id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_50ca247b58801c1c5623dce4e3632840f3d49e97_59
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.262
|
Folkemængde L,ensmandsdistrikter. Thinglag. Sorenskriverier.Fogderier. tilstedeværende. hjemtneherende. Hyllestad 2 497 Hyllestad 2 497 Askvold . 2 820 Askvold . 2 820 Ytre Dale 3 812 Ytre Dale 3 822 Ytre Sogn (forts.) 20 788 5 216. 54 km. 2 Sogn (forts.) io 476. 44 km.2 36 756 36 708 Indre Dale 3 567 Indre Dale 3 567 Jolster. . 2 607 Jølster . . • 2 607 Søndfjord 26 499 3 973.5x km.2 Førde . . • 5 330 Førde . . . 5 330 Sønd- #og Nordfjord (forts. S. 57). Brandsø. . 6 305 Brandsø . . 6 305 Bremanger 2 o58 Bremanger 2058 Stat .. .. 4 680 Stat.. .. 4 680 Daviken . 3 242 Daviken . 3 242 Eid .. • . 3 014 Eid. . • • 3 01 4 Hornindalen i 699 Hornindalen I 699 Nordfjord 1 (forts. S. 57).
|
maalfrid_4923c04976ef3a6dd70c89113751e6c089f7e760_2
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.483
|
Tabellen nedanfor samanfattar nøkkelopplysningar om gjennomføringa og vidare oppfølging. Dei vidare avsnitta gir utfyllande opplysningar om heimelsgrunnlag, grunnlagsdokumentasjon og deltakarar. 17.09.2019 (formøte) 28.11.2019 (tilsyn) Stine Sætre 05.12. Føremålet med tilsynet er å sjå til om Sunndal kommune sitt arbeid med samfunnstryggleik og beredskap er i samsvar med aktuelle krav fastsett i sivilbeskyttelseslova og forskrift om kommunal beredskapsplikt. Tilsynet er gjennomført med heimel i § 29 i sivilbeskyttelseslova og § 10 i forskrift om kommunal beredskapsplikt.
|
maalfrid_c48ab0a26ab47b6b6f755a5139142f48779b70fd_290
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.754
|
293 2008–2009 Om lov om behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten (politiregisterloven) opplysningenes korrekthet. Et annet eksempel er å markere opplysninger som utleveres. I disse til fellene vil markering skape notoritet og samtidig sikre at man kan sørge for å varsle mottakeren av opplysningen dersom det for eksempel skulle vise seg at den utleverte opplysningen må rettes eller suppleres. Merking av opplysninger vil på denne bakgrunn også kunne betegnes som en ren saks behandlingsrutine som ikke har noen betydning for politiets mulighet til å behandle den markerte opplysningen. Nr.10 – Sperring: Definisjonen av sperring er sammenfallende med definisjonen i rammebeslut ning om personvern i tredje søyle artikkel 2 bok stav c. Når man sperrer en opplysning er hensikten å begrense adgangen til å behandle opplysningen i fremtiden. Med begrensning menes i denne sam menheng først og fremst til hvilke formål opplys ningen kan behandles i fremtiden. Slik definisjo nen er utformet gir den imidlertid ikke anvisning på hva begrensningen konkret går ut på. Dette må fastsettes særskilt, jf. også omtalen i punkt 7.2.11. Nr. 11 – Straffesaker: Straffesaker defineres som saker som behandles etter straffeprosesslo ven. Dette innebærer at også sivile krav i straffesa ker og erstatning for uberettiget forfølgning faller inn under definisjonen. Nr. 12 – Vandelskontroll: Vandelskontroll er bruk av opplysninger for å vurdere om en fysisk eller juridisk person er egnet til en bestemt stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende. Dette er nærmere omhandlet i kapittel 12. Vandelskon trollen består av politiattest, vandelsvurdering og straffattest, jf. § 36. Nr. 13 – Politimessige formål: Definisjonen er en klargjøring av hvilket innhold begrepet tilleg ges i denne loven. Den er derimot ikke ment som en legaldefinisjon av begrepet i sin brede alminne lighet. Dette innebærer at definisjonen ikke uten videre kan legges til grunn i andre sammenhenger, jf. nærmere om dette i punkt 7.2.10. Bestemmelsen regulerer lovens saklige og geogra fiske virkeområde. Loven gjelder for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger som faller innenfor politimessige formål, jf. § 4. Loven gjelder dermed for behandling av opplysnin ger både i og utenfor den enkelte straffesak. Loven gjelder for norsk politi og påtalemyndighet, uav hengig av hvor de befinner seg. Er en norsk tjenes temann plassert i utlandet, er han fortsatt under lagt politiregisterloven. Derimot vil utenlandsk politi ikke være underlagt loven dersom de befinner seg i Norge, med mindre de i henhold til internasjonale avtaler eller på annet grunnlag deltar i etterforskning eller annet politimessig arbeid og i denne forbindelse behandler opplysninger for norsk politi eller påtalemyndighet. Utlevering av opplysninger til utenlandsk politi i Norge følger derimot de alminnelige reglene i § 22. Lovens vir keområde må også ses i sammenheng med § 69, hvoretter det kan gis forskrift om at loven kan gis anvendelse på andre enn politiet og påtalemyndig heten. Loven kommer ikke til anvendelse på opplys ninger som behandles etter SIS-loven, jf. første ledd nr. 1. Dersom opplysninger overføres fra Schen gen-informasjonssystem (SIS) til et annet politire gister eller på annen måte behandles utenfor SIS gjelder imidlertid politiregisterloven på vanlig måte. Likeledes vil behandling av supplerende opp lysninger i henhold til SIS-loven § 11 regelmessig falle inn under politiregisterloven. I første ledd nr. 2 er det gjort unntak for politiets behandling av opplysninger som faller utenfor poli timessige formål, jf. § 4. Behandling av opplysnin ger som er en del av politiets forvaltningsvirksom het eller sivile gjøremål reguleres av personopplys ningsloven. Sivile gjøremål omfatter dermed all behandling av opplysninger som verken har til knytning til politimessige oppgaver eller forvalt ningsvirksomheten. Som eksempel kan nevnes intern administrasjon eller innkjøp av utstyr med videre. I annet ledd er det fastsatt at loven også gjelder for PSTs forvaltningsvirksomhet, som for eksem pel utlendingskontroll, i motsetning til forvalt ningsvirksomhet i politiet for øvrig. Begrunnelsen for dette er nærmere omtalt i punkt 8.2.3 og 8.4.4. For PSTs vedkommende er det derfor bare behandling av opplysninger som er en del av tje nestens sivile gjøremål som faller utenfor lovens virkeområde, jf. første ledd nr. 2. For PST gjelder i tillegg enkelte særbestemmelser, jf. lovens kapittel 11, for behandling av opplysninger utenfor den enkelte straffesak. Når PST behandler opplysnin ger i straffesaker gjelder de samme reglene som for den øvrige påtalemyndigheten. Av tredje ledd fremgår at loven gjelder for elek tronisk behandling, samt manuell behandling av opplysninger når disse inngår eller skal inngå i et register. Bestemmelsen er dermed sammenfal lende med personopplysningsloven § 3 første ledd bokstav b og rammebeslutning om personvern i tredje søyle artikkel 1 nr. 3. I fjerde ledd begrenses lovens virkeområde for opplysninger om gjenstander.
|
maalfrid_0314a0c5e9d3c70fd293605841dc5c8796e02a4b_8
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.821
|
Saksnr.: 092/20 Sektor: Styre/råd: Behandling: 12.11.2020 Tittel: Saksnr.: 19/20405-16 Tine SA foreslår i e-post av 11. oktober 2020 sats for transport av melk til produksjon av reguleringsprodukter i 2019. I forbindelse med fastsettelse av sats for transport av melk til reguleringsprodukter for 2018 ble satsen fastsatt på en ny modell for beregning av sats basert på ny innfraktmodell fra 2017. I utgangspunktet skulle satsen være fastsatt i vår i forbindelse med regnskap 2019. På grunn av det ikke var mulig å fremskaffe et sikkert beregningsgrunnlag fra Tine innen fristen for behandlingen av regnskap 2019, ble fastsettelsen av sats for 2019 utsatt, samtidig som godtgjørelsen for reguleringstransport 2019 ble foretatt på grunnlag av en foreløpig kompensasjon for 2019. Tines forslag til sats for reguleringstransport 2019 er beregnet med utgangspunkt i de samme prinsippene som ble lagt til grunn for fastsettelse av satsen for 2018, jf. notat av 18. februar 2020 fra Tine SA. Tine foreslår en sats på 35,8 øre per liter. Landbruksdirektoratet innstiller i tråd med Tines forslag Retningslinjer for markedsregulering av melk og melkeprodukter punkt 4-1 fastsatt av Omsetningsrådet 1. desember 2009 med hjemmel i forskrift 2008-10-22 nr. 1136 om markedsregulering til å fremme omsetningen av jordbruksvarer § 7-1. Brev fra Tine av 11. oktober 2020 Brev fra Tine av 19. mars 2020 Notat fra Tine av 18. februar 2020 Enstemmig vedtak i samsvar med innstilling. Satsen for kompensasjon for kostnader ved transport av melk til reguleringsproduksjon fastsettes til 35,8 øre per liter for 2019.
|
maalfrid_cda09f3661f59e56d8555841b14a918347edd985_138
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
no
|
0.828
|
Fagrapport andre samfunnsmessige virkninger Side: Dok.n Rev.: Dato 140 av 206 ICD-05-A-20010 03A 25.11. I henhold til nasjonale retningslinjer er målet at flere skal bruke beina, sykle eller reise kollektivt, og at bilen skal stå. Stasjonslokalisering henger sammen med muligheter for sammensatt bruk, og attraktivitet for gåvennlighet henger sammen med attraktive sammenhenger og byrom. Stasjonsplassering har innvirkning på tilgjengelighet og hvilken virkning kan dette ha for handel, service - og sentrums muligheter for utvikling. Byens demokratiske bygulv er for alle, og har stor verdi, særlig når det er sammenhengende og gir ramme om liv og næring. Tema har stor sammenheng med vurderingene som er gjort under byliv i ikke prissatte konsekvenser, gangtilgjengelighet under mobilitet samt sannsynlig knutepunktutvikling da de avhenger av mange av de samme parameterne. Parameterne som denne utredningen har lagt til grunn som definerende for gangvennlighet er: Tetthet (bolig, arbeidsplass, funksjoner, tjenester, publikumsrettede funksjoner) Funksjonsmiks og grad av mangfold i tilknytning ganglandskapet Tilgjengelighet, universell utforming, veifinning Byform, kvalitet og attraktivitet på de romlige sammenhengene Trygghetsfølelse Det vurderes hvordan gangvennligheten påvirkes i de ulike alternativene gjennom hvordan arkitektur, kulturminner, landskapsverdier, vann og grønne elementer tas aktivt i bruk som ressurs i byutviklingen i de ulike alternativene. Videre vurderes også om attraktivitet og tilgjengelighet for gange i ganglinjene til og fra stasjonen opprettholdes og styrkes – eller om den svekkes. Illustrasjonene undersøker grafisk forholdene mellom stasjonslokaliseringen og stasjonsprosjektet med gåvennlighet langs ganglinjene fra stasjonen. Her beskrives kvaliteten på de parameterne som definerer gåvennlighet, mange av disse er sammenfallende med parametere som definerer byliv- og blir da en beskrivelse av bylivskvaliteter langs ganglinjene.
|
maalfrid_ee1f0b48b336e4b7bf972e40cfe00ef1dfe6e70a_12
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
no
|
0.939
|
I figur 5C har vi sett på sammenhengen mellom årsaken til at det ble opprettet kontakt mellom ungdommen og NAV-veileder og ungdommens hovedinntekt ved oppstart. Blant de som har et ønske om økonomisk sosialhjelp er det 60 prosent som oppgir dette som hovedinntektskilde. Dette er altså ungdommer som i stor grad belager seg på denne stønaden, og som enten opplever at dette ikke er tilstrekkelig eller som allerede i oppstartsfasen har fått innvilget økonomisk sosialhjelp. Også blant ungdommene som søker oppfølging grunnet psykisk helse eller bosituasjon er det mange som oppgir økonomisk sosialhjelp som hovedinntektskilde. Blant ungdommene som ønsker oppfølging knyttet til arbeidspraksis er det 39 prosent som oppgir ytelser fra NAV (ikke inkludert økonomisk sosialhjelp) som sin hovedinntekt.
|
maalfrid_c31676c2a06099a1cb4bc94703ac9f1c043c596d_303
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
da
|
0.79
|
4. Bueskjær Vedlegg 3 - Resultater fra risikovurderingen PNECw tilsvarer grensen mellom tilstandsklasse II og III x x Arsen mangler data mangler data ikke målt ikke målt 4,8E-03 x Bly 8,59E-04 5,61E-04 ikke målt ikke målt 2,2E-03 Kadmium mangler data mangler data ikke målt ikke målt 2,4E-04 Kobber mangler data mangler data ikke målt ikke målt 6,4E-04 Krom totalt (III + VI) mangler data mangler data ikke målt ikke målt 3,4E-03 x Kvikksølv 1,08E-05 5,46E-06 ikke målt ikke målt 4,8E-05 Nikkel mangler data mangler data ikke målt ikke målt 2,2E-03 Sink mangler data mangler data ikke målt ikke målt 2,9E-03 x Naftalen 5,83E-04 3,68E-04 ikke målt ikke målt 2,4E-03 x Acenaftylen 1,17E-04 6,66E-05 ikke målt ikke målt 1,3E-03 x Acenaften 1,27E-04 6,39E-05 ikke målt ikke målt 3,8E-03 x Fluoren 7,43E-05 3,80E-05 ikke målt ikke målt 2,5E-03 x Fenantren 4,54E-04 1,59E-04 ikke målt ikke målt 1,3E-03 x Antracen 4,51E-05 2,56E-05 ikke målt ikke målt 1,1E-04 x Fluoranten 8,81E-05 4,41E-05 ikke målt ikke målt 1,2E-04 x Pyren 1,75E-04 1,04E-04 ikke målt ikke målt 2,3E-05 x Benzo(a)antracen 1,27E-05 6,16E-06 ikke målt ikke målt 1,2E-05 x Krysen 1,58E-05 1,04E-05 ikke målt ikke målt 7,0E-05 x Benzo(b)fluoranten 1,12E-05 7,16E-06 ikke målt ikke målt 3,0E-05 x Benzo(k)fluoranten 5,34E-06 3,67E-06 ikke målt ikke målt 2,7E-05 x Benzo(a)pyren 1,15E-05 6,42E-06 ikke målt ikke målt 5,0E-05 x Indeno(1,2,3-cd)pyren 3,23E-06 2,13E-06 ikke målt ikke målt 2,0E-06 x Dibenzo(a,h)antracen 8,55E-07 5,28E-07 ikke målt ikke målt 3,0E-05 x Benzo(ghi)perylen 8,19E-06 5,58E-06 ikke målt ikke målt 2,0E-06 x PCB 28 1,27E-06 5,84E-07 ikke målt ikke målt x PCB 52 2,46E-06 1,09E-06 ikke målt ikke målt x PCB 101 5,19E-07 1,69E-07 ikke målt ikke målt x PCB 118 5,28E-08 1,89E-08 ikke målt ikke målt x PCB 138 4,82E-07 1,84E-07 ikke målt ikke målt x PCB 153 4,02E-08 1,66E-08 ikke målt ikke målt x PCB 180 7,85E-08 3,60E-08 ikke målt ikke målt DDT mangler data mangler data ikke målt ikke målt 1,0E-06 Tributyltinn (TBT-ion)
|
maalfrid_3cbc5126a372a07c1bd56cecc8f5da3726d3b4b9_296
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
fr
|
0.992
|
Chapitre 5 (Epstein, 1987 ; Morgan, 1990 ; Christ, 1994 ; Hendry et Morgan, 1995, pp. 60-61 ; Le Gall, 1994, et 2001 ; Armatte 1995). Les propositions de Frisch représentent avant toute chose une manière d'utiliser la modélisation comme une procédure d'expérimentation qui permettra d'intriquer l'analyse théorique et l'investigation empirique. C'est par des allers et retours entre la structure mathématique du modèle et une série de tests que Frisch pense déboucher sur la formulation d'une explicitation des « lois quantitatives » de l'économie. Le modèle économétrique qui sera le résultat de ces allers et retours permet une définition précise des concepts abstraits et des concepts concrets en les faisant coïncider. A cette fin, Frisch développe une nouvelle méthodologie d'expérimentation qui guide la construction du modèle économétrique. b. Une nouvelle terminologie d'expérimentation L'article de Frisch « Statistical Confluence Analysis by Means of Complete Regression Systems » (1938) traite des problèmes de correspondance tels qu'ils apparaissent dans les séries temporelles économiques. Frisch aborde cette question en distinguant, d'une part, la question de la confluence et, d'autre part, celle des erreurs de mesure. Autrement dit, Frisch distingue l'identification de différentes relations au sein d'un ensemble de variables, du problème des erreurs d'estimation dues à leur évaluation incorrecte. Nous retrouvons l'idée développée par Frisch dans « Correlation and Scatter » (1929d) puis reprise par Frisch et Waugh en 1933, à savoir qu'une procédure de mesure suppose de poser des hypothèses sur la nature même des erreurs de mesure. Avec les travaux de Frisch mais également ceux de Koopmans (1935, 1937) et d'Haavelmo (1944) principalement mais également 1938, 1939a, 1939d, 1939e, 1940), il va devenir nécessaire aux yeux des économètres d'étudier le comportement des entités économiques dans les séries temporelles observées par une méthodologie d'expérimentation. Celle-ci est présentée par Haavelmo à la sixième conférence européenne de la Société d'Econométrie à Oxford des 25 au 29 septembre 1936, et connut un succès très rapide. Ce programme de recherche —présenté formellement comme un guide idéal pour la recherche en macrodynamique— fut initialement rédigé par Frisch pour être repris par Haavelmo, selon Bjerkholt (Bjerkholt, 2001, p. 12), dans la communication qu'il donna à cette conférence. Ainsi, cette méthodologie se décompose en deux étapes :
|
maalfrid_4927be3dd323d7801f6d8516b7905015f9af625d_4
|
maalfrid_fiskeridir
| 2,021
|
no
|
0.782
|
Forenklingsarbeidet skal bestå av en gjennomgang av de enkelte forskriftsbestemmelsene med sikte på å identifisere og foreslå forbedringer med hensyn til innhold, språk og struktur. Forenklingsarbeidet vil i utgangspunktet være av fiskerifaglig/juridisk karakter, men arbeidsgruppen vil også kunne beskrive mulige forenklinger av regelverket som vil være av mer forvaltningsmessig og næringspolitisk karakter. Arbeidsgruppens anbefalinger skal være i samsvar med kravet om god ressursforvaltning og kontroll. Arbeidsgruppen foreslår at det fastsettes en ny forskrift om gjennomføring av høsting av viltlevende marine ressurser. Den nye forskriften skal erstatte utøvelsesforskriften. Arbeidsgruppen foreslår at det tekniske regelverket for Nordsjøen og Skagerrak harmoniseres så langt det er hensiktsmessig og mulig. Arbeidsgruppen foreslår at det tekniske regelverket for områdene ved Svalbard og regelverket som gjelder i Norges økonomiske sone nord for 62° N samordnes i en forskrift. Dette innebærer at de to særforskriftene for Svalbard kan oppheves. Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsene om hummer tas ut av utøvelsesforskriften, og at det fastsettes en ny forskrift om høsting av hummer. I tillegg til den strukturelle endringen ved at det fastsettes en egen forskrift, foreslår arbeidsgruppen enkelte realitetsendringer i gjeldende bestemmelser om høsting av hummer. Arbeidsgruppen foreslår at bestemmelsene om leppefisk som i dag fremgår av utøvelsesforskriften, flyttes til forskrift om regulering av fisket etter leppefisk. Arbeidsgruppen foreslår at en rekke bestemmelser som det av ulike årsaker ikke lenger er behov for, oppheves. Forslagene er beskrevet i punkt 4.9. Arbeidsgruppen foreslår at en rekke bestemmelser flyttes til andre og mer relevante forskrifter. Forslagene er beskrevet i punkt 4.10. Arbeidsgruppen tilrår en rekke endringer i gjeldende tekniske regelverk. Endringsforslagene spenner fra å være realitetsendringer av bestemmelser til å dreie seg om redaksjonelle endringer med sikte på å gjøre regelverket klarere og enklere. Alle endringsforslagene er forklart og begrunnet i merknadene til de enkelte paragrafene i den nye forskriften. Merknadene er inntatt i punkt 5.
|
maalfrid_7eb6f638c087c532fd63a319ef0d4fc1a0cbba61_17
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.777
|
Prof. Stein Evju s. 17 5. Oppsummering og utgangspunkt Grunnkravene som avveiningsnormer. Strukturens funksjon 1. Introduksjon Tilbakeblikk. "Realitetsgrunnsetningen" Sannsynliggjøring og tvilsrisiko Spesialregler om bevisbyrde §§ 15-8 m.v. - jfr. over § 15-6 Problemstillingen ellers Forholdet til alminnelig prosess Lovgrunnlag og rettspraksis Kort om relasjonen til § 15-5(1) Domstolenes prøvelsesrett - # problemstillingen i utgangspunkt 2. Prøvelsesretten Startpunktet - arbvl. 1936 § 33 og eldre doktrin Riktig faktisk grunnlag Rt. 1962.6, Rt. 1977.902 "Saksbehandling" som element Rt. 1959.900 og følgende praksis Kjerneproblemet: Saklighetsvurderingen Prøvelse av "hensiktsmessighetsskjønn" ? Rt. 1977.902 De materielle skrankers karakter Konsekvenser for prøvelsesretten Rt. 1984.1058 Krav til grunnlag ("bredde") og avveining ("forsvarlighet") Rt. 2001.
|
lovdata_cd_25921
|
lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005
| 2,021
|
nn
|
0.614
|
1.1 SIMAS handsamar alle gebyrsaker i samsvar med desse forskriftene. 1.3 SIMAS kan i særskilde høve gje dispensasjon frå dette reglementet og inngå særavtaler med einskilde abonnentar. 1.4 Der kommunane ynskjer det, skal abonnentane kunne få handsaming av kurante saker via det kommunale servicetorget. Hovudregelen er imidlertid at abonnentane skal henvende seg til SIMAS.
|
maalfrid_69604e915d15da2a0d0aea1718daa4ecbac101cc_101
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.543
|
Fylket er delt i 19 lægedistrikter, hvis størrelse og folkemengde fremgår av nedenstående oversikt : Hj emmehørende folkem. pr. 1/12 20. Lægedistrikter. Flateinnh. i km Hjemmehot ende folkein. pr. Vi2 20. Flate- Lægedistrikter. junk. km.' 5 271 4 815 13 633 3 132 6 643 9 372 11 590 4 261 700 Fet 210.92 Serum 194.44 Lillestrøm 146 36 Nittedal 187.11 Ullensaker 218.97 Nes 635.73 Eidsvoll 447.82 Nannestad 430.92 Hurdal 284.48 267.02 220.0G 61.81 32.ss 424 54 187.86 106.90 428.60 821.52 268.69 Kråkstad Frogn Nesodden Oppegård Aker Bærum Asker Aurskog Roland Enebakk 8 569 8 554 2 540 4 043 53 579 19 411 7 856 5 635 6 590 3 266 Vestby distriktslægestilling blev ophevet fra 1 oktober 1924 og Vestby herred og Son og Hølen ladesteder henlagt til Frogn lægedistrikt. Medisinalpersonalets størrelse var ifølge distriktslægens opgaver ved utgangen av 1923 og 1924: Eksaminert Læger. Tannlæger. Jordinødre. Apotek. apotekpersonale. — 1923 102 32 84 15 38 1924 37 89 17 44 Av lægene var der 1 fylkeslæge og 18 distriktslæger. Av de 125 læger som i alt er bosatt i fylket driver 79 helt eller delvis praksis, resten er hovedsakelig læger ved de forskjellige anstalter. En del Oslolæger har også ikke ubetydelig praksis i Aker. I Bærum er der oprettet 2 skolelægestillinger ved folkeskolen, Oppegård 1, og Asker er på god vei til å få bevilgning. I Aker har der vært nedsatt en komité hvis innstilling ikke har ført til noget resultat av mangel på bevilgning. Et par sanitetsforeninger i Aker har av egne midler bevilget midler til skolelæge ved 2 skoler. I Asker, Bærum og Aker har kommunene bevilget til skoletannlæger, og disse synes å omfattes med stor interesse. (Fylkeslægen.) Angående fordelingen av læger, tannlæger, jordmOdre og apotek på de forskjellige distrikter i Akershus henvises til tabell 1 i hovedberetningene for riket for de to år. Sykepleien i fylket er ifølge beretningene god, og distriktene er tilstrekkelig forsynt med sykepleiersker. Der er ea. 70 sykepleiersker i arbeide. Sykehus: I mai 1924 blev Bærums nye sykehus tatt i bruk. Det omfatter en kirurgisk avdeling på 42 senger, en medisinsk på 70 og en fødeavdeling på 12 senger, altså i det hele 124 sykeplasser. Bærum har forelObig leiet bort 40 senger til Oslo, og sykehuset står for øvrig også åpent for syke fra andre bygder i fylket. I juni 1924 blev åpnet den store nye kirurgiske avdeling på Akers kommunale sykehus på Tonsen. _Avdelingen er på 150 senger og fullt moderne utstyrt.
|
wikipedia_download_nbo_Jan Ero Olsen_247804
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.369
|
'''Jan Ero Olsen''' (født 1. mai 1946) er en norsk musiker og låtskriver. Han er best kjent som «Ero» fra viseduoen Tobben & Ero, som han sammen med Torbjørn Willassen hadde sin storhetstid med på 70-tallet. * Alf Robertson: ''Hundar & ungar och hembryggt äppelvin'' (1977) * Ann-Kristin Hedmark: ''Visa till dig'' (1978) * Kjell Aronsson: ''Schatteringar'' (1994) * Tommy Körberg: ''Sjung tills du stupar'' (2012) * Spinning Jennies: ''Istället för visor'' (2015)
|
altaposten_null_null_20160610_48_108_1_MODSMD_ARTICLE79
|
newspaper_ocr
| 2,016
|
no
|
0.767
|
helt i randsonen av byen og gjør Finn marks største by enda større og mer folkerik. - Alle tomtene på Gakorimyra ble til delt i fjor, først til dem som sto på A-lista i juni, deretter de som sto på C-lista i de sember. Interessen var ikke enorm, men helt grei, og vi har 8-10 navn på vente lista hvis noen trekker seg, opplyser ser vicemedarbeider Merethe Schultz i Alta kommune. Tomtene har byggefrist til l. septem ber 2017. På A-lista står de som ikke har enebolig fra før, mens de som står på C-lista har hus fra før og må stille bak i køen. Prisene varierer fra 598.000 til 885.000 kroner. Nå er det helt tomt vest i byen. Det er ikke en eneste tomt å få tak i. I øst er det lysere, med flere nye felt. Men etterspørselen er stor. Juridisk råd giver Roger Hoaas i Johansen Eiendom forteller om en interesse for tomtene på Aspemyra som overgikk det de hadde drømt om. - De ble solgt mye fortere enn forven tet. Vi lente oss tilbake og lot ryktebør sen gjøre jobben. Vi startet salget i fjor, og før påske var alle tomtene solgt, for teller Hoaas. solgt dem også, legger han til. Prisene har ligget i leiet 680.000- 980.000 kroner. De beste tomtene har det vært budrunde på, og den dyreste gikk for 1.150.000 kroner. - Vi kunne solgt tomtene dyrere, men har fått gode tilbakemeldinger på pris nivået og er komfortable med det vi har gjort. Vi har oppnådd det vi ønsket; ene boligtomtene har finansiert grunnlags investeringene i feltet, forteller Hoaas. Det er i lei li g hets bygging nettoen lig ger for Johansen Eiendom. I august er 20 leiligheter klare for salg, og hele fel tet skal til slutt inneholde 180 leilighe ter.
|
maalfrid_2b19ff1fb7efeb1c01f9f94c91f09056914af2f3_1
|
maalfrid_dsa
| 2,021
|
no
|
0.659
|
Study of Issues Affecting the Assessment of Impacts of Disposal of Radioactive and Hazardous Waste. NRPA Report 2018:6. Østerås: Statens strålevern, 2018. Radioactive waste, hazardous waste, waste disposal, environmental impact assessment. Based on the identified need to develop coherent approaches applicable for radioactive and hazardous waste types, as well as to mixed waste such as NORM waste, a study to address the issues affecting the assessment of impacts of disposal of radioactive and hazardous waste was done internationally by members of the Bioprota forum. Details on key objectives, main findings and results of the study are given in this report. Evaluering av problemstillinger knyttet til vurdering av langsiktige effekter i miljøet i forbindelse med radioaktivt og farlig avfall. Strålevern Rapport 2018:6. Østerås: Statens Strålevern, 2018. Radioaktivt avfall, farlig avfall, kjemikalier, radioaktive stoffer, deponering, vudering av miljøkonsekvenser. Basert på et tidligere definert behov for utvikling av en felles metode for vurdering av miljøkonsekvenser fra radioaktivt avfall og annet farlig avfall, ble det gjennomført en evalueringsstudie av problemstillinger ved metoder som i dag brukes for vurdering av miljøeffekter. Studiet ble utført av det internasjonale Bioprota forum, der Strålevernet også er medlem. Målsetninger og resultater av studiet er presentert i denne rapporten. Per Strand, director, Department of Nuclear Safety and Environmental Radioactivity 152 pages. Published 2018-04-26. Cover design: 07 Media. Norwegian Radiation Protection Authority, P.O. Box 55, N-1332 Østerås, Norway. Telephone +47 67 16 25 00, fax + 47 67 14 74 07. E-mail: nrpa@nrpa.no www.nrpa.no ISSN 1891-5205 (online)
|
maalfrid_b32095ecd5928a4fe15faf2f475f1c685d015da8_26
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.747
|
i noe større grad nærme seg et funksjonelt samfunnsutviklingsornråde. Midsund har også forventet vekst i folketallet moti motsetning til Gjemnes og Nesset. Både Molde og Kristiansund har forventet vekst. Dersom Midsund inngår i sammenslåingen vil engangsstøtten øke med 10 mill. kr og reformstøtten med 5 mill. kr. Men i intensjonsavtalen mellom Molde og Midsund kommune er det skrevet at reformstøtten (dersom de to kommunene slår seg sammen) på 20 mill. kr i sin helhet, skal brukes til tiltak i Midsund kommune. Det står også henvist til dette i intensjonsavtalen mellom Gjemnes, Molde og Nesset at dersom Midsund kommune blir en del av den nye kommunen, er mill. kroner av reformstøtten disponert. Antall kommunestyrerepresentanter vil neppe økes ved at Midsund inngår, det legges til grunn i begge avtalene at kommunestyret skal bestå av 2 representanter per innbyggere. I avtalen mellom Gjemnes, Molde og Nesset begrenses dette tallet oppad til 59 representanter» Økonomi Finansielle nøkkeltall prosent av brutto driftsinntekter: Nøkkeltall Gjemnes Kristiansund Molde Nesset Midsund Brutto driftsresultat 6,6 1,5 4,6 1,2 2,4 Netto driftsresultat 5,9 0,8 3,2 1,3 1,2 Finansutgifter 4,7 5,0 4,6 4,0 4,1 Disposisjonsfond 4,0 0,0 0,2 0,2 2,9 Arbeidskapital/ 16,4 6,7 18,8 19,4 27,8 likviditet Netto lånegjeld 65,9 94,9 1 10,0 83,6 Langsiktig gjeld 215,2 252,4 269,3 267,8 236,6 Skatteinntekter/ rammeoverføringer: Skatteinntekter 27,1 31,6 36,5 27,6 26,0 Rammeoverføringer 43,5 31,5 29,1 33,3 44,9 Sum 70,6 63,1 65,6 60,9 70,9 Eiendomsskatt 4,4 3,6 4,5 7,9 0,0 Nøkkeltall i pr. Netto lånegjeld 55 776 71 705 99 365 78 404 70 169 Pensjonsforpliktelser 118 214 93 900 88 645 138 665 116 825 Frie inntekter 59 730 47 395 45 991 56 356 61 559 Kommentarer til de finansielle nøkkeldata Som det er påpekt i rapporten fra Telemarksforskning har Gjemnes i hovedsak de beste økonomiske nøkkeltallene, både mht. netto driftsresultat, netto lånegjeld og langsiktig lånegjeld. Gjemnes og til dels Midsund har avsatt størst andel egenkapital til disposisjonsfond. Midsund og Gjemnes har høyest skatteinntekter og rammeoverføringer av brutto driftsinntekter. Eiendomsskatten utgjør noenlunde likt for Gjemnes, Kristiansund og Molde. Nesset har større andel eiendomsskatt på 7,9 %, mens Midsund ikke har eiendomsskatt. Netto lånegjeld pr. innbygger er lavest i Gjemnes, mens Molde har høyest lånegjeld. Midsund har høyest frie inntekter sammen med Gjemnes. Flere kommuner har i sine budsjetter tatt høyde for til dels betydelige investeringer de nærmeste årene.
|
maalfrid_c1fdbf0a62bd180189d084dad869f5cd475984a2_54
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.871
|
c P c P c V c V ('Never' identical) (Compare for verification) of reproducible results mean that either compiler is inserting some selfreplicating artefact into the created parent compiler, that makes the parent compiler behave differently. This should never happen with a deterministic parent compiler, and could be caused by either a malicious grand-parent compiler or, perhaps unlikely, a self-replicating bug in the grand-parent compiler. See Figure 6.1 for a graph illustration of this technique using the following symbols: • c GP GP create and verify. • s: the source code of the parent compilers and the compilers to verify. • c P P These will not be identical. • c V V we have verified the results. • 1, 1: compilation stages from the grand-parent compilers. • 2, 2: compilation stages created from the parent compilers.
|
maalfrid_9c2218fff826576ec0cec57049a4f259afe46939_33
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.89
|
Diku gjennomførte i 2019 en midtveissamling i den treårige satsingen på profesjonsfaglig digital kompetanse (PfDK) i grunnskolelærerutdanningen (GLU). Samlingen omfattet 30 deltakere fra de fem prosjektmiljøene som startet opp i 2018 og 25 i responsteamene. Regien var ved Diku og kollegaer fra Utdanningsdirektoratet. Satsningen skal oppsummeres og evalueres i 2021 for å vurdere eventuell videreføring og form. I forbindelse med evalueringen, forbereder Diku en sluttkonferanse, hvor dokumentasjon fra midtveissamlingen vil bli videreutviklet og presentert. Dette skal inngå i et samlet kunnskapsgrunnlag som både skal tilflyte sektoren og blir også et viktig grunnlag for evalueringen i 2021. Det forutsettes at utviklingsarbeidet i de fem prosjektene skal komme hele grunnskolelærerutdanningen til gode. I juni mottok Unit, Diku og NOKUT et likelydende oppdrag fra KD hvor departementet forventer at virksomhetene samarbeider om digitalisering for kvalitet i høyere utdanning gjennom et samvirke av tiltak og virkemidler knyttet blant annet til krav til utdanningsfaglig kompetanse, stimulerende tiltak, kompetanseutvikling og råd og veiledning. Diku har sammen med Unit og NOKUT utarbeidet en rapport og levert denne til departementet. I rapporten legges det fram både kortsiktige og langsiktige forslag til tiltak. I arbeidet med rapporten har det vært enighet mellom direktoratene om å foreslå at departementet styrker midlene til Program for digitalisering for læring i høyere utdanning, og at det etableres samarbeidsstrukturer på tvers av direktoratene på digitaliseringsfeltet. Videre støtter Dikus kvalitetsprogrammer opp om satsingen på fremtidens læringsprosesser. Institusjonene kan søke om midler fra Diku til å utvikle læringsprosessene. Diku vil også ta initiativ til kartlegging og erfaringsdeling som har relevans for dette utviklingsarbeidet. Regjeringen ønsker også å styrke digital kompetanse i havrelaterte utdanninger for å gjøre kandidatene bedre i stand til å ta i bruk nye teknologier og arbeidsmåter Diku har derfor lyst ut inntil 13,5 millioner kroner til prosjekter som bidrar til at fagskoler, universiteter og høyskoler utdanner studenter innen marine, maritime og petroleumsrelaterte fag med digital brukerkompetanse som samsvarer med arbeidslivets fremtidige behov. Tilstrekkelig kompetanse er en forutsetning for at næringslivet skal kunne utnytte og utvikle digitale muliggjørende teknologier. Både studenter i havrelaterte utdanninger og medarbeidere i havnæringene må gis kompetanse for å møte denne utviklingen. I utlysningen stilles det krav til samarbeid med næringslivet, og det oppfordres til samarbeid mellom universitet/høgskoler og fagskolene. Som del av kompetansereformen leverte Ekspertutvalget for etter- og videreutdanning i juni 2019. På bakgrunn av erfaringer fra ordninger som støtter opp om livslang læring, ga Diku først innspill til utvalget og seinere høringssvar på utredningen, spesielt om behov for nasjonal infrastruktur for nettbasert utdanning og behov for utvikling av digital kompetanse på alle utdanningsnivåer. Det er behov for en nasjonal infrastruktur som samler informasjon om studietilbud og gjør disse tilgjengelige. Det ville vært en fordel om det var mulig å etablere en felles digital infrastruktur på tvers av utdanningsnivåene, slik at kursdeltakere møter de samme løsningene uavhengig av nivå.
|
maalfrid_32cb6c52f32ddf3671f0d168976cc67cecf07dc9_8
|
maalfrid_moreforsk
| 2,021
|
no
|
0.937
|
Tilbringerreiser til store flyplasser inngår ikke som egne reisehensikter i TraMod_By. Definisjonsmessig er tilbringerreiser deler av lange reiser. Ved modellkjøringer med TraMod_By kommer disse reiser per dato i tillegg som faste transportmiddelspesifikke flyplassmatriser. Disse ble først etablert for de 12 største flyplassene i Norge (Husdal, 2007) og i etterkant er det supplert med flyplassmatrise for Rygge Lufthavn. Etterspørselsmatrisene for tilbringertrafikk til flyplassene ble oppdatert til 2010 i et tidligere rammeavtaleprosjekt. I 2015 gjennomførte Møreforsking Molde AS og Numerika AS et prosjekt hvor det ble etablert en generell applikasjon for beregning av tilbringertrafikk til flyplasser etter transportmåter og grunnkrets for startsted/destinasjon for flyreisene. Denne applikasjonen ble så benyttet til å estimere matriser for tilbringertrafikk til/fra de største flyplassene. I dette prosjektet er matrisene oppdatert til 2017. Siden forrige prosjekt i 2015 er Rygge lufthavn lagt ned. Det er imidlertid nå tatt inn to nye flyplasser i region nord, Alta og Kirkenes, slik at det i dette prosjektet er laget matriser for tilbringertransport til de 15 største flyplassene i Norge. I den nasjonale transportmodellen NTM6, er tilbringerdelen av flyreiser og kollektivreiser, ganske grovt behandlet. "Reisemotstanden" for tilbringerdelen er en funksjon av avstand langs vei mellom bosted og flyplass, og mellom flyplass og endepunkt for reisen (med tillegg av eventuelle bompenger eller fergekostnader). Siden det er vesentlig færre flyplasser enn det f.eks. er togstasjoner og bussholdeplasser, er tilbringerdistansene gjennomgående lengre for fly og tilbringerreisene følgelig av større betydning i transportsammenheng. En mer detaljert og eksplisitt håndtering av tilbringertransport i NTM6 er vanskelig både å få estimert og implementert uten å tilføre vesentlig flere detaljer i de nasjonale nettverkene, og dette vil gå ganske kraftig på bekostning av bl.a. beregningstid. Vi ser også at NTM6, i hvert fall foreløpig, ikke treffer eksakt på trafikkomslagene på enkeltflyplasser. Det er imidlertid heller ikke 100 % kontroll på hvor mye modellen skal gi på enkeltflyplasser, da det i sammenlikningsgrunnlaget inngår en rekke typer reiser som NTM6 ikke dekker (verken utenlandsreiser gjennomført av nordmenn, innlandsdelen av nordmenns utenlandsreiser, eller utlendingers reiser til/fra/i Norge, er dekket av NTM6). Bruk av applikasjonen som ble utviklet i 2015 gir en bedre eller mer dynamisk håndtering av tilbringerreiser til/fra flyplasser. Slike reiser inngår, i noe varierende grad, i tellinger og trafikkstatistikk som benyttes i forbindelse med avstemming av de regionale modellene. Applikasjonen gir matriser som omfatter totaltrafikken til/fra flyplassene, og ikke bare den trafikken som NTM6 dekker (på OSL dekker NTM6 bare omtrent halvparten av trafikken, siden modellen kun dekker nordmenns innenlandsreiser). På mange andre flyplasser utgjør også utlandstrafikken, inkl. charterturer, en betydelig andel av totalomslaget. I denne rapporten dokumenteres et arbeid som bygger videre på den metodikken som ble lagt til grunn i etableringen av flyplassmatrisene i 2015. Det ble altså da laget en generell programkode for implementering av tilbringermodeller som ble etablert i det opprinnelige prosjektet i 2007. Samme generelle programkode benyttes for de flyplasser man har data for, og modellene som legges inn må kalibreres mot spesifikke data for hver flyplass.
|
maalfrid_511914f025609b6cdf994d63b56615c4b4e0232d_24
|
maalfrid_konkurransetilsynet
| 2,021
|
no
|
0.865
|
Alle verksteder må ha offentlig godkjennelse fra Statens Vegvesen for å drive alminnelig verkstedsdrift med reparasjoner og vedlikehold av biler. For å oppnå slik offentlig godkjennelse må verkstedene oppfylle spesifikke krav både når det gjelder lokaler og teknisk utstyr, samt krav til teknisk leder og personale og kvalitetsstyringssystemer. Formålet er å sikre at reparasjoner blir utført på en profesjonell og trafikksikker måte. Godkjente verksteder skal ha godkjenningsskilt plassert godt synlig for publikum. Denne offentlige autorisasjonen må ikke forveksles med bilprodusentenes autorisering av merkeverksteder. Verksteder som ikke er tilknyttet bilprodusenter eller ‐importører betegnes i bransjen ofte som uavhengige, frittstående eller ikke‐autoriserte verksteder. Som det fremgår av redegjørelsene ovenfor har Konkurransetilsynet i denne rapporten brukt begrepet "uavhengig verksted" som en samlebetegnelse for disse verkstedene. 26 De nærmere regler om Statens Vegvesens autoriseringsordning finnes i forskrift 13. mai 2009 nr. 589 om kjøretøyverksteder Begrepet "ikke‐autorisert" verksted kan være misvisende, ettersom alle verksteder må være autorisert av Statens Vegvesen for å kunne drive lovlig verkstedsvirksomhet.
|
maalfrid_a0982edb09764f6433f19792bc06306cc8824070_94
|
maalfrid_norad
| 2,021
|
en
|
0.922
|
Joint Evaluation of Support to Anti-Corruption Efforts – Tanzania 84 The evaluation team may consider using research assistants in data collection. Where relevant, gender specific data shall be collected and accounted for in the findings and analysis of the report. Organisation The evaluation will be managed by a management group of the commissioning agencies, lead by Norad's Evaluation Department (Norad). An independent team of researchers or consultants will be assigned the evaluation according to the standard procurement procedures of Norad (including open international call for tenders). The team leader shall report to Norad on the team's progress, including any problems that may jeopardize the assignment. The team is entitled to consult widely with stakeholders pertinent to the assignment. All decisions concerning these ToR, the inception report, draft report and other reports are subject to approval by Norad on behalf of the management group. The evaluation team shall take note of the comments from stakeholders. Where there are significantly diverging views between the evaluation team and stakeholders, this should be reflected in the report. Budget The tender shall present a total budget with stipulated expenses for fees, travel, field work and other expenses. The evaluation is budgeted with a maximum of 150 consultant person weeks for the international team plus a maximum of 75 person weeks to be distributed between the national teams, excluding possible national research assistants. The team is supposed to travel to the five case countries as well as to the five donor headquarters. Additionally, two team members are expected to participate in the following four meetings in Oslo: A contract-signing meeting, a meeting to present the inception report, and two meetings for presenting draft and final reports. The consultants may be requested to make additional presentations, but the cost of these will be covered outside the tender budget. The budget and work plan should allow sufficient time for presentations of preliminary findings and conclusions, including preliminary findings to relevant stakeholders in the countries visited and for receiving comments to draft reports. 7. Reporting and Outputs The Consultant shall undertake the following: 1. Prepare an inception report providing an interpretation of the assignment. This includes a preliminary description of the country context, a description of the methodological design to be applied and suggested selection of donor supported programs in the five case countries. The inception report should be of no more than 10 000 words excluding necessary annexes. 2. At the end of each country visit, present preliminary findings, conclusions and recommendations in a meeting to relevant stakeholders, allowing for comments and discussion.
|
maalfrid_62410294f8ff3b43544bd904574865a06a133f8e_2
|
maalfrid_havarikommisjonen
| 2,021
|
no
|
0.851
|
Havarikommisjonen for sivil luftfart og jernbane 3 Formasjonen var på ferietur til Sverige og hadde tatt av fra Stavanger lufthavn Sola (ENZV) tidligere på dagen på reiseplan til Torp. Pga. lavt skydekke valgte de å lande på Geiteryggen for å vente på bedring i været. Endring av destinasjonsplass ble meldt inn til det sentrale AIS-kontoret på Gardermoen som så endret reiseplanen for neste legg inn i Sverige. Lufttrafikktjenesten var hele tiden oppdatert på formasjonens bevegelser gjennom oppdatert reiseplan og radiosamband under flygingen før hendelsen. Ved skifte av frekvens til Torp TWR (118,650 MHz) hørte fartøysjefen på LN-YAH at det var mye trafikk og han klarte ikke å opprette samband med en gang. Han var klar over at formasjonen var på vei inn i kontrollsonen uten klarering og skriver i sin rapport: "På grunn av at vi fløy i formasjon etter flightplan, med tildelt transponderkode, valgte jeg å fortsette østlig kurs mot flyplassen i påvente av å få kontakt." For formasjonsflyging er følgende bestemmelser i BSL F 1-1 Lufttrafikkregler aktuell: "§ 2-11 Formasjonsflyging (utdrag) (2) For formasjonsflyging som skal finne sted innenfor kontrollert luftrom gjelder dessuten følgende: 1. formasjonen skal manøvrere og gi posisjonsopplysninger som om flygingen gjaldt et enkelt luftfartøy," (punkter om innbyrdes atskillelse og formasjonens utstrekning mm. utelatt) Ved passeringer mellom luftfartøyer er følgende paragrafer i BSL F 1-1 aktuelle: "§ 2-12 Flyging i nærheten av andre luftfartøy Et luftfartøy skal ikke manøvreres så nær andre luftfartøy at det kan oppstå fare for sammenstøt. § 2-13 Vikeplikt (utdrag) (3) Når to luftfartøy i omtrent samme høyde flyr kryssende kurser, skal det luftfartøy vike som har det annet på sin høyre side." (Unntaksregler for luftskip, seilfly og ballonger utelatt) Kontrollerte VFR-flyginger skal utføres i henhold til klarering gitt av flygekontrolltjenesten. Bestemmelser om dette finnes i BSL F 1-1 § 2-26 Klareringer (utdrag): (1) Det skal innhentes klarering fra en flygekontrollenhet, basert på levert reiseplan, før det foretas flyging som aktes utført som kontrollert flyging, eller som etter reglene kreves utført som kontrollert flyging. (...)" Meldepunktet Kvelde er på kartet AD2 ENTO 6-1 VFR Routes Light Aircraft and Helicopters (se vedlegg) markert som obligatorisk meldepunkt (fylt trekant). Kontrollerte flyginger som passerer meldepunkter skal rapportere iht. BSL F 1-1 § 2-32 Posisjonsmeldinger (utdrag):
|
maalfrid_20caf708b0d1db8c004e59ece1272a8484c4ed8f_4
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.941
|
Sammendrag Økonomisk Utvalg 2010 Antall siidaandeler ble redusert fra 555 i 2008 til 548 i 2009 (-7), mens reintallet ble redusert fra 251.800 i 2008 til 249.900 i 2009 (-1.900 dyr). Gjennomsnittlig reintall per siidaandel gikk ned fra 434 dyr i 2008 til 429 dyr i 2009 (-5 dyr).
|
maalfrid_800b2ff9c387b21c61ee6d41f53f43a36fbc910f_15
|
maalfrid_dsa
| 2,021
|
no
|
0.752
|
For øyeblikket ingen i Norge. (HILUS studien er lukket). Når indikasjon for strålebehandling foreligger, rekvireres denne. Behandlingen bør startes så snart som mulig etter endelig avklaring med hensyn til målvolum og fraksjonering. Alle nydiagnostiserte pasienter med lungekreft, der kurativ behandling vurderes, bør diskuteres i et multidisiplinært team (MDT) hvor lungelege, thoraxkirurg, onkolog, radiolog og patolog er tilstede. Behandling bør starte raskest mulig. Det vises også til Pakkeforløp lungekreft. Følgende supplerende utredning bør være utført før oppstart av radikal strålebehandling for å utelukke mer avansert sykdom: Histologisk eller cytologisk bekreftet NSCLC. CT thorax inklusive øvre abdomen. MR thorax ved sulcus superior tumor. Undersøkelsene bør ikke være eldre enn 4 uker. PET-CT. Undersøkelsen bør tas innen 7 arbeidsdager etter at indikasjonen for PET-CT er stilt. Hvis mulig bør PET-CT tas i samme leie som den påfølgende CT doseplan. Behov for endobronchial ultralyd (EBUS)/oesophageal ultralyd (EUS) skal være tatt stilling til. Hvis primærtumoren ikke viser særlig opptak på PET, bør forstørrede glandler biopseres. Det samme gjelder glandler som er tvilsomt PET positive. MR cerebrum (kan utelates ved stadium I). Alle pasienter skal ha samtale med onkolog før planlegging av strålebehandling starter. Ved denne samtalen skal planlagt behandlingsopplegg og behandlingsintensjon klargjøres for pasienten. I tillegg må det gis informasjon om mulige akutte og langtidsbivirkninger. I forbindelse med behandlingsstart skal pasienten ha informasjonssamtale med stråleterapeut eller omsorgssykepleier. Muntlig informasjon bør suppleres med skriftlig informasjon [vedlegg 8.3]. Røyking må frarådes under pågående strålebehandling [vedlegg 8.4]. Pasienter som får strålebehandling mot sentrale deler av thorax kan få øsofagittplager. Dette kan føre til redusert matinntak, og noen vil trenge «myk mat» (for eksempel lettoppløselig bearbeidet mat, ikke skorper og tørr mat). Flytende næring kan også bli nødvendig. Det er sjeldent behov for sondeernæring. Det er viktig at pasienten har tilgang på nok smertestillende. En del pasienter får rød og irritert hud i strålefeltet. Våt deskvamasjon er sjeldent. I tilfelle kan det legges på et saltvannsomslag (klut/gasbind dynket i fysiologisk saltvann) i aktuelt område eller det kan smøres med nøytrale fuktighetskremer. De akutte reaksjonene i hud og slimhinner gir seg for de fleste pasientene 10–15 dager etter avsluttet behandling. Plager etter dette kan skyldes soppinfeksjon.
|
maalfrid_320c213456231a9ae6e1d73aa97d4e48df80dc6d_135
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.754
|
- Refrigerated vessels, other than those of subheading nos. 89.01 2001/2002: 3001 - - New 3002 - - Other - Other vessels for the transport of goods and other vessels for the transport of both persons and goods: - - Bulk transport vessels: 9001 - - - New 9002 - - - Other - - Other: 9003 - - - New 9004 - - - Other 0001 - New 0002 - Other 1000 - Inflatable - Other: - - Sailboats, with or without auxiliary motor: 9101 - - - Of a length of not more than 7.5 metres 9102 - - - Of a length of 7.5 metres or more - - Motorboats, other than outboard motorboats: 9201 - - - Of artificial plastic materials, including those reinforced with glass fibre 9202 - - - Of other materials - - Other: - - - For outboard motors: - - - - Of artificial plastic materials (including those reinforced with glass fibre): 9901 - - - - - Of a length of not more than 5.5 metres 9902 - - - - - Of a length of 5.5 metres or more 9903 - - - - Of other materials 9904 - - - Canoes and kayaks 9905 - - - Other (e.g. rowing boats) 1000 - Optical fibres, optical fibre bundles and cables 2000 - Sheets and plates of polarising material 3000 - Contact lenses 4000 - Spectacle lenses of glass 5000 - Spectacle lenses of other materials 9000 - Other - Objective lenses: 1100 - - For cameras, projectors or photographic enlargers or reducers 1900 - - Other 2000 - Filters 9000 - Other - Frames and mountings: 1100 - - Of plastics 1900 - - Of other materials 9000 - Parts 1000 - Sunglasses 9000 - Other 1000 - Binoculars 8000 - Other instruments 9000 - Parts and accessories (including mountings)
|
maalfrid_486e32bc479fe7a516b4a5fffa818a2e16ab09e0_135
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.898
|
control of vehicles and aircrafts; computer memories; electric coils; plugs; sockets; bar code readers; electricity conduits; ammeters; circuit breakers; electric converters; telemetric apparatus and instruments; temperature control units and/or thermostats; thermometers, not for medical purposes; thermostats; sound recording carriers; voltage surge protectors; electric monitoring apparatus; junction sleeves for electric cables; connectors for electricity; heat regulating apparatus; water level indicators; automatic time switches; computer central processing units. Klasse 11 Lighting, heating, steam generation, cooking, drying, ventilating and water conduit apparatus as well as sanitary installations; mechanic apparatus and instruments for water heating, treatment, softening and purification; heating installations, in particular water heating installations; heating elements; electric heating apparatus; heating boilers; heat pumps; heat accumulators; heat exchangers, not parts of machines; solar thermal collectors (heating); hot water installations; water conduits and distributions systems; pressure water tanks; HVAC and cooling apparatus, namely air conditioning systems and apparatus, humidifiers, cooling systems and machines, water cooling systems, in particular open or closed circuit cooling towers, refrigerating appliances and installations; water treatment systems and parts thereof, namely water collection systems; water supply installations; fountains; installations for water recovery, namely well systems and installations for water treatment, included in this class; desalination plants; filters for drinking water; water filtering apparatus; installations for rainwater and ground water utilization, included in this class, namely installations for water supply, water treatment, sprinkling, watering and irrigation, all the afore-mentioned goods for use with (submersible motor) pumps, in particular for pressure regulation, with electric control and accessories, in particular water tanks; water softening plants and apparatus; water purification installations; water sterilizers; water disinfectant apparatus; apparatus for swimming pools, included in this class, namely chlorinating units; counter current installations for swimming pools; whirlpools; purification installations for sewage; installations for wastewater treatment, also by membranes and filters; expansion tanks for central heating systems; automatic watering installations; chlorinating units for swimming pools; insulation jackets being parts of heating and/or water-pipe systems; steam generating installations; district heating plants and apparatus; filters being parts of household or industrial installations; taps, included in this class; refrigerators; tubes or pipes included in this class; pipe couplings; air cooling apparatus; oil burners; regulating accessories for water or gas apparatus and pipes; safety accessories for water or gas apparatus and pipes; thermostatic valves being parts of heating installations; volume expansion automats and automatic pressurizers for heating and cooling water systems as well as for drinking and/or process water systems; water heaters; hot water installations; waterbearing fittings; water purification instruments and machines. Klasse 37 Construction; installation work; installation, maintenance and repair of pumps, pump stations, mixers and stirring units, elevation systems, sewage plants, sewage disposal plants and sewerage; installation, maintenance and repair of motors and engines; installation, maintenance and repair of heating and air conditioning systems; installation, maintenance and repair of regulating and control systems and of additional components for HVAC and water treatment systems; installation of district and local heat networks; installation of wastewater treatment and disposal plants as well as installation of basins, ponds and pits for water preservation; construction and maintenance services regarding flood protection, pressure drainage, ground water lowering, in particular for mining and surface mining, namely relating to structural and civil engineering for water, effluent and compressed air extraction as well as relating to structural and civil engineering for pressure drainage and ground water lowering, in particular for mining and surface mining; construction and maintenance services relating to structural and civil engineering for excrement and mud extraction; information on repair work; installation, maintenance and repair of machines, in particular of pumps; installation, maintenance and repair of electrical systems and apparatus including control and regulating systems; installation, maintenance and repair of computers (hardware); plumbing; overhaul of worn out or partly destructed machines; overhaul of worn out or partly destructed motors and engines. Klasse 42 Scientific and technological services and research and services of a designer in respect of these; industrial analysis and research services; design and development of computer hardware and software; updating of computer software; software updating by microprocessor-controlled apparatus and instruments; technical consultancy in the fields of hardware, software, telecommunications, pumps, electric engines, heating and sanitary systems as well as of regulating and control systems; computer systems design; computer software design; services of a software engineer; services of a physicist; services of a technical measuring and testing laboratory; services of an engineer; conducting technical tests and checks; conducting technical measuring; conducting scientific studies; electronic data saving; computer programming; technical expertise; scientific expertise; technical research; engineering research; implementation of computer programs in networks; installation, maintenance and repair of software for computer systems; calibration and functional testing of measuring equipment; configuration of computer networks by software; construction planning and technical project management; material testing; maintenance and installation of software; quality inspection; technical consultancy services in the field of installation, maintenance and repair of pumps, pump stations, mixers and stirring units, elevation systems, sewage plants, sewage disposal plants and sewerage; rental and maintenance of computer software; rental of software for Internet access; scientific research. 2014.01.31 (450) 2014.02.
|
maalfrid_1f1bf3992ddb7a7e117aac93c7f22fe110e13d1f_22
|
maalfrid_ntnu
| 2,021
|
no
|
0.882
|
5. AKTUELLE FORSKNINGSFELT Vi forsøkte å finne kulturminner i Vikna som kan belyse noen av de samme arkeologiske emner som var aktuelle m.h.t. de andre ilandføringsalternativene. Vikna er det nordligste av 6 områder registrert i år langs kysten av Midt- Norge. De generelle interessefelt for Museet idag er: I) Ervervsstrategier i eldste steinalder, 2) Framveksten av sentra før Nidaros, og 3) Hovedfaser i utvikling av samferdsel og fiske langs kysten av Midt-Norge. Registreringer alene kan sjelden gi et sikkert grunnlag for nye hypoteser, men de kan antyde hva slags data nærmere undersøkelser gjennom utgravninger og laboratorieanalyser (f.eks. pollenanalyse) kan gi om hvordan fortidens mennesker har levd. En viktig kilde til data i forskningen omkring alle 3 emner er boplasser av ulike kategorier. Utforskningen av eldste steinalder i Midt-Norge har tradisjonelt vært knyttet kysten av Nordmøre og Romsdal der man siden A.Nummedals granskinger har kjent mange "Fosna"-boplasser. Men som påpekt i 1.3 har Nummedal også funnet Fosna-boplasser i Vikna i områder som ligger i tilknytning til traseen. Dessuten ble det ansett som viktig å se om den eldste bosetning på Lauvøya kunne spores tilbake til mesolittisk tid. Problemområde nr. 2 gjelder særlig fornminner fra yngre jernalder. finne spor etter et lokalt eller regionalt senter fra yngre jernalder NØ på Lauvøya ble ansett som en realistisk målsetting. Eventuelt burde et slags senter ha vært Sø på øya der jordviddene er større, havnene bedre og kontrollposisjonen over sundene gunstigere. Men selv mer perifere boplasser kan tenkes å gi data om sentraliseringsprosesser. Ekspansjon til nye områder kan ha bakgrunn i et begynnende marked for varer. Funnmateriale fra gårdshauger/-tufter kan antyde at fjernhandel gikk gjennom transitthavner. Slike funn kunne f.eks. være bryner og kleberkar av råmaterialer fra andre regioner, og glassog metallprodukter fra utlandet. Til belysning av emne nr.3 kan man hente viktige opplysninger gjennom f.eks. undersøkelser av havner (marinarkeologiske), og tufter etter naust og bu brukt ved sesongfiske ("kysttufter"). Et fjerde prioritert emne for undersøkelsene er bosetningsstruktur i steinalderen. Med tanke på dette brukte alle kystprosjektene i år samme metode for å påvise bosetningsspor fra steinalderen. Denne har en form utviklet av H.B. Bjerck gjennom "Vega-prosjektet" i årene 1984-87, og vil bli nærmere beskrevet under pkt. 6.2. Utgangspunktet for forskning på dette felt er tanken om at topografiske element ved det datidige landskap har vært avgjørende for menneskets valg av tilholdssted, og at vi gjennom analyse av disse, kan etterspore ulike former for boplasser. Min spesielle interesse m.h.t. arbeid på Trøndelagskysten har vært å finne og undersøke kontekster som kan belyse den sosiale og økonomiske bakgrunnen for formrikdommen i yngre steinalders materielle kultur i Midt-Norge. Museumssamlingen i Trondheim er meget på yngre steinalders redskaper av skifer med samme antatte funksjon, men med svært ulik form og råstoffarge og som relativt ofte er dekorerte. Det er en kjensgjerning at den artistiske produktivitet til kulturer varierer gjennom og rom. Men årsakene er uklare. Ingen boplass ved· Trøndelagskysten fra yngre steinalder er utgravd av arkeologer.
|
maalfrid_a333340f8974cb36f31d60d143d1b8db1c2ab00b_20
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.865
|
Naturmiljø og artar som er sjeldne er viktigare å ta omsyn til enn dei som er vanlege (fordi dei er meir sårbare). Naturmiljø og artar som er i tilbakegang er viktigare å omsyn til på enn dei som har stabile førekomstar eller er i framgang. Ein rapport om nasjonalt truga vegetasjonstypar (Lindegaard & Henriksen 2011) er brukt som støtte ved verdivurderinga.
|
maalfrid_804d5afaf5ea794457e97ce02f0158a771306d98_26
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
de
|
0.145
|
J.SD "2.00 "2.50 3. ,Jf!1AI1,J,. 121' 1?5' 126' 113' 99. 99 Ill' 1<,8' 127' 1?5' 93' 92 12" 131' 122' ln9' 83' 104 129' 140' 128' i06' 106 IJO' 125' 12 •• 1l7' i08' 127' 1"9' 127' 119' iol' 82 132. 139· 13e. 125· ii7. 10; 15. i09' ioo' 93. i?6 122' ii5' 86. 109 ios. 96 li1. 106! 87. 97. tål. il; iz? 122· ii6. ii2. iZI· i?; i34· ;3;· izj. iz •• ii2 86' ijs. 9? 92 92' inl iI7' ii3' Ii6 • lzi. i27. 157. • 125· 131· 121.· 123· T02. ioo •••••••••••••••••••••••••••••••••••••• v ••••••••••••••••••• 1Q9. i05. jle! i16· ,1'17 .•••...............•.............. ••••••••• iiJ . .........
|
digistorting_1984-85_part3_vol-c_part1
|
parliament
| 2,021
|
no
|
0.863
|
tlanterhav, som Norge er medlem av, vil bli holdt i begynnelsen av 1984. Etter at det i 1982 ble vedtatt nye forskrifter for drivgarnsfisket, var det i 1983 klart for en ny konsesjonsrunde, denne gangen for en periode på 3 år. Den viktigste endringen i konsesjonsforskriftene var at ny tildeling av konsesjoner bare skulle skje i særlige tilfelle. Etter at søknadsfristen var utløpt, hadde det kommet inn 661 søknader om forny eise av konsesjon og 282 søknader om nytildeling. Etter at søknadene var endelig sluttbehandlet, var utfallet at 610 fikk forny et sine konsesjoner, mens 20 fikk tildelt nye konsesjoner. Samlet fangst under drivgarnsfisket i 1983 var omtrent som for tidligere år. Av de 630 konsesjonærene var det 593 som benyttet konsesjonen, og de fikk til sammen en fangst på 826 tonn. Utvalget for kulturbetinget fiske etter anadrome laksefisk avgå sin innstilling hesten 1983. Utvalget konkluderer med at havbeite med laks vil få økt aktualitet i Norge i nær framtid, og at det på grunn av dette bør settes i gang med et forskningsprogram for å få undersøkt flere forhold omkring dette. Forskningsprogrammet er foreslått gjennomført som fire delprosjekter. De problemer som vil bli tatt opp ved de forskjellige delprosjekter er vesentlig problemer som knytter seg til den biologiske siden av innføringen av et slikt fiske. I 1983 ble det stilt kr 400 000 til rådighet for overvaking av parasitten Gyrodactylus Salaris. utbredelsen av parasitten fortsatte i 1983 etter de samme retningslinjer som for 1982. Seiv om man fortsatt står uten effektive mottiltak mot parasitten, er arbeidet for å hindre videre spredning blitt lettere etter at lov om tiltak mot sykdommer hos ferskvannsfisk i 1983 også ble gjort gjeldende for denne parasitten. Dette gjør at man nå kan treffe tiltak mot de klekkerier og andre fiskeanlegg som er infisert av parasitten for på den måten å hindre videre spredning. Forskriftene for fiske i ferskvann i Finnmark fylke ble revidert i løpet av 1983. Ved denne revisjonen ble også bestemmelsene gitt en ny utforming som gjør at de blir lettere å forstå. Tabell 12. Fangst i 1982 i de ulike laksedistrikter. Tabell 13. Totalfangst og fangst på ulike redskaper av laks, sjøaure og sjørøye i perioden 1973—82. -5.1.3 Vassdragsreguleringssaker Arbeidet med vassdragsreguleringssaker utgjør en stor del av direktoratets arbeidsfelt, både sentralt og ved forskningavdelingen. Saksbehandlingen ved forvaltningskontorene i forbindelse med vassdragsreguleringene kan deles inn i følgende faser: Planleggingsfasen Ved forhåndsmelding om nye reguleringer er det direktoratets primære oppgave å påpeke hvilke opplysninger som vil bli krevd framlagt i konsesjonssøknaden og hvilke vilt- og fiskeribiologiske undersøkelser som er nødvendige. I den forbindelse innhentes uttalelser fra fylkesmennenes miljø vernavdelinger som påpeker hvor i det planlagte utbyggingsområdet de viktigste vilt- og fiskeinteressene er, og hvilke hensyn som bør tas til disse i den videre planlegging. På denne bakgrunn kan om nødvendig direktoratet komme med forslag om endringer i planene. Søknadsbehandlingen Her vurderes de framlagte konsesjonssøknader vedlagt den dokumentasjon av skader og ulemper på vilt og fisk som er kommet fram gjennom forundersøkelsene. Dersom en finner at søknaden inneholder tilstrekkelige opplysninger om disse forhold, undergis den behandling i direktoratet. En vurderer her selve konsesjonsspørsmålet og valg av eventuelle utbyggingsalternativer der slike er framlagt. direktoratet gjennomgår de vilt- og fiskeribiologiske vurderingene som er gjort og utformer forslag til konsesjonsvilkår. Senere mottar direktoratet NVE-Hovedstyrets innstilling i saken og fremmer sine merknader til denne overfor departementet. De konsesjonssøknader som direktoratet behandler, omfatter både førstegangs utbygging i vassdrag, fornyelse av konsesjoner, tilleggssreguleringer, planendringer, kraftlinjer og andre faste innstallasjoner. Fastsettelse av pålegg og oppfylling av vilkår Når konsesjon er gitt er direktoratet delegert myndighet til å gi pålegg om kompenserende tiltak etter de vilkår som omhandler vilt og fisk. Disse kan omfatte utsetting av fisk, bygging av fisketrapper, terskler i regulerte elver (behandlingen av terskelsakene foregår ved Kontoret for landsskapspleie og naturvern i Vassdragsdirektoratet etter innhentet uttalelse fra bl.a. DVF), ferdselsrestriksjoner på anleggs veger, jakt- og fiskeoppsyn i anleggsperioden og også andre tiltak. Som et ledd i fastsettelse av påleggene og oppfølging av deres virkninger, gjennomføres vilt- og fiskeribiologiske undersøkelser. Kontrollfasen Direktoratet har ansvar for å påse at de vilkår som er fastsatt og de pålegg som er gitt i henhold til disse blir etterf ulgt, og at de har den tilsiktede virkning. Også i forbindelse med dette kontrollarbeidet gjennomføres det biologiske undersøkelser. vassdragsreguleringssakene er det for tiden tre fast ansatte med biologisk fagbakgrunn og en fast ansatt med teknisk fagbakgrunn. I tillegg er det i perioder engasjert personale og dessuten er det en viss utveksling av arbeidsfelt med andre saksbehandlere. Behandlingen av nye vassdragsreguleringssaker stiller krav om relativt kort behandlingstid. Dette sammen med den omf attende behandling som den enkelte sak krever gjør at sakstypen som inngår i det foregående legger beslag på en stor del av den disponible arbeidskapasiteten. På forhåndsmeldingsstadiet krever miljøvernavdelingenes uttalelse den betydeligste del av saksbehandlingstiden da det ofte er nødvendig med befaringer og kontaktmøter for å gjøre seg kjent i nye utbyggingsområder. Ved behandlingen av konsesjonssøknader står direktoratet for størstedelen av saksbehandlingstiden. Dette skyldes den omf attende behandling som kreves ved vurderingen av om søknadene inneholder de nødvendige opplysninger, ved vurderingen av selve konsesjonsspørsmålet og ved utformingen av forslag til konsesjonsvilkår. Når det gjelder mengden konsesjonssøknader er det på det rene at andelen med søknader om forny eise av konsesjoner vil stige etter hvert som de eldre konsesj onene løper ut. Denne tendensen har vært merkbar i 1983 og da slike søknader skal undergis samme behandling som nye konsesjonssøknader vil dette legge et betydelig beslag på saksbehandlingskapasiteten i framtida. Behandlingen på de tre første fasene av vassdragsreguleringssaker setter begrensninger for arbeidet med kontroll og oppfølging av pålegg gitt i tilknytning til eldre konsesjoner. Som en følge av dette har direktoratet i 1983 tatt initiativ for å effektivisere behandlingen internt samt å forenkle rutinene ved innhenting av uttalelser fra fylkesmennenes miljøvernavdelinger. I 1983 ble det dessuten oppstartet en ajourføring av direktoratets EDB-arkiv over regulerte vassdrag. Foruten at dette vil være av betydning for direktoratets generelle behandling av vassdragsreguleringssaker vil arbeidet forbedre rutinene i kontroll- og oppfølgingsfasen. 5.1.4 Innlandsfisk Ved at direktoratet i 1983 delegerte en stor del av myndigheten vedrørende forvaltningen av innlandsfisk til fylkesmennene, har direktoratets arbeide på dette felt endret seg en del i løpet av året. forskrifter for dette fisket. Dette arbeidet er nå overført til fylkesmannen, og direktoratets arbeide på dette felt har derfor nå tatt mere preg av et planleggings- og veiledningsarbeide enn tidligere. Denne delegasjonen vil også gjøre det mulig for direktoratet i tiden som kommer å konsentrere seg om de mere langsiktige og større oppgåver enn tidligere. Etter forarbeid av Det kongelige Selskap for Norges Vel og DVF er det etablert et Faglig Råd for programmet «Bedre utnyttelse av innlandsfisket». Virksomheten innen programmet konsentreres om tre arbeidsfelter, fritidsfiske, næringsfiske/turisme og næringsfiske. Den daglige drift ivaretas av to konsulenter ansatt i Norges Vel. Virksomheten er spredt geografisk på en rekke mindre prosjekter. Dette arbeidet var tenkt sluttført i løpet av 1983, men det er nå blitt forlenget med ett år. For første gang siden 1981 er det i 1983 blitt gitt ut en samlet oversikt over utbredelsen av arter av ferskvannsfisk i Norge. Arbeidet med innsamling og bearbeidelse av materiale har pågått i fire år. Dette arbeidet kan ikke anses som avsluttet seiv om det nå er kommet en oversikt som viser utbredelsen på landsbasis. Dette arbeidet vil fortsette i flere år framover med utarbeidelse av mer detaljerte kartverk for utbredelser av de forskjellige arter innen de enkelte kommuner. Arbeidet kan ikke anses for sluttført før man har fått utarbeidet et fullstendig biotopkartverk for ferskvannsfiskeartene i Norge. 5.1.5 Andre fagområder DVF har det forvaltningsmessige ansvar for oppfølgingen av undersøkelsene av den sure nedbørens virkninger på f erskvannsf isket. Formålet med den biologiske overvaking er å skaffe oversikt over de regionale skadene som f orsuringen av vassdragene påfører fiskebestandene og deres næringsdyr. Arbeidet er en videreføring av deler av SNSF-prosjektet som ble avsluttet i 1979. Kalkingsprosjektet har hovedansvaret for de praktiske tiltak som skal settes i verk i de forsuringsrammede vassdrag. Det er valgt ut fire forsøksområder, og det samarbeides med det svenske kalkingsprosjektet. Resultatene fra prosjektet vil danne grunnlag for forvaltningsmessige tiltak. For første gang ble det i 1983 bevilget midler som stønad til kalking av sure vassdrag. Det beløp som sto til disposisjon var 1 mill. kroner. etter retningslinjer gitt av Miljøverndepartementet. Totalt kom det inn 105 søknader om tilskudd på nærmere 2 mill. kroner. Av disse var det 84 som fikk innvilget sine søknader innenfor den ramme som var gitt. Også på statsbudsjettet for 1984 er det bevilget 1 mill. kroner som støtte til lokale kalkingstiltak. Direktoratet gir hvert år tilskott av Fiskefondsmidlene til bygging og utbedring av fisketrapper, klekkerier, stamfiskeanlegg og settefiskdammer. I 1983 er det innvilget tilskott til ialt ca. 75 forskjellige tiltak til en samlet sum på 2,1 mill. kroner. Direktoratet gir også tilskott til drift av laksestyrer, innlandsfiskenemnder, organisasjoner, fiskeriteknikerordninger, til opphjelp av fisket så som utfiskinger, rotenonbehandlinger, forskjellige biotopforbedrende tiltak og til mindre undersøkelser. Til sammen ga direktoratet i 1983 støtte til ca. 80 slike formål til en samlet sum på 1,3 mill. kroner. 5.2 Forskning Bare de viktigste oppgåvene og virksomhetene er tatt med i det følgende. En mere detaljert rapport er Årsmelding for 1983 Fiskeforskningen (Rapport fra Fiskeforskningen nr. 1 1984). 5.2.1 Laks, sjøaure, sjørøye, fjordutsettinger Driften av Forskningsstasjon for ferskvannsfisk, Ims forløp igjen tilfredsstillende uten større uhell. Varmepumpe ble innstallert i eget tilbygg i høst og vil gi en betydelig energisparing. Fiskefellene fungerte bra, også ved en toppflom på 22 mVsek. På tross av den rikelige vannføringen i Imsa fra august av, var oppgangen av laks liten, til sammen 185 stk. Antall nedvandrende «vill» smolt var 1 482 stk. Dessuten gikk det ned 92 fettfinneklippede smolt som skriver seg fra utsettingen i Storavatn september 1980 av en-sommer oppdrettet settefisk. Utvandringen av smolt etter denne utsettingen er nå nær 9,5 %, men gjenfangstene som laks i dette forsøket er påfallende få. Forsøksstasjonen leverte i 1983 96 055 stk. laks, sjøaure, aure, regnbueaure og bekkerøye og 118 liter rogn av disse artene. Av åleyngel gikk det opp 7,7 liter. Oppgangstiden var senere og oppvandringen varte lenger (24. juni—13. september) enn vanlig. I nedgangsfella i Imsa ble det fanget 3 595 blankål med vekt 1 650 kg. I felle i Alebekk ble det bare tatt 30 kg fordi vannføringen ble for stor. Imsavassdraget studeres i samarbeid med forskere fra andre institusjoner. I 1983 ble 3 724 røye og 1 439 sik fanget i nedgangsfella. For begge arter har antall nedvandrende blitt omtrent 10-doblet siden 1977. Hvilke deler av populasj onene som vandrer ut, studeres i et prosjekt i samarbeid med Universitetet i Oslo. Tidligere merkinger av disse utvandrerne har gitt en del gjenf angster i sjøen av røye, mens siken ser ut til å gå raskt til grunne. Laksesmoltens vandringshastighet og navigering under utvandring gjennom Imsa studeres av forskere fra Piskeforskningen og Universitetet i Oslo. Forsøk ble påbegynt for å studere betydninga av arv og miljø for utvikling av stasjonær aure og sjøaure i Imsa. Lydmerkingsforsøk med smolt ble foretatt med tre observasjonsbåter i sjøen utenfor Imsa våren 1983. Prosjektet ledes av Fiskeridirektoratets havforskningsinstitutt og det samarbeides med Universitetet i Oslo. Lydmerkingsforsøk på voksen laks på veg inn mot Imsa ble utført av Universitetet i Oslo i samarbeid med Universitetet i Gøteborg. Også i 1983 vandret det opp merket laks i Akerselva i Oslo etter smoltutsettingen 1981. Forsøk ble satt i gang for å se om laks og sjøaure nå kan reprodusere naturlig i elvas nederste del. Forsøk for å studere rømming av laks fra sjøoppdrett ble påbegynt. Et surt fisketomt tjern i Lyngdal ble kalket, og i mai ble det satt ut 5 000 startforede laksunger. Kontroller i høst viser at disse har overlevet og vokst bra. Hensikten er å se om slike vann kan brukes til smoltproduksjon. I regi av Det internasjonale havforskningsråd (ICES) ble det i 1983 satt igang et større prosjekt for å samle inn data fra laksefisket ved Færøyene. Fra norsk side deltar Fiskeforskningen i prosjektet med en observatør ombord på en færøyisk båt for å samle inn laksemateriale. I tillegg finansierer deltakerlandene en større innsamling av materiale ved laksemottakene på Færøyene. Materialet er under bearbeiding. Fjordutsettinger 10 000 merkede unger av innlands- og sjøaure av fem stammer ble våren 1983 satt i Drammensfjorden og i Oslofjorden ved Hvaler, Drøbak og Oslo. Forsøkene ble lagt opp for å belyse verdien av brislingforing og saltvannstilvenning før utsetting. blåskjellyngel på merkene. Videre skulle forsøkene belyse utsettingsstedets betydning for den senere oppvandringen i elv. De rapporterte gjenfangstene er høye, men foreløpig er det liten forskjell mellom de benyttede behandlingsmetoder. 5.2.2 Innlandsfisk Reguleringsundersøkelser Fiskeforskningens del av Terskelprosjektet i Hallingdal — Hemsedal ble avsluttet og resultatene publisert. Da det føreligger lite om aurens næringsopptak i rennende vann, ble dette undersøkt spesielt nøye. Både i kvantitet og kvalitet er næringen til utsatt fangbar aure meget lik den «ville» aurens. Det er påfallende at ørekyta utnyttes dårlig. I Limingen spises Mysis (introdusert i 1969) lite av auren i sommerhalvaret, men meget av røya. Røyas gjennomsnitts vekt i fangstene fra prøvefisket under sommeren er mere enn doblet, og om høsten økt med 32 % etter at Mysis ble innført. Fiskeutsettingene ble fortsatt og forsøkene omfatter nå i alt ca. 2,9 mill. aureunger av forskjellige størrelser og stammer. I åtte av de regulerte vatna hvor disse forsøkene pågår, varierer nå utsatt fisks andel av fangstene fra 9,6 til 78,3 %. Ved Hunderfossen i Gudbrandsdalslågen utgjorde utsatt fisk 31,6 % av antall oppvandrende aure. Øvre Heimdalsvatn, Songsjøen Fisket i Øvre Heimdalsvatn var fortsatt under full kontroll. Avkastningen var 2,33 kg/ha på 866 standard garnnetter. I Songsjøen ble det fisket 4,6 kg/ha aure og røye på settegarn og flytegarn. 5.2.3 Andre fagområder Kjemi, fysiologi I 1983 ble det utført ca. 50 000 kjemiske analyser fordelt på feitene kalking, kjemisk og biologisk overvaking og miljøeffekter av fiskeoppdrett i ferksvann. Det ble også i 1983 arbeidet meget med utvikling og tilpassing av nye analysemetoder, og spesielt kan nevnes automatisk analyse av aluminium og fluorid. Hovedhensikten har vært å utvikle metoder for bestemmelse av forskjellige former av aluminium og disses giftighet for fisk. Langtidsovervåkingen av vannkvalitet — forsuring ble fortsatt på 105 lokaliteter fordelt over hele landet. Undersøkelsene av vannkvalitet i Suldalslågen, Suldalsvatn og de feitene som berøres ved Ulla-Førre utbyggingen ble fortsatt etter programmet. Undersøkelsene bekrefter tidligere prognoser om at Suldalslågen kan bli moderat forsuret under spesielle manøvreringssituasjoner for kraftanleggene. Kvikksølvanalyser ble foretatt på ca. 100 prøver av krøkle, aure, sik og røye fra Tyrifjordprosjektet som går ut på en langsiktig overvaking av kvikksølvforurensninger i innsjøen. Foruten å utføre analysetjenester for kalkingsprosjekt deltar Fiskeforskningen i flere av delprosjektene. Det henvises til Kalkingsprosjektets årsrapport og delrapporter. Ved Ims ble det gjennomført eksperimenter med klekking av laks, aure, bekkerøye og sik i surt aluminiumsrikt vann og i vatn som var avsyret med skjellsand og ved tilsetting av sjøvann. I Liervatn (Sveio) ble det gjort forsøk med forskjellige typer avsyringsmidler og stressvirkningene av dette på stress/dødelighet hos smolt. I Nåråna i Audna ble virkningene av avsyring med kalkslurry testet på smolt i forskjellig avstand fra doseringsapparatet. Forurensinger fra jordbruket og fra fiskeoppdrett Undersøkelsene av jordbruksforurensing i Kvassheimsåna (Sør-Jæren) som startet i 1979 ble avsluttet ved utgangen av året. Undersøkelser av virkninger av fiskeoppdrett i mærer i innsjøer ble utført i to vatn i Sveio og i Fusa. Undersøkelsene omfatter vannkjemi, planteplankton, primærproduksjon, dyreplankton og prøvefiske. Biologisk overvaking av sur nedbør Prosjektet er tillagt Fiskeforskningen som et av delprosjektene under «Overvaking av langtransportert forurenset luft og nedbør». Kartlegging av forsuringskader ble fortsatt. I Buskerud utgjorde det undersøkte området som var berørt av forsuring, 2 160 km 2 hvorav 704 km 2 nå har totalskadede fiskebestander. Dette er en økning på 20 % i forhold til undersøkelser i 1970-åra. I Gjerstad (Aust-Agder) ble det påvist en klar forverring i de siste fem år ): 75 % av de aurevatna som i 1977 hadde gode aurebestander hadde nå avtakende bestand, og 18 % av de vatna som var tynt befolket i 1977 var nå fisketomme. Dette viser klart at til tross for stabiliserte tilførsler av sure komponenter til Norge, fortsetter skadevirkningene på fisket av forsuringen. Kalkingsprosjektet Kalkingsprosjektet har i hovedsak arbeidet videre med deloppgaver som ble startet i 1981 og -82. Noen mindre nye delprosjekter ble startet. Prosjektets hovedengasjement har vært i Hovvatn, Audna og Gjerstad. Kalkingen av Ho v vatn i 1981 ga gode vekstforhold for aure i 1981 og -82. Også 1983 har det vært levelige forhold for fisken. Det viser at en god del av kalken først løses etter hvert. I Audna ble de enkelte kalktiltakene avsluttet i løpet av året, slik at bare rapportering står igjen. Det viktigste resultat er antakelig den vellykkede bruk av slurrykalking. Prosjektet har her nådd resultater som på en viktig måte supplerer tidligere erfaringer, bl.a. i Sverige. Kalking av rennende vann kan bli særlig viktig under norske forhold, og vil ved slurrykalking kunne foregå på en økonomisk-teknisk tilfredsstillende måte. I Gjerstad er forsøkene i tre mindre innsjøer under avslutning. Resultatene viser at man ved kalking av grunne, humusrike tjern kan få god utnyttelse av kalken. I alle lokalitetene er forholdene for fisken og en del viktige næringsdyr fullt opp. Disse resultatene er supplert med resultater fra forsøk i en del andre innsjøer og i eksperimentelle forsøk. Et viktig resultat er at så lenge kalking skjer med CaCoa-holdige preparater, kan det ikke observeres skadevirkninger. Det har vært fryktet at visse aluminiumsforbindelser under kalking kunne oppstå og forgifte fisken. Slike negative effekter er ikke funnet. Sist på året arrangerte prosjektet et seminar om aluminiumseffekter hvor disse forhold ble grundig diskutert. Fiskesykdommer, parasitter Gyrodactylusprosjektet ble avsluttet. Det videre arbeidet med å hindre spredning av parasitten og eventuelt bekjempe denne tilligger forvaltningen. En av f orskerne ved Fiskef orskningen har Veterinærinstituttet som arbeidssted. Ichthyoboda necator («Costia») på gjellene på laksesmolt i sjøvann har i 1983 vært et betydelig større problem enn tidligere. Dødelighet på 30 % er registrert i en hel rekke oppdrett. Virusssykdommen IPN (Infektiøs Pancreasnecrose) blir registrert i et stadig økende antall i settefisk- og matfiskoppdrett over hele landet, men man har ikke kunnet konstatere at viruset har gitt sykdomsproblemer eller dødelighet. 6. REGULERINGSUNDERSØKELSENE Reguleringsundersøkelsene (RU) har utgitt en egen årsmelding (DVF-RU 3-1984). Reguleringsundersøkelsene utgir samtlige av sine rapporter i en egen serie. I 1983 ble det utgitt 18 rapporter. Av det samlede driftsregnskapet for Reguleringsundersøkelsene i 1983 utgjorde oppdragsinntekter ca. 78 %. 6.1 Viltbiologiske undersøkelser Reguleringsundersøkelsene gj ennomførte i 1983 viltbiologiske forundersøkelser og de fleste steder undersøkelser blant jegere, i områder for planlagt kraftutbygging i Søkkunda i Hedmark (DVF-RU 16-1983), Rauma i Møre og Romsdal og Oppland (1- 1984), Jørpeland og Ulla-Førre i Rogaland (8-1983 og 10-1983), ved Vinstra i Oppland (2- 1984) og i Ormsetvatn i Nord-Trøndelag (13- 1983). Tilleggsundersøkelser ble foretatt i Gaular i Sogn og Fjordane (4-1984). Avsluttende rapportering ble foretatt fra tidligere undersøkelser i Finnavassdraget i Oppland (1-1982) og i Sanddøla og Luru i Nord- Trøndelag (1-1983 og 2-1983). Undersøkelser av rovfugl, ugler og andefugl i Altavassdraget fortsatte i 1983. Disse gjennomføres på kontrakt av SINTEF, avdeling 21 — Anvendt Biologi etter retningslinjer gitt av DVF ved RU, som står ansvarlig for undersøkelsene. Et forskningsprosjekt på viltsiden omfatter lirypas biotoputnyttelse før og etter regulering og biotopforbedring ovenfor høyeste regulerte vannstand i Fallingsjøen i Orkla, Sør-Trøndelag. Her ble det foretatt lyngbrenning og gjødsling og åtferd i forhold til de tiltak som gjennomføres. I slutten av 1983 ble det startet planlegging av et større forskningsprosjekt på elg i tilknytning til planlagte reguleringer i Etna-Dokkavassdragene i Oppland der viktige trekkveger for elg vil bli sperret ved oppdemming. 6.2 Fiskeribiologiske undersøkelser I 1979 fremla Reguleringsundersøkelsene konsekvensvurderinger for planlagte statsreguleringer i Vefsna, Svartis/Saltfjellområdet og Kobbelv. Utredninger bygget på biologiske undersøkelser fra 1974 til 1979. og i utkastet til Verneplan 111 foreslått gitt varig vern. Vefsna og en del av de planlagte regulerte elver i Svartis/Saltfjellområdet (Saltdalselva, Beiarelva, Lakseelva i Misvær og Rana) har så store lakseinteresser at det har vært nødvendig å følge disse opp med fortsatte ungfiskundersøkelser og innsamling av fangststatistikk og data om oppgang og vannføring. I de senere år har dessuten samtlige av de nevnte vassdrag unntatt Saltdalselva blitt infisert med Gyrodactylus solaris. Disse oppfølgingsundersøkelser ble derfor også foretatt i 1983. En rapport om lakseoppgang i forhold til vannføring og vanntemperatur i Vefsna ble utgitt (6-1983). Tidligere undersøkelser i Breheimen, med særlig vekt på Strynselva og prøver av laks og sjøaure i Jostedøla, ble fulgt opp i 1983. En vurdering av foreslåtte planendring i Stryn ble utgitt (15-1983). Også på fiskesiden ble tilleggsundersøkelser i Gaular i Sogn og Fjordane foretatt i 1983, med ajourføring av fangststatistikk og oppsummering av senere års fiskeriundersøkelser utført av andre (4- 1984). Prøvefiske, innsamling av fangstoppgaver, tetthetsberegninger av ungfisk i Gudbrandsdalslågen ved Vinstra ble utført i tillegg til viltundersøkelser (2-1984). De konsesjonsbetingede undersøkelser i Alta fortsatte i 1983 i samarbeid med Tromsø Museum og Alta Laksefiskeri I/S. Undersøkelsenes fase I, før regulering og anleggsdrift som berører elva direkte, var derved avsluttet og blir rapportert i 1984 (5-1984 og 6-1984). Nye undersøkelser i Kobbelvvassdraget med sikte på tiltak og erstatningsskjønn startet også i 1983. Reguleringsundersøkelsene gj ennomfører en rekke prosjekter med sikte på endelig fastsettelse av minstevannføring i regulerte elver (i Søre Osa ved Rena og Pikerfoss i Numedalslågen (5-1983)), virkninger av døgnregulering (i Nidelva ved Trondheim) og virkninger og terskelbygging i Mossa i Nord- Trøndelag. Arbeidet med laksens krav til minstevannføring i Numedalslågen etter fløtningens opphør fortsatte i 1983. Data om fisket og vannføringen i 1982 ble bearbeidet og revidert forslag til vannføringsreglement ble fremmet (9-1983). det foretatt prøvefiske i august 1983. Fiskebestandene var her gått ytterligere tilbake i tiden etter forrige prøvefiske i 1976. Området er sterkt rammet av sur nedbør. Av forskningsprosjekter på fiskesiden, må nevnes studier av lakseutvandringen i den regulerte del av Orklavassdraget. Her lyktes det våren 1983 ved merking og gjenfangst å beregne den totale smoltutvandring fra den lakseførende del ovenfor Meldal bru, til 122 700 smolt (95% c.i.: 84 000—183 000). Dette ga en smoltproduksjon på 4,1 smolt pr. 100 m 2 elv (DVF-RU 7-1984). Havutsettingene av smolt utenfor elva Surna på Nord-Møre fortsatte i 1983 med forsøk på utsettinger i elv og fjord både på dag- og nattid. I disse forsøk som startet i 1973, er til sammen ca. 50 000 merkede smolt utsatt og resultatene av stor betydning både for fremtidige utsettinger av smolt i regulerte elver, kulturbetinget fiske etter laks, og bekjempelse av Gyrodactylus. Virkningen av utsettingene av næringsdyret Mysis relicta, i Selbusjøen, Stugusjøen og Gjevilvatnet ble fulgt opp også i 1983 (12- 1983). Arbeidet i den tverrfaglige «Komiteen for gassovermetning» ble avsluttet i 1983. Det ble her utført eksperimenter for å studere virkningene av gassovermettet vann på fisk i Driva og ved Forskningsstasjonen for Laksefisk på Sunndalsøra. Resultatene av våre forsøk ble bl.a. fremlagt på to konferanser i USA. Eksperimenter ble utført i samarbeid med Tromsø Universitet for å studere klekking av rogn av laks fra Alta ved lave vanntemperaturer (0-3° C). Næringsopptak hos utsatt settefisk av aure ble studert i en bekk nær Trondheim (14-1983), og innledende forsøk med å beskrive utviklingsstadier og næringsopptak hos nyklekket yngel ble startet. Tidligere innsamlede data om utvandring hos ål i Imsa ble bearbeidet (7-1983). 6.3 Samlet plan — prosjekt Også arbeidet med Samlet Plan for vassdrag har vært en sentral arbeidsoppgåve i 1983. RU utredet her vilt- og fiskeinteressene i samarbeid med naturvernavdelingen i Miljøverndepartementet og vilt- og fiskerikonsulentene i fylkene. For dette prosjekt er det etablert en faggruppe for vilt og fisk. NYE BESTEMMELSER A. Forskrifter vilt 1983 Dato 04.02. Forskrift om forvaltning/adgang til felling av ulv, jerv og bjørn. 25.02. Forskrift om jaktkortordningen for småviltjakt på statens grunn i Finnmark. 25.02. Forskrift om administrasjon av småviltjakt og innlandsfiske, på statens grunn innen Troms skogforvaltning. 16.03. Forskrift om våpen og ammunisjon til storviltjakt og til småviltjakt, om skyteprøve for storviltjegere og om aldersgrense for villreinjegere. 20.04. Forskrift om alminnelige jakttider og jaktmåter m.v. 21.04. Forskrift om utleie av elgjakt på statens grunn. 25.05. Forskrift om felling av viltarter som gjør skade. 25.05. Forskrift om forvaltning av hjortevilt. St. meld. nr. 46 (1984 —85) Tilråding fra Landbruksdepartementet av 1. februar 1985, godkjent i statsråd samme dag. Direktoratet for statens skoger er et frittstående direktorat under mentet med eget styre oppnevnt for 4 år om gangen. Virksomheten drives av et hovedkontor og distriktskontorer. De siste består av i alt 24 skogforvaltninger fordelt på 4 skoginspektørdistrikter samt Finnmark kontor. I henhold til Stortingets vedtak av 11. juni 1957 skal Direktoratet for statens skoger hvert år gi melding til Stortinget om driften av statsskogene, investeringstiltak, skogkjøp m. v. Styret for direktoratet har den 18. juni 1984 avgitt slik melding for året 1983. Meldingen er sendt Stortinget som egen trykksak. Styret for Direktoratet for statens skoger, som har funksjonstid fra 1.7.1981 til 30.6.1985, har bestått av: 1. Ordfører Arvid Nyberg, Trysil, formann, med sekretær Rikhard Haugen, Trondheim, som personlig varamann. 2. Gårdbruker Ole Edv. Ommang, Løten, nestformann, med herredsskogmester Kåre Aarmo, Kolvereid, som peronlig varamann. 3. Brukseier Brynild Jenssen, Mosvik, med husmor Turid Skogstad, Sunndal, som personlig varamann. 4. Skogfullmektig Magne Granli, Drevsjø, med skogforvalter Arvid Nermo, Rena som personlig varamann. 5. Skogsarbeider Per Martin Lokholt, Ljørdalen, med skogfullmektig Kåre Espeland, Drangedal, som personlig varamann. 6. Husmor Turid Kjellmann Pedersen, Alta, med reineier Anders Oskal jr., Sørreisa, som personlig varamann. 7. Bonde Ola O. Røssum, Kvam, med husmor Synnøve Romundset, Sunndal, som personlig varamann. Skogfullmektig Magne Granli gikk ut av styret pr. 31.12.1983. har Landbruksdepartementet oppnevnt skogfullmektig Odd Jarne Vestgård, Fauske. Direktoratets virksomhet omfatter forvaltning og drift av følgende statseiendommer: 1. Innkjøpte statseiendommer 2. Opprinnelige statseiendommer, nemnder statsallmenninger og opprinnelig grunn i Finnmark, Troms og Nordland 3. Militære skoger 4. Opplysningsvesenets Fonds skoger (OFskoger) Videre er direktoratet pålagt å føre tilsyn med bygdeallmenningene og utøve den myndighet som Landbruksdepartementet er tillagt etter diverse lover vedkommende allmenningen m.v. Direktoratets budsjett og regnskap omfatter de 3 første kategorier, mens det føres eget regnskap for Opplysningsvesenets Fonds skoger som inngår i Kirke- og undervisningsdepartementets budsjett og regnskap. Den eiendomsrettslige forvaltning av militærskogene og Opplysningsvesenets Fonds skoger tilliger henholdsvis Forsvarsdepartementet og Kirke- og undervisningsdepartementet. Det totale forvaltningsareal utgjør i alt ca. 110 000 km 2 samlet for stats- og OF-skoger, eller ca. Vs av Norges totale areal. Ca. 70 pst. av dette ligger i de tre nordligste fylker, men det er også betydelige arealer i Trøndelag og i de sentrale fjellområder i det sørlige Norge. Om lag 25 pst. av det totale forvaltningsareal er statsallmenninger hvor bruksberettigede har rettigheter til skogsvirke, beite m.v. og - sammen med allmenheten - all rett til jakt og fiske. Inntektene av jakt og fiske i disse områdene tilfaller i sin helhet fjellstyrene. Det samme er tilfelle med halvparten av festeinntektene for hytter og hoteller. fra skogsdriften, føres i særregnskap. Disse midlene skal i henhold til fjelloven og etter Landbruksdepartementets bestemmelse, benyttes til dekning av administrasjonsutgifter og til tiltak i statsallmenningene. Inntektene av skogsdriften i statsallmenningene blir dels ført som inntekt i Direktoratet for statens skogers regnskap og dels utbetalt til de bruksberettigede som tilskudd via allmenningsfondene eller som rabatter ved kjøp av trelast. Dessuten utvises årlig om lag 20 000 m 3 virke på rot til de bruksberettigede. De bruksberettigede får utvist dyrkingsparseller av allmenningsgrunn som ikke er bevokst med produktiv skog gratist til oppdyrking. Ved oppdyrking av produktivt skogareal betales en avgift til dekning av skogproduksjonstapet. I Finnmark, som omfatter omlag 45 pst. av det totale forvaltningsareal, tilfaller fiskeinntektene Innlandsfiskefondet som administreres av Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk. Det arbeides med å få dette forhold endret slik Stortinget har forutsatt under behandlingen av Stmeld. nr. 57 (1980-81), jfr. Innst. S. nr. 227 (1980-81). Produktivt skogareal utgjør i alt ca. 5 700 km 2 , samlet for stats- og OF-skogene, eller ca. x /io av Norges totale produktive skogareal. Ca. 30 pst. av dette ligger i de tre nordligste fylker, og ca. 80 pst. skogareal har en vertikalavstand til skoggrensen som er mindre enn 300 m. Denne utsatte beliggenhet medfører gjennomgående lav bestokning og lav tilvekst. Landets 15 nasjonalparker - med et samlet areal på 9 613 km 2 og 7 landskapsvernområder på 1 200 km 2 - forvaltes av direktoratet. Av dette areal er 366 km 2 bevokst med barskog. De 56 skogreservater som til nå er opprettet ved administrative vedtak, utgjør i alt ca. 101 km 2 . Ca. 50 km 2 av dette areal er bevokst med barskog. I tillegg til dette er betydelige arealer på statens grunn avsatt til i alt 42 naturreservater som er fredet med hjemmel i naturvernloven. Priser og kostnader Tømmerprisavtalene førte til en gjennomsnittlig prisreduksjon på henholdsvis 2 pst. og 4 pst. for stats- og OF-skogene fra 1982 til til 1983. Tømmerprisene i 1983 lå derfor på samme nivå som i 1981. Avtalte lønnsøkninger og annen kostnadsstigning medførte at driftsutgiftene pr. m 3 i stats- og OF-skogene økte med henholdsvis 5 og 7 pst. Produksjon og salg Årets awirkning sammenholdt med budsjettet er vist nedenfor. Investeringer I skogbruket er det foretatt følgende investeringer (beløp i 1000 kr): Sysselsetting I skogbruket har de tarifflønnede arbeidstakere hatt en sysselsetting som svarer til 480 helårsansatte - en nedgang på ca. 20 i forhold til 1982. Direktoratet for statens skoger hadde ved utgangen av 1983 tilsammen 193 ansatte i tjenestemannsstillinger. Av disse var 31 ansatt på deltid. Økonomisk resultat for statens skoger De økonomiske begreper som brukes i dette avsnitt er ifølge regnskapsloven og ikke i henhold til statsregnskapets definisjoner. Samlet omsetning økte med 2,9 pst. fra ca. 101 mill. kr til ca. 104 mill. kr. At ikke økningen ble større, skyldes at tømmerprisene gikk ned med 2,2 pst. i 1983. En beskjeden økning i tømmerkvantum foruten større virksomhet på andre områder førte allikevel til den beskjedne omsetningsøkningen totalt. Den større virksom heten på andre områder førte til en omsetningsøkning på 37 pst. på «jakt, fiske o.l. og 22 pst. for «Annen eiendomsutnytting» (fester, grus, fallretter o.l.). Driftsresultatet av den samlede forretningsmessige virksomhet ble ca. 7,1 mill. kr, omtrent det samme som i fjor. Ved vurderingen av driftsresultatet bør det tas i betraktning at direktoratet har utgiftsført «investeringer» med ca. 1,1 mill. kr som i tidligere år har vært finansiert med skogavgiftsimidler over investeringsbudsjettet. Bokført driftsresultat for skogsdriften ble i 1983 ca. 1,2 mill. kr svakere enn året før. Dette skyldes i hovedsak nevnte utgiftsføring, lavere tømmerpriser og høyere driftsutgifter. Til tross for nevnte økning på hele 37 pst. i driftsinntektene fra «jakt, fiske o.l.», er driftsresultatet omtrent uendret, nemlig ca. 1 mill. kr. Inntektsøkningen skriver seg hovedsakelig fra småviltjakt i Troms og Finnmark og innlandsfiske i Troms. Direktoratet overtok seiv forvaltningen av dette i 1983. Hele inntektsøkningen gikk med til å styrke administrasjonen av disse oppgåvene. Bruttoinntektene fra «Annen eiendomsutnytting» økte som nevnt med 22 pst. eller med ca. 1,4 mill. kr fra 6,2 mill. kr til ca. 7,6 mill. kr i 1983. Driftsresultatet økte tilsvarende fra ca. 1,3 mill. kr til ca. 2,3 mill. kr. Denne økningen var direkte årsak til at det samlede driftsresultat for direktoratet ble omtrent som året før, nemlig ca. 7,1 mill. kr. Tilskudd til forvaltningsoppgåver har økt fra 3,6 mill. kr i 1982 til 6,75 mill. kr i 1983. Allikevel dekker tilskuddet bare 57 pst. av de faktiske kostnader. Resten må dekkes av den forretningsmessige virksomhet. Resultatet før årsoppgjørsdisposisjoner ble på 5,8 mill. kr. Dette har gitt rom for en økning i skogavgiftsfondene på 2,8 mill. kr. Det er da avsatt ca. 15 pst. av tømmeromsetningen til skogavgiftsfond mot tidligere ca. 10 pst. i de fleste år. Økningen er brukt til å finansiere større deler av kulturutgif tene p.g.a. endrede skatteregler. Resultatet før årsoppgjørsdisposisjoner har også gitt rom for en avsetning til investeringsfond på ca. 1,6 mill. kr. Fondet er nytt av året og er nødvendig som finansieringskilde for framtidige investeringer hvor det ikke lenger tillates brukt skogavgiftsmidler. Investeringsfondet er et fond uten parallell i privatskogbruket. Direktoratet kan nemlig ikke oppta lån for å realisere investeringer, men har som resultatmål å være selvfinansierende gjennom oppbygging av egne fonds. Nye, snevrere regler for bruk av skogavgiftsmidler til ulike formål, gjør det nødvendig å bygge opp et nytt fond. Fondet er hjemlet i St.meld. nr. 57 (1980-81). finansiere skogsmaskiner, arbeidsbusser, kontorer, skogshusvær 0.1. For ytterligere detaljer vises til Årsmeldingen for 1983 med regnskap, noter, kommentarer og tabeller. Økonomisk resultat for Opplysningsvesenets Fonds skoger Salgsinntektene fra tømmersalget gikk ned med ca. 6 pst. fra 1982 til 1983. Dette skyldes dels lavere salgskvantum og dels lavere sentralt avtalte tømmerpriser. Andre inntekter (jakt, fiske, festeinntekter o.l.) går direkte til Kirke- og undervisningsdepartementet og, blir ikke godskrevet regnskapet for OF-skogene. Driftsresultatet ble omtrent som budsjettert, men ca. kr 800 000 eller ca. 16 pst. svakere enn året før. Dette skyldes i det vesentligste lavere oppnådde tømmerpriser. Administrasjonsutgifter vedrørende skogsdrif ten beløper seg til kr 3 762 000, som tilsvarer ca. kr 38- pr. m 3 solgt virke. Tallet må sees i sammenheng med at OF-skogene består av mange små og spredtliggende teiger. Det er avsatt de ordinære 10 pst. til skogavgiftsfondet med ca. kr 1 701 000. Skogavgiftsfondet er redusert med kr 361 000 som er en noe mindre reduksjon enn forutsatt i budsjettet. Beholdningen av skogavgift er ved utgangen av året på ca. 1,7 mill. kr. Etter skatter og årsoppgjørsdisposisjoner er overskuddet kr 3 819 252 eller kr 39- pr. m 3, som tilsvarer 18 pst. av årsomsetningen. Beløpet er omtrent som året før. Direktoratet har et betydelig administrativt arbeid med bortleie av jakt og fiske, bortfesting av grunn og verneområder. Inntektene fra ovennevnte områder tas altså ikke med i OF-skogenes regnskap i direktoratet, men går direkte til Kirke- og undervisningsdepartementet. De administrative utgifter vedrørende dette arbeidet er belastet med kr 2158 000, omtrent som i fjor. Det beløp som da gjenstår for overføring til Opplysningsvesenets Fonds skoger ble i 1983 kr 1 661 000 som er ca. kr 4 000 lavere enn i 1982. Allmenningsf ondene i statsallmenningene Allmenning s f ondene tilføres midler ved salgshogster i underskuddsallmenninger og disponeres i samråd med allmenningsstyrene. Midlene skal nyttes til beste for allmenningene i form av investeringer 0.1. Fondet har økt med kr 118 000 til kr 3 234 000. Grunneierfondet i statallmenningene I henhøld til § 12 i fjelloven skal grunneierinntektene utenom skogsdriften dels tilfalle fjelistyrene og dels grunneierfondet som disponeres av Landbruksdepartementet. Etter at fondet i 1983 er belastet med 2 mill. kr til direktoratet som refusjon for administrasjon, har det imidlertid fått en negativ saldo på kr 302 000. En forventet betydelig økning i inntektene i 1985 vil meget snart bringe saldoen over i pluss. Kjøp, bortfeste og salg av grunn 1. Virksomheten i 1983 I 1983 ble det innkjøpt 1 eiendom i Lund kommune. Eiendommen er på 200 daa., og ble kjøpt for kr 22 000,-. Det ble foretatt 45 eiendomssalg på tilsammen 2 917 daa., til en samlet salgssum på kr 4 018 000,-. Til jordbruksformål ble det utvist eller bortfestet 65 parseller på tilsammen 5 083 daa. En vesentlig del av disse parsellene er avgiftsfrie utvisninger til bruksberettigede i statsallmenningene. Antallet søknader om kjøp av eiendom viser en viss økning i forhold til tidligere år. Særlig gjelder dette kjøp av boligtomter og dyrkingsparseller som tidligere har vært festet eller leid. Hvis ikke helt spesielle forhold foreligger, blir slike søknader imøtekommet. Behandlingen av søknader om kjøp av skog tar ofte lang tid. Dette kan bl.a. skyldes konsesjonsbehandlingen eller kommunale planer i området. Departementet er innstilt på å gå gjennom gjeldende rutiner for om mulig å korte ned behandlingstiden. Salg av bygselbrukene i Engerdal er tatt opp til særskilt behandling, og det har vært drøftelser om saken både med lokale og sentrale myndigheter. Det vil bli lagt vekt på å komme frem til salg så snart det med rimelighet lar seg gjøre. Når det gjelder fastsettelsen av prisen ved salg av statsskog, følger departementet de retningslinjer som er trukket opp for salg generelt med utgangspunkt i konsesjonsloven av 31. mai 1974. 2. Prinsipper for fremtidig virksomhet Direktoratet for statens skogers forvaltningsareal utgjør som nevnt ca. 110 000 km 2 samlet areal, eller ca. y 3 av Norges totale areal. Arealene fordeler seg slik på de forskjellige eiendomsgrupper: Ca. 70 pst. av det totale areal ligger i de 3 nordligste fylker, som er delt på 6 skogforvaltninger. De øvrige 30 pst. er arealer hovedsakelig i Trøndelag og i de sentrale fjellområder i det sørlige Norge, fordelt på 18 skogf orvaltninger. Vel 20 pst. av det totale areal ligger i statsallmenningene, øg kan normalt ikke avhendes etter bestemmelsene i § 13 i lov om rettar og lunnende i statsallmenningane (fjellova). Rasjonell drift må fortsatt settes som mål for Direktoratet for statens skogers virksomhet, og dette bør få konsekvenser for eiendomsstrukturen. Etter departementets mening kan en i distrikter der statens eiendommer består av mindre og spredtliggende teiger få mer rasjonell drift ved at denne type arealer avhendes. Slike salg bør finne sted der de gir driftsmessige eller arronderingsmessige fordeler for kjøperen eller for staten. Dette innebærer at det må legges vekt både på lønnsomheten ved offentlig drift og på lønnsomheten ved drift av andre. Ved slike vurderinger er det viktig å påse at den enhet som blir tilbake, kan forvaltes og drives rasjonelt. Departementet mener videre at en ved salg av offentlige skoger også må legge vekt på sentrale samfunnsinteresser, spesielt knyttet til arealdisponeringen. Det er departementets syn at statens eierinteresser bør awikles helt i områder der det er urasjonelt å opprettholde et administrasjons og driftsapparat hvis ikke andre samfunnsinteresser krever det. Awiklingen av eierinteressene må da også omfatte eiendommer under Opplysningsvesenets Fond. Det må være riktig å foreta en parallell nedbygging ved salg av begge typer eiendommer, og deretter eventuelt nedlegge skogforvaltningen eller justere grensene for den. Salg av rasjonelle driftsenheter vil normalt ikke finne sted, med mindre dette ut fra landbrukspolitiske vurderinger i de konkrete tilfeller vil bidra til å styrke næringsgrunnlaget eller bosettingen i et område der dette er særlig ønskelig. være aktuelt for staten å kjøpe skog når dette er en arronderinga- eller driftsmessig fordel. Oppkjøp av større drif tsenheter i områder der staten ikke har eiendommer av vesentlig størrelse fra før, vil imidlertid bare være aktuelt hvis særlige forhold tilsier det. Arealplanlegging og hytteområder Oversiktsplan for dyrkingsområder i Vestre Slidre statsallmenning er godkjent. En tilsvarende plan for Øystre Slidre er i arbeid. Oversiktsplanlegging med tanke på fritidsbebyggelse er utført i 10 kommuner. Ut fra begrenset tilgang på personell og ressurser, spesielt i ytre etat, vurderer direktoratet en omlegging av arbeidet med arealplanleggingen. Det vil bli lagt spesiell vekt på å finne fram til områder som egner seg for nydyrking og hyttebebyggelse, hvor interessekonf liktene er minst mulige. Hytteplaner med ialt 406 tomter ble godkjent i 1983. I tillegg arbeides det med planer som ialt omfatter ca. 600 tomter. Jakt og fiske Direktoratet for vilt og ferskvannsfisk fastsatte for sesongen 1983 nye regler for elgjaktadministrasjon på statens grunn, bl.a. basert på et anbudssystem med maksimalpriser pr. kg kjøtt. erstattet med et fastprissystem og loddtrekning mellom interesserte jaktlag. Perspektivene framover Tømmerprisene for 1984 vil bli en del høyere enn i 1983. Det er relativt gode tider for treforedlingsindustrien som burde tilsi bedre betalingsevne for massevirke. Sagbruksindustrien har ikke samme høykonjunktur som treforedling. Svikten i boligbyggingen vil antakelig føre til at større kvanta må eksporteres på et marked som tradisjonelt har hatt lavere priser enn innenlandsmarkedet. Skal lønnsomhet i skogbruket kunne opprettholdes eller forbedres, må arbeidet med produktivitetsforbedringer både innen administrasjon, på driftssiden og innen skogkultursektoren fortsette. Inntektene både fra jakt, fiske og annen eiendomsforvaltning vil ventelig øke mer enn inflasjonen både i 1984 og 1985. Landbruksdepartementet tilrår : Avtrykk av tilråding fra Landbruksdepartementet av 1. februar 1985 om Direktoratet for statens skoger® virksomhet i 1983 blir sendt Stortinget. St. meld. nr. 47 (1984 —85) Side Oversikt 5 De enkelte institusjoner 6 Forbrukerrådet 6 Varefakta-Komiteen 7 Statens institutt for forbruksf orskning 8 Forbrukerombudet 8 Forbrukertvistutvalget 9 Vedlegg 1 Forbrukerrådet — Årsmelding for 1983 10 Del 1 Sammendrag 10 Omorganisering av forbrukervirksomheten .. 10 De enkelte arbeidsområder 10 Artikkelstoff i Forbruker-rapporten 11 Del 2 I. Uttalelser og henvendelser 13 1. Fremmedstoff i næringsmidler 13 2. Standardisering av forbruksvarer 13 3. Næringsmiddelkontrollen — arbeidsfordeling mellom kommunal- og spesialkontroll 14 4. Prismyndighetenes virksomhet i 1983 .. 14 5. Regulering av rentenivået 15 6. Lånevilkår for boliger i borettslag 15 7. NOU 1982: 39 Bankstrukturen 16 8. NOU 1982:14 Fastsettelse og innkreving av underholdningsbidrag 17 9. Hussøkeres adgang til å se tildelt leilighet før det blir skrevet kontrakt 17 10. Handlingsprogram for energiøkonomisering 17 11. NOU 1982: 23 Utslippsavgifter 19 12. Tilsyn med elektriske anlegg 20 13. NOU 1982: 33 Nærradio og NOU 1982: 34 Kabelfjernsyn 20 14. Statlige tilskottsordninger til nærmiljøtiltak 22 15. Mattilbud i gatekjøkken og liknende steder 22 16. Forbud mot svært brennbare tekstiler .. 22 17. NOU 1982:17 Ny tinglysingslov 23 18. Justisdepartementets utkast til lov om opplysningsplikt ved pengeinnsamlinger 24 19. Ernæringskonsulent i alle fylker 25 20. Norsk produksjon av sko og klær 25 21. NOU 1982: 38 Nemnder på kommuneplan 25 22. Forskrifter om Edelmetallkontrollens organisasjon og virksomhet 26 23. Endringer i lov om motorferdsel i utmark og vassdrag 26 24. NOUl9B3:3Massemedier 26 25. Regler for kosmetiske produkter 30 26. Aldersgrense for førere av moped/motorsykkel og go-cart på lukket bane 30 27. Boikott av Nestlé? 30 28. Unntaket for forsikringsvirksomhet i forskrifter (av 1. juli 1960) om konkurransereguleringer av priser m.v 31 29. NOU 1983: 9 Lov om film og video 31 30. Side 31. Endring i personregisterloven. Forslag til forskrifter 32 32. Sikring av personer i bil 33 33. Transport av personer og gods på jernbane — internasjonal konvensjon 33 34. Panteordning for emballasje til øl, drikkeferdige leskedrikker, fruktvin, vin og brennevin 34 35. Prisrådsaker nr. 1124 og 1128: Foto & Elektronik AB og Affords A/S — Fotografisk Forlag A/S 35 36.' Forskrifter om motoriserte transportleketøy for barn 35 37. Kontrollinstans for den frivillige merking og bransjeavtalene etter Varef akta- Komiteen 35 38. Kiær for funksjonshemmede 37 39. Prisrådsak nr. 1134: Braathen SAFE, SAS, Widerøe — Den Norske Reisebransjeforening 37 40. NOU 1983: 32 Telematikk, Teleutvalgets utredning II 38 41. Sak for Sivilombudsmannen på grunn av artikkel om ambulansetjenesten i Forbruker-rapporten 39 42. Utkast til nye trafikkregler 39 43. Veiledende priser i dagligvarehandelen .. 42 44. Fødselsnummerets rettslige stilling 42 45. Regulering av festeutgifter 43 11. Representasjon i styrer, utvalg og råd .. 44 Del 3 I. Vare- og tjenesteundersøkelser og veiledning 46 11. Forbruker-rapporten 52 111. Opplysningsvirksomheten 57 IV. Klagesaker, juridiske oppgåver 0.l 61 V. Virksomheten i fylkene 68 VI. Budsjett og regnskap for 1983 83 VII. Organisasjon og administrasjon 84 1. Vedtekter 84 2. Forbrukerrådets sammensetning 86 3. Rådsmøter 87 5. Landsmøtet i 1983 87 4. Sekretariatet 96 5. Fylkeskontorene 98 Vedlegg 2 Varefakta-Komiteen — Årsmelding for 1983 101 I. Varefakta-Komiteen nedlegges fra 1. januar 1984 101 — Et tilbakeblikk til Varefakta-Komiteens opprettelse og arbeid 101 — Resultater fra Varef akta-Komiteens arbeid 103 — Overgangsordninger for Varefakta- Komiteens frivillige varedeklarasjonsordninger og bransjeavtaler etter 1.1. Side — Varefakta-Komiteens arbeidsutvalg har hatt følgende sammensetning fra 1.1.1970 107 11. Virksomheten i 1983 111 — Forslag til forskrifter om merking av varer med fyllmateriale av dun og fjær 111 — Arbeidet på området brannfarlige tekstiler 112 — Retningslinjer for forbrukerinformasjon i markedsføring av vaskemaskiner 113 — Bruksanvisning for forbrukerprodukter 113 — Revidering av varedeklarasjonsformularet for tekstilvaskemidler 113 — Anorakker og vindbukser til fjellbruk 114 — Merking av seilbrett 115 — Revidering av varedeklarasjonsformularet for flyterutrustning til fritidsbruk 115 — Kontroll 115 — Opplysningsvirksomheten 116 — Standardisering av forbrukervarer — Varefakta-Komiteens uttalelse fra arbeidsgruppe nedsatt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet 117 — Nordisk og internasjonalt samarbeid 118 111. Varefakta-Komiteens forvaltningsoppgåver 120 — Forskrifter om fibermerking av tekstilprodukter og vedlikeholdsmerking av nye plagg av tekstilprodukter m.v. 120 — Avvikling av forvaltningsoppgåvene .. 121 IV. Organisasjon og administrasjon 125 — Vedtekter for Varefakta-Komiteen ... 125 — Varefakta-Komiteens sammensetning 126 — Varefakta-Komiteens faglige utvalg som har vært i virksomhet i 1983 .... 127 — Representasjon i styrer, utvalg og råd 128 — Sekretariatet 128 V. Fortegnelser over produsenter som pr. 31.12.83 hadde tillatelse til Varefaktadeklarering etter Varefakta-Komiteens varedeklarasjonsformularer 129 VI. Budsjett og regnskap 130 Oversikt over varedeklarasjonsformularer utarbeidet av Varefakta-Komiteen 131 I. Varedeklarasojnsformularer vedtatt i perioden 1955—1970 131 11. Side Arbeidsoppgåver i 1983 138 — Næringsmidler 138 — Vask og tekstiler 139 — Teknikk 141 — Samfunnsvitenskaplig forbruksforskning .. 141 — Informasjonsoppgaver 142 Andre arbeidsoppgåver 144 Samarbeid med andre 144 Publikasjonsliste 146 Personaloversikt 148 Regnskap for 1983 150 Vedlegg 4 Forbrukerombudet og Markedsrådet — Årsmelding 1983 151 I. Sammendrag 151 11. Markedsmyndighetenes hovedoppgaver 152 111. Generelt om virksomheten 152 IV. Markedsrådet 1983 154 V. Et utvalg av FOs saker 156 1. Generelle saksområder 156 2. Urimelige markedsføringsmetoder (§1) 159 3. Villedende/uriktig framstilling (§2) 160 4. Utilstrekkelig veiledning (§3) 163 5. Tilgift (§4) 163 6. Utlodninger etc. (§5) 163 7. Urimelige avtalevilkår (§ 9a) 164 8. Markedsføring av reiser — reisebyråloven 164 9. Forbud fra Forbrukerombudet .... 164 10. Straffereaksjoner etter markedsføringsloven 165 VI. Uttalelser og henvendelser 165 1. Nærradio, kabelfjernsyn, massemedier og mediapolitikk 165 2. Europarådets-rekommendasjon om fjernsynsreklame 165 3. Satellittsendinger med reklame .... 166 4. Edelmetallkontrollens organisasjon og virksomhet 166 5. Handlingsprogram mot kvinnemishandling 167 6. Forenkling av institusjonsmeldinger 167 7. Forbrukerproblemer i offentlige tjenester 167 8. Vurdering av §§ 4 og 5 i mfl 167 VII. Statistisk oversikt 168 VIII. Budsjett og regnskap i... 171 IX. Organisasjon og effektivisering 172 Vedlegg 5 Forbrukertvistutvalget — Årsmelding 1983 .. 173 1. Utvalgets sammensetning 173 2. Møter i 1983 173 3. Litt statistikk 173 4. Domstolbehandling av saker avgjort i FTU 174 5. Vedtakenes fordeling på varegrupper 174 6. Tilråding fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet av 15. februar 1985, godkjent i statsrad samme dag. 1. OVERSIKT En melding om virksomheten i de 4 forbrukerinstitusjonene Forbrukerrådet, Varefakta-Komiteen, Statens institutt for forbruksforskning og Forbrukerombudet er lagt fram for Stortinget hvert år siden 1973. Forbrukerombudets melding omfatter også Markedsrådet. Fra og med 1981 har meldingen også inneholdt et eget avsnitt om Forbrukertvistutvalget. Departementet la våren 1983 frem Stortingsproposisjon nr. 80 (1982 —83) Om forbrukerpolitikken, trakk opp retningslinjer for forbrukerpolitikken i årene fremover og foreslo visse endringer i organiseringen av de offentlige forbrukerpolitiske oppgåvene. Proposisjonen ble omtalt i St.meld. nr. 82 (1983—84) Om virksomheten i forbrukerinstitusjonene 1982, men for sammenhengens skyld omtales St.prp. nr. 80 også her. I proposisjonen trakk departementet frem ønskeligheten av en klargjøring av skillet mellom forvaltningsoppgåver og interesseoppgaver. Videre fant departementet det hensiktsmessig å opprettholde markedsføringslovens materielle bestemmelser og beholde Forbrukerombudet som egen etat. Departementet foreslo å nedlegge Varefakta- Komiteen som eget organ og overføre arbeidsoppgåver og stillinger til Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. For å ivareta den gode kontakten som Varefakta-Komiteen hadde hatt med næringslivet, foreslo departementet å opprette et kontaktutvalg. Utvalget skulle dels gi råd om tvungen merking av forbruksvarer etter merkelovens § 6, dels ta opp spørsmål om informasjon om varer og tjenester og gi råd om gjennomføring av forbrukerinformasjon. Forbrukerrådets arbeid. Det ble på denne bakgrunn pekt på behovet for å tilføre lokalkontorene ressurser fra Forbrukerrådet sentralt. Statens institutt for forbruksforskning ble foreslått opprettholdt som egen institusjon. På bakgrunn av den endrede situasjon for husholdene fant departementet at det var behov for endringer i arbeidsoppgåvene ved SEFO. Et bredere samarbeid med forskningsinstitusjoner som arbeider innenfor beslektede områder var også ønskelig. Stortinget sluttet seg i hovedsak til forslagene i proposisjonen. I tråd med Stortingets vedtak ble Varefakta-Komiteen oppløst fra 1. januar 1984, og Komiteens arbeidsoppgåver og stillinger delt mellom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Forbrukerombudet ble overlatt kontrolloppgavene i forbindelse med håndhevingen av reglene om tvungen merking. Forbrukerrådet fikk ansvaret for den frivillige merkingen og for eventuelt å ta initiativ til tvungen merking. I meldingsåret ble det satt i gang omorganiseringsprosjekter i Forbrukerrådet og Statens institutt for forbruksforskning. Siktemålet med prosjektene er å komme frem til en mer hensiktsmessig organisasjonsstruktur. Ved lov av 7. januar 1983 ble Ot.prp. nr. 4 (1982 —83) Om lov om endringer i lov om Guid- og Sølvarbeiders Finhed og Stempling m.v. av 6. juni 1891 vedtatt. Den ble satt i kraft fra 1. september 1983. Bakgrunnen for endringen var ønsket om bedre forbrukervern ved omsetning av edelmetallvarer, og at lovendring var nødvendig for at den såkalte EFTA-konvensjonen om edelmetaller kunne ratifiseres av Norge. Lovendringen innebar blant annet at det ble opprettet en ny institusjon, Edelmetallkontrollen, i stedet for den tidligere statsguardeinvirksomhet, og at finansieringen gikk over fra å være statlig til å bli privat. Ved Kgl. res. av 17. av ferdigpakkede matvarer fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet til Sosialdepartementet. Overføringen ble gjort gjeldende fra 1. januar 1983, og var et ledd i arbeidet med å samle de generelle bestemmelsene for næringsmidler i ett departement. Hensikten med samordningen var å lette oversikten og arbeidet for næringslivet, forbrukerne og myndighetene. Hoveddelen av departementets prosjektmidler til forskning, forsøk m.m. ble fordelt til prosjekter på området «publikum og offentlig virksomhet». Prosjektene omfattet bl.a. publikumsundersøkelser i en serie kommunale og statlige etater, og problemer småhusbyggerne møter overfor byggebransje, kommunale organer og bankene — Husbanken medregnet. Etter initiativ fra forbrukerutvalgene ble det gjennomført, og støttet økonomisk, forbrukermøter som omfattet de frivillige organisasjonene i to fylker: Finnmark og Møre og Romsdal. Utvalget i Møre og Romsdal sto også for et forsøk med regional forbrukeropplysningstjeneste ved biblioteket i Ålesund. Arbeidet med Aksjon Publikum fortsatte i 1983. Det ble pekt ut 60 aksjonsansvarlige enheter i staten (departementene, fylkesmennene og større statlige virksomheter med mye publikumskontakt) og ni prøvekommuner og en fylkeskommune. Disse virksomhetene ble bedt om å utarbeide egen handlingsplan. Statsinstitusjonene og prøvekommunene ble tilbudt materiell for å få i gang egne aktiviteter, videokurs i publikumsbehandling, seminarer og konferanser. Prøvekommunene fikk også bistand til å gjennomføre publikumsundersøkelser, sette i gang med lokal opplysningsteneste og forenkle byggesaksbehandlingen. Aktivitetsnivået i de enkelte virksomheter var jevnt stigende i løpet av året. Prøvekommunene og flere av de store statsetatene, først og fremst Arbeidsformidlingen og Statens vegvesen, såtte opp egne handlingsprogram og startet omfattende interne aksjoner for å gi publikum bedre service. Aksjon Publikum føres videre i 1984 og 1985. Det tverrdepartementale Handlingsutvalget mot barneulykker (HUMBU), som ble nedsatt i 1981, fortsatte sitt 2-årige ulykkesforebyggende arbeid på områdene ulykkeskartlegging, produktsikkerhet, boligsikkerhet, sikkerhet i nærmiljøet, informasjon, praktisk utprøving i lokale prosjekter og samarbeid med organisasjoner, næringsliv o.a. Utvalgets siste halvår ble brukt til å fortsette arbeidet med konsentrert innsats mot konkrete ulykkestyper. Utvalgsperioden ble avsluttet med en barnesikkerhetskonferanse i Oslo sommeren 1983. Sekretariatet — under betegnelsen Aksjon mot barneulykker (AMBU) arbeidet med å følge opp og avslutte de igangsatte prosjekter. Videre ble de forskjellige tiltaksforslag som HUMBU hadde utarbeidet, fulgt opp. Sosialdepartementet skal overta arbeidet fra 1. januar 1985. 2. DE ENKELTE INSTITUSJONER — FORBRUKERRÅDET(FR) Forbrukerrådet har lokalkontor i hvert av landets fylker og et sentralt sekretariat på Lysaker (ved Oslo). Kontakt med forbrukere, produsenter og myndigheter er en forutsetning for å kunne oppfylle ett av hovedformålene ved Forbrukerrådets virksomhet; å påvirke markedets vareog tjenestetilbud. Hovedarbeidsområdene ellers er klagebehandling, vare- og tjenesteundersøkelser, besvarelse av henvendelser om veiledning, uttalelser og henvendelser til andre og informasjonsarbeid, herunder utgivelse av Forbruker-rapporten. Forbrukerrådet har i 1983 blant annet engasjert seg i arbeidet angående pasienters stilling og arrangerte en større dagskonferanse om behov og muligheter for utvidete klageordninger og pasientombud. I meldingsrådet ble det også holdt en konferanse om EDB i varehandelen og elektronisk betalingsformidling for blant annet å få drøftet ulike forbrukerhensyn. Videre ble det innledet arbeid med sikte på å få mer offentlighet i de opplysningene kontrollorganene har om ulike produkter i forhold til markedet. Klagebehandling. I 1983 ble det mottatt ca. 80 000 klagesakshenvendelser (1982: 70 000). Telefonhenvendelsene har stått for den største delen av økningen. Det ble registrert ca. 5 250 nye skriftlige saker, en økning på ca. 300. Anfallet skriftlige ferdigbehandlede saker, ca. 5 100, var 9 pst. færre enn året før. Dette skyldes hovedsaklig at mange av enkeltsakene ikke blir viderebehandlet skriftlig, men løst på en mer uformell måte. I løpet av 4 år er antall saker som ligger til behandling, redusert med ca. 1000. Dette viser at den skriftlige klagemengden lar seg styre av de virkemidler som i dag brukes, men også at det er nødvendig med en løpende overvaking slik at tiltak og innstramninger kan bli satt inn i tide. Innarbeiding av restanser fra 1982 har skjedd ved forbrukerkontorene. Beholdningen ved sekretariatet er omtrent uendret. Saksbehandlingstiden ved sekretariatet har gått betydelig ned. For saker som skal videre til Forbrukertvistutvalget, er reduksjonen i saksbehandlertid gått ned fra 12 mnd. i 1982 til 3—4 mnd. i 1983. Antall saker som overføres til sekretariatet etter behandling på forbrukerkontorene, er omtrent uendret fra året før og holder seg på ca. 700 saker. Gjennomgang og analyse av årsakene til de klager som krever skriftlig behandling, har vært en viktig del av klagesaksbehandlingen i meldingsåret. Vare- og tjenesteundersøkelser 11983 ble det offentliggjort i alt 14 vare- og tjenesteundersøkelser i Forbruker-rapporten (1982: 12). Undersøkelsene er et resultat av samarbeid med forbrukerorganisasjonene i inn- og utlandet og med faginstitutter av ulike slag. Det er lagt vekt på å komme frem til samarbeidsprosjekter med sikte på en bedre utnyttelse av eksisterende ressurser. Samarbeidet med Handlingsutvalget mot barneulykker (HUMBU) og Statens forurensingstilsyn om undersøkelser og tiltak på sikkerhetssektoren har vært særlig viktig i denne sammenhengen. Kontakten med Norges Automobilforbund, Trygg Trafikk og Vegdirektoratet har også vært av stor betydning i arbeidet på samferdsels og trafikksikkerhetsområdet. Henvendelser om veiledning Fra forbrukerne kom det i 1983 ca. 31 000 henvendelser, hvorav omlag 26 000 til forbrukerkontorene. Henvendelsene fra forbrukerne som vil ha råd før de skal kjøpe en vare, kommer hovedsaklig på de områdene hvor det har vært gjennomført undersøkelser. Kontakten med myndigheter og næringsliv på bakgrunn av forbrukerhenvendelser og undersøkelser har vist seg å være av stor betydning for å få til en endring av vare- og tjenestetilbudet i mer forbrukervennlig retning. Uttalelser og henvendelser til andre Det ble avgitt 45 uttalelser i 1983 (1982: 47). De fleste gjaldt offentlige utredninger og forslag fra myndighetene. Forbrukerrådet ble blant annet bedt om å uttale seg om prismyndighetenes virksomhet, nærradio og kabelfjernsyn, ny tinglysningslov, forskrifter om motoriserte transportleketøy for barn og regulering av festeavgifter. Informasjonsarbeid I løpet av året ble det sendt ut 40 pressemeldinger på grunnlag av vedtak i Forbrukerrådet og uttalelser fra sekretariatet om aktuelle forbrukersaker. På bakgrunn av artikler i Forbruker-rapporten ble det sendt ut 108 pressemeldinger. interesseorganisasjon, er det i pressearbeidet lagt vekt på å få en bedre dekning av den løpende virksomheten i sekretariatet og på forbrukerkontorene. Foruten å gi veiledning og råd har Forbruker-rapporten gjort oppmerksom på produkter som det kan være knyttet en sikkerhetsrisiko til. Videre har det vært flere innslag om offentlige tjenester, blant annet om svikt i elektromedisinsk sykehusutstyr og om pasienters rettigheter. På bakgrunn av en landsmøteresolusjon om forbedring av pasienters stilling i helsevesenet, har det vært arrangert en konferanse om blant annet behov og muligheter for utvidede klageordninger og pasientombud. Forbruker-rapportens samlede opplag pr. nr. var i 1983 210 000 (1982: 265 000). Antallet faste abonnementer gikk ned fra 209 000 ved årsskiftet 1982/83 til 183 000 ved årsskiftet 1983/84. For å klarlegge årsakene til nedgangen, og med sikte på å snu utviklingen, gjennomføres det en leserundersøkelse i 1984. Forbruker-rapporten har i sine artikler lagt hovedvekt på det som kan være til nytte for leserne. En lang rekke artikler tok blant annet opp spørsmål av betydning for forbrukernes økonomi. Videre brakte Forbruker-rapporten stoff innen de tradisjonelle forbrukerområdene som bolig, hytte, hage, båt og motorer, bil, trafikk, helse, legemidler, markedsføring etc. Som tidligere, gjenga Forbruker-rapporten utdrag av avgjørelser i Forsikringsskadenemnda, Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser og andre reklamasjonsnemnder, Forbrukerombudet og Forbrukertvistutvalget. Varefakta-Komiteen (VFK) Stortinget vedtok 25. mai 1983 at Varefakta- Komiteen skulle nedlegges med virkning fra 1. januar 1984, og at komiteens arbeidsoppgåver og stillinger skulle fordeles mellom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Sekretariatet fikk i oppdrag å utarbeide overgangsordninger for VFKs frivillige varedeklarasjoner og bransjeavtaler i samråd med Forbrukerrådets sekretariat. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe som har gjennomgått samtlige gjeldende varedeklarasjonsformularer og bransjeavtaler. Arbeidsgruppen har blant annet drøftet den praktiske betydningen deklarasjonene antas å ha for forbrukerne. Varefakta-Komiteens sekretariat ba firmaene og bransjesammenslutningene som benytter de gjeldende deklarasjonsordninger om synspunkter om f ortsatt opprettholdelse, eventuelt om tilbaketrekning av deklarasjonsordningene. varedeklarasjonsformularene på de vareområdene hvor leverandørene er interessert i fortsatt samarbeid. I likhet med tidligere år har Varefakta- Komiteen i 1983 ført kontroll med frivillige deklarasjoner som er basert på VFK's deklarasjonsformular. Opplysningsvirksomheten har også i 1983 i stor utstrekning vært konsentrert om tekstilmerking. Det har spesielt blitt lagt vekt på å fortsette informasjonen om utvidelsen av omfanget av vedlikeholdsmerkingen som trådte i kraft i 1982. Under «Sjøvettkampanjen» for 1983 ble det som tidligere gitt informasjon om Varefaktadeklarerte redningsvester og flyteutstyr. Forskriftene om merking av ferdigpakkede næringsmidler ble fra 1. januar 1983 overført til Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, som et ledd i arbeidet med å samle den generelle næringsmiddellovgivningen under en administrasjon. Varefakta-Komiteens forvaltningsoppgåver har derfor i 1983 vært begrenset til tekstilforskriftene. I de senere år har Varefakta-Komiteen forsøkt å gjennomføre mindre ressurskrevende, frivillige informasjonsopplegg enn de tidligere varedeklarasjoner. Varefakta-Komiteen har herunder inngått avtaler med bransjesammenslutninger om ensartet vareinformasjon på en del vareområder. Det har imidlertid vist seg at også på dette grunnlag tar det lang tid før man får praktiske resultater. Varefakta-Komiteen har ellers i 1983 konsentrert seg om å avslutte tidligere igangsatte arbeider. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) Ved behandling av St.prp. nr. 80 (1982—83) våren 1983 sluttet Stortinget seg til departementets forslag om at virksomheten ved SIFO skulle fortsette, men at den endrede situasjon for husholdene gjorde det nødvendig med til dels omfattende endringer i instituttets forsknings og arbeidsoppgåver. Videre ble det pekt på ønskeligheten av en fordeling av oppgåver på flere forskningsmiljøer og at instituttet burde samarbeide med andre institusjoner. I 1983 har instituttet hatt følgende arbeidsområder: Næringsmidler, tekstiler og vask, husholdningstekniske hjelpemidler, sosiologi/ økonomi og informasjon. For å kartlegge folks erfaringer og het med omlag 50 vanlige brukte produkter og tjenester ble det i 1983 startet en intervjukampanje. utvalgte matvaregrupper i storhusholdninger og undersøkelser av industribakt brød. Det ble også startet et prosjekt med sikte på å innarbeide forskningsmetodikk for kartlegging av forbrukernes oppfatninger og holdninger til produkter. Arbeidet med vaskemidler, vaskemetoder og vedlikehold av tekstiler har som tidligere vært et viktig arbeidsområde ved SIFO. I arbeidet med brannfarlige tekstiler har siktemålet vært både å påvirke produsentene til å ta hensyn til brannfare i sin produktutvikling og informere forbrukerne om hvilke forholdsregler de seiv kan ta for å unngå brannulykker. SIFO er kontrollinstans for forskrifter om fibermerking av tekstilprodukter, vedlikeholdsmerking av nye tekstilprodukter (også skinnprodukter og sengetøy) og for frivillig merking av tekstiler og vaskemidler. SIFO har i meldingsåret foretatt sammenlignende vareundersøkelser og annen prøvning av husholdningsmaskiner og -utstyr. Undersøkelser av oppvaskmaskiner har stått sentralt innenfor dette arbeidsområde. I tillegg er det utført prøvninger av forskjellig utstyr på oppdrag fra andre instanser og i tilknytning til behandling av klagesaker. På det samfunnsvitenskapelige området arbeidet SIFO i 1983 med prosjekter i tilknytning til de øvrige fagområdene. SIFOs informasjonsvirksomhet består hovedsaklig i å sørge for at resultatene fra pågående forskning og undersøkelser ved SIFO blir kjent. Resultatene blir formidlet gjennom rapporter, tidsskriftartikler og brosjyrer. Av nytt opplysningsmateriell i 1983 kan blant annet nevnes et hefte om «Analyse av reklamen i skolen», brosjyre om mikrobølgeovner, og en lysbildeserie om brann i klær. I serien «Forbruksforskning — SIFO orienterer» er det sendt ut to nummer, og det er sendt ut 15 pressemeldinger. Videre er det utgitt 7 nye forskningsrapporter. Mange av instituttets arbeidsoppgåver utføres i samarbeid med andre institusjoner, og SIFO har vært representert i en rekke nasjonale og internasjonale råd og utvalg. Forbrukerombudet (FO) Forbrukerombudet og Markedsrådet fører tilsyn med at markedsføringsloven ikke blir overtrådt. Dersom FO ikke oppnår en frivillig ordning med en næringsdrivende som etter FOs vurdering overtrer markedsføringsloven, kan FO bringe saken inn for Markedsrådet, som kan legge ned forbud. FO kan også på eget initiativ i visse tilfeller legge ned forbud, som kan påklages til Markedsrådet. 9 distriktskontorer tilsyn med lokal markedsføring og orienterer om markedsføringslovens og markedsmyndighetenes praksis. Forbrukerkontorene supplerer Pristilsynets virksomhet. Det ble totalt registrert 2 096 nye saker i 1983 (1982: 2 081). 2 921 saker var til behandling (1982:3 001). FO prioriterte i sin saksbehandling følgende områder: 1. Kontroll med avtalevilkår. — typehuskontrakter og andre kontrakter for oppføring og omsetning av hus og hytter — vilkår ved sparing og utlån i banker og andre finansinstitusjoner — kontrakter ved offentlige tjenester (spespesielt for elektrisitet og telefon) — kontrakter for nye og brukte biler. 2. Kontroll med markedsføring. —■ områder av stor økonomisk betydning for forbrukerne, særlig markedsføring av biler, banktjenester og hus, innredning for kjøkken og bad — slankeprodukter — kjønnsdiskriminerende reklame — reklame rettet mot barn og unge, og reklame hvor elementer som har betydning for forbrukernes liv eller helse underspilles, vil være under stadig observasjon. FO vedtok 6 forbud i 1983 (1982: 4), hvorav 3 ble innklaget for Markedsrådet. Det ble inngitt 9 politianmeldelser (1982: 2). FO-bladet, FOs informasjonsblad, utkom som vanlig med 6 nummer i 1983. Opplaget var ca. 1 800, hvorav vel 1 500 går til betalende abonnenter. Bladet inneholder Markedsrådets avgjørelser, kortfattede fremstillinger av saker fra FOs praksis og informative artikler som utdyper kjennskapet til forskjellige problemområder knyttet til markedsføringen. FOs saksbehandlere foretar oppsummeringer av FOs syn og standpunkter på bestemte saksområder. Videre orienterer bladet om nye bestemmelser som er av betydning for FOs virksomhet. I saker hvor orientering til forbrukerne er særlig viktig, blir det sendt ut pressemeldinger, og det blir redegjort for FOs standpunkter og virksomhet gjennom artikler til pressen. Videre er det i løpet av året holdt foredrag og forelesninger rundt om i landet om markedsføringsloven og FOs arbeid. rekke prosjekter, utvalg m.m., blant annet i en arbeidsgruppe under OECDs forbrukerkomité. Markedsrådet gjorde 9 vedtak i 1983 (1982: 8). Forbrukertvistutvalget (FTU) Forbrukertvistutvalget er et utvalg under Markedsrådet. Det ble opprettet i medhold av lov av 28. april 1978 om forbrukerkjøpstvister. Arbeidet i utvalget ble satt i gang i mars 1979. Utvalget skal avgjøre tvister mellom forbruker og næringsdrivende i forbindelse med kjøp av varer. Det forutsettes imidlertid at Forbrukerrådet har behandlet saken med sikte på en minnelig ordning. Avgjørelser som fattes i utvalget har bindende virkning, dersom de ikke bringes inn for domstolene innen 4 uker etter at partene er gjort kjent med resultatet. Forbrukertvistutvalget består av 10 medlemmer, men behandler de enkelte saker i avdelinger som består av en formann som er jurist, og to medlemmer med særlig innsikt i henholdsvis kjøper- og selgerinteresser. Det er avholdt 21 møter i FTU i 1983, og utvalget har tidligere vært i stand til å sluttbehandle saker som oversendes fra Forbrukerrådet i omtrent samme takt som de kommer inn. I forbindelse med reorganisering og forsering i Forbrukerrådet har imidlertid antall oversendte saker til FTU økt. Ved inngangen til 1984 var antatt saker til behandling 334, mens antallet ved inngangen til 1983 var 193. For å bringe saksmengden ned slik at en normal behandlingstid kan oppnås (ca. et halvt år medregnet forkynnelse og supplerende saksforberedelse), ble sekretariatet høsten 1983 midlertidig styrket med en jurist og en kontormedarbeider. De fleste av utvalgets saker gjelder nye og brukte biler, bilrekvisita og bilmotorer, møbler, klær (herunder pelsplagg), båt, båtmotor og båtrekvisita. Forbrukertvistutvalget hadde ved inngangen til 1983 en saksmengde på 193 saker (1982: 220). I løpet av 1983 fikk utvalget oversendt 416 saker til behandling (1982: 223). Etterslepet ved inngangen til 1984 var dermed 334 saker, en økning på 141 saker. Det vises ellers til årsmeldingene fra institusjonene som følger som trykte vedlegg. Forbruker- og administrasjonsdepartementet tilrår : Avtrykk av tilrådning fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet av 15. februar 1985. Om virksomheten i forbrukerinstitusjonene 1983 blir sendt Stortinget. Etter en lang og til dels opphetet offentlig debatt om organiseringen av forbrukerarbeidet her i landet, ble dette endelig avklart gjennom et vedtak i Stortinget i juni måned. En del sentrale forslag fra et regjeringsoppnevnt utvalg, bl.a. om å nedlegge Statens institutt for forbruksforskning (SIFO), Forbrukertvistutvalget og den skriftlige behandlingen av klagesaker i Forbrukerrådet, møtte sterk motbør under høringsrunden, både i og utenfor Forbrukerrådet. Disse forslagene var derfor ikke med i den proposisjonen Regjeringen fremmet for Stortinget. Resultatet ble at Forbrukerrådets skriftlige klagebehandling ble opprettholdt og likeledes Forbrukertvistutvalget. SIFO skulle også fortsette, men den mer utadrettede opplysningsvirksomhet overfor vanlige forbrukere skulle opphøre. Personalet som var knyttet til denne delen av SIFO's virksomhet skulle overføres til Forbrukerrådet. Derimot ble forslaget om å nedlegge Varefakta-Komitéen opprettholdt og vedtatt. De ansatte her skulle fordeles på Forbrukerrådet og FO som fikk ansvaret for henholdsvis de frivillige og de lovbestemte merkeordningene. Det ble også formelt vedtatt at forbrukerinstitusjonene skulle flytte til et felles nybygg på Lysaker utenfor Oslo i 1984. Forbrukerrådet ser fram til å videreføre og utvide samarbeidet med SIFO og FO i årene som kommer. Informasjonsarbeid På grunnlag av vedtak i Forbrukerrådet og uttalelser fra sekretariatet om aktuelle forbrukersaker er 40 pressemeldinger sendt ut i løpet av året. virksomheten i sekretariatet og på forbrukerkontorene. Dette er et ledd i forsøkene på å profilere Forbrukerrådet som en interesseorganisas j on. Avtalen om Forbrukerrådets faste spørrespalte i ukebladet Hjemmet ble oppsagt i september av Hjemmet. Foranledningen var en artikkel om slankeopplegg i noen ukeblader hvor bl.a. en analyse av Hjemmets slankestoff inngikk. Meldingsbladet for forbrukernemndene, FRagment, utkom med et dobbeltnummer i året. Forbrukerrådets engasjement i «Ernæringskampanjen» har fortsatt i 1983, og det har vært en rekke aktiviteter på fylkes- og kommunalplan. I samarbeid med Statens ernæringsråd og Statens institutt for forbruksforskning er det utarbeidet en overhead-serie om mat for barn og et hefte om alternativ gatekjøkkenmat. En plakatserie om typiske forbrukersituasjoner er laget etter ønske fra forbrukerkontorene. Det har vært flere henvendelser på tekstilområdet enn tidligere. Forbrukerrådet har sammen med Norske Møbelstoffprodusenter og Møbelprodusentenes Landsforening undersøkt 53 ulike møbelstofftyper med henblikk på slitasje. Testresultatet er bearbeidet for publisering i Forbrukerrapporten, og det er laget en lysbildeserie til bruk ved forbrukerkontorene. På bakgrunn av en landsmøteresolusjon om forbedring av pasienters stilling i helsevesenet, har det vært arrangert en konferanse om bl.a. behov og muligheter for utvidete klageordninger og pasientombud. Stoffet ble samlet i boken «Pasientrettigheter», utgitt av Universitetsforlaget. samme nivå som året før. Opplysningsvirksomheten er nærmere omtalt under pkt. 111 i del 3. Forbruker-rapporten I sine artikler har Forbruker-rapporten lagt vekt på stoff som kan ha nytteverdi for leserne. Foruten å gi veiledning og råd har bladet gjort oppmerksom på produkter som det kan være knyttet en sikkerhetsrisiko til. Eksempler på slikt nyttestoff kan en finne innenfor de forskjellige kategorier — barn og utstyr for barn, bolig og hage, båtliv, bil og trafikk, elektrisk utstyr, husholdningsredskaper, verktøy, sports- og friluftsutstyr, tekstil, skotøy, legemidler, husholdningsøkonomi, ernæring, hygiene etc. Det har også vært flere innslag om offentlige tjenester i 1983-årgangen, bl.a. om ledige plasser på sykehjem, svikt i elektromedisinsk sykehusutstyr og om pasienters rettigheter. En artikkel om den type informasjon som bringes av «helseblad» førte til at et nummer av Forbruker-rapporten ble stanset av namsretten i Asker og Bærum etter krav fra helsebladet «Vi og vårt». Ved de etterfølgende forhandlinger omgjorde namsretten sin beslutning, og det midlertidige beslaget ble hevet. Antall abonnenter gikk ned fra 209 000 til 183 000 i løpet av året. For å klarlegge årsakene til nedgangen vil det i begynnelsen av 1984 bli gjennomført en leserundersøkelse. Prisen for et årsabonnement ble satt opp fra 55 til 60 kroner 1. januar 1984. Arets første nummer av Forbruker-rapporten var på 56 sider, de øvrige på 48 sider. Fullstendig fortegnelse over innholdet i bladet er gjengitt i del 3, pkt. 11, hvor også pressearbeidet er nærmere omtalt. Det ble sendt ut 108 pressemeldinger på grunnlag av artikler i bladet. Vare- og tjenesteundersøkelser Av de 14 vareundersøkelsene som ble offentliggjort i 1983 kan nevnes de som gjaldt boremaskiner, kombivogner, barnevogner, matlagingsmaskiner, sammenleggbare barnesenger, kaffetraktere, råkostjern, badeseter og strømpepåtrekkere. En har søkt å komme fram til samarbeidspartnere og samarbeidspros jekter som kan gi bedre utnyttelse av ressursene. I denne forbindelse kan nevnes samarbeid med Handlingsutvalget mot barneulykker og Statens forurensningstilsyn om sikkerhetstiltak. Kontakt med Norges Automobilforbund, Trygg Trafikk og Vegdirektoratet har vært viktig for arbeidet på områdene samferdsel og trafikksikkerhet. Bortsett fra enkelte vareundersøkelser hvor resultatene kan medføre raske endringer i markedet, er undersøkelser og andre prosjekter ofte et ledd i en langsiktig strategi for påvirkning. Det kan her vises til arbeid med å sikre bruktbilkjøpernes interesser, sikkerhetsarbeid for trafikanter og innsats for sikkerhet til sjøs. En undersøkelse av forbrukernes vaskevaner og deres erfaringer med vaskemaskiner ble gjennomført på høsten. Svarprosenten kom etter én purring opp i 80. Brukererfaringene vil kunne vise forskjeller i reparasjonsfrekvenser og serviceopplegg for de ulike merker og den delen som handlerom vaskevaner kunne danne grunnlag for en revisjon av Varefaktaavtalen om vaskemaskiner. Henvendelser Kontakt med forbrukere, produsenter og myndigheter er en forutsetning for å kunne oppfylle et av hovedformålene ved Forbrukerrådets virksomhet; å påvise markedets vare- og tjenestetilbud. I tillegg til klagehenvendelsene fikk Forbrukerrådet ca. 31 000 henvendelser fra forbrukerne i 1983. Om lag 26 000 av disse kom til forbrukerkontorene. «Førkj øpshenvendelser» gjaldt først og fremst produkter som Forbrukerrådet har deltatt i undersøkelser av, f.eks. vaskemaskiner, husholdningsapparater og sportsutstyr. En del henvendelser handlet også om bruk, stell og vedlikehold av produkter. Forbrukerrådet og forbrukerkontorene har også fått henvendelser fra forbrukere som gjør oppmerksom på svakheter ved ulike varer og tjenester. Klagesaksbehandling Det kom i alt ca. 80 000 klagehenvendelser til Forbrukerrådet i 1983 — 10 000 flere enn året før. har stått for den største delen av økningen. Relativt sett er det antallet personlige henvendelser som har økt mest. Ca. 5 100 saker ble ferdigbehandlet i året. Det er 9 % færre saker enn i 1982. Vel 90 % av det totale antall henvendelser i 1983 kom til forbrukerkontorene. Motorkjøretøyer, bygg/byggevarer og tekstil/konfeksjon ligger høyest på klagestatistikken. Om lag 700 saker er overført til sekretariatet etter behandling ved forbrukerkontorene. Av disse er ca. 350 fremmet for Forbrukertvistutvalget (FTU), ca. 200 skal behandles i klagenemnda for kjemisk rensing. Resten — 150 saker — er så viktige for klageren eller av så stor generell interesse at de blir behandlet i juridisk/økonomisk avdeling. I 1983 ble 416 saker brakt inn for Forbrukertvistutvalget. Året før var tallet 223. En del av denne økningen skyldes ekstra innsats for å redusere restansene i Forbrukerrådet. Det har imidlertid også vært en reell økning i antall saker som kreves behandlet i FTU. Utvalget har avviklet 276 saker, hvorav 20 er blitt henlagt uten vedtak. Motorkjøretøyer dominerer i FTU, mens møbler kommer på annen plass. Av vedtakene er 240 realitetsvedtak. Klageren har fått fullt medhold i 103 av sakene, delvis medhold i 53 og ikke medhold i 84. Dette innebærer at klagerne har fått fullt eller delvis medhold i 65 % av sakene. Gjennomgang og analyse av årsakene til de klager som krever skriftlig behandling har vært en viktig del av klagesaksbehandlingen i året. Oppfølging av saker som gjelder produkter, kontraktsforhold, problemer med spesielle bransjer og firmaer inngår i virksomheten. Uttalelser I løpet av året ble det avgitt 45 uttalelser. De fleste gjaldt offentlige utredninger og forslag fra myndigheter. finne en pris urimelig uten at dette medfører straffeansvar. Ved behandling av en utredning om bankstrukturen understreket Forbrukerrådet behovet for effektiv konkurranse, bl.a. ved at det skapes formålstjenlige alternativer til de store bankene. Et forslag til handlingsprogram for energiøkonomisering fikk Forbrukerrådets tilslutning på de fleste punkter, og det pekes særlig på betydningen av at investeringer i energiøkonomiseringstiltak ikke får dårligere finansieringsmuligheter enn utbygging av energikilder. Rådet støttet også et forslag om bedre samordning av elektrisitetsforsyningen og fastsettelse av priser og tariffer slik at det blir dyrest å bruke energi i perioder med toppbelastning. I sin behandling av innstillingene fra nærradioutvalget og kabelfjernsynsutvalget gikk Forbrukerrådet inn for en revisjon av kringkastingsloven slik at også andre enn NRK får adgang til å formidle radio- og f jernsynsprogrammer. Rådet var videre enig med utvalgene i at det bør etableres et sentralt organ felles for radio og fjernsyn for tildeling av konsesjon. I en uttalelse om massemediautvalgets utredning støttet Forbrukerrådet forslaget om at fritaket for merverdiavgift på aviser opprettholdes. Rådet understreket imidlertid at dette ikke er tilstrekkelig til å opprettholde en differensiert dagspresse og at en direkte pressestøtte er nødvendig i tillegg. Forbrukerrådets landsmøte 1983 Landsmøtet ble holdt 14. og 15. juni i Kristiansand. Statsråd Astrid Gj ertsen talte om forbrukerpolitikkens innhold og organisering. Et annet tema var mediasituasjonen i forhold til datautviklingen. Landsmøtet vedtok tilsammen 29 resolusjoner. Disse gjaldt bl.a. rettshjelp, biltilsyn, åpningstider, grensehandel, funksjonshemmedes problemer, medisininformasjon og merking av transport med farlig last. Disse og landsmøtets øvrige uttalelser er gjengitt i del 3, pkt. VII. 1. Fremmedstoffer i næringsmidler Sosialdepartementet nedsatte i 1981 et utvalg som skulle vurdere kontrollen av fremmedstoffer i matvarer. Departementet bad om Forbrukerrådets syn på utredningen fra dette utvalget. Saken ble behandlet på møte den 25.1.1983 og Rådet vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet er tilfreds med at det tas sikte på å styrke kontrollen av fremmedstoffer i matvarer. Rådet støtter forslaget om å opprette et Næringsmiddeltoksikologisk råd som skal gi råd i næringsmiddeltoksikologiske spørsmål på samme måte som Helsedirektoratets sakkyndige utvalg for tilsetningsstoffer i næringsmidler. Derimot mener Rådet det er uheldig å la det foreslåtte Næringsmiddeltoksikologiske rådet koordinere kontrollen med fremmedstoffer på landsbasis. Kontrollen med næringsmidler er Helsedirektoratets ansvarsområde og Helsedirektoratet bør således sørge for å fordele oppgåvene på den best mulig effektive måten. Eventuelle problemer bør tas opp med Styret for næringsmiddelkontrollen som en samordningssak. Rådet støtter tanken om referanseinstitusjoner og vil påpeke at det synes det er viktig å ha færrest mulig av disse, en — to pr. fremmedstoffgruppe burde være tilstrekkelig. Rådet tviler noe på om det i denne forbindelse er forsvarlig å utpeke referanseinstitusjoner som ikke direkte er underlagt departementer med ansvar for næringsmiddelkontroll. Dersom dette blir gjort, må det inngås langsiktige, bindende avtaler med disse institusjoner. Rådet synes ikke utvalget har tatt konsekvensene av forslaget om fordeling av analysene, slik det er foreslått i utredningen. Kompliserte og sjelden utførte analyser bør sentraliseres til et f åtall laboratorier. når rapporten fra Rasjonaliseringsdirektoratet om finansieringen av næringsmiddelkontrollen foreligger.» 2. Standardisering av forbruksvarer Forbruker- og administrasjonsdepartementet nedsatte i 1979 en intern utredningsgruppe for å vurdere standardisering av forbruksvarer. Departementet bad om Forbrukerrådets syn på vurderingen og forslag fra denne gruppen. Rapporten fra utredningsgruppen ble behandlet på møte den 25.1.1983 og Rådet vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet har vurdert rapporten fra en intern utredningsgruppe nedsatt for Forbruker og administrasjonsdepartementet om «Standardisering av forbruksvarer» av juli 1982. Etter Forbrukerrådets erfaring er arbeidet med standardisering svært ressurskrevende. Arbeidet tar også lang tid. Likeledes er bruken av standardene frivillig. Etter Forbrukerrådets oppfatning bør derfor standardiseringsarbeidet vurderes i forhold til andre former for produktpåvirkning som ofte kan være mer effektive. Forbrukerrådet vil derfor ikke gå inn for noen økt ressursinnsats fra forbrukersiden på dette området, og mener at forbrukerinstitusjonene først og fremst bør engasjere seg i utarbeidelsen av standarder som knyttet til lov eller forskrift vil bli obligatoriske. I hovedsak vil dette dreie seg om sikkerhetsstandarder. Forbrukerrådet støtter tanken om at en av forbrukerinstitusjonene får ansvaret for å koordinere standardiseringsarbeidet. Etter Rådets mening er det mest naturlig at dette ansvarsområdet legges til Varefakta-Komiteen som benytter standarder både i forbindelse med det frivillige arbeidet og forskriftsarbeidet. med teknisk kompetanse. En forutsetning for dette må være at det arbeides med standardisering av alle typer forbruksvarer, også utover de rammer SIFO har satt for sin egen virksomhet. Forbrukerrådet vil vurdere å påta seg dette arbeidet dersom det blir aktuelt med sammenslåing av forbrukerinstitusjonene eller å overføre deler av Varefakta-Komiteen til Forbrukerrådet. Når det gjelder Copolco-arbeidet, mener Rådet man bør gå over i fra aktiv til passiv deltakelse inntil det er funnet en arbeidsform som gir forbrukerorganisasjonene reell innflytelse på standardiseringsarbeidet. I dag er arbeidet i standardiseringskomiteene og de videre oppfølginger av resultatene derfrå bygget opp på representasjon fra nasjoner. Det er en situasjon som er meget lite tilfredsstillende fra et forbrukersynspunkt. Forbrukerrådet støtter tanken om et standardiseringsutvalg slik som skissert i rapporten. Mandatet for utvalget bør omfatte samordning av alle typer normgivende arbeid dvs. forskrifter, bestemmelser, kvalitetsnormer standarder 0.1. Forbrukerrådet vil for øvrig understreke betydningen av at forbrukerinstitusjonene i sitt daglige arbeid legger vekt på de punkter som er nevnt under 2.4.2 «Nye virkemidler» i rapporten.» 3. Næringsmiddelkontrollen — arbeidsfordeling mellom kommunal- og spesialkontroll Sosialdepartementet ønsket Forbrukerrådets syn på dette spørsmålet, og på møte den 25.1. 1983 gjorde Rådet følgende vedtak enstemmig: «Forbrukerrådet ønsker den offentlige næringsmiddelkontrollen mest mulig samordnet og støtter hovedkonklusjonene i rapporten. Når det gjelder finansieringen, er vi enig i at ulike finansieringsordninger gir større sjanse for uensartet kontroll. Vi vil kommentere aktuelle finansieringsordninger når Rasjonaliseringsdirektoratet er ferdig med sin utredning om dette.» 4. Prismyndighetenes virksomhet i 1983 Forbrukerrådet ble av Forbruker- og administrasjonsdepartementet bedt om kommentarer til forslaget til retningslinjer for prismyndighetenes virksomhet i 1983. På møte den 25.1.1983 vedtok Rådet følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har vurdert utkastet til retningslinjer for prismyndighetenes virksomhet i 1983, og Rådet vil særlig fremheve: motvirke prisstigning. Det er imidlertid vesentlig at offentlig prisregulering på de områder der dette finnes ikke blir opphevet uten at man er sikker på at effektiv konkurranse faktisk vil kunne virke. Også på andre mater kre ver en virkelig konkurranse en betydelig innsats fra myndighetene for å motvirke næringsdrivendes naturlige tendens til å samarbeide for å bedre sin markedsposisjon. Forbrukerrådet mener den annonserte gjennomgangen av dispensasjoner og unntak fra forskriftene om konkurranseregulering av priser og avansereguleringer m.v. må føre til at flere slike dispensasjoner blir trukket tilbake. Prisdiskriminerende tiltak som behandler ulike kundegrupper forskjellig bør det gripes inn overfor, fordi slik diskriminering vanligvis vil ha skadelige virkninger på konkurransen. Forbrukerrådet mener at prismyndighetene bør samarbeide med andre departementer og offentlige myndigheter for å få vurdert offentlige tiltak 01. som kan få konkurransemessig betydning. Ved siden av fusjonering og oppkjøp mellom foretak er det viktig at også autorisasjonsordninger og andre former for etableringshindringer blir vurdert. Allikevel må det i disse sammenhengene ikke bare tenkes på virkningene for priskonkurransen. Det er også vesentlig at forbrukerne får tilgang til varer og tjenester av god kvalitet. Forbrukerrådet vil legge spesiell vekt på at undersøkelser av konkurranseforhold, som gir grunn til det, blir fulgt opp av tiltak for å bringe skadelige forhold til opphør. Dette må føre til at de mulighetene som prisloven gir for å gripe inn i markedet blir brukt i større grad. Tiltakene bør tilpasses problemene slik de blir avklart i de enkelte bransjene. For enkelte bransjer bør det overveies å forby prisveiledning overfor videreforhandlere. Dette gjelder spesielt bransjer der sterke leverandører dominerer markedet. Forbrukerrådet kan være enig i at det er mangler ved byggeprisforskriftene av 1. juli 1960 og andre prisreguleringstiltak. Spesielt byggeprisforskriftene bør imidlertid ikke oppheves uten at andre tiltak kommer i steden. Dette er et område hvor forbrukerbeskyttelsen er særdeles svak, jfr. bl.a. Rådets uttalelse i møte 27.5.1982, om byggeprisforskriftene med kommentarer til Prisdirektoratets problemnotat om samme. Forbrukerrådet ser det som positivt at det nå i større grad vil bli offentliggjort firmanavn i forbindelse med prismyndighetenes undersøkelse av pris- og konkurranseforhold. Det samme gjelder pålegget til prismyndighetene om behandling av klager fra publikum og håndhevingen av bestemmelsene om prismerking. prismyndighetene ikke bare bør behandle saker etter forskriftene om åpne salgsvilkår i dagligvarehandelen, men også aktivt bør gå inn for å redusere eventuell skadelig prisdiskrimineringsvirksomhet i dagligvarehandelen, f.eks. gjennom bestemmelser etter prislovens § 24. Forbrukerrådet er kjent med at det føreligger til dels betydelige prisforskjeller mellom ulike land. Noen av disse prisforskjellene skyldes ulike kostnadsforhold, men ulik konkurransesituasjon må også være en vesentlig forklaring. Når det ser ut til at prisnivået i Norge er høyere enn i de fleste andre land antar Rådet at dette skyldes både mangel på innenlandsk konkurranse og at firmaer som fra utlandet eksporterer til Norge, ut fra markedsforholdene, velger å ta høyere pris ved eksport til Norge. Rådet mener dette er et område hvor det må treffes tiltak. Forbrukerrådet kan ikke akseptere at norske forbrukere unødvendig må betale mer enn forbrukere i andre land. Eventuelt kan forbrukerne bringes inn i et samarbeid med de offentlige myndigheter for å hindre at norske mottakere blir diskriminert i markedet. Det bør gripes inn overfor norske produsenter som tar høyere priser i Norge og importører som enten seiv tar høyere avanser eller bringer videre utenlandske produsenters merpris til det norske markedet. Forbrukerrådet vil igjen etterlyse en endring av prislovens § 18. Enten bør en få en konkretisering av de generelle urimelighetskriteriene, eller så bør det i loven åpnes adgang til at prismyndighetene kan finne en pris urimelig uten at dette medfører straffeansvar. Forbrukerrådet mener også at den senere tids erfaring viser at prislovens § 23 ikke gir tilstrekkelig vern mot uheldige leveringsnektelser og at dette kan svekke konkurransen. Forbrukerrådet mener det offentlige både via prissetting av egne ytelser og subsidier har en betydelig innvirkning på prisbildet. Det må i denne forbindelse tas hensyn til de svakeste forbrukergruppene, slik at nødvendige matvarer, husleier og kollektivreiser ikke blir for dyre. Også ernæringspolitikken bør vurderes i forhold til den offentlige prispolitikken.» 5. Regulering av rentenivået Forbrukerrådet sendte den 5.1.1983 et purrebrev til Finansdepartementet i forbindelse med en henvendelse om rentenormering som Rådet vedtok i september året før og som ikke var blitt besvart. Dette spørsmålet ble også tatt opp i en artikkel i Forbruker-rapporten nr. 1/83, og på møte den 25.1.1983 gjorde Rådet følgende vedtak enstemmig: «Forbrukerrådet viser til tidligere behandling av normering av rentenivået, blant annet Rådets vedtak gjengitt i brev av 29.9.1982. I anledning av Forbruker-rapportens behandling av lånerenter har saken igjen vært behandlet i Rådet. Artikkelen viser noen alvorlige problemer med den formen rentenormeringen nå har. Etter artikkelen i Forbruker-rapporten har det også vært en diskusjon av rentenes størrelse. Denne diskusjonen har vært ført hovedsakelig i forhold til virkningen for sysselsettingen og det økonomiske aktivitetsnivået. Forbrukerrådet ønsker ikke å uttale seg om denne siden av problemet, men ønsker å trekke fram at rentenivået også er viktig for forbrukerne. Spesielt unge familier i etableringsfasen vil bruke en stor del av sin inntekt til betaling av renter. Den sterke økningen både i boligpriser og i rentenivået i de senere år har svekket den økonomiske situasjonen for en gruppe som ofte også strir med andre økonomiske vansker. Seiv om innskuddsrenten er av mindre betydning for de svake forbrukergrupper, mener Rådet at Finansdepartementet nå også bør vurdere om det nå er et rimelig forhold mellom innskuddsrente og utlånsrente.» 6. Lånevilkår for boliger i borettslag Forbrukerrådet fikk denne saken oversendt fra Forbrukerombudet. Bakgrunnen var en henvendelse fra det kommunale boligbyggelaget i Oslo, OBOS, som viste til at borettslagsleiligheter fikk dårligere lånevilkår enn selveierleiligheter. Saken ble behandlet på møte den 8.3.1983 og Rådet vedtok enstemmig følgende uttalelse: «For de fleste forbrukere er det å skaffe bolig en stor økonomisk belastning. De lånevilkår den enkelte kan oppnå hos en kredittinstitusjon er spesielt viktige fordi de fleste må oppta lån til bolig. Tradisjonelt har borettslag vært ansett som en relativt rimelig boform. Etter at pristakstplikten for boliger i frittstående borettslag er opphevet og takstreglene for boliger i borettslag tilknyttet boligbyggelag er endret, har det vært en betydelig prisøkning på slike boliger. Lånevilkår for boliger i borettslag er derfor av stor betydning for den enkelte låntaker. Det er et faktum at Husbanken dekker en stadig mindre del av byggekostnadene for nye boliger i borettslag. opptil 45 —60 pst. av leilighetens kostende. Stadig flere borettslag nedbetaler også sin Husbankgjeld. Dermed øker lånebehovet for dem som overtar slike leiligheter. For mer eller mindre gjeldfrie leiligheter i borettslag er egenkapitalbehovet opptil 100 pst. av leilighetens verdi. Forbrukerrådet er klar over at det er store forskjeller mellom de ulike bankers utlånsbetingelser. Rådet har likevel det inntrykk at de fleste kredittinstitusjoner gjennomgående gir dårligere vilkår for lån til borettslagsleiligheter enn for lån til selveierboliger. Det er særlig avdragstiden som ifølge Rådets mening er ugunstig for borettslagsleiligheter. Flere banker gir lån til selveierboliger med 20—30 års avdragstid, mens lån til borettslagsleiligheter vanligvis må nedbetales i løpet av 10—15 år. Det er ingen lovregel som hindrer baukene å stille sine lånesøkere likt. Pantesikkerheten i en bolig i borettslag skiller seg ikke vesentlig fra sikkerheten i en eierbolig. Det er ingen realitetsforskjell i adgangen til pantsetting og heller ikke i adgangen til tvangsisalg. Rådet ser dermed ingen grunn til forskjellsbehandling mellom de to boformer. Forsikringsselskapene er pålagt å sikre sine utlån med pant i fast eiendom. Forbrukerrådet ser det derfor som ønskelig at Kommunaldepartementet tar opp til vurdering en endring av de lovbestemmelser som fører til forskjellsbehandling av andelseiere i forhold til selveiere. Også for rentene kan det være en viss forskjell mellom lån til forskjellige boliger. For rentene gjelder det imidlertid en statlig normering. Hvis bankene ikke følger en rimelig praksis på dette området, kan og bør myndighetene gripe inn. Rådet viser for øvrig til tidligere henvendelser til Finansdepartementet om rentenormeringen.» 7. NOU 1982: 39 Bankstrukturen En arbeidsgruppe ble nedsatt av Finansdepartementet for å vurdere bankstrukturen. Forbrukersiden var ikke representert i utvalget, men departementet bad Forbrukerrådet uttale seg om utredningen fra arbeidsgruppen. Rådet vedtok på møte den 8.3.1983 følgende uttalelse mot én stemme (Thor Haabeth): «Forbrukerrådet har behandlet utredningen om bankstrukturen (NOU 1982: 39). Rådet finner det meget beklagelig at forbrukersiden ikke har vært representert i arbeidsgruppen. En representant fra Norges Handelsstands Forbund, Norges Rederforbund og Norges Industriforbund vil bare representere et mindretall av brukerne av banktjenester. også Rådets vurdering at forbrukernes forhold er for lite behandlet i utredningen. En spesiell svakhet sett fra forbrukersiden er at statsbankene, og spesielt Postsparebanken, ikke er vurdert i forhold til den øvrige bankstruktur. For mange forbrukere, spesielt i utkantstrøk, vil Postsparebanken være det eneste bankalternativ, eller det eneste konkurrerende bankalternativ. En styrking av Postsparebanken, f.eks. ved større utlånsrammer og adgang til å gi kassakreditt, kan gi alternativer for forbrukere og mindre bedrifter i utkantene og vil således være med på å hindre for stor konsentrasjon i markedet om de 3 største forretningsbankene. Forbrukerrådet er for øvrig enig i at utgangspunktet for vurderingen av bankstrukturen bør dreies mer i retning av tiltak som sikrer alternative banktilbud, og effektiv konkurranse også i lokale markeder. Banksystemet er preget av at det på den ene siden er 3 store banker som spiller en dominerende rolle og at det på den annen side er mange meget små banker som har og/eller vil få problemer med å tilby et spredt nok spekter av banktjenester. Målsettingen må være å skape formålstjenlige alternativer til de store bankene. Her må både Postsparebanken, sparebankene og de mindre forretningsbankene spille en rolle. Men også de 3 store forretningsbankene bør kunne konkurrere seg imellom. Forbrukerrådet er enig med arbeidsgruppen når den vil la sparebankene seiv få ansvaret for strukturutviklingen i sparebankvesenet. Rådet mener Sparebankforeningen bør legge forholdene til rette for at små sparebanker kan opprettholdes der dette passer best. Rådet har merket seg at det i flere fylker enten er bare to forretningsbanker som har filialer, eller bare er to forretningsbanker som har mer enn en filial. Rådet vil derfor slutte seg til flertallet og frarå at det gjennom fusjoner skjer en ytterligere konsentrasjon omkring de 3 storbankene. Når det gjelder innføring av ny teknologi og bankfilialer uten betjening ser Forbrukerrådet både fordeler og ulemper. For forbnir kerne er det en klar fordel at de får muligheter til å ta ut penger 0.1. utenom bankenes åpningstid. På den annen side ønsker Rådet at kunder i bankene bør kunne møte betjening som kan gi individuell behandling. Dette er viktig ikke minst for en del svake forbrukergrupper. Rådet ønsker prinsipielt en utvidelse av bankenes åpningstid. kan være grunnlag for slike sammenslutninger.» Thor Haabeth stemte for følgende forslag: «Forbrukerrådet har behandlet utredningen om bankstrukturen (NOU 1982: 39). Rådet finner det meget beklagelig at forbrukersiden ikke har vært representert i arbeidsgruppen. Forbrukerrådet er av den holdning at en større oppmyking av banketableringen vil kunne komme den enkelte forbruker og næringslivet til gode. Ut fra et konkurransesynspunkt mener Forbrukerrådet at etableringsbegrensningen helt bør oppheves for norske banker, og at utenlandske banker gis tillatelse til etablering i Norge. Når det gjelder innføring av ny teknologi og bankfilialer uten betjening ser Forbrukerrådet både fordeler og ulemper. For forbrukerne er det en klar fordel at de får muligheter til å ta ut penger 0.1. utenom bankenes åpningstid. På den annen side ønsker Rådet at kunder i bankene bør kunne møte betjening som kan gi individuell behandling. Dette er viktig ikke minst for en del svake forbrukergrupper. Rådet ønsker prinsipielt en utvidelse av bankenes åpningstid.» 8. NOU 1982: 14 Fastsettelse og innkreving av underholdsbidrag Justisdepartementet bad om å få Forbrukerrådets syn på forslagene i denne utredningen. Målet med utredningen var å komme fram til tiltak som kunne redusere folketrygdens utgifter til forskuttering av bidrag og skape grunnlag for en mer effektiv administrasjon. Saken ble behandlet den 8.3.1983 og Rådet vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har vurdert den fremlagte utredning fra Bidragsinnkrevingsutvalget om fastsettelse og innkreving av underholdsbidrag. Rådet har merket seg utvalgets sammensetning og beklager at brukerinteressene ikke er representert. Rådet vil ikke gå inn på detaljspørsmål av praktisk karakter i forslaget. En vil imidlertid gå imot den føreslåtte ordning med at den «private» del av underholdsbidraget skal innkreves via namnsmannen. En slik ordning vil pålegge den bidragsberettigede urimelig store byrder ved mislighold av bidragsplikten i form av forsinkelse med innbetalingen. Ordningen pålegger den bidragsberettigede å dokumentere bidragskravet godt nok til å danne grunnlag for tvangsinnfordring. Dette kan medføre at krav ikke kan forfølges videre på grunn av utilstrekkelig dokumentasjon. namnsmyndighetene vil dette også ta urimelig lang tid. Ifølge utvalgets mandat er det en uttrykkelig forutsetning at endringsforslagene ikke fører til reduserte tjenester eller dårligere service for bidragsmottakeren. Det er Rådets oppfatning at flertallets forslag på ovennevnte punkt er i strid med mandatet da det representrerer et vesentlig tilbakeskritt og vil medføre en dårligere ordning for bidragsmottakerne enn den som er i bruk i dag. Rådet beklager at forslag fra del 1. av utredningen nå blir i verk - satt før man er ferdig med å innhente høringsuttalelsene fra 2. høringsomgang.» 9. Hussøkeres adgang til å se tildelt leilighet før det blir skrevet kontrakt I juni 1982 var det oppslag i pressen om at boligsøkende som var blitt tildelt leilighet gjennom Oslo kommunes boligkontor ble nektet å se leiligheten før det ble skrevet kontrakt. Forbrukerrådet skrev da til to boligbyggelag i Oslo, OBOS og USBL, og til Norske Boligbyggelags Landsforbund A/L. På bakgrunn av svarene fra disse organisasjonene ble saken behandlet på møte den 8.3.1983. Rådet vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Gjennom oppslag i pressen er Rådet gjort kjent med at boligsøkende er nektet å besiktige tildelt leilighet før kontraktsinngåelse. Etter kontakt med boligbyggelag og NBBL synes problemet ikke å være av stort omfang. For den enkelte boliginteressent vil imidlertid en visning kunne være av stor interesse på samme måte som for kjøpere på det åpne boligmarkedet. Rådet ber derfor utbyderne av ferdige borettslagsleiligheter å sørge for visning av leilighetene før kontraktsinngåelse.» 10. Handlingsprogram for energiøkonomisering Rådet behandlet på sitt møte 12.4.1983 dette forslaget til handlingsprogram utarbeidet av det interdepartementale energiøkonomiseringsutvalg (ENØK). Rådet vedtok følgende uttalelse enstemmig, som ble oversendt Oljeog energidepartementet med kopi til Forbruker og administrasjonsdepartementet. «Forbrukerrådet er tilfreds med at utvalget er oppmerksom på at energiøkonomisering må sees i sammenheng med andre samfunnsøkonomiske tiltak, og at utvalget har sett på energiforbruket i en helhetlig sammenheng. unntak av samferdselssektoren. Rådet har ikke grunnlag for å gå i detalj på alle områder, men vil konsentrere seg om en del generelle merknader og synspunkter på de områder som er av størst betydning for forbrukerne. Handlingsprogrammet tar for seg mange sektorer og tiltak som ikke direkte får betydning for den private forbrukeren. Men indirekte vil de få betydning fordi forbrukeren betaler for den energien som er gått med til å fremstille varen. Direkte får forbrukeren mest føling med energikostnadene til oppvarming av boligen og drift av privat personbil. Forbrukerrådet vil med visse reservasjoner slutte seg til utvalgets syn om at man for å få en best mulig bruk av ressurser i energiproduksjonen fastsetter prisene ut fra langtidsgrensekostnaden. Dette betyr at strømprisen må følge kostnadene ved å bygge ut ny kraft. Rådet vil imidlertid understreke at man bør følge dette prinsippet også for andre energibærere enn elektrisk strøm. Ved gjennomføring av prinsippet om langtidsgrensekostnad bør prisen på ny kraft ikke settes høyere enn nødvendig for å få til ønsket energisparing. Det bør også tas hensyn til eventuelle sosiale forskjeller en høyere energipris vil medføre, og det må settes i verk tiltak for å utjevne uheldige virkninger. Rådet vil også understreke at indirekte virkninger av så vel sparetiltak som utbyggingstiltak må gå inn i kostnadsbegrepet. Eksempelvis må det bety at ved fastsettelse av fartsgrenser for kjøring med bil må man veie fordelene ved lavere energibruk ved høyere bastigheter mot ulemper som ulykker, utrygghet osv. Det er meget viktig å klarlegge de fordelingsmessige virkninger av en prispolitikk ut fra grensekostnadsprinsippet, jfr. Forbrukerrådets uttalelse til energimeldingen som følger vedlagt. Det må således legges vekt på å gjennomføre tiltak som gir brukerne mulighet til å gjøre noe med sitt energiforbruk og ikke fører til at man betaler høyere priser for den energi man f.eks. må bruke til oppvarming. Forbrukerrådet vil derfor støtte utvalgets forslag om at man vurderer de samfunnsmessige virkninger av ulike aksept/forkastelseskriterier, og at man vurderer konsekvenser av ulike krav til kalkulasjonsrenten. Rådet vil videre understreke at det ikke er tilstrekkelig at tiltak er privat økonomisk lønnsomme for at brukerne skal sette dem i verk. Som utvalget har pekt på er det av avgjørende betydning at man gjør noe med så vel institusjonelle som informasjonsmessige hindringer. F.eks. energiøkonomiseringstiltak ikke møte dårligere finansieringsmuligheter enn utbygging av ny energi. Det er uøkonomisk å dimensjonere det elektriske ledningsnettet etter topp-belastningene. Rådet støtter derfor forslaget om en bedre samordning av elektrisitetsforsyningen og prinsippet om at man fastsetter priser og tariffer slik at det er dyrest å bruke energi i toppbelastningsperiodene, for å unngå unødvendig utbygging av ledningsnettet. Informasjon, nøkkelord når det gjelder enøk Forbrukerrådet støtter forslagene fra utvalget når det gjelder økt informasjon og opplæring. I denne sammenheng er forskning og utvikling nødvendig. Det bør utarbeides en samlet informasjonsplan for alle felt som også sikrer at resultater av enøk-tiltak blir samlet inn og bearbeidet. Disse resultatene må så igjen spres ut til brukerne, slik at de kan bli sikre på hvilke tiltak som er lønnsomme. I denne forbindelse er det viktig å komme fram til standardiserte metoder for beregning av energiforbruk. Produsenter og importører bør benytte disse metoder når de beregner energiforbruket til sine produkter. Dette vil kunne lette vurderingsarbeidet for fylkes- og kommuneansatte som er en vesentlig målgruppe når det gjelder enøk-tiltak. Det legges opp til at de lokale myndigheter skal ha en sentral plass når det gjelder enøk. Fordi fylkene og kommunene har begrensede ressurser er det viktig å få klarlagt ansvarsfordelingen mellom ulike etater når det gjelder energiproduksjon, distribusjon, salg og energiøkonomisering. Det er også viktig å sørge for at informasjon og opplæring når fram til de egentlige brukerne. Det hjelper lite at en overordnet er informert når det er vaktmesteren som styrer fyringsanlegget som skulle ha hatt opplysningene. Når det gjelder industrien, en næring som bruker 41 pst. av energien, synes tiltak som energiøkonomiseringslån/ garantier ikke å ha hatt noen særlig virkning. Her ligger store muligheter for energiøkonomisering i industrien. Slike tiltak vil komme forbrukerne tilgode i form av lavere priser på produktene. Rådet vil spesielt anmode om at det satses på å nå fram med forskjellige tiltak til små og mellomstore bedrifter, som vanligvis ikke har samme ekspertise som de store bedriftene. I denne forbindelse er det vesentlig å informere om hvor raskt ekstra investeringer kan tjenes inn, og hvilke økonomiske tilbud det offentlige kan gi når det gjelder energiøkonomisering. Forbrukerrådet er opptatt av å få redusert småbåters energiforbruk. Det bør settes i gang forskning for å finne fram til de gunstigste forhold mellom skrog, båtmotor og propellforhold. Fordi drivstofforbruket øker eksponensielt med økende fart, er det viktig å informere om økonomisk hastighet. Det er også en selvsagt ting at energiøkonomisering blir tatt inn i skoleverket der dette er aktuelt. Energibruk i bygninger Forbrukerrådet er tilfreds med den utvikling som har skjedd på bygningssektoren, både offentlig og privat, når det gjelder energiøkonomisering. Denne type vellykkede opplegg med forskning, informasjon og opplæring bør forsøkes gjennomført på andre sektorer. Forbrukerrådet synes et lån på kr 20 000, — til etterisolering av boliger som er eldre enn 20 år er lite i forhold til den foreslåtte ordningen med et lignende lån på kr 10 000, — til nye boliger. Etterisolering er vesentlig dyrere enn tiltak av energiøkonomisk art i nybygg. I denne forbindelse må man ikke sette i verk så strenge forskrifter om en boligs tetthet, at det går ut over inneluftens kvalitet. Samferdsel Rådet mener dagens situasjon hvor alle reiser til og fra arbeidet samtidig fører til en uøkonomisk utnyttelse av de kollektive transportmidlene. Det bør vurderes om mere fleksible åpningstider vil kunne medføre en jevnere trafikkavvikling, og om man i større grad bør fastsette prisene slik at folk reiser utenom rushtidene. Det er viktig med en god samordning av kollektivtrafikken og at denne tilfredsstiller brukernes behov. Reiser med kollektive transportmidler må gjøres effektive og behagelige slik at brukerne vil benytte dem. Det er lite energiøkonomisk å transportere få passasjerer med store busser eller tog. Med unntak av passasjerer som reiser kollektivt, mener Rådet transportbrukeren bør betale den pris transporten koster, jfr. vedlagte uttalelse til norsk samferdselsplan. Fylkeskommunene bør få anledning til å variere takstene etter etterspørselsvariasjonene. Reglene for kompensasjon av busselskapenes utgiftsøkninger bør endres for å fremme en mer energiøkonomisk drift. Reglene for beskatning av privat bruk av firmabiler bør skjerpes, slik at de reflekterer de virkelige kostnadene. ikke medføre et dårligere kollektivtilbud. Av hensyn til de store grupper mennesker som ikke kjører egen bil, må det opprettholdes et tilfredsstillende kollektivtilbud seiv om dette skulle falle uøkonomisk ut i andre sammenhenger. Landbruk Etter Forbrukerrådets oppfatning medfører beskyttelsen av norsk landbruk et unødvendig høyt forbruk av energi som resulterer i en langt dyrere vare enn nødvendig. Vi tenker da spesielt på produksjon av salat, tomat og agurker i veksthus, produkter som ikke kan sies å være nødvendige av beredskapshensyn. På grunn av jordbruksavtalen stoppes utenlandsk import, ofte av god kvalitet til rimelig pris, slik at de innenlandske produsentene kan få den pris de forlanger for disse varene. Både fra et energiøkonomisk- og fra et forbrukersynspunkt burde det sees nærmere på disse forholdene.» 11. NOU 1982: 23 Utslippsavgifter Miljøverndepartementet bad om Forbrukerrådets uttalelse til denne utredningen. Rådet hadde tidligere behandlet en utredning om erstatning for forurensningsskade (NOU 1982: 19) Saken ble behandlet på møte den 12.4. 1983. Rådet vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har vurdert den fremlagte utredning om utslippsavgifter og kan slutte seg til hovedpunktene i forslaget. Det er viktig at forurensningen i samfunnet som helhet begrenses mest mulig og at nødvendig utslipp behandles på en forsvarlig måte. Rådet har tidligere gitt sin tilslutning til hovedprinsippet om at den som forurenser skal betale omkostninger i forbindelse med rensetiltak m.v. Hvorvidt dette gjøres ved å avgiftsbelegge utslippene eller ved administrative tiltak som konsesjonsplikt 0.1., er ut fra et forbrukersynspunkt av mindre betydning så lenge det overordnede mål om å redusere forurensningen best mulig oppnås. Rådet kan slutte seg til avgiftsutvalgets vurderinger når det gjelder effektiviteten av en kombinasjon av de to ovennevnte typer tiltak. Rådet er enig i at dagens kommunale kloakkavgift ikke fanger opp eiendommer som verken er tilknyttet kommunalt kloakknett eller har tilfredsstillende egne renseordninger. Disse eiendommene forurenser i dag uten å være med på å betale for forurensningsbekjempelsen. når det gjelder den kommunale kloakkavgiften. En slik utvidelse av avgiftsplikten vil også være et insitament både for grunneier og kommune til å finne fram til den mest hensiktsmessige avløpsløsningen uavhengig av egne økonomiske hensyn. Forbrukerrådet er enig i at forurensninger fra landbruket i prinsippet burde avgiftsbelegges og forutsetter at problemet med forurensning innen jordbruket løses på annen måte.» 12. Tilsyn med elektriske anlegg Forbrukerrådet fikk via Forbruker- og administrasjonsdepartementet oversendt Olje- og energidepartementets forslag til endring i lov av 24. mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg. Det ble bl.a. foreslått å begrense salg av elektrisk installasjonsmateriell til forbruker. Saken ble behandlet på møte den 12.4.1983. Rådet vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet har vurdert forslaget om å innføre forbud mot fri omsetning av elektrisk materiell for fast installasjon. Rådet er kjent med at det i stor utstrekning utføres elektriske installasjoner i private hjem av ufaglærte som ikke har lovlig adgang til å utføre slikt arbeide. Slike arbeider blir ofte av så dårlig teknisk kvalitet at bruk av anlegget kan innebære fare for brann og personskade. Man ser derfor behovet for å treffe tiltak som begrenser mulighetene for skader som følge av slike installasjoner. Forbrukerrådet er likevel i tvil om et så vidtrekkende forbud er en hensiktsmessig måte å løse disse problemene på. Et lovfestet omsetningsforbud av elektrisk materiell vil kunne medføre en monopolstilling for autoriserte installatører som lett vil gå ut over forbrukerne når det gjelder mulighetene for kjøp av elektrisk materiell som skal benyttes i annen sammenheng. Vi tenker i denne forbindelse på «gjør det seiv» arbeide, f.eks. i båt eller til hytteaggregater som ikke faller inn under lov av 24. mai 1929 om tilsyn med elektriske anlegg. Det kan også være et spørsmål om et omsetningsforbud vil tjene såkkerheten når det gjelder enkle vedlikeholdsarbeider i hjemmet. Det vil fortsatt ikke bli anledning til å erstatte et knust lokk på stikkontakt eller lysbryter uten å tilkalle en installatør, noe som lett vil kunne føre til at reparasjon ikke blir gjort, fordi slike småarbeider er dyre å utføre. av visse faste installasjoner, men hvor elektrohandlerne er pålagt en detaljert informasjonsplikt i forbindelse med salg av materiell. Konsumentverkets riktlinjer følger vedlagt. Rådet vil derfor be om at Olje- og energidepartementet vurderer mulighetene for å kunne utvide adgangen til enkle reparasjoner. Et omsetningsforbud for materiell utover dette må medføre at elektrohandlerne pålegges plikt til å lagerføre nødvendige reservedeler og gi nødvendig informasjon ved salg av lovlig materiell. Dersom det blir innført et så vidtgående omsetningsforbud som foreslått av NVE, vil Forbrukerrådet be om at elektrohandlere og installatører pålegges å føre materiell som benyttes ved ikke kontrollpliktige installasjoner.» 