id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_3178
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.52
|
Grensen tar utgangspunkt i pkt. 1 på ortofoto i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet 20. april 1978, og går derfra i rette linjer mellom punktene 2, 3, 4, 5, 6, og 7 tilbake til utgangspunktet. Pkt. 1: punkt med koordinater X = 130.785, Y = -20. Pkt. 2: punkt med koordinater X = 130.080, Y = -20. Pkt. 3: punkt med koordinater X = 131.505, Y = -20. Pkt. 4: punkt med koordinater X = 131.940, Y = -19. Pkt. 5: punkt med koordinater X = 131.900, Y = -19. Pkt. 6: punkt med koordinater X = 131.670, Y = -19. Pkt. 7: punkt med koordinater X = 131.405, Y = -19. Pkt. 8: punkt med koordinater X = 131.340, Y = -19. Flybilde og kart i målestokk 1:50.000 oppbevares i Fyresdal kommune, hos fylkesmannen i Telemark, ved Telemark fylkesskogkontor og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene skal avmerkes i marka.
|
lovdata_cd_53730
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.811
|
5.1 Tallspillet Viking Lotto kan spilles ved fremmøte hos kommisjonær og utføres av spilleren selv eller spillerens representant på en av følgende måter: b) Spilleren ber kommisjonæren om et ønsket antall rekker tilfeldig valgt av terminalen. c) Spilleren meddeler kommisjonæren hvilke rekker som ønskes spilt. Kommisjonæren kan kreve at meddelelsen skjer skriftlig. d) Spilleren leverer de rekker som ønskes spilt på tilpasset diskettstandard til kommisjonær som har det nødvendige utstyr for slik registrering. Ved direktespill skal det sammen med forsendelsen følge kvittering for betaling fra Postverket eller annen form for betaling for det antall rekker kupongen(e) inneholder. Dersom innbetalingen ikke dekker det antall rekker som ønskes spilt, blir hele kupongforsendelsen avvist. Eventuelt spillerkort som ønskes benyttet, jf. pkt. 6 a), må følge med forsendelsen til selskapet. 5.3 En-ukes spill gjelder alltid for den spilleomgang det er registrert for i Norsk Tipping AS' sentralanlegg. Flerukers spill gjelder fortløpende fra og med den spilleomgang de er registrert i Norsk Tipping AS' sentralanlegg.
|
lovdata_cd_24205
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.71
|
Forskriften trer i kraft 1. januar 2001 og erstatter tidligere renovasjonsforskrift vedtatt av Hå kommunestyre 2. oktober 19861 med endringer av 13. desember 1990.
|
lovdata_cd_28210
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.776
|
Forskrift om Verneplan for skog, vedlegg 8, Volaberget og Kvemskjølen naturreservat, Engerdal kommune, Hedmark. Reservatet dekker et totalareal på ca. 16.200 daa. Formålet med fredningen er å bevare et stort og spesielt naturskogområde med sitt biologiske mangfold i form av naturtyper, økosystemer, arter og naturlige økologiske prosesser. Av spesielle kvaliteter har området relativt store arealer med urskognær furuskog, rik myrvegetasjon og arealer med konsentrasjon av truede og sårbare arter. 9. Vedlikehold av buer/koier. c. §4 nr. 9, vedlikehold av buer/koier. 5. Bruk av sykkel og hest og kjerre, samt ridning langs eksisterende stier. 6. Nødvendig transport av ved til buer/koier med beltekjøretøy på godt snødekt mark. 7. Oppkjøring av skiløyper langs etablerte løypetraseer fra Vola retning Femundsenden og fra Vola retning Sorken. 8. Nødvendig bruk av lett terrengkjøretøy på barmark ved utøvelse av reindrift. 9. Start og landing med helikopter ved utøvelse av reindrift. 10. Uttak av materialer til samisk husflid for registrerte utøvere. 11. Oppføring av gjerder og samleanlegg av midlertidig karakter i forbindelse med reindrift. 2005 Forskrift om Kvisleflået og Hovdlia naturres.
|
lovdata_cd_25955
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.684
|
Forskrift om verneplan for myr i Hedmark fylke, vedlegg 5, fredning av Harasjømyrene naturreservat, Ringsaker og Hamar kommuner, Hedmark. Harasjømyrene naturreservat er et myrområde ca 30 kilometer nord for Hamar i Hamar og Ringsaker kommuner, Hedmark fylke. Naturreservatet berører følgende gnr./bnr.: 202/1 (Vang almenning) og 818/1 (Furnes almenning). Naturreservatet dekker et areal på ca 8.900 dekar. Grensene for naturreservatet fremgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet november 2001. Kartet og fredningsforskriften oppbevares i Ringsaker og Hamar kommuner, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for reservatet skal avmerkes i marka, og knekkpunktene skal koordinatfestes. Formålet med fredningen er å bevare i naturtilstand og som landskapselement en nesten urørt samling av minerotrofe1 strengmyrer, flatmyrer, strengblandingsmyrer og bakkemyrer, med tilhørende vegetasjon og fauna. 1 Minerotrof myr er myr/vegetasjon som får tilført grunnvann som har vært i kontakt med mineraljord. 7. Nødvendig rydding og preparering av følgende skiløype: Sjusjøløypa som krysser det foreslåtte verneområdet i nordøst. 4. Opphogging og merking av allmenningsgrensen. 5. Skilting av skiløype nevnt i §4, nr. 7. Gjelder for: Åmot kommune, Hedmark.
|
lovdata_cd_19694
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.735
|
Forvaltningsstyresmakta, eller den forvaltningsstyresmakta bestemmer, kan utføre forvaltningstiltak for å fremje føremålet med fredninga. Det kan utarbeidast forvaltningsplan, som skal innehalde nærare retningslinjer for utføring av forvaltningstiltaka.
|
lovdata_cd_13833
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.543
|
Forskrift om snøscooterløyper, Loppa kommune, Finnmark. Fastsatt av Fylkesmannen i Finnmark 5. februar 1988 med hjemmel i lov av 10. juni 1977 nr. 82 om motorferdsel i utmark og vassdrag §5 annet ledd. Endret 2. feb 1994 og 8. mars 1994 (Ikke kunngjort i Norsk Lovtidend).
|
maalfrid_eef46674120b46d5582d79754a016e6c3e3b7f09_26
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
no
|
0.808
|
I dette kapittelet presenterer vi kostnadene som påløper i farleden ved et havneanløp. Opplysningene er hentet fra lovdata.no, supplert med tilleggsinformasjon fra Kystverket. Forskrift om losberedskapsavgift, losings- og farledsbevisavgift (losavgifter) er endret 1.januar 2015 fra forskrifter fra 28. desember 2010. Losavgiftene består av: a)Losberedskapsavgift – betales av fartøy som har losplikt eller som frivillig benytter los b)Losingsavgift – betales av fartøy som nytter los. Losingsavgiften betales i tillegg til losberedskapsavgiften c)Farledsbevisavgift – betales av fartøy/navigatør for gjennomføring av farledsbevisprøve, samt ved utstedelse, fornying eller endring av farledsbevis d)Kadettfarledsbevisavgift – betales av fartøy/navigatør for utstedelse av kadettfarledsbevis Punkt c. og d. er ikke videre diskutert i denne rapporten. Kort oversikt på betalingsstruktur losavgifter: • Skip med los om bord betaler minimum for 3 timer med los og pr påbegynt time. • Alle lospliktige skip over 8.000 BT (både med los og navigatør med farledsbevis) betaler losberedskapsavgift ved innseiling og utseiling til lospliktig farvann. Et skip som seiler mellom norske havner betaler ikke losberedskapsavgift på disse seilasene. Skip som seiler mye i norsk farvann betaler losberedskapsavgift som årsavgift. • Skip med en bruttotonnasje (BT) lavere enn 8.001 BT har fritak fra losberedskapsavgift. En stor andel lasteskip vil være omfattet av dette fritaket som er et tiltak for økt nærskipsfart. • Skip over 8.000 BT kan få fritak i losberedskapsavgiften dersom de har en score på minst 50 på Environmental Ship Index (ESI). 3 lasteskip fikk fritak i losberedskapsavgiften for ESI i 2017, men antallet er forventet å øke. • Ca 2/3 av alle lospliktige seilas er uten los (navigatøren har farledsbevis). Betalingsplikten for losberedskapsavgift inntrer når fartøyet passerer grensen for avgiftsbelagt farvann for inn- eller utseiling. Betalingsplikten for losingsavgift inntrer når los tas ombord og omfatter all seilas med los om bord. Fartøy opp til og med 8 000 BT er fritatt fra å betale losberedskapsavgift. 11 Forskrift om losberedskapsavgift, losings- og farledsbevisavgift (losavgifter), .
|
lovdata_cd_6662
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.782
|
2. ferdsel i forbindelse med ovennevnte reguleringstiltak og i spesielle tilfeller.
|
lovdata_cd_45590
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.789
|
Særtilskuddet skal betales i én sum, jf. forskrift av 15. januar 2003 §3. Unntak gjelder der beløpet skal betales i terminer, f.eks særtilskudd til tannregulering.
|
lovdata_cd_58146
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.552
|
Forskrift om gebyr for handsaming av søknad om norsk riksborgarrett. Fastsett av Kommunal- og regionaldepartementet 29. august 2003 med heimel i lov av 8. desember 1950 nr. 3 om norsk riksborgarrett §17, jf. kgl.res. av 8. desember 1950 og overføringsvedtak av 15. desember 2000 nr. 1263. Endra 23 april 2004 nr. 799. §1. For handsaming av søknad om norsk riksborgarrett skal krevjast eit gebyr fastsett til 2.000 kr seinast samstundes med levering av søknaden. Plikta til å betale gebyr gjeld ikkje søknad om norsk riksborgarrett for barn under 18 år. 0 Endra ved forskrift 23 april 2004 nr. 799 (i kraft 14 juni 2004). §2. Forskrifta tek til å gjelde 1. oktober 2003. 2003 Deleg. til DSB etter produktkontrolloven m.m.
|
lovdata_cd_32944
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.79
|
I hele kommunen gjelder at skilt, reklameinnretninger o.l. ikke kan settes opp uten at kommunen på forhånd har gitt samtykke. Samtykke kan bare gis inntil videre eller for et begrenset tidsrom. Forhåndssamtykke kreves ikke for ett skilt, reklameinnretning o.l. som er mindre enn 1 m2 og som settes opp på samme side/fasade på byggverk eller innhegning. Når kommunens samtykke er påkrevet, skal søknad sendes inn og behandles etter §94 og §95. Skilt og innretninger med skiftende reklame tillates ikke. Takreklame, dvs. reklameinnretning som helt eller delvis stikker opp over gesims, er vanligvis ikke tillatt. Ved plassering av skilt utvendig på bygning, innhegning eller lignende skal skiltets utforming, farge og plassering tilpasses byggverkets fasade. Skilt og andre innretninger ut over fortau og annen offentlig grunn, samt frittstående reklameskilt eller lignende, må ikke plasseres slik at de kan hindre ferdselen, eller kan medføre fare for omgivelsene på annen måte. De må ikke være plassert slik at de kommer i veien for trafikkstolper eller andre offentlige innretninger som ellers blir satt opp. I boligområder og i områder som grenser til boligområder, er lysreklame og større reklamearrangement vanligvis ikke tillatt. Mindre reklame på forretninger som betjener området, kan tillates. Reklame som sjenerer boliger, kan forbys. Det skal legges avgjørende vekt på å tilpasse skiltet til bygningen og bygningsmiljøet i området, og kommunen kan forby skilt som ved sin størrelse, farge eller utforming forøvrig virker sjemmende i forhold til omgivelsene. Kommunen kan i særlige tilfelle sette bestemte krav til utforming og størrelse. (II 1994 nr. 6) 27. aug. 1986 nr.
|
lovdata_cd_1427
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.697
|
1. Den ved kgl.res av 14. desember 1962, jfr. stortingsvedtak av 2. april 1963 vedtatte sammenslutning av Notodden bykommune og herredskommunene Heddal og Gransherad (unntatt Jondalen) i Telemark fylke til en bykommune og den ved kgl.res. av 29. juni 1963 vedtatte overføring til denne enhet av Rudsgrend av Hovin kommune i samme fylke gjennomføres fra 1. januar 1964. 2. Kommunestyret i den nye bykommune i valgperioden 1. januar 1964 - 31. desember 1967 skal ha 53 representanter. Det velges ved det ordinære kommunevalg høsten 1963. Manntallet føres som tidligere av ligningssjefen i Notodden, lensmannen i Heddal og lensmannen i Gransherad, hver for sitt distrikt. Valgstyret velger manntallsnemnd, jfr. kommunevalglovens §4, 2. ledd. Valgstyret skal bestå av de formannskapsmedlemmer som bor på den nye kommunens område og manntallsførerne. Valgstyret kalles første gang sammen av ordføreren i Notodden. 3. Fylkesmannen i Telemark kaller det nyvalgte kommunestyre i den nye kommunen inn til konstituerende møte snarest mulig etter valget, jfr. kommunelovens §7. 4. De nyvalgte kommunale organer skal før 1. januar 1964 i den utstrekning det er nødvendig for å forberede og gjennomføre sammenslutningen, utøve myndighet som tilligger de tilsvarende fungerende organer i Notodden, Heddal, Gransherad og Hovin. 5. Budsjettet for den nye kommunen for 1964 skal vedtas av det nyvalgte kommunestyre. For denne budsjettbehandling gjelder ikke de frister som er fastsatt i kommuneloven. 6. Kommunestyret i den nye bykommunen gis fullmakt til å bestemme med hvilket beløp innen lovens ramme det i tilfelle skal utskrives eiendomsskatt etter landsskattelovens regler i avgrensede områder av den nye kommunen fra 1. januar 1964, uten hensyn til skattelovens bestemmelse om at eiendomsskatten ikke for noe år kan nedsettes eller forhøyes med mer enn kr. 0,50 pr. skyldmark, jfr. lov av 4. mars 1960 om tillegg til skattelovene. 7. De alminnelige vedtekter og forskrifter som er gjeldende for Notodden, Heddal, Gransherad og Hovin kommuner, skal forstatt gjelde for vedkommende områder i den nye bykommune inntil nye alminnelige vedtekter for denne kommune er gitt. 8. Tinn og Heddal domssogn skal utgjøre ett tinglag som deles i følgende to loddtrekningskretser: 2. landdistriktet. 9. Kostnader som påløper i samband med gjennomføring av sammenslutningen, dekkes av den av kommune som har hatt utgiftene. Felleskostnader forskutteres av Notodden kommune. 1963 Forskrift om kommunesamansl., Audnedal m.fl.
|
maalfrid_7c94b560f1a77c5c76e647e6fe3f116cb0115df0_10
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
no
|
0.692
|
Inkassoloven regulerer inngående de enkelte skritt i inkassoprosessen. Det er særlig i lovens kapittel IV; "Nærmere regler om inkassatorens forhold til skyldneren og fordringshaveren" vi finner slike regler. Det er §§ 9 og 10 som beskriver den direkte fremgangsmåten ved utenrettslig inkasso. Det er viktig for inkassatoren (og for kreditor selv ved egeninkasso) at disse reglene følges svært nøye, idet feiltakelser kan føre til at skyldneren ikke kan kreves for inkassosalær, jf inkl. § 17. En inkassosak starter gjerne med en purring, selv om det ikke er noe lovkrav til at purring skal sendes. Purring kombineres imidlertid gjerne med et inkassovarsel. Kreditor kan purre et ubegrenset antall ganger, men kan ikke ta gebyr for mer enn to purringer. Det må da ha gått 14 dager etter forfall på den første purringen og være minst 14 dager mellom de to purringene. Det er imidlertid intet i veien for å purre allerede dagen etter forfall, men da kan det altså ikke kreves noe purregebyr. I § 9 bestemmes at det ikke kan iverksettes inkassotiltak før skyldneren er varslet. Et slikt inkassovarsel må være skriftlig og samtidig gi skyldneren en betalingsfrist på minst 14 dager. Kravet må selvsagt være forfalt før inkassovarsel kan sendes, jf § 9 første ledd (a). Dersom betaling ikke skjer innen fristen, er de videre skritt beskrevet i § 10. Kreditor kan, når fristen i § 9 er utløpt, sende skyldneren en såkalt betalingsoppfordring. Da er selve inkassotiltakene kommet i gang. Skyldneren får nå en ny frist på minst 14 dager. Før betalingsoppfordring sendes, skal kreditor også ha vurdert om det kan være grunn til å tvile på kravets rettmessighet, for eksempel om det er foreldet (IKN 250/2006) Da kan det oppstå en plikt til å forelegge foreldelsesspørsmålet for skyldneren. Dersom dette ikke er gjort, kan inkassosalæret tapes. Dersom det fremdeles ikke betales, vil rettslig inndriving eller rettslig inkasso være neste fase i prosessen. Inkl. § 11 inneholder imidlertid regler om at rettslig inndriving normalt ikke kan iverksettes før varsel om dette er sendt, og fristen i § 10 (den "andre" 14-dagersfristen, er løpt ut). Dersom skyldneren retter innsigelser mot kravet som ikke er åpenbart grunnløse, skal saken anses omtvistet og inkasso skal da ikke iverksettes. Slike saker må eventuelt avklares i forliksrådet og eventuelt i domstolsapparatet. Fordringshaveren kan da kreve i stedet for inkassosalær kreve saksomkostninger etter vanlige regler i tvistemålsloven. Det er en viktig og i mange tilfeller vanskelig oppgave for inkassobyråene å avklare om et krav kan anses omtvistet, noen mange eksempler fra Inkassoklagenemnda viser. I IKN 128/2006 gjør nemnda en meget grundig vurdering av om vilkårene er til stede for å anse et krav som omtvistet. Skyldneren plikter normalt å erstatte kreditor dennes kostnader ved utenrettslig inndriving. Dette gjelder både kreditors egne kostnader og eventuelle kostnader til advokat eller inkassobyrå, jf. inkl. § 17. Det er imidlertid viktige unntak fra erstatningsplikten. Viktigst er det generelle prinsipp om at det bare er nødvendige kostnader som skal erstattes. Dersom kreditor f. eks. helt unødig har engasjert advokat for å utrede betalingsplikten i forbindelse med et helt uproblematisk krav som ikke bestrides, vil disse kostnadene ikke kunne kreves erstattet av skyldneren. For øvrig kan det ikke kreves erstatning for inkassoomkostninger dersom skyldneren hadde innsigelser som det var rimelig å få vurdert før inndrivingen ble satt i verk, kravet ble betalt før fristen etter inkl. § 9 gikk ut, kreditor eller inkassator ikke har utvist god inkassoskikk (jf. inkl. § 8), eller prosessreglene i inkl. §§ 9, 10, 11, jf § 12, er overtrådt. Det er gitt en egen forskrift om maksimalsatser for skyldnerens erstatningsansvar ved utenrettslig inndrivelse. Det er her etablert en egen inkassosats til bruk ved salærberegningen. Salæret var tidligere knyttet opp mot rettsgebyret (R), men nå er det en egen inkassosats (I), som er satt til kr ,-, jf. https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2002-12-13-1641 . Fra 1. juli 2001 ble det innført merverdiavgift på inkassotjenester.
|
lovdata_cd_3691
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.524
|
Forskrift om fredning av Leiestein naturreservat, Nøtterøy kommune, Vestfold.
|
lovdata_cd_44465
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
da
|
0.628
|
§13 Syvende ledd første punktum skal lyde:
|
lovdata_cd_10579
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.623
|
Det fredete området ligger i Hirkjølen statsalmenning. Reservatet dekker et areal på ca. 4.580 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet oktober 1984. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Ringebu kommune, hos fylkesmannen i Oppland og i Miljøverndepartementet.
|
maalfrid_32e2efb6bef40568948d03ce1939e9a54e3bc080_3
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.416
|
https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-12-21-1477 https://www.kreftregisteret.
|
lovdata_cd_31894
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.715
|
Det skal foruten et bygningsråd være et reguleringsråd i kommunen. Reguleringsrådet overtar de funksjoner i bygningslovens kapittel III - oversiktsplaner, IV - reguleringsplaner, V - ekspropriasjon og VIII - deling av eiendommer, som i loven er tillagt bygningsrådet. Videre overtar reguleringsrådet tilsvarende funksjoner etter §4 om fastsetting av vedtekt, samt etter §7 i den utstrekning det gjelder saker om dispensasjon fra reguleringsplan. Bestemmelsene om sammensetningen av bygningsrådet og saksbehandlingen gjelder tilsvarende for reguleringsrådet.
|
lovdata_cd_51038
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.694
|
Delegering av myndighet til Statens næringsmiddeltilsyn etter lov om tilsyn med næringsmidler §1 annet ledd, §2 og §4 syvende ledd. Fastsatt av Sosial- og helsedepartementet 26. mars 1990 med hjemmel i lov av 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler §1 annet ledd, §2 og §4 syvende ledd.
|
lovdata_cd_42244
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.784
|
Barneloven §1 pålegger en kvinne plikt til å melde fra til folkeregisteret om en fødsel, når fødselen har funnet sted uten at lege eller jordmor har vært til stede. Folkeregisterets fødselsmelding vil i slike tilfeller være basert på morens opplysninger. Denne meldingen utgjør ikke tilstrekkelig dokumentasjon for vedtak om fødselspenger. Trygdekontoret må kreve fødselsattest underskrevet av jordmor eller lege, før vedtak om fødselspenger kan fattes.
|
lovdata_cd_58381
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.761
|
Forvaltningsorganet Norsk Akkreditering opprettes 1. januar 2004.
|
lovdata_cd_43451
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.9
|
Andre ledd gjør to unntak fra plikten til samtidig begrunnelse. Ingen av unntakene omfatter klagesaksbehandling. I første punktum fremgår det at klagesakene følger hovedregelen om samtidig begrunnelse. Unntak kan i klagesaker bare gjøres etter tredje ledd eller gjennom forskrift i medhold av fjerde ledd. Dette innebærer at også klager som går i partens favør må begrunnes. Dette har bl.a. sammenheng med at underinstansen har behov for informasjon om avgjørelsens grunnlag.
|
lovdata_cd_15433
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.595
|
Grensene i sjøen for Sandefjord havnedistrikt skal være rette linjer mellom følgende punkter: I farvannet mellom Langøya og fastlandet: UTM-koordinater i NGO kart-serie M 711, sone ED-50 32 V Punkt Nordverdi Østverdi nr. Grensene i sjøen går fra punkt 4 til der høyvannslinjen på vestsiden av sydvestre del av Langøya skjærer den rette linjen mellom punkt 4 og punkt 5 og videre hvorfra nevnte linje skjærer høyvannslinjen på østre delen til punkt 5. I farvannet Tønsbergfjorden - grunnlinjen: Langs grunnlinjen: I farvannet grunnlinjen - Sandefjordsfjorden: De nye grensene gjelder fra det tidspunkt Kystdirektoratet bestemmer.1 Fra samme tidspunkt oppheves tidligere grenser, sist fastsatt med Fiskeridepartementets brev av 21. mars 1966. 1 I kraft 1. juni 1990 iflg. forskrift 5. juni 1990 nr. 498.
|
lovdata_cd_29699
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.671
|
I medhold av §21, jfr. §27 i bygningsloven av 18. juni 1965 har Miljøverndepartementet 16. juli 1982 stadfestet vedtak av Hole kommunestyre i møte 6. april 1982 om generalplanvedtekt for deler av Hole kommune. I. Denne generalplanvedtekt gjelder for nedenfornevnte områder i Hole kommune, vist på kart i målestokk 1:10.000 og med følgende grensebeskrivelse: 1. Snaddenområdet: Kommunegrensen i vest og nord, Lamyra i øst og gnr. 180, bnr. 4 i sør. 2. Steinsfjerdingen - strekningen Sundvollen-Elviken - øyene i Steinsfjorden: I vest begrenses området av en rett syd-nord linje fra trig.pkt. Kjellerbergenga til kommunegrensen, videre i nord og øst kommunegrensen via Avskjæret til Elviken, videre langs kommunegrensen sørover til Dronningvegens nordpkt. og rett linje til kommunal badestrand nord-øst for Sundvollen. Syd for alle øyene i Steinsfjorden til Steinsvika. Nedenfor Stein Gård og vestover langs åskanten nordenfor Steinsåsen og til trig.pkt. Kjellerbergenga. 3. Strekningen Sundvollen - Sollihøgda - øyene i Tyrifjorden: I nord kraftlinjen syd for Mølleberget, videre rett vestover i Tyrifjorden og nordenfor Storøysundet. Sør-vestlig retning til kommunegrensen i Holsfjorden. Kommunegrensen mot Lier og langs denne i syd og østover langs Damtjernbekken. I øst fra Damtjernkastet og brinken oppe på Krokskogen til Kleivbakken og til førstnevnte kraftlinje på Mølleberget. Kartene er gitt Miljøverndepartementets påtegning datert 16. juli 1982. II. De arealer hvor denne vedtekt gjelder kan ikke nyttes på annen måte enn vanlig der arealene ligger, og heller ikke tas i bruk på en måte som i vesentlig grad vil kunne vanskeliggjøre planleggingen eller gjennomføringen av planen. III. Når særlige grunner foreligger, kan bygningsrådet gjøre unntak fra vedtekten. IV. Denne vedtekt trer i kraft straks, og gjelder inntil godkjent generalplan foreligger, dog ikke utover 10 år fra stadfestingen. 1. nov. 1984 nr. 1835. Til §81.
|
lovdata_cd_47909
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.75
|
2. Finansdepartementet eller den dette gir fullmakt, kan bestemme at det ikke skal foretas forskottstrekk i spesielle former for vederlag for tjenesteytelser og at det skal gjelde særlige bestemmelser om minstegrenser.
|
lovdata_cd_56116
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.701
|
Flyteknikersertifikat på motor, klasse a kan utstedes til søkere som dokumenterer bestått grunnutdanning, klasse a faggruppeutdanning, vedlikeholdserfaring og beståtte praktiske prøver som tilfredsstiller Luftfartstilsynets krav.
|
lovdata_cd_62836
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.765
|
Publisert: Somb-1978-33 (1978 71) Sammendrag: Oppføring av generasjonsbolig på småbruk - kloakkforhold. Saksgang: (Sak 429/76.) A drev småbruk og søkte i 1968 på grunn av invaliditet om byggetillatelse for oppføring av bolig til sønnen på eiendommen; sønnen skulle hjelpe faren med driften og senere overta bruket. Både denne og senere søknader, sist i 1974, ble avslått etter bygningsloven av 18. juni 1965 (nr. 7) §66 nr. 2 på grunn av kloakkforhold. A hadde tenkt å ordne kloakkavløpet ved slamavskiller og sandfilter med utløp gjennom eksisterende kloakkledning til en bekk i nærheten. Om begrunnelsen for avslaget var uttalt i saksutredningen til bygningsrådets møte 6. august 1974: «Kloakkavløpet fra et slikt hus vil måtte føres til - - -bekken, som allerede er sterkt forurenset. Beboerne nedenfor har klaget over forurensningene. Bygningsrådet har vært meget betenkt over å øke forurensningen i denne bekken, men har i noen tilfeller funnet å måtte gi byggetillatelse, således «folgehus» for B (kloakkering via sandfiltergrøft), bolighus for - - - (erstatningshus med kloakkering til bekk, w.c. ikke tillatt), påbygg av eksisterende bolighus for - - - (ingen økning av sanitærutstyr). Bygningsrådets betenkeligheter mot boligbygging i dette området er først og fremst begrunnet i kloakkeringsforholdene og de alminnelige ulemper ved spredt bebyggelse, i mindre grad av landbrukshensyn, da områdets landbruksmessige verdi antas å være liten. Bygningsrådets retningslinjer for boligbygg i områder hvor vei, vann og kloakk ikke er anlagt, går som bekjent ut på å tillate et hus nr. 2 på gårdsbruk dersom gårdsbruket tilfredsstiller visse krav, bl.a. min. 30 dekar dyrket areal, og dersom en finner å kunne godta en «annen ordning» for kloakkering slik det forutsettes i bygn.lovens §66. A's gårdsbruk er etter disse retningslinjer for lite. Tidligere er oppgitt et dyrket areal på 8 dekar. I sin klage nevner A at det dyrkede areal er 10 dekar + 5 dekar kulturbeite. I tillegg hertil kommer utmark med 400 dekar. Det kan bemerkes at bygningsrådet i enkelte tilfeller har tillatt «folgehus» for gårdsbruk med dyrket areal ned til 15 dekar. Fylkesmannen hadde i klageavgjørelse 21. februar 1975 ingen innvending mot bygningsrådets avslag. I forbindelse med klagen til ombudsmannen opplyste fylkesmannen: «På - - - har det i en årrekke vært et betydelig utbyggingspress. Det aktuelle området på - - - ligger tilrette for en tettstedsutvikling. Området er dessuten aktuelt fremtidig utbyggingsområde. Etter denne uttalelse tok jeg i en ny henvendelse til fylkesmannen utgangspunkt i Kommunaldepartementets rundskriv av 30. november 1968 om bygningsloven §66 nr. 2 der det i forbindelse med spørsmålet om godkjenning av kloakkordning er uttalt (s. 2): Jeg ga uttrykk for at muligheten for at det skulle bli tettbebyggelse ikke måtte være altfor fjern, dersom det skulle legges vekt på forholdet og ba opplyst om kommunen hadde planer om renseanlegg eller andre tiltak for området, og om det var nærliggende at det kunne bli tettbebyggelse der. - Formannskapet hadde 15. desember 1967 vedtatt retningslinjer for oppføring av hus nr. 2 (folgehus) på gårdsbruk. Hensikten var at retningslinjene skulle legges til grunn i saker om dispensasjon fra bygningslovens regler om kloakkering. Men verken §66 eller bygningsloven ellers hadde regler om adgang for formannskapet til å gi slike retningslinjer. Det var da etter min mening tvilsomt om formannskapet kunne gi retningslinjer som nevnt; de kunne i tilfelle bare være veiledende for bygningsrådet. - I tilknytning til dette gjentok jeg overfor fylkesmannen at behovet for et hus nr. grunner» i §66 nr. 2 tredje ledd, men at brukets størrelse i seg selv neppe kunne være avslagsgrunn. Om de hygieniske ulemper ved omsøkte kloakkanlegg hadde fylkesmannen uttalt: «Når det spesielt gjelder forholdene på - - - er - - -bekken allerede forurenset. Det vil imidlertid antagelig ikke medføre noen endring i forurensningssituasjonen om det kommer en unntaksløsning til i området. For forurensningssituasjonen vil det videre være likegyldig om A's sønn bygger en enebolig like ved eller om han bor i en leilighet i et tilbygg til den eksisterende bolig slik bygningsrådet har antydet at det vil kunne samtykke til. I brevet til fylkesmannen ba jeg opplyst hvordan bygningsrådet så på dette og bemerket videre: «- - - Jeg vil tilføye at dersom forurensingssituasjonen er den samme hva enten sønnen med familie bor i et tilbygg til huset eller i eget hus, er det ikke uten videre klart hvorfor det ene kan godtas og det andre ikke. Jeg vil ellers i denne sammenheng tilføye at myndigheten til å avgjøre en søknad om utslippstillatelse nå tilligger bygningsrådet i samråd med helserådet, jfr. forskrifter for kloakkutslipp fra spredt bolig- og fritidsbebyggelse gitt av Miljøverndepartementet 22. april 1975 i medhold av lov av 26. juni 1970 nr. 75 om vern mot vannforurensing §10 annet ledd. Etter det som fremgår av dokumentene i en av naboenes (B) sak, synes denne sak å ha vesentlige likhetspunkter med A's sak. I begge tilfelle dreier det seg om småbruk (under 30 dekar), om en sønn som skal bygge, og om infiltrasjonsforhold som er dårlige. At B bodde i samme hus som foreldrene, kan vanskelig ses å være tilstrekkelig grunn til den forskjellige behandling. A's sønn bodde etter det opplyste på samme tid i en dårlig hytte i nærheten. Jeg ber opplyst hvorfor søknaden ble innvilget i det ene tilfelle og ikke i det annet. Jeg viser til at A's sak var under behandling i kommunen omtrent samtidig med B's. Jeg har festet meg ved at innvilgelsen av B's søknad er betinget av at det gamle huset blir revet når den eldre generasjon faller bort. Det bes opplyst om en slik løsning er vurdert i A's tilfelle, eventuelt drøftet med ham. Det er videre av interesse å få opplyst om bygningsrådet har ansett A's uførhetsgrad (som nå etter det opplyste er på 70 prosent) og hans behov for hjelp som en særlig grunn etter bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd. Jeg viser endelig til det jeg uttalte i brevet av 25. oktober 1976 til fylkesmannen om forståelsen av bygningsloven §66 nr. 2 tredje ledd. Som nevnt kan en søknad som det ellers ville være grunn til å innvilge, neppe avslås fordi bygningsmyndighetene ønsker å unngå spredt boligbebyggelse. Med fylkesmannens svar av 1. rådmannen og bygningssjefen i kommunen om byggepresset i regionen, forurensingssituasjonen, foranledningen til formannskapets retningslinjer for bygging av generasjonsboliger og om de vanskeligheter denne type saker reiste. A's sak var behandlet på nytt i bygningsrådets møte 18. oktober 1977 der det ble fattet slikt vedtak: «Bygningsrådet mener at p.g.a. søkers tiltagende invaliditet kan en generasjonsbolig komme på tale. Dersom de lokale forhold gjør det nødvendig med frittliggende hus, vil en vurdere dette nærmere. I avsluttende brev 20. desember 1977 til A viste jeg til den mulighet som vedtaket ga ham og uttalte at jeg ikke hadde grunnlag for å gå videre med saken. Bygningsrådet ga 25. april 1978 A tillatelse til oppføring av frittliggende hus. Somb-1978-32 Oppføring av uthus med beboelsesrom - forbud i generalplanvedtekt.
|
maalfrid_a3680026771ddbe73051dcd510503550d6b2fd90_15
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.506
|
AID (2007): Høringsnotat med forslag om å erstatte rehabiliteringspenger,attføringspenger og tidsbegrenset uførestønad med en ny midlertidig folketrygdytelse (arbeidsavklaringspenger),og forslag om å innføre rett og plikt til arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplan. Høringsfrist: 13.03.2008 Høringsstatus: Denne saken er under behandling pr. aug. 2008 (http://www.regjeringen.no/nb/dep/aid/dok/hoeringer/hoeringsdok/2007/horingsnot at-med-forslag-om-a-erstatte-r/-2.html?id=493756 Besl. O. nr. 45 (2008–2009): Odelstingsbeslutning nr. 45 Vedtak til lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner), Stortinget. Hamre, Jørn Ivar (2008): Yrkeshemmede inn på arbeidsmarknaden? Rapporter 2008/43, Statistisk sentralbyrå, Oslo. Ot.prp. nr. 4 (2008–2009): Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover (arbeidsavklaringspenger, arbeidsevnevurderinger og aktivitetsplaner), Arbeids- og inkluderingsdepartementet. St.meld. nr. 9 (2006-2007) Arbeid, velferd og inkludering, Arbeids- og inkluderingsdepartementet. St.prp. nr. 1 (2007-2008): For budsjettåret 2008, Arbeids- og inkluderingsdepartementet. FOR 2001-12-20 nr 1544: Forskrift om arbeidsmarkedstiltak (http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/sf-20011220-1544.html).
|
lovdata_cd_8453
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.55
|
Gjelder for: Iglatjødno naturreservat, Stord kommune, Hordaland fylke.
|
lovdata_cd_47738
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.655
|
1. Saker angående Rikets segl og Riksvåbenet skal i almindelighet behandles av Utenriksdepartementet. 2. Ved bruk av Rikets segl forholdes i overensstemmelse med Regjeringsinstruksens §7 således som denne nu lyder ifølge kgl.res. av 1. mai 1925. 3. Riksvåbenet må kun benyttes av Statens myndigheter i utøvelsen av deres offentlige virksomhet. Det kan således anbringes på gjenstander som brukes eller fremstilles under denne virksomhet; det kan enn videre anvendes på Norges Banks pengesedler og på Det Norske Pengelotteris loddsedler. Utenriksdepartementet kan dog i særlige tilfelle gi andre enn statsmyndigheter tillatelse til å bruke Riksvåbenet. 4. Det er intet til hinder for at Rikssegl og Riksvåben gjengis i plastisk fremstilling eller f.eks. malet, tegnet, vevet eller brodert, når kun den gjenstand hvorpå seglet eller våbenet er gjengitt, ikke benyttes til skiltning, annonse eller reklame m.v., men kun til dekorasjon, belærelse eller lignende. Avbildingen må heller ikke anvendes på en sådan måte at den uriktig gir inntrykk av at den som benytter den, innehar noen offentlig stilling eller tjeneste. 5. Det påhviler det departement under hvilket vedkommende statsmyndighet eller statsinstitusjon hører, å påse at Riksvåbenet ikke benyttes i strid med ovenangitte forskrifter og at avbildingen også i formell henseende er korrekt; at offentlige tjenestemenn under utøvelsen av sine funksjoner anvender Riksvåbenet på attester og embedsmessige erklæringer m.v. i den utstrekning hvori det er påkrevet for at disse dokumenter kan ha den fornødne rettskraft, og enn videre at innehavere av ensartede statsstillinger (eksempelvis dommere, prester, tollembedsmenn), anvender ensartede typer av Riksvåbenet. I tilfelle av avvikelser i denne henseende kan dog også Utenriksdepartementet, selv om saken vedrører en institusjon som sorterer under et annet departement, påtale forholdet, om fornødent gjennom vedkommende fagdepartement. 6. Nærværende forskrift trer i kraft den 15. juni 1927. 1927 Forskr.
