id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_14386
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.849
|
Forskrift om konsesjonsbestemmelser for visning og omsetning av film og videogram, Dyrøy kommune, Troms. Gitt av Dyrøy kommunestyre 3. juni 1988 med hjemmel i lov av 15. mai 1988 nr. 21 og §2-1 i Kultur- og vitenskapsdepartementets forskrift av 7. desember 1987 nr. 998 om film og videogram. Konsesjonsbestemmelsene gjelder både privat og kommunal virksomhet. Konsesjon fra Dyrøy kommune trenger den som i næring skal bedrive framvisning eller omsetning av film eller videogram innenfor kommunens grenser. Unntatt fra bestemmelsene i §1 er de som utenfor næring driver slik virksomhet, som f.eks. i forbindelse med demonstrasjon av produkt, informasjonsprogram og reklame for varer og tjenester der det ikke kreves særskilt betaling for framvisningen. Konsesjonsfritak betyr ikke at ulovlige filmer kan vises. Offentlig bibliotek trenger ikke konsesjon. Hovedutvalg for kultur er konsesjonsmyndighet. Avslag på konsesjonssøknad eller vedtak om å inndra konsesjon, jf. denne forskrifts §5h, kan ankes inn for kommunestyret. a. Konsesjonsmyndigheten kan ikke sette generelt forbud mot omsetning av videogram, med mindre kommunen vedtar monopol på slik omsetning i egen regi. b. Regulert åpningstid kan ikke pålegges utleier av videogram, med mindre utleie foregår i lokaler der det også foregår virksomhet som er regulert i lov av 26. april 1985 nr. 20 om åpningstider. a. Videogramutleie skal kun foregå over disk (f.eks. ikke ved hjelp av automater etc.). b. Videogram til utleie skal ha påført «tilrådd aldersgrense». c. Videogram skal ikke utleies til personer som er under den tilrådde alder for vedkommende film. d. Konsesjon for omsetning/utleie av videogram skal ikke gis til personer under 18 år. e. Konsesjonssøker må inneha ren vandel. f. Utvalget av film må være godt, og spesielt må det etterstrebes tilbud av barnefilmer og norske filmer. g. Konsesjon gis til person, slik at skifter et foretak eier eller leder, må det fremmes ny konsesjonssøknad. h. Brudd på disse bestemmelsene kan medføre tap av konsesjon. Konsesjonens gyldighetstid settes til 5 år og konsesjonsinnehaveren må sørge for å sende fornyet søknad innen gyldighetstidens utløp. Konsesjonsmyndigheten kan tilbakekalle konsesjonen ved misligholdelse av loven, forskrifter til loven eller konsesjonsbestemmelsene. Denne forskrift trer i kraft en måned etter at den er kunngjort i Norsk Lovtidend.
|
lovdata_cd_18549
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nl
|
0.326
|
0 Endret 13. april 1994 nr. 582.
|
maalfrid_6b6a667d97a04d500ed04c7294bc2dc991109541_8
|
maalfrid_kartverket
| 2,021
|
no
|
0.662
|
I dette kapitlet nevnes noen av de lover og forskrifter som er sentrale for det lokale Norge digitalt-samarbeidet. Lov om infrastruktur for geografisk informasjon (geodataloven) trådte i sin helhet i kraft fra 1. mai 2012. Loven skal sikre tilgang til geodata nasjonalt og over landegrensene. Forskrift om infrastruktur for geografisk informasjon (geodataforskriften) utdyper geodataloven. Direktivet er tatt inn i EØS-avtalen gjennom Stortingets godkjenning. Kartverket er nasjonal geodatakoordinator, jf. geodataloven § 3 og geodataforskriften § 4. Kartverk skal derfor koordinere arbeidet med landets infrastruktur for geografisk informasjon, her under deling av spesifiserte geodata mellom deltakende virksomheter. Lenke til Geodataloven og Geodataforskriften på lovdata.no: Plandelen i Lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) av 27. juni 2008 nr. 71 trådte i kraft 1. juli 2009. I plan- og bygningsloven § 2-2 er det stilt krav om at den enkelte kommune skal ha et planregister som gir opplysninger om gjeldende arealplaner og andre bestemmelser som fastlegger hvordan arealene skal utnyttes. Dette kravet er utdypet i forskrift om kart, stedfestet informasjon, arealformål og kommunalt planregister (kart- og planforskriften) av 26. juni 2009 nr. 861 med senere endringer. Kart- og planforskriften trådte i kraft den 1. juli 2009, og krever at alle vedtatte arealplaner skal føres i en planoversikt i henhold til forskriftens § 13. Kommuner som behandler sine arealplaner digitalt, skal føre disse i digitalt planregister i henhold til kart- og planforskriften § 12. Kommunene skal i henhold til kart- og planforskriften § 4, levere årsversjon av spesifiserte datasett i planregisteret til Statens kartverk. Hyppigere levering kan avtales. Leveringsmåte f.eks. ved geosynkronisering kan også avtales nærmere. Det vises her til . Lenke til Plan- og bygningsloven og Kart- og planforskriften på lovdata.no:
|
maalfrid_d2500505f57f2276f96250216144370d20725d2d_8
|
maalfrid_bioteknologiradet
| 2,021
|
no
|
0.849
|
Voksne mennesker står i mange slags press- og forventningsforhold til andre mennesker – også sine nærmeste. Man må kunne forvente at voksne mennesker takler sin selvbestemmelsesrett og er i stand til å samtykke eller avslå forespørsler om donasjon. I land der eggdonasjon er tillatt, er det et stort gap mellom tilbud og etterspørsel etter donoregg. Tiltak for å øke tilgangen på donoregg som ville vært nærmest utenkelig for sæddonasjon, for eksempel donor fra familien (søster, kusine, etc.), blir sett på som nærmest normalt for eggdonasjon [41]. Likevel er det et underskudd på donoregg. Betaling for donoregg, slik som i USA, motiverer eggdonorer og bidrar til å bringe flere donoregg på markedet. I Europa og i Norge er det derimot en sterk motstand mot betaling for organer, vev eller celler. På EU-nivå er denne motstanden nedfelt i forskrift om håndtering av humane celler og vev (direktiv 2004/23/EF), og i Norge i helseforskningsloven og transplantasjonsloven. Betaling til giver av kjønnsceller er derfor ikke aktuelt i Norge. Prinsipielt stammer motstanden mot betaling for kjønnsceller fra en bekymring for tingliggjøring av reproduksjonen og barn, og for at fattige kvinner skal føle seg tvunget til å donere eggceller på tross av etiske, religiøse eller medisinske motforestillinger mot eggdonasjon. Betaling for eggceller gjør derfor at man ikke kan være trygg på at samtykke til eggdonasjon er gitt frivillig. Et annet problem med betaling for eggceller er at det driver opp kostnaden for behandlingen. Dette leder igjen til at det bare er de som har råd til å betale for eggcellene, som får behandling. Det vil altså bli ulik tilgang til behandling. Andre mener derimot at eggdonoren har krav på mer enn en symbolsk sum som kompensasjon for den fysiske og psykiske belastningen som hun utsettes for gjennom eggdonasjonsprosessen. De peker på at klinikkene som tilbyr eggdonasjon, tar seg godt betalt for den tjenesten de tilbyr infertile kvinner. Det kan derfor oppfattes som urimelig at klinikkene som formidler eggcellene, skal få en solid fortjeneste uten at donorene får annet enn "busspenger" i kompensasjon. Det mest sentrale argumentet for et forbud mot eggdonasjon har ved tidligere politiske behandlinger vært at forholdet mellom mor og barn er fundamentalt annerledes enn forholdet mellom far og barn. Man har i tillegg henvist til at svangerskapet tradisjonelt sett har vært udelelig. Ved revisjonen av bioteknologiloven i 2003 begrunnet Helsedepartementet forbudet mot eggdonasjon på følgende måte: 1Fertilitetsklinikkene har erfart at menn har større følelsesmessig motstand mot kjent sæddonor enn kvinner har mot kjent eggdonor, kanskje fordi mennene ikke får en direkte rolle i svangerskapet. 2 § 14. Frivillig og vederlagsfri donasjon: Enhver donasjon av celler og vev skal være frivillig og vederlagsfri. Donor kan motta en kompensasjon begrenset til godtgjøring for utgifter og ulemper i forbindelse med donasjonen. Det skal ikke ligge kommersielle formål bak uttak av celler og vev. 3 http://lovdata.no/for/sf/ho/xo-20080307-0222.html 4 Ot.prp. nr. 64 (2002 – 2003), s. 61.
|
lovdata_cd_1365
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.692
|
Forskrift om sammenslåing av Tjeldsund, Lødingen og Evenes kommuner, Nordland.
|
lovdata_cd_10613
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.504
|
I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er myrområdet sørvest for Kattuglehøi i Dovre kommune, Oppland fylke, fredet som naturreservat ved kgl.res. av 18. januar 1985 under betegnelsen Kattuglehøi naturreservat.
|
lovdata_cd_6513
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.917
|
De arealer hvor denne vedtekt gjelder kan ikke nyttes på annen måte enn vanlig der arealet ligger, og heller ikke tas i bruk på en slik måte som i vesentlig grad vil kunne vanskeliggjøre planleggingen eller gjennomføringen av planen. Når det foreligger særlige grunner, kan fylkesutvalget gjøre unntak fra vedtekten etter at kommunen har hatt høve til å uttale seg.
|
lovdata_cd_63814
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.847
|
Publisert: Somb-1963-9 (1963 15) Sammendrag: Kjennemerkene for motorvogn inndratt på grunn av feil fra myndighetenes side. Spørsmål om innfordringssystemet og ordingen ved bilsakkyndiges kontor var betryggende. Erstatningsansvar for staten. Saksgang: (Jnr. 278/63). A. klaget i brev av 25. februar 1963 over at kjennemerkene på hans lastebil, X-15533, den 16. s.m. var inndratt av lensmannen på grunn av påstått skyldig vektavgift for 5. og 6. termin 1961, til tross for at avgiftene for lengst var betalt. I brev av 18. april s.å. klaget han videre over at bilen var blitt stående avskiltet i 31 dager, idet kjennemerkene først kom tilbake fra Statens bilsakkyndige 18. mars 1963. Han hadde som følge av avskiltingen lidt et tap på kr. 1.580,- som han krevde erstattet. Lastevognen, som var registrert i Harstad på nr. X-69, ble i oktober 1961 meldt solgt til et firma i Tromsø. Statens bilsakkyndige slettet vognen i motorvognregistret i Harstad og sendte registreringsdokumentene til Troms politikammer. Han opplyser at det samtidig ble sendt avgangsmelding til Avgiftsdirektoratet, som imidlertid ikke kan se å ha fått den. Umiddelbart etter ble bilen solgt videre til A. som var bosatt i Harstad distrikt, og Troms politikammer sendte derfor registreringsdokumentene tilbake til Statens bilsakkyndige i Harstad, uten at bilen i det hele tatt hadde vært registrert i Tromsø. I Harstad ble vognen registrert under nytt nr., X 15533, og tilgangsmelding sendt Avgiftsdirektoratet, med opplysning om at det gjaldt omregistrering av X - 69. Ved en feil ble det gamle registerkort for X - 69 stående i den bilsakkyndiges kartotek over slettede kjøretøyer. I brev til Statens bilsakkyndige i Harstad av 26. - 69 måtte bli avskiltet, idet 5. og 6. termin av vektavgiften for 1961 ikke var betalt. - 69 var omregistrert, og returnerte avskiltingsbegjæringen til direktoratet, med den feilaktige opplysning at vognen var overført til Tromsø. Direktoratet sendte så avskiltingsordren til politikammeret i Troms, som straks videresendte den til Statens bilsakkyndige i Harstad og gjorde oppmerksom på den misforståelse som forelå. Politikammeret underrettet ikke direktoratet om oversendelsen. Etter at en søknad om ettergivelse av de to avgiftsterminer var avslått av Avgiftsdirektoratet, betalte den tidligere eier av bilen 5. termin den 14. september 1962 og A. betalte 6. termin den 7. november s.å. tilbakekalte deretter avskiltningsbegjæringene i brev til Troms politikammer av 19. september (5. termin) og 12. november (6. termin). Disse tilbakekallelser mener politikammeret at det straks sendte videre til den bilsakkyndige i Harstad, som imidlertid hevder at han ikke har mottatt dem. Heller ikke disse oversendelser ble Avgiftsdirektoratet underrettet om. I brev av 14. januar 1963 anmodet den bilsakkyndige i Harstad lensmannen på A.s hjemsted om å inndra vognens kjennemerker i henhold til direktoratets avskiltingsordre av 26. mai 1962. Da A. fikk varsel om dette fra lensmannen, underrettet han omgående Avgiftsdirektoratet i brev av 22. januar 1963 og bad direktoratet bekrefte at avgiftsterminene var betalt og sørge for at avskiltingsordren straks ble tilbakekalt. Dette gjorde direktoratet i brev til den bilsakkyndige av 9. februar. Brevet kom frem til den bilsakkyndiges kontor 13. februar, men det ble ikke foretatt noe og den 16. s.m. inndro lensmannen kjennemerkene. Jeg behandler i det følgende hver enkelt myndighets forhold for seg. Avgiftsdirektoratet har gitt uttalelser i brev av 28. mars, 30. april og 14. august 1963. I brevet av 28. mars er blant annet anført: «Årsaken til at vognen ble avskiltet på tross av at skyldig avgift var betalt er etter direktoratets oppfatning følgende: 1. At statens bilsakkyndige i Harstad i ekspedisjon hit av 22. juni 1962 meddelte at vognen var solgt til Tromsø. Den var på dette tidspunkt registrert i Harstad under kjennetegn X-15533. 2. at Troms politikammer ikke underrettet direktoratet da det videreekspederte avskiltningsbegjæringene til Harstad. 3. at Troms politikammer ikke videresendte tilbakekallingene av avskiltningsbegjæringen til Harstad. 4. at statens bilsakkyndige i Harstad ikke fikk underrettet lensmannen i T. om at avgiften var betalt før denne avskiltet vognen. I brevet av 14. august anførte direktoratet at det ikke kunne se å ha mottatt avgangsmelding fra den bilsakkyndige i Harstad for X - 69. For øvrig ble det pekt på at det skyldtes den feilaktige opplysning fra Harstad at avskiltingsordren og senere tilbakekallingen av den ble sendt politikammeret i Troms, men at det hele ville vært oppklart hvis politikammeret hadde meldt fra til direktoratet om at ekspedisjonene var sendt videre til Harstad. Om Avgiftsdirektoratets forhold i saken uttalte jeg i brev av 5. november 1963. «- - -. Det er uklart hvordan det forholder seg med avgangsmeldingen for X-69, som den bilsakkyndige i Harstad opplyser å ha sendt direktoratet 11. oktober 1961, men som direktoratet ikke kan se å ha mottatt. Når det gjelder avgiftskravet, ble dette først riktig sendt den bilsakkyndige i Harstad. Det kan være forståelig at direktoratet, da ekspedisjonen ble returnert med opplysning om at vognen var overført til Tromsø, uten å undersøke forholdet sendte saken videre til politikammeret der. Derimot kan det vel spørres om den misforståelse som her var oppstått, burde ha trukket etter seg at direktoratet også ved det fortsatte arbeid med saken bygget på den bilsakkyndiges feilaktige opplysning og således også sendte tilbakekallingen av avskiltningsordrene til Tromsø noen måneder senere. Som politimesteren i Troms peker på, hadde vognen aldri vært registrert der. Jeg går imidlertid ikke nærmere inn på dette, fordi jeg mener at direktoratet da det fikk A.s brev av 22. januar 1963, under enhver omstendighet burde ha grepet inn straks for om mulig å forebygge avskiltingen. Direktoratet hadde om dette i brev av 30. april d.å. anført: «A.s brev, av 22. januar 1963 ble mottatt her den 25. januar s.å. Det framgår av sakens dokumenter at konsept ble satt opp her allerede den 26. januar 1963. Da imidlertid saksbehandleren feilaktig trodde at tilbakekalling av avskiltingsbegjæring allerede var sendt Statens bilsakkyndige i Harstad - se noten på konseptet (bil. 1) På grunn av saksmengden vil ekspedisjoner av vanlige saker måtte ta noen tid. Brevet ble først sendt den 9. februar s.å. Jeg uttalte at jeg ikke kunne finne at det som var anført gav en tilstrekkelig begrunnelse for at det ikke ble handlet hurtigere. Avskiltingsordrene var tilbakekalt av direktoratet den 19. september og 12. november 1962. Når så A. meldte fra om at den bilsakkyndige i Harstad så sent som 14. januar 1963 hadde gitt lensmannen beskjed om å avskilte vognen, var det, uansett om saksbehandleren trodde at tilbakekallingen var sendt den bilsakkyndige i Harstad, all grunn til å frykte for at et eller annet hadde slått feil med tilbakekallingene. Under disse forhold måtte det kritiseres at ikke direktoratet straks satte seg i forbindelse med den bilsakkyndige i Harstad for å få klarlagt forholdet, men nøyet seg med et brev som ikke engang fikk prioritet ved renskrivingen og derfor først ble sendt 14 dager senere. At brevet likevel rakk frem tidsnok til at den bilsakkyndige kunne ha avverget avskiltingen, var noe som direktoratet ikke kunne rekne med og som derfor ikke kunne bringe spørsmålet om det ble handlet med rimelig hurtighet i noen annen stilling. Jeg bad også overveiet om det ikke, etter det som forelå i denne saken, var grunn for Avgiftsdirektoratet til å se nærmere på innfordringssystemet og håndhevelsen av det. I sin tilleggsklage av 18. april hadde A. krevd erstattet det tap som avskiltingen hadde påført ham og som han oppgav til kr. 1.580,-. I brev av 25. juni 1963 meddelte Finans- og tolldepartementet at det, etter å ha forelagt saken for Justis- og politidepartementet, hadde anvist beløpet til utbetaling. Begge departementer var enige om at det ikke skulle gjøres regress gjeldende mot noen av de tjenestemenn som hadde gjort feil i saken. Statens bilsakkyndige i Harstad har forklart at det berodde på en forglemmelse at registerkortet for X-69 ble stående i kartoteket for slettede kjøretøyer også etter at vognen var omregistrert til sitt nye nummer og at denne feil bevirket at avgiftskravet ble returnert til direktoratet den 22. juni med den feilaktige opplysning at vognen var overført til Tromsø. Han har anført at han ikke har mottatt Avgiftsdirektoratets tilbakekallelse av avskiltingsordren fra Troms politikammer, og at dette er årsaken til det hele. Troms politikammer mener som nevnt at tilbakekallingene er sendt videre til Harstad. Det har ikke latt seg bringe på det rene hva som er gjort med tilbakekallingsordrene etter at Troms politikammer mottok dem. Jeg har derfor ikke gått inn på dette forhold, og heller ikke på forholdet med at den bilsakkyndige i Harstad feilaktig sendte avskiltingsordren tilbake og derved villedet Avgiftsdirektoratet. Jeg uttalte blant annet at det måtte kritiseres at den bilsakkyndiges uriktige opplysning til direktoratet om at vognen var overført til Tromsø ikke ble beriktiget da han mottok Troms politikammers brev av 9. juli og ble gjort oppmerksom på misforståelsen. På spørsmål fra meg om grunnen til dette har den bilsakkyndige anført: «Jeg kan ikke se at det herfra er foretatt noe for å korrigere den misforståelse som oppstod ved brev herfra til Avgiftsdirektoratet av 22. juni 1962, med påtegning fra Troms politikammer av 9. juli 1962. Vedkommende saksbehandler her kan heller ikke gi noen nærmere redegjørelse for grunnen til at dette ble utelatt. Det må således være en forglemmelse. De alvorligste forsømmelser var likevel etter min mening, at den bilsakkyndige ikke foretok seg noe for å avverge avskiltingen da han mottok direktoratets bekreftelse på at de to avgiftsterminer var betalt og avskiltingsbegjæringene tilbakekalt, og at skiltene ble liggende i lengere tid hos ham etter at avskiltingen var foretatt. Om forholdet med at den bilsakkyndige ikke straks tilbakekalte sin avskiltingsordre da han den 13. februar fikk direktoratets melding om at avgiftene var betalt, har han anført: «En beklager at ikke avskiltningsbegjæringen kunne bli tilbakekalt samme dag som vi mottok den, men selv om så var blitt gjort, ville en slik begjæring på grunn av mindre gode kommunikasjoner til - - - neppe nådd lensmannen i tide. På grunn av stort sykdomsfravær ved kontoret i denne tiden har det vært vanskelig å kunne ekspedere de forefallende saker så hurtig som ønskelig kunne være. På spørsmål fra meg om ikke dette kunne ha vært ordnet pr. telefon eller telegrafisk og hva grunnen var til at skiltene ikke straks ble sendt tilbake, svarte den bilsakkyndige: «Det er riktig når herr Ombudsmannen sier at vi kunne stoppe avskiltingsbegjæringen telegrafisk eller pr. telefon. Praksis er også at dette gjøres når det blir helt nødvendig. Hvorfor dette ikke ble gjort i nærværende tilfelle har jeg ikke funnet noen forklaring på. Det må i denne forbindelse nevnes at dersom lensmennene får dokumentert at avgiften er betalt når de kommer for å foreta avskilting, er det praksis at avskilting ikke blir foretatt. På grunn av relativt store overskridelser på telefonbudsjettet har funksjonærene her generell instruks om at telefon ikke må brukes uten at det er helt nødvendig. Det må beklages at ikke kjennemerker og vognkort ble returnert A. omgående etter at de var hitsendt av lensmannen og mottatt 23. februar 1963. Om arbeidsforholdene ved kontoret uttalte han i samme brev: «Som nevnt - - - var det i høst og vinter stort sykdomsfravær ved kontoret her. Da dette sikkert har hatt avgjørende innflytelse på saken, ihvertfall i siste omgang, vil jeg gjerne anføre: - - - S. var innlagt på sykehus og sykemeldt fra 18. sept.-2. des. 1962. - - - B. var sykmeldt fra 22. jan.-24. jan. og 1963. - - - L. fra 19. januar-24. februar og videre fra 7. febr.-3. mars 1963. - - - S. fra 4. mars-17. mars 1963. Når jeg videre kan fortelle at det ved mitt kontor er ansatt 3 stk. kontorfunksjonærer i heldagsstilling (de 3 førstnevnte) og en kontorfunksjonær i halvdagsstilling (den sistnevnte), og vi ikke hadde annen hjelp enn at vedkommende funksjonær i halvdagsstilling virket i heldagsstilling under hele det samlede fravær, tør det være klart at vår stilling var meget vanskelig. Det var således ikke til å unngå at en del ekspederinger ikke gikk raskt nok. Det må her innskytes at ev. ekstrahjelp for så korte vikariater heller ikke er så lett å skaffe, likeså at jeg aldri på forhånd visste hvor lang tid det enkelte sykefravær ville vare. Jeg uttalte at jeg ikke fant at det som var anført gav fyldestgjørende forklaring. Statens bilsakkyndige hadde den 14. januar sendt avskiltingsordren til lensmannen og ordren gikk ut på at vognen skulle avskiltes omgående. Da han den 13. februar fikk direktoratets melding om at ordren var tilbakekalt, måtte han regne med at avskiltingen kunne bli foretatt når som helst, hvis den ikke alt var gjennomført. Det måtte også kritiseres sterkt at det heller ikke ble reagert da den bilsakkyndige 23. februar mottok skiltene fra lensmannen. Det var all grunn til å søke å begrense skadevirkningene av den uberettigede avskilting som var foretatt. Jeg anførte videre at de feil og forsømmelser som her var begått, burde tilsi at forholdene ved den bilsakkyndiges kontor ble gjennomgått nærmere og gjorde derfor Vegdirektoratet, som Statens bilsakkyndige administrativt hører under, oppmerksom på forholdet. I betraktning av at Finans- og tolldepartementet og Justis- og politidepartementet var enige om at regressansvar ikke skulle gjøres gjeldende i saken, fant jeg etter omstendighetene ikke tilstrekkelig grunn til å ta dette spørsmål opp. Når det gjaldt Troms politikammers befatning med saken pekte Avgiftsdirektoratet på at politikammeret ikke hadde gitt underretning til Avgiftsdirektoratet da politikammeret den 9. juli 1962 oversendte avskiltingsbegjæringen til Statens bilsakkyndige X. ingsbegjæringen til Statens bilsakkyndige i Harstad. Troms politikammer har beklaget at avgiftskravet ikke ble returnert til direktoratet, men har samtidig vist til at kjøretøyet aldri hadde vært registrert i dette distrikt og at saken forsåvidt den hele tid hadde vært politikammeret uvedkommende. Jeg uttalte at det ville ha vært riktig å underrette Avgiftsdirektoratet om at avskiltingsordren og senere tilbakekallingene av denne ordre var sendt videre til den bilsakkyndige i Harstad som rette vedkommende. Siden feilekspedisjonen til Tromsø imidlertid berodde på en ren misforståelse som politikammeret tidligere hadde klaglagt overfor den bilsakkyndige, var det forklarlig at politikammeret hadde gått ut fra at det hele dermed var i orden. Jeg fant ikke å kunne legge til grunn at politikammeret hadde unnlatt å sende direktoratets tilbakekallelse av avskiltingsordren videre til Harstad. Politimesteren hadde i brev av 28. mai anført at slike meldinger ikke blir journalisert fordi politikammeret ikke kan makte dette med den kontorhjelp man har. Jeg uttalte om dette at forholdet var uheldig og at politikammeret burde ta spørsmålet om journalføring opp. Lensman nens forhold i saken gav ikke grunnlag for kritikk. Avgiftsdirektoratet har meddelt at det i rundskriv til Statens bilsakkyndige, politi og lensmenn av 20. november 1963 har fastsatt nærmere retningslinjer for behandling av avskiltingsbegjæringer, for å prøve å gjøre systemet sikrere. Vegdirektoratet har meddelt at forholdene ved kontoret i Harstad, vil bli gjennomgått.
|
lovdata_cd_2288
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.546
|
Forskrift om herredsvåpen/herredsflagg, Tjølling kommune, Vestfold. Fastsatt ved kgl.res. 7. mai 1971. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_43611
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.818
|
[Endret 8/02, 9/02. I mange saker der medlemmets handling eller unnlatelse av å handle har vært årsak til feilutbetalingen og der vilkårene for tilbakekreving er oppfylt, vil forholdet også kunne rammes av straffebestemmelser. Etter at trygdekontoret har fattet vedtak om tilbakekreving, skal det derfor vurderes om medlemmets handling eller unnlatelse av å handle, er av så grov karakter at det er grunn til å anta at det foreligger et straffbart forhold. Saken oversendes etter at trygdekontoret har fattet vedtak når det gjelder spørsmålet om tilbakekreving. Disse sakene behandles av fylkestrygdekontorene, som vil vurdere spørsmålet om å anmelde forholdet til påtalemyndigheten. Fylkestrygdekontorene vil ved behov kunne be om bistand fra trygdemisbruksteamene og/eller Rikstrygdeverket. Se merknader i vedlegg til folketrygdloven §25-12.
|
lovdata_cd_52327
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.672
|
(1) NOS beregner et marginkrav for hver VPS-konto etter reglene i pkt 4.2.2 for samtlige derivatkontrakter registrert på VPS-kontoen. Innløste opsjonskontrakter inngår ved sikkerhetsberegning til endelig oppgjør er gjennomført. (2) Marginkrav beregnes minst en gang hver børsdag for norske derivatkontrakter og minst en gang hver børsdag for svenske derivatkontrakter, etter børstidens slutt. NOS kan i tillegg beregne ekstraordinære sikkerhetskrav etter reglene i pkt 4.2.4. (3) Sluttkunden må til enhver tid stille sikkerhet som dekker marginkrav og andre sikkerhetskrav, på de måter som angitt i pkt 4.2.3. For futureskontrakter kan NOS beregne en kontantandel av marginkravet som må dekkes ved innbetaling til depotkonto, jf pkt 4.2.3 (3). Slik innbetaling må også skje for den del av marginkrav som ikke er sikret på annen måte, og som sammen med kontantandel eventuelt utgjør det samlede kontantkrav for depotkontoen. (4) NOS meddeler sluttkundens clearingrepresentant om marginkrav og samlet kontantkrav innen kl 08.30 hver børsdag for norske derivatkontrakter, samt innen kl 08.30 hver børsdag for svenske derivatkontrakter etter nærmere regler i (5). Etter slik melding må sluttkunden stille sikkerhet senest kl 11.00 samme dag. NOS skal til kl 08.30 samme dag melde fra til sluttkundens depotbank om samlet kontantkrav. Er marginkravet ikke dekket skal NOS straks melde til sluttkundens clearingrepresentant, som er solidarisk ansvarlig for at sikkerhet stilles. Depotbanken skal til kl 11.00 melde fra til NOS om innestående på depotkontoen dekker kontantkravet. (5) Er en børsdag for svenske derivatkontrakter ikke en felles børsdag, skal NOS den seneste foregående felles børsdag beregne sikkerhetskrav for alle derivatkontrakter på VPS-kontoen. Økes sikkerhetskravet skal NOS i meldingen etter (4) den neste børsdag for svenske derivatkontrakter spesifisere den del som gjelder svenske derivatkontrakter. For denne delen må sikkerhet stilles etter reglene i pkt 4.2.3 innen kl 11.00 samme dag. Sikkerhet for den resterende del må stilles innen kl 11.00 den første påfølgende børsdag for norske derivatkontrakter.
|
lovdata_cd_2539
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.481
|
Forskrift om båndtvang for hund, Lyngen kommune, Troms. Fastsatt av Landbruksdepartementet 29. mars 1974.
|
lovdata_cd_56086
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.698
|
Prøven skal minst omfatte: c) Manøvrering på vannet, samt flyging til og landing på to forskjellige landingsplasser. Minst tre tilfredsstillende starter og landinger av forskjellige typer skal utføres, herunder skal blankvannsteknikk demonstreres. Øvelser under prøven skal for øvrig minst omfatte flyging ved lav hastighet og innlegg til og landing på begrenset område. Vedlegg 4 til punkt 9.
|
lovdata_cd_58639
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.891
|
Kongen gir med dette Arbeids- og administrasjonsdepartementet myndighet til å gi forskrifter etter §5 og §11 annet ledd i lov 5. mars 2004 nr. 11 om gjennomføring og kontroll av EØS-avtalens konkurranseregler mv. (EØS-konkurranseloven).
|
lovdata_cd_26303
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.537
|
Gjelder for: Forsand kommune, Rogaland.
|
lovdata_cd_46966
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.912
|
Domstolen skal sikre at traktatenes bestemmelser og Fellesskapets regler blir tolket, gjennomført og anvendt på en ensartet måte. Den har tre hovedoppgaver: - Gi uttalelser i forbindelse med Fellesskapets inngåelse av avtaler med tredjeland eller internasjonale organisasjoner.
|
lovdata_cd_44427
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
de
|
0.578
|
§11 Nr. 1 andre punktum skal lyde:
|
lovdata_cd_53983
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.764
|
I medhold av fritids- og småbåtloven §15, jf. §38 fastsettes: Registreringsmyndigheten skal slette/anonymisere opplysninger som ikke lenger har betydning. Registreringsmyndigheten skal av eget tiltak rette, slette eller supplere opplysninger som er uriktige eller ufullstendige, dersom feilen eller mangelen har betydning for den registrerte.
|
lovdata_cd_55007
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.741
|
Det skal kontrolleres at gjennomstrømningsmåleren inkludert tilhørende utstyr samt arbeidsbetingelser er i overensstemmelse med justerbestemmelsen. Måletekniske prøver skal i utgangspunktet utføres av Justervesenet på bruksstedet med gjennomstrømningsmåleren montert og plassert der den er tenkt benyttet. Installasjonen skal være konstruert slik at arbeidsbetingelsene for måleren vil være praktisk talt de samme ved testing som de er ved normal bruk. Hvis det er måleteknisk forsvarlig kan prøvene utføres andre plasser enn på bruksstedet. Tekniske krav er beskrevet i OIML-R117 men følgende presiseringer gis: Forskjellig deling på indikator og printer [2.9. Det er tillatt med forskjellig deling på ev. flere indikatorer og printer. Feilgrensen er ett trykketrinn ev. en minstedeling på den indikatoren/printeren med størst deling. Ved ubetjente stasjoner er det ikke tillatt med forskjellig deling på primærindikatoren og printeren [5.10.1.3]. Kvitteringsprinter [5.10.3. Kunden skal få melding på forhånd hvis printeren ikke er i stand til å skrive ut kvittering. Dette kravet gjelder ikke hvis kundegruppen bare består av registrerte kunder. Luftutskiller [2. Det kreves ingen luftutskiller hvis væsketilførselen er slik at uansett bruksbetingelser så vil gass ikke dannes eller trenge inn i tilførselsrørene til måleren i løpet av målingen. For å unngå at det dannes gass i tilførselsrørene må trykket på pumpens sugeside aldri komme under atmosfæretrykket eller væskens damptrykk. For å oppnå dette må utløpet på lagertanken være så mye høyere enn pumpen at trykket fra tanken til pumpen minus trykkfallet over rørforbindelsen fra tanken til pumpen er større enn den største av følgende to verdier: - Væskens damptrykk. Det er heller ikke nødvendig med luftutskiller hvis de gassmengder som dannes når måleren er ute av bruk fører til virkninger som er mindre enn 1% av minste målekvantum. Hvis det ikke er montert seglass bør det tas stikkprøver hvor luftutskilleren funksjonstestes. Grensepunkt [2. Målesystemer skal ha ett definert grensepunkt. For systemer for levering skal grensepunktet være nedstrøms måleren og for systemer for mottak skal det være oppstrøms måleren. Forgreninger og «bypass» [2. - For målesystemer for levering av væske skal det i utgangspunktet ikke være forgreininger nedstrøms måleren. Det er imidlertid lovlig med to eller flere utløp som kan betjenes samtidig eller separat, forutsatt at bruk av andre enn de tilsiktede utløp ikke er mulig, eller det kommer tydelig frem for brukeren hvilke utløp som benyttes. - For målesystemer for mottak av væske gjelder tilsvarende regler oppstrøms måleren. - Eventuelle ventiler og installasjoner for drenering, lufting og tilbakeblåsing av væske skal konstrueres slik at væskestrøm ikke kan oppstå gjennom disse innretningene under normal drift. - Ved fullstendig måleredskap som vekselvis arbeider med tom og full slange og som er utstyrt med elastiske slanger, skal det være en tilbakeslagsventil plassert umiddelbart nedstrøms valgventilen i den faste rørledningen som leder til den fulle slangen dersom dette ansees som nødvendig. Dessuten skal ventilen som velger mellom full og tom slange ikke muliggjøre forbindelse mellom den tomme og den fulle slangen. - Ved en ev. «bypass»-forbindelse forbi måleren skal denne stenges med plater eller «block and bleed»-ventiler. Disse skal forsegles eller det skal være en automatisk overvåking med alarm ved lekkasje eller aktivering. Indikering av volum [3. Kravet til delingen på volumindikeringen er beskrevet i følgende formel: Indikering av pris [3. Enhetsprisen skal vises før målingen starter. Delingen på prisindikeringen [3.3.6] skal være mindre eller lik det største av følgende to krav: Forskjell mellom manuelt utregnet og indikert pris [3.3.7] skal ikke overstige det største av de følgende to beløp: - Pris tilsvarende 1/100 av minste målekvantum. 4.3. Måletekniske prøver [6.2 - 6.
|
lovdata_cd_11921
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.811
|
Nye plantearter må ikke innføres. Treslagsskifte er ikke tillatt. 3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre naturmiljøet, som f.eks. oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, opplag av båt, campingvogn o.l., framføring av luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veier, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, utføring av kloakk eller konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Opplistingen er ikke fullstendig. 5. Militære øvelser, organisert idrettsutøvelse medregnet opplegg for orientering, trimløyper etc., riding, bålbrenning, camping og telting er forbudt. Granplantefelt avvirkes når grana er hogstmoden. Nyplanting av gran tillates ikke.
|
lovdata_cd_8561
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.977
|
Den myndighet Kongen har etter samme lovs §10 om skjøtsel, etter §21 til merking av fredninger m.v., etter §22 om regulering av ferdsel og etter §23 til å gjøre unntak fra bestemmelsene, overføres for disse områdene til Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_32013
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.869
|
1. Oppføring av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom samt tilhørende uthus, og fradeling og bortfesting av tomter til slikt formål, kan bare skje etter stadfestet reguleringsplan eller etter disposisjonplan behandlet av bygningsråd og godkjent av fyulkesmannen. 2. I kommunen tillates ikke bygning som er nevnt i nr. 1 oppført nærmere vassdrag enn 100 m målt i horisontalplanet ved gjennomsnittlig flomavstand eller nærmere veg åpen for allmenn ferdsel enn 30 m, målt horisontalt fra vegens midtlinje. 3. For bygninger som nevnt i nr. 1 gjelder bygningslovens bestemmelser i kap. III, IV, XV, XVI og §63, §65, §66, §68, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §79, §89, §90, §91, §93, §94, §95, §96, §99, §100, §109, §110, §111, §113, §114, §115 og §116 . (II 1980 s 647)
|
lovdata_cd_37645
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Tredjelandsborgere, dvs. statsborgere av land utenfor EØS-området, kan få rett til pensjon etter konvensjonen med Nederland dersom de har vært yrkesaktive i Norge i minst ett år forut for uføretidspunktet. Kravet om minst ett års yrkesaktivitet betyr at vedkommende må ha vært i arbeid i Norge i minst 12 måneder. Dette kan oppfylles gjennom sammenlegging av flere arbeidsperioder. Kravet til forutgående medlemskap i folketrygdloven §12-2 kan oppfylles gjennom sammenlegging med medlemstid i Nederland. Pensjonen skal da beregnes pro rata etter EØS-reglene. Folketrygdlovens øvrige vilkår for å få pensjon må også være oppfylt. Det vil si at vedkommende må fylle folketrygdlovens krav til uførhet for å få uførepensjon. 12.3.2 Ikke-yrkesaktive norske og nederlandske statsborgere - artikkel 9 nr.
|
lovdata_cd_58716
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.833
|
Forskrift om beskyttelse av produktbetegnelsen Ringerikserter som Beskyttet opprinnelsesbetegnelse. Fastsatt av Mattilsynet - Hovedkontoret 1. juni 2004 med hjemmel i forskrift 5. juli 2002 nr. 698 om beskyttelse av opprinnelsesbetegnelser, geografiske betegnelser og betegnelser for tradisjonelt særpreg på landbruksbaserte næringsmidler, fisk og fiskevarer §15. Ringerikserter. Røyse Ringerikserterdyrkerlag. 1. Produktbeskrivelse: Ringerikserter er en grønnert tilhørende erteblomstfamilien. Ringerikserter har ikke gjennomgått moderne foredling, og er derfor liten og varierende i størrelse. Også ertenes grønnfarge varierer, og det kan være noe innslag av mørke erter. 2. Geografisk område: Området for produksjon, bearbeiding og foredling av Ringerikserter avgrenses til Røysehalvøya i Hole kommune, begrenset mot Tyrifjorden mot øst, sør og vest og mot klimavernsone og nåværende militært område i nord og nordøst. 3. Produksjonsmetode: Ringerikserter skal i samsvar med tradisjonen dyrkes på opplendt kalkholdig «skjæljord», som er jord med stort innslag av siltige lettleirer og noe småstein. Jord med tyngre mer humusrike jordarter som for eksempel mellomleire skal ikke benyttes. Vekstskifterate skal være 4-5 år mellom hver dyrking. Såfrø skal tas ut fra tidligere avlinger. Innslag av mørke erter skal holdes nede. Med unntak av for små erter, kan erter som er sortert ut fra partier godkjent til matkvalitet brukes til såfrø. Oppstår frøoverførte sykdommer eller virus, har produsentene rett og plikt til å bruke såfrø fra kvalitetspartier fra andre produsenter. Ringerikserter skal dyrkes i ren bestand, eventuelt sammen med en stråsterk havresort. For å sikre kvaliteten på plantene, særlig på grunn av skadedyr, bør Ringerikserter vanligvis ikke såes før litt ut i mai. Dersom det dyrkes andre sorter erter i tillegg til Ringerikserter skal dette skje på fysisk atskilte teiger. I vekstsesongen skal det ikke benyttes kunstgjødsel eller kjemiske sprøytemidler. Økologiske hjelpemidler kan brukes. Etter tresking skal ertene tørkes med kaldluft ned til 15% vanninnhold før lagring. Ertene skal renses før pakking, og andelen mørke erter, skrumperter og markspiste erter skal holdes nede. Den siste finrensingen skal gjøres med en tradisjonell «erter-triør». Før Ringerikserter pakkes skal partiene med erter være visuelt bedømt og godkjent av minst 3 av produsentene. 4. Merking av produktet: Ringerikserter kan merkes med teksten «Beskyttet opprinnelsesbetegnelse» og det tilhørende figurmerket. Forskriften trer i kraft 24. juni 2004.
|
lovdata_cd_5699
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.516
|
Forskrift om vern for Dyrlimyra naturreservat, Kvinesdal kommune, Vest-Agder. Fastsett ved kgl.res. av 4. september 1981. Fremja av Miljøverndepartementet. Endra 16 des 2003 nr. 1854, 24 mars 2003 nr. 578.
|
lovdata_cd_11920
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.727
|
- å bevare et spesielt vakkert natur- og kulturlandskap.
|
lovdata_cd_26389
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.623
|
Forskrift om verneplan for havstrand og elveos i Møre og Romsdal, vedlegg 21, freding av Søysetøran naturreservat, Surnadal kommune, Møre og Romsdal. Det freda området vedkjem følgjande gnr./bnr.: 114/1, 115/4,6,7 og 11. Naturreservatet dekkjer eit totalareal på ca. 325 dekar, av dette er ca. 230 dekar sjø. Formålet med fredinga er å ta vare på det biologiske mangfaldet i eit av områda i fylket som har det mest intakte elvedeltaet i tilknyting til eit varig verna vassdrag. 9. Motorferdsel på eksisterande vegar og parkeringsplass innanfor området (avmerkt på kart). 6. Tang- og taresanking. 7. Fjerning av tre og buskar når desse er til hinder for jordbruksdrifta. 8. Avgrensa bruk av naturreservatet som angitt i §3, pkt. 5.
|
lovdata_cd_51780
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.524
|
Forskrift om begrensning av støy og utslipp fra sivile luftfartøyer. Fastsatt av Luftfartsverket 19. juli 1993, nå Luftfartstilsynet, jf. forskrift av 10. desember 1999 nr. 1272 om hvem som er luftfartsmyndighet etter luftfartsloven, med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr. 101 om luftfart (luftfartsloven) §4-1 tredje ledd og §4-3, jf. §15-4 og §16-1 og delegeringsvedtak av 25. mars 1994 nr. 24, jf. kgl.res. av 15. september 2000 nr. 905 og delegeringsvedtak av 4. oktober 2000 nr. 1052, jf. EØS-avtalens vedlegg XX (direktiv 80/51/EØF, direktiv 83/206/EØF, direktiv 89/629/EØF, direktiv 92/14/EØF, direktiv 98/20/EF, direktiv 1999/28/EF og forordning (EF) nr. 991/2001). Endret 6. desember 1994 nr. 1089, 26 aug 1999 nr. 979, 11 okt 2000 nr. 1057 (bl.a. hjemmel), 25 mars 2002 nr. 303.
|
maalfrid_ad68d4953a64bf778bf0a0b544956efc2ac1825a_37
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.829
|
Foreløpig ikke avklart, jf. innføring av lovdata på eksamen.
|
lovdata_cd_63075
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.909
|
Publisert: Somb-1975-18 (1975 30) Sammendrag: Forskottering av underholdsbidrag fastsatt til lavere beløp enn vanlig forskotteringssats. Saksgang: (Sak 1104K/73.) A. klaget over at bidragsfogden avslo hennes søknad om bidragsforskott for et barn hun etter skilsmisse hadde foreldremyndigheten over. Barnets far var pålagt bidrag med kr. 185,- pr. måned. Før 1971 fikk A. utbetalt bidragsforskott etter dagjeldende sats med kr. 150,- pr. måned. Da hun i 1973 søkte om forskott på ny, var satsen hevet til kr. 200,- pr. måned, og hun fikk opplyst at forskott ikke kunne utbetales før hun hadde reist sak for å få bidraget forhøyet. Dette ønsket hun ikke å gjøre og brakte saken inn for ombudsmannen ved brev av 9. oktober 1973. I brev av 16. oktober 1973 til bidragsfogden ble det herfra pekt på at A. ikke ba om større forskott enn det løpende bidrag, og det ble bedt opplyst om «det også da antas å kunne kreves at bidragsberettigede søker bidragsforhøyelse for å få forskott». Bidragsfogden uttalte til dette at det ikke var adgang til å utbetale forskott med det beløp bidraget i dette tilfellet løper med. Sosialdepartementet som i brev av 5. mars 1974 anførte: «Dersom en bidragsberettiget av en eller annen grunn ikke vil søke om det forhøyede forskott (maksimalt forskottsbeløp) som lovens §4B gir rett til på de der fastsatte vilkår antar departementet at dette må tas til følge, slik at lovens §4A kommer til anvendelse. Departementet antar således at det er opp til bidragsberettigede å avgjøre om hun skal sette fram krav om forskott tilsvarende det fastsatte bidrag, jfr. §4A, eller om kravet gjelder forhøyet forskott etter §4B. Dersom bidragsberettigede setter fram krav etter lovens §4A vil bidragsfogden ikke ha adgang til å stille vilkår om bidragsberettigedes samtykke til å søke bidraget forhøyet. Bidragsfogden var ikke enig, og Sosialdepartementet innhentet uttalelse fra Justisdepartementets lovovdeling om forståelsen av forskotteringslovens §4A og B. I brev av 19. desember 1974 sluttet lovavdelingen seg til Sosialdepartementets standpunkt. I mitt avsluttende brev av 24. mars 1975 til bidragsfogden sa jeg meg enig i de to departe menters lovforståelse, og uttalte at A.s begjæring om bidragsforskott ikke burde vært avslått. Somb-1975-17 Dekning av kostutgifter og av tapt arbeidsfortjeneste for faren under barns sykehusopphold i annen by.
|
maalfrid_6b9c41dc892d409e14e00da24be6d72601b1a2fe_2
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.715
|
side 3 av 6 Virksomheten plikter snarest å rette opp de avvikene som ble funnet. For at Fylkesmannen i Møre og Romsdal skal kunne avslutte saken, må virksomheten sende oss dokumentasjon på at avvikene er rettet innen Svarbrev eller e-post sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal, Fylkeshuset, 6404 Molde, eller e-post: fmmrpostmottak@fylkesmannen.no. Pålegg om skriftlig tilbakemelding er gitt med hjemmel i forurensningsloven § 49. Dere kan klage på vedtaket, jf. forvaltningsloven § 14, og dere har da en klagefrist på 3 uker. En eventuell klage grunngis og sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Dersom virksomheten ikke innen rimelig tidsfrist kan dokumentere at tiltak i forhold til de omtalte avvikene er satt i verk, kan Fylkesmannen vurdere å fatte vedtak om tvangsmulkt. En eventuell tvangsmulkt vil bli vedtatt med hjemmel i § 73 i forurensningsloven, men vil bli varslet nærmere før vedtak. Virksomheten skal betale gebyr for kontrollen, jf. forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) §§ 39-6 og 39-7 om gebyr for kontroll i virksomheter. Gebyret skal dekke kostnader i forbindelse med forberedelse, gjennomføring og oppfølging av kontrollen. Forskriften er tilgjengelig på www.lovdata.no eller kan fås ved å kontakte Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Virksomheten ble varslet om gebyret på kontrolldagen og at det vil være aktuelt å plassere kontrollen i gebyrsats 3. Dette innebærer at Sletta Verft AS skal betale kr. 11 800,- i gebyr. Faktura med innbetalingsblankett vil bli sendt ut fra Miljødirektoratet. Vedtaket om gebyrsats kan påklages innen tre uker etter at dere har mottatt rapporten jf. forurensningsforskriften § 41-5 og forvaltningsloven § 28. En eventuell klage bør stiles til Miljødirektoratet og sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal. Klagen blir ikke gitt oppsettende virkning, og gebyret må derfor betales i samsvar med det som er nevnt over. Dersom Miljødirektoratet aksepterer klagen, vil det overskytende beløpet bli refundert. Denne rapporten vil være åpen for offentligheten via postjournalen til Fylkesmannen til Møre og Romsdal (jf. offentleglova). I tillegg vil rapporten være tilgjengelig på De viktigste HMS-kravene for bransjen finner dere på www.regelhjelp.no. Mer informasjon finnes på Miljødirektoratets hjemmeside www.miljodirektoratet.no og www.lovdata.no. Hjemlene for avvik i denne kontrollen er i følgende regelverk: Lov om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) av 13. mars 1981 Forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften) av 1. juni 2004. Spesielt kap. 29. Forurensing fra mekanisk overflatebehandling og vedlikehold av metallkonstruksjoner, inkludert skipsverft. Forskrift om gjenvinning og behandling av avfall (avfallsforskriften) av 1. juni 2004 Forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (internkontrollforskriften) av 6.
|
lovdata_cd_32120
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.484
|
a. Bygningsrådet kan godkjenna at det innafor sone 1 i staden for biloppstillingsplassar på eigen grunn eller på fellesareal blir innbetalt ein sum pr. manglande plass til kommunen for bygging av parkeringsanlegg. b. Frikjøpsordninga kan bare unntaksvis, og i særlege høve nyttast i sone 2. c. Frikjøpssummen skal vera kr. 29.900,- pr. 1. januar 1988. Summen skal indeksregulerast pr. 1. januar kvart år på bakgrunn av Statistisk Sentralbyrås indeks for totale byggekostnader for bustadblokk pr. oktober føregåande år. d. Dei som nyttar frikjøpsordninga får ikkje eksklusive rettar i parkeringsanlegget, men kan bruke anlegget på lik linje med andre brukarar.
|
lovdata_cd_41549
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.908
|
For å få tidsbegrenset uførestønad må søkeren som hovedregel ha vært medlem i folketrygden i de siste tre årene fram til uførheten oppstod. Det er også et vilkår at vedkommende fortsetter å være medlem i trygden når stønaden er gitt. Det kan ikke gjøres unntak fra vilkåret om fortsatt medlemskap i §12-3. Vilkårene om forutgående og fortsatt medlemskap gjelder ikke dersom uførheten skyldes yrkesskade, jf. §12-18. Vilkårene kan også fravikes etter trygdeavtaler vi har med andre land, f.eks. EØS-avtalens trygdedel. For å få uførepensjon må søkeren som hovedregel ha vært medlem i folketrygden i de siste tre årene fram til uførheten oppstod. Det er også et utgangspunkt at vedkommende fortsetter å være medlem i trygden når uførepensjonen er gitt. Det gjøres unntak fra disse vilkårene i bestemte tilfeller. Disse unntaksreglene står i §12-2 andre og tredje ledd og i §12-3 andre, tredje og fjerde ledd.
|
lovdata_cd_54079
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.691
|
Spilleren kan annullere sine spill samme dag som de er registrert i Norsk Tipping AS´ sentralanlegg. Annullering må skje hos den kommisjonæren som har registrert spillet. Retten til å annullere faller bort når innleveringsfristen er utløpt, forretningen er stengt, annulleringen ikke lar seg registrere i selskapets sentralanlegg eller terminalen er lukket. Ved annullering leveres den spillkvitteringen som ønskes annullert til kommisjonæren. Spilleren mottar en kvittering for det annullerte spillet som bl.a. viser kvitteringsnummeret og innsatsbeløpet. Retten til å annullere gjelder ikke når spillkvittering ikke entydig kan identifiseres, for eksempel ved at den er istykkerrevet eller at kvitteringsnummeret ikke er lesbart. Retten til å annullere gjelder ikke for direktespill, jf. pkt. 4.2.
|
lovdata_cd_30049
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.919
|
Tinglysing og innføring av dokument som gir grunnboksheimel til eiendom eller festerett for minst 20 år, kan foretas når det blir vist attest fra oppmålingsmyndigheten om at kart- og oppmålingsforretning er begjært og gebyr er innbetalt. Oppmålingsmyndigheten kan forlange at grensene i markene er fastlagt før slik attest utstedes. (Jfr. §12a i lov om tinglysning av 7. juni 1935.)
|
lovdata_cd_57782
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.673
|
For inntektsåret 2002 har Finansdepartementet beregnet normrentesatsen etter forskrift av 18. august 1998 nr. 819 om skattemessig behandling av leie av flyttbar produksjonsinnretning på kontinentalsokkelen §5 annet ledd til 7,48 prosent.
|
lovdata_cd_563
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.751
|
Med dette vert stadfest vedtak, dagsett 21. mars 1951 av Innvik heradstyre, Sogn og Fjordane fylke, der det i samsvar med §3, 2. leden i lov frå 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund, er fastsett at alle som er eigar eller innehavar av hund i Innvik herad skal halda hunden i band eller forsvarleg innestengd eller inngjerda i den tid bufe beiter. Dette skal ikkje gjelda dresserte gjetarhundar som i lag med gjetar fylgjer bufe på beite. 1951 Forskrift om sams sauesanking, Jølster m.fl.
|
lovdata_cd_54718
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Forskrift om fastsettelse av alders- og kjønnsbestemte vektgrenser for rein. Fastsatt av Reindriftsstyret 8. juni 1999 med hjemmel i lov av 9. juni 1978 nr. 49 om reindrift §2 annet ledd første punktum. Formålet med denne forskrift er å utvikle og opprettholde et grunnlag for en økologisk og økonomisk bærekraftig reindrift. Levendevekt på vounjal/vuenjel/kvige (simle 1-2 år) skal være minst 53 kg. Levendevekt på aldu/rotnu/simle (simle over 2 år) skal være minst 67 kg. Publisert: Avd I 1999 1675 (Vedlegg 2 utelatt)
|
lovdata_cd_52996
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.757
|
Kvalitetsforskrift for fisk og fiskevarer. Fastsatt av Fiskeridepartementet 14. juni 1996 med hjemmel i lov 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33, §36 annet ledd og delegeringsvedtak 19. desember 2003 nr. 1790. Jf. EØS-avtalen vedlegg I del I kap. 6 pkt. 6.1 nr. 8 (direktiv 91/493/EØF endret ved direktiv 95/71/EF), nr. 9 (direktiv 92/48/EØF), nr. 10 (direktiv 91/492/EØF endret ved direktiv 97/61/EF), pkt. 6.2 nr. 13 (vedtak 93/51/EØF), nr. 42 (vedtak 2002/225/EF) og nr. 43 (vedtak 2002/226/EF). Endret 28 aug 1997 nr. 950, 10 juni 1998 nr. 575, 26 mars 1999 nr. 417, 29 mars 1999 nr. 419, 12 juni 2001 nr. 630, 28 feb 2003 nr. 279, 30 des 2003 nr. 1849, 9 jan 2004 nr. 42 (bl.a hjemmel), 17 mars 2004 nr. 536 (bl.a hjemmel). 1. Denne forskrift omfatter omsetning, tilvirkning og transport av fisk og fiskevarer og varer der fisk, fiskevarer eller biprodukter, er den eneste eller en stor del av råstoffet og varen har karakter av å være en fiskevare. Forskriften omfatter også fisk og fiskevarer av utenlandsk opprinnelse. 2. Forskriften omfatter ikke omsetning av fisk og fiskevarer fra detaljist eller tilvirkning av fisk og fiskevarer hos detaljist for salg direkte til forbruker, herunder storhusholdning, kantine, serveringssted og lignende. 0 Endret ved forskrift 29 mars 1999 nr. 419 (fra 1 april 1999). 1. I denne forskrift menes med: 1) bearbeidede varer, alle fiskevarer som har gjennomgått en prosess som endrer deres anatomiske helhet, slik som sløying, hodekapping, oppskjæring i stykker, filetering, kverning osv. 2) bløtdyr, marine virvelløse dyr av rekke Mollusca (som snegler, skjell og blekksprut) 4) container, beholder for transport og kjøling av fisk med is og vann. Slike beholdere har ikke sirkulasjonspumpe, utstyr for temperaturregulering eller automatisk temperaturregistrering (sml. §3-3, nr. 3, C) 7) E. 10) fabrikkfartøy, fartøy som gjennomfører en eller flere av følgende operasjoner: filetering, oppskjæring i stykker, skinning, kverning, foredling. Følgende fiskefartøy anses ikke som fabrikkfartøy: 11) fekal forurensning, forurensning fra avføring fra mennesker eller dyr. 18) forsendelse, en avgrenset mengde fiskevarer som er bestemt for en eller flere mottakere og som transporteres med ett og samme transportmiddel. For levende skjell, pigghuder og snegler; 21) gjenutlegging, flytting av skjell til et gjenutleggingsområde under tilsynsmyndighetenes tilsyn i den tid som er nødvendig for at de kan utskille forurensninger. 25) import, å bringe fiskevarer inn på norsk territorium. 29) konsesjonsinnehaver, person, selskap eller annen som har tillatelse til dyrking av skjell og lignende etter lov 14. juni 1985 nr. 68 om oppdrett av fisk, skalldyr m.v. (oppdrettsloven) 30) kritisk kontrollpunkt, et punkt, trinn eller prosedyre i en tilvirkning hvor kontroll kan benyttes, og en risiko kan unngås, elimineres eller reduseres til et akseptabelt nivå. 31) kritisk kontrollpunktanalyse (Hazard Analysis Critical Control Point, HACCP) 33) lett bedervelige fiskevarer er varer som på grunn av mikrobiologisk og enzymatisk aktivitet kan bli helseskadelige eller vesentlig kvalitetsforringet allerede ved kortvarig lagring. 36) parti, en avgrenset mengde fiskevarer som er fanget/høstet under praktisk talt identiske forhold, eller - en fysisk begrenset mengde fiskevarer som har gjennomgått samme behandling fram til prøvetakingstidspunktet. For skjell, pigghuder og snegler; 37) pigghuder, gruppe dyr av rekke Echinodermata (som kråkebolle) 41) rent vann, vann som tilfredsstiller krav til bruk i næringsmiddelvirksomhet iht. gjeldende forskrift om vannforsyning og drikkevann m.m. Herunder også sjøvann eller brakkvann med naturlig innhold av komponenter fra oppløste salter (natrium, klorid, sulfat, fluorid mv.) 44) saltfisk, fisk av arter omtalt i §12-1 som er blodtømt, sløyd, hodekappet og flekket (slik at ca. to tredjedeler av ryggbeinet er fjernet) 45) saltmettet fisk, vannfasen i fiskemuskelen er mettet med salt (26,4 g salt/100 g vannfase) 53) tørrfisk, fisk (rund, rotskjær eller filet) 54) virksomhet, lokaler på land hvor fiskevarer tilvirkes. 55) visuell kontroll (med hensyn på parasitter), ikke-destruktiv undersøkelse av fisk og fiskevarer utført uten optisk forstørrelse og under gode lysforhold, eventuelt ved gjennomlysing. 2. I tvilstilfeller avgjør Mattilsynet det nærmere innhold av definisjonene i nr. 1. 0 Endret ved forskrifter 10 juni 1998 nr. 575, 12 juni 2001 nr. 630, 28 feb 2003 nr. 279, 30 des 2003 nr. 1849 (i kraft 1 jan 2004), 17 mars 2004 nr. 536. 1. Virksomhet, produksjonsområder og gjenutleggingsområder skal være godkjent av Mattilsynet, jf. §1-4, etter at godkjenningsmyndigheten har forvisset seg om at virksomheten oppfyller bestemmelsene i denne forskriften. Mattilsynet fører register over godkjente virksomheter som tildeles særskilte godkjenningsnummer. 2. Søknad om godkjenning sendes på fastsatt skjema til den stedlige tilsynsmyndighet. Godkjenning må foreligge før tilvirkning tar til. Ved søknad om godkjenning av produksjonsområder, gjenutleggingsområder og sjøbaserte områder for kondisjonering skal det vedlegges kart der beliggenhet og grenser er inntegnet. Tilsynsmyndigheten skal skriftlig meddeles enhver senere endring av disse opplysningene. 3. Godkjenningen faller bort dersom tilvirkningen opphører eller går over til ny eier eller leier. 4. Meddelt godkjenning kan trekkes tilbake for hele eller deler av virksomheten når virksomheten eller råstoff-/varebehandling ikke lenger tilfredsstiller de fastsatte krav, og der er gitt en rimelig frist for eieren/leieren til å rette feilene og fristen er oversittet. 5. Virksomheter som driver ombordproduksjon av rognkjeksrogn unntas fra kravene i nr. 1, men skal registreres i særskilt register hos tilsynsmyndighetene. Virksomheten må oppfylle visse minimumskrav for produksjon i henhold til §3-1, §3-8.1 nr. 3, §6-2.5 nr. 1, §6-3.1 og §6-3.2 nr. 3. 0 Endret ved forskrifter 10 juni 1998 nr. 575, 12 juni 2001 nr. 630, 30 des 2003 nr. 1849 (i kraft 1 jan 2004), 9 jan 2004 nr. 42, 17 mars 2004 nr. 536. 1. Mattilsynet fører tilsyn og fatter vedtak for å gjennomføre bestemmelsene gitt i og i medhold av denne forskriften i samsvar med matloven §23 om tilsyn og vedtak og kan herunder treffe vedtak etter §24 om særskilt smittesanering §25 om stenging og virksomhetskarantene og §26 om tvangsmulkt. 0 Endret ved forskrifter 29. mars 1999 nr. 419, 12 juni 2001 nr. 630, 9 jan 2004 nr. 42, 17 mars 2004 nr. 536. 1. Ved vesentlige feil/mangler, skal det alltid fattes vedtak som skriftlig rettes til eieren eller leieren, eventuelt skipper på fartøy med gjenpart til reder. Vedtak som gjelder varepartier rettes til den som disponerer over eller har varen i sin besittelse. 2. Ved import skal vedtak gjøres kjent for importør og Tollvesenet. §1-6. (Opphevet ved forskrift 9 jan 2004 nr. 42) 1. Tilsynsmyndigheten har de rettigheter som følger av matloven. Herunder har tilsynsmyndigheten under sitt arbeid adgang til, og skal regelmessig inspisere, fartøy og virksomheter hvor fiske, fangst, tilvirkning eller transport av fiskevarer foregår og har rett til å åpne emballasje og ta ut kontrollprøver uten vederlag til eieren. Vareprøven pliktes utlevert mot rekvisisjon og tilsynsmyndighetens kvittering. 2. Tilsynsmyndigheten skal påse at denne forskrift overholdes. 3. Tilsynsmyndigheten skal gi faglig veiledning til fiskere og fiskeprodusenter om fiskebehandling og tilvirkning i henhold til denne forskrift. 4. Tilsynsmyndighet skal utøves med nødvendig aktsomhet. Ved pålegg e.l. skal det alternativ velges som er minst byrdefullt for eieren, forutsatt at forskriftens formål oppfylles. 5. Tilsynsmyndigheten skal avstå fra å kreve særlig sensitiv informasjon om produksjonsprosesser e.l. som ikke er absolutt påkrevd for at forskriftens krav skal oppfylles. 6. Tilsynsmyndigheten skal sørge for at virksomhetsinterne opplysninger som er undergitt taushetsplikt i henhold til forvaltningslovens §13, nr 1, pkt 2, og som er innhentet i forbindelse med tilsynet, sikres tilstrekkelig og at de ikke kommer uvedkommende i hende. §1-8. (Oppphevet ved forskrift 17 mars 2004 nr. 536.) 1. Leder for virksomheten/skipper plikter å gjøre alle som arbeider med fisk og fiskevarer kjent med de avsnitt i forskriften som får aktuell anvendelse. 2. Den som tilvirker fisk og fiskevarer på land eller om bord i fartøy skal ha arbeidslokaler, innredning og utstyr som fyller de krav som er fastsatt i denne forskrift. 3. Enhver som driver tilvirkning av fisk og fiskevarer og som omfattes av denne forskrift, er pliktig til å rette seg etter de anvisninger og pålegg som gis av tilsynsmyndigheten med hjemmel i forskriften. 4. Alle opplysninger som har betydning for tilsynet skal gis dersom dette kreves av tilsynsmyndigheten. 5. Den som er under tilsyn, plikter uten vederlag å stille til disposisjon nødvendige lokaler, arbeidshjelp og redskaper for utøvelse av tilsynet og ellers være behjelpelig med det arbeid tilsynet medfører. 1. Det er ikke tillatt å omsette til folkemat fisk og fiskevarer som ikke ansees som sunne og friske (dvs. er bedervet eller helseskadelig) eller ikke vil være sunne og friske ved framkomst til bestemmelsesstedet eller har noen av de feil som er nevnt nedenfor: G. er slaktet i strid med reglene i §9-2 eller inneholder: - forbudte stoffer som fastsatt i forskrift av 27. januar 2000 nr. 65 om kontrolltiltak for restmengder av visse stoffer i animalske næringsmidler, produksjonsdyr og fisk for å sikre helsemessig trygge næringsmidler (restkontrollforskriften) §3 nr. - stoffer som ikke er oppført i forskrift av 10. oktober 1996 nr. 997 om maksimumsgrenser for restmengder av veterinærpreparater i næringsmidler av animalsk opprinnelse (veterinærpreparatrestforskriften) - restmengder av veterinærpreparater over tillatte grenseverdier som fastsatt i veterinærpreparatrestforskriften. H. inneholder mikroorganismer (eller helseskadelige stoffer produsert av slike) som i henhold til sin art eller mengde ikke kan aksepteres i næringsmidler, herunder forhold omtalt i kap. I. har høyere verdier av trimetylamin-nitrogen eller totalt flyktig nitrogen enn angitt i §5-3, nr. 1, F og §5-3, nr. 1, G. Unntatt fra dette kravet er ferdigvarer som har gjennomgått en modningsprosess (er fermenterte), er fullsaltet eller tørket (raket fisk, saltfisk, saltsild, klippfisk og tørrfisk m.v.) K. inneholder tilsetningsstoffer som i art eller mengde ikke er tillatt for den aktuelle varegruppen i henhold til gjeldende forskrift om tilsetningsstoffer til næringsmidler. L. inneholder høyere konsentrasjoner av kvikksølv eller andre stoffer enn angitt i gjeldende forskrift om forurensende stoffer i næringsmidler. M. har høyere innhold av marine biotoksiner enn angitt i §11-8 nr. N. stammer fra giftige arter av familiene Tetraodontidae, Molidae, Diodontidae og Canthigastridae. 0 Endret ved forskrifter 12 juni 2001 nr. 630, 28 feb 2003 nr. 279, 9 jan 2004 nr. 42. §1-11. Egenkontroll basert på kritisk kontrollpunktanalyse (Hazard Analysis Critical Control Point - HACCP) 1. For virksomheter og frysefartøy skal daglig leder eller bestyrer/skipper sørge for nødvendige tiltak for å sikre at alle trinn i tilvirkningen er i samsvar med kravene i denne forskrift. Med dette som formål skal vedkommende person fastsette et egenkontrollsystem med følgende elementer: E. utarbeide en skriftlig registrert opptegnelse av informasjon som kreves i samsvar med pkt. A-D ovenfor, og som skal fremlegges for tilsynsmyndigheten. Resultatene av de ulike kontroller og prøver skal oppbevares i minst 2 år. For mottaksstasjoner, dvs. anlegg som kun mottar sløyd/usløyd fersk fisk og deretter videresender denne til et annet anlegg for bearbeidelse, kan forenklet egenkontroll tillates. Mottaksanleggene kan overlate nødvendig utarbeidelse, oppbevaring og innhenting av informasjon og dokumentasjon til anlegget som fisken leveres til, under forutsetning av at særskilt avtale om dette inngås mellom virksomhetene. Mottaksstasjoner som pakker direkte for salg er ikke omfattet av unntaket. 2. Egenkontrollsystemet skal godkjennes og regelmessig revideres av tilsynsmyndigheten. 3. Egenkontrollsystemet skal inneholde følgende dokumentasjon som skal framlegges slik at den viser at dokumentasjonskravet er oppfylt: VI. Opplysninger om produksjonsvolum, antall sysselsatte, innfrysingskapasitet og fryselagervolum. I. Oversikt over de offentlige bestemmelsene som virksomhetens egenkontroll refererer til. II. For hver separat produktgruppe: c. Bestemmelse av kritiske kontrollpunkt (analyseskjema) III. For hvert kritiske kontrollpunkt et skjema (kritisk kontrollpunktskjema) som angir: a. Kontrollpunkt (markeres på flytskjema) g. Navn/nr. IV. Alle instrukser og registreringsskjema som benyttes i kontrollen av kritiske kontrollpunkt. D. Renholdsplan. E. Krav til generelle hygieniske og bygningsmessige forhold i virksomheten. F. Prosedyre for tilbakekalling av produkter og prosedyre for håndtering av kundereklamasjoner. G. Beskrivelse av hvordan egenkontrollens dokumenter og kontrollskjema håndteres og arkiveres. H. Beskrivelse av rutiner for virksomhetens interne revisjon og oppdatering av egenkontrollsystemet. Alle deler av egenkontrollen skal i løpet av et kalenderår ha vært gjenstand for intern revisjon. 4. Dersom resultatene av egenkontrollen eller andre opplysninger som de ansvarlige personer nevnt i nr. 1 har kunnskap om, viser at det foreligger en helsefare eller gir grunn til mistanke om en slik helsefare, skal tilsynsmyndigheten varsles umiddelbart. Nødvendige tiltak skal treffes under offentlig kontroll. 1. Attest kan gis for forhold som er beskrevet i forskriften. 2. For varer som ikke er beskrevet i forskriften, kan det gis slik attest som Mattilsynet ellers anser dekkende. 3. Attest kan også gis i samsvar med bransjestandarder. En bransjestandard kan ikke være i strid med denne forskrift. Mattilsynet skal ha mottatt en bransjestandard eller eventuelle endringer av en bransjestandard og samtykket i at standarden/endringene kan legges til grunn for attest minst en måned før ikrafttreden. 0 Endret ved forskrifter 12 juni 2001 nr. 630, 9 jan 2004 nr. 42, 17 mars 2004 nr. 536. 1. Import av fisk og fiskevarer skal skje i samsvar med gjeldende forskrift om tilsyn og kontroll ved eksport og import av næringsmidler og av produkter av animalsk opprinnelse. 2. Fisk og fiskevarer som importeres, skal oppfylle samme krav som fastsatt i denne forskrift (jf. §1-10 samt kapitlene 7, 8, 10, 11, 15, 20, 21, 22 og 23). 3. Varer som ikke er i samsvar med denne forskrift kan nektes importert, unntatt i tilfeller hvor Norge er forpliktet i henhold til internasjonale avtaler til å godta varer som er produsert etter mindre strenge regler. 4. Ved import av fisk og fiskevarer fra land utenom EØS-området, skal i tillegg følgende krav være oppfylt: E. ha gjennomgått grensekontroll med tilfredsstillende resultat. 5. Ved import av fisk og fiskevarer plikter importøren å stille tilfredsstillende lokaler til disposisjon etter spesifikasjoner fastsatt av Mattilsynet. 0 Endret ved forskrifter 29 mars 1999 nr. 419, 12 juni 2001 nr. 630, 9 jan 2004 nr. 42. 1. Fangst og sleping av fisk skal utføres slik at fisken ikke unødig kvalitetsforringes eller drepes. 1. Not eller pose for lagring av levende fisk må plasseres i ren, strømførende sjø og være tilpasset formålet slik at fisken ikke unødig kvalitetsforringes eller drepes. Regler om krav til vannkvalitet er fastsatt i vedlegg 1 bokstav B. 2. Fisk som lagres levende skal ha jevnlig, tilstrekkelig tilsyn. Død fisk skal straks fjernes og slik fisk skal ikke omsettes som folkemat. 3. Dersom fisken blir skadet, kvalitetsforringet eller viser stor dødelighet under lagring, kan tilsynsmyndigheten påby at lagringen skal opphøre. 1. Transport av levende fisk i brønnbåt, tanker eller containere skal foregå i rent vann. 2. Transportøren er ansvarlig for at transporten gjennomføres med utstyr og under forhold som sikrer at unødig dødelighet eller kvalitetsforringelse ikke oppstår. 3. Brønn og rister skal rengjøres og om nødvendig desinfiseres etter hver transport. 4. Fisk som dør under transport skal ikke omsettes som folkemat. 5. Sei som skal overføres til not for langtidslagring (> 3 uker), skal ha vært låssatt i minst 3 døgn med hyppig tilsyn. 1. Levende fisk i kummer må bare oppbevares i rent vann. Vannet må stadig fornyes ved gjennomstrømning slik at fisken får tilstrekkelig oksygentilførsel. Fisk som dør i kummene fjernes straks og tillates ikke omsatt til folkemat. Kummene skal grundig rengjøres og, om nødvendig, desinfiseres med jevne mellomrom.
