordinære drift av disse bankfilialene har dermed kommet til fradrag både i driftsstaten og i Norge, uten at Norge har kunnet skattlegge inntekten. Det som foran er sagt om fradrag for gjeldsrenter, gjelder tilsvarende for fradrag for gjeld ved formuesligningen. Når skatteavtalen bygger på kreditmetoden, gir det Norge beskatningsretten til formue, men med fradrag for den formuesskatt som er betalt i den annen stat. Det bryter med symmetri- og globalprinsippet når slik formue er fritatt fra skatt, fordi man etter departementets forslag i dette kapittel vil få fradrag for all gjeld selv om gjelden er knyttet til formue eller anlegg i utlandet. En opphevelse av formuesskattefritaket for fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet, samt innføring av fradrag for gjeld når formuen er skattepliktig til Norge, vil ivareta hensynet både til global- og symmetriprinsippet. Det vises til departementets forslag i kapittel 2 nedenfor. En gjennomgang av utenlandsk rett viser at renteutgifter i næring i utgangspunktet er fradragsberettiget i det enkelte lands skattelovgivning. Når det gjelder personlige skattytere, har de fleste land innført visse begrensninger i fradragsretten for gjeldsrenter. I mange land gis rentefradrag utenfor næring bare for lån til særlige formål, for eksempel til kjøp av bolig. I land som anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning, er hovedregelen at renteutgifter som relaterer seg til skattyters inntekt eller formue i utlandet kommer fullt ut til fradrag ved ligningen. Dette gjelder for eksempel Danmark, Sverige, Finland, Storbritannia og USA. Enkelte land har dog særlige unntaksregler som begrenser fradragsretten. I land som anvender fordelingsmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning, eller som fortsatt har eldre slike avtaler, kommer renteutgifter som relaterer seg til skattyters unntatte inntekt eller formue i utlandet normalt ikke til fradrag i hjemlandet, eller det er innført regler som begrenser fradragsretten. Nedenfor gjennomgås kort reglene om fradragsrett i enkelte land for gjeldsrenter når inntekt eller formue er unntatt fra beskatning i hjemlandet etter skatteavtale eller intern rett. Sverige anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning i de fleste skatteavtalene, men anvender fordelingsmetoden i enkelte få eldre avtaler. Dersom inntekt er unntatt fra beskatning i Sverige etter skatteavtalen, nektes fradrag i Sverige for renteutgifter som relaterer seg til den unntatte inntekt (direkte allokering), jf kommunalskattelagen 74 § og lag om statlig inkomstskatt 22 §. Disse lovene vil med virkning fra 2001 bli avløst av en ny Inkomstskattelag, og de nevnte bestemmelser er tatt inn i Inkomstskattelagen 9 kap. 5 §. Det finnes ikke noen nærmere retningslinjer om den direkte allokeringsmetoden. Danmark anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning i de aller fleste av sine skatteavtaler, men anvender fordelingsmetoden i en del eldre avtaler. Danmark har ikke regler som begrenser retten til å fradra renteutgifter i Danmark dersom skattyter har inntekt eller formue i utlandet som er unntatt fra dansk beskatning. Selv der Danmark anvender fordelingsmetoden, kan skattyter i år med underskudd i den utenlandske aktivitet få fradrag for underskuddet i den danske inntekten, herunder også renteutgifter som kan allokeres til utlandet. I et år med overskudd medfører fordelingsmetoden i skatteavtalen at den utenlandske inntekten ikke beskattes i Danmark. Det er imidlertid innført regler om gjenbeskatning, som innebærer inntektsføring (gjenbeskatning) av tidligere gitte fradrag for underskudd pådratt i utlandet. Reglene om gjenbeskatning går således lenger enn den norske regelen i skatteloven § 16-27. USA anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning i sine skatteavtaler, og har ingen særlige regler som begrenser fradragsretten for renter når skattyter har inntekt fra, eller formue i, utlandet. Tyskland anvender som hovedregel fordelingsmetoden i sine skatteavtaler. Regler om fradrag for renteutgifter når inntekt er unntatt tysk beskatning var tidligere utviklet gjennom rettspraksis, men er nå avløst av ny lovgivning. Tyskland fordeler som hovedregel gjeldsrenter etter den direkte fordelingsmetoden. Renter på lån som er tatt opp av et tysk selskap, og som er anvendt i et fast driftssted (filial) som selskapet har i et annet land, er ikke fradragsberettiget i tysk inntekt, når inntekten fra filialen er unntatt tysk beskatning. Dersom filialen er finansiert med mer egenkapital enn det som er økonomisk nødvendig etter en armlengde vurdering, blir den overskytende del omklassifisert som lån, med en avkortning av deler av selskapets faktiske betalte renter som følge. Et det ikke mulig å allokere renteutgifter etter en direkte allokeringsmetode, skjer fordelingen etter tysk rett etter indirekte metoder. Det er mest vanlig å fordele rentene etter en gjeldsgradmetode. Forholdet mellom selskapets egenkapital og gjeld basert på skattemessige verdier skal da også legges til grunn for filialen, slik at filialen anses finansiert på samme måte. Belgia anvender som hovedregel fordelingsmetoden i sine skatteavtaler. Som hovedregel gis fullt fradrag for renter som knytter seg til unntatt inntekt. Renter betalt til utenlandsk bosatte personer eller selskaper som ikke er skattepliktige i Belgia og som er gjenstand for en vesentlig gunstigere beskatning enn det som gjelder i Belgia, er derimot ikke fradragsberettiget. Dette gjelder ikke dersom betalingen er ledd i en normal forretningstransaksjon og beløpet ikke er unormalt høyt. Det gis uansett ikke fradrag for gjeldsrenter på lån som overstiger 7 ganger summen av beskattet egenkapital i selskapet (dvs. den delen av selskapet som beskattes i Belgia). Departementet sendte 14. september 1998 på høring et notat med utkast til nye regler for fordeling av gjeld og gjeldsrenter mellom Norge og utlandet. I samsvar med finanskomiteens anmodning i Innst.O.nr.73 (1995-1996) foreslo departementet å innføre full fradragsrett for gjeldsrenter når skattyter er skattepliktig til Norge for hele sin inntekt. I samsvar med dette foreslo departementet at fordeling av gjeldsrenter bare skal foretas i tilfeller der skattyteren har inntekt som er unntatt fra beskatning i Norge etter skatteavtale. I notatet ble det vurdert hvilket prinsipp som i slike tilfeller bør legges til grunn for fordelingen av gjeldsrentene mellom Norge og utlandet. Tre prinsipper ble vurdert. I notatet ble en direkte fordelingsmetode anbefalt, dvs. en løsning som innebærer at gjeldsrenter ikke skal komme til fradrag i Norge i den utstrekning de er pådratt i tilknytning til inntekt som er unntatt fra norsk beskatning etter skatteavtale. Gjeldsrentefordeling basert på nettoinntekt og det gjeldende bruttoformuesprinsippet, ble etter en samlet vurdering ansett for mindre egnet enn en regel om direkte tilordning. På bakgrunn av de endringene som ble anbefalt for fordeling av gjeldsrenter, ble det i notatet også anbefalt å endre gjeldende regler for fordeling av gjeld mellom Norge og utlandet, jf skatteloven § 4-31 første ledd. I notatet anbefalte departementet at fordeling av gjeld ble forbeholdt de tilfeller der skattyteren har formue som er unntatt fra beskatning i Norge etter skatteavtale, og at gjeld som kan henføres til slik formue i utlandet ikke skal komme til fradrag i Norge. Dette forslaget må ses i sammenheng med at det i notatet også ble foreslått å oppheve fritaket for formuesskatt på fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet, jf skatteloven § 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum. Det vises til kapittel 2 nedenfor. Videre ble det i notatet foreslått visse innstramninger i skatteloven § 16-27 om inntektsføring av tidligere rentefradrag. Dette forslaget vil departementet ta opp til en grundigere vurdering i forbindelse med en samlet gjennomgang av kreditreglene i skatteloven § 16, § 17, § 18, § 19, § 20 flg. Skattedirektoratet har forelagt høringsnotatet for ligningskontorene i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, samt Sentralskattekontoret for storbedrifter i Moss. Samtlige kontorer har avgitt uttalelse til notatet. I tillegg har Norsk Hydro, Den norske stats oljeselskap AS og Eksportfinans ASA gitt uttrykk for sine synspunkter på forslagene i høringsnotatet. Av de høringsinstanser som har avgitt uttalelse, har følgende ingen merknader til departementets forslag i notatet: Næringslivets Hovedorganisasjon, Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen i Norge, Norges Statsautoriserte Revisores Forening, Oslo Børs, Kommunenes Sentralforbund, Norges Bank, Akademikerene, Landslaget for regnskapskonsulenter, Datatilsynet Olje- og energidepartementet, Utenriksdepartementet, samt Nærings- og handelsdepartementet. Merknadene fra de øvrige instanser er omtalt under departementets vurderinger i kapittel 1.7 nedenfor. Hensynet til symmetrisk behandling av inntekter/gevinster og kostnader/tap er et sentralt formål ved utformingen av skattelovgivningen. Symmetrihensynet tilsier at gjeldsrenter og gjeld kun skal komme til fradrag i inntekts- eller formuesskattegrunnlaget i Norge i den utstrekning de har tilknytning til inntekt og formue som er skattepliktig i Norge. Hensynet til nøytralitet i beskatningen er et bærende hensyn bak skattereformen. Den effektive skattebelastning av ulike investeringer bør være mest mulig lik, og valget av finansierings- og organisasjonsform bør i minst mulig grad påvirke skattebyrden av investeringen. Ved utforming av konkrete regler må man imidlertid foreta en avveining av i hvor stor grad disse prinsippene bør etterleves dersom det går på bekostning av hensynet til et praktikabelt regelverk. Departementet vil derfor også legge vekt på praktiske og administrative hensyn ved utformingen av reglene. 1.7.2 Når bør fordeling av gjeld og gjeldsrenter mellom Norge og utlandet skje? I høringsnotatet av 1998 foreslo departementet å fjerne formuesskattefritaket for fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet samtidig som det ble foreslått å innføre full fradragsrett for gjeld og gjeldsrenter når skattyters utenlandske formue og inntekt er skattepliktig til Norge. Et klart flertall av høringsinstansene sluttet seg til dette. Utenlandsk formue og inntekt vil være skattepliktig til Norge når Norge i skatteavtalen med vedkommende utland anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning eller når Norge ikke har skatteavtale med vedkommende utland. Kreditmetoden innebærer at Norge kan skattlegge formuen i eller inntekten fra det annet land, men at skattyter kan kreve fradrag i norsk skatt for den skatt som er betalt i det annet land. Etter fordelingsmetoden unngås dobbeltbeskatning ved at Norge ikke skattlegger formue eller inntekt som etter avtalen kan skattlegges i den annen stat. Som vedlegg til denne proposisjonen følger en oversikt over Norges skatteavtaler per 1. desember 2000. Av oversikten fremgår om Norge per denne dato benytter fordelingsmetoden eller kreditmetoden som hovedprinsipp i avtalene med de enkelte land. Videre er det angitt status i arbeidet med avtaler som er under utarbeidelse eller revisjon. Etter gjeldende regler avkortes skattyters fradragsrett for gjeld og gjeldsrenter i ethvert tilfelle når skattyter har fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet. Forslaget vil derfor medføre en lempeligere beskatning av et stort antall skattytere. For eksempel vil skattytere med fast eiendom i et annet nordisk land ikke lenger få avkortet fradraget for gjeld og gjeldsrenter ved beskatningen i Norge, fordi Norge i skatteavtalen med de nordiske land av 23. september 1996 benytter kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning. Symmetrihensynet tilsier at det ikke bør gjelde begrensninger i fradragsretten for gjeld og gjeldsrenter når skattyter er skattepliktig til Norge for hele sin formue og inntekt. Det vil også føre til administrative forenklinger om gjeldende regler endres, slik at disse skattyterne gis fullt fradrag for gjeld og gjeldsrenter. I forhold til disse land blir det ikke lenger nødvendig å beregne særskilt hvilken del av skattyterens gjeld og gjeldsrenter som er fradragsberettiget. En må videre anta at en endring som nevnt vil føre til færre feil ved beregning av maksimalt kreditfradrag for skatt betalt i utlandet, da samtlige rentekostnader som skattyteren har skal trekkes inn i beregningsgrunnlaget, jf skattelovforskriften § 16-28-4 bokstav b. Ligningsutvalget opplyser at det maksimale kreditfradrag i dag ofte beregnes uriktig fordi skattyter overser at kun gjeldsrenter som etter avkorting er fradragsberettiget her i landet skal medtas i beregningen av kreditfradraget. Denne endringen vil medføre en provenyreduksjon av et visst omfang i og med at et større antall skattytere vil kunne fradragsføre all sin gjeld og alle sine gjeldsrenter ved ligningen i Norge. Det må imidlertid påpekes at forslaget i kapittel 2 nedenfor om å oppheve regelen om skattefrihet for formue i fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet, vil kunne innebære en skjerpelse i formuesskatten for de med slik eiendom i land hvor Norge anvender kreditmetoden og land uten skatteavtale med Norge. Dersom det annet land også ilegger formuesskatt på fast eiendom, vil denne komme til fradrag i norsk formuesskatt, jf skatteloven § 16, § 17, § 18, § 19, § 20 flg. Er formuesskatten i disse landene tilsvarende eller høyere enn i Norge, vil det likevel ikke påløpe noen ytterligere norsk formuesskatt. Det vises til kapittel 1.9.1 om provenyvirkningene av forslaget. Departementet vil også peke på at en endring som nevnt vil forsterke behovet for å endre gjeldende beregningsregler for det maksimale kreditfradrag skattyteren kan få i Norge for skatt som er betalt i utlandet. Av skattelovforskriften § 16-28-4 bokstav b følger at fradragsberettigede gjeldsrenter tilordnes Norge eller utlandet i samme forhold som nettoinntekten for øvrig er tilordnet. I tilfelle der skattyteren i realiteten anvender en større andel av gjelden til investering eller virksomhet i utlandet, vil denne beregningsregelen i visse tilfelle kunne føre til at norske skattekreditorer subsidierer kostnaden med et eventuelt høyere skattenivå i det annet land. Departementet finner det imidlertid naturlig at denne side av kreditreglene tas opp til vurdering i forbindelse med den varslede gjennomgang av dette regelsettet, og at dette ikke bør være til hinder for en ellers rimelig endring i interne regler om fradragsrett for gjeld og gjeldsrenter. Departementet foreslår på denne bakgrunn at skatteloven § 4-31 første ledd endres slik at skattytere som er skattepliktige for all sin formue i Norge får rett til fradrag for all sin gjeld her i landet. Videre foreslås en endring i skatteloven § 6-91 første punktum slik at skattytere som er skattepliktig til Norge for all sin inntekt skal gis rett til fradrag for alle sine gjeldsrenter ved ligningen her i landet. Det vises til forslag til endringer i skatteloven § 4-31 § 6-91. Samtlige høringsinstanser har sluttet seg til prinsippet om at fradragsretten for gjeld og gjeldsrenter bør skje når skattyter har formue og/eller inntekt som er unntatt fra norsk beskatning. Skattebetalerforeningen går som eneste høringsinstans imot at gjeld og gjeldsrenter skal avkortes i slike tilfelle, men dette synes hovedsakelig begrunnet i at den fordelingsmetoden som ble foreslått i notatet fremstår som lite praktikabel, jf nedenfor i kapittel 1.7.3.3. Symmetrihensynet tilsier at gjeldsfradraget begrenses når skattyteren har formue som etter bestemmelse i skatteavtale er unntatt fra beskatning i Norge og at gjeldsrentefradraget begrenses når skattyteren har inntekt som etter bestemmelse i skatteavtale er unntatt fra beskatning i Norge. Dette hensynet er blant annet kommet til uttrykk i skatteloven 6-3 femte ledd, som slår fast at: «Når det i skatteavtale med fremmed stat er bestemt at inntekt skal være unntatt fra skattlegging i Norge, kommer tilhørende kostnad ikke for noen del til fradrag ved ligningen av inntekt her i landet.» Denne bestemmelsen gjelder dog ikke fradrag for gjeldsrenter, jf Ot.prp.nr.35 (1997-1998) kapittel 1.8. En svakhet med gjeldende bruttoformuesmetode er at den bare tar med formue i fast eiendom og anlegg som vilkår for fordeling av gjeldsrenter og gjeld, hvilket medfører at avkorting ikke skjer om skattyter utøver virksomhet i det annet land uten å eie fast eiendom eller anlegg der. For eksempel vil en norsk bank med filial i et land der inntekten er unntatt fra beskatning i Norge etter skatteavtale ikke få avkortet gjeldsrentefradraget ved ligningen i Norge for så vidt gjelder den kapital som benyttes til filialens utlån. Symmetrihensynet taler for at man utvider vilkåret for avkorting til også å omfatte virksomhet, når inntekt fra slik virksomhet er unntatt norsk beskatning etter skatteavtale, fordi investering i virksomhet typisk vil kunne være lånefinansiert på lik linje med fast eiendom og anlegg med tilbehør. Dette, kombinert med at eiendeler i virksomhet tas med i fordelingsgrunnlaget, jf kapittel 1.7.4 nedenfor, avhjelper de uheldige sidene ved den eksisterende regel. Departementet foreslår på denne bakgrunn at regelen utvides slik at fordeling av gjeldsrenter skjer dersom skattyter eier fast eiendom eller utøver eller deltar i virksomhet i det annet land, når inntekten fra slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt beskatning i Norge etter skatteavtalen med vedkommende land. Det vises til utkast til endring i skatteloven § 6-91 første ledd. Departementet foreslår en tilsvarende regel for gjeld, slik at avkorting av gjeld skjer dersom skattyter har fast eiendom eller utøver virksomhet i det annet land, forutsatt at den fast eiendom eller formuen i virksomhet er unntatt norsk formuesbeskatning etter skatteavtale. Det vises til utkast til endring i skatteloven § 4-31 første ledd. Etter departementets syn kan vilkåret « anlegg med tilbehør » i gjeldende regel tas ut i en ny bestemmelse som omfatter virksomhet. Begrunnelsen for dette er at anlegg med tilbehør typisk vil være unntatt norsk beskatning etter skatteavtalen når det inngår i fast eiendom eller virksomhet i det annet land, typisk i form av et fast driftssted. Det avgjørende etter forslaget er om den enkelte skatteavtale unntar inntekt fra fast eiendom og virksomhet fra norsk beskatning, ikke om skattyter faktisk oppebærer inntekter fra fast eiendom eller virksomhet. Inntekten vil være unntatt norsk beskatning når overenskomsten benytter fordelingsmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning. Inntekt fra virksomhet som er unntatt norsk beskatning etter en slik skatteavtale, vil typisk være inntekt ved forretningsvirksomhet utøvet gjennom et fast driftssted, inntekt fra selvstendige personlige tjenester, samt inntekt etter bestemmelsen om virksomhet utøvet utenfor kysten som er tatt inn i mange norske skatteavtaler. I og med at gjeldende regel ikke avskjærer fradrag for gjeld og gjeldsrenter når skattyter ikke har fast eiendom eller anlegg i et annet land, men likevel har virksomhet der, vil forslaget kunne medføre skjerpet beskatning for skattytere med virksomhet i land hvor formue eller inntekt fra slik virksomhet er unntatt fra beskatning i Norge etter skatteavtale. Forslaget vil i visse tilfeller innebære at fordeling skal foretas for gjeldsrenter, men ikke for gjeld. Dette skyldes at en del skatteavtaler bare unntar inntekt fra norsk beskatning, mens formue ikke er omfattet av avtalen. Formue vil da være skattepliktig til Norge. I disse tilfellene må behandlingen av gjeld og gjeldsrenter splittes opp, slik at avkorting skal skje for gjeldsrenter, men ikke for gjeld. Når det gjelder beregningen av avkorting av gjeld og gjeldsrenter, vises det til kapittel 1.7.4 nedenfor. Departementets forslag vil ikke medføre noen begrensning av gjeldsrentefradraget når skattyter utelukkende mottar utbytte, renteinntekter og royalty fra utlandet, og slike kapitalinntekter ikke inngår som en del av en virksomhet i det annet land. Dette gjelder selv om skatteavtalen unntar slik kapitalinntekt fra skattlegging i Norge, slik tilfellet er i noen få av våre skatteavtaler. Prinsipielle grunner kan riktignok tilsi at fradragsretten for gjeldsrenter begrenses også når skattyter oppebærer rene kapitalinntekter som er unntatt fra skattlegging i Norge etter skatteavtalen. Departementet ser det imidlertid mer hensiktsmessig å arbeide med sikte på en omlegging til en kreditmetode også for kapitalinntekter i skatteavtalene med disse land, fremfor nå å foreslå særlige regler om avkorting av gjeldsrentefradraget når skattyter har foretatt kapitalinvesteringer i disse land. Når vilkårene er oppfylt, og skattyterens gjeld og/eller gjeldsrenter skal fordeles mellom Norge og utlandet, må det fastsettes nærmere regler for hvordan denne fordelingen skal gjennomføres. I høringsnotatet vurderte departementet tre ulike hovedprinsipper for fordeling av gjeld og gjeldsrenter mellom Norge og utlandet, nemlig en direkte tilordning og to metoder for indirekte fordeling, henholdsvis etter bruttoformue og nettoinntekt. I høringsnotatet vurderte departementet en tilordning etter et nettoinntektsprinsipp. Det vil si at fradrag for gjeldsrenter avkortes etter forholdet mellom nettoinntekten som er unntatt norsk beskatning etter skatteavtale og skattyterens øvrige nettoinntekt. Dette prinsippet ble bare anbefalt av en av høringsinstansene, nemlig Den norske stats oljeselskap AS. Metoden er beheftet med flere svakheter både av materiell og administrativ karakter. For personlige skattytere med fast eiendom i utlandet, vil forholdet mellom nettoinntekten unntatt norsk beskatning og skattyterens øvrige nettoinntekt ikke være godt egnet til å reflektere hvor stor andel av skattyterens gjeld og gjeldsrenter som har gått med til å finansiere den faste eiendommen. For næringsdrivende og selskaper vil arbeidsintensiv virksomhet lett bli tilordnet mer gjeld og gjeldsrenter enn det underliggende forhold skulle tilsi. Kapitalintensiv virksomhet derimot, vil lett bli tilordnet for lite gjeld og gjeldsrenter. Videre kan nevnes at overskuddet fra en virksomhet i stor grad vil være avhengig av hvor lenge virksomheten har vært drevet. Nyetablerte virksomheter vil gjennomgående bli tilordnet mindre gjeld og gjeldsrenter enn eldre virksomheter, fordi nyetablerte virksomheter gjerne går med underskudd i startfasen. Nettoinntektsprinsippet vil dermed i mange tilfeller gi en materiell uriktig fordeling innenfor virksomhet. Metoden vil også være vanskelig å gjennomføre i praksis fordi norske ligningsmyndigheter må fastsette skattepliktig nettoinntekt fra virksomhet i land hvor inntekten etter skatteavtale er unntatt norsk beskatning. Det gjør ikke ligningsmyndighetene i dag, og de mottar heller ikke tilstrekkelig dokumentasjon til å ligne virksomhet i slike land. Det vil derfor være langt mer ressurskrevende enn når metoden brukes til å fordele gjeldsrenter mellom sokkel og land etter petroleumsskatteloven § 3d annet ledd eller mellom Norge og kreditland ved beregning av maksimalt kreditfradrag, hvor nettoinntekt fra sokkelen og kreditland inngår som en del av den ordinære ligning av skattyteren i Norge. Departementet vil på denne bakgrunn ikke anbefale at skattyters gjeld og gjeldsrenter fordeles etter et nettoinntektsprinsipp. Ved direkte tilordning skal i prinsippet hver enkelt inntekts- og utgiftspost bedømmes for seg, for å avgjøre hvilken aktivitet posten skal henføres til. Dette innebærer at gjeld og gjeldsrenter vil bli avkortet i den utstrekning gjelden er tatt opp for å finansiere fast eiendom, virksomhet eller andre utgifter, når tilhørende formue og inntekt er unntatt norsk beskatning. Direkte tilordning av gjeld og gjeldsrenter er ikke ukjent i norsk skattelovgivning. Etter gjeldende regler vil dette prinsippet måtte anvendes for å bestemme gjelds- og gjeldsrentefradraget for en utenlandsk skattyter som er begrenset skattepliktig i Norge for inntekt og formue av virksomhet som drives eller bestyres her i landet, jf skatteloven § 2-3 første ledd bokstav b. Etter skatteloven § 4-31 tredje ledd og § 6-40 tredje ledd gis bare rett til fradrag for gjeld og tilhørende gjeldsrenter, som er stiftet til fremme av denne virksomheten. I forhold til utenlandske skattesubjekter som har begrenset skatteplikt til Norge, må ligningsmyndighetene således praktisere et direkte tilordningsprinsipp for å ta stilling til gjelds- og gjeldsrentefradraget for den utenlandske skattyteren. Et stort flertall av høringsinstansene fremhever at en direkte tilordningsmetode i prinsippet vil gi den beste materielle løsning i og med at symmetrihensynet blir ivaretatt. Enkelte instanser påpeker imidlertid at metoden lett kan innby til skattemessige tilpasninger. Særlig fremheves at skattyteren får et incitament til å finansiere investeringer med egenkapital i land hvor skatteavtalen unntar inntekten fra norsk beskatning, og til å la gjelden finansiere investeringer i Norge . Norges Autoriserte Regnskapsførereres forening påpeker i tilknytning til dette at metoden gir incitament til å nedbetale gjeld knyttet til investeringer i disse land fremfor annen gjeld. I hovedsak er innvendingene mot den direkte tilordningsmetode likevel den praktiske gjennomføringen av metoden. Et stort flertall av høringsinstansene påpeker at det i en del tilfeller kan bli svært vanskelig for skattyteren og ligningsmyndigheten å henføre gjeld og tilhørende gjeldsrenter til bestemte formues- og inntektsposter, slik metoden forutsetter. Den norske stats oljeselskap AS og Norsk Hydro ASA gir uttrykk for at det særlig vil bli vanskelig å foreta direkte tilordning når virksomheten er finansiert på selskaps- eller konsernnivå uten pantstillelser og garantier av noe slag. Disse instanser uttaler at den direkte tilordningsmetode ikke vil være mulig å praktisere, og at en for disse selskapers del uansett må benytte indirekte, skjønnsmessige metoder ved fordelingen. Den norske Bankforening uttaler at en direkte tilordningsmetode i mange tilfeller vil bli vanskelig å praktisere, men at metoden i enkelte tilfeller kan være egnet for personlige skattytere. Foreningen gir videre uttrykk for at den direkte tilordningsmetode er mangelfullt utredet i høringsnotatet. Foreningen viser også til at OECD i sine kommentarer til mønsteravtalen 1994 gir uttrykk for at direkte tilordning av gjeldsrenter til fast driftssted har vist seg ikke å være praktikabelt. Foreningen anmoder videre departementet om å utrede særlige regler for banker og andre finansinstitusjoner. Alle høringsinstansene i ligningsetaten uttaler at en direkte tilordningsmetode vil føre til kompliserte vurderinger og økte kontrollproblemer for ligningsmyndighetene ved fastsettelse av gjelds- og gjeldsrentefradraget. Av de høringsinstanser som direkte tar stilling til metodevalget, går Ligningsutvalget, Norsk Skattebetalerforening og Norske Skatterevisorers landsforening inn for den direkte tilordningsmetode. Departementet er langt på vei enig i innvendingene mot metoden, nemlig at den kan åpne for skattetilpasning og at den kan være vanskelig å praktisere. Metoden er heller ikke anbefalt i NOU 18:2000 Skattlegging av petroleumsvirksomhet (kapittel 7.4.3.1, omtalt som fordeling basert på kausalitet) som egnet ny metode for å fordele gjeldsrenter mellom land og sokkel. Avgjørende for den direkte fordelingsmetoden må være om gjelden, med tilhørende gjeldsrenter, etter en økonomisk realitetsvurdering er tatt opp for å finansiere investeringer der inntekt og/eller formue er unntatt norsk beskatning etter skatteavtale (i det følgende omtalt som unntaksland). Finansiering med egenkapital innebærer ikke fordeling av renter, i motsetning til finansiering med gjeld hvor de rentene som knytter seg til gjelden avskjæres fra fradragsrett i Norge. I noen tilfeller vil den direkte allokering være uproblematisk, for eksempel når: - Lånet er tatt opp og direkte brukt til investeringer i unntakslandet, eller av en skattyter til kjøp av fast eiendom der. - Lånet er tatt opp av hovedkontoret, men direkte overført til filialen til bruk i unntakslandet. - Renteutgiftene inngår på driftskonto i filial eller virksomhet i unntakslandet. I andre tilfeller vil en direkte allokering være langt vanskeligere. Spørsmålet om en investering er foretatt med egenkapital eller gjeld vil typisk kunne oppstå i følgende situasjoner: - Når lånet ikke er direkte overført unntakslandet, for eksempel hvor det er gått en tid mellom låneopptak og bruk i unntaksland, og/eller når lånet i mellomtiden har finansiert andre formuesgoder. - Når selskapet tar opp lån, men hevder at egenkapitalen brukes i unntaksland, og at lånet benyttes til investeringer i andre land (for eksempel i Norge eller land hvor Norge benytter kreditmetoden). Selskapet hevder å ha frihet til å velge hvordan det vil finansiere forskjellige investeringer. - Selskapet betaler ned gjeld på lån i unntaksland raskere enn lån som allokeres til andre land. Det vil på denne bakgrunn være behov for å angi retningslinjer for å presisere den direkte allokeringsmetode, helst basert på ytre, konstaterbare forhold. Departementet har vurdert en rekke forskjellige kriterier for å avgjøre om et lån er anvendt på konkrete investeringer i et annet land eller ikke. Et kriterium kan være hvordan filialen ville vært finansiert hvis den hadde vært et særskilt og selvstendig foretak, jf armlengdeprinsippet i OECDs mønsterartikkel 7. Ulempen med en slik armlengde sammenligning er at det er vanskelig for norske skattemyndigheter å kontrollere hva som er naturlig egenkapital i en filial i et annet land. Videre kunne man sammenlignet med hvordan selskapet selv har finansiert sine virksomheter i Norge og andre land, eller hvordan andre norske selskaper har finansiert tilsvarende virksomheter i utlandet. Dette gir imidlertid ikke nødvendigvis et riktig resultat, fordi egenkaptialbehovet kan være forskjellig fra land til land, også innefor samme bransje. Et kriterium kunne være selskapets behov for å lånefinansiere virksomheten ute, basert på løpende inntekt og egenkapital i selskapet som helhet. Et selskap med høy egenkapital vil derfor ha mindre behov for å lånefinansiere en virksomhet ute enn et selskap med lav egenkapital. Et ytterligere kriterium kan være om det er saklig og/eller tidsmessig sammenheng mellom låneopptak og investeringen i utlandet. Man kunne tenke seg å anvende en eller flere av disse metodene som et supplement til den direkte metode. Alle de nevnte kriteriene åpner for store skjønnsmessige vurderinger og vil derfor være vanskelig å praktisere. På bakgrunn av de foran nevnte svakheter med den direkte fordelingsmetoden, vil departementet ikke foreslå en slik metode for fordeling av gjeld og gjeldsrenter. I stedet vil departementet foreslå å benytte en ny bruttoformuesmetode. 1.7.4. Fordeling av gjeld og gjeldsrenter skal som nevnt i kapittel 1.7.2.2 skje når skattyteren har fast eiendom eller utøver eller deltar virksomhet i utlandet, og formue, henholdsvis inntekt, fra slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt norsk beskatning etter overenskomst med fremmed stat (skatteavtale). Når fradrag for gjeld og gjeldsrenter skal begrenses, foreslår departementet at avkorting skjer etter forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet i staten hvor formue og inntekt er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat og verdien av skattyters samlede eiendeler. Dermed vil de samme eiendelene som er bestemmende for når fordeling skal skje, jf kapittel 1.7.2.2, inngå i grunnlaget for fordelingen. For fullt regnskapspliktig skattyter, jf regnskapsloven § 1-2 første ledd, foreslås at fordeling baseres på bokført verdi av skattyters eiendeler, oppgjort i samsvar med regnskapsloven. For andre skattytere foreslås at fordelingen skjer basert på ligningsverdien av skattyters eiendeler (skattemessige formuesverdi). Denne metoden vil i det følgende bli omtalt som den nye bruttoformuesmetoden. Metoden kan illustreres med et eksempel for norsk personlig skattyter som har fast eiendom i et land der Norge etter skatteavtalen ikke kan skattlegge inntekt og formue av eiendommen (unntaksland): Ligningsverdi fast eiendom i unntaksland: 1.000.000Ligningsverdi fast eiendom Norge: 1.500.000Formuesverdi øvrige eiendeler i Norge 500.000Samlet gjeld 1.000.000Samlede gjeldsrenter 100.000 Til fradrag i Norge kommer gjeld:(1.000.000 x (2.000.000/3.000.000))= 666.667Til fradrag i Norge kommer gjeldsrenter:(100.000 x (1.000.000/3.000.000))= 66.667Gjeld som ikke kommer til fradrag i Norge:(1.000.000 x (1.000.000/3.000.000))= 333.333Gjeldsrenter som ikke kommer til fradrag i Norge:(100.000 x (1.000.000/3.000.000))= 33. Metoden kan videre illustreres med et eksempel der et norsk aksjeselskap har filial i et land der Norge etter skatteavtalen med dette landet ikke kan skattlegge inntekten av virksomheten. Som et første steg må selskapet allokere til filialen de eiendeler som skal henføres dit. Alle eiendelene som inngår i filialens virksomhet henføres dit, herunder også finansielle eiendeler, goodwill og andre immaterielle eiendeler. Deretter må eiendelene verdsettes, og da benyttes eiendelenes bokførte verdi oppgjort i samsvar med regnskapsloven. I eksemplet settes verdien av eiendelene som skal tilordnes filialen til 200, og bokført verdi av selskapets samlede eiendeler, inkludert eiendelene i filialen, til 1000. Metoden innebærer da at det nektes fradrag for 20 % (200/1000) av selskapets renteutgifter ved ligningen i Norge. Særlig dette siste eksemplet er egnet til å belyse de to sentrale problemstillinger som den nye bruttoformuesmetoden reiser. Det er for det første allokering av eiendeler til virksomheten i unntakslandet, og dernest verdsettelse av eiendelene. Dette vil bli nærmere drøftet i kapitlene nedenfor. Etter departementets syn har valget stått mellom en direkte fordelingsmetode og den nye bruttoformuesmetoden. Det viktigste argumentet for å benytte den nye bruttoformuesmetoden er at den i de fleste tilfeller vil være vesentlig enklere å praktisere enn den direkte fordelingsmetoden. Bruttoformuesmetoden forutsetter en fordeling av skattyters eiendeler, hvilket normalt vil være enklere enn allokering av skattyters gjeld og gjeldsrenter. Videre er den nye bruttoformuesmetoden kjent for norske skattytere fordi den vil være en videreføring/revisjon av gjeldende bruttoformuesmetode. Det kan videre hevdes at den nye bruttoformuesmetoden materielt sett ofte vil gi en riktig fordeling av renter. Penger kan ikke følges slik som andre objekter og en regel om at eiendeler i unntakslandet anses å være finansiert på samme måte som skattyters formue for øvrig vil derfor på mange måter gjenspeile en riktig fordeling. Skattyter som sådan er juridisk forpliktet for all gjeld, og det er skattyter som har bestemt samlet gjeld og fordeling av kapital til henholdsvis Norge og det annet land. Metoden vil dessuten være mer robust mot uheldig skattetilpasning, for eksempel overkapitalisering av filial på bekostning av virksomheten for øvrig. Den nye bruttoformuesmetoden kan imidlertid slå galt ut dersom verdien av eiendelene ikke gir uttrykk for riktig investert beløp. Avkorting av gjeld og gjeldsrenter skal som sagt skje basert på bruttoverdiene i land hvor Norge benytter fordelingsmetoden og skattyters øvrige formue. Konsekvensen av ulik verdsettelse av disse bruttostørrelsene kan være skjev fordeling av gjeld og gjeldsrenter. Dette kan slå ut både til gunst eller ugunst for skattyter. Det må påpekes at en slik skjev fordeling i større grad oppstår dersom verdsettelsen i ett av grunnlagene ikke gir uttrykk for riktig investert beløp i forhold til verdsettelsen i det andre grunnlaget. Har skattyter for eksempel en tilsvarende andel av ikke-aktiverte utgifter i begge grunnlagene, vil det ikke påvirke fordelingen. Eksempler på at eiendelene ikke gir uttrykk for riktig investert beløp, vil typisk være når utgifter til utvikling av immaterielle rettigheter ikke er aktivert, når verdier er avskrevet/nedskrevet eller når utgiften ikke har finansiert eiendeler, men for eksempel utgifter til lønn, leiebetalinger og løpende driftsutgifter. En direkte metode ville i prinsippet begrenset fradraget for gjeld og gjeldsrenter dersom lånet har finansiert slike utgifter. Ofte vil imidlertid løpende driftsutgifter bli dekket av løpende inntekter, slik at den direkte metoden heller ikke ville medført noen avkorting