|
lovdata_cd_58429
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.606
|
A. Forskrifter som er angitt i dette vedlegget, gjelder med de tilpasningene som er gitt nedenfor. På denne forskriftens område er Petroleumstilsynet tilsynsmyndighet etter forskriftene som er angitt i dette vedlegget. I Brann- og eksplosjonsvern (se også punkt D) 1. forskrift 27. februar 2004 nr. 2. forskrift 26. juni 2002 nr. 3. forskrift 26. juni 2002 nr. 4. forskrift 26. juni 2002 nr. 5. forskrift 9. mai 2000 nr. 6. forskrift 10. februar 1999 nr. 7. forskrift 9. juni 1999 nr. 721 om trykkpåkjent utstyr (FTPU) 8. forskrift 1. mars 1996 nr. 9. forskrift 5. oktober 1994 nr. 10. forskrift 7. juli 1994 nr. 735 om enkle trykkbeholdere. 1. forskrift av 22. november 2002 nr. 2. forskrift av 4. desember 2001 nr. 3. forskrift av 20. august 1999 nr. 4. forskrift av 6. november 1998 nr. 1060 om elektriske lavspenningsanlegg (FEL) 5. forskrift av 30. oktober 1998 nr. 1048 om sikkerhet ved arbeid i og drift av lavspenningsanlegg (FSL) 6. forskrift av 30. oktober 1998 nr. 1047 om sikkerhet ved arbeid i og drift av høyspenningsanlegg (FSH) 7. forskrift av 10. august 1995 nr. 713 om elektrisk utstyr (FEU) 8. forskrift av 18. august 1994 nr. 816 om elektriske forsyningsanlegg (FEA-F) 9. forskrift av 14. desember 1993 nr. 1133 om kvalifikasjoner for elektrofagfolk (FKE). 1. forskrift 24. februar 2004 nr. 2. forskrift 11. november 2002 nr. 3. forskrift 26. juni 2001 nr. 792 om transportabelt trykkutstyr for farlig gods. I Arbeidslokaler. Ergonomi. 1. forskrift av 20. april 1995 nr. 2. forskrift av 16. februar 1995 nr. 3. forskrift av 20. januar 1995 nr. 4. forskrift av 15. desember 1994 nr. 1259 om arbeid ved dataskjerm. II Bergarbeid. 1. forskrift av 21. november 1997 nr. 2. forskrift av 21. april 1995 nr. 377 om sikkerhet, helse og arbeidsmiljø på bygge- og anleggsplasser (byggherreforskriften) med følgende unntak: 3. forskrift 14. april 1989 nr. 335 om stillaser, stiger og arbeid på tak m.m. med endringer, sist av 13. september 2004 nr. 1311. 4. forskrift av 19. november 1985 nr. 5. forskrift av 10. januar 1986 nr. 6. forskrift av 25. mai 1977 nr. 2 om arbeidstilsynets samtykke ved oppføring av bygning, bygningsmessige endringer, omorganisering mv. (arbeidsmiljøloven §19). III Brannfare. Kjemisk helsefare. Biologisk helsefare (se også punkt D II) 1. forskrift av 30. april 2001 nr. 2. forskrift av 14. april 2000 nr. 3. forskrift av 26. februar 1998 nr. 179 om sveising, termisk skjæring, termisk sprøyting, kullbuemeisling, lodding og sliping (varmt arbeid) 4. forskrift av 29. januar 1998 nr. 100 om merking av kjemikalier, stoffer og stoffblandinger, som inneholder organiske løsemidler (YL-merking) 5. forskrift av 25. august 1995 nr. 6. forskrift av 19. desember 1997 nr. 7. forskrift av 19. desember 1997 nr. 8. forskrift av 16. august 1991 nr. 9. forskrift av 21. juni 1990 nr. 10. forskrift av 14. juni 1985 nr. 11. forskrift av 14. juni 1985 nr. 1157 om arbeid med ioniserende stråling. IV Tekniske innretninger. 1. forskrift 26. juni 1998 nr. 608 om bruk av arbeidsutstyr med endringer, sist av 13. september 2004 nr. 1291. 2. forskrift av 22. juni 1993 nr. 3. forskrift av 25. august 1986 nr. 4. forskrift av 10. september 1982 nr. 5. forskrift av 20. april 1977 nr. 9193 om traktorer. V Vernetjeneste. 1. forskrift av 19. september 1997 nr. 2. forskrift av 29. april 1977 nr. 3. forskrift av 21. april 1994 nr. 4. forskrift av 8. juni 1989 nr. 914 om hvilke virksomheter som skal ha knyttet til seg verne- og helsepersonale (bedriftshelsetjeneste) 5. forskrift av 11. april 1986 nr. 870 om lokale verneombud og arbeidsmiljøutvalg for losse- og lastearbeid. VI Personlig verneutstyr. 1. forskrift av 6. oktober 1994 nr. 2. forskrift av 24. mai 1993 nr. 3. forskrift av 15. november 1983 nr. 4. forskrift av 4. april 1973 nr. 1 om installasjon av nytt CO2 -anlegg. 1. forskrift av 5. juli 2002 nr. 2. forskrift av 17. september 1998 nr. 3. forskrift av 30. april 1998 nr. 4. forskrift av 10. november 1994 nr. 5. forskrift av 13. februar 1992 nr. 1263 om høytrykkspyling m.m. 6. forskrift av 30. november 1990 nr. 944 om dykking. 1. forskrift av 8. oktober 1999 nr. 1082 om tiltak for å avverge og begrense skadevirkningene av storulykker i virksomheter der farlige kjemikalier forekommer (storulykkeforskriften) 2. forskrift av 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften/HMS-forskriften). II Kjemikalieregelverk (se også punkt C III) 1. forskrift av 16. juli 2002 nr. 1139 om klassifisering, merking m.v. av farlige kjemikalier med vedlegg: Vedl. I: Vedl. II: Vedl. III: Vedl. IV: Vedl. VI: Liste over farlige stoffer (Stofflisten) 2. forskrift av 14. april 2000 nr. 412 om oppbygging og bruk av stoffkartotek for helsefarlige stoffer i virksomheter (stoffkartotekforskriften) 3. forskrift av 19. desember 1997 nr. 1323 om utarbeidelse og distribusjon av helse-, miljø- og sikkerhetsdatablad for farlige kjemikalier. 1. forskrift av 9. desember 1996 nr. 1242 om utstyr og sikkerhetssystem til bruk i eksplosjonsfarlig område (ATEX) 2. forskrift av 19. august 1994 nr. 3. forskrift av 19. august 1994 nr. 819 om konstruksjon, utforming og produksjon av personlig verneutstyr (PVU). 1. forskrift av 30. juni 2003 nr. 911 om helse og sikkerhet i eksplosjonsfarlige atmosfærer. E Landregelverk - gitt i medhold av produktkontrolloven (se også punkt B I) 1. forskrift av 16. april 1999 nr. 2. forskrift av 13. februar 1984 nr. 427 om forbud mot svært brennbare tekstiler. 0 Endret ved forskrifter 18 mai 2004 nr. 754, 28 mai 2005 nr. 404. 2003 Delvis ikrafttr. av lov 2003:
|
lovdata_cd_29655
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.87
|
Hjartdal kommunestyre har 4. september 1986 vedteke følgjande forskrift: Vedtekta får slik ordlyd: I Hjartdal kommune kan det i 3 år frå lov nr. 77 - plan- og bygningslov av 14. juni 1985 - vert sett i kraft, ikkje settast i verk arbeid eller tiltak som nemnt i same lovs §84 og §93 utan etter samtykke frå bygningsrådet før området inngår i arealdelen i kommuneplanen eller reguleringsplan. Det same gjeld andre tiltak herunder frådeling og bortfeste, som vesentleg kan vanskeleggjere planlegginga. Anlegg som vert fremma etter godkjent vegplan etter veglova er unntatt frå desse bestemmelsane. (II 1986 s 695) 20. juni 1989 nr. 688.
|
lovdata_cd_10848
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.901
|
Forvaltningsmyndigheten, eller den forvaltningsmyndigheten bemyndiger, kan gi tillatelse til: 1. Uttak av grus etter godkjent plan. 2. Tillatelse til ytterligere oppføring av husvære på eiendommer der dette er nødvendig for en rasjonell utnytting av ressursene.
|
lovdata_cd_34131
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.489
|
Loven trer i kraft når Kongen bestemmer.1 De forskjellige bestemmelser kan settes i kraft til forskjellig tid. 1 Ved res. 21 nov 2003 nr. 1359 er avsnitt I om endring av straffeprosessloven §438 og avsnitt III satt i kraft fra 1 jan 2004. Ved res. 12 des 2003 nr. 1471 er avsnitt I, bortsett fra endringen av straffeprosessloven §438, og avsnitt II, satt i kraft fra 1 jan 2004. 2003 Endringslov til legemiddelloven m.v. Ikrafttreden: 2003-03-01 Kongen bestemmer. Lov om endringer i lov om legemidler m.v. (legemiddelloven) og i lov om medisinsk utstyr.
|
lovdata_cd_36439_part1
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.807
|
deles vanskelig og uoversiktelig. Medvirkende til dette er at den foreliggende forskning synes å gå i mange retninger og være preget av betydelig faglig uenighet. Det må være berettiget å trekke den konklusjon at vi her står overfor spørsmål som ikke uten videre egner seg for diktat gjennom pålegg fra Arbeidstilsynets side. Blant annet i slike tilfelle vil det være naturlig at henstillingsformen anvendes i den utstrekning inspeksjonspersonalet overhodet har mulighet til å danne seg en bestemt oppfatning av hva som bør gjøres. Med de strenge skjønnsbetonte krav som miljølovutkastet bygger på, er det forøvrig viktig at tilsynets virksomhet legges opp slik at inspeksjonspersonalet, blant annet gjennom opplæring, i sine avgjørelser legger ensartede vurderinger til grunn i den utstrekning det er mulig. Norsk Arbeidsgiverforening ser det som viktig at man opprettholder den nuværende ordning med at en klage, før den eventuelt fremmes for Departementet, også blir behandlet av styret. Bestemmelsene i arbeidsmiljøloven innebærer i betydelig utstrekning mulighet for at Arbeidstilsynet kan gi bedriftene pålegg med vesentlige økonomiske følger. I slike situasjoner er det ikke tilfredsstillende at vurderingen av spørsmålet om pålegg skal gis og av pålegges innhold bare skal foretas av embets- og tjenestemenn innen Arbeidstilsynet og Departementet. Det er viktig for bedriftene at avgjørelser av denne type kan bringes inn for et forum der arbeidslivets parter er representert. Av denne grunn bør man ikke sløyfe styret som klageinstans. fått i stand forliksforhandlinger mellom partene og dermed en smidig behandling i tilfelle hvor det dreier seg om mere skjønnsmessige avgjørelser. Dersom styret mot vårt råd skal utgå som ankeinstans, er det av betydning at styret enten på eget initiativ eller gjennom Direktoratet ex officio får anledning til å uttale seg om viktigere saker. Vi tenker i den forbindelse på at de lokale tilsynsorganer med mellomrom vil treffe vedtak av en slik prinsipiell og viktig art at arbeidslivets organisasjoner gjennom sine representater i styret bør få anledning til å vurdere saken. Forslaget i tredje ledd om en klages oppsettende virkning tar et annet og for klageren ugunstigere utgangspunkt enn forvaltningsloven. En klage bør under enhver omstendighet ha oppsettende virkning inntil den instans som har gitt pålegget eller klageinstansen selv har avgjort om pålegget kan utsettes til klagen er avgjort eller ikke. Henvisningen under «Til § 64», fjerde ledd i Departementets kommentarer til reglene i «nr. 1, tredje ledd», er feil, idet nr. 1 ikke kan sees å ha noe tredje ledd. I nr. 1, fjerde linje er det henvist til § 67, mens dette vel skal være § 66. Til § 68. I forbindelse med denne bestemmelse vil vi understreke betydningen av at ansatte i bedriften fortrinnsvis tar kontakt med bedriftsledelsen eller verneombudet når de kommer over farlige og/eller ulovlige forhold i stedet for å rette henvendelse direkte til Arbeidstilsynet. Forøvrig bør det sies uttrykkelig i loven at Arbeidstilsynet ikke plikter å ta hensyn til anonyme anmeldelser. Dersom tilsynet skulle ha slik plikt, vil man innføre stor usikkerhet både hos tilsynet og hos bedriftene. Det kan ellers tenkes situasjoner hvor en anmelder opptrer i den hensikt å skade arbeidsgiveren eller en bestemt arbeidsleder gjennom sjikane eller injurier. Under slike spesielle omstendigheter bør det i alle tilfelle være adgang til å bringe anmelderens identitet på det rene. Loven bør eventuelt gis en formulering overensstemmende hermed. Til § 70. Det bør presiseres i loven at bestemmelsen i pkt. 3 bare kommer til anvendelse hvis arbeidsgiveren ikke har oppfylt sine plikter. Uttalelse nr. 34. Ovennevnte innstillinger fra Arbeidsrettsrådet har vært forelagt lønnsutvalget i vårt forbund. Lønnsutvalget har avgitt denne uttalelse: «Lønnsutvalget i Norske Kommuners Sentralforbund har gjennomgått Arbeidsrettsrådets innstillinger om oppsigelse og avskjed, arbeidstilsynets reaksjonsmidler overfor arbeidsgiver eller arbeidstaker som unnlater å etterkomme pålegg fra tilsynet og om trekk i lønn og arbeidervernlovens § 40, punkt 2. Lønnsutvalget er klar over hvilke grundige overveielser som ligger bak forslagene, samt at arbeidslivets største organisasjoner har deltatt aktivt i behandlingen av dem. På denne bakgrunn finner en da også uten forbehold å kunne gi sin tilslutning til de fleste av de forslag Arbeidsrettsrådet har fremsatt. En har imidlertid enkelte merknader til forslaget om at en arbeidstaker som er blitt oppsagt, skal ha adgang til å kunne kreve forhandlinger om oppsigelsens rettmessighet. Som forslaget lyder, skal forhandlinger finne sted etter at oppsigelsen er et faktum. Man antar at arbeidstakerens interesser er tilgodesett dersom forhandlinger har funnet sted uten hensyn til om det skjedde før eller etter oppsigelsen. På den kommunale og fylkeskommunal sektor finner knapt en oppsigelse sted uten at saken på forhånd har vært gjenstand for forhandlinger eller er blitt drøftet med vedkommende arbeidstakerorganisasjon. En kan ikke se at påbud om ytterligere forhandlinger etter oppsigelsen kan bidra til noen løsning av en eventuell tvist. Lønnsutvalget vil derfor foreslå at bestemmelsen om at forhandlinger skal finne sted etter oppsigelsen, blir fjernet. For arbeidstakeren må det være tilstrekkelig sikkerhet i at forhandlinger virkelig har funnet sted. Tidspunktet det har skjedd på, må antas å være av underordnet betydning. En slik endring kan heller ikke sees å få noen betydning for avgjørelsen av om lovens frister er overholdt. I de tilfelle hvor forhandlinger har skjedd før oppsigelsen, kan fristen for å bringe saken inn for retten løpe fra det tidspunkt oppsigelsen ble kjent for arbeidstakeren. Når det gjelder de øvrige forslag i innstillingen om oppsigelse og avskjed, har en ingen merknader. overfor arbeidsgiver eller arbeidstaker som unnlater å etterkomme pålegg fra tilsynet. En vil sluttelig bemerke at en med tilfredshet har notert seg at det er foreslått en adgang i arbeidervernlovens § 40, pkt. 2 til å tarifffeste adgang til fradrag i lønn. Ved en rekke anledninger har Sentralforbundet på kommunenes vegne måtte konstatere at en etter dagens ordning står uten mulighet til å kunne kreve tilbakebetaling av feilaktig utbetalt for meget lønn selv om kravets rettmessighet i og for seg har vært kjent. Utkastet er behandlet av lønnsutvalget i Sentralforbundet i møte 27. og 28. november då. Norske Kommuners Sentralforbund vil innledningsvis bemerke at deler av utkastet inneholder forslag til endringer av arbeidstidsbegrepet som innebærer betydelige konsekvenser for viktige deler av den virksomhet som drives i den kommunale/fylkeskommunale sektor, nemlig helsevesen, kraftforsyning, brannvesen samt bereskap i teknisk sektor i kommunene (vannforsyning, snørydding etc.) Dette er former for virksomhet som kommunene - ved siden av staten - i det vesentligste er alene om. En hadde derfor kunnet ønske at det opprinnelige forslag fra LO hadde vært forelagt Norske Kommuners Sentralforbund samtidig som det ble forelagt Norsk Arbeidsgiverforening, jfr. departementets kommentarer pkt. 1. Utkastet inneholder en rekke endringer i forhold til någjeldende bestemmelser. Sentralforbundet har saklig festet seg ved 3 punkter hvor endringene vil innebære betydelige konsekvenser av økonomisk og ikke minst praktisk art: 1. Den alminnelige arbeidstid nedsettes til 40 timer pr. uke, samtidig som visse former for turnusarbeid begrenses til 38 henholdsvis 36 timer pr. uke. 2. Bestemmelsene i den tidligere arbeidervernlovens § 18 om unntak av visse grupper av arbeidstakere fra å omfattes av loven er vesentlig endret og innstrammet. 3. Definisjonen av begrepet arbeidstid er vesentlig innstrammet. Dette vil få meget betydelige konsekvenser i den offentlige sektor, idet samtlige vaktordninger vil måtte regnes inn i arbeidstiden. Ad. pkt. 1. Forslaget om nedsettelse av den alminnelige arbeidstid synes å være i samsvar med det som ble bebudet i denne sammenheng i Ot.prp. nr. 16 (1974-75). Den alminnelige arbeidstid i den kommunale sektor er pr. idag 42 1/2 time pr. uke. Imidlertid er det en rekke unntak basert dels på avtale for bestemte grupper av arbeidstakere, dels på generelle avtaler om nedsettelse som kompensasjon for ubekvem arbeidstid (turnuspersonale). En har ikke oversikt over antall arbeidstakere i den kommunale sektor som vil få sin arbeidstid nedsatt som følge av forslaget i det forannevnte avtaler har «tatt på forskudd» endel av nedsettelsen. Sentralforbundet må imidlertid gjøre merksam på at arbeidstidsforkortningen vil måtte føre til en viss økning av lønnsutgiftene i sektorer hvor utgiftene delvis bæres av staten, f.eks. helsevesenet. En forutsetter at staten er innstilt på å bære sin del av de økede utgifter. I den utstrekning det er mulig, vil en gå inn for at den tid som går bort med arbeidstidsforkortningen, innvinnes ved ytterligere rasjonaliseringstiltak m.v. En er imidlertid ikke sikker på i hvilken utstrekning det er mulig å kompensere den tapte tid ved slike tiltak, idet en i de senere år har hatt flere omganger med arbeidstidsreduksjoner, senest pr. 1. juli 1973, som delvis er søkt kompensert ved slike tiltak. Et annet forhold er at det til dels dreier seg om grupper av arbeidstakere, f.eks. sykepleiere, hvor det fra før er underskudd, og hvor det derfor vil være praktisk vanskelig - i noen distrikter antakelig helt umulig - på kort sikt å erstatte tapt tid med øket antall stillinger. Det eneste unntak fra å omfattes av det nye kapitlet om arbeidstid som har interesse i den kommunale sektor, gjelder arbeidstakere med «arbeid av ledende art når arbeidstakeren selv kontrollerer sin arbeidstid». I sine kommentarer har departementet uttalt at de som forutsettes å komme inn under unntaket, bare vil være arbeidstakere i overordnede stillinger som står såvidt fritt i hvordan de vil utføre sitt arbeide at de selv disponerer over sin tid. Dette vil etter Sentralforbundets syn medføre at grupper av arbeidstakere som inntil nå har vært antatt å stå utenom arbeidervernlovens bestemmelser om arbeidstid, heretter vil bli omfattet av bestemmelsene. Som eksempel på dette, kan en formodentlig tenke seg en stilling som kontorsjef hos rådmannen i en kommune. Det kan neppe være tvil om at en slik arbeidstaker utfører arbeid av ledende art, men det vil formodentlig være tvilsomt om vedkommende oppfyller de forutsetninger for unntak som kommer til uttrykk i departementets kommentarer, jfr. det som er anført foran. Inntil nå er det relativt store grupper av arbeidstakere i helsesektoren bl. a. som har vært antatt å unnlatt fra arbeidervernlovens kap. III. Dette gjelder bl.a. bestyrere ved alders- og sykehjem, sjefsykepleiere og oversykepleiere m.v. Disse grupper har - ut fra stillingenes art - vært nødt til å påta seg et visst tilfeldig forekommende overtidsarbeid uten vanlig overtidsgodtgjøring. Kompensasjon for slik overtid har tildels vært gitt i form av et fast årlig beløp. Som prinsipp har en antatt at det er uheldig å anvende overtidsgodtgjøring pr. time i tilfelle hvor arbeidstakeren selv både må beslutte iverksatt og utøve kontrollen med overtidsarbeidet. I utkastet § 46 nr. 1, første avsnitt heter det om arbeidstid: «Med arbeidstid forstår en den tiden arbeidstakeren står til disposisjon for arbeidsgiveren. Denne formulering er kjent fra kommentarene til någjeldende arbeidervernlov, men er ny i lovteksten og antas å måtte representere en delvis omdefinering av begrepet arbeidstid. I tilknytning til denne bestemmelse har departementet uttalt følgende i sine kommentarer: «Dette må gjelde uansett om det blir utført arbeid eller ikke i denne tiden, idet bare den tid arbeidstakeren selv kan disponere som han selv ønsker, kan ansees å falle utenfor arbeidstidsbegrepet. Selv om arbeidet avbrytes av kortere perioder hvor det ikke ytes noe arbeid, men hvor arbeidsgiveren kan sette arbeidstakeren til arbeid, må hele den tid arbeidstakeren står til arbeidsgiverens disposisjon regnes som arbeidstid. Dette synes å innebære at all den tid arbeidstakeren må oppholde seg på arbeidsplassen og stå til arbeidsgiverens disposisjon, må bli å betrakte som ordinær arbeidstid i relasjon til lovens bestemmelser om arbeidstidens lengde. Dersom en skal legge en slik fortolkning til grunn, vil dette ha meget store konsekvenser i helsesektoren hvor det som kjent opereres med såkalt hvilende vakt både for underordnede leger og pleiepersonell hvor vakttiden medregnes i arbeidstiden i forholdet 4:1. I samme paragrafs nr. 1, annet og tredje avsnitt er det foreskrevet at hjemmevakt skal medregnes i arbeidstiden med minst 1/3 eventuelt en halvpart av vakttiden avhengig av arbeidsbelastningen under vakten. Denne bestemmelsen er gjort fravikelig (deklaratorisk). Det vil si at det formelt sett skal være adgang til ved avtale å fastsette andre omregningsfaktorer. Det synes imidlertid meget realistisk å regne med at arbeidstakerorganisasjonene skal være villig til å akseptere en - sett fra arbeidstakerens side - dårligere beregningsmåte av arbeidstiden enn den loven gir anvisning på. Dette vil få konsekvenser for de hjemmevaktordninger man har i dag i helsesektoren, kraftforsyningssektoren og delvis i brannvesen og i kommunenes tekniske etater. Dersom en hjemmevakt ordnet som ukevakt skal medregnes i arbeidstiden omregnet i forholdet 3:1, vil dette som et eksempel kunne arte seg slik: På en operasjonsstue arbeider det 4 operasjonssykepleiere på ordinær dagtid i tidsrommet kl. 08.00-kl. 16.00 fra mandag til fredag. Etter tur har de hjemmevakt ordnet som ukevakt hver 4. uke. Ved beregning av arbeidstiden for den sykepleier som har vakt angjeldende uke vil få følgende resultat: Ordinært aktivt arbeid........ 40 timer hjemmevakt i 128 timer som omregnet forholdet 3:1 utgjør.. Det vil si at vedkommende sykepleier samlet vil ha hatt en arbeidstid på 82 2/3 time, hvilket medfører at vedkommende må gis fri i hele neste uke og enda står det 2 2/3 time til rest som må kompenseres med redusert arbeidstid senere i tjenesteplanen. Resultatet blir at sykepleierne etter tur må gis fri en uke og at den stab som dermed er i vanlig aktivt arbeid, reduseres fra 4 til 3. Dersom det hadde vært tilgang på sykepleiere, ville dette ha vært «begrenset» til et betydelig økonomisk spørsmål, men ettersom en jo er klar over at det allerede idag er uhyre vanskelig å dekke opp behovet for sykepleiere, så vil resultatet i praksis måtte bli at aktiviteten må reduseres. Som nevnt - og kjent - har man i den kommunale sektor to hovedformer for vakt, nemlig vakt på vaktrom på arbeidsstedet og hjemmevakt. Hittil har vakt på vaktrom vært regnet som arbeidstid, mens hjemmevakt ikke har vært regnet som arbeidstid. Videre har det vært adgang til ved tariffavtale å omregne arbeidstiden i forbindelse med vakt på vaktrom i forbindelse med beregning av den daglige og ukentlige arbeidstid. Etter gjeldende tariffavtale omregnes for eksempel såkalt hvilende vakt på vaktrom i helsesektoren i forholdet 4:1. En arbeidstaker kan ha en kombinasjon av vanlig aktivt arbeid og hvilende vakt på vaktrom slik: Aktivt arbeid kl. 19.00-kl. 22. Hvilende vakt kl. 22.00-kl. 06. Aktivt arbeid kl. 06.00-kl. 07. I dette tilfelle regnes arbeidstiden å strekke seg fra kl. 19.00 til kl. 07.00, dvs. over et tidsrom av 12 timer, men den medregnes for 6 timer i relasjon til arbeidervernlovens regler om lengste arbeidsuke. Det har vært nødvendig med et samtykke fra Direktoratet for arbeidstilsynet (arbeidervernlovens § 24, pkt. 6) i et slikt tilfelle. Hjemmevakt har ikke vært regnet med i arbeidstiden i det hele tatt, men vaktplikten har vært kompensert ved et tariffmessig fastsatt kronebeløp. En har to typer av slik hjemmevakt: 1. Den ordinære vakt hvor vedkommende har vært forpliktet til å oppholde seg hjemme og når som helst være disponibel for utrykning etter varsel. All utrykning på slik vakt har vært betraktet som overtid og honorert i samsvar med gjeldende regler for overtidsbetaling. 2. Såkalt overordnet vakt hvor vedkommende i tillegg til selve beredskapsplikten tilsvarende det som er nevnt i pkt. 1 har vært pålagt i samsvar med instruks å treffe de nødvendige disposisjoner på kommunens vegne samt eventuelt å lede nødvendige arbeidsoperasjoner. Denne vaktformen har vært nyttet i stor grad innen brannvesen og kraftforsyning. Kompensasjonen for denne vaktplikt har gjennomgående vært fastsatt til et høyere beløp enn for vakt etter pkt. 1. Til gjengjeld har det ikke vært gitt noen godtgjøring for aktivt arbeid på vakten. Videre har en som nevnt den såkalte vakt på vaktrom med omregning av arbeidstiden. Som nevnt innledningsvis kan det være noe usikkert om utformingen av første ledd i forslagets § 46 hjemler en fortsatt omregning av arbeidstiden ved vakt på vaktrom slik som det hittil har vært praktisert. En vil imidlertid peke på at man i forslagets § 46, pkt. 5 har opprettholdt en bestemmelse som til en viss grad tilsvarer den bestemmelse man i dag har i arbeidervernlovens § 24, pkt. 6. Bestemmelsen er slik utformet at Direktoratet for arbeidstilsynet i særlige tilfelle der arbeidstakeren bortsett fra kortvarige eller tilfeldige avbrytelser er fritatt for arbeid og plikt til å vise aktpågivenhet, kan samtykke i at den daglige arbeidstiden blir forlenget ut over det som er fastsatt for den alminnelige arbeidstid. Det må imidlertid antas å bli vanskelig å opprettholde den nåværende tariffbestemmelse om omregning i forholdet 4:1, idet dette gir et dårligere resultat - sett fra arbeidstakerens side - enn om vedkommende hadde hatt tilsvarende vakt i sitt hjem. Etter Sentralforbundets oppfatning er de foran omtalte nye bestemmelser i forslagets § 46 vedrørende beregning av arbeidstid i forbindelse med vaktordninger uklart formet. I § 46, pkt. 1, annet ledd er det sagt følgende: «Dersom en arbeidstaker i sin fritid må oppholde seg i sitt hjem for i påkommende tilfelle å utføre arbeid, skal, medmindre annet er fastsatt i tariffavtale, minst 1/3 av fritiden regnes som arbeidstid, såfremt ikke den tid som faktisk har medgått til arbeidet er lenger. En kan tenke seg følgende situasjon: En montør ved et elverk har hjemmevakt fra kl. 16.00 den ene dagen til kl. 07.00 neste dag. Dette utgjør 15 klokketimer som omregnet vil utgjøre 5 timer arbeidstid etter nevnte bestemmelse. Dersom siste del av det siterte ledd innebærer at denne arbeidstakeren kan beordres til aktivt arbeid under vakten i inntil 5 timer uten ytterligere kompensasjon, vil bestemmelsen rent økonomisk sett kunne synes ufordelaktig for arbeidstakerne i de tilfelle hvor det regelmessig forekommer utrykning på vakt. Som kjent hadde en liknende tariffbestemmelse om hjemmevakt som ble medregnet i arbeidstiden i forholdet 4-1 i overenskomstene fram til tariffrevisjonen 1974. Fra 1. mai 1974 ble denne bestemmelsen tatt ut av overenskomsten etter krav fra organisasjonene. I tredje ledd i samme paragrafs pkt. 1 er det sagt følgende: «Dersom en arbeidstaker i sin fritid må oppholde seg i sitt hjem og til bestemte tider utføre arbeid, skal, medmindre annet er fastsatt i tariffavtale, minst halvparten av fritiden regnes som arbeidstid, såfremt ikke den som faktisk har gått med til arbeidet er lenger. En kan tenke seg følgende eksempel: En kraftstasjonsmaskinist har helgevakt fra fredag ettermiddag til mandag morgen. Etter instruks er han pålagt å utføre inspeksjons- og kontrollarbeid i kraftstasjonen fra kl. 08.00 til kl. 10.00 på lørdag formiddag og på søndag formiddag. Det er vanskelig å forstå at selve ulempen ved vakten skulle bli større om vedkommende er pålagt dette arbeid til bestemte tider, med andre ord det kan vanskelig forstås at omregningen av vakttiden i dette tilfelle skal skje etter en gunstigere formel enn ved vaktordninger hvor det ikke foreligger noen slik bestemt arbeidsplikt. som ordinært arbeid og regnes med i vedkommendes ordinære arbeidstid, d.v.s, betales med vanlig lønn. Kommunale brannvesen er etter någjeldende bestemmeler (kgl. res. 19. des. 1958) unntatt fra arbeidervernlovens arbeidstidsbestemmelser. En vet ikke om forslagets § 41, siste ledd vil gi hjemmel for en slik unntakelse i framtiden. Dersom slikt unntak ikke kan gis eller ikke vil bli gitt, vil det ha betydelig konsekvenser. Eksempel: Ved et brannvesen kan en ha 6 konstabler på vakt kontinuerlig i brannstasjonen. Etter det system som anvendes nå (et døgn vakt, to døgn fri) betinger dette 18 stillinger. Dersom en skal gå over til vanlig beregning av arbeidstid med 36 timer pr. uke (helkontinuerlig skift) vil det betinge 28 stillinger, d.v.s. en økning på 55 pst.. Sentralforbundet har tatt for seg en gruppe av arbeidstakere i helsesektoren, nemlig underordnede leger, og forsøkt å beregne hva de foreslåtte lovendringer betyr. Når en har valgt denne gruppe, er det fordi den er forholdsvis liten og oversiktlig. Det er i dag ca. 1 200 underordnede leger ved de fylkeskommunale sykehus (utenom Oslo kommune). Dette representerer en betydelig underbemanning på grunn av manglende rekruttering. Denne underbemanning kompenseres delvis ved forholdsvis utstrakt bruk av overtid. Underordnede leger går i vaktordninger med litt forskjellig beregningsmåte i forhold til vaktens art. Ved en noe skjønnsmessig beregning har en kommet til at nedsettingen av den alminnelige arbeidstid til 40 timer for turnuspersonalet, for denne gruppe vil medføre et behov for ca. 20 nye stillinger. Utslaget av omregningen av vakttjenesten etter de foreslåtte regler er noe usikkert, idet en som nevnt, er noe usikker på rekkevidden av de nye forslag, men dersom en legger den strengeste fortolkning til grunn, vil det skape behov for et antall nye stillinger i størrelsesorden 200-220. Dette gjelder en vital gruppe i helsetjenesten hvor det fra før er en betydelig underbemanning. En kan nevne et par konkrete eksempler fra kraftforsyningssektoren. Ved et av landets kraftverk (komb. produksjon/distribusjon med hovedvekt på det siste) som detalj-forsyner ca. 30 000 innbyggere i et tynt befolket, men stort distrikt, er den samlede bemanning i dag ca. 60. På grunn av store avstander er det av beredskapsmessige grunner nødvendig med montørvakt på flere steder innen kraftverkets forsyningsområde. Dertil er det overordnet driftsledervakt og vakt i kraftstasjonen. Forslaget om å beregne vakt som arbeidstid i forholdet 3:1, vil for dette verk bety at det må opprettes 12 nye stillinger, altså en økning på 20 pst. dersom nåværende aktivitet og beredskap skal bibeholdes. Dette vil for det meste gjelde montører med montørsertifikat (læretid 4 år) men også for en del arbeidstakere som fyller kravene for driftsledelse ved kraftverk. Sentralforbundet har - som nevnt - ikke noen samlet oversikt over i hvilken utstrekning hjemmevakt og vakt på vaktrom er i bruk i de forskjellige sektorer av den kommunale virksomhet. Den korte frist for uttalelse har gjort det umulig å samle inn systematiske opplysninger om disse forhold. Med andre ord kan en ikke beregne hva den foreslåtte arbeidstidsforkortning samt den foreslåtte endrede definisjon av begrepet arbeidstid innebærer økonomisk. Sentralforbundet er for øvrig noe usikker på i hvilken utstrekning økonomiske betraktninger er egnede argumenter dersom en ønsker en omforming, eventuelt utsettelse, av det foreliggende forslag. Et annet forhold bør imidlertid være tungtveiende i denne sammenheng. Det er i den kommunale sektor i forbindelse med vaktordningene snakk om arbeidstakere med bestemte kvalifikasjoner, d.v.s. arbeidstakere som man ikke uten videre kan erstatte ved inntak «fra gata». I stor utstrekning dreier det seg forøvrig om arbeidstakere som det fra før av er mangel på. Det vil si at en reduksjon av arbeidstiden koblet sammen med en ny beregning av arbeidstid i forbindelse med vaktordningene, uten tvil vil måtte føre til en redusert aktivitet og beredskap i visse sektorer, bl.a. helsesektoren og elverkssektoren. Norsk Kommuners Sentralforbund vil bemerke at den generelle nedsettelse av arbeidstiden som ble bebudet i Ot.prp. nr. 16 (1974-75) og som en forstår at det tas sikte på å få gjennomført med virkning fra 1. april 1976, vil bety en ikke ubetydelig økning i lønnsutgiftene i den offentlige sektor dersom en skal opprettholde den nåværende aktivitet. I enkelte sektorer og for enkelte grupper av arbeidstakere vil det formodentlig - i alle fall i en overgangsperiode - by på problemer å supplere med nødvendig ny arbeidskraft. Dersom en i nær framtid (1. januar 1977) gjennomfører de øvrige endringer i arbeidervernloven i samsvar med forslaget, mener en å måtte konstatere at dette vil medføre betydelige problemer m.h.t. å opprettholde den nåværende aktivitet og beredskap i vitale deler av den offentlige virksomhet. Uttalelse nr. 35. Når det gjelder Arbeidsrettsrådets innstilling vedrørende reglene om oppsigelse og avskjed skal vi bemerke: 1. Lovutkastets § 44: I § 44 er det inntatt en spesiell bestemmelse om oppsigelsesvern i arbeidsavtaler med bestemt prøvetid, som etter Arbeidsrettsrådets oppfatning må antas å imøtekomme arbeidsgiverens behov for å kunne si opp faglig eller på annen måte uskikkede arbeidstakere som bare har vært ansatt meget kort tid i bedriften. Disse arbeidstakere har med andre ord et sterkt begrenset oppsigelsesvern. Vi er enige i de intensjoner som ligger bak bestemmelsen og som kommer til uttrykk i kommentarene på dette punkt. Etter vår oppfatning bør imidlertid bestemmelsen utformes mer konkret slik at intensjonene kommer klarere frem i lovteksten. Det bør derfor for det første angis et nærmere bestemt tidsrom for det begrensede oppsigelsesvern, slik at uttrykket «meget kort tid» i kommentarene til § 44 blir presisert nærmere i lovteksten. Vi viser i denne forbindelse til utkastets § 41, pkt. 5. Vi foreslår således at bestemmelsen bare kommer til anvendelse dersom oppsigelsen skjer til fratreden før arbeidstakeren har vært tilsatt mer enn 1 år i bedriften. Vår reelle begrunnelse for forslaget er på den ene side at en arbeidsgiver vil kunne ha behov for en prøvetid på inntil 1 år for kunne bedømme en arbeidstakers skikkethet for stillingen. Vi forutsetter da at prøvetiden utnyttes på en fornuftig måte og tillater oss å vise til følgende bestemmelser i tariffavtalen for bankene: «det er en forutsetning at banken i prøvetiden lar de prøveansatte arbeide på minst 2 funksjonsområder for derved aktivt å medvirke til å gi de prøveansatte en så god innføring og opplæring i bankyrket som mulig, for deretter så nøye som mulig bedømme den prøveansattes skikkethet for arbeidet. På den annen side vil en prøvetid på 1 år også være i arbeidstakernes interesse, idet en eventuell oppsigelse på grunnlag av saklige kriterier da må forutsettes å bli fremmet på bakgrunn av en samvittighetsfull prøving av vedkommende arbeidstaker og ikke en hastverksavgjørelse truffet på grunnlag av et mindre godt førstegangsinntrykk. I § 44 er det videre foreslått at bestemmelsene i utkastets § 43 pkt. 4-11 får tilsvarende anvendelse så langt de passer, såfremt en arbeidstaker vil gjøre gjeldende at oppsigelsen skyldes utenforliggende grunner eller er vilkårlig. Etter vår oppfatning vil det lette forståelsen av bestemmelsen hvis de positive saklighetskriterier bringes inn i bestemmelsens første ledd i stedet for begrepet «utenforliggende grunner». Hensett til de argumenter som er trukket fram ovenfor, tillater vi oss derfor å foreslå at § 44 gis følgende formulering: «vil arbeidstaker som uttrykkelig er tilsatt på en bestemt prøvetid av inntil 1 års varighet gjøre gjeldende at en oppsigelse ikke er begrunnet i forhold som prøvetiden skal avklare, såsom dyktighet, pålitelighet, tilpasning tils arbeidet e.l., eller er truffet på vilkårlig grunnlag, får bestemmelsene i § 43 punktene 4-11 tilsvarende anvendelse i den utstrekning de passer. Arbeidstakeren kan bare med rettslig virkning angripe oppsigelsen såfremt denne skyldes utenforliggende grunner eller er vilkårlig. 