|
lovdata_cd_40377
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.866
|
Barneloven § 72 regulerer spørsmålet om tilbakevirkning ved førstegangsfastsettelser av bidrag. Barnebidrag fastsettes som hovedregel med virkning framover i tid. Bidraget kan fastsettes for tid som har gått, men ikke for lengre tid tilbake enn tre år før kravet ble satt fram for avgjørelsesorganet. Hvis bidraget skal fastsettes for mer enn ett år tilbake, må parten ha hatt en særlig grunn for forsinkelsen med å sette fram kravet. Vurdering om tilbakevirkning skal gis, vil måtte foretas på bakgrunn av om hensynet til barnet og/eller bidragsmottakeren veier tyngre enn hensynet til den bidragspliktige. Det må blant annet tas hensyn til hva partene har vært innstilt på i forhold til bidraget, om den bidragspliktige har betalt bidrag, og størrelsen på eventuelt betalt bidrag, og om det har foreligget bidragsavtale mellom partene. 2.1.8 Indeksregulering (§ 73)
|
lovdata_cd_9061
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.52
|
Forskrift til delingsloven - iverksetting av A-delen i GAB i alle kommuner i Troms. Vedtak fattet av Fylkeskartkontoret i Troms i medhold av pkt. 14.7 i forskrifter til lov av 23. januar 1978 nr. 70 om kartlegging, deling og registrering av grunneiendom (delingsloven):
|
lovdata_cd_20362
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.95
|
Føremålet er å frede eit høgtliggjande typeområde, med god bestand av hekkande grasender.
|
lovdata_cd_9835
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.534
|
5. Vedlikehald av og motorferdsel etter gjeldande lover og reglar på skogsvegen opp Tveitaskaret.
|
lovdata_cd_37353
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.89
|
Skjemaene som er forutsatt i denne avtale skal utarbeides av kontaktorganene i fellesskap. De skal utformes på to språk, på norsk og ett av de jugoslaviske språk. Artikkel 9 Henvendelser fra den trygdede til trygdeinstitusjoner i det annet land.
|
lovdata_cd_37348
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.904
|
1. Statsborgere i et av landene som er trygdet i Norge, har under opphold i utlandet rett til fra norsk trygd å få dekket utgifter til nødvendig medisinsk behandling ved sykdom og ulykke som inntreffer under oppholdet. Utgiftene begrenses til det beløp som ville blitt betalt for tilsvarende behandling i Norge. 2. Statsborgere i et av landene som er trygdet i Jugoslavia har rett til å få dekket utgiftene ved nødvendig medisinsk behandling ved sykdom og ulykke som inntreffer under opphold i utlandet. Utgiftene begrenses til det beløp som ville blitt betalt for tilsvarende behandling i Jugoslavia. 3. Norske og jugoslaviske statsborgere må selv dekke utgiftene mot senere refusjon fra trygdekontoret på bostedet etter gjeldende regler. Utgiftene må dokumenteres. Ved langvarig sykebehandling skal refusjon kunne kreves månedlig. Artikkel 4 Pensjonstrygd.
|
lovdata_cd_24583
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.86
|
1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings-, oppsyns- og forvaltningsøyemed. Øvelseskjøring i tilknytning til slike formål krever særskilt tillatelse. 2. Skogsdrift og drift av dyrka mark i området. 3. Vedlikehold av eksisterende bygninger, veger og anlegg. 4. Dyrking av flater i området. Flatene er definert i forvaltningsplanen.
|
lovdata_cd_17291
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.94
|
2. Vedlikehold av tidligere etablerte grøfteavløp som drenerer tilgrensende jord- og skogbruksarealer, etter at forvaltnings myndigheten er varslet. 4. Motorisert tømmerkjøring over myra på frossen og snødekket mark. 5. Bruk av hund under kontroll i forbindelse med utøvelse av jakt.
|
lovdata_cd_35048
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.833
|
Publisert: Ot.prp.nr.34 (2000-2001) Tittel: Om lov om endringer i lov 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. I proposisjonen legges fram forslag til utvidelse av diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljøloven § 55A, annet ledd, slik at det blir forbudt å diskriminere funksjonshemmede ved ansettelse. Det foreslås videre bestemmelser om opplysningsplikt for arbeidsgiver, delt bevisbyrde og erstatning ved usaklig forskjellsbehandling etter § 55A annet ledd. Disse reglene skal sikre at intensjonen med forbudet mot diskriminering oppnås, og bygger på tilsvarende regler i likestillingsloven, den svenske særlov om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede, samt EU-rettslige krav (jf direktiv om ikke-diskriminering pga etnisk opprinnelse med mer og direktiv om likebehandling i arbeidslivet). Målsettingen med departementets forslag er først og fremst å gi funksjonshemmede som gruppe et bedre vern i arbeidslivet. I samsvar med handlingsplan for funksjonshemmede, St.meld.nr.8 (1998-1999), er det Regjeringens mål at flest mulig funksjonshemmede skal ha mulighet til å delta i arbeidslivet. På bakgrunn av erfaringene med loven finner Regjeringen det videre nødvendig å foreslå sanksjonsbestemmelser for alle grupper som er omfattet av arbeidsmiljøloven § 55A annet ledd for å sikre at diskrimineringsforbudet fungerer etter intensjonen. For øvrig ser departementet at det i tillegg kan være behov for en generell gjennomgang av § 55A, blant annet for å vurdere om det vil være hensiktsmessig å erstatte oppramsingen av de grupper som er beskyttet med en generell regel som forbyr diskriminering ved ansettelse. En slik gjennomgang vil departementet komme tilbake til ved en senere anledning. Arbeidsmiljøloven inneholder i dag vern mot diskriminering ved ansettelse på flere grunnlag; rase, etnisk opprinnelse, homofil legning eller homofil samlivsform, men ikke på grunn av funksjonshemming. Under behandlingen av et privat lovforslag fra stortingsrepresentantene Karin Andersen og Olav Gunnar Ballo, jf Dok.nr.8:25 (1999-2000), om å innlemme funksjonshemmede i arbeidsmiljøloven § 55A, vedtok flertallet i kommunalkomiteen ved Innst.O.nr.63 (1999-2000) å oversende forslaget til Regjeringen. Komiteeflertallet forslo å sende lovforslaget til Regjeringen for juridisk og annen faglig bearbeidelse, og med anmodning om at Regjeringen fremlegger Ot.prp. med forslag om innlemming av funksjonshemmede i arbeidsmiljøloven innen utgangen av år 2000. Et flertall i komiteen (medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet) uttaler at de vil ta stilling til spørsmålet om bestemmelser om omvendt bevisbyrde og eventuell erstatning bør tas inn i § 55A, når Regjeringens utredning foreligger. Stortingsflertallet sluttet seg til denne anmodningen ved sitt vedtak av 15. juni 2000. 3 Gjeldende rett - forbud mot diskriminering av funksjonshemmede m.v. Grunnloven § 110 pålegger «Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at ethvert arbeidsdyktigt Menneske kan skaffe seg Udkomme ved sit Arbeide». Av bestemmelsen kan det imidlertid ikke utledes et lovbestemt krav på arbeid for alle. Arbeidsmiljøloven § 13 gir bestemmelser om at arbeidsgiver har ansvar for, så langt det er mulig, å legge til rette for yrkeshemmede arbeidstakere. Plikten gjelder både tilrettelegging slik at arbeidstakeren kan få arbeid ved virksomheten, § 13 nr. 1, og tilrettelegging for arbeidstakere som blir funksjonshemmet/-yrkeshemmet i et arbeidsforhold, § 13 nr. 2. Etter folketrygdloven § 10-5, ytes stønad til tiltak som er nødvendige for at en funksjonshemmet/yrkeshemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid. Slik stønad kan ytes i form av hjelpemidler, ombygging av maskiner og tilrettelegging av fysisk miljø på arbeidsplassen, jf folketrygdloven § 10-7 og forskrifter til bestemmelsen. På grunn av arbeidsgivers ansvar for tilrettelegging etter arbeidsmiljøloven § 13 har arbeidsgiver vanligvis en egenandel på 1/2 G (f.t. kr 23.475) til sine utlegg i denne sammenheng (jf rundskriv fra Rikstrygdeverket). Utgifter utover 1/2 G skal dekkes av folketrygden. Folketrygden dekker imidlertid alle utgifter fullt ut, uten at arbeidsgiver deltar i finansieringen, ved nyansettelse av en funksjonshemmet/yrkeshemmet. Det samme gjelder dersom utgiftene påløper i løpet av de første seks måneder etter ansettelsen eller dersom det er nødvendig å opprette en ny arbeidsplass i bedriften for en av de ansatte på grunn av vedkommendes funksjonshemming. Det kan videre gjøres unntak fra plikten til å dekke egenandelen dersom funksjonshemmingen er så omfattende at det gis adgang til oppsigelse etter arbeidsmiljøloven. 3.3 Forbud mot diskriminering av funksjonshemmede (m.v.) Norsk arbeidsrett inneholder ikke noe generelt vern mot usaklig forskjellsbehandling av personer på grunn av funksjonshemming ved ansettelse. Etter norsk arbeidrettslovgivning ligger det innenfor arbeidsgivers styringsrett å velge hvem han eller hun ønsker å ansette. Ved offentlige ansettelser er det imidlertid et krav om saklighet ved avgjørelsene, som ikke uten videre gjelder i det private. I staten gjelder også et ulovfestet kvalifikasjonsprinsipp, som går ut på at den best kvalifiserte søker til stillingen skal tilsettes hvis det ikke foreligger særskilt hjemmel til å fravike dette prinsipp. Tjenestemannslovens forskrift § 9 fastsetter unntak fra kvalifikasjonsprinsippet ved at bestemmelsen tillater særbehandling av funksjonshemmet/yrkeshemmet søker ved ansettelse i statlig virksomhet. Arbeidsmiljøloven § 55A som regulerer rettsforhold ved ansettelse, forbyr forskjellsbehandling av søkere til ledige stillinger på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning eller homofil samlivsform. Det er ikke noe forbud mot forskjellsbehandling på grunn av funksjonshemming etter arbeidsmiljøloven § 55A. Reglene om forbud mot diskriminering i § 55A annet ledd kom inn ved lovendring av 30. april 1998. Forslaget ble fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet i Ot.prp.nr.67 (1996-1997). I denne forbindelse ble det også vurdert om det burde tas inn et forbud mot diskriminering på grunn av funksjonshemming i § 55A, men departementet mente på dette tidspunkt at det var nødvendig med ytterligere vurderinger og utredninger før en eventuell utvidelse av diskrimineringsgrunnene til å omfatte funksjonshemmede ble foretatt. Ved Kommunalkomiteens behandling av Ot.prp.nr.67 (1996-1997) mente komiteflertallet (medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet) at det burde utredes nærmere om det bør tas inn et forbud mot diskriminering i § 55A, jf Innst.O.nr.27 (1997-1998). Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti fremmet i denne sammenheng et mindretallsforslag om innlemming av funksjonshemmede i § 55A andre ledd. Et annet tema av relevans i forhold til ansettelse av funksjonshemmede er spørsmålet om arbeidsgivers adgang til å kreve opplysninger om helse/helseattest ved ansettelse. Dette spørsmålet er ikke lovregulert i dag. Departementet viser til at dette er blant de spørsmål som skal vurderes av et offentlig oppnevnt utvalg som ble nedsatt av Sosial- og helsedepartementet i juni 1999, utvalg om biologisk prøvetaking og bruk av helseopplysninger i arbeidslivet. Utvalget skal utrede hvordan eksisterende lovverk, avtaler, praksis mv. ivaretar den enkelte arbeidstakers eller arbeidssøkers rettigheter når det gjelder bruk av helseopplysninger og biologisk prøvetaking i arbeidslivet. Etter planen skal utvalget avgi sin innstilling desember 2000. Arbeidsgivers styringsrett er ikke like omfattende ved oppsigelser som ved ansettelser. En oppsigelse kan etter arbeidsmiljøloven § 60 bare skje dersom den er « saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold». Bestemmelsen i § 60 gir anvisning på en skjønnsmessig avveining av virksomhetens og den ansattes behov. Saklighetsnormen etter § 60 er imidlertid streng og det skal en del til før arbeidsforholdet kan avsluttes på denne måten. Det eksisterer en rikholdig rettspraksis vedrørende bestemmelsen. Hvorvidt en funksjonshemming kan være en saklig grunn for oppsigelse vil måtte vurderes konkret i forhold til den aktuelle stilling. I Rt-1988-959 (Henki-saken) fastslo Høyesterett at det ikke er adgang til å legge vekt på at en person har fått en ikke-smittefarlig sykdom (HIV-positiv). Det ble lagt til grunn at selv om publikum var engstelig for smitte, kunne arbeidsgiver likevel ikke lovlig legge vekt på dette. Arbeidstakers helse eller funksjonsevne kan likevel etter omstendighetene gi grunn for oppsigelse dersom vedkommende har redusert arbeidsevne og ikke lenger fyller stillingen. Det følger imidlertid (som nevnt innledningsvis) av arbeidsmiljøloven § 13 nr. 2 at dersom en arbeidstaker er blitt hemmet i sitt yrke som følge av ulykke, sykdom, slitasje eller lignende, skal arbeidsgiveren så langt det er mulig iverksette de nødvendige tiltak for at arbeidstakeren skal kunne få eller beholde et høvelig arbeid. Departementet legger derfor til grunn at det skal mye til for saklig oppsigelse på dette grunnlag. Arbeidsmiljøloven § 64 legger begrensninger på adgangen til å si opp en arbeidstaker som er borte fra arbeidet på grunn av ulykker eller sykdom. Utgangspunktet er et forbud mot oppsigelse som er begrunnet med sykefravær og vernet er begrenset til de første seks måneder arbeidstaker er syk. Oppsigelsesforbudet forlenges til tolv måneder dersom arbeidstakeren har vært tilsatt minst fem år sammenhengende i virksomheten. Bestemmelsen inneholder en presumsjonsregel; en oppsigelse som finner sted innenfor det tidsrom arbeidstakeren er vernet mot oppsigelse ved sykdom, skal anses å ha sin grunn i sykefraværet dersom ikke noe annet gjøres overveiende sannsynlig. Funksjonshemmedes stilling er sparsomt regulert i internasjonal sammenheng. Verken Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (1950), FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966) eller FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (1966) regulerer funksjonshemmedes stilling spesielt. ILO-konvensjon nr 159 av 20. juni 1983, med tilhørende Rekommandasjon nr 168 av samme dato, omhandler yrkesrettet attføring og sysselsetting av funksjonshemmede. Partene i konvensjonen skal utforme og iverksette en nasjonal politikk for bl.a sysselsetting av funksjonshemmede. Denne politikken skal bl.a ha som siktemål å fremme sysselsettingsmulighetene for funksjonshemmede på det åpne arbeidsmarkedet. Norge er part i ILO-konvensjon nr 159. Selv om det ikke kan utledes noen folkerettslig plikt til å innføre et diskrimineringsforbud til vern av funksjonshemmede ved ansettelse, er det departementets oppfatning at den foreslåtte endringen i arbeidsmiljøloven vil bidra til å styrke den norske gjennomføringen av konvensjonen. Etter Den europeiske sosialpakten artikkel 1 nr 4 skal partene sørge for eller fremme høvelig yrkesrettledning, yrkesopplæring og attføring. Bestemmelsen etablerer ingen plikt til å forby diskriminering på bakgrunn av funksjonshemming ved ansettelse. Et arbeid for å etablere en egen konvensjon om avskaffelse av diskriminering av funksjonshemmede har ikke ført frem, men i 1993 vedtok FNs generalforsamling Standardregler for like muligheter for mennesker med funksjonshemming. Standardreglenes nr 15 omhandler lovgivning og pålegger statene en plikt til å utarbeide et rettslig grunnlag for tiltak som tar sikte på å gjennomføre målsettingen om full deltakelse og likestilling for mennesker med funksjonshemming. Standardreglene er ikke folkerettslig bindende. Etter FNs rasediskrimineringskonvensjon av 1966 skal statene bekjempe diskriminering på etnisk grunnlag med hensyn til retten til arbeid. Retten til arbeid omfatter bl.a beskyttelse mot arbeidsløshet. Innføring av opplysningsplikt for arbeidsgiver og delt bevisbyrde i arbeidsmiljøloven § 55A antas å ville styrke den norske gjennomføringen av Rasediskrimineringskonvensjonen på dette punkt. Regjeringen har oppnevnt et offentlig utvalg (Strategiutvalget) for å se på funksjonshemmedes rettigheter i en større sammenheng og vurdere ulike strategier og virkemidler for bedre deltakelse og likestilling av funksjonshemmede i det norske samfunnet, herunder i arbeidslivet. Strategiutvalget skal gjennomgå norsk lovgivning og internasjonale forpliktelser for å skaffe oversikt over i hvor stor grad og på hvilken måte det er tatt hensyn til funksjonshemmedes situasjon og behov. Utvalget skal avgi sin innstilling i 2001. Blant de nordiske landene har både Sverige og Finland uttrykkelige regler om forbud mot diskriminering på grunn av funksjonshemming i arbeidslivet. Sverige har innført en særlov mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet (1999:132) som trådte i kraft 1. april 1999. Loven retter seg mot direkte og indirekte diskriminering og har regler om opprettelse av en egen ombudsordning for slike saker. Bakgrunnen for loven er blant annet den svenske delutredningen, SOU 1997:176 - « Förbud mot diskriminering i arbetslivet av personer med funktionshinder », hvor både behovet for nasjonale tiltak og de internasjonale forpliktelser er vurdert. I Finland ble det ved lov nr. 578 av april 1995 « Lag om ändringar i strafflagen» gitt regler som blant annet forbyr diskriminering på bakgrunn av «hälsotilstand». Endringene i loven trådte i kraft 1. september 1995. Når det gjelder Europa for øvrig, har Frankrike, Tyskland, Storbritannia og Irland regler på dette området. Frankrike har bestemmelser i straffeloven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. I Tyskland finnes det bestemmelser i den tyske grunnloven som forbyr diskriminering på grunn av bl.a funksjonshemming. Storbritannia vedtok i 1995 en lov mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. Loven forbyr diskriminering av personer med funksjonshemming i forbindelse med ansettelse og i arbeidsforhold, samt når varer og tjenester m.v. tilbys. Irland vedtok i 1998 en lov om likestilling i arbeidslivet, som forbyr alle former for usaklig forskjellsbehandling. I Nederland foreligger det et lovutkast om forbud mot usaklig forskjellsbehandling på grunn av handikap eller kronisk sykdom. For øvrig har USA, Canada, Australia og New Zealand bestemmelser som regulerer diskriminering på grunn av funksjonshemming. 5.2 EU' Det pågår et omfattende arbeid i EU i forhold til ikke-diskriminering/likebehandling. Dette arbeidet omfatter også forbud mot å diskriminere funksjonshemmede ved ansettelse og senere i arbeidslivet. EU-kommisjonen la høsten 1999 fram forslag om en «antidiskrimineringspakke» for gjennomføring av Amsterdamtraktatens artikkel 13 som fastsetter et generelt forbud mot diskriminering. Pakken består av: 1) Et direktiv om implementering av prinsippet om likebehandling mellom personer uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse (Rådsdirektiv 2000/43/EØF). 2) Et direktiv om likebehandling med hensyn til sysselsetting og arbeid (Rådsdirektiv 2000/78/EØF). 3) Fellesskapets handlingsprogram for å bekjempe diskriminering 2001-2006 (COM(200064)9 final). Rådsdirektiv 2000/43/EØF om likebehandling av personer uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse gjelder i relasjon til alle samfunnsforhold, herunder arbeidslivet. Direktivet ble vedtatt av Rådet 29. juni 2000. Rådsdirektiv 2000/78/EØF om likebehandling i arbeidslivet omfatter blant annet forbud mot diskriminering av funksjonshemmede, og er således det mest relevante i denne sammenheng. Rådsdirektiv 2000/78/EØF og Fellesskapets handlingsprogram for å bekjempe diskriminering 2001-2006 ble begge vedtatt 27. november 2000. De to direktivene skiller seg fra eksisterende internasjonale konvensjoner ved at de inneholder en minimumsstandard om hvordan medlemslandene skal avhjelpe diskriminering. Rettsaktene i antidiskrimineringspakken skal vedtas med hjemmel i Fellesskapstraktaten artikkel 13. Denne bestemmelsen gir Rådet kompetanse til, ved enstemmighet, å gi regler om å bekjempe forskjellsbehandling på grunn av kjønn, rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell orientering. Artikkel 13 er ikke en del av EØS-avtalen. Fordi det ikke er noen bestemmelse tilsvarende artikkel 13 i Fellesskapstraktaten i EØS-avtalen, har Utenriksdepartementet igangsatt arbeidet med å utrede hvilken status direktiver fastsatt med hjemmel i artikkel 13 skal ha i forhold til EØS-avtalen og norsk rett. Formålet med direktivet er å gjennomføre prinsippet om likebehandling i medlemsstatene når det gjelder adgang til sysselsetting og erverv, herunder forfremmelse, ervervsutdannelse, ansettelsesvilkår samt medlemskap i visse organisasjoner, for alle uansett rase eller etnisk opprinnelse, religion eller tro, handikap, alder eller seksuell legning. Direktivet inneholder forbud mot både direkte og indirekte forskjellsbehandling på de omtalte grunnlag. Det anses som indirekte forskjellsbehandling når en bestemmelse, et kriterium eller en praksis som tilsynelatende er nøytral stiller en eller flere personer fra en av de beskyttede grupper dårligere, med mindre det er hensiktsmessig og nødvendig og kan begrunnes i objektive faktorer. For å sikre at prinsippet om likebehandling overholdes overfor handikappede skal det i rimelig omfang foretas tilpasninger der det er nødvendig, for å gi disse personene mulighet for å få adgang til og delta i arbeidslivet eller nå videre i en jobb, med mindre dette kravet medfører uforholdsmessige store ulemper for arbeidsgiver. Direktivet er minimumsdirektiv. Det er videre ikke til hinder for positiv særbehandling. Direktivet inneholder bestemmelser om rettsmidler og håndhevelse. Blant annet har direktivet en bestemmelse om delt bevisbyrde. Det vil si at det påhviler den innklagede, dvs. arbeidsgiver, å bevise at prinsippet om likebehandling ikke er tilsidesatt. For at bevisbyrden skal tillegges den innklagede eller arbeidsgiver må imidlertid innklager eller arbeidssøker/-taker som mener seg utsatt for direkte eller indirekte forskjellsbehandling fremlegge noen faktiske omstendigheter som gir grunn til å anta at det har skjedd en forskjellsbehandling. Dersom direktivet blir en del av EØS-avtalen gjennom senere vedtak i EØS-komiteen og Stortinget, vil behovet for tilpasninger i arbeidsmiljøloven i denne sammenheng bli vurdert. Eventuelle forslag til nødvendige lovendringer vil bli sendt på en ordinær høringsrunde, slik at alle parter får anledning til å uttale seg. På denne bakgrunn vil ikke departementet fremme noen endringsforslag som er direkte foranlediget av direktivet i denne runden. Kommunal- og regionaldepartementet inviterte til et særskilt høringsmøte i november i forbindelse med departementets forslag til endringer i arbeidsmiljøloven § 55A. For å kunne imøtekomme Stortingets anmodning om å legge fram et forslag til lovendringer innen årsskiftet 2000/2001, har det ikke vært mulig å gjennomføre en ordinær skriftlig høringsrunde. Departementet la fram forslag til utvidelse av diskrimineringsforbudet i arbeidsmiljøloven § 55A slik at det blir forbudt å diskriminere funksjonshemmede ved ansettelse. Det ble videre foreslått inntatt bestemmelser om opplysningsplikt for arbeidsgiver, delt bevisbyrde og erstatning i § 55A. I tillegg til de muntlige kommentarene som ble avgitt i høringsmøtet i november 2000, der ca 50 representanter fra 32 høringsinstanser var til stede, har departementet mottatt skriftlige merknader fra 17 høringsinstanser. Tilnærmet samtlige høringsinstanser støtter intensjonene bak forslaget, nemlig å forhindre diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet. Arbeidstakerorganisasjonene har ikke hatt merknader til forslaget, mens arbeidsgiverorganisasjonene uttrykker bekymring for innskrenkninger i arbeidsgivers styringsrett og er av den oppfatning at intensjonene bør kunne oppnås på andre måter. Interesseorganisasjonene er udelt positive til forslagene. Enkelte av interesseorganisasjonene foreslår at arbeidsmiljøloven § 55A også bør ivareta andre interesser utover de grupper som i dag er omfattet av bestemmelsen. Flere av høringsinstansene, herunder samtlige av arbeidsgiverorganisasjonene som har uttalt seg, kommer med kraftig kritikk av de korte fristene som er satt i en viktig sak som denne, og som medførte at det ikke ble tid til å gjennomføre en ordinær skriftlig høring. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er i prinsippet positive til tiltak som kan motivere bedrifter til å tenke mangfold ved ansettelser, med hensyn til kjønn, innvandring og med hensyn til funksjonshemmede arbeidstakere. NHO mener imidlertid at andre tiltak enn individuell rettighetslovgivning vil kunne være mer hensiktmessig i denne sammenheng, for eksempel å dekke ekstrautgifter til hjelpemidler ved ansettelse av funksjonshemmede fullt ut, uten egenandelen på 1/2 G for bedriftene. Etter NHOs vurdering vil forslagene få betydning for det store flertall av norske bedrifter som er små og hvor det består et nært og personlig forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. NHO viser til at det ved ansettelser i det private ofte legges stor vekt på personlige forhold fremfor formelle kvalifikasjoner og at disse forhold ofte vil være av en slik art at de ikke er objektivt kontrollerbare. Særlig mener NHO at forslaget om å innføre delt bevisbyrde vil medføre at arbeidsgiver vil måtte bevise hvorfor en søker ikke ble valgt, og dette vil innebære en drastisk endring for private arbeidsgivere. Det kan forventes at en arbeidsgiver i en slik situasjon ikke ser seg tjent med en åpen rekruttering med reell konkurranse om stillingen. NHO viser til at forslaget om opplysningsplikt og bevisbyrderegel er identisk med det som ble fremmet i Ot.prp.nr.67 (1996-1997) og som den gang ble nedstemt i Stortinget. NHO var den gangen kritisk til disse forslagene, og har ikke endret oppfatning siden. Handels- og Sevicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) anser særlig forslaget om å innføre en bevisbyrderegel som en uheldig innskrenkning i arbeidsgivers styringsrett. Kommunenes Sentralforbund (KS) er positiv til intensjonen med forslaget, dvs. å styrke de funksjonshemmedes muligheter på arbeidsmarkedet. KS kan imidlertid ikke gi sin støtte til endringsforslagene, på bakgrunn av forslagenes utforming og særlig de sanksjonsbestemmelser som foreslås. Etter KS sin vurdering er det ikke dokumentert å være et reelt behov for å beskytte funksjonshemmede gjennom § 55A. Andre positive tiltak, som for eksempel bedre informasjon om refusjonsordningen over folketrygden ved tilrettelegging av arbeidsplassen, vil etter KS' vurdering være mer egnet til å fremme likebehandling av funksjonshemmede. KS påpeker at forslaget til opplysningsplikt for arbeidsgiver er uproblematisk for KS-området. KS viser til at tariffavtalene på deres område regulerer «kvalifikasjonsprinsippet», og at det således vil være tariffbrudd å legg vekt på utenforliggende og usaklige hensyn ved ansettelser. Arbeidsgiverforeningen NAVO viser til at forslagene til sanksjonsbestemmelser i § 55A ble nedstemt i forrige runde i Stortinget. NAVO mener at omfanget av diskriminering i arbeidslivet burde vært nærmere utredet før det legges fram forslag til endringer i § 55A. NAVO vurderer særlig forslagene til sanksjonsbestemmelser å være byrdefulle for arbeidsgiver, og særlig gjelder dette arbeidsgivere i de mange små virksomhetene. Norges Handikapforbund er positive til forslagene i høringsnotatet, og uttaler følgende: « Vi er tilfreds med at forslaget innebærer delt bevisbyrde og sanksjonsmuligheter. Dette er to viktige forutsetninger for at lovhjemling mot diskriminering skal fungere i praksis. Både erfaringene fra lov om likestilling mellom kjønnene, samt lovhjemlingen av forbud mot diskriminering av etniske minoriteter viser at dette er helt nødvendig. Blindeforbundet støtter forslagene, og understreker at det etter deres vurdering absolutt er behov for slike endringer i arbeidsmiljøloven § 55A. Erfaringer fra medlemsmassen til Blindeforbundet viser at mange blir avvist i forbindelse med jobbsøknad kun med henvisning til deres funksjonshinder, uten at det foretas noen vurdering av deres kvalifikasjoner for den konkrete stilling. Arbeids- og administrasjonsdepartementet (AAD) støtter arbeidet med å bedre mulighetene for at funksjonshemmede skal kunne delta i arbeidslivet, herunder også arbeidet med å gi funksjonshemmede som gruppe et bedre vern i arbeidslivet. AAD legger til grunn at forslaget om opplysningsplikt ikke vil ha så stor betydning i statlig virksomhet, jf regler om partsoffentlighet i saker om tilsetting i den offentlige forvaltning. AAD går imidlertid imot forslaget om delt/omvendt bevisbyrde. Etter AADs oppfatning vil særlige regler om bevisbyrde skape problemer for arbeidsgiverne på grunn av den uklarhet som hersker om det nærmere innhold i begrepet funksjonshemmet og uklarhet i spørsmålet om arbeidsgiver vil kunne be om helseopplysninger/helseattest og lignende. På denne bakgrunn vil man kunne risikere at arbeidsgiver vegrer seg for å ta inn en funksjonshemmet arbeidssøkende. I forbindelse med forslaget om erstatningsbestemmelse, reiser AAD spørsmål om det strengt tatt er nødvendig å foreslå en egen regel om erstatningsansvar. AAD antar at selv uten særskilt regulering, vil arbeidstaker kunne reise krav om erstatning på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag. Dersom det likevel ønskes en egen bestemmelse om erstatning, viser AAD til at likestillingslovens bestemmelse vil kunne tjene som modell. Statens råd for funksjonshemmede støtter forslaget til endringer i § 55A som innebærer at funksjonshemmede innlemmes i diskrimineringsforbudet. Rådet understreker at det er vanskelig for funksjonshemmede å komme inn på arbeidsmarkedet, og at det derfor er behov for virkemidler, slik som styrkingen av § 55A, for å oppnå økt sysselsetting for funksjonshemmede. Rådet er positive til at Norge i likhet med andre nordiske land styrker sin lovgivning på området, samt at lovendringen er viktig sett i forhold til EUs arbeid med et direktiv om likebehandling. Senter mot etnisk diskriminering (SMED) slutter seg til forslaget, og understreker at de foreslåtte endringene er påkrevet. SMED viser til at det ikke foreligger rettspraksis etter gjeldende § 55A, og at dette har sin årsak i at bestemmelsen i dag kun fungerer som en ren formålsbestemmelse. SMED påpeker at forslaget om å innføre opplysningsplikt for arbeidsgiver vil styrke bestemmelsen og bidra til å gi arbeidssøkende et reelt vern etter § 55A. SMED uttaler i denne forbindelse at: « Ved å gi arbeidssøkende en rett til å få opplyst hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den som ble ansatt har, vil arbeidssøkere som ikke fikk stillingen og som mener at dette skyldes diskriminering kunne få klarhet i om det faktisk har forekommet diskriminering. Uten en slik opplysningsplikt vil søkere kunne føle at de har blitt utsatt for diskriminering, uten å kunne dokumentere dette. Uten en opplysningsplikt er det heller ikke mulig for søkere som mener seg diskriminert, å få avkreftet denne mistanken. En opplysningsplikt er således en nødvendig betingelse for å avklare hvorvidt diskriminering har forekommet. Videre er det en betingelse for at den som mener seg utsatt for diskriminering skal ha forsvarlig grunnlag for å vurdere sin sak med sikte på eventuell domstolsbehandling. Etter SMEDs oppfatning vil fordelene som følger av opplysningsplikten, langt overstige de ulempene som arbeidsgiver måtte føle i form av å bli pålagt ekstraoppgaver. Den norske advokatforening (DNA) viser til sin uttalelse i forbindelse med departementets forslag til endringer i § 55A i 1996 (etnisk diskriminering), der DNA ber departementet vurdere å utarbeide en generell regel som forbyr diskriminering i alle arbeidsforhold, dvs. fra ansettelse til oppsigelse. Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) slutter seg til samtlige av departementets lovforslag. OMOD er av den oppfatning at alle forslagene vil bidra til å styrke diskrimineringsvernet for de berørte gruppene. OMOD mener at § 55A hittil kun har hatt en symboleffekt, og at bestemmelsen ikke har gitt et brukbart rettsvern for personer som er blitt utsatt for diskriminering ved ansettelse. OMOD er derfor av den oppfatning at Norge etter gjeldende rett ikke etterlever internasjonale forpliktelser, jf FNs rasediskrimineringskonvensjon. OMOD anser det også som nødvendig å innføre en egen straffebestemmelse i § 55A, samt fastsette forskrifter til § 55A som nærmere presiserer hvilke former for diskriminering paragrafen forbyr. Antirasistisk Senter slutter seg til de foreslåtte endringene i § 55A som har til formål å hindre diskriminering på arbeidsmarkedet, og uttaler i denne forbindelse at: «Diskriminering i arbeidslivet har vært et problem i lang tid som Antirasistisk Senter har påpekt overfor myndighetene. Vi er positive til at man nå har valgt å ta et skritt videre på veien mot et reelt vern mot diskriminering.» Senteret understreker at loven ikke minst vil være et viktig redskap før en eventuell rettssak, i form av et redskap for bevisstgjøring av arbeidsgiver i en ansettelsesprosess. Antirasistisk Senter foreslår at også forskjellsbehandling ved forfremmelse og oppsigelse bør omfattes av vernet i § 55A. Videre mener Antirasistisk Senter at diskrimineringsforbudet også bør omfatte religion. Arbeidssøkerforbundet slutter seg til forslaget, og mener at dette vil gi arbeidssøkere et bedre rettsvern enn i dag. Stopp Jobb Mobben slutter seg til forslaget. Stopp Jobb Mobben foreslår at også alder inkluderes i lovteksten i arbeidsmiljøloven § 55A. Det er lite tilgjengelig empirisk informasjon om situasjonen på arbeidsmarkedet for funksjonshemmede som gruppe. Ifølge Statistisk sentralbyrås (SSB) levekårsundersøkelser har mellom 17 og 20 prosent av befolkningen over 16 år en eller annen form for funksjonshemming, som for eksempel nedsatt syn, nedsatt hørsel eller nedsatt bevegelsesevne. I hvilken grad funksjonshemmingen påvirker muligheten til å utøve arbeid, vil selvfølgelig variere etter blant annet funksjonshemmingens karakter. Funksjonshemmede er ingen enhetlig gruppe, og deres situasjon i arbeidsmarkedet vil nødvendigvis variere. Det finnes ingen løpende oversikt over yrkesdeltakelse blant gruppen funksjonshemmede. Arbeids- og administrasjonsdepartementet har derfor tatt initiativ til en tilleggsundersøkelse til SSBs arbeidskraftundersøkelse om funksjonshemmede i 4. kvartal 2000. Denne vil gi informasjon om sysselsetting og ledighet blant funksjonshemmede. Nyere tall fra SSBs levekårsundersøkelser viser imidlertid at funksjonshemmede som gruppe er mer utsatt for svingninger i de økonomiske konjunkturene enn mange andre arbeidstakergrupper. Samtidig viser opplysninger fra SSB at yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede, i likhet med tendensen i befolkningen ellers, har økt i perioden etter 1993. Men til tross for at tallene viser en positiv utvikling, har de funksjonshemmede en vesentlig lavere yrkesdeltakelse enn gjennomsnittet for befolkningen. Utviklingen på arbeidsmarkedet i Europa viser samme tendensen som i Norge. Ifølge forordet til rådsdirektiv 2000/78/EØF om likebehandling i arbeidslivet har mennesker med en funksjonshemming to til tre ganger høyere risiko for å bli arbeidsledige og forbli arbeidsledige i lange perioder sammenlignet med resten av arbeidsstyrken. Rapportering fra funksjonshemmede og deres organisasjoner viser at de funksjonshemmede selv opplever en sterk grad av diskriminering i arbeidslivet. De funksjonshemmede opplever å ikke bli innkalt til intervju eller å ikke bli vurdert i det hele tatt. Dersom de blir innkalt til intervju, er erfaringene at fokus blir rettet mot problemer knyttet til deres funksjonshemming, og ikke vedkommendes ressurser og kompetanse. Funksjonshemmingen blir ansett som diskvalifiserende i seg selv, uansett om den vil innvirke på muligheten til å utføre det aktuelle ledige arbeidet eller ikke. Det er grunn til å tro at det blant annet er holdninger i befolkningen/hos arbeidsgiverne som kan danne utgangspunkt for diskriminering av funksjonshemmede på arbeidsmarkedet. Det er viktig å bekjempe disse fordommene. De samfunnsmessige konsekvenser av at deler av befolkningen utestenges fra arbeidsmarkedet utelukkende på grunn av helseproblemer er uheldige. De siste årenes sterke økning i antallet personer på uføretrygd er bekymringsfull. En overordnet målsetting for Regjeringen er at flest mulige skal kunne delta i arbeidslivet, slik at de kan forsørge seg selv gjennom eget arbeid. Funksjonshemmede er i denne sammenheng en viktig arbeidskraftressurs, og de må gis en mulighet til å få sin plass i arbeidslivet. En viktig forutsetning for dette er at funksjonshemmede ikke møter barrierer for sin inntreden på det norske arbeidsmarkedet. Diskriminering har videre konsekvenser både for den enkelte funksjonshemmede og for gruppen som helhet. Arbeid gir tilhørighet i et fellesskap og sosialt miljø og har stor innvirkning på inntekt og levekår for den enkelte. For funksjonshemmede som lettere kan bli isolerte i samfunnet enn andre, har deltaking i arbeidslivet en særlig viktig egenverdi. I tillegg til de økonomiske konsekvenser dette medfører, vil utestengning fra arbeidsmarkedet kunne gi sosiale og psykiske problemer for den enkelte. Departementet har merket seg at tilnærmet alle høringsinstansene støtter intensjonen med høringsforslaget og behovet for å hindre forskjellsbehandling i arbeidslivet. Departementet har videre merket seg synspunkter fra de høringsinstanser som anser et lovforbud mot funksjonshemming som et lite egnet virkemiddel til å forhindre at diskriminering faktisk skjer. En lovgivning mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet vil etter departementets syn være et viktig signal om at forskjellsbehandling på grunnlag av funksjonshemming/-funksjonsnedsetting ikke aksepteres i det norske samfunnet og at myndighetene anser diskriminering som et samfunnsproblem som må bekjempes med en rekke midler, blant annet ved lovgivning. En slik lovregulering vil videre understreke at det er ønskelig med et inkluderende arbeidsliv med plass til alle. Departementet ser at det av ulike grunner kan være vanskelig å gjøre bruk av lovbestemte rettigheter. Særlig aktuelt er dette dersom rettighetshaverne ikke er like ressurssterke som dem rettighetene påberopes overfor. Dette kan være tilfelle for funksjonshemmede, som ikke i like stor grad som funksjonsfriske har ressurser til å ivareta sine rettigheter. Ulikheter i styrkeforholdet mellom partene er ikke ukjent i arbeidsforhold. Praktiske vanskeligheter med hensyn til å gjøre bruk av sine rettigheter i enkelte situasjoner er etter departementets vurdering ikke noe godt argument for å avstå fra å lovfeste slike rettigheter. Departementet har også vurdert de generelle innvendinger mot å foreta inngrep i arbeidsgivers styringsrett, som blant annet er anført av Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH). Arbeidsgiver har og bør ha muligheter til å drive sin virksomhet på mest mulig hensiktsmessig måte, herunder også utvelgelse av sine ansatte. Driften må likevel skje innenfor noen samfunnsmessige aksepterte normer, enten disse er begrunnet ut fra verne- eller likebehandlingshensyn m.v., og selv om dette vil medføre visse konsekvenser for arbeidsgiverne. Dette er ingen vesentlig ny situasjon for arbeidsgiverne, og departementet er kommet til at hensynet til styringsretten må vike for hensynet til likebehandling av arbeidssøkende, uavhengig av deres eventuelle funksjonshemming. På denne bakgrunn opprettholder departementet høringsforslaget om å innføre lovforbud mot diskriminering av funksjonshemmede i § 55A. Når det gjelder forslaget om sanksjonsbestemmelser, viser flere arbeidsgiverorganisasjoner til at tilsvarende forslag til sanksjonsbestemmelser i § 55A ble nedstemt av Stortinget i 1998, og at de ikke ser grunnlag for å fremme forslagene på nytt nå. I denne forbindelse anfører Arbeidsgiverforeningen NAVO at omfanget av diskriminering i arbeidslivet ikke er tilstrekkelig utredet. Departementet vil imidlertid påpeke at erfaringene med gjeldende forbud mot etnisk diskriminering i § 55A i de to årene de har fungert, tilsier at det er behov for endringer for å styrke bestemmelsen. Nylig utgitte rapporter fra hhv Senter mot etnisk diskriminering (SMED) og Utlendingsdirektoratet (UDI) konkluderer med at mennesker med en annen hudfarge og kulturbakgrunn enn den norske, blir diskriminert i arbeidslivet. Både i rapporten og i tilknytning til mediadebatt om saken uttaler SMED at de mener dagens forbudsbestemmelse i § 55A er «tannløs» og uegnet til å beskytte de etniske minoritetene på arbeidsmarkedet. Senteret mener at det er akutt behov for å endre bestemmelsen for å gjøre den til noe mer enn en ren «holdningsskapende» forbudsbestemmelse. Departementet mener at innføring av opplysningsplikt, deling av bevisbyrden og erstatningsansvar vil gjøre diskrimineringsforbudet for alle diskrimineringsgrunner i § 55A mer effektivt. En rett til å kreve opplysninger fra arbeidsgiver i forbindelse med avslag på jobbsøknad mv vil gjøre det lettere for arbeidssøker å vurdere om han eller hun har blitt utsatt for diskriminering. En regel om deling av bevisbyrden mellom arbeidstaker og arbeidsgiver vil gjøre det enklere å føre saker om usaklig forskjellsbehandling for domstolene. Tilsvarende bestemmelser om opplysningsplikt for arbeidsgiver, delt bevisbyrde og erstatningsansvar finner vi også blant annet i svenske særlover om forbud mot diskriminering i arbeidslivet, i Rådsdirektiv 2000/43/EØF om ikke-diskriminering på grunn av etnisk opprinnelse og i Rådsdirektiv 2000/78/EØF om forbud mot diskriminering i arbeidslivet. På denne bakgrunn opprettholder departementet høringsforslaget om å innføre sanksjonsbestemmelser for alle diskrimineringsgrunner i § 55A. For at et diskrimineringsforbud skal kunne virke etter sin hensikt er det etter departementets vurdering viktig at det omfatter usaklig forskjellsbehandling på grunn av flest mulig typer av funksjonshemming. Mennesker med funksjonshemming er ingen ensartet gruppe, idet både arten og graden av funksjonshemming kan variere betydelig. Noen er rammet av flere funksjonshemminger av både fysisk og psykisk art. Funksjonshemming defineres i den internasjonale klassifisering som ble foretatt av Verdens Helseorganisasjon (WHO) i 1980 som en begrensning av individets funksjonsmulighet som følge av en skade eller sykdom. Det er med andre ord snakk om begrensninger i funksjonsevnen som er av varig karakter. Tilsvarende definisjon finnes i FNs standardregler. ILO-konvensjon nr. 159 om yrkesrettet rehabilitering og arbeid (personer med handicap) definerer «funksjonshemmet» som «en person hvis utsikter til å sikre seg, holde på arbeid og å ha fremgang i arbeidslivet er vesentlig begrenset på grunn av en behørig anerkjent fysisk eller psykisk svekkelse». Den svenske loven om forbud mot diskriminering i arbeidslivet av personer med funksjonshemming inneholder en relativt vid definisjon av «funktionshinder»; «varaktiga fysiska, psykiska eller begåvningsmessiga begränsningar av en persons funktionsförmåga som til føljd av en skada eller en sjukdom fanns vid fødselen, har uppstått därefter eller kan förväntas uppstå». Når det gjelder personer med sykdommer som kan forventes i fremtiden å medføre begrensninger i funksjonsevnen, har man for eksempel tenkt på HIV-positive personer. Rådsdirektiv 2000/78/EØF om forbud mot diskriminering i arbeidslivet omfatter, som redegjort for foran, også «handicap», men inneholder ingen direkte definisjon av «handicap» som kan fastslå hvordan begrepet skal forstås og avgrenses. Det fremgår imidlertid av Kommisjonens explanatory memorandum at direktivet ikke innebærer forpliktelser overfor enkeltpersoner som selv med tilpasninger i rimelig omfang ikke vil være i stand til å utføre de vesentlige funksjoner i forbindelse med en jobb. Etter departementets oppfatning bør et norsk forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet omfatte en like vid krets av personer som den svenske loven i henhold til sin definisjon skal verne. Et diskrimineringsforbud bør således omfatte varig fysisk og psykisk funksjonshemming som skyldes en skade eller en sykdom som fantes ved fødselen, har oppstått deretter eller kan forventes å oppstå. Det vises til at den svenske loven når det gjelder definisjon av den personkrets som skal omfattes av lovens vern, i henhold til lovens forarbeider har tatt utgangspunkt i WHOs/FNs definisjon av funksjonshemmede. Når det gjelder vilkåret om at funksjonshemmingen skal være varig, er dette for å avgrense mot funksjonsnedsettelse av forbigående art. Den som f.eks. brekker et ben er vitterlig for øyeblikket funksjonshemmet, men bør, med hensyn til at slike skader normalt er av forbigående art, ikke kunne påberope seg loven. Videre mener departementet det har gode grunner for seg at vernet også skal omfatte personer som er rammet av sykdom med progressivt forløp i den forstand at helsetilstanden etter all sannsynlighet vil forverre seg og i fremtiden medføre begrensninger av personens funksjonsevne. Et typisk eksempel på dette vil være HIV-positive personer. I den såkalte Henki - dommen ( Rt 1998 959) ble det fastslått at det at en person har fått en ikke smittefarlig sykdom (i dette tilfellet HIV) ikke er saklig grunn for oppsigelse etter arbeidsmiljøloven. Etter departementets oppfatning bør personer med slik sykdom heller ikke nektes adgang til arbeidslivet, og arbeidsgiver bør derfor ikke uten saklig grunn kunne ta hensyn til sykdommen i forbindelse med ansettelse. Personer som vil ha begrenset yteevne i forhold til den angjeldende stilling selv ved rimelig grad av tilrettelegging av arbeidet fra arbeidsgivers side, bør etter departementets oppfatning ikke omfattes av diskrimineringsvernet for funksjonshemmede i denne sammenheng. Dette kan for det første være funksjonshemmede som vil kunne fungere tilfredsstillende i andre typer stillinger eller bransjer, men som i relasjon til den angjeldende stilling vil ha redusert yteevne. Det kan også være personer som kan forventes å få problemer med å holde på eller fungere tilfredsstillende i en hvilken som helst stilling, som rusmisbrukere og andre med sosialmedisinske problemer, eller personer med andre former for avvikende adferd eller reaksjonsmønster. Å la denne gruppen bli omfattet av en antidiskrimineringsbestemmelse ville kunne innebære å sette en begrensning på arbeidsgivers rett til å velge en arbeidssøker med 100 % yteevne fremfor en med f.eks. 50 % yteevne. Det ville etter departementets oppfatning ikke være et riktig virkemiddel å pålegge den enkelte arbeidsgiver et ansvar for å ivareta denne gruppens interesser gjennom regulering i arbeidsmiljøloven. En slik avgrensning synes å være i tråd med Rådsdirektiv 2000/78/EØF om forbud mot diskriminering i arbeidslivet, som ikke innebærer forpliktelser overfor enkeltpersoner som selv med tilpasninger i rimelig omfang ikke vil være i stand til å utføre de vesentlige funksjoner i forbindelse med en jobb. Departementet vil påpeke at det ved anvendelsen av begrepet «funksjonshemmede» i denne sammenheng ikke er tatt utgangspunkt i noen legaldefinisjon av begrepet. Det må således tas høyde for at begrepet kan være gitt et annet meningsinnhold i annen lovgivning eller i andre sammenhenger. Det er de kriterier som foran er redegjort for som skal være retningsgivende for om det foreligger en funksjonshemming i denne bestemmelsens forstand. Etter departementets oppfatning er kriteriene for å omfattes av diskrimineringsvernet angitt så klart som det lar seg gjøre uten at man risikerer at anvendelsesområdet for bestemmelsen blir for snevert. Norges Handikapforbund er av den oppfatning at også personer som arbeidsgiver feilaktig antar å være funksjonshemmet må omfattes av bestemmelsen. Departementet vil ikke foreslå at diskrimineringsvernet skal omfatte slike tilfeller. Det er usaklig forskjellsbehandling på grunn av reelle egenskaper ved arbeidssøkere § 55A har til formål å motvirke. Det må dessuten bemerkes at i forhold til arbeidssøkere som ikke er funksjonshemmet og ikke omfattes av andre diskrimineringsgrunnlag i § 55A, kan arbeidsgiver i utgangspunktet fritt velge hvem som skal ansettes. Å gi en person som feilaktig antas å være funksjonshemmet et slikt vern ville således kunne innebære at vedkommende ble bedre stilt enn hvis feiltagelsen ikke hadde skjedd, noe som i praksis ville kunne føre til urimelige resultater. Departementet antar dessuten at et diskrimineringsvern i slike tilfeller ville bli vanskelig å håndheve i praksis. Det er etter departementets vurdering viktig at et diskrimineringsforbud utformes slik at mulighetene for å omgå reglene i størst mulig grad unngås. Arbeidsmiljøloven § 55A annet ledd som den lyder er derfor utformet som et forbud mot «enhver handling som uten saklig grunn, direkte eller indirekte, ved ansettelse usaklig forskjellsbehandler personer på grunn av .....». De samme kriterier må etter departementets oppfatning legges til grunn ved vurderingen av om det har funnet sted forskjellsbehandling på grunn av funksjonshemming. Det presiseres at hensikten med lovendringen ikke er å gi fortrinnsrett til funksjonshemmede, men å hindre usaklig forskjellsbehandling av denne gruppen i forhold til andre arbeidssøkere. Direkte diskriminering kan beskrives som en forskjell i behandling på grunn av en bestemt egenskap. Indirekte diskriminering dreier seg om usaklig forskjellsbehandling hvor det legges til grunn en bestemmelse, betingelse eller praksis som utad fremstår som objektiv og nøytral, men som i praksis får en diskriminerende virkning overfor en bestemt gruppe personer. Diskrimineringen gis uttrykk gjennom at en gruppe personer med et visst særpreg sammenlignet med andre har vanskeligere for å oppfylle det aktuelle kriteriet el. Dette kan være krav til søkernes person eller kvalifikasjoner som benyttes for å utelukke eller favorisere spesielle søkere. Indirekte diskriminering trenger ikke å være tilsiktet. At arbeidsgiveren har hatt en diskriminerende hensikt bør heller ikke være et vilkår for at det skal anses å foreligge ulovlig diskriminering, så lenge det konstateres en diskriminerende virkning. Det vil på den annen side ikke foreligge usaklig forskjellsbehandling dersom bestemmelsen, betingelsen eller praksisen som er lagt til grunn må anses objektivt begrunnet i et legitimt formål, og midlene til å oppfylle det synes hensiktsmessige og nødvendige. I forhold til funksjonshemmede kan man tenke seg den situasjon at en arbeidsgiver krever at alle ansatte skal ha førerkort og disponere egen bil, et kriterium som visse grupper av funksjonshemmede ikke vil kunne oppfylle. Dersom den aktuelle stilling innebærer eksempelvis utkjøring av varer i større eller mindre grad, vil et slikt krav kunne anses å være objektivt begrunnet i et legitimt formål. Dersom stillingen derimot innebærer kontorarbeid eller annet arbeid som i all hovedsak utføres i arbeidsgivers lokaler, vil et krav om førerkort og egen bil kunne anses unødvendig for stillingen og derved indirekte diskriminerende. Ved vurderingen av om det foreligger indirekte diskriminering kan det søkes støtte i statistisk materiale som kan belyse virkningen av det aktuelle kriteriet el. for ulike grupper, dersom slikt materiale finnes. Dette er en metode som EF-domstolen har benyttet ved vurdering av om det foreligger vilkår som virker indirekte diskriminerende med hensyn til kjønn. Også forarbeidene til den svenske loven om forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidslivet viser til dette som en relevant fremgangsmåte for å avklare om det foreligger indirekte diskriminering. I forhold til funksjonshemmede må det da vurderes hvordan det aktuelle kriteriet el. slår ut i forhold til en gruppe personer med en type funksjonshemming i forhold til en gruppe personer som ikke har denne funksjonshemmingen. Eventuelt kan man se på virkningen for funksjonshemmede generelt i forhold til personer som ikke har noen funksjonshemming. Hvilke grupper det er relevant å sammenligne må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. For at det skal anses å foreligge indirekte diskriminering av en gruppe (f.eks. funksjonshemmede generelt) må imidlertid prosentandelen av personer et kriterium slår uheldig ut for i denne gruppen være betydelig større enn andelen av personer kriteriet slår uheldig ut for i den gruppe det sammenlignes med. Dersom det f.eks. foreligger materiale som viser at det har vært funksjonshemmede søkere til flere stillinger i en virksomhet, men at disse aldri eller svært sjelden er blitt tilsatt fordi de ikke har oppfylt et visst kriterium, kan dette være et indisium på at kriteriet virker indirekte diskriminerende. Hvorvidt et kriterium eller lignende er saklig begrunnet må avgjøres ut fra en konkret vurdering, både når det gjelder direkte og indirekte diskriminering. Det må etter departementets vurdering fortsatt være et betydelig rom innenfor arbeidsgivers styringsrett til å fastsette krav til kvalifikasjoner i forhold til den konkrete stilling. I enkelte typer stillinger må det f.eks. kunne stilles spesielle krav til syn, hørsel, fysikk, psykisk balanse mv. Det et diskrimineringsforbud må rette seg mot, er å usaklig velge bort en funksjonshemmet uten å ta konkret stilling til vedkommendes reelle og faktiske kvalifikasjoner. Det sentrale poeng må være at den aktuelle funksjonshemmingen skal vurderes i forhold til mulighetene for å fungere i en konkret stilling eller funksjon. For eksempel vil det være usaklig å begrunne avslag på en søknad om arbeid med funksjonshemmingen i seg selv, dersom den ikke influerer på eller har noen vesentlig betydning for muligheten til å utføre det utlyste arbeidet. Ved vurderingen av om det foreligger usaklig forskjellsbehandling skal det etter forslaget « tas hensyn til om arbeidsgiver, så langt det er mulig og rimelig, kunne ha tilrettelagt arbeidsplassen for den funksjonshemmede». Slik tilrettelegging kan for eksempel være fjerning av spesielle fysiske hindringer eller anskaffelse av tekniske hjelpemidler. I andre tilfeller kan alternativer finnes i organisatoriske eller administrative tilrettelegginger. Momenter som må tas med i vurderingen av om arbeidsgiver, så langt det er mulig og rimelig, kunne ha tilrettelagt, er i hvilken grad det aktuelle tiltaket kan forventes å redusere funksjonshemmingens begrensning på muligheten til å utføre de aktuelle arbeidsoppgavene, i hvilken utstrekning det faktisk er mulig å gjennomføre tiltaket, arbeidsgivers kostnader med tiltaket, denne kostnadens begrensning av andre aktiviteter i virksomheten, arbeidsgivers økonomiske situasjon samt muligheten til økonomisk eller annen bistand. Det vises i den sammenheng til at arbeidsgiveres egenandel for tilskudd til visse typer tilrettelegging for utføring av arbeid av en funksjonshemmet i henhold til folketrygdloven kun er 1/2 G, jf redegjørelse om dette under pkt. 3.2. I tilfeller hvor hjelpemidler eller ombygging av maskiner er nødvendig for at arbeidstaker skal kunne begynne i arbeid, eller et slikt behov påløper i løpet av de første seks måneder av et arbeidsforhold, dekkes utgiftene fullt ut av folketrygden. For at arbeidsgiver skal kunne påberope seg økonomiske forhold som saklig grunn til forskjellsbehandling når de nødvendige tiltak dekkes av folketrygden i sin helhet, må tilretteleggingen således innebære driftsstans eller andre omstendigheter som vil innebære ytterligere økonomiske konsekvenser. Også i de tilfeller hvor arbeidsgivers egenandel kun vil utgjøre 1/2 G må det legges til grunn at det som hovedregel må påløpe ytterligere omkostninger forbundet med tilretteleggingen for at økonomiske grunner skal kunne påberopes. Et slikt krav om individuelle tilpasninger må ses i sammenheng med bestemmelsen i arbeidsmiljøloven § 13 nr. 1. Her er det regulert at adkomstveier, sanitæranlegg, tekniske innretninger og utstyr m.v. så langt det er mulig og rimelig skal være utformet og innrettet på en slik måte at yrkeshemmede kan arbeide i virksomheten. Bestemmelsen pålegger således arbeidsgiverne en generell plikt til å påse at det ikke foreligger fysiske hindringer for at funksjonshemmede skal kunne ansettes i virksomheten. Den foreslåtte tilretteleggingsplikten i § 55A retter seg mot det individuelle tilretteleggingsbehovet en arbeidssøker har i tilknytning til en konkret stilling, og er ikke begrenset til tilrettelegging av fysisk art. Valg av ansatte beror på et skjønn som den arbeidssøkende i løpet av ansettelsesprosessen har liten mulighet til å ta del i. Det gjelder ikke noen generell plikt for arbeidsgiver til å legge fram opplysninger om på hvilket grunnlag den som velges til stillingen ble foretrukket framfor de andre søkerne. Dette er annerledes i offentlig sektor, der forskrift om partsoffentlighet (av 21. november 1980) i henhold til forvaltningsloven regulerer søkernes innsynsrett. Arbeidssøkende som føler seg diskriminert i forbindelse med en ansettelse har etter gjeldende regler liten mulighet til å foreta en vurdering av om det foreligger en usaklig forskjellsbehandling. En mulighet til å sikre seg innsyn i ansettelsesprosessen kan være å anlegge søksmål mot arbeidsgiver med påstand om usaklig forskjellsbehandling, for på den måten om mulig, tvinge arbeidsgiver til å legge fram dokumentasjon. Arbeidssøkende som blir utsatt for diskriminering på arbeidsmarkedet er imidlertid ofte personer med begrensede ressurser. For disse personene kan det være praktisk og økonomisk vanskelig å fremme en sak for domstolene, og som det på forhånd er svært vanskelig å vurdere utfallet av. Departementet mener det er nødvendig å innføre sanksjonsbestemmelser for å gjøre bestemmelsen i § 55A mer effektiv. En regel som gir arbeidstaker rett til å kreve opplysninger fra arbeidsgiver om den som fikk jobben vil gjøre det enklere for den arbeidssøkende selv å vurdere om det har skjedd en usaklig forskjellsbehandling. En slik regel vil også kunne bidra til at arbeidsgivere, som ikke har lagt vekt på usaklige hensyn, kan unngå grunnløse søksmål med påstand om diskriminering. Departementet opprettholder på denne bakgrunn høringsforslaget om å innføre en regel om opplysningsplikt for arbeidsgiver etter mønster fra likestillingsloven og ansettelser i det offentlige. Dette medfører at arbeidssøkere som ikke har fått en utlyst stilling, og som mener seg forskjellsbehandlet på grunn av sin funksjonshemming, etniske opprinnelse, homofile legning eller samlivsform, får en rett til å kreve opplysninger fra arbeidsgiver om kvalifikasjonene til den som fikk jobben. Forslaget er ikke ment å innføre noen egentlig begrunnelsesplikt i forbindelse med ansettelser. Formålet med forslaget er å legge forholdene til rette for at det kan bli noe enklere å vurdere om det har skjedd en usaklig forskjellsbehandling. Opplysningsplikten omfatter kun de klart konstaterbare kvalifikasjoner som den ansatte har, som for eksempel utdannelse og praksis, slik at dette kan vurderes opp mot egne kvalifikasjoner. Arbeidssøkeren vil etter forslaget ikke få rett til innsyn i personrelaterte opplysninger om den ansatte, slik som enkelte høringsinstanser har uttrykt bekymring for. Arbeidssøkeren vil videre ikke ha krav på innsyn i arbeidsgivers vurdering av søkerens personlig egnethet til å utføre den konkrete stilling. Selv om personlig egnethet ubetinget vil være en del av de saklige forutsetninger ved en ansettelse, vil så skjønnsmessige forhold ofte være lite egnet til å formidle videre på en søkerliste eller lignende og er ikke en del av de opplysninger som kan kreves fremlagt etter forslaget. Antirasistisk Senter og OMOD har fremmet forslag om at opplysningsplikten bør utvides til også å omfatte vurderinger av den ansattes «personlig egnethet». En slik utvidelse vil imidlertid være uønsket av de hensyn som nevnt foran. Forslaget vil også være problematisk i forhold til hensynet til den ansattes personvern. Departementet har derfor ikke funnet grunnlag for å foreslå en slik utvidelse av opplysningsplikten. Opplysningsplikten innebærer heller ikke noe krav til å oppgi nærmere begrunnelse for hvorfor vedkommende som fikk jobben ble ansatt. Forslaget innebærer en regel som i stor grad er identisk med den regel som gjelder etter likestillingsloven § 4, annet ledd. Tilsvarende bestemmelser om opplysningsplikt for arbeidsgiver gjelder også etter de svenske lovene om; «forbud mot diskriminering i arbeidslivet av personer med funksjonshemming» (1999) og «forbud mot etnisk diskriminering» (1994). Departementet antar at en del av de motforestillinger forslaget har fått fra høringsinstansene skyldes misforståelser med hensyn til hvilke grunner som må anses som legitime ved valg av ansatte og rekkevidden av begrepene « utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner ». Det har fra departementets side ikke vært meningen å foreslå regler som går utover de forpliktelser som arbeidsgiverne allerede er pålagt etter likestillingsloven og det vises i denne forbindelse til Ot.prp.nr.1 (1977-1978) side 36 om likestillingslovens tilsvarende regel. Bestemmelsen i likestillingsloven har fungert bra og ifølge uttalelser fra arbeidsgiversiden har bestemmelsen i praksis ikke hatt noen negativ effekt for den enkelte private bedrift (jf høringsutalelser i forbindelse med endringer i arbeidsmiljøloven § 55A som behandlet i Ot.prp.nr.67 (1996-1997)). Departementet kan derfor ikke se at det skulle være mer byrdefullt for arbeidsgiver å gi en søker med funksjonshemming eller søker med annen etnisk bakgrunn disse opplysningene, sammenlignet med en søker av annet kjønn. At antallet arbeidssøkende som krever slike opplysninger kan stige ved at flere grupper gis en slik rett, er etter departementets vurdering ikke tilstrekkelig grunn til å begrense denne rettigheten. For ansettelse i offentlig sektor er opplysningsplikten kommet til uttrykk i forskrift av 21. november 1980 nr. 13 om partsoffentlighet i saker om tilsetting i den offentlige forvaltning, fastsatt i medhold av lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) § 3 og § 19. Ved ansettelser i det offentlige gjelder det et alminnelig krav om saklighet og retten til å kreve opplysninger om søkerens kvalifikasjoner m.v. tilkommer derfor også alle søkerne. Det tas ikke sikte på at forslaget skal få betydning for de rettigheter som i dag gjelder innen offentlig sektor. Utgangspunktet etter alminnelige prosessregler i norsk rett er at saksøkeren har bevisbyrden, dvs. at en eventuell tvil om faktum går i disfavør av saksøker. Avvik fra dette prinsippet bør etter departementets mening ikke gjøres uten særlig begrunnelse. Både styrkeforholdet mellom partene og intensjonen om å sikre en mer effektiv håndtering av diskrimineringsforbudet tilsier imidlertid etter departementets vurdering at en deling av bevisbyrden bør lovfestes i denne sammenheng. Departementet viser til de erfaringer som er gjort i forbindelse med forskjellsbehandling på grunn av kjønn, hvor utviklingen nettopp har ført til lovfesting av delt bevisbyrde. Prinsippet om delt bevisbyrde i kjønnsdiskrimineringssaker er utviklet i praksis ved Likestillingsombudet, Likestillingsnemnda og EF-domstolen, og er lovfestet i likestillingsloven § 4, fjerde ledd. Betegnelsen «delt bevisbyrde» brukes ofte i stedet for «omvendt bevisbyrde». Begge begrep betegner tilfeller der bevisbyrden i realiteten påhviler arbeidsgiver/saksøkte, og ikke saksøkeren slik hovedregelen er i alminnelig prosessrett. Det som særpreger delt bevisbyrde, til forskjell fra omvendt bevisbyrde, er at saksøker/arbeidssøker i disse tilfellene må etablere en presumsjon for diskriminering for at bevisbyrden skal gå over på saksøkte/arbeidsgiver. På bakgrunn av at departementet foreslår en bevisbyrderegel som er identisk med likestillinglovens bestemmelse, vil denne i framstillingen her bli omtalt som en regel om delt bevisbyrde. Regler om delt bevisbyrde i saker som gjelder diskriminering i arbeidslivet er lovfestet i andre lands særlovgivning. Departementet viser til den svenske loven om forbud mot diskriminering av personer med funksjonshemming av 1999, som inneholder bestemmelser om delt bevisbyrde (jf. § 3 og § 4). Rådsdirektiv 2000/78/EØF om likebehandling i arbeidslivet og Rådsdirektiv 2000/43/EØF om likebehandling av personer uavhengig av rase eller etnisk opprinnelse lovfester prinsippet om delt bevisbyrde. Hvis disse direktivene blir innlemmet i EØS-avtalen, vil således prinsippet måtte gjelde også i diskrimineringssaker etter arbeidsmiljøloven § 55A. Regelen om at bevisbyrden går over på arbeidsgiver er begrunnet i at den som mener seg diskriminert skal ha reelle muligheter til å vinne fram med en påstand om ulovlig forskjellsbehandling. Rapporter og erfaringen med dagens forbudsbestemmelse i § 55A tilsier at retten til lik behandling i praksis har liten verdi hvis man ikke har mulighet til å få denne håndhevet. Med utgangspunkt i de alminnelige bevisbyrderegler, vil det ofte være vanskelig for den som mener seg utsatt for diskriminering å kunne føre tilstrekkelig bevis for sammenhengen mellom funksjonshemmingen og forskjellsbehandlingen. Saksforholdet i en sak kan være uoversiktelig og vanskelig å få klarhet i. Det vil være arbeidsgiver som har tilgang til sakens opplysninger, og som dermed vil være nærmest til å sørge for at saken blir tilstrekkelig belyst. Det vil derfor etter departementets syn også være rimelig å pålegge arbeidsgiver tvilsrisikoen dersom det etter bevisføringen fremdeles er uklart hva det er lagt vekt på. Departementet legger til grunn at det å legge bevisbyrden på arbeidsgiver også kan bidra til en positiv bevisstgjøring, ved at han/hun må gå kritisk gjennom sine prosedyrer og motiver når beslutninger om tilsetting tas. I og med forutsetningen om at arbeidssøker først må etablere en presumsjon for at det er skjedd en diskriminering, vil en regel om delt bevisbyrde også kunne forhindre at en arbeidsgiver risikerer grunnløse søksmål med påstand om diskriminering. Departementet antar at en del av motforestillingene og merknadene forslaget har avstedkommet fra flere høringsinstanser skyldes misforståelser og usikkerhet med hensyn til innholdet av forslaget. Det har ikke fra departementets side vært tilsiktet å foreslå en bevisbyrderegel som avviker fra prinsippet om delt bevisbyrde i likestillingsloven og i EUs direktiver om likebehandling i arbeidslivet. Enkelte høringsinstanser har bemerket at ordlyden i høringsforslaget ikke er likelydende med likestillingslovens bestemmelse i § 4, fjerde ledd. På denne bakgrunn har departementet endret ordlyden i forslaget, for at det skal være i samsvar med likestillingsloven. For øvrig har departementet i teksten foran søkt å klargjøre forholdet mellom delt bevisbyrde og omvendt bevisbyrde. Når det gjelder forslagets innhold innebærer dette at det er arbeidsgiver som må sannsynliggjøre at det ikke har skjedd noen usaklig forskjellsbehandling. Bevisbyrden går etter forslaget over på arbeidsgiver hvis den aktuelle arbeidssøkeren « kan påvise forhold som gir grunn til å tro» at det foreligger forskjellsbehandling. Dette betyr at bevisbyrden går over på arbeidsgiver hvis de ytre omstendigheter i saken tilsier at det er lagt vekt på usaklige hensyn, som for eksempel søkerens handikap eller etniske opprinnelse. Arbeidssøkeren, som ikke har fått stillingen, må med andre ord etablere en presumsjon for diskriminering ved å vise til at det foreligger indikasjon(er) på at det usaklig er lagt vekt på hans/hennes funksjonshemming osv. I så tilfelle påligger det arbeidsgiver å « sannsynliggjøre at dette ikke skyldes» søkerens funksjonshemming, hudfarge mv. Dette betyr at arbeidsgiver har tvilsrisikoen dersom det etter at alle bevis er lagt fram fremdeles er tvil om hva det er lagt vekt på. Det vises for øvrig til Ot.prp.nr.29 (1994-1995) Om endringer i lov av 9. juni 1978 nr. 45 om likestilling mellom kjønnene som er forarbeidene til likestillingslovens tilsvarende regel. Etter departementets vurdering er det viktig for etterlevelsen av regelverket at det foreligger visse sanksjonsmuligheter ved brudd på reglene. Med egne erstatningsregler vil de økonomiske konsekvensene av handlinger i strid med reglene kunne plasseres hos den som er forpliktet til å sørge for at det ikke finner sted diskriminering i strid med § 55A. Uten en erstatningsregel vil § 55A kunne bli en ren signalbestemmelse, da det nettopp er som erstatningskrav, søksmål etter bestemmelsen vil utformes, og ikke fastsettelsessøksmål, for å få stadfestet at man har blitt diskriminert. Departementet mener på denne bakgrunn at det er ønskelig med en egen bestemmelse i § 55A som pålegger arbeidsgiver et erstatningsrettslig ansvar ved brudd på bestemmelsene. Departementet la i høringsforslaget opp til en erstatningsbestemmelse etter modell av arbeidsmiljøloven § 62, annet ledd (erstatning ved usaklig oppsigelse). Departementet har imidlertid i forslaget som legges fram i stedet lagt opp til en erstatningsbestemmelse etter mønster av likestillingsloven § 17, som bl.a regulerer erstatning i forbindelse med usaklig forskjellsbehandling ved ansettelse. Etter likestillingsloven skal erstatning ved brudd på forbudet mot kjønnsdiskriminering ved ansettelse fastsettes etter de alminnelige regler. Departementet anser det som hensiktsmessig at det er like regler for fastsettelse av erstatning i saker som gjelder diskriminering ved ansettelse, enten dette er på grunnlag av kjønn eller de diskrimineringsgrunnlag som er omfattet av § 55A. Det vises til at det først og fremst er det økonomiske tapet som følge av ikke å ha fått en stilling en arbeidssøker som er utsatt for usaklig forskjellsbehandling vil ha et berettiget krav på å få erstattet. Erstatning etter arbeidsmiljøloven § 62, som relaterer seg til den situasjon at en arbeidstaker er usaklig oppsagt fra et eksisterende arbeidsforhold, favner imidlertid utover økonomisk tap. Det er i forarbeidene til § 62 markert at kompensasjonen skal være en « billighetserstatning hvor ikke-økonomiske forhold skal tas i betraktning». Denne billighetserstatnings-tankegangen er blant annet basert på at arbeidstaker skal kunne gis kompensasjon for den eventuelle påkjenning det å bli usaklig oppsagt har medført. Dette er et forhold som er vesentlig annerledes ved usaklig oppsigelse enn ved ansettelser. På denne bakgrunn foreslår departementet en bestemmelse om at brudd på diskrimineringsforbudet i § 55A annet ledd medfører erstatningsplikt etter de alminnelige regler. Departementet bemerker for øvrig at saker om forskjellsbehandling etter § 55A må føres for domstolene på vanlig måte og etter de alminnelige prosessregler. Innføring av et forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i forbindelse med ansettelse innebærer formelt sett en viss innskrenkning av styringsretten ved ansettelser for private arbeidsgivere. Det vises imidlertid til at det allerede gjelder et forbud mot diskriminering av andre grupper i samfunnet. Departementet antar dessuten at de fleste arbeidsgivere også i dag legger vekt på faglige og personlige kvalifikasjoner ved ansettelser, og ikke hvorvidt søkeren har en funksjonshemming. I offentlig sektor gjelder det i dag et generelt krav om saklighet ved ansettelser, og forslaget innebærer ingen endring i dette. Forslaget vil i noen grad kunne medføre økte kostnader for arbeidsgivere som har en ansettelsespolitikk hvor det uten saklig grunn tas hensyn til søkeres funksjonshemminger. Det vises til at det etter forslaget skal være plikt til i rimelig omfang å foreta de nødvendige grep for å tilrettelegge for at en funksjonshemmet skal kunne fungere tilfredsstillende i den aktuelle stillingen. På den annen side skal det ved vurderingen av hva som er rimelig legges vekt på bl.a arbeidsgivers kostnader med tiltaket, denne kostnadens begrensning av andre aktiviteter samt arbeidsgivers økonomiske situasjon. Det blir med andre ord en skjønnsmessig vurdering i det enkelte tilfelle om de nødvendige inngrep er rimelig å kreve av arbeidsgiver. Et viktig moment i denne sammenheng er at det i henhold til folketrygdloven ytes stønad til tiltak i form av hjelpemidler, ombygging av maskiner og tilrettelegging av fysisk miljø på arbeidsplassen som er nødvendige for at en funksjonshemmet/yrkeshemmet skal bli i stand til å skaffe seg eller beholde høvelig arbeid, jf redegjørelsen for dette under pkt. 1.2.2. Arbeidsgiver har vanligvis en egenandel på 1/2 G (f.t. kr 23.475) til sine utlegg i denne sammenheng. Det kan imidlertid gjøres unntak fra plikten til å dekke egenandel ved nyansettelse av en funksjonshemmet/yrkeshemmet, eller dersom utgiftene påløper i løpet av de første seks måneder etter ansettelsen eller dersom det er nødvendig å opprette en ny arbeidsplass i bedriften for en av de ansatte på grunn av vedkommendes funksjonshemming. Dette betyr at folketrygden i slike tilfeller vil kunne dekke alle kostnadene uten at arbeidsgiver deltar i finansieringen. Å tilrettelegge for ansettelse av en funksjonshemmet vil således i mange tilfeller medføre ingen eller kun begrensete omkostninger for en arbeidsgiver. Ved siden av det økonomiske aspektet vil endringene også kunne medføre visse praktiske konsekvenser for arbeidsgiverne. Dette kan tenkes i form av f.eks. at det vil være nødvendig med ombygging el., og at nødvendig installasjon, byggevirksomhet o.l. vil kunne medføre midlertidig ubeleilighet av ulik art. Forslaget vil også kunne innebære praktiske konsekvenser i form av at det må foretas ulike organisatoriske eller administrative forandringer. Graden av ubeleilighet vil på den annen side være et moment ved vurderingen av om tiltaket i det hele tatt er rimelig å forlange av arbeidsgiver. Alt i alt kan konsekvensene for arbeidsgiver etter departementets oppfatning ikke ventes å bli mer inngripende enn at de bør tåles, sett i forhold til viktigheten av at de funksjonshemmede får et effektivt vern mot usaklig forskjellsbehandling i arbeidslivet. Den foreslåtte dokumentasjonsretten kan innebære noe administrativt merarbeid for private arbeidsgivere. Selv om arbeidsgiverne også etter gjeldende rett er forpliktet til å gi opplysninger til søkere som mener seg usaklig forskjellsbehandlet, så gjelder dette kun for forskjellsbehandling på grunn av kjønn. Forslaget innebærer at arbeidsgivere får tilsvarende forpliktelser overfor arbeidssøkende som mener seg forskjellsbehandlet på de grunnlag som omfattes av arbeidsmiljøloven § 55A. Forslaget antas ikke å få noen konsekvenser ved ansettelse i det offentlige. For staten kan endringene i noen grad tenkes å medføre økte utgifter ved at adgangen til dekning av kostnader ved tilrettelegging for funksjonshemmede arbeidstakere blir mer kjent og aktualisert. Det er ikke utarbeidet særskilte merknader til enkelte bestemmelser i forslaget. Når det gjelder den nærmere forståelsen av bestemmelsene vises det derfor til de vurderinger som er foretatt foran i proposisjonen. Forslag om innføring av forbud mot diskriminering av funksjonshemmede i arbeidsmiljøloven § 55A annet ledd er behandlet i kapittel 8.1 til 8.3. Forslag om innføring av opplysningsplikt i arbeidsmiljøloven § 55A fjerde ledd er behandlet i kapittel 8.4. Forslag om innføring av særlige regler om bevisbyrde i arbeidsmiljøloven § 55A femte ledd er behandlet i kapittel 8.5. Forslag om innføring av rett til erstatning for arbeidsgiver i arbeidsmiljøloven § 55A sjette ledd er behandlet i kapittel 8.6. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 4. februar 1977 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. i samsvar med vedlagte forslag. Kap. XI A. Tilsetting. § 55A. Annet ledd skal lyde: Arbeidsgiveren må ikke ved ansettelse forskjellsbehandle søkere på grunn av rase, hudfarge, nasjonal eller etnisk opprinnelse, homofil legning , homofil samlivsform eller funksjonshemming. Med forskjellsbehandling menes enhver handling som uten saklig grunn direkte eller indirekte stiller personer ulikt på grunn av rase, hudfarge, etnisk eller nasjonal opprinnelse, homofil legning , homofil samlivsform eller funksjonshemming. Ved vurderingen av om det foreligger forskjellsbehandling på grunnlag av funksjonshemming, skal det tas hensyn til om arbeidsgiver, så langt det er mulig og rimelig, kunne ha tilrettelagt arbeidsplassen for den funksjonshemmede. § 55A. Nytt fjerde, femte og sjette ledd skal lyde: Arbeidssøker som mener seg forskjellsbehandlet, kan kreve at arbeidsgiveren skriftlig opplyser om hvilken utdanning, praksis og andre klart konstaterbare kvalifikasjoner for arbeidet den som ble ansatt har. Ot.prp.nr.33 (2000-2001) Om lov om endringer i konsesjonsloven og odelsloven m.v. (opphevelse av forkjøpsrett og heving av arealgrenser)
|
lovdata_cd_56951
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.811
|
Barne- og familiedepartementet delegerer fra 1. januar 2002 myndighet og ansvar til å utføre barneverntjenestens oppgaver etter barnevernloven fra Sysselmannen til Longyearbyen lokalstyre for Longyearbyen arealplanområde.