av skattyters gjeld og gjeldsrenter. Videre vil ikke den nye bruttoformuesmetoden ta i betraktning at virksomheten i det annet land kan kreve en annen egenkapitalgrad enn selskapet som sådan, typisk der hovedkontoret og filialen har forskjellige funksjoner. Den nye bruttoformuesmetoden vil slå mer uheldig ut enn den direkte metode dersom skattyteren arver eller får i gave fast eiendom eller virksomhet i land der Norge benytter fordelingsmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning, uten samtidig å overta gjeld. I slike tilfeller vil ingen del av skattyterens gjeld være anvendt til ervervet av eiendelen. I forhold til gjeldende regler har det fra flere hold vært hevdet at det er urimelig at skattyteren får avkortet sitt gjelds- og gjeldsrentefradrag i Norge, når han har arvet fast eiendom i utlandet. Departementet har derfor vurdert om det bør gis særlige unntaksregler for formuesgjenstander som er ervervet ved arv eller gave. En er kommet til at dette ikke bør gjøres. Dersom det skal oppstilles unntak for arv eller gave bør dette gjelde generelt, dvs. at også arvete formuesgjenstander som er formuesskattepliktig i Norge må elimineres fra fordelingsgrunnlaget. Slike regler vil være til ugunst for et stort flertall av skattyterne og føre til administrativt merarbeid. Et unntak for arv og gave av fast eiendom vil videre føre til uriktig resultat dersom skattyter også overtar gjeld som påhviler eiendommen. Departementet finner også bred støtte i høringsutalelsene for å benytte den nye bruttoformuesmetoden. Et knapt flertall av høringsinstansene som har uttalt seg direkte om valg av metode foretrekker å beholde gjeldende bruttoformuesmetode. Det gjelder Bergen Ligningskontor, Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening, Skatteetatens Landsforening og Stavanger ligningskontor. De andre som uttalte seg om valg av metode, med ett unntak, foretrakk den direkte metoden. Det må imidlertid understrekes at departementet i høringsnotatet vurderte den gjeldende bruttoformuesmetode opp mot den direkte fordelingsmetoden, for så vidt gjaldt skattytere med inntekt eller formue unntatt norsk beskatning. Den gjeldende bruttoformuesmetoden avskjærer gjeldsrenter og gjeld basert på forholdet mellom fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet og formuen i Norge. Departementets forslag om den nye bruttoformuesmetoden avhjelper i stor grad svakheten ved den bruttoformuesmetode som ble foreslått i høringsnotatet, og som også ble påpekt av høringsinstansene, fordi avkorting av gjeldsrenter og gjeld også skjer om skattyter utøver virksomhet i det annet land. Departementets konklusjon er at den nye bruttoformuesmetoden bør velges fremfor den direkte fordelingsmetode, og at metoden er tilstrekkelig treffsikker som en intern gjelds- og gjeldsrentefordelingsregel. Den nye bruttoformuesmetoden forutsetter at skattyters eiendeler allokeres til fast eiendom og virksomhet i land hvor inntekten, og eventuelt også formuen, er unntatt fra norsk skattlegging etter skatteavtale. Da det etter departementets forslag er en betingelse for å foreta gjelds- og gjeldsrentefordeling at henholdsvis formue og inntekt er unntatt fra skattlegging etter skatteavtale, må allokeringen av skattyters eiendeler for beregning av gjelds- og gjeldsrentefradraget baseres på skatteavtalens regler. Denne tilnærming medfører at alle eiendeler som inngår i fast eiendom og virksomhet i et annet land, og hvor Norge etter skatteavtalen ikke kan skattlegge avkastningen eller formuen, også bidrar til å avkorte skattyters fradragsrett for gjeld og gjeldsrenter i Norge. Dette sikrer at symmetriprinsippet blir ivaretatt. For fysiske personer som bare eier fast eiendom i det annet land, uten å utøve virksomhet der, er selve allokeringen uproblematisk. Koblingen til skatteavtalens regler innebærer at til fast eiendom medregnes det som omfattes av skatteavtalens definisjon av fast eiendom, jf OECDs mønsteravtale artikkel 6 punkt 1. Dette omfatter blant annet tilbehør til fast eiendom og rettigheter som er undergitt privatrettens regler om fast eiendom. For skattytere som utøver virksomhet i det annet land, kan allokering av eiendelene være mer problematisk. Også her innebærer koblingen til skatteavtalens regler at det er de eiendelene som er knyttet til den inntekt som er unntatt fra beskatning etter avtalen, som danner grunnlag for allokering av eiendeler til det annet land. Dette vil typisk omfatte eiendeler som inngår i forretningsvirksomhet utøvet gjennom et fast driftssted som omhandlet i OECDs mønsteravtale, selvstendige personlige tjenester, samt virksomhet utøvet utenfor kysten som er tatt inn i mange norske skatteavtaler. Fysiske eiendeler i form av driftsmidler, varer og lignende vil det normalt være uproblematisk å allokere. Allokeringen kan være vanskeligere å foreta for finansielle eiendeler som aksjer, fordringer, herunder bankinnskudd, og kontanter, og for immaterielle rettigheter. I utgangspunktet må slike eiendeler allokeres til det landet hvor eiendelen benyttes eller hvor den genererer inntekt. Departementet antar imidlertid at det vil være til god hjelp for denne allokeringen at skattyter uansett ved beregningen av skattepliktig inntekt i Norge må foreta en allokering av inntekter og utgifter tilknyttet de enkelte eiendeler mellom Norge og det annet land. Da må eiendelen normalt allokeres samme sted. Når det for eksempel gjelder en fordring, og renteinntektene knytter seg til et fast driftssted, vil tilhørende fordring allokeres driftsstedet. En immateriell rettighet vil for eksempel inngå som en eiendel i et fast driftssted dersom inntekten fra utnyttelse av rettigheten inngår i driftsstedets inntekt. Departementet antar videre at skattytere med virksomhet i et annet land ofte utarbeider separat regnskap for virksomheten der, selv om dette ikke kreves etter norsk regnskapslovgivning. Det presiseres imidlertid at dersom denne allokeringen i internt regnskap avviker fra det som følger av skatteavtalen, må det settes opp en egen oppstilling over eiendelene i henhold til det som følger av skatteavtalens regler. Departementet antar at det kan bli behov for å gi utfyllende regler til hvordan allokeringen av eiendeler skal foretas. Det foreslås derfor en bestemmelse i skatteloven § 4-31 sjette ledd og § 6-91 femte ledd om at departementet kan gi nærmere regler til utfylling og gjennomføring av § 4-31 og § 6-91 i skatteloven. I høringsnotatets vurdering av gjeldende bruttoformuesmetode la departementet til grunn at eiendelene fortsatt skulle verdsettes til ligningsverdi (skattemessig formuesverdi). Dette er normalt det naturlige verdsettelsesgrunnlaget for fordeling av et skattemessig fradrag, blant annet fordi de skattemessige avskrivningene fra en finansieringssynsvinkel vil være en finansiell kilde som kan gi grunnlag for nedbetaling av lån. Departementet foreslår at eiendelene for fysiske personer skal verdsettes til ligningsverdi. Det har den praktiske konsekvens at kun eiendeler som etter sin art er skattepliktig i Norge skal inngå i fordelingsgrunnlaget, jf skatteloven § 4-1 og § 4-2 . Dette er tilfellet også etter gjeldende regler. Det vises til forslag til nytt tredje ledd i skatteloven § 4-31 og § 6-91 . For skattytere som utøver virksomhet vil bruk av skattemessige formuesverdier som grunnlag for gjelds- og gjeldsrentefordelingen reise praktiske vanskeligheter. Årsaken er at norske skattytere ikke plikter å utarbeide et eget skatteregnskap med skattemessige verdier for virksomhet i land hvor inntekt og eventuelt formue er unntatt fra norsk beskatning etter skatteavtale. Departementet legger til grunn at et pålegg om å utarbeide skattemessige verdier av eiendelene bare for det formål å fordele gjeld og gjeldsrenter vil medføre betydelig ekstra arbeid og øke arbeidsbelastningen både for skattyterne og ligningsmyndighetene. På denne bakgrunn har departementet vurdert om regnskapsmessig bokført verdi kan være bedre egnet som verdsettelsesgrunnlag for de skattytere som har full regnskapsplikt etter regnskapsloven § 1-2 første ledd. Slike skattytere plikter etter norsk regnskapslovgivning å medta også eiendeler som knytter seg til en utenlandsk filial i sin balanseoppstilling, oppgjort i samsvar med regnskapslovens regler. En fordel med å benytte de regnskapsmessig bokførte verdier som verdsettelsesgrunnlag er at disse allerede foreligger for regnskapsformål, og at det dermed ikke blir påkrevet å fastsette nye verdier utelukkende for å foreta fordeling av skattyters gjeld og gjeldsrenter. Departementet antar også at regnskapsmessige balanseverdier normalt vil være en bedre tilnærming til markedsverdier enn skattemessige verdier. En ulempe ved å anvende regnskapsmessige balanseverdier er at det generelt er uheldig at skattemyndighetene både har rett og plikt til å etterprøve selskapenes regnskapsmessige vurderinger og disposisjoner selv om disse ellers ikke har direkte betydning for beskatningen. Regnskapsregler gir dessuten i noen grad anvisning på skjønnsmessige vurderinger, og dette kan gi muligheter for påvirkning av verdsettelsen av eiendelene i balansen. God regnskapsskikk er også i kontinuerlig utvikling, og i mange tilfeller vil det være vanskelig å fastslå hvor yttergrensene går. Når det for eksempel gjelder aktivering av forsknings- og utviklingskostnader, kan utgifter regnskapsmessig balanseføres etter skattyters eget valg, jf regnskapsloven § 5-6, mens det er aktiveringsplikt skatterettslig dersom utgiften er knyttet til konkrete prosjekter som kan bli eller er blitt til driftsmidler, jf skatteloven § 14-4 sjette ledd. På denne bakgrunn foreslår departementet å bruke regnskapsmessige verdier som fordelingsgrunnlag for fullt regnskapspliktige skatteytere. Det vises til forslag til nytt annet ledd i § 4-31 og § 6-91 skatteloven. Den praktiske konsekvens av dette er at alle eiendeler som fullt regnskapspliktig skattyter har, herunder også eiendeler som etter sin art ikke er formuesskattepliktige, skal inngå i fordelingsgrunnlaget. I og med at man anvender ulike verdsettelsesregler for fullt regnskapspliktige skattytere og andre skattytere, kan verdien av eiendelene være forskjellig for de to skattytergruppene. En regel om bruk av regnskapsmessige verdier forutsetter at filialregnskapet er oppgjort etter de samme normer som regnskapet i virksomheten for øvrig, og i tråd med god regnskapsskikk. Det må da være en forutsetning at eiendelene både i Norge og i utlandet vurderes etter de samme regnskapsprinsipper. Selv om bestemmelsen tar utgangspunkt i regnskapsmessige størrelser, er det bare skattemessige formål som reguleres. Det legges med andre ord ikke selskaps- eller regnskapsrettslige bindinger på egenkapitalen. Forslaget innebærer at skattytere som kun har begrenset regnskapsplikt etter regnskapslovens kapittel 2, jf denne lovs § 1-2 annet ledd, vil måtte basere fordelingen på skattemessige formuesverdier. Dette skyldes at lovens kapittel 2 ikke oppstiller noe krav om å verdsette eiendelene ved årets utløp for disse skattyterne. For fullt regnskapspliktige skattytere, jf regnskapsloven § 1-2 første ledd, foreslås at verdsettelsen av eiendelene baseres på bokførte verdier oppgjort i samsvar med norsk regnskapslovgivning. Tidspunkt for verdsettelsen vil være verdien 31. desember. Dersom selskapet benytter avvikende regnskapsår ved ligningen, legges verdien ved utløpet av regnskapsåret til grunn. For skattytere som ikke har full regnskapsplikt foreslås at eiendelene verdsettes til ligningsverdi (skattemessig formuesverdi). Det følger av skatteloven § 4-1 første ledd at eiendelene som hovedregel skal verdsettes til omsetningsverdi. I skatteloven § 4-10, § 4-11, § 4-12, § 4-13 § 4-14, § 4-15, § 4-16, § 4-17 er det gitt særlige verdsettelsesregler for visse typer eiendeler. Administrativ praksis og Skattedirektoratets årlige takseringsvedtak utfyller lovens regler med hensyn til hvordan ulike formuesgjenstander skal verdsettes. Etter departementets syn bør innbo og løsøre, kontanter, sjekker, bankremisser og andre likvide midler av praktiske hensyn bare tas med i fordelingsgrunnlaget i den utstrekning verdien overstiger fribeløpene som er angitt i skatteloven § 4-20 første ledd. Når det gjelder verdsettelsen av faste eiendommer i utlandet, skal slike eiendommer verdsettes til ligningsverdien etter norske regler. Av skatteloven § 4-10 første ledd fremgår at verdien av boligeiendommer, herunder fritidseiendommer, kan settes lavere enn omsetningsverdien, som er det generelle utgangspunktet for verdsettelse av eiendeler, jf skatteloven § 4-1 første ledd. Takstnivået for bolig- og fritidseiendommer er etter nåværende praksis noe varierende fra kommune til kommune, men generelt er ligningsverdiene betydelig lavere enn eiendommens omsetningsverdi og anskaffelsesverdi. Det vises i denne forbindelse til Lignings-ABC 1999 side 162, der det uttales at det i mange tilfeller trolig vil passe at ligningsverdien for nyoppførte boliger settes til 20-30 prosent av kostprisen. Dette er også beskrivende for gjeldende praksis om taksering av bolig- og fritidseiendommer i utlandet. Det at bolig- og fritidseiendommer i praksis har vært lavt verdsatt, har ført til mindre avkorting enn om verdsettelsen hadde skjedd til omsetningsverdi, når skattyter har annen formue i Norge som verdsettes til høyere verdier, for eksempel bankinnskudd og aksjer i børsnoterte selskaper som verdsettes til omsetningsverdi. Det er varslet en reform av takseringssystemet for bolig- og fritidseiendommer i Norge. Departementet vil legge opp til at bolig- og fritidseiendommer i utlandet skal takseres etter samme prinsipper som tilsvarende eiendommer i Norge. For å unngå skatteskjerpelse som følge av at nytt takseringssystem fører til høyere ligningsverdier på bolig - og fritidseiendommer, har flertallet i finanskomiteen i Innst.S.nr.143 (1996-1997) lagt til grunn at det skal innføres et bunnfradrag både ved inntektsbeskatningen og formuesbeskatningen. Om et bruttoformuesprinsipp skal legges til grunn for fordelingen av gjeld og gjeldsrenter, må denne baseres på ligningsverdien av eiendommen uten at bunnfradraget trekkes fra. Etter departementets syn er det verdiene uten fradrag som må gå inn i grunnlaget og beregningen av den fordelingsnøkkel som følger av den nye bruttformuesmetoden. Deltakerlignede selskaper (ansvarlige selskaper, kommandittselskaper mv.), jf skatteloven § 10-40, lignes ikke som egne skattesubjekter. Ligningen er imidlertid basert på et fellesoppgjør, som medfører at selskapets overskudd/underskudd beregnes på selskapets hånd som om selskapet var skattyter. Nettoresultatet fordeles på deltakerne. På samme måte beregnes formue på selskapets hånd som om selskapet var skattyter og fordeles på deltakerne. Ligningsmetoden av selskapene omtales gjerne som nettoligning. Nettoligningen medfører at gjelds- og gjeldsrentefordelingen foretas på selskapets hånd. Selskapets formuessammensetning får ikke betydning for deltakerens øvrige gjelds- og gjeldsrentefradrag. Avhengig av den konkrete situasjonen vil dette kunne være til gunst eller ugunst for deltakeren. Selv om selskapet har betydelig renteutgifter og formue bare i Norge, blir det ingen avkortning av fradragsretten for selskapets gjeld- og gjeldsrenter på deltakernes hånd selv om deltakeren har betydelig formue i utlandet. På den annen side, dersom selskapet har betydelig formue i utlandet og deltakeren bare har formue i Norge, vil fradragsretten for selskapets gjeld- og gjeldsrenter avkortes forholdsmessig uten hensyn til deltakerens formue i Norge. Departementet foreslår at gjeldende regler, dvs. ingen samordning av selskapets fomuesposter med deltakers formuesposter ved fordelingen av gjelds- og gjeldsrentefradrag, inntil videre videreføres ved innføringen av den nye bruttoformuesmetoden. Departementet ser at en ordning uten samordning mellom selskap og deltaker kan ha uheldige sider og kan gi insentiv til tilpasning. Dersom en skattyter ønsker å investere i virksomhet i et land hvor inntekt etter skatteavtale er unntatt norsk beskatning, vil det være mer gunstig å gjøre investeringen gjennom et deltakerlignet selskap enn å gjøre den direkte. Tar deltakeren opp lån for å investere i dette landet gjennom et deltakerlignet selskap, vil han få fullt fradrag for de private gjeldsrentene dersom han ikke eier annen virksomhet eller eiendom der. Departementet vil derfor vurdere nærmere om det bør være en samordning mellom deltaker og selskap. Dette kan eksempelvis gjøres ved at deltakerens andel av selskapets bruttoformue i land hvor inntekt er unntatt norsk beskatning, likestilles med deltakers direkte eide formue der. For selskaper som lignes som egne skattesubjekter (aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper mv.), jf skatteloven § 2-2 første ledd, medfører gjeldende regler, i likhet med hva som gjelder for deltakerlignede selskaper, at det ikke skjer noen samordning mellom selskapet og aksjonæren mht. gjelds- og gjeldsrentefordeling. Departementet foreslår ingen endringer på dette punkt. Dette kan åpne for samme tilpasningsmuligheter som ved investering gjennom deltakerlignet selskap. Samme hensyn som gjør seg gjeldende for en samordning mellom deltaker og deltakerlignet selskap, gjør seg også gjeldende for aksjonærer og aksjeselskaper. Departementet vil derfor vurdere nærmere om det er behov for samordning mellom aksjeselskap mv. og aksjonær. Det vil særlig være aktuelt med en slik samordning i selskaper med liten eierspredning. I avtalen mellom Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre om statsbudsjettet for 2001 er det forutsatt at forslaget til nye regler for fordeling av gjelds- og gjeldsrentefradrag mellom Norge og utlandet skal gis virkning fra og med inntektsåret 2000 for etterskuddspliktige skattytere. Departementet antar at regelendringene bare vil berøre et beskjedent antall etterskuddspliktige skattytere, og at det således ikke vil medføre vesentlig administrativt merarbeid at forslagene gis virkning fra inneværende år for denne gruppen av skattytere. Endringer i skatteloven § 4-31 og § 6-91 vil omfatte et betydelig større antall forskuddspliktige skattytere. Etter departementets vurdering tilsier hensynet til en hensiktsmessig administrativ implementering av reglene at disse først trer i kraft fra og med inntektsåret 2001 for forskuddspliktige skattytere. Departementet foreslår på denne bakgrunn at forslagene til endringer i skatteloven § 4-31 og § 6-91 innfases over en periode på to år, slik at endringene gis virkning fra og med inntektsåret 2000 for skattytere som nevnt i skatteloven § 2-2 første ledd, og fra og med inntektsåret 2001 for skattytere som nevnt i skatteloven § 2-1. Skatt til Svalbard svares etter reglene i lov om skatt til Svalbard av 29. november 1996 nr. 68. Etter denne lovens § 3-1 skattlegges formue og inntekt etter reglene i skatteloven, med visse unntak. Dette medfører at for personer og selskaper med alminnelig skatteplikt til Svalbard, kommer bestemmelsene om avkorting av gjelds- og gjeldsrentefradrag i skatteloven § 4-31 og § 6-91 til anvendelse. De får anvendelse når skattyter har formue i form av fast eiendom eller anlegg enten på det norske fastlandet eller i utlandet. Personer som er bosatt på Svalbard og selskaper som er hjemmehørende der, er i utgangspunktet globalskattepliktig til Svalbard. Svalbard er ikke omfattet av de skatteavtaler Norge har inngått. Det er imidlertid gjort unntak fra globalskatteplikten i svalbardskatteloven. For fysiske personer er det gjort unntak fra skatteplikten for formue i eller inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard, jf § 2-1 fjerde ledd. Videre er lønn og annen godtgjørelse for arbeid utført utenfor Svalbard samt næringsvirksomhet som er utført utenfor Svalbard unntatt dersom det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i fremmed stat, jf § 2-1 annet og tredje ledd. For selskaper er det gjort unntak for inntekt av næringsvirksomhet dersom det godtgjøres at inntekten er skattepliktig ved annen norsk ligning eller i fremmed stat, jf § 2-3. For selskaper er det ikke gjort unntak for inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard. For personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard vil de foreslåtte endringene i skatteloven isolert sett medføre at de får fradrag for all gjeld og gjeldsrenter, uansett om de har inntekt eller formue utenfor Svalbard. Grunnen er at forslaget til endring i skatteloven innebærer at det bare er i tilfeller inntekt og formue av fast eiendom eller virksomhet i utlandet er unntatt skattlegging etter overenskomst med fremmed stat, at fradraget for gjeld og gjeldsrenter skal begrenses. I og med at Svalbard ikke er part i skatteavtaler vil vilkåret for begrensing av gjelds- og gjeldsrentefradraget ikke være oppfylt. Henvisninger i svalbardskatteloven til reglene om fordeling av gjeld og gjeldsrenter i skatteloven vil derfor ikke få betydning. Etter departementets syn bør det innføres en regel som i utgangspunktet tilsvarer den som foreslås for fastlandet for personer og selskaper som er skattepliktige til Svalbard. I stedet for å knytte betingelsene for begrensing av gjelds- og gjeldsrentefradrag til om inntekt/formue er unntatt etter skatteavtale, bør imidlertid betingelsen være at inntekten og formuen er unntatt fra skatteplikt iht. svalbardskatteloven. Dette foreslås gjennomført ved at en regel om gjelds- og gjeldsrentefordeling inntas i svalbardskatteloven § 3-1 annet ledd siste punktum. Som nevnt ovenfor er det for personer med alminnelig skatteplikt til Svalbard gjort unntak fra plikt til å svare skatt av inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard. Dette unntaket ble presisert ved lovendring av 17. desember 1999 nr 91, jf Ot.prp.nr.1 (1999-2000) og Innst.O.nr.12 (1999-2000). Tidligere var det bare gjort unntak for formuesskatteplikten i slike tilfeller. At det ikke er gjort tilsvarende unntak for inntektsskatt for selskaper beror på en inkurie. De samme hensyn som taler for et unntak for personer, taler for et unntak for selskaper. Det foreslås derfor en tilføyelse i svalbardskatteloven § 2-3 tredje ledd om at inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard unntas fra skattlegging på Svalbard. De nye reglene for fordeling av gjeld og gjeldsrenter vil innebære en skatteskjerpelse for skattytere som driver virksomhet i land hvor inntekt er unntatt norsk skattlegging etter skatteavtale (unntaksland) utover det som er knyttet til fast eiendom og anlegg. Videre innebærer departementets forslag i kapittel 2 nedenfor at det blir økt formuesskatt på alle eiendommer og anlegg i land hvor Norge kan skattlegge slike (for eksempel Norden), forutsatt at formuesskatten i disse landene er lavere enn i Norge. Dette forholdet kan i noen tilfeller gi en innstramming for dem med formue i slike land, mens det for andre i praksis vil innebære en skattelette, jf nærmere omtale nedenfor. Endelig vil de nye reglene innebære en skattelette for skattytere som har fast eiendom eller anlegg med tilbehør i land Norge ikke har skatteavtale med og i kreditland, for eksempel i Norden, ved at den gjeldende avkortingen av fradraget for gjeld og gjeldsrenter oppheves. Departementet antar at de nye reglene særlig vil få konsekvenser for foretak som har en filial i land der skatteavtalen innebærer at filialinntekten er unntatt fra beskatning i Norge, for eksempel USA. Disse får i dag et ubegrunnet rentefradrag i Norge for virksomhet som er unntatt for norsk beskatning, spesielt når filialen i unntakslandet ikke eier fast eiendom eller anlegg. Det er særlig for de etterskuddspliktige at forslaget har konsekvenser, spesielt for foretak som har filialer i unntaksland. Departementet har tatt utgangspunkt i beregninger fra Sentralskattekontoret for storbedrifter (SFS) for hvilken virkning dette ville hatt på gjeldsrentefradraget for et fåtall større konserner. Det er særlig banker og andre finansieringsinstitusjoner med kapitaltilførsel til filial i land hvor inntekt er unntatt skattlegging i Norge etter skatteavtale som vil få reduserte gjeldsrentefradrag etter de nye reglene. For foretak som har filialer i kreditland vil dagens avkorting av gjeldsrentefradraget opphøre. Departementet antar imidlertid at denne virkningen er relativt beskjeden, fordi de fleste foretakene med virksomhet i kreditland trolig har unngått avkorting av rentefradragene ved å organisere virksomheten i kreditland som datterselskap i stedet for filial, eller ved å leie framfor å eie fast eiendom eller anlegg. Departementet har ikke en samlet oversikt over hvordan forslaget vil virke for alle foretakene som vil bli berørt av forslaget. Med utgangspunkt i anslaget fra SFS er de foreslåtte endringene i reglene for gjeldsrentefordeling på svært usikkert grunnlag anslått til å gi en årlig innstramming på i størrelsesorden 750 mill. kroner for etterskuddspliktige skattytere. I tillegg vil forslaget som nevnt føre til en lettelse for forskuddspliktige skattytere som har eiendom i kreditland, f.eks. Norden, ved at disse ikke lenger vil få avkortet sitt gjeldsrentefradrag. For skattytere med gjeld vil dermed rentefradraget øke sammenlignet med gjeldende regler. På den annen side vil eiendom mv. i utland etter forslaget i kapittel 2 nedenfor bli gjenstand for formuesskatt i den grad formueskatten i de aktuelle landene er lavere enn i Norge. De nye reglene kan dermed føre til økt formuesskatt, men dette avhenger av hvordan eiendommen er finansiert. Hvis eiendommen (direkte eller indirekte) er gjeldsfinansiert kan virkningen av økt formuesskatt bli mer enn oppveid av at fradraget for gjeld ikke lenger blir avkortet. Dette skyldes at eiendommer mv. verdsettes vesentlig lavere enn reell verdi for formuesskatteformål, mens gjelden verdsettes til full verdi. De foreslåtte reglene vil dermed føre til en lavere gjeldsavkorting og i noen tilfeller lavere formuesskatt for skattytere som har eiendommer i kreditland og land Norge ikke har skatteavtale med. For skattytere uten gjeld vil forslaget ikke føre til noen endring med mindre de er i formuesskatteposisjon. Hvis disse er i formuesskatteposisjon vil de få økt formuesskatt. Det finnes ingen oversikt over fradragene for renter fordelt mellom Norge og utlandet. Departementet har derfor ikke grunnlag for å anslå virkningen av de foreslåtte endringene i gjeldsrentefordelingen for forskuddspliktige skattytere. Statistisk sentralbyrås ligningsregister viser imidlertid at det kun var 7.200 skattytere som hadde registrert fast eiendom i utlandet i 1998. Departementet har på usikkert grunnlag antatt at om lag halvparten av eiendommene befinner seg i unntaksland, dvs. at disse ikke blir berørt av de nye reglene. Provenyvirkningen av de nye reglene vil som beskrevet over være avhengig av formuen og (brutto) gjelden til skattyterne som eier bolig i kreditland. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at skattytere som hadde fast eiendom i utlandet hadde en gjennomsnittlig nettoformue på 2,4 mill. kroner i 1998. Videre viste tallene at nærmere 30 % av disse skattyterne var helt gjeldfrie, mens de resterende skattyterne hadde en gjennomsnittlig (brutto)gjeld på drøye 1 mill. kroner. Basert på disse tallene har departementet anslått at om lag 2.500 skattytere vil få økt rentefradrag som følge av gjeldsrenteavkortingen i kreditland og at disse får om lag uendret formuesskatt som følge av omleggingen. Videre er det lagt til grunn at om lag 1.000 skattytere (gjeldfrie) vil få økt formuesskatt. Endelig har departementet lagt til grunn at det har vært en økning i nordmenns kjøp av eiendom i utlandet. På denne bakgrunn anslår departementet på svært usikkert grunnlag at de nye reglene vil innebære en samlet skattelettelse for forskuddspliktige skattytere på i størrelsesorden 10 mill. kroner. Den foreslåtte endringen gis virkning f.o.m. inntektsåret 2000 for etterskuddspliktige og virkning f.o.m. 2001 for forskuddspliktige. Den bokførte provenyvirkningen i 2001 er på denne bakgrunn anslått til i størrelsesorden 750 mill kroner bokført. Etter departementets vurdering vil ikke innføringen av den metode for fordeling av gjeldsrenter og gjeld som departementet foreslår i kapittel 1.7.4 ovenfor medføre vesentlige ligningstekniske eller kontrollmessige konsekvenser. Det er nødvendig å verdsette faste eiendommer og anlegg med tilbehør i utlandet for å fordele gjelds- og gjeldsrentefradraget etter gjeldende regler. Dessuten må andre eiendeler som befinner seg i land hvor formue er skattepliktig til Norge etter kreditmetoden i skatteavtalen verdsettes og tas med i skattepliktig formue. Merarbeidet med den nye bruttoformuesmetoden knytter seg derfor til annen formue enn fast eiendom og anlegg med tilbehør som befinner seg i land der formue er unntatt norsk beskatning. I praksis vil dette være verdien av eiendeler tilknyttet virksomhet der. Dette vil i all hovedsak gjelde fullt regnskapspliktige virksomheter. Departementet antar at for disse vil en fordelingsregel som foreslått, og som baserer seg på regnskapsmessige verdier, ikke by på særlig merarbeid. Departementet er klar over at det likevel kan oppstå enkelte kontrollproblemer når skattyter skal verdsette virksomhet og fast eiendom i land hvor inntekten og eventuelt formue er unntatt fra beskatning i Norge etter skatteavtale. Departementet antar likevel at dette problemet vil bli mindre etter hvert som Norge går over til kreditmetoden for å unngå dobbeltbeskatning. Både ved inntekts- og formuesligningen bygger vår interne skattelovgivning på et globalprinsipp i kombinasjon med en kreditmetode. Globalprinsippet innebærer at all skattyters inntekt og formue i utgangspunktet er skattepliktig til Norge, uansett hvor i verden inntekten er opptjent eller formuen er lokalisert. Globalprinsippet er kommet til uttrykk i skatteloven § 2-1 syvende ledd første punktum og 2-2 sjette ledd første punktum. Mens globalprinsippet med tiden har blitt gjennomført fullt ut ved inntektsligningen inneholder de ovennevnte bestemmelser i annet punktum fortsatt et viktig unntak ved formuesligningen. Der fremgår at det ikke er hjemmel til å skattlegge formue i fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger i utlandet. Kreditmetoden er lovfestet i skatteloven § 16, § 17, § 18, § 19, § 20 flg. og innebærer at skattyter gis fradrag (kredit) i norsk skatt for skatt betalt i utlandet på samme inntekt og formue med kilde i det annet land. Etter skattereformen i 1992 har Norge også gått over til å benytte kreditmetoden som metode for å avverge dobbeltbeskatning mellom Norge og andre land i skatteavtalene. Før 1992 ble det benyttet en fordelingsmetode i skatteavtalene. Denne metoden gikk ut på at inntekt og formue med kilde i det annet land ble unntatt fra beskatning i Norge. I en del av våre eldre skatteavtaler benyttes fortsatt fordelingsprinsippet. I et skattesystem som bygger på et globalprinsipp og en kreditmetode fremstår det som prinsipielt lite heldig at det fortsatt gjelder enkelte kasuistiske unntak fra den globale skatteplikt i norsk intern lovgivning. Av denne grunn gikk departementet i høringsnotat av 14. september 1998 inn for å oppheve det gjeldende fritaket fra formuesskatteplikt for fast eiendom og anlegg med tilbehør som ligger i utlandet. Forslaget i høringsnotatet må videre også ses i sammenheng med at departementet der også gikk inn for å innføre full fradragsrett for gjeld når skattyter er skattepliktig til Norge for hele sin formue, jf kapittel 1 ovenfor. Regelen i skatteloven § 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum ble tatt inn i skatteloven allerede i 1911, og har hatt til formål å forhindre at skattyters formue i fast eiendom og anlegg med tilbehør i et annet land kom til beskatning både i Norge og i vedkommende utland. På den tid regelen ble til var fritaksregler i intern lovgivning virkemiddelet for å forhindre dobbeltbeskatning mellom Norge og utlandet. I dag benyttes skatteavtaler for å ivareta dette formålet. Når skatteavtalen bygger på fordelingsmetoden vil avtalen lede til samme resultat som de særskilte fritaksregler i skatteloven § 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum. Etter hvert som Norge i årene frem til 1992 inngikk skatteavtale basert på en fordelingsmetode med stadig flere land, ble dermed den selvstendige betydning av de ovenfor nevnte fritaksregler gradvis mindre. Omlegging til en kreditmetode i intern rett og skatteavtaler fra 1992 var begrunnet i de nøytralitetshensyn som lå til grunn for skattereformen. Det er i strid med disse prinsippene at formue i utlandet skal undergis en lempeligere beskatning enn om formuen hadde vært lokalisert i Norge. Etter departementets vurdering er det ikke forenlig med en generell omlegging til kreditmetoden i intern rett og skatteavtaler å opprettholde et fortsatt fritak i intern rett for formuesskatt for fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger i utlandet. I kapittel 1 ovenfor foreslår departementet en endring i skatteloven § 4-31 første ledd som innebærer at skattyter skal gis fullt fradrag for sin gjeld ved formuesligningen når han har fast eiendom eller anlegg i land Norge enten ikke har skatteavtale med, eller har en kreditbasert skatteavtale med. En slik utvidelse av fradragsretten for gjeld i forhold til gjeldende regler forutsetter at det samtidig innføres intern skatteplikt på formue i fast eiendom og anlegg med tilbehør i utlandet. Om dette ikke gjøres vil det oppstå en uakseptabel asymmetri i regelverket. Skattedirektoratet og Skattebetalerforeningen har gått mot forslaget om å oppheve formuesfritaket for fast eiendom og anlegg i utlandet. Skattedirektoratet begrunner sitt syn i de praktiske vanskeligheter som er forbundet med å verdsette formuen i utlandet. Departementet er klar over at dette kan reise visse problemer, men finner ikke å kunne tillegge dette avgjørende vekt. Departementet vil påpeke at eiendom og anlegg i utlandet også etter gjeldende regler må verdsettes av hensyn til reglene i skatteloven § 4-31 første ledd og § 6-91 første punktum om fordeling av gjeld og gjeldsrenter mellom Norge og utlandet. De andre høringsinstansene har ikke hatt innvendinger til forslaget. Når det gjelder verdsettelse av faste eiendommer og anlegg med tilbehør i utlandet viser departementet til det som er sagt om dette i kapittel 1.7.4.5 ovenfor. Når det gjelder provenyvirkningene av forslaget vises til omtalen i kapittel 1.9.1 ovenfor. På denne bakgrunn foreslår departementet at skatteloven § 2-1 syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum oppheves. Det foreslås at endringene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret 2001. Som en del av kraftskattereformen i 1996 vedtok Stortinget nye verdsettingsregler for eiendomsskatteformål på kraftproduksjonsanlegg. Regjeringen fremmet forslag til endringer i disse verdsettelsesreglene i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). Stortinget sluttet seg til forslagene, og lovendringene ble sanksjonert den 23. juni 2000. De nye reglene skal gjelde f.o.m. 2001, jf også kgl.res. av 2. juli 1999 nr. 713 om endring i delvis ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8. Forslagene i Ot.prp.nr.47 (1999-2000) kom som følge av merknadene i B.innst.S.nr.I (1999-2000), hvor flertallet i finanskomiteen ba departementet komme med forslag til justeringer av verdsettingsreglene som vil gi eiendomsskatt på kraftanlegg på om lag 1 mrd. kroner. I proposisjonen ble det samlede eiendomsskatteprovenyet med de nye reglene anslått til om lag 915 mill. kroner på kort sikt. I Innst.O.nr.85 (1999-2000) anså et flertall i finanskomiteen dette som akseptabelt, men tok samtidig forbehold om eventuelle endringer i Nasjonalbudsjettet 2001 dersom skattebortfallet for enkelte kommuner viser seg vesentlig å avvike fra departementets anslag. Basert på Skattedirektoratets registrering av samtlige eiendomsskattegrunnlag fastsatt etter de nye reglene, ligger det an til at kommunenes samlede inntekter blir anslagsvis 730 mill. kroner i 2001, dvs. om lag 180 mill. kroner lavere enn anslått i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). På denne bakgrunn har finansministeren i brev til Stortinget den 3. november i år, underrettet om at det er nødvendig å vurdere endringer som kan sikre at kommunenes samlede inntekter i 2001 blir mest mulig i tråd med Stortingets forutsetninger i Innst.O.nr.85 (1999-2000). Det ble varslet at slike tiltak vil kreve lovendring, og at en tok sikte på å fremme lovforslag om dette meget raskt. Departementet legger nedenfor fram et slikt forslag til endring i reglene om eiendomsskatt på kraftproduksjonsanlegg med virkning fra eiendomsskatteåret 2001. Det foreslås å øke den minimumsverdien for verdsettelse av kraftanlegg som følger av eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd. Minimumsverdien foreslås hevet fra 0,50 kr/kWh av grunnlaget for naturressursskatt til 1,10 kr/kWh. Departementet vil komme tilbake med en vurdering av endringen i løpet av 2002. 