id
stringlengths 12
86
| doc_type
stringlengths 5
37
| publish_year
int64 1.88k
2.02k
| lang_fasttext
stringlengths 2
3
| lang_fasttext_conf
stringlengths 3
5
| text
stringlengths 6
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
lovdata_cd_20491
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Forskrift om fredning av Viksefjord naturreservat, Sveio kommune, Hordaland.
|
lovdata_cd_3967
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.835
|
Unntatt fra dette punkt er tiltak i medhold av punktene 3 og 6 og sanking av bær og sopp. 2. Alle inngrep som endrer eller innvirker på de naturlige vekstvilkår er forbudt, herunder gjødsling, drenering, bruk av kjemiske bekjempningsmidler, utslipp av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, uttak eller utfylling av masse, bygging av veger, framføring av luftledninger, jordkabler eller kloakkledninger, henleggelse av avfall samt oppføring av bebyggelse, anlegg eller lignede. Unntak fra dette punkt er tiltak i medhold av punkt 6. 3. Den skjøtselen som er nødvendig for å oppfylle fredningens formål skal utføres av forvaltnigsmyndigheten eller av den forvaltnigsmyndigheten bestemmer. Skjøtselen skal skje etter plan godkjent av Miljøverndepartementet. 4. Motorisert ferdsel er forbudt unntatt i ambulanse-, politi-, brannvern- og skjøtselsøymed. Unntatt er også motorisert ferdsel på eksisterende veg gjennom området, samt gjennomgående båtrafikk med største avstand fra vestre strandbredd lik 40 m. 5. Militære øvelser og organisert idrettsutøvelse er forbudt. Teltslagning er ikke tillatt. 6. Eksisterende grasproduksjon og beiting på vestbredden kan fortsette. a) Renskning av kanalen i reservatets vestre del dersom dette er nødvendig forgjennomgående båttrafikk. b) Hogst av ved til husbehov mellom vegen og strandlinjen etter nærmerer anvisning. c) Fjerning av vegetasjon der reservatet grenser inn til eller omslutter veg, dersom dette er nødvendig av hensyn til trafikksikkerheten. d) Vedlikehold og mindre utbedringer av eksisterende veg gjennom reservatet.
|
lovdata_cd_40647
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.883
|
Dersom den tidligere bidragspliktige har opparbeidet seg bidragsgjeld i forhold til barnet han er blitt frikjent for farskapet til, skal fylkestrygdekontoret underrette trygdekontoret om at denne gjelden skal slettes. Det er trygdekontoret som er ansvarlig for bidragsregnskapet, dvs. BOST-regnskapet, og det er bare trygdekontoret som kan gjøre endringer her, for eksempel slette gjeld. Den tidligere bidragspliktige kan ha opparbeidet seg bidragsgjeld i forhold til andre barn som han er far til. Spørsmålet er da om refusjon etter barneloven § 80 kan anvendes til å nedbetale gjelden. Trygdekontoret skal ved saksforberedelsen be den tidligere bidragspliktige om samtykke til å utbetale eventuell refusjon, eller deler av dette, til Trygdeetatens innkrevingssentral slik at annen bidragsgjeld reduseres. Dersom den tidligere bidragspliktige ikke samtykker til dette, kan det være aktuelt for Trygdeetatens innkrevingssentral å ta utlegg i utbetalingen. Dette forutsetter at Trygdeetatens innkrevingssentral er klar over utbetalingen, samt at de følger saksbehandlingsreglene i tvangsfullbyrdelsesloven. Rikstrygdeverket har i vedtak av 14. november 1996 gitt samtykke til å dispensere fra taushetsplikten slik at det kan gis melding til Trygdeetatens innkrevingssentral om utbetalingen. Fylkestrygdekontoret må varsle Trygdeetatens innkrevingssentral om den planlagte utbetalingen fire uker før den tidligere bidragspliktige får vedtaksbrevet og selve utbetalingen skjer. Årsaken til dette er at Trygdeetatens innkrevingssentral skal få tid til å varsle den tidligere bidragspliktige om tvangsfullbyrdelsen etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18. Det går fram av denne bestemmelsen at den saksøkte skal varsles to uker før tvangsfullbyrdelse kan begjæres og gjennomføres. Fire ukers-fristen regnes fra den dagen varselet ble sendt til Trygdeetatens innkrevingssentral. Når det gjelder motregning av bidragsgjeld i refusjonskravet, er det tvilsomt om det foreligger hjemmel for dette. Inntil dette blir nærmere avklart, anbefaler Rikstrygdeverket at man bare benytter seg av muligheten til å informere Trygdeetatens innkrevingssentral om utbetalingen.
|
lovdata_cd_19335
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.378
|
Formålet med fredningen er å bevare et variert og lite påvirket grandominert barskogområde som supplementområde i regionen.
|
lovdata_cd_27215
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.783
|
Vegliste for fylkesveger i Buskerud fylke er revidert og kan fås ved henvendelse til trafikkstasjonene og vegkontoret.
|
lovdata_cd_32741
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.468
|
Vedtekter til bygningsloven for Våler kommune, Østfold. Endret 25. april 1974, 26. juni 1986 nr. 1656, 16. juni 1987 nr. 527, 26. juni 1989 nr. 498.
|
lovdata_cd_55586
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.467
|
Delegering av myndighet til Kommunal- og regionaldepartementet etter arbeidsmiljøloven §7 nr. 2. Fastsatt ved kgl.res. 6. oktober 2000 med hjemmel i lov av 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v. §7 nr. 2. Fremmet av Kommunal- og regionaldepartementet.
|
lovdata_cd_25723
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.734
|
6. Bålbrenning med tørrkvist eller medbrakt ved.
|
lovdata_cd_33511
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.787
|
Lov 9. november 1956 nr. 2 om pensjonsordning for åremålstilsatte oppheves. For den som ved denne lovs ikrafttreden innehar stilling omfattet av nevnte lovs §1, eller er pensjonist eller har oppsatte pensjonsrettigheter, skal lovens regler fortsatt gjelde.
|
lovdata_cd_43327
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.574
|
Kompetansen til å gi forskrifter til bestemmelsene i §6 andre og fjerde ledd er delegert til Justisdepartementet. Hittil er det ikke gitt forskrifter til bestemmelsen.
|
lovdata_cd_11532
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.454
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23 er myrområdet Jåvnesmyrane, Tunge og Årmyr i Vegårshei kommune, Aust-Agder fylke verna som naturreservat ved kgl.res. av 10. oktober 1986 under namnet «Jåvnesmyrane naturreservat».
|
lovdata_cd_55884
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.864
|
4.1 Søkeren må dokumentere en planlagt, effektiv og allsidig vedlikeholdserfaring med hovedvekten på overhaling, ettersyn og feilsøking av luftfartøy. Oppfylles ikke dette kravet kan Luftfartstilsynet kreve ytterligere vedlikeholdserfaring. 4.2 Søkeren skal dokumentere at minst ett av følgende krav er oppfylt: 4.2.1 Gjennomført læretid på minst 4 år ved et flyverksted godkjent av Luftfartstilsynet. 4.2.2 Gjennomført og bestått godkjent flyteknisk utdanning med etterfølgende vedlikeholdserfaring i minst 2 år ved et flyverksted godkjent av Luftfartstilsynet. 4.2.3 Gjennomført og bestått godkjent flyteknisk utdanning fra Luftforsvarets tekniske skole med etterfølgende vedlikeholdserfaring i minst 1 år ved et flyverksted godkjent av Luftfartstilsynet. 4.3. Praktiske prøver skal avlegges på luftfartøy i klasse a. 4.4 Søkeren skal vise ferdighet og kunnskap om: 4.4.1 Vanlig metall- og trearbeid. 4.4.2 Bruk av måleutstyr. 4.4.3 Utførelsen av systematisk kontroll ved reparasjon og overhaling av skrog med vinger og ror. 4.4.4 Montering, regulering og justering av skrogets forskjellige deler. 4.4.5 Kontroll ved utførelse av verkstedsarbeider som liming, doping, sveising, lodding samt bruk av beskyttelsesstoffer. 4.4.6 Kontroll med reparasjon, overhaling og prøving av understell, olje- og drivstoffsystemer, varme og avisingsutstyr, tanker og kjølere samt skrogets øvrige utstyr av slik art som ikke hører inn under arbeidsfeltet til annen faggruppe. 4.4.7 Bruk av fabrikantens vedlikeholdsunderlag, skjemaer, overhalings-, reparasjons- og modifikasjonsanvisninger.
|
lovdata_cd_5126
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.619
|
Fredningen berører gnr./bnr. 138/1, 2, 3, 4, 6, 7, 8, 9, 10, 11, 12 og 13. Reservatet dekker et areal på ca. 410 daa.
|
lovdata_cd_57614
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.882
|
Fortegnelse over de i §3 navngitte land hvor det for tiden er restriksjoner på innførsel av: O = Forbud mot innførsel av: 9. Kjøttprodukter av sau og geit (kan innføres som hermetikk). 0 Endret ved forskrifter 31 juli 2003 nr. 1031, 31 okt 2003 nr. 1292.
|
lovdata_cd_2941
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.961
|
Den myndighet Kongen har etter §21 til merking av fredninger m.v., etter §22 om regulering av ferdsel og etter §23 til å gjøre unntak fra verne- og frednings bestemmelsene, overføres til departementet.
|
lovdata_cd_31538
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.897
|
Medfører delingen at disse krav ikke lenger oppfylles både for hovedbølet og for den delen som søkes fradelt, skal søkeren vise hvordan kravene kan tilfredsstilles på annen måte. Bygningsrådet kan i slike tilfelle stille vilkår om at kravene sikres og om opparbeidelse. (II 1990 250)
|
lovdata_cd_59845
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.79
|
Forskrift om eksamen ved Høgskolen Stord/Haugesund. Fastsatt av styret for Høgskolen Stord/Haugesund 16. juni 2005 med hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høgskoler §3-9 nr. 7 og §3-10 nr. 3. Denne forskriften er fastsatt av styret for Høgskolen Stord/Haugesund og har hjemmel i lov 1. april 2005 nr. 15 om universiteter og høgskoler §3-9, nr. 7 og §3-10, nr. 3. Den gjelder for alle studenter ved Høgskolen Stord/Haugesund. For studier som er regulert av rammeplaner, har rammeplanen forrang fremfor denne forskriften ved motstrid. I forskriften gjelder følgende definisjoner: Person som er tatt opp til et studium eller et emne ved Høgskolen Stord/Haugesund, og som fyller kravene for opptak til høyere studium, jf. lov om universiteter og høyskoler §3-6 og §3-7. Det er et vilkår at semesteravgiften er betalt, jf. lov om studentsamskipnader §12. - Rammeplan er en nasjonal plan som beskriver mål, omfang, innhold og organisering av studier. Rammeplanen fastsettes av departementet, jf. §3-2, nr. 2. - Studieplan er en plan som beskriver innhold og organisering av studier som ikke omfattes av nasjonale rammeplaner. Studieplaner beskriver mål, studiets varighet, omfang og nivå, arbeids- og undervisningsformer, forhold mellom teori og praksis, vurderingsformer og pensumlitteratur. Studieplan skal være godkjent av høgskolens styre, jf. lov om universiteter og høyskoler §3-3, nr. 3. (Departementet har brukt begrepet fagplan for å konkretisere innholdet i studier basert på nasjonale rammeplaner. Fagplan vil være synonymt med studieplan i den videre fremstillingen.) Samlet elektronisk oversikt over studieplaner, som gjelder alle studiene ved Høgskolen Stord/Haugesund. - Emnesamling er samling av emner fra ett eller flere fag/fagområder, og som gjennom en fag- eller studieplan er definert til å utgjøre en samlet enhet. - Emne er den minste studiepoengberegnede lærings-/undervisningsenhet som inngår i et fag, bachelorprogram eller en emnegruppe, og som fører til en endelig karakter. Obligatorisk arbeid (teori eller praksis) eller test/prøve der resultatet ikke kommer på vitnemålet, men som må være godkjent/gjennomført for at studenten skal få gå opp til eksamen, eller gå ut i praksisstudier, eller fortsette med normal studieprogresjon, jf. styrets godkjenning av studieplan (jf. lovens §3-10, nr. 4). Eksamen er en prøving der resultatet inngår på vitnemålet eller innregnes i en karakter på vitnemålet eller endelig karakterutskrift. En eksamen kan omfatte flere emner. Deleksamener er prøving der karakteren inngår i beregningen av endelig karakter. - Skoleeksamen: Skriftlig, muntlig eller praktisk prøve som avholdes i lokaler anvist av institusjonen, og under tilsyn av personer utpekt av institusjonen. - Hjemmeeksamen: Vurderingsform der studentene har en viss tid til å besvare en problemstilling enkeltvis eller i grupper, og der alle hjelpemidler er tilgjengelige. - Mappevurdering: Vurderingsform av en samling med arbeider, som er produsert over en viss periode. Nærmere presisering av vurderingsformen for den enkelte mappe skal angis i studieplan. - Gruppeeksamen: Eksamen der flere studenter skal samarbeide om en eller flere oppgaver. Studentene får en karakter. Karakteren fremkommer på vitnemålet. - Andre eksamensformer kan forekomme, og skal da være angitt i studieplanen. Alle som har hatt rett til, og som har vært oppmeldt til en eksamen, har adgang til kontinuasjonseksamen i emnet. Kontinuasjonseksamen forutsetter ny eksamensoppgave/mappe/gruppeoppgave og mappeinnlevering. Dette kan føre til at studenten må følge undervisningen på nytt. Forskriften viser her til lovens definisjon, §3-9, nr. 6: «Bestått/ikke bestått eller en gradert skala med fem trinn fra A til E for bestått og F for ikke bestått». 1. Studierett gis studenter som er tatt opp til studier ved Høgskolen Stord/Haugesund. Studierett gis med tilbud om inntil 60 studiepoeng hvert år, og kan minst være begrenset til et enkelt emne. 2. Studieretten forutsetter at studenten betaler semesteravgift hvert semester. Avgiftens størrelse vedtas av styret og gjelder for alle studenter. Den som ikke betaler slik avgift, nektes adgang til eksamen, jf. lov om studentsamskipnader §12. 3. En student som ikke har hatt studiepoengproduksjon i løpet av de siste to studieår uten innvilget permisjon, mister studieretten, og må eventuelt søke nytt opptak til studiet, med mindre annet er bestemt i forskrift. 4. Det kan innvilges permisjon fra studiet i inntil to år. Det skal da gjøres avtale om videre studieprogresjon. For svangerskapspermisjon vises det til lov om universiteter og høyskoler §4-5. 5. Styret fastsetter hvilke forprøver/prøver som skal være godkjent, og hvilke emner som må være bestått før en student kan fortsette studiet, etter faglig vurdering av studieansvarlig. Dette skal fremgå av studieplan. 6. Styret kan bestemme at eksamenskandidater, som ikke er tatt opp til noe bestemt studium, skal betale vederlag som dekker institusjonens merutgifter ved å avholde eksamen for denne gruppen. 1. Det skal fremgå av studieplan hva som skal regnes som eksamen. Det skal fremgå hvordan den enkelte eksamen skal vektes og hvilke hjelpemidler som kan nyttes. Studieplan skal godkjennes av styret, før oppstart av studieåret. 2. Studentene skal hvert studieår kunne avlegge eksamener tilsvarende 60 studiepoeng innenfor det studiet de er opptatt på. En student har rett til dokumentasjon på sine prestasjoner. Underveis i studiet gis dette i form av karakterutskrift. 3. Studieplan skal inngå i studiehandboken. Studiehandboken skal være tilgjengelig på internett før oppstart av hvert studieår. Endringer i studieplan eller studiehandbok, på grunn av uforutsette omstendigheter, skal varsles minst to uker før endringen trer i kraft. Beslutning om endring skal tas av studieansvarlig etter samråd med studiesjef. Styret kan fastsett utfyllende bestemmelser om krav til innhold i studiehandboken. 1. Studentene melder seg opp til undervisning og eksamen via høgskolens web-baserte utdanningsplan. Studenter som ikke er omfattet av utdanningsplanen, må selv melde seg opp til eksamen innen fristen, jf. forskriften §5 nr. 2. I spesielle situasjoner gis det anledning til kollektiv oppmelding. 2. Oppmeldingsfrist er 1. oktober (høst) og 1. mars (vår). I spesielle tilfeller kan styret dispensere fra frist for oppmelding. 3. Studenten er selv ansvarlig for å sikre at han/hun er oppmeldt til eksamen, og også for å trekke seg, jf. §13. Studenten må selv holde seg orientert om frister for oppmelding, og om tid og sted for eksamen. 1. Retten til å gå opp til eksamen er fastsatt i lov om universiteter og høyskoler §3-10. 2. Dersom det fremgår i godkjent studieplan at emnet har studiekrav, må disse/dette være godkjent/gjennomført før studenten kan fremstille seg til eksamen i emnet. 3. For å kunne framstille seg til eksamen må studenten ha betalt semesteravgift i henhold til lov og forskrift om studentsamskipnader §12, og meldt seg opp til eksamen innen de fastsatte frister, jf. forskriftens §5, pkt. 2. 4. Studenter som er tatt opp til et studium ved Høgskolen, har rett til å ta eksamen i emner på alle studier ved skolen på linje med studentene som er tatt opp ved studiene, dersom studenten tilfredsstiller kravene til å fremstille seg til eksamen, jf. forskriftens §6 nr. 2. 5. En student som er blitt forsinket i sitt studieløp, kan søke styret om å få gå opp til eksamen i et emne inntil 2 år etter at emnet er gått ut av studieprogrammet, eller inntil 2 år etter at studieplanen og pensum er fornyet. Styret fastsetter vurderingsordning, jf. lov om universiteter og høyskoler §3-10 nr. 7. 1. Styret skal sikre at studentenes kunnskaper og ferdigheter blir prøvd på en upartisk og faglig betryggende måte, jf. lov om universiteter og høyskoler §3-9, pkt. 1. 2. Styret fastsetter vurderingsformer etter faglig vurdering. Vurderingsformene skal være nedfelt i studieplanene. Se ellers forskriftens §4 nr. 3. 3. Styret oppnevner sensorer i samtlige eksamener. Faglærer kan oppnevnes som sensor. 4. Ved karakterfastsetting benyttes enten bokstavkarakterer eller betegnelsene «bestått»/«ikke bestått». Bokstavkarakterer gis fra A - F. A gis som beste ståkarakter og E som dårligste ståkarakter. Karakteren F gis for «ikke bestått». Ved utregning av hovedkarakter omregnes bokstavkarakterer til følgende tallverdier: A=65, B=64, C=63, D=62, E=61. Fremgangsmåten ved karakterfastsetting, herunder bl.a. innbyrdes vekting av delprøver og lignende skal fremgå av studieplanen. 5. Det skal være ekstern evaluering av vurderingsformer og eksamensordningene minst hvert 3. år. Ekstern evaluering kan omfatte: b) stikkprøvekontroll av vurderinger fremkommet ved intern sensur. (Regelen er fastsatt av styret med hjemmel i lov om universiteter og høyskoler §3-9, nr. 1 og 7) 6. Styret selv oppnevner eksterne evalueringskommisjoner etter forslag fra studieansvarlig for det aktuelle studieprogrammet. Styret fastsetter selv mandat og retningslinjer for kommisjon. 1. En student som har fysiske eller psykiske problemer med å gjennomføre eksamen på vanlig måte, kan søke om særordninger. Særordningen skal ha som formål å oppveie de ulemper funksjonshemningen medfører, samtidig som det i størst mulig utstrekning skal sørges for at studentene prøves likt. Særordninger skal ikke medføre reduserte kunnskapskrav. Se ellers lov om universiteter og høyskoler §4-3, nr. 5. Student med annet morsmål enn norsk, som har kvalifisert seg til opptak ved å tilfredsstille et av norskkravene til fremmedspråklige søkere, gis ikke utvidet eksamenstid grunnet språkvansker alene. 2. Eksempler på særordninger kan være (listen er ikke uttømmende): - rett for fremmedspråklige studenter til å bruke ordbok, med unntak for språkfagene. Ved vurdering av besvarelsen skal anonymiteten til kandidatene ivaretas så langt som mulig. Særordninger ved Høgskolen Stord/Haugesund er detaljert beskrevet i «Retningslinjer for tilrettelegging av eksamen». 3. Frist for å søke særordninger er lik oppmeldingsfrist for eksamen. Behovet for særordning må dokumenteres med legeattest eller attest fra annen sakkyndig person som beskriver hvilke særordninger det er behov for. Det kan til vanlig innvilges inntil 25%, men maksimum 1 time, utvidet eksamenstid. Ved hjemmeeksamen kan det gis inntil 48 timers utvidelse av tiden, inklusive lørdag og søndag. Ved sterk funksjonshemming e.a. kan ytterligere utviding av eksamenstid innvilges. Er funksjonshemmingen oppstått etter fristens utløp, eller hvis andre særlige grunner tilsier det, kan fristen fravikes. Søknader behandles av styret. 4. Regelen gjelder tilsvarende for gjennomføring av studiekrav, jf. §6 nr. 2. Undervisnings- og oppgavespråket ved Høgskolen Stord/Haugesund er norsk, med mindre annet er fastsatt i studieplan. Alle eksamensoppgavetekster på norsk skal foreligge i begge målformer. 1. Det skal fremgå av studieplan og eksamensoppgavene hvilke hjelpemidler som er tillatt brukt. Styret kan fastsette nærmere bestemmelser for kontroll av hjelpemidler. 2. Studentene plikter å rette seg etter de anvisninger som gis av vaktene i eksamenslokalet. Det skal være ro og orden i eksamenslokalet slik at ingen blir forstyrret. Overtredelse kan medføre øyeblikkelig utvisning fra eksamenslokalet. 3. Studenten må alle eksamensdager ha med studentbevis eller annen godkjent legitimasjon med bilde. 4. Det er ikke anledning til å forlate eksamenslokalet uten følge før 30 minutter etter at eksamen er begynt. En kandidat som kommer for sent, begrenset til 30 minutter etter at eksamen er begynt kan likevel få delta. Utover denne tidsbegrensning kan det i særskilte tilfeller gis dispensasjon. Dispensasjon gis av eksamensansvarlig. 5. Det er ikke tillatt å bruke mobiltelefon eller annet kommunikasjonsutstyr under eksamen, og det er heller ikke tillatt å bringe dette med til anvist plass. 6. Det er bare tillatt å bruke godkjent eksamenspapir som er utlevert i eksamenslokalet. 7. Det er kandidatens ansvar å påse at innleveringen er komplett. 8. Studentene plikter å gjøre seg kjent med utfyllende retningslinjer om eksamen som «Retningslinjer ved fusk/forsøk på fusk ved eksamen» og «Regler for eksamenskandidater». Ytterligere retningslinjer er også gitt i instruks for eksamensvakter. 1. Informasjon om innlevering og vurdering av mappeelementer fastsettes ved oppstart av undervisningen. Faglærer presiserer vilkår for å fremstille seg til eksamensformen mappevurdering. 2. Studentene har selv ansvar for å levere inn oppgaver, som inngår i løpende vurdering til rett tid og sted. Konsekvenser av manglende innlevering skal presiseres av faglærer, jf. forskriftens §11 nr. 1. 3. Der mappen består av flere elementer som skal vektes, er det bare samlet karakter som opplyses. Element(er) som ikke kan etterprøves må skilles ut som egen/egne eksamensdel(er) og kan ikke inngå som element(er) i mappe. 4. All avskrift uten kildehenvisning og kopiering av andres besvarelser anses som fusk eller forsøk på fusk og kan føre til annullering av eksamen og utestenging fra Høgskolen Stord/Haugesund, jf. lovens §4-7 nr. 1, bokstav b. 1. Utlevering av hjemmeeksamen skjer i regi av styret skriftlig via studentekspedisjonen eller elektronisk via Høgskolens nettbaserte leveringssystem. 2. Det skal fremgå av oppgaveteksten om eksamen skal være individuell eller i grupper. 3. Innlevering, elektronisk eller i papirform, skal skje til studentekspedisjonen ved aktuelt studiested, innen fastsatt frist. Ved skriftlig innlevering, skal besvarelsen leveres i tre eksemplarer. Kandidatnummer skal være påført alle eksemplarene. I tilfelle av gruppeeksamen, skal kandidatnummer for alle gruppens medlemmer være påført. 4. All avskrift uten kildehenvisning anses som fusk eller forsøk på fusk og kan føre til annullering og utestenging. (Se ellers lov om universiteter og høyskoler §4-7 og §4-8.) 5. Søknad om forlenget innleveringsfrist kan fremsettes til styret, dersom sykdom eller andre forhold som studenten ikke rår over fører til forsinket innlevering av hjemmeeksamen. Det er krav om at søknaden dokumenteres. Søknaden må fremsettes senest samme dag som oppgitt dato for innlevering av hjemmeeksamen. §13. Trekk fra - eller uteblivelse fra eksamen. 1. En student som ønsker å trekke seg fra eksamen, må gjøre det på StudentWeb senest 2 uker før fastsatt eksamensdato. 2. En student som ikke møter til/leverer eksamen, se definisjon i §2, til fastsatt tid uten godkjent forfallsgrunn, og som ikke har trukket seg fra eksamen, jf. nr. 1, får registrert «ikke møtt», se nedenfor §13, pkt. 6. 3. En student som avbryter skoleeksamen etter at eksamen er begynt, skal melde dette skriftlig til vakten. Kandidater som blir syke skal ikke levere inn besvarelse. En student anses for å ha strøket når studenten avbryter eksamen uten at avbrytelsen skyldes sykdom. 4. Dersom sykdom, eller andre forhold som studenten ikke rår over, fører til uteblivelse fra eksamen, må legeattest eller annen dokumentasjon være innlevert til studieadministrasjonen senest 48 timer etter eksamensstart. 5. Legeattesten skal inneholde opplysninger om hvilket tidsrom den gjelder for. Det skal fremgå av attesten at sykdommen er vurdert i forhold til kandidatens mulighet til å gjennomføre eksamen. Blir legeattest eller annen dokumentasjon ikke innlevert innen de omtalte frister, anses forholdet som «ikke møtt» uten godkjent forfallsgrunn jf. forskriftens §13 nr. 2. 6. Godkjent forfallsgrunn medfører at eksamensforsøket ikke telles med. Ved stryk eller ikke godkjent forfallsgrunn, vil eksamensforsøket telle. 1. Uavhengig av om forfallsgrunn godkjennes eller ikke, vil studenten ha rett til kontinuasjonseksamen. Studenten er selv ansvarlig for å melde seg opp til slik eksamen. 2. En student kan kun fremstille seg til eksamen i samme emne inntil tre ganger uavhengig av om eksamenskoden endres. Når en student har framstilt seg til eksamen på nytt gjelder den beste karakteren. Ved klagesensur er klagesensuren den endelige karakter. 3. Etter søknad til styret kan en student i spesielle tilfeller få avlegge eksamen for fjerde gang. 4. Styret kan beslutte at det skal gis mulighet for alternativ kontinuasjonseksamen til mappeeksamen eller gruppeeksamen, dersom det motsatte fører til et urimelig resultat. 1. Lov om universiteter og høyskoler kap. 5 gjelder tilsvarende. 2. Kunngjøring av eksamensresultatet skjer vanligvis elektronisk. 3. Sensurfrist og klagefrist er 3 uker hvis ikke særlige grunner gjør det nødvendig å bruke mer tid. Det er styret selv som kan gjøre unntak fra sensurfristen for enkelteksamener, og kan fastsette en lengre frist. Styret kan og fastsette lengre frist for avhandlinger og tilsvarende større skriftlige arbeider. 4. Kandidaten kan kreve begrunnelse for bedømmelsen uansett eksamensform. Frister for å kreve og gi begrunnelse fremgår av lov om universiteter og høyskoler §5-3, nr. 1 og 2. 5. Klage over karakterfastsettelsen må framsettes skriftlig til styret innen 3 uker etter at eksamensresultatet er kunngjort. Klage over formelle feil stiles til Klagenemnda ved Høgskolen Stord/Haugesund. 6. Er det gitt skriftlige retningslinjer for bedømmelsen, skal disse være tilgjengelige for studenten etter at karakter er fastsatt. 7. Bedømmelse av muntlig prestasjon og vurdering av praksisopplæring eller lignende som etter sin art ikke lar seg etterprøve, kan ikke påklages. Bestemmelsen gjelder ikke ved klage over formelle feil ved eksamen, jf. lov om universiteter og høyskoler §5-2. 8. Ved klage på eksamen ved løpende vurdering/mappe må klagen fremsettes når resultatet fra den avsluttende eksamen er kunngjort, §15, pkt. 3 og 4. Klagen gjelder da alle element som inngår i mappen, med unntak av eksamener som følger av forskriftens §15, nr. 7. 9. Klage på gruppeeksamen kan bare framsettes dersom gruppens medlemmer er enige. Ved ny sensurering kan karakteren fastsettes både til gunst og ugunst for samtlige av gruppens deltakere. En student har rett til en ny praksisperiode dersom første periode vurderes til ikke bestått. I helt spesielle tilfeller kan studenten søke styret om å få tilrettelagt en tredje praksisperiode. Søknad behandles av styret/studiesjefen etter faglig vurdering av studieansvarlig. En student får fritak fra eksamen i ett eller flere emner som inngår i et studium når det dokumenteres at tilsvarende eksamen tidligere er avlagt ved høgskolen eller ved annen institusjon for høyere utdanning. Vilkår er at studenten er tatt opp til det studiet som godkjenningen skal inngå i, og at tidligere eksamen i omfang og innhold dekker ett eller flere fag/emner i den studieplan som studenten følger. For øvrig vises til lov om universiteter og høyskoler §3-5. Dersom det under vurdering, eksamen eller sensurering oppstår mistanke om fusk eller forsøk på fusk, skal studenten straks gjøres oppmerksom på at han/hun vil bli rapportert. Studenten kan velge om han/hun vil fortsette eller avbryte eksamen. Paragrafen gjelder også for annen type vurdering som mappevurdering og hjemmeeksamen. Styret for Høgskolen Stord/Haugesund har fastsatt egne retningslinjer ved behandling av fusk/forsøk på fusk ved eksamen. Konsekvenser for studenten ved fusk/forsøk på fusk fremgår av lov om universiteter og høyskoler §4-7 og §4-8 nr. Det skrives ut vitnemål og diploma supplement for utdanninger som fører frem til: Mastergrad, Bachelorgrad, Allmennlærerutdanning, Faglærerutdanning i praktiske og estetiske fag, Førskolelærerutdanning, Høgskolekandidat, Praktisk pedagogisk utdanning. Alle andre fullførte studier dokumenteres ved karakterutskrift eller kursbevis. Denne forskriften trer i kraft 1. august 2005. Den erstatter forskrift 19. desember 2002 nr. 1717 om eksamen ved Høgskolen Stord/Haugesund.
|
lovdata_cd_54879
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.845
|
Forskrift om bruk av forenklet forelegg i mindre alvorlige tilfeller av ulovlig innførsel. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 24. august 1999 med hjemmel i lov av 10. juni 1966 nr. 5 om toll (tolloven) §68, jf. kgl.res. av 19. juni 1997 nr. 613. Endret 9 okt 2001 nr. 1181, 10 jan 2003 nr. 33, 10 des 2004 nr. 1606. Regiondirektøren kan gi tolltjenestemenn myndighet til å foreta bøtelegging på stedet eller i ettertid ved forenklet forelegg i de tilfeller av ulovlig innførsel som er nevnt i §2. Med ulovlig innførsel menes i denne forskrift innførsel eller forsøk på innførsel av varer utenom tollvesenets kontroll i strid med bestemmelser gitt i eller med hjemmel i tolloven, jf. tolloven §61 første ledd, jf. §60, og tolloven §24 jf. tollovforskriftens punkt 4.5.1 - 4.5.4. Forskriften medfører ingen endringer i krav, restriksjoner eller forbud knyttet til innførselen av en bestemt vare som følger av eller i medhold av andre lover. Det kan ikke utstedes forenklet forelegg for varer som det kreves særskilt tillatelse til å innføre, slik som narkotika, legemidler, våpen, levende dyr, kjøtt fra land hvor det foreligger fare for smitte av husdyrsykdommer o.l. Forenklet forelegg kan likevel utstedes ved ulovlig innførsel av alkoholholdig drikk. 0 Endret ved forskrift 10 des 2004 nr. 1606 (i kraft 1 jan 2005). 0 Endret ved forskrift 9 okt 2001 nr. 1181 (i kraft 1 jan 2002). Varer som kan innføres toll- og avgiftsfritt etter Finansdepartementets forskrift av 10. januar 2003 nr. 32 om toll- og avgiftsfri innførsel og forenklet fortolling av reisegods, skal ikke inngå i kvantums- og verdigrensene nevnt i §2. Retten til å innføre varer toll- og avgiftsfritt i henhold til forskrift om toll- og avgiftsfri innførsel og forenklet fortolling av reisegods, bortfaller ikke ved tilfeller av ulovlig innførsel som kan avgjøres ved forenklet forelegg. Dette gjelder uavhengig av om siktede vedtar forelegget. 0 Endret ved forskrift 10 jan 2003 nr. 33 (i kraft 1 feb 2003). Omfatter en og samme overtredelse flere vareslag som nevnt i §2, legges bøtebeløpene sammen til en felles bot. Forenklet forelegg kan ikke utferdiges når bøtebeløpene til sammen overstiger kr 6000. Forelegget skal alltid omfatte inndragning av de varer som har vært gjenstand for den ulovlige innførselen. Er det særlig rimelig av hensyn til siktede, kan det istedenfor varen inndras et beløp som svarer til varens verdi. Det samme gjelder dersom det er upraktisk for tollvesenet å ta hånd om varen. Det skal betales toll og avgifter for varer som den reisende får beholde etter denne bestemmelse. Forelegget skal dateres og undertegnes av vedkommende tolltjenestemann, og inneholde: 3) fastsetting av den bot og i tilfelle den inndragning som kreves, og den fengselsstraff som inntrer om boten ikke blir betalt. Forenklet forelegg skal som hovedregel utferdiges i umiddelbar tilknytning til forseelsen og i siktedes nærvær. Forelegg som er skrevet ut på stedet, faller bort dersom det ikke straks vedtas. Er siktede under 18 år, kan det gis en kort frist for vedtakelsen av forelegget. Forelegg kan likevel utferdiges i ettertid på bakgrunn av rapporter fra finske eller svenske tolltjenestemenn. Forelegget skal da inneholde en oppfordring til siktede om innen en fastsatt frist å erklære om han vedtar forelegget. Fristen fastsettes slik at han får en betenkningstid som i alminnelighet bør være fra 3 til 10 dager. Forelegget faller bort dersom det ikke vedtas innen fristen. Vedtakelsen skjer ved siktedes påtegning på forelegget. Inneholder forelegget skrivefeil, regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser som oppdages i umiddelbar tilknytning til vedtakelsen, kan forelegget annulleres og nytt utferdiges. Dette gjelder selv om det første forelegget er undertegnet. Denne forskrift trer i kraft fra 1. desember 1999. Fra samme tid oppheves Finansdepartementets forskrift av 30. september 1983 nr. 1496 om bruk av forenklet forelegg i mindre tollovertredelser.