|
lovdata_cd_238
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.682
|
Hermed blir stadfest vedtak av 10 november 1947 av Vikna heradstyre, Nord-Trøndelag fylke, der det i medhald av §3, 2. leden i lov av 9. juli 1926 om ansvar for skade på bufe ved hund er bestemt at alle som er eigar eller innehavar av hund i Vikna herad skal halda hunden i band eller forsvarleg innstengd eller inngjerda i den tid bufe beiter. Dette gjeld ikkje hundar som under lovleg jakt er fylgde på forsvarleg måte av eigar eller innhavar. Lensmannen kan gjerda unntak frå bandtvangen når hunden blir nytta til vakthund eller til gjeting av bufe. Jordstyret skal då først ha sagt si meining om tilfellet.
|
lovdata_cd_44355
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.589
|
Etter §11-17 første ledd bokstav c kan det innvilges rehabiliteringspenger ved uføregrader ned til 30 % når uførheten skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Dette er en innstramming i forhold til yrkesskadebestemmelsen i den tidligere folketrygdloven §11-5 første ledd nr. 4, jf. tidligere lov §5B-9 første ledd der det kunne gis rehabiliteringspenger for uføregrader ned til 15 %.
|
lovdata_cd_26561
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.687
|
Forskrift om verneplan for barskog i Øst-Norge, vedlegg 38, fredning av Jukulen naturreservat, Åmot kommune, Hedmark. Det fredete området berører følgende gnr./bnr.: 35/30. Naturreservatet dekker et totalareal på ca. 675 dekar. Grensene for naturreservatet går fram av kart i målestokk 1:10.000 datert Miljøverndepartementet desember 2002. Forskriften med kart oppbevares i Åmot kommune, hos Fylkesmannen i Hedmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. Formålet med fredningen er å bevare et skogområde som økosystem med alt naturlig plante- og dyreliv. Av spesielle kvaliteter kan nevnes forekomster av urørt naturskog av lågurtgranskog og edelløvskog og forekomster av en rekke truede arter. 5. Vedlikehold av Jukulvegen som går inn i reservatet fra nord. 6. Ridning på eksisterende traktor- og hesteveger. 1. Nødvendig motorferdsel i forbindelse med aktiviteter nevnt i §4 nr. 1 (øvelseskjøring), nr. 3 og nr. 5, §5 nr. 4.
|
lovdata_cd_9520
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.81
|
1. Militær operativ virksomhet og tiltak i sikrings-, ambulanse-, politi-, brannvern-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed. 2. Rydding av vegetasjon m.m. i henhold til godkjent skjøtselsplan, eller når formålet med vernet krever det. 3. Bruk og vedlikehold av eksisterende bygninger, samt oppføring av brygge og båthus ved Dalesund. 4. Hogst av ved i samråd med forvaltningsmyndigheten, til bruk i eksisterende bygninger. 6. Husdyrbeite. 7. Vedlikehold av eksisterende elektrisitetsforsyningsnett og nødvendig rydding av vegetasjon langs ledningsnettet. 8. Opprettelse og vedlikehold av fyr og andre seilingsmerker.
|
lovdata_cd_23193
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.694
|
Forskrift om forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata - KOSTRA, Rendalen kommune, Hedmark. Fastsatt av Rendalen kommunestyre 24. juni 1999 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning, jf. forskrift av 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 16. august 1999.
|
lovdata_cd_62989
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.869
|
Publisert: Somb-1976-45 (1976 84) Sammendrag: Fritak for forskuddstrekk for ungdom under utdanning i aldersgruppen 17-19 år. Saksgang: (Sak 1889/74 og 18 E/75.) A klaget 14. desember 1974 til ombudsmannen over at ligningssjefen hadde avslått å forhøye beløpet i fritaksmeldingen for 1974 for hans to sønner (født i 1956 og 1957) fra 4.000 kroner til 5.100 kroner. Han hadde tatt saken opp med fylkesskattesjefen, men uten resultat; fylkesskattesjefen viste til at avgiften til folketrygden er aktuell for inntekt over 4.000 kroner. Ved brev herfra av 17. januar 1975 tok jeg saken opp med skattedirektøren og anførte: «Såvidt skjønnes er grunnen til at slik forhøyelse er avslått at sønnene antas å måtte svare medlemsavgift til folketrygden for inntekt over kr. 4.000,- - . Etter lov om folketrygd §16 - 2 nr. 2 skal sykedelen av medlemsavgiften svares av den antatteinntekt ved statsskatteligningen, redusert med skattefradraget etter landskatte loven §75. Sa vidt skjønnes skal således sykedelen av medlemsavgiften for A's sønner svares først for lønnsinntekt som overstiger kr. 5.100 (kr. 4.000,-+ kr. 1.100,-). skal inntekter oppebåret av barn som anses som forsørget etter reglene i de alminnelige skattelover, ikke anses som pensjonsgivende inntekt. Barn det gis full forsørgerstønad for, anses i denne relasjon som forsørget, mens barn det gis halv forsørgerstønad for, i alminnelighet ikke vil kunne anses som forsørget. Etter Finansdepartementets forskrifter av 25. september 1970 om forsørgerstønad skal det i alminnelighet ytes halv forsørgerstønad for barn med antatt inntekt mellom kr. 4.500,- - og 7.500,- - . Etter dette vil A's sønner så vidt skjønnes bli å anse som forsørget i relasjon til folketrygdloven §6 - 4 tredje ledd så lenge de har lønnsinntekt under kr. 5.600,- (kr. 4.500,- - +kr. 1.100,- - ). De skulle dermed heller ikke svare pensjonsdelen av medlemsavgiften for inntekt under kr. 5.600,- - , jfr. lov om folketrygd §16--2nr. 1. Det synes således i foreliggende tilfelle ikke å være noe til hinder for å utstede fritaksmelding med kr. 5.100,- - slik A ber om, jfr. skattebetalingsloven §9 første ledd, jfr. folketrygdloven §17 - 6. I skattedirektørens svar av 11. februar 1975 var lagt til grunn at lønnstakere, født i 1956 og 1957, i 1974 verken ville få skatt eller folketrygdavgift dersom brutto arbeidsinntekt ikke oversteg kr. 5.100,-. Skattedirektøren pekte imidlertid på en del andre forhold som talte mot å utstede fritaksmelding med fullt skattefritt beløp: «Som ligningssjefen nevner, var det - slik fritakingsblanketten for 1974 lød - neppe i strid med gjeldende bestemmelser å la være å gjennomføre forskuddstrekk i feriegodtgjørelse eller i lønn før jul på vanlige vilkår, jfr. §17 i Regler av 14. september 1956 om gjennomføring av forskuddstrekk - - -. Det var derfor i alminnelighet grunn til å regne med at vedkommende lønnstakere kunne få utbetalt skattepliktige, men trekkfrie feriepenger og trekkfri lønn før jul i tillegg til det beløpet fritakingsmeldingen lød på. Om, og i tilfelle i hvilken utstrekning, dette kunne ventes å bli aktuelt for den enkelte lønnstaker, var det iallfall ofte svært vanskelig både for ligningskontoret og lønnstakerne (eller deres foreldre) å gjøre seg opp noen velgrunnet mening om da fritaksmeldingene ble skrevet ut. Videre kan bestemmelsene i §18 i forskuddstrekkreglene (bestemmelser om minstegrense for forskuddstrekk) føre til etter omstendighetene betydelige trekkfrie lønnsutbetalinger i tillegg til det beløpet fritaksmeldingen lyder på. Fritakingsmeldingene kan skrives ut for navngitte arbeidsgivere eller for «samtlige arbeidsgivere den blir forelagt for», - - -. En arbeidsgiver som får seg forelagt «ubrukt» fritaksmelding og korrekt unnlater å foreta forskuddstrekk i f.eks. kr. 1.000, glemmer å gi blanketten påskrift om dette. Seinere arbeidsgivere kan da i god tro komme til å frita for forskuddstrekk med tilsammen det beløpet fritaksmeldingen lyder på, uten at noen arbeidsgiver kan gjøres økonomisk ansvarlig for det manglende trekket. I avsluttende brev av 24. september 1975 til klageren pekte jeg på at ligningssjefen etter skattebetalingsloven av 21. november 1952 (nr. 2) §9 nr. 1 kan frita for forskuddstrekk skattepliktige som åpenbart ikke vil få så stor lønnsinntekt at den vil betinge skatt. Etter skattedirektørens brev av 11. februar 1975 fant jeg ikke å kunne kritisere at fritaksmeldingene for A's sønner ikke var skrevet på fullt skattefritt beløp. Av ligningssjefen var opplyst at ligningskontoret i 1974 hadde begrenset fritaksmeldingen for ungdom under utdanning i aldersgruppen 17-19 år til kr. 4.000,-, og at fribeløpet bare i ett tilfelle ble satt høyere. Om bakgrunnen for at fritaksmeldingen ble begrenset til kr. 4.000,- hadde ligningssjefen uttalt: «Grunnen til dette har først og fremst vært at det på forskuddsstadiet er vanskelig å ta stilling til om foreldrene ved den endelige likning vil få full forsørgerstønad, slik at medlemsavgift til folketrygden ikke skal utliknes på barnets hånd. - - - praksis med likt fribeløp for hele aldersgruppen er også enkel å gjennomføre rent arbeidsmessig og en unngår dessuten den misnøye som lett oppstår når fribeløpene blir forskjellig. Ligningssjefen hadde ikke funnet at det i forhold til A's sønner forelå tungtveiende grunner for å fravike vanlig praksis. - Jeg fant ikke tilstrekkelig grunnlag for innvendinger mot ligningskontorets praksis og mot at fribeløpet ikke ble forhøyet for A's sønner. Av A's sak, sammenholdt med opplysninger bl.a. i pressen, fremgikk at ligningskontorenes praksis vedrørende beløpsgrensen for fritaksmelding for ungdom under utdanning i aldersgruppen 17- - 19 år ikke var ensartet. Ved enkelte ligningskontorer ble det utstedt fritaksmelding for inntil fullt skattefritt beløp, mens meldingen ved andre ligningskontorer lød på atskillig lavere beløp. I brev av 24. september 1975 til skattedirektøren ba jeg opplyst hvorledes skattedirektøren så på den ulike praksis, og om skattedirektøren fant grunn til å søke utvirket en mer ensartet praksis på dette området. Jeg pekte på at en ulik praksis kunne være vanskelig å forstå og irritere den enkelte lønnsmottaker. Forholdet kom på spissen dersom ungdom på samme arbeidsplass fikk fritaksmelding med forskjellig beløp utelukkende fordi de var bosatt i forskjellige kommuner. Skattedirektøren opplyste i brev av 13. trekkfri lønn før jul skulle regnes med i det beløp lønnstakeren får fritatt. Skattedirektøren antok likevel at det var risiko for utbetaling av skattepliktige, men trekkfrie beløp i tillegg til fritaksbeløpet. Han fremholdt at dette moment kunne tale mot å utstede fritaksmelding med opptil høyeste skattefrie lønnsbeløp. Skattedirektøren uttalte videre: «Ca. 60 ligningskontorer fikk forhåndsutfylte fritakingsmeldinger for inntektsåret 1975 fra Datasenteret for skattevesenet. Disse meldingene ble alle fylt ut med samme beløp, kr. 6.199. Disse kontorene representerer forholdsvis mange større kommuner, f.eks. Bodø, Bærum, Fredrikstad, Kongsberg, Kristiansand, Sarpsborg og Trondheim. Oslo ligningskontor fylte på forhånd - på bakgrunn av formannskapets vedtak, seinest av 17. oktober 1974 - ut fritakingsmeldinger på kr. 7.100 for ungdom under utdannelse for 1975. Også i andre kommuner enn Oslo har det vært gjort generelle kommunale vedtak om ettergiing av skatt for skoleungdom og studenter, men en har ingen oversikt over hvorledes forholdet nå er. De forhåndsutfylte fritakingsmeldingene skal ikke leveres ut fra ligningskontoret til lønnstakeren uten videre. Det kan bli aktuelt å skrive ut fritakingsmelding med annet beløp, eller også et vanlig skattekort (prosentkort eller tabellkort), eller et frikort. Når det foreligger en ferdig utskrevet fritakingsmelding, kan det vel imidlertid - trolig noe avhengig av arbeidsordningen m.v. på vedkommende ligningskontor - være en større eller mindre fare for at utskrivingen kan komme til å foregå noe skjematisk. Dette er sannsynligvis grunnen til at forhåndsutfylling av fritakingsmeldingene ikke ble nyttet av flere ligningskontorer. For 1976 kommer trolig på lag like mange ligningskontorer som for 1975 til å nytte forhåndsutfylte fritakingsmeldinger på kr. 6.199, og Oslo ligningskontor nytter også for dette året forhåndsutfylt fritakingsmeldinger på kr. 7.100. Bestemmelsene om ligning av barn og skoleungdom.m.v. er endret flere ganger siden det fra 1. januar 1957 ble innført forskuddstrekk i lønnsinntekt m.v. Det har ikke vært så lett å få innarbeidet ensartet ligningspraksis på området, bl.a. fordi det delvis har vært tale om avgjørelser av skjønnsmessig karakter, f.eks. når det gjelder vilkårene for særskilt ligning. Dette har gjort sitt til at det heller ikke har vært lett å få innarbeidet så ensartet praksis med fritaksmeldinger som det muligens kunne være ønskelig. Med lov 20. desember 1974 nr. 79 er minstegrensen for pensjonsgivende inntekt i folketrygdlovens §16 - 2, nr. 1, annet ledd. fra og med inntektsåret 1975 økt fra kr. 4.000 til kr. 6.500. Bestemmelsen i §6 - 4, tredje ledd, om at inntekter oppebåret av barn som regnes for å være forsørget etter reglene i skattelovene, ikke skal anses som pensjonsgivende inntekt, kommer da - med de nåværende satser for klassefradrag og minstefradrag, og gjeldende retningslinjer for når det må sies foreligge full forsørgelse - ikke til å volde særlige vansker i forbindelse med fritaksmeldingene for ungdom i aldersgruppen 17-19 år. - - - I forbindelse med denne saken har skattedirektøren på nytt forhørt seg på en del ligningskontorer i byer og bygder i forskjellige landsdeler. Inntrykket er fremdeles at meningene er sterkt delte når det gjelder spørsmålet om hvor vidt det er forsvarlig og praktisk å nytte forhåndsutfylte fritaksmeldinger. At meningene er så pass forskjellige kommer trolig delvis av at arbeidsmåten på de forskjellige ligningskontorene kan variere, men det er også grunn til å tro at andre forhold spiller inn, bl.a. hva slags arbeidsplasser det i vedkommende kommune i alminnelighet er tale om for denne lønnstakergruppen. Videre har vi inntrykk av at det også har noe å si hvor romslige eller nøyeregnende formannskapene i kommunene er når det gjelder å ettergi restskatter på grunn av at vedkommende lønnstakere alt i alt trekkfritt har fått utbetalt mer enn høyeste skattefrie inntektsbeløp. Til tross for vanskelighetene har skattedirektøren vært - og er fremdeles - innstilt på å medvirke til at praksis blir så ensartet som mulig når det gjelder utskriving av fritaksmeldingene, når dette kan gjøres uten at det går ut over samsvaret mellom forskudd og endelig skatt - og uten at det virker urimelig overfor de enkelte lønnstakerne. I avsluttende brev av 7. september 1976 til skattedirektøren uttalte jeg: «Jeg har merket meg at ordningen med forhåndsutfylte fritaksmeldinger fra Datasenteret for skattevesenet antas å ville bidra til en mer ensartet praksis vedrørende beløpsgrensen for fritak, og at skattedirektøren er innstilt på å medvirke til at praksis blir så ensartet som mulig. Saken gir etter dette, og på bakgrunn av det som ellers er anført, ikke grunn til ytterligere fra min side. Somb-1976-44 Plikt for skattedirektøren til å svare på skatterettslige spørsmål.
|
lovdata_cd_25935
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.623
|
Fastsatt av Arbeids- og administrasjonsdepartementet 12. november 2001 med hjemmel i lov av 7. juli 1967 nr. 13 om husleieregulering m.v. for boliger §7, kgl.res. av 28. november 1986 nr. 2110 og kgl.res. av 17. desember 1997.
|
maalfrid_124e2f2f5d170826d69ff773cc2baf89a6f58d33_33
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
en
|
0.957
|
The Police Act The Police Act gives the police a far-reaching and general authority to carry out the following duties: Section 2 of the Police Act public authorities in order to protect and aid them during the performance of their duties" of the law" Via the local Police Boards, senior politicians and administrators within the local authorities work with senior local police leaders to develop a common understanding of problems and issues. Within the Police Boards, discussions take place with the aim of determin ing what efforts are necessary from each of the parties involved. This forms the basis for productive collaboration with the industry and other relevant parties. A close collaboration can facilitate the work of both the local authority and the police. This collaboration may for example involve the municipality and police entering into an agreement where inspectors participate in aspects of the police's parole in order to exchange information. This could involve the inspectors providing information concerning when, where and in what form the inspec tions will be carried out, and the police providing information on what is happening out in the town and various considerations that should be taken into account. Good experience has also been gained where inspectors have been given a mobile telephone number in order to contact the police when they need rapid assistance or observe situations or objects which must be reported to the police quickly. The police may order licensed establishments to have officially approved security staff. Since 1 April 2011, all security staff have had to undergo special training in accordance with the Private Security Services Act (see lovdata.no - Vaktvirksomhetsloven). According to the Food Services Act (Serveringsloven), the police may close a licensed establishment if the establishment does not have approved security staff. This means that the police may enter the establishment and check that those who are actually working as security staff are approved.
|
lovdata_cd_21634
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.586
|
Forskrift om politivedtekt, Solund kommune, Sogn og Fjordane. Fastsett av Solund kommunestyre 18. desember 1996 med heimel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfesta av Justis- og politidepartementet 24. februar 1997. Med offentleg stad er i denne vedtekta meint gate, veg, her medrekna gangveg, stig, park, torg e.l., bru, bryggje, kai, strand, anlegg eller annan stad der det er allmenn ferdsle eller som er bestemt for allmenn ferdsle. Krev byggjearbeid e.l. at gate, veg eller annan offentleg stad vert heilt eller delvis sperra for ei avgrensa tid, lyt ein på førehand søkje løyve frå politiet. Politiet kan setje nærmare vilkår for løyvet. Sprenging på eller like attmed offentleg stad skal meldast til politiet på førehand. Eigar av hus eller grunn mot offentleg stad pliktar å rydde gangveg utanfor eigedomen for snø og is etter takras. Eigar av hus eller grunn mot offentleg stad skal sørge for at avløp for vatn i gangveg, rennestein, grøft e.l. vert halde ope. 3. Eigar eller den som har ansvar for hund pliktar straks å fjerne ekskrementa som hundar let etter seg på offentleg stad. Politiet kan ta hand om hund som går laus i strid med føresegnene i §21 og §22 . Dersom eigar eller den som har hunden ikkje hentar hunden innan ei veke etter at han/ho er varsla personleg eller ved lysing i pressa, kan politiet selje eller avlive hunden. Denne vedtekta tek til å gjelde 1 månad etter at ho er stadfest av Justis- og politidepartementet. Forskrift av 28. november 1979 nr. 4407 om politivedtekt for Solund kommune, Sogn og Fjordane, fell bort frå same tid. Gjelder for: Herøy kommune, Møre og Romsdal.
|
lovdata_cd_11229
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.704
|
Godkjenning av våpen og flagg, Ulstein kommune, Møre og Romsdal. Fastsatt ved kgl.res. 30. mai 1986. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.
|
lovdata_cd_62590
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.86
|
Publisert: Somb-1981-64 (1981 132) Sammendrag: Saksomkostninger ved omgjøring av forkjøpsvedtak - forvaltningsloven §36. Saksgang: (Sak 782/80.) A klaget 10. juni 1980 til ombudsmannen over Landbruksdepartementets avslag på søknad om dekning av saksomkostninger etter forvaltningsloven av 10. februar 1967 §36 i forbindelse med forkjøps-/konsesjonssak. A søkte 3. oktober 1978 konsesjon for erverv av ideell halvpart av en skogeiendom på i alt 2708 dekar, derav 2409 dekar produktiv skog. I møte 26.-27. april 1979 fattet fylkeslandbruksstyret følgende vedtak: «Fylkeslandbruksstyret vil bemerke at det er mange mindre landbrukseiendommer i kommunen som har behov for tilleggsarealer med skog for å bli mere bærekraftige kombinasjonsbruk eller for å bli selvstendige familiebruk. Kommunen og muligens andre skogeiere i kommunen kan være interessert i å overta den ideelle halvpart av skogeiendommen i forbindelse med et makeskifte av flere spredtliggende skog- og jordteiger som de er eiere av. Staten bør derfor overta den ideelle halvpart av eiendommen for eventuelt senere å nytte den i et makeskifte med en interessert eier av noenlunde tilsvarende areal av spredtliggende skog- og jordteiger i kommunen for på den måten å skaffe tilleggsarealer til mindrebruk i kommunen uten å behøve å dele opp skogeiendommen. Ved at den ideelle halvpart av eiendommen blir overtatt av staten og nyttet på denne måten vil en få en bedre samfunnsmessig og rasjonell utnytting av jorda og skogen i kommunen enn ved å gi A konsesjon. Etter dette gjør fylkeslandbruksstyret med hjemmel i §2, jfr. §1 og §21 i konsesjonsloven av 31. mai 1974 statens forkjøpsrett gjeldende til landbruksformål ved salget av den ideelle halvpart av eiendommen. Da fylkeslandbruksstyret har vedtatt å nytte statens forkjøpsrett ved salget av den ideelle halvpart av nevnte eiendom finner det videre ikke å kunne tilrå at A gis konsesjon på kjøpet av den. A påklaget vedtaket til Landbruksdepartementet. Prinsipalt ble anført at fylkeslandbruksstyrets vedtak savnet nødvendig lovhjemmel, subsidiært at vedtaket var mangelfullt begrunnet, vilkårlig og sterkt urimelig. I forbindelse med klagebehandlingen skrev fylkeslandbruksstyret til jordstyret: «Det bes videre opplyst gnr., bnr., og størrelsen på bruk i nærheten av nevnte skogeiendom som kan ha bruk for tilleggsarealer med skog. En ber eventuelt også opplyst navnene på eierne av disse bruk og eventuelt om de er interessert i tilleggsskog fra nevnte skogeiendom eller etter et eventuelt makeskifte. Jordstyret svarte: «Jordstyret synes det generelt er vanskelig å komme med forslag på kjøpere til eventuell tilleggsjord/skog, og spesielt vanskelig å gå ut å spørre enkelte om deres interesse for kjøp. Dette kan føre til misnøye fra enkelte av dem ikke er forespurt. På den annen side kan det føre til spesielle forventninger hos dem som blir forespurt. Jordstyret er derfor meget betenkt over å «by» frem eiendom før staten er eier av vedkommende eiendom. Fylkeslandbruksstyret tilrådde i møte 13.-14. september 1979 å endre forkjøpsvedtaket og å gi A konsesjon. I landbruksstyrets merknader heter det: «Det har ikke lykkes å bringe på det rene om det er eiere av mindre bruk i kommunen som er interessert i å overta nevnte ideelle halvpart av skogeiendommen enten direkte eller indirekte etter et makeskifte. Det er videre tvilsomt om en vil oppnå noen særlige rasjonaliseringsmessige fordeler ved at staten overtar den ideelle halvparten av eiendommen, all den stund det synes å være på det rene at samlet vil eiendommen ha en produksjon som vil gi inntektsgrunnlag for en familie. A vil med tiden også overta den annen halvpart av eiendommen og på den måte skape et bærekraftig familiebruk innen skogbruket. Han synes også å ha de nødvendige skogbruksfaglige forutsetninger og praksis til å drive skogen. På bakgrunn av dette mener fylkeslandbruksstyret nå at hans konsesjonssøknad bør innvilges. Landbruksdepartementet opphevet 23. november 1979 forkjøpsvedtaket og bemerket: «Samlet skulle skogeiendommen ha mulighet til å gi inntektsgrunnlag for en familie. Siden det ikke har lykkes å bringe på det rene om noen er interessert i å overta den ideelle halvdel av eiendommen, synes det videre tvilsomt om en ved bruk av forkjøpsrett vil oppnå vesentlige rasjonaliseringsfordeler. Departementet tok deretter konsesjonssøknaden opp til behandling, og A ble 29. november 1979 gitt konsesjon for erverv av eiendommen. A krevde i brev 10. desember 1979 til fylkeslandbruksstyret dekning av sine utgifter til advokatbistand. Han hevdet at fylkeslandbruksstyrets forkjøpsvedtak ble endret på grunn av feil saksbehandling eller lovanvendelse eller feil i avgjørelsesgrunnlaget. Fylkeslandbruksstyret anbefalte i møte 13.-14. mars 1980 å avslå kravet om saksomkostninger. I Landbruksdepartementets avslag 15. april 1980 het det: «Da departementet fulgte fylkeslandbruksstyrets tilråding om å oppheve styrets vedtak av 26./27. april 1979, var dette basert på en ren landbruksfaglig vurdering hvor en tilstrebet å oppnå den gunstigste landbruksmessige ordning. En slik vurdering er skjønnsmessig og det er ofte ulike syn i de forskjellige instanser. Den endelige avgjørelse i saken var kun et resultat av landbruksmyndighetenes endrede syn på saken og har ikke grunnlag i feil ved saksbehandlingen, avgjørelsesgrunnlaget, lovanvendelsen eller annen ugyldighetsgrunn. En finner på denne bakgrunn ikke å kunne dekke A's krav på omkostninger i medhold av forvaltningslovens §36, første ledd. Den foreliggende sak er etter departementets mening heller ikke et slikt særlig tilfelle som omhandlet i §36, annet ledd, og kravet blir således å avslå også i henhold til denne bestemmelse. I brev 8. september 1980 til Landbruksdepartementet uttalte ombudsmannen: «Departementet har opplyst at dets avslag bygger på at vedtaket ble opphevet som et resultat av landbruksmyndighetenes endrede landbruksfaglige vurdering. Det kan imidlertid reises spørsmål om ikke omgjøringen i stedet var en følge av mangelfull opplysning og saksbehandling forut for forkjøpsvedtaket, og om ikke dette vedtak således ble fattet på mangelfullt avgjørelsesgrunnlag. I så fall omfattes tilfellet av forvaltningsloven §36 første ledd. En vesentlig forutsetning for fylkeslandbruksstyrets forkjøpsvedtak synes å ha vært en formodning om at kommunen og muligens andre skogeiere kunne være interessert i eiendommen. Mye taler for at denne forutsetning burde vært basert på konkrete undersøkelser vedrørende det mulige behov for tilleggsareal og hvem som faktisk var interessert i tilleggsskog, og ikke bare mer eller mindre velbegrunnede antagelser. Da slike undersøkelser så vidt skjønnes ikke ble foretatt, og det således ikke ble brakt på det rene om det faktisk fantes interessenter, synes forutsetningen for forkjøpsvedtaket tvilsom. Forholdet synes altså å være at landbruksmyndighetene opphevet vedtaket fordi man ikke konkret kunne si noe om behovet for tilleggsareal, samtidig som eiendommen i seg selv kunne være en brukbar enhet. Om det skulle være slik at forvaltningsloven §36 første ledd ikke er anvendelig, i dette tilfelle, blir det subsidiære spørsmål om tilkjennelse av saksomkostninger etter §36 annet ledd. Etter min mening er det meget som taler for at det her foreligger et særlig tilfelle, jfr. at vedtaket ble opphevet etter klage. Landbruksdepartementet svarte 23. desember 1980: «Det er ikke noen betingelse for bruk av forkjøpsrett at det på forhånd er klarlagt hvem som er interessert i tilleggsjord. Det er likevel på det rene at denne saken fra jordstyrets/fylkeslandbruksstyrets side var noe mangelfullt utredet. Det bør bl.a. foreligge fyldigere opplysninger om aktuelle nabobruk og deres interesse for tilleggsjord, eventuelt om andre mer langsiktige forhold som kan begrunne forkjøpsrett. Den omstendighet at disse forhold var noe mangelfullt opplyst gjør saken om omkostninger tvilsom, og departementet finner etter en samlet vurdering å kunne omgjøre sitt vedtak av 15. april 1980 om ikke å tilkjenne saksomkostninger etter forvaltningsloven §36. Somb-1981-63 Kommunestyrets omgjøring av tilsettingsvedtak - forvaltningsloven §35.
|
lovdata_cd_30977
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.489
|
De nye satsene gjelder fra 23. juni 1998. 27. mai 1986 nr. 1315.
|
lovdata_cd_22937
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.689
|
Forskrift om forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata - KOSTRA, Songdalen kommune, Vest-Agder. Fastsatt av Songdalen kommunestyre 17. juni 1998 med hjemmel i lov av 26. juni 1992 nr. 87 om forsøk i offentlig forvaltning, jf. forskrift av 25. september 1998 nr. 1030 for forsøk med alternativ rapportering av økonomi og tjenestedata. Stadfestet av Kommunal- og regionaldepartementet 15. februar 1999.
|
lovdata_cd_33882
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.521
|
0 Endret ved lov 19 juni 1997 nr. 63. Ved adopsjon1 av barn under 15 år ytes det adopsjonspenger. Adopsjon av ektefellens2 barn gir ikke rett til adopsjonspenger. Adopsjonspenger ytes også til person som har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, eller får tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven3 §38 og §63, såfremt vedkommende har hatt mindre samvær enn tilsvarende barneloven §43 andre ledd. Når ektefeller adopterer sammen, ytes det adopsjonspenger til adoptivmoren dersom hun har vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt (§3-15) i minst seks av de siste ti månedene før stønadsperioden tar til, se §14-16 fjerde ledd §14-17. For at adoptivfaren skal ha rett til adopsjonspenger, må han ha vært yrkesaktiv med pensjonsgivende inntekt i minst seks av de siste ti månedene før hans stønadsperiode tar til, se §14-18. b) ventelønn etter lov av 4. mars 1983 nr. 3 om statens tjenestemenn m.m. §13 nr. Det er et vilkår for rett til adopsjonspenger at vedkommende har omsorgen for barnet og ikke er i arbeid. Ved delvis fravær fra arbeidet ytes det graderte adopsjonspenger, se også §14-21, §14-22 §14-23, §14-24, §14-25, §14-26 §14-27, §14-28. 0 Endret ved lover 19 juni 1997 nr. 63, 11 des 1998 nr. 70 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 11 des 1998 nr. 1190, men fra 1 aug 1999 for reglene om nytt skjæringstidspunkt for opptjening av rett til stønad ved adopsjon i sjette ledd. Skjæringstidspunktet var før endringen definert som «før [ektefeller som adopterer sammen] overtar omsorgen for barnet» Endringsloven gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst fra dato for ikrafttredelse), 25 juni 1999 nr. 44 (i kraft 1 aug 1999), 30 juni 2000 nr. 58 (i kraft 1 juli 2000 - gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst 1 juli 2000), 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 728). Adopsjonspengene beregnes etter de samme bestemmelsene som fødselspenger, se §14-5. Bestemmelsene i §14-6 om dekningsgrad for fødselspenger gjelder tilsvarende for adopsjonspenger. Med de begrensninger som følger av §14-17, §14-18 §14-19 kan stønadsperioden deles mellom adoptivforeldrene når begge fyller vilkårene for rett til adopsjonspenger etter §14-14. Stønadsperioden regnes sammenhengende fra det tidspunktet adoptivforeldrene overtar omsorgen for barnet, se §14-17 og §14-18. Den gjenværende del av stønadsperioden kan likevel utsettes når den som mottar adopsjonspenger, har lovbestemt ferie. Når ferien er slutt, må den gjenværende del av stønadsperioden tas umiddelbart. Retten til adopsjonspenger må nyttes innen to år etter at adoptivforeldrene overtok omsorgen for barnet, se likevel §14-21, §14-22 §14-23, §14-24, §14-25, §14-26 §14-27, §14-28. 0 Endret ved lover 11 des 1998 nr. 70 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 11 des 1998 nr. 1190), 25 juni 1999 nr. 44 (i kraft 1 aug 1999), 30 juni 2000 nr. 58 (i kraft 1 juli 2000), 17 juni 2005 nr. 66 (i kraft 1 juli 2005 - gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst 1 juli 2005). Til adoptivmoren ytes det adopsjonspenger for den del av stønadsperioden som ikke er forbeholdt adoptivfaren, se §14-19. c) når det etter §14-19 fjerde til sjette ledd er gjort unntak fra bestemmelsene om fedrekvoten. 0 Endret ved lover 11 des 1998 nr. 70 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 11 des 1998 nr. 1190), 30 juni 2000 nr. 58 (i kraft 1 juli 2000 - gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst 1 juli 2000), 7 jan 2005 nr. 1 (i kraft 1 jan 2005). Når både adoptivmoren og adoptivfaren har opptjent rett til adopsjonspenger, kan adoptivfaren ta ut adopsjonspenger i en stønadsperiode på opptil 250 stønadsdager (50 uker) med redusert dagsats eller opptil 200 stønadsdager (40 uker) med full dagsats, se §14-6. Når adoptivmoren ikke har opptjent rett til adopsjonspenger, kan adoptivfaren ta ut adopsjonspenger i en stønadsperiode på opptil 195 stønadsdager (39 uker) med redusert dagsats eller opptil 145 stønadsdager (29 uker) med full dagsats, se §14-6. Adoptivfarens stønadsperiode må tas ut innenfor den totale stønadsperioden for adopsjonspenger, se §14-16. Dersom adoptivmoren mottar graderte adopsjonspenger, kan det ytes graderte adopsjonspenger til adoptivfaren i samme tidsrom, se §14-14 åttende ledd. Adoptivfarens adopsjonspenger kan da ikke utgjøre en større del av full ytelse enn tilsvarende adoptivmorens stillingsdel. Dersom adoptivmoren arbeider deltid etter omsorgsovertakelsen, blir adoptivfarens adopsjonspenger redusert tilsvarende reduksjonen i adoptivmorens arbeidstid. Utgjør adoptivmorens stillingsdel minst 75 pst. av full arbeidstid, får likevel adoptivfaren adopsjonspenger beregnet i forhold til sin egen stillingsdel. Får adoptivfaren adopsjonspenger etter tredje ledd bokstavene b til e, blir adopsjonspengene beregnet i forhold til hans egen stillingsdel. Hvis adoptivmoren dør, har adoptivfaren rett til adopsjonspenger for den gjenværende del av stønadsperioden. Det samme gjelder når adoptivfaren har overtatt omsorgen for barnet med sikte på å overta foreldreansvaret alene etter barneloven1 kapittel 5. 0 Endret ved lov 30 juni 2000 nr. 58 (i kraft 1 juli 2000), 17 juni 2005 nr. 66 (i kraft 1 juli 2005 - gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst 1 juli 2005). Dersom adoptivmorens yrkesaktivitet i opptjeningstiden har svart til minst halv stilling og adoptivfaren fyller vilkårene for rett til adopsjonspenger, er 25 stønadsdager (5 uker) av stønadsperioden forbeholdt adoptivfaren (fedrekvote). Hvis adoptivfaren helt eller delvis lar være å ta ut fedrekvoten, blir stønadsperioden tilsvarende kortere. Adoptivfaren kan ta ut fedrekvoten uten hensyn til om vilkårene i §14-18 tredje ledd bokstavene a til e er oppfylt. Fedrekvoten kan benyttes helt ut samtidig med at adoptivmoren mottar graderte fødselspenger på opptil 50 pst. etter §14-14 åttende ledd eller etter bestemmelsene om tidskonto i §14-21, §14-22 §14-23, §14-24, §14-25, §14-26 §14-27, §14-28. d) dersom adoptivfaren er selvstendig næringsdrivende2 i en mindre virksomhet, eneaksjonær e.l. 0 Opphevet ved lov 11 des 1998 nr. 70, tilføyd igjen ved lov 30 juni 2000 nr. 58 (i kraft 1 juli 2000), 7 jan 2005 nr. 1 (i kraft 1 jan 2005 - gjelder for tilfelle der omsorgsovertakelsen skjer tidligst 1 jan 2005), 17 juni 2005 nr. 66 (i kraft 1 juli 2005 - gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst 1 juli 2005). 2 Se §1-10. Til kvinne som adopterer barn under 15 år, men ikke har rett til adopsjonspenger, ytes det engangsstønad for hvert barn. Til mann som adopterer alene, ytes det engangsstønad for hvert barn dersom han ikke har rett til adopsjonspenger. Adopsjon av ektefellens1 barn gir ikke rett til engangsstønad. Engangsstønad ytes også til person som har foreldreansvar når den andre av foreldrene dør, eller får tildelt foreldreansvaret i medhold av barneloven2 §38 og §63, såfremt vedkommende har hatt mindre samvær enn tilsvarende barneloven §43 andre ledd. Adoptivfaren har rett til engangsstønad også dersom han i stønadsperioden har overtatt omsorgen for barnet med sikte på å overta foreldreansvaret alene etter barneloven2 kapittel 5. Retten gjelder selv om adoptivmoren har fått utbetalt engangsstønad. 0 Endret ved lover 19 juni 1997 nr. 63, 30 juni 2000 nr. 58 (i kraft 1 juli 2000 - gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst 1 juli 2000), 20 juni 2003 nr. 40 (i kraft 1 april 2004 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 728). Arbeidstakere1 baserer det forlengede uttaket av stønad i kombinasjon med gjenopptakelse av arbeidet på en avtale med arbeidsgiver. Selvstendig næringsdrivende2 og frilansere3 baserer det forlengede uttaket av stønad på en utbetalingsavtale med trygdekontoret. 3 Se §1-9. Den som har rett til fødselspenger etter §14-4, §14-5 §14-6, §14-7, §14-8, §14-9 §14-10, kan ta ut opptil 195 stønadsdager (39 uker) med redusert dagsats (80 pst.), eller 145 stønadsdager (29 uker) med full dagsats i kombinasjon med gjenopptakelse av arbeidet. I tillegg kan hele eller deler av den ekstra stønadsperioden som gis for hvert barn mer enn ett ved flerbarnsfødsler, benyttes som tidskonto, se §14-7 tredje ledd. Det er et vilkår for rett til uttak av tidskonto at den stønadsberettigede før fødselen har arbeidet i mer enn halv stilling enten som arbeidstaker,1 eller som selvstendig næringsdrivende2 og/eller frilanser. c) de fem ukene (25 stønadsdagene) som er forbeholdt faren (fedrekvote), se §14-10. 0 Endret ved lover 25 juni 1999 nr. 44 (i kraft 1 aug 1999), 17 juni 2005 nr. 66 (i kraft 1 juli 2005 - gjelder for tilfeller der omsorgsovertakelsen finner sted tidligst 1 juli 2005). I forbindelse med tidskonto kan uttak av fødselspenger skje som enten 10, 20, 25, 40 eller 50 pst. av valgt dagsats, se §14-6. Prosentsatsene i første ledd svarer til 90, 80, 75, 60 og 50 pst. av full stilling, se arbeidsmiljøloven1 §31A nr. 1. Den som mottar adopsjonspenger etter §14-14, §14-15 §14-16, §14-17, §14-18, kan ta ut opptil 195 stønadsdager (39 uker) med redusert dagsats eller 145 stønadsdager (29 uker) med full dagsats i kombinasjon med delvis gjenopptakelse av arbeidet. I tillegg kan hele eller deler av den ekstra stønadsperioden som gis for hvert barn mer enn ett når flere barn er adoptert samtidig, benyttes som tidskonto, se §14-16 andre ledd. Det er et vilkår for rett til uttak av tidskonto at den stønadsberettigede før adopsjonen har arbeidet i mer enn halv stilling enten som arbeidstaker,1 eller som selvstendig næringsdrivende2 og/eller frilanser. 0 Endret ved lov 25 juni 1999 nr. 44 (i kraft 1 aug 1999). I forbindelse med tidskonto kan uttak av adopsjonspenger skje som enten 10, 20, 25, 40 eller 50 pst. av valgt dagsats, se §14-15. §14-29. (Opphevet ved lov 25 juni 1999 nr. 44.) Departementet gir forskrifter1 til utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i dette kapitlet.
|
lovdata_cd_43601
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.735
|
Retten til gjeldsordning er forbeholdt fysiske personer. Utgangspunktet er at gjelden ikke skal være knyttet til egen næringsvirksomhet, det vil si at gjelden skal være privat. Dette vilkåret vil være oppfylt i forhold til krav etter §22-15. Det er imidlertid unntaksmuligheter slik at også en lege, drosjesjåfør e.l. kan få gjeldsordning etter loven selv om deler av gjelden er knyttet til næringsvirksomhet. Gangen i en gjeldsordningssak:
|
lovdata_cd_51109
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.629
|
Kongens myndighet til å endre forskrift om sikkerhetsstillelse for lån- og garantiformidlere av 23. oktober 1987 nr. 836 delegeres til Finans- og tolldepartementet.
|
lovdata_cd_45933
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.562
|
Invalidepensjon for krigsofre som omfattes av Stortingets kompensasjonsordninger av 1996 og 1997: 100 % kr 4 443,- pr. md.50 % kr 2 222,- pr. md.20 % kr 888,- pr. md. 100 % kr 2 441,- pr. md. Pensjonsgrunnlag Full enkepensjon pr. år Full enkepensjon pr. md. 2/3 av full enkepensjon pr. md. 37 % av full enkepensjon pr. md.1) Sivile gr. 1a og 1b og militære 10.000 179.388 14.949 9 966 5 531Sivile gr. 2 og gr. 3 4 000 99.900 8 325 5 550 3 0803 200 99.
|
lovdata_cd_53667
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.823
|
0 Tilføyd ved forskrift 20 des 2002 nr. 1618 (i kraft 1 jan 2003). Naturgassforetak og kvalifiserte kunder som har et behørig begrunnet rimelig behov for transport og/eller behandling av naturgass skal på objektive og ikke-diskriminerende vilkår ha rett til adgang til oppstrøms gassrørledningsnett, herunder anlegg som yter tilknyttede tekniske tjenester i forbindelse med slik adgang, i samsvar med reglene i dette kapittel. Operatør, eier og den med rett til bruk av oppstrøms gassrørledningsnett skal ved mottak av forespørsler fra naturgassforetak og kvalifiserte kunder om adgang til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett sørge for at slike forespørsler behandles innen rimelig tid. Det er et vilkår for rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett at naturgass for transport og/eller behandling har spesifikasjoner som med rimelighet er forenlige med tekniske krav for og hensynet til effektiv drift av oppstrøms gassrørledningsnett, herunder tilstrekkelig trykk ved inngangen til at slik naturgass kan nå utgangen. Operatøren fastsetter de nærmere vilkår og prosedyrer for anvendelse av denne bestemmelsen etter konsultasjon med eier og brukere av oppstrøms gassrørledningsnett. Operatøren kan nekte adgang når vilkårene for rett til bruk etter denne bestemmelsen ikke er oppfylt. Med eier forstås i dette kapittel både interessentskap og selskap som eier oppstrøms gassrørledningsnett, og deltakere i slike interessentskap og selskap. Med ledig kapasitet forstås i dette kapittel den kapasitet som er fysisk tilgjengelig til enhver tid, unntatt den kapasitet som er nødvendig for å oppfylle eksisterende avtaler om transport av naturgass og rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett og for å sikre god drift av oppstrøms gassrørledningsnett. Med avtale i førstehåndsmarkedet forstås i dette kapittel avtale om rett til bruk av ledig kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett som naturgassforetak eller kvalifiserte kunder inngår med eier av oppstrøms gassrørledningsnett i egenskap av eier, eller med operatøren på vegne av eier i egenskap av eier. Med avtale i annenhåndsmarkedet forstås i dette kapittel annen avtale om overføring av rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett enn den som omfattes av avtale i førstehåndsmarkedet. Med tariff forstås i dette kapittel betaling for rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett. Eier skal gjøre ledig kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett i førstehåndsmarkedet tilgjengelig for operatøren som skal gjøre denne tilgjengelig samlet. Ledig kapasitet skal kun gjøres tilgjengelig for naturgassforetak og kvalifiserte kunder. Avtale i førstehåndsmarkedet inngås med operatøren på vegne av eieren. Operatøren skal fremlegge en innstilling til eier om hva som skal anses som fysisk tilgjengelig kapasitet. Før operatøren legger innstillingen til grunn ved fastsettelse av ledig kapasitet, må eier ha godkjent innstillingen. Fysisk tilgjengelig kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett skal under hensyn til effektiv drift fastsettes høyest mulig. Operatøren skal til kunngjorte tidspunkter åpne for at naturgassforetak og kvalifiserte kunder kan reservere rett til bruk av ledig kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett for gitte tidsrom. Operatøren fastsetter på bakgrunn av reglene i, og i medhold av dette kapittel hvilken kapasitet som til enhver tid er ledig. Det skal settes frist for slik reservasjon. Det skal åpnes for reservasjon av ledig kapasitet på kortsiktig og langsiktig basis. Dersom summen av etterspurte reservasjoner som nevnt i tredje ledd ved fristens utløp ikke overstiger den kapasitet som det er åpnet for reservasjon av, skal naturgassforetak og kvalifiserte kunder tildeles rett til bruk av ledig kapasitet i henhold til sine reservasjoner. Etter slik tildeling skal øvrig ledig kapasitet som etterspørres, og som det er åpnet for reservasjon av i henhold til tredje ledd, tildeles naturgassforetak og kvalifiserte kunder fortløpende. Rett til bruk av ledig kapasitet på langsiktig basis skal tildeles før rett til bruk av ledig kapasitet på kortsiktig basis. Før tildeling av rett til bruk av ledig kapasitet på langsiktig basis kan operatøren fastsette en andel av ledig kapasitet som skal tilbakeholdes for tildeling på kortsiktig basis på et senere tidspunkt. Dersom summen av etterspurte reservasjoner overstiger den ledige kapasitet som det er åpnet for reservasjon av i henhold til tredje ledd, skal naturgassforetak og kvalifiserte kunder tildeles rett til bruk av ledig kapasitet i henhold til en fordelingsnøkkel. Fordelingsnøkkelen skal fastsettes for bestemte tidsrom av operatøren, basert på det enkelte naturgassforetak og kvalifiserte kunde sin produksjon, salg, lån eller kjøp av naturgass som medfører behov for transport og/eller behandling i oppstrøms gassrørledningsnett, korrigert for dennes eksisterende rett til bruk. Ved fordeling av rett til bruk av ledig kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett skal det likevel først tas hensyn til eierens behørig begrunnede rimelige behov, oppad begrenset til det dobbelte av dennes eierandel i det aktuelle oppstrøms gassrørledningsnett. Dersom summen av etterspurt reservasjon fra eierne etter første punktum overstiger den kapasitet som det er åpnet for reservasjon av, skal det tildeles rett til bruk blant eierne basert på fordelingsnøkkelen i sjette ledd. Ved fordeling av rett til bruk av økt ledig kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett, skal det først tas hensyn til behørig begrunnet rimelig behov til den som bekoster slik kapasitet, oppad begrenset til dennes andel av investeringen. Departementet kan bestemme at begrensningen oppad til den enkeltes andel av investeringen etter første punktum ikke skal gjelde, herunder fastsette en annen begrensning. Tariff ved avtale i førstehåndsmarkedet skal være i overensstemmelse med bestemmelsene fastsatt i og i medhold av dette kapittel. Tariff skal betales for den rett bruker har til kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett uavhengig av om denne kapasiteten faktisk benyttes. Tariffen består av et kapitalelement og et driftselement. Kapitalelementet fastsettes av departementet. Ved fastsettelse skal det tas hensyn til at best mulig ressursforvaltning fremmes. Kapitalelementet skal videre fastsettes slik at eier kan forvente en rimelig avkastning på investert kapital. Det kan også tas hensyn til andre særlige forhold. Driftselementet skal være slik at verken eier eller operatøren har tap eller fortjeneste ved driften av oppstrøms gassrørledningsnett ut over den avkastning som er fastsatt i medhold av fjerde ledd. Departementet kan fastsette hvilke kostnader det skal tas hensyn til ved beregning av driftselementet. Dersom hensynet til effektiv drift tilsier det, kan departementet samtykke i at prinsippet som nevnt i første punktum fravikes. Departementet fastsetter hvordan kostnader knyttet til forpliktelser ved fremtidig disponering av innretninger for transport av naturgass skal dekkes. Rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett kan overføres ved avtale i annenhåndsmarkedet. Slik avtale kan kun inngås med naturgassforetak og kvalifiserte kunder som har et behørig begrunnet rimelig behov for transport og/eller behandling av naturgass som samsvarer med de krav som gjelder for det relevante oppstrøms gassrørledningsnettet, jf. §59 tredje ledd. Operatøren skal før slik avtale inngås eller så snart som mulig etter slik avtale er inngått ta stilling til om vilkårene for rett til adgang er oppfylt og således om det skal gis rett til adgang i henhold til avtalen. Når den som har rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett ikke lenger selv har behørig begrunnet rimelig behov for hele eller deler av denne, skal naturgassforetak og kvalifiserte kunder som oppfyller vilkårene i første ledd, ha rett til adgang til denne kapasiteten. Operatøren skal gis opplysninger om forhold som nevnt i annet ledd og skal underrettes når det er inngått avtale i annenhåndsmarkedet. Operatøren skal tilrettelegge og drive en markedsplass for overføring av rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett. Operatøren skal utarbeide regler for markedsplassen som skal godkjennes av departementet. Andre enn operatøren kan ikke drive markedsplass for overføring av rett til bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett som de ikke selv disponerer, uten etter samtykke fra departementet. Departementet kan bestemme at all overføring av rett til bruk i annenhåndsmarkedet skal skje gjennom markedsplassen. Den enkelte avtale om bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett inngått med naturgassforetak og kvalifiserte kunder skal ikke fremsendes departementet for godkjennelse, med mindre departementet bestemmer dette. Avtaler i førstehåndsmarkedet skal inngås i henhold til standardavtale utarbeidet av operatøren og godkjent av departementet. Ved utarbeidelse av standardavtalen skal operatøren konsultere eier og brukere av det relevante oppstrøms gassrørledningsnett og ta rimelig hensyn til deres interesser. Departementet kan bestemme at avtale om bruk av kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett og vilkårene for overføring av rett til bruk som nevnt i annenhåndsmarkedet, skal meddeles departementet eller den departementet utpeker. Operatøren skal forestå driften av oppstrøms gassrørledningsnett, herunder forestå vedlikehold og vedlikeholdsplanlegging, på en god og forsvarlig måte. Operatøren skal opptre nøytralt og ikke-diskriminerende. Operatøren skal koordinere vedlikeholdsplanlegging for tilknyttede felt. Operatøren skal videre samordne prosessene for videreutvikling av oppstrøms gassrørledningsnett, samt selv vurdere behovet for å utføre slik videreutvikling. Operatøren skal samordne nominasjoner av gasskvalitet ved inngang og utgang av oppstrøms gassrørledningsnett. Operatøren kan ved uforutsette hendelser kreve at brukere for et kortere tidsrom tilpasser sine leveranser av naturgass ved inngangen til oppstrøms gassrørledningsnett, for å sikre at produsert naturgass ikke skaper vesentlige driftsmessige forstyrrelser eller forringelse av gasskvalitet slik at spesifikasjonskravene ved utgangen av oppstrøms gassrørledningsnett ikke blir møtt. I særlige tilfeller kan operatøren også kreve at rettighetshaver til utvinningstillatelse hvor det utvinnes petroleum for et kort tidsrom tilpasser sin virksomhet i utvinningstillatelsen for å imøtekomme hensynene etter første punktum. Operatøren skal i samråd med berørte parter utarbeide prosedyrer for anvendelse av bestemmelsen. Tilpasninger utover kortere tidsrom kan kun kreves etter samtykke fra departementet i det enkelte tilfellet. Operatøren skal gjøre tilgjengelig opplysninger om ledig kapasitet i oppstrøms gassrørledningsnett samt om kapasitet som nevnt i §64 tredje ledd til naturgassforetak og kvalifiserte kunder som ber om slike opplysninger. Operatøren plikter å hindre at andre får adgang eller kjennskap til forretningshemmeligheter operatøren får vite om i henhold til denne forskrift, med mindre denne har krav på slike opplysninger i henhold til lov eller forskrift. Eier av oppstrøms gassrørledningsnett kan ikke instruere operatøren i utførelsen av oppgaver som er tillagt operatøren i eller i medhold av dette kapittelet, med mindre annet er særskilt bestemt i denne forskrift. Dersom naturgassforetak og kvalifiserte kunder ikke gis adgang til oppstrøms gassrørledningsnett i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel kan departementet, direkte eller gjennom operatøren, gi eier eller den som har rett til bruk av oppstrøms gassrørledningsnett pålegg om å gi disse rett til bruk av kapasitet. Departementet kan gi pålegg om fordeling og refordeling av kapasitet dersom departementet finner at kapasiteten ikke er fordelt eller fordeles på en måte som sikrer en best mulig ressursforvaltning, herunder forsyningsregularitet og produksjonsregularitet. Departementet kan også gi pålegg om fordeling og refordeling av kapasitet for å unngå vanskeligheter i oppstrøms gassrørledningsnett som ikke med rimelighet kan overvinnes, og som kan svekke effektiv eksisterende og planlagt produksjon av petroleum, herunder i forekomster med begrenset økonomisk levedyktighet. Naturgassforetak og kvalifiserte kunder som fratas kapasitet i medhold av bestemmelsene i første eller annet ledd, skal gis kompensasjon som tar hensyn til deres kostnader ved anskaffelse av slik kapasitet. Uenighet om adgang til oppstrøms gassrørledningsnett kan bringes inn for departementet eller den departementet bemyndiger for endelig avgjørelse. Slik avgjørelse skal fattes uten ugrunnet opphold etter at saken er brakt inn. Departementet eller den departementet bemyndiger kan, som tvisteløsningsorgan, kreve at eier av slike innretninger må avgi separat regnskap for transport i oppstrøms gassrørledningsnett, samt øvrige opplysninger for løsning av tvisten. Reglene i §59 fjerde ledd, §61 unntatt sjuende ledd første punktum, §63, §64 tredje og fjerde ledd, §65 og §66 første ledd tredje og fjerde punktum, annet, tredje, fjerde og femte ledd får kun anvendelse for oppstrøms gassrørledningsnett som omfattes av forskrift om fastsettelse av tariffer. Departementet kan bestemme at også tilknyttede anlegg til oppstrøms gassrørledningsnett, så som behandlingsanlegg, terminal og endelig mottaksterminal, samt innretninger for transport og behandling av kondensat, skal omfattes av reglene om oppstrøms gassrørledningsnett gitt i og i medhold av denne forskrift. Departementet skal senest innen 1. januar 2008 vurdere om ordningen med fortrinnsrett for eierne som beskrevet i §61 sjuende ledd skal videreføres. Departementet fastsetter utfyllende bestemmelser til reglene i dette kapittelet ved forskrift eller enkeltvedtak. Departementet kan fastsette at en eller flere av bestemmelsene i dette kapittel med unntak av §59 ikke skal gjelde i forhold til nærmere bestemte avtaler om transport av naturgass i oppstrøms gassrørledningsnett godkjent i medhold av lovens §4-8 før denne forskriftens ikrafttredelse.
|
lovdata_cd_64
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.774
|
Forskrift om grenseregulering, Aker og Oslo kommuner, Akershus. Fastsatt ved kgl.res. av 28. juni 1946. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet. §1. Fra 1. juli 1946 overgår til Oslo by fra Østre Aker sokn i Aker herred, Akershus fylke, følgende eiendommer: Gårdsnr. 135, bruksnr. 7, gårdsnr. 136, bruksnr. 1, 2, 3, 4, 5, 6, 7, 8 og 9, og gårdsnr. 137, bruksnr. 100 og 104. §2. De eiendommer i Aker herred som etter §1. overgår til Oslo, skal fra 1. juli 1946 utgå av landets matrikkel og i enhver henseende høre under byen. §3. De personer som 1. januar 1946 hadde bopel på det område som etter §1 overføres til Oslo, ansees ved skattelikningen for budsjettåret 1. juli 1946 til 30. juni 1947 med omsyn til skatteplikt som bosatt i byen. Utlikningen av kommuneskatt til den utvidete bykommune og av statsskatt for budsjettåret 1. juli 1946-30 juni 1947 skal foregå ved likningsmyndighetene i Oslo og etter de regler som gjelder for Oslo i medhold av skattelovgivningen for byene. §4. Personer som har hjemstavn i Aker og som 1. juli 1946 bor eller - hvis de da er flyttet fra herredet - hadde sin siste bolig innen det overførte området, skal ha sin fattighjemstavn i Oslo. §5. De som 1. juli 1946 i medhold av gjeldende lovgivning driver kjøpmannshandel på det området som etter §1. overgår til Oslo, skal ha rett til å fortsette sin næring i Oslo mot å melde seg til politimesteren i Oslo og Aker innen 1. september 1946. §6. Kirke- og undervisningsdepartementet bemyndiges til å treffe de forføyninger med omsyn til omberegning av de geistlige tjenestemenns lønninger i Oslo og Aker som denne resolusjon måtte nødvendiggjøre.
|
lovdata_cd_31892
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.642
|
Storfjord kommunestyre har 28. mars 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 29. august 1986 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningslovens §117 første ledd. Fylkesmannen i Troms har 23. mai 1989 med hjemmel i loven og delegering i Miljøverndepartementets rundskriv av 3. februar 1989 samtykket i at ovennevnte forskrift forlenges f.o.m. 1. juli 1989 t.o.m. 1. juli 1991. I Storfjord kommune kan det i 3 år fra ikrafttreden av lov nr. 77 plan- og bygningslov av 14. juni 1985 ikke settes i verk arbeid eller tiltak som nevnt i samme lovs §84 og 93 uten etter samtykke fra bygningsrådet før området inngår i arealdelen av kommuneplanen eller reguleringsplan. Det samme gjelder andre tiltak, herunder fradeling, som vesentlig kan vanskeliggjøre planleggingen. 1. Denne forskrift er ikke kunngjort tidligere i Norsk Lovtidend. (II 1989 121)
|
lovdata_cd_9183
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.546
|
Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Nore og Uvdal kommune, Buskerud.