13. NOU 1982: 33 Nærradio og NOU 1982: 34 Kabelfjernsyn Forbrukerrådet behandlet disse to utredningene samlet på møte den 3.5.1983. De tre siste avsnitt i Rådets uttalelse ble vedtatt mot 1 stemme, Rachel Wisløff. For øvrig ble følgende uttalelse vedtatt enstemmig: «Forbrukerrådet gir sin tilslutning til det som er hovedkonklusjonen i innstillingene fra nærradioutvalget og kabelfjernsynsutvalget: at tiden er inne for en revisjon av kringkastingsloven med sikte på å gi også andre enn Norsk Rikskringkasting adgang til å formidle radio- og fjernsynsprogrammer. Forbrukerrådet vil spesielt peke på at lokale radio- og TV-sendinger kan være viktige informasjonsbærere og kulturformidlere i lokalsamfunnet, og bidra til å skape fellesskapsfølelse og identifikasjon med nærmiljøet. Forbrukerrådet vil imidlertid understreke at utbyggingen av nærradio og kabel-TV må skje på en slik måte at den på best mulig måte tar vare på ytringsfriheten og ikke favoriserer økonomisk sterke grupper. Målet må være at så mange som mulig får adgang til de nye mediene, og de mulighetene de gir for medvirkning og deltakelse. Seiv om utviklingen av ny teknologi har fjernet mange av de problemene som tidligere av rent tekniske grunner hindret etablering av mange sendere innenfor samme område, vil det f remdeles være slik at ikke alle som teoretisk kunne ønske det, kan få adgang til å drive radio- og TV-sendinger. Televerket må ha hand om de tekniske anleggene for sending, og stille det til rådighet for konsesjonshaverne. i at det bør etableres et sentralt organ for tildeling av sendetillatelser (konsesjon), oppnevnt av Kongen, og at dette rådet bør være felles for radio og fjernsyn. Det er viktig at dette blir et frittstående organ, uavhengig av den politiske ledelse til enhver tid. Forbrukerrådet er enig i at sendeselskapet, så vel for radio som for fjernsyn, må ha en ansvarlig redaktør, og at redaktøransvaret i juridisk forstand tilsvarer redaktøransvaret i NRK og i avisene. Når det gjelder radio, er det små tekniske problemer i samband med sendinger til et nærområde. Til formidling av TV-programmer kreves imidlertid et kabelnett. Det har i de senere år foregått en omfattende utbygging av kabelnett til fellesantenneanlegg i Norge. I dag blir dette nettet først og fremst brukt til formidling av svensk fjernsyns to kanaler. Det er stort sett private firmaer, ofte i radioog TV-bransjen, som har stått for denne utbyggingen og som eier anleggene. De som er knyttet til kabel- og fellesantenneanleggene har betalt leie til eierselskapene. Den utbygging som har foregått hittil, har i utgangspunktet vært diktert av forretningsmessige hensyn, og det er kabelselskapene seiv som har avgjort hvor utbygging skulle skje. Dette har ført til at utbyggingen har vært konsentrert om de mest folkerike deler av landet. I den første utbyggingsfasen var det nok slik at atskillig av det tekniske utstyret ikke holdt tilfredsstillende mål. Etter at det ble utferdiget forskrifter for slikt utstyr ved bygging av kabelanlegg, har disse forholdene bedret seg, men standarden er ennå ikke god nok. Det er Forbrukerrådets oppfatning at man ved utbygging av kabelnettet må ta sikte på å oppnå størst mulig likhet for alle landets innbyggere. I denne sammenheng er det viktig å se utbyggingen av kabelnettet i et nasjonalt helhetsperspektiv. Kabelsystemene kan også brukes til befordring av en lang rekke tjenester, i tillegg til å bære fram f jernsynsprogrammer. Med fiberoptiske kabler vil det være mulig å formidle vanlige teletjenester, og de vil spille en viktig rolle i transport av data mellom database og bruker. Kombinasjonen datamaskin/kabel og mulighetene for toveis kommunikasjon reiser i det hele tatt en rekke viktige spørsmål for forbrukerne. På grunn av det mangfold av tjenester kabelsystemene kan formidle, er det av vesentlig betydning at utbyggingen skjer på en slik måte at disse systemene kan fylle sine mulige funksjoner på beste måte. kabler skal legges, er ikke egnet til å ivareta de overordnede nasjonale hensyn. Kabelf jernsyn-utvalget konstaterer at Televerket er interessert i å stå for bygging og drift av kabelanlegg, eventuelt i samarbeid med andre. Forbrukerrådet understreker at Televerket må få en avgjørende innflytelse på planleggingen og utviklingen av kabelnettet i landet, og at utbyggingen av nettet skjer i denne institusjonens regi. Skal man få en bevisst og samfunnsorientert styring av utbyggingen av kabelnettet, med de mange funksjoner det vil få i framtida, synes det som om en offentlig institusjon som Televerket er best egnet til å foreta de overordnede helhetsvurderinger basert på et nasjonalt perspektiv. Forbrukerrådet understreker viktigheten av at en konsesjon på de tekniske anlegg ikke fører til et programmonopol. Sendeselskapene bør derfor under enhver omstendighet være uavhengige av kabelselskapene. I den prøvedrift som har pågått til nå, har det ikke vært gitt konsesjoner til nærradiosendinger eller TV-kabelsendinger til avisene. Det er kjent at flere aviser vil være interessert i slike konsesjoner. Forbrukerrådet peker på faren for at det kan oppstå mediemonopoler, og vil tilrå at det vises varsomhet med å tildele aviser konsesjoner. Konsesjonsvilkårene må i så fall utformes slik at man ikke favoriserer noen i mediekonkurransen. Forbrukerrådet antar at det vil bli adgang til å komme tilbake til finansieringsformen når innstillingen fra det såkalte reklameutvalget foreligger. Siden reklamespørsmålet likevel er tatt opp i innstillingene fra så vel nærradioutvalget som kabelf jernsynsutvalget, vil Forbrukerrådet allerede nå presisere at det går mot reklame i norske sendinger i radio og fjernsyn. Når det gjelder kabelfjernsyn, finnes det alternative finansieringsformer — abonnementsordninger eller betalings-TV. Spørsmålet er vanskeligere når det gjelder nærradio. Forbrukerrådet vil ikke utelukke at det kan være ønskelig med en viss grad av offentlig støtte til grupper og organisasjoner som er interessert i å drive nærradio. Det er etter Forbrukerrådets oppfatning ikke tvil om at reklame i radio og fjernsyn fra en forbrukerpolitisk synsvinkel vil ha negative virkninger. Det vil utvilsomt bidra til å forsterke mote- og kjøpepresset, som allerede i dag er sterkt. Spesielt utsatt vil barn og unge være. Erfaringen fra andre land forteller at den såkalte livsstil-reklame vil være meget dominerende i fjernsynsreklamen, sammen med den type reklame som spiller på unge menneskers gruppetilhørighet og sosiale usikkerhet. produkter vi helst bør spise mindre av, er blant de varer som det reklameres mest for i fjernsynet (leskedrikker, søtsaker, snacks). Endelig er det ikke tvil om at reklame — særlig i f jernsynssendinger, som er kostbare — vil favorisere de store produsentene og kjedene, bl.a. de multinasjonale selskapene. Det er betydelig fare for at reklame i radio og fjernsyn kan øke konsentrasjonstendensene på produksjonsleddet og bidra til et faktisk monopol på enkelte områder. En slik utvikling vil ikke være i forbrukernes interesse.» 14. Statlige tilskottsordninger til nærmiljøtiltak Fra Miljøverndepartementet fikk Forbrukerrådet oversendt en utredning med anbefaling fra Statens nærmiljøutvalg om samordning av de statlige tilskottsordninger til nærmiljøtiltak. Rådet behandlet saken den 3.5.1983 og vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet kan i det vesentlige slutte seg til forslagene fra Statens nærmiljøutvalg. Forenkling av de eksisterende tilskottsordninger til et enhetlig tilskottssystem for nærmiljøtiltak vil medføre åpenbare fordeler for brukerne. Disse vil kunne f å e n kommunal instans å holde seg til med sine søknader — med e n søknadsfrist og ett opplegg for søknader. Atskillig usikkerhet bør på denne måten kunne unngås, samtidig som den enkelte er sikret at søknaden vil få tverrsektoriell behandling i kommunene og nå fram til de aktuelle instanser. En forutsetning må være at denne kommunale instans også kan gi eller formidle informasjon om de forskjellige muligheter. I denne forbindelse må man dessuten kunne benytte ordningen med lokal opplysningstjeneste i de kommuner hvor slike finnes. Nærmiljøutvalget foreslår videre at det opprettes et tverrfaglig kontaktutvalg for nærmiljøspørsmål i hvert fylke. Dette utvalget skal blant annet foreta en samlet behandling av innkomne søknader som er prioritert av kommunene. Dermed er søkerne sikret tverrsektoriell behandling også på dette plan. Det synes å være en rasjonell fremgangsmåte. Kontaktutvalget må forutsettes å sitte inne med den nødvendige oversikt over situasjonen og de økonomiske muligheter. Dersom behovet og søknadsmassen skulle tilsi det, ville det være ønskelig med en viss elastisitet og mulighet for disponering og overføring av midler mellom hver av de tre foreslåtte hovedordninger for tilskott: planlegging, investering og aktiviteter. Forbrukerrådet finner ellers ikke å ville gå inn på enkeltheter i forslagene. 15. Mattilhud i gatekjøkken og liknende steder Forbrukerrådet behandlet dette spørsmålet på bakgrunn av en henvendelse fra forbrukermøtet 1983 i Buskerud. Rådet vedtok den 3.5. 1983 følgende uttalelse enstemmig: «Rådet mener at mange av de tradisjonelle rettene som selges i gatekjøkken og liknende steder er uheldige ut fra et ernæringsmessig synspunkt. Rådet ser mattilbudene fra industrien og opplæringen av betjeningen i gatekjøkken 0.1. som viktige ledd i arbeidet med å bedre mattilbudene. Rådet ber sekretariatet fortsette samarbeidet med Statens ernæringsråd, Sosialdepartementet, SIFO og andre aktuelle instanser for på den måten å medvirke til at mattilbudene i gatekjøkken og liknende steder kan bh mer i pakt med Ernæringsmeldingens intensjoner.» 16. Forbud mot svært brennbare tekstiler Forbrukerrådet fikk oversendt et utkast til forskrifter om forbud mot slike tekstiler. Rådet hadde også i 1982, i forbindelse med Varefakta-Korniteens forslag til forskrifter om merking av brannfarlige tekstiler, pekt på behovet for forbud mot særlig farlige tekstiler. Rådet behandlet saken den 3.5.1983 og vedtok følgende enstemmig: «Forbrukerrådet er tilfreds med at myndighetene ser alvorlig på ulykker som skyldes brann i klær, og ønsker å sette i verk tiltak for å begrense disse, spesielt når det gjelder klær for barn. Rådet er derimot usikker på om de foreslåtte forskriftene om forbud vil få noen særlig effekt når det gjelder brannskader forårsaket av tekstiler. Forskriftsforslaget tar utgangspunkt i internasjonale testmetoder som måler antennelseshastighet og brenntid, ikke i ulykkesmønsteret. Erfaringer tyder på at brann i klær p.g.a. rask kontakt med en liten tennkilde sjelden er er årsak til de fleste og mest alvorlige ulykkene. Disse skyldes som oftest gasseksplosjoner eller løsningsmiddelbranner og større tennkilder i arbeidssammenheng. Pleiehjemspasienter og sterkt alkoholpåvirkede personer synes å være spesielt utsatt, da disse reagerer sent når tøyet brenner. Plaggets fasong og tekstilmaterialets smelteegenskaper synes å ha større betydning for skadeomfanget enn hvor raskt det antennes og brenner. Forslaget fanger bare opp tekstiler i bomull, og ikke tekstiler i syntet/bomull og syntet, som kanskje er enda farligere fordi de både kan brenne og smelte. Forbud mot enkelte typer barneklær Rådet mener det foreliggende forslag kan være av betydning når det gjelder barneklær. Derimot tviler vi på om et generelt forbud vil ha noen vesentlig skadereduserende effekt når det gjelder klær til voksne, sengetøy og metervarer. Forslaget vil fange opp enkelte ulykker med pentøy og nattøy til jenter, ulykker som sjelden er så alvorlige at de krever sykehusinnleggelse. Forslaget bør etter Rådets mening utvides til å dekke tynne stoffer av syntet/bomull. Det bør settes minstekrav til barne-/nattøys vidde. Forbrukerrådet er bekymret over at tekstiler som luer, skjerf og besetninger på krager, ofte av loet, flosset materiale, ikke synes å bli rammet av det foreslåtte forbud. Slike produkter er ofte laget av syntetiske materialer eller i syntet/bomull. Ved en brann eller eksplosjon kan disse gi dype smelteskader. Brannulykker som rammer ansiktet blir ofte spesielt tragiske. Forbrukerrådet vil anmode Statens forurensningstilsyn om å vurdere strengere krav for tekstiler for barn som brukes nær hode og hals. Forskriftene fanger derimot ikke opp de fleste og mest alvorlige ulykkene som skyldes ild i løsningsmidler og gasseksplosjonen Spesielt litt større gutter er utsatt for ulykker som skyldes utprøving av fyrverkeri og bruk av brennbare væsker i forbindelse med bl.a. bål. Mye tyder på at en hensiktsmessig bekledning, bomull undertøy, bomull T-skjorte og tettsittende og tykke bomullsbukser reduserer skaden i slike tilfelle. Forskriftene fanger heller ikke opp de stygge skadene som er forårsaket av en bekledning som er uhensiktsmessig i brannsammenheng. Syntetiske klær innerst mot kroppen gir ofte større brannskader enn klær av ren bomull. Dette synes å gjelde både om det tar fyr i bomullsklær over klær av syntetisk materiale, eller om ulykken skyldes en gasseksplosjon eller løsningsmiddelbrann. På bakgrunn av slike erfaringer vil Forbrukerrådet anmode Statens forurensningstilsyn om å vurdere et forbud mot undertrøyer og underbukser i syntetiske fibre eller en blanding av bomull eller ull og syntetiske fibre for barn. Kontroll Skal en forskrift bli effektiv, er det nødvendig med en kontrollordning. Ressursene myndighetene har tenkt å sette av til kontrollen av brannfarlige tekstiler er små. g/kvm. Det bør derfor vurderes om man ikke kunne oppnå like meget ved å sette minstekrav til stoffets konstruksjon og vekt (opplysninger som vanligvis følger en vare), som å kreve en brannprøving. Stoffets konstruksjon og vekt vil være enklere å kontrollere for myndighetene og etterleve for importørene enn krav som baserer seg på en brannprøving. I tillegg kommer kontroll av eventuelle spesialforskrifter for bestemte typer plagg. Informasjon og merking Forbrukerrådet vil også be myndighetene om å sette i gang en informasjonskampanje om hensiktsmessig bekledning. En slik kampanje kan kombineres med merking av de mest brennbare tekstilene som ikke omfattes av forbudet. Forbrukerne må i tillegg få opplysninger om hvilke fibre som kan gi smelteskader. Mange ulykker skjer i pleiehjem. Det bør settes i gang spesielle informasjonstiltak overfor pledehjemspersonale slik at pasienter som røyker bare bruker tungt antennelige tekstiler. Sengetøy av flammehemmende tekstiler bør innføres på alle pleiehjem. Arbeidere på spesielt utsatte arbeidsplasser må få informasjon om hvorledes de bør gå kledd. Arbeidstøyet må tilfredsstille visse krav til antennelighet og smelting. På emballasjen til kjemiske og helsefarlige stoffer som kan gi gasseksplosjon og løsningsmiddelbrann bør det gis opplysninger om hvorden man bør kle seg for å minske skadene ved en eventuell ulykke. I forbindelse med informasjon om brann i klær er det viktig å fortelle folk at enhver brannskade så raskt som mulig først og fremst må kjøles ned. Dette bør også skje under transport til lege eller sykehus for å minske skadeomfanget. Rådet vil understreke behovet for fortsatt nordisk samarbeid når det gjelder brannfarlige tekstiler.» 17. NOU 1982:17 Ny tinglysingslov Justisdepartementet sendte Forbrukerrådet denne utredningen til uttalelse. Saken ble behandlet den 3.5.1983 og Rådet vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har vurdert den fremlagte utredning vedrørende ny tinglysingslov, NOU 1982:17. Forbrukerrådet finner det ikke naturlig å gå inn på alle sider av lovforslaget. Rådet vil imidlertid fremheve noen punkter hvor forbrukerne har problemer i forbindelse med tinglysingssystemet. Gjennom henvendelser Forbrukerrådet har mottatt er vi kjent med at de lange tinglysingstidene kan volde store problemer for forbrukerne. Långivere utbetaler ikke pantelån før tinglysing har funnet sted, og forbrukeren kan derfor bli påført rentetap i forbindelse med forsinkelse med konvertering av lån. Rådet er derfor tilfreds med lovforslagets § 12 om tidsfrister for dagbokføring og tilbakesending av tinglyste dokumenter. Den nye frist på 2 uker for tilbakesending legger, som utvalget understreker, et press på saksbehandlingstiden. Det er i denne forbindelse av stor betydning at regelen følges opp med et erstatningsansvar for staten ved oversittelse av fristen, utkastets § 37, pkt. 2. Vi legger vekt på utvalgets kommentarer til denne bestemmelse (s. 174 sp. 2) der det heter at erstatning i prinsippet vil kunne kreves uansett hva som er årsaken til at dokumentet ikke er tinglyst og utlevert innenfor de fastsatte frister. Erstatningsmessige tap vil etter lovutkastet være blant annet økt rente og andre låneomkostninger fordi lån eller konvertering av lån ikke gis før dokumentet er tinglyst. Dersom tmglysingssystemet for fremtiden blir basert på EDB, synes imidlertid tidsfristene unødvendig lange, og bør kortes ned. Forbrukerrådets sekretariat har tidligere avgitt en uttalelse i forbindelse med innføringen av løsøreregisteret i Brønnøysund. Uttalelsen er sendt Justisdepartementet i brev av 15.2.1979. En gikk der imot at en aktiv undersøkelsesplikt i løsøreregisteret blir satt som vilkår for kjøperens gode tro på et tidspunkt da dette registeret bare er i innkjøringsfasen og lite kjent for almenheten. Det var den gang foreslått at rettsvern ved tinglysing i løsøreregisteret skulle inntre fra annet halvår 1981. Ikrafttredelsen ble utsatt til 1. mai 1982. Fortsatt er bestemmelsen ikke tilstrekkelig kjent hos den alminnelige kjøper av motorvogn, og Forbrukerrådet understreker behovet for løpende informasjon om regelen. Hensynet til bevissikring tilsier også at forbrukerne i større grad bør be om utskrift fra løsøreregisteret. Også i annen relasjon vil virkningen av registrering i løsøreregisteret kunne medføre problemer for forbruker. Det antas å være vanlig at bilselgere innhenter utskrift fra registeret. Men om disse utskriftene ikke er dagsferske kan det ha kommet heftelser på bilen i mellomtiden. Forbrukerrådet antar at en bilkjøper som har mottatt slik utskrift fra en selger, ikke vil føle seg forpliktet til seiv å kontakte løsøreregisteret. Dersom utskriften viser seg å være feil, vil han da være henvist til å reise erstatningskrav mot selger. Systemet har til nå vært i drift i for kort tid til at det er mulig å si med sikkerhet om forbrukerne vil få problemer i forbindelse med bevissikring. Det er imidlertid grunn til å være oppmerksom på utviklingen, og vurdere informasjonsbehovet på ny når det har gått noe tid.» 18. Justisdepartementets utkast til lov om opplysningsplikt ved pengeinnsamlinger Forbrukerrådet fikk utkastet fra Justisdepartementet. Rådet vedtok den 3.5.1983 enstemmig f ølgende uttalelse: «Forbrukerrådet er enig i at det er behov for bedre kontroll med pengeinnsamlinger. Det er viktig at folk har tillit til at pengene de bidrar med går til formålet. Økonomiske misligheter svekker denne tilliten, og kan gjøre det vanskelig for fremtidige innsamlingsaksjoner uansett formål. Ved oppbyggingen av kontrollordninger er et sentralt spørsmål hvor stort kontrollbehovet er. Det er ikke forsøkt å gi noen anslag over omfanget unndratte midler i forhold til de ca. 740 millioner kroner som årlig samles inn ifølge høringsnotatet. Uten slike holdepunkter er det vanskelig å vite hvor sterke kontrolltiltak som bør bygges opp. Det må også tas hensyn til at kontrollen ikke må bli så tung at den virker bremsende på lysten til å sette i gang innsamlinger til gode formål, og den må heller ikke føre til at for mye av de innsamlede midler blir brukt på dette ledd. Den foreslåtte lov om informasjonsplikt må sies å utgjøre et minimum når det gjelder kontrollordninger. Om den skal ha noen virkning må det føres strengt oppsyn med at de som ikke lar seg underkaste kontroll i klartekst opplyser dette, jfr. lovutkastets § 2. Det er ikke uttalt noe om på hvilken måte kontrollen på dette punkt skal skje når det gjelder innsamlinger som ikke lar seg underkaste frivillig kontroll. Forbrukerrådet mener det er viktig at bestemmelsen gis særlig overvaking. For lokale innsamlinger bør kontrollen kunne tilligge politi eller Statens pristilsyn. Når det gjelder landsomfattende aksjoner, kan oppgaven legges til Forbrukerombudet som har den generelle kontrollen med markedsføringen, forutsatt at dette arbeid ikke fører til fortrengsel av Ombudets andre oppgåver. Vi ber departementet vurdere dette nærmere. Forbrukerrådet mener det i alle fall for større innsamlingsaksjoners vedkommende burde være regnskaps- og revisjonsplikt. Noen avgrensing av hvilke innsamlinger som skulle falle innenfor synes imidlertid å være vanskelig å sette opp. kombinert med stikkprøvekontroll. Alle disse krav henger sammen med hvor utbredt mislighetene må antas å være. Vi vil derfor på det nåværende tidspunkt ikke gå nærmere inn på dette, men mener det bør overveies fortløpende om den foreslåtte lov er tilstrekkelig.» 19. Emæringskonsulent i alle fylker Bakgrunnen for denne saken var en uttalelse fra forbrukermøtet 1983 i Tromsø. Forbrukermøtet understreket betydningen av effektivt opplysningsarbeid på ernæringsområdet og viste til at Finnmark hadde fått en fast ansatt emæringskonsulent for en prøveperiode på 1 V 2 år. Rådet behandlet saken den 3.5.1983 og vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Fra et forbrukersynspunkt er det viktig at informasjon om ernæring og helse blir best mulig. Rådet ser ernæringspolitiske tiltak som et viktig ledd i forebyggende helsearbeid. Ved en styrking av ernæringskompetanse ved fylkeslegekontorene vil koordineringen av opplysningsarbeidet på dette området kunne bli bedre og mer effektivt. Rådet henstiller til Sosialdepartementet å medvirke til at det kan bli opprettet stilling for ernæringskonsulent ved fylkeslegekontorene.» 20. Norsk produksjon av sko og klær Forbrukermøtet i Nordland vedtok en uttalelse hvor Forbrukerrådet ble bedt om å drøfte med myndighetene tiltak for å sikre et godt tilbud av norskproduserte sko og andre bekledningsartikler. Rådet behandlet saken den 3.5. 1983 og vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Som det går fram av vedlagte kopi har forbrukermøtet i Nordland bedt Forbrukerrådet å ta opp med myndighetene spørsmålet om å sikre et godt tilbud av norskproduserte bekledningsvarer over hele landet. Forbrukerrådet vil i denne forbindelse vise til sin uttalelse av 25.11.81 om importregulering av tekstil og bekledningsvarer. I denne uttalelsen reiste Forbrukerrådet spørsmålet: «... om ikke dagens beskyttelse av norsk produksjon fører til en uheldig fordeling av kostnadene. Det er etter vårt syn urimelig at kostnadene i hovedsak skal belastes forbrukerne. Ved bruk av importrestriksjoner vil kostnadene i for stor grad bli båret av familier med barn og av de som bare har råd til de billigste klesalternatLvene etter som det er lavprisimporten som særlig rammes. mulighet for at enkelte får en sterk markedsposisjon i kraft av tildelte kvoter. Seiv om Forbrukerrådet ikke vil gå inn for en ukritisk nedbygging av handelsrestriksjonene, mener Forbrukerrådet at det på noe lengre sikt bør skje en vurdering av ulike typer støtte til tekstil- og konfeksjonsindustrien. En mulighet er å basere seg på mer direkte støtte til industribedriftene. På hvilken måte dette skal skje må utprøves nærmere. En nedbygging av handelsrestriksjonene vil gi forbrukerne noe lavere pris direkte. En oppheving av kvoteordningene vil kunne øke konkurransen og derved bidra til en mer effektiv og billigere omsetning av tekstil- og bekledningsvarer.» På denne bakgrunn vil Forbrukerrådet be Handelsdepartementet/Industridepartementet redegjøre nærmere for de vurderinger som er gjort av støtteordningene. Dersom dette arbeidet ennå ikke er fullført, vil Forbrukerrådet be om at arbeidet med å vurdere støtteordninger til bekledningsindustrien også utfra forbrukerhensyn fullføres snarest mulig.» 21. NOU 1982: 38 Nemnder på kommuneplan Denne delutredningen fra Hovedkomiteen for lokalforvaltningen ble oversendt fra Forbruker og administrasjonsdepartementet som bad om Forbrukerrådets syn på dens forslag i forhold til forbrukernemndene. Hovedkomiteen delte seg i synet på disse nemndene. Flertallet mente de burde opprettholdes og få status som statlige nemnder med full finansiering fra staten. Mindretallet mente at forbrukernemndene fortsatt burde ha status som kommunale nemnder og at kommunene burde stå fritt til å legge forbrukersakene til en annen nemnd. Forbrukerrådet behandlet saken den 3.5.1983 og vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet kan i dag ikke se det som en ønskelig eller realistisk mulighet å bygge opp et lokalt forbrukerapparat med fullt ut statlig finansierte forbrukernemnder i alle kommuner. Forbrukerrådet mener fortsatt at forbrukerarbeidet på lokalplanet bør være et kommunalt anliggende. I den grad forbrukernemndenes oppgåver skal opprettholdes, bør disse legges til et kommunalt organ, — enten ved at forbrukernemnda består eller at oppgåvene legges til en annen kommunal nemnd. Rådet har tidligere pekt på mulighetene for et samarbeid med de frivillige organisasjonene på lokalplanet, og mulighetene for etablering av frie forbrukergrupper med representasjonsrett til forbrukermøtene i fylkene. å arbeide for en sterkere lokal forankring av forbrukerarbeidet, og hvor alternative muligheter for organiseringen av dette blir vurdert.» 22. Forskrifter om Edelmetallkontrollens organisasjon og virksomhet Denne saken ble også behandlet på foregående rådsmøte 12.4.83 hvor Forbrukerrådet uttalte til Forbruker- og administrasjonsdepartementet at andre organisasjoner kunne representere forbrukerne i styret for Edelmetallkontrollen. Rådet foreslo videre at forskriftene ble endret slik at departementet skulle utnevne både formannen og forbrukerrepresentanten. Etter departementets svar på dette, ble saken tatt opp på ny den 3.5.1983. Rådet vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet tar til etterretning at Forbruker og administrasjonsdepartementet mener at lov om gull- og sølvarbeiders finhet og stempling m.v. gir departementet hjemmel til uavhengig av Rådets prioriteringer å oppnevne rådsmedlemmer eller ansatte i sekretariatet til medlemmer av styret. Etter Rådets mening gir lovens § 6 Forbrukerrådet en rett, men ingen plikt til å representere forbrukerinteressene i styret. Forbrukerrådet antar imidlertid at dette spørsmål har liten prinsipiell interesse. Det er kravet til prioritering av begrensede ressurser som foranlediget at Rådet avstod fra forslagsretten til styrerepresentant. At forbrukerinteressene må være representert, er Rådet imidlertid enig i. Rådet har derfor tatt departementets brev av 20.4.1983 som en fornyet anmodning om å oppnevne representant til styret, og foreslår førstekonsulent Sigrid R. Haavik til styret for Edelmetallkontrollen. Det forutsettes at utgiftene til styret dekkes av Edelmetallkontrollen. Forslaget til endring av forskriftenes § 2 Om forslagsretten til styremedlemmene faller bort i og med dette forslag til styrerepresentant.» 23. Endringer i Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag Forbrukerrådet behandlet denne saken etter anmodning fra Miljøverndepartementet. På møte den 3.5.1983 vedtok Rådet enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet ser med bekymring på den utglidning som har funnet sted med hensyn til praktisering av Lov om motorferdsel i utmark. landet. Sikring av enhetlig praktisering kan bi.a. skje ved at lovens § 5 endres slik at fylkesmannen gis hjemmel til å gi forskrifter, herunder også bestemmelser om at ferdsel med snøscooter kan skje i Finnmark langs visse nærmere fastlagte løyper uavhengig av formålet med kjøringen.» 24. NOU 1983: 3 Massemedier Denne utredningen fra det såkalte Massemedieutvalget ble avgitt til Kultur- og vitenskapsdepartementet i januar 1983. Forbrukerrådet behandlet utredningen den 13.6.1983 og vedtok følgende uttalelse mot én stemme (Thor Haabeth): «Massemediespørsmålene er meget viktige, også fra en forbrukerpolitisk synsvinkel. Forbrukerrådet vil uttrykke sin tilfredshet med at det gjennom Massemedieutvalgets utredning er lagt et godt grunnlag for å formulere en samlet offentlig mediepolitikk. Massemediespørsmålene har flere sider. Forbrukerrådet har funnet det naturlig å ta opp dem som i første rekke har umiddelbare forbrukerinteresser. Forbrukerrådet støtter det forslag hele Massemedieutvalget står bak, at fritaket for merverdiavgift på aviser opprettholdes. I internasjonal sammenheng er prisen på aviser, naturlig nok, høy i et lite språksamfunn som det norske. Fritaket for merverdiavgift har medvirket til å holde abonnements- og løssalgsprisene på et noenlunde rimelig nivå, samtidig som dette fritaket har vært et viktig bidrag til å opprettholde et variert pressemønster i Norge. Fritak for merverdiavgift alene vil likevel ikke være tilstrekkelig til å opprettholde en differensiert dagspresse. Forbrukerrådet er derfor enig med Massemedieutvalgets flertall i at en forholdsvis betydelig direkte pressestøtte må være et viktig mediepolitisk virkemiddel, og at denne støtten må opprettholdes på minst samme nivå som i dag. Dersom det skulle vise seg vanskelig å opprettholde en tilstrekkelig variert dagspresse innenfor rammen av dagens støttebeløp, og det ikke finnes rom for en økning av støtten, er Forbrukerrådet enig med det mindretall som i Medieutvalget går inn for en revurdering av forholdet mellom indirekte støtte, gjennom fritak for merverdiavgift, og den direkte støtte, slik at momsfritaket oppheves og at det beløp det utgjør, fordeles ut fra mediepolitiske målsettinger. av begrepet dagspresse, slik at også lokalblad av denne typen kan komme inn under støtteordningen. Massemedieutvalget foreslår at den støtten som i dag gis til tidsskrifter og som fordeles av Norsk kulturråd, økes med 500 000 kroner. Forbrukerrådet er enig i dette forslaget. Når det gjelder bøker, støtter Forbrukerrådet Massemedieutvalgets tilråding om at momsfritaket opprettholdes, og at innkjøpsordningen opprettholdes for norsk skjønnlitteratur og norsk barneboklitteratur. Ved at bibliotekene gjennom innkjøpsordningen har fått ett eksemplar av norske skjønnlitterære bøker, har denne delen av norsk litteratur vært tilgjengelig for alle bibliotekbrukere overhele landet. Når det gjelder den norske fagbokproduksjonen, hvor det ikke finnes noen støtteordninger bortsett fra forskjellige støttesystemer for skolebøker, vil Forbrukerrådet — i likhet med Massemedieutvalget — peke på den fare som foreligger for at deler av norsk fagbokproduksjon kan falle bort. Forbrukerrådet vil be myndighetene være spesielt oppmerksom på de problemene som ligger her. Det kan bli nødvendig å utvikle støtteformer som gjør det mulig å oppretthalde en produksjon av viktig faglitteratur som ikke nødvendigvis har et stort publikum. De norske bokklubbene har til nå utgjort et verdifullt supplement til den bokdistribusjonen som har vært drevet gjennom bokhandlerne. Forbrukerrådet er enig med Massemedieutvalget i at det ikke nå bør innføres noen avgift på distribusjon av bøker via bokklubbene. Forbrukerrådet er bekymret over den svekkede stilling norsk barnelitteratur har fått i forhold til den utenlandske og ofte sterkt kommersialiserte produksjon av lesning for barn. Det er viktig at barn og unge mennesker også har tilgang til en litteratur med røtter i norsk jord, og med utspring i et miljø de kjenner seg hjemme i. Seiv om innkjøpsordningen for norske barnebøker har bedret situasjonen, og gjort det mulig å opprettholde en nasjonal barnebokproduksjon, er den fremdeles bekymringsfull, særlig når det gjelder billedbøker til de minste. Forbrukerrådet er av den oppfatning at støtten til norsk barnebokproduksjon bør økes. Det burde også være en viktig oppgave å tilby barn her i landet norske alternativer til de seriehefter som i dag domineres fullstendig av utenlandske konserner, og som er de eneste barneblad som virkelig når ut til et større publikum. Når det gjelder etermediene — radio og fjernsyn — viser Forbrukerrådet til sin tidligere uttalelse til NOU 1982: 33 Nærradio og NOU 1982: 34 Kabelfjernsyn. Forbrukerrådet oppsummerer for ordens skyld hovedpunktene i denne uttalelsen: — Utbyggingen av nærradio og kabel-TV må skje på en slik måte at den på best mulig måte tar vare på ytringsfriheten og ikke favoriserer økonomisk sterke grupper. Målet må være at så mange som mulig får adgang til de nye mediene og de mulighetene de gir for medvirkning og deltakelse. — Televerket må ha hand om de tekniske anleggene for sending og stille det til rådighet for konsesjonshaverne. — Det bør opprettes et frittstående, sentralt organ for sendetillatelser, oppnevnt av Kongen. — Televerket må få en avgjørende innflytelse på planleggingen og utviklingen av kabelnettet i landet, og utbyggingen av nettet må skje i Televerkets regi. Denne institusjonen er best egnet til å foreta de overordnede helhetsvurderinger basert på et nasjonalt perspektiv. — Det må vises varsomhet med å tildele aviser konsesjoner. Konsesjonsvilkårene må i så fall utformes slik at man ikke favoriserer noen i mediekonkurransen. — Det tillates ikke reklame i norske sendinger i radio eller fjernsyn. For kabelfjernsyn finnes det alternative finansieringsformer, abonnementsordninger eller betalings-TV. En viss offentlig støtte kan komme på tale til grupper og organisasjoner som er interessert i å drive nærradio. (Ett av Rådets medlemmer stemte mot at Rådet skulle uttale seg om reklame som finansieringsform). I tillegg til denne uttalelsen om nye kringkastingsførmer, vil Forbrukerrådet understreke — som hele Massemedieutvalget gjør — at Norsk Rikskringkasting også i fremtiden vil ha en sentral oppgave. For at NRK, med de forpliktelser denne sentrale institusjonen har, skal kunne hevde seg i en ny mediesituasjon, er Forbrukerrådet enig med Massemedieutvalgets flertall i at det er nødvendig å tilføre Kringkastingen større ressurser i tiden som kommer. Forbrukerrådet ser det som særlig viktig å styrke og bygge ut distriktskontorene til NRK. Forbrukerrådet vil også gå inn for at NRK får en friere stilling når det gjelder disponeringen av sine midler. Utviklingen når det gjelder mulighetene for satellittf ormidling av ord og bilder har gått så fort at den til dels har løpt fra Massemedieutvalgets innstilling. medvirke til at det på lengre sikt kan etableres en uavhengig landsomfattende fjernsynskanal. Etter at Massemedieutvalgets utredning ble ferdig, er det blitt kjent at det allerede i år vil bli sendt opp to europeiske kommunikasjonssatellitter, ECS 1 og -2. Som kjent har Norsk Rikskringkasting opsjon på to kanaler i den ene satellitten og har lagt fram forslag om at den ene brukes til formidling av betalings-TV i NRK's regi. En slik satellittformidling — som i første omgang riktignok ikke vil dekke alle landets husstander — kan være kimen til en ny norsk TV-kanal. Forbrukerrådet støtter forslaget fra NRK og ser det som viktig at NRK er en aktiv deltaker i den rivende medieutviklingen som finner sted. Forbrukerrådet vil imidlertid understreke at en størst mulig del av programmene bør være nasjonal produksjon. Forbrukerrådet har tidligere uttalt seg om den delutredning Massemedieutvalget har levert om videogram, NOU 1981: 26. Rådet viser til denne uttalelsen. I delutredningen om videogram uttalte Massemedieutvalget at det så det som ønskelig at bibliotekene kan låne ut visse typer programmer gratis, men at det først ville ta stilling til omfanget av slikt avgiftsfritt utlån i sin endelige tilråding. Et flertall i utvalget går nå inn for at bibliotekene skal kunne låne ut undervisningsprogram gratis, mens det bør være adgang til å ta en avgift ved utlån av andre typer videogram. Et mindretall, ett medlem, går inn for at bibliotekene skal låne ut videogram gratis. Forbrukerrådet støtter mindretallets forslag om at bibliotekenes videoutlån må være gratis. Gratisprinsippet har vært et fundament for norsk bibliotekpolitikk. Det har bidratt vesentlig til bibliotekenes sterke stilling i nærmiljøet, og har betydd mye for brukernes anvendelse av bibliotekenes tilbud. På bakgrunn av myndighetenes voksende erkjennelse av sin informasjonsplikt — og bibliotekene har en sentral rolle som formidlere også av offentlig informasjon — vil det være ytterst betenkelig å svekke bibliotekenes stilling og redusere søkningen til dem, ved å gjøre noen av deres tjenester avgiftsbelagt. Det er også tvilsomt om det lar seg gjøre i lengden å opprettholde et selektivt gratisprinsipp. Forbrukerrådet er redd for at skal bibliotekene kunne ta avgift for noen av sdne tjenester, vil det kunne komme krav om at også andre tjenester, som utlån av bøker, skal avgiftsbelegges. Bibliotekene må kunne anskaffe videogram til gratis utlån etter de samme kriterier de ellers legger til grunn for sine medievalg, innbefattet kravet til kvalitet. flertallstilråding om å styrke utgivelsen av norsk musikk på plate og kassett, og ser det som rimelig at denne støtten ses i sammenheng med kassettavgiften. Massemedieutvalget nøyer seg stort sett med å beskrive utviklingen til nå når det gjelder tekst-TV og teledata, og har ingen spesielle anbefalinger. Forbrukerrådet vil peke på at særlig teledata åpner veldige perspektiver av betydning for forbrukernes hverdag. Disse perspektivene er både av positiv og av negativ art. Det er av overordentlig stor betydning at man så langt det er mulig får utredet de konsekvenser utviklingen av teledata kan få på ulike områder, og at utbyggingen av teledata blir styrt ut fra overordnede samfunnsmessige mål. Med den økte betydning mediene vil få, som informasjonsbærere og underholdningsformidlere, er det nødvendig å styrke medieundervisningen i skolene. Elevene må læres opp til en kritisk holdning både til bruken av mediene og til det de formidler. Forbrukerrådet er enig med Medieutvalget i at støtten til norsk filmproduksjon må opprettholdes, og gir også sin tuslutning til utvalgets oppfatning at film og videogram bør behandles likt når det gjelder kontroll og andre restriksjoner. Forbrukerrådet viser i denne sammenheng til sin uttalelse til Straffelovrådets utredning av 30. april 1981. I denne uttalelsen gikk Forbrukerrådet inn for en lisensordning når det gjaldt omsetning av video, og uttalte at en slik lisensiering måtte omfatte både import, distribusjon, visning, utleie og salg. Kinolovutvalget har i en innstilling som nylig er lagt fram, fremmet forslag som ligger nær opp til dette. Utvalget foreslår at utleie, salg og offentlig visning av video og film konsesjonsbelegges av kommunen, og at det blir opprettet en sentral registreringsordning for videogram og andre former for visuelle program. Forbrukerrådet støtter forslaget fra Kinolovutvalget.» Thor Haabeth — som ikke hadde vært til stede ved tidligere behandling av saken avgav derfor følgende særuttaJelse: «Massemediespørsmålene er meget viktige, også fra en forbrukerpolitisk synsvinkel. Forbrukerrådet vil uttrykke sin tilf redshet med at det gjennom Massemedieutvalgets utredning er lagt et godt grunnlag for å formulere en samlet offentlig mediepolitikk. Massemediespørsmålene har flere sider. Forbrukerrådet har funnet det naturlig å ta opp dem som i første rekke har umiddelbare forbrukerinteresser. Forbrukerrådet støtter det forslag hele Massemedieutvalget står bak, at fritaket for merverdiavgift på aviser opprettholdes. internasjonal sammenheng er prisen på aviser, naturlig nok, høy i et lite språksamfunn som det norske. Fritaket for meirverdiavgift har medvirket til å holde abonnements- og løssalgsprisene på et noenlunde rimelig nivå, samtidig som dette fritaket har vært et viktig bidrag til å opprettholde et variert pressemønster i Norge. Fritak for merverdiavgift alene vil likevel ikke være tilstrekkelig til å opprettholde en differensiert dagspresse. Forbrukerrådet vil understreke behovet for at øvrig pressestøtte gis med utgangspunkt i ønsket om å opprettholde en differensiert dagspresse. Forbrukerrådet er enig med det mindretall som uttaler at også små bygdeblad er et viktig element i en differensiert dagspresse, og gir sin tilslutning til forslaget om en oppmykning av begrepet dagspresse, slik at også lokalblad av denne typen kan komme inn under støtteordningen. Massemedieutvalget foreslår at den støtten som i dag gis til tidsskrifter og som fordeles av Norsk kulturråd, økes med 500 000 kroner. Forbrukerrådet er enig i dette forslaget. Når det gjelder bøker, støtter Forbrukerrådet Massemedieutvalgets tilråding om at momsfritaket opprettholdes, og at innkjøpsordningen opprettholdes for norsk skjønnlitteratur og norsk barneboklitteratur. Ved at bibliotekene gjennom innkjøpsordningen har fått ett eksemplar av norske skjønnlitterære bøker, har denne delen av norsk litteratur vært tilgjengelig for alle bibliotekbrukere over hele landet. Når det gjelder den norske fagbokproduksjonen, hvor det ikke finnes noen støtteordninger bortsett fra forskjellige støttesystemer for skolebøker, vil Forbrukerrådet — i likhet med Massemedieutvalget — peke på den fare som foreligger for at deler av norsk fagbokproduksjon kan falle bort. Forbrukerrådet vil be myndighetene være spesielt oppmerksom på de problemene som ligger her. Det kan bli nødvendig å utvikle støtteformer som gjør det mulig å opprettholde en produksjon av viktig faglitteratur som ikke nødvendigvis har et stort publikum. De norske bokklubbene har til nå utgjort et verdifullt supplement til den bokdistribusjonen som har vært drevet gjennom bokhandlerne. Forbrukerrådet er enig med Massemedieutvalget i at det ikke nå bør innføres noen avgift på distribusjon av bøker via bokklubbene. Forbrukerrådet er bekymret over den svekkede stilling norsk barnelitteratur har fått i forhold til den utenlandske og ofte sterkt kommersialiserte produksjon av lesning for barn. hjemme i. Seiv om innkjøpsordningen for norske barnebøker har bedret situasjonen, og gjort det mulig å opprettholde en nasjonal barnebokproduksjon, er den fremdeles bekymringsfull, særlig når det gjelder billedbøker til de minste. Forbrukerrådet er av den oppfatning at støtten til norsk barnebokproduksjon bør økes. Det burde også være en viktig oppgave å tilby barn her i landet norske alternativer til de seriehefter som i dag domineres fullstendig av utenlandske konserner, og som er de eneste barneblad som virkelig når ut til et større publikum. Forbrukerrådets medlem Thor Haabeth vil når det gjelder etermediene radio og fjernsyn, slutte seg til Medieutvalgets mindretall (Ramberg, Skartveit og Stenstadvold) sine synspunkter. For tiden er det stort sett i det sentrale østlandsområdet at forbrukerne har fått et utvidet tilbud om radio og TV. Forbrukerrådet vil understreke at i den videre utvikling på dette området må det være en overordnet målsetting å motvirke de geografiske skjevheter som finnes. Utviklingen når det gjelder mulighetene for satellittformidling av ord og bilder går meget fort. Utvalgets flertall slår fast at utbygging av en ny landsomfattende fjernsynskanal vil kreve så store ressurser at det ikke bør være aktuell politikk i overskuelig fremtid, mens mindretallet alt nå vil ha en utredning om hvordan det offentlige kan medvirke til at det på lengre sikt kan etableres en uavhengig landsomfattende fjernsynskanal. Det er kjent at det allerede i år vil bli sendt opp to europeiske kommunikasjonssatellitter, ECS 1 og -2. Norsk Rikskringkasting har opsjon på to kanaler i den ene satellitten og har lagt fram forslag om at den ene brukes til formidling av betalings-TV i NRK's regi. Forbrukerrådet mener NRK's forslag er interessant og mener departementet bør ta dette med i en utredning om en fremtidig ny norsk TVkanal. Forbrukerrådet vil imidlertid understreke at en ny norsk TV-kanal må dekke hele landet. Når det gjelder videogram støtter Forbrukerrådet Medieutvalgets flertallsinnstilling. Massemedieutvalget nøyer seg stort sett med å beskrive utviklingen til nå når det gjelder tekst-TV og teledata, og har ingen spesielle anbefalinger. Forbrukerrådet vil peke på at særlig teledata åpner veldige perspektiver av betydning for forbrukernes hverdag. Disse perspektivene er både av positiv og av negativ art. Det er av overordentlig stor betydning at man så langt det er mulig får utredet de konsekvenser utviklingen av teledata kan få på ulike områder. Med den økte betydning mediene vil få, som informasjonsbærere og underholdningsformidlere, er det nødvendig å styrke medieundervisningen i skolene. Forbrukerrådet er enig med Medieutvalget i at støtten til norsk filmproduksjon må opprettholdes, og gir også sin tilslutning til utvalgets oppfatning at film og videogram bør behandles likt når det gjelder kontroll og andre restriksjoner. Forbrukerrådet viser i denne sammenheng til sin uttalelse til Straffelovrådets utredning av 30. april 1981.» 25. Regler for kosmetiske produkter Forbrukerrådet tok opp denne saken bl.a. fordi merkingen av innholdet i slike produkter var mangelfull. Sosialdepartementet og Statens institutt for folkehelse hadde laget et utkast til forskrifter for kosmetiske produkter som stort sett var basert på EF's regelverk. Det kunne se ut som om det var vanskelig å få prioritert denne saken i departementet. På møte den 13.6.1983 vedtok Rådet enstemmig følgende uttalelse til Sosialdepartementet: «Forbrukerrådet er kjent med at det finnes et utkast til forskrifter for kosmetiske produkter basert på EF's regelverk i Sosialdepartementet. Rådet vil be departementet prioritere arbeidet med å få fastsatt slike forskrifter, og ber opplyst når de kan forventes å foreligge.» 26. Aldersgrense for førere av moped/motorsykkel og go-cart på hikket bane Vegdirektoratet bad om Forbrukerrådets syn på spørsmålet om å senke aldersgrensen fra 16 til 14 år for kjøring med moped/motorsykkel og go-cart på lukket område. Bakgrunnen var bl.a. flere henvendelser til Vegdirektoratet fra institusjoner som arbeider med ungdom. Rådet behandlet saken den 13.6.1983 og vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet har i sitt møte 13. juni d.å. behandlet Vegdirektoratets utkast av 10. mai 1983 til «senking av aldersgrense for moped/ motorsykkel og go-cart på lukket bane». Forbrukerrådet vil vise til sin uttalelse av 27. mai 1982 om samme spørsmål som følger vedlagt. Forbrukerrådet har fortsatt en positiv holdning til organiserte aktiviteter, som på en rimelig sikker måte gir ungdom muligheter for å dyrke sine motorinteresser. Forbrukerrådet vil derfor støtte forslaget fra Vegdirektoratet om nye regler på dette området. 27. Boikott av Nestlé? Dette spørsmålet kom opp etter at Nordisk Arbeidsgruppe for Internasjonale Ammespørsmål (NAFIA) gjennom en pressemelding hadde oppfordret til boikott mot Nestlé. Årsaken var firmaets markedsføring av melkepulver til spedbarn, særlig i land i den tredje verden. Forbrukerrådet behandlet saken den 13.6.1983 og gjorde følgende vedtak enstemmig: «Forbrukerrådet har merket seg at Nordisk Arbeidsgruppe for Internasjonale Ammespørsmål (NAFIA) med støtte av flere organisasjoner og individer har oppfordret til boikott av Nestlé med virkning fra 1. juni 1983. Bakgrunnen er Nestlés markedsføring av melkepulver til spedbarn i land i den tredje verden, som flere ganger har skjedd i klart brudd med den internasjonale koden om markedsføring av morsmelkerstatninger som ble vedtatt av Verdens Helseorganisasjon for vel 2 år siden. Forbrukerrådet har stor forståelse for at en boikottoppfordring blir iverksatt, hensett til de mange eksempler på uetiske markedsføringsmetoder selskapet står ansvarlig for gjennom årene. På den annen side har Forbrukerrådet registrert at Nestlé i den senere tid synes å være noe mer innstilt på å følge de prinsipper for markedsføring av melkepulver til spedbarn som er nedfelt i WHO-koden. På denne bakgrunn finner Forbrukerrådet at det ikke er aktuelt å gå aktivt ut og oppfordre til boikott på det nåværende tidspunkt. Derimot ser vi det som vår oppgave å bidra til å bringe ut informasjon omkring de problemer markedsføring av morsmelkstillegg fortsatt forårsaker i den fattige del av verden, slik at publikum seiv kan velge om de ønsker å kjøpe produkter fra firmaer som ikke følger WHOkoden. Spørsmålet om vi skal gå ut med direkte oppfordring til boikott vil bli vurdert fortløpende. Forbrukerrådet vil ta stilling til saken ut fra de markedsføringsmetoder som blir benyttet av Nestlé uavhengig av om det gjelder det norske marked eller andre land. Som medlem av den internasjonale forbrukerorganisasjonen lOCU søker Forbrukerrådet å arbeide for å bedre forbrukernes situasjon i en global sammenheng. På det nåværende tidspunkt har Forbrukerrådet notert seg at Nestlé har uttalt at de vil følge den internasjonale WHO-koden i alle land selskapet har virksomhet i. Forbrukerrådet vil spesielt be om nærmere utdyping av hva som gjøres fra Nestlé's side med hensyn til informasjon og merking (kodens pkt. 4.2 og 9.2) for å sikre at forbrukerne kjenner til hvor avgjørende rent vann, rene flasker og de foreskrevne doseringer er. 28. Unntaket for forsikringsvirksomhet i forskrifter (av 1. juli 1960) om konkurransereguleringer av priser m.v. Prisdirektoratet hadde utarbeidet forslag om å oppheve dette unntaket og bad Forbrukerrådet uttale seg om forslaget. Rådet behandlet saken den 26.8.1983 og gjorde følgende vedtak enstemmig: «Forbrukerrådet har vurdert forslaget om å oppheve unntaket for forsikringsvirksomhet i forskrifter av 1. juli 1960 om konkurransereguleringer av priser m.v. Forbrukerrådet er generelt tilhenger av at unntak fra forskriftene om konkurranseregulering osv. blir innskrenket. Det må imidlertid være en forutsetning at dette fører til effektiv konkurranse. Innen forsikringsbransjen er det fra forbrukersynspunkt spesielt to problemer i forbindelse med konkurransen: Store bedrifter og spesifikasjonen av produktet. Det har i den senere tid vært tendenser til sammenslåing av store bedrifter i forsikringsbransjen og det er et spørsmål om konsentrasjonen har gått for langt til at konkurransen kan bli virkelig effektiv. Forbrukerrådet forutsetter at ytterligere konsentrasjonstendenser blir nøye overvaket og at det eventuelt blir grepet inn for å opprettholde en mest mulig effektiv konkurranse. Det er en forutsetning for effektiv priskonkurranse at produktene fra ulike bedrifter er sammenlignbare, og at kundene er klar over hvilke produkter de faktisk kjøper. For forbrukerne er det spesielt et problem med variasjoner i forsikringsvilkårene. De er ofte av en slik teknisk natur eller på andre mater så vanskelige å trenge inn i at de ikke blir oppfattet av forbrukerne i kjøpssituasjonen, men de kan få betydelige utslag ved skadeoppgjør. Det er således en fordel både for priskonkurransen og for forbrukeropplysningen at markedet er oversiktlig. Forbrukerrådet forutsetter at det vil bli gitt dispensasjoner etter forskriftenes § 6 for samarbeid om forsikringsvilkår når dette kan lette oversikten over markedet for forbrukerne og hindre ulikheter i skadeoppgjørene som skyldes mindre formuleringsforskjeller. Forbrukerrådet forutsetter at prismyndighetene vil følge opp en slik politikk, og kan på denne bakgrunn gå inn for at unntaket for forsikringsvirksomhet i forskrifter om konkurranseregulering av priser m.v. oppheves.» 29. NOU 1983: 9 Lov om film og video Forbrukerrådet fikk oversendt denne utredningen fra Justisdepartementet via Forbruker og administrasjonsdepartementet. avskaffe Statens Filmkontroll og erstatte den med et Statens film- og videotilsyn. For øvrig gikk Kinolovutvalget bl .a. inn for at visning, utleie og salg av video blir konsesjonsbelagt av kommunene, som for film. Rådet behandlet saken den 26.8.1983 og følgende uttalelse ble vedtatt enstemmig: «Forbrukerrådet gir sin tilslutning til Kinolovutvalgets forslag om å avskaffe Statens Filmkontroll, slik at all voksensensur av film faller bort. Med framveksten av nye visuelle medier, som video, vil det være urimelig å opprettholde en forskjellsbehandling av de ulike billedmedier. Med den posisjon filmen etter hvert har fått som en naturlig del av kommunenes kulturtilbud er det liten grunn til å frykte at vi vil få en strøm av spekulasjonsfilmer på norske kinoer, seiv om voksensensuren blir opphevet. De som har ansvaret for den kommunale kinodriften og som fastlegger repertoaret, har etter hvert også fått en betydelig større filminnsikt enn tidligere. Når det gjelder filmer for barn og unge, er Forbrukerrådet enig med Kinolovutvalget i at man fortsatt må ha en forhåndsvurdering av filmer som kan vises også for disse gruppene. Forbrukerrådet støtter forslaget om et Statens film- og videotilsyn, som får ansvaret for å klassifisere film og videogrammer for barn og ungdom, og for øvrig bistå med råd til de distributører som ønsker det. Forbrukerrådet støtter Kinolovutvalgets forslag om at det innføres en kommunal konsesjon for visning, utleie og salg av video, og at det innføres en sentral registreringsordning for video og andre visuelle programmer. Forslaget om en konsesjonsordning ligger tett opp til den lisensordning Forbrukerrådet tidligere har gått inn for i en uttalelse om Straffelovrådets utredning om straffebestemmelsene og andre tiltak mot voldsskildringer. Det er Forbrukerrådets oppfatning at en konsesjonsordning vil være en hensiktsmessig måte å hindre omsetning av spekulasjonsfilm og -video på. Forbrukerrådet mener at det enkelte kommunestyret må avgjøre om det seiv vil gi konsesjon, eller om det vil delegere myndigheten til annet utvalg, f.eks. kulturstyret. De forhandlere som får konsesjon, må forplikte seg til bare å ha merkede og registrerte programmer i salg eller utleie. Rådet finner det rimelig at konsesjonsavgiftene blir brukt til å styrke det lokale kulturtilbudet.» 30. administrative rutiner med akte på å effektivisere Datatilsynets virksomhet. Da utredningen var fullført, var Forbrukerrådet blant dem som fikk den til uttalelse. Forbrukerrådets landsmøte i juni 1983 hadde for øvrig enstemmig vedtatt en resolusjon som bad Forbrukerrådet prioritere offentlige organers, særlig kontrollorganers arbeid. Rådet behandlet saken den 26.8.1983 og vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet er tilfreds med at kontorsjef Arve Føyens utredning nå ser ut til å bli gjenstand for en bred drøftelse. Rådet har ikke anledning til nå å gi en uttømmende uttalelse til alle sider av utredningen og heller ikke til alle de konkrete endringer i personregisterlovgivningen som foreslås. Vi vil i denne omgang begrense vår uttalelse tål hovedspørsmålene i utredningen, men forutsetter at et eventuelt senere lovforslag vil bli sendt på høring på vanlig måte. Forbrukerrådet anser ivaretakelsen av personverninteressene som meget sentral i dag hvor utviklingen og bruk av EDB-utstyr stadig øker. Med mindre reservasjoner har Forbrukerrådet tidligere sluttet seg til hovedpunktene i de to utredningene, NOU 1974: 22 og NOU 1975: 10, som ledet fram til personregisterloven. Etter vår mening er det system man valgte, med mer generelle regler i loven utbygd med presiserende forskrifter for enkelte typer registre og konsesjonsplikt for andre registre, den beste ordning på et område hvor den tekniske utvikling setter store krav til et fleksibelt regelverk. Imidlertid blir et slikt regelverk ofte komplisert og forutsetter bl.a. god informasjon til både registeredere og allmennheten. Forbrukerrådet har med bekymring merket seg at Datatilsynet i sine årsmeldinger har redegjort for sin vanskelige arbeidssituasjon og de oppgåver som det ikke har kunnet utføre på grunn av manglende ressurser. Det har særlig vært pekt på mangel på personale, men det framgår også av årsmeldingen for 1982 at det siden opprettelsen i 1980 overhodet ikke har vært avsatt midler til informasjonsvirksomhet. Forarbeidene som lå til grunn for opprettelsen av Datatilsynet anslo personalbehovet til mellom 10 og 15 for en arbeidsmengde som tilsvarte en tredjepart av det Datatilsynet i dag har. Situasjonen er da også nå uakseptabel. I utredningen konkluderes det med at dagens ordning med enkelte endringer i loven, gir de beste muligheter for å ivareta personverninteressene på dette området. dagens system med konsesjonsplikt for både elektroniske og enkelte manuelle registre. Et alternativ med innføring av meldeplikt istedenfor konsesjonsbehandling mener utrederen forutsetter 17 ansatte. I likhet med utrederen mener Forbrukerrådet at dagens konsesjonsordning gir vesentlige fordeler slik for øvrig også Justisdepartementet konkluderte i Otprp. nr. 2 — 77/75. Rådet legger stor vekt på den mulighet for forhåndsvurdering av nye systemer dette gir. Vi deler utrederens frykt for at en etterhåndsbehandling vil gjøre det langt vanskeligere å få gjennomført tilstrekkelige tiltak ut fra personvernhensyn. Forskjellen i personalbehovet for de to nevnte alternativer er heller ikke stor og bør ikke være avgjørende. Forbrukerrådet mener det er nødvendig at Datatilsynet får styrket sin kapasitet. Forbrukerrådet er også opptatt av at Datatilsynets organisasjonsmessige tilknytning til forvaltningen blir vurdert nøye. Det må tas sikte på en mest mulig uavhengig stilling til fagdepartementene samtidig som virksomheten bør være underlagt Regjeringen. Det vises for øvrig til sekretariatets notat som Rådet i hovedtrekk slutter seg til.» 31. Endring i personregisterloven. Forslag til forskrifter Datatilsynets konkrete forslag til endring av forskrifter til denne loven ble også behandlet på Forbrukerrådets møte den 26.8.1983. Rådet vedtok enstemmig f ølgende uttalelse: «1. Forbrukerrådet slutter seg til Datatilsynets forslag om endring av forskriftenes § 2—3 slik at utlevering fra helseregistre og personalregistre til registre som har konsesjon etter § 9 i loven, ikke nødvendiggjor konsesjon for de to nevnte registertypene. 2. Forbrukerrådet finner også å kunne slutte seg til Datatilsynets forslag om konsesjonsfrihet for telefondebeteringsutstyr på de vilkår Datatilsynet har foreslått. Vi er enige med Datatilsynet i at forskriftsregulering av anvendelsen av slikt utstyr — slik at det kan stilles forskjellige vilkår alt etter bruksområdet — er en heldigere løsning enn f .eks. å gi Televerket en generell konsesjon. Forskriftsregulering forutsetter at det blir sørget for god informasjon til brukerne om vilkårene for konsesjonsfrihet, og at Datatilsynet har muligheter for å følge opp eventuelle brudd på forskriftene. Hvor Televerket står som utleier av utstyret, bør Televerket plikte å sørge for informasjon til brukerne. 3. Forbrukerrådet vil for øvrig benytte anledningen til å ta opp et spørsmål om Televerkets egen bruk av utstyr som registrerer abonnentens bruk av telefonen, det vil si dato, klokkeslett, oppringt nummer og antall tellerskritt. Når en abonnent har klaget til Televerket om at telefonregningen er for stor, anvender Televerket registreringsutstyret for en viss periode som et ledd i behandlingen av klagen. Oftest innhentes samtykke fra abonnenten før slik kontroll iverksettes, noe som selvsagt svekker verdien av denne kontrollen. Vi har imidlertid også erfart at disse kontrollene fore-* tas uten at abonnenten varsles eller forespørres. Etter vår mening bør også en slik bruk av registreringsutstyret reguleres. Uansett om reglene tas inn i forskriftene til personregisterloven, eller f.eks. i Televerkets telefonreglement, bør Datatilsynet vurdere hvorledes personverninteressene skal veie opp behovet for å kontrollere bruken av telefonen. En slik kontroll kan selvsagt være i abonnentens interesse, men det er etter vår mening like fullt behov for regler om eventuelt samtykke, om kontrollperiodens lengde, om sletting osv.» 32. Sikring av personer i bil Bakgrunnen for denne saken var bl.a. en artikkel i Forbruker-rapporten nr. 7/83 som omhandlet sikring av barn i bil og særlig rettet oppmerksomheten mot (for svake) bakseterygger i kombi- og stasjonsvogner. På møte den 26.8.1983 vedtok Forbrukerrådet enstemmig følgende uttalelse til vegmyndighetene: «Forbrukerrådet vil med utgangspunkt i den nylig gjennomførte undersøkelsen av sikringsutstyr for barn i bil rette oppmerksomheten mot problemet med å sikre bakseteryggen i kombibiler og stasjonsvogner. Det er i dag ikke innført krav til bakseterygger som sikrer passasjerene mot å bli skadet av bagasje og annen tung last ved kollisjonen Når det nå er innført krav om godkjenning av utstyr for sikring av barn i bil, og påbudt montering av sikkerhetsseler i baksetet er på trappene, finner vi det spesielt viktig at forbrukere som bruker særskilt sikringsutstyr ikke utsettes for en tilleggsrisiko. Forbrukerrådet vil derfor be Vegdirektoratet følge opp sitt arbeid gjennom å utarbeide regler som bedre sikrer passasjerer i kombibiler og stasjonsvogner. -33. Transport av personer og gods på jernbane — internasjonal konvensjon Forbrukerrådet fikk oversendt fra Samferdselsdepartementet en overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk. Den regulerer person og godstransport som omfatter minst to staters område. Overenskomsten består av en grunnkonvensjon med bestemmelser bl.a. om opprettelsen av en internasjonal organisasjon for jernbanetransport. Rådet vedtok den 27.9. 1983 følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har fått til uttalelse utkast til Ot.prp. og overenskomst om internasjonal jernbanetrafikk (COTIF) til uttalelse. Etter Forbrukerrådets mening er den foreliggende konvensjon stort sett akseptabel ut ifrå et forbrukersynspunkt. Rådet vil imidlertid påpeke en del forhold: Forbrukerrådet er tilfreds med at det er fastslått et objektivt ansvar for tap som skyldes den reisendes død eller skade, skade eller tap av reisegods og skade eller tap av gods. Ved erstatningsfastsettelsen er utgangspunktet at det lidte tap skal dekkes, dog savner vi en regel om oppreisning ved personskade. Men det viktigste er at konvensjonen inneholder en rekke begrensningsbestemmelser, som fører til at man i mange tilfeller ikke vil få skaden dekket fullt ut. Rådet er av den mening at denne typen begrensningsbestemmelser er prinsipielt uheldige, både når det gjelder konvensjoner og innenriks lovgivning. Vi viser her til tidligere uttalelse om forslaget til lov om innenrikstransport av gods ved jernbane. På de fleste andre områder i samfunnet må skadevolder betale erstatning som dekker det lidte tap. Det er uakseptabelt at det skal være særregler på transportområdet, som gjør at forbrukerne har en svakere stilling på dette området enn på andre områder. I konvensjonen er det bestemt at erstatningsbegrensninger ikke kommer til anvendelse når tapet skyldes forsett eller grov uaktsomhet fra jernbanens side. Fra disse bestemmelsene er det imidlertid gjort et unntak for visse tilfelle hvor tap som skyldes grov uaktsomhet bare medfører en erstatning på det dobbelte av de ordinære maksimale erstatningene i konvensjonen. Etter Forbrukerrådets syn burde den siste unntaksbestemmelsen falle bort, slik at erstatningsbegrensningene faller helt bort ved forsett eller grov uaktsomhet fra jernbanens side. I konvensjonen er det fastslått at den berettigede kan kreve en morarente på 5 pst. p.a. for sitt krav. alminnelige morarente, altså for tiden 15 pst. utenfor forbrukerforhold. Konvensjonen inneholder flere bestemmelser om foreldelse. Disse varierer mellom 1, 2 og 3 åx, dog slik at i et spesielt tilfelle kan fristen bli opptil 5 år. Rådet er av den formeiring at foreldelsesregler bør være så enkle som mulig. Det beste er at de følger den alminnelige foreldelseslovgivningen i vårt land, som fastsetter en foreldelsesfrist på 3 år. Man er imidlertid oppmerksom på at konvensjonen har en bestemmelse om at foreldelsesfristen avbrytes mens en sak er til behandling hos jernbanen. Denne bestemmelsen kunne imidlertid med fordel komme i tillegg til en alminnelig foreldelsesfrist på 3 år. Rådet vil også få nevne at det er svært komplisert for forbrukerne å holde styr på forskjellige foreldelsesfrister. I artikkel 53 i bilaget om personbefordring går det fram at krav mot jernbanen med bakgrunn i en reisendes død eller skade faller bort hvis en av de ansvarlige jernbaner ikke har fått melding om ulykken den reisende har vært utsatt for. Kravet faller likevel ikke bort dersom jernbanen innen nevnte frist har fått kjennskap til uiykken på annen måte, dersom årsaken til at ulykken ikke har blitt meldt skyldes omstendigheter som ikke skyldes den berettigede, eller den berettigede påviser at ulykken skyldes en feil fra jernbanens side. På tross av unntakene mener Rådet at denne bestemmelsen er uheldig. Det dreier seg her om muligheten for tildels store erstatninger, opp til ca. kr 550 000, —. Det er da ikke akseptabelt at erstatningskravet skal kunne falle bort på grunn av en formell frist på 3 måneder. Så vidt Rådet kan se er det ikke fastsatt erstatningsregler for tap som følge av forsinkelser ved personbefordring, bare om retten til fortsatt å benytte billetten fram til bestemmelsesstedet, art. 16. Etter Rådets mening burde også erstatningsansvar være regulert i konvensjonen.» 34. Panteordning for emballasje til øl, drikkeferdige leskedrikker, fruktvin, vin og brennevin Miljøverndepartementet tok i 1980 initiativ til å få laget forskrifter på dette området. Forbrukerrådet ble bedt om å uttale seg om forslaget til forskrifter. Rådet var kjent med Den Norske Emballasjeforenings syn på forslaget. På møte den 27.9.1983 vedtok Rådet følgende uttalelse enstemmig: emballasje til øl, drikkeferdige leskedrikker, fruktvin, vin og brennevin som et godt utgangspunkt for å få begrenset avfallsmengden av drikkevare-emballasje. Forbrukerrådet har merket seg at høringsutkastet til forskriftene ikke gir noe påbud om å etablere panteordning. Forbrukerrådet antar at avgiftsplikten på engangsemballasje vil fremme utviklingen av panteordninger, og derved bidra til å holde mengden av engangsemballasje på et forsvarlig lavt nivå. I motsatt fall går Forbrukerrådet ut fra at adgangen til å påby panteordning i henhold til § 8 i forskriftene blir benyttet. Forbrukerrådet ser positivt på at også leskedrikker uten kullsyre vil bli ilagt avgift for engangsemballasje dersom emballasjen ikke inngår i en panteordning. Dette er i tråd med Forbrukerrådets vedtak av 12.3.81 der det blant annet het: «Da det allerede eksisterer en pante- og avgiftsordning for liknende produkter finner Rådet det naturlig at det også etableres en slik ordning for ikke-kullsyreholdige leskedrikker.» Forbrukerrådet vil be om at det arbeides videre med panteordninger og standardisering også av saft-embaLlasje som vil falle utenfor forskriftene, jfr. utkastet § 1, annet ledd. Vi vil anta at det her dreier seg om et betydelig antall flasker som i dag kastes, men som burde brukes flere ganger. For å sikre en høy returprosent av emballasje bør pantesatsene være så høye at det er økonomisk interessant for forbrukerne å returnere tomemballasjen. Pantesatsene bør derfor endres i takt med det generelle prisnivået. Forbrukerrådet er likevel enig med departementet i at antall pantesatser bør være begrenset og at disse bør justeres relativt sjelden. Dette for å lette oversikten over panteordningen. Forbrukerrådets hovedinnvending mot gjeldende forskrifter er at disse ikke hjemler adgang til å levere inn tomflasker mot pant i enhver dagligvareforretning som selger øl og mineralvann. Forbrukerrådet ser derfor svært positivt på at mottaksplikten nå er uttrykkelig fastsatt i § 4 i utkastet til nye forskrifter, og skal gjelde uavhengig av innkjøpssted. En utvidelse av panteordningen vil kunne svekke særlig mindre dagligvarebutikkers økonomiske grunnlag. Det er derfor viktig, som foreslått i § 4, 5. ledd, at forretninger som ønsker å forhandle kun 2 varianter av returemballasje kan nekte mottak av andre varianter. styre utviklingen i retning av færre og egnede emballasjetyper. For forbrukerne vil det være en klar fordel. Etter det Forbrukerrådet erfarer er det mulig å produsere emballasje som tilfredsstiller langt strengere krav til funksjonsdyktighet og sikkerhet enn det som nå er tilfelle. For at antall varianter skal holdes på et oversiktlig nivå, er Forbrukerrådet enig med departementet i at innføring av nye emballasjetyper bør skje på bekostning av eksisterende varianter i pantesystemet. Forbrukerrådet tror at bestemmelsen i § 6, som åpner for at produsenter uten egen returordning kan nytte godkjent emballasje, vil bidra til mer ressursvennlig bruk av emballasje. Det samme vil nok gjelde for produsenter av drikkevarer som ikke omfattes av forskriftene (saft m.v.), da bestemmelsene nå åpnes mer formelt for at slike drikkevarer kan selges i returemballasje. Forbrukerrådet vil understreke at ordninger på dette området må bli mest mulig automatiske. Resultatet må ikke bli at det blir lagt mindre vekt på andre viktige oppgåver SFT arbeider med. Mange av disse er av stor betydning for forbrukerne.» 35. Prisrådssaker nr. 1124 og 1128: Foto & Elektronik AB og Affords A/S — Fotografisk Forlag A/S Forbrukerrådet ble bedt av Prisdirektoratet om å gi sitt syn på disse to sakene. De gjaldt begge samme forhold: Nektelse av annonseplass i bladet «Fotografi» på grunn av postordrevirksomhet. Rådet behandlet sakene den 27.9.1983 og vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har vurdert spørsmålene i tilknytning til nektelse av annonseplass i forbindelse med prisrådssakene nr. 1124 og 1128: Foto & Elektronik AB og Affords A/S — Fotografisk Forlag A/S. Forbrukerrådet mener at det i alminnelighet ikke vil være i forbrukernes interesse at annonser blir nektet inntatt i tidsskrifter. Hovedbegrunnelsen er at slik forretningsnektelse innskrenker konkurransen. Det skal derfor vektige grunner til for å nekte slik forretningsforbindelse. Et mulig argument som kunne ha gjennomslagskraft var om de varene som det ble annonsert for var mangelfulle eller ellers mindreverdige. I dette tilfelle er nektelsen tydeligvis ikke basert på et slikt argument. Spørsmålet om reglene for omsetning av elektriske produkter er fulgt synes å stå mindre sentralt i saken, og er for øvrig ikke klarlagt. Spørsmål om salgsmåte og importmåte er ikke relevante argumenter i saken fra et forbrukersynspunkt. Det dreier seg her om varer som i liten grad produseres i Norge, og problemene er mer knyttet til like varer enn forskjellige. Forbrukerrådet ser alvorlig på muligheten for en annonseboikott. Prisdirektoratet bør se en slik mulighet som tegn på manglende konkurranse i bransjen og sette inn tiltak for å rette på forholdene. Det ville være uheldig for f orbrukerne om et organ som blant annet vurderer utstyr skulle innrette seg etter påtrykk fra utstyrsleverandørene.» 36. Forskrifter om motoriserte transportleketøy for barn Statens forurensningstilsyn hadde utarbeidet et forslag til forskrifter på dette området og bad om å få Forbrukerrådets syn på forslaget. De nye forskriftene skulle bare omfatte transportleketøy som faller utenfor vegtrafikklovens bestemmelser. Rådet behandlet saken den 27.9.1983 og vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet har behandlet utkast til forskrifter om motorisert transportleketøy for barn og mener at disse representerer en rimelig grad av beskyttelse uten å legge for store hindringer i veien for barns muligheter til å møte tekniske utfordringer og leve seg inn i voksne roller. Forbrukerrådet er enig i at det settes strenge krav til merking og informasjon. Men da barn i den aktuelle aldersgruppe tildels ikke kan lese eller bare i begrenset grad kan forventes å forstå og/eller ta hensyn til det som fremkommer om bruk og faremomenter, er det et spørsmål om det ikke også er nødvendig å innarbeide krav til assistanse/medvirkning fra foreldre/f oresatte.» 37. Kontrollinstans for den frivillige merking og bransjeavtalene etter Varefakta- Komiteen Denne saken ble aktuell etter at det var vedtatt å legge ned Varefakta-Komiteen fra 1.1.1984. Varefakta-Komiteen hadde inntil da ansvaret både for den frivillige merkingen og den tvungne merking etter lov om merking av f orbruksvarer. Det var klart at kontrollen med den tvungne merkingen ville bli tillagt Forbrukerombudet. Den 27.9.1983 vedtok Rådet følgende uttalelse enstemmig: «Under forberedelsen av overtakelsen av Varefakta-Komiteens arbeidsoppgåver har det vist seg nødvendig med en avklaring mht. fordelingen av kontrolloppgaver mellom Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. Kontrollen med den tvungne merking etter lov om merking av forbruksvarer er såvel i St.prp. nr. 80 (1982 —83) som i komitéinnstillingen lagt til Forbrukerombudet. For den frivillige merking er det såvel i proposisjonen som i komitéinnstillingen lagt vekt på et fortsatt og utvidet samarbeid mellom forbrukerorganene og næringslivet, men det er ikke i detalj tatt stilling til arbeidsfordelingen mellom forbrukerorganene. Det er imidlertid forutsatt at det er Forbrukerrådet som forbrukernes interesseorganisasjon som skal overta arbeidet med å forhandle med næringslivet om å skaffe fram informasjon og merking. Forbrukerrådet tillegges også oppgaven som sekretariat for et kontaktutvalg mellom næringslivet og Forbrukerrådet, som igjen foreslås sammenslått med det rådgivende utvalg for den tvungne merking etter merkeloven. Kontrollarbeidet i forbindelse med den frivillige merking og informasjon er ikke omtalt. En detaljert planlegging innenfor rammene er tillagt forbrukerorganene. For denne planlegging er det nødvendig å klargjøre hvilket organ som skal føre kontrollen med den frivillige merkingen. Da informasjonsloven ble lagt fram for Stortinget ved Ot.prp. nr. 40 for 1980 —81 ble kontrolloppgavene tillagt Forbrukerombudet. En påpekte i proposisjonen den naturlige sammenhengen med kontrollen av den eksisterende markedslov. Det ble også funnet hensiktsmessig å skille den rene interessefunksjon — forhandlingene — fra forvaltningsfunksjonen — handheving — av forskriftene. Det ble forutsatt at den lokale kontroll i de enkelte forretningslokalene skulle utføres av Statens pristilsyns distriktskontorer og at forbrukerkontorene gjennom henvendelser fra publikum ville bidra til håndhevelsen. Kontrollen av den frivillige merking og informasjon kan ikke sies å være en forvaltningsoppgåve på samme måte som håndhevingen av forskriftene om informasjon, men mange av de samme hensyn taler for at kontrollen sMlles fra interessefunksjonen — forhandlingene. Å skille disse oppgåvene ble også poengtert når Forbrukerrådet i høringsuttalelsen til Stenstandvold-gruppens forslag gikk inn for en nedleggelse av Varefakta-Komiteen. Kontrollen med den tvungne og frivillige merking vil langt på vei være av sammenfallende karakter og bør derfor tilligge samme organ. Det må også anses som uheldig at en av forhandlingspartene også skal forestå den etterfølgende kontroll. Dersom den frivillige merking ikke etterleves er det forutsatt at Forbrukerrådet kan ta initiativ til tiltak om tvungen merking som så vurderes av Departementet. Det synes uheldig om kontrolloppgavene da samtidig skal overføres tii Forbrukerombudet etter at erfaring og rutine med den tilsvarende frivillige merking er bygget opp i Forbrukerrådet. Da vil det være mer rasjonelt at Forbrukerombudet fra begynnelsen står for kontrollen. Fordeling av stillinger og driftsmidler fra Varefakta-Komiteen til h.h.v. Forbrukerrådet og Forbrukerombudet med 8/12 og 4/12, indikerer at en større del av arbeidet enn kontrollen med den tvungne merking er tiltenkt Forbrukerombudet, idet det må f orutsettes at denne kontrollen alene ikke har beslaglagt 4/12 av kapasiteten i Varefakta-Komiteen. Forbrukerrådets mulighet til i fremtiden å gå inn i avtaler med næringslivet om merking og informasjon må avhenge av i hvilken grad kontrolloppgavene tillegges Forbrukerombudet og ikke Forbrukerrådet. Næringslivet må seiv være ansvarlig for forbrukerinformasjonen, og i den grad Forbrukerrådet skal engasjere seg må det begrense seg til forhandlinger om informasjonens innhold og omfang og evt. forslag til tvungen merking hvor den frivillige merking ikke fungerer. I Forbrukerrådets høringsuttalelse til Stenstadvold-gruppens utredning støttet Forbrukerrådet forslaget om å nedlegge Varefakta- Komiteen. I uttalelsen blir det henvist til et vedlagt opplegg for overtakelse av Varefakta- Komiteen som ble utarbeidet da Varefakta- Komiteen ble nedlagt ved vedtagelsen av lov om informasjonsplikt. Dette opplegg ble utarbeidet av Varefakta-Komiteen i samarbeid med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet. Etter dette opplegget var Forbrukerombudet tillagt kontrollen av såvel de frivillige deklarasjoner som bransjeavtalene. Overtakelsen av oppgåvene etter Varefakta-Komiteen denne gangen er av Forbrukerrådet således forutsatt å følge det samme opplegget. Departementet har ikke hatt merknader til dette i St.prp. nr. 80 hvor Forbrukerrådets anførsel eliers er sitert. Forbrukerrådet har hele tiden ansett det som selvsagt at kontrollen også med den frivillige merking skal tilligge Forbrukerombudet og har i sin holdning til overtakelsen av Varef akta-Komiteens oppgåver hatt dette som forutsetning. Når spørsmålet ikke er behandlet spesielt i St.prp. nr. 80 for 1982—83 ser vi det påkrevet å få Departementets uttalelse på dette punkt. kontrollansvaret skal tilligge Forbrukerrådet må dette få konsekvenser for fordelingen av Varefakta- Komiteens ressurser.» 38. Kiær for funksjonshemmede Forbrukerrådet hadde sammen med funksjonshemmedes organisasjoner i mange år vært engasjert i arbeidet med å f å til et bedre klestilbud til funksjonshemmede. Ulike forsøk var blitt gjennomført, men det lyktes ikke å komme fram til en permanent ordning. Nå forelå det en «Aksjons-/fremdriftsplan for området klær for funksjonshemmede» fra Norges Handikapforbund, og en «Fremdriftsplan — forbedring av klestilbudet til funksjonshemmede» utarbeidet av Statens teknologiske institutt. Rådet behandlet forslagene den 27.9. 1983 og vedtok enstemmig følgende uttalelse: «Forbrukerrådet har vurdert de forslag til oppfølging av arbeidet med å sikre et bedre klestilbud for funksjonshemmede som foreligger fra Statens teknologiske institutt og Norges Handikapforbund, og vil understreke at forslagene etter Rådets mening illustrerer den satsing som er nødvendig for at saken skal kunne komme nærmere en løsning. Det arbeidet som er gjennomført har vist at det er nødvendig med innsats på mange feiter og innenfor ulike offentlige instansers ansvarsområder. For at noe skal skje, er det etter Rådets mening av avgjørende betydning at det finnes en instans som kan påta seg ansvaret for å koordinere ulike offentlige og private tiltak. Den modell STI har foreslått gir nettopp muligheten for å prøve ut alternative tiltak under en koordinerende ledelse og bør derfor legges til grunn i det videre arbeidet. Vi må unngå at saken blir en kasteball mellom ulike offentlige myndigheter slik det delvis har vært hittil. Rådet vil peke på at det arbeidet som har vært gjennomført til i dag delvis har vært preget av idealisme og behovet for at noe gjøres, mer enn fagkompetanse og tilstrekkelig økonomi. Dette kan ikke fortsette. Det er nå nødvendig med en helhjertet satsing etter de retningslinjer som er trukket opp i forslagene fra Norges Handikapforbund og STI. Flere «klattetiltak» vil bare være å kaste penger ut av vinduet. Forbrukerrådet har inntil videre påtatt seg å dekke utgiftene ved at maskinene etter Vibe-Klær A/S' konkursbo ikke er avhendet. Dersom det nå ikke tas beslutning om tilstrekkelig videreføring, ser vi ingen grunn til fortsatt å ta denne belastningen. Forbrukerrådet vil ellers påpeke noen problemer som har gjort det vanskelig å drive arbeidet fremover. For det første har det vist seg meget vanskelig å finne fram til det markedet vi snakker om. Som Rådet tidligere har pekt på i brev til Sosialdepartementet, finnes det ingen offentlig statistikk som kan gi grunnlag for å bedømme størrelsen på ulike grupper funksjonshemmede. I forbindelse med fremdriftsplanen som er utarbeidet av Norges Handikapforbund har Rådet bevilget penger til en markedsundersøkelse blant Handikapforbundets medlemmer. Rådet vil understreke at en bedre offentlig statistikk vil være et effektivt hjelpemiddel for å «skreddersy» tiltak for ulike grupper funksjonshemmede. For det andre er kostnadene ved produksjon og salg av klær til den mest vanskeligstilte gruppen så høye at man seiv i et meget kjøpekraftig marked ville fått problemer. Når markedet så er lite kjøpekraftig og kontakten mellom potensielle brukere og selgere praktisk talt ikke eksisterer, er vi inne i en ond sirkel. For å bryte denne er det etter Rådets syn nødvendig å gå inn med offentlige midler. Å la klærs grunnmønster gå inn som et støtteberettiget teknisk hjelpemiddel, slik som tidligere foreslått overfor Rikstrygdeverket/Sosialdepartementet, er et skritt i riktig retning. Likeledes bør det vurderes om denne mest vanskeligstilte gruppen bør få tilskudd til anskaffelse av klær eller større generelle tilskudd. For det tredje har det vist seg at det ikke finnes offentlige støtte- og tilskuddsordninger som kan bidra til idéskapning, idéformidling og produktutvikling uten at de er knyttet til en spesiell bedrift. Også på dette feltet synes det å være behov for et idéformidlings-/produktutviklingssenter.» 39. Prisrådssak nr. 1134: Braathen SAFE, SAS, Widerøe — Den Norske Reisebransjeforening Prisdirektoratet bad om Forbrukerrådets syn på den saken som gjaldt forhåndssamtykke til eventuelt å nekte forretningsforbindelse med redsebyråer. Det ble fra flyselskapene stilt krav til reisebyråets betjening, omsetningen av flybilletter osv. Rådet behandlet saken den 1.11.1983 og vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har behandlet prisrådssak 1134: Braathen SAFE, SAS, Widerøe — Den Norske Reisebransjeforening. Rådet mener det må settes strenge krav til begrunnelse og dokumentasjon før det kan gis forhåndssamtykke til forretningsnektelse. egne produkter. Forbrukerrådet mener at slike krav kan skape vridninger i markedsføringen som kan svekke forbrukernes frie valg av varer og tjenester. Beløpsgrensene begrunnes med mangel på faglig kompetanse og økonomisk risiko. Men både faglige krav og krav om garanti inngår i andre punkter i kravene for å innvilge agentur. Garantikravet er slik utformet at for de minste selskapene kreves høyere garanti i forhold til omsetningsvolum. Når det gjelder hensynet til kvalitet, vil vi peke på at i mange tilfelle vil forbrukerne være avhengig av informasjon fra reisebyråene for å treffe fornuftige valg mellom de mange reisealternativene som finnes. Flyselskapene har her en viktig oppgave med hensyn til å påse at både byråer og kunder får tilstrekkelig informasjon om ulike priser, ruter osv. Forbrukerrådet mener behovet for et generelt tilsagn om adgang til å nekte forretningsforbindelse ikke er dokumentert. For forbrukerne er det spesielt viktig å unngå at reisebyråene blir stilt overfor faste krav til omsetning av flyselskapenes produkter.» 40. NOU 1983: 32 Telematikk, Teleutvalgets utredning II Forbrukerrådet ble av Samferdselsdepartementet bedt om å uttale seg om denne utredningen. Rådet hadde tidligere behandlet to utredninger om samme problemområde: Langtidsplan for Televerket (12.3.81) og Teleutvalgets Utredning I, NOU 1982: 3 (1.3.82), begge ganger med dissenser. Rådet behandlet Teleutvalgets utredning II den 1.11.1983 og vedtok følgende uttalelse med 7 mot 1 stemme, Thor Haabeth: «Forbrukerrådet har vurdert Teleutvalgets utredning n, Telematikk. Rådet viser til tidligere uttalelser av 12.3.81 og 1.3.82 om samme område. Rådet vil trekke fram følgende momenter som er spesielt viktige for forbrukere: Den nye teknologien på telekommunikasjonsområdet gir gode muligheter for mer effektiv bruk av ressursene i samfunnet. Det er klart at nytten i første rekke vil gjelde bedrifter og offentlig virksomhet, men forbrukerne har også store interesser i denne utvikl ingen. Forbrukerrådet mener det kan være god grunn tål økt innsats og økte investeringer på dette området. Det er likevel vesentlig at disse investeringene ikke f inansieres via inntekter fra den vanlige telefontjenesten. For de fleste telefonsamtaler, spesielt i næringslivet, gjelder det at prisen spiller liten rolle for om og når telefonsamtøZen blir tatt. telefonsamtalen blir utsatt eller ikke benyttet i det hele tatt. Dette betyr at seiv om telefontaksten er en god inntektskilde sett under ett, vil forbrukerne, og spesielt de svake gruppene, ha motsatte interesser. Forbrukerrådet går således mot at investering i ny teknologi finansieres ved forserte avskrivninger. Likeledes må produktivitetsgevinster komme /orbrukerne til gode i form av lavere telefontakster. Når det gjelder forholdet mellom Televerkets monopol og private installatører, vil Rådet vise til tidligere uttalelser. Også i forbindelse med installasjon av ny teknologi er det slik at det kan være formålstjenlig med private leverandører av en del abonnementsutstyr overfor næringslivet. For forbrukerne vil det imidlertid ofte være en fordel at telefon, installasjon og andre teletjenester leveres av et og samme organ, slik at ansvarsforholdene er klare. Forbrukerrådet har tidligere (vedtak 12.3. 82) uttalt seg om fellesantenneanlegg. Rådet mente det måtte etableres konsesjonsordninger for slike anlegg og at kontraktene overfor brukerne bør vurderes ved en konsesjonsbehandling. Etter som mulighetene for utbygging av et generelt telematikknett øker, bør alle kabelnett integreres i dette. På denne måten kan en også unngå at kabelf jernsynsselskapene ved å eie kabelnett kan få effektivt monopol i lokalområder. Rådet vil peke på at Teleutvalget mener at Televerket før eller senere må få adgang til å overta eierrettigheter til abonnentnett. Rådet vil slutte seg til mindretallet som mener at Televerket bør tildeles en betydelig rolle i utbyggingen av kabelnett, og at utbyggingen blir offentlig styrt. Dette er viktig for å oppnå at alle deler av landet får tilgang til de nye tjenestene og for å f å en rasjonell utbygging uten dobbelt kabelnett. I den grad det benyttes konsesjoner, bør det være følgende betingelser knyttet til konsesjonene: 1. Utbyggingsområdet fastsettes slik at også mindre lønnsomme områder innlemmes og blir utbygd. 2. Forbindelsen mellom lokale områder forrnidles via Televerket. 3. Konsesjonene gjøres tidsavgrensede og tilpasses Televerkets egen utbygging. 4. Kontraktene gir skikkelig forbrukerbeskyttelse, blant annet må eierforhold og vedlikeholdsplikt til de ulike deler av anlegget være klargjort. Forbrukerrådet mener det er vesentlig at Televerket driver forskning og utviklingsarbeid. Dette må også skje på området programvarer. andre. Rådet vil i denne forbindelse trekke fram hensynet til de funksjonshemmede. Blant de funksjonshemmede finnes det grupper som kan dra spesiell nytte av forbedrede telekommunikasjoner og tilhørende tjenester. Televerket bør ha som oppgave å kartlegge de spesielle behovene som finnes, utvikle relevante produkter med programvare som kan anvendes av de funksjonshemmede seiv.» 41. Sak for Sivilombudsmannen på grunn av artikkel om ambulansetjenesten i Forbruker-rapporten Etter artikkelen i Forbruker-rapporten nr. 2/82 uttalte Forbrukerrådet seg 27.5.82 om samme sak, en oppsigelse av to ambulansesjåfører som i et intervju i bladet bl.a. gav uttrykk for at det må være fylkenes ansvar å drive ambulansetjenesten. De ble deretter oppsagt av sin arbeidsgiver, Norges Røde Kors. I januar 1983 klaget Norsk Arbeidsgiverforening til Sivilombudsmannen over Forbrukerrådets saksbehandling, og Sivilombudsmannen bad om Rådets syn. Rådet behandlet saken på møte den 1.11.1983 og senere skriftlig. Følgende uttalelse ble vedtatt enstemmig: «Forbrukerrådet har fått seg forelagt den klage som er fremsatt fra Norsk Arbeidsgiverforening over Rådets behandling av sak vedrørende artikkel om ambulansetjenesten i Forbruker-rapporten. Rådet vil uttale at det var fullt berettiget og moralsk forpliktet til å ta stilling til de to oppsigelsene med den nære sammenheng disse hadde til oppslagene i Forbruker-rapporten. Rådet fastholder således at den uttalelse som ble avgitt i møte den 27.5.1982 var riktig. Utviklingen i saken har også i etterhand bekref tet dette. Det som er sterkt å beklage er at den uttalelse som ble vedtatt ikke ble oversendt direkte til adressaten, Norges Røde Kors.» 42. Utkast til nye trafikkregler Vegdirektoratet bad Forbrukerrådet uttale seg om et forslag til nye trafikkregler. På møte den 1.11.1983 vedtok Rådet følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har mottatt Vegdirektoratets forslag til nye trafikkregler til uttalelse. Forbrukerrådet vil si seg enig i at det er viktig å ha rettsregler som på en effektiv måte styrer vegtrafikken. Men lovgivning og regler på dette området må ha en langt videre målsetting enn bare å styre vegtrafikken som sådan. Målsetting for reglene Gater og veger har lenge før bilen kom, hatt en funksjon utover det som ligger i den snevre betydningen av å betjene vegtrafikken. For de aller fleste, og særlig for dem som bor i byer og tettsteder spiller gater og veger en mangeartet rolle i dagliglivet. Der folk har sine leiligheter og hus må gater og veger kunne fortsette å være en del av miljøet. Vegtrafikken med biler og transportkjøretøyer må kunne kontrolleres på en slik måte at befolkningen ikke opplever «sitt» nærmiljø som et belastet miljø uten muligheter til naturlige aktiviteter. Dette er helt fundamentalt for barn, ungdom, voksne og pensjonister som oppholder seg mye i eller nær boligen. Antakelig vil kvalitetene i nærmiljøet få stadig større betydning for disse grupper som følge av bl.a. lengre skole- og utdannelsestid, lavere pensjonsalder etc. For den yrkesaktive del av befolkningen vil kvaliteten i nærmiljøet også få økt betydning som følge av kortere arbeidstid m.m. Forbrukerrådet vil understreke betydningen av å utforme trafikkreglene og det øvrige regelverk ut fra disse forutsetninger. Formålstjenlige regler må kunne forventes å gi en samfunnsmessig gevinst. Kommentarer til utkastet Forbrukerrådet vil dels komme med merknader til de enkelte paragrafer uten å foreslå endringer konkret, dels komme med endringsforslag og tilleggsparagrafer. Ny paragraf om trafikkuhell Trafikkreglene må nødvendigvis ivareta ulike behov som en forsvarlig trafikkregulering krever. Dette gjør at reglenes innhold og betydning på forskjellig vis griper inn i trafikantenes adf erd. Forbrukerrådet har bl.a. merket seg at trafikkreglene ikke inneholder bestemm eiser om regulering ved trafikkuhell. Dette er heller ikke tatt med i utkastet til nye trafikkregler. Det høye antall trafikkuhell hvert år gjør at adferdsregulering ved trafikkuhell har sin naturlige plass også i trafikkreglene og foreslår en egen paragraf om dette. I vegtrafikklovens § 12 finner man en detaljert regulering om plikter ved trafikkuhell, og Forbrukerrådet mener at denne bestemmelse i sin helhet også bør innarbeides i trafikkreglene. I tillegg foreslår Forbrukerrådet følgende siste ledd i § 12: «Uansett skyld i uhellet plikter de som er innblandet å rydde vegbanen for glasskår, skadde karosserideler o.l. skader, hvor glass og andre løse deler er til betydelig ulempe for den øvrige ferdsel. Dessuten representerer dette en trafikksikkerhetsrisiko og miljøforurensende faktor. § fy. Anvisninger Til nr. 1. Forbrukerrådet mener regelens innhold kommer klarere fram med følgende endring: «Foran trafikkreglene gjelder anvisninger gitt ved trafikklyssignal, offentlig trafikkskilt eller oppmerking på vei.» § 7. Særlige plikter overfor gående Til nr. 2. Annet ledd foreslås forandret til: «... har kjørende vikeplikt for gående som befinner seg i gangfeltet eller som står ventende ved dette». I forhold til dagens situasjon og den foreslåtte tekst mener Forbrukerrådet at når gående står awentende ved gangfelt, skal dette være et tilstrekkelig klart signal til de kjørende om at stoppeplikten har inntrådt, se kommentar til § 23. § 8. Bruk av kjørebane Forbrukerrådet er enig i de endringer som her er foreslått og ser positivt på at syklende ikke lenger pålegges bruk av egen sykkeltrasé. Generelt må en understreke betydningen av at de respektive trafikantgrupper får en viss valgrett til seiv å velge sikre og hensiktsmessige veger og traséer. Sykkeltraséene er av varierende standard, ofte ikke i samsvar med syklistenes bestemmelsessted og derfor blir de lett tungvinte i bruk. Det er også viktig å peke på de store hastighetsdifferansene mellom brukerne av disse anlegg, nytte- og treningssyklistene, barn på trehjulssykkel, eldre og funksjonshemmede. Til nr. 3. Forbrukerrådet mener det er viktig å ha en klar regel om at syklende bare må bruke sykkelbane på høyre side av vegen. § 10. Kjøring ved svinging Til nr. 3 første ledd, annet punktum. Forbrukerrådet kan ikke se formålet med henvisning til § 9 nr. 1, og foreslår at dette utgår. § 12. Vikeplikt Foruten at en vil bemerke at språket ikke er brukt på en måte som klargjør meningene tilstrekkelig, vil en til innholdet gi uttrykk for uenighet med hensyn til at syklende har forskjellige rettigheter og plikter i forhold til andre kjørende, avhengig av om en enten kjører på sykkelveg, fortau eller gangbane eller benytter kjørebane, vegskulder eller sykkelbane. betenkelig at andre kjørende skal forholde seg på forskjellige mater til syklende avhengig av hvilken veg-/banetype den syklende befinner seg på. Dette gjelder spesielt i vegkryss. Ifølge en nyere statistikk (Hvoslef 1975, Bogsrud 1982) skjer de fleste sykkelulykkene i forbindelse med vegkryss, rundt 70 pst. i tettbygd strøk og ca. 50 pst. utenfor tettbygd strøk. Årlig omkommer mellom 30 og 40 syklister på norske gater og veger, i 1982 var tallet 36. Forbrukerrådet vil derfor understreke betydningen av å: a) fastsette regler for syklende som sikrer denne myke og ulykkesutsatte trafikantgruppe best mulig i vegkryss, b) sikre enhetlige regler uansett om syklende kommer fra vegbane eller annen trasé. § ljf. Forbikjøring Til nr. 5. En kan i liten grad se at utkastet her oppfyller kravene til innholdsmessige og språklige forenklinger. På bakgrunn av merknadene til § 12 ovenfor om at de fleste sykkelulykkene skjer i forbindelse med vegkryss, mener Forbrukerrådet at forbikjøring må være forbudt like foran eller i vegkryss også av tohjulssykkel, tohjuls moped og motorsykkel uten sidevogn. Vegdirektoratet anfører i sin begrunnelse at hensynet til en rimelig trafikkavvikling må veie tungt. Forbrukerrådet synes det er uheldig at slike transportøkonomiske argumenter får veie tyngre enn hensynet til trafikksikkerheten. Til nr. 7.11982 ble det drept 81 fotgjengere, hvorav en vesentlig andel ved ulykker i kryss og gangfelt. På bakgrunn av dette vil Forbrukerrådet sterkt advare mot en regel som ikke på en uttrykkelig måte sikrer fotgjengerne i gangfelt, spesielt er dette viktig på flerfeltsveier. For øvrig viser vi til kommentarer til § 7. Den gjeldende regel som forbyr forbikjøring like foran eller på gangfelt bør opprettholdes og etterleves i langt strengere grad enn hittil. § 15. Kjørefarten Til nr. 1. Uttrykket «tilstand» er uklart og kan lede hen på kjøretøyets tekniske tilstand. Til nytt nr. 1 foreslås: «Kjørende skal avpasse farten etter sted, føre, sikt og trafikkforholdene og kjøretøyets egenskaper. Han må kunne stanse på den vegstrekning som han har oversikt over og foran enhver påregnelig hindring.» Til nr. 2. Av språklige og andre grunner foreslås det følgende forandringer: «Kjørende plikter i særlig grad å holde tilstrekkelig liten fart og om nødvendig stanse straks når han nærmer seg a) gangfelt b) som a) i forslaget c) som b) i forslaget d) som c) i forslaget e) som d) i forslaget f) som e) i forslaget» § 16. Fartsgrenser Forbrukerrådet vil her peke på hensikten med kollektivfelt. Det er i første rekke å sikre en rimelig gjennomsnittshastighet for de aktuelle kjøretøygrupper ved betydelige kødannelser. Erfaringer tyder på at hastigheter på ca. 50 km i timen i tettbygd strøk er for høyt. Særlig der hvor kollektivfeltene ligger helt inntil fortauene, oppleves det som skremmende og übehagelig for fotgjengerne, samtidig som trafikksikkerhetsrisikoen øker. Tmidlertid er hensynet til å bedre sikkerheten ved avkjøringer kanskje det viktigste. Med de hastigheter som i dag er vanlig i kollektivfeltene, oppstår det lett farlige situasjoner. Særlig gjelder dette i kollektivfelt utenfor tettbygd strøk. Nr. 2 foreslås som nytt nr. 3, og som nytt nr. 2 foreslås: «I kollektivfelt i tettbygd strøk må det ikke kjøres fortere enn 30 km i timen, og utenfor tettbygd strøk ikke fortere enn 50 km i timen.» § 18. Forstyrr ende kjøring og unødig støy m.m. Til nr. 2. Forbrukerrådet foreslår at dette punkt utgår da vi ikke kan se behov for det ved siden av nr. 1. § 21. Bruk av lys Forbrukerrådet vil her vise til tidligere uttalelse til Vegdirektoratets henvendelse om varsellys på dagtid — reflekterende kjennemerker, som er gjengitt nedenfor, og foreslår f ølgende endringer til nr. 1: «Under kjøring med motorsykkel eller moped skal f jernlys eller nærlys alltid være tent. Andre kjøretøyer (enn motorsykkel/moped) skal alltid ha godkjente gule kjørelys tent under kjøringen. Annet lys som er påbudt for kjøretøy skal også være tent under kjøring når lys- eller siktforholdene gjør det påkrevet for å gi føreren tilstrekkelig synsfelt eller for å gjøre kjøretøyet synlig for andre trafikanter.» Forbrukerrådet uttalte november 1979: ventes å spille en vesentlig rolle i trafikkawiklingen, vil det være av den største viktighet å finne fram til tiltak som ut i fra økonomiske og sosiale rettferdshensyn reduserer trafikkulykkene og dens skadevirkninger mest mulig effektivt. På bakgrunn av det foreliggende materiale er Forbrukerrådet enig i at det bør innføres påbud om bruk av varsellys på dagtid for alle motorkjøretøyer samt i størst mulig grad overgang til reflekterende kjennemerker. Forbrukerrådet mener imidlertid at en bør vurdere en ordning hvor biler, busser og lastebiler utstyres med særskilte varsellys, med en annen lysstyrke og farge (f.eks. gult) enn de vanlige nærlysene. Dersom en slik særskilt belysning innføres, må det være en forutsetning at påbudet også omfatter den eksisterende kjøretøypark, uansett når kjøretøyet er registrert eller tatt i bruk. Det forutsettes også at motorsykler og mopeder fortsatt skal ha det vanlige nærlyset som varsellys. Av de viktigste faktorer som taler for en slik løsning kan nevnes: — motorsykler og mopeder beholder i størst mulig grad fordelene ved å bli skilt ut fra bilene — betydelig mindre blendingsfare enn med det unødig sterke nærlyset spesielt ved våt veibane og ved f eilinnstilte lykter — fotgjengere og spesielt barn vil unngå blendingen som skyldes det asymmetriske nærlyset når de går på venstre side (riktig) mot trafikken — med særskilte varsellykter unngås den blendingen av små barn som skyldes at øyehøyden gjennomsnittlig ligger under 1 meter for 4—5-åringer. Spesielt blendes små barn av lastebiler etc. som i stor utstrekning har lyktene plassert mer enn 1 meter over veibanen. — ved våt veibane, feil innstilte lykter eller for mye last i bagasjerom vil det unødig sterke nærlyset kunne bety at fotgjengere og syklister som er så vanlig på norske veger, vanskeligere oppdages av bilførere ved f.eks. forbikjøringer.» Foruten de forhold som er nevnt i Forbrukerrådets vedtak ovenfor, vil en peke på det økende antall alvorlige trafikkulykker med motorsyklister. Arbeidet på dette feltet må gis høy prioritet. Behovet for å markere motorsykler og mopeder fra bilene, synes å være økende. § 23. Gående Til nr. 4, annet ledd. gangfeLtet, må ut. Slik regelen nå er utformet kan den tolkes som en vikepliktsregel for fotgjengeren, dersom bilisten holder høy hastighet når han nærmer seg gangfeltet.» 43. Veiledende priser i dagligvarehandelen Denne saken ble tatt opp etter forslag fra Forbrukerrådets formann. Forbrukerrådet berørte også dette spørsmålet i en uttalelse 4.5. 1977 om varehandelen, forbrukerne og samfunnet. Og i nr. 3/1977 hadde Forbrukerrapporten en artikkel med tittelen «Forbrukerne betaler tilbudssirkuset». Spørsmålet om bruk av veiledende priser var drøftet i NOU 1977: 9 om konsentrasjon i varehandelen. På møte den 1.11.1983 vedtok Rådet følgende uttalelse enstemmig : «Forbrukerrådet har drøftet ulike sider ved systemet med dagligvareleverandørenes adgang til prisveiledning. Rådet mener at vertikal prisveiledning fungerer som en sterk konkurranseregulering. Leverandørenes kontroll over prisene i markedet vil automatisk hindre en sunn priskonkurranse mellom detaljistene. Tilbudssystemet i dagligvarebransjen er så utbredt at det er grunn til å tro at større deler av vareomsetningen selges på tilbud, og at det derfor ofte er innkalkulert tilbudsrabatter ved fastsetting av veiledende pris. Rådet antar at i slike tilfeller er veiledende pris satt så høyt at den gir en fortjeneste som også dekker eventuelle tap i tilbudsperioden. Det er også grunn til å tro at i noen tilfeller er veiledende pris fiktiv, det vil si at den aldri benyttes som annet enn som sammenligningsgrunnlag ved tilbudsannon sering. Denne spesielle form for tilbudsannonsering, sammen med det store vareutvalget i dagligvarebransjen gjør det meget vanskelig for forbrukerne å skaffe seg oversikt over markedet. For å kunne vurdere hvor stor prisfordel som oppnås ved å benytte et tilbud må forbrukerne vite hva forretningen har solgt varen for tidligere, og hva som er det reelle prisnivået i markedsområdet. Det er svært vanskelig å orientere seg når priskonkurranse synes å være erstattet av rabattkonkurranse. Fordelene med at dagligvarebransjen går over til et system med egen-kalkulering av varer synes opplagte. Prisene fastsatt ved et slikt system ville da være et uttrykk for forretningens kostnader og evne til å drive rasjonelt. Forbrukerne ville få et mer korrekt inntrykk av faktiske prisforskjeller mellom forretningene, og ville i langt mindre grad bli villledet av fiktive priser og rabatter. ville endre seg i retning av lavere normalpriser. Rådet antar at det er mer interessant for forbrukerne å finne fram til rimelige innkjøpssteder, enn å bruke mye tid på å oppnå enkeltstående tilbud. Etter Rådets mening vil et system med egenkaikulering stille små butakker mer på lik linje med de store i priskonkurransen. Dette er viktig i en tid hvor mange mindre nærbutikker kjemper for sin eksistens. Det er et faktum at de store butikk-kjedene og varehusene har alle fordeler med den form for markedsføring av tilbud sorn er tillått i dag. De store enhetene kan kjøpe inn i store kvanta, de oppnår som regel store rabatter og de har ofte omfattende markedsføringsbudsjetter. Forbrukerrådet vil på denne bakgrunn be prismyndighetene om at dagens unntak fra det alminnelige forbud mot leverandøiregxderinger trekkes tilbake. Hvis det så blir nødvendig med en dispensasjonsadgang bør dette vurderes nøye for hver enkelt varegruppe.» 44. Fødselsnummerets rettslige stilling Finansdepartementet nedsatte i april 1982 en arbeidsgruppe for å vurdere fødselsnummerets rettslige stilling. Forbrukerrådets sekretariat deltok i arbeidsgruppen. Rapporten fra gruppen ble behandlet på Forbrukerrådets møte den 8.12.1983. Rådet vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har drøftet bruken av fødselsnummer med utgangspunkt i rapporten om fødselsnummerets rettslige stilling. Rådet er opptatt av hvordan man med den rivende utvikling vi nå ser innen EDB-utviklede informasjonssystemer skal få tatt tilstrekkelig vare på personvernhensynene. Personlige opplysninger om oss finnes etter hvert i mange registre, både offentlige og private. Muligheten for at opplysningene blir brukt utover formålet med den enkelte registrering er stor. Arbeidsgruppen peker seiv på at fødselsnummer av og til blir krevet «for sikkerhets skyld», for at det i fremtiden skal være mulig å koble registre sammen. Gruppen fremholder også at samkjøring er enklere når fødselsnummer er oppgitt. Vi vil anta at muligheten for ulovlig tilgang til databaser eller kobling mellom disse er større jo enklere identifikasjonsnøkkelen er. Heke minst ut fra denne synsvinkel bør en være tilbakeholdende med å gjøre fødselsnummeret ålment tilgjengelig. denne opplysningen bør være taushetsbelagt etter forvaltningsloven og offentlighetsloven. Som en f ølge av dette syn mener Rådet også at fødselsnummeret bør anses som opplysning om «noens private forhold» etter f olkeregisterlovens § 13, og undergis taushetsplikt som utgangspunkt. De unntak som må gjøres for offentlige myndigheter, private virksomheter, forskning m.v. bør da heller tas inn gjennom spesifiserte forskrifter. Forbrukerrådet mener det er særlig grunn til å påse at personvernhensyn blir tatt hvor det er mulig når den offentlige kontrollen med personregistre som er forutsatt er så utilstrekkelig. Vi viser til kontorsjef Arve Føyens utredning om endringer i personregisterloven, som ble sendt ut på høring fra Justisdepartementet i april 1983. Forbrukerrådets uttalelse til utredningen — med et notat fra sekretariatet følger vedlagt.» 45. Regulering av festeavgifter Bakgrunnen for denne saken var at prisforsloiftene for overdragelse og bortfeste av fast eiendom ble opphevet den 27. mai 1983. Forbruker og administrasjonsdepartementet fikk deretter en rekke henvendelser fra festere som hadde fått avgiften til dels kraftig forhøyet (opp til flere hundre prosent). Departementet laget så et utkast til kongelig resolusjon om midlertidige prisforskrifter om forhøyelse av festeavgifter. Forbrukerrådet behandlet utkastet den 8.12.1983 og vedtok følgende uttalelse enstemmig: «Forbrukerrådet har drøftet spørsmålet om det bør gjeninnføres en form for prisregulering på festeavgifter. festeavgif ten, mens Justisdepartementet arbeider med revisjon av lov om tomtefeste. Før prisforskriftene for overdragelse og feste av fast eiendom ble opphevet ved kgl. res. av 27. mai 1983, ble festeavgiftene fastsatt av prisnemndene. Ved opphevelse av forskriftene kunne prisene fastsettes fiiere enn før. Dette har ført til at f esteren (leieren) i allerede inngåtte kontrakter er blitt stående i en betydelig svakere stilling enn før i forholdet til tomteier. En rask endring av forutsetningene for kontrakten mellom fester og tomteier har ført til en svekkelse av festers posisjon. Betingelsene for fri konkurranse og fri fastsettelse av pris i et marked er at begge sider i markedet er jevnbyrdige. Dette er ikke oppfylt i forholdet mellom fester og tomteier når kontraktsforholdet er inngått. Som regel vil også tomten være tatt i bruk og stor økonomisk innsats lagt ned. Vi finner det derfor betenkelig med fri prisdannelse i disse tilfelle. De dels dramatiske økninger som i noen tilfelle har skjedd i det siste er viktig dokumentasjon. Vi kan derfor ikke si oss enige med Prisdirektoratet i at markedet fungerer tilfredsstillende i dag. Store uventede endringer i husholdningenes faste utgifter reduserer muligheten for planlegging på litt lengre sikt, dessuten vil en stor utgiftsøkning kunne føre til økonomiske vanskeligheter for husholdningene på kort sikt. I Forbruker- og administrasjonsdepartementets utkast 8.11.1983 til kongelig resolusjon skal forskriftene bare gjelde tomter der grunnarealet i det vesentligste brukes til helårsbolig. Rådet mener regulering av prisstigning på festede tomter til hytte også bør vurderes. I mange tilfelle vil fester stå i samme situasjon ved festing av hyttetomt som ved festing av tomt til helårsbolig.* 1. Ankenemnda for vask Per Opsahl 2. Avkortningsnevnden Marie Finne Vararepresentant: Kjersti Graver 3. Bilutvalget Marit Svarva Henriksen 4. Det norske Veritas' båtkomité Ingvar Haagensli Vararepresentant: Per Anders Stalheim 5. Fagutvalg for elektriske husholdningsapparater Ingvar Haagensli 6. Fondet for markeds- og distribusjonsforskning Thor Haabeth Vararepresentant: Kjell Berge 7. Forbrukerklageutvalget Kjersti Graver Einar Haugland 8. Forbrukernes forsikringskontor Kontorstyret: Rachel Wisløff Bjørn Gulbrandsen Solveig Bakkan 9. F'orsikringsskadenemnda Finn Tveter Nina Reiersen Vararepresentant: Tore Flaatrud 10. Importutvalget for Nord-Norge Frank Knutsen Vararepresentant: Kirsten Vagle 11. Importrådet Didrik Seip Vararepresentant: Bjørn Gulbrandsen 12. Klagenevnden for skotøy Torfinn Bjarkøy Vararepresentant: Hans Strande 13. Klagenemnda for kjemisk rensmg Per Opsahl Vararepresentant: 14. Kontaktutvalget for samarbeidsavtale mellom Byggfagrådet og Forbrukerrådet Kjersti Graver Finn Tvetér 15. Kontaktutvalget for varehandelen Gro Hillestad Thune Vararepresentant: Didrik Seip 16. Kvalitetskontroll, biologiske klosetter Kirsten Vaaje 17. Landsforbundet Norsk Brukskunst Magdalena Eckersberg 18. Lovkomité — Revisjon av postloven Marianne Seip Haugsnes 19. Nasjonalkomiteen for Norge av det internasjonale husstellforbund Kari Holtan Nodenes Vararepresentant: Inger Johanne Raugstad 20. Norges Byggstandardiseringsråd Ingvar Haagensli Vararepresentant: Kirsten Vaaje 21. Norges Standardiseringsforbunds representantskap Gro Hillestad Thune Vararepresentant: Kirsten Vaaje 22. Norsk Produkiivitetsinstitutts fagutvalg for omsetning Lisbeth Johannessen Vararepresentant: Per Anders Stalheim 23. Norsk Reiselivsråd Anne-Johanne Loe Whist Vararepresentant: Ingvild Baklid 24. Omsetningsrådet Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Didrik Seip 25. Produktkontrollrådet Kjersti Graver Vararepresentant: Per Anders Stalheim 26. Reklamasjonsnemnda for radio og TV Vera Vislie 27. Reklamasjonsnemnda for ursaker Tore Flaatrud Vararepresentant: 28. Reklamasjonsnemnda for fotograf arbeide Tore Flaatrud Vararepresentant: Finn Tveter 29. Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser Anne-Johanne Loe Whist og Agnes Nygaard Haug Vararepresentanter: Anna Grøndahl, Nina Reiersen, Magne Eek, Kari Tollefsrud. Sekretær: Edel Huru 30. Råd for rettsvnformasjon Thor Haabeth Vararepresentant: Sigmund Kaarbi 31. Rådet for International Organization of Consumers Unions (IOCU) Gro Hillestad Thune 32. Rådet for tekniske tiltak for funksjonshemmede Anne-Johanne Loe Whist (varamedlem) 33. Rådgivende komité for energiforskning Tora Haug 34. Samnemnda for studiearbeid Anne-Johanne Loe Whist Vararepresentant: Kari Holtan Nodenes 35. Standardiseringskomité for sorteringsregler for blomster Liv Østlie 36. Standardiseringskomité for sortering sregler for frukt, bær og grønnsaker Liv Østlie 37. Statens ernæringsråd Kari Holtan Nodenes (varamedlem) 38. Styre for næringsmiddelkontrollen Kirsten Vaaje Vararepresentant: Kari Holtan Nodenes 39. Styret i Statens kvalitetskontroll for vegetabilske konserver Kari Holtan Nodenes Vararepresentant: 40. Tekstréklamerådet Jostein Nyhamar Vararepresentant: Siss Danielsen 41. Utvalg for redskap og maskiner for bruk i hagene Ingvar Haagensli 42. Utvalg til å utrede åpningstid og arbeidstid i publikumsorienterte institusjoner Per Anders Stalheim Vararepresentant: Walborg Krosshaug 43. Utvalg til å vurdere inkassolov givningen m.m. Kjersti Graver 44. Utvalg til utredning av spørsmålene om: En fordeling av rettergangsreglene for visse rettssaker Kjersti Graver 45. Utvalg til utredning av spørsmålet om autorisasjon av vaktselskaper m.v. Lauritz Godøy 46. Utvalg til samordning av regelverk vedrørende byggesaker og forenkling av byggesaksbehandling en Vera Vislie 47. Varefakta-Komitéen (Rådgivende utvalg i forbindelse med lov om merking av forbruksvarer.) Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Kirsten Vaaje 48. Veiledningstjenesten for dagligvarehandelen Nord-Trøndelag: Marit Svarva Henriksen Finnmark: Helga Elvedal Hordaland: Niels O. Wejset Sogn og Fj.: Leif Rygg 49. Veiledningskontoret for import fra utviklingsland (NORIMPOD) Vesla Vetlesen, LO Vararepresentant: Det ble i 1983 offentliggjort i alt 14 vareog tjenesteundersøkelser i Forbruker-rapporten. Som vanlig er undersøkelsene et resultat av samarbeid med forbrukerorganisasjoner i inn- og utland, og med faginstitutter av ulike slag. Vi har i 1983 lagt vekt på å komme fram til samarbeidsprosjekter som kan gi oss en bedre utnyttelse av de ressursene vi rår over. Særlig viktig i denne sammenheng har vært samarbeidet med Handlingsutvalget mot barneulykker og Statens forurensningstilsyn om undersøkelser og tiltak på sikkerhetssektoren. Kontakten med Norges Automobilforbund, Trygg Trafikk og Vegdirektoratet har også vært av stor betydning i det arbeid som er utført på områdene samferdsel og trafikksikkerhet. Forbrukerrådet har gjennom mange år arbeidet for at offentlige kontrollorganer, som f.eks. prismyndighetene, skal legge større vekt på å bruke offentligheten i sin overvaking av markedet. Etter Rådets oppfatning har bruk av navn på firmaer i prisspredningsundersøkelser og i kvalitetskontroller av ulike slag vært et lenge følt savn for forbrukerne. I 1983 har prismyndighetene begynt å bruke navn på firmaer i en del av sine prisspredningsundersøkelser. Vi håper at andre kontrollorganer etter hvert vil ta etter denne praksis, som både vil gi god forbrukerinformasjon og i tillegg gi grunnlag for å bruke markedsmekanismen i kontrollarbeidet. I forbindelse med at Varefakta-Komiteen ble nedlagt fra årsskiftet 1983/84 er arbeidet med overføring av de frivillige ordningene overført til Forbrukerrådet. Det er derfor både fra Forbrukerrådets og Varefakta-Komiteens side nedlagt mye arbeid i å komme fram til ordninger som skal gjøre overgangen så smidig og enkel som mulig. annet bli drøftet i det kontaktutvalg som er opprettet mellom forbrukersiden og næringslivet. •*, Som det framgår av den omtale vi senere gir de enkelte arbeidsområder, har de undersøkelser og prosjekter ellers som settes i gang ofte et langsiktig siktemål. Bortsett fra i enkelte vareundersøkelser der forholdene ligger slik til rette at undersøkelsesresultatene skaper raske endringer i markedet, vil undersøkelser og andre prosjekter ofte framstå som et ledd i en langsiktig strategi for påvirkning. Vi vil i denne forbindelse særlig vise til arbeidet med å sikre bruktbilkjøpernes interesser, og arbeidet for å sikre forbrukerne som trafikanter. På disse feitene ser vi nå resultater av flere års innsats. Det samme gjelder arbeidet for sikkerheten til sjøs, der vi nå i forbindelse med stortingsmeldingen om båtlivet og nyorganiseringen av varefaktaarbeidet burde ha gode muligheter til å bygge videre på en innsats som er gjort i tidligere år. Kontakt med f orbrukere og næringsliv Påvirkning av vare- og tjenestetilbudet er et av hovedformålene ved undersøkelsesvirksomheten og det øvrige prosjektarbeid. God kontakt med forbrukere, produsenter og myndigheter er en forutsetning for å få til dette. Utenom klagesakshenvendelsene mottok vi i alt ca. 31000 henvendelser fra forbrukerne i 1983. Rundt 26 000 av disse kom til forbrukerkontorene, mens resten kom til sekretariatet. Det har ellers vært god løpende kontakt mellom sekretariatet og forbrukerkontorene om henvendelser fra forbrukerne. hovedsaklig på de områder der vi tradisjonelt har gjennomført undersøkelser, som f.eks. vaskemaskiner, andre husholdningsapparater, sportsutstyr osv. Mange henvendelser dreier seg også om de stadig nye deler av forbrukerelektronikken. En del henvendelser handler også om hvordan produkter skal brukes, hvilke problemer man må regne med å få med dem, hvordan stell og vedlikehold bør være osv. På dette siste feltet er det særlig områdene tekstil, ernæring og bolig som er viktig. Forbrukerrådet og forbrukerkontorene får også en del henvendelser fra forbrukere som gjør oss oppmerksom på svakheter ved ulike varer og tjenester. De fleste av disse henvendelsene kommer i første omgang til forbrukerkontorene, som i mange tilfeller også følger opp sakene lokalt. En del saker blir overført til videre behandling i sekretariatet. Saker innenfor området produktsikkerhet er blitt fulgt opp overfor produsenter og importører med stort sett brukbare resultater. Det er på dette feltet nær kontakt med Statens forurensningstilsyn, som jo har ansvaret for produktsikkerhetslovgivningen. Kontakten vi har med myndigheter og næringsliv, på bakgrunn av undersøkelser og resultater og forbrukerhenvendelser, har vist seg å være av avgjørende betydning for å få til en endring av vare- og tjenestetilbudet i forbrukervennlig retning. Svar på henvendelser fra forbrukerne gis med grunnlag i det informasjonsmateriell forbrukerkontorene rår over. Registre over stoff i Forbruker-rapporten, andre forbrukertidsskrifter, brosjyrer osv. er oppdatert også i 1983. I 1983 såtte vi også i gang arbeidet med å lage et system med faktablader på bakgrunn av den kunnskap vi rår over. Vi regner med at slike blader vil bli av stor betydning i forbrukerkontorenes informasjonsvirksomhet. De enkelte arbeidsområder Sikkerhet Arbeidet for å sikre at de varer folk bruker i sin hverdag ikke medfører ulykkesrisiko og helsefare har stått sentralt også i 1983. Mange av de henvendelsene vi har fått om produkters kvalitet dreier seg om farlige produkter. En lang rekke undersøkelser er også satt i gang ut fra sikkerhetshensyn. Som nevnt har særlig samarbeidet med Handlingsutvalget mot barneulykker og Statens forurensningstilsyn vært av stor betydning på denne sektoren. En rekke av de undersøkelser som ble satt i gang i samarbeid med de organisasjoner vi har nevnt ovenfor ble fullført i 1983. gjelder undersøkelser av barnevogner, narresmokker, sammenleggbare reisesenger for småbarn og flere prosjekter om sykler og barns evne til å bruke sykkel. Vi regner med at disse undersøkelsene vil være med å danne grunnlag for hvilke krav Statens forurensingstilsyn, i medhold av produktkontrolloven, vil stille til ulike produkter. Vi vil også arbeide for at de undersøkelser som er gjennomført på sykkelsektoren vil være med å danne grunnlag for krav til syklers utforming og bruk fra Vegdirektoratet. Arbeidet med en sikkerhetsstandard for leketøy fortsatte også i 1983. Dette arbeidet vil danne grunnlag for retningslinjer fra Statens forurensningstilsyn om sikkerhetskrav til leketøy. Både mekanisk, brann og kjemisk sikkerhet er det nå utarbeidet standarder for. Det er i gang flere prosjekter for å kontrollere kvaliteten på det leketøy som finnes i markedet. Blant annet vil en nordisk undersøkelse være klar tidlig i 1984. Også i 1983 har spørsmålet om tiltak mot brannfarlige tekstiler lagt beslag på mye arbeidskraft i Forbrukerrådet. En nordisk undersøkelse av brannskader og deres årsaker er gjennomført, og vil bli offentliggjort i 1984. Undersøkelsesresultatene har vært med å danne grunnlag for Forbrukerrådets syn på hvilke tiltak som kan være effektive for å minske anfallet og konsekvensen av brannskader. Det er ventet at et regelverk om brannfarlige barneklær vil tre i kraft i 1984. Forbrukerrådet har også etterlyst en kampanje om tekstiler og brann, for å råde bot på den uvitenhet som finnes på dette området. I regi av Nordisk Embetsmannskomité for Konsumentspørsmål ble det i januar 1983 igangsatt en felles nordisk undersøkelse av husholdningsstiger. Bakgrunnen for undersøkelsen var at det i de senere år er blitt omsatt en del stiger som ikke holder sikkerhetsmessige mål. Undersøkelsen som omfatter 30 forskjellige stiger/gardintrapper, er gjennomført ved Statens Strålingsanstalt i Sverige, og har som formål å se om det er grunnlag for å fastsette krav til stigers sikkerhet. Sluttrapporten er beregnet ferdig i mars/april 1984. Arbeidet med stigeundersøkelsen synes allerede å ha hatt virkning i markedet, og det er fra Direktoratet for arbeidstilsynet tatt initiativ til å få fastsatt kvalitetskrav til stiger som skal selges i Norge. I forbindelse med Forbrukerrådets engasjement for bedring av småbåters sikkerhet har det i samarbeid med Det norske Veritas blitt gjennomført en undersøkelse av brannslokningsapparater beregnet for bruk i båt og bil m.v. til slike apparater, men for bruk i båt og bil må det regnes med adskillig større miljømessige belastninger enn det tilfellet er i et hjem. Resultatene fra undersøkelsen vil bli publisert i Forbruker-rapporten våren 1984. Også i dette tilfelle har arbeidet med undersøkelsen gitt grunn til å regne med forbedring i produktkvaliteten. Vi regner også med at det blir behov for drøftinger av det regelverk som i dag finnes for brannslokningsapparater. I 1983 har vi også tatt opp arbeidet for å bedre folks tilgang til informasjon om medisiner og eventuelle bivirkninger ved bruk av medisiner. Arbeidet har sin bakgrunn ien lang rekke undersøkelser som alle har vist at forbrukerne i stor grad bruker medisiner på gal måte. På bakgrunn av Landsmøtets drøfting av saken har vi hatt løpende kontakt med Sosialdepartementet ut over året. Det ligger nå an til at Forbrukerrådet blir representert i Rådet for legemiddelinformasjon. Et ledd i samarbeidet med Statens forurensningstilsyn har også vært en undersøkelse av slalåmbindinger for barn. Undersøkelsen som ble gjennomført av Arbeidsgruppen for skistudier har sin bakgrunn i forskning om hvilke ulykker barn er utsatt for i alpinbakkene. Undersøkelsen var klar sent på høsten 1983. På bakgrunn av den kontakten prosjektet har hatt med produsentene regner vi med at det vil komme forbedringer av produktene også i dette markedet. Vi vil ellers nevne at arbeidet for IOCU ved å lage en slags kokebok for forbrukerorganisasjoners og gruppers arbeid med farlige produkter er kommet i gang. Vi regner med at dette arbeidet vil bli fullført i 3. kvartal 1984. Arbeidet med å videreføre det spørrepanelet som i 1982 ble etablert blant Forbruker-rapportens lesere har vært høyt prioritert i 1983. Data fra grunnutvalgsundersøkelsen ble lagt inn på EDB i løpet av vinteren, og etter en del opprettingsarbeid var data klare for tabellkjøringer og analyser i juni. Oppslutningen om undersøkelsen må karakteriseres som meget tilfredsstillende. Det ble ikke foretatt noen form for purring. Allikevel ble ca. 59 pst. av 9 777 utsendte skjema returnert i utfylt stand. Den relativt store oppslutningen tyder på at det ligger et betydelig infonnasjonspotensiale blant Forbruker-rapportens abonnenter, som man tidligere ikke har hatt mulighet til å dra nytte av. Grunnutvalget gir oss mulighet for å gå videre på flere viktige feiter. Undersøkelsen av forbrukernes erfaringer med sine vaskemaskiner og deres vaskevaner ble gjennomført høsten 1983, og ved årsskiftet var man oppe i en svarprosent på ca. 80. brukererfaringene vil gi oss grunnlag for å si noe om forskjeller i reparasjonsfrekvenser og serviceopplegg mellom de ulike merker. Undersøkelsen av vaskevaner og vaskemiddelbruk vil bl.a. være med å danne grunnlag for en revisjon av varefaktaavtalen for vaskemidler. På området service og reparasjoner har det i 1983 pågått et nordisk prosjekt. En større spørreundersøkelse som ledd i prosjektet er på dot nærmeste avsnittet, og foreløpige resultater tyder bl.a. på at forbrukerne i det store og hele er meget reparasjonsvillige. Vi vil forsøke å arbeide for et nordisk utspill på området. I 1983 ble det fra dansk og norsk side arbeidet for å f å i gang et europeisk samarbeid om erfaringsundersøkelser. En fellesundersøkelse om folks erfaringer med video er besluttet gjennomført i 1984. Etter meldinger om klager til flere fylkeskontorer om brudd i en bestemt type sykkelstyre, gikk fabrikanten Jonas Øglænd A/S, etter oppfordring fra Forbrukerrådet, ut i en landsomfattende annonsekampanje om saken. På en apen måte ble forbrukerne gjort kjent med at et bestemt aluminiumsstyre kunne briste, og brukerne ble oppfordret til å kontakte nærmeste DBS-forhandler for gratis å få skiftet styret. Det er grunn til å si seg tilfreds med måten produsenten behandlet denne saken på overfor offentligheten. Vi håper denne saken kan danne mønster for framtidige tilbakekallingssaker. Tradisjonelt har det ikke vært lett å få fabrikanter og salgsledd til å stå fram og fortelle om feil ved enkelte produkter. Det kan imidlertid ikke være tvil om at forbrukerne vil være tjent med at firmaene går ut offentlig og tar ansvar for de feil som måtte oppstå. Forbrukerrådet vil derfor fortsatt arbeide for å få fabrikantene til å opptre på en ansvarsbevisst måte. Bil, transport, samferdsel I forlengelsen av Bilgruppens rapport fra 1981 er det forsøk i gang i regi av flere fylkeskontorer for å få øket bruk av tilstandsrapporter ved omsetning av bruktbiler. I samarbeid mellom sekretariatet og kontoret i Møre og Romsdal har det vært betydelig aktivitet for å f å i gang forsøk med å bruke tilstandsrapporter som også innebærer godkjent kontroll etter Biltilsynets krav. Utgangspunktet for dette arbeidet har vært at Forbrukerrådet i 1982 gikk imot et forslag om medvirkning fra bilverkstedene ved offentlig bilkontroll etter den modellen som da ble foreslått. administrative apparat var tilstrekkelig utbygget, og at vi så klare betenkeligheter ved en blanding av kontroll og forretningsinteresse som forslaget la opp til. I desember 1982 ble imidlertid forslaget om en prøveperiode på 3 år for verkstedenes medvirkning i bilkontrollen vedtatt i Stortinget. Etter Forbrukerrådets syn bør et slikt prøveopplegg gjennomføres ved å innby bruktbilbransjen til å innføre obligatorisk bruk av tilstandsrapporter. En forutsetning var da at Biltilsynets kontrollpunkter var innarbeidet i tilstandsrapporten og at bare de bilene som hadde godkjenning av disse punktene på det tidspunkt de ble tilbudt i forretningen, kunne oppnå offentlig godkjenning. De bilene som var underkjent på ett eller flere punkter skulle sammen med de bilene som ble omsatt mellom private, kontrolleres av Biltilsynet. I samarbeid mellom Forbrukerrådet og Forbrukerkontoret i Møre og Romsdal og bilbransjen i Møre og Romsdal, har vi derfor i 1982 nedlagt betydelig aktivitet for å få forsøket i gang ved bruk av tilstandsrapporter som samtidig innebærer godkjent kontroll etter Biltilsynets krav. I regi av Forbrukerkontoret i Aust-Agder er det i samarbeid med den lokale avdeling av Norges Bilbransjeforbund utarbeidet en tilstandsrapport som nå brukes i utstrakt grad. De foreløpige resultater viser at dette samarbeidet har medført en markert nedgang i klagesakene på bruktbiler. Også i enkelte andre fylker har det utviklet seg et godt samarbeid mellom forbrukerkontorene og bilbransjen som synes å redusere bilklagene merkbart. Rust i de bærende seksjoner er den mest avgjørende faktor ved kondemnasjon av biler over ca. 10 år. Også for beskyttelsesvirkningen ved kollisjoner er rust i bærende seksjoner og andre karosserideler som skjermer og dører viktig. Seiv om de alvorligste rustangrepene ofte starter fra innsiden eller fra understellet, kan også overflate- eller lakkrust opptre etter få år og forringe bilens verdi betydelig. I mange år har understellsbehandling i regi av bilimportørene og etterbehandling for bileierens regning vært vanlig. Men både undersøkelser og kvaliteten på understellsbehandling, og erfaringen med understellsbehandlingsbransjens garantier har vist at forholdene langt fra var gode nok. Etter Forbrukerrådets oppfatning må bilprodusentene i langt større grad enn hittil ta ansvaret for rustbeskyttelsen. I 1983 ble derfor den såkalte nordiske antirustkodeks for personbiler lansert. bileierorganisasjoner i Norden. Alle bilprodusenter og importører i de nordiske land fikk kodeksen oversendt og anmodning om snarest å ta ansvar for 6 års rustgaranti og 3 års lakkgaranti. I tillegg fikk alle de viktigste bilfabrikkene tilsendt en engelsk oversettelse av kodeksen med anmodning om å forbedre rustbeskyttelse og rustgaranti. Flere av de norske bilimportørene har fulgt oppfordringen om å gi garanti for rust- og lakkskader. Ved utgangen av 1983 hadde Fiat påtatt seg å følge kodeksen fullt ut og 5—6 andre importører hadde kommet med klart bedre garantier enn tidligere. Ytterligere flere importører har meddelt at de vil komme med nye garantivilkår i 1984. Av nordiske bilfabrikker har Saab kommet med garantier som på ett punkt nær oppfyller kodekskravene, mens Volvo fullstendig avviser dem under henvisning til at bilene deres er svært godt beskyttet mot rust- og lakkskader. Arbeidet for å få flere leverandører til å slutte opp om antirustkodeksen vil fortsette i samarbeid med Norges Automobilforbund og Forbrukerrådet. Prosjektet vil også bli fulgt opp i nordisk regi. Sikring av barn i bil er et eksempel på et arbeidsområde som har vært prioritert av Forbrukerrådet gjennom mange år. Vi har gjennomført flere undersøkelser av barnestoler og annet sikringsutstyr for barn i bil, den første i 1975 og den siste i 1983. Det pågår nå en oppfølgingsundersøkelse som vil bli offentliggjort sommeren 1984. I tillegg har Forbrukerrådet i den samme tiårsperioden gitt klare og sterke uttalelser til en rekke høringssaker om trafikksikkerhet. Allerede fra begynnelsen av 1970-årene tok vi til orde for offentlige krav til utstyr, montering og bruk som sikret barn og voksne ved bilkjøring. Gjennom undersøkelser og uttalelser over en årrekke har Forbrukerrådet framskaffet kunnskap som har vært med på å legge grunnlag for det regelverk om barnesikringsutstyr og monteringspåbud for bilbelter i baksetet som nå er kommet. Det er med en viss tilfredshet vi nå ser at det møysommelige arbeid vi har nedlagt har gitt resultater, seiv om vi gjerne skulle sett at de hadde kommet tidligere. Det er midlertid et faktum at man i forbrukerarbeidet som i annet påvirkningsarbeid ofte må arbeide med en lang tidshorisont, og ikke kan regne med å se resultater øyeblikkelig. I forbindelse med den siste felleseuropeiske undersøkelsen av sikringsutstyr for barn i bil, viste det seg at bare en liten del av utstyret egner seg for stasjonsvogner og kombibiler. og andre tunge gjenstander kastes framover med livsfarlig kraft ved kollisjoner. Vegdirektoratet har etter Forbrukerrådets henvendelse sendt saken til høring til norske bilimportører. Vi er innstilt på å følge opp saken i nær framtid. Forbrukerrådet har både ved uttalelser i høringssaker, møter og kontaktvirksomhet i regi av Handlingsutvalget mot barneulykker og på andre mater framhevet betydningen av en balansert holdning til sikkerhet og trygghet på den ene siden og aktivitetsmuligheter på den andre siden. Dette har vært utgangspunktet for å innta en positiv holdning til Vegdirektoratets forslag fra 1983 om å senke aldersgrensen for kjøring med moped, motorsykkel og go-cart på lukket bane. Ved å legge forholdene til rette for aktiviteter som av de unge oppfattes som morsomme og kanskje utfordrende, håper vi å skape forståelse for og aksept for at trafikkregler er nødvendige. En slik forståelse er en forutsetning for at barn og ungdom senere skal kunne framtre som ansvarbevisste trafikanter. Dette utgangspunktet lå også til grunn for Rådets uttalelse i 1982 til Nordisk Trafikksikkerhefs rapport om barns sikkerhet i trafikken, og skisse til forskningsoppgave fra Transportøkonomisk institutt om sykkelens rolle i nærtrafikken. I trafikksikkerhetsarbeidet spiller lovgivning og regelverk naturlig nok en viktig rolle, og Forbrukerrådet har derfor i den siste tiårsperioden uttalt seg flere ganger om dette. Utkastet til nye trafikkregler fra Vegdirektoratet som forelå i 1983, var et ledd i arbeidet med å forenkle rettsreglene for styring av vegtrafikken. Forbrukerrådets uttalelse gikk ganske detaljert inn på en rekke av punktene med forslag til endringer og kompletteringer i regelverket. Utgangspunktet for uttalelsen var at trafikkreglene er svært viktige for miljø og trivsel i byer og tettsteder. Rådet la derfor vekt på sikkerhet og trivsel for myke trafikanter og beboere framfor å legge kortsiktige økonomiske og trafikkawiklingsmessige hensyn til grunn for vegtrafikklovgivningen. 11980 hadde 91 pst. av norske barn i alderen 7—14 år egen sykkel, og det har vært en jevn økning fra 1974 da tallet var 71 pst. Det er barnas store glede og nytte av sykkelen som er grunnlag for at sykkelen er så vanlig. For de yngste er sykkelen i første rekke et lekeredskap, men for store grupper av barn er sykkelen det viktigste transportmiddelet. På den annen side er sykkelulykker et alvorlig problem, og det bør være mulig å lage bedre og mer tilpassede sykler, og å skape bedre bruksmuligheter. større grad av sameksistens mellom motoriserte og ikke-motoriserte trafikanter i byer og tettsteder på de myke trafikantenes premisser. Med økonomiske midler fra Handlingsutvalget mot barneulykker har det vært gjennomført undersøkelser av syklers manøvrerings og bremseegenskaper, samt undersøkelser av lysutstyr. Undersøkelsen som tok sikte på å klarlegge 4—6 åringers evner og muligheter tål å beherske forskjellige bremsetyper viste seg vanskelig å gjennomføre i England, fordi engelske barn i denne aldersgruppen allerede har vent seg til forskjellige typer håndbremser. Brems i baknavet er også helt ukjent i England. Denne delen av undersøkelsen vil derfor bli gjennomført i Norge. Den undersøkelsen som hadde til formål å skaffe kunnskaper om hvordan barn i 10 års alderen mestrer sykler med forskjellige typer styrer og gear er gjennomført, og vil bli offentliggjort i Forbruker-rapporten i 1984. Syklene hadde racerstyre og flatt styre kombinert med forskjellige geartyper med betjening på ramme og oppe på styret. Lysutstyrets egenskaper under forskjellige vær- og brukerforhold er undersøkt for blant annet å kunne finne fram til noe av forklaringen på hvorfor syklister så ofte kjører uten lys. Husholdning en I samarbeid med Nordisk institutt for Vannforskning og Statens institutt for folkehelse har det gjennom året 1983 pågått en undersøkelse av aktive kullfiltre for drikkevann. Undersøkelsen krever forholdsvis langvarige oppstillinger av de forskjellige filtertyper før resultatene kan foreligge, og vi regner med å offentliggjøre resultatene ut på sommeren 1984. Oslo ingeniørhøgskole har vært engasjert for gjennomføring av en mindre undersøkelse av ladeapparater for nikkelkadmiumbatterier. Disse apparatene selges gjennom forskjellige postordreforretninger, også for lading av tørrelementer/engangsbatterier. Resultatene ble publisert i Forbruker-rapporten nr. 1/1984. Videre har vi undersøkt en strøm- og metalldetektor beregnet for påvisning av skjulte ledninger og rør i vegger. Undersøkelsen vil bli offentliggjort tidlig i 1984. En undersøkelse av håndmiksere og matlagningsmaskiner gjennomført av SIFO, ble foretatt i 1983. Undersøkelsen er en oppfølging av nmskiner som er prøvd tidligere. at vaskeresultatet er brukbart, men at det for en god del merker ennå gjenstår en del når det gjelder overflomsikring. Det er også gjennomført en test av elektriske kaffetraktere i samarbeid med Komiteen for kaffeopplysning, og det er brakt en stikkprøveundersøkelse av råkostjern som viste at de færreste oppfyller elementære krav til brukbare kjøkkenredskaper. Det har ellers vært arbeidet en god del med bakgrunnsmateriale for faglige orienteringer i Forbruker-rapporten. Det er brakt artikler om vedlikehold av utvendig trepanel, vinduer m.v., beising og maling. Vi har fortsatt arbeidet med å»se på vannlekkasjer i bolig, og vi har arbeidet med farlige loftstrapper som har medført ulykker med alvorlig personskade. En rekke henvendelser om brannfarlige elektriske apparater og installasjoner er tatt opp med NEMKO. Og NEMKO vil endre regelverket for såkalte «pygmelamper» på bakgrunn av en henvendelse fra Forbrukerrådet. Et par undersøkelser av utstyr for eldre og funksjonshemmede ble også fullført i 1983. En undersøkelse av badeseter viste at bare 3 av de testede var gode nok. En undersøkelse av strømpepåtrekkere viste at ingen av de strømpepåtrekkerne som ble testet egnet seg for alle typer sokker og strømper, og det var meget stor variasjon i prisene. Det har ellers vært nedlagt mye arbeid i å vurdere fordeler og ulemper ut fra forbrukersyn med fosfatfrie vaskemidler. Det er nå satt i verk flere nye utredninger hvor vi tar del i arbeidet. Sport — fritid I samarbeid med Det norske hageselskap ble det omkring årsskiftet 1982/83 igangsatt en undersøkelse av spireevne for 4 slag blomsterfrø og 4 slag grønnsakfrø. Til sammen 11 godkjente såvareforretninger hadde sine frøpakninger med i undersøkelsen. Prøvene ble innkjøpt over hele landet, og til sammen rundt 600 porsjonspakninger ble undersøkt. Statens frøkontroll stod for gjennomføringen av undersøkelsen, og resultatene viste at det står heller dårlig til med kvaliteten av porsjonspakket blomsterfrø. I samarbeid med Handlingsutvalget mot barneulykker og Det norske Veritas har vi sett nærmere på barns sikkerhet ved bruk av småbåter og diverse lekeinnretninger for bruk på sjøen. Arbeidet har gitt grunnlag for artikler i Forbruker-rapporten, og for de regler Statens forurensningstilsyn har gitt om motorisert leketøy. I samarbeid med Det norske Veritas har vi også brakt en artikkel om selvbygging av båter. Forbrukerrådet tar ellers sikte på å bringe flere artikler om vedlikehold av bolig og annet utstyr husholdningene bruker. Et ledd i dette arbeidet er også undersøkelse av verktøy av ulike slag. I 1983 ble det offentliggjort en undersøkelse av driller, og det ble gjennomført en undersøkelse av sirkelsager som ble offentliggjort i nr. 1/1984. I sine artiklar har Forbrukerrapporten lagt hovedvekt på det som kan være til nytte for leserne. Praktisk, jordnært stoff utgjør det dominerende innslag i bladet. Foruten å gi veiledning og råd har bladet sett det som viktig å gjøre oppmerksom på produkter som det kan være knyttet en sikkerhetsrisiko til. Eksempler på slikt stoff med nytteverdi kan en finne innenfor de forskjellige kategorier — barn og utstyr for barn, hus, hjem og hage, båtliv, bil og trafikk, elektrisk utstyr, husholdningsredskaper, verktøy, sports- og friluftsutstyr, klær og tekstiler, medisiner og legemidler, sko, husholdningsøkonomi, hygiene, ernæring, trygdespørsmål etc. Forbruker-rapporten tok også i flere innslag opp offentlige tjenester. Stor oppmerksomhet i massemediene fikk et oppslag om «Pasientkøer foran tomme sykehjem» — en fylkesvis registrering av plasser som var ledige rundt om på nybygde og ombygde sykehjem fordi fylkene ikke hadde hatt råd til å sette dem i drift. Også Forbruker-rapportens artikkel om teknisk svikt i det elektromedisinske utstyret rundt om på sykehusene ble f ulgt opp av massemediene. En artikkel om «Helse og butikk» og som handlet om den type helseinformasjon som bringes av et par såkalte helseblad, førte til at et nummer av bladet ble stanset av namsretten i Asker og Bærum etter begjæring av redaktør Lita Hedding i bladet «Vi og vårt». Den midlertidige forføyningen, som for øvrig ble sterkt kritisert i flere aviser, ble iverksatt uten at namsretten tok stilling til om saksøker hadde sannsynliggjort sitt hovedkrav. Den midlertidige forføyningen kom umiddelbart før påske, hvilket gjorde at utsendingen til vel to tredjedeler av abonnentene ble betydelig forsinket. Ved de muntlige forhandlinger som fulgte, omgjorde namsretten sin beslutning, og det midlertidige beslaget ble hevet. Saken vakte stor oppmerksomhet, og presseorganisasjonene tok den opp i en henvendelse tål justisministeren. reportasjer og artikler — bl.a. i artikler om hva slags leker som passer til barn i forskjellige aldersgrupper, barn i småbåt, ulykker i skolegården, niusikkinstrumenter for barn, reisesenger for barn, barnevogner og narresmokker — for å nevne noen. Boligen var et emne for flere artikler. Det ble gitt anvisning på hvordan man kunne ominnrede leiligheter slik at de var tilpasset dem som skulle bo der, hvordan man skulle utnytte leiligheten bedre og hva man skal passe på ved kjøp av leilighet. Det ble orientert om hvordan man skulle gå fram for å sikre hus og leilighet bedre mot innbrudd, hvordan man kan skaffe strøm ved hjelp av solcelleaggregater og om vedlikehold i huset, f .eks. utskifting av vinduer. Bil og samferdsel ble tatt opp i orienterende artikler om rustgaranti og tilstandsrapport, om problemer med å få bensin i Finnmark, om kombivogner og om NSB's «Dovresprinten». Artikkelen «Farlig gods på vei» tok opp det forhold at det ruller en mengde tankbiler på veiene våre — til dels gjennom sterkt beferdede strøk — med ytterst farlig last, uten at lasten er forståelig merket og uten at de som har ansvaret for redningstjenesten alltid er klar over hvordan man skal gå fram etter ulykker. Det ble også orientert om støyskjermer, hvem man skal henvende seg til for å få myndighetene til å anlegge støyskjermer, og hvordan man eventuelt seiv kan anlegge støyvern. Foruten flere sammenlignende undersøkelser innenfor området kjøkkenutstyr, brakte Forbruker-rapporten artikler om brannfarlige komfyrer og brannfare ved anlegg av kjøkkenvifter. Innen området friluftsliv brakte Forbrukerrapporten artikler om hvordan man skal gå fram om man blir nødt til å grave seg ned i snøen, og en orientering om alpinskader. Det ble gitt råd for vedlikehold av småbåter, og en artikkel tok for seg selvbygde båter. seg som før man går til innkjøp av hjemmedatamaskin. Hjelpemidler for funksjonshemmede ble tatt opp i sammenliknende undersøkelser og i en reportasje om døve barn og døvetelefon. En reportasje tok for seg den desentraliserte apotekvirksomheten i Gudbrandsdal og gjorde rede for de erfaringene man har høstet. Mat og ernæring var viktige stoffkategorier. Blant stoffet fra dette området nevnes artikler om egg, korn og poteter, fibertabletter som erstatning for fiberholdig kost og nye retningslinjer for sykehuskost. Også klær, sko og tekstiler var tema for en rekke artikkelinnslag: Bladet brakte stoff om tepper og behandlingen av dem, om motejakker og dundyner, om T-skjorter og om skoproblemer for folk med store føtter. Det var en lang rekke artikler som tok opp spørsmål av betydning for forbrukernes økonomi — om bankrenter og effektiv rente, om betydningen av å innhente anbud ved installasjon av elektriske anlegg i hjemmet, om prisen på klær og avansegrunnlaget. Pasienters rettigheter var emnet for flere artikler. Det ble også orientert om eldres betaling i helseinstitusjoner. Forbruker-rapporten brakte i årets første nummer et langt intervju med statsråd Astrid Gjertsen om forbrukerpolitikken i tiden framover og med prisdirektør Egil Bakke om prismyndighetenes oppgave. Som tidligare gjenga Forbruker-rapporten utdrag av avgjørelser i Forsikringsskadenemnda, Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser og andre reklamasjonsnemnder og av Forbrukerombudet og Forbrukertvistutvalget. Nedenfor er gjengitt en fortegnelse over innhaldet i Forbruker-rapporten i 1983 etter emnegruppe. Barn og deres utstyr Nr. Side Lekeområder — også for barn med funksjonshemninger 1 14 Må det skje en ulykke først ? 3 43 Når barna vil lære å spille 4 6 Drukningsulykker blant barn 4 26 Tøffelhelten 4 48 Barn i bakerste rekke 5 4 Barn i småbåt går bra 5 11 Narresmokker må være sikre 6 16 8 barnevogner undersøkt 7 17 Tryggere for de små 7 21 Leiker skal passe til alderen 9 6 Meldeplikt foran taushetsplikt ...... 9 28 Barnets beste går foran privatlivet .. Du skal ikke slå barn! 9 30 Flest ulykker på store skoler 10 32 Med Sindy til USA 10 42 En god start i livet 10 47 Bil, trafikk, samferdsel Ny frontrute var utett 2 25 Farlig gods på vei 5 18 Regummierte dekk 5 24 Farlig last 6 3 Ingen kombivogn klart best 6 26 Biler under hammeren 8 23 Sjølvbygd støyskjerm 8 34 Be om tilstandsrapport når du kjøper bruktbil 8 42 Rustgarantiene kommer 9 34 Rustgarantien, forbrukernes beste kort 9 36 Når politiet finner stjålne biler 9 44 Ødelagt månedskort 10 14 Surt kemnar-krav frå «Det blide Sørlandet» 10 23 Bensin i Finnmark: Få og dårlige utsalg 10 26 Bilister har krav på drivstoff 10 28 Med NSBs rullende «gatekjøkken» ... 10 40 Bolig, hytte, hage En smidigere bolig 2 12 Vask ble slurvet utført 2 21 Utnytt leiligheten bedre 3 6 Taksering koster ikke mye 3 14 Uryddige tilbud gjør plantekjøp vanskelig 4 10 To familieleiligheter 4 38 Skal du kjøpe leilighet ? 5 26 Sol og vind kan gje oss lys og varme iår 2010 5 32 Lås tjuven ute 6 11 Sju nye bio-do kvalitetsmerkte 6 44 Obligasjonsleiligheter 7 29 Å bygge hus — færre problemer enn man tror 7 34 La ikke pengene renne bort! 8 20 Ta vare på teppene 9 12 Ikke all jord er matjord 9 48 Solstrøm til lys og tv 10 34 Når bør vinduene skiftes? 10 38 Skifting eller reparasjon av vinduer? 10 48 Båter og motorer Selvbygde båter har dårlig rykte .... 1 22 Trebåter må beskyttes mot fuktighet 3 34 Sjøen for alt? Diverse Video og vold 1 3 Levende lys 1 7 Når ur slår seg vrange 1 26 Skal forbrukerpolitikken raseres, statsråd Gjertsen? 1 27 Vaksenopplæringa på offensiven trass i mørk framtid 1 46 Lykken er å importere 2 2 Forbrukerpolitikk i morgen 2 3 Blir vi lydige slaver for moderne teknologi ? 2 8 Gullkjøp blir tryggere 2 15 Mangslungne erstatningsreglar kan gi urimelege oppgjer 2 22 Regler for opplysninger skolene kan samle 2 26 Vårdrømmer 2 2 Ai, ai for en artig krig 3 33 Vårisen kan vere ei dødsfelle 3 39 Finnmark — Norges stebarn 3 22 Må det skje en ulykke først? 3 43 Å sila mynt på krone 4 2 Folk med god råd klagar mest 4 4 Finnmark oversvømmes av snøscootere 4 29 Gundersens sykkel 5 2 Grunnloven og trykkefriheten 5 3 Fødselshjelp for idear og initiativ .... 5 34 Tenk på naboen før du griller 6 2 Tyverialarmen tar også uskyldige ... 6 36 Morgendagens motorvei for informasjon 7 3 Kjøp ikke mikroteknikk i panikk .... 7 30 Bildene ikke gode nok til brosjyre .... 8 2 Opplysningsplikt i likningsloven .... 8 10 Hvis du tenker på vannseng 8 16 Våre lesere har talt 8 28 Farvel til en gledesdreper 9 2 Små deler i en stor enhet 9 3 På vei mot et smidigere samfunn .... 10 7 Butikk uten innpakningspapir 10 15 Angrefrist også ved postordrekjøp ... 10 22 Se opp for Deluxe Import! 10 43 Elektrisk utstyr, hush.utstyr, verktøy Ni elektriske boremaskiner 1 42 Håndmiksere og matlagingsmaskiner: Til hjelp ved matlagingen 2 34 Dårleg bust 3 48 Brann i kjøkkenvifta kan bli katastrofal 6 42 Strykejern i hvilestilling ingen garanti mot brann 7 28 Godkjenning ble trukket tilbake 7 48 Billigere oppvask på kortere tid 8 4 La ikke pengene renne bort! 8 20 Komfyren din kan være brannfarlig! 43 kaffetraktere undersøkt. Bare ett merke lager fullgod kaffe 9 16 Anbud på elektrisk anlegg 10 4 Vi utfordrer produsentene: Lag bedre råkostjern! 10 16 Farlige produkter Pussekluten kan ta fyr 1 41 Loftstrapp var dødsfelle 2 11 Bedre merking av helsefarlige produkter 4 24 Sjøen for alt? 5 8 Det er ikkje drops alt som liknar .... 6 48 Lite solid 7 28 Ferie, fritid, sport Huieliv på Hardangervidda 2 4 Nye regler for pakketurer 3 11 Alpinskader og pakkeløsninger 3 38 Brosjyreløfter skal holdes 6 32 Akterutseilte charterturister vant rettssak mot reiseselskap 7 4 Billige pakketurer —et sjansespill . . 10 19 Forbrukertvistutvalget Ny båt skuffet stort 2 25 Buksa sprakk 3 36 Buksene var for korte 3 36 Unngikk selgeren — tapte 900 kroner 3 38 Hunden hadde hjertefeil 3 38 Båt -r- Motor = vesentlig mangel .... 4 44 Påklaget drakt ble solgt på nytt .... 5 13 Lapp på lapp gav falmet skjørt 5 43 Betal ikke på forskudd 5 43 Se opp for Deluxe Import! 10 43 Forsikring Når vann renner i tomme hus 2 20 Tinte vannrør med hårføner 2 21 Frasatt, men ikke etterlatt 2 33 Rørene ble ikke plutselig tette 2 33 Erstatning minus egenandel 3 13 Støvlene tettet vasken 5 12 Sovnet fra steikepanna 5 43 Livsforsikring — forventninger og fakta 6 18 Sykefravær ble erstattet 6 25 Redusert erstatning til amatørelektriker 6 25 Fett tar fort fyr 6 36 Aktsom med aske 6 37 Provisorisk elanlegg er ulovlig 10 18 For frisk fyring 10 23 Tilkall brannvesenet! 10 37 Gå ikke fra gassapparatet! Fimksjonshemmede Telefonen for døve er her ■— men kven har råd ? 1 40 Bare tre badeseter gode nok 2 18 Hos døve barn: Teiknspråk — nøkkelen til normal utvikling 2 28 Ingen fullgode strømpepåtrekkere ... 3 4 Når hendene «ser» 6 15 Helse, hygiene, legemidlet Pasientene brikker i uforståelig runddans 1 4 Plasthansker for allergikere 2 48 Teknisk svikt på sykehus 4 3 Ein køyrer til bremsene ryk 4 14 Helse som forretning 4 20 «Pasientene brikker i uforståelig runddans» (tilsvar) 4 42 Hvem kan få tatt fostervannsprøve ? . 5 14 «Vidunderapparat» virker ikke 5 38 Helseblad om Mecos/Micros 5 39 Kref tpasienter må vente — og vinninga går opp i spinninga 6 4 Helseopplysning på ville veier 6 37 «Helse som forretning» (beriktigelse) 7 29 Alle legemidler holdbarhetsmerkes . . 7 29 Apoteket ut til folk 8 38 Vekk med lege-formynderiet 9 26 Retten til å bli pasient 9 38 Pasienten i sentrum — nye etningsliner for sjukehuskost 10 36 Kiær, sko, tekstiler Flammehemmande impregneringsmiddel — ei retting 1 35 Tepper — en tillitssak 2 39 Motejakkene som ikke bør vaskes og renses 2 43 Bløt halvdun var hønsefjær 3 20 Renseriet leverte feil teppe 3 37 Se min kjole 5 48 Tid for T-skjorter 6 8 På stor fot 6 38 Sart sak til 2300 kroner 7 2 En kort historie 8 19 Ta vare på teppene 9 12 Skinnet kunne rives som papir 10 15 Kosthold, matvarer Egg 1 8 Fibertabletter — dyr og dårlig erstatning 1 36 Nye regler for merking av kjøttvarer 4 32 Korn og poteter — billig og bra .... Nyt sommeren og drikk vann når du er tørst 6 47 Storm i melkeglass 7 32 Ukebladenes slankekurer ofte dyre og dårlige 7 38 Lettmelka kommer 9 32 Fra butikk til kjøkken 9 40 Hva skjedde med middagspølsa ? .... 10 2 Markedsføring Oppfyller fan-klubben løftene ? 1 2 Tekstilreklame i ukeblad: God hjelp i markedsføringen 5 16 Tilbodsfloraen blendar forbrukaren .. 7 12 Når lykken sitter i buksebaken 8 7 Priser, økonomi De røde prislappers magi 1 11 «God bolig» gir høyere lån 1 12 Regninga kan avvike fra pristilbudet 1 24 Rentene er høyere enn oppgitt 1 32 Priskarusellen 3 3 Kvifor er klede så dyre? 3 16 Dyrt ågå til rettssak 3 32 Forvirrende prissetting 3 33 Flytur ble over 4000 kroner dyrere . . 4 36 Når kan renter trekkes fra? 5 36 Virkelig rente på lån 6 25 Sjekk på avveie: Grov uaktsomhet gir tap 7 15 Myndighetene kan ikke være barnepike 8 12 Forskjellsbehandling i bankene — en saga blott? 8 14 Penger spart er spilt tid 8 33 Små deler i en stor enhet 9 3 Krav om inkasso 9 4 Hogge ved seiv ? 9 22 Anbud på elektrisk anlegg: Høyeste kr 19 200, laveste kr 5760,— .. 10 4 Julepresanger til nyttår? 10 12 Krav om inkasso-rettelse 10 18 Radio/TV, platespiUere mv. Fjernkontrollen -et ømtålig produkt! 3 12 Digitalmusikk neste ? 6 34 Sosialspørsmål, trygder Barn i bakerste rekke 5 4 Mens de venter på trygd 8 3 Meldeplikt foran taushetsplikt 9 28 Barnets beste går foran privatlivet . . 9 29 Du skal ikke slå barn! 9 30 Retten til å bli pasient 9 38 Pasientkøer foran tomme sykehjem 10 3 Eldres betaling i helseinstitusjon .... Vareundersøkelser Ni elektriske boremaskiner 1 42 Bare tre badeseter gode nok 2 18 Håndmiksere og matlagingsimaskiner: Til hjelp ved matlagingen 2 34 Ingen fullgode strømpepåtrekkere ... 3 4 Narresmokker må være sikre 6 16 Ingen kombivogn klart best 6 26 Våt utenfra eller innenfra ? 7 6 8 barnevogner undersøkt — Se etter sikkerhet og stabilitet 7 17 Tryggere for de små 7 21 Billigere oppvask på kortere tid 8 4 Åtte senger for reisende småbarn .... 8 30 43 kaffetraktere undersøkt. Bare ett merke lager fullgod kaffe 9 16 Vi utfordrer produsentene: Lag bedre råkostjern! 10 16 Opplag og distribusjon Forbruker-rapporten kom i 1983 ut med ti nummer. Opplaget var pr. nummer 210 000. Nr. 1 var på 56 sider, nr. 2—lo var på 48 sider, tilsammen 488 sider. Ved Forbrukerrådets sekretariat er det under administrasjonsavdelingen en abonnements- og ekspedisjonsseksjon som tar seg av abonnementskontroll, ekspedisjon til flerabonnenter og ekspedisjon av Forbrukerrådets øvrige trykksaker og kursmateriell. Metromail står for distribusjon til enkel tabonnenter. Verving av nye abonnenter til Forbrukerrapporten fortsatte i samme omfang og etter samme mønster som tidligere. Men tilgangen ble også i 1983 langt mindre enn avgangen. Abonnenttallet gikk dermed ned fra 209 000 ved årsskiftet 1982 —83 til 183 000 ved årsskiftet 1983 —84. Prisen for et årsabonnement ble satt opp fra 55 til 60 kroner fra 1.1.1983. En vil nå søke å kartlegge årsakene til nedgangen med sikte på å snu denne utviklingen. I denne forbindelse blir det bl.a. gjort en undersøkelse hvor et representativt utvalg av leserne blir spurt om hva de liker og misliker ved bladet, og om eventuelle forslag til forbedringer. I pressearbeidet har man i året som har gått lagt vekt på å få en bedre dekning av det løpende arbeidet i sekretariatet og på forbrukerkontorene. Gjennom artikler i avisene og innslag i radio og fjernsyn om forbrukerpolitiske emner har Forbrukerrådet profilert seg klarere som interesseorganisasjon. Det er sendt ut 40 pressemeldinger på grunnlag av vedtak i Forbrukerrådet og i tilknytning til aktuelle saker. Dessuten er det laget 108 meldinger på grunnlag av artikler i Forbruker-rapporten. Pressemeldingene har vært mye brukt i aviser, radio og fjernsyn. I tillegg er det etter initiativ fra pressemedarbeideren og ansatte i de forskjellige avdelingene også kommet i stand en rekke innslag i radio og aviser om arbeid med forbrukerpolitiske saker. Mye av arbeidet har vært rettet inn mot å nå folk gjennom radioens og fjernsynets nyhetssendinger, gjennom opplysningsprogrammer og i magasininnslag i program 2. I samarbeid med dem som koordinerer stoff for NRK's distriktssendinger, har pressemedarbeideren medvirket til at stoff fra Forbrukerrådet blir brukt også i disse sendingene. engasjere flest mulig medarbeidere i avdelingene i sekretariatet og ved forbrukerkontorene i dette arbeidet. Hensikten har vært å presentere flere deler av virksomheten, både når det gjelder saksområder og personer. Resultatet er at antall henvendelser fra massemedia har økt. Dessuten har forespørslene kommet til flere personer enn tidligere. Dette virker også positivt innad i organisasjonen; de ansatte får en følelse seiv å være med. Pressearbeidet har også vært viktig ved en rekke større arrangement. Landsmøtet i Forbrukerrådet fikk god dekning i aviser, radio og fjernsyn. Det samme gjaldt en konferanse om pasienters rettigheter. For tiden arbeides det med å få flere faste kontakter i de store regionavisene. Dette arbeidet er i gang, men det ser ut til å kreve større ressurser enn hva vi rår over. Det første skritt er også tatt for å få erfaring av formidling av stoff via nærradio og kabelfjernsyn. I samarbeid med Televerket vil Forbrukerrådet delta i et lokalt forsøksprosjekt i Jevnaker. ni. Opplysningsarbeidet er en viktig del av Forbrukerrådets virksomhet. Det er lagt til en egen avdeling i sekretariatet. Arbeidet omfatter dels direkte informasjon overfor publikum, hovedsakelig i form av produksjon og spredning av materiell, dels indirekte opplysning via kanaler som forbrukerkontorene, skoleverket og massemedia. Forbrukerkontorene står naturligvis sentralt i dette bildet som vesentlige informasjonsspredere, og også gjennom andre former for samarbeid med opplysningsavdelingen. Avdelingen er videre ansvarlig for informasjonstiltak som konferanser, foredrag, kurs og administrasjon av opplæring av de ansatte. Opplysningsvirksomheten har to hovedmål. Det ene er å gi forbrukerne kunnskaper om varer og tjenester, rettigheter og plikter. Det andre er å skape debatt om aktuelle og viktige forbrukerpolitiske spørsmål — ikke bare blant forbrukerne, men også innen næringslivet og hos myndighetene. Opplysningsmateriell I samarbeid med Statens ernæringsråd og Statens institutt for forbruksforskning er det utarbeidet en overhead-serie om mat for barn i hjem og barnehage, og et hefte om bedre tilbud av gatekjøkkenmat. En plakatserie om emner som kjøpsloven, angrefristloven, bytterett, kredittkjøp, bruktbilkjøp og markedsføringsloven er laget i samarbeid med juridisk/økonomisk avdeling. Serien er laget etter ønske fra forbrukerkontorene og skal brukes i deres opplysningsarbeid. Noe materiell er gått ut. Det gjelder bl.a. et par elevhefter om forbrukerlære, og «Handbok for eldre» som er overtatt av Universitetsforlaget. Forlaget vil utgi boka i fullstendig ny, og bearbeidet utgave i 1984. Et hefte, «Tryggere utelek», som bl.a. omhandler sikring av lekeplasser, er overlatt til Trygg Trafikk, som nå utgir heftet under tittelen «Lek og lekeplasser». Se oversikt over salg og distribusjon av materiell nedenfor. Ernæring Samarbeidet med Statens ernæringsråd og Statens informasjonstjeneste om «Ernæringskampanjen» har fortsatt i 1983. nøkkelpersoner og spesielle grupper. Aktivitetene har variert noe fra fylke til fylke. De enkelte nemnder har bidratt til at virksomheten har fått lokalt preg. Arbeidet har først og fremst vært rettet mot barnehager, helsestasjoner, skoler, fritidsklubber og gatekjøkken. Fra sentralt hold tas det sikte på å tilrettelegge og utarbeide materiell som kan brukes av forbrukerkontorer, nemnder m.v. I samarbeid med Statens ernæringsråd og SIFO er det utarbeidet en overhead-serie om mat for barn i hjem og barnehage. Videre er det laget et idéhefte om bedre mattilbud i gatekjøkken. Forbrukerrådets sekretariat og forbrukerkontorene samarbeider om å få ernæringsinformasjon ut på lokalplanet. Statens ernæringsråd og Statens informasjonstjeneste har støttet arbeidet økonomisk og faglig. Samarbeidet med myndighetene om å få forbruket av matvarer mer i pakt med intensjonene i ernæringsmeldingen er i gang. I regi av Sosialdepartementet er det nedsatt en prosjektgruppe med representanter for bransjen. Målet er å få ernæringsmessig bedre produkter på markedet. Det er fortsatt stor etterspørsel etter Forbrukerrådets skolemateriell «Mat er viktig». Miniutgaven av Matpyramiden er oversatt til seks fremmedspråk. Et foredrag med overhead om sammensetningen av kostholdet etter Matpyramidens prinsipper er på det nærmeste ferdig. Tekstil Det har vært flere henvendelser om førkjøpsveiledning på tekstilområdet enn tidligere. Brosjyren «Kiær — tenk på stellet før du kjøper» har vært mye etterspurt både av tekstilforretninger, skoler og enkeltpersoner. Grupper av studenter fra Statens lærerskole i forming og Statens lærerskole i husstell har besøkt sekretariatet og fått opplysninger og materiell til bruk i forbindelse med særoppgåver. På bakgrunn av klager på møbel stoff som etter kort tids bruk har vist materialslitasje og forandret utseende, har Forbrukerrådet, Norske Møbelstoffprodusenter og Møbelprodusentenes Landsforening gått sammen om en undersøkelse av 53 ulike møbelstofftyper. Tekstilinstituttet i Bergen utførte den tekniske utprøvingen. Avdelingen deltok sammen med instituttet i innsamling av materialene til undersøkelsen. bearbeidet for Forbruker-rapporten. Det er laget lysbilder som viser møbelstoffene før og etter slitasjeprøven og disse vil danne grunnlaget for en lysbildeserie til bruk ved forbrukerkontorene. Tekstilkonsulentene har gitt faglige vurderinger i forbindelse med behandling av klager ved forbrukerkontorene og Forbrukerrådets sekretariat, og ved klagebehandlingen i Forbrukertvistutvalget. Kurs- og studievirksomhet Forbrukerrådet er konsultativ medlem av Samnemnda for studiearbeid, og enkelte forbrukerutvalg har gått inn i fylkesstudiesamnemnda. Samarbeidet med opplysningsorganisasjonene er imidlertid lite utbygd. Sekretariatet har i samarbeid med Samnemnda laget et hefte om Forbrukerrådets kurs. I alt er det 10 kurs på området kosthold/ernæring som kan benyttes av organisasjonene. En del forbrukerkontorer arrangerer seiv kurs om kosthold for diabetes- og cøliakipasienter. Flere kontorer har fått økonomisk støtte til disse kursene fra Sosialdepartementet. Sekretariatet er med i næringsmiddelkontrollarbeidet på sentralt plan. Flere forbrukerkontorer har deltatt i regionale kurs arrangert av Styret for næringsmiddelkontrollen. Kontorene får på den måte en bedre kontakt med den lokale næringsmiddelkontroll og kan bedre ivareta forbrukernes interesser. Opplæring Opplæringen av de ansatte både i sekretariatet og ved forbrukerkontorene er søkt styrket. I tillegg til opplæringsbudsjettet i Forbrukerrådet, har en fått økonomisk støtte fra bl.a. Forbruker- og administrasjonsdepartementet. For de ansatte i sekretariatet er det gjennomført ett kurs i norsk, ett kurs i saksbehandling og ett i prosjektadministrasjon. Videre er det arrangert et kurs for nyansatte ved forbrukerkontorene og i sekretariatet. Takket være økonomisk støtte fra Statens ernæringsråd og Statens informasjonstjeneste, ble det også i 1983 mulighet til å holde et tre dagers kurs for ansatte ved forbrukerkontorene. Ansatte i sekretariatet fikk også mulighet til å delta i deler av programmet. Dette var delt inn i ulike fag- og emneområder som deltakerne seiv kunne velge mellom. Et kontorledermøte etterfulgte selve kurset. Ansatte ved forbrukerkontorene og i sekretariatet har deltatt i kurs arrangert av FOI, FAD og andre. kurs er godt mottatt. Ved et mindre tilskott fra opplæringsmidlene har flere av de ansatte fått mulighet til studiereiser. Flere har også benyttet muiighetene til å ta kompetansegivende kveldskurs på fylkesplan. Forbrukerlære Det nordiske prosjektet «Forbrukerlære i lærerutdanningen» er avsluttet. Rapporten forelå i 1983. Det er laget et sammendrag ■ — som også vil bli oversatt til engelsk. På oppdrag fra Lærerutdanningsrådet har Stord pedagogiske høgskole utarbeidet et hefte om forbrukerlære og de obligatoriske emner i skolen. Heftet er laget på grunnlag av prosjektarbeidet, og er sendt til alle landets lærerskoler. En halvårsenhet i økonomi og forbrukerlære er i gang ved den pedagogiske høgskolen i Alta og ved Stabekk husstellærerhøgskole. Opplysningsavdelingen har deltatt både i planlegging og undervisning på Stabekk-skolen. Avdelingen har også deltatt i undervisningen på bolig/miljø/tekstil-linjen ved denne skolen. Intern informasjon Personalbladet FR-kontakt er kommet med tre numre i 1983. FRagment — et meldingsblad for forbrukernemndene — er kommet med et dobbeltnummer i løpet av året. Flere forbrukerkontorer gir ut sitt eget meldingsblad til nemndene i fylket. Opplysningsavdelingen bistår daglig forbrukerkontorene med opplysninger, kontaktformidling og materiell. Et tiltak på området intern informasjon som ble satt ut i livet i løpet av året, er en såkalt virkemiddelguide. Virkemiddelguiden er et arbeidsredskap, en systematisk sammenstilling av informasjon/veiledning på en rekke områder som ansatte i sekretariatet og på forbrukerkontorene kan ha nytte av i sitt utadrettede arbeid. Virkemiddelguiden suppleres jevnlig med nytt stoff. Annet Det internasjonale husstellforbund (International Federation for Home Economics) skal i 1984 arrangere verdenskongress i Oslo. Forbrukerrådet er representert i den norske komiteen av forbundet og har deltatt i planleggingen av kongressen. I en bulletin om kongressen vil det også bli gitt informasjon om forbrukerarbeidet i Norge. President Anvar Fazal i den internasjonale forbrukerorganisasjonen, (IOCU) av de tre hovedforedragsholderne. Det skal videre holdes et seminar om forbrukerundervisning umiddelbart etter kongressen. Det vil bli 70 —80 deltakere på dette seminaret som er kommet i stand etter et samarbeid mellom lOCU, Forbrukerrådet, Statens institutt for forbruksforskning og Forbrukerombudet. På bakgrunn av at landsmøtet i 1983 vedtok at pasienters stilling i helsevesenet skal fokuseres i Forbrukerrådet, ble det på høstparten arrangert en dagskonferanse om dette tema i et samarbeid mellom opplysningsavdelingen og juridisk/økonomisk avdeling. I en rekke foredrag og diskusjonsinnlegg ble behov og muligheter for utvidede klageordninger og pasientombud samt pasientrettigheter og -innflytelse belyst. Stoffet er samlet i en bok, «Pasientrettigheter», som er utgitt av Universitetsforlaget. Opplysningsavdelingen er representert i en del ad hoc-komiteer, bl.a. en standardiseringskomité for skilting, et utvalg som utreder vareinformasjon om vaskemidler og i en styringsgruppe innen Handlingsutvalget mot barneulykker som har vært engasjert i brannfarlige barneklær. Videre har avdelingen deltatt i planleggingen av en av årets store informasjonskampanjer, «Drikk vann»-kampanjen, som har hatt sekretariat i Statens edruskapsdirektorat. OVERSIKT OVER OPPLYSNINGSMATERIELL, SALG OG DISTRIBUSJON I 1983 Skolemateriell Forbrukerlære. Undervisningsopplegg for grunnskolen fra 4. klasse og oppover. Inneholder 9 lærehefter (hvert på 6 —12 sider) med elevoppgaver og transparenter: 1. Hva trenger vi egentlig ? 2. Hva er påvirkning? 3. Matvareforbruk og matvarer 4. Hvordan blir jeg påvirket 5. Emballasje og vårt miljø 6. Hva er et godt kjøp ? 7. Hvordan blir vi påvirket av reklamen ? 8 Bilen og samfunnet 9. Hvorfor kler vi oss som vi gjør ? Opplegget kan nyttes i o-fag, samfunnsfag, norsk, matematikk, heimkunnskap, forming m.v. Bokmål og nynorsk. Pris kr 130, — pr. sett. 95 sett solgt. Mat er viktig I med lærerveiledning. Om mat og ernæring. 12 sider. For 2. —3. kl. Bokmål og nynorsk. Pris kr 2, —. 3 844 hefter solgt. Mat er viktig II med lærerveiledning. 12 sider. For 4. —6. kl. Bokmål og nynorsk. Pris kr 2,—. 5 370 hefter solgt. Foreldrehefte til «Mat er viktig». 10 sider. Bokmål og nynorsk. Gratis. 4 188 hefter utdelt. Klær — tenk på stellet før du kjøper. Folder med råd om kjøp av klær. Ulike tekstilmaterialers egenskaper og hvordan de skal behandles. Vedlikeholdssymboler med tekst, og flekkfjerningstabell. Bokmål og nynorsk. Gratis. 25 060 eks. utdelt. Annet opplysningsmateriell Forbrukerrådets regnskapsbok. 36 sider. For private husholdninger, ungdoms- og videregående skoler m.v. Pris kr 8, — (ved bestilling av mer enn 10 eks., kr 5, —). 11 012 eks. solgt. Sløser vi med maten? 23 sider, ill. Om matforbruk i rike og fattige land. Råd om bedre utnytting av matrester i husholdningen. Forslag til diskusjon. For ungdoms- og videregående skoler, studieringer m.v. Pris kr 3, —. 929 eks. solgt. Sy nytt av gammelt. 34 sider, ill. Idé- og arbeidshefte for omsøm av klær. Pris kr 3, —. 1 286 eks. solgt. Råd og orientering for deltakere på selskapsreiser. 16 sider, ill. Gratis. Maks. 2 eks. pr. bestilling. 800 eks. utdelt. Ung på hybel. 32 sider, ill. Råd og veiledning for hybelboere. Bokmål og nynorsk. Pris kr 3, —. Ett hefte gratis. 4 449 eks. utdelt eller solgt. Når du skal kjøpe bruktbil. 6 sider, ill. folder. Om hvordan forbrukeren seiv kan undersøke bilen, om kjøpekontrakt, registrering, forsikring m.v. Gratis. 10 670 eks. ble utdelt av denne folderen. Å sette bo. 42 sider, ill. Om praktiske spørsmål i forbindelse med bosetting. Pris kr 6, —. 350 eks. solgt. Når du skal kjøpe klær av skinn. 13 sider, ill. Om kjøp og stell av skinnklær. Pris kr 2, —. Gratis inntil 2 eks. 1 733 eks. utdelt eller solgt. Foldere Kjøpsloven. Om forbrukernes rettigheter og plikter. Bokmål og nynorsk. Gratis. 30 920 eks. utdelt. Angrefristloven. Til vern for forbrukere ved kjøp utenfor fast utsalgssted. Bokmål og nynorsk. Gratis. 21 080 eks. utdelt. Forbrukertvistutvalget. Om framgangsmåten og behandlingen når en klager til Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget. Bokmål og nynorsk. Gratis. 18 240 eks. utdelt. Matbudsjett. Forslag til enkelt og ernæringsmessig riktig matbudsjett for en familie på to voksne og to barn i grunnskolen. Utgif tstallene blir revidert årlig. Gratis. 11 760 eks. utdelt. Spedbarn. 4 ill. foldere om mat, klær, sko og leiker/utstyr for de aller minste. Bokmål, nynorsk og samisk. Gratis. Til sammen 85 930 eks. utdelt i 1983. Film Barn og lek. 16 mm fargefilm med lyd. Spilletid 17 min. Om barns lekemiljø uten- og innendørs. Leiepris kr 40, — (månedsleie kr 360, —). Bestilles gjennom Statens Filmsentral, Schwensensgt. 6, Oslo 1. Utlånt 31 ganger. Bildebånd Vi kjøper frukt. 25 fargebilder med teksthefte. For grunnskolen og videregående skoler. Pris kr 40, —. 5 eks. solgt. Barn og penger. 15 fargebilder med teksthefte og elevoppgaver. For barneskolen. Pris kr 40, (- moms. 34 eks. solgt. Ungdom og økonomi. 20 fargebilder med teksthefte og elevoppgaver. For ungdomsskolen. Pris kr 40, h moms. 44 eks. solgt. Skotøyet vårt. 29 fargebilder med teksthefte og elevoppgaver. Kan brukes fra 5. klasse i barneskolen. Pris kr 40, — + moms. 19 eks. solgt. Bruker vi møbler med omtanke? Om kjøp, bruk og gjenbruk av møbler. 20 fargebilder med teksthefte. For ungdoms- og videregående skoler, foreninger m.v. Pris kr 40, — + moms. 26 eks. solgt. Barns lekemiljø utendørs. 27 fargebilder med teksthefte. For ungdoms- og videregående skoler, foreninger m.v. Pris kr 40, — -f moms. 35 eks. solgt. Plakater Barn og klær. Plakat i fire farger. Format 42 x 60 cm. Viser hvordan barn fra ett og et halvt til seks år bør være kledd fra innerst til ytterst. Til bruk i barnehager, førskolar, ved foredrag m.v. Pris kr 6,50. — 627 eks. solgt. Motekarusellen. 8 plakater i 4 farger. Om moter og kjøpepress. For ungdoms- og videregående skoler, fritidsklubber 0.1. Pris kr 40, — pr. sett. 95 sett solgt. Energiøkonomisering i hjem og samfunn. 12 plakater i to og tre farger som bl.a. gir råd om energisparing i husholdningen. Format 37 x6O cm. 9 plakater har tekst på bokmål, tre på nynorsk. For ungdoms- og videregående skoler, foreninger m.v. Pris kr 20, — pr. sett. 69 sett solgt. Matpyramiden. Plakat i fire farger. Format 58 x 98 cm. Viser hvordan kostholdet kan settes sammen. Plakaten er først og fremst beregnet på skoler, barnehager, helsestasjoner m.v. Bokmål, nynorsk og samisk. Pris kr 7, —. 1 004 eks. solgt. Miniutgave av matpyramiden med utdypende tekst til bruk i undervisning og opplysning. Fire farger. Bokmål og nynorsk. Gratis. 21 640 eks. utdelt. Timeplan ill. med matpyramiden. Fire farger. Format 21 x 30 cm. Bokmål og nynorsk. Gratis. 13 330 eks. utdelt. Puslespill ill. med matpyramiden. Fire farger. Format 31 x 40 cm. Bokmål og nynorsk. Pris kr 10,—. 576 eks. solgt. Stell av klær. Plakat i to farger. Format 30 x 42 cm. Vedlikeholdssymboler og opplysning om vaskemidler, råd om flekkf jerning og stell av klær. Bokmål. Enkelteksemplar gratis. Ved bestilling av 10 eks. eller flere, kr 1, — pr. eks. 4011 eks. utdelt eller solgt. Klagebehandlingen Klagesaksbehandlingen utgjør en sentral del av Forbrukerrådeta servicevirksomhet overfor forbrukerne. Fra Forbrukerrådets opprettelse har forbrukerne gjennom henvendelsene vist at de ønsker og har nytte av Forbrukerrådets megling og rådgivning i sakene. Klagesaksbehandlingen er imidlertid ikke alene en service overfor den enkelte forbruker. Behandlingen av en klagesak har virkning langt utover den ene saken og dens parter. Klagesaksbehandlingen utgjør en viktig del av Forbrukerrådets problemoppfanging. Erfaringer fra den danner mye av grunnlaget for det generelle forbrukerpolitiske arbeidet. Klagesaksbehandlingen er imidlertid ressurskrevende. Dette har gått utover det generelle og klageforebyggende arbeidet. Likevel har det ikke vært mulig å behandle alle de skriftlige sakene tilstrekkelig raskt. Særlig har de mer kompliserte sakene hatt for lang behandlingstid. Som et resultat av denne utviklingen ble klagesaksbehandlingen fra 1981 mer desentralisert og antallet skriftlige klagesaker begrenset. For muntlige behandlingsformer som brukes på enklere saker og på saker av mer bagatellmessig art er behandlingstilbudet uendret. Kontorene gir her opplysninger om aktuelle rettsregler og gjennom generell rådgivning søkes saken løst for klager eller han settes i stand til seiv å gå videre med den. Den skriftlige saksbehandlingen starter nå normalt ved forbrukerkontorene og avsluttes der. Saker av prinsipiell eller generell interesse oversendes sekretariatet til videre vurdering og behandling. Svært mange av sakene finner sin løsning ved forbrukerkontorene» mellomkomst. Lokalkunnskap og muligheter for mer uformelle behandlingsformer har vist seg positivt for å løse sakene. Ved noen av kontorene har særskilte behandlingsmøter med kontoret som megler vært en egnet arbeidsform. Omleggingen av behandlingsrutinene har gjort det mulig å nedarbeide restansene, og behandlingstiden for nye saker nærmer seg et akseptabelt nivå. Fra Forbrukertvistutvalgets opprettelse i 1979 er det tilsammen oversendt 1476 saker til behandling. Sakene blir ferdig forberedt av juridisk/økonomisk avdeling. I en del tilfeller er det nødvendig å innhente ytterligere opplysninger og i alle sakene utarbeides et sakssammendrag. tidkrevende. Mange av disse sakene har imidlertid verdi langt utover løsningen av den enkelte sak. Forbrukertvistutvalgets eksistens og avgjørelser bidrar i høy grad til minnelige løsninger i mange av de andre sakene i Forbrukerrådet. Etter som avgjørelsen i utvalget blir kjent vil de også ha en klageforebyggende effekt. Kontrollen med og ansvaret for klagesaksbehandlingen er lagt til juridisk/økonomisk avdeling. Etter omleggingen til mer desentralisert behandling utgjør forberedelsen av sakene til Forbrukertvistutvalget en vesentlig del av avdelingens kontakt med forbrukerkontorenes klagesaksbehandling. Arbeidet med disse sakene gir også sekretariatet verdifull kunnskap om produkter, markedsforhold, ulike bransjer, rettsforhold osv. og gir et vesentlig og direkte bidrag til problemoppfangingen sentralt, noe som også er viktig når øvrige arbeidsoppgåver skal prioriteres. I 1983 er det registrert ca. 80 000 klagehenvendelser til Forbrukerrådet, 10 000 fler enn i 1982. I antall er det telefonhenvendelsene som har stått for den største del av økningen, mens det relativt sett er de personlige henvendelser som er økt mest. Henvendelsene fordeler seg slik: Skriftlige klagesaker ca. 5 250 Personlige henvendelser » 17 000 Telefoniske henvendelser » 58 200 Forbrukerkontorene mottok i 1983 vel 90 pst. av det totale antall klagehenvendelser. For kontorene ser tallene slik ut: Skriftlige klagesaker ca. 4 700 Personlige henvendelser » 16 900 Telefoniske henvendelser » 51100 Nærmere om den skriftlige saksmengden I 1983 ble det registrert 5 179 nye saker, og 4 714 saker er registrert ferdigbehandlet. Den normale forsinkelsen i registreringen tilsier at disse tallene må justeres til ca. 5 250 nye saker og 5 100 saker ferdigbehandlet når registreringen blir fullstendig. Dette er en økning i antall nye saker på ca. 300. Inntaksstoppen i 1982 ved Forbrukerkontoret i Oslo og Akershus medførte at anslagsvis 400 saker ikke ble tatt opp til behandling. Det er derfor ingen vesentlig endring i mengden av nye klagesaker. Antallet f erdigbehandlede saker på ca. 5 100 er 9 pst. færre enn i 1982. I og med at mange av de enkelte sakene nå ikke blir tatt opp til skriftlig behandling, men blir løst på en mer uformell måte, vil vanskelighetsgraden av de gjenværende sakene øke. Det kan også tilføyes at i sekretariatet ble antall årsverk på klagesaksbehandlingen redusert med ett. I løpet av 4 år er antall saker som ligger til behandling redusert med ca. 1 000. Dette har gitt seg uttrykk i kortere behandlingstider. Gjennomsnittlig behandlingstid for alle saker var i 1981 ca. 6y 2 mnd., i 1982 ca. 5% mnd. og i 1983 ca. 5 mnd. Situasjonen er forskjellig fra kontor til kontor. For kontoret i Oslo, som hadde store vanskeligheter i 1982, er nå behandlingstiden omtrent som for de øvrige kontorene, og beholdningen av saker relativt mindre enn gjennomsnittlig. Tallene viser at den skriftlige klagemengden lar seg styre av de virkemidler som vi i dag bruker, men også at det er nødvendig med en løpende overvaking slik at tiltak og innstramninger kan bli satt inn i tide. Innarbeiding av restanser i 1982 har skjedd ved forbrukerkontorene. Beholdningen ved sekretariatet er omtrent uendret. Saksbehandlingstiden ved sekretariatet har gått betydelig ned. For saker som skal videre til Forbrukertvistutvalget er reduksjonen i saksbehandlingstid ved juridisk/økonomisk avdeling radikal. Ved utgangen av 1982 var behandlingstiden for disse saker ca. 12 mndr. i sekretariatet. Ved utgangen av 1983 er gjennomsnittlig saksbehandlingstid 3 —4 måneder. Beholdningen av slike saker er redusert til ca. 200. Saker hvor innklagede ikke svarer blir prioritert og slike saker blir sendt over til Forbrukertvistutvalget nærmest umiddelbart. Regner en med en normalbeholdning av slike saker under behandling på ca. 100 er det fortsatt en restanse på ca. 100 som ventes avviklet i første del av 1984. Restansene er imidlertid overført til Forbrukertvistutvalget, og Forbrukerrådet vil gjøre sitt til at restansene også der vil kunne awikles. Antallet saker som overføres til sekretariatet etter behandling på forbrukerkontorene er også omtrent uendret, og holder seg på ca. 700 saker. Av disse er ca. 350 begjært inn for Forbrukertvistutvalget og ca. 200 saker skal behandles i den sentrale klagenemnda for kjemisk rensing. Resten, 150 saker, er så viktige for den enkelte forbruker, eller av så stor generell interesse at de blir overført juridisk/ økonomisk avdeling for videre behandling. Antallet overførte saker kan vanskelig reduseres ytterligere med det eksisterende behandlingsopplegg. Antallet er ikke så stort når en tar hensyn til at det dreier seg om saker fra i alt 18 f orbrukerkontorer. I tabell HE på side 64 er sakene fordelt på varegrupper og resultat. Under hovedgruppe I, «Ordnet», dvs. saker hvor klageren har oppnådd et eller annet resultat, kan erstatning forekomme i kombinasjon med andre løsninger, f .eks. hvis kjøper har fått hevet kjøpet og også fått erstattet utgifter til reiser, porto osv. I slike tilfelle er saken ført under det alternativ som er av størst økonomisk verdi for klageren. Saker som er henlagt uten at klageren har oppnådd noe resultat, er ført under gruppe 11, «Ikke ordnet». Denne består av seks alternativer. Under «Avvist av FR» er det ført saker hvor det ikke iverksettes noen annen form for saksbehandling enn at klageren underrettes om at Forbrukerrådet ikke kan gjøre noe. I praksis vil dette særlig dreie seg om klager fra næringsdrivende, og saker som er åpenbart uholdbare, f.eks. fordi alle reklamasjon»- og foreldelsesfrister er overskredet. Alternativet «Medhold av FR - ikke ordnet» omfatter saker hvor klageren har fått medhold av Forbrukerrådet, men hvor motparten ikke har villet bøye seg for forslaget til løsning. Det dreier seg om i alt 104 saker. Alternativet «Ikke svar fra selger/awist av selger» gjelder saker hvor selgeren ikke vil ha noe med saken eller Forbrukerrådet å gjøre. Til tross for gjennomføring av purrerutiner har det ikke vært mulig å komme videre. Også her er det forholdsvis mange saker og få firmaer. Hvis saken er henlagt med en konklusjon om klagens holdbarhet, er den ført under enten «Medhold av FR - ikke ordnet» eller «Ikke medhold av FR». Alternativet «Klager passiv» betyr «Ikke svar fra klager, klager trekker klagen tilbake, henlagt kopi» og gjelder saker som henlegges av en av disse grunner uten at vi kjenner til noe resultat. Hvis klagen er trukket tilbake fordi den er ordnet, er saken ført under denne hovedgruppen. Det må antas at det under dette alternativet befinner seg en rekke saker som er ordnet, men hvor vi ikke har fått beskjed om det. Alternativet «Henlagt - bevistvil» omfatter saker hvor det ikke er mulig å ta standpunkt til realiteten fordi partene eksempelvis er uenige om relevante faktiske omstendigheter, eller det føreligger uklare årsaksforhold m.v. Hovedgruppe 111 i tabellen omfatter saker som ender med en eller annen form for rådgivning. Alternativet «Rådgivning» omfatter henvendelser hvor klager bare ønsket et råd i en konkret sak, f.eks. hvem han/hun burde reise krave mot, mens «Generell redegjørelse» vil gjelde klager av mer generell karakter i forhold til produksjons- og omsetningsforhold m.v. Ved å sammenlikne tallene i hovedgruppe I med hovedgruppe 11, vil man få visse indikasjoner på hva Forbrukerrådet oppnår gjennom saksbehandlingen. Til sammen ble det oppnådd et konkret resultat for klageren i 2 110 saker som vi har kjennskap til. Tallet for hovedgruppe 11, som omfatter saker hvor klageren ikke oppnådde noe, eller hvor vi ikke vet noe om resultatet, var 1 811. Dette viser at forbrukerne mottok en eller annen form for verdioverføring i 53,8 pst. av de sakene som ble avsluttet etter alminnelig saksbehandling. Denne løsningsprosenten var på 55,4 i 1982. Løsningsprosenten har vanligvis ligget over 55 pst. Med unntak av 1982 har prosenten en del år gått noe ned. En mulig forklaring er økningen i antall saker oversendt Forbrukertvistutvalget. Disse sakene registreres som ikke løst i Forbrukerrådet. Det er ingen målsetting å ha løsningsprosenten så høy som mulig. De enkle og opplagte sakene bør etter rådgivning kunne løses mellom partene, uten at det er nødvendig med skriftlig saksbehandling. Av tabell II kan en lese betydelige variasjoner mellom sakstypene m.h.t. løsningsresultat. En del av variasjonen har en naturlig forklaring i tvistegjenstandenes verdi, er den høy, synker erfaringsmessig mulighetene for å finne fram til en minnelig løsning. Disse sakene vil også gjennomgående være mer juridisk kompliserte. For bilklager ligger således løsningsprosenten til gunst for klager vanligvis lavere enn gjennomsnittet, i år på 42,6 pst. For bygg og byggevarer var prosenttallet 46,6. For ur og instrumenter er prosenten over gjennomsnittet med 64,4 pst. Det samme gjelder radio og TV med 56,1 pst. I begge disse bransjene blir klageren tilbudt behandling av saken i egne nemnder. Mange saker hvor det ikke oppnås minnelig løsning blir derfor oversendt nemndene og registrert i gruppe 111, som oversendt annet organ. Dette slår positivt ut for prosenten som derved ikke kan sammenliknes direkte med de øvrige sakstypene. Størrelsen av verdioverføringer, eller hva klagesaksbehandlingen har hatt av økonomisk betydning for forbrukerne, foreligger det ikke tall for. Det er også vanskelig å regne ut dette, ikke minst fordi en i regnestykket må ta med at behandling av enkeltsakene og resultatene her også har generell effekt, og tilbud om klagesaksbehandling har i tillegg en forebyggende effekt i markedet. I 1983 ble 416 saker brakt inn for Forbrukertvistutvalget, hvilket er en betydelig økning fra fjorårets 223. En vesentlig del av denne økning skyldes nedarbeidingen av restanser i Forbrukerrådet, men det har også vært en reell økning i innbegjærte saker. Utvalget har awiklet 276 saker hvorav 20 er henlagt uten vedtak eller totalt 26 flere enn i 1982, men 140 færre enn det kom inn til utvalget. Beholdningen har derved gått opp fra 193 saker i fjor til 333 pr. 31.12.1983. (I tillegg kommer en reell restanse på ca. 100 saker som vil bli overført fra Forbrukerrådet i første del av 1984). Fortsatt er det bilsakene som dominerer i utvalget. I 1983 gjaldt 100 av sakene biler, motorsykler etc, eller 43,8 pst. av vedtakene. Den nest største varegruppe er møbler med 31 vedtak, eller 12,1 pst. For andre varegrupper enn biler er tallene såvidt små at variasjoner fra år til år kan være tilfeldig. Av vedtakene er 240 realitetsvedtak, mens 16 er avvisningsvedtak. I realitetsvedtakene har klager fått fullt medhold i 103 av sakene, delvis medhold i 53 og ikke medhold i 84, dvs. helt eller delvis medhold i 65 pst. av sakene. Andre juridiske og økonomiske spørsmål En viktig del av klagesaksbehandlingen består i å se på årsakene til at det har kommet til skriftlig behandling og så langt som mulig fjerne dem. Rådgivning og bistand til forbrukerkontorene og oppfølging i forhold til produkter, kontraktsforhold, problemer med spesielle bransjer og firmaer osv. inngår som en løpende del av behandlingen. Av og til er det behov for særlig rask oppfølging, som når et firma går konkurs og forbrukere sitter igjen med udekkede krav og/ eller en uklar rettsstilling. Det var tilfelle ved konkursen til Strømsnes Tekniske A/S, Oslo, hvor det lyktes å få til en tilfredsstillende ordning for kundene. Andre ganger krever det lange og inngående forhandlinger og utvikling over tid å få til resultater. Fra 1983 noterer vi blant annet med glede at Finax har sluttet med leasingkontrakter overfor forbrukere, en form for langtidsleie som folk ofte trodde var avbetaling og hvor det økonomiske resultat for forbrukerne var dårlig. Block Watnes nye standardkontrakt fra 1.1.1984 med 5 års garanti ser vi også som et resultat av flere kontakter med Forbrukerrådet i de senere år. Forbrukertvistutvalget har ved utgangen av 1983 fattet vedtak i i alt ca. 1 200 saker fra utvalget ble opprettet i 1979. Det har i 1983 vært arbeidet med å utvikle et system for registrering av vedtakene, med sikte på en løpende ajourføring. Det er særlig forbrukerkontorenes behov som har stått sentralt. Arbeidet vil bli prioritert også i 1984. Forberedelsene av forslag til Rådets uttalelser er en sentral oppgave for juridisk/økonomisk avdeling. Det vises til del 2, kap. hvor det framgår hvilke saker det særlig har vært arbeidet med. Avdelingen deltar i ulike former for utredningsarbeid, arbeidsgrupper, prosjektgrupper o.L, både på formell og mer uformell basis. Videre er flere medarbeidere medlemmer i ulike reklamasjonsnemnder. Det vises til oversikten over representasjon i styrer, utvalg og råd, hvor en del av disse oppgåver framgår. Utover dette nevnes at utvalget som skulle utrede behandlingen av forbrukerklager på varer og tjenester ble oppløst våren 1983, uten at arbeidet på noen måte var ferdig. «Småkravutvalget» ble derimot ferdig med sitt arbeid, som foreligger i henholdsvis NOU 1982: 40, Forliksrådsordningen og NOU 1983: 48, Småkravprosess. Inkassoutvalget er også ferdig, utredningen er trykket i NOU 1983: 8, Inkasso virksomhet. Det nordiske samarbeidet blir tatt vare på gjennom deltakelse i utvalg for forbrukerrett og det almene utvalget, begge under Nordisk Embetsmannskomité for Konsumentspørsmål. Avdelingen har ansvaret for oppfølging av flere av de resolusjoner som ble vedtatt på landsmøtet 1983. Følgende er særlig prioritert: — Pasientenes stilling Landsmøtets anmodning til Sosialdepartementet om nedsettelse av et utredningsutvalg til å se på pasientenes rettsstilling, har ennå ikke blitt besvart fra departementets side. Derimot har Forbrukerrådet fått bevilget midler for 1984 til henholdsvis å få klarlagt nærmere hva pasientenes problemer og behov består i, og å utrede ulike mater å bygge opp ordninger med rådgivning og klagebehandlinger på. I samarbeid med Forbrukerkontoret i Telemark er det blitt sett nærmere på hvordan en der kan få i gang en forsøksordning. Som en del av arbeidet ble det høsten 1983 arrangert en større dagskonferanse om pasientenes situasjon. Hovedinnleggene er utgitt i bokform på Universitetsforlaget. — Rettshjelp og klageordninger Det er tatt initiativ til å få undersøkt hvordan noen av dagens rettshjelpordninger virker, med sikte på vurdering av ytterligere tiltak. Bedrede klageordninger i forvaltningen har vært fremme i forbindelse med arbeidet i Aksjon Publikum og mer spesielt i forbindelse med arbeidet med å bedre pasientenes situasjon i helsevesenet. kontrollorganene har om ulike produkter i forhold til markedet. Avdelingen har deltatt i en arbeidsgruppe som ble opprettet av styret for næringsmiddelkontrollen, vedrørende næringsmiddelkontrollen og offentlighetsloven. Det ble blant annet pekt på behov for opprydding når det gjelder taushetspliktbestemmelsene i lovgivningen og for mer offentlighet i mange saker. Aksjon Publikum angår flere sider ved Forbrukerrådets virksomhet. Generelt gjelder det både hvilke krav som på forbrukernes vegne kan og skal stilles til offentlig virksomhet og hvilke krav forbrukerne skal ha til Forbrukerrådets kontaktflate utad. Foruten ulike lokale tiltak med utspring i forbrukerkontorer, har Forbrukerrådets sekretariat blant annet deltatt i den kontaktgruppe som er oppnevnt for aksjonen. Med utgangspunkt i klagesaksbehandlingen og andre henvendelser fra forbrukere eller annet erfaringsgrunnlag, har offentlige virksomheters kontraktsvilkår og praksis vært tatt opp på ulike feiter. Forbrukerrådets beslutning om å gi et årsverk til IOCU har ført til økt engasjement i det internasjonale forbrukerarbeidet. Avdelingens bidrag har hittil først og fremst bestått i utarbeidelse av et spørreskriv til et utvalg land vedrørende kontrollordninger for farlige produkter. EDB er på vei inn i varehandelen og elektronisk betalingsformidling blir etter hvert en realitet. Ulike kontokortordninger dukker opp. Forbrukerrådet har blitt med i forsøksprosjekter på området, i regi av Televerket. Høsten 1983 arrangerte vi en konferanse om EDB i varehandelen og elektronisk betalingsformidling for blant annet å få drøftet ulike forbrukerhensyn. Banktjenester har det også vært arbeidet med i 1983. Det har blant annet vært et generelt drøftingsmøte med Bankforeningen. Noen konkrete klagesaker har også reist omfattende og prinsipielle spørsmål. Året har brakt med seg en relativt utstrakt kontakt med massemedia. Både aviser, tidsskrifter, radio og TV har brakt stoff og intervjuer med utgangspunkt i saker som har vært til behandling, og vedrørende mer generelle erfaringer fra arbeidet. Forbruker-rapporten har også hatt en rekke artikler som tar utgangspunkt i klagesaksbehandlingen på ulike områder, som offentliggjøring av vareundersøkelser, utarbeidelse av informasjonsmateriell til forbrukerne, på sektoren husholdningsøkonomi, tekstilområdet, bil, produktsikkerhet, EDB osv. Reklamasjonsnemnder Klagenemnda for kjemisk rensing behandlet i 1983 202 saker, omtrent samme antall som i 1982. Ankenemnda for vask hadde 7 saker til behandling. Begge disse nemndene har sekretariat i Forbrukerrådet. Awiklingen av rensesakene er ajour, med ca. 3 måneders behandlingstid for sakene. Det planlegges en sammenslåing av de to nemndene, for å få også vaskesakene inn i raskere behandlingstakt, noe som avhenger av møtehyppigheten i nemnda. Forsikringsskadenemnda er opprettet etter avtale mellom Norges Forsikringsforbund og Forbrukerrådet. Nemnda har sekretariat i Forbrukernes Forsikringskontor. Nemnda gav uttalelse i 31 saker, mot 52 i 1982. Nedgangen i saker synes i det vesentligste å ha sammenheng med nedgang i saker vedrørende rettshjelpsdekning som gikk tilbake fra 24 i 1982 til kun 7 i år. Sikrede fikk medhold i 18 av sakene eller 58 pst. av sakene. Anfallet skriftlige saker ved kontoret har også i år gått tilbake fra 1138 til 1 007. I løpet av to år har skriftlige saker sunket med ca. 34 pst. Avkortningsnemnda har også sekretariat i Forbrukernes Forsikringskontor. Det har i 1983 blitt utarbeidet forslag til nye retningslinjer for nemndas virksomhet hvor det blant annet foreslås en vesentlig utvidelse av nemndas virkeområde. Avkortningsnemnda mottok i 1983 tilsammen 99 henvendelser. Dette er en økning på ca. 36 pst. fra 1982. 