|
lovdata_cd_14292
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.5
|
I medhald av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63, §8, jf §10 og §21, §22 og §23 er eit våtmarksområde ved Henda i Averøy kommune, Møre og Romsdal fylke, freda som naturreservat kgl.res. av 27. mai 1988 under nemninga Hendvågen naturreservat.
|
lovdata_cd_46421
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.676
|
De avgjørelser som trygdekontoret må treffe i forbindelse med eventuelle refusjonskrav fra arbeidsgiver, pensjonsordning eller offentlig myndighet i medhold av §22-7, vil være resultat av en vurdering av overdragelseserklæringer eller avtaler om overdragelser, og antas ikke å gjelde individuelle rettigheter og plikter i folketrygdloven. Slike avtaler kan derfor ikke påankes til Trygderetten. De vil imidlertid være enkeltvedtak etter forvaltningsloven §2b og kan i henhold til samme lovs §28 påklages til overordnet forvaltningsorgan. Det vises til Ot.prp.nr.51 (1973-1974) side 8 nr. 5.
|
lovdata_cd_17861
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.382
|
Gjelder for: Gaupdalen naturreservat, Flatanger kommune, Nord-Trøndelag.
|
lovdata_cd_53607
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.81
|
I de tre nordligste fylkene må fylkesmannen foreta en vurdering av forsyningene i tilknytning til produksjonsplanene. Ut fra mottatte produksjonsplaner for forhåndsrekvirerte bygg- og anleggstjenester i prioritet 1-område, skal fylkesmannen gjennomgå planen og vurdere omfanget av materialer og materiell som kreves for gjennomføringen. Dersom oversikten viser at behovene overstiger det normale og dermed avdekker underdekning/mangler, plikter fylkemannen, i samarbeid med distriktskommando eller eventuelle sivile byggherrer, å finne fram til hensiktsmessige virkemidler, som f.eks.: - beredskapslagring av kritiske komponenter. - bruk av leverandørkontrakter i henhold til materielldirektivet. - produksjonsavtaler. Dersom tilfredsstillende ordninger ikke kan løses regionalt/på fylkesnivå, må forholdene tas opp med NHD. Forhåndsrekvirering av entreprenører skal ikke registreres før dette er avklart. Et notat om dette skal vedlegges produksjonsplanen som dokumentasjon ved forespørsel fra tilsynsmyndighetene. Når årets oppdatering av BA-beredskapsregisteret, inkludert ajourføring av entreprenørene og forberedelse til forhåndsrekvisisjon, er gjennomført, skal fylkesmannen sende skriv om dette til Forsvaret v/Distriktskommand og eventuelle sivile etater med kopi til DSB. Skrivet skal også inneholde status og melde fra hvorvidt det er mulig å imøtekomme de framsatte krav.
|
lovdata_cd_32475
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.627
|
Vang kommunestyre har 2. mai 1989 vedtatt å forlenge forskrift av 30. juni 1986 nr. 1507 om midlertidig plankrav etter plan- og bygningsloven av 14. juni 1985 nr. 77 §117 første ledd.
|
lovdata_cd_2311
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.83
|
1. I samsvar med §23 i lov om kirker og kirkegårder av 3. august 1897 gis tillatelse til oppføring av ny kirke i Lørenskog sokn og prestegjeld på en dertil utsett tomt på Løkenåsen etter planer og tegninger utarbeidet av arkitektkontoret Tore Sveram A/S. Kirke- og undervisningsdepartementet gis fullmakt til å fastsette navnet på kirken. 2. Borg stiftdireksjon gis fullmakt til å godkjenne inventar og utsmykning og til å samtykke i mindre vesentlige endringer i byggeplanene om dette under arbeidets gang skulle vise seg nødvendig eller ønskelig. Gjelder for: Leinøra i Trondheim kommune, Sør-Trøndelag.
|
lovdata_cd_8987
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.39
|
Forskrift om fredning for Låen naturreservat, Selbu kommune, Sør-Trøndelag.
|
lovdata_cd_25109
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.931
|
1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i ambulanse-, politi-, brannvern-, rednings-, oppsyns-, skjøtsels- og forvaltningsøyemed, med unntak av øvelseskjøring i tilknytning til slike formål krever særskilt tillatelse. 6. Oppføring av nødvendige midlertidige gjerder for bruk i reindriften. 9. Etablering av landfester for fartøyer, fiskeredskaper og oppdrett.
|
lovdata_cd_42039
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.698
|
Selvstendig næringsdrivende og frilansere er ikke obligatorisk yrkesskadedekket, men de kan tegne frivillig yrkesskadetrygd dersom de er under 67 år og har en forventet/antatt årlig arbeidsinntekt utenfor tjeneste som overstiger folketrygdens grunnbeløp. Sosial- og helsedepartementet har i henhold til §23-6 første ledd bokstav e, gitt forskrifter om premie og premiegrunnlag for frivillig yrkesskadetrygd for selvstendig næringsdrivende og frilansere. Se nærmere under kommentarene til denne bestemmelse i rundskrivet vedrørende kapittel 23.
|
lovdata_cd_46810
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.849
|
Folketrygdlovens krav til tre års forutgående medlemskap kan oppfylles ved at medlemstid i folketrygden og tid som medlem i trygdeordninger i andre EØS-land legges sammen, se forordningen artikkel 18. I tilfeller der kravet til forutgående medlemskap er oppfylt ved slik sammenlegging, er det ikke nødvendig å vurdere dispensasjon. Søknad om hjelpemidler vurderes da etter forskrift til §10-7 fjerde ledd. Hvis vedkommendes medlemstid i folketrygden og i andre EØS-land til sammen ikke er tilstrekkelig, må dispensasjon vurderes på vanlig måte. Hvis vedkommende ikke har tilstrekkelig medlemstid fra annet EØS-land, må dispensasjon vurderes på vanlig måte.
|
lovdata_cd_31081
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.373
|
Reglene i §107 gjelder for hele kommunen. 24. juni 1986 nr. 1490.
|
lovdata_cd_30171
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.526
|
Vedtekter til bygningsloven for Leka kommune.
|
lovdata_cd_45268
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.964
|
Utgiftene til forskudd dekkes av folketrygden. Folketrygden har refusjonskrav i fastsatt bidrag for utbetalt forskudd. Bruttoutbetaling av forskudd utgjorde i år 2001 ca. 1,6 milliarder kroner. Av dette var ca. 0,5 milliarder utbetalinger uten refusjonskrav fordi bidrag ikke var fastsatt eller fastsatt lavere enn forskuddet. Av de gjenstående 1,1 milliardene ble nesten 100% dekket inn av refusjonen i bidraget.
|
lovdata_cd_60014
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.79
|
Skjemaet lister opp kontrollpunkter som tilsynet skal dokumentere er utført særskilt kontroll med i forhold til instruksens punkt 9.2. Det skal krysses av ja eller nei alt ettersom vedkommende punkt er kontrollert. Deretter fylles det ut utfyllende kommentar omkring observasjonene. Alle kontrollpunktene innenfor en virksomhetstype må minst kontrolleres med den frekvens som er angitt i instruksens punkt 9.2. Virksomhetens navn og adresse: Virksomhetsnummer (slakteri eller autorisert/godkjent nedskjæringsvirksomhet): Kontroll utført av (navn): Kontrollpunkt JA NEI Kommentarer Antall dyr kontrollert (angis under kommentarer). I slakteri skal det minst undersøkes 10 storfe/småfe; dersom det slaktes/håndteres færre enn 10 storfe/småfe den aktuelle dagen skal samtlige storfe/småfe undersøkes. I autorisert/godkjent nedskjæringsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning til håndtering og fjerning av virvelsøyle fra storfe > 12 måneder skal tilsynet undersøke tilstrekkelig antall skrotter slik at det kan dokumenteres at alle relevante aspekter av regelverket er ført tilsyn med. Hodet (Kontrollsted: slakteri. Kontrollfrekvens:1 minst 1 gang per md.) Stikkord: fjerning SRM, kryssforurensning, oppsamling, håndtering osv. Bukorganer (Kontrollsted: slakteri. Kontrollfrekvens: minst 1 gang per md.) Skrott (Kontrollsted: slakteri og autorisert/godkjent nedskjæringsvirksomhet. Kontrollfrekvens: minst 1 gang per md.) Virvelsøyle (Kontrollsted: slakteri, autorisert/godkjent nedskjæringsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning til håndtering og fjerning av virvelsøyle fra storfe > 12 måneder. Kontrollfrekvens: minst 1 gang per md. i slakteri og aut./godkj. nedskjæringsvirksomhet, minst hver 3. md. i næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning) Stikkord: fjerning, kryssforurensning, oppsamling, håndtering osv. Oppbevaring, håndtering og dokumentasjon av oppsamlet SRM (Kontrollsted: slakteri, autorisert/godkjent nedskjæringsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning til håndtering og fjerning av virvelsøyle fra storfe > 12 måneder. Kontrollfrekvens: minst 1 gang per md. i slakteri og aut./godkj. nedskjæringsvirksomhet, minst hver 3. md. i næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning) Stikkord: atskillelse fra annet avfall som ikke skal behandles og destrueres som SRM, merking av beholdere, farging, utlevering, dokumentasjon vedrørende hvor SRM leveres og mengde SRM-avfall som leveres. Merking med blå stripe (Kontrollsted: slakteri, autorisert/godkjent nedskjæringsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning til håndtering og fjerning av virvelsøyle fra storfe > 12 måneder. Kontrollfrekvens: minst hver 2. md. i slakteri og aut./godkj. nedskjæringsvirksomhet, minst hver 3. md. i næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning) Handelsdokumenter (kontrollsted: slakteri, autorisert/godkjent nedskjæringsvirksomhet og næringsmiddelvirksomhet med særlig godkjenning til håndtering og fjerning av virvelsøyle fra storfe > 12 måneder. Kontrollfrekvens: minst hver 2. md. i slakteri og aut./godkj. nedskjæringsvirksomhet, minst hver 3. md. i næringsmiddelvirksomheter med særlig godkjenning) 1 Generell kommentar kontrollfrekvens: Dersom det dokumenteres ingen avvik ved tre påfølgende kontroller, kan kontrollfrekvensene reduseres, men ikke til sjeldnere enn hver 3. måned for kontroll med fjerning, håndtering, oppsamling, farging og dokumentasjon av SRM, og hver 6. måned for kontroll med handelsdokumenter og blå stripe på skrottlapp. Dersom det senere ved en lavere kontrollfrekvens påvises avvik, skal kontroller gjennomføres med frekvensen som er angitt i tabellen i pkt. 9.2.
|
lovdata_cd_48443
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.782
|
Vilkåret for at rederi eller flyselskap i henhold til §14 kan kreve fradrag for inngående avgift på varer til bruk som nevnt i §9, første ledd, er at rederiet eller flyselskapet fører eget lagerregnskap, og at det i regnskapet føres egen konto for levering/uttak til hvert fartøy. Ved uttak eller levering til fartøyet skal det av ansvarshavende om bord kvitteres for mottakelsen. Kvitteringen skal av rederiet/flyselskapet oppbevares på den måten som er bestemt av Skattedirektoratet, se pkt. 9 nedenfor. Rederier og flyselskaper som ikke er registrert i fylkesskattesjefens avgiftsmanntall, kan på vilkår som nevnt ovenfor søke betalt avgift refundert av fylkesskattesjefen i fylket. Sammen med søknaden skal det følge en liste over de enkelte leveranser/uttak, dato for disse, fartøyets navn, eventuelt kjennemerke og den fart fartøyet går i. 1 For bokføringspliktige som benytter bestemmelsene i lov 19. november 2004 nr. 73 om bokføring (bokføringsloven) lyder tredje ledd slik: 7. §16 og §17 i forskriften.
|
lovdata_cd_1821
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.494
|
Forskrift om jordbruksgjerde, Bjerkreim kommune, Rogaland. Fastsatt av Landbruksdepartementet 3. mars 1965.
|
maalfrid_47a30272ba608a05df5c81a07c5ccad107586fcf_48
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
en
|
0.672
|
[1] Ministry of Transport and Communications, "Meld. St. 27 (2014-2015) – På rett spor", 5 December 2015. [Internet]. Available: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-27- 20142015/id2411094/?ch=1&q=. [2] European Parliament, "2012/34/EU – Directive establishing a single European railway area", 21 November 2012. [Internet]. Available: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/sd/vedlegg/jernbane/hoering_02122013/hdir ective212.pdf. [3] Ministry of Transport and Communications, "Railway Regulations", [Internet]. Available: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2016-12-20-1771?q=jernbaneforskriften. [4] EU Commission, "EU 2015/909 – On the modalities for the calculation of the cost that is directly incurred as a result of operating the train service", 12 June 2015. [Internet]. Available: http://eurlex.europa.eu/legal-content/DA/TXT/PDF/?uri=CELEX:32015R0909&from=EN. [5] EU Commission, "On the allocation of railway infrastructure capacity and the levying of charges for the use of railway infrastructure and safety certification", 26 February 2001. [Internet]. Available: http://eurlex.europa.eu/legalcontent/DA/TXT/PDF/?uri=CELEX:32001L0014&qid=1499063089058&from=DA. [6] EU, "Amendment of Directive 2012/34/EU, as regards the opening of the market for domestic passenger transport services by rail and the governance of the railway infrastructure", 14 December 2016. [Internet]. Available: http://eurlex.europa.eu/legalcontent/DA/TXT/PDF/?uri=CELEX:32016L2370&from=EN. [7] S. Killi et al., "NOU 1987:5 Nytt økonomisk styringssystem for Norges Statsbaner", Universitetsforlaget AS, 1987. [8] Ministry of Transport and Communications, "St.meld. nr. 34 (1987-88) Om nytt økonomisk styringssystem for Norges Statsbanen", March 1988. [Internet]. [9] Ministry of Transport and Communications, Ministry of Transport and Communications, 1989. [10]Ministry of Transport and Communications, 2000.
|
lovdata_cd_8706
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.889
|
Forvaltninga av føresegnene for reservatet er lagt til fylkesmannen i Oppland.
|
lovdata_cd_57581
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.929
|
Forskrift om opplæring av personell med arbeidsoppgaver av betydning for trafikksikkerheten ved jernbane, herunder sporvei, tunnelbane og forstadsbane m.m. (opplæringsforskriften). Den som driver jernbanevirksomhet skal sørge for at arbeidsoppgaver som nevnt i §1 kun utføres av personell som har gjennomgått den opplæring virksomheten krever. Gjennomført opplæring skal sikre at arbeidsoppgavene utføres på en slik måte at det ikke innebærer en fare for trafikksikkerheten. Den som driver jernbanevirksomhet skal utarbeide en plan for opplæring av personell med arbeidsoppgaver som nevnt i §1. Planen skal som et minimum inneholde: i) krav til eventuell praksis etter endt opplæring. Den som driver jernbanevirksomhet skal foreta vurderinger av den som gjennomgår opplæring som viser at målet for opplæringen er nådd. Det skal avholdes skriftlig prøve for kunnskapsmål samt praktisk prøve for ferdighetsmål som må være gjennomført og bestått for at opplæringen skal anses godkjent. Prøver kan avholdes muntlig dersom lese- og skriveferdigheter ikke er avgjørende for de aktuelle arbeidsoppgavene. Den som driver jernbanevirksomhet skal fastsette omfang og frekvens for repetisjon av opplæring til de arbeidsoppgaver som nevnt i §1 for å sikre at opparbeidet kunnskap, opparbeidete ferdigheter og holdninger holdes ved like. Den som driver jernbanevirksomhet skal iverksette etteropplæring eller eventuelt ny opplæring av personell som nevnt i §1 dersom en arbeidsoppgave blir vesentlig endret. Opplæringen skal være tilpasset endringene. Den som driver jernbanevirksomhet skal iverksette repetisjon av opplæring eller tilleggsopplæring dersom personellet ikke lenger innehar nødvendige kunnskaper på grunn av arbeidsavbrudd. Den som driver jernbanevirksomhet skal kunne dokumentere hvordan opplæringen gjennomføres, herunder hvilken opplæring hver enkelt som utfører arbeidsoppgaver som nevnt i §1 har gjennomgått.
|
lovdata_cd_42619
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.803
|
Sosial- og helsedepartementet har det overordnede politiske og det administrative ansvaret for ordningen. Rikstrygdeverket har det overordnede faglige og administrative ansvaret for drift, rutiner, retningslinjer, oppfølging og resultat mv. Rikstrygdeverket rapporterer til Sosial- og helsedepartementet. Fylkestrygdekontoret har det tilsvarende faglige og administrative ansvaret i eget fylke. Det er tilsatt en fylkeskoordinator ved hvert fylkestrygdekontor som har oppfølgingsordningen/brukermedvirkningen som arbeidsområde. I St.prp.nr.1 (1997-1998) er det forutsatt at disse stillingene fullt ut skal brukes til denne virksomheten: «Fylkeskoordinatoren skal ha ansvar for bl a å igangsette og samordne oppfølgingsvirksomheten, løpende drift, budsjett og handlingsplaner, rapportering til Rikstrygdeverket, og å engasjere, veilede og gi opplæring til brukerkontaktene. Det er forutsatt at koordinatorstillingene fullt ut skal brukes til oppfølgingsvirksomheten. I tillegg er fylkestrygdekontorets hovedoppgaver: - rapportere til Rikstrygdeverket. Trygdekontoret har ansvaret for saksbehandling, informasjon om regelverket og oppfølging av den enkelte stønadsmottaker. Trygdekontorets hovedoppgaver i forbindelse med oppfølgingsordningen/brukermedvirkning: - stille representant(er) - ansvarlig for lokalt regnskap for ordningen. Brukerkontaktene skal være et bindeledd mellom de enslige forsørgerne og de offentlige etatene. Brukerkontaktene utfører en annen type tjenester overfor brukerne enn offentlige ansatte ved å arrangere sosiale aktiviteter, gå på hjembesøk mv. Brukerkontakten skal veilede og formidle aktuell kontakt til offentlige instanser. Brukerkontakten skal ikke være «kurator» eller «saksbehandler», og er heller ikke ansvarlig for virksomhetens resultater. Det er derfor viktig at man avklarer rollene mellom brukerkontakt og trygdekontor. Det kan være hensiktsmessig for brukerkontakten å ha en fast person i trygdekontoret å forholde seg til, f.eks. trygdekontorets representant i kjernegruppen. Brukerkontakten skal delta på møter og kurs i regi av trygdekontor/fylkestrygdekontor som berører virksomheten. Brukerkontakten skal også delta i kjernegruppemøtene. Brukerkontaktens hovedoppgaver: - bistå med råd og hjelp, motivere til bedring av målgruppens livssituasjon på kort og lang sikt, arrangere sosiale tiltak mv. - rapportere til fylkestrygdekontoret via trygdekontoret. Kjernegruppen består av representanter fra trygdekontoret, sosialkontoret og arbeidskontoret. I tillegg skal brukerkontakten delta. Andre samarbeidsparter kan delta i virksomheten hvis det anses hensiktsmessig. Samarbeidet mellom etatene sikres gjennom kjernegruppemøter som avholdes etter behov - vanligvis en gang pr. måned. Trygdekontoret har det formelle ansvaret for kjernegruppen. Brukerkontakten kan ha sekretærfunksjonen. Møteledelsen og sekretærfunksjonen kan om ønskelig rullere. Kjernegruppen er et koordinerende organ som ikke har beslutningsmyndighet vedrørende oppfølgingsordningen. Kjernegruppens hovedoppgaver: - være ressurs- og støttegruppe for brukerkontakten(e) - uttale seg om utkast til handlingsplan og budsjett. Brukergruppen består av frivillige fra målgruppen og opprettes etter behov. Brukergruppens hovedoppgave: - Bistå brukerkontakten med praktisk hjelp.
|
lovdata_cd_33068
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
da
|
0.76
|
§261. Dokumenter, som efter sin form og sit indhold fremstiller sig som offentlige, formodes1 at være egte og uforfalsket. 1 Jfr. §186 annet ledd. §262. Et privat dokument, som er egenhændig underskrevet med navn, og hvis indhold ikke gir særlig grund til mistanke, avgir fuldt bevis for,1 at indholdet skriver sig fra den, som har underskrevet dokumentet. Motbevis er ikke utelukket. §263. Er der strid, om et skrift er egte, og skriftsammenligning skal foretages, kan de nødvendige skriftprøver kræves fremlagt efter de samme regler som andre skriftlige bevis. Den, hvis haandskrift der er spørsmaal om, kan retten paalægge at skrive med sedvanlig haandskrift nogen opgivne sætninger i rettens eller en dommers overvær. Negter han, faar de regler, som er git om negtelse av partsforklaring og vidnesbyrd,1 tilsvarende anvendelse. 1 Se §184 annet ledd jfr. §116, §117, §118 dl. §206, §209 og §210. §264. Indenlandske offentlige dokumenter, som er utfærdiget av rette myndighet, avgir fuldt bevis for det, de bevidner, naar de er bestemt til at avgi saadant bevis. Motbevis er ikke utelukket. Er et offentlig dokument bestemt til at avgi fuldt bevis for noget, som tjenestemanden ikke selv har erfart i tjenestens medfør, formodes det, som efter dokumentet er oplyst, at være rigtig, saalænge ingen særlig grund taler imot det. §265. Utenlandske offentlige dokumenter avgir under samme vilkaar fuldt bevis, hvis det, som de bevidner eller oplyser, ogsaa efter de regler, som gjælder her i riket, egner sig til bevis gjennem erklæring av vedkommende myndighet. §266.1 Retten bedømmer efter en prøvelse av samtlige omstændigheter, om det formindsker beviskraften, at et dokument er uregelmæssig i form eller indhold eller av andre grunde mistænkelig. 1 Jfr. §183. 20de kapitel. Bevisoptagelse utenfor retssak.
|
lovdata_cd_11145
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.864
|
3. Det må ikke iverksettes tiltak som kan endre de naturlige vektsvilkår, herunder oppføring av bygninger, anlegg og faste innretninger, opplag av båt, framføring av luftledninger, jordkabler og kloakkledninger, bygging av veier, drenering og annen form for tørrlegging, uttak, oppfylling, planering og lagring av masse, utføring av kloakk eller andre konsentrerte forurensningstilførsler, henleggelse av avfall, gjødsling og bruk av kjemiske bekjempningsmidler. Opplistingen er ikke fullstendig.
|
lovdata_cd_43370
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.661
|
Etter §13 tredje ledd første punktum er det klart at taushetsplikten også varer etter at vedkommende tjenestemann har sluttet i tjenesten eller arbeidet. Det følger av andre punktum at den som har taushetsplikt ikke kan utnytte opplysninger som nevnt i §13 i egen virksomhet eller i tjeneste eller arbeid for andre. Begge disse reglene er nødvendige for at taushetspliktreglene skal kunne realisere sitt formål. §13a (begrensninger i taushetsplikten når det ikke er behov for beskyttelse) §13a første ledd nr.
|
lovdata_cd_34234
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
da
|
0.455
|
§3 bokstav c femte ledd skal lyde:
|
lovdata_cd_1553
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.297
|
1. Namnet på felleskommunen Vinje/Rauland skal vera Vinje. 2. Namnet på felleskommunen Mo/Lårdal skal vera Tokke. 1963 Forskrift om kommunenavn, Fræna m.fl.
|
lovdata_cd_27934
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.484
|
Forskrift om minsteareal for elg, Ballangen kommune, Nordland. Fastsatt av Ballangen kommune 22. mars 2005 med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §4 og §5.
|
lovdata_cd_19924
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.788
|
Forskrift om bruk av og orden i havner, Larvik kommune, Vestfold. Fastsatt av Larvik kommunestyre 13. oktober 1993 med hjemmel i lov av 8. juni 1984 nr. 51 om havner og farvann §16 annet ledd. Godkjent av Kystdirektoratet 7. august 1995 i medhold av lovens §10 annet ledd, jfr. delegeringsvedtak av 16. oktober 1990 nr. 806. Forskriften her gjelder for Larvik havnedistrikt med mindre annet er bestemt i de enkelte paragrafer. a. Vestre Revkai - ro ro. Innenfor havnedistriktet må ingen legge ut faste eller flytende anlegg eller innretninger slik som f.eks. flåter, kiosker, husbåter, losjiskip, fortøyningsinnretninger, merker, bøyer o.l. uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen. Dette gjelder ikke dersom tiltaket er kortvarig og ikke vil være til ulempe for ferdselen eller andre brukere av området. Arrangør eller ansvarlig for regattaer, båtstevner, fritidsbåtsamlinger eller andre arrangementer som kan være til ulempe for nyttetrafikken skal hvis mulig senest 7 døgn før arrangementets begynnelse gi melding til havneadministrasjonen. a. I samtlige småbåthavner samt ved eller i nærheten av brygger med allmenn skipstrafikk. b. Innenfor en rett linje mellom Langesundstangen og Fugløyas nordligste punkt og nordover til grensen mot Grenland havnedistrikt og langs grensen så langt som Arøyas nordligste punkt. Luftputefartøyer må ikke brukes i havnedistriktet uten etter tillatelse fra havneadministrasjonen. a. Innenfor en rett linje mellom Langesundstangen og Fugløyas nordligste punkt og nordover til grensen mot Grenland havnedistrikt og langs grensen så langt som Arøyas nordligste punkt. Luftfartøyer må ikke brukes slik at det medfører fare i alminnelighet eller er til sjenanse for nyttetrafikk. c. Ved eller i nærheten av badeplasser. §5-15. (Rakke skytefelt) I forbindelse med annonsert skyting fra Rakke skytestasjon i Rakke skytefelt kan all ferdsel, herunder dykking, bare skje etter anvisning fra vaktbåt. Rakke skytefelt ligger innenfor en sektor som strekker seg 14.000 m. fra Rakke skytestasjon, 58° 58,63' N - 10° 02,07' E, og som avgrenses mot øst av en rett linje fra skytestasjonen gjennom Svenner fyr og mot vest av en rett linje fra skytestasjonen gjennom Tvistein fyr. Opplysninger om skyteperioder fås også ved henvendelse til Lostjenesten eller Tjøme Radio. 1 25 aug 1995. Gjelder for: Eigersund kommune, Rogaland.
|
lovdata_cd_34246
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.678
|
I lov 14. desember 1973 nr. 61 om statsgaranti for lønnskrav ved konkurs m.v. skal §1 tredje leddet første punktum lyde:
|
lovdata_cd_56080
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.987
|
1.1 Innehaver av PPL-H kan etter søknad gis rettighet for flyging i mørke når søkeren har gjennomgått godkjent utdanning. 1.2 Søkeren skal minst ha gjennomgått teori og praktisk utdanning som angitt i punktene 2 og 3 nedenfor.
|
lovdata_cd_19244
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.577
|
Forskrift om fredning av Vardåsen naturreservat, Rygge kommune, Østfold.
|
lovdata_cd_15391
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.423
|
Forskrift om fredning for Store Follesøya naturreservat, Skjervøy kommune, Troms.
|
lovdata_cd_39703
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.852
|
Bestemmelsen gjelder bare hjelpestønad og forhøyet hjelpestønad. Bestemmelsen er en videreføring av langvarig praksis der man under barns deltidsopphold i «tidligere §7-9 institusjoner» dispenserte for utbetalingen av f.eks. forhøyet hjelpestønad med lavere sats når barnet fast/regelmessig bodde en viss del av tiden hjemme. Denne praksisen ble også gjort gjeldende for barn som fikk deltidsopphold i vederlagsbolig, dvs. bolig med heldøgns omsorgstjenester for barn under 18 år opprettet med hjemmel i sosialtjenestelovens §4-2 bokstav d. Ved endring av den tidligere forskriftens §9 med virkning fra 1. juli 1994, ble denne praksis hjemlet i forskriftens siste ledd. Denne bestemmelsen gjelder kun medlemmer som er tildelt en fast deltidsplass (eventuelt over et lengre tidsrom) i en bolig med heldøgnsomsorgstjenester. Jevnlig avlastningsopphold i institusjon dekkes av paragrafens femte ledd andre punktum, se kommentarer ovenfor. Kombinasjonen av deltidsopphold i institusjon og deltid hjemme (i familiehjemmet) er en form som oftest anvendes for barn med særlig stort pleiebehov. Barnet får tildelt en plass f.eks. på halv tid eller tredjedels tid i en bestemt bolig. Her som ved avlastning i institusjon som nevnt under femte ledd ovenfor, er det tiden i institusjon i forhold til tiden i hjemmet som er utgangspunktet for vurdering av om det fortsatt foreligger et tilstrekkelig pleiebehov til at enten forhøyet hjelpestønad med lavere sats eller hjelpestønad kan utbetales fortsatt. Se om nærmere om fastsettelse av satsen ovenfor, kommentaren til femte ledd.
|
maalfrid_db7bc86c651ad620c6f6325630f497c5cadca04a_59
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.591
|
Hellum (2017) Hellum, Anne. «Solberg-regjeringens forslag til reformer på diskrimineringsfeltet: - Uniformering, individualisering, privatisering og avrettsliggjøring», nr. 4 (2017) s. 4-34. (Sitert fra lovdata.no) Gráinne de Búrca (2015) Gráinne de Búrca, Paul Craig. 6. utg., Oxford: Oxford University Press, 2015. Kalstø (2016) Kalstø, Maria. Masteroppgave. Universitetet i Oslo 2016. [sitert 14.04.19] Ketscher (2008) Ketscher, Kirsten, «Diskrimineringsforbud – Nogle generelle overvejelser», i , Hellum, Anne og Kirsten Ketcher (red.), Oslo: Universitetsforlaget, 2008, s. 33-58. Kjønstad (2017) Kjønstad, Asbjørn, Aslas Syse og Morten Kjelland. 6. utg., Oslo: Gyldendal juridisk 2017. Kuhnle (2013) Kuhnle, Stein. «Den norske velferdsstaten i et langsiktig og internasjonalt perspektiv» i , Hege Forbord (red.), Oslo: Arbeidsdepartementet, 2013. Narvland (2018) Narvland, Runar. 2. utg., Oslo: Gyldendal, 2018. Sejersted (2011) Sejersted, Fredrik, Finn Arnesen, Ole-Andreas Rognstad mfl.. , 3. utg., Oslo: Universitetsforlaget, 2011. Sørlie (2016) Sørlie, Anniken. «Rettssubjekter i endring: Den fødende mannen», i Ingunn Ikdahl og Vibeke Blaker Strand (red.), Oslo: Gyldendal juridisk, 2016, s. 227-248.
|
lovdata_cd_21241
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.82
|
1. Gjennomføring av militær operativ virksomhet og tiltak i rednings-, ambulanse-, politi-, brannvern-, oppsyns-, forvaltnings- og skjøtselsøyemed, inkludert nødvendig motorferdsel. 6. Vedlikehold av kraftlinjer og vanningsanlegg. 7. Hogst og skjøtsel av skogen på Bjedlandsøya, i samråd med forvaltningsmyndigheten.
|
lovdata_cd_41802
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.839
|
Følgende andre manuelle grunnblanketter anvendes: Tillegg til ordinær grunnblankett - kapittel 13 (RTV-blankett 11.02 Fastsatt 11.88. Endret 5. Blanketten brukes når det gis pensjon med yrkesskadefordeler, og en ordinær grunnblankett skal alltid følge med den. Endringsblankett (IA 21-06.05 Fastsatt 12.2001) Blanketten brukes til å registrere endringer i en løpende pensjon, f.eks. når uføregraden skal settes ned. Hvis pensjonen stoppes pga. frysperiode med hvilende pensjonsrett, registreres uføregrad 0 på endringsblankett. Opphørsblankett 1 (RTV-blankett 15.13 Fastsatt 4.82. Endret 10.98) Blanketten brukes når pensjonisten, ektefellen eller et forsørget barn er død. Opphørsblankett 2 (RTV-blankett 15.14 Fastsatt 4.82. Endret 08.2001) Blanketten brukes når pensjonen opphører av andre grunner enn dødsfall. Blanketten skal ikke brukes når en pensjon stoppes i frysperiode med hvilende rett til uførepensjon. Da brukes endringsblankett. Blankett for forsørgingstillegg (IA 03-24.08 Fastsatt 12.2001) Blanketten brukes når det innvilges førsørgingstillegg til ektefelle og/eller barn.