2. Lovutkastets § 47: Når det gjelder § 47 finner vi det naturlig at de formkrav som oppstilles i utkastets § 40 pkt. 2 om oppsigelse også bør få anvendelse i bestemmelsen om avskjed, dog således at avskjedigelsen må anses som gyldig selv om opplysning om retten til å kreve forhandling og å reise søksmål ikke er gitt. Vi har følgende bemerkninger til de av bestemmelsene i utkastet som har særlig betydning for bankene. 1. Lovutkastets § 41. Departementet uttaler i sine kommentarer at unntaket under bokstav a) bygger på arbeidervernlovens § 18 nr. 1, men at den nye formulering er bedre i overensstemmelse med det som har vært intensjonen bak bestemmelsen. De som således vil gå inn under unntaket, vil etter departementets forslag bare være arbeidstakere i overordnede stillinger, som står så vidt fritt i hvordan de vil utføre sitt arbeide, at de selv disponerer over sin tid. Etter vår oppfatning peker uttrykket «arbeid av ledende art» i særlig grad hen på arbeidstakere med direkte ledelses- og instruksjonsmyndighet overfor andre arbeidstakere. Nevnte uttrykk omfatter således etter vår mening ikke arbeidstakere med stabsfunksjoner i tilknytning til bedriftsledelsen, da slike arbeidstakere ofte ikke vil ha ledelses- og instruksjonsmyndighet overfor andre. I banker vil det her dreie seg om f.eks. en juridisk konsulent, direksjonssekretær, en rasjonaliseringskonsulent m.v. Den kategori arbeidstakere vi her tenker på, har således rene spesialistfunksjoner og er normalt bare ansvarlig direkte overfor bankens øverste administrative ledelse. Etter vår oppfatning må slike funksjonærer antas å være unntatt fra arbeidervernlovens kap. 3, i henhold til den nåværende lovs § 18, pkt. 1 eller 2, og vi forutsetter at departementet ikke har ment å gjøre noen endring i dette forhold. Såfremt den av departementet foreslåtte ordlyd til § 41, pkt. a, skulle medføre at slike funksjonærgrupper vil komme inn under lovens arbeidstidsbestemmelser og dermed kunne oppebære kompensasjon for overtidsarbeid, vil dette etter vår oppfatning ikke være rimelig, da det ved lønnsfastsettelsen for slike funksjonærer allerede er forutsatt en arbeidstid som kan gå utover den alminnelige arbeidstid i den nye lovs § 46. Hensett hertil vil vi - som en klargjøring - prinsipalt foreslå at den nye lovs § 41, pkt. a, gis følgende formulering: a) «Arbeid av ledende eller særlig selvstendig art når arbeidstakeren selv kontrollerer sin arbeidstid. Subsidiært vil vi foreslå at bestemmelsen i den nåværende arbeidervernlov § 18, første ledd, pkt. 2, «om arbeid av annen særlig betrodd art», blir opprettholdt. 2. Lovutkastets § 46. Departementet har i bestemmelsens pkt. 1, første ledd, definert begrepet «arbeidstid», og definisjonen vil i de fleste konkrete tilfelle trekke en forholdsvis klar grense mellom arbeidstid og fritid. Vi forutsetter imidlertid at departementet ved ovennevnte definisjon av begrepet «arbeidstid», ikke har ment å endre den fortolkning av begrepet som hittil har vært gjeldende etter den nåværende arbeidervernlov. I bestemmelsen pkt. 2 har departementet bl.a. foreslått at den daglige arbeidstid ikke skal overstige 8 timer uten at en kan se at forslaget er nærmere begrunnet. En nedsettelse av den ukentlige arbeidstid fra 42 1/2 til 40 timer pr. uke, innebærer etter vår oppfatning ikke i seg selv noen reell begrunnelse for å nedsette grensen for den daglige arbeidstid. Vi vil derfor prinsipalt foreslå at den nåværende 9-timers grense bibeholdes. Subsidiært kan vi tenke oss å foreslå at lengden av den daglige arbeidstid nedsettes i samme forhold som den alminnelige ukentlige arbeidstid, slik at den daglige arbeidstid ikke må overstige 8 1/2 timer. Vårt standpunkt er bl.a. også begrunnet i at en nedsettelse av den daglige arbeidstid til 8 timer, vil skape større vanskeligheter når det gjelder gjennomføringen av de tariffestede «langdager» i bankene. 3. Lovutkastets § 49. Departementet foreslår at uttrykket «særlig arbeidspress» går ut som et vilkår for gjennomføring av overtidsarbeid. Forslaget begrunnes med at bruk av begrepet «særlig arbeidspress» i realiteten ikke inneholder noen begrensning av de tilfeller hvor overtidsarbeid skal være tillatt, men gir en nærmest ubegrenset adgang til å benytte overtidsarbeid, uansett på hvilken måte arbeidspresset er oppstått. Etter vår mening vil arbeidsgiverne også for fremtiden ha et legitimt behov for å gjøre bruk av overtidsarbeid i forbindelse med «topper» i arbeidet, selv om arbeidspresset i denne forbindelse ikke oppstår uventet. Årsoppgjøret i bankene vil således fortsatt medføre et behov for å benytte overtidsarbeid, men arbeidspresset i denne forbindelse vil ikke kunne sies å være oppstått uventet. Med den formulering som departementet foreslår, vil bankene således være avskåret fra å benytte overtid ved årsoppgjøret, noe som vil være helt uakseptabelt for bankene. Vi kan for øvrig ikke si oss enige med departementet i at begrepet «særlig arbeidspress» vil gi hjemmel for en ubegrenset adgang til overtidsarbeid. Forutsetningen må være at overtidsarbeid bare skal benyttes unntaksvis, og ikke brukes som et fast tillegg til den alminnelige arbeidstid. Dette fremgår for øvrig av bestemmelsens 2. ledd, første setning, som vi slutter oss til. Hensett hertil vil vi foreslå at bestemmelsen i den nåværende arbeidervernlov § 25, 2. ledd, pkt. c, blir opprettholdt. Vi har ellers ikke hoe å bemerke til at arbeid som består i «ferdigekspederihg av kunder i inntil 1/2 time» regnes som overtidsarbeid. Vi forutsetter imidlertid at det her er tale om 1/2 time utover den daglige grense i utkastets § 46 nr. 2. Når det gjelder forslaget om arbeidsgiverens konferanseplikt i utkastets § 49, pkt, 2, heter det i departementets kommentarer til bestemmelsen: arbeidsgiverens konferanseplikt, idet han vil ha plikt til å konferere om nødvendigheten av overtidsarbeidet, dersom det er mulig». Slik bestemmelsen er formulert, fremstår imidlertid konferanseplikten som absolutt før overtidsarbeid iverksettes. I overensstemmelse med departementets egne kommentarer foreslår vi at utkastets § 49, pkt. 2, gis slik formulering: «Før overtidsarbeid iverksettes skal arbeidsgiveren, dersom det er mulig, drøfte nødvendigheten av det med arbeidstakerens tillitsmenn. Når det gjelder plikt til å utføre overtidsarbeid, har departementet foreslått en ny bestemmelse i § 49 nr. 3. Vi forutsetter i denne forbindelse at arbeidsgiveren som hittil får anledning til å vurdere viktigheten av de personlige grunner som arbeidstakeren anfører mot overtidsarbeidet i relasjon til bedriftens behov for å få utført overtidsarbeidet straks. Hva spørsmålet om overtidstillegg i utkastets § 49, pkt. 4 angår, mener vi at lønnsbestemmelser i prinsippet bør reguleres i tariffavtaler. Vi har imidlertid ikke noe å bemerke til den foreslåtte forhøyelse av overtidstillegget som etter gjeldende arbeidervernlov skal utbetales kontant uten adgang til avspasering i fritid. Vi anmoder i denne forbindelse departementet om å vurdere om det burde åpnes adgang til i de enkelte tariffavtaler å avtale at også selve overtidstillegget kan kompenseres i senere fritid. Selv om det avtales en ordning med senere fritid, må det likevel fremgå av lønningslistene hvor mange arbeidede overtidstimer den enkelte arbeidstaker har pr. døgn og pr. uke. 4. Utkastets § 50. Departementet foreslår i bestemmelsens pkt. 2 at overtidsarbeidet for den enkelte arbeidstaker ikke må utgjøre mer enn 6 timer i et enkelt døgn. Vi vil foreslå at grensen for overtidsarbeid pr. døgn settes til 8 timer. 5. Utkastets § 53. Vi gjør oppmerksom på at riktig henvisning i bestemmelsens annen setning skal være h.h.v. § 51 nr. 1 annet ledd og § 51 nr. 3. I vår uttalelse av 29. april d.å. ga vi uttrykk for at det i en viss utstrekning er nødvendig å overlate til departementet eller Direktoratet for arbeidstilsynet å gi detaljregler på visse områder. Videre er det i departementets kommentarer til lovutkastet av 12. desember 1974 forutsatt at praksis, når det gjelder lovens krav om «et fullt forsvarlig arbeidsmiljø», vil utkrystallisere seg ved bl.a. Arbeidstilsynets fortolkning og håndtering av loven og forskriftene. Dertil må det antas at Arbeidstilsynets inspeksjoner vil måtte bli relativt omfattende for at lovens intensjoner skal bli fulgt. Hensett hertil antar vi at en foreslått utbygging av Arbeidstilsynet vil være nødvendig for at den nye lov skal fungere tilfredsstillende etter det formål som er forutsatt. Når det gjelder de enkelte bestemmelser, fremholder departementet i sin kommentar til § 64 at reglene om bruk av henstillinger er tatt ut av loven. Vi har i vår uttalelse av 29. april 1975 understreket at det i en rekke av utkastets formuleringer legges opp til skjønnsmessige kriterier som vil føre til stor usikkerhet i første rekke hos dem påbudet er rettet mot. Vi mener at henstillingsformen fortsatt kunne være et tjenlig virkemiddel for å avdempe denne usikkerhet. Vi antar derfor at henstillingsformen burde kunne opprettholdes, spesielt når det gjelder de mer velferdsbetingede forhold på arbeidsstedet. Når det gjelder § 68 i utkastet, har departementet i sine kommentarer forutsatt at forvaltningslovens nye bestemmelser om taushetsplikt for offentlige tjenestemenn som er under forberedelse, vil bli tilfredsstillende også for Arbeidstilsynets virksomhet. Såfremt de nye regler om taushetsplikt ikke vil omfatte oppnevnte sakkyndige og medlemmer av undersøkelseskommisjoner, jfr. utkastets § 66, forutsetter vi at slike regler blir innarbeidet i den nye arbeidsmiljøloven. Når det gjelder de øvrige bestemmelser i utkastet til lov om arbeidsmiljø kap. XII samt utkastet til endring i ferielovens § 17, har vi ikke noe vesentlig å bemerke. Uttalelse nr. 36. Forsåvidt gjelder Arbeidsrettsrådets innstilling vedrørende regler om oppsigelse og avskjed, vil vi bemerke: Ad § 40 - oppsigelsens form, avgivelse og innhold. Vi har ikke vesentlige bemerkninger til det fremlagte lovutkast. Kravet om at oppsigelser skal gis skriftlig, er i samsvar med de regler som allerede er gjennomført i tariffavtaler. oppsigelsesfrister er vi imidlertid i tvil om det er behov for å fravike vanlige regler med hensyn til utgangspunktet for beregning av frister, dvs. mottagelsen, jfr. utkastets, pkt. 2, annen setning. Vi er videre i tvil om det er hensiktsmessig at oppsigelsen ansees for ugyldig dersom den ikke på fyldestgjørende måte gir opplysning om retten til å kreve forhandling og reise søksmål. Det bør være tilstrekkelig at oppsigelsesfristen og fristen for å kreve forhandlinger etter § 43, først løper fra det tidspunkt mottakeren har fått de påbudte opplysninger. Pkt. 3. Vi kan forstå de hensyn som ligger til grunn for forlengede oppsigelsesfrister for eldre arbeidstakere med lang tjenestetid i bedriften. Arbeidsgiveren vil imidlertid også på sin side ofte ha behov for rommelig tid til å skaffe egnet etterfølger etter arbeidstakere med lang tjenestetid i firmaet. Etter vår oppfatning burde derfor «gjensidighetsprinsippet» med hensyn til oppsigelsesfristenes lengde, gjelde her som overalt ellers i loven. Pkt. 5. Det forekommer oss lite naturlig at oppsigelsesfristen fastsettes til 14 dager uten hensyn til prøvetidens lengde. Vi er oppmerksom på at i kommentarene er anført «minst 14 dager». Vi tror imidlertid at det bør overveies om ikke pkt. 5, første setning, gis følgende tilføyelse: «....medmindre annet er avtalt skriftlig. Pkt. 1 og 2. Vi er noe i tvil om rekkevidden av det spesielle oppsigelsesvern som foreslås i forbindelse med overdragelse av en bedrift, pkt. 1, tredje ledd. Så vidt vi forstår Arbeidsrettsrådets bemerkninger, har man ved utformingen av lovforslaget i første rekke tatt sikte på å lovfeste den rettsoppfatning som er kommet til uttrykk ved domstolens praktisering av de gjeldende bestemmelser i Arbeidervernloven. Arbeidsrettsrådet har imidlertid, såvidt vi forstår, funnet det hensiktsmessig å presisere at saklighetskriteriet skal gjelde også i tilfelle bedriftene overdras forsåvidt angår de der nevnte kategorier arbeidstakere. Pkt. 4, flg. Det er forholdsvis alminnelig at det finner sted forhandlinger mellom arbeidstakerens og arbeidsgiverens organisasjoner i forbindelse med oppsigelse av enkelte arbeidstakere. Vi tror imidlertid at det kan innebære fordeler at det etableres faste regler for en slik praksis. Vi har ikke vesentlige innvendinger til de regler som er foreslått med hensyn til forhandlingsrett og forhandlingsplikt, men vil anbefale at ankefristen etter pkt. 6 reduseres til 2 uker og at dessuten fristen etter pkt. 9 såvidt mulig også kortes ned, f.eks. til 2 måneder. Pkt. 8. Etter Arbeidsrettsrådets forslag vil en arbeidstaker få en ubetinget rett til å fortsette i sin stilling ut over oppsigelsesfristens utløp sålenge «tvisten er gjenstand for forhandlinger.» Vi er oppmerksom på at det kan synes rimelig at fratredelse ikkeØ skal foregå sålenge det pågår forhandlinger om oppsigelsen. På den annen side tror vi det kan virke uheldig om arbeidstakeren alltid skal ha rett til å fortsette ut over oppsigelsesfristens utløp. Vi tenker da på de tilfelle hvor det kunne ha vært aktuelt å foreta avskjed, men bedriften har valgt å gå veien om oppsigelse, grovere tilfelle av ukollegial opptreden med derav følgende uro på arbeidsplassen o.l. Ad § 45 - oppsigelsesvern ved sykdom. Unntak fra oppsigelsesvernet ved sykdom er etter utkastet begrenset til tilfelle hvor arbeidstakeren har pådratt seg sykdommen «ved forsett eller han ved svik har fortiet at han led av sykdommen da han ble tilsatt...» Arbeidsrettsrådet har ikke særskilt begrunnet sitt forslag om å fravike de någjeldende regler (Arbeidervernlovens § 44, første ledd) hvoretter oppsigelsesvernet heller ikke kan påberopes når sykdom er pådratt ved grov uaktsomhet. Vi kan ikke se at det foreligger hensyn som gjør det rimelig å fravike de någjeldende regler. Pkt. 2. Vi går ut fra at uttrykket «påbudt» i denne bestemmelse ikke bare omfatter påbud som er gitt av Arbeidstilsynet, men også påbud som er gitt av bedriften gjennom skriftlige instrukser m.v. Ad § 47 - avskjed. Vi finner det hensiktsmessig at man nu får lovfestede regler om avskjed. Forsåvidt gjelder bestemmelsene i fjerde ledd vil vi påpeke at det vel ikke sjelden vil forekomme at retten vil finne at det ikke foreligger grunnlag for avskjedigelse, men at forholdet gir grunnlag for oppsigelse av vedkommende arbeidstaker. fritatt for å gjeninnta vedkommende i stillingen, men at også lønnsplikten i så fall kan begrenses. Arbeidervernlovens § 40, pkt. 2 - trekk i lønn. Arbeidsrettsrådet foreslår her at den alminnelige adgang til motregning ikke skal kunne gjøres gjeldende forsåvidt arbeidstakere bestrider at det foreligger forsettlig eller grovt uaktsom skadeforvoldelse. Motregning skal imidlertid kunne gjennomføres når arbeidstakeren skriftlig erkjenner å ha gjort seg skyldig i skadeforvoldelse eller «når han forlater bedriften». Vi er noe i tvil om rekkevidden av denne bestemmelse forsåvidt som kommentarene kan tyde på at uttrykket «forlater bedriften» er ensbetydende med at arbeidsforholdet opphører. Etter vår oppfatning bør det også være adgang til å foreta trekk når det inntreffer perioder i ansettelsesforholdet hvor utbetaling av lønn opphører, iallfall når det dreier seg om perioder av en viss varighet, f.eks. på grunn av militærtjeneste, permisjoner av forskjellig slag e.l. Vi tror det vil være fordelaktig om man kunne få dette klargjort i selve lovteksten. Norges Handelsstands Forbunds og Handelens Arbeidsgiverforenings fellesuttalelse. Til kapittel om Arbeidstid. Da ordlyden i 1. og 2. ledd og i 1. setning i 3. ledd er nøyaktig som i någjeldende lov, går vi ut fra at betingelsene for å utføre nattarbeid ikke tenkes skjerpet. Vi oppfatter det foreliggende forslag slik at en bestemmelse tilsvarende den som man nå finner i siste ledd i arbeidervernlovens § 19 ikke foreslås i den nye § 42. Etter vår oppfatning bør bestemmelsen opprettholdes. Vi kan ikke se at det kan være betenkeligheter forbundet med dette i og med at retten til å avtale avvikende regler er begrenset til fagforeninger som har innstillingsrett etter lov om arbeidstvister. Etter lovutkastets pkt. 3. kan Direktoratet gi tillatelse til nattarbeid «når det er særskilt påkrevd av hensyn til viktige samfunnsinteresser». I Departementets kommentarer heter det imidlertid: «Departementet foreslår at det skal kunne gis tillatelse til nattarbeid «når dette er særskilt påkrevd av hensyn til viktige samfunnsinteresser «eller andre viktige hensyn.» (Understrekningen er gjort av oss.) Departementet uttaler videre at det ikke er ment å foreslå større endringer i forhold til arbeidervernlovens § 20, bokstav d. Etter vårt syn må også lovteksten få tilføyelsen: «eller andre viktige hensyn». Vi går ut fra at det skyldes en inkurie når denne tilføyelse ikke er kommet med i lovteksten. Vi forstår § 46, pkt. 2 sammenholdt med § 47, pkt. 1, slik at det fortsatt vil bli adgang til å ha en arbeidstid på inntil 9 timer en eller flere dager i uken. Dette er nå meget vanlig i utsalgssteder med en eller flere «langdager» i uken. I de fleste tilfelle blir det fore» tatt gjennomsnittsberegning av arbeidstiden på årsbasis, men det forekommer også at det ikke finner sted annen «gjennomsnittsberegning» enn ved at arbeidstiden andre dager i uken gjøres tilsvarende kortere. Hvis vår antagelse er riktig, har vi ingen bemerkninger til pkt. 2. I motsatt fall mener vi at det om nå i den tilsvarende bestemmelse bør stå: «ikke ovetstige ni timer i døgnet». Under enhver omstendighet bør punktet gis tilføyelsen: «jfr. § 47». Spesielt når det gjelder arbeidstiden i utsalgssteder er det som foran nevnt, meget aktuelt med gjennomsnittsberegning på årsbasis. Dette skyldes for det første den tarifferte fridagsordning og dessuten de betydelige svingninger det kan være i arbeidspresset i sesonger og f.eks. før jul og i den mer normale situasjon ellers i året. Vi er enige i at den daglige arbeidstid som en hovedregel ikke bør overstige 9 timer og at den ukentlige ikke bør være lenger enn 54. Vi mener imidlertid at det når det gjelder forhold som er nevnt i pkt. Hva angår pkt. 4, går vi ut fra at den foreslåtte bestemmelse ikke vil være til hinder for en ordning som den H.A. har hatt i flere år bl.a. i Landsoverenskomsten med Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund og som senest er gjentatt i det nylig fremsatte meglingsforslag fra Riksmeglingsmannen. av arbeidstiden som foran nevnt, er meget aktuell, spesielt i utsalgssteder. «Partene ved den enkelte bedrift kan treffe skriftlig avtale om en arbeidstidsordning over en bestemt periode. Den gjennomsnittlige arbeidstid for en slik periode må dog ikke være lenger enn 40 effektive timer pr. uke. En arbeidstaker som tiltrer eller fratrer sin stilling i en slik periode og som i denne har hatt tjennomsnittlig mer enn 40 timer pr. uke, har ikke rett til betaling for det overskytende antall timer. Det kan heller ikke gjøres fradrag i den faste lønn hvis en arbeidstaker under samme betingelser har hatt en kortere arbeidstid i beregningsperioden enn gjennomsnittlig 40 timer pr. uke. (Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at det ikke dreier seg om arbeidstakere som er ansatt for et bestemt tidsrom eller en sesong.) Hvis en slik løsning mot formodning vil være i strid med det foreslåtte pkt 4, er det vårt forslag at det også når det gjelder denne bestemmelse blir adgang for fagforeninger med innstillingsrett til å inngå annen tariffavtale. Vi er ikke enige i at overtidsarbeid etter pkt. c ikke skal kunne finne sted når det er oppstått særlig arbeidspress. Vi er ikke kjent med at arbeidervernlovens någjeldende bestemmelse har ført til misbruk. Vi vil dessuten peke på at en opprettholdelse av den någjeldende formulering vil være mindre betenkelig enn tidligere for det første fordi det nå uttykkelig er fastslått i lovteksten at overtidsarbeid ikke må gjennomføres som en fast ordning. Dessuten er det innført en plikt for arbeidsgiveren til å frita en arbeidstaker for å utføre overtidsarbeid «av personlige grunner». Endelig er det foreslått en ubetinget plikt for arbeidsgiveren til å drøfte med tillitsmennene nødvendigheten av overtidsarbeidet. I visse tilfelle vil det f.eks. i utsalgssteder på grunn av mangel på arbeidskraft være absolutt nødvendig med overtidsarbeid f.eks. i sesonger og før jul. Det arbeidspress man får i slike tilfelle, vil ofte ikke være «uventet» i vanlig betydning av ordet, men det vil uten tvil være «særlig». Det vil til tross for at økningen av arbeidspresset er «ventet» hyppig være umulig for arbeidsgiveren å treffe forholdsregler på forhånd for å forhindre at det oppstår særlig arbeidspress. Vi finner det også riktig å nevne at de betydelige forbedringer av fridagsordningene som har funnet sted for ansatte i utsalgssteder, senest ved Riksmeglignsmannens forslag for kort tid siden, utvilsomt vil medføre ekstra problemer for arbeidsgiverne hvis någjeldende bestemmelse om «særlig arbeidspress» utgår. Etter vår oppfatning bør punkt d., 1. setning, få tilføyelsen: «eller andre viktige hensyn.» Vi henviser til hva vi har anført om § 43 foran. Vi har ingen innvending mot at ferdigekspedering av kunder i motsetning til det som nå gjelder, eventuelt skal regnes som overtid. Dette er forøvrig i overensstemmelse med de tariffavtaler som gjelder for varehandelen, hvis slikt arbeid skjer etter den fastsatte ordinære arbeidstid. Vi kan imidlertid ikke forstå berettigelsen av at ferdigekspederingen begrenses til 1/2 time. Begrunnelsen for en begrensning i arbeidervernlovens § 24, pkt. 4, synes klar, fordi det her er tale om «ekstra arbeidstid» som ikke skal ansees som overtid. Men i det foreliggende tilfelle er det nå tale om overtid, og da må dette kunne være til ferdigekspederingen er avsluttet. Ja, en annen ordning er i realiteten umulig. Hvilken annen løsning kan man tenke seg hvis det skulle vise seg at 1/2 time ikke er tilstrekkelig? Ekspeditøren kan selvfølgelig ikke avslutte ferdigekspederingen når 1/2 time er gått. Skal man i såfall anvende bestemmelsen i pkt. c.? Når vi spesielt peker på dette, er det fordi salg bl.a. av kostbare gjenstander som farve-TV-apparater, møblementer, elektriske hvitevarer o.l. kan kreve langvarig «ferdigekspedering». Med de begrensninger som forøvrig er satt i § 49 må det være ubetenkelig å fjerne tidsrammen på 1/2 time. I pkt. 3 er det foreslått en regel om at Direktoratet skal avgjøre om en arbeidstaker har rett til å bli fritatt for å utføre overtidsarbeid av personlige grunner. Hvorledes har man tenkt seg at denne bestemmelse skal virke i praksis, f.eks. når det er oppstått uventet arbeidspress som fører til at overtidsarbeid må utføres uten opphold? Slik vil det ofte være. Direktoratets avgjørelse vil formodentlig i mange tilfelle først kunne foreligge lang tid etter at overtidsarbeidet er eller skulle vært utført. omfanget av overtidsarbeid de enkelte dager og uker ikke er større enn tillatt og at den godtgjørelse som er betalt, er i overensstemmelse med loven. I den forbindelse vil vi peke på at bestemmelsen står i kapitel IX om Arbeidstid. Departementets kommentarer gir uttrykk for at den foreslåtte bestemmelse svarer til arbeidervernlovens § 27. Uttalelse nr. 37. Norges Industriforbund vil ikke avgi egen uttalelse om dette kapitel i arbeidsmiljøloven, men gir sin tilslutning til de synspunkter som er fremmet i uttalelsen av 8. desember fra Norsk Arbeidsgiverforening. Norges Industriforbund vil ikke avgi egen uttalelse om dette kapitel i arbeidsmiljøloven, men gir sin tilslutning til de synspunkter som er fremmet i uttalelsen av 24. september 1975 fra Norsk Arbeidsgiverforening. Uttalelse nr. 38 a. Vi vil få gi følgende kommentarer: § 41. pkt. 5. Vi kjenner til at mange institusjoner (inklusive vår egen) lenge har praktisert 1 måneds oppsigelsesfrist i prøvetiden. Det bør vel være adgang til lengre oppsigelsesfrist enn de 14 dager som forslaget foreskriver. Vi foreslår at det sies «minst 14 dager». § 43, pkt. 1, annet ledd. Det er en interessant, men kanskje ikke påaktet følge av dette forslag at oppsigelsesvernet ifølge dette punkt automatisk blir dårligere jo mere spesialkvalifisert en arbeidstaker er. Nedlegges en bedrifts elektronikkproduksjon mens verksteddriften fortsetter, må sivilingeniører og teknikere antagelig anses saklig oppsagt idet de stort sett er uflyttelige. Montører og hjelpearbeidere kan flyttes til verkstedavdelingen og er således reelt bedre beskyttet. Det antydes intet i loven om at «annet arbeid i bedriften» skal være på tilsvarende lønnsnivå. Kan arbeidsgiver tilby stilling med vesentlig lavere lønn et annet sted, og dermed ha oppfylt sin plikt? I tilfellet ovenfor: Hvis spesialmontør (høytlønnet) i den avviklede elektronikkavdelingen tilbys lavtlønnet hjelpearbeider-jobb i verkstedavdelingen, og han ikke tar den, har arbeidsgiveren da oppfylt kravet til saklig oppsigelse? § 43, pkt. 11, siste ledd. Utvilsomt vil det være velkomment for de fleste arbeidsgivere å slippe så billig unna en intern personalkonflikt som her antydet. Men på prinsipielt grunnlag må det være ytterst betenkelig til den grad å frata en presset person eller gruppe den samme beskyttelse som andre har. Ferske eksempler (Våler Skurlag og Oslo Sporveier) gir her perspektiver nok. Man skal jo ikke engang se bort ifra at bedriftsledelsen kan gå i ledtog med en gruppe arbeidstakere for å skaffe seg denne type alibi ved oppsigelse av en - for ledelsen - besværlig person. Under enhver omstendighet må det presiseres nøyere hva som menes med «eller fra en organisasjon». Det må vel være en arbeidstaker- eller arbeidsgiver-relevant organisasjon, ikke en hvilken som helst utenforstående organisasjon. Vi vil også få komme med noen betraktninger over lovforslagets språkform: Loven om arbeidsmiljø vil være en av de få lover som store deler av befolkningen enkeltvis og personlig vil behøve å konsultere fra tid til annen. Det er derfor særskilt viktig at teksten ikke bare er klar og entydig for myndigheter, jurister og organisasjonsfolk, men at den også uten videre blir forstått av menigmann som er uvant med normalt juridisk språk. Vi tillater oss å foreslå at man i dette tilfelle lar en ikke-juridisk, ikke-departemental språkkonsulent bearbeide teksten med dette mål for øyet. Professor Finn-Erik Vinje kunne antagelig være en slik person, men det kan også være at oppgaven ble best løst om man la den i hendene på en forfatter eller en fremragende journalist. Det er klart at det utkast som herved fremkom, igjen måtte knas av departementets lovsakkyndige. Et eksempel på en etter vår mening for «tettvevet» lovtekst er det foreliggende forslag til forandring av arbeidervernlovens § 40, pkt. 2. Vi tillater oss å vedlegg utkast til en formulering som sier nøyaktig det samme, men på en enklere og mere oversiktlig måte. a) er hjemlet i lov; b) gjelder reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasser. c) på forhånd er fastsatt gjennom skriftlig avtale mellom arbeidsgiveren og den enkelte arbeidstaker, eller gjennom tariffavtale. overenskomstforhold ved bedriften, vil mulig bestemmelse i arbeidsreglementet være gjeldende. Lønnstrekk kan likevel foretas uten forhåndsavtale når arbeidstakere etter arbeidsgiverens mening ved forsett eller grov uaktsomhet har voldt skade, og arbeidstakeren skriftlig vedgår å ha gjort slik skade, eller når han forlater bedriften. Nr. 38 b. Lovutkastets paragrafer er oppdelt etter ulik organisering av arbeid. (Nattarbeid, overtidsarbeid osv.) Arbeidstiden bestemmes innen disse ulike områdene av de behov forskjellige typer arbeidsoppgaver stiller, f.eks. transport og sykehjelp. Dette utgangspunktet utelukkende i arbeidet tar ikke hensyn til at arbeidet skal utføres av mennesker med forskjellige behov. Dette er lovutkastets største svakhet. Slik det nå foreligger, er det utredet hvilke særbehov som foreligger for arbeid av forskjellig art, men det er oversett hva dette kan avstedkomme av konflikter når også arbeidstakere har behov for særrettigheter. Kvinner ivaretar de fleste omsorgsfunksjoner i samfunnet i dag. Dette gjelder ikke bare unge mødre, ofte glemmes det at svært mange kvinner har omsorg for eldre og syke familiemedlemmer. Disse omsorgsfunksjonene kan virke mer bindende enn omsorg for barn fordi eldre og syke mennesker ofte ikke kan flyttes på. Utvider vi omsorgsbegrepet til å omfatte også mindre forpliktende tilsyn som regelmessig besøk hos eldre slektninger, er det svært mange kvinner som har ekstra forpliktelser i tillegg til arbeid i eget hjem. Undersøkelser viser dessuten klart at selv i hushold hvor begge ektefeller er yrkesaktive, har kvinnen hovedansvaret for barn og husarbeid. Vi vil påpeke at disse er meget viktige funksjoner som kvinner i vårt samfunn utfører i tillegg til å være yrkesaktive i betalt arbeid. Kvinner vil derfor ha behov for særrettigheter i arbeidslivet. En formell likestilling med menn i arbeidslivet innebærer i realiteten en forskjellsbehandling av kvinner så lenge kvinner fortsatt utfører hovedtyngden av privat omsorg. Kvinner har ikke maktet lik deltakelse med menn i utdanning og politikk, selv etter at de fikk formelle rettigheter til dette. Dette har ført til at kvinner i mindre grad enn menn har vært aktive i fagforeningsarbeid, og derved i meget liten grad har maktet å fremme sine krav i arbeidslivet. Dette er et forhold av stor betydning som Kommunal- og arbeidsdepartementet må ta i betraktning i sitt arbeid med å bedre forholdene i arbeidslivet. Spesielle merknader til lovutkastet. Til § 42a: Av det arbeid som er nevnt nødvendig å utføre om natten, inngår arbeid som i stor grad utføres av kvinner: rengjøring og istandsetting av arbeidsrom. Det bør vurderes om ikke den slags arbeid i mange tilfeller kunne utføres om dagen uten særlig store ulemper. Forslag til endring: Rengjøring og istandsetting av arbeidsrom tas ut av den sammenheng det nå står i. Vi foreslår et eget punkt etter § 42a som lyder: «Rengjøring og istandsetting av arbeidsrom kan bare utføres om natten når helt spesielle forhold krever det. Tillatelse må innhentes av Direktoratet for arbeidstilsynet. Vår begrunnelse for at tillatelse må innhentes av Direktoratet, er at kvinners interesser ikke er sikret å bli ivaretatt gjennom tillitsmannsapparatet siden kvinner er dårlig representert i fagbevegelsens organer. Til § 49.3: Lovutkastets formulering i § 49 punkt 3 om fritagelse av overtidsarbeid «når denne av personlige grunner ber om det», vil kunne omgås av § 50 punkt 3: - «Er avtalen bindende for et flertall av arbeidstakere, kan arbeidsgiveren gjøre den gjeldende for alle arbeidstakere i virksomheten - ». Jfr. innledningen om kvinnenes svake evne til å hevde sine interesser gjennom fagbevegelsen. Denne paragraf gir videre ikke entydig rett til fritakelse for overtidsarbeid av personlige grunner fordi det i samme grad skal tas hensyn til arbeidet: «- - og arbeidet uten skade kan utsettes eller utføres av andre». For det første: Det kan være vanskelig å tolke uttrykket «uten skade» (for hva, for hvem?). Man er her ikke sikret fritakelse uansett hvor tvingende de personlige grunnene er, fordi hensynet til arbeidet kan settes opp mot de personlige grunnene og anses for enda mer tvingende. For det andre: At arbeidet kan utføres av andre, kan føre til problemer mellom arbeidstakerne, dersom f.eks. alle på en arbeidsplass mener de har personlige grunner til fritakelse. arbeid i hjemmet. Vi vet også at kvinner og menn i stor grad utfører forskjellig arbeid, slik at vi har arbeidsplasser der det så å si bare arbeider kvinner slik at de aller fleste ansatte ønsker seg fritatt av personlige grunner. Forslag til endring: «- - og arbeidet uten skade kan utsettes eller utføres av andre», tas ut. Avslutning. Lovforslaget slik det nå foreligger, tar utgangspunkt i arbeidets krav. Derved overses at arbeidet utføres av mennesker med ulike behov. Dette vil etter vår mening spesielt kunne ramme svake grupper arbeidstakere som kvinner, helt unge og uføre. Det er nødvendig å sikre svake gruppers stilling gjennom lovverket. Vårt arbeidsfelt er kvinners situasjon i arbeidslivet og på den bakgrunn konsentrerer vi oss her om kvinner. Disse har en svakere stilling enn menn både i arbeidsliv og politikk forøvrig. For å rette på dette forhold er det nødvendig med støtte til kvinner i lovs form. Dette mener vi skjer gjennom våre forslag til endringer som omtalt ovenfor. Når det gjelder samtykke til utvidet arbeidstid (§ 43, § 47), sies det at man skal legge særlig vekt på hensynet til arbeidstakernes helse og velferd. Vi foreslår at velferdsbegrepet utvides til å gjelde dem arbeidstakerne har ansvar for, småbarn og gamle eller syke familiemedlemmer. Derfor må det ved fastsettelse av bestemmelser om arbeidstid tas hensyn til at spesielt kvinnelige arbeidstakere har omsorgsfunksjoner utenom arbeidstiden. Institutt for industrielle miljøforskning har ved en tidligere anledning uttalt at utkastet til lov om arbeidsmiljø bygger på sviktende forutsetninger, idet objektive kriterier for helsemessige skader ikke finnes. Dette innebærer muligheten for og nødvendigheten av skjønnsmessige vurderinger, og at Arbeidervernlovens bestemmelser må oppfattes som typiske rammebestemmelser av skjønnsmessig karakter i samsvar med § 5. Institutt for industriell miljøforskning har tidligere hevdet, og vi mener fortsatt at denne mulighet må fordeles likt mellom partene i arbeidslivet, eventuelt med bistand fra faglig hold etter oppnevnelse av Kongen og de impliserte parter. På denne bakgrunn mener Institutt for industriell miljøforskning at en desentralisert organisering av Arbeidstilsynets oppgaver er å