94 saker ble ferdigbehandlet. Samlet skadebeløp utgjorde tilsammen kr 15 092 065, —. I 49 saker fravek nemnda selskapets forslag til avkortning. Reklamasjonsnemnda for selskapsreiser er basert på samarbeid mellom Den Norske Reisebransjeforening og Forbrukerrådet. Sekretariatet er i Forbrukerrådet. Nemnda mottok i alt 360 skriftlige klager i 1983 mot 240 året før, en økning på 50 pst. Antall personer bak disse klagene i 1983 var 1125 - mot 888 i 1982. Økningen antas å ha sammenheng med den sterke stigningen i chartertrafikken de to siste årene, hhv. 40 og 13 pst. I tillegg til de skriftlige klagene fikk sekretariatet i alt 861 muntlige henvendelser i året. i antall saker ble saksbehandlingsrutinene endret noe i 1983. Nemndas sekretær har nå jevnlig møter med de større turarrangørene hvor enkelte saker blir behandlet. 123 saker ble tatt opp på denne måten og 96 av dem ble ordnet, med helt eller delvis medhold til klager i 57,7 pst. av sakene. Flere saker kunne henlegges av andre grunner, og bare 99 saker ble behandlet av nemnda i møte, mot 171 året før. Klager fikk medhold i 54,5 pst. av sakene i nemnda. Reklamasjonsnemnda for ur har sekretariat i bransjen. Nemnda hadde 5 møter i 1983, med 31 saker til behandling. Nemnda ble i året godkjent etter forbrukertvistlovens § 14, som første og eneste nemnd som nå skal behandle saker som ellers hører under Forbrukertvistutvalget. Reklamasjonsnemnda for fotoarbeider hadde ingen møter i 1983. Nemnda har fortsatt så få saker at det holdt med et møte i desember 1982 og i januar 1984. Reklamasjonsnemnda for radio og TV har nå sekretariat i Radio- og TV-bransjens Informasjonskontor, etter at Bransjerådet for radio og TV er nedlagt. Sakene forelegges nemnda etter at de har vært behandlet på vedkommende forbrukerkontor. Nemnda er omorganisert. Denne nyordningen trådte i kraft i begynnelsen av 1983, dog slik at gamle saker ble behandlet etter tidligere regler. Det gjaldt 106 saker, hvorav 76 ble avsluttet. Resten ble ordnet før de kom opp for nemnda. Nemnda hadde 7 møter på sakene. Etter at de nye reglene ble tatt i bruk, har det kommet inn 31 saker i 1983 hvor 14 ble avsluttet, og nemnda hadde 2 møter. Klagenemnda for skotøy behandlet 324 saker i 1983, mot 449 året før. Av sakene kom 230 fra forretningene, 94 fra forbrukerkontorene. Nemnda hadde 20 møter. Som en prøveordning deltar Forbrukerrådet fra mars 1983 i Oslo Tannlægeselskaps Klagenemnd. Nemnda behandler ikke erstatningsspørsmål, men uttaler seg om behandlingen, herunder honorarspørsmål. I tiden august 1982 -august 1983 ble det behandlet 52 saker, fordelt på 6 møter i nemnda. I hvert fylke er det et forbrukerkontor. Troms og Finnmark har i tillegg til hovedkontoret hvert sitt regionkontor i Harstad og Karasjok. Oslo og Akershus har ett felles kontor. De fleste kontorer har 3 —5 faste stillinger. Det løpende arbeidet i fylkene består hovedsakelig av klagebehandling og veiledning til dem som henvender seg til forbrukerkontoret. Det kom nærmere 99 000 henvendelser til forbrukerkontorene i 1983, av disse var ca. 26 000 henvendelser om veUedning. Dette utgjør vel 90 prosent av alle henvendelsene til Forbrukerrådet i året som gikk. Ca. 4 700 saker ble tatt opp til skriftlig behandling. Vanligvis blir også disse sakene nå ferdigbehandlet ved kontorene. Det er bare når de har mer prinsipiell interesse at de blir sendt til sekretariatet (jfr. pkt. IV om klagebehandlingen). Veiledningen består stort sett av svar på spørsmål om varer, tjenester og mer generelle forhold i markedet. I tillegg til klagebehandling driver forbrukerkontorene en utstrakt informasjonsvirksomhet. De blir ofte engasjert til å holde foredrag, og delta i utstillinger, messer, aksjoner og kurs m.v. Kontorene samarbeider med bibliotek, skoler og andre institusjoner om aktuelle forbrukertiltak. Stoff fra forbrukerkontorene blir mye brukt av lokal presse og kringkasting. Kontorene lager også en del opplysningsmateriell, tilpasset lokale forhold. Flere forbrukerkontorer har i 1983 engasjert seg i landsomfattende opplysningskampanjer som Aksjon Publikum, Ernæringskampanjen, og et opplegg om f orebygging av barneulykker fra Handlingsutvalget mot barneulykker (HUMBU). ØSTFOLD Antall henvendelser til kontoret var i 1983 ca. 7 100. Av disse hadde de fleste tuknytning til kjøpssituasjoner og avtaler. Mange henvender seg til kontoret for å få råd og veiledning før de klager. På den måten unngås mange konflikter. En del klagesaker har vi fått løst uten å ta saken opp til formell behandling. Likevel er det blitt registrert 262 skriftlige klagesaker. 20 saker er i året blitt oversendt til Forbrukertvistutvalget. De øvrige henvendelsene til kontoret er gjort med ønsker om førkjøpsveiledning — eller ønske om undervisnings- og informasjonsmateriell. Fire dager hver måned er det faste kontordager i henholdsvis Askim, Ørje, Halden og Moss. Vi har et godt samarbeid med bibliotekene i fylket. Mange bibliotek har fast plass for en del av opplysningsmateriellet vårt. En del har hatt plakatutstillinger i 1983. Vi ser det som spesielt viktig å holde god kontakt med skolene. Elevgrupper kommer til kontoret, og vi reiser ut til skolene. Dessuten synes det som om mange lærere og førskolelærere etterhvert er blitt flinke til å bruke materiell f ra FR og SIFO i undervisningen. I året har vi spesielt satt pris på at vi har sluppet til på Lærerhøyskolen. Det synes for oss å være den mest rasjonelle måten å jobbe på. Slik det fungerer, har vi fire timer forbrukerlære med samtiige elever i allmennlærerutdanningen. I tillegg stilles alt materiell ut på skolen. Vi sorger for å holde fylkets sosialkontorer og fødeavdelinger å jour med aktuelle brosjyrer. Det samme gjelder helsestasjonene. «Nytt fra Forbrukerkontoret» er sendt forbrukernemndene. Aktiviteten i nemndene er høyst variabel. I løpet av 1983 har vi hatt en eller annen form for samarbeid med halvparten (13). Disse har til gjengjeld vært til god støtte for oss i arbeidet med å nå ut med informasjon. De har blant annet gjort det økonomisk mulig å gjennomføre konkrete prosjekter. Det har vært holdt ca. 20 foredrag i forskjellige lag/foreninger. Tema har stort sett vært rettigheter/plikter som forbruker, forbrukerinstitusjonens arbeid og hvilken nytte den enkelte kan ha av det. Vi har deltatt i messer og utstillinger, og kan nevne Østfoldmessen, Markermessen, utstillinger på bibliotek og på Lærerhøyskolen. I samarbeid med nemndene har vi arrangert tre utstillinger med hjelpemidler for funksjonshemmede/eldre. I tilknytning til utstillingen har vi hatt foredragsserier med informasjon til de forskjellige brukergruppene bl .a. om refusjonsreglene i folketrygden. Ernæringsmeldingen har vi forsøkt å følge opp ved å tilby materiell til våre samarbeidspartnere i fylket. Lysbildeserien «Hverdagsmat» er stadig i bruk. Å bekjempe barneulykker vil være en prioritert oppgave i 1984. Allerede i 1983 er videofilmen «Føre var» tilbudt samtiige videregående skoler. med linjer for helse-/sosial og omsorgsfag. Filmen er blitt meget godt mottatt. Grensehandel er en del av hverdagen i Østfold. Kontoret har i to dager hatt besøk av fem konsumentveiledere og fem kommunepolitikere fra nabokommuner i Sverige. Det var interessant å høre hvordan det lokale forbrukerarbeidet er organisert i Sverige. Vi fikk en nyttig utveksling av erfaringer og materiell. Kontakten med avisene i fylket må sies å være god. De fleste er interessert i stoff vi kommer med. Enkelte tar også kontakt for å få avsluttede saker som kan inneholde opplysninger av allmenn interesse. I forbindelse med arrangementer i kontorets regi har NRK vært invitert på linje med avisene, men foreløpig har de ikke funnet det interessant å møte opp. Kontoret har i løpet av siste halvår vært i kontakt med samtlige bilforhandlere i fylket. Vi har innhentet opplysninger om bruk av tilstandsrapporter og om garantiordninger som praktiseres. Meningen er å samordne disse opplysningene i en trykksak til bruk i førkjøpsveiledningen. Ved personlig fremmøte hos hver enkelt bilforhandler har vi samtidig fått anledning til å snakke med dem om hvordan vi behandler klagesaker og de har forstått at vi heller ikke er blinde for deres problemer. Vi har tro på at dette kan ha en positiv virkning på samarbeidet f remover. Samarbeidet med Forbrukerutvalget har vært godt. Også i 1983 deltok utvalgsmedlemmer i regionvise møter med nemndene. Året ble avsluttet med et møte hvor utvalget inviterte samtlige ansatte på kontoret. De sa seg meget godt fornøyd med samarbeidet i 4-års perioden. OSLO OG AKERSHUS Kontoret har behandlet 1048 skriftlige klagesaker, ca. 12 600 telefonhenvendelser og 600 personlige besøk i forbindelse med klager på kjøp og tjenester. 4150 henvendte seg til kontoret for å få førkjøps og annen veiledning i husholdningen. Av disse var ca. 150 personlige besøk. Også i 1983 har vi hatt kontordag på Jessheim en gang pr. uke. I samarbeid med forbrukernemndene, opplysningsorganisasjonene, Kontoret for eldreomsorg og pedagogisk veiledningstjeneste, har Forbrukerkontoret arrangert kurs for cøliakere, diabetikere, hjemmehjelpere og lærere. Kontorets ansatte har dessuten holdt en rekke foredrag på foreldremøter i barnehager, familievernkontor og husmorlag. Etter at Forbrukerkontoret fikk større lokaler i Trondheimsveien tar vi nå imot skoleklasser som er interessert i forbrukerspørsmål. Emnene kan variere noe, men informasjonen dreier seg stort sett om: — forbrukerinstitusjonenes arbeidsområde — rettigheter og plikter i henhold til kjøpsloven/angrefristloven — klagesaksbehandlingen i Forbrukerrådet/ Forbrukertvistutvalget — forbrukerlære i skolen — ungdom og påvirkning av reklame — barn og klær — informasjon om vedlikeholdsmerking/fibermerking og vedlikehold av tekstiler — kjøkkenredskaper for bevegelseshemmede — utlånt lysbildeserie — brannfarlige tekstiler — oppvaskmidlenes oppbygging og virkemåte. Lysbildeserien fra Statens ernæringsråd «Hverdagsmat» har vært flittig i bruk helst i skolen, men også i enkelte nemnder. Bevilgning fra Statens ernæringsråd/Helsedirektoratet, kr 20 000, — til kurs for diabetikere, ble benyttet til tre kurs: Bærum, Jessheim og Gjerdrum, for ialt 31 deltagere. Kontoret har hatt positivt samarbeid med pressen. Pressefolk henvender seg til kontoret for å få informasjon og bakgrunnsstoff for artikler og uttalelser. Det har dessuten vært god pressedekning av kontorets samarbeid med bibliotekene og «Kostholdsmessen» i Skjettenbyen. NRK's «Hverdagen» har i samarbeid med kontoret laget et program om kjøp av brukte ting. Kontoret har hatt besøk av et tysk fjernsynsteam som forberedte et program om lokalt forbrukerarbeid. Opptaket skulle være en del av et større program om forbrukerinformasjon i Europa. Høsten 1982 startet Forbrukerkontoret et samarbeidsprosjekt med Nittedal og Oppegård bibliotek. Materiell fra forbrukerinstitusjonene ble stilt ut, og annenhver måndag var ansatte fra kontoret til stede i biblioteket for å gi forbrukerservice til de besøkende. Forbrukerne har vist interesse for brosjyrer og annet materiell, men det har vært lite besøk på forbrukerkveldene. Sommeren 1983 ble derfor forbrukerkveldene innstilt. I løpet av året har flere bibliotek i Akershus og Deichmanske bibliotek i Oslo bedt om å få tilsendt informasjonsmateriell. I november arrangerte Forbrukerkontoret et møte med representanter for bibliotekene hvor spørsmål om det videre samarbeidet ble drøftet. På møtet var det enighet om at samarbeidet burde styrkes. Det er lagt opp til et nærmere samarbeid med to av Deichmans filialer, som et ledd i et pågående forsøksprosjekt om offentlig informasjon ved dette bibliotek. I samarbeid med Statens ernæringsråd og AOF arrangerte Forbrukerkontoret en tre dagers kostholdsmesse på Skjetten. Messen ble besøkt av 2800 personer, og den fikk god pressedekning. Forbrukerutvalget/kontoret har arrangert Forbrukermøte for nemndene og forbrukerrepresentantene i Oslo og Akershus. Hovedtema her var Aksjon publikum og Forbrukerrådets rammeplan. Det har ellers vært liten aktivitet i forbrukernemndene i 1983. Kontoret har mottatt melding om at Bærum og Frogn kommuner har vedtatt nedleggelse av sine forbrukernemnder, og et flertall i Asker forbrukernemnd anbefaler overfor sin kommune at nemnda nedlegges. Utvalget har hatt fire møter og behandlet 18 saker i 1983. HEDMARK Kontoret har i 1983 mottatt i alt 3750 henvendelser. 1795 av disse dreiet seg om førkjøps og annen veiledning. De resterende 1955 var klagehenvendelser. Antall henvendelser har gått ned ca. 3,5 % fra året før. Det er klagehenvendelsene som her gir utslaget. De har gått ned fra 2160 i 1982 til 1955 i 1983. I løpet av 1983 har vi hatt 7 kontordager i Kongsvinger, med i alt 28 henvendelser. Fjorårets statistikk for Elverum viser 50 henvendelser fordelt på 37 «dager» med to timers besøkstid. Her mener vi antall henvendelser er for lavt til at vi kan forsvare å opprettholde ordningen. Forbrukerkontoret har i året som gikk drevet en intensiv opplysningsvirksomhet og har her hatt meget god støtte fra lokalpresse, -radio og TV. Vi har hatt stor respons på det stoff vi seiv har sendt ut, samtidig som massemedia regelmessig har tatt initiativ til kontakt med kontoret vedrørende forbrukerspørsmål. Forbrukermøtet 1983 ble awiklet på Rena 1. og 2. mars med ca. 40 deltagere. Forbrukerrådets og lokalkontorenes virksomhet, kjøpslov, angrefrist, etc. har vært emne for tre foredrag i 1983. Dessuten var kontoret representert i en paneldebatt på åpent møte, arrangert av Hedemarken Markedsforening. I forbindelse med statsråd Astrid Gjertsens besøk på Forbrukerkontoret, ble pressen invitert til hennes presentasjon av Aksjon Publikum og en orientering om mål og midler innen forbrukerarbeidet. Kosthold har vært emne for 7 foredrag i år. Det har dreiet seg om kosthold generelt, om «hverdagsmat», om mat for barn og eldre, for hjerte/lungesyke og for diabetikere. Til sammen har foredragene samlet 240 tilhørere. Kontoret har i samarbeid med helsestasjonen i Hamar arrangert kurs for vietnamesere. Fem kvelder var viet kosthold og én kveld tok man opp klær og sikkerhet i hjemmet Kontoret har dessuten bidradd med informasjon om og oppskrifter på jordbær og solbær ved en pressekonferanse arrangert av Ringsaker Frukt og Bærring. Det har vært holdt soppdemonstrasjon for 4000 under Soppdagene ved Skogbruksmuseet i Elverum, og vi har deltatt i et PR-fremstøt for hvitfisk. I forbindelse med Ernæringskampanjen har det vært holdt møte med nemnd, skolesjef og lærerrepresentanter i tre kommuner. I en av dem er også en spørreundersøkelse blitt gjennomført Forbrukerkontoret har forøvrig engasjert nemndene i forbindelse med Aksjon Publikum, omførselssalg og tiltak for økt barnesikkerhet. I brev til bestyrere ved pleie- og aldershjem samt til kommunale sykepleiesjefer har vi tatt opp problemet med utilbørlig dørsalg til eldre. Til fylkets skoler og elevråd har vi sendt gode råd om skolegensertilbudene som gjerne f ølger skolestart om høsten. Et hovedprosjekt ved Hedmarks-kontoret i 1983 var lysbildeserien om omsøm. Her er det satset spesielt på ticUøse ungdomsklær. Undervisningsopplegget omfatter foruten lysbildeserien på 50 bilder, et kommentarhefte, boka «Sy nytt — sy om» og en transparentserie med idéer til omsøm. På nyåret 1984 vil det i tillegg bli produsert en lydkassett til serien. Lysbildeserien har foreløpig vært anvendt ved et fem kvelders kurs i omsøm, arrangert av f orbrukernemnda i Ringsaker. Den har også vært prøvet ut ved en planleggingsdag for lærere i tekstilforming. Forbrukerkontoret deltok i 1983 i fem planleggingsdager for lærere. Emnene var i tillegg til omsøm, forbrukerlære, ernæring og heimkunnskapsundervisning. Til sammen deltok 67 lærere i disse «dagene». Fra nemndenes årsmeldinger kan vi referere at Ernæringskampanjen har gitt støtet til en kostholdsundersøkelse blant barn i 7. klasse, kostholdsdemonstrasjon i fritidssenter, økonomisk støtte til et 4H-prosjekt under mottoet «Alternativ gatekjøkkenmat» og en skolefrokost med film og orientering om riktig kosthold for førsteklassdnger og deres foreldre. En nemnd har tatt opp problemet med salg av kioskvarer før skoletid. Omførselssalg og torghandel, sy-kurs, distribusjon av barnevernsbrosjyrer til helsestasjon og av boka «Lek og lekeplasser» til kommunens barnehager, er andre nemndprosjekter. En nemnd har tatt opp behovet for mobil lege på dagtid. brosjyrestativ med opplysningsmateriell fra Forbrukerrådet i kommunens bibliotek. Fylkets f orbrukerutvalg var i året som gikk samlet til 8 møter og behandlet i alt 30 saker. Hedmarkskontoret vil f ortsatt satse på klageforebyggende arbeid — i første rekke ved informasjonsvirksomhet. Vi vil gjerne opprettholde vår gode kontakt med massemedia og også satse på informasjon gjennom skoler, bibliotek og vårt eget organ «Forbrukeraktuelt i Hedmark». Vi vil i løpet av de første ukene ha et møte med hver enkelt nemnd for å formidle idéer og hjelp til arbeidet. Til høsten vil vi arrangere et kontaktmøte med alle nemndene samlet. Spesielle prosjekter vi planlegger å arbeide med i 1984 er Ernæringskampanjen, Aksjon Publikum, pasienters rettslige stilling, barneulykker og fallulykker blant eldre. OPPLAND Kontoret har registrert 2040 henvendelser dette året. Vel halvparten av disse er klagesaker. De andre henvendelsene spenner over et vidt område, men med tyngden på spørsmål om førkjøpsveiledning og kosthold/ernæring. Av klagehenvendelsene utgjør ca. 80 % tvist etter kjøp av varer, mens resten gjelder kjøp av tjenester. I de fleste tilfelle er det påstått feil/mangel ved tingen som ligger til grunn for klagen, men det kan også bl.a. være bytterett, brudd på kontrakter eller forsinket levering som er årsak til tvisten. De varer/tjenestegrupper som konkret hadde det største antall klagehenvendelser var bil/camping og bygg/anlegg. For om mulig å hindre at tvister oppstår i forbindelse med omsetning av bruktbil mellom private, har kontoret gått aktivt inn for å spre «bilkalenderen» som foruten Forbrukerrådets kontraktsf ormular også gir råd og rettledning til kjøperen ved kjøp av bruktbil. Ellers har kontrakter — og inngåelse av slike — etterhvert pekt seg ut som ett av de områdene der kontoret har funnet det viktig å gå ut med informasjon til publikum. Informasjonsvirksomheten har dette året ellers vært preget av de to kampanjene kontoret har deltatt i: Ernæringskampanjen i samarbeid med Statens ernæringsråd og «Prosjekt Oppland» hvor vi blant annet har samarbeidet med Nasjonalforeningen for Folkehelsen, fylkets helsemyndigheter og idrettsorganisasj onene i distriktet. har vært fokusert på de tre risikofaktorene: mangel på mosjon, feil kosthold og røyking. Foreløpige resultater tyder på at kampanjen har hatt virkning, og at det er nedgang å spore i statistikken over hjerte-/karlidelser i fylket. Kontoret har arrangert seks kurs med i alt 134 deltakere. Varigheten av kursene har variert fra 1 til 7 dager og de har handlet om følgende emner: «Kosthold for diabetikere», «Forbrukerlære» og «Vaskemidler og vannforurensmg». Weekendseminar ved folkehøyskolene representerer en utvidelse av kursvirksomheten ved kontoret i de seneste årene og i 1983 har det vært awiklet tre slike. Forbrukerlære har blant annet stått på programmet for disse kursene. Det var også hovedtema ved planleggingsdag for lærerne i Valdres-kommunene. Kontorets ansatte har holdt 34 foredrag/ forelesninger med tilsammen 1237 tilhørere. Så langt det lar seg gjøre, prøver kontoret å etterkomme henvendelser om foredragsvirksomhet. Ved siden av den rene informasjonsnytten, gir denne virksomheten også en mulighet for verdifull kontakt med mange av organisasjonene i fylket. I samarbeid med Næringsmiddelkontrollen og Statens pristilsyn har kontoret vært med på en undersøkelse av kjøttdeig og farser i Gjøvik-distriktet. Undersøkelsen avslørte at både pris og kvalitet var sterkt varierende. Prisvariasjonene var opptil 20 kroner pr. kg kjøttdeig, og de bakteriologiske prøvene gav som resultat at 8 av 21 prøver fikk karakteren «ikke akseptabel». Kontoret har jevnlig hatt besøk av skoleklasser som blant annet har fått informasjon om kontorets virksomhet, kjøpers rettigheter og om merking av tekstiler. Stoff til elevoppgaver om forbrukeremner ei det også spørsmål om fra tid til annen, og skolene er som tidligere de største avtakere av informasjonsmateriell fra kontoret. Blant den individuelle rådgivningstjenesten hører også veiledning i kosthold for diabetikere og cøliakere, rådgivning i forbindelse med ominnredning av kjøkken og hjelp til publikum for å finne fram i den offentlige forvaltning. Kontoret ser dette siste som et viktig bidrag til «Aksjon Publikum». Forbrukerutvalget har foruten forbrukermøtet holdt tre møter og blant annet behandlet saker angående budsjett, arbeidsplan og innstilling av søkere til hedmkonsulentstilling. forbrukernemndene. Utvalgsf ormannen deltok i Forbrukerrådets landsmøte. Det har også i 1983 vært en del kursaktivitet i nemndenes regi, og noen nemnder har benyttet bibliotekene som kanal for å spre forbrukerinformasjon. Flere nemnder har uttalt seg om omf ørselssalg, om lukningsvedtekter i varehandelen og om omsetning av pornoblader i dagligvarebutikkene. Et helsemessig bedre mattilbud fra gatekjøkkenene har også stått på programmet til endel nemnder, og likeså har flere av dem engasjert seg i «Prosjekt Oppland» og i Ernæringskampanjen. BUSKERUD Kontoret har i 1983 registrert 3595 henvendelser hvorav 757 personlige besøk. 1676 har vært klagehenvendelser. Av disse er 145 tatt opp til skriftlig behandling. Henvendelser totalt har øket fra årene før, men flere saker blir løst pr. telefon. Alle henvendelser som er mottatt på møter, stands og utstillinger m.m. kommer i tillegg. Heimkonsulentene har i alt holdt 39 foredrag i ulike lag og organisasjoner og som undervisningstimer i den videregående skolen. I tillegg kommer 33 foredrag med engasjerte foredragsholdere i forbindelse med Barnehageaksjonen. Kontoret har laget tre «miniutstillinger» som lånes ut tål bibliotek, skoler, helsestasjoner 0.1. Kontakten med skolene har etter hvert blitt to-veis seiv om vi fremdeles ønsker bedre kontakt med grunnskolen. I samarbeid med Sparebanken Buskerud og Pedagogisk senter i Drammen er det utarbeidet program for en forbruker- og økonomidag for lærere i grunnskolen. I forbindelse med andre oppdrag og reiser i fylket har vi forsøkt å holde orienterende timer for lærere og elever ved de videregående skoler på stedet. Skoler og elevgrupper kommer også på «bedriftsbesøk» til kontoret. Likeså har vi deltatt i praktisk yrkesorientering idet vi har hatt en jente fra 8. klasse utplassert ved vårt kontor. I forbindelse med prosjektoppgåve om Forbrukerkontorenes virksomhet ved Stabekk Husstellærerhøgskole har vi hatt besøk av fem studenter. Forbrukerkontoret har lagt stort arbeid i Barnehageaksjonen — en oppfølging av Ernæringskampanjen, Aksjonens formål var ånå flest mulig småbarnsforeldre med informasjon om barn — ernæring — helse — ulykker. første bestod av et seminar i samarbeid med Fylkesmannen der forbrukernemnder, helsesøstre, barnehagepersonell/nemnder og teknisk etat var invitert. Seminaret ble så fulgt opp med foredrag for barnehagebarnas foreldre. Totalt har det vært holdt 33 foredrag. Foredragsholdere var husstellærere og helsesøstre fra nærmiljøet. Forbrukernemndene fungerte som koordinatorer. Barnehageaksjonen vil vi fortsette med i 1984. Også i år fant kontoret det verdifullt å delta på Hallingmarken. Ved siden av generell opplysning om kontoret og dets virksomhet, ble det lagt vekt på kjøpsloven og brannfarlige tekstiler. Kontakten med pressen er god, og vi har tilfredsstillende to-veis kommunikasjon. Våre arrangementer får god pressedekning. VESTFOLD Kontoret registrerte i alt 7308 henvendelser fra publikum i 1983. Av disse var 5914 klager, 1284 henvendelser om veiledning (varer, tjenester, off. forvaltning) og 111 andre henvendelser. 2254 henvendelser ble gjort ved personlig fremmøte på Forbrukerkontoret, 4636 var telefonhenvendelser og 418 var henvendelser pr. brev. Av 5914 klagehenvendelser ble 394 tatt opp til skriftlig behandling. De største gruppene i den skriftlige klagesaksibehandling i 1983 er tekstil/konfeksjon med 74 saker, håndverksarbeid i forbindelse med bygg 66 og motorkjøretøyer med 50 saker. I forbindelse med klagesaksbehandlingen har Forbrukerkontoret arrangert ca. 50 befaringer. Ca. 40 av befaringene ble utført av Forbrukerkontorets personale og gjaldt klager på tekstiler og håndverksarbeid i forbindelse med bygg. Antall henvendelser har øket betydelig fra tidligere år. Klagehenvendelsene har alene øket med ca. 1500 fra foregående år. Veiledning som i sterkt stigende grad også gjelder forhold mellom publikum og forvaltning, offentlige tjenester, markedsførmg, priser, husleieforhold, personvernspørsmål i forbindelse med bruk av dataregistre i det private næringsliv samt bank- og forsikringstjenester i tillegg til den tradisjonelle veiledning om varers kvaliteter og egenskaper har øket med 663 henvendelser (ed. mer enn 100 %) fra 1982. Forbrukerkontoret har på bakgrunn av tidligere engasjement i forholdet publikum/forvaltning (rettssikkerhetsmangler i saksbehandling, Mageordninger og informasjonspraksis) brukt mye av sine krefter på FAD's «Aksjon Publikum». samarbeid med Forbrukerutvalget og Vestfold krets av Norske kommuners Sentralforbund har Forbrukerkontoret planlagt og gjennomført en rekke større og mindre møter med representanter for kommuner, statsorganer og tilsattes organisasjoner i den hensikt å gjøre aksjonens innhold og målsettinger kjent, stimulere til diskusjon om forhold mellom publikum og forvaltning og å markedsføre FAD's videokurs om publikumsbehandling. Som en fortsettelse av dette arbeidet har Forbrukerkontoret sammen med NKS' fylkeskrets, ansattes representanter og aktuelle administrasjoner samarbeidet om lokal bruk og tilpasning av FAD's videokurs i Sandefjord og Våle kommuner. Forsøkene i de to kommuner har vært vellykkede. Den tradisjonelle kostholdsinformasjon fra Forbrukerkontorets side har i hovedsak fulgt opp Ernæringsrådets kampanje for et kosthold med mindre fett og sukker og mer fiber. Det er i den forbindelse og i samarbeid med Vestfold A.O.F. og Ernæringsrådet avholdt en tre dagers kostholdsmesse i Larvik. Messen som ble besøkt av ca. 1600 personer hadde stands med demonstrasjoner av og opplysningsmateriell om næringsmidler i tråd med Ernæringskampanjens anbefalinger. Det ble i tillegg gitt spesiell orientering til 26 skoleklasser som besøkte messen. Forbrukerkontorets kostholdsinformasjon har ellers foregått gjennom foredrag, orienteringer, pressemeldinger, etc. Tekstiler/konfeksjon omfatter alle typer klær og innredningstekstiler. Husholdningenes forbruk av konfeksjon og tekstiler har øket i de senere år og har blitt et betydelig problemområde med merkbare virkninger på husholdningenes økonomi og personers trivsel og helse. Sterk økning i forbruket (særlig av innredningstekstiler), nye materialer og mangelfulle kunnskaper både hos selger og kjøper om tekstilenes egenskaper, kvaliteter og vedlikehold har, merkeregler til tross, plassert denne varegruppen øverst på vår klagestatistikk. Forbrukerkontoret har derfor vært opptatt av å informere både kjøper- og selgerside om tekstilers egenskaper, vedlikehold og merkingskrav. Informasjonen er gitt gjennom kurser for butikkpersonale, foredrag og demonstrasjoner i foreninger, skoleklasser, barnehager etc. samt i presse og gjennom SIFO's og egenproduserte trykksaker. Når det gjelder Forbrukerkontorets samlede informasjonsarbeid på områdene rettigheter og plikter i samfunn og marked, kunnskaper om tekstiler og matvarer, forbrukerpolitikk og forbrukerorganenes virksomhet har kontorets ansatte holdt 53 foredrag, forelesninger eller orienteringer til ca. ansatte i varehandel. Forbrukerkontoret har ellers vært opplysningsorganene behjelpelig med å skaffe egnet materiell og lærere til kursvirksomhet over forbrukerrelaterte emner. Forholdet til presse og kringkasting har vært bedre enn kontorets evne til å utnytte det. Forbrukerkontoret har i 1983 en gang pr. måned hatt kontordag i Sandefjord. Publikum har ikke vist nevneverdig interesse for dette tilbudet. Kontordagene er hver gang avertert og på annen måte omtalt i lokalpressen. Forbrukerutvalget har holdt tre møter og i særlig grad interessert seg for samarbeidet om «Aksjon Publikum». Med et par unntak har de kommunale forbrukernemnder vært ute av funksjon. TELEMARK Totalt har talet på folk som vender seg til kontoret auka med vel 500 frå året før, og det er stort sett dei same problema som går igjen. Dei fordeler seg slik: Pers. besøk Brev Tlf. Totalt Klager 1386 932 2736 5054 (4834) Førkjøp/anna 149 25 733 907 (815) Totalt 1535 957 3469 5961 (5694) (Tala i parantes gjeld 1982). Det kom inn 399 skriftlege klagesaker i 1983, og heile 85 av dei kom i november/desember. Av dei 399 klagene gjaldt 80 bil og vel 60 bygg, medan 83 klager vart liggjande übehandla. I året som gjekk har kontoret halde fram med meklingsmøte mellom partane i byggeklager — med godt resultat. I løpet av to år har kontoret handsama 32 slike klager, og 30 av desse vart løyst. Forbrukaren fekk heilt eller delvis medhold, og gjennomsnittleg 8000 kroner i prisavslag. Kontoret får stadig fleire inkassosaker til handsaming, og har på den bakgrunnen kome med eit utspill overfor Forbrukerrådet. Vi meiner at seljaren må dekke noko av beløpet når avbetalingskjøp vert sendt til inkasso, fordi han og har skyld i at kontrakten vert misleghalden. Seljaren er nemleg ikkje alltid nøye nok med å undersøke folks betalingsevne før dei gir kreditt. Prosjektet «Kartlegging av hindringar for funksjonshemma» har lege på is ei stund, men no ser det ut til at rapporten endeleg skal bli ferdig. Distriktshøgskulen i Telemark har fått pengar til å lage rapporten, og amanuensis Halvor Nordskog vil gjere arbeidet saman med studentar og kolleger. Kontoret har og vore med på dei to messene «Handelsstevnet» og «Dyrsku'n», og informert om sikkerhet for barn i bil. halde fram med Ernæringskampanjen, og har hjelpt forbrukarnemndene med utstilling og demonstras j onar. Forbrukerutvalet har i 1983 hatt seks møter, og har handsama 42 saker, mellom anna pasientrådgjeving, Aksjon Publikum, sikkerhet for barn i bil, Ernæringskampanjen og jubileumsavisa. Hovedtemaet på Forbrukarmøtet i februar var stillinga til pasientane. Bakgrunnen for at dette vart tatt opp no, var ønsket om åse litt nærare på forbrukaren sin rolle i forhold til offentlege etatar og «Aksjon Publikum». Dette har førebels gitt som resultat at det er sett i gang forskningsprosjekt i fylket, og vi håper og å få til praktiske forsøk med pasientrådgjeving om ikkje så lenge. AUST-AGDER Henvendelsene til kontoret har holdt seg på omtrent samme nivå som året før, vel 2000 registrerte. Mens det er blitt færre henvendelser om førkjøpsveiledning har prisklagene økt tilsvarende, slik at de nå utgjør 12 %av alle henvendelser til kontoret, eller 18 %av klagehenvendelsene. Kontoret gir ved prisklager en kort orientering og henviser forøvrig til Statens Pristilsyn. Fortsatt får kontoret de fleste henvendelser over telefon (70 %) og ved personlig besøk (23 %). Bare 129 saker er blitt gjenstand for skriftlig klagesaksbehandling, og de aller fleste av disse er løst lokalt ved Forbrukerkontoret. Bare tre saker er oversendt Forbrukerrådet for videre behandling og fire saker er begjært inn for Forbrukertvistutvalget fra Aust- Agder. Dette skyldes til dels enklere regler for saksbehandling som gjør at vi kan løse mange saker over telefon, men også at vi regner med at næringslivet i løpet av de årene Forbrukerkontoret har eksistert, er blitt bedre kjent med sine plikter i henhold til kjøpsloven. Det lave klagetallet kan også skyldes at kjennskapet til kontoret ikke er godt nok rundt om i fylket, ifølge undersøkelser kontoret har foretatt. Kontoret kommer derfor til å satse mer på generell informasjon i året som kommer. Heimkonsulenten som til trådte våren -83, har vesentlig arbeidet med oppfølging av Ernæringskampanjen overfor skoler, ped-sentra og organisasjoner. Midt i sommervarmen gjorde kontoret seg bemerket i Arendals bybilde og i massemedia med servering av forfriskende isvann som et ledd i «Drikk vann»-kampanjen. I månedsskiftet mai/juni innførte Sørlandsmeieriet en ny type melkekartong (Tetra Brick) som vakte sterke reaksjoner hos mange forbrukere. kartongen og det at en monopolbedrift tvinger f orbrukerne til å benytte en melkekartong som de fant mindreverdig. Saken ble nevnt av utvalgsformannen på Forbrukerrådets landsmøte, er tatt opp i Forbruker-rapporten, og kontoret har henvendt seg til statsråd Gjertsen for å be henne vurdere hvorvidt det regelverk som er bygget opp for å sikre forbrukerne en god og rimelig melkeforsyning kan ha utilsiktede bivirkninger ved at det avskjærer forbrukerne muligheten til et reelt valg når det gjelder melkeemballasjen. En aksjonsgruppe for gjeninnføring av de tidligere melkekartongene har fungert som en «fri forbrukergruppe». Kontoret deltok på aksjonsgruppens informasjonsmøte på slutten av året. Kontorets spørreundersøkelser om kjennskap til Forbrukerkontoret, om bruk av nærbutikken og om beredskapslagring av mat 0.1. har vist seg å bli noe mer omfattende enn beregnet og er på grunn av personellsituasjonen ikke avsluttet ennå. Men kontoret har allerede fått verdifulle informasjoner f ra publikum. Samarbeidet med bilbransjen om bruk av tilstandsrapport ved bruktbilsalg har resultert i at to forhandlere ved årsskiftet averterer med slik rapport for alle sine bruktbiler. Andre forhandlere er i gang, men har ikke klart å gjennomføre dette så raskt. Som bigevinst har vi fått et bedre forhold til bransjen generelt og kan konstatere at vi har få uløste klagesaker med bilf orhandlere f ra Aust-Agder. Som tidligere har vi bistått skoler med undervisning i forbrukerlære, enten ved tilrettelegging av temadager eller ved enkeltforelesninger. Videre har kommunale forbrukernemnder fått noe bistand fra kontoret. Sammen med Forbrukerutvalget i Aust-Agder arrangerte kontoret «Forbrukermøtet 1983» i Fevik i februar med statsråden som hovedinnleder om «Aksjon Publikum». Forbrukerutvalget har forøvrig hatt tre møter og behandlet 16 saker. VEST-AGDER I overensstemmelse med arbeidsprogrammet er det lagt vekt på muntlig veiledning/assistanse i klagesaker. Statistikken viser en markert nedgang, ikke bare i klagesaker, men også for henvendelser generelt. Det totale antall henvendelser i året var 3847, mot 4558 i 1982. Det innebærer en tilbakegang på 15,6 %. 2536 henvendelser var klagesaker. Av disse kom 1612 over telefon, 755 ved personlig besøk, 29 ble løst gjennom muntlig, uformell behandling og 140 ved skriftlig behandling. 1982 er blitt fulgt opp med kampanjer i fylkets ungdomsklubber. «Mat med ny vri» er nå på menyen i mange av ungdomsklubbene. I Kristiansand har ungdomskontoret ført opp kr 40 000, — på budsjettet til videre oppfølging av tiltaket Informasjon om «Kosthold for eldre» har vært en prioritert oppgave i overensstemmelse med vedtatte arbeidsprogram. Det er holdt 10 seminarer/foredrag i pensjonistforeninger, sykehjem og eldresentra. Fire kurs er holdt for diabetikere. Sokningen til disse kurs har vært god. Det er også vært arrangert «tema-dager» for de ansatte på syke- og aldershjem i Lindesnes kommune på initiativ fra det lokale sosialkontor/forbrukernemnd. Kontoret bistår med forelesninger i forbrukerlære for hjemmehjelpere og husmorvikarer på Kristiansand Yrkesskole. Likeledes foreleses det på kurs arrangert av L.H.L. Etter avtale med Kristiansand Folkebibliotek legges det jevnlig ut opplysningsmateriell i dertil oppsatte montere. Å dømme etter forbruket benytter publikum seg flittig av denne service. Kontoret har i 1983 prøvd en annen innfallsvinkel for arbeidet med å finne «fotfeste» for forbrukerlæren i skolen. Det er på fellesmøte for rektorer tilbudt praktisk hjelp og ferdig komponert opplegg for «forbrukerdager i skolen», der man trekker inn flest mulig fag og faglærere. Opplegget har vakt interesse og har vært arbeidet med i en skole i forbindelse med juleforberedelsene. Arbeidet vil bh fulgt opp i 1984. Forbrukermøtet ble holdt i Kristiansand i februar. Temaene var «Hvordan kan forbrukerpolitikken møte fremtidens utfordringer?» og Ernæringskampanjen. Forbrukermøtet slo fast at «nemndene ikke synes å fungere som kommunens rådgivende organ», slik målsettingen forutsetter. En resolusjon om dette ble sendt til Norske Kommuners Sentralforbund som i sitt svar ikke fant å ville engasjere seg i saken. ForbrukerutvaJget har holdt seks møter i løpet av året og behandlet 42 saker i det vesentlige vedrørende kontorets virksomhet. 1 årsmeldingen bemerkes det at heller ikke Forbrukerutvalget synes å fungere som høringsinstans på fylkesplan. Landsmøtet 1983 var lagt til Vest-Agder, nærmere bestemt Hotel Caledonien, Kristiansand. Kontoret bisto i den grad det var nødvendig med arrangementet. Møtet ble awiklet i løpet av to hektiske dager og med festaften i fylkeskommunens regi. ROGALAND Forbrukerkontoret hadde i 1983 5955 henvendelser fra folk som søkte råd og hjelp i klagesaker eller ønsket annen veiledning. Antall henvendelser har ikke variert særlig i de senere årene, men det var en økning i antall henvendelser pr. telefon i forhold til personlige besøk i året som gikk. I Haugesund hadde Forbrukerkontoret 10 kontordager med i alt 135 henvendelser. Dette er en økning på over 40 % i forhold til foregående år. Et forslag fra Forbrukernemnda i Haugesund om å endre kontordagen fra tirsdag til torsdag antas å ha vært av stor betydning. Distriktets forbrukernemnder har dessuten vært behjelpelige med å gjøre den nye kontordagen bedre kjent. Nesten % av alle henvendelsene til kontordagen i Haugesund er personlige besøk. Dette tyder på at folk i den nordre delen av fylket virkelig benytter denne anledningen til å framvise påklagede varer eller besøker kontoret av andre grunner. Telefonhenvendelsene kan ellers skje hvilken dag som helst direkte til Forbrukerkontoret i Stavanger. I forbindelse med informasjonsvirksomheten Forbrukerkontoret driver, ble det utgitt et informasjonsblad, «Forbrukernytt». To nummer ble laget og sendt til forbrukernemndene, bibliotek, organisasjoner, lag, foreninger, skoler og enkeltpersoner i hele fylket. Reaksjonene på bladet har vært svært positive. Henvendelser til kontoret i forbindelse med forkjøp har i det vesentligste dreid seg om elektriske husholdningsartikler. Ellers har det vært mange henvendelser om bytting. Men statistikken viser at hovedmengden ønsker hjelp til åf å løst problemer i forbindelse med kjøp. Antall saker som ble behandlet skriftlig, var omtrent likt med året før. Når tallet for skriftlige saker likevel er høyere, skyldes det at kontoret nå også behandler klager som tidligere har gått direkte til Reklamasjonsnemnda for radio og TV. Saker av mer generell karakter ble tatt opp på bakgrunn av mange muntlige henvendelser. Omsetning av bruktbiler er det fortsatt mange problemer med, og i året som gikk ble det sett nærmere på såkalt underhåndsauksjon. Underhåndsauksjon ble vurdert å være identisk med vanlig salg fra bruktbilforhandlere. Fra Forbrukerkontoret ble det derfor påpekt at gunstige auksjonsbetingelser ikke kunne benyttes seiv om navnet tilsa at dette skulle være en slags auksjon. En annen sak som ble tatt opp, var stekefil ter av papir til bruk som lokk på f. eks. stekepanner. tok fyr. Statens institutt for forbruksforskning undersøkte stekefilteret, og Statens forurensningstilsyn tok saken opp med agenten for produktet. Resultatet ble at emballasjen merkes bedre. Det skal tydelig angis at filteret er lett antennelig og at det bare må brukes under konstant tilsyn. Spesiell forsiktighet må vises ved bruk på gass- og parafinapparater. Filteret må dessuten kastes etter bruk. Brukes det om igjen, er det enda mer brannfarlig. Forbrukerkontoret har oversendt langt flere saker til Forbrukerombudet for vurdering, enn tidligere. Noen firmaer har igjen falt for fristelsen å annonsere med «størst — best — billigst» og bruk av bilder i annonser som ikke er i samsvar med tilbudet. Et annet eksempel er uttrykket «lei og ei» som blir oppfattet som noe annet enn det det er. Kontoret har ellers drevet kurs for cøliakere og har hatt kostholdsinformasjon ved foredrag og enkeltkonsultasjoner. Andre emner for foredrag har vært tekstiler og kjøpsrett. Elever fra videregående skoler har besøkt Forbrukerkontoret i forbindelse med oppgåver om «forbrukersamfunnet». Det har således vært en rekke intervjuer med og veiledning til enkeltelever/elevgrupper om arbeidet på forbrukersektoren. Forbrukerkontoret har laget plakater, utstillinger og brosjyrer til bruk for forbrukernemndene og andre, for å spre forbrukeropplysning. Forbrukerutvalget har hatt fem møter og har behandlet 29 saker. Uttalelser har vært gitt til utredningen om nemnder på kommuneplan, NOU 1982: 38 og til Fylkesplanen for Rogaland 1983 —1987. Av andre saker kan nevnes informasjon om brann i klær, visning av kabareten «Le og kast», samarbeid med trafikksikkerhetsutvalget i fylket, timebestilling for poliklinisk behandling ved sykehusene og opprettelse av stilling som ambulerende kjeveortoped i Rogaland. Utvalget var også opptatt av «Aksjon Publikum» der bl.a. Rogaland fylke deltar. Forbrukerutvalget arrangerte forbrukermøte hvor hovedtemaet var «Aktuell forbrukerpolitikk — forbrukerarbeid sentralt og lokalt». Forbrukermøtet behandlet tre resolusjoner hvor ett av framleggene som gjaldt ønske om at rømme skal bli solgt i en mer hensiktsmessig emballasje, har fått gehør. 15 av fylkets 26 forbrukernemnder har levert årsrapport. Representanter fra 13 av forbrukernemndene møtte til forbrukermøtet. En del nemnder har vist liten eller ingen interesse for samarbeid med Forbrukerkontoret. forbrukerdagen, 15. mars, ble nemndene oppfordret tii å markere dagen i sine respektive kommuner. På grunn av kort frist, var det bare fire nemnder som rakk å organisere tiltak. De sørget for artikler/annonser i en lokalavis, og i en kommune ble det delt ut brosjyrer. Av andre tiltak som har vært satt i gang, kan nevnes at nemnder har engasjert seg i trafikksikringsspørsmål, henvendt seg til Norges Statsbaner vedrørende barnekupéer på tog og til kommuneadministrasjonen om stellerom for barn. Noen nemnder har behandlet lukningsvedtekter og fått til uttalelse og forslag ningsvedtekter og fått til uttalelse/forslag om ny nemndsstruktur og om den nye handelsloven. En forbrukernemnd er representert i en styringsgruppe for «Aksjon Publikum». Det har dessuten vært produsert og distribuert en brosjyre om energiøkonomisering. Porno/videovold har vært tatt opp og det har vært arrangert byttekvelder og kurs. Et par nemnder har delt ut refleksbrikker. Aktiviteten i nemndene har ikke forandret seg vesentlig fra året før. HORDALAND Kontoret mottok i 1983 i alt 11 369 henvendelser fra publikum i form av personlige besøk, brev og telefoner. Dette er en økning fra forrige år på 2693, tilsvarende 31 %. Antall klagehenvendelser utgjorde herav 9385, hvilket er en økning på 39 % fra året før. Ovennevnte tall tilsvarer at det daglig ble behandlet 45 henvendelser fra publikum, gjennomsnittlig. I 55 klageforhold ble sakene tatt opp til formell skriftlig behandling med ajimodning til partene om å ta standpunkt til saksforholdet. Ved årsskiftet var 19 saker løst ved kontoret, 12 saker fortsatt under behandling, mens 24 saker var oversendt for behandling i Forbrukertvistutvalget og reklamasjonsnemnder. Det var i 1983 flere større konkurser i Bergen hvor kontoret ble sterkt involvert på grunn av at forbrukere fremstod som krediterer. Innføring av «lov om tvungen renovasjon» medførte også meget arbeid for kontoret. Kommunene praktiserer svært forskjellige regler for levering av boss, og med gangavstander på opptil 7 km. Spesielt føler eiere av fritidsboliger seg fomrettet, og kommunene er lite villig til å dispensere fra regelverket seiv om det er adgang til det. Kontoret har ved flere anledninger mattet påpeke overfor kommuneadministrasjonen at vanlige forvaltningsregler ikke har vært tilfredsstillende fulgt ved søknad om fritaking. skoler og utdannelsesinstitusjoner — det er holdt opplysningskampanjer i forbindelse med ernæringsaksjonen — det er holdt møter med bransjeorganisasjoner og det er arrangert en ukes informasjonsstand i et av Bergens store varehus. Kontoret har hatt besøk av statsråd Gjertsen og direktør Maria Stanic fra Institute for Household Goods i Jugoslavia. I samarbeid med Forbrukerutvalget er det avholdt to-dagers forbrukerårsmøte samt et presseseminar. Utvalget har holdt tre møter og behandlet 15 saker. Presse og kringkasting har gitt kontoret en meget bred omtale. SOGN OG FJORDANE Kontoret hadde i alt 3589 førespurnader, og dette representerer ein auke på 6,8 % i høve til året før. Bruken av kontoret fordeler seg med 31,4 % førstegongsklager, 7,6 % førkjøpsrettleiing og 61 % anna hjelp og rådgjeving. Både kvinner og menn er brukarar av kontoret og aldersspreiinga har vore god, frå skuleelevar til folk langt opp i pensjonsåra. Talet på klager gjekk svakt tilbake, og den same tendens vart registrert i 1982. Dette har i hovudsak samanheng med to ting, nemleg endra registreringsrutinar og at ein har lagt mykje vekt på å yte publikum konkret hjelp slik at dei sjølve har vorte betre i stand til å løyse sine problem. Elles har ein fått fullmakt til å slutthandsame dei fleste sakene lokalt, og dette har ført til raskare handsaming og betre hjelp og service. Offentlege tenester er også ein sektor publikum klagar på eller ønskjer ein eller annan form for rådgjeving om. Henvendelsane ligg på nivå med fjoråret og fordelar seg omlag likt på tenesteytande etatar, reguleringsetatar og forretningsdrift. Ein har likevel merka ein viss auke i klager på kommunale avgifter. Rådgjeving før kjøp har auka også i 1983, og 272 personar gjorde seg nytte av denne tenesta. Langt dei fleste henvendelsane gjeld kjøp av diverse elektriske husholdningsapparat. Publikum sin auka bruk av denne tenesta har truleg samanheng med Forbrukarrapporten sin opptrapping av varetestar dei siste åra. Forbrukarkontoret vart elles stadig meir nytta som ein rådgjevings- og opplysningssentral. Årsaka til denne utviklinga skuldast nok at i spesielle situasjonar kjenner svært mange seg usikre på kva rettar ein har, korleis ein skal gå fram, kva hjelp ein kan få osv. Forbrukarkontoret sine tenester på denne sektor vert nytta av både privatpersonar, næringsdrivande og den offentlege sektor. ernæringsopplysning har vore stor, og ein har samarbeidt med eit kontaktnett av nøkkelpersonar beståande av helsesøstre, lærarar, førskulelærarar og kosthaldsinstruktørar. Den sistnemnde gruppa deltok også på eit påbyggingskurs over to dagar. Kontoret har elles vore representert i styringsgruppa for Sogn og Fjordane-prosjektet og delteke i lag og organisasjonar med kosthaldsopplysning. Omsetnaden av opplysningsmateriale har vore stor, og mottakarar har vore helsestasjonar, barnehagar, lag og organisasjonar. Opplysningsverksemda har elles vore driven ved kurs og kåseri i diverse lag og organisasjonar. I tillegg har der vore sendt pressemeldingar og ein har gjeve intervju både til lokalavisene og til NRK Sogn og Fjordane. På Strynemessa og Førde veka deltok kontoret med stand, og emnet på begge stader var kjøp av brukt bil, tryggingsutstyr for barn i bil og kjøp og stell av tekstilar. Ein har elles utført ei mindre prisspreiingsundersøking på piggdekk, og ein har kartlagt avgiftsnivået i fylket på kommunale avgifter for vatn, kloakk, renovasjon, feiing, straum og ymse barnehagesatsar. Som sekretariat for Forbrukarutvalet har ein førebudd 26 saker og delteke i tre utvalsmøte. Vidare har ein førebudd og tilrettelagt Forbrukarmøtet over to dagar og ein fekk i stand kabareten «Le og kast» med Else Michelet i samband med Forbrukarmøtet. MØRE OG ROMSDAL Antall skriftlege klagesaker gjekk ned med 25 % som følgje av systematisk arbeid for å oppnå dette. Antal henvendelsar totalt ligg omlag på same nivå. Tala fordeler seg slik (tala frå 1982 i parentes): Klager 1985 (2323) + 15 % Førkjøp 194 (232) - 16 % Anna 1594 (1384) + 15 % Enkel løysing 16 (ikkje registrert) Sum 3789 (3939) - 4 % Journalførte brev 1930 (2125) + 9 % Registrerte klagesaker 242 (323) -s- 25 % Antal henvendelsar totalt: 5719 (6072) + 6 % Arbeidskapasitet som før vart brukt til skriftlege klagesaker er no brukt til produktovervaking, utvalsarbeid, informasjonsarbeid og samarbeid med næringsliv, enkeltforbrukarar og styresmakter. : Forbrukarkontoret gjev ut bladet FRiKONTAKT til eit «abonnenttal» som varierer frå 1500 til 2500. presseteneste som følgjer opp dei sakene som er aktuelle i tida. Kontoret har dagleg kontakt med pressa. Etter mange års arbeid har det lukkast å få til prøveprosjekt med forstørring av telefonkatalogen. Prosjektet skjer i Ørskog kommune. Televerket finansierer den første delen. Seinare er det meininga at Forbrukarkontoret og kommuna skal finne ordningar som kan brukast også i andre kommunar. Etter utspel frå Forbrukarkontoret, vil ferjene og rutebilane i fylket syte for forstørring av rutetabellane. Dette vil bli ei permanent ordning. Forbrukarkontoret har — etter samråd med Forbrukarrådet og Biltilsynet — kome med utspel for å få kombinert tilstandsrapport og kontrollsetelen Biltilsynet nyttar, slik at bruken av tilstandsrapport aukar og dei seriøse verkstadene meir kan avlaste Biltilsynet med rutinekontroll av bilar. I samarbeid med to studentar ved distriktshøgskolen har Forbrukarkontoret undersøkt moglege prisforskjellar mellom Molde, Kristiansund og Ålesund når det gjeld el-produkt. Ingen av byane skilde seg særleg ut. Den klåraste konklusjonen undersøkinga gir er at det løner seg å prute! To andre studentar har laga ein oversikt over brukarerfaringar husbyggjarar har gjort i Molde og Fræna. Det er mogleg at denne metoden vert lagt til grunn i ei større undersøking om same emnet seinare. Tala i denne undersøkinga er så små at dei ikkje gjev eintydige svar. Forbrukarkontoret har vidare gjennomført ei telefonundersøking av bankane sin praksis når det gjeld å oppgi effektiv rente. I samarbeid med amanuensis Rasmus Rasmussen ved Distriktshøgskolen i Molde er variasjonar i den effektive renta klarlagt. Undersøkinga viser store og uventa variasjonar. Kontoret har gjennomført ei undersøking av kosthaldsvanane til elevane ved 18 skolar i fylket. Materialet er til bearbeiding og vil ligge føre i februar. Like viktig som å kritisere er det å stimulere positive tendenser i samfunnet. Forbrukarkontoret markerer dette ved å dele ut «Forbrukar-honiiør» til tiltak som fortener positiv omtale. Vanlegvis samarbeider kontoret med ei lokal avis om utdelinga, slik at kostnadene blir minimale. I 1983 fekk fire tiltak slik honnør. Det var: Averøy kommune — for sitt initiativ med kommunalt energispareutval. Møre og Romsdal Rutebileigarforbund — for system for forstørring og distribusjon av rutetabellane. Norges Husmorforbund — for kurs for avlastningshjelparar i nærmiljøet. Rindal kommune — for kommunal informasjonsavis. Kontoret får jamt henvendelsar om nærbutikkspørsmål, sjølv om Nærbutikkampanjen er avslutta. Det er hovudsakleg media og kjøpmenn som arbeider med problematikken. Etter initiativ frå kontoret søkte og fekk vårt fylke fast stillingshjemmel til varehandelskonsulent. Ellers har Forbrukarkontoret følgd opp Ernæringskampanjen på ymse vis, kontakt med gatekjøkken, foredrag i skolar, husmorlag 0.1. Kontoret har og utforma eit kursopplegg i Ernæringslære for lærarar i grunnskolen. Ein stor del av informasjonsmaterialet vert distribuert gjennom kontoret. Forbrukarkontoret spelar ei aktiv rolle når det gjeld å ta initiativ og skape aktivitet i «Aksjon Publikum». Det manglar eit samordnande organ på fylkesplan, og kontoret har sett ei oppgåve her. Under Produktivitetskampanjen kom kontoret med fleire forslag som seinare er følgde opp. Gjennom forhandlingar med eit firma, oppnådde kontoret å f å til korrigerande annonse. Etter utspel frå kontoret har Bokhandlarforeininga i fylket sagt seg viljug til å påta seg formidling av brukte lærebøker — utan godtgjerdsle. Formidlinga vil skje gjennom boder utanfor butikkane og ved oppslagstavler 0.1. Med utgangspunkt i problem med bruk av tilstandsrapport har kontoret kome med framlegg om at bruken av slike kan stimulerast ved at dei får status som kontrollsetel. Det synest som dette forslaget kan verte sett ut i livet i 84. Forbrukarkontoret har fått til eit effektivt samspel mellom forbrukarar, kontor og media. Det er fleire store saker kontoret har teke opp, kartlagt og ført vidare på sentralt hald. Dei viktigaste er farlege sykkelstyre, farlege viskelær og brannfarlege komfyrar. Ved undersøkingar gjennom massemedia har kontoret kunna leggje fram grundig dokumentasjon for problem som lettere kan følgjast opp sentralt. Forbrukarkontoret samarbeider godt med lokale handelsforeningar og bransjesammenslutningar om problemområder og opplæring. Ein del organisasjonar er og trekt inn i eit nærare samarbeid. Desse organisasjonane er m.a. Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, Samnemnda for Studiearbeid og fylket sitt Velutval. Kontoret har fått god oppfølgjing av fleire saker i Forbrukarrådet, og er godt nøgd med det samarbeidet som har utvikla seg. Særleg positivt har samarbeidet med Forkarutvalet vore. Utval og kontor har funne ein god balanse mellom arbeidsoppgåvene. Mange meiner Forbrukerutvalet ikkje har nokon misjon. Med det samspelet som har utvikla seg i Møre og Romsdal, har det så absolutt sin funksjon! Kontoret vil nytte høvet til å rette ei varm takk til alle som har vore med på å gjere forbrukararbeidet effektivt. SØR-TRØNDELAG Kontoret mottok i 1983 i alt 4533 henvendelser. De fleste henvendelser gjelder klager på rarer og tjenester. Det er registrert 180 skriftlige klager. Arbeidet med å effektivisere klagesaksbehandlingen har fortsatt, og det er lagt vekt på at flest mulig saker skal avsluttes hos oss. Det er i dette året ansatt juridisk konsulent ved kontoret. Forbrukerutvalget har hatt seks møter samt forbrukermøte. De viktigste sakene som utvalget har arbeidet med er forbrukerpolitikk og Nærbutikkampanjen. Både utvalget og kontoret har arbeidet med de nye regler om adgang til handel utenom fast utsalgssted. Det er gitt en orientering om de administrative konsekvenser dette vil ha for den enkelte kommune. (Menteringen er gitt til samtlige forbrukernemnder i fylket. Kontoret har også i 1983 hatt et godt samarbeid med presse og kringkasting. NORD-TRØNDELAG Kontoret mottok 1983 1914 klagehenvendelser. Av disse var 1321 telefonhenvendelser, 457 skjedde ved personlig fremmøte og 136 var skriftlige henvendelser. 212 saker ble løst uten skriftlig behandling. I løpet av året har det vært kontordager i Rørvik og Namsos — fem på hvert sted. Kontoret har hatt kontakt med skolevesenet i fylket. Konsulentene har forelest for elever og lærere ved ungdomsskoler og videregående skolerom emnene forbrukerlære og teknisk utstyr for bevegelseshemmede. Det er også forelest i forbrukerlære for studenter ved Levanger lærerhøyskole. Kontoret har hatt besøk av flere skoleklasser/grupper og det er da blitt orientert om virksomheten. Videre har kontoret distribuert undervisningsmateriell til alle skoleslag. kontoret samarbeidet med Nord-Trøndelag Idrettskrets. Videre har det vært arrangert to tredagerskurs for gatekjøkkenfolk — «Kan gatekjøkkenmat bli bedre?» Foreleserne fortalte om nye tilbud og foreslo salgsmetoder, og det ble delt ut smaksprøver av «alternative» produkter. Det er holdt kurs for ansatte i barnehager over emnet generell ernæring og kosthold, i samarbeid med fylkets barnehagekonsulent. Innvandrere har fått undervisning i kost/ ernæring, både på det teoretiske og det praktiske plan. På årsmøtet som ble holdt i Namsos medio mars, var foredragsemnene brannfarlige tekstiler og Forbrukerrådets rammeplan. Pressen bar behandl et stoff fra kontoret i intervjuer, reportasjer og det har også vært sendt pressemeldinger. Videre har ansatte vært intervjuet i riks- og lokalradioen. Personalet har deltatt i en rekke konferanser, seminarer og kurs. Forbrukerutvalget har holdt fire møter og behandlet 23 saker. Av oppgåver forbrukernemndene har påtatt seg i året kan nevnes forbedring av adkomstmuligheter for funksjonshemmede til forsamlingshus og butikker, kurs og demonstrasjoner i forbindelse med Ernæringskampanjen, drift av hjelpesystue, utgivelse av kommunal brosjyre til prosjektet «Din kropp» og uttalelser om handel utenom fast utsalgssted. Skolemåltider er blitt demonstrert for 1223 barn og 990 voksne. NORDLAND Forbrukerkontoret fikk i 1983 noe over 6000 henvendelser. Av disse var 1250 skriftlige, hvorav 416 utgjorde kvalifiserte skriftlige klager. Tallene er temmelig like de som ble registrert i 1982. Etter innflytting i Storgata 9, har imidlertid tallet for personlige henvendelser økt. Antall telefonhenvendelser var i 1983 4772, en del færre enn året før. Det er fortsatt bilsakene, klager på bygg og tekstiler som utgjør de største gruppene. I 1983 hadde kontoret 17 % som bilklager, 13 % gjaldt byggesaker og 13 % var klager på tekstiler/klær. For bilsakenes vedkommende er dette en nedgang på 3 % fra 1982, og kan skyldes bedre informasjon fra forhandlerne. For sør-fylkets vedkommende kan nedgangen skyldes samarbeid med bilbransjen om obligatoriske tilstandsrapporter. Andre store grupper i Nordland er elektriske husholdningsapparater (6 %), skotøy (5 %), rens og vask, radio og TV, og ur og optikk, alle med 4 % av det samlede antall klager. Samme prosentandel, 4 %, hadde offentlige saker. stigende de siste par år, mens rene prisklager oversendt til Pristilsynet er stabilt. Til Forbrukertvistutvalget er det i 1983 sendt 23 saker, en nedgang f ra 45 året før. Det er folk i Salten-regionen som klager mest, og har 32 % av alle tvistesaker ved Forbrukerkontoret. Helgeland følger tett etter med 30 %, Vesterålen har 15,5 %, Lofoten 12,5 % og Ofoten-regionen 10 % av totalen. På toppen av klagestatistikken ligger Bodø kommune med 20 % av alle klagene. Dette har sammenheng med Forbrukerkontorets sentrale plassering midt i byen, noe som slår ut på antall personlige henvendelser. Av de klagene som i 1983 ble behandlet skriftlig, gikk omlag 60 % i klagers favør ved heving, omlevering, prisavslag og erstatning. På opplysningssiden har Forbrukerkontoret også i 1983 kunnet glede seg over et godt forhold til presse og lokalkrmgkasting. Et 30-tall pressemeldinger er sendt ut og dannet bakgrunn for stoff til media. Samarbeidet med Narvik bibliotek har fortsatt. Målet er å koble flere av de sentrale bibliotekene i fylket inn i et samarbeid på opplysningssiden. Forbrukerkontorets personale har vært benyttet som foredragsholdere og forelesere i en del sammenhenger. I skolesammenheng har Forbrukerkontoret engasjert seg på en del videregående skoler og på Nordland Distriktshøyskole. De mest vanlige emnene har vært kontorets virksomhet, rettighetsinformasjon og markedsføringsloven. I samarbeid med Narvik bibliotek er det holdt diabeteskurs i Narvik. Heimkonsulenten har medvirket på kurs for hjerte- og lungesyke i Svolvær. I 1983 har Forbrukerkontoret i samarbeid med forbrukernemndene drevet opplysningsvirksomhet i ernæring, samtidig som barnesikkerhet har vært et tema nemndene har engasjert seg noe i. Enkelte nemnder har spredt informasjonsmateriell om barnesikkerhet og arrangert møter i samarbeid med andre institusjoner i kommunen. I arbeidet med f orebygging av barneulykker har også helsestasjonene aktivisert seg, bl.a. etter et møte for fylkets helsesøstre der forbrukerkonsulenten medvirket som foreleser. I den landsomfattende Aksjon Publikum har forbrukernemndene vært med i en undersøkelse om servicenivået i den lokale offentlige virksomheten. En konklusjon når det gjelder nemndenes aktiviteter er likevel at innsatsen fortsatt er meget ujevn. Jevnt over er det bare y 3 av nemndene i Nordland som fungerer tilfredsstillende. Forbrukermøtet i Nordland ble holdt på Fauske 1. —2. mars 1983. Forbrukerutvalget var arrangør og hadde valgt barnesikkerhet og forebygging som ett av hovedemnene. forbindelse ble det avgitt en resolusjon med krav om at innsatsen på sentralt hold må fortsette, samtidig som lokalt barnesikkerhetsarbeid må trappes opp. Av andre resolusjoner fra møtet kan nevnes krav om lik bilforsikring i Nordland sammenliknet med fylker i Sør- Norge, bedre merking av medisiner og en resolusjon mot vold i TV-programmer så lenge barna er oppe. Forbrukerkontoret har i 1983 stort sett gjennomført de arbeidsoppgåver som var forutsatt i arbeidsplanen. At effekten i tiltakene ikke alltid har vært like god, skyldes dels mangler på penger og dels manglende oppfølging fra nemndenes side. Kontoret har i 1983 vært svakere bemannet enn tidligere, bl.a. har en saksbehandler gått på redusert tid, og fra 2. halvår ikke blitt erstattet etter oppsiing. På klagesiden har byggesakene gått tregere enn normalt som følge av dette. Bemanningssituasjonen har også resultert i at oppgåvene på opplysningssiden ikke har fått god nok oppfølging. TROMS De fleste henvendelser til kontorene er muntlige: 2200 besøk og 4500 telefoner (henholdsvis 1600 og 3500 i 1982). 428 skriftlige klagesaker ble registrert (385 i 1982); 146 av disse kom fra Harstad-kontoret (151 i 1982). Til begge kontorer er det flere menn enn kvinner som tar kontakt. Henvendelsene omfatter fortsatt en rekke forhold. Klager på offentlige og private tjenester er økende, det er også henvendelsene om bolig — leieforhold, husleie, bostandard, boligbyggelag, tomtespørsmål m.v. Bil, tekstil, bygg og sko topper fortsatt statistikken. Lokale sakkyndige benyttes på flere områder og mange problem løses gjennom aktiv megling, blant annet ved hjelp av disse sakkyndige. Tekstilbransjen i Tromsø ble invitert til møte — 11 av 42 inviterte forretninger møtte. Kontorets tekstUsakkyndige var en av innlederne. Bilfirmaer i henholdsvis Harstad og Tromsø ble invitert til møter — 15 av 18 og 7 av 17 møtte. På disse møtene ble spesielt behovet for tilstandsrapporter drøftet. Harstad-kontoret deltok på et husbyggermøte med spesiell vekt på standardkontrakter og har hatt stand i en elektrisk forretning med vareundersøkelser m.v. Begge kontorer har deltatt på messer med spredning av materiell. Foredrag er holdt på ulike møter og kurs for ialt vel 600 tilhørere. tannpleiere, fylkeshelsesøster, fylkeslegen, barnehager, skoler foruten f orbrukernemnder. Mange skoleklasser fra ulike skoleslag og klassetrinn er besøkt, og har besøkt kontorene. lalt har vi møtt vel 1200 elever/studenter. Vi har deltatt med veiledning og materiell overfor lærere og oppgåvearbeid blant lærerskolestudenter m.fl. Tromsø-kontoret deltok i forbindelse med temadag i ungdomsskole om helse mens Harstad-kontoret har hatt stand på en utstilling ved elever med forbrukerlære som valgfag. Mye materiell er delt ut/solgt til skoler. Folderen «Refleks» er tilbudt gjennom fylkets skolekontorer — vel 1500 er utsendt. Ernæringskampanjen er spesielt fulgt opp i forbindelse med kostholdsopplysning, men gatekjøkkenene i fylket er registrert for oppfølging i tillegg til at materiell er spredt, foredrag med lysbilder er avholdt og ulike typer samarbeid er etablert. Som en del av årets forbrukermøte ble et seminar om kostholdsopplysning for forbrukernemndene og helserådene arrangert. Seminaret var et samarbeid med fylkeslegen og finansiert av Statens ernæringsråd. Seminaret er foreløpig fulgt opp i en kommune med temaet skolemat/skolefrokost i samarbeid mellom forbrukernemnd, helseråd, lærere, foreldre, elever samt tannpleier og heimkonsulent. En annen nemnd har i samarbeid med pensjonistforening arrangert møte om kosthold og helse/hverdagsmat for eldre med deltagelse fra fylkeslegen og Forbrukerkontoret. Kontakten med massemedia har resultert i ulike presseoppslag og radioinnslag, inkludert innslag i P 2, om forbrukerpolitikk, konkrete klagesaker, advarsler og råd, vår møtevirksomhet m.m. Vi har avholdt pressekonferanser, sendt ut pressemeldinger og gitt tips om aktuelle temaer. Massemedia kontakter i mindre grad oss enn omvendt. Aktiviteten i forbrukernemndene i Troms er varierende, men jevnt over liten. Nemndene i Tromsø og Harstad avholder sine møter på forbrukerkontorene, ellers mangler nemndene stort sett sekretærhjelp og anerkjennelse i kommuneadministrasjon og lokalpolitikken. Forbrukerkontoret og Harstad-nemnda har samarbeidet om et møte med Handlingsutvalget mot barneulykker som opptakt til å starte temagruppe underlagt helse- og sosialutvalget og registrering av barneulykker ved Harstad sykehus. Enkelte nemnder har arrangert forbrukerdager med kontordag og foredrag ved kontorets konsulenter. Alle forbrukernemndene er forsøkt engasjert ved undersøkelser om rasteplasser, Aksjon Publikum, nye lovregler om omførselshandel samt pris og kvalitet på grønnsaker og frukt. Det siste er også tatt opp med importutvalget for Nord-Norge. Harstad-kontoret har tatt opp spesielt kvalitet av epler med Gartnerhallen, Planteverninspeksjonen o.a. Forbrukerutvalget har hatt fem møter foruten å arrangere forbrukermøtet og være representert på Forbrukerrådets landsmøte og et møte om Handlingsutvalget mot barneulykker. Forbrukerutvalget brukes dessverre ikke av fylkesmyndighetene. Det har diskutert og avgitt uttalelser om hjelpemiddelsentral, klær for funksjonshemmede, Aksjon Publikum blant annet i forbindelse med byggemyndighetene og pasientrettigheter, landsmøteresolusjoner, Forbrukerkontorets arbeid og det lokale forbrukerarbeid. FINNMARK I alt mottok Forbrukerkontoret 3279 henvendelser om klager, førkjøp og andre råd. Av disse kom 160 til Karasjok-kontoret. Dette er en økning på 3 % i forhold til foregående år. Av henvendelsene var 730 personlige besøk på kontoret mens 2402 var telef onhenvendelser. 147 krevde mer inngående behandling og ble skriftlig ført videre, og det er en nedgang på 22 % i forhold til året før. Ca. 75 % av de skriftlige klagesakene ble ferdigbehandlet på kontoret, mens resten ble sendt til sekretariatets juridiske avdeling fordi saksbehandlingen krevde sakkyndig opplysning, nærmere juridisk vurdering, behandling i bransjenemnd eller megling av andre årsaker ikke førte fram på forbrukerkontoret. Nedgangen i antall klagesaker må sees på som et resultat av kontorets veiledning til klagerne; de er er blitt informert om hvordan de seiv kan takle forholdsvis enkle reklamasjonssaker. Klager på særlig bygg/byggarbeider er i størst mulig grad blitt henvist til advokat-behandling, men denne henvisning er ikke alltid like lett å gi fordi fylket ser ut til å være svært underdekket med advokater. Ofte er advokaten på stedet (gjelder de største stedene i fylket) allerede engasjert av motparten når klager henvender seg dit, eller problemer nødvendiggjor prioritering av klientene. Det siste medfører i beste fall ventetid. Det var imidlertid innen gruppen motorkjøretøyer det ble klaget mest. Dernest fulgte tekstiler, ur, bygg og båter/båtmotorer. Informasjon er en annen viktig del av kontorets virksomhet, og det er om å gjøre å nå forbrukerne over hele fylket, ikke kun «nedslagsfeltene» rundt kontorstedene Alta og Karasjok. Det er dog de økonomiske midler som avgjør rekkevidden av informasjonen. kontoret fått bevilget midler fra Sosialdepartementet og Statens ernæringsråd. Disse midlene er gått med til kurs/informasjon til nøkkelpersonell innen skoler, hjemmehjelpssektor og storhusholdninger. EUers er det direkte overfor diabetes- og cøliaki-gruppene samt hjertepasienter og eldre blitt holdt kurs og foredrag om et riktig sammensatt kosthold. Følgende steder utenom kontorstedene er besøkt i forbindelse med disse opplysningstiltakene: Vardø, Vadsø, Tana, Lakselv, Kjøllefjord, Båtsfjord, Mehamn, Hammerfest og Kvalsund. På tekstilsektoren er det holdt kurs for ansatte i varehandelen i Kirkenes, Vardø og Hammerfest. Videre er forbrukerinformasjon om tekstiler og tekstilbehandling gitt i skoler og foreninger i Vardø, Vadsø, Bognelv og Svanvik. Informasjon om forbrukernes rettigheter og plikter har også vært en vesentlig og tidkrevende oppgave. Forbrukerkontoret har, når det gjelder ulike former for opplysnings- og informasjonstiltak, hatt samarbeid med: skoler av forskjellige slag, Høgskolen i Finnmark, Statens ernæringsråd, fylkeslegens kontor (ernæringskonsulenten) tekstil-forretainger, forbrukernemnder, husmorlag, sanitetsforeninger, pensjonistforeninger, Røde Kors-lag, hjerte- og lungesykeforeninger og finskforeninger. Brosjyren «Stell av klær» kom ut på samisk og kjøpslov-folderen ble utgitt på finsk. Det er holdt fire møter i Forbrukerutvalget. Forbrukermøtet ble denne gang holdt med deltakelse av organisasjoner med forbrukerinteresser og forbrukernemnder. Forbruker- og administrasjonsdepartementet gav dispensasjon fra vedtektene slik at også organisasjonsrepresentantene hadde forslags- og stemmerett. Det ble også gitt et tilskudd til gjennomføringen av møtet som i det hele ble et vellykket forsøk. Utvalget og forbrukermøtet har beskjeftiget seg med flere forbrukerpolitiske saker. Det kan nevnes grensehandel, åpningstider, bilforsikring, advokattjenester, hundeskatt, grønnsakspriser m.m. Kontakten med og aktiviteten i forbrukernemndene skiller seg ikke fra de foregående år. Den er jevnt over dårlig, med unntak av noen få nemnder som fungerer bra. I løpet av året har flere kommuner forberedt overgang til ny hovedutvalgsstruktur, hvilket i de fleste fall trolig vil medføre at forbrukernemndene blir sanert bort. Utgifter: Bevilget Regnskap 01—1 Faste stillinger kr 17 215 000 kr 17 710 505,17 01—2 Ekstrahjelp » 482 000 » 521966,09 01—5 Rengjøringspersonell » 87 000 » 112 397,19 01—6 Overgangsstillinger » 759 000 » 697 322,01 01—7 Styrer, utvalg, råd » 396 000 » 323 761,90 01—8 16,8 % arbeidsgiveravgift » 3182 000 » 3 210 217,00 Sum lønnsbudsjett (post 01) kr 22 121 000 kr 22 576 169,36 11—1 Inventar kr 130 000 kr 134 836,91 11—2 Forbruksmateriell » 330 000 » 339 253,31 11—3 Reiseutgifter » 1125 000 » 1129 742,57 11—4 Kontortjenester » 3 600 000 » 3 621137,68 11—5 Opplys., veil. etc » 5 930 000 » 5 646186,80 11—7 Varebil-drift » 15 000 » 18 652,55 11—9 Husleier » 2 615 000 » 2 678147,51 Sum driftsbudsjett (post 11) kr 13 745 000 kr 13 567 957,33 70 lOCU-kontingent kr 100 000 kr 100 000,00 71 Forbr.forsikringskontor » 545 000 » 545 000,00 Sum utgifter kr 36 511000 kr 36 789126,69 Inntekter: Kommentar: Lønnsbudsjett (post 01) er overskredet med ca. 0,5 mill. kroner, som skyldes lønnsoppgjør i mai 1983. Det har vært en inntektssvikt for Forbruker-rapporten som følge av at det har vært et stort fråfall av abonnenter. 1. Vedtekter for Forbrukerrådet og tilknyttede organer fastsatt ved kgl. res. av 23. mars 1973, endret ved kgl. res. av 22. mars 1974, kgl. res. av 7. februar 1975, kgl. res. av 4. april 1975, 23. april 1976, 1. desember 1978,16. januar 1981 og 29. mai 1981. § 1. Forbrukerrådet er opprettet som en frittstående institusjon. Utgiftene ved Rådets virksomhet utredes av staten innenfor rammen av det budsjett Stortinget godkjenner. § 2. Forbrukerrådets formål er å arbeide for økt forbrukerinnflytelse i samfunns- og næringsliv, bidra til en forbrukervennlig utvikling og fremme tiltak som kan bedre forbrukernes stilling i dagens og framtidens samfunn. Rådet skal samarbeide med myndigheter, institusjoner og organisasjoner slik det til enhver tid finner hensiktsmessig. § 3. Forbrukerrådets hovedoppgave er: a) Å øve innflytelse på det private og offentlige vare- og tjenestetilbud til forbrukerne samt på produksjons- og omsetningsforhold ellers, og for øvrig å øve innflytelse på utformingen av den offentlige forbrukerpolitikk. b) Å drive opplysnings- og veuedningsvirksomhet som kan bedre forbrukernes forutsetninger for seiv å vurdere sine behov og muligheter for å få behovene tilfredsstilt. c) Å øke kunnskapene om de oppgåver som er knyttet til heimen slik at ressurser som er til rådighet, kan nyttes best mulig. d) Å arbeide for en bedring av forbrukernes stilling gjennom, ulike former for beskyttelsestiltak. e) Å delta i miljø- og ressursvernarbeid ut fra et forbrukerhensyn. § 4. Forbrukerrådet skal søke å oppnå dette ved blant annet: a) Å ta initiativ til og delta i forskning, utredning og undersøkelser om forbrukernes situasjon i samfunnet og om det vare- og tjenestetilbud forbrukerne møter. b) Å drive opplysnings- og veuedmngsvirksomhet individuelt og ved tidsskrift og andre publikasjoner, konferanser, kurs, utstillinger etc. c) Å fremme undervisningen i spørsmål som angår forbrukerne og heimen. d) Å behandle klager fra forbrukere over varer og tjenester. e) Å fremme forslag og gi uttalelse til statsmyndigheter og andre ut fra et forbrukersynspunkt. f) Å arbeide for at forbrukerinteressene blir ivaretatt, blant annet ved representasjon i utvaJg, styrer og råd som er av betydning for forbrukerne. § 5. Årsregnskap og mielding om Forbrukerrådets virksomhet skal sendes departementet etter utgangen av hvert budsjettår. § 6. Forbrukerrådet består av formann og 8 medlemmer med personlige varamenn. Kongen oppnevner formannen for 4 år, med adgang til f ornyet oppnevning for 4 år. Forbrukerrådet velger seiv sin nestformann. Ved permanent forfall fra formannen i funksjonsperioden, oppnevner Kongen ny formann for den gjenstående del av perioden. Medlemmene med personlige varamenn velges av og blant delegatene til Forbrukerrådets landsmøte. Oppnevnte delegater med gyldig forfall er også valgbare. De velges for 4 år med adgang til fornyet valg for 4 år. § 7. Landsmøtet holdes hvert annet år innen 1. juli, fortrinnsvis i forskjellige landsdeler. Melding om tidspunkt og sted for møtet sendes ut minst 6 måneder i forveien. De som i henhold til § 8 har rett til å sende delegater til landsmøtet, skal innen 1. mars underrette Forbrukerrådets sekretariat om hvem som er oppnevnt som delegater til landsmøtet. Forbrukerutvalgene og forbrukermøtene i fylkene (se §§10 og 12), organisasjoner og institusjoner som sender delegater til landsmøtene (se § 8), landsmøtedelegatene og Forbrukerrådet kan fremme forslag om saker som ønskes behandlet på landsmøtet. senest 1. april. Saker som er kommet inn etter 1 april, skal så vidt mulig sendes ut til landsmøtedelegatene, og skal legges fram på landsmøtet, som tar standpunkt til om de skal behandles. Forbrukerrådets beretninger om virksomheten i de to foregående kalenderår, forslag til dagsorden, forslag til rammeplaner for virksomheten framover, valgkomiteens mnstilling og andre saksdokumenter sendes ut senest en måned før møtet. Nærmere regler for gjennomføring av landsmøtet fastsettes av Forbrukerrådet. § 8. Følgende organisasjoner og institusjoner har rett til å sende delegater til landsmøtet: Ensliges Landsforbund 1 delegat Landsorganisasjonen i Norge 3 delegater Nasjonalforeningen for folkehelsen 1 delegat Norges Bondekvinnelag 1 delegat Norges Fiskarlags Kvinnegruppe 1 delegat Norges Husmorforbund 1 delegat Norges Idrettsforbund 1 delegat Norges Kooperative Landsforening 1 delegat Norges Leieboerforbund 1 delegat Norges Naturvernforbund 1 delegat Norges Handikapforbund 1 delegat Norsk Bonde- og Småbrukarlags kvinnegruppe 1 delegat Norsk Lærerlag 1 delegat Norsk Pensjonistforbund 1 delegat Norske Kvinners Nasjonalråd 2 delegater Statens ungdomsråd 2 delegater Fylkestinget eller fylkesutvalget i hver fylkeskommune velger 1 delegat til landsmøtet. Forbruker- og administrasjonsdepartementet oppnevner 8 delegater. Delegater oppnevnt fra de nevnte organisasjoner, fylkesdelegater og delegater oppnevnt av departementet har hver én stemme, de er valgbare av landsmøtet til tillitsverv og kan f oreslås som medlemmer av Forbrukerrådet. Personalet ved Forbrukerrådets sekretariat og personalet ved f orbrukerkontorene i f ylkene velger 2 delegater hver til landsmøtet. Disse delegatene har hver én stemme på landsmøtet, men de er ikke valgbare av landsmøtet til tillitsverv, og kan ikke f oreslås som medlemmer av Forbrukerrådet. Medlemmer av det sittende Forbrukerrådet møter på landsmøtet med tale- og forslagsrett. § 6. Direktøren for Forbrukerrådets sekretariat møter på landsmøtet med tale- og forslagsrett. Landsmøtet er offentlig. § 9. Landsmøtet velger seiv sine dirigenter og sekretærer og fastsetter sin forretningsorden. Landsmøtet velger en valgkomité på 5 medlemmer, hvorav 2 velges blant delegater fra organisasjoner, 2 velges blant fylkeskommuneoppnevnte delegater og 1 blant de departementsoppnevnte. Valgkomiteen skal på det følgende landsmøte legge fram forslag til medlemmer av Forbrukerrådet. § 10. I hver fylkeskommune velger fylkestinget et forbrukerutvalg bestående av formann og minst 4 medlemmer. For Oslo og Akershus velger Oslo kommune og Akershus fylkeskommune i henhold til særlige retningslinjer, et felles forbrukerutvalg bestående av 6 medlemmer. Innenfor rammen av de forbrukerpolitiske hovedlinjer som landsmøtet og Forbrukerrådet til enhver tid trekker opp, skal utvalget lede og koordinere arbeid til beste for forbrukerne i fylket i samarbeid med forbrukernemndene i fylkets kommuner. Forbrukerkontoret i fylket fungerer som sekretariat for fylkeskommunens forbrukerutvalg. Utvalgets utgifter dekkes av fylkeskommunen. Departementet kan gi nærmere retningslinjer om utvalgets arbeid. § 11. I hver kommune velger kommunestyret en forbrukernemnd bestående av formann og minst 4 medlemmer. Nemnda skal lede og koordinere arbeid til beste for forbrukerne i kommunen i samarbeid med fylkeskommunens forbrukerutvalg. Nemndas utgifter dekkes av kommunen. Departementet kan gi nærmere retningslinjer om nemndas arbeid. § 12. I hvert fylke holder fylkeskommunens forbrukerutvalg forbrukermøte hvert annet år. Forbrukermøtet holdes innen 1. mars samme år som landsmøtet. Til møtet kan hver kommune sende inntil 2 representanter. For Oslo og Akershus holdes et felles forbrukermøte. Til møtet kan Oslo kommune sende 22 representanter og hver av de 22 kommunene i Akershus fylke 1 representant. Fylkeskommunens forbrukerutvalg og personalet ved fylkets forbrukerkontor møter på forbrukermøtet med tale- og forslagsrett, men uten stemmerett. Forbrukermøtet er offentlig. § 13. Forbrukermøtet i fylket behandler: Årsmeldinger for de to foregående kalenderår for fylkets forbrukerkontor for fylkeskommunens forbrukerutvalg og kommunenes forbrukernemnder. Hovedretningslinjer for forbrukerarbeidet i fylket og kommunene i kommende periode, herunder hovedlinjer i programmet for virksomheten framover for fylkets forbrukerkontor fylkeskommunens forbrukerutvalg og kommunenes forbrukernemnder. Det skal for øvrig behandle saker som blir lagt fram av fylkets forbrukerkontor, fylkeskommunens forbrukerutvalg, fylkesting eller fylkesutvalg og saker som blir lagt fram av de kommunale forbrukernemnder. Forbrukermøtet behandler også saker som det ønsker behandlet på Forbrukerrådets landsmøte. Forbrukermøtet skal innstille overfor fylkestinget på nye medlemmer av fylkeskommunens forbrukerutvalg og på delegat til landsmøtet. Reise- og oppholdsutgifter for de kommunale representanter til forbrukermøtet dekkes av kommunene. De øvrige utgifter i forbindelse med møtet dekkes av fylkeskommunen. Utgifter til felles forbrukermøte for Oslo og Akershus dekkes med en halvpart av Oslo kommune og en halvpart av Akershus fylkeskommune. § 14. Forbrukerrådet holder møte minst 6 ganger pr. år og ellers når formannen eller minst 4 medlemmer krever det. Formannen sørger for innkalling til møtet med minst 7 dagers varsel. Rådet er beslutningsdyktig når det er lovlig sammenkalt og minst halvparten av medlemmene er til stede. Vedtak fattes med stemmeflertall. Ved stemmelikhet gjør formannens eller møtelederens stemme utslaget. Ved uttalelser må en eventuell mindretaUsmening komme til uttrykk. Det føres protokoll over Rådets møter og vedtak. Avskrift av møteprotokoll og saksdokumenter sendes departementet. For øvrig fastsetter Rådet seiv sin forretningsorden. § 15. Forbrukerrådet skal ha et sekretariat som forbereder sakene for Rådet og setter de trufne vedtak i verk. Sekretariatet kan også ta opp saker og treffe tiltak innenf or rammen av de forbrukerpolitiske hovedlinjer som landsmøtet og Rådet til enhver tid trekker opp og innenf or de ytterligere retningslinjer som disse organer fastsetter. Sekretariatet ledes av en direktør som ansettes av Kongen etter innstilling fra Rådet. Direktøren deltar i Rådets møter uten stemmerett. Andre av sekretariatets tjenestemenn og sakkyndige kan delta i Rådets møter når det er hensiktsmessig. Rådet ansetter avdelingsledere etter innstilling fra direktøren. Ved behandling av ansettelsessaker skal Rådet tiltres av minst én representant for tjenestemennene. Det øvrige personale ved sekretariatet ansettes av et ansettelsesråd med én eller flere tjenestemannsrepresentanter. Departementet fastsetter nærmere tilsettingsreglement. Rådet skal påse at sekretariatet til enhver tid har en struktur og arbeidsform som er nødvendig for at Rådet skal løse sine langsiktige oppgåver. § 16. I hvert fylke skal det opprettes et forbrukerkontor. For Oslo og Akershus opprettes et felles forbrukerkontor. Kontorene opprettes etter hvert etter departementets bestemmelse. Personalet ved kontorene ansettes av et ansettelsesråd med én eller flere tjenestemannsrepresentanter etter innstilling fra fylkeskommunens forbrukerutvalg. Ved behandling av ansettelsessaker skal forbrukerutvalget tiltres av minst en representant for tjenestemennene. Departementet fastsetter nærmere tilsettingsreglement. Utgiftene ved fylkeskontorene dekkes av staten ved Forbrukerrådet. Forbrukerrådet gir nærmere bestemmelser om forbrukerkontorenes virksomhet. § 17. Departementet kan som en prøveordning i det enkelte tilfelle gi dispensasjon fra bestemmelsene om forbrukermøtets sammensetning og gjennomføring. 2. Forbrukerrådets sammensetning Fra 1. juli 1983 har Rådet følgende sammensetning : Formann, Gro Hillestad Thune. Følgende rådsmedlemmer og varamedlemmer er valgt fram til 30.6.85: Esther Kostøl Varamedlem: Aud Henningsen Solveig Bakkan Varamedlem: Else-Marie Martens Thor Haabeth Varamedlem: Anne Vik Richard Trælnes, som også er valgt til Rådets nestformann Varamedlem: Lars Buer. Følgende rådsmedlemmer og varamedlemmer ble valgt for perioden 1.7.83 —30.6.87: Marianne Seip Haugsnes Varamedlem: Liv Storstein Mary Grønvold Varamedlem: Alf S. Aanensen Morten Hammerstad Varamedlem: Grete Øverlier Fridtjov Laukholm Varamedlem: Paula Kvalnes. 3. Rådsmøter I 1983 har Rådet holdt 9 ordinære møter hvor det er behandlet 103 saker. I tillegg kommer saker som er behandlet av sekretariatet etter retningslinjer trukket opp av Rådet. 5. Landsmøtet i 1983 Forbrukerrådets landsmøte ble holdt 14. og 15. juni 1983 på Hotel Caledonien, Kristiansand S. Delegater til landsmøtet — oppnevnt av organisasjonene: EnsUges landsforbund: 1. Agnes Husbyn Landsorganisasjonen i Norge: 2. Evy Buverud Pedersen 3. Reidar Arntzen 4. Åse Morin Nasjonalforeningen for folkehelsen: 5. Liv Storstein, ikke møtt. Nor ges Bondekvinnelag: 6. Kristine Woie Nor ges Fiskarlags Kvinnegruppe: 7. Amanda Igland, ikke møtt. Nor ges Handikapforbund: 8. Nor ges Husmorforbund: 9. Aud Henningsen Nor ges Idrettsforbund: 10. Torger Dahl møtte for Harald Tronvik Nor ges Kooperative Landsforening: 11. Mary Grønvold Nor ges Naturvernforbund: 12. Torbjørn Paule Norsk Bonde- og Småbrukarlags kvinnegruppe: 13. Reidun Røsegg Nor ges Leieboer forbund: 14. TorSmeby Norsk Lærerlag: 15. Theis M. Theisen Norsk Pensjonistforbund: 16. Alf S. Aanensen Norske Kvinners Nasjonalråd: 17. Aud Kleven 18. Else Østensjø Landsrådet for Norske Ungdomsorganisasjoner: 19. Anne Ingebjørg Enge 20. Anne Marie Borgvad — oppnevnt av f ylkene: Østfold: 21. Jan Paus Akershus: 22. Dag H. Petersen Oslo: 23. KnutWille Hedmark: 24. Astrid Marthinsen Oppland: 25. Grethe Øverlier Buskerud: 26. Louise Blom Hoen Vestfold: 27. Telemark: 28. Norunn Skarstein Aust-Agder: 29. Ragnhild Espeland Loftesnes Vest-Agder: 30. Kristen Fløgstad møtte for Helga Oftenes Rogaland: 31. Eirik J. Varhaug Hordaland: 32. Else-Marie Martens Sogn og Fjordane: 33. Herdis Holvik Møre og Romsdal: 34. Rannveig Kvadsheim Sør-Trøndelag: 35. Solveig Holm Nord-Trøndelag: 36. Hans Smørvik møtte for Gerda Roli Nordland: 37. Olga Knutsen møtte for Per Henrik Neerås Troms: 38. Elida Thorbergsen møtte for Jenny Nordgård Finnmark: 39. Paula Kvalnes — oppnevnt av Forbruker- og administrasjonsdepartementet: 40. Liv Andersen 41. EU Bergan 42. Else Bøe 43. Lars Christensen 44. Harald Ellefsen 45. Erling Lae 46. Hans Petter Lundgaard 47. Bjørn Vidar — oppnevnt av de ansatte ved forbrukerkontorene: 48. Einar Haugland 49. Ragnhild Mork — oppnevnt av de ansatte ved sekretariatet: 50. Torfinn Bjarkøy 51. Landsmøtet ble åpnet av Forbrukerrådets formann, Gro Hillestad Thune, som ønsket delegater og gjester velkommen. Kirsten Nielsen, Forbrugerrådet, hilste landsmøtet fra de danske forbrukerorganisasjonene, Forbrugerrådet og Statens Husholdningråd. Følgende program ble enstemmig godkjent: Tirsdag 14. juni 1. Åpning v/Rådets formann, Gro Hillestad Thune 2. Opprop av delegater. Valg av dirigenter, sekretærer og redaksjonskomité 3. «Mediasituasjonen/datasamfunnet». Innledninger ved: Jan Henrik Nyheim Rune Gerhardsen Kjell Olav Mathisen Debatt Pause — lunsj 4. «Forbrukerpolitikken — innhold og organisering» v/statsråd Astrid Gjertsen Debatt 5. Beretning for 1981/82 og oppfølging av vedtak fra landsmøtet 1981 v/direktør Bjørn Gulbrandsen Merknader fra delegatene til pkt. 5 6. Forslag til landsmøtet Onsdag 15. juni 7. «Virksomheten framover — rammeplanen» v/Rådets formann, Gro Hillestad Thune Forslag til landsmøtet (pkt 6 forts.) Pause — lunsj 8. Valg av medlemmer og varamedlemmer til Forbrukerrådet 9. Forslag til vedtak og uttalelser fra landsmøtet v/redaksjonskomiteen 10. Avslutning ved Rådets formann, Gro Hillestad Thune Til dirigenter ble enstemmig valgt: Agnes Husbyn Harald Ellefsen Richard Trælnes Til sekretærer ble enstemmig valgt: Til redaksjonskomité ble enstemmig valgt: Rachel Wisløff Evy Buverud Pedersen Eli Bergan Beretningene for 1981 og 1982 og arbeidsprogrammet for 1983 ble debattert og tatt til etterretning. Resolusjoner og forslag var sendt delegatene, fylkene, Forbruker- og administrasjonsdepartementet og de oppnevnende organisasjoner. Til enkelte resolusjoner ble det under møtet fremmet alternative forslag til vedtak. Disse ble oversendt redaksjonskomiteen. Noen av forslagene ble vedtatt uendret. Her gjengis landsmøtets vedtak sammen med et kort sammendrag. Pasienters stilling/påvirkningsmuligheter Med henvisning til at helsestellet utgjør en vesentlig del av vårt forbruk av offentlige tjenester fremmet Forbrukerrådet seiv en resolusjon om pasienters stilling. Forbrukerrådets forslag gikk blant annet på områder som ulykkesregistrering, medisinsk teknisk utstyr og pasienters rettslige stilling. Landsmøtet vedtok enstemmig: Forbrukerrådet har i den senere tid vært engasjert i spørsmålet om pasienters rettigheter og manglende klageordninger. Et utvalg oppnevnt av Sosialdepartementet i 1981, avgav en rapport om kontroll av medisinsk teknisk utstyr hvor det fremgikk at det skjer flere alvorlige ulykker ved norske sykehus som følge av teknisk eller menneskelig svikt. Videre har det i den senere tid gjennom pressen vært avdekket en del tilfelle av feilbehandling ved norske sykehus hvor det har vist seg at pasientenes rettsstilling er svak. Pasienter som blir skadet på sykehus på grunn av feilbehandling, har små muligheter til å f å erstatning. Det finnes i dag ingen tilfredsstillende klageordning. Pasienten må derfor i svært mange tilfeller gå veien om rettsapparatet og føre bevis for at det er gjort en feil og at dette skyldes forsømmelse fra sykehusets side. Erfaringsmessig er det vanskelig å nå fram med erstatningskrav, men antall saker ved domstolene har likevel økt den senere tid. Pasienters erstatningsmessige stilling etter skade under sykehusopphold — enten denne skyldes behandling, medisiner, ulykker, utstyr eller annet — må bedres. Tvungen pasdentforsikring er en løsning. Forbrukerrådet har rettet flere henvendelser til Sosialdepartementet om dette. på frivillig basis å velge forsikringsordning. Etter ny henvendelse fra Forbrukerrådet i september 1982 med påfølgende pressedebatt har Sosialdepartementet på ny tatt opp pasientforsikringen til vurdering. Resultatet av disse vurderinger foreligger ennå ikke. Det finnes i dag ingen generelle klageordninger for pasienter innen det alminnelige helsevesen. Klageområdene kan imidlertid være mange, som f .eks. retten til å bli pasient, bli behandlet på en spesiell måte eller ved en spesiell institusjon, feilbehandling, dårlig behandling eller manglende informasjon. Det er behov for en instans hvor slike klager kan fremsettes på en enkel måte og samtidig få en betryggende behandling. Forbrukerrådet bør arbeide videre for at slike klageinstanser blir opprettet og delta i utredningsarbeidet. I Sverige er det opprettet klageinstanser og innført obligatorisk pasientforsikring. Pasientenes rettslige stilling er avhengig av mange ulike elementer som tilsammen i dag setter dem i en svak posisjon. Det bør derfor nedsettes et utvalg med mandat. Landsmøtet ber Sosialdepartementet vurdere om opprettelse av et særskilt funksjonshemmedes ombud bør utsettes inntil ordninger som generelt ivaretar pasienters interesse er utredet. En særordning for en del av pasientmassen er ikke ønskelig, idet det ikke går noe naturlig skille mellom funksjonshemmedes og andre pasienters behov for å få sine interesser ivaretatt. Når det gjelder arbeidet med å styrke funksjonshemmedes stilling utover pasientsituasjonen, ber landsmøtet om at Departementet tar dette opp med de funksjonshemmedes egne organisasjoner. Rettshjelp og klageordninger I de nordligste landsdeler er det mangel på advokater. Forbrukerne har vanskeligheter med å få juridisk assistanse. Forbrukermøtet i Finnmark avviste blant annet på dette grunnlaget den foreslåtte nedleggelse av forbrukerkontorenes skriftlige klagesaksbehandling. Man mente også at Forbrukertvistutvalget fortsatt måtte fungere som en domstol i forbrukertvister. Med bakgrunn i samme problemstillinger ønsket forbrukermøtet i Troms at prøveprosjektet «Juridisk rådgivning i Skjervøy» måtte fortsette og utvides. Landsmøtet vedtok enstemmig Forbrukerrådets forslag til vedtak: Landsmøtet ser det som viktig at folk får rettshjelp når det er nødvendig. behandlet betryggende, og at det finnes klageordninger som gir tilstrekkelige rettssikkerhetsgarantier. Landsmøtet ber Forbrukerrådet arbeide videre med å finne fram til modeller for rettshjelp og klageordninger som særlig tar hensyn til problemene for dem som bor i spredtbygde strøk av landet. Klageordningene i den offentlige forvaltning bør vurderes særskilt, med utgangspunkt i Regjeringens handlingsplan for en publikumsrettet offentlig virksomhet. Landsmøtet mener en fortsatt drift av Skjervøy-prosjektet vil kunne gi viktig informasjon i denne sammenheng og henstiller til Justisdepartementet og Forbruker- og administrasjonsdepartementet å støtte prosjektet økonomisk. Landsmøtet ber Forbrukerrådet ta initiativ til at det blir vurdert hvordan reglene om egenandelene og inntektsgrensene for fri rettshjelp slår ut i forhold til de målsettinger som lå bak rettshjelploven. Offentlige kontrollorganer Forbrukerrådet har nå lenge arbeidet med offentlige tjenester. Med henvisning til bl.a. Næringsmiddelkontrollen og Vegdirektoratets bilkontroll ble det påpekt at det burde være en vesentlig og naturlig oppgave for Forbrukerrådet å arbeide for at de offentlige kontrollorganene best mulig ivaretok forbrukernes interesser. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet ber Forbrukerrådet prioritere arbeidet med å undersøke og påvirke offentlige organers arbeide. Spesielt gjelder dette offentlige kontrollorganer. Målsettingen må være å få styrket og effektivisert slike organer, slik at de kan fylle sine markedskontrollerende oppgåver. Kontrollorganene må i denne forbindelse i større grad gjøre de opplysninger de sitter inne med tilgjengelig for allmennheten. Bygg ut Statens biltilsyn På initiativ fra forbrukermøtet i Telemark vedtok landsmøtet mot én stemme: Stortinget har vedteke å setja i gang ei prøveordning som går ut på at bilverkstadene skal taka over ein del av kontrolloppgåvene til Statens biltilsyn. Bakgrunnen er at det har vore noko ledig kapasitet hos bilbransjen, mens Biltilsynet ikkje har makta å kontrollere bilane så ofte som ønskjeleg. Målet har vore at alle personbilar skulle kontrollerast første gongen etter fire år, og seinare kvart anna år. Biltilsynet manglar for å kunne gjennomføre kontrollen i tråd med målsetjinga er 50 —60 stillingar på landsbasis, mens kontrollhallar, administrasjonsutstyr og alt utstyret som trengst finst. Det har vore Forbrukarrådet si meining at kontroUverksemda bør haldast skilt frå forretningsinteressene. Ei samanblanding av desse interessene vil lett kunne føre til gnissingar mellom verkstaden og kunden. Landsmøtet ber Forbrukarrådet halde fram med arbeidet for ei slik løysing også i prøvetida på 3 år. Vi trur det vil vera ein fordel for alle partar. Dersom Biltilsynet blir sett i stand til å utføre kontrollen slik som nemnt ovanfor trur vi det vil føre både til meir å gjere for bilverkstadene, større tryggleik i trafikken og betre rettslege tilhøve på bruktbilmarknaden. Skulle det ikkje la seg gjere å ordne dette over statsbudsjettet trur vi forbrukaren ville vere tent med at Biltilsynet fekk desse stillingane likevel, sjølv om han måtte betale ei avgift når bilen hans er inne til kontroll. Det må han jo også gjere dersom verkstaden skal utføre kontrollen. I samband med at bilverkstadene skal medverke i kontrollarbeidet i ein 3-års prøveperiode, foreslår Forbrukarrådets landsmøte at det i eitt eller nokre få distrikt blir gjennomført kontroll av personbilane ved eigarskifte. Dette kan skje ved at tilstandsrapportar får status som kontrollsetel og blir obligatorisk ved eigarskifte gjennom yrkesseljar. Ved omsetning mellom privatpersonar skal bilane kontrollerast av Biltilsynet på ordinær måte. Utgifter til bilhold Forbrukermøtet i Finnmark påpekte at 75 % av persontransport foregår med personbil. Bilens betydning utenfor byer og tettsteder ble spesielt understreket. Etter intiativ fra en representant fra Motorførernes Avholdsforbund fremmet forbrukermøtet forslag om en reduksjon av bilavgiftene. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Forbrukerrådets landsmøte ser det som viktig at transportkostnadene for alle deler av befolkningen holdes på et lavt nivå. Målsettingen må være at både den halvpart av befolkningen som fritt disponerer bil, og de som overhodet ikke, eller bare i begrenset grad kan disponere bil, får et noenlunde likeverdig transporttilbud. Det er like viktig at transportkostnadene for dem som av forskjellige grunner benytter bil holdes nede, som at takstene på kollektivsystemene holdes på et rimelig nivå. sjeldne avganger og høye billettpriser nærmest kan tvinge de minst ressurssterke til å velge mellom å holde seg i ro på det stedet de bor, eller flytte til byer og tettsteder der det er grunnlag for å opprettholde et bedre kollektivtilbud. Forbrukerrådets landsmøte vil derfor be myndighetene om ikke å vurdere bilavgiftene isolert, men se spørsmålet i forhold til en rimelig transportstandard for så vel bilbrukere som den del av befolkningen som ikke disponerer bil. Geografisk differensierte bilforsikringspremier Igjen med henvisning til bilens betydning i persontransporten utenfor tettbebygde strøk beklaget Forbrukerkontoret i Finnmark at en geografisk differensiering medførte at bileiere i Nord-Norge betalte 15—30 % mer enn det som er gjennomsnittet for resten av landet. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Det er i dag vanskelig med sikkerhet å fastslå hvilke faktorer som mest påvirker skadeutbetalingene i de enkelte landsdeler, men Forbrukerrådets landsmøte har merket seg at verkstedprisene er en hovedårsak til de høye forsikringspremiene i Nord-Norge. Landsmøtet mener at det bør være ens premier på bilforsikring for hele landet. Den individuelle skaderisiko fanges i dag opp gjennom ordningen med individuell bonus. Landsmøtet ber også om at beregningsgrunnlaget for bilforsikringspremier blir undersøkt nærmere. Behandling av prisklager Forbrukerne i Telemark må vende seg til Pristilsynets kontor i Drammen med sine klager. De kommunale prisnemndene er ikke egnet til behandling av enkeltklager fra forbrukerne. Regjeringen mener at en mer effektiv konkurranse skal redusere prisnivået. Forbrukermøtet i Telemark mente at en mer prisbevisst forbruker betinget at man hadde et effektivt organ til å behandle prisklagene. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: I merknadene frå Forbrukarrådet til dei årlege retningslinene for arbeidet til prisstyresmaktene er det fleire gonger understreka at klager frå publikum bør behandlast raskt og effektivt. Dette spørsmålet var og oppe på landsmøtet i 1979. Prisstyresmaktene prioriterer no arbeidet med priskonkurransen, og har i den samanhengen teke opp igjen behandlinga av enkeltklager. Dette arbeidet blei lagt til side under prisstoppen. Det ser likevel ut til at forbrukarane har vanskar med å nå fram med prisklagene sine. Vår røynsle er at prislovens § 18, som forbyr urimelege prisar, gir eit vidt spelerom for prisfastsetjinga. Dette heng saman med at paragrafen i første rekkje er ein regel om forbod som det knyter straffeansvar til. I merknadene til retningslinene for prisstyresmaktenes arbeid i 1983 etterlyste Forbrukarrådet igjen ei endring av § 18. Anten bør ein få ei konkretisering av dei generelle kriteria for det som er urimeleg eller så bør prisstyresmaktene få høve til å avgjera om ein pris er urimeleg utan at dette medfører straffeansvar. Landsmøtet vil understreke at det er eit vilkår for effektiv konkurranse at forbrukarane er prisbevisste. Landsmøtet ser det som vesentleg at forbrukarane blir sikra ei tilfredsstillande behandling av klager på varer og tenester. Særleg bør føresegnene i prislova om urimelege prisar gjerast meir effektive. Levekår i Finnmark — grensehandel Forbrukermøtet i Finnmark mente at lavt inntektsnivå og høyt kostnadsnivå som ble konstatert ved undersøkelsen, «Levekår i Finnmark», ikke lot seg kompensere uten en rekke tiltak fra myndighetenes side. Forbrukermøtet mente også at restriksjonene som nå var lagt på forbrukerimporten av blant annet kjøttvarer spesielt rammet forbrukerne i utkantstrøk hvor varetilbudet var dårlig og hvor prisene var spesielt høye. Mot 14 stemmer vedtok Forbrukerrådets landsmøte: Landsmøtet viser til tidligere vedtak om f orskjeller mellom landsdelene når det gjelder priser, levekostnader og tilgang til varer og tjenester. Forbrukerrådet bør arbeide videre med disse spørsmålene særlig med sikte på at man i Nord-Norge skal få samme tilgang til varer som i resten av landet uten at prisene blir for høye. Grensehandelen kan i denne forbindelse spille en viss rolle. Det må arbeides mot en balansert løsning som ikke unødig svekker lokalbutikkene i grensestrøkene. Det er imidlertid urimelig at man i Nord-Norge underkastes importrestriksjoner til beskyttelse av sør-norsk landbruk når det er vansker med tilgangen på landbruksprodukter i Nord-Norge. Publikumsvennlige åpningstider Forbrukermøtet i Finnmark etterlyste åpningstider i varehandelen som var mer tilpasset den yrkesaktive forbrukerens behov. Mot én stemme vedtok Forbrukerrådets landsmøte: Landsmøtet ber Forbrukerrådet fortsette sått arbeid med å få åpningstiden for varehandelen og ulike typer offentlige og private tjenester mest mulig tilpasset publikums behov. Blant annet må åpningstidene vurderes i forhold til de yrkesaktive® arbeidstid. Definisjon av begrepet «familie» Enslige har hatt en stadig tilbakegang i kjøpekraften, hevdet Ensliges landsforbund Dette kom som en følge av at stadig flere husholdninger falt utenfor inntektspolitiske målsetninger. Landsforbundet gjentok derfor sitt ønske om at det måtte klargjøres hva som kom inn under begrepet «familie». Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet vil peke på behovet for en klargjøring av hva begrepet «familie» innebærer i den sammenheng begrepet brukes. Landsmøtet henstiller til Forbruker- og administrasjonsdepartementet å vurdere om rettigheter og plikter kan knyttes til et annet begrep enn «familie». Porno og vold i videofilm, bøker og blad Forbrukermøtet i Østfold bad om at spekulativ omsetning av videofilm, bøker og blader med pornografisk og voldelig innhold måtte stanses. Kontroll av import og salg, alternativt stans av de firmaer som driver med bare omsetning av disse varene ble antydet. Forbrukerrådets landsmøte vedtok med 20 mot 19 stemmer: Landsmøtet i Forbrukerrådet vil be Justisdepartementet intensivere kampen mot omsetning av videogrammer og blad med pornografisk og voldelig innhold. Landsmøtet gir samtidig sin fulle støtte til det forslag Kinolovutvalget har lagt fram om at det innføres en kommunal konsesjonsordning for salg, utleie og visning av video og film. Landsmøtet støtter også Kinolovutvalgets forslag om en sentral registreringsordning. Landsmøtet vil peke på betydningen av alternative distribusjonskanaler for kvalitetsvideo. Etter landsmøtets oppfatning vil det være en naturlig oppgave for bibliotekene å låne ut reklamefri video, på linje med andre trykte og visuelle audio-visuelle medier. Forutsetningen må være at bibliotekenes videotilbud skjer etter de samme kriterier de ellers legger til grunn for sine medievalg, og at utlån av video ikke bryter med det hevdvunne gratisprinsipp i bibliotekene. Krav til barnesikkerhet i byggeforskriftene Forbrukermøtet i Sør-Trøndelag bad om at nye bolighus ikke måtte godkjennes før godkjente skap for oppbevaring av farlige kjemikalier var montert. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet slutter seg til vedtaket f ra forbrukermøtet og ber Forbrukerrådet ta saken opp med Kommunal- og arbeidsdepartementet og Byggeforskriftsutvalget. Etter landsmøtets oppfatning bør det innføres regler om barnesikkerhet i norske byggeforskrifter som foreslått av Handlingsutvalget mot barneulykker. Bedre merking av oppvaskmidler for maskin Forbrukennøtet i Østfold bad om bedre merking av farlige, etsende oppvaskmidler til oppvaskmaskiner. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet ber Forbrukerrådet ta opp spørsmålet om bedre merking av oppvaskmaskinpulver med produsentene og Statens forurensningtilsyn. I tillegg til de opplysninger som er påbudt, må det også komme klart fram hvorledes man skal forholde seg dersom pulveret svelges — en type skade som er meget alvorlig for barn. Landsmøtet vil også påpeke at emballasjen på maskinoppvaskmidler og doseringsbeholderen i maskinen bør gjøres mer barnesikker. Bedre opplysning om medisiner Forbrukermøtet i Nordland bad om at medisinemballasjen måtte påføres informasjon om anvendelsen av medisinen. En bedre veUedning angående bruken gitt hver gang resept ble utskrevet ble også etterlyst. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet vil be Forbrukerrådet ta opp spørsmålet om bedre opplysninger ved medisinkjøp med helsemyndighetene. Landsmøtet mener forbrukeren har krav på å få informasjon om — Bruksområde, dvs. hva medisinen skal hjelpe for — Skikkelig doseringsanvisning og forklaring på hvorf or denne må følges — Fullstendig innholdsdeklarasjon — Vanlige bivirkninger Denne informasjon må også så langt som mulig gjøres tilgjengelig for blinde og svaksynte. Merking av transport med farlig last Forbrukermøtet i Østfold viste til at få kunne tyde den internasjonale kodemerkingen som påføres farlig last under transport. Få vil derfor vite hvorledes man skal forholde seg dersom det skjer ulykker. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet slutter seg til Forbrukerrådets syn og ber Kommunaldepartementet om å arbeide for at tankvogner med farlig last blir merket slik at folk flest forstår hva de inneholder og hvorledes de bør forholde seg i tilfelle en ulykke. Det satses nå sterkt på å innarbeide de nye forskriftene om kjemiske stoffer og produkter som kan medføre helsefare, både i arbeidslivet og overfor den vanlige forbruker. Disse forskriftene er internasjonale, basert på EF's regelverk. Landsmøtet vil anmode Forbrukerrådet om å arbeide for at tankvogner med farlig last også blir merket etter forskriftene om kjemiske stoffer og produkter som kan medføre helsefare, og forskriftene om merking av brannfarlige og eksplosjonsfarlige varer. Det bør arbeides for at denne type forskrifter med internasjonal symbolmerking avløser de gjeldende internasjonale forskrifter med kodemer- Mng. Dagens internasjonale kodemerking, et skilt med to tallrekker, kan bare tydes av et fåtall institusjoner, brannvesen og politi, som har kodenøkkelen. I første omgang er det viktig at redningstjenesten og sykebilene som først blir tilkalt i forbindelse med en ulykke, får kodenøkkelen. Det er også et behov for å gi transportutøveren, politi, brannvesen, sykebilsjåfører og annet redningspersonell informasjon om transport av farlig gods, kodenøkkelen — og hvorledes de skal forholde seg i forbindelse med ulykker. Handlingsutvalget mot barneulykker Forbrukermøtet i Nordland argumenterte for at Handlingsutvalget mot barneulykker skulle få forlenget sin mandatsperiode. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Forbrukerrådets landsmøte henstiller til Regjeringen å gi arbeidet mot ulykker blant barn en varig a<lministrativ forankring, slik at dette arbeidet kan videreføres når Handlingsutvalget mot barneulykker (HUMBU) avslutter sin virksomhet. ulykkesregistreringssystem og at innsatsen på produktsikkerhetsområdet styrkes. Landsmøtet vil understreke at uiykkesforebyggende arbeid i stor grad må skje lokalt, og regner med at forbrukerkontorene vil være en aktuell samarbeidspartner i dette arbeidet. Bedring av forbrukernes rettsstilling ved kjøp av bolig Forbrukermøtet i Hedmark påpekte at en stadig større del av familiens ressurser brukes i finansiering av bolig. Møtet bad om at forbrukernes rettssikkerhet i denne sammenheng måtte styrkes. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet mener forbrukernes rettssikkerhet ved kjøp og oppføring av bolig må bedres. Det er nødvendig at forbrukerne sikres et minimumsvern, som gjelder uansett hvem som er parter. Landsmøtet ber også Forbrukerrådet følge opp arbeidet med bedre kontraktsvilkår for forbrukerne i forbindelse med bygging av egen bolig gjennom de pågående forhandlingene med typehusbransjen og Forbrukerombudet. Gjennom dette arbeidet vil en også kunne få en avklaring på om alle spørsmål lar seg løse tilfredsstillende gjennom avtaler med bransjen eller om det vil bli behov for lovgivning. Utredning om forbrukerpolitikken — klagesaksbehandlingen Stenstadvold-utvalget hadde foreslått at den skriftlige tøagesaksbehandlingen ved forbrukerkontorene, Forbrukerrådet og Forbrukertvistutvalget skulle opphøre. Forbrukermøtet i Troms viste til at forbrukernes behov for rettshjelp var stort og at klagesaksbehandlingen derfor fylte et stort behov. Den fungerte dessuten som virksomhetens viktigste problemoppfanger og dannet således grunnlaget for mye av det forebyggende arbeidet Forbrukermøtet var enig i at en løpende debatt om forbrukerpolitikken var viktig, men bad om at forslaget om nedleggelse av den skriftlige klagesaksbehandlingen mått© avvises. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet vil understreke at den skriftlige klagesaksbehandlingen i Forbrukerrådet er viktig både for den enkelte forbruker og Forbrukerrådets generelle arbeid. i dag. Om domstolene skal komme inn istedenfor Forbrukertvistutvalget, krever det bl.a. en betydelig opprustning og styrking av forliksrådene med jurist. Landsmøtet mener arbeidet med å effektivisere og å finne fram til best mulige organisasjonsformer for klagesaksbehandlingen bør fortsette. Arbeidet med å vurdere næringslivets og offentlige leverandørers rolle i behandlingen bør tas opp igjen. Lov om informasjonsplikt i markedsføring For at forbrukerne skal gis bedre mulighet i det selvstendige valg mellom ulike varer og tjenester bad forbrukermøtet i Hedmark om at den tilbaketrukne lov om informasjonsplikt i markedsføring måtte bli fremmet på nytt. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet mener at en forutsetning for gode og rasjonelle kjøp er at forbrukerne gis relevant og lettfattelig informasjon om de aktuelle varer og tjenester. Næringslivet seiv har et betydelig ansvar for å gi slik informasjon. Behovet for informasjon er stort på flere vare- og tjenesteområder, men særlig stort og utslagsgivende på produktområdene bolig/byggevarer og brukte biler. Landsmøtet ber Regjeringen ta initiativ til at tvungne opplysningar i markedsføringen på disse områdene blir vurdert om igjen. Landsmøtet ber Forbrukerrådet fortsette arbeidet for å få fram bedre og mer fullstendige opplysninger til kjøperne på disse områdene. Forbrukerrådets ressurser Forbrukermøtet i Hedmark bad om at Forbrukerrådets ressurser måtte økes i forhold til dagens nivå. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet støtter de tanker som ligger bak henvendelser fra forbrukermøtet i Hedmark og ber Forbruker- og administrasjonsdepartementet legge vekt på dette ved f remtidig budsjettbehandling. Direktereklame etter eget ønske Norsk Bonde- og Småbrukarlags kvinnegruppe bad om at noe av dagens reklameflom måtte stoppes. Man mente at disse ressursene med fordel kunne anvendes på annen måte. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: postkassen. Landsmøtet ber Forbrukerrådet vurdere ytterligere tiltak, med sikte på at skilt med «reklame uønsket» skal bli respektert både av selgere og distributører. Endringer i «Lov om motorferdsel i utmark og vassdrag» I forslag til resolusjon uttrykte Norges Naturvernforbund uro over de store negative konsekvensene som den motoriserte ferdselen i naturen førte med seg. Særlig mente man utviklingen i Finnmark var foruroligende. Man bad om at loven måtte bli etterlevet og respektert. Forbrukerrådets landsmøte vedtok første avsnitt i følgende vedtak med 20 mot 7 stemmer. Vedtakets annet avsnitt ble vedtatt enstemmig: Forbrukerrådets landsmøte ser med bekymring på den utglidning som har funnet sted med hensyn til praktisering av Lov om motorferdsel i utmark. Landsmøtet ber derfor Miljøverndepartementet om å gjøre endringer i loven for å sikre at dens hovedintensjon blir fulgt over hele landet. Sikring av enhetlig praktisering kan bl.a. skje ved at lovens § 5 endres slik at fylkesmannen gis hjemmel til å gi forskrifter, herunder også bestemmelser om at ferdsel med snøscooter kan skje i Finnmark langs visse nærmere fastlagte løyper uavhengig av formålet med kjøringen. Forbrukerrådets landsmøte mener det skal kunne gis dispensasjoner slik at motorisert ferdsel i begrenset utstrekning skal kunne finne sted når særlige forhold tilsier det. Tilgjengelige fortau for fiinksjonshemmede Forbrukermøtet i Troms bad om at det måtte lovfestes at fortau ved framtidige anlegg måtte gjøres tilgjengelige for alle grupper funksjonshemmede. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Et viktig ledd i arbeidet for å sikre målsettingen om full deltaking og likestilling for funksjonshemmede må være å gi funksjonshemmede muligheter for en trygg og sikker ferdsel utendørs. I samarbeid med de funksjonshemmedes organisasjoner må derfor Forbrukerrådet ta opp spørsmålet om en ved hjelp av lovgivning eller andre tiltak kan sørge for at fortauer, gangveier 0.1. er tilpasset de forskjellige grupper av funksjonshemmede. Disponering av hundeskatt til førerhundarbeid Forbrukermøtet i Finnmark mente at Norges Blindeforbund burde gis anledning til å bruke midlene som innkreves ved hundeskatten til utdanning av f ørerhunder. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Forbrukerrådets landsmøte 1983 gir sin tilslutning til forslag fra forbrukermøtet i Finnmark om øremerking av kommunenes hundeskattinntekter til Norges Blindeforbunds førerhundarbeid. Landsmøtet ber Norske Kommuners Sentralforbund ta initiativ overfor landets kommuner i saken. Ledsager-/tolketjenesten for døve og døvblinde Forbrukermøtet i Finnmark fremmet forslag om at en ledsager-/tolketjeneste som skulle øke de funksjonshemmedes muligheter for å fungere i samfunnet, skulle opprettes og belastes offentlige budsjett. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet boklager de utilfredsstillende forhold med tolke- og ledsagertjeneste for døve og for døvblinde, og ber Forbrukerrådet ta disse forholdene opp med myndighetene. Det gjelder blant annet: De godkjente døvetolker er geografisk spredt, og mange har annet arbeid. Skal døve kunne få tolk der og når de trenger det, må det opprettes stillinger for døvetolker rundt i landet. Utdanningen av døvetolker må fortsette, og deltakerne bør få dekket tapt arbeidsfortjeneste. Videre må en forlengelse av kursene vurderes. De 30 timer pr. år som Rikstrygdeverket dekker for den enkelte til tolkehjelp i dagliglivet, er i mange tilfeller utilstrekkelig. Siktemålet må være at den enkelte kan få dekket sitt tolkebehov. Myndighetene må sørge for informasjon om tolketjenesten. Tolker for døvblinde må ha en spesiell utdanning. De første døvblinde tolker med Kirkeog undervisningsdepartementets kurs blir ferdige i september d.å. For at de ikke bare skal bh opptatt med annet arbeid må Rikstrygdeverket før dette tidspunkt ha fastsatt timebetaling og det antall timer den døvblinde vil få dekket. Det kan være mange grunner som taler for at behovet for den enkelte av denne meget fåtallige gruppe bør vurderes individuelt. Utdanning av døve/blindetolker må fortsette. Der hvor det er aktuelt, bør kommunene oppfordres til å dekke de nødvendige utgifter til kontaktpersoner for de døvblinde. Landposttjenesten Norsk Bonde- og Småbrukarlags kvinnegruppe i Finnmark fremmet ved forbrukermøtet et ønske om at den tidligere praksis for landpostbudenes utbetaling av trygdeytelser skulle gjeninnføres. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Forbrukerrådets landsmøte ber Forbrukerrådet ta opp med Postdirektoratet spørsmålet om den nåværende ordningen for utbetaling av postanvisninger i landpostbudtjenesten er den mest hensiktsmessige. Spesielt bør det vurderes hvordan brukerne ser på ordningen. Oppnevning av delegater til landsmøtet Forbrukermøtet i Sør-Trøndelag fremmet forslag om at forbrukerutvalgenes formann skulle møte som fylkenes representanter ved Forbrukerrådets landsmøter. Fylkenes delegater oppnevnes i dag av fylkesting/-utvalg etter forbrukermøtenes innstilling. Forbrukermøtet i Vestfold understreker i sitt forslag betydningen av at fylkets representasjon på landsmøtet gjenspeiler fylkestingets politiske sammensetning og foreslår at forbrukermøtets innstilling til delegat skal opphøre. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet slutter seg ikke til forslaget om å vedtektsfeste at formennene i forbrukerutvalgene skal møte som delegater til landsmøtet. Landsmøtet finner det imidlertid naturlig at fylkene lar seg representere ved et medlem av forbrukerutvalget i fylket. Landsmøtet tar til etterretning at departementet vil arbeide for en utvidet representasjonsrett på forbrukermøtene. Landsmøtet vil be departementet i den forbindelse også å vurdere endringer i prosedyren for oppnevning av delegater fra fylkene til landsmøtet og medlemmer til forbrukerutvalgene med sikte på å gi forbrukermøtene reell innflytelse på oppnevningene. Organisasjonsrepresentasjon på forbrukermøtene i fylkene Retningslinjene for forbrukerutvalgene gir ikke representanter for forbrukerinteresser, næringsinteresser og vitenskapelige interesser automatisk tale- og forslagsrett på forbrukermøtene i fylkene. Forbrukermøtet i Sør-Trøndelag mente at dette ikke stemte med intensjonene om et samarbeid med interesseorganisasjonene og bad derfor om en endring av retningslinjene på dette punktet. Forbrukerrådets landsmøte vedtok enstemmig: Landsmøtet tar til etterretning at Forbruker og administrasjonsdepartementet vil arbeide videre med å gi de frivillige organisasjonene full representasjon på forbrukermøtene i fylkene. Landsmøtet vil be om at departementet gjennomfører de nødvendige endringer i vedtekter og retningslinjer i god tid før forbrukermøtene skal holdes i 1985. 4. Sekretariat Rådets sekretariat har lokaler i Ringeriksveien 7, Sandvika. Telefon (02) 54 08 70. Postboks 8104 Dep., Oslo 1. Postgiro 51.765.08. Bankgiro 6219.05.12008. Sekretariatet har også redaksjon av Forbruker-rapporten, postgiro 46.629.87. Forbrukerrådets sekretariat består av følgende fem avdelinger: Vareteknisk avdeling, juridisk/økonomisk avdeling, redaksjonen, opplysningsavdeling og administrasjonsavdeling. Pr. 31. desember 1983 var følgende personale ansatt ved Forbrukerrådets sekretariat: Direktør Bjørn Gulbrandsen, ansatt 15. februar 1956. Direktøren er også ansvarlig for Forbruker-rapporten. Admmistrasjonsavdelingen: Leder: Avdelingsleder Sigmund Kaarbi, ansatt 1. august 1962. Førstekonsulent Steinar Akselsen, ansatt 1. februar 1980. Førstekonsulent Rolf Pedersen, ansatt 1. april 1977. Konsulent Sophus Fritzner, ansatt 1. november 1963. Konsulent Erik Bergh, ansatt 1. mai 1981. Førstesekretær Arne Granheim, ansatt 1. september 1963. Førstesekretær Eigil Aasekjær, ansatt 1. mai 1972. Skriveleder Aslaug Helle, ansatt 31. januar 1975 (deltid). Skriveleder Ragnhild Tostrup, ansatt 17. april 1972 (deltid). Arkivleder Tove Bergsvangen, ansatt 15. september 1973. Administrasjonssekretær Aasta Ersland, ansatt 24. april 1973. Administrasjonssekretær Odd Henriksen, ansatt 17. januar 1977. Administrasjoiissekretær Bjørg Holm, ansatt 2. juli 1973. Administrasjonssekretær Ragnhild Kristiansen, ansatt 6. februar 1967. Administrasjonssekretær Aase G. Lund, ansatt 31. mars 1964. Administrasjonssekretær Harriet Carlin, ansatt 1. september 1971. Administrasjonssekretær Marit Kvåle, ansatt 15. oktober 1981. Førstekontorfullmektig Aslaug Janset, ansatt 1. august 1973 (deltid). Førstekontorfullmektig Reidar Johansen, ansatt 6. oktober 1975. Kontorfullmektig Oddveig Andersen, ansatt 1. august 1979. Kontorfullmektig Bjørg Nygård, ansatt 1. juli 1979. Kontorfullmektig Monica Colding, ansatt 1. september 1981. Kontorfullmektig Irlin Enger, ansatt 1. oktober 1975. Kontorfullmektig Inger Furuheim, ansatt 1. januar 1979. Førstesekretær Gro Gjesvold, ansatt 1. april 1978. Kontorfullmektig Liljan Johnsen, ansatt 20. februar 1977. Kontorfullmektig Grete Kroge, ansatt 15. november 1979 (deltid). Kontorfullmektig Hanna Lermo, ansatt 10. juni 1980 (deltid). Kontorfullmektig Ebba Silberg, ansatt 13. september 1963 (deltid). Kontorfullmektig Synnøve Aarum, ansatt 1. november 1979 (deltid). Kontorassistent Antonette Enger, ansatt 5. februar 1981. Kontorassistent Berit Edin, ansatt 1. oktober 1975. Kontorassistent Synnøve Gjerholm, ansatt 17. august 1981. Sjåfør Haakon Løvaas, ansatt 1. november 1982. Personell på overgangsstatus: Førstekontorfullmektig Barbro Schackt, ansatt 13. oktober 1969. Kontorfullmektig Kari Hallan, ansatt 24. oktober 1979 (deltid). Førstekontorfullmektig Vera Torjussen, ansatt 20. februar 1979 (deltid). Kontorassistent Edith Halvorsen, ansatt 1963 (deltid). Bibliotekar Vera Høstmark, ansatt 19. november 1979 (deltid). Juridisk/økonomisk avdeling: Leder: Avdelingsleder Kjersti Graver, ansatt 16. juni 1975. Konsulent Finn Tveter, ansatt 1. september 1978, vikar som kontorsjef. Kontorsjef Roy Tønnesen, ansatt 15. november 1979 (permisjon). Førstekonsulent Anna Grøndahl, ansatt 1. januar 1972. Førstekonsulent Didrik Seip, ansatt 1. januar 1979. Førstekonsulent Tore Flaatrud, ansatt 8. november 1978 (vikar). Førstekonsulent Vera Vislie, ansatt 1. november 1975. Konsulent Torfinn Bjarkøy, ansatt 7. august 1979. Konsulent Nina Reiersen, ansatt 15. oktober 1979. Konsulent Lisbeth Johannessen, ansatt 12. oktober 1981. Førstesekretær Marie Finne, ansatt 22. april 1981. Førstesekretær Anne Fosby, ansatt 8. mars 1982. Førstesekretær Eva Kjos, ansatt 1. januar 1961. Administrasjonssekretær Arne Raastad, ansatt 24. oktober 1972. Administrasjonssekretær Edel Hum, ansatt 21. august 1978. Midlertidig engasjert personale: Førstesekretær Geir Dalskås. Førstesekretær Kjersti Bergholtz. Førstesekretær Harald Rognhaug. Førstesekretær Marit Birkelid. Opplysningsavdelingen : Leder: Avdelingsleder konstituert Kari Holtan Nodenes, ansatt 15. september 1978. Førstekonsulent Bjørn Vik, ansatt 11. september 1969. Konsulent Oddveig Benum Botnen, ansatt 1. januar 1963 (deltid). Konsulent Astrid Haneseth, ansatt 26. august 1974 (deltid). Konsulent Asbjørg Røske Sundet, ansatt 1. juli 1965 (deltid). Konsulent Guri Kristi Ulset, ansatt 1. januar 1971. Heimkonsulent Nina Lødrup, vikar. Journalist Magdalena Eckersberg, ansatt 1. september 1972. Førstekontorfullmektig Mari Borg Gundersen, ansatt 1. september 1970. Journalist Hjørdis Prestkvern, ansatt 15. september 1980. Redaksjonen: Leder: Redaktør Jostein Nyhamar, ansatt 1. september 1974. Redaksjonssekretær Siss Danielsen, ansatt 15. mai 1964. Journalist Mette Nergård, ansatt 3. april 1982. Journalist John E. Andersson, ansatt 5. september 1977. Journalist Ingvild Baklid, ansatt 1. august 1977. Journalist Bente Bull, ansatt 26. juni 1978 (vikar). Manuskontrollør Kjell Nystad, ansatt 1. februar 1974. Journalist Målfrid Bolstad, permisjon. Kontorfullmektig Brita Berg, ansatt 1. juni 1975, permisjon. Midlertidig engasjert personale: Journalist Arne Halvorsen. Journalist Reidun Nydal. Journalist Arne Amundsen. Journalist Anne-Marie Åstad. Vareteknisk avdeling: Leder: Avdelingsleder Per Anders Stalheim, ansatt 13. august 1973. Førstekonsulent Kirsten Vaaje, ansatt 1. juni 1977. Konsulent Ingvar Haagensli, ansatt 16. februar 1962. Konsulent Arne-Herman Kulsrud, ansatt 1. mai 1968. Konsulent Finn T. Aas, ansatt 16. januar 1978. Førstekontorfullmektig Kari Ruud, ansatt 16. oktober 1972. Førstekontorfullmektig Dicken Engelberth, ansatt 1. september 1962 (deltid). Kontorfullmektig Karen Aschim, ansatt 21. november 1972. Midlertidig engasjert personale: Foruten det fast og midlertidig engasjerte personale, har det vært knyttet til sekretariatet spesielle sakkyndige for kortere eller lengre tid. Ved sekretariatets administrasjonsavdeling benyttes også periodevis ekstrahjelp til maskinskriving, arbeid med Forbrukerrapporten s abonnementskartotek og annet kontorteknisk arbeid. En rekke institusjoner og laboratorier har hatt oppgåver for Rådets regning, særlig i forbindelse med vareundersøkelser og klagesaker. 5. Fylkeskontorene Pr. 31. desember 1982 var følgende personale ansatt ved f orbrukerkontorene i f ylkene: Østfold, Sandesundveien 3, 1700 Sarpsborg. Tlf. (031) 57 069/57 079. Kontorleder/forbrukerkonsulent Svein Andersen, ansatt 18. februar 1974. Konsulent Kari Ørebech, ansatt 1. februar 1982. Administrasjonssekretær Grete Paul, ansatt 1. mars 1979. Kontorassistent Solbjørg Jansen, ansatt 1. april 1976 (deltid). Kontorassistent Sonja Opsund, ansatt 1. september 1981. Oslo/Akershus, Trondheimsveien 84/86, Oslo 5. Tlf. (02) 37 18 40. Kontorleder/forbrukerkonsulent Henny Marie Andenæs, ansatt 4. august 1975. Forbrukerkonsulent Anna Engaas, ansatt 1. februar 1981. Heimkonsulent Sigrid Thune, ansatt 1. oktober 1970. Førstesekretær Ingegjerd Nordeng, vikar. Kontorfullmektig Anne Kari Venner, ansatt 1. april 1976. Kontorfullmektig Eli Aulie, ansatt 1. februar 1979 (deltid). Kontorassistent Berit Nyhagen, ansatt 24. august 1982 (deltid). Personell på overgangsstatus: Heimkonsulent Milda Leirskar, ansatt 30. november 1979. Administrasjonssekretær Unni Johnsrud, ansatt 18. mars 1980 (deltid). Hedmark, Utstillingsplassen, Vangsvn. 121, 2300 Hamar. Tlf. (065) 25 076. Kontorleder/heimkonsulent Anne Råheim, ansatt 1. september 1974 (permisjon). Forbrukerkonsulent Randi Dahl, ansatt 1. oktober 1970. Vikar kontorleder. Forbrukerkonsulent (deltid) Synnøve Kaul, ansatt 1. september 1977. Heimkonsulent Unni Sollid, ansatt 1. mars 1974. Heimkonsulent Anne Skjerven Haave, ansatt 1. januar 1982 (vikar). Kontorassistent Kari Lesjø, ansatt 11. august 1983. Oppland, Storgt. lA II, 2800 Gjøvik. Tlf. (061) 73 155/75 112. Kontorleder/heimkonsulent Anne Hyrve, ansatt 1. januar 1961. Forbrukerkonsulent Ame Nereng, ansatt 4. august 1975. Heimkonsulent Johanne Ekern, ansatt 1. august 1983. Kontorfullmektig Bjørg Bundli, ansatt 1. februar 1980. Buskerud, Fylkeshuset, Haugesgt. 89, 3000 Drammen. Tlf. (03) 83 81 50. Kontorleder/heimkonsulent Åse-Randi Skjørvold, ansatt 1. august 1977. Førstesekretær Tarald Løvstad, ansatt 17. september 1981 (deltid). Førstesekretær Eva Wahl, engasjert vikar. Kontorfullmektig Brit Sivertsen, ansatt 1. september 1977 (permisjon). Kontorassistent Karin Surland, ansatt 1. august 1981. Vestfold, Baglergt. 1, 3100 Tønsberg. Tlf. (033) 15 618/15 815. Kontorleder/forbrukerkonsulent Trygve Lie, ansatt 29. april 1974. Heimkonsulent Elen Håfjeld, ansatt 1. august 1965 (deltid). Kontorassistent Liv Bilet, ansatt 1. august 1980 (deltid). Heimkonsulent Vigdis Syvertsen (deltid), ansatt 17. august 1981. Førstesekretær Børre Augustson, ansatt 1. september 1981. Kontorassistent Eva Fogstad (deltid), ansatt 1. august 1981. Kontorassistent Wenche Braar (eng.). Telemark, Kongens gt. 19, 3700 Skien. Tlf. (035) 22 614/22 629. Kontorleder/forbrukerkonsulent Einar Haugland, ansatt 14. januar 1974. Heimkonsulent Anne Solfrid Malmanger Berg, ansatt 8. mars 1976 (deltid). Heimkonsulent Else Marie Saxegaard, ansatt 11. august 1982 (deltid). Førstesekretær Hans Apalnes, ansatt 1. august 1980. Kontorfullmektig Torgunn Ballestad, ansatt 6. mars 1974 (deltid). Kontorassistent Brita Sortedal, ansatt 1. januar 1982 (deltid). Aust-Agder, Teaterplassen 3, Tyholmen, 4800 Arendal. Tlf. (041) 23 719/21 217. Kontorleder/forbrukerkonsulent Bo Wærenskjold, ansatt 18. april 1977. Førstesekretær Finn Torp, ansatt 1. februar 1980. Heimkonsulent Grethe Dahl Larsen, ansatt 1. april 1983. Kontorassistent Ingeborg Svanæs, ansatt 1. august 1976 (deltid). Vest-Agder, Tinghuset, Rådhusgt. 34, 4600 Kristiansand. Tlf. (42) 28 000. Kontorleder/forbrukerkonsulent Åse Skribeland, ansatt 26. august 1974. Førstesekretær Else Tellefsen, ansatt 1. november 1974. Heimkonsulent Reidunn Ravnevand Nilsen, ansatt 1. januar 1971. Kontorassistent Ruth Halås Holte, ansatt 1. september 1983. Rogaland, Klubbgt. 1, 4000 Stavanger. Tlf. (04) 53 01 29/52 74 23. Kontorleder/forbrukerkonsulent Inger Johanne Raugstad, ansatt 1. januar 1971. Førstesekretær John Strandli, ansatt 1. januar 1982. Heimkonsulent Guri Kjørven, ansatt 1. august 1979. Kontorfullmektig Aud Svindland, ansatt 24. oktober 1974. Hordaland, Torvalmenningen 8, 5000 Bergen. Tlf. (05) 3115 56/31 81 66. Kontorleder/forbrukerkonsulent Niels-Oluf Wejset, ansatt 1. januar 1976. Heimkonsulent Berit Midttun Jensen, ansatt 1. januar 1972. Heimkonsulent Aud Aasmul, ansatt 1. oktober 1969 (permisjon). Førstesekretær Jon Orrem, ansatt 6. januar 1982. Kontorfullmektig Margot Bjørvik, ansatt 1. februar 1976. Sogn og Fjordane, Langebruvn. 15, 6800 Førde. Tlf. (057) 21571/22 039. Kontorleder/forbrukerkonsulent Leif Einar Rygg, ansatt 29. april 1974. Heimkonsulent Ragnhild Mork, ansatt 6. august 1979. Kontorleder/kons. Gunnar Stensrud, ansatt 21. august 1979. Kontorfullmektig Oddbjørg Opseth, ansatt 6. august 1979 (deltid). Møre og Romsdal, Strandgt. 3 11, 6400 Molde, Tlf. (072) 53 643/54 584. Kontorleder/f arbrukerkonsulent Lauritz Godøy, ansatt 29. april 1974. Førstesekretær Rolf Toven, ansatt 15. februar 1982. Saksbehandler/informasjonsmedarbeider Inge Kristine Strand, ansatt 1. oktober 1981. Kontorfullmektig Oddbjørg Ravndal, ansatt 1. januar 1980. Kontorassistent Ingrid Vilnes, ansatt 1. november 1978. Sør-Trøndelag, Kongensgt. 30, 7000 Trondheim. Tlf. (075) 27 079. Kontorleder/forbrukerkonsulent Ludvik Raanes, ansatt 1. januar 1975. Heimkonsulent Gerd Halsteinli, ansatt 7. januar 1974 (deltid). Heimkonsulent Rigmor Paulsen, ansatt 1. januar 1968 (deltid). Førstesekretær Ketil Lyng, ansatt 18. august 1983. Kontorfullmektig Åse Stav, ansatt 1. juli 1976 (deltid). Kontorfullmektig Bjørg Flaarøringen, ansatt 19. mars 1979 (deltid). Nord-Trøndelag, Sjøfartsgt. 3, 7700 Steinkjer. Tlf. (077) 64 611. Kontorleder/heimkonsulent Eldbjørg Augdal, ansatt 10. februar 1953. Forbrukerkonsulent Marit Svarva Henriksen, ansatt 16. oktober 1978. Førstesekretær Oddbjørg Eggen, ansatt 1. januar 1977 (deltid). Heimkonsulent Oddrun Gran, ansatt 25. januar 1982 (deltid). Kontorassistent Sissel Strand, ansatt 2. oktober 1980. Nordland, Bodø Engrossenter n, 8000 Bodø. Tlf. (081) 26 001. Kontorleder/forbrukerkonsulent Ragna Berget Jørgensen, ansatt 8. mars 1976 (permisjon) . Kontorleder/forbrukerkonsulent Magne Berntzen, ansatt 17. august 1981. Førstesekretær Audhild Sundstrøm, ansatt 28. august 1978. Heimkonsulent Solveig Andersen, ansatt 23. september 1981. Kontorfullmektig Anne-Lise Hansen, ansatt 1. mars 1980. Kontorassistent Alfhild Berg, ansatt 15. desember 1980 (deltid). Troms, Stortorget 4, 9000 Tromsø. Tlf. (083) 86 601/86 633. Kontorleder/forbrukerkonsulent Anne Brantenberg, ansatt 1. april 1975. Heimkonsulent Kirsti Vagle, ansatt 21. juni 1982. Kontorassistent Lillian Ahlquist, ansatt 1. november 1983. Troms, R. Kaarbøsgt. 19, 9400 Harstad. Tlf. (082) 63 014. Saksbehandler Mildred Dyring, ansatt 8. oktober 1979. Kontorassistent Solveig Kristiansen, ansatt 1. januar 1982. Finnmark, Knudsengården, Alta nye sentrum, Boks 298, 9501 Alta. Tlf. (084) 34 411. Kontorleder/forbrukerkonsulent Per Tore Nygård, ansatt 1. januar 1979. Heunkonsulent Helga Elvedal, ansatt 1. mars 1974. Heimkonsulent Frank Knutsen, ansatt 18. september 1978. Kontorfullmektig Oddbjørg Furu, ansatt 10. juni 1974. Finnmark, postboks 88, 9730 Karasjok. Tlf. (084) 66 465. Heimkonsulent Randi Persen, ansatt 30. juli 1979. I. Varefakta-Komiteen nedlegges fra 1. Dette er den siste årsmelding f ra Varefakta- Komiteen som en selvstendig institusjon. I samsvar med Stortingets vedtak av 25. mai 1983 nedlegges Varefakta-Komiteen med virkning f ra 1. januar 1984. I 29 år har Varefakta-Komiteen — tidligere under navnet Hovedkomiteen for Varedeklarasjoner og Kvalitetsmerking — hatt ansvaret for samordningen av varedeklarasjonsvirksomheten i Norge. Arbeidet blir nå organisert på en annen måte, men Stortingets forutsetning ved nedleggelsen av Varefakta-Komiteen har vært at arbeidet med vareinformasjon ikke skal nedprioriteres. I innstillingen om forbrukerpolitikken, avgitt av Stortingets Forbrukerog administrasjonskomite, uttalte en enstemmig komité om betydningen av dette arbeid: «Et vilkår for at markedet skal fungere til forbrukernes beste, er at de får riktig og vederheftig opplysning om varer og tjenester.» Varefakta-Komiteens nåværende arbeidsoppgåver skal fordeles mellom Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Forbrukerrådet skal overta arbeidet med å forhandle med næringslivet om bedre informasjon på ulike vare- og tjenesteområder, og skal eventuelt ta initiativet til tvungen merking i henhold til lov om merking av forbruksvarer. videre være sekretariat for et utvalg som kan gi råd til Departementet i spørsmål som angår tvungen merking. Dette rådgivende utvalg kommer også til å fungere som et kontaktutvalg mellom Forbrukerrådet og næringslivets organisasjoner. Forbrukerombudet skal overta Varefakta- Komiteens oppgåver i forbindelse med håndhevingen av reglene etter merkeloven. For tiden gjelder dette forskrifter om merking av tekstiler. Stillingene i Varefakta-Komiteens sekretariat blir overført til Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Forbrukerrådet, som forbrukernes egen interesseorganisasjon, overtar nå arbeidet med å forhandle med næringslivet om å skaffe forbrukerne den nødvendige informasjon som de trenger for å velge de varer og tjenester i dagens tilbudsflom som best passer for den enkelte forbruker. Det var i Forbrukerrådets sekretariat det praktiske arbeid med de første Varefaktadeklarasjoner kom i gang for 29 år siden. Forhåpentligvis vil Forbrukerrådet i dag sammen med næringslivet også finne nye veier for å bedre informasjonen ved markedsføring av varer og tjenester. Arbeidet med varedeklarasjoner var en av de første oppgåvene Forbrukerrådet fikk ved opprettelsen i 1953. Hensikten var å f å i stand et samarbeid om bedre vareinformasjon mellom Forbrukerrådet og produsenter av forbruksvarer. Det viste seg snart at det var behov for et permanent samarbeidsorgan for alle berørte parter: forbrukere, produsenter, forhandlere og forskning, og en spesiell komité under navnet Hovedkomiteen for Varedeklarasjoner og Kvalitetsmerking ble konstituert 7. desember 1954 — altså for 29 år siden. deklarasjonsvirksomheten økte, samtidig som Forbrukerrådet seiv fikk flere viktige oppgåver, fikk Hovedkomiteen et eget lite sekretariat. Hovedkomiteen fikk mangeartede oppgåver. Den skulle fastsette retningslinjer om innholdet i og utf ormingen av deklarasjoner på ulike vareområder. Komiteen seiv måtte vurdere på hvilke vareområder behovet for bedre vareinformasjon var størst og hvorvidt det fantes tilfredsstillende teknisk grunnlag for å gi de opplysninger det var behov for. For å bistå Komiteen med det kompliserte forarbeid, ble det nedsatt spesielle faglige utvalg på de ulike vareområder. I løpet av den første tiårs-perioden var det i alt ca. fagutvalg i virksomhet, i en kortere periode eller i lenger tid. På mange vareområder — bl.a. for elektriske husholdningsapparater — fantes det ikke prøvningsmetoder for bestemmelse av viktige egenskaper, og flere av fagutvalgene gjorde vederlagsfritt en imponerende innsats for å komme frem til et faglig akseptabelt grunnlag for varedeklarasjoner. Etter hvert er dette tidkrevende arbeid i stor utstrekning overtatt av standardiseringsorganene. Komiteen tok i bruk et spesielt fellesmerke som kjennetegn på de varedeklarasjoner som var i samsvar med de vedtatte varedeklarasjonsbestemmelser på de enkelte områder. I denne forbindelse innførte Komiteen et nytt uttrykk, VAREFAKTA, istedenfor å bruke det tungvinte ordet «varedeklarasjon». På dette tidspunktet var begrepet Varefakta helt ukjent for publikum, men ordet har etter hvert glidd inn i vårt dagligspråk og er i dag ensbetydende med saklig og riktig opplysning om en vare. 11965 ble Komiteens tungvinte navn Hovedkomiteen for Varedeklarasjoner og Kvalitetsmerking endret til Varefakta-Komiteen. Komiteen måtte sørge for en oppfølging av bruken av Varefakta-deklarasjoner på de ulike vareslag. Det ble ført register over firmaer som hadde fått tillatelse til bruken av Varefakta-merket og det ble påsett at utformingen av deklarasjoner var i samsvar med retningslinjene. Komiteen inngikk også avtaler med flere nøytrale laboratorier om en stikkprøvekontroll, for å påse at varenes egenskaper var i samsvar med opplysningene i Varefaktadeklarasjoner. Komiteen var ifølge vedtektene et frittstående samarbeidsorgan for Forbrukerrådet og organisasjoner og institusjoner for næringslivet og forskningen, uten tilknytning til det offentlige. Midlene til arbeidet fikk man dels som varierende statstilskudd over Forbrukerrådets budsjett, som frivillige bidrag fra enkelte av de 17 medlemsorganisasjoner og dels ved å innkreve avgift fra de firmaer som brukte Varefakta-deklarasjoner på varene. Dette usikre økonomiske grunnlag førte til at man ansa det påkrevet å få et større engasjement og støtte fra det offentlige. Etter en nærmere utredning om forholdet, ble saken i 1969 behandlet i Stortinget som gikk inn for at Varefakta-Komiteen fortsatt skulle være en frittstående institusjon, men at staten skulle påta seg det økonomiske ansvaret. også det var hensiktsmessig å samordne det organiserte arbeid med frivillig merking av forbruksvarer og merkingstiltak etter den nye loven av 24. mai 1968 om merking av forbruksvarer. Ved Kgl. res. av 5.12.69 ble det fastsatt nye vedtekter for Varefakta-Komiteen. Samtidig ble Varefakta-Komiteens Arbeidsutvalg oppnevnt som rådgivende utvalg overfor Departementet i spørsmål angående gjennomføring av lov om merking av forbruksvarer, som forutsatte opprettelse av et slikt utvalg. Nyordningen, som også medførte at Varefakta-Komiteens formann ble oppnevnt av Kongen, trådte i kraft fra 1970, og Varefakta-Komiteen ble administrativt underlagt Forbruker- og administrasjonsdepartementet. I tillegg til det tidligere arbeidet med frivillige varedeklarasjoner, fikk Varefakta-Komiteens Arbeidsutvalg nye oppgåver med å vurdere behovet for og omfanget av lovhjemlet merking av forbruksvarer på en del sentrale vareområder. Det ble utarbeidet forslag til merkeforskrifter og oversendt Departementet. Også forarbeidet med merkeforskrifter viste seg imidlertid å være tidkrevende. De første forskrifter gitt med hjemmel i lov om merking av forbruksvarer, ble fastsatt i 1975 og gjaldt ferdigpakkede næringsmidler og tekstilvarer. I denne forbindelse overførte Departementet en rekke oppgåver med handheving av disse forskriftene til Varefakta- Komiteen, som også ble trukket inn i kontrollarbeidet. 11981 ble det tatt sikte på å gjennomføre en omorganisering av samtlige forbrukerinstitusjoner. Som følge av dette ble det bestemt at Varefakta-Komiteens virksomhet fra 1.1.82 skulle overføres til Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Bestemmelsen ble imidlertid omgjort og Varefakta-Komiteen opprettholdt inntil videre, og inntil det var foretatt en samlet vurdering av organisasjonsmønstret på forbrukersektoren. Dette hadde også sammenheng med at loven om merking av forbruksvarer, som ble opphevet fra 10.9.81, ble gjeninnført fra 18.12.81. I en overgangsperiode fant man det hensiktsmessig å forenkle Varefakta-Komiteens organisasjonsform og å oppnevne en mindre komité, som bare omfattet de organisasjoner som var med i Varefakta-Komiteens Arbeidsutvalg. I samsvar med dette ble det fastsatt nye vedtekter, som trådte i kraft fra 1982. På side 37 gis det en oversikt over alle de varedeklarasjonsformularer som Varefakta- Komiteen har fått utarbeidet som grunnlag for frivillige varedeklarasjoner. Oversikten viser hvilken bredde arbeidet har hatt. En stor del av arbeidet er utført på vareområdene mat, klær og elektriske husholdningsapparater. Av enkeltvarer kan spesielt fremheves redningsvester. Ved valg og prioritering av vareområder har Varefakta-Komiteen tatt hensyn til flere forhold. Tidligere la man spesiell vekt på opplysninger om varer som kunne medføre en risiko for liv og helse ved bruk av varen. Etter at loven om produktkontroll ble innført i 1976, er det i første rekke Statens forurensingstilsyn som har ansvaret for at spørsmål vedrørende slike varer blir vurdert. Ved kjøp av mer kompliserte varer har forbrukerne også behov for å vite at varen tilfredsstiller rimelige krav med hensyn til bruksegenskaper og levetid. I en viss utstrekning har Varefakta-Komiteen derfor forsøkt å fastsette minstekrav til vesentlige egenskaper hos varen og ta i bruk definerte varebetegnelser, hvor det er innebygget visse kriterier for varen. Frem til 1970 ble det benyttet en type Varefakta-deklarasjoner som alle var påført Varefakta-Komiteens registrerte fellesmerke. På grunn av merkets noe spesielle utforming, ble det av de fleste oppfattet som et godkjenningsmerke for selve varen, mens det opprinnelig var ment å vise at opplysningene var i samsvar med Varefakta-Komiteens regler. Dette førte til at det første merket ble erstattet med et nytt Varefakta-merke, som utelukkende ble brukt bare i forbindelse med deklarasjoner med krav til nærmere angitte egenskaper hos varen. Slike minstekravsdeklarasjoner, som Varefakta-Komiteen innførte etter oppfordring fra Forbrukerrådet, var imidlertid vanskelig å få laget grunnlaget for. Derfor fortsatte man også å utarbeide deklarasjonsgrunnlag uten noen spesielle krav til varen. opplysningene om varen var gitt etter regler fra Varefakta-Komiteen. I forbindelse med at betingelsene for bruken av Varefakta-merket ble endret, måtte alle tidligere varedeklarasjonsformularer gjennomgås og tilpasses ordningen med to typer deklarasjoner. Også av hensyn til utviklingen på området har flere av deklarasjonsformularene vært revidert, når det har vært påkrevet. Flere av de vedtatte varedeklarasjonsformularene har av forskjellige grunner aldri vært tatt i bruk på varene. På noen vareområder har bransjesamarbeidet vært for lite utbygget for gjennomføringen av frivillige fellestiltak. Mange firmaer har ansett det for vanskelig og kostbart å få foretatt de målinger som var påkrevet for å gi opplysningene som skulle være med. Spesielt vanskelig har dette vært for importerte varer. I mange tilfeller har også markedsførerne kviet seg for å gi opplysninger om varene etter et nøytralt opplegg, basert på fakta. Etter at det ble innført merkeforskrifter for næringsmidler og tekstiler, har de frivillige ordninger på disse områder blitt lite aktuelle å opprettholde, og er etter hvert blitt trukket tilbake. I de senere år har Varefaka-Komiteen forsøkt å gjennomføre mindre ressurskrevende, frivillige informasjonsopplegg enn de tidligere varedeklarasjoner med et høyt ambisjonsnivå. Varefakta-Komiteen har herunder inngått avtaler med bransjesammenslutninger om ensartet vareinformasjon på en del vareområder. Det har imidlertid vist seg at også på dette grunnlag tar det meget lang tid før man får praktiske resultater. På side 39 er det gitt en oversikt over alle de forslag til lovhjemlet merking som Varefakta-Komiteens Arbeidsutvalg (og senere Varefakta-Komiteen), i egenskap av rådgivende utvalg overfor Departementet, har utarbeidet og oversendt Departementet. Bare 3 av forslagene har foreløpig resultert i merkeforskrifter. Det siste forslaget har Departementet ennå ikke tatt standpunkt til. OVERGANGSORDNINGER FOR VAREFAKTA-KOMITEENS FRIVILLIGE VAREDEKLARASJONSORDNTNGER OG BRANSJEAVTALER ETTER 1.1. Like etter stortingsvedtaket om nedleggelse av Varefakta-Komiteen fra 1.1. Varefakta-Komiteens frivillige varedeklarasjoner og bransjeavtaler. Det ble nedsatt en arbeidsgruppe med to deltakere fra hver av sekretariatene. gjeldende varedeklarasjonsformularer og bransjeavtaler. Ut fra innholdet og i tilslutningen til informasjonsoppleggene på de ulike vareområder, har gruppen drøftet den praktiske betydningen deklarasjonene antas å ha for forbrukerne. En del av de gjeldende varedeklarasjonsformularer er foreldet og må revideres, dersom de opprettholdes. Flere av varedeklarasjonsformularene benyttes i dag bare av en eller to produsenter, mens på noen områder er tilslutningen fra produsentene atskillig større. På to områder er det etablert nordisk samarbeid om administrering av felles deklarasjonsordninger. Varefakta-Komiteens sekretariat har skriftlig anmodet firmaene og bransjesammenslutningene, som benytter de gjeldende deklarasjonsordninger, å komme med synspunkter om fortsatt opprettholdelse, eventuelt om tilbaketrekking av deklarasjonsordningene. Firmaene er også stillet spørsmålet om hvorvidt de ser positivt på et fremtidig samarbeid med Forbrukerrådet istedenfor Varefakta-Komiteen. Arbeidsgruppen har i de fleste tilfeller lagt avgjørende betydning på de svar som er mottatt fra firmaene, og gått inn for å opprettholde varedeklarasjonsformularene på de vareområder hvor leverandørene er interessert i fortsatt samarbeid. Forbrukerrådet behandlet spørsmålet om overtakelse av ansvaret for Varefakta-Komiteens frivillige deklarasjonsordninger i møte 27.9.83, hvor det ble fattet følgende prinsippvedtak: «Forbrukerrådet vil gå inn som avtalepart i stedet for Varefakta-Komiteen når Varefakta-Komiteen blir nedlagt f.o.m. 1.1.1984. Forbrukerrådet vil overta de frivillige varedeklarasjonene og bransjeavtalene dersom bransjen godtar Forbrukerrådet som avtalepart.» I samsvar med anbefalingen fra arbeidsgruppen, har Varefakta-Komiteen i møte 12.10.83 vedtatt at følgende varedeklarasjonsformularer opprettholdes inntil videre og overføres til Forbrukerrådet fra 1.1.84: A 29 Tekstilvaskemidler B 35 Dynetrekk, laken og putevar B 36 Redningsvester og flyteplagg B 47 Dyner og puter fylt med dun og fjær B 53 Keramiske servisevarer 864 Gardiner B 65 Gulvtepper B 69 Anorakker og vindbukser til f jellbruk Varedeklarasjonsformularet for tekstilvaskemidler må imidlertid omarbeides så snart en del pågående undersøkelser om vaskemidlenes rengjøringsegenskaper er avsluttet. (Dette arbeid er nærmere omtalt på side 19.) Redningsvester og flyteplagg er basert på en fellesnordisk deklarasjonsordning, som vil bli revidert med det første. Det norske deklarasjonsformularet forutsettes fortsatt å følge det nordiske opplegget, men både Varefakta-Komiteen og Forbrukerrådet er enig i at på dette vareområdet bør det snarest innføres lovhjemlede bestemmelser. Varefakta-Komiteens Kontrollutvalg for redningsutstyr opprettholdes inntil videre og Forbrukerrådet overtar ansvaret for dette utvalg. Når det gjelder administrering av bruken av de ovennevnte varedeklarasjonsformularer, overtar Forbrukerrådet fra 1.1.84 ansvaret med å gi tillatelse til bruk av Varefakta-deklarasjoner etter de fastsatte regler i de enkelte formularer og at varen tilfredsstiller de minstekrav som er fastsatt. Varefakta-Komiteen overfører sine rettigheter til det registrerte fellesmerket Varefakta, med de betingelser som gjelder for registrering av merket i Styret for det industrielle rettsvern til Forbrukerrådet, som har gitt samtykke til overføringen. Den årlige registreringsavgift, som de firmaer som benytter Varefakta-deklarasjoner i dag betaler til Varefakta-Komiteen, opprettholdes etter 1.1.84 for å dekke noe av Forbrukerrådets administrasjonskostnader. Når det gjelder stikkprøvekontrollen av deklarerte varer, så vil Forbrukerrådet senere ta standpunkt til organiseringen av denne kontrollen. Varefakta-Komiteen og Forbrukerrådet har ment at det er noe uklart hvem som skal ha ansvaret for kontrollen med de frivillige varedeklarasjoner og oppfølgingen av bransjeavtaler, og har tatt opp saken med Forbruker- og administrasjonsdepartementet. I denne forbindelse meddelte Varefakta-Komiteen til Departementet at Varefakta-Komiteen ser det som en fordel at all kontroll av både frivillig og tvungen merking, som tidligere tilla Varefakta-Komiteen, samles i en institusjon. Videre har Varefakta-Komiteen vedtatt at følgende varedeklarasjonsformularer trekkes tilbake fra 31.12.83: 837 Hundefor 855 Spisebestikk av rustfritt stål 863 Madrasser av skumplast 866 Kjøkkenkniver og stekespader 867 Strømpebukser 868 Møbelstoffer Tidligere i 1983 har Varefakta-Komiteen trukket tilbake varedeklarasjonsformularene VDF A2l Gressklippere og VDF 852 Luftfuktere, som ikke lenger var i bruk og var blitt foreldet. Varefakta-Komiteen har inngått om vareinformasjon på en del vareområder, har kontakten med bransjesammenslutninger om videreføring av arbeidet etter 1.1.84 ført til følgende avgjørelser f ra Varefakta-Komiteens side: Avtalen av 28.8.75 mellom Varefakta-Komiteen og Felleskontoret for Såpe- og Vaskemiddelfabrikanter om forbrukerinformasjon i markedsføring av vaske- og rengjøringsmidler opphører fra 1.1.84. Grunnen for dette er at partene er enige i at avtalen i det vesentlige har mistet sin aktualitet som følge av utviklingen på området. Avtalen av 1.12.75 mellom Varefakta-Komiteen og Kosmetikkleverandørenes Landsforening om forbrukerinformasjon i markedsføring av hårpleiemidler overføres til Forbrukerrådet, som fra 1.1.84 går inn som ny avtalepart i stedet for Varefakta-Komiteen. Avtalen av 30.6.76 mellom Varefakta-Komiteen og Radio-Leverandørenes Landsforbund om forbrukerinformasjon vedrørende produkter for lydgjengivelse trekkes tilbake fra 31.12.83. Avtalen har i de senere år ikke hatt noen praktisk betydning for utforming av informasjonen for produkter for lydgjengivelse. Fra bransjens side er det understreket at man ønsker fortsatt samarbeid med forbrukerinstitusjonene om liknende spørsmål. Avtalen av 5.4.78 mellom papirleverandørene og Varefakta-Komiteen om forbrukerinformasjon i markedsføring av toalettpapir og husholdningsruller blir trukket tilbake fra 1.1.84. Grunnen for dette er at Papirindustriens Sentralforbund på vegne av sine medlemmer har sagt opp avtalen som gikk ut på at mengden i papirruller skal angis. Bransjesammenslutningen og andre leverandører viser til at en tilsvarende avtale med grossistleddet om normalvekter og variantbegrensning for disse varer gjelder ikke lenger, og nye varianter med varierende vekt er kommet på markedet. bort, har Varefakta-Komiteen bedt at Forbrukerrådet vurderer behovet for eventuelle andre tiltak som gir forbrukerne grunnlag til å vurdere prisen på papirvarer. Avtalen av 3.2.78 mellom Varefakta-Komiteen og Norske Elektroleverandørers Landsforening (NEL) om forbrukerinformasjon i markedsføring av elektriske husholdningsapparater overføres til Forbrukerrådet, som fra 1.1.84 går inn som ny avtalepart istedenfor Varefakta-Komiteen. I denne forbindelse har NEL lagt vekt på at også Forbrukerombudet trekkes inn i arbeidet i tilfelle av at leverandører, som ikke er tilsluttet NEL, ikke følger retningslinjene for opplysninger om de enkelte husholdningsapparater partene er blitt enige om. Dette kan føre til konkurransemessige problemer for leverandører som holder seg til avtalen. I henhold til avtalen mellom Norske Elektroleverandørers Landsforening og Varefakta- Komiteen, er det nå utarbeidet retningslinjer for følgende vareslag: Kjøleskap Hjemmefryser Kombinasjonsskap kjøl/frys Komfyr Termostatstrykejern Støvsuger Tørketromler Vaskemaskin Alle involverte parter er enige om å samarbeide for at informasjon i samsvar med retningslinjene blir tatt i praktisk bruk ved markedsføring av varer. De nye avtaleparter, Norske Elektroleverandørers Landsforening og Forbrukerrådet, vil etter behov justere innholdet i avtalen og retningslinjene. Forbrukerrådet vil senere ta standpunkt til oppfølgingen av arbeidet med de frivillige varedeklarasjonsordninger som nå blir overført fra Varefakta-Komiteen til Forbrukerrådet. I St.prp. nr. 80 (1982—83) Om forbrukerpolitikken, ble det vist til at videreføring av Varefakta-Komiteens arbeid med vareinformasjoner forutsetter en god kontakt mellom de berørte parter. Departementet foreslo derfor at det skulle opprettes et kontaktutvalg mellom Forbrukerrådet og næringslivets organisasjonen I Stortingsproposisjonen ble det også påpekt at i henhold til lov av 18. desember 1981 Om merking av forbruksvarer, forutsettes det oppnevnt et nytt rådgivende utvalg som kan gi råd til Departementet i spørsmål angående gjennomføring av loven. har Varefakta-Komiteens Arbeidsutvalg, og senere Varefakta-Komiteen, fungert som rådgivende utvalg. Departementet var innstilt på å samle disse to oppgåver under ett organ etter det mønster som i dag følges for Varefakta-Komiteen. Sekretariatet for utvalget skulle legges til Forbrukerrådet. Etter at Stortinget hadde behandlet proposisjonen og vedtatt å legge ned Varefakta- Komiteen, har Departementet utarbeidet et utkast til vedtekter for rådgivende utvalg etter lov om merking av forbruksvarer av 18. forbrukerinformasjon i forbindelse med markedsf øring av varer og tjenester. Utkastet ble 4.11.83 sendt til uttalelse til de organisasjoner og institusjoner som i henhold til Departementets forslag skulle delta i det nye utvalget. Utkastet til vedtekter ble behandlet i Varefakta-Komiteens møte 16.11.83 og det ble deretter sendt følgende uttalelse til Forbruker- og administrasjonsdepartementet: «Når det gjelder utvalgets sammensetning, innebærer Departementets forslag at Landsforeningen i Norge og Norges Kooperative Landsforening ikke lenger vil være representert i det nye rådgivende utvalg i henhold til lov av 18. desember 1981 om merking av forbruksvarer. I denne forbindelse minner Varefakta-Komiteen om at ved oppnevning av det første rådgivende utvalg fant man det hensiktsmessig å ta med nettopp disse to organisasjoner, som på det tidspunkt ikke var representert i Varefakta-Komiteens arbeidsutvalg, som fikk oppgaven å fungere som det rådgivende utvalg overfor Departementet. Det er Varefakta-Komiteens erfaring at det har vært en fordel å ha disse organisasjoner med i arbeidet i rådgivende utvalg. Flertallet i Varefakta-Komiteen, alle unntatt representanten for Norges Industriforbund, Sissel Mantor, foreslår derfor at Landsorganisasjonen fortsatt blir representert i det rådgivende utvalg og i kontaktutvalget. Flertallet anser det nemlig viktig at Landsorganisasjonen deltar i det løpende arbeid, slik som tidligere. Representanten for Norges Industriforbund begrunner sitt syn slik: «Ifølge Departementets brev av 4.11.1983 skal det nye utvalg være et kontaktutvalg mellom Forbrukerrådet og næringslivet. LO er representert med 3 delegater på Landsmøtet og har en representant i selve Rådet. LO skulle således ha gode muligheter for å fremme sitt syn i de ulike saker. NKL er også representert på Landsmøtet, og handelsnæringens interesser forøvrig er ivaretatt av Norges Handelsstands Forbund.» Videre ber Varefakta-Komiteen enstemmig om at Forbruker- og administrasjonsdepartementet også vurderer hvorvidt Norges Kooperative Landsforening bør være representert i det rådgivende utvalg og dermed også i kontaktutvalget, idet begge utvalgene forutsettes å ha lik sammensetning. I denne forbindelse ble det under møtet konstatert at etter Departementets forslag ville det rådgivende utvalg få bare én direkte representant for forbrukerne, mens næringslivet ville få tre representanten Det kan også tilføyes at Varefakta-Komiteen er klar over at både Landsorganisasjonen og Norges Kooperative Landsforbund for tiden er representert på Forbrukerrådets Landsmøte. Landsmøtet har imidlertid møte bare annethvert år og kan således ikke ta standpunkt til løpende saker angående vareinformasjon. Et flertall i Varefakta-Komiteen bestående av Jon Aulie, P. W. Gundersen, Gudbrand Jenssen, Sissel Mantor, Ingeborg Thomassen og Knut Øhlckers går inn for at utvalgets medlemmer skal ha møte- og talerett på Forbrukerrådets Landsmøte. forslaget er å øke kontakten mellom Forbrukerrådet og næringslivet til fordel for forbrukerne. Sissel Mantor støtter imidlertid dette forslaget bare hvis LO får plass i det nye kontaktutvalget. Mindretallet bestående av Varefakta-Komiteens formann Liv Andersen, Anders Brevik og Bjørn Gulbrandsen går imot dette forslaget og viser til St.prp. nr. 80 (1982—83) Om forbrukerpolitikken, hvor det på s. 24 er anført f ølgende: «Departementet vil ikke foreslå at det åpnes for representasjon på landsmøtet av næringsorganisasjoner innen handel og industri. Departementet legger vekt pa at landsmøtet skal uttale seg og handle på forbrukernes vegne og være et aktivt interesseorgan for forbrukerne. Kontakt og samarbeid med næringslivet er viktig, men bør finne sted i andre fora. En naturlig plass er det kontaktutvalg som foreslås opprettet mellom Forbrukerrådet og næringsorganisasjonene i forbindelse med den foreslatte overføring til Forbrukerrådet av merkingsarbeidet.» Mindretallet påpeker også at Stortingets forbruker- og administrasjonskomite i sdn innstilling om nevnte proposisjon enstemmig uttalte f ølgende: «Komiteen er også enig i at Landsmøtet bør være et forum som skal være forbrukernes eget, og at næringslivsinteressene ikke har noen naturlig plass her.» Stortinget hadde ingen merknader til dette. Innen Varefakta-Komiteen er det delte meninger om hvem som skal ha forslagsrett for forskningens representant i utvalget. Varefakta-Komiteen ber om at Departementet vurderer nærmere hvorvidt Statens institutt for forbruksforskning, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd eller Fondet for markeds- og distribusjonsforskning skal ha denne forslagsretten. Når det gjelder Departementets forslag til utvalgets oppgåver, er det innen Varefakta- Komiteen enighet om at Departementet bør gi nærmere retningslinjer om utvalgets virksomhet, blant annet om innkalling til møter, protokollføring og skille mellom utvalgets to funksjoner, henholdsvis som rådgivende utvalg overfor Departementet og som kontaktutvalg mellom Forbrukerrådet og næringslivets organisasjoner. I tilknytning til funksjonen som rådgivende utvalg, viser Varefakta-Komiteen til § 6, 2. ledd i Lov av 18. desember 1981 Om merking av forbruksvarer, hvor det heter at «Kongen gir nærmere forskrifter om utvalgets virksomhet». Varefakta-Komiteen påpeker at 2. ledd under punkt 1 i utkastet til vedtekter innebærer en ny og uprøvet fremgangsmåte. Det foreslås derfor at under arbeidsoppgåvene for kontaktutvalget tilføyes ordene «nemnder merking av forbruksvarer», slik at den første setning i 2. ledd får f ølgende ordlyd: «å være kontaktorgan mellom Forbrukerrådet og næringslivet i spørsmål som gjelder informasjon til forbrukerne, herunder merking av forbruksvarer, i forbindelse med markedsføring av varer og tjenester. utvalgets medlemmer tilflyte opplysninger om hvilke tiltak som er under arbeid. Således virker det som om utvalget kan bli hengende i løse luften uten at dets medlemmer har innsikt i Forbrukerrådets og Forbrukerombudets påtenkte tiltak. uttalelsesfristen er blitt altfor kort og at høringsomf anget er blitt for snevert. Også Landsorganisasjonen i Norge, Norges Kooperative Landsforening og Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd, som nå er representert i det rådgivende utvalg overfor Departementet, burde gis anledning til å uttale seg om utkastet til nye vedtekter for utvalgene. VAREFAKTA-KOMITEEN HAR HATT FØLGENDE FORMENN: 1954—1956 Stadsfysikus Fr. VAREFAKTA-KOMITEENS ARBEIDSUTVALG HAR HATT FØLGENDE SAMMENSETNING FRA 1.1. Fra 1970: Formann: Sekretær Ragna Karlsen Nestformann: Avdelingssjef Kåre Lyngstad Øvrige medlemmer: Forbrukerrådet: Adm.leder Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Avdelingsleder Inger L. Valle, senere avdelingsleder Rolf Biørnstad Landsorganisasjonen i Norge: Forretningsfører Finn Nilsen Vararepresentant: Sekretær Bjarne Bårdsen Norges Handelsstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Disponent Atle Schjøtt Fra 1972: Formann: Sekretær Ragna Karlsen Nestformann: Disponent Kåre Lyngstad, senere salgssjef P. W. Gundersen Øvrige medlemmer: Forbrukerrådet: Adm.leder Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Norges Industriforbund: Direktør dr.techn. Magne Sethne, senere disponent Halvdan Berge Vararepresentant: Disponent Halvdan Berge Norges Kooperative Landsforening: Fru Mathilde Oftedal Broch Vararepresentant: Sjef konsulent Rolf B. Torkildsen Norges Standardiseringsforbund: Direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Overingeniør Edwin Karlsen Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Universitetslektor, dr.philos Sven Lilledal- Andersen Vararepresentant: Universitetslektor Otto Øgrim Landsorganisasjonen i Norge: Forretningsfører Finn Nilsen Vararepresentant: Sekretær Bjarne Bårdsen Norges Handelsstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Disponent Atle Schjøtt Norges Industriforbund: Direktør Ole Chr. Moe Vararepresentant: Norges Kooperative Landsforening: Fru Mathilde Oftedal Broch Vararepresentant: Sjef konsulent Rolf B. Torkildsen Norges Standardiseringsforbund: Adm. direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Ass. direktør Ole Birger Ottesen Fra 1974: Formann: Stortingsrepresentant Liv Andersen Nestformann: Salgssjef P. W. Gundersen Øvrige medlemmer: Forbrukerrådet: Direktør Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Avdelingsleder Rolf Biørnstad Landsorganisasjonen i Norge: Sekretær Evy Buverud Pedersen Vararepresentant: Sekretær Anders Brevik Norges Handelsstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Disponent Atle Schjøtt Fra 1976: Formann: Stortingsrepresentant Liv Andersen Nestformann: Salgssjef P. W. Gundersen Øvrige medlemmer: Forbrukerrådet: Direktør Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Avdelingsleder Rolf Biørnstad Landsorganisasjonen i Norge: Sekretær Evy Buverud Pedersen Vararepresentant: Sekretær Anders Brevik Norges Handelsstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Universitetslektor, dr.philos Sven Lilledal- Andersen Vararepresentant: Sivilingeniør Eirik Raknes Norges Industriforbund: Direktør Ole Chr. Moe Vararepresentant: Direktør Leif Frode Onarheim Norges Kooperative Landsforening: Fru Mathilde Oftedahl Broch Vararepresentant: Sjef konsulent Rolf B. Torkildsen Norges Standardiseringsforbund: Adm. direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Ass. direktør Ole Birger Ottesen Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Førstelektor, dr. philos Svenn Lilledal- Andersen Vararepresentant: Sivilingeniør Eirik Raknes Norges Industriforbund: Direktør Ole Chr. Moe Vararepresentant: Direktør Leif Frode Onarheim, senere advokat Fredrik Evang Norges Kooperative Landsf orening: Forlagssekretær Mathilde Oftedal Broch senere prøvekjøkkensjef Marit Bjerkås Vararepresentant: Sjef konsulent Rolf B. Torkildsen, senere administrasjonssekretær Marie Wærriø Norges Standardiseringsforbund: Adm. direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Ass. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Førstelektor, dr. philos Svenn Lilledal- Andersen Vararepresentant: Fra 1978: Formann: Stortingsrepresentant Liv Andersen Nestformann: Salgssjef P. W. Gundersen Øvrige medlemmer: Forbrukerrådet: Direktør Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Førstekonsulent Walborg Krosshaug Landsorganisasjonen i Norge: Sekretær Evy Buverud Pedersen Vararepresentant: Sekretær Anders Brevik Norges Handelsstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Norges Industriforbund: Direktør Ole Chr. Moe Vararepresentant: Advokat Fredrik Evang Norges Kooperative Landsforening: Prøvekjøkkensjef Marit Bjerkås Vararepresentant: Administrasjonssekretær Marie Wærriø Norges Standardiseringsforbund: Adm. direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Ass. direktør Ole Birger Ottesen Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Førstelektor, dr. philos Svenn Lilledal- Andersen Vararepresentant: Fra 1980: Formann: Stortingsrepresentant Liv Andersen Nestformann: Salgssjef P. W. Gundersen Øvrige medlemmer: Forbrukerrådet: Direktør Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Førstekonsulent Kirsten Vaaje Landsorganisasjonen i Norge: Sekretær Evy Buverud Pedersen Vararepresentant: Sekretær Anders Brevik Norges Handelsstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Norges Industriforbund: Direktør Ole Chr. Moe Vararepresentant: Advokat Fredrik Evang Norges Kooperative Landsf orening: Prøvekjøkkensjef Marie Bjerkås Vararepresentant: Kontorleder Marie Wærriø Norges Standardiseringsforbund: Adm. direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Ass. direktør Ole Birger Ottesen Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Førstelektor, dr. philos Svenn Lilledal- Andersen Vararepresentant: Fra 1982: Formann: Stortingsrepresentant Liv Andersen Nestformann: Salgssjef P. W. Gundersen Øvrige medlemmer: Forbrukerrådet: Direktør Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Førstekonsulent Kirsten Vaaje Landsorganisasjonen i Norge: Sekretær Evy Buverud Pedersen Vararepresentant: Nestformann i Norsk Bekledningsarbeiderforbund Anders Brevik Norges Handelsstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Norges Industriforbund: Direktør Ole Chr. Moe Vararepresentant: Avdelingsdirektør Fredrik Evang, senere konsulent Sissel Mantor Norges Kooperative Landsforening: Prøvekjøkkensjef Marit Bjerkås Vararepresentant: Husstellkonsulent Ingeborg Thomassen Norges Standardiseringsforbund: Adm. direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Ass. direktør Ole Birger Ottesen Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Sivilingeniør Ingrid Alfheim Vararepresentant: Allerede ved årsskiftet 1982—83 hadde Forbruker og administrasjonsdepartementet gjort det alminnelig kjent at Departementet la opp planer om nedleggelse av Varefakta-Komiteen, etter at en arbeidsgruppe innen Departementet i forbindelse med en generell vurdering av retningslinjene for den fremtidige forbrukerpolitikk, hadde fremmet forslag om dette. Det var enighet innen Varefakta-Komiteen om at man måtte forsøke å få avsluttet de tidligere påbegynte arbeidsoppgåver innen utgangen av 1983, og ikke ta opp nye prosjekter. I tillegg måtte de løpende oppgåver, i første rekke med administrering og kontroll av merkeforskrifter for tekstiler, fortsette. nedleggeisen av Varefakta-Komiteen, ble det i samråd med Forbrukerrådet lagt opp en konkret plan for overgangsordninger for de gjeldende frivillige varedeklarasjonsordninger. I denne forbindelse måtte også alle berørte firmaer og bransjesammenslutninger kontaktes. Sammen med Forbrukerombudet har man drøftet overføringen av Varefakta-Komiteens arbeidsoppgåver med tekstilmerkingen til Forbrukerombudets kontor. En stor del av året har medgått til å avvikle en virksomhet som har pågått i nesten 30 år. Rent administrativt har det krevet et stort arbeid å gjennomgå hele arkivet for Varefakta-Komiteen. Mesteparten av dette blir nå plassert i Riksarkivet. Varefakta-Komiteen har siden 1973 hatt en frivillig deklarasjonsordning for dyner og puter med fyllmateriale av dun og fjær (VDF B 47). I forbindelse med en revidering av dette formularet i desember 1982 vedtok Varefakta- Komiteen som rådgivende utvalg etter merkeloven at sekretariatet skulle utarbeide et forforslag til forskrifter om merking av dun/ f jær-varer. Grunnen til at man ønsker tvungne regler på området er at man ikke har greid å få alle produsenter med på en frivillig varedeklarering, med de opplysninger man idag anser som nødvendige for forbrukerne. Det er av naturlige grunner stor prisforskjell på dun og fjær som råvarer. Denne store prisforskjellen gjør at fyllmaterialets sammensetning er svært utslagsgivende for prisen man betaler for et ferdig produkt. Forbrukeren har på sin side hverken forutsetninger eller mulighet til å vurdere fyllmaterialet i det produktet han kjøper. Til orientering kan det nevnes at dyner med fyllmateriale av dun og/eller fjær har variert i pris fra ca. kr. 500 til ca. kr. 2 000 avhengig av fyllmaterialets duninnhold. verdensmarkedet. Dette har medført høyere priser på dun. For at dun/f jær-produkter ikke skal prise seg ut av markedet på grunn av konkurransen fra sengetøy med syntetfibre som fyllmateriale, har man vært nødt til også å markedsføre dyner med et høyt innhold av fjær. Forskriftene er foreslått å omfatte dyner, puter, tepper, soveposer, teppeposer, møbelputer og bekledningsgjenstander med fyllmateriale av dun og/eller fjær. Den viktigste opplysningen som foreslås er angivelse av fyllmaterialets sammensetning i form av vektprosenter av dun, fjær og restmateriale. Videre kreves det opplysninger om fyllmaterialet er mekanisk bearbeidet (mykgjort), om fyllmaterialet er brukt tidligere og om fyllmaterialets bæreevne. Bæreevnen gir opplysning om fyllmaterialets evne til å holde seg «oppblåst». Under utarbeidelsen av forslaget har man tatt sikte på regler som er praktisk gjennomførbare uten altfor store meromkostninger, men som samtidig gir tilfredsstillende forbrukerinformasjon. I denne forbindelse har man hatt kontakt med dun/fjærbransjen i Norge. Før og under arbeidet med forslaget til forskrifter har man også hatt kontakt med de øvrige nordiske land, spesielt med Konsumentverket og Statens Provningsanstalt i Sverige. Under arbeidet med forskriftsforslaget i Varefakta-Komiteen ble det også laget et forslag til organisering av kontrollen i forbindelse med en gjennomføring av eventuelle forskrifter. gjennomføring av forslaget ville medføre for de berørte parter. Varefakta-Komiteen som rådgivende utvalg etter lov om merking av forbruksvarer, vedtok i mai 1983 å tilrå ovenfor Forbruker- og administrasjonsdepartementet at forskrifter i samsvar med det fremlagte forslaget skulle gis. Forskriftsforslaget med vedlegg ble deretter oversendt Forbruker- og administrasjonsdepartementet for videre behandling. Som det vil være kjent har Varefakta-Komiteen i flere år vært engasjert i spørsmålet om å gi forbrukerne opplysninger om tekstilenes brennbarhet. Etter anmodning fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet utarbeidet Varefakta- Komiteen i 1982 et forslag til forskrifter om advarselsmerking av barnetøy med meget stor brannrisiko. I begynnelsen av 1983 meddelte departementet til Varefakta-Komiteen at etter en samlet vurdering av situasjonen ville man vente med å ta stilling til å merke brannfarlige barneklær, inntil man hadde fått en bedre oversikt over virkningen av et planlagt forbud mot salg av de mest brannfarlige tekstiler, som Statens forurensningstilsyn arbeidet med. Departementet mente imidlertid at det kunne være aktuelt å få istand en frivillig, positiv merking av de tekstilene som har lavest brannrisiko, parallelt med det planlagte forbud. Mulighetene for slik frivillig merking ble derfor tatt opp med Varefakta-Komiteen. Etter at saken hadde vært vurdert nærmere, meddelte Varefakta-Komiteen til Departementet at Komiteen gjerne påtår seg arbeidet med er merkeordning for tekstiler med lav brannrisiko, så snart det foreligger egnede prøvningsmetoder og kriterier for dette, noe som ennå ikke er tilfelle. I denne forbindelse ble vist til ønskeligheten for et videre nordisk samarbeid om brannsikkerhetsmerkingen av tekstiler, for å kunne dra nytte av all den faglige ekspertise som finnes i de øvrige nordiske land. Varefakta-Komiteen mente også at grunnlaget for opplysninger om lav brennbarhet antageligvis må vurderes spesielt på de ulike vareområder og at det eventuelt kunne være aktuelt å velge sengetøy som et av de første områdene, forutsatt at man kunne oppnå enighet om dette i Norden. eventuelt forbud mot salg av de mest brennbare tekstiler, med den allerede etablerte kontrollen med merkeforskrifter for tekstiler. I et brev av 17.3.83 meddelte Varefakta-Komiteen Statens forurensningstilsyn at Varefakta- Komiteen stiller seg positivt til å påta seg kontrolloppgaven ved innføring av et forbud mot brannfarlige tekstiler. Ved slutten av mars sendte Statens Forurensningstilsyn et utkast til forskrifter om forbud mot svært brennbare tekstilprodukter til høring. Varefakta-Komiteen behandlet dette utkastet i møte 14.4.83 og ga følgende uttalelse til Statens forurensningstilsyn: «Et forbud mot salg av varer vil alltid medføre større konsekvenser for varetilbudet enn et påbud om advarselmerking. Et generelt forbud mot salg av en så stor gruppe tekstiler som her er foreslått, kan medføre relativt store ulemper for forbrukerne. Flere av de varer som vil bli rammet av det foreslåtte forbud har mange gode bruksegenskaper, ikke minst når det gjelder komfort. Det kan heller ikke dokumenteres at et generelt forbud vil kunne redusere antallet brannskadede personer. Varefakta-Komiteen mener derfor at forbudet mot salg bare bør omfatte ferdige tekstilvarer som er spesielt brannfarlige på grunn av materialets egenskaper eller varens konstruksjon og varer som på grunn av anvendelsesområdet medfører stor risiko. Forbudet bør være selektivt og ta spesielt sikte på å utelukke fra markedet brannfarlige tekstilvarer beregnet for barn og andre utsatte grupper. Generelle tiltak bør i første rekke bygge på advarselmerking av varer som medfører branneller smelterisiko. I denne forbindelse vises det til Varefakta-Komiteens tidligere forslag til advarselmerking. Dette forslaget kan danne utgangspunkt for videre drøftelser. Så snart det er praktisk mulig burde det gis opplysninger om graden av brannrisiko på alle tekstilvarer for at forbrukerne skal få kjennskap også til denne egenskapen ved varen, på samme måte som det gis opplysninger om fiberinnholdet og vedlikehold. Norske Elektroleverandørers Landsforening (NEL) og Varefakta-Komiteen inngikk i 1978 en avtale om rammen for informasjon om husholdningsapparater. I henhold til avtalen skulle partene utarbeide nærmere retningslinjer om hvilke opplysninger som bør gis om de enkelte vareslag. Leverandørene skulle gi opplysninger om sine varer i samsvar med det opplegget man var blitt enige om, slik at det vil være mulig for forbrukerne å sammenligne markedets ulike tilbud. Med bistand fra Varefakta-Komiteens fagutvalg for elektriske husholdningsapparater, er det utarbeidet slike retningslinjer for kjøleskap, hjemmefrysere, kombinasjonsskap, komfyrer, termostatstrykejern, støvsugere og tørketromler. I løpet av 1983 er også retningslinjer for vaskemaskiner godkjent av begge avtaleparter og trykket. ensartede opplysninger om vaskemaskinens kapasitet, automatiseringsgrad og vaskeprog rammer, herunder også tids- og energiforbruk ved enkelte programmer. Det forutsettes dessuten at det tas med opplysninger om utvendige mål, vekt, maksimal effekt og sikringsstørrelse. Støy betraktes idag som et problem. Derfor sies det også i retningslinjene at maskinens lydnivå skal angis dB(A). Flere leverandører har i løpet av de siste år tatt med i brosjyrene spesielle dataoversikter, basert på det avtalte opplegget. Disse oversikter markeres med teksten «Opplysningene ei- gitt i henhold til avtalen mellom Norske Elektroleverandørers Landsforening og Varefakta-Komiteen», eventuelt også med det spesielle merket som i henhold til avtalen er beregnet for dette formål. Det forutsettes at alle de varer som det nå foreligger retningslinjer for, blir trukket med i ordningen. Komiteen for konsumentspørsmål innen ISO (International Organization for Standardization) har i samråd med Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen på elektroområdet lEC, utarbeidet en veiledning om bruksanvisninger til forbruksvarer. Den ble utgitt i 1983 som ISO/lEC Guide 37 «Instrucktions for use of products of Consumer interest». med Komiteen utarbeidet en norsk utgave av ISO/lEC-publikasjonen. Norsk tittel er: «Bruksanvisninger for forbruksvarer». Veiledningen inneholder en rekke anbefalte prinsipper, bl.a. om utformingen av bruksanvisninger som er beregnet for forbruksvarer. Den er beregnet på komitéer som utarbeider standarder for produkter som krever bruksanvisning, men veiledningen kan også brukes av andre som lager bruksanvisninger. En mengde nye tekstilvaskemidler med nye sammensetninger har kommet på markedet de senere år. Det er til dels store prisforskjeller mellom de ulike varetilbud. Diskusjonen om fosfatholdige vaskemidlers miljøpåvirkning pågår fremdeles, og det er fortsatt delte meninger om hvorvidt fosfatinnholdet i vaskemidler bør ytterligere reduseres. Varefakta-Komiteen har registrert motstand fra produsenthold mot å ta med i deklarasjonen opplysninger om fosfat-innholdets eventuelle forurensingseffekt, slik det kreves i den gjeldende utgave av varedeklarasjonsformularet. opplysninger om fosfatinnholdet som det vil være hensiktsmessig å påby på vaskemiddelemballasjen. Mange mener at vaskeresultatet blir dårlig med fosfatfrie vaskemidler. Fra Forbrukerrådets side er det pekt på at i visse områder i Norge med hardt vann, fører bruk av fosfatfrie vaskemidler til gråning av tekstiler. Det er imidlertid nå også kommet på markedet relativt kostbare fosfatfrie vaskemidler, som leverandørene påstår gir et vaskeresultat som tåler sammenligning med de beste fosfatholdige vaskemidler. spareprogrammer i vaskemaskiner. Dette går blant annet ut på at tekstiler som tidligere er vasket ved 80°—90° C, nå blir vasket ved ca. 60° C. Alle disse forhold har ført til at forbrukerne i dag mangler holdepunkter om hva vaskemidler virkelig er egnet for, og hvilket vaskeresultat som kan forventes ved bruk av de ulike produkter. Varefakta-Komiteen har drøftet denne situasjonen med representanter for Forbrukerrådet, Statens institutt for forbruksforskning og noen produsenter. Det er enighet om at det gjeldende varedeklarasjonsformular bør revideres og det bør vurderes om det er mulig å gi opplysninger om vaskemidlenes kvalitet og vaskeevne. tidkrevende og dermed kostbare. De berørte parter er enige om å vurdere nærmere hvilke muligheter for forbrukerinformasjon det her finnes. Som et ledd i utredningsarbeidet er det ved Statens institutt for forbruksforskning høsten 1983 utført orienterende undersøkelser av egenskaper hos ulike typer vaskemidler. Varefakta-Komiteen har gitt økonomisk bidrag til arbeidet. Dessuten har Varefakta-Komiteen gitt i oppdrag til Svenska Textilinstitutet i Gøteborg å foreta sammenligning av gråningseffekten hos noen vaskemidler, dels med og dels uten fosfater. Revidering av varedeklarasjonsformularet vil være avhengig av de resultatene man får og må drøftes nærmere med bransjen. Arbeidet vil fortsette i 1984 i Forbrukerrådets regi. Målet er å få en varedeklarasjon som gir forbrukerne mulighet til å bedømme tekstUvaskemidlets kvalitet i relasjon til pris- og dets egnethet for oppgaven. Varefakta-Koraiteen vedtok i 1981 et formular for anorakker og vindbukser til fjellbruk. Kravene til plaggene var basert på 2 vareundersøkelser som er utført av Forbrukerrådet. For å forsøke å få ordningen i gang (snarest mulig) ble det i samarbeid med de produsentene som var interessert, foretatt en orienterende prøvning av 12 forskjellige anorakker og 13 ulike vindbukser. Materialprøvning av stoff, lukkeanordninger etc. ble utført ved Statens institutt for f orbruksforskning, mens den modellmessige utformingen ble vurdert av et utvalg (oppnevnt av Varefakta-Komiteen i 1982) bestående av representanter fra henholdsvis Den Norske Turistforening, Norges Røde Kors Hjelpekorps og Norges Speiderforbund. Utvalget avholdt 4 møter i 1983 og gjennomførte en praktisk prøve i fjellet i januar 1983. Resultatene fra prøvningen ved Statens instiutt for forbruksforskning var at stoffet i 4 av de 12 anorakkene tilfredsstiller de minstekravene som er fastsatt i varedeklarasjonsformularet. Stoffene i de andre anorakkene hadde enten for lav vindtetthet eller for dårlig vanntetthet, slik at de ikke gav tilstrekkelig beskyttelse mot vind og regn. Når det gjaldt utformingen var det 5 anorakker som etter kontrollutvalgets vurdering tilfredsstilte de fastsatte krav til utforming. Den vesentlige årsak for at de andre ikke fikk denne bedømmelse, var at de var konstruert slik at de ikke var tilstrekkelig tette for å hindre snø og vind i å trenge inn gjennom åpningen ved hals. En annen feil med flere var at de var «slimmet», dvs. så trange at en ikke fikk plass til nok klær under. Til sammen var det kun 3 anorakker som tilfredsstilte kravene både til stoff og utforming. Av de 13 vindbuksene var det ingen som tilfredsstilte de fastsatte krav, hovedsakelig fordi at de var så trange at de virket bevegelseshemmende og fordi de ikke kunne tas av og på uten å ta av skistøvlene. De aktuelle produsenter og importører har vært orientert om resultatene. Det er flere produsenter som har uttalt at de er interessert i å benytte deklarasjonsordningen, men ingen som enda har søkt om tillatelse. Varedeklarasjonsformularene blir fra 1.1. 