3.2 Om Ot.prp.nr.47 (1999-2000) og Innst.O.nr.85 (1999-2000) En rekke endringer av verdsettelsesreglene med sikte på å øke kommunenes proveny ble vurdert i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). Departementet foreslo følgende endringer: - regler om en minsteverdi av anleggene for å sikre enkeltkommuner mot uakseptable inntektsbortfall. Det vises til proposisjonens kapittel 2.5. På svært usikkert grunnlag anslo departementet at samlet proveny av eiendomsskatten for 2001 ville bli om lag 915 mill. kroner dersom alle forslag til endringer ble vedtatt, se proposisjonens kapittel 2.6. Et flertall i finanskomiteen ga sin tilslutning til departementets forslag, men med noen endringer, se Innst.O.nr.85 (1999-2000) kapittel 2.2.1.2. I kapittel 1 i innstillingen heter det: Flertallet legger i sin vurdering til grunn at prisene inneværende år er relativt lave, og at samlet proveny vil øke med økende priser. Flertallet vil imidlertid peke på at det fortsatt er grunn til å stille spørsmål ved om fordelingsvirkningene mellom kommunene er innenfor akseptable rammer, og ber på denne bakgrunn departementet vurdere om det på bakgrunn av erfaringer med innføring av eiendomsskatteloven § 8 er behov for justeringer med sikte på å unngå uheldige fordelingsvirkninger mellom enkeltkommuner. Flertallet har lagt Finansdepartementets provenyanslag slik de framkommer i proposisjonens punkt 2.6.3 til grunn for sine merknader. Flertallet tar forbehold om eventuelle endringer i Nasjonalbudsjettet for 2001 dersom skattebortfallet for enkelte kommuner viser seg vesentlig å avvike fra det departementet har anslått. Da innstillingen ble behandlet i Odelstinget la et annet flertall fram forslag som på enkelte punkt avvek fra innstillingen fra finanskomiteen. De vedtatte endringene i reglene om verdsettelse av kraftproduksjonsanlegg for eiendomsskatteformål ble etter dette med unntak for en mindre teknisk justering de samme som departementet hadde foreslått. Lovendringene ble sanksjonert den 23. juni 2000. I forbindelse med vedtakelsen av lovendringene den 23. juni 2000, fastsatte Skattedirektoratet et skjema for innhenting/rapportering av nødvendige grunnlagsopplysninger til ligningskontorene. Skattyterne fikk frist til innen 23. august 2000 å gi de lokale ligningsmyndighetene de nødvendige opplysninger om beregning av eiendomsskattegrunnlaget etter de endrede regler. Likningsmyndighetene har fram mot utgangen av oktober fastsatt skattegrunnlagene for 2001 ut fra de innhentede oppgaver. Skattedirektoratet foresto deretter utsendelse av de fastsatte eiendomsskattegrunnlag til skattyterne i begynnelsen av november d.å. Parallellt med innhenting av de ligningsmessig fastsatte eiendomsskattegrunnlag har Skattedirektoratet også fastsatt en foreløpig kommunefordeling av grunnlagene for kommunekryssende anlegg i samsvar med de fordelingsregler som ble foreslått i Ot.prp.nr.1 (2000-2001). Denne foreløpige fastsettelse av fordelingsnøkler ble basert på oppgaver fra Norges Vassdrags- og Energidirektorat. Av hensyn til kommunenes budsjettarbeid for 2001 fikk kommunene oversendt de foreløpige kommunefordelte eiendomsskattegrunnlagene ved brev fra Skattedirektoratet av 6. november 2000. I oversendelsesbrevet ble det presisert at kommunefordelingen var foreløpig. Kommunene ble oppfordret til å rapportere om eventuelle feil, slik at disse kunne bli rettet snarest mulig. Samtidig ble det opplyst at endelig fordelte grunnlag vil bli sendt ut snarest mulig etter at fordelingsreglene måtte bli vedtatt og senest innen fristen for å skrive ut eiendomsskatt 1. mars 2001. Kommunene er videre orientert kort om saksbehandlingsreglene som gjelder for fastsettelsen. Skattedirektoratet registrering av samtlige skattegrunnlag fastsatt etter de nye reglene, viser at kommunenes samlede inntekter ville bli anslagsvis 730 mill. kroner i 2001 forutsatt at alle kommunene benytter maksimal sats, dvs. om lag 180 mill. kroner lavere enn anslått i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). På denne bakgrunn underrettet finansministeren i brev til Stortinget av 3. november 2000 om følgende: «Jeg viser til tidligere korrespondanse om dette, senest mitt brev 9. oktober 2000. I begynnelsen av oktober forelå det ikke grunnlag for nye anslag for endringer i kommunenes inntekter fra eiendomsskatten på kraftanlegg i 2001 som følge av nye verdsettelsesregler. Dette har nå endret seg. Skattedirektoratet har nå fått registrert eiendomsskattegrunnlagene fastsatt i forbindelse med ligningen. Det samlede skattegrunnlag Skattedirektoratet har registrert, viser at ikrafttredelsen av eigedomsskattelova § 8 fra nyttår ikke vil ha de provenyvirkninger Stortinget la til grunn da de siste endringene i verdsettingsreglene ble vedtatt rett før sommerferien. I Ot.prp.nr.47 (1999-2000)ble det samlede eiendomsskatteprovenyet med de nye reglene anslått til om lag 915 mill. kroner på kort sikt. I Innst.O.nr.85 (1999-2000)anså et flertall dette som akseptabelt, men tok samtidig forbehold om eventuelle endringer i Nasjonalbudsjettet 2001 dersom skattebortfallet for enkelte kommuner viser seg vesentlig å avvike fra departementets anslag. Basert på Skattedirektoratets registrerte skattegrunnlag ligger det nå an til at kommunenes inntekter fra eiendomsskatten på kraftanlegg blir anslagsvis 730 mill. kroner i 2001, dvs. om lag 180 mill. kroner lavere enn anslått i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). De lave kraftprisene i grunnlagsperioden 1997-1999 er trolig den klart viktigste forklaringen på fallet i eiendomsskatteinntektene, men departementet vil gå nærmere gjennom årsaksforholdene til provenybortfallet. Ettersom en ikrafttredelse av eigedomsskattelova § 8 fra nyttår gir kommunene lavere inntekter enn det Stortinget la til grunn i Innst.O.nr.85 (1999-2000), er det etter mitt syn nødvendig å vurdere tiltak som kan sikre at ikrafttredelsen sikrer at kommunenes samlede inntekter fra eiendomsskatt i 2001 blir mest mulig i tråd med Stortingets forutsetninger. Slike tiltak vil kreve lovendring. Jeg tar sikte på å fremme lovforslag om dette meget raskt. Årsakene til provenysvikten er ennå ikke fullt klarlagt, men de lave kraftprisene i grunnlagsårene 1997-99 antas å være den vesentligste. Vedtaket om å gå inn for verdsettelse etter kontraktspriser for langsiktige kontrakter, kan på kort sikte ha bidratt negativt sammenlignet med bruk av spotpriser, men vil på lang sikt likevel være en fordel for kommunene. De endringer som kan gjennomføres med virkning for skatteåret 2001 er begrenset av hva som faktisk lar seg gjennomføre innen fristen for utskriving av eiendomsskatten 1. mars 2001. Med dette utgangspunktet har departementet i en henvendelse av 9. november i år til Energiforsyningens Fellesorganisasjon (Enfo) og Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) bedt om kommentarer til følgende mulige regelendringer, eventuelt i kombinasjon: Enfo har i møte med departementet og i brev av 17. november 2000 bl.a påpekt at eventuelle endringer kun må gjelde for ett år. Beregningen må være enkel og resultatene må foreligge forholdsvis raskt. Metoden bør videre ha stor treffsikkerhet med hensyn til proveny, og bør samtidig bevare fordelingsprofilen etter de gjeldende verdsettingsregler så langt som mulig. Endringene bør ikke omfatte kraftanlegg med generatorer med ytelse under 10.000 kVA fordi disse anlegg skal verdsettes lik de skattemessige verdier pr. 1. januar i ligningsåret. Videre er anført at kraftselskapene har behov for forutsigbare rammebetingelser og at selskapene ikke bør belastes en oppjustering av provenyet. På denne bakgrunn anbefaler Enfo at manglende proveny fra eiendomsskatten i 2001 dekkes inn gjennom en økning av satsen for naturressursskatt for 2000. Enfo uttaler: «Begrunnelsen for å velge denne metoden er gitt foran; den ivaretar hensynet til forutsigbarhet for både kommunene og kraftselskapene, samtidig som man unngår en ytterligere forverring av kraftselskapenes konkurranseevne. En økning av satsen fra 1,1 til 1,25 øre/kWh for 2000 (som utbetales i 2001) vil gi om lag 180 mill. kroner ekstra til vertskommunene. Metoden er svært enkel å beregne, og har meget høy treffsikkerhet mht proveny; den enkelte kommune kan fastslå effekten umiddelbart etter at vedtak foreligger. Det forutsettes at ordningen ikke medfører reduksjon i tilskuddsordninger til de mottakende kommuner. Som nest beste alternativ anbefaler Enfo en økning i minimumsverdien slik departementet har antydet. Om dette uttales: «Denne metoden krever noe beregningsarbeid. Metoden tilgodeser kommuner som opplever spesielt stor reduksjon i eiendomsskatten sammenlignet med inneværende år. Det vil ikke være mulig for kommunene umiddelbart etter vedtak å fastslå effekten, de må avvente nytt takstgrunnlag fra Skattedirektoratet. Beregninger tyder på at minimumsverdien må økes opp mot 1,10 kr/kWh for å øke provenyet med om lag 180 mill. kroner. Tiltaket med økning av minimumsverdi, bør kombineres med innføring av en maksimumsverdi, selv om det er snakk om en særskilt beregning for 2001. En slik maksimumsverdi kan settes til kr 1,50/kWh. Enfo avslutter med å påpeke at den høye produksjonen i 2000 øker grunnlaget for naturressursskatten betydelig, og mener dette må hensyntas ved provenybetraktningene. LVK har bl.a i møte med departementet og i brev av 16. og 17. november d.å. understreket at det finnes en rekke hensyn som hver for seg taler sterkt for å utsette den vedtatte innføringen av eigedomsskattelova § 8 fra 2001. Departementet har videre mottatt LVKs brev av 14. november 2000 til Finanskomiteen samt en resolusjon vedtatt på LVKs konferanse 20.-21. november d.å. hvor det også gis uttrykk for et krav om utsatt ikrafttreden. Hovedpunktene i LVKs begrunnelse for ønsket om utsatt ikrafttreden av eigedomsskattelova § 8 for kraftanlegg vil bli angitt og kommentert av finansministeren i brev til LVK. LVK har for øvrig imøtegått muligheten for å heve skattesatsen for naturressursskatten. Om økning av naturressursskatten og forholdet til eiendomsskatten har LVK i brev av 17. november d.å. fremhevet følgende: - Naturressursskatten trekkes fra i overskuddskatten- og er ingen belastning for kraftforetakene. - Naturressursskatten skulle erstatte kommunenes inntekter fra prosentligningen og formuesskatt. Den skulle ikke erstatte inntektsbortfallet ved endrede takseringsregler for eiendomsskatten. - Naturressursskatten er ingen netto skatt for kommunene. Skatten går til fradrag i de statlige overføringene. For nær 70 % av kraftkommunene vil naturressursskatten ikke gi inntekter. Beregningene i 1996 er korrekt basert på en middel produksjon. Det er ikke i strid med Stortingets forutsetninger at kommunene oppebærer høyere inntekter dersom produksjonen øker. Det vil heller ikke være i strid med Stortingets forutsetninger at kommunenes inntekter blir redusert ved lavere produksjon. I brev av 14. november 2000 til Finanskomiteen har LVK også kommentert de endringstiltak som departementet angav i brevet av 9. november d.å.. LVK går generelt i mot endringer av midlertidig karakter og viser til at tiltakene som nevnes i brevet tidligere er avvist av departementet i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). Det uttales at dette gir et lappverk av et lovverk. Med bakgrunn i Enfos ovennevnte brev av 17. november 2000, har LVK i brev til departementet av 24. november 2000 bl.a kommentert de øvrige mulige endringer slik: Enfo foreslår å øke minimumsverdien til 1,10 kr/kWh. - LVK registrerer med interesse at Enfo ikke ser problemer med å øke minimumsverdier til 1,10 kr/kWh. Dette viser også at Enfo erkjenner at kraftanleggene har markedsverdier som ligger på vesentlig høyere nivå enn det som følger av de nye takseringsreglene. Når de foreliggende ligningstall basert på de nye reglene viser at mange kraftanlegg har beregnede formuesverdier ned mot og under 50 ør/kWh, forsterker det inntrykket av at det må hefte fundamentale feil ved takseringsreglene. - LVK har tidligere vist at minimumsverdier under 1,25 kr/kWh ikke vil gi et samlet proveny på 915 mill. kroner. Det er videre påpekt at slike minimumsverdier ikke vil være tilstrekkelig til å reparere på store skattebortfall for kommuner som i dag har eiendomsskattetakster som ligger betydelig over det nødvendige nivå på minimumsverdier. Det minnes om at finanskomiteens forbehold om vesentlige avvik for enkelte kommuner og at foreliggende tall viser at en rekke kommuner vil få reduksjoner som ligger vesentlig lavere enn det Stortinget har forutsatt. Enfo viser til at denne metoden ivaretar «fordelingsprofilen fra junivedtaket i Stortinget. - LVK har tidligere påvist overfor departementet at en ikrafttreden av § 8 vil gi omfattende, hittil ukjente og åpenbart utilsiktede omfordelinger kommunene mellom. En prosentvis økning som foreslått vil bare forsterke disse omfordelinger. Innledningsvis angis at ved fremleggelse av forslag om endringer for å sikre at kommunenes eiendomsskatteinntekter for 2001 blir i samsvar med Stortingets provenyforutsetninger i Innst.O.nr.85 (1999-2000), vil det være en forutsetning at eigedomsskattelova § 8 skal tre i kraft for kraftanlegg fra og med 1. januar 2001. Som nevnt i kapittel 3.4 vil LVKs fremsatte innsigelser mot denne forutsetning bli særskilt kommentert i brev fra finansministeren til LVK. Om departementets forutsetninger for vurderingene av forslag til endringer for å sikre at kommunenes eiendomsskatteinntekter for 2001 blir mest mulig i tråd med Stortingets provenyforutsetninger i Innst.O.nr.85 (1999-2000), skal for øvrig angis:. For det første er det ikke aktuelt nå å foreta en generell gjennomgang av reglene slik det ble gjort i Ot.prp.nr.47 (1999-2000). Vurderingene der ble i det vesentlige foretatt på prinsipielt faglig grunnlag, selv om hensynet til kommunenes inntekter var en sentral faktor. Usikkerheten rundt provenyet er nå relativt begrenset ettersom det foreligger komplette ligningsmessige fastsettelser som gir grunnlag for langt sikrere provenyanslag. Vurderingene nedenfor tar derfor kun sikte på å sikre at Stortingets provenyforutsetninger slik det uttrykkes i Innst.O.nr.85 (1999-2000) blir oppfylt, dvs. at kommunenes inntekter fra eiendomsskatt i 2001 skal bli om lag 915 millioner kroner. En annen forutsetning for iverksettelsen av de nye reglene fra nyttår med virkninger i tråd med slike budsjettforutsetninger, er at ligningsmyndighetene raskest mulig må kunne fastsette nye eiendomsskattegrunnlag for skatteåret 2001. Denne forutsetningen innebærer at endringer i reglene ikke må nødvendiggjøre innsending av nye opplysninger fra skattyterne. Et slikt arbeid vil bli for tidkrevende. Det er også en sammenheng mellom denne forutsetningen og et viktig mer generelt hensyn; at reglene ikke bør gjøres mer kompliserte enn nødvendig. En tredje forutsetning for vurderingene nedenfor er at endringene som vurderes og foreslås, skal revurderes i løpet av 2002. De reglene som er vedtatt av Stortinget om eiendomsskatt på kraftanlegg, er tenkt å gjelde når kraftprisene er lave så vel som når kraftprisene er høye. Ved innføringen av nye regler som forslås nå, vil kraftprisene ha vært lave i lengre tid uten at det er forhold som tilsier at dette vil vedvare over lengre tid. Det vil samtidig være usikkerhet rundt praktiseringen av reglene den første tiden. De endringene som blir vurdert og foreslått nedenfor, har derfor som hovedsiktemål å lempe overgangen for kommunene til et nytt system. Det første alternativet departementet har tatt opp med Enfo og LVK, er å øke den minimumsverdien for verdsettelse av kraftanlegg Stortinget vedtok som nytt fjerde ledd til eigedomsskattelova § 8, jf endringslov av 23. juni 2000. Etter denne bestemmelse skal verdien av kraftanlegg ikke kunne settes lavere enn 0,50 kr/kWh av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget ved ligningen året før skatteåret. Regelen gjelder bare kraftanlegg som verdsettes etter skatteloven § 18-5 første ledd. Kraftanlegg med generatorer med samlet påstemplet merkeytelse under 10.000 kVA som verdsettes etter skatteloven § 18-5 femte ledd, vil således ikke være omfattet. Det samme gjelder anleggsdeler som ikke er satt i drift som verdsettes etter skatteloven § 18-5 sjette ledd. Minimumsverdien for anleggene ble foreslått og vedtatt satt så lavt som 0,50 kr/kWh av et 7 års gjennomsnitt av produksjonen, slik at den kun skulle ha betydning for enkeltkommuner i perioder hvor kommunene ellers ville få meget lave inntekter på grunn av lave kraftpriser. En økning av denne verdien vil dermed svekke beskatningens preg av å være lønnsomhetsbasert, men vil sikre at Stortingets provenyforutsetninger i Innst.O.nr.85 (1999-2000) oppnås. Når flere kommuner enn tidligere antatt opplever en betydelig reduksjon, vil en økning av denne verdien være det mest effektive tiltaket for å begrense provenyreduksjonen på kort sikt ved overgangen til nye regler for et stort antall kommuner. Endringen vil også begrense omfordelingsvirkninger mellom kommuner av de nye reglene. Ettersom en slik endring gir et «gulv» som ikke påvirkes av nye lønnsomhetsbaserte grunnlag for 2002, kan en slik endring gjelde utover 2001 uten at det er nødvendig å foreta en ny vurdering av dette tiltaket før 2002. Departementet har innhentet opplysninger fra Skattedirektoratet om de fastsatte eiendomsskattegrunnlagene for 2001. Disse tallene inneholder imidlertid ikke informasjon om hvilke kraftanlegg som får fastsatt eiendomsskattegrunnlaget etter ordinære regler eller for hvilke anlegg reglene om minimumsverdi kommer til anvendelse. Departementet har derfor innhentet ytterligere informasjon fra Sentralskattekontoret for storbedrifter i Moss om 5 foretak som har eierandeler i om lag 140 kraftverk. Disse utgjør til sammen om lag 50 % av det samlede eiendomsskattegrunnlaget etter vedtatte regler. For disse 140 kraftverkene er det mulig å beregne med full sikkerhet hvor mye eiendomsskattegrunnlaget for 2001 øker ved økt minimumsverdi. Departementet har så antatt at de øvrige kraftanleggene som utgjør 50 % av samlet eiendomsskattegrunnlag, i gjennomsnitt får samme prosentvise økning av grunnlagene som disse 140 kraftverkene. I den grad kraftverkene som ikke er med i materialet i gjennomsnitt skulle være mindre lønnsomme enn de kraftverkene departementet har opplysninger om, vil denne beregningsmetoden undervurdere provenyet av økt minimumsverdi. I motsatt retning trekker at andelen små kraftverk (under 10.000 kVA) som ikke berøres av økt minimumsverdi, trolig er noe høyere blant de kraftverkene som departementet ikke har detaljerte opplysninger om. Samlet sett anser imidlertid departementet usikkerheten som relativt liten. Basert på denne metoden anslår departementet at en ny minimumsverdi på 1,1 kr/kWh vil sikre et samlet eiendomsskatteproveny på om lag 925 mill. kroner i 2001, dvs. noe i overkant av provenyforutsetningen i Innst.O.nr.85 (1999-2000). En økning av samtlige skattegrunnlag med en fast prosentsats vil være en endring som er enkel å gjennomføre. Omfordelingseffektene av de nye reglene forsterkes imidlertid for kommunene. En slik økning er dessuten ikke velegnet for videreføring etter 2001, men må vurderes på ny når grunnlagene for 2002 er klare. Det betyr at saken kan måtte fremmes for Stortinget på nytt før jul 2001. Provenyeffekten av endringen kan anslås med stor grad av sikkerhet ved hjelp av de opplysningene som er innhentet fra Skattedirektoratet. En økning i alle fastsatte eiendomsskattegrunnlag med 25 % vil gi et eiendomsskatteproveny i 2001 på om lag 915 mill. kroner. En økning av maksimalsatsen for eiendomsskatt på kraftanlegg vil også være meget enkelt å gjennomføre. Dette tiltak ble vurdert som uegnet av departementet i Ot.prp.nr.47 (1999-2000) kapittel 2.5. En slik endring avhjelper ikke provenysvikten i de kommunene som får sitt skattegrunnlag redusert mest ved innføringen av de nye reglene. Også en slik endring kan måtte fremmes på nytt for vurdering av Stortinget neste år når grunnlagene for 2002 er klare. Økning av maksimalsatsen for ileggelse av eiendomsskatt på kraftanlegg, vil være avhengig av at kommunene faktisk vedtar slik satsøkning. Provenyeffekten av endringen kan likevel anslås med stor grad av sikkerhet ved hjelp av de opplysningene som er innhentet fra Skattedirektoratet. En økning av maksimalsatsen med 0,2 prosentpoeng fra 0,7 % til 0,9 % vil gi et samlet eiendomsskatteproveny i 2001 på om lag 940 mill. kroner, dersom alle kommuner øker skattesatsen med 0,2 prosentpoeng. En økning av satsen for naturressursskatten fra 1,1 øre /kWh av grunnlaget for inntektsåret 2000, vil også være meget enkelt å gjennomføre. Den samlede provenyeffekten av en slik endring er det likeledes meget enkelt å beregne. Etter gjeldende ordning inngår naturressursskatten i kommunenes inntektssystem og utjevnes gjennom det statlige inntektsfordelingssystem. Som påpekt av LVK vil en økning i denne skatten ikke alltid tilfalle de samme kommunene som mister eiendomsskatteinntekter. Enfo forutsetter at kommunene skal få beholde hele økningen. En slik endring ville eventuelt forutsette at økningen ikke skal inngå i kommunenes inntektssystem. Dette vil virke kompliserende på dette systemet. Naturressursskatten går dessuten uansett til fradrag ved beregning av kraftforetakenes øvrige skattearter som er undergitt skatt til staten. En økning av naturressursskattesatsen vil dermed redusere statens skatteinntekter tilsvarende. En slik endring vil således påvirke øvrige forutsetninger for statsbudsjettet. En kombinasjon av de ovenfor omtalte endringstiltak vil virke kompliserende og effekten er vanskeligere å beregne. Departementet går derfor inn for å iverksette kun ett endringstiltak. Utfra de forutsetningene og de effekter de forskjellige endringer som er gjennomgått i kapittel 3.5.1 og 2, foreslår departementet en økning av minimumsverdien til 1,10 kr/kWh. Dette vil gi et proveny på om lag det nivå Stortinget forutsatte i Innst.O.nr.85 (1999-2000). Departementet vil komme tilbake med en vurdering og eventuelle forslag til endringer i løpet av 2002. Det vises til utkast til endring i eigedomsskattelova § 8 fjerde ledd. De tidligere ligningsmessig fastsatte formuesverdier for inntektsåret 1999 som skal nyttes som eiendomsskattegrunnlag for skatteåret 2001, ble sendt til kommunene og til skattyterne fra Skattedirektoratet i begynnelsen av november d.å.. Departementets endringsforslag innebærer at ligningskontorene av eget tiltak må fatte endringsvedtak om forhøyet eiendomsskattegrunnlag for eiendomsskatteåret 2001 for de anlegg som etter den tidligere verdsettelse har en verdi som ikke overstiger 1,10 kr/kWh av naturressursskattegrunnlaget for anlegget fastsatt for inntektsåret 1999. Ved endring av verdsettelsesreglene med virkning for eiendomsskatteåret 2001 vil reglene i ligningsloven § 9-5 nr. 2 gjelde tilsvarende, jf midlertidig tilleggslov til eigedomsskattelova av 23. juni 2000 nr. 48. Endring av ligningen vil kunne foretas av ligningskontorene på bakgrunn av de grunnlag for naturressursskatten og den formuesverdi for anleggene som allerede er fastsatt for inntektsåret 1999. Medvirkning fra skattyterne er således ikke nødvendig, men arbeidet må foretas ved manuelle beregninger ved ligningskontorene. Blant annet av hensyn til kommunenes budsjettering for 2001 er det ønskelig at de endrede eiendomsskattegrunnlag kan fastsettes og oversendes til skattyterne og kommunene snarest mulig etter at lovendringsforslagene måtte bli vedtatt. Tidsaspektet ved den praktiske gjennomføring av endringsforslaget er på denne bakgrunn blitt forelagt Skattedirektoratet. Om dette kan angis: Så snart denne proposisjon er fremlagt, vil Skattedirektoratet gi ligningskontorene instruks om å legge til rette for at det kan fattes endringsvedtak i samsvar lovforslaget så snart forslagene måtte bli vedtatt. Den påfølgende prosess vil i følge Skattedirektoratet bl.a innebære: «Ligningskontorene må hente frem skjema RF-1161 «særskilt eiendomsskattegrunnlag for kraftanlegg på 10.000 kVa eller mer - eiendomsskatteåret 2001» for samtlige av disse kraftanlegg samt foreta kontrollberegninger av disse. I enkelte fylker gjennomføres likningen av kraftverk i praksis av såkalte kraftverksgrupper i regi av fylkesskattekontoret. Oversendelse av dokumenter vil her forsinke prosessen noe. Direktoratet vil utforme standardformulering for likningsmyndighetenes endringsvedtak. Direktoratet har ikke edb-registrering av beregnet formuesverdi eller minimumsverdi for eiendomsskattegrunnlag. De nye eiendomsskattegrunnlag må derfor edb-registreres for ny sentral trykking og utsendelse av eiendomsskattegrunnlag og fordeling av dette til skattytere og kommuner. Forutsatt at endringsforslaget i denne proposisjon og forslaget om kommunefordelingsregler fremsatt i Ot.prp.nr.1 (2000-2001) er vedtatt, angir Skattedirektoratet på denne bakgrunn at endrede eiendomsskattegrunnlag med tilhørende fastsettelse av kommunefordeling for kommunekryssende anlegg, vil kunne sendes ut til skattyterne og kommunene medio januar 2001. Sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger er i dag formuesskattepliktig. Samtidig er verdien av grunnfondsbevis formuesskattepliktig på grunnfondsbeviseiernes hånd. For å unngå at grunnfondsbeviskapitalen formuesbeskattes både hos selskapet og grunnfondsbeviseierne er grunnfondsbeviskapital i slike selskap unntatt fra selskapets skattepliktige formue, jf skatteloven § 4-2 første ledd bokstav i. Etter departementets syn kan overkursfondet og utjevningsfondet sammen med grunnfondsbeviskapitalen sies å utgjøre grunnfondsbeviseiernes andel av kapitalen i sparebanker. Departementet antar at dette også vil reflekteres i kursen på grunnfondsbevisene. I dag unntas ikke overkursfond og utjevningsfond fra formuesbeskatning hos sparebanker. For å forhindre at kapitalen i overkursfondet og utjevningsfondet blir formuesbeskattet både hos sparebanken og grunnfondsbeviseierne foreslår departementet at fondene ikke skal inngå i sparebankenes formuesskattegrunnlag. Departementet viser til forslag til endring av skatteloven § 4-2 første ledd bokstav i. I forbindelse med skattereformen av 1992 ble formuesskatteplikten opphevet for aksjeselskap. Begrunnelsen for å oppheve formuesskatteplikten var at verdien av aksjer inngår som en del av grunnlaget for formuesbeskatning av aksjonærer. Formuesbeskatning av både selskap og aksjonærer ville innebære at selskapet var formuesskattepliktig for de samme verdiene som danner grunnlaget for verdsettelse av aksjer på aksjonærens hånd ved formuesbeskatningen. Sparebanker har ikke på samme måte som aksjeselskap noen egentlig eiere av foretakets formuesmasse. I Ot.prp.nr.35 (1990-1991) side 317 ble det uttalt: Under komitebehandlingen ble det reist spørsmål om formuesbeskatning av selveiende foretak. I den forbindelse ble det i brev av 21. mai 1991 fra Finansdepartementet til finanskomiteen uttalt: «Et forhold vil det imidlertid kunne være naturlig å vurdere nærmere, nemlig spørsmålene knyttet til grunnfondskapitalen. Denne begrensete delen av selskapsformuen vil såldes etter gjeldende rett inngå i sparebankenes skattepliktige formue. Det prinsielle utgangspunkt kan tilsi at det heller ikke for sparebankenes vedkommende bør finne sted en dobbeltbeskatning av selskapsformuen. For å unngå dobbeltbeskatning av grunnfondsbeviskapitalen foreslo departementet i brevet at grunnfondsbeviskapitalen ikke skulle regnes som skattepliktig formue for selskapet. Komiteens flertall sa seg enig i at grunnfondsbeviskapitalen, ut fra hensynet til å unngå dobbeltbeskatning, burde unntas fra formuesbeskatning på selskapets hånd, og fremmet lovforslag om et slikt unntak. Unntaket fremgår nå av skatteloven § 4-2 første ledd bokstav i. Det har vært reist spørsmål om begrepet «grunnfondsbeviskapital» i selskapsskatteloven § 1-2, nå skatteloven § 4-2 første ledd i, kan tolkes utvidende slik at det også omfatter overkursfond og utjevningsfond. Departementet har i brev av 31. mai 1999 og 5. januar 2000 til Sparebankforeningen uttalt at det kun er grunnfondsbeviskapitalens pålydende som omfattes. Etter departementets syn gir skatteloven § 4-2 første ledd bokstav i, slik den lyder i dag, ikke hjemmel for å unnta overkursfond og utjevningsfond fra formuesbeskatning hos sparebanker. Tegnes grunnfondsbevis til overkurs skal overkursen med fradrag for omkostninger tillegges et overkursfond. Videre har sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger fra 1990 hatt adgang til å avsette midler til utjevningsfond. Avsetningsadgangen innebærer at det kan avsettes midler til utjevningsfond, som skal sikre utbytteutbetalinger i senere år. Avsetningsadgangen var opprinnelig begrenset slik at de årlige avsetningene til utjevningsfond og kontantutbytte til sammen ikke kunne utgjøre større andel av årsoverskuddet enn grunnfondsbeviskapitalens andel av innretningens totale ansvarlige kapital minus ansvarlig lånekapital. Utjevningsfondets maksimale størrelse kunne ikke overstige 3 års normal forrentning av grunnfondsbeviskapitalen. Avsetning til utjevningsfond krever samtykke fra Kredittilsynet. Fra og med inntektsåret 1995 ble sparebankenes avsetningsadgang til utjevningsfondet utvidet slik at de årlige avsetningene til utjevningsfond og kontantutbytte til sammen ikke kan utgjøre større andel av årsoverskuddet enn grunnfondsbeviskapitalens og utjevningsfondets andel av sparebankens totale ansvarlige kapital, minus ansvarlig lånekapital og overkursfond. Samtidig ble taket på utjevningsfondets størrelse opphevet. Eierforholdene til utjevningsfondet og overkursfondet ble også klargjort ved forskriftsendringen i 1995. Av forskrift om grunnfondsbevis i sparebanker fremgår det at ved en eventuell avvikling av banken skal grunnfondsbeviskapitalen, overkursfond og utjevningsfond tilfalle grunnfondsbeviseierne, forutsatt at alle kreditorene har fått fullt oppgjør. Det er ikke vedtatt tilsvarende liberalisering for så vidt gjelder størrelsen på og anvendelsen av utjevningsfond i gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Ved en eventuell underskuddssituasjon eller ved avvikling av banken, skal utjevningsfondet, sparebankfondet (grunnfondet) og eventuelt gavefond nedskrives forholdsmessig. Etter dagens regler inngår overkursfond og utjevningsfond i grunnlaget for beregning av maksimalt utbytte til grunnfondsbeviseierne, og maksimal avsetning til utjevningsfond i sparebanker. Summen av det årlige utbytte og de årlige avsetninger til utjevningsfondet kan ikke utgjøre større andel av korrigert årsoverskuddet enn grunnfondsbeviskapitalens, overkursfondets og utjevningsfondets andel av sparebankens totale ansvarlige kapital minus fond for vurderingsforskjeller og ansvarlig lånekapital, jf Forskrift om grunnfondsbevis i sparebanker av 9. februar 1999 § 13. Dette gjelder ikke for gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Her kan ikke summen av årlig utbytte og de årlige avsetninger til utjevningsfond utgjøre større andel av årsoverskuddet enn grunnfondsbeviskapitalens andel av sparebankens ansvarlige kapital minus ansvarlig lånekapital. Departementets forslag til endring av reglene om formuesbeskatning av sparebanker ble sendt på høring den 31. oktober 2000, med høringsfrist 24. november 2000. I høringsnotatet foreslo departementet å unnta overkursfond og utjevningsfond fra formuesbeskatning hos sparebanker. Følgende høringsinstanser har avgitt høringsuttalelse: Kredittilsynet og Den norske Revisorforening hadde ingen merknader til forslaget, mens Finansnæringens Hovedorganisasjon, Sparebankforeningen og Norges Bank støttet forslaget. Skattedirektoratet påpeker i sin høringsuttalelse at sparebankene burde få fradrag for den samlede markedsverdien av grunnfondsbevisene utstedt av sparebanken ved beregning av grunnlaget for formuesbeskatning. Bakgrunnen for å unnta grunnfondsbeviskapitalen fra formuesskatteplikt hos sparebankene er å forhindre at den del av selskapets kapital som tilhører grunnfondsbeviseierne skal inngå i formuesskattegrunnlaget både hos selskapet og grunnfondsbeviseieren. Det kan reises spørsmål om grunnfondsbeviseiernes rettigheter til overkursfond og utjevningsfond i sparebanker tilsier at også disse fondene bør unntas fra sparebakenes skattepliktige formue. Ved beregning av maksimalt utbytte til grunnfondsbeviseierne (og maksimal avsetning til utjevningsfond) sidestilles overkursfondet og utjevningsfondet med grunnfondsbeviskapitalen. Begge fondene inngår sammen med grunnfondsbeviskapitalen i grunnlaget for beregning av maksimalt utbytte til grunnfondsbeviseierne. Maksimal årlig avsetning til utjevningsfondet og utbytte kan ikke utgjøre større andel av korrigert overskudd enn grunnfondsbeviskapitalens, overkursfondets og utjevningsfondets andel av sparebankens totale ansvarlige kapital minus fond for vurderingsforskjeller og ansvarlig lånekapital. Ved en eventuell avvikling av sparebanker skal grunnfondsbeviskapitalen, overkursfond og utjevningsfond tilfalle grunnfondsbeviseierne, forutsatt at alle kreditorene har fått fullt oppgjør. Det følger av dette at grunnfondsbeviseierne i sparebanker etter gjeldende rett har en særlig rett til overkursfondet og utjevningsfondet. Både når det gjelder beregning av maksimalt utbytte og ved avvikling av banken står overkursfondet og utjevningsfondet i samme stilling som grunnfondsbeviskapitalen, og blir i praksis behandlet som grunnfondsbeviseiernes kapital. Utjevningsfondet fremstår som grunnfondsbeviseiernes andel av tilbakeholdt overskudd i sparebanker, mens overkursfond er en del av grunnfondsbeviseiernes samlede kontantinnbetaling. De særlige rettighetene til fondene vil etter departementets syn kunne reflekteres i kursen på grunnfondsbevisene. For å unngå at kapitalen i disse fondene formuesbeskattes både hos sparebanken og grunnfondsbeviseierne bør overkursfond og utjevningsfond etter departementets vurdering sidestilles med grunnfondsbeviskapital når det gjelder formuesbeskatning. Skattedirektoratet uttaler i sin høringsuttalelse at sparebanker bør få fradrag for samlet markedsverdi på grunnfondsbevisene utstedt av sparebanker ved beregning av grunnlaget for formuesskatt. De uttaler: «Dette vil innebære at sparebanken kun betaler formuesskatt av den beregnede formue som overstiger verdien av samtlige grunnfondsbevis på investors hånd, hvorav sistnevnte verdi bestemmes av kurs pr 31.12. i inntektsåret. Fradrag for markedsverdi vil kunne gjennomføres uten særskilte administrative problemer for børsnoterte grunnfondsbevis. Det er imidlertid ikke noe krav om at grunnfondsbevis må børsnoteres. Det er i dag to sparebanker som har utstedt grunnfondsbevis som ikke er børsnotert. For ikke-børsnoterte grunnfondsbevis vil markedsverdien være vanskeligere å fastsette. Praktiske hensyn tilsier således at sparebankenes fradrag ved beregning av grunnlaget for formuesskatt bør knyttes til størrelsen på grunnfondsbeviskapitalen, overkursfond og utjevningsfond. Departementet vil videre bemerke at dersom markedsverdien på grunnfondsbevisene er høyere enn grunnfondsbeviseiernes andel av kapitalen i sparebanken skyldes dette forventning om fremtidig avkastning. Det er etter departementets syn ikke grunn til å gi sparebankene fradrag for dette. Departementet foreslår på denne bakgrunn at også overkursfond og utjevningsfond unntas fra formuesskatt hos sparebanker. Departementet foreslår at skatteloven § 4-2 første ledd bokstav i endres i tråd med dette. Når det gjelder gjensidige forsikringsselskap og kredittforeninger fremgår den nærmere reguleringen av grunnfondsbevis av forskrift om grunnfondsbevis i gjensidige forsikringsselskap av 19. oktober 1990 og forskrift om grunnfondsbevis i kredittforeninger av 19. oktober 1990. Det følger av disse forskriftene at grunnfondsbeviseierne ikke har den samme rett til overkursfond og utjevningsfond som grunnfondsbeviseierne i sparebanker. Overkursfondet og utjevningsfondet inngår ikke i grunnlaget for beregning av maksimalt utbytte. Summen av avsetning til utjevningsfond og