|
lovdata_cd_15349
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
Forskrift om politivedtekt, Oppdal kommune, Sør-Trøndelag. Justis- og politidepartementet stadfester 20. februar 1990 med noen endringer vedtak av Oppdal kommunestyre 4. desember 1986 og endringsvedtak av 8. juni 1989 om politivedtekt for Oppdal kommune, Sør-Trøndelag fylke, jfr. kgl.res. av 16. januar 1925 og 19. august 1932, lov av 6. juni 1891 om politivedtekter for rikets herreder, lov av 22. mai 1875 om høve til å gi dramatiske og andre forestillinger m.v. og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgivningen. §1. Med offentlig sted forstås i denne vedtekt gate, vei, sti, heisanlegg med nedfartsløyper (i skisesongen), park, torg, plass, bru, strand, anlegg eller annet sted som er alminnelig beferdet eller bestemt for alminnelig ferdsel. Politiet kan forby slike tiltak som nevnt i første ledd når det finner dette påkrevd for å opprettholde den alminnelige orden eller trygge ferdselen. §7. Den som vil dele ut eller spre opprop, annonser, reklame e.l. eller gjøre bruk av gående, kjørende eller flygende reklame på eller i nærheten av offentlig sted, skal på forhånd gi politiet melding om dette. §8. På eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt å nyte, skjenke eller by fram rusdrikk. §9. På, ut over eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted er det forbudt uten politiets samtykke: Det er forbudt å bære ladd skytevåpen på offentlig sted uten politiets tillatelse. §12. Politiet kan forby aking og enhver annen form for sport, lek eller spill på bestemt offentlig sted når dette er påkrevd av hensyn til ferdselen eller den alminnelige orden. §13. Markiser, skilt, oppslag, flaggstenger, utstillingskasser e.l. som vender ut mot offentlig sted skal være forsvarlig fastgjort. Faste markiser, skilt, reklameflagg eller gjenstander som nyttes til eller tjener som skilt eller reklame, må på offentlig sted i tettbygd strøk ikke anbringes lavere enn 2,50 m over grunnen og ikke gis større fremspring fra husveggen enn 1 m. Uttrekkbare markiser kan tilsvarende ha en minimumshøyde på 2,05 m over areal som kan beferdes. Skilt eller andre gjenstander som foran nevnt, må ikke uten politiets tillatelse anbringes på trær, stolper e.l., eller på annen måte henges ut over gate, vei eller plass. Politiet kan påby fjerning eller forandring av markiser, reklameskilt m.v. når hensynet til trafikksikkerheten krever det. §14. Sprengningsarbeid på eller i umiddelbar nærhet av offentlig sted skal på forhånd meldes til politiet, som kan gi forskrifter om hvordan arbeidet skal utføres, samt påby særlige sikkerhetstiltak. §15. Oppføring, nedriving eller reparasjon av bygning, graving eller annet arbeid på eller ut mot offentlig sted som kan medføre fare for ferdselen, skal på forhånd meldes til politiet. Politiet kan bestemme hvorledes arbeidsstedet skal holdes avsperret og påby andre sikkerhetstiltak. §16. Stoppekraner og andre faste gjenstander på offentlig sted må ikke rage over vegens eller fortauets flate eller på annen måte være til ulempe for ferdselen. §17. Når snø eller is truer med å falle fra hustak mot offentlig sted, skal eieren straks sette opp avvisere som gjør det tydelig at ferdselen er forbundet med fare eller ulempe og snarest sørge for at taket blir ryddet. §18. Politiet kan forby eller gi regulerende bestemmelser for ferdselen på islagt vann eller sjø. §19. Eier av grunn mot offentlig sted plikter å sørge for renhold av lys- og luftegraver utenfor eiendommen. Renholdet skal utføres slik at det blir minst mulig ulempe. Fortau, rennestein, kloakk- og gatesluk må ved slikt renhold ikke tilføres oppsop o.l. §20. Snø og is fra privat eiendom, derunder privat vei må ikke anbringes/kastes på offentlig sted. Huseier plikter omgående å fjerne takras som faller ned på offentlig sted. §21. Eier av hus/grunn mot offentlig sted skal sørge for at vannavløp i fortau, rennestein, grøft e.l. holdes åpne. §22. Den som driver salg fra portrom, kiosk e.l. på eller ut mot offentlig sted, skal sørge for at området ikke skjemmes eller tilsmusses av virksomheten. Eieren plikter å sørge for at det blir satt opp et tilstrekkelig antall kurver for papir og avfall, samt foreta opprydding på nærliggende offentlig sted umiddelbart etter stenging. §25. Kunngjøringer, plakater e.l. må ikke slås opp på offentlig sted uten politiets tillatelse. Dette gjelder ikke oppslag på tavler e.l. som er godkjent av kommunale myndigheter til slikt bruk. Det gjelder heller ikke oppslag på en eiendom om noe som bare vedkommer eiendommen eller næringsvirksomheten til dem som bor der. §26. Det er forbudt å la hest, storfe, sau, geit eller svin gå løs på eller ved offentlig sted uten forsvarlig tilsyn med unntak av veger som går gjennom beitemark uten gjerdeplikt mot veg. §27. På offentlig sted skal hunder alltid holdes i bånd. Politiet kan gi unntak for båndtvangen. Politiet kan fastsette at hunder som kan være til plage for mennesker eller dyr skal ha munnkurv på offentlig sted. Dersom hund etterlater seg ekskrementer på offentlig sted, plikter eieren eller den som har ansvaret for hunden å fjerne ekskrementene. §28. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §26 og §27. Unnlater den som eier eller besitter hunden å hente hunden innen tre dager etter at han er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet selge eller avlive hunden. §29. Uten tillatelse av politiet må ingen: 2. holde annen offentlig forestilling eller forevisning som nevnt i i lov av 22. 3. som næring drive skytebane, ringkasting e.l., holde offentlig dans, karusell e.l. 4. holde sammenkomst med dans eller annen sammenkomst av utelukkende eller overveiende selskapelig eller underholdende art med adgang for en ubestemt krets av personer eller medlemmer av forening e.l. sammenslutning. §30. Den som vil arrangere forestilling m.v. som nevnt i §29 skal i god tid på forhånd sende søknad til politiet med opplysninger om tid og sted for forestillingen m.v. og om hvem som er den ansvarlige. Politiet kan fastsette vilkår for tillatelsen, såsom: 2. at ordensvernet skal være utstyrt med armbind eller annet kjennetegn som tydelig viser at vedkommende tilhører ordensvernet. Forestilling m.v. skal ikke finne sted mellom kl. 0100 og kl. 0800. Politiet kan gjøre unntak fra dette og kan også bestemme at en enkelt forestilling m.v. skal slutte tidligere enn kl. 0100. §31. Ved forestilling m.v. skal publikum oppføre seg sømmelig og ordentlig. Ingen må ved støy eller på annen måte hindre eller avbryte forestillingen m.v. eller forstyrre andre tilstedeværende. Når hensynet til offentlig ro og orden krever det, kan politiet avbryte forestilling m.v. som nevnt i §29. §32. Barn under 14 år som på egen hånd streifer om på offentlig sted etter kl. 2200, kan politiet bringe eller vise hjem. Barn under 15 år har ikke adgang til offentlig dans som nevnt i §29, pkt. 3, eller sammenkomst som nevnt i §29, pkt. 4 uten i følge med foreldre eller andre foresatte. §33. Unnlater noen å utføre noe han etter denne vedtekt eller etter pålegg gitt med hjemmel i vedtekten har plikt til, kan politiet la det utføre på hans vegne eller sørge for at det nødvendige blir gjort for å hindre at forsømmelsen volder skade eller ulempe for andre. §34. Overtredelse av denne vedtekt eller av pålegg gitt i medhold av vedtekten, straffes etter straffelovens §339 nr. 2 hvis ikke strengere straffebestemmelse kommer til anvendelse. §35. Denne vedtekt trer i kraft 1 måned etter at den er stadfestet av Justis- og politidepartementet. Fra samme tid opphører politivedtektene for Oppdal kommune, stadfestet 24. september 1934, å gjelde.
|
lovdata_cd_36432
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.709
|
Publisert: Ot.prp.nr.55 (1976-1977) Proposisjonen inneholder forslag til lov om behandling av forbrukerkjøpstvister. Det er i senere år blitt vedtatt flere lover som gir økt forbrukervern, de viktigste er angrefristloven (24. mars 1972), markedsloven (16. juni 1972) og endringer i kjøpsloven (14. juni 1974). Det foreliggende lovforslag er ment å sikre at forbrukerne i større grad får gjennomført de rettigheter de blant annet gjennom det økte forbrukervernet har fått lovfestet. Det foreslås opprettet et uavhengig forvaltningsorgan som kan fatte vedtak med bindende virkning i tvister som gjelder forbrukerkjøp. Behandlingen foreslås lagt til et utvalg av det nåværende Markedsrådet - Markedsrådets utvalg for forbrukertvister. Behandlingen for rådet vil være skriftlig. Markedsrådets utvalg for forbrukertvister, heretter kalt Markedsrådet vil bestå av en formann med juridisk utdannelse og to andre medlemmer. Det foreslås at den personlige varamann for formannen i det nåværende Markedsrådet samtidig blir tillagt oppgaven som formann i Markedsrådets utvalg for forbrukertvister. Både formannsstillingen og de to andre vil være bistillinger. Markedsrådet vil være et supplement, ikke et alternativ til de alminnelige domstoler. Partene har således valget mellom å bringe tvisten inn for Markedsrådet eller domstolene. Etter at rådets vedtak foreligger, vil det også være adgang til å bringe saken inn for domstolene. Men det foreslås en 4 ukers frist for slikt saksanlegg. Markedsrådets avgjørelse må sees som en forlengelse av den klagesaksbehandling som i dag skjer i Forbrukerrådet. Det har vist seg å være behov for en mer formell og rettslig bindende avslutning på denne behandling. I dag kan Forbrukerrådet bare avgi veiledende uttalelser. Det foreslås at Forbrukerrådet fortsatt vil få befatning med klagesakene. En tenker seg at det i Forbrukerrådets nåværende juridisk/ økonomisk avdeling opprettes en ny stilling som kontorsjef med særskilt ansvar for forberedelse av klagesakene. Forbrukerrådet skal tilrettelegge saken for behandling i Markedsrådet, avklare de faktiske forhold, innhente sakkyndige erklæringer m.v. og megle mellom partene. Det antas at det overveiende flertallet av sakene vil bli løst i Forbrukerrådet. Dersom det blir nødvendig med behandling i Markedsrådet, skal Forbrukerrådet være behjelpelig med å utforme begjæring om behandling for rådet, og selv sende med en redegjørelse for saksforholdet. Tvangsfullbyrdelse av Markedsrådets vedtak er ment å skulle skje ved de ordinære instanser. Rådets sekretariat skal i så fall hjelpe til med å få kravet inndrevet. Ved kgl. res. av 4. juni 1971 ble det oppnevnt et utvalg til å utrede spørsmålet om forbrukernes reklamasjonsproblemer, særlig med sikte på å finne fram til en mer kurant og forenklet behandlingsmåte som supplement til vanlig domstolsbehandling av forbrukerkjøpstvister. Advokat Christopher S. Advokat Gro Hillestad Thune har vært utvalgets sekretær. Om bakgrunnen for oppnevningen uttalte departementet, daværende Familie- og forbrukerdepartementet, blant annet: «Praktisk talt siden starten i 1953 har Forbrukerrådet tatt imot og behandlet klager fra forbrukerne på innkjøpte varer og utførte tjenester. Virksomheten på dette feltet har utvidet seg sterkt etter hvert, og antall henvendelser nådde i 1970 opp i ca 12 000. Største delen av klagene ordner seg eller faller bort på veien etter råd fra Forbrukerrådet, men 4-5 pst. av de mottatte henvendelser fører til videre behandling. Klagesakene representerer kjøpstvister, som hvis de ikke løser seg ved en forberedende og rådgivende behandling fra Forbrukerrådets side, må fremmes for domstolene etter vanlige rettergangsregler. Dette innebærer at tvister som ikke løser seg gjennom Forbrukerrådets mellomkomst eller på annen måte ofte blir gitt opp av kjøperen. Dette må anses som uheldig både fra forbrukernes og fra samfunnets side. I samråd med Forbrukerrådet er departementet derfor kommet til at det er ønskelig å få nærmere utredet spørsmålet om forbrukernes kjøpsrettslige problemer, særlig med sikte på en mer kurant og forenklet fremgangsmåte som supplement til vanlig domstolsbehandling av reklamasjonssaker. Utvalget avga sin utredning 13. desember 1973, trykt i NOU 1974:13 Behandlingen av forbrukerkjøpstvister. Utredningen er enstemmig. Utredningen er en delutredning. Den er begrenset til å omhandle tvister som knytter seg til kjøp. Utvalget tar sikte på å avgi ny utredning om tvister ved tjenesteytelser. 2. Hovedpunktene i utvalgets utredning: Utvalget har selv gitt dette sammendrag av sin innstilling, side 6, og departementet finner det mest hensiktsmessig å ta sammendraget i sin helhet inn her: Utvalget har hatt som oppgave å vurdere forbrukernes reklamasjonsproblemer med sikte på å finne fram til et forenklet opplegg for behandling av tvister ved forbrukerkjøp og tjenesteytelser til forbruker. En har valgt i første omgang å rette oppmerksomheten mot kjøpstvistene, og legger med dette fram delinnstilling om dette. Utvalget vil fortsette arbeidet med sikte på å avgi ny innstilling om tvister ved tjenesteytelser. Rettslige konflikter ved forbrukerkjøp kan i dag bringes inn for Forbrukerrådet, ulike bransjenemnder eller eventuelt domstolene. Utvalget mener ingen av disse alternativer gir noe tilfredsstillende svar på forbrukernes reklamasjonsproblemer. En foreslår derfor opprettet et nytt organ - Forbrukerkjøpsretten. Forbrukerkjøpsretten er ment som et alternativt tilbud til forbrukerne. Forslaget innebærer ikke at partene fratas retten til å få saker prøvet av domstolene, eller eventuelt en bransjenemnd. Forbrukerkjøpsretten skal være frittstående og uavhengig. Dens virksomhet skal i noen grad knyttes til Forbrukerrådets klagesaksbehandling idet utvalget mener det er viktig å bygge videre på den mulighet man her har for «avsiling» av saker. Etter forslaget skal alle tvister som ønskes forelagt Forbrukerkjøpsretten først behandles av en egen avdeling innen Forbrukerrådet. Ved siden av å mekle mellom partene vil denne avdeling (Forbrukerrådets juridiske klagesaksavdeling) få som oppgave a innhente de sakkyndige vurderinger som anses nødvendige. Blir partene enige, henlegges saken. I motsatt fall kan hver av partene innen 4 uker gjennom Forbrukerrådets klagesaksavdeling begjære den fremmet for Forbrukerkjøpsretten. Etter utvalgets forslag skal Forbrukerkjøpsretten bestå av formann og 2 medlemmer. Formannen, som skal være en kvalifisert jurist, skal som heltidsansatt ha ansvaret for det daglige arbeid med saksforberedelse m.v. Han blir leder for det sekretariat som foreslås knyttet til Forbrukerkjøpsretten. Både kjøper og selger i et forbrukerkjøp skal kunne fremme en tvist for Forbrukerkjøpsretten. Serviceytelser som selgeren påtar seg i tilknytning til et kjøp skal også kunne behandles. Forbrukerkjøpsretten skal avsi dom på grunnlag av partenes skriftlige uttalelser samt eventuelle sakkyndige erklæringer. Etter forslaget blir dommen bindende dersom ingen av partene innen 4 uker tar ut stevning i saken ved by- eller herredsrett. Utvalget går inn for at saksbehandlingen ved Forbrukerkjøpsretten som hovedregel ikke skal påføre partene omkostninger. Pantene skal ikke behøve å søke hjelp av advokat. Etter forslaget skal både Forbrukerrådets juridiske klagesaksavdeling og Forbrukerkjøpsrettens sekretariat bistå dem i den grad de har behov for dette. Mens det på det materiellrettslige område i de senere år er blitt gjennomført flere tiltak for å styrke stillingen til den svakere part i et rettsforhold, er de prosessuelle regler til nå blitt stående uten særlig oppmerksomhet. Den voksende erkjennelse av at en derved når for kort i rettshjelpstilbudet, kan også uttrykkes slik at det ikke er nok å harett, en må også få rett. Utvalget har (s. 6-10) foretatt en beskrivelse og vurdering av det eksisterende konfliktløsningsapparat. Departementet viser til denne fremstilling og vil særlig fremheve følgende punkter: I hver kommune skal det være et forliksråd. Rådet består av tre medlemmer som velges av kommunestyret for en periode av fire år. Forliksrådet er en legmannsinstitusjon; det stilles ikke krav om juridiske kvalifikasjoner hos medlemmene. Forliksrådets hovedoppgave er å mekle mellom partene og søke å oppnå forlik. Med en del unntak er forliksrådets behandling obligatorisk. En forbruker som ønsker å fremme en kjøpsrettvist må f.eks. alltid først bringe den inn for forliksrådet. Normalt skal partene møte personlig for forliksrådet og legge fram sitt syn. Det er ikke adgang til å la seg representere ved advokat. På grunnlag av partenes redegjørelse og de bevis som legges fram, skal forliksrådet søke å forlike saken. Dersom forlik oppnås har dette samme virkning som rettskraftig dom og kan tvangsfullbyrdes etter vanlige regler. I en del saker har forliksrådet en begrenset mulighet til å avsi dom etter begjæring fra en part dersom mekling ikke fører fram. Forutsetningen er at forliksrådet ikke finner saken så tvilsom eller så dårlig utredet at den ikke egner seg for avgjørelse på dette trinn. Erfaringsmessig er forliksrådets forutsetninger for å avsi dom i en kjøpsrettstvist ofte svært begrenset på grunn av manglende muligheter for sakkyndige vurderinger. I praksis vil uenigheten gjerne knytte seg til spørsmålet om det foreligger en mangel, og om denne i tilfelle er å anse som vesentlig. En avgjørelse i slike tvister vil normalt ha nær sammenheng med den kvalitetsmessige bedømmelse av varen eller tjenesten. Lekmannsskjønnet vil her i det store antall tilfeller komme til kort. For øvrig er det et alminnelig inntrykk at forliksrådene er meget tilbakeholdende mod å bruke sin rett til å avsi dom. Dette synes også å bli bekreftet i den undersøkelse om forliksrådene som nylig er foretatt. Undersøkelsen vil bli publisert i nær framtid. Før hovedforhandlingen i by/herredsrett er det vanlig med en til dels langvarig saksforberedelse, der partene - normalt med en advokats bistand - fremholder sine synspunkter i form av prosesskrifter. By/herredsrettens avgjørelse treffes på grunnlag av en muntlig hovedforhandling. Dette medfører at de impliserte må mote fram til hovedforhandlingene for å avgi forklaringer. Dette kan være tidkrevende og forbundet med betydelige omkostninger. Omkostningene har særskilt aktualitet når partene nytter advokatbistand, der honoraret kan komme opp i betydelige beløp. Det kan også blir spørsmål om honorarer til sakkyndige som skal avgi uttalelser. Dette kan ofte være nødvendig i kjøpsrettstvister, der uenigheten særlig refererer seg til spørsmålet om kjøpsgjenstanden lider av en mangel. Det økonomiske problem honorarer, gebyr m.v. frembyr, avhjelpes i noen grad av ordningene med fri saksførsel, fritt rettsråd og rettshjelpforsikring som nå er knyttet til de alminnelige forsikringsformer. Det er et meget beskjedent antall tvister i forbrukerkjøp som bringes inn for de alminnelige domstoler. Dette skyldes antakelig nettopp de omkostninger man stilles overfor, og den tid som medgår ved slike spørsmål. Man må nok også anta at en viss generell motvilje blant vanlige forbrukere mot å bli involvert i rettslige konflikter bidrar til å holde tallet på rettssaker nede. Forbrukerrådet ble opprettet i 1953. Henvendelser og klager fra forbrukerkjøpere kom hurtig til å innta en sentral plass i rådets virksomhet. Forbrukerrådet mottar både skriftlige og muntlige henvendelser fra forbrukerkjøpere, I 1975 mottok Forbrukerrådet ca 36 000 klagehenvendelser, derav ca 6 000 skriftlige. I alminnelighet tas en henvendelse bare opp til behandling dersom kjøperen på forhånd har reklamert overfor selgeren, men det kan gjøres unntak fra denne regel. Det stilles ikke formelle krav til kjøperens reklamasjon, f.eks. krav om skriftlighet. Det er tilstrekkelig at kjøperen forgjeves har henvendt seg til vedkommende forretning med sin klage. Saksbehandlingen i Forbrukerrådet foregår skriftlig. Uten omkostninger for kjøperen iverksetter Forbrukerrådet sakkyndige undersøkelser og innhenter sakkyndige uttalelser om dette anses nødvendig og rimelig. På grunnlag av det materiale som fremkommer og de opplysninger partene har gitt, foretar så Forbrukerrådet en rettslig prøving av klagen. Dersom klagen anses berettiget, henstilles det til selgeren å imøtekomme kjøperens krav. Forbrukerrådet har imidlertid ikke myndighet til å treffe rettslig bindende avgjørelser. Men det har vist seg at de rettslige standpunkter som det gis uttrykk for i vidt omfang respekteres så vel av selgere som av kjøpere. Erfaringene ved Forbrukerrådet gir inntrykk av at man her har bidratt til en hensiktsmessig løsning av mange av de tvister som er oppstått mellom kjøpere og selgere. Naturlig nok gjelder dette særlig tvister av forholdsvis beskjedent omfang og enkel karakter. En vesentlig svakhet ved Forbrukerrådets klagesaksbehandling er at rådet i enkelte tilfeller kommer til kort på grunn av manglende myndighet til å oppnå kontakt med selgere som vegrer seg mot dette. En annen årsak til at Forbrukerrådets behandling av klagesakene ikke er så effektiv som ønskelig, er at rådets kompetanse ikke strekker seg lenger enn til å gi veiledende uttalelser. Det foreligger således ikke mulighet for å stille partene overfor et rettslig bindende standpunkt. I en rekke bransjer er det opprettet såkalte bransjenemnder til løsning av rettstvister mellom forbrukeren og de næringsdrivende. Nemndene må ses som et resultat av den stadig stigende oppmerksomhet forbrukernes posisjon har tiltrukket seg. Det er grunn til å regne med at et gjennomgående motiv for bransjenemndenes opprettelse er ønsket om å skape det best mulige tillitsforhold mellom forbrukerne og de næringsdrivende i vedkommende bransjer. Forbrukerrådets virksomhet må også antas å ha stimulert interessen for opprettelse av bransjenemnder. Enkelte bransjenemnder er sammensatt av representanter så vel for næringsdrivende som for forbrukerne, mens andre praktisk talt utelukkende består av representanter for de næringsdrivende. Dette siste må oppfattes som en svakhet. Bransjenemnder som savner forbrukerrepresentasjon kan vanskelig fullt ut tilfredsstille behovet for uhildethet og saklig nøytralitet. Det er videre å merke at nemndene - uansett hvorledes de er sammensatt - ikke har myndighet til å treffe rettslig bindende avgjørelser. Man har derfor aldri sikkerhet for at det lykkes å oppnå en endelig løsning av de tvister som er innbrakt for dem. I et par bransjer er dog bransjeorganisasjonens medlemmer forpliktet til å respektere nemndas avgjørelser. Fra forbrukernes synspunkt må nemndene stort sett bedømmes positivt. De synes å ha hatt en gunstig virkning på de områder der nemndene er blitt sammensatt under tilbørlig hensyntagen både til de næringsdrivendes og forbrukernes interesser. På enkelte områder deltar Forbrukerrådet i nemndene sammen med bransjene. Av slike nemnder kan nevnes: Norsk Reklamasjonskomité for Farging og Kjemisk Rensing, Ankenemnda for Vask, Forsikringsskadenemnda, Reklamasjonsnemnda, for Selskapsreiser og Reklamasjonsnemnda for Radio og TV. Som utvalget redegjør for, s. 12-13, er det i de senere år blitt vedtatt en del lover med sikte på å bedre forbrukernes situasjon som kjøpere av varer og tjenester. Det gjelder lov 24. mai 1968 om merking av forbruksvarer, lov 24. mars 1972 om angrefrist ved visse avtaler om forbrukerkjøp og lov 16. juni 1972 om kontroll med markedsføring. Etter at utvalget avga sin utredning er kjøpsloven blitt endret ved lov 14. juni 1974. Endringene trådte i kraft 1. januar 1975. I forbindelse med forsinkelse og mangler ved salgsgjenstanden har forbrukerkjøperen nå visse minimumsrettigheter som ikke kan fraskrives ved avtale. Videre er lengste reklamasjonsfrist utvidet fra ett til to år. Ytterligere styrking av forbrukernes stilling kan bli resultatet av arbeidet i utvalgene som tar opp henholdsvis standardkontraktvilkår, forbrukerkreditt, forbrukertjenester, produktansvar og spesielle tjenesteytelser som forsikring og selskapsreiser. Standardkontraktutvalget avga innstilling desember 1976 (NOU 1976:61). Også den generelle revisjon av kjøpsloven som nå blir foretatt kan medføre en styrking av forbrukernes kjøpsrettslige stilling. Forbrukernes rettsstilling kan videre bli påvirket av resultatet av arbeidet i utvalget til å vurdere de foreliggende ordninger for fri rettshjelp, samt behovet for endringer. Dette utvalget la fram sin utredning 1. juni 1976 (NOU 1976:38). Viktig i denne forbindelse er også arbeidet til et utvalg som Justisdepartementet har nedsatt 6. juni 1975. Utvalget skal utrede en forenkling av rettergangsreglene for visse rettssaker, først og fremst saker om mindre økonomiske verdier og en revisjon, eventuelt oppheving av forliksrådsordningen. Det skjer nå en utbygging av lokalkontorer for Forbrukerrådet. I løpet av første halvår 1977 vil det etter planen være opprettet forbruker- og heimstellkontorer i alle fylker. Disse skal veilede i forbindelse med kjøp og bistå i klagesaker samt drive opplysnings- og annen veiledningsvirksomhet i forbrukerspørsmål. Dette vil føre til at flere forbrukere vil ha et sted hvor de på en enkel måte kan henvende seg for å få hjelp. Av Forbrukerrådets samlede klagemasse i 1975 på ca 36 000 mottok fylkeskontorene ca 16 000, hvorav 2 369 var skriftlige. Det skal også nevnes at Justisdepartementet 5. og 6. mai 1975 arrangerte en konferanse om rettshjelp med deltakere fra domstolene, advokatene, universitetet, forvaltningen m.v. rolle som konfliktløsende organ, særlig når det gjelder såkalte små krav. Justisdepartementet arbeider nå videre med en del av spørsmålene som ble reist under denne konferansen. I Danmark har to reformer interesse for forbrukerens prosessuelle stilling. Det er nylig opprettet en sentral offentlig forbrukerklagenemnd og Rettsplejerådet har fremsatt et forslag om et forenklet opplegg for domstolsbehandling av f orbrukersaker. Ved lov av 14. juni 1974 om forbrugerklagenævnet ble Forbmgerkommissionens forslag om opprettelse av en forbrugerklagenævn i det vesentlige stadfestet. Loven trådte i kraft og Nævnet startet sin virksomhet 1. juni 1975. Forbrugerklagenævnet består av et for mannskap og representanter for forbruker- og ervervsinteresser. Til nemnda er knyttet et sekretariat. Nemndas medlemmer blir utnevnt av handelsministeren. Formannskapets medlemmer skal oppfylle betingelsene for å bli oppnevnt til dommer og de må ikke ha særlig tilknytning til forbrukernes og ervervslivets organisasjoner. Representantene for forbruker- og ervervsinteressene utnevnes for 3 år av gangen etter innstilling fra forbrukernes og ervervslivets organisasjoner. Ved nemndas behandling av en sak skal det delta minst et medlem av formannskapet. Videre skal det delta minst to medlemmer utpekt av formannskapet blant representantene for forbruker- og ervervsinteressene, slik at disse er likt representert (§ 5). Forbrugerklagenævnet skal behandle klager fra forbrukere vedrørende varer og arbeids- og tjenesteytelser. Loven er begrenset i forhold til kommisjonens utkast når det gjelder varer eller arbeids- og tjenesteytelser i offentlig virksomhet. Etter § 2 skal handelsministeren fastsette regler for i hvilken utstrekning klager på dette området kan bringes inn for nemnda. Bakgrunnen for denne regel er at en ellers kunne få vanskelige avgrensningsproblemer i forhold til eksisterende offentlig rettslige klagemuligheter f.eks. Folketingets ombudsmann. Ny i forhold til lovforslaget er også reglene i § 7 om at nemnda skal avvise klager som ikke anses egnet til behandling ved nemnda og klager som synes åpenbart grunnløse. Den første gruppe gjelder klager hvor fakta er særlig komplisert eller uoverskuelig, eller hvor avgjørelsen beror på et vanskelig juridisk skjønn. Saksbehandlingen for nemnda skal som hovedregel være skriftlig, men med mulighet for å innkalle partene til muntlig forklaring. Nemndas avgjørelser er kun veiledende uttalelser og er ikke rettslig bindende. Det forenklede opplegg for domstolsbehandling av forbrukersaker som Rettsplejerådet har foreslått blir ikke gjennomført på det nåværende stadium. I stedet vil Rådet vurdere behandlingen av alle små saker for domstolene. Imidlertid trådte det samtidig med at Forbrugerklagenævnet begynte sitt arbeid 1. juni 1975 i kraft noen endringer i den ordinære domstolsbehandling for forbrukertvister. En forbruker som har fått medhold i sitt krav i Forbrugerklagenævnet, og som ikke får oppfyllelse kan henvende seg til Forbrukerombudsmannen, som også er opprettet 1. juni 1975, i medhold av lov om markedsføring. Forbrukerombudsmannen skal på klagerens begjæring og på dennes vegne bringe saken inn for domstolene, lov om forbrugerklagenævnet prg. 10, stk. 2. Etter ny § 335a i rettsplejeloven har forbrukere som bringer inn en sak for domstolene for å få oppfylt en avgjørelse truffet av forbrugerklagenævnet, en klage- eller ankenemnd som er godkjent av Forbrugerklagenævnet eller et forlik inngått for disse nemnder, fri sakførsel. Det samme gjelder hvis saken bringes inn av motparten med påstand om endring av avgjørelsen eller forliket til skade for forbrukeren. Betingelsen for fri prosess er dog at forbrukeren fyller de økonomiske betingelser for dette. Grensene er imidlertid betydelig høyere enn i Norge, den går i dag ved en inntekt på ca kr 90.000, med tillegg av ca kr 12.000 for hvert hjemmeværende barn under 18 år. Dette medfører at omtrent 4/5 av befolkningen dekkes av ordningen. Hvis forbrukeren blir tilpliktet å betale motpartens saksomkostninger, skal disse dekkes av statskassen. Den danske lov om forbrugerklagenævnet er inntatt som vedlegg 1. Justisdepartementet har fremsatt et omfattende forslag til lovgivning om forbrukerbeskyttelse. Forslaget er behandlet i lagstiftningsavdelingen vid justitieministeriet publikation 12/1974. Etter forslaget skal det nye rettsapparatet behandle konflikter om varer som forbrukeren anskaffer fra en næringsdrivende. tjenester skal fastsettes nærmere ved forordning. Det nye rettsapparatet skal bestå av tre deler, den kommunale rådgivning, Forbrukerombudsmannen samt en særskilt nemnd for forbrukerklager. Det kommunale rådgivningsorgan skal på begjæring av forbrukeren gi råd og informasjon i spørsmål som gjelder forbrukerens rettslige stilling. Forbrukeren skal videre gis bistand med å fremstille sitt rettslige krav mot den næringsdrivende. I tilknytning til dette skal det kommunale organ bestrebe seg på å utrede fakta og øvrige omstendigheter vedrørende forbrukerklagen, og i denne forbindelse søke å oppnå forlik mellom partene. Dersom saken ikke er blitt løst i det kommunale organet, skal dette organet på begjæring av forbrukeren bringe tvisten videre til Forbrukerombudsmannen. Etter forslaget er Forbrukerombudsmannens oppgave foruten overvåking og regulering av markedsføring og avtalevilkår også behandling av den enkelte forbrukers rettstvister. Forbrukerklager kan tas opp til behandling av Forbrukerombudsmannen på begjæring av forbrukeren enten fordi tvisten ikke har kunnet avgjøres innenfor rammen av den kommunale rådgivning, eller etter en ihenvendelse fra forbrukeren direkte til Forbrukerombudsmannen. Forbrukerombudsmannen skal tilrettelegge saken og søke å forlike den, dog med adgang til å avvise saken om den er av bagatellmessig art eller avhengig av ikke tilgjengelige fakta. På begjæring av forbrukeren skal tvister som ikke er blitt løst av Forbrukerombudsmannen bringes inn til behandling og prøving i nemnda for forbrukerklagesaker. Medlemmene av denne nemnda skal inneha fagkunnskap i forbrukerspørsmål og jus. Nemnda består av åtte medlemmer pluss formann og viseformann. Nemnda kan være oppdelt i seksjoner. Men prinsipielt viktige saker samt de saker som formannen bestemmer, skal behandles i plenum. I sin avgjørelse skal nemnda ta stilling til hvordan tvisten bør løses. Nemnda har den samme adgang som Forbrukerombudsmannen til å avvise saker. Etter forslaget er nemndas avgjørelser ikke rettslig bindende. Det foreslås også noen endringer i rettergangen for de ordinære domstoler i forbrukertvister hvor selgeren er næringsdrivende. Forbrukeren kan etter dette reise sak på sitt hjemsted, og vil kun unntaksvis bli pålagt å dekke motpartens saksomkostninger. Nemnda for forbrukerklager skal på begjæring avgi uttalelse i en slik sak mellom forbruker og næringsdrivende. Forbrukerombudsmannen foreslås gitt i oppgave å bistå forbrukeren med å tilrettelegge saken for de ordinære domstoler i to tilfelle: når Forbrukerombudsmannen ikke kan fortsette behandlingen på grunn av sakens faktiske karakter og det anses prinsipielt ønskelig å få en avgjørelse, og når den næringsdrivende ikke respekterer en fellende avgjørelse av nemnda for forbrukerklager og bistand anses forsvarlig. Mens denne proposisjonen var under trykking har den finske regjering framlagt proposisjon til Riksdagen med forslag til forbrukerbeskyttelseslovgivning. Forslaget er omhandlet i «Regeringens proposition til Riksdagen med forslag till konsumentskyddslagstiftning» (1977rd. nr 8). Forslaget bygger i det vesentlige på de forslag som er framsatt i «Lagstiftningsavdelingens vid justitieministeriet publikation 127.1974». Den finske regjerings forslag til Lag om anordnandet av konsumentrådgivning. i kommun, Lag om konsumentombudsmannen, Lag om marknadsdomstolen og Lag om konsum entklagonåmnden er inntatt som vedlegg 2. a. Allmänna Reklamationsnamnden er beskrevet av utvalget i vedlegg 2 til NOU 1974:13. Nemnda mottok i 1975 nærmere 6 700 skriftlige klager. Dessuten var det ca 20 000 telefonhenvendelser i nye saker. Dette er for begge kategorier en kraftig økning i forhold til året før, for skriftlige henvendelsers vedkommende 55 pst. og for muntliges 30 pst. Nemnda treffer avgjørelser i form av rekommandasjoner. Avgjørelsene er endelige i den forstand at de ikke kan overprøves av noe annet forvaltningsorgan, men de er ikke formelt bindende og kan ikke nyttes som tvangsgrunnlag. Antallet avgjørelser steg også betydelig i 1975 i forhold til tidligere år, og utgjorde 3 550. Drøyt halvparten av avgjørelsene gikk i forbrukernes favør. Utover dette ble drøyt 2 900 skriftlige klager løst på sekretariatsnivå gjennom blant annet forlik mellom partene. Den største saksmengden har motoravdelingen, hvor særlig klagene på kjøp av bruktbil har økt. Dette henger hovedsaklig sammen med større salg av disse produkter. Behandlingstiden har holdt seg konstant, på 5-6 måneder, tross økende saksmengde. Høsten 1975 ble Almänna reklamationsnämndens sekretariat omorganisert. Endringene innebærer bl, a. viceordfører ble knyttet til sekretariatet. I tilknytning til organisasjonsendringene ble det påbegynt forsøksvirksomhet med forenklet prøving av visse saker. Nemndas ordfører ble gitt myndighet til når disse kriterier er oppfylt selv å avgjøre saken. Disse kriterier er: - tvisten ikke overstiger visse verdigrenser (200/300 kroner) Denne forsøksvirksomheten ventes å føre til en enklere og raskere saksbehandling. b. Den 1. juli 1974 trådte «lov om rettergang i tvistemål om mindre verdier» av 4. januar 1974 i kraft. Med loven ble det innført spesielle rettergangsregler for tvister om krav av mindre verdi. Verdigrensen er halvparten av basisbeløpet i folketrygden for oktober måned året før. I 1975 var verdigrensen etter dette kr 4.250. Det gjelder likevel ingen verdigrense når en reklamasjonsnemnd har avgitt rekommandasjon i saken, eller når partene har avtalt at reglene for forenklet rettergang skal få anvendelse og retten finner dette praktisk. Behandlingen er lagt opp med henblikk på at partene skal kunne føre en sak uten juridisk bistand. Domstolene skal .bistå folk med generelle råd og opplysninger om forskjellige måter å få en tvist prøvet på. Om sak reises for domstolene skal de bistå og veilede med utforming av stevningen og se til at saken blir klarlagt med hensyn til påstander og anførsler. De alminnelige regler i rettergangsloven om den tapende parts plikt til å erstatte motparten dennes saksomkostninger gjelder fortsatt. Imidlertid begrenses erstatningsplikten til absolutt nødvendige omkostninger. Det er lovens forutsetning at partene skal føre sin sak selv. Derfor dekkes bare advokatsalær for en 20 minutters samtale, som koster kr 60. Heller ikke dekkes den tid partene selv bruker. Sakkyndige uttalelser dekkes av det offentlige både i forbrukertvister og i andre tvister hvor særlig sakkyndighet trengs. I tvister mellom forbruker og næringsdrivende er vernetinget forbrukerens hjemsted når tvistegjenstandens verdi ikke overstiger verdigrensen etter reglene det er redegjort for ovenfor. Ved loven om rettergang i tvistespørsmål om mindre verdier er det også innført en viss begrensning i adgangen til å anke til høyere domstol. Utvalgets utredning, trykket i Norges offentlige utredninger, NOU 1974:13, ble sendt til høring i midten av mars 1974. Følgende høringsinstanser ble tilsendt utredningen: Uttalelser innkom fra: Av disse hadde følgende intet å bemerke til forslaget om egen forbrukerkjøpsrett: I de følgende avsnitt kommer en inn på innholdet i de uttalelser som er gitt om de enkelte spørsmål. Utvalget har gitt en prinsipiell belysning av forbrukerkjøpene (side 10-12). Det fremheves at kun et fåtall personer opptrer som selgere, mens de aller fleste er kjøpere i større eller mindre format. Det rettslige forhold mellom kjøper og selger reguleres av kjøpsretten. Det oppstår derfor et behov for et nærmere kjennskap til de kjøpsrettslige regler. Ikke minst gjelder dette i den vanlige forbrukshandel hvor selgeren er forretningsdrivende mens kjøperen er en vanlig forbruker. For selgerne har også forbrukerkjøpene som et vesentlig formål å være inntektsskapende, mens forbrukerne ønsker å gjøre et best mulig kjøp. Det vil derfor ofte være en interessemotsetning mellom kjøper og selger. Som utgangspunkt må hver av partene ivareta sine interesser. Men i forbrukerkjøpene er det selgerne som representerer sakkyndigheten. I kraft av sin stilling vil selgeren være en spesialist i kjøpsforholdet, mens kjøperen vil være amatør. Ikke bare den direkte utnyttelse av selgerens overlegne stilling må derfor avskjæres, selgeren er også pålagt til en viss grad å opptre lojalt og omtenksomt overfor forbrukerkjøperen. Utvalget fremhever videre at forbrukerkjøpene lenge ble viet liten oppmerksomhet. Kjøpsloven ble utarbeidet med særlig henblikk på de kjøp hvor både kjøper og selger er ervervsdrivende. Også de teoretiske drøftelser av kjøpsretten har vært dominert av de nevnte kjøp. Årsaken til dette er etter utvalgets mening at forbrukerkjøpene både økonomisk og på annen måte ble oppfattet som for betydningsløse til å ha krav på nevneverdig analyse og vurdering. I dag er forbrukerkjøpenes posisjon en annen. En bør ikke gå ut fra at disse kjøp har en så beskjeden størrelsesorden at det av den grunn er unødvendig å beskjeftige seg med dem. I et stort antall tilfeller angår disse kjøpene mer eller mindre bagatellmessige beløp. Men i vår tid sluttes i stadig stigende utstrekning forbrukerkjøp som - i alle fall fra kjøpernes synspunkt - representerer et vesentlig økonomisk engasjement. Det vises eksempelvis til bilkjøp, dypfrysere og andre kostbare husholdningsapparater. Under sin redegjørelse for gjeldende rett, har utvalget pekt på at forliksrådene er lite egnet til å avsi dom i rettstvister i forbrukerkjøp. Dette skyldes dels at forliksrådene savner juridiske kvalifikasjoner, dels at de i alminnelighet heller ikke har sakkyndige erklæringer å bygge på. Utvalget anser det praktisk talt utelukket å råde bot på de svakheter som foreligger. Når det gjelder de øvrige domstoler, påpeker utvalget at deres faglige forutsetninger for å håndtere forbrukerkjøpstvister er ubetinget på høyden. Imidlertid er det et lite antall slike tvister som bringes inn for disse domstolene. Årsaken til dette er etter utvalgets mening hovedsaklig de omkostninger forbrukeren stilles overfor, og den tid som medgår, dersom han innlater seg på slike søksmål. Utvalget finner det vanskelig å komme kjøperne effektivt til hjelp for å nyttiggjøre seg den adgang de har til via de ordinære domstoler å få sine påståtte rettigheter overfor selgerne fremmet og prøvet. Forbrukerkjøperne har også Forbrukerrådet og bransjenemndene å holde seg til for løsning av deres rettstvister med selgerne. Men utvalget presiserer at disse organene har den betydelige svakhet at de ikke har myndighet til å treffe rettslig bindende avgjørelser. Etter utvalgets mening foreligger det verken i relasjon til Forbrukerrådet eller bransjenemndene realistiske muligheter for gjennom organisering og myndighetsutvidelse å etablere dem som organer som på en betryggende og tilfredsstillende måte fullt ut skal stå for håndteringen av forbrukerkjøpstvistene. Utvalget har funnet at en lettelse av adgangen til og en bedring av muligheten for en billig, hurtig og betryggende løsning av forbrukerkjøpenes rettstvister ikke kan oppnås innenfor rammen av de organer som hittil har hatt med slike tvister å gjøre. Utvalget foreslår opprettet et nytt organ, Forbrukerkjøpsretten, til avgjørelse av tvister i forbrukerkjøp. Dette organ er tenkt å skulle samvirke med Forbrukerrådet. Likevel skal det framtre som en selvstendig og uavhengig rettslig institusjon hvis virksomhet i alt vesentlig skal samsvare med en domstols. Forbrukerkjøpsretten skal etterleve det kontradiktoriske prinsipp, og dens medlemmer skal være undergitt det krav til ugildhet og saklighet som særkjenner dommergjerningen. Forbrukerkjøpsretten skal bare tre i funksjon etter begjæring fra en part, og skal være bundet av partenes påstander. Dertil kommer at Forbrukerkjøpsrettens oppgave er - på grunnlag av gjeldende rett - å avgjøre tvister mellom kjøper og selger. en fastsatt frist meddeler at tvisten fra nytt av aktes brakt inn for de alminnelige domstoler. Forbrukerkjøpsretten er et alternativ til de alminnelige domstoler og ingen av partene fratas retten til å få prøvet alle sider ved saken etter vanlige regler om sivil rettergang. Samvirket mellom Forbrukerrådets juridiske klagesaksavdeling og Forbrukerkjøpsretten tenker utvalget seg organisert på følgende måte: Tvister i forbrukerkjøp som ønskes behandlet av Forbrukerkjøpsretten må først bringes inn for den juridiske klagesaksavdeling gjennom skriftlig henvendelse fra kjøper eller selger. Klagesaksavdelingen skal så sørge for sakens opplysning, og i denne forbindelse omkostningsfritt - mot en eventuell klageavgift - iverksette de sakkyndige undersøkelser og innhente de sakkyndige uttalelser som finnes rimelig. Klagesaksavdelingen skal videre gi partene adgang til å uttale seg, samtidig som den skal påse at det kontradiktoriske prinsipp omhyggelig etterleves, i den mening at kjøper og selger gjøres kjent med hverandres uttalelser og med det øvrige materiale som måtte foreligge i saken. På grunnlag av det som således har foregått, påligger det klagesaksavdelingen snarest mulig å bringe på det rene om det finnes mulighet for gjennom mekling å fremkalle en minnelig ordning i saken. Avdelingen plikter så vel under den eventuelle mekling som under sin øvrige behandling av saken, å innta en ubetinget uhildet og nøytral holdning innenfor rammen av gjeldende kjøps- og kontraktsrettslige regler. Hvis en foretatt mekling leder til et positivt resultat, er saken dermed brakt ut av verden. Dersom det derimot ikke lykkes å oppnå en minnelig ordning, foreslår utvalget at hver av partene gjennom den juridiske klagesaksavdeling skriftlig kan begjære saken innbrakt for Forbrukerkjøpsretten. Utvalget mener at ønsket om effektiv og rask saksbehandling tilsier at det settes en frist for framsettelse av slik begjæring. Men partene må gis tilstrekkelig tid til å foreta de nødvendige overveielser. I lovutkastet foreslås derfor at begjæring om behandling ved Forbrukerkjøpsretten må være sendt til Forbrukerrådets juridiske klagesaksavdeling senest 4 uker etter at partene er underrettet om at avdelingens behandling av saken er avsluttet. Den skriftlige begjæring må inneholde en påstand, og klagesaksavdelingen skal bistå med begjæringens utforming dersom den finner at den ikke med tilstrekkelig klarhet angir hva tvisten gjelder. Klagesaksavdelingen oversender begjæringen til Forbrukerkjøpsretten bilagt det foreliggende materiale. Forslaget fra utvalgets side om et slikt samvirke er betinget av visse organisasjonsmessige endringer innen Forbrukerrådet. Utvalget foreslår at den nåværende juridiske avdeling deles i to atskilte avdelinger, hvorav den ene utelukkende skal behandle konkrete klagesaker. Meningen er at man derved oppnår en formell atskillelse av denne saksbehandlingen og Forbrukerrådets generelle forbrukspolitiske virksomhet. Utvalget foreslår at Forbrukerkjøpsretten skal bestå av en formann i hovedstilling og to andre medlemmer. Formannen må fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer, mens de to andre medlemmer skal være lekfolk med særlig innsikt henholdsvis i kjøpersidens og selgersidens interesser. Det påhviler formannen å sørge for at sakene blir tilstrekkelig opplyst før de tas opp til behandling i retten. Denne behandling finner for øvrig sted på grunnlag av de skriftlige fremstillinger fra partene og annet skriftlig materiale som måtte foreligge. Forbrukerkjøpsretten kan også innhente nye sakkyndige uttalelser og - som et unntak fra «skriftlighetsprinsippet» - innkalle sakkyndige som har avgitt erklæringer slik at disse kan framkomme med muntlige supplerende forklaringer. Retten skal normalt sluttføre saken med mindre den finner at en realitetsavgjørelse ikke kan treffes uten at partene eller vitner muntlig forklarer seg. Bare i ekstraordinære situasjoner skal retten innlate seg på å søke å fremkalle minnelige ordninger. Dette skyldes dels at meklingsvirksomheten forutsettes å henhøre under Forbrukerrådets juridiske klagesaksavdeling, dels at det er av stor betydning at Forbrukerkjøpsretten gjennom sine avgjørelser kan øve en prejudikatskapende innflytelse. Utvalget er kommet til at Forbrukerkjøpsrettens avgjørelser bør gis en viss gjennomslagskraft overfor partene i rettslig bindende form. Avgjørelsen treffes ved vanlig stemmeflertall i grunngitt dom. Dommen er ikke uten videre rettslig forpliktende for partene, idet hver av dem innen 4 uker etter dens forkynnelse kan angripe avgjørelsen ved å ta ut stevning ved de alminnelige domstoler. Dersom dette blir gjort vil virkningene av dommen bortfalle, og saken må prøves på fritt grunnlag ved by/eller herredsrett. Blir stevning ikke tatt ut innen den nevnte frist, har avgjørelsen samme virkning som en vanlig rettskraftig dom og kan tvangsfullbyrdes etter de alminnelige regler. Utvalget antar at forslaget vil tilfredsstille behovet for en billig, hurtig og betryggende løsning av forbrukerkjøpenes tvister. Utvalget legger for det første vekt på den funksjon som er tiltenkt Forbrukerrådets juridiske klagesaksavdeling med hensyn til klarlegging av og mekling i tvistene. De erfaringer man hittil har fra Forbrukerrådets virksomhet, taler for at den nevnte klarlegging og mekling vil lede til at et særdeles betydelig antall tvister bringes ut av verden på dette stadium. Enten gjennom minnelige ordninger eller ved at vedkommende kjøper eller selger overbevises om at de kjøpsrettslig intet har å fare med. Men selv om dette ikke lykkes, vil klagesaksavdelingen ved hjelp av sakkyndige undersøkelser eller erklæringer og uttalelser fra partene sørge for at alt som er av betydning for den rettslige bedømmelse av tvistene blir underkastet en saklig og uhildet belysning og tilretteleggelse. Utvalget legger for det annet vekt på at det gjennom etablering av Forbrukerkjøpsretten åpnes adgang til å oppnå endelig avgjørelse av forbrukerkjøpenes tvister i løpet av relativt kort tid og uten nevneverdig utgiftsbelastning. Man må nemlig ikke glemme at tvistene først bringes inn for Forbrukerkjøpsretten etter at de i den juridiske klagesaksavdeling er blitt gjort til gjenstand for den omtalte .belysning og tilretteleggelse, og at det kan skje på en slik måte at det praktisk talt ikke er forbundet med omkostninger for partene. Dertil kommer at saksbehandlingen ved Forbrukerkjøpsretten er skriftlig, med den vesentlige besparelse av tid og utgifter som det medfører. Den skriftlige behandling forskåner forbrukerkjøperen for det psykiske press som et personlig nærvær under rettssaken lett kan utsette ham for, samtidig som han kan føle seg sikker på at hans interesser blir lojalt og fyldestgjørende ivaretatt. Riktignok forutsetter alt dette at verken forbrukerkjøperen eller hans motpart beslutter seg til å bringe den foreliggende tvist inn for de alminnelige domstoler. Utvalget regner imidlertid med at Forbrukerkjøpsretten i kraft av sin sammensetning, virkemåte og hele karakter vil erverve seg en slik posisjon at denne eventualitet bare rent unntaksvis vil inntreffe i det praktiske liv. Som det vil fremgå av merknadene ovenfor er Forbrukerkjøpsretten ment som et alternativ til de organer som i dag behandler forbrukerkjøpstvister. Utvalget har således ikke noe ønske om å stanse den virksomhet som i dag drives av de forskjellige bransjenemnder eller å hindre at slike blir opprettet i framtiden. Bare utviklingen kan vise i hvilken grad nemndene etter hvert skulle vise seg å være overflødige. Utvalget har imidlertid et begrunnet håp om at grunnlaget for opprettelse av slike nemnder innen områder som faller innenfor Forbrukerkjøpsrettens kompetanse, vil falle bort ved en nyordning som her foreslås. Etter den kontakt utvalget har hatt med bransjer som i dag er engasjert i slik virksomhet, antar utvalget at man i stor grad vil være fornøyd med en slik avlastning. Noen av høringsinstansene har stilt spørsmål ved behovet for et særlig behandlingsorgan på forbrukerområdet. Dommerforeningen viser til den meglings- og avsilingsvirksomhet som effektivt utføres av Forbrukerrådets klagesaksavdeling. Advokatforeningen tviler på at forbrukeren har reklamasjonsproblemer som de vanlige domstoler ikke kan løse. Norges Handelsstands Forbund savner dokumentasjon som viser at forbrukerne ikke oppnår sine rettigheter i så mange tilfeller at det forsvarer opprettelsen av et nytt organ med de betydelige omkostninger dette vil medføre. Norges Husmorforbund ser ingen grunn til å trekke ut en del av domstolenes arbeidsoppgaver til behandling ved et spesielt sentralt organ. Høringsorganer som Forbrukerrådet, Justisdepartementet, Forbrukertjenestekomitéen og Aksjon for sann reklame har gitt uttrykk for at det er behov for et konfliktløsningsorgan utenfor domstolene slik som disse i dag er organisert. Etter departementets mening er det også i fremtiden naturlig å basere seg på at de fleste forbrukerklager skal løses gjennom Forbrukerrådets klagesaksbehandling. Etter planen vil Forbrukerrådet i løpet av første halvår 1977 ha lokalkontorer i alle fylker. Dette vil bedre muligheten for alle forbrukere til å henvende seg til Forbrukerrådet. Som nevnt mottok de 13 lokalkontorer som ved utgangen av 1975 var fullt utbygd ca 16 000 klagehenvendelser i 1975, mot bare ca 4 000 i 1974. Det er videre naturlig å legge betydelig vekt på en forhandlingsløsning av forbruker tvister, fordi slike tvister gjennomgående vil angå mindre beløp. Forbrukerrådets klagesaksbehandling har allerede i dag et meget stort omfang. Således behandlet Forbrukerrådet totalt 36 000 henvendelser i 1975, hvorav 6 000 var skriftlige. regner med at partene bøyer seg for dette syn. Det finnes ingen pålitelig statistikk over hvor mange selgere - og hvor mange forbrukere - som ikke bøyer seg for Forbrukerrådets råd. Siden vi vet at ytterst få forbrukersaker kommer for domstolene, kan det sluttes at det er få - om noen - forbrukere som ser seg tjent med å gå til domstolen i tilfeller hvor Forbrukerrådet ikke har gitt dem medhold. Derimot er det ukjent hvor mange selgere som ikke oppfyller sin forpliktelse i de tilfeller hvor Forbrukerrådet mener at forbrukeren har et rettmessig krav. En annen kategori utgjøres av næringsdrivende som overhodet ikke svarer Forbrukerrådet. I disse tilfeller vil ingen forhandlinger komme i gang, på tross av at forbrukerne overfor disse noe spesielle handlende ofte har særdeles velgrunnede krav. At den næringsdrivende ikke svarer, vil utelukke en videre påvirkning fra Forbrukerrådets side. Navnet på firmaer som på et eller annet stadium i saksbehandlingen unnlater å svare på Rådets brev blir offentliggjort i Forbrukerrapporten. I hvert av årene 1975 og 1976 ble offentliggjort ca 20 slike firmanavn. På grunnlag av en samlet vurdering mener departementet at det er behov for en separat saksbehandling som kan danne en naturlig sluttsten på Forbrukerrådets klagesaksbehandling i de tilfeller hvor saken ikke får en løsning i Forbrukerrådet. Departementet slutter seg derfor i prinsippet til utvalgets forslag om opprettelse av en forbrukerkjøpsrett. Flere høringsinstanser har vært skeptiske overfor opprettelsen av et nytt organ, bl.a. Justisdepartementet og Forbrukerrådet. Departementet er enig i at små frittstående organer kan føre til en uhensiktsmessig oppdeling av ressurser og tungvint administrasjon for så vel organet som for publikum. Justisdepartementet og Forbrukerrådet har foreslått at det bør opprettes et underutvalg av Markedsrådet til dette formål, i stedet for å opprette en særskilt forbrukerkjøpsrett. Særlig ut fra hensynet til å unngå meget små enheter, er departementet enig i dette forslaget. Et utvalg av Markedsrådet synes egnet til å ivareta de funksjoner som utvalget har tiltenkt forbrukerkjøpsretten. Markedsrådet er i dag organisert som et forvaltningsorgan og følger hovedsaklig forvaltningslovens regler i sin saksbehandling, jf. forskrift gitt ved kgl. res. av 15. desember 1972 om Forbrukerombudsmannens og Markedsrådets organisasjon og virksomhet § 19. Når Markedsrådets virksomhet utvides ved at det opprettes et utvalg for behandling av forbrukerkjøpstvister, er det etter departementets oppfatning rimelig også å organisere dette utvalg som et forvaltningsorgan, og ikke som en domstol slik som foreslått av utvalget. Det vil være lite hensiktsmessig om Markedsrådet skal følge forvaltningslovens regler når det behandler saker etter markedsloven og domstolslovens og tvistemålslovens regler når det behandler forbrukerkjøpstvister. Mer prinsipielt antar en også at forvaltningsloven gir de mest hensiktsmessige saksbehandlingsregler for et slikt sammensatt organ som Markedsrådet. Dette syn har ført til en del, for så vidt mindre prinsipielle, endringer i lovforslaget. Disse endringene vil bli omhandlet under kapittel IV, Oppbygging og arbeidsområde for de foreslåtte organer, og kapittel V, Bemerkninger til de enkelte paragrafer i lovutkastet. Saksbehandlingen for de alminnelige domstoler er basert på en del prinsipper som skal sikre en forsvarlig behandling og et rimelig resultat. Slike prinsipper finnes også igjen i andre organer som skal avgjøre konkrete saker. Departementet mener at følgende hovedmomenter bør tillegges betydning ved avgjørelsen av hva slags organ som bør løse tvister i forbrukerkjøp; de alminnelige domstolene, reklamasjonsnemnder eller egen forbrukerkjøpsrett. Vi vil i denne forbindelse komme inn på noen av de innsigelser som er reist av høringsorganene mot det foreslåtte systemet. 1. Adgangen til å reise sak må være enkel. Det er behov for informasjon og veiledning om hvordan sak reises. 2. Omkostningene for den enkelte skal være små. Privat juridisk bistand bør være unødvendig. Sakkyndig bistand bør være gratis. 3. Saksbehandlingen, både den forberedende og under selve avgjørelsen, må være rask. Det bør legges vekt på at streng formalisme m.v. kan virke avskrekkende. 4. Partene må få adgang til å uttale seg (det kontradiktoriske prinsipp). 5. Partene skal ha rådighet over om sak skal reises og bestemme rammen for søksmålet ( disposisjonsprinsippet). 6. Det må overveies hvilke fordeler og ulemper henholdsvis muntlig og skriftlig saksbehandling medfører. 7. Avgjørelsen bør ende i et vedtak som kan tvangsfullbyrdes. Etter utvalgets forslag vil Forbrukerkjøpsretten bare finnes på ett sted. Det foreslås at saksgangen skal bygge på Forbrukerrådets klagebehandling. Dommerforeningen, Justisdepartementet, Forbrukertjenestekomitéen og Norges Husmorforbund har pekt på at domstolene er desentralisert og at dette gjør det enklere å nå stedet hvor en sak skal reises. Departementet er enig i at desentralisering kan være en fordel. Det ubetydelige antall forbrukerklager som bringes inn for de ordinære domstolene i dag, viser imidlertid at desentralisering i seg selv ikke er noen avgjørende faktor i denne forbindelse. Utbyggingen av Forbrukerrådets lokalkontorer vil føre til at mange forbrukere får direkte kontakt og hjelp til å starte en sak, da lokalkontorene vil sørge for den innledende behandling og eventuell videre formidling til Forbrukerrådet. Likevel er det betydelig flere domstoler enn lokalkontorer. Det er heller ikke nok bare å konstatere at domstolene er desentraliserte. Det er også av betydning hvilke av disse desentraliserte domstoler forbrukeren kan henvende seg til. Dette avgjøres av vernetingsreglene, som i utgangspunktet bygger på saksøktes bopel/ forretningssted. En forbruker som bor i Levanger og har kjøpt et Oslo-produsert TV-apparat i Trondheim, må derfor anlegge sak i Oslo byrett om han går på produsenten i Trondheim byrett om han går på selger, mens sorenskriveren i Levanger aldri vil være kompetent. Vernetingsreglene kan eventuelt endres, men i dag er det altså ikke slik at de desentraliserte domstoler uten videre gjør det enkelt for forbrukeren å reise sak. En forutsetning for at geografisk nærhet skal være en viktig faktor, er at det derved blir enklere å få reist en sak. Om det skal finnes et tilbud til konfliktløsning av saker uten at advokathjelp er påkrevet, må det avgjørende organ være slik oppbygget at det har som oppgave på linje med andre gjøremål å bistå med saksanlegget. Når partene ikke har advokatbistand, skal domstolene veilede og hjelpe med å få sak reist og tilrettelagt. Rettens medvirkning til dette er i dag imidlertid som regel beskjeden. Heller ikke Forbrukerrådet eller reklamasjonsnemndene yter i dag særlig bistand ved saksanlegg for de ordinære domstoler. Utgiftene for den enkelte forbruker ved et saksanlegg kan gjøres små uansett hvilken konfliktløsningsmodell man velger, gjennom dekning fra det offentlige til advokatsalær, honorar til sakkyndige m.v. Men dette forhindrer ikke at den enkelte sak likevel ses som uforholdsmessig kostbar å forfølge, sett fra et samfunnsøkonomisk synspunkt. Av den grunn må det settes noen skranker for adgangen til å få full dekning fra det offentlige av utgiftene. Det synes urealistisk og lite hensiktsmessig å ha som alternativ en rettshjelpsreform som sikrer gratis juridisk bistand i den enkelte sak uansett den økonomiske verdi. Forbrukersaker kjennetegnes ofte ved at de har generell interesse utenfor den konkrete sak for selgeren, men ikke for kjøperen. For selgeren vil omkostningene ved advokatbistand i en slik sak derfor ikke nødvendigvis være uforholdsmessig store. En aktiv saksforberedelse av domstolen som erstatning for forbrukerkjøperens manglende utenomrettslige bistand, vil være vanskelig å oppnå. En mulighet kan være å innskrenke adgangen til å opptre med prosessfullmektig i retten, slik forholdet i dag er i forliksrådene. Dette kan imidlertid medføre en tilsløring av faktiske skjevheter, idet motparten ikke kan hindres å få juridisk bistand før selve den muntlige forhandling. Selgeren/produsenten er jo også spesialist på sin virksomhet og vil også av denne grunn regelmessig være bedre rustet til å forklare sin side av saken enn forbrukeren til å forklare sin. Som utvalget har pekt på (s. 7) er den manglende mulighet for sakkyndig bistand en vesentlig svakhet ved forliksrådene slik de fungerer i dag. Sakkyndig bistand vil det være behov for uansett konfliktløsningsorgan. Måten den/de sakkyndige vil arbeide på, vil heller ikke variere vesentlig. Gjenstanden må undersøkes, og uttalelse avgis, som hovedregel skriftlig. En forskjell mellom behandling for ordinære domstoler og for et organ med mer direkte tilknytning til forbrukerinstitusjonene, vil det likevel kunne bli. I det siste tilfelle økes muligheten for mer generell nytte av resultatet. En vil videre kunne utvikle ekspertise på forskjellige produktområder, som kan komme til nytte også i andre sammenhenger. Disse virkningene har sammenheng med at virksomheten er sentralisert. Departementets konklusjon på dette punkt er at det vanskelig kan tenkes en behandlingsmåte innen de ordinære domstoler som gjør juridisk bistand unødvendig og likevel stiller partene likt. Idealet om domstolenes uhildhet og objektivitet gjør at saksforberedelsen ikke kan ta tilstrekkelig hensyn til partenes ofte ulike forutsetninger. mulighet, juridisk bistand i enhver sak, vil falle uforholdsmessig dyrt. Hvis saksanlegget er avhengig av økonomiske evner, vil dette føre til at saker som burde ha vært reist for å bidra til å sanere markedet, ikke blir gjort noe med. Et aktivt saksforberedelsesorgan med særlig kunnskap om forbrukernes problemer, vil i stor grad kunne overflødiggjøre behovet for advokathjelp. Forbrukertjenestekomitéen og Norges Handelstands Forbund mener at det bør skje en utbygging av bransjenemndene i stedet for å opprette en særdomstol. Foruten at en slik ordning fører til at avgjørelsesorganet selv har den nødvendige sakkyndighet, pekes det på at det offentlige vil bli spart for store omkostninger, at saksbehandlingen vil være enklere, og sikre at også forbrukerinteressen vil bli trukket inn i avgjørelsen. Bransjenemndene er opprettet av de forskjellige bransjene, noen etter avtale med Forbrukerrådet, som også har sekretariat for noen av dem. Forbrukerinteresser er representert i de fleste. Det er departementets oppfatning at bransjenemnder kan gjøre et utmerket arbeid, og det forslag som her framsettes er ikke til hinder for at bransjenemnder utbygges. Departementet vil, under kommentarene til § 14, komme tilbake til det særlige spørsmål om opprettelse av en bransjenemnd bør føre til at Forbrukerklagenemnda ikke har kompetanse innenfor vedkommende sakområde. Saksbehandlingen for de ordinære domstoler begynner i en sivil sak med stevning. Stevningen forkynnes for saksøkte med tilsvarsfrist. Selv om lovens ordning er annerledes, pågår det som regel en relativt langvarig skriftveksling mellom partene, hvor retten forholder seg passiv. Noen aktivitet for fremskaffing av materiale viser som regel ikke retten. Det hender sjelden at retten under saksforberedelsen tar aktive skritt for å få saken forlikt, selv om det er hjemmel til det i tvistemålsloven § 99. Utkastet forutsetter en langt mer aktiv saksforberedelse, hvor Forbrukerrådet skal sørge for sakens opplysning og forsøke å megle mellom partene. Det ventes at et flertall av sakene bringes ut av verden her. Noen av høringsinstansene, Dommerforeningen, Forbrukertjenstekomitéen og Norges Husmorforbund tviler på om forslaget fører til mer smidig og hurtig saksbehandling. Det er f.o.fr. prinsippet om skriftlighet det fryktes vil føre til sendrektig behandling. Departementet deler ikke denne tvil. Saksforberedelsen vil som regel være mer tidkrevende enn selve avgjørelsesprosessen. Saksforberedelsen er i dag hovedsaklig skriftlig også ved de ordinære domstoler. På sikt kan det selvsagt tenkes endringer i retning av økt effektivitet og muntlighet. Departementet er imidlertid i noen tvil om en domstolsreform på dette punkt i tilstrekkelig grad vil legge grunnlaget for en behandling av små forbrukertvister for domstolene. En vil anta at domstolenes oppgave som upartisk konfliktløser setter grenser for hvor langt ned i sakens detaljer den kan og ønsker å gå før saken tas opp til doms. I dag er situasjonen at domstolenes oppgaver er så omfattende, at de sjelden har kapasitet til å prioritere arbeidet med å tilrettelegge saken. Et utvidet ansvar for saksforberedelsen vil først ha reelle virkninger hvis det skjer en endring både med hensyn til hvilke oppgaver som skal prioriteres og sikring av kapasitet til å ta på seg disse oppgaver. Etter departementets oppfatning vil den tid saksforberedelsen skal ta for en stor del avhenge av at det konfliktløsende organ har som oppgave å bidra til å tilrettelegge saken. Særlig erfaring og sakkyndighet i de saker som bringes inn, vil være en tidsbesparende faktor. Kravet om smidighet og hurtighet står ofte i strid med kravet til grundighet. Det siste moment vil ha spesiell vekt hvor det legges opp til at avgjørelsene skal være bindende og gi grunnlag for tvangsfullbyrdelse. Dette fører til at behandlingen må sikre at begge parter får anledning til å uttale seg, og at alle sider tvisten gjelder blir belyst. Disse betingelser kan være vanskelige å forene med et absolutt krav til hurtighet. Men med et aktivt saksforberedelsesorgan vil man kunne unngå unødvendige utsettelser. For partene vil det normalt være en fordel om saksbehandlingen går raskt. For de fleste vil det være en psykisk belastning å være part i en tvist. En antar imidlertid at denne belastning vil være mindre om en kan føle seg trygg på at organet forbereder saken grundig og at en selv ikke har noe selvstendig ansvar for å få saken opplyst og bragt fram til avgjørelse. Departementet vil også tilføye at den skriftlige behandlingsmåte ikke vil hindre at forbrukerne har kontakt med det lokale forbrukerkontor også under saksforberedelsen hvor dette er praktisk. bidra med flere opplysninger og foretrekker å gjøre det muntlig. Det kan også tenkes at saksforberedelsesorganet anser denne form for kontakt hensiktsmessig. Forbrukertjenestekomiteen mener at det er lettere å effektivisere saksbehandlingen om avgjørelsesmyndigheten tillegges et organ som selv besitter den fornødne sakkyndighet. Det uttales at dette kan skje gjennom en ordning med reklamasjonsnemnder, som er sammensatt av personer med bransjefagkunnskap og forbrukere. Parallelt med dette bør det innenfor de ordinære domstoler være et opplegg for forenklet saksbehandling ved lokale domstoler, som han tilføres den nødvendige sakkunnskap gjennom bruk av sakkyndige domsmenn. Disse kan delta i saksforberedelsen i den grad det er hensiktsmessig. Etter departementets oppfatning kan en imidlertid ikke i dag ta domstolenes bruk av sakkyndige domsmenn til inntekt for at saksbehandlingen er rask og effektiv. Hvorvidt det e r noen slik sammenheng vil naturlig høre under drøftelsen av domstolsreformer. En vil dog peke på at den sakkyndige undersøkelse av en gjenstand kan ta relativt lang tid, og at et aktivt saksforberedelsesorgan kan være egnet til å nedkorte denne tiden. Dette vil ha særlig betydning dersom antagelsen om at et flertall av sakene blir løst gjennom den forberedende behandling blir oppfylt. Vurderingene ved spørsmålet om f.eks. en gjenstand er mangelfull, kan være dels tekniske, dels juridiske. Ved å samle fagkunnskapen, kan en få et visst erfaringsmateriale å gå ut fra. Dette kan føre til tidsbesparelser. Departementet er således av den oppfatning at den foreslåtte skriftlige saksforberedelse vil styrke målet om å oppnå en rask og effektiv behandlingsmåte. Det er av stor betydning at det konfliktløsende organ har et selvstendig og aktivt ansvar for sakens tilretteleggelse. Disse prinsipper er lagt til grunn såvel i de eksisterende organer som i forslaget til et nytt konfliktløsende organ. Under saksforberedelsen ved Forbrukerrådet vil partenes saksfremstilling være en naturlig del av tilretteleggelsen. I departementets lovutkast er det dessuten uttrykkelig sagt, i § 9 første ledd, at partene skal gis adgang til å uttale seg før saken tas opp til avgjørelse. Markedsrådet vil videre være bundet av partenes påstander, utkastets § 7 siste ledd. Det er ikke et brudd, på dette prinsipp når partene under saksforberedelsen vil bli gjort oppmerksom på de forskjellige rettslige sider saken reiser eller kan gis hjelp ved utformingen av den skriftlige begjæring om å få saken fremmet for Markedsrådet, jf. § 6 annet ledd. Partene står fritt med hensyn til om de ønsker å reise sak, gjennomføre den, frafalle den eller bruke rettsmidler osv. Rådet er videre bundet av partenes krav og påstander. Muntlighet har vært ansett som et viktig prinsipp for domstolsbehandlingen, om ikke på alle trinn av saken. Mye av saksbehandlingen foregår skriftlig. Som nevnt foran er saksforberedelsen for de ordinære domstoler således normalt skriftlig. Prosessen kalles muntlig når det bevismateriale som skal fremføres i den dømmende rett overveiende har en muntlig form. Selv på de trinn i saken hvor muntlighetsprinsippet