|
maalfrid_b064cb411caab8be1823e64a4c7297b34baca62c_158
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.516
|
http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/lf/lf/lf- 20090626-0883.html Fastsatt ved kgl.res. 26. juni 2009 med hjemmel i lov 19. juni 1970 nr. 63 om naturvern § 3, jf. § 4 og § 21, § 22 og § 23. Fremmet av Miljøverndepartementet. FOR-2009-06-26-883 MV (Miljøvern/vilt) II 2009 hefte 4 2009-06-26 FOR-1978-12-15-13 , FOR-1978-12-15-12 , FOR-1978-12-15-10 , FOR- 1978-12-15-11 . 01.07.2009 kl. 16.40 Forskrift om Ytre Hvaler nasjonalpark Side 1 av 7 FOR 2009-06-26 nr 883: Forskrift om vern av Ytre Hvaler nasjonalpark, Hvaler og Fr... 06.11.2010 http://www.lovdata.no/cgi-wift/wiftldrens?/app/gratis/www/docroot/for/lf/mv/xv-200...
|
lovdata_cd_41980
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.773
|
Ved forverring av en tidligere godkjent varig yrkesbetinget grunnlidelseelse, f.eks. silicose eller en allergisk kontakteksem, uten at ny yrkessykdom eller ny type påvirkning blir påberopt som årsak til forverrelsen skal det tidligere fastsatte skadetidspunktet fortsatt benyttes. Noen yrkessykdommer er av en slik art at de aktuelle symptomene går over når den skadelige påvirkning opphører, f.eks. enkelte eksemlidelser,se under kommentarene til forskriftenes del 1, bokstav B. I slike tilfeller vil senere sykdomsutbrudd ikke uten videre kunne knyttes til den tidligere skadelige påvirkning. Godkjennelsesspørsmålet må da tas opp til ny vurdering, - eventuelt med fastsettelse av nytt skadetidspunkt. Dersom yrkessykdommen tidligere er diagnostisert som ikke-allergisk kontakteksem vil senere utbrudd på grunn av påvirkninger fra arbeidsmiljøet måtte godtas som et nytt yrkessykdomstilfelle uansett påvirkningens art, og et nytt skadetidspunkt må fastsettes. I et slikt tilfelle foreligger det ingen yrkesbetinget grunnlidelse, og i de fleste tilfeller vil det bare være aktuelt å godkjenne den akutte lidelse som en midlertidig yrkesbetinget forverrelse av en grunnlidelse som ikke kan godkjennes som yrkessykdom. Det kan imidlertid ikke utelukkes at en slik forverrelse kan gi grunnlag for stønad etter særreglene om yrkesskade, f.eks. i form av attføringshjelp med yrkesskadefordeler. Er den tidligere godkjente yrkessykdom diagnostisert som et allergisk kontakteksem, foreligger det en varig grunnlidelse. Dersom et slikt tilfelle blusser opp igjen på grunn av ny kontakt med de samme skadelige påvirkninger fra arbeidsmiljøet som tidligere utløste lidelsen, skal det tidligere fastsatte skadetidspunkt fortsatt benyttes, jf. punktet ovenfor om varige yrkesbetingede grunnlidelser. § 13-6. Arbeidstakere1) 1) Endret ved lover 6 juni 1997 nr. 36, 30 mars 2001 nr. 10 (i kraft 1 jan 2001, se dens III om overgangsregler).
|
lovdata_cd_35443
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.793
|
Publisert: Ot.prp.nr.70 (1995-1996) Departementet legger med dette frem proposisjon om endringer i markedsføringsloven. Departementet har i denne omgang foretatt en begrenset revisjon av loven. Proposisjonen bygger på utredningen fra Markedsføringslovutvalget i NOU 1995:2 Forslag til endringer i markedsføringsloven, og høringsutttalelser til denne. Det er foreslått endringer i markedsføringsloven § 1 første ledd. Begrepet «god markedsføringsskikk» er foreslått tatt inn som et tillegg, for blant annet å klargjøre at også uetisk reklame og misbruk av miljøargumenter i markedsføringen omfattes av bestemmelsen. § 1 annet ledd om kjønnsdiskriminerende reklame foreslås tilstrammet. I nytt tredje ledd til § 1 er det foreslått at det ved vurderingen av om første og annet ledd er overtrådt, kan tas i betraktning om reklamen på grunn av utforming, format, omfang eller andre virkemidler fremstår som særlig påtrengende. Bestemmelsen vil innebære en skjerpelse av både første og annet ledd. Straffebestemmelsen utvides til også å ramme uaktsom overtredelse av vedtak. Forbrukerombudets adgang til å bringe saker av prinsipiell karakter inn for Markedsrådet, utvides til også å gjelde for saker om fjernsynsreklame som ombudet er tillagt tilsynet med. Det foreslås at Forbrukerombudets kompetanse til å nedlegge forbud mot markedsføring utvides i saker etter kap. I og etter de delene av kringkastingsregelverket der ombudet er gitt kompetanse. I disse sakene vil Forbrukerombudet kunne nedlegge forbud der Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot reklame som i det vesentlige er identisk med den aktuelle markedsføringen. For øvrig er det foreslått et par mindre endringer av rent lovteknisk karakter. I Dok.nr.8:49 (1991-1992) foreslår 3 stortingsrepresentanter fra henholdsvis Høyre og Fremskrittspartiet å oppheve § 4 § 5, om tilgift og utlodning. I Innst.S.nr.47 (1992-1993) ble det vedtatt at forslaget fra disse representantene skulle oversendes Regjeringen. Spørsmålet er også drøftet i NOU 1995:2. Departementet har imidlertid i denne omgang ikke foretatt endringer i lovens § 4 og § 5. Svært mange høringsinstanser har uttalt seg om spørsmålene, som er kontroversielle. Departementet ser regelverket knyttet til tilgift og utlodning som viktige forbrukerpolitiske virkemidler. Det er behov for grundige utredninger om virkningene av denne formen for markedsføring før det eventuelt foreslås endringer i loven. Slik utredning er satt i gang, og departementet vil komme tilbake til disse spørsmålene på et senere tidspunkt. Departementet ser det videre som ønskelig å vurdere nærmere om markedsføringsloven kan utformes med sikte på å tjene som et aktivt virkemiddel til å fremme en bærekraftig forbruksutvikling og en miljøforsvarlig markedsføring. Departementet vil gjennom implementering av forestående EU regelverk (direktiv om distansesalg og direktiv om sammenlignende reklame), måtte foreta endringer i markedsføringsloven. Ut fra en samlet vurdering har man derfor valgt å utsette de ovennevnte sakene i denne omgang, og behandle dem i forbindelse med den øvrige revisjon av loven. Da vil det også være naturlig å se nærmere på markedsføringslovens geografiske virkeområde, som også er drøftet i NOU 1995:2. I 1960 tok man fatt på revisjon av lov om utilbørlig konkurranse fra 1922 (konkurranseloven) Håndhevelse av konkurranseloven foregikk delvis gjennom domstolene og delvis gjennom næringslivets egne responsa- og konkurranseutvalg Departementet så det som en viktig offentlig oppgave å håndheve regelverket og føre løpende tilsyn med at lovens bestemmelser ble overholdt Det ble også lagt vekt på at man skulle kunne reagere relativt hurtig Som en konsekvens av dette foreslo man innført en ordning med en Forbrukerombudsmann (i dag Forbrukerombudet) Bestemmelsene i markedsføringloven gjelder hovedsakelig til beskyttelse av forbrukerne, og disse bestemmelsene håndheves av Forbrukerombudet og Markedsrådet Loven inneholder dessuten bestemmelser som regulerer forholdet de næringsdrivende imellom Det er opp til den næringsdrivende selv å ivareta sine rettigheter enten via domstolen eller via Konkurranseutvalget (oppnevnt av næringsorganisasjonene) samtidig et forbud mot gjentagelse eller fortsettelse av handlingen. Den næringsdrivende forbys å bruke bestemte avbildinger eller produktpåstander eller begge deler i annonsen. Loven gir ikke adgang til å påby et bestemt innhold i reklamen. Forbrukerombudets hovedoppgave er å føre tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring og avtalevilkår ikke er i strid med lovens bestemmelser. Ombudet skal av eget tiltak eller ved henvendelse fra andre søke å påvirke alle næringsdrivende til å innrette sin virksomhet etter lovens bestemmelser. Den næringsdrivende skal alltid gis anledning til å uttale seg. Praksis har vist at de næringsdrivende som regel er villige til å innrette seg etter loven. I såfall avsluttes saken fra Forbrukerombudets side. Ombudet skal også gjennom forhandlinger med de næringsdrivende eller deres organisasjoner bidra til at bestemmelsen i § 9a om forbud mot urimelige kontraktsvilkår overholdes. Forbrukerombudet skal også føre tilsyn med at deler av kringkastingsregelverket ikke overtres ut fra hensynet til forbrukerne og hensynet til likestilling. Dersom ombudet ikke når frem med frivillige forhandlinger, kan saken legges frem for Markedsrådet til avgjørelse. Også saker av prinsipiell karakter kan fremlegges for rådet selv om minnelig ordning er oppnådd eller den næringsdrivende har avsluttet markedsføringen. Dersom ombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å påvente Markedsrådets vedtak, kan det selv treffe vedtak i spørsmål etter kap. I og II og de deler av kringkastingsregelverket som ombudet er tillagt tilsynet med, jf § 13 . Ved spørsmål om det foreligger urimelige avtalevilkår, vil ombudet i tillegg kunne treffe vedtak der det angjeldende spørsmålet i det vesentlige er identisk med et vilkår Markedsrådet tidligere har ansett for urimelig. Markedsrådet skal underrettes om dette. Vedtaket kan påklages til Markedsrådet. Markedsføringstiltak av lokal karakter behandles av Konkurransetilsynets regionskontorer, mens landsomfattende markedsføringstiltak skal oversendes Forbrukerombudet sentralt. Regionskontorene bistår også ombudet ved større landsomfattende kontroller. Alle saker om kjønnsdiskriminerende reklame og avtalevilkår i standardkontrakter blir imidlertid behandlet av Forbrukerombudet sentralt. Overtredelse eller medvirkning til overtredelse av lovens § 2, § 3, § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9 eller vedtak truffet i medhold av loven, er etter § 17 straffbart i form av bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Med virkning fra og med 1996 vil næringsdrivende bli ilagt et forelegg om tvangsgebyr ved overtredelse av et vedtak. Også medvirkning til overtredelsen vil rammes. I praksis har Forbrukerombudet og Markedsrådet lagt til grunn at overtredelse av annen lovgivning som er satt til beskyttelse av forbrukerne samtidig vil representere brudd på generalklausulen om urimelig handling overfor forbrukerne. I juni 1993 oppnevnte Barne- og familiedepartementet et utvalg til å gjennomgå lov av 16 juni 1972 nr 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Advokat Jan Hesselroth, A. S. Likestillingsombud (nå lagdommer) Ingse Stabel ble 1 desember 1993 på grunn av sin arbeidssituasjon fritatt fra utvalgsarbeidet, med unntak for behandlingen av markedsføringsloven § 1 annet ledd. Konsulent Eva Tverberg gikk ut av utvalget i februar 1994, og konsulent Gro Ekrem Berg, Barne- og familiedepartementet, kom inn i stedet. Administrerende direktør Knut Georg Andresen ønsket å fratre, og direktør Øyvind Ursin Kavåg, Næringslivets Servicekontor for Markedsrett, trådte inn fra januar 1994. Kontorsjef Arve Blomberg Nilsen, Forbrukerombudet, har i noen utstrekning deltatt i behandlingen av markedsføringsloven § 4 og § 5. Stud jur Anders B. Gundersen har fungert som utvalgets sekretær. «Behovet for lovrevisjon: Det vil også, av en særskilt arbeidsgruppe, bli foretatt en vurdering av EFs direktiv om urimelige avtalevilkår og forholdet til markedsføringsloven § 9a. lovområder, og det er derfor naturlig å holde dette utenfor gjennomgangen her. Deretter ble det angitt hva utvalget særlig burde se på. Dette gjaldt markedsføringsloven § 4 og § 5 om tilgift og utlodning, spørsmål om miljøhensyn og miljøargumenter i markedsføringen, § 1 annet ledd om kjønnsdiskriminerende reklame, uetisk markedsføring og markedsføringslovens territoriale grenser. Innstillingen ble avgitt til Barne- og familiedepartementet i januar 1995, og den ble trykket som NOU 1995:2 Forslag til endringer i markedsføringsloven. Utvalget foreslår å utvide generalklausulen i markedsføringsloven § 1 første ledd slik at den også setter forbud mot handlinger som strider mot «god markedsføringsskikk». Endringen gjør det klarere at uetisk markedsføring rammes av bestemmelsen. Utvalget har ikke foreslått en egen miljøbestemmelse ettersom det mener at generalklausulen i markedsføringsloven § 1, i alle fall etter innføringen av begrepet «god markedsføringsskikk», bestemmelsene om villedende forretningsmetoder i markedsføringsloven § 2, og om utilstrekkelig veiledning mv i markedsføringsloven § 3, er tilstrekkelige til å ivareta miljøhensynet i markedsføringssammenheng. På dette punkt har utvalget delt seg. Flertallet foreslår en viss tilstramning av bestemmelsen i markedsføringsloven § 1 om kjønnsdiskriminerende reklame ved å bytte ut begrepet «krenkende» med «støtende» og ved at «utnytte» tas inn i lovteksten. Bestemmelsen rammer reklame som er i strid med likeverdet mellom kjønnene, og reklame som utnytter det ene kjønns kropp eller gir inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering av kvinne eller mann. Et mindretall vil beholde bestemmelsen slik den er utformet i dag. Et flertall i utvalget har foreslått en bestemmelse hvor en ved vurdering av om generalklausulen i markedsføringsloven § 1 første ledd og bestemmelsen om kjønnsdiskriminerende reklame i markedsføringsloven er overtrådt, kan legge vekt på om reklamen fremstår som særlig påtrengende pga utforming, format, omfang eller andre virkemidler. Et mindretall går imot en slik bestemmelse. Et flertall går inn for å opprettholde et forbud mot ulovlige tilleggsytelser (tilgift), men i en noe endret form. Forslaget innebærer både en skjerpelse og en liberalisering av dagens regler. Ved utformingen av bestemmelsen har flertallet sett det som viktig å få en enklere regel. Forslaget innebærer et generelt forbud mot tilleggsytelser som tilbys vederlagsfritt eller til redusert pris, når dette gjøres for å søke å fremme omsetningen av andre varer eller tjenester. Forbudet gjelder bare der kjøp av hovedytelsen er en forutsetning for ervervet av tilleggsytelsen. Pakkeløsninger, hvor flere ytelser selges samlet til en samlet pris, foreslås tillatt, med mindre det er en klar omgåelse av tilgiftsforbudet. Et flertall vil også gå inn for å forby rabattkort som over tid gir rett til en økende rabatt eller til rabatt etter et bestemt antall kjøp eller av en bestemt mengde. Et mindretall går inn for å oppheve bestemmelsene om tilgift og utlodninger, og vil heller ikke regulere forhold vedrørende rabattkort særskilt. Et annet mindretall vil forby all annen form for rabatt enn den som umiddelbart setter ned prisen direkte på varen eller tjenesten. NOU 1995:2 ble sendt på høring 27 mars 1995 med høringsfrist 15 juli 1995. Følgende instanser fikk den til uttalelse: Av de 66 høringsinstansene har 42 svart, hvorav 26 har kommet med konkrete merknader til utredningen. I tillegg kom det uttalelser fra Likestillingsrådet, Oslo Arbeiderparti, Forbrukersamvirket, Norsk Redaktørforening, Den norske Forleggerforening, Håkon Gruppen AS, Scandinavian Airlines System (SAS), Esso Norge AS, Statoil Norge AS og Dagligvare Leverandørenes Forening (DLF). Med uetisk markedsføring i denne sammenheng menes markedsføring som tar i bruk virkemidler som krenker de moralnormer eller etiske normer som må regnes som alminnelig gjeldende i det norske samfunn, dvs virkemidler folk flest vil finne støtende når de brukes i reklameøyemed. Markedsrådet og Forbrukerombudet har i en del tilfeller grepet inn overfor uetisk markedsføring, og ansett den for å være i strid med forbudet mot handling som er urimelig i forhold til forbrukerne etter markedsføringsloven § 1. Det har vært diskusjon innen juridisk teori om markedsføringsloven gir Markedsrådet og Forbrukerombudet adgang til å gripe inn overfor uetisk markedsføring på dette grunnlag. Spørsmålet er i hvilken grad generelle samfunnsinteresser omfattes av forbrukervernet i første ledd. Forarbeidene til markedsføringsloven er ikke entydige når det gjelder hvilke hensyn som kan tas ved håndhevingen av bestemmelsen. I Ot.prp.nr.57 (1971-1972) s 8 avgrenser departementet lovens virkeområdet mot mer private interesser, og uttaler: « Departementet mener imidlertid at det er en riktig avgrensning av bestemmelsens saklige virkeområde at det ikke tas hensyn til andre ved tolkingen av § 1. Således bør f.eks. en privatpersons interesse i ikke å få sitt navn eller bilde anvendt i reklame, ikke vernes gjennom bestemmelsene i § 1. Det samme bør gjelde vitenskapelige institusjoners interesse i ikke a få sine forskningsresultater brukt i reklame når de har tatt forbehold mot det. Imidlertid kan slik reklame som nevnt i disse eksempler etter omstendighetene anses som utilbørlig i forhold til næringsdrivende eller forbrukere, og i så fall vil § 1 kunne komme til anvendelse. Andre steder i proposisjonen kan det synes som andre interesser enn snevre forbrukerinteresser skal ha betydning. På s 4 sies bl a: « Departementet mener for så vidt at ivaretakingen av forbrukerinteressene og de alminnelige samfunnsinteresser i denne forbindelse også bør være en oppgave for særskilt etablerte offentlige organer (..). På side 5 fremgår at Markedsrådet skal kunne treffe vedtak «når slikt forbud tilsies, særlig av hensyn til forbrukerne. Også av komitéinnstillingen fremgår det at allmennhetens interesser skal være et hensyn på linje med hensynet til forbrukerne. Det heter at: « Komitéen er enig i de retningslinjer departementet trekker opp i den foreslåtte lov, nemlig 1. Å beskytte forbrukerens og allmennhetens interesser, 2. Å forby handlinger som er urimelige (...). I juridisk teori har det vært delte oppfatninger om hvilke hensyn loven ivaretar. Professorene Fridtjof Frank Gundersen og Ulf Bernitz (Norsk og Internasjonal markedsrett, 1977 s. 355) gir uttrykk for at loven bare tar sikte på de typiske forbrukerinteresser. I en artikkel i TfR 1980 side 166 sier professor Erik Boe seg enig i at hensynet til forbrukerne må avgrenses mot andre samfunnsinteresser, og han påpeker at Markedsrådet og Forbrukerombudet ikke er en alminnelig samfunnskontrollør av reklamen. Det går en grense mellom forbrukerkontroll og inngrep som kan synes påkrevet av mer generelle samfunnsmessige hensyn (miljø-, økopolitikk, hensynet til trafikksikkerhet osv). Spørsmålet er bare hvor grensen går. Han konkluderer likevel med at markedsføringsloven § 1 første ledd bør tolkes ganske vidt, i det forarbeidene viser at også allmennhetens interesser i sunne markedsføringsforhold skal tillegges vekt. Grensen mellom den kontroll forbrukermyndighetene foretar, og den som ligger til andre myndigheter, går etter hans mening ikke bare på arten av de hensyn det er tillatt å ta i betraktning, men like mye på hvilken vekt de ulike hensyn skal ha. Tradisjonelle forbrukersynspunkter må etter hans mening være tungtveiende. Høyesterettsadvokat Torvald C. Løchen (Markedsføringsloven med kommentarer, 5 utgave 1992) mener det er tvilsomt om bilder fra ulykker eller fra andre vanskelige livssituasjoner, brukt i markedsføring, alene kan være avgjørende for at markedsføringsloven § 1 første ledd skal anses overtrådt, men finner det ikke utenkelig at dette kan få betydning i en helhetsvurdering. Markedsrådet har i begrenset grad tatt stilling til hvilke hensyn som kan tillegges vekt ved vurderingen av urimelighetskriteriet i markedsføringsloven § 1 første ledd når det gjelder uetisk reklame. De sakene Forbrukerombudet har tatt opp, er stort sett blitt løst uten rådets medvirkning. Men Markedsrådets vedtak av 21 november 1994, sak nr 22/94, har stor interesse når det gjelder forståelsen av markedsføringsloven § 1 første ledd. « Reklamen i dette tilfelle er avbildning av blodige klær fra en død, bosnisk soldat T-skjorten har et kulehull i ribbenshøyde. Teksten på serbokroatisk henspeiler på krigen i det tidligere Jugoslavia, og det er fra Benetton selv gitt opplysninger om at klærne har tilhørt en navngitt bosnisk soldat. « Krigen i Jugoslavia er for de fleste mennesker nær og aktuell. Den er opprørende og virkelig. Bruk av et slikt virkemiddel i markedsføringen stiller etter Markedsrådets syn større krav til produktrelevans enn ellers. I reklame for klær, som i dette tilfellet, antar Markedsrådet at bruk av aktuelle hendelser med krig og vold vil bli oppfattet som støtende av det store flertall av dem som blir presentert for slik markedsføring gjennom annonser og på superboards. Bruk av dagens aktuelle krigshendelser i markedsføring av klær er etter Markedsrådets syn en kynisk måte å rette oppmerksomhet mot eget produkt. Reklamen for Benettons produkter retter seg i stor grad mot ungdom, noe som burde mane til forsiktighet ved bruk av virkemidler. Markedsrådet finner derfor markedsføringstiltaket støtende og urimelig overfor forbrukerne. I sak nr 4/1976 (Fredrikstad helsesenter), avgjort før forbudet mot kjønnsdiskriminering i § 1 annet ledd ble vedtatt i 1978, la Markedsrådet til grunn at reklame som kunne virke urimelig for kvinner i deres egenskap av kvinner, ikke i egenskap av forbrukere, ikke kunne rammes av § 1 første ledd. Dette ville etter rådets mening være å gå langt ut over hva loven måtte anses å gi dekning for. Sak nr 11/78 gjaldt reklame for kaffe fra Tanzania der det ble spilt på at større deler enn vanlig av kjøpesummen kom kaffedyrkene til gode. «U-hjelp med mening» og «Drikk kaffe med bedre samvittighet» var oppslag i reklamen. Markedsrådet fant at denne bruk av samvittighetsbegrepet i markedsføringen av Africafe, må karakteriseres som et pressmiddel som innholdet i reklamebudskapet ikke kan gi grunnlag for, og at den representerer en så urimelig belastning på forbrukerne, at fremstillingen må anses stridende mot prinsippet i markedsføringsloven § 1. Sak nr 23/91 gjaldt reklame for fotoposer der utsagnet «Når du benytter denne fotoposen støtter du samtidig Den Norske Kreftforening med 10 kroner» ble benyttet Markedsrådet var enig i at denne form for markedsføring, der støtten til det ideelle formål var knyttet til omsetningsvolum, var i strid med markedsføringsloven § 1 første ledd, i det den ville utsette en stor del av forbrukerne for et samvittighetspress i kjøpssituasjonen. En generell opplysning i markedsføring om støtte til et veldedig formål, ble ikke antatt å ha samme sterke virkning. I sakene nr 13/93 og nr 17/93 fastslo Markedsrådet det såkalte lovstridsprinsippet. Det går ut på at markedsføring i strid med spesiallovgivning som gjelder forbrukerbeskyttelse, lett vil være urimelig etter markedsføringsloven § 1 første ledd. Forbrukerombudets praksis kan inndeles i flere grupper; Den første gruppen gjelder markedsføring med bruk av bilder av dramatiske hendelser, ulykker o l, dvs billedbruk som i reklamesammenheng antas å være egnet til å virke støtende. Sak nr 92.0478 som gjaldt en reklamekampanje for Benetton hvor det ble benyttet et bilde av en soldat som holdt en menneskeknokkel i hendene. Ombudet mente dette var «brutalt sjokkartet», og måtte anses «egnet til å medføre sterke reaksjoner og virke anstøtelig hos flertallet av forbrukere» Urimelighetskriteriet ble ansett overtrådt. Sak nr 92.2338 gjaldt en reklame der det var brukt et grammofonplateomslag som viste en korsfestelse. Motivet henspille tydelig på Jesu korsfestelse Sangeren var avbildet som korsfestet. Forbrukerombudet fant at dette uansett livssyn ville være egnet til å skape så sterke følelsesmessige assosiasjoner hos folk, at det ville virke støtende og bli oppfattet som en urimelig måte å markedsføre en plate på. Sak nr 94.1868 gjaldt distribusjon av en «erotisk informasjonsavis» til forbrukere uten forutgående anmodning eller bestilling. Avisen inneholdt bl.a flere annonser som Forbrukerombudet fant krenkende for kvinnen og i strid med forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame. Det redaksjonelle stoffet ble ansett som støtende overfor mottakere som ikke er særlig interessert i denne type litteratur og bilder Det ble ansett for å være en urimelig handling overfor forbrukerne å distribuere avisen uten at forbrukeren selv hadde tatt initiativ til å anskaffe seg avisen. Den neste gruppen gjelder spørsmålet om det kan være etisk betenkelig, og i strid med markedsfønngsloven § 1 første ledd at markedsføringen oppfordrer til manglende respekt for regler og sikkerhetsnormer mv. Mange av de sakene som har vært behandlet i forhold til sikkerhetsregler, dreier seg om biler. At markedsføringen i sterk grad har fokusert på at biler kan gå fort, at de er egnet til kjøring i terreng, eller at eksosen er så ren at en kan puste den inn uten fare, har ført til reaksjoner fra Forbrukerombudets side, både etter markedsføringsloven § 1 første ledd og dels etter markedsføringsloven § 2 (uriktig eller villedende fremstilling). Sak nr 94.0938 gjaldt en reklamefilm for vaffelrøre som viste en familie som stekte vafler ombord i en liten båt mens ledningen til vaffeljernet var plugget inn i et uttak på brygga. sikkerhetsnormer når det gjaldt elektrisitet, og i strid med markedsføringsloven § 1 første ledd. Den siste gruppen gjelder reklame som benytter seg av barn, er særlig rettet mot barn, eller som på annen måte utnytter barns følelser eller manglende erfaring. I en annonse for fottøy ble det benyttet bilde av mange barn som lekte, unntatt ett barn som satt for seg selv. I teksten het det: «Alle barna fikk være med å leke, unntatt Anne-Li hun hadde Cherrox kopi». Forbrukerombudet uttalte at det var urimelig og i strid med markedsføringsloven § 1 første ledd å fokusere så sterkt på barns ønske om å være med i venneflokken. Det måtte også utvises større varsomhet med å spille på foreldres ønske om å hjelpe sine barn. En annen type markedsføring som kan bli oppfattet som etisk betenkelig, er sterkt suggestiv reklame som spiller på ungdoms lengsler, drømmer, sosial usikkerhet mv. I slik reklame er det gjerne en sterk appell til følelser. Koblingen mellom vareforbruk og følelsesliv er ofte et meget sterkt virkemiddel. Fremstillingen tar sikte på å få ungdom til å tro at kjøp av varen vil oppfylle andre behov enn det varen direkte tar sikte på. I Lov og Rett 1980 behandler Boe «Ungdom og livsstilsreklame - forholdet til markedsføringsloven § 1», og konkluderer med at det etter Markedsrådets praksis skal mye til før «livsstilsreklame» rammes av markedsføringsloven § 1 første ledd, men at en del av den befinner seg «på kanten av eller utenfor loven. Utvalget foreslår at det i markedsføringsloven § 1 første ledd tas inn et tillegg om at det ikke må foretas handling som «for øvrig strider mot god markedsføringsskikk». Begrepet gjelder både i forhold til forbrukerne, og i forhold mellom næringsdrivende. Utvalget mener at urimelighetskriteriet bør beholdes, selv om det antagelig er overflødig i tillegg til begrepet «god markedsføringsskikk». Noe av bakgrunnen for at utvalget foreslår endringen er at den rettslige situasjonen på området er så usikker, og at dette anses for uheldig. Utvalget uttaler på s 14 i NOU 1995:2: « Selv om loven til en viss grad må antas å kunne anvendes overfor uetisk reklame, knytter det seg for stor usikkerhet til forståelsen av bestemmelsen til at utvalget kan si at dagens regelverk er tilstrekkelig til å gripe inn mot slik markedsføring. I og med at en står overfor problemer som har sammenheng med trykkefriheten i Grunnloven § 100, og fordi forarbeidene sier så lite om anvendelsen av loven på de problemene det her gjelder, mener utvalget at spørsmålet om reaksjoner overfor uetisk markedsføring bør forelegges lovgiveren. Det anses viktig at det er lovgiveren som gir anvisning på hvilke rammer de håndhevende myndigheter skal forholde seg til på dette området. Utviklingen bør ikke bare overlates til praksis. Når det gjelder forståelsen av «god markedsføringsskikk» og urimelighetskriteriet, viser utvalget bl.a til EUs rådsdirektiv 89/552/EØF om samordning av visse bestemmelser om utøvelse av fjernsyns- og radiovirksomhet, artikkel 12 og artikkel 16. Bestemmelsene gjelder bare i forhold til fjernsynsreklame, og lyder som følger: e) bidra til miljøskadelig atferd. Utvalget mener at oppregningen i artikkel 12 a) - d) og artikkel 16 vil komme inn under begrepet «god markedsføringsskikk» og urimelighetskriteriet. Direktivet gjelder bare fjernsynsreklame, men utvalget mener at det samme også bør gjelde i forhold til annen markedsføring. Når det gjelder reklame som bidrar til miljøskadelig atferd (artikkel 12 pkt e) vises det til punktene 3.2 og 3.3 hvor forholdet til miljøargumentasjon og miljømerker er behandlet. Utvalget går deretter inn på Det Internasjonale Handelskammers (ICC) grunnregler for reklamepraksis, særlig i forhold til artikkel 1 som lyder: « Reklame må ikke inneholde utsagn eller billedlig fremstilling som støter den rådende oppfatning av hva som er sømmelig». Utvalget konkluderer med at denne nok kan gå noe lenger enn markedsføringsloven i enkelte henseender, men at det må være relevant å se hen til ICCs regelverk. I begrepet «god markedsføringsskikk» som utvalget foreslår, ligger videre at reklamen ikke må bruke virkemidler som i reklamesammenheng anses støtende ut fra alminnelige, anerkjente og utbredte normer i samfunnet. Reklamen må med andre ord holde en rimelig etisk standard. Når det gjelder reklame rettet mot barn uttaler utvalget på s 14 i NOU 1995:2: en utforming som kan påvirke barn. Slik reklame må utformes i samsvar med det som til enhver tid anses som god markedsføringsskikk (...). Den beskyttelse barn bør ha ved markedsføring rettet mot dem - først og fremst beskyttelse mot at deres uerfarenhet utnyttes - anser utvalget varetatt ved den foreslåtte utforming av mfl § 1 første ledd. Også mfl § 2 har stor betydning når reklame rettes mot barn. Utvalget foreslo også en ny bestemmelse i § 1 tredje ledd om at man ved vurderingen av om første eller annet ledd er overtrådt skal kunne ta i betraktning om reklamen, pga utforming, format, omfang eller andre virkemidler, fremstår som særlig påtrengende. Utvalget antar at denne bestemmelsen vil få mest praktisk betydning i forhold til kjønnsdiskriminerende reklame. Bestemmelsen er nærmere behandlet under punkt 3.5. Flere av høringsinstansene støtter innføringen av begrepet «god markedsføringsskikk». Forbrukerombudet støtter forslaget, og mener det er viktig å klargjøre innholdet av generalklausulen i forhold til uetisk markedsføring. Etter Forbrukerrådets oppfatning tilsier reklamens omfang og utvikling et behov for en etisk standard når det gjelder markedsføring. Både Forbrukerrådet, Norsk Postordreforening, Reklamebyråforeningen og Norske Avisers Landsforening mener utvalgets forslag vil gjøre bestemmelsen lettere å praktisere. Forslaget støttes også av Norske Annonsørers Forbund, Næringslivets Hovedorganisasjon, Foreningen Norsk Ukepresse og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon. Ingen av høringsinstansene går imot forslaget. Departementet fremmer forslaget om å innføre begrepet «god markedsføringsskikk» som et tillegg i generalklausulen i § 1 første ledd, og er enig i utvalgets vurdering av hva som skal ligge i begrepet. Begrepet gjelder både i forhold til forbrukerne og i forhold de næringsdrivende imellom. Henvisningen til «god markedsføringsskikk» antas å ville gi en forholdsvis klar rettledning til de næringsdrivende og et klarere hjemmelsgrunnlag for de håndhevende myndigheter enn det en har i dag. Bestemmelsen vil innebære en skjerpelse i forhold til dagens bestemmelse. Bestemmelsen vil ikke bare gjelde i forhold til forbrukere i snever forstand, men må forstås dithen at også mer allmenne samfunnshensyn, som berører forbrukere generelt, må anses å falle inn under ordlyden. Begrepet «god markedsføringsskikk» er en rettslig standard, hvor det nærmere innholdet må fastlegges gjennom praksis. Det må være snakk om krenkelse av grunnleggende moral - eller etikkoppfatninger - oppfatninger som må antas å være felles for en majoritet av borgerne. Det er ikke tilstrekkelig at en del mennesker anser reklamen som «uheldig», «umoralsk», «stilløs» eller lignende. Det er mao de mer grove overtramp som rammes. Reklame som bruker virkemidler som anses støtende ut fra alminnelige, anerkjente og utbredte normer i samfunnet vil etter dette falle inn under begrepet «strider mot god markedsføringsskikk». Forbrukerne skal slippe å være mottaker av reklame som etter den alminnelige oppfatning må anses som støtende fordi den krenker den menneskelige verdighet eller tar i bruk virkemidler som virker krenkende. Markedsføringen må ikke være diskriminerende i forhold til rase, religion eller nasjonalitet. Den må heller ikke krenke personers religiøse eller politiske overbevisning. Å oppfordre til miljøskadelig adferd eller adferd som truer sikkerheten eller sunnheten vil etter omstendighetene også kunne rammes av bestemmelsen, se nærmere om dette under punkt 3.2. Når det gjelder markedsføring rettet mot barn vil en her kunne stille noe strengere krav enn ellers. Særlig er det viktig at barn beskyttes mot at deres uerfarenhet utnyttes. Det vises forøvrig til det som er sagt under punkt 3.1.2 foran. Etterhvert som miljøbevisstheten har økt i befolkningen, er miljø blitt en viktig profileringsfaktor i markedsføringen. Departementet har derfor funnet grunn til å omtale dette særskilt. Ved vurderingen av bruk av miljøargumentasjon i markedsføringen er både markedsføringsloven § 1 om at det ikke må foretas handling som er urimelig i forhold til forbrukere, § 2 om villedende forretningsmetoder og § 3 om utilstrekkelig veiledning mv relevante. Markedsrådet har hittil bare hatt en sak til behandling på dette feltet. Forbrukerombudet har en mer omfattende praksis på området, og har lagt følgende prinsipper til grunn; Det generelle utgangspunkt i norsk markedsføringsrett er at påstander som benyttes i markedsføring, må kunne dokumenteres. Forbrukerombudet har i sin håndheving av markedsføringsloven stilt strenge krav på dette feltet. Dersom begrepet «miljøvennlig» er brukt uten nærmere forklaring, må det kunne dokumenteres at produktet har en positiv eller i et hvert fall en nøytral innvirkning på miljøet. Det blir anlagt et fra «vugge til grav» -synspunkt. Produktet blir vurdert i forhold til hele dets «livssyklus» - fra råvareutvinning og produksjon til avfallshåndtering. reklamen, må det klart fremgå hva påstanden refererer seg til, om den er knyttet til produktet eller f.eks til emballasjen. Begrunnelse må være relevant, og sannhetsinnholdet må kunne dokumenteres. Ved vurderingen av påstanden, vil det være avgjørende hvordan den vanlige forbruker antas å ville oppfatte markedsføringen. Bruk av begreper som «miljøvennlig» eller lignende forutsetter generelt at ikke alle de øvrige produkter på markedet innenfor samme kategori har tilsvarende egenskaper. Dersom en vesentlig del av disse har en høyere miljøstandard, vil markedsføringen normalt bli ansett som villedende. Argumentasjonen må for øvrig referere seg til vesentlige sider ved produktet, ikke til helt perifere egenskaper. Utvalget ble bedt om å vurdere om det finnes uheldig bruk av miljøargumenter som