kontantutbytte kan ikke utgjøre større andel av årsoverskuddet enn grunnfondskapitalens andel av selskapets totale ansvarlige kapital minus ansvarlig lånekapital. Det fremgår heller ikke av regelverket at fondene skal tilfalle grunnfondsbeviseierne ved en eventuell oppløsning av selskapet. Etter departementets syn tilsier dagens rettstilstand at overkursfond og utjevningsfond ikke bør unntas fra formuesbeskatning i gjensidige forsikringsselskap og kredittforeninger. I høringsnotat sendt ut av Finansdepartementet 8. august 2000 er det foreslått å samordne de tre forskriftene om grunnfondsbevis i henholdsvis sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Forslaget innebærer at grunnfondsbeviseiere i gjensidige forsikringsselskap og kredittforeninger får samme rett til overkursfond og utjevningsfond som grunnfondsbeviseiere i sparebanker. Dersom de foreslåtte endringene gjennomføres bør de foreslåtte reglene om å unnta overkursfond og utjevningsfond fra formuesskattegrunnlaget hos selskapet etter departementets syn utvides til også å gjelde gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Departementet tar sikte på å komme tilbake med forslag om dette når de foreslåtte forskriftsendringene eventuelt gjennomføres. Ved lov av 14. april 2000 nr. 30 ble skatteloven § 8-12 endret slik at det gjeldende forbudet mot å yte lån fra et selskap innenfor rederiskatteordningen til aksjonærer eller beslektede selskaper utenfor ordningen ble utvidet til også å omfatte garanti- og annen sikkerhetsstillelse. Lovendringen trådte i kraft med virkning fra og med 1. januar 2000. Samtidig ble det gitt en overgangsregel for garantier mv. som nevnt, og som var etablert før 1. januar 2000. Overgangsregelen går ut på at disse garantier mv. må avvikles innen 1. januar 2002. Under behandlingen av forslaget i Stortinget kom det fram at det for enkelte selskaper vil være forbundet med praktiske vanskeligheter å avvikle allerede etablerte garantier mv. innen 1. januar 2002. Det vises i denne forbindelse også til brev fra daværende finansminister Restad til Høyres stortingsgruppe av 10. februar 2000, inntatt som vedlegg nr. 3 i Innst.O.nr.53 (1999-2000). På denne bakgrunn påla finanskomiteen regjeringen å komme tilbake til Stortinget med forslag til smidigere overgangsløsninger i løpet av 2000, og samtidig vurdere om det kan etableres andre ordninger enn forbud mot garanti- og sikkerhetsstillelse som på betryggende vis sikrer skattekreditors interesser, jf Innst.O.nr.53 (1999-2000) side 6. Departementet har så langt ikke funnet tilfredsstillende alternativer til det vedtatte forbudet mot garanti- og annen sikkerhetsstillelse som kan erstatte dette. Departementet finner imidlertid at den gjeldende overgangsregelen for avvikling av garantier mv. som var etablert før 1. januar 2000 bør forlenges med tre år, slik at avviklingsfristen etter dette blir 1. januar 2005. Det vises til forslag til endring i overgangsregel til lov av 14. april 2000 til lov om endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven). I skatteloven § 6-32 om beregning av minstefradrag heter det i andre ledd første punktum at minstefradrag skal beregnes særskilt for hver person som lignes under ett etter skatteloven § 2-10 § 2-12a annet punktum. Dette innebærer at minstefradrag beregnes særskilt for ektefeller som lignes under ett. I den nå opphevede skatteloven av 1911 § 44 første ledd bokstav g nr. 1 tredje avsnitt het det at minstefradrag skulle beregnes særskilt for hver av de personene som har inntekt som lignes under ett etter reglene i § 16. Etter § 16 syvende ledd skal barn som det ytes barnetrygd for lignes under ett med foreldrene. Barn som fyller 13 år i inntektsåret, eller som er eldre, skal likevel lignes særskilt for arbeidsinntekt. Dette svarer til dagens skattelov § 2-14 første ledd. I § 6-32 om beregning av minstefradrag skulle det derfor, i tillegg til at det vises til § 2-10 og § 2-12a andre punktum, ha vært vist til § 2-14 første ledd. Konsekvensen av at det i § 6-32 ikke vises til § 2-14 er at loven ikke gir hjemmel til å beregne minstefradrag særskilt for barn under 13 år som har arbeidsinntekt. Når § 6-32 ikke viser til § 6-14 første ledd i dag, skyldes det en feil under utarbeidelsen av ny teknisk revidert skattelov. Den nye skatteloven er forutsatt ikke å innebære materielle endringer, og departementet foreslår derfor en endring i § 6-32, slik at situasjonen blir den samme som ved skatteloven av 1911. Departementet foreslår at endringen får virkning fra og med inntektsåret 2000. Etter skatteloven § 12-2 bokstav b andre punktum anses ikke barnepensjon til barn som det kan kreves barnetrygd for som personinntekt. Det medfører at det ikke skal beregnes toppskatt og trygdeavgift på barnepensjonen i disse tilfellene. Ved lov av 31. mars 2000 nr. 17 ble det bestemt at den øvre grensen for barnetrygd skulle økes fra 16 til 18 år fra 1. mai 2000. Denne endringen bør ikke få virkning for i hvilke tilfeller barnepensjon skal anses som personinntekt. Bakgrunnen for at barnepensjon ikke blir ansett som personinntekt, er beregningstekniske problemer i de tilfellene barnet lignes under ett med gjenlevende forelder. Dette er nærmere omtalt i Ot.prp.nr.9 (1988-1989). Regelen om at barnepensjon ikke skal anses som personinntekt, bør derfor bare gjelde når barnet lignes under ett med foreldrene. Barn lignes under ett med foreldre dersom barnet ikke er fylt 17 år ved utløpet av inntektsåret, jf skatteloven § 2-14 første ledd. I tilsvarande bestemmelse i skatteloven av 1911 het det at barn som det blir ytt barnetrygd for skulle liknes under ett med foreldrene. Barnetrygd ble tidligere utbetalt til og med den måneden barnet fylte 16 år. Det er likevel langvarig likningspraksis for at barnet lignes under ett med foreldrene i hele det året de fyller 16 år. Den nye skatteloven ble presisert iht. det. Departementet foreslår at skatteloven § 12-2 bokstav b andre punktum blir endret tilsvarende som § 2-14 første ledd, slik at det går fram at barnepensjon til barn som ikke er fylt 17 år ved utløpet av inntektsåret ikke anses som personinntekt. Departementet foreslår at endringen får virkning fra og med inntektsåret 2000. Ved en trykkfeil er et linjeskift i den nye skatteloven § 14-5 fjerde ledd bokstav b falt ut. Bestemmelsen har nå følgende ordlyd: «Tap på utestående kundefordringer kan nedskrives med virkning for inntektsfastsettelsen. Siste del av siste setning i denne bestemmelsen viser til forholdet mellom nr. 1 og nr. 2, og skulle av den grunn ikke ha vært plassert i nr. 2, men i stedet for på en ny linje . Departementet legger på denne bakgrunn fram forslag om endring av skatteloven § 14-5 fjerde ledd bokstav b. Departementet foreslår at endringen får virkning fra og med inntektsåret 2000. Til § 4-31: § 4-31 gir regler for fordeling av gjeld mellom Norge og utlandet. Bestemmelsen gjelder for skattytere med alminnelig skatteplikt til Norge, jf skatteloven § 2-1 første ledd og § 2-2 første ledd . Videre gjelder den ved fastsettelsen av formue av ansvarlige selskaper, kommandittselskaper, mv., jf skatteloven § 4-40. Til § 4-31 (1): Første ledd oppstiller vilkårene for når skattyters gjeldsfradrag i Norge skal avkortes. Et første vilkår et at skattyter har fast eiendom eller utøver eller deltar i virksomhet i utlandet. Det annet vilkår er at formue av den faste eiendom eller virksomheten i utlandet er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat (skatteavtale). Det vil være tilfellet når Norge i overenskomsten benytter fordelingsmetoden (unntaksmetoden) til unngåelse av dobbeltbeskatning mellom Norge og det annet land. Det avgjørende er om den enkelte skatteavtale unntar formue fra fast eiendom og virksomhet fra norsk beskatning, ikke om det annet land faktisk utskriver formuesskatt på fast eiendom eller virksomhet i det annet land. Bestemmelsen medfører ingen begrensning i fradragsretten for gjeld når skattyter har formue i utlandet som er skattepliktig til Norge. Det er tilfellet når Norge i skatteavtalen med vedkommende utland anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning eller når Norge ikke har skatteavtale med vedkommende utland. Til § 4-31 (2): Annet ledd angir hvordan avkortingen av skattyters fradragsrett for gjeld skal beregnes, når vilkårene i første ledd er oppfylt, og skattyter er fullt regnskapspliktig, jf regnskapsloven § 1-2 første ledd. Det skal bemerkes at kun en svært begrenset andel av denne gruppen skattytere er underlagt subjektiv formuesskatteplikt, slik at bestemmelsen i annet ledd vil ha liten praktisk betydning. Beregningen av avkortingen av skattyters gjeldsfradrag vil samsvare med beregningen av avkortingen av fradraget for gjeldsrenter. Det vises til merknadene til § 6-91 annet ledd nedenfor. Til § 4-31 (3): Tredje ledd angir hvordan avkortingen av skattyters fradragsrett for gjeld skal beregnes, når vilkårene i første ledd er oppfylt, og skattyter ikke er fullt regnskapspliktig. Dette omfatter fysiske personer og samt selskaper som kun er regnskapspliktig etter kapittel 2 i regnskapsloven. Beregningen av avkortingen av skattyters gjeldsfradrag vil samsvare med beregningen av avkortingen av fradraget for gjeldsrenter. Det vises til merknadene til § 6-91 tredje ledd nedenfor. Til § 4-31 (4): Fjerde ledd viderefører gjeldende bestemmelse i skatteloven § 4-31 annet ledd. Til § 4-31 (5): Femte ledd viderefører gjeldende bestemmelse i skatteloven § 4-31 tredje ledd. Til § 4-31 (6): Etter sjette ledd kan departementet gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i § 4-31 første til tredje ledd. § 6-91 gir regler for fordeling av gjeldsrenter mellom Norge og utlandet. Bestemmelsen gjelder for skattytere med alminnelig skatteplikt til Norge, jf skatteloven § 2-1 første ledd og § 2-2 første ledd . Videre gjelder den ved fastsettelsen av inntekt fra ansvarlige selskaper, kommandittselskaper, mv., jf skatteloven § 10-41. Til § 6-91 (1): Første ledd oppstiller vilkårene for når skattyters gjeldsrentefradrag i Norge skal avkortes. Et første vilkår et at skattyter har fast eiendom eller utøver eller deltar i virksomhet i utlandet. Det annet vilkår er at inntekten fra den faste eiendom eller virksomheten i utlandet er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat (skatteavtale). Det vil være tilfellet når Norge i skatteavtalen benytter fordelingsmetoden (unntaksmetoden) til unngåelse av dobbeltbeskatning mellom Norge og det annet land. Det avgjørende er om den enkelte skatteavtale unntar inntekt fra fast eiendom og virksomhet fra norsk beskatning, ikke om skattyter faktisk oppebærer inntekt fra fast eiendom eller virksomhet i det annet land. Fradragsretten for gjeldsrenter begrenses ikke dersom skattyter utelukkende mottar kapitalinntekter som utbytte, renteinntekter og royalty fra utlandet, uten samtidig å utøve virksomhet i det annet land. Bestemmelsen medfører ingen begrensning i fradragsretten for gjeldsrenter når skattyter har inntekt i utlandet som er skattepliktig til Norge. Det er tilfellet når Norge i skatteavtalen med vedkommende utland anvender kreditmetoden til unngåelse av dobbeltbeskatning eller når Norge ikke har skatteavtale med vedkommende utland. Til § 6-91 (2): Annet ledd angir hvordan avkortingen av skattyters fradragsrett for gjeldsrenter skal beregnes, når vilkårene i første ledd er oppfylt, og skattyter er fullt regnskapspliktig, jf regnskapsloven § 1-2 første ledd. Bestemmelsen innebærer at skattyter ikke gis fradrag for en andel av sine samlede gjeldsrenter som svarer til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet der tilhørende inntekt er unntatt fra skattlegging i Norge, og verdien av skattyters samlede eiendeler. Da det avgjørende for fordelingen er om en inntekt er unntatt fra beskatning etter skatteavtale, må allokeringen av eiendeler foretas etter skatteavtalens regler. Alle eiendelene som knytter seg til fast eiendom og virksomhet som er unntatt beskatning i Norge etter skatteavtale inngår i fordelingsgrunnlaget. Dersom utbytte, renteinntekter og royalty inngår i en virksomhet i det annet land og Norge etter skatteavtalen med vedkommende land ikke kan beskatte disse kapitalinntekter, vil verdien av disse eiendelene inngå i fordelingsgrunnlaget. Eiendelene verdsettes til bokført verdi oppgjort i samsvar med regnskapslovens regler. Det er verdien per 31. desember som legges til grunn med mindre skattyter ved ligningen anvender avvikende regnskapsår. Det betinges at eiendelene som er tilordnet virksomheten i det annet land er oppgjort etter samme normer som regnskapet i virksomheten for øvrig, og i tråd med god regnskapsskikk. Til § 6-91 (3): Tredje ledd angir hvordan avkortingen av skattyters fradragsrett for gjeldsrenter skal beregnes, når vilkårene i første ledd er oppfylt, og skattyter ikke er fullt regnskapspliktig. Dette omfatter fysiske personer samt selskaper som kun er regnskapspliktig etter kapittel 2 i regnskapsloven. Bestemmelsen innebærer at skattyter ikke gis fradrag for en andel av sine samlede gjeldsrenter som svarer til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet der tilhørende inntekt er unntatt fra skattlegging i Norge, og verdien av skattyters samlede eiendeler, og som etter sin art er underlagt formuesskatteplikt i Norge, jf skatteloven § 4-1 og § 4-2. Dermed vil man ta med de samme eiendelene i grunnlaget for fordelingen som er bestemmende for når fordeling skal skje. Som for fullt regnskapspliktige, må allokering av eiendeler foretas etter skatteavtalens regler. Alle eiendelene som knytter seg til fast eiendom og virksomhet som er unntatt beskatning i Norge, inngår i fordelingsgrunnlaget. Eiendelene verdsettes til ligningsverdi (skattemessige formuesverdi). Til § 6-91 (4): Fjerde ledd viderefører gjeldende bestemmelse i skatteloven § 6-91 annet punktum. Til § 6-91 (5): Etter femte ledd kan departementet gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i § 6-91. - Lov om endring i lov av 6. juni 1975 nr. - Lov om endring i overgangsregel til lov av 14. april 2000 nr. 30 til lov om endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) I lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane gjøres følgende endring: Verdet (taksten) av anlegg som nemnt i skatteloven § 18-5 første leden skal ikkje setjast lågare enn kr. 1,10 /kWh av grunnlaget for naturressursskatten for anlegget sett ved likninga året før skatteåret. Endringen under I trer i kraft straks, med virkning fra og med skatteåret 2001. Skatt skal ikke svares av inntekt av fast eiendom eller anlegg med tilbehør som ligger utenfor Svalbard. § 3-1 annet ledd nytt siste punktum skal lyde: Ved anvendelsen av bestemmelsene om gjelds- og gjeldsrentefordeling i skatteloven § 4-31 og § 6-91 likestilles unntak fra skattlegging på Svalbard etter denne lov med unntak fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat. Endringen under I trer i kraft fra og med inntektsåret 2001. For skattytere som nevnt i lov om skatt til Svalbard § 1-3 annet ledd trer endringen under II i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2000. For skattytere som nevnt i lov om skatt til Svalbard § 1-3 første ledd trer endringene under II i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2001. § 4-2 første ledd bokstav i skal lyde: § 6-32 annet ledd første punktum skal lyde: Minstefradrag beregnes særskilt for hver person som lignes under ett etter § 2-10, § 2-12a annet punktum og 2-14 første ledd. pensjon, føderåd samt livrente som er ledd i pensjonsordning i arbeidsforhold. Som personinntekt regnes likevel ikke barnepensjon til barn som ikke er fylt 17 år ved utløpet av inntektsåret. § 14-5 fjerde ledd bokstav b skal lyde: multiplisert med et faktortall som fastsettes av departementet. § 4-31 nytt første til tredje ledd skal lyde: (1) Når skattyter som nevnt i § 2-1 og § 2-2 har fast eiendom, eller utøver eller deltar i virksomhet i utlandet, og formue i slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat, skal skattyters fradrag for gjeld begrenses etter reglene i annet til fjerde ledd. (2) Regnskapspliktig skattyter, jf regnskapsloven § 1-2 første ledd, gis ikke fradrag for gjeld som svarer til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet som nevnt i første ledd og verdien av skattyters samlede eiendeler, basert på bokført verdi i regnskap oppgjort i samsvar med regnskapsloven. (3) Ikke regnskapspliktig skattyter gis ikke fradrag for gjeld som svarer til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet som nevnt i første ledd og verdien av skattyters samlede eiendeler, basert på ligningsmessig verdi. Nåværende annet og tredje ledd blir nytt fjerde og femte ledd. § 4-31 nytt sjette ledd skal lyde: (6) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i første til tredje ledd. § 6-91 skal lyde: (1) Når skattyter som nevnt i § 2-1 og § 2-2 har fast eiendom, eller utøver eller deltar i virksomhet i utlandet, og inntekt fra slik fast eiendom eller virksomhet er unntatt fra skattlegging i Norge etter overenskomst med fremmed stat, skal skattyters fradrag for gjeldsrenter begrenses etter reglene i annet til fjerde ledd. (2) Regnskapspliktig skattyter, jf regnskapsloven § 1-2 første ledd, gis ikke fradrag for gjeldsrenter som svarer til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet som nevnt i første ledd og verdien av skattyters samlede eiendeler, basert på bokført verdi i regnskap oppgjort i samsvar med regnskapsloven. (3) Ikke regnskapspliktig skattyter gis ikke fradrag for gjeldsrenter som svarer til forholdet mellom verdien av fast eiendom og eiendeler i virksomhet som nevnt i første ledd og verdien av skattyters samlede eiendeler, basert på ligningsmessig verdi. (4) Når det foreligger samtykke fra departementet som omhandlet i § 2-37 fjerde ledd, medtas ved fradragsberegningen rente av den delen av det utenlandske selskapets gjeld som etter forholdsmessig fordeling faller på verdien av selskapets eiendeler eller anlegg mv., i den utstrekning skattyteren anses som eier av disse, jf § 4-31 fjerde ledd. (5) Departementet kan gi forskrift til utfylling og gjennomføring av reglene i denne bestemmelse. § 2-1 syvende ledd annet punktum oppheves. § 2-2 sjette ledd annet punktum oppheves. For skattytere som nevnt i skatteloven § 2-2 første ledd trer endringene under II i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2000. For skattytere som nevnt i skatteloven § 2-1 første ledd trer endringene under II i kraft straks og med virkning fra og med inntektsåret 2001. Overgangsregel til lov av 14. april 2000 nr. 30 til lov om endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) skal lyde: Selskap innenfor ordningen som før denne lovs ikrafttreden har stilt garanti eller sikkerhet til fordel for skattyter utenfor ordningen med direkte eller indirekte eierinteresser i selskapet, må avvikle garanti- eller sikkerhetsstillelsen innen 1. januar 2005. Tilsvarende gjelder for sikkerhetsstillelse til fordel for selskap som slik skattyter har direkte eller indirekte eierinteresser i, eller til skattyters nærstående, jf skatteloven § 8-12. Oversikt over metode ved unngåelse av dobbeltbeskatning for inntektskategoriene lønn (uselvstendige personlige tjenester) og inntekt fra forretningsvirksomhet. For spesielle yrkesgrupper kan avtalene inneholde andre regler for unngåelse av dobbeltbeskatning. Oversikten dekker ikke inntekt fra virksomhet på utenlandsk kontinentalsokkel. Kodeforklaring: Kode 1: Avtaler i kraft. Metode: Kode K: Kreditmetode (godtgjørelsesmetode). Kode F: Fordelingsmetode (unntaksmetode). Kode A: Ved kreditmetoden unngås dobbeltbeskatning ved at bostedsstaten gir fradrag i utlignet skatt for skatt betalt på samme inntekt eller formue i den annen stat. Kreditfradraget kan ikke overstige den del av norsk skatt som faller på den inntekt eller formue som er skattlagt i utlandet. Ved fordelingsmetoden unngås dobbeltbeskatning ved at bostedsstaten unnlater å ta med i sitt beregningsgrunnlag den inntekt som etter avtalen kan beskattes i den andre staten. Alternativ fordeling innebærer at den utenlandske inntekten medregnes i beskatningsgrunnlaget, men at det gis et fradrag i den beregnede skatten som tilsvarer den del av den samlede norske skatt som faller på den utenlandske del av inntekten. Land Status Hovedmetode Lønn Forr. Albania Fra 01/01/00 1 K K KArgentina 2 K K K Aserbajdsjan 1 K K KAustralia8) 1 F F F« Fra 01/01/99 1 K K KBarbados 1 F F FBelgia 1 F F FBenin 10) 1 F F FBrasil 1 F F FBulgaria 1 F F FCanada 1 F F FDanmark: Nordiske landEgypt 1 F F FElfenbenskysten 1 F F FEstland 1 K K KFilippinene 1 F F FFinland: Nordiske landFrankrike 1 K K KFærøyene: Nordiske landGambia 1 K K K Hellas8) 1 F F F« Fra 01/01/99 1 K K KIndia9) 1 F F F« Fra 01/01/00 1 K K KIndonesia 1 F F FIrland 1 F F F« revidert avtale 2 K K k Island: Nordiske landIsrael 1 F F FItalia 1 F F FJamaica 1 F F FJapan 1 K K KJugoslavia1) 1 Kenya 1 F F FKina 12) 1 F F FKroatia1) 1 F F KKypros11) 1 K K KLatvia 1 K K KLitauen 1 K K KLuxembourg8)9) 1 F F FFra 01/01/99 1 K K KFormue fra 01/01/00 1 K K KMalawi11) 1 K K KMalaysia 1 F F FMalta 1 F F FMarokko 1 F F FMexico 1 K K KNederland8) 1 F F FFra 01/01/99 1 K K KNed. Antiller 1 F 2) F FNepal 1 K K KNew Zealand8) 1 F F FFra 01/01/99 1 K K KNordiske land Fra 01/01/98 1 K A3) K« Frem til 31/12/97 1 F F3) FPakistan 1 F F FPolen8) 1 F F F« Fra 01/01/99 1 K K KPortugal 1 F F F Romania8) 1 F F F« Fra 01/01/99 1 K K K Russland4) 2 K K KSenegal 1 K K KSierra Leone11) 1 K K KSingapore6) 1 F F F« Fra 01/01/99 1 K K KSovjetunionen4) 1 F F FSlovakia5)8) 1 F F F « Fra 01/01/99 1 K K KSlovenia1) 1 F F KSpania 1 F F F« revidert avtale 2 K K KSri Lanka 1 F F FStorbritannia 1 F F F« revidert avtale 2 K K KSveits 1 F F FSverige: Nordiske landSør-Afrika 1 K K KSør-Korea 1 F F FTanzania8) 1 F F F« Fra 01/01/99 K K KThailand 1 F F FTrinidad og Tobago 1 F F FTsjekkia5)9) 1 F F F« Fra 01/01/99 1 K K KTunisia 1 F F FTyrkia 1 F F F Tyskland 1 F F FUganda 2 K K KUkraina 1 K K KUngarn8) 1 F F F« Fra 01/01/99 1 K K KUSA 1 F K FVenezuela7) 1) Skatteavtalen med Jugoslavia er midlertidig suspendert. Iht noteveksling skal den inntil videre anvendes overfor Kroatia og Slovenia. Avtalens bestemmelser får imidlertid ikke anvendelse på norsk personell i Kroatia som mottar lønn fra en offentlig etat i Norge. 2) Fordelsbegrensningsregel i artikkel 28. 3) Kredit ved interessefellesskap mellom arbeidsgivere, jf artikkel 25 pkt 7. 4) Skatteavtalen med Sovjetunionen skal inntil videre anvendes overfor Russland. Skatteavtalen med Sovjetunionen får ikke anvendelse i forhold til noen andre av de tidligere Sovjetrepublikker. Med Ukraina og Aserbadsjan er det inngått egne skatteavtaler. 5) Skatteavtalen med Tsjekkoslovakia av 27. juni 1979 skal inntil videre anvendes overfor de to nye stater, den tsjekkiske og den slovakiske republikk. 6) Ny avtale med Singapore trådte i kraft 17 april 1998 og fikk virkning fra 1 januar 1999. 7) Ny avtale med Venezuela trådte i kraft fra 8 oktober 1998 og fikk virkning fra 1 januar 1999. 8) I følgende skatteavtaler er metoden for unngåelse av dobbeltbeskatning ved noteveksling endret til kreditmetoden: Avtalene mellom Norge og Australia, Hellas, Luxemburg, Nederland, New Zealand, Polen, Romania, Slovakia, Tanzania og Ungarn. Endringene har virkning fra og med inntektsåret 1999. 9) I avtalene med India og Tsjekkia, samt Luxemburg hva angår formuesskatt, er metoden for å unngå dobbeltbeskatning endret til kreditmetoden fra 01/01/2000. 10) I avtalen med Benin er det blitt utvekslet noter om overgang til kreditmetoden, men det er uklart når endringen trer i kraft. 11) Her gjelder den gamle avtalen med Storbritannia av 2. mai 1951. 12) Avtalen med Kina omfatter ikke Hong Kong. Ot.prp.nr.23 (2000-2001) Om lov om endring i lov 26. april 1985 nr.
|
lovdata_cd_59485
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.907
|
(a) En søker til eller innehaver av legeattest klasse 1, skal ikke ha noen primær eller sekundær ondartet sykdom som kan påvirke sikker utøvelse av sertifikatets rettigheter. (b) Etter behandling av en ondartet sykdom kan en søker vurderes skikket i henhold til vedlegg 19 til kapittel B.
|
maalfrid_efe83923e80d52aa49210f267eccacf87565bb43_0
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
no
|
0.743
|
Engelsk versjon 31992R1768 392R1768 Rådsforordning 1992-06-18 EØF nr 1768/92 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1768/92 av 18. juni 1992 om innføring av et supplerende beskyttelsessertifikat for legemidler EØS-avtalens vedlegg XVII (Opphavsrett) Særskilt vedlegg nr 2 bind 7A s 310 (St.prp.nr 40 1993-94) EFT nr. L 182/92 s. under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 100 A, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, i samarbeid med Europaparlamentet, under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og ut fra følgende betraktninger: Forskning på det farmasøytiske område bidrar på avgjørende måte til en fortsatt forbedring av folkehelsen. Legemidler, særlig de som er resultat av langvarig forskning med store omkostninger, vil i fremtiden bli utviklet i Fellesskapet og i Europa bare dersom de omfattes av en gunstig lovgivning som sikrer tilstrekkelig beskyttelse til å fremme slik forskning. Det tidsrommet det tar fra en patentsøknad for et nytt legemiddel blir inngitt og til tillatelsen til å markedsføre legemiddelet foreligger, reduserer på det nåværende tidspunkt den effektive beskyttelsen patentet gir til et tidsrom som ikke er tilstrekkelig til å avskrive forskningsinvesteringene. Disse omstendighetene fører til en beskyttelse som ikke er tilstrekkelig og som er til skade for den farmasøytiske forskningen. Den nåværende situasjon medfører en fare for at forskningssentrene i medlemsstatene blir flyttet til stater som allerede nå tilbyr bedre beskyttelse. Det bør fastsettes en ensartet løsning på fellesskapsplan for å forhindre at en uensartet utvikling av de nasjonale lovgivninger fører til nye ulikheter som vil kunne hindre den frie bevegelighet for legemidler i Fellesskapet og dermed direkte påvirke det indre markeds opprettelse og funksjon. For legemidler som er tillatt markedsført er det derfor nødvendig å innføre et supplerende beskyttelsessertifikat, som kan utstedes til innehaveren av et nasjonalt eller europeisk patent etter samme vilkår i alle medlemsstater. En forordning er derfor det mest hensiktsmessige rettslige instrument. Gyldighetstiden for sertifikatet må fastsettes slik at den gir en tilstrekkelig og effektiv Page 1 of 7 31992R1768 392R1768 14.01.2009 http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftrens?/lex/nlx/nlx3/31992r1768.html
|
lovdata_cd_7468
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.523
|
Egg fra gråmåke, svartbak, fiskemåke og krykkje kan sankes i samsvar med viltlovens bestemmelser og forskrifter.
|
lovdata_cd_15972
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.558
|
Det fredete området berører følgende eiendommer: Levanger kommune: Reinsjø statsalmenning; gnr/bnr 372/1, Grønning statsalmenning; gnr/bnr 371/1,Frol bygdealmenning; gnr/bnr 292/8,9, Skogn bygdealmenning; gnr/bnr 99/1. Verdal kommune: A/S Værdalsbruket; gnr/bnr 236/1. Stjørdal kommune: Vigda statsalmenning; 348/1, Elgvadfoss statsalmenning; Meråker kommune: Meråker Bruk A/S; Naturreservatet dekker et areal på ca. 108 km2, hvorav 106 km2 er landareal. Grensen for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:50.000, datert Miljøverndepartementet september 1990. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Levanger, Verdal, Stjørdal og Meråker kommuner, hos fylkesmannen i Nord-Trøndelag, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_63790
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.891
|
Publisert: Somb-1963-33 (1963 36) Sammendrag: Forståelsen av §9, annet ledd nr. 3, i Stortingets vedtak om omsetningsavgift av 7. desember 1962. Saksgang: (Jnr. 377/63). Et kommisjons- og meglerfirma klaget over at firmaet ved etterberegning var ilagt omsetningsavgift for fraktbeløp som firmaet mente ikke var avgiftspliktig. Avgiftsbeløpet utgjorde vel kr. 12.000,-, men Finans- og tolldepartementet hadde av billighetsgrunner satt det ned til kr. 7.700,-. Firmaet anførte om det faktiske saksforhold bl.a.: «I en av - - - fjorder ligger et kalkverk. Som avfall ved kalkstensutvinning fremkommer subb, en hvit grustype. Dette gikk for det meste på avfallsdungen (sjøen) inntil vårt firma fikk en rekke kommuner interessert i subben som veigrus. Blandt de interesserte var X. kommune og Statens Vegvesen, som senere ble de største avtagere av subben. Disse var imidlertid interessert bare i det tilfelle at subben ble billigst mulig, dvs. ikke dyrere enn annen veigrus. Subben ble forsåvidt billig, mens det kostet over dobbelt så meget å få den fraktet fra produksjonsstedet til kjøperne, som dermed sa fra at de ville kjøpe varen FOB., slik at de kunne frakte den selv og slippe med å betale oms.avg. bare på grusen, altså ikke avgift også av fraktbeløpet. I dette tilfelle ble dermed oms.avg. pr. kbm. 0,70 istedenfor kr. 2,- som det ville blitt ved CIF-salg, dvs. avgift både på varen og frakten. Vårt firma skaffet så kjøperne grusen, som vi fikk regning på fra produsenten minus 5 % rabatt, og leverte den for det meste for samme pris unntatt rabatten. I enkelte tilfelle kunne vi ta ca. 10 % fortjeneste. Vi skrev ut regning på varen inkl. oms.avg. Det var enighet om at grussalget var avgiftspliktig. Firmaet anførte at dets hovedbeskjeftigelse var skipsmeglervirksomhet. I de fleste tilfeller hadde ikke kjøperne selv disponert båter. Etter anmodning av kjøperne brakte firmaet passende båter i forslag, og dette ble så godkjent. Som kommisjon hadde firmaet, i samsvar med vanlig praksis, fått 4 %, og dette beløp var betalt av båteierne, ikke av gruskjøperne. Firmaet hadde ikke stått ansvarlig for frakten, som først ble betalt når den gikk inn fra kjøperen. Kjøperne betalte frakten til firmaet, som så betalte den videre til båteieren med fradrag av kommisjonen på 4 %. Firmaet mente at når det selv hverken hadde transportert grusen eller besørget transporten utført, og heller ikke hadde lagt ut frakten, var fraktbeløpene ikke avgiftspliktige etter vedtakets §9, annet ledd pkt. 3. Finans- og tolldepartementet uttalte i brev av 4. mai 1963 at det antok at avgiftsplikten forelå etter den nevnte bestemmelse. Det er her fastsatt at det ved beregning av omsetningsavgift ikke kan trekkes fra vederlag for ellers avgiftsfritt arbeid «som den avgiftspliktige yter eller besørger ytet når ytelsen utgjør en del av eller et tillegg til avtalen». Som nevnt var imidlertid avgiftsbeløpet av billighetsgrunner redusert til kr. 7.700,-. Etter at klageren hadde gitt en nærmere redegjørelse, ble saken på ny forelagt for departementet, idet de vesentlige punkter i klagerens redegjørelse ble presisert. I svarbrev av 21. oktober 1963 anførte departementet: «Ved avgjørelsen av spørsmålet om avgiftsplikten har departementet lagt til grunn at transporten fram til bestemmelsesstedet må ansees som et arbeid som firmaet har besørget ytet. Det forhold at firmaet skal sørge for båt, har en ansett som en del av eller et tillegg til leveringsavtalen. Departementet antar at det etter avgiftsvedtakets §9,2. ledd nr. 3, må foreligge avgiftsplikt for fraktbeløpene i de tilfelle firmaet har mottatt vederlag for frakten for videreoppgjør med rederne. En anser det således tilstrekkelig, men også nødvendig for avgiftsplikten at firmaet har skaffet båt og at det har innkassert frakten. Som det vil fremgå av dette har departementet i dette tilfelle ikke ansett det som et avgjørende vilkår for avgiftsplikten enten at transporten i realiteten har foregått for klagerens regning eller at han har lagt ut frakten. Uttalelsen i rundskriv nr. 143 som er referert i Ombudsmannens brev, er en nærmere forklaring Då forståelsen av den endrede bestemmelse i vedtaket om fastsettelsen av avgiftsgrunnlaget. De eksempler som er gitt i rundskrivet, dekker ikke alle forhold og således heller ikke direkte det som her foreligger. Imidlertid har en antatt at hovedregelen som er nevnt i avsnittets første setning i rundskrivet også dekker det her foreliggende forhold. Finansdepartementet har hevdet en streng fortolkning av bestemmelsen i §9, 2. ledd nr. 3. På denne bakgrunn har en av hensyn til konsekvensene tidligere funnet å burde fastholde avgiften som dog på grunn av betalingsvansker er nedsatt til kr. 7.700,-. Etter på ny å ha overveiet spørsmålet, har departementet likevel funnet å burde frafalle resten av avgiften på grunn av de spesielle forhold i saken, særlig klagerens forhold som skipsmegler. Jeg fant spørsmålet noe tvilsomt, men da saken var ordnet og forholdene i saken var spesielle, fant jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på det. Somb-1963-32 Spørsmål om overtidsbetaling til rektor ved navigasjonsskole.
|
lovdata_cd_51914
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.862
|
0 Endret ved forskrift 21 des 2001 nr. 1553 (i kraft 1 jan 2002). Forskriften i dette kapittel gjelder beregning og innkreving av legemiddelavgift forutsatt at det ikke i Stortingets budsjettvedtak for det enkelte år er truffet annen bestemmelse. Det kalenderåret Stortingets vedtak gjelder kalles avgiftsåret. Avgiftspliktig er: b) apotek som kjøper legemidler fra utenlandsk grossist. Avgiftspliktig omsetning er: b) apotekets netto legemiddelkjøp fra utenlandsk grossist, med fradrag for kjøp av varer som nevnt i annet ledd bokstavene c og d. Med netto legemiddelsalg menes alt kontant- og kredittsalg av legemidler til kjøpere som nevnt i første ledd med fradrag av: d) salg av råvarer til bruk i produksjon av legemidler beregnet for videresalg. 0 Tilføyd ved forskrift 21 des 2001 nr. 1553 (i kraft 1 jan 2002). Endret ved forskrift 17 des 2002 nr. 1677 (i kraft 1 jan 2003). Den avgiftspliktige omsetning kan fastsettes ved skjønn når: b) mottatt innberetning er uriktig, ufullstendig eller bygger på regnskap som ikke er ført i samsvar med gjeldende lov og forskrift. Ny beregning av avgift kan foretas inntil tre år etter utløpet av vedkommende avgiftsår. Legemiddelavgiften for hvert avgiftsår beregnes av den avgiftspliktige omsetningen etter avgiftssatser vedtatt av Stortinget. Den avgiftspliktige skal kreve legemiddelavgiften dekket fra apotek og andre sluttbrukere av legemidler. Grunnlaget for krav etter første ledd skal være netto legemiddelomsetning til den enkelte kunde og den av Stortinget fastsatte avgiftssats for avgiftsåret. Den avgiftspliktige skal føre legemiddelavgiften på særskilt konto. Apotek kan ikke legge avgiften inn i sitt grunnlag for beregning av utsalgspris for legemidler som er gitt maksimal utsalgspris som fastlagt i prisforskriften. 0 Tilføyd ved forskrift 21 des 2001 nr. 1553 (i kraft 1 jan 2002), endret ved forskrift 18 jan 2002 nr. 56 (i kraft 1 feb 2002). §33. Innberetning og innbetaling til Statens legemiddelverk mv. Legemiddelavgiften skal innberettes og innbetales av den avgiftspliktige etterskuddsvis med de samme terminer og frister som gjelder for innberetning og innbetaling av merverdiavgift. Den avgiftspliktige kan likevel velge å innberette og innbetale avgiften senest den 20. i samme måned som merverdiavgiften innberettes. Statens legemiddelverk kan etter søknad gi tillatelse til at avgiftspliktige med liten omsetning kan innberette og innbetale legemiddelavgift én eller flere ganger i året. Den avgiftspliktige skal benytte særskilt skjema til innberetningen. Statens legemiddelverk utsender det nødvendige antall skjema til den avgiftspliktige ved begynnelsen av hvert avgiftsår. Til avgiftspliktige som starter opp sin virksomhet i løpet av avgiftsåret, skal Statens legemiddelverk sende det nødvendige antall skjema for gjenværende del av avgiftsåret. Den avgiftspliktige skal dokumentere innberetningen etter nærmere anvisninger fra Statens legemiddelverk. Legemiddelverket kan kreve utlevert spesifikasjoner, underlagsmateriale og attestasjoner som anses nødvendig for kontroll av oppgavene. Legemiddelverket kan også gjennomføre kontroll av underlagsmaterialet hos den avgiftspliktige. Den avgiftspliktige skal medvirke til at Legemiddelverket kan gjennomføre nødvendig kontroll.
|
lovdata_cd_57135
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.842
|
Oppsamlingssentralen skal være godkjent og tildelt et godkjenningsnummer av offentlig myndighet, for den aktuelle kategori av storfe. For å bli godkjent må oppsamlingssentralen oppfylle minst følgende vilkår: Kommisjonsforordning (EF) nr. 535/2002 av 21.