foretrekke. Uttalelse nr. 39. Vi har ikke noe å innvende mot at styret får to representanter for de ansatte. Vi vil gjøre oppmerksom på at de forskjellige personalorganisasjoner i dag har representasjon i Arbeidstilsynets styre når det gjelder ansettelser innenfor vedkommende organisasjons rekrutteringsområde. Vi forutsetter at denne ordning blir opprettholdt også i fremtiden, idet det nødvendigvis må bli en del organisasjoner som ikke får fast representasjon i styret. Vi finner det også rimelig at partene i det private arbeidsliv blir representert i styret. Vi savner imidlertid bestemmelser vedrørende sammensetningen av styret som sikrer at den tekniske ekspertise blir representert i styret Vi er klar over at lovutkastet i § 63, punkt 3, gir styrets formann adgang til å tilkalle sakkyndige som rådgivere, og at § 66 gir hjemmel for oppnevnelse av særskilt sakkyndige til å utføre inspeksjoner m.v. Imidlertid mener vår forening at det må være riktig å formulere bestemmelsene om styrets sammensetning slik at den tekniske ekspertise blir fast representert i styret. Med den utsatte stilling sivilingeniører og andre i arbeidslederposisjon får i fremtidens industrisamfunn vil vi anta at det riktige vil være å sikre denne ekspertise fra arbeidstakerhold. Arbeidsrettsrådets forslag vedrørende oppsigelser m. v. Vi har ingen vesentlige innvendinger mot de endringsforslag som er fremsatt. Vi bekrefter at det også er vår forenings erfaring at behandlingen i domstolene av oppsigelsessaker og avskjedigelsessaker tar urimelig lang tid. Vi vil gjerne uttrykke vår tilfredshet med forslaget om forhandlinger og forslaget om særskilt domstol. Når det gjelder § 41 har vi merket oss at det nye forslag ikke har med bestemmelsen i gjeldende Arbeidervernlovs § 41, punkt 3, om at oppsigelsesfristen skal være like lang for begge parter. Vi oppfatter bestemmelsen i det nye forslags § 41, punkt 1, slik at det nå skal bli adgang til å avtale forskjellige oppsigelsesfrister fra henholdsvis arbeidstakers og arbeidsgivers side. Uttalelse nr. 40. Etter vår mening gjør Arbeidsrettsrådets innstilling om etterforskning og gransking av dødsulykker det enda mer påkrevd å få klarhet i Elektrisitetstilsynets plass i dette bildet. Vi viser i den forbindelse til vår uttalelse i brev av 1975-03-24 om lovutkastets Kap. I-VIII. Som påpekt her, er bygging og drift av de elektriske anlegg ved elverkene underlagt spesielle offentlige bestemmelser med hjemmel i lov av 24. mai 1929 (Tilsynsloven). Bestemmelsene er samlet i «Forskrifter for elektriske anlegg» utferdiget av Industridepartementet 5. desember 1963. Det heter her i § 1 Tilsyn: «Utførelse, vedlikehold og drift av elektriske anlegg er underlagt offentlig kontroll og tilsyn. Det offentlige tilsyn utøves av Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen (NVE) ved Elektrisitetstilsynet. Ved etterforskning av ulykker forårsaket av elektrisitet eller under arbeid i elektriske anlegg foregår det tradisjonelt et nært samarbeid mellom Elektrisitetstilsynet/Det stedlige tilsyn og politiet. Elverkene har opplysningsplikt overfor Eltilsynet bl.a. når det gjelder slike ulykker, jfr. kommentarene til § 3 i Forskrifter for elektriske anlegg. Vi ville se det som en stor fordel for elverkene som brukere av arbeidsmiljøloven om Elektrisitetstilsynets og Det stedlige tilsyns Kompetanseforhold ble fastlagt i loven. Etter vår mening bør det gå klart frem av denne paragraf at nattarbeid tillates på elverkenes anlegg, og dette bør tilføyes under pkt. 1 (elverkene må jo f.eks. vanligvis rykke ut samtidig med brannvesenet ved brannmeldinger for å muliggjøre brannvesenets slukkingsarbeid). § 44. Søn- og helligdagsarbeid. Samme merknad som under § 42, elverkenes arbeid bør her tilføyes pkt. h. Vi er klar over den mulighet som foreligger ifølge § 43 § 45 for nattarbeid og søn- og helligdagsarbeid etter særskilt tillatelse eller avtale, men finner det ikke tilfredsstillende at hvert enkelt elverk må søke Arbeidstilsynet om dette. Vi vil i den forbindelse peke på at de fleste av de arbeidsarter som er tillatt utført om natten eller på søn- og helligdager ifølge § 42 punktene a til m og § 44 punktene a til l ikke kan utføres uten at elforsyningen er intakt. Det synes da for oss selvsagt at feilretting på elverkenes anlegg til de samme tider må være generelt tillatt. Det samme bør også gjelde ordinært vedlikehold og annet arbeid på elverkenes elektriske anlegg som forutsetter utkobling av anleggene. Slikt arbeid forsøker elverkene å legge til tider hvor ulempene for abonnentene er minst mulig, og da oftest til natt-tid eller på søndager, jfr. pkt. 11.2 i NEVF's norm for vilkår for levering av elektrisk kraft som benyttes av de fleste elverk. Når det gjelder de øvrige paragrafer i utkastet, vil vi generelt peke på elverkenes behov for adgang til overtidsarbeid ved driftsforstyrrelser. Spesielt håper vi at bestemmelsene i § 49 og § 50 vil bli praktisert på en slik måte at de ikke blir til hinder for elverkenes forpliktelser til å gjenopprette driften etter skader eller andre forstyrrelser så hurtig som mulig jfr. leveringsvilkårenes pkt. 11.1. For øvrig vil vi peke på at det i § 50 pkt. 5 er fastsatt at «Overtidsarbeid må ikke i noe tilfelle utgjøre over 250 timer i kalenderåret for noen arbeidstaker», mens det i samme paragraf pkt. 6 sies at Direktoratet for arbeidstilsynet i spesielle tilfeller kan fastsette andre regler for overtidsarbeid enn nevnt bl.a. i pkt. 5. Hvis det skal ha noen hensikt med bestemmelsene i pkt. 6, kan etter vår mening ikke det kategoriske uttrykk «ikke i noe tilfelle» benyttes i pkt. 5, men bør erstattes med f.eks. «ikke uten samtykke av Direktoratet for arbeidstilsynet». Uttalelse nr. 41. Norsk Boreriggeierforening har med forbauselse notert at Regjeringen har fremmet i proposisjons fonn utkast til lov om arbeidervern og arbeidsmiljø del I med en helt ny bestemmelse om lovens gyldighet vedrørende virksomhet i forbindelse med undersøkelse etter petroleumsforekomster på havbunnen eller i dens undergrunn på den del av kontinentalsokkelen som er undergitt norsk statshøyhet. Alle foreningens hittidige uttalelser er bygget på den opprinnelige formulering om at virksomheten på den norske kontinentalsokkel ikke skulle underlegges loven. Særlig er det beklagelig at den endring som har funnet sted så langt gjelder undersøkelse etter petroleumsforekomster bygger på bristende motiver. helsemessige konsekvenser av petroleumsvirksomheten (NOU 1975:38). I denne utredning står det imidlertid uttrykkelig at «De vurderinger som er gjort, vil ikke uten videre være gjeldende for de flyttbare borerigger, der forholdene kan være noe anderledes.» Vi mener det er meget beklagelig at de bevegelige borefartøyer ikke er unntatt fra loven på samme måte som sjøfart, fangst og fiske, herunder bearbeiding av fangsten ombord i skip. Særlig burde dette vært gjort da Stortinget omtrent på samme tid vedtok at den nye Sjømannslov helt eller delvis skulle gis anvendelse for den som har sitt arbeid på annen innretning i sjøen enn skip. I Ot.prp. nr. 43 (1973-74) er det uttrykkelig sagt at fartøyer og andre innretninger av ny konstruksjon i forbindelse med søking etter og utvinning av olje m.v. vil måtte vurderes i relasjon til Sjømannslovens bestemmelser. Ved Kronprinsreg. res. av 17. oktober d.å. er det bestemt at Handelsdepartementet fastsetter ved forskrift i hvilken utstrekning loven skal få anvendelse på personer eller grupper av personer som har sitt arbeid ombord i flyttbare oljeboringsfartøy/plattformer. For ordens skyld vil vi dog få bemerke at det er to særlige hensyn som spesielt må anføres for at arbeidsmiljøloven i sin alminnelighet og arbeidstidsbestemmelsene i denne i særdeleshet ikke bør få anvendelse for bevegelige borefartøyer. I vårt brev til Departementet av februar d.å. gjorde vi rede for den norske virksomhet med bevegelige borefartøyer. Med borefartøyer mener vi bevegelige borerigger for boring etter petroleumsforekomster i sjøen, såvel boreskip som bevegelige boreplattformer. Norsk Boreriggeierforening har også anledning til å oppta som medlemmer eiere av borerigger for boring etter petroleumsforekomster på land. Det finnes imidlertid så godt som ingen virksomhet med slike borerigger i Norge, og foreningen har ingen slike som medlemmer. Vi tar derfor utelukkende for oss spørsmål som gjelder de bevegelige borefartøyene. Det er av avgjørende betydning for såvel de ansatte på et bevegelig borefartøy som for arbeidsgiveren at de sosiale bestemmelser følger borefartøyet uavhengig av hvilken kontinentalsokkel det arbeider på. Borefartøyenes oppgave er som kjent å lete etter petroleumsforekomster. Til dette benyttes en boreteknikk som nå er kommet så langt at man borer et hull på ca. 100 dager. Når et hull er boret flytter borefartøyet eller blir det flyttet til en ny posisjon. Det er idag dessverre ikke helt uvanlig at borefartøy får i oppdrag bare å bore ett hull, for deretter å måtte søke nytt oppdrag. Det sier seg da selv at borefartøyet vil kunne måtte operere på svært mange kontinentalsokler i løpet av ett og samme år. Særlig gjelder dette selvfølgelig borefartøyer med eget fremdriftsmiddel som kan bevege seg relativt hurtig fra sted til sted. De fleste norske borefartøyer i drift og under konstruksjon har eget fremdriftsmiddel. Etter dette bør det være klart at såvel de ansatte som arbeidsgiverne, og derved vel også det samfunnet disse tilhører, må være mest tjent med regler som følger borefartøyet. Ved siden av hensynet til at reglene må følge borefartøyet, er det også viktig å få regler som er tilpasset en internasjonal virksomhet. Norske borefartøyer borer for tiden i så fjerne farvann som det Karibiske hav og det Indiske hav. Arbeidsmiljøloven er ikke beregnet på å skulle dekke forhold for slike ansatte. Med visse tilpasninger vil imidlertid Sjømannsloven være langt mer egnet til å ivareta såvel de ansattes som arbeidsgivernes interesser under slike forhold. Særlig vil vi anføre at arbeidstidsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven vil være helt uanvendelige på borefartøyer som beveger seg fra kontinentalsokkel til kontinentalsokkel, og ofte befinner seg i fjerne farvann. Det må være langt gunstigere at det gis egen lov eller egne forskrifter med hjemmel i lov om arbeidstiden for ansatte på disse. Vi viser her til innstilling II fra Arbeidstidskomitéen for skip, utkast til lov om arbeidstiden på skip § 1 pkt. 4. Her er det foreslått at Sjøfartsdirektoratet kan utferdige forskrifter om arbeidstiden, godtgjørelse for overtidsarbeid og føring av overtidsjournal og overtidsbøker for dem som er tilsatt på borefartøyer og andre flyttbare innretninger i sjøen. Norsk Boreriggeierforening har full forståelse for at kontinentalsokkellandets myndigheter må ha anledning til å gi forskrifter som gjelder for borefartøyene som opererer på kontinentalsokkelen. Disse forskrifter bør imidlertid ikke gjelde sosiale forhold som utelukkende berører de ansatte og deres arbeidsgivere utover det som er vanlig innenfor skipsfarten. Det kontinentalsokkellandet særlig bør konsentrere seg om er sikkerhet i forbindelse med boreoperasjonene. imidlertid klar over. Dette forhold burde imidlertid kunne løses ved at man ga visse minimumsforskrifter for kontinentalsokkelen eller gjennom de konsesjoner som blir gitt på denne. Disse måtte imidlertid bygge på en sikkerhetsvurdering, og ikke et alminnelig velferdshensyn som Norge må se seg mest tjent med blir ivaretatt av det land hvor borefartøyet er registrert eller hører hjemme. Endelig vil vi gjøre oppmerksom på at de langt fleste borefartøyer på den norske del av kontinentalsokkelen formodes å bli norske. Dette fordi Norge regnes å få en så stor del av verdens borefartøy-flåte som er anvendelige i våre farvann at konkurransen fra andre land vil bli relativt liten. Dette antar vi vil være tilfelle uten at man på noen måte prefererer norske borefartøyer eller riggeiere, noe vi alltid har advart mot og tatt klar avstand fra. Forøvrig regner Norsk Boreriggeierforening med at vi kan komme tilbake med en grundigere redegjørelse for disse syn, og formodentlig vinne gehør for dem i det nedsatte utvalg til å utrede arbeidsmiljølovens anvendelse på petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen. Uttalelse nr. 42. Den norske lægeforenings sentralstyre behandlet det ærede departements ekspedisjoner av 26. mai og 19. juni d.å. med vedlegg i møte 28. august d.å. og vedtok å gjøre flg. vedtak: Sentralstyret kan ikke se noen innvendinger mot de mottatte forslag og innstillinger, som synes å innebære fornuftige, regler om den organisasjonsmessige oppbygging av Arbeidstilsynet og om dettes myndighetsutøvelse og berettigede regler til styrkelse av arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet. Sentralstyret antar likevel at bestemmelsene i Arbeidervernlovens § 43, nr. 1, siste ledd, jfr. Arbeidsrettsrådets forslag til § 43, nr. 11, siste ledd, bør undergis en ny vurdering i lys av aktuelle begivenheter. Uttalelse nr. 43. Styret sluttet seg i prinsippet til Arbeidsrettsrådets innstillinger, idet man fant at de foreslåtte regler vil gi en berettiget styrkelse av arbeidstakernes rettigheter i arbeidslivet. Styret var kjent med det vedtak som ble truffet av Den norske lægeforenings sentralstyre i samme sak og sluttet seg til sentralstyrets bemerkning om at bestemmelsene i Arbeidervernlovens § 43, nr. 1, siste ledd, jfr. Arbeidsrettsrådets forslag til § 43, nr. 11, siste ledd, bør undergis en ny vurdering i lys av de aktuelle begivenheter. Styret i Yngre lægers forening behandler utkastet til nye arbeidstidsbestemmelser i møte 29. november d. å. og vil uttale flg.: Styret stiller seg meget positivt til det foreliggende utkast til nye arbeidstidsbestemmelser. Utkastet representerer på mange måter betydelige fremskritt. For mange arbeidstakergrupper som hittil har hatt meget belastende arbeidstidsordninger burde det nå bli mulig å oppnå avtaler om vesentlige forbedringer. Når det gjelder underordnede sykehusleger, uttalte Arbeidstilsynsrådet for mer enn 30 år siden at de skulle omfattes av arbeidervernlovens arbeidstidskapitel med ett unntak som nå ikke lenger er av interesse. I praksis har imidlertid loven ikke i særlig grad kunne bidra til reell arbeidstidsregulering for legene. Problemet var tidligere en stadig legemangel slik at de opprettede legestillinger på langt nær har vært besatt. De samfunnsmessige hensyn har derfor tilsagt maksimal utnyttelse av legenes arbeidskraft, og Ylf har følt seg forpliktet av dette faktum til avtalemessig å tillate lengre arbeidstid enn loven har tilsagt. Lovlig arbeidstid kunne ikke ha blitt etablert uten at det samtidig hadde skjedd en vesentlig reduksjon av sykehusenes medisinske beredskap og service. Resultatet har blitt at gjennomsnittlig arbeidstid for underordnede leger i Norge fremdeles ligger på 52 timer pr. uke og år. Ylf har gjentatte ganger forsøkt å få inn i overenskomstene bestemmelser som i praksis ville virke arbeidstidsregulerende, bl.a. forbud mot 2-delt og begrensning av 3-delt vakttjeneste. Sykehuseierne har imidlertid ikke godtatt dette, fordi det ville kreve opprettelse av en del nye stillinger, noe sykehuseierne ikke har fullt herredømme over. I de senere år har de nye legestillinger etter Sosialdepartementets prioritering utelukkende gått til igangsetting av nye medisinske aktiviteter i stedet for å bli styrt dit hvor arbeidsforholdene har vært uakseptable. dag opprettholder for lang arbeidstid. Det er allerede relativt overskudd på leger. Samtidig viser prognosene at nettotilgangen på leger i årene framover vil være så vidt god at en bevisst prioritering av nye stillinger ut fra vernehensyn vil kunne løse arbeidstidsproblemet. Legenes arbeidsordning omfatter dagarbeid (kl. 08.00-14.00/16.00) og «vakttjeneste» (kl. 16.00-08.00) som enten utføres fra vaktrom i sykehuset (C-vakt), fra legens hjem med plikt til øyeblikkelig utrykning (B-vakt) eller med utrykning innen en halv time (A-vakt). Vakttjenesten (eksklusive effektiv arbeidstid under vakt) innregnes i arbeidstiden med 1/4. De dager da legene har vakt går man fra vanlig dagarbeid direkte på vakten, noe som vanligvis medfører sammenhengende aktivt arbeid i 12-15 timer, samt 2-5 timers aktivt arbeid også senere på natten. Ved ukeslutt går vakten fra lørdag middag til mandag morgen, hvoretter vakthavende lege ved de fleste avdelinger går direkte over i vanlig dagarbeid. Man har sett det slik at disse arbeidsordninger sikrer den beste kontinuitet i pasientbehandlingen. Det har imidlertid etter hvert blitt mer og mer klart at arbeidstidsordningen også representerer slik belastning at det både av sikkerhetsmessige hensyn og av verne-hensyn er på tide å komme fram til andre ordninger, samtidig som arbeidstiden totalt må få reell nedsettelse. Det er likeledes på det rene at mens legene tidligere har vært tilbøyelige til å akseptere ekstraordinær lang arbeidstid som noe nærmest uavvendelig, er holdningen nå i ferd med å bli en annen. For de yngre leger er fritid til å dele på arbeid i hjemmet med ektefelle som har eget yrke, og tid til å ta del i samfunnsengasjert virksomhet utenfor yrket et prioritert krav. Det faktum at arbeidsordningene medfører relativt hyppig søn- og helgedagsarbeid foruten å binde legene til sykehuset i 70-100 timer pr. uke gjør kravet forståelig. Sett på denne bakgrunn er lovutkastets bestemmelser om nedsatt arbeidstid og endret arbeidstidsvurdering meget gledelige. Styret i Ylf ser imidlertid klart at en øyeblikkelig gjennomføring av lovens § 46, § 49 og § 50 kan skape visse vanskeligheter i helsesektoren. Styret har likevel merket seg de innebygde dispensasjonsbestemmelser og muligheter til å treffe avtaler om avvikende ordninger. Styret er således innforstått med at det ved tarifforhandlingene kan bli nødvendig å finne fram til overgangsordninger. I de pågående drøftelser mellom Ylf og staten, Norske Kommuners Sentralforbund og Oslo kommune har Ylf også sagt seg villig til å gå inn i en systematisk undersøkelse av arbeidsordninger, arbeidsfordeling m.v. i de forskjellige spesialiteter med sikte på å finne mer rasjonelle løsninger. At problemer vil oppstå er sikkert, men de kan løses i forhandlinger mellom partene og må ikke være til hinder for at loven som sådan gjennomføres pr. 1. april 1976. Til de enkelte paragrafer har styret følgende merknader: Vi er tilfreds med at de tidligere unntaksbestemmelser nå er strammet inn, og har merket oss at bestemmelsene ikke lenger vil være til hinder for at assisterende overleger som i praksis måtte følge en oppsatt arbeids- og vaktplan kan få lovens beskyttelse. Vi er glad for pålegget om at arbeidsgiveren skal konferere med tillitsmennene om nødvendigheten av nattarbeid, med ankemulighet i tilfelle av uenighet, som vil gi en god støtte til tillitsmennenes arbeid. Som nevnt foran, må vi si oss meget tilfreds med de intensjoner som ligger til grunn for paragrafens nr. 1. Vi vil imidlertid bemerke at det virker inkonsekvent å benytte begrepet «fritid» om hjemmevakt etter at man først har definert arbeidstid som den tid arbeidstakeren står til arbeidsgiverens disposisjon. Annet og tredje ledd bør derfor endres til f.eks.: «Dersom arbeidsordningen medfører at arbeidstakeren for en del av arbeidstiden må - - - - - av denne tid regnes som arbeidstid, - - - - er lenger. Bestemmelsene i nr. 3 om 38 timers uke bør utvides i samsvar med de vilkår som organisasjonene oppnådde for 40 timers uke i 1973, nemlig til å gjelde alle som har arbeid som etter turnusordning omfatter regelmessig søn- og helgedagsarbeid. Såvidt vi kjenner til er dette oså samsvar med LOs opprinnelige forslag. Slik departementets forslag lyder, vil bestemmelsen bare omfatte leger med 3-delt vakt, i den utstrekning disse ikke kommer inn under bestemmelsene i nr. 4 om 36 timers uke. Vi er tilfreds med bestemmelsene i nr. 4, som i det minste vil omfatte leger med 2-delt vakt, i det dette vil virke som en nødvendig spore til å få vekk denne urimelige vaktordning, et gammelt krav fra Ylf. Den type «vakt» som legene utfører frø vaktrom i sykehuset må nå anerkjennes som effektivt arbeid fullt ut. Vi er derfor betenkt over utformingen av bestemmelsene i paragrafens nr. 5. presisert vilkårene for å kunne forlenge dagarbeidstiden med 2 timer. Vi er dessuten redd for at bestemmelsene i annet ledd vil bli forsøkt benyttet for å saldere det øyeblikkelige underskudd på stillinger som vil oppstå ved sykehusene ved gjennomføringen av loven. Vi er tilfreds med innstrammingen av adgangen til å pålegge overtid, selv om vi som nevnt, er innforstått med å inngå tariffavtale om nødvendige overgangsordninger. Spesielt er vi glad for bestemmelsene i nr. 3. Den faste overtid som legene har måttet avfinne seg med har vært særlig tyngende for enkelte, særlig for kvinnelige leger med mindreårige barn. Disse vil nå få en beskyttelse som er nødvendig - ikke bare overfor arbeidsgiveren, men også mot press fra kolleger. Styret i Yngre legers forening behandlet utkastet. Ylf kan etter dette i hovedtrekk slutte seg til det foreliggende utkast til kap. XII i lov om arbeidsmiljø. Det vises til at Den norske lægeforening nylig har fastsatt krav til utdannelse i spesialiteten Yrkesmedisin, og at man ved fastsettelsen av disse regler bl a. tok hensyn til ønsket om å utdanne leger til arbeidstilsynet på det lokale plan i tråd med Iversen-komitéens innstilling. Til enkelte paragrafer vil vi knytte flg. merknader: - Vi sier oss enig i at Arbeidstilsynets tjenestemenn får to representanter i styret. Vi er imidlertid usikre på om flertallsvalg av representanten for de ansatte i de lokale arbeidstilsyn er den mest hensiktsmessige løsning. I så fall synes det riktig at Departementet fastsetter regler for valget. - Ylf sier seg enig at både arbeidsgiver og arbeidstakernes vernerepresentanter skal kontaktes ved Arbeidstilsynets inspeksjoner og er av den oppfatning at en slik regel vil medføre at mulige misforståelser kan unngås. Ylf antar at det bør inngå i lovteksten at bedriftslegen eller annet helsepersonell «bør» delta i Arbeidstilsynets inspeksjoner. En mer forpliktende formulering på dette punkt vil medføre at helseavdelingen ved bedriften til enhver tid vil være mer orientert om potensielle steder for yrkesskader og helseskadelige påvirkninger enn ved den foreslåtte formulering. - I og med at Lægeforeningen har tatt omsyn til Iversenkomitéens innstilling i sine krav til utdannelse i Yrkesmedisin, har for så vidt foreningen tatt stilling til innstillingens innhold - også når det gjelder omorganiseringen av de kommunale arbeidstilsyn. Ylf finner det likevel riktig å påpeke at det bør vises varsomhet med uten videre å fjerne bestemmelsen om at en lege skal være med i de kommunale arbeidervernnemnder. Uttalelse nr. 44. Institutt for sosialmedisin. Vi har diskutert lovutkastet ved Instituttet og besluttet bare å avgi uttalelse angående helt generelle sider av forslagene, nærmere bestemt hvem som bør ha hovedansvaret for at loven blir overholdt og at arbeidsmiljøforholdene er tilfredsstillende. Forslaget bygger på at Statens Arbeidstilsyn fortsatt skal ha hovedansvaret og også den overordnede inspeksjonsplikt. Dette forutsetter at bemanningen i Arbeidstilsynet «blir en helt annen», med hensyn til faglig ekspertise, utstyr og kapasitet. Ved Instituttet har vi den generelle innvending mot lovforslagene at en mulig annen plassering av hovedansvaret og tilsynsplikten enn på Arbeidstilsynet ikke fullt ut er diskutert. Vi mener det i mange tilfeller ville være mulig og hensiktsmessig å delegere hele eller deler av Arbeidstilsynets oppgaver direkte til organer ved den enkelte bedrift, fortrinsvis arbeidsmiljøutvalget og verneombudene. Dette ville være særlig aktuelt for større arbeidsplasser, mens Arbeidstilsynet måtte ha ansvarsområde overfor mindre arbeidsplasser. Hvordan dette prinsipp skulle utformes i lovgivning, bevilgningspolitikk og praksis har vi ikke kunnet utrede i detalj. Men våre viktigeste argumenter for å plassere hovedansvaret for vernearbeidet på den enkelte bedrift og ikke på et statlig ekspertorgan er følgende: dette selv om det får flere ansatte. Det er den som har skoen på som vet hvor den trykker, og i realiteten ligger hovedtyngden av overvåkingen av arbeidsplassene hos arbeidstakerne og arbeidsgiverne på arbeidsplassen. De fleste arbeidsmiljøproblemer løses vel også i samarbeid mellom disse parter. Dette taler sterkt for at hovedansvaret legges på disse parter, og ikke på et utenforliggende statlig organ. Mange av arbeidsmiljøproblemene er vanskelige anliggender som krever eksperter for å forståes fullt ut. Dels finnes den nødvendige ekspertise ved de større bedriftene, og dels er en rekke av arbeidsmiljøproblemene av almen natur, der hovedspørsmålet blir hvor folks toleransegrense for ubehag går, og ikke hva som er skadelig i og for seg. Når problemene er av den sistnevnte natur, og løsningen av dem berører en rekke andre hensyn: til fortjeneste, til arbeidstid, til lønnssystemer etc. etc., egner arbeidsmiljøproblemene seg ofte best til politisk behandling mellom partene i arbeidslivet direkte, og bør ikke være ekspertanliggender hvor statlig sakkyndighet legges for tungt i vektskålen. Erfaring har vist at Arbeidstilsynet ofte inntar et mellomstandpunkt der et arbeidsmiljøproblem utvikler seg til en åpen konflikt mellom partene i arbeidsmiljøet. Ofte kan arbeidstilsynets organer komme til å hemme mer enn å fremme den løsning av problemene som arbeidstakerne går inn for. Tiden er etter vår oppfatning inne til å erkjenne at arbeidsmiljøproblemene ofte er politiske og faglige stridsspørsmål på like linje med lønns- og arbeidstidsspørsmål. Partene i arbeidslivet bør ikke i for høy grad settes under formynderskap av et statlig ekspertorgan hverken når det gjelder fastsettelse av normer eller når det gjelder konkrete tiltak for å forbedre et arbeidsmiljø. De bør selv få adgang til å ta større deler av ansvaret for de forhold som først og fremst angår dem selv, innenfor rammen av de lover og regler som er gjort gjeldende. Med dette mener vi selvfølgelig ikke at Statens arbeidstilsyn og dets organer er overflødige. Men vi mener at dets ansvarsområde overfor større arbeidsplasser kan innskrenkes til å være et faglig rådgivende organ, eventuelt et ekspertorgan der særlige undersøkelser av arbeidsmiljøet og helsesrisikoene er nødvendige. Hovedansvaret kan legges på organer på den enkelte arbeidsplass. Dette vil ikke minst skjerpe interessen for disse spørsmål i bedriftene, noe som er av avgjørende betydning. Når ansvaret legges på Arbeidstilsynet kan det virke passiviserende og gi bedriftens folk den for lettvindte unnskyldning at dette tar andre seg av. Uttalelse nr. 45. NKL vil gi sin prinsipielle tilslutning til lovutkastet i alle vesentlige punkter, men vil peke på følgende spørsmål som bør vurderes nærmere: Etter utkastets § 49 kan overtidsarbeid pålegges når det er oppstått «uventet» arbeidspress, mens gjeldende lov gir adgang til overtid når det foreligger «særlig» arbeidspress. Vi er enig i at det sistnevnte kriteirum i samsvar med det som er påpekt av Departementet, er for utflytende. På den annen side vil den foreslåtte avgrensning skape store problemer for den kooperative varehandel. Når det gjelder avvikling av bestemte sesongmessige arbeidstopper, f.eks. foran de store høytider, er det nødvendig å tillate overtid for å få avviklet det arbeidspress som da oppstår. Vi vil derfor foreslå at utkastets § 49 endres derhen at overtid tillates til avvikling av sesongmessig og periodisk begrenset arbeidspress. Med disse merknader slutter vi oss til lovutkastet kap. IX, arbeidstid. Til lovforslaget vil Norges Kooperative Landsforening uttale følgende: I. Arbeidstilsynets organisasjon. NKL er enig i at Arbeidstilsynet fortsatt skal føre tilsynet med arbeidsmiljølovens bestemmelser og ha kontrollen med at disse bestemmelser blir overholdt. Tilsynet bør fortsatt ledes av et særskilt styre hvis myndighet blir presisert og definert i samsvar med de bestemmelser som er foreslått i lovutkastets § 63. Vi anser det ønskelig at de ansatte i Arbeidstilsynet gis representasjon i styret idet tjenestemennenes sakkunnskap vil være verdifull for de saker styret skal behandle. Det anses riktig, som foreslått, at ansvaret for den daglige ledelse ligger hos Direktoratet og dets sjef. Det vil forenkle saksbehandlingen at styret opphører å være ankeinstans for avgjørelser truffet av Direktoratet, og at slike anker innbringes direkte til departementet. II. Pålegg etter arbeidsmiljøloven. ikke er i samsvar med lovens krav. Den form for henstillinger som hittil har vært praktisert bør bare brukes i spesielle tilfelle. Vi tiltrer forslaget om at Arbeidstilsynet helt eller delvis kan stanse en bedrift når det finnes nødvendig for å verne arbeidstakernes liv eller helse. III. Tvangsmidler. Sterke grunner synes å tale for at Arbeidstilsynet gis hjemmel til å ilegge arbeidsgiveren tvangsmulkt dersom han ikke etterkommer et lovlig gitt pålegg. Vi har notert at dette spørsmål for tiden blir behandlet av Arbeidsrettsrådet og at det vil bli gitt adgang til å uttale seg om forslaget så snart rådet har fremmet innstilling overfor departementet. IV. Etterforskning og granskning av Arbeidstilsynet. Som fremholdt av representanter for politietaten vil det neppe være meget vunnet ved en regel om rettslig granskning i forbindelse med arbeidsulykker, idet de ordinære domstoler ofte vil mangle den nødvendige sakkunnskap i disse ofte teknisk vanskelige saker. At avhørene og granskningen skal finne sted i rettslige former vil også i betydelig grad kunne sinke oppklaringen av sakene. Vi tiltrer derfor det forslag som Arbeidsrettsrådet har fremmet, hvoretter etterforskningen i arbeidsulykker som nå skal etterforskes av politiet, men vi vil understreke betydningen av at Arbeidstilsynets representanter blir trukket inn i etterforskningsarbeidet på et så tidlig tidspunkt som mulig. Det vil videre være all grunn til, under etterforskningen, å etablere kontakt med arbeidstakernes tillitsmenn som til enhver tid bør holdes informert om de resultater etterforskningen leder til. Uttalelse nr. 46. Den Kooperative Tarifforening, som er forbrukerkooperasjonens arbeidsgiverorganisasjon (antall medlemsbedrifter 568, antall arbeidstakere beskjeftiget i medlemsbedriftene ca. 15 000), er blitt oppmerksom på Arbeidsrettsrådets Innstilling til revisjon av bl.a. gjeldende lovgivning om oppsigelsesvern. Til de prosessuelle regler som i denne sammenheng bringes i forslag, må Tarifforeningen bemerke: 1. Arbeidsrettsrådet innstiller på at de tvister som her reiser seg skal avgjøres av lokal arbeidsrett, noe vi ikke har prinsipielle innvendinger imot. Derimot er vi uenig i at funksjonen som lokal arbeidsrett skal legges til lagmannsrettene. Rådets forslag på dette punkt er ikke nærmere grunngitt, men henger muligens sammen med at organisasjonenes medlemmer av de lokale arbeidsretter tenkes oppnevnt av den sentrale statsadministrasjon. Da en slik ordning er ubrukbar, jfr. nedenfor, er det ikke grunn til å gå forbi herres- og byrettene, som fortsatt bør inneha funksjonen som lokale arbeidsretter. 2. Ifølge Arbeidsrettsrådets forslag skal den lokale arbeidsrett settes med formann og med to medlemmer oppnevnt av Kongen etter innstilling fra de organisasjoner som i Arbeidstvistlovens § 11 er tillagt innstillingsrett. arbeidsforhold, oppstår de samme spørsmål som nevnt under pkt. 2. Den Kooperative Tarifforenings medlemsbedrifter vil ikke se seg tjent med at deres synspunkter under Arbeidsrettens rådslagninger skal gjøres gjeldende av meddommere oppnevnt etter innstilling fra en annen arbeidsgiverforening. Resultatet bør her bli at Arbeidsretten i anker over oppsigelsessaker i bedrifter tilsluttes Tarifforeningen settes med to særskilt, etter innstilling fra Tarifforeningen, oppnevnte medlemmer. Uttalelse nr. 47. Til Arbeidsrådets innstillinger. Norske Kvinners Nasjonalråds arbeidsstyre er godt fornøyd med de regler som foreslås i § 46 om oppsigelsesvern ved svangerskap og fødsel. Det må etter arbeidsstyrets mening nå være helt riktig å få lovfestet at det ikke er tillatt å oppsi en arbeidstaker fordi hun er gravid, - og også å sikre mot omgåelser av dette lovforbud ved bestemmelse om at en oppsigelse av gravid arbeidstaker skal anses å ha sin grunn i graviditeten dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. NKNs arbeidsstyre antar at de foreslåtte regler for de fleste yrkers vedkommende ikke vil føre til at menn blir foretrukket fremfor kvinner ved ansettelse. Men for enkelte yrkers vedkommende kan det være fare for en slik uønsket følge av reglene dersom loven ikke suppleres med visse særregler for å hindre slik diskriminering. Det gjelder de tilfelle hvor arbeidstakeren når hun blir gravid, ikke vil kunne fortsette med det arbeid hun ansettes for å utføre fordi dette arbeid medfører en spesiell skaderisiko for gravid arbeidstaker og/eller hennes foster. Foreligger en slik skaderisiko, må det være en selvfølge at den gravide arbeidstakeren må permiteres hvis ikke annet passende og ikke-skadelig arbeid kan tilbys henne i bedriften i svangerskapstiden. Det må også være en selvfølge at permisjonsgodtgjørelse som kompenserer hennes lønn, i så fall sikres henne gjennom en utbygging av folketrygden og således ikke blir en særbelastning på den bedrift hvor hun ansettes/er ansatt. NKNs arbeidsstyre går ut fra at det ærede departementa vil være oppmerksom på dette under det videre arbeid med loven. Forøvrig viser vi til den uttalelse som Yrkeshygienisk Institutt ifølge dagspressen har avgitt i forbindelse med at Direktoratet for Statens arbeidstilsyn har tatt opp spørsmålet om «særvern for gravide kvinner». Det er absolutt ingen grunn til at betegnelsen «arbeidstaker» skal erstattes med «kvinne» i § 46. Nasjonalrådets arbeidsstyre har bemerket at det i forbindelse med forslaget om nye regler om oppsigelse i arbeidsforhold ikke er nevnt noe om bestemmelsen i forslaget til ny likestillingslov om at forskjellsbehandling av kvinner og menn ikke er tillatt, bl.a. ved oppsigelse. Nasjonalrådets landsmøte pekte i mai i år på at det ikke synes avklaret i likestillingsloven hvordan dette forbud mot oppsigelse skal håndheves. Nå vil Nasjonalrådets arbeidsstyre anta at det vel må være fremgangsmåten i den foreslåtte arbeidsmiljølov § 43 som naturlig må gis anvendelse også hvis den oppsagte påstår seg utsatt for ulovlig forskjellsbehandling ved oppsigelsen. Men spørsmålet blir i så fall om likestillingslovens forbud mot forskjellsbehandling skal være et overordnet prinsipp i forhold til arbeidsmiljølovens forbud mot usaklig begrunnet oppsigelse, således f.eks. at unntaket fra oppsigelsesforbudet i § 43, nr. 11 siste ledd ved arbeiderpress ikke får anvendelse hvis oppsigelsesgrunnen er ulovlig forskjellsbehandling. Da dette viktige spørsmål ikke sees drøftet hverken i prp. nr. 33-1974/75 om «lov om likestilling mellom kjønnene» og heller ikke i arbeidsrådets innstillinger til arbeidsmiljølov, tillater arbeidsstyret seg med dette å anmode det ærede departement om å få spørsmålet avklaret i den lovproposisjon som nå skal utarbeides. Norske Kvinners Nasjonalråd har fått oversendt til uttalelse departementets ovennevnte lovutkast. Etter å ha gjennomgått dette kan man ikke se at Nasjonalrådet ut fra sitt formål - å ivareta kvinners rett - har noe å bemerke til lovforslagene. Men i forbindelse med § 46, nr. 1, 2. ledd flg. om vakttjeneste i hjemmet og om arbeid i fritiden vil man gjøre oppmerksom på at det ofte forekommer ordninger hvor det forutsetningsvis er arbeidstakerens ektefelle som skal utføre slike tjenester, vakttjeneste, representasjonsoppdrag m.v. Det hender f.eks. med den ene av ektefellene i «paret», - til tross for at det reelt er meningen at den andre ektefellen skal utføre en del av arbeidsoppdragene «hjemme i fritiden». Nasjonalrådet vil med dette anmode det ærede departement om at man i den nye lov om arbeidsmiljø sørger for å sikre slike «sekundære» arbeidsytere visse selvstendige minimumsrettigheter i arbeidsforholdet. Er det for eksempel på det rene at den vakttjeneste i fritiden som er knyttet til arbeidsforholdet, egentlig forutsettes utført av arbeidstakerens ektefelle - eller at denne ektefellen må delta i omfattende representasjonsoppdrag o.l. «i fritiden», bør vel denne ektefellen forsåvidt anses reelt som arbeidstaker med alle de rettigheter dette medfører til lønn, trygd, etc. Uttalelse nr. 48. Byrået vil gjerne komme med følgende merknader til utkastet: 1. Det arbeides for tiden med å klarlegge de tekniske og administrative forutsetninger for å opprette og ajourholde et arbeidstaker-/arbeidsgiverregister som kan være trygdeetaten til hjelp ved arbeidet med en eventuell arbeidsgiverperiode i Folketrygdens sykepengedel, skatteetaten til hjelp i tilknytning til en gradert arbeidsgiveravgift til Folketrygden, og Byrået til hjelp som grunnlag for en detaljert sysselsettingsstatistikk. Det er meningen at arbeidsgiverdelen i dette registeret skal inneholde spesifikasjon av bedrift innenfor flerbedriftsforetak i samsvar med Byråets definisjoner. Byrået er av den mening at det vil være behov for en samordning av det planlagte register som det er referert til ovenfor og det register som de meldingene som er behandlet i lovutkastets § 7 gir grunnlag for. Både av hensyn til arbeidsgiverne og av hensyn til kvaliteten av registeret vil det være ønskelig at slik samordning finner sted. Byrået vil derfor be om at § 7 og de forskrifter som utarbeides om meldingsgangen får en utforming som gjør slik samordning mulig. 