ikke rammes av markedsføringsloven, og eventuelt foreslå en egen miljøklausul dersom dagens lovgivning ikke ble ansett for å være tilstrekkelig. Utvalget fant det ikke påkrevet med en egen miljøbestemmelse for å ivareta forbrukerhensynene på dette området, og uttaler på s 47 og 48: « Det sentrale er at reklame med miljøargumentasjon må gi et korrekt bilde av produktet i relasjon til den påstand som fremsettes. Mfl § 2 anses her tilstrekkelig. I noen tilfelle vil også mfl § 1 første ledd kunne brukes. I denne forbindelse viser utvalget til kapittel 2, der utvalget foreslår en tilføyelse til denne bestemmelsen om at reklame må være i samsvar med god markedsføringsskikk. Dette antas å gi en klarere hjemmel for inngrep også på miljøområdet. Det legges da til grunn at det er et forbrukerhensyn at reklame som bruker miljøargumentasjon, eller hvor det forøvrig gis inntrykk av positiv innvirkning på miljøet, holder seg innenfor de rammer som begrepet god markedsføringsskikk tilsier. (...) Det er er mer grove overtredelser som bør rammes - tilfelle der reklamen åpenbart er i strid med ålment godtatte miljøhensyn. Forutsatt at mfl § 1 første ledd endres som foreslått, finner utvalget det unødvendig å endre mfl § 12 og § 13 slik at det av disse eksplisitt fremgår at markedsmyndighetene kan reagere også når hensynet til naturmiljøet tilsier dette. Markedsføring med en miljøargumentasjon som anses i strid med mfl § 1 første ledd, § 2, eventuelt § 3, antas normalt å gi grunn til å reagere ut fra forbrukerhensyn. Mfl § 12 § 13 gir da tilstrekkelig hjemmel. En tilføyelse i disse bestemmelsene om at det tilligger markedsmyndighetene å reagere med forbud uavhengig av om dette kan begrunnes i forbrukerhensyn, antas også å gå noe for langt og gi en diffus hjemmel for reaksjoner på et område der forurensningsmyndighetene er de sentrale organer. Utvalget legger vekt på at de øvrige nordiske land ikke har noen egen miljøbestemmelse, og at det ikke er noe som tyder på at dette oppfattes som en mangel eller ulempe. Det benyttes bestemmelser tilsvarende dem som Forbrukerombudet har tatt i bruk for å sette grenser for miljøargumentasjon. Disse rammer synes også å samsvare med anerkjente internasjonale retningslinjer. Flere av høringsinstansene er enig i at det ikke bør innføres en egen miljøklausul, men at miljøhensynene vil bli godt nok ivaretatt gjennom innføringen av «god markedsføringsskikk» og bestemmelsene i markedsføringsloven § 2 om villedende forretningsmetoder og § 3 om utilstrekkelig veiledning mv. Justisdepartementet har ikke funnet dette tilfredsstillende, fra uttalelsen hitsettes: « Justisdepartementet vil videre vise til den betydning som forbruksmønster og en dreining av etterspørselen og tilbudet i retning av miljøforsvarlige varer og tjenester har for å oppnå en bærekraftig utvikling i samsvar med Grunnloven § 110b og Brundtlandkommisjonens innstilling. Betydningen av et bærekraftig forbruksmønster er understreket ved flere anledninger fra Regjeringens og miljøvernmyndighetenes side, jf f.eks miljøvernministerens miljøpolitiske redegjørelse i Stortinget våren 1995. Justisdepartementet kan på denne bakgrunn ikke slutte seg til utvalgets konklusjon (utredningen s 47) om at det «ikke (...) er påkrevet med en egen miljøbestemmelse for a vareta forbrukerhensynene på dette området». Etter vår oppfatning må markedsføringsloven utformes med sikte på å tjene som et aktivt virkemiddel til å fremme en bærekraftig forbruksutvikling og en miljøforsvarlig markedsføring. Vi kan ikke se at utvalgets forslag om en tilføyelse til markedsføringsloven § 1 første ledd om at reklamen må være i samsvar med «god markedsføringsskikk» gir tilstrekkelig klart uttrykk for dette. Det bør fremgå uttrykkelig av loven at miljøhensyn har betydning for markedsføringen. Med utgangspunkt i tidligere forslag (utredningens punkt 5.6., s 47) bør det arbeides videre med forslag til en slik lovendring. (...) Justisdepartementet mener således at utvalget har hatt et for begrenset siktemål når det uttaler at det er «de mer grove overtredelser som bør rammes - tilfelle der reklamen åpenbart er i strid med ålment godtatte miljøhensyn» (s 47-48). Det er ikke bare spørsmål om a gripe inn mot mer eller mindre grove overtredelser, men også om å bruke loven til å påvirke markedsførere og næringslivet for øvrig til stadig å opptre mer miljøbevisst. Forurensningsmyndighetenes rolle som sentrale organer i arbeidet mot forurensning kan - i motsetning til det utvalget anfører s 48 - ikke tjene som begrunnelse for at markedsføringsloven ikke skal kunne brukes til å gripe inn mot miljøstridig reklame. Forurensningsmyndighetene har ikke selv noe generelt rettslig grunnlag for å gripe inn mot slik markedsføring, og det er et grunnleggende element i prinsippet om bærekraftig utvikling at miljøhensyn må integreres i alle beslutningsprosesser - også i markedsføringen og forbrukermyndighetenes kontroll med den. Forslag til endring i markedsføringsloven § 1 om å innføre begrepet «god markedsføringsskikk» vil slik departementet ser det gi en klarere hjemmel for inngrep også på miljøområdet. holder seg innenfor de stramme rammer som begrepet «god markedsføringsskikk» tilsier på dette området. Den praksis vedrørende bruk av miljøargumentasjon som er beskrevet i innledningen, er gjennom innføringen av begrepet «god markedsføringsskikk» sikret en klarere hjemmel, slik at denne kan videreføres. Selv om begrepet «god markedsføringsskikk» innføres, vil markedsføringsloven § 2 om villedende forretningsmetoder fortsatt være av sentral betydning når det gjelder bruk av miljøargumenter i markedsføringen. Justisdepartementet har pekt på at markedsføringsloven bør utformes med sikte på å tjene som et aktivt virkemiddel for å fremme en bærekraftig forbruksutvikling. Departementet finner uttalelsen fra Justisdepartementet meget interessant. Alle sektorer har ansvar for å integrere miljøhensyn. Departementet vil derfor arbeide videre med Justisdepartementes forslag. Spørsmålet krever en nærmere utredning, noe departementet vil igangsette. Miljømerke er et merke eller symbol som skal signalisere at produktet har miljømessige kvaliteter. Et eksempel på et positivt og frivillig miljømerke er det nordiske svanemerket, som er etablert etter initiativ fra Nordisk Ministerråd. Hensynet bak ordningen er å veilede forbrukere som ønsker å velge produkter med liten miljøbelastning, og å stimulere til produktutvikling som ivaretar miljøhensynene, samt bevisst å bruke markedskreftene som supplement til den offentlige miljøforvaltningen. EU har også et miljømerke - en plante hvor blomsten består av en grønn E på blå bunn omkranset av tolv lyse stjerner. I tillegg til offisielle miljømerkeordninger, slik som de to nevnte, har man også en rekke private i regi av miljøorganisasjoner o l. Bruk av miljømerke er en form for markedsføring med bruk av miljøargumentasjon. Merket skal tilkjennegi at produktet har miljømessig kvalitet. Når markedsføring spiller på miljøargumenter generelt kreves det i utgangspunktet at det i reklamen gis en forklaring på hva miljøfordelen består i. Dersom dette ikke er angitt, må det dokumenteres at produktet har positiv eller i hvert fall en nøytral innvirkning på miljøet. Det vil bli anlagt et fra «vugge til grav» synspunkt. Produktet blir vurdert i forhold til hele dets livssyklus - fra råvareutvinning og produksjon til avfallshåndtering. Merket må dessuten ikke være egnet til å forvekles med mer offisielle merker. Utvalget ble bedt om å vurdere om «det i loven skal stilles krav om at det i forbindelse med bruk av miljømerke eller -symbol i markedsføring skal gis en begrunnelse for at det aktuelle produkt er å foretrekke ut fra miljøhensyn. Videre bør gruppen vurdere om det i loven bør stilles ytterligere krav til miljømerke eller symbol. Utvalget har ikke funnet grunn til å regulere miljømerker ved en egen bestemmelse, men viser til endringen i markedsføringsloven § 1 om innføringen av begrepet «god markedsføringsskikk». Utvalget uttaler om dette på s 49 og 50 i NOU 1995:2: « Dersom dette forslaget følges opp, må bruken av merket således ikke være i strid med god markedsføringsskikk. Mfl § 1 første ledd og § 2 vil komme til anvendelse på ordinær måte, slik også Forbrukerombudet har lagt til grunn. Det må kunne dokumenteres at produktet virkelig har den egenskap som merket skal være en garanti for (...). Det kan hevdes at merkeordninger på miljøområdet burde administreres av offentlige organer, eller organer med et offisielt preg. Dette ville skape den største trygghet og oversikt ror forbrukerne. Med de krav som settes til miljøargumentasjon, finner utvalget det likevel for drastisk å foreslå at bruk av private miljømerker bør forbys. Utvalget er ikke kjent med at dette er gjort i andre land. Departementet er heller ikke inne på en slik linje i mandatet. Lovgivning om miljømerker vil være problematisk fordi det kan være vanskelig å trekke skillet mellom miljømerke og bruk av andre merker. Næringsdrivende søker i stor utstrekning å knytte sine produkter til et merke logo som ofte skal stå for en eller annen kvalitet. Der vilkårene foreligger, kan de også bruke miljøargumentasjon, og dermed over tid innarbeide en miljøprofil knyttet til sitt forretningsmerke. Utvalget er kommet til at det for tiden ikke er grunn må foreslå noen lovbestemmelse om bruk av miljømerker. Det bemerkes at dersom det tas i bruk et merke som er egnet til forveksling med et offisielt merke, vil dette kunne rammes av markedsføringsloven § 2 som villedende, eventuelt også av markedsføringsloven § 1 første ledd. Ingen av høringsinstansene går inn for særskilt regulering av miljømerker. De er enige i at det ikke bør reguleres i en egen bestemmelse, men omfattes av generalklausulen. Departementet ser et klart behov for regulering av miljømerking, men finner at § 1 første ledd og § 2 er dekkende. På samme måte som når det gjelder bruken av miljøargumentasjon i markedsføring, vil bestemmelsen om «god markedsføringsskikk» i § 1 første ledd også få betydning i forhold til bruken av miljømerker. Dersom bruken av miljømerket må anses villedende, f.eks fordi det er egnet til å forveksles med et offisielt merke, vil dette også rammes av lovens § 2. Bruken av miljømerker er underlagt de samme vurderinger som andre miljøargumenter, og det vises til omtalen under punkt 3.2. foran. Bestemmelsen om kjønnsdiskriminerende reklame i § 1 annet ledd, kom inn i markedsføringsloven i 1978, og er begrunnet i likestillingshensyn. Man ønsket at reklamen skulle fremme likestilling mellom kjønnene. I bestemmelsen heter det at annonsør og den som utformer reklame skal sørge for at reklamen ikke er i strid med likeverdet mellom kjønnene, og at den ikke gir inntrykk av en nedsettende vurdering av det ene kjønn eller på krenkende måte avbilder kvinne eller mann. Av forarbeidene fremgår det at kriteriet om at reklamen ikke skal være i strid med likeverdet mellom kjønnene, ikke innebærer et forbud mot fremstilling av eksisterende kjønnsroller. Det heter videre at der kjønnsrollemønsteret understrekes på en uheldig måte, rammes forholdet. Dette vil f.eks være tilfellet der mannen tydelig fremstilles som overordnet beskytter, ansvarlig for familiens økonomi osv, med kvinnen i tilsvarende underordnede rolle, der hennes selvfølelse og identitet direkte er knyttet til valg av forbruksvarer og utstyr til hus og hjem. En annonse som gir uttrykk for at hovedinnholdet i kvinnens liv er hennes klær og utseende vil etter omstendighetene krenke likeverdet. Reklamen må heller ikke gi inntrykk av en nedsettende vurdering. I følge forarbeidene vil dette være tilfellet der reklamen tillegger det ene kjønn egenskaper som må anses uheldige, f.eks at kvinnen er upraktisk og mannen hensynsløs. Det avgjørende er ikke hva annonsen gir uttrykk for isolert sett, men hvordan annonsen, sammenholdt med utbredte oppfatninger om kjønnsrollene, oppfattes av det alminnelige publikum. Med krenkende avbildning sikter man, i følge forarbeidene, til der personen fremstilles som et seksualobjekt, som et blikkfang, på en måte som er krenkende for kjønnets æresfølelse. Det er ikke meningen å forby nakenhet, men bare den kjønnsdiskriminerende avbildningen. Det skal blant annet legges vekt på hvilket kjønn reklamen retter seg mot. Regelens formål er å hindre reklame som reduserer det ene kjønn til et seksualobjekt uten menneskeverd eller utnytter det ene kjønns kropp for å fremme salg av et produkt. Man står overfor typisk rettslige standarder, og regelens innhold vil kunne endre seg over tid. Det er ikke forbudt å annonsere for såkalte «sexprodukter», men i disse tilfellene kreves det en nøktern og lojal annonsering på grunn av produktets art. Siden bestemmelsen om kjønnsdiskriminerende reklame kom inn i loven i 1978 har Markedsrådet og Forbrukerombudet i gjennomsnitt behandlet ca 100 saker om denne bestemmelsen hvert år. Bestemmelsen retter seg mot diskriminering av begge kjønn, men det var særlig ønsket om å motvirke en diskriminerende holdning rettet mot kvinnen i reklamen, som var bakgrunnen for lovbestemmelsen. I Markedsrådets praksis er det lagt til grunn at menn og kvinner har det samme vern etter bestemmelsen, men hva som er kjønnsdiskriminerende er avhengig av oppfatningen i samfunnet til enhver tid. Ingen saker har så langt av Forbrukerombudet eller Markedsrådet blitt ansett mannsdiskriminerende. Det er også lagt til grunn i praksis at hvis det i reklamen er brukt humor, vil dette kunne være et moment som taler mot at reklamen er kjønnsdiskriminerende. De fleste sakene dreier seg om krenkende avbildning. Praksis har også lagt betydelig vekt på om reklamen er produktrelevant, dvs om det foreligger en naturlig sammenheng mellom den avbildede og produktet det reklameres for. Markedsrådet har i sine avgjørelser uttalt at det skal mer til for å anse markedsføringen for kjønnsdiskriminerende når det foreligger produktrelevans. Avgjørende for Markedsrådet vil være det helhetsinntrykk reklamen gir. § 1 annet ledd setter ikke forbud mot bruk av nakenhet i reklamen, men nakenhet i suggererende form vil være et element som kan trekke i retning av lovstrid. Når det gjelder markedsføring av produkter og tjenester som i seg selv kan anses kvinnediskriminerende, har forarbeidene uttalt at annonsør og den som utformer reklamen i disse tilfellene må være spesielt varsomme pga produktets/tjenestens art. En nøktern og lojal annonsering vil ikke være i strid med markedsføringsloven. Når det gjelder markedsføring av underholdningstilbud som er av kjønnsdiskriminerende art, har Markedsrådet uttalt at markedsføring som er relevant i forhold til showets innhold i utgangspunktet må godtas i forhold til § 1 annet ledd. Begrunnelsen er at markedsføringsloven ikke regulerer innholdet i underholdningstilbud. Fra Markedsrådets praksis kan følgende saker nevnes: MR-sak nr 7/1992 gjaldt reklamefilm for undertøy og nattøy for kvinner. Kameraet zoomet inn på utvalgte kroppsdeler, kvinnens positur og bevegelser. Filmen ble ansett ekstremt kroppsfokuserende, og salgsobjektet kom helt i bakgrunnen. Kvinnen strøk seg over lår, bryst, mage og skuldre på en innbydende måte. Markedsrådet fant filmen krenkende. Dissens. MR-sak nr 14/83 gjaldt en reklamefilm for dusjsepe der noen nakne kvinner vasket seg ved en foss. Reklamefilmen ble ikke ansett i strid med bestemmelsen. Det var klar sammenheng mellom produktet og de situasjoner filmen formidlet. Filmen ga ikke uttrykk for holdninger eller innstillinger av en slik art at den stred mot likeverdet mellom kjønnene. MR-sak nr 26/93 gjaldt flere superboards med reklame for undertøy og nattøy med avbildning av en frodig, formfullendt modell (kalt fru Smith). Markedsrådets flertall fant kampanjen ikke i strid med markedsføringsloven. Det ble blant annet uttalt: « Annonseringen gjelder undertøy og nattøy som i dag ikke er uvanlig ror kvinner. Det dreier seg ikke om såkalt «sex»-undertøy. I markedsføring må det være rimelig og naturlig a avbilde kvinner iført disse produktene. Om grensen for hva som kan aksepteres når det gjelder fremstillingsmåte er overtrådt, beror på et skjønn der nåtidens oppfatning av hva som anses krenkende for kvinnen, må legges til grunn. Når det foreligger produktrelevans som i dette tilfellet, skal det etter flertallets mening mere til for å fastslå overtredelse av mfl. § 1 annet ledd». Flertallet bemerket at Markedsrådet ikke hadde enkeltbildene til behandling, bare reklamekampanjen som helhet. Mindretallet fant at kampanjen var svært kroppsfokuserende i forhold til produktet, at fremstillingen var spekulativ og krenkende for kvinnekjønnet, og at den flyttet grenser på en uakseptabel måte. Mindretallet mente at flere av bildene fremstilte kvinnen som «dum og deilig», og hadde stor likhet med «pin-up» bilder. MR-sak nr 10/81 gjaldt reklameutsagn på fyrstikkeske for restauranten «Jergerhallen», hvor det sto"Jegere og småvilt møtes på Jegerhallen». Markedsrådet anså utsagnet «småvilt» for å ha et meningsinnhold som reduserer kvinnen til et bytte for menns jakt på opplevelser, og må anses som en generell nedsettende vurdering av kvinnen. Fra Forbrukerombudets praksis kan nevnes sak 92-2337 som gjaldt klage på brosjyre for kontortilbud på NSB, med avbildning som hovedsakelig viste menn som brukere av tilbudet og kvinner i service-funksjoner. Forbrukerombudet var enig i at mannens rolle som bruker var fremtredende i brosjyren, men dette var ikke nok til at brosjyren kunne sies å bygge opp under et så stereotypt kjønnsrollemønster at det var i strid med loven. Forbrukerombudssak 93-0785 gjaldt annonse for reservekonto med følgende overskrift: «Nå trenger du ikke spørre burugla på lønningskontoret om forskudd». Forbrukerombudet viste til at uttrykket «burugla» er et økenavn som typisk benyttes for å karikere kvinnen, og som gir svært negative assosiasjoner og som er egnet til å gi en nedsettende vurdering av kvinnen. Utvalgets flertall anser bestemmelsen i hovedsak som tilfredsstillende, men har likevel foreslått visse endringer for bedre å få frem det som må antas å være formålet med bestemmelsen. Utvalgets flertall har foreslått en viss skjerpelse av bestemmelsen i forhold til dagens regel. Utvalgets flertall understreker at det var og fortsatt er reklamens overdrevne bruk av det stereotype kvinnebildet i salgsøyemed det reageres overfor. Reklamens bruk av unge, vakre kvinnekropper medvirker til å tegne et idealbilde av kvinnen, et bilde som fester seg både hos mann og kvinne, og som har betydning for kvinnens stilling i mange sammenhenger. Avbildningen bidrar til å konservere et kjønnsrollebilde som samfunnet har beveget seg bort fra. For å få klarere frem lovens hovedintensjon, nemlig å hindre utnyttelse av kvinnekroppen i salgsøyemed, foreslår utvalget to endringer i lovteksten. Det foreslås at begrepet «krenkende» byttes ut med ordet «støtende», som utvalget anser for å være et mer dekkende begrep for det kvinner føler, og som også er ment å gi en noe lavere terskel for å kunne gripe inn. Det foreslås videre å ta inn ordet «utnytte» i selve lovteksten. Ordet er i dag bare benyttet i forarbeidene, men det angir etter flertallets oppfatning på en klarere måte hva det er loven vil til livs. Dette innebærer ingen inngripende endring, men likefullt en innstramning. Utvalgets flertall ønsker å stramme inn på praksis der det foreligger såkalt produktrelevans, dvs der det foreligger en naturlig sammenheng mellom avbildningen og den som er avbildet, slik at bedømmelsen blir noe strengere her. Fortsatt skal produktrelevans være et kriterium ved vurderingen, men man ønsker bukt med unødig posering og spekulativ fokusering på utvalgte deler av kvinnekroppen. Utvalgets mindretall mener dagens bestemmelse er tilfredsstillende, og vil beholde denne. Ingen av høringsinstansene går inn for å svekke dagens bestemmelse. Flertallet av de instansene som uttaler seg, herunder Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Likestillingsombudet, Likestillingsrådet, Landsorganisasjonen, Ukepressen og Norske Avisers Landsforening støtter flertallets forslag. Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund støtter en innstramming av bestemmelsen, men er usikre på om begrepet «støtende» er et godt begrep i denne sammenheng. Fellesaksjonen mot pomografi og prostitusjon (FPP) og Juridisk Rådgivning For Kvinner (JURK) mener forslaget er et skritt i riktig retning, men mener man kunne gått enda lenger, uten at det er angitt noe konkret forslag. Flere av høringsinstansene kommenterer begrepene i forslaget. « Lovens formål vil bedre komme frem ved at kriteriet for lovstrid blir endret til at det ene kjønns kropp anses «utnyttet», og at også begrepet «støtende» tas inn som et alternativ». « ... Begrepet støtende er mer passende til dagens begrepsbruk og situasjon og er mer dekkende for de reaksjoner en slik avbildning kan fremkalle enn begrepet «krenkende». Det er også en fordel at det kommer klarere frem i lovteksten at noe av hensikten med mfl. § 1 annet ledd er å hindre det en kan kalle utnyttelse av kvinnekroppen i salgsøyemed». Reklamebyråforeningen uttaler: « ... Videre mener Reklamebyråforeningen at begrepet støtende i det nye forslaget også vil være svært vanskelig å praktisere, da den som kan vurdere om reklamen er støtende kun er mottageren selv, og som i videste forstand vil være hele befolkningen. (...) Eksempelvis har ungdom helt andre rammer for hva som kan være støtende enn eldre mennesker Kristne har andre rammer enn ikke-kristne. (...) Hvor mange må f.eks føle seg støtt? Begrepet nedsettende er imidlertid mer praktisk å forholde seg til, for det betyr at det er avsenders, annonsørs og reklamebyråers, egen hensikt med budskapet og utformingen som skal vurderes. På denne bakgrunn foreslår Reklamebyråforeningen at begrepet støtende tas ut av lovteksten og at ordet nedsettende alene er dekkende for lovens hensikt. Når det gjelder begrepet utnytte bør det i proposisjonen klart presiseres hvordan begrepet skal forstås i denne sammenheng, ellers kan det bli for skjønnsmessige og vilkårlige tolkinger av begrepet». Mindretallets forslag som ikke innebærer endring i dagens bestemmelse støttes av Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), og Norske Annonsørers Forbund (ANFO). « ... ANFO mener at nåværende lovtekst og den praksis for avgjørelser som har virket over år, er tilfredsstillende. Det er etter ANFOs mening ikke på noe sted i utvalgsinnstillingen dokumentert et relevant behov for endring. Tvert imot uttaler også utvalgets flertall «at nåværende bestemmelser i hovedsak er tilfredsstillende», men går altså allikevel inn for en lovjustering - som kan innebære en tilstramming også på områder der produktrelevans foreligger. ANFO er uenig i nødvendigheten av dette. ANFO mener - som mindretallet - at den strengere praksis som de nye formuleringene i forslaget er ment å skulle legge opp til ikke er klare nok, og at dette både kan gi grunnlag for ulik oppfatning hos annonsør og for en noe tilfeldig praktisering fra kontrollmyndighetenes side. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon kan heller ikke se behov for endring av bestemmelsen. Kvinnefronten anbefaler at det nedsettes en hurtigarbeidende gruppe som har forutsetninger for å komme med mer gjennomarbeidede og gjennomtenkte forslag. Departementet slutter seg til utvalgsflertallets syn om at bestemmelsen bør skjerpes. Regjeringens mål i likestillingsarbeidet er slått fast i St.meld.nr.70 (1991-1992). Hovedmålet er at kvinner og menn skal ha de samme rettigheter, plikter og muligheter på alle samfunnsområder. Markedsføringsloven skal i likhet med annen lovgivning fremme ålment aksepterte ønsker for samfunnsutviklingen. Markedsføringsloven er et svært viktig virkemiddel for å påvirke holdninger. Fundamentet i markedsføring er påvirkning, og lovgivningens rammebetingelser for slik påvirkning er derfor vesentlig. Etter departementets oppfatning har utviklingen ikke vært tilfredsstillende når det gjelder kjønns- og kroppsfiksert reklame. Stort sett er det kvinner som brukes som blikkfang, og gjeldende bestemmelse om kjønnsdiskriminerende reklame kan derved synes ikke å ha hatt god nok effekt i forhold til denne typen reklame. Også menn brukes i større grad som oppmerksomhetsvekkere. Utviklingen og selvjustisen i deler av bransjen har ikke samsvart med intensjonene bak dagens bestemmelse, som er å fremme likeverdet mellom kjønnene og hindre at reklamen utnytter kvinnekroppen i salgsøyemed. Fremstillingen av kvinner og menn som rene kjønnsobjekter påvirker oss mot et menneskesyn med synkende respekt for menneskeverdet generelt. Selv om mange mener de har en bevisst og kritisk innstilling til reklamen, sniker den seg inn på oss, også ubevisst, og er med på å forme holdninger. Departementet ser det som ønskelig å snu denne utviklingen. Det er klart at lovverket ikke alene kan endre synspunkter og holdninger på dette området, men det kan være en vesentlig medvirkende faktor. Det er derfor viktig at bransjen også utviser selvjustis. I denne forbindelse er det interessant å merke seg EUs Rådsresolusjon av 5 oktober 1995 om kvinne- og mannsbildet slik det fremtrer i media og markedsføring. Her er det blant annet en oppfordring til medlemslandene om å ta skritt for å sørge for at man har midler til å sikre respekten for menneskeverdet og unngå kjønnsdiskriminering. Videre oppfordrer man medlemslandene til å bidra til økt bevisstgjøring på dette punkt hos annonsører, reklamebransjen, media og offentligheten generelt. Som påpekt av utvalget, har begrepet «krenkende» budt på mange fortolkningsproblemer i praksis. Ordet er svært lite konkret og relativt subjektivt og derfor vanskelig å angi meningsinnholdet i. Departementet er således enig med utvalget i at begrepet «krenkende» bør erstattes av «støtende» som etter departementets oppfatning først og fremst vil angi en lavere terskel for reaksjoner, samtidig som det har en mer objektiv karakter. Begrepet vil omfatte de tilfeller som rammer kvinnens eller mannens æresfølelse eller verdighet generelt. Bestemmelsen regulerer ikke om et markedsføringstiltak er for «dristig» eller usømmelig, selv om «støtende» etter en naturlig forståelse også må sies å kunne omfatte dette. Det som reguleres i bestemmelsen er om det menneskesyn reklamen fremstiller er i tråd med de kriterier for likeverd, respekt og ikke-utnyttelse av manns- og kvinnekroppen som loven stiller opp. Er reklamen utelukkende usømmelig uten at den samtidig utnytter det ene kjønns kropp eller gir inntrykk av en støtende eller nedsettende vurdering, vil ikke reklamen anses som kjønnsdiskriminerende. om reklamen kan være i strid med § 1 første ledd om uetisk reklame. Departementet mener at ordene «utnytte» og «nedsettende vurdering» er viktige for å klarere angi målet med bestemmelsen. Ordet «utnytte» er brukt i forarbeidene til dagens bestemmelse om kjønnsdiskriminerende reklame, men ikke inntatt i lovteksten. Departementet er enig med utvalget i at ordet er dekkende, og derfor bør tas inn i lovteksten. «Utnyttelse» vil kunne foreligge når kroppen settes i fokus eller avbildes i en poserende stilling. Det vil foreligge «utnyttelse» i lovens forstand når kroppen blir det sentrale i reklamen, f.eks fordi det poseres på en unaturlig måte i forhold til produktets naturlige bruk, typisk hvor personen spiller på det seksuelle utover det som må sies å ha en naturlig tilknytning til produktets anvendelsesområde. Kroppen brukes da for å trekke oppmerksomheten til markedsføringstiltaket på en måte som er egnet til å svekke det generelle menneskeverdet. Personen fremstilles uten verdier utover å være et tiltrekkende objekt pga sitt ytre og som forhåpentlig av denne grunn vil kunne fremme salget av en vare eller tjeneste. Gjeldende bestemmelse hadde som utgangspunkt å bedre kvinnenes stilling, men også menns stilling vil være vernet av forslaget. Når det gjelder uttrykket «nedsettende vurdering» er det ikke avsenders, reklamebyråets eller annonsørs hensikt med reklamen som er avgjørende for om «den gir inntrykk av en nedsettende vurdering av kvinne eller mann». Vurderingen må foretas på grunnlag av en objektiv vurdering, jf ordene «gir inntrykk av». Begrepet er skjønnsmessig, og den nærmere angivelsen av innholdet må fastlegges gjennom praksis. Utvalgets flertall presiserer at produktrelevans fortsatt skal være et moment ved vurderingen, og uttaler at også der produktrelevans foreligger kan det være grunn til en viss innstramning. Unødig posering og spekulativ fokusering på utvalgte deler av kvinnekroppen bør kunne rammes generelt. Departementet er enig i at det er grunn til innstramning også der det foreligger produktrelevans. Begrepet «utnytte» vil her kunne gi god veiledning. At det foreligger produktrelevans, f.eks der en annonse for dusjsepe viser en naken kvinne i dusjen, vil ikke ha noen selvstendig betydning. Et vesentlig moment vil være om det er en naturlig sammenheng mellom måten hun poserer/fremstår på og produktet. Fremstår kvinnens kropp som sterkt fokusert og som det sentrale i reklamen og produktet det reklameres for kommer helt i bakgrunnen, vil dette etter omstendighetene kunne være et tungtveiende moment for å anse reklamen for kjønnsdiskriminerende. Det avgjørende vil være hvordan kvinnen som sådan er fremstilt, og om fremstillingen er lojal i forhold til bestemmelsens kriterier. Utvalget har drøftet hvorvidt det bør innføres særlige restriksjoner på annonser for varer og tjenester som kan oppfattes som kvinneundertrykkende eller kjønnsdiskriminerende i seg selv. Flertallet har foreslått et nytt § 1 tredje ledd, for å skjerpe inn på blant annet denne typen reklame. Bestemmelsen angir at man ved vurdering etter § 1 første og annet ledd skal kunne ta i betraktning om reklamen på grunn av utforming, format, omfang, eller andre virkemidler fremstår som særlig påtrengende. Spørsmålet er drøftet nærmere under punkt 3.5. Departementet vil presisere at alle annonser i utgangspunktet skal vurderes individuelt, og at totalbildet av kampanjen ikke kan medføre at en annonse som i utgangspunktet er kjønnsdiskriminerende, blir ansett lovlig. På den annen side kan det ikke utelukkes i det konkrete tilfellet at en reklameserie som består av flere elementer kan bli vurdert som kjønnsdiskriminerende ut fra totalbildet, selv om hver annonse i seg selv må anses lovlig i forhold til bestemmelsen. Departementet vil presisere at det på samme måte som i dag, skal mer til før bruk av mannen i reklamesammenheng rammes av bestemmelsen enn at bruk av kvinnen rammes. Begrunnelsen for dette er at bestemmelsen primært tar sikte på å bedre kvinnens stilling fordi mannsrollen har hatt og fortsatt har en sterkere posisjon i samfunnet enn kvinnerollen. Departementet finner likevel grunn til å understreke at mannen også har et vern i bestemmelsen. Det har vært en voldsom utvikling i reklamen siden markedsføringsloven kom i 1972, i form av mer høyrøstet, aggressiv og allestedsnærværende reklame. Mye av dagens reklame oppfattes av mange mennesker som svært påtrengende. Enorme reklameplakater, såkalte superboards, preger i større og større grad vårt utemiljø, og postkassene oversvømmes av reklame. Reklame i TV bidrar også i sterk grad til at markedsføringen føles svært påtrengende. Vi har i dag ingen uttrykkelige regler i markedsføringsloven som regulerer omfanget av eller reklamens grad av påtrengenhet. Utvalgets flertall har i forslag til nytt § 1 tredje ledd foreslått at det ved vurdering av om første eller annet ledd i bestemmelsen er overtrådt skal kunne tas i betraktning om reklamen på grunn av utforming, format, omfang eller andre virkemidler fremstår som særlig påtrengende. Selv om bestemmelsen henviser til både første og annet ledd, uttaler utvalgets flertall at det er i forhold til annet ledd den vil få størst praktisk betydning. «Fru Smith-saken», MR sak nr 26/93, omtalt under punkt 3.4.1. plakatene som ble brukt. Denne saken, og utviklingen på reklamemarkedet var bakgrunnen for at fler-tallet foreslo at format eller andre virkemidler som gjør reklamen særlig påtrengende, bør ha betydning i helhetsvurderingen av om markedsføringsloven § 1 annet ledd skal anses overtrådt. Markedsrådet har vært inne på dette i ovennevnte sak og i sak nr 8/92. Flertallet uttaler videre at reklame for produkter og tjenester som i seg selv kan oppfattes som kjønnsdiskriminerende og/eller kvinneundertrykkende ideelt sett bare burde vært rettet mot potensielle kundegrupper, mens det øvrige publikum kunne bli spart for slike krenkende budskap. Av ovennevnte grunner har flertallet gått inn for at måten reklamen spres på bør ha en viss betydning ved vurderingen av om den er lovstridig. En intens reklamekampanje som favner vidt og også varer lenge, bør kunne vurderes noe strengere enn reklame som bruker noe mer beskjedne virkemidler. Det man særlig tenker på er reklame på offentlige steder - der det offentlige rom tas i bruk. Det samme vil gjelde fjernsynsreklame. På den annen side mener utvalget at reklame for «sexunderholdning», rettet mot den kundegruppen som antas å ønske denne, vil kunne gå noe lenger enn der spredningen går til publikum generelt. Mindretallet går mot forslaget til nytt tredje ledd fordi de mener bestemmelsen vil by på store tolkningsproblemer, og at § 1 annet ledd er tilfredsstillende regulert i dag. Et flertall av de som uttaler seg om spørsmålet støtter utvalgets forslag. Disse er Forbrukerombudet, Forbrukerrådet, Likestillingsombudet, Likestillingsrådet, Fellesaksjonen mot pomografi og prostitusjon, Juridisk Rådgivning For Kvinner, Landsorganisasjonen og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund. Norske Avisers Landsforening uttaler at det vil være et problem for annonseavdelingen i en avis eller for avisens sjefsredaktør å vurdere lovligheten av en kampanje, sålenge de ikke vil være kjent med omfanget av kampanjen. Ukepressen, Norske Annonsørers Forbund, Kvinnefronten og Reklamebyråforeningen går mot forslaget, men med ulike begrunnelser. « Reklamebyråforeningens oppfatning er at dette er et fremmedelement i loven. At en reklame kan være lovlig eller ulovlig avhengig av et ellers fullt lovlig medievalg finner vi svært vanskelig å forholde oss til. Det vil kunne føre til at det blir vanskeligere for den enkelte medarbeider i et reklamebyrå a ta stilling til lovligheten i forhold til denne bestemmelsen, ettersom disse på et forberedende stadium ikke nødvendigvis vil ha kjennskap til hele omfanget av en reklamekampanje. Det er også mulig at reklamekampanjer utvikler seg over tid. Herunder vil mediebruken kunne endres, noe som igjen vil kunne medføre at en type reklame som utformes med en bruk for øye, er akseptabel