|
lovdata_cd_53922
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.369
|
- Lov 30. - Lov 26. juni 1992 nr 87 om forsøk i offentlig forvaltning (statlig del) - Lov 28. juli 1949 nr 26 og 9. - Lov 7. - Lov 15. desember 1950 nr 7 om særlige rådgjerder under krig, krigsfare og liknende forhold (beredskapsloven) (§3) - Lov 17. juni 1966 nr 12 om folketrygd kap. 4 om stønad under arbeidsløyse m.v. - Lov 28. februar 1997 nr 19 om folketrygd (folketrygdloven) kap. - Lov 4. februar 1977 nr 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §3 nr 2 bokstav g (§56A, §58 nr 1 annet ledd, §58A nr 1 første ledd bokstav c)
|
lovdata_cd_34939
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.857
|
Publisert: Ot.prp.nr.35 (2001-2002) Tittel: Om lov om endringer i lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner og i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Forsvarsdepartementet legger med dette fram forslag til lov om endring i lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner (fredstjenesteloven) og i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. (arbeidsmiljøloven). Den endrede internasjonale situasjon med større krav til deltakelse i internasjonale operasjoner har medført nye utfordringer og behov for økt innsats. Det internasjonale samarbeidet er i sterk utvikling, og de krav som stilles til reaksjonstid, trening og utrustning for våre bidrag til internasjonale militære operasjoner blir stadig høyere. For å møte disse økte kravene foreslo Regjeringen i St.meld.nr.38 (1998-1999) om tilpasning av Forsvaret til deltakelse i internasjonale operasjoner, å opprette Forsvarets innsatsstyrke for internasjonale fredsoperasjoner (FIST), med styrker både fra Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. Ved behandlingen av Innst.S.nr.152 (1999-2000), ga Stortinget sin tilslutning til Regjeringens forslag om å opprette FIST. Forsvarsdepartementet har i St.prp.nr.45 (2000-2001), om omlegging av Forsvaret i perioden 2002-2005, anbefalt at innsatsstyrken i Hæren, som del av FIST, endres som ledd i omstillingen av Forsvaret. Det foreslås at innsatsstyrken settes opp med en delvis vervet hurtig reaksjonsstyrke på inntil 700 personell, en reaksjons- og oppfølgingsstyrke på inntil 1100 personell og en forsterkningsstyrke på inntil 400 personell. Det presiseres at målsettingene i St.meld.nr.38 (1998-1999) opprettholdes som retningslinjer for Forsvarets deltakelse i internasjonale operasjoner. For at FIST skal kunne bli og holdes operativ, er tilstrekkelig kvalitet, kvantitet og forutsigbarhet i personelltilgangen en absolutt nødvendighet. Regjeringen anbefalte derfor, i St.meld.nr.38 (1998-1999), at det ble opprettet en ny modell for styrkegenerering for reaksjonsstyrkedelen av Hærens bidrag til FIST. Stortinget ga ved behandlingen av Innst.S.nr.152 (1999-2000) også sin tilslutning til dette styrkegenereringskonseptet. Den nye modellen bygger blant annet på at de som ønsker det og er kvalifisert av det personell som er inne til førstegangstjeneste, tilbys en begrenset økonomisk godtgjørelse for å bruke de siste tre månedene av førstegangstjenesten til avdelingsvis samtrening for å delta i en gitt del av Hærens reaksjonsstyrke. tre måneders samtrening vil dette personellet normalt gå direkte over i deltakelse i en løpende operasjon. Dette systemet er videreført i St.prp.nr.45 (2000-2001). Som ledd i tilpasning av Hærens bidrag til FIST, vil det være nødvendig å gjøre kontraktsregimet for tjenestegjøring mer fleksibelt enn det «6+12+6» systemet som ble skissert i St.meld.nr.38 (1998-1999). Forsvarsdepartementet tar sikte på at Forsvarssjefen vil stå fritt til å tilpasse kontraktsregimet etter militære behov, operative krav og en vurdering av den aktuelle operasjon i hvert enkelt tilfelle. Det kan for eksempel innebære at man, for å vedlikeholde et løpende engasjement, kan la en kontingent i reaksjons- og oppfølgingsstyrken stå ute i 12 måneder sammenhengende, dersom det etter en konkret vurdering er operativt og på annen måte forsvarlig. Departementet ser det som uhensiktsmessig på forhånd å detaljere kontraktsregimet ut over de overordnede rammer for kontraktstidens lengde og maksimal aktiv tjenestegjøring innenfor kontraktstiden som fredstjenesteloven oppstiller. Det samme gjelder for Sjøforsvarets og Luftforsvarets bidrag til FIST. Som en følge av endringen av fredstjenesteloven § 3, må også arbeidsmiljølovens bestemmelser om rett til permisjon og oppsigelsesvern ved deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner justeres. Arbeidsmiljøloven § 65A nr. 1 andre ledd begrenser i dag adgangen til å søke permisjon for tjenestegjøring i styrker organisert av norske myndigheter for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner til 14 måneder. Bestemmelsen gir også et oppsigelsesvern ved deltakelse i slike operasjoner. Personellet i FIST kan i løpet av kontraktsperioden bli innkalt til utetjeneste i mer en 14 måneder. I tillegg kommer eventuelle samtreningsperioder. I høringsforslaget ble begrensingen i arbeidsmiljøloven § 65a nr. 1 andre ledd av den grunn foreslått utvidet fra 14 til 22 måneder. Det ble da også innberegnet eventuelle framtidige justeringer av modellen. Lovforslaget har vært sendt på alminnelig høring. Det har framkommet relativt få kommentarer til forslagene. I kap. 3.2 og 3.3 gis det en oversikt over høringsuttalelsene til henholdsvis fredstjenesteloven og arbeidsmiljøloven. Uttalelsene blir nærmere drøftet nedenfor i kap. 4. Norges Offisersforbund gir sin tilslutning til lovendringene, men under forutsetning av at det innføres et fleksibelt kontraktsregime. Norges Offisersforbund presiserer at de vil arbeide for, og sterkt anbefale, at man også i fremtiden har fleksible kontrakter hvor den enkelte gis anledning til å tegne tidsbegrensede kontrakter av kortere eller lengre varighet. Offisersforbundet kommer videre i sin høringsuttalelse med forslag til hvordan de ser for seg at «et fremtidig kontraktsregime og forvaltningen av fredstjenesteloven [...] best kan implementeres/tilpasses stadig tjenestegjørende personell.» Forslagene er i store trekk som følger: - Det utarbeides standard informasjonshefter inneholdende gjeldende lover og avtaler vedrørende internasjonal tjeneste, hvor den enkelte gis anledning til å binde seg til slik tjeneste. Kontraktstiden differensieres over hele spekteret fra tre måneder og oppover. - Det innføres et kontraktsregime med mulighet for 12 måneders sammenhengende tjeneste, hvor utetidens lengde tilpasses tjenestens intensitet. - For stadig tjenestegjørende personell i Forsvaret, innføres en avgrenset plikt til å la seg beordre til internasjonal tjeneste opp mot eksplisitte stillinger. Forsvarets overkommando (FO) er positiv til at den maksimale kontraktsperiode utvides, men at denne bør utvides til 36 måneder i stedet for 30 måneder. FO anfører at det følger forutsetningsvis av St.meld.nr.38 (1998-1999), at FIST også skal bemannes med vervede mannskaper som normalt har kontrakter på tre år. Forsvarets sivile tjenestemenns landsforbund (FSTL) påpeker at en utvidelse av kontraktsperioden kan være problematisk for korporaler og menige som er studenter, fordi dette kan medføre tap av studieplass. at korporaler og menige som inngår kontrakt, ikke mister studieplassen som følge av utvidet tjenestetid. Flere av høringsinstansene mener at retten til permisjon og vernet mot oppsigelse i arbeidsmiljøloven § 65A nr. 1 andre ledd, knyttet til deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner, bør utvides til 24 måneder i stedet for 22 måneder, som var det som ble foreslått i høringsforslaget. Ombudsmannen for Forsvaret uttaler, med tilslutning fra Forsvarets Ombudsmannsnemnd, at det er «inkonsekvent og egnet til å skape uklarhet og misforståelser som igjen kan medføre uheldige konsekvenser for arbeidstakere», om den maksimale aktive tjenesteperiode i fredstjenesteloven § 3 blir utvidet til 24 måneder, mens oppsigelsesvernet i arbeidsmiljøloven § 65A bare blir utvidet til 22 måneder. Også Justisdepartementet, Befalets fellesorganisasjon og FO går inn for å forlenge oppsigelsesvernet til 24 måneder. Norske reserveoffiserers forbund framholder at det logiske ville være å endre oppsigelsesvernet til å gjelde hele kontraktsperioden på 30 måneder, og uttaler at høringsforslaget er «egnet til å skape forvirring som verken den enkelte soldat eller arbeidsgiver er tjent med. Oppsigelsesvernet burde også være knyttet til kontrakten, slik at en arbeidsgiver ikke kan si opp vedkommende i hjemmeperioden på 12 måneder. Ombudsmannen for Forsvaret anfører at det er uklart om oppsigelsesvernet er begrenset til det enkelte engasjementtilfelle eller om bestemmelsen bare skal gjelde for arbeidstakerens første engasjementperiode. Ombudsmannen uttaler at «[v]i kunne tenke oss å anbefale til overveielse en bestemmelse om at arbeidstakeren etter en ansettelsesperiode, for eksempel på tre år etter forrige engasjement, hadde gjenfunnet nytt oppsigelsesvern. Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) uttaler at «permisjoner til deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner allerede er en belastning for bedriftene, ikke minst fordi varslingsfristene i arbeidsmiljøloven § 65A nr. 1 annet ledd i praksis er for korte». NHO går derfor i mot en utvidelse av oppsigelsesvernet. NHO foreslår videre at det innføres en minimum varslingsfrist tilsvarende oppsigelsesfristene i arbeidsmiljøloven § 58, og uttaler at det uansett er nødvendig å utvide fristen i § 65A til en måned, som er den varslingsfrist som etter arbeidsmiljøloven § 58 nr. 3 gjelder for å gi varsel om avslutning av et vikariat som har vart i mer enn ett år. Som nevnt overfor i kap. 3.1, var FO av den oppfatning at den maksimale kontraktsperiode må utvides til 36 måneder for å ivareta hensynet til de vervede mannskaper som går på tre-års kontrakter. Forsvarsdepartementet er etter en fornyet vurdering enig med FO på dette punktet, og forslår derfor å utvide den maksimale kontraktsperiode til 3 år. Departementet foreslår også å utvide anvendelsesområdet for fredstjenesteloven § 3 fjerde ledd, slik at det ikke bare er for personell som tjenestegjør i «særskilte tjenestestillinger i Forsvaret», at Kongen kan gjøre unntak fra § 3 tredje ledd. På den måten blir det mulig å gjøre unntak for alle grupper av personell som har behov for å inngå lengre kontrakter. Forsvarsdepartementet registrerer forslagene fra Norges Offisersforbund knyttet til utforming av det kontraktsregime som skal gjelde for internasjonale fredsoperasjoner, men er av den oppfatning at disse ikke direkte berører det lovforslag som følger av denne proposisjon. Departementet vil komme tilbake til forslagene fra Offisersforbundet ved senere endring og utforming av det kontraktsregime som skal gjelde ved tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner. Departementet har også merket seg anførslene til FSTL, og vil arbeide for å sikre rettighetene til korporaler og menige som er studenter. I forbindelse med endringene i arbeidsmiljøloven, har Forsvarsdepartementet i høringsrunden hatt nær kontakt med Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD), som forvalter loven. AAD har trukket frem behovet for bedre å synliggjøre forholdet mellom permisjon og oppsigelsesvern ved militærtjeneste mv. som i dag er regulert i arbeidsmiljøloven § 65A. Det foreslås derfor å omredigere arbeidsmiljøloven § 65A, slik at man får en ny bestemmelse om permisjon i § 33E og en ren oppsigelsesvernbestemmelse i § 65A. Dette er kun en lovteknisk endring som ikke er ment å ha noen materielle virkninger. Som en følge av det nye styrkegenereringskonseptet og behovet for rekruttering av personell til internasjonale fredsbevarende styrker, foreslo Forsvarsdepartementet i høringsforslaget å utvide retten til permisjon ved deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner fra 14 til 22 måneder. mellom behovet for å sikre tilstrekkelig deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner og hensynet til arbeidsgiver. Ved avveiningen er det lagt størst vekt på behovet for å sikre nok personell til internasjonale fredsoperasjoner. Flere av høringsinstansene har påpekt at de ser det som inkonsekvent å bare utvide retten til permisjon og vernet mot oppsigelse i arbeidsmiljøloven § 65A til 22 måneder, når det samtidig foreslås å utvide den maksimale aktive tjenesteperiode i fredstjenesteloven § 3 tredje ledd til 24 måneder. Bakgrunnen for at departementet anså det tilstrekkelig å utvide oppsigelsesvernet til 22 måneder, var at den rekrutteringsmodell som er skissert i St.meld.nr.38 (1998-1999) legger opp til at personellet skal kunne sendes ut i to uteperioder på normalt seks og maksimalt ni måneder, i tillegg til samtreningsperioder. For å ta høyde for framtidige justeringer av modellen, foreslo departementet å utvide den maksimale aktive tjenesteperiode i fredstjenesteloven § 3 tredje ledd til 22 måneder. Departementet ser behovet for å unngå uklarhet og misforståelser. I tråd med høringsuttalelsene foreslår departementet derfor også å utvide retten til permisjon til 24 måneder. I tillegg til å utvide retten til permisjon i arbeidsmiljøloven § 33E, foreslås det en utvidelse av oppsigelsesvernet i arbeidsmiljøloven § 65A, se nærmere om dette under kap. 6.2. Forsvarsdepartementet er klar over de ulemper som utvidelsen av retten til permisjon og vernet mot oppsigelse kan medføre for arbeidsgiver. I tråd med høringsuttalelsen til NHO, er derfor fristen for når arbeidsgiver må ta arbeidstaker tilbake etter endt tjeneste forlenget fra 14 dager til en måned. I tillegg oppstilles det en plikt for arbeidstaker som ønsker å fortsette i stillingen etter endt tjenestegjøring til å underette arbeidsgiver om dette før tjenesten begynner. Se nærmere om disse punktene under kap. 6.2. Etter initiativ fra AAD, foreslår Forsvarsdepartementet også å fjerne kapitteloverskriften i kap. VIII A, om utdanningspermisjon. Endringen er kun av lovteknisk art. Bakgrunnen er at bestemmelsen om utdanningspermisjon regulerer rett til permisjon på linje med de andre permisjonsbestemmelsene i kap. VIII om rett til fri fra arbeidet. Etter AADs syn er det derfor ikke behov for en egen kapitteloverskrift om utdanningspermisjon. En egen kapitteloverskrift kan tvert imot bidra til å skape forvirring og uklarhet. Lovforslaget vil ikke medføre administrative konsekvenser av betydning for Forsvaret, idet det skjer en videreføring av praksisen med at inngåtte kontrakter og samtykkeerklæringer registreres og forvaltes av Forsvarets overkommando eller et annet egnet organ innen Forsvaret. Lovforslaget vil kun få marginale økonomiske konsekvenser. I tillegg vil utvidelsen av kontrakttidens lengde gi Forsvaret større forutsigbarhet og reduksjon i kostnadene knyttet til tegning av nye kontrakter. Videre vil endringene i arbeidsmiljøloven kunne medføre visse administrative og økonomiske konsekvenser for arbeidsgiver, blant annet på grunn av at forslaget kan medføre et større behov for å ansette vikarer som følge av at retten til permisjon for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner blir utvidet. I tillegg foreslår departementet å utvide anvendelsesområdet for fredstjenesteloven § 3 fjerde ledd. Dagens ordlyd i § 3 fjerde ledd tar særlig sikte på befal som tjenestegjør i de norske IRF-styrkene (Immediate Reaction Force). Departementet ser behovet for i unntakstilfeller også å kunne binde annet personell til en lengre kontraktsperiode enn tre år. Departementet foreslår å endre ordlyden i fredstjenesteloven § 3 fjerde ledd, slik at bestemmelsen åpner for å gjøre unntak fra tredje ledd for annet personell enn de som gjør tjeneste i de norske IRF-styrkene. Departementet vil likevel fremheve at § 3 fjerde ledd fortsatt skal være en unntaksbestemmelse. Hovedregelen om at kontraktsperioden ikke kan overstige tre år er begrunnet i at det kan være uheldig om personellet binder seg til lengre tid enn tre år. betenkelig med tanke på at det ofte er unge mennesker som binder seg til tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner. For å markere at det fortsatt skal være tale om en unntaksbestemmelse, oppstiller § 3 fjerde ledd krav om at det må foreligge «særskilte behov» for at Kongen kan gjøre unntak fra begrensningen på tre år. Arbeidsmiljøloven § 65A inneholder i dag både regler om rett til permisjon og vern mot oppsigelse. Forsvarsdepartementet foreslår, etter samråd med AAD, å splitte reglene opp i to separate bestemmelser for å synliggjøre at det dreier seg om to ulike spørsmål. Dette foreslås gjort ved at reglene om rett til permisjon tas ut av arbeidsmiljøloven § 65A nr. 1 og 2, og at det i stedet innføres en ren permisjonsbestemmelse som ny § 33E i arbeidsmiljøloven. Bestemmelsen foreslås å gjelde både pliktig og frivillig militærtjeneste. Endringen vil være i overensstemmelse med systematikken i arbeidsmiljøloven forøvrig, hvor man har permisjonsbestemmelser plassert i kapittel VIII og regler om oppsigelse og avskjed i kapittel XII. Begrensningen av permisjonens varighet foreslås utvidet fra 14 til 24 måneder. I § 33E nr. 1 andre ledd benyttes uttrykket «tilsammen». Dette er gjort for å synliggjøre at det er mulig å splitte opp permisjonstiden i flere perioder, slik det legges opp til i det nye rekrutteringskonseptet. Det har også tidligere vært vanlig å tolke arbeidsmiljøloven § 65A slik at permisjonstiden kan splittes opp i flere perioder. Retten til permisjon omfatter både perioden for tjenestegjøring i utlandet, samtreningsperioder og tid til restitusjon etter hjemkomst. Den vanlige tolkningen av arbeidsmiljøloven § 65A er at retten til permisjon tar sikte på situasjonen hos den enkelte arbeidsgiver. En arbeidstaker vil ikke kunne forlenge retten til permisjon overfor den samme arbeidsgiver utover den lovbestemte grense på 24 måneder. Arbeidstakeren vil derimot ha rett til ytterligere permisjon i forhold til ny arbeidsgiver. Det samme skal legges til grunn ved tolkningen av § 33E. Med uttrykket «frivillig tjenestegjøring» i nr. 1 andre ledd menes all frivillig tjenestegjøring i styrker organisert av norske myndigheter for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. Skulle tjenestegjøring i slike styrker bli gjort obligatorisk, vil permisjonsbestemmelsen i første ledd få anvendelse. Reglene i dagens § 65A nr. 2 foreslås overført til ny § 33E nr. 2. For å bidra til å skape et bedre planleggingsgrunnlag for arbeidsgiver, foreslår departementet å gjøre visse endringer i forhold til dagens regler. For det første foreslås det å utvide fristen for når arbeidsgiveren plikter å ta arbeidstakeren tilbake fra 14 dager til en måned. Hovedbegrunnelsen for forslaget er arbeidsgivers behov for tid til å områ seg, for eksempel i forhold til en vikar. En utvidelse av fristen fra 14 dager til en måned vil dessuten korrespondere bedre med arbeidsgivers frist for å varsle arbeidstaker om fratreden ved midlertidig tilsetting som har vart i mer enn ett år, jf arbeidsmiljøloven § 58A nr. 3. Fristutvidelsen vil således gi en bedre sammenheng i regelverket, og gjøre det mulig for arbeidsgiver å varsle en eventuell vikar om fratredelsestidspunkt etter mottak av varsel fra den tjenestegjørende. For det andre foreslår departementet å oppstille en plikt for arbeidstakeren til å opplyse arbeidsgiveren om at han ønsker å fortsette i stillingen etter endt tjenestegjøring. Dette representerer en endring i forhold til dagens rettstilstand, ved at det ikke bare er «på forespørsel» at arbeidstaker plikter å gi slik opplysning, slik regelen er i dagens § 65A nr. 2 første ledd. I forslaget til § 33E benyttes utrykket «varsel» konsekvent, i motsetning til «forespørsel» og «melding» som benyttes i dagens § 65A. Endringen er begrunnet i at uttrykket «varsel» brukes konsekvent også ellers i Kap. VIII i arbeidsmiljøloven. Endringen er kun av lovteknisk art og er ikke ment å ha materiell betydning. Arbeidsmiljøloven § 65A vil etter departementets forslag bli en bestemmelse som utelukkende inneholder regler om oppsigelsesvern. Som nevnt i merknadene til § 33E, er den maksimale permisjonstiden foreslått utvidet til 24 måneder. Reglene om oppsigelsesvern i § 65A vil etter departementets forslag knytte seg opp til reglene om permisjon i § 33E, slik at § 65A kun gir vern mot oppsigelse som er begrunnet i fravær som nevnt i § 33E. For å bidra til å redusere at belastningen ved å delta i internasjonale fredsoperasjoner blir for stor, legger den nye rekrutteringsmodellen for internasjonale fredsoperasjoner opp til mellomliggende perioder hvor arbeidstakeren skal være i arbeid. Det framgår av forslaget til § 65A nr. 1 annet punktum, at arbeidstakeren også vil være vernet mot oppsigelse som skjer i disse mellomliggende periodene, dersom oppsigelsen har sin grunn i permisjonen etter § 33E nr. 1 annet punktum. Som følge av endringen i arbeidsmiljøloven § 65A nr. 1 første ledd, foreslår departementet også visse endringer i ordlyden i dagens bevisbyrderegel, jf § 65A nr. 3, se forslagets § 65A nr. 2. På samme måte som dagens § 65A nr. 3, oppstiller forslaget til § 65A nr. 2 en omvendt bevisbyrde, ved at det er arbeidsgiver som må bevise at oppsigelsen ikke skyldes tjenestegjøringen. Det er videre krav om at arbeidsgiver må gjøre dette «overveiende sannsynlig». Det er følgelig ikke tilstrekkelig med vanlig bevisovervekt. Som nevnt i merknadene til § 33E, følger det av forslaget til § 65A nr. 1 annet punktum, at arbeidstakeren er vernet mot oppsigelse som har sin grunn i tjenestegjøringen, også i de mellomliggende perioder hvor han er i arbeid. Departementet foreslår likevel å opprettholde dagens begrensning av den omvendte bevisbyrderegelen, slik at regelen i § 65A nr. 2 bare kommer til anvendelse ved oppsigelse som skjer umiddelbart før eller innenfor det tidsrom arbeidstakeren er fraværende fra arbeidet på grunn av militærtjeneste mv. som nevnt i § 65A nr. 1 første og annet punktum. Dette innebærer at det er de alminnelige bevisbyrdereglene som gjelder ved vurdering av en oppsigelse som skjer i de mellomliggende perioder. Forslaget er i tråd med de alminnelige prinsipper bak oppsigelsesvernreglene og permisjonsreglene, jf for eksempel reglene om tidskonto i arbeidsmiljøloven § 31A. Etter initiativ fra AAD, foreslår Forsvarsdepartementet å oppheve kapitteloverskriften i arbeidsmiljøloven kapittel VIII A. Endringen er kun av lovteknisk art. Det vises til drøftelsen ovenfor i kapittel 4.2 siste avsnitt. Forsvarsdepartementet foreslår at lov om endring i lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner og i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. gjelder fra den tid Kongen bestemmer. Departementet vil framheve viktigheten av at reglene kan tre i kraft så raskt som mulig, ettersom de utgjør en av forutsetningene for det nye styrkegenereringskonseptet for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner og i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner og i lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. i samsvar med vedlagte forslag. I lov 23. februar 1996 nr. 9 om tjenestegjøring i internasjonale fredsoperasjoner gjøres følgende endringer: § 3 tredje og fjerde ledd skal lyde: En kontraktsperiode skal ikke overstige tre år, og den aktive tjenesteperiode skal innenfor kontraktsperioden samlet ikke overstige to år. Kongen kan ved særskilte behov gjøre unntak fra bestemmelsen i tredje ledd. Ny § 33E skal lyde: § 33E. Rett til fri ved militærtjeneste m.v. 1. En arbeidstaker har rett til permisjon ved pliktig eller frivillig militærtjeneste eller liknende allmenn vernetjeneste. Det samme gjelder ved frivillig tjenestegjøring av tilsammen 24 måneders varighet i styrker organisert av norske myndigheter for deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner, såfremt arbeidstaker snarest mulig etter å ha inngått bindende avtale om tjenestegjøring i slike styrker varsler arbeidsgiver om dette. 2. Arbeidstaker som ønsker å fortsette i stillingen etter tjenestegjøringen, plikter å varsle arbeidsgiver om dette før tjenesten begynner. Arbeidsgiver plikter ikke å ta arbeidstaker tilbake i arbeid før en måned etter mottak av varsel om fra hvilken dag arbeidstaker kan gjenoppta arbeidet. § 65A skal lyde: § 65A. Oppsigelssvern ved militærtjeneste m.v. 1. Arbeidstaker kan ikke sies opp på grunn av permisjon etter § 33E. Ved permisjon etter § 33E nr. 1 annet ledd, omfatter oppsigelsesvernet også perioder hvor arbeidstakeren ikke er fraværende fra arbeidet. 2. Oppsigelse som finner sted umiddelbart før eller innenfor det tidsrom arbeidstakeren er fraværende fra arbeidet på grunn av permisjon etter § 33E, skal ansees å ha sin grunn i dette forholdet, dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. 3. Ved tvist om en oppsigelses rettmessighet etter denne paragraf får bestemmelsene i § 61 og § 62 tilsvarende anvendelse. Har arbeidstaker oversittet fristene for å kreve forhandling eller gå til søksmål, kan retten gi oppreisning for fristoversittelsen, dersom arbeidstakeren krever det og retten finner det rimelig. Overskriften Kapittel VIII A. Utdanningspermisjon utgår. Ot.prp.nr.34 (2001-2002)
|
lovdata_cd_47449
|
lovdata_cd_rundskriv_lovavdeling_2005
| 2,021
|
no
|
0.818
|
Sammendrag: Avtale- og obligasjonsrett. Forvaltningsrett Lov om renter ved forsinket betaling §2. Vi viser til brev 11. juni 2001 der Miljøverndepartementet ber om Lovavdelingens syn på spørsmålet om når det begynner å løpe morarenter på sakskostnadskrav etter forvaltningsloven (fvl.) §36. Spørsmålet er når slike krav forfaller i relasjon til forsinkelsesrenteloven 17. desember 1976 nr. 100 §2. Bakgrunnen for henvendelsen fra Miljøverndepartementet er et brev fra Sivilombudsmannen til departementet 5. juni 2001 med en rekke underspørsmål. Vårt svar er lagt opp slik at vi først foretar en generell drøftelse av hovedspørsmålet (pkt. 1), for så kort å kommentere noe av ombudsmannens underspørsmål (pkt. 2). 1. Lovavdelingen har tidligere antatt at kravet ikke forfaller i det den private part sender påkrav, men først på det senere tidspunkt når forvaltningsorganet treffer avgjørelse om dekning av sakskostnader etter §36 tredje ledd (jnr. 471/81 E og 2397/82 E). Hovedsynspunktet bak dette er at selv om parten i prinsippet har krav på å få dekket sine kostnader etter fvl. §36 første ledd, er kravet gjenstand for en vurdering, både av om kostnadene er nødvendige og eventuelt om særlige forhold taler mot å tilkjenne dekning av sakskostnader. Ofte er kravet tvilsomt og må vurderes grundig. Til dette kommer at loven bruker uttrykket "tilkjennes", jfr. §36 første ledd, og det kan vanskelig foreligge noe forfall før slik tilkjenning foreligger. Det kan her tilføyes at Krüger ikke vil forbeholde regelen om at debitor skal ha tid til å vurdere kravet, til bare å gjelde den offentlige forvaltning. Han uttaler generelt at hvis det knytter seg faktisk og rettslig tvil omkring et erstatningskravs grunnlag og beregning, kan det synes naturlig å la den påstått ansvarlige få en rimelig frist til å etterprøve og beregne fremsatte krav, se s. 247-248 med videre henvisning til Erling Selvig, Kontraktsretten, i Knophs Oversikt over Norges Rett, 8 utg., s. 419-420. Som et støtteargument for å operere med et senere forfallstidspunkt kan man også trekke frem lovgiveruttalelser i forbindelse med endringslov 25. juni 1999 nr. 47, der det ble innført en hjemmel i fvl. §11b til å fastsette frister for forvaltningens avgjørelser på bestemte områder. I den forbindelse ble det vurdert om man også skulle gi en hjemmel til å gi forskrifter om særlige rettsvirkninger av at fristene ble brutt. Objektivt erstatningsansvar og mulkter hørte med blant de mulige reaksjonene som ble vurdert, men forkastet. Når det gjelder mulkt, heter det i Ot.prp. nr. 52 (1998-99) punkt 6.3.2.4: "Etter departementets syn vil mulkt for staten for sen saksbehandling være prinsipielt uheldig. Det er her tale om å ilegge et statlig eller kommunalt forvaltningsorgan en straffelignende reaksjon på objektivt grunnlag. Dersom mulkten/gebyret skal tilfalle parten, kan det med god grunn hevdes at dette er en lite tjenlig bruk av offentlige midler. Denne type straffelignende reaksjoner bør etter departementets syn ikke benyttes, heller ikke ved særlov." Forsinkelsesrente har visse likhetstrekk med en løpende mulkt. For å skape et betalingspress, er rentesatsen satt over det alminnelige rentenivået. Å sette forfall til det tidspunktet den private part har sendt inn sakskostnadsoppgave, eller eventuelt til et tidspunkt når forvaltningen har hatt rimelig tid til å behandle kravet, kan derfor i noen grad gå på tvers av de rettspolitiske vurderingene uttrykt i Ot.prp. nr. 52 (1998-99). Når det gjelder vurderingen av forfallstidspunktet hvis avgjørelsen av sakskostnadskravet påklages, vises til den nærmere redegjørelse i Lovavdelingens uttalelse 14.07.83 (jnr. 2397/82). 2. Lovavdelingens syn på saken framgår av drøftelsen i punkt 1 foran. For ordens skyld vil vi likevel kort kommentere noen av de underspørsmål som framgår av Sivilombudsmannens brev 5. juni 2001. a) Sivilombudsmannen spør hvilken reell betydning forsinkelsesrenteloven vil få for krav etter fvl. §36 dersom slike krav først kan anses å forfalle når forvaltningsorganet har truffet vedtak om tilkjenning av sakskostnader. Til dette kan bemerkes at lov om renter ved forsinket betaling m.m. med den løsning som fremgår av punkt 1 foran, får samme reelle betydning som for krav på godtgjøring for fritt rettsråd, jfr. Rt-1987-351, dvs. at forsinkelsesrenter løper fra det tidspunkt rette myndighet etter fvl. §36 tredje ledd har truffet avgjørelse om tilkjenning av dekning for sakskostnader. Vi bemerker i den forbindelse at forsinkelsesrenteloven ikke - isolert sett - har til formål å fremme rask saksbehandling i forvaltningen. En vesentlig vektlegging av dette hensynet ved anvendelsen av loven, ville lett kunne føre til løsninger som harmonerer dårlig med det lovgiverne ellers har uttalt om virkemidler for å fremme rask og betryggende saksbehandling i forvaltningen, jfr. senest Ot.prp. nr. 52 (1998-99) og Innst.O. nr. 83 (1998-99), forarbeidene til fvl. §11b om adgang for Kongen til å fastsette frister. Flertallet i Justiskomiteen uttaler blant annet at det ikke bør innføres objektivt erstatningsansvar for sen saksbehandling ( Innst.O. nr. 83 (1998-99) s. 7 første spalte). En løsning basert på at forsinkelsesrenter påløper 1 måned etter at et krav om kostnadsdekning er framsatt, vil ha svært mye til felles med et slikt objektivt erstatningsansvar som lovgiverne avviste i 1999. b) Sivilombudsmannen spør videre om avgjørelsestidspunktet ville vært forfallstidspunktet også for det tilfelle at det ble innført bestemte frister for avgjørelse av spørsmålet om sakskostnader. Spørsmålet er hypotetisk. Vi bemerker likevel at gode grunner taler for at en eventuell innføring av bestemte frister for avgjørelse av krav om sakskostnader etter fvl. §36, ikke bør påvirke forfallstidspunktet. Bakgrunnen for dette er lovgivernes klare tilkjennegivelse av at særlige sanksjoner/rettsvirkninger ved fristoversittelse "vil ha uheldige sidevirkninger som ikke står i forhold til den effekten med hensyn til saksbehandlingstiden man eventuelt kunne oppnå", jfr. Innst. O. nr. 83 (1998-99) s. 7. En regel som setter forfallstidspunktet til utløpet av saksbehandlingsfristen, vil nettopp innebære at man knytter sanksjoner/rettsvirkninger til fristoversittelsen. Det må erkjennes at saksbehandlingstiden i en del saker blir for lang, og at dette er et problem både for publikum, de som yter advokattjenester og forvaltningen selv. Endringene i forvaltningsloven i 1995 og 1999 viser at dette er en problemstilling som opptar både regjeringen og Stortinget. Når Stortinget avstår fra å vedta generelle sanksjoner ved fristoverskridelser/lang saksbehandlingstid bør man imidlertid etter vår oppfatning være varsom med ad tolkningsvei å innføre sanksjoner eller sanksjonsliknende ordninger for visse typer saker. De mottatte dokumenter oversendt Miljøverndepartementet fra Sivilombudsmannen følger med tilbake. JDLOV-2001-5267 Gjeldsforfølgningsrett Dekningsloven §2-7.
|
lovdata_cd_42371
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.432
|
Se tilsvarende bestemmelse om fødselspenger i §14-7 sjuende ledd. c) når det etter § 14-19 femte til sjuende ledd er gjort unntak for bestemmelsene om fedrekvoten. 1) Tidligere § 14-17 opphevet ved lov av 30.6.00 nr. 58, i kraft 1.7.00.
|
lovdata_cd_34187
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.777
|
Departementet2 kan fastsette forskrift3 om overgangsregler. 1 Fra 1 jan 2004 iflg. res. 19 des. 2003 nr. 1623. Lov om fortrinnsrett og ventelønn for arbeidstakere i Statskonsult AS. Denne loven gjelder for ansatte i forvaltningsorganet Statskonsult som, ved omdanning av forvaltningsorganet til aksjeselskap,1 går over til dette aksjeselskapet. §3. Fortrinnsrett til ny stilling. Tjenestemannsloven 4. mars 1983 nr. 3 §13 nr. 2 til nr. 6 om fortrinnsrett til annen statsstilling og rett til ventelønn skal gjelde for arbeidstakere som blir oppsagt av grunner som nevnt i tjenestemannsloven §13 nr. 1 bokstavene a, b og c, og som var omfattet av disse bestemmelsene før overgangen. Eventuelle ventelønnskostnader skal dekkes av selskapet selv gjennom refusjonsplikt. 1 Fra 1 jan 2004 iflg. res. 19 des 2003 nr. 1761. 2003 Endringslov til aksjelovene mv. Lov om endringer i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper, lov 13. juni 1997 nr. 45 om allmennaksjeselskaper og i enkelte andre lover (likestilling i styrer i statsaksjeselskaper, statsforetak, allmennaksjeselskaper mv.).
|
lovdata_cd_12932
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.774
|
Forskrift om vedtekter for behandling og avgjørelse av konsesjonssøknader (som frikommune), Bærum kommune, Akershus. Fastsatt ved kgl.res. av 22. mai 1987. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. Vedtatt av Bærum kommunestyre 25. mars 1987 med hjemmel i midlertidig lov av 2. mai 1986 nr. 16 §5 om utvidet forsøksvirksomhet i kommuner og fylkeskommuner (frikommuner). Behandling og avgjørelse av visse konsesjonssaker. §1. Vedtektenes virkeområde. Avgjørelsesmyndigheten i konsesjonssaker etter §2 første ledd jfr. §3 §4 i lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) 1) ikke berøres av jordlovens bestemmelser, jfr. 3) faller inn under jordloven, er ubebygd og har et grunnareal ikke over 5 da. §2. Statens forkjøpsrett. I saker der det foreligger anmodning om at Statens forkjøpsrett skal benyttes, skal saken videresendes fylkeslandbruksstyret med uttalelse fra kommunen. §3. Avgjørelsesorgan. Avgjørelsesmyndigheten for saker nevnt i §1 legges til kommunestyret med adgang til å overføre denne myndighet til formannskapet. Når det gjelder saker vedrørende bebygd og ubebyd eiendom ikke over 5 da., kan avgjørelsesmyndigheten overføres til finansrådmannen. §4. Informasjon. Kommunen skal gi kvartalsvise tilbakemeldinger til Landbruksdepartementet. Tilbakemeldingene skal inneholde opplysninger bl.a. om antall konsesjonssøknader, bolig/næringseiendom, areal og overdragelsessum. Kommunens vedtak i konsesjonssaker etter §1 kan påklages til Landbruksdepartementet etter forvaltningslovens bestemmelser. §6. Forholdet til konsesjonsloven. Konsesjonslovens bestemmelser gjelder for øvrig med de unntak som fremgår av disse vedtekter. Disse forskrifter om vedtekter trer i kraft fra 1. juli 1987, og gjelder til 1. januar 1991. §8. Overgangsbestemmelse. Disse forskrifter om vedtekter får anvendelse også for saker som er til behandling (uttalelse) i kommunen på ikrafttredelsestidspunktet. §9. Lover og forskrifter det er gjort unntak fra. Disse forskrifter om vedtekter kommer i stedet for følgende lovbestemmelser: Forskriftene §1: Konsesjonsloven §2 og delegeringsbestemmelser fastsatt ved kgl.res. av 13. desember 1974 og 20. januar 1984 nr. 213.
|
lovdata_cd_3217
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.796
|
Forskrift om politivedtekt for Tysfjord kommune, Nordland. Justisdepartementet stadfester vedtak av Tysfjord kommunestyre av 12. mai 1977 om ny politivedtekt for Tysfjord kommune, Nordland fylke, jfr. kgl. res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, lov av 16. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om adgangen til å gi dramatiske og andre offentlige forestillinger m.v. og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen. §1. Med offentlig sted forstås i denne vedtekt gate, vei, sti, park, torg, plass, bro, brygge, kai, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. §5. Samles mange mennesker ved inngangen til forsamlingslokale, sportsplass, utsalgssted, holdeplass eller lignende, skal de stille seg i kø og for øvrig rette seg etter de pålegg som politiet eller arrangørene gir for å opprettholde den alminnelige orden eller regulere ferdselen. §8. På eller i nærhet av offentlig sted må ingen uten politiets tillatelse vise seg maskert eller i drakt som er egnet til å forstyrre den alminnelige orden og ferdsel. §11. På eller i ummiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt å nyte, skjenke eller by frem rusdrikk. §38. Den som vil arrangere forestilling m.v. som nevnt i §37, skal i god tid på forhånd sende søknad til politiet med opplysninger om tid og sted for forestillingen m.v. og hvem som er ansvarlige. Barn under 14 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §37, pkt. 4, eller sammenkomst som nevnt i §37. pkt. 5, uten i følge med foreldre eller andre foresatte. §43. Overtredelse av denne vedtekt eller av pålegg gitt i medhold av vedtektene straffes etter straffelovens §339 nr. 2, hvis ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. Fra samme tid opphører politivedtekten for Tysfjord kommune stadfestet ved kgl. res. av 14. juni 1922, å gjelde.
|
maalfrid_12fda4d8a6ae0c1f78a7ee0e476b9f508b2f60c0_56
|
maalfrid_ks
| 2,021
|
no
|
0.818
|
med lite midler og ressurser. Mange steder etterlyses også større grad av vitenskapelig kompetanse i kommunene. Med tettere samarbeid og hyppig dialog om forskning, har enkelte kommuner imidlertid lyktes godt med å gjøre forskningen interessant og relevant for begge parter. Agenda Kaupang (2016) Bjerknes og Christiansen 2015; Caspersen og Kårstein 2013; Grønn 2010; Kårstein og Caspersen 2014; NIFU 2015; UHR 2010a og UHR 2015) Fokus på praksisstudiene i helse- og sosialfagutdanningene. Rapport fra UHRs kartleggingsundersøkelse av ekstern, veiledet praksis som del av studieforløpet for 115 helse- og sosialfagutdanninger. UHR-rapport, april 2010 Forskrift om fastlegeordning i kommunene. www.lovdata.no HelseOmsorg21 Et kunnskapssystem for bedre folkehelse. Nasjonal forsknings- og innovasjonsstrategi for helse og omsorg. Rapport 2014 Kommunehelsetjenesteloven. www.lovdata.no Kompetanseløft 2020 https: //helsedirektoratet.no/Lists/Publikasjoner/Attachments/1349/IS- 2560_Kompetanseløft%202020_Oppgåver%20og%20tiltak%20for%20budsjettåret%202017.pdf Kvalitet i praksisstudiene i helse og sosialfaglig høyere utdanning: Praksisprosjektet. Universitets- og høyskolerådet 2016 Meld. St. 26.(2014-2015) Fremtidens primærhelsetjenesten- nærhet og helhet Meld. St. 16 (2016-2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning V11: Resolusjon fra Studentenes Landsforbund om økonomiske merutgifter i pålagt fjernpraksis i: https://www.regjeringen.no/contentassets/76054ff6b88e4f55877041352fffd2fd/forskrift-omfelles-rammeplan-for-helse--og-sosialfagutdanninger.pdf https://www.bergen.kommune.