2. Etter utkastet skal det gis nærmere regler bl.a. om arbeidsgivers meldeplikt (jfr. § 20), leges meldeplikt (jfr. § 21), arbeidsmiljøutvalgets rapport (jfr. § 24, pkt. 5) og verneombudets oppgaver (jfr. § 26, pkt. 7). Byrået vil be om at det blir forelagt utkast til slike regler for at slike meldinger og rapporter skal kunne få en utforming som gjør at de vil kunne danne grunnlag for statistikk på det område som loven dekker og slik at denne statistikken kan samordnes med annen offisiell statistikk. Uttalelse nr. 49. I nugjeldende arbeidervernlov § 19 gis det i pkt. 2.f. ubetinget adgang til nattarbeide innen bygge- og anleggsvirksomhet. Vi skal ikke her berøre de mange forhold som kan være å påpeke når det gjelder byggebransjen, men kun få fremheve følgende: Når det gjelder de arbeider vi utfører - i det alt vesentlige vei-, gate- og flyplassarbeider - er dette arbeider som i den utstrekning det dreier seg om anlegg, for 100 pst.'s vedkommende utføres om dagen, og det må være helt ekstraordinære forhold som skulle føre til at det var tvingende nødvendig å utføre disse arbeider som nattarbeide. Når det gjelder vedlikehold er imidlertid situasjonen en annen. Sterkt trafikerte hovedgater og hovedveier i eller ofte nær større byer og tettbebyggelser, er fremdeles så knapt dimensjonert at det vil påføre trafikkantene og dermed samfunnet uforholdsmessig store omkostninger hvis trafikkhindrende vedlikeholdsarbeide må utføres innenfor vanlig, evt. utvidet dagtid. Det samme gjelder vedlikeholdsarbeide på våre flyplasser hvor all trafikk må stanses totalt så lenge arbeide på rullebanene pågår. Vi har stadig i løpet av sesongen (mai-oktober) eksempler på dette, bl.a. i Oslo, Bergen, Trondheim og disse byers nærmeste omegn og Fornebu. Det er ikke bare trafikkavviklingen som her er avgjørende, for gater og veiers vedkommende vel så meget arbeidernes sikkerhet, noe som jo også er lovens hovedintensjon. Vi vil derfor foreslå at man som nytt punkt under § 42 (tillatt nattarbeide) får: «n) Vedlikehold av veier og flyplasser når sikkerhetsmessige og/eller trafikale forhold tilsier det. Når det gjelder arbeidstiden tilsier de spredte arbeidssteder og de svært spesielle forhold (lange materialtransporter og regnforbehold) at en noe mere fleksibel ordning bør gjøres gjeldende. Vi sikter her til § 49.2. hvor det burde være mulig å innføre en noe mere fleksibel ordning. unntagelsesbestemmelser som forslaget inneholder, men de nevnte forhold med små, spredte arbeidssteder og dette at våre arbeider i meget stor utstrekning er avhengig av tørt vær, gjør at systemet tross disse bestemmelser vil bli unødig tungrodd, til dels håpløst. Uttalelse nr. 50. Landbrukets Sentralforbund vil derfor tillate seg å bemerke følgende til det ærede Departements utkast til Lov om Arbeidsmiljø: Vi har videre festet oss ved det forhold at Arbeidstilsynet i følge lovutkastet blir pålagt en rekke nye og omfattende oppgaver, og vi vil anta at Departementet har forutsett behovet for det tekniske apparat som må være tilstede ved gjennomføring av loven. Kommunal- og Arbeidsdepartementets kommentar til lovutkastet inneholder på s. 5 (IV pkt. 1 annet avsnitt) følgende: «Utbyggingstakten og bemanningen i Arbeidstilsynet må imidlertid bli gjenstand for en helt ny vurdering ut fra de krav arbeidsmiljøloven vil stille til Arbeidstilsynet med hensyn til faglig ekspertise, utstyr og kapasitet. Dette er imidlertid spørsmål som ikke skulle betinge endringer i Lovteksten». Vi vil si oss enige i siste setning, men det som er helt klart er at disse vesentlige forhold betinger endringer i tempoplanen. Vi er kjent med at Arbeidstilsynet allerede i dag på flere områder mangler kapasitet fordi dets krav om flere ressurser ikke imøtekommes, og er utsatt for adskillig kritikk. Svikten i ressursene vil bli åpenbare når den nye lovs krav om en lang rekke nye forskrifter og veiledninger ikke kan oppfylles p.g.a. mangel på juridisk, teknisk og medisinsk ekspertise. I denne forbindelse vil vi understreke at spesielt de mange små bedrifter innen landbrukssamvirket vil stå uten muligheter til å kunne etterleve lovens intensjoner før regelverket og veiledningstjenesten foreligger og er utbygget. Uttalelse nr. 51. Bergen kommunale arbeidstilsyn har tidligere gitt uttalelse til det nye lovutkast om arbeidsmiljø som skal avløse vår nåværende arbeidervernlov. Det tør være kjent at arbeidsmiljøloven vil få et meget vidtrekkende virkefelt innenfor hele vårt næringsliv. Idag foreligger til uttalelse Kapitel XII som vedrører Arbeidstilsynet. Når virksomheten på arbeidsmiljøsektoren blir av så vidtrekkende omfang, er det naturlig og nødvendig at Arbeidstilsynets organer reorganiseres og styrkes. Det er jo dette apparat som skal utøve kontrollerende, konsultative og informative tjenesteytelser. Arbeistilsynet har i forbindelse med komitearbeider vært gjort til gjenstand for en vurdering av den organisasjonsmessige oppbygging og omlegging. Den innstilling som Iversen-komitéen avga, og hvis struktur i store trekk danner grunnlaget for reorganisering av etaten, gir et arbeidstilsyn som i Statlig regi får et langt større omfang enn tidligere. Utbyggingen av Statens Arbeidstilsyn foregår etter opptrukket plan, og den pågående omlegging er ment gjennomført i løpet av en 6-års periode. Skal Arbeidstilsynet fylle sin oppgave ut fra de omfattende og vidtrekkende lovregler og bestemmelser som blir ført inn i den nye miljøvernloven, kan det neppe herske tvil om at et styrket arbeidstilsyn såvel sentralt som regionalt har sin store berettigelse. Ifølge endringslov av 1972 innebærer omleggingen at ordningen med kommunale arbeidstilsyn blir opphevet. I stedet skal det i hver kommune være en arbeidervernnemnd, hvis oppgave skal være å fremme den organiserte vernetjeneste i bedriftene. Retningslinjer for de kommunale arbeidervernnemnder er fastsatt av styret for arbeidstilsynet, og hvorfra kort kan nevnes: Arbeide for å fremme arbeidervernet innenfor kommunen. Medvirke til at bestemmelsene om organisert vernearbeid blir gjennomført. Drive informasjon og spre opplysninger om arbeidervernbestemmelser og vernetiltak. Dette er bare noen av de arbeidsoppgaver som ifølge retningslinjene er pålagt arbeidervernnemndene. Det er i loven gitt bestemmelser om nemndenes representasjon og sammensetning, som etter forslag fra de store organisasjoner oppnevnes av kommunestyret. Det spørsmål man i første rekke kan stille seg er hvorvidt folkevalgte representanter som skal skjøtte sitt daglige virke, og som må påregnes å være uten synderlig erfaring eller skolering i de mange og vidtrekkende lovbestemmelser, veiledninger og forskrifter som det nye lovverk vil innebære, tilnærmelsesvis vil kunne makte dette på en tilfredsstillende måte. Fra fylker hvor omorganisering av arbeidstilsynet allerede har funnet sted, og hvor man har innvunnet noe erfaring ved nyetablering av kommunale nemnder, blir det i en viss utstrekning gitt uttrykk for at de har en svak aktivitet, og at de tildels ikke fungerer i det hele tatt. Det blir endog anført at det ikke hadde vært noe tap om de ikke hadde eksistert. Vi er av den formening at de kommunale arbeidervernnemnder må gies et langt bredere grunnlag og organisasjonsmessig støtte og opplæring, dersom de skal kunne løse sine mange arbeidsoppgaver. Vi har liten tro på at nemndene blir funksjonsdyktige uten at det etableres et samarbeid mellom de sentrale tilsynsorganer og den enkelte kommune med omsyn til å tilføre de folkevalgte nemndsmedlemmer den nødvendige ekspertise ved planmessig opplæring som gjør dem motivert for deres arbeidsoppgaver. I de større kommuner vil arbeidet ikke kunne skjøttes på en tjenlig måte uten å opprette et fast kontor med personale som kan holde den nødvendige kontakt så vel med arbeidslivets representanter som de folkevalgte nemndsmedlemmer. Uten å få utbygget et tjenlig apparat for nemndas virke, har vi ingen eller liten tro på at denne nyetablering som et ledd i tilsyns- og informasjonsvirksomheten har noe for seg. La oss for all del ikke påny få oppleve den anonymitet vi alle vet har preget mange kommunale arbeidstilsyn, hvor de folkevalgte representanter har fått liten eller ingen støtte i sitt arbeid, og om godtgjørelse har vært gitt, har den vært ydderst beskjeden. Som over nevnt er ingen tjent med at det opprettes et svakt og ineffektivt ledd i tilsyns- og opplysningstjenesten. Uttalelse nr. 52. Klæbu arbeidervernnemnd. Nemnda har ingen spesielle merknader til innstillingen og dens intensjoner, men en er betenkt over det kontrollsystem det nå er lagt opp til når det gjelder bedriftene. De lokale instanser er ikke lenger pålagt å foreta inspeksjoner og har intet mandat til å gi pålegg. Dette mener en er en svakhet, da lokalkjennskapen til de enkelte bedrifter ofte kan være en fordel. En er også i tvil om distriktskontorene har kapasitet nok til en tilfredsstillende kontroll. Uttalelse nr. 53. Til Arbeidsrettrådets innstillinger. Kongsberg kommunale arbeidstilsyn har følgende bemerkninger til innstillingen. § 41. Oppsigelsesfrister - punkt 3. Man er av den oppfatning at en arbeidstaker som ønsker å si opp sin stilling etter 10 års tilsetting så er dette på grunn av at vedkommende mener å ha et tilbud som han eller hun synes å være bedre tjent med. Tilsynet mener at 3 mnd. oppsigelse er en for lang tid. Da oppsigelsesfristen er til utløp av kalendermnd., så kan det bety nesten 4 mnd. vi foreslår derfor at oppsigelsesfristen blir endret til 2 mnd. § 43. Oppsigelsesvern - punkt 2. Tilsynet mener en her må få en tilføyelse hvor det blir tatt tilbørlig hensyn til gjeldende avtaler og overenskomster, da disse kan inneholde bestemmelser om avgang før fylte 70 år. § 45. Oppsigelsesvern ved sykdom - punkt 2. Her vil en foreslå at oppsigelsesforbudet blir endret fra 1 år til 2 år. Da dette er en oppsigelse som følge av legemsskade eller sykdom som arbeidstakeren har pådratt seg i arbeidsgiverens tjeneste, er det rimelig at det her gis minst 2 års oppsigelsesforbud. Dette er en rimelig trygghet arbeidstakeren bør ha under sin sykdom. Tilsynet er av den mening at løpende dagmulkt kan ilegges, og størrelsen på mulkten foreslås for politiet som utferdiger pålegget og sørger for innkasso av beløpet. Uttalelse nr. 54. «Kvam komm. arbeidstilsyn stiller seg skeptisk til framlegget i lova om å oppretta lokale arbeidervernnemnder og til dei arbeidsområda som er skissert opp for desse. Sjølv om ein ser positivt på opplysningsarbeidet, har ein vanskeleg for å tru at ei slik nemnd på si fritid vil engasjera seg slik at ein oppnår dei resultata ein arbeidar mot. Skal det opprettast slike nemnder, bør dei verta interkommunale og rådgjevande for den tenestemann/kvinne som skal leia avdelingskontoret. Avdelingskontoret bør ha ansvaret for det daglege arbeidet med opplysningsverksemda, då med den kommunale arbeidervernnemnda som støtte og rådgjevar. Nemnda ser positivt på resten av utkastet. Uttalelse nr. 55. Uttalelse om punkt 2, Arbeidstilsynets reaksjonsmidler overfor arbeidsgiver eller arbeidstaker som unnlater å etterkomme pålegg fra tilsynet. I siste avsnitt av punktet etter siste komma står: «Dog slik at mulkten i så fall fastsettes til det beløp som tilsynet anser rimelig under hensyn til graden av skyld og arbeidstakerens økonomiske bæreevne. Når det gjelder å ta hensyn til graden av skyld, vil vel det bero på hva som skal legges til grunn i en slik vurdering. Dette blir muligens utdypet i form av rundskriv eller kommentarer. Når det gjelder å ta hensyn til arbeidstakerens økonomiske bæreevne vil følgende spørsmål melde seg. å få kontrollert en arbeidstakers private økonomiske forhold. Punkt 3, Trekk i lønn og arbeidervernlovens § 40 punkt 2. Når det gjelder forslagets siste setning etter siste komma hvor det heter: «ELLER NÅR HAN FORLATER BEDRIFTEN», vil vel etter det som er sagt forut, dette være overflødig når intensjonene i punktet ellers er oppfylt? Hvis ikke bør setningen utformes slik at det går klart frem hva som menes med denne del av forslaget. Uttalelse nr. 56. Formannskapet viser til uttalelsen fra formannen i Arbeidstilsynet og slutter seg i hovedsak til at de lokale arbeidstilsyn bør utbygges og fortsatt ha avgjørelsesmyndighet i størst mulig utstrekning selv om den statlige tilsynsordningen også utvides. Arbeidstilsynsnemnda. Undertegnede vil likevel for egen regning få komme med en bemerkning til § 71. Kommunale arbeidervernnemnder. Slik de nu er bygd opp i enkelte distrikter, og som er tenkt gjennomført i hele landet med kommunale arbeidervernnemnder i steden for det nuværende kommunale Arbeidstilsyn, må det bli en stor svekkelse. En ting som forøvrig kommer frem i de distrikt som det allerede er gjennomført. Det er nok de kommunale Arbeidstilsyn som arbeider tungt når det gjelder økonomi, og på grunn av for dårlig motivering for si oppgave. Men på slike steder vil en heller ikke øke effektiviteten med en kommunal arbeidervernnemd, og på de steder som en i dag har et brukbart kommunalt Arbeidstilsyn vil jeg påstå at effekten vil synke. For og ta min egen kommune Nome som kommer inn under 5. distrikt. Her vil vi da få en inspektør i Skien, som også har det i dag, men denne inspektøren vil i tillegg få både Siljan og Nome kommune, den sistnemte er også en industrikommune i vekst som vil ha et stort behov for et godt utbygd Arbeidstilsyn. Mi mening er derfor: Oppretthold det nuværende kommunale Arbeidstilsyn. LA DE FÅ EN OPPLÆRING SLIK AT DE BLIR BEDRE MOTIVERT FOR OG KLARE SITT ARBEIDE. Utvid distriktskontorene slik at de i større grad enn i dag kan komme ut til det kommunale Arbeidstilsyn, for det er disse som kjenner best til forholdene på det enkelte sted. Uttalelse nr. 57. «Rælingen kommune slutter seg til utkastet om lov om arbeidsmiljø. Når det gjelder de kommunale arbeidervernnemndene, lovens § 71, tillater en seg å foreslå at disse oppnevnes av Direktoratet for Arbeidstilsynet og at utgiftene i sin helhet dekkes av Staten. Uttalelse nr. 58. Siljan kommunale arbeidstilsyn. Arbeidstilsynet i Siljan har gjennomgått innstillingen og vil komme med følgende uttalelse: «Vi slutter oss i hovedtrekkene til innstillingen. Vi vil imidlertid bemerke at små bedrifter som er svakstilte når det gjelder økonomi vil få store vansker med å følge loven. Det må tas hensyn til dette, og andre virkemidler må settes inn. Uttalelse nr. 59. Skien kommunale arbeidstilsyn. Om oppsigelsesvern. Erfaringer fra vårt tilsynsarbeid tilsier at det er riktig og nødvendig med en lovendring om at oppsigelse av en arbeidsavtale skal skje skriftlig, og at oppsigelsen skal inneholde opplysninger om at arbeidstakeren har rett til å kreve forhandlinger og reise søksmål om oppsigelsens begrunnelse. I lovutkastet er det foreslått lik oppsigelsestid, på en måned til slutten av en kalendermåned, for såvel måneds- time-, dag-, uke-, eller akkordlønnede arbeidstakere. Denne bestemmelse gjelder kun dersom det ikke er skriftlig avtalt annet eller fastsatt annet i tariffavtale eller arbeidsreglement. arbeidstakere og arbeidstakere med minst 5 eller 10 års tilsetting i samme bedrift vil få utvidede oppsigelsesfrister, mens arbeidstakeren for sitt vedkommende vil kunne benytte seg av en kortere oppsigelsesfrist. Forslaget er fullt ut i samsvar med de krav som i dag må kunne stilles til vern mot oppsigelse av eldre arbeidstakere. Forslaget inneholder følgende vesentlige endringer: Ved oppsigelse i forbindelse med bedriftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak stilles det krav om at arbeidsgiveren skal ta hensyn til eldre og fortjente arbeidstakere. Arbeidsgiveren skal om mulig skaffe arbeideren annet arbeid i bedriften. Ved overdragelse av bedrift til ny eier kan ikke arbeidstaker som har fylt 50 år og som har minst 10 års sammenhengende tilsetting i vedkommende bedrift sies opp under henvisning til bedriftens forhold, med mindre dette må anses saklig begrunnet både i tiden umiddelbart før og i tiden umiddelbart etter at overdragelsen fant sted. Ved tvist om oppsigelsens saklighet kan arbeidstakeren holde seg til såvel den tidligere som den nye eier dersom de har behov for det. Tvister om oppsigelsens rettmessighet kan kreves søkt løst med forhandlinger, og så lenge tvisten er gjenstand for forhandlinger skal arbeidstakeren, om han ønsker det, fortsette i stillingen. Til § 45 og § 46: Forslaget gir arbeidstakeren utvidet oppsigelsesvern ved sykdom, og ved svangerskap. Forslaget til endringene om oppsigelse er så vidt omfattende at det ikke er mulig for det kommunale arbeidstilsyn å ta standpunkt til formuleringen av hver enkelt paragraf, men vi har et bestemt inntrykk av at forslaget er et stort fremskritt i forhold til någjeldende arbeidervernlov. Kap. X. Avskjed. Til § 47 og § 48: Avskjedigelsen skal skje skriftlig, og arbeidstaker har rett til å kreve attest, men arbeidsgiveren kan anføre på attesten at arbeidstakeren er avskjediget. Bestemmelsene ovenfor om avskjed er ved denne endring kommet i overensstemmelse med hovedavtalen mellom LO-NAF. Etter forslaget vil styret for arbeidstilsynet bli utvidet til 8 medlemmer, og de ansatte i arbeidstilsynet skal gis representasjon i Styret. Arbeidstilsynets tjenestemenn vil få 2 representanter i Styret. Regler om bruk av henstillinger blir tatt ut av loven, og tilsynet skal i alminnelighet gi skriftlige pålegg om utbedring av forhold som ikke er i samsvar med lovens krav. Arbeidstilsynet vil kunne la bedrift helt eller delvis stanse inntil pålegget er utført. Disse nye bestemmelser markerer en skjerpelse av arbeidstilsynets handleplikt og reaksjonsmidler. Til § 65: Utkast til lovbestemmelser om å gi arbeidstilsynet adgang til å ilegge arbeidsgiveren tvangsmulkt, når pålegg ikke er etterkommet, vil senere bli utarbeidet av departementet etter innstilling fra Arbeidsrettsrådet. De utkast som til nå er sendt ut til uttalelse innebærer vesentlige endringer i forhold til någjeldende arbeidervernlov. De nye lovbestemmelser har fått en klar og god utforming, og bærer preg av et grundig forarbeide. Den nye loven vil, om den blir vedtatt, stille store krav til samarbeid mellom arbeidsgiver, de ansatte, vernetillitsmennene og arbeidstilsynet. Kravene til arbeidsgiverne blir skjerpet på en rekke områder, og arbeidernes innflytelse og medvirkning blir betraktelig utvidet. En rekke nye avgjørelser blir lagt til arbeidstilsynet. Det kan derfor bli nødvendig med en omfattende opplysningsvirksomhet for alle som blir berørt av den nye loven, før denne settes ut i kraft, slik at lovens intensjoner kan følges opp i praksis. Vi mener at det utkast til Lov om arbeidsmiljø som foreligger er i samsvar med de krav som samfunnet i dag må kunne stille til arbeidsmiljøet, og vi har et bestemt inntrykk av at interessen og viljen til å løse arbeidsmiljøproblemene er tilstede både hos arbeidsgivere og arbeidstakere. Ved lovendringene vil arbeidstilsynet bli stilt overfor nye oppgaver og få økt ansvar. Utbyggingsplanen for arbeidstilsynet bør derfor påskyndes, og lovendringene bør ikke settes i kraft før arbeidstilsynet er bygget ut på en slik måte at de er i stand til å ta hånd om de arbeidsoppgaver som lovforslaget vil føre med seg. Uttalelse nr. 60. Til § 66.2, 1. ledd. Loven kan nedsette en særskilt undersøkelseskommisjon når bedrift som omfattes av loven ved hending har lidd «Stor tap av menneskeliv eller eiendom». En mener at ordlyden, store tap av menneskeliv er uheldig. Selv tap av ett menneskeliv bør kunne gi adgang med hjemmel i § 66.2, 1. ledd, til å oppnevne særskilt undersøkelseskommisjon når dette synes nødvendig. Det foreslås: § 66.1, 1. ledd. Har en hending ved bedrift som omfattes av denne lov medført tap av menneskeliv og eller store tap av eiendom o.s.v.. Til § 67.3, 1. ledd. Ved arbeidstilsynets inspeksjon av en bedrift så er det som en absolutt nødvendighet at representant for helseavdelingen ved bedriften blir tatt med, event. kontaktet ved inspeksjoner. Helseavdelingen, ved bedrift hvor sådan finnes, vil kunne sitte inne med avgjørende kjennskap om bedriftens miljø og de ansattes helseforhold som må høres. Det foreslås: «Om nødvendig» sløyfes i § 67.3, 1. ledd. For at bestemmelsen om taushetsplikt ikke skal hjemles i denne lov bør betingelsen være at den nye forvaltningslov blir vedtatt og trer i kraft før denne lov's ikrafttreden såfremt taushetsplikt ikke hjemles i eksisterende lovgivning, hvilket en ikke har oversikt over. Til § 71.4. Det vil utvilsomt være av stor betydning for såvel kommune som bedriftene at det opprettes arbeidsdyktige kommunale arbeidervernsnemder. Forutsetningen for slike nemders arbeidsresultat må være at det utarbeides et regelverk som nemda kan støtte seg til. Til § 71.5, 3. ledd. I 3. ledds annet punktum står det at arbeidsgiverrepresentant må heller ikke ta del i undersøkelser eller bedriftsbesøk når det gjelder bedrift av samme art som hans egen. Uten at en har hatt tilgang til lovforslagets forarbeider, har en antatt at det er konkurranseforhold, event. bedrifts/-produksjonsinteressen det er tenkt på. Er sistnevnte antagelse i samsvar med lovgivers mening, så finnes det en etter vår mening vesentlig utelatelse i lovforslaget. Representanten i nemda som representerer kommunen, det vil si medlem av kommunestyret, kan etter det lovforslaget tilsier være hva som helst og ut fra konkurransehensyn kunne være like innhabil som en arbeidsgiverrepresentant. Arbeidstagerrepresentanten kan etter vår mening også i forannevnte tilfeller kunne komme i konfliktsituasjon når det dreier seg om bedrifts/-produksjonsfortroligheter. Det foreslås: § 71.5, 3. ledd annet punktum: Medlemmer av nemda må heller ikke ta del i undersøkelser eller bedriftsbesøk når dette i konkurranseforhold kan skade bedriften. Uttalelse nr. 61. «Kommunen har ikke noe å bemerke til de nye forslagene, bortsett fra at man finner det uhensiktsmessig at ordningen med kommunale arbeidervernnemnder/kommunalt arbeidstilsyn skal opprettholdes. Formannskapet mener at det er å misbruke det frivillige ombudsmannsvervet å la folkevalgte gå rundt på bl.a. bedriftsbesøk for å opplyse om arbeidervernloven og kontrollere at dens bestemmelser blir fulgt. Formannskapet mener at disse funksjonene bør kunne løses på en annen måte gjennom offentlig administrasjon, eller ved utvalg som er oppnevnt direkte av arbeidstakerne og arbeidsgiverne. Uttalelse nr. 62. Utvalget foreslår at paragraf 68 strykes da denne paragraf ikke tjener noe godt formål. Forøvrig finner utvalget intet særlig å bemerke. Uttalelse nr. 63. Ad arbeidervernlovens § 56: men vil allikevel presisere at skal intensjonene i denne paragraf ha noen virkning, må informasjonene fra arbeidstilsynet intensiveres i langt større grad enn nå. En går ut fra at de reaksjonsmidler som er foreslått ikke er det primære. Med full utbygning av arbeidstilsynet og arbeidervernnemndene går en ut fra at de forventninger en stiller til den nye lov om arbeidsmiljø vil bidra til at bedriften gjennomfører de pålegg som blir gitt. Kommunene bør få den samme rett som tilsynet til å fastsette strafferegler når det gjelder arbeidstaker som unnlater å bruke påbudt verneutstyr, som i henhold til overenskomst bekostes av kommunen. Det nye personalreglement for Trondheim kommune vil lokalt regulere disse forhold. Uttalelse nr. 64. Uttalelse vedr. «trekk i lønn og arbeiderverlovens paragr. 40, punkt 2. Det heiter i noverande paragraf 40, punkt 2, fyrste avsnitt. I forslaget til endring fyrste avsnitt heiter det. «Dersom fradrag i lønn ikke er hjemlet i lov og det heller ikke gjelder reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasse, må slike fradrag ikke gjøres med mindre det på forhånd er fastsatt gjennom skriftlig avtale mellom arbeidsgiver og den enkelte arbeidstaker eller gjenem tariffavtale eller der det ikke består overenskomstforhold ved bedriften - gjenem arbeidsreglemang. I realiteten er dette det same som i noverande paragraf då det i begge tilfelle forutsetter skriftlig avtale mellom partane, det som går utover det som er «gjemlet i lov». Eg meiner difor at paragraf 40, punkt 2 må få slik ordlyd: «Fradrag i lønn må ikke gjøres utenskriftlig avtale, unntatt når det er gjemlet i lov eller gjelder reglementerte innskudd i pensjons- eller sykekasser. Ved påstått forsettlig eller grov uaktsom skadeforvoldelse fra arbeidstakers side kan lønnstrekk dog foretas når arbeidstakeren skriftlig erkjenner å ha gjort sig skyldig i slik skadeforvoldelse, eller når han forlater bedriften. Som ein vil sjå er, «uten forhåndsavtale» ute i siste avsnitt då dette heilt naturlig fell burt. Avsnittet om oppsigelse og avskjed er nøye og godt begrunna og gir etter mi oppfatning god dekning for det almenne syn på dette område som råder i dag. Det som det kan vere grunn til å peike på å få klarlagt er korleis den sammenhengande tilsetting» avbrytes i «ulovlig arbeidskamp. I paragraf 41. punkt 4, heiter det nemlig «Den sammenhengende tilsetting som kreves i punktene 2 og 3 avbrytes ikke ved midlertidig fratreden i henhold til oppsigelse på grunn av lovlig arbeidskamp». Det som det etter mi oppfatning kan vere verd å peike på er: «omorganiseringen fører til at de kommunale arbeidstilsyn faller bort. I stedet vil man få en kommunal arbeidervernnemd i hver kommune. Nemdene skal ikke vaere en del av Arbeidstilsynet, og skal ikke, slik som de kommunale arbeidstilsyn, ha myndighet til å gi henstillinger eller pålegg om vernetiltak eller til å gi dispensasjoner. Eg anser dette som et minus i den nye lovgiving og at kommunen bør peike på dette, og at når ein vinn meir erfaring med desse arbeidervernnemder vert utarbeidde nermare reglar for arbeidervernnemdene sitt arbeid. Det heter i paragraf 71. punkt 6. «Kongen kan fastsette nermere regler om nemdas virksomhet». Uten at dette vert gjort anser eg arbeidervernnemnder i kommuner som papirbestemmelser. Uttalelse nr. 65. «Til lovforslagets § 71 vil formannskapet bemerke: Plikter, rettigheter, arbeidsoppgaver og arbeidsformer for organer under Arbeidstilsynet blir i detalj fastlagt av statlige myndigheter. Det administrative apparat innenfor denne sektor som hittil i alle fall formelt og med hensyn til utgiftsdekning har vært kommunalt, overtas nå også av staten, en reform som en bl.a. på grunn av forannevnte forhold er enig i. I denne situasjon kan formannskapet ikke se noen rimelig grunn til fortsatt å gi arbeidervernnemdene en administrativ eller økonomisk tilknytning til kommunene. En må i tilfelle formodentlig la en kommunal tjenestemann utføre sekretærarbeid for nemdene som en deltidsoppgave, noe som vanskelig kan gi tilfredsstillende forhold hverken for kommunene eller for nemdene, samtidig som staten har et større administrativt apparat til disposisjon lokalt. Videre vil kommunenen fortsatt få en utgift til arbeidsoppgaver som de selv ikke har noen innflytelse på. Lovforslaget er på disse punkt i åpenbar strid med forutsetninger og intensjoner i NOU 1974:53, mål og retningsliner for reformer i lokalforvaltningen, jfr. St.melding nr. 31 (1974-75) og innstilling fra Kommunal og miljøvernkomitéen, Innst. S. nr. 231 (1974-75), som Stortinget senere har sluttet seg til. Hvis en - til tross for tvil som enkelte har gitt uttrykk for - finner å ville opprettholde arbeidervernnemdene, kan en ikke få en rasjonell og forsvarlig ordning og en ordning som vil være i samsvar med forannevnte forutsetninger fra Stortinget side, uten at nemdene med hensyn til administrativ tilknytning og utgiftsdekning blir underlagt samme bestemmelser som arbeidstilsynet for øvrig. Om arbeidervernnemdene blir opprettholdt men i statlig regi, er det likevel ikke noe i veien for at ett eller flere medlemmer kan bli utpekt av kommunen, i likhet med det som gjøres f.eks. for likningsnemdene, om en slik ordning ellers finnes ønskelig. For øvrig har formannskapet ikke noe spesielt å bemerke til lovutkastet. Ot.prp.nr.30 (1975-1976) Om lov om gjennomføring i norsk rett av miljøvernkonvensjon mellom Norge, Danmark, Finland og Sverige, undertegnet 19. februar 1974.
|
lovdata_cd_22267
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.483
|
Forskrift om politivedtekt, Gran kommune, Oppland. Fastsatt av Gran kommunestyre 31. oktober 1996 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 2. mars 1998. Fra samme tid oppheves forskrift av 24. mai 1972 nr. 4469 om politivedtekt for Gran kommune, Oppland.
|
maalfrid_63170b7f50871e2fef7ca3ade2ef2ee4607689be_37
|
maalfrid_nord
| 2,021
|
no
|
0.744
|
Rettslære RET1001 Norges lover og andre lovsamlinger som kun inneholder lovtekster og forskrifter. Særtrykk av lover og forskrifter. Utskrift av lover og forskrifter fra lovdata. Hovedavtalen mellom NHO og LO. Lovdata.no ved digital eksamen. Studieprogrammet evalueres årlig av studentene gjennom emneundersøkelser (midtveisevaluering og sluttevaluering). Evalueringene inngår som en del av universitetets kvalitetssikringssystem. På bakgrunn av Covid-19 epidemien blir en rekke vurderinger og eksamener ved Nord universitet endret. Endringer gjøres ih.h.t Midlertidig forskrift om tillegg til forskrift. 310.12019 nr 63 om studier og eksamener ved Nord universitet- Ekstraordinære tiltak som følge av koronaepidemien jmf § 2, Vurderingsformer ledd 1-3 For å imøtekomme dette, endres vurderingsform høsten 2020 fra skriftlig skoleeksamen til hjemmeeksamen, for dette emnet. Skriftlig skoleeksamen, 4 timer, karakterregel A-E, Beste A, Ikke bestått F ØKO386v1 Arbeidsrett - 5 studiepoeng. RE104Sv1 Arbeidsrett - 5 studiepoeng. RE105Sv1 Arbeidsrett - 5 studiepoeng. RE114Sv1 Arbeidsrett - 5 studiepoeng.
|
lovdata_cd_3292
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.634
|
Forskrift om grenseregulering, Brønnøy og Sømna kommuner, Nordland. Fastsatt ved kgl.res. av 8. desember 1978. Fremmet av Kommunal-og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_3436
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.888
|
Departementet kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene for vitenskapelige undersøkelser og arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning eller i spesielle tilfelle dersom det ikke strir imot formålet med fredningen.
|
lovdata_cd_15936
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.539
|
2. Tilbygg til eksisterande hytter og andre bygningar i området.
|
lovdata_cd_28248
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.828
|
Kommunen (byutviklingskomiteen) kan kreve at utkast til plan for bebyggelse, herunder søknad om byggetillatelse og bruksendring, skal omfatte plan i fastsatt målestokk for utforming av ubebygd areal og fellesareal. Når et areal som er større enn 5 dekar skal bebygges under ett, skal alltid slik plan innsendes. Utomhusplan skal alltid anvendes der hvor det er fastsatt i arealdel av kommuneplan. Det kan kreves at denne plan omfatter terrengbearbeiding, vegetasjon og utomhusanlegg. Kommunen (byutviklingskomiteen) kan påby endringer i innsendte planer etter retningslinjer kommunen (komiteen) trekker opp. Etter at planen er godkjent av kommunen (byutviklingskomiteen), plikter eieren (festeren) å opparbeide arealet i overensstemmelse med planen uten unødig opphold. Arealet og anleggene skal holdes forsvarlig vedlike. På arealer som omfattes av slike planer er det ikke tillatt å endre bruken vesentlig i strid med planen uten samtykke av kommunen (byutviklingskomiteen). Kommunen (byutviklingskomiteen) kan kreve snuplass opparbeidet på egen grunn.