1984 overført Forbrukerrådet som vil vurdere det videre arbeid på dette området. Varefakta-Komiteen har i løpet av de to siste årene samarbeidet med Norges Skipsforskningsinstitutt og Norges Seilforbund for å komme frem til en frivillig varedeklarasjonsordning for seilbrett. Ved utarbeidelsen av minstekravene ble det tatt utgangspunkt i en tysk standard for seilbrett og i internasjonale regler fastsatt av International Yacht Racing Union. Varefakta-Komiteen sendte forslaget til en frivillig varedeklarasjonsordning for seilbrett ut til høring høsten 1983. Det var delte meninger om forslaget. og Forbrukerrådet ble det pekt på at hvis det skulle benyttes minstekravsdeklarasjoner med Varefakta-merke, burde det også settes krav til brettenes holdbarhet/levetid. Veritas har forsøkt å ta dette opp med de største produsentene uten å lykkes, og mente derfor at tiden ennå ikke var moden for å etablere en minimumsstandard for seilbrett ad frivillighetens vei. I og med at Varefakta-Komiteen skal nedlegges fra og med 1.1.84 vedtok Varefakta- Komiteen å overlate til Forbrukerrådet å vurdere hva som videre kan gjøres i denne saken. Den felles nordiske deklarasjons- og kontrollordning for flyteutrustning til fritidsbruk ble utarbeidet i 1975. Etter behov har det blitt holdt nordiske møter for å ta opp aktuelle spørsmål i forbindelse med gjennomføringen av ordningen. I løpet av disse årene har det vært naturlig å foreta enkelte endringer og justeringer av bestemmelsene på flere punkter. Etterhvert er det derfor blitt påkrevet med en fullstendig gjennomgang og revidering av formularet. Et foreløpig utkast til et revidert formular ble gjennomgått og diskutert på et nordisk møte i København i slutten av oktober 1983. Etter at forslaget er ferdigbehandlet av varedeklarasjonsorganisasjonene, blir det tatt sikte på å sende forslaget til høring til alle berørte parter. I og med at Varefakta-Komiteen skal nedlegges fra årsskiftet vil dette arbeidet i Norge videreføres av Forbrukerrådet. Revideringsarbeidet ventes å kunne være avsluttet sommeren 1984. I likhet med tidligere år har Varefakta- Komiteen i 1983 ført kontroll med frivillige deklarasjoner som er basert på Varefakta- Komiteens deklarasjonsformular. Kontrollen omfatter både etikettenes utforming og de deklarerte opplysningenes riktighet. Både gamle og nye etiketter blir kontrollert for å påse at de er i samsvar med retningslinjene i de enkelte deklarasjonsformularene. Eventuelle uoverensstemmelser tas opp med de berørte produsenter, og utformingen av deklarasjonene blir korrigert i samsvar med formularene. Omfanget av kontrollen med deklarasjonenes riktighet i forhold til varen avhenger av hvilke av de to hovedtypene for frivillig deklarasjoner som er brukt. For varer, som tekstilvaskemidler, hvor det benyttes deklarasjoner uten spesielle krav til varen, er det produsentenes egne opplysninger som danner grunnlaget når deklarasjonene settes opp. samsvar med varens egenskaper, blir det senere foretatt stikkprøvekontroll av varene. Statens institutt for forbruksforskning har i 1983 utført undersøkelser av deklarerte tekstilvaskemidler. For varer som det settes minstekrav til, må det på forhand dokumenteres at kravene er oppfylt. På disse varene benyttes deklarasjoner med Varefakta-merke. I 1983 er det utført undersøkelser på redningsvester, gulvtepper og sengetøy. Undersøkelsene av disse produktene har vært utført ved Norges Skipsforskningsinstitutt, Statens institutt for forbruksforskning, Statens teknologiske institutt, Statens Tekniska Forskningscentral (Helsingfors) og Svenska textilforskningsinstitutet (Gøteborg). Hvis det blir funnet uoverensstemmelser mellom deklarasjoner og prøveresultater, blir dette rettet enten ved endring av varen eller deklarasjonen. Norge om det nordiske klassifikasjons- og merkingssystem for gulvtepper har fortsatt i 1983. Reglene for deklarering av gulvtepper er felles og merkingstillatelse i ett land kan, etter søknad, overføres til de andre land. I og med at det nordiske merkingssystemet nå etter hvert har fått et relativt stort omfang, foretar varedeklarasjonsorganisasjonene i Danmark, Finland og Norge i fellesskap stikkprøvekontroll av teppene. Konsumentverket i Sverige har fastsatt retningslinjer for gulvtepper som er basert på det nordiske klassifikasjonssystemet. De deltar ikke i selve gjennomføringen av stikkprøvekontrollen, men er for øvrig med og drøfter alle saker vedrørende klassifisering og merking av gulvtepper. Konsumentverket blir derfor underrettet om resultatene av stikkprøvekontrollen. Redningsvester og flyteplagg til fritidsbruk blir godkjent og merket etter felles nordiske regler i Danmark, Finland og Norge. Når en type redningsvest/flyteplagg blir godkjent i ett av de nordiske land, blir de øvrige land underrettet. markedsf øre vestene i de andre nordiske land, legges denne godkjennelsen til grunn for merkingstillatelsen i de øvrige land. I Sverige har Konsumentverket fastsatt retningslinjer som er basert på det samme grunnlag som de frivillige varedeklarasjoner i de øvrige nordiske land. De deltar ikke i selve gjennomføringen av stikkprøvekontrollen, men er for øvrig med og drøfter alle saker vedrørende Varefakta-deklarerte redningsvester og flyteplagg. Nye modeller/typer av flyteutrustning til fritidsbruk som skal deklareres og markedsføres i Norge, skal forelegges Varefakta-Komiteens Kontrollutvalg for redningsutstyr til godkjennelse. Alle praktiske prøver av redningsvester/flyteplagg som skal utføres her i Norge, blir foretatt av Norges Skipsforskningsinstitutt. Mellom Danmark, Finland og Norge er det inngått avtale om årlig stikkprøvekontroll. I likhet med året før ble kontrollen i 1983 gjennomført etter en felles plan, med en etterfølgende gjensidig informasjonsplikt om kontrollresultatene. I likhet med de siste år, har opplysningsvirksomheten også i 1983 i stor utstrekning vært konsentrert om tekstilmerking. Det har spesielt blitt lagt vekt på å fortsette informasjonen om utvidelsen av omfanget av vedlikeholdsmerkingen, som trådte i kraft i 1982. Vedlikeholdskatalogen, som ble ferdig i 1982 og som inneholder en oversikt over anbefalte vaskemetoder for vanlig brukte tekstilvarer og fibermaterialer, har fortsatt vært distribuert til forretninger og leverandører innen tekstilbransjen. Hensikten med dette er blant annet å forsøke å motarbeide så kalt undermerking. Den nye utgaven av «Symbolnøkkel» har i første rekke vært sendt til skoler og forbrukere, som imidlertid også er interessert i Varefakta-Komiteens øvrige tekstilbrosjyrer. Bestillinger av opplysningsmateriale mottas i første rekke fra videregående skoler og ungdomsskoler, men også fra husstell-, husflidsog yrkesskoler. I denne forbindelse har Varefakta-Komiteen erfart at det er ønske om enkle elevoppgaver av den art som tidligere ble sendt til barne- og ungdomsskolene. Forbrukerrådets fylkeskontorer har brukt flere av Varefakta-Komiteens tekstilbrosjyrer i kursvirksomhetene. På Stabekk hustellærerskole er en del elever blitt orientert om Varefaktakomiteens virksomhet. I forbindelse med at deklarasjonsgrunnlaget for dyner og puter med fyllmateriale av dun og fjær ble revidert, ble det sendt ut en pressemelding om saken. Den nye måten å informere om hva dynene inneholder, ble også omtalt i Forbruker-rapporten. Under «Sjøvettkampanjen» for 1983 ble det som tidligere gitt informasjon om Varefaktadeklarerte redningsvester og flyteutstyr. I denne forbindelse benyttes en spesiell brosjyre, som distribueres av Statens informasjonstjeneste. Brosjyren er ajourført i slutten av året og et nytt opplag blir trykket. Varefakta-Komiteens årsberetning for 1982 ble, i likhet med tidligere år, sendt til pressen og distribuert til alle kommunale forbrukernemnder. Innenf or rammen av arbeidet i det nordiske produktinformasjonsutvalget er det utarbeidet en orientering (informasjonsark) om videoutstyr. Varefakta-Komiteen som fra norsk side deltar i arbeidet, har laget en norsk utgave av informasjonsarket og har oversendt det til Forbrukerrådets opplysningsavdeling til bruk i forbindelse med fylkeskontorenes veiledningsarbeid. Forbrukerrådet, mens tekstilbrosjyrer fra bransjen overtas av Forbrukerombudet. Så lenge beholdningen rekker, kan skoler og andre interesserte rekvirere brosjyrene fra Forbrukerrådet. Varefakta-Komiteens sekretariat gjennomgått alt opplysningsmateriale og vil senere vurdere nærmere behovet for revidering av noen av Varefakta- Komiteens brosjyrer. For øvrig vil forbrukerinformasjon om merking av varer bli samordnet med Forbrukerrådets opplysningsvirksomhet. Varefakta-Komiteen har siden opprettelsen hatt et nært samarbeid med Norges Standardiseringsforbund, som bl.a. har vært representert i Varefakta-Komiteens Arbeidsutvalg. Samarbeidet har vært en f ølge av at standardiserte prøvningsmetoder danner grunnlaget for varedeklarasjoner på mange områder. Også de øvrige forbrukerinstitusjonene benytter etter behov standarder i sitt arbeid, blant annet i forbindelse med sammenliknende vareundersøkelser. Etter hvert som omfanget av standardiseringsarbeidet vedrørende forbruksvarer er utvidet, krever oppfølgingen av arbeidet en relativ stor innsats fra forbrukerorganisasjonene. Spørsmålet om hvorledes de mest hensiktsmessig kan utnytte sine begrensede ressurser, for å få frem forbrukersynet i standardiseringsarbeidet både nasjonalt og internasjonalt, er også tatt opp i nordisk sammenheng. I Norge nedsatte Forbruker- og administrasjonsdepartementet (FAD) for noen år siden en arbeidsgruppe, med deltakere fra Departementet og de fire forbrukerinstitusjoner, til å foreslå hvorledes deltakelsen i standardiseringsarbeidet i Norge bør organiseres. Etter at arbeidsgruppens rapport «Standardisering av forbruksvarer» var overlevert til Departementet, ble den i slutten av 1982 sendt berørte parter til uttalelse. Varefakta-Komiteen ga følgende uttalelse til FAD i denne sak: «Varefakta-Komiteen har i møte 18.1.83 behandlet rapporten «Standardisering av forbruksvarer». FlertaTlet i Varefakta-Komiteen bestående av Liv Andersen, P. W. Gundersen, Jon Aulie, Marit Bjerkås, Gudbrand Jenssen og Sissel Mantor har avgitt følgende uttalelse i saken: «Varefakta-Komiteen mener at forbrukerinstitusjonenes oppgåver i standardiseringsarbeidet kan deles inn på følgende måte: 1. Innhente informasjon om pågående standardiseringsarbeid. 2. Øve innflytelse overfor standardiseringsarbeid nasjonalt, nordisk og internasjonalt. 3. Direkte pÅvirkning i selve standardiseringsarbeidet der hvor det er store forbrukerinteresser. 4. Bidra til å øke bruken av standarder som er viktige sett fra et forbrukersynspunkt. Etter Varefakta-Komiteens mening bør forbrukersektorens begrensede ressurser i første rekke benyttes til innsats som kan gi konkrete resultater i form av flere og bedre standarder på forbruksvareområdet. Når det gjelder policy-arbeidet, vil dette være ivaretatt med nåværende ordning — internasjonalt gjennom deltakelse i COPOLCO og nasjonalt ved at Forbrukerog administrasjonsdepartementet er representert i Norges Standardiseringsforbunds styre. Nåværende norske referansegruppe for COPOLCO, hvor alle forbrukerinstitusjonene deltar, vil etter vår mening normalt være tilstrekkelig. Hvis det i enkelte saker er ønskelig å samkjøre forbrukerinstitusjonenes synspunkter, vil forbrukerinstitusjonenes representanter kunne møtes. For å være best mulig informert om det internasjonale standardiseringsarbeid, bør forbrukerorganisasjonene be Norges Standardiseringsforbund om at Norge blir ført opp som observatør i de mest aktuelle standardiseringskomitéene i ISO og lEC, og samtidig abonnere på dokumentene fra disse komitéene. Varefakta-Komiteen har i dag et godt samarbeid med Norges Standardiseringsforbund. Det er derfor unødvendig og ressurskrevende å formalisere dette arbeid. Det er oop til de andre forbrukerorganisasjonene å ta kontakt med Norges Standardiseringsforbund for å skaffe seg bedre informasjon. I den utstrekning det finnes nødvendig ekspertise innen forbrukerorganisasjonene, bør en i noen få tilfeller delta mer aktivt i selve standardiseringsarbeidet når dette berører spesielt viktige områder for forbrukerne. I forbindelse med det nordiske samarbeid har det vært nyttig å drøfte hvilke standpunkter forbrukerinstitusjonene bør ta til forslag til nye internasjonale standarder. Spesielt gjelder dette på områder hvor det for øvrig er etablert et nordisk samarbeid. For å få dekket utgiftene til dette samarbeidet, bør det organiseres i tilknytning til virksomheten under Nordisk Embedsmannskomité for forbrukerspørsmål. Forbrukerinstitusjonene bør være mer aktive som pressorgan når det gjelder å ta i bruk eksisterende standarder, når de er viktige sett fra et forbrukersynspunkt. standardiseringsutvalg samt å gi ansvaret for koordineringen av arbeidet til en av forbrukerinstitusjonene. En koordinering kan gi forbrukerinstitusjonene et bedre grunnlag for å vurdere hvilke deler av standardiseringsarbeidet man bør engasjere seg i. Bedre koordinering vil også kunne frigjøre ressurser til økt resultatgivende arbeid. Varefakta-Komiteen har fortsatt vært representert i det permanente utvalg for produktinformasjon som Nordisk Embetsmannskomté for Konsumentspørsmål innen Nordisk Ministerråd har hatt siden 1976. Utvalget har hatt 3 møter i 1983, henholdsvis i Oslo, København og Stockholm. Embetsmannskomitéen får årlig bevilget midler fra Nordisk Ministerråd til aktuelle nordiske arbeidsgrupper innen forbrukersektoren. I likhet med tidligere år har det vært i gang en rekke prosjekter som produktinformasjonsutvalget har hatt ansvaret for. Vedlikeholdsmerking og bekledningsskinn Dette prosjektet har tatt sikte på å få utarbeidet en felles nordisk prøvningsmetode for å bedømme hvorvidt skinnvarer tåler kjemisk rens. Statens institutt for forbruksforskning har hatt ansvaret for prosjektet, som ble påbegynt i 1981 og avsluttet høsten 1983. Det er utført et omfattende arbeid for å komme frem til en tilfredsstillende prøvningsmetode for prøverensing av bekledningsskinn, som bl.a. i Norge kommer inn under bestemmelsene om vedlikeholdsmerking av tekstilvarer. Det foreligger ennå ingen tilsvarende internasjonalt akseptert prøvningsmetode. Produktinformasjonsutvalget har derfor foreslått at på grunnlag av den foreliggende rapport, blir det laget forslag til en NORDTEST-metode. Nordisk møbelmerking En prosjektgruppe har drøftet mulighetene for harmoniseringen av den informasjonen om møbler, som nå gis ut i de 4 nordiske land. Møbelbransjen i disse land har allerede for flere år siden etablert et samarbeid, men i praksis varierer merkingen en del. Rapporten fra den foretatte vurdering av situasjonen ble våren 1983 samtidig sendt til møbelbransjen i Danmark, Finland, Sverige og Norge, med anmodning om å få synspunkter om mulighetene for ensartet forbrukerinformasjon om møbler i Norden. bli lik, men det er noe ulike syn om utformingen av informasjonen. I Norge har Møbelprodusentenes Landforbund sommeren 1983 vedtatt å endre bransjens godkjennings- og merkingsordning i retning av det tilsvarende opplegg i Finland og i Sverige. Produktinformasjonsutvalget håper på et fortsatt samarbeid med bransjen i denne saken. Konsumentverket i Sverige har hatt ansvaret for dette prosjektet. Spareprogrammer for vaskemaskiner Dette prosjektet har tatt sikte på å få nærmere kjennskap til hvilken energisparing som i praksis kan oppnås ved å anvende de ulike typer spareprogrammer som i dag fremheves ved markedsføring av de fleste vaskemaskiner. Prosjektet ble påbegynt i 1982 og det er fortsatt en sammenlikning av vask ved spareprogrammer i forhold til vanlige vaskeprogrammer. Rapporten fra prosjektet, som Konsumentverket i Sverige har hatt ansvaret for, vil foreligge ved årsskiftet. Informasjon om støy Prosjektet, som ledes av Konsumentverket, tar sikte på å undersøke mulighetene for å gi forbrukerne inntrykk av hvor generende støyen fra husholdningsmaskiner er. Det er engasjert en svensk ekspert på kommunikasjonsområdet for å bistå i arbeidet med å forsøke å få utviklet en spesiell metode for bedømmelse av støyens karakter. Prosjektet fortsetter i 1984. Symboler som informasjonsmiddel Produktinformasjonsutvalget har 1983 latt gjennomføre en litteraturundersøkelse om tidligere undersøkelser om folks forståelse av grafiske symboler, som benyttes i ulike sammenheng. På grunnlag av dette vil man i løpet av 1984 utarbeide generelle retningslinjer om vurdering av symboler og bruken av disse i forbindelse med forbrukerinformasjon. Vareinformasjon om maling og lakk Prosjektet, som er beregnet å bli ferdig i begynnelsen av 1984, har tatt sikte på å foreta en vurdering av den informasjonen som gis på maling- og lakkbokser og komme frem til et forslag for systematisering av opplysningene. Finland har ansvaret for prosjektet. Informasjon om kostnader ved kjøp av hus Et forprosjekt har forsøkt å belyse på hvilken måte forbrukerne får opplysninger om kostnader knyttet til kjøp av småhus. Når rapporten om den foretatte utredning føreligger, vil man vurdere mulighetene for et videre nordisk samarbeid på dette området. Samarbeid om standardiseringsspørsmål Et annen permanent utvalg innen Embetsmannskomitéen for Konsumentspørsmål har ansvaret for samordning av felles undersøkelser og andre saker som har tilknytning til dette. Utvalget har i flere år drøftet mulighetene for en samordning av forbrukerinstitusjonenes deltakelse i standardiseringsarbeidet. I denne forbindelse er det oppnevnt en kontaktperson i Danmark, Finland, Sverige og Norge som, sammen med den faste sekretæren for undersøkelsesutvalget, skal foreta en kartlegging av deltakelsen i de enkelte land. De skal også legge nærmere planer for et felles seminar for representanter for standardiseringsorganene og forbrukerinstitusjonene som skal arrangeres i 1984. I Norge fungerer Sirkka-Liisa Borud som kontaktperson inntil videre. Nordisk samarbeid om f lyteutrustning til fritidsbruk Også i 1983 har de nordiske varedeklarasjonsorganisasjonene hatt en løpende kontakt med hverandre i tilknytning til den fellesnordiske deklarasjonsordning for flyteutrustning til fritidsbruk. I arbeidsprogrammet for NORDTEST-konsument i 1983 inngår utarbeidelse av en prøvningsmetode for bestemmelse av flytematerialets evne til å motstå mekaniske påkjenninger. Dette arbeidet er basert på et forslag som varedeklarasjonsorganisasjonene tidligere har fått utarbeidet med bistand fra Sentralinstitutt for industriell forskning på Blindern. Internasjonalt samarbeid International Organization for Standardization (ISO) har opprettet en spesiell komité for forbrukerspørsmål: Committee on Consumer Policy. Komiteen legger frem overfor ISOs sentralstyre synspunkter og anbefalinger om slike forhold ved standardiseringsarbeidet som angår forbrukerne. For å følge opp i komiteens arbeid har Norges Standardiseringsforbund etablert en referansegruppe, hvor Varefakta-Komiteen er med. Komiteens årlige møte ble i 1983 holdt i København, og i tilknytning til dette ble det arrangert et seminar om temaet «Standards and child safety», hvor det var til stede over 100 personer fra en rekke land. Sirkka-Liisa Borud var til stede på møtet og seminaret. Varefakta-Komiteen har også i 1983 holdt seg orientert om pågående arbeid innen de internasjonale standardiseringsorganer på de vareområder hvor Varefakta-Komiteen er engasjert. I 1975 overførte Forbruker- og administrasjonsdepartementet en rekke forvaltningsoppgåver til Varefakta-Komiteen i forbindelse med at det var fastsatt forskrifter om merking av tekstiler og næringsmidler med hjemmel i Lov om merking av forbruksvarer av 24. mai 1968 (senere lov av 18. des. 1981). Departementet har nærmere spesifisert omfanget av oppgåvene og den myndighet Varefakta-Komiteen ble gitt ved håndhevelsen av merkeforskriftene. fullmakt til å utføre det løpende arbeid innenfor den fastsatte ramme, mens saker av større viktighet eller av prinsipiell art skulle forelegges Varefakta-Komiteen til avgjørelse. Fra 1.1.1983 ble forskriftene om merking av ferdigpakkede næringsmidler overført til Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, som et ledd i arbeidet med å samle næringsmiddellovgivningen under én administrasjon. I 1983 har derfor Varefakta-Komiteens forvaltningsoppgåver vært begrenset til tekstilforskriftene. FORSKRIFTER OM FTBERMERKEVG AV TEKSTILPRODUKTER OG VEDLIKEHOLDSMERKING AV NYE PLAGG AV TEKSTILPRODUKTER M.V. Forskrifter om vedlikeholdsmerking av nye plagg av tekstilprodukter m.v. trådte i kraft fra 1. januar 1977, med en overgangsordning for overliggende varer til 1. juli 1977. Forskrifter om fibermerking av tekstilprodukter trådte i kraft fra 1. juli 1977. Som en overgangsordning ble det gitt dispensasjon for overliggende varer til 1. juli 1978. Forskriftene om vedlikeholdsmerking ble endret ved kgl. res. av 4. september 1981. Endringene består i en utvidelse av omfanget i § 1, og trådte i kraft 1. oktober 1982. Opprinnelig omfattet vedlikeholdsforskriftene bare ferdige nye klær. Etter utvidelsen skal også sengetøy (laken, dynetrekk, putevar, dyner, puter, teppeposer og soveposer) gardiner og duker, og dessuten metervarer til fremstilling av slike varer, ha vedlikeholdsmerking. Ferdigkonfeksjonerte produkter skal ha varig vedlikeholdsmerking, mens den for metervarer kan være på en løs etikett. Dispensasjoner For strømper, sokker, strømpebukser, votter og vanter er det gitt dispensasjon fra forskriftenes krav om varig vedlikeholdsmerking. Den kan i stedet gis på løs etikett, emballasjen eller annen måte. angivelse av navn og adresse på den som er ansvarlig for merkingen. I 1983 har det ikke vært søkt om dispensasjon fra noen av merkekravene i forskriftene. Kontroll Varefakta-Komiteen har hatt ansvaret for koordinering av alle kontrolltiltak med tekstilforskriftene. Det gjelder såvel kontroll med at varene er merket, som kontroll med at merkingen er korrekt. Det er inngått avtale med Statens Pristilsyn om at lokalkontorene skal føre tilsyn med at tekstilvarer i forretningene utover i landet er merket som de skal. For butikk-kontroll i Oslo-området er det engasjert en egen administrasjonssekretær i Varefakta-Komiteen. Laboratoriekontrollen blir i første rekke utført ved Statens institutt for forbruksforskning. Butikk-kontrollen i 1983 I Oslo er det i 1983 foretatt kontroll i 160 butikker og rapportert ca. 900 tilfelle av feil eller manglende merking. Hovedvekten av disse ligger på vedlikeholdsmerking. Bare ett av Statens Pristilsyns distriktskontor har rapportert om butikk-kontroll. I Troms og Finnmark har det vært kontroll i 35 butikker, men det er ikke rapportert noen tilfelle av feil merking. Kontroll med at merkingen er korrekt I tillegg til å kontrollere at varene er merket, har Varefakta-Komiteen også ansvar for å kontrollere at merkingen er korrekt, det vil si at fiberinnholdet er riktig og at varene tåler den angitte vaske/rensemetode. Etter avtale med Statens institutt for forbruksforskning blir det innkjøpt ulike vareslag for laboratorieprøving. Innkjøp og prøver blir i størst mulig utstrekning søkt tilpasset sesongen, slik at resultatene kan komme forbrukerne tilgode mens varene er aktuelle. 1982, har følgende produkter vært kontrollert på Statens institutt for forbruksforskning i 1983: Dynetrekk Laken Putevar Duker Gardiner (ferdigvare og metervarer) Dessuten har kontrollen omfattet kjoler og bluser i viskose, ytterplagg med spesiell finish, visse typer skinnplagg og en del utpregete moteplagg. Oppsummering av Varefakta-komiteens arbeid med næringsmiddeltorskrif tene 1975 —82 Fra 1.1.1983 ble forvaltningen av næringsmiddelforskriftene overført fra Forbrukerog administrasjonsdepartementet/Varefakta- Komiteen til Sosialdepartementet, Helsedirektoratet, som et ledd i arbeidet med å samle næringsmiddellovgivningen under en administrasjon. I tre notater ble det foretatt en oppsummering av Varefakta-Komiteens arbeid med næringsmiddelforskriftene i årene 1975—82. Notatene ble sendt Forbruker- og administrasjonsdepartementet og Sosialdepartementet. Av notatene går det frem at Varefakta- Komiteen i de nevnte år har gjennomført en lang rekke kontroller av ulike slag. I årene 1976 —78 ble det gjennomført en omfattende emballasjekontroll for å få oversikt over hvorledes produktene var merket. Videre har det i perioden i samråd med Oslo Helseråd vært gjennomført butikkontroll med sikte på merking av spesielle vareslag. Gjennom alle år har det dessuten etter oppdrag av Varefakta-Komiteen vært gjennomført laboratoriekontroll av en rekke sentrale næringsmidler, hovedsakelig på Statens institutt for forbruksforskning, men også på Statens teknologiske institutt. I årene 1975—82 har Varefakta-Komiteen behandlet og avgitt innstilling i 180 søknader om dispensasjon fra merkekravene. Etter fullmakt har Varefakta-Komiteen seiv innvilget 50 dispensasjoner. De øvrige er avgjort av Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Varefakta-Komiteens innstilling ble fulgt i 120 saker. I tillegg til de arbeidsoppgåver som er nevnt ovenfor, kommer de oppgåver som følger med forvaltning av forskrifter generelt: Else av henvendelser fra publikum, næringslivet og offentlige myndigheter. Videre kan nevnes samarbeid med helserådene, deltagelse i det internasjonale Codex-arbeidet, og ulike typer informasjonstiltak. Oppsummering av Varefakta-Komiteens arbeid med tekstilf orskrif tene i årene 1975 — 83 Forvaltningen av tekstilforskriftene blir overtatt av Forbrukerombudet med virkning fra 1.1.1984. I forbindelse med at Varefakta- Komiteen blir nedlagt fra samme dato, har man foretatt en oppsummering av Varefakta- Komiteens arbeid med tekstilforskriftene i årene 1975—83. Innledning Den 25. juli 1975 ble det ved Kgl.res. gitt forskrifter om fibermerking av tekstilprodukter og forskrifter om vedlikeholdsmerking av nye plagg av tekstilprodukter m.v. Vedlikeholdsforskriftene trådte i kraft 1. januar 1977, med en overgangsordning til 1. juli 1977, og Fiberforskriftene trådte i kraft 1. juli 1977 med en overgangsordning til 1. juli 1978. Sammen med Østerrike var Norge det første landet i Europa som fikk lovbestemt vedlikeholdsmerking av tekstiler. Opprinnelig omfattet vedlikeholdsforskriftene bare ferdige nye klær. I 1981 ble forskriftene utvidet til også å omfatte sengetøy, gardiner, duker og metervarer. Endringen trådte i kraft 1.10.1982. Overføring av myndighet til Varefakta- Komiteen Varefakta-Komiteens Arbeidsutvalg hadde i egenskap av rådgivende utvalg for departementet (FAD) hensiktsmessig å la Varefakta-Komiteen handheve forskriftene. I den forbindelse ble en del oppgåver og myndighet overført til Varefakta- Komiteen (i praksis arbeidsutvalget) mens departementet på noen områder beholdt myndigheten seiv, bl.a. avgjørelsen av søknader om dispensasjon fra merkebestemmelsene etter innstilling fra Varefakta-Komiteen. Varefakta-Komiteen som forvaltningsorgan Ved at Varefakta-Komiteens arbeidsutvalg fikk myndighet til å treffe avgjørelse i forvaltningssaker, ble Varefakta-Komiteen et forvaltningsorgan i lovens forstand. (Det må her nevnes at ved siden av tekstilforskriftene fikk Varefakta-Komiteen også myndighet til å forvalte forskriftene om merking av ferdigpakkede næringsmidler.) Forvaltningssakene ble behandlet i egne møter og det ble ført egen protokoll for Varefakta-Komiteens arbeidsutvalg som forvaltningsorgan. Av praktiske grunner måtte arbeidsutvalget delegere en del av sin myndighet videre til sekretariatet som fikk fullmakt til å treffe avgjørelser i «løpende saker», slik som å besvare brev og andre henvendelser om forståelsen av forskriftenes bestemmelser, og skrive innstilling til departementet i søknader om dispensasjoner. Saker av større viktighet og av prinsipiell betydning skulle imidlertid legges frem for arbeidsutvalget til avgjørelse. Til alle møter i forvaltningsorganet ble det lagt frem orienteringer om sekretariatets arbeid med tekstilforskriftene. Kontrollen I forbindelse med at tekstilforskriftene ble vedtatt bestemte departementet at Varefakta- Komiteen skulle ha ansvaret for kontrollen. Kontrollen omfatter to forhold: kontroll med at varene er merket, og kontroll for å fastslå om merkingen er korrekt. Selve markedstilsynet skulle utføres av Statens pristilsyn, distriktskontorene, bortsett fra i Oslo hvor det skulle utføres av Varefakta-Komiteen. Laboratoriekontrollen skulle baseres på bestående laboratorier, i første rekke Statens institutt for forbruksforskning. I Varefakta-Komiteens sekretariat begynte man allerede høsten 1975 å arbeide med utkast til kontrollopplegg. Området var helt nytt, og det måtte utarbeides forslag til arbeidsrutiner både for dem som skulle ha markedstilsynet og for den videre saksbehandlingen i sekretariatet. Saken ble drøftet i f lere møter med prismyndighetene. Ordningene man kom frem til gikk ut på følgende: Det ble utarbeidet to typer skjemaer: Mangelrapportskjemaer og Besøksrapportskjemaer. Det siste skulle gi oversikt over antall butikkbesøk i en viss periode, og sendes Varfakta-Komiteen hvert kvartal eller halvår. Mangelrapportskjemaet har rubrikker for manglende eller feil fiber- og vedlikeholdsmerking. Det skulle fylles ut ved hvert butikkbesøk og sendes Varefakta-Komiteen snarest mulig. Mangelrapportene ble vurdert av sekretariatet og forretningen hvor kontrollen var utført ble tilskrevet med en kopi av rapporten. I brevet ga man også en generell orientering om forskriftene, (noe vi antar har hatt verdi når det gjelder å spre informasjon om tekstilforskriftene og forståelse for disse). I de fleste tilfelle har forretningene fått en frist for svar og kommentarer og en anmodning om å bekrefte at feilene/manglene ville bli rettet opp. I enkelte mer bagatellmessige tilfelle har man nøyet seg med en oppfordring om å rette påviste feil, slik at varene ville være forskriftsmessig merket ved en ny kontroll. Denne delen av kontrollen, korrespondanse i forbindelse med oppfølging av mangelrapportene, har utgjort en stor del av sekretariatets arbeid med tekstilforskriftene. I visse perioder har sekretariatet fått inn et stort antall rapporter noe som har medført et tilsvarende stort antall brev til forretningene. De firmaer som ikke svarte innen fristen, måtte purres. Problemet med de (få) firmaer som tross gjentatte purringer ikke svarte, har vært drøftet med departementet for å komme frem til hensiktsmessige oppfølgingsrutiner. Markedstilsynet i Oslo I 1977 fikk Varefakta-Komiteen samtykke av departementet til å engasjere en egen administrasjonssekretær til å utføre markedstilsynet i Oslo. I enkelte perioder har det også vært kortidsengasjert ekstrahjelp for å effektivisere kontrollen. For å få oversikt over alle forretninger som førte merkepliktige tekstilvarer, fikk Varefakta-Komiteen utarbeidet et kartotek med firmanavn, adresse og bransje. Kartotektet har vært et godt hjelpemiddel ved kontrollen i Oslo-området. administrasjonsdepartementet og Statens pristilsyn, var at arbeidet med tekstilkontrollen ikke måtte skje på bekostning av prismyndighetenes primæroppgaver. I forbindelse med at forskriftene trådte i kraft i 1977, besøkte representanter for Varefakta-Komiteens sekretariat samtlige distrikskontor i landet for å orientere om forskriftene og om hvorledes kontrollen var lagt opp. Besøkene ble gjentatt i 1982 da vedlikeholdsforskriftene ble endret. Når kontrollen med tekstilforskriftene gjennomgående har vært lav i distriktene, skyldes det bl.a. at prismyndighetene i lange perioder har mattet prioritere andre oppgåver. For at ikke tekstilkontrollen geografisk skulle bli altfor skjevt fordelt, og overveiende konsentrert om Oslo-området, har Varefakta- Komiteen i samråd med Statens pristilsyn i visse perioder engasjert personer til å utføre butikk-kontroll i en rekke byer. Nye veier i tekstil-kontrollen? I Varefakta-Komiteens sekretariat har man vært opptatt av hvorledes en skulle få best mulig resultat av tekstilkontrollen. En arbeidsgruppe i sekretariatet gjennomgikk i 1982 de kontrollrutinene man hittil hadde fulgt, og vurderte bl.a. om en f.eks. burde prøve å få utført kontrollen på et tidligere tidspunkt dvs. før varene kom til butikkene. Man undersøkte mulighetene for å utføre kontrollen på sentrallagre, hos kjeder, på spedisjonslager 0.1. Slik kontroll vil kunne være et godt supplement til den vanlige butikkkontrollen, men kan ikke erstatte den. Nedenstående tall illustrerer størrelsesorden på den tekstilkontrollen som har funnet sted i årene 1977 til 1983: Antall butikkbesøk: ca. 2 100. Antall rapporterte tilfelle av feil/mangelfull merking: ca. 15 000. Detaljerte tall og trend i utviklingen vil fremgå av Varefakta-Komiteens årsmeldinger fra de respektive år. Dispensasjoner fra merkef orskrif tene Departementet beholdt seiv myndigheten til å treffe avgjørelsen i søknader om dispensasjon fra merkekravene. Bortsett fra ett tilfelle, dispensasjon fra kravet om angivelse av navn og adresse på produsent osv. som departementet ga i 1977, har søknadene vært sendt Varefakta-Komiteen som har behandlet sakene og avgitt sin innstilling overfor departementet. skal være varig for strømper, sokker, strømpebukser, votter og vanter. (Tilstrekkelig å merke en stk. i hvert par, eventuelt å merke emballasjen). Søknaden var begrunnet i tekniske problemer med varig merking av denne type varer. I de etterfølgende år har antallet dispensasjonssøknader ligget lavt, til sammen 11. Det har dreiet seg om mindre partier. 9 søknader har vært innvilget, mens 2 har vært avslått. Bortsett fra i ett tilfelle, har innstillingen fra Varefakta-Komiteen vært fulgt. Laboratoriekontroll. Kontroll med at merldngen er korrekt I tillegg til å kontrollere at varene var merket, har Varefakta-Komiteen også hatt ansvar for å kontrollere at merkingen var korrekt, dvs. at fiberinnholdet var riktig og at varene tåler den angitte vaske/rensemetode. Etter avtale med Statens institutt for forbruksforsking har det vært innkjøpt ulike vareslag for laboratorieprøving. Valg og innkjøp av prøver har i størst mulig utstrekning vært søkt tilpasset sesongen, slik at resultatene kunne komme forbrukerne tilgode mens varene var aktuelle. I perioden 1977 —1983 har følgende varetyper vært kontrollert med sikte på merkingens riktighet: Dynejakker, dunjakker, collegejakker, speilfløyelsjakker, treningstøy, cordfløyelsbukser, kåper, bluser, skjørt, underbenklær, T-skjorter, pysjamas, skjorter, skinnjakker, barneytterklær med refleks, ullgensere, gulvtepper. Damekonfeksjon (kjoner, drakter m.v.) Anorakker, Jeans Ytterklær (kåper, jakker etc.) Dessuten spesielle enkeltplagg som erfaringsmessig skaper problemer ved rengjøring, ved for eksempel sammensetninger av ulike materialer. gjennom Forbrukerrådet og gjennom ulike renserier. Etter utvidelsen av vedlikeholdsforskriftene fra 1.10.1982 har det i 1983 vært gjort undersøkelser på gardiner, duker og sengetøy. Resultatene har vist at ca. 1/3 av de undersøkte tekstilene var feilmerket. Mange feil gikk ut på høy fargesmitte uten at det var angitt at plagget måtte vaskes separat. Andre feil var vesentlig krymping for vitale mål etter vask, uten at dette var angitt. Laboratorieraportene har vært forelagt de berørte firmaer til uttalelse, med anmodning om å ta spørsmålene opp med leverandører og produsenter med sikte på korrigering av merkingen. Det er grunn til å tro at laboratorieprøvene og rapportene har medvirket til en bedring av merkingen i form av mer korrekte opplysninger, og i noen grad kanskje også har påvirket produktene. Vedlikeholdsmerking av skinnvarer Forskriftene om vedlikeholdsmerking omf atter også skinnvarer. (Semsket, nappa 0.1. men ikke pelsvarer i vanlig forstand). Allerede i 1977 ble det innledet et samarbeid mellom renseribransjen, Statens institutt for forbruksforskning og Varefakta-Komiteen for å få et bedre grunnlag for merking av skinnvarer. Det samarbeides også med de øvrige nordiske land, og arbeidet pågår fortsatt i 1983. Undermerldng Et forhold som stadig har vært i søkelyset for vedlikeholdsmerkingen, er såkalt undermerking. Med undermerking forstår man merking med en lavere vasketemperatur eller mildere rensemetode enn produktet tåler- eller burde ha for å bli rent. Det kan også være merking som bare angir kjemisk rens av produkter som også tåler vask. Dette skaper problemer for forbrukerne. I 1981 ble det utført prøver ved Statens institutt for forbruksforskning av en rekke tekstilprodukter som man antok var undermerket. Resultatet av undersøkelsene viste at fenomenet er meget utbredt. Veiledning og informasjon Som forvaltningsorgan har Varefakta-Komiteen sett det som en vesentlig oppgave å veilede og informere ikke bare forbrukere, men også produsenter, importører, detaljister o.a. om merkeforskriftene. Det har vært en ikke übetydelig del av arbeidet i sekretariatet å besvare henvendelser fra bransjen, både telefoner og brev, fra inn og utland, og orientere om tekstilforskriftene. Også forbrukere har henvendt seg til sekretariatet med spørsmål som vedrører merking av tekstiler. Fra forbrukerkontorene og Forbrukerrådet har Varefakta-Komiteen fått henvendelser med anmodning om uttalelse vedrørende merkingen av tekstiler bl.a. i forbindelse med klagesaker. Ansatte i sekretariatet som har hatt tekstilforskriftene som sitt saksområde har fra tid til annen deltatt i seminarer og andre tilstellinger med foredrag 0.1. Videre kan nevnes innlegg i radio, pressemeldinger og orienteringer i fagtidskrift o.a. Sist men ikke minst kommer utgivelse og distribusjon av brosjyremateriell. Følgende brosjyrer er utgitt av Varefakta-Komiteen og distribuert i store opplag i forbindelse med forvaltningen av tekstilforskriftene: 1. Hva er tekstilene laget av ? Hvordan skal vi rengjøre tekstiler? Trykket på bokmål, nynorsk og samisk Revidert i 1982 etter utvidelsen av vedlikeholdsforskriftene. 2. Holder merkingen hva den lover? Trykket på norsk og engelsk. 3. Lite fiberleksikon. 4. Vedlikeholdskatalogen. IV. ORGANISASJON OG ADMINISTRASJON Vedtekter for Varefakta-Komiteen Fastsatt ved kgl. res. 5. desember 1969. Endret ved kgl. res. 7. februar 1975 og 8. januar 1982. § 1 Varefakta-Komiteen er opprettet som et frittstående samarbeidsorgan mellom organisasjoner og institusjoner som representerer næringsliv, forskning, forbrukere og det offentlige. § 2 Varefakta-Komiteens formål er å arbeide for økt bruk av opplysende varedeklarasjoner for derigjennom å legge forholdene til rette for forbrukerne ved bedømmelse og valg av varer og å søke å medvirke til en praktisk koordinering på dette område. Komiteen skal herunder blant annet: a. fastsette så vidt mulig ensartede standardformularer for utforming av frivillige varedeklarasjoner og fastsette innholdet av deklarasjonene for de enkelte varegrupper, b. fastsette egne varedeklarasjonsmerker for den frivillige merking og regler for bruk av disse, c. virke som rådgivende utvalg overfor vedkommende departement i spørsmål som gjelder gjennomføring av lov 18. desember 1981 om merking av forbruksvarer, herunder utarbeide forslag til tvungne merkingsbestemmelser, d. føre kontroll med bruken av de forskjellige varedeklarasjonsformularer, og i den utstrekning det pålegges også føre kontroll med merking som er påbudt i henhold til lov om merking av forbruksvarer, e. samarbeide med organisasjoner og institusjoner i inn- og utland som har liknende arbeidsoppgåver. Varefakta-Komiteen skal i sitt arbeid med fastsettelsen av regler og formularer for frivillige varedeklarasjoner såvidt mulig bygge på Norsk Standard eller annen av Varefakta- Komiteen eller Norges Standardiseringsforbund godkjent standard. Kontrollen med de varer som nytter Varefakta-Komiteens varedeklarasjoner bør i størst mulig utstrekning utføres av bransjelaboratorier og offentlige kontroll-laboratorier. § 3 Varefakta-Komiteen består av formann og nestformann som oppnevnes av Kongen og medlemmer med personlige varamedlemmer som oppnevnes av vedkommende departement etter innstilling fra nedennevnte organisasjoner og institusjoner: Forbrukerrådet Landsorganisasjonen i Norge Norges Industriforbund Norges Kooperative Landsf orening Norges Standardiseringsforbund Norges Handelsstands Forbund Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd. Departementet kan gi andre institusjoner og organisasjoner rett til å foreslå medlemmer til Komiteen og kan frita organisasjoner og institusjoner som ikke lenger ønsker å være representert. Komiteens medlemmer oppnevnes for 4 år, første gang med virkning fra 1. januar 1982. Vekselvis tre og fire av medlemmene trer ut annet hvert år. Tre av medlemmene uttrer etter loddtrekning 31. desember 1983. § 4 Utgiftene til Komiteens virksomhet utredes av Staten innenfor rammen av det budsjett som Stortinget vedtar. Midlene skaffes til veie ved statstilskudd, avgifter og frivillige bidrag. § 5 Varefakta-Komiteen er beslutningsdyktig når formannen eller nestformannen og minst 5 av de øvrige medlemmer eller deres varamenn er til stede. Ved stemmelikhet gjør formannens stemme utslaget. Det føres protokoll over Komiteens møter og vedtak. Avskrift av møteprotokollen skal etter hvert møte sendes vedkommende departement og samtlige medlemmer og varamedlemmer. § 6 Varefakta-Komiteen kan etter behov oppnevne faglige utvalg i forbindelse med bestemte arbeidsoppgåver. Fagutvalgenes innstilling forelegges for Komiteen, som avgjør saken. Varefakta-Komiteen kan også gi oppdrag til institusjoner eller andre sakkyndige. § 7 Innenfor rammen av disse vedtekter fastsetter Varefakta-Komiteen seiv sin forretningsorden og utarbeider dessuten instruks for de utvalg som blir nedsatt. Årsregnskap og melding om Komiteens virksomhet skal sendes samtlige institusjoner og organisasjoner som er representert i Varefakta-Komiteen innen 3 måneder etter utgangen av hvert budsjettår. § 8 Varefakta-Komiteens formann får godtgjørelse i samsvar med regler som fastsettes av vedkommende departement. medlemmer av Komiteen får godtgjørelse etter komitéregulativet for offentlige tjenestemenn m.v. Medlemmer av nedsatte komitéer og fagutvalg kan i spesielle tilfelle med departementets samtykke tilstas tilsvarende godtgjørelse. § 9 Varefakta-Komiteen skal ha et sekretariat som forbereder sakene for Komiteen og setter vedtakene i verk. Komiteen fastsetter instruks for sekretariatet. Den administrative leder av Varefakta- Komiteens sekretariat beskikkes av Kongen etter innstilling av Komiteen. Lederen deltar i Komiteens møter uten stemmerett. Fast stedfortreder for den administrative leder ansettes av Komiteen etter innstilling av et innstillingsråd. Et ansetteisesråd ansetter det øvrige personale. Lønns- og arbeidsvilkårene for Varefakta-Komiteens tjenestemenn fastsettes av vedkommende departement. § 10 Varefakta-Komiteen velger en fast representant med 2 varamedlemmer til en voldgiftsrett som skal avgjøre tvistespørsmål som i forbindelse med bruk av et av Varefakta-Komiteen fastsatt varedeklarasjonsmerke måtte oppstå mellom Varefakta-Komiteen og noen som har fått tillatelse til å bruke merket. Representanten er inhabil om han tilhører den bransje som tvistemålet hører hjemme i, eller hvis Varefakta-Komiteen finner andre særlige grunner for å erklære ham inhabil. For øvrig gjelder tvistemålslovens vanlige inhabilitetsregler. Varefakta-Komiteen har i 1983 hatt følgende sammensetning: Formann: Stortingsrepresentant Liv Andersen Nestformann Salgssjef P. W. Gundersen Medlemmer: Forbrukerrådet: Direktør Bjørn Gulbrandsen Vararepresentant: Førstekonsulent Kirsten Vaaje Landsorganisasjonen i Norge: Sekretær Evy Buverud Pedersen Vararepresentant: Norges Handelstands Forbund: Agent Knut Øhlckers Vararepresentant: Disponent Atle Scjøtt Norges Industriforbund: Direktør Ole Chr. Moe Vararepresentant: Konsulent Sissel Mantor Norges Kooperative Landsforening: Prøvekjøkkensjef Marit Bjerkås Vararepresentant: Husstellkonsulent Ingeborg Thomassen Norges Standardiseringsforbund: Adm. direktør Gudbrand Jenssen Vararepresentant: Ass. Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Forskningsråd: Sivilingeniør Jon Aulie har hele året fungert som hovedmedlem for sivilingeniør Ingrid Alfheim i hennes utenlandsopphold. Varefakta-Komiteen har i 1983 hatt 8 møter og behandlet 64 saker. fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet med hjemmel i forskrifter om merking av ferdigpakkede næringsmidler og forskrifter om fibermerking av tekstilprodukter og vedlikeholdsmerking av nye plagg av tekstilprodukter m.v.), hatt 4 møter og behandlet 11 saker. Kontrollutvalg for redningsutstyr: Sjøfartsdirektoratet: Sjøkyndig skipsinspektør Sverre Badendyck (formann) Vararepresentant: Sjøkyndig besiktigelsesmann Aage Jan Støvland Norges Livredningsselskap: Norsk Selskap til Skibbrudnes Redning: Skipsinspektør Jahn Ydalus Vararepresenant: Maritim assistent Harry Grytbakk Varaf akta- Komiteen: Avdelingsingeniør Tove Kjos (sekretær) Fagutvalg for elektriske husholdninsapparater: Norges Elektriske Materiellkontroll: Laboratoriesjef Åge Bryhni Norske Elektroleverandørers Landsforening: Sivilingeniør Terje Eriksen Overingeniør Knut Bistrup Norges Kooperative Landsf orening: Innkjøpssjef Rolf Wollan Norges Elektrohandlerforbund: Statens institutt for forbruksforskning: Forsøksassistent Karla Steen Avdelingsingeniør Steinar Kristiansen Forbrukerrådet: for anorakker og vindbukser til fjellbruk: Norges Speiderforbund: Erling Svela ( formann) Vararepresentant: Terje Wold Norges Røde Kors: Nils Faarlund Vararepresentant: Den Norske Turistforening: Eirik Nesse Vararepresentant: Per Roger Lauritzen Varefakta-Komiteen: Olav Bjørgum (sekretær) Tove Tronstad (sekretær) Varefakta-Komiteen har i 1983 vært representert i følgende utvalg, styrer og råd: Utvalg m.v. under Forbruker- og administrasjonsdepartementet : Styret for Statens institutt for f orbruksforskning: Liv Andersen Styret for Edelmetall-Kontrollen: Sigrid R. Haavik Forbrukerrådets Landsmøte: Liv Andersen Handlingsutvalget mot barneulykker (HUMBU), Styringsgruppe for prosjekter vedrørende brennbare barneklær: Olav Bjørgum Utvalg under Industridepartementet: Varemerkeutvalget (Styret for det industrielle rettsvern): Sigrid R. Nordisk Embetsmannskomité for konsumentespørsmål: Utvalget for produktinformasjon: Sirkka-Liisa Borud Styringsgruppe for prosjektet «Informasjon om maling og lakk» : Sigrid R. Haavik Planlegging av prosjekt «Informasjonsmodeller for konsumentvarer»: Tove Tronstad Utvalg nedsatt av Norges Standardiseringsforbund: Norsk referansegruppe for ISO-komitéen om forbrukerspørsmål (Comitee on Consumer Policy — COPOLCO): P. W. SEKRETARIATET Varefakta-Komiteens sekretariat har i 1983 hatt adresse Strandveien 4, 1324 Lysaker. Telefon (02) 12 04 20. Sekretariatet har i 1983 hatt folgende pesonale: Sekretariatsleder Sirkka-Liisa Borud Fast stedfortreder for sekretariatsleder, førstekonsulent Sigrid R. Haavik Avdelingsingeniør Olav Bjørgum Avdelingsingeniør Tove Kjos (80% stilling) Konsulent Inger-Johanne Nordli Konsulent Tone Torp Dragnes (vikar til 11.2) Førstesekretær Tove Tronstad (personlig lønn, konsulent fra 11.2) Førstesekretær Ole J. Christiansen (fra 15.3) Førstesekretær Sven M. Stranger Administrasjonssekretær Berit Eckbo Administrasjonssekretær Otto H. Holst Førstekontorfullmektig Ragnhild Ulvestad Kontorassistent Bjørg Lysberg (50 % stilling) Kontorassistent Bjørg Rønsen (50% stilling) Kontorassistent Elisabeth Jane Doseth (engasjert i 60 % stilling til 1.3) Regnskapsfører Erling Nilsen I tillegg kommer timebetalt ekstrahjelp. V. Fortegnelse over produsenter som pr. 31.12. Tekstilvaskemidler — VDF A 29: Braaten, Kjell A/S, Drøbak Colgate-Palmolive A/S, Danmark A/S Denofa og Lilleborg Fabriker, Oslo Torleif Dybdahl, Buvika Linds Kemiske Fabriker A/S, Danmark Nordtend A/S, Stavanger Norske Fina A/S, Stabekk Norsk Olje A/S (Norol), Oslo Tomten A/S, Sandvika Dynetrekk, laken og putevar — VDF B 35: Dale Fabrikker, Bergen Høye Fabrikker A/S, Mosby NT of Denmark, Nordisk Textiltryk, Danmark Redningsvester og flyteplagg — VDF B 36: Danor Marketing A/S, Drøbak Frosta Fritid AB, Sverige Helly-Hansen A/S, Moss Finn Chr. Olsen & Søn A/S, Bergen Rukka A/S (Rukka Products AB Finland), Stavanger Brødr. Sunde A/S, Spjelkavik Sunnmøre Livbeltefabrikk, Langevåg Vegesport, Frankrike Hundefår — VDF B 37: Felleskjøpet, Trondheim Norsk Landbrukskjemi, Lørenskog Dyner og puter med dun og fjær — VDF B lfl: A/S Ajungilak, Oslo Skandun A/S (Bergen Fjærfabrikk), Bergen Keramiske servisevarer — VDF B 53 : Spisebestikk i rustfritt stål — VDF B 55: A/S Helle Fabrikker .Holmedal Norsk Stålpress A/S, Bergen Skumplastmadrasser — VDF B 63: J. E. Ekornes Fabrikker, Fetsund Gardiner — VDF B 6%: O. A. Devolds Sønner A/S, Langevåg Landheim Veveri, Skreia Gulltepper — VDF 865: Fagertun-Tarkett A/S, Drammen Gram Tæppefabrik A/S, Danmark Hammer Tæpper, Danmark (A/S Saxo Tæpper i Norge) Ikea Svenska AB, Sverige Rieber & Søn, Plastic Industri A/S, Bergen Weston Tæppefabrik, Danmark Kjøkkenkniver og stekespader — VDF B 66: Brødrene Øyo A/S, Geilo Strømpebukser — VDF A 67 : A/S Ivar D. Nygaard, Oslo Stoknes Trikotasjefabrikk A/S, Ålesund Møbelstoffer — VDF B 68: O. A. Devolds Sønner A/S, Langevåg Ved utgangen av 1983 hadde i alt 40 firmaer Varefakta-Komiteens tillatelse til deklarering av til sammen 278 enkeltprodukter i samsvar med 13 deklarasjonsformularer. VI. Budsjett og regnskap UTGIFTER — KAP. Bevilget Regnskap 01 Lønn og godtgjørelser 1958 000,— 1923 692,04 01.1 Organiserte stillinger 1337 000,— 1377 110,34!) 01.2 Ekstrahjelp 136 000,— 103 935,73 01.3 Bistillinger 33 000,— 31004,16 01.6 Personell på overgangsstatus 108 000,— 109129,93 2 ) 01.7 Styrer, råd og utvalg 60 000,— 28 581,88 01.8 Trygder og pensjoner 284 000,— 273 930,00 11 Varer og tjenester 935 900,— 3 ) 757 459,42*) 11.1 Maskiner, inventar og utstyr 14700— 14897,50 11.2 Forbruksmateriell ... 44100,— 30177,63 11.3 Reiseutgifter 68 600,— 65 438,10 11.4 Kontortjenester 298 900,— 252 279,40 11.5 Kontroll 215 600,— 109 491,19 Frivillig deklarrering. 47 504,24 Forskrifter tekstiler.. 61986,95 11.6 Forarbeid, informasjon 98 000, — 92 740,00 11. Bevilget Regnskap 1. Registrering og kontrollgebyr ...... 100000,— 64430,86 6 ) 2. i) Posten er overskredet med kr 40 110,34 som følge av lønnsoppgjøret pr. 1. mai og 1. august 1983 og og tillatelser til personlige avlønninger. 8 ) Posten er overskredet med kr 1129,93 som følge av lønnsoppgjøret pr. mai 1983. ») Posten var opprinnelig på kr 955 000, —. Ved brev fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet ble det pålagt å ikke benytte 2% av bevilgningen på 11 — postene iflg. Stortingets fullmakt til Regjeringen. *) På grunn av arbeidet med awiklingen, er det et betydelg mindreforbruk under enkelte av underpostene på post 11 — Varer og tjenester. 6 ) Bevilgningen var opprinnelig på kr 2 913 000, — kfr. merknader under pkt. 3. 6) Mindreinntekten er på kr 35 569,14. Derav er kr 7 561,60 utestående fordringer. OVERSIKT OVER VAREDEKLARASJONSFORMULARER UTARBEIDET AV VAREFAKTA-KOMTTEEN I. Varedeklarasjonsformularer vedtatt i perioden 1955—1970. Alle varedeklarasjoner ifølge disse formularer var påført Varefakta- Komiteens første Varefakta-merke. 11. Varedeklarasjonsformularer vedtatt i perioden 1971—1981. I varedeklarasjonsformularene merket «A» foran numret er det ikke stilt spesielle krav til varen. I varedeklarasjoner ifølge A-formularene har det vært angitt at opplysningene er gitt etter regler fra Varefakta-komiteen, uten å benytte et spesielt Varefaktamerke. I varedeklarasjonsformularene merket med «B» foran numret har det vært fastsatt minstekrav til nærmere angitte egenskaper hos varen. I alle varedeklarasjoner ifølge B-formularene har det vært benyttet Varefakta- Komiteens nye Varefakta-merke. FORORD Hovedoppgaven for Statens institutt for forbruksforskning er å framskaffe kunnskap til nytte for forbrukerne. Instituttet driver forskning, utredning og forsøk innen områdene mat, tekstiler, vask- og vaskemidler og teknisk utstyr. Arbeidet er organisert i tverrfaglige arbeidsgrupper der de samfunnsvitenskapelige sidene av problemene søkes integrert med de mer tekniske, kjemiske og praktiske sider. Instituttet driver også egen informasjonsvirksomhet. Virksomheten ved instituttet er under omlegging, både når det gjelder valg av oppgåver og organisasjonsform. ORGANISASJON OG ADMINISTRASJON Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) ble etablert i 1970 ved en sammenslåing av de to tidligere institusjonene Statens forsøksvirksomhet i husstell og Statens opplysningskontor i heimstell. Disse to institusjonene hadde da drevet sin virksomhet i omtrent 30 år. Instituttet er underlagt Forbruker- og administrasjonsdepartementet, og er sideordnet de tre andre f orbrukerinstitusjonene: Forbrukerrådet, Forbrukerombudet og Varefakta- Komitéen. Instituttet har holdt til i leide lokaler på Stabekk Husstellærerhøgskole på Bekkestua i Bærum, men flytter i mars 1984 over i nye lokaler på Lysaker sammen med de andre forbrukerinstitusjonene. Instituttet vil her disponere et areal på 1770 kvadratmeter. Ny leder for instituttet Ved kongelig resolusjon av 11. februar 1983 ble Eli Bergan konstituert som ny direktør for instituttet. Hun overtok sjefsstolen etter Helga Kringlebotn Emanuelsen. Eli Bergan er utdannet sivilingeniør ved University of Manchester i 1955. Hun er 50 år, og kommer fra Forbrukerombudet, der hun arbeidet som førstekonsulent. Hun har variert praksis fra såvel privat som offentlig virksomhet. Eli Bergan har godt kjennskap til instituttet. Blant annet var hun i perioden 1978 —79 engasjert for å skrive en utredning om brannfarlige tekstiler. Instituttet vil således bli tilført verdifull ekspertise på et arbeidsområde som har høy prioritet. Eli Bergan var også medlem av instituttets styre inntil hun ble ansatt som direktør. Styret Statens institutt for forbruksforskning ledes av et styre med formann og fem medlemmer. Medlemmene oppnevnes av Kongen for 4 år av gangen. Instituttets direktør er styrets sekretær. Styrets sammensetning: I 1983 har styret hatt følgende sammensetning: Direktør, dr. philos. Brit Denstad, Oslo, formann. Stortingsrepresentant Liv Andersen, Gjøvik. Sivilingeniør Eli Bergan, Bærum (til februar 1983). Porsøksassistent Sigrid K. Helstad, representant for de tilsatte ved instituttet. Forskningsleder Oskar Kvåle, Frogn. Forbrukerombud Hans Petter Lundgaard, Oslo (fra 1. mai 1983). Advokat Gro Hillestad Thune, Nesodden. Styrets melding for 1983 Det har vært holdt seks styremøter i 1983. Styret er pålagt en del faste oppgåver, som godkjenning av arbeidsplaner, interne organisasjonsspørsmål, enkelte tilsettingssaker, og godkjenning av årsmelding, regnskap og budsjettforslag. Utover dette har styret i 1983 særlig vært engasjert i følgende spørsmål: — omlegging og planlegging av framtidig virksomhet — organisasjonsutvikling — personalsituasjonen ved institutttet — samarbeid med andre forskningsmiljøer. OMLEGGING AV VmKSOMHETEN 1983 var preget av stor usikkerhet omkring instituttets framtid og av diskusjoner og planlegging av SIFOs videre virksomhet. Faglig omlegging Styrets uttalelse om Langtidsprogram for forbruksforskning i 1980-årene SIFOs styre nedsatte i 1981 et utvalg med mandat å utarbeide et langtidsprogram for forbruksforskning. administrasjonsdepartemenbet, var med i utvalget. Arbeidsgruppen la fram sin utredning i oktober 1982: Langtidsprogram for forbruksforskning i 1980-årene. Høringsuttalelsene til utredningen støttet i store trekk det syn på SIFOs arbeidsområder som ble foreslått i rapporten. Behovet for fleksibilitet overfor nye oppgåver innen disse områdene i takt med samfunnsutviklingen, ble understreket. Av nye områder som ble nevnt som interessante for SIFO, var tjenestesektoren — både offentlig og privat, fritidsområdet og elektronikk. I likhet med flere av høringsinstansene ga SIFOs styre uttrykk for at det er behov for en viss omlegging av arbeidsoppgåvene ved instituttet. En viktig forutsetning var at SIFO skulle opprettholdes som eget institutt og samle og utvikle kompetanse på områder av forbrukerpolitisk interesse. Instituttet må bestrebe seg på å samle og utvikle kompetanse på enkelte hovedområder. En planmessig utbygging av samarbeidet med andre f orskningsinstitusjoner er nødvendig. Overføring av enkelte oppgåver til andre miljøer kan bli aktuelt. Arbeidet må først og fremst ta sikte på praktisk rettede oppgåver med utgangspunkt i forbrukernes problemer og hverdag. I framtiden kan det bli aktuelt å øke den samfunnsvitenskapelige kompetansen ved instituttet, men det vil fortsatt være behov for personale med naturvitenskapelig og teknisk bakgrunn. Styrking av noen områder vil måtte føre til en nedprioritering av enkelte oppgåver instituttet arbeider med i dag. Ved flytting til nytt bygg i 1984 vil det være naturlig å drøfte en nærmere koordinering av opplysningsvirksomheten med de andre forbrukerinstitusjonene. Styret var enig med arbeidsgruppen i at elektronikk og tjenesteområdet er interessante nye arbeidsområder som bør vurderes nærmere. Styret foreslo for øvrig at SIFO får ansvaret for å utarbeide en oversikt over all forbruksforskning som pågår i Norge. Dette vil være et omfattende arbeid, og det bør overveies om det kan skje i samarbeid med andre institusjoner. Styret understreket til slutt at den forestående omlegging må gå over tid og skje i nært samarbeid med de ansatte. St. prp. 80 (1982—83) Om forbrukerpolitikken Våren 1983 la Forbruker- og administrasjonsdepartementet fram St. prp. 80 Om forbrukerpolitikken. Den inneholdt forslag til endringer i organiseringen av de offentlige forbrukerpolitiske oppgåvene. 81. a. foreslått en reduksjon av virksomheten ved SIFO slik at man kunne få frigjort midler som kunne nyttes til oppdragsforskning i andre institusjoner som arbeider med beslektede oppgåver. Arbeidsoppgåvene ved instituttet skulle legges om ut fra endringer i samfunnet. Arbeidsfeltene næringsmidler og tradisjonell teknikk/vareundersøkelser skulle nedprioriteres. SIFOs informasjonsavdeling skulle awikles og informasjons- og formidlingsoppgåvene overføres til Forbrukerrådets opplysningsavdeling. Med blant annet en overgang til mer oppdragsforskning var det, etter departementets vurdering, tilstrekkelig med et personale på ca. 20 personer til å utføre arbeidsoppgåvene. Det ble for øvrig også foreslått at SIFO skulle få ansvaret for å holde oversikt over hva som foregår av annen forbruksforskning i Norge i dag. Da proposisjonen ble behandlet i Stortinget i mai 1983, ble det imidlertid slått fast at virksomheten ved SIFO skulle opprettholdes omtrent på dagens nivå. En viktig forutsetning for vedtaket var at det skulle foretas en omlegging av arbeidsoppgåvene ved instituttet. Behovet for omlegging skyldes dels endringer i samfunnet og forbrukernes situasjon, og dels at andre institusjoner og forskningsmiljøer i dag arbeider på områder hvor SIFO tidligere har vært enerådende. Det er viktig å se all forbruksforskning i sammenheng, slik at de ressurser man har til rådighet på området, kan utnyttes best mulig. Mål for endring av arbeidsoppgåvene Et av hovedformålene for forbruksforskningen er å framskaffe kunnskap som kan ha en korrigerende funksjon i forhold til den informasjon som ellers finnes på markedet. Markedsmekanismen fungerer ofte utilfredsstillende sett fra forbrukernes synspunkt. Spesielt gjelder dette farlige produkter. Det vil bli lagt særlig vekt på at langsiktige, skjulte virkninger produktene kan ha, ikke fanges inn av markedsmekanismen. Det vil derfor være en viktig oppgave for forbruksforskningen å holde et vakent øye på dette området. Som grunnlag for valg av framtidige oppgåver vil det være viktig å få kartlagt forbrukernes åtferd, holdninger og behov. Det er nødvendig å holde god kontakt med brukergrupper under planleggingen av arbeidet. Det vil bli lagt opp til at oppgåvene har et klart praktisk siktemål. Nye oppgåver for instituttet vil til dels kreve ny kompetanse. Dette er et langsiktig arbeid og må i stor grad baseres på nyrekruttering ved ledighet og ved videreutdanning av nåværende personale. Ut fra disse betraktninger har styret fastlagt følgende rammer for instituttets virksomhet: SIFOs virksomhet skal bestå av anvendt forskning, utredninger og undersøkelser med et klart praktisk siktemål. Den skal ta sikte på å avdekke forhold vedrørende varer og tjenester som i praksis lar seg endre. Virksomheten skal omfatte både mer langsiktige prosjekter og oppgåver av kortere varighet. Arbeidet skal konsentreres om få hovedområder. Valg av oppgåver skal foretas ut fra et eller flere av følgende kriterier: — Betydning for helse og sikkerhet. — Stor belastning på forbrukernes økonomi og arbeidsinnsats. — Områder som oppfattes som særlig problematiske eller uoversiktlige. — Hensynet til svakerestilte gruppers behov (f. eks. enslige forsørgere med mindreårige barn, eldre, uføre og institusjonsboere). Valg og gjennomføring av prosjekter skal skje i samarbeid med ■ — den myndighet som er ansvarlig for området prosjektet berører — de øvrige forbrukerinstitusjonene og andre interesseorganisasjoner — andre forskningsinstitusjoner som arbeider på området. Hovedområder Arbeidet ved SIFO vil i de nærmeste årene fortsatt være knyttet til fagområdene næringsmidler/ernæring, tekstil/vask og tekniske produkter beregnet for bruk i hjemmet. I tillegg har instituttet en samfunnsvitenskapelig faggruppe som arbeider med problemstillinger innen alle disse områdene. Tilnærmingsmåten ved valg av programområder vil være bestemt av de fastlagte rammer og kriterier. Dette vil føre til at instituttets oppgåver til dels blir dreiet til nye felt som er viktig å få belyst ut fra forbrukerhensyn. Det vil bli lagt særlig vekt på oppgåver som tar utgangspunkt i kombinasjon av kriterier, som f. eks. svake grupper/sikkerhet og helse, svake grupper/stor økonomisk belastning o. 1. En slik tilnærming til problemene vil ofte kreve en tverrfaglig innsats hvor nettopp SIFOs kompetanse vil komme til nytte. En systematisk kartlegging av forbrukernes problemer på de enkelte områder må danne grunnlaget for instituttets virksomhet. I den utstrekning det ikke vil være mulig for instituttets egne samfunnsforskere å ivareta denne oppgaven, vil det bli søkt å initiere slik forskning i andre miljøer. bli lagt vekt på å utbygge kontakt og samarbeid med andre forskningsmiljøer som arbeider på tilgrensende felt. En hovedoppgave er å sørge for at den kunnskap som frambringes gjennom SIFOs virksomhet, blir gjort kjent overfor den rette instans. Det må i hvert enkelt tilfelle vurderes hvem som kan ha nytte av resultatene og på hvilken måte formidlingen best skal skje for at den skal være lett tilgjengelig for de grupper informasjonen er rettet mot. Aktuelle brukergrupper er andre forskningsmiljøer, forbrukere og forbrukerinstitusjoner, myndigheter med ansvar for lovgivning og andre forbrukerpolitiske tiltak samt produsenter og handelsledd. I forslag til nye vedtekter for instituttet heter det at instituttet skal skaffe oversikt over forbruksforskning og bidra til koordinering av denne. I tråd med dette vil det i 1984 bli gjennomført et prosjekt der det tas sikte på å framskaffe en slik oversikt. Videre oppfølging og ajourføring av denne antas å bli aktuelt. Oversikten anses som et vesentlig ledd i arbeidet med å bidra til koordineringen av forbruksforskningen i Norge, og som et viktig utgangspunkt for å avdekke behov for forbruksforskning. Det nordiske samarbeid som er etablert på forbrukersektoren anses som viktig og bør fortsette. Samarbeidet bør imidlertid søkes utvidet til andre aktuelle miljøer i de nordiske land. Det bør også tas sikte på større kontakt utover Norden, både med forbrukerinstitusjoner og forskningsmiljøer som arbeider innen SIFOs områder. Elektronikk har vært foreslått som et eventuelt nytt arbeidsområde for instituttet. I august 1983 nedsatte styret en arbeidsgruppe for å utrede spørsmålet nærmere. Gruppen besto av én representant for Forbrukerombudet, en fra Sentralinstitutt for industriell forskning og en representant fra SIFO. Gruppen la fram sin utredning i oktober 1983. Av konklusjonene kan nevnes: — SIFO bør opprettholde/videreutvikle sin kompetanse når det gjelder prøving av husholdningstekniske apparater i takt med den tekniske utviklingen, herunder utvidet bruk av elektronikk. Det er viktig for forbrukerne å få informasjon om teknisk kompliserte produkter fra en nøytral instans, i tillegg til den informasjonsvirksomhet bransjene seiv driver. — Utover husholdningsapparater er det mindre aktuelt for instituttet å bygge opp kompetanse for å gjennomføre produkttester. vurdere andres arbeid på området og formidle resultatene videre til forbrukerne. — For nye produkter og ny teknologi er det særlig viktig å kunne gi informasjon på et tidlig tidspunkt. Rapporten legges til grunn for det videre planleggingsarbeidet på teknisk område. Viktige programområder de nærmeste årene Programmene bygger på de rammer, mål og kriterier som er fastsatt for virksomheten. Forbrukerinteressene er blitt tillagt særlig vekt, og det er også tatt hensyn til om andre institusjoner eller laboratorier arbeider med tilsvarende oppgåver. Følgende programområder vil bli prioritert de nærmeste år: Næringsmidler/ernæring Eldres kosthold og ernæring Programmet vil ta for seg mattilbud og kosthold for eldre i forhold til ernæring/helse og sosiale og praktiske behov. Det vil omfatte eQdre som bor på institusjoner så vel som hjemmeboende eldre. Programmet vil dekke kostholdsundersøkelse, undersøkelse av kvaliteten av mattilbudet, den enkeltes syn på mattilbudet, samt kartlegge praktiske og sosiale spørsmål i forbindelse med innkjøp, matlaging, servering osv. Mat i institusjonshusholdninger Institusjonsboere har liten eller ingen innflytelse på mattilbudet og er samtidig helt avhengig av den maten som tilbys dem. De har ofte behov for mat med høyt innhold av næringsstoffer fordi de spiser så lite på grunn av dårlig appetitt og/eller lav fysisk aktivitet. Andre faktorer enn selve maten kan også ha innflytelse på forbrukernes faktiske inntak. Slike faktorer kan være støy, tidspress, omgivelser, bruk av medisiner, serveringstidspunktet m. m. I den perioden SIFO arbeider innen programområdet «eldres kosthold og ernæring» vil det være naturlig at også storhusholdningsoppgaver konsentreres om eldre. Kvaliteten av mat i dagligvareforretninger Det eksisterer ingen systematisk registrering av forbrukerklager på mat, og vi vet derfor lite om hvilke varegrupper som er spesielt problematiske for forbrukeren. Programmet omfatter også undersøkelser av sammenhengen mellom pris og kvalitet. Tekstiler og vask Tekstiler og brann Arbeidet vil skje i nært samarbeid med Statens forurensningstilsyn, og vil være konsentrert om bekledningstekstiler og stoppede møbler. Når det gjelder bekledningstekstiler, ønsker man blant annet å se nærmere på betydningen av klærnes fasong og passform. Som en videreføring av prosjektet om stoppede møbler kan det bli aktuelt med utprøving av større tennkilder og fullskalaforsøk, fortrinnsvis i samarbeid med de øvrige nordiske land. Dette arbeidet vil skje i nært samarbeid med Norges branntekniske laboratorium. Vedlikehold av tekstiler Egenskaper som krymping, krølling, fargeekthet og bruk av ressurser (tid og penger) vil bli tillagt særlig vekt. Vask ved lav temperatur med henblikk på hygiene og vaskeeffekt Innflytelsen av lav vasketemperatur på hygieniske forhold vil bli utredet gjennom et litteraturstudium i 1984. Vaskemidler — fosfatfrie og lavfosfatmidler Det forventes at Statens forurensningstilsyn i 1984 vil utarbeide forskrifter som skal føre til at vaskemidllenes innhold av fosfat må reduseres betydelig. SIFO vil undersøke de praktiske konsekvenser av å vaske med fosfatfrie vaskemidler i privathusholdninger. Teknisk område Husholdningstekniske apparater Sammenllknende vareundersøkelser med full markedsdekning vil bli nedprioritert. Det vil bli satset mer på undersøkelser av nye produkter, produktgrupper der det er grunn til å anta at kvaliteten er dårlig og på oppfølging av produkter som tidligere har vist svakheter. Det vil bli lagt særlig vekt på sikkerheten ved produktene. Tilpassing av apparater/utstyr for funksjonshemmede Programområdet vil omfatte utprøving og vurdering av funksjonsbemmedes muligheter for funksjonell bruk av apparater og utstyr i hjemmet. Dette omfatter både spesialhjelpemidler for funksjonshemmede og vanlige husholdningsapparater og annet utstyr som brukes i hjemmet. Arbeidet vil skje i samarbeid med Sentralinstitutt for industriell forskning, Avdeling for biomedisinsk teknikk, og Rådet for tekniske tiltak for funksjonshemmede. Produktsikkerhet — hjemmeulykker SIFOs tidligere arbeid med registrering av hjemmeulykker har vist at mange av disse ulykkene er produktrelatert. Ut fra ulykkesstatistikk vil det bli tatt ut produktgrupper som kan være særlig risikofylte under bruk. Samfunnsvitenskapelig område Husholdsøkonomi Programområdet omfatter både husholdsarbeid og sammenhengen mellom forbrukerens innsats i husholdet og markedet. Organisatoriske endringer Organisasjonsutvikling Som et grunnlag for den endringsprosess som vil finne sted på SIFO ble Rasjonaliseringsdirektoratet anmodet om å foreta en vurdering av instituttets organisasjonsform. Undersøkelsen startet i september 1983 og rapport fra en forundersøkelse ble lagt fram i november. Forundersøkelsen omfattet — interne forhold i SIFO, f. eks. — organisering og planlegging av arbeidet — ledelsesforhold — styrets ledelse av instituttet — arbeidsdeling/samarbeid mellom avdelingene, og — forholdet til omgivelsene — brukerne, overordnete organer, og de andre forbrukerinstitusjonene. I forundersøkelsen inngikk dessuten forslag til videreføring i et større hovedprosjekt som skal iverksettes i 1984. Styrking av ledelsen på instituttet Styret har gjennom flere år understreket nødvendigheten av å få styrket ledelsen på instituttet. Direktøren er i dag eneansvarlig for de kontoradministrative funksjoner foruten ledelse av forskningsoppgavene ved instituttet. Behovet for styrking av administrasjonen er blitt særlig påtrengende i den situasjonen instituttet nå står foran i forbindelse med omleggingen av arbeidsoppgåver og en mulig endring av organisasjonsstrukturen ved SIFO. Styret har derfor gått sterkt inn for å prioritere tilsetting av en kontorsjef. med hensyn til næringsinnhold og sensoriske egenskaper — det vil si smak, utseende, lukt osv. Oppgåvene har hatt tilknytning til mat tillaget både i hjemmet, i storhusholdninger og i industri. I 1983 har det meste av arbeidet omfattet undersøkelser av visse utvalgte matvaregrupper i storhusholdninger og undersøkelser av industribakt brød. I meldingsåret ble det også startet et prosjekt med hensikt å innarbeide forskmingsmetoddkk for kartlegging av forbrukernes oppfatninger og holdninger til produkter. SIFO utfører også kontrollarbeid i forbindelse med forskrifter om bruks- og forbruksgjenstander som kommer i berøring med nærings og nytelsesmiidler (utløsning av bly og kadmium). I 1983 er det arbeidet med følgende oppgåver : Koking og varmholding av grønnsaker i storhusholdningsskala Undersøkelsen var en videreføring av arbeidet med å medvirke til å bedre kvaliteten av maten i storhusholdninger. Prosjektet bestod av et litteraturstudium og en praktisk del. Det er vanskelig å gi fullstendige og entydige anbefalinger for å oppnå optimale betingelser ved koking og varmholding av grønnsaker i storhusholdninger. Grovt sett er det viktig at den totale varmebehandlingstiden ikke blir lenger enn strengt nødvendig. Tidsplaner og rutiner på kjøkkenet som gjør tiden mellom tillaging og servering kortest mulig, er derfor viktig. Den praktiske delen av prosjektet bestod av koke- og varmholdingsforsøk med gulrøtter, kålrot og blomkål. Den sensoriske kvaliteten på gulrøttene var relativt bra ved samtlige behandlingsmåter. Kålrot tålte noe mindre enn gulrøtter. Blomkålen var den av de tre grønnsakene som var sterkest utsatt for kvalitetstap ved varmholding. Innholdet av askorbinsyre i kålrot og blomkål ble også undersøkt. Bevaringen av askorbinsyre i kålrot under varmholding varierte med råvarens beskaffenhet (fersk/dypfryst) og kokemetode. For blomkål var bevaringen av askorbinsyre lik for begge kokemetoder og begge råvaretyper. Resultatene er publisert i SIFO melding nr. 71, som er distribuert til sentrale personer innen sykehus, budsjettorienterte storhusholdninger og skoler. På grunnlag av denne undersøkelsen er det utarbeidet en del praktiske råd til storhusholdningene. sammendrag av to av SIFOs forskningsrapporter på storhushøldningsområdet. Sammendraget «Koking og varmholding av grønnsaker og poteter — anbefalinger og råd til storhusholdninger» er basert på de mer praktiske konklusjonene fra prosjektene. Publikasjonen vil bli distribuert til et flertall av landets storhusholdninger, som sykehus, sykehjem, aldershjem, forlegninger m. fl. Kvalitet av kneippbrød fra norske bakerier Kneippbrød er den vanligste brødtypen i Norge. TidMgere undersøkelser har vist at forbrukerne ikke alltid er tilfreds med kvaliteten av kneippbrød. Videre er det et ernæringspoflitisk mål å øke brødforbruket i Norge, og det er derfor viktig at kvaliteten på brød er god. Kneippbrød fra 24 bakerier — såvel store industribakerier som mindre håndverksbakerier — ble bedømt sensorisk (vurdert med hensyn til smak, lukt, tekstur og utseende). I tillegg ble innhold av jern, vitamin B, fett, salt og kostfiber bestemt ved kjemisk analyse. På grunnlag av disse resultatene vil man søke å påvdrke bransjen med sikte på å få en best mulig brødkvalitet. Resultatene vil også komme til nytte i arbeidet med varedeklarasjon på brød. Rapporten vil foreligge i 1984. Brød fra norske bakerier — en del data om råvaresammensetning Et viktig ernæringspolitisk mål er å øke forbruket av kornprodukter — og særlig forbruket av sammalt mel. Jo mer sammalt mel brødet inneholder, jo høyere blir innholdet av mineraler og vitaminer. Omkring 60 % av brødet vi spiser er industribakt. Det er derfor av interesse å vite hvordan råvaresammensetningen i brød er fra norske bakerier. Oppskrifter fra vel 50 bakerier over hele landet dannet grunnlaget for undersøkelsen. Vel halvparten av alt brød som ble produsert, inneholdt sammalt mel. Det var mest vanlig å bruke mellom 25 og 35 % sammalt mel i deigen. Bare en svært liten del inneholdt mer enn 50 % sammalt mel — som kan kalles virkelig grovt. Brød som hadde samme navn, hadde ofte ganske forskjellig melsammensetning. I kneippbrød varierte innholdet av sammalt mel fra mindre enn 15 % til mer enn 75 %. Mest vanlig var det å bruke mellom 25 og 35 % eller mellom 45 og 55 %. I helkornbrød var innholdet av sammalt mel og helkorn tilsammen sjelden høyere enn 35 pst., og innhold mellom 15 og 25 % var det mest vanlige. Grovbrød inneholdt oftest mellom 25 og 35 % og mellom 55 og 75 % sammalt mel. Det ble også registrert forskjeller mellom landsdeler når det gjaldt melsammensetningen. I store trekk ble det brukt brød med mer rug i Nord-Norge enn i de andre landsdelene. I Trøndelag ble det brukt mer fint hvetebrød, på Vestlandet mer fint brød med mye rug, på Sørlandet mer grovt brød av hvete, og på Østlandet mer grovt brød med noe rug. Resultatene fra undersøkelsen er publisert i SIFO melding nr. 69, og vil bli sett i sammenheng med resultatene fra undersøkelsen om kvaliteten av kneippbrød. Andre prosjekter Innenf or næringsmiddelområdet har det også vært arbeidet med følgende prosjekter i 1983: — Mat i gatekjøkken. — Innarbeiding og utprøving av metodikk for å få kjennskap til forbrukernes oppfatninger og holdninger til produkter. — Undersøkelse av kvalitet av dypfryst fisk fra dagligvareforretninger. Vask og tekstiler Vask og stell av tøy utgjør en betydelig del av arbeidet i en husholdning, seiv om vi i dag har mange hjelpemidler til rådighet. Det er derfor viktig at arbeidet utføres så rasjonelt som mulig. Arbeidet med vaskemidler og vaskemetoder og med vedMkehold av tekstiler vil fortsatt være et viktig arbeidsfelt ved SIFO. Hensiktsmessig valg og sammensetning av materialer i klær er også viktig. Dette vurderes i forhold til vedlikeholdsegenskapene. Arbeidet med brannfarlige tekstiler er stadig like aktuelt. Siktemålet er både å påvirke produsentene til å ta hensyn til brannfare i sin produktutvikling, og å gi forbrukerne kunnskaper om hvilke forholdsregler de seiv kan ta. Også innen området vask og tekstiler er SIFO kontrollinstans i forbindelse med lover og bestemmelser: — Forskrifter om fibermerking av tekstilprodukter. — Vedlikeholdsmerking av nye tekstilprodukter (også skinnprodukter og sengetøy). — Frivillig Varefakta-merking av tekstiler. — Frivillig Varefakta-merking av vaskemidler. I 1983 er det arbeidet med følgende prosjekter ; Brannfarlige tekstiler SIFO har gjennom flere år arbeidet med brannfarlige tekstiler. 11981 startet en undersøkelse av holdbarheten av flammehemmende impregnering på sengetøy. I et par år har flammehemmet sengetøy vært i bruk ved to institusjoner og brennbarheten av tøyet er blitt undersøkt etter 25, 50, 75 og 100 gangers bruk og vask. Den praktiske delen av prosjektet ble avsluttet i 1983, og rapport vil føreligge våren 1984. Videre er det gjort en undersøkelse for å klarlegge hvorvidt klor har spesiell innvirkning på flammeimpregnert sengetøy. I tillegg til de praktiske undersøkelsene på området har SIFO deltatt i det arbeidet Statens forurensningstilsyn har gjort for å utarbeide forskrifter om forbud mot svært brennbare tekstiler. Tekstilrefleksers motstandsdyktighet mot slitasje Bruk av refleks gir trygghet. Det er derfor viktig å vite i hvilken grad bruk og vask av refleks påvirker refleksjonsevnen. SIFO foretok i 1983 vaskeundersøkelser som blant annet viser at enkelte refleksmerker mister opptil 80 % av evnen til å reflektere lys. Det er også målt slitasje på refleksbandolærer av den typen som deles ut til skolebarn i flere fylker. Disse er svært motstandsdyktige mot slitasje. Imidlertid er det viktig å arbeide for en bedre utformiing av refleksen. Tekstilrefleksers funksjonsegenskaper Det er bevilget midler fra Nordisk Ministerråd til et to års prosjekt på dette området. Prosjektet ble startet våren 1983. Det ble skaffet til veie en oversikt over de reflek3- typene som finnes på det nordiske markedet. Ut fra dette ble ti forskjellige reflekser plukket ut til videre undersøkelse med registrering av refleksenes motstand mot bruks- og vaskeslitasje. I samarbeid med en produsent av barneklær ble reflekser montert på kjeledresser og regntøy. En del av plaggene er delt ut til to barnehager i Bærum, der de vil bli brukt fra september 1983 til mai 1984, mens den andre delen av plaggene bare skal vaskes. Ved sammenligning av refleksjonsevnen mellom de som er brukt og vasket og de som bare er vasket, får man et inntrykk av refleksenes motstand mot slitasje. Videre oppfølging av disse to prosjektene vil skje i 1984, blant annet i samarbeid med Trygg Trafikk. Overtrekksklær for barn Barneklær er som regel impregnert for å beskytte mot fuktighet, men det har vist seg at den vannavstøtende evnen avtar etter vask. Vi har derfor undersøkt hvordan ulike tekstiler som er impregnert med forskjellige midler under produksjonen, på virkes av vask. Videre har vi reimpregnert stoffene med forskjellige reimpregneringsmidler som finnes i handelen. Resultatene vil foreligge i første halvår 1984, og vil være utgangspunkt både for informasjon til forbrukerne og til produktpåvirkning overfor bransjen. Fargeekthet ved bløtlegging og maskinvask Erfaringer fra kontrollarbeidet med tvungen vedlikeholdsmerking av tekstiler har vist at problemer med fargesmitte ofte forekommer. Det er umulig for forbrukeren å vurdere et plaggs fargeekthet ved kjøp. Kvaliteten på fargen har liten sammenheng med prisen på plagget, og framgår ikke alltid av merkingen. SIFO har derfor gjennomført en undersøkelse av fargesmitte ved bløtlegging og maskinvask. Med de stoffene som var med i undersøkelsen, viste det seg at fargesmitte ved maskinvask var et lite problem, mens fargesmitte ved bløtlegging forekom relativt ofte. Seiv bløtlegging i en halv time ga betydelig fargesmitte. Problemet oppstår når plaggene blir liggende stille i vaskevannet. Forhøyet vaskemiddeldosering forårsaket større fargesmitte både ved bløtlegging og maskinvask. Undersøkelsen viser blant annet at det er behov for opplysning om fargesmitte i kjøpssituasjonen, og instituttet vil arbeide for at dette tas med i vedlikeholdsmerkingen. Det bør også utarbeides en standardmetode for prøving av tekstilers fargeekthet ved bløtlegging. Resultatene er gjort kjent gjennom forbrukerkontorene, Forbrukerrapporten og pressemeldinger til aviser og tidsskrifter. Varedeklarasjon av tekstilvaskemidler Deklarasjon av vaskemidler er en frivillig ordning som er kommet i stand ved samarbeid mellom Varefakta-Komitéen og bransjen. Deklarasjonen er uten spesielle krav til varens kvalitet, men blir ofte oppfattet som en garanti for kvalitet. Derfor er det tatt initiativ til å vurdere muligheten for å utarbeide en ny varedeklarasjon med minstekrav til vaskeevnen. Deklarasjonen må også ha en form som forstås av kjøperne. vaskemidlene som finnes på det norske markedet i dag. Vaskemidlene er bedømt etter deres evne til å fjerne lett synbar smuss og flekker. Resultatene vil føreligge første kvartal 1984. Teknikk SIFOs arbeid med hjelpemddlene i husholdningen har vært nøye knyttet til området vask og tekstiler og til matområdet. Hjelpemidlene må ses i sammenheng med arbeidsmetoder og organisering av arbeidsplassene i boligen. Området omfatter både teknisk utstyr og redskaper og annet utstyr til arbeidet i hjemmet. SIFO foretar sammenlignende vareundersøkelser og annen prøving av husholdningsmaskiner og -utstyr. Det utarbeides markedsoversikter, hovedsakelig til bruk i førkjøpsveiledningen. Produsentpåvirkning når det gjelder produktenes utforming, levetid og servicetilbudet er andre prioriterte oppgåver. I 1983 er det særlig undersøkelsen av oppvaskmaskiner som har stått sentralt innenfor dette arbeidsområdet. I tillegg er det utført prøvinger av forskjellig utstyr på oppdrag fra andre instanser og behandling av klagesaker. Vareundersøkelse av oppvaskmaskiner 13 maskiner var med i undersøkelsen. Det ble tatt prøver av vannforbruk, strømforbruk, tidsforbruk, vaskeresultat, betjening, overflomsikring og støy. Både maskiner med elektronisk og med mekanisk bryterpanel ble undersøkt. De fleste maskinene gir et godt vaskeresultat. De nye maskinene bruker mindre vann, strøm og tid, samtidig som de støyer mindre enn tidligere modeller. Det er nødvendig med forbedringer når det gjelder betjeningsforhold, barnesikkerhet og reparasjonsvennlighet. På en del maskiner er det også nødvendig med bedre sikring mot overflom. Enkelte av maskinene med elektronisk betjeningspanel har innlagt feilsøkingsprogram. Resultatene fra prøvene er publisert i Forbrukerrapporten. De vil også bli brukt til påvirkning overfor importører og produsenter og i kjøpsveiledning til forbrukere. Oppvaskmidler for oppvaskmaskin Det kreves spesielle vaskemidler i oppvaskmaskin. De fleste midlene som i dag finnes på det norske markedet, inneholder mye fosfat. SIFO undersøker fosfatinnholdet i de vaskemidlene som er på markedet og nødvendig dosering for å oppnå et tilfredsstillende vaskeresultat. Undersøkelsen vil fortsette i 1984. På det tekniske området har det også vært arbeidet med et prosjekt om vaskemaskiner — bruksvaner og driftssikkerhet. Samfunnsvitenskapelig forbruksforskning Den samf unnsvitenskapelige faggruppen ved Statens institutt for forbruksforskning arbeider med prosjekter i tilknytning til de øvrige fagområdene som instituttet arbeider med. I 1983 har det vært arbeidet med følgende prosjekter: Anskaffélses-, arbeids- og spisevaner på matområdet For å få et bedre grunnlag for instituttets videre arbeid på matområdet, er det gjennomført en større kartlegging av forbrukernes anskaffélses-, arbeids- og spisevaner på dette området. Undersøkelsen omfattet over 800 husholdninger i 17 kommuner. Den enkelte husholdning førte dagbok over arbeidet og spisevanene i husholdningen og på grunnlag av dette besvarte de et omfattende spørresk jerna. I 1983 ble det skrevet et foreløpig arbeidsnotat fra undersøkelsen, der man spesielt la vekt på å analysere forhold omkring matlagingsarbeidet i den enkelte husholdning. Undersøkelsen viser for eksempel at: — 9 av 10 hverdagsmiddager starter senest kl. 17, — mange hushold bruker mye råvarer, — kvinnene lager bortimot 6 av ukas 7 middager. Samtidig vet vi at over 60 % av alle kvinner mellom 20 og 70 år og over 50 % av alle gifte/samboende kvinner med barn i alderen o—ls0 —15 år også har lønnet arbeid. Dette må innebære at middagslagingen ofte skjer under et altfor sterkt tidspress. Undersøkelsen viser at såvel barn som voksne spiser de aller fleste middager hjemme, og at de aller fleste bruker middagsretter som de er vant med hjemmefra. Maten, og da spesielt middagen, er med andre ord et levende sosialt og kulturelt fenomen. Undersøkelsen viser også at seiv om en del unge mennesker til dels har et noe ensidig kosthold, så gjelder ikke dette barnefamiliene i samme aldersgruppe. Da er kostholdet mer «vanlig» — kanskje er det tradisjonene som har slått igjennom. En artikkel om emnet er også publisert. Resultatene for øvrig vil bli presentert i delrapporter i 1984/85. Faggruppen har for øvrig deltatt i prosjekter som er omtalt under de andre fagområdene. Informasjonsoppgaver Hovedoppgaven for SIFOs inf ormasjonsvirksomhet er å sørge for at resultatene fra pågående forskning og undersøkelser ved SIFO blir kjent. Resultatene blir formidlet gjennom rapporter, tidsskriftsartikler og brosjyrer. Seminarer og kontaktmøter er også viktige ledd i formidlingsarbeidet. Så langt ressurser og kapasitet rekker, forsøker en også å utnytte den viten som instituttets fagmedarbeidere i årenes løp har bygget opp, i mer generell informasjonsvirksomhet. Mottakere og brukere av opplysningsmateriellet er både enkeltforbrukere og videreformidlere. Skoler på flere trinn bruker materiellet i sin undervisning, blant annet i forbrukerlære. Nytt opplysningsmateriell i 1983: — Analyse av reklame i skolen Elever møter reklame over alt. Det er derfor viktig at de øves opp tal en våken holdning til de informasjoner som reklamen gir, og til de påvirkninger de blir utsatt for gjennom reklamen. En undersøkelse «Reklame i skolen» som ble gjennomført i de nordiske land etter initiativ av Nordisk Ministerråd i 1978, viste at det brukes en god del reklamemateriell som læremidler i skolen. Det var imidlertid få av de lærerne som ble spurt, som hadde brukt materiellet for å trene elevene til kritisk vurdering av reklamen. Derfor ble arbeidet videreført fra den første undersøkelsen med prosjektet «Analyse av reklame i skolen», også på nordisk initiativ. Dette er bakgrunnen for heftet og analyseskjemaet «Analyse av reklame i skolen», som er bearbeidet av SIFO etter den nordiske rapporten og utgitt av SIFO og Forbrukerrådet. Målsettingen med materiellet er å stimulere til vurdering av reklamemateriellet som brukes i skolen. Heftet inneholder viktige kriterier og bakgrunn for analysen, mens analyseskjemaet skal brukes til den aktive vurderingen. Det er først og fremst laget for lærerne, men deler av skjemaet kan også brukes av elevene. Materiellet, som er gratis, er utarbeidet i samsvar med mønsterplanen, beregnet brukt fortrinnsvis i ungdomsskolen. Det kan også brukes i annen undervisning, f. eks. i den videregående skolen. — Godt å vite om mikrobølgeovner Brosjyren tar for seg hvordan mikrobølgeovnen er oppbygd, hvordan den virker og hvordan den er i bruk. hvor en har prøvd ovner ifølge bruksanvisninger som følger de enkelte modeller ved kjøp. Mikrobølgeovnen har et begrenset bruksområde og egner seg best til tining og oppvarming av mat, dessuten til tillaging av små porsjoner. Brosjyren er gratis. — Brann i klær, lysbildeserie Brannskader som skyldes brann i klær er nesten bestandig alvorlige og trenger oftest langvarig medisinsk behandling. Mange av brannskadene kan unngås, hvis alle er mer oppmerksomme ved bruk av apen ild og varme. Hvis uhellet er ute, vil den måten tekstilfibren brenner på, ha betydning for hvor stor skaden på huden blir. Ved siden av selve stoffet, har også fasongen mye å si for hvor lett klærne har for å ta fyr og for hvor fort de brenner. Tekstilkunnskap, forhåndsregler mot ulykker og førstehjelp ved brannskader er viktige momenter i lysbildeserien. Serien har 23 bilder og teksthefte. Folderen «Brann i klær» (SIFO) kan brukes i tilknytning til serien. — Forbruksforskning — SIFO orienterer Det er kommet to nummer i serien. Nr. 1 omhandler flere emner: — Komfyrer — resultater fra en vareundersøkelse. — Bruksmessige egenskaper ved varmluftsovner og vanlige ovner. — Praktisk prøving av mikrobølgeovn. — Innhold av næringsstoff er i bygg, havre og ris. — Bruk av sammalt mel, kli, bygg og havre i matlaging. Nr. 2: Temanummer om «Fallulykker og de eldre» med sammendrag av foredrag fra temadagen med samme navn. — Pressemeldinger Det er sendt ut pressemeldinger om følgende emner: — Flammehemmet sengetøy — lang holdbarhet ved rett behandling. — Når spedbarnet skal begynne med vanlig mat. — Grøten. — Middagsmaten. — Små barn bør få helmelk. — Fallulykker — de eldre sterkest rammet. — Mikrobølgeovnen egner seg best til oppvarming og tining av mat. — Strømmen kan gå — fryseren bør passes også i ferien. — Temadag ved SIFO i november — FALLULYKKER OG DE ELDRE. — Den uunnværlige poteten. — Oppvaskmaskiner testet ved SIFO — dagens maskiner vasker bra. —■ Tekstilmerkingen er ufullstendig: Stor risiko for fargesmitte når tekstilene vaskes ved bløtlegging. —■ Det nytter å bruke refleks, men tekstilrefleks slites og mange refleksmerker har liten refleksjonsevne. — Ny lysbildeserie f ra SIFO: «BRANN I KLÆR». — Spørreundersøkelse fra SIFO — Forbrukernes erfaringer og problemer kartlegges. NRK Medarbeidere ved SIFO har flere ganger deltatt i programposten «Hverdagen». Det har også vært medvirkning i andre forbrukerrelaterte programmer. Temadag Statens institutt for forbruksforskning arrangerte 2. november 1983 en temadag om «Fallulykker og de eldre». Temadagen ble planlagt i samarbeid med Rådet for eldreomsorgen og Norsk Gerontologisk institutt. Bakgrunnen var resultater fra kartlegginger og studier som er blitt gjennomført etter initiativ av Nordisk Embetsmannskomité for forbrukerspørsmål. Disse viste at fallulykker ved glidning eller snubling er den største ulykkesgruppen i Norden. Det er særlig de eldre som blir rammet, og skadene er ofte store. Fallulykkene koster hvert år store summer i helse- og sosialtjeneste, samtidig som de påfører de eldre store lidelser. Vi vet at mange av ulykkene kan forebygges, og det tilsier at denne ulykkesgruppen nå må prioriteres. På den første delen av temadagen ble en del faktiske forhold om fallulykker presentert: de eldres evne til seiv å mestre omgivelsene, ulykkesmønsteret, ulykker utendørs, hjemme og på institusjoner, og hvilke produkter som er innblandet i ulykkene. Den andre delen av dagen ble forbeholdt forebygging. Her ble det diskutert erfaringer fra informasjonstiltak og hva man kan gjøre av andre tiltak framover. Temadagen var apen for alle som har med eldres miljø og omgivelser å gjøre, og den samlet ca. 100 deltakere fra ulike instanser. Målet var å stimulere myndigheter, planleggere og de som arbeider med eldre til forebyggende arbeid. problemer i forbindelse med fallulykker opptar svært mange grupper. Produktkontrollmyndighetene ved Statens forurensingstilsyn har fulgt opp de problemstillingene som ble presentert på temadagen, blant annet ved å forsøke å kartlegge tilgjengelig ulykkesstatistikk, iverksettelse av forebyggende tiltak etc. i Norden. De har også etablert et samarbeid med Forbrukerrådet og andre om en produkttest av fottøys skliegenskaper. Videre gjennomfører Transportøkonomisk institutt vinteren 1983—84 en spesialstudie av fallulykker i Oslo for Oslo kommune. Rådet for eldreomsorgen har sett det som svært viktig å medvirke til spredning av informasjon om emnet, og har bidratt økonomisk til utgivelsen av temaheftet om tiltaket. Omsetning av brosjyremateriell i 1983 Tall for omsetning: Brosjyrer for salg: 29 500 eksemplarer. Gratisbrosjyrer: 272 500 eksemplarer. F'orskningsrapporter Det ble i 1983 utgitt 7 nye forskningsrapporter. Markedsoversikter — Kjøle- og fryseenheter. — Vaskemaskiner. Tidsskriftartikler «Content and Composition of Non-Starch Polysaccharides in Some Norwegian Plant Foods», av Ragnhild Reistad. Food Chemistry 12 (1983), 45—59. «Vår daglige mat: Kommunikasjon, kultur og arbeid», av Elisabeth Furst og Bjørn Wold. Sosiologi i dag 4/1983. Foredrag Elisabeth Furst: «Mat som kulturelt og sosialt fenomen», Statens ernæringsråds konferanse på Ustaoset, november 1983. Vally Klonteig: «Miljø, forurensning, vaskemidler.» Kurs for lærere i husstell og heimkunnskap, Norheimsund, mars 1983. Anne Cathrine Johnsen: «Om brennbare tekstiler og flammehemmende impregnering.» Bransjeseminar arrangert av norsk tekstilindustri, Oslo, oktober 1983. Kirsten Færden og Berit Wilsher var medarrangører og foredragsholdere ved kurs i sensorisk analyse, Klækken, mars 1983 og november 1983. Andre arbeidsoppgåver Kontrolloppgaver Det er i 1983 utført kontrollanalyssr av blyog kadmiumutløsning av 8 gjenstander av porselen, flint og keramikk. Ett av produktene lå over grensen som er fastsatt i bestemmelsene for utløsning av kadmium. Også på tekstilområdet er det foretatt kontrollarbeid i forbindelse med lover og bestemmelser. Andre oppdrag På det tekniske området har SIFO utført f ølgende oppdrag: — Støymåling av oppvaskmaskiner. — Vurdering av brød- og kakeformer. — Vurdering av elektriske kaffetraktere. Klagesaker Instituttet arbeider også med undersøkelser i tilknytning til klagesaker Forbrukerrådet og Forbrukerombudet har til behandling. Blant slike saker som var til behandling i meldingsåret, kan nevnes: — Kaffekjele av aluminium med korrosjonsskader. — Oppvaskmaskin der servise og annet utstyr var blitt ødelagt. — Kjøle-/fryseskap med lekkasjeskader og problemer i forbindelse med såkalte rimelige kjøle-/fryseskap. — Grill jern. — Diverse egenskaper ved vaskemaskiner. — Brødrister som forårsaket brann. Prosjektoversikt over forbruks for skning i Norge Ifølge forslaget til nye vedtekter for instituttet skal SIFO ha oversikt over forbruksforskningen i Norge og bidra til koordinering av denne forskningen. I denne sammenheng har instituttet i samarbeid med NAVFs utredningsinstitutt planlagt en registrering av igangværende og nylig avsluttede prosjekter på forbruksforskningsområdet. Oversikten skal brukes som utgangspunkt for analyser av behov for forbruksforskning. Den kan gi inspirasjon til nye prosjekter og være et nødvendig bakgrunnsmateriale ved utforming av nye forskningsprosjekter. Prosjektoversikten vil være et viktig supplement til mer tradisjonelle informasjonskanaler mellom forskning og brukere som utdanningsinstitusjoner, massemedia, forbrukerveitedere, oppdragsgivere og forvaltningsorganet Det praktiske arbeidet vil bli utført i 1984, og det innsamlede materialet vil danne grunnlaget for en prosjektkatalog høsten 1984. Forbrukererfaringer og forbrukertUfredshet I 1983 ble det startet en intervjuundersøkelse pr. post for å kartlegge forbrukernes erfaringer og tilfredshet med omkring 50 vanlig brukte produkter og tjenester. Selve innsamlingen av opplysninger blir gjennomført i 1984. Det kartlegges om forbrukerne er fornøyd, eller om de har problemer i forbindelse med kjøp og bruk av bestemte varer og tjenester, og om de i så fall klager på produktene eller tjenestene de har kjøpt. I de tilfellene forbrukerne har klaget, kartlegges også hvem det klages til og hva utfallet blir. Innarbeiding av metodikk for undersøkelse av forbrukerpreferanser og -holdninger Prosjektet er en metodestudie hvor man ved litteraturgjennomgang og praktisk utprøving søker å komme fram til egnete metoder for å undersøke forbrukernes holdninger og oppfatninger når det gjelder matvarers kvalitet. Prosjektet startet høsten 1983 under veiledning av professor i Consumer Sciences, Dr. Howard G. Schutz. Arbeidet med litteratursøking og gjennomgang ble utført, og det ble lagt planer for praktisk gjennomføring av tre ulike metoder for forbrukertester. Arbeidet med den ene forbrukertesten skjer i samarbeid med Norsk institutt for næringsmiddelforskning. Det praktiske arbeidet vil bli utført våren 1984. Prosjektet er planlagt avsluttet i løpet av 1984 og vil bli publisert som en metodestudie. Kurs i prosjektarbeid for de tilsatte på SIFO I oktober 1983 ble det arrangert et internt kurs i prosjektarbeid der de fleste tilsatte på SIFO deltok. Kurset ble ledet av Statens Rasjonaliseringsdirektorat, som på samme tid gjennomførte forundersøkelsen til organisasjonsutviklingsprosjektet på instituttet. Denne er nærmere beskrevet på side 138. SAMARBEID MED ANDRE Mange av instituttets arbeidsoppgåver utføres i samarbeid med andre institusjoner, både i Norge og i de andre nordiske land. Gjesteforsker Professor i Consumer Sciences ved University of California, Davis, Howard G. Schutz, har siden september 1983 tilbragt sitt sabbatsår på instituttet. Ken av metodene. Professor Schutz har også bistått i den pågående omleggingen av virksomheten, særlig innen næringsmiddelområdet. Nordisk samarbeid Mesteparten av samarbeidet på forbrukerområdet skjer i regi av Nordisk Ministerråd under Nordisk embetsmannskomité for forbrukerspørsmål. De prosjekter SIFO har deltatt i, er underlagt Utvalget for undersøkelsessamordning og Utvalget for utdanning og informasjon. Instituttets direktør Eli Bergan er medlem av Embetsmannskomitéen for forbrukerspørsmål, Vivi Køpke er medlem av Utvalget for undersøkelsessamordning, og Anne-Marie Hjelmstad er medlem av Utvalget for utdanning og informasjon. SIFO har deltatt i følgende nordiske samarbeidsprosjekter i 1983: — Spareprogram i vaskemaskiner Prosjektledelsen er i Sverige, men SIFO har vært representert i en arbeidsgruppe som utreder begrepet «Spareprogram i vaskemaskiner». Dette er et aktuelt emne i sammenheng med energiøkonomisering og oppfølging av nye produkter/teknikker. — Tekstilrefleksers funksjonsegenskaper Prosjektet utføres ved SIFO, er omtalt under området tekstiler og vask. — Forstudie av husholdningskomfyrer Prosjektledelsen var lagt til Finland, og SIFO deltok i prosjektgruppen. Prosjektet omfattet felles prøving av husholdningskapitalvarer, og er avsluttet. — Statisk elektrisitet i tekstiler Astrid Kentsrud og Vally Klonteig var med i referansegruppen for prosjektet. — Støy Steinar Kristiansen deltok i den nordiske referansegruppen for prosjektet. — Nordtest — Egnethet til maskinoppvask for porselen, glass, metall, plast Sigrid Helstad var SIFOs representant i prosjektgruppen. — Nordtest — Prøvemetodikk mikrobølgeovn Karla Steen var medlem av prosjektgruppen. — HåUfasthet hos dorrer och luckor Steinar Kristiansen representerte SIFO. — Nordforsk Dette samarbeidet er ikke organisert under Nordisk Ministerråd. I Norge er NTNF ansvarlig instans. Prosjektkomité Coppelia: Vivi Køpke er medlem av komiteen. Formålet er metodeutvikling for måling av klærnes varmeisolerende evne på bevegelige dukker. Insta-gruppe (klær for kulde): Vivi Køpke er medlem av gruppen. Nordisk metodikk-komité for næringsmidler: Gudrun Rognerud er medlem av komiteen. Innrapportering av ulykker: Johan Lund var medlem. Ansvaret på dette feltet er nå lagt til Statens institutt for folkehelse. Faggruppen Nordtest — Konsument: Johan Lund har vært medlem. Arbeidet dreier seg om videreutvikling av prøvningsmetoder som ofte er aktuelle for SIFOs egen virksomhet. Deltakelse i styrer, råd og utvalg Statens ernæringsråd: Gudrun Rognerud er med i Rådet, i Arbeidsutvalget og i Utvalg for ernæring. Ad hoc-gruppe for ernæringskampanjen rettet mot storhusholdniger: Kirstin Færden er medlem av gruppen. Landbruksdepartementets rådgivende forskningsorganer/Rådet for næringsmiddelforskning: Gudrun Rognerud er medlem. Rådet er rådgivende for NLVFs bruk av forskningsmidler. Codex Alimentarius-rådet: Gudrun Rognerud er medlem av faggruppen for næringsmidler til spesielle dietetiske formål. Opplæringsråd for faget kokk institusjonshushold: Berit Nyborg Fjeldheim er varamedlem. Utvalg til å vurdere merking av brød: Gudrun Rognerud er med i utvalget. Norsk Elektroteknisk Komité (NEK): NK 59 A — Oppvaskmaskiner: Sigrid Helstad. NK 59 B — Koke- og stekeapparater: Karla Steen. NK 59 D — Apparater for klesvask: Steinar Kristiansen. NK 59 G — Kjøkkenmaskiner (unntatt oppvaskmaskiner): Karla Steen. NK 49 F — Apparater for renhold: Karla Steen. Forskningsrådenes Næringsmiddelutvalg: Gudrun Rognerud er medlem av en gruppe som vurderer cerealforskningen i Norge. Utvalg for å vurdere merking av brød: Gudrun Rognerud er medlem. International Electrotechnical Committee (IEC): Gruppe 2 — Støy — Steinar Kristiansen er norsk representant. Statens Forurensningstilsyn: Steinar Kristiansen er medlem av gruppen «Støymerking». Norges Byggforskningsinstitutt: Steinar Kristiansen er medlem av gruppen «Vannskadeforebyggende tiltak». Handlingsutvalget mot barneulykker: Kjellfrid Ormhaug har deltatt i ekspertgruppen for boligutforming. Handlingsutvalget er nå oppløst og arbeidet avsluttet. Norges Byggforskningsinstitutt — Arbeidsklær — Bygg og anlegg: Vivi Køpke har vært medlem av denne gruppen. Norske Vaskeriers Kvalitetstilsyn: Anne Grethe Rønstad har deltatt i styret som observatør. Rådgivende utvalg for Lov om merking av forbruksvarer: Johan Lund med Eli Bergan som varamedlem. PUBLIKASJONSLISTE 32 Rognerud, Gudrun og Rønnevig, Anne- Siri: Bevaring av askorbinsyre ved tilberedning av ferske grønnsaker. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning, 1976. Forskning og forsøk i landbruket, Vol. 27: 253—267,1976. ISBN 82-7063-053-5. 33 Reinton, Ragnhild: Nitrat- og nitritinnhold i norsk industriframstilt barnemat. Tidsskrift for hermetikkindustri, nr. 10/11 1974. ISBN 82-7063-051-9. 34 Tronstad, Tove, Wilsher, Berit og Assum, Terje: Forbrukerpreferanse for tre vanlige norske potetsorter. Forskning og forsøk i landbruket, april 1975. ISBN 82-7063-052-7. 35 Blegen, Elsa og Steen, Karla: Jernberiking av mel. Utgitt i samarbeid med Haakon Natvig og Odd D. Vellar, Hygienisk institutt ved Universitetet i Oslo og Arne Schulerud, Norsk Cerealinstitutt, 1975. 36 Rognerud, Gudrun og Solvang, Aslaug: Varmmat i rimelige spisesteder i Osloområdet, — menytilbud, porsjonsstørrelse og ernæringsmessig sammensetning. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning og Avdeling for kostholdsforskning, Odontologisk institutt for fysiologi og biokjemi, Universitetet i Oslo. Juni 1976. ISBN 82-7063-074-8. 39 Assum, Terje, Iversen, Gunvor, Køpke, Vivi, Hjulstad, Sølvi: Barneklærs bruksegenskaper. Delrapport nr. 1 — Kjøp, bruk og vedlikehold av barneklær. nr. 2 — Barneklærforretninger: Innkjøpspolitikk, kundevurdering og varekunnskap. Delrapport nr. 3 — Førskolelæreres syn på barneklær. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. September 1976. ISBN 82-7063-082-9. 40 Omang, Sverre H.: Miljøtoksiske stoff er i leketøy og hobbyartikler. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. September 1976. ISBN 82-7063-080-2. 41 Mehlum, Jan: Kosthold og muligheter for kostholdsforandringer. En undersøkelse av norske holdninger til kostholdsendringer, ernæringsspørsmål og levestandard, sett i nasjonal og global sammenheng. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Desember 1976. ISBN 82-7063-083-7. 42 Wilsher, Berit: Deklarering av næringsinnhold i matvarer. Del 1. Utredning av alternative mater for deklarering av næringsmidler. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Desember 1976. ISBN 82-7063-084-5. 43 Køpke, Vibeke, Hjulstad, Sølvi: Barneklærs bruksegenskaper. Delrapport nr. 4 — Barneklærs egenskaper sett i forhold til barnas behov. Delrapport nr. 5 — Undersøkelse av barneklærs egenskaper i bruk og vask. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. April 1977. ISBN 82-7063-091-8. 44 Køpke, Vibeke og Assum, Terje: Barneklærs bruksegenskaper. Sluttrapport. Foreligger som Forbruksforskning — SIFO orienterer nr. 2/77. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. August 1977. ISBN 82-7063-099-3. 45 Blakstad, Leiv, Lavik, Randi og Assum, Terje: Barneklærs bruksegenskaper. Delrapport nr. 6 — Annonsens betydning i markedsføring av barneklær. Delrapport nr. 7 — Omsetning av barneklær. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. April 1977. ISBN 82-7063-096-9. 46 Rognerud, Gudrun, Rønnevig, Anne-Siri: Bevaring av askorbinsyre i enkelte grønnsakslag under lagring. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Forskning og forsøk i landbruket Vol. 28: 639 — 649, 77. ISBN 82-7063-094-2. 47 Wilsher, Berit, Riise, Edel og Øybø, Anne- Marie: Innhold av en del næringsstoff er i rått og tilberedt reinsdyrkjøtt. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Oktober 1977. ISBN 82-7063-118-3. 48 Omang, Sverre H: Spormetaller i barnemat. kvikksølv og sink i norske industrifremstilte barnematprodukter. Betydningen av resultatene for barnas kosthold. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Desember 1977. ISBN 82-7063-112-4. 49 Køpke, Vivi, Grimsvang, Eva og Klonteig, Vally: Vask med f osf atf rie vaskemidler. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. April 1979. Delrapport I—3. ISBN 82-7063-119-1. 50 Assum, Terje, Dahl, Rolf: Undersøkelse om kjøp og bruk av komfyrer og symaskiner. Delrapport 1 — Komfyrer. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Oktober 1979. ISBN 82-7063-125-6. 51 Assum, Terje og Blakstad, Leiv: Undersøkelse om kjennskap til og bruk av Forbruker og heimstellkontorene i fylkene. Samlerapport. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. April 1979. ISBN 82-7063-126-4. 52 Poleszynski, Dag: Utskiftninger i markedet og tendenser i produktutviklingen. En forstudie til undersøkelsen Produkters levetid. Arbeidsrapport. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. September 1979. ISBN 82-7063-138-8. 53 Køpke, Vivi, Grimsvang, Eva og Klonteig, Vally: Vask med f osf atf rie vaskemidler. Delrapport nr. 4 og nr. 5. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Desember 1979. ISBN 82-7063-144-2. 54 Wirak, Anders: Kartlegging av norsk produksjon og import av matvarer. Arbeidsrapport. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Desember 1978. ISBN 82-7063-146-9. 55 Lund, Johan og Wilsher, Berit: Mikrobølgeovnen. Strålingsfare, virkning på næringsinnhold og sensorisk kvalitet, praktisk bruk av mikrobølgeovn. Litteraturstudium. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Desember 1979. ISBN 82-7063-147-7. 56 Færden, Kirstin: NTNF Prosjekt nr. 2101, 6250. Materialflyt og kvalitet av mat i storhusholdninger. Delprosjekt: Kartlegging av matvaretilbudet i 4 typer norske storhusholdninger og av varmmattilbudet for hjemmeboende pensjonister. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. November 1980. ISBN 82-7063-155-8. 57 Rønsen, Knut, Rognerud, Bengt, Tronstad, Tove og Enge, Rolf: Kvalitetsproduksjon av mandelpotet. Utgitt av Statens forskningsstasjon Apelsvoll, Norges Landbrukshøgskole, Institutt for hydroteknikk og Statens institutt for forbruksforskning. Mai 1980. ISBN 0025-8946. 58 Bergan, Eli: Brannfarlige tekstiler. Prioritering av problemområder, vurdering av hovedtiltak. Utgitt av Statens forurensingstilsyn, Statens institutt for forbruksforskning og Styringsgruppe for produktsikkerhetsprosjekter. August 1980. 59 Lund, Johan: Ulykker i hjem og fritid. Delrapport 11. Metoder for registrering og analyse av 5231 ulykker innsamlet i løpet av ett år (1977/78) i Rogalandsprosjektet. 4- Vedlegg. Utgitt av Statens forurensingstilsyn, Statens institutt for forbruksforskning og Styringsgruppe for produktsikkerhetsprosjekter. Mai 1981. ISBN 82-7063-156-6. Lund, Johan: Vedlegg til delrapport II: Ulykker i hjem og fritid. Beskrivelse av 5231 ulykker innsamlet i løpet av ett år (1977/78) i Rogalandsprosjektet. 60 Køpke, Vivi, Grimsvang, Eva og Klonteig, Vally: Vask med f osf atf rie vaskemidler. Delrapport nr. 6 og 7. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Oktober 1980. ISBN 82-7063-159-0. 61 Klonteig, Vally: Vask med fosfatfrie vaskemidler. Skade på maskiner. Delrapport nr. 8. Litteraturundersøkelse. Kristiansen, Steinar: Rapport bl. a. fra besøk i Mjøsa-området. Delrapport nr. 9. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. November 1980. ISBN 82-7063-163-9. 62 Johnsen, Anne Cathrine: Brannfarlige tekstiler med hovedvekt på kjemiske aspekter, vask, bruk og testmetoder for pyrovatex CP impregnert bomull. Litteraturstudium. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. Februar 1981. ISBN 82-7063-164-7. 63 Lund, Johan og Bjørnsen, Mimi Wiese: Ulykker i hjem og fritid. Delrapport III: Dybdestudie av forbrenningsskader og lekeulykker. + Vedlegg. Utgitt av Statens forurensingstilsyn, Statens institutt for forbruksforskning og Styringsgruppe for produktsikkerhetsprosjekter. Mai 1981. ISBN 82-7063-172-8. 64 Færden, Kirstin, Aulie, Jon: Materialflyt og kvalitet av mat i storhusholdninger. Sluttrapport. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning og Sentralinstitutt for industriell forskning. Februar 1982. ISBN 82-7063-184-1. 65 Færden, Kirstin, Aulie, Jon: Materialflyt og kvalitet av mat i storhusholdninger. Delprosjekt: Koking av poteter i storhusholdningsskala. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning og Sentralinstitutt for industriell forskning. April 1982. ISBN 82-7063-183-3. 66 Færden, Kirstin: Varmholdning av poteter i storhusholdningsskala. Sluttrapport til Fondet for forskningsavgift på visse landbruksproduktet Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. 1983. ISBN 82-7063-190-6. 67 Øybø, Anne Marie og Rognerud, Gudrun: Innhold av en del næringsstoffer i produkter av bygg, havre og ris. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. 1983. ISBN 82-7063-193-0. 68 Husholdningsteknisk avdeling: Komfyrer i Norge 1980. Brukerkrav til komfyrer. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. 1983. ISBN 82-7063-195-7. 69 Rognerud, Gudrun og Riise, Edel: Brød fra norske bakerier — en del data om råvaresammensetnig og fremstillingsmåte. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. 1983. ISBN 82-7063-194-9. 70 Alm Eriksen, Inger-Johanne, Køpke, Vibeke og Grimsvang, Eva: Fargeekthet ved bløtlegging og maskinvask. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. 1983. ISBN 82-7063-196-5. 71 Færden, Kirstin: Koking og varmholding av grønnsaker i storhusholdningsskala. — Litteraturstudium og praktiske forsøk. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. 1983. ISBN 82-7063-197-3. 72 Alm Eriksen, Inger-Johanne: Tekstilrefleksers motstandsdyktighet mot slitasje. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning. 1983. ISBN 82-7063-200-7. Vareundersøkelser Jenssen, Gunvor Øverby og Sandeman, Eli: Vareundersøkelse av barnegensere. Utgitt av Statens institutt for forbruksforskning 1972. Litteraturstudiet Blegen, Elsa, Rognerud, Gudrun, Wilsher, Berit: Innholdet av en del næringsstoffer i tilberedte grønnsaker. 1970. Rognerud, Gudrun, Wilsher, Berit: Bevaring av en del næringsstoffer i tilberedte grønnsaker. 1972. Reinton, Ragnhild: Om nitrat i grønnsaker og barnemat. 1974. PERSONALOVERSIKT Statens institutt for forbruksforskning hade i 1983 32,5 fast organiserte stillinger og 5,5 stillinger med såkalt overgangsstatus. En del personer har vært engasjert i tidsbegrensete stillingshjemler, lønnet av eksterne midler tfl prosjekter og oppdrag, eller som ekstrahjelp lønnet over eget budsjett. også et eget dommerpanel til kvalitetsbedømmelse av næringsmidler. Følgende personer har arbeidet ved instituttet i 1983: Direktør: Eli Bergan. Administrasjon: Braathen, Ingeborg. Kontorfullmektig. Bronebakk, Kristin Bølgen. Administrasjonssekretær. Faafeng, Eva Weisten. Kontorfullmektig. Frydenberg, Anna-Harriet. Førstekontorfullmektig. Gillesen, Inger. Kontorfullmektig. Holst, Anne Marie. Kontorfullmektig. Kaspersen, Ingeborg. Kontorfullmektig. Kolle, Ingrid. Kontorfullmektig. Lingaas, Åshild Wulff. Administrasjonssekretær. Steenfeldt-Foss, Sissel. Førstekontorfullmektig. Strand-Pedersen, Grethe. Førstesekretær. Urbye, Signe Dahle. Kontorfullmektig. (Sluttet.) Åmellem, Bjørg. Kontorfullmektig. Teknikk: Helstad, Sigrid. Forsøksassistent. Kristiansen, Steinar. Avdelingsingeniør. Larsen, Olav. Ingeniør. Linnes, Espen. Ingeniør. (Sluttet.) Loftesnes, Alfhild. Forsøksassistent. (Sluttet.) Lund, Johan. Forsker. (Sluttet.) Mesøy, Hildur. Laborant. Steen, Karla. Forsøksassistent. Wulff, Margrit. Laborant. Næringsmidler: Antonsen, Synnøve. Laborant. Bergh, Tone. Forsøksassistent. Breivik, Berit. Laborant. Færden, Kirstin Beck. Forsker. Nielsen, Bente Furuto. Ingeniør. Reistad, Ragnhild. Forsker. Rognerud, Gudrun. Forsker. Solvang, Ingeborg Marie. Ingeniør. Schjetlein, Mia. Ingeiør. (Sluttet.) Veres, Vali. Ingeniør. Wilsher, Berit. Forsøksassistent. Øybø, Anne Marie. Avdelingsingeniør. Vaskftekstil: Andreassen, Hilde. Ingeniør. (Sluttet.) Bjørnskau, Lise. Laboratorieassistent. Eggestad, Jan. Ingeniør. (Sluttet.) Eriksen, Inger Johanne Alm. Ingeniør. Grimsvang, Eva. Konsulent. Grislingaas, Anne-Lise. Førstelaborant. Hinholm, Anne. Laborant. Johnsen, Anne Cathrine. Vitenskapelig assistent. Kentsrud, Astrid. Ingeniør. Klonteig, Vally. Ingeniør. Køpke, Vivi. Forsker. Løvig, Sidsel. Laborant. Mikkelsen, Else. Førstelaborant. Næss, Marit. Ingeniør. Rønstad, Anne Grethe. Forsøksassistent. Samfunnsvitenskap: Barstad, Anders Skøien. Vitenskapelig assisent. Fiirst, Elisabeth. Konsulent. Hem, Anne Brith. Vitenskapelig assistent. (Sluttet.) Glef jell, Sidsel Muri. Konsulent. Wold, Bjørn Kjetil. Forsker. Opplysning: Bagøien, Anne Aure. Konsulent. (Sluttet.) Egge, Kari. Konsulent. (Sluttet.) Fjeldheim, Berit Nyborg. Konsulent. Hillestad, Ellen. Konsulent. (Sluttet.) Hjelmstad, Anne-Marie. Kontorsjef/opplysningsleder. Ormhaug, Kjellfrid. Konsulent. Andre stillinger: Alam, Fateh. Rengjøringsbetjent. Hunderi, Anders. Betjent/bud. Høstmark, Vera. Bibliotekar. Jakobsen, Lars Petter. Betjent/bud. Skard, Kristian. Statsguardein. (Sluttet.) Kapittel 1566 — utgifter: Regnskap Bevilget Post 1 Lønn og godtgjørelser . . 5 364 726,63 5 382 000,00 Post 11 Øvrige driftsutgifter . . 1 721 300,62 1 601 000,00 7 086 027,25 6 983 000,00 Mindreutgiften under posten Lønn og godtgjørelser skyldes at lønn til Statsguardeinen for 10 måneder ikke er utbetalt under denne post, samt at det har vært ledighet i stillinger en tid. Inkludert i differansen er også lønnsjusteringer pr. 1. mai 1983, samt lønn til vikarer for medarbeidere i permisjon. Merutgiftene under driftsposten skyldes at et beløp tilsvarende Statsguardeinens lønn er belastet denne post. Kapittel — inntekter: 1. Salg av opplysningsmateriell . . 69 098,00 2. Oppdrag/eksterne prosjekter 765 516,64 3. Gebyrer v/Statsguardeinen ... 5 627,60 831 242,24 Inntektene under postene 1 og 3 svares tilbake til statskassen. Inntektene under post 2 skal dekke utgifter til oppdrag og eksterne prosjekter. SIFO har i 1983 fått bevilgninger til følgende prosjekter: Bevilget: Fra Nordisk Ministerråd: — Rens av skinntøy 36 044,00 — Nordisk ulykkesregistrering .. 54 540,00 — Tekstilrefleksers funksjonsegenskaper 145 000,00 FraNord-Test: — Overflatetemperatur, elektriske varmeovner 28 515,00 Fra Statens forurensningstilsyn: — Brannfarlige tekstiler 207 000,00 Fra Norges Fiskeriforskningsråd: — Fisk i storhusholdninger 90 000,00 Fra Norges landbruksvitenskapelige forskningsråd: — Kostfiber i norske plantematvarer 21 938,64 Fra Norsk institutt for næringsmiddelforskning: — Koking og varmholdning av grønnsaker 37 225,00 Fra Forbruker- og administrasjonsdepartementet : — Registreringssystem for barneulykker 5 891,00 Fra Varefakta-Komitéen: — Undersøkelser i forbindelse med tvungen og frivillig merking . . I. SAMMENDRAG 1983 var markedsmyndighetenes 11. virksomhetsår. 1. Markedsmyndighetenes hovedoppgaver (Kap. II) Markedsmyndighetene — Forbrukerombudet (FO) og Markedsrådet — skal av hensyn til forbrukerne føre tilsyn med at reglene i loven om markedsføring og avtalevilkår, likestillingshensynet ved § 1 annet ledd og reisebyrålovens § 6 ikke blir overtrådt. Dersom Forbrukerombudet ikke oppnår en frivillig ordning med en næringsdrivende som etter FOs vurdering overtrer markedsføringsloven, kan FO bringe saken inn for Markedsrådet, som kan nedlegge forbud. FO kan også i visse tilfelle seiv nedlegge forbud (§§ 12, 13 og 14). 2. Generelt om virksomheten i 1983 (Kap. HI) a. Forbrukerinstitusjonene flytter sammen Et utvalg har forberedt flytting av forbrukerinstitusjonene til felles bygg i Strandveien 6, Lysaker. b. Ny arbeidsoppgåve — tekstilmerking Varefakta-Komitéen er nedlagt og kontrollen med merking av tekstilprodukter er overtatt av FO. c. Utredning av samarbeid med prismyndighetene En arbeidsgruppe er satt ned for å vurdere samordning av FOs og prismyndighetenes virksomhet på noen områder. d. Pristilsynets arbeid Distriktskontorene i Statens pristilsyn fører tilsyn med lokal markedsføring og gir orientering om loven og markedsmyndighetenes praksis. Pristilsynet har 9 distriktskontorer. e. Informasjonsvirksomheten Bladet «FO-bladet» utkommer som forutsatt med 6 nummer i året. /. Samarbeid med de øvrige forbrukerinstitusjonene FO har nært samarbeid med de tre øvrige forbrukerinstitusjoner: Varefakta-Komitéen. Når det gjelder tilsynet med markedsføring i distriktene supplerer Forbrukerkontorene Pristilsynet. g. Nordisk og internasjonalt samarbeid Forbrukerombudet og flere av hans medarbeidere deltar i forskjellige internasjonale samarbeidsprosjekter. 3. Markedsrådet 1983 (Kap. IV) I 1983 gjorde Markedsrådet vedtak i 11 saker. 3 av disse ble avgjort i samme sak. De behandlede sakene var: — «Sex-undertøy». FO — Temptation Trading (§1,2) — Annonser med forsider av videokassetter. FO — L. Hagen Import A/S (§ 1,2) — Vitsetegninger. FO — Føniks Forlag A/S (§ 1,2) — Plakat for Body Language. FO — Niels Bo Valbro Booking (§ 1,2) — Reklamefilm om dusjsåpe. FO — Norsk Johnson's Wax A/S (§. 1,2) — Fiberprotein og vektreduksjon. FO — Protisan A/S (§ 2) — Markedsføring av samlerserier. FO — Franklin Mint, Ivar S. Løge Direct Marketing A/S og Firkløveren Samlerselskap A/S (§ 3) — «Skrivepult med kalkulator». FO — Europa Møbler Norge A/L (§4) — Idrettsklubb solgte rabattkuponger. FO — Harstad Håndballklubb (§ 4) 4. Et utvalg av FOs saker i 1983 (Kap. V) FOs prioriteringer for 1983. FO vedtok 6 forbud i 1983, hvorav 3 ble innklaget for Markedsrådet. 9 politianmeldelser ble inngitt i 1983. 5. Uttalelser og henvendelser (Kap. VI) FO avgå høringsuttalelser om bl.a.: 6. Statistisk oversikt (Kap. VII) I alt ble det registrert 2096 nye saker i 1983 mot 2081 i 1982. Totalt ble det behandlet 2 921 saker mot 3 001 i 1982. 7. Budsjett og regnskap (Kap. VIII) I 1983 gikk det med kr 3 950 000,— til FOs virksomhet. 8. Organisasjon og effektivisering (Kap. IX) Markedsrådet har 9 medlemmer, oppnevnt av Kongen. Formann er lagmann H.F. Marthinussen, Bergen. Forbrukerombudet hadde i 1983 17 fast organiserte stillinger. 11. MARKEDSMYNDIGHETENES HOVEDOPPGAVER 1. Handheve lovreglene for markedsføringen Markedsmyndighetene, dvs. Markedsrådet og Forbrukerombudet, er opprettet ved markedsføringsloven og har til oppgave å få loven gjennomført i praksis. Reglene (§§ I—9) har til hensikt å hindre at det benyttes uvederheftige, uvedkommende eller urimelige tiltak i markedsføringen. Disse forbudsbestemmelsene angir den saklige ramme for markedsmyndighetenes virksomhet. Etter 1973 er Forbrukerombudets oppgåver utvidet til å omfatte handheving av forbudet mot kjønnsdiskriminerende reklame (§ 1,2), kontroll med avtalevilkår (§ 9 a) og reisebyrålovens § 6. Markedsføringsloven inneholder en del forbud ( §§ 6—9) hvor overtredelse normalt først og fremst vil berøre forholdet mellom næringsdrivende. Det er f.eks. forbudt å tilegne seg eller etterligne andres bedriftshemmeligheter, tegninger, produkter og reklamemidler. Disse bestemmelsene vil normalt ikke bli håndhevet av Markedsrådet eller FO, idet inngrep ikke tilsies av hensyn til forbrukerne (§§ 12 og 13). Det samme gjelder § 1, alternative handlinger som «strider mot god markedsføringsskikk næringsdrivende imellom». Forbudene mot villedende reklame og andre tiltak som er lite ønskelige ut fra publikums synspunkt, finnes i §§• I—s i loven 2. Forbrukerombudet og Markedsrådet Forbrukerombudet er et frittstående forvaltningsorgan som skal føre løpende tilsyn med tiltak i markedet. Det er forutsatt at FO skal forhandle og søke å komme fram ved frivillige ordninger. ikke oppnås, kan FO bringe saken inn for Markedsrådet med begjæring om at det nedlegges forbud mot tiltaket. Dersom en næringsdrivende ikke retter seg etter FOs henstilling om å stanse et ulovlig markedsføringstiltak, kan det nedlegges bindende vedtak om forbud. På denne måten vil en næringsdrivende kunne hindres i å gjennomføre en ulovlig kampanje og høste fordelene av overtredelsen. Et slik vedtak kan påklages til Markedsrådet. Markedsrådet er et allsidig sammensatt organ, som skal kunne treffe vedtak om forbud mot ulovlig markedsføring når dette tilsies av hensyn til forbrukerne. Også Markedsrådet er et forvaltningsorgan, men vedtakene kan ikke overklages administrativt (§ 12,3). De kan imidlertid prøves av domstolene etter de vanlige regler for domstolprøving av forvaltningens avgjørelser. in. GENERELT OM VIRKSOMHETEN 1. For br ukerinstitusj onene flytter sammen Forbrukerombudet er i mars 1984 flyttet inn i felles nybygg med Forbrukerrådet og SIFO, i Strandveien 6 på Lysaker. I 1983 har det i den forbindelse vært arbeidet med planleging og utredning vedrørende utfordringen av bygget (romplaner m.m.), felles EDB-anlegg, felles bibliotek, og andre administrative fellesfunksjoner. Forbrukerombudets representant i dette arbeidet i 1984 har vært Jan Erik Stokke. 2. Ny arbeidsoppgåve — tekstilmerking Varefakta-Komitéen ble nedlagt som egen institusjon 31.12.83 og i samsvar med innstillingen til St. prp. nr. 80 (1982 —83) ble ansvaret for kontrollen med forskrifter om fiberog vedlikeholdsmerking av tekstilprodukter m.v. gitt i medhold av lov om merking av forbruksvarer, overført til FO pr. 1.1.84. For å lette overgangen av denne arbeidsoppgaven nedsatte FO høsten 1983 en intern gruppe med representanter også fra VFK. Gruppen utredet på basis av VFKs erfaringer med tekstilkontrollen hvordan man best mulig kunne gjennomføre de nye arbeidsoppgåvene hos FO, samtidig som man også på et tidlig tidspunkt fikk overført kunnskaper om tekfitilforskriftenes innhold, tolkning, praksis osv. til FO. Overtagelsen av tekstilforskriftene forutsatte også en styrking av FOs stab. Det ble vedtatt at 5 av VFKs tidligere ansatte skulle overføres til FO og forberedelser til å plassere disse i FOs organisasjon ble gjort. 3. Utredning om samarbeid med prismyndighetene Under behandlingen av St. prp. nr. 80 i(1982—83) ga Stortinget uttrykk for det er behov for en samordning av Forbrukerombudets og prismyndighetenes arbeid på noen områder. I sin innstilling sa administrasjonskomiteen seg enig i Regjeringens forslag om en utredning av et nærmere samarbeid. I samsvar med dette ble det nedsatt en arbeidsgruppe bestående av underdirektør Per Danielsen og konsulent Egil Nyheim, Prisdirektoratet, førstekonsulent Tom Sanderud, Statens pristilsyn, Hamar, underdirektør Marie Solberg og konsulent Kari Meling, Forbrukerombudet. Gruppens mandat ble gitt av FAD i brev av 12.10.83 hvor det bl.a. het: «Arbeidsgruppen skal klarlegge på hvilke områder prisloven og markedsføringsloven griper inn i hverandre og hvilke problemer dette har medført eller kan tenkes å føre til for prismyndighetenes og Forbrukerombudets virksomhet.» Videre het det at utvalget skal vurdere forslag til nye retningslinjer for Statens pristilsyns medvirkning ved gjennomføring av markedsføringsloven, og eventuelt foreslå endringer i prisloven og markedsføringsloven. Gruppen skal legges fram innstilling innen 1. mars 1984. 4. Pristilsynet» arbeid Forbruker- og administrasjonsdepartementet fastsatte ved forskrift 9.1.1974 at distriktskontorene ved Statens Pristilsyn skulle medvirke ved gjennomføringen av markedsføringsloven. Statens Pristilsyn har i alt 9 distriktskontorer, i Oslo for Oslo, Akershus og Østfold, i Hamar for Hedmark og Oppland, i Drammen for Buskerud, Vestfold og Telemark, i Kristiansand for Aust- og Vest-Agder, i Stavanger for Rogaland, i Bergen for Hordaland og Sogn og Fjordane, i Trondheim for Sør- og Nord-Trøndelag og Møre og Romsdal, i Bodø for Nordland og i Tromsø for Troms og Finnmark. Spørsmålet om hvordan pristilsynets medvirkning skal skje, har vært under vurdering i FAD siden 1981. Vi viser til årsmeldingen for 1973, forskriftene av 9.1.1974 og Prisdirektoratets rundskriv av 15.1.1974 til distriktskontorene. 5. Informasjonsvirksomheten FO-bladet, FOs informasjonsblad utkom med 6 nummer i 1983, i samsvar med planen. Opplaget er ca. 1800, hvorav vel 1500 går til betalende abonnenter. Bladet inneholder først og fremst Markedsrådets avgjørelser, som presenteres med illustrasjoner. Det gir videre kortfattede framstillinger av saker fra FOs praksis og informative artikler som utdyper kjennskapet til forskjellige problemområder knyttet til markedsføringen. FOs saksbehandlere foretar oppsummeringer av FOs syn og standpunkter på bestemte saksområder, og bladet oriterer om nye bestemmelser som er av betydning for FOs virksomhet. Det er også plass for debattinnlegg. Bladet brakte i 1983 bl.a. følgende artikler: — Hans Petter Lundgaard: Forbrukerombudet i en økonomisk nedgangstid nr. 1/83 — H.F. Marthinussen: Markedsrådets virksomhet bestemmes av hensynet til forbrukerne nr. 1/83 — Asbjørn Sæthre: Markedsføringsloven vi kan leve med nr. 1/83 — Ola Vaagbø og Frank Svensson: Bør § 4 og 5 i markedsføringsloven oppheves ur. 3/83 — Preben Sepstrup: Reklame uten informasjon i strid med samfunnets og forbrukernes interesse nr. 5/83 — Herman Scheel: Forbrukernes informasjonsbehov kan ikke normfestes nr. 5/83 Andre informasjonsaktiviteter Etter offentlighetsloven er FOs saksdokumenter offentlige. I saker hvor orientering til forbrukerne er særlig viktig, blir det sendt ut pressemeldinger. Det er daglig kontakt med aviser over hele landet, og det blir redegjort for FOs standpunkter og virksomhet gjennom artikler til pressen når det er reist spørsmål eller debatt. NRK og NTB bringer periodisk stoff om FOs virksomhet. Studenter og skoleelever vender seg til informasjonsavdelingen for å få hjelp og opplysninger i forbindelse med særoppgåver og avhandlinger om reklame og markedsføring. I løpet av året er det holdt foredrag og forelesninger rundt om i landet om markedsføringsloven og FOs arbeid. 6. Samarbeid med de øvrige forbrukerinstitusjoner og departementer I § 7 i forskriftene (Kgl. res. 15.12.72) er det bestemt at FO bør samarbeide med andre organer og organisasjoner som behandler forbrukerspørsmål. FO innhenter uttalelser om sine planlagte prioriteringsoppgaver for påfølgende år fra iSIFO, Varefakta-Komitéen, Forbrukerrådet og fra organisasjonene som er representert på Forbrukerrådets landsmøte. Dessuten er Forbrukerombud Hans Petter Lundgaard representert i styret for SIFO. Henvendelser fra publikum til Forbrukerrådets lokalkontor reiser jevnlig spørsmål som bør behandles etter markedsføringsloven og Forbrukerrådet oversender en rekke saker til FO. FO anser det svært verdifullt at de ansatte ved lokalkontorene har et visst kjennskap til reglene og til hvordan sakene behandles hos FO og i Markedsrådet. Nytilsatte ved Forbrukerrådets lokalkontorer får derfor en slik orientering som et ledd i sin opplæring. I flere saker har FO også stor nytte av å utnytte den kompetanse som Statens institutt for forbruksforskning rår over. 7. Nordisk og internasjonalt samarbeid I 1983 har Forbrukerombudets personell bl.a. deltatt i følgende utvalg m.v.: Hans Petter Lundgaard: Rettsutvalget under NAK. The Consumer Committee i OECD («On Consumer information problems») Marie Solberg: Det nordiske prosjektet «Markedsføring rettet mot barn og unge» Arve Blomberg Nilsen: Nordisk prosjekt: Informasjon om støy fra husholdningsapparater Bjørg Krane Bostad: De nordiske prosjekter «Reklame i skolen» og seminar om «Suggestiv reklame» Magne Eek: Nordisk prosjekt om selskapsreiser og postordresalg gjennom klubber Ola Vaagbø: Leder for nordisk prosjekt om konsumentkreditter i Norden Frank Svensson: IV. MARKEDSRÅDET 1983 Markedsrådet fattet følgende 9 vedtak i 1983: § 1 annet ledd (Reklame i strid med likeverdet mellom kjønnene) «Sex-undertøy» MR-sak nr. 2/83. FO — Temptation Trading. Vedtak av 27.5.83. Temptation Trading A/S markedsførte «Sex-undertøy på en måte som Forbrukerombudet fant krenkende på kvinners æresfølelse og fokuserer på kvinner som kjønn. Markedsrådet erklærte seg enig med FO og vedtok enstemmig forbud, og uttalte bl.a.: «... . at det i forhold til lovens krav om at reklame ikke skal være i strid med likeverdet mellom kjønnene, ikke er avgjørende om annonsen gir en dekkende beskrivelse av den vare det reklameres for, og heller ikke hva slags publikasjon annonsen fremkommer i eller hva slags produkter den gjelder. Kravet til reklamen er under enhver omstendighet at den lojalt underordner seg de hensyn loven i denne sammenheng skal vareta. Det gjør reklamebudskapene i dette tilfellet ikke». (FO-bladet nr. 4/83). Avbildede forsider på videokassetter MR-sak nr. 8/83. FO — L. Hagen Import A/S. Vedtak av 24.11.83. L. Hagen Import annonserte i «Aktuell Rapport» og «Cats» for film, videokassetter og blader ved å gjengi kassettenes og bladenes forsider. FO fant avbildningene krenkende og nedla forbud etter markedsføringslovens § 1, 2. ledd. Markedsrådet stadfestet enstemmig FOs vedtak og sa i sin uttalelse bl.a.: «De enkelte bilders format kan ved denne vurdering ikke sees å være vesentlig, og det kan åpenbart ikke kreves at hvert av de småbilder som er satt sammen i helsidesannonsen, vurdert for seg, skal anses krenkende. Det avsrjørende må være den virkningen annonsesidet! har når hildene settes sammen og det inntrykk den da gir som en helhet. Og det klare helhetsinntrykk er at fremstillingen av kvinner som rene seksualobjekter dominerer fullstendig». (FO-bladet nr. 6/83) Vitsetegninger MR-sak nr. 10/83. FO — Føniks forlag A/S. Vedtak av 24.11.83. Føniks Forlag A/S annonserte for «Humor & Sex» m.fl. Forbrukerombudet fant annonseringen krenkende gjennom framstillingen av kvinnekjønnet og vedtok forbud. Markedsrådet fant med 5 mot 3 stemmer at det ikke var rimelig grunnlag for avgjørelsen, og opphevet FOs vedtak. I markedsrådets uttalelse het det bl.a.: «Tegningene er for øvrig grov og plumpe og svarer for så vidt sikkert godt til bøkenes innhold. Men uansett om man finner dem morsomme eller ikke, er det preg av humor og spøk tegningene er ment a skulle ha, så fremtredende, og overdrivelsene så store, at flertallet vanskelig kan se at de kan tas alvorlig som en krenkelse av likeverdet mellom kjønnene ved de karrikerte avbildninger av kvinner de inneholder.» (FO-bladet nr. 6/83) Plakat for «Body Language» MK-sak nr. 11/83. FO — Niels-Bo Valbro Booking. Vedtak av 24.11.83. Niels-Bo Valbro Booking anvendte en plakat for moteshowet «Body Language» som framstilte bakenden på en naken kvinne. FO nedla påstand om forbud, og Markedsrådet tok enstemmig FOs påstand til følge. Markedsrådet uttalte bl.a.: «Markedsrådet finner det utvilsomt at plakaten inneholder avbildninger av kvinner som må anses krenkende etter den forståelse av merkedsføringslovens § 1 annet ledd som er lagt til grunn, bl.a. i de avgjørelsene av Markedsrådet som Forbrukerombudet har vist til. At det måtte dreie seg om reklame for et underholdningstilbud, sees ikke å kunne ha noen innvirkning på vurderingen i dette tilfellet.» (FO-bladet nr. 6/83) Reklamefilm for dusjsåpe MR-sak nr. 14/83. FO — Norsk Johnson's Wax A/S. Vedtak av 9.12.83. Norsk Johnson's Wax A/S markedsfører en flytende «dusj-såpe». Forbrukerombudet fant en reklamefilm for såpen som krenkende for kvinner ved at den virket forsterkende for de forventninger til kvinnen som er med på å opprettholde kjønnsrollemønsteret. Han nedla påstand om forbud mot å framstille kvinner på denne måte. Markedsrådet tok ikke FO's påstand til følge, og tilkjente den innklagede kr. 6 000, — i saksomkostninger. Avgjørelsen var enstemmig. I markedsrådets merknader het det bl.a.: «Det er klar sammenheng mellom produktet og de situasjoner filmen formidler. Fremstillingen er for så vidt målrettet og dens målgruppe er kvinner. Markedsrådet kan ikke finne at filmen fremstiller kvinner på en måte som er krenkende eller at den gir uttrykk for holdninger eller innstillinger av en slik art at reklamebudskapet i lovens forstand er i strid med likeverdet mellom kjønnene». (FO-bladet nr. 6/83) § 2 (Uriktig eller villedende reklame) Fiberprotein og vektreduksjon MR-sak nr. 12/83. Protisan A/S — FO. Vedtak av 24.11.83. Protisan A/S annonserte for produktet Fiber-Protein med bl.a.: følgende utsagn: «Drikker du Fiber-Protein 2 ganger daglig, vil du redusere vekten din 1,5 kg eller mer på en uke.» Firmaet har vært innklaget en rekke ganger tidligere for lignende utsagn, men har erklært at det vil forandre markedsføringen. Det skjedde også nå. Forbrukerombudet fant med hjemmel i markedsføringslovens §•§ 1 og 2 å måtte nedlegge forbud av generell karakter mot slik annonsering. Markedsrådet fant ikke et slikt forbud lovhjemlet og opphevet det. Markedsrådet fant derimot den endrede annonsen Protisan ville nytte i strid med markedsføringslovens § 2 og nedla enstemmig forbud. Markedsrådet uttalte bl.a.: «For markedsrådet er det for så vidt tilstrekkelig å konstatere at fremstillingen i annonsen av Fiber-Protein som et «mini-måltid» ved slanking, umiddelbart synes å måtte oppfattes slik av den vanlige forbruker at dette er et måltid som er likeverdig med et normalt måltid. Ved å sammenstille et Fiber- Proteinmåltid med et normalt måltid på ca 800 kalorier, fremstilles etter Markedsrådets mening dette såkalte mini-måltid som likeverdig med et måltid som må karakteriseres som et meget stort måltid. Det gjøres i den sammenheng det står, på en måte som må gi inntrykk av at man kan erstatte ernæringsmessig et normalt matforbruk med protein. Ved det som er fremkommet for Markedsrådet, kan det ikke ses å være påvist hverken at Fiber-Protein gir en like stor og likeverdig langvarig metthetsfølelse som et måltid på 800 kalorier, eller at Fiber-Protein av denne grunn eller av andre årsaker kan brukes som erstatning for annen mat på en slik måte eller i et slikt omfang som annonsen må gi inntrykk av. Det er ikke lett å gå varig ned i vekt, og den forestilling om muligheten for dette ved bruk av Fiber-Protein i stedet for vanlige næringsmidler som annonsen må gi den ikkekyndige alminnelige forbruker, er etter Markedsrådets syn klart feilaktig. (FO-bladet nr. 6/83) § 3 (Mangelfull informasjon) Markedsføring av samleserier. MR-sak nr. 9,13 og 16/83. FO — Franklin Mint, Ivar S. Løge Direct Marketing A/S og Firkløveren Samlerselskapet A/S. Vedtak av 9.12.83. Franklin Mint, Ivar S. innklaget for saker som ble behandlet i sammenheng i Markedsrådet. Sakene gjaldt samlerserier hvor det i reklamematerialet ikke er oppgitt totalkostnad for hele serien, bare prisen for det enkelte objekt. FO gjorde gjeldende at dette måtte anses som utilstrekkelig veiledende framstilling i strid med markedsføringslovens § 3, eventuelt som framstilling i strid med lovens § 1, første ledd. Subsidiært mente FO at det f orelå urimelige avtalevilkår i strid med markedsføringslovens § 9 a. Markedsrådet tok mot en stemme ikke Forbrukerombudets påstander til f ølge, og uttalte bl.a.: «Markedsrådet — flertallet — anser det klart at et generelt krav om at totalprisen skal oppgis i ethvert tilfelle av markedsføring av gjenstander som har en slik sammenheng at de fremtrer som en serie eller en samling, ikke kan utledes av bestemmelsen i markedsføringslovens § 3. Hvorvidt et slikt krav kan stilles for tilfelle av at bestillingen gjelder en samling av enkeltobjekter i dens helhet, med en übetinget plikt til å motta serien som et samlet hele uten retur- eller avbestillingsrett, er det av hensyn til avgjørelsen av de foreliggende saker ikke nødvendig å ta standpunkt til. Det er ikke forholdet her, og dette fremgår også i alle tilfelle klart av de tilbud kundene får og de bestillinger de inngir». (FO-bladet nr. 1/84) § 4 (Tilgift) «Skrivepult» med kalkulator. MR-sak nr. 1/83. FO — Europa Møbler Norge A/L. Vedtak av 27.5.83. Europa Møbler Norge A/L reklamerte for en skrivepult med kalkulator. Annonsøren ville ikke rette seg etter FOs henstilling om å unnlate sammenkoblingen som ble ansett som stridende mot markedsføringslovens § 4. Markedsrådet sluttet seg til FOs anførsler og nedla enstemmig forbud. (FO-bladet nr. 4/83) Idrettsklubb solgte rabattkuponger. MR-sak nr. 17/83. FO — Harstad Håndballklubb. Vedtak av 24.11.83. I samband med 24 forretninger solgte Harstad Håndballklubb hefter med rabattkuponger gjeldende for disse forretningene. Forbrukerombudet fant forholdet i strid med markedsføringslovens § 4. Håndballklubben stanset salget, men ønsket saken inn for Markedsrådet som enstemmig nedla forbud, og bl.a. uttalte: en særskilt kupong som bare har denne oppgave, at forholdet adskiller seg fra andre rabattordninger eller innkjøpsfordeler knyttet til medlemsskap i foreninger eller arbeidsforhold. Tilleggsytelsen — rabatten — er i dette tilfelle klart nok knyttet til avsetning av hovedytelsen og egnet til å fremme avsetningen av den. Markedsrådet er videre enig i at seiv om det er de deltagende forretninger som yter tilgiften, gir markedsføringsloven hjemmel for å nedlegge forbud overfor Harstad Håndballklubb». (FO-bladet nr. 6/83) V. ET UTVAL AV FOs SAKER 1. Generelle saksområder 11983 prioriterte Forbrukerombudet følgende saker: Kontroll med avtalevilkår — typehuskontrakter og andre kontrakter for oppføring og omsetning av hus og hytter, — vilkår ved sparing og utlån i banker og andre finansinstitusjoner, — kontrakt ved offentlige tjenester (spesielt for elektrisitet og telefon) — kontrakter for nye og brukte biler. Kontroll med markedsføring — slankeprodukter, — reklame for kjønnsdiskriminerende produkter, — områder av stor økonomisk betydning for forbrukerne, særlig markedsføring av biler, banktjenester, leiligheter og hus, innredning for kjøkken og bad, — reklame rettet mot barn og unge og reklame hvor elementer som har betydning for forbrukernes liv eller helse underspilles eller forties, vil være under stadig observasjon. Samtlige områder har vært gjenstand for saksbehandling i løpet av året. Kontraktsvilkår for ferdighus etc. Alt i 1982 ble det satt i gang arbeid med vurdering av kontraktsvilkårene ved hjelp av såkalte ferdighus. Det forelå ved årsskiftet 83/84 et utkast til kontrakt fra Trehusindustriens Landsforbund. Dette vil bh tatt opp til endelig vurdering fra FOs side i løpet av våren 1984. Det er videre satt i gang arbeid med standardkontraksvilkår ved omsetning av hustomter fra kommunale tomteselskaper tilsluttet NBBL. Det foreligger også her ved årsskiftet et kontraktsutkast. utrede en rekke spørsmål. Resultatet av dette prosjektarbeidet foreligger ikke, og følgelig har man vært noe awentende med behandlingen av problemstillinger vedrørende fast eiendom. I 1983 er det også foretatt innsamling av kontraktsvilkår for omsetning av såvel nye som brukte biler — idet man ønsket å foreta en generell vurdering særlig med henblikk på garantivilkårene. Arbeidet med gjennomgåelsen av disse er imidlertid ikke kommet igang. Sviktende banktilbud Forbrukerombudet har opplevd som et problem at bankene går ut med tilbud de senere ikke kan holde fordi myndighetene innfører kredittpolitiske restriksjoner. Den mest kjente saken i denne sammenheng er Landsbankensaken, hvor banken markedsførte en «pakke» av tilbud i forbindelse med lønnskonto, som bl.a. ga rett til lønnskontolån, lønnskontokreditt og boliglån 3 måneder etter første lønnsinnbetaling på konto i banken. Senere innførte myndighetene kredittpolitiske retningslinjer og Landsbanken opphevet den automatiske låneadgangen som et stort antall forbrukere forventet. Bankinspeksjonen uttalte til FO. «Det vil kunne forekomme tilfelle hvor myndighetenes endrede kredittpolitikk representerer en relevant bristende forutsetning som gir banken rett til å gå f ra sitt tilbud». P.g.a. ovennevnte lot FO saken stille i bero, for å se hvordan Landsbanken og ikke minst andre banker markedfører sine ulike kontotilbud. Når det gjelder banker og finansieringsinstitusjoners markedsføring, vil det alltid være en fare for at disse vil legge ansvaret på myndighetenes kredittpolitikk hvor en ikke holder sine løfter. FO vil imidlertid gjennom sitt arbeid prøve å forhindre at bankene går ut med løfter de kort tid senere ikke kan holde. Lov om renter ved forsinket betaling — morarente FO har også i 1983 mottatt et stort antall henvendelser om hvilken morarente som er lovlig. Det synes å være en utstrakt uvitenhet om hvilken morarente som kan kreves blant næringsdrivende og forbrukere. FO har mottatt et stort antall klager på at det blir krevd en for høy rente. Plikten til å betale morarenter reguleres ved lov av 17.12.1976, nr. 100, om renter ved forsinket betaling m.m. Loven gir Kongen myndighet til å fastsette størrelsen av morarenten. Den alminnelige morarenten er for tiden fastsatt til 15% pr. år. Denne satsen gjelder ikke når annet følger av avtale eller er bestemt i medhold av lov. I forhold hvor debitor er skyldner i egenskap av forbruker, dvs. når den ytelsen kravet gjelder er til personlig, privat formål for skyldneren seiv, vedkommendes husstand eller omgangskrets, har Kongen fastsatt at høyeste lovlige morarente er 12% pr. år. Fordringshaveren kan ikke i tillegg til morarenten kreve gebyr eller andre gjennomsnittsberegnede tapsposter. Unntatt herfrå er gebyr ved inkasso og rettslig inndrivning som fordringshaveren hadde rimelig grunn til å sette i verk, forutsatt at det er gitt varsel til debitor om at innfordring vil bli iverksatt. Disse regler kan ikke fravikes til forbrukerens skade. Ved sin behandling av disse sakene har FO tatt utgangspunkt i markedsføringslovens § 9 a som gir FO og/eller Markedsrådet hjemmel for å forby avtalevilkår som er urimelige overfor forbrukerne. Et vilkår som synes å pålegge forbrukerne større byrder enn det som følger av tvingende lov, vil regelmessig kunne forbys etter denne bestemmelse. Etter FOs syn gjelder dette utvilsomt vilkår med for høy morarente. Kontrakter for offentlige tjenester vurderes Forbrukerombudet har tatt kontakt med tjenesteytende offentlige organisasjoner, for å bringe på det rene rimeligheten i de kontraktsvilkår som regulerer forholdet til publikum. Det er gjort henvendelser til Televerket, til Oslo Lysverker og Vesterålens Kraftlag for å få en oversikt over det regelverk som er i bruk i forholdet til private husholdninger. Gjennom Forbrukerrådets klagesaksbehandling, har FO kunnet danne seg et bilde av forbrukernes problemer på disse områdene, Institusjonene FO har kantaktet er bedt om å sende en framstilling av de avtalevilkår, forskrifter og reglement som anvendes. Saksbehandlingen fortsetter i 1984. Økt markedsføring av slankeprodukter Markedsføringen av slankeprodukter har igjen vært i klar økning i 1983. Det er et felt hvor det har vist seg lett å føre forbrukerne bak lyset med udokumenterte påstander, og FO har nedsatt en faggruppe av sakkyndige for å få vurdert påstandene i markedsføringen hurtigst mulig, og på en betryggende måte. Faggruppen representerer ulike fagmiljøer innen ernæring og dietikk, og har hatt følgende arbeidsoppgåver: a) Vurdering av fremlagt dokumentasjonsmateriale for ulike produktpåstander. b) Retningslinjer for krav til dokumentasjonsmaterialet. c) Kan/må/bør det stilles ernæringsmessige krav til produkter som skal markedsføres som bl.a. formettere, minimåltid og måltidserstattere. d) Totalvurdering av ulike slankeprodukter/ grupper av slankeprodukter, f.eks. proteinpulver og fibertabletter. Reklame for kjønnsdiskriminerende produkter Forbrukerombudet avsluttet ca. 30 saker som gjaldt reklame for kjønnsdiskriminerende produkter. Det gjaldt reklame for bestemte blader, filmer og videokassetter og for en type undertøy som er gitt betegnelsen sexundertøy. Området var prioritert for å få gjennomført en mest mulig effektiv handheving av loven overfor markedsføringen av denne type varer. En del av sakene var innklaget, men en del også tatt opp på eget tiltak. Saksbehandlingen klargjorde at svært mye av markedsføringen gjorde bruk av krenkende avbildninger av kvinne. Markedsføring av kjøkken — engrospriser/ engrosrabatt FO sak nr. 1714.82 gjaldt markedsføring av kjøkken elementer til forbrukerne via oppslag av brosjyrer m.v. på oppslagstavlen til et større antall utvalgte bedrifter. Både i brosjyren og i prislister ble utsagn som «engrospriser» og «engrosrabatt» benyttet. Forbrukerombudet fant det villendende å benytte disse uttrykkene, siden firmaet ikke markedsførte den aktuelle kjøkkentypen til vanlige forbrukere via detaljist. Dvs. at den såkalte «engrosrabatten» var regnet i forhold til en fiktiv pris ved salg via detaljist. Innklagede sa seg villig til å endre uttrykket «engrospris» til «spesialpriser» samtidig som prisene i prislisten ble satt 30 pst., lavere enn tidligere. Forbrukerombudet fant å kunne akseptere bruk av restopplaget av brosjyrene i markedsføringen inntil en bestemt tidsfrist, under forutsetning av at det ble sendt med et rfølgeskriv der man klart redegjorde for Forbrukerombudets standpunkter til bruk av «engrospris» i markedsføringen. I den aktuelle saken ble prisene oppgitt eksklusiv 5 pst. fraktsonetillegg. Etter Forbrukerombudets syn skal prisene fra eget utsalgssted omfatte alle de faktiske omkostningene forbrukerne skal betale. Innklagede gikk med på å inkludere 5 pst. fraktsonetillegg ved nyopptrykk av brosjyrer/prisliste. fraktsonetillegg i de brosjyrer/prislister som videreforhandlere anvender, men som er utarbeidet av produsent/leverandør). (FO-sak nr. 1714.82) Henvisning til dansk varefakta-merke i reklamen I en annonse for et utenlandsk kjøkken ble det henvist til det danske varefakta-merke, samtidig som man benyttet utsagnet «Sier alt om kvalitet». Utsagnet sa imidlertid ikke noe om forholdet på det norske markedet. Forbrukerombudet viste til tidligere praksis om at det meget klart må tilkjennegis at det dreier seg om danske varefakta, slik at forbrukerne ikke blir villedet til å tro at kjøkkenet er klassifisert etter norske varefakta. (Forbrukerombudets standpunkt på dette feltet gjelder også hen visning til eksempelvis møbelfakta. Det må klart fremgå dersom møblene er klassifisert etter svenske møbelfakta.) (FO-sak nr. 1179/83) Markedsføring av nye og brukte biler Når det gjelder bruk av før- og nå-priser, avslag, rabatt 0.1. utsagn i markedsføringen av brukte biler, har det også i 1983 vært en rekke saker. Ekempler på utsagn som har blitt benyttet «-i- 5 pst. rabatt på brukte biler denne uke», «109 bruktbiler med avslag på kr. 2 500, —», «Vi gir bort over 100 000 kroner i avslag», «Jubileumspris» med oppgitt førpris. Etter Forbrukerombudets syn er verken brukte biler, eller andre brukte gjenstander, standardvarer som det eksisterer faste priser for. Kvaliteten på individuelt bestemte varer som brukte biler, vil variere med både kjørelengde, hva slags kjøring bilen har vært benyttet til, hvor bilen hovedsakelig har blitt kjørt, hvor godt vedlikeholdet har vært osv. Prisene vil i stor grad variere avhengig av ovennevnte faktorer. Forbrukerombudet viste i flere saker til Markedsrådets avgjørelse i sak nr. 1/82, der Markedsrådet sa seg enig med Forbrukerombudet i at det ved salg av orientalske tepper ikke forelå noen «før-pris» som varene faktisk hadde blitt solgt for. Etter Markedsrådets mening var det derfor ikke grunnlag for noen reell prissammenligning. Forbrukerombudet har påpekt at når det brukte biler, har man heller ingen reell pris man kan sammenligne den aktuelle bruktbilen med. Uansett om prisnedslaget er begrenset i tid, kan en prissammenligning med priser som den aktuelle gjenstand faktisk ikke har blitt solgt for, gi et villedende inntrykk av prisfordel, jfr. markedsføringslovens §2. I FO-sak nr. 1969. utsagnet «-r- kr. 3 000, — pr. bruktbil torsdag kl. 17 —18». Forbrukerombudet fant at et avslag på bruktbiler over et så kort tidsrom som 1 time, ikke kom i noen annen stilling etter merkadsføringslovens regler, enn med vanlige, ikke tidsbegrensede tilbud om «avslag», «rabatt» m.v. (FO-sak nr. 204, 1445, 1737, 1969, 1976.83 rn.fl.) Også i 1983 har det vært flere saker der det ikke har vært samsvar mellom avbildning og pris eller avbildning og det produkt som ble levert. Antall saker av denne type er likevel lavere enn tidligere år. Det har i 1983 blitt vesentlig mindre antall saker der omregistreringsavgift ikke har blitt inkludert eller oppgitt separat ved markedsføring av brukte biler. Det er videre behandlet saker som gjelder prissammenligning mellom originale og uoriginale reservedeler. FO-sak nr. 1034.83 gjaldt en reklamefolder, der man prissammenlignet merkevarer som passer til Volvo-biler med de originale Volvo-deler. FO viste til at produktene må være sammenlignbare når det gjelder kvalitet for at prissammenligningen ikke skal gi et villedende inntrykk i strid med markedsføringslovens § 2. FO viste til at man ved eventuell prissammenligning av ulike typer reservedeler som passer til samme bil, også må være forberedt på å kunne sannsynliggjøre at kvaliteten på reservedelene er likeverdige. I den aktuelle saken var sammenligningsprisene innhentet fra Volvos forhandler i Vestfold, mens reklamefolderen ble distribuert i Ålesundsdistriktet. FO viste til at man ved konkrete henvisninger til konkurrentens priser i alle fall må kunne sannsynliggjør at prisene er representative for prisnivået i det distriktet der reklamen har sitt hovednedslagsfelt. (FO-sak nr. 1034.83). Prisangivelser for nye og brukte båter — motorer — utstyr og rekvisita på båtutstillingen «Sjøen for alle — 83» Ved et besøk på båtutstillingen «Sjøen for alle 83» erfarte representanter fra FO at et 20-talls utstillere oppga priser eksklusiv merverdiavgift og/eller eksklusiv hk-avgift. FO fordelte et generelt notat om bruk av prisopplysninger i markedsføringen på selve utstillingen, og tok deretter opp de lovstridige forhold med den enkelte utstiller skriftlig. FO viste til at man ved prisangivelser skal oppgi det faktiske totalbeløp forbrukerne må betale for varene. Det er villedende og i strid med markedsføringslovens § 2 å oppgi lavere totalpriser i reklamen enn kundene reelt må betale. prisangivelse i reklamen gjelder både annonser, plakater, brosjyrer og den muntlige markedsføring som finner sted. Overfor de ulike utstillere påpekte FO at man ved markedsføring av produkter både til vanlige forbrukere og til næringsdrivende, i alle fall må oppgi merverdiavgiftsbeløpet og hk-avgiften med samme meddelelseseffekt som selve prisen, jfr. også Markedsrådets sak nr. 4/74, der Markedsrådet, med hjemmel i markedsføringslovens § 1 forbør innklagede å annonsere for salg av elektroniske regnemaskiner også til ikke næringsdrivende å angi nettoprisen (VVS. Pris eksklusiv merverdiavgift) uten samtidig og like tydelig å angi merverdiavgiftsbeløpet eller pris inklusiv merverdiavgift. (FO-sak nr. 644.83 m.fl.). 2. Urimelige markedsføringsmetoder (§1) Absolutte superlativer — dokumentasjonsplikt Superlativer som «størst, best, billigst» går stadig igjen i markedsføringen. I FO-sak nr. 274.83 ble en helsyntetisk motorolje markedsført ved bruk av utsagnet «Den billigste og beste hel-syntetiske motorolje på det norske marked!» FO-sak nr. 552.83 gjaldt markedsføring av tapet. I denne saken benyttet annonsøren utsagnet «Størst utvalg og lavest pris finner De sannsynligvis hos Fargecenteret A/S». FO-sak nr. 1785 —83 gjaldt en annonse, der utsagnene «Penest?», «Best?» og «Billigst?» ble benyttet. Ved behandling av forannevnte saker og andre lignende forhold, har FO antatt at det er urimelig overfor forbrukerne å benytte absolutte superlativer så lenge innholdet i uttrykkene ikke er dokumentert. Dette er i samsvar med Markedsrådets avgjørelse i sak nr. 2/75 («Tessem-saken»). Bruk av spørsmålstegn etter et utsagn, eller bruk av utsagn som i eksempelvis «Jeg tror», «vi mener», «sannsynligvis» e.l. uttrykk med samme meningsforhold, fritar ikke annonsøren fra å godtgjøre at utsagnet medfører riktighet. Dette er i samsvar med Markedsrådets vurdering i sak nr. 9/79, som gjaldt en bruktbilforhandler i Bergen som brukte reklameutsagnet «Byens billigste?» Sammenligning av japansk og amerikansk kvalitet I markedsføringen av utenbordsmotorer ble følgende utsagn benyttet: «Før i tiden måtte du velge: Amerikansk kvalitet — eller nøye deg med noe billigere? Nå finnes det ikke lenger noen prisforskjell mellom en japaner eller en amerikaner — men det kan gå enda noen år før det lykkes noen å etterligne den amerikanske kvaliteten». Etter FOs syn var det neppe tvilsomt at den aktuelle annonse ga inntrykk av at japanske utenbordsmotorer var av dårligere kvalitet enn tilsvarende amerikanske motorer. FO fant at dersom kvaliteten stort sett er likeverdig, vil det være klart villendende overfor forbrukerne å gi inntrykk av at amerikansk kvalitet er å foretrekke. For at slike 0.1. utsagn skal kunne benyttes i markedsføringen, må man på behøring vis kunne dokumentere at påstanden medfører riktighet, fortrinnsvis til henvisning til omfattende tester fra en nøytral, faglig kompetent instans. Dersom slik dokumentasjon ikke kan fremlegges, vil det etter FOs syn være urimelig å anvende utsagnet, jfr. markedsføringslovens § 1. (FO-sak nr. 1375.83). Prisopplysning ved markedføring av selskapsreiser FO har mottatt mange klager hvor det hevdes at den måten priser for selskapsreiser blir oppgitt på, er villedende. Klagene går ut på at de priser som annonseres, ikke er de priser som de reisende må betale. Prisene oppgis som oftest eksklusive tillegg som ferieskatt, gebyr for avbestillingsrett ved sykdom, tillegg for endrede oljepriser og valutatakster m.m. Spørsmålet om en mer tilfredsstillende presentasjon av prisene for denne type tilbud, er tatt opp med Den norske Reisebransjeforening som organiserer de viktigste turarrangører og reisebyråer. Spørsmålet er vurdert etter såvel §• 1 som §§ 2 og 3. (FO-sak nr. 1584.83) Forsikring — prissammenligning Storebrand —Norden annonserte på en plakat beregnet for bruk ved salg av bruktbiler, med «BRUKTBILKASKO — KASKO TIL NESTEN HALV PRIS». Det viste seg at tilbudet besto av en aldersrabatt varierende fra 5—20 pst. avhengig av bilens alder. I tillegg kom en premiereduksjon på 35 pst. for økning av egenandelen fra kr. 750, — til kr. 2 250, —. Da tilbudene som ble stilt opp mot hverandre i prissammenligningen ikke var identiske, ved at vilkårene om egenandel var forskjellige, fant FO at reklameteksten var villendende. FO fremholdt som et ufråvikelig krav ved prissammenligning av varer eller tjenester som ikke er identiske, at det må fremgå klart på hvilken måte tilbudene skiller seg fra hverandre. Selskapet stanset videre bruk av plakaten. (FO-sak nr. 1232.83). 3. Villedende/uriktig framstilling (§2) Det største antall saker blir behandlet etter denne paragrafen (51 pst. i 1983). Markedsføring av bilpleiemidler Etter FOs syn har det i de par siste årene blitt gitt overdrevne og til dels villedende produktbeskrivelser i reklamen for ulike bilpleiemidler. Særlig gjelder dette bilpleiemidler av typen «Polymer Sealant». Ulike tester i bl.a. Sverige, USA og Finland har gitt til dels motstridende resultater både når det gjelder sammenligning av konvensjonelle bilvokser og produkter av polymer-typen, og når det gjelder den innbyrdes rangering innenfor hver produktgruppe. FO har påpekt at man må unngå å trekke fram resultater fra en test med spesielt god bedømmelse av eget produkt, når man er kjent med at det finnes en rekke tester med til dels sprikende resultater —og hvor eget produkt ikke har kommet særlig godt ut. Man må i alle fall unngå å trekke sikre konklusjoner før man eventuelt kan vise til resultatet fra en eller flere supplerende tester som kan understøtte gunstige resultater for eget produkt fra en enkeltstående test. På basis av et møte og skriftlig meningsutveksling, har en del av de største importørene av bilpleiemidler uttalt at de vil neddempe bruken av superlativer i reklamen, inntil det eventuelt kan legges fram overbevisende dokumentasjon om at eget produkt er absolutt best. (FO-sak nr. 986.81, 706.82 og 1499.82) Abonnementstilbud fra klubber 0.1. Tilbud fra bok- og musikkklubber er ikke lenger et så markant problemområde som for bare noen få år siden. Det er således i løpet av de seneste årene oppnådd enighet mellom FO og de viktigste klubbene om viktige sider ved markedsføring til umyndige, og om bruk av såkalt «venneverving». Det forekommer imidlertid fortsatt en del saker hvor FO mener at de næringsdrivende presenterer denne type tilbud på en villedende måte. Det typiske for disse sakene er at det i markedsføringen gjøres til et hovedpoeng at man kan få en eller flere varer til en særdeles lav pris, mens det på en mer beskjeden måte informeres om at man ved å benytte seg av tilbudet, også blir registrert som klubbmedlem/abonnent samt de forpliktelser dette innebærer. forpliktende sider av tilbudet. Det viser seg imidlertid å være vanskelig å bli enige om denne balansen i praksis. Et typisk eksempel på dette er et tilbud fra bladet Lev Bedre om å få de fire første numrene av bladet for kr. 1,90. FO mottok flere klager fra folk som hadde benyttet tilbudet, men som ikke hadde vært oppmerksomme på at dette også innebar at man ble registrert som abonnenter på framtidige utgåver av bladet. Markedsføringen ble endret etter at FO uttalte at den var villedende. (FO-sak nr. 1398.82) 2D-lampen «Spar 80 pst. energi» Utsagnet ble benyttet i markedsføringen av en lampe som kan erstatte en 100 W lyspære når det gjelder lysutbytte, men hvor energiforbruket kun er 16 W. FO fant forannevnte annonseutsagn villendende på samme måte som et utsagn om at «2D-lampen gir en vesentlig reduksjon av lysutgiftene». I den aktuelle saken kom det fram at levetiden for 2D-lampen var omtrent det dobbelte av en vanlig lyspære. Lampen koster imidlertid vesentlig mer enn 2 vanlige lyspærer med antatt samme levetid som 2D-lampen. I tillegg kom eventuelle utgifter til nødvendige adaptere til 2D-lampen. FO viste i sin vurdering også til at energien fra lyspærer i store deler av året utnyttes til oppvarming innendørs, slik at energien fra lyspærene ikke kan regnes som tapt når man skal beregne eventuell besparelse ved bruk av 2D-lampen. (FO-sak nr. 268 og 1706.83) Hjemmedatamaskiner FO har funnet det lovstridig å benytte formuleringer i reklamen for hjemmedatamaskiner som idikerer at kjøp av slike maskiner på noen måte «sikrer dine barns fremtid og utdannelse». Senere er markedsføringen av Sentralbokhandlen A/S påklaget. Utsagnet i denne kampanjen er «Den som har taket på hjemmecomputere, har et overtak». Saken er under arbeid og det ventes at standpunkt vil bli tatt i løpet av våren 1984. (FO-sak nr. 967.83) Markedsføring av tilsetning sstoff et «Plusskraft» Tilsetningsstoffet «Plusskraft» skal ifølge reklamen være en forbrenningskatalysator som minsker dannelsen av sot i kjeler og motorer, samtidig som stoffet gir lavere drivstoff og fyringsutgifter. Det ble også hevdet at stoffet indirekte medførte mindre forurensning. dokumentasjon som etter FOs syn ikke i tilstrekkelig grad sannsynliggjør at stoffet har de besparende egenskaper reklamen lover. (FO-sak nr. 122.83 og 2067.83) Prissammenligning — 2 salonger med likt utseende I en annonse ble egen salong prissammenlignet med en konkurrerende salong med bruk av utsagnet «Ser du noen forskjell på disse salongene — bortsett fra prisen!» De 2 aktuelle salongene hadde svært likt utseende, men prisen for «eget produkt» var omtrent halvparten av det produktet man prissammenlignet med. Klager i saken viste til at deres produkter ble markedsført under slagordet «innsiden holder hva utsiden lover» og anførte at det var villedende å prissammenligne 2 produkter med ulik oppbygging og kvalitet. FO viste til at det i tidligere lignende saker var tatt det standpunkt at man bare kan prissammenligne nøyaktig like produkter med hensyn til konstruksjon og kvalitet, med mindre det klart gjøres oppmerksom på i markedsføringen hva forskjellene består i. (FO-sak nr. 1971.83) Markedsføring av innbruddssikrede og brannsikrede skap FO har i årets løp behandlet flere saker som gjelder markedsføring av oppbevaringsskap som skal sikre verdier ved innbrudd og brann. Siden markedsføringen av slike skap etterhvert har utviklet seg til også å omfatte typiske skap beregnet for bruk i hjemmet, har FO funnet det riktig å ta opp markedsføringen av slike produkter ut fra et forbrukerhensyn. I de aktuelle sakene har FO med henvisning til merkadsføringslovens § 2, kommet til at betegnelser som «brannsikker», «innbruddssikker» bør utgå og erstattes med betegnelser som «brannsikrede» og «innbruddssikrede». Henvisning til at et skap er «brannsikret» kan bare benyttes dersom skapet er brannteknisk klassifisert. Brannteknisk klasse skal i så fall alltid angis. Betegnelsen «safe» kan kun benyttes om skap som både er brannsikret og innbruddssikret. (FOsak nr. 1011, 1341 og 1769.83 m.fl.) Markedsføring av tippesystemer I 1983 har Forbrukerombudet behandlet spesielt mange annonser for tippesystemer, der det gis villendende, til dels uriktige påstander om systemenes fortreffelighet. Det dukker stadig opp nye «systemkonstruktører» som ønsker å markedsføre sine produkter ved tvilsomme annonsepåstander. Svært mange av de sakene som har blitt behandlet gjelder henvisning til hvor meget et system ville ha gitt i premie i bestemte spilleomganger eller over en nærmere angitt prøveperiode (det forutsettes i eksemplene at faste kamper/lavgarderte/utgangstips til enhver tid er riktig tippet). Opplysninger om slike gevinstmuligheter vil etter Forbrukerombudets syn gi et villedende inntrykk av de reile gevinstmuligheter systemet kan gi. I en rekke tippeannonser henvises det til muligheten for å få 11 og/eller 12 rette, uten at (den ofte beskjedne) matematiske sannsynlighet for å få disse resultatene framgår. En annen vanlig forekommende mangel ved systemannonser er at annonsøren ikke oppgir hvilke begrensninger som gjelder ved valg av sikre /hal vgar derte utgangstips. Forbrukerombudet har også sluttbehandlet en sak som gjelder oppfodring til å danne tippelag/Rikstotolag. Opplegget gikk bl.a. ut på at initiativtageren skulle ha et visst ukentlig beløp til dekning av «administrasjonsomkostninger». Forbrukerombudet forela saken for Kultur- og vitenskapsdepartementet, som antok at organisering av tippelag kom inn under «å formidle tipping i samband med idrettstevlinger» i tippelovens § 1, og etter samme bestemmelse således ikke er tillått uten hjemmel i loven. Ut fra dette ville det etter Forbrukerombudets syn være urimelig overfor forbrukerne å anvende avtalevilkår/markedsføre tiltak som er i strid med tvingende lovgivning, jfr. markedsføringslovens § 9 a og 1. Forbrukerombudet fant det således i strid med markedsføringslovens regler å tilby andeler i tippelag/Rikstotolag. (FO-sak nr. 196.83, 562.83, 1299.83, 1965.83, 1966.83, 1967.83, 2009.28 m.fl.) Direkte fra importør — unngå fordyrende mellomledd I en annonse ble formuleringen «unngå fordyrende mellomledd, kjøp direkte fra importør» brukt i reklamen for møbler. Møbelhandlernes forening i Bergen var av den oppfatning at formuleringen var egnet til å villede forbrukerne, idet den ga inntrykk av at innklagede solgte varene rimeligere fordi de var direkte importert. Møbelhandlernes forening i Bergen påpekte i denne forbindelse at samtlige av foreningens medlemmer importerte varer direkte fra utlandet, slik at heller ikke disse hadde mellomledd som eventuelt skulle gjøre varene dyrere. skulle betale. Seiv om man ikke opererer med et grossistledd, er det ikke ensbetydende med at de prisene varene tilbys forbrukerne for, er spesielt lave. I den konkrete saken fikk Forbrukerombudet ikke oversendt dokumentasjon som kunne sannsynliggjøre at innklagede holdt spesielt lave priser. Annonsen ble ikke gjentatt. (FO-sak nr. 828.83) Forbrukerombudet har behandlet en rekke saker der man benytter utsagn som «nå kr. ..», «hentepris nå kr. . .», «nå tilbud kr. . .» 0.1. utsagn. Når det reklameres med nå-priser, må prisene etter Forbrukerombudets syn virkelig være nedsatt: I tillegg må kunden orienteres om den prisfordel det er tale om ved at førprisen oppgis. Dersom flere varer med samme nåpris har ulike før-priser, må dette angis med «før-priser f ra kr. . . til kr...» eller ved annen like tydelig angivelse. Etter Forbrukerombudets syn kan man ikke gi inntrykk av at sammenligningsprisen er egen før-pris hvis dette ikke er tilfellet. Før- og nå-priser må ikke benyttes i reklamen for individuelt bestemte gjenstander som eksempelvis brukte gjenstander og orientalske tepper. (FO-sak nr. 1423.83, 1543.83 m.fl.) Ikke samsvar mellom beskrivelse/avbildning og oppgitt pris I annonsebladet «Ekspertnytt høsten 1983» ble det på forsiden gitt en beskrivelse av stereoanlegget «Sanyo system M-15». Det ble hevdet at «dette anlegget tenker elektronisk: platesus, knitring, rumble, hastighetsawik og plateslitasje». Beskrivelsen gjaldt i hovedsak Sanyo kompaktdisk som også ble avbildet som en del av system M-15. Den oppgitte prisen kr. 9 490, — inkluderte imidlertid ikke Sanyo kompakt disk. Annonsøren benyttet formuleringen «Sanyo kompakdisk kommer i tillegg». Etter Forbrukerombudets syn var det klart villendende å beskrive fordelene ved et komplett system, samtidig som man oppga prisen eksklusiv den enhet som spesielt er trukket fram som fordelaktig i reklamen. Forbrukerombudet ba om at brosjyreteksten for Sanyo system M-15 ble endret ved eventuelt nyopptrykk av Ekspertnytt. Forbrukerombudet viste også til at restopplaget av Ekspertnytt 1983 bare kunne anvendes i markedsføringen, dersom det i beskrivelsen av M-15 ble gjort endringer slik at prisen inklusive kompaktdisk framkom. til potensielle kunder om hva totalprisen for det avbildede system M-15 er. FO-sak nr. 1456.83 gjaldt en avbildning av en Saab 900 Turbo i Aftenposten. Prisen ble oppgitt fra kr 105 100, —. Klagen gikk ut på at Saab 900 Turbo ikke kunne leveres fra den oppgitte prisen, dvs. at en lav pris ble benyttet som «lokkemiddel» i reklamen for en bil som er vesentlig dyrere enn den oppgitte prisen. De 2 forannevnte saker er eksempler på «gjengangere» blant Forbrukerombudets saksmasse. Forbrukerombudet har i en rekke saker tatt det standpunkt at det skal være samsvar mellom avbildning, beskrivelse og den prisinformasjon som gis. Etter Forbrukerombudets syn er det villedende og i strid med markedsføringslovens § 2 å benytte en lav pris som blikkfang i reklame som egentlig gjelder et dyrere produkt. (FO-sak nr. 1454.83, 1456.83, m.fl.) Gratis montering av tapet I en annonse i Vestlandsnytt nr. 20 ble følgende utsagn benyttet: «Tekstiltapet, før kr. 48, —, nå kr. 18,60 pr. m». Samtidig ble det opplyst at man ved å betale ordinær pris ville få tapeten gratis montert. Forbrukerombudet påpekte at det er i strid med markedsføringslovens § 2 å benytte ordet «gratis» i reklamen for et produkt, når man dekker inn omkostningene ved «gratisytelsene» i prisen for varene. Etter Forbrukerombudets syn var det ikke tvilsomt at bruken av ordet «gratis» i forannevnte sak ga et villedende inntrykk av prisfordel i strid med markedsføringslovens §2. (FO-sak nr. 552.83 m.fl.) 4. Utilstrekkelig veiledning (§3) Avdragssalg — ikke oppgitt totalpris FO har behandlet en rekke saker som gjelder avbetalingssalg eller avdragssalg ved bruk av ulike kontoordninger. I disse sakene har FO antatt at det gir forbrukerne villedende og utilstrekkelig prisveiledning, dersom man oppgir månedlig avdragsbeløp uten å opplyse om hva totalkostnadene vil bli, jfr. markedsføringslovens §§ 2 og 3. Som et supplement til opplysningene om det totalbeløpet man skal betale ved anvendelse av ulike kontoordninger, har FO ikke innvendinger imot at man separat angir hva omkostningene ved bruk av kontoordningen beløper seg til. Dersom man som et supplement til totalt avdragsbeløp oppgir det månedlige beløpet som skal betales, må det samtidig klart fremgå i hvor mange måneder beløpet skal betales. (FO-sak nr. 1857.82 m.fl.) 5. Tilgift (§ 4) «10 kurver med jordbær medfølger» TV-Jørgen, Porsgrunn tilbød Evalet fryseboks med 19 kurver jordbær som tilleggsytelse. Forholdet ble politianmeldt, og Skien Politikammer utferdiget den 2.3.83 et forelegg på kr. 4 000, — som ble vedtatt av innklagede. (FO-sak nr. 1332.82). Refusjon av hotellutgifter ved varekjøp Biltema, Linkøping Sverige, tilbød kunder fra Norge å refundere hotellutgifter ved kjøp av varer for mer enn kr. 1 000, —. FO framholdt at refusjon av hotellutgifter er en pengeytelse som mangler naturlig sammenheng med betaling for hovedytelsen. Innklagede erklærte seg ikke enig, men da tiltaket var avsluttet, fant FO under klar forutsetning av at tiltaket ikke ville bh gjentatt i framtiden, at saken kunne avsluttes. Det ble vist til FO-sak nr. 2115.81 og 332.80. (FO-sak nr. 916.83) Rekkehusleilighet med bonus En einedomsmegler averterte rekkehusleilighet i Moss til salgs. I annonsen ble leiligheten tilbudt til kr. 220 000, — og med en «strøken» Ford Fiesta 1981 modell på kjøpet hvis hurtig avgjørelse. FO påpekte at annonsen var i strid med markedsføringslovens § 4. Det er ingen naturlig sammenheng mellom salg/kjøp av bolig og bil. (FO-sak nr. 1410.83). 6. Utlodninger etc. (§5) Det blir stadig gjort forsøk på å vinne kunder ved arrangement av gratislotterier av forskjellige typer. Her er et par eksempler: Gratislodd på bakervarer Saken gjaldt gratislotteri der loddsedlene ble sendt direkte til områdets husstander. Saken ble avsluttet etter en telefonhenvendelse fra lensmannen i Ski, som, mens innklagede var til stede, forklarte at han hadde «tillått» konkurransen fordi den ikke var i strid med lotteriloven. Det er fortsatt enkelte tilfeller av at politiet overser markedsføringsloven i saker som dette. (FO-sak nr. 1495.83). Gratisutlodning av dress og kåpe etc. Konfeksjon A/S, K-senteret, Sogndal arrangerte lotterier i 4 forretninger. Forretningene delte ut gratislodd på V 2 gris, 1 middagsrett, Laksesnella, og dress eller kåpe. FO uttalte at lotteriene innebar en klar overtredelse av § 5. 7. Urimelige avtalevilkår (§ 9 a) I arbeidet med markedsføringslovens § 9a har FO valgt å ta opp større prisipielt viktige problemstillinger som med nødvendighet må bli både omfattende og tidkrevende. Arbeidet med § 9a problemstillinger har i 1983 dels vært en oppfølging av allerede igangsatte prosjekter, dels er det satt i gang nye. På bakgrunn av en henvendelse fra Maskinentreprenørenes Landsforbund vedrørende kontraktvilkår ved brønnboring, er det igangsatt arbeid med å utarbeide nye standardvilkår for bransjen. Like før årssikftet forelå et utkast fra bransjen. På bakgrunn av en rekke henvendelser er det i 1983 tatt opp problemstillinger vedrørende installasjons- og servicekontrakter vedrørende kabel-TV. Det arbeidet er heller ikke sluttført. (Se for øvrig under kap. V, pkt. 1.) 8. Markedsforiiig av reiser — reisebyråloven Lov av 12.6.1981 nr. 72 om reisebyråer m.v. trådte i kraft 1.2.82. Lovens § 6 bestemmer at annonsering i Norge for reisebyrå, reisearrangør eller hytteformidling bare kan foretas av en som har bevilling etter lovens § 4 til å drive vedkommende virksomhet. Forbrukerombudet har fått i oppgave å handheve denne bestemmelsen. Arbeidet har for en stor del bestått i å kontrollere om bedrifter som annonserer med slike tjenester som loven beskriver har den nødvendige bevilling. For dette arbeidet er FO avhengig av informasjon fra Samferdselsdepartementet om hvilke bedrifter som har fått bevilling fra departementet. Samarbeidet med departementet fungerer i de fleste tilfeller tilfredsstillende. I flere tilfeller har det imidlertid vært tvil om en bestemt virksomhet krever bevilling, eller faller inn under unntaksbestemmelsene i lovens § 5. FO kan da ikke ta stilling til om et markedsføringstiltak er i strid med § 6 før bevillingsspørsmålet er avklaret. I slike tilfeller kan det synes som om håndhevingsreglene i loven er unødig byråkratiske. Kravet om bevilling gjelder for norske og utenlandske bedrifter som markedsfører sine tjenester i Norge. I denne forbindelse kan nevnes svenske reisebyråer som annonserer sine tjenester i norske aviser, men hvor salget skjer fra Sverige. statsborgere er etter disse reglene sikret ved en tilsvarende garantiordning som den som er etablert i Norge etter den norske reisebyråloven. FO har på denne bakgrunn meddelt Samferdselsdepartementet at det ut fra hensynet til forbrukerne, ikke synes å være nødvendig å handheve lovens § 6 ved markedsføring i Norge av reisetilbud som dekkes av den svenske garantiordningen. 