|
lovdata_cd_35437
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.653
|
Publisert: Ot.prp.nr.76 (1995-1996) 2. Oppheving av lov av 15. desember 1978 nr 82 om tillegg til lov nr 8 av 18. - Lov om endring i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova) - Lov om oppheving av lov av 15. desember 1978 nr 82 om tillegg til lov nr 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skattelova) - Lov om mellombels tillegg til lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova) - Lov om endring i lov av 20. juli 1991 nr 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskattelova) 1. Regel om skattemessig handsaming av utgifter til muting mm. 2. Oppheving av lov av 15. desember 1978 nr 82 om tillegg til lov nr 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt. 3. Skattefritak for næringsdrivande kunstnarar som gir eigenproduserte kunstverk i gåve til stiftinga «Hans Christian Østrøs minnepris». 4. Oppretting av lovtekst. Det har til no vore eit uavklåre spørsmål i kva grad utgift til muting mm har gitt rett til fradrag ved inntektslikninga. Departementet gjer med dette framlegg om at det i skattelova blir gitt ein regel som på generelt grunnlag slår fast at det ikkje er fradragsrett for muting og anna utgift som er vederlag for urettkommen motyting. Motytinga vil vere urettkommen både når den strir mot allmenn forretningmoral eller forvaltningsskikk på staden, og når den er i strid med allmenn forretningsmoral eller forvaltningsskikk i Noreg. Norsk skattelovgjeving byggjer på eit nettoinntektprinsipp. Det vil si at skattytar som utgangspunkt har krav på fradrag for nødvendige utgifter «til inntektens ervervelse», jf skattelova § 44. På ulike grunnlag gjeld imidlertid visse unntak frå dette prinsippet. Mellom anna er det ålment akseptert at lova ikkje gjev krav på frådrag for ulovlege utgifter. Utgifter til muting av offentlig eller privat tenestemann i Noreg gjev soleis ikkje rett til frådrag. Utanfor området for brotsverk er imidlertid situasjonen meir uklår, noko som mellom anna heng saman med at skattelova ikkje skil mellom ønskte og uønskte næringsutgifter. Heller ikkje er det heimel for å nekte fradrag på reint moralsk grunnlag. Som det er gjort greie for i Ot.prp.nr.57 (1994-1995) er spørsmålet om korleis norsk skattelovgjeving handsamar utgifter til muting mm i næringsverksemd, drøfta ved ymse høve. På spørsmål fra Sosialistisk Venstreparti si stortingsgruppe har mellom anna Finansministaren i brev av 2. mars 1994 gjort greie for følgjande: « 1. I Norge og i de fleste land som vi har handelssamkvem med, er det - heldigvis - en streng holdning til smøring eller bestikkelser. Det strenge syn gjelder både overfor den offentlige eller private funksjonær som lar seg bestikke, og overfor den som søker å oppnå en favorisering gjennom bestikkelsen. Strafferettslig ansvar kan handheves overfor både bestikkeren og den bestukne, og også forsøk rammes. For norske bedrifter som måtte prøve seg med straffbare bestikkelser, er det etter gjeldende regler selvsagt ingen fradragsrett for utgiftene. Den generelle fradragsrett for utgifter til inntektens ervervelse i næring etter skatteloven § 44 første ledd omfatter ikke slike klart ulovlige forhold. I det offentlig omtalte tilfelle hvor en norsk bedrift skal ha betalt en ulovlig provisjon til en tjenestemann i Storbritannia, vil det således ikke være tale om noen fradragsrett. 2. I internasjonalt samarbeid må vi bidra til renslige forretningsforhold i flest mulige land, og til bekjempelse av uheldig smøringspraksis over landegrensene. I OECD er det utarbeidet utkast til en policy-anbefaling om smøring og bestikkelser (Draft Recommendation on Bribery in International Business Transactions). I dette utkastet anbefales en rekke tiltak, bl.a at Skattemessig fradrag avskjæres for ulovlige bestikkelser, og at det appelleres til også ikkemedlemsland om å slutte seg til kampen mot internasjonale bestikkelser. Med basis i dette internasjonale samarbeid, som Norge støtter, må vi satse på at det strenge syn etterhvert får alminnelig gjennomslag. 3. En seriøs bedriftsledelse i Norge vil ut fra eget, norsk moralsyn normalt være svært forsiktig med å involvere seg i irregulære betalinger av smøringskarakter. Overtramp vil skattemyndighetene kunne slå ned på, slik som i det offentlig kjente tilfelle nevnt i pkt. 1 ovenfor. Skattemyndighetene er naturligvis særlig skeptiske til næringsutgifter uten kvittering, og de næringsdrivende må særbehandle slike regnskapsposter og være forberedt på ekstra grundig, ligningsmessig granskning av dem. Omfanget av faktiske fradrag på dette område er det ikke mulig å gi noe tallanslag på. Omfanget er neppe betydelig, dels fordi næringslivet i seg selv er tilbakeholdende, dels fordi ligningspraksis er meget restriktiv. 4. De skattemessige rammebetingelsene for norsk næringsliv på internasjonale markeder har som ellers generelt vært basert på at bare nettooverskuddet skal beskattes som alminnelig inntekt. Dersom vi nekter fradrag for visse utgifter til å operere på de aktuelle markeder, brytes dette allmenne prinsipp. Det kan derfor være noe problematisk å nekte fradrag for tradisjonelle utgiftstyper på disse markedene så lenge utgiftene ikke stemples som ulovlige etter mottakerlandets forhold. Jeg anser det likevel lite tilfredsstillende at spørsmålet om fradragsrett for irregulære forretningsutgifter etter norsk skatterett skal avhenge av hvorvidt slike betalinger i et annet land er på den riktige siden av grensen ror det lovlige der, ener kan antas å være vanlig eller alminnelig akseptert i vedkommende land. Fradragsrett etter norsk skattelovgivning bør på dette området heller hvile på normer og standarder for akseptabel forretningsdrift i Norge, jf også den omtalte anbefaling i utkastet til OECD-rapport. På denne bakgrunn vil Finansdepartementet vurdere hvilke lovtiltak som må til for å avskjære fradrag for irregulære utgifter som ikke tilfredsstiller en norsk etisk standard, uansett om utgiftene er akseptert i mottakerlandet eller ikke. Dersom lovendring anses nødvendig for helt å avskjære retten til slikt fradrag, vil forslag om lovendring bli framlagt for Stortinget. I denne vurderingen må vi sikre at en slik fradragsbegrensning ikke rammer rettmessige forretningsutgifter etter norsk syn. I brev av 3. april 1995 skreiv Finansministaren mellom anna: « Som jeg gav uttrykk for i mitt svar i spørretimen 15. mars d.å. er det min oppfatning at skatteloven ikke hjemler fradragsrett for ulovlige bestikkelser og provisjoner som norske bedrifter eventuelt betaler for å oppnå forretningsmessige fordeler i utlandet. Det er heller ingen grunn til å anta at dette ikke er i samsvar med gjeldende praksis. Det som imidlertid volder en del problemer, både prinsipielt og i forbindelse med den konkrete ligningsbehandlingen, er den flytende overgangen det er mellom disse klart ulovlige betalingene, via mer eller mindre irregulære provisjoner til mellommenn, til høyst nødvendige og legitime godtgjørelser til medhjelpere av forskjellige slag. Både prinsipielt og praktisk er det viktig med klare linjer her. Som jeg gav uttrykk for i spørretimen har departementet på denne bakgrunn til vurdering hvilke lovtiltak som vil være påkrevet for å avskjære fradrag for irregulære utgifter. En vil legge til grunn at det må være norsk etisk standard som er normen, og det skal således være uten betydning hvorvidt metoden har aksept i vedkommende mottakerland. I Ot.prp.nr.57 (1994-1995) gav departementet ein omtale av spørsmålet om frådrasgsrett for muting m.m. Mellom anna blei det redegjort for følgjande: « Omgrepa korrupsjon, muting (bestikkelse) og smørjing brukast om kritikkverdige betalingar for å oppnå ein urettmessig føremon. Kjenneteiknet på mutingsomgrepet m.v. er som regel ein freistnad frå betalaren på å påverke mottakaren til å gjere ei serskild og illojal favorisering av betalaren eller den han handlar for. Betalinga kan kome før eller etter den ønskte favoriseringa. Mutingsomgrepet m.v. har ikkje noko klårt definert innhald, korkje i strafferetten eller i skatteretten. Det finnast ein glidande overgang frå klårt ulovlege og straffbare betalingar via tvilsomme betalingar til aksepterte former for påverknad med økonomiske middel. Døme på det siste er sponsing av konkurransepremiar med reklameeffekt, eller at ein annan arbeidsgivar byr høgare lønn for å få tak i ein dyktig fagmann tilsett hos ein konkurrent. Mange slike betalingar, kanskje dei fleste, skjer for å fremje næringsinteresser. Soleis vil dei ålmenne vilkåra for frådragsrett for betalinga ofte kunne vere til stades etter skattelova § 44 første ledd. Det skatterettslige problem er då å avgjere kva for avgrensing av frådragsretten som følgjer av eit eventuelt mutingsmotiv m.v. Det skattepolitiske og lovtekniske problem er å avgjere kor grensa bør gå mellom akseptable og ikkje akseptable næringsutgifter som fradragsposter i likninga, og korleis skattelova bør uttrykke dette. Problemet er størst når det gjeld utgifter på ulike internasjonale marknader etter spillereglane der. Nettopp av di mutingsomgrepet m.v. berre er ein karakteristikk av visse, uønskte betalingshøve, kan ein ikke bruke omgrepet direkte i ein skatterettsleg samanhang. Ein må seie noko om dei kjenneteikna som skal avgjere om betalinga er akseptabel eller ikkje. I visse, klåre høve kan ein slå fast at betalinga blir ulovleg og straffbar som eit brotsverk etter norske reglar, på grunn av samanhangen med den illojale påverkinga. Utgifter til å gjere brotsverk gir ikkje frådragsrett i næring etter skattelova, sjølv om brotsverket kunne vere til føremon for næringa. Likningsmaktene skal i slike høve nekte frådrag. Om det ikkje er blitt politisak enno, bør dei også normalt melde brotsverket til politiet. Etter reglane om taushetsplikt i likningslova § 3-13 har likningsmaktene høve til å gjere slike meldingar til politiet. Utanfor området for Klåre brotsverk er frådragssituasjonen meir usikker. Dette heng saman med at skattelova ikkje skil mellom ønskte og uønskte næringsutgifter. Det er heller ikkje heimel for frådragsavskjering på reint moralsk grunnlag. Ein særskilt regel i skattelova vil gi eit rettsleg betre grunnlag for avskjering av frådrag. Departementet viser også til at medlemsstatane i OECD i mai 1994 samla seg om ein rekommandasjon om kamp mot muting m.v. Eit hovudpunkt i rekommandasjonen er at skattesystemet i dei einskilde statane bør ha klåre reglar om avskjering av frådrag i mutingshøve m.v. Det er eit mål at også ikkje-medlemsstatar skal ta del i denne breie kampen mot internasjonal muting m.v. Departementet nar difor arbeidd med eit framlegg til ein slik særskilt lovregel om frådragsavskjering. Eit viktig omsyn i arbeidet er å syte for at norsk næringsliv framleis får frådrag for akseptable utgifter, særleg i den internasjonale konkurransen. Samstundes må ein slik ny regel kunne handhevast av likningsmaktene. Det er sterkt ønskjeleg å få råd både frå næringslivet og frå skatteetaten om denne avgrensinga av næringsfrådrag. Departementet vil difor sende ut eit lovutkast på høyring. Endeleg lovframlegg for Stortinget vil då kome til hausten. I Innst.O.nr.77 (1994-1995) uttaler Finanskomiteen at ein tar til etterretning at departementet vil utarbeie lovreglar på dette område, og at komiteen vil ta stilling til saka når ho vert framlagd for Stortinget. På grunnlag av departementet si omtale i Ot.prp.nr.57 (1994-1995) gjekk saka ved brev av 1. september 1995 ut på høyring til 82 organisasjonar. Frist for utsegn var den 1. desember same år. Følgjande har svara: Av dei drygt 40 svara departementet har motteke er det i 18 gjeve uttrykk for at ein ikkje har hatt noko å bemerke. Nedanfor er det gjort nærare greie for dei hovedsynspunkta som elles framkom. Fleire av høyringsinstansane har ytra seg om i kva grad det er behov for ein regel om fradragsrett for utgifter til muting mm i skattelova. Ligningsutvalget uttaler: « Problemområdet som reises er et område som ligningsmyndighetene ikke møter så ofte. Om dette er fordi bestikkelser m.m. finner sted i liten grad eller fordi det sjelden avdekkes har Ligningsutvalget ingen klar formening om. En lovregulering vil imidlertid bidra til å avklare tvil som i dag eksisterer angående fradragsrett for slike utgifter. Ligningsutvalget ser det derfor som positivt at det etableres en egen lovhjemmel. En antar også at en lovregulering vil kunne gi heldige signalvirkninger til næringslivet. Fra et ligningsadministrativt synspunkt er det lettere å avskjære fradrag ut fra en spesiell hjemmel som er direkte rettet mot forholdet enn med en begrunnelse i de generelle fradragsbestemmelsene i skatteloven. En positiv lovbestemmelse vil som nevnt bidra til å avklare tvil om fradragsretten på dette området. På den annen side vil bestemmelsen slik den er foreslått nok skape nye tvilstilfeller. Men Ligningsutvalget antar at disse tvilstilfellene vil bli mere forskjøvet mot yttergrensen mellom moralske ikke akseptable handlinger og akseptable handlinger. « Rederiforbundet er positiv til innføring av en lovbestemmelse som regulerer den skattemessige behandlingen av denne type utgifter. Vi tror den foreslåtte bestemmelsen i skatteloven § 44 første ledd a nytt siste avsnitt innebærer en hensiktsmessig klargjøring selv om spørsmålet om fradragsrett i det enkelte tilfelle fortsatt vil måtte bygge på stor grad av skjønnsmessig vurdering. « Økokrim har sammen med Utenriksdepartementet deltatt i arbeidet innenfor OECD med utkast til en policy-anbefaling med formål å bekjempe smøring og bestikkelser. Det er fra OECD anbefalt en rekke tiltak, bl.a at skattemessige fradrag avskjæres for ulovlige bestikkelser. Fra Økokrims side er det viktig at Norge støtter opp om dette internasjonale samarbeidet og innfører en bestemmelse som avskjærer skattemessige fradrag for ulovlige bestikkelser. Vi viser for øvrig til begrunnelse for å innføre slik bestemmelse i høringsbrevet, pkt II og III. Skattedirektoratet oppsumerer slik: « Etter direktoratets oppfatning oppnås det bare i unntakstilfelle fradrag for uakseptable utgifter i dagens skatteforvaltning. Når fradrag oppnås skyldes det stort sett manipulering av regnskap og bilag. Prinsipielt atskiller ikke dette seg nevneverdig fra annen skattetriksing og omfanget er neppe vesentlig i forhold til andre kontrollområder. Det fremlagte forslag vil, dersom det skal anvendes aktivt by på flere praktiske og prinsipielle problemer. Regelens innhold slik den nå er fremlagt er ikke tilstrekkelig klar til å ivareta nødvendige hensyn til forutberegnelighet, likebehandling og effektivitet i ligningsforvaltningen. « Skattebetalerforeningen er enig i at det bør være et overordnet mål å sørge for at bestikkelser, smøring og andre tilsvarende forhold ikke forekommer i verken nasjonale eller internasjonale forretningsforhold. Finansdepartementets utkast til lovbestemmelse om avskjæring av skattemessig fradrag for utgifter til bestikkelser o l vil nok tilfredsstille slike «etiske og moralske standarder», men vi er mer tvilende til om skattereglene generelt sett, er et egnet virkemiddel for å oppnå «rensligere forretningsforhold» i denne hensende. Når det gjelder den foreslåtte lovregulering er vi uansett av den formening at det er høyst usikkert om man, i allefall i nær fremtid, vil oppnå de ønskede resultater. Dette gjelder særlig ved transaksjoner over landegrensene. Vi stiller derfor spørsmål ved om det ut fra en helhetsvurdering, hvor også forholdet til et konkurranseutsatt norsk næringsliv må tillegges vesentlig vekt, er fornuftig å innføre lovregelen på det nåværende tidspunkt. « Innledningsvis vil vi bemerke at korrupsjon nasjonalt og internasjonalt er et alvorlig samfunnsproblem, jf f.eks Mannesmann-saken, Oslo-korrupsjonen og smørepenger til russiske fiskeribedrifter. Organisert kriminalitet er et voksende problem i Norge, ikke minst på grunn av den økende internasjonaliseringen. å få fotfeste i Norge. Metodene er bl.a å investere («hvitvaske») penger i legal økonomisk virksomhet. En forutsetning for slik organisert økonomisk kriminalitet er korrupsjon, ved at det gis bestikkelser til offentlige tjenestemenn og til forretningsforbindelser. Norsk Øko-Forum ser det som særdeles viktig at myndighetene tar dette problemet på alvor og iverksetter nødvendige tiltak for å demme opp mot denne utviklingen. Vi støtter derfor en lovregulering som klart nekter skattemessig fradrag for utgifter til bestikkelser m.m. En lovendring vil klargjøre den eventuelle tvil som i dag måtte eksistere angående fradragsrett for slike utgifter. Vi er også enig i at en positiv lovbestemmelse om dette vil kunne ha heldige signaleffekter overfor næringslivet. Internasjonalt synes også utviklingen å gå i samme retning. I USA nektes fradrag for slike utgifte og Tyskland er i ferd med å innføre slike regler. OECD anbefaler også å innføre regler om fradragsnektelse. At Norge i denne sammenheng vil gå foran, antar vi vil gi et positivt signal til andre land. Etikk og Samfunn uttaler: « Etikk og samfunn ser på lovforslaget som svært viktig. Det berører et kjerneområde for skattesystemet, og det setter ting på plass på et felt hvor det altfor lenge har rådd uklarhet og ulik praksis. Vi tror signaleffekten av lovforslaget er det som i første omgang vil være av vesentlig verdi, og som vil ha en positiv virkning på samfunnet. Det er særdeles viktig at bestemmelsen blir gjort kjent, og at den følges opp med holdingsskapende aktiviteter. Bestemmelsen vil også gi effekt fordi den setter en standard som lovlydige næringsdrivende vil rette seg etter. Folks rettsfølelse tilsier at næringsdrivende ikke skal kunne redusere skattefundamentene ved å pådra seg utgifter som virker illojalt overfor samfunnssystemet. Skatten er nettopp en kostnad for å opprettholde et godt samfunnssystem, et kjøp av sivilisasjon. Det er svært uheldig at det har rådd uklarhet på dette området. Det er blitt opplyst at det er gitt fradrag for slike utgifter i spesielle tilfeller. I enkelte bøker og artikler gis det inntrykk av at dette er trukket altfor lang. Generelt blir det, så vidt det er opplyst, ikke gitt fradrag for bestikkelser. Vi ser det som viktig at Norge gir et eksempel og en håndsrekning til land som na kjemper for å vinne bukt med en bestikkelseskultur. Et rikt land som vårt, med høy organisatorisk og administrativ standard, bør kunne ha råd til å være et foregangsland, også i relasjon til OECD-landenes og FNs bestrebelser. Dette vil dertil være i tråd med våre lange tradisjoner i internasjonalt engasjement på humanitært og etisk grunnlag. I departementet sitt høyringsbrev er det lagt til grunn at ei nekting av fradrag for utgifter til muting mm, truleg vil ha liten verknad med omsyn til norske verksemnder si konkurransemessige situasjon. Slike utgifter vil vere små i forhold til dei samla driftskostnader, samstundes som at ein ventar at mange konkurrerande land sine skattesystem vil bli like restriktive. Departementet meinte derfor at det ikkje kunne leggjast avgjerande vekt på eit snevert konkurranseomsyn. Frå fleire hald er det gitt tilslutning til dette. Fylkesskattesjefenes forening uttaler m a: « Det kan neppe være tvilsomt at å gi fradrag ved skatteligningen for smøring og bestikkelser, må virke krenkende på den vanlige norske borgers rettsfølelse. Når slike forhold kommer frem i lyset, er vi redd for at det vil medvirke sterkt til å redusere folks respekt for norsk skattelovgivning. Det er svært uheldig, og må sannsynligvis anses som den viktigste begrunnelse for at fradragsretten generelt bør falle bort. Dette hensyn må balanseres mot hensynet til at norske bedrifter bør få fradrag for omkostninger som de pådrar seg, og som de anser som «å være pådratt til inntekts ervervelse, sikrelse og vedlikeholdelse». Det er imidlertid sannsynligvis riktig som anført under punkt 7 på side 9 i det foreliggende forslag, at norske bedrifters utgifter av denne art vil være marginale i forhold til de samlede driftskostnader. I denne sammenheng må det også være riktig å ta hensyn til at bedriftenes marginalskattesats, etter skatteomleggingen fra 1992, er omlag halvert eller mer av hva den var tidligere. Videre kan det her trekkes en parallell til representasjonsutgifter, hvor fradragsretten - pga misbruks-, omgåelses- og kontrollproblemer - ble avskåret ved lovendring for ca tyve ar siden. « Vi anser det som lite sannsynlig at norsk næringsliv vil få konkurransemessige ulemper på grunn av en slik regel. Tvert om tror vi norsk næringsliv vil være tjent med å avstå fra slike ytelser. Uansett vil vi anta at slike utgifter er marginale. Skattebelastningen vil i de fleste tilfeller heller ikke utgjøre mer enn 28 % av utgiftene. « De mothensyn som ligger i å beholde fradrag for å bevare norsk næringslivs konkurranseevne på internasjonale markeder hvor bestikkelsesutgifter m.v. kanskje forekommer i stort omfang, kan ikke være tungtveiende nok til at vi ikke skal innføre en bestemmelse om nektelse av fradrag. Som nevnt innledningsvis og i høringsbrevet er det et bredt internasjonalt samarbeid for å bekjempe bestikkelser. Behovene og hensynet for en restriktiv norsk linje må veie langt tyngre en konkurransehensynet mot en slik linje og Økokrim støtter fullt ut departementets syn i høringsnotatet. Det må også antas at flere land kommer til å følge anbefalingene fra OECD. Fleire organisasjonar er likevel skeptiske til om framlegget i tilstrekkeleg grad tek omsyn til norske bedrifter si konkurranseevne, og at framlegget går lengre enn OECD-rekommendasjonen. I NHO si fråsegn heiter det bl a: « Selv om intensjonene bak forslaget er gode og NHO er enig i målsettingen, er vi likevel noe tilbakeholdne med å gi vår tilslutning til at det i skatteloven inntas en generell bestemmelse som avskjærer fradragsrett for «vederlag for illojal motytelse». Så langt NHO erfarer, opplever norske bedrifter som opererer i nevnte kulturer, smøring mm som en belastning for den forretningsmessige drift og de normer som ellers settes til de ansatte. Det er imidlertid de lokale krav og normer som angir bedriftenes rammevilkår. For bedriftene er det derfor en balansegang mellom hva som fordres lokalt mht minstebeløp ror å holde hjulene i gang, og den forretningskultur som de norske aktørene er bærere av og som gjør at de er tilbakeholdne til alt som smaker av bestikkelser ol. Nettopp fordi de norske aktørene anser smøring som en uting, har NHO vanskelig for å se hva man oppnår ved å avskjære fradragsretten, utover at norske bedrifter får en strengere beskatning enn sine utenlandske konkurrenter. Etter hva vi har fått opplyst, har verken Sverige, Finland eller Danmark p.t planer om å skjerpe sine skatteregler. Etter vår vurdering tilfredsstiller gjeldende norske skattepraksis den anbefaling som gis i OECD-rekommendasjonen fra mai 1994. « Problemet for norske aktører som opererer ute, er at næringslivet reguleres ulikt rundt omkring i verden. I alle kulturer legges det vekt på personlige relasjoner, men i noen land vil betydningen av personlige relasjoner ha større vekt enn i andre. I disse landene medfører dette at personer må pleies gjennom utveksling av goder som for oss er uforholdsmessig store. Skikkene for slike gaveutvekslinger er langt mer omfattende og kompliserte enn hos oss. Her kan det være en plikt å gi og en fornærmelse å avslå gaver som hos oss vil kunne karakteriseres som bestikkelser. Hvis den norske aktøren ikke selv har mulighet til å opparbeide den nødvendige personlige relasjon, benyttes ofte mellommenn. Disse skal ha betaling for sine tjenester. Det fremgår av høringsutkastets side 3 at departementet bl.a ønsker å avskjære fradrag for «mer eller mindre irregulære provisjoner til mellommenn». Vi har vanskelig for å se det forkastelige ved å bruke mellommenn hvis vedkommendes yrke er legitimt i den aktuelle kultur, og vedkommende ikke bryter de sosialmoralske normer for sin virksomhet. I noen land er det dessuten slik at bruk av lokale mellommenn (agenter) er et vilkår for å få innpass på det lokale markedet. I enkelte kulturer vil det også være påkrevet å yte betaling til ulike typer av offentlige tjenestemenn, eksempelvis tollere, inspektører etc for bestemte tjenester som skulle vært gratis. Selv om dette klart er problematisk utifrå en etisk synsvinkel, vil konsekvensen av manglende betaling være at den norske aktøren må trekke seg ut av dette landet. Eksempelvis vil det være essensielt å få sine varer frem til kjøperen. 3. I høringsutkastets side 9 fjerde avsnitt uttaler departementet at «en restriktiv norsk regel (vil) være et bidrag og et eksempel overfor andre stater i den internasjonale kamp mot bestikkelser mv». Selv om intensjonene bak forslaget er gode, har NHO begrenset tro på at avskjæring av fradragsretten vil ha noen effekt i relasjon til norske eller utenlandske bedrifters adferd på de aktuelle områder. De lokale krav og normer vil angi bedriftenes rammevilkår. Steder hvor smøring er utbredt, reflekterer som regel at landet med hensyn til rettssikkerhet, levestandard og offentlige trygdeordninger ligger fjernt fra vårt eget velregulerte, egalitære velferdssamfunn. Hvis norske aktører skal unnlate nevnte handlinger i slike land, vil det ofte ikke være mulig for bedriften å fungere der. Alternativet er derfor «boikott» av landet. « Fra våre søsterorganisasjoner i Sverige, Finland og Danmark, har vi Tått opplyst at deres skattelovgivning ikke har særregler som begrenser fradragsretten i bestikkelseslignende tilfelle. Som hos oss, er imidlertid skatteloven fortolket slik at den ikke innrømmer fradrag for kostnader til straffbare handlinger, hvilket medfører at bl.a bestikkelsesutgifter pådratt i eget land ikke vil være fradragsberettigede. Derimot gis fradrag for slike kostnader dersom de er pådratt i kulturer hvor dette er utbredt. I ingen av disse landene er det p.t aktuelt å foreta noen endringer her. « 5. Med sine henvisninger til OECD-rekommendasjonen fra mai 1994 om kamp mot bestikkelser mm i internasjonale forretningsforhold, fremstår høringsutkastet som en norsk oppfølging av denne. OECD-vedtaket anbefaler det enkelte land å gjøre bruk av bl.a skattelovgivningen, for å forhindre at landets næringsdrivende i sin internasjonale virksomhet bruker bestikkelser for å få lokalt offentlig ansatte tjenestemenn til å handle i strid med sine lovbestemte plikter. Vi påpeker at departementets forslag går mye lenger enn rekommandasjonen. Mens rekommandasjonen begrenser seg til å ville ramme bestikkelser som får tjenestemannen til å handle i strid med sine plikter iht lokal lovgivning jf nedenfor, innebærer departementets forslag at det er brudd på norske lojalitetsnormer som i utgangspunktet skal være vurderingstemaet. Dessuten avskjærer forslaget etter omstendighetene også fradrag for provisjoner til mellommenn samt gaver ol til privatansatte. Et par av formuleringene i høringsutkastet er egnet til å gi inntrykk av at departementet er av den oppfatning at OECD i sin kamp mot bestikkelser i internasjonale forhold, spesielt har vært opptatt av å få det enkelte land til å benytte sine skatteregler som virkemiddel, og på en slik måte at det er hjemlandets egne standarder for akseptabel adferd - og altså ikke de lokale forhold som skal være utslagsgivende for om fradrag skal nektes. « Så langt vi kan se, tilfredsstiller Norge allerede OECD-anbefalingen også på skatteområdet, idet vår skattelov bygger på forutsetningen om at det ikke skal gis fradrag for utgifter forbundet med straffbare forhold. Som nettopp nevnt, rammer vår straffelov bestikkelser av offentlige tjenestemenn i utlandet så sant en slik handling er straffbar der. Departementet sier da også selv at det etter gjeldende regler ikke vil være tale om fradragsrett for en norsk bedrift som har betalt en ulovlig provisjon til en tjenestemann i Storbritannia, jf høringsutkastets s 2. Siden departementets forslag således går mye lenger enn OECD-rekommendasjonen, og siden eksempelvis våre naboland p. høringsutkastet, vedrørende at «det (er) grunn til å regne med at mange konkurrerende lands skattesystemer etter hvert vil bli like restriktive som det norske når det gjelder bestikkelseslignende utgifter. 6. Det er uklart for oss i hvilken grad Finansdepartementets forslag vil få noen selvstendig betydning for næring som utøves i Norge. Departementets forslag innebærer at det vil tilligge ligningsmyndighetene å ta standpunkt til hva som er illojal motytelse på næringslivets ulike områder, enten åstedet for ytelse og motytelse er i Norge eller i utlandet. Ifølge departementets merknader, skal ligningsmyndighetene ved denne vurderingen ta utgangspunkt i det rådende moralsyn i samfunnet, jf høringsutkastets side 7 sjette avsnitt. Også vederlag for motytelser som i og for seg er fullt lovlige etter norske rettsregler kan rammes av fradragsbegrensningen, dersom motytelsen karakteriseres som illojal, jf høringsutkastets side 8 siste avsnitt. At ligningsmyndighetene skal vurdere og ta standpunkt til hva som er rådende moralsyn i samfunnet, representerer noe helt nytt i norsk skatterett. Det ligger i sakens natur at skattyter og ligningsmyndighetene vil kunne ha ulike oppfatninger. 7. NHO anser det viktig at man arbeider for å få bukt med ulike former for smøringskulturer. Nye tiltak som iverksetts må imidlertid ha et visst påvirkningspotensiale. Som det fremgår har vi begrenset tro på at ensidige norske skatteregler vil ha noen slik effekt overhodet. Ønsker man å ramme miljøer og kulturer utover de som den foreliggende OECD-rekommendasjon tar for seg (i e bestikkelser av offentlige tjenestemenn), bør dette koordineres og samordnes med øvrige OECD-land for å oppnå størst mulig gjennomslagskraft. Også av hensyn til bedriftene ville det beste være om de kunne operere under mest mulig like rammevilkår med hensyn til hjemlandets stillingtagen til de ulike særtrekk ved fremmede kulturer. Skattebetalerforeningen har også synspunkt på dette: « Så langt vi kan se, tilfredsstiller den norske straffeloven de anbefalinger som oppstilles i rekommendasjonen. Dette, fordi den norske straffeloven også får anvendelse på handlinger som foretas av norsk statsborger eller av en person som er hjemmehørende i Norge, og handlingen er straffbar iht det lands straffelov hvor handlingen er foretatt. Dette følger av strl § 12 nr. 3 bokstav c. Strl § 128, som bl.a gjelder bestikkelser til offentlige tjenestemenn, vil således også få anvendelse i disse forhold. Det samme vil gjelde ved overtredelse av annen særlovgivning, som f.eks valutalovgivningen og markedsfønngslovgivningen. Foreningen er også av den oppfatning at dagens norske skattelovgivning allerede tilfredsstiller OECD-anbefalingen. Det må anses som gjeldende rett at utgifter tilknyttet den handling som er straffbar iht norsk straffelovgivning, ikke er fradragsberettiget iht sktl § 44 første ledd. Dette slås også fast av departementet i høringsutkastets side 4. Etter vår oppfatning oppfyller Norge allerede i dag, sine internasjonale forpliktelser. Vi er derfor noe tvilende til departementets antakelse om at «det er grunn til å regne med at mange konkurrerende lands skattesystemer etter hvert vil bli like restriktive som det norske, når det gjelder bestikkelseslignende utgifter». Skal departementets antakelse slå til, må da også andre land være villige til å gå lengre enn OECD-rekommendasjonens anbefaling, nemlig å la bestikkelsesbestemmelsen også gjelde for ansatte i privat sektor, noe rekommendasjonen ikke gjør. Etter hva vi har grunn til å tro er det høyst usikkert om f.eks våre nordiske naboland i nær fremtid vil innføre en mer restriktiv lovgivning på dette området. Resultatet kan derfor være at Norge vil ha langt strengere regler om disse forhold enn andre sammenlignbare land. « Basert på at Norge, etter vår oppfatning, allerede oppfyller sine internasjonale forpliktelser, må hensynet til et konkurranseutsatt norsk næringsliv ivaretas i større grad enn hva som fremgår av departementets utkast. Vi mener derfor at departementet bør foreta en nærmere vurdering av mulige konsekvenser for et konkurranseutsatt norsk næringsliv, ved at man innfører den foreslåtte bestemmelse. Det ville ha vært å foretrekke at man internasjonalt, i OECD eller andre internasjonale fora, kom frem til enighet om en felles dato for innføring av lovgivning på området, og da basert på en internasjonal bedømmelse av hvilke handlinger som skal anses som illojale. En effektiv håndhevelse av dagens norske skatteregler vil, etter vår oppfatning, uansett avskjære fradrag for en lang rekke bestikkelseslignende utgifter. Allerede lovens generelle krav om at utgifter må dokumenteres for at fradrag skal gis, vil i mange tilfeller avskjære fradragsretten. Videre vil som nevnt ovenfor utgifter tilknyttet straffbare handlinger ikke være fradragsberettiget. Endelig vil reglene om at representasjonsutgifter ikke er fradragsberettiget, avskjære en del av de utgifter som kan ligge i en «gråsone», noe som ikke vil være tilfelle i land hvor det foreligger fradrag for representasjonsutgifter. « I sitt høringsnotat er departementet selv inne på det som sannsynligvis vil bli resultatet av en norsk lovgivning på området, nemlig en konkurransevridning i norsk disfavør. Vi går ut fra at dette forholdet er nøye vurdert av departementet, slik at man er klar over de mulige konsekvensene av at Norge på dette området tar initiativ til en lovendring før en rekke andre land. For å unngå en slik konkurransevridning ville det beste ha vært at man i OECD eller andre internasjonale fora hadde blitt enige om en felles dato for innføring av lovgivning på området. « Vi er med andre ord noe skeptiske til den restriktive linjen som departementet her legger opp til for bedrifter som opererer i utland hvor slike utgifter forekommer i noe omfang. Årsaken til dette er en - etter vår mening - begrunnet frykt for svekket konkurranseevne og tap av kontrakter og markedsandeler. næringslivet. NARF oppfordrer i stedet på det sterkeste til at norske myndigheter opptrer som pådrivere i internasjonalt samarbeid for å øke den internasjonale standarden til norsk nivå. « Departementet legger opp til at norsk etisk standard også skal gjelde i økonomisk samkvem med motparter som er hjemmehørende i andre land og hvor andre normer, lojalitetsbånd og oppfatninger gjør seg gjeldende uten at disse er i strid med det andre landets lover. Norske Siviløkonomers Forening mener at dette prinsippielt er uheldig. Dersom et norsk foretak må gi motparten eller dennes medkontrahenter en ytelse for å oppnå en kontrakt, leveranse eller oppdrag, og det norske foretak skal nektes fradrag for hva som i motpartens hjemland oppfattes som vanlige forretningsmessige kostnader, vil dette vanskeliggjøre norsk næringslivs muligheter til å konkurrere på like vilkår med andre. Slike kostnader vil for norske bedrifter være utgifter til inntekts ervervelse. Å nekte fradrag på det grunnlag at norsk moral skal tilsi at slike kostnader ikke skal oppstå eller genereres, viser at departementet ikke har vurdert realitetene og konsekvensene som lovforslaget vil innebære for norsk næringsliv. Departementet anfører på side 9 i høringsutkastet at slike utgifter vil være marginale i forhold til bedriftenes samlede driftskostnader og en eventuell avskjæring av fradragsretten vil således ha liten effekt. NSF er uenig i dette synspunkt. Spesielt for mindre foretak med knappe økonomiske ressurser kan dette medføre negative konsekvenser ved at kontrakter, oppdrag eller leveranser enten må annulleres, ikke oppnås eller gir tap eller lav fortjeneste. For et foretak vil det ofte kunne være en langsiktig tidsprosess å innarbeide seg på markeder i land med andre handelskulturer enn de som er mer vanlige innen OECD land. Spesielt for mindre foretak vil det kunne være økonomisk belsatende og i spesielle tilfelle umuliggjøre innarbeidelse på markeder hvor såkalte «ytelser» er vanlig dersom slike kostnader ikke kan utgiftsføres med skattemessig virkning. NSF mener at dersom norske bedrifter nektes fradrag for kostnader til ytelser som er vanlig i andre land og kulturer, vil dette ikke bidra til å fremme norsk eksport av varer og tjenester i en stadig mer internasjonalisert os åpen økonomi. NSF oppfatter departementets forslag som en innskjerpelse som vil ha utilsiktede og uheldige virkninger. Teknologibedriftenes Landsforening uttaler: « Teknologiindustrien har de siste ti årene økt sin eksportandel markert ved spesialisering, nisjesatsing m.m. Dette innebærer også satsing på en rekke nye vekstland utenom OECD-området. Det forventes også den nærmeste femårsperiode ytterligere eksportøkning til nyindustrialiserte land i den tredje verden. I lys av dette utviklingstrekket er det viktig at norske bedrifter kan operere på disse nye markedene uten særnorske handicap. En rekke bedrifter med produksjon i Norge som opererer i disse markedene har alternativ produksjon i EU-land. TBL ser ingen grunn til å gi disse selskapene incentiver til å overlate markedsarbeid og produksjon for de nye vekstlandene til enheter utenfor Norge. Den knallharde konkurransen innad i store konserner gjør at denne type vurdering kan spille en avgjørende rolle. TBL forventer at denne erkjennelsen vil legges til grunn for vurdering om departementets forslag er fornuftig i en næringspolitisk helhetsvurdering. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon seier: « Med innføring av en slik regel er det ett forhold som må vektlegges spesielt, nemlig hvorvidt et slikt regime vil medføre at norske leverandører/innkjøpere blir dårligere stilt enn leverandører fra land det er naturlig å sammenligne seg med. I mange tilfeller må det antas at bestikkelser er helt nødvendig for å kunne få være med å konkurrere om en kontrakt. Er dette en type utgift som det skal nektes fradrag for? I andre tilfeller kan det være helt nødvendig for å kunne opprettholde virksomhet i et bestemt land at man bestikker sentrale tjenestemenn, os dette kan til og med være forutsatt av regjeringen i landet. « Med en streng praktisering av reglene vil de i sin ytterste konsekvens kunne lede til at selskap som har slike utgifter flytter denne virksomheten til utlandet. Dette ikke nødvendigvis fordi manglende fradrag innebærer store skattebelastninger, men for å unnså at saker blit tatt opp av norske myndigheter, og på den måten blir kjent i det andre landet. Dette vil som oftest lede til at man mister muligheten til å konkurrere om den aktuelle kontrakt. HSH mener derfor det er viktig at vi her i landet ikke lager strengere regler enn i de land vi konkurrerer med, og at reglene heller ikke må praktiseres strengere her. Vi går derfor mot det forslaget som er fremlagt. Enkelte instansar har merknader til bruken av illojalitet som kriterium. Skattedirektoratet utaler bl a: « Dersom forholdet ikke er strafferettslig avgjort innebærer det at den strafferettslige vurdering overlates ligningsfunksjonærene i stedet for påtalemyndighet og domstol. Problemene er mer prinsipielle enn praktiske idet fradragsretten for utgifter med tilknytning til så alvorlige straffbare forhold, som nevnt sjelden eller aldri kommer opp. Lignende vanskelige vurderinger vil imidlertid kunne dukke opp i forbindelse med utgifter knyttet til forseelser, bade etter straffelov og særlov, eventuelt med tilhørende forskrifter. Den enkelte ligningsfunksjonær kan ikke forventes å ha tilstrekkelig innsikt i og om slike bestemmelser til uttømmende å kunne vurdere hvorvidt det foreligger en overtredelse. Det kan gi opphav til manglende forutberegnelighet, forskjellsbehandling og effektivitetstap i ligningsforvaltningen om bestemmelser utenfor skattelovgivningen skal være avgjørende for ligningsmyndighetenes behandling av utgiftene. Kostnadssiden ved at skattesystemet aktivt skal følge opp forbud i eksterne lover og forskrifter ved å nekte tapsfradrag er etter direktoratets oppfatning så stor at det må forbeholdes de alvorligste forholdene, bestikkelse og medvirkning til utroskap, eller eventuelt kun tilfelle som er rettskraftig avgjort. Lovutkastet omfatter bare en begrenset del av utgifter som kan betegnes som ulovlige. Selv med denne begrensning er det en rekke spørsmål som ikke er løst i utkastet. Som nevnt ovenfor er det et spørsmål om hvem og hvordan man skal vurdere utgiftens ulovlighet/straffbarhet. Dernest er det et spørsmål om vurdere ulovlighet mot «illojal». Er det f.eks slik at dersom selger av vare eller tjeneste begår en straffbar handling ved salget så vil kjøpers utgift ikke være fradragsberettiget? Uløst er også det mer generelle problem ved skattlegging av inntekt fra ulovlig aktivitet, dvs for tilfeller hvor inntekten ikke blir gjenstand for straffeprossessuell inndragning eller privatrettslig restitusjon. Kan man skattlegge inntekten uten å gi fradrag for utgifter som er ulovlige fordi de er pådratt ved utøvelse av straffbar handling? Dersom fradrag for ulovlige utgifter skal avskjæres innenfor lovutkastets virkeområde bør ligningsetaten gis klarere veiledning, helst ved gjennomgang av praktiske eksempler i forarbeidene. Slik forslaget med forarbeider foreligger nå gir det ingen ønsket avklaring av disse spørsmålene. Slik Skattedirektoratet forstår lovutkastet hjemler det også adgang til å avskjære utgifter som i og for seg ikke kan knyttes til ulovlige eller straffbare forhold, men som strider mot en nærmere angitt etisk norm. Valget av kriteriet «illojal» antas således ikke å være bevisteknisk begrunnet. Det har hersket tvil om slike rene etiske innvendinger har hatt betydning for fradragsretten og utkastet oppfattes for så vidt som en endring av rettstilstanden. Det er naturlig å spørre om en etisk norm rammer objektive gjerningsbeskrivelser som ikke finnes i straffeloven eller straffebestemmelser i særlov, eller om man med en slik norm kun har tatt sikte på å lempe på de subjektive straffbarhetsvilkår. Det er i kommentarene til utkastet vist til den veiledning moralnormer på området kan gi. Direktoratet er redd for at det utenfor de sentrale straffebestemmelsene ikke finnes tilstrekkelig klare og entydige moraloppfatninger på området til at det er treffende å snakke om moralnormer. Med mindre bestemmelsens anvendelsesområde mot formodning er ment forbeholdt tilstedeværelsen av klare moralnormer vil avveiningen lett bli overlatt ligningsfunksjonæren til dennes personlige etiske vurdering, dvs en mer prinsipiell vurdering av rett og galt. I motsatt fall må ligningsfunksjonæren vurdere om hans etiske oppfatning også er uttrykt i en mer omforent moralnorm. Karakteristikken av utkastet som en rettslig standard blir således ikke treffende hva gjelder de rene etiske vurderinger. På dette området blir bestemmelsen inntil videre en generalklausul. Det er direktoratets klare oppfatning at ligningsforvaltningen ikke bør pålegges å håndheve regler som ikke har et fast innhold og som først vil kunne få det etter domstolenes prøving av normen. Det strider mot hensyn til forutberegnelighet, likebehandling og effektivitet i ligningsforvaltningen. Skal regelen opprettholdes med et spesifikt etisk innhold bør det i forarbeidene kunne oppstilles veiledende eksempler på praktisk bruk av en slik etisk norm. Direktoratet har for sin del gjort framlegg til ein alternativ løysing: « Etter Skattedirektoratets oppfatning er det to forhold som kan anses problematiske med dagens skattemessige håndtering av smøringsutgifter. På den ene siden er det en fare for at slike utgifter kamufleres i regnskapet og at fradragsretten ikke blir gjenstand for prøving. Den andre siden er at uklarheten vedrørenae etiske innvendingers rekkevidde medfører en fare for forskjellsbehandling. Hvor utgiften innenfor vedkommende næringsområde og land er mer eller mindre obligatorisk og akseptert er det ikke gitt at fradrag burde nektes ut fra en lovgitt norm. Fra enkeltpersoner innen regnskapsmiljø er det registrert ønsker om særregler for føring av slike utgifter. Forslaget forutsetter for så vidt at fradragsrett etter omstendighetene kan oppnås. Gevinsten kunne være at utgiftene identifiseres slik at de kan tilbys som kontrollopplysninger for vedkommende lands myndigheter. Det kan være grunn til å tro at en slik løsning vil kunne ha større effekt enn en mer fanepreget bestemmelse som den foreslåtte. Ligningsteknisk vil en slik løsning dessuten bli langt mer effektiv. « I utgangspunktet mener vi at man må legge norsk illojalitetsstandard til grunn når det gjelder skattemessige fradrag. Dette er også det prinsipp som departementet ønsker å legge seg på, jf pkt 7 side 9. Imidlertid er det på side ID åpnet for avvik fra norsk illojalitetsstandard. Det sies at man ved praktiseringen av den norske illojalitetsstandard må ta hensyn til om avlønningssystemet er legalt i utlandet. Slik vil tolker departementets kommentarer vil dette medføre at avlønningssystemer som er illojale i Norge, allikevel kan gi skattemessig fradrag. Dette vil gi store kontrollmessige problemer på grunn av at vi må inn å se på hvilke illojalitetsstandarder/legale avlønningssystemer som gjelder i det enkelte land. Det antas at dette først og fremst vil være aktuelt i land som det kan være vanskelig å få de nødvendige opplysninger fra. Skulle det allikevel åpnes adgang til fradrag for «illojale avlønninger» til utlandet, må det stilles strenge krav til dokumentasjon fra den norske skattyters side. Dersom en ytelse anses legal i mottakerlandet bør dette kunne dokumenteres ovenfor bidragsyter i Norge. Utkastet inneholder ingen krav til dokumentasjon av fradragsberettigede ytelser. Ut fra et kontrollsynspunnkt bør dette klart fremgå av lovutkastet. Det bør være et minimumskrav at det skal fremgå av bilaget hvem som yter bidraget, hvem som er mottaker, hva ytelsen er vederlag for, samt bidragets størrelse. Norges Statsautoriserte Revisorers Forening gjer følgjande merknad: « Det fremgår av utkastet at det dreier seg om illojale motytelser, og at det skal legges vekt på hva som er etisk akseptabelt. NSRF aner at det i praksis vil by på problemer å håndtere en lovbestemmelse hvor fradragsretten for utgiftene skal knyttes opp til en standard som tar utgangspunkt i «rådende moralsyn i samfunnet», og hvor innholdet og avgrensningen av standarden skal fastlegges gjennom praksis. En slik lovbestemmelse vil etter NSRFs syn føre til mange og lange diskusjoner mellom skattyter og ligningsmyndighetene, og det ligger i sakens natur at mulighetene for ulikt syn på hva som er «rådende moralsyn i samfunnet» opplagt er til stede. aktuelle skattytere har et forskjellig syn på hva som er lojal og hva som er illojal motytelse, bl.a som følge av forskjellig utgangspunkt og forskjellig erfaringsbakgrunn. Satt på spissen vil vi derfor kunne få situasjoner hvor skattemyndighetenes syn på hva som er moralske og lojale utgifter må veies opp mot de oppfatninger som glør seg gjeldende i næringslivet, og spesielt i den delen av næringslivet som arbeider på de internasjonale markeder. Det er i slike tilfeller ikke nødvendigvis gitt at det er skattemyndighetene som representerer det objektivt riktige moralsyn fordi dette er et forhold som vil kunne variere fra sak til sak og land til land og over tid, og som derfor vil være av mer relativ enn absolutt karakter. Mulighetene for skattetvister som følge av de foreslåtte regler er derfor til stede i rikt monn, selv om vi tror at næringslivet i stor utstrekning vil unngå å sette slike saker på spissen og i stedet betrakte den manglende skattemessige fradragsretten som et tilleggselement i den totalpakken som gjør det tyngre å konkurrere på de internasjonale markeder fra Norge enn fra mange andre land. « I utkastet er det ikke skilt mellom dokumenterte og udokumenterte utgifter når det skal avgjøres om en bestikkelse er fradragsberettiget. Det vil i praksis være nærmest umulig for revisorene å avgjøre om en dokumentert utgift er, eller inneholder elementer av, bestikkelse. Dette gjelder særlig fordi det som regel vil være utbetalinger til personer eller firmaer i andre land. NSRF vil derfor presisere at en uforbeholden påtegning på næringsoppgaven fra revisors side ikke vil kunne tas til inntekt for at regnskapet ikke er belastet med bestikkelser så langt slike utbetalinger er legitimert med ellers tilstrekkelig dokumentasjon. « Ligningsutvalget mener det er viktig at bedømmelsen av hvorvidt en handling er illojal skjer ut fra norske normer. En regel hvor vurderingen skulle skje ut ifra lokale normer ville bli veldig vanskelig å praktisere i de tilfeller handlingsstedet ligger utenlands. Ligningsetatens Landsforening uttaler bl a: « For det andre gir lovbestemmelsen slik den er utformet, få eller ingen holdepunkter for likningsmyndighetene når spørsmålet om en utbetaling er bestikkelse uten fradragsrett eller ikke. Bestemmelsen bygger på en lojalitetsstandard, og slike standarder gir rom for skjønn, like mange som det finnes tilfeller. Lovforarbeidene gir vel heller ikke tilstrekkelig med grunnlagsmateriale når loven skal benyttes i det praktiske liv. Ut fra dette er det brukerne av loven/domstolene som gjennom sitt arbeid vil sette rammer for hvordan lovbestemmelsen skal forstås og brukes. Dette betyr at det vil gå noen tid før vi har en lovbestemmelse som gir næringslivet m fl en forutsigbarhet når det gjelder klare rammer og betingelser knyttet til bestikkelser mm. « Etter vår oppfatning må departementet konkret gi anvisning på hvilke typer handlinger som vil være omfattet av lovbestemmelsen basert på dagens moraloppfatning. Vi ber om at man hvis lovforslaget fremmes, i større grad gir eksempler på handlinger som vil rammes av bestemmelsen. Dersom dette ikke gjøres, vil lovbestemmelsen kunne føre til mange og lange diskusjoner mellom skattytere og ligningsmyndighetene, basert på «stedets moraloppfatning». Det er ikke ukjent at det er ulike syn på hva som anses å være «det rådende moralsyn i samfunnet». En slik usikker og skjønnsmessig situasjon er verken skattytere etter ligningsmyndigheter tjent med. I lovutkastet legges det opp til at illojalitetsstandarden skal knyttes til en norsk bedømmelse også i internasjonale forhold. Av utkastet, side 10, fremgår det imidlertid at man ved praktiseringen av den norske lojalitetsstandard må hensynta at «legale avlønningssystemer og lojalitetsbånd kan være annerledes i enkelte utland enn her hjemme». Departementet må her presisere hvorvidt dette er å forstå slik at det allikevel ikke skal gjelde en norsk illojalitetsstandard i slike tilfeller. « I kommentarene til bestemmelsen forutsettes det at en norsk bedømmelse av hva som er illojalt skal legges til grunn. Dette er forståelig ut fra et forvaltningshensyn. Imidlertid vil det kunne være uheldig i forhold til norsk næringslivs konkurranseevne internasjonalt om norsk moraloppfatning ubetinget skal legges til grunn ved vurderingen i andre kulturer. Næringslivet blir i stadig større grad internasjonalt rettet, og handel med selskaper og personer fra kulturer som er svært ulik vår øker. Dette er det viktig å ta hensyn til ved vurderingen av hvilken bedømmelse av illojalitetsstandarden det skal tas utgangspunkt i. « Det kan trolig ventes motstand mot lovforslaget med henvisning til at innføringen av en moralsk norm vil være en nyskapning innenfor skattesystemet. Vi ser dette annerledes: Det dreier seg snarere om en reaktivisering av etiske grunnprinsipper som historisk har hatt en bred plass i skattelovgivningen, ikke minst i de opprinnelige skattelovene av 1911. Vi Vi vil også peke på at etiske problemstillinger i de senere år er kommet kraftig i fokus i samfunnsdebatten. Næringsliv, fagorganisasjoner, massemedia, forskningsmiljøer m.v har engasjert seg sterkt. NHO har som ledd i et to-årig prosjekt «Etikk i næringslivet» gitt ut en egen publikasjon «Bestikkelser, smøring og gaver». En rekke norske bedrifter har tatt i bruk etiske retningslinjer. Blant de prinsipper som gjerne er nedfelt i slike etikk - kodekser er «lovlydighet». Når forslaget forhåpentlig er blitt lov, vil lydighet også mot denne bestemmelsen inngå i bedriftens etiske målsetting og bestrebelser. I departementet sitt høyringsbrev vart det gjort framlegg om følgjande lovføresegn: « Fradrag gis ikke for bestikkelse og annen ytelse som er vederlag for illojal motytelse, eller som tilskynder slik motytelse. Fleire organisasjoner har hatt synspunkt på denne utforminga. « Vi mener imidlertid at selve lovteksten bør gjøres klarere og mer utfyllende. Allerede rent språklig synes det å mangle noe når begrepet «illojal» brukes uten at teksten inneholder noen angivelse av - eller i det minste en klar forutsetning om - hvem eller hva illojaliteten retter seg mot. Selv om det i tilfelle som dette er nødvendig å overlate en del av detaljene til lovens forarbeider, går man her etter vårt syn for langt i å gjøre rettsanvenderne avhengige av aha lest forarbeidene (eller eventuelt senere forklarende rundskriv) for å skjønne det grunnleggende innhold i bestemmelsen. Et så vesentlig poeng som at bedømmelsen skal skje ut fra norske moralnormer, bør iallfall fremgå av loven. I den forbindelse peker vi for øvrig på at man neppe bør se bort fra at enkelte land kan ha et strengere syn på hva som utgjør bestikkelser enn Norge. Det er vel i så fall liten grunn til at man skal kunne kreve fradrag for sin bestikkelse. Riksadvokaten uttaler mellom anna: « Det er ikke enkelt å finne fullt ut dekkende formuleringer. Riksadvokaten vil foreslå: « Fradrag gis ikke for bestikkelser eller annen lignende ytelse i strid med god forretningsskikk (som er vederlag for motytelse, eller som tilskynder en motytelse) Økokrim uttaler mellom anna: « Hovedformålet med den nye bestemmelsen - slik vi oppfatter den - er å nekte fradrag for enhver bestikkelse for å oppnå en kontrakt, uansett om det kan hevdes at den som bestikkes har opptrådt illojalt overfor sin oppdragsgiver. Slik forslaget fra Finansdepartementet er utformet, er den bestukne i realiteten innenfor utroskapsbestemmelsen, hvoretter kravet er at man må ha handlet mot prinsipalens tarv. Dette bør ikke være noe vilkår for å nekte fradrag. Tvert om går det nå en generell diskusjon om å få egne bestemmelser rettet mot bestikkelser, der et sentralt punkt nettopp er at man vil bestikkelsen i seg selv til livs - uavhengig av om forholdet kan klassifiseres - eller mer praktisk, kan bevises - som medvirkning til utroskap. Økokrim er således ikke enig i å knytte fradragsnektelse til vilkåret illojal motytelse, mao at motytelsen strider mot oppdragsgivers legitime interesser. I mange tilfeller vil det ikke foreligge noen tilsidesettelse av oppdragsgivers legitime interesser. Det kan f.eks tenkes tilfeller hvor et norsk firma skal forhandle om et oppdrag i utlandet. Kontrakten med det norske selskapet er den beste kontrakten det utenlandske selskapet kan oppnå. For å være sikker på å oppnå kontrakten betaler det norske selskapet personen som forhandler på vegne av det utenlandske selskapet en sum penger. I et slikt tilfelle vil ikke nødvendigvis den som forhandler på vegne av det utenlandske selskapet tilsidesette dette selskaps interesse. Tvert om vil kontrakten være til beste Tor hans selskap. Det vil i alle tilfelle være svært vanskelig å bevise at mottakeren av bestikkelsen her har handlet i strid med sin oppdragsgivers interesse. Etter norske forhold vil en slik betaling bli betraktet som bestikkelse, og bør etter grunntanken i departementets forslag ikke kunne føre til skattemessige fradrag. Økokrims syn er at enhver bestikkelse eller illojal ytelse for å oppnå en kontrakt (motytelse) må nektes skattefradrag. Vilkåret illojal ytelse bør derfor knyttes til selve godtgjørelsen. Økokrim vil foreslå at bestemmelsen utformes slik: Fradrag gis ikke for bestikkelser og annen illojal ytelse som er vederlag for motytelse, eller som tilskynder en motytelse. Ved uttrykket bestikkelse kommer lovbestemmelsens kjernebudskap frem på en lettfattelig måte. Ved uttrykket «illojal ytelse som er vederlag ... eller som tilskynder» får man frem at det er den illojale ytelse for å oppnå en motytelse det skal nektes fradrag for. Hvorvidt det foreligger «bestikkelse eller annen illojal ytelse» må vurderes utfra norske forhold. Under pkt IV 3 s 7 er det anført at rene gaver ikke faller inn under bestikkelsestilfellene. Økokrim er ikke enig i dette, f.eks kan man tenke seg at det til en forhandler på vegne av et firma ytes en gave av en stor verdi, f.eks en bil e l. Dette må etter vår oppfatning klart falle inn under begrepet bestikkelse. Selv om fradrag for gaver kan nektes på annet grunnlag kan gaver i prinsippet anses som bestikkelse også etter lovutkastet. Departementet gjer framlegg om at det i skattelova blir gitt ein regel som klårt slår fast at frådrag for utgifter til muting mm ikkje kan krevjast. Etter departementet sitt syn bør skattesystemet ikkje leggje til rette for ein slik forretningspraksis. I kva grad slike utgifter til no har gjeve rett til fradrag er omstridt og ikkje klårt, slik det tidligare er gjort greie for. Dette er i seg sjølv uheldig og kan ikkje tilfredsstillande løysast utan ein lovregulering. Departementet kan ikkje sjå at innvendingane mot ein slik regel i avgjerande grad veg opp for at ein bør innta ein slik grunnhaldning. Kva særskilt gjeld omsynet til norsk næringsliv i utlandet vil departementet peike på at det under høyringsrunda ikkje er gitt konkrete opplysningar som overtydar om at frådragsrett for utgifter til muting mv er viktig for næringslivet. Det er ikkje grunn til å tru at ein regel som nektar frådrag i realiteten inneber nokon vesentleg innskjerping i forhold til gjeldande praksis. I den grad det i praksis blir gitt frådrag for slike utgifter, har dette i alle høve begrensa omfang. Utgifter skal dokumenterast, og skattytarane er og vil truleg vere tilbakehaldne med å krevje frådrag for slike utgifter. Nedanfor kjem ein tilbake til dette. Framlegget har også likningstekniske fordelar ved at likningsstyresmaktene ikkje må ta stilling til udokumenterte utgifter og om dei formelle krav til legitimasjon og rekneskapsføring av den aktuelle ytinga er oppfylt. I dei fleste mutingshøve gir mottakaren verken faktura eller kvittering, og regnskapsføringa hos ytaren manglar da det normale, pålitelege grunnlag som for næringsutgiftar ellers. dei grunnleggjande frådragsreglane i dei enkelte tilfella av irregulære ytingar som fell inn under framlegget. Ein regel om å nekte fradrag for utgifter til muting mv bør formast som ein generell regel og ikkje skille etter kva land utgifta vert fradratt i. Ein kan t.d. ikkje ha ein regel for Noreg og andre vestlege land, og ein for dei øvrige landa i verda. Ein aksept med omsyn til slike utgifter kan lett bli oppfatta som ei norsk offentleg støtte til ein kultur av muting m.m, som ikkje berre er uakseptabel etter vår eigen rett, men også er til skade for vedkommande land sin økonomi. Slike inntekter blir sjølvsagt ikkje oppgitt til skattlegging i heimlandet til mottakaren. Muting og liknande irregulære ytingar hindrar den frie konkurransa og internasjonal handel, og aukar kostnadane med å drive verksemd i landet. Dette siste er i særlig grad viktig m.o.t. utviklingsland. Noreg bør vere med og ta eit ansvar her. I tillegg kjem at ein norsk fradragsrett og kan bli oppfatta som ei nedvurdering av vedkommande land, dersom ein handsamar slike utgifter ulikt avhengig av kor dei vert pådratt. Eit anna argument for departementet sitt standpunkt er at OECD-landa i mai 1994 slutta seg til ein rådstilråing om tiltak mot muting i samanheng med internasjonale forretningstransaksjonar. Eit av tiltaka for å hindre muting, og som i OECD er blitt framheva som viktig, er å vedta skattereglar som hindrar at skattytarar blir gitt frådrag for utgifter til slik betaling. Arbeidet i OECD for å motverke muting har no resultert i ein rekommendasjon frå Rådet dagsett 11. april 1996 om skattemessig fradrag for muting av utenlandske offentlege tenestemenn (Recommendation on the Tax Deductibility of Bribes to Foreign Public Officials). I ein uoffisiell omsetjing til norsk lyder rekommendasjonen soleis: Som tar hensyn til artikkel 5 b) i overenskomsten om Organisasjonen for Økonomisk Samarbeid og Utvikling (OECD) av 14. desember 1960; Som tar hensyn til OECD-rådets anbefaling om bestikkelser av offentlige tjenestemenn i internasjonale forretningsforhold [C(9475)]; Som tar i betraktning at bestikkelser er et utbredt fenomen i internasjonale forretningstransaksjoner, herunder handel og investeringer, og som reiser alvorlige moralske og politiske bekymringer og fordreier internasjonale konkurransevilkår; Som tar i betraktning at rådets rekommendasjon om bestikkelser oppfordrer medlemsstatene å ta konkrete og meningsfylte skritt for å bekjempe bestikkelser i internasjonale forretningsforhold, herunder å vurdere skatteregler som indirekte kunne begunstige bestikkelser; Etter forslag fra Skattekomitéen og Komiteen for Internasjonale Investeringer og Multinasjonale Foretak: at de medlemsland som ikke nekter fradragsrett for bestikkelser til utenlandske offentlige tjenestemenn å revurdere denne behandling med henblikk på å nekte slik fradragsrett. Utviklingen mot at bestikkelser til utenlandske tjenestemenn i økende grad behandles som ulovlig tør tilrettelegge en slik utvikling. Skattekomitéen, i samarbeid med komiteen for Internasjonale investeringer og Multinasjonale foretak, å overvåke iverksettelsen av denne rekommendasjon, å fremme rekommendasjonen i sine forbindelser med ikke-medlemsland og å rapportere til rådet når det er hensiktsmessig. Departementet ser det som viktig at Noreg lojalt følgjer opp denne tilråinga. Som enkelte av høyringsinstansane uttaler, går departementet sitt lovframlegg noko lengre enn det OECD legg opp til ved at det blir gitt ein generell regel som ikkje berre vil omfatte offentlege tenestemenn, men også private. Departementet kan ikkje sjå dette som nokon vesentleg innvending mot forslaget. Ein syner til at det i realiteten heller ikkje i dag blir gitt fradrag for muting mm av noko omfang. Departementet finn i denne samanheng også grunn til å peike på at det t d for utgifter til representasjon ikkje er rett til frådrag. Det er gitt ein særskilt regel i skattelova om dette, og han gjeld og om slike kostnader hevdast å vere naudsynte for næringa. 1. Mellom anna på bakgrunn av dei tilrådingar som enkelte av høyringsinstansane har gjeve, gjer departementet framlegg om ei føresegn om nekting av fradrag for utgifter til muting mm som er forma noko annleis enn den regelen som blei presentert i høyringsbrevet. Det er ikkje lagt opp til vesentlege endringar i innhaldet, men departementet meiner det er betre at lovføresegnet blir gitt ein noko meir konkret og utfyllande form. Ved utforminga av ei føresegn med det innhald departementet legg opp til, er det nødvendig å finne fram til eigna omgrep med tanke på å skilje uakseptabel påskjønning og favorisering ut frå dei akseptable formene for betaling. Høyringsutkastet gjekk ut på å nekte fradrag for muting og anna yting som vederlag for illojal motyting. Departementet gjer no framlegg om at det i staden er den «urettmessige» motyting som ikkje kan trekkast frå inntekta. Dette omgrepet er meir treffande i høve til det som bør vere lovføresegnet sitt innhald, og det vil dessutan gjere føresegnet lettare å forstå. Omgrepet «urettmessig» (på nynorsk: urettkommen) i den samanheng det her er gjort framlegg om, er ein rettsleg standard. Denne må nyttast ut frå det rådande moralsynet i samfunnet til kvar tid. Det nærare innhaldet av regelen må avgrensast gjennom praksis. punktum blir gitt ein nærare presisering. Motytinga er urettkommen både når den strir mot allmenn forretningsmoral og når den strir mot allmenn forvaltningsskikk. Med dette vil det gå klårare fram at «urettmessig» ikkje berre skal vurderast i høve til om motytinga er ulovleg f.eks etter straffelova, men og om ho er urettkommen i forhold til ein etisk standard. Alternativet forretningsmoral tar sikte på motytinger i næringslivet ol, medan alternativet forvaltningsskikk gjeld krav til rett opptreden i offentleg forvaltning mv. I høyringsbrevet blei det lagt til grunn at «urettmessig» kunne vere eit noko for vidtrekkjende omgrep i denne samanhengen, fordi det og kunne omfatte motytingar som krenker ytarens eigne interesser. Det ble må nevnt som eit eksempel at ei motyting frå B til A kan vere urettkommen i høve til A fordi den er for dårleg (kontraktsstridig) eller fordi den strir mot pris- eller marknadslovgjeving m.m. Departementet strekar under at framlegget ikkje er meint å råke kjøpar av dårleg eller ulovleg prisa vare med å nekte fradrag for kjøpesummen. Kjenneteiknet på mutingsliknande situasjonar vil vere at A betalar B for at B skal forsøme C sine legitime interesser til fordel for A. Dette vil vere ei urettkommen motyting frå B til A. Etter departementet si meining vil det ikkje vere naudsynt å stille opp eit krav om at også den ytinga det er spørsmål om å nekte fradrag for, er urettkommen. Normalt vil ein rekna både ytinga og motytinga som urettkomne i dei situasjonar som framlegget er tenkt nytta på. Men det vil vere føremålstenleg at nekting av fradrag for ei yting vert avgjort aleine ut frå tilhøvet til den aktuelle eller tilskuvande motytinga. Det er fordi motytinga er eller ville ha vore urettkommen og dermed uakseptabel, at og fradrag for vederlaget for dette ikkje kan aksepterast. Det ville gjere regelen meir komplisert dersom ein ut over dette måtte stille opp eigne kriterier for når ytinga (frå mutaren) skal reknast urettkommen. 2. Dei ytingane framlegget nektar frådrag for vil i regelen vere ein kontant betaling direkte til mottakaren. Men det kan og vere ei vare eller teneste som ytaren betaler for og stillar til disposisjon. Under dette går og betalte rabattar, såleis at ytaren betalar tredjemann for at han skal levere mottakaren ei vare eller teneste til lågare pris enn elles. Består ytinga i uttak av ei vare eller teneste frå ytaren sitt eige lager eller produksjon, må ytaren fyrst føre uttaket som inntekt etter dei generelle reglane om skattlegging av uttak i skattelova § 42 fyrste ledd. Etter framlegget vil han då ikkje få frådrag for bruken av den uttatte varen eller tenesta til det irregulære formål. Det har ikkje noko å seie om ytinga går inn under eit nøytralt namn som honorar, provisjon, kommisjon, gebyr, avgift osv. Typisk for mutingsliknande høve er at partane unngår ord og uttrykk som «avslørar» forholdet, og i staden vel ei nøytral, forretningsmessig tilnærming. Ved vurderinga etter framlegget må ein sjølvsagt sjå på realitetane. Om skattytaren opptrer sjølv eller gjennom fullmektig gjer etter framlegget ingen skilnad. 3. I dei fleste tilfelle av irregulær yting er det ein vederlagssamanheng mellom denne og ei konkret motyting frå mottakaren. Dette vert råka av lovframlegget, utan omsyn til om ytinga kommer før, samstundes med eller etter motytinga. Og ytinger med det formål å skuve til ei irregulær motyting er omfatta av framlegget, jf «tar sikte på å oppnå en slik motytelse». Desse fell i to grupper. Den eine gruppa gjeld høve der ytinga ikkje heng saman med noko påviseleg, omtrent samstundes motyting, men der ho må sjåast som ein førebuing med sikte på å stimulere til ei seinare, urettkommen motyting. Motivet med ei slik førebuande yting vil gjerne vere å skape velvilje hos mottakaren, slik at han blir meir åpen for seinare favorisering av ytaren, ev etter ei ytterlegare yting. Forebuande ytingar utan noko konkret motyting vil ofte mangle fradragsrett ut frå dei grunnleggjande frådragskriteria, men vil i alle høve bli omfatta av lovframlegget. Den andre gruppa gjeld høve der ytinga blir motteke, utan å leie til den forventa motytinga frå mottakaren. At motytinga uteblei kan skuldast ei uventa utvikling eller meir personlege forhold. Det kan og dreie seg om fåfengd forsøk frå ytaren, der han har tatt sjansen på å betale i von om ei motyting. Fradragsrett for muting m.m bør det heller ikkje vere i høve der han eller ho som er muta ikkje presterer si motyting. Som tilskuving må reknast ikkje berre eit uttrykkeleg ynskje eller krav om motyting, men og ei stilltiande von om dette som går tilstrekkeleg fram av den situasjonen der ytinga blir gitt. Det vil vere typisk for mutingsliknande situasjonar at klåre avtaler, dokument og erkjenningar manglar. Stilltiande aksept og semje er truleg vanleg. Dette kan gjera det vanskeleg å vurdere det enkelte tilfelle. Vurderinga etter lovframlegget må i stor grad skje ut frå sannsynsvurderingar av intensjonane bak dei faktisk registrerte ytingar som det er spørsmål om å nekte frådrag for, og omstendene rundt desse ytingar. Ytingar utan tilskuving av nokon motyting i det heile vil ha karakteren av å vere rein gåve. Dette fell utanfor dei mutingsliknande tilfella og er ikkje omfatta av framlegget. Frådragsretten for reine gåver i næring er imidlertid avgrensa på anna grunnlag. I stor grad vil det gjelde krav om tilstrekkeleg reklameeffekt mm for at ei rein gåve skal kunne kvalifisere til frådrag, og gåva må ikkje vere representasjon. Det er derfor ikkje behov for å regulere reine gåver i framlegget. 4. Motytinga frå den som mottar ei irregulær yting kan vere av ymse slag. påskunding av ein sakshandsaming for å spare tid. Det kan og vere ein beslutning eller påverknad av andre si avgjerd. Alle slag av motytingar er relevante ved vurderinga av fradragsrett etter lovframlegget. Normalt vil motytinga vere av verdi for ytaren, anten direkte eller som redusert risiko mm. Ein reknar det for unødvendig å ta dette inn som eit vilkår etter framlegget. I mange tilfelle er motytinga frå den muta berre eit middel til å oppnå det eigentlege formålet for mutaren. Eit døme er når mutinga går ut på at den muta skal påverke sin arbeidsgjevar, slik at mutaren får ein kontrakt med han. Den muta si prestasjon er her ikkje det at kontrakten vert oppnådd, men den urettkomne påverknad frå han si side i prosessen fram mot inngått kontrakt. Fradragsretten for belønninga av den urettkomne påverkaden blir soleis nekta etter framlegget, utan omsyn til om sjølve kontrakten vert oppnådd med eit i og for seg normalt innehald. Også når den muta har fullmakt frå arbeidsgjevaren til sjølv å inngå kontrakten på vegner av arbeidsgjevaren, er motytinga for sjølve mutinga oftast noko anna enn kontrakten som sådan, nemleg dei avvika frå dei rette kontraktsprosedyrane og/eller kontraktsvilkåra som fullmektigen gjer seg skuldig i fordi han er muta. 5. Den rettslege standarden tar i første rekkje sikte på urettkommen motyting i forhold til eigen arbeidsgjevar eller oppdragsgjevar. Normalt er det berre urettkomme av B å påta seg ei motyting til A mot betaling, dersom motytinga er i strid med B sine plikter overfor eigen prinsipal C. Det må og krevjast at det urettkomne er knytta til B sin utføring av oppgaver for C. Har B eit bierverv hos A i strid med C sin regulering av personalet si adgang til bierverv, inneber dette etter framlegget ikkje urettkommen motyting (arbeidsinnsats) frå B til A, så lenge biervervet ikkje vedkjem A sitt forhold til C. Ein eineeigar eller eineinnehavar av eit foretak vil normalt ikkje ha lojalitetsbånd til overordna o l som hindrar han i å la foretaket favorisera enkelte framfor andre. Dette gjeld og om han eller foretaket tar ekstra betaling for slik favorisering. Eit foretak si forskjellshandsaming av forretningspartnarar mm kan likevel vere i strid med konkurranserettslege reglar, reglar om kreditorvern mm. Ekstra betaling frå ein forretningspartnar for å oppnå slik forskjellshandsaming direkte frå eigaren eller innehavaren sjølv, kan vere like forkasteleg som når det er ein tilsett som vert muta for å skipe ei forskjellshandsaming utan innehavaren sitt kunne. Ei motyting bør derfor kunne reknast som urettkommen og i slike særlege høve, sjølv om det er innehavaren eller den øvste leiinga som gjer han, og dei vanlege lojalitetsbånd til overordna dermed manglar. Som tidlegare nevnt vert det ikkje krevd at den urettkomne motytinga representerar eit formelt lovbrot. Ein må i det enkelte tilfelle vurdere kva krav til allmenn forretningsmoral og forvaltningsskikk som det er rimeleg å stille opp i det konkrete tilfelle, og om disse krava er forsømte. I mange typer offentlege stillingar skal den tilsette ivareta arbeidsgjevaren sitt ønskje eller til og med instruks om lik handsaming av ein større, ubestemt krets. Den tilsette sitt brot på dette kan etter dei einskilde høve vere urettkommen både i høve til arbeidsgjevaren og kretsen som forventar lik handsaming. 6. Den rettslege standarden er meint knytta til ei norsk vurdering, også om staden for yting og motyting er i utlandet. Det vert ikkje tatt omsyn til at allmenn forretningsmoral og forvaltningsskikk kan vere meir rommeleg i enkelte utland enn i Noreg. Lovframlegget leier til nekting av frådrag ut frå ein norsk vurdering, sjølv om den lokale vurderingsnormen på staden er meir aksepterande. Det er tre grunnar til denne restriktive lina frå departementet si side. For det fyrste bør det norske skattesystemet og den norske skatteforvaltninga byggje på aksepterte vurderingsnormer her heime m.o.t. grensa mot frådragsrett i det norske skattesystemet. Dette gjeld og om skattytaren si verksemd er internasjonal. Vidare er det ønskjeleg å ha reine liner i denne grensedragninga, utan relativisering etter åstad og moralsynet der. Reine liner inneber og at ein slepp å ta stilling til mogleg dobbeltmoral i enkelte, fjernere samfunn, typisk slik at muting er offisielt forbode, men reelt praktisert utan inngrep i ein viss utstrekning. For det tredje vil ein restriktiv norsk haldning vere eit bidrag og eit eksempel overfor andre statar i den internasjonale kampen mot muting mm. Det er viktig at bidraga til denne kampen er tufta på ein generell og ikkje berre ein relativ avstandtaking frå irregulære betalingar rundt om i verda. Departementet har vurdert det motomsyn som ligg i å samtykke til frådrag for å ta vare på norsk næringsliv si konkurranseevne på internasjonale marknader kor mutingssutgifter mm førekjem i noko omfang. Slike utgifter for norske verksemder vil vere små samanlikna med dei samla driftskostnadene. Nekting av fradrag ved norsk inntektskattleggjing antas ikkje å ha noko merkbar svekkjing av konkurranseevna. Skatteverknaden vil som utgangspunkt heller ikkje overstige 28 % av utgifta. Vidare er det grunn til å rekne med at mange konkurrerande land sine skattesystem etter kvart vil bli like restriktive som det norske når det gjeld mutingsliknande utgifter. Likevel må ein ved praktiseringa av den norske regelen ta omsyn til at legale ordningar for løn og lojalitetsbånd kan vere annleis i enkelte utland enn i Noreg. Mellom anna må ein respektere at ein utlandsk arbeidsgjevar tillet arbeidstakarane sine å innkassere personlege tilleggsinntekter frå kundar mm ved handsaminga av dei på vegner av arbeidsgjevaren. I Noreg er slike tillatte lønssystem utanom arbeidsgjevaren si kasse uvanlege, bortsett frå tips og drikkepengar. mot norsk moral. Ved vurderinga av kva enkelte utanlandske arbeidsgjevarar tillet eller ikkje, må ein ellers leggje vekt på kva som blir praktisert utan inngrep, ikkje berre på offisielle instruksar. 