i utgangspunktet men vil kunne rammes fordi man underveis også satser på andre medier. Etter foreningens oppfatning er også de foreslåtte uttrykk for skjønnspregede. « ANFO mener at teksten i markedsføringsloven skal være prinsipiell og gjelde for all markedsføring og således for alle typer mediekanaler. ANFO viser i denne forbindelse til utredningens punkt 2.5.2, annet avsnitt hvor det heter: «Det er utvalgets oppfatning at det bør gjelde like regler for fjernsynsreklame som for reklame i andre medier når det gjelder etisk standard». ANFO mener at dette prinsipp også bør gjelde for reglene mot kjønnsdiskriminerende reklame. Det foreligger dessuten spesielle retningslinjer for TV- reklame og eget regelverk for utendørsreklame som tar høyde for disse medienes egenart. (...) ANFO vil hevde at tredje ledd i forslaget vil forsterke mulighetene for uklarhet - og en tilfeldig praktisering trå kontrollmyndighetenes side - også med referanse til kommentarer gitt til annet ledd. « Det er urovekkende at løsningsforslaget fra utvalget er å legge inn en bestemmelse om at graden av påtrengenhet i reklamen skal kunne være et skjerpende moment for å kunne fastslå lovstrid, men ikke går inn og vurderer bildets budskap. Lovens kriterier er objektive og absolutte. Er avbildningen krenkende, da er den i strid uansett medium!. Har både utvalget og MR nå vent seg til disse avbildningene, eller er det «holdninger i samfunnet» - argumentet som har ligget bak, eller er det mangel på kompetanse til å analysere bilder? Innfører man denne endringen (nytt tredje ledd) med denne begrunnelsen, relativiserer en bestemmelsen og sier at noe krenkelse må aksepteres. Hvilket utvalget faktisk også uttrykker flere steder. Departementet slutter seg stort sett til utvalgets vurdering av forslag til nytt tredje ledd i § 1. Når reklame fremstilles på f.eks enorme reklameplakater, såkalte superboards, i «det offentlige rom» vil effekten av reklamen bli sterkere enn om den fremsettes i en annonse i et blad eller magasin. Størrelsen og/eller plasseringen bidrar også til at den blir pådyttet oss enten vi vil det eller ei. Det er mao slik at ikke bare reklamens innhold, men også dens format, omfang eller bruk av andre virkemidler har betydning for effekten av en reklamekampanje. Det er derfor naturlig at dette er momenter som bør kunne få betydning ved vurdering av lovligheten av kampanjen. Departementet vil foreslå en litt annen og følgende ordlyd i § 1 tredje ledd: «Ved vurderingen av om første eller annet ledd er overtrådt, kan det bl.a legges vekt på om reklamen på grunn av utforming, format, omfang eller andre virkemidler, fremstår som særlig påtrengende. Departementet mener at denne ordlyden er mer presis, og klarere angir det meningsinnhold som departementet legger i bestemmelsen. Forslaget i § 1 nytt tredje ledd vil innebære en skjerpelse av annet ledd og første ledd. Departementet finner grunn til å understreke at bestemmelsen ikke skal medføre en liberalisering av kjønnsdiskriminerende reklame som ikke er særlig påtrengende. Bestemmelsen vil derfor ikke innebære at man skal kunne tolerere mer enn i dag av reklame, f.eks fordi den fremsettes i et blad der man må anta at leserkretsen ikke vil reagere på den. Bestemmelsen vil generelt gjelde reklame som henvender seg til publikum på offentlige steder, f.eks reklame på store plakater (såkalte superboards) der folk ferdes, reklame på busser og trikker mv. Også reklame på TV er ment å omfattes av bestemmelsen. Det essensielle er at slik reklame er det mer vanskelig enn ellers å verne seg mot. Bestemmelsen gir ikke en uttømmende oppregning av momenter som er relevante i vurderingen av om utkastets § 1 første eller annet ledd er overtrådt. I markedsføringsloven § 11 heter det at Markedsrådet skal bestå av 9 medlemmer. Funksjonstiden er 4 år. I forarbeidene til bestemmelsen er det uttalt at det er ønskelig at lederen og nestlederen har dommerkvalifikasjoner. Videre er det uttalt at det er ønskelig at rådet har et såvidt stort antall medlemmer for å kunne gi det en tilstrekkelig bred og allsidig sammensetning. Opprinnelig var det foreslått at rådet skulle bestå av 3 representanter for henholdsvis næringslivet og forbrukerne og 2 representanter for myndighetene. Departementet gikk bort fra dette fordi det måtte anses uklart hva som ligger i uttrykket «representant», og det ville være uheldig om medlemmet fra sak til sak måtte konsultere det organ vedkommende skulle representere. I forarbeidene heter det: « Forutsetningen er at Markedsrådet sammensettes av personer som kan opptre uavhengig og bidra til å tilføre rådet en bred og allsidig innsikt såvel i de almene sider ved saker rådet får til behandling, som i de sider ved sakene som særlig berører de næringsdrivendes og forbrukernes forhold i alminnelighet til spørsmål som rådet får ta stilling til. Utvalget har vurdert om det ved behandling i Markedsrådet av saker om kjønnsdiskriminerende reklame burde delta en eller flere representanter fra Likestillingsrådet, eventuelt fra Klagenemnda. Disse vil gjennom sin erfaring med likestillingssaker ha spesiell god innsikt på dette området. Utvalget er likevel blitt stående ved ikke å ville foreslå dette, men peker på at Markedsrådet bør ha bredest mulig sammensetning. Få har uttalt seg om dette spørsmålet. Kvinnefronten uttaler: « ...Det er opplagt at det her mangler de nødvendige forutsetninger Tor å forstå reklameuttrykket og budskapsformidlingen innenfor dette området (kjønnsdiskriminerende reklame). Etter vårt syn er det nødvendig også å ta en gjennomgang av hva slags kompetanse som trengs i MR i disse sakene og vurdere om en her bør ha et eget markedsråd. LO peker på at det i saker om kjønnsdiskriminerende reklame bør trekkes inn kompetanse på feltet, dersom denne kompetansen ikke allerede finnes i Markedsrådet ved behandling av saker etter § 1 annet ledd. Nærings- og energidepartementet har ikke uttalt seg om en likestillingsrepresentant bør tilføres Markedsrådet, men uttaler om Markedsrådets sammensetning forøvrig følgende: « Ikke minst fordi loven oppleves som kontroversiell blant næringsdrivende, reises spørsmål om § 11 nå bør endres med sikte på at Nærings- og energidepartementet tilstås deltagelse i markedsrådet. Departementet kan ikke se et tilstrekkelig behov for å gjøre endringer i Markedsrådets sammensetning. Som det fremgår av forarbeidene, har man ikke ønsket en slags «representantsammensetning» i rådet, men medlemmer som kan opptre uavhengig og bidra på et bredt grunnlag. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å fravike disse prinsippene. Slik Markedsrådet fungerer i dag, forventes det at alle rådets medlemmer har innsikt i spørsmål omkring kjønnsdiskriminerende reklame. Markedsføringsloven § 2 omhandler uriktig eller av annen grunn villedende markedsføring. Denne bestemmelsen lyder: Som villedende anses bruk av ordet garanti eller tilsvarende uttrykk ved omsetning av varer og tjenester dersom denne enten ikke gir mottakeren rettigheter i tillegg til eller dersom denne innskrenker de rettigheter han ville ha hatt uten garantien m.v. Siste ledd om utsalg m.m kom inn i markedsføringsloven under stortingsbehandlingen i 1971 uten nærmere begrunnelse. I Thorvald Løchen, Markedsføringsloven med kommentarer (5 utgave 1992 side 77) er bestemmelsen ansett overflødig ved siden av markedsføringsloven § 2 første og annet ledd. Utvalgsflertallet anser siste ledd om utsalg m.m som overflødig, og foreslår at den oppheves. Forslaget er ikke ment å innebære noen realitetsendring i forhold til den rettslige situasjonen i dag. Mindretallet, bestående av medlemmet Roe fra Forbrukerrådet, mener at forbrukerhensyn tilsier opprettholdelse av markedsføringsloven § 2 siste ledd, og at dette området er så fullt av overtramp at det er svært viktig at lovgiver gjennom lovteksten gir uttrykk for plikten til konkret prisinformasjon. Før og nå pris/salg o s v er et meget brukt lokkemiddel i kampen om kundene og vil neppe få noen mindre betydning i tiden fremover. Mindretallet mener videre at det å fjerne bestemmelsen vil kunne gi en uheldig signaleffekt til markedet og vanskeliggjøre andre aktørers mulighet for å gripe inn overfor uriktig prisinformasjon. Forbrukerombudet (FO), Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Norske Annonsørers Forbund (ANFO) støtter flertallets forslag om å oppheve § 2 siste ledd. Forbrukerrådet (FR), som er den eneste som går imot opphevelse av bestemmelsen, støtter mindretallets forslag og begrunnelse. Departementet slutter seg til mindretallets vurdering, og vil ikke foreslå å oppheve siste ledd i markedsføringsloven § 2. Departementet er likevel enig med flertallet i at § 2 siste ledd er dekket i bestemmelsens ordlyd forøvrig, og som sådan kan synes overflødig. En ser det imidlertid som viktig at bestemmlesen ikke fjernes fordi den klargjør innholdet av § 2 på et praktisk viktig område. Departementet mener at en opphevelse vil kunne ha en uheldig signaleffekt. Markedsføringsloven § 13 regulerer Forbrukerombudet tilsynsansvar. I tredje ledd er tilsynet med reklame i henhold til forskrifter gitt i medhold av lov av 4 desember 1992 nr 127 om kringkasting § 3-1 tredje ledd lagt til Forbrukerombudet. Markedsføringsloven § 13 femte ledd lyder slik: « Med samtykke av Markedsrådets formann kan Forbrukerombudet forelegge for Markedsrådet en sak av prinsipiell karakter knyttet til overtredelse av § 1, § 2, § 3, § 4, § 5 Dette gjelder uten hensyn til om minnelig ordning er oppnådd eller den næringsdrivende erklærer at markedsføringstiltaket er avsluttet. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov av 20 juni 1991 nr 34 for å styrke Markedsrådets stilling som rettsskapende organ og skape klarere linjer for både Forbrukerombudet og de næringsdrivende. Før bestemmelsen kom inn i loven, var det antatt at Markedsrådet ikke kunne behandle spørsmålet om lovligheten av et markedsføringstiltak når Forbrukerombudet hadde oppnådd en minnelig ordning med den næringsdrivende, eller der det måtte legges til grunn at det ikke lenger var aktuelt å bruke markedsføringstiltaket. I praksis reduserte dette Markedsrådets muligheter til å uttale seg om spørsmål som det av hensyn til Forbrukerombudets videre praksis kunne være gunstig om rådet tok stilling til. Da man i 1992 la deler av tilsynet med kringkastingsreklame til Forbrukerombudet, ble det ikke vurdert om ombudet burde ha tilsvarende kompetanse på dette området til å legge saker frem for Markedsrådet. Et enstemmig utvalg går inn for å utvide markedsføringsloven § 13 femte ledd til også å omfatte kringkastingsreklame som reiser prinsipielle spørsmål. Slik reklame sendes normalt bare kort tid, noe som generelt vanskeliggjør reaksjoner. Saker som reiser prinsipielle spørsmål, bør etter utvalgets mening kunne forelegges Markedsrådet slik at rådet kan uttale seg om forståelsen av forskriftene og den praksis som bør følges i fremtiden. Dette vil gi veiledning både for Forbrukerombudet og for de næringsdrivende. Utvalgets forslag støttes av flere høringsinstanser, herunder Kulturdepartementet. Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget. Departementet er enig i utvalgets forslag og begrunnelsen for dette. Forslaget innebærer etter dette at også prinsipielle saker om overtredelse av reglene for kringkastingsreklame kan forelegges for Markedsrådet. Dette gjelder selv om det er oppnådd minnelig ordning eller det må legges til grunn at det ikke er aktuelt å benytte markedsføringstiltaket lenger. 3.9 Forbrukerombudets vedtakskompetanse. Markedsføringsloven § 14 gjelder Forbrukerombudets kompetanse til å treffe vedtak. Første ledd første punktum gir Forbrukerombudet adgang til å treffe forbudsvedtak der det vil medføre ulempe eller skadevirkning å påvente Markedsrådets vedtak. Et slikt vedtak er betinget av at det ikke er oppnådd frivillig ordning med den næringsdrivende. Denne vedtakskompetansen gjelder saker etter kapittel I om kontroll med markedsføring, kapittel II om kontroll med avtalevilkår og forskrift om reklame i kringkasting, gitt i medhold av lov 4 desember 1992 nr 127 om kringkasting § 3-1 tredje ledd. Denne kompetansen til å treffe forbudsvedtak gjelder også i forhold til medvirkere, men den er da begrenset til saker etter kapittel I og II. Første ledd annet punktum gir Forbrukerombudet adgang til å treffe vedtak i saker etter kapittel II om kontroll med avtalevilkår. Betingelsen er at vilkåret i det vesentlig må være identisk med et vilkår som Markedsrådet tidligere har ansett for urimelig. Etter denne bestemmelsen er det ikke noe vilkår om at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak. Utvalget foreslår at første punktum blir stående som den er, men vil utvide bestemmelsen i annet punktum slik at Forbrukerombudets kompetanse til å treffe forbudsvedtak utvides til også å gjelde saker etter kapittel I om kontroll med markedsføring og forskrift om reklame i kringkasting, gitt i medhold av lov 4 desember 1992 nr 127 om kringkasting § 3-1 tredje ledd. Etter forslaget vil Forbrukerombudet få kompetanse til å treffe vedtak i saker hvor markedsføringen i det vesentlig er identisk med markedsføring som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot. Det er ikke nødvendig at det foreligger ulempe eller skadevirkning ved å måtte avvente Markedsrådets vedtak. Det er tilstrekkelig at Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot et markedsføringstiltak som i det vesentlige er identisk med den angjeldende sak. Om bakgrunnen for forslaget uttaler utvalget på s 56: « Bakgrunnen for forslaget er at det i praksis oppstår en del problemer ved håndhevelsen av markedsføringsloven overfor næringsdrivende som søker å unndra seg reaksjoner fra ombudets side. Dette gjelder dels næringsdrivende som erklærer at det er uaktuelt å bruke den påtalte markedsføring i fremtiden, men som likevel gjør dette etter en tid. Dels gjelder det tilfelle der samme personer markedsfører ett og samme produkt under ulike firmabetegnelser. Etter at Forbrukerombudet har påtalt markedsføring av et produkt overfor ett firma, blir samme produkt markedsført av et annet firma som samme personer står bak. Dette gjelder ikke minst tilfelle der det ikke foreligger dokumentasjon for at produktet har de egenskaper det reklameres med. Problemene oppstår oftest i forbindelse med postordresalg. Særlig for å kunne ramme næringsdrivende som bruker slik eller lignende taktikk, mener utvalget at Forbrukerombudets vedtakskompetanse bør utvides som angitt. Uavhengig av om det foreligger ulempe eller skadevirkning ved å avvente Markedsrådets vedtak, burde ombudet kunne nedlegge forbud ved overtredelse av mfl kapittel I, dersom Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot i det vesentlige tilsvarende markedsføringstiltak. Fra Forbrukerombudets side er det gjort gjeldende at det er behov for en tilsvarende bestemmelse for saker som ombudet er tillagt tilsyn med etter kringkastingsloven og forskrifter til denne. Det er bl.a pekt på situasjonen der samme reklamesending bli sendt med tidsmessig mellomrom gjennom ulike TV-kanaler. Hensynet til en rask og effektiv reaksjon på dette feltet begrunner etter utvalgets mening at regelen gjøres gjeldende også på dette feltet. Utvalgets forslag støttes av flere høringsinstanser. Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget. Departementet går inn for å utvide Forbrukerombudets kompetanse slik utvalget foreslår, slik at Forbrukerombudet også kan treffe forbudsvedtak i saker etter kapittel I om kontroll med markedsføring og forskrift om reklame i kringkasting, gitt i medhold av lov av 4 desember 1992 nr 127 om kringkasting § 3-1 tredje ledd, der hvor markedsføringen i det vesentlig er identisk med markedsføring som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot. Departementet understreker at den utvidelse av vedtakskompetansen som departementet går inn for, er ment for de helt klare tilfelle av lovstrid. Departementet legger bl.a vekt på at en slik utvidelse vil kunne avlaste Markedsrådet for en del opplagte saker. Dette var for øvrig bakgrunnen for vedtakelsen av § 14 første ledd annet punktum. I tillegg foreslår departementet endring i bestemmelsen i første ledd første punktum av rent språklig karakter. henvisningen til § 12 første ledd første, annet og tredje punktum hvor saksområdene også er nevnt. Noen realitetsendring er ikke tilsiktet. Markedsføringsloven § 17 første og annet ledd lyder: « Den som forsettlig overtrer § 2, § 3, § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9 denne lov eller vedtak som er gjort i medhold av denne lov eller som medvirker hertil, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Uaktsom overtredelse av § 2 og § 3 eller medvirkning hertil, straffes med bøter. Skyldkravet ved overtredelse av vedtak som er fattet av markedsmyndighetene er i utgangspunktet forsett. Et unntak fra dette er overtredelse av markedsføringsloven § 2 og § 3 om villedende forretningsmetoder og utilstrekkelig veiledning m.m som også er straffbar i uaktsom form. Overtredelse av disse bestemmelsene er straffbar i sin uaktsomme form uavhengig av om det er nedlagt forbudsvedtak eller ikke. Når det foreligger et forbudsvedtak etter markedsføringsloven, og markedsføringen endres eller annonsen justeres i ettertid, påberoper ofte markedsføreren eller annonsøren at han eller hun ikke var klar over at dette var en overtredelse av vedtaket. Spørsmålet blir da om uvitenhet om innholdet og/eller omfanget av vedtaket kan føre til at det ikke kan ilegges straff. Etter rettspraksis er uvitenhet om eksistens, innhold og/eller omfang av et forvaltningsvedtak å betrakte som en faktisk villfarelse som vurderes etter straffeloven § 42. I utgangspunktet må uvitenheten dermed være forsettlig for at vedkommende kan straffes. Uaktsom uvitenhet er bare straffbar der uaktsom overtredelse av angjeldende bestemmelse er straffbar. I forhold til markedsføringsloven § 17 første ledd hvor det kreves forsett, innebærer dette at tiltalte må ha forstått at den nye markedsføringen var i strid med forbudsvedtaket for å kunne straffes. I mange tilfeller vil domstolene måtte legge til grunn tiltaltes forklaring om at han eller hun ikke forsto dette ettersom det er vanskelig å bevise at tiltalte faktisk forsto. Etter markedsføringsloven § 17 annet ledd er skyldkravet uaktsomhet. Dette innebærer at dersom vedtaket som er fattet gjelder markedsføringsloven § 2 § 3, er det tilstrekkelig at tiltalte har utvist uaktsomhet mht uvitenheten for å kunne straffes. Etter flertallets syn bør lovens reaksjonssystem styrkes ved at overtredelse av forbudsvedtak fattet i henhold til markedsføringsloven gjøres straffbar dersom det er utvist uaktsomhet. I dag er bare ovetredelse av § 2 og § 3 om villedende forretningsmetoder og utilstrekkelig veiledning mv straffbar i uaktsom form uavhengig av om det er truffet forbudsvedtak eller ikke. Uaktsom overtredelse skal etter forslaget kunne straffes med bøter i motsetning til forsettlige overtredelser som kan straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder. Etter rettspraksis (bl.a Rt-1950-242) er uvitenhet om eksistens, innhold og/eller omfang av et forvaltningsvedtak å betrakte som en faktisk villfarelse som vurderes etter straffeloven § 42, hvor skyldkravet er forsett. Dette innebærer at tiltalte skal frifinnes dersom domstolen finner at vedkommende ikke forsto at endringen i markedsføringen var i strid med forbudsvedtaket, se nærmere om dette under punkt 3.10.1 foran. Flertallet mener det er et reelt behov tilstede for å utvide annet ledd som anført. Den subjektive klanderverdighet i forbindelse med overtredelse av markedsmyndighetenes vedtak vil ofte være større enn der det foreligger uaktsom overtredelse av markedsføringsloven § 2 § 3 og hvor forbud ikke er fattet. I praksis oppleves ikke sjelden at en markedsfører som har fått et forbudsvedtak mot seg, fortsetter med reklametiltaket etter å ha foretatt mindre endringer, for så å påberope seg at han ikke trodde den nye markedsføringen var i strid med vedtaket. I mange tilfeller er det liten grunn til å tro at dette er sannferdig, men bevisførsel for domstolene for forsettlig overtredelse kan være vanskelig. Mindretallet mener at det ikke er grunn til å utvide markedsføringsloven § 17 annet ledd. Mindretallet anser lovens straffebestemmelser tilstrekkelige, og anser det uheldig med en utvidelse av straffbarheten av uaktsomme overtredelser. Mindre-tallet legger vekt på at verken Forbrukerombudets eller Markedsrådets vedtak alltid er tilstrekkelig klare. Det kan være vanskelig for den næringsdrivende å innse hvor langt forbudsvedtaket rekker. Der dette kan være noe tvilsomt, bør det ikke belegges med straff at den næringsdrivende tar feil. Er vedtaket presist nok, og den nye markedsføringen klart i strid med vedtaket, burde det normalt ikke være vanskelig å dømme for forsettlig overtredelse. Mindretallet tillegger det også en viss vekt at den foreslåtte formuleringen i markedsføringsloven § 17 annet ledd kan misforstås dithen at overtredelse av forbudsvedtak i seg selv er straffbart, uavhengig av om den opprinnelige markedsføringen virkelig var i strid med loven. Denne innvending kan også reises mot markedsføringsloven § 17 første ledd. Det er derfor grunn til å understreke at straff for overtredelse av vedtak bare får anvendelse der vedtaket er gyldig. Et flertall av de som har uttalt seg til dette, støtter utvalgsflertallet. « Det opplyses i utredningen s 57-58 at det ikke sjelden oppleves at en markedsfører som har fått et forbudsvedtak mot seg, fortsetter med reklametiltaket etter å ha foretatt mindre endringer. (...) Hensynet til effektivitet av markedsrådets vedtak taler til fordel for at overtredelse av vedtaket kan straffes i sin uaktsomme form. Dette er også løsningen på andre forvaltningsområder, jf konkurranseloven § 6-6 om konkurransemyndighetenes vedtak og pålegg, forsikringsvirksomhetsloven § 14-1 og finansieringsloven § 5-1 om Kredittilsynets pålegg og forurensningsloven § 78d) og 79b) om pålegg fra forurensningsmyndighetene. Det typetilfellet som er referert overfor, vil ofte være et forsøk på å balansere på kanten av vedtaket. Det er ikke urimelig at markedsføreren selv må ta risikoen for denne balansegang. Riksadvokatens uttaler bl a: « Riksadvokaten kan slutte seg til merknadene fra Økokrim. En vil likevel peke på at det på prinsipielt grunnlag kan reises spørsmål om vi går for langt i å straffebelegge uaktsomme forhold her i landet. Strafferetten får derved en stadig større rekkevidde, og bestrebelsene for å effektivisere en overbelastet strafferettspleie lider under det. Departementet går inn for at også uaktsom overtredelse av vedtak etter markedsføringsloven skal være straffbar, og legger særlig vekt på at det kan være meget vanskelig å motbevise en påstand fra markedsføreren om at han trodde reklametiltaket falt utenfor vedtaket. Departementet er enig med Økokrim i at markedsføreren er nærmest til å bære risikoen der han eller hun befinner seg i grenseland av et forbudsvedtak som er fattet i medhold av markedsføringsloven. Forut for vedtak av Markedsrådet eller Forbrukerombudet foregår det en tildels omfattende saksbehandling med sikte på å avklare sakens faktiske og rettslige sider. Vedtak fattes etter at innklagede er blitt forklart lovens krav og har hatt anledning til å uttale seg. Den subjektive klanderverdighet i forbindelse med overtredelse av markedsmyndighetenes vedtak vil ofte være større enn der det foreligger uaktsom overtredelse av markedsføringsloven § 2 og § 3 uten at forbudsvedtak er fattet. Det sistnevnte tilfellet er belagt med straff i henhold til någjeldende markedsføringslov § 17. Mange næringsdrivende er fortsatt relativt ukjente med markedsføringslovens krav. Departementet har i tillegg foreslått endring i ordlyden i første ledd. Endringen er kun av lovteknisk karakter, og innebærer ingen realitetsendring. I markedsføringsloven § 20 heter det i annet ledd: Markedsføringsloven § 20 ble omformulert ved lovendring 13 februar 1981 i forbindelse med vedtakelsen av markedsføringsloven kap II om urimelige avtalevilkår. Det fremgår av forarbeidene (Ot.prp.nr.38 (1978-1979)) at en ønsket å presisere at Forbrukerombudets og Markedsrådets kompetanse skulle gjelde hele kontraktsformularet når det gjelder kravene til presentasjon og klarhet, herunder også om vilkår om priser, rabatter, bonuser og avanser er uklart formulert. Departementet ville tydeliggjøre dette ved å unnta innholdet av vilkår om priser, rabatter, bonuser og avanser fra kontrollen etter forslaget til ny § 9a. Utvalget mener at lovteksten i markedsføringsloven § 20 annet ledd bør rettes opp, slik at «på» blir erstattet med «i vilkår om». Ingen av høringsinstansene har kommet med kommentarer til forslaget. Formuleringen i § 20 er ikke språklig god. Departementet er derfor enig med utvalget i at bestemmelsen bør omformuleres. Noen realitetsendring er ikke tilsiktet. Ved brev av 28 august 1995 tilskrev Stortingets ombudsmann for forvaltningen Markedsrådet med underretning om at han av eget tiltak hadde besluttet å undersøke nærmere det rettslige grunnlaget for Markedsrådets vedtak av 31 juli samme år. Saken gjaldt TV 2s fremvisning av Akademikernes Fellesorganisasjons (AFs) reklamekampanje, hvor det ble argumentert for at høyere utdannede i det offentlige må få høyere lønn. medhold av kringkastingsloven dersom blant annet «hensynet til forbrukerne» tilsier det. Etter forskrift om reklame i kringkasting § 4 kan det ikke «reklameres for livssyn eller politiske budskap». Markedsrådet traff følgende vedtak: « Markedsrådet forbyr med hjemmel i markedsføringsloven § 12 jf forskrifter om reklame i kringkasting § 4 tredje ledd, TV 2 AS å vise reklamefilmene for Akademikernes Fellesorganisasjon, eller tilsvarende reklamebudskap fra organisasjonene i arbeidslivet. Sivilombudsmannen har i brev av 22 desember 1995 stilt spørsmål ved flere sider av Markedsrådets vedtak. Markedsrådet omgjorde sitt vedtak av 31 juli 1995 den 26 februar 1996 bl.a som følge av Sivilombudsmannens kritikk. Etter Sivilombudsmannens oppfatning la Markedsrådet bl.a til grunn en for vid forståelse av begrepet «hensynet til forbrukerne», særlig ut fra at forbudet også reiser spørsmål i forhold til vernet om ytringsfriheten i Grunnloven § 100. På bakgrunn av Sivilombudsmannens uttalelse vil forbudet mot reklame for politisk budskap og livssyn i forskrift om reklame i kringkasting § 4 bli vurdert nærmere av Kulturdepartementet. I denne forbindelse vil Kulturdepartementet også vurdere hvorvidt det er behov for å endre bestemmelsene i markedsføringsloven § 12 og § 13 om Forbrukerombudets og Markedsrådets kompetanse i slike saker. Begrepet «god markedsføringsskikk» foreslås tatt som et tillegg i bestemmelsen. Endringen gir en klarere hjemmel for å kunne gripe inn overfor uetisk markedsføring og overfor misbruk av miljøargumenter i markedsføring. Om hva som nærmere ligger i begrepet se punktene 3.1 og 3.2. Forslaget innebærer en innstramning i forhold til gjeldende rett. Ordet «krenkende» er sløyfet. I stedet er ordene «støtende» og «utnytte» tatt inn i teksten i tillegg til «nedsettende vurdering», for i større grad å søke å angi formålet med bestemmelsen. Ordet «støtende» vil angi en noe lavere terskel for å kunne reagere enn ordet «krenkende». Det skal presiseres at bestemmelsen ikke gjelder hvorvidt en annonse kan oppfattes som pornografisk, usømmelig eller som for «dristig». Det avgjørende er hvilket kvinnesyn, eventuelt mannssyn annonsen gir uttrykk for. En usømmelig annonse trenger ikke være kjønnsdiskriminerende. Dette må i såfall avgjøres ut fra en selvstendig vurdering av på hvilken måte kvinnen eller mannen er fremstilt. Foreligger det en «nedsettende eller støtende vurdering» eller «utnyttelse» av det ene kjønns kropp, vil annonsen anses kjønnsdiskriminerende. «Utnyttelse av det ene kjønns kropp» vil kunne foreligge når kroppen settes i fokus eller avbildes i en poserende stilling. Spørsmålet er om personen fremstår på en måte som er naturlig i forhold til det produktet det reklameres for, og som ikke er egnet til å svekke vedkommendes kjønns alminnelige verdighet/omdømme. Det vil f.eks foreligge «utnyttelse av det ene kjønns kropp» der personen klart spiller på det seksuelle utover det som må sies å være en naturlig følge av produktets anvendelsesområde. Kroppen brukes da for å trekke oppmerksomheten til markedsføringstiltaket på en måte som er egnet til å svekke det generelle menneskeverdet. «Nedsettende vurdering» skal avgjøres på grunnlag av en objektiv bedømmelse, og ikke ut fra hva det enkelte reklamebyrå eller annonsør hadde ment. Spørsmålet om produktrelevans, dvs hvorvidt det er en naturlig sammenheng mellom produktet og den som er avbildet, har blitt tillagt vesentlig vekt i praksis. Departementet vil presisere at forslaget vil innebære at det vil bli en innstramning i forhold til gjeldende praksis i de tilfellene der det foreligger produktrelevans. Selv om det foreligger produktrelevans, skal ikke dette ha noen selvstendig betydning. Det avgjørende vil være hvordan personen er fremstilt, og om fremstillingen er lojal i forhold til bestemmelsens kriterier. Alle annonser skal i utgangspunktet vurderes individuelt. Totalbildet av en kampanje kan ikke medføre at en annonse som i utgangspunktet er kjønnsdiskriminerende, blir ansett lovlig. På den annen side kan det ikke utelukkes i det konkrete tilfellet at reklameserien som består av flere elementer, kan bli vurdert som kjønnsdiskriminerende ut fra totalbildet, selv om hver annonse i seg selv må anses lovlig i forhold til bestemmelsen. På samme måte som i dag skal det mer til før bruk av mannen i reklamesammenheng rammes av bestemmelsen enn at kvinnen gjør det. Dette henger sammen med at bestemmelsen primært tar sikte på å bedre kvinnens stilling fordi mannen har hatt og fortsatt har en sterkere posisjon generelt i samfunnet enn kvinnen. Departementet finner grunn til å understreke at også mannen er vernet etter bestemmelsen. Bestemmelsen innebærer at det ved vurderingen av om § 1 første eller annet ledd er overtrådt, kan legges vekt på om reklamen pga utforming, format, omfang eller andre virkemidler, fremstår som særlig påtrengende. Bestemmelsen vil innebære en skjerpelse av både første og annet ledd. Bestemmelsen vil derfor ikke innebære at man skal kunne tolerere mer der reklamen ikke fremstår som særlig påtrengende, f.eks fordi den fremsettes i et blad der man må anta at lesekretsen ikke vil reagere på den. Bestemmelsen vil generelt gjelde reklame som henvender seg til publikum på offentlige steder, f.eks reklame på store plakater (såkalte superboards) der folk ferdes, reklame på busser, trikker mv. Også reklame på TV er ment å omfattes av bestemmelsen. Det essensielle er at slik reklame er det mer vanskelig enn ellers å verne seg mot. Bestemmelsen angir ikke uttømmende de momenter som er relevante i vurderingen av om utkastets § 1 i første eller annet ledd er overtrådt. Forslaget innebærer en utvidelse av bestemmelsen til også å gjelde kringkastingsreklame som reiser prinsipielle spørsmål, se nærmere om dette under punkt 3.8. Markedsføringsloven § 14 første ledd første punktum er kun av lovteknisk karakter. Noen realitetsendring er ikke tilsiktet. med markedsføring som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot, utvides til å gjelde saker etter lovens kapittel I og saker som Forbrukerombudet er tillagt tilsynet med i henhold til forskrifter gitt i medhold av lov av 4 desember 1992 nr 127 om kringkasting § 3-1 tredje ledd. Forslag til endringer i første ledd er kun av lovteknisk karakter. Noen realitetsendring er ikke tilsiktet. Forslaget til endringer i annet ledd medfører at uaktsom overtredelse av vedtak fattet av Forbrukerombudet og Markedsrådet blir straffbar. Forslaget innebærer bl.a at en næringsdrivende som har fått et vedtak rettet mot seg, og senere har endret markedsføringen noe, men ikke mer enn at det fremdeles blir sett på som en overtredelse av det tidligere vedtaket, kan bli straffet når han eller hun har vært uaktsom i forhold til vedtakets innhold. I dag kreves det forsett, det vil si at en må kunne bevise at den næringsdrivende var klar over at vedtaket var overtrådt. Uaktsom overtredelse av vedtak straffes med bøter. Forslaget er en ren språklig forbedring. Det er ikke tilsiktet noen realitetsendring. De foreslåtte endringene er justeringer og tilstramminger i et etablert og innarbeidet regelverk. Departementet kan ikke se at forslaget vil medføre budsjettmessige eller administrative konsekvenser for det offentlige utover det som naturlig følger av enhver lovendring i form av økt informasjonsbehov og noe økning i saksmengde for å få fastslått rekkevidden av det nye lovverket. Forslaget kan heller ikke ses å ville medføre økonomiske konsekvenser for privat virksomhet. Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov av 16 juni 1972 nr 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår i samsvar med et framlagt forslag. Med samtykke av Markedsrådets formann kan Forbrukerombudet forelegge for Markedsrådet en sak av prinsipiell karakter knyttet til overtredelse av § 1, § 2, § 3, § 4, § 5 eller til overtredelse av forskrifter gitt i medhold av lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting § 3-1 tredje ledd. Dette gjelder uten hensyn til om minnelig ordning er oppnådd eller den næringsdrivende erklærer at markedsføringstiltaket er avsluttet. § 14 første og nytt annet ledd skal lyde: Forbrukerombudet kan treffe vedtak om forbud som nevnt i § 12 første ledd første, annet og tredje punktum dersom det ikke er oppnådd frivillig ordning, og Forbrukerombudet antar at det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak. Vedtak som Forbrukerombudet treffer om forbud som er nevnt i § 12 første ledd første og annet punktum, kan også rettes mot medvirkere, jf § 12 annet ledd. Forbrukerombudet kan også treffe vedtak som nevnt i første ledd dersom ombudet anser markedsføringen eller avtalevilkåret i det vesentlige identisk med markedsføring eller vilkår som Markedsrådet tidligere har nedlagt forbud mot. Den som forsettlig overtrer § 2, § 3, § 4, § 5, § 6, § 7, § 8, § 9 denne lov eller vedtak som er gjort i medhold av denne lo v, straffes med bøter eller fengsel i inntil 3 måneder. Medvirkning straffes på samme måte. Uaktsom overtredelse av § 2 og § 3 og vedtak som er gjort i medhold av denne lov straffes med bøter. Medvirkning straffes på samme måte. Bestemmelsen i denne lovs § 9a får ikke anvendelse på innholdet i vilkår om priser, rabatter, bonuser og avanser. Ot.prp.nr.69 (1995-1996) Om lov om endring i lov av 3. juni 1983 nr. 40 om saltvannsfiske m.v.