9. Forbud fra Forbrukerombudet FO vedtok følgende 6 forbud i 1983: Krenkende avbildning L. Hagen Import A/S, Oslo, var innklaget for krenkende avbildninger i annonser for film, videofilm og blader (§ 1, 2. ledd). Forbrukerombudet forbød firmaet å avbilde kvinner slik det var gjort i de innklagede annonsene. (Vedtak av 19.5.83) Innklaget til Markedsrådet som stadfestet forbudet. I vedtak av 22.6.83 nedla FO forbud mot markedsføringen for videofilmer og pornomagasiner Temptation Trading A/S foretok, og som var av samme karakter som ovenstående. «Humor & Sex» Føniks Forlag A/S, Oslo, utgir bladene «Humor & Sex» og «1005 frodige vitser». Forlaget nytter avbildninger i annonseringen som FO fant krenkende for kvinnekjønnet (§• 1, 2. ledd). Det ble nedlagt forbud mot å annonsere på lignende måte i framtida. (Vedtak av 19.5.83) Innklaget til MR som opphevet vedtaket. Produkt med «slankende effekt» Med hjemmel i markedsføringslovens § 14, jfr. §■§ 1 og 2, forbød FO firmaet Protisan A/S «å annonsere for ulike produkter på en slik måte at der gir inntrykk av at et produkt virker slankende eller at man ved å bruke produktet kan oppnå en slankende effekt uten at det samtidig foreligger dokumentasjon som kan godtgjøre påstandene i annonsen». (Vedtak av 20.6.83) Innklaget til MR som opphevet vedtaket, men forbød aktuell annonse. «Uten skadelige bivirkninger» Med hjemmel i markedsføringslovens § 14, jfr. at det gir inntrykk av at produktene ikke forurenser naturen. (Vedtak av 28.6.83) «Garantert billig st» Med hjemmel i markedsføringslovens § 14, jfr. §. 1, forbød FO firmaet Saga-Kjeller'n å anvende i sin markedsføring påstanden «Garantert billigst» eller tilsvarende uttrykk, og ordningen med såkalt «Prisgaranti». (Vedtak av 29.12.83) 10. Straffereaksjoner etter markedsføringsloven FO foretok 9 politianmeldelser i 1983. Uriktig angivelse av speedometerstand Det ble også avsagt dom i sak mot Tvins Auto A/S, Elevrum, for å ha solgt en bruktbil med uriktig angivelse av speedometerstand. Firmaet hadde nektet å vedta et forelegg for forseelsen, men ble dømt til å betale en bot på kr. 5 000, — overensstemmende med førelegget. Dessuten ble firmaet pålagt saksomkostninger på kr. 500, —. VI. UTTALELSER OG HENVENDELSER I 1983 har FO avgitt en rekke uttalelser etter henvendelser fra forkjellige institusjoner. Vi gjengir forkortede utdrag: 1. Nærradio, kabelfjernsyn, massemedier og mediapolitikk Kultur- og vitenskapsdepartementet ønsket uttalelse til tre utredninger om mediepolitikk. FO uttalte 1.6.83 bl.a.: «Dersom markedsføringsloven skal håndheves overfor eventuell reklame i radio og og fjernsyn, vil det reise enkelte praktiske spørsmål. Det vil være vanskelig å føre kontroll med innholdet i slike reklameinnslag hvis det ikke sikres at innslagene foreligger innspilt på band slik at de kan gjennomgås og etterprøves av håndevingsmyndighetene. Det vil trolig også være nødvendig a innføre en distribusjonsordning som sikrer tilsynsorganene fortløpende tilgang til reklameinnslagene. Hvis en tenker seg at det blir tillått med reklameinnslag i radio og fjernsyn både i riksdekkende, regionale og lokale sendinger spredt over store deler av døgnet, ville kontrollen kreve uforholdsmessige personalmessige ressurser uten en fast distribusjonsordning. I denne sammenheng må det også vurderes hvorvidt kontrollen skal foregå i ettertid, dvs. etter at reklameinnslagene er spilt, eller som en forhåndskontroll. Den kontrollen Forbrukerombudet utøver i dag er i prinsippet en etterkontroll, men det er ikke uvanlig at næringsdrivende og reklamebyråer finner grunn til å forelegge reklametiltak for Forbrukerombudet før de settes i verk. Reklame i etermediene vil aktualisere denne problemstillingen bl.a. sterk påvirkningseffekt og fordi de kan være meget kostbare å produsere. Kabelfjernsynsutvalget forutsetter at reklameinnslag i fjernsyn blir underlagt særlige reguleringer i tillegg til de lover som gjelder i dag for reklame generelt. Det er snakk om begrensninger i sendetid, plassering i forhold til andre programmer, forbud mot såkalt «sponsoring», forbud mot reklame rettet mot barn m.v. Slike reguleringer vil trolig også være aktuelle for eventuelle reklameinnslag i radio. I denne sammenheng må det tas stilling til i hvilken form slik regulering skal gjøres og hvem som skal gis ansvaret for håndhevingen av dem. Jeg antar at det vil være en fordel å samordne disse nye kontrolloppgavene mest mulig med de kontrollordninger som allerede er etablert. Forbrukerombuds-institusjonen og Markedsrådet har gjennom 10 år opparbeidet adskillig fagkunnskap og erfaring på dette feltet som det vil være naturlig å søke utnyttet i denne forbindelse.» 2. Europarådets-rekommendasjon om fjernsynsreklame Kultur- og vitenskapsdepartementet oversendte utkast til rekommendasjon om fjernsynsreklame fra en mediepolitisk underkomité i Europarådet og ba om uttalelse. FO uttalte 20.6.83 bl.a.: «Forbrukerombudet stiller seg i utgangspunktet tvilende til effekten av «recommendations» på dette området. Det Internasjonale Handelskammer har sine «grunnregler for reklame», som også er såkalt retningslinjer. Det viser seg imidlertid i praksis at disse stadig brytes. Forbrukerombudet er redd for at en Europarådsrekommendasjon vil få samme skjebne med mindre man følger opp med et håndhevningsapparat, f. eks. i form av et internasjonalt Markedsråd e.l. I økonomier der markedsføringen er et viktig konkurransemiddel er det grunn til å tro at konkurranseregulerende tiltak basert på velvilje og frivillighet ikke vil bli fulgt opp av alle. Dette kan føre til at illojale annonsørar får en konkurransemessig fordel i forhold til dem som følger retningslinjene. En måte å få øket respekt for retningslinjene på er f.eks. å gjøre tillatelse til sending betinget av at man følger dem. Her vil man stå overfor spesielle problemer når det gjelder sendinger fra internasjonalt farvann. Dersom formålet er at de som utformer og sender reklamen skal rette seg etter rekommendasjonene, har de forutliggende retningslinjer etter min vurdering liten hensikt fordi der er for skjønnsmessig utformet. Etter min mening er det bedre å fastslå det prinsipp at reklame som er beregnet for mottak i flere land, må være utformet slik at den ligger innenfor markedsføringslovens grenser i de enkelte land. Dette vil også føre til større likhet i konkurranseforholdene mellom internasjonale og nasjonale markedsførere idet de nasjonale annonsører i alle tilfelle vil være bundet av lovgivningen i sitt land. For Norges vedkommende kan jeg nevne at f.eks. markedsføringslovens §§ 4 og 5 er; strengere enn de fleste andre europeiske markedsføringslover, det samme kan vel sies om § 1, generalklausulen. Dessuten har Norge, som foreløpig det eneste land i Europa, en spesialbestemmelse om kjønnsdiskriminerende reklame (markedsføringslovens § 1, 2. ledd) som i henhold til markedsføringslovens § 13 særlig skal ivareta kvinneinteresser.» 3. Satelittsendinger med reklame * Kringkastingsreklameutvalget ba om en vurdering av markedsføringslovens anvendelse overfor reklamebudskap over utenlandske satelitter. FO uttalte 10.11.83 bl.a.: «I forarbeidene til markedsføringsloven er det ikke sagt noe om i hvilken utstrekning loven får anvendelse på tiltak som helt eller delvis iverksettes utenfor norsk territorium. Vi er derfor henvist til mer generelle prinsipper. Da markedsføringsloven i alle fall delvis, er en straffesanksjonert lov, må det være riktig å ta utgangspunkt i reglene i straffeloven om dette, jfr. også straffelovens Sl. Det blir da straffelovens § 12 som blir retningsgivende. Reklame som formidles via ulike medier til det norske marked, må derfor kunne vurderes etter markedsføringslovens bestemmelser, dersom det er der virkningen av handlingen tilsiktes fremkalt, se særlig straffelovens § 12, siste ledd.. . . Utenlandske markedsførere som selger sine produkter i Norge og benytter norske media, må behandles på linje med norske næringsdrivende. Også når utenlandske markedsførere tar sikte på å motivere norske kjøpere til å handle varer i utlandet, vil markedsføringsloven komme til anvendelse. Svenske forhandlere av radio/TV er f.eks. blitt pålagt å gi opplysning om toll og avgifter som kommer i tillegg til de utsalgspriser man har benyttet ved annonsering i norske aviser. Forbrukerombudet har antatt at norske aviser har et særlig ansvar i egenskap av formidlere i slike tilfeller. Innføring av satelittformidlet reklame vil etter Forbrukerombudets mening neppe medføre noen ny praksis i håndhevingen av loven. Om en norsk annonsør benytter TV-reklame vil hans markedsføring bli behandlet på vanlig måte av markedsmyndighetene, på den måten at eventuelle overtredelser av markedsføringsloven vil bli tatt opp med annonsøren. I prinsippet vil det samme være tilfelle om et utenlandsk eller internasjonalt selskap markedsfører sine produkter via TV-reklame til det norske marked. Er den norske distributør av produktene helt eller delvis medansvarlig for reklamen, vil det være naturlig å ta eventuell lovstrid opp med denne, hvis ikke vil saken bli tatt opp med selskapet eller med den avdeling som er ansvarlig for reklamens form og innhold. formidles videre til norske forbrukere på samme måte som norske aviser har det i forhold til utenlandske annonsører.... Gis det i internasjonal reklame rettigheter (Garanti e.1.) utover kjøpslovens bestemmelser, blir selgeren av varen i Norge ansvarlig for disse utvidede rettigheter med mindre han uttrykkelig har rettet opplysningene, jfr. kjøpslovens § 45 a. Det innebærer at det vil bli ansett som en mangel ved varen dersom denne ikke lever opp til den garanti som er gitt i den internasjonale markedsføring. Heller ikke på dette punkt synes det derfor nødvendig med lovendringer.» 4. Edelmetallkontrollens organisasjon og virksomhet Det er behov for en presisering av endel punkter i utkastet til forskrift for Edelmetallkontrollen, uttalte FO 30.3.83 til Forbrukerog administrasjonsdepartementet. Videre het det bl.a.: «1. Det synes noe uklart hvilken kompetanseEMK skal ha. Det kan spørres om den bare skal utføre tekniske kontroller, eller om den generelt skal føre kontroll med at loven og forskriftenes bestemmelser blir overholdt, dvs. medvirke til at det ikke forekommer merking av edelmetaller som er egnet til å villede. Dersom det er meningen at EMK skal ha kompetanse utover å utføre rene tekniske kontroller, bør dette klargjøres i forskriften. Det bør bl.a. avklares om EMK skal ha avgjørelsesmyndighet m.h.t. om et stempel er egnet til å forveksles, jfr. lovens § 5, eller om det er adgang til å unnlate ansvarsmerke, jfr. § 4. Videre bør det avklares nærmere hvilken håndhevingsmyndighet EMK skal ha, dvs. hvilke tiltak den kan iverksette hvis kontrollen avdekker ulovlige stemplinger. 2. I forskriftsutkastet står det at EMK er en frittstående institusjon. Av proposisjonen synes det å framgå at den skal være en privat selvfinansierende institusjon, men at den likevel skal være administrativt underlagt Forbruker- og administrasjonsdepartementet. Etter mitt syn virker det uryddig å gi EMK status som privat institusjon når Kongen gjennom forskrift gir regler for institusjonens virksomhet og oppnevner styret, samtidig som institusjonen er tillagt kontrollmyndighet etter lov og forskrifter. Den omstendighet at EMK skal være selvfinansierende, innebærer ikke nødvendigvis at den må gjøres til en privat institusjon. Det er også mulig å anse EMK som et offentlig organ seiv om en ønsker at den skal ha en frittstående stilling i forhold til departementet når det gjelder utøvelsen av kontrollen. Hvis EMK anses som en privat institusjon, kan det reise spørsmål av skatte- og avgiftsmessig art. Skal f.eks. stempling mot avgift være momspliktig og skal eventuelt overskudd ved virksomheten være skattbar inntekt? Det ville også være nyttig å få avklart nærmere hvorvidt EMK blir å anse som et forvaltningsorgan i forvaltningslovens forstand, hvorvidt eventuelle vedtak kan påklages til departementet m.v. 5. Handlingsprogram mot kvinnemishandling Til Sosialdepartementet avgå FO 2.6.83 en uttalelse om forslaget til handlingsplan om tiltak mot kvinnediskriminering. FO uttalte bl.a.: «Det kvinnesyn som formidles gjennom pornografisk litteratur og pornografiske filmer, og som ofte inneholder elementer av vold mot kvinner, bidrar til å opprettholde et syn på kvinner som legitimerer kvinnemishandling. Endel pornografi kan fungere som bruksanvisning i kvinnemishandling. Eksistensen av denne er et offentlig anliggende og en del av den offentlige årsak til kvinnemishandling. Etter min mening kan det spørres om ikke den ideologi som spres gjennom slike blad og filmer i virkeligheten motvirker det offentliges forsøk på å hindre kvinnemishandling. Markedsføringslovens §. 1, 2. ledd rammer bl.a. reklame som på en krenkende måte avbilder kvinne eller mann. Markedsrådet har i sak nr. 9/82 nedlagt forbud mot en annonse for et blad av pornografisk karakter, der annonsene gjenga bladets forside som avbildet kvinner på «krenkende måte». Forbrukerombudet arbeider nå for å få alle næringsdrivende innen denne bransjen til å holde sin markedsføring innen lovens ramme. Det er imidlertid helt klart at markedsføringslovn ikke er ment å skulle begrense salget av denne type produkter, loven regulerer kun måten produktene markedsføres på. En streng handheving av markedsføringslovens § 1, 2. ledd vil innebære at markedsføringen av disse produktene vil måtte foregå på en mer diskret måte. Dette medfører imidlertid ikke nødvendigvis en begrensning i omsetningen, noe som antakelig er nødvendig dersom man ønsker å hindre spredning av produktene. En måte å begrense omsetningen på er å forby i hvert fall reklame for produktene. Dette er som kjent gjort for tobakksvarer og alkohol, der man fant at allmenne hensyn tilsa et forsøk på å begrense omsetningen. Etter min mening skulle kvinnehensyn tilsi et lignende forbud mot reklame for produkter som i sitt innhold sprer kvinneforakt og forherliger vold mot kvinner. Det er mulig at en utbygging av straffelovens § 377 vil være en hensiktsmessig vei å gå.» 6. Forenkling av institusjonsmeldinger En utredningsgruppe nedsatt av Forbrukerog administrasjonsdepartementet foreslo en sterk reduksjon av antallet årlige stortingsmeldinger om statlige institusjoners virksomhet. FAD ba om uttalelse og FO uttalte bl.a. «Det kan som foreslått gis en konsentrert melding om institusjonene i St. prp. nr. 1, der hovedvekten legges på oppnådde resultater og framtidige prioriteringer. Jeg antar likevel at det i enkelte tilfeller vil være formålstjenlig og nødvendig å legge fram egen melding, f.eks. antar jeg at Stortinget bør drøfte forbrukerpolitikken med relativt jevne mellomrom. Dette kan hensiktsmessig skje med utgangspunkt i en St. meld. bør være utgangspunktet. Etter mitt syn vil «policy» eller sektormeldinger som nevnt på s. 41 være vel så hensiktsmessige.» 7. Forbrukerproblemer i offentlige tjenester Et prosjekt under Nordisk Embetsmannskomité for forbrukerspørsmål er stilt opp- 1 gåven å kartlegge forbrukerproblemene i offentlige tjenester i de nordiske land. Etter henvendelse fra FAD har FO 9.5.83 avgitt en uttalelse hvor det bl.a. heter: «Offentlige tjenester er ett av de prioriterte saksområder ved mitt kontor 1983. Det er i første rekke Televerket og El-verkenes tjenester som blir gjenstand for spesiell oppmerksomhet i inneværende år. Hensikten er å klarlegge om det foreligger avtalevilkår som er i strid med markedsføringslovens § 9 a. For å få et bedre grep om forbrukernes problemer i denne forbindelse, planlegges en postalundersøkelse av et utvalg av Forbrukerrådets forbrukerpanel. .. . Gjennom de 10 år Forbrukerombudet har vært i virksomhet, har publikum også innklaget forhold som vedrører offentlige tjenester, og jeg skal i korthet nevne saksforholdene og utfallet av noen av dem: a) Enkelte forbrukere ønsker ikke å motta reklame i posten og har anmodet Postverket om å unnlate slik distribusjon ved å gjøre oppmerksom på dette på postkassene. Postverket har imidlertid nektet å etterkomme slike henstillinger under henvisning til at man er pålagt å distribuere den post som sendes. Saken er henlagt under envisning til at saken eventuelt må løses ved politisk vedtak. b) NSBs ansvarsfraskrivelse ved innstilling av ruter — gjerne i forbindelse med værforhindringer — ble tatt opp med NSB («Det går alltid et tog»), idet klager mente at detble gitt utilfredsstillende informasjon om jernbanens begrensede ansvar overfor publikum. Saken ble henlagt etter at NSB gikk gjennom de reglene som gjaldt. c) Bergen tollsted gjorde Forbrukerombudet kjent med at det importeres varer fra Østen som utfylles med norske navn og etiketter, for deretter å markedsføres i Norge som norske varer. Saken måtte henlegges, idet Tollvesenet, av hensyn til sin taushetsplikt, ikke kunne gi nærmere opplysninger. Spørsmålet om utstrekningen av Tollvesenets taushetsplikt ble tatt opp via departementet, men uten at dette førte til noe. Saken måtte derfor henlegges uten resultat. d) En forbruker har tatt opp elektrisitetsverkets reduserte spenning og forlangte reduksjon i prisen, da det etter vedkommendes vurdering ikke forelå akseptabel kvalitet på den ytelse det ble betalt full pris for. E-verket innrømmet avslag i prisen.» 8. Vurdering av §§ 4 og 5 i mfl. eventuelt opphevelse. Departementet ba Forbrukerombudet am en vurdering som ble avgitt 11.2.83. I sin vurdering anfører FO en rekke argumenter for og imot tilgift og konkurranser i markedsføringen, og uttaler bl.a.: «For den enkelte forbruker kan det i første omgang fremstå som en fordel å få en tilgift på kjøpet eller få delta i et gratislotteri. Næringsdrivende anfører ofte at slike tiltak bidrar til å skape liv i forretningene og gjøre hverdagen litt morsommere. Så lenge det dreier seg om enkeltstående tilfeller, kan det være noe riktig i dette. Hvis en derimot tillater at slike tiltak får bre seg i markedsføringen, vil virkningen lett kunne bli negativ. Det er altså tilgift og lotterier som system som er uheldig for forbrukerne. Men for at et forbud skal virke effektivt og likt for alle, er det nødvendig å gripe rakst inn mot enkeltstående overtredelser.» I oppsummeringen av Forbrukerombudets erf aringer heter det: «Ved vurderingen av markedet må det være riktig å se på om det har skjedd endringer som skulle tilsi at det har blitt enklere enn før for forbrukerne å orientere seg i markedet. I den grad det har skjedd en utvikling her de siste årene, vil det for de fleste varegruppers vedkommende være i retning av stadig flere valgmuligheter. Det har heller ikke skjedd noen radikal endring i markedsføringen av varene i retning av mer standardisert informasjon. For de fleste varegruppers vedkommende er det fortsatt tidkrevende å samle inn informasjon og vanskelig å vurdere hvilke egenskaper som er viktigst og i hvilken grad disse eventuelt er forskjellige hos de ulike varianter. Når det gjelder forbrukernes mulighet til å holde seg orientert har det funnet sted en markert utvikling i retning av at en stadig større del av varene i stadig flere bransjer systematisk selges på tilbud med ulike typer prisavslag. Seiv om håndhevingen av markedsføringsloven kan ha bidratt til færre direkte misvisende prissammenligninger, har utviklingen av tilbudsvirksomheten totalt sett medført at prisbildet er mer forvirrende. I tillegg gjør inflasjonen det vanskelig å holde seg orientert om prisnivået seiv på de mest brukte varer. Det har i denne 10-års periden for mange varegruppers vedkommende også skjedd en sterk bransjeglidning. Det har bl.a. ført med seg en større variasjon i leveringsvilkår og servicetilbud, som igjen gjør det mer komplisert ofr forbrukerne å foreta sammenligninger, noe som er en forutsetning for en virksom konkurranse i markedet. riktig å konkludere med at endringene i markedet ikke har gjort det enklere for forbrukerne å orientere seg enn for 10 år siden. De siste årene har §§ 4 og 5 utgjort til sammen under 7 pst. av de sakene FO behandler. Anslagsvis krever disse sakene 3/4 årsverk på saksbehandlernivå. Antall saker har gått ned i forhold til de første årene FO virket og er nå relativt stabilt. Det skjer en viss oppblomstring i enkelte perioder. Slike tiltak har tydeligvis stor spredningseffekt innen de enkelte bransjer. Det er imidlertid mitt bestemte inntrykk at en konsekvent handheving av bestemmelsene fra min side har ført til at det nå er relativt få klare overtramp. De fleste saker som tar tid gjelder gensetilfeller hvor de næringsdrvende søker a oppnå tilgiftseffekt med tiltak som ligner de forbudte, men som de tror eller håper er på den rette siden av grensen. Etter min vurdering er det grunn til å anta at en eventuell opphevelse av forbudene vil føre til en sterk økning i bruk av tilgift og lotterier. De næringsdrivende jeg kommer i kontakt med, opplyser svært ofte at de har hentet ideen fra sine konkurrenter. Også erfaringen fra land med mindre restriktiv lovgivning på området tilsier at denne type tiltak vil kunne få en dominerende plass i markedsføringen i mange bransjer. Det er heller ikke gitt at en eventuell opphevelse av disse forbudene vil føre til mindre arbeid for Forbrukerombudet. Villedningsmomentet vil fortsatt være til stede i en del tilgiftssaker og måtte behandles etter § 2. Seiv om også § 4 kan by på tolkningsproblemer er de viktigste tvilsspørsmål avklart. Oppheves forbudet må bruken av denne type virkemidler også vurderes etter mfl. § 1 i mange tilfeller. Det vil i alle tilfelle bli nødvendig å trekke nye grenser mellom det lovlige og ulovlige på dette området. Oppsummering Det er mer tilgift og lotterier som system som er uheldig for forbrukerne og for en effektiv konkurranse enn de enkeltstående tilfeller. Det er mulig å holde disse tiltakene på et akseptabelt nivå med relativt små ressurser med nåværende lov. Det er stor sannsynlighet for at tilgifter og konkurranser vil spille en viktig rolle i markedsføringen hvis bestemmelsene oppheves. VII. STATISTISK OVERSIKT FO regstisrerte 2096 nye saker i 1983 mot 2081 i 1982. Den totale saksmassen var 2 921 og av disse ble det ferdigbehandlet 1880 saker mot 2176 i 1982. Pr. 31.12.83 var det 1041 uavsluttede saker, mot 825 i 1982. * herav f ra Statens Pristilsyn: 214 ** herav fra Forbruker- og heimstellskontorene: d) Tabell 4 Behandling etter avsendergrupper (fordeling i%) 3. MR-statistikk 1a) Nye saker 1983 . . .. 17 Awiklet 16 Uavsluttet pr. 31.12.83 1 b) Saker brakt inn av FO, nemnder vedtak som ikke er påklaget 16 Saker brakt inn av andre 1 c) Hvordan saken er avgjort: Avgjort ved MR-vedtak , 11 Trukket tilbake, forlik . .. 2 Vedtak av FO som ikke er påklaget .. 3 Uavsluttet pr. 31.12.83 . 2) Utfallet av sakene: 1984 V—85 St. meld. nr. IX. ORGANISASJON OG EFFEKTIVISERING 1. Markedsrådet Markedsrådet skal etter markedsføringslovens § 11 bestå av ni medlemmer med personlige varamenn som oppnevnes av Kongen med fire års funksjonstid. Rådet ble første gang oppnevnt i statsråd 12.1.1971. I 1983 hadde Markedsrådet følgende sammensetning: Formann: Lagmann Hans Fredrik Marthinussen, Bergen (Personlig varamann: Prof. Kai Kriiger, Bergen) Varaformann: Avdelingsleder Harry Jenssen, Oslo (Personlig varamann: Underdirektør Sæmund Lombnæs, Oslo) Medlemmer (med personlige vararepresentanter): Adm.dir. Chr. Fredrik Blom, Oslo (dir. Kjell Salbu, Oslo). Husmor Torbjørg Skarpodde, Kristiansand (syerske Unni Fevang, Barkåker). Adm. dir. Kjell Holler, Oslo (adv. Fredrik Evang, Bærum). Adm.dir. Herman Scheel, Oslo (adm.dir. Paal Brunsvig, Bærum). Cand. polit. Marianne Seip Haugsnes, Oslo (adv. Karl Nandrup Dahl, Oslo). Universitetslektor Kari Wærness, Bergen (forskningsstipendiat Hildur Ve, Bergen). Pers. sekr. Torild Lien Utvik, Oslo (cand.sociol. Tora Houg, Nesodden). Ifølge forskriftene skal Markedsrådet ha sekretærhjelp (§2O). Førstekonsulent Tore Haga var fast sekretær for Sekretariatet. Sekretariatets adresse er: Forbrukerrådet, Postboks 8104 Dep., 0032 Oslo 1. Telefon: (02) 20 60 50. 2. Forbrukerombudet Institusjonens alminnelige forhold I forskriftene for Forbrukerrådets virksomhet er det gitt regler om Forbrukerombudets administrative forhold. Forbrukerombudet skal ha knyttet til seg et sekretariat for å forberede sakene. Han skal også ha en fast stedfortreder. Forbrukerombudet og stedfortrederen utnevnes i statsråd. De øvrige medarbeidere ansettes av departementet etter innstilling fra Forbrukerombudet. Fast organiserte stillinger Embetet hadde i 1983 17 fast organiserte stillinger: 1 forbrukerombud 1 underdirektør 1 kontorsjef 1 informasjonsleder 5 førstekonsulentar 3 konsulenter 3 kontorfullmektiger 2 kontorassistentar (hvorav 1 på halv dag). Den 11.9.81 ble Hans Petter Lundgaard tilsatt på åremål i stillingen som Forbrukerombud etter å ha vært konstituert i stillingen fra 1.1.1976 som vikar for Inger Louise Valle. Den faste stedfortreder for Forbrukerombudet er underdirektør Marie Solberg. Hun har vært midlertidig tilsatt i stillingen siden 1.6. 1980 og fast tilsatt i stillingen fra 1.10.1983. Cand.jur. Sveinung Koslung sluttet i stillingen som kontorsjef 1.11.1983 og ble etterfulgt av cand.jur. Sissel Endresen Melgård som tiltrådte 1.12.1983. Informasjonsleder er Reidar T. Larsen. Førstekonsulenter er cand.jur. Frank Svensson, bedr.øk. Magne Eek, cand.sociol. Ola Vaagbø og cand.mag. Bjørg Krane Bostad. Siv.ing. Eli Bergan har hatt permisjon fra sin stilling som førstekonsulent fra 1.4.1983 for å begynne i stilling som direktør ved Statens institutt for forbruksforskning. Arve Blomberg Nilsen har vikariert i stillingen som førstekonsulent fra samme dato. Konsulenter er cand.jur. Dag Kemp og cand. jur. Kari Meling. Kari Meling kom tilbake fra permisjon 1.9.1983. Kontortjenesten ledes av kontorfullmektig Ella Hovi. Kontorfullmektig Kirsten Monsson er leder for arkivet, mens kontorfullmektig Liv Helen Eriksen har hovedansvaret for driften av EDB. Som kontorfullmektiger er også ansatt Gro Gran og Astrid Pedersen (halv stilling). Personell på overgangsstatus og engasjerte Cand.real. Solvar Hardeng har vært engasjert som konsulent, mens cand.mag. Jan Erik Stokke er engasjert i stilling som administrasjonssekretær med personlig avlønning som konsulent. Cand.mag. Trond Olav Haugland har hatt tidsbegrenset engasjement som konsulent. Anne Christine Breivik har vært engasjert i stilling som kontorassistent på halv tid. 1. Utvalgets sammensetning Forbrukertvistutvalget (FTU) har i 1983 hatt følgende sammensetning (alle med funksjonstid som utløper 31.12.1984 hvor annet ikke fremgår): Formann: Professor dr. juris Kai Kriiger, Universitetet i Bergen. Varaformann: Førstelektor dr. juris Frederik Zimmer, Universitetet i Oslo. Fru Unni Fevang, Barkåker. Cand.polit. Marianne Seip Haugsnes, Moss. Stud.jur. Torild Lien Utvik, Oslo. Stortingsrepresentant Gunnar Skaug, Moss. Advokat Stein Grahm, Norges Handelstands Forbund, Oslo Direktør Kjell Salbu, Norges Markedsforbund, Oslo. Advokat Jan Hesselroth, A/S DeNoFa og Lilleborg Fabriker, Oslo. Direktør Truls Øvreseth Nilsen, A/S Bilhuset, Oslo. Utvalgets sekretariat (som er felles for FTU og Markedsrådet) har vært ledet av førstekonsulent Tore Haga, som sammen med administrasjonssekretær Marit Kvåle, er fast Anntall übehandlede saker ved årsstart .... Antall oversendte saker i løpet av året .... Antall saker avgjort ved vedtak Antall saker avgjort ved forlik e.l Tallene viser at FTU med sin nåværende møtefrekvens til nå har vært i stand til å sluttbehandle saker som oversendes fra Forbrukerrådet i noenlunde samme takt som sakene kommer inn. I forbindelse med reorganisering og forsering i Forbrukerrådet øker imidlertid antall oversendte saker, i noen grad på grunn av at Rådet har prioritert sluttbehandling i eldre saker som av forskjellige grunner er blitt liggende uten over.sendelse. Gjennomsnittlig behandlingstid i FTU er nå mer enn 3/4 år, regnet fra oversendelse fra Forbrukerrådet til vedtaksdato. For «§ 9-saker» (saker der en part ikke har gitt tilsvar slik at motpartens fremstilling legges til grunn for vedtaket) gjelder et «hotline»-prinsipp: saksoversendelse priori teres foran andre saker, og sluttbehandling skjer i løpet av 3—4 måneder. tilsatt. Til det faste personalet hører dessuten kontorassistent Grete Ofstad (overgangsstatus, 80 pst. stilling). Fra høsten 1983 har sekretariatet vært midlertidig forsterket med førstesekretær, cand. jur. Solfrid Lie og ytterligere en kontorassistent i 80 pst. stilling, Anita Lid. 2. Møter i 1983 Forbrukertvistutvalget har holdt 21 møter i 1983 samt et plenumsmøte der samtlige medlemmer ble innkalt til drøftelse av generellel spørsmål av felles interesse. Formannen og varaformannen har alternert som formenn i de enkelte møter. En rekke sakkyndige har vært konsultert i reklamasjonsspørsmål. 3. Litt statistikk FTU hadde vil inngangen til 1983 en beholdning på 193 saker. I løpet av 1983 fikk Utvalget oversendt 416 saker til behandling — 255 saker er avgjort ved vedtak og 20 saker henlagt uten vedtak (forlik e.1.). Beholdningen ved inngangen til 1983 var dermed 334 saker. En oppstilling viser utviklingen fra FTU startet sin virksomhet i 1979: normal behandlingstid (medregnet forkynnelse og supplerende saksforberedelse) burde ligge på ca et halvt år. Sekretariatet er midlertidig styrket for å kunne bringe saksv mengden ned på et slikt nivå at dette blir mulig. De 255 vedtakene som ble fattet i 1983 fordeler seg på 239 realitetsvedtak og 16 avvisningsvedtak. De aller fleste avvisningsvedtak gjelder bevistvil (forbrukerkjøpstvistlovens § 8 tredje ledd). 5 av vedtakene er fattet under dissens. Realitetsvedtakene forholder seg til klagerens påstand slik: Fullt medhold 103, delvis medhold 53, ikke medhold 83. Avvisningsvedtakene er begrunnet slik: 11 bevistvil (§ 8, 3. ledd), 3 kompetansemangel (§. 8, 1. ledd). 2 for sen begjæring (§ 6, 1. ledd). 1954—85 St. meld. nr. Det er dessuten fattet (negativt) vedtak vedr. oppreisning etter forbrukertvistlovens § 11, 4. ledd, i 3 saker, mens det i 1 sak er fattet vedtak om retting av tidligere vedtak. I 1983 ble 5 saker brakt inn for domstolene til realitetsavgjørelse, se nedenfor under 4. 4. Domstolbehandling av saker avgjort i FTU Pr. 31.12.1983 er i alt 26 saker brakt inn for domstolene til realitetsavgjørelse, siden FTU begynte sin virksomhet. 2 ble innbrakt i 1979, 4 i 1980, 8 i 1981, 7 i 1982 og 5 i 1983. 5 er reist ved stevning fra klager, resten etter stevning fra innklagede. 22 av sakene er avsluttet ved domstolene. Av disse er: 8 endt med forlik i eller utenfor retten. 9 » » dom som i FTUs vedtak. 1 ) 1 » » dom som går videre enn FTUs vedtak. 1 » » dom som går kortere enn FTUs vedtak. 3 endt med dominer motsatt av FTUs vedtak 2 ) I ytterligere 2 saker er Forbrukertvistutvalgets vedtak om å avslå oppreisning mot oversittelse av søksmålsfristen, blitt påkjært til domstolene i medhold av forbrukertvistlovens §. 11, 4. ledd. I den ene ble kjæremålet forkastet som urettmessig, og i den andre ble det avvist som for sent innkommet. Statistikken omfatter ikke en rekke saker hvor stevningen er mangelfull, og korrigert stevning i henhold til tvistemålslovens § 301 ikke er inngitt i tide. Domstolsaker hvor stevningen gjelder forhold som forbrukertvistutvalget ikke har tatt stilling til, er heller ikke med. 5. Vedtakenes fordeling på varegrupper Vedtakene fordeler seg på følgende varegrupper med tallene fra tidligere år samt totalfordeling for tiden 1979—1982: *) En av disse er anket til lagmannsretten. 2 ) En av disse er stadfestet av lagmannsretten, som dog opphevet herredsrettens dom om saksomkostninger. 3 ) Tallene for 1979 og 1980 bygger på en grovere gruppering enn for senere år. 4 ) Tallet kan splittes slik: Nye biler 12, brukte biler 82, og deler/rekvisita 6. 6. Geografisk fordeling De 416 saker FTU fikk oversendt i 1983 fordeler seg slik på de fylkesvise forbrukerkontorer, med rekkefolge etter antall saker:*) : ) Tallene er basert på hvilket fylke klageren bodde i da FTU fikk saken fra Forbrukerrådet, slik dette fremgår av vårt register. Det ville føre for langt å undersøke den enkelte sak. Det kan derfor tenkes at klageren i mellomtiden har flyttet og at saken har vært behandlet ved et annet fylkeskontor. Forskyvningene vil likevel være små. St. meld. nr. 48 (1984—85) Særskilt vedlegg: NOU 1983: 32 Telematikk — Teleutvalgets utredning II NOU 1984: Side 1. Opplegg for meldingen og sammendrag . 3 1.1 Opplegg for denne melding 3 1.2 Sammendrag 3 2. Bakgrunn for meldingen 7 2.1 Kort om St. meld. nr. 11 (1982-83) og den videre behandling av den 7 2.2 Oversikt over hovedpunktene i NOU 1983:32 Telematikk 9 2.3 Presentasjon av Stetteutvalgets utredning 13 2.4 Andre utredninger 17 3. Samfunnsmessige problemstillinger ... 18 3.1 Generelle mål og virkemidler 18 3.2 Hvordan teleteknologien kan nyttes til å nå målene 18 3.3 Nærmere om enkelte problemstillinger . 22 4. Utviklingen i teletenestene. Bruksmuligheter og behov 25 4.1 Etablerte og nye tjenester, bruksmuligheter og behov 25 4.2 Konkurranseflater mellom teletjenester og fysisk transport 31 5. Strategi for den samlede nettutbygging (inkl. sentraler) og fordeling av ansvarsforhold 33 5.1 Kort oversikt over nettoppbyggingen ... 33 5.2 Hovedtrekk i fordeling av ansvar og oppgåver/grensesnitt 35 5.3 Utviklingen av Televerkets offentlige nett for ordinære teletjenester til et tjenesteintegrert digitalt telenett (ISDN) 36 5. Side 6. Tilknylningsutstyr og interne nett 49 6.1 Oversikt over dagens tilbud 49 6.2 Fremtidige forhold mht. monopol/konkurranse og bedriftsinternt utstyr og nett 50 7. Organisasjon 58 7.1 Innledning 58 7.2 Organisering av forvaltningsoppgåvene . 58 7.3 Konkurransevirksomheten 62 7.4 Basisorganisasjonen 67 7.5 Eventuell sammenslåing av Postverket og Televerket 73 8. Lover og forskrifter. Internasjonale standarder. Konsesjonsbestemmelser 75 8.1 Behov for endring av telegrafloven, herunder forholdet til kringkastingsloven. Revisjon/utarbeiding av nye forskrifter . . 75 8.2 Det internasjonale avtaleopplegg for telekommunikasjoner 79 9. Plan for Televerkets videre virksomhet . 81 9.1 Takstpolitikk 81 9.2 Investeringer og finansiering 85 9.3 Innkjøpspolitikk 87 9.4 Forsknings- og utviklings virksomhet ... 91 9.5 Personalpoltikk 94 10. Forholdet mellom Televerket og Postverket 96 10.1 Tjenestetilbud fra de to etater 96 10.2 Substitusjonsmuligheter 96 10.3 Grunnlag for arbeidsdeling 97 10.4 Samarbeidssituasjonen i dag 97 11. Tilråding fra Samferdselsdepartementet av 8. februar 1985, godkjent i statsrad samme dag. 11 OPPLEGGET FOR DENNE MELDING I Teleutvalgets to utredninger og i organisasjonsutredningen er det foretatt en omfattende behandling av Televerkets virksomhet og organisasjon. I samsvar med opplegget for behandlingen er det allerede fremmet en stortingsmelding som var basert på Teleutvalgets første utredning, St.meld. nr. 11 (1982—83) Om Televerkets situasjon og oppgåver i 80-årene. Samferdselsdepartementet har ansett det hensiktsmessig å dele opp også de videre fremlegg. I denne stortingsmeldingen legger en fram til behandling hovedprinsippene for fastlegging av Televerkets enerett og konkurranseområde og for Televerkets organisasjon. Videre legger en her fram mer langsiktige perspektiver for Televerkets virksomhet enn det som ble lagt fram i den første stortingsmelding. Som det fremgår senere i denne meldingen, går imidlertid utviklingen så fort at en må ha et fleksibelt opplegg for hvordan en skal satse på å skaffe landet effektive og hensiktsmessige teletjenester til lavest mulig kostnad. Med basis i Stortingets behandling vil det bli lagt fram proposisjoner om de endringer og nye fremlegg som krever Stortingets vedtak eller som Stortinget bør være orientert om. Samferdselsdepartementet vil i disse fremlegg gå nærmere inn på spørsmål som det ikke har vært anledning til å behandle i dette prinsippopplegget — bl.a. fordi en slik behandling er avhengig av de prinsipielle opplegg en velger. 1.2 SAMMENDRAG Kap. 2 Bakgrunn for meldingen. Til grunn for meldingen ligger Teleutvalgets utredning II om Telematikk (NOU 1983:32), Televerkutvalgets (Stette-utvalgets) utredning om organisering av televirksomheten i Norge (NOU 1984:29) og høringsuttalelsene til disse. I dette kapitlet gis en omtale av utredningene, mens høringsuttalelsene er referert i de kapitler de vedrører. Kap. 3 Samfunnsmessige problemstillinger. Kap. 3 inneholder en drøfting av de samfunnsmessige konsekvenser av ny og i stadig større grad integrert tele- og datateknologi. En rask omstilling og satsing på ny teknologi kan bidra til økt økonomisk vekst. For sysselsettingen er hovedsynspunktet at en alt i alt vil være bedre stilt dersom en tar omstillingene relativt raskt og kan bedre konkurransesituasjonen. Hva angår miljø og kulturelle verdier, vil en stå overfor både nye positive muligheter og farer for negative konsekvenser. Utfallet vil kunne bli svært sammensatt og vil avhenge av hvordan en klarer å utnytte mulighetene. Det vil være behov for videre utredninger om både disse forhold og teknologiens muligheter i samband med distriktsutbygging. Utviklingen går i retning av at teleteknologien reduserer betydningen av geografiske avstander og at datateknologien blir stadig mer egnet for små skala virksomhet. i et forbedret verktøy for informasjonsbehandling, vil det bli lagt vekt på et satsingsprogram på dette felt. Programmet omfatter både utdanning, forskning og utvikling. Kap. 3 kommer også inn på sårbarhetsproblemer og hensynet til personvern og peker på nødvendigheten av tiltak på disse feitene. Kap. 4 Utviklingen i teletenestene. Bruksmuligheter og behov. I utbyggingsplanene for telenett og tjenestetilbud er det viktig å ha realistiske forutsetninger om hvilken etterspørsel som skal dekkes. Generelt vil de prognoser som i dag utarbeides, være mer usikre enn for noen få år tilbake. Dette skyldes særlig at bruken av nye tjenestetilbud og nye typer avansert utstyr er vanskelig å anslå. En bør derfor foreta hyppige revisjoner av prognosene. En rekke nye teletjenester er blitt innført de seneste årene og flere vil komme. Digitaliseringen øker mulighetene for å introdusere nye tjenester og gjør også eksisterende tjenester mer anvendelige. Et gjennomgående trekk ved nye tjenester er at en venter høye vekstrater. Imidlertid vil telefon ennå i overskuelig fremtid være den dominerende teletjenesten. Det er først og fremst telefonetterspørselen (abonnement og trafikk) som får betydning for utbyggingen av overførings- og sentralkapasiteten. De bruksmuligheter teletjenester, særlig nye teletjenester, gir, får konsekvenser for behovet for fysisk transport. Ikke bare vil fysisk transport kunne effektiviseres og behovet for reiser reduseres. Teletjenestene vil også ha virkning for lokalisering og organisering av næringsvirksomhet. Kap. 5 Strategi for den samlede nettutbygging (inkl. sentraler) og fordeling av ansvarsforhold. Samferdselsdepartementet går inn for at Televerket fortsatt skal ha enerett på overføring av tale, tekst, data og bilde mellom brukerne i form av toveis kommunikasjon mellom vilkårlige abonnenter (svitsjing av tjenester) og på å bygge ut og drive det offentlige telenett inn til abonnentens grunnmur. De bedrifts- og husstandsinterne nett skal ikke lenger være Televerkets enerett og forutsettes bygd ut i konkurranse mellom Televerket og private. Dette er også i samsvar med forslaget fra Teleutvalget. Den fremste oppgaven vedrørende den videre utbygging av det offentlige telenett blir å innføre digitale sentraler i telefonnettet. Dette vil gjennom flere faser føre fram til et nett hvor de ulike typer tjenestenett blir integrert i et felles nett, et såkalt tjenesteintegrert digitalt nett (ISDN). Innføring av digital teknikk i telenettet (sentraler og samband) kostnadseffektiv drift, og er videre en nødvendig forutsetning for integrering til et felles nett for ulike typer av tjenester. Innen 1992 antas 50 pst. av sentralene (monterte automatnummer) å være digitale. Nevnte utbygging gjør det mulig i ett nett å integrere toveis overføring av tale, tekst, data og bilde. Samferdselsdepartementet ser foreløpig ikke grunn til å integrere toveis høykvalitets videooverføring (fjernsyn) i telenettet (dvs. det Teleutvalget kaller et Telematikknett). Telenett og kabelfjernsynsnett vil derfor fortsatt utvikle seg som to separate nett. En integrering av disse to nett synes mest hensiktsmessig først når en finner det lønnsomt å bygge om dagens abonnentnett med fiberoptisk kabel. Når et økonomisk skjæringspunkt for bruk av fiberoptikk i abonnentnettet vil bli nådd, vil være avhengig av de utbyggingsstrategier som velges av de store telenasjonene og utviklingen i behovet for ulike tjenester hos de forskjellige brukergrupper. Kabelfjernsynsutbyggingen bør fortsatt skje etter konsesjon, men uten at det stilles stengere krav enn i det eksisterende regelverk. Både private og Televerket forutsettes å delta i utbyggingen. Kap. 6 Tilknytningsutstyr og interne nett. Utviklingen på utstyrs- og tjenestemarkedet til Televerket og dataleverandørene glir over i hverandre. Naturlige avgrensninger som tidligere muliggjorde monopol på noen markedssektorer og konkurranse på andre, brytes nå ned. Med en slik integrering ville uendrede grenser for monopolet i realiteten medføre at monopolet ble sterkt utvidet. Både for bedrifts- og husstandsinterne nett og utstyr bør en derfor innføre konkurranse. Samferdselsdepartementet mener det er hensiktsmessig å fastlegge at Televerkets monopol i prinsippet avsluttes ved abonnentens grunnmur slik at modem og interne spredenett hos abonnenten faller utenfor monopolet. «Grunnmur» skal her forstås i vid forstand. Telekundene vil være best tjent med konkurranse om brukerutstyr, og med Televerket som deltaker. Televerkets konkurransevirksomhet skal ikke engasjere seg i markedsføring eller salg av underholdningselektronikk, slik som radio og TV-apparater. Konkurransevirksomheten begrenses til salg av produkter med tilknytning til Televerkets ordinære virksomhet og skal kun omfatte bedriftsinterne kommunikasjonssystemer, brukerutstyr på husstandsmarkedet og kabelfjernsynsutbygging. I kapitlet foretas en nærmere avgrensning av produktspekteret. En forutsetning for de anbefalinger Samferdselsdepartementet gjør ovenfor, er at det utarbeides tekniske standarder/forskrifter for bedriftsinternt utstyr og nett og at deltakere i dette markedet må være autoriserte. Kap. 7 Organisasjon. Samferdselsdepartementet går inn for at Televerkets forvaltningsoppgåver, slik som f.eks. konsesjonsgiving og typegodkjenning av brukerutstyr, blir skilt ut fra etaten og lagt til et eget organ under Samferdselsdepartementet. Dette er bl.a. nødvendig for å kunne sikre full forvaltningsmessig nøytralitet når Televerket får engasjere seg i konkurranse virksomhet. Televerkets konkurransevirksomhet foreslås skilt ut som eget aksjeselskap. Televerket gjøres til eier av dette selskapet. Det forutsettes at konkurransevirksomheten skal drives etter alminnelige forretningsmessige prinsipper og at en sikrer full regnskapsmessig adskillelse mellom denne aktiviteten og den øvrige del av Televerket, slik at en forebygger konkurransevriding og kryssubsidiering. Private firmaer vil få adgang til å kjøpe tjenester fra Televerkets basisorganisasjon på samme vilkår som konkurransevirksomheten. Bl.a. for å ivareta forutsetningen om likeverdige konkurranseforhold med private, vil konkurransevirksomheten fortløpende måtte vurderes m.h.t. produktspekter, regnskapsopplegg og generelle retningslinjer for virksomheten m.v. Samferdselsdepartementet går inn for at Televerkets basisorganisasjon (monopoldelen) fortsatt skal være organisert som en forvaltningsbedrift, men med utvidede fullmakter. Det forutsettes at en kommer nærmere tilbake til utformingen av fullmaktene i egne fremlegg. En har lagt vekt på at basisorganisasjonen forestår utbyggingen av en samfunnsmessig viktig infrastruktur og at behovet for politisk styring derfor må tillegges betydelig vekt. Ved å velge forvaltningsbedrift som modell, vil Samferdselsdepartementet kunne gå gradvis fram i arbeidet med å delegere styringsfunksjoner. Avslutningsvis i kap. 7, går departementet inn for at Televerket og Postverket ikke slås sammen, men at samarbeidet mellom de to etatene bygges ut slik det viser seg hensiktsmessig. Kap. 8 Lover og forskrifter. Internasjonale standarder. Konsesjonsbestemmelser. De foreslåtte endringer av telemonopolet og omorganiseringen av Televerkets virksomhet nødvendiggjor revisjoner i gjeldende lovgivning. Samferdselsdepartementet redegjør ikke for forslag til lovendringer i meldingen, men vil i senere odelstingsproposisjon komme med konkrete fremlegg. Kapitlet inneholder dessuten en oversikt over det internasjonale avtaleopplegg for telekommunikasjoner med angivelse av de endringer i arbeidsfordelingen som folger av de foreslåtte endringer i Televerkets organisasjon. Kap. 9 Plan for Televerkets videre virksomhet. Teletakstene er stort sett kostnadsbestemte og Samferdselsdepartementet foreslår ikke endringer nå. Kostnadsbaserte takster vil imidlertid bare være et utgangspunkt som krever tillempning. Samfunnsmessige hensyn kan gi grunnlag for konkrete tiltak. Både nåværende takstsoneinndeling og ytterligere takstdifferensiering vil bli nærmere vurdert. Samferdselsdepartementet tilrår at enhetskostnader for hele landet legges til grunn for tjenester hvis kostnader har en relativt liten avstandskomponent. Samferdselsdepartementet ser ikke grunnlag for å gjøre vesentlige endringer i det investeringsprogram for de nærmeste år som er lagt opp i St. meld. nr. 11 for 1982—83 og i Gul bok 1985. Dette innebærer bl.a. full etterspørselsdekning for telefonabonnement og god avvikling av telefontrafikken, full dekning av næringslivstjenester og innføring av nye tjenester etter hvert som behovene foreligger. Samferdselsdepartementet finner ikke grunn til å fremme ny finansieringsplan for Televerket. Den foreslåtte endrede organisering av Televerkets virksomhet vil bl.a. påvirke investeringsrammer, avskrivninger og driftsinntekter. Disse virkninger vil departementet komme tilbake til i de fremlegg som følger opp behandlingen av denne melding. Konkurranseorganisasj onens innkjøpspolitikk forutsettes lagt opp etter samme forretningsmessige prinsipper som hos de private konkurrenter, mens Basisorganisasjonen fortsatt vil være underlagt regelverket for statens anskaffelsesvirksomhet. Samferdselsdepartementet understreker regelverkets hovedprinsipp om å basere anskaffelsene på størst mulig grad av konkurranse. En forretningsmessig profesjonell og teknisk høykompetent innkjøpsfunksjon i Televerket gir norsk industri de beste impulser til å utvikle sin konkurransedyktighet. Samtidig vil eksistensen av et teknologisk avansert og konkurransedyktig innenlandsk industrimiljø ha betydning for hvor raskt og effektivt Televerket kan ta i bruk ny teknologi. Televerkets forsknings- og utviklingsvirksomhet, inklusive bruk av utviklingskontrakter, må styrkes vesentlig i de kommende år. I lønns- og personalpolitikken må Konkurranseorganisasjonen ha mulighet for å tilby de samme vilkår som de private konkurrenter i markedet. 1984—1985 St. meld. nr. den store betydning økte fullmakter vil ha for at Basisorganisasjonen skal kunne løse sine oppgåver på best mulig måte og vil komme tilbake med konkrete forslag i fremlegg som følger opp behandlingen av denne meldingen. Kap. 10 Forholdet mellom Televerket og Postverket. Postverket har et godt utbygd distribusjonsnett, vel egnet for fysisk informasjons- og betalingsformidling, mens Televerket har skaffet seg fagkunnskaper for elektroniske overføringer og har et vel utbygd, landsomfattende apparat for drift og vedlikehold av elektronisk utstyr. fremtidig arbeidsdeling mellom Postverket og Televerket må ta utgangspunkt i disse grunnleggende forhold. Samarbeid må være basert på en best mulig samlet utnyttelse av de særlige fortrinn og oppgåver de to etater har. Både etatene og brukerne vil være tjent med et slikt samarbeid. Kap. 11 Økonomiske og administrative konsekvenser. I St.meld. nr. 11 (1982—83) var Regjeringens synspunkter og tilrådinger knyttet til følgende 11 punkter: 1. Innføring av ny teknikk. 2. Tempo for bestillingsprogram, valg av én systemfamilie. 3. Forhandlet kjøp med utvidet internasjonal tilbudsinnhenting 4. Utbyggingsprogramrnet 1983—86. 5. Finansiering av utbyggingsprogramrnet 1983—86. 6. Ekstern lånefinansiering. 7. Ekstern organisasjon: Utredning om Televerkets tilknytning til statsforvaltningen. 8. Endringer/forbedringer i nåværende overordnede målstyring. 9. Intern organisering. 10. Personalpolitikk. 11. Bruk av private installatører/entreprenører. I forbindelse med pkt. 1 og 2 tok departementet opp de fremtidige utviklingsmuligheter ny teleteknikk gir, i form av kvalitetsforbedringer og nye tjenester. Departementet gikk inn for rask innføring av digitalt sentralutstyr basert på bestilling av 500 000 digitale automatnummer, slik Teleutvalget hadde foreslått. Ved å konsentrere seg om én systemfamilie kunne arbeidet med systemspesifikasjoner, drifts- og vedlikeholdsfunksjoner for det digitale nett legges opp mer rasjonelt og enhetlig over hele landet. En enstemmig samferdselskomite sluttet seg til disse prinsipper, men tok forbehold om å revurdere innføringstakten etter hvert som en vinner erfaring. Komiteen pekte også på mulige problemer av opplæringsmessig og driftsteknisk art i Televerket og konsekvenser for sysselsettingen. Samferdselsdepartementet gikk videre inn for å innhente tilbud, jfr. pkt. 3, fra i alt 7 leverandører for levering av digitale telefonsentraler. Det ble bl.a. knyttet betingelser til anbudet om bl.a. norske arbeidsplasser og norsk industriutvikling. Den viktigste siden ved de nye sentralene syntes industrielt sett å ligge på systemkompetansen. Et hovedkrav var at uansett valg av leverandør skulle de norske medprodusenter få full systemkompetanse slik at de ble i stand til å tilpasse, eventuelt i noen grad videreutvikle systemene. Resultatet var forutsatt forelagt Stortinget i en egen proposisjon. Samferdselsdepartementet har funnet det hensiktsmessig å gjengi samlet en oversikt over St.meld. nr. 11 (1982—83), Teleutvalgets utredning II (NOU 1983:23) og Stette-utvalgets utredning (NOU 1984:29), seiv om en til en viss grad i behandlingen av de enkelte kapitler vil komme inn på nevnte melding og utredninger. Utredningene folger som særskilte vedlegg til denne melding. 2.1 KORT OM ST.MELD. NR. 11 0982—83) OG DEN VIDERE BEHANDLING AV DEN Teleutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. av 9. mai 1980 med slik sammensetning: Finansrådmann Bernt H. Lund, formann Sorenskriver Bodil Aakre Førstekonsulent Kari Mette Aaseth Telesekretær Lillian Bekkevad Viseadm.dir. Jan Tore Berg-Knutsen Adm.dir. Jan E. Dietrichson Husmor Aase Falch Direktør Gunnar Giljarhus Underdirektør Henning Gorholt Utviklingsdirektør dr. Nie. Knudtzon Avdelingsleder Aud Ellefsen Underdirektør Kjell G. Skar Sjefskonsulent Helga M. Strømme Distriktsdirektør Per Arne Torvik Utvalget fikk dette mandat: «Utvalgets oppgave er å vurdere hovedretningslinjene for Televerkets drift og utbygging på kort og lang sikt med forslag til prioriteringer, nemnder tilbud av nye tjenester og utstrekning av Televerkets ansvarsområde (monopol). Herunder skal utvalget vurdere: — Televerkets finansiering og overordnede retningslinjer for takstpolitikken. — Televerkets forskning og tekniske utvikling, herunder prioritering og omlegging til eventuell ny overføringsteknikk. — Televerkets effektivitet.» I mandatet ble det pekt på at utvalget burde avgi en egen utredning om aktuelle problemer som arbeidskraftsituasjonen, bruk av entreprenører, forsinket levering av og økt bestilling av automatutstyr. Teleutvalget var enig i at en slik utredning burde avgis snarest mulig. Dette resulterte i NOU 1982:2 Teleutvalgets utredning I. På bakgrunn av denne og høringsuttalelsene fremmet Samferdselsdepartementet St.meld. nr. 11 (1982—83) Om Televerkets situasjon og oppgåver i 80-årene. Samferdselskomitéens flertall, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, gikk inn for et slikt opplegg, mens mindretallet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, ikke kunne se behov for et utvidet antall tilbydere ut over de to norske bedrifter. fremmet i St.prp. nr. 58 (1983—84) Om forslag til bestillingsfullmakt for Televerket i samband med leveringsavtaler for digitalt og analogt sentralutstyr. Ordren på de nye digitale sentralene gikk tQ Standard Telefon og Kabelfabrik A/S (STK). Ordren var basert på følgende bestillingsprogram (jfr. pkt. 4): Dette innebærer en økning av digitalt utstyr med 15 000 automatnummer og en reduksjon på 10 000 automatnummer for analogt utstyr i forhold til St.meld. nr. 11 (1982—83), samtidig som en foretok en fremskynding av restbestillingene av analogt automatutstyr. Endringene skyldtes bl.a. at de rent prismessige fordeler ved bestilling av digitalt utstyr fremfor analogt ble større enn tidligere antatt. Forslaget ble behandlet og vedtatt av Stortinget i desember 1983, jfr. Innst. S. nr. 95 (1983—84). Samferdselsdepartementet foreslo at den totale selvfinansieringsandel (avskrivninger og avsetninger til investeringsformål) burde økes i perioden. Konkrete forslag skulle fremmes i de årlige budsjettproposisjoner. Samferdselskomitéen viste til at de nye renteog avskrivningsregler som ble vedtatt av Stortinget våren 1982, i seg seiv fører til økt selvfinansiering. Komiteen mente at en ytterligere økt selvfinansiering ut over det som følger av de nye avskrivningsreglene må være betinget av en betydelig lavere prisstigning på teletjenester enn den generelle prisstigning tilsier (pkt. 5). Ekstern lånefinansiering (pkt. 6) burde etter departementets oppfatning bare nyttes i unntakstilfelle. Komiteen sluttet seg til dette. Departementet uttalte i St. meld. nr. 11 (1982 —83) at tiden nå var moden for en egen gjennomgåelse av Televerkets eksterne organisasjon (pkt. 7). Komiteen sa seg enig i at en slik utredning burde foretas, men pekte på at en bør sikre folkevalgt styring og kontroll samtidig som en mer smidig driftsform for Televerket sikres. Ved kgl. res. av 4. november 1983 oppnevnte Regjeringen et utvalg til utredning av Televerkets eksterne organisasjonsform (Stette-utvalget). Om utvalgets mandat, sammensetning og anbefalinger viser en til avsnitt 2.3 Presentasjon av Stette-utvalgets utredning. (pkt. 8) pekte departementet på at problemet er å få trukket opp konkrete, operative målsettinger som gjør det mulig å etterprøve oppfyllelsen av målene. Konkrete mål som foreslås satt og fulgt opp, gjelder områder som f.eks. produktivitetsøkning, selvfinansieringsgrad, rentabilitet, egenkapitalandel, realtakstutvikling, kapasitetsutnyttelse i sentraler og samband, markedsdekning for nye tjenester m.v. Videre vil Samferdselsdepartementet sammen med Televerket arbeide med å sette mål eller normer for kvalitet og service der servicebegrepet bl.a. omfatter: — Effektuerings- og leveringstider. — Fremkommelighet. — Feilrettingstider. Samferdselskomitéen understreket viktigheten av at Televerket lykkes i å utføre sin virksomhet effektivt og godt. Det ligger imidlertid en viss målkonflikt mellom en del av de oppgåver Televerket skal utføre og et resultat målt som effektivitet og økonomisk fortjeneste etter vanlige bedriftsøkonomiske kriterier. Det var komiteens oppfatning at de overordnede mål må tillegges avgjørende vekt når målkonflikter oppstår. Samferdselsdepartementet foreslo ingen endringer i Televerkets interne organisering (pkt. 9). Komiteen sa seg enig i dette. I forbindelse med personalpolitikken (pkt. 10) gikk departementet inn for økt ekstern rekruttering og større bruk av det offentlige skoleverk. For at Televerket lettere kan rekruttere og beholde høyt kvalifisert arbeidskraft, gikk departementet inn for bruk av tilleggsregulativet og andre løsninger via lønnsregulativet. Televerket har da også senere fått fullmakt til å foreta høyere avlønning for 150 spesialist- og lederstil - linger. Departementet gikk i motsetning til Teleutvalget inn for at Televerkets egen ingeniørutdanning inntil videre burde opprettholdes. Komitéen var i hovedtrekk enig i dette, og viste til at det også er viktig å kunne tilby gode videreutviklingsmuligheter for etatens ansatte. Angående bruk av private installatører og entreprenører (pkt. 11), foreslo departementet følgende: — Private installatører gis anledning til å foreta montering av ledningsopplegg og stikkontakter for telefon i nye bygninger i samsvar med tilrådingen fra Teleutvalgets flertall. — Resultatene med første års erfaringer med denne nyordningen vil bli vurdert før private installatører får adgang til å foreta interne flyttinger og nyinstallasjon i eldre bygg. Samferdselskomitéens flertall, Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, var enig i at det er vesentlige besparelser å hente ved bruk av forhåndsinstallasjon av telefon. Flertallet fant det naturlig at den del av installasjonene som gjelder røropplegg (skjulte anlegg), er byggherrens ansvar og bør utføres som en integrert del av byggeprosessen. M.h.t. strekking av ledning og montering av kontakter ville flertallet overlate til Televerket å vurdere om private installatører skal engasjeres for dette arbeidet. I denne vurderingen forutsatte flertallet at Televerket legger vekt på faktorer som leveringstid, økonomi og service. Komiteens mindretall, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, var også enig i at forhåndsinstallasjon kan gi vesentlig besparelser. Mindretallet hadde imidlertid en rekke betenkeligheter. Bl.a. antok det at den foreslåtte ordning kunne medføre ulike installasjoner for abonnentene, og at det kunne være en ulempe for abonnentene å måtte henvende seg til to instanser ved bestilling og service. Det mente også at montørsituasjonen i Televerket ikke kunne begrunne en endring som foreslått i meldingen. 2.2 OVERSIKT OVER HOVEDPUNKTENE I NOU 1983:32 TELEMATIKK Tekniske utviklingslinjer. I utredning II gir Teleutvalget en bred fremstilling av de tekniske muligheter som åpner seg fram mot år 2 000 innenfor områdene informasjonsbehandling og telekommunikasjoner. Telenettet består i grove trekk av: — Sentraler som kopier opp (svitsjer) forbindelser og styrer trafikken gjennom nettet, — samband som utgjør selve forbindelsen mellom sentralene og mellom en abonnent og den abonnentsentral han er koplet til og — abonnentutstyr, som feks. telefonapparat. Deler av telenettet er felles for flere tjenester, mens andre deler er spesielle for de forskjellige tjenestene. et telefonnett. Det nye datanettet er et spesialnett for datakommunikasjon, men bruker i stor utstrekning samme overføringssystem som telefonnettet. Datanettet vil bli brukt som overføringsnett for faksimile og teletex, delvis også for personssøkertjenesten. Av andre spesialnett nevnes eget nett for telekstjenesten og egne nett for landmobil og sjømobil kommunikasjon. Seiv om utviklingen har gått i retning av spesialiseringer, går likevel de mer langsiktige utviklingslinjer igjen i retning av at de ulike tjenester nytter samme nett, dvs. tjenesteintegrering. Det tjenesteintegrerte telenettet, kabel-TV og eventuelt bildetelefon kan integreres i ett bredbånds abonnentnett. Et slikt nett kaller Teleutvalget for et telematikknett. Samferdselsdepartementet vil bemerke at Teleutvalget har lagt et videre innhold i begrepet telematikknett enn det som er vanlig internasjonalt. Telematikk er sammensatt av telekommunikasjon og informatikk, og begrepet har i utgangspunktet vært knyttet til den franske satsing på data/informasjonsbehandling kombinert med telekommunikasjonsutvikling. Det en til vanlig forstår med telematikktenester (integrasjon av informasjons/databehandling og telekommunikasjon), vil i meget stor grad kunne skje i det nye tjenesteintegrerte digitale nett, med unntak av toveis bredbånds overføring til abonnentene (høykvalitets bildeoverføring, video). Et slikt nett som også kan foreta toveis bredbåndsoverføring, er en videreutvikling av det tjenesteintegrerte digitale nett til et høykapasitetsnett og Teleutvalget kaller et slikt nett for et telematikknett. Begrepet telematikk har i forskjellige sammenhenger vært gitt forskjellig innhold. Samferdselsdepartementet har imidlertid i denne melding søkt å bruke den samme definisjon av et telematikknett som Teleutvalget har gjort. Utbygging av et nasjonalt telematikknett. Teleutvalget er av den oppfatning at et land i noen utstrekning seiv kan skape de komparative (konkurransemessige) fortrinn som styrker dets konkurranseevne i forhold til andre land. Utvalget mener at telematikk kan gi et land et slikt fortrinn hvis det er tidlig med i utviklingen. Utvalget mener videre at Norge er et for lite land til å ha konkurrerende offentlige telenett. Kostnadsmessige hensyn tilsier også at det bør være ett integrert nett for svitsjede tjenester i Norge. kommunikasjon mellom vilkårlige abonnenter etter samme prinsipp som i dagens telenett. Utbyggingen av telematikknettet må være underlagt offentlig styring basert på en overordnet nasjonal plan. Teleutvalget ser det som en sentral oppgave å få et heldigitalisert telematikknett, helst innen århundreskiftet. Innføring av glassfiberkabel i det offentlige nettet bør også få en høyere prioritet enn det Televerket foreløpig har lagt opp til. Telenettet. Det offentlige telefonnettet har en tredelt struktur: — Fjernnett fra fjernsentral til gruppesentral og mellom fjernsentraler, — nærnett fra gruppesentral til endesentral, — abonnentnett fra endesentral og frem til abonnenter. Utvalget er enstemmig kommet til at utbyggingen av nær- og fjernnettene og de offentlige sentralene må være Televerkets ansvar fullt ut. Utvalgets flertall mener at private utbyggere på konsesjonsbasis også bør få delta i utbyggingen av abonnentnettet. Et mindretall på 4 medlemmer mener at Televerket i prinsippet bør stå som eier og utbygger av alle kabelnett som et ledd i utbyggingen av telematikknettet og at dette er en naturlig del av etatens monopolvirksomhet. Som en overgangsordning kan disse medlemmer tenke seg en konsesjonsordning for abonnentnettet. Ett medlem mener at den videre utbygging av abonnentnettet må være Televerkets ansvar. Et samlet utvalg mener at Televerkets monopol på svitsjede tjenester må opprettholdes. Dersom det skulle være tilfeller hvor brukere kan bygge ut et telenett raskere enn det Televerket kan klare, mener utvalget at dette fortsatt bør skje i Televerkets regi, men finansiert av brukeren og eventuelt utført av utenforstående bedrifter eller storbrukerne seiv. Disse nettene kan da senere integreres i Televerkets offentlige nett. Kabelnett for fjernsynsoverføring. Kabelnett for fjernsynsoverføring som bygges opp for toveis kommunikasjon,vil teknisk kunne integreres i det fremtidige telematikknettet. I tillegg kan de brukes i forbindelse med bedriftsintern kommunikasjon. Utvalgets flertall betrakter den publikumsinteressen som synes å være til stede for utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring, som sterke og positive krefter som kan virke sammen med det offentlige engasjement og fremskynde utbyggingen av telematikknettet. mellom Televerket og private utbyggere av slike kabelnett basert på konsesjoner, vil kunne bidra til at ønsket om å «kable» landet bare en gang kan realiseres. Mindretallet mener som tidligere nevnt, at Televerket skal stå for denne utbyggingen. Flertallet er imidlertid enig i at også Televerket må kunne engasjere seg i utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring, eventuelt i samarbeid med private firmaer. Utbyggingen av kabelnett for fjernsynsoverføring må være basert på klare konsesjonsbestemmelser som må utarbeides snarest og bl.a. omhandle: — Krav til nettstruktur. — Krav til tekniske standarder for antenner, kabler og annet utstyr, samt port/gateway (grensesnitt) mellom antenne og Televerkets endesentral (svitsj). — Krav om nedlegging av plastrør for fremtidig inntrekking av fiberkabler og Televerkets rett til å trekke fiberkablene i rørene. — Televerkets rett til å overføre mot vederlag svitsj ede tj en ester i nettene og eventuelle faste leide samband. — Innløsningsrett for staten når offentlige hensyn krever det og som resultat av en politisk beslutning. — Trasévalg, geografisk område, miljøhensyn m.v. — Konsesjonstid og regler om eventuell forlengelse. — Konsesjonsbehandlende instanser og ankeinstans. Utvalgets medlemmer har noe forskjellige syn på utformingen av konsesjonsbestemmelsenemed hensyn til eventuell innløsningsrett for Televerket og muligheter for private til å tilby andre tjenester av f.eks. databaselignende art (jfr. avsnitt 7.2 i Telematikkutredningen). Husstandsinterne og bedriftsinterne nett. Etter flertallets oppfatning går det et naturlig markedsmessig skille ved abonnentens grunnmur. Hele det interne spredenettet hos abonnenten (jfr. det interne nettet knyttet til hussentral) bør betraktes som brukerutstyr og markedsføres i apen konkurranse av både Televerket og private leverandører. Flertallet mener også at mye taler for å utvide husstandsbegrepet til også å omfatte hele eller deler av et borettslag, boligkomplekser, institusjoner 0.1., men dette må utredes nærmere. Minikabelnett til eget bruk innenfor borettslag, boligkomplekser, institusjoner 0.1. bør holdes utenom konsesjonsordningen for kabelfjernsynsutbyggingen. utbyggingen av telematikknettet. Et mindretall på 3 medlemmer er uenig i at borettslag 0.1. skal særbehandles og inngå i et utvidet husstandsbegrep og dermed holdes utenfor konsesjonsordningen. Brukerutstyr. På det bedriftsinterne marked går utvalget inn for at Televerket oppgir sitt monopol på digitale hussentraler, men til gjengjeld får delta i konkurransen på dette marked som også omfatter datautstyr. Brukerutstyret bør ikke lenger omfattes av Televerkets monopol, men utvalget er delt i synet på om første telefonapparat bør innbefattes i monopolet eller ikke. Televerket bør som nevnt delta i konkurransen på utstyrssiden, men forutsetningen for dette er at konkurransevirksomheten skilles organisatorisk og regnskapsmessig ut fra Televerkets øvrige virksomhet. Programvare. Programvare er i ferd med å bli et svært viktig produktområde, særlig innen bedriftskommunikasjon. Hele 45 pst. av produktverdien kan være programvare. Det har vist seg at forholdene i Norge ligger godt til rette for slik kunnskapsbasert industri. Landet har tilgang på velutdannet arbeidskraft med høyt kompetansenivå. Markedet for basisprogramvare er begrenset, fordi antall varianter må standardiseres. Markedet for anvendelsesprogramvare (programpakker) er derimot meget stort. I disse markedene er det plass til mange leverandører som kan spesialisere seg på ulike anvendelser i konkurranse eller i samarbeid. Teleutvalget mener at programvaren også bør være et konkurranseområde der Televerket tilbyr programpakker til bedrifts- og husstandsmarkedene i apen konkurranse med private leverandører. Televerket kan legge forholdene til rette for at programvareindustrien skal få økte vekstvilkår gjennom samarbeid om markedsføring og salg. Et aktivt engasjement fra Televerkets side kan også virke standardiseringsfremmende. Det ansees som viktig at Televerket seiv sikrer sin egen kontinuitet ved å ha et bredt kompetansemiljø som tåler gjennomtrekk blant personalet. Like viktig er det at Televerket satser på underleverandører med tilsvarende miljøer og som påtår seg ansvar og langsiktige forpliktelser. Televerket seiv vil ha fordeler av stabile samarbeidspartnere, og Televerket vil samtidig være med på å legge forholdene til rette for at programvareproduksjon kan blomstre som selvstendig industrigren. mener at Televerkets egenaktivitet på brukertilpasset programvare begrenses og at Televerket i sterkere grad søker samarbeid med norsk programvareindustri og setter ut oppdrag som gjelder utvikling og produksjon av programvare. Den utvikling som følger bl.a. av de anbefalinger Teleutvalget har gjort, medfører at Televerkets monopol innskrenkes, mens den konkurranseutsatte virksomheten til Televerket utvides. Utvalget har vært klar over at dette kunne få konsekvenser for Televerkets organisasjon (jfr. tilrådingen i utredning I om å igangsette utredninger på dette punkt), og for spørsmålet om et uavhengig typegodkjenningsorgan i forhold til Televerket. Standarder og typegodkjenning. Utforming av felles standarder er den mest rasjonelle måten å sikre samtrafikk mellom nasjonale nett og brukerutstyret. Televerkets deltakelse i det internasjonale standardiseringsarbeidet sikrer at norske brukere av teletjenester blir en del av det verdensomspennende telenettet. Televerkets rolle som standardsetter har en vesentlig betydning for den frie konkurransen på utstyrsmarkedet. Utstyr fra private leverandører som abonnentene knytter til de offentlige nett og leide linjer, må følge de standarder som Televerket fastsetter. Typegodkjenning av privateid utstyr foregår i dag helt i Televerkets regi. Teleutvalget ser på typegodkjenningen som en nøkkelfunksjon. Typegodkjenningen må fremme, ikke hemme, utviklingen av et bredt og godt kommunikasjonstilbud. Utvalgets forslag om Televerkets deltakelse i apen konkurranse på utstyrsmarkedene, forutsetter en typegodkjenningsinstans som konkurrenter og kunder oppfatter som nøytral og som har deres fulle tillit. Utvalget har imidlertid delt seg i tre fraksjoner i tilrådingene om organiseringen av typegodkjenningen. En gruppe på 6 medlemmer går inn for at det etableres et uavhengig typegodkjenningsorgan, et telekommunikasjonens NEMKO. En slik instans vil sannsynligvis innebære en institusjon innenfor full offentlig kontroll med alle berørte parter representert i styret, representantskap, godkjenningskomitéer m.v. En gruppe på 5 medlemmer går inn for at nåværende ordning opprettholdes, men med en frittstående ankenemnd. Dette er for øvrig i samsvar med Televerkets eget forslag. organisasjon, men hvor ledelsen og rapportering m.v. er selvstendig i forhold til Televerket og med en frittstående ankeinstans, jfr. den løsning som er valgt i Sverige. Dersom en slik organisering skulle være til hinder for Televerkets deltakelse i apen konkurranse på utstyrsmarkedene, vil likevel disse medlemmene subsidiært gå inn for en selvstendig typegodkjenningsinstans. Televerkets organisatoriske status. Det lå ikke i Teleutvalgets mandat å utrede alternative tilknytningsformer for Televerkets budsjett til statsbudsjettet. Utvalget foretar i samsvar med mandatet ingen utredning av disse spørsmål, men peker på at forvaltnings- og monopoloppgavene bør skilles organisatorisk fra konkurransevirksomheten ved f.eks. opprettelse av aksjeselskap, jfr. den svenske modellen. En viser også til foregående avsnitt om typegodkjenningsordningen m.v. Telematikkleveranser og norsk industri. Som Teleutvalget pekte på i delutredning I skjer systemutviklingen vedrørende offentlige digitale sentraler i et fåtall internasjonale storkonserner. Norsk industris muligheter vil derfor i hovedsak måtte baseres på en eller annen form for lisensproduksjon. I forbindelse med internasjonale anbud på digitale sentraler, forutsatte utvalget at norsk industri skulle få oppdrag som gir både sysselsetting og muligheter for overføring av avansert teknologi (full systemkompetanse og beslektet norsk egenproduksjon). De internasjonale konserners dominans på dette feltet må ventes å bestå også utover leveringsperioden for storordren på digitale sentraler. Norsk industri har allerede vist seg konkurransedyktig internasjonalt innenfor radiolinjer og jordstasjoner for satellittkommunikasjon. Dette siste produktområdet befinner seg fremdeles på et forholdsvis tidlig utviklingstrinn. Ekspansjonsmulighetene synes meget betydelige også for norsk industri. Fiberoptiske systemer med bruk av glassfiberkabler synes vurdert pr. i dag å representere store fremtidige muligheter. Norsk industri ligger langt fremme med hensyn til utvikling av fiberteknologien. «Kablingen av landet» kan bety store ordre både fra Televerket og private utbyggere. Norsk industri har etter hvert opparbeidet seg et grunnlag for å kunne delta i konkurransen på visse deler av terminalmarkedet i internasjonal sammenheng. Dette gjelder både teleindustri og dataindustri. Satsingen bør antakelig ikke være rettet mot masseproduksjon av enkle standard - terminaler, men heller konsentrere seg mer om spesialtilpassede produkter med hensyn til ytelse eller design. En samordnet og riktig prioritert nasjonal fremtidsstrategi vil ifølge utvalget kunne skape nye muligheter for samfunnsøkonomisk vekst og aktivitet i en periode med sysselsettingsproblemer og usikre fremtidsprognoser. Utvalgets medlemmer har imidlertid noe forskjellig oppfatning av hvordan et samarbeid med Televerket og industrien bør organiseres, jfr. avsnitt 7.4 i Telematikkutredningen. Forsknings- og utviklingsvirksomhet. Televerkets forsknings- og utviklingsvirksomhet vil i stadig stigende grad være rettet mot brukerutstyr og bedrifts- og husstandsinterne nett med tilknytninger til offentlige nett. Gjennom utviklingskontrakter og eventuelt andre samarbeidsformer med industrien i Norge vil Televerket fortsatt ha en viktig funksjon med utvikling/videreutvikling av systemer og med integrering av flere delprodukter til ett system. Teleutvalget er av den oppfatning at med de nye oppgåvene som sammensmeltingen av teleog datateknologi stiller Televerket overfor, må Televerkets forsknings- og utviklingsvirksomhet styrkes vesentlig i de kommende år. Samarbeidet med norsk tele- og dataindustri og øvrige forsknings- og universitetsmiljøer vil få økt betydning i tiden fremover. Televerket har her en viktig katalysatorrolle som kan bidra til at utviklingsprosjektene planlegges og gjennomføres tidsmessig riktig i forhold til markedet og den teknologiske utvikling. Undervisning og opplæring. Data- og teleteknologi kan være et godt redskap til å effektivisere undervisning og opplæring på mange feiter, og ikke minst vil det være viktig å prioritere opplæring i faget telematikk. Som det er pekt på flere steder i utredningen, er det av stor betydning for en hurtig, effektiv og samfunnsmessig forsvarlig innføring av ny tele- og datateknologi at undervisningen om bruk av denne teknologien trappes kraftig opp. Behovet for styrking av undervisningen i telematikk gjelder hele undervisningssystemet fra barneskole til universiteter og høyskoler og ulike former for opplæring på arbeidsplassene. Betydningen av at det offentlige klarer å ivareta behovet for en mobilisering av forsknings- og utviklingsressurser, må også understrekes. Takstpolitikk. Som en generell regel for takstpolitikken for fremtidige (nye) tjenester og med utgangspunkt i full kostnadsdekning, bør Televerket legge til grunn enhetskostnader for tjenester hvis kostnader har en relativ liten avstandskomponent. For tjenester hvor avstanden representerer en tung andel bør en ha avstandsavhengige takster. 2 medlemmer viser i en særmerknad til at avstandsavhengige takster bør vurderes spesielt. Investeringsrammer og prioriteringer. lag for utvalgets prioriteringer forutsatt to alternative investeringsrammer: Etter Teleutvalgets oppfatning må Televerkets arbeid med å bygge ut et avansert telenett ha høyeste prioritet. Fordi kabelnettene vil kunne utvikles til å bli fremtidens abonnent - nett, bør Televerket også engasjere seg mer aktivt i utbyggingen av kabelnett for fjernsynsoverføring, eventuelt i samarbeide med private firmaer. Televerkets engasjement må gjøres avhengig av lokale forhold og tilgjengelige økonomiske ressurser og personalressurser. Teleutvalget mener at prioriteringen av en del av de sentrale oppgåver Televerket nå står overfor, bør være følgende: — Innføring av digitalt sentralutstyr, — fortsatt digitalisering og utbygging av telematikknett (fjernnett og nærnett), — tilfredsstillende dekning av behovet for bedriftskommunikasjon, — utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring og telematikktjenester. Et flertall av utvalgets medlemmer mener videre at prioriteringen av nett- og tjenesteutbyggingen må vurderes etter hvilke behov og muligheter som er til stede i de ulike landsdeler og distrikter. En utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring bør ikke bli hengende etter fordi enkelte deler av landet ikke har fått awiklet telefonkøene. Utbyggingen vil også kunne få positive konsekvenser for sysselsetting i distriktene. 5 av utvalgets medlemmer antar at Televerkets økte engasjement i utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring bør skje gradvis med nødvendig tilpassing til Televerkets øvrige prioriterte oppgåver. Det ville ifølge utvalget være ønskelig at Televerkets investeringsrammer blir så store at det blir mulig å få et heldigitalt nett innen århundreskiftet seiv om dette medfører at investeringsrammene må økes ut over Alt. 11. Samferdselsdepartementets behandling av Teleutvalgets utredning II Telematikk. NOU 1983:32 Telematikk ble 29. juni 1983 sendt ut på en omfattende høringsrunde med vel 150 høringsinstanser som grovt kan inndeles i følgende grupper: herunder forskjellige media- og kunstnerorganisasjoner, politiske partier, religiøse organisasjonen Høringsuttalelsene følger meldingen som utrykt vedlegg. Departementet vil komme nærmere inn på høringsuttalelser i de enkelte deler av meldingen. Hovedinntrykket er at Teleutvalgets utredninger har fått bred støtte hos de fleste høringsinstansen 2.3 PRESENTASJON AV STETTEUTVALGETS UTREDNING Utvalget til utredning av Televerkets organisasjonsform ble oppnevnt ved kgl. res. av 4. november 1983 med følgende medlemmer: Professor Gunnar Stette, formann Ass.tekn.dir. Ole J. Haga Departementsråd Per Haga Avdelingssjef Ida Helliesen Direktør Berit Klemetsen Telesjef Odd-Kåre Kvalheim Direktør Jørgen Longem Professor Preben Munthe Professor Knut S. Selmer Underdirektør Kjell G. Skar Adm.dir. Rolf Skår Utvalgets mandat var som følger: «Utvalget skal undersøke hvordan Televerkets eksterne organisasjon skal utformes slik at det mest hensiktsmessig fyller sine oppgåver i samfunnslivet og driver rasjonelt og forretningsmessig. Utvalget må ta stilling til omfanget av Televerkets fremtidige handlefrihet overfor overordnet myndighet og fremme forslag om hvordan den fremtidige politiske styring av etaten skal utøves. I dette arbeidet skal en blant annet vurdere: — Hvordan forvaltningsvirksomheten/monopolvirksomheten og konkurransevirksomheten skal organiseres herunder standardiserings og typegodkjenningsarbeidet. — Hvordan en kan unngå at en instans opptrer både som kontrollør og konkurrent på samme marked. — Hvordan en kan sikre seg en slik regnskapsførsel at en unngår konkurransevridende subsidiering. — Televerkets tilknytning til statsbudsjettet og adgang til å oppta lån på det private lånemarkedet. — Televerkets adgang til å etablere datterselskaper, holdningsselskap for slike eller gå inn i selskaper med andre. Professor Gunnar Stette ble utvalgets formann. Utvalgets utredning ble avgitt 28. august 1984 og ble umiddelbart sendt ut på høring. Høringsuttalelsene følger som utrykt vedlegg. NOU 1984:29 Om Organisering av televirksomheten i Norge kompletterer de to tidligere delutredningene fra Teleutvalget. Utredningen behandler og fremmer forslag om fremtidig organisering av landets televirksomhet og dens tilknytning til overordnet politisk myndighet. Televirksomheten omfatter i dag: — Televerket — Private leverandører og utbyggere — - De to konsesjonsorganene Kabelnettkontrollen og Kontrollrådet (fra 1. august 1984) Televerkets virksomhet — Konflikt mellom oppgåver og organisasjon. Televerkets virksomhet omfatter i dag tre hovedområder: — Monopolområdet med utbygging og drift av telenettet, produksjon av teletjenester samt eneleveranser på en del brukerutstyr. — Konkurranseområdet med levering av visse typer terminalutstyr, kabel-TV-utbygging m.v. — Forvaltningsområdet med standardsetting, typegodkjenning av brukerutstyr og konsesjonsarbeid på radioområdet. Televerket har i Norge en helt dominerende posisjon ved leveranser av teletjenester og teleutstyr, mens datasektoren har vært dominert av private leverandører. Grensene mellom brukerrettet teleutstyr og øvrig informasjonsbehandlingsutstyr er imidlertid blitt uklare og er delvis i ferd med å viskes ut. Med en økende sammenkobling av teleteknikk og datateknikk og en fremtidig tjenesteintegrering vil omfanget av informasjonsbehandling og informasjonsoverføring i alle ledd av samfunns- og næringsliv fortsatt øke meget raskt. Behovet for en nyorganisering av televirksomheten i Norge har bl.a. sitt utspring ide sterke teknologiske og samfunnsmessige endringer som her finner sted. Håndhevelsen av telemonopolet innebærer at det i flere sammenhenger må utøves forvaltningsmyndighet overfor andre offentlige organer og overfor private. Televerkets utøvelse av forvaltningsmyndighet betyr således at samme etat ivaretar både forretningsvirksomhet og forvaltningsoppgåver. Særlig når forvaltningsmyndighet utøves på områder hvor det består et konkurranseforhold mellom Televerket og private kan dette reise problemer. å finne nye og endrede organisatoriske løsninger som sikrer rasjonell og tjenlig drift. Utvalget har på denne bakgrunn foreslått konkrete løsninger for organisering av en Basisorganisasjon (monopoldelen), en Konkurranseorganisasjon og en Forvaltningsorganisasjon. Utvalget har hatt som målsetting å skape ordninger som vil gi tilstrekkelig effektivitet på disse områdene, samtidig som det gis tilstrekkelige garantier for habilitet i saksbehandlingen. Forvaltningsoppgåvene . Televerkets forvaltningsvirksomhet faller innenfor tre hovedkategorier: — standardsetting — typegodkjenning av brukerutstyr — utøvelse av konsesjons- og kontrollmyndighet på radioområdet. I tillegg er det med hjemmel i Midlertidige forskrifter for etablering, utbygging og teknisk drift av kabelnett (vedtatt ved kgl. resolusjon av 1. juni 1984) opprettet to selvstendige konsesjonsorganet Kabelnettkontro Hen og ankeorganet Kontrollrådet for kabelnett. Disse skal vurdere og avgjøre konsesjonssøknader om utbygging av nett for kabelfjernsyn m.v. Utvalget har vurdert disse forvaltningsoppgåvene samlet med sikte på å etablere en ordning som kan være tjenlig på lengre sikt og gir tilstrekkelige garantier for habilitet i saksbehandlingen. Det foreslås enstemmig opprettet et organ utenfor Televerket men underlagt Samferdselsdepartementet med følgende saksområde: — kabel nettsaker — typegodkjenning av utstyr for tilknytning til nett og radiosamband — konsesjonstildeling på radioområdet — andre saker som gjelder håndhevelsen av telemonopolet, og som departementet henviser til behandling i organet. Utvalget antar at fastsettelse av standarder på grunnlag av internasjonalt samarbeid, inklusive spesifikasjon av prosedyrer for måling og godkjenning, fortsatt bør være en oppgave for Televerkets Basisorganisasjon. Det vil imidlertid være naturlig med et nært samarbeid mellom Basisorganisasjonen og det nye forvaltningsorgan i disse spørsmål. Utvalget forutsetter at mer prinsipielle avgjørelser treffes i samarbeid med overordnet myndighet. Utvalget har lagt til grunn at organet gis tilstrekkelig teknisk og annen kompetanse til å fatte selvstendige og uavhengige avgjørelser. Utvalget har ikke grunnlag for å angi hvor stort et slikt organ bør være, men antar at en ramme på 25 —50 stillinger bør være tilstrekkelig. Et flertall på åtte medlemmer anbefaler at organet får eget styre, med selvstendig ansvar for organets faglige avgjørelser på alle områder. Mindretallet, tre medlemmer, mener organet bør gis en slik størrelse og personalmessig sammensetning at det sikrer nødvendig kompetanse til å fatte helt ut selvstendige og uavhengige avgjørelser, og ser derfor ikke grunn til å opprette eget styre. Til støtte for Samferdselsdepartementet ved behandlingen av klager anbefaler disse medlemmer imidlertid at det opprettes et rådgivende organ med uavhengig ekspertise, spesielt innenfor det tekniske og juridiske fagområde. Hovedmodeller for statlig forretningsvirksomhet. Utvalget har i kapittel 5 behandlet spørsmålet om hvilke hovedmodeller som kunne være aktuelle for en fremtidig organisasjon for Televerkets øvrige virksomhet. Utvalget konstaterer at konstitusjonelle regler ikke vil utgjøre noe hinder for dets valg av organisasjonsform. De eneste reelle begrensninger for valg av organisasjonsmodell ligger i det som kan oppnå politisk tilslutning. Eventuelt kan det vedtas helt ny lovgivning. Eksisterende ordninger for statlig virksomhet gir imidlertid et vidt spillerom for valgmuligheter. Fire modeller har vært vurdert, nemlig forvaltningsbedriftsformen, aksjeselskapsformen, selskap organisert etter lov om visse statsbedrifter og selskap organisert ved særlov. Utvalget har funnet det tilstrekkelig å konsentrere seg om forvaltningsbedriftsformen og aksjeselskapsformen. Innenfor disse to hovedmodeller, vil det etter utvalgets mening være mulig å finne en hensiktsmessig organisasjonsform for Konkurransevirksomheten og Basisvirksomheten. Konkurransevirksomheten. Utvalget har i henhold til mandatet ikke uttalt seg om statlig televirksomhet skal drives i konkurranse med private, hvilket omfang konkurransevirksomheten skal ha, eller hvilke tjenester eller apparatleveranser den skal omfatte. Følgende forutsetninger er lagt til grunn for utformingen av organisasjonsmodell: a. Den virksomhet som et statlig telekommunikasjonsforetak vil drive på konkurranseområdet vil i omfang være tilstrekkelig til å gjøre et eget foretak med selvstendig administrasjon og egne styrende organer berettiget. Virksomhetens omfang gir også grunnlag for å drive et foretak av en slik størrelse at det vil kunne oppnå en tilfredsstillende produktivitet sammenlignet med de private foretak i konkurranseområdet. b. En del av konkurransevirksomheten vil foregå innenfor Televerkets monopolområde, f.eks. kabel-TV. konsesjon. En betydelig del vil imidlertid foregå utenfor monopolområdet, c. En del av konkurransevirksomheten vil bestå i levering, vedlikehold m.v. av forskjellig teleteknisk utstyr. En annen del vil bestå i virksomhet i tilknytning til kabelfjernsyn. I fremtiden kan det også bli grunnlag for å drive konkurransevirksomhet på andre områder. Utvalget er i avsnitt 6.7 enstemmig kommet til at Konkurransevirksomheten bør organiseres som et eget selskap. Utvalget er også enstemmig kommet til at aksjeselskapsformen vil være den mest hensiktsmessige og gi størst grad av fleksiblitet og handlekraft i konkurranse med private bedrifter. Konkurranseorganisasjonen må ha anledning til å kjøpe tjenester både fra Basisorganisasjonen og fra andre bedrifter. Det kan ligge samordningsgevinster i muligheten for fleksibel utnyttelse av kvalifisert personale. Utvalget tilrår at Konkurranseorganisasjonen skal kunne kjøpe tjenester av Basisorganisasjonen, og at private foretak skal ha samme adgang. Utvalget er delt i synet på hvem som bør være eier av det foreslåtte aksjeselskapet. Et flertall på sju medlemmer anbefaler at Konkurranseorganisasjonen skal drives av et aksjeselskap med Staten v/Samferdselsdepartementet som eier. Mindretallet på fire foreslår et aksjeselskap med «Televerkets Basisorganisasjon» som eier, jfr. for øvrig kap. 6.10 i utredningen. Basisorganisasjonen. Basisorganisasjonen omfatter den del av Televerket som ikke legges til Forvaltningsorganisasjonen eller Konkurranseorganisasjonen. Basisorganisasjonen virksomhet vil i det alt vesentlige være knyttet til utbygging og drift av telenettene og levering av teletjenester i en monopolsituasjon. Den representerer dermed den viktigste del av televirksomheten i Norge. Kvalitet og kostnad for de teletjenester som tilbys samfunnet vil være helt avhengig av hvor effektivt denne organisasjonen kan drives. Samtidig skal denne organisasjonen være et redskap i en nasjonal politikk. Valg av organisasjonsform og tilknytning til overordnet politisk myndighet må skje ut fra en avveining mellom politisk styring og bedriftsøkonomisk handlefrihet for en virksomhet i en monopolsituasjon. Utvalgets medlemmer har enstemmig understreket at det er spesielt viktig at organisasjonsformen legger muligheten til rette for målstyring fra overordnede politiske organer, samtidig som man fra disse organer unngår overdrevne styringsinngrep. På denne måten vil organisasjonen få større handlefrihet, innenfor politisk opptrukne rammer. Særlig viktig er det at ledelsen gis tilstrekkelige fullmakter i personal-, lønns- og organisasjonsmessige saker. Utvalget er også enig i at motstykket til slike utvidede fullmakter må være større resultatansvarlighet for Basisorganisasjonen. I denne sammenheng bør det legges vekt på å klargjøre styrets ansvar. Utvalget har vært enig om utformingen av to hovedmodeller. De aktuelle modeller har vært en forvaltningsbedriftsmodell, vesentlig modifisert i forhold til nåværende praksis, og en aksjeselskapsmodell etter mønster av Statoil. Det er en felles oppfatning hos medlemmene at det uansett hvilken modell som velges, bør gjennomføres de anførte tilpasninger med sikte på å oppnå en rimelig balanse mellom politisk styring og bedriftsøkonomisk handlefrihet. Forvaltningsbedrift. Etter de foreslåtte endringer vil hovedtrekk ved styringen av forvaltningsbedriften være at gjeldende praksis for overordnet budsjettstyring av Televerket i hovedsak bør kunne opprettholdes. Fortsatt bør detaljerte bindinger på innsatsfaktorene, både i drifts- og investeringsbudsjett, unngås. Målfastsettelsen bør heller ikke i fremtiden gjøres for detaljert. I hovedsak bør man begrense seg til å fastslå at organisasjonen skal dekke etterspørselen etter teletjenester med lavest mulig kostnader. Innføring av nye hovedtjenester bør behandles av politiske organer. På andre punkter bør eksisterende praksis videreutvikles: — Overordnet styring av takstene bør gjøres mindre detaljert enn i dag. — Det må gis en mer utfyllende begrunnelse for forutsetninger om totalproduktivitet som ligger til grunn for det enkelte års driftsbudsjett. I grunnlagsmaterialet må det også inngå sammenlikninger med andre land. — Det er ikke tilstrekkelig med kun historiske data om servicemål. Det må også settes opp mål for kommende år. Det må vurderes om det kan utarbeides servicemål på ytterligere områder. — Det må også foretas endringer av den overordnede styringen for personal-, lønns- og organisasjonsmessige forhold. Dagens stillingsfullmakter bør utvides. Som ledd i understrekningen av styrets ansvar, bør det også tilligge dette å innstille ved ansettelse av generaldirektør. det gis fullmakt til investeringer ut over gitte bevilgninger, dersom utviklingen gjør dette nødvendig for å oppnå en målsatt etterspørselsdekning i henhold til planer som tidligere er behandlet av politiske organer. Det må settes en beløpsmessig grense for en slik fullmakt, bl.a. under hensyn til produktivitetsutviklingen. Nærmere utforming av forvaltningsbedriftsmodellen er drøftet under kap. 7.3.2 i utredningen. Aksjeselskap. Et sentralt punkt vil være at vedtektene for selskapet må pålegge bedriften å fremlegge årlige planer for generalforsamlingen, der forhold som det er aktuelt å underlegge politisk styring gis særlig særskilt omtale. I praksis vil det si at bedriften må legge frem samme type plan som Statoil er pålagt å legge frem etter § 10 i dette selskapets vedtekter. Departementet må i meldingsform legge frem planen for Stortinget. Meldingen bør også inneholde departementets synspunkter. Når det gjelder den konkrete utformingen av vedtektens bestemmelser om den plan som skal legges frem for generalforsamlingen, må dette gjøres ut fra en aweining mellom politisk styringsbehov og selskapets behov for forretningsmessig handlefrihet. Selskapets styre bør hvert år legge frem en rullerende 4-års-plan. Første år i planperioden bør ha mer konkretiserte fremlegg enn de etterfølgende tre årene. Det foreslås følgende utforming av det aktuelle punkt i vedtektene: «Generalforsamlingen skal få seg forelagt alle saker som må antas å ha politiske eller prinsipielle sider av stor betydning, og/eller som kan få vesentlige samfunnsøkonomiske virkninger. Som slike kan regnes: a. Planer for fremtidig virksomhet med hensyn til de hovedtjenester som skal leveres, mål for etterspørselsdekningen samt servicemål. b. Planer for det kommende år med økonomiske oversikter over resultatutvikling, herunder egenfinansieringsgrad, driftsresultat, produktivitetsmål, generelt om takstnivå og takststruktur. c. Totalt aktivitetsnivå, investeringsnivå samt E låner for finansiering av virksomheten, inludert maksimal låneramme. d. Prinsippspørsmål i forbindelse med konkurransevilkår og monopolstilling. e. Større organisasjonssaker så som endring av grunnleggende organisasjonsmønster, nedlegging eller flytting av organisasjonens administrasjonsenheter. f. Meldinger om selskapets virksomhet i foregående periode.» Selskapets investeringer bør finansieres gjennom det private kredittmarked. retningslinjene, innenfor rammen av et forhandlingssystem. Styret bør ansette administrerande direktør. Nærmere utforming av et aksjeselskap for Basisorganisasjonen er drøftet under avsnitt 7.3.3 i utredningen. Utvalget har delt seg i synet på hvilken modell som bør velges for Basisorganisasjonen. Et flertall på seks medlemmer foreslår at monopoldelen bør utøves av et statsaksjeselskap, organisert etter mønster av Statoil. Mindretallet går inn for at all virksomhet som er omfattet av Televerkets enerett fortsatt skal være organisert som forvaltningsbedrift. Det vises for øvrig til kap. 7.4 i utredningen. 2.4 ANDRE UTREDNINGER Telenettet har viktige oppgåver ved utvikling av kringskastingsvirksomheten. Kulturdepartementet vil i begynnelsen av 1985 fremme en stortingsmelding om mediepolitikken basert på utredninger som er avgitt, og som vil ha interesse for televirksomheten spesielt innen disse områder: — Televerkets utbygging m.v. for NRK — Mottak av satellittfjernsyn fra kommunikasjons satellitter — Utbygging og drift av kabelnett for fjernsynsoverføring. 3.1 GENERELLE MÅL OG VIRKEMIDLER De politiske mål som skal danne basis for vurderingene når en drøfter telematikkutviklingen, må være de samme mål som ligger til grunn for den øvrige politikk i samfunnet. Teleutvalget har i sin utredning satt opp en liste over hovedmål basert på langtidsprogrammene for 1974—77, 1978—81, 1982—85, fellesinnstilling for Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti til langtidsprogrammet 1982—85 og regjeringen Willochs tiltredelseserklæring. Samferdselsdepartementet vil kort sammenfatte de aktuelle mål slik: Økonomisk vekst vil danne basis for vår materielle levestandard og gi muligheter for å oppnå andre prioriterte mål for samfunnsutviklingen. Full sysselsetting er fortsatt et overordnet mål og for de fleste en forutsetning for en meningsfylt tilværelse. Miljøkvaliteter og kulturelle verdier har stor betydning for vår følelse av livskvalitet. Et samfunn preget av en rimelig grad av økonomisk likhet mellom landets innbyggere og med vekt på opprettholdelse av næringsgrunnlag og bosetting i utkantstrøk har vært, og vil fortsatt være med på å kjennetegne vårt land. Likestilling mellom kjønnene er likeledes et prioritert mål. Helse- og sosialtjenester er viktige virkemidler for å ivareta levekårene for svakt stilte grupper. Demokrati, rettsvern, nasjonal sikkerhet og beredskap har vesentlig betydning for vår følelse av trygghet med frihet. Det kan oppstå konflikter mellom de ulike mål. Det er ikke minst i slike situasjoner at de ulike verdiprioriteringene og de ulike politiske syn kommer til uttrykk. Ofte kan det imidlertid se ut som om det er mer uenighet om bruken av virkemidler enn om hvilke mål en bør arbeide mot. Det offentlige har flere virkemidler som er aktuelle i sammenheng med telematikk: Ved lover, forskrifter 0.1. kan en bl.a. trekke opp rammene for ulike virksomheter på området. Aktuelle problemstillinger kan være avgrensning av telemonopolet og hva slags virksomhet som tillates drevet av ulike personer/bedrifter m.v. Valg av organisasjonsformer og styringsformer for Televerkets virksomhet vil avhenge av de ulike oppgavenes art og i hvilken grad det er mulig å etablere effektive og tilstrekkelig presise styringsverktøy innenfor de respektive organisatoriske rammer. forskning har spesiell stor betydning mht. å ta teleog datateknologien i bruk i utviklingen av et tilpasnings- og konkurransedyktig produksjonsliv. Gjennom vedtak av planer og budsjetter for Televerkets virksomhet kan en kanalisere ressurser direkte til bestemte virksomheter og løsning av konkrete oppgåver, i første rekke utbygging av telenettet. Takstpolitkkken er et viktig element i denne sammenheng. Innkjøpspolitikken til statlig virksomhet har betydning for privat virksomhet både når innkjøpene foretas etter den generelle regel om konkurranse og forretningsmessig vurdering og kanskje spesielt i de tilfeller det bestemmes at det skal tas hensyn til opprettholdelse av stabil sysselsetting, distriktsutbygging eller utviklingen av konkurransedyktig norsk industri. I det følgende har en gått nærmere inn på enkelte av de samfunnsmessige problemstillinger som vedrører telematikkutviklingen. En viser ellers til Langtidsprogrammet 1986-89 som vil inneholde Regjeringens standpunkt til samfunnsmessige mål og virkemidler. 3.2 HVORDAN TELETEKNOLOGIEN KAN NYTTES TIL Å NÅ MALENE 3.2.1 Behovet for omstilling Etterkrigstiden fram til om lag midten av 1970-årene var kjennetegnet av en særdeles kraftig og stabil vekst både i Norge og den industrialiserte verden for øvrig. I løpet av de siste ti årene har vi derimot opplevd lavere vekst, stagnasjon, sterk prisstigning og økt arbeidsledighet. Det som en til å begynne med antok var en midlertidig konjunktursvikt, blir nå karakterisert som en dyp og langvarig økonomisk krise. En helt sentral årsak til de problemer som spesielt har kjennetegnet europeisk økonomi i de seineste årene, er den manglende evne til å omstille produksjonen. Mens hovedtendensen i Europa har vært satsing på rasjonalisering innenfor den eksisterende produksjonsteknikk og bedriftsstruktur, har en i USA vesentlig større grad klart å sanere den virksomhet som bygger på tradisjonelle produkter og stagnerende markeder og fått bygd opp et næringsliv som er formet for ekspansjon på de feiter som vil prege framtiden. m , , S ** meld * nødvendig ikke bare å satse nye ressurser på vekstområdene, men også å flytte ressurser fra områder med liten vekst til de områder der vekstpotensialet er større. En slik overflytting av ressurser kan i utgangspunktet virke svært problemfylt, men det er likevel ofte mer kostbart å strekke omstillingene ut over tid, enn å ta dem raskt. Omstillingene vil i noen grad kunne skje innenfor eksisterende bedrifter, men det vil også bli nødvendig å legge ned enkelte arbeidsplasser samtidig som nye oppstår. 3.2.2 Teknologiens betydning. Omsetting av ferske forskningsresultater til nye produkter og produksjonsprosesser påvirker svært raskt grunnlaget for den eksisterende økonomiske virksomhet og de strategiske posisjoner i verdenssamfunnet. Utviklingen av spissteknologi er imidlertid konsentrert til relativt få land. Norge er et lite land med en apen økonomi, dvs. at vårt varebytte med utlandet utgjør en stor andel av nasjonalproduktet. Seiv om oljeinntektene gir en viss handlefrihet, er mye av vår nærings virksomhet sterkt konkurranseutsatt og sårbar ved endringer i internasjonale økonomiske forhold. Det som skjer i visse sentre for høyteknologi som eksempelvis i «Silicon Valley» i California, får meget raskt betydning for store deler av norsk industri og norsk samfunnsliv. Økonomisk vekst er avhengig av at en satser effektivt og målrettet (administrasjon og ledelse) på de riktige områder (markeder) og med det rette verktøy (teknologi). Ny teknologi synes langt på veg å være en nødvendig forutsetning for økonomisk vekst, men den er ikke alene tilstrekkelig til å garantere suksess. 81. a. må det være viktig å få tilpasset organisasjonsstrukturene i utviklingen av nye kommunikasj onsmuligheter. En for rask teknisk utvikling av samfunnet kan ha uheldige følger som ressurssløsing, menneskelige og sosiale mistilpasninger og übalanse i naturen. Slike negative følger må en ta sikte på å unngå. På den annen side er det like nødvendig å være oppmerksom på hvilke negative følger en for langsom takt i innføringen av ny teknikk kan ha i form av stagnasjon, arbeidsløshet, senket levestandard og sosiale spenninger. Ny teknikk gjør det mulig å øke totalomsetningen av varer og tjenester i samfunnet. Om en i fremtiden skulle ha utført de samme funksjoner som i dag, ville en videre automatisering ha ført til enten økt arbeidsløshet eller redusert arbeidstid. Erfaringene så langt gir imidlertid grunn til å tro at samfunnets ønske om å få utført nye arbeidsoppgåver vil vokse i takt med mulighetene. skjer internasjonalt. Vi er likevel ikke uten visse muligheter til å tilpasse det som skjer til våre nasjonale behov dersom vi måtte ønske det, seiv om muligheten har klare begrensninger og særløsninger kan være kostbare. For å oppnå størst mulig valgfrihet til å oppfylle overordnede politiske mål, er det viktig at vi ikke ligger tilbake i teknologisk kompetanse i forhold til de nasjoner vi har mest samkvem med. I motsetning til f.eks. energibasert industri har ikke Norge noen naturgitte forutsetninger for informasjonsindustri. Å oppnå tilstrekkelig nasjonal kompetanse, vil derfor kreve ekstraordinær innsats, både fra næringslivet og det offentlige. Blant de teknologier som vil få betydning i overskuelig framtid, står bioteknologi, energiteknikk og tele- og datateknologien i en særstilling. Utviklingen innenfor elektronikk og datateknikk vil kunne gi grunnlag for ny økonomisk vekst allerede i løpet av de nærmeste tiår. Behandlingen av data i alle former — administrasjon, regnskap, kontorarbeid, kalkulasjoner, planlegging, korrespondanse, formidling av beskjeder osv. — kan ved hjelp av ny teknikk effektiviseres. Også innenfor en ordinær industribedrift kan en svært stor del av det arbeidet som utføres, karakteriseres som databehandling. Ved hjelp av den nye teknikken kan en både automatisere en produksjonsprosess f.eks. ved hjelp av roboter eller systemer for datamaskinassistert konstruksjon og produksjon (DAK/DAP-systemer), og gi ledelsen helt nye muligheter til å analysere framtidige markeder i sin strategiske planlegging. Det er imidlertid først og fremst ved en integrasjon med de økte kommunikasjonsmuligheter som de nye teletenestene gir, at den nye teknologien får den bærekraft som skal til for å skape ny økonomisk framgang. 3.2.3 Informasjonssamfunnet. Utviklingen i tele- og datateknologi medfører en overgang fra dagens industrisamfunn til morgendagens inforrnasjonssarnfunn, der de tjenesteytende næringer har overtatt hovedrollen. Endringene vil være omfattende både innenfor de enkelte næringer og med hensyn til forholdet mellom dem. Dette innebærer ikke at industriell vareproduksjon vil avta. Etterspørselen etter det tekniske utstyr som utgjør det nødvendige verktøy i inforniasjonssarnfunnet, vil bl.a. gi grunnlag for omfattende industriell produksjon. Tradisjonell industriproduksjon vil imidlertid få redusert betydning med hensyn til sysselsettingen. Dette vil være særlig framtredende om vi mer spesielt skiller ut de rent fysiske produksjonsprosesser og således ser på de administrative funksjoner innen industribedriftene som en del av informasjonssektoren. kan m.a.o. operere med en inndeling som dels går på tvers av næringsinndelingen. Også innenfor tjenesteytende næringer kan det være aktuelt å skille mellom produksjonssektor og informasjonssektor. Ved en grov inndeling av næringsliv og offentlig virksomhet bare i produksjonssektor og informasjonssektor - viser det seg at USA pr. i dag befinner seg i skjæringspunktet der informasjonssektoren passerer produksjonssektoren og er i ferd med å bli den dominerende. Informasjonsbehandling utgjorde mellom 25 og 45 pst. av sysselsettingen i OECD i 1980, med USA lengst framme målt etter dette kriterium. Fremdeles er det imidlertid ifølge amerikanske undersøkelser 3 ganger så meget kapital investert pr. arbeidsplass i produksjonssektoren, men investeringene i informasjonsektoren vil utvilsomt øke meget kraftig i årene framover. Også i Norge vil industrien måtte vike plass i forhold til de tjenesteytende næringer, både målt ved andelen av nasjonalproduktet og ikke minst mht. sysselsetting. Tjenesteytende næringer omfatter bl.a. handel, omsorg og helsestell, samferdsel, teletenester og media. Det er heller ikke uvanlig å skille ut informasjonstjenester som en egen gruppe næringer, de såkalte kvartærnæringer. Produksjon av programvare, systemløsninger og konsulenttenester er eksempler på virksomhet i sterk vekst innenfor denne gruppen næringer. Tjenesteyting med tilknytning til tele- og datateknikk skulle ligge godt til rette som satsingsområde i Norge, både fordi slik virksomhet kan utføres av små enheter og fordi den aktuelle type kompetanse fremdeles er billig i Norge i forhold til andre typer arbeidskraft. Tele- og datateknikken representerer store muligheter til å effektivisere kontorarbeid og annet administrativt arbeid. Seiv om mulighetene i en viss grad er til stede også for andre typer tjenesteyting, må en anta at en del oppgåver der den menneskelige kontakt er en viktig del, eksempelvis innenfor helse- og sosialtenester, vil være vanskelig - og heller ikke ønskelig - å automatisere. Etterspørselen etter slike tjenester kan ventes å øke og vil antakelig gi grunnlag for en stor del av sysselsettingen i framtiden. 3.2.4 Konsekvenser for sysselsetting, inntektsfordeling og likestilling. Tele- og datateknologien blir utviklet og anvendt i produkter av varierende kompleksitet og omfang. Enkelte utviklingsoppgåver kan løses av enkeltpersoner eller små firmaer uten særlig mye utstyr, mens andre oppgåver krever samordnet innsats av store organisasjoner og koster svært store beløp. telefonsentraler, skjer utviklingen av basisteknologi i et fåtall konserner. Den såkalte digitalkontrakten om levering av ITT"s system 12, bygger på lisensproduksjon i Norge og med bl.a. forutsetninger om overføring av full systemkompetanse til norsk industri. Det er for øvrig helt klart at et lite land som vårt kan hevde seg innenfor produksjon av en rekke telematikkprodukter, først og fremst innenfor det som kan karakteriseres som nisjer, men også innenfor enkelte av de hovedfelter hvor masseproduksjon i stor skala ikke er noen avgjørende faktor kostnadsmessig. Norsk elektronikkindustri har allerede i dag vist at den kan hevde seg internasjonalt innenfor visse feiter. Markedet øker med stor hastighet samtidig som svært mange av de eksisterende produkter må anses som avlegs om noen få år. Kravene til å hevde seg, opprettholde markedsandeler og helst øke dem, er meget store og økende. For å kunne hevde seg, må industrien ha gode betingelser, ikke minst ved at det satses på utdanning og forskning innenfor de feiter som er industrielt interessante. Om og eventuelt i hvilken grad den sysselsettingsgenererende effekt totalt sett vil være sterkere enn den arbeidssparende effekt ved den nye teknologien, vil avhenge bl.a. av hvordan vi klarer å omstille vårt produksjonsliv til nye produkter og nye markeder. Teleutvalget har pekt på at en vil få en høyere sysselsetting ved å satse på den nye teknologien enn dersom en forsøker å bremse utviklingen. For å få til en rask, gjennomgripende og vellykket omstilling, er det nødvendig at en iverksetter tiltak som kan støtte endringsprosessen og dyktiggjøre den enkelte. Det bør legges vekt på motivering og medvirkning. Vanligvis betraktes arbeidsledighet som et problem som først og fremst skyldes at etterspørselen etter arbeidskraft er mindre enn tilbudet, dvs. at det er mangel på arbeid. Omskolering og etterutdanning er viktige tiltak for å løse slike «strukturproblemer».Uavhengig av bransje og utdanningskategori kan enkelte mennesker være hardt presset med overtid m.v., mens andre går ledige og ikke får brukt sine evner. Under den siste moderate oppgangskonjunkturen har det ifølge svenske undersøkelser vært en tendens til å benytte mer overtid i stedet for å ansette ny arbeidskraft. Tele- og datateknologien kan brukes bevisst med sikte på bedre og mer fleksible ordninger i arbeidslivet. Det kan bli større valgmuligheter m.h.t. hvor, når og hvor mye vi kan arbeide. Den nye tele- og datateknikken vil få gjennomslag fordi det er en meget produktiv teknikk. Produsenter av varer og tjenester vil derfor etterspørre arbeidskraft fra personer som behersker denne teknikken. rask endringsprosess medføre at inntektsforskjellene vil øke. Etter hvert som en klarer å øke tilpasningsdyktigheten bl.a. gjennom relevant omskolering og etterutdanning, og endringstakt og endringsmønster muligens har stabilisert seg, vil impulsene i retning av større ulikhet kunne avta. Teleutvalget har også i noen grad vært inne på de likestillingsmessige konsekvenser av ny tele- og datateknikk. Dersom fordelingen av oppgåver mellom kjønnene er skjev i utgangspunktet, er det fare for at den tekniske utvikling vil kunne bidra til å forsterke konsekvensene av dette. For å motvirke en slik uheldig tendens, bør en i sterkere grad enn tidligere gå ut med informasjon for å oppmuntre kvinner til å velge utdanningsretning mot og yrke innenfor de mer tradisjonelt mannsdominerte fag. 3.2.5 Miljø og kulturelle ver die r. Teleutvalget har gjort enkelte betraktninger vedrørende perspektivene for arbeidsmiljø og nærmiljø. Utvalget antar at den nye teknologien etterhvert reduserer kjedelig rutinearbeid fordi det er slikt arbeid teknologien lettest kan automatisere og gir store muligheter og utfordringer for de som tar den i bruk. Teknologien gir imidlertid neppe noen særlig tilfredsstillende løsning av sosiale behov, verken i arbeidssituasjonen eller i fritiden. Etableringen av egne telefonnummer der kontaktsøkende blir koplet sammen, viser at teknologien kan være et hjelpemiddel til å oppnå kontakt, men den er lite egnet til å erstatte menneskelig samvær og samhandling. Et sentralt tema i både media- og datadebatt har vært at den tekniske utvikling kan bli et mål, istedenfor et virkemiddel til å nå humanistiske og samfunnsmessige mål og således medvirke til at det ensidig blir lagt vekt på teknisk rasjonalitet. Fordi teknikken kan avskaffe og forenkle arbeid (gjøre tilværelsen mer bekvem), hevdes det at faren for passivisering er overhengende. Videokassetter og enkle elektroniske spill erstatter lesning av bøker og andre aktiviteter som krever en større fysisk eller intellektuell anstrengelse. Fremmedgjøring i forhold til en verden der teknikk er dominerende, kan også representere et problem som ikke bør overses. Gjennom teknikken kan vi imidlertid også få tilgang på og informasjon om kulturelle og sosiale forhold. Teknikken kan bidra til å spre kultur og kulturelle ytringer og gi spirer til eget engasjement. Tele- og datateknikken kan lette muligheten til å ta kontakt med andre mennesker, herunder gi muligheter til en mer aktiv deltaking i samfunn og arbeidsliv for f.eks. funksj onshemmede. samfunnsmessige forhold. Den gir samtidig både farer for negative og muligheter for positive konsekvenser. Det må være en oppgave å finne ut hva de negative konsekvensene vil kunne bestå i, og hvordan en bør forsøke å forhindre dem på den ene side, og på den annen side finne fram til de positive muligheter og hvordan en bør utnytte dem best mulig. 3.2.6 Muligheter for distriktene. Teleutviklingens kanskje mest typiske egenskap er at den gjør kommunikasjon over lengre avstander lettere og billigere. Derved reduseres de geografiske avstanders betydning. Mens EDB tidligere var forbeholdt de store og dataintensive virksomheter, finnes det i dag mindre, billige og samtidig kraftige EDB-maskiner som kan tas i bruk med positivt resultat av de helt små firmaer. Begrepet «personlig datamaskin» illustrerer dette. Hver for seg gir disse to forhold økte muligheter for distriktene og småskala virksomhet. Når vi dessuten kopier tele- og datateknologiene sammen, åpner det seg nye perspektiver også i distriktsutbyggingssammenheng. Det blir mulig bl.a. å drive effektivt en virksomhet som er spredt på flere steder. Innen kontorsektoren vil både forretningskorrespondanse, arkivering og saksbehandling kunne skje elektronisk. Ved at etater og bedrifter kobler sine interne nett til telenettet, vil en kunne oppnå de samme muligheter for slik kommunikasjon fra en landsdel til en annen, som en har innenfor en og samme bygning. Ved å flytte på informasjon i stedet for på mennesker, vil en ved hjelp av ny teknikk i større grad enn tidligere ha muligheter for å plassere virksomheter utenom pressområder. Teleutvalget peker på at teknologien ikke gir noen garanti for at en slik desentralisering av virksomheter vil skje uten videre. De økte muligheter bedrifter, offentlige organer m.v. i sentrale strøk kan få til å styre egen virksomhet i distriktet og til å utkonkurrere lokalt basert virksomhet, trekker i negativ retning. Teleutvalget er likevel ikke i tvil om at hovedtendensen vil være positiv for distriktene. En forutsetning er at distriktene får tilgang på den nye teknologien, og at en er villig til å fatte politiske vedtak til fordel for distriktene. Det er imidlertid viktig å være klar over at teleutbygging bare gir nye muligheter for distriktene. Å styrke bedriftsutviklingen i distriktene bl.a. ved å dra fordeler av teleutbyggingen forutsetter en kompetanse- og kvalifikasjonsheving på bred basis. Det vises i denne forbindelse bl.a. til Distriktenes utbyggingsfond som kan gi støtte til innføring av ny teknologi i bedrifter og til opplæringstiltak i denne forbindelse. 3.3 NÆRMERE OM ENKELTE PROBLEMSTILLINGER En har i det følgende avsnitt gått noe nærmere inn på et par av de samfunnsmessige problemstillinger som er aktuelle i tilknytning til ny tele- og datateknologi. Seiv om en i denne stortingsmelding ikke har funnet det mulig å foreta en dypere og bredere gjennomgang av aktuelle samfunnsmessige problemstillinger som reiser seg i tilknytning til ny teknologi, vil en peke på behovet for fortsatt utredning og debatt om slike spørsmål. 3.3.1 Satsing på utdanning, forskning og utvikling. Tele- og informasjonsindustrien er i betydelig vekst. Den er allerede nå i ferd med å passere både stålindustrien og bilindustrien i omfang på verdensbasis. Inntil 50% av all sysselsetting er som nevnt informasjonsrelatert, og denne prosenten øker. De land som ønsker å være på høyden innen dette felt, vil måtte satse betydelige ressurser på ekstraordinær kunnskapsbygging. I 1982 ble det omsatt for mer enn 3 milliarder kroner i datautstyr i Norge. Omsetningen av slikt utstyr økte i løpet av 1984 til ca. 6—7 milliarder kroner pr. år. For hele området data — teleutstyr under ett, installeres det nå slikt utstyr for 10 —12 milliarder kroner pr. år i Norge. Dette markedet er i rask vekst. I tillegg kommer en betydelig innsats knyttet til drift og vedlikehold av eksisterende utstyr. Under avsnitt 3.2 er det bl.a. lagt vekt på utdanningssystemets rolle i den endrings- og omstillingsprosess som vil følge utviklingen innenfor tele- og datateknikk i årene framover. Utdanningssystemets evne til å forberede og dyktiggjøre den enkelte har betydning bl. a. både i forhold til hvilken vekst det er mulig å oppnå, hvilken sysselsettingsutvikling vi vil få og hvordan inntektsfordelingen vil bh. Betydningen av utdanningssystemet gjelder både omfanget, kvaliteten og fordelingen mellom de ulike fagområder. Det har i noen grad kommet i gang en debatt om de endringer som er nødvendige. En del utredningsarbeid om dette er i gang og enkelte tiltak i ferd med å bh iverksatt, jfr. bl.a. St. meld. nr. 39 (1983—84) om datateknologi i skolen. Behovet for endringer har dels utgangspunkt i næringslivets og forvaltningens etterspørsel etter personer med den relevante kunnskap og bakgrunn for øvrig til å løse de oppgåver som oppstår med den nye teknikken. Industriens fremtidige evne til å bringe frem nye produktidéer, vil i stor grad avhenge av kompetansenivået blant de ansatte. egne evner og interesser i det framtidige samfunn. De endringer som må til, vedrører både den obligatoriske skole fra de første årstrinn, videregående skoler, universitet og høyskoler og etterutdannings og omskoleringskurs. Ikke bare det offentlige skoleverket, men også ulike brevskoler, kursarrangører, foreninger, bedriftene seiv osv. har utfordrende oppgåver foran seg. Satsing på utdanning som er relevant til den tekniske utvikling, betyr ikke bare utdanning i rendyrkede tekniske problemstillinger. Det må imidlertid understrekes at det er nødvendig å satse særlig sterkt på de tekniske fag. Antallet uteksaminerte data- og teleingeniører, særlig på universitetsnivå, bør økes kraftig. Norge hgger allerede langt bak de land vi skal konkurrere med både på hjemmemarkedet og internasjonalt. Likeledes må de tekniske fag og undervisning i bruk av tekniske hjelpemidler gis en økt prioritet i det ålmenne skoleverk. Å være fortrolig med og kunne beherske teknikken må være en viktig målsetting allerede tidlig i skolegangen. EF har lansert et meget omfattende program for utvikling av informasjonsteknologi, det såkalte ESPRIT (European Strategic Programme for Research and Development in Information Technologies)-programmet. I ESPRIT-programmet er utpekt seks nøkkelområder: — Mikroelektronikk — Programvareteknologi — Avansert informasjonsbehandling — Kontorsystemer — Datamaskinstyrt integrert produksjon — Telekommunikasjon. I ESPRIT-rapporten er det forutsatt at det globale salgsvolum på disse områdene vil øke fra 237 milliarder dollar i 1980 til ca. 500 milliarder dollar i 1990. En rekke land har dessuten iverksatt nasjonale programmer for forsert satsing på informasjonsteknologi. Dette gjelder bl.a. Japan, Storbritannia, Frankrike, Vest-Tyskland, Sverige og Danmark. I USA foregår dessuten en betydelig offentlig innsats på området gjennom forsvarsdepartementet. Dette gir indirekte et meget stort bidrag til industriens og universitetenes forskning og utvikling. Offentig støtte til forskning innen elektronikk og data i USA er estimert til 30 milliarder kroner pr. år, eller ca. 150 kroner pr. innbygger. Typiske tall for planlagt offentlig programsatsing innen teleinformatikk for en del vest-europeiske land, ligger i størrelsesorden 20 - 60 kroner pr. innbygger pr. år i de nærmeste år framover. Da er innsats gjennom teleadministrasjon, forsvar og basisbevilgninger til universiteter og høgskoler ikke regnet med. Regnet i kroner pr. innbygger er planlagt innsats i Norge på dette området foreløpig lav i forhold til disse landene. Dersom Norge skal ta sikte på å gjøre seg gjeldende på informasjonsteknologifeltet, er det nødvendig å trappe opp innsatsen betydelig. Det vil bli igangsatt et arbeid med å utforme et program for en slik opptrapping av innsatsen der en bl.a. tar sikte på — Utarbeiding av en nasjonal langtidsplan for satsingen på tele- og datateknologi og informatikk både mht. infrastruktur, og tiltak på andre feiter. — Etablering av kontakt, informasjon og samordning mellom de ulike berørte parter/ sektorer. — Styrking av kunnskapsoppbygging og utdanning på alle nivåer for at den enkelte skal kunne fungere best mulig i informasjonssamfunnet og for å gi næringsliv og offentlig forvaltning tilgang på arbeidskraft som er godt tilpasset til dagens og morgendagens krav. — Planmessig og sterk satsing på hjemhenting av fagkunnskap og resultater fra de land som ligger lengst framme mht. utvikling av ny teknologi. — Økt innsats på konkrete forsknings- og utviklingsprosjekter i samarbeid mellom industri, offentlige etater og forskningsmiljøene, inklusive investeringer i utstyr innen teleinformatikk. Programmets mest sentrale område forutsettes å bli systemsiden og brukeraspektene. Kommunikasjonsaspekter og grenseområdet tele/ data vil også stå sentralt. Av særlig aktuelle delområder for satsing skal nevnes: Mikroelektronikk og -optikk Nye transmisjonsmedia Programvareteknologi Systemutvikling, DAK (Datamaskinassistert konstruksjon) Informasjonsbehandling Informasjonssystemer Kunnskapsdatabaser Menneske/maskinkommunikasj on Kontor- og bedriftsautomatisering Kommunikasjon (protokoller, grensesnitt, terminaler, ISDN) Ytelse og pålitelighet Brukeraspekter. Gjennomføringen av programmet forutsettes å skje gjennom eksisterende institusjoner. De viktigste av disse er høgskoler/universiteter, NTNF, Televerket, forskningsinstituttene og informasjonsteknologi-industrien. I tillegg bør en søke å trekke inn i aktivt samarbeid de store brukergrupper av tele- og datatjenester. Det gjelder industrien generelt, bank, forsikring, skipsfart, handel, undervisning samt grunnæringene. langtidsprogrammet 1986 —89, forskningsmeldingen og meldingen om videregående opplæring. For å kunne gjennomføre den kommende omstilling på en vellykket måte, er det som nevnt ikke tilstrekkelig bare å satse på ren teknisk forskning. Markedsføringen av produkter internasjonalt er svært ofte avgjørende for om et godt produkt blir en suksess eller ikke. Likeledes er det nødvendig å satse på organisasjonsutvikling og ledelse med sikte på å oppnå de endringer i holdninger og strukturer som kreves med en effektiv og fleksibel bruk av både arbeidskraft og materielle ressurser. Også på disse feitene må utdanning og forskning spille en viktig rolle for å kunne oppnå et tilfredsstillende totalresultat for norsk økonomi. For å løse de oppgåver som framtidens telematikksamfunn vil stille oss overfor, vil det i høy grad være nødvendig med innsikt i de sosiale og samfunnsmessige konsekvenser av telematikken. Antall personer som pr. i dag driver forskning og undervisning på de samfunnsmessige konsekvenser av ny tele- og datateknikk, er svært lite. Det synes viktig dessuten å sørge for kontakt over faggrensene mellom tekniske fag og samfunnsfag slik at de respektive faggruppene får en større forståelse for hverandres problemstillingen 3.3.2 Datasårbarhet. Sårbarhetsproblematikken bør vies atskillig oppmerksomhet. Årsakene til at feil oppstår kan skyldes flere forhold. Bl.a. kan nevnes: — komponenter m.v. kan ha begrenset levetid eller være avhengig av vedlikehold — programvaren kan være ufullstendig eller inneholde feil — klimatiske forhold, naturkatastrofer, brann og andre uhell kan ødelegge utstyret — datakriminalitet. Noen kan ha bevisste ønsker om å manipulere med systemene til egen fordel eller andres ulempe — sabotasje, krig. Rekkevidden av feil som oppstår kan være fra det helt bagatellmessige til å true viktige samfunnsmessige funksjoner, liv og helse. Samfunnets sårbarhet hvis telefontjenesten svikter, er åpenbar. Men store konsekvenser som følge av svikt i telefontjenesten med bortfall av samtaler, kan i de fleste tilfeller avbøtes ved lån av tilgjengelig telefon, mobiltelefon evt. bruk av andre hjelpemidler som posttjeneste, biltransport osv. Konsekvensene blir derfor først og fremst betydningsfulle dersom telefontjenesten faller bort i større områder eller omfatter bedriftskommunikasjonssystemer. skrankebetjening, øker sårbarheten i næringsliv og forvaltning. Særlig er bruk av telenettene i betalingsformidlingen en samfunnsfunksjon som har krav på oppmerksomhet når det gjelder å bygge inn sikkerhet i telenett og telematikknett. Enda viktigere er kanskje kontroll- og styringsfunksjoner i tekniske installasjoner og prosesser i elektrisk kraftproduksjon og andre produksjonsprosesser og i alarmtjeneste. Den mest sårbare delen av telenettet og telematikknettet er vanligvis den delen av nettet som forbinder abonnenten med nærmeste sentral i telenettet. Her finnes det som regel bare ett sett med linjefremføringer, mens det mellom telefonsentralene, både endesentraler, nærsentraler og fjernsentraler, finnes alternative muligheter for ruting av forbindelser. Dette gjelder også telekommunikasjonen med utlandet. I tillegg til utbygging av alternative ruter, dublering av viktige deler av et totalt system, sikkerhetskopier av viktige data osv., er det også viktig med fysisk sikring både mot innbrudd, sabotasje og liknende. Låsesystemer, adgangskontroll osv. gir økt sikkerhet, men det er ikke teknisk eller økonomisk mulig å oppnå en fullstendig garanti mot uønskede hendelser. Årlig brukes det mellom 25 og 30 mill. kroner til sikring av telekommunikasjoner. Bl.a. bygging av viktige telekommunikasjonssentra i fjell og anskaffelse av mobilt radiolinjeutstyr og nødsentraler som kan erstatte ødelagt utstyr inngår i dette. Til sikring av dataanlegg og interne kommunikasjonssystemer brukes det betydelige midler både i privat og offentlig virksomhet. Det hevdes likevel at det er en tendens til at behovet for slike tiltak undervurderes. Sårbarheten kan reduseres dersom en er villig til å prioritere både tiltak som minsker risikoen for feil, ved å forsøke å gjøre systemene enkle og robuste og ved å ha planer for hva som må gjøres, når feil oppstår. Et eget utvalg («Datasårbarhetsutvalget«) har problemer vedrørende sårbarhet i data- og telekommunikasjonssystemene til utredning og utredningen vil danne utgangspunkt for eventuelle nye tiltak som kan ivareta de samlede samfunnsmessige hensyn på dette feltet. 3.3.3 Personvern. Personvernet har foreløpig vært gjenstand for større oppmerksomhet i den offentlige debatten enn sårbarhetsproblematikken. Bruk av ny tele- og datateknologi til overvaking og rask tilgang på en rekke opplysninger som registreres ved hjelp av denne teknologien, kan bl.a. gi oss en økt sikkerhet mot kriminalitet og uønskede handlinger eller hendelser. Ulempen er at også uskyldige blir overvaket, at noen kan følge med i hva vi gjør rent privat, i hvert fall i enkelte situasjoner. Vi kan selvsagt også overvåkes uten tele- og datateknikk, men teknikken øker effektiviteten i overvåkningen drastisk. Som oftest vil vi vite at teknisk overvåkning skjer, fordi det er varslet ved oppslag eller liknende. Slik varsling har preventiv virkning. Det kan imidlertid skje at en ikke er klar over at en blir overvaket, enten fordi en har oversett eventuell varsling eller fordi det ikke finnes slik varsling. Overvåkning vil imidlertid som regel være varslet på steder der allmennheten har adgang. Om en skal ta i bruk overvåkning, må bl.a. bli en aweiing mellom det en kan oppnå ved å forhindre kriminalitet osv., og de ulemper det eventuelt medfører. Under enhver omstendighet må en forhindre at opplysninger av følsom karakter kan innhentes av andre enn de som har en rett til å få opplysningene. Likeledes vil vi være opptatt av at det ikke oppstår feil i data om oss seiv i ulike systemer og registre. Det er således av helt sentral betydning å sikre at vurderingen av hvem som skal ha adgang til hvilke registre, er tilstrekkelig restriktiv, og at det teknisk sett er gode nok sperrer slik at uautoriserte ikke kan få adgang til følsomme registre. Det må også legges inn kontrollrutiner mot at det oppstår feil i opplysningene. Formålet ved personregisterloven av 1978 er nettopp å ivareta en del av disse hensyn. Denne loven setter bl.a. i utgangspunktet krav til konsesjon for å opprette personregistre som skal gjøre bruk av elektroniske hjelpemidler og gir et eget organ, Datatilsynet, i oppgave å administrere lovens bestemmelser. Den teknologiske utvikling kan imidlertid raskt endre forutsetningene for lovbestemmelser på dette feltet og det vil derfor være nødvendig kontinuerlig å vurdere hvordan hensynet til personvern m.v. best kan ivaretas. Økt satsing på fjernovervåking og på sikring av dataregistre har eksempelvis også stimulert oppfinnsomheten hos dem som ønsker å sette overvaking ut av spill eller få adgang til systemer og registre de ikke er autorisert til å gå inn på. Begrepet «datasnoker» (data hacker) er etter hvert blitt kjent. Etter straffeloven er for øvrig «tapping» av informasjon i elektronisk form likestilt med å åpne brev en ikke skal ha adgang til, men foreløpig har det i Norge ikke vært reist sak med bakgrunn i denne bestemmelse. For å sikre mot misbruk, kan det være nødvendig å legge opp til noe mer omstendelige rutiner enn en ellers ville gjort. Likevel kan en neppe være absolutt 100 pst. sikker. Sikkerheten bør imidlertid ha meget høy prioritet og ligge så langt opp mot 100 pst. som det er teknisk og økonomisk mulig. KAPITTEL 4 Utviklingen i teletjenestene. 4.1 ETABLERTE OG NYE TELETJENESTER, BRUKSMULIGHETER OG BEHOV Innledning. I dette kapitlet vil en se nærmere på utviklingen for eksisterende tjenester og for planlagte og mulige nye tjenester. En vil se nærmere på etterspørselen etter de forskjellige tjenester. Dette må sees i sammenheng med de muligheter og virkninger utviklingen i nett og utstyr gir grunnlag for. Selve nettutviklingen vil bli nærmere behandlet i kap. 5, og kap. 6 behandler utstyr. Etterspørsel og behov for tjenester. Det er viktig i utbyggingsplanene for telenett og tjenestetilbud å ha realistiske forutsetninger om hvilken fremtidig etterspørsel som skal dekkes. Det dreier seg her om store investeringer, og det betyr mye at tempo og rekkefolge i utbyggingen er mest mulig gunstig ut fra nytte- og kostnads vurderinger. Prispolitikken er viktig i en slik sammenheng. Denne blir drøftet i kap. 9. I tråd med konklusjonene ved behandlingen av St.meld. nr. 11 for 1982 —83 Om Televerkets situasjon og oppgåver i 80-årene, legger en foreløpig til grunn hovedtrekkene i det nåværende kostnadsbaserte takstsystem og en utvikling hvor teletakstene vil gå ned eller i det minste stige svakere enn den alminnelige prisutvikling. Erfaringene på telesektoren de siste årtier har vist at det først og fremst er i nett-kapasiteten (inklusive sentraler m.v.) de store problemer oppstår hvis en i utbyggingen har basert seg på for lave prognoser. Økt etterspørsel etter brukerutstyr kan vanligvis dekkes raskere, og den blir også finansiert direkte av brukerne. Utvidelsen av infrastrukturen derimot er tidkrevende og kapitalkrevende, og medfører gjerne et finansierings-problem. Hensikten med prognoser for de enkelte tjenester er først og fremst å avlede hvilken nettkapasitet og standard man bør ha på ethvert tidspunkt for å unngå alvorlige kapasitets- og kvalitetsproblemer. Samtidig bør man unngå sløsing ved å ha urimelig store kapasitetsreserver übenyttet i lang tid. Generelt vil de prognoser som i dag utarbeides, være mer usikre enn for noen få år tilbake. Dette skyldes at omfanget av bruken av nye tjenestetilbud er vanskelig å anslå. den automatiske mobiltelefontjenesten. I sin langtidsplan fra 1980 regnet Televerket med at antall samtaler i 1985 ville være i underkant av 8 millioner, mens en allerede i 1983 hadde anslagsvis 14,2 millioner samtaler - med store fremkommelighetsproblemer som resultat. Ved dimensjoneringen av nettet har en lagt særlig vekt på at en skal ha tilstrekkelig kapasitet til å tilby næringslivet og offentlig forvaltning de tjenester de finner lønnsomme. I tillegg har myndighetene et visst ansvar for å introdusere de nye tekniske muligheter, og å stimulere tele- og datasektoren som ledd i en større strategi for utviklingen av landet, jfr. kap. 3. Nye tjenester og muligheter må introduseres og bli kjent før beslutningstakerne får godt nok grunnlag for nytte- og lønnsomhetsvurderinger. Dette gjør det svært vanskelig å få klare svar fra brukerne om deres behov på litt lengre sikt. En del nye tjenester kan være alternativ til etablerte tjenester, og dette skaper problemer med å forutsi etterspørselen etter disse. Også for brukerne er det viktig å få mest mulig sikre prognoser for fremtidige priser på tjenestene. Det er en klar tendens til økt bruk av spesielt bedriftsintern kommunikasjon for tale, tekst og data, og også betydelig ekstern kommunikasjon. Utstrakt bruk av tjenester som forutsetter overføring av levende bilder synes å ligge noe lenger frem i tiden. Innen næringsliv og forvaltning er tjenester en produksjonsfaktor, som tas i bruk i den utstrekning brukerne finner det rasjonelt og effektivt i forhold til kostnadene. I husholdningsmarkedet blir bruk av tjenestene et fconsum-formål, som innen rammen av husholdningens inntekt må konkurrere med andre formål som mat, bolig, klær, reiser, underholdning m.v. Folk vil vurdere hva de får igjen av velferd og nytte for de pengene de bruker på teletjenester, og sammenlikne dette med hva de kunne få om de kjøpte noe annet i stedet. Foretatte undersøkelser viser f.eks. at telefonbruken stiger med inntektsnivået. Dagens nett og tjenester. Ulike tekniske og økonomiske forhold og spesielle behov har ført til at vi i dag har separate tjenestenett med forskjellige egenskaper. Viktigst er telefonnettet, teleksnettet og datanettet. Nettene sørger for toveis kommunikasjon mellom vilkårlige abonnenter. Foruten ovennevnte nett har man kabelfjernsynsnett, hvor utbyggingen til nå har vært nesten utelukkende i privat regi. Disse nett er bygget opp som enveis kringkastingsnett. Televerkets nåværende Ijenestetilbud er: — Telefon — Tekstoverføring * Telegram * Teleks/fonoteleks * Telefax * Teletex — Dataoverføring * * Datex * Datapak — Alarmoverføring — Mobile radiotjenester * Landrnobil telefon * Personsøkertjeneste * Sjømobile radiotjenester — Bredbåndstjenester * Kabelfjernsyn * Fjernsynsmøte — Utleide samband. Tjenestenes relative andel av Televerkets inntekter, utgifter og investeringer i 1983 er vist i tab. 4.1: Tab. 4.1 I>riftsinntekter,driftsutgifter og investeringer etter tjenester i 1983. ') Telenettet er integrert. Investering i fellesutstyr er ført opp under telefon. Særinvesteringer er ført opp under vedkommende tjeneste. 2 ) Medregnet landrnobil telefon. 3 ) Ikke radiotelegram *) Omfatter ikke trafikk over Eik jordstasjon. Tjenester som i 1984 bare tilbys på prøvebasis, omtales nedenfor under nye tjenester. Det er både i NOU 1982:2 Teleutvalgets utredning I, St.meld. nr. 11 for 1982—83 og i NOU 1984:29 Om organisering av televirksomheten i Norge redegjort for de nå værende teletjenester. Samferdselsdepartementet vil i det vesentlige vise til disse fremstillinger for en nærmere beskrivelse av tjenestene. En vil i det følgende drøfte prognosene for de viktigste tjenestene og herunder også redegjøre for endringer i tjenestene. Telefon. Telefon vil ennå i overskuelig fremtid være den dominerende teletjenesten. I tabell 4.2 er gjengitt historisk og prognostisert utvikling i total etterspørsel etter telefonabonnement. Som det fremgår av tabell 4.2, har etterspørselen vært jevnt stigende frem mot en topp i første halvdel av 1980-årene. Televerket regner med en fortsatt jevnt høy etterspørsel. Den prognosemodell som ligger til grunn for tabell 4.2, bruker disse faktorer til å forklare den årlige etterspørselsutvikling: — Realinntekt — Televerkets realtakster — Befolkningsutviklingen — Potensielt antall hovedabonnement året før. Ved utarbeidelsen av de endelige prognoser foretas enkelte mindre korreksjoner i forhold til de tall modellen gir. Disse korreksjoner foretas på grunnlag av f.eks. antakelser om utviklingen i fritidshusabonnement, behov for abonnement i husholdningene p.g.a. bruk av teledata eller hjemmedatamaskiner, virkning av markedsføringstiltak m.m. Som en vil komme nærmere tilbake til, må en generelt regne med mer usikre prognoser i årene fremover enn en har vært vant til. Da telefonnettet også brukes til andre tjenester enn telefon, vil en komme tilbake til trafikkprognoser nedenfor. Mobiltelefon. Spesielt etter innføringen av den automatiske mobiltelefontjenesten (NMT) har den landmobile telefontjenesten vist en meget sterk vekst. Tabell 4.2 Historisk og prognostisert etterspørsel etter telefonabonnement og telefonapparater, ekskl. Svalbard. bruksfrekvensen. Høyt antall mobiltelefonabonnementer vil begrense etterspørselen etter egne, ordinære telefonabonnementer til fritidshus og trolig også i noen grad etterspørselen etter abonnement nr. 2 for husholdninger. Televerket regner med at tjenesten vil utvikle seg på følgende måte i fremtiden: Tab. 4.3 Televerkets prognoser for den landmobile telefontjenesten. Datel og Datex. Det offentlige linjesvitsjede datanett kom i drift i 1981. Siden 1983 tilbys også pakkesvitsjede tjenester (Datapak) i dette nettet, slik at nettet blir mer effektivt og mulighetene for utvidet bruk blir større. abonnenter fremføres samlet på deler av overføringsstrekningen. For datel- og datextjenestene har Televerket i dag følgende prognoser for antall tilknytningspunkter: Tabell 4.4 Televerkets prognoser for datel- og datextjenesten. ') Datel omfatter både faste (utleide) og oppringte samband i telefonnettet. 2 ) Tallene for datex omfatter både linje- og pakkesvitsjede tjenester. Antall tilknytningspunkter er tilknytninger til det offentlige nett og sier derfor ingenting om antall bedriftsinterne samband. Teleks. offentlig virksomhet og har vært i drift i Norge siden 1946. Tabell 4.5 Televerkets prognoser for telekstjenesten. Pga. overgang til teletex regnes med redusert etterspørsel etter teleksapparater i årene fremover. Telefax. Faksimiletjenesten er hovedsakelig en tjeneste for bedrifter og offentlig virksomhet. Faksimile sendes i dag over telefonnettet. Televerket regner med ca. 6 000 abonnementer i 1985, ca. 10 800 i 1989 og ca. 13 900 i 1993. Personsøkertjenesten. I dag er personsøkertjenesten i første rekke beregnet på bedriftssektoren. Det finnes lokale privateide personsøkernett i enkelte bedrifter. Televerket personsøkertjeneste med eget sendernett ble introdusert i desember 1984. Tjenesten er foreløpig utbygget til å dekke byer og tettsteder, hvor 60 pst. av befolkningen bor. Ytterligere utbygging vil avhenge av behovet. Teledirektoratet har anslått antallet personsøkerabonnement til 5 000 i 1985, 34 200 i 1989 og 61 400 i 1993. Nærmere om prognosene og prognoseusikkerhet. Som nevnt vil telefon ennå i overskuelig fremtid være den dominerende teletjenesten. Prognosene for etterspørselen her, både når det gjelder abonnementer og bruk, vil derfor være av vesentlig betydning for fastsettelsen av et optimalt utbyggingstempo for overførings- og sentralkapasiteten. Prognoseawik for andre tjenester vil ha mindre alvorlige virkninger — både fordi deres relative andel av trafikken er beskjeden og fordi en større andel av investeringene her faller på brukerne. Prognosene for etterspørselen etter telefonabonnent i årene fremover er mer usikre enn en er vant til fra tidligere år. Et forhold som gjør prognosene usikre, er privatpersoners etterspørselsadferd når de fleste boliger er blitt tilknyttet telefon. Mens det ved utgangen av 1983 var ca. 83 boliger med telefon pr. 100 boliger, vil 1 abonnement pr. bolig nås i 1989 —90. Enkelte vil finne det hensiktsmessig å anskaffe et 2. abonnement. Dette kan ha flere årsaker, som for eksempel ønske om å kunne bruke teledata eller telefax eller ha en egen sambandsmulighet mellom hjemmedatamaskin og databaser. Et usikkerhetsmoment med hensyn til abonnement nr. 2 er at en med et tjenesteintegrert nett (ISDN) vil kunne ha så stor overføringskapasitet at et 2. abonnement vil være unødvendig. Videre utgjør fritidsboliger et ytterligere etterspørselspotensial. En har imidlertid foreløpig for dårlig grunnlag for å anslå virkningen av disse forhold nærmere. Det bør på bakgrunn av dette vurderes om de faktorer som inngår i den prognosemodell for telefonetterspørsel som er gjengitt i tabell 4.2, er tilstrekkelige. Generelt tilsier en større prognoseusikkerhet hyppige revisjoner av både prognoser og prognoseforutsetninger og -modeller. Erfaringer fra land som er kommet lenger enn Norge med hensyn til etterspørselsdekning og innføring av nye tjenester, vil her være nyttige. En del av de nyere teletjenester, som teletex, telefax og dataoverføringstjenestene, er hovedsaklig av interesse for næringsliv og forvaltning. Enkelte nye tjenester vil bare være interessante for forholdsvis få brukere, men vil til gjengjeld for disse brukerne kunne være særs viktige arbeidsverktøy. Etterspørselsveksten for nye tjenester har vært, og ventes fortsatt å være, sterk. Samtidig foregår det en rask utvikling av bedriftsinterne, elektroniske kommunikasjonssystemer, som kan knyttes sammen med de offentlige nett. Nye, integrerte kommunikasjonsløsninger må også forventes å øke behovet for an tall abonnementslinjer for den enkelte abonnent. Det er grunn til å vente en forholdsvis sterk trafikkvekst fremover fra næringsliv og forvaltning. Det foreligger imidlertid ikke nærmere prognoser for denne del av trafikkveksten eller for nye tjenesters betydning for trafikkutviklingen. Frem til 1989 ventes en trafikkvekst i telefonnettet innenlands på ca. 7,5 pst. pr. år og for trafikk til utlandet ca. 13 pst. pr. år. Generelt vil prognoser for trafikkutviklingen være forholdsvis usikre. Seiv om tradisjonell anvendelse av telefonen til samtaler fortsatt lenge vil utgjøre den dominerende del av bruken, vil en i økende grad bruke telefonnettet til datatransmisjon. Mange av de samme usikkerheter som er nevnt ovenfor med hensyn til abonnementsetterspørselen vil også gjelde for trafikkutviklingen. Det er imidlertid grunn til å tro at seiv mindre endringer i bruksmønsteret for vanlig telefon vil ha adskillig større betydning for den samlede trafikkutvikling enn hva en forholdsvise stor økning i bruken av nye tjenester vil ha. Nye tjenester og tjenester i fremtidige nett I det følgende vil utviklingen av og etterspørselen etter nye teletjenester bli behandlet. Dette gjelder både teletjenester som allerede er innført, men som foreløpig er såpass nye at de ikke har fått særlig utbredelse, og tjenester som er mulige med nye nettyper. Også de tradisjonelle teletjenestene vil etter hvert bli tilført nye bruksmuligheter. Eksempelvis vil i løpet av de nærmeste årene telefonabonnenter under sentraler med mer enn 300 nummer kunne tilbys anropsomkopling, anropssperring og automatisk fraværshenvisning. Videre planlegges tilbud av anropsvarsling under pågående samtale, kortnummervalg, automatisk repetisjon av sist slåtte nummer, sammenkopling av 3 abonnenter til én samtale og automatisk anrop av et bestemt nummer når telefonrøret tas av. Utvikling, tilbud og etterspørsel vedrørende nye tjenester vil påvirkes av nettsituasjonen. Nettutbyggingen og forholdet mellom nettutviklingen og nye tjenester blir nærmere behandlet i kap. 5. Som det der vil fremgå, vil en fra dagens situasjon med hovedsaklig tre nettyper, gå gjennom flere mellomfaser frem til et tjenesteintegrert digitalt nett og på lang sikt til et integrert bredbåndsnett. En rask teknisk utvikling og en sterk internasjonal forskningsinnsats på telekommunikasjons og datateknikkområdet vil føre til at en i fremtiden får en rekke tjenestetilbud og muligheter som en i dag vanskelig kan forutse. Dette gjør beskrivelse og prognostisering av nye tjenester problematisk. Generelt kan en imidlertid si at nettutviklingen fører til at eksisterende tjenester blir mer anvendelige. Dette skyldes både at de enkelte typer brukerutstyr i større utstrekning vil kunne kommunisere med andre typer brukerutstyr og at nettenes signalhastighet og pålitelighet vil bli bedre. Forbedret nettstandard vil også øke våre valgmuligheter med hensyn til når nye avanserte tjenester skal kunne tas i bruk. Integrerte nett gjør det teknisk enklere og økonomisk gunstigere å tilføre de eksisterende tjenester nye anvendelsesmuligheter. Særlig ved bruk av datateknologien kan en legge inn forskjellige former for bearbeiding, lagring, omforming m.v. av informasjon, slik at nettjenestetilbudet blir mer verdifullt for brukerne. Slike påbygninger på tradisjonelle nettjenester kan en betegne som verdiforøkende tjenester. Teledata er ett eksempel på en verdiforøkende tjeneste Ofr. kap. 6.2). En forutsetning for at brukerne skal få fullt utbytte av de muligheter nye nettyper gir, er at det også skjer en utvikling på brukersiden. integrasjon av tidligere separate enheter for tale, tekst, data og tildels bilde. Integrerte informasjonsverktøy får først sin fulle verdi når de kan samvirke med andre abonnenters utstyr via et avansert telenett. En får her en vekselvirkning, ved at utviklingen av såkalte bedriftsinterne løsninger stiller krav til telenettutbyggingen og telenettutbyggingen igjen muliggjør bedre bedriftsinterne løsninger. Nærmere om de enkelte nye tjenester. Nedenfor vil først bli omtalt nærmere de tjenester som allerede i dag foreligger på prøvebasis eller foreløpig har meget beskjeden utbredelse og deretter de tjenester som en i dag ser for seg innen overskuelig fremtid. Det vil også bli gitt etterspørselsprognoser for de forskjellige tjenestene. Av fremstillingen vil fremgå at en del av tjenestene egentlig er en videreutvikling eller en kombinasjon av eksisterende tjenester. Det vil derfor ofte være et hensiktsmessighetsspørsmål i hvilken grad en skal betegne nye muligheter og tilbud som nye tjenester. Televerkets prognoser for nye tjenester bygger på vurderinger med utgangspunkt i en eller flere av nedenevnte metoder: — vurdering av hvilke brukergrupper som er aktuelle, og hvor store de er — rundspørring blant et utvalg av dem som sannsynligvis vil ha interesse av tjenesten (markedsundersøkelse) — rundspørring blant folk med spesielt god kjennskap til tjenesten, til liknende tjenester og til aktuelle markeder — sammenlikning med utviklingen i andre land — sammenlikning med utviklingen for liknende tjenester. Et gjennomgående trekk ved nye tjenester er at en venter høye vekstrater, både når det gjelder antall tilknytninger/abonnement og når det gjelder trafikken. Trafikkmessig vil imidlertid nye tjenester ennå i lang tid utgjøre en mindre del av den samlede teletrafikk, hvor telefonen fortsatt i overskuelig fremtid vil veie tyngst. Da nye tjenester antagelig bare i begrenset utstrekning vil erstatte telefonbruk, men komme i tillegg til denne, får de likevel betydning for vekstratene for den samlede telenettstrafikk. Nærmere anslag for disse virkninger er vanskelig å gi- Teletex. Teletexrjenesten ble innført 1. mars 1984 og går over datanettet. Tjenesten er en videreføring av telekstjenesten, men har mye høyere overføringshastighet og større tegnrepertoar. Teletexterminalene kan dessuten brukes til tekstbehandling. overføring av tekst og langt på vei erstatte bruk av teleks. Tjenesten anslås å ha ca. 4 800 abonnenter i 1989 og ca. 9 100 abonnenter i 1993. Den totale teletextrafikken er anslått til ca. 1,7 mill. takstminutter i 1989 og ca. 6,2 mill. takstminutter i 1993. Trafikktallene er ikke direkte sammenlignbare med trafikktallene for teleks som er gitt i tabell 4.5 foran, fordi teletex er 30 —40 ganger hurtigere enn teleks. Teledata. Teledata er en tjeneste som gjør det mulig for abonnenter via telenettet å få informasjoner som er lagret elektronisk i databanker. Som terminaler brukes enten et modifisert fjernsynsapparat eller spesielt utviklede teledataterminaler. Tilknytning v.h.a. hjemmedatamaskiner (personal computers) vil med tiden bli aktuell. Televerkets forsøksdrift med tjenesten har pågått siden 1979. I 1985 settes den i ordinær drift, i første omgang vil den bli markedsført overfor næringsliv og forvaltning, og fra 1986 av også overfor private. Televerkets rolle i teledatatjenesten er at det både sørger for nett og svitsjing og driver en databank. Også private vil imidlertid kunne tilby teledatatjenester - enten ved å leie lagerkapasitet i Televerkets databank eller fra private databanker og med tilknytning til Televerkets svitsj. Erfaringer fra andre land viser at etterspørselen etter teledata i introduksjonsfasen var meget lav. Utviklingen i 1984 og forventet utvikling fremover tyder på at etterspørselen vil skyte fart. Etterspørselsutviklingen vil bl.a. være avhengig av hvilke funksjoner og muligheter som tilbys. En vil her få en vekselvirkning - jo bedre tilbud, desto flere abonnenter og større bruk, som igjen fører til flere tjenesteleverandører og tilbud. I tillegg til ren informasjonssøkning vil en kunne bruke tjenesten til funksjoner som meldingsformidling, betalingsformidling, postordrekjøp og tipping. Teledirektoratets regner med følgende etterspørselsutvikling: Tab. 4.6 Televerkets prognoser for abonnement i teledatatjenesten. Elektronisk betalingsformidling. betalingsformidling». Elektronisk betalingsformidling kan foregå via forskjellige teletenester. Bruk av teledata til betalingsformidling er allerede nevnt. Ved en rekke bensinstasjoner og i enkelte detalj forretninger kan en betale ved hjelp av bankkort. Bankkortet legges i en terminal, som sjekker brukerens personlige identifikasjonskode og via telenettet undersøker med bankens datasentral om brukeren har dekning på sin konto. Videre drives forsøksdrift med Telebankkort, som er et betalingskort med en innebygget mikroprosessor. I prosessoren er lagret et visst kronebeløp, som blir redusert når kortet brukes og som registreres av kjøpsstedsterminalen. Betalingsopplysninger lagres i terminalen og overføres daglig gjennom telenettet til bank. En annen form for elektronisk betalingsformidling er under innføring i enkelte banker. Ved hjelp av en dataterminal skal kunden her bl.a. kunne gi betalingsordrer. Felles for de nevnte former for elektronisk betalingsformidling er at Televerkets rolle er å formidle transaksjonsopplysninger mellom betaler og bank, herunder f.eks. fastsette tekniske standarder (grensesnitt) og tilby såkalte «rutingsfunksjoner», slik at transaksj onene kommer frem til den aktuelle databank. Til dette brukes det ordinære telenettet. En må vente at det også vil bli lansert andre former for elektroniske betalingsformidlingssystemer enn de ovenfor nevnte, seiv om det trolig vil være mest rasjonelt om en samler seg om et mindre antall standardiserte systemer. Veksten i den elektroniske betalingsformidling ventes å bh sterk. Det foreligger imidlertid ikke ajourførte prognoser. Konferansefjernsyn (videokonferanse). Konferansefjernsynstjenesten bygger på overføring av lyd- og bildesignal mellom spesielt utstyrte rom (videokonferansestudio). Dette gir muligheter for konferanser mellom små persongrupper på geografisk adskilte steder. Det kan overføres bilder av konferansedeltakerne, dokumenter, tegninger eller gjenstander til den eller de andre deltakende gruppe(r). Tjenesten er avhengig av høy nettoverføringshastighet. Televerket har siden 1983 drevet forsøksdrift med tjenesten, med studio i Oslo og Trondheim. I 1985 tas studio i Stavanger i bruk, og flere studio vurderes etablert i noen andre større byer. En antar at tjenesten først vil få særlig omfang når bedrifter får egne studio. Televerket har allerede registrert slike ønsker fra endel bedrifter. Studioutstyr vil kunne leveres av både Televerket og private, mens Televerket alene står for overføringen. Høyhastighets dataoverføring. Informasjonsbehandling og telekommunikasjoner er gjensidig avhengige. Etter hvert som dataprosesseringshastighet og lagringskapasitet øker, øker også behovet for overføringshastighet og kravene til overføringskvalitet. Etterspørselen etter dataoverføringstjenester vil påvirkes av prisutviklingen for brukerutstyr og av overføringskostnadene. Rimeligere og mer avansert brukerutstyr reduserer behovet for å overføre data til f.eks. dataservicebyråer. Som det fremgår av tabell 4.4 foran, ventes en hurtig økende etterspørsel etter dataoverføringstjenester, spesielt datex. Behovet for større overføringshastigheter er imidlertid forholdsvis vanskelig å bedømme. Dette skyldes bl.a. at det internasjonale standardiseringsarbeidet ennå ikke er avsluttet. Spesielt for samband mellom digitale hussentraler tilhørende samme bedrift og for datasentraler og dataservicebyråer har en imidlertid registrert ønsker om høyhastighets overføringer. Både digitaliseringen av telenettet og de generelle kapasitetsutvidelser i det, øker Televerkets evne til å tilby høyhastighets overføringer. Satellitter (ECS-satellittene og den kommende Tele-X-satellitten) gjør det mulig å tilby høyhastighets og høykvalitets bedriftskommunikasjon. Fordelen med satellitter er at de dekker store områder og egner seg godt for forbindelser til utkantstrøk og vanskelig tilgjengelige steder ellers. Verdiforøkende tjenester. De grunnleggende nettverksfunksjoner er å muliggjøre ren signaloverføring mellom vilkårlige tjenestekunder. Verdiforøkende tjenester er nettverksfunksjoner som utfører noen form for ytterligere bearbeiding, lagring eller annen behandling og som derved øker kommunikasjonstilbudets verdi. Teledata er en verdiforøkende tjeneste. Også med eksisterende nett kan verdiforøkende tjenester tilbys, men mulighetene blir vesentlig større med et digitalt, tjenesteintegrert nett. Her skal bare nevnes noen eksempler på slike mulige tilbud: Teleboks kan betegnes som en elektronisk lagringstjeneste. Fysisk er teleboksen en stor datamaskin. Gjennom det offentlige nettet sendes skrevne beskjeder til teleboksen. Teleboksen lagrer, gjenfinner, eventuelt bearbeider og sender beskjeden ut igjen til bestemte adressater. Teleboks kan brukes av kunder som er abonnent i data- eller teleksnettet. Elektroniske markedsplasser kan etableres, f.eks. i videreutviklingen av teledatatjenesten. Elektronisk markedsplass kan tenkes som en nettverksfunksjon som presenterer tilbud og etterspørsel for spesielle varer og tjenester. bruker kan gjøre sine tilbud og behov kjent gjennom systemet og seiv søke i det etter de varer og tjenester han ønsker, for så å knytte kontakt med en annen aktør på den elektroniske markedsplassen. Portnersystemer til å løse spesielle informasjonsoppgaver kan tenkes etablert. Et slikt tjenestetilbud kan gå ut på å samle inn opplysninger på et spesielt område fra flere forskjellige databaser og databanker og presentere opplysningene for brukeren i en slik form at han f.eks. bedre kan treffe en innkjøpsbeslutning eller utføre en arbeidsoppgåve. 4.2 KONKURRANSEFLATER MELLOM TELETJENESTER OG FYSISK TRANSPORT Med de mange bruksmuligheter teletenester kan gi, jfr. kap. 3.1, er det grunn til å regne med at dette vil få konsekvenser for behovet for fysisk transport. Dette kan skje på flere mater: a) Revolusjonerende teletekniske endringer påvirker utviklingsmulighetene, sammensetning, organisering og lokalisering av næringslivet. Dette får konsekvenser både for persontransport og for transport av varer og informasjon. b) Teleforbindelser til hovedarbeidsstedet eller hovedkontoret gir muligheter for å utføre arbeid mer lokalt. F.eks. kan skrivearbeid, programmering, registrering av data 0.1. foregå ved en terminal i arbeidstakerens hjem, eller i et lokale (telematikksenter) i nærheten. Dette kan redusere omfanget av arbeidsreiser og gjøre lokaliseringen geografisk mer uavhengig. c) Teletjenester muliggjør møte mellom personer på stor avstand. Dette kan isolert sett bety færre reiser. Viktigere er det at det kan gi et annet mønster for kontakt- og reisevirksomhet, som også medfører nye reiser. Nettoeffekten for fysisk transport er vanskelig å forutsi. d) Informasjonsformidling kan i stadig større grad skje via telenettet, det kan bl.a. redusere tradisjonell postforsendelse. e) Fysisk transport kan effektiviseres ved hjelp av tele- og datateknikker. For eksempel kan kontakt mellom kunder og utøvere formidles fra terminaler/telefoner via sentraler med datakraft, slik at en får raskere og rimeligere transport, bl. a. ved å redusere tomkjøringen. Utviklingen innen telesektoren vil med tiden endre næringslivets oppbygging. Hvordan dette slår ut for transportvirksomheten er imidlertid høyst usikkert. De undersøkelser og prognoser som er utført, går stort sett ut på å se på substititusjonsmuligheter. kan tenkes erstattet med telekommunikasjoner, uten at man ser på mer grunnleggende endringer i nærings- og arbeidsliv, lokalisering og bosetting. Også slike anslag er meget usikre. De faktorer som påvirker utviklingen, er først og fremst — tekniske, praktiske anvendelsesmuligheter i forhold til ulike reiseformål — økonomiske kostnader ved reise og annen kontakt — tidsforbruk — rent menneskelige faktorer,vanetenkning, behov for å møte andre, mulighet for mer nyansert informasjonsutveksling ved direkte møte 0.1. Teoretisk kan svært mye av det som formidles ved personlig møte, også formidles via et moderne telenett. Et møte eller en konferanse har imidlertid mange kvaliteter og nyanser som lett går tapt, seiv ved en teleforbindelse med bildekontakt. I undersøkelsene legges det derfor gjerne til grunn visse forutsetninger for hvilke møter som kan dekkes ved telekommunikasjon. Disse krav gjelder antall deltakere, at deltakerne kjenner hverandre, at det foreligger forhåndsmateriale 0.1. I NOU 1983:32 (side 72—73) har Teleutvalget referert en snart 10 år gammel undersøkelse fra Televerkets Forskningsinstitutt. Denne var et ledd i et europeisk samarbeidsprosjekt med tilsvarende undersøkelser i andre land. Undersøkelsene tyder på at rent teknisk kan om lag 60 pst. av møter med deltaker fra to eller flere steder erstattes med telekommunikasjoner. Det store spørsmålet er så hvor stor andel av slike møter bedriftene kommer til å avvikle med bruk av telekommunikasjoner. Tilsvarende overveielser kan gjøres når det gjelder omfanget av hjemmearbeid, arbeid i lokale telematikksentra 0.1. En ting er de tekniske og økonomiske muligheter. Noe annet er bedriftenes, og ikke minst enkeltmenneskenes, vurderinger av om dette alt i alt er ønskelig. Det blir dette som avgjør om telematikk i betydelig grad kan eliminere arbeidsreiser. Nye telekommunikasjoner kan også tenkes å øke person- og varetransport på følgende mater: — Mer spredt lokalisering og opprettholdelse av produksjonsenhetenes størrelse kan føre til lengre transportavstander. — Sterkere materiell vekst kan gi større godsmengder som måtransporteres. — Bedre telekontakt kan tenkes å utløse behov for nærkontakt og dermed føre til flere reiser. Svaret på hvordan nye telekommunikasjoner vil påvirke samferdselen, kan en ikke få før mulighetene er prøvd i praksis. Samferdselsdepartementet har ikke i dag grunnlag for å innarbeide slike virkninger i sine planer for luftfart, veger eller jernbane. Strategien for både teleutbygging og samferdsel må være at en legger til rette for rasjonell bruk av kommunikasjonsmulighetene. Dette må skje ved kostnadsorienterte takster og tilstrekkelig kapasitet til å dekke etterspørselen etter både telekommunikasjon og transport. Det er ikke mulig for myndighetene å si hvilket omfang av teletjenester og transport som er rasjonelt om 10—20 år. En må anta at næringsliv og publikum for øvrig foretar rasjonelle vurderinger av kostnader og nytte. Som hovedprinsipp bør derfor utbyggingen tilpasses deres etterspørsel, jfr. kap. 3.2 foran. Det blir derfor viktig å følge nøye med i hvordan etterspørselen utvikler seg både for tele og transport, og legge opp planstrategier som gir mulighet for rask og smidig tilpasning til endringer. De offentlige virkemidlene, det vil si planer, budsjetter, lover, regelverk og administrasjon, må utformes slik at en får en reell politisk rammestyring. Av spesiell interesse for statens forretningsdrift, er forholdet mellom post og tele. De nye tjenester Telefax og Teletex vil for eksempel etterhvert bh aktuelle alternativer til brevsendinger. Dette, og andre sider av forholdet mellom post- og teletjenester og Post- og Televerket vil en drøfte nærmere i kap. 10. Strategi for den samlede nettutbygging (inkl. sentraler) og fordeling av ansvarsforhold. 5.1 KORT OVERSIKT OVER NETTOPPBYGGINGEN Det er i dag to hovedtyper av nett: a. Televerkets offentlige nett for ordinære teletenester, hvor telefonnettet er det viktigste. b. Kabelnett for fjernsynsoverføring, som består av mange lokale, adskilte nett. Ifølge Teleutvalgets utredning om Telematikk ser en imidlertid på sikt en mulighet for integrasjon av disse nettene til et c. Telematikknett som har kapasitet både for de ordinære teletjenester og to veis bredbåndsoverføring (levende bilder). I tillegg til nettene for ordinære teletjenester bygger Televerket ut og driver radiosikringstjenester for Luftfartsverket og overførings- og sendetjenester for radio- og fjernsynsprogrammer for NRK. Dessuten har en følgende nett: — Forsvarets kabelnett for militært bruk. — Politiets sambandsnett. — Norges Statsbaners interne sambandsnett — Nett for kraftforsyningen og en del andre offentlige kabelnett opprettet med hjemmel i særlov. — En rekke andre lukkede radiosambandsnett. Disse nett holdes utenfor de vurderinger som gjøres i denne melding. Televerkets offentlige telenett for ordinære teletjenester sørger for overføring av tale, tekst, data og bilde mellom brukerne i form av toveis kommunikasjon mellom vilkårlige abonnenter (svitsjing av tjenester). I Norge har Televerket stått for denne virksomheten på vegne av det offentlige, og har hatt enerett på å bygge ut og tilby overføringstjenester til brukerne. Det offentlige telefonnettet har en tredelt struktur, jfr. figur 5.1. — Fjernnett fra fjernsentraler*) (i alt 46 i landet) til gruppesentral (totalt 100 stk.) og mellom fjernsentraler — nærnett fra gruppesentral**) til endesentral (totalt ca. 2 900 endesentraler eller abonnentsentraler) — abonnentnett fra endesentral og frem til abonnenter. *) Trafikkformidlingssentraler som ikke har direkte tilknyttede abonnenter. **) Kan være kombinert transitt-(gruppe-)sentral og abonnentsentral. Nettene består av disse deler: — Sentraler — Overføringssystemer • Radiolinjer (ca. 70 pst. av trafikken i nærog fjernnett) • SateUittsystemer(ca. 0,2 pst. av trafikken i nær- og fjernnett) • Kabelsystemer(ca. 30 pst. av trafikken i nær- og fjernnett) Til nettene knyttes tilknytningsutstyr: • Hussentraler/bedriftsinterne nett (lokalnett) • Terminaler for tale, data, tekst, bilder Lokalnett, dvs. interne spredenett hos abonnenten (bedriftsinterne og husstandsinterne nett), kan knytte sammen ulikt utstyr. Det er først og fremst bedriftene som har behov for lokalnett for å knytte sammen bedriftsinternt utstyr til et integrert hele (hussentraler, dataterminalen datamaskiner, tekstbehandlingsutstyr, video osv.), men også for husstandene forventes interne spredenett å få større betydning i fremtiden (alarmer, video, utvidet telefonkommunikasjon osv.). Slike lokalnett har hittil ligget delvis innenfor og delvis utenfor Televerkets monopol. Etablerte offentlige tjenestenett er foruten telefonnettet: — teleksnettet — datanettet. De forskjellige tjenestenettene har hittil hatt separate sentraler, mens overføringene i fjernog nærnettene har vært felles. Datanettet har f.eks. egne linjer i kabelanlegg i fjernnettet, men disse linjene ligger i samme kabel som f.eks. linjene i telefonnettet. Deler av overføringene i abonnentnettet har i begrenset omfang vært spesifikt tilknyttet de enkelte tjenestenett (f.eks. datanettet). Et tjenestenett kan brukes til flere typer tjenester. F.eks. brukes telefonnettet i begrenset grad også til dataoverføring (datel) og faksimile (telefax). Telesystemer og datasystemer utgjør til sammen et komplett informasjonsverktøy. Datasystemene sørger for bearbeiding, lagring og gjennfinning av data. Telesystemene sørger for transporten av dataene. Tradisjonelt har telenettet nyttet analog signaloverføring. Fig. 5.1 Hovedstrukturen i telefonnettet. fanget opp av mikrofonen. På mottakersiden blir strømmene igjen omdannet til hørbare signal i høretelefonen. Strømmene overføres mellom abonnentene over radio, på koppertråder i kabler og over kontaktpunkt i sentralene. For at datateknologiens muligheter fullt ut skal kunne utnyttes for teleformål, er det nødvendig at telesignal foreligger i form av data eller — som det ofte kalles — i digital form (tallkode 0 eller 1). Det betyr at dataene representeres av et antall korte strømpulser. Hver slik strømpuls kalles for en bit og kan ha to verdier (av eller på/negativ eller positiv/lys ikke lys). Ved å kombinere et antall biter kan en lage koder for ulike datatyper. Med standard sendeteknikk benyttes 64 000 biter hvert sekund for å gjengi tale med den kvalitet vi er vant til. For telefont] enesten alene er digitaliseringen først og fremst begrunnet ut fra lavere kostnad og mulighetene for mer rasjonelle drifts- og administrative opplegg. Et viktig moment ved digitaliseringen er imidlertid også den mulighet den gir til i et slikt nett å kunne tilby tjeneste som i dag ligger i separate nett. etter hvert vil finnes i digital form både under bearbeiding, lagring og under overføringene, arbeides det nå i en rekke land intenst med utvikling av mer integrerte teknikker, både i de offentlige telenett og i bedriftssammenheng hvor utviklingen av digitale hussentraler og lokale datanett sikter mot integrering av ulike tjenester. Det vil videre være mulighet for en rekke nye funksjoner eller tilleggstjenester. Brukerne vil gjennom bestemmelser om standardisering kunne knytte seg til telenettet og bruke et variert sett av teletjenester. Utviklingen på den lokale delen av nettmarkedet går raskt og foregår i tildels sterk konkurranse mellom teleindustri og dataindustri. Dataindustrien har for øyeblikket overlegen styrke på terminalsiden og den tradisjonelle teleindustrien har satset sterkt på å bygge seg opp der. Dataindustrien på sin side satser på utviklingen av lokale datanett, LAN (Local Area Network). Kabelnett for fjernsynsoverføring som forberedes for toveis-kommunikasjon i stjernestruktur (dvs. individuelle linjer fra sentralen til hver abonnent eller et fordelingspunkt nærmere abonnenten (ministjerne)) med telenettet i et fremtidig bredbåndsnett for to veis kommunikasjon (kalt telematikknett). I dette kapittel vil Samferdselsdepartementet se nærmere på hvilke strategier en skal legge til grunn for videre utbygging av det offentlige telenett og kabelfjernsynsnett og hvem som skal ha ansvar for de enkelte oppgåver. I kapittel 6 vil en gå nærmere inn på monopol/konkurransespørsmål vedrørende tilknytningsutstyr, bedriftsinterne nett og husstandsinterne nett av forskjellig slag og omfanget av Televerkets virksomhet på konkurranseområdet. 5.2 HOVEDTREKK I FORDELING AV ANSVAR OG OPPGÅVER/GRENSESNITT I utbyggingen av et nasjonalt telematikknett er det i Teleutvalget enighet om følgende punkter: Televerket skal ha ansvar for å bygge ut alle offentlige sentraler og overføringssystemene mellom disse, dvs. fjern- og nærnett. Televerket bør ha monopol på alle offentlige svitsjede tjenester uansett hvilket overføringsmedium som blir brukt, jordbundet eller satellitt. Televerket skal ha ansvar for å utarbeide forslag til en overordnet nasjonal plan som integrerer offentlige telenett og kabelnett for fjernsyn. Et flertall på 9 medlemmer går inn for at abonnentnettet, dvs. nettet fra endesentral til abonnenten, kan bygges ut av Televerket og private utbyggere på konsesjonsbasis. Et mindretall på 4 medlemmer går inn for at Televerket skal ha monopol på drift og utbygging av alle nett som ledd i utviklingen mot et telematikknett. I en overgangsfase kan private på konsesjonsbasis bygge ut siste ledd i kabelnett for fjernsynsoverføring. Ett medlem mener at den videre utbygging av abonnentnettet må være Televerkets ansvar. Utvalgets flertall på 10 medlemmer mener det går et markedsmessig skille ved abonnentens grunnmur. Ansvaret for lokalnettet, dvs. interne spredenett hos abonnenten (bedriftsinterne og husstandsinterne nett) vil bli behandlet i kap. 6 sammen med brukerutstyr (tilknytningsterminaler). Styret for Televerket mener at Televerket må stå som eier, utbygger og driftsansvarlig av alle deler av et telematikknett fram til et definert grensesnitt mot brukerne. Samferdselsdepartementet oppfatter Styret for Televerket dithen at også abonnentnettet i et integrert telematikknett skal være Televerkets monopol. antenneanlegg». Styret foretar imidlertid en presisering av abonnentnettet og mener med det den ytterste delen av et kabelfjernsynsanlegg, fra siste forsterkerpunkt og inn til abonnentene, ofte betegnet D 3-nettet. Etter Samferdselsdepartementets oppfatning mener imidlertid Teleutvalgets flertall med abonnentnettet hele nettet som strekker seg fra en endesentral i telefonnettet og ut til abonnentene. Styrets oppfatning om konsesjonsområdets utstrekning er derfor vesentlig snevrere enn det Teleutvalgets flertall må antas å ha lagt til grunn. M.h.t. Televerket monopol på «svitsjede tjenester» uttaler Styret bl.a. følgende: «I utvalgets framstilling er nett med «svitsjede tjenester» knyttet til en spesiell teknisk løsning med nett av stjernestruktur ut mot abonnentene. Med den tekniske utvikling vi har, er det ikke utenkelig at «svitsjede tjenester» for tale, tekst, data og bilder kan realiseres ved modifikasjoner av eksisterende kabelnett for fjernsynsoverføring uten kopling gjennom en sentral. Det bør vurderes om ikke overføring av teletjenester i slike nett også bør omfattes av monopolet for at fordelene med ett, sammenhengende offentlig nett ikke skal gå tapt.» Styret er for øvrig enig i at Televerket skal engasjere seg i utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring. Televerkets tre store personalorganisasjoner NTTF, KTTL og DNTO går inn for forslagene fra mindretallet i Teleutvalget. Av høringsorganer som slutter seg i det alt vesentligste til flertallet i Teleutvalget m.h.t. ansvarsfordeling av eksterne nett og et markedsmessig skille ved abonnentens grunnmur, kan bl.a. nevnes: Den Norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Handelsstands Forbund, Norges Industriforbund, Norges Rederforbund og Norsk Offshoreforening og Norsk Skipsmeglerforbund i en fellesuttalelse. Sparebankforeningen i Norge Elektronikkindustriens Bransjeforening SINTEF Norske Datasentralers Landsforbund. Kontor- og datateknisk Landsforening slutter seg til forslaget om at Televerket beholder sitt monopol på det eksterne distribusjonsnett mens Radioleverandørenes Landsforbund går inn for at Televerkets aktivitet bør begrenses til forvaltningsmessig aktivitet og utbygging av stamnettet. Norske Radio/TV-handleres Landsforbund (Antenneinstallatørgruppen (AIG)) går inn for at Televerkets oppgave i utbygging av kabelnett bør være å fastlegge tekniske krav til den totale nettstruktur i samråd med private interesser (AIG), og å forestå utbygging av fjernnettet, og å delta i sammenkopling av lokale nett. private bør bygge ut og eie lokale kabelnett i henhold til tekniske krav og forskrifter, og kople sammen de lokale nett. Norsk Telebrukerforening (NORTEB) aksepterer et fortsatt monopol på offentlige nett utenfor bedriftens eiendom, men med mulighet for bedrifter på konsesjonsbasis å kople private løsninger til de offentlige nett. Den Norske Dataforening tar spesielt for seg et område som ikke har vært særlig behandlet av Teleutvalget. Foreningen uttaler at verdiforøkende tjenester ikke må være underlagt monopolet. Verdiforøkende tjenester baserer seg på Televerkets overføringstjenester, men utfører i tillegg noen form for ytterligere bearbeiding som lagring og bearbeiding av data, statusrapportering, meldingsformidling eller andre databehandlingsfuksj oner. Høringsinstanser som i det alt vesentligste støtter mindretallsforslagene på omhandlede områder, er bl.a.: Landsorganisasjonen i Norge Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund Forbrukerrådet. AJL Norske Boligbyggelags Landsforbund mener at Televerket må få ansvaret for å bygge ut alle stamkabelnett og de offentlige sentraler. Abonnentnettet bør være forbrukereid. Private kabelselskap bør også kunne bygge ut abonnentnettet på entreprenørbasis. Samferdselsdepartementets merknader. Ad Televerkets offentlige nett for ordinære teletenester. Det er bred enighet om at Televerket skal ha ansvar for den videre utbygging av de ordinære telenett (telefon, data- og teleksnett) frem til abonnenten, men uenighet om hvor grensesnittet skal gå der. Grensesnittet for Televerkets nettmonopol behandles i pkt. 6.2. Integreringen av de forskjellige offentlige tjenestenett til et tjenesteintegrert digitalt nett, kalt ISDN (Integrated Services Digital Network) må likeledes fortsatt være innenfor Televerkets monopol. Videre er det bred enighet om at Televerket skal ha monopol på svitsjede tjenester, men det er reist spørsmål om «svitsjede tjenester» gir en presis nok definisjon. Monopolspørsmålet er særlig reist i relasjon til utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring. Samferdselsdepartementet vil i avsnitt 5.3 gå nærmere inn på den videre utbygging av Televerkets offentlige nett for ordinære teletenester. Ad kabelnett for fjernsynsoverføring. Kabelnett for fjernsynsoverføring omfatter følgende saksområder: krever konsesjon. Dette er underlagt Samferdselsdepartementets ansvarsområde, og likeledes bruk av disse rtett til telekommunikasjonsformål. — Spredning av kringkastingstøenester og programvirksomhet, som er underlagt Kulturog vitenskapsdepartementets ansvarsområde. Direkte videreformidling av lovlig kringkasting er tillått i henhold til kringkastingslovens § 1 nr. 3 og krever ikke konsesjon. Direkte videreformidling i kabelnett av f. eks. svensk fjernsyn innenfor sendingenes naturlige dekningsområde krever heller ikke konsesjon (betraktes som fellesantenneanlegg). Spredning av fjernsynssendinger som går via telekommunikasjonssatellitter og viderespres til publikum via et kabelnett, er ikke videresending av lovlig kringkasting (signalet er ikke tilgjengelig for almenheten). Det betraktes derfor som ny kringkasting som må ha konsesjon i hvert enkelt tilfelle. Spredning av lokale fjernsynsprogrammer over kabelnett krever separat konsesjon fra Kultur og vitenskapsdepartementet etter bestemmelser i kringkastingslovens § 1. Teleutvalgets forslag om at Televerket alene skal ha ansvar for utbygging av fjernnettet får bred tilslutning hos høringsinstansene. Samferdselsdepartementet er enig i dette syn. I den utbygging av kabelfjernsyn som allerede er foretatt, finnes private nærnett. Samferdselsdepartementet vil i avsnitt 5.4 redegjøre for de midlertidige bestemmelser om Kabel-TV og gå nærmere inn på den videre utbygging, nemnder oppgavefordelingen i nær- og abonnentnettet. Ad utbygging av et nasjonalt telematikknett. Televerkets offentlige tjenestenett og kabelnettene for fjernsynsoverføring er i dag to adskilte nett. Teleutvalget ser for seg en fremtidig mulig sammensmelting av disse nett, og høringsuttalelsene går stort sett også i retning av at vi vil kunne få en sammensmeltning av disse i fremtiden. Høringsuttalelsene har imidlertid ikke tatt stilling til hvor raskt denne sammensmeltingen skal gå. Utbygging av det fremtidige telematikknettet og oppgavefordelingen der behandles i avsnitt 5.4. 5.3 UTVIKLINGEN AV TELEVERKETS OFFENTLIGE NETT FOR ORDINÆRE TELETJENESTER TIL ET TENESTEINTEGRERT DIGITALT TELENETT (ISDN) Hovedlinjer i utviklingen. Følgende hovedtendenser vil ha stor betydning for Televerkets tjenester og nett i tiden framover: — En fortsatt utvikling innen mikroelektronikk vil gi økte muligheter for prosessering og lagring av data i telekommunikasjonssammenheng, samtidig som plassbehovet for teknisk utstyr reduseres og prisene faller. — Nye optiske overføringssystemer vil by på økt overføringskapasitet. En regner her med en gunstig prisutvikling. — Den generelle utvikling innen romfartsteknologien peker i retning av kapasitetsvekst og prisfall også for teiesateliittsystemer. — Nye metoder og nytt verktøy for utvikling av programvaresystemer vil forhåpentligvis snu en uheldig tendens til kostnadsstigning for programvaren i avanserte telesystemer. All videre utvikling og utbygging av telenettet i Norge har direkte eller indirekte som mål et nett som er digitalt og integrerer de enkelte tjenester (telefon, teleks, data osv.). Utbyggingsplanene tar utgangspunkt i de tjenester, etterspørselsprognoser og utviklingstrekk i bruksmuligheter som er omtalt i kap. 4. Telefontjenesten vil fortsatt i lang tid fremover være den dominerende tjenesten i Norge. Der ligger et fortsatt stort utbyggingspotensial, f.eks. vil interessen for et telefonabonnement nr. 2 melde seg etter hvert som databaserte hjemmeterminaler tas i alminnelig bruk. Det tjenesteintegrerte digitale nettet vil utvikle seg med utgangspunkt i telefonnettet som i dag utgjør den alt overveiende del av det offentlige telenett. Grunnlaget vil være koordinert innføring av digitale sentraler og digitale overføringssystemer. har arbeidet med å digitalisere visse deler av overføringssystemet. Det nye norske mobiltelefonnettet er blant de mest moderne i verden. Denne tjenesten baserer seg særlig på radiooverføring fra kjøretøy til en rekke alternative basisstasjoner som er koplet opp mot telefonnettet. En mobiltelefonabonnent kan således kommunisere direkte både med andre mobiltelefonabonnenter og hvilken som helst abonnent i det faste telefonnettet. Det offentlige datanettet er et nytt nett som er bygd opp parallelt med telefonnettet. Dette nettet formidler data med et meget nøyaktig spesifisert grensesnitt mot brukerutstyret. Datanettet er bygget opp med digital teknologi. Teleksnettet er modernisert, delvis ved bruk av datateknikk. Teleksnettet forutsettes ikke å bli endret og vil i fremtiden fortsatt ha et begrenset tegnrepertoar med lav overføringshastighet. Den nye teletextjenesten (superteleks) vil benytte datanettet. Telekstjenesten antas derfor å bli trappet ned i takt med brukernes overgang til teletex. Telebrukeren er primært interessert i kommunikasjon mellom to (eller flere) terminaler, eller mellom en terminal og et datautstyr (database, meldingsenhet etc). For å oppnå dette gir telebrukeren sine ønsker til terminalen (nummervalg etc.) slik at ønsket forbindelse opprettes. En vil i tiden fremover få et økende behov for samtrafikk mellom utstyr som er tilknyttet forskjellige nett. Digitalisering er en nødvendig forutsetning for en integrering til et felles nett for ulike typer av tjenester (Jfr. fig. 5.3). Fig. 5.3 Overføringsmuligheter i et ISDN-system. Etablering av slike samband ville ikke være mulig uten felles tekniske krav til utstyr og nett, samt regler for utføring av offentlige nett-tjenester (dvs. standardiserte løsninger). En målsetting for arbeidet med tjenesteintegrering i det digitale nett er derfor at det — så langt praktisk mulig — skal følge de internasjonale anbefalinger. Disse anbefalingene er imidlertid ennå ikke fullstendige, og et betydelig arbeid gjenstår for Den internasjonale rådgivende telegraf- og telefonkomitéen (CCITT) i perioden 1985—89 før denne oppgaven er fullført. Standardiseringsarbeidet har tilslutning fra alle «interessenter«:teleadministrasjonen, dataog telekommunikasjonsindustrien og telebrukeren. Arbeidet har hele tiden vært tilpasset den overordnede standardisering som drives av International Standardization Organisation (ISO). Den foreslåtte modellen for tjenesteintegrert digitalt nett (ISDN) omfatter etter dette tre sentrale krav: — Det skal tilbys et bredt spektrum av tjenester i samme nett. — Abonnentene skal ha tilgang til tjenestene via et begrenset sett av standardiserte koplings punkter (grensesnitt). — Forbindelser som settes opp, skal være digitale fra ende til ende. Utviklingen mot det tjenesteintegrerte nettet, ISDN, vil gå gjennom flere faser. — Fase 1 er dagens situasjon, med adskilte tekniske tjenestenett for telefon, teleks og data. En tilsvarende deling har vært vanlig på brukersiden med eget terminalutstyr og eventuelt egen hussentral for hver teleteneste. 