gjelder, kan prosessen likevel på enkelte punkter være skriftlig. Oppnevnte sakkyndige legger f.eks. ofte sitt syn skriftlig fram i retten. Blant høringsinstansene har Dommerforeningen, Norges Handelsstands Forbund og Norges Husmorforbund spesielt pekt på hensynet til muntlighet. Det er vist til at en muntlig behandling bedre vil sikre at relevante bevis kommer fram for det avgjørende organ. Etter departementets oppfatning er muntlighet ikke nødvendigvis et ideelt krav i alle saker. Dette henger sammen med muligheten for å få advokatbistand i den enkelte sak. Om slik bistand innskrenkes, vil det stille store krav til den enkeltes opptreden og evne til å fremlegge ein sak i retten. Dette kan slå ut i skjeve avgjørelser fordi den enkelte forbruker vil ha mindre evne til å få fram alle sider av saken enn den ofte profesjonelle selgerside. Et saksforberedelsesorgan som har særlig sakkyndighet og erfaring på området, vil ha større muligheter for å ta hensyn til partenes ofte ulike forutsetninger. Under saksforberedelsen ved de alminnelige domstoler kan det være naturlig med en kombinasjon av muntlighet og skriftlighet. Fordelene ved muntlighet må imidlertid veies mot hva som kan oppnås gjennom et aktivt saksforberedelsesorgan, som kan ivareta både kravet om raskhet og grundighet, og som har erfaring i den svakere stilling forbrukeren har vis a vis selgersiden. En slik kombinasjon av muntlig- og skriftlighet vil også være mulig og naturlig i de forbrukertvister hvor partene bor i nærheten av et av Forbrukerrådets lokalkontorer. Forbrukertjenestekomitéen gir uttrykk for at et organ som skal ha avgjørelsesmyndighet bør ha en helt uavhengig status. Dette vil tilsi en omorganisering av den klagesaksbehandling Forbrukerrådet nå driver. En slik organisering kan komme i strid med forbrukernes interesser i å ha en institusjon som gir råd og veiledning om hvordan de best kan ordne seg. Departementet mener at uavhengighet for det avgjørende organ vil kunne oppnås uten noen vesentlig omlegging av Forbrukerrådet, og kommer tilbake til dette under kapittel IV. Forbrukerrådet understreker i sin uttalelse at en i klagesaksbehandlingen ikke oppfatter seg som en partsrepresentant for forbrukeren, men inntar en upartisk meglerposisjon. Det er rådets bestemte oppfatning at et slikt utgangspunkt har vært i overensstemmelse med forbrukernes interesser på lengre sikt. Etter departementets oppfatning har Forbrukerrådets praksis klart vist at formålet med klagesaksbehandlingen blant annet må være å gi forbrukerne et alternativ til de alminnelige domstoler. Fordi Forbrukerrådet ikke har mulighet for å binde noen av partene, har realiseringen av denne målsetning vært avhengig av at partene viser vilje til å akseptere rådets uttalelser og avgjørelser. Det er departementets oppfatning at Forbrukerrådets klagebehandling har blitt akseptert som nøytral og objektiv av såvel forbrukere som næringsliv. Et organ som det foreslåtte med mulighet for å treffe bindende avgjørelser før den ordinære domstolsbehandling, vil gjøre Forbrukerrådets klagesaksbehandling betraktelig mer effektiv. Det er såvidt tungt og kostbart å sette i gang en sak for domstolene om Forbrukerrådets behandling ikke fører fram, at dette i dag ikke er noe realistisk alternativ for forbrukeren. Muligheten for å få bindende avgjørelser på et tidligere stadium vil være en naturlig sluttsten på den konfliktløsende funksjon Forbrukerrådet har. Det er videre sannsynlig at det vil være større muligheter for Forbrukerrådet for å få realistiske og rettferdige forlik i stand når det nærliggende alternativ er å få saken avgjort av et selvstendig organ. Man kunne tenke seg at saksforberedelsen legges til Forbrukerrådet og at avgjørelsene bringes inn for forliksrådene i første instans. Utvalget har behandlet forholdet til forliksrådene på s. 7 og blant annet pekt på at forliksrådene er meget tilbakeholdende med å nytte sin adgang til å avsi dom. Den nærliggende mulighet for at forliksrådet ikke føler seg kompetent til å avgjøre saken eller at forlik vil skje på den sterkeste parts premisser, fordi forbrukeren ikke ser videre rettslig behandling som en reell mulighet, tilsier etter departementets mening at en bør søke en annen konfliktløsningsmodell. Også en ordning med reklamasjonsnemnder er etter departementets mening mindre egnet dersom organet skal treffe rettslig ibindende avgjørelser. Det anses som lite heldig at forvaltningsmessig avgjørelsesmyndighet derved overføres til en mer eller mindre privat institusjon. I den enstemmige utredningen har utvalget foreslått at behandlingen av en tvist vedrørende forbrukerkjøp skal skje i to etapper. Først i Forbrukerrådets juridiske klagesaksavdeling, dernest hvis nødvendig i Forbrukerkjøpsretten. Departementet slutter seg, med visse endringer, til dette forslag. Aksjon for sann reklame finner utvalgets forslag om at Forbrukerrådets klagesaksavdeling skal fungere som en nøytral instans betenkelig. Forslaget bryter etter Aksjonens oppfatning med det prinsipp som er klart forutsatt både av Jenssen-komitéen (Innstilling om Forbrukerrådets arbeidsoppgaver, sammensetning og organisasjon m.v., avgitt 18. juni 1971) og det tidligere departement for familie- og forbrukersaker (St.meld.nr.65 (1971-1972) om Forbrukerrådets arbeidsoppgaver, sammensetning og organisasjon m.v.), at Forbrukerrådet skal fungere som en interesseorganisasjon for forbrukerne. Aksjonen mener at interesseorganisasjonsprinsippet bør gjelde for Forbrukerrådets samlede virksomhet uten unntak. Også Norges Handelsstands Forbund er skeptisk til at saksforberedelsen legges til en avdeling i Forbrukerrådet. i forhold til myndighetene og i forhold til næringslivet. Etter lovforslaget vil det derfor bli en partsrepresentant som skal forestå saksforberedelsen for Forbrukerkjøpsretten. Forbundet fremhever at Klagesaksavdelingens nøytralitet må understrekes sterkt og nedfelles i forskriftene. Forbundet slutter seg til det forslag til forskrifter som er utformet på side 21 i utvalgets innstilling. Det fremheves at det også bør nevnes i forskriftene at Forbrukerrådet ikke har noen instruksjonsmyndighet overfor klagesaksavdelingen i saker vedrørende forbrukerkjøpstvister. Forbrukerrådet presiserer på sin side at Forbrukerrådet i klagesaksbehandlingen ikke oppfatter seg som en partsrepresentant for forbrukeren i den enkelte sak, men inntar en upartisk meglerposisjon. Rådet mener at dette har vært i overensstemmelse med forbrukernes interesser på lengre sikt. Som foreslått av utvalget, finner også departementet det hensiktsmessig å bygge på den klagesaksbehandling som i dag skjer i Forbrukerrådets juridiske/økonomiske avdeling. Imidlertid anser departementet det lite hensiktsmessig - og heller ikke nødvendig - å lovfeste en bestemt organisasjonsmessig behandling av klagesakene i Forbrukerrådet. Departementet mener videre at en klar utskillelse av klagebehandlingen kan ha enkelte uheldige virkninger. Det kan vanskeliggjøre Forbrukerrådets daglige arbeid og hindre en rasjonell utnyttelse av ressursene. Den generelle erfaringstilbakeføring fra klagebehandlingen kan også bli mer tungvint. I dag foregår en nøytral og objektiv behandling av klagesaker i juridisk/økonomisk avdeling, uten at det fra noe hold har vært reist innvendinger mot dette. Departementet ser da liten grunn til å lovfeste en endring i et system som ingen har kritisert og som Forbrukerrådet selv finner fruktbart. Departementet vil også peke på at forslaget i ytterligere grad vil være egnet til å styrke objektiviteten i Forbrukerrådets klagesaksbehandling, ved at det er departementet som gir retningslinjer for klagesaksbehandlingen og ikke som i dag Rådet selv. Det er imidlertid heller ikke i dag praksis i Forbrukerrådet at Rådet søker å øve innflytelse på behandlingen av den enkelte sak, og den foreslåtte ordning vil selvsagt ikke innebære noen endring i dette. Når det nå foreslås at det opprettes en ny stilling som kontorsjef med særskilt ansvar for klagesaksbehandlingen, synes dette etter departementets mening å medføre en fullt tilstrekkelig formalisering av klagesaksbehandlingens stilling i Forbrukerrådets organisasjon. Departementet har altså ikke samme betenkeligheter som Aksjon for sann reklame ved å legge den forberedende saksbehandling til Forbrukerrådet. En kan ikke se at det er noen nødvendig motsetning mellom å være interesserepresentant for forbrukerne, og samtidig i de konkrete saker å opptre som uhildet og nøytral instans. Departementet er tvert i mot enig med Forbrukerrådet i at en slik løsning er gunstig for å fremme forbrukernes interesser på lengre sikt. De færreste forbrukere har forutsetninger for å få fram sin sak uten sakkyndig hjelp. Forbrukerrådets rolle som interesserepresentant vil da bestå i en tilretteleggelse av saken på objektivt grunnlag. Departementet mener at klagesaksbehandlingen derfor både har vært og er i samsvar med Forbrukerrådets oppgaver. Det kan ellers nevnes at mange forhold synes å fremme en objektiv behandling i klageavdelingen. Muligheten for forlik under saksforberedelsen vil ellers bli redusert, avdelingens forberedende standpunkt vil bli underkjent av Markedsrådet, eventuelt vil rådets avgjørelser bli bragt inn for de vanlige domstoler til ny behandling i for stor grad. Forbrukerrådets oppgaver vil bestå i å klargjøre og tilrettelegge en sak som den mottar gjennom skriftlig klage. Det vil være aktuelt å få fram de faktiske forhold, å innhente sakkyndige erklæringer m.v. Forbrukerrådet vil også ha som en viktig oppgave å megle mellom partene. Det antas at de fleste sakene vil bli løst på denne måte. Så vel under meglingen som under sin øvrige behandling av saken skal Forbrukerrådet innta en uhildet og nøytral holdning. Dette vil bli presisert i forskriftene. Om en sak ikke får sin løsning på dette plan, skal Forbrukerrådet hjelpe klageren med å utforme begjæring til Markedsrådet om behandling der. Forbrukerrådet skal også legge ved en redegjørelse for saksforholdet. Utvalget foreslår opprettet et selvstendig organ med kompetanse til å avgjøre tvister i forbrukerkjøp med bindende virkning. Organets avgjørelser foreslås gitt samme virkning som en rettskraftig dom, såfremt den ikke innen 4 uker bringes inn for de vanlige domstoler, og skal etter dette tidspunkt kunne tvangsfullbyrdes. Blant høringsinstansene har det vært gitt uttrykk for skepsis overfor denne løsning. går inn for de løsninger som er valgt i Danmark og Sverige, med en reklamasjonsnemnd uten bindende avgjørelsesmyndighet som selv besitter den nødvendige sakkyndighet og med adgang til forenklet saksbehandling for domstolene. I Dommerforeningens uttalelse er det gitt uttrykk for tvil med hensyn til behovet for et eget avgjørelsesorgan. Det blir imidlertid ikke på prinsipielt grunnlag tatt avstand fra forslaget, da det ordinære domstolsystem blir uberørt både når det gjelder prøvelseskompetanse og instansfølge (bortsett fra at forliksrådsbehandling faller bort). Norges Handelsstands Forbund mener at en bør bygge ut bransjenemndene framfor å opprette en særdomstol. Departementet vil bemerke at et system som bygger på reklamasjonsnemnder eller bransjenemnder vil ha den svakhet at avgjørelsene som tas ikke blir bindende (dette regnes normalt som et hovedkjennetegn på en reklamasjonsnemnd: Bransjen respekterer avgjørelsene på frivillig grunnlag). Erfaringene fra Forbrukerrådets klagesaksbehandling viser at det er behov for slike bindende vedtak. Forbrukerne må ellers begynne på nytt ved de alminnelige domstoler dersom vedtaket ikke respekteres, en løsning som så vel individuelt som samfunnsmessig er kostbar. Departementet slutter seg derfor til hovedtrekkene i utvalgets forslag om opprettelse av en Forbrukerkjøpsrett. Som nevnt under kap. III, punkt 2 finner departementet det mest hensiktsmessig å organisere det konfliktløsende organ som et forvaltningsorgan og ingen domstol. Dette syn har ført til en del mindre endringer i utvalgets lovforslag. Forbrukerrådet finner den konfliktløsningsmodell utvalget foreslår hensiktsmessig, men peker på at en ikke nødvendigvis behøver å opprette et nytt organ. Et underutvalg av Markedsrådet kan formentlig ivareta de funksjoner forbrukerkjøpsretten er tiltenkt. Justisdepartementet antar at en videre utbygging av Forbrukerrådets klagesaksbehandling er en tilfredsstillende måte å ordne en administrativ behandling av forbrukerkjøpstvister på. Ut fra tradisjonelle juridisk/prosessuelle vurderinger kan det reises tvil om den konfliktløsningsmodell som er foreslått ellers er helt hensiktsmessig. Imidlertid kan det være nyttig å vinne erfaringer gjennom praksis, blant annet av hensyn til det utredningsarbeid som Justisdepartementet har iverksatt. Justisdepartementet gir sin tilslutning til at en som en midlertidig ordning etablerer utvalgets modell, men med Markedsrådet som konfliktløsende organ. Justisdepartementet gir videre uttrykk for at de alternative ordninger en nå finner fram til for forbrukerkjøpstvister bør vurderes på ny når dette reformarbeidet er sluttført. Av denne grunn og ut fra ressursvurderinger bør en nå være varsom med å etablere nye permanente organer med egen administrasjon m.v. I tråd med uttalelsen fra Forbrukerrådet og Justisdepartementet samt den generelle holdning i tiden, finner også dette departement det hensiktsmessig å vise en viss tilbakeholdenhet med å opprette et nytt organ. En er videre enig med Justisdepartementet i at det vil være rimelig å vurdere den foreslåtte nyordning om noen år i lys av det reformarbeid som også pågår i de vanlige domstolene. Selv om det kan være tvilsomt om domstolsreformen kan oppfylle alle behov forbrukerne har for en alternativ tvistløsning, taler også dette reformarbeidet til fordel for å unngå opprettelsen av nye administrative enheter. Markedsrådet har i dag til oppgave å medvirke ved gjennomføringen av lov om kontroll med markedsføring. Rådet kan forby en handling som det finner i strid med bestemmelsene i markedsloven, når rådet finner at inngrep tilsies av hensyn til forbrukerne. Markedsrådet kan gi påbud om de tiltak rådet finner nødvendige for å sikre at handlingen opphører og for å hindre at det gjentas. Markedsrådets oppgaver i dag er altså noe forskjellige fra å ta stilling til en konkret kjøpskonflikt med henblikk på hva virkningene skal medføre for de berørte parter, En kan imidlertid ikke se at det vil by på store vansker om et utvalg av Markedsrådet gis til oppgave å ta stilling til forbrukerkjøpstvister. Tvertimot kan en slik dobbelsidighet i arbeidsoppgaver være egnet til å styrke Markedsrådets generelle kompetanse. Også ut fra økonomiske betraktninger synes løsningen med Markedsrådet som avgjørende organ i noen grad å peke seg ut. Administrasjonsutgiftene vil bli noe mindre hvis Markedsrådet benyttes enn om det opprettes et eget organ. I førstnevnte tilfelle vil iallfall det nåværende Markedsråd og det nye utvalg for forbrukertvister kunne ha felles sekretariat. Departementets oppfatning er etter dette at den beste løsning er å opprette et utvalg av Markedsrådet med myndighet til å treffe bindende avgjørelser i forbrukertvister. Det er vanskelig på forhånd å fastslå saksmengden ved det nye utvalg av Markedsrådet. Det inntrykk departementet har av Forbrukerrådets klagebehandling i dag gir grunnlag for å anta at sakantallet for Markedsrådet ikke blir særlig stort. Utvalget har foreslått at formannen ansettes på full tid. Departementet antar ut fra erfaringene med Forbrukerrådets klagebehandling at saksmengden - iallfall i første omgang - blir såvidt liten at arbeidet som formann i Markedsrådets utvalg for forbrukertvister kan utføres som bistilling. En ser imidlertid ikke bort fra at saksmengden og arbeidsbelastningen etter hvert kan bli så stor at den bør omgjøres til heldagsstilling, eventuelt kombinert med stillingen som formann i det nåværende Markedsrådet. Det skal videre oppnevnes en varaformann. Også denne oppnevningen skal være en bistilling. Rådet skal i tillegg ha to medlemmer i hver sak trukket fra et utvalg på tilsammen 8 personer, se utkastets § 2. Også disse vervene vil bli bistillinger. Rådet må ha et sekretariat. Oppgavene her blir å forberede sakene for behandling i Markedsrådet etter at de er sendt over fra Forbrukerrådet, blant annet skal begjæringen om behandling for Markedsrådet forkynnes. Når behandlingen i Markedsrådet er avsluttet, skal avgjørelsen sendes de berørte og den skal forkynnes for partene. Sekretariatet vil også få ansvaret for å hjelpe til med å inndrive et rettskraftig vedtak som ikke oppfylles frivillig. Markedsrådet har i dag en høyesterettsadvokat som sekretær på timebasis. Departementet antar at det bør opprettes en fast heldagsstilling som sekretær for Markedsrådet, og at denne bør kunne dekke sekretærfunksjonen både for det nåværende Markedsråd og det nye utvalg. En saksbehandlerstilling bør opprettes for dette formål. Departementet antar at stillingen bør besettes med en jurist på konsulentnivå. Av økonomiske og praktiske grunner vil det være hensiktsmessig å plassere Markedsrådets sekretariat i nær fysisk tilknytning til en av de eksisterende forbrukerinstitusjonene, Forbrukerrådet eller Forbrukerombudsmannen. Departementet antar at Forbrukerrådet som den største av institusjonene peker seg ut som mest hensiktsmessig i denne sammenheng og forutsetter at Forbrukerrådet stiller nødvendig kontorplass til rådighet for Markedsrådets sekretariat. Forbrukerrådets juridisk/økonomisk avdeling vil etter forslaget også i fremtiden behandle klagesakene. Forslaget vil i noen grad medføre en økt arbeidsbelastning for Forbrukerrådet. Forbrukerrådet skal bl.a. bistå med utforming av eventuell begjæring om behandling i Markedsrådet og forestå oversendelse av begjæringen og sakens dokumenter til Markedsrådet. Det skal videre forberede saksbehandlingen i Markedsrådet ved å gi et sammendrag i form av en redegjørelse for saken. Normalt skal Forbrukerrådet også yte hjelp til forbrukere som blir innstevnet for de alminnelige domstoler i saker som har vært behandlet i Markedsrådet og yte bistand ved eventuell tvangsinndrivelse. De nye arbeidsoppgaver vil i noen grad medføre et behov for økt bemanning i Forbrukerrådet. Samtidig vil det være nødvendig å sikre et visst skille mellom klagebehandlingen og Forbrukerrådets generelle virksomhet. Det foreslås derfor opprettet en stilling som kontorsjef med særskilt ansvar for behandlingen av klagesakene. Kontorsjefen vil ha det daglige løpende ansvaret for klagesakene. Av hensyn til sakenes art vil det være nødvendig at stillingen besettes av en kvalifisert jurist. Med opprettelsen av lokale forbrukerkontorer i fylkene er en del av klagehenvendelsene blitt kanalisert fra Forbrukerrådets sekretariat til disse kontorer. På den andre siden vil det økende kjennskap til Forbrukerrådet gjennom kontorene ventelig føre til økt tilgang på klager. Det er derfor vanskelig å ha noen sikker mening om på hvilket nivå klagesakene vil ligge i årene framover. Utover den foreslåtte kontorsjefstilling antar departementet at behovet for personell ved Forbrukerrådets klagebehandling i det vesentligste kan dekkes av dem som ved juridisk/økonomisk avdeling i dag behandler klagesaker. Da strukturen i noen grad blir endret, foreslås en viss justering av de eksisterende stillinger. I dag utføres klagebehandlingen delvis av personer - ofte juridiske studenter - som er engasjert på deltid. Etterhvert som klagesakene blir mer kompliserte, kan dette være mindre hensiktsmessig. To årsverk foreslås derfor omgjort fra engasjement til vanlig stilling. Omfanget av engasjert personell (juridiske studenter) vil da utgjøre ca ett årsverk. I tillegg foreslås opprettet en ny saksbehandlerstilling pga det merarbeid som Markedsrådsbehandlingen antas å medføre. stilling. Det foreslås etter dette opprettet tre stillinger og omgjort 2 engasjementer ved Forbrukerrådet. Utgifter til sakkyndige undersøkelser inn går i Forbrukerrådets administrasjon i dag. Det regnes ikke med noen vesentlig økning av disse med lovforslaget. Bestemmelsen angir lovens virkeområde. Markedsrådets kompetanse er begrenset til tvister i forbrukerkjøp mellom kjøper og selger eller kjøper og andre som skal yte noe overfor kjøperen i forbindelse med kjøpet. Markedsrådet skal ikke behandle inkassosaker, se § 1 annet ledd. Etter § 1 første ledd er vilkåret for at Markedsrådet er saklig kompetent at det foreligger en tvist mellom kjøper og selger. Utvalget framhever (s. 18) at det må foreligge en rettslig konflikt. Det samme følger for øvrig av § 1 femte ledd som viser til tvistemålsloven § 5 53 og 54, de alminnelige bestemmelsene om hva som kan være gjenstand for søksmål. Videre er det et vilkår for Markedsrådets kompetanse at tvisten har vært behandlet ved Forbrukerrådet, jf. utkastets § 4. En forbruker som er misfornøyd med et kjøp må altså først henvende seg til Forbrukerrådet. Nærmere regler for behandling av saken der er gitt i utkastets § 5. Det vises til merknadene til denne bestemmelsen nedenfor. De vanlige betingelser etter tvistemålslovens § 53 § 54 for det krav tvisten gjelder må som nevnt være oppfylt. Som regel vil saken gjelde et fullbyrdelsessøksmål. Det kreves eksempelvis dom for tilbakebetaling av kjøpesummen i forbindelse med heving av kjøp, eller det kreves at motparten betaler erstatning, foretar omlevering etc. Hovedregelen er da at kravet må være forfalt. En avgjørelse som f.eks. bare konstaterer at salgsgjenstanden er mangelfull, uten å ta stilling til hvilke følger dette skal få, vil som regel ha mindre interesse. Adgangen til å få avgjort et slikt spørsmål vil være regulert gjennom tvistemålslovens i 54. Tvistemålslovens øvrige regler om saksanlegg og saksbehandling vil ha direkte anvendelse hvor det i lovutkastet er vist til dem. Bakgrunnen for forslaget om Markedsrådet som et supplement til vanlig domstolsbehandling er å få en mer smidig og enkel framgangsmåte for løsning av forbrukertvister. Reglene i tvistemålsloven er ikke alltid forenlige med dette formål. Utgangspunktet vil være at Markedsrådet som et forvaltningsorgan generelt legger forvaltningslovens regler til grunn for sin saksbehandling. Justisdepartementet viser til at «tvister i forbrukerkjøp» både omfatter tvister om ugyldighet, om mangler ved gjenstanden og om forsinket levering (foruten andre tvister som gjelder betalingen). Justisdepartementet er i tvil om tvister om ugyldighet (særlig etter de ugyldighetsgrunner som er omtalt i avtalelovens § 28, § 29, § 30, § 31, § 32, § 33, § 34 er egnet for en behandling som foreslått av utvalget. Et parallelt spørsmål er hvorvidt Markedsrådet også bør ha kompetanse til å avgjøre om prisen i forbrukerkjøp er ulovlig etter prislovens § 18. Det kan her vises til at Prisdirektoratet, Statens pristilsyn og prisnemndene fører kontroll med at prisbestemmelser blir overholdt. Departementet mener som et generelt utgangspunkt at det ikke bør foretas begrensninger av Markedsrådets kompetanse med hensyn til hvilke grunnlag det kan behandle. En innskrenkning av kompetansen kan gjøre systemet unødig stivbent og tungvint, og kan føre til vilkårlige avgrensninger. Justisdepartementets antydning om at avtalelovens ugyldighetsregler bør unntas fra rettens kompetanse, er et eksempel på dette: Prislovens § 18 vil i en viss utstrekning kunne benyttes på det samme rettsforhold som avtaleloven. Hvis en person har vært utsatt for åger, vil forholdet rammes av avtalelovens § 31, men nesten alltid også av prislovens § 18. Avtalelovens § 30 om svik må på tilsvarende måte sees i sammenheng med de nye 5 § 45a og 45 b i kjøpsloven. Generelt må det anses uheldig dersom en part må gå til flere organer for å få prøvet forskjellige sider av samme sak. Framfor å unnta visse sider av en sak fra Markedsrådets kompetanse, synes det langt bedre at rådet får en skjønnsmessig adgang til å avvise en sak som på grunn av den spesielle behandlingsformen ikke egner seg for behandling av rådet, jf. utkastets § 8 tredje ledd. Det er i annet ledd presisert at saker til inndrivelse av uomtvistede krav ikke kan bringes inn for Markedsrådet. Dette vil være vanlige inkassosaker, krav om utlevering etter avbetalingsloven, inndrivelse av vekselkrav o.l. Derimot vil det selvsagt være adgang til å prøve det underliggende forhold i veksel- eller avbetalingssaken. Den Norske Advokatforening mener at det må vurderes om det konfliktløsende organ også bør få kompetanse vis a vis forbruker, og ikke bare vis a vis selger. Det tenkes her på inkasso av småbeløp i forbrukerkjøpstilfelle. Disse har i dag en relativt komplisert og omkostningskrevende saksbehandling, noe som ofte gjør det økonomisk uforsvarlig å forfølge kravene selv om selgeren har aldri så meget rett. Departementet vil bemerke: Formålet med opprettelsen av Markedsrådets utvalg for forbrukertvister er å gi et tilbud til enklere løsning av rettslige konflikter. Inndrivelse av utestående krav avviker i så stor grad fra dette formålet at det etter departementets mening ikke er naturlig å inkludere slike saker under Markedsrådet. Som utvalget peker på inneholder lovgivningen særregler for gjennomføring av slike krav. Om ordningene i dag fungerer utilfredsstillende, vil det være mer nærliggende å ta initiativ til at de vurderes på ny. Derimot vil alle omtvistede krav som selgeren måtte ha mot forbrukerkjøperen kunne bringes inn for Markedsrådet når saken først er behandlet av Forbrukerrådet. I samråd med Justisdepartementet er unntaket knyttet til «krav motparten har erkjent. Utvalget har foreslått at kun tvister mellom forbrukerkjøper og yrkesselger kan bringes inn til avgjørelse. Begrunnelsen for at tvister mellom to privatpersoner skal holdes utenfor, er at det i slike saker ofte kan være slik uenighet om faktiske forhold at det kan være vanskelig å ta stilling til bevisene på grunnlag av partenes skriftlige framstillinger. Forbrukerrådet anbefaler at det ikke stilles en betingelse om at det må dreie seg om en tvist mellom en vanlig forbruker og en yrkesselger. En peker på at definisjonen av begrepet «forbrukerkjøp» i den nye § 1a i kjøpsloven ikke krever at det på den ene siden skal opptre en yrkesselger. Rådet ser ingen grunn til at ikke også tvister mellom privatpersoner skal kunne behandles. Det er Forbrukerrådets erfaring at det i tvister mellom privatpersoner gjennomgående er meget vanskelig å oppnå en løsning på grunnlag- av vanlig klagesaksbehandling. Departementet er av den oppfatning at behovet for en særskilt behandling av forbrukertvister ikke er særlig mindre ved kjøpsforhold mellom privatpersoner enn når den ene er næringsdrivende. Situasjonen vil da ofte være at begge partene mangler forutsetninger for å få tvisten avgjort ved domstolene. Vanskelighetene ved bevisordningen på grunn av den skriftlige saksbehandlingen må avhjelpes gjennom den forberedende behandling ved Forbrukerrådet. Det pekes ellers på at Markedsrådet vil ha en generell avvisningsadgang når saken er dårlig opplyst, se utkastets § 8, og merknader til den paragrafen. I utkastets § 1 tredje ledd er forbrukerkjøp definert. Departementet har justert ordlyden i utvalgets definisjon slik at den nå er lik kjøpslovens § 1a tredje ledd. En nærmere fortolkning av definisjonen er gitt i Ot.prp.nr.25 (1973-1974) om lov om endringer i kjøpsloven 24. mai 1907 nr. 2, særlig med sikte på forbrukervern side 27, spalte l og side 68, spalte 2. Departementet slutter seg til utvalgets standpunkt om at det utelukkende er tvister angående løsørekjøp som bør underlegges Markedsrådets kompetanse. Antakelig følger dette allerede av den foreslåtte definisjon av begrepet forbrukerkjøp. Men bl.a. av hensyn til informasjonsbehovet har departementet likevel ønsket å presisere dette i § 1 fjerde ledd. Avgrensningen mellom fast eiendom og løsøre kan i spesielle tilfelle være vanskelig. For ting som er inkorporert i fast eiendom, er det avgjørende om de ved kjøpet var løsøre. Persienner og panelovner vil således falle inn under loven. Det samme vil badekar, vaskeservanter o.l. som eksempelvis kjøpes i forbindelse med moderniseringer. Levering av ferdighus vil i hovedsak anses som kjøp av fast eiendom, men kan i visse tilfelle bli karakterisert som løsørekjøp. Det vil her ha betydning om leverandøren skal sette opp huset, eller om det på den annen side gjelder et kjøp av elementer, som dører, vegger, vinduer etc., mellom disse to ytterpunkter vil det være en glidende overgang. Det kan i denne forbindelse være grunn til å minne om at Markedsrådet etter første ledd også kan behandle tvister om tjenesteytelser som selger eller andre har påtatt seg overfor kjøperen i tilknytning til kjøpet. I tvilstilfelle vil det derfor være rimelig om rådet praktiserer en forholdsvis vid fortolkning av denne side av sin kompetanse. Som anført av utvalget (side 18) er det uten betydning for Markedsrådets kompetanse hvorvidt gjenstanden er brukt eller ubrukt. Loven gjelder tvister mellom så vel kjøper og selger som mellom kjøper og andre som har påtatt seg ytelser overfor kjøperen i forbindelse med kjøpet. Departementet slutter seg til utvalgets bemerkninger til dette punkt (s. 18-19): «Det hender ikke så sjelden at det i tilslutning til forbrukerkjøp treffes avtaler som forplikter andre enn selgeren til å foreta reparasjoner, omlevering og liknende, og utvalget har derfor funnet det hensiktsmessig at rettstvister som refererer seg til den slags forpliktelser skal kunne bringes inn for forbrukerkjøpsretten til avgjørelse. Utvalget finner i denne forbindelse grunn til å understreke at i den utstrekning det skjer et skifte på selgersiden skal den som helt eller delvis trer inn i selgerens sted i relasjon til forbrukerkjøpsretten bli å anse som selger. vil dette gjelde banker og diskonteringsselskaper i forbindelse med diskontering av avbetalingskontrakter. Etter § 1 første ledd vil Markedsrådet også kunne avgjøre krav som kjøperen retter mot selgerens hjemmelsmenn, jf. eksempelvis kjøpslovens § 49a. Lovforslaget omfatter behandlingen av tvister i forbindelse med forbrukerkjøp og ikke av rene tjenesteytelser. Utvalget vil i en senere utredning vurdere nærmere hvordan disse tvister bør behandles. Det settes intet krav til tvistegjenstandens verdi oppad eller nedad. Som påpekt av utvalget er hensikten bak lovforslaget nettopp at virkelig små krav også skal gis mulighet for rettslig prøving. En viss utsiling av de mest ubetydelige kravene vil nok også skje under behandlingen i Forbrukerrådets klageavdeling. En øvre grense anses unødvendig å sette. Også for noe større krav vil behandling for Markedsrådet i stedet for domstolsbehandling kunne være en fordel når det legges spesiell vekt på sakkyndighet på området. Partene står jo også fritt til å bringe inn saken for domstolene dersom de f.eks på grunn av sakens økonomiske omfang skulle foretrekke dette. Dommerforeningen har foreslått at det tas inn en bestemmelse om at Markedsrådet gis kompetanse til med endelig virkning å avgjøre om et kjøp skal anses som forbrukerkjøp etter loven. Departementet slutter seg til dette forslaget og har tatt inn et nytt siste ledd i § 1. Regelen innebærer at nemndas standpunkt til denne siden av sin kompetanse ikke kan overprøves av domstolene. For de sakene som måtte bli brakt inn for domstolene vil ikke dette ha noen praktisk betydning, da domstolene vil ha adgang til å overprøve realiteten i avgjørelsen. Samtidig mener departementet det er rimelig at Markedsrådets egen praksis er utslagsgivende for den nærmere grensedragning av den saklige kompetansen. Etter hva departementet kan se, kan avgjørelsen av spørsmålet om tvisten gjelder «forbrukerkjøp» få betydning i to forbindelser. For det første kan den situasjon oppstå at saken er brakt inn for Forbrukerrådets klageavdeling, men den annen part bestrider at saken dreier seg om et forbrukerkjøp. For det annet kan den ene av partene bringe tvisten inn for klageavdelingen som imidlertid avviser saken med den begrunnelse at det ikke er en tvist angående forbrukerkjøp. I begge disse situasjoner anser departementet det rimelig at spørsmålet kan bli forelagt Markedsrådet til avgjørelse. Departementet antar at spørsmålet i de tilfeller hvor det finnes hensiktsmessig kan behandles av rådet i eget møte forut for realitetsbehandlingen. En unngår da at klageavdelingen foretar en grundig og tidkrevende saksforberedelse av realitetsspørsmålet, for så å oppleve at saken blir avvist i Markedsrådet fordi det ikke dreier seg om et forbrukerkjøp. Spørsmålet vil bli nærmere avklart i forskriftene. I § 2 gis det regler for sammensetningen av Markedsrådets utvalg for forbrukertvister. Departementet har i det vesentlige sluttet seg til utvalgets forslag på dette punkt. Markedsrådet skal ved behandlingen av forbrukertvister ha en formann og to andre medlemmer. Når en har valgt den løsning at organet for forbrukertvister skal være et utvalg av Markedsrådet er det mest praktisk å søke å oppnå at utvalgets medlemmer tas fra Markedsrådets medlemmer. Departementet kan således tenke seg at den personlige varamann for Markedsrådets formann er formann i utvalget for forbrukertvister. På samme måte bør de to medlemmene i utvalget for forbrukertvister tas fra medlemmer og varamedlemmer i Markedsrådet som har en spesiell bakgrunn i henholdsvis næringslivssaker og forbrukersaker. Denne ordningen bør likevel ikke lovfestes, idet det bør vurderes konkret hvorvidt det i alle tilfeller blir mulig å benytte personene i en slik dobbel funksjon. Utvalg et har foreslått at formannen skal fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer. Til dette har Aksjon for sann reklame uttalt: «(En) finner liten grunn til å opprettholde kravet om at formannen skal fylle vilkårene for å være høyesterettsdommer. Bestemmelsen synes å gjenspeile den, etter vårt skjønn uheldige, sterkt hierarkiske yrkesstruktur som tradisjonelt har gjort seg gjeldende blant jurister: en yrkesstruktur som i stor grad hviler på at den juridiske kandidats plassering på en særdeles fingradert karakterskala ved embetseksamen tillegges overdreven betydning. En synes å ha registrert, særlig blant yngre jurister, et ønske om å modifisere den tradisjonelle yrkesstruktur, og en bør trolig ikke se bort i fra at egalitære strømninger vil slå igjennom i de kommende år. En antar at lov om forbrukerkjøpsretten bør være åpen for denne mulighet. En tillater seg derfor a foreslå at kravet om høyesterettsdommerkvalifikasjoner utgår i lovteksten. Kongen vil dermed stå friere ved oppnevningen: avgjørelse om hvilke kvalifikasjoner søkeren bør ha kan fattes ut fra de til enhver tid rådende oppfatninger. Realiteten i kravet til høyesterettsdommer er foruten juridisk embetseksamen, et krav til «beste karakter» (dvs. laudabilis) og fylt 30 år (domstolsloven § 54). Departementet er enig med Aksjon for sann reklame i at det ikke er grunn til å ha som et absolutt vilkår at formann skal fylle kravet for å være høyesterettsdommer. En mener dog at stillingen bør innehas av en person med juridisk utdannelse av hensyn til de mange rettslige vurderinger retten vil få til avgjørelse. Ellers vil både dommererfaring og erfaring fra forbrukerjuridiske arbeidsoppgaver være verdifulle. Aksjon for sånn reklame finner videre utvalgets forslag om at formannen skal inneha sitt verv i ubegrenset tid uheldig. Etter Aksjonens mening risikerer en da at en person bekler vervet gjennom flere år. Både for å minske den dominerende innflytelse fra denne person, og som et ledd i demokratiseringsprosessen i samfunnet bør offentlige verv i større grad rotere blant flere. Aksjonen foreslår derfor at formannen utnevnes for 6 år av gangen. Departementet kan se de synspunkter Aksjon for sann reklame har fremsatt om mulige uheldige virkninger av at utnevnelsen er fast, selv om disse synes noe overtonet. Departementet legger for sin del avgjørende vekt på at Markedsrådets formann, medlemmer og varamedlemmer etter markedsloven blir oppnevnt for en periode på 4 år. Når departementet nå foreslår at det nye organ opprettes som et utvalg av Markedsrådet, synes det hensiktsmessig å ha samme regler om funksjonstiden. I den grad det måtte oppstå et behov for en sterkere kontinuitet over behandlingen utover 4-års perioden, har departementet små motforestillinger mot en gjenoppnevning for en eller flere perioder. Departementet mener derfor at funksjonstiden for formannen bør være 4 år. Utvalget har foreslått at formannen ansettes på heltid. Etter departementets mening bør det være forsvarlig som en begynnelse å la stillingen være en bistilling. Dersom erfaringen viser at dette blir for byrdefullt, vil en senere kunne omgjøre den. For de to andre medlemmene av Markedsrådet er det ikke satt noen formelle krav til utdannelse eller yrkesbakgrunn. Men det kreves at de har særlig innsikt i henholdsvis forbrukerspørsmål og i selgersidens interesser. Det er imidlertid ikke forutsetningen at medlemmene skal opptre som partsrepresentanter i Markedsrådet. De skal i enhver henseende opptre objektivt og saklig. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at de to medlemmene i den enkelte sak tas fra et særskilt utvalg bestående av 8 likeverdige medlemmer. Det forutsettes at dette utvalget består av 4 medlemmer med innsikt i selgersidens problemer og 4 medlemmer med tilsvarende kjennskap til og interesse for forbrukernes situasjon. I dette utvalget kan oppføres medlemmer av det nåværende Markedsrådet eller andre utenforstående personer. Markedsrådets ordinære medlemmer bør fortrinnsvis benyttes, men da Markedsrådet i dag har oppgaver som avviker forholdsvis mye fra oppgavene til det nye utvalg, mener departementet at det ikke bør settes noe absolutt krav om å anvende de samme personer for begge typer saker. Men i den grad medlemmenes interesser, erfaring og arbeidskapasitet muliggjør deltagelse ved begge sakstyper bør dette være hovedregelen. En vil på denne måten i større utstrekning kunne utnytte de forbrukerpolitiske erfaringer som medlemmene erverver i sitt arbeid. Utvalget oppnevnes av Kongen for en periode på 4 år. Aksjon for sann reklame har foreslått at første gang medlemmene oppnevnes bør halvparten oppnevnes kun for to år. Som en mer elastisk ordning foretrekker departementet en regel om at det ved første gangs oppnevning av medlemmene kan settes kortere funksjonstid for noen av dem, utkastets § 2 første ledd. Som utvalget peker på, er det et rent praktisk spørsmål hvordan man skal finne fram til de to medlemmene i den enkelte sak. Dette kan løses gjennom forskriftene til Markedsrådets virksomhet, jf. § 3. Advokatforeningen reiser spørsmålet om utvalget bør tiltres av en dommer, fortrinnsvis fra første instans, eventuelt også av en advokat med såkalt «almenpraksis», idet disse besitter betydelig praktisk innsikt i de aktuelle spørsmål. Departementet mener at den interesserepresentasjon som er foreslått av utvalget synes tilfredsstillende. Formannen vil i tilstrekkelig grad representere den juridiske bakgrunn, mens en for medlemmenes del legger større vekt på deres kjennskap til næringslivets og forbrukernes problemer. Disse personer kan ha juridisk eller annen bakgrunn. Aksjon for sann reklame frykter at det foreslåtte antall medlemmer er for lite, og mener at behovet er på i hvert fall 20 medlemmer. Hvor stort antallet medlemmer bør være, er et skjønnsspørsmål, og er avhengig av praktiske erfaringer gjennom rettens virke. Departementet mener at utvalgets forslag på dette punkt virker realistisk, og at en senere eventuelt kan ta opp spørsmålet om antallet medlemmer bør utvides. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets forslag til § 3. Det understrekes at Markedsrådets arbeid skal ledes av formannen, med andre ord at rådet skal være et fritt og uavhengig organ. Rådet må ha et sekretariat, uten at dette anses nødvendig å lovfeste. Hvor stort sekretariatet skal være, vil avhenge av saksmengden og arbeidsformen. En har på det nåværende stadium foreslått opprettet kun en stilling. En vil anta at når sekretariatet legges i tilknytning til Forbrukerrådet, hvor også den forberedende behandling skal foregå, vil muligheten for effektivisering av arbeidet være større. Kongen skal fastsette nærmere regler for organisering og saksbehandling ved Markedsrådet. Noen regler om dette finnes også i lovutkastet, f.eks. § 7 om saksbehandlingen ved Markedsrådet, § 8 om avvisning, § 9 om manglende medvirkning fra partene og § 10 om avgjørelsen. Departementet har sløyfet utvalgets foreslåtte § 4 § 5, hvor det henholdsvis var foreslått en regel om dommerløfte og en henvisning til domstollovens regler i § 106, § 107, § 108 og § 113 om ugildhet. En regel om dommerløfte vil etter departementets oppfatning være unødvendig. Det vil være en selvfølge at både formannen og medlemmene samvittighetsfullt skal oppfylle sine oppgaver, uten at en slik høytidelig erklæring blir avkrevet dem spesielt. Markedsrådet er et forvaltningsorgan, og ikke en domstol i tradisjonell forfatningsmessig forstand. Reglene i forvaltningslovens kap. II om habilitet, gjelder da også for nemnda, og det er ikke behov for særregler på dette punkt. Bestemmelsene tilsvarer hovedsakelig § 6 og § 7 utvalgets forslag. De fastsetter framgangsmåten for behandlingen av klagesakene ved Forbrukerrådet. En tvist som ønskes behandlet av Markedsrådet, må etter § 4 først skriftlig bringes inn for Forbrukerrådet. Utvalget har forutsatt at både kjøper og selger kan bringe saker inn for Forbrukerrådet til behandling. I dag er det imidlertid slik at Forbrukerrådet kun behandler saker som er brakt inn av forbrukere, noe som er en naturlig konsekvens av at Forbrukerrådet er opprettet som et interesseorgan for forbrukerne. Departementet finner liten grunn til å endre dagens praksis på dette punkt. Utvidelsen av Markedsrådets kompetanse til også å omfatte løsning av konkrete forbrukerkjøpstvister er begrunnet i ønsket om et tilbud til forbrukerne for å løse deres kjøpsrettslige problemer på en enkel, rask og billig måte. Likeledes er det foreslåtte tiltak ment å skulle medføre en effektivisering av den klagesaksbehandling som i dag foregår i Forbrukerrådet. En utvidelse av Forbrukerrådets arbeidsoppgaver til også å omfatte klager inbrakt av næringsdrivende, mot forbrukerens ønske, vil etter departementets mening langt på vei uthule den styrking av forbrukerens stilling som forslaget legger opp til. Det kan nevnes at også den svenske Allmänna reklamationsnämnden fra 1. juli 1976 ble begrenset slik at den bare tar mot klager fra forbruker. Det bør være uten betydning hvem av partene som tar den første kontakt med Forbrukerrådet og/eller eventuelt utformer en skriftlig henvendelse til Forbrukerrådet. Det avgjørende må være at forbrukeren ikke bør kunne bli part i en tvist for Forbrukerrådet mot sin vilje. I forhold til utvalgets forslag har departementet som nevnt i merknadene til § 1 gått inn for at Markedsrådets kompetanse også skal omfatte tvister hvor det opptrer privatpersoner både som kjøper og som selger. Slike tvister bør etter departementets mening kunne bringes inn til behandling i Forbrukerrådet også av selgeren. Etter at en sak har vært behandlet i Forbrukerrådet, må likeledes saken kunne bringes inn for Markedsrådet til endelig avgjørelse av begge parter, uansett om selgeren opptrer som næringsdrivende eller ikke. Det ville være urimelig dersom en kjøper som får en uttalelse mot seg i Forbrukerrådet hadde adgang til å bringe saken inn for Markedsrådet, mens en næringsdrivende i tilsvarende situasjon skulle være avskåret fra en tilsvarende oppfølging av saken. Hensikten med reformen ville da heller ikke være oppnådd. Ordlyden i § 4 er utformet i samsvar med dette. Det følger av § 4 annet ledd at Forbrukerrådet vil ha adgang til å avvise en sak som faller utenfor Markedsrådets kompetanse. Det er selvsagt ikke meningen at Forbrukerrådet skal innskrenke den virksomhet som drives i dag, f.eks ved klager på tjenester. Forbrukerrådet skal klargjøre saken og forberede den for en eventuell videre behandling i Markedsrådet. Blant annet skal sakkyndige uttalelser innhentes i den utstrekning det finnes rimelig. I dette ligger at Forbrukerrådet kan vurdere om det ut fra behovet, de relative omkostninger osv., bør foretas en sakkyndig undersøkelse, jf. Etter departementets mening bør Forbrukerrådets vurdering på dette punkt ikke kunne gjøres til gjenstand for selvstendig klage. Hvis partene mener at ytterligere sakkyndige uttalelser burde vært innhentet, kan de eventuelt bringe saken inn for Markedsrådet til realitetsavgjørelse. Markedsrådet kan da innhente nye sakkyndige uttalelser og innkalle sakkyndige til muntlig forklaring jf. § 7 tredje ledd. Likeledes skal formannen i Markedsrådets utvalg sørge for at saken er tilstrekkelig opplyst før den tas opp til behandling i rådet, jf. § 7 annet ledd. Dette vil bli nærmere regulert i forskriftene, jf. § 5 tredje ledd. Som utvalget bemerker, er det en forutsetning at det kontradiktoriske prinsipp følges, slik at partene får adgang til å uttale seg og framkomme med opplysninger under forberedelsen. Forbrukerrådet skal megle i saken. Det må antas at en betydelig del av sakene blir avgjort på dette stadium. I denne forbindelse understrekes det i lovutkastet at Forbrukerrådet skal innta en upartisk og nøytral holdning. Det er likevel intet til hinder for at Forbrukerrådet kan foreslå et forlik, selv om det går ut over gjeldende rett, jf. forsåvidt om forliksrådenes megling tvistemålsloven § 282 første ledd. Det er overlatt til Kongen å gi nærmere regler for saksbehandlingen ved Forbrukerrådet, jf. utkastets § 5 siste ledd. Paragrafene er basert på utvalgets foreslåtte § 8 § 9. De regulerer innbringelse og saksbehandling ved Markedsrådet. Hvor det ikke lykkes Forbrukerrådet å megle mellom partene, kan en part begjære saken fremmet for Markedsrådet. Slik begjæring må være sendt til Forbrukerrådet senest 4 uker etter at partene er blitt underrettet om at Forbrukerrådets behandling av saken er avsluttet. Begjæringen skal være skriftlig, og klageren kan få hjelp til å utforme den i Forbrukerrådet. Denne instans skal motta begjæringen, og vil ha ansvar for at den er satt opp tilfredsstillende. Departementet har i § 6 fjerde ledd foreslått en oppreisningsadgang ved oversittelse av 4-ukersfristen. På samme måte som ved domstolsbehandling bør det være adgang til oppreisning. Avgjørelsen om at det skal gis oppreisning bør treffes av Markedsrådet. Å legge avgjørelsesmyndigheten til Forbrukerrådet synes lite naturlig. For øvrig bør de vanlige regler gjelde, jf. forvaltningsloven § 31 følgende og merknadene til den tilsvarende bestemmelse i § 11 fjerde ledd. Etter § 6 tredje ledd skal Forbrukerrådet sende Markedsrådet en redegjørelse for saksforholdet. Bestemmelsen tilsvarer utvalgets § 8 tredje ledd, men er noe omformulert. For det første het det i utvalgets lovutkast at Forbrukerrådet skulle oversende en «nøytral» redegjørelse for saksforholdet. Det siterte ord er sløyfet i departementets lovutkast som unødvendig, uten at det dermed tilsiktes noen realitetsendring. Derimot er innholdet av redegjørelsen presisert noe mer, i det det sies at denne for det første skal inneholde en beskrivelse av det faktiske saksforholdet, eventuelt også det rettslige standpunkt som Forbrukerrådet har lagt til grunn under forliksbehandlingen. Det antas at begge disse sider vil kunne ha betydning som en tilrettelegging for Markedsrådets arbeid med saken. Derimot er det ikke meningen at redegjørelsen skal inneholde tilbud som partene måtte ha fremkommet med under behandlingen ved Forbrukerrådet. Det vil bli presisert i forskriftene om behandlingen for Forbrukerrådet at redegjørelsen skal sendes partene samtidig som den sendes til Markedsrådet, og at partene skal underrettes om at de innen en frist kan komme med innvendinger og kommentarer for rådet. Regelen i § 7 første ledd, om at begjæringen om behandling for Markedsrådet skal forkynnes for den andre parten, må ses i sammenheng med utkastets 5 9. Her foreslås uteblivelsesvirkninger av manglende svar. En bør derfor ha størst mulig sikkerhet for at vedkommende er underrettet. Det bør også legges opp til et system som ikke gjør det mulig å trenere saksbehandlingen for en som ikke ønsker saken fremmet. Behandlingen for Markedsrådet skal være skriftlig, dog med mulighet for å innkalle sakkyndige til muntlig forklaring. Vedrørende spørsmålet om behandlingen skal være muntlig vises til kommentarer under II, 4, ad 6. Departementet vil her presisere at saken forutsettes å være så godt forberedt når den kommer til behandling for Markedsrådet, at muntlig fremmøte av partene skal føles unødvendig. Utvalget har foreslått at «retten kan etter behov innhente nye sakkyndige uttalelser og innkalle sakkyndige til muntlig forklaring for retten». at sakkyndige uttalelser kan innhentes i den utstrekning det finnes rimelig. Som for Forbrukerrådet, betyr dette at Markedsrådet kan vurdere om det ut fra behovet, de relative omkostninger osv. bør foretas en sakkyndig undersøkelse. Regelen er justert i samsvar med utkastets § 5. Når det gjelder adgangen til å innkalle sakkyndige til muntlig forklaring, vil den i enkelte tilfelle være tidsbesparende ved at en kan unngå innviklede skriftlige fremstillinger, særlig dersom en har mulighet for å få sakkyndige som geografisk ikke er så langt borte. Dommerforeningen nevner i sin uttalelse at en savner en henvisning til eller en bestemmelse som i tvistemålsloven § 242. Bestemmelsen viser til domstollovens § 106 vedrørende habilitetskrav til sakkyndige. Departementet viser til kommentarene under § 3 i tilknytning til utvalgets foreslåtte § 4 og § 5. Forvaltningsloven gir i § 10 regler for habiliteten når den sakkyndige er offentlig oppnevnt. Etter som Markedsrådet er et offentlig organ i forvaltningslovens forstand, gir disse regler således den nødvendige regulering av habilitetskravene også for sakkyndige. I siste ledd sies at Markedsrådet er bundet av partenes påstander. Det vises til II, 4 ad 4 og 5, for kommentar til denne bestemmelse. Markedsrådets arbeid vil i mindre grad bestå i å forlike partene. Det er forutsetningen at denne mulighet er uttømt under behandlingen i Forbrukerrådet. Nye meglingsforsøk i Markedsrådet vil lett kunne være unødig bruk av tid, etter som partene ikke møter. Noe formelt hinder for at Markedsrådet megler om den finner grunn til det, er det likevel ikke. Bestemmelsen tilsvarer i det vesentlige utvalgets § 10. Den regulerer Markedsrådets muligheter for å avvise en sak. Avvisning skal - foruten henvisningen til lovens § 1 - for det første skje hvis motparten ikke kan saksøkes ved norske domstoler. Det er vernetingsreglene ved de alminnelige domstoler som får anvendelse. Det vises til tvistemålsloven kap. 2 om stedlig domsmyndighet og domstolloven § 39. Markedsrådet skal videre avvise en sak som tidligere er avgjort av en domstol, eller som er under behandling ved en domstol og saken ikke er besluttet utsatt der i medhold av § 15. Det er selvsagt at en slik dobbeltbehandling må unngås. Etter tredje ledd har Markedsrådet en mer skjønnsmessig adgang til å avvise en sak, nemlig når den mener at muntlige forklaringer av parter eller vitner er påkrevet. Departementet er enig med utvalget i at det er i disse tilfeller behov for avvisning i praksis vil oppstå, og at en mer generell adgang til å avvise en sak synes unødvendig. Det vises til merknadene til § 1 om Markedsrådets kompetanse. Vedtaket om avvisning avgjøres av Markedsrådet med bindende virkning. En overprøving måtte skje ved de alminnelige domstoler, og det er da mer hensiktsmessig at realiteten i saken blir forelagt domstolene, i stedet for spørsmålet om saksbehandlingen har vært korrekt. Etter departementets mening bør det være adgang til å avgjøre spørsmålet om avvisning etter § 8 første og annet ledd i eget møte forut for realitetsbehandling. En viser for øvrig til tilsvarende vurdering under kommentarene til § 1. Avvisning etter § 8 tredje ledd synes derimot lite egnet til behandling i eget møte, da Markedsrådet i slike tilfelle likevel må vurdere sakens realitet. Spørsmålet vil bli nærmere avklart i forskriftene. Vedtaket om avvisning skal forkynnes for partene, se § 10. Dette må ses i sammenheng med de foreslåtte endringer i lov om foreldelse av fordringer § 12, hvoretter innsendelse av begjæring til Forbrukerrådet avbryter foreldelsesfristen på linje med innsendelse av forliksklage og stevning m.v. Det foreslås videre at når en sak avvises fra Markedsrådet, faller avbruddsvirkningene bort på samme måte som for domstolene, dvs. tre måneder etter avgjørelsen er forkynt for saksøkeren, jf. foreldelseslovens § 12 annet ledd. Siden en avvisning kan ha så store virkninger, finner departementet, som utvalget, det riktig å velge den mest betryggende måte å underrette klageren om avvisningen på. Paragrafen tilsvarer utvalgets forslag til § 11. Den stadfester det kontradiktoriske prinsipp i forbindelse med Markedsrådets behandling. Også virkningen av den ene parts passivitet er regulert i bestemmelsen. En rettesnor for behandlingen bør være at saken ikke skal ta for lang tid etter at den er brakt inn for Markedsrådet. Bestemmelsen om at partene skal gis adgang til å uttale seg, skal forstås dithen at det normalt kun er ett innlegg fra hver part rådet skal innhente. Noen skriftlig utveksling av meninger skal det ikke legges opp til. Dette forutsettes varetatt under Forbrukerrådets forberedende behandling. Markedsrådet skal videre sette en frist for svar, den bør gjøres så kort som det er forsvarlig. Regler om virkninger av passivitet er nødvendig for å få fortgang i en sak, dersom den ene part ikke respekterer frister som er satt. Bestemmelsen skal forstås slik at Markedsrådet kan avgjøre saken selv om begge parter unnlater å gi svar innen fristen. Den forberedelse som skal skje i Forbrukerrådet vil jo sikre at Markedsrådet har et faktisk grunnlagsmateriale å gå ut fra. Men Markedsrådet vil også ha mulighet for å avvise saken, jf. § 8. En har ikke ansett det nødvendig å foreslå at saken kan fortsettes - på begjæring av den part som ikke har avgitt uttalelse - i tilfeller hvor Markedsrådet har truffet avgjørelse etter § 9. Det vises til de parallelle regler om oppfriskning i tvistemålsloven § 344 følgende ved uteblivelsesdom i herreds- og byrettene. En slik adgang til oppfriskning ville komplisere både regelsett og behandlingsmåte. Heller ikke synes behovet for en oppfriskningsadgang å være særlig sterkt. Den part som har unnlatt å uttale seg, og som har fått en avgjørelse i Markedsrådet imot seg, står jo fritt til å bringe saken inn for domstolene innen fristen på 4 uker. Partene har også blitt underrettet om rådets behandling før en eventuell uteblivelsesavgjørelse avsies. Denne underretning har blitt foretatt på en meget grundig måte, ved forkynnelse. Bestemmelsen er noe endret i forhold til den av utvalget foreslåtte § 12. Departementet har sett det mer naturlig å ta utgangspunkt i Markedsrådets stilling som forvaltningsorgan, og ikke som domstol. En har derfor valgt å benevne rådets avgjørelse «vedtak» istedenfor «dom». Henvisningen til tvistemålsloven er også sløyfet. Endringen i terminologi innebærer også at reglene i § 10 vil gjelde likt for realitetsvedtak etter vanlig uttalelse fra partene, realitetsvedtak etter § 9 og vedtak om avvisning etter § 8. I relasjon til utvalgets lovutkast har dette muliggjort en viss forenkling. Markedsrådets vedtak skal etter dette treffes med alminnelig flertall i skriftlig grunngitt vedtak. Vedtaket er enkeltvedtak, og er underlagt forvaltningslovens regler for slike vedtak, så langt de passer. Etter utkastets tredje ledd kan Markedsrådets vedtak - både realitetsvedtak og avvisninger - ikke påklages. Dette innebærer at vedtaket ikke kan bringes inn til overprøving for høyere forvaltningsmyndighet. Derimot vil partene etter § 11 kunne bringe saken inn for domstolene, som selvsagt vil ha sin vanlige kompetanse i behold. Av hensyn til tvangskraftvirkningene (§ 11) Bestemmelsene er basert på utvalgets § 13. Den regulerer partenes adgang til å bringe saken inn for herreds- eller byrett til fortsatt behandling og tvangskraftvirkningene av Markedsrådets vedtak. I forhold til utvalgets utkast har departementet erstattet uttrykkene «de alminnelige domstoler» og «vedkommende domstol» med «herreds- eller byrett». Det blir herved presisert at det ikke skal være forliksrådsbehandling i de saker som har vært behandlet av Markedsrådet. Det vises forøvrig til kommentarene til § 17, hvor departementet foreslår lovfestet i tvistemålslovens § 273, nytt punkt 7 at mekling i forliksrådet ikke skal foretas i saker som er avgjort ved vedtak i Markedsrådet. Vedtaket blir tvangskraftig hvis saken ikke er brakt inn for eller fortsatt ved herreds- eller byrett innen 4 uker etter forkynnelsen av vedtaket. Samtidig blir vedtaket rettskaftig, dvs. at det ikke kan bringes inn for domstolene til prøving. Fristberegningen forutsettes å skje etter reglene i domstollovens kap. 8. Etter utvalgets utkast skulle stevning/prosesskritt sendes de ordinære domstoler. I Dommerforeningens uttalelse er pekt på at det kan være vanskelig å vite hvorvidt det er uttatt stevning ved de alminnelige domstoler, når en ikke har noe sikkerhet for at Markedsrådet får underretning om stevningen som etter utvalgets forslag. Dommerforeningen foreslår at en løser dette problem ved å kreve at stevning i saken må sendes Markedsrådet, som i neste omgang må ekspedere den videre til vedkommende domstol. Departementet mener Dommerforeningens forslag på dette punkt løser de praktiske vanskeligheter som kunne oppstå ved utvalgets ordning, og har derfor tatt det opp i lovutkastet, og at det velges samme løsning for fortsettelse av en sak som allerede står for retten. Markedsrådet bør likevel også i slike tilfeller sende vedkommende domstol et eksemplar av rådets vedtak når det foreligger. Dette vil bli presisert i forskriftene for saksbehandlingen ved Markedsrådet. Når 4-ukersfristen etter § 11 første ledd er ute vil vedtaket kunne tvangsfullbyrdes etter de vanlige regler. dokumenter som er tvangsgrunnlag. En har valgt å ta regelen inn i lovutkastet her. Det vil i forskriftene for saksbehandlingen ved Markedsrådet bli presisert at Markedsrådet og dets sekretariat skal være behjelpelig med å, tvangsfullbyrde vedtaket når det ikke etterkommes frivillig. Dette vil bestå i bistand med å utarbeide begjæring om fullbyrdelse til namnsmyndighetene. Ved 4-ukersfristens utløp vil adgangen til å bringe saken inn for domstolene være stengt, dog med et forbehold for reglene om gjenopptakelse, se § 12 og merknadene nedenfor. Det synes rimelig at det eksisterer en adgang til å gi oppreisning for oversittelse av fristen. Det vises eksempelvis til tvistemålslovens § 437 annet ledd hvor det samme gjelder i tilfeller der et forvaltningsorgan setter frist for å prøve forvaltningsvedtakets gyldighet. Avgjørelsen av om det skal gis oppreisning vil følge de vanlige regler, jf. forvaltningslovens § 31 følgende. Forvaltningslovens § 31 må i denne forbindelse forstås slik at begjæring om oppreisning skal fremmes for Markedsrådet, som også avgjør om oppreisning skal gis. Etter domstolloven § 156 er avgjørelsesformen når spørsmålet avgjøres av en domstol kjennelse, og dermed angrepsmåten kjæremål. Det rimelige er her at Markedsrådet avgjør spørsmålet ved vedtak, som ved kjæremål kan bringes inn for de vanlige domstoler. Dette er foreslått lovfestet i § 11 fjerde ledd. Dommerforeningen har i sin uttalelse festet seg ved utvalgets merknader på side 16, hvor det sies at virkningene av Forbrukerkjøpsrettens avgjørelse bortfaller hvis stevning tas ut innen 4 uker, «og saken må prøves på fritt grunnlag ved by- eller herredsrett». Dommerforeningen uttaler i denne forbindelse: «Er det meningen at en part for de ordinære domstoler skal kunne ta opp igjen krav som er frafalt eller begrenset under behandlingen i Forbrukerkjøpsretten? Frafall og begrensninger forekommer ikke sjelden i vanlig rettergang. Dispositive viljeerklæringer kan være avgitt så vel under klagesaksbehandlingen som under behandlingen i Forbrukerkjøpsretten. Departementet vil for det første erklære seg enig med utvalget i at dersom saken bringes inn for herreds- eller byretten, må den der prøves på fritt grunnlag. Det er ikke Markedsrådets avgjørelse, men selve saken som innbringes for domstolene. Dette skulle framgå av ordlyden i lovforslagets § 11. Selv om sakens materielle side ikke har vært prøvet av Markedsrådet, men saken eksempelvis er blitt avvist etter § 8, er det således sakens realitet som bringes inn for herreds- og byretten. Når det videre gjelder det forhold Dommerforeningen har tatt opp i sin uttalelse vil det forhold at saken skal prøves på fritt grunnlag av by- eller herredsretten selvsagt ikke bety at dispositive utsagn som partene har avgitt - ved Markedsrådets behandling eller uavhengig av den - mister sin bindende kraft. Det vil være et bevisspørsmål om utsagnene er avgitt under forutsetninger som har bortfalt i og med sakens videre gang. Men partene står fritt til å endre og utvide påstanden, påberope seg nye anførsler osv. Den forbruker som blir innstevnet for de alminnelige domstoler i en sak vil i dag kunne henvende seg til retten og få hjelp til å sette opp tilsvar. På grunn av domstolenes arbeidsbelastning kan det imidlertid være vanskelig å innpasse denne oppgaven blant domstolenes øvrige gjøremål. Det synes derfor å være behov for en mer aktiv bistand enn den retten har kapasitet til å yte. Departementet forutsetter på denne bakgrunn at den forbruker som har behov for hjelp til å fremstille sin sak og ellers forberede den for retten, skal kunne henvende seg til Forbrukerrådet. Forbrukerrådet vil da kunne gi råd og orientering om utforming av tilsvar og saksforberedelsen ellers. I normaltilfeller bør Forbrukerrådet yte denne bistanden, selv om det bør legges vekt på forbrukerens egne ressurser og muligheter til å få advokatbistand f.eks gjennom en rettshjelpforsikring som dekker tilfellet. Departementet antar at slik bistand normalt bør begrenses til forbrukere som blir stevnet for retten. Det foreligger et særlig behov for bistand i slike tilfeller. Er det derimot forbrukeren som selv er misfornøyd med Markedsrådets avgjørelse, har vedkommende allerede hatt et tilbud om bistand til å løse tvisten som bør anses tilstrekkelig. Forbrukerrådet vil ikke som organisasjon kunne opptre som prosessfullmektig, (jf. tvistemålsloven § 44). Hvorvidt Forbrukerrådet bør ha jurister som kan påta seg oppgaven å opptre som prosessfullmektig for den enkelte forbruker får være opp til Forbrukerrådet å avgjøre i lys av utviklingen. Det kan forekomme så vidt prinsipielle avgjørelser at Forbrukerrådet vil kunne ønske å yte hjelp også ved å la en av sine jurister opptre som prosessfullmektig. Som eksempel kan nevnes saker om produktansvar. Regelen tilsvarer utvalgets § 14, og regulerer vilkårene for gjenopptagelse. å benytte. En vil for øvrig anta at bestemmelsen ikke vil få særlig praktisk betydning, men da forvaltningsloven ikke har noen spesielle regler for tilfellet, kan det være naturlig å regulere det i loven. Som utvalget peker på, vil noen av tvistemålslovens grunnlag for gjenopptagelse ikke være relevante for Markedsrådets behandling pga den forenklete saksbehandling i rådet. Videre må selvsagt bestemmelsene i tvistemålsloven leses med de nødvendige endringer, slik som at «dommer» i § 407 nå betyr medlem av Markedsrådet, at begjæringen fremsettes for Markedsrådet (§ 109) osv. Dette er gitt uttrykk for i lovteksten ved forbeholdet at reglene om gjenopptakelse gjelder «i den utstrekning de passer». Utgangspunktet for regelen er utvalgets § 15. Den setter til side en avtale om behandling ved voldgift når en av partene isteden ønsker saken behandlet av Markedsrådet. Utvalget har foreslått at regelen bare skal gjelde for avtaler som er inngått før eller samtidig med kjøpsavtalen. Partene skulle altså gyldig kunne avtale voldgift etter at kjøpsavtalen er inngått. Departementet har sløyfet denne betingelse. Det foreslås nå at også avtaler inngått på et senere stadium skal settes til side om en av partene ønsker det. Det kan forekomme at en part først etter at kjøpsavtalen er inngått får kjennskap til at Markedsrådet eksisterer. Det vil da kunne bli noe vilkårlig med hensyn til hvem som benytter Markedsrådet i slike tilfelle. Dette kan slå ut i at de som minst er i stand til å ivareta sine rettigheter ikommer dårligst ut. Denne regel hindrer selvsagt ikke at partene kan bli enige om å løse en tvist ved voldgift, og at begge respekterer denne avtale. Et spesielt tilfelle er der det avtales voldgift av en allerede oppstått tvist. I forbrukersammenheng synes dette så spesielt at det ikke bør undergis særregulering. Også i slike tilfeller vil altså en part kunne bringe saken inn for Markedsrådet på tross av avtalen. Vedrørende den praktiske betydning av regelen, vises til utvalgets kommentarer til dets § 15, hvor det heter at man ikke er kjent med at voldgiftsklausuler i forbindelse med forbrukerkjøp i dag innebærer noe vesentlig problem i praksis. I Ot. prp, nr. 25 (1973-74) om lov om endringer i kjøpsloven, særlig med sikte på forbrukervern, s. 18, spalte 2, gis det også uttrykk for at problemet er lite i forbindelse med forbrukerkjøp: «Undersøkelser Justisdepartementet har foretatt synes å vise at voldgiftsklausuler praktisk talt ikke forekommer i kontrakter om vanlige forbrukerkjøp. Derimot brukes slike klausuler ved f.eks kjøp av ferdighus. Men i alle fall synes det ikke å ha oppstått problemer for forbrukerne pga voldgiftsklausuler. Det er således f.o.fr. en preventiv regel som foreslås. En viss praktisk betydning kan den likevel få ved visse leveranser av ferdighus. Det vises til kommentarer til § 1 om grensen mellom løsøre og fast eiendom. Utvalget uttaler om bransjenemndene på side 17: «Som det vil fremgå av merknadene ovenfor er Forbrukerkjøpsretten ment som et alternativ til de organer som i dag behandler forbrukerkjøpstvister. Utvalget har således ikke noe ønske om å stanse den virksomhet som i dag drives av de forskjellige bransjenemnder eller å hindre at slike blir opprettet i framtiden. Bare utviklingen kan vise i hvilken grad nemndene etterhvert skulle vise seg å være overflødige. Utvalget har imidlertid et begrunnet håp om at grunnlaget for opprettelse av slike nemnder innen områder som faller innenfor Forbrukerkjøpsrettens kompetanse, vil falle bort ved den nyordning som her foreslås. Etter den kontakt en har hatt med bransjer som i dag er engasjert i slik virksomhet, må det antas at man i stor grad ville være fornøyd med en slik avlastning. Uttalelsen fra Forbrukertjenestelovkomitéen tyder i motsatt retning, at iallfall visse viktige grupperinger er stemt for å bygge på bransjenemndene. Fordelen ved bransjenemndene er etter departementets mening at den enkelte 'bransje tar kostnadene ved å behandle sine egne klager, og at det er adgang til atskillig spesial ekspertise. Ulemper vil kunne være manglende sikkerhet for objektiv behandling, liten sikkerhet for at forbrukernes interesser blir tilstrekkelig betryggende varetatt i forhandlingsfasen og dessuten at Forbrukerrådet og Markedsrådet ikke får den generelle praksis som er ønskelig. Mange av disse innvendingene kan møtes gjennom bransjenemndenes vedtekter. Den danske løsningen går ut på at Forbrukerklagenemnda kan godkjenne at klager som ellers behandles av nemnda i stedet kan behandles av en bransjenemnd. En slik godkjennelse er betinget av at bransjenemndas vedtekter inneholder bestemmelser om nemndas sammensetning og saksbehandling som er betryggende for partene. Forbrukerklagenemndas avgjørelser om godkjennelse av bransjenemnder kan innklages for handelsministeren. Se lov nr. 303 av 14. juni 1974 om forbrugerklagenevnet § 12. Departementet har valgt å foreslå en regel tilsvarende den danske. Det foreslås i § 14 første ledd at departementet kan godkjenne at klager som ellers faller inn under Markedsrådets kompetanse i stedet skal behandles av en bransjenemnd. Angående spørsmålet om hvem som skal ha kompetanse til å godkjenne bransjenemndene, finner departementet ikke å kunne følge den danske løsningen. Markedsrådet er et konfliktløsende organ som har til oppgave å avgi bindende vedtak i enkeltsaker. En godkjennelsesmyndighet som den foreslåtte avviker så sterkt