|
lovdata_cd_8382
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.35
|
Forskrift om fredning for Steinevik naturreservat, Austevoll kommune, Hordaland.
|
wikipedia_download_nbo_Lofotodden nasjonalpark_484119
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.797
|
'''Lofotodden nasjonalpark''' er en norsk nasjonalpark som ligger i Moskenes og Flakstad kommuner i Nordland. Lofotodden nasjonalpark ble opprettet 22. juni 2018, for «''å bevare et stort naturområde som inneholder et særegent naturmangfold med særlig vekt på landskap uten tyngre naturinngrep, naturtyper, arter og geologiske forekomster.''» Nasjonalparken dekker et område på 99 km², av det er ca. 13 km² sjøareal. * Forskrift om vern av Lofotodden nasjonalpark i Moskenes og Flakstad kommuner i Nordland fylke lovdata.
|
lovdata_cd_33187
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.592
|
Art 8. I sivile eller kommersielle saker skal den judisielle myndighet i en kontraherende stat, overensstemmende med forskriftene i egen lovgivning, ved rettsanmodning kunne henvende seg til den kompetente myndighet i en annen kontraherende stat for å be den om å foreta enten et bevisopptak eller en annen rettslig handling innenfor sitt område. Art 9. Rettsanmodningene skal oversendes av den anmodende stats konsul til den myndighet som utpekes av den anmodede stat. Denne myndighet skal sende konsulen det skrift som viser at rettsanmodningen er etterkommet eller gir opplysning om den omstendighet som har hindret etterkommelsen. Alle vanskeligheter som måtte oppstå i anledning av oversendelsen skal ordnes på den diplomatisk vei. Enhver kontraherende stat kan ved meddelse til de andre kontraherende stater bestemme at rettsanmodninger som skal etterkommes på dens territorium, skal sendes den på diplomatisk vei. Art 10. Hvis ikke annet er avtalt, skal rettsanmodningen være avfattet enten i den anmodede myndighets språk eller i det språk de to interesserte stater er kommet overens om, eller det skal følge med en oversettelse til et av disse språk, bekreftet av en diplomatisk eller konsulær representant for den anmodende stat eller av en edsvoren translatør i den anmodede stat. Art 11. Den judisielle myndighet som rettsanmodningen er rettet til, plikter å etterkomme den ved bruk av de samme tvangsmidler som ved utførelsen av en rettsanmodning fra statens egne myndigheter eller en tilsvarende begjæring fra en interessert part. Det er dog ikke nødvendig å gjøre bruk av disse tvangsmidler når det gjelder fremmøte av parter i saken. 1. såfremt dokumentets ekthet ikke er på det rene; 2. såfremt utførelsen av rettsanmodningen i den anmodede stat ikke hører under domstolenes kompetanseområde; 3. såfremt den stat på hvis territorium rettsanmodningen skulle utføres, finner at etterkommelsen ville gjøre inngrep i dens suverenitet eller sikkerhet. Art 12. Hvis den anmodede myndighet er inkompetent, skal den av eget tiltak oversende rettsanmodningen til den kompetente judisielle myndighet i samme stat, overenstemmende med forskriftene i dennes lovgivning. 1 Jfr. dl. §46 annet ledd. Art 13. I alle tilfelle hvor rettsanmodningen ikke blir etterkommet av den anmodede myndighet skal denne straks underrette den anmodende myndighet herom, og opplyse, i de i artikkel 11 omhandlede tilfelle, grunnene til at etterkommelse er nektet og i det i artikkel 12 omhandlede tilfelle, til hvilken myndighet anmodningen er blitt oversendt. Art 14. Den judisielle myndighet som utfører rettsanmodningen, skal iaktta de former som er foreskrevet i landets egen lovgivning. 1 Se dl. §48. 2 Se dl. §46 tredje ledd. Art 15. Bestemmelsene i de foregående artikler utelukker ikke at en stat kan la rettsanmodninger utføre direkte av sine diplomatiske eller konsulære representanter såfremt dette er hjemlet ved overenskomst mellom vedkommende stater, eller den stat på hvis territorium rettsanmodningen skal utføres ikke motsetter seg det. Art 16. Utførelsen av rettsanmodninger medfører ikke krav på betaling av sportler eller omkostninger av noen som helst art. III. Sikkerhet for saksomkostninger.1 (Cautio judicatum solvi.)
|
lovdata_cd_45919
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.996
|
Pensjonsforhøyelse med virkning fra 1.
|
maalfrid_59a95caf06fa93367f27498b3ed0f799d0d88637_128
|
maalfrid_vkm
| 2,021
|
no
|
0.798
|
VKM Report 2018: 13 130 (EFSA, 2013b). L.m. er bestandig overfor tørke og kan overleve i flere måneder, men i løpet av lagringen reduseres antallet betydelig, særlig ved romtemperatur (Brar, Proano, Friedrich, Harris, & Danyluk, 2015; Frelka, Davidson, & Harris, 2016; Kimber, Kaur, Wang, Danyluk, & Harris, 2012). En del nøttekjerner varmebehandles (røstes) og/eller saltes. Tørket frukt og bær blir som regel tilsatt konserveringsmiddel. Eglezos (2010) undersøkte 564 pakker med nøtteblandinger (peanøtter, mandler, cashew, hasselnøtter og paranøtter) fra to australske produsenter over tre år. L.m. ble påvist i to av pakkene, men først etter anrikning. Forfatterne konkluderte at disse produktene ikke ser ut til å være et helseproblem i Australia når det gjelder listeriose. Selv om tørkete vegetabiler ikke understøtter vekst, kan de være en kilde til kontaminasjon av andre produkter der L.m. kan formere seg, for eksempel i fruktsalat eller andre blandinger der nøttekjerner eller tørket frukt inngår som én av flere komponenter. Et annet eksempel er spirefrø som kan føre kontaminasjon av og vekst i spirene (se avsnitt 5.4.1.1). Krydder er spesielt utsatt for mikrobiell kontaminasjon (EFSA, 2013b). Dette skyldes de hygieniske forhold i produksjonslandene. Kryddere blir i stor grad dyrket av småskalaprodusenter i tropiske og sub-tropiske utviklingsland. En rekke krydder og krydderurter har imidlertid en veksthemmende effekt på L.m. (Shan, Cai, Brooks, & Corke, 2007). I Norge er det tillat å behandle tørkede aromatiske urter, krydder og vegetabilske smaksgivere med ioniserende stråling (Forskrift om behandling av næringsmidler med ioniserende stråling https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2001-03-20-504). Syltete, saltete, fermenterte og surgjorte vegetabiler (kategori 11): Dette er halvkonserver med lang holdbarhetstid ved romtemperatur, noe som skyldes lav pH, lav vannaktivitet og ofte tilsetning av konserveringsmidler som hindrer bakterievekst. 5.4.1.3Hjemme-hermetiserte og hjemme-fermenterte matvarer (kategori 13) Hjemme-hermetisering og hjemme-fermentering er gamle teknikker for konservering og oppbevaring av mat som har fått økt popularitet, også i Norge. Hjemme-hermetisering er en konserveringsteknikk der matvarer, særlig grønnsaker, frukt eller kjøtt, blir lagt på glass som deretter varmes for å drepe produktødeleggende og patogene bakterier. Dersom hermetiseringen ikke blir utført riktig, kan konsumentene få botulisme eller andre former for matbårne intoksikasjoner og infeksjoner. Det kritiske i denne prosessen er god hygiene, rene råvarer og oppvarming til høy nok temperatur i tilstrekkelig lang tid, slik at bakterier blir drept. USDA har laget en veiledning for riktig hjemmehermetisering (http://nchfp.uga.edu/publications/publications_usda.html) Hjemme-fermentering utnytter den konserverende effekten av melkesyre produsert av bakterier som finnes naturlig i råvarene. Hensikten er å forlenge holdbarhetstiden ved at vekst og overlevelse av produktødeleggende og patogene bakterier hindres.
|
lovdata_cd_14384
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.825
|
Forskrift for måling av skogsvirke nord for Saltfjellet, (nord for Nordenfjelske Tømmermålings område). Fastsatt av Tømmermålingsrådet 31. mai 1988 i medhold av lov av 19. desember 1986 om måling av skogsvirke, §2, jfr. §4 tredje ledd.
|
lovdata_cd_21697
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.538
|
Forskrift for kjeldesortering, oppsamling, innsamling, transport og gebyr for forbruksavfall, Bø, Hjartdal, Notodden og Sauherad kommunar, Telemark, er endra. Forskrifta er ikkje tidlegare kunngjort og og lyder etter endringa:
|
lovdata_cd_27642
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.605
|
Havnedistriktsgrensene i sjøen for Sirevåg, Hå kommune, skal være rette linjer mellom følgende punkter: 1 6 486.176,523 316.194,4332 6 486.042,078 315.719,5843 6 484.792,073 313.667,6084 6 492.011,336 307.955,2475 6 495.180,789 305.675,1696 6 495.230,000 305. Ovenstående grenser gjelder fra og med 15. august 2004. Fra samme tidspunkt oppheves grensene for Sirevåg havnedistrikt, fastsatt 9. februar 1917. Gjelder for: Fosnes, Namdalseid, Namsos og Overhalla kommuner, Nord-Trøndelag.
|
lovdata_cd_10209
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.813
|
Forskrift til §2 i lov om planlegging i strandområder og fjellområder, Lindesnes kommune, Vest-Agder. Lindesnes kommunestyre har i møte den 20. desember 1984 vedtatt forskrifter til §2 i lov om planlegging i strandområder og fjellområder.
|
lovdata_cd_52960
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.778
|
Følgende fartøy skal innen en måned etter at turen er avsluttet sende inn originalen av fangstdagboken: 1. Fartøy som driver konsumtråling i medhold av ubegrenset tråltillatelse, industritråltillatelse, nordsjøtillatelse, avgrenset nordsjøtillatelse, seitråltillatelse eller torsketråltillatelse. 3. For andre fartøy enn nevnt i punkt 1 og 2 over, vises det til §7 i forskrift om oppgaveplikt for fiske og fangstfartøy, fastsatt av Fiskeridepartementet den 26. juli 1993 nr. 772. Kopien av dagboken beholdes ombord i fartøyet. Originalen sendes til Fiskeridirektoratet, Postboks 185, 5002 Bergen.
|
lovdata_cd_41067
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.85
|
I enkelte tilfeller har medlemmet behov for utstyr som ikke leveres som standardutstyr. Rikstrygdeverket har inngått avtaler om pris og levering av tilleggsutstyr, jf. Rosa katalog - Høreapparater. For Internettbrukere: http://www.trygdeetaten.no/sykdom/helsepersonell/Anbudsskjema/Hoereapparat/Hoereapparat.html Tilleggsutstyr kan dekkes når det er nødvendig for at den trygdede skal kunne benytte høreapparatet. Reparasjon av tilleggsutstyr, se nedenfor.
|
lovdata_cd_39644
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.815
|
Det er et vilkår for rett til forhøyet hjelpestønad at ytelsen gir barnet bedre mulighet for å bli boende i sitt familiehjem. Begrepet «familiehjem» er kommet til i forbindelse med den nye folketrygdloven og betyr foreldrehjemmet. Likt med foreldrehjemmet anses fosterhjem som barn er plassert i etter barnevernlovens §4-14, jf. §6-4 første ledd siste punktum. Presiseringen er kommet for å skille mellom barnets opprinnelige hjem og de offentlige barneboligene, som er heldøgns omsorgsboliger for barn under 18 år, opprettet med hjemmel i sosialtjenestelovens §4-2 bokstav d. Dette er boformer som komme inn under virkeområde for denne lovs §6-8, og retten til hjelpestønad er ikke oppfylt under langvarige heltidsopphold jf. sist nevnte paragrafs første ledd med kommentarer.
|
lovdata_cd_46962
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.776
|
Dette er det overordnede politiske organ for samarbeidet. Det europeiske råd består av medlemslandenes stats- eller regjeringssjefer, samt presidenten i Europakommisjonen. Den sentrale oppgaven er å trekke opp mål og hovedlinjer, og legge de nødvendige politiske føringene for samarbeidet.
|
lovdata_cd_28354
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nl
|
0.486
|
Endret 15 okt 1986 nr. 2019, 12 juli 1989 nr. 727, 6 feb 1991 nr. 1009, 14 sep 1992 nr. 656, 20 feb 1995 nr. 193, 1 aug 1996 nr. 772. 25. mars. Til §7 nr. 2.
|
maalfrid_d3ee90187503ea6c127b3fbe52114c048abbd95d_44
|
maalfrid_forskningsradet
| 2,021
|
no
|
0.725
|
Glover, K. A. 2010. Forensic identification of farmed escapees: a review of the Norwegian experience. Aquaculture Environment Interactions 1:1-10. Skaala, Ø., Glover, K. A., Barlaup, B. T., Svåsand, T., Besnier, F., Hansen, M. M., Borgstrøm, R. 2012. Performance of farm, hybrid and wild Atlantic salmon families in a natural river environment. Canadian Journal of Fisheries and Aquatic Sciences 69: 1994-2006. Skilbrei, O. T., Heino, M., Svåsand, T. 2015. Using simulated escape events to assess the annual numbers and destinies of different life stages, from farm sites in Norway. ICES Journal of Marine Science 72: 670-685. Link til ; rapport for oppklaring av en DNA-sporings sak med metode utviklet av forskere ved Havforskningsinstituttet. http://www.fiskeridir.no/Akvakultur/Nyheter/2014/DNA-sporing-angir-kilden-for-roemmingen-i- Ryfylke-hoesten-2013 Link til sin web-side DNA sporing av urapporterte rømt laks tilbake til anlegg ved bruk av DNA beredskapsmetoden som vi utviklet er omtalt: http://www.okokrim.no/miljokrim/nor/tidligere-utgaver/2_august_2013/artikler/sporing-av-roemtoppdrettslaks Anon. 2016. Rømt oppdrettslaks i vassdrag. Rapport fra det nasjonale Overvåkningsprogrammet 2015. Fisken og havet, særnummer 2b-2016. Tilgjengelig på: http://www.imr.no/publikasjoner/andre_publikasjoner/romt_oppdrettslaks_i_vassdrag/nb-no Programmet er ledet av forskere fra Havforskningsinstituttet. Link til (OURO). Den lovpålagte utfiskingen bruke data direkte fra overvåkningsprogrammet ledet av Havforskningsinstituttet for å velge ut elver der man skal iverksette tiltak. http://utfisking.no/ Forskrift om fellesansvar for utfisking mv. av rømt oppdrettsfisk (2015). Lovdata: FOR-2015-02-05-89. Hentet fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2015-02-05-89.
|
lovdata_cd_35118
|
lovdata_cd_odelsting_2005
| 2,021
|
no
|
0.829
|
Publisert: Ot.prp.nr.46 (1999-2000) Barne- og familiedepartementet legger med dette fram forslag til endring i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester ( barnevernloven) vedrørende utgiftsdekning ved vedtak om omsorgsovertakelse for barn i statlige mottak for asylsøkere og flyktninger som er kommet til landet med foreldre eller andre med formelt foreldreansvar, jf pkt. 2. I tillegg foreslås enkelte tekniske endringer i barnevernloven § 9-8, jf pkt. 3. I pkt. 4 omtales de økonomiske og administrative konsekvensene. Staten er ansvarlig for etablering og finansiering av mottak for asylsøkere og flyktninger, og for å fastsette rammer for tiltak og tilbud i disse. Staten driver ikke selv mottakene, men kjøper disse tjenestene av kommuner, organisasjoner og private. Foreldre i mottak for asylsøkere og flyktninger har hovedansvaret for egne barn. Mottaket skal bidra til å legge til rette for en trygg og forutsigbar hverdag. Interne rutiner og klare ansvarsforhold skal sikre barn og ungdoms omsorgs- og utviklingsbehov. Mottakene skal vurdere behovet for å iverksette særskilte tiltak for barn med særskilte behov i samarbeid med det kommunale tjenesteapparatet. På denne bakgrunn vil det svært sjelden være aktuelt å fatte vedtak om omsorgsovertakelse, jf barnevernloven § 4-12 og § 4-8 andre og tredje ledd, for barn i mottak. Erfaringsmessig skjer dette i høyst ett til to tilfeller per år. Kommuner som likevel kommer i den situasjon at de må overta omsorgen for barn i mottak, vil etter dagens system og regelverk ikke få kompensert utgiftene ved omsorgsovertakelsen dersom barnet er kommet til landet med en av eller begge foreldrene eller andre med formelt foreldreansvar. Dette er annerledes ved omsorgsovertakelse for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger i mottak, det vil si barn som er kommet til landet uten foreldre eller andre med formelt foreldreansvar. I slike tilfeller får kommunen tilført et særskilt tilskudd fra staten, se proposisjonens punkt 2.2. Fylkeskommunen får refusjon for utgifter til barneverntiltak for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Utgiftene i forbindelse med omsorgsovertakelse kan bli svært høye, og derfor en stor belastning for den aktuelle kommune. Mangelen på kompensasjonsordning i førstnevnte tilfeller i avsnittet over, har på denne bakgrunn foranlediget en henvendelse fra Kommunenes sentralforbund. Foreliggende lovendringsforslag er fremmet i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet på bakgrunn av denne henvendelsen. Vi har funnet det åpenbart unødvendig å sende forslaget på alminnelig høring, da det kun innebærer konsekvenser for staten i form av økte utgifter. I henhold til barnevernloven § 8-4, jf. § 8-1, er det den kommunen barnet oppholder seg i som er ansvarlig for å forberede og reise sak om omsorgsovertakelse for fylkesnemnda for sosiale saker. I de tilfeller barnet er i statlig mottak for asylsøkere og flyktninger, vil dette ansvaret tilligge den kommunen mottaket befinner seg i (mottakskommunen). Mottakskommunen er etter loven ansvarlig for å dekke utgiftene ved omsorgsovertakelsen. Dette gjelder selv om barnet blir bosatt i en annen kommune. Fram til 1991 fikk kommunene refundert barnevernutgiftene fra staten etter barnevernloven § 63 dersom foreldrene var asylsøkere eller flyktninger, eller dersom barna var kommet til landet som asylsøkere eller flyktninger uten foreldre. Fra 1. januar 1991 ble det innført et nytt finansieringssystem for kommunene sitt arbeid med bosetting av flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag (integreringstilskuddet). Den statlige ordningen med refusjon av barnevernutgifter ble samtidig begrenset til kun å omfatte enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Ved lov 12. april 1996 ble barnevernloven § 9-8 endret slik at den statlige refusjonen for kommunale barnevernutgifter til enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger ble fjernet, og erstattet av et særskilt tilskudd. Dette tilskuddet er i dag kr 90.000 per år per barn inntil barnet fyller 20 år, og gis til den kommune hvor barnet er registrert bosatt i henhold til Folkeregisteret. I de tilfellene det blir fattet vedtak om omsorgsovertakelse for en enslig mindreårig mens han/hun er i mottak, vil tilskuddet bli overført til mottakskommunen dersom barnet blir bosatt i en annen kommune, jf fellesskriv fra Barne - og familiedepartementet og daværende Kommunal- og arbeidsdepartementet av 3. juni 1996. Dette tilskuddet ytes ikke for barn som kommer til landet med foreldre eller andre med foreldreansvar, selv om mottakskommunen overtar omsorgen for barnet, jf proposisjonens punkt 2.1. I henhold til barnevernloven § 9-8 ytes det fortsatt statlig refusjon for fylkeskommunale utgifter til barneverntiltak for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Alle mottakskommuner får en kommunekompensasjon som skal dekke kommunenes gjennomsnittlige utgifter til helse, barnevern, tolk og administrasjon i forbindelse med statlige mottak. Størrelsen på kompensasjonen avhenger av tallet på mottaksplasser i kommunen. Utgifter av den størrelsesorden som omsorgsovertakelse medfører, er ikke innbakt i dette beløpet. Dersom mottaket eller mottakskommunen må sette inn forsterkningstiltak eller andre spesielle tiltak for barn som blir omfattende og spesielt dyre, kan Utlendingsdirektoratet kompensere for disse på linje med det man i dag gjør for enkelte funksjonshemmede og alvorlig syke ( kap. 520 post 21 Spesielle driftsutgifter, statlige mottak). Bruken av denne ordningen skal være restriktiv, og det kreves godkjenning fra Kommunal- og regionaldepartementet i hvert enkelt tilfelle. Ordningen gjelder kun når barnet bor på mottak, mens senere utgifter ved for eksempel omsorgsovertakelse, vil være mottakskommunens ansvar også etter at barnet har flyttet fra mottaket. Det utbetales et integreringstilskudd til de kommuner som bosetter flyktninger og personer med opphold på humanitært grunnlag. Integreringstilskuddet skal dekke kommunenes gjennomsnittlige utgifter til bosetting og integrering av flyktninger i bosettingsåret og de fire neste årene. I 2000 utgjør dette beløpet 300.000 fordelt over fem år. Integreringstilskuddet gis til bosettingskommunen selv om det gjelder et barn som er under omsorg av annen kommune. Utlendingsdirektoratet ber i slike tilfeller bosettingskommunen overføre tilskuddet til den kommunen som har barnevernutgiftene. Alternativt kan direktoratet be om at ansvaret for barnet blir overført til bosettingskommunen. Asylsøkere og flyktninger kan av spesielle sosiale og/eller medisinske årsaker bli bosatt midlertidig i en kommune (direktebosatt) før deres søknad om oppholdstillatelse er avgjort. Når det er inngått avtale med en kommune om slik direktebosetting, får kommunen et tilskudd på kr 30.000. Dersom søknaden ikke er endelig avgjort innen tre måneder etter at direktebosettingen har funnet sted, vil kommunen i tillegg få et tilskudd på kr 7.500 per påbegynt måned utover disse første tre månedene. Dette tilskuddet vil også bli utløst i de tilfeller en mottakskommune fatter vedtak om omsorgsovertakelse for et barn i mottak. Fram til bosetting skjer, vil tilskuddet bli utbetalt til den kommunen som har ansvaret for barnevernutgiftene, det vil si mottakskommunen. De ovennevnte endringene i finansieringssystemet fra 1991, jf pkt. 2.2, hvor refusjonsadgangen ble begrenset til tiltak for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, førte til uforutsette utgifter for mottakskommunene. Departementet er bekymret for at disse kommunene på grunn av de mulige økonomiske konsekvensene kan bli fristet til å la være å fremme sak omomsorgsovertakelse for barn i mottak som ikke er enslige i påvente av at de skal bosettes i en annen kommune. Departementet foreslår på denne bakgrunn at kommuner som overtar omsorgen etter barnevernloven § 4-12 og § 4-8 andre og tredje ledd for barn i mottak som er kommet til landet med foreldre, dvs. en av foreldrene eller begge, eller andre med formelt foreldreansvar, får samme særskilte tilskudd som kommuner som bosetter/overtar omsorgen for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, jf proposisjonens pkt. 2.2. Tilskuddet foreslås utbetalt så lenge den aktuelle mottakskommune har omsorgen, og dersom plassering utenfor hjemmet opprettholdes etter at barnet er fylt 18 år, jf barnevernloven § 1-3 andre ledd. Tilskuddet skal imidlertid ikke kunne utbetales lenger enn til og med det året barnet fyller 20 år. For også å dekke fylkeskommunenes barnevernutgifter i forbindelse med slike omsorgsovertakelser, bør fylkeskommunene få refundert disse. Nevnte endringer foreslås gjort ved at man føyer til et tredje ledd i § 9-8, se pkt. 3, med følgende ordlyd: «Refusjon og tilskudd som nevnt i første og annet ledd ytes også ved omsorgsovertakelse etter § 4-8 annet og tredje ledd og § 4-12 for barn i mottak for asylsøkere og flyktninger som er kommet til landet med foreldre eller andre med foreldreansvar. De nye reglene vil gjelde omsorgsovertakelser som skjer etter at lovendringen er trådt i kraft. Gjeldende § 9-8 foreslås delt i to ledd. På denne måten får man skilt mellom refusjonsordningen for fylkeskommunene, som plasseres i første ledd, og det særskilte tilskuddet til kommunene i annet ledd. I tillegg foreslås et nytt tredje ledd, jf pkt. 2.4. Departementet foreslår også at man i bestemmelsen tar med en presisering om at en mindreårig asylsøker eller flyktning anses som enslig dersom han eller hun er kommet til landet uten foreldre eller andre med foreldreansvar. På denne måten blir ordlyden i samsvar med praktiseringen av bestemmelsen. Forslaget innebærer således ingen realitetsendring. Det er i dag svært få tilfeller av omsorgsovertakelser for barn med foresatte i mottak. Erfaringsmessig dreier dette seg om høyst ett til to tilfeller per år. Lovforslaget vil derfor få begrensete økonomiske og administrative konsekvenser. Ved å utvide tilskuddsordningen til å omfatte omsorgsovertakelser for denne gruppen barn, vil utgiftene for staten til dette tilskuddet per i dag bli kr 90.000 per år for hvert tilfelle, og maksimalt til og med det året barnet fyller 20 år. Utgiftene i forbindelse med refusjon til fylkeskommunene er svært vanskelige å anslå. Slik refusjon blir kun aktuelt dersom et barn plasseres i institusjon eller i forsterket fosterhjem. Det er videre stor variasjon med hensyn til utgiftene for disse to tiltakene, og kostnadene varierer for ulike typer institusjonsplasser. Utgiftene vil videre være avhengig av hvor lenge eventuelle institusjonsplasseringer varer. Når det gjelder de administrative konsekvensene, vil disse bli minimale. Vi viser til at staten allerede i dag administrerer tilskudds- og refusjonsordningen for enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger, og at det forventede antallet omsorgsovertakelser for barn i mottak med foreldre eller andre foresatte er lavt. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om endringer i lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester (barnevernloven) i samsvar med et framlagt forslag. I lov 17. juli 1992 nr. 100 om barneverntjenester skal § 9-8 lyde: Etter nærmere regler som fastsettes av Kongen, refunderer staten fylkeskommunenes utgifter for flyktningbarn og asylsøkende barn som er kommet til landet uten foreldre eller andre med foreldreansvar, og som omfattes av denne loven. Staten gir et tilskudd til kommunene til dekning av utgifter for flyktningbarn og asylsøkende barn som er kommet til landet uten foreldre eller andre med foreldreansvar. Ikraftsettings- og overgangsbestemmelse: 2) Lovendringen gjelder omsorgsovertakelser som skjer etter at loven er satt i kraft. Ot.prp.nr.45 (1999-2000) Om lov om endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)
|
fiskeribladetfiskare_null_null_20151007_8_116_1_MODSMD_ARTICLE58
|
newspaper_ocr
| 2,015
|
no
|
0.793
|
LØSNING: - Jeg har søknad inne hos Nærings- og fiskerideparte mentet akkurat nå. Finner ikke de en løsning, så blir redningsflåten plassert framme på bakken. Med litt ekstra ballast kommer den under tre meter fra havflata, for teller Tom Vegar Kiil på telefonen fra sin nye sjark «Helena». Går alt etter planen forlater Kiil båtbyggeriet sør i Danmark en av de nærmeste dagene, og setter kursen hjemover etter et besøk innom fiskerimessa Dan-Fishing. Kystverket ved Vardø Sjøtrafikksentral informerer. 1.oktober 2015 trer en ny forskrift om bruk av farvannet fra Lopphavet, gjennom Sørøysundet til Revsbotn, kalt VTS området i kraft. Forskriften gjelder for alle fartøy på 24 meter lengde eller mer, alle fartøy med farlig eller forurensende last, fiskebåter som fisker i området samt fartøy som har annet arbeid i området. Fra samme dato blir det i VTS området innført lytteplikt på VHF kanal 71 for alle disse fartøy som forskriften gjelder for. I tillegg må alle fartøy med farlig eller forurensende last og fartøy med lengde over 150 meter, søke sjøtrafikksentralen i Vardø om tillatelse til å bruke VTS området. Spørsmål om bruk av VTS området kan rettes til sjøtrafikk sentralen i Vardø (NOR VTS) på telefon nummer +47 78 98 98 98 eller e-post nor.vts@kystverket. Forskriften i sin helhet kan finnes på https://lovdata. langt fra tilfreds med resultatet. - Dette blir et ad hoc-opplegg for å slippe å skjære ut en hylle i shelter-taket. Men flåten blir nå stående på det mest utsatte ste det om bord. Her blir med andre ord Sjøfartsdirektoratets mil limeterbestemmelser viktigere enn sikkerheten. - Det er synd at ikke sunn fornuft når fram her, sier Kiil, som mener en dispensasjon ville gitt ham en langt bedre sikker hetsmessig plassering av flåten om bord på 10,65 meter lange «Helena».