|
lovdata_cd_19709
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.806
|
Forskrift om vedtekter vedrørende fartsgrenser og myndighet for skilt, Bærum kommune, Akershus. Fastsatt av Kommunal- og arbeidsdepartementet 17. februar 1994 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning §7, jf. kgl.res. av 18. desember 1992 nr. 1079. Endret 21 des 1994 nr. 1244, 12 jan 1996 nr. 38. §1. Myndighet etter vegtrafikkloven og skiltforskriftene om fartsgrenser og skilt tillegges Bærum formannskap. Vedtektene gjelder ikke for riksveger. Før det treffes vedtak for fylkesveger skal det innhentes uttalelse fra vegsjefen og politiet. For kommunal veg og privat veg skal det innhentes uttalelse fra politiet. §2. Bestemmelsene i §1 berører ikke politiets og vegsjefens myndighet etter vegtrafikkloven §6 femte ledd, §7 og §9 om nedsetting av fartsgrense ved vegarbeid, arbeidsvarsling og varsling ved akutte/midlertidige situasjoner. §3. Bærum formannskap kan delegere sin myndighet etter §1 til underutvalg eller kommunal tjenestemann. 1 Gjelder inntil videre for vedtak etter skiltforskriften iflg. forskrift 12 jan 1996 nr. 38. - lov om vegtrafikk av 18. juni 1965 nr. 4 §6 når det gjelder avgjørelsesorgan.
|
lovdata_cd_4569
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.463
|
For reservatet gjelder standardbestemmelser pkt. V-XII, som ikke er til hinder for drift, tilsyn og vedlikehold av fyrvesenets anlegg og nødvendig ferdsel i denne forbindelse.
|
lovdata_cd_54498
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.799
|
Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 20. januar 1999 med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser §14 første ledd nr. 10 bokstav c. Endret 16 aug 2001 nr. 992. Denne forskrift gjelder virksomheters adgang til å bearbeide ufortollede landbruksvarer som skal gjenutføres. Med landbruksvarer menes i denne forskrift varer som hører under tolltariffens kapittel 1 til 23 og tolltariffens posisjoner 35.01, 35.02 og 35. 2. varer som benyttes ved fremstilling av varer innenfor tolltariffens kapittel 24 til 97, unntatt fremstilling av varer som hører under tolltariffens posisjoner 35.01, 35.02 og 35. 7. frø, frukter og sporer av det slag som skal brukes som såvarer som hører under tolltariffens posisjon 12. 9. settepoteter som hører under tolltariffens varenummer 07.01. Bearbeiding som nevnt i §1 kan bare utføres av virksomheter som har bevilling. I bevillingen skal det fastsettes en tidsgrense for bevillingen, de varer bevillingen gjelder for, de nærmere vilkår om tollkreditt, sikkerhetsstillelse, lagrings- og produksjonsforhold, deklarasjonsprosedyrer og øvrige forhold som er fastsatt særskilt med hjemmel i denne forskrift. Søknad om bevilling sendes tollvesenet. 4. anslag over produksjon og forventet importbehov pr. 6. dokumentasjon av det svinn som beregnes, samt hvilke restprodukter som fremkommer, herunder omfanget av disse. Det kan kreves fremlagt ytterligere opplysninger dersom dette finnes nødvendig i det enkelte tilfelle. Ved søknad om fornyelse av bevilling skal søkeren opplyse om eventuelle endringer i tidligere gitte opplysninger. 0 Endret ved forskrift 16 aug 2001 nr. 992 (i kraft 1 sep 2001). Flere virksomheter som i fellesskap har til hensikt å bearbeide en vare kan søke om fellesbevilling. Virksomhet som ikke selv bearbeider en vare kan likevel omfattes av fellesbevillingen. For søknad om fellesbevilling gjelder bestemmelsene i denne forskrift tilsvarende for hver enkelt virksomhet. Bevilling er betinget av at Statens landbruksforvaltning, etter retningslinjer fastsatt av Landbruksdepartementet, ut fra hensynet til norsk landbruk og næringsmiddelindustri gir sitt samtykke. Det kan fastsettes nærmere vilkår i bevillingen, herunder mengdebegrensninger. Det vil normalt ikke gis samtykke til bearbeiding av vareslag som faller inn under ordninger med eksporttilskudd. Det kan i bevillingen gis tillatelse til å anvende varer av samme slag og samme kvalitet som de varer som skal innføres for bearbeiding. I de tilfeller hvor det gis slik tillatelse kan den bearbeidede vare utføres før innførsel har funnet sted. Med anvendelse av varer av samme slag forstås bruk av varer som er fortollet eller fremstilt innen tollområdet og som hører under det samme varenummer i tolltariffen som den vare som skal innføres for bearbeiding. Statens landbruksforvaltnings vurdering skal legges til grunn ved tollvesenets avgjørelse av hva som er en vare av samme kvalitet. Det skal ved innførselen betales toll for restprodukter som fremkommer under bearbeidingen av den ufortollede varen, dersom restproduktene skal omsettes eller forbrukes innen tollområdet. Størrelsen på tollen utregnes av Statens landbruksforvaltning, og skal fremgå av eget skjema. Tollsatsen kan utregnes for importvaren, slik at utregnet tollsats står i forhold til restproduktets andel av importvaren. Ufortollede varer skal lagres adskilt fra varer som er fortollet eller fremstilt innen tollområdet. Dette gjelder likevel ikke dersom de ufortollede varene er merket på en slik måte at de kan fysisk identifiseres. Dersom det er gitt tillatelse til å anvende varer av samme slag og samme kvalitet som de varer som skal innføres for bearbeiding, kan varene lagres sammen. Bevillingshaver plikter å føre et ajourført produksjons- og lagerregnskap. 4. eventuell overtallighet eller svinn. Ved overføring av varer mellom bevillingshavere som omfattes av en fellesbevilling, plikter bevillingshaverne på tilfredsstillende måte å dokumentere når og hvordan overføringen har funnet sted. Alle posteringer i produksjons- og lagerregnskapet skal dokumenteres ved bilag. Produksjons- og lagerregnskapet med tilhørende bilag skal oppbevares ordnet innen tollområdet i minst 10 år etter utløpet av det enkelte regnskapsår. Bevillingshaver plikter på forlangende å fremlegge produksjons- og lagerregnskapet for kontroll. Tollvesenet kan fastsette nærmere vilkår i det enkelte tilfellet. Ved utgangen av hvert kvartal skal bevillingshaver utarbeide en rapport og sende denne til Statens landbruksforvaltning. Statens landbruksforvaltning kan i særskilte tilfeller kreve hyppigere rapportering. Statens landbruksforvaltning fastsetter i den enkelte bevilling nærmere vilkår om rapportens innhold og utforming. Kopi av rapportene skal oppbevares i minst 10 år etter utløpet av hvert kvartal. Bevillingshaver plikter på forlangende å fremlegge kopi av rapportene for kontroll. §11. Gjenutførselsfrist m.v. Den bearbeidede vare må gjenutføres senest innen 6 måneder etter innførselen av den vare som ble innført for bearbeiding. I de tilfeller hvor det er gitt tillatelse etter §6, må innførselen av varen finne sted senest innen utgangen av det påfølgende kalenderår etter utførselen av den bearbeidede vare. Tollvesenet kan i særlige tilfelle dispensere fra fristen, jf. tolltariffens innledende bestemmelser §15. Bevillingshaver plikter straks å opplyse om forhold som kan ha betydning for bevillingen, herunder endringer i tidligere gitte opplysninger. Bevillingshaver plikter straks å varsle tollvesenet ved overtallighet eller svinn utover det som fremgår av produksjonsresepten. Destruksjon av ufortollede varer kan kun skje etter tillatelse fra tollvesenet. §13. Kontroll m.v. Tollvesenet og Statens landbruksforvaltning skal til enhver tid kunne ta prøver av varene. Tillatelsen kan endres eller tilbakekalles dersom bevillingshaver gjør seg skyldig i vesentlige eller gjentatte brudd på bevillingens vilkår. Denne forskrift trer i kraft 1. mars 1999.
|
lovdata_cd_13390
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.481
|
Det fredede området berører følgende gnr/bnr: 206/1, 207/1. Naturreservatet dekker et areal på ca 25 daa. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet november 1986. Kartet og fredningsforskriftene oppbevares i Hole kommune, hos fylkesmannen i Buskerud, Direktoratet for Naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturreservatet skal avmerkes i marka der de går over land og knekkpunktene bør koordinatfestes.
|
lovdata_cd_58393
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.472
|
Følgende satser gjelder for distribusjonstillegg, jf. §3 annet ledd: Kommune Satser Kommune SatserNr. Navn øre/liter Nr. 0 Vedlegg 2 endret ved forskrift 28 juni 2004 nr. 1021 (i kraft 1 juli 2004).
|
lovdata_cd_14756
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.801
|
1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed. 2. Beiting i samsvar med tidligere bruksmåte. 3. Dyrking og nydyrking så framt dette ikke medfører planeringer, gjenfyllinger eller nye dreneringer. Kantvegetasjon i form av or og andre stedegne treslag ut mot åpent vann skal spares i en bredde av minimum 5 m. 4. Tynningshogst av ved til eget behov. 5. Nødvendig bruk av motoriserte hjelpemidler i landbruksøyemed. I den forbindelse er det også tillatt med mindre utfyllinger og steinsetting på elvebunnen for å kunne komme over med traktor i faste traséer. 6. Bruk av motorbåt så framt farten er under 5 knop og det utvises spesiell aktsomhet overfor fuglelivet. 7. Utføring og vedlikehold av grøfter for drenering av omkringliggende landbruksarealer til verneområdet. Tiltakene skal før iverksetting varsles forvaltningsmyndigheten.
|
lovdata_cd_59632
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.73
|
Formålet med en felles forskrift for de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehus er å bidra til å styrke og regulere samhandlingen og synliggjøre ansvarsfordelingen mellom de ulike tjenestene i den akuttmedisinske kjeden. Kommunene og de regionale helseforetakene har et ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte, jf. spesialisthelsetjenesteloven §2-2 og kommunehelsetjenesteloven §1-3a. I tillegg har det enkelte helsepersonell plikt til å yte forsvarlig helsehjelp, jf. helsepersonelloven §4. Koordinering av tjenester mellom flere nødetater skal ivaretas av politiet/redningssentralene, jf. politiloven §27. Begrepet «akutt oppstått/forverring av sykdom eller skade» omfatter både somatiske og psykiske sykdommer. Kunnskap om psykisk førstehjelp kan være av stor betydning i forbindelse med livstruende eller akutt oppståtte sykdommer eller lidelser. Akuttmedisinsk beredskap ivaretas av et stort antall aktører med forskjellige oppgaver og organisatorisk tilhørighet. For å sikre at alle tjenestene samhandler på best mulig måte er det viktig å etablere klare ansvarsforhold og egnede samarbeidsfora som forplikter. Kravet om koordinering gjelder også mellom de regionale helseforetakene. Det fremgår av kommunehelsetjenesteloven §1-4 at kommunene skal samarbeide med regionalt helseforetak og stat slik at helsetjenesten best mulig kan virke som en enhet. Videre følger det av §41 i helseforetaksloven at de regionale helseforetakene skal samarbeide med andre når dette er pålagt eller forutsatt i lovgivningen. Kommunehelsetjenesteloven §1-3 gir hjemmel for å kunne forskriftsfeste krav til innhold til kommunens helsetjeneste. Spesialisthelsetjenesteloven §2-1a gir hjemmel for å kunne forskriftsfeste funksjonskrav til tjenester som omfattes av loven, herunder medisinsk nødmeldetjeneste, luftambulansetjeneste og ambulansetjeneste med bil og eventuelt med båt. For å sikre en koordinert og rasjonell samhandling i de ulike leddene i den akuttmedisinske kjeden anbefales samarbeidspartene å etablere samarbeidsfora som kan bestå av utvalgte representanter fra den akuttmedisinske kjeden. For å sikre at befolkningen tidlig får adekvat hjelp, har øvelse i samhandling mellom personell stor betydning. Dette er derfor lagt inn som et bindende krav. Det anbefales at helsepersonell deltar i relevant opplæring/kursvirksomhet og i akuttmedisinske team. Lokale akuttmedisinske team kan gjennomføre felles kurs og øvelser. Disse kan bestå av representanter fra både spesialist- og kommunehelsetjenesten. Det er viktig at det avsettes nødvendig tid til øvelser og praktisk trening. Det må påses at reglene om taushetsplikt for helsepersonell blir ivaretatt ved henvendelser til helsetjenesten og andre relevante instanser utenfor helsetjenesten. Det vises til helsepersonellovens kapittel 5 om taushetsplikt og opplysningsrett og kapittel 6 om opplysningsplikt. Sentrale myndigheter kan pålegge de regionale helseforetakene og kommunene å samle inn relevante data. Det vises til helseregisterloven §10 om dette. Systemet for medisinsk nødmeldetjeneste består av følgende elementer: Medisinsk nødnummer, akuttmedisinske kommunikasjonssentraler (heretter AMK-sentraler) innen spesialisthelsetjenesten, legevaktssentraler (heretter LV-sentraler) i kommunehelsetjenesten og et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett for helsepersonell i vaktberedskap. Sykehus med akuttfunksjon uten mottak av gjeldende medisinsk nødnummer må sikre system for kommunikasjon med andre instanser i spesialisthelsetjenesten og eksterne ressurser. Det følger av kommunehelsetjenesteloven §1-3 at kommunehelsetjenesten også skal omfatte medisinsk nødmeldetjeneste. Det innebærer at kommunen skal etablere et fast legevaktsnummer hvor befolkningen skal kunne melde fra om behov for øyeblikkelig hjelp direkte til kvalifisert helsepersonell. Begrepet AMK-sentral omfatter sentraler med mottak av medisinsk nødnummer. Sykehus med akuttfunksjon uten mottak av medisinsk nødnummer, må ha en kommunikasjonssentral med prioriterte linjer for å ivareta behovet for kommunikasjon ved disponering av egne akuttmedisinske ressurser og mottak av pasienter. AMK-sentralene har ansvar for å ta i mot henvendelser videreformidlet fra annen kommunikasjonssentral. AMK-sentralene har også ansvar for å varsle andre AMK-sentraler som er berørt. Dette gjelder også varsling over det regionale helseforetakets grenser. I tillegg har AMK-sentralene ansvar for å videreformidle henvendelser som egentlig skulle vært rettet til nødnumrene for brann og politi, og til hovedredningssentralene. For ytterligere detaljer om rutiner ved behov for samordnet innsats vises det til brev fra Sosial- og helsedepartementet 24. september 1998 til fylkeskommunene og Statens helsetilsyn. AMK-sentralene skal ha utstyr for logging av viktig trafikk. Dette innebærer en systematisk og kronologisk registrering av virksomhetens aktiviteter. Lydlogg skal benyttes på alle telefonlinjer og bør benyttes på radiosamband og eventuelle andre kommunikasjonslinjer. Lydlogg er et supplement og ikke et alternativ til nødmeldetjenestens skriftlige dokumentasjon. Lydlogg er å anse som en del av pasientens journal inntil nødvendige pasientopplysninger er skriftlig dokumentert. Behandling av akutte psykiske lidelser skal også aktiveres gjennom LV-sentralen. I de kommunene der det er etablert psykososiale kriseteam bør disse aktiveres gjennom LV-sentral der det er hensiktsmessig. LV-sentraler kan også betjene trygghetsalarmer. Når det gjelder taushetsplikt vises det til merknadene under §4. Kommunal legevaktordning består av følgende elementer: ett fast legevaktnummer, LV-sentral, og lege i vaktberedskap. Dette skal ivaretas gjennom hele døgnet. Kommuner kan organisere legevaktordningen på flere måter, jf. §12 i forskrift om fastlegeordningen i kommunene. Ved henvendelse fra publikum skal lege med vaktberedskap yte medisinsk hjelp, råd og veiledning. Det presiseres at det er henvendelser som ikke kan vente for ordinær behandling hos allmennlege i kontortiden som skal behandles. Flere kommuner kan samarbeide om legevaktordningen. Disse vil da utgjøre et legevaktdistrikt. Hvert legevaktdistrikt skal være tilknyttet en legevaktsentral, jf. §10. Ved opprettelse av interkommunal legevaktordning bør kommunene ta beredskapsmessige hensyn. Kommunene kan ved inngåelse av den individuelle fastlegeavtalen stille krav om at fastlegen deltar i organisert legevaktordning utenfor kontortid, og i kommunenes organiserte øyeblikkelig hjelp tjeneste i kontortid, herunder å være tilgjengelig i et felles, lukket, enhetlig og landsdekkende kommunikasjonsnett, samt ivaretar utrykningsplikten, jf. forskrift 14. april 2000 nr. 328 om fastlegeordning i kommunene §12c. Kommunenes organisering av legevakt må vurderes på bakgrunn av en risiko- og sårbarhetsanalyse av bl.a. sykdoms- og skadeforekomst, tilgang til og kompetanse hos legevakt, ambulansetjeneste og sykehus. Hvis en kommune ikke har bemannet legevaktslokale, eller dersom legevaktslokalet er stengt på bestemte tidspunkt, har LV-sentralen ansvar for å håndtere henvendelser og sikre kontakt med lege om nødvendig. Den kommunale legevaktsordningens ansvar for å yte akuttmedisinsk hjelp gjelder så vel somatiske som psykiske sykdommer. Ambulansetjenestens oppgaver er beskrevet i §15 og §16. Redningshelikopter kan delta i ambulansetjenesten ved spesielle forhold, men regnes under normale forhold ikke som en del av den alminnelige luftambulansetjenesten. Redningshelikoptertjenesten er dermed et supplement til den ordinære luftambulansetjenesten. De regionale helseforetakene har ansvar for forsvarlig utbygging og dimensjonering av ambulansetjenesten. Dette innebærer at de regionale helseforetakene i sin planlegging av ambulansetjenesten bl.a. må ta hensyn til lokal organisering av legevakt og sykehusstruktur. Redningshelikoptertjenesten er et supplement til den ordinære luftambulansetjenesten. Ved ambulanseoppdrag skal redningshelikoptertjenesten yte den samme helsehjelpen som ambulansehelikoptertjenesten. Luftambulansetjenesten kan unntaksvis benyttes til tilbakeføringer av pasienter der lufttransport er nødvendig ut fra en medisinsk vurdering. I slike tilfeller skal beredskapsmessige hensyn tas i forkant av en eventuell rekvirering. Hensyn til responstid og samtidighetskonflikter er en del av de beredskapsmessige hensyn. Situasjonen på skadestedet tilsier hvorvidt det er Redningshelikoptertjenesten eller Luftambulansetjenesten som vil være best egnet. Hovedredningssentralene/lokale redningssentraler og AMK-sentralene har sammen ansvar for å koordinere disse tjenestene. Helsepersonell som bemanner bil- og båtambulanse skal ha kompetanse til å kunne observere og identifisere svikt i vitale organfunksjoner, igangsette akuttmedisinske behandlingstiltak, yte kyndig hjelp til forflytning og leiring av pasienter, samt dokumentere og rapportere til annet helsepersonell. Det presiseres at behandlingsansvarlig lege for bil- og båtambulanse er den som sist vurderte pasienten i forbindelse med ambulansetransport. Dersom det ikke kan oppnås kontakt med behandlingsansvarlig lege, eventuelt legevaktslege/AMK-lege, eller det er behov for å avverge akutte situasjoner som gjør det tidsmessig umulig å oppnå slik kontakt, må ambulansepersonell handle etter skriftlige prosedyrer. Ambulansetjenesten bør lokaliseres og organiseres slik at responstiden minimaliseres. Med tilstedevakt menes det at helsepersonell i vaktberedskap skal oppholde seg i umiddelbar nærhet av utrykningskjøretøyet. Unntaksbestemmelser for kravet om tilstedevakt, bidrar til å sikre en nødvendig fleksibilitet i forhold til forskjeller i befolkningsgrunnlag og geografiske forhold. Bemanning av ambulansehelikoptre og redningshelikoptre som flyr luftambulanseoppdrag skal være anestesilege med minimum 2 års erfaring fra tjeneste ved anestesiavdeling, eller lege med annen akuttmedisinsk kompetanse. Ambulansehelikopter og redningshelikopter som benyttes i ambulansetjeneste skal også være bemannet med ambulansearbeider eller sykepleier. Begge grupper helsepersonell skal ha redningsteknisk kompetanse. Det vises her til Nasjonal standard for redningsmenn innen luftambulansetjenesten, redningshelikoptertjenesten og SAR offshore av 18. juli 2002.
|
lovdata_cd_3077
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.784
|
Med virkning fra samme tidspunkt blir følgende eiendommer i Nord-Aurdal kommune overført til Etnedal kommune:
|
lovdata_cd_60972
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.877
|
Publisert: Somb-2000-64 (2000 s 218) Sammendrag: Avgiftsvedtak ved innførsel av motorvogn. ( Skatt, toll og avgifter ) A hadde bodd i Sverige i over 5 år da han meldte flytting til Norge og ønsket å ta med seg sin person-bil avgiftsfritt tilbake. Avgiftsmyndighetene kom til at bosettingskravet ikke var oppfylt fordi han umiddelbart før han formelt flyttet til Norge hadde hatt to vikariater ved et sykehus og oppholdt seg i Norge fra mai til august. Avgiftsmyndighetene mente derfor at han ikke oppfylte kravet om 5 års botid i utlandet for å kunne innføre bilen avgiftsfritt. Ombudsmannen mente A måtte anses for å ha sin faste bobel i Sverige under det midlertidige oppholdet i Norge forut for flyttingen, og at han dermed måtte anses for å ha oppfylt bosettingskravet. Saksgang: (Sak 1999-1609) A innførte en personbil Norge 25. september 1993. Han hevdet at kravet om 5 års botid i utlandet for å kunne innføre bilen avgiftsfritt var oppfylt fordi man måtte legge til grunn at den korrekte innflyttingsdato var 25. september 1993. Avgiftsmyndighetene la imidlertid til grunn at A flyttet til Norge 1. mai 1993, og at bosettingskravet dermed ikke var oppfylt. Saken ble tatt opp herfra med Finansdepartementet, som i sitt svarbrev understreket at det omstridte spørsmålet i saken var når A foretok sin faktiske innreise til Norge. Avgiftsmyndighetene anså det for å være 1. mai 1993 fordi A fra dette tidspunktet var ansatt ved Aker sykehus og arbeidet der fram til 3. januar 1994. Finansdepartementet fant ikke grunn til å legge vekt på at arbeidsforholdet ved sykehuset besto av to vikariater. Fra brevet siteres: «A arbeidet full stilling ved sykehuset, og som klager også har vist til, besto arbeidssyklusen ved Aker sykehus av fire uker arbeid og én uke fri. Det sentrale er når As opphold i Norge ble av en slik karakter at han må anses for å ha foretatt innreise til landet. At han arbeidet på en annen avdeling enn den han senere ble ansatt i, kan ikke anses for å være relevant ved vurderingen, og det samme gjelder at han var ansatt i Sverige mens han jobbet i Norge. Departementet er ikke enig i klagers vurdering av at ansettelsesforholdet må anses for å være kortvarige ferieopphold hvor A brukte ferietiden til å arbeide. Det er videre anført at for å få samsvar mellom inn- og utflyttingstidspunkt må innflyttingstidspunktet settes til 28. september 1993. Utflyttingsdato er satt til 1. juli 1988 på bakgrunn av at A arbeidet i Hadsel kommune fram til dette tidspunktet. A var ansatt i Österlens sjukvårdsdistrikt fra 1. mai 1988, men hadde permisjon fra stillingen fram til 1. juli 1988. Dette arbeidsforholdet er derfor ikke relevant ved vurderingen. A er ansett for å ha foretatt innreise til Norge 1. mai 1993 fordi han igjen opptok arbeid her. At han i samme periode også var ansatt i Sverige er som ved utflyttingen ikke ansett for å være relevant fordi han faktisk ikke arbeidet der. Departementet kan derfor ikke se at inn- og utflyttingstidspunktene blir behandlet ulikt. Advokaten kom med kommentarer til saken og anførte at det avgjørende etter forskriftens §6 nr. 1 bokstav a var om A var «bosatt» i Sverige minst 5 år umiddelbart før innreisen til Norge. Han viste bl.a. til ombudsmannssak 93-0370, hvor det er uttalt følgende: «Etter alminnelig språklig forståelse er en person bosatt hvor han eller hun har sin faste bopel. Advokaten viste til at A fortsatt hadde leilighet, samboer og fast arbeide i Sverige mens han jobbet midlertidig i Norge. Han viste igjen til ombudsmannens sak 93-0370: «På grunn av oppholdets formål, varighet og karakter vil det i særlige tilfeller være naturlig å si at faktisk oppholdssted ikke uten videre kan likestilles med faktisk bosted. Advokaten fremholdt at As formål med oppholdet i Norge var å gjøre seg kjent med et sykehus hvor han vurderte å søke fast jobb, men også å bruke oppspart ferie til å arbeide og tjene penger. Han hadde på dette tidspunkt ikke på noen måte bestemt seg for å flytte til Norge. Advokaten mente derfor at det ikke var naturlig å si at A fikk fast bopel i Norge ved å påta seg de to vikariatene. Departementet kom med ytterligere kommentarer til saken. Fra brevet siteres: «Det følger av fast forvaltningspraksis at dersom oppholdet i Norge blir av mer varig og regelmessig karakter, for eksempel dersom vedkommende eier tar fast eller midlertidig arbeid, anses den sammenhengende botid i utlandet nor-malt for brutt. Formålet med oppholdet i Norge blir da av en annen karakter enn hva som er tilfelle dersom vedkommende for eksempel er på ferie. Eierens mer subjektive formål med oppholdet, som i dette tilfellet anføres å dels være å gjøre seg kjent med et sykehus hvor han vurderte å søke fast jobb i framtiden og dels å bruke oppspart ferie og avspasering til å tjene penger, kan ikke være avgjørende. Tollvesenet må her kunne forholde seg til oppholdets mer objektive karakter og formål. Om vedkommende eier bor fast ett sted eller om han velger å bo midlertidig flere steder, anser ikke Finansdepartementet er avgjørende ved vurderingen. Det forhold at A selv ikke hadde bestemt seg for om han vil flytte til Norge, kan heller ikke tillegges vekt. Det er umulig for tollvesenet å ta stilling til hvorvidt dette er tilfelle. Det vises i denne forbindelse også til Sivilombudsmannens uttalelse av 6. oktober 1989. Vedkommende klager flyttet fra Norge til Sverige 4. januar 1982. Fra 1. januar 1986 var han imidlertid ansatt hos Norsk Energi. Den sammenhengende botiden i utlandet ble da ansett for å bli brutt 1. januar 1986, slik at vilkåret i forskrift om toll og engangsavgift på motorvogn m.m. §6 nr 1 bokstav a ikke var oppfylt. Dette hadde Sivilombudsmannen ingen innvendinger mot. I mitt avsluttende brev til Finansdepartementet bemerket jeg: I henhold til Finansdepartementets forskrift av 4. januar 1984 nr. 1 om toll- og engangsavgift på motor-vogner m.m. skal det i utgangspunktet betales toll og engangsavgift ved innførsel av kjøretøy til Norge. I forskriftens §6 er det imidlertid gjort unntak for kjøretøy som innføres i forbindelse med at eieren flytter til landet. Et av vilkårene er at eieren skal ha vært «bosatt i utlandet sammenhengende i minst 5 år umiddelbart før innreisen», jf. §6 første ledd nr. 1 bokstav a. Bosettingskravet praktiseres slik at det avgjørende er om vedkommende faktisk har vært sammenhengende bosatt i utlandet i den aktuelle perioden. Kortvarige og sporadiske opphold i Norge i forbindelse med ferier o.l. medfører ikke at fristen brytes, men spørsmålet må avgjøres ut fra en helhetsvurde-ring der det legges vekt på oppholdets varighet og karakter. A har brukt oppspart ferie/avspasering på å jobbe i Norge. Han var tilsatt ved Aker sykehus i to uavhengige vikariater, og hadde sin tilknytning til Sverige i form av samboer, fast jobb og leilighet. I tillegg er det opplyst at vikariatene han var tilsatt i, ikke hadde noen sammenheng med den spesialistutdan-nelsen han var i ferd med å fullføre i Sverige. Han var bare måneder fra å være utdannet kirurg i gastroenterologi, og vikariatene på avdelingene for urologi og ortopedi taler for at As opphold i Norge i utgangspunktet var av forbigående art. Mens A arbeidet i Norge, var han hjemme i Sverige i alle helger og friuker. Det er opplyst at han i sine friuker fra Norge arbeidet i sin faste stilling ved sykehuset i Varberg. Hans videreutdannelse i kirurgi ble avsluttet ved sykehuset i Varberg 31. august 1993, og han oppholdt seg i Sverige fram til han kjørte over grensen 25. september 1993. Under oppholdet i Norge hadde han sin faste bopel i Sverige i form av en leilighet som han delte med sin samboer gjennom fire år. Mens han var i Norge, bodde han delvis på hybel og delvis hos sine foreldre. Det er ikke uvanlig at helsepersonell, og særlig leger, bruker oppspart ferie/avspasering og fritid til å ta kortvarige vikariater i andre nordiske land for å tjene ekstra penger. Det kan ikke tolkes til As skade at han benyttet ferien og oppspart fritid til å ta slike vikariater. Når han i tillegg synes å ha arbeidet ved sykehuset i Varberg de ukene han var i Sverige, og under enhver omstendighet var ansatt der, blir det vanskelig å se ham som innflyttet til Norge. Departementet har vist til ombudsmannens uttalelse 6. oktober 1989 (ombudsmannssak 1988- 1466) til støtte for sitt standpunkt i denne saken. I den saken var forholdet at klageren hadde oppholdt seg i Norge i to år umiddelbart før han formelt flyttet hit. I de to årene arbeidet han på kontrakt ved Norsk Energi, og han flyttet med familien sin etter at han ble fast ansatt i firmaet. Jeg kan ikke se at sakene kan sammenlignes. På denne bakgrunn anbefalte jeg at departementet behandlet saken på nytt. Etter å ha vurdert saken på nytt, fant Finansdepartementet at innreisetidspunktet kunne settes til 25. september 1993. Vilkårene for toll- og avgiftsfri innførsel av motorvognen som flyttegods var dermed oppfylt. Somb-2000-63 Fradrag for utgifter til pendling. ( Skatt, toll og avgifter )
|
lovdata_cd_5321
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.679
|
Formålet med fredningen er å bevare en konsentrisk høgmyr.
|
lovdata_cd_38645
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.712
|
1. Partene er enige om at spørsmålet om i hvilken utstrekning legen på regningsblanketten, jfr. pkt. 4.1 i avtalen, plikter å oppgi hva pasienten har betalt som honorar ut over fastsatt egenandel og refusjon, avklares i forbindelse med takstforhandlingene.
|
lovdata_cd_50527
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.703
|
24. Ansvarshavende maskinoffiser på vakt skal straks varsle maskinsjefen i følgende tilfelle: 24.1. når det inntreffer maskinskade eller feilfunksjonering som etter hans mening er av slik art at den kan sette skipets sikre drift i fare; 24.2. når det inntreffer feilfunksjonering som etter hans mening kan volde skade eller svikt av fremdriftsmaskineri, hjelpemaskineri eller kontroll- og reguleringssystemer; 24.3. i nødstilfelle eller situasjoner hvor han er i tvil om hvilken beslutning eller forholdsregler han skal ta. 25. Uten hensyn til kravet om å varsle maskinsjefen under foran nevnte forhold, skal ansvarshavende maskinoffiser på vakten dessuten ikke nøle med å ta øyeblikkelig forholdsregler av hensyn til sikkerhet for skip, maskin og besetning hvis omstendinghetene krever det. Vaktgående personell.
|
lovdata_cd_63719
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.838
|
Publisert: Somb-1964-33 (1964 45) Sammendrag: Statens ansvar for skade på effekter som fengselsanstalter har til oppbevaring for innsatte. Saksgang: (Jnr. 663/64). A., som var innsatt i fengsel, klaget over at han ikke fikk erstattet en ny jakke som var ødelagt under oppbevaring i fengslet. Jakken hadde A. fått den 31. desember 1963 fra sin mor i U.S.A. I rapport fra en fengselsbetjent er opplyst at pakken ble åpnet da den kom, og at det var konstatert at jakken var tørr. Den ble deretter innpakket i en plastpose og plasert i fengslets effektlager. Da A.s mor den 13. august 1964 kom for å hente jakken, viste det seg at den var gjennomvåt og råteskadet. Direktøren fant ikke å kunne treffe avgjørelse om erstatning, og saken ble forelagt for Fengselsstyret. Justis- og politidepartementet forela saken for Norsk Tekstilforskningsinstitutt som blant annet uttalte at når tekstilmateriale pakkes inn i plastpose og oppbevares gjennom lengere tid, kan det godt være mulig at det oppstår et råteangrep, dersom tekstilmaterialet ikke er spesielt behandlet mot råteskader. Tekstilmaterialer inneholder alltid en del fuktighet, selv i tørr tilstand. av 18. september 1964 A.s krav og anførte blant annet at det ikke fant at det var vist erstatningsbetingende uaktsomhet fra noen fengselsbetjents side og at staten ikke var pliktig til å yte erstatning. Departementet fant heller ikke å kunne tilrå billighetserstatning til A. Jeg tok saken opp igjen med Justisdepartementet og gjorde oppmerksom på den ordning som gjelder i Forsvaret, hvoretter det ytes erstatning for skade på mannskapenes klær, oppstått under oppbevaring ved militære avdelinger. Det ble også pekt på fengselsreglementets §61.4, der det bl.a. er bestemt at private klær som oppbevares i anstalten, skal etterses og luftes med jevne mellomrom. Det fremgikk ikke av dokumentene om denne bestemmelse var overholdt. Departementet fant å burde overveie saken på ny og innhentet ny uttalelse fra Norsk Tekstilforskningsinstitutt. Departementet foranlediget deretter innsendt søknad om billighetserstatning fra A. og tilrådet etter omstendighetene overfor Finans- og tolldepartemeintet at A. fikk en erstatning på kr. 150,-. Det var opplyst at jakken kostet $ 22,-. Billighetserstatningsutvalget har i møte 24. februar 1965 vedtatt å gi A. den foreslåtte erstatning på kr. 150,-. Med foranledning i denne sak tok jeg i brev til Justis- og politidepartementet opp generelt spørsmålet om statens ansvar i tilfeller der innsattes eiendeler blir ødelagt eller skadet mens anstalten har dem til oppbevaring i henhold til fengselsreglementets bestemmelser. Jeg pekte til sammenligning på bestemmelsene inntatt i kunngjøringer til Forsvaret, avdeling I, nr. 4 B 1964, der det heter: «4. Klær som mottas til oppbevaring av avdelingene, skal være emballert og merket på forsvarlig måte. Klærne må være tørre ved innleveringen og alle verdigjenstander fjernet. Soldatene gis behørig kvittering for mottakingen. 5. Eventuelle tap eller skader oppstått under oppbevaringen takseres av avdelingene og avgjøres av dertil bemyndiget militær myndighet. En representant for soldatene skal delta i takseringen. Saker av prinsipiell art eller større skadetilfeller oppstått som følge av brann, vanskader eller liknende, forelegges for departementet. 6. Hvis de private klær påføres skade eller går tapt under oppbevaringen, ytes soldatene i den utstrekning tapet ikke dekkes av privat forsikring, erstatning for det oppståtte tap (skade) med inntil kr. 500. I særlige tilfeller kan maksimumsbeløpet økes med kr. 200 hvor vedkommende foruten dress m.m. har innlevert vinterfrakk eller liknende. «Jeg skal ikke ta opp spørsmålet om hvor langt statens erstatningsansvar rekker i tilfeller der innsattes eiendeler uten skyld fra hans side skades mens anstalten oppbevarer dem. Uansett hvordan spørsmålet stiller seg rettslig peker jeg imidlertid på at det her gjelder en forvaring som i alminnelighet er obligatorisk for de innsatte, og at den innsatte vel normalt ikke har rimelig mulighet for å føre tilsyn med eller innvirke på måten oppbevaringen skjer på. Selv om oppbevaringsforholdene ved fengslene er vanskelige, bør ikke dette gå ut over de innsatte, og etter reglementet har anstalten også adgang til å sette grenser for hva innsatte kan ta med seg, jfr. fengselsreglementets §42.2, første og siste ledd. Det må vel også antas at en innsatt som ved løslatelsen finner eiendeler beskadiget, ikke vil ha lett for å føre bevis for at skaden skyldes uaktsomt forhold fra anstaltens side. Det synes ikke uten videre rimelig at den innsatte i tilfeller der skaden ikke kan legges ham selv til last, skal være henvist til å søke sitt tap erstattet på billighetsgrunnlag. Jeg finner å burde reise spørsmålet om ikke en ordning som den Forsvaret har innført, vil være rimelig også for fengselsvesenets anstalter. - - -. I saken tok jeg opp med Justis- og politidepartementet generelt spørsmålet om statens ansvar i tilfeller der innsattes eiendeler blir ødelagt eller skadet mens anstalten har dem til oppbevaring. Departementet har i rundskriv nr. 52/1965 av 25. august 1965 til fengselsbestyrerne anført om dette: «- - - Etter at saken har vært forelagt Finansdepartementet, finner Justisdepartementet å burde bestemme at staten fra 1. september 1965 skal påta seg objektivt erstatningsansvar for tap ved skade på gjenstander som fengselsvesenets anstalter oppbevarer for de innsatte, dog ikke for tap vedrørende innsattes egne klær (som oppbevares på effektrom e.l. eller som brukes av den innsatte under anstaltoppholdet), og ikke for tap vedrørende andre effekter som den innsatte selv har rådighet over under anstaltoppholdet. Det objektive erstatningsansvar skal dessuten bare gjelde i den utstrekning de innsattes tap ikke dekkes av deres private forsikring - - -. Somb-1964-32 Spørsmål om kaffen i fengselsanstalter var i samsvar med kostholdsreglene.