7. Det framstår ikkje som naudsynt å trekkje nokon grense mot representasjonsutgifter. Slike utgifter kan ikkje trekkast frå etter skattelova § 44 første ledd a andre avsnittet. Slike utgifter er ikkje kjenneteikna av urettkomen motyting frå mottakaren av representasjonsytinga, sjølv om omfattande representasjon til tider kan gi et uheldig inntrykk av at ein freistar å påverke mottakaren. Representasjon i eit foretak skuldast som oftast foretaket si interesse av selskapeleg og anna hyggeleg omgjenge med forretningspartnarar, representantar frå styresmaktene, opinionsdannarar og andre personar med innverknad. Formålet kan dels vere å få slutte kontraktar på ordinær måte, dels å profilere foretaket overfor spesielle grupper, gjerne i tillegg til vanleg reklame. Det vil kunne vere ein glidande overgang, og ein viss overlapping, mellom representasjon og muting. Dette reiser ikkje handhevingsproblem etter lovframlegget. Regelsetta for representasjon og muting mm vil stå ved sia av kvarandre, utan behov for ein skarp avgrensing mellom dei. 8. Lovframlegget inneber ikkje nokon ny regulering av fordelsskattleggjinga av mottakaren av ei yting som har ein mutingsliknande karakter. Etter gjeldande rett vil ytinga normalt vere skattepliktig for mottakaren etter skattelova § 42 første leden. Ei inntekt er ikkje utan vidare skattefri fordi om oppteninga har ei urettkommen side. Men skatteplikta vil kunne falle bort i reproberte forhold, dvs når mutinga vert rekna for den ulovlege vinninga av eit brotsverk, og ho kan og bli oppvegd av ein erstatningsplikt overfor den skadelidne ved brotsverket. Dersom A engasjerar B til å gjere seg skuldig i eit direkte skade - eller vinningsbrotsverk e l mot B sin arbeidsgjevar C for å fremje A si næring, ligg høvet gjerne utanfor mutingstilhøva. Men frådragsrett for påskjøningsutgifter frå A til B vil her mangle på anna grunnlag. Utgifter til å gjere seg skuldig i brotsverk gjev ikkje rett til fradrag sjølv om brotsverket kunne gagne skattytaren si elles lovlege næring. Finansdepartementet gjer framlegg om å oppheve lov av 15. desember 1978 nr 82 om tillegg til lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova). Lova heimler Skattefridom for ulempegodtgjering til befal, faste vervede og menige i vaktstyrkane til FN i Libanon (UNIFIL). Lova heimler og Skattefridom for ulempegodtgjering til FN-personell og anna personell som tenestegjer i Jugoslavia (UNPROFOR), Somalia (UNOSOM) eller i område i Midtausten som er omfatta av konflikten med Irak. Lova blir foreslått oppheva med verknad frå og med 1. juli 1996, likevel slik at ulempegodtgjering som blir gitt til personell som pr 1. mai 1996 tenestegjer i FN-stillingar som byggjer på ein 12-månaders kontraktsperiode, er skattefri i kontraktsperioden fram til 1. mai 1997. Lov av 15. desember 1978 nr 82 heimler Skattefridom for ulempegodtgjering som i samsvar med avtale om tenestegjering blir gitt til FN-personell i nærmare angitte område. Skattefridomen gjaldt i utgangspunktet befal, faste vervede og menige i vaktstyrkane til FN i Libanon, men er ved seinare lovendringar utvida til å gjelde FN-personell i dei områda i Midtausten som er omfatta av konflikten med Irak, dessutan det tidlegare Jugoslavia og Somalia. Godtgjering som blir gitt for å kompensere ulempe og eventuell risiko i samband med tenestegjeringa, er i utgangspunktet skattepliktig inntekt og staten bør ikkje leggje opp til Skattefridom for slik godtgjering. Dette er framheva av Finansdepartementet i Ot.prp.nr.64 (1991-1992) s 44 og Ot.prp.nr.100 (1992-1993) Stortinget som i Innst.O.nr.89 (1991-1992) s 29 uttalar at «det bør avtales en høyere beløpsmessig ulempegodtgjøring som kompenserer for bortfall av skattefritak». Tariffavtalane for militært personell i FN-teneste er falt bort med verknad frå og med 1. juli 1996. Avtalane ble frå 1. juli 1996 erstatta av tariffavtalar inngått mellom Administrasjonsdepartementet og hovudsamanslutningane og Forsvarsdepartementet og tenestemannsorganisasjonane i Forsvaret. Dette gjeld all frivillig tenestegjering i internasjonale fredsoperasjonar. Avtalegrunnlaget lå føre ved protokollar av 16. mai 1995 og er seinare stadfesta som tariffavtalar for militært personell i slik frivillig tenestegjering i internasjonale fredsoperasjonar ved kjennelse av 18. september 1995 av lønnsutvalget til staten. Tariffavtalane er etter dette allereie tatt i bruk for militært personell i styrkar øyremerka utrykningstyrkane til NATO (Immediate reaction Force) og for militært personell som tenestegjer i det norske styrkebidraget til den NATO-leia Implementation Force i det tidlegare Jugoslavia. I den nye tariffavtalen er godtgjering for ulempe og eventuell risiko i samband med tenestegjering etablert som tillegg i lønn og blir skattlagt som lønnsinntekt. Dei føresetnadene som lå til grunn ved innføringa av og dei seinare endringane i lov av 15. desember 1978 nr 82 er dermed ikkje lenger tilstade. Dei tariffmessige endringane som finanskomiteen har bedt om, er ivaretatt i dei tariffavtalane som nå gradvis blir innførte for all slik tenestegjering i utlandet. På bakgrunn av dette gjer departementet framlegg om at lov av 15. desember 1978 nr 82 blir oppheva med verknad frå og med 1. juli, likevel slik at ulempegodtgjering som blir gitt til personell som pr 1. mai 1996 tenestegjer i FN-stillingar som byggjer på ein 12-månaders kontraktsperiode, er skattefri fram til 1. mai 1997. Stiftingsmøte for stiftinga «Hans Christian Ostrøs Minnepris» vart halde 30. oktober 1995. Minneprisen sitt formål er å heidre lovande kunstnarar som framhevar seg som brubyggjarar mellom ulike kulturar, samt enkeltpersonar sin innsats mot vald, terrorisme og brot på menneskerettar (manifestert gjennom ein kunstart). Minneprisen er basert på eit fond av innsamla midlar. Fondet si avkastning skal disponerast ein gong i året gjennom tildeling til ein verdig kandidat. Ein har tenkt å reise stiftinga sin kapital gjennom pengegaver og ved at kunstnarar gir bort eigne kunstverk som stiftinga sel på etterfølgjande auksjon til inntekt for minnefondet. Når ein næringsdrivande kunstnar tek ut eit kunstverk frå verksemnda si for å gi det bort, utløyser uttaket skatteplikt etter skattelova § 42 fyrste ledd tredje til femte punktum. Dette gjeld sjølv om gåvemottakaren er ein skattefri institusjon. Kombinasjonen mellom minneprisen sitt formål, og ønsket om å heidre minnet til dødsofferet for ei forferdeleg og tragisk terrorhandling, set etter departementet si meining denne stiftinga i ei særstilling. For at ikkje skattereglane skal stå i vegen for etablering av den naudsynte grunnkapitalen, gjer departementet med dette framlegg om eit mellombels tillegg til skattelova om at næringdrivande kunstnarar skal kunne ta ut eigenproduserte varer eller tenester frå næringa og gi dei som gåver til økonomisk utnyttjing for stiftinga, utan at dette utløyser skatteplikt på kunstnaren si hand. Det kan på eit generelt grunnlag reisast innvendingar mot at det fastsettast særskilte unntak frå dei alminnelege reglar om skatteplikt etter skattelova. Unntaket i dette spesielle høvet bør ikkje bli gitt verknad for eit lengre tidsrom enn kva som er naudsynt for å skaffe eit kapitalgrunnlag for stiftinga si minnepris. Departementet foreslår derfor lova om mellombels tillegg til skattelova berre har verknad for gåver som blir gitt i åra 1996 og 1997. Selskapsskattelova § 5-3 nr 3 blei oppheva ved lovendring av 23. desember 1994. Dei etterståande nummer blei samstundes flytta slik at tidlegare nr 4 no er nr 3. Regelen i selskapsskattelova § 5-1 nr 3 syner mellom anna til § 5-3 nr 4, men blei ikkje endra då. Departementet gjer no framlegg om endring slik at selskapsskattelova § 5-1 nr 3 no syner til § 5-3 nr 3. At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om: 1. Lov om endring i lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova) 2. Lov om oppheving av lov av 15. desember 1978 nr 82 om tillegg til lov nr 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skattelova) 3. Lov om mellombels tillegg til lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova) 4. Lov om endring i lov av 20. juli 1991 nr 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskattelova) Vi HARALD, Noregs Konge, stadfester: Stortinget blir bedt om å gjere vedtak om: I lov av 18. august 1911 nr 8 om skatt av formue og inntekt (skattelova) blir det gjort desse endringane: § 44 første ledd a nytt siste avsnitt skal lyde: Fradrag gis ikke for bestikkelse og annen ytelse som er vederlag for urettmessig motytelse, eller som tar sikte på å oppnå en slik motytelse. Motytelsen er urettmessig både når den strider mot den alminnelige forretningsmoral eller forvaltningsskikk på det stedet motytelsen skjer eller skulle skjedd, og når den ville stride mot den alminnelige forretningsmoral eller forvaltningsskikk i Norge. Endringa under I trer i kraft straks og gjeld med verknad frå og med inntektsåret 1995. Lov av 15. desember 1978 nr 82 om tillegg til lov nr 8 av 18. august 1911 om skatt av formue og inntekt (skattelova) blir oppheva. Endringa under I trer ikraft straks med verknad for godtgjering frå og med I.Juli 1996. Ulempegodtgjering som blir gitt til personell som pr 1. mai 1996 tenestegjer i FN-stillingar som byggjer på ein 12-månaders kontraktsperiode, er likevel skattefri i kontraktsperioden fram til 1. mai 1997. Kunstnarar kan ta ut egenproduserte varer og tenester frå næringa som gåve til stiftinga «Hans Christian Ostrøs Minnepris» utan skattlegging av uttaket. Lova trer i kraft straks og gjeld med verknad for inntektsåra 1996 og 1997. I lov av 20. juli 1991 nr 65 om særregler for beskatning av selskaper og selskapsdeltakere (selskapsskattelova) blir det gjort desse endringane: § 5-1 nr 3 skal lyde: Reglene i § 5-2, § 5-3 nr. 1 og 3, 5-4, 5-7, 5-8 nr. 1 og 2 får anvendelse på aksjer i aksjeselskaper hjemmehørende i utlandet. Endringane under I tek til å gjelde frå og med inntektsåret 1996. Vedlegg. Ny lovbestemmelse om avskjæring av skattemessig fradrag for utgifter til bestikkelser m.m. Spørsmålet om hvordan norsk skattelovgivning behandler utgifter til bestikkelser eller andre uakseptable ytelser under utøvelse av næringsvirksomhet har vært reist ved ulike anledninger i media og er også drøftet i politisk sammenheng. Blant annet på denne bakgrunn har departementet tatt saken opp til bredere behandling, og har i Ot.prp.nr.57 (1994-1995) gitt en nærmere redegjørelse for saken. Det er her bebudet fremleggelse av et endelig lovforslag til høsten. Som ledd i saksbehandlingen sendes nå et lovutkast med kommentarer ut på høring, jf avsnitt IV i dette brevet. I brev av 2. mai 1994 på spørsmål fra Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe har Finansministeren redegjort for følgende: Jeg viser til ditt brev av 7. januar 1994. I Norge og i de fleste land som vi har handelssamkvem med, er det - heldigvis - en streng holdning til smøring eller bestikkelser. Det strenge syn gjelder både overfor den offentlige eller private funksjonær som lar seg bestikke, og overfor den som søker å oppnå en favorisering gjennom bestikkelsen. Strafferettslig ansvar kan håndheves overfor både bestikkeren og den bestukne, og også forsøk rammes. I internasjonalt samarbeid må vi bidra til renslige forretningsforhold i flest mulige land, og til bekjempelse av uheldig smøringspraksis over landegrensene. I OECD er det utarbeidet utkast til en policy-anbefaling om smøring og bestikkelser (Draft Recommendation on Bribery in International Business Transactions). I dette utkastet anbefales en rekke tiltak, bl.a at skattemessig fradrag avskjæres for ulovlige bestikkelser, og at det appelleres til også ikke-medlemsland om å slutte seg til kampen mot internasjonale bestikkelser. En seriøs bedriftsledelse i Norge vil ut fra eget, norsk moralsyn normalt være svært forsiktig med å involvere seg i irregulære betalinger av smøringskarakter. De skattemessige rammebetingelsene for norsk næringsliv på internasjonale markeder har som ellers generelt vært basert på at bare nettooverskuddet skal beskattes som alminnelig inntekt. Dersom vi nekter fradrag for visse utgifter til å operere på de aktuelle markeder, brytes dette allmenne prinsipp. Det kan derfor være noe problematisk å nekte fradrag for tradisjonelle utgiftstyper på disse markedene så lenge utgiftene ikke stemples som ulovlige etter mottakerlandets forhold. Jeg anser det likevel lite tilfredsstillende at spørsmålet om fradragsrett for irregulære forretningsutgifter etter norsk skatterett skal avhenge av hvorvidt slike betalinger i et annet land er på den riktige siden av grensen for det lovlige der, eller kan antas å være vanlig eller alminnelig akseptert i vedkommende land. Fradragsrett etter norsk skattelovgivning bør på dette området heller hvile på normer og standarder for akseptabel forretningsdrift i Norge, jf også den omtalte anbefaling i utkastet til OECD-rapport. Etter dette ble saken på ny tatt opp i Stortingets spørretime den 15. mars 1995 av Rød Valgallianse, og i svarbrev av 3. april 1995 skrev Finansministeren blant annet følgende: III Departementets vurdering i Ot.prp.nr.57 (1994-1995) Departementet har i Ot.prp.nr.57 (1994-1995) gitt følgende redegjørelse og vurdering: Departementet nar difor arbeidd med eit framlegg til ein slik særskilt lovregel om frådragsavskjering. Eit viktig omsyn i arbeidet er å syte for at norsk næringsliv framleis får frådrag for akseptable utgifter, særleg i den internasjonale konkurransen. Samstundes må ein slik ny regel kunne handhevast av likningsmaktene. Det er sterkt ønskjeleg å få råd både frå næringslivet og frå skatteetaten om denne avgrensinga av næringsfrådrag. Departementet vil difor sende ut eit lovutkast på høyring. Endeleg lovframlegg for Stortinget vil då kome til hausten. I Innst.O.nr.77 (1994-1995) uttaler Stortingets finanskomite at den tar til etterretning at departementet vil utarbeide lovregler på dette område, og at komiteen vil ta stilling til saken når den blir fremlagt for Stortinget til høsten. 1. En nærliggende utforming og plassering av en ny bestemmelse om avskjæring av fradrag for irregulære ytelser kan være å innta følgende som skatteloven § 44 første ledd a nytt siste avsnitt: En slik avskjærende bestemmelse er av generell karakter, noe som vil kunne ha heldige signalvirkninger. Det rettslige virkeområde vil fortrinnsvis gjelde ytelser som i og for seg fremmer en inntektsgivende virksomhet, og som derfor kunne ha vært fradragsberettiget etter de grunnleggende regler om fradrag i næring m.v. I tillegg kan utkastet på sitt område også brukes til å avskjære fradrag hvor en ellers ikke ville ha anerkjent fradragsrett etter de grunnleggende regler, eller hvor en er i tvil om dette. Departementet anser det som en fordel at det blir unødvendig å ta stilling til rekkevidden av de grunnleggende fradragsregler i de enkelte tilfeller av irregulære ytelser som faller inn under lovutkastet. slipper også å ta stilling til om de formelle krav til legitimasjon og regnskapsføring av den aktuelle ytelse er oppfylt. I de fleste bestikkelsestilfeller gir mottakeren verken faktura eller kvittering, og regnskapsføringen hos yteren mangler da det normale, pålitelige grunnlag som for næringsutgifter ellers. Lovteknisk har en i utkastet valgt å bruke uttrykket «bestikkelse og annen ytelse» istedenfor bare «ytelse». Dette er naturlig for å få fram lovbestemmelsens kjernebudskap på en lettfattelig måte. Men det er ikke meningen at begrepet bestikkelse i utkastet skal gis et selvstendig, rettslig innhold. Vilkåret om å være vederlag for illojal motytelse eller tilskynde slik motytelse vil være det generelt avgjørende etter lovutkastet, uansett om ytelsen språklig kvalifiserer til det ladete uttrykk bestikkelse eller ikke. 2. Den ytelse som lovutkastet avskjærer fradrag for, vil oftest være en kontant betaling direkte til mottakeren. Men det kan også være en vare eller tjeneste som yteren betaler for og stiller til disposisjon. Under dette går også betalte rabatter, dvs. slik at yteren betaler tredjemann forat denne skal levere mottaker en vare eller tjeneste til lavere pris enn ellers. Består ytelsen i uttak av vare eller tjeneste fra yterens eget lager eller produksjon, må yteren først inntektsføre uttaket etter de generelle regler om uttaksbeskatning i skatteloven § 42 første ledd. Lovutkastet avskjærer så hans fradrag for anvendelsen av den uttatte vare eller tjeneste til det irregulære formål. Det er uten betydning om ytelsen går under et nøytralt navn som honorar, provisjon, kommisjon, gebyr, avgift osv. Typisk for bestikkelseslignende situasjoner er at partene unngår ord og uttrykk som «avslører» forholdet, men i stedet velger en nøytral, forretningsmessig tilnærming. Ved bedømmelsen etter lovutkastet må en naturligvis se på realiteten. Lovutkastet avskjærer fradrag for skattyteren uansett om han opptrer selv eller gjennom fullmektig. 3. I de fleste tilfeller av irregulær ytelse er det en vederlagssammenheng mellom denne og en konkret motytelse fra mottakeren. Dette rammes av lovutkastet, uansett om ytelsen kommer før, samtidig med eller etter motytelsen. Videre rammes tilskyndelsestilfellene, som faller i to grupper. Den ene gruppen gjelder tilfeller der ytelsen ikke henger sammen med noen påviselig, noenlunde samtidig motytelse, men må anses som en forberedelse med sikte på å stimulere til en senere, illojal motytelse. Slik forberedende ytelse vil gjerne søke å skape velvilje hos mottakeren, slik at denne blir mer åpen for senere favorabel behandling av yteren, evt. etter en ytterligere ytelse. Forberedende ytelser uten noen konkret motytelse vil ofte mangle fradragsrett ut fra de grunnleggende fradragskriterier, men bør i alle fall rammes av den særskilte bestemmelse. Den andre gruppen av tilskyndelsesytelser gjelder tilfeller der ytelsen mottas, uten å lede til den forventede motytelse fra mottakeren. Uteblivelsen av motytelsen kan skyldes utviklingen eller mer personlige forhold. Det kan også dreie seg om forgjeves forsøk fra yteren, hvor han har tatt sjansen på å betale i håpet om en motytelse. I alle fall bør fradragsretten for bestikkelser m.v. være avskåret også om den bestukne ikke presterer sin motytelse. Som tilskyndelse må regnes ikke bare et uttrykkelig ønske eller krav om motytelse, men også en stilltiende forventning om dette som går tilstrekkelig fram av den situasjon som ytelsen gis under. Det vil være typisk for bestikkelseslignende situasjoner at klare avtaler, dokumenter og erkjennelser mangler. Stilltiende aksept og underforstått enighet er vanlig. Dette kan vanskeliggjøre vurderingen av det enkelte tilfelle. Bedømmelsen etter lovutkastet må i stor grad skje ut fra objektiviserte sannsynlighetsvurderinger av intensjonene bak de faktisk registrerbare ytelser som det er spørsmål om å nekte fradrag for, og omstendighetene rundt disse ytelsene. Ytelse uten tilskyndelse av noen motytelse i det hele tatt vil ha karakter av å være ren gave. Dette faller utenfor de bestikkelseslignende tilfeller og rammes ikke av utkastet. Fradragsretten for rene gaver i næring er imidlertid begrenset på annet grunnlag. I stor grad vil det gjelde krav om tilstrekkelig reklameeffekt m.v. for at en ren gave skal kunne kvalifisere til fradrag, og gaven må ikke være representasjon. Det er derfor ikke noe behov for å regulere rene gaver i utkastet. 4. Motytelsen fra den som mottar en irregulær ytelse kan være av vidt forskjellig art. Bl.a. kan det være passivitet, f.eks. unnlatt kontroll, eller en fysisk tjeneste, f.eks. å lose yteren utenom et hinder eller forsinkende punkt i hans næringsutøvelse, eller påskynding av en saksbehandling for å spare tid, eller en beslutning eller påvirkning av andres beslutning. Alle typer motytelser er relevante ved bedømmelsen av avskjæring av fradragsrett etter lovutkastet. Normalt vil motytelsen være av verdi for yteren, enten direkte eller som redusert risiko m.v. Det anses unødvendig å ta dette inn som et vilkår etter lovutkastet. I mange tilfeller er motytelsen fra den bestukne bare et middel til å oppnå den egentlige fordel for bestikkeren. Et eksempel er når bestikkelsen går ut på at den bestukne skal påvirke sin arbeidsgiver illojalt, slik at bestikkeren får en kontrakt med denne arbeidsgiveren. Den bestuknes prestasjon (motytelsen etter utkastet) er her ikke det at kontrakten oppnås, men den illojale påvirkning som sådan. Fradragsretten for belønningen av den illojale påvirker blir således avskåret etter utkastet, uansett om selve kontrakten oppnås med et i og for seg normalt innhold. Også når den bestukne har fullmakt fra arbeidsgiveren til selv å inngå kontrakten på arbeidsgiverens vegne, er motytelsen for selve bestikkelsen regelmessig noe annet enn kontrakten som sådan, nemlig de avvik fra lojale kontraktsprosedyrer og/eller kontraktsvilkår som fullmektigen begår fordi han er bestukket. 5. Kjernen i lovutkastet ligger i at motytelsen skal være illojal. Dette er en rettslig standard, med formål å skille uakseptabel belønning og favorisering ut fra de akseptable former av dette. Standarden må anvendes ut fra det rådende moralsyn i samfunnet, og det nærmere innhold og avgrensning må fastlegges gjennom praksis. I forarbeidene kan det bare pekes på de nærmere momenter ved praktiseringen. jf nedenfor. Alternativt kunne en ha valgt urettmessig motytelse som den rettslige standard. Dette er imidlertid et noe for vidtrekkende begrep i denne relasjon, fordi det også kan omfatte motytelser som krenker yterens egne interesser. Bl. a. kan en motytelse fra B til A være urettmessig overfor A fordi den er for dårlig (kontraktsstridig) eller fordi den strider mot pris- eller markedslovgivning m.v. Det er ikke ønskelig å ramme den uskyldige næringskjøper av dårlig eller ulovlig priset vare med fradragsnektelse for kjøpesummen. Kjennetegnet på bestikkelseslignende forhold vil være at A betaler B forat B skal tilsidesette C's legitime interesser til fordel for A. Dette innebærer en illojal motytelse fra B til A, der illojaliteten er knyttet til B's forhold til C og altså er en krenkelse av C. En illojalitetsstandard er derfor det som treffer best. Når B's motytelse bare krenker A selv, f.eks. fordi motytelsen er for dårlig, vil en ikke si at det foreligger noen illojalitetssituasjon, selv om forholdet er urettmessig. Det er antakelig ikke behov for å operere med et formelt illojalitetskrav også til den ytelse som det er spørsmål om å nekte fradrag for. Normalt vil en nok anse både ytelse og motytelse som illojale i de situasjoner som utkastet til ny lovbestemmelse forutsettes å skulle gjelde for. En bestikker medvirker jo til den bestuknes illojalitet overfor dennes prinsipal. Men det synes hensiktsmessig at avskjæringen av fradrag for en ytelse avgjøres bare ut fra relasjonen til den aktuelle eller tilskyndede motytelse. Det er fordi motytelsen er eller ville ha vært illojal og dermed uakseptabel, at også fradrag for vederlaget for dette blir uakseptabelt. Det ville komplisere bestemmelsen dersom det utover dette måtte opereres med egne kriterier for når ytelsen (fra bestikkeren) var illojal. 6. Den rettslige standard tar i første rekke sikte på illojal motytelse i forhold til egen arbeidsgiver eller oppdragsgiver. Normalt er det bare illojalt av B mot betaling å påta seg en motytelse til A, dersom motytelsen er i strid med B' lojalitetsplikter overfor egen prinsipal C. Det må også kreves at illojaliteten er knyttet til B's utførelse av oppgaver for C. Har B et bierverv hos A i strid med C's regulering av sitt personales adgang til bierverv, innebærer dette etter utkastet ikke illojal motytelse (arbeidsinnsats) fra B til A, så lenge biervervet ikke angår A's forhold til C. Eier eller innehaver av et foretak vil normalt ikke ha lojalitetsbånd til overordnede o.l. som hindrer ham i å la foretaket favorisere enkelte forbindelser framfor andre. Dette gjelder også om han eller foretaket tar seg ekstra betalt for slik favorisering. Et foretaks forskjellsbehandling av forretningsforbindelser m.v. kan imidlertid komme i strid med konkurranserettslige regler, regler om kreditorvern m.v. Ekstra betaling fra en forretningsforbindelse for å oppnå slik forskjellsbehandling direkte fra eieren eller innehaveren selv, kan være like forkastelig som når det er en ansatt som bestikkes for å besørge forskjellsbehandling uten innehaverens vitende. Derfor bør en motytelse kunne anses som illojal også i slike særlige tilfeller, selv om det er innehaver eller øverste ledelse som står for den, og de vanlige lojalitetsbånd til overordnede dermed mangler. Det kreves ikke at illojaliteten medfører straffbarhet eller representerer et formelt lovbrudd for øvrig. En må i det enkelte tilfelle vurdere hvilke lojalitetskrav som det er er rimelig å stille opp i det konkrete tilfelle, og om disse krav er forsømt. I mange typer offentlige stillinger skal den ansatte ivareta arbeidsgiverens ønske eller endog instruks om likebehandling av en større, ubestemt krets. Den ansattes brudd på dette kan etter omstendighetene være illojalt både overfor arbeidsgiveren og overfor den krets som forventer likebehandling. I forhold til avskjæring av fradrag etter utkastet vil det være tilstrekkelig å konstatere en av de to typer illojalitet. For øvrig er det forutsetningen at lovutkastet ikke er anvendelig på lønnsbetalinger som innebærer forskjellsbehandling av ansatte i samme foretak. Selv om visse lønnstillegg fra arbeidsgiveren skulle bli oppfattet som illojale av dem som ikke får tillegg, vil ikke motytelsen (arbeidsinnsatsen) fra dem som får tillegg kunne anses som illojal. Fradragsretten for differensiert lønn kan ikke gjøres avhengig av at differensieringen skjer uten lojalitetskonflikter blant de ansatte. 7. Illojalitetsstandarden skal knyttes til en norsk bedømmelse, også om åstedet for ytelse og motytelse er i utlandet. Det kommer ikke i betraktning at synet på illojale forhold kan være mer romslig i enkelte utland enn i Norge. Lovutkastet leder til avskjæring av fradrag på basis av en norsk bedømmelse av hva som må anses som illojalt, selv om den lokale bedømmelse på åstedet ville ha vært mer aksepterende. Det er tre grunner til denne restriktive linje fra departementets side. For det første bør det norske skattesystem og den norske skatteforvaltning bygge på aksepterte vurderingsnormer her hjemme når grensen mot fradragsrett i det norske skattesystem skal trekkes og praktiseres. Dette gjelder også om skattyterens virksomhet er internasjonal. For det andre er det ønskelig å ha rene linjer i denne grensedragningen, uten relativisering etter åsted og moraloppfatning der. utstrekning. For det tredje vil en restriktiv norsk regel være et bidrag og et eksempel overfor andre stater i den internasjonale kamp mot bestikkelser m.v. Det er viktig at bidragene til denne kamp baseres på en generell og ikke bare en relativ avstandtagen fra irregulære betalinger rundt omkring i verden. Departementet har vurdert det mothensyn som ligger i å beholde fradrag for å bevare norsk næringslivs konkurranseevne på internasjonale markeder hvor bestikkelsesutgifter m.v. forekommer i noe omfang. Slike utgifter for norske bedrifter vil være marginale i forhold til de samlede driftskostnader. Avskjæring av fradrag for dem ved norsk inntektsbeskatning blir i tilfelle bare en lite merkbar svekkelse av konkurranseevnen. Videre er det grunn til å regne med at mange konkurrerende lands skattesystemer etterhvert vil bli like restriktive som det norske når det gjelder bestikkelseslignende utgifter. Ved en avveining synes det klart at hensynene for en restriktiv norsk linje er langt tyngre enn konkurransehensynet mot en slik linje. Imidlertid må en ved praktisering av den norske illojalitetsstandard etter utkastet ta hensyn til at legale avlønningssystemer og lojalitetsbånd kan være annerledes i enkelte utland enn her hjemme. Bl. a. må det respekteres at en utenlandsk arbeidsgiver tillater sine ansatte å innkassere personlige tilleggsinntekter fra kunder m.v. ved behandlingen av dem på vegne av arbeidsgiveren. I Norge er slike tillatte avlønningssystemer utenom arbeidsgivers kasse uvanlige, bortsett fra området tips og drikkepenger. I visse andre land er dette mer utbredt, og da foreligger ikke illojalitet, heller ikke etter norsk vurdering. Ved bedømmelsen av hva enkelte utenlandske arbeidsgivere tillater eller ikke, må en for øvrig legge vekt på hva som praktiseres uten inngrep, ikke bare på offisielle instrukser. 8. Det synes unødvendig å trekke noen grense mot representasjonsutgifter. Slike utgifter er ikke fradragsberettiget etter særbestemmelsen i skatteloven § 44 første ledd a annet avsnitt. De kjennetegnes ikke av illojal eller urettmessig motytelse fra mottakerne av representasjonsytelsene, selv om omfattende representasjon til tider kan gi et uheldig inntrykk av at påvirkningsforsøk pågår. Representasjon i et foretak skyldes som regel foretakets interesse av selskapelig og annen behagelig omgang med forretningsforbindelser, myndighetspersoner, opinionsdannere og andre personer med innflytelse. Målet kan dels være å få sluttet kontrakter på ordinær måte, dels å profilere foretaket overfor spesielle grupper, gjerne i tillegg til den ordinære reklame som når almenheten. Det vil kunne være en glidende overgang, og en viss overlapping, mellom representasjon og bestikkelse. Dette reiser ikke håndhevelsesmessige problemer etter lovutkastet. Regelsettene for representasjon og bestikkelser m.v. vil stå ved siden av hverandre, uten behov for en skarp avgrensning seg imellom. 9. Lovutkastet innebærer ingen ny regulering av fordelsbeskatningen av mottakeren av en ytelse som har en bestikkelseslignende karakter. Etter gjeldende rett må det som utgangspunkt antas å foreligge skatteplikt etter skatteloven § 42 første ledd. En inntekt er ikke uten videre skattefri fordi om opptjeningen har en illojal side. Men skatteplikten vil kunne falle bort i reproberte forhold, dvs. når bestikkelsen anses som den ulovlige vinningen av en forbrytelse, og evt. også oppveies av en erstatningsplikt overfor skadelidte ved forbrytelsen. Dersom A engasjerer B til å begå en direkte skade- eller vinningsforbrytelse e.l. mot B's arbeidsgiver C for å fremme A's næring, ligger forholdet gjerne utenfor bestikkelsestilfellene. Men fradragsrett for belønningsutgifter fra A til B vil her være avskåret på annet grunnlag. Utgifter til å begå forbrytelser er ikke fradragsberettiget selv om forbrytelsen kunne gagne skattyterens ellers lovlige næring. Før departementet legger frem endelig lovforslag for Stortinget bes høringsinstansene om å gi uttalelse til lovutkastet og kommentarene foran. Høringsfristen settes til 1. desember 1995. Ot.prp.nr.75 (1995-1996) Om lov om endringer i lov 7. desember 1956 nr. 1 om Kredittilsynet mv (EØS-tilpasning) og lov 15. juli 1949 nr.
|
lovdata_cd_49210
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.715
|
Forskrift om valgkomiteer i sparebanker. Fastsatt av Bankinspeksjonen 29. juni 1978 med hjemmel i lov om sparebanker av 24. mai 1961 §13a. Endret 14 okt 1988 nr. 4163. Kap. 1. Valgkomiteer. §1-1. Dersom en sparebanks vedtekter bestemmer det, skal følgende valg forberedes av en eller to valgkomiteer: 1. valg som foretas av forstanderskapet, jfr. sparebanklovens §11a) 2. innskyternes valg av medlemmer og varamedlemmer til forstanderskapet, jfr. 3. lokale forstanderskaps valg av de medlemmer og varamedlemmer av hovedforstanderskapet som velges av innskyterne og kommunestyret, jfr. sparebanklovens §8 tredje ledd. Kap. 2. Valg i forstanderskapet. §2-1. Valgkomiteen som skal forberede de valg som er nevnt under §1-1 nr. 1, skal ha minst 3 medlemmer og skal ha representanter for alle grupper som er representert i forstanderskapet. Dersom vedtektene bestemmer det, skal komiteen ha varamedlemmer. Medlemmene og eventuelle varamedlemmer velges av forstanderskapet for inntil to år. Formann velges først ved eget valg. Hvert år uttrer den/de som har gjort tjeneste lengst, første gang uttrer tilnærmet halvparten etter loddtrekning som foretas av valgkomiteen. Et komitémedlem som trer ut, kan gjenvelges, men ikke hvis dette fører til at funksjonsperioden varer sammenhengende utover 6 år. I slike tilfeller vil gjenvalg bare kunne skje etter at vedkommende har vært ute av valgkomiteen i minst ett år. Bestemmelsen om ett års karantenetid gjelder ikke for de ansattes representant i komiteen dersom de ansatte bare velger ett medlem av forstanderskapet. Valgkomiteen sammenkalles av formannen. Komiteens innstilling skal foreligge senest ved innkallingen av det forstanderskapsmøte hvor valgene skal foretas. Innstillingen skal sendes forstanderskapets medlemmer sammen med innkallingen. Innstillingen skal omfatte minst det antall personer som er på valg til de forskjellige tillitsverv. Dersom det er dissenser i komiteen, skal det fremgå av innstillingen hvilken eller hvilke kandidater de enkelte komitémedlemmer har innstilt. For det styremedlem med varamedlem som skal velges blant de ansatte, avgir bare representanten for den ansatte i valgkomiteen innstilling. Komiteen avgir innstilling til valg av medlemmer og eventuelle varamedlemmer av valgkomiteen. 0 Endret ved forskrift 14 okt 1988 nr. 4163. §2-3. Dersom vedtektene bestemmer det, skal valg som foretas av lokale forstanderskap forberedes av lokale valgkomiteer, jfr. dog §4-1. Paragrafene 2-1 og 2-2 gjelder tilsvarende for de lokale komiteer. §2-4. Første gangs valg i forstanderskapet etter vedtekter godkjent i samsvar med endringene i sparebankloven i h.t. lov av 10. juni 1977 kan gjennomføres uten at valgene er forberedt av den valgkomité som omhandles i §2-1. Dersom noe medlem av forstanderskapet forlanger det, skal likevel den valgkomité som er valgt på konstituerende møte i forstanderskapet, avgi innstilling til de første valg forstanderskapet foretar. Komiteens innstilling skal i tilfelle foreligge senest to uker etter konstituerende møte. Kap. 3. Valg av innskyterrepresentanter. §3-1. Innskyternes valg av medlemmer og varamedlemmer til forstanderskapet, kan etter nærmere bestemmelser i vedtektene forberedes av en særskilt valgkomité som opprettes for dette formål. Foregår valgene på valgmøter, kan det vedtektsfestes at valgene skal forberedes av den valgkomité som forbereder valgene i forstanderskapet, jfr. §2-1. §3-2. En særskilt valgkomité for innskytervalgene skal ha så mange medlemmer og varamedlemmer som vedtektene bestemmer. Komiteen kan etter nærmere bestemmelse i vedtektene velges for inntil to år. Komiteen velges av de innskytervalgte medlemmer av forstanderskapet. Foregår valgene på valgmøter, kan det vedtektsfestes at komiteen skal velges av innskytermøtet. Formann velges først ved eget valg. Hvert år uttrer den/de som har gjort tjeneste lengst, første gang uttrer tilnærmet halvparten etter loddtrekning som foretas av valgkomiteen. Et komitémedlem som trer ut, kan ikke velges på nytt, med mindre vedkommende har vært ute av valgkomiteen i et år. §3-3. Valgkomiteens innstilling skal omfatte minst det antall personer som er på valg. Er det dissenser i komiteen, skal det fremgå av innstillingen hvilken eller hvilke kandidater de enkelte komitémedlemmer har innstilt. Valgkomiteens innstilling skal foreligge senest ved kunngjøringen av valgene. Reglene i denne paragraf gjelder ikke for valg på valgdager. Bestemmelser om forberedelse av slike valg fastsettes ved særskilte forskrifter, jfr. sparebanklovens §8a, femte ledd. §3-4. Dersom vedtektene bestemmer det, skal innskyternes valg av medlemmer og varamedlemmer til lokale forstanderskap forberedes av lokale valgkomiteer, paragrafene 3-1, 3-2 og 3-3 får tilsvarende anvendelse. §3-5. Reglene i dette kapittel gjelder ikke ved første gangs valg etter vedtekter godkjent i samsvar med endringene i sparebankloven i h.t. lov av 10. juni 1977 når valget foregår på valgmøter. Foregår valget på valgdager, skal dette valget forberedes av en valgkomité som velges av de innskytervalgte medlemmer av det fungerende forstanderskap. Kap. 4. Indirekte valg. §4-1. Lokale forstanderskaps valg av medlemmer og varamedlemmer til hovedforstanderskap, jfr. §1-1 nr. 3, skal forberedes av den valgkomité som er nevnt i §2-1. Komiteen skal utarbeide en samlet innstilling for samtlige lokale forstanderskap som foretar slike valg i sparebanken. Herunder skal komiteen påse at de fremlagte forslag samsvarer med de hensyn som ligger til grunn for fordelingsregelen i sparebanklovens §8 annet ledd. Det skal således blant annet påses at forslag til valg av de medlemmer som ansees som representanter for de berørte kommuner så vidt mulig gir et samlet uttrykk for partistillingen i kommunestyrene. Komiteen bestemmer hvorledes eventuelle lokale valgkomiteer skal medvirke ved utarbeidelsen av innstillingen. §2-2 gjelder tilsvarende for valg etter denne paragraf.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.