11970-årene og frem til i dag har nærnettet (telefonnettet) gjennomgått en kraftig utbygging og forsterkning, og de digitale systemene har utgjort en stadig økende andel av de årlige utbyggings volum. Digitalisering av eksisterende kabelnett skjer ved å sette digitalt signaleringsutstyr i endepunktene. I dag er 70 —80 pst. av sambandene i nærnettet digitale. Dette er ikke bare gjort av hensyn til den kommende digitalisering av telefonsentralene, men skyldes at digitale overføringssystemer har vært mer rasjonelle. I fjernnettet er det foreløpig svært få rene digitale systemer (ca. 10 pst.) da det ikke har vært spesielt kostnadseffektivt når en fortsatt har analoge fjernsentraler. Digitale sentraler har en foreløpig bare i spesialnettene for data, teleks og mobiltelefon. Overføringsnettet nærmest abonnenten er i hovedsak bygd ut med parkabel (totråds kabel). unntak av høyhastighets data- og videooverføring) i dette abonnentnettet ved å beholde parkablene. Integrering krever Lmidlertid utskifting av dagens analoge terminalutstyr (telefonapparater m.v.) til terminalutstyr beregnet på digital overføring. — Fase 2 representerer innføring av digitale sentraler i telefonnettet. Innføringen av digitale telefonsentraler gjør det også fordelaktig å benytte digital overføring mellom sentralene p.g.a. lavere pris på utstyret og systemenes muligheter for mer rasjonelle driftsog vedlikeholdsopplegg. En må derfor nøye koordinere plasseringen av digitale sentraler og utbyggingen av digitale overføringslinjer. Forbindelsene inne i nettet vil være basert på 64 kbit/s kanaler (standard i et tjenesteintegrert nett, ISDN), mens abonnentene fortsatt vil være knyttet til nettet på analog basis som i dag. Dette skritt gir umiddelbare økonomiske, tekniske og drifts- og vedlikeholdsmessige fordeler. — Fase 3 vil i første del gi muligheter for tjenesteintegrering av telefon og data for de større brukerne med digital hussentral. Dette vil i første omgang skje med separate digitale abonnentlinjer til telefonnettet og til datanettet. Integreringen skjer i hussentralen. J en senere del introduseres digital overføring i abonnentlinjen på samme måte for vanlige brukere og abonnenter med mindre hussentraler. Det forutsettes imidlertid at disse brukerne har digital hussentral eller digitalt brukerutstyr ved direkte tilkobling til nettet (vanlig abonnement). Den del av telefonnettet som er digitalisert, vil bli koplet sammen med datanettet via spesielt samtrafikkutstyr. Dermed vil alle abonnenter med datatilknytning kommunisere med hverandre enten de er koplet til datanettet eller over digital abonnentlinje til en digital telefonsentral. Den digitale abonnentlinjen vil fortsatt kunne basere seg på eksisterende trådpar. Fase 3 vil utvikle seg frem mot det tjenesteintegrerte digitale nett, ISDN, som er 1. generasjon i det framtidige nettet. Abonnentnettet vil da være digitalisert slik at en får gjennomgående digital overføring fra abonnent til abonnent. Dette medfører at en vil kunne tilby alle typer ISDN-tjenester til alle abonnenter og de forskjellige tjenestenett vil være integrert eller under avvikling. De faser i utviklingen som er beskrevet ovenfor, kan skilles i klare tidsepoker for landet og alle brukergrupper som helhet, men vil tildels foregå parallelt. fortsatt i god tid fremover vil få dekket sitt telekommunikasjonsbehov gjennom en analog abonnentforbindelse. En må derfor legge opp til størst mulig fleksibilitet slik at etterspørselen kan tilfredsstilles når den kommer. Spørsmålet om i hvilken fase en befinner seg i på de forskjellige steder er derfor både avhengig av utviklingsforløpet i digitaliseringen og etterspørselen fra de forskjellige kunder. Forskjellige abonnenter innenfor et sentralområde kan følgelig befinne seg i forskjellige faser. Flere og flere brukere, ikke minst innen næringslivet, blir stadig mer avhengig av effektive telekommunikasjoner. Det vil i fremtiden raskt kunne skje store endringer i etterspørselen av teletjenester. Særlig to markedsforhold kan forårsake behov for tempoendringer i utbyggingen av nettet: — ren økning av trafikken (brukerne ringer mer) — øket etterspørsel etter telefon- og andre teleabonnement. En ren økning i trafikken påvirker først og fremst trafikkutstyr i abonnentsentralen og transittsentralene, samt sambandsbehovet i nær- og fjernnettet. Øket etterspørsel etter abonnement påvirker, i tillegg, også abonnentnettet og abonnentsentralene. En slik økning medfører således de største konsekvenser både investeringsmessig og arbeidsmessig. Rask etterspørselsutvikling etter bredbåndstjenester (dvs. tjenester som kre ver stor kapasitet, høy kapasitets dataoverføring) vil også få dramatisk virkning på behovet for raskt å etablere nye sambandssystemer i nær- og fjernnettet. Etter at ventelistene nå er awiklet, vil det fremste mål for teleutbyggingen være å dekke etterspørselen etter flest mulige teletjenester til enhver tid. Dermed er muligheter til rask omstilling og tempoendringer blitt en grunnleggende faktor for Televerkets virksomhet. Normal prosedyre ved bestilling av sentralutstyr har vært at hver utvidelse i en sentral skal dekke tre års inntak av hovedabonnement. I en periode med rasjonering av hovedabonnement har dette selvsagt ikke vært nok til å dekke den faktiske etterspørselen. Uten ventelister vil denne prosedyren gi et godt grunnlag for å fange opp sprangvis økning i etterspørselen. Tiden fra bestilling til levering for analoge sentraler har normalt vært fra 1,5 til 2 år. Dette har gjort det mulig å foreta en utvidelse før 3-årsperioden er gått ut. Det er også mulig å fjerntilknytte abonnentgrupper til sentral med ledig kapasitet. Tiden fra bestilling til levering for de nye digitale sentralene er noe kortere — typisk 0,5 til 1,5 år. Mindre utvidelser av en sentral kan gjøres med lagerførte utstyrsenheter, som vil kunne bestilles fra et sentralt lager. Med den kapasitetsreserve som er bygget opp, regner Televerket ikke med at en sprangvis økning i etterspørselen på for eksempel 20% i forhold til abonnentprognosen for årlig inntak, vil skape noe særlig problem i de fleste teleområder. Der hvor det er kapasitetsmessige problemer vil andre midlertidige løsninger ved hjelp av fjerntilknytning og kapasitetsøkning i linjenettet (multipleksing og linjekonsentratorer) bli tatt i bruk. Det legges også opp til sentral lagerføring av utstyr, som kan dekke uforutsette sambandsbehov i nær- og fjernnett på kort varsel. Strategi for utbygging med digitale sentraler. Gjennom Stortingets behandling av St. meld. nr. 11 (1982—83) Om Televerkets situasjon og oppgåver i 80-årene og St. prp. nr. 58 (1983 —84) Om forslag til endret bestillingsfullmakt for Televerket i samband med leveringsavtaler for digitalt og analogt sentralutstyr, har en lagt hovedgrunnlaget for utbyggingen med digitale sentraler. Etter 1985 vil en kun bestille digitale sentraler og i 1985 bare et lite antall analoge nummer. Bestillingsprogrammet i perioden 1984-87 er som følger: Pristilbudet for stornummerbestillingen viste at digitalt sentralutstyr blir klart billigere enn analogt utstyr både i innkjøp og montering. I tillegg vil innføring av digitale sentraler gi kostnadsreduksjoner på drift- og vedlikeholdssiden som følge av muligheter for mer effektive driftsog vedlikeholdsopplegg. De analoge sentraler som i dag finnes i nettet, er av forskjellig type og årgang. Det finnes både eldre sentraler som bør skiftes ut senest innen 1990, og moderne sentraler som kan ha en økonomisk levetid til over år 2000. Hva som vil være økonomisk levetid er avhengig av utviklingen både prismessig og funksjonsmessig på de digitale sentraler. En gunstig utvikling på dette felt vil kunne gi grunnlag for raskere utskifting. Når en overveiende del av sentralene er digitale, vil det også ut fra driftsteknisk/ økonomiske forhold kunne være gunstig å foreta en raskere utskifting. I perioden fra begynnelsen av 90-årene og utover må en være apen for en slik utvikling. En tjenesteintegrert digital abonnenttilknytning (ISDN) legger beslag på to nummer i sentralen mot ett for vanlig analog tilknytning. Etterspørselen etter ISDN tilknytninger vil derfor kunne påvirke bestillingsprogrammet for digitale sentraler. Flytting av analogt utstyr er relativt kostbart og kan i enkelte tilfeller tilsvare ca. 60 pst. av kostnadene for nytt digitalt utstyr. I noen tilfeller vil imidlertid flytting være økonomisk forsvarlig. Som foreslått nedenfor vil alle nye linjesystemer i fjern- og nærnett etableres med digital overføring. Spredt utbygging med digitale sentraler vil dermed føre til at tjenester som kan etableres i et integrert digitalt nett,kan være tilgjengelig raskere i flere deler av landet enn ved en konsentrert områdedigitalisering. Sett fra abonnentens side vil det kun gi marginale forskjeller i overføringskvalitet med spredt digitalisering. M.h.t. trafikkdirigeringsplaner vil områdedigitalisering gi det enkleste nett. Det synes også økonomisk fordelaktig å «fryse» de analoge nær- og fjernsentraler på dagens nivå og dekke økt trafikkapasitetsbehov med mindre digitale sentraler. Det er planlagt utbygging av en rekke driftskontrollsystemer for telenettet. Dessuten er det vedtatt å etablere driftskontrollsentre (DKS) i samtlige teleområder. DKS-ene vil ved fjernovervåking kunne holde oversikt over tilstanden i telenettet (samband og sentraler). De vil i en viss utstrekning ved fjernkommando også kunne avhjelpe feil og trafikksperr. For å effektivisere feilrettingstjenesten er DKS-ene samordnet med feilmeldingssentrene. «Hjernen» i det tekniske opplegg i DKS-ene er datamaskiner som kontrollerer de forskjellige driftskontrollsystemene. Driftsopplegget for digitale sentraler vil være mest effektivt når et større område er digitalisert. Ved spredt digitalisering vil det personale som har ansvar for drift av det analoge utstyret, også ha driften av det digitale utstyret, men med assistanse fra et drifts- og vedlikeholdssenter innenfor hvert teleområde. Et slikt opplegg vil kunne gi en smidigere tilpasning av personalstyrken i takt med digitaliseringen av nettet. Etter en samlet vurdering foreslår Televerket at en nytter spredt digitalisering og ikke digitalisering av større samlede områder. Samferdselsdepartementet er enig i dette. Spredt digitalisering medfører at Televerket innen et relativt kort tidsrom får installert digitale sentraler i alle deler av landet. For å kunne utnytte de muligheter dette gir, forutsettes det at flest mulig av sentralene kan knyttes sammen med digitale samband. Ved en slik strategi — i motsetning til områdedigitalisering — vil Televerket raskere kunne tilby næringslivet over hele landet de mest avanserte teletjenester. Hovedstrategier i utviklingen av overføringsnettene. Fjernnettet består av radiolinjer og kabelsystemer. Som en del av fjernnettet er det også tatt i bruk satellittsamband til installasj onene i Nordsjøen og Svalbard. 70 pst. av fjernnettet består av radiolinjer (analoge). Kun 10 pst. av fjernnettet er digitalt (digitale samband over koaksialkabel). For å sikre seg mot at feil på sambandssystem skal få for store skadevirkninger for trafikkavviklingen, bygger Televerket ut reserveveiskapasitet for samband på de viktigste strekningene i fjernnettet. Televerket har midlertidige retningslinjer for utbyggingen, som i korthet går ut på at de overføringssystemene som bærer hovedtyngden av trafikken mellom fjernsentraler av klasse 1 og 2 og mellom fjernsentraler av klasse 2 innbyrdes (jfr. fig. 5.1), bør ha 100 prosent reserve for den kapasiteten som blir berørt ved en feil i denne delen av nettet. Mange av de analoge kabelsystemene er av forholdsvis ny dato og en vil i første omgang ikke konvertere disse til digitale systemer. Etter hvert som den analoge trafikken avtar vil imidlertid disse bli konvertert til digitale samband. Både ved utvidelse av kapasiteten og ved utskifting av eldre analoge systemer vil en basere seg på digitale løsninger. I perioden frem til 1987 vil digitaliseringen i stor grad bli basert på utbygging av digitale radiolinjer, hvor en følger eksisterende traséer og benytter etablerte installasj onspunkter i nettet. Sambandssystemene skal overføre digitale fjernsamband mellom digitale telefonsentraler som settes i drift i siste halvdel av 80-årene. Ved økt behov for høyhastighetssamband må fiberkabel tas i bruk i større utstrekning fordi antallet frekvenser til disposisjon for radiolinjeutbygging er begrenset. Fiberkabel kan allerede i dag — isolert sett — konkurrere i pris med tradisjonelle koaksialkabler. Transmisjonsutstyret, dvs. signaliseringsutstyret som settes inn i endene av kablene, er imidlertid relativt kostbart. Televerket forutser en gunstig prisutvikling på lange fiberoptiske transmisjonssystem og har derfor gått over til fiberkabel ved nye kabelanlegg og å legge trekkrør på aktuelle strekninger. Utviklingen går dessuten raskt i retning av større kapasitet og rekkevidde for fiberoptiske systemer. Dette sammen med nye metoder for installasjon (sjøkabler, utbrenning av gammel kabel for så å trekke inn nye fiberkabler), kan føre til økt bruk av fiberkabel i fjernnettet i 90-årene. Innen en har bygd ut landsomfattende digitalt overføringssystem i det jordbundne nettet, vil bruk av satellitter være et effektivt overføringsmedium. forbindeiser til utkantstrøk og vanskelig tilgjengelige steder i vårt land. For brukerne vil slike satellittsystemer bety adgang til overføringsforbindelser med høy kapasitet (opp til 2 Mbit/s). Televerket regner med at bruksområdet for disse sambandene vil være å — knytte sammen digitale hussentraler — knytte sammen lokale datanett (LAN) — overfører videokonferanser — overføre høyhastighets faksimile — fjerntrykke aviser — overføre høyhastighets data. Televerket vil gjennom ECS-satellitten fra medio 1985 tilby digitale samband for bedriftskommunikasjon, både innenlands og til andre europeiske land. Dette betyr en forsering av digitaliseringen i fjernnettet, og digital overføring helt frem til forretningsabonnenter. I tillegg vil ECS-satellitten formidle fjernsynsog radioprogrammer (stereo) bl.a. til Svalbard og installasjoner i Nordsjøen. Satellittkommunikasjon vil også i fremtiden være en integrert del av overføringssystemene. Nærnettet består i hovedsak av parkabler, men også i noen utstrekning av radiolinjer og i mindre grad koaksialkabler. 70—80 pst. av dette nettet er allerede digitalisert. Trafikkøkningen fra eksisterende abonnenter påvirker i vesentlig grad behovet for større kapasitet i nærsambandet (og fjernsambandet) og det vil fortsatt være behov for en økt utbygging i nærnettet. Økningen i sambandsbehovet kan bl.a. dekkes ved å øke eksisterende kablers kapasitet ved hjelp av såkalt multipleksutstyr. Det vil også være behov for en del utskiftinger av eldre anlegg. Av det totale utbyggingsbehov i perioden 1986 —93 vil om lag 45 pst. være utskiftinger av eldre systemer. I nærnettet regner en med at fiberkabler blir dominerende ved nye kabelanlegg. Abonnentkablene i det norske telenett dekker i dag de aller fleste husstander. Halvparten av abonnentnettet er utbygd i løpet av de siste 10 år. Det er ikke noe omfattende behov for utskifting av kablene i abonnentnettet. Abonnentnettet representerer derfor store økonomiske fordeler, og det er ut fra de tekniske standarder i det tjenesteintegrerte digitale nett (ISDN) teknisk mulig å integrere alle ISDN-tjenester i dette nettet ved bruk av eksisterende parkabler. En må i første omgang regne med at det er næringslivet og offentlig forvaltning som har behov for gjennomgående digital overføring (fase III). Ved utbygging av nye abonnentforbindelser til store digitale hussentraler (dvs. storbrukere) vil det være aktuelt å benytte fiberoptiske systemer fra endesentralen helt fram til abonnenten. abonnentnettet, dvs. fra endesentral ut til hovedfordeler. En tar sikte på å kunne tilby hele næringslivet og offentlig forvaltning digitale abonnentlinjer innen århundreskiftet dersom etterspørselen tilsier det. Digitalisering av abonnentlinjen til private abonnenter og utskifting av all apparatur til digitalt utstyr (digital telefon) bør sannsynligvis strekkes lenger ut i tid. Det synes foreløpig ikke hensiktsmessig å forsere dette. Den største forskjellen investeringsmessig mellom et tjenesteintegrert digitalt nett og et telematikknett ligger i at en må innføre bredbåndssamband i abonnentnettet (koaks-fiberoptisk kabel) samt etablere sentraler for formidling av bredbåndssamband mellom vilkårlige abonnenter. Med bredbåndssamband menes i denne sammenheng samband som kan overføre høykvalitets levende bilder, dvs. datahastigheter i området 35 — 140 Megabit/s. 5.4 UTBYGGINGEN AV KABELFJERNSYNSNETT OG TELEMATIKKNETT Teleutvalget har i sin utredning II behandlet kabelfjernsynsnettet i sammenheng med en eventuell innpassing i et fremtidig telematikknett. Samferdselsdepartementet har funnet det praktisk å legge fremstillingen an tilsvarende. 5.4.1 Utviklingen fram til 1984. Utbyggingen av kabelfjernsyns- og fellesantenneanlegg tok til rundt midten av 60-tallet, til dels motivert med at gunstig plasserte antenner i utbyggingsområdet kunne motta svenske fjernsynssignaler med bedre kvalitet enn det som ellers ville være mulig for hver enkelt abonnent. På denne bakgrunn var det naturlig at de aller fleste anleggene til å begynne med ble anlagt i Østlandsregionen, som fortsatt er mest utbygd. I de siste årene har ønsket om å motta satellittsignaler meldt seg med økende tyngde, og bidratt til at utbygging av kabelfjernsynsanlegg har tiltatt i øvrige landsdeler og. Utbyggingen har kommet kortest i Nord-Norge, hvor det imidlertid i disse dager er meget sterk interesse for slike anlegg og en rekke anlegg er under prosjektering. Anleggene varierer meget i størrelse, fra noen få abonnenter til rundt 140 000. I alt er ca. 400 000 abonnenter knyttet til slike anlegg i dag. I kap. 9.3.1 er gitt anslag for totalmarkedet for kabelnettilknytninger, med fordeling på kostnadsarter og import/innenlandsk produksjon. I de første årene fantes ingen forskrifter for kabelfjernsynsanlegg. I 1974 utga Televerket anbefalte spesifikasjoner for slike anlegg, og i 1980 ble det fastsatt bindende tekniske forskrifter. Disse gjaldt fram til 1. august 1984. Televerket har tidligere ikke deltatt i utbygging av kabelfjernsynsanlegg i tradisjonell forstand, men har igangsatt tre prøveprosjektenpå Jevnaker, i Trondheim og i Langangen. Ut over dette har Televerket i noen grad påtatt seg overføring av signaler til og mellom deler av kabelfjernsynsanlegg eiet av andre, uten at dette har vært betraktet som del av kabelnett. 5.4.2 Teleutvalgets tilrådinger. Teleutvalget la meget stor vekt på den rolle kabelfjernsynsnett ville kunne spille i et fremtidig tjenesteintegrert bredbåndsnett dersom kabelfjernsynsnettene var forberedt for slik integrering. Videre understreket Teleutvalget at kabelfjernsynsnett i seg seiv var nøytrale media for alle typer kommunikasjon — og derfor ønsket man å frigjøre spørsmålet om telekommunikasjon fra den mediapolitiske debatt. Et flertall på 9 medlemmer i Teleutvalget anbefalte at private, som hadde stått for utbyggingen av fellesantenne- og kabelfjernsynsanlegg frem til da, skulle kunne delta i utbyggingen av den delen av telematikknettet som lå «lengst ut» mot abonnentene; abonnentnettet. Det burde være Televerkets eksklusive oppgave å bygge ut de overordnede deler av nettene; nær- og fjernnettet. Videre burde det være Televerkets oppgave å binde sammen kabelfjernsynsnett. Mindretallet, 5 medlemmer, fant at Televerket burde stå som eier av alle kabelnett. I en overgangsperiode hvor Televerket ikke hadde kapasitet til å bygge ut slike nett i tilstrekkelig omfang, mente 4 av disse medlemmer at den ytterste delen av nettet kunne bygges ut og eies av private. Dette innebar, i forhold til flertallets forslag, en vesentlig innskrenkning i utstrekningen av de nett private kunne bygge ut. Teleutvalget vurderte videre hvilken rolle Televerket burde ha på dette område i fremtiden, og tilrådde at «utbygging av kabelnett for fjernsynsoverføring og telematikktenester» skulle være et viktig satsningsområde, dog lavest prioritert av de satsningsområder Teleutvalget fant å peke på (jfr. pkt. 8.2.2 i Telematikkutredningen). Teleutvalget mente at ansvaret for en samordnet planlegging og koordinert utbygging av de offentlige nett (både fjernnett, nærnett og abonnentnett) fortsatt burde Ugge under Televerket og at Televerket fortsatt bude ha monopol på å drive offentlige svitsjede tjenester i telenett og telematikknett. Utvalget anførte videre at Televerkets monopol på svitsjede tjenester har som konsekvens at den svitsjede trafikken i kabelnettene vil være en offentlig tjeneste. disposisjon for svitsjede tjenester mot en passende godtgjørelse. Videre kom utvalget frem til at utbyggingen av alle kabelnett, også kabelfjernsynsnett, burde være avhengig av konsesjon, og skisserte ulike konsesjonskrav, som krav til nettstruktur, teknisk standard, nedgraving av rør i kabelgrøftene for senere inntrekking av kabel etter de samme traséer, trasévalg, bestemt geografisk utstrekning, hvilke tjenester som kan formidles eller tilbys i nettene etc. Det ble foreslått bestemmelser om innløsningsrett for staten, rett for Televerket til mot vederlag å overføre tjenester i slike nett, bestemmelser om konsesjonstidens lengde og bestemmelser om konsesjonsmyndigheter. Tilrådingene ble begrunnet med at det var særdeles viktig å bruke ressursene lagt ned i kabelnett på den samfunnsøkonomisk mest mulig forsvarlige måte. De økonomiske fordeler man kunne oppnå gjennom forslaget fra Teleutvalget, var imidlertid avhengig av en slik samlet overordnet nasjonal plan som nevnt tidligere og som måtte «gjøres til gjenstand for politisk behandling og som koordinerer den parallelle utviklingen av kabelnett for fjernsynsoverføring og det offentlige tjenesteintegrerte nettet». Teleutvalget så det som en viktig samfunnsoppgåve å få en raskest mulig utbygging av et nasjonalt integrert telematikknett. 5.4.3 Uttalelser til Teleutvalgets utredning 11. Forholdsvis få av høringsuttalelsene vedrørende utredningen berører kabelfjernsyn direkte. Av innkomne svar fremgår videre at det er tatt ulike utgangspunkt hva angår tidsrammen for integrering av kabelfjernsynsnett i et tjenesteintegrert bredbåndsnett, og det er derfor vanskelig å sammenligne de innkomne svarene med hverandre. Styret for Televerket støttet forslaget om at det utarbeides en samlet nasjonal plan for utbyggingen av kabelnett og opplyste at arbeidet med slik plan allerede var igangsatt. Videre fant styret å kunne gå inn for at private ble sluppet til i nettene, men bare i den ytterste delen av kabelfjernsynsanleggene, fra siste forsterkerpunkt og inn til abonnentene. Styret gikk inn for at private firmaers virksomhet i disse nettene ble regulert gjennom en konsesjonsordning. Videre at Televerket ble gitt adgang til å engasjere seg i utbyggingen av kabelnett, og sluttet seg til den prioritering av denne oppgave som Teleutvalget foreslo. Når det gjaldt de konkrete konsesjonsbestemmelser for slike anlegg, var styret enig i at de ville være et naturlig virkemiddel for å sikre at slike anlegg ble bygget ut på en forsvarlig måte. lagt frem som midlertidige bestemmelser og som styret i hovedsak kunne slutte seg til. Samferdselsdepartementet vil i neste avsnitt redegjøre for disse bestemmelser. Styret understreket særlig — behovet for innløsningsregler for Televerket — at Televerket måtte kunne nytte private nett til overføring av enerettstjenestene til Televerket (mot vederlag) — og at de tekniske bestemmelsene for slike nett kunne være av stor betydning for muligheten for senere integrering av private nett. Antenneinstallatørgruppen (AIG) i Norske Radio/ TV-handleres landsforbund er bransjeforeningen for utbyggere av kabelfjernsynsnett. AIG fant Teleutvalgets forslag til konsesjonsbestemmelser for kabelfjernsynsanlegg urimelige, og frarådet at det ble lagt opp til «en konsesjonsproblematikk helt opp til hva Televerket seiv ønsker». Teleutvalgets forslag, som innebar både en teknisk godkjenning/kontroll og en konsesjonsordning, ansa AIG som tungvint og byråkratisk og foreslo i stedet et autorisasjonsordning bygget på faglige, objektive kriterier. AIG motsatte seg videre at Televerket skulle delta i kabelnettutbygging for fjernsyn, uansett om Televerkets ulike virksomheter ble delt opp i forskjellige juridiske enheter. Personalorganisasjonene i Televerket sluttet seg i hovedtrekk til Teleutvalgets mindretall når det gjaldt de fysiske grenser for de nett private skulle kunne gis adgang til å bygge ut. Særlig var en del av organisasjonene skeptiske til privat deltaking på permanent basis. Organisasjonene gikk inn for at Televerket aktivt skulle konkurrere om utbyggingen av kabelfjernsynnett, og mente at den private deltagelse burde reguleres gjennom en konsesjonsordning som foreslått. Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL) sluttet seg til forslaget fra flertallet i Teleutvalget om at kabelnett i borettslag burde ses som husstandsinterne nett, og fant at en konsesjonsordning ikke burde gjøres gjeldende for slike nett. Øvrige kabelfjernsynsnett mente NBBL burde være forbrukereid. Private firmaers virksomhet på området burde begrenses til entreprenørvirksomhet. Om øvrige uttalelser til Telematikkutredningens avsnitt om kabelfjernsynsanlegg kan generelt sies at samtlige som har uttalt seg, har lagt til grunn noen grad av privat deltakelse i utbyggingen av kabelfjernsynsanlegg. Omfanget av denne deltakelsen varierer sterkt med det tidsperspektiv og den grad av integrering med øvrig teletrafikk man har lagt til grunn. Flere instanser har understreket at behovet for en rask utbygging gjør privat finansiering nødvendig. Enkelte har advart mot at dette lett kunne føre med seg at Televerket bare ville sitte tilbake med kostbare utbyggingsoppgåver og tildels er det i uttalelsene lagt vekt på at dette i noen grad må motvirkes, f.eks. gjennom konsesjonsbestemmelser. Konsesjonsordning er gjennomgående akseptert. Televerkets dobbeltrolle som konkurrent og kontrollør er påpekt av flere, og enkelte, deriblant AIG (Antenneinstallatørgruppen i Norske Radio/TV-handleres Landsforbund) har vist til faren for kryssubsidering fra monopoldelen til konkurransedelen. Det var bred støtte for en fremtidig integrering av kabelfjernsynsanleggene i mer omfattende tjenesteintegrerte nett. Kulturdepartementet pekte imidlertid på at en forberedelse av kabelfjernsynsanleggene til en slik integrering kunne føre med seg så store ekstrakostnader at dette kunne risikere å bremse utbyggingen i alt for stor grad. Teleutvalget rådde til at det ble utarbeidet en samlet nasjonal plan som skulle danne grunnlaget for koordineringen av utbyggingen av kabelfjernsynsnett og teleanlegg med tanke på senere sammenkopling. De fleste som uttalte seg til dette, forutsatte at arbeidet med denne planen skjedde i Televerket, men fra enkelte hold ble det pekt på at dette ville kunne gi Televerket en gunstigere stilling som konkurrent enn ønskelig-5.4.4 -5.4.4 Midlertidige forskrifter for etablering, utbygging og teknisk drift av kabelnett («kabelnettforskriftene«) og Tekniske forskrifter for kabelnett. På grunn av Teleutvalgets framstilling og innkomne høringsuttalelser og den store interesse som synes å være tilstede for kabel-TV utbygging fant Samferdselsdepartementet det nødvendig snarest råd var å foreta en viss regulering av kabelfjernsynsvirksomheten. Regelsettene trådte i kraft 1. august 1984 (jfr. kgl. res. av 1. juni 1984), og gjelder både anlegg som etableres etter dette tidspunkt og anlegg som var i drift 1. august. For allerede etablerte nett gjelder særlige overgangsregler. Kabelnett er i det midlertidige regelverk gitt en vid definisjon. Forskriftene fanger opp anlegg som har funksjoner ut over det man tradisjonelt forbinder med et kabelfjernsynsnett. En del spesielle sambandsnett er imidlertid holdt utenfor forskriftenes virkeområde. For de nett som etableres etter de nye forskrifter, gjelder at de må ha konsesjon. Nye nett må ha konsesjon før utbygging tar til. Foruten de nett som positivt er unntatt etter sin art, jfr. foregående avsnitt, er anlegg som omfatter færre enn 10 bygninger eller 100 abonnenter unntatt fra konsesjonsplikten. Konsesjonen gis for et tidsrom av 8 til 16 år, avhengig av anleggets tekniske standard. Meddelt konsesjon innebærer både en rett og en plikt til å drive kabelnettet i konsesjonsperioden. I konsesjonen er videre angitt de fysiske grenser for konsesjonsområdet, og videre trasévalg etc. innenfor dette området. Etter forskriftene kan det fastsettes en rekke konsesjonsvilkår, av både generell og individuell karakter, f.eks. krav om at nettene skal tilrettelegges for å kunne inngå i fremtidige, tjenesteintegrerte nett, og at Televerket mot vederlag (bare for nett som etableres etter at kabelnettforskriftene trådte i kraft) skal kunne overføre tjenester i nettene. Ved innføringen av de nye forskriftene ble det åpnet adgang for å la potensielle utbyggere konkurrere om en konkret utbygging, hvor forholdene ligger til rette for dette. De tekniske forskrifter er en oppdatering av forskriftene fra 1980 og fastsetter bl.a. standarder av betydning for signalkvaliteten i nettene. Gjennom disse forskrifter er det dessuten fastsatt hvorledes nettene, rent praktisk, skal kunne forberedes for stjernestruktur, ved at det er etablert et krav om «ministjerner» i den aller ytterste delen av nettet, og at det er adgang til, for de øvrige deler av nettet, å fastsette som krav at det samtidig med nedgraving av kabel legges rør i kabelgrøftene, for senere inntrekking av kabel når behovet melder seg. Dessuten berører de tekniske forskrifter forhold som: nettets montasjemessige utføring, at nettet ikke forstyrrer andre radiotjenester og at anleggene blir underkastet regelmessig tilsyn og vedlikehold. Av særlig interesse er å merke seg at det i forskriftene nå er fastsatt at kabelfjernsynsnettene minimum skal kunne overføre 24 fjernsynskanaler. De tekniske forskrifter dekker mange av de detaljer som er sentrale, også når nettene vurderes i lys av en fremtidig integrering i et tjenesteintegrert bredbåndsnett. De tekniske forskrifter gjelder for de anlegg som faller inn under kabelnettforskriftene. I tillegg gjelder disse for mindre anlegg, ned til 4 bygninger eller 10 tilknyttede abonnenter. Til å administrere ovennevnte forskrifter er det etablert to nye organer, «Kabelnettkontrollen» og «Kontrollrådet for kabelnett». Kabelnettkontrollen treffer vedtak om tildeling av konsesjon, hvor dette ikke skjer i Kontrollrådet, jfr. nedenfor, og det forbereder saker for Kontrollrådet — både hvor Kontrollrådet er førsteinstans og klageinstans. Kontrollrådet for kabelnett treffer vedtak om tildeling av konsesjon som første instans hvor Televerket søker konsesjon og rådet er klageinstans for tildelingsvedtak truffet av Kabelnettkontrollen. Kontrollrådet er sammensatt av 5 personer, utpekt av Kultur- og vitenskaps-, Forbruker- og administrasjons og Samferdselsdepartementet og er søkt gitt en bred og solid faglig sammensetning. 5.4.5 Televerkets arbeid med en overordnet nasjonal plan for telematikknett. Televerket har på oppdrag fra Samferdselsdepartementet utarbeidet et foreløpig grovutkast til en slik overordnet nasjonal plan for telematikknett som Teleutvalget foreslo. Telematikknettet vil i utgagnspunktet være logisk adskilt fra og funksjonelt avvike fra dagens telefonnett (men vil benytte den samme infrastrukturen). Televerket har derfor funnet det nødvendig å benytte andre begreper enn de som benyttes for telefonnettet og i dagens kabelfjernsynsnett. Telematikknett kan deles i (jfr. fig. 5.4.5): — Riksnett (landsomfattende nett mellom fylkessentralene) — Fylkesnett (nett mellom fylkessentralene og kommunesentralene) — Kommunenett (nett mellom kommunesentraler og lokalsentraler) — Lokalnett (nett fra lokalsentraler ut til abonnentene) Figur 5.4.5 Hierarkisk oppbygging av bredbåndsnett. Riksnett og stort sett fylkesnett tilsvarer fjernnettet, kommunenett og i noen tilfeller deler av fylkesnettet tilsvarer nærnettet og lokalnettet tilsvarer abonnentnettet. Televerket forutsettes i planen å ha ansvaret for riksnett, fylkesnett og kommunenett. I riksnettet vil en i stor grad basere seg på eksisterende traséer mellom fjernsentraler av klasse 2 i telefonnettet. Nye overføringssystemer kan medføre at nye traséer tas i bruk. Spesielt er legging av fiberkabel i sjøer og fjorder, langs jernbanen og opphenging i eksisterende stolpetraséer interessante løsninger. Også i fylkes- og kommunenettet vil det være naturlig å gjøre bruk av eksisterende traséer når forholdene ligger til rette for dette. På grunn av de store kapasitetene som skal overføres i disse deiene av nettet, vil det imidlertid i mange tilfeller være aktuelt med nye høykapasitets optiske systemer på alternative traséer. En kommune vil være en naturlig enhet for planlegging og utbygging av kabelfjernsyn og andre bredbåndstjenester. Om det skal være ett eller flere konsesjonsområder i kommunen avhenger bl.a. av kommunens størrelse. Kommunesentralene tenkes plassert i kommunesenteret sammen med telefonsentralen (fjernsentral klasse 111 og/eller gruppesentral). Lokalsentralene plasseres ved andre endesentraler (abonnentsentraler i telefonnettet) der utbygging med kabelfjernsyn er aktuelt. Både ved fylkessentral, kommunesentral og lokalsentral vil det være mulig å mate inn lokalprogrammer. Lokalsentralene tilsvarer i det alt overveiende endesentraler i telefonnettet og lokalnettet vil derfor som regel svare til et konsesjonsområde. Televerket har imidlertid ikke funnet det hensiktsmessig å utarbeide planer og trasévalg for det fremtidige lokalnett. 5.4.6 Samferdselsdepartementets merknader. Utbygging av kabelfjernsynsnett og telematikknett. Det er bred enighet om at Televerket skal ha monopol på svitsjede tjenester i telenett, kabelnett og telematikknett. For telenettet er det alminnelig tilslutning til at grensen for Televerkets del av nettet i hvert fall skal gå fram til et grensepunkt ved grunnmuren. Meningsforskj ellen knytter seg i første rekke til om monopol også skal gjøres gjeldende for interne nett. I kabelfjernsynsnettet vil Teleutvalgets flertall trekke grensen for Televerkets enerett ved nærnettet slik at abonnentnettet er gjenstand for konkurranse, mens mindretallet i prinsippet også her går inn for at Televerkets enerett skal omfatte alle nett. Dette mindretallet vil imidlertid tillate at den ytterste del av abonnentnettet anlegges og eies også av andre i en overgangsperiode. Uttalelsene fra høringsinstansene gir uttrykk for tilsvarende ulike oppfatninger. fjernsynsoverføringer og tjenester som awikles i det tjenesteintegrerte telenettet (ISDN) — har Teleutvalgets flertall tilsvarende oppfatning om grensen for Televerkets monopol som når det gjelder kabelnettet, mens mindretallet vil følge sitt prinsipielle standpunkt om Televerkets enerett til alle nett fullt ut. Som nevnt er det for flere høringsuttalelser uklart om de gjelder kabelfjernsynsnettet eller telematikknettet, men med denne reservasjon speiler høringsuttalelse tilsvarende ulike oppfatninger om grensen for Televerkets enerett som for kabelfjernsyn. Denne kortfattede oppsummering viser at Teleutvalgets flertall trekker grensen for Televerkets enerett til abonnentnettet helt forskjellig ved overgangen fra tjenesteintegrert digitalt telenett (ISDN) til et fullstendig integrert nett som også omfatter bredbånds kabelfjernsyn I (ISDN 2). Dette aksentuerer spørsmålet om når telematikknettet — det totalt integrerte nettet — kommer. For perioden fram til dit er det i realiteten ganske bred enighet om hovedlinjene for Televerkets enerett og om at også andre kan delta i utbyggingen av abonnentnettet for kabelfjernsyn. Desto lenger inn i fremtiden overgangene til telematikknett ligger — desto dårligere står en i dag rustet til å avgjøre hvorledes det er mest hensiktsmessig å trekke grensen for Televerkets enerett. Enda mer vesentlig er at desto fjernere innføringen av telematikknettet ligger, desto mindre krav kan en stille til kabelfjernsynsnettet når kravene bare tar sikte på et slikt fremtidig nett og ikke samtidig dekker behov i den umiddelbare fremtid. Teleutvalget ser det som en viktig samfunnsoppgåve å få en raskest mulig utbygging av et nasjonalt integrert telematikknett. Høringsinstansene uttalte seg positivt til telematikknettet, men uttalelsene gikk, med enkelte unntak, ikke eksplisitt inn på når utbyggingen burde finne sted. Fra enkelte hold var en enig i telematikknettet som langsiktig mål, men mente at en måtte ta hensyn til økonomi og markedsbehov. Først langt ute i 90-årene syntes en å se en mulig start på integreringen til et telematikknett. I forbindelse med vurderingen av et fremtidig telematikknett er det spesielt 3 prosjekter som gir nyttig informasjon. I byen Biarritz i Frankrike foretas særlig avanserte forsøk med telematikknett. Det er bygd ut nett hvor hver abonnent (pr. i dag 1 500) har en fiberoptisk tilknytningslinje. For å få en større driftssikkerhet på dette prøveprosjektet (laboratorium) er det lagt inn ekstra reservesett av viktige deler av nettet i langt større grad enn i et normalt nett. Kostnadene er hittil anslått til rundt 600 mill. FRF. teleindustri prøver en her ut nye tjenester og nytt og avansert terminalutstyr. Som et laboratorium kan en muligens akseptere de kostnadene som er lagt ned, men det synes klart at seiv med mindre dubleringer av en del utstyr, vil kostnadene pr. i dag umuliggjøre utbygging av et telematikknett. Frankrike har også seiv kommet til det standpunkt, og bygger foreløpig ut parallelle nett. BIGFON som er en forkortelse for Breitbandiges Integriertes Glasfaser-Fernmeldeortsnetz, er et tysk forsøksprosjekt. 10 forsøksnett skulle realiseres i syv større tyske byer hvorav åtte anlegg hver skulle forsyne 28 abonnenter, mens to anlegg skulle forsyne 48 abonnenter. Av disse skulle 6 henholdsvis 10 abonnenter være tilknyttet bildetelefon. Foruten bildetelefon, skulle tjenestetilbudet bestå av 24 TV-kanaler, 12 radio-kanaler, samt en rekke teletjenester. Av disse kan nevnes digital telefon med et stort utvalg av tilleggsfunksjoner, telefax, teledata og andre teksttjenester, samt datatjenester som teletex. Oppbyggingen av forsøksnettene ble fullført våren 1984 og innledet dermed den praktiske utprøvingen som skal vare ut 1986. Det tyske Televerket har investert 350 millioner DEM i prosjektet. I tillegg kommer personalkostnader og de utgifter industrien har hatt i forbindelse med utviklingen av det tekniske utstyret. Erfaringene fra prosjektet skal benyttes til utvikling av en industristandard når det gjelder digital telekommunikasjonsteknikk basert på fiberoptikk. Etter planen skal denne være ferdig i 1989, men alt tyder på at prosjektet vil bli forsinket på grunn av manglende internasjonal standardisering. Første del av Televerkets kabelfjernsynsnett på Jevnaker ble åpnet i februar 1984. I nettet skal det gjøres forsøk med ny teknikk og nye tjenester, samtidig som det formidler vanlig kringkasting. Både private hjem, bedrifter og forvaltning kan tilknyttes. Nettet er en sammenkopling av to del-nett, med forskjellig struktur og teknikk: — Et koaksialnett til de private abonnentene og de minste bedriftene. Dette gir returmuligheter fra alle abonnenter, men kommunikasjonsmulighetene abonnentene imellom er begrenset. Ved årsskiftet 1984/85 er 400 abonnenter tilknyttet. I alt regner en med 800 abonnenter av 1 300 mulige (60% tilknytning). — Et svitsjet, fiberoptisk nett til bedrifter og forvaltning. Dette nettet tillater full toveis kommunikasjon, for eksempel bildetelefon, mellom vilkårlige abonnenter. I første omgang tilknyttes 10 bedrifter for spesielle tjenesteforsøk. nettløsning går klart fram av kostnadstallene. Mens investeringene for hver privat abonnent er om lag kr 6 000, er tilsvarende investeringer for hver bedrift tilknyttet det fiberoptiske nettet i overkant av kr 100 000. De høyere kostnadene skyldes ikke selve den fiberoptiske kabelen, men utstyret som er nødvendig for å kode, sende og motta lyssignalene. Tjenestene i forsøket kan grupperes slik: — kringkasting — datakommunikasjon — bildekommunikasjon. Rundt et studio, som skal betjene både lokalkringkasting og telekonferanser, utvikles et telematikksenter. Her skal det være adgang til å bruke felles spesialiserte teletjenester, som særlig mindre bedrifter ikke ser seg råd til å holde seiv. Det er klart at en finner to temmelig adskilte brukergrupper for teletjenester. Den ene består av boliger hvor man er interessert i telefon og andre interaktive tjenester, gjerne digitale i fremtiden, som ligger godt under 64 000 bit/s (standard i det tjenesteintegrerte digitalnett). Dessuten er en boligabonnent interessert i et antall TV-program, i hvert fall så lenge de ekstra kanalene ikke koster for mye. Den andre gruppen er abonnenter innen næringslivet som har behov for telefoni og interaktive datatjenester opp til det som kre ves for videokonferanse, typisk 2 Mbit/s. Interesse for TV utover dette er pr. i dag minimal for denne gruppen. Hovedforskjellen mellom et ISDN-nett og et Telematikknett (eller høykapasitets ISDN) ligger som tidligere nevnt i at abonnentnettet må bygges ut for bredbånd og at en må innføre bredbåndssentraler (svitsjer). Det er verdt å merke seg at Teleutvalget i utredning II ikke har prioritert byggingen av et svitsjet bredbåndsnett foran de mer nærliggende oppgåver innen telesektoren. I utvalgets innstilling er høyest prioritet gitt til digitalisering og utbygging av fjern- og nærnett med digitale sentraler. Dersom en også skal integrere bredbåndstjenestene (høyhastighets data og video (fjernsynssendinger)) i abonnentnettet, vil det imidlertid være nødvendig å erstatte dagens parkabler med glassfiberkabler. Pr. i dag er det ikke økonomisk å benytte optisk fiberkabel i abonnentnettet, uten i helt spesielle tilfelle. Når det føreligger standarder for viktige funksjoner slik at storskalaintegrerte kretser blir tilgjengelig til rimelig pris og når utbyggingen har fått et visst omfang, vil imidlertid denne teknologien kunne konkurrere. være avhengig av de utbyggingsstrategier som velges av de store telenasj onene og utviklingen i behovet for ulike tjenester hos de forskjellige brukergrupper. For husholdningene synes foreløpig telefon og kabelfjernsyn i separate tilknytninger å være de to dominerende tjenester i lang tid fremover. Farten i utviklingen er imidlertid så stor at en må være forberedt på vesentlige forandringer, ikke så mye tekniske overraskelser som anvendelsen av kjente teknikker på en økonomisk/ markedsmessig akseptabel måte. De raske tekniske endringer som kjennetegner utviklingen innen telekommunikasjoner tilsier at vi må ha en rimelig balanse mellom dagens krav og en fleksibilitet for hva morgendagen vil kunne bringe. Flere hensyn tilsier at en søker å oppnå en høy grad av fremtidig handlefrihet i utbyggingen av telenettet. Å legge kabler i Norge er dyrt, ikke minst på grunn av kostnadene ved nedgraving. Ved at staten har etablert seg som konsesjonsgiver for utbygging av kabel-TV-anlegg, vil en i større grad en tidligere kunne legge forholdene til rette for fremtidig utvidet tjenesteformidling i de nett som bygges. Ut fra den store usikkerhet som råder finner Samferdselsdepartementet det ikke hensiktsmessig foreløpig å uarbeide et konkret forslag til utbygging av et telematikknett. Likeledes er det lite hensiktsmessig å foreta en fordeling av ansvar og oppgåver (monopol/konkurranse) for et slikt nett nå. Samferdselsdepartementet ser det imidlertid som viktig å følge godt med i den tekniske og markedsmessige utvikling. Prøveprosjektene både på Jevnaker og i andre land er derfor viktige indikatorer som en løpende må følge med i utviklingen av. Så lenge det råder så stor usikkerhet vedrørende den fremtidige telematikknettutbyggingen, vil Samferdselsdepartementet være forsiktig med krav til private utbyggere av kabelnett som fordyrer utbyggingen vesentlig. Departementet vil gå nærmere inn på de krav som bør stilles til kabelnettutbyggingen i påfølgende avsnitt. Retningslinjer f or videre utbygging av kabelnett for fjernsyn m.v. Det synes som nevnt å være bred enighet om at Televerket og private fortsatt bør kunne konkurrere i kabel-TV-utbyggingen. Den ekspertise som Televerket sitter inne med, kan bidra til at det blir en reell konkurranse både når det gjelder pris og kvalitet på nettene. Det er selvsagt forutsatt at kryssubsidiering ikke finner sted. Ved utbygging og drift av nett for kabel-TV bør en tilstrebe en størst mulig grad av konkurranse. Grensesnittet for kabelnett for fjernsynsoverføring bør fortsatt være nærnettet. innebærer at både abonnentnett og nærnett, der lokale forhold gjør det naturlig, kan gjøres til gjenstand for konkurranse. Kabelnettkontrollen behandler dette spørsmål. Sammenbinding av nett er Televerkets ansvar. Dersom det blir aktuelt å nytte kabel-TV-nett til svitsjede tjenester, forutsettes Televerket gitt enerett i likhet med ordningen for telenettet. I de midlertidige forskriftene ansa en det nødvendig å regulere bl.a. ved konsesjonsordning den fysiske utbygging av kabelnett, herunder krav til nettstruktur, tekniske spesifikasjonskrav til utstyret, dvs. minimumstandard for kabler samt mottaker- og senderutstyr som inngår i nettet. Det synes å være bred enighet om at kabel- TV-utbyggingen i seg seiv krever regulering i form av en konsesjonsordning, og Samferdselsdepartementet vil gå inn for at dette legges til grunn for den videre utbygging. Bl.a følgende overordnede hensyn ble tillagt vekt ved innføring av det midlertidige regelverket: — De ressursene som nedlegges i utbyggingen av kabelnettene, må anvendes på en mest mulig samfunnsgavnlig måte. Riktig planlegging og nedgraving av kabler kan spare samfunnet for store utgifter og ulemper i forbindelse med graving og utskifting av kabler — spesielt i tettbygde strøk. — Riktig utbygd og dimensjonert kan kabelnettene for fjernsynsoverføring utgjøre viktige deler av det fremtidige telenett. Så lenge det råder stor usikkerhet vedrørende den fremtidige telematikkutbyggingen, vil Samferdselsdepartementet som ovenfor nevnt være forsiktig med krav til private utbyggere av kabelnett ut over de som det i alle fall er rimelig å stille med grunnlag i selve kabelnettutbyggingen. De krav som er stilt til kabel-TV-anleggene i forskriftene både med hensyn til bl.a. kapasitet, teknisk standard og nedlegging av rør i den utstrekning nettet skal legges i grøft, kan begrunnes ut fra dagens situasjon. Det kan nevnes at nedlegging av rør medfører at utbyggeren kan øke kapasiteten på nettene og legge ny kabel dersom det er behov for det, uten fordyrende graving på ny. Stjernestrukturen i ytterste delen av nettet vil medføre at hver abonnent får en eksklusiv forbindelse i denne delen av nettet, og et eventuelt brudd på kabel i stjernen, vil ikke medføre at øvrige abonnenter får brudd på sin forbindelse. Ved seriekobling som er det vanlige i allerede etablerte nett, vil et eventuelt brudd, medføre at alle som er tilknyttet kabelen etter bruddet, vil få sin forbindelse brutt. Stjernestruktur antas også å gi en mer fleksibel løsning når det gjelder selektiv utvelgelse av programmer og innføring av betalingsfjernsyn. Kravet til trasévalg innebærer ikke at kabelnettet må følge Televerkets traséer for telenettets abonnentnett. Med sikte på fremtiden vil det imidlertid være hensiktsmessig at kabelnettets knutepunkt plasseres slik at det i størst mulig grad samsvarer med telenettets lokale sentraler slik at sammenknytning av nettene eventuelt kan finne sted, der forholdene ligger til rette for dette. Kapasitetskrav som det er lagt opp til i de tekniske forskrifter, bør fortsatt gjelde for å gi abonnentene en størst mulig grad av valgfrihet. På kort sikt vil Televerket neppe ha behov for å sikres større kapasitet i kabel-TV-nettene. I samsvar med Teleutvalgets forslag må imidlertid Televerket sikres mulighet til å nytte kabelnettene til svitsjede tjenester dersom behov likevel skulle oppstå og mot passende godtgjørelse. Det bør likeledes sikres Televerket bruksrett mot godtgjørelse til eventuelt nedlagte rør av hensyn til teleformål. Under det videre arbeid med revisjon av Telegrafloven, jfr. kap. 8, vil Samferdselsdepartementet vurdere å innføre ekspropriasjonsrett for staten til å overta kabelnett eller deler av dette. Det vil i samråd med Kultur- og vitenskapsdepartementet bli vurdert om eiere av kabelanlegg skal kunne pålegges å formidle visse kringkastingstjenester. Samferdselsdepartementet vil på denne bakgrunn foreslå at det ikke stilles strengere krav til nettene enn de som er satt i det midlertidige regelverk, og at de krav som stilles til nettene i første rekke tar sikte på å dekke dagens behov for regulering på dette felt, samtidig som det legges opp til fleksible løsninger som muliggjør en videre utbygging av nettene. Etter dette foreslår Samferdselsdepartementet at følgende prinsipper legges til grunn for regulering av den videre utbygging av kabel- TV-nett: — Området som gjøres til gjenstand for konkurranse, kan omfatte abonnentnett og nærnett, der lokale forhold gjør det naturlig. — Modifisert krav om nedlegging av rør. — Modifisert krav til stjemestruktur i D-3nettet. — Krav til nettene om minimum kapasitet. — Bruksrett for Televerket til å kunne utnytte rørkapasiteten og eventuelt ledig kapasitet i nettene. Tjenester i kabelnettene. Forutsetningene i de midlertidige forskriftene er at kabel-TV-nettene skal kunne formidle kringkastingstjenester og enkle typer av teletjenester, men forskriftene regulerer ikke hva som kan sendes i nettene. av datalignende tjenester krever konsesjon fra Samferdselsdepartementet. Samferdselsdepartementets forpliktelser er å sørge for at disse kanalene fungerer etter sine forutsetninger, slik at de er åpne for lokale interessenter. Enhver konsesjonert eier av nettene enten denne er privat eller offentlig — vil måtte behandle enhver interessert bruker likt. Som forvalter av et samfunnsgode vil de enkelte eiere være forpliktet til å holde sine nett åpne for allmenn prioritert trafikk, på linje med andre kommunikasjonsårer. I dagens nett er det kringkastingsprogrammer som formidles, men nettene kan også ha kapasitet til å overføre andre tjenester enn rene kringkastingstjenester, som f.eks. datatenester, alarmtjenester, banktjenester 0.1. Så fremt det gjelder svitsjede tjenester, vil Televerket ha enerett. Utgangspunktet bør fortsatt være at også overføring av datalignende tjenester primært skal formidles i det ordinære telenett. Det bør imidlertid åpnes adgang for private til å overføre slike tjenester i kabel-TV-nettene, etter en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Det bør ved innvilgelse av slike søknader bl.a. legges vekt på muligheter for kapasitetsdekning i det ordinære telenett. Mottak av satellittfjernsyn fra kommunikasjonssatellitter. En del av drivkraften i kabelnettutbyggingen er bl.a. muligheten for mottak av satellittfjernsyn. Foreløpig har det vært benyttet kommunikasjonssatellitter til slik overføring, mens en i tiden framover også vil få egne kringkastingssatellitter beregnet på direkte spredning til individuelle mottakere. Kommunikasjonssatellittene har som hovedformål å formidle ordinære teletjenester. Det frekvensbånd som benyttes i kommunikasjonssatellittene både for ordinære teletjenester og overføring av fjernsynsprogrammer, er avsatt til telekommunikasjonsformål. De samme frekvenser brukes også i det jordbaserte telenettet (radiolinjer). Sender- og mottakerstasjonene i et satellittsystem er utgangspunktet for en del av fjernnettet og hører således til Televerkets enerett. Det har imidlertid vært gitt konsesjon for private til å etablere egne jordstasjoner kun for mottak av satellittfjernsyn. For mottak av satellittfjernsyn fra kommunikasjonssatellitter bør en etter Samferdselsdepartementets oppfatning søke en liberal praksis, slik at private i størst mulig utstrekning seiv kan få etablere jordstasjoner der hvor det er ønskelig og dersom ikke spesielle grunner tilsier at Televerket bør ta hand om jordstasjonen. Konsesjonsordningen må utformes under iakttagelse av de internasjonale avtaler Norge har inngått med bl.a. INTELSAT og EUTELSAT. Tilknytningsutstyr og interne nett. 6.1 OVERSIKT OVER DAGENS TILBUD Brukerutstyr. Televerket er i dag eneleverandør av: — hussentraler og apparatsystemer — vanlige telefonapparater — en del spesialapparater for telefon, bl.a. kombinert høyWlavttalende telefon og noen apparattyper for funksjonshemmede — hussentraler for teleks — teleksapparater — datamodem for 1200 bit/s duplex og høyere overføringshastigheter, for elektrisk kopling til det offentlige telefonnettet (dateltjenesten) — datamodem for elektrisk kopling til leide samband (dateltjenesten) — tilknytningsenheter (DCE) for datextjenesten — alarmsendere og mottaksutstyr til bruk i Televerkets alarmoverføringstjeneste. Private leverandører er i dag enerådende ved levering av følgende typer brukerutstyr: — utstyr for mobile radiotjenester — datamodem for akustisk kopling — høyttalende telefonapparater — en del tilleggsutstyr for telefon (automatiske telefonsvarere, nummersendere m.m.) — utstyr for lukket bedriftsintern kommunikasjon (intercom, lukkede radionett m.m.) — en del spesialutstyr for syke og funksjonshemmede — robottelefoner for alarmtjeneste i privat regi — alarmsendere til bruk på alarmsamband leid av Televerket — fjernkontroll og fjernmeldingsutstyr — alarmdetektorer — alt annet radioutstyr (f.eks. navigasjonsutstyr, fjernstyrings- og fjernmålingsutstyr) — datautstyr (terminaler og datamaskiner). Med unntak av datautstyr, alarmdetektorer og vanlige radio- og fjernsynsmottakere må alt brukerutstyr være typegodkjent av Televerket. Det er konkurranse mellom Televerket og private leverandører når det gjelder telefaxapparater, teletexterminaler, bærbare personlige tekstterminaler, en del typer datamodem, personsøkermottakere, teledataterminaler samt noe programvare. disse. Televerket har imidlertid ennå ikke noen egenproduksjon av programvare. Bedrifts- og husstandsinterne nett. Televerket er i dag enerådende på utbygging av interne spredenett for telefon og teleks. Private leverandører har vært alene om levering og utbygging av spesielle interne nett for: — Intercomanlegg — Interne datanett ((LAN), lokale høyhastighetsnett for databehandling som binder arbeidsstasjoner og spesialmaskiner sammen til ett system). Dette kan være rene lokale nett, men de kan også via porter (gateways) knyttes sammen med de offentlige telenett (datanettene). — Lukkede radionett. Fellesantenne- og kabelfjernsynsnett er omtalt i avsnitt 5.4. Det bedriftsinterne nett omfatter det nett som befinner seg innenfor en og samme bedrift eller bedriftsenhet med samme geografiske lokalisering. Nettet omfatter interne spredenett for telefon, teleks, intercom og lokale høyhastighets datanett (LAN) som muliggjør tilknytning av tekstbehandlingsutstyr, personlige datamaskiner, hurtigskrivere, elektronisk post, teletex m.v. En bedrift kan få tillatelse til å bygge ut et internt innenlands nett til eget bruk. Slike nett kan imidlertid ikke koples til de offentlige telenett og kan heller ikke leies ut/nyttes av andre bedrifter. For samband som etableres via radio, inklusive radiolinjer, gjelder vanlige konsesjonsvilkår. Konkurransedelen av det bedriftsinterne markedet for data- og telekommunikasjon i Norge hadde følgende omsetning de to siste år en har tall for: 1982: ca. 3 500 mill. kroner 1983: ca. 4 400 mill. kroner. Dette innebærer en vekst på 26 pst. mellom 1982 og 1983. Med samme vekstrate vil omsetningen være ca. 5,5 mrd. kroner i 1984 og 7,0 mrd. kroner i 1985. Mye tyder imidlertid på at vekstraten kan bli høyere. I tillegg kommer Televerkets salg av alle typer bedriftsinternt utstyr under monopolet som hussentraler (analoge og digitale), telefonapparatsystemer, interne spredenett, datelutstyr, modem m.v., og montering av dette utstyret, som utgjorde i 1983 ca. 520 mill. kroner. 6.2 FREMTIDIGE FORHOLD MHT. MONOPOL/KONKURRANSE OM BEDRIFTSINTERNT UTSTYR OG NETT Enkelte hovedlinjer. Også når det gjelder bedriftsinternt brukerutstyr skjer det en rask utvikling i retning av integrasjon av enkeltfunksjonene for tale, tekst, data og til dels bilde i samme utstyrsenheter. Dette skjer ved at datamaskin og programvare bygges inn. I forbindelse med bedriftskommunikasjon og kontorautomatisering kobles slikt brukerutstyr sammen til helhetsløsninger ved hjelp av egne interne nett i bedriftene som igjen kobles til telenettet. En slik utvikling mot tjenesteintegrert bedriftskommunikasjon omfatter: — Konvensjonell telefontjeneste med tillegg for nye tjenester, blant annet høyttalende telefon, konferansetelefon supplert med bildeoverføring, — kommunikasjon mellom datamaskiner, — interaktiv informasjonsbehandling (teledata, databasesøkning), — tekstkommunikasjon (teleks, teletex, postkassefunksj on), — faksimile, — grafisk overføring, — overvaking, kontroll, varsling. Som Teleutvalget fremhever fører denne utviklingen til at utstyrs- og tjenestemarkedet til Televerket, dataleverandørene og leverandørene av forbrukerelektronikk glir over i hverandre. Naturlige avgrensninger som tidligere muliggjorde monopol på noen markedssektorer og konkurranse på andre, brytes nå ned. Mens Teleutvalget enstemmig foreslår at Televerkets monopol på offentlig svitsjede tjenester opprettholdes i fremtiden, er utvalget kommet til at brukerutstyret som hovedregel ikke lenger bør omfattes av monopolet. Utvalget ser på apen konkurranse på utstyrssiden med Televerket som markedsdeltaker som et viktig virkemiddel til å fremskaffe et markedstilbud som preges av kundens behov og markedsdeltakernes evne til å gi konkurransedyktige tilbud. Teleutvalget foreslår videre at programvare også bør være et konkurranseområde der Televerket deltar. Utvalgets flertall mener at det går et markedsmessige skille ved «abonnentens grunnmur» og at de bedrifts- og husstandsinterne nett bør betraktes som brukerutstyr. Et mindretall vil gjøre gjeldende monopol også for de interne nett. Fra hovedregelen om konkurranse unntar hele utvalget analoge hussentraler og teleksutstyr fordi dette er på vei ut. Mindretallet i utvalget vil dessuten fastholde monopolet for digitale hussentraler og det første telefonapparat. med private, er etter utvalgets mening at konkurransevirksomheten skilles ut og at det etableres en ordning for standardsetting og typegodkjenning som fortsatt har markedsaktørenes og kundenes tillit. Forutsetninger for statlig konkurranse på utstyrsområdet har også vært en viktig del av utredningsarbeidet i utvalget for utredning av Televerkets organisasjonsform i Norge (Stetteutvalget). Utvalgets konklusjoner følger de samme linjer som Teleutvalget om at konkurransevirksomheten må skilles ut og at konkurranse får betydning for organisering av typegodkjenning, standardsetting osv. Utvalgets flertall vil skille den del av televirksomheten som driver apen konkurranse, helt ut fra den øvrige televirksomhet og legge den direkte under Samferdselsdepartementet som det alternativ som gir best mulighet for å oppfylle kravet om reell konkurranse. Samferdselsdepartementet vil i de neste avsnitt gå nærmere inn på hovedfremlegget om å oppheve gjenstående monopol for bedriftsinternt utstyr og nett og omfanget av statens deltakelse i konkurransevirksomheten på dette området. Deretter vil en behandle monopol og konkurranse for husstandsinterne nett og utstyr. Under omtalene av høringsinstansenes syn på løsningen for det bedriftsinterne området har en imidlertid funnet det praktisk i en rekke tilfelle samtidig å gjengi deres syn også for hvorledes forholdene på det husstandsinterne marked bør legges til rette. Monopol eller konkurranse for hussentraler, telefonapparatsystemer, datatilknytning, modem og bedriftsinterne nett. Som det fremgår av oversikten under 6.1 har Televerket monopol på hoveddelen av markedet for bedriftsinternt telekommunikasjonsutstyr. Televerket har hittil konsentrert seg om levering av interne nett for telefoni knyttet til offentlige tjenestenett, mens det er apen konkurranse med lite eller intet engasjement fra Televerkets side i utbygging av lukkede nett og interne nett for dataoverføring tilknyttet offentlige nett. Også bedriftsinternt pågår det som nevnt en integrasjon av tale, tekst, data og bilde. Den teknologiske utvikling har nådd et nivå der kombinerte eller integrerte nettløsninger etter hvert vil gi store brukerfordeler. Kundene i dette markedet er kostnadsbevisste, men villig til å investere i teknologi for bedre lønnsomhet. Disse forhold vil kunne resultere i et sterkt etterspørselspress etter integrerte systemer. Totalt sett øker omsetningen med 20—40 pst. årlig på denne markedssektoren. kunne tilby løsninger som markedet aksepterer, så lenge det nåværende skille mellom telefon og data opprettholdes. Etter oppfatningen til Teleutvalgets flertall leder denne utviklingen til at Televerkets telefonmonopol bør oppgis for digitale hussentraler, og at Televerket bør få delta på det bedriftsinterne markedet i konkurranse med private leverandører. Begrunnelsen for dette ligger i sammensmeltingen av teleteknologi og datateknologi til integrerte løsninger. For analoge hussentraler og telekstjenesten finner utvalget ikke grunn til å endre monopolordningen, fordi disse utstyrstypene forventes å fortrenges av utstyr som benytter digitalteknikk. Etterspørselen vil derfor etter Teleutvalgets utsagn være av begrenset varighet. Kundene vil neppe heller være tjent med nye markedsaktører for en kortere periode. Teleutvalget har ikke gitt eksplisitte tilrådinger med hensyn til modempolitikken bortsett fra den generelle tilråding av konkurranse på alt brukerutstyr og et skille ved abonnentens grunnmur, men det uttales følgende i utredningen: «Fra høsten 1983 har Televerket opphevet sin enerett på visse typer av modem i det offentlige telefonnettet med datahastigheter opp til og med 1 200 bit/s, både frittstående og modem som er innebygget i brukerutstyret. For slike modem, som må være typegodkjent, vil det dermed bli apen konkurranse. Sett fra brukersiden er imidlertid en øvre grense på 1 200 bit/s også sterkt konkurranseregulerende i og med at hastigheter over 1 200 bit/s vil være mest etterspurt i tiden som kommer.» Et mindretall mener at det er for tidlig å oppheve monopolet på levering av digitale hussentraler nå. Teleutvalgets flertall mener også at hele lokalnettet, dvs. det interne spredenett hos abonnenten (bedriftsinterne nett) betraktes som brukerutstyr og markedsføres i apen konkurranse av både Televerket og private leverandører. Et mindretall viser til at Televerket bør stå som eier av alle kabelnett som ledd i utbyggingen av telematikknettet. Teleutvalget anfører at begrensningen i Televerkets monopol bør skje over tid. Videre bør også Televerkets deltagelse i nye konkurransemarkeder skje etter en viss forberedelse. Televerkets styre er enig med Teleutvalget i at forholdene nå ligger til rette for fri konkurranse om typegodkjent brukerutstyr. Styret vil imidlertid opprettholde monopolet for digitale hussentraler i en overgangsfase inntil det bl.a. utvikles mer fullstendige internasjonale standarder og en større variasjon i tilbudet. rimelige behov for spesialløsninger. Videre ser styret i likhet med Teleutvalget ingen grunn til å oppheve monopolet for analoge hussentraler. Flertallet mener at hele lokalnettet innenfor standard grensesnitt — som må ligge i rimelig nærhet av brukerutstyret — på sikt bør betraktes som brukerutstyr som markedsføres i apen konkurranse mellom Televerket og andre leverandører. Et mindretall på 3 (personalorganisasjonens representanter) viser til at Teleutvalgets definisjon av lokalnett er for generell og peker på at det som kalles spredenett hos de fleste brukerne er en del av det offentlige nettet som må avsluttes med og inkludere det utstyret som er nødvendig innvendig hos brukeren for å gi standardiserte grensesnitt mot brukerutstyret (plugg i veggen, modem etc.). Televerkets tre store personalorganisasjoner NTTF, KTTL og DNTO går i de spørsmål som er tatt opp ovenfor inn for forslagene fra mindretallet i Teleutvalget. Av høringsorganer som slutter seg i det alt vesentligste til flertallet i Teleutvalget mht. konkurranse på bedrifts- og husstandsinterne nett, kan bl.a. nevnes: Den Norske Bankforening Norges Forsikringsforbund Norges Handelsstands Forbund Norges Industriforbund Norges Rederforbund og Norsk Offshoreforening Norsk Skipsmeglerforbund Sparebankforeningen i Norge Elektronikkindustriens Bransjeforening SINTEF Norske Datasentralers Landsforbund Kontor- og Datateknisk Landsforening mener at leveranser av produkter og tjenester «innenfor grunnmuren» bør i prinsippet overlates til de private leverandører. Norsk telebrukerforening (NORTEB) mener at alt utstyr og kabling på bedriftens eiendom bør unntas fra Televerkets monopol. Alle typer hustelefonsystemer, også analoge, bør være gjenstand for konkurranse. NORTEB aksepterer under tvil at Televerket gis anledning til konkurransemessig deltakelse på det bedriftsinterne området. Samferdselsdepartementets merknader. Utviklingen på det bedriftsinterne marked med integrering av systemer for tale, tekst, data og bilde medfører behov for å endre grensen for Televerkets monopol. Slik integrering ville uten endring av monopolet ført til at det i realiteten ble sterkt utvidet, jfr. figur 6.2. bedre virkemiddel til å fremskaffe et markedstilbud som preges av kundens behov og markedsdeltakernes evne til å gi konkurransedyktige tilbud på det bedriftsinterne kommunikasjonsmarked. For nye tjenester på det bedriftsinterne marked er det gjennomført konkurranse om brukerutstyret — og for brukerne har dette vært en fordel. Teleutvalgets forslag om å holde analoge hussentraler og teleksapparater utenfor det nye konkurranseområdet er begrunnet med at dette utstyret vil fortrenges av nytt utstyr og at kundene neppe vil være tjent med nye markedsaktører for en kortere periode. Ifølge Televerkets siste prognoser vil det fortsatt være et marked for mindre analoge hussentraler og teleksutstyr. Dette er moderne elektroniske systemer som vil være aktuelle produkter i markedet i så lang tid framover at Teleutvalgets forutsetning om at disse systemene snart ville gli ut av markedet ikke lenger synes å holde. En kunde vil ofte stå overfor et valg mellom teleks, teletex og telefax. tjenester, må en kunne anta at det vil være fordelaktig for brukerne å få konkurrerende tilbud på analoge hussentraler og teleksutstyr. Samferdselsdepartementet finner derfor ikke grunn til å unnta dette utstyret fira konkurransemarkedet. Monopolet bør likeledes oppheves for annet brukerutstyr som telefonapparater, telefonapparatsystemer osv. Avtaler om drifts- og vedlikeholdskontroll av konkurranseutstyr vil være en naturlig del av konkurranseområdet. Også for det bedriftsinterne nett ser Samferdselsdepartementet apen konkurranse som en fordel for brukeren — og også sammenhengen mellom internt nett og internt utstyr taler for en slik løsning. Som nevnt antok Teleutvalgets flertall at det går et naturlig markedsmessig skille ved abonnentens grunnmur. Ved fastlegging av grensesnitt mellom den offentlige del av telenettet (Televerkets enerett) og bedriftsinternt utstyr og nett som bør være gjenstand for konkurranse, er det bl.a. to hensyn en bør søke å ivareta: — Grensesnittet bør avklare fordeling av ansvarsforhold på en håndterlig måte — Grensesnittet bør plasseres slik at det ikke på en uhensiktsmessig måte hindrer utviklingen av nye integrerte løsninger I dagens analoge telefonnett markerer stikkontakten for telefonapparatene endepunktet for det offentlige nett. I datanettet er det en elektronisk tilknytningsenhet for hver linje som avslutter nettet. Denne enheten gjør at brukerutstyret kan nyttes uavhengig av hvilken teknisk løsning som er valgt for sambandet (modemfunksjonen). Den har også driftskontrollfunksjoner for linjene mellom tilknytningsenheten og Televerkets sentral (muliggjør automatisk driftsovervåkning av nettet) og er således viktig for nettets driftskvalitet. Problemstillingen for det offentlige datanett gir en god illustrasjon på hvordan en må handtere situasjonen for det fremtidige digitale tjenesteintegrerte nett (ISDN-nettet). Televerkets har etter hvert lempet noe på sitt monopol idet modem for hastigheter opp til 1 200 bit/s er blitt frigitt. Dessuten er faksimileapparater frigitt, og de inneholder gjerne modem for hastigheter opp til 9 600 bit/s, som er det maksimale som i dag tilbys overført over en vanlig telefonkanal. Drivkraften i denne utviklingen er den praktiske og økonomiske fordel det medfører å kunne kjøpe brukerutstyret med innebygget modem. Forutsatt bruk av typegodkjent utstyr skulle det ikke medføre tekniske ulemper om denne utviklingen føres videre. Det virker i utgangspunktet Ute hensiktsmessig at Televerket skal ha enerett på spredenettet fra hussentralen og til de enkelte koplingspunkter (pluggen i veggen) for terminalutstyr tilknyttet hussentralen. Endring av interne linjer og flytting av kontaktpunkter forekommer ofte og innføring av konkurranse på det interne spredenett bør føre til økte servicemuhgheter for kunden. Av dette følger at grensesnittet for Televerkets monopol bør legges et sted før hussentralen. I samsvar med tilråding fra flertallet i Teleutvalget kan det være hensiktsmessig å fastlegge at Televerkets monopol i prinsippet avsluttes ved abonnentens grunnmur slik at modem og interne spredenett hos abonnenten faller utenfor monopolet. Begrepet grunnmur skal her forstås i vid forstand, slik at bedrifter og institusjoner med flere bygninger innenfor et samlet geografisk område skal kunne etablere egne interne kommunikasjonsnett. Forutsetningen for at et slikt system skal virke, er at utstyret som brukes, har standardiserte elektriske og funksjonelle egenskaper, og at nettet er avsluttet i en enklest mulig standardisert fysisk terminering med definert grensesnitt. Gjennom krav til typegodkjenning av utstyret må en sikre feillokaliseringsmuligheter som kan fortelle om en feil ligger under Televerkets eller den private leverandøre ansvarsområde. Det er siktemålet at en gjennom det videre arbeid skal komme fram til praktiske grensesnitt som både sikrer Televerkets interesser i nettet samtidig som en ivaretar kundenes interesser i en apen konkurranse om utstyr. De tekniske spesifikasjoner for grensesnittet vil kunne endres med den tekniske utvikling. Som en generell regel vil en tilstrebe at grensesnittene minst mulig er til hinder for utviklingen av brukerutstyr. En forutsetning for de anbefalinger Samferdselsdepartementet gjør ovenfor, er at det utarbeides tekniske standarder/forekrifter for bedriftsinternt utstyr og nett og at deltakere i dette markedet må være autoriserte. Televerkets deltakelse i konkurransen om salg av bedriftsinternt utstyr og nett. Som nevnt i det innledende avsnitt om hovedlinjer har Teleutvalget foreslått at Televerket på visse forutsetninger får delta i konkurransen om omsetning av bedriftsinternt utstyr og nett. Foruten de interne spredenett og hussentraler som er omtalt foran omfatter bedriftsinterne systemer følgende: — Enklere brukerutstyr (telefonapparater, personsøkermottakere, mobiltelefon, telefax- og teleksapparater, enklere skri vere). — Avanserte arbeidsstasjoner, dvs. terminaler med innebygget mikrodatamaskin, lagringskapasitet og programvare for ulike anvendelser (telexterminaler, personlige datamaskiner, teledatautstyr m/modem, skranketerminaler bl.a. for bank og post). — Datamaskiner med spesielle program for kommunikasjonsorientert anvendelse (f.eks. teledatabanker, maskiner for lagring og videreformidling av tale og programvare for kontorautomatisering). Programvare som del av kommunikasjonssystemene kan deles i — Basisprogramvare som er maskinavhengig (det finnes et Ute antall varianter) og — Anvendelsesprogramvare (programpakker) som forutsetter at en del av basisprogramvariantene finnes i utstyret, men som for øvrig er utstyrsuavhengig. Teleutvalgets flertall mener at både basis- og anvendelses-programvare også bør være et konkurranseområde der Televerket tilbyr programpakker til bedrifts- og husstandsmarkedene i apen konkurranse med private leverandører. programvareindustrien skal få bedre vekstvilkår gjennom samarbeid om markedsføring og salg. Et aktivt engasjement fra Televerkets side kan også virke standardiseringsfremmende. Et mindretall på tre medlemmer mener at siden det her dreier seg om brukertilpasset programvare vil det ikke være noe stort standardiseringsbehov som kan begrunne Televerkets direkte egenproduksjon av programvare. Disse medlemmer mener derfor at Televerket bør søke samarbeid med norsk programvareindustri og sette ut oppdrag som gjelder utvikling og produksjon av programvare. Hele Teleutvalget forutsetter at Televerket må delta i konkurransen på det bedriftsinterne marked. Disse forslag vil gi Televerket adgang til nye, store og sterkt ekspanderende markeder. Ser en på frigivelse fra monopol til konkurransevirksomhet vil omfanget være sterkt avhengig av om en legger flertallets eller mindretallets forslag til grunn. Når mindretallet inntil videre tilrår å beholde monopolet for modems, hussentraler, telefonsystemer og første telefonapparat, vil frigi velsen omfatte relativt beskjeden utstyrsomsetning. Som det fremgår av avsnittene foran har imidlertid Samferdselsdepartementet funnet stort sett å kunne støtte flertallets tilrådinger. Teleutvalget har begrunnet forslaget om at Televerket bør kunne delta i konkurransen utenfor monopolvirksomheten i det vesentlige med disse hovedargumenter: — Utvalget legger vekt på at kompetanse og praktisk erfaring som deltager i konkurransen om bedriftsinterne kommunikasjonssystemer er nødvendige bakgrunnskunnskaper for å utvikle gode tilbud på netljenester. For bedriftsinterne systemer er det spesielt fremhevet at det er en indre sammenheng mellom teknologi i de bedriftsinterne systemer og de offentlige nett som skal knytte disse sammen. Som det fremgår ovenfor er tilsvarende begrunnelse gjort gjeldende for deltakelse i programvaremarkedet. — Salg eller utleie av utstyr vil være avgjørende for tilfredsstillende inntekter for flere av Televerkets tjenestetilbud i fremtiden. — Aktiv deltakelse i leveranse av integrerte løsninger fra Televerkets side vil bidra til å skjerpe konkurransen og kan gi fordeler for kundene i form av prisreduksjoner og kvalitetsforbedringer, bedre servicenivå, større produktspekter og høyere standardiseringsnivå. Televerkets konkurransefortrinn er bedriftens stordriftsfordeler, god faglig ekspertise på telekommunikasjoner og godt utbygget serviceapparat. konkurranse utenfor monopolområdet med Televerket som likeverdig markedsaktør, må føre til adskilt regnskapsførsel og drift etter forretningsmessige prinsipper for den delen av Televerket som skal ta seg av dette, slik at Televerkets konkurrerende virksomhet ikke subsidieres av monopolets inntekter eller på annen måte gis konkurransefordeler fra forvaltningsvirksomheten. Som likeledes nevnt forutsettes i den sammenheng at det etableres en ordning for standardsetting og typegodkjenning som fortsatt har markedsaktørenes og kundenes tillit. Styret for Televerket er enig i at forholdene nå ligger til rette for konkurranse om typegodkjent brukerutstyr med de unntak som er nevnt tidligere for hussentraler m.v. Personalorganisasjonene støtter mindretallets forslag til Teleutvalget på disse punkter, dvs. konkurranse under visse vilkår (ikke hussentraler og første telefonapparat). Høringsuttalelsene gir også ellers stort sett sin tilslutning til at Televerket bør kunne delta i konkurransemarkedet, men understeker samtidig de forutsetninger som er trukket opp. Blant de som gir uttrykk for tvil eller er uenige i Teleutvalgets forslag, nevnes: Norsk Telebrukerforening aksepterer under tvil at Televerket gis anledning til konkurransemessig deltakelse på det bedriftsinterne området, under forutsetning av at det oppnås reelle konkurransevilkår og at disse blir overvaket av en uavhengig instans. I sin senere uttalelse om organisering av konkurransevirksomheten setter organisasjonen enda større spørsmåltegn ved berettigelsen av statlig engasjement. I en felles uttalelse fra Den Norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Handelstands Forbund, Norges Industriforbund, Norges Rederforbund og Norsk Offshoreforening, Norsk Skipsmeglerforbund og Sparebankforeningen i Norge — som også alle er storbrukere av teletjenester - gis det positivt uttrykk for at Televerket bør ha et tilbud på feltet bedrifts- og husstandsinterne nett, bl.a. LAN og digitale hussentraler, fordi dette vil kunne fremme standardisering. For det kontor- og datatekniske marked er uttalelsen mer forbeholden, og i sin uttalelse om organisasjonsutredningen gir de samme foreninger, unntatt Sparebankforeningen, uttrykk for at det ikke ville gi noen samfunnsmessig gevinst om Televerkets konkurransevirksomhet skulle gå ut over de nåværende rammer. Sparebankforeningen har denne gang avgitt egen uttalelse hvor den går mot at staten engasjerer seg i konkurransevirksomheten. Kontor- og Datateknisk Landsforening kan ikke se noe som helst behov for at en statlig monopolbedrift som Televerket begynner regulær handelsvirksomhet i konkurranse med det private næringsliv. Etter Prisdirektoratets vurdering er det, om en ønsker å opprettholde og skape effektive konkurranseforhold innenfor teleutstyrsområdet, av avgjørende betydning at Televerket ikke får anledning til å bruke sin monopolposisjon på infrastrukturmarkedet og sine monopolinntekter som følge av dette, til å kryss-subsidiere sin egen forretningsmessige aktivitet på områder hvor det i dag er frie markeder, med flere produsenter og distributører. Tiltak for å sikre reell konkurranse kan samtidig redusere så mye av den samordningen med monopolvirksomheten som er begrunnelse for konkurransevirksomheten, at en bør «revurdere hele konseptet». Samferdselsdepartementet skal bemerke: Ved vurderingen av Televerkets deltaking i konkurranse om bedriftsinterne kommunikasjonssystemer må en legge avgjørende vekt på hvilken løsning som samfunnsmessig sett gir de beste resultater. På det grunnlag er en ovenfor kommet fram til at det bør være monopol på den alt vesentlige del av nettet og på svitsjede tjenester i nettet, men at det stort sett ikke bør være monopol på brukerutstyr m.v. og bedriftsinternt nett. De argumenter som er anført til fordel for at Televerket bør kunne delta i konkurransen om bedriftskommunikasjonssystemer, er i det vesentlige: — Brukerne vil være tjent med utvidet konkurranse særlig med understreking av at dette vil gi bedre tilbud på disse to områder: • Innen bedriftskommunikasjon • I utkantene. Begrunnelsen er bl.a. at konkurransen ikke er tilstrekkelig effektiv fordi den domineres av firma med stor markedsandel (bedriftskommuni kasjon). Televerket har spesielle forutsetninger pga. den kompetanse monopolvirksomheten gir. Televerket har stordriftsfordeler med god landsdekning. — Mest effektiv planlegging og drift av monopolvirksomheten (nettet) forutsetter praktisk erfaring og kompetanse på utstyrsmarkedet og programproduksjon (gjelder særlig det bedrifts interne markedet). — Konkurransevirksomheten kan gi økonomisk bidrag til monopoltjenestene slik at de blir rimeligere. Motargumentene gjelder i det vesentlige: — Televerket vil bruke monopolinntektene til å subsidiere konkurransevirksomheten eller sikre seg andre überettigede fordeler fra monopoldelen. Med ordninger som utelukker subsidiering eller andre überettigede fordeler fra monopoldelen, vil televerkdeltakelse i konkurransen om utstyr kunne gi brukeren et bedre tilbud enn de ellers ville få. tilbud er særlig stort på store deler av bedriftskommunikasjonsområdet fordi: — Det er nå delvis underlagt Televerkets monopol og uten fortsatt statlig deltakelse ville markedet i hvert fall få startproblemer. — Markedet er til dels dominert av store firma hvor markedsdominansen forsterkes av at det på viktige områder mangler internasjonal standardisering. — Det er på dette området en særlig nær sammenheng mellom nett og utstyr som, seiv om den ikke gjør monopol nødvendig, i hvert fall taler for å sikre særlig kontakt mellom nett og marked. Argumentet om indre sammenheng mellom nett og marked og praktisk erfaringsbakgrunn fra tilsvarende konkurransevirksomhet kan allikevel ikke brukes for langt i å begrunne utvidet engasjement innenfor utstyrs- og bedriftskommunikasjonsmarkedet. I så fall ville en kunne få en uønsket utvidelse til tilstøtende virksomhetsområder med både horisontal og vertikal integrasjon. Monopolvirksomheten på teleområdet innebærer stordriftsfordeler og den har fortsatt relativt stor geografisk spredning. Dersom en knytter én konkurransevirksomhet til den på merkostnadsbasis, innebærer det i realiteten langt på veg at en vil skape et monopol for denne virksomhet. Dersom flere konkurrerende firmaer kunne kjøpe tøenester fra monopolvirksomheten på like vilkår, vil en både kunne utnytte basisvirksomheten og skape grunnlag for konkurranse om bedriftsinternt utstyr og nett. Forutsatt like vilkår, vil telebrukerne neppe tape på at konkurransen utvides. Endelig er fremhevet at televerksdeltakelse i konkurransen om omsetting av brukerutstyr, vil utvide Televerkets inntektsgrunnlag. Den kan også gjøre det motsatte, men muligheten for å oppnå de beste resultater synes nettopp å tilsi at en konsentrerer seg om de områder hvor konkurransen er svak og hvor televerkdeltakelse derfor også vil være mest nyttig for brukeme. Samferdselsdepartementet vil derfor konkludere med at med ordninger som utelukker subsidiering eller andre überettigede fordeler fra monopoldelen, bør det gis adgang til televerkdeltakelse i omsetning av bedriftsinternt nett og utstyr, inklusive omsetning av — evt. også produksjon av — programvare. Adgangen begrenses til salg og markedsføring av produkter i tilknytning til Televerkets ordinære virksomhet og skal kun omfatte bedriftsinterne kommunikasjonssystemer. betalingsformidling, lokale høyhastighets datanett, spesielle datasvitsjer, konverteringsutstyr, køordnere mot telefonnettet, callinganlegg, skrivere, multipleksere og anvenderprogramvare. Eventuell opptagelse av nye produkter og tjenester utenfor de nevnte kategorier, skal forelegges Samferdselsdepartementet til godkjennelse. Hvorvidt en kan tilrå televerkdeltakelse i konkurranse om omsetning av bedriftsinterne nett og utstyr, vil etter dette avhenge av ordninger som henger nær sammen med organisering av virksomheten, og som en derfor vil behandle i det etterfølgende kapittel. Monopol/konkurranse vedrørende verdiforøkende tjenester. Verdiforøkende tjenester baserer seg på Televerkets overføringstjenester og utfører i tillegg noen form for ytterligere bearbeiding som lagring og bearbeiding av data, statusrapportering, meldingsformidling eller andre databehandlingsfunksjoner. Teleutvalget har bare kommet inn på spørsmålet monopol/konkurranse i forbindelse med teledatatjenesten og forutsatt at Televerkets hovedoppgave i en fremtidig teledatatjeneste bør være kommunikasjonsdelen. Televerket bør ikke ha ansvar for informasjonsinnholdet utover opplysninger om egne tjenester. Teleutvalget går inn for at eksterne datasentraler kan tilknyttes telenettet. Brukerne forutsettes seiv å kunne avgjøre om de vil gå via Televerkets teledatasental for å nå en ekstern databank eller om de via telenettet vil gå direkte til en slik databank. Den Norske Dataforening går i sin uttalelse spesielt inn på verdiforøkende tjenester og uttaler at disse tjenester ikke må være underlagt monopolet. De øvrige uttalelser behandler ikke spørsmålet utover teledatatjenesten. Samferdselsdepartementet skal bemerke: Det blir nå behov for å ta standpunkt til oppgavefordelingen når det gjelder verdiforøkende tjenester også utenfor teledatatjenesten. Televerket har allerede tatt opp spørsmålet om å opprette tjenester for lagring, videreformidling og eventull annen databehandling av talte og skrevne oppdrag. Tjenesten kan som nevnt deles i to: — overføring via telenettet — behandling/bearbeiding av oppdraget (meldingen), som enten kan foregå: — integrert i avansert telefonsentral når det gjelder enklere meldingstenester — i en datamaskin i Televerket utenfor selve sentralen — i avanserte hussentraler eller i datamaskiner, knyttet til hussentraler. Televerket skal fortsatt ha monopol på svitsjede tjenester, og vil derfor ha monopol på overføringer via telenettet (telenett, kabelnett og telematikknett), jfr. 5.4.6, s. 44. Etter forslaget fra Den Norske Dataforening bør private firmaer kunne tilby produkter for videresalg som tar utgangspunkt i Televerkets basistjenester og bygger opp mere komplekse tjenester for meldingsformidling, tekstkommunikasjon, lagring, oversettelse og andre databehandlingsfunksjoner. Departementet finner den problemstilling som her er tatt opp interessant. Grensegangen mellom basistjenesten og «videreforedlingen» er imidlertid ikke entydig og det vil være behov for en nærmere utredning av disse spørsmål. Samferdselsdepartementet vil iverksette dette og komme tilbake til saken. Monopol/konkurranse på husstandsinternt utstyr og nett. Televerkets engasjement i utstyr til husstandsmarkedet er i tillegg til det interne spredenett, stort sett begrenset til standard telefonapparater (basisapparat og tastafon) og en del tilleggsutstyr. Teleutvalgets flertall mener at grensen også for det husstandsinterne nett bør gå ved grunnmuren. Når det gjelder lokalnett til husstandsinternt bruk, mener Teleutvalgets flertall at det kan være meget som taler for at husstandsbegrepet bør utvides til også å omfatte hele eller deler av et borettslag, boligkomplekser, institusjoner 0.1., men at det må utredes nærmere. Utvalgets mindretall viser til at Televerket bør stå som eier av alle kabelnett og går også imot at borettslag m.v. skal særbehandles og inngå i et utvidet husstandsbegrep. Et flertall i Teleutvalget på 9 medlemmer vil oppheve Televerkets monopol på typegodkjent brukerutstyr til husstander etter en overgangsperiode. I overgangsperioden må bl.a. feilrettingsansvaret avklares nærmere. Et mindretall på 5 medlemmer, hvorav 3 representanter for Televerkets personalorganisasjoner, mener at det første telefonapparatet er et ledd i en komplett tjeneste, og bør være en del av telefonabonnementet. Høringsinstansene har stort sett samme standpunkt til grensen for Televerkets monopol ved husstandsinternt nett som for bedriftsinternt nett. I sin uttalelse av 14. november 1983 går Teledirektoratet inn for at det blir åpnet for fritt salg av typegodkjente telefonapparater når de knyttes til nettet som biapparater eller via hussentraler. Etter Teledirektoratets oppfatning og med tilslutning fra Televerkradet bør likevel ett telefonapparat som hovedregel alltid leveres av Televerket som en del av telefonabonnementet. Televerkets styre anfører i sin uttalelse av 25. november 1983 at når det gjelder telefonapparater og apparatsystemer må det sikres at det hos abonnenten er utstyr som det er rimelig å forvente at Televerket kan yte service på. Samtidig må abonnentene kunne få tilfredsstillende valgmuligheter. Televerkets personalorganisasjoner og LO går inn for mindretallets konklusjon, mens det i de innkomne uttalelser ellers gjennomgående er tilslutning til flertallet om at også det første telefonapparatet bør være gjenstand for konkurranse. Samferdselsdepartementet skal bemerke: Departementet viser til at det er alminnelig og bred enighet om at typegodkjente telefonapparater skal kunne være gjenstand for konkurranse, bortsett fra 1. apparat hvor mindretallet i utvalget, Teledirektoratet samt enkelte høringsinstanser går inn for at det bør være en del av monopoltjenesten. Teledirektoratets uttalelse må forstås slik at det vil forlange et slikt førsteapparat innkoblet til enhver tid, mens det for de øvrige uttalelser er uklart om de innebærer at abonnenten bare skal ha tilgang til et slikt apparat, men stå fritt i om han vil bruke det. Når det kre ves typegodkjenning for apparatet, burde det være tilstrekkelig til å sikre både Televerkets nettinteresser og abonnentenes bruksinteresser i at apparatet holder nødvendig teknisk standard. Det er nå bare adgang til å knytte basisapparater til telenettet seiv om det er tillått både å innføre og omsette andre typer til landet. På grunn av kundenes interesser i andre apparater enn de godkjente, har det dessverre forekommet ulovlige tilkoblinger i ikke übetydelig antall. Samferdselsdepartementet er i likhet med Teleutvalgets flertall kommet til at telekundene ville være best tjent med konkurranse om brukerutstyr, og med de forutsetninger som fremgår foran under bedriftsinternt utstyr med Televerket som deltaker. Televerkets konkurransevirksomhet skal ikke engasjere seg i markedsføring eller salg av underholdningselektronikk, slik som radio- og TV-apparater. Med hensyn til feilrettingsansvar har utvalgets flertall anført at en bør kunne komme fram til praktiske samarbeidsordninger mellom private leverandører og Televerket som i alle fall sikrer kundene tilfredsstillende service. Samferdselsdepartementet er enig i det. Den integrering av nett for tale, tekst, data og bilde som er omtalt under bedriftsinternt utstyr, vil etter Samferdselsdepartementets oppfatning ikke gjøre seg så sterkt gjeldende for husstandsinterne nett. Seiv om det ikke er like sterke grunner for å endre grensen for Televerkets enerett for husstandsinterne telefonnett som for bedriftsinterne nett, finner Samferdselsdepartementet det fordelaktig også her å la private kunne foreta installasjon i konkurranse med Televerket. Samferdselsdepartementet går derfor inn for at det interne spredenett for telefon i private husstander åpnes for konkurranse. Både Televerket og private leverandører trenger tid på å forberede seg til den utvidede konkurranse. Samferdselsdepartementet har i denne stortingsmeldingen tatt opp prinsipielle hovedspørsmål som etter behandling av meldingen må følges opp med konkrete proposisjoner til Stortinget. En vil gjennom denne behandling også ivareta hensynet til nødvendige forberedelser til de endringer som skal gjennomføres. KAPITTEL 7 Organisasjon. 1899 tilligger Kongen eller den han bestemmer, med unntak av det området som inngår i «midlertidige forskrifter for etablering, utbygging og tekniske drift av kabelnett», fastsatt ved kgl.res. av l.juni 1984. Televerkets forvaltningsmyndighet faller innenfor tre hovedkategorier: — standardsetting — typegodkjenning av brukerutstyr — utøvelse av konsesjons- og kontrollmyndighet på radioområdet. Standardene utvikles hovedsaklig i et omfattende internasjonalt samarbeid og fastlegger de krav som må stilles til utstyr i nettet samt alt radioutstyr som er underlagt konsesjonsplikt. Standardsetting spenner over et vidt faglig felt og gjelder ikke bare teknikken. Det legges også et betydelig arbeid i å harmonisere utformingen av teletjenestene fra land til land. Standardiseringsarbeidet er en forutsetning for utbyggingen av mest mulig omfattende teletjeneste både innenlands og internasjonalt. Det er anslått at ca. 20 pst. (av antall møtedager) av Televerkets deltakelse i internasjonale møter gjelder bidrag til internasjonalt standardiseringsarbeid. Typegodkjenning av utstyr som skal knyttes til telenettet, sikrer oppfyllelse av standarder, herunder tekniske krav til grensesnittet mellom nett og brukerutstyr, samt spesifiserte brukerfunksjoner. Typegodkjenning av radioutstyr har særlig til formål å sikre at utstyret ikke belastes radiofrekvensspektret mer enn det som er tillått for vedkommende type utstyr. Den formelle behandling og typegodkjenning foretas av Sentrallaboratoriet ved Utviklingsavdelingen i Teledirektoratet for utstyr som skal knyttes til telenettet. For radioutstyr foretas typegodkjenning av Konsesjonsseksjonen i Teledirektoratet, basert på målinger ved Sentrallaboratoriet. Omfanget av virksomheten med typegodkjenning, herunder målinger, er i overkant av 20 årsverk pr. år, fordelt med ca. en halvpart på henholdsvis nettutstyr og radio. 7.1 INNLEDNING Stetteutvalget har i sin utredning delt inn de aktuelle oppgåver i tilknytning til Televerket i tre hovedområder: «a) Forvaltningsoppgåvene, dvs. utøvelse av den myndighet og de funksjoner som tilligfer staten etter Telegrafloven av 29. april 899. Utøvelsen av denne myndighet er hittil i hovedsak tillagt Televerket gjennom egen instruks. Typiske forvaltningsoppgåver er fastleggelse av standarder for tienester, nett og apparater, tildeling av radiofrekvenser og konsesjoner, samt typegodkjenning. b) Monopoloppgavene, dvs. det som kan sies å utgjøre Televerkets basisvirksomhet. Den sentrale del av monopolet utgi øres av det offentlige telenett med sentraler og samband, men grensene for Televerkets monopol er ikke presist definert. Monopoldelen vil derfor i det følgende bli betraktet som den del av Televerkets virksomhet som gjenstår når forvaltningsoppgåvene og Televerkets konkuranseutsatte virksomhet holdes utenfor. c) Konkurransevirksomheten, dvs. Televerkets virksomhetsområder utenfor statens monopol, eller der også andre enn Televerket tillates å arbeide innenfor monopolet. Televerkets konkurransevirksomhet vil typisk kunne ligge innenfor brukerrettet utstyr for informasjonsbehandling og — overføring.» Denne oppdelingen er et hensiktsmessig utgangspunkt for den videre behandling. Problemstillingene innenfor de forskjellige hovedområdene er imidlertid til dels sterkt avhengige av hverandre. De er dessuten avhengige av hvilke standpunkter som tas med hensyn til utstrekningen av Televerkets monopol og i hvor stor grad en mener Televerket bør få engasjere seg innenfor områder som faller utenfor monopolet og hvor det forutsettes konkurranse. Det vises i denne sammenheng til de to foregående kapitler. Den nærmere drøfting av hvert enkelt område følger i de neste avsnittene. 7.2 ORGANISERING AV FORVALTNINGSOPPGÅVENE 7.2.1 Nå værende utøvelse av forvaltningsmyndighet på telesektoren. — Innhold og omfang. andre lands tjenester og i henhold til reglene i radioreglementet. Bl.a. følgende deloppgaver inngår: — frekvensadministrasjon, nemnder overvaking av frekvensspektret, radiostøykontroll, tiltak mot støykilder, m.fl. — utstedelse av konsesjon for radiostasjoner, inspeksjoner av stasjoner — sertifisering av operatorer for enkelte kategorier radiostasjoner. Det er organisert en egen forvaltningsenhet for radioområdet, kalt Konsesjonsseksjonen, innenfor Teledirektoratet med 54 personer ansatt. I tillegg er 65 personer i ytre etat knyttet til dette arbeidet. I tillegg til Televerkets forvaltningsvirksomhet er det med hjemmel i Midlertidige forskrifter for etablering, utbygging og teknisk drift av kabelnett opprettet to selvstendige konsesjons - organer: Kabelnettkontrollen og ankeorganet Kontrollrådet for kabelnett. Disse skal vurdere og avgjøre konsesjonssøknader om utbygging av nett for kabelfjernsyn m.v. Kabelnettkontrollen er bemannet med 8 stillinger og Kontrollrådet (5 medlemmer) har et sekretariat på 2 stillinger, i alt 10 stillinger. 7.2.2 Nye typer forvaltningsavgjørelser som følge av endringer i forholdet mellom monopol og konkurranse. Televerkets virksomhet strekker seg ut over området med monopol. Dette innebærer at Televerket og private i dag konkurrerer på enkelte områder, først og fremst når det gjelder levering av visse typer brukerutstyr, samt utbygging av kabelnett for fjernsynet. I foregående kapittel er foreslått å flytte grensene for monopolet ytterligere, slik at området for konkurranse blir betydelig større enn i dag. Videre er det foreslått at statlig konkurransevirksomhet også skal kunne omfatte utstyr som private er alene om i dag. Begge disse forslag er betinget av at det kan etableres reell konkurranse som bl.a. setter krav til organiseringen av forvaltningsmyndighetene. 7.2.3 Grunnleggende hen syn ved organisering av forvaltningsmyndighet. Det selvsagte utgangspunkt er at det ikke må foreligge inhabilitet ved forvaltningsavgjørelser. Habilitetsbetraktningen har imidlertid ikke samme vekt ved alle de typer av forvaltningsavgjørelser som må treffes. Størst vekt har den når Televerket og en privat bedrift står mot hverandre i direkte konkurranse, og en av dem må gis forrangen. Noe mindre kritiske er de avgjørelser som ikke direkte griper inn i en konkurransesituasjon, men som i mer generell form fastlegger forutsetningene for konkurransen. standarder (forskrifter) blir utviklet i internasjonalt samarbeid, og hvor Televerket og dets konkurrenter i Norge har en sammenfallende interesse i at et norsk telesystem kan fungere friksjonsfritt i internasjonal sammenheng. Tilsvarende skulle i og for seg gjelde for typegodkjenningen, i hvert fall så langt den bare består i konkret anvendelse av de internasjonale standarder. Godkjenningen blir imidlertid avgj ørende for hvilket utstyr som kan selges til norske brukere, også på områder hvor Televerket og private leverandører konkurrerer. Det er derfor viktig å organisere typegodkjenningen slik at Televerket ikke kan mistenkes for å påvirke skjønnsutøvelsen i sin favør. I en annen gate ligger de forvaltningsavgjørelser hvor telepolitiske hensyn kan spille en rolle. Her finner man først og fremst en del av konsesjonssakene på radio-området, hvor det lett kan bli en blandet teknisk/telepolitisk vurdering, f.eks. når saken har et innslag av frekvensforvaltning. Da er det viktig at alle sider av argumentasjonen kommer frem, og at Televerket ikke kan mistenkes for å ha truffet avgjørelsen ut fra «vikarierende motiver». Et hensyn som også må nevnes, er at saksdokumentene ofte kan inneholde tekniske og forretningsmessige opplysninger. Etter forvaltningslovens § 19, litra b) vil visse drifts- og forretningsopplysninger være unntatt fra innsyn. Man ville komme direkte i strid med dette prinsippet hvis man ga Televerket avgjørelsesmyndighet eller for øvrig tilgang til dokumentene i saker hvor disse ga kjennskap til konkurrentenes forretningshemmeligheter. Ovenstående taler for å legge utøvelsen av forvaltningsmyndighet — med unntak av standardsettingen utenfor Televerket. Forvaltningsavgjørelsene bør av to grunner allikevel ikke legges direkte til Samferdselsdepartementet. For det første ville man miste muligheten for en praktisk totrinns behandling av sakene. Denne typen saker egner seg ikke for klagebehandling av Kongen i statsråd. Dessuten ville departementet måtte bygges ut for å kunne ta seg av en såvidt spesialisert oppgave. Ved den praktiske utforming av en organisatorisk løsning utenfor Televerket og departementet vil bl.a. følgende stikkordmessige hensyn måtte tillegges vekt: — De tekniske miljøer innen Televerket bør ikke unødig rives opp. — Saksbehandlingen må ikke unødig forsinkes. — Kostnader forbundet med gjennomføring av forvaltningsoppgåvene. 7.2.4 Teleutvalgets og Televerkutvalgets vurderinger og tilrådinger. Teleutvalgets tilråding. oppfattet Teleutvalget slik at denne fortsatt i hovedsak bør ivaretas av Televerket, slik det også er i andre land. Om typegodkjenning uttalte utvalget at «Televerkets deltagelse i apen konkurranse på utstyrsmarkedene forutsetter en typegodkjenningsinstans som konkurrenter og kunder oppfatter som nøytral og som har deres fulle tillit» (NOU 1983:32, s. 100). Utvalget delte seg imidlertid i synet på det praktiske opplegg: Seks medlemmer ville opprette en frittstående instans for typegodkjenning, mens fem ville beholde den nåværende ordning, supplert med en frittstående ankenemnd. Endelig var det tre medlemmer som anbefalte en mellomløsning, hvor typegodkjenningen fortsatt skulle skje i Televerket, men hvor ledelse, rapportering etc. skulle være selvstendig i forhold til Televerket. Teleutvalgets delutredning II (NOU 1983: 32) befatter seg hovedsakelig med planer for videre utbygging av linjenettet og innføring av nye tjenester, herunder vurdering av monopolsituasjonen. Den inneholder intet om hvordan konsesjonsgivningen for radioområdet bør organiseres. For kabelnettenes vedkommende skisserer innstillingen grunntrekkene i den konsesjonsordning som nå er fulgt opp gjennom de midlertidige forskrifter. Televerkutvalgets tilråding. Som grunnlag for sin tilråding har utvalget nærmere vurdert følgende fire hovedmodeller: a) full utskilling av det nåværende apparat for førsteinstansbehandling av forvaltningsakene til en uavhengig institusjon under Samferdselsdepartementet. Det vil være naturlig å integrere Kabelnettkontrollen i en slik institusjon. Klager over avgjørelsene vil gå til departementet, med mindre man av særlige grunner vil etablere en annen ordning. b) en omorganisering av førsteinstansbehandlingen av forvaltningssakene. Målinger og annen teknisk saksforberedelse gjøres fortsatt i Televerket, men de rettslige og skjønnsmessige sider ved avgjørelsene legges til en uavhengig institusjon under Samferdselsdepartementet med tilstrekkelig teknisk og annen kompetanse til å fatte selvstendige og uavhengige avgjørelser. c) førsteinstansbehandlingen av forvaltningssakene (unntatt kabelnett-sakene) skjer innenfor Televerket, som i dag, men det opprettes et særskilt klageorgan. Ved organiseringen av dette organet legges det stor vekt på uavhengighet, partsrepresentasjon og ekspertise. d) under forutsetning av at hele eller deler av konkurransevirksomheten legges helt utenfor Televerket, vil de(n) del(er) av forvaltningsvirksomheten som knytter seg til denne Konkurransevirksomheten, kunne bli liggende igjen i Televerket. I tillegg har utvalget særskilt vurdert spørsmålet om man — i den utstrekning forvaltningsoppgåvene legges til et organ — bør utstyre dette organet med et eget styre. Utvalget har pekt på at Televerkets utøvelse av forvaltningsmyndighet i dag betyr at samme etat ivaretar både forretningsvirksomhet og forvaltningsoppgåver. Dagens ordning gir derfor ikke tilstrekkelige garantier for habilitet. Det er herunder lagt vekt på at en innenfor telekommunikasjonssektoren vil få økende grad av konkurranse mellom privat og statlig virksomhet. Utvalget har vurdert eksisterende forvaltningsoppgåver samlet med sikte på å etablere en ordning som kan være tjenlig på lengre sikt og gir tilstrekkelig garantier for habilitet i saksbehandlingen. Det foreslås enstemmig opprettet et organ utenfor Televerket, men underlagt Samferdselsdepartementet med følgende saksområde: — kabelnettsaker — typegodkjenning av utstyr for tilknytning til nett og radiosamband — konsesjonstildeling på radio-området — andre saker som gjelder håndhevelsen av telemonopolet, og som departementet henviser til behandling i organet. Utvalget antar at fastsettelse av standarder på grunnlag av internasjonalt samarbeid, inkludert spesifikasjon av prosedyrer for måling og godkjenning, fortsatt bør være en oppgave for Televerkets Basisorganisasjon. Det vil imidlertid være naturlig med et nært samarbeid mellom Basisorganisasjonen og det nye forvaltningsorgan i disse spørsmål. Utvalget forutsetter at mer prinsipielle avgjørelser treffes i samarbeid med overordnet myndighet. Utvalget har lagt til grunn at organet gis tilstrekkelig teknisk og annen kompetanse til å fatte selvstendige og uavhengige avgjørelser. En del avgjørelser av mer rutinemessig art bør fortsatt delegeres til Televerket. Utvalget antar — med forbehold om en nærmere vurdering — at dette bl.a. gjelder pålegg i forbindelse med skipsradiokontroll, radiostøykontroll og monitoring, og individuelle konsesjonstildelinger for privatradio og mobiltelefon. Utvalget forutsetter også at de tekniske miljøer som arbeider med typegodkjenning og frekvensforvaltning i alt vesentlig blir opprettholdt i Televerket (Basisorganisasjonen), og at den tekniske saksforberedelse hovedsaklig skjer der. Utvalget har ikke grunnlag for å angi hvor stort et slikt organ bør være, men antar at en ramme på 25— 50 stillinger bør være tilstrekkelig. Et flertall på åtte medlemmer anbefaler at organet får eget styre, med selvstendig ansvar for organets faglige avgjørelser på alle områder. sammensetning at det sikrer nødvendig kompetanse til å fatte helt ut selvstendige og uavhengige avgjørelser, og ser derfor ikke grunn til å opprette eget styre. Til støtte for Samferdselsdepartementet ved behandlingen av klager anbefaler disse medlemmer imidlertid at det opprettes et rådgivende organ med uavhengig ekspertise, spesielt innenfor det tekniske og juridiske fagområde. 7.2.5 Høringsinstansenes uttalelser. I det alt vesentlige er de avgitte høringsuttalelser positive til utvalgets forslag om å opprette et eget forvaltningsorgan under Samferdselsdepartementet for behandling av kabelnettsaker, typegodkjenning av utstyr, konsesjonstildeling på radioområdet og andre saker som gjelder håndhevelse av telemonopolet. Styret for Televerket uttaler bl.a. følgende: «Styret for Televerket har i brev til departementet av 15. juni 1981 gått inn for at Televerket fortsatt får ansvaret for typegodkjenning, men at det opprettes en egen ankeinstans utenfor Televerket. På grunnlag av en samlet vurdering av alle forvaltningsoppgåver, og de strenge krav som må stilles til habilitet i behandlingen av slike saker, finner imidlertid Styret å kunne akseptere de vurderinger som er lagt til grunn av et enstemmig utvalg. Styret har derfor ingen vesentlige merknader til forslaget om at det opprettes et eget organ under Samferdselsdepartementet med et overordnet ansvar for førsteinstansbehandlingen av tyngden av forvaltningssakene. For å få en mest mulig rasjonell arbeidsordning legger Styret vesentlig vekt på at målinger og annen teknisk saksforberedelse i forbindelse med typegodkjenning og konsesjonsbehandling forsatt bør ivaretas av Televerkets basisorganisasjon. Det understrekes at også utvalget går inn for at det forberedende arbeid skal skje i basisorganisasjonen. Samspillet mellom Televerket som saksforbereder og det nye organet må utredes nøye slik at en delt saksbehandling ikke unødig forsinker og fordyrer tjenestene.» Og videre: «For lettere å holde bemanningen i det nye organet på et rimelig nivå og samtidig opprettholde et faglig/teknisk miljø, slutter Styret seg til forslaget fra Utvalgets flertall om at organet tilføres faglig og praktisk ekspertise gjennom opprettelsen av et eget, bredt sammensatt styre. I dette styre må Televerket være representert.» Den norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Industriforbund, Norges Rederiforbund, Norsk Skipsmeglerforbund og Norges Handelsstands Forbund er enige i at det nye forvaltningsorganet skal være være underlagt Samferdselsdepartementet. Når det gjelder typegodkjenningsprosessen anbefaler disse organisasj onene at det vurderes å opprette en teleteknisk avdeling ved Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO) ansvaret for typegoollgenningen. Det pekes på at NEMKO allerede samarbeider med Televerket om radiostøykontroll, og at en slik løsning også ville være ressurssparende fremfor å opprette et nytt offentlig organ. Samferdselsdepartementet bør kunne få samme styring over NEMKOs teletekniske avdeling som Olje- og Energidepartementet ved Norges Vassdrags- og Elektrisitetsvesen har over dagens NEMKO. Ovenstående forslag til organisering er for øvrig spesielt tatt opp og utdypet i en henvendelse fra Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO). Sparebankforeningen, Den norske Dataforening og Norske Datasentralers Landsforbund er enig i utvalgets forslag til organisering av forvaltningsvirksomheten og anbefaler eget styre. Sparebankforeningen tilføyer at dersom Televerket skulle få adgang til å drive konkurransevirksomhet, må forvaltningsorganet få myndighet til å overprøve de standarder som Televerkets basisorganisasjon fastsetter. Den norske Dataforening mener at forvaltningsorganet må ha frihet til å velge hvilken instans som skal gjennomføre detaljerte målinger og vurderinger av egenskaper ved utstyret. Norske Radio/TV-handleres Landsforbund, Antenneinstallatørgruppen (AIG), Kontor- og datateknisk Landsforening og Norske Papirhandleres Landsforbund går også inn for at forvaltningsoppgåvene i prinsippet legges til et frittstående organ underlagt Samferdselsdepartementet. Det understrekes at spørsmålet om standardisering er nært knyttet til den grenseoppgang som blir gjort mellom Televerkets monopolorganisasjon og konkurranseorganisasjon. Standarder som påvirker brukerfunksjoner eller brukerutstyr bør skje i et forum der brukerne har en vesentlig innflytelse. Personalorganisasjonene i Televerket (DNTO, NTTF, KTTL og TS) støtter utvalget i at det opprettes et eget forvaltningsorgan under Samferdselsdepartementet for å oppfylle kravene til nødvendig habilitet, under forutsetning av at Televerket får delta som aktør på det konkurranseutsatte markedet. Det forutsettes at praktisk arbeid som målinger og annen teknisk saksforberedelse i forbindelse med typegodkjenning og konsesjonsbehandling ivaretas av Televerkets Basisorganisasjon. 7.2.6 Samferdselsdepartementets merknader. Stetteutvalget har enstemmig tilrådd at det opprettes et eget forvaltningsorgan under Samferdselsdepartementet, med overordnet ansvar for førsteinstansbehandlingen av forvaltningssakene. Forslaget om utskilling av de forvaltningsmessige funksjoner i et eget organ synes for øvrig å ha massiv tilslutning både i utvalget og blant høringsinstansene. forvaltningsavgjørelsene ved å etablere et klart skille mellom forvaltningsoppgåver på den ene side og Televerkets konkurranseutsatte virksomhet på den annen. Forvaltningsoppgåver bør bare bli tilbake i Televerket (Basisorganisasjonen) i den utstrekning Televerket ikke seiv driver virksomhet som blir berørt av forvaltningsvedtakene. Samferdselsdepartementet deler også utvalgets syn på hvilket saksområde det nye forvaltningsorganet bør ha. Det vil, slik utvalget tilrår, være hensiktsmessig at en del avgjørelser av mer rutinemessig art delegeres til Televerket. Det antydes at dette kan gjelde pålegg i forbindelse med skipsradiokontroll, monitoring, og individuelle konsesjonstildelinger for privatradio og mobiltelefon. Likeledes vil det være hensiktsmessig at den tekniske saksforberedelse vedrørende typegodkjenning og frekvensforvaltning hovedsakelig skjer i Televerket. Departementet legger avgjørende vekt på at forvaltningsorganet bygges opp med tilstrekkelig teknisk og annen kompetanse til å fatte selvstendige og uavhengige avgjørelser. Organet må ha faglig tyngde til å kunne vurdere såvel kvaliteten på den tekniske saksforberedelse, som de rettslige og telepolitiske argumenter som måtte være anført. Under denne forutsetning ser departementet ikke behov for supplerende faglig kompetanse fra et styre ved førsteinstansbehandlingen. Det anbefales derimot opprettet et rådgivende utvalg med uavhengig ekspertise til støtte for Samferdselsdepartementet ved behandlingen av klager. Etter departementets forutsetninger om selvstendig oppbygget kompetanse i organet er det rimelig å anta at personalmessig størrelse vil ligge nærmere 50 enn 25 personer. Forslaget om å legge typegodkjenningen til en teleteknisk avdeling ved Norges Elektriske Materiellkontroll (NEMKO) vil departementet vurdere som en eventuell løsning på lengre sikt. 7.3 KONKURRANSEVIRKSOMHETEN 7.3.1 Grunnlag. I de foregående kapitler er det skissert et konkurransemarked for utstyr og tjenester med tilknytning til telekommunikasjoner som grovt sett består av — kabelnett for fjernsynsoverføring — bedriftsinterne kommunikasjonssystemer og brukerutstyr for husstandsmarkedet. Det er videre lagt til grunn at Televerket skal få delta på dette markedet dersom en kan komme fram til en organisering som gir likebehandling og objektivitet med hensyn til forvaltningsmessige forhold (typegodkjenning, konsesjonsbehandling m.v.) monopolvirksomhet og konkurransevirksomhet. I det følgende ser en nærmere på problemstillinger vedrørende organisering av konkurransevirksomheten. 7.3.2 Teleutvalgets utredning II med høringsuttalelser. Teleutvalget har enstemmig lagt til grunn at Televerket skal få delta i konkurransevirksomhet under visse forutsetninger. Disse forutsetninger er at konkurransevirksomheten skilles ut og at det etableres en ordning for standardsetting og typegodkjenning som har markedsaktørenes (herunder kundenes) tillit. Videre presiseres at det må forutsettes adskilt regnskapsførsel og drift etter forretningsmessige prinsipper for den delen av Televerket som skal delta som likeverdig markedsaktør med private i konkurransemarkedet, slik at konkurransevirksomheten ikke subsidieres av monopolets inntekter eller på annen måte gis konkurransefordeler fra den øvrige del av Televerket. Teleutvalget mener det er viktig å sikre en forretningsmessig og organisatorisk dynamikk og anbefaler at det snarest mulig tas et initiativ for å få avklart hvordan Televerkets konkurransevirksomhet bør organiseres i Norge. Høringsuttalelsene til Teleutvalgets utredning II gir stort sett sin tilslutning til utvalgets syn vedrørende utskilling av konkurransevirksomheten fra den øvrige virksomhet. Fra enkelte nærings- og bransjeorganisasjoner — og særlig fra de som representerer private firmaer som er engasjert på de aktuelle markeder — er det uttrykt en viss tvil om det er mulig å få til en organisering av konkurransevirksomhet i Televerket som vil gi tilstrekkelig sikring m.h.t. konkurransevridning og likebehandling. 7.3.3 Utredningen om «Organisering av televirksomheten i Norge» (Stetteutvalget). Som et grunnleggende utgangspunkt har Stetteutvalget lagt vekt på at forutsetningen for at konkurranse på et marked vil gi optimalt samfunnsøkonomisk resultat, er at konkurransen er reell, dvs. at alle foretak må arbeide under prinsipielt samme rammebetingelser. En statlig konkurranseorganisasjon må således ha den samme disposisjonsfrihet som private foretak og den må ha mulighet for å treffe sine beslutninger like raskt som private foretak. De må også ha full adgang til å utnytte sine konkurransefortrinn. Dersom staten skulle finne at Konkurransevirksomheten burde pålegges spesielle forpliktelser, må dette kompenseres på en hensiktsmessig måte. Konkurransevirksomheten skal likeledes ikke motta ekstra fordeler som de private foretak ikke har. St. meld. ur. For å sikre at rammebetingelsene er så like som mulig, må Konkurransevirksomheten skilles ut som en selvstendig regnskaps- og organisasjonsenhet. Utvalget har for øvrig ikke rukket å vurdere nærmere hvilke krav som må stilles til regnskaps og kalkyleprinsipper for å unngå konkurransevridende subsidiering mellom Basisorganisasjonen og Konkurransevirksomheten, men har tilrådd at videreføringen av dette arbeidet skjer i Samferdselsdepartementets regi. Samferdselsdepartementet engasjerte revisjonsfirmaet Arthur Andersen & Co og firmaets rapport ble ettersendt høringsinstansene med anmodning om at denne ble vurdert på linje med vedleggene til Stette-utvalgets utredning, jfr. pkt. 7.3.5. Utvalget tilrår enstemmig at Konkurransevirksomheten organiseres som et eget aksjeselskap. Utvalget gir en beskrivelse av konkurransevilkårene på de to hovedfeltene, henholdsvis brukerutstyr og -systemer på den ene side og utbygging og drift av kabelnett for fjernsynsoverføring på den annen side. Videre drøftes det kort hvilke muligheter for utnytting av samordningsgevinster som kan foreligge mellom disse to feitene og Basisorganisasjonen. Av dette går det fram at de to feitene i begge henseender er forskjellige. Innenfor brukerutstyr og -systemer er det relativt begrensede muligheter for å utnytte samordningsgevinster og antakelig mest aktuelt at Konkurransevirksomheten har en relativt komplett og selvstendig organisering. Hva angår kabelvirksomheten er muligheten for samordningsgevinster større og det vil være mest aktuelt at Konkurransevirksomheten ikke har noen stor egen organisasjon, men baserer seg på å sette ut prosjekter på entreprise til Basisorganisasjonen og eventuelt private entreprenører. I denne sammenheng uttaler utvalget at det er mest naturlig at Konkurransevirksomheten skaffer de finansielle midler. Utvalget tilrår at Konkurranseorganisasjonen skal kunne kjøpe tjenester av Basisorganisasjonen og at private skal ha den samme adgang. Forutsetningen er at Basisorganisasjonen driver denne del av sin virksomhet etter likebehandlingsprinsippet. Representanten for tjenestemannsorganisasjonene i Televerket understreker for øvrig i en særmerknad at hensynet til kundene over hele landet tilsier at det er et nært samspill mellom Basisorganisasjonen og Konkurranseorganisasjonen. Når en kommer til valg av styrings- og tilknytningsform for Konkurranseorganisasjonen deler utvalget seg i to fraksjoner. Basisorganisasjonen. En dobbeltrolle for Basisorganisasjonen som både eier og forretningsforbindelse vil være vanskelig i praksis. Flertallet viser videre bl.a. til at — regnskapsmessig adskillelse vil være vanskeligere å gjennomføre med tilstrekkelig grad av presisjon med Basisorganisasjonen som eier, — konkurransevridninger lettere kan oppstå med Basisorganisasjonen som eier bl.a. fordi de to organisasjoner vil kunne stå i forretningsforbindelse med de samme leverandører, men i forskjellig rolle, f.eks. med Konkurranseorganisasjonen som forhandler av apparater og Basisorganisasjonen som kjøper, — det er sannsynlig at private bedrifter vil få større mulighet til å utnytte Basisorganisasjonen kompetanse og organisasjon (få del i «samordningsgevinster«) dersom det er en viss avstand i forbindelsen mellom Basisorganisasjon og Konkurranseorganisasjon, — muligheten for at Konkurranseorganisasjonen kan bli pålagt restriksjoner bl.a. mht. lønnssystem synes mindre desto mer selvstendig dens stilling er, — muligheten for å avhende Konkurranseorganisasjonen helt eller delvis (privatisering) vil være større dersom den ikke eies av Basisorganisasjonen. Flertallet konkluderer etter dette med at en utskilling av Konkurranseorganisasjonen som eget selskap under Samferdselsdepartementet, er den beste løsning. Flertallet går ikke nærmere inn på den interne organisering av Konkurranseorganisasjonen, men peker likevel på at det synes naturlig med en oppbygging i divisjoner og at kabelfjernsynsvirksomheten trolig bør utgjøre en egen divisjon. Dersom kabelfjernsynsvirksomheten får et større omfang, kan det bli aktuelt å vurdere å etablere denne som eget selskap, sideordnet med den øvrige Konkurranseorganisasjonen. Mindretallet på 4 medlemmer mener at å sikre brukerne over hele landet utstyr og tjenester til la vest mulig kostnad bør være mer avgjørende enn hensynet til presisjon i nøytralitet og konkurranselikhet overfor andre markedsaktører. Sistnevnte hensyn vil etter deres oppfatning kunne ivaretas på en forsvarlig måte med Basisorganisasjonen som eier. Konkurranseorganisasjonen antas å utgjøre en reell forhandlingspartner i forhold til Basisorganisasjonen. Ingen av partene vil være villige til å subsidiere den annen part på bekostning av eget driftsresultat. kunne delta i konkurransevirksomhet. Mindretallet mener også at en organisering med Basisorganisasjonen som eier vil gi bedre forutsetninger for handlekraft og effektiv drift enn en organisering under et departement. Dette fremheves spesielt hva angår leveranser av digitale hussentraler med tilhørende tjenester og utstyr, et område hvor Televerket hittil har hatt monopol og pr. i dag sitter med nær sagt all kompetanse. Mindretallet legger ellers vekt på at — muligheten for, mot godtgjøring, å pålegge Konkurranseorganisasjonen spesielle forpliktelser av f.eks. industripolitisk eller distriktspolitisk art, vil være best ved en nær tilknytning til Basisorganisasjonen, — det vil være lettere å gjennomføre politisk bestemte flyttinger av monopolgrenser med to nært tilknyttede enheter som driver virksomhet på hver sin side av grensen, — drift av konkurransevirksomheter direkte under Samferdselsdepartementet øker kontrollspennet i departementet, — en nær tilknytning letter muligheten for personalovergang begge veier mellom arbeid med telenett og brukerutstyr til gjensidig nytte for begge organisasjoner, og særlig dersom de to deiene har samme lønnssystem. Mindretallet mener derfor at Konkurransevirksomheten bør organiseres som et heleid holdingsselskap under Basisorganisasjonen og med operative selskaper under dette, i første omgang et selskap for bedriftsintern kommunikasjon og et for kabel-TV. Senere kan det være aktuelt å opprette flere selskaper. I visse tilfeller, som ved deleie med viktige leverandører, bør opprettelse av datterselskaper forelegges de politiske myndigheter. 7.3.4 Høringsuttalelsene til Stetteutvalgets utredning. Styret for Televerket er enig med utvalget i at Televerkets konkurransevirksomhet organiseres i aksjeselskapsform. Styret advarer imidlertid sterkt mot utvalgsflertallets forslag om at Konkurranseorganisasjonen skal ha Staten ved Samferdselsdepartementet som eier, og går inn for at Basisorganisasjonen skal være eier, slik mindretallet tilrår. Styret mener flertallets forslag innebærer at Televerket i realiteten ekskluderes fra hele utstyrsmarkedet, i strid med Teleutvalgets enstemmige tilråding om at Televerket bør få anledning til å delta på utstyrsmarkedet i apen i konkurranse med private leverandører. Det vises videre til Teleutvalgets uttalelse om at å utelukke Televerket fra det bedriftsinterne markedet vil kunne få uønskede konsekvenser for Televerkets evne til å bygge ut tidsmessige offentlige nettjenester. markedsføres av Televerket og viser til den nære sammenheng mellom teknologien i hussentraler og i de offentlige nett som skal knytte hussentralene sammen. Styret mener dessuten at flertallets forslag innebærer en negativ særstilling i forhold til samtlige land i Europa, i det et fellestrekk er at monopol- og konkurransevirksomhet er samlet under en felles teleledelse. Styret mener en bør velge en konsernmodell og viser i denne sammenheng til den svenske løsningen. Styret går således bl.a. inn for at Konkurranseorganisasjonen blir organisert som et holdingselskap med operative selskaper under dette og gir uttrykk for at «i første omgang vil det være behov for et selskap for bedriftsintern kommunikasjon». Dette synes å innebære at Styret ikke har tatt konkret stilling til om utbygging og drift av kabelnett for fjernsynsoverføring bør være en del av Basisorganisasjonen eller Konkurranseorganisasjonen. Styret legger for øvrig vesentlig vekt på at en unngår kryssubsidiering mellom Basisorganisasjonen og Konkurranseorganisasjonen og mener at følgende prinsipper kan legges til grunn: « — Full regnskapsmessig adskillelse mellom basisorganisasjonen og konkurranseorganisasjonen. — Basisorganisasjonen må behandle kunder og konkurrenter likt, preferanse av Televerkets egen virksomhet på konkurransemarkedene skal ikke forekomme. — Dersom basisorganisasjonen tilbyr Ijenester til konkurransevirksomheten, skal dette skje til markedspris med full kostnadsdekning og rimelig fortjeneste. Det samme skal være tilfelle dersom tjenestene ytes motsatt vei. De tjenestene som basisorganisasjonen tilbyr konkurransevirksomheten, skal være tilgjengelige for Televerkets konkurrenter på de samme vilkår.» Styret mener at det vil være relativt kurant å unngå kryssubsidiering. Samtidig gis det uttrykk for at en konsernmodell etter det svenske mønsteret vil gi de beste muligheter til å utnytte samordningsgevinster og sikre brukere over hele landet utstyr og tjenester til la vest mulig kostnad, bl.a. ved at Konkurranseorganisasjonen kan gjøre nytte av at Basisorganisasjonen dekker hele landet. Samspillet mellom de to organisasjoner vil etter Styrets mening dessuten være av avgjørende betydning for produktivitetsutviklingen framover, bl.a. ved at en lettere vil kunne overføre personale fra områder med synkende bemanningsbehov til områder med økende bemanningsbehov. Styret mener dessuten at organisering direkte under Samferdselsdepartementet vil kunne gi en mer tungvint saksgang mellom de to organisasjonene, dvs. dessuten gjøre det vanskeligere å fatte rasjonelle og raske beslutninger. Som vedlegg til Styrets uttalelse følger en egen uttalelse utarbeidet av Teledirektoratet. Av denne går det fram at Teledirektoratet mener Kabelvirksomheten bør ligge under Basisorganisasjonen som en regnskapsmessig adskilt enhet, inntil det er vurdert nærmere hvilke fordeler og ulemper en organisering i eget aksjeselskap vil gi. Téleverkrådet inntar samme standpunkt som Styret, dvs. at konkurransevirksomheten bør organiseres i et eget aksjeselskap under Basisorganisasjonen. Et medlem tar imidlertid forbehold om å komme tilbake til spørsmålet når det er helt klarlagt om Televerket er tenkt utelukket fra all konkurransevirksomhet. To av de tre tjenestemannsorganisasjonene som er representert i Styret, dvs. Den norske Teleorganisasjon (DNTO) og Kvinnelige Tele- Tilsattes Landsforening (KTTL), er kommet til samme hovedkonklusjon som Styret og Rådet. Det samme gjelder en fjerde tjenestemannsorganisasjon, Televerkets Sivilingeniørforening. Norsk Teletjenesteforbund (NTTF) peker imidlertid på at en tilpasning av Televerkets nåværende organisasjonsoppbygging med en regnskapsmessig adskillelse av de konkurranseutsatte tjenester, etter deres oppfatning er den mest ideelle løsning og beklager at dette alternativ ikke er vurdert. Subsidiært synes NTTF å slutte seg til det samme syn som de øvrige organer og organisasjoner tilknyttet Televerket. Uttalelsene fra LO, YS og Norske Sivilingeniørers Forening støtter også Stette-utvalgets mindretall. Forbrukerrådet gir uttrykk for at Konkurranse virksomheten bør eies av Basisorganisasjonen. Prisdirektoratet derimot, er på ingen måte trygg på at det vil være mulig i praksis å hindre et konkurransevridende samarbeid mellom basisorganisasjon og forretningsdelen og mener dette problemet bør vurderes mer inngående. Prisdirektoratet peker også på at dersom en lykkes i å bryte forbindelsen mellom Televerket og den nye forretningsmessige organisasjon slik at det ikke skjer kryssubsidiering, så vil også en god del av de positive argumenter for en slik organisasjon falle bort. Ut fra dette kan Prisdirektoratet være tilbøyelig til å mene at det synes grunn til å «revurdere hele konseptet». Står valget mellom tilknytning til Televerkets Basisorganisasjon eller Samferdselsdepartementet, vil imidlertid Prisdirektoratet i samsvar med utvalgsflertallet foretrekke sistnevnte. Av de ulike næringslivs- og bransjeorganisasjoner som har uttalt seg om spørsmålet, er det bare Elektronikkindustriens Bransjeforening (EBF) som direkte støtter en tilknytning til Basisorganisasjonen. tilknytning vil være naturlig også i framtiden, bl.a. fordi en betydelig del av Televerkets ressurser på markedssiden er knyttet til teleområdene. Dessuten vises det til at standardiseringsarbeidet vil omfatte begge virksomheter og være avgj ørende for at norsk teleindustri kan være tidlig med i internasjonal konkurranse. Den Norske Dataforening kan ikke ut fra brukerhensyn se noe spesielt behov for en Konkurranseorganisasjon utgått fra Televerket, men aksepterer at Televerket ønsker å etablere seg i konkurransemarkedet. Dataforeningen uttaler seg ikke om hvorvidt Televerkets Basisorganisasjon eller Samferdselsdepartementet bør være eier, men mener det bør diskuteres om staten skal stå som eneste eier, eller om andre kan være aktuelle som aksjonærer. Flere av de andre næringslivsog bransjeorganisasj onene antyder også at privat deltakelse i en Konkurranseorganisasjon bør vurderes nærmere. Av næringslivs- og bransjeorganisasjonene er det også flere som har uttalt stor skepsis til om det er mulig å få til en tilstrekkelig klar utskilling slik at en kan sikre at konkurransevridning eller kryssubsidiering unngås. En slik skepsis gjør seg særlig gjeldende blant de som representerer bedrifter som vil kunne befinne seg i konkurranse med en konkurranseorganisasjon utgått fra Televerket. En fellesuttalelse fra Norsk Radio/TV-handleres Landsforbund, Antenneinstallatørgruppen (AIG), Kontor- og Datateknisk Landsforening og Norske Papirhandleres Landsforbund viser dessuten til følgende forhold som representerer markedsmessige fortrinn for Televerket utover mulighetene til kryssubsidiering: «At Televerkets monopoltjenester vil trekke brukeme til Televerkets utsalgssteder for konkurranseprodukter (under forutsetning av at full organisatorisk og funksjonell adskillelse ikke finner sted). Kontakt gir grunnlag for salg. At Televerket av svært mange blir oppfattet som en statsautorisert, nøytral rådgiver i telekommunikasjonsspørsmål. Dette vil uten tvil virke tilstrekkende på en rekke brukere. At Televerket i utgangspunktet vil stå særlig sterkt i konkurransen om leveranser til den offentlige sektor. Dette er et betydelig marked hvor argumentet om kjøp fra egen etat uten tvil vil kunne få stor gjennomslagskraft. At Televerket gjennom et eventuelt landsomfattende distribusjonsapparat etc. vil stå meget sterkt i «kampen» om de beste agenturer innenfor de konkurranseutsatte områder.» Som eksempel på problemene med å kontrollere at konkurranse skjer på like vilkår, nevnes den kjede av Telebutikker som nå bygges ut og som skal legges under Basisorganisasjonen, men som samtidig forutsettes å seige varer og tjenester fra Konkurranseorganisasjonen. inn for at en eventuell Konkurranseorganisasjon bør legges under Industri- eller Handelsdepartementet for å sikre en ytterligere adskillelse i forhold til hva en tilknytning til Samferdselsdepartementet vil gi. At en eventuell Konkurranseorganisasjon bør underlegges enten Industridepartementet eller Handelsdepartementet er et standpunkt som også kommer fram i en annen fellesuttalelse fra Den norske Bankforening, Norges Forsikringsforbund, Norges Industriforbund, Norges Handelsstands Forbund, Norges Rederiforbund og Norsk Skipsmeglerforbund, og i uttalelsene fra Radio-Leverandørenes Landsforbund, Norske Datasentralers Landsforbund og Norsk Telebrukerforening (NORTEB). Elektroinstallatørenes Landsforbund og Sparebankforeningen i Norge går imidlertid inn for en tilknytning til Samferdselsdepartementet. 7.3.5 Samferdselsdepartementets merknader. I samsvar med et enstemmig Stette-utvalg og de aller fleste høringsinstanser, mener Samferdselsdepartementet at konkurransevirksomhet med utgangspunkt i Televerket bør skilles ut organisatorisk fra den forvaltningsmessige og monopolbaserte virksomhet. For å sikre seg mot konkurransevridning bør en ha mest mulig klare linjer både regnskapsmessig og organisatorisk. Samferdselsdepartementet er derfor enig med Stette-utvalget og det store flertall av høringsinstansene i at det er behov for en full utskillelse. Som det går fram nedenfor, vil imidlertid Basisorganisasjonen være engasjert i en mer sekundær form for konkurransevirksomhet, først og fremst som entreprenør ved utbygging av kabelnett. Ved slike prosjekter vil Basisorganisasjonen i en viss forstand befinne seg i konkurranse med private entreprenører, både ved at Konkurranseorganisasjonen skal kunne stå fritt om den vil bruke Basisorganisasjonen eller private og ved at Basisorganisasjonen skal kunne påta seg oppdrag for private utbyggere. Tilsvarende gjelder for så vidt også tjenester som det er aktuelt at Basisorganisasjonen leverer til Konkurranseorganisasjonen og konkurrenter til den. Det forutsettes at den begrensede form for konkurransevirksomhet som Basisorganisasjonen således vil være engasjert i, finner sted på feiter som har nær tilknytning til monopoloppgavene vedrørende telenett og teletenester. Det synes være full enighet om at en Konkurransevirksomhet utskilt fra Basisorganisasjonen bør være organisert som aksjeselskap. Etter Samferdselsdepartementets syn vil dette være nødvendig bl.a. for å oppnå den nødvendige fleksibilitet og frihet til å treffe raske og forretningsmessig rasjonelle beslutninger. Eksempelvis må finansieringen av Konkurransevirksomheten, bortsett fra aksjekapitalen, skje utenom statsbudsjettet og mest mulig etter samme rammebetingelser som gjelder for private. Aksjeselskapsformer! gir det beste grunnlag for like konkurransevilkår, bl. a. mht. skatter og avgifter. I kapittel 6 er det trukket den foreløpige konklusjon at det bør gis adgang til televerksdeltakelse i omsetning av telebrukerutstyr, forutsatt at en kan få etablert ordninger som utelukker subsidiering eller andre überettigede fordeler fra monopoldelen. En grunnleggende forutsetning er at det må etableres et system for regnskapsmessige avregninger, internprissetting og kalkulering for øvrig, som sikrer at Konkurransevirksomheten blir belastet kostnader fullt ut som en selvstendig bedrift og uten subsidiering fra monopolet. Dette systemet forutsettes tilrettelagt for kontroll og revisjon. Rapporten fra revisjonsfirmaet Arthur Andersen & Co viser at det kan etableres et slikt system. Det er imidlertid klart at graden av objektivitet og presisjon vil kunne variere i praksis, avhengig av både sel ve systemet og de vurderinger som nødvendigvis må gjøres i ulike sammenhenger. Valg av organisasjonsmodell og tilknytningsform mellom Basisorganisasjonen og Konkurransevirksomheten har ifølge rapporten ikke store prinsipielle konsekvenser for den regnskapsmessige behandling. Det ligger imidlertid en viss motsetning mellom de muligheter nært samarbeid gir til å hente ut samordningsgevinster og den motivering til bedre regnskapsmessig disiplin og handheving av regler som en mer formell adskillelse sannsynligvis vil gi. Rapporten skisserer en del krav som bør tilfredsstilles og som i en viss utstrekning gjør det nødvendig å bygge ut regnskapssystemet i forhold til hva som finnes i Televerket i dag. Dette gjelder bl.a. tidsregistrering og fordeling av avskrivninger, kapitalkostnader samt en del indirekte kostnader for øvrig. Kontroll og innsyn bør i hovedsak Ugge hos den avleverende enhet, dvs. Basisorganisasjonen, og funksjonen i utgangpunktet ivaretas av Riksrevisjonen. I sin uttalelse til rapporten har Teledirektoratet enkelte merknader til noen få konkrete tilrådinger, men slutter seg i store trekk til de prinsipielle synspunkter. Teledirektoratet gir i uttalelsen også en redegjørelse om det pågående arbeid for å oppfylle de aktuelle krav. Etter Samferdselsdepartementets oppfatning vil det være grunnlag for å komme fram til en akseptabel ordning, og departementet foreslår på denne bakgrunn at konkurransevirksomheten knyttes til Basisorganisasjonen. En slik ordning vil også være mest i samsvar med de ordninger som ellers er vanlige i Europa. Samferdselsdepartementet vil forutsette at Basisorganisasjonen praktiserer et likebehandlingsprinsipp slik at varer og tjenester som det er aktuelt at Konkurranseorganisasjonen kan motta, er tilgjengelige for konkurrentene på samme vilkår. Leveranser fra Basisorganisasjonen kan på enkelte feiter ha like stor betydning for de private som for Konkurranseorganisasjonen. Hva angår selve den organisatoriske løsning vil Samferdselsdepartementet forutsette at Konkurranseorganisasjonen opprettes som ett aksjeselskap, dvs. at det verken opprettes noe holdingsselskap eller separate selskaper for de ulike virkefelt. En ordning med holdingselskap og flere selskaper synes å kunne gjøre situasjonen mindre oversiktelig og kontrollmulighetene dårligere. I likhet med Stette-utvalgets flertall vil en imidlertid ikke utelukke å vurdere kabelfjernsynsvirksomheten skilt ut som eget sideordnet selskap når en har høstet en del erfaring. Det synes for øvrig naturlig at Konkurranseorganisasjonen foreløpig etableres med egne organisatoriske enheter (avdelinger, divisjoner) for de ulike hovedområder; i første omgang en enhet for bedriftskommunikasjon og øvrig brukerutstyr og en enhet for utbygging og drift av kabelnett for fjernsynsoverføring. En eventuell oppretting av flere enheter bør kunne finne sted seinere i den utstrekning en finner det hensiktsmessig. Ved utformingen av vedtekter, instrukser m.v. for Konkurranseorganisasjonen bør en etter Samferdselsdepartementets oppfatning: — sette som den primære målsetting at Konkurranseorganisasjonen drives etter forretningsmessige prinsipper og krav til lønnsomhet, — gi selskapets styre i oppgave å se til at en driver innenfor det virkefelt som er forutsatt, jfr. kap. 6 og at en følger en strategi som fremmer mangfold og priskonkurranse til gunst for kundene, — ta sikte på at selskapet så langt det er mulig tilbyr god service til kunder over hele landet, — sikre at forutsetningene vedrørende like konkurransevilkår og avregninger m.v. med Basisorganisasjonen fungerer og at det er tilrettelagt for kontroll og revisjon, — sette bestemte krav til rapportering om virksomheten inkl. regnskapsmessige resultater og redegjørelse for planer m.v. Bl.a. for å ivareta forutsetningen om likeverdige konkurransevilkår med private, vil Konkurranseorganisasjonen fortløpende måtte vurderes m.h.t. produktspekter, regnskapsopplegg og generelle retningslinjer for virksomheten m.v. slik det er skissert, vil også få konsekvenser for det regelverk som skal gjelde for Basisorganisasjonen. Samferdselsdepartementet vil for øvrig pt 1 -* 3 på at det vil ha betydning for Konkurranseorganisasjonen om Basisorganisasjonen er en forvaltningsbedrift eller et statsaksjeselskap. Dersom Basisorganisasjonen er et statsaksjeselskap, vil mulighetene for å gripe inn overfor datterselskapet fra overordnet hold normalt være mer begrensede. 7.4 BASISORGANISASJONEN Basisorganisasjonen skal ha ansvaret for de oppgåver og tjenester som fortsatt skal Ugge under Televerkets monopol, jfr. 7.1 og de to foregående kapitler. Basisorganisasjonen vil etter det mønster som Stette-utvalget har lagt opp til, bestå av ca. 90 —95 pst. av dagens Televerk. Televerkets nåværende tilknytningsform bygger på St.prp. nr. 67 for 1966-67 Om Telegrafverkets og Postverkets organisasjon. I Teleutvalgets utredning I, NOU 1982:2, pkt. 4.4.1 er det gitt en redegjørelse for ordningen. 7.4.1 Utredningen om «Organisering av televirksomheten i Norge» (Stetteutvalget). Stetteutvalget fastslår som et utgangspunkt at telenettet og teletjenestenes økende betydning for samfunnets infrastruktur, tilsier at beslutninger innenfor telesektoren vil være et resultat av samfunnsmessige overveielser også i framtiden. Overordnet politisk styring må også sees i sammenheng med monopolsituasjonen. Rammer som fastsettes av overordnede organer, f.eks. om lønnspolitikk og takstutvikling, kan derfor sees som alternativ til det korrektiv markedspresset gir i en konkurransesituasjon. For å dekke etterspørselen til enhver tid til lavest mulig priser, nemnder å ta i bruk teknologi på en rasjonell måte, må imidlertid organisasjonen samtidig ha nødvendig bedriftsøkonomisk handlefrihet. Aweiingen mellom behovet for politisk/ samfunnsmessig styring på den ene side og behovet for bedriftsøkonomisk handlefrihet på den annen side, gir grunnlaget for å utforme den mest hensiktsmessige organisasjonsløsning. Utvalget har vurdert en del sentrale beslutningsområder og har bl.a. lagt vekt på følgende forhold: Tjenestetilbud. Hvilke tjenesteområder som skal ligge under Basisoranisasjonens monopol, vil være en lovgivningssak og dermed underlagt politisk styring. f.eks. billedtelefon, avgjøres av overordnede politiske organer. Endringer i tjenestetilbudet som mer har preg av videreutvikling av eksisterende tilbud, bør derimot kunne finne sted uten forelegg for overordnede politiske organer dersom vedkommende tjenester gir tilstrekkelig økonomisk lønnsomhet. Takstpolitikk. Monopolsituasjonen og likeledes den samfunnsmessige betydningen av takstpolitikken, gjør det naturlig at hovedlinjene i denne er politisk styrt. Fastsettelsen av realtakstnivået er et av de viktigste virkemidler overordnede politiske organer har for å legge produktivitetspress på en monopolorganisasjon. Utvalget tilrår at en dessuten får inn et mer langsiktig perspektiv ved at det i tilknytning til vedtaket for det kommende år også blir godkjent et opplegg for utviklingen av takstnivået i de påfølgende tre år. Hovedstrukturen for telefontakstene, f.eks. forholdet mellom grunnavgift og samtaleavgift og hovedtrekkene i soneinndelingene, bør etter utvalgets oppfatning også være politisk styrt. Innenfor disse rammene bør imidlertid Basisorganisasjonen gis fleksibilitet til å fastsette de konkrete takster. Produktivitet. Utvalget peker på den nære sammenheng det er mellom produktivitetsutvikling og takstutvikling, men antar at en som nå ikke bør legge opp til eksplisitte stortingsvedtak om produktivitetsutviklingen, men i stedet la forutsetninger om denne inngå som premiss for selve takstvedtakene og driftsbudsjettene. Sammenlikninger med tilsvarende produktivitetstall fra andre land og en redegjørelse for hvilken produktivitetsutvikling som faktisk er oppnådd, bør inngå som en fast del i de politiske styringsdokumentene. Utbyggingstakt, investeringer/finansiering. Etter utvalgets oppfatning bør det være et prioritert mål at samfunnets etterspørsel etter teletjenester, basert på et politisk fastsatt takstnivå, oppfylles. Televerket bør også kunne tilby nye og avanserte teletjenester og telekommunikasjonsløsninger slik at tilbudssiden ikke blir noen flaskehals for brukerne. Dette betinger at Basisorganisasjonen gis mulighet til å gjennomføre de nødvendige investeringer. Imidlertid må også Basisorganisasjonens investeringsrammer trekkes inn i de finans- eller kredittpolitiske overveielser som skjer i tilknytning til de årlige stats- og nasjonalbudsjetter. Systemene for investeringsbeslutninger og finansiering vil ha nær sammenheng med hvilken organisasjonsmodell som velges. Utvalget peker for øvrig på at anskaffelser etc. ikke helt kan unndras samfunnsmessige vurderinger som kan komme i konflikt med bedriftsøkonomiske vurderinger. Eksempelvis gjelder regelverket for anskaffelsesvirksomhet i staten og de innkjøpspolitiske retningslinjer fastsatt av Industridepartementet, for forvaltningsbedrifter, men ikke for statsaksjeselskaper. Under henvisning til utvalgets generelle tilrådinger om tilbakeholdenhet i detaljstyring og vektlegging av produktivitetsutviklingen, blir det pekt på at en overfor en forvaltningsbedrift vil kunne foreta tilpasninger i regelverket eller praktiseringen av dette, som i praksis opphever forskjellene i forhold til et statsaksjeselskap. Servicemål. Etter utvalgets oppfatning bør det gis opplysninger om hvilke servicemål organisasjonen har satt seg for kommende år, samt en redegjørelse for hvordan de ulike måltall for service har utviklet seg i forhold til tidligere såtte mål. Det synes imidlertid ikke aktuelt at politiske organer treffer vedtak om servicemål. Personal-, lønns- og organisasjonsmessige forhold. Utvalget viser til at et monopol har muligheter for å velte økte lønnskostnader over på prisene. Derav følger svekking av incentivet til å motvirke for høye lønnskostnader. Dette utgjør et sentralt moment ved vurderingen av behovet for eksterne styringssystemer for Basisorganisasjonens lønnspolitikk. Samtidig er det klart at Basisorganisasjonen vil måtte konkurrere om å få rekruttert og beholde den arbeidskraft den behøver. Televerket har gjennom en årrekke hatt utvidede fullmakter med hensyn til lønnsplasseringer og normeringer, opp til et visst lønnstrinn, som regel i samsvar med grensen for såkalte organisatoriske stillinger. I de siste årene har det dessuten vært nødvendig med en særskilt fullmakt til friere lønnsplassering for 100 stillinger samt adgang til å bruke kontraktsansettelser med noe høyere lønnsplassering enn etter lønnsplansystemet for 50 ledere og toppeksperter. Selve lønnssystemet, med gjennomgående lønnsplaner, statens lønnsregulativ og de rutiner som gjelder for lønnssaker i staten, består imidlertid i grunntrekkene også i Televerket. Gjeldende regler for behandling av organisatoriske stillinger innebærer bl.a. at ingen organisasjonsmessige endringer av noen betydning kan gjennomføres før det foreligger vedtak i Stortinget. andre statsansatte, mens det er arbeidsmiljølov og arbeidstvistlov som kommer til anvendelse i et aksjeselskap. Videre blir tjenestemennene automatisk medlemmer i Statens Pensjonskasse ved en forvaltningsbedrift, mens dette ikke er gjeldende praksis for ansatte i et aksjeselskap. Det kan være mulig å fastlegge en annen kopling mellom organisasjonsmodell og løsninger med hensyn til regelverk m.v. på personalmessige områder enn det som gjelder i utgangspunktet, men utvalget frarår slike løsninger. Utvalget er kommet til at Basisorganisasjonen også bør ha frihet til å tilpasse lokaliseringen av virksomheten i samsvar med etterspørselsforhold og lønnsomhet. Imidlertid finner en det rimelig at lokaliseringen av organisasjonens administrasjonssteder (teledistrikter og teleområder) fortsatt ligger under politisk styring. Utvalget understreker enstemmig at det er spesielt viktig at organisasjonsformen legger muligheten til rette for målstyring. Organisasjonen bør få større bedriftsøkonomisk handlefrihet innenfor politisk opptrukne rammer. Særlig viktig er det at det gis tilstrekkelige fullmakter i personal-, lønns- og organisasjonsmessige saker. Motstykket til slike utvidede fullmakter, må etter utvalgets oppfatning være større resultatansvarlighet for Basisorganisasjonen, basert bl.a. på en klargjøring av styrets ansvar. Utvalget er kommet til at den nærmere vurdering av organisasjonsmodeller bør konsentreres til forvaltningsbedriftsmodellen respektive aksjeselskapsformen og mulige tilpasninger av disse. Lover og konstitusjonelle regler vil etter utvalgets oppfatning ikke utgjøre noen uoverstigelige hindre for utformingen av en mest mulig hensiktsmessig organisasjonsløsning. I tillegg til hva som går fram av det foregående, foreslår utvalget justeringer i forhold til dagens forvaltningsbedriftsmodeli i hovedsak på følgende to feiter: — Personal-, lønns- og organisasjonsmessige forhold. Forutsatt at Basisorganisasjonen utsettes for et løpende produktivitetspress bl.a. gjennom takstpolitikken, bør dagens fullmakt til å opprette og plassere stillingene innenfor det statlige lønnsplansystemet utvides til å omfatte samtlige stillinger utenom den øverste ledelsen (generaldirektør, avdelingsdirektører og distriktsdirektører). Behovet for fullmakter til særskilt avlønning vil etter dette antakelig bli redusert, men slike fullmakter bør fortsatt bestå for særskilte områder i den utstrekning lønnsplansystemet eventuelt ikke gir mulighet for å rekruttere og beholde kvalifisert personell. utredninger utover det som ligger i utvalgets mandat. Etter dagens praksis beskikkes Televerkets generaldirektør for en periode på 6 år av Kongen i statsråd. Øvrige ansettelsesforhold avgjøres av Televerket. Utvalget mener at som et ledd i understrekningen av styrets ansvar, bør det også tilligge dette å innstille ved ansettelse av generaldirektør. — Investerings- og finansieringsbeslutninger. Utvalget har funnet det vanskelig å bryte med grunnprinsippene, dvs. at det totale investeringsbudsjett blir bevilget som en del av statsbudsjettet og at dette fmansieres med statslån i tillegg til egenfmansiering. For å imøtekomme krav til større bedriftsøkonomisk fleksibilitet, foreslås at det i tilknytning til det årlige budsjettvedtaket kan gis en fullmakt til å foreta investeringer utover gitt bevilgning dersom utviklingen gjør det nødvendig for å oppnå en målsatt etterspørselsdekning som tidligere er behandlet av politiske organer. Etter utvalgets oppfatning bør den beløpsmessige grense for denne fullmakten kunne fastsettes mer liberalt desto gunstigere produktivitetsutviklingen er. Vanligvis er bruk av aksjeselskapsformen et uttrykk for at en anser det ønskelig å gi styret en større grad av forretningsmessig frihet enn det som har vært vanlig for forvaltningsbedrifter. Vedtektene for Statoil står imidlertid i en særstilling, idet de åpner for betydelig sterkere politisk styring enn det som ellers er vanlig. Dette har bakgrunn i et ønske om å bruke dette statsaksjeselskapet som er viktig organ for å oppnå nasjonal styring og kontroll med sikte på at naturressursene på den norske kontinentalsokkel kan utnyttes slik at de kommer hele samfunnet til gode, jfr. Innst. S. nr. 316 (1971—72), s. 610. Det er lagt vekt på at de politiske myndigheter skal kunne komme inn i beslutningsprosessen på et tidlig tidspunkt ved at styret pålegges en særlig informasjonsplikt overfor generalforsamlingen i saker som antas å ha politiske eller prinsipielle sider av betydning og/ eller kan få vesentlige samfunnsmessige eller samfunnsøkonomiske virkninger. § 10 i vedtektene for Statoil angir nærmere hvilke saker dette vil dreie seg om. På bakgrunn av framlegg fra Statoil blir det hvert år utarbeidet en stortingsmelding om selskapets planer og andre aktuelle saker av vesentlig eller prinsipiell betydning. Det fattes normalt ikke noe vedtak under Stortingets behandling, men de signaler som debatten gir, kan ha såvidt stor politisk vekt at Regjeringen vanskelig kan gjøre annet enn det Stortinget har uttrykt ønske om. Stortinget kan imidlertid i prinsippet også fatte vedtak om styringen av statsaksj eselskaper. aksjeselskapsmodellen må forutsette at det gis muligheter for overordnet politisk styring etter samme mønster som for Statoil. Det sentrale vil være at vedtektene må pålegge bedriften å legge fram årlige planer for generalforsamlingen, der forhold som det er aktuelt å underlegge politisk styring, gis særskilt omtale. Departementet må likeledes legge fram en stortingsmelding basert på nevnte plan og med departementets merknader. Utvalget har skissert et forslag til utforming av et punkt i vedtektene som vil tilsvare § 10 i Statoils vedtekter: «Generalforsamlingen skal få seg forelagt alle saker som må antas å ha politiske eller prinsipielle sider av stor betydning, og/eller som kan få vesentlige samfunnsøkonomiske virkninger. Som slike kan regnes: a. Planer for fremtidig virksomhet med hensyn til de hovedtjenester som skal leveres, mål for etterspørselsdekningen samt servicemål. b. Planer for det kommende år med økonomiske oversikter over resultatutvikling, herunder egenfinansieringsgrad, driftsresultat, produktivitetsmål, generelt om takstnivå og takststruktur. c. Totalt aktivitetsnivå, investeringsnivå samt planer for finansiering av virksomheten, inkludert maksimal låneramme. d. Prinsippspørsmål i forbindelse med konkurransevilkår og monpolstilling. e. Større organisasjonssaker så som endring av grunnleggende organisasjonsmønster, nedlegging eller flytting av organisasjonens administrasj onsenheter. f. Meldinger om selskapets virksomhet i foregående periode.» For produktivitet, servicemål og takstutvikling er det lagt opp til tilsvarende politisk kontroll som i en forvaltningsbedriftsmodell. På investerings- og finansieringssiden er det lagt opp til noe mer rammepreget styring, dvs. at styret pålegges et sterkere ansvar. Utvalget legger til grunn at det vil være mest naturlig at investeringene finansieres gjennom det private kredittmarkedet og dermed være underlagt den samme makroøkonomiske styring som gjelder for næringslivets kreditter. Utvalget tar ikke stilling til om låneopptakene bør garanteres fra statens side. Det vil videre være et styreansvar å trekke opp retningslinjer for de personal-, lønns- og organisasjonsmessige forhold innenfor rammen av et forhandlingssystem og vedtektene. Etter utvalgets oppfatning bør det klart være et styreansvar å ansette administrerende direktør. Utvalget har ansett det som å ligge utenfor mandatet å ta stilling til spørsmålet om eventuelt fritak fra skatteplikt, men viser til at det er gjort flere slike unntak for statlige selskaper og at skatteplikt vil medføre problemer av bl. a. budsjett-teknisk art. tilpasninger av de to modellene som det er redegjort for i det foregående, bør legges til grunn uansett hvilken modell som velges, men har delt seg i spørsmålet om hvilken av de to modeller som bør velges. Et flertall på seks medlemmer har valgt statsaksjeselskap etter en Statoil-modell som løsning for Basisorganisasjonen. De legger ho ved vekten på at denne modellen etter deres oppfatning gir grunnlag for mest mulig effektiv drift og høy produktivitet, med lavere takster og høyere service overfor brukerne som resultat. Samtidig vil behovet for politisk styring kunne ivaretas. Flertallet framhever særlig to forhold som avgjørende: — Aksjeselskapsformen gir vesentlig større muligheter med hensyn til det ansvar som kan pålegges selskapets styre og således innebære større handlefrihet. I denne sammenheng nevnes mulighetene for selskapet til seiv å utforme sin personal- og lønnspolitikk og mulighetene til å gjennomføre nødvendige investeringer gjennom låneopptak i det ordinære kredittmarkedet. På den annen side vil det være rimelig å stille strenge krav til oppnådde resultater. Forvalt ningsbedriftens nærmere kopling til statssystemet innebærer reduksjoner i mulighetene til å gi et tilsvarende entydig ansvar til styret. — Forvaltningsbedriftens binding til en del gjennomgående regelverk i staten, vil kunne representere en hemsko. Oppmyking gjennom spesielle fullmakter vil ofte komme for sent og være utilstrekkelige. I denne sammenheng framheves spesielt bindingen til personal- og lønnssystemet i staten. Etter flertallets oppfatning vil omdanning til aksjeselskap kunne ha en positiv virkning på produktiviteten, både direkte og som følge av en «signaleffekt». Ved å legge Statoil-modellen til grunn sikres politiske organer tilstrekkelig innsyn og kontroll til at aksjeselskapsløsningen gir en rimelig balanse mellom frihetsgrad og ansvar. Flertallet peker for øvrig på at aksjeselskapsformen gir et bedre vern mot inngrep fra andre statlige organer. Fordi forvaltningsbedriften ikke er omgitt av et regelverk tilsvarende aksjeloven, kan det være fare for at den eventuelle særlige handlefrihet som gis Televerkets basisorganisasjon, etter hvert blir uthult og at styringsformen glir tilbake til den som utøves overfor ordinære forvaltningsbedrifter. Utvalgets mindretall på fem medlemmer tilrår at forvaltningsbedriftsmodellen velges som organisasjonsform. Mindretallet legger stor vekt på den oppmyking i retning av større ansvar og handlefrihet innenfor gitte politiske rammer som utvalget er kommet fram til bør gjennomføres dersom denne modellen legges til grunn. Basisorganisasjonens lovfestede monopol gir enerett til å utforme viktige sider av samfunnets infrastruktur av stor betydning for landets næringsliv og husstandene. Denne eneråderett ligger tett oppunder den typiske statlige virksomhet som er underkastet full politisk styring bl.a. gjennom statsbudsjettet, og tilsier at det på det nåværende tidspunkt ikke er naturlig å løsrive Basisorganisasjonen så sterkt fra statssystemet som aksjeselskapsformen vil innebære. Mindretallet viser også til at den årlige behandlingen av statsbudsjettet gir mulighet til å vurdere Basisorganisasjonen i sammenheng med andre statlige aktiviteter, bl.a. Norges Statsbaner og Postverket. En løsrivelse av telemonopolet fra statsbudsjettet vil dessuten kunne trekke etter seg også andre forvaltningsbedrifter. En situasjon der Stortinget utøver sin styringsmyndighet i form av komitéinnstillinger og debatt omkring fremlagte stortingsmeldinger, bør ifølge mindretallet neppe få for stor utbredelse. Anvendt på et stort antall statsbedrifter, reiser det mer vidløftige spørsmål om de former som skal nyttes for Stortingets politisk/ økonomiske styring. Den naturlige formen i slike saker, synes ifølge mindretallet å være budsjettproposisjonen med etterfølgende vedtak i Stortinget. Mindretallet peker imidlertid avslutningsvis på at det bør kunne vurderes å gå over til et statsaksjeselskap når en har vunnet mer erfaring med en revidert forvaltningsbedriftform. På det nåværende tidspunkt anses overgang til mer målrettet styring som det viktigste. 7.4.2 Høringsuttalelser. Styret for Televerket er tilfreds med at et samlet Stette-utvalg har understreket behovet for økt bedriftsøkonomisk handlefrihet for Basisorganisasjonen og kan i hovedtrekk slutte seg til de utvidede fullmakter som utvalget legger opp til. Styret mener imidlertid at det bare er organisasjonsendringer som medfører omlokalisering av et større antall arbeidsplasser, som skal avgjøres av politiske myndigheter. Styret har delt seg i spørsmålet om hvilken organisasjonsform som bør velges. Flertallet på 6 av 9 styremedlemmer går inn for aksjeselskapsformen. Mindretallet, de tre representantene for de ansatte, går inn for en modifisert forvaltningsbedriftsmodell. Flertallet viser i sine merknader til at intensj onene med hensyn til myndighetsfordelingen mellom Styret for Televerket og overordnet myndighet som lå til grunn ved utformingen av Instruks for Televerket fra 1968, etter Styrets oppfatning ikke er oppfylt. detaljstyring i stedet for å behandle «bare» de prinsipielle spørsmål og dessuten at det ikke har funnet sted en nødvendig tilpassing av myndighetsfordelingen etter hvert som en fikk erfaring med den nye organisasjonsformen. Flertallet er derfor i sterk tvil om Televerket i praksis vil få de økte frihetsgrader innenfor forvaltningsmodellen. Et statsaksjeselskap etter Statoil-modellen vil kunne gi klart sikrere garantier for den handlefrihet som trengs for å tilfredsstille etterspørselen etter teletenester i årene framover. Flertallet gir også uttrykk for at et statsaksjeselskap vil gi klarere avgrensning mellom Styrets ansvar og de politiske myndigheters ansvar. Dessuten legges vekt på at statsaksjeselskapet vil gi bedre mulighet med hensyn til å rekruttere og beholde nøkkelpersonalet, bedre muligheter til å tilpasse den interne organisasjon og bedre muligheter til å dekke etterspørselen ved at det gis adgang til låneopptak på det private lånemarkedet. Flertallet forutsetter at Televerkets nåværende egenkapital inngår som egenkapital i et fremtidig aksjeselskap. Uten å presisere sitt synspunkt nærmere, gir flertallet uttrykk for at en del av statens lånekapital i Televerket bør omgjøres til egenkapital i selskapet. Mindretallet mener at de utvidede fullmakter som Stette-utvalget har forutsatt, vil gi Basisorganisasjonen den nødvendige frihet til å skjøtte sin oppgave. Det legges stor vekt på at fullmaktene blir gjennomført fullt ut og at dette blir nedfelt i en ny instruks for Basisorganisasjonen. Mindretallet peker på at forvaltningsbedriftsmodellen gir de politiske myndigheter de nødvendige styringsmuligheter med hensyn til de distriktsmessige og takstmessige aspekter, bl.a. vil en dermed på den best mulige måte kunne tilfredsstille Televerkets kunder uansett geografisk plassering. Mindretallet mener også at forvaltningsbedriftsmodellen gir de beste muligheter for et fast organisert samspill mellom Basisorganisasjonen og Konkurransevirksomheten. Mindretallet viser også til de konsekvenser en overgang til statsaksjeselskap vil få for de ansatte, bl.a. hva angår arbeidsrettslige spørsmål. Forhandlinger om nødvendige tilpasninger vil kunne ta tid og valg av forvaltningsbedriftsmodellen vil derfor innebære at nødvendige endringer kan gjennomføres raskere. Televerkrådet understreker også behovet for vesentlig større bedriftsøkonomisk frihet enn i dag og forutsetter at utvalgets forslag til utvidede fullmakter for Basisorganisasjonen og styret gjennomføres. samfunnsmessige mål, bl.a. med hensyn til de distriktspolitiske og beredskapsmessige aspekter. Mindretallet på 2 medlemmer går inn for statsaksjeselskapsformen. Av tjenestemannsorganisasjoner mv. er det bare Norges Ingeniørorganisasjon (NITO), som går inn for aksjeselskapsformen. NITO setter imidlertid som betingelse at gjeldende avtaler og lover mellom personalet og staten som arbeidsgiver blir erstattet med tilsvarende eller like gode avtaler mellom personalet og «den nye arbeidsgiver». Norske Siwlingeniørers forening (NIF) mener at Basisorganisasjonen må få sterkt utvidede fullmakter dersom den fortsatt skal være et statlig forvaltningsorgan. Hvis ikke dette er mulig, anbefaler også NIF statsaksjeselskapsformen. NIF peker for øvrig på at et blandet aksjeselskap der også brukerne kan eie aksjer, kunne være en god løsning som burde utredes. Uttalelsene fra de øvrige tjenestemannsorganisasjoner i Televerket samt Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Landsorganisasjonen (LO) går alle inn for forvaltningsbedriftsmodellen. Av de ulike bransje- og naeringslivsorganisasjoner m.v. går Norske Datasentralers Landsforbund inn for foivaltningsbedriftsmodellen. De øvrige som har uttalt seg om spørsmålet, går inn for aksjeselskapsformen. Elektronikkindustriens Bransjeforening gir uttrykk for at det må presiseres at Televerkets anskaffelser fremdeles skal kunne brukes som et industripolitisk virkemiddel også ved en slik organisering. For øvrig går Forbrukerrådet inn for at Basisorganisasjonen skal være et forvaltningsorgan, mens SINTEF og Norsk Telebrukerforening (NORTEB) går inn for aksjeselskapsformen. NORTEB er for øvrig ikke enig i at innføring av nye hovedtjenester bør besluttes av politiske organer og mener dessuten at det i sammenhengen mellom krav til produktivitetsutvikling og utvikling i takstnivået, må legges større vekt på forholdet til andre lands takstnivå. Det må være et mål at norsk næringsliv får konkurransevilkår på linje med andre lands næringsliv hva angår teletenestene. 7.4.3 Samferdselsdepartementets merknader. Som framholdt av Stette-utvalget vil aweiingen mellom behovet for poutisk/samfunnsmessig styring på den ene side og behovet for bedriftsøkonomisk handlefrihet på den annen side, danne grunnlaget for utformingen av organisasjonsløsningen for Basisorganisasjonen. forvaltningsbedriftsmodellen med større grad av målstyring og delegering for å stimulere til en mer effektiv virksomhet. Samferdselsdepartementet vil tillegge disse hensyn sterk vekt. Basisorganisasjonens rolle som forvalter av et monopol og en viktig samfunnsmessig infrastruktur er av avgjørende betydning i denne sammenheng. Å utvikle styringsverktøy som ivaretar de samfunnsmessige hensyn, brukernes interesser og rettferdige konkurranseforhold samtidig med størst mulig bedriftsøkonomisk frihet, er en svært krevende oppgave. Samferdselsdepartementet vil i denne sammenheng også legge en viss vekt på de konsekvenser som endringer vedrørende Televerket vil kunne få for andre statlige forretningsmessige virksomheter. Det synes mer forsvarlig å foreta tilpasninger i samsvar med den enkelte virksomhets spesielle karakter og behov innenfor rammene av forv
|
wikipedia_download_nbo_Canning Town stasjon_138344
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.959
|
'''Canning Town''' er en undergrunns– og DLR–stasjon i London. Stasjonen ligger på undergrunnsbanens Jubilee-linje, og på Beckton– og King George V-grenene av Docklands Light Railway. Tidligere gikk også jernbanenettets North London-linje gjennom stasjonen, men denne ruten har blitt overtatt av Docklands Light Railway. 31. august 2011 ble en ny direkte forbindelse til den nye internasjonale jernbanestasjonen Stratford International åpnet på denne strekningen.
|
maalfrid_095b45e285cdacf00ef29aff3a007245148d7d6e_26
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.8
|
Det er som i fjor, relativt flest studenter på kunsthistorie (42 %) som allerede nå har planer om å gjennomføre en MA i faget, mens idéhistorie er det faget der den største andelen har planer om å gjennomfør en BA. På filosofi er det til sammen 76 % (mot 60 % i 2019) som har planer om å gjennomføre en grad (BA eller MA), på idéhistorie 44 % (ingen studenter oppgir her at de vil ta en MA, men det kan henge sammen med at EKUL ikke tolkes som en MA i idéhistorie), på klassisk (merk få respondenter) 43 %, og på kunsthistorie 71 %. Idéhistorie har en relativt høyere andel studenter som er usikre på hva de vil, mens klassisk har den høyeste andelen studenter som venter på å komme inn på et annet studium. En relativt høyere andel kvinner (40 %) enn menn (20 %) har planer om å gjennomføre en mastergrad, men dette kan også ses i sammenheng med kjønnssammensetningen på de ulike fagene.
|
maalfrid_8d0b95f1678735b82653f0d2cf7480b123b32915_52
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.778
|
(111) (151) 1995.09.12 (180) 2015.09.12 (891) 2006.08.11 (210) 200610716 (220) 2006.10.05 (300) Ingen (540) (546) Merket er et kombinert merke eller et rent figurmerke (730) Pentapharm AG, Engelgasse 109, 4052, BASEL, CH (740) Onsagers AS, Postboks 6963 St Olavs Plass, 0130 OSLO, NO (511) 1 Chemical and biochemical products for the pharmaceuticals, diagnostic and cosmetics industries. 2007.05.22 (450) 22/07, 2007.05.29 (111) (151) 2000.05.16 (180) 2010.05.16 (891) 2006.03.21 (210) 200607001 (220) 2006.07.06 (300) Ingen (540) (541) Merket er et ordmerke (730) TBWA International BV, Prof. W.H. Keesomlaan 8, 1183DJ, AMSTELVEEN, NL (740) Acapo AS, Postboks 1880 Nordnes, 5817 BERGEN, NO (511) 16 Paper and cardboard; paper and cardboard for use in advertising, promotional and marketing activities; printed matter; advertising materials, promotional materials; marketing materials; display materials; photographs; stationery; books; magazines; journals; periodicals; calendars; diaries; greeting cards; posters; prints; postcards; pencils, pens; signboards and signs; stickers; decalcomanias, banners and wall hangings; web pages downloaded from the Internet in the form of printed matter. 35 Advertising services; marketing services; production and dissemination of advertising matter; business assistance for commercial and industrial companies; business management and business organisation, consultancy and assistance; business information; commercial information; business research; statistical information and processing; data processing; sales promotion; purchase and rental of advertising space; purchase and rental of publicity and advertising materials; direct mail advertising; market research; opinion polling; organisation of exhibitions; radio, television, billboard and press advertising; publicity and promotional services; advertising agency services; market analysis; design services; new products development services; accounting; document reproduction; employment agency services; rental of office machines and office equipment; provision of the aforesaid services on line from a computer database or on the Internet; compilation of advertisements for use as web pages on the Internet; consultancy and advisory services for the aforesaid services; design services relating to advertising, promotional and marketing activities; provision of information online from computer databases or from facilities provided on the Internet, regarding aforesaid services. 42 Graphic design services; provision of information on line from computer databases or from facilities provided on the Internet, regarding aforesaid services; consultancy and advisory services relating to the aforesaid services. 2007.05.16 (450) 22/07, 2007.05.
|
maalfrid_24aac5aaed50fef1800adb1d54e849a1eb6f677f_113
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
no
|
0.794
|
Ved siden av klimagassutslipp produserer skipsfart også utslipp til luften som forurenser lokalt. Lokale utslipp påfører samfunnet en kostnad på to måter: For det første kan lokale utslipp medføre helseskader for de som bor eller oppholder seg i området der utslippet foregår. For det andre kan lokale utslipp medføre skader for lokalt plante- og/eller dyreliv eller annet naturmiljø. Det er primært tre typer utslipp fra forbrenning av marint drivstoff som kan føre til lokal forurensing og ha negative konsekvenser for innbyggerne og lokalt naturmiljø: Utslipp av NOx bidrar til sur nedbør og dannelse av bakkenært ozon, som kan skade dyre- og planteliv. Det kan også føre til alvorlige helseskader hos mennesker – i første rekke skader på lunger og luftveier. I Norge står innenriks sjøfart og fiske for omtrent en tredjedel av samlet utslipp av NOx ifølge Sjøfartsdirektoratet. Utslippene av svoveloksider fra skip kommer fra forbrenning av svovelholdig drivstoff. Marint drivstoff har vanligvis et høyt svovelinnhold sammenlignet med drivstoff som brukes på land. I Europa står skipsfarten for omlag 20 prosent av SOx-utslippene ifølge Sjøfartsdirektoratet. Svoveldioksider kan medføre sur nedbør som kan påvirke levekår for lokalt plante- og dyreliv. I tillegg har svoveldioksider skadelig helseeffekt for mennesker ved innånding. De viktigste helsebekymringene knyttet til eksponering inkluderer luftveisproblemer og skade på lungevevet. Svevestøv (eller partikler) omtales gjerne som PM (partikulært materiale) etterfulgt av et tall som indikerer størrelse på partiklene i mikrometer. PM2,5 er alle partikler som er mindre enn 2,5 µm, og PM10 er alle partikler som er mindre enn 10 µm. Det betyr at svevestøv som inngår i PM2,5 også inngår i betegnelsen PM10. En rekke befolkningsundersøkelser fra hele verden viser en sammenheng mellom nivåer av svevestøv i uteluft og sykelighet og dødelighet i befolkningen. Både korttids- og langtidseksponering for PM viser sammenhenger med dødelighet. 18 prosent av svevestøvutslipp i Norge kommer fra transport, men en stor andel av dette er fra landtransport. Videre er svevestøv først og fremst et problem i byer og tettsteder. Det vil si at utslipp av partikulært materiale fra skip til havs i spredtbygde strøk i liten grad anses å medføre negative helseeffekter. Enhetsprisene for regionale utslipp er knyttet opp mot kg utslipp. På samme måte som for klimagassutslipp benyttes følgende formel for å beregne samfunnskostnaden ved lokale utslipp for hver enkelt utslippstype (NOx og SOx):
|
maalfrid_89622a5a536469bcec44333f7c7e58639934707a_35
|
maalfrid_skatteetaten
| 2,021
|
no
|
0.883
|
Den som melder kjøretøyet til registrering deklarerer selv fritaket direkte i den elektroniske betalingsløsningen og betaler vrakpantavgift. Brev fra Tolletaten med informasjon om fritak for innførselsavgifter forevises for Statens vegvesen ved registrering og tjener som dokumentasjon for fritak for engangsavgift. Ved første gangs registrering av slike kjøretøy benyttes unntakskoden ARV. se Motorvogner som innføres til midlertidig bruk etter tolloven § 6-1 annet ledd er fritatt fra engangsavgift, jf. stortingsvedtaket § 7 bokstav l. Vilkårene for fritak er nærmere regulert i forskrift om avgiftsfri innførsel og midlertidig bruk av utenlandsregistrert motorvogn i Norge (midlertidigforskriften), se egen omtale i . se Beltevogner til Forsvaret er fritatt fra engangsavgift etter stortingsvedtaket § 5 bokstav m. Kjøretøyet kan avgiftsfritt omregistreres til annet bruk tidligst etter 3 år regnet fra første gangs registrering her i landet. Se nærmere omtale om dette under . Et vilkår for avgiftsfritak er at vedkommende motorvogn blir "registrert som slik motorvogn". Dette peker tilbake på "spesialutrustet motorvogn til bruk for brannvesenet". At kjøretøyet blir registrert "til bruk for brannvesenet" kan kun gjennomføres ved at kjøretøyene blir registrert på brannvesenet. Ved registrering på leasingselskaper eller lignende oppfylles ikke vilkåret. Med "brannvesen" menes brannvesen drevet av det offentlige (for eksempel kommunalt brannvesen), og "det industrielle brannvern", det vil si private bedrifters brannvern. Det vil være en naturlig forutsetning at kjøretøyet primært skal benyttes til operativ virksomhet i form av rednings- og slukkeoppdrag mv. Blant annet må institusjoner eller bedrifter som ikke har en operativ beredskaps- /redningsfunksjon, men for eksempel driver opplærings-/kursvirksomhet anses å falle utenfor begrepet "brannvesen". Søknad om avgiftsfritak sendes skattekontoret i forkant av første gangs registrering av motorvognen i Norge. Søknadsskjema er tilgjengelig på .
|
maalfrid_1b25fd389385465304a725bfd560fa770911b033_120
|
maalfrid_distriktssenteret
| 2,021
|
no
|
0.811
|
NIBR-rapport 2009:34 4.2.2 Saker i rådet Ungdomsrådet har en sum penger som de selv forvalter. Ved hjelp av denne pengesummen kan de støtte saker som andre ungdom initierer og bidra til barn og unges medvirkning i kommunen. En sak som de har valgt å bruke penger på er et anlegg i alpinbakken. De ønsket at det skulle være et felles musikkanlegg i bakken slik at ungdommene ikke kjører på ski og snowboard med høretelefoner. Ungdomsrådet i Vefsn kommune ønsker også å bruke noen av pengene de disponerer til å arrangere kurs for ungdomsrådsmedlemmer fra hele Helgelandsdistriktet. Dette har vært gjort i samarbeid med Ungdommens Fylkesting to ganger tidligere med suksess. Ungdomsrådet samarbeider med kommunestyret om sommerjobber for unge. Kommunestyret har bevilget en pott med penger som de bruker på sommerjobber for unge i kommunen. Ansettelsene til sommerjobbene er det ungdomsrådet som forvalter. De tar imot søknader fra unge i kommunen som ønsker sommerjobb og velger ut fra søknadene hvem som får jobbene. Typisk er det ca 15-20 jobber og nærmere 100 søkere. De velger ut fra et trekningsprinsipp slik at alle som søker har like store sjanser for å få jobb. De ekskluderer imidlertid søknader fra personer som har jobbet for kommunen tidligere år. Ungdomsrådet driver også småjobbsentral sammen med frivillighetssentralen. De unge initierer selv saker som de ønsker at kommunen skal jobbe med. Blant annet har det vært et stort fokus på fritidsaktiviteter for ungdom som ikke driver med idrett og som ikke er aktive i ungdomsklubben. Ungdomsrådet har jobbet for å få satt ned prisene på både kino og lokale busser, og førstnevnte har de fått gjennomslag for selv om det er et mindre beløp det dreier seg om. 4.2.
|
maalfrid_63f8e19696fa4bcaa58b12ed61353ae2324251d8_6
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
da
|
0.46
|
Framskriving: bl.a. basert på FN'
|
nordlandsavis_null_null_19700129_77_5_1_MODSMD_ARTICLE10
|
newspaper_ocr
| 1,970
|
no
|
0.879
|
Ny lystyacht fra Hemnesberget til Irland. Det irske fartøyet som var nesten leveringsferdig da driften ved Rana Skipsbyggeri måtte innstille ifjor høst, er nå gjort klart. Som tidligere meldt var det Nordlandsbanken, Bodø, som \ed avgjorelse i bostyret fikk hand om de fartoyer som var på beddingen da Skipsbyggeri et gikk konkurs. Nord landsbanken hadde ytt byggelån til de båtene som var kontrahert av firma et i Irland, Øog den hadde skipspant i dem. Det nye lystfartøyet ble overtatt av det irske firmaet lørdag, Øog måndag dro det fra Henunesberget med kurs for sitt bestemmelsessted i Irland.
|
maalfrid_0ee0983a99a99c92286f5c7870158abb12487d27_0
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.723
|
www.nve.no/ verneplan Siden er vedlegg til beskrivelsen av vassdraget under Verneplan for vassdrag Fotoside: Rasteplass ved Hynnekleiv 020/ 3 Tovdalsvassdraget i Aust-Agder, Vest-Agder ogTelemark fylker Vernet i Verneplan for vassdrag i 1993, 2005 og 2009. (Verneplan IV, supplering og avsluttende supplering). Oppstrøms rasteplassen. Nedstrøms rasteplassen. Foto tatt september 2007 av Sylvia Smith-Meyer, NVE.
|
wikipedia_download_nbo_Nasta_300333
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.953
|
Nanset Standard AS ble etablert i 1929. Bedriften er lokalisert i Larvik, 125km sørvest for Oslo, 15 kilometer fra Torp flyplass. I 2011 byttet selskapet navn til Nasta AS og flyttet inn i nye lokaler på Bommestadmoa industriområde. Virksomheten omfatter import, salg og totalservice av anleggsmaskiner. Nasta har markedsført Hitachi anleggsmaskiner i Norge siden 1982 og er idag en av Norges største leverandører av gravemaskiner. Andre viktige produkter og agentur er: Klyper fra Gripen. Forretningsidé: "Nasta markedsfører anleggsmaskiner med tilhørende ettermarked. Vår jobb nr. 1 er å gi kundene positive opplevelser." Sommeren 1929 inngikk Søren Røed avtale med AS Østlandske Petroleumscompagni om anlegg av bensinstasjon på området Nanset. I 1932 fikk stasjonen navnet «Nanset Standardstasjon». I 1939 startet man opp med salg av Austin og fire år senere med salg av Skoda. Deretter ble Nanset Standard forhandler av International Harvester anleggsmaskiner og lastebiler. Nuffield traktorer ble introdusert året etter. I 1960 ble bedriften forhandler av Brøyt gravemaskiner. 1. april 1962 døde plutselig Søren Røed, bare 58 år gammel. Sønnene Asbjørn og Finn, på 31 og 29 år, arbeidet da i bedriften. Asbjørn ble daglig leder etter sin far. I 1964 fikk Nanset Standard agenturet for Toyota i Larvik. To år etter blir salget av de engelske Nuffield traktorene avviklet. I stedet fikk Nanset Standard hånd om importen til Østlandet av landbrukstraktorer og skrutreskere fra det verdensomspennende firmaet John Deere. Agenturet dekket til slutt hele Norge og varte i nærmere ti år. I årene 1968 til 1975 opplevde bedriften en sterk ekspansjon. Etter et uventet brudd med John Deere i 1975, men med gode erfaringer innen landbruks- og anleggssektoren, begynte bedriften å importere Leyland traktorer. I 1979 kunne Nanset Standard AS feire 50 års jubileum under gode konjunkturer, med nesten 60 millioner i omsetning. 1982 var et viktig år for Nanset Standard. Bedriften ble dette året eneimportør av Hitachi anleggsmaskiner. Når Fiat og Hitachi innledet et europeisk salgssamarbeid om maskiner mellom 8 og 50 tonn i 1988 var det naturlig at Nanset Standard fikk dette agenturet. I 2002 valgte Hitachi å avslutte det 14-årige europeiske samarbeidet med Fiat (Case New Holland). Nanset Standard AS fulgte med Hitachi og kunne importere nye Hitachi anleggsmaskiner fra Nederland og Japan. I 2004 begynte Nanset Standard AS også med import og salg av BELL rammestyrte dumpere. I 2005 ble Toyota, som Larviks ledende bilmerke, solgt ut fra Nanset Standard AS. Bedriften har siden konsentrert virksomheten om anleggsbransjen. De siste årene har man etablert avdelinger rundt om i hele landet. I 2004 åpnet man verksted i Bergen, som ble utvidet i 2008. En flyttet inn i nye lokaler i Stjørdal i 2005, mens avdelingen på Tuen utenfor Lillestrøm ble åpnet i 2007. I tillegg er det de seneste årene opprettet avdelinger i Kristiansand, Tromsø og Vikebukt. Nanset Standard tok med seg 95 ansatte inn i jubileumsåret 2009. 2011 flyttes hovedkontoret til Bommestadmoa og i den forbindelse skifter firmaet navn til Nasta AS.
|
maalfrid_e851d96b50a2c74728149993ee5d0fccc04a2dd1_18
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.725
|
Et vedtak om overtredelsesgebyr er et enkeltvedtak, jf. fvl. § 2 første ledd bokstav b, jf. bokstav a. Med mindre noe annet er bestemt, gjelder forvaltningslovens saksbehandlingsregler i saker om overtredelsesgebyr, jf. lovens § 1 første punktum. Det vises til kapittel 3.4 ovenfor om forholdet mellom forvaltningsloven og særlovens bestemmelser om overtredelsesgebyr. Det vises videre til departementets redegjørelse om forvaltningslovens saksbehandlingsregler i Prop. 60 L (2017-2018) kapittel 4.5.6 og det hitsettes: «Forvaltningslovens bestemmelser gir et godt utgangspunkt for å behandle saker om overtredelsesgebyr. Loven er fleksibel og tilpasset både alvorlige og mindre alvorlige saker, og den bygger på en avveining mellom rettsikkerhet og effektivitet. Et vedtak om overtredelsesgebyr er pønalt begrunnet, noe som kan tilsi at enkelte av de generelle bestemmelsene om saksbehandlingen i forvaltningsloven likevel må modifiseres eller suppleres. De nye bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel IX om administrative sanksjoner inneholder derfor enkelte særlige saksbehandlingsregler som kun knytter seg til administrative sanksjoner. Etter fvl. § 47 må forvaltningen samordne sanksjonssaker. Dette er for å unngå gjentatt straffeforfølgning av samme forhold (dobbeltstraff). Fvl. § 48 inneholder regler om plikten til å opplyse parten om retten til ikke å besvare spørsmål mv. (vern mot selvinkriminering), mens fvl. § 49 gir en part rett til å bli underrettet om sakens utfall til tross for at sanksjonen ikke ilegges. I forvaltningsloven § 44 tredje ledd er det en særlig bestemmelse om forhåndsvarsel ved vedtak om overtredelsesgebyr. Bestemmelsen gjør unntak fra kravet om forhåndsvarsel dersom overtredelsesgebyr blir ilagt på stedet.» Departementet viser videre til at det må særlige grunner til for at særlovgvningen fraviker de generelle bestemmelsene i forvaltningsloven, og uttaler: «Helse- og omsorgsdepartementet har vurdert om det er behov for særlige bestemmelser i særlovene når de gjelder forhåndsvarsel, rett til muntlig framleggelse og saksbehandlingstid. Grunnen til at disse saksbehandlingsreglene vurderes særskilt her, er at disse er særlig framhevet i Prop. 62 L (2015-2016). Forvaltningen er forpliktet til å forhåndsvarsle sakens parter før det fattes vedtak om overtredelsesgebyr, jf. fvl. § 16. Dersom det er behov for unntak fra fvl. § 16, ut over det som følger av fvl. § 44, må disse framgå av særlovgivningen. Departementet kan ikke se at det på de aktuelle lovenes område finnes et særskilt behov for å unnlate å gi forhåndsvarsel ut over det som følger av fvl. § 44. Det er heller ikke behov for å skjerpe plikten. Det foreslås derfor ingen særlige bestemmelser om forhåndsvarsel ved vedtak om overtredelsesgebyr i særlovgivningen. Forvaltningsloven § 11 d gir en part en viss adgang til muntlig framleggelse for en tjenestemann ved forvaltningsorganet som behandler saken. I Prop. 62 L (2015-2016) er det nevnt at det kan være behov for muntlig kommunikasjon for å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst, jf. kapittel 21.3. Dette gjelder særlig i saker om inngripende administrative sanksjoner. Dette må i så fall reguleres i særlovgivningen. Departementet kan ikke se at det for de lovene som dekkes av dette høringsnotatet, gjør seg gjeldende særlige hensyn som tilsier at en part skal ha en større rett til muntlig framleggelse enn den retten som allerede følger av fvl. §§ 11 d og 17.