|
lovdata_cd_43212
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.857
|
Forskrifter i medhold av lov om personregistre (84 - 00) Rundskriv 84 - 00 Nr. 1. Lov om personregistre trådte i kraft 1. januar 1980. Hensikten med loven er å regulere opprettelse og bruk av personregistre og å hindre at unødvendige og uriktige opplysninger blir registrert. Stikkordet er personvern. Den nevnte hensikt søkes ivaretatt ved at loven blant annet inneholder: - regler om rett for alle til å få opplyst hvilke opplysninger om dem som lagres eller bearbeides ved elektroniske hjelpemidler (§7) - regler om rett til å få slettet opplysninger (§8) - regler om plikt til å søke konsesjon for å opprette personregistre (§9) Loven gjelder også for «manuelle» registre. I praksis vil lovens betydning for trygdekontorene først og fremst være den innsynsrett som publikum har etter §7. Se rundskriv 84 - 00 Nr. 1.
|
lovdata_cd_52137
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.389
|
0 Vedlegg 1 tilføyd ved forskrift 16 feb 2005 nr. 154 (i kraft 1 mars 2005).
|
lovdata_cd_44192
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.707
|
Vi viser til vårt brev av 27. mars 2000. Vedlagte dette brevet fulgte det med en rutinebeskrivelse og tidsplan for arbeidet med å ilegge tvangsmulkt. I tillegg var det lagt ved kopi av standardbrev som skulle brukes i forbindelse med årskontrollen. Rikstrygdeverket har nå fått lagt inn disse brevene i saksrutinen i infotrygd. Vi ber om at alle trygdekontorene benytter saksrutinen, og at alle arbeidsgivere som ikke har returnert årskontrollen per 24. mai 2000 blir lagt inn i saksrutinen. Dere vil få tilsendt lister over de arbeidsgiverne som vi mener skal ilegges tvangsmulkt.
|
lovdata_cd_27140
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.388
|
Forskrift om havnedistrikt i sjøen for Kragerø kommune, Telemark, sjøkart nr. 6, Statens kartverks kartserie M 711 blad 1712 I og IV. Fastsatt av Kystdirektoratet 25. september 2003 med hjemmel i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann §14 annet ledd og delegeringsvedtak av 15. oktober 2002 nr. 1162.
|
lovdata_cd_43109
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.75
|
Paragrafen gjelder Rikstrygdeverkets kompetanse og organisasjon. Rikstrygdeverket har ansvaret for å utøve den overordnede ledelsen av etaten. Som direktorat har Rikstrygdeverket ansvar for iverksettingen av trygdeordningene og bidragslovgivningen. Rikstrygdeverket styrer etaten; planlegger, organiserer, koordinerer og følger opp etatens virksomhet på landsplan. Ved siden av å utvikle og vedlikeholde regelverket, formulerer Rikstrygdeverket etatspolitikk på ulike områder og sørger for at departementet(departementenes) prioriteringer og strategier blir kjent i ytre etat. Rikstrygdeverket utarbeider også statistikk om utviklingen på trygdens område, analyserer utviklingen og melder tilbake etatens erfaringer til departementet. Formelt sett er det vesentlige endringer i lovens administrasjonskapitler i forhold til folketrygdloven av 1966. Tidligere var det i lovs form fastsatt hvilke saker som var delegert til fylkestrygdekontorene og trygdekontorene. Tidligere var det også lovfestet at det skulle være et trygdekontor i hver kommune. Det er nå åpnet for at et trygdekontor kan betjene flere kommuner og at et trygdekontor kan behandle en bestemt saksgruppe, f.eks krigspensjoneringssaker.
|
maalfrid_f4160aa558f71d54ed412d4e64d87a8e2a0fdc7a_68
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.723
|
Rådgivende Biologer AS Rapport 2016 21 KUNNSKAPSSTATUS BIOLOGISK MANGFOLD OG NATURVERN I samsvar med DN-håndbok 13 (DN 1999) er det i Bykle kommune foretatt en kartlegging av et utvalg av naturtyper og verdisetting av biologisk mangfold (www.dirnat.no.). Ingen naturtyper er registrert innenfor tiltaksområdet i Veringsåne, eller kraftverkets øvrige nedbørfelt (). Det er også gjennomført en viltkartlegging i kommunen. Det framgår at tiltaksområdet ligger innenfor et helårs beiteområde for lirype (vekt 1) og et større helårs leveområde for villrein (ikke vektet). Nedbørfeltet til Veringsåne inngår i Setesdal-Ryfylke villreinområde. Oppdaterte kart og annen informasjon er tilgjengelig i NVS Rapport 6/2010 (http://www.villrein.no/Publikasjoner/tabid/8065/Default.aspx) (Mossing & Heggenes 2010) og på www.dirnat.no. Mellom utløpet av Veringsvatnet og planlagt kraftverksinntak går en helårs trekkvei for villrein (ikke vektet). Litt øst for Veringsvatnet, og øst for selve tiltaksområdet, ligger dessuten et kalvingsområde for villrein (ikke vektet). En regional plan for Setesdal Vesthei, Ryfylkeheiene og Setesdal Austhei (www.heiplanen.no), som for tiden er ute på høring, inneholder mye relevant informasjon om nedbørfeltet til Veringsåne. Den nylig utgitte publikasjonen Hekkefuglatlas for Aust-Agder 19952004 (Bengtson mfl. 2009) gir en god oversikt over fuglefaunaen i nedbørfeltet og tilliggende områder; detaljeringsnivå 5x5 km rutenett. Videre viser Artsdatabankens artskart (www.artsdatabanken.no) en rekke registreringer av fugler, karplanter, moser og lav fra store deler av nedbørfeltet. De eldste registreringene går tilbake til 1887, og kun et fåtall funn gjelder rødlistete arter. Nesten ingen funn kan imidlertid henføres til selve tiltaksområdet eller influensområdet, og disse er ikke rødlistet. Soppdatabasen (http://www.nhm.uio. no/botanisk/sopp/) og lavdatabasen (http://www.toyen.uio.no/botanisk/lav/) til Naturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo omtaler ingen funn fra tiltaksområdet eller de aller nærmeste områdene. Heller ikke Rovbasen (http://dnweb12.dirnat.no/rovbase/) har registreringer fra influensområdet, men viser enkelte funn/ sportegn av jerv, gaupe og kongeørn i andre fjellområder i kommunen. Lindås (1993) har utført fiskeundersøkelser i Veringsvatnet i 1992. Fylkesmannens miljøvernavdeling, ved rådgiver Per Ketil Omholt, peker i epost av 15. september 2011 () på at tiltaksområdet ligger i det ytre planområdet for Fylkesdelplan for Setesdal Vesthei-Ryfylkeheiene, og innenfor foreslått grense for nasjonalt villreinområde som er ute på høring, se tidligere. Miljøvernavdelingen har ellers muntlig formidlet taushetsbelagt faunainformasjon. Bykle kommune, ved kontorsjef Inger Lise Grønsand, gir på telefon 26. september 2011 ingen supplerende arts- eller naturtypeinformasjon utover det som er kjent.Viktige opplysninger om bl.a. fauna, flora, jakt og fiske i tiltaksområdet er ellers mottatt muntlig fra grunneier Birgit Breive Lidtveit, lokalkjent Kjetil Lidtveit og fiskebiolog Tom Arild Homme. Mesteparten av nedbørfeltet til Veringsåne kraftverk inngår i det store Setesdal Vesthei Ryfylkeheiane landskapsvernområde m/dyrelivsfredning (http://www.lovdata.no/for/lf/mv/mv-20000428-0409.html), som omfatter store fjellområder mellom Setesdalen i øst og Ryfylke i vest. Grensen for verneområdet går om lag 600 m oppstrøms planlagt kraftverksinntak, slik at tiltaksområdet ikke berøres av dette vernet (). Landskapsvernområdet ble opprettet 28. april 2000, og har som formål (sitat): å ta vare på eit samanhengande, særmerkt og vakkert naturområde med urørte fjell, hei og fjellskogsområde med eit særmerkt plante- og dyreliv, stølsområde, beitelandskap og kulturminne. å ta vare på eit samanhengande fjellområde som leveområde for den sørlegaste villreinstamma i Europa Veringsåne er tidligere vurdert i Samlet Plan. Vassdragsrapport for prosjekt 115 51/52 Væringsåni (1984) verdibeskriver og konsekvensvurderer bygging av to separate kraftstasjoner; dagens omsøkte og én stasjon høyere opp i nedbørfeltet som skulle utnytte fallet mellom Skyvatn og Veringsvatnet. Artslister for Veringsåne kraftverk er samlet .
|
maalfrid_a817aeeda27d50890b225e7791eecdda8609c17d_102
|
maalfrid_nord
| 2,021
|
no
|
0.879
|
Fakultetet ba i styremøtet 30.10.17 sak 103/17, om utsettelse til styremøte i desember med å få avklart oppstart av Master i spesialsykepleie og eventuelle alternativer for å kunne ivareta praksisfeltet behov for videreutdanningene. Fakultetet har vurdert mulighetene for re-oppstart av de opprinnelige videreutdanningene Anestesi, Intensiv Operasjon og Kreft (AIOK) for studieåret 2018-2019, samt vurdert samordning av eksisterende masterprogram for påbygging fra videreutdanningene med oppstart 2019. I dette er det to viktige faktorer som måtte i avklares og kvalitetssikres før fakultet fattet beslutning: Status på studieplaner til de opprinnelige videreutdanningene og Master i spesialsykepleie. Faglig bærekraft for å tilfredsstille Studietilsynsforskriften. Det bemerkes at dette ikke er en reakreditteringssøknad, og at fakultetet ba om utsettelse for å selv å sikre at man hadde tilstrekkelig fagmiljø for å bære utdanningen. Fakultet har sikret faglig bærekraft i sentrale deler av studiet, og kan med det tilby forsvarlig faglig kompetanse inn i alle emner i studiet fra høst 2018. Det bemerkes at timeplan per dato ikke er utarbeidet, men at nødvendig tid vil bli avsatt for å oppfylle krav i lov og forskrift. Fakultetet har konkludert med at det pr. nå er hensiktsmessig å videreføre den opprinnelige Master i spesialsykepleie. Det forventes nye nasjonale retningslinjer for de helsefaglige utdanningene, herunder også spesialistutdanningene og eventuell endring vil bli måtte komme i forbindelse med dette. 1 Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskriften) https://lovdata.
|
lovdata_cd_22511
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.587
|
I henhold til plan- og bygningslovens §109 har kommunestyret vedtatt nytt gebyrregulativ for byggearbeider. Gebyret for byggearbeider reguleres for ettertiden automatisk i henhold til Statistisk sentralbyrås byggekostnadsindeks for eneboliger av tre, jf. pkt. F i gebyrregulativet.
|
lovdata_cd_38144
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.958
|
Særtillegg etter minstesatsen ytes når full tilleggspensjon til den andre ektefellen er høyere enn særtillegget etter ordinær sats. Man legger til grunn beløpet for full tilleggspensjon også når ektefellen har redusert uføregrad eller alderspensjonen er redusert pga. framtidig arbeidsinntekt. I de tilfeller der den ene ektefellen har gradert/redusert pensjon og derfor får utbetalt tilleggspensjon med et lavere beløp enn det beløpet som særtillegget etter ordinær sats utgjør, skal særtillegget til den andre ektefellen tilsvare minstesats. Bestemmelsene om redusert grunnpensjon når ektefellen har inntekt over 2 G eller pga. samboerskap gjelder ikke for beregning av særtillegg.
|
lovdata_cd_50287
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.815
|
4. Det vises til kap. X i Reglement for rekvisisjoner til sivile formål ved beredskap og i krig. 5. Rekvisisjonsskjemaet fylles ut i 5 eksemplarer. Såfremt skjemaet fylles ut av myndighet som ikke har selvstendig rekvisisjonsrett, tas et ekstra eksemplar (nr. 6) som beholdes av vedkommende myndighet. Skjemaene gis fortløpende nummerering hos den enkelte rekvisisjonsberettigede myndighet. Rekvisisjonsberettiget myndighet registrerer og koordinerer alle krav innen sitt myndighetsområde. Rekvisisjonsberettiget myndighet fremsender eksemplarene 1 til 5 (alle i undertegnet stand) til de myndigheter som i krigstid er tillagt det forsynings- eller organisasjonsmessige ansvar for de ytelser som kreves, jfr. reglementets kap. VII. Krav om forberedelse av rekvisisjoner i fred skal normalt bare fremsettes overfor sentrale myndigheter eller myndigheter på fylkesplanet. Vedkommende myndigheter som får fremsatt krav om forberedelse av rekvisisjon registrerer rekvisisjonen og foretar eventuell utpeking av leverandør. Samtlige 5 eksemplarer undertegnes og ekspederes således: a. Eksemplar nr. 1, 2 og 3 sendes tilbake til rekvisisjonsberettiget myndighet. Hvis den rekvisisjonsberettigede myndighet har fremsatt kravet på vegne av en ikke rekvisisjonsberettiget myndighet, sendes eksemplar nr. 1 og 2 videre til den myndighet som skal motta ytelsen i krig. 6. Dersom den myndighet som rekvisisjonen blir fremsatt overfor, ikke finner det mulig å anvise en enkelt dekningskilde, kan rekvisisjonen etter behov fordeles på flere leverandører. Hver leverandør skal ha en rekvisisjon og det er i så fall nødvendig å splitte opp rekvisisjonen. Den myndighet som rekvisisjonen blir fremsatt overfor er i henhold til reglementets §26 bemyndiget til å undertegne nye rekvisisjonsskjemaer på vegne av den myndighet som har fremsatt rekvisisjonen. De nye rekvisisjonsskjemaer beholder i tilfelle originalrekvisisjonens nummer, men bokstaveres med a, b, c osv. for å skille delrekvisisjonene fra hverandre. 7. Rekvisisjonsskjemaets enkelte rubrikker fylles ut således:. Effektuering av forberedte rekvisisjoner.
|
lovdata_cd_7245
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.536
|
Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 1/1 i Fet kommune. Reservatet dekker et areal på ca. 42 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Direktoratet for naturforvaltning juni 1997. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Fet kommune, hos fylkesmannen i Oslo og Akershus, hos Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_15065
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.702
|
Forskrift om forbud mot bruk av faststående- og drivende redskaper, Hordaland. Fiskeridepartementet har 4. oktober i medhold av §4 i lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v., bestemt: §1. Faststående- og drivende redskaper. Det er forbudt å fiske med garn i et område på Kjerreidet i Fjell og Sund kommune avgrenset innenfor en linje fra Frollhola til nærmeste punkt på Lauvøy og derfra rett sør til Ryggjastykket. Forbudet gjelder i tiden 15. mai til 15. oktober. §2. Faststående redskaper. Det er forbudt å fiske med faststående redskaper på Pålshammar, Austevoll kommune, 59°55'56'' N og 4°54'06'' Ø i tidsrommet 1. august til 31. mars. §3. Garnfiske etter sild. Det er forbudt å bruke garn til fiske etter sild i Lindåspollene i området innenfor Lindåsstraumen og Lurestraumen (Straumsosen, Spjeldnesosen og Fjeldangervågen) i Lindås kommune i tidsrommet 1. mars - 30. april. §4. Drivgarn etter makrell. Det er forbudt å fiske etter makrell med drivgarn i fjordene i Sunnhordland innenfor et området avgrenset av linjene rettvisende øst fra Tittesnes til Burgundøy, mellom Melneset, Borgundøy til Norravikneset, Halsnøy og mellom Toftekalven ved Halsnøy til Ølfarnes på fastlandet. Denne forskriften trer i kraft straks. Samtidig oppheves Fiskeridepartementets forskrift av 30. september 1985 nr. 1772 om forbud mot å bruke garn på Kjerreidet i Fjell og Sund kommuner, Fiskeridepartementets forskrift av 19. november 1985 nr. 2015 om forbud mot å fiske makrell med drivgarn i Sunnhordlandsfjordene og Fiskeridepartementets forskrift av 15. januar 1986 nr. 63 om forbud mot fiske med faststående redskaper på Pålshammar, Austevoll kommune, Hordaland fylke.
|
lovdata_cd_47817
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.844
|
Forskrift om forskjellige forhold ved riksgrensen. Fastsatt 7. november 1950 i medhold av lov av 14. juli 1950 om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåking av riksgrensen og i medhold av lov nr. 3 av 15. mars 1940 om vassdragene, §157. Endret 3 juli 1987 nr. 570, 23 feb 1990 nr. 124. §1. Ved riksgrensen mot Sovjet-Samveldet er det forbudt: 2. å lete etter og/eller utnytte mineralforekomster i en avstand av inntil 20 meter fra grenselinjen uten særskilt tillatelse fra Norges grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense. Tillatelsen blir ikke gyldig før den er godkjent av Justis- og politidepartementet. Justis- og politidepartementet eller den det bemyndiger, gis for øvrig fullmakt til å utøve den myndighet som er tillagt Kongen i §1 i lov av 14. juli 1950 om forskjellige tiltak til gjennomføring av oppmerking og overvåking av riksgrensen. §2. For å ta seg av de forhold og ordne de konflikter og hendinger som kan oppstå på den norsk-sovjetiske riksgrensen skal det oppnevnes en grensekommissær på åremål. Åremålet skal ha en varighet av 3 år. Åremålet kan fornyes en gang med en varighet av nye 3 år. Grensekommissæren hører under Justisdepartementet som utferdiger instruks for ham. §3. Sovjet-Samveldets grensekommissærer for den norsk-sovjetiske grense, deres stedfortredere, assistenter, sekretærer, tolker og eksperter, som med visert fullmakt eller legitimasjon krysser grensen i tjenesteøyemed i medhold av bestemmelser fastsatt i overenskomst mellom Norge og Sovjet-Samveldet, nyter personlig ukrenkelighet og ukrenkelighet for de tjenestlige papirer de har med seg. De har under slik overskridelse av grensen rett til å bære uniform og personlige våpen og kan tollfritt og avgiftsfritt ta med seg nødvendig arbeidsmateriell og transportmidler på vilkår av at disse gjenstander føres med tilbake, og likeledes nødvendig proviant og tobakksvarer. §4. Ved eller på riksgrensen mellom Norge og Sovjet-Samveldet er det forbudt: c) å overskride grensen til lands, til vanns eller i luften uten særskilt tillatelse fra Norges grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense. Dog har fartøyer i grenseelvene og i trange deler av sjøene rett til uhindret å nytte hovedløpet, selvom grenselinjen ikke følger det. Likeledes har fartøyer som brukes under tømmerfløting rett til å fravike grenselinjen på sjøer og elver. Fartøyer har videre rett til å legge til på den annen parts bredd i grenseelver og -sjøer når de befinner seg i nødstilstand (storm, havari osv.). d) å fotografere sovjetisk, militært personell og forsvarsmateriell på sovjetisk territorium, samt å benytte fotostativ og telelinse med større brennvidde enn 200 mm. uten særskilt tillatelse fra Norges grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense. e) uten særskilt tillatelse fra Norges grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense å føre samtaler eller ha annet slags samkvem med personer som befinner seg på den annen side av grensen. §5. På elver som danner riksgrensen mellom Norge og Sovjet-Samveldet, kan fartøyer bare ferdes i de lyse tider av døgnet. I mørke skal de være fortøyd til den norske bredd eller ligge for anker på den norske side av grenselinjen. På sjøer som dannes av slike elver kan fartøyer også ferdes i mørke når de holder seg i en avstand fra grenselinjen av minst 200 meter. De skal i så fall føre lys som i siktbart vær skal være synlig i minst 500 meters avstand. Fartøyer har ikke rett til å ankre opp midt i hovedløpet i grenseelver eller -sjøer ved den ovenfor nevnte riksgrense. §6. Alle norske fartøyer skal være registrert og merket med nummer og de norske farger, før de kan brukes på vassdrag som danner riksgrensen mellom Norge og Sovjet-Samveldet. Justis- og politidepartementet gir nærmere regler om registreringen og merkingen av fartøyene og om kontrollen hermed. §7. I Grense-Jakobselv er fløting forbudt. Alt trevirke som fløtes i Pasvikelv med de sjøer den danner skal være merket. De merker som nyttes skal være godkjent av Norges grensekommissær for den norsk-sovjetiske grense. Fløting kan bare finne sted til de tider som hvert år fastsettes av grensekommissæren. Alt trevirke som fløtes i Pasvikelv med de sjøer den danner skal også være barket, og det må sørges for at barken ikke kommer ut i Pasvikvassdraget. Trevirke som fløtes i bommer eller flåter behøver ikke være barket. §8. I elver og sjøer som riksgrensen mellom Norge og Sovjet-Samveldet går gjennom, har norske borgere rett til å fiske inntil grenselinjen. c) å fiske fra båt i døgnets mørke tider unntatt på de sjøer hvor fartøyer i henhold til §5, tredje punktum, har rett til å ferdes når det er mørkt.
|
lovdata_cd_5267
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.659
|
1. Vegetasjon, herunder også døde busker og trær, er fredet mot enhver skade og ødeleggelse unntatt det som følger av fri ferdsel. Det er forbudt å fjerne planter eller plantedeler fra reservatet. Unntatt fra dette punkt er sanking av bær og sopp og tiltak i medhold av punkt 3. Dette punktet skal ikke være til hinder for drift og vedlikehold av eksisterende vannledning fra Orebergvannet. - Skoghygieniske tiltak i den hogstfrie sonen langs myrkanten og på fastmarksholmer i myra. - Anlegg, drift og vedlikehold av traktorveg på fastmark i nordenden av reservatet. - Anlegg av en velteplass for tømmer langs eksisterende skogsbilveg.
|
lovdata_cd_20578
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.647
|
Forskriften trer i kraft fra 1. april 1996. Samtidig oppheves forskrift av 15. desember 1993 nr. 1278 om salgstid for øl, Inderøy kommune, Nord-Trøndelag.
|
lovdata_cd_26240
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.602
|
Forskrift om bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) på offentlig veg, Finnmark. Fastsatt av Finnmark vegkontor 29. juli 2002 med hjemmel i vegtrafikklov av 18. juni 1965 nr. 4 §7, jf. forskrift av 14. desember 2001 nr. 1411 om forbud mot bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) på offentlig veg. §1. Bruk av beltemotorsykkel (snøscooter) på offentlig veg i Finnmark fylke er forbudt med unntak av følgende vegstrekninger: Båtsfjord kommune: Deatnu/Tana kommune: Kryss Rv 890 - Luftjokdalen (både på nord- og sørsiden av elva) Kryss Rv 98 - Masjokdalen (nordsiden av Masjokka) Kryss E6 - Sirma (bygdeveg) Guovdageaidnu/Kautokeino kommune: Hammerfest kommune: Karasjohka/Karasjok kommune: Sør-Varanger kommune: Unjarga/Nesseby kommune: Vadsø kommune: Vardø kommune: Kryss E75 Komagvær - Komagværnesset. §2. Denne forskriften trer i kraft 1. september 2002.
|
lovdata_cd_51929
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.779
|
Ekstraksjonsmiddel: 1 Et ekstraksjonsmiddel blir vurdert å være i samsvar med god produksjonspraksis så lenge bruken bare medfører tilstedeværelse/innhold av teknisk uungåelige restmengder eller omdannelsesprodukter som ikke vil representere noen helsefare. 2 Bruken av aceton ved raffinering av olje fra pressrester av oliven er forbudt. 0 Endret ved forskrift 8 mars 1999 nr. 295. Vedlegg II. Ekstraksjonsmidler med spesifiserte bruksområder. Navn Bruksområde (kortfattet beskrivelse av ekstraksjonen)
|
lovdata_cd_30073
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.622
|
I Kvinesdal kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og §93 uten samtykke fra bygningsrådet, før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. (II 1986 s 449) 30. juni 1989 nr. 605.
|
lovdata_cd_18880
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.769
|
Gjelder for: Stange og Nord-Odal kommuner, Hedmark.
|
lovdata_cd_53716
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.56
|
Retten til å kreve premie utbetalt bortfaller dersom Norsk Tipping AS ikke har mottatt kravet innen den fristen som er angitt i pkt. 16.1.
|
lovdata_cd_15106
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.541
|
Forskrift om bandtvang for hund, Surnadal kommune, Møre og Romsdal. Landbruksdepartementet stadfestar 30. november 1989 Surnadal kommunestyre sitt vedtak av 7,. september 1989 der det med heimel i lov om ansvar for skade på bufe ved hund m.v. av 9. juli 1926 nr. 4 §3, andre ledd vart vedteke: §1. Generell bandtvangstid. Eigar eller innehavar av hund i Surnadal kommune skal halde hunden i band eller forsvarleg innestengd eller inngjerda i den tid bufe beiter, frå og med 1. april til og med 31. oktober. Båndtvangspåbodet gjeld ikkje: - fuglehund under lovleg rypejakt når hunden kan godtgjerast å vere forsvarleg følgt av eigar eller førar. - etter 30. september for hund som under lovleg jakt på anna småvilt enn rype, og under lovleg jakt på rådyr kan godtgjerast å vere forsvarleg følgt av eigar eller førar. - under ettersøk av skadd storvilt med trena ettersøkshund som til ei kvar tid kan sleppast laus når dette blir sett på som nødvendig for å få avliva det skadde dyret. §3. Straff. Brot på denne føresegna er straffbart. Denne føresegna tek til å gjelde straks. Samstundes held føresegn av 22. oktober 1981 om same emne opp å gjelde.
|
lovdata_cd_49768
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.715
|
1.22 Som ledd i kontrollen av rasjoneringsordningen skal forhandleren: - peile lagertankene etter stengetid, eller senest kl. 24. - avgi rapport over salget til forretningskommunen. Rapporten skrives på fastsatt skjema og skal inneholde opplysninger om lagerbeholdningene ved periodens start og slutt og mottatte/leverte oljemengde i perioden. Rapporten skal normalt dekke en periode på 1 måned fra kl. 00.00 den første dagen i måneden - eventuelt fra rasjoneringens start - til kl. 24.00 den siste dagen. Rapporten sendes inn senest 3 dager etter månedens slutt. Oljeselskapene sender uttakskortene hver uke til den kommunen hvor utleverende anlegg ligger. 1.23 Kommuner, fylkesmenn, fylkeskommuner og andre foretar rapportering som beskrevet i kapitlene for de enkelte bruksområdene. 1.24 Oljeselskapene skal innen den 20. i hver måned avgi rapport til Olje- og energidepartementet over salg, raffineriproduksjon, import og eksport foregående måned, samt lagerbeholdningen ved slutten av samme måned.
|
lovdata_cd_59454
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.84
|
(Se IEM FCL 3.100) Legeattesten skal inneholde følgende opplysninger: (1) referansenummer (som bestemt av luftfartsmyndigheten) (13) søkerens underskrift. Første utstedelse av legeattest klasse 1 skal utføres av Flymedisinsk seksjon. Første utstedelse av legeattest klasse 2 skal utføres av Flymedisinsk seksjon eller i Flymedisinsk institutt eller hos oppnevnt flylege. Legeattest klasse 1 eller klasse 2 kan forlenges og/eller fornyes av Flymedisinsk seksjon, eller kan delegeres til Flymedisinsk institutt eller flylege. (1) Legeattest skal utstedes, om nødvendig i duplikat, til den undersøkte person i tilslutning til undersøkelsen når vedkommende er funnet fysisk og psykisk skikket. (2) Innehaveren av en legeattest skal sende den til Flymedisinsk seksjon for videre beføyelse når det anmodes om det (se IEM FCL 3.100). (3) Innehaveren av en legeattest skal vise denne til flylegen ved forlengelse eller gjenutstedelse av legeattesten (se IEM FCL 3.100). (1) Når saksbehandling er gjennomført og en dispensasjon er gitt med hjemmel i JAR-FCL 3.125, [skal] dette [etter luftfartsmyndighetens bestemmelse] anføres på legeattesten (se IEM FCL 3.100) sammen med de betingelser som anses nødvendige. (2) Etter en undersøkelse som gjelder gjenutstedelse kan Flymedisinsk seksjon, av medisinske årsaker som er begrunnet og varslet søkeren og Flymedisinsk institutt eller flylegen og med informasjon til søkeren, begrense eller inndra legeattest utstedt av Flymedisinsk institutt eller flylegen.
|
lovdata_cd_38178
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.409
|
Framtidig trygdetid er den trygdetiden som blir godskrevet for tiden fra stønadstilfellet inntrer (uføretidspunktet) og til og med det året vedkommende fyller 66 år. Når vedkommende har bodd i Norge hele sitt liv, godskrives all framtidig trygdetid fram til og med det 66. året. For trygdetid fram til stønadstilfellets inntreden viser vi til §3-5. Denne trygdetiden kaller vi den faktiske trygdetiden.
|
lovdata_cd_21814
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.966
|
Erververen, når han skal bruke eiendommen som helårsbolig eller når eiendommen aldri har vært brukt som helårsbolig, kan få skjøte tinglyst uten å søke om konsesjon. I slike tilfelle skal egenerklæring nyttes.
|
lovdata_cd_31766
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.709
|
Forskrift om vedtekt til plan- og bygningslovens §107, Spydeberg kommune, Østfold. Fastsatt av Spydeberg kommunestyre 18. november 1993 med hjemmel i plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §4. Stadfestet av Kommunal- og arbeidsdepartementet 18. februar 1994. 1.1. Innen Spydeberg kommune må ingen skilt, reklameinnretninger o.l. over 0,6 kvm. settes opp uten at kommunen på forhånd har gitt samtykke. Samtykke kan bare gis inntil videre eller for et bestemt tidsrom. 2.1. I åpent naturlandskap, kulturlandskap, parker og friområder må det ikke oppføres frittstående reklameskilt. 2.2. I Spydeberg sentrum gjelder følgende bestemmelser for oppføring av skilt og reklameinnretninger: 2.2.1. Skilt skal harmonere med fasaden på bygget. Farger og hovedoppdeling av fasaden på bygget og nabobyggene skal respekteres. 2.2.2. Skilt skal plasseres på husets hovedfasade i tilknytning til dør eller vindu. Videre skal skiltene tilstrebes plassert i skille mellom 1. og 2. etasje uten å komme i konflikt med gesims eller annen fasadeutsmykning. 2.2.3. Skilt skal ikke være sammenhengende over hele bygnings-/forretningsfasaden. 2.3. I rene boligområder må det ikke oppføres reklameinnretninger. 2.4. For idrettsanlegg skal det foreligge en helhetlig skiltplan hvor samordning av skilt/reklameinnretning vektlegges. 2.5. I gang- og kjøreareal tillates ikke satt opp frittstående reklame. 2.6. I industriområde må det ikke oppføres frittstående skilt dersom skiltene ikke harmonerer med bebyggelsen og miljøet forøvrig. Bestemmelsene i pkt. 2.2.1. til 2.2.3. ovenfor gjelder tilsvarende for oppføring av skilt og reklameinnretninger i industriområder. 3.1. Oppføring av produktreklame er ikke tillatt. Kommunen kan tillate oppføring av produktreklame når denne er en del av egenreklamen, og ikke er dominerende i forhold til egenreklamen. 3.2. I bygning der det drives virksomhet er det ikke tillatt å sette opp mer enn ett uthengsskilt og ett veggskilt for hver virksomhet som drives i bygningen. Avhengig av virksomhetens beliggenhet, byggets plassering, form o.l. kan kommunen gjøre unntak fra bestemmelsen i første setning. 3.3. Utforming og plassering av skilt for forskjellige virksomheter på samme husfasade skal samordnes slik at det oppnås en helhetsvirkning. 3.4. Uthengsskilt skal ikke ha større bredde enn 1,0 meter og monteres slik at underkanten er minst 2,5 meter over trafikkareal. 3.5. Takskilt tillates ikke. 3.6. Flagg/vimpler skal ikke dominere bebyggelse/miljø. Plasseringen skal ikke være til hinder for ferdselen. 3.7. Blinkende eller bevegelige skilt tillates ikke. 3.8. Ved oppsetting av skilt og reklameinnretninger utenom industriområder og Spydeberg sentrum gjelder bestemmelsene i pkt. 2.2.1. til 2.2.3. ovenfor så langt de passer. 4.1. Dersom det kan skje uten hinder av samtykke som er gitt for et bestemt tidsrom, kan kommunen gi pålegg om å fjerne eller endre enhver skilt- og reklameinnretning når den etter rådets skjønn virker skjemmende i seg selv eller i forhold til omgivelsene, eller virker sjenerende. Innretning som antas å medføre fare kan i alle tilfelle kreves fjernet ved pålegg fra kommunen. 5.1. Kommunen kan i spesielle situasjoner dispensere fra denne vedtekt. Vedtektene trer i kraft fra 5. april 1994. (II 1994 s ) 17. juni 1986 nr. 1466.
|
lovdata_cd_2434
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.765
|
Verdal kommunestyres vedtak 1. november 1972 om våpen for Verdal kommune godkjennes. Verdal kommunes våpen blir: På rød bunn et gull kors, utbøyd og tilspisset. Verdal kommunes flagg blir: På rød bunn et gult kors, utbøyd og tilspisset.
|
lovdata_cd_20923
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.504
|
Forskrift om fredning av Gule-/Stavikmyrane naturreservat, Fræna kommune, Møre og Romsdal.
|
lovdata_cd_42420
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.479
|
Tidskontoens størrelse ved uttak av adopsjonspenger er satt lik tidskontoens størrelse ved uttak av fødselspenger. Dette innebærer at deler av adopsjonspengeperioden må tas som full permisjon etter kapittel 14 del II om ytelser ved adopsjon. Fedrekvoten holdes helt utenfor tidskontoen, i likhet med fedrekvoten ved fødselspenger, og kan tas ut før, under eller etter tidskontoperioden. Vi viser til den tilsvarende bestemmelsen for fødselspenger, §14-22 første ledd med merknader.
|
lovdata_cd_54917
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.78
|
For alle arter og klasser skal merkelappen inneholde følgende opplysninger: * For norskavlet såkorn godkjent etter vedlegg B1, del 1, brukes betegnelsen «Norske kvalitetskrav». P Hvit med fiolett diagonalstripe Min. 110 x 67 mmB Hvit Min. 110 x 67 mmC1 Blå Min. 110 x 67 mmC2 Rød Min. 110 x 67 mmD Brun Min. 110 x 67 mm Sortsblandinger Grønn Min.
|
lovdata_cd_26422
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.707
|
Forskrift om gebyrregulativ for byggesaker, plansaker, delesaker, oppmålingstjenester og seksjoneringssaker år 2003, Bærum kommune, Akershus. Fastsatt av Bærum kommunestyre 27. november 2002 med hjemmel i plan- og bygningslov av 14. juni 1985 nr. 77 §109, lov av 23. juni 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (Delingsloven) §5-2 og lov av 23. mai 1997 nr. 31 om eierseksjoner (eierseksjonsloven) §7.
|
lovdata_cd_23639
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.528
|
Forskrift om freding av Lundsfjellet som naturreservat, Rauma kommune, Møre og Romsdal. Fastsett ved kgl.res. 17. desember 1999 med heimel i lov av 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern §8 og §10 jf. §21, §22 og §23. Fremja av Miljøverndepartementet. Endra 16 feb 2005 nr. 176.
|
lovdata_cd_5709
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.6
|
Grensa tek utgangspunkt i pkt. 1 på kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet august 1981, og går i rette liner gjennom pkt. 2 til pkt. 3, følgjer eigedomsgrensa mot 215/7 til pkt. 4 og går i rette liner gjennom pkt. 5, 6 og 7 tilbake til utgangspunktet. Pkt. 1: Høgdepunkt, 452 m.o.h. Pkt. 3: Grensestein i delet mot 215/1, 7. Pkt. 4: Grensestein i delet mot 215/1, 7. Pkt. 5: Høgdepunkt, 454 m.o.h. Pkt. 6: Høgdepunkt, 461 m.o.h. Pkt. 7: Høgdepunkt, 449 m.o.h.
|
lovdata_cd_7638
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.729
|
Egg fra gråmåke, svartbak, fiskemåke og krykkje kan sankes i samsvar med forpaktningskontrakt for holmene. Forpaktningskontrakten skal godkjennes av forvaltningsmyndigheten. Sanking av egg fra andre arter er forbudt.
|
lovdata_cd_58959
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.781
|
Normalt bør en leverandør selv anskaffe alt som er nødvendig for gjennomføringen av en kontrakt med Forsvaret. I noen tilfeller er det økonomisk fordelaktig og/eller nødvendig at Forsvaret holder råmaterialer, deler, utstyr, våpen, ammunisjon, verktøy eller anlegg, og stiller dette til leverandørens disposisjon for gjennomføring av avtalen. Spesielt utstyr, herunder våpen, prøveutstyr og verktøy som eies av Forsvaret må ikke leies eller lånes ut til leverandører for gjennomføring av en kontrakt med Forsvaret hvis slikt utlån får uheldig innvirkning på prosjekter eller produksjon som har høyere prioritet. Forespørselen skal inneholde tilstrekkelige opplysninger om materiell og anlegg som Forsvaret vil stille til disposisjon ved gjennomføring av en bestilling/kontrakt. For materiell skal det avtales: - hvem som er ansvarlig for materiellet mens det er i leverandørens varetekt, herunder ansvar for skader, tyveri osv. - dersom materiellet skal inngå i den endelige leveransen må det avklares hvilket ansvar leverandøren får for materiellets kvalitet og materiellets grensesnitt/funksjonalitet i forhold til leverandørens totale leveranse (systemansvar). - hvorledes eventuelt overskuddsmateriell, avfall og skrap skal disponeres. Hvis det er praktisk mulig, kan overskuddet m v overlates leverandøren mot passende vederlag. Hvis bruks- eller egenverdien er liten, kan disponeringsretten overlates leverandøren uten vederlag. Med anlegg i denne forbindelse menes grunn, bygninger, lokaler og andre faste etablissementer som leverandøren i alminnelighet skal være ansvarlig for å holde for gjennomføringen av en kontrakt. Ved utlån av anlegg skal det avtales: tidsperiode, ansvarsforhold, eventuell leie eller gebyr, vedlikehold og forbedringer av anleggene, forsikring o.l. Forsvaret kan unntaksvis avtale å holde materiell og anlegg etter at en kontrakt/bestilling er inngått. Del 22.