fra dette at det synes mer naturlig å legge stadfestelsesmyndigheten til departementet. I § 14 annet ledd fastsettes det at Kongen kan gi nærmere regler om hvilke krav som kan stilles til bransjenemndenes vedtekter for at godkjennelse kan gis. Her kan det eksempelvis bestemmes at vedtektene bare vil bli stadfestet såfremt det er lik representasjon av bransjefolk og forbrukere, at Forbrukerrådet skal bringes inn i en forhandlingsfase og at avgjørelsene i bransjenemnda skal sendes Forbrukerrådet. Et ytterligere krav for å godta en bransjenemnd må også være at man har sikkerhet for at avgjørelser som går selgeren imot vil bli oppfylt. Det må altså være et bransjeorgan som stiller seg som garantist for dette, idet avgjørelse av en bransjenemnd jo ikke vil ha tvangskraft lik som Markedsrådets avgjørelse. Forholdet vil bli regulert i forskriftene. Regelen tilsvarer utvalgets § 16. Formålet er å unngå at en sak behandles ved Markedsrådet og de alminnelige domstoler samtidig. Bestemmelsen er berørt under kommentarene til § 8. Etter første ledd bestemmes at en sak som er under behandling for Markedsrådet ikke kan bringes inn for de alminnelige domstoler. Saken regnes for å være under behandling av Markedsrådet, når begjæring om behandling er sendt Forbrukerrådets Klageavdeling. Etter annet ledd bestemmes at en sak som står for de alminnelige domstoler, kan bringes inn for Markedsrådet når en part ønsker det, og retten samtykker. Retten vil kunne vurdere om det er rimelig å avbryte den videre behandling av saken i påvente av Markedsrådets avgjørelse. Det er forutsetningen at retten som hovedregel skal avbryte sin saksbehandling. Unntak kan tenkes, hvor saksforberedelsen har kommet svært langt, hvor det ellers vil ta spesielt lang tid å avgjøre den, hvor avbrudd medfører ekstra omkostninger etc., samt de tilfelle hvor det må antas at saken vil bli avvist fra Markedsrådet, jf. § 8 tredje ledd. Etter utvalgets utkast § 14 var det foreslått at retten skulle utsette den videre behandling av saken. Departementet antar at stansning er en mer nærliggende behandlingsmåte, jf. særlig tvistemålsloven § 107 og § 108. Forslaget her til § 15 er endret tilsvarende, idet departementet forutsetter at det er stansningsadgangen i tvistemålsloven § 107 annet ledd som vil få anvendelse. Er en sak som er stanset senere avgjort av Markedsrådet, skal saken heves for de alminnelige domstoler når frist for å fortsette saken er utløpt. Blir det i et slikt tilfelle begjært oppreisning, jf. § 11 siste ledd, må oppreisningssaken avgjøres før hevningssaken. «Det fremgår ikke klart i lovutkastet, i tilfelle av uenigihet mellom partene om rettergangen, om en sak skal bringes inn for Forbrukerkjøpsretten eller for de ordinære domstoler. Det synes, etter innstillingen, at Forbrukerkjøpsretten skal tre i funksjon etter begjæring av en part, selv om den annen part ønsker ordinær domstolsbehandling. Men slik som loven er utformet, synes det avgjørende hvem som først får brakt saken inn for den ene eller en annen domstol. Det bør fremgå helt klart at en part kan motsette seg behandling for Forbrukerkjøpsretten. Det er neppe noen uklarhet verken i utvalgets eller departementets lovutkast med hensyn til Markedsrådets og domstolenes saklige kompetanse på dette punkt. Reglene i forslagets § 15 fører til at det organ som først får saken til behandling vil være det kompetente organ. Likevel følger det av merknadene ovenfor at det er departementets forutsetning - på samme måte som utvalgets - at domstolen bør etterkomme en begjæring fra en part om at saken overføres Markedsrådet. Når det her gis uttrykk for at Markedsrådet i praksis bør ha fortrinnet, henger dette dels sammen med at saksbehandlingen her spesielt er tilrettelagt for forbrukersaker og at rådet etterhvert vil ha spesiell ekspertise innenfor sitt område. Dels henger det sammen med at domstolen jo i alle tilfeller vil være kompetent overordnet organ etter at behandlingen ved Forbrukerklagenemnda er avsluttet, dersom en av partene etter avgjørelsen av rådet ønsker å videreføre saken. Bestemmelsen er den samme som utvalgets foreslåtte § 17. Den åpner en viss adgang til å ilegge en part sakskostnader til den andre. Dette skal bare kunne skje når innbringelsen for Markedsrådet åpenbart er ubegrunnet. I Dommerforeningens uttalelse gis uttrykk for at det i større utstrekning bør være ansvar for sakskostnader. Man kan ellers risikere at lite begrunnede krav bringes inn for Markedsrådet for å forhale pågang fra kreditor. Den Norske Advokatforening mener at regelen er et klart brudd på vanlige sakskostnadsregler, og at begrunnelsen er utilfredsstillende. For å sikre at små krav skal bli behandlet av Markedsrådet, mener departementet at det er nødvendig å begrense ileggelse av sakskostnader ut over det som ville følge av forvaltningslovens § 36 annet ledd. Skulle forbrukeren risikere å ende opp med et ansvar for sakskostnader, vil selv vel begrunnede krav i stor utstrekning bli unnlatt forfulgt. En må også være oppmerksom på at forutsetningen for hele Markedsrådsbehandlingen er at de sakskostnader det gjelder er av beskjedent omfang. Partene skal ikke trenge bistand utover den de får gratis i Forbrukerrådet. Om de likevel oppsøker advokat, er det rimelig at de selv bærer utgiftene til dette. Utgiftene til sakkyndig bistand skal dekkes av det offentlige. De kostnader som oppstår for partene, gjelder da først og fremst den tid som medgår til behandlingen. I denne forbindelse kan vises til at saksbehandlingen forutsettes i det alt vesentlige å foregå skriftlig. Den forberedende behandling i Forbrukerrådet vil som regel vise om en sak er helt grunnløs. Om en part tross dette bringer en slik sale inn for Markedsrådet, bør det foreligge et avskrekkende moment gjennom mulighet for økonomiske følger. I samråd med Finansdepartementet er det som nytt siste ledd til § 16 foreslått en bestemmelse som gir Kongen fullmakt til å fastsette at det skal betales gebyr for behandlingen ved Forbrukerrådet og Markedsrådet. Forbrukerrådet har tidligere praktisert en gebyrordning for enkelte grupper klagesaker, men denne ble avviklet bl.a. fordi de innkomne beløp ikke oversteg utgiftene ved innkreving av gebyrene. Mer prinsipielt kan det også innvendes mot gebyrer at de særlig må antas å hindre folk med små økonomiske midler i å prøve sin sak. Departementet forutsetter derfor at det ikke blir fastsatt noen gebyrordning på det nåværende tidspunkt. Skulle imidlertid praksis vise at det er behov for en begrensning av antallet klagesaker, kan en gebyrordning være et preventivt virkemiddel i så måte. Det kan f.eks. være aktuelt med betaling av gebyrer for klagebehandlingen generelt, for tvister som gjelder beløp som ikke overstiger en bestemt nedre verdigrense, som overstiger en bestemt øvre verdigrense eller for visse typer tvister. Dersom utviklingen i saksmengden for Markedsrådet blir vesentlig annerledes enn departementet har forutsatt kan det derfor være praktisk å ha adgang til å fastsette regler om gebyr. I utvalgets foreslåtte § 18 ble det åpnet adgang for Forbrukerkjøpsretten til å tilstå en part prosessrenter etter lov 29. juni 1888 nr. 2 § 3. Etter at utvalget avga sin utredning, er imidlertid loven av 1888 blitt opphevet og erstattet av lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. Prosessrenteregelen i lov 29. juni 1888 nr. 2 § 3 er for de formuerettslige pengekrav i den nye loven erstattet av en alminnelig materiell regel om morarente, uten at plikten til å svare denne er knyttet til en eventuell prosess omkring kravet. Kun på de områder som ikke blir direkte berørt av bestemmelsene om alminnelig morarente er prosessrenteregelen opprettholdt i den nye loven. Dette gjelder morarente utenfor formueretten, og vil ikke få betydning ved forbrukerkjøpstvister. På bakgrunn av de generelle regler om morarente i lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m., finner departementet det overflødig med en særskilt regel om prosessrente i denne sammenheng. Utvalgets § 19 er inntatt i forslaget til § 17 med en tilføyelse fra departementets side. Bestemmelsen tar opp lovens ikrafttreden og endringer og tilføyelser i andre lover. Det er overlatt Kongen å fastsette tidspunktet for lovens ikrafttreden, ettersom det vil være nødvendig at det går en viss tid fra loven gis til den skal tre i kraft. Det skal blant annet gis forskrifter, formann og medlemmer skal oppnevnes og det skal organiseres et sekretariat. Det er foreslått endringer i to andre lover, nemlig tvistemålsloven og foreldelsesloven. Dommerforeningen peker på at tvistemålslovens § 197 nå setter grenser for adgangen til å bruke erklæringer fra sakkyndige m.v. i retten når de f.eks er innhentet under saksbehandlingen for Markedsrådet. Departementet har på bakgrunn av denne uttalelse foreslått at tvistemålslovens § 197 endres på dette punkt. De sakkyndige erklæringer som blir innhentet under saksbehandlingen for Markedsrådet, vil være innhentet fra personer som er kontaktet av Forbrukerrådet, eller av Markedsrådet selv. Partene vil ikke ha mulighet for å påvirke erklæringene. De sakkyndige vil også være kontaktet i anledning den spesielle sak som står for behandling, men de kan neppe ses som «oppnevnt sakkyndige» i tvistemålslovens § 197's forstand jf. lovens kap. 18 om sakkyndige og deres oppnevning. Departementet antar derfor at det er nødvendig med en tilføyelse i tvistemålsloven for å få adgang til å fremlegge slike erklæringer for domstolene, når saken bringes inn for domstolene etter først å ha vært behandlet i Markedsrådet. Denne ordning vil etter det departementet kan forstå være en besparelse for domstolene. En slipper å kontakte nye sakkyndige, med den tid og de omkostninger dette innebærer. Partene vil selvsagt like fullt ha adgang til å be oppnevnt andre sakkyndige i tillegg, jf. tvistemålslovens kap. 18. Utvalget foreslår videre en tilføyelse til tvistemålslovens § 274, nytt punkt 9, som vil innebære at forliksmegling ikke er nødvendig når en sak er avgjort ved dom av Forbrukerkjøpsretten. Departementet er enig i den realitet at forsøk på forlik i forliksrådet etter behandling av Forbrukerrådet og Markedsrådet må anses som et spill av tid. Det må imidlertid være riktigere å se det slik at behandlingen i Markedsrådet trer i stedet for en forliksrådsbehandling, slik at det ikke bare er adgang til å unnlate forliksrådsbehandling, men at forliksrådsbehandlingen er utelukket i de saker som har vært til behandling i Markedsrådet. Disse typer saker er nevnt i tvistemålslovens § 273. Departementet antar at dette resultat allerede følger av utkastets § 11 første ledd, som handler om overprøving av sak behandlet i Markedsrådet. Departementet finner det likevel hensiktsmessig at dette uttrykkelig lovfestes i tvistemålslovens § 273, nytt punkt 7. Regelen vil bare omfatte de tilfeller der rådet har truffet realitetsavgjørelse i saken. Når det gjelder endringene i foreldelsesloven er departementet enig med utvalget i at det er rimelig å tillegge begjæring om behandling i Markedsrådet samme virkning som forliksklage hva angår avbrytelse av lovens foreldelsesfrister. Skjæringstidspunktet er når klage er sendt Forbrukerrådet. Utkast til endring av foreldelseslovens § 12 første ledd er språklig noe annerledes utformet. For å avbryte foreldelsen ut over Forbrukerrådets klagebehandling kreves at fireukersfristen i utkastets § 6 første ledd, er overholdt. Foreldelsesfristen løper altså likevel ubrutt hvor en sak verken løses i Forbrukerrådet eller begjæres innbrakt for Markedsrådet innen 4 uker etter at Forbrukerrådet har underrettet partene om dette. Hvor Markedsrådet avviser en sak, foreslås at foreldelsen er avbrutt i tre måneder etter at avgjørelsen er forkynt for klageren. Dette tilsvarer situasjonen ved domstolene, jf. foreldelseslovens § 12 annet ledd. Proposisjonsutkastet er på vanlig måte forelagt Justisdepartementet til lovteknisk gjennomgåelse. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om behandling av forbrukerkjøpstvist er. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om behandling av forbrukerkjøpstvister i samsvar med et framlagt utkast. Gitt på Oslo slott 25. mars 1977. Markedsrådets utvalg for forbrukertvister, heretter kalt Markedsrådet, skal behandle tvister i forbrukerkjøp samt tvister om ytelser som selgeren eller andre har påtatt seg overfor en kjøper i tilknytning til kjøpet og som etter begjæring av forbruker er behandlet i Forbrukerrådet (jf. § 4 og § 5) Markedsrådet bistår ikke med inndrivelse av krav motparten har erkjent. Med forbrukerkjøp menes kjøp av ting som etter forholdene framtrer hovedsakelig til personlig bruk for kjøperen, dennes husstand eller omgangskrets, eller til deres personlige formål ellers. Loven gjelder ikke kjøp av fast eiendom. § 53 og § 54 i lov om rettergangsmåten for tvistemål får anvendelse. Markedsrådet avgjør med endelig virkning om et kjøp skal anses som forbrukerkjøp etter denne lov og om en sak ellers hører under rådets myndighetsområde etter paragrafen her. Markedsrådet skal bestå av en formann, varaformann og åtte medlemmer som alle oppnevnes av Kongen for fire år om gangen. Ved første gangs oppnevning kan det likevel settes en kortere funksjonstid for noen av medlemmene. Formannen og varaformannen skal ha juridisk embetseksamen. Av de åtte medlemmene skal fire ha særlig innsikt i kjøpersidens interesser ved forbrukerkjøp og fire særlig innsikt i selgersidens interesser. Ved behandlingen av den enkelte sak skal Markedsrådet bestå av en formann og to medlemmer som skal ha særlig innsikt i henholdsvis kjøpersidens og selgersidens interesser ved forbrukerkjøp. Formann i den enkelte sak skal være Markedsrådets formann eller varaformann. § 3. Administrasjon m.v. Markedsrådets arbeid ledes av formannen. Kongen fastsetter nærmere forskrifter om organiseringen av og saksbehandlingen ved Markedsrådet. Tvist i forbrukerkjøp som ønskes behandlet av Markedsrådet etter reglene i loven her, må først bringes inn for Forbrukerrådet ved skriftlig begjæring av forbruker som er part i tvisten. Forbrukerrådet kan avvise saken dersom den ligger utenfor Markedsrådets myndighetsområde etter § 1. Avvisningen kan bringes inn for Markedsrådet ved klage. Forbrukerrådet skal sørge for sakens opplysning og herunder innhente sakkyndige uttalelser i den utstrekning det finnes rimelig. Forbrukerrådet skal megle i saken etter at partene er gitt adgang til å uttale seg. Så vel under meglingen som ved den øvrige behandling av saken skal Forbrukerrådet innta en uhildet og nøytral holdning innenfor rammen av gjeldende rett. Kongen kan gi nærmere forskrifter om klagesakenes behandling ved Forbrukerrådet. Dersom minnelig ordning ikke oppnås, kan hver av partene innen 4 uker etter at Forbrukerrådet har underrettet dem om at Forbrukerrådets behandling av saken er avsluttet, gjennom Forbrukerrådet skriftlig begjære saken fremmet over Markedsrådet. Begjæringen skal inneholde en påstand. Forbrukerrådet skal bistå med utformingen av begjæringen dersom den finner det nødvendig for å få tilstrekkelig klart fram hva tvisten gjelder. Forbrukerrådet oversender begjæringen til Markedsrådet sammen med sakens dokumenter og en redegjørelse for det faktiske saksforholdet, eventuelt også det rettslige standpunktet Forbrukerrådet har lagt til grunn. Markedsrådet kan gi oppreisning mot oversittelse av fristen i første ledd. Begjæring om oppreisning sendes Forbrukerrådet som avgir uttalelse om den. Formannen sørger for at begjæringen forkynnes for den annen part. Formannen sørger for at saken er tilstrekkelig opplyst før den tas opp til behandling i rådet. Opplysningene innhentes på den måte formannen finner hensiktsmessig. Markedsrådet behandler saken på grunnlag av den skriftlige framstilling som partene har gitt og det øvrige skriftlige materiale som foreligger. Rådet kan etter behov og i den utstrekning det finnes rimelig innhente nye sakkyndige uttalelser og innkalle sakkyndige til muntlig forklaring for nemnda. Markedsrådet er bundet av partenes påstander. Markedsrådets kompetanse etter § 1. Det samme gjelder dersom motparten ikke kan saksøkes ved norske domstoler. Markedsrådet skal avvise en tvist som tidligere er avgjort ved dom, og en tvist som er under behandling ved en domstol dersom denne ikke beslutter å stanse saken, jf. g 15 annet ledd. Markedsrådet kan videre avvise en tvist dersom den finner at realitetsavgjørelse ikke kan treffes uten at partene eller vitner muntlig forklarer seg. Vedtak om avvisning etter paragrafen her avgjøres av Markedsrådet med endelig virkning. Formannen sørger for at vedtaket forkynnes for partene. Før en sak tas opp til avgjørelse ved Markedsrådet skal partene gis adgang til å uttale seg. Rådet kan fastsette en frist for slike uttalelser. Hvis en part ikke har svart innen fristens utløp og det ikke er opplyst eller sannsynlig at vedkommende har gyldig grunn for det, kan rådet avgjøre saken på grunnlag av de opplysninger som er fremkommet tidligere i saken med mindre disse strider mot vitterligere kjennsgjerninger. Avgjørelse etter første ledd kan bare skje når vedkommende part ved forkynnelse er gjort kjent med virkningen av unnlatt svar. Avgjørelse som avslutter saken treffes ved alminnelig flertall i skriftlig grunngitt vedtak. Markedsrådets formann sørger for at vedtaket forkynnes for partene. Samtidig skal vedtakets virkninger etter § 11 gjøres kjent for dem. Markedsrådets vedtak kan ikke påklages. Sak som Markedsrådet har realitetsbehandlet kan innen fire uker etter forkynning av vedtaket ved stevning bringes inn for herreds- eller byrett. Er en sak for domstolene stanset etter § 15 annet ledd må prosesskrift med begjæring om fortsettelse avgis innen samme frist. Stevning, eventuelt prosesskrift, sendes Markedsrådet som videresender dokumentet til herreds- eller byrett. Dersom sak ikke er reist (fortsatt) etter første ledd, har Markedsrådets vedtak samme virkning som rettskraftig dom og kan fullbyrdes etter reglene for dommer. Markedsrådet kan gi oppreisning mot oversittelse av fristen i første ledd etter reglene i forvaltningslovens § 31. Markedsrådets vedtak i oppreisningssak kan påkjæres til herreds- eller byrett. Reglene om gjenopptagelse i kapittel 27 i lov om rettergangsmåten for tvistemål gjelder tilsvarende for saker ved Markedsrådet i den utstrekning de passer. Avtale om at en tvist som omfattes av denne lov skal avgjøres ved voldgift er ikke til hinder for at tvisten bringes inn for Markedsrådet. Så lenge en tvist er under behandling ved Markedsrådet kan den ikke av de samme parter bringes inn for de alminnelige domstoler. Saken regnes å være under behandling ved Markesrådet fra begjæring er sendt til Forbrukerrådet. Om søksmål er reist ved de alminnelige domstoler og en part ønsker tvisten avgjort av Markedsrådet, kan vedkommende domstol stanse den videre behandling inntil Markedsrådets avgjørelse foreligger. Har Markedsrådet avsagt vedtak, og fristen for å fortsette saken for domstolen er utløpt, skal saken heves. Hvis noen av partene overfor Markedsrådet har nedlagt påstand eller på annen måte framsatt krav som rådet finner åpenbart ikke kan føre fram, kan det bestemme at vedkommende helt eller delvis skal bære de utgifter saken har medført for den annen part. Kongen kan bestemme at det skal betales gebyr for behandling av sak i Forbrukerrådet og Markedsrådet. Fra lovens ikrafttreden gjøres følgende endringer og tilføyelser i andre lover: § 197 første ledd skal lyde: Utenretslige forklaringer eller erklæringer, som andre end oppnevnte sakkyndige har avgit i anledning av saken, kan bare brukes naar retslig avhørelse ikke kan foretages, eller naar motparten samtykker. Sakkyndige erklæringer innhentet av Forbrukerrådet eller Markedsrådets utvalg for forbrukertvister til bruk ved behandlingen av tvist i forbrukerkjøp kan dog benyttes. § 373 nytt punkt 7 skal lyde: 7. i saker som er avgjort ved vedtak i Markedsrådets utvalg for forbrukertvister. 2. I lov 27. juli 1896 nr. 7 om forældelse av fordringer skal % 12 første og annet ledd lyde: Til fordringenes betimelige påtale er det tilstrekkelig at forliksklage er sendt til forliksrådet, begjæring til Forbrukerrådet eller stevning til retten, at kravet er fremsatt under saken eller at begjæring om å avgjøre kravet etter skiftelovens § 11 annet ledds annet punktum er sendt skifteretten innen fristens utløp. Denne virkning av begjæring til Forbrukerrådet er betinget av at saken bringes inn for Markedsrådets utvalg for forbrukertvister i rett tid. Henvises saken fra Forliksrådet, må stevning være sendt til retten senest ett år etter henvisningen. b) Til annet ledd gjøres følgende tilføyelse: Dette gjelder tilsvarende for saker som er brakt inn for Markedsrådets utvalg for forbrukertvister. Lov nr. 305 af 14. juni 1974. Kapitel 1. Forbrugerklagenævnet. § 1. Klager fra forbrugere vedrørende varer eller arbejds- og tjenesteydelser kan indbringes for forbrugerklagenævnet. § 2. Handelsministeren fastsætter regler om, i hvilket omfang klager fra forbrugere vedrørende varer eller arbejds- og tjenesteydelser, der hidhører fra offentlig virksomhed, kan indbringes for nævnet. § 3. Udenfor nævnets område falder klager, for hvilke der i lovgivningen er foreskrevet en særlig klageadgang. Stk. 2. Handelsministeren kan endvidere bestemme, at visse varer, arbejds- og tjenesteydelser eller erhvervsområder undtages fra nævnets virksomhed, eller at klage ikke kan rejses, når prisen for varen eller ydelsen overstiger en bestemt grænse. § 4. Nævnet består af et formandskab og repræsentanter for fortoruger- og erhvervsinteresser. Til nævnet knyttes et sekretariat. Stk. 2. Nævnets medlemmer udnævnes af handelsministeren. Formandskabets medlemmer skal opfylde de almindelige betingelser for at blive udnævnt til dommer og må ikke have særlig tilknytning til forbrugernes og erhvervslivets organisationer. Repræsentanterne for forbruger og erhvervsinteresser udnævnes for 3 år ad gangen efter indstilling fra fortarugernes og erhvervslivets organisationer. Stk. 3. Nævnets forretningsorden fastsættes af handelsministeren. Der kan heri fastsættes regler om betaling af gebyr for nævnsbehandlingen og om offentliggørelse af nævnets afgørelser. § 5. Ved nævnets behandling af en sag skal deltage mindst et medlem af formandskabet. Endvidere skal deltage mindst to medlemmer udpeget af formandskabet blandt repræsentanter for forbruger- og erhvervsinteresser, således at disse er ligeligt repræsenteret. § 6. Klage kan rejses mod den, der efter retsplejelovens regler kan sagsøges ved dansk domstol om de af klagen omfattede spørgsmål. Stk. 2. Aftaler, der bestemmer, at retstvister skal behandles ved voldgift eller andet særligt forum, er ikke til hinder for, at klage indgives til nævnet. § 7. Nævnet afviser klager, der ikke skønnes egnet til behandling ved nævnet. Stk. 2. Nævnet kan afvise at behandle en klage, som skønnes åbenbart grundløs. Stk. 3. Nævnet kan bemyndige sekretariatet til at træffe de i stk. 1 og 2 nævnte afgørelser. § 8. Så længe en sag verserer for nævnet, kan klagesagens parter ikke anlægge sag ved domstolene om de af klagen omfattede spørgsmål. Stk. 2. Såfremt sag er anlagt ved domstolene og forbrugeren ønsker den indbragt for nævnet, udsætter retten sagen på ubestemt tid. Stk. 3. Såfremt sag er rejst ved voldgift eller andet særligt forum og forbrugeren ønsker den indbragt for nævnet, skal sagen udsættes, indtil den er behandlet af nævnet. § 9. Ingen af parterne betaler omkostninger ved nævnstaehandlingen til den anden part. Stk. 2. Nævnet afholder udgifterne ved indhentelse af sagkyndige erklæringer, som nævnet skønner nødvendige for sagens behandling. § 10. Når nævnet har truffet afgørelse i en klagesag, kan sagen af hver af parterne indbringes for domstolene. Stk. 2. Såfremt nævnets afgørelser ikke efterleves, indbringer den i lov om markedsføring omhandlede forbrugerombudsmand på klagerens begæring og på dennes vegne sagen for domstolene. § 11. Betegnelsen «forbrugerklagenævnet» er forbeholdt det i nærværende kapitel omhandlede nævn. Stk. 2. Handelsministeren kan fastsætte bestemmelser, der forbyder andre klageorganer at anvende betegnelser, der kan forveksles med den i stk. 1 anførte betegnelse. Overtrædelse af et sådant forbud straffes med bøde. Kapitel 2. Godkendelse af private klage- og ankenævn. § 12. Forbrugerklagenævnet kan godkende, at klager, der ellers kunne behandles ved nævnet, i stedet behandles ved klage- eller ankenævn omfattende bestemte brancher eller andre afgrænsede områder. Stk. 2. En sådan godkendelse kan kun meddeles, hvis klage- eller ankenævnets vedtægter indeholder bestemmelser om nævnets sammensætning og sagsbehandling, som er betryggende for parterne. Stk. 3. En godkendelse kan tidsbegrænses og kan tilbagekaldes, såfremt forudsætningerne for godkendelse ikke længere skønnes at være til stede. Stk. 4. Forbrugerklagenævnets afgørelser efter stk. 1-3 kan indbringes for handelsministeren. Kapitel 3. Ikrafttrædelss m.v. § 13. Loven træder i kraft den 1. juni 1975, § 4 og § 12 dog den 1. april 1975. Kommun kan anordna konsumentrådgivning. Vid konsumentrådgivning: 1) 1ämnas uppgifter och upplysningar angående konsumtionsnyttigheter, prisen på dem, deras kvalitet och marknadsforingen av dem samt om konsumentens stållning; 2) bistås konsument i enskilt fall då mel-lan nåringsidkare och konsumenten foreligger konfliktsituation, genom att utreda saken och efterstråva en forlikningsuppgorelse; 3) hanvisas konsument till behdrigt råttsskyddsorgan. Till konsumentrådgivningen kan anshttas jåmvål for rådgivningen erforderlig verksamhet, som går ut på att folja med konsumentionsnyttigheternas kvalitet, prissåttning och marknadsforing. 3 §. För konsumentrådgivning kan inrattas en eller flera konsumentrådgivartjänster samt anställas nodig annan personal. Koneumentrådgivares tjänst kan inrattas som en bitjänst eller konsumentrådgivares uppgifter förenas med annan tjånsteinnehavares uppgifter. Kommun kan inga överenskommelse om anförtroende av ovan i 2 § nämnda uppgifter åt registrerad ideel förening, som bedriver konsument- eller hemhushållningsrådgivning. För ingående av överenskommelsen bør utverkas näringsstyrelsens samtycke. Kommunfullmäktige skall för konsumentrådgivningen godkänna ett reglemente, som skall underställas näringsstyrelsen för fastställelse. Konsumentrådgivning ges den som enligt lågen om befolkningsböcker (141/69) har hemort i kommunen. I enskilt ärende kan konsument erhålla konsumentrådgivning jämväl i den kommun, där vederbörande näringsidkare har driftställe. Konsumentrådgivning bör i man av möjlighet riktas även till andra personer, då skäl därtill föreligger i och för ett snabbt avgörande i saken eller av annan grundad anledning. Konsumentrådgivningen är avgiftsfri. De myndigheter som bedriver konsumentrådgivning är pliktiga att giva varandra handräckning. 6 §. Kommunerna kan inga överenskommelse om att konsumentrådgivningen ombesörjes i samverkan. Överenskommelsen skall underställas näringsstyrelsen för godkännande. Den högsta ledningen av och tilsynen över konsumentrådgivningen ankommer på handels- och industriministeriet, som kan meddela näringsstyrelsen föreskrifter och allmänna anvisningar angående anordnandet av konsumentrådgivning och oppgörandet av reglemente för den. Kommun är pliktig att lämna handels- och industriministeriet och näringsstyrelsen uppgifter om anordnandet av konsumentrådgivning. I kommun övervakas konsumentrådgivningen av kommunstyrelsen, om ej kommunfullmäktige anförtrott övervakningen på en för uppgiften lämplig nämnd. 8 §. Till kommun kan inom råmen för statsförslaget utgivas statsunderstöd för kostnaderna för handhavandet av ovan i 2 § nämnda uppgifter. 9 §. Statsunderstöd utgives av näringsstyrelsen i enlighet med allmänna anvisningar, som utfärdats av handels- och industriministeriet. I övrigt år angående statsunderstödet gällande vad i lågen om statsandelar och -understöd åt kommuner och kommunalförbund (35/73) är stadgat. följa ministeriets anvisningar. 11 §. Närmare stadganden om verkställighet och tillämpning av denna lag kan utfärdas genom förordning. Denna lag träder i kraft den .......... 19.. För verkställigheten av denna lag erforderliga åtgärder kan vidtagas innan lagen träder i kraft. För tillsynen över efterlevnaden av regleringen av den marknadsföring och de avtalsvillkor som avses i konsuinentskyddslagen ( / ) samt för tryggandet av konsumenternas rättsställning finns en konsumentombudsmannatjänst med avtalslön. Konsumentombudsmannens huvuduppgift är att övervaka lagenligheten av marknadsforing oeh avtalsvillkor. Konsumentombudsmannen kan bistå konsument vid skötseln av enskilt ärende, om det är av vikt med hänsyn till lagtillämpningen och konsumenternas allmänna intresse. Konsumentombudsmannen kan även i den omfattning som med hänsyn till handhavandet av övriga uppgifter är möjlig bistå konsument, om näringsidkaren icke iakttar beslut av konsumentklagonämnden. Konsumentombudsmannen har i anslutning till näringsstyrelsen en byrå, vid vilken inom råmen för statsförslaget kan finnas nödigt antal föredragande och annan personal. Konsumentombudsmannen skall ha avlagt juris kandidatexamen och vara väl förtrogen med konsumentangelägenheter. Konsumentombudsmannen utnämnes av republikens president på förslag av statsrådet, utan att tjänsten förklarats ledig, på viss tid, för högst fem år i sänder. Den som utnämnts till konsumentombudsman befrias från handhavandet av annan statlig tjänst eller befattning under den tid han tjänstgör som konsumentombudsman. Föredragande utnämnes på framställning av konsumentombudsmannen av statsrådet eller handels- och industriministeriet i enlighet med vad genom förordning särskilt stadgas. Övrig personal anställes av konsumentombudsmannen. Konsumentombudsmannen skall årligen över sin verksamhet till statsrådet ingiva en berättelse, som innehåller uppgifter om de årenden som behandlats under berättelseåret. Dessutom skall i berättelsen inga redogörelse för iakttagelser angående efterlevnaden av lagstiftningen om konsumentskydd och reformbehov i fragå om denna. Finner konsumentombudsmannen att näringsidkare vidtagit lagstridig åtgärd, skall han försöka förmå näringsidkaren att frivilligt avstå därifrån. Vid behov skall konsumentombudsmannen vidtaga av ärendet förutsätta tvångsåtgärder eller bringa ärendet till domstols prövning. Konsumentombudsmannen kan förbjuda användningen av marknadsföringsåtgärd eller avtalsvillkor i ärende som icke är av avsevärd betydelse med hänsyn till lagtillämpningen eller eljest. Förbudet förfaller, om den som förbudsföreläggandet gäller inom en utsatt tid av minst åtta dagar från beslutets delfående i konsumentombudsmannens byråskriftligen eller muntligen anmäler, att han motsätter sig meddelandet av förbudet. Bör användningen av marknadsföringsåtgärd eller avtalsvillkor till följd av ärendets omfattning eller marknadsföringsåtgärdens snabba verkan eller av annat särskilt skäl förhindras i brådskande ordning, kan konsumentombudsmannen temporärt utfärda sådant förbud. Konsumentombudsmannen skall inom tre dagar efter det förordnandet innefattande temporärt förbud meddelats bringa ärende till marknadsdomstolens prövning vid äventyr att förbudet eljest förfaller. Innan konsumentombudsmannen förbjuder användningen av marknadsföringsåtgärd eller avtalsvillkor, meddelar temporärt förbud eller bringar ärende till domstols prövning, skall han bereda näringsidkaren tilfälle att bli hörd, om icke annat följer av sakens brådskande natur eller annat särskilt skäl. Näringsidkare är skyldig att lämna konsumentombudsmannen nödiga uppgifter om marknadsföring och avtalsvillkor. Åläggande att lämna uppgift som skulle innebära röjande av affärs- eller yrkeshemlighet får icke utfärdas, om ej särskilt därtill finns. Dylik uppgift får icke yppas för utomstående. Konsumentombudsmannen kan till forstärkande av förbud som han meddelat eIler skyldighet att lämna uppgifter förelägga vite. Frågan om utdomande av vite avgöres av marknadsdomstolen. Vid förordnande av i 7 § avsett förbud eller i 9 § avsedd, med vite förstärkt skyldighet att låmna uppgift, skall konsumentombudsmannen uppgöra skriftligt beslut och draga försorg om att det delges parterna. Konsumentombudsmannen åtalas för tjänstefel i Helsingfors hovrätt. 13 §. Närmare stadganden om verkställighet och tillämpning av denna lag utfärdas genom förordning. Behörighet och organisationsform. Marknadsdomstolen handlägger och avgör i egenskap av specialdomstol de ärenden som enligt konsumentskyddslagen ( / ) och lagen om konsumentombudsmannen ( / ) ankommer på den och som ansluter sig till regleringen av marknadsföringen och avtalsvillkor. Marknadsdomstolen består av en ordförande och åtta ledamöter alla med befattningen som bisyssla. En av ledamöterna förordnas till viceordförande. Marknadsdomstolens ordförande och ledamöter samt en suppleant för varje ledamot utnämnes av republikkens president för en tid av fyra år. De har under sin mandattid samma rätt att kvar stå i tjänsten som domare. Avgår eller avlider någon av dem under sin mandattid, skall i stället utnämnas en annan person för den återstående tiden. Marknadsdomstolens ordforande och viceordförande skall ha avlagt juris kandidatexamen och vara förtrogna med domarvärv. Marknadsdomstolens ordförande, ledamöter och deras suppleanter skall vara förtrogna med konsumentangelägenheter. Ordföranden, viceordföranden och en ledamot i marknadsdomstolen samt deras suppleanter skall vara personer som icke kan anses företräda näringsidkar- eller konsumentintressen. Tre ledamöter och deras suppleanter utnämnas på framställning av löntagarnas och konsumenternas intresseorganisationer samt tre ledamöter och deras suppleanter på framställning av näringsidkarnas intresseorganisationer. För att kunna beaktas skall i intresseorganisationernas framställningar upptagas två ganger så många kandidater som det antal ledamöter och suppleanter som skall utnämnas. Vid marknadsdomstolen finns en sekreterartjänst. Sekreteraren skall ha avlagt juris ikandidatexamen. Vid marknadsdomstolen kan finnas extraordinarie befattningshavare, tillfälliga funktionärer och personal i arbetsavtalsförhållande. Sekreteraren utnämnes av marknadsdomstolen. Övrig personal anställes av marknadsdomstolens ordförande. Marknadsdomstolen sammanträder på kallelse av ordföranden. I handläggningen av ärende deltar ordföranden och samtliga ledamöter. I stället för frånvarande inträder suppleant. Då marknadsdomstolens viceordförande tjänstgör som ordförande, träder hans suppleant i hans ställe. Marknadsdomstolen är beslutför, då ordfoörande och fyra ledamöter är närvarande. Handläggningen av ärende. Ärende blir anhängigt vid marknadsdomstolen genom ansökan av konsumentombudsmannen. Vägrar konsumentombudsmannen att bringa ärende om förbud mot marknadsföringsåtgärd eller avtalsvillkor till marknadsdomstolens prövning, är registrerad förening som verkar för bevakande av löntagar- eller konsumentintressen berättigad att göra detta. I ansökan skall uppgivas: 1) den näringsidkares eller annan persons namn, hemort och postadress mot vilken yrkandet riktas; 2) yrkandet och grunderna för detsamma; 3) de omständigheter på vilka sökanden stöder sig. Sökanden skall underteckna ansökan. Ansökan skall på åtgärd av ordföranden delgivas den mot vilken yrkandet är riktat. Vid delgivningen skall i ärende rörande förbud fogas uppmaning att inom viss tid bemöta ansökan. Bemötandet bör innehålla ett yttrande om sökandens yrkande och grunderna för det och drr skall anges de omständigheter, på vilka bemötandet grundar sig. Till marknadsdomstolens sammanträde skall ordföranden kalla konsumentombudsmannen och övriga i 1 mom. avsedda parter samt de andra personer som omedelbart beröres av saken. Vid delgivning av kallelse och ansökan skall förfaras såsom vid delgivning av stämning eller anlitas förfarandet med mottagningsbevis. Ansökan om temporärt förbud skall upptagas till behandling vid marknadsdomstolens sammanträde senast den åttonde dagen efter det ansökan inkom. Ärendet kan upptagas till behandling oaktat kallelse därtill icke kunnat delgivas den som förbudsyrkandet avser. Före den egentliga handläggningen skall ärendet under ordförandens ledning förberedas så, att det utan dröjsmål kan avgöras. Förberedelsen kan vara skriftlig eller muntlig. Under förberedelsen skall särskilt eftersträvas att tvistiga och ostridiga omständigheter skiljes frå varandra. Uteblir sökande från marknadsdomstolens sammanträde, avskrives ärendet. Om motparten uteblir, kan ärendet oaktat hans frånvaro avgöras. Marknadsdomstolen kan självmant inforskaffa utredning och kan ålägga näringsidkare att lämna uppgifter som är nödiga för sakens utredande. Aläggandet kan förstärkas genom utsättande av vite. Åläggande att lämna uppgift som skulle innebära röjande av affärs- eller yrkeshemlighet får icke utfärdas, om ej särskilt skäl därtil finns. Har det förordnats att dylikt uppgift skall lämnas, kan marknadsdomstolen besluta att ärendets handläggning till dessa delar skall ske inom stängda dörrar med iakttagande i tillämpliga delar av vad om offentlighet vid rättsskipningen vid allmänna domstolar är stadgat. Marknadsdomstolens utslag skall innehålla en kort redögorelse för saken, motivering och domslut. Når i utslaget förordnats om förbud eller korrigeringsåtgärd, skall dår angivas de mot vilka åtgården riktar sig samt meddelas den tidpunkt från vilken förordnandet skall iakttagas. Avkunnas utslaget icke, skall det delgivas parterna till kännedom på sätt som angivits i 8 § 3 mom. Till den som i marknadsdomstolen ho'rts som vittne eller sakkunnig utgår av statens medel ersättning i enlighet med vad som är stadgat i lågen om bestridande av bevisningskostnader med statens medel (666/72). Marknadsdomstolen kan i sitt utslag ålägga annan part än konsumentombudsmannen att ersätta staten för i 1 mom. nämnda kostnader som betalts med statens medel. 15 §. Handlingar i ärende som handlägges av marknadsdomstolen, intages icke i marknadsdomstolens protokoll, utan av dem bildas en särskild akt. Marknadsdomstolens handlingar och expeditioner utges utan avgift. Parterna svarar själva för sina rättegångskostnader vid marknadsdomstolen. I marknadsdomstolens utslag får ändring sökas hos högsta domstolen om högsta domstolen med stöd av 30 kap. 3 § 2 punkten rättegångsbalken meddelar fullföljdstillstånd. tvistemål, som anhängiggjorts vid allmän underrätt. I utslag, genom vilket marknadsdomstolen utfärdat temporärt förbud, får ändring dock icke sökas. I fragå om extraordinärt ändringssökande skall i tillämpliga delar iakttagas stadgandena om tvistemål i 31 kap. rättegångsbalken, likväl så, att även klagan skall riktas till högsta domstolen. Sårskilda stadganden. Ordföranden och ledamot i marknadsdomstolen skall avlägga domared, om. han icke gjort det tidigare. Eden avlägges inför allmän domstol eller inför marknadsdomstolen. Ordföranden och ledamot i marknadsdomstolen åtalas för tjänstefel i Helsingfors hovrätt. 20 §. Denna lag träder i kraft den ...... 197.. I enlighet med riksdagens taeslut stadgas: För behandling av konsumentärenden finns i anslutning till näringsstyrelsen en konsumentklagonämnd. På konsumentklagonämnden ankommer att avgiva rekommendationer om hur de klagomål skall avgöras, vilka framställes av konsumenter i enskilda ärenden angående kvaliteten hos sådana i konsumentskyddslagen ( / ) avsedda konsumtionsnyttigheter som de anskaffat eller angående näringsidkares prestation. Konsumentklagonämnden har därjämte till uppgift att till domstolar avgivna utlåtanden, då dessa handlägger i 2 mom. avsedda ärenden. Konsumentklagonämnden består av en ordförande ooh minst nitton andra medlemmar, alla med befattningen som bisyssla. Konsumentklagonämndens ordförande och de övriga medlemmarna däri samt en suppleant för envar av de sistnämnda, förordnas av statsrådet för en tid av fyra år. Av medlemmarna förordnas minst tre till ordförande for sektion. En av dessa förordnas till nämndens viceördforande. Avgår eller avlider ordförande eller annan medlem under sin mandattid, skall i hans ställe förordnas en annan person för den återstående tiden. Konsumentklagonämndens ordförande och viceördforande skall ha avlagt juris kandidatexamen och vara förtrogna med domarvärv. Ordföranden och de övriga medlemmarna skall vara fortrögna med konsumentärenden. Konsumentklagonämndens ordförande och ordförandena för sektionerna skall vara personer som icke kan anses företräda näringsidkar- eller konsumentintressen. I nämnden skall löntagarna, konsumenterna, handeln och industrin vara företrädda. Vid förordnande av medlemmar skall uppmärksamhet fästas vid att i nämnden finns företrädd den sakkunskap som de olika till behandling förekommande ärendena förutsätter. Vid konsumentklagonämnden finns en sekreterartjänst. Sekreteraren skall ha avlagt juris kandidatexamen. Vid nämnden kan dessutom finnas extraordinarie befattningshavare, tillfälliga funktionårer och personal i arbetsavtalsförhållande. Sekreteraren utnämnes av statsrådet. Övrig personal anställes av handels- och industriministeriet. Konsumentklagonämnden är oppdelad på sektioner. Till sektion hör jämte ordföranden fyra andra medlemmar. Sektion är beslutför, då minst tre medlemmar är närvarande. Principiellt viktiga ärenden skall behandlas i plenum. Plenum är beslutfört, då nämndens ordförande eller viceordförande och minst tio andra medlemmar är närvarande. Behandlingen av ärende. skriftligt beslut. Om det är känt att sarnma ärende är anhängigt vid domstol eller att däri fattats domstolavgörande, får nämnden icke meddela beslut. I ärende som är anhängigt vid domstol skall nämnden vid behov självmant sända sitt utlåtande till domstolen. Beslut av konsumentklagonämnden är icke verkställbart. Part kan bringa ärende som behandlats i nämnden till allmän underrätts prövning. Under förberedelsen av de ärenden som skall handläggas vid konsumentklagonämnden bör förlikning eftersträvas. Under förberedelsen bör även såvitt möjligt utredas om ärendet behandlats i andra organ. Sökandens motpart skall anmodas att bemöta ansökningen. Konsumentklagonämnden har rätt att höra sakkunniga ooh införskaffa utlåtanden. För utlåtandena betalas ersättning i enlighet med vad genom förordning närmare stadgas. Konsumentklagonämndens handlingar och expeditioner utges utan avgift. Parterna svarar själva för de kostnader som behandlingen i nämnden medfört. Konsumentklagonämndens ordförande och medlem åtalas för tjänstefel i Helsingfors hovrätt. Ot.prp.nr.50 (1976-1977)
|
lovdata_cd_9187
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.58
|
Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Inderøy kommune, Nord-Trøndelag.
|
lovdata_cd_63334
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.885
|
Publisert: Somb-1970-51 (1970 100) Sammendrag: Administrasjonen avviste søknad om endring av barnebidrag på uriktig faktisk grunnlag. Saksgang: (Sak 909/70). A. klaget over at Justis- og poiitidepartementet den 5. august 1970 hadde avvist hans søknad om fritak for å betale bidrag til en datter i tidligere ekteskap med B. Det hadde vært to barn i ekteskapet, en sønn og en datter, og A. og B. var ved skilsmissen blitt enige om at sønnen skulle være hos A. og datteren hos B. Det var ikke avtalt noe om bidrag, og ved fylkesmannens avgjørelse av 10. september 1966 var A. pålagt å betale bidrag til datteren med kr. 1200,- pr. år. A. hadde fra tidligere bidragsplikt til to barn utenfor ekteskap. Senere giftet han seg på ny, og hans nye ektefelle hadde et barn fra et tidligere ekteskap. Hun var imidlertid i arbeid, og det nye ekteskap representerte til å begynne med ingen økt forsørgelsesbyrde for A. Senere var det født to barn i siste ekteskap, - våren 1969 og våren 1970. A. søkte om fritak for bidrag 13. juni 1968. Søknaden ble imøtekommet av fylkesmannen 20. januar 1969. B. klaget til Justisdepartementet, og departementet tok klagen til følge den 30. juli s.å. A. skrev til departententet den 6. september og ba saken tatt opp igjen, og gjorde i denne henvendelse oppmerksom på at han nå også forsørget et barn i det nye ekteskap. Han ga nærmere opplysninger i brev av 21. oktober til lensmannen på sitt hjemsted. Fylkesmannen bemerket i sin avgjørelse av 12. februar 1970 bl.a. «- - - De opplysninger A. har lagt fram i sitt brev av 21. oktober 1969, forelå allerede på det tidspunkt klagesaken ble avgjort av Justisdepartementet. Jeg finner etter dette ikke grunn til å ta bidragsspørsmålet opp til ny behandling på det nåværende tidspunkt. A. klaget til Justisdepartementet ved brev av 23. februar og sendte med legeattest for at hans nåværende hustru ventet barn i mai 1970. Justisdepartementet bemerket i brev til fylkesmannen av 5. august s.å.: «Departementet stadfester herr fylkesmannens vedtak av 12. februar 1970 der man på det daværende tidspunkt ikke fant grunn til å ta bidragsspørsmålet opp til ny behandling. Man har i likhet med fylkesmannen lagt vekt på at bidragspliktige i sitt brev av 21. oktober 1969 til lensmannen i - - - vesentlig hadde fremlagt opplysninger som allerede var tatt i betraktning ved departementets vedtak av 30. juli 1969. Bidragspliktige bes imidlertid gjort oppmerksom på at han i tilfelle vil kunne ta opp bidragsspørsmålet på nytt overfor herr fylkesmannen, dersom det er så at hans hustru nå har fått barn og eventuelt ikke lenger er i lønnet arbeid, og hans økonomiske stilling som følge derav er endret (jfr. ovennevnte brev av 21. oktober 1969). Etter å ha innhentet og gjennomgått sakens dokumenter, bemerket jeg i brev til Justisdepartementet at det ikke kunne sees at opplysningene om at A. hadde barn i det nye ekteskap forelå i noen av de dokumenter som lå til grunn for departementets avgjørelse av 30. juli 1969. Jeg ba opplyst hva fylkesmannen og departementet hadde bygget på når det ved de senere avgjørelser i saken var lagt til grunn at opplysninger om barn i det nye ekteskap hadde foreligget allerede 30. juli 1969. Jeg bemerket at jeg gikk ut fra at fylkesmannen og departementet ikke ville unnlatt å ta A.s søknad av september 1969 opp til realitetsvurdering dersom det var så at opplysningen om den økte forsørgelsesbyrde først var fremkommet i denne søknaden, og man hadde vært oppmerksom på dette. Departementet anførte i sitt svar: «Etter å ha gjennomgått saken på nytt, kan man fastslå at departementets vedtak av 5. august 1970 beklageligvis ikke er fattet på et helt riktig faktisk grunnlag. Det synes klart at departementet ved sitt vedtak av 30. juli 1969 ikke tok i betraktning den omstendighet at A. den 16. mars 1969 fikk et barn i sitt nye ekteskap. En er enig i herr ombudsmannens forutsetning om at dette er en ny opplysning av den art at den normalt vil gjøre det uriktig å avvise en fornyet søknad om endring i tidligere fastsatt bidrag. Til grunn for departementets vedtak av 30. juli 1969 ligger blant annet A.s forklaring av 26. mars 1969. I denne gir han ingen opplysninger om det barnet som ble født 16. mars samme år. Imidlertid er man rede til, så snart klagesaken er formelt avgjort av herr ombudsmannen, å henstille til fylkesmannen på nytt å vurdere A.s søknad av 21. oktober 1969 i lys av de opplysninger som forelå den 12. februar 1970. I departementets brev av 5. august 1970, hvor fylkesmannens avgjørelse av 12. februar 1970 ble stadfestet, ble det gjort oppmerksom på at klageren kunne ta bidragsspørsmålet opp på nytt overfor fylkesmannen på grunn av endrede forhold. A. vil også nå kunne fremme søknad om endring i løpende bidrag. I denne vil han kunne påberope seg endringer i sine økonomiske forhold både på grunn av barnet som ble født i 1969, og barnet som etter det opplyste skal være født i 1970, samt opplysningen om hans nåværende hustrus inntekter. «- - - Departementet er enig i at opplysningen om at A. hadde et barn i det nye ekteskap «er en ny opplysning av den art at den normalt vil gjøre det uriktig å avvise en fornyet søknad om endring i tidligere fastsatt bidrag». Det må således legges til grunn at fylkesmannens avgjørelse av 12. februar 1970 og departementets avgjørelse av 5. august s.å. er truffet på et uriktig faktisk grunnlag, og at feilen har vært bestemmende for den avgjørelse som ble truffet. A. må under disse omstendigheter ha krav på å få saken vurdert på ny og på riktig faktisk grunnlag. Jeg forstår det også slik at departementet vil be fylkesmannen ta A.s søknad av 6. september 1969, jfr. tilleggsopplysninger i brev av 21. oktober s.å., opp til ny vurdering så snart klagesaken for ombudsmannen er avsluttet. Det vil da bli spørsmål om fra hvilket tidspunkt en eventuell endring i bidraget skal få virkning, og det synes klart at den feil som er gjort, ikke bør gå utover A. Jeg vil be om underretning om hvilken avgjørelse som blir truffet. Under henvisning til siste avsnitt i brev herfra den 14. september d.å. vil jeg bemerke at når A. i brev av 23. februar 1970 opplyste at hans hustru ventet barn i mal s.å., og departementet fant at dette var et forhold han måtte ta opp med fylkesmannen som ny sak, burde departementet ikke ventet til 5. august med å gjøre ham kjent med det. Somb-1970-50 Uhjemlet trekk i skattetilgodehavende til dekning av sosiallån.
|
lovdata_cd_9017
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.789
|
Kommunal- og arbeidsdepartementet har 9. januar 1984 i medhold av §2 i lov av 29. mai 1970 om brannvern (brannloven) stadfestet, med noen redaksjonelle endringer, vedtak av Alta kommunestyre 2. desember 1983 om vedtekt til §7 i brannloven.
|
lovdata_cd_45812
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
da
|
0.541
|
Det vises til kommentarene til §19.
|
lovdata_cd_5670
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.62
|
Formålet med fredinga er å bevare ei særmerkt myrtype for framtida.
|
maalfrid_d13b4c855f866f6c9ce335eb3b6364c7fa467855_7
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.812
|
Fastlegers oppfølging av sine hjemmeboende pasienter med utviklingshemming 7 Avslutningsvis har vi sett på andel hjemmeboende personer med utviklingshemming som har vært fulgt opp av fastlegen i løpet av 2018. "Fulgt opp" er her definert som at fastlegen har sendt om en regning til Helfo for ett eller flere av punktene over. Helsedirektoratet skal utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer for de kommunale helse- og omsorgstjenestene (helse - og omsorgstjenesteloven § 12-9). I 2019 har Helsedirektoratet hatt et prosjekt som har utredet hvordan KPR kan benyttes som datakilde for nasjonale kvalitetsindikatorer innen områdene diabetes, demens og utviklingshemming. Datagrunnlaget i denne rapporten har vært, og vil være, en del av dette arbeidet. Det finnes ingen sikre tall over antallet personer med utviklingshemming i Norge. Det har tidligere vært anslått en beregnet forekomst av utviklingshemming i Norge på 1,5 prosent, noe som utgjør 75 000 personer. The Global Burden of Diseases, Injuries, and Risk Factors Study , som er verdens største vitenskapelige forsøk på å beregne forekomst av ulike helseutfordringer, har estimert en forekomst av utviklingshemming i Norge på mellom 0,95 og 1,23 prosent. Det tilsvarer mellom 47 000 og 61 500 personer. Alle kommuner som yter særlig ressurskrevende helse- og omsorgstjenester til enkeltmottakere kan søke om delvis refusjon av direkte lønnsutgifter knyttet til disse tjenestene. Tilskuddet omfatter psykisk utviklingshemmede 16 år og eldre, og forvaltes av Helsedirektoratet. På bakgrunn av innrapporteringen foreligger det i Grønt hefte, Inntektssystemet for kommunar og fylkeskommunar, en oversikt over antall personer 16 år og eldre som per 1.1.2018 har vedtak om tjenester etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-2 første ledd nr. 6. Per 1.1.2018 utgjorde dette 19 858 personer. Populasjonen er beregnet ved å ta utgangspunkt i personer registrert med følgende koder: P85/F70-F79 i KPR. KPR bygger på data fra IPLOS og data fra KUHR. Populasjonen som er benyttet her er fra IPLOS- data fra 2017 og 2018, samt fra KUHR 2016-2018. "Registrert med" betyr at én eller flere av disse diagnosekodene er registrert i pasientenes EPJ i IPLOS og/eller er brukt som oppgjørsdiagnose hos fastlegen ved innsendelse av refusjonskrav til Helfo. Personer som har flyttet fra Norge eller som var død per 31.12.2018 er tatt ut av datamaterialet. Det samme er personer registrert som bosatt på langtidsopphold i sykehjem per 31.12 eller som har vært det i løpet av 2018. 2 Helfo 3 www.lovdata.no 4 Utredning og diagnostisering av utviklingshemming. Rapport til Helse- og omsorgsdepartementet. Publisert 19.09.2019. Helsedirektoratet. 5 Inntektssystemet for kommunar og fylkeskommunar 2016. Grønt hefte. Berekningsteknisk dokumentasjon til Prop. 1 S (2015–2016). Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/744de1ad6f0f4df09311c33edd01ae99/trykk_gront-hefte.
|
lovdata_cd_54936
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.817
|
Reglene utfyller forskrift for doktorgrader med krav om organisert forskerutdanning ved NTNU, vedtatt av Kollegiet 24. april 1997 nr. 1538. Forskrift om eksamen ved NTNU, vedtatt av Kollegiet 19. juni 1997 nr. 1099, gjelder også for doktorgradsstudier så langt bestemmelsene er relevante. Graden doktor ingeniør (dr.ing.) forvaltes av: Fakultet for kjemi og biologi. Graden doctor scientiarum (dr.scient.) forvaltes av: NTNU har inngått samarbeidsavtaler med regionale høgskoler om doktor ingeniørutdanning (samarbeidende høgskoler). Forskriften med utfyllende regler gjøres gjeldende for doktor ingeniørstudenter ved samarbeidende høgskoler så langt bestemmelsene er relevante. Betegnelsen «NTNU» vil i den sammenheng kunne erstattes med «samarbeidende høgskole». Gradene dr.ing. og dr.scient. ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet skal tilfredsstille de standarder som er nedfelt i standardforskrift for doktorgrader med krav om organisert forskerutdanning ved NTNU. Gradene skal holde et høyt internasjonalt nivå innen tilsvarende fagområde. Med «høyere grad» menes et nivå tilsvarende graden siv.ing./siv.ark. eller cand.scient. innen det gitte fagområdet. Søkeren skal ha en sterk faglig bakgrunn fra sitt tidligere studium, og ha en veiet gjennomsnittskarakter som er lik eller bedre enn den karakter som kreves for å bestå eksamener under doktorgradsutdanningen, jf. §4-2 (j). For sivilingeniører, sivilarkitekter og søkere med eksamen fra andre land beregnes karakteren som et gjennomsnitt av alle fag som inngår i graden. For cand.scient. beregnes karakteren ut fra de fag som er faglig relevant for hovedfagsområdet, det vil si 20 vekttall emnegruppe, 10 vekttall studieretningsblokk, 10 vekttall hovedfagstillegg og 20 vekttall hovedoppgave. Søkere med svakere karakterbakgrunn vil kunne bli opptatt dersom det legges frem dokumentasjon som sannsynliggjør at kandidaten vil være skikket til et doktorgradsstudium. Uansett vil søkere med et svakt karaktergrunnlag kunne pålegges å ta ett eller flere kvalifiseringsemner, som ikke vil inngå som del av kravene til doktorgraden. Opptak til doktorgradsstudiet vil da gis under forutsetning av at eksamen i kvalifiseringsemnene avlegges innen et angitt tidsrom med den karakter som kreves for å bestå eksamener under doktorgradsutdanningen, jf. §4-2 (j). Søkere med grunnutdanning fra et annet fagområde enn det vedkommende søker om opptak til, kan pålegges å ta ett eller flere tilleggsemner, som ikke vil inngå som del av kravene til doktorgraden. Tilleggsemnene oppføres ikke på vitnemålet. Søkere med utenlandsk (ikke-nordisk) statsborgerskap skal dokumentere godkjent eksamen/test i engelsk. Hva som er godkjent eksamen/test og hvilke grupper av utenlandske søkere som er unntatt fra kravet om språkprøve, følger retningslinjer for immatrikulering av utenlandske søkere ved norske universiteter anbefalt av Det norske universitetsråd. Søknad om opptak utarbeides på særskilt skjema i samarbeid med den foreslåtte hovedveileder. Prosjektbeskrivelsen skal normalt ha et omfang på 5-10 sider. Ved søknad om opptak kan prosjektbeskrivelsen være kortere, men det skal da utarbeides en mer detaljert prosjektbeskrivelse innen ett år etter opptak. Prosjektbeskrivelsen sendes fakultetet som skal godkjenne prosjektbeskrivelsen etter anbefaling fra instituttet. Til dr.ing.- og dr.scient.-studiet er det knyttet residensplikt som innebærer at kandidaten må ha et opphold ved NTNU på minst ett år under studiet. Kravet om residensplikt må oppfylles etter opptak. Hovedveileder skal føre tilsyn med at residensplikten overholdes. I spesielle tilfeller, etter anbefaling fra veileder og institutt, kan kravet til residensplikt reduseres noe, men det må legges vekt på at den foreslåtte ordningen ivaretar både de faglige krav til veiledning, samt NTNUs ønske om at kandidaten skal bidra til institusjonens faglige miljø. For opptak av søkere som ikke er fullfinansiert gjennom stipendordninger, kreves det at 50% av arbeidstiden under doktorgradsstudiet kan benyttes til forskerutdanning, og minimum ett år bør avsettes til fulltidsstudier. Søknad om opptak sendes instituttet, som avgir innstilling til fakultetet. Fakultetet avgjør søknad om opptak. Søknadene behandles fortløpende. Behandling av fullstendig søknad bør ikke overstige 2 måneder. Det skal inngås skriftlig avtale om faglig gjennomføring av utdanningen (prosjektbeskrivelse, plan for studiet, veiledning). I tillegg skal det inngås skriftlig avtale som formaliserer de øvrige forhold, slik som finansiering, tilsettingsforhold, pliktarbeid, residensplikt, kontorplass, driftsmidler og eiendomsrett til resultater. Ved samarbeid med bedrift skal det inngås avtale om immaterialrettigheter, herunder patentrettigheter, og økonomisk utnyttelse av resultater. Doktorgradsstudiet skal være avsluttet (disputasdato) innen 8 år etter opptak. Etter dette må studiet avbrytes. Permisjoner medregnes ikke. Vedtak om at maksimal studietid er overskredet treffes av fakultetet og kan påklages etter reglene i forvaltningsloven §28 flg. Grunngitt klage sendes til fakultetet. Blir vedtaket opprettholdt, oversendes klagen til Den sentrale klagenemnd til avgjørelse. Fakultetet vedtar studieplan for opplæringsdelen. Følgende regler gjelder for opplæringsdelen: (a) I opplæringsdelen inngår et fagstudium som skal ha en god balanse mellom faglig bredde og dybde. Fagstudiet bør tas i begynnelsen av doktorgradsutdanningen. Fagstudiet skal bringe kandidaten opp på et høyt internasjonalt nivå i det valgte fagområdet. (b) Fagstudiet skal være på minst 18 vekttall og maksimalt 22 vekttall. Av disse skal minst 10 vekttall være studieplanfestede emner med eksamen. I de øvrige vekttall kan inngå emner som tas som individuelt lesepensum (med eksamen), EEU-kurs (med eksamen), emner som gir opplæring i vitenskapsteori (med eksamen), prosjektemner (med karakter uten egen eksamen), internasjonale forskerkurs (med eller uten eksamen), og annen godkjent opplæring. Videre kan inntil 3 vekttall gis for presentasjon av eget arbeide i faglig forum. Det gis vanligvis 1 vekttall for hver presentasjon. Minst en av presentasjonene bør være på internasjonal konferanse. Minst 6 vekttall skal være emner på doktorgradsnivå med eksamen. (c) Innenfor en total øvre ramme på 20 vekttall, kan fakultet og institutt pålegge ytterligere krav. Dette kan inkludere skjerpede krav i punkt (b), eller krav om at bestemte emner eller emnetyper skal inngå i fagstudiet. Fakultet og institutt kan gi nærmere regler om annen godkjent opplæring som kan godkjennes i fagstudiet. (d) Emner som inngår i den delen av grunnutdanningen som er opptaksgrunnlag for doktorgradsutdanningen, kan ikke inngå som del av fagstudiet. (e) Fakultetet kan gi fritak for deler av fagstudiet på bakgrunn av eksamener som inngår som en del av andre grader fra andre institusjoner. (f) Etter godkjenning fra fakultetet kan deler av fagstudiet tas ved andre institusjoner. (g) Emner hvor eksamen er tatt etter at grunnutdanningen er avsluttet, men før doktorgradsutdanningen påbegynnes, kan inngå i fagstudiet såfremt eksamen ikke er avlagt tidligere enn 5 år før opptak. Dette gjelder også inntil 3 vekttall frivillige tilleggsemner tatt under grunnutdanningen, men som ikke inngår i graden opptaket bygger på. (h) I alle tilfeller må minimum 3 vekttall tas som studieplanfestede emner med eksamen ved NTNU etter at doktorgradsutdanningen er påbegynt (selv om kravene til fagstudiet delvis er oppfylt på bakgrunn av punktene (e), (f), og (g). (i) Innføringsemner godkjennes ikke som del av fagstudiet. Som innføringsemner regnes for eksempel 100- og 200-emner innen cand.scient.-utdanningen og emner i siv.ing.-/siv.ark.-studiets 1. og 2. årskurs. Etter individuell vurdering kan det gjøres unntak for metoderelaterte emner på 200-nivå/2. årskurs siv.ing./siv.ark. som ligger utenfor eget fagområde. (j) For å bestå et emne kreves et nivå som tilsvarer karakteren B eller bedre sammenholdt med NTNUs karakterskala. (l) For emner som skal gjennomføres som individuelt lesepensum, og som ikke er oppført i NTNUs studieplaner, må det sammen med søknad om opptak innsendes skjema for individuelt lesepensum. Dette skal inneholde en utførlig emnebeskrivelse med angivelse av pensumlitteratur. Emnebeskrivelsen og pensumlisten skal settes opp av den lærer som skal lede emnet. Ved skriftlig prøve i emner som gjennomføres som individuelt lesepensum, skal Studieavdelingen arrangere eksamen innenfor eksamensperioden. Ved muntlig prøve avtales eksamensdato mellom lærer, sensor og student, hvoretter melding gis til Studieavdelingen. Søknad om endringer i godkjent plan for opplæringsdelen utarbeides av kandidaten i samråd med hovedfaglærer. Fakultetet avgjør søknaden etter anbefaling fra instituttet. Det kan søkes om forlengelse av doktorgradsprogrammet for ett år av gangen. 0 Endret ved forskrifter 3 mai 2001 nr. 491 (i kraft 3 mai 2001 og 1 sep 2001), 22 mai 2003 nr. 655 (i kraft 11 aug 2003). Fakultetet oppnevner en hovedveileder som har det overordnede faglige ansvaret for kandidatens arbeide. Som hovedveileder kan oppnevnes professor eller førsteamanuensis ved NTNU. I tillegg kan fakultetet oppnevne en eller flere medveiledere som alle må ha doktorgrad eller tilsvarende kompetanse. Det er en forutsetning for å få avhandlingen godkjent at viktige deler av avhandlingen kan publiseres. I løpet av arbeidet med avhandlingen skal som hovedregel deler av arbeidet sendes inn for publisering i internasjonale tidsskrifter og/eller presenteres på internasjonale konferanser. Avhandlingen skal være offentlig tilgjengelig i sin helhet. Tildelingen av doktorgraden kan kun skje på bakgrunn av materiale som er tilgjengelig i avhandlingen. Avhandlingen skal fortrinnsvis være skrevet på engelsk og tilfredsstille oppsatte krav til utseende og format. Sammen med avhandlingen skal det innleveres en kort populærvitenskapelig beskrivelse av det utførte arbeidet som fortrinnsvis skal være skrevet på norsk. Det holdes én prøveforelesning. §7. (Opphevet fra 11 aug 2003, jf. forskrift 22 mai 2003 nr. 655.) §8. (Opphevet fra 11 aug 2003, jf. forskrift 22 mai 2003 nr. 655.) §9. (Opphevet fra 11 aug 2003, jf. forskrift 22 mai 2003 nr. 655.) §10. (Opphevet fra 11 aug 2003, jf. forskrift 22 mai 2003 nr. 655.) Etter tilråding fra bedømmelseskomiteen avgjør fakultetet om doktoranden skal tildeles graden. 0 Endret ved forskrift 22 mai 2003 nr. 655 (i kraft 11 aug 2003).
|
lovdata_cd_63162
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.903
|
Publisert: Somb-1973-44 (1973 77) Sammendrag: Brev til innsatt kommet bort. Anstalten førte ikke foreskrevet brevjournal. Saksgang: (Sak 482/73.) En innsatt i kretsfengsel klaget over at han ikke hadde fått utlevert et brev av 28. august 1972 fra en sosionom ved sosialkontoret. I brevet meddelte sosionomen at en søknad fra den innsatte om å få dekket utgiftene til et korrespondansekurs var innvilget. Av brevet fremgikk det også at hun over telefon hadde bedt inspektøren ved kretsfengselet om å bestille kurset for den innsatte. Den innsatte fikk først kjennskap til brevet da det i forbindelse med en annen sak ble oversendt ham i kopi ved brev herfra av 6. mars 1973. Klageren mente at inspektøren hadde beslaglagt brevet, og hevdet at inspektøren hadde sagt til ham at kurset ikke var innvilget. Inspektøren forklarte at den innsatte hadde fått all innkommende post som hadde vært adressert til ham. Inspektøren kunne ikke erindre noen enkeltheter om hva som ble opplyst til den innsatte om kurset og husket heller ikke sosionomens telefon til anstalten om samme sak. Direktøren for Vestre fengselsdistrikt anførte at sosionomens «brev av 28. aug f.å. er et mysterium. Det er ikke mulig å etterspore om det er kommet til fengslet. Er det kommet, ville det ikke være noe som helst grunnlag for ikke å utlevere det til innsatte. Om så ikke skulle være skjedd må det skyldes et regulært uhell. I brev til direktøren ba jeg opplyst om det i journalen over innkomne brev til de innsatte var notert noe om brevet. Da inspektøren opplyste at slik journal ikke ble ført ved anstalten, ba jeg deretter i brev til direktøren opplyst hvorfor det ikke ble gjort. I svarbrevet heter det: «Det er i de seinere år ikke ført noen særskilt bok over de innsattes ut- og inngående brev ved - - - kretsfengsel. Dette opplyses å skyldes sterkt arbeidspress på administrasjonssektoren og at arbeidet med føringen av slik oversikt ikke har stått i forhold til den nytte en måtte ha av den. Det vil imidlertid nå bli ført en fortløpende oversikt over inn- og utgående post vedr. de innsatte også ved - - - kretsfengsel. Det kunne vanskelig bringes på det rene om sosionomens brev av 28. august 1972 var kommet fram til fengselet og på hvilken måte det i tilfelle var kommet bort. Det var ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at inspektøren hadde beslaglagt brevet og forsettlig gitt uriktige opplysninger om sosialkontorets behandling av den innsattes søknad. Jeg kritiserte i brev til direktøren at det ikke, slik tjenesteinstruksen foreskriver, ble ført bok over de innsattes inngående og utgående brev.
|
lovdata_cd_30105
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.804
|
1. I de områder hvor bygningsrådet etter forholdene finner det påkrevet, kan utparsellering av tomter for og bygging av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus bare foretas etter disposisjonsplan som rådet har behandlet og som er godkjent av fylkesmannen. 2. For bygninger som kommer inn under nr. 1 skal foruten bygningslovens kap. III og IV og §65 også gjelde §66 nr. 1, §70, §71, §74 nr. 2, §93, §94 og kap. XV og XVI. 3. Bygningsrådet kan utferdige nærmere regler for hyttebygging m.v. (I 1969 s 1084) 27. aug. 1987 nr. 1151.
|
lovdata_cd_48434
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.766
|
Reklamepublikasjoner trykt på fremmede språk og reklamefilmer med utenlandsk tale som bare er bestemt til bruk i utlandet, kan leveres avgiftsfritt fra trykkeri/filmprodusent til oppdragsgiver i Norge som ikke er mellommann (reklamebyrå), forutsatt at oppdraget er utført på grunnlag av en skriftlig bestilling hvor det er angitt at publikasjonene/reklamefilmene er til bruk i utlandet. Trykkeriet/filmprodusenten må oppbevare bestillingen og et eksemplar av den avgiftsfrie publikasjonen/filmen som bestemt av Skattedirektoratet, se pkt. 9 nedenfor. Bestemmelsene i første og annet ledd gjelder tilsvarende for leveranser av reklamepublikasjoner/reklamefilmer som nevnt fra reklamebyrå til oppdragsgiver i Norge. Levering fra trykkeri/filmprodusent til norsk reklamebyrå er avgiftspliktig med mindre publikasjonen/filmen er reklame for eget byrå til bruk i utlandet. 1 For bokføringspliktige som benytter bestemmelsene i lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven) lyder annet ledd slik: 2. §2 i forskriften.
|
lovdata_cd_4450
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.722
|
Fredningen berører gnr./bnr. 30/77, 206. Reservatet dekker et areal på ca. 12 daa.
|
lovdata_cd_15022
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.882
|
Fylkesmannen, eller den fylkesmannen bestemmer, kan gjennomføre tiltak for å fremme fredningsformålet. Det kan utarbeides plan, som kan inneholde nærmere retningslinjer for gjennomføring av skjøtsels- og tilretteleggingstiltak, informasjons- og veiledningstiltak m.v.