|
maalfrid_bb2738ba55b627ceab39eba3da8ce89ecd270a50_16
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.957
|
Another name of the autoregressive matrix: is The characteristic polynomial associated with is: and the are the roots that satisfy 0: 0 (19) which you can show is the same equation as (17).
|
maalfrid_0fdc7f03d84e4e54ed37e42fa71c7a7456bdf771_51
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.884
|
En gjennomgang av fakta og vilkår for medisinutdanningen i våre naboland gjør at vi kan se hvordan Norge plasserer seg på kartet, hvordan volum for utdanningssteder og vurderinger av kapasitet er et felles tema på tvers av landegrensene. Ikke minst kan situasjonen i de landene vi sammenligner oss med, gi Norge nyttige argumenter for videre utvikling av medisinutdanningen. De andre landene har tydeligere uttalte mål om å utdanne sine egne leger selv, og særlig Danmark utmerker seg med en policy om å være selvforsynte i utdanning av leger. Det er en klar fordeling av ansvar og oppgaver innen utdanningen i Danmark, og regionene har en definert rolle både i klinisk praksis og i tilsetting av ferdige kandidater. Norge fremstår som et særtilfelle med en så stor del av egne innbyggere utdannet som leger i utlandet, (jfr. figur 5, kapittel 2), uten bilaterale avtaler med utdanningsnasjonene. Utvalgets medlem fra Danmark angir at en annen målsetting enn 100 % dekning innenlands ikke har vært fremmet i Danmark. Utvalget har også i kontakt med EURACT (European Academy of Teachers in General Practice/Family Medicine) fått kommentarer på at både danske og andre europeiske kolleger undrer seg over at man i "verdens rigeste land" ikke utdanner sine egne leger. Analysen av medisinutdanningene i tre nabolandene viser tilsvarende trender med å utvide antall studieplasser ut fra nasjonale behov, og ut fra en holdning om å utdanne medisinstudentene i eget system. 1)Utvalget har beregnet at i 2019 er antall studieplasser slik: I Norge 636 studieplasser, 11,9 per 100.000 innbyggere I Danmark 1645 studieplasser, 28,3 per 100.000 innbyggere I Sverige 1649 studieplasser, 16,2 per 100.000 innbyggere 2)Antall universitet med medisinsk utdanning og antall innbyggere: I Norge 4 universitet på 5,3 mill. innbyggere, 0,75/mill. innbyggere I Danmark 4 universitet på 5,7 mill. innbyggere, 0,70/mill. innbyggere I Sverige 7 universitet på 10,2 mill. innbyggere, 0,65/mill. innbyggere I Storbritannia 42 medical schools på 67,6 mill. innbyggere, 0,62/mill. innbyggere Norge, Sverige og Danmark har alle høy legedekning etter OECDs beregninger. Storbritannia har lavere legetetthet, men er på nivå med Sverige og Norge når det gjelder antall utdannede kandidater i eget land. Danmark har høyt antall kandidater utdannet hjemme og dekker i mye større grad eget legebehov enn de andre tre. Fra de tre andre landene kan vi se ulike måter å løse økning av antall studieplasser på. I Sverige har to av universitetene etablert campus på tre nye steder. I Danmark har to av universitetene campus to steder, i tillegg ble det etablert et nytt studiested ved Aalborg universitet som i oppstarten samarbeidet med Århus Universitet. I Storbritannia har noen av studiestedene campus flere steder og ved Hull York Medical School samarbeider to universitet om ett studieprogram. Generelt er medisinutdanninger i Europa av høy internasjonal kvalitet, men kultur, pasientgrunnlag og sykdomsbilde varierer fra land til land. Moderne medisinutdanninger har stor vekt på pasientrettet kommunikasjonsundervisning, som best foregår på morsmålet. Oppdeling i en biomedisinsk grunnutdanning og klinisk overbygning er sammenlignbart på tvers av landene, men den praktisk-kliniske utdanningen og overgangen til denne er nøkkelen til kvalitet på utdanningene.
|
altaposten_null_null_20180212_50_18_1_MODSMD_ARTICLE185
|
newspaper_ocr
| 2,018
|
no
|
0.587
|
06.55 God morgen Norge Programleder: Vår Staude, Espen Fiveland, Siri Nilminie Avlesen- Østli, Peter Moi Bubresko. 12.00 Masterchef Sverige (r) 13.00 Dyrepasserne (r) 13.30 Mitt drømmehjem (r) 14.30 Bolighjelpen (r) 15.30 Solsidan (r) 16.00 Soisidan (r) 16.30 Home and Away (r) 17.00 Home and Away 17.30 Fing rene av fatet (r) 18.00 Dyrepasserne (r) (12:16) Norsk underholdningsserie. 18.30 Nyhetene 18.50 Sportsnyhetene med OL Norsk sportsmagasin fra 2018. TV 2 Spor ten gir deg full nyhetsdekning av OL-dagen i Pyeongchang, sammen med intervjuer, repor tasjer og analyser fra våre eksperter og vide ojournalister i Sør-Korea. 19.20 Været 19. (22:36) Norsk livsstilsprogram fra 2016. Kan motekunnskapene hjelpe når designer Simen Staalnacke møter foredragsholder og modell Mona Grudt til mat-konkurranse? 20.00 Tid for hjem (r) (4:10) Norsk livsstilsprogram fra 2017 21.00 Nyhetene 21.20 Været 21.25 Sportsnyhetene med OL Norsk sportsmagasin fra 2018. 21.40 Grey' (10:24) Am. dramaserie fra 2017. April får en overraskende pasient, mens Jo fortsatt må takle sin tidligere ektemann. 22.35 The Good Doctor (7:18) Am. dramaserie fra 2017. 23.30 Nannyhjelpen (r) 00.30 Criminal Minds (r) 01.25 Hawaii Five-0 (r) 02.20 Extant (r) 03.10 Mord og mysterier (r) 04.10 Varg Veum (r) 05.15-06.00 What Went Down (r)
|
maalfrid_74420615cf4495dab2f8067a3cabb8da22e95ad6_2
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
pt
|
0.122
|
Innhold ...................................................................................................... 3 Innledning .................................................................................................. 4 Områdesbeskrivelse ..................................................................................... 5 Geologi, hydrologi, klima ............................................................................ 5 Historikk og påvirkning .............................................................................. 5 Vegetasjon .............................................................................................. 6 Naturtypelokaliteter .................................................................................. 7 Artsmangfold ........................................................................................... 8 Skjøtsel og tiltak ......................................................................................... 9 Generelle tiltak ....................................................................................... 10 Sone 1. ................................................................................................. 10 Sone 2. ................................................................................................. 11 Vedlegg 1. Naturtypebeskrivelser .................................................................
|
maalfrid_9190788473cebfada51ad58c327089bca1cd8aa9_8
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
nn
|
0.659
|
§ 12.4 ledd, Deling Sjølv om det etter tredje ledd ikkje ligg til rette for å gi samtykke til deling, kan samtykke givast dersom deling vil vareta omsynet til busetjinga i området.
|
maalfrid_5d15db080fd9a7b51f2b76687ac2c38b55318f74_29
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.732
|
blir vedtatt og eventuelt hvilke vilkår som settes ved tillatelser. En evt. spesifisert dispensasjonsbestemmelse om havbruk i det marine verneområdet vil ikke innebære at eksisterende vern svekkes. Ved overlapping mellom marint vern og annet vern etter naturvernlovgivningen vil det være to sett med verneforskrifter som gjelder. Det vil da være slik at de strengeste bestemmelsene legges til grunn, f. eks. ved behandling av dispensasjonssøknader. Når det gjelder disse tre aktivitetene er Fylkesmannen i utgangspunktet skeptisk til å tillate særlig havbruk og fangstbasert akvakultur i det marine verneområdet, ut fra at verneverdiene på sjøbunnen i det marine verneområdet skal ha en ekstra beskyttelse mot negativ påvirkning. I tillegg inngår sjøoverflaten i verneformålet. «Havbeite» omfattes av § 3 bokstav b i vernebestemmelsene om forbud mot utsetting av organismer, og vil ikke være tillatt. Eventuelle søknader om havbeite må vurderes etter verneforskriftens § 6, jfr. § 48 i naturmangfoldloven. Det samme vil gjelde nye potensielle næringer som dyrking av marine alger (dyrking av alger omfattes av forbud i § 3 bokstav a). I det marine verneområdet vil det være forbud mot utslipp av «konsentrerte forurensningstilførsler», jfr. § 3 bokstav c. Dette vil kunne ha betydning for havbruk. For eksempel vil brønnbåter ikke kunne tømme behandlingsvann som inneholder bekjempningsmidler fra lakselusbehandling, som hydrogenperoksid, innenfor verneområdet. Slik tømming må da henvises til andre områder. Forsvaret har ingen skyte- og øvingsfelt i det foreslåtte verneområdet. Fritidsfiske, kajakkpadling, jakt (bl.a. på grågås, steinkobbe og havert) og båtliv er de vanligste friluftslivsaktivitetene i området. En del fritidseiendommer på øyene er avhengig av båt for tilkomst. Det drives noe fiske tilknytta reiseliv i området, og dette er økende. Haugland gård på Hersøya, opprinnelig en fiskerbondegård, er et statlig sikret friluftsområde. Her er det bl.a. en flytebrygge med landgang. Normal friluftsaktivitet i området vil ikke være i strid med verneformålet og det legges ikke opp til restriksjoner på slik aktivitet (men se omtale av fiske i.f.t. korallforekomster). I § 5 bokstav h er det foreslått en bestemmelse om å kunne gi tillatelse til tilretteleggingstiltak for friluftsliv. Det er flere farleder i området. Det er til sammen fire fyr/lykter i området; Eggeløysa, Andamsmulen, Bjørn og Ormholmen. Det marine vernet vil ikke gi noen restriksjoner på skipsfart. Drift og vedlikehold av eksisterende sjømerker og andre navigasjonsinstallasjoner er unntatt fra vernebestemmelsene, jfr. § 4 bokstav j i forslaget. Forvaltningsmyndigheten kan gi tillatelse til oppføring av nødvendige navigasjonsinstallasjoner og andre farledstiltak for å trygge ferdsel til sjøs etter søknad, jfr. § 5 bokstav a i forslag til verneforskrift. Ferdsel i sjø reguleres av sjøveisreglene, som er internasjonale regler som gjelder for alle som ferdes i båt. Forslaget til verneforskrift kommer ikke i konflikt med disse reglene.
|
maalfrid_4fe04fa8fc05d0f0fc12915081a1d5516cfbabbb_122
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
en
|
0.323
|
(51) (21) 20052087 (22) 2005.04.28 (41) 2000.05.18 (30) 1998.11.17, US, 192855 (62) 20012418 16/05/2001 (62) 20012418 16/05/2001 (24) 2005.04.28 (68) 20012418 16/05/2001 (71) Schlumberger Technology BV , Parkstraat 83-89, 2514JG HAAG, NL (74) Bryn Aarflot AS , Postboks 449 Sentrum, 0104 OSLO, NO (72) Ronald Earl Pringle, 12030 White Cap Lane, HOUSTON, TX77072, US Clay W Milligan Jr, 2406 Midmont Drive, MISSOURI CITY, TX77489, US Dwayne D Leismer, 6712 Colonial Drive, PEARLAND, TX77584, US (54) Anordning for styring av strømning i et brønnhull (51) (21) 20044603 (22) 2004.10.25 (41) 2002.04.22 (30) 2000.10.20, US, 242162 2001.02.07, US, 778405 (62) 20015100 19/10/2001 (62) 20015100 19/10/2001 (24) 2004.10.25 (68) 20015100 19/10/2001 (71) Schlumberger Technology BV , Parkstraat 83-89, 2514JG HAAG, NL (74) Bryn Aarflot AS , Postboks 449 Sentrum, 0104 OSLO, NO (72) Christophe M Rayssiguier, 12919 Westleigh, HOUSTON, TX77077, US Vong Vongphakdy, 18115 Mesquite Estate Lane, CYPRESS, TX77429, US (54) (51) (21) 20025695 (22) 2002.11.27 (41) 2002.11.27 (30) 2000.06.01, US, 208671 2001.05.30, US, 871240 (86) 2001.06.01 (86) PCT/US01/17707 (85) 2002.11.27 (24) 2001.06.01 (71) Schlumberger Technology BV , Parkstraat 83-89, 2514JG HAAG, NL (74) Bryn Aarflot AS , Postboks 449 Sentrum, 0104 OSLO, NO (72) Manish Kothari, 10500 Fountain Lake Drive, Apartment 424, Stafford, TX 77477, US Simon L Farrant, 1716 C Wroxton Court, Houston, TX 77005, US Mark C Duhon, 2303 Clawson Falls Lane, SUGAR LAND, TX77478, US John M Corben, 830 Edgewick Court, Sugar Land, TX 77478, US (54) Ekspanderbare elementer (51) (21) 20044499 (22) 2004.10.21 (41) 2005.05.19 (30) 2003.11.18, US, 715642 (24) 2004.10.21 (71) Cooper Cameron Corp , 1333 West Loop South, Suite 1700, TX77027 HOUSTON, US (74) Bryn Aarflot AS , Postboks 449 Sentrum, 0104 OSLO, NO (72) William M Taylor, 9021 Randy Drive, HOUSTON, TX77055, US John C Vicic, 6411 Oak Masters Drive, MISSOURI CITY, TX77459, US Danny Kay Wolff, 4103 Lufborough, HOUSTON, TX77066, US Mark Lynn Carter, 14815 Bramlewood, HOUSTON, TX77079, US (54) Intervensjonsspole for undersjøisk bruk (51) (21) 20044828 E21B 004/18 (51) (21) 20044828 E21B 004/18 (51) (21) 20044024 B66D 005/26 (51) (21)
|
maalfrid_f59ed0e67470ed55937ab2ca05d578852a75a83a_20
|
maalfrid_moreforsk
| 2,021
|
no
|
0.595
|
Til sist sette vi fram ei rekke påstandar som dei tilsette kunne seie seg einige eller ueinige i. Spørsmålet var: I tabell 17 slår vi saman prosentdelen som seier seg heilt eller delvis einig, og samanstiller dette med prosentdelen som er delvis eller heilt ueinig. Alle prosentar er rekna i forhold til dei som har svart på spørsmålet. Det er brei semje om at etatar og avdelingar har fått tilført ny sakkunnskap og kompetanse. Halvparten av dei som svarar meiner også at brukarane av fylkets tenester får betre oversikt over tilbod og virkemiddel. Når det gjeld utnytting av økonomiske ressursar og snøgg sakshandsaming er det klart delte meiningar. Det er fleire som ser dette positivt enn negativt, men forskjellen mellom fløyene er ikkje stor. Dei fleste har klart for seg at endringa ikkje har medført fleire klagesakar. I ei anna rapport frå denne evalueringa (Amdam og Tangen 2006) tar vi opp til nærare gransking tre satsingsområder for einskapsfylket. Det dreier seg om: Plannettverket (Samordning av handsaminga av arealplanar og opplæringstilbod til kommunane)
|
maalfrid_5d6426fca82cdbd129abf66c28aa484ada994049_75
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.501
|
Miljøfaglig Utredning AS Hjertvatn kraftverk, Ballangen. Biologisk mangfold Rapport 2009:49 –77 – 1 0.2 Databaser Driftsansvarlig og database Nettadresse Dato sjekket Artsdatabanken -Artskartet http://artskart.artsdatabanken.no/27.10.2009 Direktoratet for naturforvaltning - Naturbase http://dnweb12.dirnat.no/nbinnsy n/ 27.10.2009 1 0.
|
maalfrid_866eb7bdc449a1b98f079e0af047a0459462c098_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.965
|
Art. 10.7: "Each Contracting Party shall accord to Investments in its Area of Investors of other Contracting Parties, and their related activities including management, maintenance, use, enjoyment or disposal, treatment no less favourable than that which it accords to Investments of its own Investors or of the Investors of any other Contracting Party or any third state and their related activities including management, maintenance, use, enjoyment or disposal, whichever is the most favourable."
|
bruvik_null_null_19620126_11_4_1_MODSMD_ARTICLE5
|
newspaper_ocr
| 1,962
|
nn
|
0.575
|
N.S.B, har aldri vore nokon god forretning, og vil vel neppe koma til å verta det heller. I alle hove ik kje utan at der vert føreteke ei ra dikal omlegging av drifta, og mo dernisering av materiellet. Vossebana har vore velsigna med fleire, meir eller mindre omfatande ombyggingar. Lat Vossebana verta eit mønster for radikal rasjonalisering. og vølingsarbeid på denne bana i omlag to mannsaldrar. Likevel er denne banestnbben framleis mogen for nye, store om byggingar og omleggingar, dersom den skal vera budd til å stetta dei stadig aukande krav som samfunnet vil koma til å krevja av jernbana. Den beiske sanning for N.S.B, er stort sett at ein har stivna i hundre årgamle former. Og trass i at det no er over 50 år sidan dei norske statsbanene gjekk over frå smalspor til breidspor, er ein diverre enno bunden til «smalspora retningsli- når det gjeld effektiv, rasjo nell og tidhøvelege driftsformer. Dette gjeld serleg den lokale gods transporten. Folket krev meir og meir snøgg leik og effektivitet i transportsek toren. Meir og meir mobilitet og elastisitet. Og dersom no ikkje jN.S.B. kjenner si gjestingstid og moderniserer drifta radikalt, vil all den lokale transporten automatisk verta overteken av bil og buss. Skal statsbanene ha von om å ko ma velberga frå tevlinga med bil buss/fly lyt dei bryta radikalt med sin tradisjonelle isolasjonisme, og gå inn for eit nøgje samarbeid, først og fremst med sin farlegaste med tevlar, bilen. lyt i framtida gjennomførast så langt at det vert like naturleg for N.S.B, å køyra gods og personar pr. bnss som med tog. Dette er store og strenge krav kan ein kanskje seia. Men krava er korkje for store eller strenge, der som jernbana framleis skal lia no kon misjon i den lokale transport og personferdsla. N.S.B, har ikkje råd til så store omleggingar og eks periment, tykkjest eg folk seia. Vel, svarar eg, det er dyrt å vera fatig. men 110 står Statsbanene våre fak tisk på val: Anten å foreta radikale moderniseringar av drifta si, på det lokale plan, eller leggja ned.
|
digistorting_1991-92_part2_vol-d10-11_part2
|
parliament
| 2,021
|
no
|
0.769
|
tens artikkel 86 paragraf 1 til opphør eller for å anvende artikkel 7 i denne forordning. Klage kan fremlegges av: a) medlemsstater, b) fysiske eller juridiske personer som påberoper seg en berettiget interesse. Artikkel 11 Avslutning av saker som er behandlet etter klage eller av eget tiltak 1. Dersom Kommisjonen fastslår en overtredelse av traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86, kan den ved vedtak pålegge vedkommende foretak og foretakssammenslutninger å bringe overtredelsen til opphør. Med forbehold for de øvrige bestemmelser i denne forordning kan Kommisjonen rette rekommandasjoner til vedkommende foretak og foretakssammenslutninger med sikte på å bringe overtredelsen til opphør før den gjør vedtak som nevnt i foregående ledd. 2. Nr. 1 får også anvendelse på tilfeller omhandlet i artikkel 7 i denne forordning. 3. Dersom Kommisjonen etter å ha behandlet en klage, kommer til den konklusjon at det på grunnlag av de forhold den har kjennskap til, ikke er grunn til å gripe inn i henhold til traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 eller artikkel 7 i denne forordning overfor en avtale, beslutning eller opptreden, skal den ved vedtak avvise klagen som übegrunnet. 4. Dersom Kommisjonen etter å ha behandlet en sak etter klage eller av eget tiltak kommer til den konklusjon at en avtale, beslutning eller samordnet opptreden oppfyller vilkårene i artikkel 85 paragraf 1 og 3, skal den gjøre vedtak om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3. dag vedtaket får virkning. Denne dag kan ligge forut for den dag vedtaket gjøres. Artikkel 12 Anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 - innsigelser 1. Foretak og foretakssammenslutninger som ønsker å påberope seg traktatens artikkel 85 paragraf 3 i forbindelse med avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som er omhandlet i artikkel 85 paragraf 1, og som de deltar i, skal sende inn anmodning om dette til Kommisjonen. 2. Dersom Kommisjonen har alt tilgjengelig materiale om saken og finner at anmodningen kan fremmes, skal den, forutsatt at det ikke tidligere er innledet en sak mot avtalen, beslutningen eller den samordnede opptreden, så snart som mulig offentliggjøre hovedinnholdet i anmodningen i De Europeiske Fellesskaps Tidende og oppfordre de berørte tredjemenn og medlemsstatene til å fremlegge sine merknader for Kommisjonen innen en frist på 30 dager. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. 3. Dersom Kommisjonen innen en frist på 90 dager fra offentliggjøringen i De Europeiske Fellesskaps Tidende ikke underretter de foretak som har sendt inn anmodning om at det er betydelig tvil om hvorvidt artikkel 85 paragraf 3 kommer til anvendelse, skal avtalen, beslutningen eller den samordnede opptreden, slik den er beskrevet i anmodningen, anses som unntatt fra forbudet i det tidsrom som allerede er tilbakelagt og for høyst seks år fra den dag anmodningen ble offentliggjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Dersom Kommisjonen etter utløpet av fristen på 90 dager, men før utløpet av fristen på seks år, fastslår at vilkårene for anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 ikke er oppfylt, skal den gjøre et vedtak der det erklæres at forbudet i artikkel 85 paragraf 1 skal få anvendelse. Vedtaket kan få tilbakevirkende kraft dersom de berørte parter har gitt uriktige opplysninger eller dersom de misbruker unntaket fra bestemmelsene i artikkel 85 paragraf 1. 4. Kommisjonen kan gi de foretak som har sendt inn anmodningen, en underretning som nevnt i nr. 3 første ledd, og den skal gjøre det dersom en medlemsstat anmoder om det innen en frist på 45 dager fra den dag disse foretaks anmodning ble oversendt medlemsstaten i henhold til artikkel 15 nr. 2. Medlemsstatens anmodning skal være begrunnet med hensyn som er basert på traktatens konkurranseregler. Dersom Kommisjonen fastslår at vilkårene i artikkel 85 paragraf 1 og 3 er oppfylt, skal den gjøre vedtak om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3. I vedtaket skal det opplyses fra hvilken dag vedtaket får virkning. Denne dag kan ligge forut for den dag anmodningen ble innsendt. Artikkel 13 Gyldighetsperiode for og tilbakekallelse av vedtak om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 1. Ved vedtak om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3, gjort i samsvar med bestemmelsene i artikkel 11 nr. 4 eller artikkel 12 nr. 4 annet ledd, skal det opplyses om vedtakets gyldighetsperiode; vanligvis skal denne perioden ikke være kortere enn seks år. Det kan knyttes vilkår og forpliktelser til vedtaket. 2. Vedtaket kan fornyes dersom vilkårene i artikkel 85 paragraf 3 fortsatt er oppfylt. 3. Kommisjonen kan tilbakekalle eller endre vedtaket eller forby partene bestemte handlinger: a) dersom de faktiske forhold er endret og disse endringer er av vesentlig betydning for vedtaket, b) dersom partene ikke overholder en forpliktelse knyttet til vedtaket, c) dersom vedtaket er basert på uriktige opplysninger eller er fremkommmet ved bedrageri, eller d) dersom partene misbruker det unntak fra artikkel 85 paragraf 1 som er innrømmet dem i vedtaket. I tilfeller som kommer inn under bokstav b), c) eller d), kan vedtaket tilbakekalles med tilbake v irkende kraft. Artikkel 14 Myndighet Med forbehold for domstolens kontroll av vedtaket skal Kommisjonen alene ha myndighet til å: - pålegge forpliktelser i henhold til artikkel 7, - gjøre vedtak om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3. Medlemsstatenes myndigheter skal fortsatt ha adgang til å avgjøre om vilkårene i artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 er oppfylt inntil Kommisjonen har tatt skritt for å utarbeide vedtak om det aktuelle tilfellet eller har sendt inn underretningen nevnt i artikkel 12 nr. 3 første ledd. Artikkel 15 Kontakt med medlemsstatenes myndigheter 1. Kommisjonen skal gjennomføre den saksbehandling som er fastsatt i denne forordning i nært og løpende samarbeid med medlemsstatenes vedkommende myndigheter, som skal ha rett til å fremlegge merknader til saksbehandlingen. 2. Kommisjonen skal umiddelbart oversende medlemsstatenes vedkommende myndigheter en kopi av klagene og anmodningene samt de viktigste dokumenter som er blitt sendt Kommisjonen eller som denne sender ut i forbindelse med saksbehandlingen. 3. En rådgivende komité for konkurransesaker på sjøtransportområdet skal rådspørres før det gjøres vedtak som følge av bestemmelsene i artikkel 10, og før det gjøres vedtak i henhold til artikkel 12 nr. 3 annet ledd eller nr. 4 annet ledd i samme artikkel. Den rådgivende komité skal også rådspørres før gjennomføringsbestemmelsene i artikkel 26 blir vedtatt. 4. Den rådgivende komité skal være sammensatt av tjenestemenn med kompetanse innen sjøtransport og konkurranserett. Hver medlemsstat skal utpeke to tjenestemenn som representanter, og ved forfall kan hver av dem erstattes av en annen tjenestemann. 5. Rådspørringen skal finne sted på et felles møte som Kommisjonen innkaller til og som skal holdes tidligst 14 dager etter at innkallelse er sendt. Med innkallingen skal det for hver enkelt sak følge et sammendrag av saken med angivelse av de viktigste dokumentene og et foreløpig utkast til vedtak. 6. Den rådgivende komité kan gi en uttalelse seiv om enkelte av medlemmene eller deres stedfortredere ikke er til stede. Resultatet av rådspørringen skal nedfelles i en rapport som skal vedlegges utkastet til vedtak. Rapporten skal ikke offentliggjøres. Artikkel 16 Anmodning om opplysninger 1. For å utføre de oppgåver den er pålagt i henhold til denne forordning, kan Kommisjonen innhente alle nødvendige opplysninger fra medlemsstatenes regjeringer og vedkommende myndigheter og fra foretak og foretakssammenslutninger. 2. Når Kommisjonen sender anmodning om opplysninger til et foretak eller en foretakssammenslutning, skal den samtidig sende en kopi av anmodningen til vedkommende myndighet i den medlemsstat der foretaket eller foretakssammenslutningen har sitt hovedkontor. 3. Kommisjonen skal i anmodningen angi rettsgrunnlaget for og formålet med anmodningen og henvise til de sanksjoner som er fastsatt i artikkel 19 nr. 1 bokstav b) for fremleggelse av uriktige opplysninger. 4. Plikt til å gi opplysninger påligger foretakenes eiere eller deres representanter og, når det gjelder juridiske personer, selskaper eller sammenslutninger uten selvstendig rettsevne, de personer som i henhold til lov eller vedtekter har fullmakt til å representere dem. 5. opplysninger, skal Kommisjonen ved vedtak kreve at opplysningene gis. Vedtaket skal presisere hvilke opplysninger det bes om, fastsette en rimelig frist for å fremlegge dem og henvise til de sanksjoner som er fastsatt i artikkel 19 nr. 1 bokstav b) og i artikkel 20 nr. 1 bokstav c) og til retten til å prøve vedtaket for Domstolen. 6. Kommisjonen skal samtidig sende en kopi av vedtaket til vedkommende myndighet i den medlemsstat der foretaket eller foretakssammenslutningen har sitt hovedkontor. Artikkel 17 Kontroll gjennomført av medlemsstatenes myndigheter 1. Medlemsstatenes vedkommende myndigheter skal på anmodning fra Kommisjonen foreta den kontroll Kommisjonen anser nødvendig i henhold til artikkel 18 nr. 1 eller som den har pålagt ved vedtak i henhold til artikkel 18 nr. 3. Vedkommende myndigheters tjenestemenn i de medlemsstater som skal foreta kontrollen, skal utøve sin myndighet mot å fremlegge skriftlig fullmakt utstedt av vedkommende myndighet i den medlemsstat der kontrollen skal foretas. Fullmakten skal angi kontrollens gjenstand og formål. 2. Kommisjonens tjenestemenn kan på anmodning fra Kommisjonen eller fra vedkommende myndighet i den medlemsstat der kontrollen skal foretas, bistå de bemyndigede tjenestemenn i å utføre deres oppgåver. Artikkel 18 Kommisjonens myndighet til å foreta kontroll 1. Kommisjonen kan, når den utfører de oppgåver den er pålagt etter denne forordning, foreta all nødvendig kontroll i foretak og foretakssammenslutninger. For dette formål skal Kommisjonens bemyndigede tjenestemenn ha rett til: a) å kontrollere bøker og andre forretningsdokumenter, b) åta kopi av eller utdrag fra bøker og forretningsdokumenter, c) å kreve muntlig forklaring på stedet, d) å få adgang til alle foretakets lokaler, eiendommer og transportmidler. 2. Tjenestemenn som har fullmakt fra Kommisjonen til å foreta kontroll, skal utøve sin myndighet mot å fremlegge skriftlig fullmakt som angir kontrollens gjenstand og formål og som henviser til sanksjonen fastsatt i artikkel 19 nr. 1 bokstav c) for tilfeller der de bøker og forretningsdokumenter som kreves, ikke fremlegges i sin helhet. Kommisjonen skal i god tid før kontrollen underrette vedkommende myndighet i den medlemsstat der kontrollen skal foretas, om kontrollen og de bemyndigede tjenestemenns identitet. 3. Foretak og foretakssammenslutninger skal ha plikt til å underkaste seg den kontroll som Kommisjonen har pålagt ved vedtak. Vedtaket skal angi kontrollens gjenstand og formål, fastsette hvilken dag kontrollen skal innledes og henvise til sanksjonene fastsatt i artikkel 19 nr. 1 bokstav c) og i artikkel 20 nr. 1 bokstav d) og til adgangen til å prøve vedtaket for Domstolen. 4. Kommisjonen skal gjøre vedtakene nevnt i nr. 3 etter å ha rådspurt vedkommende myndighet i den medlemsstat der kontrollen skal foretas. 5. Vedkommende myndighets tjenestemenn i den medlemsstat der kontrollen skal foretas, kan på anmodning fra denne myndighet eller fra Kommisjonen bistå Kommisjonens tjenestemenn i å utføre deres oppgåver. 6. Dersom et foretak motsetter seg kontroll som er pålagt i henhold til denne forordning, skal den berørte medlemsstat gi de tjenestemenn som har fullmakt fra Kommisjonen, den bistand de trenger for å gjennomføre kontrollen. For dette formål skal medlemsstatene før 1. januar 1989 og etter å ha rådspurt Kommisjonen treffe de nødvendige tiltak. Artikkel 19 Bøter 1. Kommisjonen kan ved vedtak ilegge foretak og foretakssammenslutninger bøter på mellom 100 og 5000 ECU dersom de forsettlig eller uaktsomt: a) gir uriktige eller misvisende opplysninger i en underretning i henhold til artikkel 5 nr. 5 eller i en anmodning i henhold til artikkel 12, b) gir uriktige opplysninger som svar på en anmodning i henhold til artikkel 16 nr. 3 eller 5, eller unnlater å gi opplysninger innen den frist som er fastsatt i et vedtak i henhold til artikkel 16 nr. 5, c) ikke fremlegger i sin helhet de bøker og andre forretningsdokumenter som kreves fremlagt ved kontrollene i henhold til artikkel 17 eller 18 eller nekter å underkaste seg en kontroll pålagt ved vedtak i henhold til artikkel 18 nr. 3. 2. Kommisjonen kan ved vedtak ilegge foretak og foretakssammenslutninger bøter på minst 1000 og høyst en million ECU, eller på et beløp på inntil 10% av omsetningen siste regnskapsår for hvert av de foretak som har deltatt i overtredelsen, dersom de forsettlig eller uaktsomt: a) overtrer bestemmelsene i traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 eller misligholder en forpliktelse pålagt i henhold til artikkel 7 i denne forordning, b) handler i strid med en forpliktelse pålagt i henhold til artikkel 5 eller artikkel 13 nr. 1. Ved fastsettelse av botens størrelse skal det tas hensyn til overtredelsens grovhet og varighet. 3. Bestemmelsene i artikkel 15 nr. 3 og 4 får anvendelse. 4. Bot som ilegges ved vedtak gjort i henhold til nr. 1 og 2, er ikke straff. Bøter som fastsatt i nr. 2 bokstav a) kan ikke ilegges for handlinger foretatt etter at melding er gitt til Kommisjonen og før Kommisjonen har gjort vedtak om hvorvidt artikkel 85 paragraf 3 skal få anvendelse, forutsatt at handlingene ligger innenfor grensene for de virksomheter som er beskrevet i meldingen. Denne bestemmelsen får likevel ikke anvendelse fra det tidspunkt Kommisjonen har underrettet de berørte foretak om at den etter en foreløpig undersøkelse mener at vilkårene for anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 1 er oppfylt og at anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3 ikke er berettiget. Artikkel 20 Tvangsmulkter 1. Kommisjonen kan ved vedtak ilegge foretak og foretakssammenslutninger tvangsmulkter på mellom 50 og 1000 ECU pr. dag med forsinkelse fra den dag Kommisjonen har fastsatt i vedtaket, for å tvinge dem til: a) å bringe overtredelsen av traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 til opphør, slik Kommisjonen har pålagt i henhold til artikkel 11, eller å overholde en forpliktelse i henhold til artikkel 7, b) å bringe til opphør enhver handling som er forbudt i henhold til artikkel 13 nr. 3, c) å gi fullstendige og korrekte opplysninger som Kommisjonen har krevd ved vedtak i henhold til artikkel 16 nr. 5, d) å underkaste seg en kontroll som Kommisjonen har pålagt ved vedtak i henhold til artikkel 18 nr. 3. 2. Når foretak eller foretakssammenslutninger har oppfylt den forpliktelse som tvangsmulkten ble ilagt for, kan Kommisjonen fastsette den endelige tvangsmulkt til et beløp som er lavere enn det som ville følge av det opprinnelige vedtak. 3. Bestemmelsene i artikkel 15 nr. 3 og 4 får anvendelse. Kommisjonen fastsetter en bot eller tvangsmulkt; den kan oppheve, redusere eller forhøye boten eller tvangsmulkten. Artikkel 22 Regneenhet Ved anvendelse av artikkel 19 og 21 skal den ECU gjelde som blir fastsatt ved oppstilling av Fellesskapets budsjett i henhold til traktatens artikkel 207 og 209. Artikkel 23 Uttalelse fra berørte parter og tredjemann 1. Før Kommisjonen gjør vedtak i henhold til artikkel 11, artikkel 12 nr. 3 annet ledd og nr. 4, artikkel 13 nr. 3 og artikkel 19 og 20, skal den gi berørte foretak og foretakssammenslutninger mulighet til å uttale seg om Kommisjonens innsigelser. 2. I den grad Kommisjonen eller medlemsstatenes vedkommende myndigheter finner det nødvendig, kan de også gi andre fysiske eller juridiske personer mulighet til å uttale seg. Dersom fysiske eller juridiske personer som kan godtgjøre at de har tilstrekkelig interesse i saken, anmoder om å få uttale seg, skal deres anmodning etterkommes. 3. Når Kommisjonen har til hensikt å gjøre vedtak om anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3, skal den offentliggjøre hovedinnholdet i den aktuelle avtale, beslutning eller opptreden og oppfordre berørte tredjemenn til å fremlegge sine merknader for Kommisjonen innen en frist som den fastsetter og som skal være på minst en måned. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. Artikkel 24 Taushetsplikt 1. Opplysninger som innhentes ved anvendelse av artikkel 17 og 18, kan bare brukes til det formål de er innhentet for. 2. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 23 og 25 skal Kommisjonen og medlemsstatenes vedkommende myndigheter og deres tjenestemenn og andre ansatte ikke gi videre opplysninger de har innhentet ved anvendelse av denne forordning og som er av en slik art at de er undergitt taushetsplikt. 3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 skal ikke være til hinder for å offentliggjøre generell informasjon eller oversikter som ikke inneholder opplysninger om bestemte foretak eller foretakssammenslutninger. Artikkel 25 Offentliggjøring av vedtak 1. Kommisjonen skal offentliggjøre de vedtak den gjør i henhold til artikkel 11, artikkel 12 nr. 3 annet ledd og nr. 4, samt artikkel 13 nr. 3. 2. Ved offentliggjøring skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis; det skal tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. Artikkel 26 Gjennomføringsbestemmelser Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta gjennomføringsbestemmelser om omfanget av plikten til å gi underretning i henhold til artikkel 5 nr. artikkel 10 og anmodninger" i henhold til artikkel 12 og om uttalelser i henhold til artikkel 23 nr. 1 og 2. Artikkel 27 Ikrafttreden Denne forordning trer i kraft 1. juli 1987. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 22. desember 1986. For Rådet G. EFT nr. L 376/88 s. 1 KOMMISJONSFORORDNING (EØF) nr. 4260/88 av 16. desember 1988 om underretninger, klager, anmodninger og uttalelser i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 av 22. KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, under henvisning til rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 av 22. desember 1986 om fastsettelse av nærmere regler for anvendelse av traktatens artikkel 85 og 86 på sjøtransport, særlig artikkel 26 1 \ under henvisning til uttalelse fra Den rådgivende komité for konkurransesaker på sjøtransportområdet, og ut fra følgende betraktningen I henhold til artikkel 26 i forordning (EØF) nr. » EFT nr. L 378 av 31.12.1986, s. 4. gjennomføringsbestemmelser om omfanget av plikten til å gi underretning i henhold til artikkel 5 nr. 5, om form, innhold og nærmere regler for klager i henhold til artikkel 10 og anmodninger i henhold til artikkel 12 og om uttalelser i henhold til artikkel 23 nr. 1 og 2 i nevnte forordning. Den plikt til å underrette Kommisjonen om voldgiftkjennelser og anbefalinger fra forliksinstitusjoner som er fastsatt i artikkel 5 nr. 5 i forordning (EØF) nr. 4056/86, gjelder bileggelse av tvister om den praksis innen linjekonferanser som er omhandlet i artikkel 4 og artikkel 5 nr. 2 og 3 i nevnte forordning. Det er nødvendig å forenkle fremgangsmåten ved slike underretninger i størst mulig grad. Det bør derfor fastsettes at underretningen skal være skriftlig og vedlegges dokumenter med tekstene til de aktuelle voldgiftskjennelser og anbefalinger. Klager i henhold til artikkel 10 i forordning (EØF) nr. og 86 på sjøtransportområdet. Fremgangsmåten ved klager bør derfor være så enkel som mulig. Det bør fastsettes at klager kan fremlegges skriftlig i ett eksemplar, og at det kan overlates til klagerne å bestemme klagens form, innhold og andre enkeltheter. Anmodninger i henhold til artikkel 12 i forordning (EØF) nr. 4056/86 kan ha viktige rettsvirkninger for det enkelte foretak som deltar i en avtale, beslutning eller samordnet opptreden. Hvert foretak bør derfor ha rett til å sende inn slike anmodninger til Kommisjonen. På den annen side er det nødvendig at et foretak som benytter seg av denne retten, underretter de øvrige foretakene som deltar i avtalen, beslutningen eller den samordnede opptreden, slik at disse kan ivareta sine interesser. Foretakene og foretakssammenslutningene plikter å gi Kommisjonen opplysninger om de faktiske forhold som ligger til grunn for anmodninger som sendes inn i henhold til artikkel 12 i forordning (EØF) nr. 4056/86. Det er hensiktsmessig å påby bruk av blankett ved innsendelse av anmodninger for å forenkle og fremskynde vedkommende myndigheters behandling, noe som er i alle parters interesse. I de fleste saker vil Kommisjonen allerede under høringene fastsatt i artikkel 23 nr. 1 og 2 i forordning (EØF) nr. 4056/86 ha vært i stadig forbindelse med de deltakende foretak eller foretakssammenslutninger, slik at disse har hatt anledning til å uttale seg om innsigelsene mot dem. I samsvar med artikkel 23 nr. 1 og 2 i forordning (EØF) nr. 4056/86 og med retten til å forsvare seg må de berørte foretak og foretakssammenslutninger ved sakens avslutning ha rett til å uttale seg om alle innsigelser som Kommisjonen tar sikte på å gjøre gjeldende mot dem i sine vedtak. Også andre enn de foretak eller foretakssammenslutninger som saken angår, kan ha interesse i å uttale seg. I henhold til artikkel 23 nr. 2 annet punktum i forordning (EØF) nr. 4056/86 må de få anledning til å uttale seg dersom de anmoder om det og kan godtgjøre at de har tilstrekkelig interesse i saken. Det er ønskelig at de personer som har sendt inn klage i henhold til artikkel 10 i forordning (EØF) nr. 4056/86, gis anledning til å uttale seg når Kommisjonen på grunnlag av de forhold den har kjennskap til, ikke finner grunn til å imøtekomme klagen. De personer som får anledning til å uttale seg, skal både av hensyn til egen interesse og til en ordnet forvaltning komme med merknadene skriftlig, uten at det berører muligheten til i det enkelte tilfelle å supplere den skriftlige saksbehandlingen med muntlige opplysninger. Det er nødvendig å fastsette hvilke rettigheter de personer har som skal høres, særlig på hvilke vilkår representasjon og bistand er tillått, og hvordan fristene skal fastsettes og beregnes. Den rådgivende komité for konkurransesaker på sjøtransportområdet gir en uttalelse på grunnlag av et foreløpig utkast til vedtak. Den skal rådspørres når saken er ferdig behandlet. Denne rådspørring er likevel ikke til hinder for at Kommisjonen om nødvendig kan ta saken opp til ny behandling - VEDTATT DENNE FORORDNING: AVSNITT I UNDERRETNINGER, KLAGER OG ANMODNINGER Artikkel 1 Underretninger 1. Kommisjonen skal underrettes om voldgiftskjennelser og anbefalinger fra forliksinstitusjoner som partene har godtatt når de innebærer bileggelse av tvister om den praksis innen konferanser som er omhandlet i artikkel 4 og artikkel 5 nr. 2 og 3 i forordning (EØF) nr. 4056/86. 2. Plikten til å gi underretning gjelder enhver som er part i en tvist som bilegges ved voldgift eller anbefaling. 3. Underretninger skal sendes omgående ved rekommandert brev vedlagt mottakskvittering eller avleveres mot kvittering. De skal skrives på et av Fellesskapets offisielle språk. Dokumenter som vedlegges skal være originaler eller kopier. Det skal bekreftes at kopier er i samsvar med originalene. Dokumenter skal sendes inn på originalspråket. Dersom originalspråket ikke er et av Fellesskapets offisielle språk, skal en oversettelse til ett av disse språkene vedlegges. 4. Når representanter for foretak, foretakssammenslutninger eller fysiske eller juridiske personer undertegner underretninger, skal de fremlegge skriftlig bevis på sin fullmakt. Artikkel 2 Klager 1. Klager i henhold til artikkel 10 i forordning (EØF) nr. 4056/86 skal fremlegges skriftlig på et av Fellesskapets offisielle språk, men det skal overlates til klagerne å bestemme klagenes form, innhold og andre enkeltheter. 2. Klage kan fremlegges av: a) medlemsstater, b) fysiske eller juridiske personer som påberoper seg en berettiget interesse. 3. Når representanter for foretak, foretakssammenslutninger eller fysiske eller juridiske personer undertegner underretninger, skal de fremlegge skriftlig bevis på sin fullmakt. Artikkel 3 Rett til å sende inn anmodning 1. Ethvert foretak som deltar i avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden nevnt i traktatens artikkel 85 paragraf 1, skal ha rett til å sende inn anmodning i henhold til artikkel 12 i forordning (EØF) nr. 4056/86. Dersom bare enkelte av de deltakende foretak sender inn anmodning, skal disse underrette de øvrige deltakende foretak om det. 2. Når representanter for foretak, foretakssammenslutninger eller fysiske eller juridiske personer undertegner anmodninger i henhold til artikkel 12 i forordning (EØF) nr. 4056/86, skal de fremlegge skriftlig bevis på sin fullmakt. 3. Ved innsendelse av felles anmodning skal det utpekes en felles representant. Artikkel 4 Innsendelse av anmodninger 1. Ved innsendelse av anmodning i henhold til artikkel 12 i forordning (EØF) nr. 4056/86 skal blankett MAR i vedlegg I benyttes. 2. Flere deltakende foretak kan sende inn anmodning på samme blankett. 3. Anmodninger skal inneholde de opplysninger det bes om i blanketten. 4. Anmodninger og vedlegg skal sendes Kommisjonen i 14 eksemplarer. 5. Dokumenter som vedlegges, skal være originaler eller kopier. Det skal bekreftes at kopier er i samsvar med originalene. 6. Anmodninger skal skrives på et av Fellesskapets offiselle språk. Dokumenter som vedlegges, skal sendes inn på originalspråket. Dersom originalspråket ikke er et av Fellesskapets offisielle språk, skal en oversettelse til et av disse språkene vedlegges. 7. Anmodningen får virkning fra den dag Kommisjonen mottar den. Dersom anmodningen sendes som rekommandert brev, får den imidlertid virkning fra den dag avsenderstedets poststempel viser. 8. Dersom en anmodning fremlagt i henhold til artikkel 12 i forordning (EØF) nr. behandle anmodningen i henhold til bestemmelsene i en annen forordning som gjelder for den aktuelle sak, og anmodningen skal få virkning fra den dag som fremgår av nr. 7. Kommisjonen skal begrunne dette overfor den som har sendt inn anmodningen og gi vedkommende en frist for å sende inn eventuelle merknader skriftlig før den behandler anmodningen på grunnlag av bestemmelsene i den annen forordning. AVSNITT II UTTALELSER Artikkel 5 Før Kommisjonen rådspør Den rådgivende komité for konkurransesaker på sjøtransportområdet, skal den innhente uttalelser i henhold til artikkel 23 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 4056/86. Artikkel 6 1. Kommisjonen skal gi foretakene og foretakssammenslutningene skriftlig underretning om de innsigelser som er reist mot dem. Underretningen skal sendes hvert enkelt foretak eller den felles representant de har utpekt. 2. Kommisjonen kan underrette partene ved offentliggjøring i De Europeiske Fellesskaps Tidende dersom det er begrunnet etter forholdene i den enkelte sak, særlig dersom flere foretak skal underrettes og de ikke har utpekt en felles representant. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. 3. Bot og tvangsmulkt kan bare ilegges foretak og foretakssammenslutninger når de er underrettet om innsigelsene på den måten som er fastsatt i nr. 1. 4. Når Kommisjonen underretter foretakene og foretakssammenslutningene om innsigelsene, skal den gi dem en frist til å fremlegge sine merknader for Kommisjonen. Artikkel 7 1. Foretak og foretakssammenslutninger skal innen den fastsatte frist fremlegge skriftlige merknader til de innsigelser som er reist mot dem. 2. De kan i sine skriftlige merknader fremlegge alle opplysninger som er relevante for deres forsvar. 3. Som dokumentasjon for de fremlagte opplysningene kan alle tjenlige dokumenter vedlegges. Foretakene og foretakssammenslutningene kan også foreslå at Kommisjonen innhenter uttalelser fra personer som kan bekrefte opplysningene. Artikkel 8 Kommisjonen skal i sitt vedtak bare gjøre gjeldende de innsigelser som foretak og foretakssammenslutninger har hatt anledning til å uttale seg om. Artikkel 9 Dersom fysiske eller juridiske personer som godtgjør en tilstrekkelig interesse, anmoder om å få uttale seg i henhold til artikkel 23 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 4056/86, skal Kommisjonen gi dem anledning til å fremlegge skriftlige merknader innen en bestemt frist. Artikkel 10 Dersom Kommisjonen etter å ha mottatt en klage i henhold til artikkel 10 i forordning (EØF) nr. 4056/86 mener at den på grunnlag av de foreliggende opplysninger ikke kan ta klagen til følge, skal den underrette klageren om grunnene til dette og gi vedkommende en frist til å fremlegge eventuelle skriftlige merknader. Artikkel 11 1. Kommisjonen skal gi de personer som har anmodet om det i sine skriftlige merknader, anledning til å uttale seg muntlig dersom de godtgjør en tilstrekkelig interesse eller dersom Kommisjonen vil ilegge bot eller tvangsmulkt. 2. Kommisjonen kan også gi andre personer anledning til å uttale seg muntlig. Artikkel 12 1. Kommisjonen skal innkalle de personer som skal uttale seg og fastsette dagen for høring. 2. Den skal omgående sende en kopi av innkallingen til medlemsstatenes vedkommende myndigheter, som kan utpeke en tjenestemann til å delta i høringen. Artikkel 13 1. Høringene skal ledes av de personer Kommisjonen utnevner. 2. Personer som er innkalt, skal enten møte personlig eller være representert ved en lovlig stedfortreder. Foretak og foretakssammenslutninger kan også være representert ved en representant med behørig fullmakt utpekt blant deres fast ansatte personale. som har rett til å møte ved De europeiske fellesskaps domstol i henhold til artikkel 17 i protokollen om vedtektene for Domstolen, eller av andre kvalifiserte personer. 3. Høringer skal ikke være offentlige. Personene skal høres enkeltvis eller i nærvær av andre innkalte personer. I sistnevnte tilfelle skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. 4. Det skal utarbeides en protokoll over hovedinnholdet i de enkelte personers uttalelser, og protokollen skal leses opp og godkjennes av den som har uttalt seg. Artikkel 14 Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 6 nr. 2 skal Kommisjonens underretninger og innkallinger sendes mottakeren i rekommandert brev vedlagt mottakskvittering eller avleveres mot kvittering. Artikkel 15 1. Ved fastsettelse av fristene nevnt i artikkel 4 nr. 8 og i artikkel 6, 9 og 10 skal Kommisjonen ta hensyn til både hvor lang tid som er nødvendig for å utarbeide merknadene og til om saken haster. Fristen skal være minst to uker og kan forlenges. 2. Fristen skal regnes fra dagen etter at underretningene er mottatt eller avlevert. 3. Skriftlige merknader må være mottatt av Kommisjonen eller postlagt i rekommandert brev før fristen utløper. Dersom fristen utløper en søndag, helligdag eller fridag, skal den utløpe ved avslutningen av påfølgende virkedag. Ved beregning av forlengelse av fristen skal det tas hensyn til helligdager og fridager nevnt i vedlegg II til denne forordning når det gjelder tidspunktet for mottakelse av skriftlige merknader, og til helligdager og fridager fastsatt i avsenderstatens lovgivning når det gjelder tidspunktet for avsendelse. Artikkel 16 Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 16. desember 1988. TIL KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP Generaldirektoratet for konkurranse rue de la Loi 200 B-1049 Brussel Anmodning i henhold til artikkel 12 i rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 av 22. desember 1986 med henblikk på å oppnå vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 i traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap. Opplysninger om deltakerne 1. Opplysninger om den som sender inn anmodningen Fullt navn og adresse, telefon-, teleks- og telefaksnummer samt kort beskrivelse av foretaket (foretakene) eller foretakssammenslutningen(e) som sender inn anmodningen. For ansvarlige selskaper, enkeltmannsforetak og andre foretak uten selvstendig rettsevne som driver virksomhet under forretningsnavn, oppgis dessuten innehaverens (innehavernes) eller deltakernes etternavn, fornavn og adresse. Dersom anmodningen sendes inn på vegne av tredjemann eller av flere personer, skal representantens eller den felles representants navn, adresse og stilling oppgis, og det skal vedlegges bevis på vedkommendes fullmakt. Dersom anmodningen sendes inn av flere personer eller på vegne av flere personer, bør de utpeke en felles representant (jf. artikkel 3 nr. 2 og 3 i kommisjonsforordning (EØF) nr. 4260/88. (1) Vedlagt forordning, 388R4261. 2. Opplysninger om andre deltakere: Fullt navn og adresse, samt kort beskrivelse av alle andre deltakere i avtalen, beslutningen eller den samordnede opptreden (heretter kalt «avtalen»). Oppgi på hvilken måte de andre deltakerne er blitt underrettet om anmodningen. (Disse opplysningene er ikke nødvendige ved standardavtaler som det foretaket som sender inn anmodningen har inngått eller har til hensikt å inngå med flere andre deltakere.) (Svar «ja» eller «nei» på hvert spørsmål) Formålet med anmodningen (Se rettledningen) Vil De være tilfreds med en administrativ uttalelse («comfort letter»)? (Se slutten av punkt VII i rettledningen.) Undertegnede erklærer på tro og ære at opplysningene som er gitt ovenfor og på .... vedlagte sider er i samsvar med de faktiske forhold, at alle skjønn er angitt som skjønn og er foretatt etter beste evne på grunnlag av de faktiske forhold, og at alle opplysninger er gitt i god tro. Undertegnede er kjent med innholdet i artikkel 19 nr. 1 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 4056/86 (se vedlagte rettledning). Sted og dato: MOTTAKSKVITTERING (Mottakskvitteringen vil bli returnert til ovennevnte adresse dersom den som sender inn anmodningen har fylt ut øverste halvdel i ett eksemplar.) Deres anmodning av: om: Deres referanse: Deltakere: 1 2 , m.fl. (Det er ikke nødvendig å oppgi de andre foretakene som er deltakere i avtalen.) Fylles ut av Kommisjonen mottatt og journalført under nr. Foreløpig adresse: Telefon: Direkte innvalg: 235... Sentralbord: Teleks: Telegramadresse: VEDLEGG II (Oversikt over helligdager og fridager) Nyttårsdag Langfredag Påskeaften 2. påskedag Arbeidets dag Schuman planens dag Kristi himmelfartsdag 2. pinsedag Belgias nasjonaldag Maria himmelfartsdag Allehelgensdag Alle sjelers dag Julaften 1. juledag 2. I.januar 1. mai 9. mai 21. juli 15. august 1. november 2. november 24. desember 25. desember 26. desember 31. EFTnr. L 121/79 s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 954/79 av 15. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til utkast til forordning fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet l \ under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2 ), og ut fra følgende betraktningen En konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet er blitt utarbeidet av en konferanse i regi av De forente nasjoners konferanse for handel og utvikling, og den er apen for ratifikasjon eller tiltredelse. Spørsmålene som behandles i regelverket er viktige ikke bare for medlemsstatene, men også for Fellesskapet, særlig når det gjelder skipsfart og handelsforbindelser, og det er derfor viktig at det inntas et felles standpunkt til dette regelverket. Dette felles standpunkt bør være i samsvar med traktatens prinsipper og mål og være et viktig bidrag for å imøtekomme utviklingslandenes ønsker på skipsfartsområdet, samtidig som det bør tilstrebes å opprettholde på dette området de forretningsprinsipper som benyttes av rederiene i OECD-statene (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) og i skipsfartsforbindelsene mellom disse statene. For å sikre at prinsippene følges og målene nås er det viktig at medlemsstatene ratifiserer konvensjonen eller tiltrer den, med forbehold for visse ordninger fastsatt i denne forordning, ettersom konvensjonen ikke har bestemmelser som gjør at Fellesskapet som sådant kan tiltre den. » EFTnr. C 131 av 5.6.1978, s. 34. 2> EFT nr. C 269 av 13.11.1978, s. 46. Det er erkjent at linjekonferansene har en stabiliserende rolle som garanterer avskiperne pålitelige tjenester, men at det er nødvendig å unngå at konferansene eventuelt overtrer traktatens konkurranseregler. Kommisjonen vil derfor fremlegge for Rådet et forslag til forordning om anvendelsen av disse regler på sjøtransport VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 1. Når medlemsstatene ratifiserer eller tiltrer De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, skal de skriftlig underrette De forente nasjoners generalsekretær om at ratifikasjonen eller tiltredelsen har funnet sted i samsvar med denne forordning. 2. Ratifikasjons- eller tiltredelsesdokumentet skal ledsages av forbeholdene angitt i vedlegg 1. Artikkel 2 1. Hver gruppe rederier av samme nasjonalitet som er medlemmer av en eksisterende konferanse, skal ved forretningsmessige forhandlinger med et annet rederi av samme nasjonalitet avgjøre om dette kan delta som nasjonalt rederi i konferansen. Dersom det opprettes en ny konferanse, skal rederiene av samme nasjonalitet ved forretningsmessige forhandlinger avgjøre hvilket eller hvilke av dem som kan delta som nasjonalt rederi i den fremtidige konferansen. 2. Dersom forhandlingene nevnt i nr. 1 ikke fører fram til enighet, kan hver medlemsstat på anmodning fra et av de berørte rederier og etter uttalelse fra alle rederiene treffe nødvendige tiltak for å løse tvisten. 3. Hver medlemsstat skal sørge for at alle rederier som driver skipsfart og som er etablert på dens territorium i samsvar med traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellessskap, får samme behandling som rederier som har sitt hovedkontor og faktisk kontrolleres på dens territorium. Artikkel 3 1. Når en linjekonferanse benytter en ordning med fastsatte trafikkandeler eller en havneanløpsavtale, seilingsavtale og/eller enhver annen form for trafikkdelingsavtale i samsvar med konvensjonens artikkel 2, skal det finne sted en omfordeling av den fraktmengden som etter regelverket skal fordeles på hver medlemsstats gruppe av nasjonale rederier som deltar på fartsområdet eller på medlemsstatenes rederier som deltar på fartsområdet som tredjestatsrederier, med mindre annen beslutning treffes av alle rederier som er medlemmer av konferansen og omfattes av reglene for omfordeling. Omfordelingen av fraktandelene skal gjøres på grunnlag av en enstemmig beslutning av de rederier som er medlemmer av konferansen og deltar i omfordelingen, med det formål å sikre alle rederier en rimelig andel av konferansetrafikken. 2. Den andel som til slutt fordeles på hver deltaker, skal fastsettes etter forretningsmessige prinsipper, der det særlig skal tas hensyn til: a) den fraktmengden som transporteres av konferansen og som er frembrakt av de medlemsstater hvis fartsområde betjenes av konferansen, b) rederienes tidligere deltakelse på det fartsområdet som omfattes av ordningen med fastsatte trafikkandeler, c) den fraktmengden som transporteres av konferansen og som utskipes gjennom medlemsstatenes havner, d) behovene til de avskiperne hvis frakt transporteres av konferansen. 3. Dersom det ikke oppnås enighet om omfordeling av frakt som nevnt i nr. 1, skal saken på anmodning fra en av partene bringes inn for megling etter fremgangsmåten fastsatt i vedlegg 11. Alle tvister som ikke bilegges gjennom fremgangsmåten for megling, kan med partenes samtykke bringes inn for voldgift. I så fall skal voldgiftsdommen være bindende for partene. 4. Fraktandelene fordelt i samsvar med bestemmelsene i nr. 1, 2 og 3 skal vurderes på ny med regelmessige mellomrom som fastsettes på forhand, og i denne forbindelse skal det tas hensyn til kriteriene oppstilt i nr. 2, med særlig vekt på at avskiperne skal sikres hensiktsmessige og effektive tjenester. Artikkel 4 1. I en konferansetrafikk mellom en av Fellesskapets medlemsstater og en stat som er part i konvensjonen, men ikke er en OECD-stat, kan et rederi i en annen OECD-stat som ønsker å delta i omfordelingen fastsatt i denne forordnings artikkel 3 gjøre det, under forutsetning av gjensidighet som definert på regjerings eller rederiplan. 2. Med forbehold for nr. 3 i denne artikkel får konvensjonens artikkel 2 ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom medlemsstatene og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen. 3. Nr. 2 i denne artikkel skal ikke være til hinder for at et utviklingslands rederier, som er anerkjent som nasjonale rederier i samsvar med konvensjonen, deltar som tredjestatsrederier i denne konferansetrafikk i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 2, når de: a) allerede er medlemmer av en konferanse som betjener fartsområdene, eller b) er gitt adgang til en slik konferanse i henhold til konvensjonens artikkel 1 nr. 3. 4. Konvensjonens artikkel 3 og artikkel 14 nr. 9 får ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom medlemsstatene og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater og de øvrige OECDstater som er parter i konvensjonen. 5. I konferansetrafikk mellom medlemsstatene og mellom disse stater og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen, skal medlemsstatenes avskipere og redere ikke kre ve at fremgangsmåten for bileggelse av tvister fastsatt i konvensjonens kapittel VI anvendes i deres innbyrdes forbindelser eller, på grunnlag av gjensidighet, i forhold til avskipere og redere i andre OECDstater, dersom de seg imellom avtaler andre fremgangsmåter for bileggelse av tvister. Spesielt skal de fullt ut benytte mulighetene som konvensjonens artikkel 25 nr. 1 og 2 gir for å bilegge tvister etter andre fremgangsmåter enn dem fastsatt i konvensjonens kapittel VI. Artikkel 5 Ved beslutninger om forhold som er definert i konferanseavtalen og angår en medlemsstats fart, unntatt forhold som er nevnt i denne forordnings artikkel 3, skal denne statens nasjonale rederier konsultere alle andre rederier i Fellesskapet som er medlemmer av konferansen, før de gir eller nekter å gi sitt samtykke. Artikkel 6 På passende tidspunkter og etter å ha rådspurt Kommisjonen skal medlemsstatene vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 15. mai 1979. For Rådet R. Ved ratifikasjon av eller tiltredelse til konvensjonen skal medlemsstatene ta de tre følgende forbehold og forbeholdet nedenfor om fortolkning: 1. Ved anvendelsen av regelverket kan uttrykket «nasjonalt rederi», når det gjelder en medlemsstat i Det europeiske økonomiske fellesskap, omfatte alle rederier som driver skipsfart og som er etablert på denne medlemsstatens territorium i samsvar med traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap. 2. a) Uten at bestemmelsen i bokstav b) i dette forbehold berøres, får konvensjonens artikkel 2 ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom medlemsstatene i Fellesskapet og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater og de øvrige OECDstater som er parter i konvensjonen. b) Bestemmelsen i bokstav a) skal ikke være til hinder for at et utviklingslands rederier, som er anerkjent som nasjonale rederier i samsvar med konvensjonen, deltar som tredjestatsrederier i denne konferansetrafikk i samsvar med prinsippene i konvensjonens artikkel 2, når de: i) allerede er medlemmer av en konferanse som betjener fartsområdene, eller ii) er gitt adgang til en slik konferanse i henhold til konvensjonens artikkel 1 nr. 3. 3. Konvensjonens artikkel 3 og artikkel 14 nr. 9 får ikke anvendelse på konferansetrafikk mellom medlemsstatene i Fellesskapet og, på grunnlag av gjensidighet, på konferansetrafikk mellom disse stater og de øvrige OECD-stater som er parter i konvensjonen. 4. I konferansetrafikk der konvensjonens artikkel 3 får anvendelse, vil siste punktum i artikkelen bli fortolket slik: a) de to gruppene av nasjonale rederier skal samordne sine standpunkter før de stemmer over spørsmål som gjelder farten mellom de to land, b) dette punktum får bare anvendelse på spørsmål som konferanseavtalen angir krever samtykke fra de to berørte grupper av nasjonale rederier, og ikke på alle spørsmål konferanseavtalen omfatter. VEDLEGG II MEGLING SOM OMHANDLET I ARTIKKEL 3 NR. Partene i tvisten skal utnevne en eller flere meglere. Dersom de ikke kommer fram til enighet om dette, skal hver part i tvisten utnevne én megler, og de meglerne som utnevnes på denne måten, skal i fellesskap velge ytterligere en megler som skal fungere som formann. partene ikke kan bli enige om valg av formann, skal presidenten for Det internasjonale handelskammer på anmodning fra en av partene foreta de nødvendige utnevnelser. Meglerne skal gjøre alt de kan for å bilegge tvisten. De skal fastsette fremgangsmåten som skal følges. Deres godtgjørelse skal betales av partene i tvisten. EFT nr. L 378/86 s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 4055/86 av 22. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til utkast til forordning fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 1 \ under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2 ), og ut fra følgende betraktninger: I henhold til traktatens artikkel 3 skal Fellesskapets virksomhet blant annet gå ut på å fjerne hindringer for den frie bevegelighet for tjenesteytelser mellom medlemsstatene. I henhold til traktatens artikkel 61 skal den frie bevegelighet for tjenesteytelser innen transportvirksomheten reguleres av bestemmelsene i avdelingen om transportvirksomhet. Dette prinsipp må anvendes innen Fellesskapet også for at det overfor tredjestater skal kunne føres en effektiv politikk som går ut på å sikre varig anvendelse av forretningsmessige prinsipper på skipsfart. I henhold til rådsforordning (EØF) nr. 954/79 3) har medlemsstatene, fra det tidspunkt de ratifiserer konvensjonen, blant annet innenfor konferansene fri adgang til den del av linjefarten som ikke er forbeholdt tredjestaters nasjonale rederier i henhold til De forente nasjoners konvensjon om et regelverk for linjekonferansers virksomhet. Regelverket får ennå ikke anvendelse på alle Fellesskapets fartsområder, og det er sannsynlig at det heller ikke i fremtiden får anvendelse på enkelte av disse fartsområder, ettersom regelverket ennå ikke er ratifisert av alle medlemsstater og visse tredjestater sannsynligvis ikke vil ratifisere det. » EFT nr. C 255 av 13.10.1986, s. 169. 2 » EFTnr.C 172 av 2.7.1984, s. 178. 3 > EFT nr. L 121 av 17.5.1979, s. 1. Regelverket gjelder bare for linjekonferanser og last som fraktes av deres medlemmer og følgelig verken for uavhengige linjer eller rederier som driver bulkeller trampfart, som er virksomhetsområder der Fellesskapet har til hensikt å opprettholde en ordning med rettferdig og fri konkurranse. Fellesskapet slutter seg fullt ut til resolusjon nr. 2 vedtatt av De forente nasjoners konferanse om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, der det erklæres at av hensyn til en harmonisk utvikling av sjøtransporttjenestene, bør linjerederiene utenfor konferansen ikke nindres i sin virksomhet så lenge de respekterer prinsippet om rettferdig konkurranse på kommersielt grunnlag. Medlemsstatene bekrefter at de går inn for fri konkurranse, som er ett av de vesentlige trekk ved bulkfart med tørrlast og flytende last, og er overbevist om at innføring av lastdeling på disse fartsområder vil få alvorlige følger for alle staters handelsinteresser ved at transportkostnadene vil øke betydelig. Rederne i Fellesskapet møter et stadig økende omfang av restriksjoner pålagt av tredjestater, som hindrer dem i å tilby sine tjenester til avskipere etablert i deres egen medlemsstat, i andre medlemsstater eller i de berørte tredjestater, og restriksjonene kan få skadelige virkninger for Fellesskapets samlede fart. Noen av restriksjonene er inntatt i bilaterale avtaler mellom tredjestater og visse medlemsstater, og andre følger av lignende bestemmelser i visse medlemsstaters lovgivning eller forvaltningspraksis. Prinsippet om adgang til å yte tjenester bør derfor for fremtiden få anvendelse på sjøtransport mellom medlemsstatene og mellom medlemsstatene og tredjestater, med sikte på gradvis å fjerne de restriksjoner som finnes og for å hindre innføring av nye restriksjoner. Fellesskapets skipsfartssektor har en slik struktur at bestemmelsene i denne forordning også bør få anvendelse på medlemsstatenes statsborgere etablert utenfor Fellesskapet, og på rederier etablert utenfor Fellesskapet som kontrolleres av statsborgere i en medlemsstat, dersom deres fartøyer er registrert i denne medlemsstat i samsvar med dens lovgivning. Det bør fastsettes bestemmelser om overgangsperioder av rimelig varighet, som samsvarer med kjennetegnene for den type transportvirksomhet det gjelder - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 1. Medlemsstatenes statsborgere etablert i en annen medlemsstat enn tjenestens mottaker skal ha adgang til å yte sjøtransporttjenester mellom medlemsstatene og mellom medlemsstatene og tredjestater. 2. Bestemmelsene i denne forordning får også anvendelse på medlemsstatenes statsborgere etablert utenfor Fellesskapet og på rederier som er etablert utenfor Fellesskapet og som kontrolleres av statsborgere i en medlemsstat, dersom deres fartøyer er registrert i denne medlemsstat i samsvar med dens lovgivning. 3. Bestemmelsene i traktatens artikkel 55 til 58 og i artikkel 62 får anvendelse på det saksfelt denne forordning omhandler. 4. I denne forordning skal følgende anses som sjøtransporttjenester mellom medlemsstater og mellom medlemsstater og tredjestater, dersom tjenestene vanligvis ytes mot vederlag: a) transport innen Fellesskapet: sjøtransport av passasjerer eller last mellom en medlemsstats havn og en annen medlemsstats havn eller installasjoner utenfor kysten, b) trafikk med tredjestater: sjøtransport av passasjerer eller last mellom en medlemsstats havn og en tredjestats havn eller installasjoner utenfor kysten. Artikkel 2 Som unntak fra artikkel 1 skal unilaterale nasjonale restriksjoner som eksisterte før 1. juli 1986 og gjaldt transport av visse varer der transporten helt eller delvis er forbeholdt fartøyer som fører nasjonalt flagg, oppheves senest i samsvar med følgende tidsskjema: - transport mellom medlemsstater som utføres av fartøyer som fører en med-lemsstats flagg: 31. desember 1989 - transport mellom medlemsstater og tredjestater som utføres av fartøyer som fører en medlemsstats flagg: 31. - transport mellom medlemsstater og mellom medlemsstater og tredjestater som utføres av andre fartøyer: 1. januar 1993 Artikkel 3 Ordninger med lastdeling i eksisterende bilaterale avtaler inngått av medlemsstatene med tredjestater, skal oppheves gradvis eller tilpasses i samsvar med bestemmelsene i artikkel 4. Artikkel 4 1. Eksisterende ordninger med lastdeling som ikke er opphevet i henhold til artikkel 3, skal tilpasses i samsvar med Fellesskapets lovgivning, og særlig: a) for fart som reguleres av De forente nasjoners konferanse om et regelverk for linjekonferansers virksomhet, skal ordningene være i samsvar med regelverket og medlemsstatenes forpliktelser i henhold til forordning (EØF) nr. 954/79, b) for fart som ikke reguleres av De forente nasjoners konferanse for linjekonferansers virksomhet, skal avtalene tilpasses snarest mulig og under enhver omstendighet før 1. januar 1993, slik at det for alle Fellesskapets statsborgere, som definert i artikkel 1, sikres rettferdig og fri adgang uten forskjellsbehandling til lastandelene som de berørte medlemsstatene er berettiget til. 2. Medlemsstatene og Kommisjonen skal umiddelbart underrettes om nasjonale tiltak truffet i henhold til nr. 1. Den fremgangsmåte for konsultasjoner som er innført ved rådsvedtak 77/587/EØF, får anvendelse. 3. Medlemsstatene skal, til å begynne med hver sjette måned og senere hvert år, rapportere til Kommisjonen om fremskritt som er gjort når det gjelder tilpasningene nevnt i nr. 1 bokstav b). 4. Dersom det oppstår vanskeligheter ved tilpasningen av avtalene for å bringe dem i samsvar med nr. 1 bokstav b), skal de berørte medlemsstater underrette Rådet og Kommisjonen om dette. Dersom avtalene er uforenlige med nr. 1 bokstav b) og den berørte medlemsstat ber om det skal Rådet, etter forslag fra Kommisjonen, treffe passende tiltak. Artikkel 5 1. Ordninger med lastdeling skal i fremtidige avtaler med tredjestater bare være tillått under spesielle omstendigheter når Fellesskapets linjerederier i motsatt fall ikke ville ha faktisk mulighet til å delta i farten til og fra de berørte tredjestater. omstendigheter kan slike avtaler tillates i samsvar med bestemmelsene i artikkel 6. 2. Dersom en tredjestat forsøker å påtvinge medlemsstatene ordninger med lastdeling for tørrlast eller flytende last, skal Rådet treffe passende tiltak i samsvar med forordning (EØF) nr. 4058/86 om samordnede tiltak for å sikre fri adgang til oversjøisk fart 4 ). Artikkel 6 1. Dersom en medlemsstats statsborgere eller rederier, som definert i artikkel 1 nr. 1 og 2, er eller risikerer å komme i en situasjon der det faktisk ikke er mulig for dem å delta i fart til og fra en bestemt tredjestat, skal den berørte medlemsstat underrette de andre medlemsstatene og Kommisjonen om dette snarest mulig. 2. Rådet skal etter forslag fra Kommisjonen og med kvalifisert flertall vedta hvilke tiltak som skal treffes. Tiltakene kan under omstendighetene nevnt i artikkel 5 nr. 1 omfatte forhandlinger om og inngåelse av ordninger med lastdeling. 3. Dersom Rådet ikke har vedtatt de nødvendige tiltak i løpet av seks måneder etter dagen for en medlemsstats underretning i henhold til nr. 1, kan den berørte medlemsstat treffe de tiltak som på dette tidspunkt synes nødvendige for å bevare en faktisk mulighet til å delta i farten i samsvar med artikkel 5 nr. 1. 4. Alle tiltak truffet i henhold til nr. 3 skal være i samsvar med Fellesskapets regler og gi Fellesskapets statsborgere eller rederier, som definert i artikkel 1 nr. 1 og 2, rettferdig og fri adgang uten forskjellsbehandling til vedkommende lastandeler. 5. Medlemsstatene og Kommisjonen skal umiddelbart underrettes om nasjonale tiltak som er truffet i henhold til nr. 3. Fremgangsmåten for konsultasjoner innført ved rådsvedtak 77/587/EØF får anvendelse. 4 > EFTnr. L 378 av 31.12.1986, s. 21. som er statsborgere i tredjestater og etablert innen Fellesskapet. Artikkel 8 Med forbehold for traktatens bestemmelser om etableringsadgang kan en tjenesteyter innen sjøtransport, for å utføre sine tjenester, midlertidig utøve sin virksomhet i medlemsstaten der tjenestene mottas på samme vilkår som gjelder for denne statens egne statsborgere. Artikkel 9 Så lenge restriksjonene på adgangen til å yte tjenester ikke er fjernet, skal den enkelte medlemsstat anvende dem på alle tjenesteytere nevnt i artikkel 1 nr. 1 og 2, uten å gjøre forskjell på grunnlag av statsborgerskap eller bosted. Artikkel 10 Før medlemsstatene vedtar de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre denne forordning, skal de rådspørre Kommisjonen, og de skal meddele Kommisjonen alle bestemmelser som vedtas i denne forbindelse. Artikkel 11 Rådet skal i samsvar med vilkårene i traktaten vurdere denne forordning på ny innen 1. januar 1995. Artikkel 12 Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidenede. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 22. desember 1986. For Rådet G. EFT nr. L 353/90 s. 16 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 3573/90 av 4. desember 1990 om endring, som følge av Tysklands gjenforening, av forordning (EØF) nr. under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen I ', under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2 *, under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3) , og ut fra følgende betraktningen Det europeiske økonomiske fellesskap har vedtatt et regelverk om sjøtransport. Regnet fra tidspunktet for Tysklands gjenforening får fellesskapsretten fullt ut anvendelse på den tidligere Tyske demokratiske republikks territorium. Det er nødvendig å foreta visse endringer av forordning (EØF) nr. 4055/86 4) på grunn av den spesielle situasjon som følge av Tysklands gjenforening når det gjelder de bilaterale avtalene inngått mellom den tidligere Tyske demokratiske republikk og tredjestater. EFT nr. C 248 av 2.10.1990, s. 13, endret 25. oktober 1990. 2 > EFT nr. C 324 av 24.12.1990, s. 159. 3 > EFT nr. C4l av 18.2.1991, s. 14. 4 > EFT nr. L 378 av 11.12.1986, s. 1. med opprinnelse på den tidligere Tyske demokratiske republikks territorium. Den frist som er fastsatt for medlemsstatenes tilpasning av avtaler om fart som ikke reguleres av De forente nasjoners regelverk for linjekonferansers virksomhet, må forlenges for de bilaterale avtalene som den tidligere Tyske demokratiske republikk har inngått med tredjestater, slik at Tyskland skal kunne føre de nødvendige forhandlinger for å tilpasse avtalene - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 I forordning (EØF) nr. 4055/86 artikkel 4 nr. 1 bokstav b) skal nytt ledd lyde: «Avtalene inngått av den tidligere Tyske demokratiske republikk skal tilpasses så snart som mulig, men senest 1. januar 1995.» Artikkel 2 Denne forordning trer i kraft på den dagen den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 4. desember 1990. For Rådet G. EFT nr. L 033/79 s. 32 RÅDSDIREKTIV av 21. desember 1978 om losing av skip utført av sjøloser i Nordsjøen og Den engelske kanal (79/115/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, og ut fra følgende betraktningen Av hensyn til sikkerheten til sjøs og for å hindre havforurensning er det nødvendig å sikre at skip som ønsker å benytte seg av lostjenester i Nordsjøen og i Den engelske kanal, kan få bistand av tilstrekkelig kvalifiserte sjøloser, og å fremme bruk av slike loser ombord i skip som seiler under medlemsstatenes flagg - VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 1. Medlemsstater som har kystlinje til Nordsjøen eller Den engelske kanal, skal treffe nødvendige og egnede tiltak for å sikre at skip som benytter sjøloser i Nordsjøen og i Den engelske kanal, kan få bistand av tilstrekkelig kvalifiserte sjøloser med et sertifikat utstedt av vedkommende myndighet i en av medlemsstatene, der det attesteres at losen er kvalifisert til å lose skip i Nordsjøen og i Den engelske kanal. 2. Hver medlemsstat skal treffe nødvendige og egnede tiltak for å bevirke at skip som seiler under nasjonalt flagg, og som ønsker losing i Nordsjøen og i Den engelske kanal, bare benytter sjøloser med et sertifikat som nevnt i nr. 1 eller et tilsvarende sertifikat utstedt av vedkommende myndighet i en annen stat med kystlinje til Nordsjøen. Artikkel 2 Etter samråd med Kommisjonen og senest innen 1. januar 1980 skal medlemsstatene sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv. De skal umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Artikkel 3 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 21. desember 1978. EFT nr. L 033/79 s. 33 RÅDSDIREKTIV av 21. desember 1978 om minimumskrav til tankskip som anløper eller forlater Fellesskapets havner (79/116/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, og ut fra følgende betraktningen For å redusere risikoen for uhell med tankskip som anløper eller forlater medlemsstatenes havner, må tankskipene før anløp og før gjennomfart på sjøterritoriet utenfor bestemmelses- eller avgangshavnen, oppfylle visse minimumskrav. Vedkommende myndigheter må underrettes om alle mangler som kan innebære en fare for sikkerheten til sjøs eller for havmiljøet, og en medlemsstat hvis vedkommende myndigheter underrettes om forhold som innebærer risiko for eller øker risikoen for skade på en annen medlemsstats havområder og kystfarvann, må så raskt som mulig melde fra om dette til den berørte medlemsstat - VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 1. Medlemsstatene skal treffe alle nødvendige og egnede tiltak for å sikre at olje-, gass- og kjemikalietankskip på 1600 brutto registertonn og mer, helt eller delvis låstet - nemnder dem som er tømt, men som ennå ikke er avgasset eller renset for farlige reststoffer - som anløper eller forlater medlemsstatenes havner, oppfyller følgende minimumskrav: A: i god tid før anløp skal de i) gi vedkommende myndighet i den medlemsstat der havnen ligger, følgende opplysninger («melding»): a) fartøyets navn og kjenningssignal, b) fartøyets nasjonalitet, c) d) bestemmelseshavn, e) anslått anløpstid til bestemmelseshavn eller losstasjon, slik vedkommende myndighet krever, f) generelle opplysninger om type og mengde last som føres, g) ved transport av kjemikalier, opplysning om fartøyet er i besittelse av sertifikat som bekrefter at det er et «nytt skip» i henhold til IMCOs regelverk for bygging og utrustning av skip som fører farlige kjemikalier i bulk, h) eventuelle mangler eller hendelser som kan redusere skipets normale og sikre manøvreringsevne, innvirke på trafikksikkerheten og en ; Tiidig avvikling av trafikken, eller som kan utgjøre en fare for havmiljøet eller de omkringliggende områder, ii) nøyaktig og korrekt fylle ut en kontrolliste for tankskip som oppført i vedlegg til dette direktiv og levere den til losen til vedkommendes orientering, og på anmodning til vedkommende myndighet, B. under gjennomfart på sjøterritoriet utenfor anløpseller avgangshavnen, i) underrette vedkommende myndigheter om enhver mangel eller hendelse som kan redusere skipets normale og sikre manøvreringsevne, innvirke på trafikksikkerheten og en smidig avvikling av trafikken, eller som kan utgjøre en fare for havmiljøet eller tilgrensende områder, ii) så raskt som mulig opprette radiotelefonisamband med kystradiostasjoner som er opprettet for dette formål, fortrinnsvis på VHF, særlig med nærmeste radarstasjon dersom dette finnes, og opprettholde forbindelsen, iii) iv) benytte lostjenester i samsvar med den praksis og de regler som er fastsatt av vedkommende myndighet. 2. Dersom losen konstaterer mangler som kan hindre sikker navigering, skal losen umiddelbart rapportere disse mangler til vedkommende myndighet. 3. Medlemsstatene kan gjøre unntak fra bestemmelsene i nr. 1 og 2 dersom trafikkforholdene krever eller tillater det. Artikkel 2 Enhver medlemsstat der vedkommende myndigheter i samsvar med artikkel 1 eller på annen måte er blitt underrettet om forhold som innebærer risiko for eller øker risikoen for skade på en annen medlemsstats havområder og kystfarvann, skal treffe alle nødvendige tiltak for å underrette den berørte medlemsstat om dette så raskt som mulig. Artikkel 3 Etter samråd med Kommisjonen og innen 1. januar 1980 skal medlemsstatene vedta de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre dette direktiv. De skal underrette Kommisjonen og de andre medlemsstatene om hvilke tiltak som er truffet og om enhver unntaksbestemmelse i henhold til artikkel 1 nr. 3. Artikkel 4 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 21. Medlemsstatene kan beslutte utelate fra kontrollisten den del av punkt D som har med sertifikater gjre. EFTnr. L 315/79 s. 16 RÅDSDIREKTIV av 6. desember 1979 om endring av direktiv 79/116/EØF om minimumskrav til tankskip som anløper eller forlater Fellesskapets havner (79/1034/EØF) RÅDET FOR DET EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, og ut fra følgende betraktning: Det har vist seg nødvendig å foreta visse mindre endringer av teknisk karakter av rådsdirektiv 79/116/EØF av 21. desember 1978 om minimumskrav til tankskip som anløper eller forlater Fellesskapets havner I *- VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 I artikkel 1 nr. 1 i direktiv 79/116/EØF skal bokstav g) under avsnitt A i) lyde: «g) >> EFT nr. L 33 av 8.2.1979, s. 33. bygging og utrustning av skip som fører flytende gasser i bulk.» Artikkel 2 I avsnitt C i vedlegget til direktiv 79/116/EØF tilføyes følgende: «Sertifikat for transport i bulk av farlige kjemikalier, utstedt i henhold til IMCOs regelverk Sertifikat for transport i bulk av flytende gasser, utstedt i henhold til IMCOs regelverk» Artikkkel 3 Etter samråd med Kommisjonen skal medlemsstatene så snart som mulig og senest innen 31. januar 1980 sette i kraft de lover og forskrifter som er nødvendige for å gjennomføre dette direktiv. De skal underrette Kommisjonen og de andre medlemsstater om dette. Artikkel 4 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 6. desember 1979. For Rådet L. EFT nr. L 68/91 s. RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 613/91 av 4. under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen l \ under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2^ under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3) , og ut fra følgende betraktningen Opprettelsen og gjennomføringen av det indre marked krever at de tekniske hindringer for overføring av skip mellom medlemsstatenes nasjonale registre fjernes. Å treffe tiltak for å lette overføring av skip innen Fellesskapet er også viktig for å frita europeiske skipsredere for omkostninger og administrative rutiner i forbindelse med overføring fra ett register til et annet innen Fellesskapet, og dermed også bedre driftsvilkårene og konkurranseevnen for Fellesskapets skipsfartsvirksomhet. Det er samtidig nødvendig å sikre et høyt nivå på sikkerheten ombord og på vern av miljøet, i samsvar med internasjonale konvensjoner. Overføring mellom medlemsstatenes skipsregistre av skip som seiler under en medlemsstats flagg, må derfor ikke hindres av tekniske årsaker, forutsatt at skipene anerkjennes å være i samsvar med bestemmelsene ide internasjonale konvensjoner. Det er statenes ansvar å utstede internasjonale sikkerhetssertifikater og sertifikater for hindring av forurensing, som fastsatt i henhold til Den internasjonale konvensjon av 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS 1974), Den internasjonale konvensjon av 1966 om lastelinjer (LL66), Den internasjonale konvensjon av 1973 om hindring av forurensing fra skip, som endret ved protokoll av 1978 (MARPOL 73/78) " EFT nr. C 153 av 22.6.1990, s. 14. 2 > EFT nr. Cl 9 av 28.1.1991. 3 > EFT nr. C6O av 8.3.1991. internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO). Sertifikater utstedt av private organer på vegne av en medlemsstat i samsvar med konvensjonene, er også medlemsstatenes ansvar, slik nevnte konvensjoner fastsetter. De internasjonale konvensjoner overlater fortolkningen av visse viktige punkter til de kontraherende staters skjønn. På grunnlag av sine fortolkninger av konvensjonene utsteder medlemsstatenes regjeringer til alle skip som seiler under deres flagg og som omfattes av konvensjonenes bestemmelser, internasjonale sertifikater som bekrefter at skipene er i samsvar med bestemmelsene. Medlemsstatene anvender nasjonale tekniske bestemmelser, hvorav noen bestemmelser inneholder andre krav enn de som finnes i de internasjonale konvensjonene og tilknyttede tekniske standarden Det bør innføres en egnet framgangsmåte for å løse eventuelle uoverensstemmelser i fortolkningen av eksisterende bestemmelser, noe som kan oppstå ved anmodning om overføring av skip og for å kunne ta hensyn til nye bestemmelser i konvensjonene. Denne forordning foregriper på ingen måte utarbeidelsen og fortolkningen av Den internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMOs) konvensjoner. For å være omfattet av bestemmelsene i denne forordning, må et skip ha vært registrert og i aktiv drift under en medlemsstats flagg i minst seks måneder, slik at medlemsstaten får tilstrekkelig tid til å kontrollere skipets tilstand. Det bør nedsettes en komité som skal bistå Kommisjonen i å gjennomføre og fortolke denne forordning med sikte på å nå målet om å lette overføring av skip innen Fellesskapet uten å senke kravene til sikkerheten til sjøs og til vern av miljøet - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 I denne forordning menes med: a) konvensjoner, Den internasjonale konvensjon av 1974 om sikkerhet for menneskeliv til sjøs (SOLAS 1974), Den internasjonale konvensjon av 1966 om lastelinjer (LL66) og Den internasjonale konvensjon om hindring av forurensing fra skip (MARPOL 73/78) kraft den dag denne forordning ble vedtatt, samt tilknyttede bindende resolusjoner vedtatt av Den internasjonale sjøfartsorganisasjon (IMO). I denne forordning skal fremgangsmåten i artikkel 7 følges når senere endringer av konvensjonene som er trådt i kraft, skal tilpasses denne forordning, uten at fremgangsmåtene for endring av konvensjonene blir berørt, b) krav, de krav til sikkerhet og forebyggelse av forurensning som er fastsatt i konvensjonene, c) sertifikater, de sertifikater som utstedes av en medlemsstat eller i dens navn i samsvar med konvensjonene, samt de sertifikater som utstedes for kjemikalie- og gasstankskip bygd før 1. juli 1986, i samsvar med «Regelverk for bygging og utrustning av skip som fører farlige kjemikalier i bulk» (IMO-resolusjon A.212 (VII)) eller «Regelverk for bygging og utrustning av skip som fører flytende gasser i bulk» (IMO-resolusjon A.328 (IX)). Artikkel 2 Denne forordning får anvendelse på lasteskip med en bruttotonnasje på 500 tonn og over som a) ble bygd 25. mai 1980 eller senere, eller ble bygd før denne dato, men av eller på vegne av en medlemsstat er attestert å være i samsvar med - reglene for nye skip, definert i SOLAS-konvensjonen av 1974, og - for kjemikalie- og gasstankskips vedkommende, regelverkene nevnt i artikkel 1 bokstav c) for skip bygd 25. mai 1980 eller senere, og som b) seiler under en medlemsstats flagg, er registrert i denne medlemsstat og har vært i aktiv drift under dens flagg i minst seks måneder, og c) er forsynt med gyldige sertifikater. Artikkel 3 1. Medlemsstatene skal ikke av tekniske årsaker som følger av konvensjonene, nekte å registrere et lasteskip som er registrert i en annen medlemsstat, når skipet oppfyller kravene, er forsynt med gyldige sertifikater og dets utrustning er godkjent eller typegodkjent i skipets opprinnelsesstat. I den grad medlemsstatene den dag denne forordning trer i kraft, er bundet av regionale avtaler om vern av havmiljøet, kan de pålegge ytterligere krav som er i samsvar med kravene i de fakultative vedleggene til konvensjonene. 2. Ved overføringen av skipet skal den mottakende medlemsstat utstede sertifikater på samme vilkår som under det forrige flagget. 3. Dersom sertifikatene blir utstedt av et organ på vegne av en medlemsstat, skal medlemsstaten sørge for at det aktuelle organ har de kvalifikasjoner, den tekniske erfaring og den bemanning som er nødvendig for at det i henhold til konvensjonene kan utstede sertifikater som garanterer et høyt sikkerhetsnivå. Organet skal kunne utarbeide og ajourføre regler og bestemmelser som fungerer som godkjente tekniske standarder og skal benytte erfarne og kvalifiserte inspektører, slik at det kan vurdere skipets tilstand på fyllestgjørende måte. 4. Ikke desto mindre kan skip ved overføringen besiktiges av den mottakende medlemsstat for at det kan bekreftes at skipets tilstand og utrustning faktisk svarer til dets sertifikater og til erklæringene om samsvar nevnt i artikkel 2 bokstav a). Artikkel 4 Så lenge kravene for eksisterende skip forblir uendret, skal de mottakende medlemsstater når sertifikater utstedt i henhold til artikkel 3 skal fornyes, forlenges eller revideres, ikke pålegge andre krav enn dem som opprinnelig ble stilt i forbindelse med første utstedelse av endelige sertifikater. Artikkel 5 1. Medlemsstatene skal umiddelbart underrette Kommisjonen om ethvert avslag på utstedelse av nye sertifikater som begrunnes med ulik fortolkning av de krav og bestemmelser konvensjonene overlater til partenes eget skjønn. Dersom Kommisjonen ikke er blitt underrettet om en avtale mellom de berørte medlemsstater innen en måned, skal den ta de nødvendige skritt for å treffe beslutning i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i artikkel 7. 2. Dersom en medlemsstat finner at et skip ikke kan registreres i henhold til artikkel 3 på grunn av alvorlig fare for sikkerhet eller miljø, som faller utenfor sertifikatenes rammer, kan registreringen utsettes for en periode på høyst tre måneder, og medlemsstaten skal umiddelbart bringe saken inn for Kommisjonen og gi en begrunnelse for sin avgjørelse. Utsettelsen skal godkjennes eller tilbakekalles i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i artikkel 7. Artikkel 6 Kommisjonen skal bistås av en komité sammensatt av representanter for medlemsstatene og med en representant for Kommisjonen som formann. Artikkel 7 Når det vises til fremgangsmåten fastsatt i denne artikkel, skal Kommisjonens representant forelegge komiteen et utkast til hvilke tiltak som skal treffes. Komiteen skal avgi uttalelse om utkastet innen en frist formannen kan fastsette ut fra hvor meget saken haster. Uttalelsen skal avgis med det flertall som er fastsatt i traktatens artikkel 148 paragraf 2 for beslutninger Rådet skal treffe etter forslag fra Kommisjonen. Ved stemmegivningen i komiteen skal stemmene ha vekt som fastsatt i nevnte artikkel. Formannen skal ikke avgi stemme. Kommisjonen skal vedta de foreslåtte tiltak dersom de er i samsvar med komiteens uttalelse. Når de foreslåtte tiltak ikke er i samsvar med komiteens uttalelse eller ingen uttalelse er avgitt, skal Kommisjonen umiddelbart forelegge Rådet et forslag om hvilke tiltak som skal treffes. Rådet skal treffe sin beslutning med kvalifisert flertall. Dersom Rådet ikke har truffet sin beslutning innen utgangen av fristen på åtte uker, regnet fra den dag forslaget ble forelagt Rådet, skal Kommisjonen vedta de foreslåtte tiltak. Artikkel 8 Kommisjonen kan dessuten rådføre seg med komiteen om alle spørsmål i forbindelse med gjennomføringen og fortolkningen av denne forordning, særlig for å sikre at standardene for sikkerhet til sjøs og miljøvern ikke blir senket. Komiteen skal seiv fastsette sin forretningsorden. Artikkel 9 Denne forordning trer i kraft 1. januar 1992. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 4. mars 1991 For Rådet J.F. EFT nr. L 374/87 s. RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 3975/87 av 14. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 87, under henvisning til forslag fra Kommisjonen l \ under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ), og ut fra følgende betraktningen Konkurransereglene er en del av traktatens alminnelige bestemmelser, som får anvendelse også for lufttransport. Reglene for anvendelse av disse bestemmelser er fastlagt i kapitlet om konkurranse, eller skal fastlegges i samsvar med den fremgangsmåte som er fastsatt i nevnte kapittel. I henhold til rådsforordning nr. 141 4) får rådsforordning nr. 17 5) ikke anvendelse for transporttenester. Rådsforordning (EØF) nr. 1017/68 6) får anvendelse bare for innenlands transport. Rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 7) får anvendelse bare for sjøtransport. Kommisjonen har derfor i øyeblikket intet middel til å undersøke på direkte vis tilfeller av antatt overtredelse av traktatens artikkel 85 eller 86 innen lufttransport. Den har heller ikke myndighet til å gjøre vedtak eller ilegge de sanksjoner som er nødvendige for å bringe til opphør de overtredelser den fastslår. Lufttransportsektoren har visse særtrekk. Internasjonal lufttransport er dessuten regulert av et nettverk av mellomstatlige, bilaterale avtaler som fastsetter vilkårene for hvordan de flyselskaper som er utpekt av avtalepartene, kan utføre rutetrafikk mellom deres territorier. ') EFT nr. C 182 av 9.7.1984, s. 2. 2 > EFT nr. C 182 av 19.7.1982, s. 120 og EFT nr. C 345 av 21.12.1987. 3 > EFT nr. C 77 av 21.3.1983, s. 20. 4 > EFT nr. 124 av 28.11.1962, s. 2751/62. 5 > EFT nr. 13 av 21.2.1962, s. 204/62. 6 > EFT nr. LI 75 av 23.7.1968, s. 1. 7 > EFT nr. L 378 av 31.12.1986, s. 4. Opptreden som berører konkurransen mellom medlemsstatene innen lufttransport, kan i betydelig grad påvirke handelen mellom medlemsstatene. Det er derfor ønskelig å fastlegge regler for hvordan Kommisjonen, i nært og løpende samarbeid med vedkommende myndigheter i medlemsstatene, kan treffe de tiltak som kreves for anvendelse av traktatens artikkel 85 og 86 på internasjonal lufttransport mellom flyplasser i Fellesskapet. Reglene bør fastsette den behandling, beslutningsmyndighet og de sanksjoner som er nødvendige for å sikre at forbudene i traktatens artikkel 85 paragraf 1 og artikkel 86 blir overholdt. I den forbindelse bør det tas hensyn til bestemmelsene om saksbehandling i forordning (EØF) nr. 1017/68, som får anvendelse for innenlands transport og tar hensyn til visse forhold som er særegne for transportvirksomhet som helhet. Det er nødvendig at de berørte foretak har rett til å uttale seg overfor Kommisjonen, at tredjemann hvis interesser kan bli berørt av et Vedtak, gis mulighet til å fremlegge sine merknader på forhand og at de vedtak som gjøres, sikres bred utbredelse i offentligheten. Alle vedtak som Kommisjonen gjør i henhold til denne forordning, skal være underlagt Domstolens kontroll på de vilkår som er fastsatt i traktaten. Dessuten bør Domstolen, i henhold til traktatens artikkel 172, tildeles full domsmyndighet når det gjelder vedtak der Kommisjonen ilegger bot eller tvangsmulkt. Visse avtaler, beslutninger og samordnet opptreden bør unntas fra forbudet i traktatens artikkel 85 paragraf 1, når deres eneste formål og virkning er tekniske forbedringer eller samarbeid. I betraktning av de forhold som er særegne for lufttransportsektoren er det i første rekke foretakene seiv som må påse at avtaler, beslutninger og samordnet opptreden er i samsvar med konkurransereglene, og det er derfor ikke nødvendig å kreve at disse avtaler, beslutninger og samordnet opptreden meldes til Kommisjonen. I enkelte tilfeller vil foretakene ønske Kommisjonens bekreftelse på at deres avtaler, beslutninger og samordnet opptreden er i samsvar med lovgivningen, og for slike tilfeller bør det fastsettes en forenklet behandlingsmåte. Denne forordning berører ikke anvendelsen av traktatens artikkel 90 - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel I Virkeområde 1. Denne forordning fastsetter nærmere regler for anvendelsen av traktatens artikkel 85 og 86 på området lufttransport. 2. Denne forordning får anvendelse bare for internasjonal lufttransport mellom flyplasser i Fellesskapet. Artikkel 2 Unntak for visse tekniske avtaler 1. Forbudet fastsatt i traktatens artikkel 85 paragraf 1 får ikke anvendelse for de avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som er oppført i listen i vedlegget, når deres eneste formål og virkning er tekniske forbedringer og samarbeid. Listen er ikke fullstendig. 2. Kommisjonen skal om nødvendig fremlegge for Rådet forslag til endring av listen i vedlegget. Artikkel 3 Behandling av saker etter klage eller på Kommisjonens initiativ 1. Kommisjonen skal etter klage eller på eget initiativ iverksette behandlingen av en sak med sikte på å bringe til opphør enhver overtredelse av traktatens artikkel 85 paragraf 1 og artikkel 86. Klage kan fremlegges av: a) medlemsstater, b) fysiske og juridiske personer som påberoper seg en berettiget interesse. 2. På anmodning fra de berørte foretak og foretakssammenslutninger kan Kommisjonen bekrefte at den på grunnlag av de forhold den har kjennskap til, ikke kan gripe inn i henhold til traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 i forbindelse med en avtale, beslutning eller samordnet opptreden. Artikkel 4 Avslutning av saker behandlet etter klage eller på Kommisjonens initiativ 1. foretak eller foretakssammenslutninger bringer overtredelsen til opphør. Med forbehold for de øvrige bestemmelser i denne forordning kan Kommisjonen rette rekommandasjoner til de berørte foretak eller foretakssammenslutninger med sikte på å bringe overtredelsen til opphør før den gjør vedtak i henhold til første ledd. 2. Dersom Kommisjonen ved behandling av en klage kommer til den konklusjon at den på grunnlag av de forhold den har kjennskap til, ikke kan gripe inn i henhold til traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 i forbindelse med en avtale, beslutning eller samordnet opptreden, skal den ved vedtak avvise klagen som übegrunnet. 3. Dersom Kommisjonen ved behandling av en sak etter klage eller på eget initiativ fastslår at en avtale, beslutning eller samordnet opptreden oppfyller vilkårene i traktatens artikkel 85 paragraf 1 og paragraf 3, skal den gjøre vedtak i henhold til paragraf 3 i nevnte artikkel. Vedtaket skal angi fra hvilken dag det får virkning. Dagen kan ligge forut for vedtaket. Artikkel 5 Anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3 Innsigelser 1. Foretak og foretakssammenslutninger som ønsker å påberope seg traktatens artikkel 85 paragraf 3 i forbindelse med avtaler, beslutninger og samordnet opptreden nevnt i paragraf 1 i nevnte artikkel og der de er deltakere, skal fremlegge en anmodning om dette for Kommisjonen. 2. Dersom Kommisjonen mener at en anmodning kan fremlegges og Kommisjonen er i besittelse av det bevismateriale som er til rådighet, og ingen tiltak i henhold til artikkel 3 er iverksatt mot den aktuelle avtale, beslutning eller samordnede opptreden, skal Kommisjonen snarest mulig offentliggjøre i De Europeiske Fellesskaps Tidende et sammendrag av anmodningen, og oppfordre alle interesserte tredjemenn og medlemsstatene til å fremlegge sine merknader for Kommisjonen innen en frist på 30 dager. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. 3. Med mindre Kommisjonen innen en frist på 90 dager fra dagen for offentliggjøring i De Europeiske Fellesskaps Tidende underretter dem som har sendt inn anmodningen om at det er betydelig tvil om hvorvidt traktatens artikkel 85 paragraf 3 kommer til anvendelse, skal avtalen, beslutningen eller den samordnede opptreden anses som unntatt fra forbudet i det tidsrom som allerede er tilbakelagt, og for høyst seks år fra dagen for offentliggjøring i De Europeiske Fellesskaps Tidende, forutsatt at avtalen, beslutningen eller den samordnede opptreden er i samsvar med den beskrivelse som er gitt i anmodningen. Dersom Kommisjonen etter utløpet av fristen på 90 dager, men før utløpet av perioden på seks år, fastslår at vilkårene for anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3 ikke er oppfylt, skal den gjøre et vedtak der det erklæres at forbudet i paragraf 1 i nevnte artikkel får anvendelse. Vedtaket kan få tilbakevirkende kraft dersom de berørte parter har gitt uriktige opplysninger, misbruker unntaket i artikkel 85 paragraf 1 eller har overtrådt artikkel 86. 4. Kommisjonen kan gi dem som har sendt inn anmodningen, en underretning som fastsatt i nr. 3 første ledd. Den er forpliktet til å gjøre det dersom en medlemsstat anmoder om det innen en frist på 45 dager fra anmodningen ble oversendt medlemsstatene i samsvar med artikkel 8 nr. 2. Medlemsstatens anmodning skal være begrunnet med hensyn som har sammenheng med traktatens konkurranseregler. Dersom Kommisjonen fastslår at vilkårene i traktatens artikkel 85 paragraf 1 og 3 er oppfylt, skal den gjøre vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3. Vedtaket skal angi fra hvilken dag vedtaket får virkning. Dagen kan ligge forut for dagen for anmodningen. Artikkel 6 Gyldighetsperiode for og tilbakekallelse av vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 1. Alle vedtak i henhold til traktatens artikkel 85 paragraf 3 som er gjort i samsvar med artikkel 4 og 5 i denne forordning, skal angi vedtakets gyldighetsperiode; perioden skal vanligvis ikke være på under seks år. Det kan knyttes vilkår og forpliktelser til vedtaket. 2. Vedtaket kan fornyes dersom vilkårene for anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3 fortsatt er oppfylt. 3. Kommisjonen kan tilbakekalle eller endre vedtaket eller gi partene forbud mot visse handlinger: a) dersom det er inntruffet endringer i de grunnleggende faktiske forhold som vedtaket bygger på, eller b) dersom partene ikke overholder en forpliktelse knyttet til vedtaket, eller c) dersom vedtaket bygger på uriktige opplysninger eller er fremkommet ved bedrageri, eller d) dersom partene misbruker det unntak fra bestemmelsene i traktatens artikkel 85 paragraf 1 som er innrømmet i vedtaket. I de tilfeller som faller inn under bokstav b), c) eller d), kan vedtaket tilbakekalles med tilbakevirkende kraft. Artikkel 7 Myndighet Med forbehold for en eventuell kontroll fra Domstolens side skal Kommisjonen alene ha myndighet til å gjøre vedtak i henhold til traktatens artikkel 85 paragraf 3. Vedkommende myndigheter i medlemsstatene skal ha myndighet til å avgjøre hvorvidt en sak kommer inn under traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86, så lenge Kommisjonen ikke har begynt behandlingen av noen sak med sikte på å gjøre vedtak i den aktuelle sak, eller sendt underretning som fastsatt i artikkel 5 nr. 3 første ledd i denne forordning. Artikkel 8 Kontakt med medlemsstatenes myndigheter 1. Kommisjonen skal gjennomføre den saksbehandling som er fastsatt i denne forordning, i nært og løpende samarbeid med vedkommende myndigheter i medlemsstatene; disse skal ha rett til å fremlegge sine merknader til saksbehandlingen. 2. Kommisjonen skal umiddelbart oversende vedkommende myndigheter i medlemsstatene kopier av klager, anmodninger og de viktigste dokumenter som er blitt sendt Kommisjonen, eller som denne sender ut som ledd i saksbehandlingen. 3. En rådgivende komité for konkurransesaker på lufttransportens område skal rådspørres forut for hvert vedtak som gjøres som følge av behandlingen av en sak i henhold til artikkel 3, og forut for hvert vedtak i henhold til artikkel 5 nr. 3 annet ledd, artikkel 5 nr. 4 annet ledd eller artikkel 6. Den skal rådspørres også før gjennomføringsbestemmelsene i artikkel 19 blir vedtatt. 4. Den rådgivende komité skal være sammensatt av tjenestemenn med kompetanse innen lufttransport og konkurranserett. Hver medlemsstat skal utpeke to tjenestemenn som sine representanter, og ved forfall kan hver av dem erstattes av en annen tjenestemann. 5. Rådspørringen skal finne sted på et felles møte som Kommisjonen innkaller til, og som skal holdes tidligst 14 dager etter at innkallelse er sendt. Med innkallelsen skal det for hver enkelt sak følge et sammendrag av saken med angivelse av de viktigste dokumenter og et foreløpig utkast til vedtak. 6. Den rådgivende komité kan gi en uttalelse seiv om enkelte av medlemmene eller deres stedfortredere ikke er til stede. Resultatet av rådspørringen skal nedfelles i en rapport som skal vedlegges utkastet til vedtak. Rapporten skal ikke offentliggjøres. Artikkel 9 Anmodning om opplysninger 1. Kommisjonen kan ved utførelsen av de oppgåver som denne forordning pålegger den, innhente alle nødvendige opplysninger fra regjeringer og vedkommende myndigheter i medlemsstatene og fra foretak og foretakssammenslutninger. 2. Når Kommisjonen sender anmodning om opplysninger til et foretak eller en foretakssammenslutning, skal den samtidig sende kopi til vedkommende myndighet i den medlemsstat der foretaket eller foretakssammenslutningen har sitt hovedkontor. 3. Kommisjonen skal i sin anmodning angi anmodningens rettsgrunnlag og formål og henvise til de sanksjoner som er fastsatt i artikkel 12 nr. 1 bokstav b) for fremleggelse av uriktige opplysninger. 4. Plikt til å gi opplysninger påhviler foretakenes eiere eller deres representanter og, når det gjelder juridiske personer, selskaper eller sammenslutninger uten selvstendig rettsevne, den som i henhold til lov eller vedtekter har fullmakt til å representere dem. 5. Dersom et foretak eller en foretakssammenslutning ikke gir de opplysninger som kreves, innen den frist som Kommisjonen har fastsatt, eller gir ufullstendige opplysninger, skal Kommisjonen kreve opplysningene ved vedtak. Vedtaket skal presisere hvilke opplysninger som kreves, sette en passende frist for fremleggelse av opplysningene og henvise til sanksjonene fastsatt i artikkel 12 nr. 1 bokstav b) og artikkel 13 nr. 1 bokstav c) og til retten til å få vedtaket prøvet for Domstolen. 6. Kommisjonen skal samtidig sende en kopi av vedtaket til vedkommende myndigheter i den medlemsstat der foretaket eller foretakssammenslutningen har sitt hovedkontor. Artikkel 10 Undersøkelser foretatt av medlemsstatenes myndigheter 1. På Kommisjonens anmodning skal vedkommende myndigheter i medlemsstatene iverksette de undersøkelser som Kommisjonen anser for nødvendige i henhold til artikkel 11 nr. 1, eller som er pålagt ved vedtak gjort i henhold til artikkel 11 nr. 3. De tjenestemenn for vedkommende myndigheter i medlemsstatene som har ansvar for å gjennomføre undersøkelsene, skal utøve sin myndighet mot å fremlegge en skriftlig fullmakt utstedt av vedkommende myndigheter i den medlemsstat der undersøkelsen skal gjennomføres. Fullmakten skal angi undersøkelsens gjenstand og formål. 2. undersøkelsen skal gjennomføres, kan Kommisjonens tjenestemenn bistå vedkommende myndighets tjenestemenn i utførelsen av deres oppgåver. Artikkel 11 Kommisjonens myndighet til å foreta undersøkelser 1. Kommisjonen kan ved utførelsen av de oppgåver som denne forordning pålegger den, foreta all nødvendig kontroll av foretak og foretakssammenslutninger. For dette formål skal de tjenestemenn som har fullmakt fra Kommisjonen gis myndighet til: a) å kontrollere bøker og andre forretningsdokumenter, b) å kopiere eller ta utdrag fra bøker og forretningsdokumenter, c) å kreve muntlig forklaring på stedet, d) å få adgang til alle de lokaler, eiendommer og transportmidler som blir benyttet av foretakene eller foretakssammenslutningene. 2. Tjenestemenn som har fullmakt fra Kommisjonen, skal utøve sin myndighet mot å fremlegge en skriftlig fullmakt som angir undersøkelsens gjenstand og formål og henviser til sanksjonene fastsatt i artikkel 12 nr. 1 bokstav c) i de tilfeller der bøker og andre forretningsdokumenter som kreves, ikke fremlegges i sin helhet. I god tid før undersøkelsen skal Kommisjonen underrette vedkommende myndigheter i den medlemsstat der undersøkelsen skal gjennomføres, om sitt oppdrag og om identiteten til de tjenestemenn som har fullmakt. 3. Foretak eller foretakssammenslutninger har plikt til underkaste seg de undersøkelser Kommisjonen har pålagt ved vedtak. Vedtaket skal angi undersøkelsens gjenstand og formål, fastsette dagen for når den skal innledes og henvise til sanksjonene i artikkel 12 nr. 1 bokstav c) og artikkel 13 nr. 1 bokstav d) og til retten til å få vedtaket prøvet for Domstolen. 4. Kommisjonen skal gjøre vedtakene nevnt i nr. 3 etter å ha rådspurt vedkommende myndighet i den medlemsstat der undersøkelsen skal gjennomføres. 5. Tjenestemenn for vedkommende myndighet i den medlemsstat der undersøkelsen skal gjennomføres, kan på anmodning fra nevnte myndighet eller fra Kommisjonen bistå tjenestemenn fra Kommisjonen i utførelsen av deres oppgåver. 6. Dersom et foretak motsetter seg en undersøkelse pålagt i henhold til denne artikkel, skal den berørte medlemsstat gi de tjenestemenn som har Kommisjonens fullmakt den bistand de trenger for å gjennomføre undersøkelsen. Medlemsstatene skal for dette formål og etter å ha rådspurt Kommisjonen treffe de nødvendige tiltak senest 31. juli 1989. Artikkel 12 Bøter 1. Kommisjonen kan ved vedtak ilegge foretak og foretakssammenslutninger bøter på mellom 100 og 5000 ECU dersom de forsettlig eller uaktsomt: a) gir uriktige eller villedende opplysninger i forbindelse med en anmodning i henhold til artikkel 3 nr. 2 eller artikkel 5, eller b) gir uriktige opplysninger som svar på en anmodning i henhold til artikkel 9 nr. 3 og 5 eller ikke gir opplysningene innen den frist som er fastsatt ved vedtak i henhold til artikkel 9 nr. 5, eller c) ikke fremlegger i sin helhet de bøker eller andre forretningsdokumenter som kreves fremlagt ved undersøkelsene i henhold til artikkel 10 eller 11, eller nekter å underkaste seg en undersøkelse pålagt ved vedtak i henhold til artikkel 11 nr. 3. 2. Kommisjonen kan ved vedtak ilegge foretak og foretakssammenslutninger bøter på mellom 1000 og 1000 000 ECU eller mer, uten at beløpet overstiger 10% av omsetningen i det foregående regnskapsår i de foretak som har medvirket ved overtredelsen, dersom de forsettlig eller uaktsomt: a) overtrer traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86, eller b) misligholder en forpliktelse pålagt i henhold til artikkel 6 nr. 1 i denne forordning. Ved fastsettelse av botens størrelse skal det tas hensyn til overtredelsens omfang og varighet. 3. Artikkel 8 får anvendelse. 4. Bot som ilegges ved vedtak i henhold til nr. 1 og 2, er ikke straff. 5. Bøter som fastsatt i nr. 2 bokstav a) kan ikke ilegges for handlinger foretatt etter at melding er gitt Kommisjonen og før den har gjort vedtak i henhold til traktatens artikkel 85 nr. 3, forutsatt at handlingene ligger innenfor grensene for den virksomhet som er beskrevet i meldingen. Denne forordning får likevel ikke anvendelse når Kommisjonen har underrettet de berørte foretak eller foretakssammenslutninger om at den etter en foreløpig undersøkelse mener traktatens artikkel 85 paragraf 1 får anvendelse, og at anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 ikke er berettiget. Artikkel 13 Tvangsmulkter 1. Kommisjonen kan ved vedtak ilegge foretak eller foretakssammenslutninger tvangsmulkter på mellom 50 og 1000 ECU per dag med forsinkelse fra den dag Kommisjonen har fastsatt i vedtaket, for å tvinge dem til: a) å bringe til opphør overtredelser av traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86, slik det er pålagt dem i henhold til artikkel 4 i denne forordning, b) å bringe til opphør alle handlinger som er forbudt i henhold til artikkel 6 nr. 3, c) ågi fullstendige og riktige opplysninger som den har krevd ved vedtak i henhold til artikkel 9 nr. 5, d) å underkaste seg en undersøkelse som er pålagt ved vedtak i henhold til artikkel 11 nr. 3. 2. Når foretakene eller foretakssammenslutningene har oppfylt den forpliktelse som tvangsmulkten ble ilagt for, kan Kommisjonen fastsette tvangsmulktens samlede størrelse til et lavere beløp enn det som ville følge av det opprinnelige vedtak. 3. Artikkel 8 får anvendelse. Artikkel 14 Domstolens kontroll Domstolen skal ha full domsmyndighet i henhold til traktatens artikkel 172 til å overprøve Kommisjonens vedtak om fastsettelse av bot eller tvangsmulkt; den kan oppheve, redusere eller forhøye boten eller tvangsmulkten. Artikkel 15 Regneenhet Ved anvendelsen av artikkel 12 til 14 skal den ECU gjelde som blir fastsatt ved oppstilling av Fellesskapets budsjett i samsvar med traktatens artikkel 207 og 209. Artikkel 16 Uttalelser fra parter og tredjemann 1. Før Kommisjonen avslår å utstede bekreftelsen nevnt i artikkel 3 nr. 2 eller gjøre vedtak som fastsatt i artikkel 4, artikkel 5 nr. 3 annet ledd, artikkel 5 nr. 4, artikkel 6 nr. 3 og artikkel 12 og 13, skal den gi de berørte foretak eller sammenslutninger av foretak mulighet til å uttale seg om Kommisjonens innsigelser. 2. Dersom Kommisjonen eller vedkommende myndigheter i medlemsstatene anser det nødvendig, kan de også la andre fysiske eller juridiske personer uttale seg. Når disse anmoder om å få uttale seg, skal anmodningen innvilges dersom de godtgjør en tilstrekkelig interesse. 3. på minst en måned. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. Artikkel 17 Taushetsplikt 1. Opplysninger som innhentes ved anvendelsen av artikkel 9, 10 og 11 skal brukes bare for vedkommende anmodningers eller undersøkelsers formål. 2. Med forbehold for artikkel 16 og 18 skal Kommisjonen og vedkommende myndigheter i medlemsstatene, deres tjenestemenn og andre ansatte ikke gi videre opplysninger som er av en slik art at de er undergitt taushetsplikt, og som de har innhentet i forbindelse med gjennomføringen av denne forordning. 3. Nr. 1 og 2 skal ikke være til hinder for offentliggjøring av generell informasjon eller oversikter som ikke inneholder opplysninger om bestemte foretak eller foretakssammenslutninger. Artikkel 18 Offentliggjøring av vedtak 1. Kommisjonen skal offentliggjøre de vedtak den gjør i henhold til artikkel 3 nr. 2, artikkel 4, artikkel 5 nr. 3 annet ledd, artikkel 5 nr. 4 og artikkel 6 nr. 3. 2. Ved offentliggjøring skal partenes navn og vedtakets hovedinnhold oppgis; det skal tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. Artikkel 19 Gjennomføringsbestemmelser Kommisjonen skal ha myndighet til å vedta gjennomføringsbestemmelser om form, innhold og andre enkeltheter i forbindelse med klager i henhold til artikkel 3, anmodninger i henhold til artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5 og uttalelser i henhold til artikkel 16 nr. 1 og 2. Artikkel 20 Ikrafttreden Denne forordning trer i kraft 1. januar 1988. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 14. desember 1987. For Rådet U. a) Innføring eller ensartet anvendelse av obligatoriske eller anbefalte tekniske standarder for luftfartøyer og deler, materiell og utstyr til disse, når standardene blir fastsatt av en organisasjon som har alminnelig anerkjennelse på internasjonalt plan eller av en produsent av luftfartøy eller utstyr til luftfartøy. b) Innføring av ensartet anvendelse av tekniske standarder for faste installasjoner for luftfartøy, når slike standarder er fastsatt av en organisasjon som har alminnelig anerkjennelse på internasjonalt plan. c) Utveksling, leasing, felles reserver eller vedlikehold av luftfartøyer, deler, utstyr eller faste installasjoner i den hensikt å drive luftfartsvirksomhet og foreta felles kjøp av deler, forutsatt at slike ordninger kommer i stand uten forskjellsbehandling. d) Innføring, drift og vedlikehold av tekniske kommunikasjonsnett, forutsatt at slike ordninger kommer i stand uten forskjellsbehandling. e) Utveksling, felles anvendelse eller opplæring av personale for tekniske eller driftsmessige formål. f) luftfartøy får maskinskade eller blir forsinket, enten ved chartring eller ved å sette inn et annet luftfartøy i henhold til kontraktbestemmelser. g) Organisering og gjennomføring av suksessiv eller supplerende lufttransport og fastsettelse og anvendelse av samlet pris og vilkår for slik transport. h) Samling av enkeltforsendelser. i) Fastsettelse og anvendelse av ensartede relger for transporttariffenes struktur og vilkårene for å anvende dem, forutsatt at reglene verken direkte eller indirekte fastsetter transportpriser eller vilkår. j) Bestemmelser om salg, påtegning og godkjennelse av billetter mellom flyselskaper («interlining») og ordninger for refusjon, prorata og regnskap som er innført for slike formål. k) Avregning og regnskapsoppgjør mellom flyselskapene gjennom en avregningssentral, nemnder alle tjenester som er knyttet til eller nødvendige for disse formål; avregning og regnskapsoppgjør mellom flyselskapene og deres utpekte agenter ved hjelp av en plan eller ordning som er sentralisert og automatisert, herunder alle tjenester eller tilleggstenester som er nødvendige i denne forbindelse. EFT nr. L 376/88 s. KOMMISJONSFORORDNING (EØF) nr. 4261/88 av 16. desember 1988 om klager, anmodninger og uttalelser i rådsforordning (EØF) nr. RÅDET FOR DET EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, under henvisning til rådsforordning (EØF) nr. 3975/87 av 14. desember 1987 om fastsettelse av fremgangsmåten .ved anvendelse av konkurransereglene på foretak innen særlig artikkel 19, under henvisning til uttalelse fra Den rådgivende komité for konkurransesaker på lufttransportens område, og ut fra følgende betraktningen 1 henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 19 kan Kommisjonen vedta gjennomføringsbestemmelser om form, innhold og andre enkeltheter i forbindelse med klager nevnt i artikkel 3 nr. 1, anmodninger i henhold til artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5, og uttalelser i henhold til artikkel 16 nr. 1 og 2 i nevnte forordning. Klagene nevnt i forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 1 kan på området lufttransport gjøre det lettere for Kommisjonen å gripe inn mot overtredelser av traktatens artikkel 85 og 86. Det er derfor ønskelig å gjøre reglene for innsendelse av klager så enkle som mulig. Det bør følgelig fastsettes at klager kan innsendes skriftlig i ett eksemplar, og at det kan overlates til klagerne å bestemme klagens form, innhold og andre enkeltheter. Anmodninger i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5 kan ha viktige rettsvirkninger for hvert enkelt foretak som deltar i en avtale, beslutning eller samordnet opptreden. Hvert foretak bør derfor ha rett til å innsende slike anmodninger til Kommisjonen. På den annen side er det nødvendig at et foretak som gjør bruk av denne rett, underretter de øvrige deltakere i vedkommende avtale, beslutning eller samordnet opptreden, slik at de kan ivareta sine interesser. Foretakene og foretakssammenslutningene plikter å gi Kommisjonen opplysninger om de faktiske forhold som ligger til grunn for anmodninger som sendes inn i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5. " EFT nr. L 374 av 31.12.1987, s. 1. Det er hensiktsmessig å påby bruk av blankett ved innsendelse av anmodninger, for å forenkle og fremskynde vedkommende myndigheters behandling, noe som er i alle parters interesse. Kommisjonen vil i de fleste tilfeller allerede under høringen omhandlet i forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 16 nr. 1 og 2 ha vært i stadig forbindelse med de deltakende foretak og foretakssammenslutninger, slik at disse har hatt anledning til å uttale seg om de innsigelser som er reist. I samsvar med forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 16 nr. 1 og 2 og i samsvar med retten til å forsvare seg må de berørte foretak og foretakssammenslutninger, når behandlingen av saken er avsluttet, ha rett til å uttale seg om de innsigelser som Kommisjonen tar sikte på å gjøre gjeldende i sine vedtak. Også andre enn de foretak eller foretakssammenslutninger som saken angår, kan ha interesse av å uttale seg. I samsvar med forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 16 nr. 2 annet punktum må de få anledning til å uttale seg dersom de anmoder om det og godtgjør en tilstrekkelig interesse. Det er ønskelig å gi de personer som har innsendt klage i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 1, anledning til å uttale seg når Kommisjonen er av den oppfatning at det ikke er grunn til å ta klagen til følge på grunnlag av de forhold som den har kjennskap til. Enhver person som får anledning til å uttale seg, skal både av hensyn til egen interesse og til en ordnet forvaltning komme med merknadene skriftlig, uten at det berører muligheten til i det enkelte tilfelle å utvide den skriftlige saksbehandling med muntlige opplysninger. Det er nødvendig å fastsette hvilke rettigheter den har som skal høres, særlig på hvilke vilkår representasjon og bistand er tillått, og hvordan fristene skal fastsettes og beregnes. Den rådgivende komité for konkurransesaker på lufttransportens område skal gi en uttalelse på grunnlag av et foreløpig utkast til vedtak. Den må derfor rådspørres når saken er ferdigbehandlet. Denne rådspørring er likevel ikke til hinder for at Kommisjonen om nødvendig kan ta saken opp til ny behandling - VEDTATT DENNE FORORDNING: AVDELING I KLAGE OG ANMODNING Artikkel 1 Klage 1. Klage i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 1 skal innsendes skriftlig på ett av Fellesskapets offisielle språk, men det skal overlates til klagerne å bestemme klagens form, innhold og andre enkeltheter. 2. Klage kan innsendes av: a) medlemsstater b) fysiske eller juridiske personer som påberoper seg en berettiget interesse. 3. Når representanter for foretak, foretakssammenslutninger eller fysiske eller juridiske personer undertegner klagene, skal fullmakten dokumenteres skriftlig. Artikkel 2 Rett til å innsende anmodning 1. Ethvert foretak som deltar i avtaler, beslutninger eller samordnet opptreden nevnt i traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86, skal ha rett til å innsende anmodning i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5. Dersom bare enkelte av de deltakende foretak innsender anmodning, skal disse underrette de øvrige deltakende foretak om det. 2. Når representanter for foretak, foretakssammenslutninger eller fysiske eller juridiske personer undertegner anmodninger i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5, skal representasjonsfullmakten dokumenteres skriftlig. 3. Ved innsendelse av felles anmodning skal det utpekes en felles representant. Artikkel 3 Innsendelse av anmodning 1. Ved innsendelse av en anmodning i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5 skal blankett AER i vedlegg I benyttes. 2. Flere deltakende foretak kan innsende en anmodning på samme blankett. 3. Anmodninger skal inneholde de opplysninger som kreves i blanketten. 4. Anmodninger og vedlegg skal innsendes til Kommisjonen i 14 eksemplarer. 5. Dokumenter som vedlegges skal være i original eller i kopi. Det skal bekreftes at kopien er i samsvar med originalen. 6. Anmodninger skal skrives på ett av Fellesskapets offisielle språk. Dokumenter som vedlegges, skal være på originalspråket. Dersom originalspråket ikke er ett av de offisielle språk, skal det vedlegges en oversettelse til ett av de offisielle språk. 7. Anmodningen får virkning fra den dag Kommisjonen mottar den. Dersom anmodningen sendes som rekommandert brev, får den imidlertid virkning fra den dag avsenderstedets poststempel viser. 8. Dersom en anmodning som er innsendt i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 2 og artikkel 5, ikke kommer inn under nevnte forordnings virkeområde, skal Kommisjonen snarest underrette den som har innsendt anmodningen om at den har til hensikt å behandle anmodningen i henhold til bestemmelsene i den forordning som gjelder for den aktuelle sak, og anmodningen skal få virkning fra den dag som fremgår av nr. 7. Kommisjonen skal begrunne dette overfor den som har innsendt anmodningen, og gi vedkommende en frist for å innsende eventuelle merknader skriftlig før den behandler anmodningen på grunnlag av bestemmelsene i den annen forordning. AVDELING II Uttalelser Artikkel 4 Før Kommisjonen rådspør Den rådgivende komité for konkurransesaker på lufttransportens område, skal den innhente uttalelser i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 16 nr. 1. Artikkel 5 1. Kommisjonen skal gi foretakene og foretakssammenslutningene skriftlig underretning om de innsigelser den vil gjøre gjeldende. Underretningen skal sendes hvert enkelt foretak eller den felles representant de har utpekt. 2. Kommisjonen kan underrette partene ved offentliggjøring i De Europeiske Fellesskaps Tidende dersom det er nødvendig etter forholdene i den enkelte sak, særlig dersom mange foretak skal underrettes og de ikke har utpekt en felles representant. Ved offentliggjøringen skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmeligheter. 3. Bøter og tvangsmulkter kan bare ilegges foretak og foretakssammenslutninger når de er underrettet om innsigelsene på den måten som er fastsatt i nr. 1. 4. Når Kommisjonen underretter foretakene og foretakssammenslutningene om innsigelsene, skal den gi dem en frist til å uttale seg. Artikkel 6 1. Foretakene og foretakssammmenslutningene skal innen den fastsatte frist fremlegge skriftlige merknader til innsigelsene. 2. De kan i sine skriftlige merknader fremlegge alle opplysninger som er relevante for deres forsvar. 3. Som dokumentasjon for de fremlagte opplysninger kan alle tjenlige dokumenter vedlegges. Foretakene og foretakssammenslutningene kan også foreslå at Kommisjonen innhenter uttalelse fra personer som kan bekrefte opplysningene. Artikkel 7 Kommisjonen skal i sitt vedtak gjøre gjeldende bare de innsigelser som foretakene og foretakssammenslutningene har hatt anledning til å uttale seg om. Artikkel 8 Dersom fysiske eller juridiske personer som godtgjør en tilstrekkelig interesse, anmoder om å få uttale seg i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 16 nr. 2, skal Kommisjonen gi dem anledning til å fremlegge skriftlige merknader innen en bestemt frist. Artikkel 9 Dersom Kommisjonen etter å ha mottatt en klage i henhold til forordning (EØF) nr. 3975/87 artikkel 3 nr. 1, mener at den på grunnlag av de foreliggende opplysninger ikke kan ta klagen til følge, skal den underrette klageren om grunnene til dette og gi vedkommende en frist til å fremlegge eventuelle skriftlige merknader. Artikkel 10 1. Kommisjonen skal gi personer som har anmodet om det i sine skriftlige merknader, anledning til å uttale seg muntlig dersom de godtgjør en tilstrekkelig interesse, eller dersom Kommisjonen vil ilegge dem bot eller tvangsmulkt. 2. Kommisjonen kan også gi andre personer anledning til å uttale seg muntlig. Artikkel 11 1. Kommisjonen skal innkalle de personer som skal uttale seg og fastsette tidspunktet for høring. 2. Den skal omgående sende en kopi av inkallelsen til vedkommende myndigheter i medlemsstatene, som kan utpeke en tjenestemann til å delta i høringen. Artikkel 12 1. Høringen skal ledes av de personer som Kommisjonen utnevner. 2. Personer som er innkalt, skal enten møte personlig eller være representert ved en lovlig stedfortreder. være representert ved en representant med behørig fullmakt utpekt blant deres fast ansatte personale. Personer som høres av Kommisjonen, kan bistås av advokater eller høyskole- og universitetslærere som har rett til å møte ved De europeiske fellesskaps domstol i henhold til artikkel 17 i protokollen om vedtektene for Domstolen, eller av andre kvalifiserte personer. 3. Høringer skal ikke være offentlige. Personene skal høres enkeltvis eller i nærvær av andre innkalte personer. I sistnevnte tilfelle skal det tas hensyn til foretakenes berettigede interesse i å bevare sine forretningshemmel igheter. 4. Det skal utarbeides en protokoll over hovedinnholdet i de enkelte personers uttalelser, og protokollen skal leses opp og godkjennes av den som har uttalt seg. Artikkel 13 Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 5 nr. 2 skal Kommisjonens underretninger og innkallelser sendes til mottakeren som rekommandert brev vedlagt mottakskvittering eller avleveres mot kvittering. Artikkel 14 1. Ved fastsettelse av fristene i artikkel 3 nr. 8 og artikkel 5, 8 og 9 skal Kommisjonen ta hensyn både til hvor lang tid som er nødvendig for å utarbeide merknadene og til om saken haster. Fristen skal være minst to uker og kan forlenges. 2. Fristene skal regnes fra dagen etter at underretningene er mottatt eller avlevert. 3. Skriftlige merknader må være kommet til Kommisjonen eller postlagt som rekommandert brev før fristen utløper. Dersom fristen utløper en søndag, helligdag eller fridag, skal den utløpe ved avslutningen av påfølgende virkedag. Ved beregning av forlengelse av fristen skal det tas hensyn til helligdager og fridager nevnt i vedlegg II til denne forordning når det gjelder tidspunktet for mottakelse av skriftlige merknader, og til helligdager og fridager fastsatt i avsenderstatens lovgivning når det gjelder tidspunktet for avsendelse. Artikkel 15 Denne forordning trer i kraft dagen etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 16. desember 1988. Blanketten skal sendes inn sammen med et vedlegg der de opplysninger gis som det bes om i vedlagte rettledning. Blanketten og vedlegget skal sendes inn i 14 eksemplarer (to til Kommisjonen og ett til hver medlemsstat). Avtaler som meldes, skal sendes inn i tre eksemplarer, og annen dokumentasjon i ett eksemplar. Fyll også ut vedlagte mottakskvittering. Får De for liten plass, kan De bruke ekstra ark med henvisning til punktene i blanketten. TIL KOMMISJONEN FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP Generaldirektoratet for konkurranse rue de la Loi 200 B-1049 Brussel A. Anmodning om negativattest i henhold til artikkel 3 nr. 2 i rådsforordning (EØF) nr. 3975/87 av 14. desember 1987 om anvendelse av artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 i traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap. B. Anmodning i henhold til artikkel 5 i rådsforordning (EØF) nr. 3975/87 av 14. desember 1987, med sikte på å oppnå et vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 i traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap. Opplysninger om deltakerne 1. Opplysninger om den som sender inn anmodningen Fullt navn og adresse, telefon-, teleks- og telefaksnummer samt kort beskrivelse av foretaket (foretakene) eller foretakssammenslutningen(e) som sender inn anmodningen. For ansvarlige selskaper, enkeltmannsforetak og andre foretak uten selvstendig rettsevne som driver virksomhet under forretningsnavn, pppgis dessuten innehaverens (innehavernes) eller deltakernes etternavn, fornavn og adresse. Dersom anmodningen sendes inn på vegne av tredjemann eller av flere personer, skal representantens eller den felles representants navn, adresse og stilling oppgis, og det skal vedlegges bevis på vedkommendes fullmakt. Dersom anmodningen sendes inn av flere personer eller på vegne av flere personer, bør de utpeke en felles representant (jf. kommisjonsforordning (EØF) nr. 4261/88 artikkel 2 nr. 2 og 3.) 2. Opplysninger om eventuelle andre deltakere: Fullt navn og adresse, samt kort beskrivelse av alle andre deltakere i avtalen, beslutningen eller den samordnede opptreden (heretter kalt «avtalen»). Oppgi på hvilken måte de andre deltakerne er blitt underrettet om anmodningen. (Disse opplysningene er ikke nødvendige ved standardavtaler som det foretaket som sender inn anmodningen har inngått eller har til hensikt å inngå med flere andre personer.) Formålet med anmodningen (Svar «ja» eller «nei» på hvert spørsmål) (Se rettledningen) Sendes det bare inn anmodning om negativattest? (Se rettledningen punkt IV slutten av første avsnitt når det gjelder virkningene av en anmodning.) Sender De også inn anmodning om et vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 for det tilfelle at Kommisjonen ikke innvilger negativattest? Sender De bare inn anmodning om et vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3? Vil en administrativ uttalelse («comfort letter») være tilstrekkelig? (Se slutten av punkt VII i rettledningen.) Undertegnede erklærer på tro og ære at opplysningene som er gitt ovenfor og på .... vedlagte sider er i samsvar med de faktiske forhold, at alle skjønn er angitt som skjønn og er foretatt etter beste evne på grunnlag av de faktiske forhold, og at alle opplysninger er gitt i god tro. Undertegnede er kjent med innholdet i artikkel 12 nr. 1 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 3975/87 (se vedlagte rettledning). Sted og dato: I. Formålet med EFs konkurranseregler 11. Negativattest 111. Vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 IV. Formålet med blanketten V. Om blanketten VI. Nødvendigheten av fullstendige og nøyaktige opplysninger VII. Videre saksgang VIII. Taushetsplikt IX. Andre opplysninger som skal gis i vedlegget til 'blankettene under bestemte overskrifter Tillegg 1: EØF-traktatens artikkel 85 og 86 Tillegg 2: Liste over relevante rettsakter Tillegg 3: Liste over medlemsstatene og Kommisjonens presse- og informasjonskontorer Tilføyelser til og endringer av tilleggene vil bli kunngjort av Kommisjonen med jevne mellomrom. NB: Foretak som er i tvil om hvordan de skal gå fram når de sender inn en anmodning, og som ønsker ytterligere opplysninger, kan henvende seg til Generaldirektoratet for konkurranse (GD IV) i Brussel. Kommisjonens informasjonskontorer (informajonskontorene i Fellesskapet er oppført i tillegg 3) kan også innhente opplysninger eller oppgi navnet på en tjenestemann i Brussel som snakker det offisielle EF-språk som måtte ønskes. I. Formålet med EFs konkurranseregler Formålet med konkurransereglene er å hindre at en konkurransebegrensende avtale eller en dominerende stilling vrir konkurransen på det felles marked. Reglene får anvendelse på foretak som direkte eller indirekte utøver virksomhet på det felles marked, uansett hvor foretaket er etablert. Artikkel 85 paragraf 1 i traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (artikkel 85 og 86 er gjengitt i tillegg 1) forbyr konkurransebegrensende avtaler, beslutninger og samordnet opptreden som kan påvirke handelen mellom medlemsstatene; avtalen). Artikkel 85 paragraf 3 gir imidlertid Kommisjonen myndighet til å unnta konkurransebegrensende avtaler som har gunstige virkninger. Artikkel 86 forbyr misbruk av en dominerende stilling. Bestemmelsene om gjennomføring av disse artikler, dvs. bestemmelsene om negativattest og vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3, er for området sjøtransport fastsatt i rådsforordning (EØF) nr. 4056/86, og for området lufttransport i rådsforordning (EØF) nr. 3975/87. (Henvisningene til nevnte forordninger og andre dokumenter som er nevnt i denne rettledning, eller som er relevante for anmodninger som sendes inn på blankett A/B, er oppført i tillegg 2.) 11. Negativattest Anmodning om negativattest gjelder bare for lufttransportområdet. Formålet med ordningen er å gi foretak mulighet til å få prøvet om Kommisjonen mener at deres avtaler eller opptreden er forbudt i henhold til traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86. Ordningen omhandles i artikkel 3 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 3975/87. Attesten gis i form av et vedtak der Kommisjonen fastslår at det på bakgrunn av de fakta som er kjent for Kommisjonen, ikke er grunn til å gripe inn i henhold til bestemmelsene i traktatens artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86 med hensyn til den aktuelle avtale eller opptreden. Alle deltakere i avtalen kan sende inn anmodning om negativattest, også uten de øvrige deltakeres samtykke (men ikke uten deres vitende). Det vil imidlertid ha liten hensikt å sende inn en anmodning dersom det er åpenbart at avtalen eller opptredenen ikke kommer inn under artikkel 85 paragraf 1 eller artikkel 86. Kommisjonen har heller ikke plikt til å utstede negativattest. I artikkel 3 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 3975/87 står det at «Kommisjonen kan bekrefte ». Kommisjonen gjør vanligvis ikke vedtak om negativattest i tilfeller som etter dens mening åpenbart ikke kommer inn under forbudet i artikkel 85 paragraf 1 og der det derfor ikke finnes noen tvil som må avklares av Kommisjonen. 111. Vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 Anmodning om vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 gjør det mulig for foretak å inngå avtaler som innebærer økonomiske fordeler seiv om de er konkurransebegrensende. Denne ordningen er omhandlet i artikkel 12 og 13 i forordning (EØF) nr. 4056/86 og artikkel 4, 5 og 6 i forordning (EØF) nr. 3975/87. Etter at en slik anmodning er innsendt, skal Kommisjonen gjøre et vedtak der den erklærer at artikkel 85 paragraf 1 ikke får anvendelse på den avtale som er nevnt i vedtaket. Kommisjonen er pliktig til å opplyse hvor lenge vedtaket er gyldig; tilbakekalle eller endre vedtaket eller forby deltakerne bestemte handlinger under visse omstendigheter, særlig dersom vedtaket er basert på feilaktige opplysninger eller de faktiske forhold endrer seg på vesentlige punkter. Alle deltakere kan innsende en slik anmodning, også uten de øvrige deltakeres samtykke (men ikke uten deres vitende). I forordning (EØF) nr. 4056/86 og (EØF) nr. 3975/87 er det gitt adgang til å fremme innsigelser for å gjøre det mulig å fremskynde behandlingen av anmodningene. Dersom en anmodning kan fremmes på grunnlag av den forordning den henviser til, dersom den er fullstendig, og dersom avtalen den gjelder, ikke er under behandling etter klage eller på Kommisjonens initiativ, kan Kommisjonen offentliggjøre et sammendrag av anmodningen i De Europeiske Fellesskaps Tidende og oppfordre interesserte tredjemenn og medlemsstatene til å fremlegge sine merknader. Med mindre Kommisjonen innen en frist på 80 dager fra offentliggjøringen underretter dem som har sendt inn anmodningen om at det hersker alvorlig tvil om hvorvidt artikkel 85 paragraf 3 kan anvendes, skal avtalen anses for unntatt i det foregående tidsrom og høyst seks år etter dagen for offentliggjøring. Når Kommisjonen underretter dem som har sendt inn anmodningen om at det hersker alvorlig tvil, skal fremgangsmåten beskrevet i punkt VII anvendes. Kommisjonen har på lufttransportens område vedtatt forordninger om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 på grupper av avtaler. Et vedtak om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 kan ha tilbakevirkende kraft. Dersom Kommisjonen finner at de avtaler anmodningen gjelder, faktisk er forbudt i henhold til artikkel 85 paragraf 1 og ikke kan unntas i henhold til artikkel 85 paragraf 3, og derfor gjør vedtak om å forby disse avtalene, er deltakerne likevel beskyttet mot bøter for handlinger som er beskrevet i anmodningen (artikkel 19 nr. 4 i forordning (EØF) nr. 4056/86 og artikkel 12 nr. 5 i forordning (EØF) nr. 3975/87), fra og med den dag anmodningen ble innsendt. IV. Formålet med blankettene Blankett AER gjør det mulig for forettik eller foretakssammenslutninger, uansett hvor de er etablert, å anmode Kommisjonen om negativattest i forbindelse med en avtale eller opptreden eller å anmode om unntak fra forbudet i traktatens artikkel 85 paragraf 1, i henhold til bestemmelsene i artikkel 85 paragraf 3. Blanketten gjør det også mulig for foretak som anmoder om negativattest, samtidig å anmode om et vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3. Det bør bemerkes at det bare er anmodning om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 som sikrer partene mot bøter. Blankett MAR skal bare benyttes til anmodninger om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3. 2) Verdien av ECU kunngjøres hver dag iDe Europeiske Fellesskaps Tidende, C-utgaven. For å være gyldige må anmodningene for sjøtransportens vedkommende fremlegges på blankett MAR (i samsvar med bestemmelsene i artikkel 4 i kommisjonsforordning (EØF) nr. 4260/88), og for lufttransportens vedkommende på blankett ÆR (i samsvar med bestemmelsene i artikkel 3 i kommisjonsforordning (EØF) nr. 4261/88. V. Om blanketten Blankettene består av ett ark, der det skal oppgis navn på den eller de som sender inn anmodning og på alle andre deltakere. I tillegg skal det gis opplysninger med henvisning til overskriftene under punkt IX. Bruk helst A 4-ark (21 X 29,7 cm - samme størrelse som blanketten, men ikke større). Venstre marg skal være minst 25 mm, og baksidens høyre marg skal være like bred dersom De bruker arket på begge sider. VI. Nødvendigheten av fullstendige og nøyaktige opplysninger Det er viktig at den som sender inn anmodning, gir alle relevante opplysninger. Seiv om Kommisjonen har rett til å be vedkommende eller tredjemann om tilleggsopplysninger og er pliktig til å offentliggjøre hovedinnholdet i anmodningen før den utsteder negativattest eller gjør et vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3, vil Kommisjonen vanligvis gjøre vedtak på grunnlag av de opplysninger anmodningens innsender har gitt. Vedtak gjort på grunnlag av ufullstendige opplysninger kan føre til at negativattester blir uten virkning og at vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 blir tilbakekalt. Av samme grunn er det viktig å underrette Kommisjonen om alle vesentlige endringer i avtalen etter at anmodningen er innsendt. Det er særlig viktig å gi fullstendige opplysninger dersom det påberopes unntak gjennom en innsigelse. En slik fremgangsmåte kan anvendes bare når Kommisjonen «har til rådighet alt nødvendig bevismateriale». De bør også kjenne til artikkel 19 nr. 1 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 4056/86 og artikkel 12 nr. 1 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 3975/87 som gjør det mulig for Kommisjonen å ilegge foretak og foretakssammenslutninger bøter på mellom 100 og 5000 ECU 2) når de forsettlig eller uaktsomt gir uriktige eller misvisende opplysninger i en anmodning. Nøkkelordene her er «uriktige eller misvisende opplysninger» Det er imidlertid ofte et spørsmål om skjønn hvor detaljert man skal være. For å gjøre det lettere å innsende anmodninger, godtar Kommisjonen at det foretas vurderinger dersom det er vanskelig ågi eksakte opplysninger. Kommisjonen ber følgelig ikke bare om faktiske opplysninger, men også om opplysninger basert på skjønn. eller utelatt lett tilgjengelige opplysninger eller vurderinger, eller bevisst har fremlagt feilaktige vurderinger for å oppnå negativattest eller et vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3. VII. Videre saksgang Anmodningen registreres i Generaldirektoratet for konkurranse (GD IV). Den får virkning fra den dag Kommisjonen mottar den, eller fra den dag avsenderstedets poststempel viser dersom sendingen er rekommandert. Den kan anses som ugyldig dersom den åpenbart er ufullstendig eller ikke er fremlagt på den obligatoriske blankett. Kommisjonen kan innhente ytterligere opplysninger fra den som sender inn anmodning eller fra tredjemann og foreslå endringer i avtalene slik at de kan godkjennes. Kommisjonen kan gjøre innsigelse mot en anmodning om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3 enten fordi Kommisjonen ikke godtar at avtalen omfattes av unntaket eller for å kunne innhente tilleggsopplysninger. Dersom Kommisjonen etter å ha gjennomgått anmodningen vil gjøre et vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3, har den plikt til å offentliggjøre anmodningens hovedinnhold i De Europeiske Fellesskaps Tidende og oppfordre berørte tredjemenn til å fremlegge merknader. Et foreløpig utkast til vedtak blir så fremlagt for drøfting i Den rådgivende komité for konkurransesaker på lufttransportens eller sjøtransportens område, som på forhand er blitt forelagt en kopi av anmodningen. Først da kan Kommisjonen gjøre vedtak, forutsatt at det ikke har inntruffet noe som endrer dens oppfatning. Det hender at saker blir avsluttet uten formelt vedtak, f.eks. dersom det faststlås at avtalen allerede omfattes av gruppeunntak, eller dersom den som sender inn anmodning, er tilfreds med en mindre formell saksgang i form av en administrativ uttalelse («comfort letter») fra Kommisjonens kontorer, der det går fram at avtalen, i det minste under de aktuelle omstendigheter, ikke gir Kommisjonen grunn til å gripe inn. Seiv om det ikke er et kommisjonsvedtak, gir en administrativ uttalelse en indikasjon på hvordan Kommisjonens kontorer vurderer den aktuelle sak, på bakgrunn av de foreliggende opplysninger. Dette innebærer at Kommisjonen om nødvendig kan gjøre vedtak (f.eks dersom det skulle bli hevdet at en avtale ikke har noen rettsvirkning i henhold til traktatens artikkel 85 paragraf 2). VIII. Taushetsplikt Kommisjonen og medlemsstatene skal ikke røpe opplysninger som etter sin art er å betrakte som tjenestehemmeligheter. På den annen side skal Kommisjonen før den gjør vedtak offentliggjøre hovedinnholdet i anmodningen dersom den har til hensikt å etterkomme den. forretningshemmeligheter». Dersom De mener det vil skade Deres interesser om noen av de opplysninger det anmodes om offentliggjøres eller røpes på annen måte overfor tredjemann, kan De føre opp opplysningene i et særskilt vedlegg og merke hver side tydelig med «forretningshemmeligheter». I hovedvedlegget oppføres under hver overskrift det gjelder «se særskilt vedlegg» eller «se også særskilt vedlegg». Overskriftene og henvisningene gjentas i det særskilte vedlegget, og opplysningen og grunnen til at De ikke ønsker denne opplysningen offentliggjort, oppføres her. Husk at Kommisjonen kanskje vil offentliggjøre hovedinnholdet i anmodningen. Før innholdet offentliggjøres, vil Kommisjonen oversende en kopi av utkastet til de berørte foretak. IX. Andre opplysninger som skal gis i vedlegget til blankettene under bestemte overskrifter Andre opplysninger skal gis under følgende overskrifter med henvisning til punktene nedenfor. Opplysningene skal så vidt mulig være nøyaktige. Dersom de ikke er lett tilgjengelige, bes De foreta en vurdering etter beste skjønn, og opplyse om at det dreier seg om skjønn. Dersom det bes om en detaljert opplysning som etter Deres mening ikke er lett tilgjengelig eller er irrelevant, bes De begrunne det. Dette kan særlig være aktuelt når et foretak melder en avtale alene uten at de øvrige deltakere samarbeider. Kommisjonens tjenestemenn diskuterer gjerne hvilke opplysninger som er relevante (se under NB på første side i rettledningen). 1. Kort beskrivelse Gi en kort beskrivelse av den aktuelle avtale eller opptreden (art, formål, dato(er) og varighet). (I punktene nedenfor bes det om mer detaljerte opplysninger.) 2. Marked Oppgi hvilke transporttjenester den aktuelle avtale eller opptreden omfatter. Gi en kort beskrivelse av markedsstrukturen(e) for disse tjenester: Hvem som selger og hvem som kjøper, geografisk utbredelse, omsetning, konkurransedyktighet, muligheter eller vanskeligheter for nye leverandører å trenge gjennom på markedet, eventuelle erstatningstjenester. Dersom De innsender en standardkontrakt, bes oppgitt hvor mange avtaler De regner med å inngå. Dersom det finnes markedsundersøkelser å støtte seg til, vil det være en fordel å henvise til dem. 3. Nærmere opplysninger om deltoker ne Redegjør for følgende: • 3.1 Tilhører noen av deltakerne en foretaksgruppe? - har mer enn halvparten av stemmerettene i det annet foretak, eller - har rett til å utpeke mer enn halvparten av medlemmene i det annet foretaks kontrollorgan eller administrasjonsorgan eller de organer som rettslig representerer foretaket, eller - har rett til å lede foretakets forretninger. Hvis ja, - oppgi navn og adresse på morselskapet for gruppen, - gi en kort beskrivelse av gruppens virksomhet (vedlegg om mulig en kopi av gruppens siste regnskaper), - oppgi navn og adresse på ethvert annet foretak i gruppen som konkurrerer på et marked som berøres av avtalen eller på et beslektet marked, dvs. ethvert annet foretak som direkte eller indirekte konkurrerer med partene («assosiert foretak»). 3.2 Oppgi den siste samlede omsetning for hver deltaker og eventuelt for gruppen de tilhører (legg også ved, hvis mulig, en kopi av de siste regnskaper). 3.3 Oppgi hver deltakers avsetning eller omsetning av tjenester som omfattes av avtalen, i Fellesskapet og på verdensmarkedet. Dersom omsetningen i Fellesskapet er betydelig (en markedsandel på over 5%), bes De i tillegg oppgi omsetningen for hver medlemsstat og for de foregående regnskapsår (for å påvise eventuelle viktige tendenser) samt hver deltakers forventede avsetning i årene fremover. Gi samme opplysninger for hvert assosiert foretak. (Særlig under dette punktet vil det ofte bare være mulig å gi uttrykk for skjønn.) 3.4 Oppgi antatt markedsandel for hvert avsetningseller omsetningsresultat under punkt 3.3 for markedet (eller markedene) under punkt 2. 3.5 Dersom De har betydelige eierinteresser som nærmer seg full kontroll (over 25%, men under 50%) i et annet selskap som konkurrerer på et marked som berøres av avtalen, eller dersom et slikt selskap har betydelige eierinteresser i Deres virksomhet, bes De oppgi navn og adresse samt gi en kort beskrivelse av dette selskapet. 4. Fullstendige opplysninger om avtalen 4.1 Foreligger avtalen i skriftlig form, gis en kort beskrivelse av avtalen, og det vedlegges tre kopier av avtaleteksten. Tekniske beskrivelser kan imidlertid utelates. I så fall oppgis hvilke deler som er utelatt. Dersom avtalen ikke eller bare delvis føreligger i skriftlig form, gis en fullstendig redegjørelse for innholdet. 4.2 Oppgi de bestemmelser i avtalen som kan virke konkurransebegrensende på deltakerne med hensyn til deres frihet til å treffe uavhengige beslutninger om f.eks. - innkjøps- eller utsalgspriser, rabatter eller andre forretningsvilkår, - arten, hyppigheten og kapasiteten av de tjenester som skal tilbys, - teknisk utvikling eller investeringer, - valg av markeder eller forsyningskilder, - innkjøp hos eller salg til tredjemann, - anvendelse av like vilkår for levering av likeverdige tjenester, - særskilt eller samlet tilbud av forskjellige tjenester. 4.3 Oppgi mellom hvilke medlemsstater 4 ) samhandelen kan bli påvirket av avtalen, og om handelen mellom Fellesskapet og en eller flere tredjestater vil bli påvirket. 5. Begrunnelse for anmodning om negativattest Når De anmoder om negativattest, skal det med henvisning til følgende punkter opplyses om 5.1 grunnen til anmodningen, dvs. hvilke bestemmelser i eller virkninger av avtalen eller opptredenen som etter Deres mening eventuelt ikke er forenlige med Fellesskapets konkurranseregler. Formålet med disse opplysningene er å gi Kommisjonen et klarest mulig bilde av hvilke punkter i avtalen eller opptredenen De er i tvil om og ønsker avklart gjennom et vedtak om negativattest. Under følgende to punkter oppgis de relevante faktiske forhold og grunnen til at De mener artikkel 85 paragraf 1 og artikkel 86 ikke bør få anvendelse, dvs.: 5.2 grunnen til at avtalen ikke har til formål eller virkning i betydelig grad å hindre, innskrenke eller vri konkurransen på det felles marked, eller grunnen til at Deres foretak ikke har eller i sin åtferd ikke utnytter en dominerende stilling, og/eller 5.3 grunnen til at avtalen eller opptredenen ikke i betydelig grad vil kunne påvirke samhandelen mellom medlemsstatene. 3) Se listen i tillegg 3. 4) Se listen i tillegg 3. 6. Begrunnelse for anmodning om vedtak i henhold til artikkel 85 paragraf 3 Når De anmoder om anvendelse av artikkel 85 paragraf 3, også om det gjøres bare for sikkerhets skyld, skal det gis en redegjørelse for: 6.1 på hvilken måte avtalen bidrar til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene og/eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling, 6.2 på hvilken måte forbrukerne sikres en rimelig andel av den bedrede produksjon og fremgangen i den tekniske eller økonomiske utvikling, 6.3 av hvilken grunn de konkurransebegrensende bestemmelsene i avtalen er nødvendige for å nå målene i punkt 6.1, og 6.4 av hvilken grunn avtalen ikke utelukker konkurranse for en vesentlig del av de tjenester det gjelder. 7. Andre opplysninger 7.1 Dersom De vet at Kommisjonen eller en nasjonal myndighet eller domstol tidligere, også indirekte, har behandlet denne avtale eller åtferd, bes dette opplyst. De bes også opplyse om eventuelle uformelle drøftelser av avtalen eller atferden med Kommisjonen. 7.2 Gi alle tilgjengelige opplysninger som etter Deres mening kan være til nytte for Kommisjonen når den skal vurdere om avtalen innebærer konkurransebegrensninger, eller fordeler som kan rettferdiggjøre dem. 7.3 Opplys om De har til hensikt å fremlegge ytterligere dokumentasjon eller argumenter som ennå ikke er tilgjengelig, og i så fall på hvilke punkter. 7.4 Oppgi hvor raskt De ønsker anmodningen behandlet og gi en begrunnelse for det. Artikkel 85 1. Enhver avtale mellom foretak, enhver beslutning truffet av sammenslutninger av foretak og enhver form for samordnet opptreden som kan påvirke handelen mellom medlemsstatene, og som har til formål eller virkning å hindre, innskrenke eller fordreie konkurransen på det felles marked, skal være uforenlige med det felles marked og forbudt, særlig slike som består i a) å fastsette på direkte eller indirekte måte innkjøpseller utsalgspriser eller andre forretningsvilkår, b) å begrense eller kontrollere produksjon, avsetning, teknisk utvikling eller investeringer, c) å dele opp markeder eller forsyningskilder, d) å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen, e) å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden. 2. Avtaler eller beslutninger som er forbudt i henhold til denne artikkel, skal ikke ha noen rettsvirkning. 3. Det kan imidlertid erklæres at bestemmelsene i paragraf 1 ikke skal anvendes på - avtaler eller grupper av avtaler mellom foretak, - beslutninger eller grupper av beslutninger truffet av sammenslutninger av foretak, og - samordnet opptreden eller grupper av slik opptreden, som bidrar til å bedre produksjonen eller fordelingen av varene eller til å fremme den tekniske eller økonomiske utvikling, samtidig som de sikrer forbrukerne en rimelig andel av de fordeler som er oppnådd, og uten a) å pålegge vedkommende foretak restriksjoner som ikke er absolutt nødvendige for å nå disse mål, eller b) å gi disse foretak mulighet til å utelukke konkurranse for en vesentlig del av de varer det gjelder. Artikkel 86 Et eller flere foretaks utilbørlige utnyttelse av sin dominerende stilling på det felles marked eller i en vesentlig del av dette skal være uforenlig med det felles marked og forbudt i den utstrekning den kan påvirke handelen mellom medlemsstatene. Slik utilbørlig utnyttelse kan særlig bestå i a) b) å begrense produksjon, avsetning eller teknisk utvikling til skade for forbrukerne, c) å anvende overfor handelspartnere ulike vilkår for likeverdige ytelser og derved stille dem ugunstigere i konkurransen, d) å gjøre inngåelsen av kontrakter avhengig av at medkontrahentene godtar tilleggsytelser som etter sin art eller etter vanlig forretningspraksis ikke har noen sammenheng med kontraktsgjenstanden. Tillegg 2 LISTE OVER RELEVANTE RETTSAKTER (pr. 1. september 1988) (Dersom De mener det er en mulighet for at Deres avtale som følge av bestemmelsene i en av disse forordninger eller meldinger ikke trenger å meldes, bør De skaffe Dem en kopi av den aktuelle rettsakt.) GJENNOMFØRINGSFORORDNINGER Rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 av 22. desember 1986 om fastsettelse av nærmere regler for anvendelse av traktatens artikkel 85 og 86 på sjøtransport (EFT nr. L 378 av 31.12.1986, s. 4). Kommisjonsforordning (EØF) nr. 4260/88 av 16. desember 1988 om meldinger, klager, anmodninger og høringer i henhold til rådsforordning (EØF) nr. 4056/86 om fastsettelse av reglene for anvendelsen av traktatens artikkel 85 og 86 på sjøtransport (EFT nr. L 376 av 31.12.1988, s. 1.). Rådsforordning (EØF) nr. 3975/87 av 14. desember 1987 om fastsettelse av fremgangsmåten ved anvendelse av konkurransereglene på foretak innen lufttransport (EFT nr. L 374 av 31.12.1987, s. 1). Kommisjonsforordning (EØF) nr. 4261/88 av 16. desember 1988 om klager, anmodninger og høringer i rådsforordning (EØF> nr. 3975/87 av 14. desember 1987 om fastsettelse av fremgangsmåten ved anvendelse av konkurransereglene på foretak innen lufttransport (EFT nr. L 376 av 31.12.1988, s. 10). FORORDNINGER OM GRUPPEUNNTAK FOR FORSKJELLIGE AVTALER Kommisjonsforordning (EØF) nr. 2671/88 av 26. juli 1988 om anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3 på grupper av avtaler mellom foretak, beslutninger truffet av foretakssammenslutninger eller samordnet opptreden som har som formål felles planlegging og koordinering av kapasitet, inntektsdeling og konsultasjoner om ruteflygingstariffer og landingstillatelser i lufthavnene (EFT nr. L 239 av 30.8.1988, s. 9). Kommisjonsforordning (EØF) nr. 2672/88 av 26. juli 1988 om anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3 på grupper av avtaler mellom foretak om edb-baserte reservasjonssystemer for lufttransporttjenester (EFT nr. L 239 av 30.8.1988, s. 13). Kommisjonsforordning (EØF) nr. 2673/88 av 26. juli 1988 om anvendelse av traktatens artikkel 85 paragraf 3 på grupper av avtaler mellom foretak, beslutninger truffet av foretakssammenslutninger og samordnet opptreden angående bakketjenester (EFT nr. L 239 av 30.8.1988, s. 17). KOMMISJONSMELDINGER AV GENERELL KARAKTER Kommisjonsmelding om bagatellavtaler som ikke kommer inn under traktatens artikkel 85 paragraf 1 (EFT nr. C 231 av 12.9.1986, s. 2). Dette er særlig avtaler der partene til sammen har en markedsandel på under 5% og en samlet årsomsetning på under 200 millioner ECU. Tillegg 3 LISTE OVER MEDLEMSSTÅTENE OG KOMMISJONENS PRESSE- OG INFORMASJONSKONTORER I EF (pr. 1. januar 1986) Når dette tillegget utarbeides, har Fellesskapet følgende medlemsstater: Belgia, Danmark, Det forente kongerike, Frankrike, Forbundsrepublikken Tyskland, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal og Spania. Kommisjonen har følgende presse- og informasjonskontorer i medlemsstatene: BELGIA Rue Archiméde 73 B-1040 Brussel Tlf. 235 11 11 DANMARK: Højbrohus Østergade 61 Postboks 144 DK-1004 København K Tlf. 14 41 40 DET FORENTE KONGERIKE: 8 Storey's Gate GB-LondonSWlP3AT Tlf. 222 81 22 Windsor House 9/15 Bedford Street UK-Belfast BT2 7EG Tlf. 407 08 4 Cathedral Road GB-CardiffCFl9SG 7 Alva Street GB-Edinburgh EH2 4PH Tlf. 225 20 58 FRANKRIKE: 61, rue des Belles-Feuilles F-75782 Paris Cedex 16 Tlf. (1)45 01 58 85 CMCI / Bureau 320 2, rue Henri Barbusse F-13241 Marseille Cedex 01 Tlf. 91 08 62 02 FORBUNDSREPUBLIKKEN TYSKLAND Zitelmannstrasse 22 D-5300 Bonn Tlf. 23 80 41 Kurfiirstendamm 102 D-1000 Berlin 31 Tlf. 8 92 40 28 Erhardtstrasse 27 D-8000 Munchen Tlf. HELLAS: Vassilissis Sofias T.K. 1602 GR-Athina 134 Tlf. 724 39 82 / 724 39 83 / 724 39 84 IRLAND: 39 Molesworth Street IRL-Dublin 2 Tlf. 712 244 ITALIA: Via Poli 29 1-00187 Roma Tlf. 678 97 22 Corso Magenta 61 1-20123 Milano Tlf. 80 15 05/6/7/8 LUXEMBOURG: Båtiment Jean Monnet Rue Alcide de Gasperi L-2920 Luxembourg Tlf. 430 11 NEDERLAND: Korte Vijverberg 29 NL-2513ABDenHaag Tlf. 46 93 26 PORTUGAL: 35, rue do Sacramento å Lapa P-1200 Lisboa Tlf. 60 2199 SPANIA: Calle de Serrano4l 5a Planta E-l Madrid Tlf. VEDLEGG II (Liste over helligdager og fridager) Nyttårsdag Langfredag Påskeaften 2. påskedag Arbeidets dag Schumann planens dag Kristi himmelfartsdag 2. pinsedag Belgias nasjonaldag Maria himmelfartsdag Allehelgensdag Alle sjelers dag Julaften 1. juledag 2. 1. januar 1. mai 9. mai 21.juli 15. august 1. november 2. november 24. desember 25. desember 26. desember 31. EFT nr. L 217/90 s. RÅDSFORORDNING nr. 2343/90 av 24. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen l \ under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3) , og ut fra følgende betraktningen Det er viktig at det treffes tiltak med sikte på gradvis opprettelse av det indre marked i løpet av tidsrommet fram til 31. desember 1992, i samsvar med traktatens artikkel 8 A. Det indre marked skal utgjøre et område uten indre grenser, med fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser og kapital. Vedtak 87/602/EØF 4 ) var et første skritt mot liberalisering av markedsadgang og deling av setekapasiteten, tiltak som er nødvendige for å virkeliggjøre det indre marked for lufttransport. Det var enighet i Rådet om å treffe ytterligere liberaliseringstiltak ved utgangen av en innledende treårsperiode. Innen 1. juli 1992 må det på grunnlag av felles spesifikasjoner og kriterier innføres prinsipper for forholdet mellom registreringsstater og luftfartsselskaper med tillatelse på deres territorium. 2. desember 1987 ble det i London i en felles erklæring fra Kongeriket Spanias og Det forente kongerikets utenriksministre oppnådd enighet mellom de to stater om en ordning for økt samarbeid om bruken av Gibraltar lufthavn, og denne ordningen er ennå ikke iverksatt. ') EFTnr. C 258 av 11.10.1989, s. 6, og EFT nr. C 164 av 5.7.1990, s. 11. 2 > EFT nr. C 96 av 17.4.1990, s. 65. 3 > EFT nr. C 112 av 7.5.1990, s. 17. 4 > EFTnr. L 374 av 31.12.1987, s. 19. for tiden ikke tilfredsstillende utviklet, og lufthavner på disse øyene bør derfor midlertidig unntas fra denne forordnings anvendelse. Infrastrukturen ved Porto lufthavn er under utbygging for å kunne møte økningen i rutetrafikken. Derfor bør denne lufthavnen midlertidig unntas fra anvendelsen av denne forordning til infrastrukturen er ferdig utbygd. Det er i visse tilfeller nødvendig å treffe særlige bestemmelser for flyginger på nye ruter mellom regionale lufthavner og forpliktelse til offentlig tjenesteytelse, nødvendige for å opprettholde trafikken til enkelte regionale lufthavner. Økt markedsadgang vil stimulere utviklingen av lufttransportsektoren i Fellesskapet og gi brukerne bedre forbindelser. Det er derfor nødvendig å innføre mer liberale bestemmelser om utpeking av flere luftfartsselskaper på samme rute og om trafikkrettigheter etter tredje, fjerde og femte frihet. Av hensyn til problemer i forbindelse med lufthavnenes infrastruktur, navigasjonshjelpemidler og de tidsluker som er til rådighet, er det nødvendig å fastsette visse begrensninger i utøvelsen av trafikkrettigheter. Utøvelsen av trafikkrettigheter må være forenlig med sikkerhetsregler, miljøvern, fordeling av tidsluker og vilkår for adgang til lufthavnene, og må skje uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Bilaterale regler for kapasitetsandeler er ikke forenlig med prinsippene for det indre marked, som for lufttransportsektorens del skal være gjennomført innen 1993. De bilaterale restriksjoner må derfor gradvis reduseres. Det er særlig viktig å fremme utviklingen av interregionale flyginger med tanke på å utvikle EF-rutenettet og å bidra til å løse problemet med overbelastning av visse store lufthavner. Det bør derfor innføres mer liberale regler for kapasitetsdeling i forbindelse med denne trafikken. muligheter for luftfartsselskapene i medlemsstater som mottar denne type trafikk. Tiltakene bør ikke ha som mål å begrense ikke-regelbundet trafikk eller å regulere den. Av hensyn til konkurransesituasjonen i markedet bør det treffes tiltak for å hindre urimelige økonomiske virkninger for luftfartsselskapene. Denne forordning erstatter direktiv 83/416/EØF 5 ), sist endret ved direktiv 89/463/EØF 6 ), og vedtak 87/602/EØF. Nevnte direktiv og vedtak bør derfor oppheves. Rådet bør senest 30. juni 1992 vedta ytterligere liberaliseringstiltak angående markedsadgang og kapasitetsdeling, inkludert kabotasje - VEDTATT DENNE FORORDNING: Virkeområde og deflnisjoner Artikkel 1 1. Denne forordning omhandler: a) markedsadgang for EF-luftfartsselskaper, b) deling av setekapasiteten mellom ett eller flere luftfartsselskaper med driftstillatelse i en medlemsstat og ett eller flere luftfartsselskaper med driftstillatelse i en annen medlemsstat, på ruteflyginger mellom disse statene. 2. Anvendelsen av denne forordning på Gibraltar lufthavn skal ikke berøre henholdsvis Kongeriket Spanias og Det forente kongerikes standpunkter i forbindelse med tvisten om suvereniteten over territoriet der lufthavnen ligger. 3. Anvendelsen av bestemmelsene i denne forordning på Gibraltar lufthavn skal utsettes til ordningene fastsatt i felleserklæringen til utenriksministrene for Kongeriket Spania og Det forente kongerike av 2. desember 1987 er iverksatt. Når dette skjer, vil de to staters regjeringer samme dag underrette Rådet. 4. Lufthavner på de greske øyer og de atlanterhavsøyer som utgjør den autonome region Azorene skal være fritatt for gjennomføringen av denne forordning fram til 30. juni 1993. Med mindre Rådet etter forslag fra Kommisjonen bestemmer annet, skal fritaket gjelde i ytterligere fem år, og kan deretter forlenges i nye fem år. Porto lufthavn skal være fritatt for gjennomføringen av denne forordning fram til 31. desember 1992. Fritaket skal oppheves så snart Republikken Portugal anser at lufthavnens økonomi er bedret. For dette formål skal Republikken Portugal underrette Kommisjonen, som skal underrette de andre medlemsstatene. 5 > EFTnr. L 237 av 26.8.1983, s. 19. 6 > EFT nr. L 226 av 3.8.1989, s. 14. Artikkel 2 I denne forordning menes med a) luftfartsselskap: lufttransportforetak som av en medlemsstat har fått en gyldig driftstillatelse til å drive ruteflyging, b) trafikkrettighet etter tredje frihet: den rett et luftfartsselskap med driftstillatelse i en stat har til å sette av på en annen stats territorium passasjerer, gods og post fra staten der selskapet har driftstillatelse, trafikkrettighet etter fjerde frihet: den rett et luftfartsselskap med driftstillatelse i en stat har til, på en annen stats territorium å ta med passasjerer, gods og post med sikte på sette dem av i staten der selskapet har driftstillatelse, trafikkrettighet etter femte frihet: den rett et luftfartsselskap har til å utføre lufttransport av passasjerer, gods og post mellom to andre stater enn staten der selskapet har driftstillatelse, c) berørte stater: de medlemsstater det drives ruteflyging mellom, d) registreringsstat: medlemsstaten der driftstillatelsen nevnt i bokstav a) er utstedt, e) EF-luftfartsselskap: i) et luftfartsselskap som har og fortsatt vil ha sin hovedadministrasjon og sitt hovedforetak innen Fellesskapet, hvis aksjemajoritet innehas og fortsatt vil innehas av medlemsstater og/eller av borgere i medlemsstater, og som faktisk kontrolleres og fortsatt vil være kontrollert av slike stater eller personer, eller ii) et luftfartsselskap som på tidspunktet for vedtakelsen av denne forordning ikke samsvarer med definisjonen under i), men som 1) har sin hovedadministrasjon og sitt hovedforetak innen Fellesskapet og i tolv måneder før vedtakelsen av denne forordning har drevet ruteflyging eller ikke-regelbundet flyging i Fellesskapet, eller 2) i tolv måneder før vedtakelsen av denne forordning har drevet ruteflyging mellom medlemsstatene på grunnlag av trafikkrettigheter etter tredje og fjerde frihet. De luftfartsselskaper som oppfyller kriteriene under ii), er oppført i vedlegg I, f) ruteflyging: en serie flyginger som alle har samtlige av følgende kjennetegn: i) ii) de gjennomføres mot vederlag med luftfartøyer beregnet på transport av passasjerer eller passasjerer og gods og/eller post, slik at det for hver flyging tilbys plasser for salg på individuell basis til allmennheten (enten direkte av luftfartsselskapet eller av dets godkjente agenter). iii) den gjennomføres for å betjene trafikk mellom de samme to eller flere punkter, 1) i henhold til en offentliggjort rutetabell, eller 2) ved flyginger som er så regelmessige eller hyppige at de åpenbart utgjør en systematisk serie flyginger, g) flyging: avgang fra en nærmere angitt lufthavn til en nærmere angitt bestemmelseslufthavn, h) utpeking av flere luftfartsselskaper på ruter mellom to land: en registreringsstats utpeking av to eller flere av de luftfartsselskaper den har gitt driftstillatelse, til å drive ruteflyging mellom registreringsstatens og en annen medlemsstats territorium, i) utpeking av flere luftfartsselskaper på ruter mellom to byer: en registreringsstats utpeking av to eller flere av de luftfartsselskaper den har gitt driftstillatelse til å drive ruteflyging mellom en lufthavn eller et lufthavnsystem på dens eget territorium og en lufthavn eller et lufthavnsystem på en annen medlemsstats territorium, j) regional lufthavn: alle andre lufthavner enn de som er oppført som lufthavner av første kategori i vedlegg 11, k) lufthavnsystem: to eller flere lufthavner som er oppført sammen fordi de betjener samme by, som angitt i vedlegg 11, 1) kapasitet: antall seter som tilbys allmennheten på en ruteflyging i et bestemt tidsrom, m) kapasitetsandel: en medlemsstats andel av den totale kapasitet på en bilateral forbindelse med en annen medlemsstat beregnet i samsvar med artikkel 11, og uttrykt i prosent, med unntak av den kapasitet som tilbys på flyginger med femte frihet, n) forpliktelse til offentlig tjenesteytelse: enhver forpliktelse pålagt et luftfartsselskap til å treffe alle nødvendige tiltak i forbindelse med alle ruter det har driftstillatelse av en medlemsstat til å trafikkere, for å sikre at det ytes en tjeneste som tilfredsstiller fastsatte krav til kontinuitet, regelmessighet og kapasitet, krav selskapet ikke ville påtatt seg å oppfylle dersom det bare skulle tatt hensyn til egne økonomiske interesser. Forholdet mellom registreringsstaten og dens luftfartsselskaper Artikkel 3 1. Denne forordning skal ikke berøre forholdet mellom en medlemsstat og luftfartsselskaper den har gitt driftstillatelse, når det gjelder markedsadgang og kapasitetsdeling. 2. Rådet skal på grunnlag av forslag fra Kommisjonen om felles vilkår og kriterier, som skal fremlegges senest 31. mai 1991, vedta regler for driftstillatelse for luftfartsselskaper og tillatelse til ruteflyging, med sikte på å iverksette dem senest 1. juli 1992. Trafikkrettigheter etter tredje og fjerde frihet Artikkel 4 Med forbehold for bestemmelsene i denne forordning skal det være tillått for EF-luftfartsselskaper å foreta flyginger med tredje og fjerde frihet mellom lufthavner eller lufthavnsystemer i to medlemsstater dersom disse lufthavner eller lufthavnsystemer er åpne for trafikk mellom medlemsstatene eller for internasjonal trafikk. Forholdet mellom en medlemsstat og andre medlemsstaters luftfartsselskaper Artikkel 5 1. Med forbehold for artikkel 6 skal en medlemsstat tillate luftfartsselskaper med driftstillatelse fra en annen medlemsstat - å utøve trafikkrettigheter etter tredje og fjerde frihet i samsvar med artikkel 4, - å bruke samme rutenummer for kombinerte flyginger med tredje og fjerde frihet innenfor Fellesskapet, når selskapenes registreringsstat har gitt tillatelse til dette. 2. Når et luftfartsselskap i en medlemsstat er godkjent til å drive ruteflyging i samsvar med denne artikkel, skal selskapets registreringsstat ikke gjøre innsigelser dersom et luftfartsselskap fra den annen berørte stat søker om å starte ruteflyging på samme rute. 3. a) En medlemsstat kan etter konsultasjoner med de øvrige berørte stater pålegge forpliktelse til offentlig tjenesteytelse når det gjelder flyginger til en regional lufthavn på dens territorium på en rute som anses som vital for den økonomiske utvikling i regionen der lufthavnen ligger, dersom det er nødvendig for å sikre at det på ruten gis et tilbud som tilfredsstiller fastsatte krav til kontinuitet, regelmessighet, kapasitet og prisfastsettelse, krav selskapene ikke ville påtatt seg å oppfylle dersom de bare skulle tatt hensyn til egne økonomiske interesser. b) Ved vurderingen av om en flyforbindelse er tilfredsstillende skal det tas hensyn til: i) offentlighetens interesse, ii) muligheten for å benytte andre transportformer og deres mulighet til å tilfredsstille de aktuelle transportbehov, iii) takster og vilkår som kan tilbys brukerne. c) Uten hensyn til nr. 2 har medlemsstatene ikke plikt til å gi flere enn ett selskap tillatelse til å trafikkere en rute underlagt forpliktelse til offentlig tjenesteytelse, forutsatt at retten til å drive ruten blir lagt ut til offentlig anbud for et tidsrom av høyst tre år til alle luftfartsselskaper med driftstillatelse utstedt i de berørte stater, og til alle EF-luftfartsselskaper som i samsvar med artikkel 8 har tillatelse til å utøve trafikkrettighet etter femte frihet på ruten. Luftfartsselskapenes anbud skal oversendes de øvrige berørte stater og Kommisjonen. d) bokstav c) kommer ikke til anvendelse når den annen berørte medlemsstat foreslår en annen tilfredsstillende måte denne forpliktelse til offentlig tjenesteytelse kan oppfylles på. e) Dette nr. kommer ikke til anvendelse på ruter med en kapasitet på mer enn 30 000 seter per år. 4. Uten hensyn til nr. 2 har en medlemsstat som har gitt tillatelse til å drive passasjerflyging på en ny rute mellom regionale lufthavner med luftfartøyer med høyst 80 seter til ett av de luftfartsselskaper den har gitt driftstillatelse, i en periode på to år ikke plikt til å gi tillatelse til en gjensidig rute, med mindre den drives med luftfartøy med høyst 80 seter, eller er del av en rute som drives i henhold til vilkårene i artikkel 7, og der høyst 80 seter er til salgs på hver flyging mellom de to aktuelle regionale lufthavnene. 5. Dersom en medlemsstat anser at utviklingen av en rute blir begrenset i urimelig grad av vilkårene i nr. 3 og 4, skal Kommisjonen etter anmodning fra denne staten eller på eget initiativ eller, dersom det oppstår uenighet om anvendelsen av nr. 3, foreta en undersøkelse og innen to måneder beslutte på grunnlag av alle relevante faktorer om nr. 3 og 4 fortsatt skal komme til anvendelse på vedkommende rute. 6. Kommisjonen skal oversende sin beslutning til Rådet og medlemsstatene. Alle medlemsstater kan henvise Kommisjonens beslutning til Rådet innen en måned. Rådet kan med kvalifisert flertall treffe annen beslutning innen en måned. Utpeking av flere luftfartsselskaper Artikkel 6 1. En medlemsstat skal godta en annen medlemsstats utpeking av flere luftfartsselskaper på ruter mellom to land. 2. En medlemsstat skal også godta utpeking av flere luftfartsselskapet - på ruter mellom to byer - fra 1. januar 1991, på ruter som foregående år hadde over 140 000 passasjerer, eller som årlig har over 800 tur-retur-flyginger, - fra 1. januar 1992, på ruter som foregående år hadde over 100 000 passasjerer, eller som årlig har over 600 tur-retur-flyginger. Kombinasjon av punkter Artikkel 7 Ved ruteflyging til eller fra to eller flere punkter i en eller flere andre medlemsstater enn registreringsstaten, skal de berørte stater gi et EF-luftfartsselskap tillatelse til å kombinere ruteflyginger og bruke samme rutenummer. Trafikkrettighetene mellom de kombinerte punktene kan utøves i samsvar med artikkel 8. Trafikkrettigheter etter femte frihet Artikkel 8 1. EF-luftfartsselskaper skal i samsvar med denne artikkel gis tillatelse til å utøve trafikkrettigheter etter femte frihet mellom kombinerte punkter i to forskjellige medlemsstater på følgende vilkår: a) Trafikkrettighetene utøves på en rute som ifølge ruteplanen utgjør forlengelsen av en rute fra selskapets registreringsstat eller innledningen til en rute til registreringsstaten, b) Luftfartsselskapet kan på ruten med femte frihet ikke bruke mer enn 50% av sin setekapasitet per sesong på den samme rute med tredje og fjerde frihet som ruten med femte frihet utgjør en forlengelse av eller en innledning til. 2. a) Luftfartsselskapet kan på en rute med femte frihet bruke et annet, men ikke større, luftfartøy enn det selskapet bruker på ruten med tredje og fjerde frihet som ruten med femte frihet utgjør en forlengelse av eller en innledning til. b) Når mer enn en rute med femte frihet blir drevet som en forlengelse av eller en innledning til en rute med tredje og fjerde frihet, skal kapasiteten nevnt i nr. 1 bokstav b) være den totale setekapasitet tilbudt femte frihet-passasjerer på rutene med femte frihet. 3. Et luftfartsselskap som driver en rute med femte frihet i samsvar med denne artikkel skal på anmodning gi de berørte medlemsstater alle relevante opplysninger om a) b) den utnyttede kapasitet per sesong for hver enkelt rute, når det gjelder ruter med femte frihet der artikkel 8 nr. 2 bokstav b) kommer til anvendelse. Vilkår for utøvelse av trafikkrettigheter Artikkel 9 Denne forordning skal ikke berøre en medlemsstats rett til, uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet, å regulere fordelingen av trafikken mellom lufthavnene i et lufthavnsystem. Artikkel 10 1. Uten hensyn til artikkel 5 nr. 2, skal utøvelsen av trafikkrettigheter være underlagt offentliggjorte fellesskapsregler og nasjonale, regionale og lokale regler om sikkerhet, miljøvern, fordeling av tidsluker på lufthavnene, samt følgende vilkår: a) vedkommende lufthavn eller lufthavnsystem skal være tilstrekkelig utbygd til å betjene ruten, b) navigasjonshjelpemidlene skal være tilstrekkelige til å betjene ruten. 2. Når vilkårene i nr. 1 ikke er oppfylt, kan en medlemsstat fastsette vilkår for, begrense eller nekte utøvelsen av trafikkrettighetene, forutsatt at dette skjer uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Før medlemsstaten treffer et slikt tiltak, skal den underrette Kommisjonen og gi den alle nødvendige opplysninger. 3. Med forbehold for artikkel 9 og med mindre den eller de andre berørte medlemsstater samtykker, skal en medlemsstat ikke gi et luftfartsselskap tillatelse til: a) å opprette en ny rute, eller b) å øke trafikkhyppigheten på en eksisterende rute mellom en bestemt lufthavn på medlemsstatens territorium og en annen medlemsstat så lenge et luftfartsselskap med driftstillatelse fra den annen medlemsstat på grunnlag av bestemmelsene i nr. 1 og 2 ikke får tillatelse til å opprette en ny rute eller øke trafikkhyppigheten på en eksisterende rute til vedkommende lufthavn, før Rådet har vedtatt en forordning om regler for fordeling av tidsluker på lufthavnene basert på det generelle prinsipp om lik behandling uansett nasjonalitet, og forordningen har trådt i kraft. 4. Etter anmodning fra en medlemsstat skal Kommisjonen undersøke anvendelsen av nr. 2 og/eller nr. 3 i hvert enkelt tilfelle, og innen en måned treffe beslutning om hvorvidt medlemsstaten kan fortsette å anvende tiltaket. 5. Kommisjonen skal oversende sin beslutning til Rådet og medlemsstatene. henvise Kommisjonens beslutning til Rådet innen en måned. Rådet kan med kvalifisert flertall treffe annen beslutning innen en måned. Kapasitetsandeler Artikkel 11 1. Fra 1. november 1990 skal en medlemsstat tillate en annen medlemsstat å øke sin kapasitetsandel uansett sesong med 7,5 prosentpoeng i forhold til foregående tilsvarende sesong, forutsatt at alle medlemsstater under enhver omstendighet kan kreve en kapasitetsandel på 60%. 2. Rådet skal, på grunnlag av forslag fra Kommisjonen fremlagt senest 31. desember 1991, vedta bestemmelser om opphevelse av begrensningene på kapasitetsdeling mellom medlemsstatene, med sikte på iverksettelse senest 1. januar 1993. 3. Begrensningene på kapasitetsdeling får ikke anvendelse på flyginger mellom regionale lufthavner, uansett luftfartøyets kapasitet. 4. Ved anvendelsen av nr. 1 skal det ikke tas hensyn til ensidige reduksjoner i kapasiteten. I slike tilfeller skal grunnlaget for beregningen av kapasitetsandelene være den kapasitet som ble tilbudt i tilsvarende foregående sesonger av det eller de av medlemsstatens luftfartsselskaper som har redusert sin kapasitet. Artikkel 12 1. Etter anmodning fra en medlemsstat der anvendelsen av artikkel 11 har medført alvorlige økonomiske vansker for luftfartsselskapet eller luftfartsselskapene som medlemsstaten har gitt driftstillatelse, skal Kommisjonen vurdere situasjonen, og på grunnlag av alle relevante faktorer, inkludert markedssituasjonen, luftfartsselskapets eller luftfartsselskapenes økonomiske stilling og den kapasitetsutnyttelse som er oppnådd, treffe beslutning om hvorvidt kapasitetsandelene på rutene til eller fra medlemsstaten skal stabiliseres for et begrenset tidsrom. 2. Etter anmodning fra en medlemsstat der rutetrafikken er utsatt for betydelig konkurranse fra ikkeregelbundet trafikk og medlemsstatens luftfartsselskaper i urimelig grad er forhindret fra å konkurrere effektivt på markedet, skal Kommisjonen etter å ha vurdert alle relevante faktorer, nemnder markedssituasjonen og den kapasitetsutnyttelse som er oppnådd, og etter å ha rådspurt de øvrige berørte medlemsstater, innen to måneder etter å ha mottatt anmodningen beslutte om de 7,5 prosentpoeng nevnt i artikkel 11 nr. 1 skal reduseres når det gjelder den bilaterale forbindelse. 3. Kommisjonen skal oversende sin beslutning til Rådet og medlemsstatene. En medlemsstat kan henvise Kommisjonens beslutning til Rådet innen en måned. Rådet kan med kvalifisert flertall treffe annen beslutning innen en måned. Alminnelige bestemmelser Artikkel 13 1. Denne forordning skal ikke være til hinder for at medlemsstatene inngår eller opprettholder ordninger seg imellom som er mer fleksible enn bestemmelsene i artikkel 6, 8 og 11. 2. Bestemmelsene i denne forordning skal ikke brukes til å gjøre eksisterende ordninger for markedsadgang og kapasitetsdeling mer restriktive. Artikkel 14 1. Kommisjonen skal hvert annet år offentliggjøre en rapport om gjennomføringen av denne forordning, første gang senest 31. mai 1992. 2. Medlemsstatene og Kommisjonen skal samarbeide om gjennomføringen av denne forordning, særlig om å innhente opplysninger til rapporten nevnt i nr. 1. 3. Fortrolige opplysninger mottatt under anvendelsen av denne forordning skal være underlagt taushetsplikt. Artikkel 15 Rådet skal senest 30. juni 1992 treffe beslutning om revisjon av denne forordning, på grunnlag av forslag fra Kommisjonen fremlagt senest 31. mai 1991. Artikkel 16 Vedtak 87/602/EØF og direktiv 83/416/EØF oppheves. Artikkel 17 Denne forordning trer i kraft 1. november 1990. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 24. juli 1990. For Rådet C. VEDLEGG I Luftfartsselskaper nevnt i artikkel 2 bokstav e) ii) Følgende luftfartsselskaper oppfyller kriteriene nevnt i artikkel 2 bokstav e) ii) så lenge de godkjennes som nasjonale luftfartsselskaper av den medlemsstaten som foretar slik godkjenning på tidspunktet for vedtakelsen av denne forordning: - Scandinavian Airlines System - Britannia Airways - Monarch Airlines. EFT nr. L 220/89 s. RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 2299/89 av 24. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen l \ under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2 *, under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 *, og ut fra følgende betraktningen Størstedelen av billettreservasjonene innen luftfarten foretas gjennom edb-baserte reservasjonssystemer. Brukt riktig kan slike systemer være til stor nytte for luftfartsselskaper, reisebyråer og reisende ved å gi lett adgang til ajourførte og nøyaktige opplysninger om flyginger, takster og ledige seter, til å foreta reservasjoner og i visse tilfeller til å utstede billetter og ombordstigningskort. Misbruk i form av nektelse av adgang til systemene, eller forskjellsbehandling ved levering, lasting eller visning av data, eller urimelige vilkår pålagt deltakere eller abonnenter kan være til alvorlig ulempe for luftfartsselskaper, reisebyråer og i siste omgang forbrukerne. Anvendelsen av denne forordning berører ikke traktatens artikkel 85 og 86. I henhold til rådsforordning (EØF) nr. 2672/88 4 > kommer bestemmelsene i traktatens artikkel 85 paragraf 1 ikke til anvendelse på avtaler mellom foretak om felles innkjøp, utvikling og drift av edb-baserte reservasjonssystemer. ') EFTnr. C 294 av 18.11.1988, s. 12. 2 > EFTnr. C 158 av 26.6.1989. 3 > EFT nr. C 56 av 6.3.1989, s. 32. 4 > EFT nr. L 239 av 30.8.1988, s. 13. visse sikkerhetsforanstaltninger, idet misbruk unngås samtidig som man styrker en en konkurranse på like vilkår mellom luftfartsselskaper og mellom edbbaserte reservasjonssystemer, og derved beskytter forbrukernes interesser. Det ville ikke være hensiktsmessig å pålegge leverandører av edb-baserte reservasjonssystemer, eierluftfartsselskaper eller deltakende luftfartsselskaper plikter i forhold til et luftfartsselskap fra en tredjestat som alene eller sammen med andre eier eller kontrollerer et annet system som ikke er i samsvar med disse reglene eller ikke kan tilby tilsvarende behandling. Det er ønskelig å fastsette en fremgangsmåte for klageadgang, undersøkelse og håndhevelse i forbindelse med bradd på slike regler - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 Denne forordning kommer til anvendelse på edbbaserte reservasjonssystemer (ERS) når de tilbys eller brukes på Fellesskapets territorium med sikte på distribusjon og salg av luftfartsprodukter, uten hensyn til: - systemleverandørens status eller nasjonalitet, - hvor opplysningene som brukes kommer fra, eller hvor den sentrale databehandlingsenheten er plassert, - hvor det aktuelle luftfartsprodukt er lokalisert. Artikkel 2 I denne forordning menes med: a) luftfartsprodukt, ruteflyging med passasjerer, herunder alle tilleggstenester og ekstraytelser som tilbys eller selges som en integrerende del av flygingen, b) edb-basert reservasjonssystem (ERS), et edb-basert system som blant annet inneholder data om luftfartsselskapet: - ruteplaner, - ledige seter, - takster og - tilknyttede tjenester med eller uten muligheter for - å foreta reservasjoner eller - å utstede billetter i den utstrekning noen eller samtlige av disse tjenestene er tilgjengelige for abonnentene, c) distribusjonsopplegg, opplegg som en systemleverandør stiller til disposisjon for en abonnent eller en forbruker for at vedkommende skal få opplysninger om luftfartsselskapers ruteplaner, ledige seter, takster og liknende tjenester, og kunne foreta billettbestillinger og/eller utstede billetter, samt yte tilknyttede tjenester, d) systemleverandør, alle virksomheter, herunder tilknyttede virksomheter, som er ansvarlige for driften eller markedsføringen av et ERS, e) eierluftfartsselskap, et luftfartsselskap som er systemleverandør eller som direkte eller indirekte, alene eller i fellesskap med andre, eier eller kontrollerer en systemleverandør, f) deltakende luftfartsselskap, et luftfartsselskap som har avtale med en systemleverandør om distribusjon av sine luftfartsprodukter gjennom et ERS. Et eierluftfartsselskap skal anses som et deltakende luftfartsselskap i den utstrekning det bruker distribusjonsopplegget til sitt eget ERS, g) abonnent, en person eller et foretak som ikke er et deltakende luftfartsselskap, og som i henhold til kontrakt eller en annen ordning med en systemleverandør bruker et ERS med sikte på salg av luftfartsprodukter direkte til allmennheten, h) forbruker, enhver som søker opplysninger om og/eller har til hensikt å kjøpe et luftfartsprodukt, i) hovedskjermbilde, en fullstendig, nøytral presentasjon av data om flyginger mellom to byer innenfor et fastsatt tidsrom, blant annet med opplysninger om alle deltakende luftfartsselskapers direkte flyginger, j) reisetid, tidsrommet mellom fastsatt avgangs- og ankomsttid, k) systemleverandør på egne vegne tilbyr abonnenter eller forbrukere i forbindelse med et ERS, 1) ruteflyging, en serie flyginger som alle har samtlige av følgende kjennetegn: - de utføres mot vederlag med luftfartøyer beregnet på transport av passasjerer eller passasjerer og gods og/eller post, slik at det for hver flyging tilbys seter for salg på individuell basis til allmennheten (enten direkte hos luftfartsselskapet eller hos dets godkjente agenter). - de gjennomføres for å betjene trafikken mellom de samme to eller flere punkter, enten 1) i henhold til en offentliggjort ruteplan, eller 2) ved flyginger som er så regelmessige eller hyppige at de åpenbart utgjør en systematisk serie flyginger. Artikkel 3 1. En systemleverandør som tilbyr et distribusjonsopplegg i forbindelse med ruteflyging med passasjerer skal gi alle luftfartsselskaper mulighet til å delta på like og ikke-diskriminerende vilkår innenfor rammen av systemets kapasitet, med forbehold for tekniske begrensninger utenfor systemleverandørens kontroll. 