|
lovdata_cd_57309
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.824
|
Kongens myndighet etter lov av 11. juni 1976 nr. 79 om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) §4 delegeres til Helsedepartementet for fastsettelse av forskrift til gjennomføring av artikkel 5 nr. 9 i direktiv 2001/37/EF om innbyrdes tilnærming av medlemsstatenes lover og administrative bestemmelser om fremstilling, presentasjon og salg av tobakksvarer. Delegeringen omfatter også eventuelle endringer eller tillegg til direktivets artikkel 5 nr. 9. Tildeling av myndighet til Helsedepartementet etter produktkontrolloven §4 kommer i tillegg til og gjør ingen endringer i den myndighet som tidligere er tildelt Miljøverndepartementet og Barne- og familiedepartementet.
|
lovdata_cd_39550
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.776
|
Den nye sosialtjenesteloven har et noe mer rettighetspreg enn den tidligere. Dette kommer særlig til uttrykk i §4-3. I følge denne paragrafen har de som ikke kan dra omsorg for seg selv, eller som er helt avhengig av praktisk eller personlig hjelp for å greie dagliglivets gjøremål krav om hjelp etter lovens §4-2 bokstavene a - d. Disse tjenestene har særlig sammenfallende formål med hjelpestønad. 3.3.2.1. Utgifter til støttekontakt er ikke grunnstønadsbetingende ekstrautgift, jf. §6-4 fjerde ledd. Dette gjelder også transportutgifter for medlemmet frem og tilbake til støttekontakten. [Endret 07/01. I følge forskrift §7-1 - virkeområde er «heldøgns omsorgsbolig» gitt en innskrenket definisjon og omfatter, kommunale aldershjem, privat forpleining og boliger for omsorgstrengende barn under 18 år utenfor foreldrehjemmet. Det skal i følge vederlagsforskriften av 21.desember 1988 betales vederlag til kommunen for opphold i slik bolig. Utgifter som omfattes av vederlaget «ligger i bunnen» i forhold til grunnstønad. For øvrig reguleres forholdet av folketrygdlovens §6-8 -Bortfall av stønad under opphold i institusjon og andre lovregulerte boformer. Av paragrafens tredje ledd fremgår at grunnstønad ikke skal stoppes under opphold som varer kortere enn tre måneder, dvs. korttidsopphold. Ifølge fjerde ledd kan det ytes grunnstønad under langvarig opphold dersom medlemmet har spesielle personlige ekstrautgifter som faller utenom forpliktelsene til den som er ansvarlig for driften av institusjonen/boligen. I praksis vil dette stort sett kunne være ekstrautgifter til klesslitasje og/eller særlig transport. 3.3.2.2 HVPU-reformen - Avviklingsloven av 10. [Endret 11/98, 11/01. Kommunene har et særskilt ansvar for psykisk utviklingshemmede etter HVPU - reformen med virkning fra 1. januar 1991, jf. ovennevnte lov §1. Ifølge §2 har fylkeskommunen fortsatt ansvaret for de spesialiserte tjenestene. Ifølge forarbeidene til reformen har kommunen ansvar for trivselstiltak Rikstrygdeverket la til grunn at dette også i hovedsak gjaldt transport til trivselstiltak. I brev av 23. september 1998 uttalte departementet at personer med psykisk utviklingshemning har rett til grunnstønad til transport på samme vilkår som andre funksjonshemmede. Departementet bad Rikstrygdeverket om å endre retningslinjene i samsvar med dette. Det vises til endrede retningslinjer i kommentarene til §6-3 første ledd bokstav b - Fylkeskommunale/kommunale transportordninger og Personer med psykisk utviklingshemning - grunnstønad til transport. Annen nødvendig særskilt transport på grunn av funksjonshemning til opplæring eller arbeid vil som for andre i samme situasjon kunne gi rett til grunnstønad. Ekstrautgifter til telefon anses ikke å foreligge i tilfeller der vedkommende bor under betryggende tilsyn. Dette gjelder såvel eventuelle instusjonsbeboere som personer i egen bolig med kommunale hjelpe/tilsynstjenester. Ekstrautgifter på grunn av klesslitasje og fordyrende kosthold er grunnstønadsbetingende utgift. 3.3.2.3 Lov om barneverntjenester av 17. 3.3.3 Lover/ordninger uten rettighetspreg - folketrygdloven «i bunnen» 3.3.3.
|
lovdata_cd_2693
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.467
|
Disse forskrifter trer i kraft fra og med 1. januar 1976. 1975 Forskr. om deling av prestegjeld, Tanum m.fl.
|
lovdata_cd_22135
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.84
|
3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre de naturgitte forhold, som f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, opplag av båter, hensetting av campingvogner o.l., framføring av nye luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veger, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, nyplanting, henleggelse av henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Opplistingen er ikke uttømmende. 4. Motorisert ferdsel til vanns og til lands er forbudt. Forbudet gjelder også bruk av modellbåter, modellfly og brettseiling. 0 Endret ved forskrift 26 feb 1998 nr. 216.
|
lovdata_cd_24136
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.997
|
1. Gjennomføring av redningsoperasjoner.
|
lovdata_cd_27684
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.514
|
Forskrift for hushaldsavfall, Stranda kommune, Møre og Romsdal. Fastsett av Stranda kommunestyre 6. oktober 2004 med heimel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §30, §33, §34 §37, §79, §83 og §85. Forskrifta har som formål å sikre miljømessig, økonomisk og helsemessig forsvarlig oppsamling, innsamling, transport, gjenvinning og slutthandsaming av forbruksavfall i kommunen. Forskrifta omfattar alle registrerte grunneigedomar kor det oppstår hushaldsavfall i Stranda kommune, også kvar enkelt sjølvstendig brukseining i bygning. Som sjølvstendig brukseining i bygning som ikkje er seksjonert, blir alltid kvar enkelt bustad med eige kjøkken rekna med. Forskrifta gjeld også for hushaldsavfall frå hytter, stølar og fritidseigedomar. Denne forskrifta gjeld kjeldesortering, innsamling, oppsamling og transport av hushaldsavfall. I tillegg omfattar forskrifta oppsamling, innsamling og transport av farleg avfall som ikkje overstig den grensa som til einkvar tid gjeld i forskrift om farleg avfall frå hushald. Stranda kommune kan gje nærare retningslinjer for gjennomføring av forskrifta. Det blir vist spesielt til kommunens «retningslinjer for oppbevaring og innsamling av avfall». Avfall (jf. forureiningslova §27): Kassert lausøyre eller stoff. Som avfall blir også overflødige lausøyregjenstandar og stoff frå tenesteyting, produksjon og reinseanlegg m.m. rekna. Avløpsvatn og avgassar blir ikkje rekna som avfall. Forureiningslova delar vidare avfallet inn i kategoriane hushaldsavfall, næringsavfall og farleg avfall. Abonnent: Eigar eller festar av eigedom som blir omfatta av den kommunale renovasjonsordninga. Bringeordning: Kjeldesorteringssystem der publikum sjølv fraktar kjeldesortert avfall til ein mottaksplass, f.eks. returpunkt, lokalt avfallsmottak, eller anna tilrettelagt felles innsamling. Hytter og fritidsbustader har slik ordning. Farleg avfall: Avfall som ikkje kan vere saman med anna hushaldsavfall eller næringsavfall på grunn av storleik eller fordi det kan føre til alvorleg forureining eller fare for skade på menneskje eller dyr. Hentestad: Stad kor oppsamlingseining(ar) blir sett ut for innsamling. Henteordning: Kjeldesorteringssystem der kjeldesortert avfall og restavfall blir henta av godkjent renovatør så nær kjelda som mogleg. I Stranda har alle fastbuande henteordning for avfall. Hushaldsavfall: Avfall frå private hushald, også større gjenstandar som laust inventar og liknande. Kjeldesortering: Å halde ulike fraksjoner av avfallet separert frå kvarandre etter kvart som dei oppstår (ved kjelda). Kjøkkenavfallskverner: Kvern som blir montert fast i avløpssystem til hushaldet (som oftast under kjøkkenbenken) for å dele opp matavfall slik at dette blir tilført avløpet. Kommunal renovasjon: Lovpålagt kommunal renovasjon av hushaldsavfall samt renovasjon av næringsavfall som er med i den same ordninga. Oppsamlingseining: Stativ for sekk, plastbehaldar, container eller annan godkjent eining for å legge avfall i fram til kommunal henting. Restavfall: Avfall det ikkje er oppretta eigne sorteringsordningar for. Dette er avfall som blir att etter kjeldesortering og sentralsortering av hushalds- og næringsavfall. Returpunkt: Lokalt ubetjent oppsamlingsstad kor abonnentane kan levere//sortere ein eller fleire avfallsfraksjonar, til dømes glas, papir osv. Våtorganisk avfall: Lett nedbrytbart organisk avfall, som matavfall, planterestar, hageavfall, kattesand og vått hushaldspapir. I Stranda kommune er det lovpålagt kommunal renovasjon av hushaldsavfall, jf. lov 13. mars 1981 nr. 6, om vern mot forureiningar og om avfall (forureiningslova). Ordninga gjeld for alle eigedomar mv. som fell innanfor forskriftas §2 1. og 2. ledd. Kommunen kan etter grunngjeve skriftleg søknad, og etter at kommunehelseansvarleg har uttalt seg, gje dispensasjon for særskilte eigedomar. Kommunen kan ved generelle vedtak, eller i det enkelte høve, stille krav til den enkelte abonnent eller avfallsprodusent om kjeldesortering og leveringsmetode for dei ulike delar av avfallet, for å sikre ein økonomisk, miljø- og ressursmessig best mogleg handtering av avfallet. Utan skriftleg løyve frå kommunen kan ingen samle inn hushaldsavfall i Stranda kommune. Den kommunale renovasjonsordninga omfattar hushaldsavfall samt næringsavfall som er med i den same ordninga. Næringsavfall blir ikkje omfatta av lovpålagt kommunal renovasjon. Dette avfallet skal takast med til lovleg avfallsmottak viss det ikkje blir gjenvunne eller brukt på annan måte. Det er ikkje lov til å legge frå seg avfall utanom godkjent avfallsanlegg. Det er heller ikkje lov til å brenne avfall utanom godkjent anlegg, slik at det kan medføre fare for forureining eller hygienisk ulempe for områda rundt. Det er heller ikkje lov til å grave ned eller legge frå seg avfall o.l. i naturen. Den som eig avfallet må sjølv sørgje for å bringe farleg avfall og næringsavfall til godkjent avfallsbehandling. For næringsavfall som med fordel kan samlast inn saman med hushaldsavfall kan kommunen tilby innsamling. For dei fleste avfallstypar som ikkje blir omfatta av den obligatoriske renovasjonsordninga, tilbyr kommunen mottak ved lokale avfallsmottak, sorteringsanlegg eller forbrenningsanlegg. Kommunen kan også, tilby eiga innsamling av næringsavfall som fell utanfor den kommunale innsamlinga. Kommunen har retningslinjer for oppbevaring og innsamling av avfall. Desse bør også følgjast for avfall som ikkje omfattast av kommunal innsamling. Abonnentar som blir omfatta av lovpålagt kommunal renovasjonsordning pliktar å kjeldesortere avfallet etter tilvisning av kommunen i samsvar med dei avfallsfraksjonar kommunen etablerer innsamlings- og mottaksordningar for. Avfall som blir levert til kommunal renovasjonsordning kan bli manuelt sortert/kontrollert. Abonnenten er sjølv ansvarlig for at avfall han vil halde konfidensielt er makulert. Alle abonnentar som inngår i lovpålagt kommunal avfallsordning med henteordning skal kjeldesortere avfallet etter tilvisning av kommunen i eigne oppsamlingseiningar på eigedomen og på returpunkt. Alle abonnentar som inngår i lovpålagt kommunal avfallsordning med bringeordning (fritidsbustader og hytter) skal kjeldesortere avfallet etter tilvisning av kommunen i oppsamlingseiningar på sentrale stader eller på returpunkt. Kjeldesorterte fraksjonar frå hushaldet kan også leverast til Kjølen gjenvinningsstasjon. Kommunen avgjer kva som kan leverast og talet for fraksjonar. Levering av hushaldsavfall som er for stort eller tungt til å kunne leggast i oppsamlingseiningar hos kvar abonnent, skal skje til Kjølen. Farleg avfall skal ikkje blandes med anna avfall. For farleg avfall frå hushald tilbyr kommunen eigen innsamlingsordning, ubetjente mottak og mottak ved Kjølen gjenvinningsstasjon. Abonnentar som har eige hageareal som er egna for bruk til kompost, kan inngå avtale med kommunen om heimekompostering av våtorganisk avfall. Dei abonnentane som teiknar slik avtale og dermed reduserar si eiga avfallsmengde, får ein reduksjon i avfallsgebyret, dersom abonnenten ikkje legg våtorganisk avfall i oppsamlingseiningar. Det blir kravd at brukaren dokumenterer kunnskap om kompostering, og at komposteringa skjer i ein behaldar som er godkjent av kommunen. Abonnenten må sjølv skaffe og koste slikt utstyr. Det er ein føresetnad at komposteringa skjer på ein hygienisk tilfredsstillande måte som ikkje tiltrekker seg skadedyr, gjev sigevatn, vond lukt eller er sjenerande for område rundt. Alle skal rette seg etter eventuell rettleiing frå kommunen, og det kan bli ført kontroll med at kontrakten blir etterlevd. Det er eit generelt forbod mot å installere og bruke kjøkkenavfallskverner i Stranda kommune. Kommunen kan likevel etter skriftleg søknad gje løyve til bruk av dette for spesielle verksemder eller i spesielle områder. Abonnentar med henteordning må sjølv koste oppsamlingseining (sekkestativ) for restavfall. Ved overgang til anna oppsamlingseining på grunn av endring i renovasjonsordninga, vil oppsamlingseining bli levert abonnenten av kommunen. Kommunen kan kreve at fleire abonnentar å bruke felles behaldar når dette er til fordel, i følgje mål i §1. Kommunen kan kreve at den enkelte abonnent må auke volumet eller tal på oppsamlingseining(ar) viss dette synes naudsynt for å sikre tilstrekkeleg sortering av avfallet, eller for å hindre at avfallet blir tatt vare på eller bruka på ein uheldig måte. Abonnentar med henteordning skal plassere sine oppsamlingseiningar så nær innsamlingsrute som praktisk mogleg, og innanfor ein gangavstand på 10 meter målt frå vegkant. Kommune kan i enkelthøve samtykke i anna plassering enn det denne forskrifta og retningslinjene for oppbevaring og innsamling av avfall tilseier, då mot eit ekstragebyr. Bruk av privat veg skal berre skje med heimel i skriftleg avtale mellom abonnent og eigar av veg/dei som har vegrett. Dersom plassering av oppsamlingseiningar utgjer ein skaderisiko, forringar renovatøranes arbeidsmiljø eller medfører andre ulemper, kan kommunen krevje at einingane omplasserast. Det er bare tillate å legge dei typar avfall i oppsamlingseiningane som den er rekna for og som kommunen til einkvar tid bestemmer. Det er ikkje tillate å bruke oppsamlingseiningar til fylgjande avfall: Smittefarleg avfall, flytande avfall, større metallgjenstandar, stein og jord, større mengder hageavfall, sand/grus, bygningsavfall, etsande, eksplosivt avfall eller avfall som kan sjølvtenna. Farleg avfall skal bare leverast til oppsamlingseining som er merka med dette. I tvilstilfelle skal Stranda kommune kontaktast på forhand. Oppsamlingseiningar skal ikkje innehalde gjenstandar som kan utsette renovatøren for fare eller ulempe under handteringa. Fuktig avfall, skarpe eller knuselige gjenstandar, sprøytespissar o.a. skal vere forsvarlig innpakka før plassering i behaldaren. Varm oske må avkjølast heilt før den blir emballert og lagt i behaldaren. Oske, avfall frå støvsugar og anna avfall som kan gje støvplage, må vere emballert slik at det ikkje oppstår støvplage under innsamling. Maksimal tillate vekt for 100 liters sekk er 20 kg. På vinterstid er brukaren ansvarlig for at avfallet ikkje er frose fast og dermed ikkje lar seg tøme. I tilfelle kor abonnenten etter avtale bringar avfallet fram til køyrerute på innsamlingsdag, må dette gjerast innan kl 06.00 same dag for å ha krav på innsamling. Behaldarar som er utplassert og merka for hytter og fritidsbustader, kan bare nyttast av abonnentar med avgiftsgrunnlag for bringeordning. Kommunen har ansvar for utplassering og vedlikehald av oppsamlingseiningar for abonnentar med bringeordning. Kommunen skal sørgje for oppstillingsplass, tilstrekkeleg kapasitet for dei forskjellige fraksjonar og nødvendig reinhald av oppsamlingseiningar. Kommunen avgjer når ei oppsamlingseining må reparerast eller fornyast, og føretek reparasjon og utskifting av utlevert utstyr etter behov. Renovatøren er bare pliktig til å ta med avfall som er lagt i godkjent oppsamlingseining som brukast i samsvar med denne forskrifta. Avfallet skal hentast etter gjeldande tømerutine som blir fastsett av kommunen og kunngjerast på egna måte. Ved endring i tømerutinar og andre forhold i kommunal avfallsordning som er av vesentleg vekt, skal abonnenten varslast i god tid og på ein høveleg måte. Abonnentar med henteordning er ansvarlig for oppstilling av oppsamlingsutstyr på sin eigedom, og at det er plassert i samsvar med gjeldande reglar. Abonnenten er også ansvarlig for nødvendig reinhald og vedlikehald av oppsamlingseiningar og hentestad, samt for eventuelle skader på oppsamlingseiningar pga uheldig plassering, feilaktig bruk, hærverk eller liknande. Eventuelle endringar i abonnementsforhold skal omgåande meldes til kommunen. Abonnentar som omfattast av vedtaka i denne forskrifta skal betale renovasjonsgebyr. Storleiken på gebyret blir fastsett av kommunen for kvart år. Kvar grunneigedom eller kvar sjølvstendige brukseining i bygning skal betale renovasjonsgebyr. Der fleire hushald delar same brukseining avgjer kommunen tal og storleik på oppsamlingseiningar og derav gebyr. Eigar eller festar av eigedom der det oppstår hushaldsavfall pliktar å straks melde frå til kommunen dersom eigedomen ikkje står i gebyrregisteret for hushaldsavfall. Dersom abonnenten ikkje har gjett beskjed om abonnentsforhold, og har hatt høve til å nytte renovasjonsordninga, kan kommunen med tilbakeverkande kraft krevje gebyr for inntil 3 år. Eigedomar som har stått utan bruk i meir enn 3 månader kan etter søknad fritakast for gebyr (gjeld ikkje hytter og fritidsbustader). For hytter, stølar og fritidseigedomar kjem i tillegg gebyr frå og med året etter at løyve til oppføring av bygget er gjeve. Dersom eigar eller fester kan dokumentere at bygningen ikkje er teke i bruk kan kommunen gje fritak jf. §4. Kommune kan i enkelttilfelle samtykke i annan plassering av oppsamlingseiningar enn kravet i denne forskrifta. Abonnenten må i så fall betale eit ekstragebyr. Ekstragebyr kan også påleggjast for eigedomar med spesielle eller vanskelige tømmeforhold. For å fremje avfallsreduksjon, kjeldesortering og gjenvinning kan kommunen innføre differensierte gebyrsatsar. Differensiering kan skje på grunnlag av innsamlingsordning, stad, avfallsmengder, avfallstypar, materialgjenvinning, o.a.. Avfallsgebyr med tillegg for springande renter og kostnader er sikra ved lovbestemt pant etter pantelova §6-1. Om renteplikt ved for sein betaling og inndriving av avfallsgebyr gjeld reglane i lov av 6. juni 1975 nr. 29 om eigedomsskatt til kommunane §26 og §27 tilsvarande. Vedtak etter denne forskrifta kan påklagas dersom vedtaket er eit enkeltvedtak, jf. forvaltningslova §2b og forureiningslova §85. Klaga blir behandla etter regelverket i forvaltningslova, jf. kap. VI i forvaltningslova. Klaga sendast til kommunen. Dersom klaga ikkje blir tatt til følgje, skal den leggast fram for kommunen si faste klagenemnd. Ved manglande eller feil sortering av avfallet i samsvar med denne forskrifta, vil det bli gjeve melding frå kommunen om at dette må rettast. Ved graverande feil eller fleire overskridingar av vedtaka kan renovatør nekte å tøme oppsamlingseining før avfallet er korrekt sortert. For å unngå eventuelle helsemessige problem kan kommunen også i slike tilfelle sørgje for separat innkjøring og sortering av det feilsorterte avfallet for abonnentens rekning. Tilsvarande tiltak som omtala i førre ledd kan også tas i bruk for situasjonar med oppsamlingseiningar som er overfylte, for tunge, feil plassert, eller på annan måte i strid med vedtaka i denne forskrifta. Brot på denne forskrifta kan straffast med bøter, jf. forureiningslova §79 andre ledd.
|
lovdata_cd_17602
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.567
|
Forskrift om konsesjonsplikt for bebygd eiendom, Dovre kommune, Oppland. Fastsatt av Landbruksdepartementet 15. oktober 1992 med hjemmel i lov av 31. mai 1974 nr. 19 om konsesjon og om forkjøpsrett for det offentlige ved erverv av fast eiendom (konsesjonsloven) §5, tredje ledd, jfr. kgl.res. av 17. juli 1992 nr. 837. Endret 19 okt 2001 nr. 2103.
|
lovdata_cd_38586
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.874
|
Mønsteravtalen er en standardavtale om direkte oppgjør for leger som ikke er medlem av Legeforeningen. Avtalen er individuell og må inngås mellom oppgjørskontoret og den enkelte lege. Ved inngåelsen gjelder ellers det som er sagt under Kollektivavtale. Inngåelsen: Se mønsteravtalen punkt 2.
|
lovdata_cd_57205
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.843
|
Formålet med denne forskriften er å sikre at flygeledere har slik helse at de til enhver tid er egnet til å ivareta hensynet til flysikkerheten på en tilfredstillende måte. Denne forskrift omhandler helsekrav for flygeledere. 3.1 Før utstedelse av sertifisering og/eller autorisasjon som flygeleder og for til enhver tid å ha rett til å utøve de tjenester som en utstedt autorisasjon hjemler, skal vedkommende være i besittelse av gyldig legeattest. Denne skal være basert på en medisinsk undersøkelse som gir mulighet for å bedømme om vedkommende tilfredsstiller de medisinske krav som skal oppfylles av den som innehar autorisasjonen. Om en tjenestemann har fremstilt seg for legeundersøkelse med henblikk på å få sin legeattest fornyet og attestens gyldighet løper ut innen han mottar den fornyede attest, anses gyldig legeattest å foreligge såfremt ikke vedkommende ved undersøkelsen blir gjort kjent med at han inntil videre må avstå fra tjeneste fordi tilleggsundersøkelser skal finne sted eller av andre årsaker. 3.1.1 Dersom fornyelse av legeattest på grunn av nødvendige tilleggsundersøkelser eller av andre årsaker vil kunne bli forsinket, skal flygelederen underrette sin nærmeste overordnede om forholdet. Vedkommende skal, når slik underretning mottas, eller når tilsvarende forhold gjelder ham selv, underrette Luftfartstilsynet omgående. 3.1.2 Flygeledere som fornyer sin legeattest i inntil 1 måned før gyldighetstiden utløper, vil normalt få fornyelsen gjort gyldig i 12 måneder, regnet fra utløpstiden for foregående attest, uten forrykkelse av dato. som gjelder. 3.3 Utstedelse av legeattest foretas av Flymedisinsk seksjon, Luftfartstilsynet. 3.3.1 Ved utstedelse av legeattest skal det ved siden av hva som fremkommer ved den medisinske undersøkelse også tas hensyn til eventuelle individuelle forhold som har betydning ved bedømmelsen av om attest kan utferdiges. 3.4 Før legeundersøkelse finner sted skal søkeren, på fastsatt skjema, avgi egenerklæring om sitt helseforhold. Han skal gjøres oppmerksom på betydningen av at spørsmålene i egenerklæringen besvares slik at de gir et mest mulig fullstendig bilde av de faktiske forhold. Ved sin underskrift på egenerklæringen skal han bekrefte de gitte opplysninger. Hvis legeundersøkelsen viser at vedkommende har besvart et eller flere spørsmål i strid med faktiske forhold eller har gitt en redegjørelse om sin helse som han vet eller måtte vite ikke er korrekt, skal han gjøres oppmerksom på dette. Han skal også gjøres oppmerksom på at Luftfartstilsynet vil bli underrettet om det inntrufne. 3.5.1 Tjenestemenn som tas ut til å gjennomgå flygelederopplæring skal før opplæringen tar til ha gjennomgått en medisinsk undersøkelse og tilfredsstille de medisinske krav som disse forskrifter fastsetter. Førstegangsundersøkelsen som finner sted i Flymedisinsk institutt skal omfatte en audiogramprøve, en røntgenundersøkelse av hjerte og lunger og en elektrocardiogramprøve. Etter Flymedisinsk seksjons vurdering kan eventuelt andre tilleggsundersøkelser kreves utført. Legeattest utferdiges normalt for en periode på 12 måneder. 3.6.1 I god tid før utløpet av legeattestens gyldighet påligger det tjenestemannen å ta de nødvendige skritt for å fornye denne i samsvar med følgende: a) Hvert 3. år foretas kontrollundersøkelse i Flymedisinsk institutt. b) Hvert år som faller mellom de undersøkelser som finner sted i Flymedisinsk institutt foretas en kontrollundersøkelse hos en av Luftfartstilsynet godkjent kontrollege. c) Ved den undersøkelse i Flymedisinsk institutt som faller sammen med det år tjenestemannen fyller 39, 40 eller 41 år skal det i tillegg til kontrollundersøkelse og hørselprøve (audiogramprøve) foretas en elektrocardiogramprøve samt andre undersøkelser og/eller prøver som måtte finnes nødvendige. Elektrocardiogramprøven skal deretter gjentas i tilknytning til undersøkelsen hvert 3. år. 3.7.1 Dersom en flygeleder merker symptomer på en alvorlig sykdom, eller har vært utsatt for legemsskade som gjør han uskikket for den tjeneste han utøver, plikter han å avstå fra tjenesten og straks melde forholdet til Luftfartstilsynet gjennom nærmeste overordnede. 3.8.1 Luftfartstilsynet kan, når det mottar opplysninger gitt i henhold til punkt 3.7 i disse forskrifter, eller, dersom det på annen måte oppstår tvil om en flygeleders helbredsstatus og hvor tilfellet antas ikke å være av forbigående art, forlange at vedkommende fremstilles for kontrollundersøkelse. 3.8.2 Flymedisinsk seksjon, Luftfartstilsynet kan, dersom det foreligger opplysninger som viser, eller kan gi holdepunkter for å anta at vedkommende ikke lenger tilfredsstiller de krav som danner grunnlaget for utferdigelse av legeattesten, beramme ny kontrollundersøkelse. 4.1 Søkeren må ikke ha noen aktiv eller latent, akutt eller kronisk fysisk eller psykisk tilstand eller lidelse som gir eller kan medføre funksjonsnedsettelse av slik grad at det må antas at den kan hindre sikker utførelse av den tjeneste som hans autorisasjon eller stilling berettiger ham til. 4.1.1.1 Søkeren må ikke ha eller ha hatt noen psykisk eller nervøs tilstand eller lidelse av betydning. Han må ikke ha noen form for psykisk mangel eller svekkelse. Heller ikke må han ha noen progressiv sykdom i nervesystemet, som kan være til hinder for en sikker utførelse av tjenesten. Gjennomgått eller tilstedeværende sinnssykdom og gjennomgått eller aktuell syfilis som har rammet sentralnervesystemet, skal medføre kjennelsen permanent udyktig. Alkoholisme, narkomani eller andre former for misbruk av stimulerende eller bedøvende middel, samt epilepsi, tilbakevendende anfall av svimmelhet og tilbøyelighet til tap av bevisstheten skal medføre kjennelsen udyktig. a) Ukomplisert hjernerystelse og simpelt brudd på hjerneskallen uten ledsagende intrakraniell skade skal medføre kjennelsen midlertidig udyktig. Vedkommende skal godkjennes av Flymedisinsk seksjon, Luftfartstilsynet når den finner at hjernerystelsen eller bruddet ikke lenger kan ha uheldige virkninger for tjenesten. Før tjenesten gjenopptas skal vedkommende godkjennes av Flymedisinsk seksjon, Luftfartstilsynet på tidspunkt når seksjonen finner at hjernerystelsen eller bruddet ikke lenger kan ha uheldige virkninger for tjenesten. b) Hodeskader som er ledsaget av intrakranielle skader, skal hvis det foreligger en varig lokal sykelig tilstand eller forandring i hjernen eller hjernehinnene, medføre kjennelsen permanent udyktig. c) Hodeskader hvor det har vært utført en operasjon på skallen med tap av bensubstans og hvor begge tabulae i skalletaket er berørt, skal medføre kjennelsen permanent udyktig. 4.1.2.1 Søkeren må ikke ha noe sår eller skader eller ha vært underkastet noen operasjon eller fremvise noen medfødte eller ervervede abnormitet som kan være til hinder for sikker utførelse av tjenesten. Han skal være helt fri for hernier. Aktiv sykdom i ben, ledd, muskler eller sener og alle alvorlige funksjonelle følger av medfødt eller ervervet sykdom i bevegelsesapparatet, skal medføre kjennelsen udyktig. Ved funksjonelle ettervirkninger av lesjon som affiserer ben, ledd, muskler eller sener og ved anatomiske defekter som er forenlig med sikker utførelse av tjenesten, kan det gis godkjennelse for tjenesten. Enhver sykdom og ethvert kirurgisk inngrep på noen del av fordøyelseskanalen og dens naboorganer som kan ha følger som kan forårsake plutselig uskikkethet under tjenesten, særlig enhver passasjehindring som følge av striktur eller kompresjon, skal medføre kjennelsen udyktig. Det samme gjelder tarmslyng. Enhver sykdom og ethvert kirurgisk inngrep i nyrene eller urinveiene som kan ha følger som kan forårsake plutselig uskikkethet under tjenesten, særlig enhver passasjehindring som følge av striktur eller kompresjon, skal medføre kjennelsen udyktig. Ved kompensert nefrektomi uten hypertensjon eller uremi kan det gis godkjennelse for tjenesten. 4.1.3.1 Søkeren må ikke ha noen sykdom eller noen tilstand ved helsen som plutselig kan sette ham ut av stand til sikker utførelse av tjenesten. 4.1.3.2 Hjertet må ikke fremvise noen medfødt eller ervervet abnormitet som kan tenkes å være til hinder for sikker utførelse av tjenesten. 4.1.3.2.1 Elektrocardiografi skal utgjøre del av hjerteundersøkelsen etter legenemndas bestemmelse. 4.1.3.3 Det systoliske og diastoliske blodtrykk skal ligge innenfor normale grenser. 4.1.3.4 Det må ikke være noen funksjonell eller strukturell abnormitet av betydning i karsystemet. 4.1.3.5 Det må ikke være noen akutt lungelidelse eller noen aktiv sykdom i lungene, mediastinum eller pleura. Røntgenundersøkelse skal utgjøre del av den medisinske undersøkelse i alle tvilsomme kliniske tilfeller. 4.1.3.6 Aktiv lungetuberkulose med sikker diagnose skal medføre kjennelsen udyktig. Ved inaktive eller tilhelede prosesser som vites å være, eller som må antas å være av tuberkuløs opprinnelse, kan det gis godkjennelse for tjeneste. 4.1.3.6.1 Invalidiserende sykdom med betydelig nedsettelse av magetarmkanalens og dens naboorganers funksjon skal medføre kjennelsen udyktig. 4.1.3.6.2 Sikre tilfelle av diabetes mellitus skal medføre kjennelsen udyktig. Tvilsomme tilfelle skal medføre kjennelsen udyktig inntil det er fastlagt at det ikke foreligger diabetes mellitus. 4.1.3.7 Lokal og generell forstørrelse av lymfeglandlene av betydning, samt tilfelle av blodsykdom skal medføre kjennelsen udyktig. 4.1.3.8 Alvorlige lidelser i nyre-, urin- og kjønnsorgan, skal medføre kjennelsen udyktig. En forbigående tilstand kan medføre kjennelsen midlertidig udyktig. 4.1.3.9 Ved første gangs søknad om utstedelse av legeattest skal søkere som har hatt lues i anamnesen, fremlegge tilfredsstillende bevis for at han har fått adekvat behandling. Det må, verken i øyet eller dets omgivelser, være noen akutt eller kronisk patologisk tilstand, som kan tenkes å hindre øynenes funksjon i slik grad at det vil bety en fare for sikker utførelse av tjenesten, det vises til punktene 5 og 6. Der må ikke foreligge: b) permanente forstyrrelser i vestibulariseringsapparatet. Forbigående tilstander kan medføre kjennelsen midlertidig udyktig, det vises til punkt 7. Der må ikke være noen alvorlig misdannelse eller noen alvorlig akutt eller kronisk lidelse i munnhulen eller øvre luftveier. Talefeil og stamming medfører kjennelsen udyktig. 5.1 Søkeren skal ha: a) Normale synsfelt. b) En synsstyrke på minst 20/30 (6/9, 0,7) i hvert øye for seg med eller uten korrigerende glass. Hvis denne synsstyrke bare oppnås ved bruk av korrigerende glass, må synet uten glass i hvert øye eller i begge ikke være mindre enn 20/60 (6/18, 0,3) eller for en som har legeattest og hvor refraksjonen er den begrensende faktor 20/100 (6/30, 0,2) ved fornyelse av attesten, forutsatt at han bruker korrigerende glass når han utøver sine tjenesteplikter. c) Normalt samsyn. 6.1 Normal fargesans målt med Ishiharas og Bostrøm-Kugelbergs tavler. Søkeren må ikke ha noen hørselsdefekt som kan hindre en effektiv utførelse av de plikter han har ifølge sin stilling. a) Søkeren må ikke ha større hørselstap, målt i et stille rom og på hvert øre for seg, enn 35 decibels nedsettelse på hver av de tre frekvenser 500, 1.000 og 2.000 Hz, og ikke større enn 50 decibels nedsettelse på frekvensen 3.000 Hz. Med stille rom forstås et lokale hvor bakgrunnsstøyens intensitet er mindre enn 50 decibels. Hørselsgrensen for det hørselstap som er nevnt, tilsvarer den gjennomsnittlige hørselsgrensen hos friske 20-åringer med normale trommehinner, som ikke har eller har hatt noen øresykdom. b) Hvis hørselstapet er større enn nevnt i bokstav a foran, kan allikevel en søker som allerede har ervervet og demonstrert dyktighet, faglig ferdighet og erfaring og har stadfestet dette overfor luftfartsmyndigheten på en tilfredsstillende måte, godkjennes som dyktig under forutsetning av at søkeren i en støy hvis maskineffekt for tale og radiosignaler svarer til maskineffekten av støyen på arbeidsplassen, på hvert øre for seg hører like godt som en normalt hørende person. Med hensyn til frekvenssammensetningen av den støy som er nevnt ovenfor kreves at frekvensområdet 600 - 4.800 kz er adekvat representert. Ved valg av samtaleemne bør det ikke bare anvendes fraseologi som brukes i luftfarten. Lydintensiteten ved vanlig talestemme varierer fra 85 til 95 decibels. 8.1 Ved alle kontrollundersøkelser som følger etter førstegangsundersøkelsen skal flygelederen normalt tilfredsstille de samme medisinske krav som er fastsatt for førstegangsutferdigelse av legeattest. Luftfartstilsynet kan dispensere fra enkelte av de medisinske krav når vedkommendes dyktighet, erfaring og tjenesteplikter vurdert samlet, indikerer at tjenesten vil bli utført med den nødvendige sikkerhet. 8.2 Luftfartstilsynet kan når det foreligger særlige grunner, etter anmodning fra lufttrafikktjenesteenheten, utsette fornyelse av legeattesten for en kortere tidsperiode, dersom dette er sikkerhetsmessig ubetenkelig. Enkeltvedtak truffet av Luftfartstilsynet med hjemmel i denne forskrift kan påklages til Statens Helsetilsyn i henhold til forvaltningsloven. Ved overtredelse av denne forskrift kommer bestemmelser om straff etter luftfartslovens kapittel XIV til anvendelse. Denne forskrift gjelder fra 1. august 2002. Fra samme tidspunkt oppheves forskrift av 19. november 19741 om medisinske krav for oppnåelse og opprettholdelse av sertifisering og autorisasjon som flygeleder.
|
lovdata_cd_29660
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.797
|
Tomt i regulert strøk kan som regel bare bebygges dersom: a. opparbeidd og godkjent veg fører til og langs den side av tomta hvor den har sin atkomst. Det kan ikke kreves at veggrunn som blir utlagt og veg opparbeidd i større bredde enn fastsatt i §47 nr.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.