|
lovdata_cd_33128
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.574
|
1. Under iakttagelse av bestemmelsene i konvensjonen av 11 mai 1929 og i denne lov er et foretagende1 undergitt den til enhver tid gjeldende norske vassdragslovgivning. 2. Til iverksettelse av sådant foretagende1 som i denne lovs §6 pkt. 1 omhandlet utkreves dog alltid tillatelse av Kongen, dersom foretagendet efter vassdragslovgivningens almindelige regler skulde kunne iverksettes uten tillatelse. 2 Se lover 14 des 1917 nr. 17 og 24 nov 2000 nr. 82. §3. Tillatelse til et foretagende1 kan meddeles uten hensyn til hvorvidt det vannfall eller den faste eiendom eller den ferdsels- eller den fløtningsinteresse for hvis regning foretagendet aktes iverksatt hører hjemme i Norge eller Sverige. 1. Ved avgjørelsen av hvorvidt et foretagende1 kan iverksettes skal der tas hensyn til dets virkninger både i Norge og i Sverige. Som fordel ved foretagendet anses dog i almindelighet bare fordel for det vannfall eller den faste eiendom eller den ferdsels- eller den fløtningsinteresse for hvis regning foretagendet aktes iverksatt. 2. Også ved avgjørelsen av hvorvidt et foretagende1 kan iverksettes uten særlig hjemmel, tas hensyn til dets virkninger i Sverige. §5. Såfremt foretagendet1 aktes iverksatt for regning av vannfall eller annen fast eiendom beliggende i Sverige, kommer bestemmelsene i konvensjonen av 11 mai 1929 art. 8 om avgifter og fond til anvendelse. 1. Tillatelse1 til et foretagende2 kan ikke meddeles uten at Sverige overensstemmende med art. 12 i konvensjonen mellem Norge og Sverige av 11 mai 1929 har gitt sitt samtykke, hvis foretagendet kan antas å medføre ulempe av nogen betydning innen Sverige for et vassdrags benyttelse til ferdsel eller fløtning eller å forårsake hinder for fiskens gang til skade for fisket innen Sverige, eller hvis foretagendet kan antas der å fremkalle betydelige forstyrrelser i vannforholdene innenfor et større område. 2. Sverige kan til sitt samtykke knytte vilkår som angår foretagendets2 planleggelse og forebyggelse eller minskning av skade og ulempe for almene interesser samt angående sikkerhetsstillelse for opfyllelsen av de vilkår som fastsettes for samtykke og for de forpliktelser som for øvrig kan følge av foretagendet innen Sverige. 1 Jfr. §2 nr. 2. 1. Med søknad om tillatelse til et foretagende1 skal foruten de oplysninger m.v. som for øvrig er påbudt i norsk vassdragslovgivning2 også følge de oplysninger m.v. som er fornødne for bedømmelse av foretagendets virkninger i Sverige. 2. Hvis det vannfall eller den faste eiendom eller den ferdsels- eller den fløtningsinteresse for hvis regning foretagendet1 aktes iverksatt hører hjemme i Sverige, skal søknaden være fulgt av uttalelse fra vedkommende svenske myndighet om at der fra svensk side intet er å innvende mot at søknaden optas til behandling. Denne bestemmelse får ikke anvendelse hvis det er den svenske stat som er ansøker. 3. Når søknad er innkommet til vedkommende departement,3 skal et eksemplar av søknaden med bilag ledsaget av de nødvendige oplysninger om søknadens behandling her i riket sendes til vedkommende svenske myndighet. 2 Se lover 14 des 1917 nr. 17 §5 og 24 nov 2000 nr. 82 §23. 5. Et skjønn som optas i medhold av §19 i lov om vassdragsreguleringer av 14 desember 1917 kan ikke endre de regler om vannslipningen som er fastsatt i en tillatelse til et foretagende. 1. Tillatelse til et foretagende1 skal inneholde både de vilkår som fastsettes av vedkommende myndighet i Norge og de vilkår som Sverige i henhold til konvensjonen av 11 mai 1929 art. 13 måtte ha stillet for sitt samtykke. Tillatelsen skal tillike inneholde forbehold om at den ikke gjelder i Sverige før ansøkeren hos vedkommende svenske myndighet har innhentet sådan bevidnelse som omhandlet i denne paragrafs pkt. 3. 2. Når endelig beslutning er fattet, skal avskrift av denne sendes vedkommende svenske myndighet, samtidig med at beslutningen tilstilles ansøkeren. 3. Når der er meddelt tillatelse til et foretagende,1 skal ansøkeren innen 180 dager efter at tillatelsen er blitt endelig innhente bevidnelse hos vedkommende svenske myndighet om at tillatelsen er utferdiget på den måte som er foreskrevet i konvensjonen av 11 mai 1929. Begjæres ikke sådan bevidnelse innen den nevnte tid, kan foretagendet ikke fremmes uten ny tillatelse. §10. Avgift til staten som bidrag til omkostningene ved behandling av en søknad om tillatelse til et foretagende1 kan av Kongen efter omstendighetene nedsettes under hvad ellers måtte være bestemt. Tredje kapitel. Om foretagender som iverksettes i Sverige. §11. Når et foretagende1 iverksettes i Sverige, kan Kongen under iakttagelse av bestemmelsene i konvensjonen av 11 mai 1929 og i denne lov for vannfall, annen fast eiendom eller ferdsels- eller fløtningsinteresse hjemmehørende i Norge gjøre gjeldende de forpliktelser og de rettigheter som efter norsk vassdragslovgivning2 vilde gjelde for disse om anlegget, arbeidet eller foranstaltningen skulde iverksettes i Norge. Herunder skal alene tas hensyn til foretagendets virkninger her i riket og til interesser innen dette. 2 Se lover 14 des 1917 nr. 17, 15 mars 1940 nr. 3 §3 og 24 nov 2000 nr. 82. §12. Søknad om tillatelse til å iverksette et foretagende1 i Sverige for regning av vannfall, annen fast eiendom eller ferdsels- eller fløtningsinteresse hjemmehørende i Norge skal, forsåvidt ikke den norske stat er ansøker, være fulgt av vedkommende norske departements2 uttalelse om at der fra norsk side intet er å innvende mot at søknaden optas til behandling. Søknaden skal videre foruten av de oplysninger m.v. som kreves efter svensk lov også være fulgt av de oplysninger m.v. som norsk lov3 foreskriver ved innsendelse av søknad om anlegg, arbeide eller foranstaltning av lignende art i Norge. 2 Olje- og energidepartementet iflg. res. 11 jan 1978. 3 Se lover 14 des 1917 §5 og 24 nov 2000 nr. 82 §23. 1. Når vedkommende svenske myndighet overensstemmende med konvensjonen av 11 mai 1929 art. 14 pkt. 3 har sendt en søknad til vedkommende norske myndighet,1 skal søknaden undergis samme forberedende behandling som efter norsk vassdragslovgivning2 vilde gjelde om anlegget, arbeidet eller foranstaltningen skulde iverksettes i Norge. 2. Vedkommende departement1 skal dessuten på den måte det finner tjenlig underrette de interesserte om søknadens behandling i Sverige og i den anledning innhente de nødvendige oplysninger herom fra vedkommende svenske myndighet. 2 Se lover 14 des 1917 nr. 17, 15 mars 1940 nr. 3 og 24 nov 2000 nr. 82. 1. Spørsmål om der efter konvensjonen av 11 mai 1929 art. 12 trenges norsk samtykke til et foretagende1 som iverksettes i Sverige og om hvorvidt samtykke skal meddeles og om vilkårene herfor avgjøres av Kongen. Er samtykke nødvendig skal spørsmålet avgjøres overensstemmende med de grunnsetninger som for anlegg, arbeide eller foranstaltning av lignende art gjelder efter norsk vassdragslovgivning, dog med iakttagelse av bestemmelsene i §3 og §4 i denne lov. 2. Norge kan til sitt samtykke knytte vilkår som angår foretagendets1 planleggelse og forebyggelse eller minskning av skade og ulempe for almene interesser samt angående sikkerhetsstillelse for opfyllelsen av de vilkår som fastsettes for samtykke og for de forpliktelser som for øvrig kan følge av foretagendet innen riket. 1. Når der i Sverige er meddelt tillatelse til et foretagende,1 skal ansøkeren innen 180 dager efter at tillatelsen er blitt endelig innhente bevidnelse hos vedkommende norske departement2 om at tillatelsen er utferdiget på den måte som er foreskrevet i konvensjonen av 11 mai 1929. Begjæres ikke sådan bevidnelse innen den nevnte tid, er den gitte tillatelse uten gyldighet i forhold til norske interesser. 2. Hvis det vannfall eller den faste eiendom eller den ferdsels- eller den fløtningsinteresse for hvis regning tillatelse til foretagendet1 er meddelt hører hjemme i Norge, kan bevidnelse ikke gis før der er fattet beslutning om hvad der efter konvensjonen av 11 mai 1929 art. 3 pkt. 2 vil bli pålagt ansøkeren. 3. Når sådan bevidnelse foreligger, plikter enhver mot erstatning å avstå3 den nødvendige grunn samt tåle de eiendomsbyrder og den skade eller ulempe som voldes ved foretagendet,1 alt overensstemmende med hvad der efter norsk vassdragslovgivning4 gjelder for anlegg, arbeide eller foranstaltning av lignende art som iverksettes i Norge. 3 Se lov 1 juni 1917 nr. 1 (skjl.) kap. 2. 4 Se lover 14 des 1917, 15 mars 1940 nr. 3 og 24 nov 2000 nr. 82. §16. Vedkommende departement1 kan bestemme at en tillatelse til å iverksette et foretagende2 samt de bestemmelser som måtte være truffet av Kongen i medhold av §11 i denne lov skal tingleses som heftelse på de vannfall eller eiendommer3 for hvilke tillatelsen eller bestemmelsene kan medføre forpliktelser. 3 Se lov 7 juni 1935 nr. 2. Fjerde kapitel. Ferdsel og fløtning. §17. Med hensyn til åpning, bibehold eller benyttelse av vassdrag som i §1 pkt. 2 nevnt til ferdsel eller fløtning skal svenske innvånere nyte samme rettigheter og være underkastet samme forpliktelser i Norge som norske innvånere. 1 Se lov 24 nov 2000 nr. 82 §16. 1. Svensk innvåner som fløter i Norge og ikke representeres gjennem en norsk fløtningsforening plikter å ha en fullmektig bosatt her i riket som på hans vegne svarer for domstolene og andre myndigheter og mottar meddelelser i tvistemål og andre anliggender som vedrører fløtningen. Før fløtning finner sted, må fullmektigen være anmeldt til og godkjent av lensmannen i det distrikt hvor fløtningen aktes påbegynt. Skjer ikke sådan anmeldelse, kan vedkommende lensmann efter begjæring av nogen interessert opnevne vedkommende fullmektig med bindende virkning for den svenske fløtende. Lensmannen skal bekjentgjøre fullmektigens navn og adresse på den måte han finner tjenlig. 2. Kongen kan foreskrive at svensk innvåner skal stille sikkerhet for de forpliktelser som påligger ham som fløtende og måten hvorpå dette skal skje. Femte kapitel. Forskjellige bestemmelser om foretagender som iverksettes i Norge eller i Sverige. §19. Vedkommende norske myndighet plikter å meddele vedkommende svenske myndighet de oplysninger om et foretagendes1 virkninger i Norge som trenges ved behandling av søknad om tillatelse til foretagendet. §20. Kongen kan bestemme at søknad om et foretagende1 skal behandles av en kommisjon efter konvensjonen av 11 mai 1929 art. 17. §21. Blir der overensstemmende med konvensjonen av 11 mai 1929 art. 17 nedsatt en kommisjon, foregår behandlingen av vedkommende søknad overensstemmende med konvensjonens art. 18 og 19. 1. Hvad norsk vassdragslovgivning1 inneholder om rett eller plikt til å delta i et anlegg, arbeide eller foranstaltning kan ikke påberopes til fordel for eller imot vannfall eller annen fast eiendom eller interesse i Sverige. Overenskomst som treffes mellem interessenter fra begge riker om å gå sammen om et foretagende2 er dog gyldig, såfremt den godkjennes av Kongen og av vedkommende svenske myndighet. 2. Såfremt der foreligger sådan overenskomst som nevnt i pkt. 1, kan innen Norge fordeles bare den del av omkostningene ved foretagendet2 som ifølge overenskomsten faller på vannfall eller annen fast eiendom eller interesse her i riket. 3. Det innbyrdes forhold mellem interessenter her i riket om rett eller plikt til å delta i et foretagende som iverksettes i Sverige avgjøres under iakttagelse av bestemmelsene i punkt 2 i denne paragraf efter samme regel som efter norsk vassdragslovgivning vilde gjelde om anlegget, arbeidet eller foranstaltningen skulde iverksettes i Norge. 1. Hvad angår erstatning for skade og ulempe som følge av et foretagende1 gjelder loven i det rike hvor skaden eller ulempen opstår. Med hensyn til foranstaltning for å forebygge eller minske skade eller ulempe gjelder loven i det rike hvor foranstaltningen skal iverksettes. 2. Der kan ikke pålegges plikt til fra vannfall i et av rikene å levere kraft som erstatning for skade eller ulempe eller for øvrig for å tilgodese interesser i det annet rike. 1. Hvad angår tilsyn med et foretagende2 og vedlikehold av dette gjelder loven i det rike hvor foretagendet er iverksatt, dog skal for foranstaltninger innen det annet rike for å forebygge eller minske skade eller ulempe loven innen dette rike gjelde. Begge rikers innvånere skal ha samme rett til å vareta sine interesser. 2. Hvad angår erstatning for skade og ulempe som følge av manglende vedlikehold gjelder loven i det rike hvor skaden eller ulempen opstår. 3. Hvad angår vannslipningen skal det som i denne paragraf er bestemt om vedlikehold få tilsvarende anvendelse. 1 Jfr. §33 i.f. 1. Med hensyn til nedleggelse av et foretagende2 gjelder loven i det rike hvor foretagendet er iverksatt.3 Begge rikers innvånere skal ha samme rett til å vareta sine interesser. Bestemmelsene i konvensjonen av 11 mai 1929 art. 15 og 16 får herunder tilsvarende anvendelse. 2. Hvad angår erstatning for skade og ulempe som følge av et foretagendes nedleggelse får bestemmelsene i §23 pkt. 1 i denne lov tilsvarende anvendelse. 3 Se lov 24 nov 2000 nr. 82 kap. 7. §26. Hvad angår undersøkelsesarbeider til forberedelse av et foretagende1 skal svenske innvånere nyte samme rettigheter og være underkastet samme forpliktelser innen Norge som norske innvånere. §27. Den som har tillatelse til et foretagende1 og som ikke har bopel her i riket kan av vedkommende departement2 pålegges å opnevne en av dette godkjent fullmektig som skal være bosatt innen riket og som på hans vegne svarer for domstolene og andre myndigheter og mottar meddelelser i tvistemål og andre anliggender som vedrører foretagendet. Fullmektigens navn og adresse skal anmeldes til vedkommende departement. Iakttas ikke innen fastsatt frist hvad således er foreskrevet, kan departementet opnevne fullmektig. Departementet skal bekjentgjøre fullmektigens navn og adresse i Norsk lysingsblad. 1. Rettskraftig dom eller rettskraftig kjennelse i Sverige angående et foretagende1 eller angående ferdsel eller fløtning som omfattes av denne lov skal, såfremt dommen eller kjennelsen kan fullbyrdes i Sverige og angår annet enn straff, kunne kreves umiddelbart fullbyrdet her i riket. 2. Hadde den forpliktede ikke statsborgerskap eller bopel i Sverige, kan fullbyrdelse ikke kreves med mindre han har avgitt møte under rettssaken eller stevning til denne i rett tid er lovlig forkynt enten for ham personlig eller for fullmektig opnevnt i henhold til bestemmelsene i §18 eller §27 i denne lov. 3. Bestemmelsene i pkt. 1 om dom eller kjennelse får tilsvarende anvendelse på annen beslutning eller krav i Sverige som efter svensk lov kan fullbyrdes eller inndrives på samme måte som rettskraftig dom. 4. Begjæring om fullbyrdelse må være avsendt av den svenske Utrikesdepartementets rättsavdelning eller av vedkommende lensstyrelse til vedkommende norske departement. Begjæringen skal være ledsaget av bevidnelse fra den avsendende myndighet om at dommen, kjennelsen, beslutningen eller kravet opfyller de ovenfor fastsatte vilkår for fullbyrdelse. Departementet sender begjæringen til tingretten. 5. Fullbyrdelsen iverksettes efter gjeldende lov.2 Den fortrinnsrett som i norsk lov måtte være tilsagt inndrivelse av avgifter og fond skal dog ikke kunne påberopes. De beløp som innkommer sendes til den myndighet som har begjært fullbyrdelsen. 6. Erstatning for saksomkostninger som er pålagt den forpliktede i anledning av avgjørelsen kan inndrives efter reglene i denne paragraf. 2 Se lov 26 juni 1992 nr. 86 (tvangsl.). §29. Er et foretagende1 iverksatt uten tillatelse, skal hvad angår dets lovlighet begge rikers innvånere ha samme rett til å ivareta sine interesser. §30. Hvad der i denne lov er fastsatt om rettigheter og forpliktelser for svenske innvånere skal også gjelde for det svenske rike og dets kommuner samt der hjemmehørende selskaper, foreninger og stiftelser. Med kommuner forståes også landsting. §31. Skal der efter norsk vassdragslovgivning påbegynnes eller gjennomføres noget innen en bestemt tidsfrist1 efter at tillatelse til et foretagende2 er meddelt, skal fristen regnes fra det tidspunkt da der er utferdiget bevidnelse som omhandles i §9 og §15 for foretagender som iverksettes henholdsvis i Norge og i Sverige. 1 Se lover 14 des 1917 nr. 17 §12 nr. 1 og §16 nr. 6, §24 nov 2000 nr. 82 §27. §32. Omfatter et foretagende1 overføring av vann fra et nedbørområde til et annet, kan Kongen eller vedkommende svenske myndighet forlange at spørsmålet i medhold av konvensjonen av 11 mai 1929 art. 2 skal gjøres til gjenstand for særskilte forhandlinger mellem rikene hvorunder disse ikke er bundet av bestemmelsene i konvensjonen. I så fall gjelder heller ikke denne lov. Dog kan Kongen for Norges vedkommende tillegge de av lovens bestemmelser som dertil finnes egnet gyldighet. Sjette kapitel. Ikrafttreden. §33. Denne lov trer i kraft fra den tid Kongen fastsetter.1 Fra samme tid opheves lov om vassdragenes benyttelse m.v. av 1 juli 1887 §76 og lov om vassdragsreguleringer av 14 desember 1917 §24, forsåvidt angår vassdrag som danner grense mot Sverige. For anlegg, arbeide eller foranstaltning som er utført eller påbegynt, før konvensjonen av 11 mai 1929 trer i kraft, eller iverksettes efter denne med hjemmel i tidligere meddelt tillatelse, skal eldre bestemmelser fremdeles gjelde. Bestemmelsene i nærværende lovs §24 og §25 kommer dog til anvendelse også på sådanne foretagender. 1 Fra 5 jan 1932 iflg. res. 5 jan 1932. 1931 Vinmonopolloven. Lov om Aktieselskapet Vinmonopolet. Se lov 2 juni 1989 nr. 27 §2-1, §3-1 første ledd §7-3. §1. Fra utløpet av Aktieselskapet Vinmonopolets konsesjon den 30 juni 1932 blir ny konsesjon å meddele selskapet1 inntil videre med ett års opsigelse og på de vilkår som er foreskrevet i nærværende lov. De aktionærer som ikke vil være undergitt disse vilkår kan ved den nu gjeldende konsesjons utløp - mot transport av sine aktiebrev - få sine aktier innløst av staten mot å få utbetalt sitt aktieinnskudd med 6 procent årlig utbytte til 30 juni 1932 og senere med 4 procent årlig rente til innløsningsdagen, dog ikke ut over 31 desember 1932. Aktionærer som ikke senest den sistnevnte dag har forlangt innløsning av sine aktier, er undergitt de i nærværende lov fastsatte vilkår. Om disse bestemmelser skal selskapet så vidt mulig underrette hver enkelt aktionær i anbefalt brev innen 31 mars 1932. 1 Jfr. lov 2 juni 1989 nr. 27 §3-1 første ledd. 2 Jfr. lov 10 feb 1967, lov 19 juni 1970 nr. 69. §2. Aktiekapitalen er 20 millioner kroner fordelt på 40 tusen aktier, hver stor 500 kroner, fullt innbetalt og lydende på navn. Efter beslutning av Kongen kan aktiekapitalen nedsettes. Angående fremgangsmåten hermed gir Kongen nærmere forskrifter. Efter 30 juni 1932 kan ingen erhverve aktier i selskapet uten styrets samtykke, hvorhos staten skal ha forkjøpsrett til aktiene. §3. Selskapets virksomhet skal bestå i omsetning av alkoholholdige varer og av alkoholfrie festdrikker i den utstrekning som selskapet får rett til og på den måte som til enhver tid bestemmes. Selskapet skal ha sitt sete i Oslo. Aksjeloven2 gjelder ikke for selskapet, med mindre annet er fastsatt i nærværende lov. I stedet for de hittil gjeldende vedtekter skal gjelde bestemmelsene i denne lov. Aktionærene har ingen innflydelse på selskapets ledelse og virksomhet. 0 Endret ved lover 6 juli 1957 nr. 4, 13 juni 1969 nr. 36, 24 feb 1989 nr. 6, 23 juni 1995 nr. 42 (i kraft 1 jan 1996), 16 mai 1997 nr. 28 (i kraft 1 jan 1998). 1 Se lov 2 juni 1989 nr. 27. §4. Av det årlige driftsoverskudd blir, efterat avskrivninger og avsetninger har funnet sted, å utbetale indtil 5 procent årlig av aktiekapitalen som utbytte til aktionærene. Restoverskuddet behandles overensstemmende med de til enhver tid gjeldende bestemmelser i lovgivningen om innførsel og omsetning av brennevin, vin, fruktvin, mjød og øl. Skulde selskapets overskudd noe år ikke være tilstrekkelig til utbetaling av 5 procent utbytte til aktionærene, skal staten skyte til det manglende. Aktionærene skal av staten også være sikret å få sitt aktieinnskudd tilbakebetalt ved opløsning av selskapet. Staten skal etter 30 juni 1932 ha rett til når som helst å innløse aksjene etter minst 3 måneders varsel, bekjentgjort 2 ganger i Norsk lysingsblad,2 mot at aksjonærene får tilbakebetalt aksjeinnskuddet med det bestemte utbytte til den fastsatte innløsningsdag. 1 Se lov 2 juni 1989 nr. 27 §2-1, §3-1 første ledd og §7-3. 2 Se lov 11 okt 1946 nr. 1. §5. Selskapet ledes av et styre på 9 medlemmer. Kongen oppnevner 6 av medlemmene, blant dem leder og nestleder, samt det nødvendige antall varamedlemmer. 3 av styrets medlemmer med varamedlemmer i nødvendig antall velges av og blant de ansatte. Reglene i aksjeloven §20-6 om representasjon av begge kjønn i styret gjelder tilsvarende. Styremedlemmer og varamedlemmer oppnevnes for 2 år. Kongen ansetter en forretningskyndig som administrerende direktør. Denne deltar i styrets og bedriftsforsamlingens1 møter uten stemmerett. Kongen kan gi utfyllende forskrifter til første ledd tredje punktum, herunder om vilkåret for stemmerett og valgbarhet, valgmåten, om avgjørelse av tvister om valget og om bortfall av verv som styremedlem. 0 Endret ved lover 22 des 1978 nr. 98, 12 juni 1987 nr. 70, 19 des 2003 nr. 120 (i kraft 1 jan 2004). §6. Styret er beslutningsdyktig når minst 5 medlemmer er til stede. Ingen beslutning anses vedtatt uten at minst 5 medlemmer har stemt for den. Instruks for styret fastsettes av Kongen. 0 Endret ved lov 22 des 1978 nr. 98. §7. Selskapet forpliktes ved underskrift av 2 av styrets medlemmer. Den administrerende direktør har selskapets prokura.1 Styret kan gi prokura også til andre. Styret eller den som dette bemyndiger ansetter funksjonærer og fastsetter deres lønn for så vidt ikke anderledes er bestemt. Om pensjon for selskapets funksjonærer treffer Kongen med Stortingets samtykke de nødvendige bestemmelser. 1 Jfr. lov 21 juni 1985 nr. 80. §8. (Opphevet ved lov 24 mai 1985 nr. 32.) §9. Selskapet skal ha en bedriftsforsamling på 21 medlemmer. 2/3 av medlemmene med varamedlemmer oppnevnes av Kongen. 1/3 av medlemmene med varamedlemmer velges av og blant de ansatte. Funksjonstiden er 2 år. Bedriftsforsamlingen velger selv sin leder og nestleder blant sine medlemmer for ett år om gangen. Bedriftsforsamlingen er beslutningsdyktig når minst 15 medlemmer er til stede. I tilfelle stemmelikhet, gjør lederens stemme utslaget. Bedriftsforsamlingen sammentrer som regel hvert kvartal og ellers så ofte som styret eller bedriftsforsamlingens leder finner det påkrevd. Medlem av styret og administrerende direktør kan ikke være medlem av bedriftsforsamlingen. Bedriftsforsamlingen skal føre tilsyn med styrets og administrerende direktørs forvaltning av selskapet. Hvert av medlemmene kan på møte i bedriftsforsamlingen kreve opplysninger om selskapets drift i den utstrekning de finner det nødvendig. Bedriftsforsamlingen kan selv eller ved utvalg iverksette undersøkelser. Etter forslag fra styret treffer bedriftsforsamlingen avgjørelser i saker som gjelder (a) investeringer av betydelig omfang i forhold til selskapets ressurser eller (b) rasjonalisering eller omlegging av driften som vil medføre større endring eller omdisponering av arbeidsstyrken. Kongen kan bestemme at det til visse arter disposisjoner og forretninger som ikke hører inn under den daglige ledelse, skal kreves samtykke av bedriftsforsamlingen. Kongen kan gi forskrifter om den nærmere avgrensning av bedriftsforsamlingens myndighet etter første punktum og om saksbehandlingen i bedriftsforsamlingen. Bedriftsforsamlingen kan vedta anbefalinger til styret i hvilken som helst sak. Andre beføyelser kan ikke legges til bedriftsforsamlingen med mindre loven gir hjemmel for det. Kongen kan overprøve bedriftsforsamlingens vedtak etter §9 niende ledd dersom vesentlige samfunnsmessige hensyn tilsier det. Kongen kan gi utfyllende forskrifter til første ledd tredje punktum, herunder om vilkår for stemmerett og valgbarhet, valgmåten, om avgjørelse av tvister om valget og om bortfall av verv som medlem av bedriftsforsamlingen. 0 Endret ved lover 19 juni 1936 nr. 12, 22 des 1978 nr. 98, 12 juni 1987 nr. 70, 24 feb 1989 nr. 6, 15 jan 1999 nr. 2 (i kraft 1 aug 1999 iflg. vedtak 25 juni 1999 nr. 711), 17 des 2004 nr. 86 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599). §10. Vedkommende departement1 kan la seg representere i styrets og bedriftsforsamlingens møter uten stemmerett. Departementet1 velger ekstern revisor etter innstilling fra selskapet. Revisor skal være registrert eller statsautorisert.2 Til revisor kan også velges et firma som driver revisjonsvirksomhet. Bestemmelsene i revisorloven3 kapittel 4 til 7 og aksjeloven4 §6-35 første ledd annet punktum, jf allmennaksjeloven5 §6-39 om granskning får anvendelse så langt de passer. Instruks for revisor utarbeides av departementet1 og godkjennes av Riksrevisjonen. 0 Endret ved lover 22 des 1978 nr. 98, 24 feb 1989 nr. 6, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 15 jan 1999 nr. 2 (i kraft 1 aug 1999 iflg. vedtak 25 juni 1999 nr. 711), e21 des 2000 nr. 108 (i kraft 1 jan 2001). 6 Jfr. lov 8 feb 1918. §11. (Opphevet ved lov 24 mai 1985 nr. 32.) §12. Styret skal etter utløpet av regnskapsåret sende inn til vedkommende departement1 et utdrag av selskapets regnskaper og en beretning om dets virksomhet. Utdraget og beretningen blir å forelegge for Kongen. 0 Endret ved lover 22 des 1978 nr. 98, 11 juli 1986 nr. 51, 7 mai 2004 nr. 21 (i kraft 1 juli 2004). §13. Selskapet skal ha en kontrollkomité med tre medlemmer og tre varamedlemmer som for to år av gangen velges av og blant de stortingsoppnevnte medlemmer av bedriftsforsamlingen.1 Ett av medlemmene oppnevnes som leder. Bedriftsforsamlingen velger også 3 varamedlemmer. Kontrollkomiteen fører tilsyn med A/S Vinmonopolets virksomhet. Instruks for kontrollkomiteen fastsettes av bedriftsforsamlingen. 0 Endret ved lover 22 des 1978 nr. 98, 24 mai 1985 nr. 32, 12 juni 1987 nr. 70, 24 feb 1989 nr. 6. §14. Riksrevisjonen1 fører kontroll med forvaltningen av statens interesser og kan foreta undersøkelser mv. i selskapet og heleide datterselskaper etter lov om Riksrevisjonen og instruks fastsatt av Stortinget. 0 Endret ved lover 24 feb 1989 nr. 6, 13 juni 1997 nr. 44 (i kraft 1 jan 1999 iflg. res. 17 juli 1998 nr. 615), 7 mai 2004 nr. 21 (i kraft 1 juli 2004). 1 Jfr. lov 7 mai 2004 nr. 21. §15. Kongen fastsetter godtgjørelsen til styrets, bedriftsforsamlingens og kontrollkomiteens medlemmer. Styret fastsetter lønnen til administrerende direktør. 0 Endret ved lover 19 juni 1936 nr. 12, 22 des 1978 nr. 98, 24 mai 1985 nr. 32, 24 feb 1989 nr. 6, 22 des 1999 nr. 108 (i kraft 1 jan 2000), 17 des 2004 nr. 86 (i kraft 1 juli 2005 iflg. res. 17 juni 2005 nr. 599). §16. Om opløsning av selskapet treffes bestemmelse av Kongen. Når selskapet opløses, skal mulig restoverskudd anvendes som bestemt i §4 angående driftsoverskuddet. 1932 Ansvarlighetsloven - riksrl. Lov om straff for handlinger som påtales ved riksrett. Se Grl. §20, §86 og §87, lov 5 feb 1932 nr. 2. Jfr. også strl. kap. 11 og 33. - Jfr. tidligere lover 7 juli 1828 og 22 april 1927 nr. 5. §1. Denne lov får anvendelse på handlinger som påtales ved Riksrett. Bestemmelsene i den almindelige straffelovs2 annen og tredje del og den militære straffelovs3 §81a jfr. §30 gjelder ved siden av denne lovs annet kapittel. 0 Endret ved lov 14 april 1972 nr. 15. 1 Se Grl. §86. 3 Lov 22 mai 1902 nr. 13. §2. Forsåvidt ikke annet følger av denne lov,1 får bestemmelsene i den almindelige borgerlige straffelovs2 første del3 anvendelse på de straffbare forhold som påtales ved Riksrett. 3 Strl. §3.1 For ethvert straffbart forhold som påtales ved Riksrett kan tap av offentlig tjeneste idømmes istedenfor eller som tillegg til den straff som ellers er bestemt. Som tillegg til den straff som ellers idømmes, kan tap av stemmerett i offentlige anliggender2 og av adgang til å oppnå offentlig tjeneste idømmes for det tidsrom som retten bestemmer. 1 Jfr. strl. §15, §16, §29 og §31 . 2 Jfr. strl. §31. §4. Bestemmelsene i denne lovs 2net og 3dje kapittel kommer også til anvendelse på den handling som er forøvet av uaktsomhet,1 såfremt det ikke uttrykkelig er bestemt at bare den forsettlige handling er straffbar. 1 Jfr. strl. §40. §5. Bestemmelsene om foreldelse i den almindelige borgerlige straffelovs1 6te kapitel kommer til anvendelse på handlinger som påtales ved Riksrett, dog således at foreldelsesfristen for adgangen til å reise straffesak eller avsi straffedom2 ikke i noget tilfelle er kortere enn 15 år. Foreldelsens løp avbrytes ved beslutningen om tiltale, eller ved særskilt beslutning av Odelstinget om å iverksette undersøkelser såfremt beslutning om tiltale derefter blir fattet innen 1 år. 0 Endret ved lov 15 des 1950 nr. 6. 2 Jfr. strl. §6. Bestemmelsene i den almindelige borgerlige straffelovs1 §52, §53, §54 får ikke anvendelse i saker som behandles ved Riksretten. §7. Den som blir idømt straff ved dom av Riksretten kan ved dommen tillike tilpliktes å betale erstatning for den skade som er voldt. Kapitel 2. Særlige bestemmelser om straffansvar for medlemmer av Statsrådet og Stortinget.