|
lovdata_cd_16267
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.61
|
Kgl.res. om gjennomføring av sammenslutningen av Sarpsborg bykommune og Tune, Varteig og Skjeberg herredskommuner i Østfold fylke til en bykommune. Fastsatt ved kgl.res. av 19. april 1991 med hjemmel i lov av 21. desember 1956 nr. 3 om endring i kommunal inndeling. Fremmet av Kommunaldepartementet.
|
lovdata_cd_45521
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.946
|
En kontraherende stat som omfatter to eller flere territoriale enheter med ulike rettssystemer for anerkjennelse og fullbyrding av avgjørelser om underholdsplikt, kan i samband med at den undertenger, ratifiserer, vedtar, godkjenner eller tiltrer konvensjonen, erklære at denne kan utstrekkes til å gjelde alle disse områder eller ett eller flere av dem, og kan når som helst endre sin erklæring ved å avgi ny erklæring. Disse erklæringer skal meddeles det nederlandske utenriksministerium og uttrykkelig angi hvilket område konvensjonen skal anvendes for. De andre kontraherende stater kan nekte å anerkjenne en avgjørelse om underholdsplikt såframt konvensjonen, på det tidspunkt da anerkjennelse ble begjært, ikke er anvendelig på det område hvor avgjørelsen ble truffet.
|
lovdata_cd_16836
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.607
|
3. Det må ikkje iverksettast tiltak som kan endre dei naturgjevne tilhøva, som t.d. oppføring av bygningar, anlegg og faste innretningar, opplag av båtar, hensetjing av campingvogner o.l., framføring av nye luftleidningar, jordkablar og kloakk leidningar, bygging av vegar, drenering og anna form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, ny utføring av kloakk eller anna tilførsle av konsentrerte ureiningar, tømming av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske middel. Opplistinga er ikkje fullstendig.
|
lovdata_cd_34120
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.75
|
Lov om felles regler for det indre marked for naturgass og endringer i lov 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. 1 Fra 1 aug 2002 iflg. res. 28 juni 2002 nr. 654. 2002 Verdipapirregisterloven - vprl. Lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven) Jfr. tidligere lov om Verdipapirsentral av 14 juni 1985 nr. 62. Lovens formål er å legge til rette for sikker, ordnet og effektiv registrering av finansielle instrumenter1 og rettigheter i slike instrumenter med de rettsvirkninger som er bestemt i denne lov. Følgende finansielle instrumenter skal innføres i et verdipapirregister som nevnt i §3-1: Departementet2 kan i forskrift3 gi nærmere regler om plikt til å innføre finansielle instrumenter i et verdipapirregister, herunder regler som presiserer, utvider og innskrenker plikten etter første ledd. 1 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.). Andre finansielle instrumenter som nevnt i verdipapirhandelloven1 §1-2 annet ledd kan innføres i et verdipapirregister, med de rettsvirkninger som følger av denne lov.2 Departementet3 kan bestemme at registrering av rettigheter i enkelte finansielle instrumenter ikke skal gis de rettsvirkninger som følger av denne lov. Departementet3 kan i forskrift4 fastsette at andre formuesobjekter kan innføres i et verdipapirregister. Innføring etter første ledd kan ikke skje dersom det allerede er utstedt et dokument som representerer det finansielle instrumentet på en måte som kan komme i strid med det som følger av denne loven. Innføring etter første ledd kan likevel skje dersom slikt dokument makuleres, legges i sikker forvaring eller på annen måte sikres mot å komme i omsetning. Når det finansielle instrumentet er innført i et verdipapirregister, har ikke lenger dokument som nevnt i første punktum rettsvirkninger som kan komme i strid med denne loven. Departementet3 kan gi nærmere regler om innkalling av dokumenter ved overgang til innføring i et verdipapirregister. Dersom annet ikke er bestemt i eller i medhold av lov,1 beslutter utstederen av finansielle instrumenter om disse skal innføres i et verdipapirregister. Verdipapirregistre skal fastsette nærmere regler om hvem som skal anses som utsteder. Et verdipapirregister skal være organisert som allmennaksjeselskap,2 og skal oppfylle de krav som følger av denne lov. Departementet1 kan helt eller delvis endre, herunder sette nye vilkår for, eller tilbakekalle tillatelse til å drive verdipapirregister dersom: Et verdipapirregister skal ha et styre1 med minst fem medlemmer. Daglig leder2 kan ikke være medlem av styret. Styremedlemmer, daglig leder2 og andre som faktisk deltar i ledelsen av verdipapirregisteret skal ha relevante kvalifikasjoner og yrkeserfaring, ha en hederlig vandel og for øvrig ikke ha utvist utilbørlig adferd som gir grunn til å anta at stillingen eller vervet ikke vil kunne ivaretas på forsvarlig måte. Verdipapirregisteret skal gi Kredittilsynet3 melding ved endring av styrets sammensetning, skifte av daglig leder2 eller andre personer som faktisk deltar i ledelsen av virksomheten. Meldingen skal så vidt mulig gis på forhånd, og inneholde nødvendige opplysninger om kvalifikasjoner, yrkeserfaring, vandel, samt verv eller stilling i annen virksomhet. Kredittilsynet3 kan gi pålegg om at endringen ikke skal iverksettes dersom endringen kan antas å medføre at kravene i annet ledd ikke oppfylles. 1 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) kap. 6. 2 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) §6-2, §6-14, §6-15 og §6-32. Verdipapirregister skal ha kontrollkomité1 på minst tre medlemmer som velges av generalforsamlingen. Kontrollkomiteen skal føre tilsyn med at foretaket følger lover, forskrifter og konsesjonsvilkår, samt vedtekter og vedtak truffet av foretakets organer, og skal vurdere sikkerhetsmessige forhold ved virksomheten. Generalforsamlingen skal fastsette instruks for kontrollkomiteen. Instruksen skal godkjennes av Kredittilsynet.2 Kontrollkomiteen skal gi melding til generalforsamlingen og Kredittilsynet om sitt arbeid. Kredittilsynet2 kan gi nærmere forskrift3 om sammensetningen av og virksomheten til verdipapirregistres kontrollkomité. 1 Sml. lover 24 mai 1961 nr. 2 §13, 10 juni 1988 nr. 39 §5-5, 10 juni 1988 nr. 40 §3-11 og 17 nov 2000 nr. 80 §3-3. Verdipapirregisterets vedtekter og endringer i disse skal godkjennes av departementet.1 Departementet1 kan gi forskrift2 om vedtektenes innhold. §4-4. Internkontroll mv. Styret skal fastsette retningslinjer for internkontroll og forvisse seg om at internkontrollen etableres, gjennomføres og dokumenteres på en forsvarlig måte i samsvar med styrets retningslinjer og pålegg. Kredittilsynet1 kan gi forskrift2 med nærmere bestemmelser om internkontroll. Styret skal fastsette retningslinjer for ansattes og tillitsvalgtes handel med finansielle instrumenter3 og for ansattes og tillitsvalgtes habilitet. Styret skal også fastsette retningslinjer for ansattes og tillitsvalgtes adgang til å inneha verv i selskaper som har innført finansielle instrumenter3 i verdipapirregisteret. Departementet kan i forskrift2 gi nærmere regler om de forhold som nevnt i annet og tredje ledd. 3 Jfr. lov 19 juni 1997 nr. 79 §1-2 annet ledd. Et verdipapirregister skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital som er forsvarlig ut fra omfanget og risikoen ved foretakets virksomhet.1 Departementet kan i forskrift2 gi nærmere regler om hva som skal regnes som foretakets ansvarlige kapital, samt om minstekrav til ansvarlig kapital. 1 Sml. lover 10 juni 1988 nr. 39 §7-3, 10 juni 1988 nr. 40 §2-9 og 17 nov 2000 nr. 80 §4-5. 3 Sml. lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) §3-4 og §3-5. Vedtak som nevnt i første ledd og vedtak om fusjon og fisjon av foretaket etter allmennaksjeloven1 skal meddeles departementet. Departementet kan innen tre måneder fra den dag melding er mottatt nekte sammenslåing, deling eller avhendelse, samt sette vilkår for gjennomføringen av transaksjonen eller endre den konsesjon som foreligger. Vedtak som nevnt i første punktum kan ikke gjennomføres før utløpet av perioden nevnt i annet punktum. 1 Lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.). Kapittel 5. Virksomhets- og eierbegrensningsregler mv. I tillegg til verdipapirregistrering kan et verdipapirregister bare drive annen virksomhet som har naturlig sammenheng med verdipapirregistrering og som ikke svekker tilliten til verdipapirregisterets integritet og uavhengighet.1 Departementet kan i forskrift2 gi nærmere regler og treffe enkeltvedtak om hvilken virksomhet et verdipapirregister kan drive. Kredittilsynet3 kan pålegge foretaket å drive tilknyttet virksomhet som nevnt i første ledd i eget foretak. Annen konsesjonspliktig virksomhet skal alltid drives i eget foretak. Et verdipapirregister kan ikke være deltaker i annet foretak med ubegrenset ansvar for foretakets forpliktelser, ha eiendeler i annen næringsvirksomhet eller ha slik innflytelse som nevnt i allmennaksjeloven4 §1-3 annet ledd, dersom dette svekker verdipapirregisterets integritet og uavhengige stilling. 1 Sml. lov 17 nov 2000 nr. 80 §5-2. Ingen kan eie aksjer som representerer mer enn ti prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et verdipapirregister.1 Likestilt med aksjeeie regnes erverv av rett til å bli eier av aksjer når dette må anses som reelt erverv av aksjene. Dersom en aksjeeier besitter aksjer i strid med reglene i paragrafen her, kan departementet fastsette en frist for å bringe eierforholdet i overensstemmelse med loven. Dersom denne fristen overskrides, kan departementet selge aksjene etter reglene om tvangssalg av omsettelige verdipapirer så langt de passer. Tvangsfullbyrdelsesloven2 §10-6 jf. §8-16 kommer ikke til anvendelse. Vedkommende aksjeeier skal varsles om at tvangssalg vil bli foretatt to uker før salg foretas. 1 Sml. lover 10 juni 1988 nr. 40 §2-2 og 17 nov 2000 nr. 80 §4-1. Reglene i denne paragraf gjelder ikke på generalforsamling i verdipapirregister som omfattes av bestemmelsene i §5-2 annet, tredje og fjerde ledd. 1 Jfr. lover 10 juni 1988 nr. 40 §2-4 og 17 nov 2000 nr. 80 §4-2. Likt med aksjeeierens egne aksjer regnes i forhold til reglene i §5-2 og §5-3 de aksjer som eies eller overtas av: e) noen som det må antas aksjeeieren har forpliktende samarbeid med når det gjelder å gjøre bruk av rettighetene som aksjeeier. 1 Jfr. lover 10 juni 1988 nr. 40 §2-6 og 17 nov 2000 nr. 80 §4-3. 2 Jfr. lover 4 juli 1991 nr. 47 og 30 april 1993 nr. 40. 3 Jfr. lov 22 april 1927 §1. 4 Jfr. lov 28 feb 1986 nr. 8 §13. 1 Sml. lover 7 juni 1935 nr. 2 §13 og 6 juni 2003 nr. 39 §6-3. 2 Jfr. lover 8 feb 1980 nr. 2 §5-7 nr. 6, 8 juni 1984 nr. 58 §79, 26 juni 1992 nr. 86 (tvangsl.) §10-5 og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) §4-25. Det skal fremgå av registeret at en konto er en forvalterkonto, og hvem som forvalter kontoen.1 Forvalteren må være godkjent av Kredittilsynet.2 Departementet kan gi forskrift om godkjennelse og tilbakekall av godkjennelse av forvalter. Finansielle instrumenter som tilhører forvalteren, kan ikke være registrert på forvalterkonto som forvaltes av vedkommende. I forhold til reglene i §6-8 og §8-2 regnes forvalteren som innehaver av finansielle instrumenter på forvalterkonto. Forvalter plikter å gi opplysninger om de reelle eierne i samme omfang og på samme måte som verdipapirregisteret plikter å gi opplysninger etter §8-2 eller annen lov. Departementet kan i forskrift3 gi nærmere regler om forvalterens opplysningsplikt og plikt til oppbevaring av opplysningene. Dersom et norsk verdipapirregister er forvalter av en forvalterkonto i et annet norsk verdipapirregister, gjelder reglene i kapittel 7 ved overføringer mellom forskjellige beholdninger på forvalterkontoen. Departementet kan gi nærmere regler3 om dette. For øvrig har overføringer av finansielle instrumenter mellom forskjellige beholdninger på samme forvalterkonto ikke rettsvirkninger etter kapittel 7. 1 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) §4-10. Dersom noen forvalter en forvalterkonto uten godkjennelse etter §6-3 første ledd, eller godkjennelsen trekkes tilbake, kan Kredittilsynet1 kreve kontoen sperret. Ved sperring mister forvalteren retten til å disponere over de finansielle instrumentene som er registrert på kontoen, herunder til å motta utbetalinger knyttet til de finansielle instrumentene med frigjørende virkning for betaleren. Sperringen er ikke til hinder for gjennomføringen av transaksjoner som er godkjent av Kredittilsynet. Første ledd gjelder tilsvarende dersom en forvalter ikke oppfyller sin plikt til å gi opplysninger etter §6-3 fjerde ledd. 1 Sml. lov 7 juni 1935 nr. 2 §18. 2 Sml. lov 7 juni 1935 nr. 2 §31. Departementet1 gir forskrift2 om hvilke opplysninger etter første ledd som skal fremgå av registeret, og om hvordan opplysningene skal sammenstilles. Departementet1 kan i forskrift2 gi regler om verdipapirregisterets vederlag for registreringstjenester. Rettighetsregisteret skal fastsette regler3 for når en rettighet er registrert. Reglene skal godkjennes av departementet. 1 Sml. lov 7 juni 1935 nr. 2 §20 og 6 juni 2003 nr. 39 §6-5. 2 Sml. lov 7 juni 1935 nr. 2 §21 og 6 juni 2003 nr. 39 §6-6. Når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert etter §7-1, kan det ikke gjøres gjeldende mot erververen at avhenderens rett ikke var i samsvar med registerets innhold.1 Dette gjelder ikke dersom erververen var eller burde ha vært kjent med avhenderens manglende rett da rettigheten ble registrert. Første punktum gjelder ikke konflikter mellom kolliderende rettigheter som nevnt i §7-1. 1 Sml. lov 7 juni 1935 nr. 2 §27 og 6 juni 2003 nr. 39 §6-13. Når en rettighet som er ervervet ved avtale er registrert etter §7-1, kan ikke utstederen av andre finansielle instrumenter enn aksjer og grunnfondsbevis gjøre gjeldende mot erververen innsigelser som nevnt i gjeldsbrevloven1 §15. Innsigelsen kan likevel gjøres gjeldende dersom erververen var eller burde ha vært kjent med utstederens innsigelse da rettigheten ble registrert. Gjeldsbrevloven1 §18 gjelder tilsvarende. Utstederen kan i alle tilfelle gjøre gjeldende innsigelser som nevnt i gjeldsbrevloven1 §16 og §17. 1 Sml. lover 17 feb 1939 nr. 1 §19 og §27, og 6 juni 2003 nr. 39 §6-13 nr. 3. Tillitsvalgte, ansatte og revisor i et verdipapirregister plikter å hindre at noen får adgang eller kjennskap til det som de i sitt arbeid får vite om noens forretningsmessige eller personlige forhold, hvis ikke noe annet følger av denne eller annen lov.1 Det samme gjelder andre som utfører arbeid eller oppdrag på vegne av et verdipapirregister. 1 Jfr. §10-2 og lov 7 des 1956 nr. 1 §3 og §3a. 2 Jfr. strl. §275 og §294 nr. 1, og lover 13 juni 1997 nr. 45 (asal.). §17 1 og 15 jan 1999 nr. 2 §8-1. Uten hinder av taushetsplikten etter §8-1 gjelder følgende om rett til å få opplysninger fra et verdipapirregister: 3. Tingretten og namsmannen har rett til å få opplyst hvilke registrerte finansielle instrumenter som tilhører en saksøkt, en skyldner eller en umyndiggjort,1 og om det er øvrige begrensede rettigheter i disse. Retten, bostyrer og leder av gjeldsnemnd2 som er oppnevnt av retten, har rett til å få alle opplysninger som er registrert om en konkursskyldner eller en skyldner som er under gjeldsforhandling,3 eller om en avdød ved skifte av insolvent dødsbo,4 herunder alle opplysninger om finansielle instrumenter som er innført i verdipapirregisteret. Tilsvarende gjelder for leder av administrasjonsstyret for finansinstitusjon5 oppnevnt av Finansdepartementet eller Kredittilsynet. 1 Jfr. lov 28 nov 1898. 2 Jfr. lov 8 juni 1984 nr. 58 (kkl.) §7. 3 Jfr. lov 8 juni 1984 første ledd. 4 Jfr. lov 21 feb 1930 kap. 15. 5 Se lov 6 des 1996 nr. 75 kap. 4. Verdipapirregisterets erstatningsansvar etter §9-1 skal til enhver tid være dekket av forsikring eller annen garantistillelse til fordel for tredjemann. Sikkerhetsstillelsen skal være godkjent av Kredittilsynet. Krav om erstatning skal behandles etter reglene i §9-5. Erstatningskrav skal fremsettes overfor verdipapirregisteret. Oppnås det ikke enighet mellom partene om kravet, bringes saken inn for klagenemnden. Enhver med rettslig klageinteresse kan klage.1 Klagenemnden kan beslutte at en klage ikke skal tas under behandling, dersom den finner at det spørsmålet klagen reiser bør fremmes til avgjørelse for domstolene. 1 Jfr. lov 10 feb 1967 §28. Verdipapirregister og selskap i samme konsern har plikt til å gi de opplysninger som Kredittilsynet1 krever om forhold som angår foretakets virksomhet, samt til å fremvise og utlevere til Kredittilsynet dokumentasjon som angår virksomheten. Tilsvarende gjelder overfor den som handler på vegne av verdipapirregisteret. 1 Se §10-1. Kredittilsynet1 kan gi verdipapirregister pålegg om retting dersom foretaket opptrer i strid med lov, bestemmelser gitt med hjemmel i lov eller egne regler og forretningsvilkår. Tilsvarende gjelder overfor den som handler på vegne av verdipapirregisteret. Tilsvarende gjelder også dersom foretakets ledelse eller styremedlemmer ikke oppfyller kravene til hederlig vandel og erfaring som fastsatt i §4-1. Tillitsvalgte, ansatte og revisor i foretak som driver verdipapirregister og som forsettlig eller uaktsomt overtrer bestemmelsene i denne lov eller i forskrifter gitt med hjemmel i loven, eller som medvirker til slik overtredelse, straffes med bøter1 og under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel2 inntil tre måneder,3 hvis handlingen ikke går under noen strengere straffebestemmelse. 1 Jfr. strl. §27a og kap. 3 a. Vedtak om oppløsning eller avvikling av et verdipapirregister skal offentliggjøres i Norsk lysingsblad1 og minst to riksdekkende aviser. 1 Jfr. lov 11 okt 1946 nr. 47 nr. 1. Styret og daglig leder i et verdipapirregister har hver for seg plikt til å melde fra til Kredittilsynet1 hvis det er grunn til å frykte at: Hvis verdipapirregisterets revisor blir kjent med forhold nevnt i første ledd, skal denne gi slik melding til Kredittilsynet1 som nevnt i første ledd, med mindre vedkommende har fått bekreftelse fra Kredittilsynet på at slik melding allerede er gitt. Reglene i lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner kapittel 4 gjelder så langt de passer. Loven gjelder fra den tid Kongen1 bestemmer. På samme tid oppheves lov 14. juni 1985 nr. 62 om Verdipapirsentral. Verdipapirsentralen må innen ett år fra lovens ikrafttredelse søke om tillatelse etter denne lovs kapittel 3. Departementet2 kan gi nærmere overgangsregler. 1 Iflg. res. 5 juli 2002 nr. 720 Finansdepartementet, som ved forskrift 20 des 2002 nr. 1627 har satt loven i kraft 1 jan 2003. Aksjene i det nystiftede selskapet eller i foretak som nevnt i §5-2 tredje ledd, skal selges. Den del av vederlaget ved salget som svarer til bokført egenkapital i Verdipapirsentralen skal overføres til et finansmarkedsfond. Den overskytende del av vederlaget overføres til staten. Verdipapirsentralen skal deretter avvikles. Bokført egenkapital som nevnt i tredje ledd skal fremgå av en avslutningsbalanse utarbeidet av Verdipapirsentralen tidligst fire uker før overdragelse som nevnt i annet ledd. Avslutningsbalansen skal utarbeides etter de samme prinsipper som siste årsregnskap til Verdipapirsentralen, og være godkjent av en revisor. I tillegg skal avslutningsbalansen godkjennes av departementet. Verdipapirsentralen skal utarbeide en plan for omdannelsen som skal godkjennes av departementet. Departementet2 kan i forskrift3 gi nærmere bestemmelser om omdannelsen og salg av aksjene. 1 Sml. lov 17 nov 2000 nr. 80 §10-2. 2002 Folkehøyskoleloven - fhskol. Lov om folkehøyskoler (folkehøyskoleloven). Jfr. tidlegare lover 14 juni 1918 nr. 1, 28 juli 1949 nr. 19, 8 juli 1954 nr. 3, 8 juni 1984 nr. 64. Lovens formål er å bidra til at det kan opprettes og drives folkehøyskoler i Norge. Folkehøyskole må være med i skolens navn, og bare skoler som er godkjent etter denne lovs §2 kan1 bruke folkehøyskolenavnet, jf. §7 andre ledd. Folkehøyskolens formål er å fremme allmenndanning og folkeopplysning.2 Den enkelte folkehøyskole har ansvar for å fastsette verdigrunnlag innenfor denne rammen. 1 Jfr. strl. §332. 2 Jfr. lov 28 mai 1976 nr. 35 §20 annet ledd. Departementet1 godkjenner en skole for tilskudd.2 For å få tilskudd, må følgende vilkår oppfylles: a. Skolen skal være eksamensfri. b. Skolen skal ha internat som en integrert del av læringsprogrammet. c. Skolen skal ha minst 35 elever årlig i gjennomsnitt over fire år, jf. §7 andre ledd. d. Skolen skal ha minst ett langkurs som varer minimum 16,5 uker, og minst 50 prosent av den samlede virksomheten skal bestå i langkurs, jf. §7 andre ledd. e. Skolen skal ha en rektor som er pedagogisk og administrativt ansvarlig leder. f. Skolen skal ha et styre som er det øverste ansvarlige organ. Eieren av skolen fastsetter sammensetningen av styret. Elever og tilsatte skal være sikret representasjon, og skal selv velge sine representanter. Representantene skal ha tale-, forslags- og stemmerett på styremøtene. Styret skal føre tilsyn med skolens drift, og tilsette og si opp skolens personale. g. Hver skole skal ha et elevråd. Styret fastsetter utover dette hvilke råd og organer som er nødvendige for å sikre demokratiske rettigheter og forsvarlig drift. h. Skolen skal utarbeide prosedyre for selvevaluering og kvalitetsutvikling som sikrer de tilsatte og elever medvirkning. Det skal utarbeides en årlig selvevalueringsrapport som skal være offentlig tilgjengelig. i. Skolen skal utarbeide dokumentasjon over elevenes læringsprogram og deltakelse. Dokumentasjonen må være utformet slik at den gir grunnlag for vurdering av realkompetanse inn mot utdanningssystem og arbeidsliv. Departementet1 fastsetter tilskuddsmodellen i forskrift.2 Tilskuddet justeres årlig i takt med kostnadsutviklingen. Tilskuddet forvaltes av departementet eller den departementet delegerer myndigheten til. §5. Organ for behandling av disiplinærsaker. Styret1 skal etablere et organ for behandling av disiplinærsaker. Elever kan klage på organets vedtak i disiplinærsaker til styret for skolen. Et mindretall i styret kan klage på vedtak i styret. I saker som gjelder skolens verdigrunnlag og mål er skoleeier klageinstans, og i forvaltningssaker er departementet2 eller den departementet utpeker klageinstans. Reglene i kapittel IV, V og VI i forvaltningsloven3 gjelder ved klagebehandlingen. 1 Se §2, f. Styret har det overordnede ansvar for elevenes læringsmiljø. Skolen skal, i samarbeid med elevrådet, legge forholdene til rette for et godt læringsmiljø og arbeide for å bedre velferden på lærestedet. Skolen skal, så langt det er mulig og rimelig, legge læringsmiljøet til rette for elever med særskilte behov. Styret har ansvar for at læringsmiljøet på skolen, herunder det fysiske og psykiske arbeidsmiljø, er fullt forsvarlig ut fra en samlet vurdering av hensynet til elevenes helse, sikkerhet og velferd. f. at tekniske innretninger og utstyr er forsynt med verneinnretninger og blir vedlikeholdt slik at elevene er vernet mot skader på liv og helse; h. at læringsmiljøet er innrettet for elever av begge kjønn; Arbeidstilsynet fører tilsyn med at kravene i annet ledd overholdes. Arbeidsmiljøloven kapittel XIII om tilsyn og tvangsmidler mv. gjelder tilsvarende så langt det passer. 0 Tilføyd ved lov 10 des 2004 nr. 84 (i kraft 1 kan 2005 iflg. res. 10 des 2004 nr. 1582). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 62 (i raft 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 609). Departementet1 kan gi nærmere forskrifter2 om kursordning,3 internat,4 kvalifikasjonskrav for undervisningspersonalet, kontroll og læringsmiljø. 0 Endret ved lov 10 des 2004 nr. 84 (i kraft 1 kan 2005 iflg. res. 10 des 2004 nr. 1582). 3 Jfr. §2, d. 4 Jfr. §2, b. Dispensasjoner gitt med hjemmel i lov 8. juni 1984 nr. 64 om folkehøgskolar §3 tredje ledd fortsetter å gjelde. 1 Fra 1 jan 2003 iflg. res. 6 des 2002 nr. 1361. 2002 E-pengeforetaksloven - e-pfl. Lov om e-pengeforetak. Jfr. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 15 (dir 2000/46). Loven gjelder foretak som utsteder betalingsmidler i form av elektroniske penger (e-pengeforetak), med unntak av banker1 og andre kredittinstitusjoner. §1-6 om innløsningsrett og §1-8 om opplysningsplikt gjelder også for banker1 og andre kredittinstitusjoner. 1 Jfr. lover 24 mai 1961 nr. 1 og nr. 2. 2 Jfr. lov 10 juni 1988 nr. 40 §1-5 nr. 3. Departementet kan ved forskrift1 eller enkeltvedtak2 unnta et e-pengeforetak3 fra enkelte eller samtlige bestemmelser i loven her dersom det maksimalt kan lagres et beløp i norske kroner som tilsvarer 150 euro på det elektroniske medium4 og dessuten minst en av følgende betingelser er oppfylt: 2. de elektroniske pengene4 er bare godtatt som betalingsmiddel av foretak i samme konsern5 som e-pengeforetaket3 (inkludert utenlandske morselskap) 3. de elektroniske pengene4 er bare godtatt som betalingsmiddel av et begrenset antall foretak som klart skiller seg ut ved deres beliggenhet i de samme lokaler eller innenfor et annet begrenset lokalt område eller ved deres nære finansielle eller forretningsmessige forbindelse til e-pengeforetaket. Et e-pengeforetak3 som departementet etter første ledd har unntatt fra enkelte eller samtlige bestemmelser i loven, skal hvert år framlegge årsberetning6 eller annen redegjørelse for sin virksomhet for Kredittilsynet.7 Redegjørelsen skal inneholde opplysninger om størrelsen av den samlede gjeld knyttet til elektroniske penger. Redegjørelsen skal være mottatt av Kredittilsynet7 senest 1. august det påfølgende år. 2 Jfr. lov 10 feb 1967 §2 og kap. IV, V og VI. 3 Se §1-1 første ledd. 4 Se §1-1 annet ledd. 5 Jfr. lover 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) §1-3 og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) §1-3. 6 Jfr. lov 17 juli 1998 nr. 56 kap. 3. 7 Jfr. lov 7 des 1956 nr. 1. 1 Se §1-1 første ledd. 2 Se §1-1 annet ledd. 3 Jfr. lover 25 juni 1999 nr. 46 og 10 juni 1988 nr. 40 §1-2. E-pengeforetak1 skal ha sunne og forsvarlige framgangsmåter for ledelse, forvaltning og regnskapsførsel, og hensiktsmessige internkontrollordninger. Disse skal være avpasset etter de risikoer e-pengeforetakere1 er utsatt for, herunder tekniske risikoer og risikoer knyttet til framgangsmåtene, samt risikoer i forbindelse med virksomhet som utøves i samarbeid med foretak som utfører driftsmessige eller andre oppgaver knyttet til e-pengeforetakenes1 virksomhet. E-pengeforetak1 kan ikke ha noen eierandeler i andre foretak med mindre hovedvirksomheten i det andre foretaket er å utføre driftsmessige eller andre oppgaver i forbindelse med elektroniske penger2 som utstedes eller distribueres av pengeforetaket. Ihendehaveren av elektroniske penger2 kan i gyldighetsperioden kreve at e-pengeforetaket3 innløser elektroniske penger2 til pålydende verdi i mynter og sedler eller ved overførsel til en konto uten andre kostnader enn de som er strengt nødvendige for å utføre denne transaksjonen. Gyldighetsperiodens lengde kan avtales mellom partene. Elektroniske penger2 som er utstedt med en høyere verdi enn de mottatte midler, skal innløses til den verdi som tilsvarer mottatte midler for gjenværende verdi. 1 Se §1-1 tredje ledd. Et e-pengeforetak1 skal være aksjeselskap2 eller allmennaksjeselskap. E-pengeforetaket2 skal opplyse sine kunder om at verdien av de elektroniske pengene3 utstedt av e-pengeforetaket ikke er å regne som bankinnskudd og heller ikke er omfattet av bankenes kollektive innskuddsordninger i bankenes sikringsfond. 2 Se §1-1 første ledd. 3 Se §1-1 annet ledd. 4 Jfr. lov 6 des 1996 nr. 75. Kapittel 2. Tillatelse mv. Et e-pengeforetak1 kan ikke drive virksomhet uten tillatelse av departementet. Som vilkår for tillatelsen kan det fastsettes at e-pengeforetaket ikke kan utstede elektroniske penger2 med en enkeltverdi eller en samlet verdi som overstiger nærmere angitte beløp. 7. e-pengeforetaket1 ikke har gitt de opplysninger som har blitt krevet for å sikre at vilkårene for å få tillatelse er oppfylt. 4 Jfr. lover 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) kap. 6 og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) kap. 6. 5 Se §3-1 annet ledd. 6 Jfr. lov 27 nov 1992 nr. 109. 7 Jfr. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 14. Vedtektene skal godkjennes av Kredittilsynet1 og kan ikke endres uten godkjenning av Kredittilsynet. Et utenlandsk e-pengeforetak1 som har tillatelse i en annen EØS-stat,2 kan gjennom en filial starte virksomhet her i riket som består i utstedelse av elektroniske penger,3 to måneder etter at Kredittilsynet4 har mottatt følgende opplysninger fra tilsynsmyndigheten i hjemlandet: 2. en erklæring om at e-pengeforetaket1 har tillatelse i hjemlandet og er omfattet av ordningen for gjensidig anerkjennelse i direktiv 2000/46/EF (e-pengedirektivet) og direktiv 2000/12/EF (bankdirektivet) 5. størrelsen på den ansvarlige kapitalen og oppfyllelsen av solvenskravet i §4-2. Kredittilsynet4 kan innen fristen i første ledd fastsette at filialen her i riket ikke kan utstede elektroniske penger3 med en verdi som overstiger et nærmere angitt beløp. Ved avgjørelsen skal det tas hensyn til tilsvarende begrensninger som utstederen av elektroniske penger måtte være underlagt i hjemlandet. Endringer i forhold som nevnt i første ledd nr. 1, 3 eller 4 skal meldes av foretaket til tilsynsmyndighetene i hjemlandet og til Kredittilsynet.4 Endringene kan ikke settes i verk før en måned etter at slik melding er sendt. Et utenlandsk e-pengeforetak1 som har tillatelse i en annen EØS-stat,2 kan yte tjenester her i riket som består i utstedelse av elektroniske penger fra et etablert forretningssted i en annen EØS-stat (grensekryssende tjenesteyting) når Kredittilsynet4 har mottatt en erklæring fra tilsynsmyndigheten i hjemlandet om at e-pengeforetaket har tillatelse i hjemlandet og er omfattet av ordningen for gjensidig anerkjennelse, jf. EØS-reglene som svarer til direktiv 2000/46/EF artikkel 8 nr. 2. Kredittilsynet4 kan gi tillatelse til at et e-pengeforetak som har rett til å utstede elektroniske penger3 her i riket etter denne paragraf, driver annen virksomhet her i riket i samsvar med §1-3, dersom foretaket har tillatelse til å drive slik virksomhet i hjemlandet. 4 Se lov 7 des 1956 nr. 1. Departementet kan gi andre utenlandske e-pengeforetak1 enn slike foretak som er nevnt i §2-3, tillatelse til å drive virksomhet i Norge gjennom filial. Denne lovens §2-1 første ledd annet punktum, annet, tredje og fjerde ledd gjelder tilsvarende for en slik tillatelse. Tillatelse kan bare gis e-pengeforetak1 som har tillatelse i sitt hjemland til å drive tilsvarende virksomhet, og som er underlagt betryggende tilsyn der. Tillatelsen gjelder bare adgang til å utstede elektroniske penger2 med mindre departementet gir særskilt tillatelse til å drive annen virksomhet i samsvar med §1-3. Departementet kan sette vilkår for tillatelsen. Før et utenlandsk e-pengeforetak1 starter sin virksomhet i Norge gjennom filial, skal det være etablert et tilfredsstillende samarbeid om tilsyn mellom tilsynsmyndighetene i finansinstitusjonens hjemland og Kredittilsynet. Bestemmelsene gitt i og i medhold av loven her gjelder for en filial av et utenlandsk e-pengeforetak1 med tillatelse etter første ledd, med de avvik som filialforholdet gjør nødvendig. 2 Jfr. §1-1 annet ledd. Et e-pengeforetak1 som har til hensikt å etablere en filial i et annet land, skal gi melding om dette til Kredittilsynet2 med følgende opplysninger om filialen: 4. opplysninger om størrelsen på foretakets ansvarlige kapital og oppfyllelsen av solvenskravet i §4-2. Ved etablering av en filial i et annet EØS-land3 skal Kredittilsynet2 oversende opplysningene nevnt i første ledd til tilsynsmyndigheten i filialstaten og underrette foretaket om dette innen tre måneder etter at Kredittilsynet har mottatt meldingen med alle opplysningene nevnt i første ledd. Kredittilsynet skal samtidig oversende en bekreftelse på at foretaket har tillatelse til å drive virksomhet som består i utstedelse av elektroniske penger. Et e-pengeforetak1 som utsteder elektroniske penger5 med en høyere verdi enn de mottatte midler, har ikke adgang til å drive grensekryssende tjenesteyting eller tilby sine tjenester gjennom filial i annen EØS-stat gjennom ordningen med gjensidig anerkjennelse av tillatelser innen EØS. Kredittilsynet2 kan treffe enkeltvedtak4 innen fristen angitt i annet ledd om ikke å oversende opplysningene nevnt i første og annet ledd dersom det er grunn til å tvile på at den administrative struktur eller finansielle situasjon til e-pengeforetaket1 er god nok tatt i betraktning den virksomhet som er planlagt. E-pengeforetaket1 har plikt til å gi melding til Kredittilsynet2 og tilsynsmyndigheten i vertsstaten innen EØS3 om enhver endring i forhold som er opplyst etter bestemmelsene i første ledd nr. 2 og 3. Meldingen skal gis minst en måned før endringen foretas. Et e-pengeforetak1 som har til hensikt å yte tjenester i en annen EØS-stat3 som består i utstedelse av elektroniske penger5 fra et etablert forretningssted her i riket (grensekryssende tjenesteyting), skal gi melding om dette til Kredittilsynet2 med opplysninger om i hvilken stat kredittinstitusjonen6 har til hensikt å yte tjenester og om den virksomhet foretaket har til hensikt å utøve. Kredittilsynet skal innen en måned etter at meldingen er mottatt, oversende denne til tilsynsmyndigheten i det landet meldingen gjelder. 4 Jfr. lov 10 feb 1967 §2 og kap. IV, V og VI. 5 Se §1-1 annet ledd. 6 Jfr. lov 10 juni 1988 nr. 40 §1-5 nr. 3. Erverv av en betydelig eierandel1 i et e-pengeforetak2 kan bare gjennomføres etter at den som har til hensikt å erverve eierandelen, på forhånd har sendt melding om dette til Kredittilsynet3 med opplysning om størrelsen på den påtenkte eierandelen. Melding til Kredittilsynet3 skal også foreligge før en betydelig eierandel økes slik at vedkommendes andel av aksjekapitalen eller stemmene når opp til eller overstiger 20 prosent, 33 prosent eller 50 prosent4 eller som medfører at e-pengeforetaket2 blir et datterselskap. Med betydelig eierandel menes en direkte eller indirekte faktisk eierandel som utgjør minst 10 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i et foretak som utsteder elektroniske penger, eller som gjør det mulig å utøve betydelig innflytelse på ledelsen av e-pengeforetaket. Stemmerett som kan utøves av nærstående som nevnt i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel §1-4, skal regnes med her og i forhold til prosentangivelsene nevnt i første ledd. Kredittilsynet3 skal innen tre måneder fra den dag melding som nevnt i første ledd er mottatt, nekte slikt erverv dersom vedkommende aksjeeier ikke anses egnet til å sikre en sunn og forsvarlig forvaltning av e-pengeforetaket. Kredittilsynet3 skal sette frister for gjennomføring av erverv etter første ledd. Når et e-pengeforetak2 får kjennskap til erverv eller avhendelse av aksjer som nevnt i første og femte ledd, skal foretaket straks gi Kredittilsynet3 melding om dette. Et e-pengeforetak2 skal senest i februar måned gi Kredittilsynet3 melding om navnene på de aksjeeierne som ved utgangen av foregående år eide en betydelig andel1 i foretaket og om størrelsen på disse andelene. Kredittilsynet3 kan fastsette nærmere regler om melding etter sjette og syvende ledd og om melding for å sikre at vilkårene i §2-1 tredje ledd nr. 5 og 6 til enhver tid er oppfylt. 3 Se lov 7 des 1956 nr. 1. 4 Sml. lov 19 juni 1997 nr. 79 §3-2. Dersom en aksjeeier med en betydelig eierandel1 ikke anses egnet til å sikre en sunn og forsvarlig forvaltning av foretaket, eller en aksjeeier ikke har gitt melding til Kredittilsynet2 etter §3-1 første ledd eller erverver aksjer i strid med Kredittilsynets vedtak etter §3-1 tredje ledd, kan Kredittilsynet gi pålegg om at stemmerettighetene knyttet til aksjene ikke kan utøves. 1 Se §3-1 annet ledd. Et e-pengeforetak1 skal ha en startkapital i norske kroner som minst tilsvarer en million euro. Startkapitalen skal bestå av egenkapital. E-pengeforetak1 skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital som minst utgjør det høyeste av følgende beløp: 3. to prosent av gjennomsnittsverdien for de siste seks måneder av e-pengeforetakets gjeld knyttet til utestående elektroniske penger. Departementet fastsetter forskrift3 om beregning av den ansvarlige kapitalen og om oppfyllelse av solvenskravet i første ledd. Lov 6. desember 1996 nr. 75 om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner kapittel 3 om betalings- og soliditetsvansker gjelder tilsvarende for e-pengeforetak, med unntak av bestemmelsene i §3-4, §3-5 annet og tredje ledd og §3-6. Kapittel 5. Plassering av midler mv. Et e-pengeforetak1 skal ha investeringer for et beløp som minst svarer til foretakets gjeld knyttet til utestående elektroniske penger.2 Disse investeringene skal plasseres i tilstrekkelig likvide eiendeler. Departementet fastsetter forskrift3 om plassering av midler som nevnt i første ledd og bruk av derivater. Dersom verdien av investeringene etter §5-1 ikke oppfyller kravene etter den nevnte bestemmelsen, skal Kredittilsynet1 påse at e-pengeforetaket2 treffer passende tiltak for raskt å rette opp dette forholdet og om nødvendig gi pålegg om dette. Kredittilsynet1 kan i disse tilfellene tillate at foretaket midlertidig dekker gjeld knyttet til utestående elektroniske penger3 ved hjelp av andre eiendeler enn de investeringene kan plasseres i etter §5-1 første ledd. Plasseringer i slike eiendeler kan ikke overstige det laveste av følgende beløp: Kapittel 6. Tilbakekall av tillatelse mv. Kredittilsynet1 kan kalle tilbake tillatelsen til et e-pengeforetak2 dersom: 4. vilkårene i §2-1 eller vilkår satt for tillatelsen ikke lenger er oppfylt. Kredittilsynet1 skal kalle tilbake tillatelsen til et e-pengeforetak2 dersom foretaket ikke oppfyller solvenskravet i §4-2 og de tiltak foretaket setter i verk i medhold av §4-3 ikke bringer kapitalsituasjonen i samsvar med solvenskravet innen en frist Kredittilsynet har fastsatt. 1 Se lov 7 des 1956 nr. 1. Når tillatelsen til et e-pengeforetak1 er kalt tilbake, skal virksomheten straks avvikles etter bestemmelsene i §7-2. Kapittel 7. Fusjon, avvikling mv. En bank1 eller annen kredittinstitusjon2 eller et e-pengeforetak3 kan med tillatelse fra departementet ved fusjon4 eller på annen måte overta virksomheten til et e-pengeforetak. 4 Jfr. lover 13 juni 1997 nr. 44 (asl.) kap. 13 og 13 juni 1997 nr. 45 (asal.) kap. 13. E-pengeforetak1 skal gi melding til Kredittilsynet2 før virksomheten avvikles etter reglene i konkursloven3 og dekningsloven,4 etter beslutning i generalforsamlingen om å oppløse selskapet eller ved overdragelse etter §7-1. Dersom avviklingen skjer på annen måte, skal avviklingens form, innhold og gjennomføring godkjennes av Kredittilsynet.2 Det kan ikke startes ny virksomhet i selskapet før avviklingen er avsluttet. Kredittilsynet1 fører tilsyn med e-pengeforetak. Tillits- og tjenestemenn i og revisorer for e-pengeforetak2 har taushetsplikt overfor uvedkommende om det som de i stillingen får kjennskap til om foretakets eller kunders forhold hvis de ikke etter lov har plikt til å gi slike opplysninger. Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lovs §1-1, §1-2, §1-3, §1-4, §1-5, §1-6, §1-8, §2-1, §2-2, §2-5, §3-1, §4-2, §5-1, §6-2, §7-1, §7-2, §8-2 eller bestemmelser gitt med hjemmel i loven eller medvirker til dette, straffes med bøter,1 dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse. 2 Jfr. strl. §275 og §276. 1 Iflg. res. 13 des 2002 nr. 1501 Finansdepartementet, som ved vedtak 14 april 2003 nr. 463 satte loven i kraft 15 april 2003. Foretak hjemmehørende her i riket som ved lovens ikrafttredelse1 lovlig driver virksomhet som består i å utstede elektroniske penger,2 anses for å ha tillatelse etter §2-1. Et e-pengeforetak3 som nevnt i første ledd, skal senest to måneder etter at loven har trådt i kraft1 legge fram for Kredittilsynet4 en plan enten for hvordan kravene i loven skal oppfylles innen seks måneder etter at loven har trådt i kraft1 eller for avvikling av virksomheten innen fristen. Foretaket skal gi Kredittilsynet4 alle opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om foretaket oppfyller kravene i loven. 1 Se §9-1. Lov om endringer i lov 16. juni 1989 nr. 53 om eiendomsmegling.
|
lovdata_cd_22306
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.805
|
Forskrift om politivedtekt, Hurum kommune, Buskerud. Fastsatt av Hurum kommunestyre 23. september 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 1. april 1998. På kirkegård er det forbudt å sykle og ake eller drive sport, lek eller annet som ikke sømmer seg der. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk skal sørge for at vannavløp i fortau, rennestein, grøft e.l. holdes åpne. Politiet kan ta i forvaring hund som går løs i strid med bestemmelsene i §22 §23. Unnlater eier eller besitter av hunden å hente hunden innen en uke etter at han eller hun er varslet personlig eller ved kunngjøring i pressen, kan politiet la hunden selges eller avlives. Kapittel 7. Arrangementer på offentlig sted m.v. Fra samme tid oppheves forskrift av 6. desember 1962 nr. 4666 om politivedtekt for Hurum kommune, Buskerud. Gjelder for: Stranda kommune, Møre og Romsdal.
|
lovdata_cd_44630
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.803
|
Avtalefestet pensjon (AFP) er førtidspensjonsordninger som er opprettet ved avtale mellom landsomfattende organisasjoner av arbeidstakere og arbeidsgivere. Staten bidrar til finansieringen når ordningene oppfyller vilkårene i lov av 23. desember 1988 nr. 110 om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon (tilskottsloven) og i forskrift om vilkår for å yte statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon. Denne forskriften er fastsatt av Sosialdepartementet 30. desember 1988. Videre fastsatte Sosialdepartementet 17. februar 1989 forskrift om tilsyn med ordninger for avtalefestet pensjon. Det er et vilkår for å få offentlig tilskudd at fellesordningene for AFP bare omfatter personer som er reelle arbeidstakere og ansatte i annens tjeneste på uttakstidspunktet. Tilskottsloven stiller videre krav til en pensjonsgivende inntekt som omregnet til årsinntekt overstiger grunnbeløpet i folketrygden ved uttak av AFP og tilsvarende pensjonsgivende inntekt i året før uttaksåret. Det er også krav til minst 10 år med poengopptjening i folketrygden fra og med fylte 50 år og et gjennomsnittlig pensjonspoeng på minst 1,0 for de 10 beste årene med poengopptjening etter 1967. Jf. Tilskottsloven §2 bokstav a og b. Tilskottsloven §2 bokstav c sier at AFP skal bestå av grunnpensjon, tilleggspensjon og/eller særtillegg og gi en pensjon som i det vesentlige svarer til det arbeidstakeren ville fått som alderspensjon i folketrygden ved å fortsette i arbeid frem til fylte 67 år. Det sies også at pensjonen maksimalt skal utgjøre 70 prosent av tidligere pensjonsgivende inntekt. Etter bestemmelsene i lovens §2 bokstav d skal pensjonen reduseres med samme prosent som framtidig arbeidsinntekt utgjør av tidligere inntekt dersom pensjonisten har arbeidsinntekt. Det er her også gitt bestemmelser om etteroppgjør av AFP, dersom pensjonisten har fått utbetalt for mye eller for lite pensjon. Av §5 i lov om statstilskott til ordninger for avtalefestet pensjon går det fram at pensjonsordningene i privat sektor skal ha vedtekter som er godkjent av Sosial- og helsedepartementet. I LO/NHO-ordningen er det gitt vedtekter for avtalefestet pensjon (AFP) som trådte i kraft 1. januar 1989. I Bank- og finansnæringen er det gitt vedtekter for fellesordningen for avtalefestet førtidspensjon (AFP) i bank- og finansnæringen som trådte i kraft 1. januar 1995. I NAVO-ordningen er det gitt vedtekter for fellesordningen for avtalefestet pensjon (AFP) innen NAVO's tariffområde som trådte i kraft 1. juli 1997. Når det gjelder AFP i statlig sektor, er det gitt bestemmelser i lov av 11. juni 1993 nr. 64 om avtalefestet pensjon for offentlige tjenestemenn m.fl. Med hjemmel i denne loven er det ved kgl. res. 24. september 1993 fastsatt forskrift. Grunnlaget for AFP i kommunal sektor er avtale inngått i forbindelse med lønnsoppgjør. Denne ordningen omfatter arbeidstakere i kommunale og fylkeskommunale stillinger. Beregningen av AFP i privat sektor foretas etter samme regler som gjelder for uførepensjon fra folketrygden. I alderspensjonen blir det tatt hensyn til poengtall som er godskrevet for årene vedkommende har hatt AFP. Personer som har AFP i offentlig sektor før fylte 65 år, får pensjonen beregnet etter samme regler som i privat sektor. Fra måneden etter fylte 65 år ytes tjenestepensjon. Personene er garantert å få minst samme ytelse som de ville ha fått etter beregning av AFP i privat sektor.
|
lovdata_cd_51340
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.371
|
0 Endret ved forskrift 14 okt 2003 nr. 1240 (tidligere kapittel IX). 0 Endret ved forskrifter 14 okt 2003 nr. 1240 (tidligere §18), 9 jan 2004 nr. 76. §23. Ikrafttreden. 0 Endret ved forskrift 14 okt 2003 nr. 1240 (tidligere §19). 1991 Forskrift om skrivemåten m.v.
|
lovdata_cd_48427
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.662
|
Forskrift om fastlegging av utmålsgrenser på Svalbard. Fastsatt i medhold av §4 i lov nr. 11 av 17. juli 1925 om Svaldbard.
|
lovdata_cd_18814
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.663
|
Forskrift om vedtekt til plan- og bygningslovens §85 om vedtekt for camping langs Orkla, Rennebu kommune, Sør-Trøndelag. Fastsatt av Rennebu kommunestyre 24. juni 1993 med hjemmel i plan- og bygningslovens av 14. juni 1985 nr. 77 §85. 1. Denne vedtekten gjelder forbud mot plassering av campingvogner, bobiler, telt ol. langs og i Orkla i Rennebu kommune. 2. I og/eller langs Orkla er det forbudt å plassere campingvogner, bobiler, telt ol. i en avstand på 25 m fra midlere flomvannstand. 3. Når det foreligger særlige grunner kan bygningsrådet gjøre unntak fra vedtekten. Denne vedtekten trer i kraft fra den tid den er blitt kunngjort.