|
lovdata_cd_20348
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.637
|
Forskrift om fredning av Vinnesleiro naturreservat, Fusa kommune, Hordaland.
|
lovdata_cd_23090
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.729
|
Forskrift om regulering av ferdselen på Fritzøe Skogers eiendommer i Vestmarka, Larvik kommune, Vestfold. Fastsatt av Larvik kommunestyre 18. november 1998 med hjemmel i lov av 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet §2. Stadfestet av fylkesmannen i Vestfold 3. juni 1999. §1. Ferdsel med hest er tillatt kun på offentlige veier og på traséer merket for ridning. §2. Ridning i flokk eller gruppe skal skje med én hest i bredden anført av kyndig og ansvarlig leder. §3.Andre trafikkanter skal passeres i skritt eller kort trav. Rytterne holder godt til høyre dersom ikke spesielle forhold tilsier noe annet. §4. Hestene skal bære kjennetegn slik at det er mulig å forfølge overtredelse av de gitte bestemmelsene.
|
maalfrid_5ae3ca783a3b59213f18c8033a629cedc5c1b87a_63
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.477
|
Tilskotsordninga Spelemidlar til utstyr vert forvalta av Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF). Lag og foreiningar, inkludert særforbund, knytta til NIF kan søke om tilskot. Utstyr det kan søkast om tilskot til er avgrensa til ei liste for kvar einskild særidrett og omfattar ikkje utstyr til drift eller personleg utstyr. For meir informasjon om ordninga, sjå . Søkar/anleggseigar har sjølve ansvaret for å følge gjeldande og aktuelle lover og føreskrifter mv. i samband med søknad om og tildeling av tilskot, samt bygging og drift av spelemidelfinansierte anlegg for idrett og fysisk aktivitet. Blant gjeldande lover og føreskrifter (alle med eventuelle seinare endringar) som er eller kan vere aktuelle, kan desse nemnast: lov om planlegging og byggesaksbehandling (plan- og bygningsloven) av 27.06.2008, nr. 71 lov om offentlige anskaffelser (anskaffelsesloven) av 16.07.1999, nr. 69 lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne (diskriminerings- og tilgjengelighetsloven) av 20.06.2008, nr. 42 lov om jord (jordlova) av 12.05.1995, nr. 23 Om jordlova vert det særskilt opplyst om at § 12 om delingsforbud óg gjeld bruksavtalar vedrørande idrettslege føremål fordi avtalane går utover 10 år. Slike avtalar krev innhenting av delingssamtykke etter jordlova. lov om konsesjon ved erverv av fast eiendom mv. (konsesjonsloven) av 28.11.2003, nr. 98 lov om konkurranse mellom foretak og kontroll med foretakssammenslutninger (konkurranseloven) av 05.03.2004, nr. 12 lov om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS) mv. (EØS-loven) av 27.11.1992, nr. 109 (samtidig med EØS-avtalens ikrafttredelse) – kap. 2 om statsstøtte lov om eigedomsregistrering (matrikkellova) av 17.06.2005 (som erstattet delingsloven med virkning fra 01.01.2010) lov om produktkontroll og forbrukertjenester (produktkontrolloven) av 11.06.1976, nr. 79 forskrift for badeanlegg, bassengbad og badstu mv. av 13. juni 1996, nr. 592 . Ytterlegare informasjon om lover og føreskrifter finst på www.lovdata.no.
|
lovdata_cd_60283
|
lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.723
|
Det er foretatt endringer i merverdiavgiftsloven ved at det blant annet er gitt en ny bestemmelse i §59a. Bestemmelsen innebærer at renter som påløper etter at foreldelse er avbrutt for hovedkravet ved begjæring om tvangsfullbyrdelse, foreldes tidligst når hovedkravet selv foreldes. For renter som er påløpt før lovens ikrafttredelse, og som ikke allerede er foreldet, gjelder regelen tilsvarende i henhold til overgangsbestemmelsen. Vedlegg: Lov av 27. mars 1998 nr. 14 om endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. Ved lov av 27. mars 1998 er det foretatt endringer i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. Endringene innebærer blant annet at det er gitt en ny bestemmelse i §59a om foreldelse av renter. Den nye §59a i merverdiavgiftsloven lyder: «Er foreldelse av avgiftskrav avbrutt etter lov av 18. mai 1979 om foreldelse av fordringer §17 ved begjæring om tvangsfullbyrdelse, foreldes ikke senere forfalte renter av kravet før kravet selv er foreldet. Lovendringen trådte i kraft 27. mars 1998. Bakgrunnen for den nye bestemmelsen er ønsket om å effektivisere og forenkle innkrevingen av merverdiavgift. Som en følge av de hittil gjeldende regler om foreldelse av renter, har skattefogden avholdt utleggsforretninger som bare har hatt til hensikt å være fristavbrytende i forhold til foreldelse. Denne oppfølgingen av rentekravene har ført til merarbeid. Samtidig har det påført skyldneren ekstra kostnader i form av gebyrer knyttet til utleggsforretningene. I tillegg har en villet oppnå en harmonisering med tilsvarende regler for krav på skatt og arveavgift, jf skattebetalingsloven §48a annet ledd og arveavgiftsloven §33a tredje ledd. Det er ingen reelle grunner til at krav på merverdiavgift skal behandles annerledes enn forannevnte skatte- og avgiftskrav. Merverdiavgiftsloven §59a omfatter også forsinkelsesrenter som påløper etter lovens §37 fjerde ledd. Bestemmelsen vil også gjelde for investeringsavgift etter lov av 19. juni 1969 nr. 67 jf lovens §7 siste ledd, som gir bestemmelsene i merverdiavgiftsloven kap. XV anvendelse så langt de passer. I henhold til overgangsbestemmelsen får §59a også virkning for renter påløpt før de tilfeller hvor foreldelsesfristen ble avbrutt før ikrafttredelsen, forutsatt at foreldelse ikke allerede var inntrådt før på før dette tidspunkt.påløpte renter ikke allerede var foreldet. Lovforarbeidene til endringene fremgår av Ot.prp.nr.35 (1997-98) og Innst.O. nr. 31 (1997-98). Vedlegg: Lov av 27. mars 1998 nr. 14 om endringar i lov av 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. Ot.prp. nr. 35, Innst. O. nr. 31, Besl. O. nr. 31 (1997-98). Odels- og lagtingsvedtak hhv. 3. og 12. mars 1998. Fremja av Finans- og tolldepartementet. §35 første ledd bokstav a blir oppheva. Nåverande bokstavar b og c blir nye bokstavar a og b. §48 første ledd nytt siste punktum skal lyde: §50 tredje ledd bokstav d blir oppheva. Ny §59a skal lyde: Er foreldelse av avgiftskrav avbrutt etter lov av 18. mars 1979 om foreldelse av fordringer §17 ved begjæring om tvangsfullbyrdelse, foreldes ikke senere forfalte renter av kravet før kravet selv er foreldet. Endringane trer i kraft straks. Endringa får òg verknad for tilhøve der foreldingsfristen ble avbrutt etter lov av 18. mai 1979 nr. 18 om forelding av krav før ikrafttredinga, med mindre rentene ved ikrafttredinga allerede var foreldea. SKM-1998-16 Nye forskrifter og forskrifter om endring av forskrifter gitt i tiden 1. november - 31.
|
lovdata_cd_51583
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.667
|
Forskrift om rettshjelpsforsikring. Fastsatt ved kgl.res. 4. desember 1992 i medhold av lov 16. juni 1989 nr. 69 om forsikringsavtaler §1-4 bokstav b. Fremmet av Justis- og politidepartementet. Jf. EØS-avtalen vedlegg IX punkt 6 (Rdir 87/344/EØF). §1. 1. Denne forskriften kommer til anvendelse på rettshjelpsforsikring som tegnes i selskaper som har hovedsete i en EØS-stat. §3 kommer bare til anvendelse på selskaper som er etablert i Norge. Med rettshjelpforsikring menes en forsikring som består i, mot betaling av en premie, å bære kostnadene ved rettergang og yte andre tjenester som er direkte knyttet til forsikringsdekningen, særlig med henblikk på: - å forsvare eller representere den forsikrede i en sivil sak, straffesak, forvaltningssak eller annen saksbehandling eller ved eventuelle erstatningskrav som blir reist mot den forsikrede. 2. Denne forskriften får likevel ikke anvendelse: - når rettshjelpsvirksomhet utøves av en assistanseforsikrer i en annen EØS-stat enn den staten der den forsikrede vanligvis bor, når den er en del av en avtale som dekker bare den bistand som ytes til personer som kommer i vansker på reise, ved fravær fra sin bopel eller fra sitt faste oppholdssted. I dette tilfellet skal det fremgå tydelig av avtalen at den aktuelle dekningen er begrenset til omstendighetene nevnt i foregående punktum, og at den er underordnet assistansen. §2. Rettshjelp skal dekkes ved en separat avtale, atskilt fra avtalen for andre forsikringsklasser, eller ved en separat del av en enkeltpolise, der rettshjelpsdekningens omfang angis. §3. Foretaket skal i avtalen gi den forsikrede rett til å overlate ivaretakelsen av sine interesser til en advokat etter eget valg fra det tidspunkt den forsikrede har rett til å kreve forsikringsgiverens mellomkomst ifølge avtalen. Med advokat menes enhver person som har rett til å yte rettshjelp etter artikkel 1 i rådsdirektiv 77/249/EØF, med tilføyelser i EØS-avtalens vedlegg VII. I den utstrekning andre enn advokater har adgang til å yte rettshjelp som omfattes av forsikringen, jf domstolloven §218, likestilles disse i denne sammenheng med advokater. §4. Hvis det oppstår en interessekonflikt mellom forsikringstakeren og forsikringsgiveren, eller det er uenighet om hvordan tvisten skal bilegges, skal rettshjelpsforsikreren, eller eventuelt kontoret som behandler skadeoppgjør, underrette den forsikrede om retten til å bruke egen advokat, jf §3, og om retten til nemndbehandling etter forsikringsavtaleloven §20-1. §5. Denne forskriften trer i kraft fra den tid EØS-avtalen trer i kraft for Norge.
|
lovdata_cd_39024
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.767
|
Behandling hos fysioterapeut inngår i frikortordningen egenandelstak 2. Pasienten må betale egenandeler inntil egenandelstaket er nådd. Hva som er godkjente egenandeler følger av forskrift om stønad til dekning av utgifter til fysioterapi. Når pasienten betaler egenandel, skal fysioterapeuten utstede en spesifisert kvittering. Av den spesifiserte kvitteringen må det fremgå hvilke takster som er utløst, egenandelsbeløpet for hver takst og antall behandlinger. Når pasienten har fått frikort, kan fysioterapeuten kreve pasientens egenandel direkte fra oppgjørsenheten sammen med sitt øvrige oppgjør. Det er viktig at fysioterapeuter informerer sine pasienter om muligheten for å få frikort. En måte å gjøre dette på kan være å skrive ut informasjon om frikortordningene fra trygdeetatens internettsider http://www.trygdeetaten.no (under helse/sykdom > helsetjenester > frikort), og henge den opp på kontor eller venteværelse.
|
lovdata_cd_56376
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.772
|
Forskrift om erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt. Fastsatt ved kgl.res. 4. mai 2001 med hjemmel i lov av 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §12a. Fremmet av Miljøverndepartementet. Formålet med denne forskrift er å erstatte reindriftens tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt. Forskriften skal også medvirke til å redusere tapene av tamrein. a. Rovvilt: Gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn. b. Tap av rein: Det reindriften mister av tamrein som er drept eller skadet av rovvilt. c. Erstatning for tap: Dekning av direkte økonomiske tap som er påført reindriften, jf. bokstav b. d. Erstatning for følgekostnader: Dekning av andre tap og ulemper som er påført reindriften, og som står i årsakssammenheng med tap av tamrein. e. Annet tap: Tap av tamrein som ikke skyldes rovvilt. Driftsenheten har etter søknad rett til erstatning for tap og følgekostnader når tamrein blir drept eller skadet av rovvilt. a. Reindriften utøves av Rendalen Renselskap. b. Driftsenhetens innehaver ikke har fast bopel i Norge. c. Skadelidte er staten eller når staten har den overveiende økonomiske interesse. a. Driftsenheten har handlet aktsomt og har gjort det som med rimelighet kan forventes for å avverge eller redusere tap, vurdert i forhold til de verdier som står på spill og den foreliggende risiko. b. Reindriften utøves i samsvar med reindriftsloven og dyrevernlovens bestemmelser. c. Driftsenheten har bidratt til at tap avdekkes så tidlig som mulig. Straks et taps- eller skadetilfelle oppdages skal det gis melding til ansvarlig myndighet for vurdering av årsak. d. Avtalte forebyggende tiltak med økonomisk støtte fra det offentlige er iverksatt og tilstrekkelig utført. e. Driftsenheten har gitt riktige og nødvendige opplysninger for å underbygge kravet om erstatning. Dette kan også innebære å gi erstatningsmyndigheten tilgang på relevante grunnlagsdata utover de krav som er nedfelt i søknadsskjema for erstatning. Det skal ytes erstatning når tamrein er gjenfunnet og undersøkelse foretatt av Statens naturoppsyn, eller den departementet bestemmer, viser en sannsynlighetsovervekt for at dyret er drept eller skadet av rovvilt. Det skal ytes erstatning også i øvrige tilfeller der omstendighetene tilsier at tamrein er tapt som følge av rovvilt. a. At tamrein er tapt i et område der det er dokumentert forekomst av rovvilt. b. At tamrein er tapt i et område eller på et tidspunkt som kan knyttes opp mot tilfeller der undersøkelse i samsvar med §7 har påvist rovvilttap. c. At tamrein er tapt i en driftsenhet der undersøkelse i samsvar med §7 i ett eller flere foregående år har påvist rovvilttap. Dersom erstatning ytes i medhold av §8, skal det minst gjøres fradrag for påregnelige tap av andre årsaker. Opplysninger om slike forhold skal oppgis i søknad. a. Full erstatning for tap av tamrein ytes etter satser fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning. b. Det gis erstatning for følgende dyrekategorier; - Kalv. Kalv som er drept av rovvilt, jf. §7, etter 31. desember i driftsåret erstattes som åring. c. Verdien av biprodukter er inkludert i prisgrunnlaget, jf. bokstav a. I tillegg til erstatning etter foranstående regler kan det ytes erstatning for dokumenterte kostnader, ulemper og følgetap som står i direkte årsakssammenheng med tap eller skade på det enkelte dyr. Dette ytes som: a. Verdien av framtidig tapt produksjon ved tap av voksne simler. b. Verdien av tapt avlsverdi for åringssimler som er beviselig drept av rovvilt, jf. §7. I tillegg til erstatning etter foranstående regler kan det ytes erstatning for dokumenterte omkostninger, ulemper og følgeskader som er påført reindriften. a. Søknad om erstatning skal fremmes på skjema fastsatt av Direktoratet for naturforvaltning og Reindriftsforvaltningen til distriktsstyret senest 1. april. b. Distriktsstyret behandler og videresender søknaden til Reindriftsforvaltningen innen 15. april. c. Reindriftsforvaltningen kvalitetssikrer opplysningene og bidrar med nødvendige opplysninger i samsvar med denne forskrift og videresender søknaden til fylkesmannen innen 1. juni. d. Fylkesmannen behandler søknadene og utbetaler erstatning. Utbetaling skal som hovedregel skje innen 1. juli. e. Utbetalingen skjer til driftsenhetens innehaver som har forvaltningsansvaret for midler som rettmessig tilhører en eller flere reineiere under driftsenheten. Innehaver har plikt til å fordele eventuelt utbetalt erstatning til de reineiere i driftsenheten som har lidt tap. f. Der tamrein er drept av rovvilt, jf. §7, men eier er ukjent, utbetales erstatning til reindriftsfondet for vedkommende reinbeitedistrikt. g. Fylkesmannen sender samlet oversikt over erstatningsoppgjøret til Direktoratet for naturforvaltning innen 1. november. Dersom driftsenheten har mottatt erstatning i strid med redelighet og god tro, kan beløpet kreves tilbake. Utbetalt erstatning kan også kreves tilbake dersom søker har gitt feilaktige, mangelfulle eller misvisende opplysninger, eller dersom driftsenhetens innehaver ikke fordeler utbetalingen til berørte eiere under driftsenheten i samsvar med forskriftens §13e. Det samme gjelder dersom utbetalingen skyldes feil fra myndighetenes side og søker burde ha forstått dette. Fylkesmannen kan etter søknad fra driftsenheten i særlige tilfeller utbetale erstatning dersom det ved undersøkelse i samsvar med §7 er påvist tap eller skade forvoldt av andre fredede arter. Fylkesmannens vedtak etter denne bestemmelsen kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning i henhold til forvaltningslovens regler. Direktoratet for naturforvaltning kan i særlige tilfeller dispensere fra bestemmelsene i §4 bokstav d og e samt §6. Fra samme tid oppheves regler om erstatning for skader på rein voldt av gaupe, jerv, bjørn, ulv og kongeørn, og om kompensasjon for ulemper for reineier, fastsatt den 21. mars 1997 av Miljøverndepartementet.
|
lovdata_cd_28109
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.622
|
Det er adgang til jakt etter elg, hjort, rådyr og bever i Iveland kommune.
|
lovdata_cd_30907
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
da
|
0.663
|
15. mai 1986 nr. 1310.
|
lovdata_cd_49217
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.549
|
Forskrifter om offentlig kjøttkontroll m.v. Fastsatt ved Kronprinsreg.res. 14. juli 1978 med hjemmel i lov av 20. desember 1974 nr. 73 om dyrevern og lov av 19. desember 2003 nr. 124 om matproduksjon og mattrygghet mv. (matloven) §33 første ledd, jf. §36 andre ledd, jf. delegeringsvedtak av 19. desember 2003 nr. 1790. Fremmet av Landbruksdepartementet. Endret 8 nov 1985 nr. 1907, 29 april 1988 nr. 312, 26 juni 1989 nr. 1078, 23 nov 1989 nr. 1186, 25 april 1994 nr. 320, 10 jan 1996 nr. 79, 15 des 1997 nr. 1444, 28 sep 1998 nr. 919, 23 des 1998 nr. 1531, 9 jan 2004 nr. 68 (bl.a hjemmel). §§1-3. (Opphevet ved forskrift 25. april 1994 nr. 320.) §4. Bedriftens ledelse. 4.1. Planer for installasjoner, driftsendringer og justeringer mv. som kan ha hygienisk, kontrollmessig og dyrevernmessig betydning skal legges fram for og være godkjent av Mattilsynet før de settes i verk. 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 68. §§5-6. (Opphevet ved forskrift 25. april 1994 nr. 320.) §7. (Opphevet ved forskrift 9 jan 2004 nr. 68.) §§8-21. (Opphevet ved forskrift 25. april 1994 nr. 320.) §§22-26. (Opphevet ved forskrift 23 des 1998 nr. 1531, i kraft 1 jan 1999.) §27. (Opphevet ved forskrift 25. april 1994 nr. 320.) §28. (Opphevet ved forskrift 15 des 1997 nr. 1444, i kraft 1 jan 1998.)
|
lovdata_cd_4304
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.336
|
Gjelder for: Lille Danmark naturreservat, Kragerø kommune, Telemark.
|
lovdata_cd_34387
|
lovdata_cd_norgeslover_2005
| 2,021
|
no
|
0.354
|
Lov 11. juni 1993 nr. 83 om endringer i rettergangslovgivningen m.m. avsnitt I nr. 50 om endringer i lov 26. juni 1992 nr. 86 om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring §7-19 andre ledd, §7-20, §7-21 nytt fjerde ledd, §7-25 og §7-29 vert oppheva.
|
lovdata_cd_22059
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.738
|
Bestemmelsene i punkt IV og V er ikke til hinder for: 2. Tradisjonell bruk av fuglefredningsområdet til landbruksformål, herunder utmarksbeite og utmarksslått som på vernetidspunktet eller der dette tidligere har vært vanlig. 4. Jakt på hjortevilt og fellefangst av mink. 5. Lovlig bruk av hund ved jakt på hjortevilt, og ved ettersøk etter skadet hjortevilt. 6. Vedlikehold av kraftlinjer. 7. Utøvelse av fiske og jakt på sjøpattedyr i henhold til gjeldende regelverk. 8. Drift og vedlikehold av Kystverkets eksisterende anlegg, samt nødvendig ferdsel i forbindelse med denne virksomheten. 0 Endret ved forskrift 26 april 2002 nr. 405.
|
lovdata_cd_28338
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.474
|
Vedtekter til bygningsloven for Aremark kommune.
|
lovdata_cd_15405
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.635
|
(Opphevd ved forskrift 29. desember 1994 nr. 1247.) 1990 Forskrift om laksefisket m.v. Gjelder for: Rongsfossen, Strandaelvi, Vosso, Voss kommune, Hordaland.
|
lovdata_cd_44254
|
lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.837
|
Av hensyn til fremdriften i saken og den trygdedes videre medvirkning og motivasjon for attføringsopplegget, bør man bli enig om en konklusjon/avtale under møtet. Gruppens skriftlige tilråding sendes den trygdede etter møtet, med kopi til behandlende lege. Basisgruppens begrunnede tilråding fra møtet følger saken som et saksdokument, ikke som et internt notat. Tilrådingen skal vanligvis erstatte skriftlig uttalelse fra de organene som har deltatt i behandlingen. Tilrådingen må inneholde en begrunnet konklusjon, slik at det organet som har den endelige avgjørelsesmyndighet får grunnlag for å fatte vedtak i saken. Det må også fremgå hvem som har det videre ansvaret for behandling og oppfølging av saken (se vedlegg). Gruppen har ikke vedtaksmyndighet, men ettersom tilrådingen vil være et resultat av drøfting mellom flere etaters representanter, bør den veie tungt ved videre behandling av saken. Tilrådingen er ikke et vedtak, og kan derfor ikke påankes eller påklages. Hvis den trygdede kommer med innvendinger mot tilrådingen, må dette tillegges vekt i den senere saksbehandling. Viser det seg at tilrådingen fra basisgruppen ikke kan følges, må det organ som har avgjørelsesmyndighet i saken orientere basisgruppens medlemmer om dette.
|
lovdata_cd_20460
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.807
|
Det freda området femnar om gnr./bnr.: 56/15. Reservatet dekkjer eit areal på omlag 115 dekar, der 99 dekar er landareal.
|
lovdata_cd_53524
|
lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.71
|
Forskriften trer i kraft 1. august 1997, og erstatter fra samme dato forskriftene for gradene dr.art., dr.ing, dr.med., dr.polit. og dr.scient. 1 Forskriftene er ikke tidligere kunngjort i Norsk Lovtidend. 1997 Forskrift om umeldt stans av dagpenger mv.
|
lovdata_cd_2748
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.74
|
Grensene for det midlertidig fredede området går fram av kart i målestokk 1:50.000 og 1:5.000 som oppbevares av Fet kommune, fylkesmannen i Oslo og Akershus og Miljøverndepartementet.
|
maalfrid_94f61fb1360cdce1e8541ce6332af2975a6874e4_176
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.875
|
180 Kapittel 13 Ny opplæringslov lover og forskrifter bør skrives på nynorsk, og at det er viktig å ta vare på de nynorske lovene og forskriftene vi har. Dersom en lov på nynorsk skal byttes ut, bør den nye loven også være på nynorsk, ikke bokmål. I og med at dagens opplæringslov er på nynorsk, mener utvalget at ny opplæringslov også bør være på nynorsk. Dette vil dessuten bidra til å nå målet om at minst 25 prosent av lovverket regnet i tekstmengde skal være på nynorsk. I utvalgets forslag til ny opplæringslov brukes derfor nynorsk som skriftspråk. Dagens opplæringslov ble brukertestet i forbindelse med prosjektet Klart lovspråk. Brukertestingen avdekket at noen av informantene synes at det er utfordrende med nynorsk som lovspråk, blant annet fordi de bruker lengre tid på å forstå og lese loven, og at vanskelige nynorske ord skaper misforståelser og usikkerhet. For noen kan nynorsk være en barriere mot å bruke loven mer aktivt. Det er grunn til å understreke at det er tale om en relativt begrenset undersøkelse med 14 informanter som er dybdeintervjuet. Utvalget har vært bevisst på at nynorsk kan være en utfordring for noen brukere. Når det finnes to eller flere alternative former av et ord (valgfrie former), har utvalget derfor valgt bort ord og uttrykk som kan være utfordrende. I brukertesten gjennomført av NTB Arkitekst på deler av utvalgets forslag, opplevede ikke informantene at det nynorske språket var et problem for forståelsen. Analyseselskapet Oxford Research har kartlagt hvordan opplæringsloven forstås og fungerer i dag. Kartleggingen inngår som en del av kunnskapsgrunnlaget i prosjektet Klart lovspråk, og den bidrar med ny kunnskap om bruken av lovtekster, brukernes tilnærming til rettsspørsmål og opplevelsen av språket i lovtekster. Kartleggingen viser at de ansatte i forvaltningen bruker loven mye og gjerne leser den på lovdata.no. Statistikk som Oxford Research har hentet inn, viser at opplæringsloven på lovdata.no i snitt har 267 000 unike sidevisninger hvert år. Loven har et stort tilfang av nye lesere hvert år. Kartleggingen viser at borgerne i liten grad leser lovteksten direkte. Med borgere siktes det i undersøkelsen til elever, foreldre, voksne elever og lærere. Oxford Research definerte lærere som borgere fordi de i liten grad har direkte saksbehandlingsansvar. Borgerne eksponeres for loven først og fremst i form av utdrag i vedtaksbrev, veiledninger og andre dokumenter fra det offentlige. Borgerne er heller ikke alltid klar over at det de er opptatt av, er regulert ved lov. Lovtekster har ulike lesere med varierende bakgrunnskunnskap og juridisk kompetanse. Samspillet mellom den konkrete utformingen av lovteksten og leserens bakgrunnskunnskap kan føre til dilemmaer. Dette krever i sin tur diskusjon, undersøkelser og avklaringer. I offentlig forvaltning varierer den formelle juridiske kompetansen. I mindre kommuner er det for eksempel mindre utbredt å ha ansatte jurister som arbeider med spesialfelt. Dette betyr at forståelsen av en lovtekst og kjennskap til tolkninger av lovverket også kan være ujevnt fordelt i ulike deler av samfunnet og på de ulike nivåene i forvaltningen. Ifølge Juristforbundet var det i 2016 bare rundt 150 av landets 434 kommuner, det vil si cirka 34 prosent av kommunene, som hadde ansatt egne jurister. En undersøkelse fra 2010 basert på tall fra KS, viser at det bare var 13 ansatte med juridisk embetseksamen i de 131 kommunene med opptil 2 500 innbyggere. Selv blant de 103 kommunene med opptil 5 000 innbyggere var det bare 25 ansatte med denne kompetansen. I Meld. St. 14 (2014–2015) om kommunereformen er det pekt på at det er stor ulikhet i hvor gode og store kommunenes fagmiljøer er. I mange små kommuner vil tilfeldige svingninger i innbyggernes etterspørsel, samt variasjoner i fagmiljøenes kompetanse, kunne gi store konsekvenser for innbyggerne og kommunene. NTNUs Institutt for språk og litteratur og Program for lærerutdanning har gjennomført en undersøkelse av leseforståelsen og tekstanalyse av dagens opplæringslov. Studien inngår i kunnskapsgrunnlaget i prosjektet Klart lovspråk. Så å si alle informantene i undersøkelsen oppgir at det er nødvendig å kon- 6 Språkrådet, u.å. Målform i lover og forskrifter. 7 Høidahl & Flatebø, 2016. 8 Viblemo et al., 2015. 9 Gangnes, 2018 10 Utdanningsdirektoratet, 2011. 11 Vatn et al., 2015.
|
lovdata_cd_2177
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.573
|
Fra den tid Kirke- og undervisningsdepartementet bestemmer blir det foretatt følgende prestegjeldsreguleringer i Mandal prosti: Holum prestegjeld utvides med Bjelland sokn av Bjelland prestegjeld. Nord-Audnedal prestegjeld opprettholdes med Konsmo sokn og tillegges Åseral sokn (prestegjeld) samt Grindheim sokn av Bjelland prestegjeld. Søgne prestegjeld utvides med Finsland sokn av Bjelland prestegjeld. Sør-Audnedal prestegjeld utvides med Vigmostad sokn av Nord-Audnedal prestegjeld. Åseral og Bjelland sokneprestembeter blir lagt ned. 1969 Forskr. om grensefastsettelse, Lillehammer m.fl.
|
lovdata_cd_13061
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.861
|
Forvaltningsmyndighetene kan gjøre unntak fra fredningsbestemmelsene når formålet med fredningen krever det, samt for vitenskapelige undersøkelser, arbeider av vesentlig samfunnsmessig betydning og i spesielle tilfeller dersom det ikke strir mot formålet med fredningen, jf avsnitt III.
|
lovdata_cd_32471
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.81
|
1. Sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.lign. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, kan bare oppføres etter disposisjonsplan som er behandlet av bygningsrådet og godkjent av fylkesmannen. Det samme gjelder for fradeling eller bortfeste, herunder punktfeste av tomt til slike formål. Fylkesmannen kan etter forslag fra bygningsrådet frita for eller gi utsettelse med disposisjonsplan for bestemte områder. 2. Enkelttomt som tidligere er godkjent fradelt kan når særlige grunner foreligger, etter bygningsrådets skjønn tillates bebygd med hytte. Bygningsrådet kan sette vilkår for tillatelsen. 3. Hytter m.v. kan ikke oppføres nærmere vassdrag (elv, bekk, tjern eller innsjø) enn 50 meter (avstanden måles horisontalt fra den høyeste observerte vannstand). Bebyggelsen skal plasseres i en avstand på minst 20 m fra kjøreveg som er åpen for almen ferdsel. Avstand regnet fra vegens midtlinje. Ved riksveg skal avstanden være minst 30 m, hvis ikke annen byggegrense er bestemt. 4. For bygninger som er nevnt under nr. 1 skal foruten bygningsloven kap. III og IV og §65 også gjelde §66 nr. 1, §70, §71, §72, §73, §74 nr. 2, §93, §94, §96, §109 og kap. XV og XVI. (II 1976 s 445)
|
lovdata_cd_30990
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.504
|
I. Denne generalplanvedtekt knyter seg til generalplan for Os kommune vedteke av Os kommunestyre 9. november 1982 og slik den er godkjent av Miljøverndepartementet i dag. II. Vedtekta gjeld for heile Os kommune med unntak av reguleringsplanar stadfest etter den 6. februar 1969. III. Vedtektsområda er vist på desse karta som er gjevne Miljøverndepartementet si påteikning datert i dag. 1. Oversiktskart over heile kommunen i målestokk 1:20.000, datert 2. mars 1979, og sist revidert 22. mars 1982. 2. Soneplankart for Søfteland i målestokk 1:5.000. 3. Soneplankart for Lysefjorden i målestokk 1:5.000. 4. Soneplankart for Osøyro/Ulven i målestokk 1:5.000. 5. Soneplankart for Søre Neset i målestokk 1:5.000. 6. Soneplankart for Nore Neset i målestokk 1:5.000. 7. Soneplankart for Søre Øyane i målestokk 1:5.000. 8. Soneplankart for Nore Øyane i målestokk 1:5.000. 9. Soneplankart for Lysodden i målestokk 1:5.000. 10. Soneplankart for Forstrøno i målestokk 1:5.000. IV. Innanfor dei områda som denne vedtekta gjeld for, og som er nemnde under pkt. II og III ovanfor, kan grunnen ikkje nyttast til føremål som i vesentleg grad vil gjera vanskelegare den arealutnyttinga som er føresett i generalplanen. V. Bygningsrådet kan gjera unntak frå vedtekta når særlege grunnar ligg føre. VI. Denne vedtekta trår i kraft straks, og gjeld fram til 31. desember 1987. (II 1984 s 232) 6. april 1984 nr. 873.
|
lovdata_cd_27185
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.621
|
Det er jakt etter hjort i Valle kommune, Aust-Agder.
|
lovdata_cd_24644
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
no
|
0.69
|
2. Vedhogst til husbehov. 3. Skjøtsel av utmarksbeite i Skåraskaret. 4. Vedlikehold av den merkede stien til «Olavskilden». 8. Etablering av nye opplagsplasser for båt.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.