|
lovdata_cd_34712_part1
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.816
|
e ledd, gjelder gjennomføringsforbudet fra partene har mottatt pålegg om melding. For foretakssammenslutninger som meldes frivillig etter § 18 fjerde ledd, gjelder gjennomføringsforbudet fra det tidspunkt fullstendig melding er gitt. Konkurransetilsynet kan av eget tiltak gjøre unntak fra gjennomføringsforbudet etter første ledd i enkeltsaker. Konkurransetilsynet kan ved forskrift gjøre unntak for grupper av næringsdrivende. b) nødvendig med et midlertidig forbud for å sikre gjennomføringen av eventuelle inngrep etter § 16. Vedtak om inngrep etter § 16 treffes av Konkurransetilsynet på grunnlag av fullstendig melding etter § 18 tredje eller fjerde ledd. Konkurransetilsynet må innen 25 virkedager fra den fullstendige meldingen er mottatt, varsle at inngrep kan bli aktuelt. Gis ikke slikt varsel, kan Konkurransetilsynet ikke gripe inn etter § 16. Konkurransetilsynet må senest innen 70 virkedager etter at fullstendig melding ble mottatt, legge frem begrunnet forslag til inngrepsvedtak. Forslaget forelegges partene til uttalelse med en frist på 15 virkedager. Konkurransetilsynet må treffe sitt vedtak innen 15 virkedager fra tilsynet har mottatt partenes uttalelse. Dersom det er fremsatt et tilbud om avhjelpende tiltak, kan fristen etter begjæring fra partene forlenges med 25 virkedager. Tilbyr partene avhjelpende tiltak, skal tilbudet også fremstilles i et offentlig dokument. Et vedtak om inngrep kan påklages innen 15 virkedager. Konkurransetilsynet skal bringe klagen inn for departementet senest 15 virkedager etter at den er mottatt. Departementet må treffe vedtak i klagesaken innen 60 virkedager etter at klagen er mottatt. For øvrig gjelder reglene om klage i forvaltningsloven kapittel VI så langt de passer. I saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning kan Kongen i statsråd tillate en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler som Konkurransetilsynet har grepet inn mot etter § 16. Det kan settes vilkår for en slik tillatelse. Bestemmelsen i § 16 tredje ledd får tilsvarende anvendelse. Dersom Konkurransetilsynets vedtak påklages, kan tillatelse ikke gis før klagebehandlingen er avsluttet. Dersom vilkårene i § 16 første ledd er oppfylt, kan Kongen i statsråd i saker av prinsipiell eller stor samfunnsmessig betydning, treffe vedtak etter § 16, § 18 og § 19. Fristene i § 18 og § 20 gjelder ikke for vedtak truffet etter dette ledd. kan likevel ikke gripe inn mot en foretakssammenslutning eller et erverv av andeler senere enn 12 måneder etter at det er inngått endelig avtale eller kontroll er overtatt. Konkurransetilsynet og departementet skal offentliggjøre sine vedtak. Ved offentliggjøringen skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis. Opplysninger underlagt taushetsplikt etter forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2 kan offentliggjøres dersom det er nødvendig for å opplyse om vedtakets hovedinnhold. § 23 Prisopplysning mv. Konkurransetilsynet kan, dersom det er nødvendig for å fremme konkurransen, pålegge ervervsdrivende å merke, ha oppslag om eller gi annen underretning om pris, forretningsvilkår og kvalitet ved salg av varer og tjenester. Kongen kan gi forskrift om det samme. Enhver plikter å gi konkurransemyndighetene de opplysninger som disse myndigheter krever for å kunne utføre sine gjøremål etter loven eller for å kunne oppfylle Norges avtaleforpliktelser overfor en fremmed stat eller en internasjonal organisasjon . Opplysningene kan kreves gitt skriftlig eller muntlig innen en fastsatt frist både fra enkelte og fra grupper av ervervsdrivende og kan nedtegnes og lagres som lydopptak. Første og annet ledd gjelder selv om det er besluttet bevissikring etter § 25. Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler for opplysningsplikt og gransking. d) å forsegle forretningslokaler, bøker eller forretningspapirer så lenge undersøkelsen varer og dette anses nødvendig. Begjæring om adgang til bevissikring framsettes av Konkurransetilsynet for tingretten på det sted hvor det mest praktisk kan skje. Retten treffer sin avgjørelse ved beslutning før bevissikringen settes i verk. Den begjæringen retter seg mot, skal ikke varsles om begjæringen eller beslutningen. Kjæremål over beslutningen har ikke oppsettende virkning. Straffeprosessloven § 200, § 201 første ledd, § 117, § 118, § 119, § 120, jf § 204, § 207, § 208, § 209, § 213 og kapittel 26 samt forvaltningsloven § 15 annet ledd gjelder så langt de passer. Dersom det ikke er tid til å avvente rettens beslutning, kan Konkurransetilsynet kreve at politiet avstenger områder der bevisene kan være inntil rettens beslutning foreligger. Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler om bevissikring og behandling av overskuddsinformasjon. Offentlighetsloven gjelder ikke i saker om overtredelse av § 10, § 11, § 18 første ledd, § 19 første ledd eller vedtak i medhold av denne lov så lenge saken ikke er avsluttet. En sak regnes ikke som avsluttet hvis den er anmeldt til påtalemyndigheten. Foretak eller personer som Konkurransetilsynet etterforsker for overtredelse av konkurranseloven, skal på begjæring gis adgang til å gjøre seg kjent med sakens dokumenter, såfremt det kan skje uten skade eller fare for etterforskningen eller tredjemann. Forvaltningsloven § 19 får tilsvarende anvendelse. Blir begjæringen avslått, kan spørsmålet kreves avgjort av retten ved kjennelse. Dersom etterforskningen omfatter flere foretak eller personer, gjelder innsynsretten ikke dokumenter som bare gjelder andre foretak eller personer. i dokumenter hos konkurransemyndighetene i en avsluttet sak om overtredelse av § 10, § 11 og § 12. For at innsynsretten skal kunne omfatte opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt, kreves det at innsyn ikke vil virke urimelig overfor den opplysningene gjelder. Blir det begjært innsyn i taushetsbelagte opplysninger etter denne bestemmelse, skal de som har krav på taushet varsles og gis en frist til å uttale seg om spørsmålet. Avslag på begjæring om innsyn kan påklages til departementet. Reglene i forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende. For å sikre at enkeltvedtak i medhold av denne lov og pålegg etter § 24 overholdes, kan Konkurransetilsynet bestemme at den vedtaket retter seg mot, skal betale en løpende mulkt til staten inntil forholdet er rettet. Konkurransetilsynet bestemmer når mulkten begynner å løpe. Konkurransetilsynet kan helt eller delvis frafalle kravet om påløpt mulkt. Kongen kan ved forskrift fastsette nærmere regler om ileggelse av tvangsmulkt. g) medvirker til overtredelser av bokstav a til f. Gebyr kommer ikke til anvendelse ved overtredelse av § 18 tredje ledd. Konkurransetilsynet vedtar overtredelsesgebyr. Ved fastsettelse av gebyrets størrelse, skal det særlig legges vekt på foretakets omsetning , overtredelsens grovhet og varighet, samt lempning etter § 31. Vedtak om overtredelsesgebyr kan ikke påklages. Overtredelsesgebyret forfaller til betaling to måneder etter at vedtaket er fattet. Vedtak om overtredelsesgebyr er tvangsgrunnlag for utlegg. Dersom foretaket går til søksmål mot staten for å prøve vedtaket, suspenderes tvangskraften. Retten kan prøve alle sider av saken. Tvistemålsloven gjelder så langt den passer. Adgangen til å ilegge gebyr foreldes etter 10 år ved overtredelse av § 10 og § 11 i denne loven. Andre overtredelser foreldes etter 5 år. Fristen avbrytes ved at Konkurransetilsynet tar skritt til sikring av bevis etter lovens § 25 eller meddeler et foretak at det er mistenkt for overtredelse av loven eller et vedtak truffet i medhold av loven. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om beregning av overtredelsesgebyr. f) overtrer forskrift i medhold av § 14. Er en overtredelse av § 10 utført under særdeles skjerpende omstendigheter, kan fengsel inntil 6 år anvendes. Ved avgjørelse av om særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det legges vekt på om overtredelsen har vært søkt holdt skjult, om den har voldt betydelig økonomisk skade, om den har gitt betydelig økonomisk fordel og grovheten av overtredelsen for øvrig. Medvirkning til overtredelse som nevnt i første og annet ledd straffes på samme måte. Ved utmålingen av gebyr etter § 29 eller bøter til foretak etter § 30 for overtredelse av § 10, skal det tas i betraktning om foretaket har bistått konkurransemyndighetene med oppklaringen av egen eller andres overtredelse. Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om lempning ved utmåling av gebyr. Kapittel 8 Ikrafttredelse m. Overtredelsesgebyr og straff etter denne loven kommer bare til anvendelse på overtredelser som er begått etter lovens ikrafttredelse. 1. Tolloven 10. juni 1966 nr. 5 § 16 annet ledd nr. 1 skal lyde: 2. I markedsføringsloven 16. juni 1972 nr. 47 gjøres følgende endringer: § 3a Prismerking mv. Den som i næringsvirksomhet selger varer, tjenester eller andre ytelser til forbrukere, skal så langt det er praktisk mulig informere om prisene, slik at de lett kan ses av kundene. Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om gjennomføringen av plikten etter første ledd og kan herunder gjøre unntak fra første ledd. For å lette kundenes bedømmelse av priser og kvalitet på varer og tjenester, kan departementet ved forskrift påby ervervsdrivende å iverksette tiltak utover det som følger av påbudet i første ledd. 1. påby merking, oppslag eller annen underretning om pris, forretningsvilkår, kvalitet og andre egenskaper. 2. gi påbud om sortering og bestemmelser om mål og vekt og opplysning om pris pr. enhet (jamførpris) for varer som frambys for salg. § 12 nytt tredje ledd skal lyde: Markedsrådet kan ved enkeltvedtak påby prisinformasjon etter § 3a første ledd og ved forskrifter gitt med hjemmel i § 3a annet og tredje ledd. § 14 første ledd nytt annet punktum skal lyde: Forbrukerombudet kan også treffe vedtak som nevnt i § 12 tredje ledd dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og ombudet antar at det vil medføre skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak. Nåværende første ledd annet punktum blir nytt første ledd tredje punktum. Bestemmelsene i denne lov gjør ingen innskrenkninger i bestemmelser fastsatt i eller i medhold av konkurranseloven, jf likevel fjerde ledd og lov om pristiltak. § 20 nytt fjerde ledd skal lyde: Konkurranseloven § 10 gjelder ikke ved bruk av kontraktsvilkår som er fremforhandlet i samarbeid med Forbrukerombudet i medhold av markedsføringsloven § 13 annet ledd. 3. I lov 26. mai 1995 nr. 25 om gjennomføring av fellesregler om innenlands transport i EØS-avtalen gjøres følgende endringer: Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer artikkel 5 nr. 2 eller artikkel 6 i EØS-avtalen vedlegg XIII punkt 6 (rådsforordning nr 11 av 27 juni 1960), eller unnlater å etterkomme en anmodning etter avtalen artikkel 11 eller 13 om å gi opplysninger til norske myndigheter, straffes som fastsatt i konkurranseloven § 30. For å sikre at en anmodning etter artikkel 11 eller 13 etterkommes, kan vedkommende myndighet ilegge tvangsmulkt etter reglene i konkurranseloven § 28. Ved kontroll som foretas av EFTAs overvåkingsorgan eller Konkurransetilsynet i henhold til forskrifter gitt i medhold av rettsakten omhandlet i EØS-avtalen vedlegg XIII, kapittel VI, punkt 63 om regler for bruk av edb-baserte reservasjonssystemer, gjelder konkurranseloven § 24 og § 25 tilsvarende. 5. Ekomloven 4. juli 2003 nr. § 9-6 annet ledd annet punktum skal lyde: Myndigheten skal ikke, uten samtykke fra konkurransemyndighetene, gi innsyn i informasjon som nevnt i konkurranseloven § 26 § 27. EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen håndhever EØS-avtalens konkurranseregler i samsvar med denne lovens § 2, § 3, § 4, § 5 og § 9 med forskrifter. Norske konkurransemyndigheter og domstoler håndhever EØS-avtalen artikkel 53 og 54 i samsvar med denne lovens § 6, § 7, § 8, § 9. Enhver plikter uten hinder av taushetsplikt å gi EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen de opplysninger organene kan kreve i henhold til EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol eller forskrifter gitt i medhold av § 5. Det kan settes tidsfrist for når opplysninger skal gis. Enhver skal uten hinder av taushetsplikt, innenfor de rammer EØS-avtalen gir, ha rett til å besvare henvendelser fra Europa-kommisjonen og EF-domstolen. Uten hinder av lovbestemt taushetsplikt kan norske myndigheter gi EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen alle opplysninger som er nødvendige for å håndheve konkurransereglene i EØS-avtalen. Ved begjæring om bevissikring som gjelder andre lokaler, eiendommer og transportmidler enn nevnt i tredje ledd, herunder private hjem, kontrollerer retten om beslutningen fra EFTAs overvåkningsorgan er ekte og prøver om den tiltenkte bruk av tvangsmidler er vilkårlig eller uforholdsmessig, særlig i forhold til den antatte overtredelses grovhet og betydningen av det ønskede bevismateriale, foretakets delaktighet, samt den rimelige sannsynlighet for at forretningspapirer som er relevante for formålet med bevissikringen, oppbevares i de lokaler som begjæringen om bevissikring angår. om forhold av betydning for prøvingen av forholdsmessigheten av de tiltenkte tvangsmidler. Retten kan likevel ikke prøve om bevissikringen er nødvendig eller kreve å få forelagt opplysninger i EFTAs overvåkningsorgans saksdokumenter. Det er forbeholdt EFTA-domstolen å kontrollere lovligheten av beslutningen fra EFTAs overvåkningsorgan. EFTAs overvåkningsorgan og Kommisjonen kan være til stede ved og delta i kontroll som foretas av Konkurransetilsynet innenfor de rammer EØS-avtalen gir. Konkurransetilsynet og Kommisjonen kan være til stede ved og delta i kontroll som foretas av EFTAs overvåkningsorgan innenfor de rammer EØS-avtalen gir. EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen kan ilegge foretak eller sammenslutninger av foretak sivilrettslige bøter for forsettlig eller uaktsom overtredelse av EØS-avtalen artikkel 53, 54 eller 57, bestemmelsene i EØS-avtalen vedlegg XIV, bestemmelsene i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol protokoll 4, samt vedtak fattet i medhold av nevnte bestemmelser. Myndighetene nevnt i første ledd, kan også fastsette tvangsmulkt til gjennomføring av vedtak fattet med hjemmel i bestemmelsene nevnt i første ledd. Kongen kan gi forskrifter om gjennomføring og håndheving av konkurransereglene i EØS-avtalen og Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol. Norske konkurransemyndigheter skal, med de begrensninger som følger av EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol og forskrifter gitt i medhold av § 5, føre tilsyn med at EØS-avtalen artikkel 53 og 54 overholdes. Konkurranseloven § 12, § 22 og § 24 § 31 gjelder tilsvarende. Konkurransemyndighetene kan bestemme at forskrifter om gruppefritak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3 ikke skal være anvendelige overfor bestemte foretak i den utstrekning og på de vilkår som EØS-avtalen, Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol og forskrifter gitt i medhold av § 5, fastsetter. Mener konkurransemyndighetene at en sak bør behandles av et overvåkningsorgan, sendes saken til EFTAs overvåkningsorgan. I slike tilfelle gjelder ikke forvaltningslovens regler for behandling av saker som gjelder enkeltvedtak. Anvendelsen av norsk konkurranselovgivning må ikke føre til forbud mot avtaler, beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak og samordnet opptreden, som kan påvirke samhandelen mellom EØS-statene, men som ikke begrenser konkurransen som omtalt EØS-avtalen artikkel 53 nr. 1, eller som oppfyller vilkårene etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3, eller som er omfattet av et gruppefritak etter EØS-avtalen artikkel 53 nr. 3. Konkurransemyndighetene er ikke etter denne bestemmelse forhindret fra å anvende mer restriktiv norsk lovgivning som forbyr eller sanksjonerer foretaks ensidige atferd. de ikke treffe avgjørelser som er i strid med den beslutning som EFTAs overvåkningsorgan har truffet. Domstolene skal heller ikke treffe avgjørelser som vil være i strid med en beslutning som EFTAs overvåkningsorgan har til hensikt å treffe når det har innledet saksbehandling. Domstolene kan utsette saken i påvente av en slik beslutning. Disse forpliktelser berører ikke rettighetene og pliktene etter artikkel 34 i Avtale mellom EFTA-statene om opprettelse av et overvåkningsorgan og en domstol. Fra samme tidspunkt oppheves lov 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. Overtredelsesgebyr og straff etter denne lov kommer bare til anvendelse på overtredelser som er begått etter lovens ikrafttredelse. Forskrifter gitt i medhold av lov av 27. november 1992 nr. 110 om konkurranseregler i EØS-avtalen mv. gjelder fortsatt så langt de passer, inntil Kongen opphever eller endrer disse i medhold av denne loven eller ved særskilt bestemmelse. Lov 26. mai 1995 nr. § 2 første og annet ledd skal lyde: Når EFTAs overvåkningsorgan behandler saker som gjelder EØS-avtalens vedlegg XIII punkt 6 (rådsforordning nr. 11 av 27 juni 1960) om avskaffelse av forskjellsbehandling med hensyn til transportpriser og transportvilkår i EØS, gjelder § 2, § 3, § 4 i EØS-konkurranseloven tilsvarende. Dersom slike saker bringes inn for EFTA-domstolen til overprøving, gjelder § 2 og § 4 i den nevnte loven tilsvarende. Når saker som gjelder bestemmelsene i EØS-avtalen nevnt i første ledd behandles av Europakommisjonen, gjelder § 2 annet, tredje og fjerde ledd i EØS-konkurranseloven tilsvarende. Dersom slike saker bringes inn for EFs førsteinstansdomstol eller EF-domstolen til overprøving, gjelder § 2 første og annet ledd i den nevnte loven. Ot.prp.nr.5 (2003-2004)
|
lovdata_cd_33697
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.616
|
0 Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 90 (i kraft fra den tid Kongen bestemmer). Loven trer i kraft fra den tid Kongen1 bestemmer. 1 Fra 1 jan 1993 iflg. res. 23 okt 1992 nr. 765. Loven gjelder for saker om tvangsfullbyrdelse1 og midlertidig sikring2 der begjæringen om tvangsfullbyrdelse eller midlertidig sikring inngis3 etter at loven er trådt i kraft. Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser. Kongen gir overgangsbestemmelser for endringene i §16-3 annet ledd. 1 Jfr. kap. 7-13. 2 Jfr. kap. 14 og 15. 3 Jfr. dl. §146 annet ledd. Departement: AAD (Arbeids- og administrasjonsdepartementet) Publisert: I 1992 Nr. Lov om forsøk i offentlig forvaltning. Sml. lov 17 juli 1998 nr. 61 §1-4. Formålet med denne lov er gjennom forsøk å utvikle funksjonelle og effektive organisasjons- og driftsformer i den offentlige forvaltning, og en hensiktsmessig oppgavefordeling mellom forvaltningsorganer og mellom forvaltningsnivåer. Det skal legges særlig vekt på å forbedre den offentlige tjenesteyting overfor borgerne og få til best mulig ressursutnyttelse. Ved forsøk som omfatter folkevalgte organer1 skal det også legges vekt på å fremme gode demokratiske styringsformer. 1 Jfr. bl.a. lov 25 sep 1992 nr. 107 kap. 7. Kongen2 kan godkjenne forsøk med: d) enhetsfylke uten hinder av §4 første ledd bokstav a. Med enhetsfylke menes at fylkeskommunen og fylkesmannen integreres i ett regionalt organ med felles administrativ ledelse. Godkjenning kan bare gis i samband med forsøk som tar sikte på å oppfylle de mål som er satt i §1, og som for øvrig finnes forsvarlig og faglig vel underbygget. Godkjenning kan gis for en periode på inntil fire år. Forsøksperioden kan forlenges med inntil to år. Dersom det er planlagt eller besluttet å gjennomføre reformer i samsvar med det forsøket gjelder, kan forsøksperioden forlenges fram til reformen trer ikraft. 0 Endret ved lov 27 juni 2003 nr. 67. 1 Se §4. 2 Kommunal- og regionaldepartementet iflg. res. 11 des 1992 nr. 1050. 2 Se §3 første ledd, d. §5. Gjennomføring m.v. Til erstatning for de bestemmelser det godkjennes avvik fra, skal det utarbeides nærmere regler for gjennomføringen av det enkelte forsøk. Reglene fastsettes gjennom vedtekter som skal godkjennes av Kongen.1 Ved utarbeidelsen av vedtektene får §37 i forvaltningsloven2 tilsvarende anvendelse. I forbindelse med godkjenningen kan Kongen1 gjøre mindre endringer i vedtektene. Vedtekter for forsøk i kommuner eller fylkeskommuner3 fastsettes av henholdsvis kommunestyret eller fylkestinget. Kommunestyret eller fylkestinget kan delegere sin myndighet til et annet folkevalgt organ, for så vidt gjelder mindre endringer og tillegg til allerede godkjente vedtekter. 1 Kommunal- og regionaldepartementet iflg. res. 11 des 1992 nr. 1050. 3 Jfr. lov 25 sep 1992 nr. 107, se dens §6. 4 Jfr. lov 22 juni 1962 nr. 8 §4 første ledd, f. §6. Andre forsøksbetingelser m.v. Kongen1 kan gi nærmere regler om forsøk etter denne lov, herunder om antallet forsøksenheter totalt og innenfor det enkelte forsøksområde, prosedyre for utvelgelse av forsøksenheter og forsøksområder, og godkjenning og iverksetting av forsøk. 1992 Avhendingslova - avhl. Lov om avhending av fast eigedom (avhendingslova). (1) Lova gjeld avhending av fast eigedom når avhendinga skjer ved frivillig sal, byte eller gåve. Som fast eigedom vert rekna grunn og bygningar, og elles andre innretninger som er varig forbundne med grunnen. Lova gjeld og avhending av sameigepart1 i fast eigedom, av eigarseksjon2 (eigarleilegheit m. m.) og av tomtefesterett. (2) Lova gjeld ikkje avtalar som er omfatta av lov av 13. juni 1997 nr. 43 om avtalar med forbrukar om oppføring av ny bustad m.m. (bustadoppføringslova). (3) Ved samansett avtale som gjeld avhending av fast eigedom saman med oppføring av bygning eller anna yting frå seljaren, gjeld lova berre for avhendingsdelen. Dersom tillegget til avhendinga utgjer ein uvesentleg del, gjeld lova så langt ho høver likevel for heile avtala. (4) Ved byte vert kvar part rekna som seljar av den eigedomen parten let frå seg og kjøpar av den eigedomen som kjem i byte. (5) Ved gåve gjeld berre §1-3, §2-1, §2-3, §2-4 tredje ledd, §2-5 og §5-3 andre, fjerde og femte ledd . For givaren gjeld det som er fastsett for seljar, og for mottakaren det som er fastsett for kjøpar. 0 Endra med lov 13 juni 1997 nr. 43 (i kraft 1 juli 1998). 1 Jfr. lov 18 juni 1965 nr. 6. 2 Jfr. lov 23 mai 1997 nr. 31. 3 Jfr. lov 6 juni 1975 nr. 20, lov 20 des 1996 nr. §1-1a. (2) Likt med andel i burettslag skal reknast registrert rett til bustad etter lov om burettslag §2-13 andre ledd. 0 Tilføyd ved lov 6 juni 2003 nr. 39 (i kraft 15 aug 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 603). (2) Lova kan ikkje fråvikast ved avtale til ugunst for kjøparen ved forbrukarkjøp av nyoppført eigarbustad som ikkje har vore brukt som bustad i meir enn eitt år på avtaletida, dersom seljaren har gjort avtalen som ledd i næringsverksemd.1 Ved andre forbrukarkjøp kan §1-3, §3-3, §3-7 til §3-10, §4-19, §6-1 til §6-3 og §7-1 til §7-3 ikkje fråvikast ved avtale til ugunst for kjøparen. (3) Med forbrukarkjøp er meint kjøp av eigedom når kjøparen er ein fysisk person som ikkje hovudsakleg handlar som ledd i næringsverksemd. 0 Endra med lover 13 juni 1997 nr. 43 (i kraft 1 juli 1998), 21 juni nr. 35 ( i kraft 1 juli 2002). 1 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 43. 2 Jfr. lover 28 april 1978 nr. 18 §1 tredje ledd, 21 juni 1985 nr. 82 §3 tredje og fjerde ledd, 13 mai 1988 nr. 27 §4, 16 juni 1989 nr. 63 §1, 13 juni 1997 nr. 37 §2, d, 13 juni 1997 nr. 43 §2, 25 juni 1999 nr. 46 §2 (1), 21 des 2000 nr. 105 §6, e, og 21 jun 2002 nr. 34 §1 tredje ledd. Krev fullføring av salet at det blir halde kart-1 eller delingsforretning,2 skal seljaren3 krevje slik forretning så snart avtala er bindande. 0 Endres med lov 17 juni 2005 nr. 101 (i kraft frå den tid Kongen bestemmer). 1 Sjå lov 23 juni 1978 nr. 70 §2-1. 2 Sjå lov 23 juni 1978 nr. 70 §3-1. 3 Sjå lov 14 juni 1985 nr. 77 §63. - Jfr. §2-6 (1). Når kjøparen har oppfylt sine skyldnader etter avtala, kan kjøparen krevje skøyte av seljaren.1 På same vilkår kan kjøparen krevje å overta bruken av eigedomen ved tredje månadsskifte etter at avtala vart bindande. 1 Sjå lov 7 juni 1935 nr. 2 §14 andre leden. (3) Har seljaren forsikra eigedomen mot øydelegging eller skade som nemnt i fyrste ledd, har kjøparen retten etter forsikringsavtala dersom eigedomen vert øydelagt eller skadd etter at avhendingsavtala vart bindande,3 med mindre seljaren kan seie seg løyst frå avhendingsavtala. Seljaren har plikt til å føre over retten etter forsikringsavtala når kjøparen krev det og kjøparen sjølv har oppfylt sine skyldnader etter avhendingsavtala. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §12, 16 juni 1989 nr. 63 §35, 13 juni 1997 nr. 43 §45. 2 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §13, 16 juni 1989 nr. 63 §35, 13 juni 1997 nr. 43 §45. 3 Sjå lov 16 juni 1989 nr. 69 §7-2. Seljaren har retten til avkasting eigedomen gir til det tidspunkt kjøparen overtek bruken av eigedomen.1 Til same tidspunkt svarer seljaren for kostnadene ved eigedomen. Førre punktum gjeld likevel ikkje der seljaren ikkje får overlate bruken til fastsett tid, og årsaka ligg hos kjøparen. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §79. 1 Sjå lov 16 juni 1989 nr. 53 §4-1, jfr. §1-2. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §72. 2 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §73. 3 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §75. Dersom ein part gir melding i samsvar med lova1 og sender ho på forsvarleg måte, og ikkje anna framgår, kan sendaren gjere gjeldande at meldinga er gitt i tide sjølv om ho vert forseinka eller på annan måte ikkje kjem fram slik ho skulle. 1 Jfr. lover 31 mai 1918 nr. 4 §40, 13 mai 1988 nr. 27 §82, 16 juni 1989 nr. 63 §4, 13 juni 1997 nr. 43 §5, 26 mars 1999 nr. 17 §1-5. Dersom kjøparen har betalt heile eller delar av kjøpesummen, men ikkje fått heimel til eigedomen eller overteke bruken av han, har kjøparen panterett i eigedomen til trygd for kravet om tilbakeføring av ytt vederlag. Med omsyn til rettsvern og tinglysing gjeld pantelova1 §6-1 fjerde ledd. 0 Endret ved lov 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003, etter res. 20 juni 2003 nr. 712). 2 Jfr. òg lov 7 juni 1935 nr. 2 §21 første og andre leden. (3) Kongen kan i forskrift1 fastsetje kva for multiplikatorar som skal nyttast når pengesummen vert regulert i samsvar med endringa i pengeverdien, jf. fyrste ledd, og kva for rente som skal leggjast til grunn når ein skal finne kapitalverdien, jf. andre ledd. 0 Lagt til med lov 20 des 1996 nr. 106 (i kraft 1 jan 2002, etter res. 8 juni 2001 nr. 571). (1) Eigedomen har mangel dersom han ikkje er i samsvar med dei krav til kvalitet, utrusting og anna som følgjer av avtala.1 §3-2, §3-3, §3-4, §3-5, §3-6 gjeld i den grad det ikkje i samsvar med §1-2 er avtalt noko særskilt. (2) Ved vurderinga av om eigedomen har mangel, skal ein leggje til grunn tidspunktet då vågnaden etter §2-4 andre ledd eller etter avtala gjekk over på kjøparen. Det kan vere ein mangel endå om ein feil fyrst viser seg seinare. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §17 (1), 16 juni 1989 nr. 63 §17 (1), 26 mars 1999 nr. 17 §2-2 første leden. 2 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §21 (1), 16 juni 1989 nr. 63 §20, 13 juni 1997 nr. 43 §28. 3 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §21 (2), 16 juni 1989 nr. 63 §20, 13 juni 1997 nr. 43 §28. (2) Ved forbrukarkjøp som nemnt i §1-2 tredje ledd skal eigedomen vere i samsvar med offentlegrettslege krav som er stilt i lov eller i medhald av lov, og som gjaldt for eigedomen på den tida då avtala vart inngått. Dette gjeld likevel ikkje dersom tilhøva viser at kjøparen for så vidt ikkje bygde på seljarens sakkunnskap og vurdering, eller ikkje hadde rimeleg grunn til å gjere det. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §17 (2), 26 mars 1999 nr. 17 §2-2 andre leden. 2 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §17 (3). 1 Sml. §3-8. (1) Så langt ikkje anna følgjer av avtale, skal eigedomen for ikkje å ha mangel, ha slike ting og rettar som tilhøyrsle som er nemnt i andre ledd og §3-5 og §3-6. Når det er tvil om noko er tilhøyrsle, skal det leggjast vekt på om det gjeld noko som er uhøveleg å flytte, som er nødvendig til bruk på eigedomen, eller som best kan nyttast der. §3-5. Særskilt tilhøyrsle til bustadhus m. m. §3-6a. 0 Tilføyd med lov 24 nov 2000 nr. 82 (i kraft 1 jan 2001 etter res. 24 nov 2000 nr. 1169). 1 Jfr. lover 31 mai 1918 nr. 4 §33, 13 mai 1988 nr. 27 §19 første leden, 16 juni 1989 nr. 63 §19, 13 juni 1997 nr. 43 §26. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §18, 16 juni 1989 nr. 63 §18, 13 juni 1997 nr. 43 §27, 26 mars 1999 nr. 17 §2-3. §3-9. Eigedom selt «som han er» e.l. Endå om eigedomen er selt «som han er» eller med liknande allment atterhald, har eigedomen likevel mangel der dette følgjer av §3-7 §3-8. Eigedomen har også mangel dersom han er i vesentleg ringare stand enn kjøparen hadde grunn til å rekne med ut frå kjøpesummen og tilhøva elles. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §19, 16 juni 1989 nr. 63 §17 andre leden, 26 mars 1999 nr. 17 §2-6. (3) Fyrste og andre ledd gjer inga innskrenking i §3-7 om manglande opplysning om eigedomen. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §20, 26 mars 1999 nr. 17 §2-6. (d) halde tilbake kjøpesummen etter §4-6. (2) Med unntak av §4-3 andre ledd gjeld føresegnene om forseinking tilsvarande så langt dei høver der seljaren ikkje i tide oppfyller andre skyldnader etter avtala. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §22. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §23, 16 juni 1989 nr. 63 §14, 26 mars 1999 nr. 17 §2-9. (2) Kjøparen kan og heve dersom seljaren ikkje overlet bruken av eigedomen innan ein rimeleg tilleggsfrist som kjøparen fastset.2 Før tilleggsfristen er ute kan kjøparen ikkje heve, med mindre seljaren har sagt at bruken ikkje vil verte overlate til kjøparen innan fristen. (3) For at kjøparen skal kunne heve etter fyrste eller andre ledd, må eigedomen ikkje ha vorte forringa medan kjøparen har vågnaden. Heving kan likevel skje når årsaka til forringinga er ei tilfeldig hending eller andre omstende kjøparen ikkje har vågnaden for, eller tiltak som er gjorde før kjøparen vart eller burde vorte merksam på det omstende som ligg til grunn for hevinga.4 Kjøparen taper heller ikkje retten til å heve dersom kjøparen yter seljaren vederlag for verdminken. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §25 (1). 2 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §25 (2). 3 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §25 (3). 4 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §66 (1). 5 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §66 (2). 1 Sjå lov 13 mai 1988 nr. 27 §64. (1) For anna enn indirekte tap som nemnt i §7-1, kan kjøparen krevje skadebot på grunn av forseinkinga utan at det ligg føre skyld på seljarens side. Dette gjeld likevel ikkje så langt seljaren godtgjer at forseinkinga oppstod på grunn av ei hindring utanfor seljarens kontroll, og det ikkje er rimeleg å vente at seljaren kunne ha rekna med hindringa på avtaletida, eller at seljaren kunne ha overvunne eller unngått følgjene av hindringa. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §27, 16 juni 1989 nr. 63 §28, 13 juni 1997 nr. 43 §19, 26 mars 1999 nr. 17 §2-13. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §42. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §28. (e) halde tilbake kjøpesummen etter §4-15. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §30. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §31. (2) Har seljaren ført opp hus eller anna innretning for sal, kan kjøparen krevje at seljaren rettar mangelen dersom retting kan skje utan urimeleg kostnad eller ulempe for seljaren.2 Det same gjeld ved forbrukarkjøp av nyoppført eigarbustad som ikkje har vore brukt som bustad i meir enn eitt år på avtaletida, dersom seljaren har gjort avtalen som ledd i næringsverksemd. (4) Vert mangelen ikkje retta, kan kjøparen krevje prisavslag etter §4-12 eller heve etter §4-13. Dette gjeld likevel ikkje dersom kjøparen avviser retting som seljaren har rett til å utføre etter fyrste ledd.4 Dersom seljaren har plikt til å rette mangelen, og dette ikkje vert gjort, kan kjøparen krevje skadebot for forsvarlege kostnader ved å få mangelen retta. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §36, 16 juni 1989 nr. 63 §24 andre leden, 13 juni 1997 nr. 43 §42 andre leden. 2 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §34, 16 juni 1989 nr. 63 §24 første leden, 13 juni 1997 nr. 43 §32 første leden. 3 Jfr. lov 13 juni 1997 nr. 43. 4 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §37. 5 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §34 (3), 16 juni 1989 nr. 63 §24 fjerde leden, 13 juni 1997 nr. 43 §32 fjerde leden. Kjøparen taper kravet på retting dersom kjøparen ikkje gir seljaren melding om kravet saman med reklamasjonen etter §4-19, eller innan rimeleg tid etter denne. Kravet kan likevel gjerast gjeldande dersom seljaren har vore grovt aktlaus, uærleg eller for øvrig handla i strid med god tru. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §35. (1) Har eigedomen mangel, kan kjøparen krevje eit forholdsmessig prisavslag. (2) Med mindre noko anna vert godtgjort, skal prisavslaget fastsetjast til kostnadene ved å få mangelen retta. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §38, 16 juni 1989 nr. 63 §25, 13 juni 1997 nr. 43 §33, 26 mars 1999 nr. 17 §2-11. (2) Kjøparen taper retten til å heve dersom kjøparen ikkje gir seljaren melding om heving innan rimeleg tid etter at kjøparen vart kjent eller burde vorte kjent med mangelen, eller etter at fristen som måtte følgje av krav eller melding etter §4-10 og §4-11 har gått ut. Dette gjeld likevel ikkje dersom seljaren har vore grovt aktlaus, uærleg eller for øvrig handla i strid med god tru. (3) §4-3 tredje ledd og §4-4 gjeld tilsvarande. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §39. (1) For anna enn indirekte tap som nemnt i §7-1, kan kjøparen krevje skadebot på grunn av mangelen utan at det ligg føre skyld på seljarens side. Dette gjeld likevel ikkje så langt seljaren godtgjer at årsaka til mangelen er ei hindring som nemnt i §4-5 fyrste ledd. Føresegnene elles i §4-5 gjeld tilsvarande. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §40, 26 mars 1999 nr. 17 §2-13. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §42, 16 juni 1989 nr. 63 §28, 13 juni 1997 nr. 43 §35, 26 mars 1999 nr. 17 §2-15. (3) Ved forbrukarkjøp av nyoppført eigarbustad som ikkje har vore brukt som bustad i meir enn eitt år på avtaletida, gjeld bustadoppføringslova3 §37 tilsvarande. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §84 (1), 16 juni 1989 nr. 63 §27, 13 juni 1997 nr. 43 §39. 2 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §85, 16 juni 1989 nr. 63 §27 tredje leden, 13 juni 1997 nr. 43 §39 tredje og fjerde leden. 3 Lov 13 juni 1997 nr. 43. Retts- og rådvaldsmanglar m. m. §4-17. Rettsmanglar m. m. (1) Har ein tredjeperson eigedomsrett, panterett eller annan rett i eigedomen, gjeld føresegnene om manglar tilsvarande dersom det ikkje følgjer av avtala at kjøparen skal overta eigedomen med dei avgrensingane som følgjer av tredjepersonens rett. Kjøparens rett til å krevje retting etter §4-10 gjeld likevel ikkje. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §41, 13 juni 1997 nr. 43 §39, 26 mars 1999 nr. 17 §2-16. 1 Jfr. lover 13 juni 1997 nr. 43 §40, 26 mars 1999 nr. 17 §2-17. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §32 og §33, §16 juni 1989 nr. 63 §12 og §22, 13 juni 1997 nr. 43 §30, 26 mars 1999 nr. 17 §2-8. (e) krevje renter etter §7-3. (2) Dersom kjøparen ikkje tek over eigedomen i samsvar med lova eller avtala, og utan at dette står på seljaren eller omstende denne har vågnaden for, gjeld føresegnene i §5-3 andre, tredje og fjerde ledd §5-4 andre ledd. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §51. (1) Seljaren kan halde fast ved avtala og krevje at kjøparen betaler kjøpesummen. Dette gjeld likevel ikkje så lenge betaling vert hindra av stans i betalingsformidlinga eller andre omstende utanfor kjøparens kontroll og som kjøparen ikkje kan overvinne.1 Har seljaren ikkje gitt skøyte eller overlate bruken av eigedomen til kjøparen, taper seljaren retten til å krevje oppfylling om seljaren ventar urimeleg lenge med å setje fram kravet. (2) Om seljarens rett til å krevje at kjøparen oppfyller andre skyldnader enn betaling av kjøpesummen, gjeld §4-2 tilsvarande. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §52 (1). 2 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §52 (3). 3 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §53. (5) Om verknadene av heving gjeld §4-4 tilsvarande. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §54 (1). 2 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §55 (1). 3 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §54 (2). 4 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §54 (4). (1) Seljaren kan krevje skadebot for tap på grunn av forseinka betaling. Dette gjeld likevel ikkje så langt kjøparen godtgjer at forseinkinga oppstod på grunn av stans i betalinga eller ei hindring utanfor kjøparens kontroll, og det ikkje er rimeleg å vente at kjøparen kunne ha rekna med hindringa på avtaletida, eller at kjøparen kunne ha overvunne eller unngått følgjene av hindringa. §4-5 andre og tredje ledd gjeld tilsvarande. For krav på rente og skadebot for rentetap gjeld §7-3. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §57. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §10 (1), 16 juni 1989 nr. 63 §46, 13 juni 1997 nr. 43 §56. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §58. (b) ved anna avtalebrot; innan rimeleg tid etter at seljaren vart eller burde vorte kjent med avtalebrotet, eller etter at ein rimeleg tilleggsfrist etter §5-3 tredje ledd er gått ut. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §59. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §61. Er det før tida for oppfylling klårt at avtala vil bli broten på ein måte som ville gi ein part rett til å heve, kan denne heve avtala alt før tida for oppfylling. Heving kan avverjast dersom den andre parten straks gir fullgod trygd for at avtala vil bli oppfylt. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §62. Vert ein av partane teken under insolvensførehaving, gjeld føresegnene i dekningslova1 kapittel 7. (b) tiltak som avgrensar anna tap enn det som er nemnt i andre ledd. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §67 andre leden, 16 juni 1989 nr. 63 §30 fjerde leden, 13 juni 1997 nr. 43 §6. 2 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §67 første leden, 16 juni 1989 nr. 63 §30 første leden, 13 juni 1997 nr. 43 §19 andre leden og §36 første leden. §7-2. Avgrensing av tapet. 1 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §70 første leden, 16 juni 1989 nr. 63 §30, 13 juni 1997 nr. 43 §19 andre leden andre punktum og §36 andre leden. 2 Jfr. lover 13 mai 1988 nr. 27 §70 andre leden, 16 juni 1989 nr. 63 §30 tredje leden, 13 juni 1997 nr. 43 §36 tredje leden. Vert kjøpesummen eller annan uteståande sum ikkje betalt i tide, kan det krevjast rente og skadebot for rentetap etter lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling. 1 Jfr. lov 13 mai 1988 nr. 27 §71. (2) Lova får berre verknad for avtaler som kjem i stand etter at ho tek til å gjelde. §2-10 gjeld likevel òg for eldre avtaler. 0 Endra med lov 20 des 1996 nr. 106 (i kraft 1 jan 2002, etter res. 8 juni 2001 nr. 571). 1 Frå 1 jan 1993 iflg. res. 18 sep 1992 nr. 676. 1992 Gjeldsordningsloven - gol. Lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven). Loven skal gi personer1 med alvorlige gjeldsproblemer en mulighet til å få kontroll over sin økonomi. Den skal legge forholdene til rette for at skyldnere med slike problemer etter søknad om gjeldsforhandling kan oppnå en gjeldsordning enten ved avtale med fordringshaverne (frivillig gjeldsordning)2 eller ved stadfestelse av tingretten (tvungen gjeldsordning).3 Loven skal sikre at skyldneren innfrir sine forpliktelser så langt det er mulig, samt at det skjer en ordnet fordeling av skyldnerens midler mellom fordringshaverne. 1 Jfr. §1-2. 2 Jfr. kap. 4. §1-2. Virkeområde. Det kan ikke åpnes gjeldsforhandling1 dersom skyldnerens bo er under behandling etter konkursloven.2 Åpning av gjeldsforhandling3 er ikke til hinder for at det åpnes konkurs i skyldnerens bo.4 Åpnes konkurs, skal en sak om gjeldsordning heves. 3 Jfr. kap. 3. 4 Jfr. kkl. kap. VIII. Det kan ikke åpnes gjeldsforhandling1 etter loven her før skyldneren etter evne har forsøkt å komme frem til en gjeldsordning på egen hånd. 0 Endret ved lov 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15). c) skyldneren har foretatt disposisjoner som ville vært omstøtelige i konkurs, jf. Det kan ikke åpnes gjeldsforhandling dersom skyldneren tidligere har oppnådd gjeldsordning etter loven her. Gjeldsforhandling kan likevel åpnes dersom særegne forhold tilsier det. 0 Tilføyd ved lov 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15). Kommunen skal så langt det er mulig bistå en skyldner som forsøker å komme frem til en utenrettslig gjeldsordning eller liknende med sine fordringshavere, jf. lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. §4-1. Gjeldsordning etter loven her er ikke i seg selv til hinder for at stønad kan gis etter sosialtjenesteloven1 kapittel 5. 1 Lov 13 des 1991 nr. 81. Søknad om gjeldsforhandling fremsettes for namsmannen1 på det sted der skyldneren bor. Søknaden skal inneholde opplysninger om skyldnerens inntekter, formue, gjeld, leveomkostninger og annet som kan være av betydning for saken. Det skal også gis slike opplysninger for ektefelle2 eller samboer. Det skal nyttes skjema fastsatt av departementet. Skyldneren skal avgi skriftlig erklæring om at namsmyndighetene3 kan innhente opplysninger som nevnt i annet ledd uten hinder av taushetsplikt hos de som har slike opplysninger om skyldneren. 1 Jfr. tvangsl. §2-2. 2 Se lover 4 juli 1991 nr. 47 og 30 april 1993 nr. 40. 3 Jfr. tvangsl. §2-1. Namsmannen1 skal sørge for at skyldneren får den veiledning denne trenger for å kunne gjennomføre en gjeldsforhandling, utforme et forslag til gjeldsordning2 som ligger innenfor lovens rammer, og i tilfelle begjære tvungen gjeldsordning. Namsmannen skal forsikre seg om at skyldneren har forstått hvordan den foreslåtte gjeldsordningen skal gjennomføres. Dersom forslaget ikke er utformet som nevnt i §4-2 tredje ledd første punktum, skal namsmannen sørge for nødvendig oppfølging og kontroll av gjeldsordningens gjennomføring. 2 Jfr. §4-1, §4-11 og §5-1. Namsmannen1 skal sørge for at saken blir tilstrekkelig opplyst. Namsmannen skal kontrollere at søknaden inneholder de opplysninger som kreves etter §2-1 annet ledd og kan kreve at søkeren dokumenterer opplysningene. Namsmannen skal innhente opplysninger om registrerte heftelser2 i skyldnerens eiendeler. Namsmannen kan innhente opplysninger fra tredjepersoner. Tvangsfullbyrdelsesloven3 §7-12 gjelder tilsvarende. 2 Jfr. lov 7 juni 1935 nr. 2 §12 og §34, lov 14 juni 1985 nr. 62 §4-2. Til å yte skyldneren veiledning som nevnt i §2-2 og §6-1 fjerde ledd tredje punktum og for øvrig bistå namsmannen1 kan namsmannen oppnevne en medhjelper i samsvar med forskrift2 gitt av Kongen. Medhjelperens godtgjørelse for arbeid og utgifter fastsettes av namsmannen i samsvar med forskriften. Dersom namsmannen1 finner det åpenbart at skyldneren ved en gjeldsordning må selge bolig eller andre eiendeler, jfr. §4-4, §4-5 §4-6, og dessuten at salget bør være gjennomført før gjeldsforhandling åpnes,2 skal namsmannen treffe beslutning om det. Salget gjennomføres etter reglene i §4-6. Dersom namsmannen finner det nødvendig for å sikre at gjeldsforhandlingen kan gjennomføres på fire måneder,3 skal namsmannen før gjeldsforhandling åpnes4 sørge for verdsetting av eiendeler etter §4-7. 4 Jfr. kap. 3. Namsmannen1 skal avslå søknaden om gjeldsforhandling dersom: (c) skyldneren ikke innen rimelig tid selger eller medvirker til salg av eiendeler som namsmannen etter §2-5 første ledd har pålagt skyldneren å selge før gjeldsforhandling åpnes. Dersom namsmannen1 ikke selv skal avgjøre spørsmålet om åpning av gjeldsforhandling,2 sender namsmannen saken til retten3 for slik avgjørelse. Saken skal da være tilstrekkelig opplyst og forberedt slik at gjeldsforhandling kan gjennomføres innen fire måneder. 0 Endret ved lover 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15). 3 Jfr. tvangsl. §2-8. Dersom vilkårene i §1-2, §1-3, §1-4 er oppfylt, og søknaden fyller kravene i §2-1, skal tingretten1 åpne gjeldsforhandling. I tilfeller der det er åpenbart at vilkårene er oppfylt, kan åpning av gjeldsforhandling foretas av namsmannen. Namsmyndigheten kan sette vilkår for åpning av gjeldsforhandling, herunder vilkår om at salg eller verdsetting av eiendeler er gjennomført.3 Dersom det er retten som har satt vilkår, sender namsmannen saken tilbake til retten for avgjørelse om åpning når vilkåret er oppfylt. Avgjørelse av om gjeldsforhandling skal åpnes, treffes av retten ved kjennelse4 eller av namsmannen ved skriftlig beslutning. Namsmannens avgjørelse om å åpne gjeldsforhandlinger kan påklages av fordringshaverne innen en uke etter at namsmannen har sendt varsel om åpning av gjeldsforhandling, jf. §3-2 annet ledd. Namsmyndighetens avgjørelse om å åpne gjeldsforhandling på vilkår kan også påklages eller påkjæres av skyldneren. Tingrettens avgjørelse om å åpne gjeldsforhandling uten vilkår er endelig. 1 Jfr. tvangsl. §2-8. 2 Jfr. tvangsl. §2-2. 3 Jfr. §2-5. 4 Jfr. tvml. §164. 5 Jfr. tvml. §396. §3-2. Oppfordring om å melde krav m.m. Straks etter at gjeldsforhandling er åpnet skal det rykkes inn kunngjøring om det i Norsk Lysingsblad,1 og, dersom det er påkrevet i en avis som er alminnelig lest på stedet, med oppfordring til enhver som har fordring mot skyldneren om å melde sitt krav til namsmannen2 innen tre uker etter kunngjøringen. Når særlige grunner foreligger, kan namsmannen fastsette en lengre frist, dog høyst 6 uker. Kjente fordringshavere og eventuelle solidarisk medforpliktede varsles om åpningen av gjeldsforhandlingen3 ved at namsmannen sender dem gjenpart av kunngjøringen. Det skal samtidig opplyses hvilket krav som skyldneren har oppgitt at fordringshaveren har. Dersom det er namsmannen som har besluttet åpning av gjeldsforhandling, skal fordringshaverne samtidig varsles om adgangen til å påklage beslutningen, jf. §3-1 fjerde ledd. Panthavere kan samtidig gis underretning som nevnt i §4-6 tredje ledd. 1 Jfr. lov 11 okt 1946 nr. 1. Dersom skyldneren har eiendeler som etter §4-6 skal tjene til dekning for fordringshaverne, skal namsmannen1 sikre disse eiendelene for fordringshaverne. Sikringen skjer etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven2 §7-20, og har for skyldnerens adgang til å disponere over eiendelene og i forhold til tredjepersoner samme virkning som utlegg. Namsmannen skal beslutte trekk i lønn og andre ytelser som nevnt i dekningsloven3 §2-7 etter tvangsfullbyrdelsesloven2 §7-21, §7-22, §7-23, §7-24. 2 Lov 26 juni 1992 nr. 86 (tvangsl.). 3 Lov 8 juni 1984 nr. 59 (deknl.). Åpning av gjeldsforhandling medfører at skyldneren i en gjeldsforhandlingsperiode på fire måneder regnet fra åpningen1 gis en betalingsutsettelse som innebærer at fordringshaverne verken kan: f) rette krav mot kausjonisten, jf. lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag §71 fjerde ledd. Renter påløper i perioden, men forfaller ikke til betaling. Renter av fordringer sikret ved pant innenfor omsetningsverdien med tillegg av 10 prosent av bolig som skal beholdes, jf. §4-8 bokstav a, forfaller likevel til betaling i perioden. Betalingsutsettelsen omfatter alle forpliktelser, som ikke er betaling for en fremtidig motytelse, som skyldneren har rett til å motta etter §4-3, §4-4, §4-5 og som skyldneren har pådratt seg frem til den dag retten eller namsmannen har åpnet gjeldsforhandling. Betalingsutsettelsen omfatter ikke bidragsforpliktelser pålagt etter ekteskapslovgivningen4 eller barneloven.5 Det offentliges krav på skyldneren6 omfattes av betalingsutsettelsen. Eventuelle lønnstrekk etter lov om fordringshavernes dekningsrett7 opphører å gjelde. Dette gjelder ikke trekk for skatte- og avgiftskrav og bidragsforpliktelser som nevnt i §4-8 bokstav c og d, samt for krav som nevnt i §4-8 bokstav h. 1 Jfr. §3-1. Se §5-1 tredje ledd, §5-3 siste punktum. 2 Jfr. tvangsl. kap. 7-12. 4 Lov 4 juli 1991 nr. 47 del. III. 5 Lov 8 april 1981 nr. 7 kap. 7. 6 Jfr. lov 17 feb 1989 nr. 2 §10. 7 Lov 8 juni 1984 nr. 59 (deknl.) kap. 2. 1 Jfr. §3-4. 2 Jfr. deknl. kap. 2. 3 Jfr. tvangsl. §2-2. Lov 8. juni 1984 nr. 59 om fordringshavernes dekningsrett §5-8 gjelder tilsvarende ved gjeldsforhandling etter loven her. Som fristdag regnes dagen for åpning av gjeldsforhandling. Namsmannen skal sørge for sletting av utlegget i offentlige registre etter at gjeldsordning er vedtatt1 eller rettskraftig stadfestet.2 Utlegg som er sikret etter håndpantregelen,3 skal under gjeldsforhandlingsperioden sikres etter §3-3 første ledd. 3 Jfr. tvangsl. §7-20 annet ledd og pantel. §3-2. Sak om gjeldsordning etter loven her skal straks heves dersom det i gjeldsforhandlingsperioden1 inntreffer eller blir avdekket omstendigheter som må antas å være til hinder for gjeldsordning. Dersom namsmannen har åpnet gjeldsforhandlingen,1 skal denne heve saken ved skriftlig beslutning. Namsmannen kan bare heve saken dersom det er åpenbart at vilkåret i første punktum er oppfylt. Dersom retten har åpnet gjeldsforhandlingen,1 sender namsmannen saken over til retten for avgjørelse om heving. Det skal opplyses hvilke forhold som ligger til grunn for hevingssaken. Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse. Skyldneren skal gis anledning til å uttale seg før det treffes avgjørelse om heving. Klage og kjæremål etter denne paragraf har oppsettende virkning. Dersom en beslutning om å heve saken blir omgjort, kan gjeldsforhandlingsperioden1 om nødvendig forlenges med den tid saken er blitt forsinket på grunn av hevingssaken. Skyldneren, eller den som bistår denne, skal snarest mulig etter utløpet av fristen for fordringshaverne til å melde sine krav,1 utarbeide et forslag til frivillig gjeldsordning. Forslaget legges frem for namsmannen,2 som skal påse at det ikke er i strid med §4-2, §4-3, §4-4, §4-5 §4-6, §4-7, §4-8, §4-9, §4-10 . Forslaget kan innebære utsettelse med betaling av hele eller deler av gjelden, at fordringshaverne helt eller delvis skal gi avkall på renter og omkostninger, eller at gjelden skal falle bort helt eller delvis enten med en gang eller etter utløpet av gjeldsordningsperioden. Gjeldsordningsperioden skal i så fall normalt være fem år. Gjeldsordningsperiodens lengde skal regnes fra åpningen av gjeldsforhandlingene. Skyldneren har rett til å beholde så meget av sin inntekt at det dekker det som med rimelighet trengs til underhold av skyldneren og personer denne har lovbestemt forsørgelsesplikt for,1 eller lever i ekteskapsliknende forhold med. Ved vurderingen legges til grunn det som er tilbake av nettolønnen etter trekk2 som skal bestå.3 Dersom skyldneren utøver samvær med barn, jf. barneloven4 kapittel 6, skal det tas hensyn til skyldnerens rimelige utgifter i forbindelse med samværet. 1 Jfr. lov 8 april 1981 nr. 7 kap. 7. 2 Jfr. deknl. §2-7. 3 Jfr. §3-4 femte ledd. 4 Lov 8 april 1981 nr. 7. Skyldneren har plikt til å avhende bolig dersom salg av boligen vil gi fordringshaverne best dekning og boligen overstiger skyldnerens og dennes husstands rimelige behov. Til grunn for vurderingen legges boligens omsetningsverdi, jfr. §4-7 første ledd, og kostnaden for skyldneren ved å skaffe seg og sin husstand en annen bolig som med hensyn til beliggenhet, størrelse, pris og andre forhold tilfredsstiller rimelige krav. 1 Sml. deknl. §2-10. §4-5. Skyldnerens rett til å beholde personlige eiendeler, transportmidler m.v. c) redskaper, transportmidler og liknende hjelpemidler som skyldneren eller noen av dennes husstand trenger for sitt yrke eller sin utdanning eller av andre velferdsmessige grunner, likevel ikke utover en samlet verdi som tilsvarer folketrygdens grunnbeløp.1 Beløpsgrensen kan fravikes dersom skyldneren er næringsdrivende og ingen fordringshaver motsetter seg det. Når retten til å beholde en ting avhenger av hvilke eiendeler skyldneren ellers har, skal det også regnes med eiendeler som tilhører skyldnerens ektefelle2 eller barn som skyldneren eller ektefellen forsørger, dersom tingene kan brukes av skyldneren eller i dennes husstand. For øvrig gjelder dekningsloven3 §2-4 og §2-5 tilsvarende. Dekningsloven3 §2-6 gjelder tilsvarende i den utstrekning slike krav som nevnes der gis bedre dekning enn andre krav etter loven her §4-8 bokstav g. 1 Se ftrl. §1-4. Eiendeler som skyldneren ikke har rett til å beholde etter §4-4 §4-5, skal selges på den måte som sikrer fordringshaverne best dekning. Namsmannen1 bestemmer hvordan salget skal gjennomføres. Skyldneren plikter selv å sørge for salg dersom namsmannen bestemmer det. Dersom panteheftelser eller andre begrensede rettigheter i eiendelene hindrer frivillig salg, skal eiendelene selges eller realiseres på annen måte etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven2 om gjennomføring av tvangsdekning.3 Den som har salgspant4 i eiendeler som skyldneren ikke har rett til å beholde, plikter å ta tingen tilbake etter reglene i tvangsfullbyrdelsesloven2 kapittel 9 dersom vedkommende selv ikke har rett til å begjære tvangsdekning på annen måte. Namsmannen kan underrette panthaverne om at et formuesgode vil bli solgt ved frivillig salg med den virkning at udekkede panteheftelser faller bort dersom ingen panthavere motsetter seg det innen en frist på minst en uke som namsmannen fastsetter. Når salget er gjennomført, fastsetter retten5 ved kjennelse6 hvilke panteheftelser som er falt bort som udekkede. 3 Jfr. tvangsl. kap. 8 II, kap. 10 II, III, IV, V, kap. 11 II, III, kap. 12 II. 4 Jfr. pantel. §3-14. 5 Jfr. tvangsl. §2-8. 6 Jfr. tvml. §164. Dersom skyldneren skal beholde en eiet bolig,1 skal boligens omsetningsverdi fastsettes av namsmannen2 sammen med to rettsvitner3 med særlige kunnskaper til å ta del i verdsettingen som namsmannen oppnevner. Dersom skyldneren skal beholde andre eiendeler som er pantsatt, og det er nødvendig for å avgjøre i hvilken utstrekning panteheftelsene overstiger eiendelens omsetningsverdi, fastsettes verdien av namsmannen. Namsmannen kan oppnevne ett eller to rettsvitner med særlige kunnskaper til å ta del i verdsetting dersom det finnes nødvendig. Om gjennomføringen av verdsettingen gjelder for øvrig tvangsfullbyrdelsesloven4 §9-7 annet og tredje ledd tilsvarende. Om adgangen til å angripe verdsettingen gjelder tvangsfullbyrdelsesloven4 §9-12 første, andre og fjerde ledd. Rettens verdsetting kan bare angripes når angrepet gjelder saksbehandlingen eller rettsanvendelsen. 3 Jfr. dl. §101. Gjeldsordningen skal omfatte alle skyldnerens forpliktelser som ikke er betaling for en fremtidig motytelse som skyldneren har rett til å motta etter §4-3, §4-4, §4-5 og skatte- og avgiftskrav som holdes utenfor gjeldsordningen i henhold til bokstav c nedenfor samt forpliktelser som nevnt i tredje ledd. De midler som skal fordeles mellom fordringshaverne fordeles forholdsmessig etter gjeldens størrelse, med følgende unntak: Dersom skyldneren skal beholde eiet bolig,1 skal fordringer sikret ved pant i boligen innenfor boligens omsetningsverdi2 med tillegg av 10 prosent, gis avtalt rente under gjeldsordningen. Det skal ikke betales avdrag i gjeldsordningsperioden,3 men hovedstolen består. Andre fordringer som er sikret ved pant innenfor pantegjenstandens verdi,2 skal betjenes med avtalte renter og avdrag. Fordringer med pant som faller utenfor pantets omsetningsverdi2 skal behandles på lik linje med ikke pantesikrede krav. Skatte- og avgiftskrav som er oppstått etter åpningstidspunktet omfattes ikke av gjeldsordningen, med mindre kravet er en følge av at skyldneren har hatt et for lavt forskuddstrekk i gjeldsordningsperioden,3 og dette har medført høyere dividende enn dersom trekket hadde vært riktig. Tilsvarende gjelder for skatte- og avgiftskrav som fastsettes ved vedtak etter åpningstidspunktet. Bidragsforpliktelser som skyldneren er pålagt etter ekteskapslovgivningen4 eller etter barneloven,5 unntatt gjeld til det offentlige, skal gis full dekning. Gjeld til bidragsberettigede6 som har oppstått mer enn fem år før søknaden om gjeldsordning fremmes, kan nedsettes dersom det ikke vil virke særlig urimelig overfor den bidragsberettigede. Straffebøter som er fastsatt ved dom eller forelegg mindre enn tre år før søknad om gjeldsforhandling fremmes, skal som hovedregel gis full dekning. Krav på erstatning eller oppreisning for skade voldt ved en straffbar handling skal gis full dekning. Unntak kan gjøres dersom kravet er fastsatt ved dom eller forelegg mer enn tre år før søknad om gjeldsforhandling fremmes, eller dersom særlige resosialiseringshensyn tilsier det og hensyn til den som har kravet ikke er avgjørende. Ved vurderingen av om det foreligger et slikt unntakstilfelle, skal det særlig legges vekt på arten av den straffbare handling. Gjeld som stammer fra lån eller kreditt som åpenbart skulle ha vært frarådet i henhold til finansavtaleloven7 §47 kan gis dårligere dekning enn andre krav med mindre det vil virke særlig urimelig overfor enkelte fordringshavere. Dersom størrelsen på de krav som ikke kan dekkes i løpet av gjeldsordningsperioden3 tilsier at skyldneren må antas å kunne oppnå kontroll over sin økonomi selv om kravene holdes utenfor, kan gjeldsordning likevel oppnås. Det skal i så fall i skyldnerens budsjett tas hensyn til krav som skal holdes utenfor. 0 Endret ved lover 2 april 1993 nr. 36, 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15). 4 Lov 4 juli 1991 nr. 47, jfr. lov 30 april 1993 nr. 40. 7 Lov 25 juni 1999 nr. 46. Hvis en fordring er omstridt skal det avsettes midler til dekning av den omstridte fordring. Dersom det ikke er tatt rettslige skritt for å få fastslått fordringens eksistens innen seks måneder fra vedtakelsen av gjeldsordningen,1 fordeles beløpet på de øvrige fordringshaverne. 1 Jfr. §4-11. Dersom skyldneren ved åpning av gjeldsforhandling er forpliktet etter et kausjonsløfte, men kausjonsforpliktelsen ikke er forfalt, skal det avsettes midler til dekning av denne fordringen som om kravet var forfalt. Dersom det i gjeldsordningsperioden1 blir klart at kausjonen ikke vil forfalle eller kausjonen ikke er forfalt ved gjeldsordningsperiodens utløp, skal midlene fordeles forholdsmessig på de øvrige fordringshaverne. Dersom namsmannen1 av eget tiltak eller etter begjæring fra en fordringshaver finner det nødvendig, innkalles det til møte mellom skyldneren og fordringshaverne. 0 Endret ved lov 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15), endret paragraftallet fra §4-10. Namsmannen1 sender skyldnerens forslag2 til gjeldsordning til samtlige kjente fordringshavere som berøres. Det samme gjelder eventuelle solidarisk medforpliktede. Fordringshaverne bør gis en frist på tre uker til å ta stilling til forslaget. Det skal opplyses at fordringshavere som ikke motsetter seg forslaget innen fristen, anses for å ha godtatt det. En offentlig myndighet eller oppkrever av offentlige krav kan for andre offentlige krav enn bøter godta et forslag til gjeldsordning uten hinder av bestemmelser i annen lov, forskrift eller enkeltvedtak. Avgjørelsen av om forslaget skal godtas, regnes ikke som enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Et forslag til gjeldsordning er vedtatt når det er godtatt av samtlige fordringshavere som berøres.3 En fordringshaver som er varslet etter første ledd og som ikke har motsatt seg forslaget innen fristen, anses for å ha godtatt det. 0 Endret ved lover 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15), endret paragraftallet fra §4-11, 26 mars 2004 nr. 16. 2 Jfr. §4-1. Dersom skyldneren og fordringshaverne ikke kommer frem til en frivillig gjeldsordning,1 kan skyldneren begjære tvungen gjeldsordning. Med begjæringen skal det følge et forslag til tvungen gjeldsordning som er i samsvar med §5-2. Begjæring om tvungen gjeldsordning må være namsmannen2 i hende før utløpet av gjeldsforhandlingsperioden.3 Namsmannen skal straks sende saken til retten. 1 Jfr. kap. 4. 4 Jfr. tvangsl. §2-8. En tvungen gjeldsordning skal oppfylle §4-2, §4-3 §4-4, §4-5, §4-6, §4-7, §4-8 §4-9, §4-10. En gjeldsordningsperiode skal være på fem år. Dersom det foreligger tungtveiende grunner kan en gjeldsordning med en annen gjeldsordningsperiode stadfestes. En gjeldsordning med en gjeldsordningsperiode på mer enn åtte år kan bare stadfestes i helt særegne tilfeller. Perioden kan ikke overstige ti år. Gjeldsordningsperiodens lengde skal regnes fra åpningen av gjeldsforhandlingene. d) ikke ubetydelige deler av dividenden medgår til å dekke forpliktelser som nevnt i §4-8 bokstav g eller h. En tvungen gjeldsordning skal innebære at en skyldner som har oppfylt gjeldsordningen, ved utløpet av gjeldsordningsperioden skal være fri for annen gjeld som er omfattet av gjeldsordningen enn gjeld som nevnt i §4-8 bokstav a første ledd og bokstav b første ledd. Tingretten1 foretar straks en foreløpig prøvelse av skyldnerens forslag2 til tvungen gjeldsordning. Dersom retten etter §5-4 skal nekte stadfestelse, skal skyldneren gis en kort frist til å endre forslaget eller uttale seg om spørsmålet. Skyldneren skal gjøres oppmerksom på at denne har adgang til å uttale seg muntlig om spørsmålet. Dersom hindringen ikke er avhjulpet innen fristen, kan begjæringen om tvungen gjeldsordning forkastes. Dersom begjæringen ikke forkastes etter første ledd, skal skyldneren og samtlige kjente fordringshavere som berøres innkalles til muntlig forhandling om skyldnerens forslag. Forslaget legges ved innkallingen. I innkallingen skal fordringshaverne gis en frist for skriftlige uttalelser om forslaget forut for rettsmøtet. Med mindre uttalelsen viser at retten av eget tiltak skal nekte stadfestelse,3 skal det bare tas hensyn til uttalelsen dersom den er kommet retten i hende innen fristen og fordringshaveren samtidig sendte gjenpart til skyldneren. I rettsmøte kan skyldneren endre forslaget dersom det er nødvendig for å avhjelpe en hindring for stadfestelse. Fordringshavere som endringen er til skade for, skal gis adgang til å uttale seg om endringen. Retten kan om nødvendig forlenge gjeldsforhandlingsperioden. Retten1 skal stadfeste skyldnerens forslag til tvungen gjeldsordning dersom vilkårene i §1-2, §1-3 første ledd og §1-4 er oppfylt og forslaget oppfyller §5-2.2 Retten skal likevel nekte stadfestelse dersom: Rettens avgjørelse treffes ved kjennelse.4 Kjennelsen forkynnes5 for skyldneren og meddeles sakens øvrige parter på den måte retten finner hensiktsmessig. En kjennelse som nekter stadfestelse kan bare påkjæres6 av skyldneren. 5 Jfr. dl. kap. 8. 6 Jfr. tvml. kap. 26. På begjæring av skyldneren kan retten1 stadfeste et forslag til endring av en gjeldsordning dersom det i gjeldsordningsperioden2 har inntruffet omstendigheter som skyldneren ikke burde forutse, eller dersom andre særlige omstendigheter foreligger som svekker skyldnerens evne til å oppfylle gjeldsordningen. Dersom verdien av eiet bolig som er beholdt under gjeldsordningen ved gjeldsordningens utløp vil være vesentlig lavere enn den verdi som ble fastsatt etter §4-7 første ledd kan retten på begjæring av skyldneren stadfeste en endring av gjeldsordningen som går ut på nedsettelse av gjeld som er sikret ved pant i boligen. Denne gjelden kan da nedsettes i den utstrekning skyldnerens økonomiske stilling, hensynet til fordringshaverne og omstendighetene ellers tilsier det. Gjelden kan ikke nedsettes til et beløp som er lavere enn boligens omsetningsverdi på avgjørelsestidspunktet. Endring etter paragrafen her kan ikke begjæres før skyldneren etter evne har forsøkt å komme frem til en avtale om frivillig endring av gjeldsordningen med fordringshaverne på egen hånd. §4-12 gjelder tilsvarende. Namsmannen skal sørge for at skyldneren får nødvendig veiledning for å komme frem til en frivillig eller tvungen endring. En frivillig endring er bare gyldig dersom den er stadfestet ved skriftlig beslutning av namsmannen. Namsmannen skal nekte å stadfeste forslaget dersom det vil virke urimelig. Begjæring om tvungen endring fremsettes for retten. Med begjæringen skal følge et forslag til tvungen endring som ikke er i strid med loven. Forslaget kan ikke stadfestes dersom det vil virke støtende. 2 Jfr. §4-2 og §5-2. På begjæring av en fordringshaver, hvis krav er omfattet av gjeldsordningen, kan retten omgjøre en gjeldsordning dersom det inntrer vesentlige forbedringer i skyldnerens økonomiske stilling i gjeldsordningsperioden.1 Dersom forbedringen er en følge av at skyldneren har mottatt et større beløp, kan beløpet helt eller delvis fordeles på fordringshaverne uten at omgjøringssak iverksettes. Retten kan også, på begjæring av en fordringshaver, hvis krav er omfattet av gjeldsordningen, omgjøre en gjeldsordning, dersom skyldnerens bolig i gjeldsordningsperioden har steget så mye i verdi i forhold til verdifastsettelsen etter §4-7 at det etter omstendighetene vil virke urimelig overfor fordringshaverne dersom skyldneren skulle beholde hele verdiøkningen. Dersom slik omgjøring medfører at boligen må avhendes, har skyldneren rett til å beholde tilstrekkelig av salgssummen til å kunne skaffe seg en annen eiet bolig som med hensyn til størrelse, standard og beliggenhet m.v. tilfredsstiller skyldneren og dennes husstands rimelige behov. Dersom skyldneren har gjort seg skyldig i uredelighet eller grovt har tilsidesatt sine plikter etter gjeldsordningen, kan retten, på begjæring av en fordringshaver, hvis krav er omfattet av gjeldsordningen, oppheve gjeldsordningen. Dersom skyldneren innen to år etter gjeldsordningsperiodens utløp mottar arv, gevinst eller liknende av betydelig omfang, kan retten, på begjæring av en fordringshaver, hvis krav er omfattet av gjeldsordningen, sette gjeldsordningen helt eller delvis til side i den utstrekning skyldnerens økonomi og hensynet til fordringshaverne tilsier det. Gjeldsordningen kan ikke settes til side på grunn av gevinst som skyldes verdiøkning på bolig. 1 Jfr. §4-2 og §5-2. Før retten prøver en begjæring etter §6-1, skal skyldneren og de berørte fordringshaverne gis adgang til å uttale seg. Det innkalles til rettsmøte dersom skyldneren eller en av fordringshaverne krever det eller retten finner det nødvendig. 0 Endret ved lover 30 aug 2002 nr. 67 (i kraft 1 jan 2003 iflg. res. 30 aug 2002 nr. 938), 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15), endret paragraftallet fra §6-2. Dersom det inntreffer omstendigheter som skyldneren forstår eller må forstå kan gi fordringshaverne rett til omgjøring eller tilsidesettelse etter §6-2 skal skyldneren innen rimelig tid på betryggende måte opplyse fordringshaverne og namsmannen om dette. Begjæring om stadfestelse av forslag til tvungen endring av en gjeldsordning etter §6-1 første til tredje ledd og begjæring om omgjøring av en gjeldsordning etter §6-2 første og annet ledd må fremsettes i gjeldsordningsperioden.1 Begjæring om opphevelse av en gjeldsordning etter §6-2 tredje ledd må fremsettes innen ett år etter gjeldsordningsperiodens utløp. Begjæring om tilsidesettelse av en gjeldsordning etter §6-2 fjerde ledd må fremsettes innen ett år etter at toårsperioden i bestemmelsen er utløpt. Begjæringer etter §6-2 første, annet og fjerde ledd må dessuten fremsettes innen to måneder etter at opplysning som nevnt i §6-4 er mottatt. 0 Tilføyd ved lov 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15), endret ved lov 20 juni 2003 nr. 45 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 20 juni 2003 nr. 712). §7-1. Registrering av gjeldsordninger m.m. Åpning av gjeldsforhandling1 skal registreres i Løsøreregisteret.2 Frivillige og tvungne gjeldsordninger3 skal også registreres i Løsøreregisteret. Registreringen av åpning av gjeldsforhandling slettes når det enten registreres en gjeldsordning4 eller gjeldsforhandlingsperioden5 er utløpt uten at gjeldsordning er kommet i stand. Etter at gjeldsordningsperioden6 er avsluttet, skal opplysningene kun benyttes av namsmyndighetene i saker etter loven her for undersøkelse av om skyldneren tidligere har oppnådd gjeldsordning. Dersom skyldneren under en gjeldsordning skal beholde eiendeler som er pantsatt, og som er registrert i et rettsvernsregister,7 skal gjeldsordningen registreres der. Dersom skyldneren skal beholde eiendeler som er håndpantsatt,8 skal den som besitter pantet gis melding om gjeldsordningen. Namsmannen9 sørger for registreringer og meldinger etter paragrafen her. Kongen10 kan gi forskrifter om registrering av gjeldsordning eller gjeldsforhandlinger. 2 Jfr. lov 7 juni 1935 nr. 2 §1 annet ledd og §34. 3 Jfr. kap. 4 og 5. 4 Jfr. §4-11 og §5-4. 5 Jfr. §3-4 og §5-1. 6 Jfr. §4-2 og §5-2. 7 Jfr. pantel. §1-1 fjerde ledd. 8 Jfr. pantel. §3-2. 9 Jfr. tvangsl. §2-2. 10 Justisdepartementet for de registre Justisdepartementet har ansvaret for, iflg. res. 18 des 1992 nr. 1075. Når gjeldsordningen er gjennomført, bortfaller panteheftelser som nevnt i §4-8 bokstav a annet ledd og bokstav b annet ledd. Dette gjelder ikke panteheftelser som nevnt i panteloven §1-5 annet ledd. Dersom slike heftelser er registrert i et rettsvernregister,1 sørger namsmannen2 for avlysning. Dersom slike heftelser er sikret ved håndpant,3 gir namsmannen melding til den som besitter pantet om bortfallet. 1 Jfr. pantel. §1-1 fjerde ledd. 3 Jfr. pantel. §3-2. Dersom gjeldsordning ikke kommer i stand, fordeler namsmannen1 de midler som er trukket etter §3-3 annet ledd forholdsmessig på fordringshaverne, dog slik at fordringshavere med forutgående utleggstrekk2 får dekning først, som om åpning av gjeldsforhandling3 ikke hadde funnet sted. Etter at fordringshavere med forutgående utleggstrekk har fått det som tilkommer dem, kan overskytende midler fordeles på en annen måte dersom en forholdsmessig fordeling vil få urimelige følger for skyldneren. Ved vurderingen skal det legges vekt på om skyldneren har forfalt og ubetalt gjeld sikret med pant i egen bolig. Videre opphører sikring etter §3-3 første ledd å gjelde. Namsmannen sørger for at sikringstiltakene oppheves. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt uten grunn innleder en sak om gjeldsordning etter denne lov, plikter å erstatte det offentliges og fordringshavernes omkostninger i forbindelse med saken. Om dekning av saksomkostninger av det offentlige gjelder forvaltningsloven1 §36 første ledd og tredje ledd første punktum tilsvarende. Når gjeldsordningsperioden1 er utløpt, kan en fordringshaver hvis krav var omfattet av gjeldsordningen, kreve at skyldneren godtgjør at denne har oppfylt sine plikter etter ordningen. Krav som bestod på åpningstidspunktet og som skyldneren ikke er krevet for ved gjeldsordningsperiodens1 utløp, bortfaller. Bortfallet skjer likevel tidligst ett år etter at en gjeldsordning er vedtatt eller stadfestet. Reglene i tvangsfullbyrdelsesloven1 kapittel 2, 5 og 6 med videre henvisninger gjelder så langt de passer. 0 Endret ved lov 10 jan 2003 nr. 1 (i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 10 jan 2003 nr. 15), endret paragraftallet fra §7-5. Denne loven trer i kraft fra den tid1 Kongen bestemmer. Bestemmelsene i loven gjelder også krav som har oppstått før loven trådte i kraft. 1 Fra 1 jan 1993 iflg. res. 23 okt 1992 nr. 766. Fra den tid loven trer i kraft1 gjøres følgende endringer i andre lover: 1992 Barnevernloven - bvl. Lov om barneverntjenester. Lovens tittel endres ved lov 17 juni 2005 nr. 65 (i kraft 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 614. - Jfr. barnelov 8 april 1981 nr. 7, lov 5 mai 1995 nr. 19 (barnehager). - Jfr. tidligere lov 17 juli 1953 nr. 14. §1-1. Lovens formål. §1-2. Lovens stedlige virkeområde. Kongen kan gi forskrifter1 om lovens anvendelse på Svalbard. §1-3. Hvem loven gjelder for. Når barnet samtykker, kan tiltak som er iverksatt før barnet har fylt 18 år, opprettholdes eller erstattes av andre tiltak som er omhandlet i denne lov inntil barnet har fylt 23 år.2 Jf. likevel §4-24 tredje ledd. 0 Endret ved lov 26 juni 1998 nr. 42 (i kraft 1 sep 1998). 1 Jfr. lov 22 april 1927 nr. 1. 2 Bestemmelsen innebærer en utvidelse av «barne»-begrepet frem til fylte 23 år. Kapittel 2. Ansvarsfordeling og administrasjon. §2-1. Kommunens oppgaver. Kommunen1 er ansvarlig for å utføre de oppgaver etter loven som ikke er lagt til et statlig organ. Kommunestyret kan beslutte at oppgaver som følger av denne loven skal legges til et folkevalgt organ.2 Dette organet, som ikke kan være kommunestyret, skal ved behandling av klientsaker ha 5 medlemmer. b) treffe vedtak i henhold til loven, eventuelt innstille til vedtak, jf. Kommunen har ansvaret for nødvendig opplæring av barneverntjenestens personell. Personalet er forpliktet til å delta i opplæring som blir bestemt, og som anses nødvendig for å holde deres kvalifikasjoner ved like. Kongen kan gi forskrifter4 om opplæring. 0 Endret ved lov 9 mai 2003 nr. 29 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 9 mai 2003 nr. 596). Endres ved lov 17 juni 2005 nr. 65 (i kraft 1 jan 2006 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 614). 1 Se lov 25 sep 1992 nr. 107. 2 Se lov 25 sep 1992 nr. 107 kap. 2. 0 Endret ved lov 9 mai 2003 nr. 29 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 9 mai 2003 nr. 596). Departementet1 kan gi nærmere forskrifter2 om gjennomføringen av tilsynet, jf. tredje ledd. Departementet1 kan kreve at kommunale organer som hører under loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at departementet skal kunne utføre sine oppgaver etter første ledd. Statlige sentrale myndigheter, statlige regionale myndigheter og fylkesmannen kan kreve at alle institusjoner som omfattes av kapittel 5 i loven, uten hinder av taushetsplikt, gir de opplysninger og meldinger som er nødvendige for at myndighetene skal kunne utføre sine oppgaver etter loven. Disse myndigheter kan også kreve adgang3 til alle institusjoner som går inn under kapittel 5. Departementet kan gi nærmere forskrifter2 om statlige barnevernmyndigheters myndighet, oppgaver og organisering på sentralt, regionalt og lokalt nivå. 3 Jfr. strl. §326. §2-3a. Departementet1 gir nærmere forskrifter2 om Oslo kommunes plikter, oppgaver og kompetanse og om statlig tilsyn og kontroll. 0 Tilføyd ved lov 9 mai 2003 nr. 29 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 9 mai 2003 nr. 596). Kongen kan samtykke til at det i forhold til andre som utfører tjeneste eller arbeid for et forvaltningsorgan, fravikes fra lovbestemt taushetsplikt som er fastsatt i denne loven og i følgende lover: Lov 2. juli 1999 nr. 61 om spesialisthelsetjenesten m.m. §6-1, lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell m.v. kapittel 5, lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker §13 til §13f, lov 5. mai 1995 nr. 19 om barnehager §21, lov 19. november 1982 nr. 66 om helsetjenesten i kommunene §6-6, lov 13. desember 1991 nr. 81 om sosiale tjenester m.v. §8-8 og lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa §15-1. Det kan videre gis samtykke til at det på forsøksstedet opprettes et felles registreringskartotek. Kartoteket skal angi hvorvidt de enkelte forvaltningsorganer sitter inne med opplysninger om den enkelte klient eller pasient, og hvor opplysningene eventuelt finnes. Det skal utarbeides vedtekter for det enkelte forsøk. Vedtektene fastsettes av kommunestyret.1 Ved utarbeidelse av vedtektene får §37 i forvaltningsloven2 tilsvarende anvendelse. Kongen kan gi nærmere regler3 om forsøk etter denne bestemmelse, herunder om antallet forsøksenheter totalt og innenfor det enkelte forsøksområde, prosedyre for utvelgelse av forsøksenheter og forsøksområder, og godkjenning og iverksetting av forsøk. Departementet skal føre overordnet tilsyn med forsøksvirksomheten. 0 Tilføyd ved lov 25 nov 1994 nr. 62, endret ved lover 5 mai 1995 nr. 19 (i kraft 1 jan 1996), 17 juli 1998 nr. 61 (i kraft 1 aug 1999 iflg. res. 27 nov 1998 nr. 1096), 9 mai 2003 nr. 29 (i kraft 1 jan 2004 iflg. res. 9 mai 2003 nr. 596). 1 Jfr. lov 25 sep 1992 nr. 107 kap. 2. Kapittel 3. Barneverntjenestens1 generelle oppgaver.
|
maalfrid_c496293017f1a3bbbb7898e6b97a6a02aa180ab1_16
|
maalfrid_justervesenet
| 2,021
|
no
|
0.747
|
sertifikatets gyldighetsvilkår. Slike endringer krever ytterligere godkjenning i form av et tillegg til det opprinnelige EF-typegodkjenningssertifikatet. 7. Hvert teknisk kontrollorgan skal umiddelbart underrette utpekende myndighet om - EF-typegodkjenningssertifikater og vedlegg som utstedes, - tillegg og endringer vedrørende sertifikater som allerede er utstedt. Hvert teknisk kontrollorgan skal umiddelbart underrette utpekende myndighet om tilbaketrekkingen av et EF-typegodkjenningssertifikat. Det tekniske kontrollorganet skal oppbevare den tekniske dokumentasjonen som produsenten har sendt inn, fram til utløpet av sertifikatets gyldighetsperiode. 8. Produsenten skal oppbevare en kopi av EF-typegodkjenningssertifikatet med vedlegg og tillegg samt den tekniske dokumentasjonen i ti år etter produksjonen av siste måleinstrument. 9. Produsentens representant kan sende inn søknaden nevnt i punkt 3 og utføre pliktene nevnt i punkt 6 og 8. Dersom produsenten ikke er etablert i EØS-området og ikke har noen representant, påfaller plikten til å stille den tekniske dokumentasjonen til rådighet på anmodning, den personen produsenten utpeker. 1. « Erklæring om samsvar med typegodkjenning basert på kvalitetssikring av produksjonsprosessen » er den del av prosedyren for samsvarsvurdering der produsenten oppfyller forpliktelsene fastsatt i denne modulen og garanterer og erklærer at de berørte måleinstrumenter er i samsvar med EF-typegodkjenningssertifikatet og oppfyller de relevante kravene i denne forskriften. 2. Produsenten skal bruke et godkjent kvalitetssystem for produksjon, kontroll av sluttproduktet og prøving av det berørte måleinstrument som angitt i punkt 3, og er omfattet av oppfølgningen omhandlet i punkt 4. 3.1. Produsenten skal sende inn en søknad om vurdering av kvalitetssystemet til et teknisk kontrollorgan. Søknaden skal inneholde følgende: - alle relevante opplysninger for den aktuelle instrumentkategorien, - dokumentasjon for kvalitetssystemet, - den tekniske dokumentasjonen for den godkjente typen og et eksemplar av EF- typegodkjenningssertifikatet. 3.2. Kvalitetssystemet skal sikre at instrumentene er i samsvar med typen slik den er beskrevet i EF- typegodkjenningssertifikatet, og med de relevante kravene i denne forskriften. Alle elementer, krav og bestemmelser som produsenten har tatt hensyn til, skal dokumenteres på en systematisk og oversiktlig måte i form av kvalitetspolitikk, prosedyrer og instrukser. Denne dokumentasjonen av kvalitetssystemet skal gjøre det mulig å tolke kvalitetsplaner, håndbøker og registreringer på en ensartet måte. Side 17 av 27 FOR 2006-04-26 nr 468: Forskrift om krav til elektrisitetsmålere som selges. 07.01.2008 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/usr/www/lovdata/for/sf/nh/xh-20060426-0...
|
lovdata_cd_40537
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.831
|
[Endret 6/03, 8/03. Begge parter kan motta barnetillegg for bidragsbarnet, for eksempel dersom den bidragspliktige mottar forsørgingstillegg fra forsvaret, og bidragsmottakeren mottar barnetillegg fra folketrygden. I slike tilfeller kan første og andre ledd i forskriften §10 komme i konflikt med hverandre. Når det skjer, skal første ledd i bestemmelsen få gjennomslag. Første og andre ledd i forskriften §10 vil bare komme i konflikt med hverandre dersom begge leddene kommer til anvendelse. Dette vil inntreffe dersom utregnet bidrag etter forskriften §10 første ledd er høyere enn det bidraget som er utregnet etter kostnadsmodellen, og det kostnadsbaserte bidraget etter samvær er høyere enn underholdskostnaden minus netto mottatt barnetillegg . Dersom det kostnadsbaserte bidraget er høyere enn netto mottatt barnetillegg, får ikke forskriften §10 første ledd anvendelse. I slike tilfeller er det ingen konflikt mellom første og andre ledd. Andre ledd får i så fall gjennomslag dersom dette gir et gunstigere resultat for den bidragspliktige enn det kostnadsbaserte utregnede bidraget.
|
lovdata_cd_44966
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
en
|
0.961
|
Time spent with child that is agreed in writing and publicly determined time is as a main rule deducted from the maintenance payment calculated pursuant to Sections 1 - 7 in this regulation. For agreement on time spent with child without coercive force the rule in the first paragraph does not apply if the custodial parent claims that the non-custodial parent is not complying with the agreement and the custodial parent cannot clearly prove that he is covered by this time class. For publicly determined time spent with child and court settlements, the rule in the first paragraph does not apply if the custodial parent clearly proves that the agreement cannot form the basis for the deduction. If the exemption rules in the second paragraph are brought to bear, no time-based deduction will be granted unless the parent whose claim was upheld pursuant to the second paragraph confirms in writing that time spent with the child is practiced according to a lower time group. The time-based deduction is connected with the scope of time spent with the child in such a way that this is divided into four time groups. The deduction shall be stated as a fixed amount, depending on in which time group the non-custodial parent is covered by and the age of the child. The deduction is determined on the basis of the costs in section 3 second paragraph in this regulation. The deduction comprises expenses for food, drink, health and hygienic articles, play and leisure time and transport expenses. As a main rule, nights shall be counted in order to find out which time group the non-custodial parent belongs in. Time group 1 applies to time with child of 2 to 3 nights on average per month, class 2 for time spent of 4 to 8 nights, class 3 for time spent of 9 to 13 nights and class 4 for time spent of 14 to 15 nights. If the main rule cannot be applied and the non-custodial parent spends at least two days with the child per month, the days shall be counted, so that the day is divided into four. In these events, the non-custodial parent belongs in class 1. Section 10. Child supplement to national insurance benefits, etc.
|
maalfrid_f6a4983de9f7d7c544229044be3a3b74651e97ab_82
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.798
|
seksti år og har røyka hele livet, da vil jeg tippe at den personen har betalt sin egen behandling kanskje en eller to ganger i løpet av livet sitt gjennom alle avgiftene og sånn. (Vidar, 28 år) Vidar brukte avgiftssystemet ved kjøp av sigaretter som et viktig argument. Ikke bare undergravde det staten sin troverdighet – det bidro også til å legitimere hans vedvarende røyking. Gjennom betalingen av avgifter, fremsto han ikke lenger som en økonomisk belastning for samfunnet, og denne narrativen fungerte derfor som en metode for å tone ned stigmaet, samtidig som den nøytraliserte offentlighetens krav om å slutte. Historien til Vidar pekte også på et sentralt poeng hos røykerne, der de hevdet at staten hadde en økonomisk interesse i røykerne. Pengene de bidro med gjennom avgiftene, ble fremmet som avgjørende for den norske staten, noe som også ble utnyttet bevisst, skal man tro deres uttalelser: Røyk og bensin er jo de største inntektskildene til staten, så det er jo klart at dem setter opp prisen, dem veit jo at folk betaler for det. (Erik, 38 år) Det er liksom det at dem snakker med to tunger. For det første får dem masse avgifter ikke sant, og hvis jeg skulle slutte så har dem ikke penger mer. Hvor søren skal dem få pengene fra da? (Åse, 52 år) På denne måten flyttet røykerne effektivt fokuset vekk fra dem selv, og over til helsemyndighetene og staten. De forsvarte deres egen praksis ved å hevde at det staten gjorde, var verre enn deres egen røyking. Mange hadde av den grunn også en svekket tillit til deler av det offentlige styringssystemet, noe som bidro til å minimere dens legitimitet til å utøve det kollektive presset rettet mot røykerne. På denne måten nøytraliserte de det helseøkonomiske argumentet som var rettet mot dem på en effektiv måte (Sykes & Matza, 1957). Den andre nøytraliseringsteknikken røykerne benyttet seg av, tok utgangspunkt i røykeloven fra 2004. Som følge av denne loven, hevdet de at røykingen ikke lenger voldte noen skade, eller hadde andre ofre enn dem selv (Sykes & Matza, 1957). Passiv røyking var ikke lenger et gyldig argument for at de skulle begrense eller slutte med røykingen. På denne måten fikk røykeloven også en til dels positiv 3 Røykeloven er et populært navn på § 12 og dens forskrifter om vern mot passiv røyking i tobakkskadeloven. Den siste endringen av paragrafen trådde i kraft 1. juni 2004, og innebar forbud mot røyking på alle serveringssteder. Siktemålet var å skjerme gjester og ansatte for passiv røyking (lovdata.no 2011).
|
lovdata_cd_32506
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.75
|
Bygningsrådet kan samtykke i at det i stedet for biloppstllingsplasser på egen grunn eller på fellesareal blir innbetalt et beløp pr. manglende plass til kommunen for bygging av parkeringsanlegg. Kommunestyret bestemmer hvilke satser som til en hver tid skal gjelde i slike tilfeller.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.