2. a Systemleverandøren skal ikke - knytte urimelige vilkår til en kontrakt med et deltakende luftfartsselskap, - kreve tilleggsvilkår som etter sin natur eller ifølge vanlig forretningspraksis ikke har sammenheng med deltakelse i hans ERS, og skal anvende like vilkår for samme servicenivå. b) Systemleverandøren skal ikke sette som vilkår for deltakelse i ERS at et deltakende luftfartsselskap gir avkall på samtidig deltakelse i et annet system. c) Et deltakende luftfartsselskap skal, uten at mislighetsbeføyelser kan gjøres gjeldende, ha rett til å heve en kontrakt med en systemleverandør ved varsel som ikke behøver å overstige seks måneder, men kontrakten kan tidligst utløpe ved utgangen av dens første år. 3. Opplegg for innlegging og behandling av data som systemleverandøren skaffer til veie, skal uten forskjellsbehandling tilbys alle deltakende luftfartsselskaper. 4. rammen av eksisterende tekniske begrensninger tilby alle deltakende luftfartsselskaper disse forbedringene. Artikkel 4 1. Deltakende luftfartsselskaper og andre som leverer data for innlegging i et ERS skal påse at dataene er fullstendige, nøyaktige og oversiktlige, og at de ikke er villedende. 2. Systemleverandøren skal ikke handtere dataene nevnt i nr. 1 slik at det blir gitt unøyaktige, villedende eller diskriminerende opplysninger. 3. Systemleverandøren skal legge inn og behandle data levert av de deltakende luftfartsselskaper med den samme nøyaktighet og omhu, med forbehold for begrensningene i innleggingsmetoden som det enkelte deltakende luftfartsselskap har valgt, og systemleverandørens standardformater. Artikkel 5 1. Systemleverandøren skal sørge for et hovedskjermbilde som på en klar og forståelig måte og uten forskjellsbehandling eller ensidighet, særlig med hensyn til i hvilken rekkefølge opplysningene presenteres, viser de deltakende luftfartsselskapers data for ruteplaner, priser og ledige seter til salgs på individuell basis. 2. Systemleverandøren skal ikke, forsettlig eller ved uaktsomhet presentere unøyaktige eller villedende opplysninger, og særlig skal, med forbehold for artikkel 9 nr. 5, - kriteriene for opplysningenes systematisering og rekkefølge ikke bygge på faktorer som direkte eller indirekte er knyttet til et luftfartsselskaps identitet, og de skal anvendes for alle deltakende luftfartsselskaper, uten forskjellsbehandling, - det ved valg og sammenstilling av by-til-by-forbindelser ikke forekomme forskjellsbehandling på det grunnlag at forskjellige flyplasser betjener samme by. 3. De alternative flyforbindelser i hovedskjermbildet for den eller de ønskede dag(er) skal presenteres i rekkefølge som angitt i vedlegget, med mindre en forbruker ber om en annen rekkefølge for en enkelt transaksjon. Artikkel 6 Systemleverandøren skal gi statistiske eller andre opplysninger fra sitt ERS utover dem som tilbys som en del av distribusjonsopplegget, bare på følgende måte: a) b) opplysninger som i samlet eller anonym form stilles til rådighet for et luftfartsselskap på dets anmodning, skal uten forskjellsbehandling tilbys alle deltakende luftfartsselskaper, c) andre opplysninger fra et ERS skal stilles til rådighet med samtykke fra det berørte luftfartsselskap, og med forbehold for eventuelle avtaler mellom systemleverandøren og de deltakende luftfartsselskaper, d) personlige opplysninger om en forbruker som stammer fra et reisebyrå kan gis utenforstående bare med forbrukerens samtykke. Artikkel 7 1. En systemleverandørs plikter i henhold til artikkel 3 til 6 skal ikke gjelde overfor en tredjestats eierluftfartsselskap dersom selskapets ERS ikke er i samsvar med denne forordning eller ikke gir Fellesskapets luftfartsselskaper en behandling tilsvarende den som fastsettes i denne forordning. 2. Eierluftfartsselskapers og deltakende luftfartsselskapers plikter i henhold til artikkel 8 skal ikke gjelde for et ERS som kontrolleres av en tredjestats luftfartsselskaper dersom et eierluftfartsselskap eller deltakende luftfartsselskap ikke gis en behandling i denne staten tilsvarende den som fastsettes i denne forordning og i Kommisjonsforordning (EØF) nr. 2672/88. 3. En systemleverandør eller et luftfartsselskap som ønsker å påberope seg bestemmelsene i nr. 1 og 2 skal underrette Kommisjonen om dette og angi sin begrunnelse for ønsket senest 14 dager i forveien. I unntakstilfeller kan Kommisjonen på anmodning fra vedkommende leverandør eller luftfartsselskap gjøre unntak fra 14-dagersregelen. 4. Når Kommisjonen mottar en slik meddelelse, skal den omgående avgjøre om det føreligger forskjellsbehandling som definert i nr. 1 og 2. Dersom Kommisjonen finner at dette er tilfellet, skal den underrette alle berørte systemleverandører eller luftfartsselskaper i Fellesskapet samt medlemsstatene om dette. Dersom det ikke foreligger forskjellsbehandling som definert i nr. 1 og 2, skal Kommisjonen underrette den berørte systemleverandør eller de berørte luftfartsselskaper om dette. Artikkel 8 1. Et eierluftfartsselskap eller deltakende luftfartsselskap skal ikke knytte en abonnents bruk av et bestemt ERS sammen med betaling av provisjon eller annen belønning for salg eller utstedelse av billetter til selskapets luftfartsprodukter. 2. bestemt ERS til salg eller utstedelse av billetter til et luftfartsprodukt som det seiv direkte eller indirekte leverer. 3. Nr. 1 og 2 kommer til anvendelse med forbehold for vilkår som et luftfartsselskap kan pålegge et reisebyrå når det gir byrået tillatelse til å seige eller utstede billetter til selskapets luftfartsprodukter. Artikkel 9 1. Systemleverandøren skal uten forskjellsbehandling stille distribusjonsopplegget for et ERS til rådighet for alle abonnenter. 2. Systemleverandøren skal ikke kreve at en abonnent inngår en eksklusivavtale med ham, og heller ikke direkte eller indirekte hindre en abonnent i å abonnere på eller bruke ett eller flere andre systemer. 3. Systemleverandøren skal tilby alle abonnenter enhver serviceforbedring han tilbyr en abonnent, uten forskjellsbehandling. 4. Systemleverandøren skal ikke knytte urimelige vilkår til en kontrakt med en abonnent; særlig kan en abonnent, uten at mislighetsbeføyelser kan gjøres gjeldende, heve en kontrakt med en systemleverandør ved varsel som ikke behøver å overstige tre måneder, men kontrakten kan tidligst utløpe ved utgangen av dens første år. 5. En systemleverandør skal enten på teknisk vis eller i henhold til kontrakten med abonnenten sørge for at hovedskjermbildet benyttes for hver enkelt transaksjon, og at abonnenten ikke bearbeider opplysninger levert av et ERS på en slik måte at forbrukerne gis en unøyaktig, villedende eller diskriminerende presentasjon av opplysningene. Abonnenten kan likevel i forbindelse med en transaksjon omgruppere data eller bruke andre skjermbilder for å imøtekomme et ønske fra en kunde. 6. En systemleverandør skal ikke pålegge en abonnent å akseptere et tilbud om teknisk utstyr, men han kan kreve at det brukes utstyr som er kompatibelt med hans eget system. Artikkel 10 1. Systemleverandørens avgifter skal ikke være diskriminerende, de skal stå i rimelig forhold til kostnadene for tjenestene som er levert og benyttet, og særlig skal de være like for samme servicenivå. 2. En systemleverandør skal på anmodning gi de berørte parter opplysninger om gjeldende prosedyrer og avgifter, om systemets muligheter og om kriteriene for redigering og presentasjon av skjermbilder. Systemleverandøren har likevel ikke plikt til å røpe opplysninger underlagt eiendomsrett, slik som programvare. 3. Alle endringer i avgifter, vilkår eller tjenester og grunnlaget for dem skal oversendes alle deltakende luftfartsselskaper og abonnenter uten forskjellsbehandling. Artikkel 11 1. Kommisjonen skal på eget initiativ eller etter å ha mottatt klage ta skritt for å bringe til opphør enhver overtredelse av bestemmelsene i denne forordning. 2. Klage kan inngis av: a) medlemsstatene, b) fysiske eller juridiske personer som påberoper seg en legitim interesse. 3. Kommisjonen skal umiddelbart oversende medlemsstatene kopi av klager, henvendelser og alle relevante dokumenter den har mottatt eller oversender som ledd i saksbehandlingen. Artikkel 12 1. For å utføre de oppgåver den er pålagt ved denne forordning, kan Kommisjonen innhente alle nødvendige opplysninger fra medlemssstatene, fra foretak og sammenslutninger av foretak. 2. Kommisjonen kan fastsette en frist på minst en måned for å oversende opplysningene. 3. Når Kommisjonen sender en anmodning om opplysninger til et foretak eller en sammenslutning av foretak, skal den samtidig oversende kopi av anmodningen til medlemsstaten der foretaket eller sammenslutningen av foretak har sitt hovedkontor. 4. I sin anmodning skal Kommisjonen angi det rettslige grunnlaget for og hensikten med anmodningen, og dessuten hvilke straffetiltak som er fastsatt i artikkel 16 nr. 1 for å gi gale opplysninger. 5. Foretakenes eiere eller deres representanter og, når det gjelder juridiske personer eller selskaper eller sammenslutninger som ikke har status som juridiske personer, deres representant i henhold til lover og vedtekter, har plikt til å gi de opplysninger det blir bedt om. Artikkel 13 1. For å utføre de oppgåver den er pålagt ved denne forordning, kan Kommisjonen foreta alle nødvendige undersøkelser i foretak og sammenslutninger av foretak. I denne anledning skal tjenestemenn med fullmakt fra Kommisjonen ha myndighet til: a) b) å ta kopi eller utskrift av regnskap og forretningsdokumenter, c) å be om muntlige forklaringer på stedet, d) å få adgang til alle lokaler, områder og transportmidler som brukes av foretak eller sammenslutninger av foretak. 2. Når regnskaper eller andre forretningsdokumenter ikke blir fremlagt i sin helhet, skal tjenestemennene med fullmakt fra Kommisjonen utøve sin myndighet etter å ha fremvist skriftlig fullmakt der formålet med og gjenstanden for undersøkelsen, og straffetiltakene fastsatt i artikkel 16 nr. 1, er angitt. Kommisjonen skal i god tid før undersøkelsen underrette medlemsstaten der undersøkelsen skal finne sted om oppdraget, og om de bemyndigede tjenestemenns identitet. 3. Foretak og sammenslutninger av foretak har plikt til å underkaste seg de undersøkelser som Kommisjonen har gjort vedtak om. Vedtaket skal angi formålet med og gjenstanden for undersøkelsen, fastsette hvilken dato den skal innledes og opplyse om straffetiltakene fastsatt i artikkel 16 nr. 1 og adgangen til å få vedtaket prøvet for Domstolen. 4. Kommisjonen skal gjøre vedtakene nevnt i nr. 3 etter å ha rådspurt medlemsstaten der undersøkelsen skal finne sted. 5. Tjenestemenn i medlemsstaten der undersøkelsen skal finne sted, kan etter anmodning fra medlemsstaten eller Kommisjonen bistå tjenestemennene fra Kommisjonen i deres arbeid. 6. Når et foretak gjør innsigelse mot en undersøkelse det er gitt pålegg om etter denne artikkel, skal den berørte medlemsstat gi de bemyndigede tjenestemenn fra Kommisjonen den nødvendige bistand, slik at de kan foreta undersøkelsen. Artikkel 14 1. Opplysninger innhentet i henhold til artikkel 12 og 13 kan brukes bare i forbindelse med de aktuelle anmodninger eller undersøkelser. 2. Med forbehold for artikkel 11 og 20 skal Kommisjonen, vedkommende myndigheter i medlemsstatene, deres tjenestemenn og andre ansatte ikke røpe opplysninger underlagt taushetsplikt og som de har innhentet ved anvendelsen av denne forordning. 3. Nr. 1 og 2 skal ikke være til hinder for offentliggjøring av generelle opplysninger eller oversikter som ikke inneholder opplysninger om bestemte foretak eller sammenslutninger av foretak. Artikkel 15 1. Kommisjonen har fastsatt eller gir ufullstendige opplysninger, skal Kommisjonen i vedtaks form kreve å få opplysningene. Vedtaket skal angi hvilke opplysninger som kreves, fastsette en passende frist for å gi dem og opplyse om straffetiltakene fastsatt i artikkel 16 nr. 1 og adgangen til å få vedtaket prøvet for Domstolen. 2. Kommisjonen skal samtidig sende kopi av vedtaket til vedkommende myndigheter i medlemsstaten der foretaket eller sammenslutningen av foretak har sitt hovedkontor. Artikkel 16 1. Kommisjonen kan vedta å ilegge foretak eller sammenslutninger av foretak bøter på mellom 1000 og 50 000 ECU når de forsettlig eller ved uaktsomhet a) gir uriktige opplysninger som svar på en anmodning etter artikkel 12, eller ikke gir opplysningene innen den fastsatte frist, b) fremlegger regnskaper eller andre forretningsdokumenter i ufullstendig form, eller nekter å underkaste seg undersøkelser det er gjort vedtak om i henhold til artikkel 13 nr. 1. 2. Kommisjonen kan vedta å ilegge systemleverandører, eierluftfartsselskaper, deltakende luftfartsselskaper og/eller abonnenter som overtrer bestemmelsene i denne forordning en bot på høyst 10 % av årsomsetningen for den virksomhet det dreier seg om i det berørte foretak. Ved fastsettelsen av boten skal det tas hensyn til krenkelsens omfang og varighet. 3. Vedtak gjort i henhold til nr. 1 og 2 skal ikke være sanksjoner i strafferettslig forstand. Artikkel 17 Domstolen skal innenfor rammen av traktatens artikkel 172 ha full domsmyndighet til å prøve vedtak der Kommisjonen har ilagt en bot; den kan oppheve, redusere eller forhøye boten. Artikkel 18 Ved anvendelse av artikkel 16 skal ECU være lik den regneenhet som blir brukt ved oppstillingen av De europeiske fellesskaps alminnelige budsjett, i samsvar med traktatens artikkel 207 og 209. Artikkel 19 1. Før Kommisjonen gjør vedtak i henhold til artikkel 16, skal den gi de berørte foretak eller sammenslutninger av foretak anledning til å uttale seg i saker der Kommisjonen har eller har hatt innvendinger. 2. Dersom Kommisjonen eller vedkommende myndigheter i medlemsstatene anser det nødvendig, kan de også la andre fysiske eller juridiske personer få anledning til å uttale seg. Anmodning om å bli hørt skal imøtekommes når de det gjelder kan vise at de har tilstrekkelig interesse i saken. Artikkel 20 1. Kommisjonen skal offentliggjøre de vedtak den gjør i henhold til artikkel 16. 2. I offentliggjørelsen skal partenes navn og hovedinnholdet i vedtaket være angitt; det skal tas hensyn til foretakenes legitime interesse av å beskytte sine forretningshemmeligheter. Artikkel 21 1. Denne forordning kommer til anvendelse fra 1. august 1989 for alle ERS for ruteflyging med passasjeren 2. Uten hensyn til nr. 1 kommer ikke artikkel 5 nr. 3 og artikkel 9 nr. 5 til anvendelse før 1. januar 1990 for et ERS som har opprettet sitt hovedkontor og forretningskontor i Fellesskapet før 1. august 1989. unntak for et ERS som av tekniske grunner ikke er i stand til å etterkomme disse bestemmelser innen 1. januar 1990. Artikkel 22 Denne forordning skal ikke berøre nasjonal lovgivning om sikkerhet, offentlig orden og datasikring. Artikkel 23 Rådet skal treffe beslutning om revisjon av denne forordning senest 31. desember 1992 på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen som skal fremlegges senest 31. mars 1992, ledsaget av en rapport om gjennomføringen av denne forordning. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 24. juli 1989. For Rådet H. Alminnelige kriterier 1. Hovedskjermbildet skal så vidt mulig omfatte deltakende luftfartsselskapers korresponderende flyginger, og de skal vises ved hjelp av minst ni forbindelsespunkter. Et deltakende luftfartsselskap kan kreve at en korresponderende flyging tas med så lenge flygingen ikke overstiger 130 % av storsirkeldistansen mellom de to lufthavnene. Reiseruter som er sammensatt av slike forbindelsespunkter, og som overstiger 130%, kan utelates. 2. Systemleverandøren skal ikke bruke skjermplassen i hovedskjermbildene på en måte som fremhever et bestemt reisevalg eller som viser lite realistiske reisevalg. 3. Når systemleverandøren viser opplysninger om ikke-deltakende luftfartsselskapers ruteplaner eller takster for by-til-by-forbindelser, skal presentasjonen være nøyaktig, og den skal ikke være villedende og diskriminerende for de selskaper som vises. 4. Dersom opplysningene om antall direkte flyginger og om identiteten til de luftfartsselskaper det gjelder ikke er fullstendige, skal dette klart fremgå av det aktuelle skjermbildet. Kriterier for ruteflyging 1. Med mindre en kunde ber om en annen rekkefølge for en bestemt transaksjon, skal opplysninger om ruteflygingene for den eller de ønskede dager være ordnet slik i hovedskjermbildet: i) alle direkte flyginger uten mellomlanding mellom de to byer det gjelder, ii) andre direkte flyginger mellom de to byer som ikke innebærer flybytte, iii) korresponderende flyginger. Forbrukeren skal som et minimum kunne kreve at rekkefølgen av opplysninger i hovedskjermbildet er ordnet kronologisk etter avgangs- eller ankomsttid og/eller reisetid. Med mindre det foreligger et bestemt ønske fra forbrukeren, skal rekkefølgen av opplysninger om flyginger i hovedskjermbildet være ordnet etter avgangstidspunkt for gruppe i), og reisetid for gruppe ii) og iii). 2. Det skal klart fremgå av skjermbildet om en ruteflyging gjennomføres med mellomlanding, flybytte, bytte av lufthavn og/eller felles rutenummer. Flyginger med felles rutenummer skal sidestilles med korresponderende flyginger. EFT nr. L 036/91 s. RÅDSFORORDNING nr. 294/91 av 4. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen I ', under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ', og ut fra følgende betraktningen Det er viktig at det treffes tiltak med sikte på gradvis opprettelse av det indre marked i løpet av tidsrommet fram til 31. desember 1992, i samsvar med traktatens artikkel 8 A. Det indre marked skal utgjøre et område uten indre grenser, med fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser og kapital. 2. desember 1987 ble det i London i en felles erklæring fra Kongeriket Spanias og Det forente kongerikes utenriksministre oppnådd enighet mellom de to stater om en ordning for økt samarbeid om bruken av Gibraltar lufthavn, og denne ordningen er ennå ikke iverksatt. I henhold til forordning 2343/90/EØF 4 ' skal fraktflyging som drives i kombinasjon med ruteflyging med passasjerer liberaliseres. Fraktflyging som ikke drives i kombinasjon med andre typer flyging bør også liberaliseres. Denne forordning berører ikke anvendelsen av traktatens artikkel 85 og 86. Luftfraktsektoren møter fortsatt nasjonale hindringer som vanskeliggjør det frie varebytte luftveien. Økte muligheter til markedsadgang vil stimulere utviklingen av lufttransportsektoren i Fellesskapet og gi brukerne bedre service. ') EFT nr. CBB av 6.4.1990, s. 7, EFT nr. C 9 av 15.1.1991, s. 4. 2 > EFT nr. C 295 av 26.11.1990, s. 694. 3 > EFT nr. C 182 av 23.7.1990, s. 8. 4 > EFT nr. L 217 av 11.8.1990, s. 8. Visse medlemsstater er sterkt avhengige av fraktflyging i sine forbindelser med den øvrige del av Fellesskapet. Fraktflyging er et vesentlig element i samhandelen. Det er derfor viktig å fjerne de eksisterende hindringer for adgang til markedet for fraktflygingstjenester. Som et første skritt i dette arbeidet er det ønskelig å øke mulighetene på markedet for fraktflyging mellom medlemsstatene. Rådet bør senest 1. juli 1992 ha utarbeidet og vedtatt felles regler for utstedelse av driftstillatelser. Av hensyn til lufthavnenes infrastruktur og navigasjonshjelpemidler bør utøvelsen av trafikkrettigheter underlegges visse begrensninger. Offentliggjøring av alle standard fraktrater vil gjøre markedet mer oversiktlig. For å styrke sin konkurranseevne har luftfraktselskapene behov for en viss fleksibilitet ved fastsettelse av fraktratene - VEDTATT DENNE FORORDNING: Virkeområde og deflnisjoner Artikkel 1 1. Denne forordning omhandler: a) markedsadgang for EF-luftfraktselskaper, for å drive fraktflyging mellom medlemsstatene, b) luftfraktrater mellom medlemsstatene. 2. Anvendelsen av denne forordning på Gibraltar lufthavn skal ikke berøre henholdsvis Kongeriket Spanias og Det forente kongerikes standpunkter i forbindelse med tvisten om suvereniteten over territoriet der lufthavnen ligger. 3. Anvendelsen av denne forordning på Gibraltar lufthavn skal utsettes til ordningene fastsatt i felleserklæringen til utenriksministrene for Kongeriket Spania og Det forente kongerike av 2. iverksatt. Når dette skjer, vil de to staters regjeringer samme dag underrette Rådet. Artikkel 2 I denne forordning menes med a) luftfraktselskap: et lufttransportforetak som innehar en gyldig driftstillatelse utstedt av en medlemsstat til minst å drive fraktflyging, b) EF-luftfraktselskap: i) et luftfraktselskap som har og fortsatt vil ha sitt hovedkontor og forretningskontor i Fellesskapet, hvis aksjemajoritet innehas og fortsatt vil innehas av medlemsstater og/eller av borgere av medlemsstater, og som faktisk kontrolleres og fortsatt vil være kontrollert av slike stater eller personer, eller ii) et luftfraktselskap som nevnt i artikkel 2 bokstav e) ii) i forordning 2343/90/EØF, og som er oppført i vedlegget til denne forordning, c) fraktrater: priser i nasjonal valuta for transport av gods, samt de vilkår som gjelder for disse råter, herunder vederlag og betingelser som tilbys byråer og andre mellomledd, d) standard fraktrater: priser som luftfartsselskapet vanligvis forlanger for transport av gods og de vilkår som gjelder for disse råter, ikke medregnet særlige prisreduksjoner, e) fraktflyging: flyging der det transporteres bare gods og post, f) trafikkrettighet etter tredje frihet: den rett et luftfartsselskap med driftstillatelse i en stat har til å sette av på en annen stats territorium passasjerer, gods og post fra staten der selskapets driftstillatelse er utstedt, trafikkrettighet etter fjerde frihet: den rett et luftfartsselskap med driftstillatelse i én stat har på en annen stats territorium til å ta med passasjerer, gods og post med sikte på sette dem av i staten der selskapets driftstillatelse er utstedt, trafikkrettighet etter femte frihet: den rett et luftfartsselskap har til å utføre lufttransport av passasjerer, gods og post mellom to andre stater enn staten der selskapets driftstillatelse er utstedt, g) lufthavnsystem: h) berørte stater: de medlemsstater det drives fraktflyging mellom, i) registreringsstat: medlemsstaten der driftstillatelsen nevnt i bokstav a) er utstedt, Driftstillatelse Artikkel 3 1. Denne forordning skal ikke berøre forholdet mellom en medlemsstat og luftfraktselskaper den har gitt driftstillatelse når det gjelder markedsadgang og kapasitet som skal settes inn. 2. Rådet skal på grunnlag av forslag fra Kommisjonen om felles vilkår og kriterier, som skal fremlegges senest 31. mai 1991, vedta regler for utstedelse av driftstillatelse til luftfraktselskaper og av tillatelse til ruteflyging med sikte på å iverksette dem senest 1. juli 1992. Markedsadgang Artikkel 4 Med forbehold for denne forordning skal det være tillått for EF-luftfraktselskaper å foreta fraktflyginger med tredje og fjerde frihet mellom lufthavner eller lufthavnsystemer i to medlemsstater dersom disse lufthavner eller lufthavnsystemer er åpne for luftfrakttrafikk mellom medlemsstatene eller for internasjonal trafikk. Artikkel 5 1. En medlemsstat skal gi luftfraktselskaper tillatelse til å utøve trafikkrettigheter etter tredje, fjerde og femte frihet når disse selskapene har driftstillatelse fra en annen medlemsstat og tillatelse fra samme stat til å utøve disse rettighetene; trafikkrettighetene etter femte frihet skal utøves på en rute som utgjør forlengelsen av en rute fra selskapets registreringsstat eller innledningen til en rute til registreringsstaten, 2. Ved fraktflyging til eller fra to eller flere punkter i en eller flere andre medlemsstater enn registreringsstaten, skal de berørte stater gi et EF-luftfraktselskap tillatelse til å kombinere ruter og bruke samme rutenummer. Fleksibilitet i driften Artikkel 6 1. EF-luftfraktselskaper kan på et hvilket som helst punkt på en rute foreta omlastinger når disse innebærer bare ett flybytte. 2. Med forbehold for artikkel 8 skal det ikke være noen restriksjoner på flygingenes hyppighet, flytypen og/eller mengde gods eller post som kan transporteres. Vilkår for utøvelse av trafikkrettigheter Artikkel 7 Denne forordning skal ikke berøre en medlemsstats rett til uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet å regulere fordelingen av trafikken mellom lufthavnene i et lufthavnsystem. Artikkel 8 1. Utøvelsen av trafikkrettigheter skal være underlagt offentliggjorte fellesskapsregler og nasjonale, regionale og lokale regler om sikkerhet, miljøvern, fordeling av tidsluker på lufthavnene, samt følgende vilkår: a) vedkommende lufthavn eller lufthavnsystem skal være tilstrekkelig utbygd til å betjene ruten, b) navigasjonshjelpemidlene skal være tilstrekkelige til å betjene ruten. 2. Når vilkårene i nr. 1 ikke er oppfylt, kan en medlemsstat fastsette vilkår for, begrense eller nekte utøvelsen av trafikkrettighetene, forutsatt at dette skjer uten forskjellsbehandling på grunnlag av nasjonalitet. Før medlemsstaten treffer et slikt tiltak, skal den underrette Kommisjonen og gi den alle nødvendige opplysninger. 3. Etter anmodning fra en medlemsstat skal Kommisjonen undersøke anvendelsen av nr. 2 i hvert enkelt tilfelle, og innen en måned treffe beslutning om hvorvidt medlemsstaten kan fortsette å anvende tiltaket. 4. Kommisjonen skal oversende sin beslutning til Rådet og medlemsstatene. måned. Rådet kan med kvalifisert flertall treffe annen beslutning innen en måned. Prisfastsettelse Artikkel 9 1. EF-luftfartsselskapenes fraktrater skal fastsettes fritt etter avtale mellom partene til transportavtalen. 2. Luftfartsselskaper som driver sin lufttrafikk i Fellesskapet skal på anmodning stille alle standard fraktrater til rådighet for allmennheten. Alminnelige bestemmelser Artikkel 10 1. Denne forordning skal ikke være til hinder for at medlemsstatene inngår eller opprettholder ordninger seg imellom som er mer fleksible enn bestemmelsene i artikkel 4, 5 og 6. 2. Bestemmelsene i denne forordning skal ikke brukes til å gjøre eksisterende ordninger for markedsadgang, kapasitet som skal settes inn og fleksibilitet i driften mer restriktive. Sluttbestemmelser Artikkel 11 Denne forordning trer i kraft tredje dag etter kunngjøring i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 4.februar 1991. For Rådet J. F. VEDLEGG Luftfraktselskaper nevnt i artikkel 2 bokstav b) ii) EFTnr. L217/90s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 2342/90 av 24. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen ] \ under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ), og ut fra følgende betraktningen Det er viktig at det treffes tiltak med sikte på gradvis innføring av det indre marked i løpet av tidsrommet fram til 31. desember 1992, i samsvar med traktatens artikkel 8 A. Det indre marked skal utgjøre et område uten indre grenser, med fritt varebytte og fri bevegelighet for personer, tjenesteytelser og kapital. Rådsdirektiv 87/601/EØF av 14. desember 1987 om takster for ruteflyging mellom medlemsstatene 4 ' var et første skritt mot den liberalisering av flytakstene som er nødvendig for å virkeliggjøre det indre marked for lufttransport. Det var enighet i Rådet om å treffe ytterligere liberaliseringstiltak. Det bør oppstilles klare kriterier som medlemsstatenes myndigheter skal legge til grunn for sin vurdering av de flytakster som blir foreslått. Målet er fortsatt å innføre en ordning med dobbelt avvisning av flytakster senest 1. januar 1993. Med sikte på en ytterligere liberalisering er det viktig å høste erfaringer med ordningen i det mellomliggende tidsrom. Det er ønskelig å innføre en mer fleksibel, enklere og mer effektiv ordning med soner der flytakster som oppfyller bestemte vilkår, automatisk godkjennes av luftfartsmyndighetene i de berørte stater. » EFTnr. C 258 av 11.10.1989, s. 3, og EFT nr. C 164 av 5.7.1990, 5.7. 2 > EFT nr. C 96 av 17.4.1990, s. 59. 3 > EFT nr. C 112 av 7.5.1990, s. 17. 4 > EFT nr. L 374 av 31.12.1987, s. 12. I forbindelse med dobbelt godkjennelse og dobbelt avvisning av flytakster bør det innføres en fremgangsmåte der medlemsstatene kan anmode Kommisjonen om å undersøke og treffe avgjørelse om hvorvidt en foreslått flytakst samsvarer med de fastlagte kriterier. I tilfelle av urimelig høye eller urimelig lave flytakster må Kommisjonen kunne suspendere anvendelsen av en takst så lenge den er under behandling. I forbindelse med dobbelt godkjennelse av flytakster bør det innføres en fremgangsmåte for hurtige konsultasjoner mellom medlemsstatene i tilfelle av uenighet og en fremgangsmåte for bileggelse av uenighet som ikke har kunnet løses ved konsultasjoner. Denne forordning erstatter direktiv 87/601/EØF. Nevnte direktiv må derfor oppheves. Det er ønskelig at Rådet vedtar ytterligere liberaliseringstiltak for flytakster senest 30. juni 1992 - VEDTATT DENNE FORORDNING: VIRKEOMRÅDE OG DEFINISJONER Artikkel 1 Denne forordning skal gjelde kriterier og fremgangsmåter i forbindelse med fastsettelse av ruteflytakster på ruter mellom medlemsstatene. Artikkel 2 I denne forordning menes med a) ruteflytakster: priser i nasjonal valuta for transport av passasjerer og bagasje med rutefly, samt de vilkår som gjelder for disse priser, herunder vederlag og vilkår som tilbys byråer og andre mellomledd, b) ruteflyging: en serie flyginger som alle har samtlige av følgende kjennetegn: i) ii) de gjennomføres mot vederlag med luftfartøyer beregnet på transport av passasjerer eller passasjerer og gods og/eller post, slik at det for hver flyging tilbys plasser for salg på individuell basis til allmennheten (enten direkte hos luftfartsselskapet eller hos dets godkjente representanter), iii) de gjennomføres for å betjene trafikk mellom de samme to eller flere punkter, 1) i henhold til en offentliggjort rutetabell, eller 2) ved flyginger som er så regelmessige eller hyppige at de åpenbart utgjør en systematisk serie flyginger, c) flyging: avgang fira en nærmere angitt lufthavn til en nærmere angitt bestemmelseslufthavn, d) luftfartsselskap: et lufttransportforetak som av en medlemsstat har fått en gyldig driftstillatelse til å drive ruteflyging, e) EF-luftfartsselskap: i) et luftfartsselskap som har og fortsatt vil ha sin hovedadministrasjon og sitt hovedforetak i Fellesskapet, hvis aksjemajoritet innehas og fortsatt vil innehas av medlemsstater og/eller av borgere i medlemsstater, og som faktisk kontrolleres og fortsatt vil bli kontrollert av slike stater eller personer, eller ii) et luftfartsselskap som på tidspunktet for vedtakelsen av denne forordning ikke samsvarer med definisjonen under i), men som 1) enten har sin hovedadministrasjon og sitt hovedforetak i Fellesskapet og i tolv måneder før vedtakelsen av denne forordning har drevet ruteflyging eller ikke-regelbundet flyging i Fellesskapet, 2) eller i tolv måneder før vedtakelsen av denne forordning har drevet ruteflyging mellom medlemsstater på grunnlag av trafikkrettigheter etter tredje og fjerde frihet. De luftfartsselskaper som oppfyller kriteriene under ii), er oppført i vedlegg I, f) trafikkrettighet etter tredje frihet: den rett et luftfartsselskap med driftstillatelse i en stat har til, på en annen stats territorium, å sette av passasjerer, gods og post fra den stat der selskapet er gitt driftstillatelse, trafikkrettighet etter fjerde frihet: trafikkrettighet etter femte frihet: den rett et luftfartsselskap har til å utføre lufttransport av passasjerer, gods og post mellom to andre stater enn den stat der selskapet er gitt driftstillatelse, g) berørte stater: de medlemsstater det drives ruteflyging mellom, h) fleksibilitetssone: en prissone som omhandlet i artikkel 4, der flytakster som oppfyller vilkårene i vedlegg II automatisk godkjennes av luftfartsmyndighetene i de berørte stater. En sones grenser uttrykkes i prosent av referanseprisen, i) referansepris: normalprisen på økonomiklasse, enkeltreise eller tur-retur, som et luftfartsselskap med tredje eller fjerde frihet anvender på vedkommende rute; dersom det er mer enn en takst av denne type, skal det anvendes et gjennomsnitt av samtlige takster med mindre det er truffet bilateral avtale om annet; der det ikke finnes en normalpris på økonomiklasse, skal den laveste, fullt fleksible pris anvendes. KRITERIER Artikkel 3 1. Medlemsstatene skal godkjenne EF-luftfartsselskapers takster for ruteflyging dersom de står i et rimelig forhold til søkerselskapets langsiktige, fullt fordelte og relevante kostnader, samtidig som det tas hensyn til behovet for en tilfredsstillende kapitalavkastning og en tilstrekkelig kostnadsmargin for å sikre en tilfredsstillende sikkerhetsstandard. 2. Ved godkjennelse av flytakster i henhold til nr. 1 skal medlemsstatene også ta hensyn til andre relevante forhold, forbrukernes behov og konkurransesituasjonen på markedet, herunder prisene hos de andre luftfartsselskaper som betjener ruten og nødvendigheten av å forhindre dumping. 3. Uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 4 nr. 4 og 5 skal medlemsstatene avvise en takst som ikke oppfyller kravene i artikkel 4 nr. 3, og som i forhold til kriteriene i artikkel 3 nr. 1 er urimelig høy, til ulempe for brukerne, eller urimelig lav i betraktning av konkurransesituasjonen på markedet. 4. Det forhold at en foreslått flytakst er lavere enn det som tilbys av andre luftfartsselskaper som betjener vedkommende rute, er ikke tilstrekkelig grunn til å avslå godkjennelse. 5. En medlemsstat skal, etter å ha underrettet de berørte stater, gi et EF-luftfartsselskap fra en annen medlemsstat som flyr en direkte eller indirekte rute innenfor Fellesskapet, tillatelse til å anvende en flytakst svarende til en takst som allerede er godkjent for ruteflyging mellom de samme to byer, men denne bestemmelse gjelder ikke for indirekte ruter som er over 20% lengre enn den korteste direkte rute. Medlemsstatene kan dessuten gi et EF-luftfartsselskap fra en annen medlemsstat som flyr en direkte rute, tillatelse til å anvende en pris svarende til en pris som allerede er godkjent eller offentliggjort for ikke-regelbundet trafikk på samme rute, forutsatt at de to produkter er likeverdige med hensyn til kvalitet og vilkår for øvrig. 6. Bare EF-luftfartsselskaper skal ha rett til å innføre lavere takster enn gjeldende takster når de driver på grunnlag av trafikkrettigheter etter tredje og fjerde frihet; i forbindelse med trafikkrettigheter etter femte frihet kan de innføre lavere takster bare når takstene oppfyller vilkårene i artikkel 4 nr. 3. BEHANDLINGSREGLER Artikkel 4 1. Takster for ruteflyging skal godkjennes av de berørte stater. Med henblikk på dette skal et luftfartsselskap forelegge forslag til takster i henhold til regler fastsatt av luftfartsmyndighetene i de stater det gjelder. 2. Luftfartsmyndighetene kan ikke kreve at luftfartsselskapene forelegger sine takster for interne EFruter til godkjennelse mer enn 45 dager før de trer i kraft. 3. a) Inntil 31. desember 1992 skal medlemsstatene gi luftfartsselskaper med tredje og/eller fjerde og/eller femte frihet tillatelse til seiv å fastsette takstene innenfor fleksibilitetssonene, forutsatt at vilkårene i vedlegg II overholdes, og at takstene er registrert i de berørte stater minst 21 dager før den foreslåtte dag for deres ikrafttreden. b) For all ruteflyging innføres tre fleksibilitetssoner: - en sone for normalpris på økonomiklasse som ligger mellom 95% og 105% av referanseprisen, - en lavprissone som ligger mellom 94% og 80% av referanseprisen, - en superlavprissone som ligger mellom 79% og 30% av referanseprisen. 4. En fullt fleksibel pris på over 105% av referanseprisen for en intern EF-rute betraktes som godkjent, med mindre begge medlemsstater innen 30 dager etter foreleggelsen har gitt luftfartsselskapet en skriftlig og begrunnet avvisning. Medlemsstatene skal også underrette hverandre. På anmodning fra en av medlemsstatene skal det avholdes konsultasjoner mellom de berørte stater i løpet av fristen på 30 dager. 5. Takster som ikke oppfyller kravene i nr. 3 og 4, skal inntil 31. desember 1992 godkjennes av begge de berørte stater. avvist en takst innen 21 dager etter at den er blitt førelagt, skal den betraktes som godkjent. 6. En godkjent takst for en intern EF-rute gjelder inntil dens gyldighetsperiode utløper eller det innføres en ny. Gyldigheten kan imidlertid forlenges ut over den opprinnelige utløpsdag for et tidsrom av høyst tolv måneder. Artikkel 5 1. En medlemsstat som påberoper seg en legitim interesse i den aktuelle rute, kan anmode Kommisjonen om å undersøke om en flytakst som ikke oppfyller kravene i artikkel 4 nr. 3, er i samsvar med artikkel 3 nr. 1, eller om en medlemsstat har oppfylt sine plikter i henhold til artikkel 3 nr. 3. Kommisjonen skal straks underrette den annen eller de andre berørte medlemsstat(er) og det luftfartsselskap det gjelder, og skal gi dem anledning til å uttale seg. 2. Kommisjonen skal innen 14 dager etter å ha mottatt en anmodning i henhold til nr. 1 avgjøre om flytaksten fortsatt skal gjelde mens anmodningen behandles. 3. Kommisjonen skal snarest mulig, og under enhver omstendighet senest to måneder etter å ha mottatt anmodningen, avgjøre om flytaksten er i samsvar med artikkel 3 nr. 1. Denne frist kan forlenges i den utstrekning det er nødvendig for å innhente ytterligere opplysninger fra den berørte medlemsstat. 4. Kommisjonen skal underrette medlemsstatene og det berørte luftfartsselskap om sin avgjørelse. 5. Medlemsstatene kan henvise Kommisjonens avgjørelse til Rådet innen en måned. Rådet kan med kvalifisert flertall treffe annen beslutning i løpet av en måned. KONSULTASJONS- OG VOLDGIFTSORDNING Artikkel 6 1. Dersom en berørt stat (den første stat), i samsvar med artikkel 4 nr. 5, beslutter ikke å godkjenne en takst for ruteflyging, skal den gi en skriftlig og begrunnet underretning om dette til den annen berørte stat (den annen stat) innen 21 dager etter åha mottatt melding om taksten. 2. Er den annen stat ikke enig i den første stats beslutning, skal den varsle den første stat om dette innen sju dager etter at den seiv er blitt underrettet, opplyse hva som ligger til grunn for uenigheten og anmode om konsultasjoner. Hver stat skal gi alle relevante opplysninger som den annen ber om. Begge de berørte stater kan anmode om at Kommisjonen blir representert under konsultasjonene. 3. Dersom den første stat ikke har tilstrekkelige opplysninger til å treffe avgjørelse om taksten, kan den anmode den annen stat om konsultasjoner innen de 21 dager som er nevnt i nr. 1. 4. Konsultasjonene skal være avsluttet innen 21 dager etter at anmodning ble fremsatt. Er det etter dette tidsrom fortsatt uenighet mellom partene, skal forholdet overlates til avgjørelse ved voldgift etter anmodning fra en av de berørte stater. De to berørte stater kan avtale å forlenge konsultasjonene eller å gå direkte over til voldgift uten konsultasjoner. 5. Voldgiftsbehandlingen skjer ved en voldgiftsdomstol med tre voldgiftsdommere med mindre de berørte stater blir enige om å benytte kun en voldgiftsdommer. De berørte stater skal hver utnevne ett medlem av voldgiftsdomstolen og skal forsøke å komme til enighet om det tredje medlem (som skal være borger av en tredje medlemsstat og fungere som domstolens formann). Alternativt kan de utnevne en enkelt voldgiftsdommer. Voldgiftsdomstolen skal være nedsatt innen sju dager. Domstolen treffer sine avgjørelser ved stemmeflertall. 6. Dersom en av de berørte stater unnlater å utnevne et medlem av voldgiftsdomstolen eller ikke gir sitt samtykke til at et tredje medlem blir utnevnt, skal Rådet omgående underrettes, og dets formann skal gjøre domstolen fulltallig innen tre dager. Dersom vervet som Rådets formann innehas av en medlemsstat som er part i tvisten, skal formannen oppfordre regjeringen i den medlemsstat som står for tur til å bekle formannsvervet, og som ikke er part i tvisten, til å gjøre domstolen fulltal- Hg 7. Voldgiftsbehandlingen skal være avsluttet innen 21 dager etter den dag domstolen er blitt fulltallig eller enedommeren er utnevnt. De berørte stater kan imidlertid avtale å forlenge dette tidsrom. Kommisjonen skal ha rett til å møte som observatør. Voldgiftsdommerne skal redegjøre for i hvilket omfang dommen har lagt kriteriene i artikkel 3 til grunn. 8. Voldgiftsdommen skal omgående meddeles Kommisjonen. Innen ti dager skal Kommisjonen stadfeste voldgiftsdommen, med mindre voldgiftsdommerne har unnlatt å følge kriteriene i artikkel 3, eller ikke har fulgt den fremgangsmåte som er fastsatt i denne forordning, eller dommen på annen måte ikke er i samsvar med fellesskapsretten. Foreligger det ikke noen avgjørelse i løpet av dette tidsrom, anses dommen som stadfestet av Kommisjonen. En dom som er stadfestet av Kommisjonen, skal være bindende for de berørte stater. 9. inntil behandlingen er avsluttet og en ny takst er trådt i kraft. ALMINNELIGE BESTEMMELSER Artikkel 7 Denne forordning skal ikke være til hinder for at medlemsstatene inngår eller opprettholder avtaler som er mer fleksible enn bestemmelsene i artikkel 4. Artikkel 8 Minst en gang årlig skal Kommisjonen konsultere representanter for luftfartens brukerorganisasjoner i Fellesskapet om takster for ruteflyging og dermed beslektede spørsmål, og Kommisjonen skal med henblikk på dette gi deltakerne de nødvendige opplysninger. Artikkel 9 Kommisjonen kan, når den utfører de oppgåver som er pålagt den i henhold til denne forordning, innhente alle nødvendige opplysninger fra de berørte medlemsstater og luftfartsselskaper. Artikkel 10 1. Kommisjonen skal offentliggjøre en rapport om gjennomføringen av denne forordning, senest 31. mai 1992 og deretter hvert annet år. 2. Medlemsstatene og Kommisjonen skal samarbeide om gjennomføringen av denne forordning, særlig om å innhente opplysninger til rapporten nevnt i nr. 1. 3. Fortrolige opplysninger mottatt under anvendelsen av denne forordning skal være undergitt taushetsplikt. Artikkel 11 Dersom en medlemsstat har inngått en avtale med en eller flere tredjestater som gir rettigheter etter femte frihet til et luftfartsselskap fra en tredjestat på en rute mellom medlemsstater, og avtalen i denne forbindelse inneholder bestemmelser som er uforenlige med denne forordning, skal medlemsstaten ved første anledning treffe egnede tiltak for å fjerne slike uoverensstemmelser. Inntil uoverensstemmelsene er fjernet, skal denne forordning ikke berøre rettigheter og plikter overfor tredjestater som følger av en slik avtale. Artikkel 12 Med henblikk på å gjennomføre en ordning med dobbelt avvisning av takster innen 1. januar 1993, skal Rådet senest 30. juni 1992 treffe beslutning om revisjon av denne forordning på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen som forelegges Rådet innen 31. mai 1991. Artikkel 13 Direktiv 87/601/EØF oppheves. Artikkel 14 Denne forordning trer i kraft 1. november 1990. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 24. juli 1990. For Rådet C. VEDLEGG I Luftfartsselskaper omhandlet i artikkel 2 bokstav e) ii). Følgende luftfartsselskaper oppfyller kriteriene omhandlet i artikkel 2 bokstav e) ii), så lenge de godkjennes som nasjonale luftfartsselskaper av den medlemsstat som foretar slik godkjennelse på det tidspunkt denne forordning blir vedtatt: - Scandinavian Airlines System - Britannia Airways - Monarch Airlines. Lavprissone 1. En takst klassifiseres i lavprissonen når følgende to vilkår er oppfylt: - tur-returreise eller rundreise, og - reservasjon for hele turen, billettutstedelse og betaling skal finne sted samtidig, reservasjon for hjemreisen kan imidlertid foretas senere; avbestilling er mulig bare før avgang på utreisen og mot et gebyr på minst 20% av billettprisen; endring av reservasjon er mulig bare mot et gebyr som tilsvarer forskjellen mellom den betalte takst og den nærmeste høyere takst. Superlavprissone 2. En takst klassifiseres i superlavprissonen når følgende vilkår er oppfylt: 1) tur-returreise eller rundreise, og 2) to av følgende vilkår: a) opphold på minst seks dager eller «søndagsregelen», b) i) reservasjon for hele turen, billettutstedelse og betaling skal finne sted samtidig, avbestilling eller endring av reservasjon er mulig bare før avgang på utreisen og mot et gebyr på minst 20% av billettprisen, eller ii) reservasjon er mulig bare før avgang på utreisen og mot et gebyr på minst 20% av billettprisen, eller iii) billettkjøp er mulig bare dagen før avgang på utreisen, reservasjon skal finne sted særskilt for utreisen og hjemreisen og kan skje bare i avreiselandet og dagen før avgang, c) reisende må ikke være over 25 år eller under 60 år, eller må være en far og/eller mor i følge med sitt/sine barn på ikke over 25 år (minst tre personer) d) trafikksvak periode, forutsatt at 1) vilkårene i bokstav c) ikke kombineres med vilkåret i bokstav d) alene, og 2) fleksibilitetssonen ikke kommer under 40% av referanseprisen når vilkårene i bokstav b) i) kombineres bare med vilkårene i bokstav c) eller d). 1. Noter til soneordningen omhandlet i artikkel 4 nr. 3 bokstav b) og nr. 4. i) Referanseprisfor 1990/91 : referansepris som omhandlet i artikkel 2 bokstav i), gjeldende pr. 1. september 1990. ii) Referansepris for 1991/92: referansepris som omhandlet i artikkel 2 bokstav i), gjeldende pr. 1. september 1991. 2. Definisjon av trafikksvak periode: Et luftfartsselskap kan ut fra kommersielle hensyn betegne visse flyginger som flyginger i "trafikksvake perioder". Dersom et luftfartsselskap ønsker å anvende vilkår 2.2) d), skal luftfartsmyndighetene i de berørte medlemsstater for hver enkelt rute avtale hvilke flyginger som skal betegnes som flyginger i trafikksvake perioder, på grunnlag av forslag som luftfartsselskapet fremsetter. På hver rute hvor luftfartsselskaper med tredje og fjerde frihet når opp på et ukentlig gjennomsnitt av 18 tur-returflyginger, skal vedkommende luftfartsselskap som et minimum ha rett til å anvende vilkår 2.2) d) i vedlegg II på inntil 50% av sitt samlede antall flyginger pr. dag, forutsatt at avgang for de flyginger som disse vilkår kan anvendes for, finner sted mellom kl. 10.00 og 16.00 eller mellom kl. 21.00 og 06.00. EFT nr. L 375/80 s. RÅDSDIREKTIV av 16. desember 1980 om fremtidig samarbeid og gjensidig bistand mellom medlemsstatene ved undersøkelser av luftfartsulykker (80/1266/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, og ut fra følgende betraktninger: Moderne luftfartøyer med stor kapasitet blir i teknisk henseende stadig mer kompliserte. I henhold til Overenskomst om internasjonal sivil luftfart kapittel 5 vedlegg 13, påhviler det de kontraherende stater, etter anmodning fra den medlemsstat det gjelder, umiddelbart å la ulykker med slike luftfartøyer undersøkes av uavhengige sakkyndige fra en rekke forskjellige spesialiserte tekniske områder og driftsområder. Ikke alle medlemsstater kan til enhver tid eller i fullt omfang stille til rådighet det fagpersonell og det tekniske anlegg og utstyr som er nødvendig ved undersøkelser av større luftfartsulykker. Den ensartede tekniske utvikling og de ensartede standarder innen luftfarten i medlemsstatene gjør det mulig for dem å samarbeide om å foreta undersøkelser av luftfartsulykker og om å forebygge dem. Mer enn 90% av ulykkene gjelder luftfartøy som har en største tillatte startvekt på 5 700 kg. Av hensyn til flysikkerheten og arbeidet med å forebygge luftfartsulykker bør det også utveksles opplysninger om slike ulykker - VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 1. Ved ulykke med sivilt luftfartøy skal hver medlemsstat, så langt den har mulighet til og på anmodning fra den stat som leder undersøkelsen, ved gjensidig bistand bestrebe seg på å stille følgende til rådighet for den anmodende medlemsstat, alt etter omstendighetene: a) - foreta tekniske undersøkelser av vrakrester og utstyr fra luftfartøyet og av andre gjenstander av betydning for undersøkelsen, - utnytte opplysningene fra ferdskrivere og taleog lydalarmregistratorer i førerkabinen, - lagre og benytte EDB-opplysninger om luftfartsulykker; b) sakkyndige som er spesialister på denne type undersøkelser, og som kan påta seg bestemte oppgåver, men bare dersom undersøkelsen er iverksatt som følge av en større luftfartsulykke. 2. Den gjensidig bistand skal så langt som mulig ytes gratis. Artikkel 2 Medlemsstatene skal regelmessig underrette hverandre om hendelser som ikke har ført til ulykker og om resultatene av undersøkelser av luftfartsulykker med luftfartøy med en største tillatte startvekt på 5 700 kg, forutsatt at resultatene er tilgjengelige i den form som svarer til den som benyttes i rapportskjemaet for ulykker/hendelser, utarbeidet av Den internasjonale sivile luftfartsorganisasjon. Opplysningene og resultatene skal utveksles i den utstrekning de kan bidra til å bedre flysikkerheten og å forebygge ulykker. Artikkel 3 Medlemsstatene skal etter samråd med Kommisjonen vedta de bestemmelser som er nødvendige for å iverksette dette direktiv fra 1. juli 1981. Artikkel 4 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 16. desember 1980. EFT nr. LOI 8/80 s. RÅDSVEDTAK av 20. desember 1979 om innføring av en konsultasjonsordning for forbindelsene mellom medlemsstater og tredjestater på lufttransportområdet og for tiltak på dette område i internasjonale organisasjoner (80/50/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84, paragraf 2, under henvisning til utkast til vedtak fremlagt av Kommisjonen!), under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2^ under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ), og ut fra følgende betraktningen Av hensyn til utviklingen innen lufttransporten og følgene av den for medlemsstatene, er det ønskelig i tide å finne fram til hvilke problerner som er av felles interesse når det gjelder forbindelsene mellom medlemsstater og tredjestater på lufttransportområdet samt for å finne fram til tiltak på dette område innenfor internasjonale organisasjoner. Det er ønskelig å lette utvekslingen av informasjon og samråd på dette område og eventuelt fremme en samordning av medlemsstatenes tiltak innenfor de internasjonale organisasjoner. Hver medlemsstat bør la de andre medlemsstater og Kommisjonen nyte godt av den erfaring den har opparbeidet i sine forbindelser med tredjestater når det gjelder lufttransport. Informasjon på dette område blir jevnlig utvekslet i visse internasjonale organisasjoner. Demte fremgangsmåten bør på fellesskapsnivå suppleres med utveksling av informasjon mellom medlemsstatene og Kommisjonen GJORT DETTE VEDTAK: » EFTnr.C193av31.7.1979,5.9. 2 > EFTnr. C 309 av 10.12.1979, s. 58. 3 > Uttalelse avgitt 21.11.1979 (enn ikke offentliggjort i EFT). Artikkel 1 Medlemsstatene og Kommisjonen skal på anmodning fra en medlemsstat eller fra Kommisjonen rådføre seg med hverandre i samsvar med den fremgangsmåte som er omhandlet i dette vedtak: a) i lufttransportspørsmål som behandles i internasjonale organisasjoner, og b) om forskjellige sider ved den utvikling som har funnet sted i forbindelsene mellom medlemsstatene og tredjestater når det gjelder lufttransport, samt om hvordan de tosidige og flersidige avtaler som er inngått på dette område, fungerer på de viktigste punkter. Disse konsultasjoner skal finne sted innen én måned etter at anmodningen er fremsatt, eller i hastesaker så snart som mulig. Artikkel 2 1. Konsultasjonene omhandlet i artikkel 1 bokstav a) har som hovedformål: a) i fellesskap å avgjøre om de spørsmål som er reist, er av felles interesse, og b) alt etter disse problemers natur: - i fellesskap å undersøke om medlemsstatenes tiltak innenfor de aktuelle internasjonale organisasjoner bør samordnes, eller - i fellesskap å vurdere enhver annen hensiktsmessig tilnærmingsmåte. 2. Medlemsstatene og Kommisjonen skal så snart som mulig utveksle all informasjon som er av betydning for de formål som er nevnt i nr. 1. Artikkel 3 1. Konsultasjonene omhandlet i artikkel 1 bokstav b) spørsmål og å vurdere enhver hensiktsmessig tilnærmingsmåte. 2. Med sikte på konsultasjonene omhandlet i nr. 1, skal hver medlemsstat dersom den anser det for sannsynlig at det kan bidra til å finne fram til problemer av felles interesse, informere de andre medlemsstater og Kommisjonen om den utvikling som har funnet sted på lufttransportområdet, samt om hvordan de to- eller flersidige avtaler som er inngått på dette område, fungerer. 3. Kommisjonen skal sende medlemsstatene alle opplysninger som den har til rådighet når det gjelder spør smålene omhandlet i nr. 2. Artikkel 4 1. Utvekslingen av informasjonene omhandlet i dette vedtak, skal skje gjennom Rådssekretariatet. 2. Konsultasjonene omhandlet i dette vedtak, skal finne sted innen rammen av Rådet. 3. Informasjonene og konsultasjonene omhandlet i dette vedtak, skal være underlagt taushetsplikt. Artikkel 5 Ved utløpet av en treårsperiode regnet fra den dag det er gitt underretning om dette vedtak, skal Rådet ta konsultasjonsordningen opp til ny behandling med henblikk på å endre eller utfylle den dersom erfaringen viser at det er ønskelig. Artikkel 6 Dette vedtak er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 20. desember 1979. For Rådet J. Nr. 68 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 295/91 av 4. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HAR - under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 84 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen I ', under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ', og ut fra følgende betraktningen De liberaliseringstiltak Rådet vedtok i juli 1990 representerer et nytt skritt i retning av en fullt utviklet felles luftfartspolitikk. Felles handling på området vern av interessene til brukerne av lufttransport er nødvendig for å sikre en balansert utvikling i en sektor som er i rask forandring. Luftfartsselskapenes praksis for erstatning ved nektet ombordstigning varierer betydelig. Visse felles minimumsregler for erstatning ved nektet ombordstigning bør sikre at kvaliteten på luftfartsselskapenes tjenester opprettholdes ved økt konkurranse. Luftfartsselskapene bør ha plikt til å fastlegge regler for ombordstigning ved overbookede flyginger. Passasjerenes rettigheter ved nektet ombordstigning bør fastsettes nærmere. Luftfartsselskapene bør ha plikt til å betale erstatning og gi ekstra service til passasjerer som nektes ombordstigning. Passasjerene bør få klare opplysninger om gjeldende regler på området - VEDTATT DENNE FORORDNING: ') EFT nr. Cl 29 av 24.5.1990, s. 15. 2 > EFT nr. Cl 9 av 28.1.1991. 3 > EFT nr. C3l av 6.2.1991. Artikkel 1 Denne forordning fastsetter felles minimumsregler som får anvendelse når passasjerer nektes adgang til en overbooket ruteflyging som de har gyldig billet til og bekreftet bestilling for, ved avgang fra en lufthavn som ligger på en medlemsstats territorium der traktaten gjelder, uansett i hvilken stat luftfartsselskapet er etablert, passasjerenes statsborgerskap og bestemmelsesstedet. Artikkel 2 I denne forordning menes med a) nektet ombordstigning: avvisning av flypassasjerer til en flyging seiv om de - har gyldig billett, - har bekreftet bestilling til den aktuelle flyging, og - har møtt til innsjekking innenfor de tidsfrister og på den måte som er fastsatt, b) bekreftet bestilling: at en billett som er solgt av luftfartsselskapet eller av selskapets godkjente reisebyrå, inneholder - angivelse av flygingens nummer, dag og tidspunkt, og - betegnelsen «OK» eller annen tilsvarende betegnelse i den dertil bestemte rubrikk på billetten som bevis på luftfartsselskapets registrering og uttrykkelige bekreftelse av bestillingen, c) ruteflyging: en flyging som har samtlige av følgende kjennetegn: - den gjennomføres mot vederlag med luftfartøyer beregnet på transport av passasjerer eller passasjerer og gods og/eller post, slik at det for hver flyging tilbys plasser for salg til almenheten, enten direkte hos luftfartsselskapet eller hos dets godkjente agenter. i) i henhold til en offentliggjort rutetabell, eller ii) med flyginger som er så regelmessige eller hyppige at de åpenbart utgjør en systematisk serie flyginger, d) overbooket flyging: en flyging der antall passasjerer med bekreftet bestilling som har møtt til innsjekking innenfor de tidsfrister og på den måte som er fastsatt, overstiger antallet ledige plasser for flygingen, e) frivillig: en person som - har gyldig billett, - har bekreftet bestilling, og - har møtt til innsjekking innenfor de tidsfrister og på den måte som er fastsatt, og som etter oppfordring fra luftfartsselskapet er villig til å gi avkall på sin bekreftede bestilling mot erstatning, f) endelig bestemmelsessted: bestemmelsesstedet anført på billetten som fremvises ved innsjekkingsskranken eller, ved flere flyginger som følger etter hverandre, på billettkupongen for den siste flygingen. Korresponderende flyginger som kan gjennomføres uten vanskelighet til tross for forsinkelse som følge av nektet ombordstigning, tas ikke i betraktning. Artikkel 3 1. Luftfartsselskapet skal fastsette regler for ombordstigning som det skal følge ved en overbooket flyging. Det skal meddele disse regler og alle eventuelle endringer til den berørte medlemsstat og til Kommisjonen, som skal stille dem til rådighet for andre medlemsstater. Endringer skal tre i kraft en måned etter at de er meddelt. 2. Reglene nevnt i nr. 1 skal stilles til rådighet for almenheten hos luftfartsselskapets agenter og ved deres innsjekkingsskranker. 3. Reglene nevnt i nr. 1 bør omfatte muligheten av at passasjerer frivillig avstår fra å gå ombord. 4. Luftfartsselskapet skal under enhver omstendighet ta hensyn til passasjerer som av berettigede grunner bør gis prioritet ved ombordstigning, slik som bevegelseshemmede eller barn uten ledsager. Artikkel 4 1. 4 > EFTnr. L 158 av 23.6.1990, s. 59. - refusjon av billettprisen uten frådrag for den del av reisen som ikke har funnet sted, - omruting snarest mulig til det endelige bestemmelsessted, eller - omruting på et senere tidspunkt etter eget valg. 2. Uansett hvilket valg passasjeren foretar i tilfellet nevnt i nr. 1, skal luftfartsselskapet umiddelbart etter at ombordstigning er nektet betale en minimumserstatning, uten at bestemmelsene i nr. 3 og 4 berøres, på: - 150 ECU for flyginger på opptil 3 500 km, - 300 ECU for flyginger på over 3 500 km, beregnet på grunnlag av det endelige bestemmelsessted anført i billetten. 3. Når luftfartsselskapet tilbyr omruting til det endelige bestemmelsessted på en annen flyging med ankomsttid som ikke går ut over planlagt ankomsttid for den opprinnelig bestilte flyging med mer enn to timer for flyginger på opptil 3500 km og fire timer for flygninger på over 3500 km, kan erstatningen fastsatt i nr. 2 reduseres med 50%. 4. Erstatningsbeløpene kan begrenses til billettprisen til det endelige bestemmelsessted. 5. Erstatningsbeløpene skal utbetales kontant eller, etter avtale med passasjeren, i reisekuponger og/eller i form av andre tjenesteytelser. 6. Dersom en passasjer på en overbooket flyging samtykker i å reise på en lavere klasse enn den billetten gjelder for, skal passasjeren ha rett til å få prisforskjellen refundert. 7. Avstandene angitt i nr. 2 og 3 skal males etter metoden for storsirkelrute (ortodromisk rute). Artikkel 5 1. Ved nektet ombordstigning til en flyging solgt som del av en pakketur, skal luftfartsselskapet ha plikt til å yte erstatning til reisearrangøren som har inngått avtale med passasjeren, og som overfor passasjeren er ansvarlig for korrekt oppfyllelse av avtalen om pakketuren i henhold til rådsdirektiv 90/314/EØF av 13. juni 1990 om pakkereiser, pakkeferier og pakketurer^. 2. Med forbehold for de rettigheter og plikter som følger av direktiv 90/314/EØF, skal reisearrangøren ha plikt til å overføre til passasjeren de beløp som er mottatt i henhold til nr. 1. Artikkel 6 1. I tillegg til minimumserstatningen fastsatt i artikkel 4, skal luftfartsselskapet tilby gratis til passasjerer som er nektet ombordstigning: a) dekning av utgifter til en telefonsamtale og/eller en teleks/telefaksbeskjed til bestemmelsesstedet, b) måltider og forfriskninger som står i rimelig forhold til ventetiden, c) hotellinnkvartering dersom en eller flere ekstra overnattinger er nødvendig. 2. Når en by eller region betjenes av flere lufthavner og luftfartsselskapet tilbyr en passasjer som er nektet ombordstigning flyging til en annen lufthavn enn den lufthavn passasjereren hadde bestilt, skal reiseutgiftene mellom de alternative lufthavner eller til et nærliggende bestemmelsessted avtalt med passasjeren, dekkes av luftfartsselskapet. Artikkel 7 Luftfartsselskapet skal ikke ha plikt til å betale erstatning ved nektet ombordstigning i tilfeller der passasjeren reiser gratis eller til reduserte priser som verken direkte eller indirekte kan benyttes av allmennheten. Artikkel 8 Luftfartsselskapet skal gi hver passasjer som er nektet ombordstigning et formular som gjengir reglene for erstatning ved nektet ombordstigning. Artikkel 9 1. Bestemmelsene i denne forordning medfører ingen begrensning i retten til senere søksmål ved rette domstol med sikte på ytterligere erstatning. 2. Bestemmelsen i nr. 1 får ikke anvendelse på frivillige som definert i artikkel 2 bokstav e) som har akseptert erstatning i henhold til reglene nevnt i artikkel 3. Artikkel 10 Denne forordning trer i kraft to måneder etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 4. februar 1991. For Rådet J.F. Særskilt vedlegg nr. 2 (ialt 12 bind) til St.prp. nr. 100 (1991-92) Bind 11 Personer A. Fri bevegelighet for arbeidstakere (Vedlegg V) B. Trygd (Vedlegg W) C. Gjensidig godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner (Vedlegg VII) D. Etableringsrett (Vedlegg VIII) Som særskilt vedlegg nr. 2 (5.V.2) til St.prp. nr. 100 (1991-92) om samtykke til ratifikasjon av avtalen om EØS er trykt 12 bind med de rettsakter (forordninger, direktiver, vedtak 0.a.) som er inntatt i vedlegg I-XXII til avtalen. Det dreier seg om ialt ca. 1300 rettsakter som partene er blitt enige om skal være en integrerende del av avtalen. Rettsaktene er i de 12 bind inndelt i fire hovedgrupper: VARER som omfatter bindene 1-9, TJENESTER OG KAPITAL i bind 10, PERSONER i bind 11 og ANDRE SAMFUNNSPOLITISKE SPØRSMÅL i bind 12. De fire hovedgrupper er igjen inndelt i temaområder merket med A, B, C o.s.v. Hovedgruppen VARER er inndelt som følger: A Tekniske forordninger, standarder, prøving og sertifisering (tekniske handelshindringer), som omfatter bind 1-6 - vedlegg 11. B Produktansvar - vedlegg 111. C Energi - vedlegg IV D Konkurranseregler - vedlegg XIV. E Statsstøtte - vedlegg XV. F Offentlige innkjøp - vedlegg XVI. G Opphavsrett - vedlegg XVII. Temaområdene B, C, D, E, F og G er inntatt i bind 7. H Veterinærkontroll I Frø og formeringsmateriale - vedlegg I. Temaområdene H og I er inntatt i bind 8 og 9. Hovedgruppen TJENESTER OG KAPITAL - bind 10 - er inndelt som følger: A Finansielle tjenester - vedlegg IX. B Audiovisuelle tjenester - vedlegg X. C Telekommunikasjonstjenester - vedlegg XI. D Fri bevegelighet for kapital - vedlegg XII. E Transport - vedlegg XIII. Hovedgruppen PERSONER - bind 11 - er inndelt som følger: A Fri bevegelighet for arbeidstagere - vedlegg V. B Trygd - vedlegg VI. C Gjensidig godkjennelse av yrkeskvalifikasjoner - vedlegg VII. D Etableringsrett - vedlegg VIII. Hovedgruppen ANDRE SAMFUNNSPOLITISKE SPØRSMÅL - bind 12 - er inndelt som følger: A Helse og sikkerhet på arbeidsplassen, arbeidsrett og lik behandling av kvinner og menn - vedlegg XVIII. B Forbrukervern - vedlegg XIX. C Miljø - vedlegg XX. D Statistikk - vedlegg XXI. E Selskapsrett - vedlegg XXII. For hvert temaområde/vedlegg (med det unntak som er nevnt nedenfor) er hovedrettsaktene nummerert (arabiske tall) i en fortløpende nummerrekkefølge for hele temaområdet/vedlegget. Etter den nummererte hovedrettsakten følger eventuelt de rettsakter som senere har endret hovedrettsakten. Disse endringsrettsakter er ikke nummerert, men er inntatt i kronologisk rekkefølge under hovedrettsaktens referansenummer. Det nevnte unntak gjelder temaområdet tekniske handelshindringer (vedlegg II), som på grunn av sitt store omfang (6 bind) er inndelt i kapitler med romertall fra I til XXVII og en egen nummerrekke (arabiske tall) påbegynnes for hvert nytt kapitel. Nedenfor følger en fullstendig innholdsoversikt over bind 1-6. Koden i parentes bak angir emneområdet, som for samtlige 6 bind er A, etterfulgt av kapittelnummeret i den foran omtalte interne inndeling av vedlegg II: Bind 1 Motorkjøretøyer (A I) Bind 2 Jordbruks- og skogbrukstraktorer (A II) Løfteutstyr (A III) Trykkbeholdere (A VIII) Måleinstrumenter (A IX) Bind 3 Husholdningsapparater (A IV) Gassapparater (A V) Materiell på byggeplass (A VI) Andre maskiner (A VII) Elektrisk utstyr (A X) Tekstiler (A XI) Legemidler (A XIII) Bind 4 Næringsmidler (A XII) Bind 5 Farlige stoffer (A XV) Bind 6 Gjødsel (A XIV) Kosmetika (A XVI) Miljøvern (A XVII) Informasjonsteknologi, telekommunikasjoner og databehandling (A XVIII). Generelle THH (A XIX) Byggevarer (A XXI) Personlig verneutstyr (A XXII) Leketøy (A XXIII) Maskiner (A XXIV) Tobakk (A XXV) Alkoholsterke drikker (A XXVII) R Forordning S Generelle EKSF-vedtak X Andre avgjørelser Y Annet (offentliggjort i EF-Tidende serie C - se nedenfor) De rettsakter som er en del av EØS-avtaleverket tilhører praktisk talt alle bokstavene R (forordning), L (direktiv) eller D (vedtak eller beslutninger). Tiltredelsesaktene Både i særskilt vedlegg nr. 1 og 2 vil man støte på kodene 1 72 B, 1 79 H og 1 85 I. Kodene refererer seg til tiltredelsestraktatene de tre ganger fellesskapet ble utvidet med nye medlemsstater: 172 B (EFT nr. L 73/72): Danmark, Irland og Storbritannias tiltredelse. 179 H (EFT nr. L 291/79): Hellas' tiltredelse. 1 85 I (EFT nr. L 302/85): Portugal og Spanias tiltredelse. Tiltredelsestraktatene er offentliggjort i de tre hefter av EF-Tidende som er angitt i parentes. Tiltredelsesaktene, som er vedlagt traktatene, endrer en rekke av EFs rettsakter. I de tilfelle der tiltredelsesaktene endrer en hovedrettsakt, er tiltredelsesakten oppført blant endringsrettsaktene under denne hovedrettsakt og alltid med angivelse av det sidetall der endringer er tatt inn. Publikasjonshenvisning EFs kunngjøringsblad - De Europeiske Fellesskaps Tidende - forkortet EFT har to serier - serie L og serie C. Alle bindende rettsakter offentliggjøres i serie L. Rekommandsjoner, uttalelser o.s.v. inntas i serie C l . Et henvisningsnummer for en bestemt rettsakt til EF- Tidende kan se slik ut: EFT nr. L 172/88 s. 1. Dette innebærer at rettsakten er å finne i kunngjøringsbladet EFT serie L i nr. 172 for 1988 på side 1. (I EFT vil en rettsakt og også dets enkelte bestemmelser alltid finnes i samme nummer og på samme side i kunngjøringsbladets ni språkversjoner.) -000- En fullstendig innholdsfortegnelse er inntatt foran i hvert av de 12 bind. I et eget registerbind vil bli inntatt innholdsfortegnelse for samtlige 12 bind. I dette registerbind finnes også et stikkordregister og en kronologisk ordnet fullstendig fortegnelse over rettsakter som er trykt i de 12 bind. 11. BANKER OG ANDRE KREDITTINSTITUSJONER 4 * 1. Samordning av lovgivning om etablering og adgang til å yte tjenester 5 ) EFT nr. L 194/73 s. 1 6) ) RÅDSDIREKTIV 8 ) av 28. juni 1973 om opphevelse av restriksjonen på etableringsadgangen og på adgangen til å yte tjenester når det gjelder bankers og andre finansinstitusjoners selvstendige næringsvirksomhet (73/183/EØF) 9 ) Nr. 14 7 ) 1) Dokumentets emnekode - se foran. 2) Kolumnetittelen med angivelse av - området (i dette tilfelle Finansielle tjenester) - emne (Banker og andre kredittinstitusjoner) - underemne (Etableringsrett) 3) CELEX-nummeret med sidetall - se foran 4) Første gang et nytt emne opptrer, settes dette med fete typer med emnets romertall foran. 5) Første gang et underemne opptrer, settes dette med halvfete typer med underemnets nummer foran. 6) Henvisning til EF-Tidende - se foran. 7) Dette tall er siste tall i kodenummeret og representerer rettsaktens nummer i den fortløpende nummerrekke for vedkommende område. settes bare ved hovedrettsakten ikke ved de eventuelle endringsrettsakter, men nummeret vil stå i kodenummeret øverst på alle de sider der endringsrettsaktene er trykt. 8) Rettsaktens type (i dette tilfelle et direktiv - jfr. L i CELEX-nummeret). Et direktiv kan enten være et Rådsdirektiv gitt av Rådet eller et Kommisjonsdirektiv. 9) Direktivets referansenummer som i dette tilfelle sier at direktivet er gitt av Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF) i 1973 med nr. 183. Nummerserien var inntil 1991 felles for direktiv, vedtak og beslutninger. Fra 1992 har alle direktiver et nummer som inngår i tittelen på samme måte som forordninger. A.11.1.14. 1 ) Finansielle tjenester - Banker og andre Kredittinstitusjoner - Etableringsrett 2 ) 373L0183/110 3 ) EFT nr. L 8/84 s. 17 ANNET RÅDSDIREKTIV av 30. desember 1983 om tilnærming av medlemsstatenes lovgivning om ansvarsforsikring for motorvogner (84/5/EØF) [Trykt som nr. I de 12 bind med rettsakter er fra tid til annen inntatt bare tittelen på en rettsakt med angivelse av at teksten er trykt et annet sted. en hovedrettsakt, eventuelt at den endrer flere rettsakter. Den fulle tekst til rettsakten vil finnes under det angitte nummer og da med angivelse av dokumentets emnekode og CELEX-nummer. 1 364L0221 3 Rådsdirektiv av 25. februar 1964 om samordning av de særbestemmelser om innreise og opphold for utenlandske statsborgere som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen 2 368R1612 5 Rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 av 15. oktober 1968 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet 376R0312 14 Rådsforordning (EØF) nr. 312/76 av 9. februar 1976 3 368L0360 15 Rådsdirektiv av 15. 4 370R1251 18 Kommisjonsforordning (EØF) nr. 1251/70 av 29. juni 1970 om arbeidstakeres rett til å bli boende på en medlemsstats territorium etter å ha hatt arbeid der 5 372L0194 20 Rådsdirektiv av 18. mai 1972 om utvidelse av virkeområdet for rådsdirektiv av 25. februar 1964 om samordning av de særbestemmelser om innreise og opphold for fremmede statsborgere som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen, til også å omfatte arbeidstakere som utøver retten til å bli boende på en medlemsstats territorium etter å ha hatt arbeid der 6 377L0486 21 Rådsdirektiv av 25. 1 371R1408 25 Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet. 383R2001 83 Rådsforordning (EØF) nr. 2001/83 av 2. juni 1983 385R1660 85 Rådsforordning (EØF) nr. 1660/85 av 13. juni 1985 385R1661 89 Rådsforordning (EØF) nr. 1661/85 av 13. juni 1985 1 85 1 90 Akt datert 11. juni 1985 386R3811 103 Rådsforordning (EØF) nr. 3811/86 av 11. desember 1986 389R1305 105 Rådsforordning (EØF) nr. 1305/89 av 11. mai 1989 389R2332 108 Rådsforordning (EØF) nr. 2332/89 av 18. 389R3427 116 Rådsforordning (EØF) nr. 3427/89 av 30. oktober 1989 391R2195 121 Rådsforordning (EØF) nr. 2195/91 av 25. juni 1991 2 372R0574 132 Rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972 som fastsetter reglene for gjennomføring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familier som flytter innenfor Felleskapet. 383R2001 240 Rådsforordning (EØF) nr. 2001/83 av 2. juni 1983 385R1660 240 Rådsforordning (EØF) nr. 1660/85 av 13. juni 1985 385R1661 240 Rådsforordning (EØF) nr. 1661/85 av 13. juni 1985 1 85 1 241 Akt datert 11. 386R0513 270 Kommisjonsforordning (EØF) nr. 513/86 av 26. februar 1986 386R3811 272 Rådsforordning (EØF) nr. 3811/86 av 11. desember 1986 389R1305 272 Rådsforordning (EØF) nr. 1305/89 av 11. 389R2332 272 Rådsforordning (EØF) nr. 2332/89 av 18. juli 1989 389R3427 273 Rådsforordning (EØF) nr. 3427/89 av 30. oktober 1989 391R2195 273 Rådsforordning (EØF) nr. 2195/91 av 25. A. GENERELL ORDNING 1 389L0048 277 Rådsdirektiv av 21. desember 1988 om en generell ordning for godkjenning av diplomer for høyere yrkeskompetansegivende utdanning av minst tre års varighet B. JURIDISKE YRKER 2 377L0249 284 Rådsdirektiv av 22. mars 1977 med henblikk på å lette den faktiske gjennomføring av advokaters adgang til å yte tjenester 1 79 H 286 Akt datert 24. mai 1979 1 85 1 286 Akt datert 11. juni 1985 C. MEDISINSKE YRKER 3 381L1057 287 Rådsdirektiv av 14. desember 1981 som utfyller direktiv 75/362/EØF, 77/452/EØF, 78/686/EØF og 78/1026/EØF om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for henholdsvis leger, sykepleiere i alminnelig sykepleie, tannleger og veterinærer med hensyn til ervervede rettigheter Leger 4 375L0362 288 Rådsdirektiv av 16. juni 1975 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for leger, nemnder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten 1 79 H 299 Akt datert 24. mai 1979 1 85 1 300 Akt datert 11. juni 1985 382L0076 303 Rådsdirektiv av 26. januar 1982 389L0594 307 Rådsdirektiv av 30. 390L0658 318 Rådsdirektiv av 4. desember 1990 5 375L0363 323 Rådsdirektiv av 16. juni 1975 om samordning av lover og forskrifter om legevirksomhet 382L0076 326 Rådsdirektiv av 26. januar 1982 389L0594 326 Rådsdirektiv av 30. oktober 1989 6 386L0457 326 Rådsdirektiv av 15. september 1986 om særskilt opplæring til allmennpraktiserende lege 7 90/ C 268/2 331 Liste over betegnelser for diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis samt yrkestitler for allmennpraktiserende leger, offentliggjort i samsvar med artikkel 12 nr. 2 i direktiv 86/457/EØF Sykepleiere 8 377L0452 332 Rådsdirektiv av 27. juni 1977 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for sykepleiere 1 79 H 338 Akt datert 24. mai 1979 1 85 1 339 Akt datert 11. juni 1985 389L0594 339 Rådsdirektiv av 30. oktober 1989 389L0595 340 Rådsdirektiv av 10. oktober 1989 390L0658 343 Rådsdirektiv av 4. desember 1990 9 377L0453 343 Rådsdirektiv av 27. juni 1977 om samordning av lover og forskrifter om virksomhet som sykepleier i alminnelig sykepleie 389L0595 346 Rådsdirektiv av 10. Tannleger 10 378L0686 346 Rådsdirektiv av 25. juli 1978 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for tannleger, herunder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester 1 79 H 354 Akt datert 24. mai 1979 1 85 1 354 Akt datert 11. juni 1985 389L0594 355 Rådsdirektiv av 30. oktober 1989 390L0658 355 Rådsdirektiv av 4. desember 1990 11 378L0687 356 Rådsdirektiv av 25. juli 1978 om samordning av lover og forskrifter om tannlegevirksomhet Veterinærmedisin 12 378L1026 359 Rådsdirektiv av 18. desember 1978 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for veterinærer, herunder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester 1 79 H 365 Akt datert 24. mai 1979 1 85 1 365 Akt datert 11. juni 1985 389L0594 366 Rådsdirektiv av 30. oktober 1989 390L0658 366 Rådsdirektiv av 4. desember 1990 13 378L1027 367 Rådsdirektiv av 18. desember 1978 om samordning av lover og forskrifter om veterinærvirksomhet 389L0594 369 Rådsdirektiv av 30. oktober 1989 Jordmødre 14 380L0154 369 Rådsdirektiv av 21. januar 1980 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis for jordmødre, herunder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester 1 85 1 375 Akt datert 11. juni 1985 380L1273 376 Rådsdirektiv av 22. desember 1980 389L0594 377 Rådsdirektiv av 30. 390L0658 377 Rådsdirektiv av 4. desember 1990 15 380L0155 377 Rådsdirektiv av 21. januar 1980 om samordning av lover og forskrifter om adgang til å starte og utøve jordmorvirksomhet 389L0594 381 Rådsdirektiv av 30. oktober 1989 Farmasi 16 385L0432 381 Rådsdirektiv av 16. september 1985 om samordning av lover og forskrifter om visse virksomheter på det farmasøytiske området 390L0658 384 Rådsdirektiv av 4. desember 1990 17 385L0433 384 Rådsdirektiv av 16. september 1985 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis i farmasi, nemnder tiltak for å lette den faktiske utøvelse av etableringsretten for visse virksomheter på det farmasøytiske område 385L0584 389 Rådsdirektiv av 20. desember 1985 D. ARKITEKTUR 18 385L0384 390 Rådsdirektiv av 10. juni 1985 om gjensidig godkjennelse av diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis innen arkitektvirksomhet, herunder tiltak som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester 385L0614 400 Rådsdirektiv av 20. desember 1985 386L0017 401 Rådsdirektiv av 27. januar 1986 390L0658 402 Rådsdirektiv av 4. desember 1990 19 89/ C 205/6 402 Liste over betegnelser for diplomer, eksamensbeviser og andre kvalifikasjonsbevis innen arkitektvirksomhet, som godkjennes gjensidig av medlemsstatene E. HANDEL OG MELLOMMENN Engroshandel 20 364L0222 405 Rådsdirektiv av 25. februar 1964 om nærmere regler for overgangstiltakene for engroshandelsvirksomhet og mellommannsvirksomhet innen handel, industri og handverk 21 364L0223 407 Rådsdirektiv av 25. 1 72 B 409 Akt datert 22. januar 1972 Handel, industri og handverk 22 364L0224 410 Rådsdirektiv av 25. februar 1964 om gjennomføring av etableringsadgang og ad gang til å yte tjenester for mellommannsvirksomhet innen handel, 1 72 B 414 Akt datert 22. januar 1972 1 79 H 415 Akt datert 24. mai 1979 1 85 1 416 Akt datert 11. juni 1985 Selvstendig næringsdrivende innen detaljhandel 23 368L0363 417 Rådsdirektiv av 15. oktober 1968 om gjennomføring av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innen detaljhandelen 1 72 B 421 Akt datert 22. januar 1972 24 368L0364 422 Rådsdirektiv av 15. oktober 1968 om regler for overgangstiltakene for selvstendig virksomhet innen detaljhandelen (næringshovedgruppe 612 ISIC) Selvstendig virksomhet innen engroshandel med kull og mellommmannsvirksomhet på kullsektoren 25 370L0522 425 Rådsdirektiv av 30. november 1970 om gjennomføring av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innen engroshandel med kull og for mellommannsvirksomhet på kullsektoren (næringshovedgruppe 6112 ISIC) 1 72 B 428 Akt datert 22. januar 1972 26 370L0523 429 Rådsdirektiv av 30. november 1970 om regler for overgangstiltakene for selvstendig virksomhet innen engroshandel med kull og for mellommannsvirksomhet på kullsektoren (næringsgruppe 6112 ISIC) Handel med og distribusjon av giftige stoffer 27 374L0556 431 Rådsdirektiv av 4. juni 1974 om nærmere regler for overgangstiltak for virksomhet innen handel med og distribusjon av giftige stoffer samt virksomhet som medfører yrkesmessig bruk av slike stoffer 28 374L0557 434 Rådsdirektiv av 4. Virksomhet utenom fast utsalgssted 29 375L0369 439 Rådsdirektiv av 16. juni 1975 om tiltak for å lette den faktiske utøvelse av fri etableringsadgang og adgang til å yte tjenester Selvstendige handelsagenter 30 386L0653 443 Rådsdirektiv av 18. desember 1986 om samordning av medlemsstatenes lovgivning om selvstendige handelsagenter F. INDUSTRI OG HANDVERK Produksjons- og prosessindustri 31 364L0427 447 Rådsdirektiv av 7. juli 1964 om nærmere bestemmelser for overgangstiltak for selvstendig virksomhet i produksjons- og prosessindustri innen næringsområde 23-40 ISIC (industri og handverk) 369L0077 450 Rådsdirektiv av 4. mars 1969 32 364L0429 451 Rådsdirektiv av 7. juli 1964 om gjennomføring av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester for selvstendig virksomhet i produksjons- og prosessindustri innen næringsområde 23-40 ISIC (industri og handverk) 1 72 B 457 Akt datert 22. januar 1972 Bergverksdrift 33 364L0428 458 Rådsdirektiv av 7. juli 1964 om gjennomføring av etableringadgangen og adgangen til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innen bergverksdrift, nemnder utvinning av stein og jord (næringsområde 11-19 ISIC) 1 72 B 462 Akt datert 22. januar 1972 Virksomhet innen næringsgrenene elektrisitets-, gass- og vannforsyning samt renovasjon og rengjøring 34 366L0162 463 Rådsdirektiv av 28. februar 1966 om gjennomføring av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innen næringsgrenene elektrisitets-, gass- og vannforsyning 1 72 B 466 Akt datert 22. januar 1972 Nærings- og nytelsesmiddeiindustri og produksjon av drikkevarer 35 368L0365 467 Rådsdirektiv av 15. tjenester for selvstendig virksomhet innen nærings- og nytelsesmiddelindustri og produksjon av drikkevarer (næringsområde 20 og 21 ISIC) 1 72 B 471 Akt datert 22. januar 1972 36 368L0366 471 Rådsdirektiv av 15. oktober 1968 om nærmere bestemmelser for overgangstiltak for selvstendig virksomhet innen nærings- og nytelsesmiddelindustri og produksjon av drikkevarer (næringsområde 20 og 21 ISIC) Leting (prospektering og boring) etter olje og naturgass 37 369L0082 475 Rådsdirektiv av 13. mars 1969 om gjennomføring av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innen leting (prospektering og boring) etter olje og naturgass (næringsområde 13 ISIC) 1 72 B 477 Akt datert 22. januar 1972 G. TJENESTER I TILKNYTNING TIL TRANSPORT 38 382L0470 478 Rådsdirektiv av 29. juni 1982 om tiltak for å fremme faktisk utøvelse av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester innen selvstendig virksomhet innenfor enkelte tjenester i tilknytning til transportog reisebyråvirksomhet (ISIC næringshovedgruppe 718) og innen lagrings- og oppbevaringsvirksomhet (ISIC næringshovedgruppe 720) 1 85 1 484 Akt datert 11. juni 1985 H. FILMINDUSTRI 39 363L0607 485 Rådsdirektiv av 15. oktober 1963 om gjennomføring av bestemmelsene i det alminnelige program for opphevelse av restriksjoner på adgangen til å yte tjenester på filmindustriens område 40 365L0264 487 Annet rådsdirektiv av 13. mai 1965 om gjennomføring av bestemmelsene i de alminnelige programmer for opphevelse av restriksjoner på etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester på filmindustriens område 41 368L0369 489 Rådsdirektiv av 15. oktober 1968 om gjennomføring av etableringsadgang for selvstendig virksomhet innen filmdistribusjon 1 72 B 491 Akt datert 22. 42 370L0451 492 Rådsdirektiv av 29. september 1970 om gjennomføring av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innen filmproduksjon 1 72 B 494 Akt datert 22. januar 1972 1. ANDRE SEKTORER Forretningstjenester innen fasteiendom og andre sektorer 43 367L0043 495 Rådsdirektiv 67/43/EØF av 12. januar 1967 om gjennomføring av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester innen selvstendig virksomhet på områdene: 1. «Drift og omsetning av fast eiendom» (unntatt 6401) (ex næringshovedgruppe 640 ISIC); 2. Visse former for «forretningsmessig tjenesteyting som ikke er nevnt annet sted» (næringshovedgruppe 839 ISIC) 1 72 B 499 Akt datert 22. januar 1972 1 79 H 500 Akt datert 24. mai 1979 1 85 1 500 Akt datert 11. juni 1985 Sektor for personlig tjenesteytelse 44 368L0367 501 Rådsdirektiv av 15. oktober 1968 om gjennomføring av etableringsadgang og adgang til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innenfor området personlige tjenester (næringsområde 85 ISIC): 1. Restauranter og skjenkesteder (næringshovedgruppe 852 ISIC); 2. Hoteller og andre overnattingssteder og campingplasser (næringshovedgruppe 853 ISIC) 1 72 B 504 Akt datert 22. januar 1972 45 368L0368 507 Rådsdirektiv av 15. oktober 1968 om nærmere overgangstiltak for selvstendig virksomhet innenfor området personlige tjenester (ex næringsområde 85 ISIC): 1. Restauranter og skjenkesteder (næringshovedgruppe 852 ISIC); 2. Hoteller og andre overnattingssteder og campingplasser (næringshovedgruppe 853 ISIC) Forskjellige virksomheter 46 375L0368 507 Rådsdirektiv av 16. juni 1975 om tiltak for å fremme den faktiske utøvelse av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester innen forskjellige virksomheter (ex næringsområdene 01 til 85 ISIC) Frisøryrket 47 382L0489 514 Rådsdirektiv av 19. juli 1982 om tiltak som skal lette den faktiske utøvelse av etableringsretten og adgangen til å yte tjenester for frisøren J. LANDBRUK 48 363L0261 516 Rådsdirektiv av 2. april 1963 om nærmere regler for gjennomføring av etableringsadgangen innen landbruk på en medlemsstats territorium for borgere fra andre stater i Fellesskapet som har arbeidet som lønnstakere i landbruket i medlemsstaten i to sammenhengende år 49 363L0262 518 Rådsdirektiv av 2. april 1963 om nærmere regler for gjennomføring av adgangen til å etablere seg på gardsbruk som har vært nedlagt eller ute av drift i mer enn to år 50 365L0001 520 Rådsdirektiv av 14. desember 1964 om nærmere regler for gjennomføring av adgangen til å yte tjenester innen jordbruks- og hagebruksvirksomhet 1 72 B 524 Akt datert 22. januar 1972 51 367L0530 525 Rådsdirektiv av 25. juli 1967 om adgangen til å flytte til annet gardsbruk for en medlemsstats borgere etablert som gårdbrukere i en annen medlemsstat 1 72 B 527 Akt datert 22. januar 1972 52 367L0531 527 Rådsdirektiv av 25. juli 1967 om anvendelsen av medlemsstatenes lovgivning om forpaktning overfor gårdbrukere fra andre medlemsstater 1 72 B 529 Akt datert 22. 53 367L0532 529 Rådsdirektiv av 25. juli 1967 om adgangen til å være tilsluttet samvirkelag for gardbruken; som er borgere i en medlemsstat og etablert i en annen medlemsstat 1 72 B 531 Akt datert 22. januar 1972 54 367L0654 532 Rådsdirektiv av 24. oktober 1967 om nærmere regler for gjennomføring av etableringsadgangen og av adgangen til å yte tjenester for selvstendig virksomhet innen skogbruk 1 72 B 536 Akt datert 22. januar 1972 55 368L0192 536 Rådsdirektiv av 5. april 1968 om adgangen til å motta forskjellige former for kreditt for gårdbrukere som er borgere i en medlemsstat og etablert i en annen medlemsstat 1 72 B 538 Akt datert 22. januar 1972 56 368L0415 538 Rådsdirektiv av 20. desember 1968 om adgangen til å motta forskjellige former for støtte for gårdbrukere som er borgere i en medlemsstat og etablert i en annen medlemsstat 57 371L0018 540 Rådsdirektiv av 16. desember 1970 om nærmere regler for gjennomføring av etableringsadgangen innen selvstendig virksomhet knyttet til jordbruk og hagebruk 1 72 B 544 Akt datert 22. januar 1972 K. ANNET 58 385D0368 544 Rådsvedtak av 16. 1 361X1201 551 Alminnelig program av 18. desember 1961 for opphevelse av restriksjoner på adgangen til å yte tjenester 2 361X1202 554 Alminnelig program av 18. desember 1961 for opphevelse av restriksjoner på etableringsadgangen 3 373L0148 567 Rådsdirektiv av 21. for statsborgere i medlemsstatene med hensyn til etablering og tjenesteytelse 4 375L0034 569 Rådsdirektiv av 17. desember 1974 om den rett statsborgere i en medlemsstat har til å bli boende på en annen medlemsstats territorium etter å ha utøvd selvstendig virksomhet der 5 375L0035 572 Rådsdirektiv av 17. for utenlandske statsborgere, i den utstrekning disse er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen, til også å omfatte de statsborgere i en medlemsstat som utøver sin rett til å bli boende på en annen medlemsstats territorium etter å ha utøvd selvstendig næringsvirksomhet der 6 390L0364 573 Rådsdirektiv av 28. 7 390L0365 574 Rådsdirektiv av 28. juni 1990 om oppholdsrett for lønnsmottakere og selvstendig næringsdrivende som har avsluttet sin yrkesvirksomhet 8 390L0366 576 Rådsdirektiv av 28. A. FRI BEVEGELIGHET FOR ARBEIDSTAKERE (Vedlegg V) EFT nr. L 56/64 s. RÅDSDIREKTIV av 25. februar 1964 om samordning av de særbestemmelser om innreise og opphold for utenlandske statsborgere som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen (64/221/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 56 paragraf 2, under henvisning til rådsforordning nr. 15 av 16 august 1961 °om de første tiltak for å gjennomføre fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet, særlig artikkel 47, under henvisning til rådsdirektiv av 16. august 1961 2) om fremgangsmåter og administrativ praksis med hensyn til mottakelse, sysselsetting og opphold for arbeidstakere fra en medlemsstat og deres familiemedlemmer i de øvrige medlemsstater innen Fellesskapet, under henvisning til de alminnelige programmer for opphevelse av restriksjoner på etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester 31 , særlig avdeling 11, under henvisning til rådsdirektiv av 25. februar 1964 4) om opphevelse av reise- og oppholdsrestriksjoner innen Fellesskapet for statsborgere i medlemsstatene med hensyn til etablering og tjenesteytelse, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente s ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 6 ', og ut fra følgende betraktninger: "EFT nr. 57 av 26.8.1961, s. 1073/61. 2 >EFT nr. 80 av 13.12.1961, s. 1513/61. 3) EFT nr. 2 av 15.1.1962, s. 32/62 og 36/62. 41 EFT nr. 56 av 4.4.1964, s. 845/64. "EFTnr. 134 av 14.12.1962, s. 2861/62. 61 EFT nr. 56 av 4.4.1964, s. 856/64. er begrunnet med hensynet til den offentlige orden og sikkerhet samt folkehelsen, må i første rekke omfatte innreise- og oppholdsvilkårene for de statsborgere i medlemsstatene som skifter oppholdssted innen Fellesskapet enten for å utøve lønnet eller selvstendig virksomhet eller for å motta tjenesteytelser. Samordningen forutsetter særlig tilnærming av de fremgangsmåter som anvendes i medlemsstatene for å ivareta hensynet til offentlige orden og sikkerhet samt folkehelsen når det gjelder innreise og opphold for utenlandske statsborgere. Andre medlemsstaters borgere skal i hver medlemsstat gis tilstrekkelige muligheter til å få overprøvd forvaltningsvedtak på dette området. En oppregning av sykdommer og lignende tilstander som kan være en fare for folkehelsen og offentlige orden og sikkerhet, ville ha liten praktisk verdi og ville neppe bli fullstendig, og det er tilstrekkelig å ordne disse lidelser i grupper - VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 1. Bestemmelsene i dette direktiv skal gjelde for statsborgere i en medlemsstat som oppholder seg i eller reiser til en annen medlemsstat innen Fellesskapet enten for å utøve lønnet eller selvstendig virksomhet eller for å motta tjenester. 2. Disse bestemmelsene får også anvendelse for ektefelle og familiemedlemmer som oppfyller vilkårene i de forordninger og direktiver som er vedtatt på dette området i henhold til traktaten. Artikkel 2 1. av medlemsstatene ut fra hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen. 2. Disse hensyn må ikke gjøres gjeldende for økonomiske formål. Artikkel 3 1. Tiltak av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet skal utelukkende være begrunnet i vedkommende enkeltpersons personlige forhold. 2. Straffedømmer alene kan ikke uten videre begrunne slike tiltak. 3. Dersom det identitetskort eller pass utløper som har muliggjort innreise til vertsstaten og utstedelse av bevis på opphold, kan dette ikke gi grunnlag for utvisning fra territoriet. 4. Den stat som har utstedt identitetskortet eller passet, skal uten spesielle formaliteter la innehaveren av identitetskortet eller passet reise inn igjen på sitt territorium seiv om identitetskortet eller passet er utløpt eller innehaverens statsborgerskap bestrides. Artikkel 4 1. Bare de sykdommer eller lignende tilstander som er oppført i vedlegget, kan gi grunnlag for å nekte innreise eller utstedelse av det første beviset på opphold. 2. Sykdommer eller lignende tilstander som oppstår etter at det første beviset på opphold er utstedt, kan ikke gi grunnlag for å nekte fornyelse av bevis på opphold eller for utvisning fra territoriet. 3. Medlemsstatene kan ikke innføre nye bestemmelser og praksis som er mer restriktive enn de som gjelder når det gis underretning om dette direktiv. Artikkel 5 1. Vedtak om å utstede eller avslå å utstede det første beviset på opphold skal treffes snarest mulig og senest innen seks måneder etter at søknad om tillatelse er fremlagt. Søkeren kan oppholde seg midlertidig på territoriet inntil det foreligger vedtak om å utstede eller avslå å utstede bevis på opphold. 2. Når vertsstaten finner det absolutt nødvendig, kan den anmode søkerens hjemstat og eventuelt andre medlemsstater om opplysninger om søkerens tidligere vandel i strafferettslig henseende. Forespørsler må ikke være systematiske. Den medlemsstat som forespørres, skal svare innen to måneder. Artikkel 6 Søkeren skal underrettes om hvilke hensyn til offentlig orden og sikkerhet eller folkehelsen som ligger til grunn for et vedtak som angår vedkommende, med mindre hensynet til statens sikkerhet er til hinder for det. Artikkel 7 Vedtak om avslag på utstedelse eller fornyelse av bevis på opphold eller om utvisning fra territoriet skal meddeles søkeren. I underretningen skal det opplyses innen hvilken frist søkeren skal forlate territoriet. Unntatt i hastesaker kan fristen ikke være kortere enn femten dager dersom vedkommende ennå ikke har fått bevis på opphold, og i alle andre tilfeller ikke kortere enn en måned. Artikkel 8 Når det gjelder vedtak om avslag på søknad om innreise, vedtak om utstedelse eller fornyelse av bevis på opphold eller vedtak om utvisning fra territoriet, skal søkeren ha samme adgang til overprøving av forvaltningsvedtak som statens egne borgere. Artikkel 9 1. Dersom det ikke finnes rettsmidler eller dersom rettsmidlene bare gjelder vedtakets lovlighet eller ikke har oppsettende virkning, skal forvaltningsorganet, unntatt i hastesaker, gjøre vedtak om avslag på fornyelse av bevis på opphold eller om utvisning fra territoriet av innehaveren av bevis på opphold, først etter å ha mottatt en uttalelse fra en kompetent myndighet i vertsstaten, der søkeren kan forsvare seg eller la seg bistå eller representere i samsvar med nasjonal lovgivning. Denne myndighet skal være en annen enn den som har kompetanse til å gjøre vedtak om fornyelse av bevis på opphold eller om utvisning fra territoriet. 2. Vedtak om avslag på utstedelse av det første beviset på opphold og vedtak om utvisning fra territoriet før utstedelse av et slikt bevis, skal på anmodning fra søkeren forelegges for den myndighet som etter nr. 1 skal uttale seg på forhand. Søkeren skal da ha rett til å ivareta sitt forsvar personlig, med mindre hensynet til statens sikkerhet er til hinder for det. Artikkel 10 1. Medlemsstatene skal sette i kraft de tiltak som er nødvendige for å etterkomme dette direktiv innen seks måneder etter at det er meddelt dem, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. 2. får oversendt teksten til de viktigste internrettslige bestemmelser som blir vedtatt på det området dette direktiv omhandler. Artikkel 11 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 25. februar 1964. For Rådet H. A. Sykdommer som kan være en fare for folkehelsen: 1. karantenepliktige sykdommer som er nevnt iDe internasjonale helseforskrifter, nr. 2, utferdiget av Verdens helseorganisasjon 25. mai 1951, 2. tuberkulose i åndedrettsorganene i aktivt stadium eller med utviklingstendens, 3. syfilis, 4. finnes regler til beskyttelse av statens borgere mot sykdommene, B. sykdommer og lignende tilstander som kan være en fare for offentlig orden eller sikkerhet, 1. avhengighet av narkotiske stoffer eller andre giftstoffer, 2. EFTnr. L 257/68 s. Nr. 2 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1612/68 av 15. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet", under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2 ' "EFT nr. 268 av 6.11.1967, s. 9. "EFTnr. 298 av 7.12.1967, s. ut fra følgende betraktninger: Den frie bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet må være gjennomført senest ved utløpet av overgangsperioden. Dette innebærer at all forskjellsbehandling av arbeidstakere fra medlemsstatene på grunnlag av statsborgerskap skal avskaffes når det gjelder sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår, og at arbeidstakere skal ha rett til å flytte fritt innen Fellesskapet for å utøve lønnet virksomhet, med forbehold for de begrensninger som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen. sikres gjennomført samtidig, må det vedtas bestemmelser for å nå de mål for fri bevegelighet som er fastsatt i traktatens artikkel 48 og 49 og for å utfylle de tiltak som etter hvert vedtas innen rammen av forordning nr. 15 om de første tiltak for å gjennomføre fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskape 3 ' og rådsforordning nr. 38/64/EØF av 25. mars 1964 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet 4) . Fri bevegelighet er en grunnleggende rettighet for arbeidstakere og deres familie. Arbeidskraftens mobilitet innen Fellesskapet skal være ett av midlene til å sikre arbeidstakere mulighet til å bedre sine leveog arbeidsvilkår og dermed også lette sin sosiale fremgang, samtidig som medlemsstatenes økonomiske behov blir ivaretatt. Retten til å utøve virksomhet etter eget valg innen Fellesskapet må anerkjennes for alle arbeidstakere i medlemsstatene. Denne retten må uten forskjell anerkjennes for vanlige arbeidstakere, sesongarbeidere, grensearbeidere og arbeidstakere som utøver virksomhet som ledd i en tjenesteytelse. For at retten til fri bevegelighet skal kunne utøves på objektive vilkår i frihet og verdighet, må den faktiske og rettslige likebehandlingen gjelde alle forhold med tilknytning til den egentlige utøvelsen av lønnet virksomhet og anskaffelse av bolig, og i tillegg må alle hindringer for arbeidstakernes mobilitet fjernes, særlig når det gjelder arbeidstakernes rett til å bli forenet med sin familie og vilkårene for at familien skal kunne integreres i vertsstatens miljø. Prinsippet om lik behandling av alle arbeidstakere innen Fellesskapet innebærer at alle statsborgere i medlemsstatene gis samme prioritet til arbeid som innenlandske arbeidstakere. Arbeidsformidlingen må utbygges, særlig ved å utvikle et direkte samarbeid mellom både sentrale og regionale arbeidskontorer, og ved å forsterke og samordne informasjonsvirksomheten, for generelt å skape bedre oversikt over arbeidsmarkedet. De arbeidstakere som ønsker å flytte, må informeres regelmessig om leve- og arbeidsvilkår. Dessuten må det fastsettes tiltak som skal iverksettes dersom en medlemsstat har eller forutser forstyrrelser på sitt arbeidsmarked som vil kunne medføre alvorlig fare for levestandarden og sysselsettingsnivået i et område eller i en næring. I slike tilfeller må det i første rekke gjennomføres informasjonstiltak slik at arbeidstakere ikke søker arbeid i dette område eller i denne næring, men slike tiltak må likevel eventuelt kunne forsterkes ved å utsette formidlingsvirksomheten midlertidig; dette må eventuelt vedtas på fellesskapsplan. "EFT nr. 57 av 26.8.1961, s. 1073/61. 4) EFT nr. 62 av 17.4.1964, s. 965/64. konkret tilbudt arbeid i andre områder innen Fellesskapet. Derfor må de problemer som reiser seg i den forbindelse, ikke lenger behandles isolert, men i lys av den innbyrdes sammenheng og også ut fra hensynet til de regionale sysselsettingsproblemene, og det er derfor nødvendig at medlemsstatene bestreber seg på å samordne sin sysselsettingspolitikk på fellesskapsplan. Ved beslutning av 15. oktober 1968 5) har Rådet utvidet anvendelsesområdet for traktatens artikkel 48 og 49 og bestemmelsene til gjennomføring av disse artikler til de oversjøiske franske departementer - VEDTATT DENNE FORORDNING: FØRSTE DEL SYSSELSETTING OG ARBEIDSTAKERENS FAMILIE AVDELING I Adgang til arbeid Artikkel 1 1. Enhver statsborger i en medlemsstat skal, uten hensyn til bosted, ha rett til å ta og utøve lønnet arbeid på en annen medlemsstat territorium i samsvar med de lover og forskrifter som gjelder for denne statens arbeidstakere. 2. Han skal særlig ha samme prioritet til ledige stillinger på en annen medlemsstats territorium som statsborgere i denne staten. Artikkel 2 Enhver statsborger i en medlemsstat og enhver arbeidsgiver som utøver virksomhet på en medlemsstats territorium, kan utveksle søknader og tilbud om arbeid samt inngå og oppfylle arbeidsavtaler i samsvar med gjeldende lover og forskrifter, forutsatt at det ikke medfører forskjellsbehandling. Artikkel 3 1. "EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 1. eller virkning å utelukke statsborgere i andre medlemsstater fra ledige stillinger. Denne bestemmelse gjelder ikke for vilkår om språkkunnskaper som er nødvendige på grunn av arbeidets art. 2. Til bestemmelser og praksis som nevnt i nr. 1 første ledd hører særlig slike som i en medlemsstat a) fastsetter en særlig og ufråvikelig fremgangsmåte ved ansettelse av utenlandsk arbeidskraft, b) begrenser kunngjøring av ledige stillinger gjennom pressen eller på annen måte, eller setter andre vilkår for kunngjøringen enn dem som kommer til anvendelse for arbeidsgivere som utøver virksomhet på vedkommende stats territorium, c) setter vilkår om registrering på arbeidskontor for adgangen til arbeid eller hindrer ansettelser som lyder på navn når det gjelder personer som ikke bor på vedkommende stats territorium. Artikkel 4 1. Lover og forskrifter i medlemsstatene som begrenser sysselsettingen av utenlandske arbeidstakere tallmessig eller forholdsmessig i det enkelte foretak, i den enkelte næring eller på regionalt eller nasjonalt plan, får ikke anvendelse på andre medlemsstaters statsborgere. 2. Når det i en medlemsstat settes vilkår om sysselsetting av en viss prosentandel innenlandske arbeidstakere for støtte til foretak, skal statsborger i de andre medlemsstatene anses som innenlandske arbeidstakere, med forbehold for bestemmelsene i rådsdirektiv av 15. oktober 1963 6) . Artikkel 5 En statsborger i en medlemsstat som søker arbeid på en annen medlemsstats territorium, skal der få samme bistand som arbeidskontorene i denne staten yter egne statsborgere som søker arbeid. Artikkel 6 1. Ansettelse av en medlemsstats statsborger i en stilling i en annen medlemsstat kan på grunnlag av statsborgerskap ikke gjøres betinget av helbredsmessige, yrkesmessige eller andre krav som er forskjellige fra dem som får anvendelse på de statsborgere i den annen medlemsstat som ønsker å utøve samme virksomhet. 2. 61 EFT nr. 159 av 2.11.1963, s. 2661/63. arbeidsgiver i en annen medlemsstat enn den han er statsborger i, kan likevel underkastes en prøve på yrkeskunnskaper dersom arbeidsgiveren uttrykkelig har forlangt en slik prøve da han gav tilbudet. AVDELING II Utøvelse av arbeid og lik behandling Artikkel 7 1. En arbeidstaker som er statsborger i en medlemsstat, kan ikke behandles annerledes enn innenlandske arbeidstakere på grunn av sitt statsborgerskap på de andre medlemsstaters territorium når det gjelder ansettelses- og arbeidsvilkår, særlig med hensyn til lønn, oppsigelse samt gjeninntagelse eller ny ansettelse dersom han er blitt arbeidsløs. 2. Han skal på nevnte territorium ha samme sosiale og skattemessige fordeler som innenlandske arbeidstakere. 3. Han skal også ha adgang til faglige utdan - ningsinstitusjoner og omskoleringssentra med samme rett og på samme vilkår som innenlandske arbeidstakere. 4. Alle bestemmelser i tariffavtaler og andre kollektive avtaler og i individuelle arbeidskontrakter om adgang til arbeid, arbeid, lønn og andre arbeids- og oppsigelsesvilkår skal være ugyldige i den utstrekning de fastsetter eller tillater vilkår som forskjellsbehandler arbeidstakere som er statsborgere i andre medlemsstater. Artikkel 8 1. En arbeidstaker som er statsborger i en medlemsstat, og som arbeider på en annen medlemsstats territorium, skal ha krav på lik behandling når det gjelder medlemskap i fagforeninger og utøvelse av fagforeningsrettigheter, nemnder stemmerett; han kan utelukkes fra å delta i ledelsen av offentlige organer og fra å utøve et offentlig verv. Han skal videre være valgbar til organer som representerer arbeidstakerne i foretakene. Disse bestemmelser berører ikke de lover og forskrifter som i visse medlemsstater gir arbeidstakere fra andre medlemsstater mer omfattende rettigheter. 2. Denne artikkel skal vurderes på nytt av Rådet på grunnlag av et forslag fra Kommisjonen som skal fremlegges innen høyst to år. Artikkel 9 1. som innenlandske arbeidstakere når det gjelder bolig, herunder eiendomsrett til nødvendig bolig. 2. I det området der de arbeider, kan disse arbeidstakere med samme rett som innenlandske arbeidstakere skrive seg på liste over boligsøkere der slike lister blir ført, og på den måten oppnå samme fordeler og ansiennitet. Deres familie i hjemstaten skal i denne forbindelse anses som bosatt i vedkommende område, i den utstrekning en tilsvarende formodning gjelder for innenlandske arbeidstakere. AVDELING 111 Arbeidstakerens familie Artikkel W 1. Følgende personer skal, uten hensyn til statsborgerskap, ha rett til å bosette seg sammen med en arbeidstaker som er statsborger i en medlemsstat og som arbeider på en annen medlemsstats territorium: a) arbeidstakerens ektefelle og deres slektninger i nedstigende linje som ikke har fylt 21 år, eller som blir forsørget, b) hans og ektefellens slektninger i oppstigende linje som blir forsørget av arbeidstakeren. 2. Medlemsstatene skal lette adgangen for alle familiemedlemmer som ikke omfattes av bestemmelsene i nr. 1, når de forsørges av vedkommende arbeidstaker eller tilhører hans husstand i hjemstaten. 3. Det er en forutsetning for anvendelsen av nr. 1 og 2 at arbeidstakeren disponerer bolig for familien av en standard som er normal for innenlandske arbeidstakere i det området der han arbeider, men denne bestemmelsen må ikke føre til forskjellsbehandling mellom innenlandske arbeidstakere og arbeidstakere fra andre medlemsstaten Artikkel 11 Ektefellen til en statsborger i en medlemsstat som på en annen medlemsstats territorium utøver lønnet eller selvstendig virksomhet, samt denne statsborgers barn som er under 21 år, eller som blir forsørget av ham, skal ha rett til å utøve lønnet virksomhet på hele territoriet til denne medlemsstat, seiv om de ikke er statsborgere i en medlemsstat. vilkår som statsborgere i denne stat, når barna er bosatt på denne stats territorium. Medlemsstatene skal stimulere til tiltak som tar sikte på at disse barna skal kunne delta i undervisningen på gunstigst mulige vilkår. ANNEN DEL ARBEIDSFORMIDLING Samarbeid mellom medlemsstatene og med Kommisjonen Artikkel 13 1. Medlemsstatene eller Kommisjonen skal igangsette eller i fellesskap foreta de undersøkelser om sysselsetting og arbeidsløshet som de anser nødvendige innen rammen av gjennomføringen av fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet. De sentrale arbeidskontorer i medlemsstatene skal ha et nært samarbeid med hverandre og med Kommisjonen med sikte på felles tiltak ved arbeidsformidling innen Fellesskapet og den plassering av arbeidstakere som følger av dette. 2. For dette formål skal medlemsstatene utpeke spesielle kontorer som skal ha til oppgave å organisere arbeidet på nevnte områder og å samarbeide med hverandre og med Kommisjonen. Medlemsstatene skal underrette Kommisjonen om enhver endring når det gjelder utpeking av disse kontorene, og Kommisjonen skal til orientering offentliggjøre endringene i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Artikkel 14 1. Medlemsstatene skal oversende Kommisjonen alle opplysninger om problemer som oppstår i forbindelse med fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere samt opplysninger om situasjonen og utviklingen i sysselsettingen i de forskjellige geografiske områder og næringen 2. Kommisjonen skal i samarbeid med Den faglige komité fastsette i hvilken form opplysningene nevnt i nr. 1 skal utarbeides og hvor ofte de skal sendes inn. For å vurdere situasjonen på sitt arbeidsmarked skal medlemsstatene legge ensartede kriterier til grunn, som skal fastsettes av Kommisjonen i samsvar med resultatene av det arbeid Den faglige komité har utført i henhold til artikkel 33 bokstav d) og etter uttalelse fra Den rådgivende komité. 3. Det europeiske samordningskontor opplysninger om leve- og arbeidsvilkår og situasjonen på arbeidsmarkedet med sikte på informasjon til arbeidstakerne i de andre medlemsstatene. Disse opplysningene skal ajourføres regelmessig. De spesielle kontorene i de andre medlemsstatene skal sørge for at disse opplysningene får en omfattende distribusjon, særlig ved å sende dem til berørte arbeidskontorer og ved å bruke alle kommunikasjonsmidler som egner seg for informasjon til interesserte arbeidstakere. AVDELING II Formidlingsvirksomhet Artikkel 15 1. Det spesielle kontoret i hver medlemsstat skal minst en gang i måneden sende de spesielle kontorer i de andre medlemsstatene og Det europeiske samordningskontor en oppgave som for yrker og områder viser a) ledige stillinger som ikke er blitt besatt eller sannsynligvis ikke vil bli besatt med arbeidskraft fra det innenlandske marked, b) arbeidssøkere som har erklært seg faktisk villige til å ta arbeid i en annen stat. Det spesielle kontoret i hver medlemsstat skal oversende disse opplysningene til berørte arbeidskontorer og arbeidskraftetater. 2. De oppgåver som er nevnt i nr. 1, skal fordeles etter en ensartet fremgangsmåte som skal utarbeides av Det europeiske samordningskontor i samarbeid med Den faglige komité innen 18 måneder etter at denne forordning har trådt i kraft. Artikkel 16 1. Alle ledige stillinger som er meldt til arbeidskontorene i en medlemsstat, som ikke kan besettes på det innenlandske arbeidsmarked, og som kan være aktuelle for fellesskapsformidling på grunnlag av de oppgåver som er nevnt i artikkel 15, skal meddeles vedkommende arbeidskontorer i den medlemsstat som har oppgitt å ha ledig arbeidskraft innen samme yrke. 2. Disse arbeidskontorene skal sende nøyaktige og egnede søknader til arbeidskontorene i førstnevnte medlemsstat. Disse søknadene skal innen en frist på 18 dager fra tilbudet er mottatt av arbeidskontorene i den annen medlemsstat, fremlegges for arbeidsgiverne med samme prioritet som innenlandsk arbeidskraft har overfor statsborgere i ikkemedlemsstater. medlemsstaten der tilbudene er fremsatt, er av den oppfatning at det ikke finnes tilstrekkelig ledig arbeidskraft innen vedkommende yrke blant statsborgere i medlemsstatene. 3. Bestemmelsene i nr. 1 kommer ikke til anvendelse på tilbud om arbeid som sendes til arbeidstakere som er statsborgere i en ikke-medlemsstat a) når tilbudene lyder på navn og er av en særlig art i) på grunn av yrkesmessige krav til spesialisering, arbeidets fortrolige karakter eller tidligere yrkesmessig tilknytning, ii) slektskap mellom arbeidsgiveren og vedkommende arbeidstaker eller mellom arbeidsgiveren og en arbeidstaker som har vært ansatt i foretaket i minst ett år på vanlig måte. Ved anvendelse av i) og ii) gjelder bestemmelsene i vedlegget, b) når tilbudene gjelder ansettelse av ensartede sesongarbeidsgrupper og minst en av disse sesongarbeiderne gis et tilbud som lyder på navn, c) når tilbudene gis av arbeidsgivere og gjelder arbeidstakere som bor i grenseområder på hver side av den felles grense mellom en medlemsstat og en ikke-medlemsstat, d) når arbeidsgiveren opprettholder tilbud som uttrykkelig er gitt arbeidstakere fra ikke-medlemsstater av grunner som har sammenheng med driften av foretaket, etter at arbeidskontorene har undersøkt om en innenlandsk arbeidstaker eller en arbeidstaker fra en annen medlemsstat kan ansettes, og er av den oppfatning at de grunner arbeidsgiveren har gitt, er berettiget. Artikkel 17 1. De tiltak som er nevnt i artikkel 16, skal gjennomføres av de spesielle kontorer. I den utstrekning det foreligger fullmakt fra de sentrale arbeidskontorer, og i den utstrekning organiseringen av arbeidskontorene i en medlemsstat og fremgangsmåten ved formidling gjør det mulig, skal likevel a) de regionale arbeidskontorer i medlemsstatene i) drive direkte arbeidsformidling på grunnlag av de oppgåver som er nevnt i artikkel 15 med etterfølgende egnede tiltak, ii) et bestemt arbeidskontor eller til en arbeidsgiver innen dette kontors område, - formidlingstiltak for sesongarbeidere, når ansettelsen må skje så raskt som mulig, b) vedkommende arbeidskontorer i grenseområdene i to eller flere medlemsstater regelmessig utveksle opplysninger om tilbud og søknader om arbeid som ikke er imøtekommet i sine områder, og formidle direkte seg i mellom på samme måte som med andre arbeidskontorer i egen stat, c) formidlingsavdelingene for bestemte yrker eller persongrupper samarbeide direkte med hverandre. 2. Vedkommende medlemsstater skal sende Kommisjonen en liste, utarbeidet ved felles overenskomst, over arbeidskontorer som nevnt i nr. 1, og Kommisjonen skal offentliggjøre listen og alle endringer i den til orientering i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Artikkel 18 Anvendelse av de fremgangsmåter ved ansettelse som blir benyttet av de organer som er opprettet til gjennomføring av avtaler som er inngått mellom to eller flere medlemsstater, skal ikke være obligatorisk. AVDELING 111 Regulerende tiltak for å fremme likevekten på arbeidsmarkedet Artikkel 19 1. På grunnlag av en rapport som Kommisjonen skal utarbeide med utgangspunkt i opplysninger fra medlemsstatene, skal medlemsstatene og Kommisjonen to ganger i året i fellesskap analysere — resultatene av arbeidsformidlingsvirksomheten i Fellesskapet, - antall stillinger besatt med statsborgere fra ikke-medlemsstater, — forventet utvikling på arbeidsmarkedet og, så langt det er mulig, arbeidskraftens flytting innen Fellesskapet. 2. Medlemsstatene og Kommisjonen skal undersøke alle muligheter for å gi statsborgere i medlemsstatene prioritet ved ansettelse i ledige stillinger for å skape likevekt mellom tilbud og søknad om arbeid i Fellesskapet. De skal vedta alle nødvendige tiltak for å oppnå dette. Artikkel 20 1. føre til alvorlig fare for levestandarden og sysselsettingsnivået i et område eller i et yrke, skal den underrette Kommisjonen og de andre medlemsstatene om dette og oversende alle relevante opplysninger. 2. Medlemsstatene og Kommisjonen skal treffe alle egnede informasjonstiltak for at arbeidstakere fra Fellesskapet ikke skal søke arbeid i nevnte område eller yrke. 3. Med forbehold for anvendelsen av bestemmelsene i traktaten og i de protokoller som er vedlagt traktaten, kan den medlemsstat som er nevnt i nr. 1, anmode Kommisjonen om å fastslå at den formidlingsvirksomhet som er fastsatt i artikkel 15, 16 og 17, helt eller delvis skal opphøre midlertidig med sikte på å gjenopprette situasjonen i nevnte område eller yrke. Kommisjonen skal gjøre vedtak om det midlertidige opphøret og om varigheten av det senest to uker etter at den har mottatt anmodningen. Innen en frist på to uker, som ikke kan forlenges, kan enhver medlemsstat anmode Rådet om å oppheve eller endre dette vedtaket. Rådet skal ta standpunkt til anmodningen innen to uker. 4. Dersom det midlertidige opphøret blir vedtatt, skal de arbeidskontorer i de andre medlemsstatene som har meldt om ledig arbeidskraft, ikke besette ledige stillinger som de har fått melding om direkte fra arbeidsgivere i den medlemsstat som er nevnt i nr. 1. AVDELING IV Det europeiske samordningskontor Artikkel 21 Det europeiske samordningskontor for arbeidsformidling, opprettet ved Kommisjonen og i denne forordning kalt Det europeiske samordningskontor, skal ha som generell oppgave å fremme arbeidsformidling på fellesskapsplan. Det skal særlig ha ansvar for alle faglige oppgåver som etter denne forordning påhviler Kommisjonen på dette området, blant annet å bistå nasjonale arbeidskontorer. Det europeiske samordningskontor skal utarbeide en oversikt over opplysningene nevnt i artikkel 14 og 15 samt de opplysninger som har fremkommet ved de undersøkelser og studier som er gjennomført etter artikkel 13, slik at alle hensiktsmessige detaljer om forventet utvikling på arbeidsmarkedet i Fellesskapet blir klarlagt; disse opplysningene skal meddeles de spesielle kontorer i medlemsstatene samt Den rådgivende komité og Den faglige komité. Artikkel 22 1. a) å samordne de praktiske tiltak som er nødvendige for arbeidsformidling innen Fellesskapet og analysere arbeidstakernes flytting som følge av arbeidsformidlingen, b) i samarbeid med Den faglige komité å bidra til disse mål ved å muliggjøre felles tiltak på det forvaltningsmessige og faglige plan, c) i samarbeid med de spesielle kontorer å utføre arbeidsformidling når det foreligger et særskilt behov, men disse kontorer skal likevel gjennomføre endelig formidling. 2. Det europeiske samordningskontor skal oversende til de spesielle kontorer de tilbud og søknader om arbeid som er sendt direkte til Kommisjonen, og skal underrettes om den videre behandling av dem. Artikkel 23 I samarbeid med vedkommende myndighet i hver medlemsstat og i samsvar med de vilkår og regler som Kommisjonen fastsetter etter uttalelse fra Den faglige komité, kan Kommisjonen organisere besøk og tjenesteopphold for tjenestemenn fra andre medlemsstater og videreutdanning for faglig personale. TREDJE DEL ORGANER SOM SKAL SIKRE ET NÆRT SAMARBEID MELLOM MEDLEMSSTATENE NÅR DET GJELDER FRI BEVEGELIGHET FOR OG SYSSELSETTING AV ARBEIDSTAKERE AVDELING I Den rådgivende komité Artikkel 24 Den rådgivende komité skal ha til oppgave å bistå Kommisjonen i behandlingen av de spørsmål som reiser seg ved anvendelsen av traktaten og tiltakene til gjennomføring av den når det gjelder fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere. Artikkel 25 Den rådgivende komité skal særlig ha til oppgave a) å behandle problemer i forbindelse med fri bevegelighet og sysselsetting innen rammen av de enkelte staters arbeidsmarkedspolitikk med sikte på samordning av medlemsstatenes sysselsettingspolitikk på fellesskapsplan, noe som vil bidra til å utvikle statenes økonomi og bedre likevekten på arbeidsmarkedet, b) c) eventuelt fremlegge for Kommisjonen grunngitte forslag til endringer av denne forordning, d) på anmodning fra Kommisjonen eller av eget tiltak å avgi grunngitte uttalelser om generelle eller prinsipielle spørsmål, særlig om utveksling av opplysninger om utviklingen på arbeidsmarkedet, om arbeidstakernes flytting mellom medlemsstatene, om programmer eller tiltak som fremmer yrkesveiledning og yrkesrettet opplæring, og som kan øke mulighetene for fri bevegelighet og sysselsetting, samt om enhver form for bistand til arbeidstakere og deres familie, herunder sosialhjelp og bolig. Artikkel 26 1. Den rådgivende komité skal bestå av seks medlemmer fra hver medlemsstat, og av disse skal to representere regjeringen, to arbeidstakerorganisasjonene og to arbeidsgiverorganisasjonene. 2. For hver gruppe nevnt i nr. 1 skal det oppnevnes et varamedlem fra hver medlemsstat. 3. Medlemmene og varamedlemmene skal ha en funksjonstid på to år. De kan gjenoppnevnes. Når funksjonstiden er utløpt, skal medlemmene og varamedlemmene fortsette i tjenesten inntil de blir avløst eller gjenoppnevnt. Artikkel 27 Medlemmene av Den rådgivende komité og deres varamedlemmer skal oppnevnes av Rådet, som ved utvelgelsen av representanter for arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjonene skal bestrebe seg på å oppnå en rettferdig representasjon for de forskjellige sektorer i næringslivet. Rådet skal offentliggjøre listen over medlemmer og varamedlemmer til orientering i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Artikkel 28 Et medlem av Kommisjonen eller hans stedfortreder skal være formann i Den rådgivende komité. Formannen skal ikke delta i avstemninger. Komiteen skal møte minst to ganger i året. Den skal innkalles av formannen enten av eget tiltak eller på anmodning fra minst en tredjedel av medlemmene. Kommisjonens kontorer skal ivareta sekretariatsfunksjonene. sysselsettingsspørsmål og arbeidstakeres flytting. Formannen kan bistås av faglige rådgivere. Artikkel 30 1. Den rådgivende komité skal være beslutningsdyktig når to tredjedeler av medlemmene er til stede. 2. Uttalelser skal være begrunnet og skal vedtas med absolutt flertall av de stemmer som er avgitt på gyldig måte; de skal tilføyes en merknad om mindretallets oppfatning når mindretallet anmoder om det. Artikkel 31 Det rådgivende komité skal fastsette sin arbeidsmåte i en forretningsorden som trer i kraft når Rådet har godtatt den etter uttalelse fra Kommisjonen. Endringer som Den rådgivende komité eventuelt vedtar, skal tre i kraft etter samme fremgangsmåte. AVDELING II Den faglige komité Artikkel 32 Den faglige komité skal ha til oppgave å bistå Kommisjonen med å forberede, fremme og følge opp resultatene av alle faglige arbeider og tiltak til gjennomføring av denne forordning og eventuelle tilleggsbestemmelser. Artikkel 33 Den faglige komité skal særlig ha til oppgave å a) fremme og forbedre samarbeidet mellom berørte myndigheter i medlemsstatene i alle faglige spørsmål i forbindelse med fri bevegelighet for og sysselsetting av arbeidstakere, b) utarbeide fremgangsmåter for organiseringen av berørte myndigheters felles virksomhet, c) lette innsamling av formålstjenlige opplysninger for Kommisjonen og gjennomføring av de undersøkelser og studier som er fastsatt i denne forordning, samt å fremme utveksling av opplysninger og erfaringer mellom berørte myndigheter, d) undersøke på faglig plan hvordan medlemsstatenes kriterier for vurdering av situasjonen på arbeidsmarkedet kan harmoniseres. Artikkel 34 1. Den faglige komité skal bestå av representanter for medlemsstatenes regjeringer. skal oppnevne som medlem av Den faglige komité ett av de medlemmer som representerer den i Den rådgivende komité. 2. Hver regjering skal oppnevne som varamedlem en av sine øvrige representanter i Den rådgivende komité, enten et medlem eller et varamedlem. Artikkel 35 Et medlem av Kommisjonen eller hans stedfortreder skal være formann i Den faglige komité. Formannen skal ikke delta i avstemninger. Formannen og medlemmene av komiteen kan bistås av faglige rådgivere. Kommisjonens kontorer skal ivareta sekretariatsfunksjonene. Artikkel 36 Den faglige komités forslag og uttalelser skal fremlegges for Kommisjonen og gjøres kjent for Den rådgivende komité. Forslagene og uttalelsene kan tilføyes en merknad om synspunktene til de enkelte medlemmer i Den faglige komité når de anmoder om det. Artikkel 37 Den faglige komité skal fastsette sin arbeidsmåte ien forretningsorden som skal tre i kraft når Rådet har godtatt den etter uttalelse fra Kommisjonen. Endringer som Den faglige komité eventuelt vedtar, skal tre i kraft etter samme fremgangsmåte. FJERDE DEL OVERGANGSBESTEMMELSER OG SLUTTBESTEMMELSER AVDELING I Overgangsbestemmelser Artikkel 38 Inntil Kommisjonen har vedtatt den ensartede fremgangsmåte som er nevnt i artikkel 15 nr. 2, skal Det europeiske samordningskontor foreslå hensiktsmessige tiltak for utarbeiding og fordeling av de oppgåver som er nevnt i artikkel 15 nr. 1. Artikkel 39 Den forretningsorden som gjelder for Den rådgivende komité og Den faglige komité når denne forordning trer i kraft, skal fortsatt anvendes. Artikkel 40 Inntil de tiltak trer i kraft som medlemsstatene skal treffe i henhold til rådsdirektiv av 15. oktober 1968 7) 7, EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 13. fastsatt i artikkel 22 i forordning nr. 38/64/EØF er nødvendig for fastsettelse av gyldighetstid for og forlengelse av oppholdsbevis etter de bestemmelser som medlemsstatene har truffet i henhold til rådsdirektiv av 25. mars 1964 8) , skal medlemsstatene i stedet anvende en ansettelseserklæring fra arbeidsgiveren eller et arbeidsbevis, som angir arbeidsforholdets varighet. Alle arbeidsgivererklæringer og arbeidsbevis som viser at arbeidstakeren er ansatt for en übestemt tidsperiode, skal ha samme rettsvirkning som en permanent arbeidstillatelse. Artikkel 41 Dersom en medlemsstat som følge av at arbeidstillatelsen er avskaffet ikke lenger kan videreføre bestemte statistikker over sysselsetting av utenlandske arbeidstakere, kan den for statistiske formål opprettholde arbeidstillatelsen for statsborgere fra andre medlemsstater inntil nye statistiske metoder er innført, men ikke lenger enn til 31. desember 1969. Arbeidstillatelsen skal innvilges uten videre og være gyldig inntil arbeidstillatelsen faktisk blir avskaffet i medlemsstaten. AVDELING II Sluttbestemmelser Artikkel 42 1. Denne forordning berører ikke bestemmelsene i traktaten om opprettelse av Det europeiske kull- og stålfellesskap om anerkjente kull- og stålfagarbeidere, bestemmelsene i traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap om adgang til fagarbeid innen det kjernefysiske område, og bestemmelsene til gjennomføring av disse traktatene. Denne forordning kommer likevel til anvendelse på de arbeidstakerkategorier som er nevnt i første ledd og deres familiemedlemmer i den utstrekning deres rettslige stilling ikke er regulert i ovennevnte traktater eller bestemmelser. 2. Denne forordning berører ikke de bestemmelser som vedtas i samsvar med traktatens artikkel 51. 3. BI EFT nr. 62 av 17.4.1964, s. 981/64. band, som består når denne forordning trer i kraft. Arbeidstakere fra disse stater og territorier som i samsvar med denne bestemmelse utøver lønnet virksomhet på territoriet til en av disse medlemsstater, kan ikke påberope seg bestemmelsene i denne forordning på de andre medlemsstaters territorium. Artikkel 43 Medlemsstatene skal, i perioden mellom dagen for undertegning og dagen for ikrafttreden, til orientering oversende Kommisjonen teksten til de avtaler, konvensjoner og overenskomster som de inngår med hverandre på arbeidskraftområdet. Artikkel 44 Kommisjonen skal vedta de gjennomføringstiltak som er nødvendige for å iverksette denne forordning. I denne forbindelse skal den ha et nært samarbeid med medlemsstatenes sentrale myndigheter. Artikkel 45 Kommisjonen skal fremlegge forslag for Rådet med sikte på å oppheve, på de vilkår som er fastsatt i traktaten, restriksjoner på adgangen til arbeid for medlemsstatenes statsborgere i den utstrekning fri bevegelighet for arbeidstakere kan hindres av at diplomer, eksamensbevis og andre kvalifikasjonsbevis ikke er gjensidig godkjent. Artikkel 46 Administrasjonsutgiftene for de komiteer som er nevnt i tredje del, skal føres opp på budsjettet for De europeiske fellesskap i kapitlet for Kommisjonen. Artikkel 47 Denne forordning får anvendelse på medlemsstatenes territorier og statsborgere, med forbehold for bestemmelsene i artikkel 2, 3, 10 og 11. Artikkel 48 Bestemmelsene i forordning nr. 38/64/EØF opphører å gjelde fra det tidspunkt denne forordning trer i kraft. Denne forordning er i alle deler bindende og og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Luxembourg, 15. oktober 1968. For Rådet G. For gjennomføring av artikkel 16 nr. 3 bokstav a) gjelder følgende: 1. Ordet «spesialisering» betegner høye eller lite utbredte kvalifikasjoner i forbindelse med et arbeid eller et yrke som forutsetter spesielle faglige kunnskaper; det gjelder særlig arbeidsledere for sesongarbeidere som ansettes gruppevis. 2. tillitsforhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. 3. «Tidligere yrkesmessig tilknytning» består når en arbeidsgiver vil ansette en arbeidstaker på en medlemsstats territorium og har sysselsatt vedkommende arbeidstaker på samme territorium i minst 12 måneder i løpet av de siste fire år. 4. EFT nr. L 39/76 s. RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 312/76 av 9. februar 1976 om endring av bestemmelsene om fagforeningsrettigheter for arbeidstakere omfattet av forordning (EØF) nr. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet *>, under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2 ', og ut fra følgende betraktninger: Det bør presiseres i artikkel 8 i rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 av 15. oktober 1968 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet 3 ' at arbeidstakere som er statsborgere i en medlemsstat og arbeider på en annen medlemsstats territorium, skal ha rett til lik behandling når det gjelder utøvelse av fagforeningsrettigheter, også med hensyn til adgang til administrative og ledende stillinger i en fagforening - VEDTATT DENNE FORORDNING: "EFT nr. C 280 av 8.12.1975, s. 43. 2) EFT nr. C 12 av 17.1.1976, s. 2. "EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 2. Artikkel 1 Artikkel 8 i forordning (EØF) nr. 1612/68 skal lyde: 1. I nr. 1 første ledd første punktum skal det etter ordet «stemmerett» tilføyes: «og adgang til administrative eller ledende stillinger i en fagforening». 2. Nr. 2 oppheves. Artikkel 2 Denne forordning trer i kraft den tredje dag etter at den er kunngjort i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 9 februar 1976. For Rådet G. EFTnr. L 257/69 s. 13 RÅDSDIREKTIV av 15. oktober 1968 om opphevelse av reise- og oppholdsrestriksjoner innen Fellesskapet for arbeidstakere fra medlemsstatene og deres familie (68/360/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet", under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2 ', og ut fra følgende betraktninger: Bestemmelsene om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet ble fastsatt ved rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 3 » av 15. oktober 1968. Når det gjelder opphevelse av de reise- og oppholdsrestriksjoner som fortsatt gjelder innen Fellesskapet, er det derfor hensiktsmessig å treffe tiltak som er i samsvar med de rettigheter og tillatelser nevnte forordning gir de enkelte medlemsstaters borgere som flytter til en annen medlemsstat for å utøve lønnet virksomhet, og deres familiemedlemmer. Ved reglene om opphold skal stillingen for arbeidstakere fra andre medlemsstater og deres familiemedlemmer i størst mulig utstrekning tilnærmes stillingen for statens egne borgere. Samordningen av de særbestemmelser om innreise og opphold for utenlandske statsborgere som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen, er omhandlet i rådsdirektiv av 25. februar 1964 4> , vedtatt i henhold til traktatens artikkel 56 paragraf 2 - VEDTATT DETTE DIREKTIV: "EFT nr. 268 av 6.11.1967, s. 9. 2> EFT nr. 298 av 7.12.1967, s. 10. S >EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 2. *>EFT nr. 56 av 4.4.1964, s. 850/64. familiemedlemmer som omfattes av forordning (EØF) nr. 1612/68. Artikkel 2 1. Medlemsstatene skal gi statsborgere som nevnt i artikkel 1 rett til å forlate statens territorium for å utøve lønnet virksomhet på en annen medlemsstats territorium. Denne rett skal være avhengig utelukkende av forevisning av et gyldig identitietskort eller pass. Familiemedlemmer skal ha samme rett som den statsborgeren de er avhengig av. 2. Medlemsstatene skal i samsvar med sin lovgivning utstede til sine borgere eller fornye et identitetskort eller et pass som spesielt angir innehaverens statsborgerskap. 3. Passet skal minst være gyldig i alle medlemsstater og i stater innehaveren reiser gjennom fra en medlemsstat til en annen. Dersom passet er det eneste dokumentet som kan anvendes ved utreise, skal det være gyldig i minst fem år. 4. Medlemsstatene kan ikke kreve utreisevisum eller tilsvarende dokumenter av statsborgerne nevnt i artikkel 1. Artikkel 3 1. Medlemsstatene skal gi personer nevnt i artikkel 1 adgang til sitt territorium mot forevisning av gyldig identitetskort eller pass alene. 2. Det kan ikke stilles krav om innreisevisum eller tilsvarende dokumenter, unntatt når det gjelder familiemedlemmer som ikke er statsborgere i en medlemsstat. Medlemsstatene skal tilby disse personer enhver lettelse for å oppnå nødvendig visum. Artikkel 4 1. Hver medlemsstat skal gi personer nevnt i artikkel 1 rett til opphold på sitt territorium når de kan fremlegge de dokumenter som er oppført i nr. 3. 2. Som bevis på oppholdsretten skal det utstedes et dokument med tittelen «oppholdstillatelse for borgere i en medlemsstat i De europeiske fellesskap». På dokumentet skal det finnes en merknad om at det er utstedt i henhold til forordning (EØF) nr. 1612/68 og bestemmelser vedtatt av medlemsstatene i henhold til dette direktiv. Teksten i merknaden fremgår av vedlegget til dette direktiv. 3. For å utstede oppholdstillatelse til borgere i en medlemsstat i De europeiske fellesskap kan medlemsstaten bare kreve at følgende dokumenter fremlegges: — av arbeidstakeren: a) det dokument vedkommende benyttet ved innreise til medlemsstatens territorium, b) en ansettelseserklæring fra arbeidsgiveren eller et arbeidsbevis, — av familiemedlemmene: c) det dokument de benyttet ved innreise til medlemsstatens territorium, d) en attest fra vedkommende myndighet i hjemstaten eller seneste oppholdsstat, der slektskapsforholdet bekreftes, e) i de tilfeller som er nevnt i forordning (EØF) nr. 1612/68 artikkel 10 nr. 1 og 2, en attest fra vedkommende myndighet i hjemstaten eller seneste oppholdsstat der det bekreftes at arbeidstakeren forsorger dem eller at de tilhører arbeidstakerens husstand i denne stat. 4. Dersom et familiemedlem ikke er statsborger i en medlemsstat, skal det utstedes et oppholdsdokument til vedkommende med samme gyldighet som dokumentet utstedt til den arbeidstaker denne personen er avhengig av. Artikkel 5 Gjennomføring av de formaliteter som er nødvendige for å oppnå oppholdstillatelse, skal ikke hindre at de arbeidsavtaler søkeren har inngått, umiddelbart blir oppfylt. Artikkel 6 1. Oppholdstillatelse skal a) gjelde for hele territoriet til den medlemsstat som har utstedt det, b) være gyldig i minst fem år fra utstedelsesdagen, og gyldigheten skal kunne forlenges uten videre. 2. av militærtjeneste skal ikke ha innvirkning på oppholdstillatelsens gyldighet. 3. Dersom arbeidstakeren har et arbeid som varer mer enn tre måneder og mindre enn ett år hos en arbeidsgiver i vertsstaten eller for en tjenesteyters regning, skal vertsstaten utstede et midlertidig bevis på opphold med en gyldighetstid som kan begrenses til varigheten av arbeidsforholdet. Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 8 nr. 1 bokstav c) skal det utstedes midlertidig bevis på opphold også til sesongarbeidere som sysselsettes i mer enn tre måneder. Varigheten av arbeidsforholdet skal angis i de dokumenter som er nevnt i artikkel 4 nr. 3 bokstav b). Artikkel 7 1. Gyldig oppholdstillatelse kan ikke inndras fra arbeidstakere utelukkende med den begrunnelse at de ikke lenger er i arbeid, enten som følge av midlertidig arbeidsudyktighet på grunn av sykdom eller ulykke eller som følge av at de er blitt ufrivillig arbeidsløse, når sistnevnte forhold bekreftes av vedkommende arbeidskontor på behørig måte. 2. Ved den første fornyelse kan oppholdstillatelsens gyldighetstid begrenses dersom arbeidstakeren i vertsstaten er ufrivillig arbeidsløs og har vært det i lengre tid enn tolv på hverandre følgende måneder; gyldighetstiden må imidlertid ikke være kortere enn tolv måneder. Artikkel 8 1. Medlemsstatene skal gi følgende personer rett til opphold på sitt territorium uten at det utstedes oppholdstillatelse: a) arbeidstakere som utøver lønnet virksomhet som ventes å vare i høyst tre måneder. Det dokumentet som benyttes ved innreise til territoriet og en attest fra arbeidsgiver med angivelse av sysselsettingstiden skal være tilstrekkelig for oppholdet; for arbeidstakere som omfattes av rådsdirektiv av 25. februar 1964 om gjennomføring av etableringsadgangen og adgangen til å yte tjenester for mellommannsvirksomhet innen handel, industri og handverk, kreves imidlertid ikke attest fra arbeidsgive s ', b) arbeidstakere som er sysselsatt på en medlemsstats territorium, men som har sitt bosted på en annen medlemsstats territorium, og som i regelen reiser hjem hver dag eller minst en gang i uken. Vedkommende myndighet i sysselsettingsstaten kan utstede en spesiell tillatelse til disse arbeidstakerne, som gjelder i fem år, og som kan fornyes uten videre, c) S >EFT nr. 56 av 4.4.1964, s. 869/64. påtegning fra vedkommende myndighet i den medlemsstat på hvis territorium de skal utøve virksomhet. 2. I alle tilfeller omhandlet i nr. 1 kan vedkommende myndigheter i vertsstaten kreve at arbeidstakeren skal melde sitt opphold på territoriet. Artikkel 9 1. Oppholdsdokumenter som gis statsborgere i en medlemsstat i De europeiske fellesskap, og som er omhandlet i dette direktiv, skal utstedes og fornyes kostnadsfritt eller mot betaling av et beløp som ikke overstiger gebyrer og avgifter som kreves for utstedelse av identitetskort til egne statsborgere. 2. Visum nevnt i artikkel 3 nr. 2 og artikkel 8 nr. 1 bokstav c) skal utstedes gratis. 3. Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for i størst mulig grad å forenkle formalitetene og fremgangsmåtene for å oppnå dokumentene nevnt i nr. 1. Artikkel 10 Medlemsstatene kan bare fråvike bestemmelsene i dette direktiv når det er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen. Artikkel 11 1. Dette direktiv berører ikke bestemmelsene i traktaten om opprettelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap om godkjente kull- og stålfagarbeidere, bestemmelsene i traktaten om opprettelse av Det europeiske atomenergifellesskap om adgang til fagarbeid innen det kjernefysiske området eller bestemmelsene til gjennomføring av disse traktatene. 2. Dette direktiv kommer likevel til anvendelse på de arbeidstakerkategorier som er nevnt i nr. deres familiemedlemmer i den utstrekning deres rettsstilling ikke er regulert i ovennevnte traktater eller bestemmelser. Artikkel 12 1. Medlemsstatene skal sette i kraft de nødvendige tiltak for å etterkomme dette direktiv innen ni måneder etter at det er meddelt dem, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. 2. De skal underrette Kommisjonen om endringer som er foretatt i lover og forskrifter for å forenkle formaliteter og fremgangsmåter ved utstedelse av de dokumenter som fremdeles er nødvendige ved utreise, innreise og opphold for arbeidstakere og deres familiemedlemmer. Artikkel 13 1. Rådsdirektiv av 25. mars 1964 6) om opphevelse av reise- og oppholdsrestriksjoner innen Fellesskapet for medlemsstatenes arbeidstakere og deres familie skal komme til anvendelse inntil medlemsstatene har gjennomført dette direktiv. 2. Oppholdsdokumenter som er utstedt i henhold til direktivet nevnt i nr. 1, og som er gyldige når dette direktiv gjennomføres, skal beholde sin gyldighet inntil den dag de utløper neste gang. Artikkel 14 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Luxembourg, 15. oktober 1968. For Rådet G. TEKST TIL DEN MERKNAD SOM ER FASTSATT I ARTIKKEL 4 NR. 2: Denne oppholdstillatelse er utstedt i henhold til De europeiske fellesskaps rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 og bestemmelser til gjennomføring av rådsdirektiv av 15. oktober 1968. I henhold til bestemmelsene i nevnte forordning har innehaveren av denne oppholdstillatelse rett til å ta iønnet arbeid og utøve lønnet virksomhet på ... 7) territorium på samme vilkår som ...( 7 ) "'EFTnr. 62 av 17.4.1964, s. 981/64. 7> Avhengig av hvilken stat som utsteder tillatelsen: belgisk, tysk fransk, italiensk, luxembourgsk, nederlandsk. EFTnr. L 142/70 s. 24 KOMMISJONSFORORDNING (EØF) nr. 1251/70 av 29. under henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 48 paragraf 3 bokstav d), og artikkel 2 i protokollen om Storhertugdømmet Luxembourg, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 0 , og ut fra følgende betraktninger: Rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 av 15. oktober 1968 2) og rådsdirektiv 68/360/EØFav 15. oktober 1968 3) har gjort det mulig, ved en rekke på hverandre følgende tiltak, å sikre fri bevegelighet for arbeidstakere. Av yrkesaktive arbeidstakeres oppholdsrett følger nødvendigvis vedkommendes rett, anerkjent i traktaten, til å bli boende på en medlemsstats territorium etter å ha hatt arbeid der. Det er nødvendig å fastsette vilkårene for å benytte denne rett. Nevnte rådsforordning og rådsdirektiv inneholder bestemmelser om arbeidstakeres rett til å oppholde seg på en medlemsstats territorium for å ha arbeid der. Retten til å bli boende etter traktatens artikkel 48 paragraf 3 bokstav d) betyr følgelig at arbeidstakeren har rett til fortsatt å ha sitt bosted på en medlemsstats territorium når vedkommende ikke lenger arbeider der. Arbeidskraftens bevegelighet innen Fellesskapet innebærer at arbeidstakerne skal kunne ta arbeid i flere medlemsstater etter hverandre uten at dette medfører ulemper for dem. Det er i første rekke nødvendig å sikre at en arbeidstaker som er bosatt på en medlemsstats territorium, har rett til å bli boende på dette territorium når personen ikke lenger arbeider der fordi vedkommende har nådd pensjonsalderen eller er blitt varig arbeidsudyktig. '•EFTnr. C 65 av 5.6.1970, s. 16. 2> EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 2. 3) EFT nr. L 257 av 19.10.1968, s. 13. territorium i en viss tid og vært bosatt der, har lønnet arbeid på en annen medlemsstats territorium, mens vedkommende fortsatt har sitt bosted på den første medlemsstatens territorium. Ved fastsettelse av vilkårene for å oppnå rett til å bli boende bør det tas hensyn til grunnene til at sysselsettingen på vedkommende medlemsstats territorium er opphørt, og særlig forskjellen mellom en normal og forutsigbar avslutning av yrkesaktivt liv på grunn av alder, og varig arbeidsudyktighet, som medfører for tidlig og uforutsigbart opphør av virksomhet. Spesielle vilkår bør gjelde dersom virksomheten opphører som følge av en arbeidsulykke eller en yrkessykdom, og når ektefellen er eller har vært statsborger i vedkommende medlemsstat. En arbeidstaker bør ved avslutningen av sitt yrkesaktive liv få tilstrekkelig tid til å avgjøre hvor vedkommende ønsker å ha sitt endelige bosted. Når en arbeidstaker gjør bruk av sin rett til å bli boende, medfører dette at denne rett utvides til også å omfatte familiemedlemmene. Familiemedlemmene bør også ha rett til, på visse vilkår, å bli boende dersom arbeidstakeren avgår ved døden i løpet av sitt yrkesaktive liv. Personer som retten til å bli boende kommer til anvendelse på, skal gis samme behandling som innenlandske arbeidstakere som har avsluttet sitt yrkesaktive liv - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 Bestemmelsene i denne forordning kommer til anvendelse på statsborgere i en medlemsstat som har arbeidet som lønnstakere på en annen medlemsstats territorium, samt på deres familiemedlemmer etter artikkel 10 i rådsforordning (EØF) nr. 1612/68 om fri bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet. Artikkel 2 1. Følgende arbeidstakere har rett til å bli boende på en medlemsstats territorium: a) arbeidstakere som ved opphøret av sin yrkesaktivitet har nådd den alder som er fastsatt i vedkommende stats lovgivning for rett til alderspensjon, og som har hatt arbeid der minst de tolv forutgående månedene og dessuten har vært bosatt der sammenhengende i mer enn tre år, b) arbeidstakere som har vært sammenhengende bosatt på denne statens territorium i mer enn to år, og som slutter i lønnet arbeid der på grunn av varig arbeidsudyktighet. Dersom arbeidsudyktigheten er en følge av en arbeidsulykke eller en yrkessykdom som gir vedkommende rett til pensjon, og denne pensjon skal utbetales helt eller delvis av en statsinstitusjon i denne staten, skal det ikke stilles noe vilkår med hensyn til varigheten av oppholdet, c) arbeidstakere som, etter åha arbeidet iog vært bosatt på denne stats territorium sammenhengende i tre år, har lønnet arbeid på en annen medlemsstats territorium, mens vedkommende fortsatt har bosted på territoriet til den første staten, som vedkommende i regelen vender tilbake til daglig eller minst en gang i uken. Sysselsettingsperioder som på denne måten gjennomføres på en annen medlemsstats territorium, skal med hensyn til å oppnå rettighetene nevnt i bokstav a) og b) anses som gjennomført på bostedsstatens territorium. 2. Vilkårene med hensyn til varighet av opphold og arbeid fastsatt i nr. 1 bokstav a) og vilkåret angående varighet av opphold fastsatt i nr. 1 bokstav b) skal ikke kreves oppfylt dersom arbeidstakerens ektefelle er statsborger i den medlemsstat det gjelder eller har mistet sitt statsborgerskap i denne staten ved å inngå ekteskap med vedkommende arbeidstaker. Artikkel 3 1. De av arbeidstakerens familiemedlemmer som er nevnt i artikkel 1 i denne forordning, og som bor sammen med vedkommende på en medlemsstats territorium, skal ha rett til å bli boende der fast, dersom arbeidstakeren har rett til fast opphold på denne stats territorium i henhold til artikkel 2, og de beholder retten også etter arbeidstakerens død. 2. Dersom arbeidstakeren dør i løpet av sitt yrkesaktive liv og før vedkommende har oppnådd rett til å bli boende på vedkommende stats territorium, skal familiemedlemmene ha rett til å bli boende der fast forutsatt at: bostedsstaten eller har mistet sitt statsborgerskap i denne staten ved å inngå ekteskap med arbeidstakeren. Artikkel 4 1. Varigheten av opphold som fastsatt i artikkel 2 nr. 1 og artikkel 3 nr. 2 kan dokumenteres ved enhver form for bevis som er i bruk i bostedsstaten. Midlertidige fråvær som totalt ikke overskrider tre måneder i løpet av ett år, eller lengre fråvær på grunn av verneplikt, får ingen innvirkning på retten. 2. Perioder med ufrivillig arbeidsløshet bekreftet av vedkommende arbeidskontor på behørig måte og fråvær som følge av sykdom eller ulykke skal anses som sysselsettingsperioder etter artikkel 2 nr. 1. Artikkel 5 1. Personer som har oppnådd rett til å bli boende i henhold til artikkel 2 nr. 1 bokstav a) og b) og artikkel 3, kan utøve retten innen en frist på to år fra det tidspunkt retten er oppnådd. I løpet av denne perioden kan vedkommende forlate medlemsstatens territorium uten at dette får innvirkning på retten. 2. Det skal ikke pålegges vedkommende person å etterkomme spesielle formaliteter for å utøve retten til å bli boende. Artikkel 6 1. De personer som omfattes av denne forordning, skal ha rett til oppholdstillatelse som skal a) utferdiges og fornyes kostnadsfritt eller mot betaling av et beløp som ikke overstiger gebyrer og avgifter som kreves for utstedelse og fornyelse av identitetskort til egne borgere, b) være gyldig over hele territoriet til den medlemsstaten som utsteder den, c) være gyldig i minst fem år og kunne fornyes uten videre. 2. Avbrudd i opphold som ikke overskrider seks på hverandre følgende måneder, skal ikke ha innvirkning på oppholdstillatelsens gyldighet. Artikkel 7 Den rett til lik behandling som er gitt ved rådsforordning (EØF) nr. 1612/68, gjelder også for personer som omfattes av denne forordning. Artikkel 8 1. Denne forordning berører ingen bestemmelser i medlemsstatenes lover og forskrifter som vil være mer gunstig for andre medlemsstaters borgere. 2. Medlemsstatene skal lette fomyet adgang til sitt territorium for arbeidstakere som har forlatt territoriet etter å ha vært fast bosatt der i en lengre periode mens de arbeidet der, og som ønsker å vende tilbake når de har nådd pensjonsalderen eller er blitt varig arbeidsudyktige. Artikkel 9 1. Kommisjonen kan, i lys av utviklingen i den demografiske situasjon i Storhertugdømmet Luxembourg og på anmodning fra samme stat, fastsette andre vilkår enn dem som er fastsatt i denne forordning når det gjelder utøvelse av retten til å bli boende på Luxembourgs territorium. 2. innen to måneder etter at den har mottatt anmodningen, som må inneholde alle nødvendige opplysninger. Den skal meddele Storhertugdømmet Luxembourg vedtaket og underrette de andre medlemsstatene om det. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstaten Utferdiget i Brussel, 29. juni 1970. EFTnr. L 121/72 s. 32 RÅDSDIREKTIV av 18. mai 1972 om urvidelse av virkeområdet for rådsdirektiv av 25. februar 1964 om samordning av de særbestemmelser om innreise og opphold for fremmede statsborgere som er begrunnet med hensynet til offentlig orden og sikkerhet samt folkehelsen, til også å omfatte arbeidstakere som utøver retten til å bli boende på en medlemsstats territorium etter å ha hatt arbeid der (72/194/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49 og artikkel 56 paragraf 2, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamentet, under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité, og ut fra følgende betraktninger: Rådsdirektiv av 25. februar 1964 " har samordnet de særbestemmelser som gjelder for utenlandske statsborgeres innreise og opphold, og som er begrunnet med hensynet til den offentlige orden og sikkerhet samt folkehelsen, og kommisjonsforordning (EØF) nr. 1251/70 av 29. "EFTnr. 56 av 4.4.1964, s. 850/64. 2) EFT nr. L 142 av 30.6. 1970, s. til å bli boende på en medlemsstats territorium etter å ha arbeidet der 2 har fastsatt vilkårene for å utøve denne rett. Det er viktig at bestemmelsene i direktivet av 25. februar 1964 fortsatt skal gjelde for personer som benytter sin rett etter nevnte forordning - VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 Rådsdirektiv av 25. februar 1964 om samordning av de særbestemmelser om innreise og opphold for utenlandske statsborgere som er begrunnet med hensynet til den offentlige orden og sikkerhet samt folkehelsen, skal gjelde for de av medlemsstatenes statsborgere og deres familiemedlemmer som benytter retten til å bli boende på en medlemsstats territorium i henhold til forordning (EØF) nr. 1251/70. Artikkel 2 Medlemsstatene skal sette i kraft de nødvendige tiltak for å etterkomme dette direktiv innen seks måneder etter at det er meddelt dem, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Artikkel 3 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 18. mai 1972. For Rådet M. EFTnr. L 199/77 s. 32 RÅDSDIREKTIV av 25. juli 1977 om skolegang for barn av vandrearbeidere (77/486/EØF) RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 49, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 11 , under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 2 ', og ut fra følgende betraktninger: I resolusjon av 21. januar 1974 om et sosialt handlingsprogram 3) har Rådet blant sine prioriterte tiltak fremhevet tiltak med sikte på å bedre vilkårene for arbeidstakernes frie bevegelighet, særlig i forbindelse med mottakelsen og undervisningen av deres barn. For at disse barna skal kunne integreres i vertsstatens skolemiljø og utdanningssystem, er det viktig at de får mulighet til passende undervisning, også i vertsstatens språk. "EFTnr. C 280 av 8.12.1975, s. 48. J, EFT nr. C 45 av 27.2.1976, s. 6. 3 >EFTnr. C 13 av 12.2.1974, s.l. kultur, hovedsakelig med sikte på å gjøre eventuell reintegrasjon i hjemstaten lettere — VEDTATT DETTE DIREKTIV: Artikkel 1 Dette direktiv skal komme til anvendelse på barn som er underlagt pliktig skolegang etter vertsstatens lovgivning, som forsørges av en arbeidstaker som er statsborger i en annen medlemsstat, og som er bosatt på den medlemsstats territorium der nevnte statsborger har eller har hatt arbeid som lønnsmottaker. Artikkel 2 Medlemsstatene skal, i samsvar med de nasjonale forhold og rettssystemer, treffe nødvendige tiltak med henblikk på å tilby gratis undervisning ved ankomst på deres territorium til de barn som omhandles i artikkel 1, herunder særlig undervisning i ett eller flere av vertsstatens offisielle språk, tilpasset barnas særlige behov. Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak med hensyn til den grunnleggende og videre utdanning for de lærere som skal ivareta denne undervisningen. undervisning i morsmålet og hjemstatens kultur, samordnet med den vanlige undervisning, for de barn som omhandles i artikkel 1. Artikkel 4 Medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for å etterkomme dette direktiv innen fire år etter at det er meddelt dem, og umiddelbart underrette Kommisjonen om dette. Medlemsstatene skal også underrette Kommisjonen om alle lover og forskrifter eller andre bestemmelser som blir vedtatt på det området dette direktiv omhandler. Artikkel 5 Innen fem år etter at dette direktiv er meddelt medlemsstatene, og deretter regelmessig og etter anmodning fra Kommisjonen, skal medlemsstatene oversende Kommisjonen alle relevante opplysninger som kan være til nytte for Kommisjonen når den skal fremlegge rapport for Rådet om gjennomføringen av dette direktiv. Artikkel 6 Dette direktiv er rettet til medlemsstatene. Utferdiget i Brussel, 25. juli 1977. For Rådet H. B. TRYGD (Vedlegg VI) C. GODKJENNELSE AV KVALIFIKASJONER (Vedlegg VII) EFT nr. L 230/83 s. 8 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmersom flytter innenfor Fellesskapet. Side AVDELING I: ALMINNELIGE BESTEMMELSER (artikkel 1 til 12) 28 AVDELING II: BESTEMMELSER OM HVILKEN LOVGIVNING SOM FÅR ANVENDELSE (artikkel 13 til 17) 32 AVDELING III: SÆRBESTEMMELSER OM FORSKJELLIGE TYPER YTELSER 35 Kapittel 1: Sykdom og svangerskap eller fødsel Avsnitt 1: Fellesbestemmelser (artikkel 18) 35 Avsnitt 2: Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer (artikkel 19 til 24) 35 Avsnitt 3: Arbeidsløse og deres familiemedlemmer(artikkel 25) 37 Avsnitt 4: Personer som fremmer krav om pensjon og deres familiemedlemmer (artikkel 26) 38 Avsnitt 5: Pensjonister og deres familiemedlemmer (artikkel 27 til 34) . 38 Avsnitt 6: Forskjellige bestemmelser (artikkel 35) 40 Avsnitt 7: Refusjon mellom institusjoner (artikkel 36) 40 Kapittel 2: Uførhet Avsnitt 1: Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som bare omfattes av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde (artikkel 37 til 39) 41 Avsnitt 2: Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som enten bare omfattes av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er avhengig av trygdetidens eller botidens lengde, eller av lovgivninger av denne type og av den type som er omhandlet i avsnitt 1 (artikkel 40) 42 Avsnitt 3: Forverring av uførhet (artikkel 41) 42 Avsnitt 4: Gjenopptakelse av utbetaling av ytelser etter suspensjon eller opphør. Overgang fra ytelser ved uførhet til ytelser ved alder (artikkel 42 og 43) 43 Kapittel 3: Alder og dødsfall (pensjoner) (artikkel 44 til 51) 43 Kapittel 4: Avsnitt 1: Rett til ytelser (artikkel 52 til 59) 47 Avsnitt 2: Forverring av en yrkessykdom som det er gitt ytelser for (artikkel 60) 49 Avsnitt 3: Forskjellige bestemmelser (artikkel 61 og 62) 49 Avsnitt 4: Refusjon mellom institusjoner (artikkel 63) 50 Kapittel 5: Gravferdshjelp (artikkel 64 til 66) 50 Kapittel 6: Ytelser ved arbeidsløshet Avsnitt 1: Fellesbestemmelser (artikkel 67 og 68) 51 Avsnitt 2: Arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat (artikkel 69 og 70). 51 Avsnitt 3: Arbeidsløse som under sitt siste arbeid var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat (artikkel 71) .. 52 Kapittel 7: Familieytelser og barnetrygd Avsnitt 1: Fellesbestemmelse for ytelser til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og arbeidsløse (artikkel 72) 53 Avsnitt 2: Arbeidstakere og arbeidsløse hvis familiemedlemmer er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat (artikkel 73 til 76) 53 Kapittel 8: Ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene (artikkel 77 til 79) 54 AVDELING IV: DEN ADMINISTRATIVE KOMMISJON FOR TRYGD FOR VANDREARBEIDERE (artikkel 80 og 81) 55 AVDELING V: DEN RÅDGIVENDE KOMITÉ FOR TRYGD FOR VANDREARBEIDERE (artikkel 82 og 83) 56 AVDELING VI: FORSKJELLIGE BESTEMMELSER (artikkel 84 til 93) 57 AVDELING VII: OVERGANGSBESTEMMELSER OG SLUTTBESTEMMELSER (artikkel 94 til 100) 58 VEDLEGG Vedlegg I: Forordningens personkrets 60 Vedlegg II : Særordninger for selvstendig næringsdrivende som i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav j) fjerde ledd, ikke omfattes av forordningens virkeområde — Særlige stønader ved fødsel som i henhold til artikkel 1 bokstav u) ikke omfattes av forordningens virkeområde 62 Vedlegg III: hensyn til forordningens artikkel 6 - Bestemmelser i trygdeavtaler som ikke får anvendelse på alle personer som omfattes av forordningen 63 Vedlegg IV: Lovgivning omhandlet i forordningens artikkel 37 nr. 1 i henhold til hvilken størrelsen på ytelser ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde 67 Vedlegg V: Samsvar mellom medlemstatens lovgivninger når det gjelder vilkårene for fastsettelse av uførhetsgrad 69 Vedlegg VI: Særregler for anvendelse av enkelte medlemsstaters lovgivninger 73 Vedlegg VII: Artikkel 1 Definisjoner I denne forordning menes med: a) «arbeidstaker» og «selvstendig næringsdrivende», henholdsvis en person: i) som er pliktig eller frivillig fortsatt trygdet for et eller flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder som omfattes av en trygdeordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, ii) som i henhold til en trygdeordning som omfatter alle bosatte eller hele den yrkesaktive befolkning, er pliktig trygdet for ett eller flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder som denne forordning får anvendelse på: — dersom den måten trygdeordningen blir administrert eller finansiert på, gjør det mulig å identifisere vedkommende som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, eller — i mangel av slike kriterier, dersom vedkommende er pliktig trygdet eller frivillig fortsatt trygdet for ett av de trygdetilfeller som er oppført i vedlegg I, i henhold til en ordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende eller i henhold til en ordning som er omhandlet i iii), eller, dersom slike ordninger ikke finnes i den berørte medlemsstat, når vedkommende svarer til definisjonen i vedlegg I, iii) som i henhold til en ensartet trygdeordning for hele landbruksbefolkningen i samsvar med kriteriene fastsatt i vedlegg I, er pliktig trygdet for flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder denne forordning får anvendelse på, iv) som i henhold til en medlemsstats trygdeordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende eller for alle bosatte eller for visse grupper av bosatte, er frivillig trygdet for ett eller flere av de trygdetilfeller som svarer til de områder denne forordning får anvendelse på: b) «grensearbeider», en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som utfører inntektsgivende arbeid på en medlemsstats territorium og er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat som han som regel reiser tilbake til daglig eller minst en gang i uken; en grensearbeider som av foretaket han vanligvis er tilknyttet, utsendes til den samme medlemsstats eller til en annen medlemsstats territorium, eller som utfører tjenester på samme medlemsstats eller en annen medlemsstats territorium, skal likevel fortsatt anses som grensearbeider i et tidsrom som ikke må overstige fire måneder, seiv om vedkommende i dette tidsrommet ikke kan reise tilbake til sitt bosted daglig eller minst en gang i uken, c) «sesongarbeider», en arbeidstaker som reiser til en annen medlemsstats territorium enn den der vedkommende er bosatt, for å utføre et sesongarbeid der for et foretak eller for en arbeidsgiver i denne staten i et tidsrom som ikke i noe tilfelle må overstige åtte måneder, og som oppholder seg på nevnte stats territorium så lenge arbeidet varer; med sesongarbeid skal forstås arbeid som er avhengig av årstidene, og som automatisk gjentar seg hvert år, d) «flyktning», en person som definert i artikkel 1 i konvensjonen om flyktningers stilling, undertegnet i Geneve 28. juli 1951, e) «statslos», en person som definert i artikkel 1 i konvensjonen om statsløses stilling, undertegnet i New York 28 september 1954, f) «familiemedlem», en person som er definert eller anerkjent som familiemedlem eller betegnet som medlem av husstanden i henhold til den lovgivning som ligger til grunn for ytelsene, eller i de tilfeller som er omhandlet i artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31, i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt; dersom denne lovgivning bare anser en person som er bosatt sammen med arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende for å være familiemedlem eller medlem av husstanden, skal dette vilkår likevel anses oppfylt når vedkommende hovedsakelig forsørges av arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende. Dersom en medlemsstats lovgivning om naturalytelser ved sykdom eller svangerskap og fødsel ikke gjør det mulig å skille mellom familiemedlemmer og andre personer som denne lovgivningen får anvendelse på, skal «familiemedlem» ha den betydning som er angitt i vedlegg I, g) «etterlatt», en person som er definert eller anerkjent som etterlatt i henhold til den lovgivning som ytelsene tilstas på grunnlag av; dette vilkår likevel anses oppfylt når vedkommende hovedsakelig ble forsørget av avdøde, h) «bosted», vanlig oppholdssted, i) «opphold», midlertidig oppholdssted, j) «lovgivning», i forhold til en medlemsstat, gjeldende og fremtidige lover, forskrifter, vedtektsfestede bestemmelser og alle andre gjennomføringstiltak som gjelder trygdeområdene og trygdeordningene omhandlet i artikkel 4 nr. 1 og 2. Uttrykket omfatter ikke bestemmelser i gjeldende eller fremtidige kollektive avtaler, enten de omfattes eller ikke av vedtak av offentlige myndigheter som gjør slike avtaler obligatoriske eller utvider deres virkeområde. Når det gjelder bestemmelser i kollektivavtaler: i) som tjener til å iverksette pliktig trygd som følger av de lover og forskrifter som er omhandlet i foregående ledd, eller ii) som oppretter en ordning som anvendes av samme institusjon som administrerer ordningene innført ved de lover og forskrifter som er omhandlet i foregående ledd, kan denne begrensning likevel når som helst oppheves ved at den berørte medlemsstat avgir en erklæring som angir ordningene av denne type som denne forordning får anvendelse på. En slik erklæring skal meddeles og offentliggjøres i samsvar med bestemmelsene i artikkel 97. Bestemmelsene i foregående ledd skal ikke føre til at ordningene som forordning nr. 3 fikk anvendelse på, unntas fra denne forordningens virkeområde. Uttrykket «lovgivning» skal heller ikke omfatte bestemmelser som regulerer særordninger for selvstendig næringsdrivende, og som er opprettet på initiativ av dem som er berørt, eller som bare får anvendelse på en del av den berørte medlemsstats territorium, uansett om de offentlige myndigheter har vedtatt at bestemmelsene skal være obligatoriske eller har utvidet deres virkeområde. De aktuelle særordningene er oppført i vedlegg 11, k) «trygdeavtale», en bilateral eller multilateral overenskomst som er inngått eller vil bli inngått utelukkende mellom to eller flere medlemsstater, samt enhver annen multilateral overenskomst som er inngått eller vil bli inngått mellom minst to medlemsstater og en eller flere andre stater på trygdeområdet, når det gjelder hele eller deler av områdene og ordningene angitt i artikkel 4 nr. 1 og 2, samt avtaler av enhver art inngått i henhold til nevnte overenskomster, 1) medlemsstat den statsråd, de statsråder eller annen tilsvarende myndighet som er ansvarlig for trygdeordninger i hele eller deler av den berørte statens territorium, m) «Den administrative kommisjon», den kommisjon som er omhandlet i artikkel 80, n) «institusjon», i forhold til en medlemsstat det organ eller den myndighet som er ansvarlig for å anvende hele eller deler av lovgivningen, o) «kompetent institusjon»: i) den institusjon som vedkommende er tilsluttet på det tidspunkt søknad om en ytelse fremlegges, eller ii) den institusjon der vedkommende har rett til ytelser eller ville hatt rett til ytelser dersom vedkommende eller et eller flere av vedkommendes familiemedlemmer var bosatt på territoriet til den medlemsstat der institusjonen ligger, eller iii) den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat, eller iv) dersom det gjelder en ordning som angår arbeidsgivers plikter med hensyn til ytelsene angitt i artikkel 4 nr. 1, enten arbeidsgiveren eller vedkommendes assurandør eller, i mangel av slik, det organ eller den myndighet som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat, p) «institusjonen på bostedet» og «institusjonen på oppholdsstedet», henholdsvis den institusjon som er kompetent til å gi ytelser der vedkommende er bosatt, og den institusjon som er kompetent til å gi ytelser der vedkommende oppholder seg, i henhold til den lovgivning som institusjonen anvender, eller dersom en slik institusjon ikke finnes, den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat, q) «kompetent stat», den medlemsstat der den kompetente institusjon ligger, r) «trygdetid», tidsrom med avgiftsbetaling eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet definert eller anerkjent som trygdetid etter den lovgivning de er tilbakelagt eller anses som tilbakelagt under, og alle tidsrom som likestilles med slike tidsrom, når de etter denne lovgivningen anses som likestilt med trygdetid, s) lovgivning anses som likestilt med ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet, s) a) «botid», tidsrom definert eller anerkjent som slike tidsrom etter den lovgivning de er tilbakelagt eller anses tilbakelagt under, t) «ytelser» og «pensjoner», alle ytelser og pensjoner, nemnder alle deler av disse som utbetales av offentlige midler, reguleringsforhøyelser og andre tillegg, med forbehold for bestemmelsene i avdeling 111, samt kapitaliserte ytelser som kan utbetales i stedet for pensjoner, og utbetalinger i form av refusjon av avgifter, u) i) «familieytelser», alle naturalytelser eller kontantytelser som skal kompensere familieutgifter etter lovgivningen fastsatt i artikkel 4 nr. 1 bokstav h), unntatt særlige stønader ved fødsel nevnt i vedlegg 11, ii) «barnetrygd», periodiske kontantytelser som utelukkende tilstas på grunnlag av antall familiemedlemmer og eventuelt på grunnlag av familiemedlemmenes alder, v) «gravferdshjelp», engangsytelse ved dødsfall unntatt de kapitaliserte ytelsene omhandlet i bokstav t). Artikkel 2 Personkrets 1. Denne forordning får anvendelse på arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er eller har vært omfattet av en eller flere medlemsstaters lovgivning, og som er statsborgere i en av medlemsstatene, eller som er statsløse eller flyktninger som er bosatt i en medlemsstat, samt på deres familiemedlemmer og deres etterlatte. 2. Denne forordning skal videre få anvendelse på etterlatte etter arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av en eller flere medlemsstaters lovgivning, uavhengig av disse arbeidstakernes eller selvstendig næringsdrivendes nasjonalitet, når deres etterlatte er statsborgere i en av medlemsstatene eller er statsløse eller flyktninger som er bosatt i en medlemsstat. 3. Denne forordning får anvendelse på offentlige tjenestemenn og personer som i samsvar med gjeldende lovgivning likestilles med slike, dersom de er eller har vært omfattet av en medlemsstats lovgivning som denne forordning får anvendelse på. Artikkel 3 Likebehandling 1 . en medlemsstats territorium, og som denne forordning får anvendelse på, ha de samme plikter og rettigheter i henhold til en medlemsstats lovgivning som denne medlemsstatens statsborgere. 2. Bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på retten til å velge medlemmer av trygdeinstitusjonenes organer eller til å delta i oppnevningen av slike medlemmer, men skal ikke berøre en medlemsstats lovgivning om valgbarhet eller fremgangsmåte ved oppnevning av medlemmer til disse organene. 3. Med mindre annet er bestemt i vedlegg 111, skal bestemmelser i trygdeavtaler som forsatt skal gjelde i henhold til artikkel 7 nr. 2 bokstav c) og bestemmelser i avtaler inngått i henhold til artikkel 8 nr. 1, omfatte alle personer som denne forordning får anvendelse på. Artikkel 4 Områder som omfattes 1. Denne forordning får anvendelse på all lovgivning om følgende trygdeområder: a) ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel, b) ytelser ved uførhet, herunder ytelser som tar sikte på å bevare eller forbedre arbeidssevnen, c) ytelser ved alder, d) ytelser til etterlatte, e) ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom, 0 gravferdshjelp, g) ytelser ved arbeidsløshet, h) familieytelser. 2. Denne forordning får anvendelse på alle alminnelige og særskilte trygdeordninger, med eller uten avgiftsbetaling, og på ordninger som pålegger arbeidsgiver eller skipsreder plikter når det gjelder ytelsene omhandlet i nr. 1. 3. Bestemmelsene i avdeling 111 i denne forordning skal likevel ikke berøre en medlemsstats lovbestemmelser om en skipsreders plikter. 4. Denne forordning får ikke anvendelse verken på sosiale og helsemessige velferdsordninger eller på ordninger for ofre for krig eller dens følger eller på særordninger for offentlige tjenestemenn og likestilt personell. Artikkel 5 Erklæringer fra medlemsstatene om denne forordnings virkeområde. Medlemsstatene skal i erklæringer som meddeles og offentliggjøres i samsvar med artikkel 97, angi lovgivningen og ordningene omhandlet i artikkel 4 nr. og 2, minsteytelsene omhandlet i artikkel 50, samt ytelsene omhandlet i artikkel 77 og 78. Artikkel 6 Trygdeavtaler som erstattes av denne forordning Med forbehold for bestemmelsene i artikkel 7, 8 og 46 nr. 4 skal denne forordning, når det gjelder den personkrets og de ordninger den omfatter, erstatte enhver trygdeavtale som binder: a) enten bare to eller flere medlemstater, b) eller minst to medlemsstater og en eller flere andre stater når det gjelder tilfeller som reguleres uten medvirkning av noen institusjon i en av de sistnevnte statene. Artikkel 7 Internasjonale bestemmelser som ikke berøres av denne forordning 1. Denne forordning berører ikke forpliktelser som følger av: a) en konvensjon vedtatt av Den internasjonale arbeidskonferanse som etter ratifikasjon av en eller flere medlemsstater har trådt i kraft i de berørte stater, b) de midlertidige europeiske avtaler om trygd av 11. desember 1953 inngått mellom Europarådets medlemsstater. 2. Uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 6 får følgende fortsatt anvendelse: a) bestemmelsene i avtalen av 27. juli 1950 om trygd for båtmannskap på Rhinen, endret 13. februar 1961, b) bestemmelsene i den europeiske avtale av 9. juli 1956 om trygd for arbeidere i internasjonal transport, c) bestemmelsene i trygdeavtalene oppført i vedlegg 111. Artikkel 8 Inngåelse av avtaler mellom medlemsstatene 1. To eller flere medlemsstater kan, dersom det er behov for det, inngå avtaler med hverandre på grunnlag av denne forordnings grunntanker og prinsipper. 2. Enhver medlemsstat skal, i samsvar med bestemmelsene i artikkel 97 nr. 1, gi underretning om avtaler som er inngått med en annen medlemsstat i henhold til bestemmelsene i nr. 1. Artikkel 9 Adgang til frivillig eller frivillig fortsatt trygd 1. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning som for rett til frivillig eller frivillig fortsatt trygd har vilkår om bosted på denne statens territorium, får ikke anvendelse på personer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, forutsatt at de på et eller annet tidspunkt i sin tidligere karriere var omfattet av lovgivningen i førstnevnte stat som arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende. 2. Dersom en medlemsstats lovgivning som for rett til frivillig eller frivillig fortsatt trygd har vilkår om at trygdetid skal være tilbakelagt, skal trygdetid eller botid tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, i den utstrekning det er nødvendig, medregnes som om disse tidsrom var tilbakelagt etter førstnevnte stats lovgivning. Artikkel 10 Opphevelse av bostedsvilkår - Virkning av pliktig trygd på refusjon av avgifter. 1. Med mindre annet er bestemt i denne forordning, skal kontantytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte, pensjoner ved yrkesskade eller yrkessykdom og gravferdshjelp opptjent etter en eller flere medlemsstaters lovgivning, ikke reduseres, endres, suspenderes, bortfalle eller beslaglegges som følge av at mottakeren er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen av ytelsen ligger. Foregående ledd får også anvendelse på kapitaliserte ytelser som ved inngåelse av nytt ekteskap tilstas etterlatt ektefelle som hadde rett til etterlattepensjon. 2. Dersom en medlemsstats lovgivning om refusjon av avgifter har vilkår om at vedkommende har opphørt å være omfattet av pliktig trygd, skal dette vilkår ikke anses oppfylt så lenge vedkommende er omfattet av pliktig trygd som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende etter lovgivningen i en annen medlemsstat. Artikkel 11 Regulering av ytelser Regler om regulering av ytelser fastsatt i en medlemsstats lovgivning, får anvendelse på ytelser som skal utbetales etter denne lovgivning, og i den forbindelse skal det tas hensyn til bestemmelsene i denne forordning. Artikkel 12 Samordning av ytelser for å forhindre dobbeltutbetalinger 1. samme tidsrom med pliktig trygd. Denne bestemmelse får likevel ikke anvendelse på ytelser ved uførhet, alder, dødsfall (pensjoner) eller ved yrkessykdom som i samsvar med bestemmelsene i artikkel 41, artikkel 43 nr. 2 og 3, artikkel 46, 50 og 51 eller artikkel 60 nr. 1 bokstav b), fastsettes av institusjonene i to eller flere medlemsstater. 2. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om at en ytelse skal reduseres, suspenderes eller bortfalle når mottakeren samtidig har rett til andre trygdeytelser eller har annen inntekt, kan påberopes seiv om retten til slike ytelser er opptjent etter lovgivningen i en annen medlemsstat eller inntektene er mottatt i en annen medlemsstat. Denne bestemmelse får likevel ikke anvendelse dersom vedkommende mottar ytelser av samme art ved uførhet, alder, dødsfall (pensjoner) eller ved yrkessykdom som i samsvar med bestemmelsene i artikkel 46, 50 og 51 eller artikkel 60 nr. 1 bokstav b), utbetales av institusjonene i to eller flere medlemsstater. 3. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om at en ytelse skal reduseres, suspenderes eller bortfalle når en person som mottar ytelser ved uførhet eller førtidsytelser ved alder, utfører et inntektsgivende arbeid, kan påberopes overfor en person seiv om vedkommende utfører sitt arbeid på en annen medlemsstats territorium. 4. Uførepensjon som utbetales i henhold til nederlandsk lovgivning i de tilfeller den nederlandske institusjonen i henhold til artikkel 57 nr. 3 bokstav c) eller artikkel 60 nr. 2 bokstav b) også er pliktig til å dekke en del av utgiftene til ytelser ved yrkessykdom tilstått i henhold til en annen medlemsstats lovgivning, skal reduseres med det beløp som utbetales til den institusjon i den annen medlemsstat, som er ansvarlig for å gi ytelser ved yrkessykdom. AVDELING II BESTEMMELSER OM HVILKEN LOVGIVNING SOM FÅR ANVENDELSE Artikkel 13 Alminnelige regler 1. Med forbehold for artikkel 14 c skal personer som denne forordning får anvendelse på, bare omfattes av en medlemsstats lovgivning. Lovgivningen skal fastsettes i samsvar med bestemmelsene i denne avdeling. 2. Med forbehold for artikkel 14 til 17: a) ansatt, har sitt forretningskontor eller sin bopel på en annen medlemsstats territorium, b) en person som utøver selvstendig næringsvirksomhet på en medlemsstats territorium, skal omfattes av denne statens lovgivning seiv om vedkommende er bosatt på en annen medlemsstats territorium, c) en person som utfører inntektsgivende arbeid om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, skal omfattes av denne statens lovgivning, d) offentlige tjenestemenn og personer likestilt med slike skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat hvis administrasjonen de arbeider for, e) en person som er innkalt eller gjeninnkalt til militærtjeneste eller siviltjeneste i en medlemsstat, skal omfattes av denne statens lovgivning. Dersom det for rett til ytelser etter denne lovgivning er vilkår om at trygdetid skal være tilbakelagt før eller etter at slik militærtjeneste eller siviltjeneste er avtjent, skal trygdetid tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat, i den utstrekning det er nødvendig, medregnes som om den var tilbakelagt etter lovgivningen i førstnevnte stat. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er innkalt eller gjeninnkalt til militærtjeneste eller siviltjeneste, skal beholde status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. Artikkel 14 Særregler som, med unntak for sjøfolk, får anvendelse på personer som utfører lønnet arbeid Artikkel 13 nr. 2 bokstav a) får anvendelse, og i den forbindelse skal det tas hensyn til følgende unntak og særlige forhold: 1. a) En person som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium for et foretak som vedkommende vanligvis er tilknyttet, og som utsendes av foretaket til en annen medlemsstat for å utføre arbeid der for foretaket, skal fortsatt omfattes av lovgivningen i førstnevnte medlemsstat, dersom arbeidet ikke forventes å vare mer enn 12 måneder og vedkommende ikke er utsendt for å erstatte en arbeidstaker hvis utsendelsestid er utløpt. b) Dersom arbeidet som skal utføres, på grunn av uforutsette omstendigheter varer lenger enn opprinnelig forutsatt og overstiger 12 måneder, får førstnevnte medlemsstats lovgivning fortsatt anvendelse inntil arbeidet er fullført, dersom den kompetente myndighet i den medlemsstat som vedkommende er utsendt til, eller det organ som er utpekt av denne myndigheten har gitt sitt samtykke; det må søkes om slikt samtykke før utløpet av det opprinnelige tidsrom på 12 måneder. Slikt samtykke kan likevel ikke gis for mer enn 12 måneder. 2. For en person som vanligvis utfører lønnet arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium, skal spørsmålet om hvilken lovgivning vedkommende skal omfattes av, fastsettes som følger: a) en person som tilhører besetningen på skip eller utfører landtransport i et foretak som for egen eller for andres regning utfører internasjonal transport av passasjerer eller gods med jernbane, på vei, i luften eller innenriks skipsfart, og som har sitt forretningskontor på en medlemsstats territorium, skal med følgende begrensninger omfattes av sistnevnte stats lovgivning: i) en person som er ansatt ien filial eller ved en fast representasjon som nevnte foretak har på territoriet til en annen medlemsstat enn den der foretaket har sitt forretningskontor, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium filialen eller den faste representasjonen ligger, ii) en person som hovedsakelig arbeider på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, skal omfattes av denne statens lovgivning seiv om foretaket der vedkommende er ansatt, verken har forretningskontor, filial eller en fast representasjon på denne statens territorium. b) en annen person enn personen omhandlet i bokstav a), skal omfattes av: i) lovgivningen i den medlemstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, dersom vedkommende utfører deler av sitt arbeid der, eller dersom vedkommende er tilknyttet flere foretak eller arbeidsgivere som har sitt forretningskontor eller sin bopel på forskjellige medlemsstaters territorium, ii) lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket eller arbeidsgiveren der vedkommende er ansatt, har sitt forretningskontor eller sin bopel, dersom vedkommende ikke er bosatt på en av de medlemsstaters territorium der han utfører sitt arbeid. 3. omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket har sitt forretningskontor. Artikkel 14 a Særregler som, med unntak for sjøfolk, får anvendelse på personer som utøver selvstendig næringsvirksomhet Artikkel 13 nr. 2 bokstav b) får anvendelse, og i den forbindelse skal det tas hensyn til følgende unntak og særlige forhold: 1. a) En person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet på en medlemsstats territorium, og som utfører et arbeid på en annen medlemsstats territorium, skal fortsatt omfattes av lovgivningen i førstnevnte medlems. stat, dersom arbeidet ikke forventes å vare mer enn 12 måneder, b) dersom arbeidet som skal utføres, på grunn av uforutsette omstendigheter varer lenger enn opprinnelig forutsatt og overstiger 12 måneder, får førstnevnte medlemsstats lovgivning fortsatt anvendelse inntil arbeidet er fullført, forutsatt at den kompetente myndighet på territoriet til den medlemsstat som vedkommende har reist til for å utføre nevnte arbeid, eller det organ som er utpekt av denne myndigheten, har gitt sitt samtykke; det må søkes om slikt samtykke før utløpet av det opprinnelige tidsrom på 12 måneder. Slikt samtykke kan likevel ikke gis for mer enn 12 måneder. 2. En person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet på to eller flere medlemsstaters territorium, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, dersom vedkommende utfører deler av sitt arbeid på denne medlemsstatens territorium. Dersom vedkommende ikke utfører arbeid i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, skal vedkommende omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører sitt hovedarbeid. De kriterier som fastsetter hva som er hovedarbeid, er fastsatt i forordningens artikkel 98. 3. En person som utøver selvstendig næringsvirksomhet i et foretak, som har sitt forretningskontor på en medlemsstats territorium, skal dersom to medlemsstaters felles grense går gjennom foretaket, omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket har sitt forretningskontor. 4. Dersom lovgivningen som en person skulle ha vært omfattet av i samsvar med nr. lovgivning som ville ha fått anvendelse dersom disse bestemmelsene ikke fantes, eller skulle to eller flere medlemsstaters lovgivning få anvendelse på denne måten, skal vedkommende orafattes av den lovgivning som de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter blir enige om. Artikkel 14 b Særregler som får anvendelse på sjøfolk tikkel 13 nr. 2 bokstav c) får anvendelse, og i den forbindelse skal det tas hensyn til følgende unntak og særlige forhold: 1. En person som enten på territoriet til en medlemsstat eller om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, utfører lønnet arbeid for et foretak som vedkommende vanligvis er tilknyttet, og som utsendes av foretaket for å utføre et arbeid for foretakets regning om bord på et skip som fører en annen medlemsstats flagg, skal fortsatt omfattes av førstnevnte medlemsstats lovgivning på de vilkår som er fastsatt i artikkel 14 nr. 1. 2. En person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet enten på territoriet til en medlemsstat eller om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, og som for egen regning utfører et arbeid om bord på et skip som fører en annen medlemsstats flagg, skal fortsatt omfattes av førstnevnte medlemsstats lovgivning på de vilkår som er fastsatt i artikkel 14 a nr. 1. 3. En person som vanligvis ikke utfører inntektsgivende arbeid til sjøs, og som utfører arbeid i en medlemsstats territorialfarvann eller havn på et skip under en annen medlemsstats flagg i dette territorialfarvann eller i denne havn, men som ikke tilhører skipets mannskap, skal omfattes av førstnevnte medlemsstats lovgivning. 4. En person som utfører lønnet arbeid om bord på et skip som fører en medlemsstats flagg, og som lønnes for dette arbeidet av et foretak, eller en person som har sitt forretningsted eller sin bopel på en annen medlemsstats territorium, skal omfattes av sistnevnte stats lovgivning dersom vedkommende er bosatt på denne statens territorium; det foretak eller den person som betaler lønnen, skal anses som arbeidsgiver ved anvendelse av nevnte lovgivning. Artikkel 14 c Særregler for personer som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium, og som samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på en annen medlemsstats territorium. 1. selvstendig næringsvirksomhet på en annen medlemsstats territorium, skal a) med forbehold for bokstav b), omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid, b) i tilfellene omhandlet i vedlegg VII, omfattes av lovgivningen i hver av disse medlemsstatene når det gjelder det arbeid som utføres på deres territorium. 2. Reglene for gjennomføring av nr. 1 bokstav b) skal fastsettes i en forordning som skal vedtas av Rådet etter forslag fra Kommisjonen. Artikkel 14 d Forskjellige bestemmelser 1. En person omhandlet i artikkel 14 nr. 2 og 3, artikkel 14 a nr. 2, 3 og 4 og artikkel 14 c nr. 1 bokstav a), skal ved anvendelse av den lovgivning som er fastsatt i samsvar med disse bestemmelsene, behandles som om vedkommende utførte hele sitt inntektsgivende arbeid på den berørte medlemsstats territorium. 2. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning som fastsetter at en pensjonist som utfører inntektsgivende arbeid, ikke skal omfattes av pliktig trygd når det gjelder dette arbeid, får også anvendelse på pensjonister som har opptjent rett til en pensjon etter en annen medlemsstats lovgivning, med mindre vedkommende uttrykkelig ber om å bli omfattet av pliktig trygd ved å søke institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i førstnevnte medlemsstat, og som er oppført i vedlegg 10 til forordningen omhandlet i artikkel 98. Artikkel 15 Regler om frivillig trygd og om frivillig fortsatt trygd 1. Artikkel 13 til 14 d får ikke anvendelse på frivillig eller frivillig fortsatt trygd med mindre det ien medlemsstat bare finnes en frivillig trygdeordning på områdene omhandlet i artikkel 4. 2. Dersom anvendelse av to eller flere medlemsstaters lovgivning medfører samtidig medlemskap: — ien pliktig trygdeordning og ien eller flere frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordninger, skal vedkommende utelukkende omfattes av den pliktige trygdeordningen, - ito eller flere frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordninger, kan vedkommende bare bli medlem i den frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordning som vedkommende har valgt. 3. (pensjoner), kan vedkommende likevel bh medlem i den frivillige eller frivillig fortsatte trygdeordning i en medlemsstat seiv om vedkommende omfattes av en annen medlemsstats lovgivning på pliktig grunnlag, dersom samtidig medlemsskap er tillått, direkte eller indirekte, i førstnevnte medlemsstat. Artikkel 16 Særregler for personer som tjenestegjør ved diplomatiske eller konsulære representasjoner og for De europeiske fellesskaps hjelpepersonale 1. Bestemmelsene i artikkel 13 nr. 2 bokstav a) får anvendelse på personer som tjenestegjør ved diplomatiske og konsulære representasjoner og på personer som er i privat tjeneste hos tjenestemenn knyttet til slike representasjoner. 2. Arbeidstakere omhandlet i nr. 1 som er statsborgere i den medlemsstat som er mottakerstat eller senderstat, kan likevel velge å omfattes av denne statens lovgivning. Slik valgrett kan utøves på nytt ved utgangen av hvert kalenderår og skal ikke ha tilbakevirkende kraft. 3. De europeiske fellesskaps hjelpepersonale kan velge å omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium de arbeider, av den medlemsstats lovgivning som de sist var omfattet av, eller av lovgivningen i den medlemsstat der de er statsborgere, unntatt når det gjelder bestemmelser om barnetrygd som ytes i henhold til en ordning som gjelder for dette personalet. Valgretten kan bare utøves en gang og skal få virkning fra ansettelsestidspunktet. Artikkel 17 Unntak fra artikkel 13 til 16 To eller flere medlemsstater, disse staters kompetente myndigheter eller de organer som er utpekt av disse myndighetene, kan for visse grupper av arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende eller for enkelte slike personer ved avtale gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 13 til 16. AVDELING 111 SÆRBESTEMMELSER OM FORSKJELLIGE TYPER YTELSER KAPITTEL 1 SYKDOM OG SVANGERSKAP ELLER FØDSEL Avsnitt 1 Fellesbestemmelser Artikkel 18 Sammenlegging av trygdetid, ansettelsestid eller botid 1. gjenervervelse av rett til ytelser betinget av at trygdetid, ansettelsestid eller botid er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig medregne trygdetid, ansettelsestid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen den anvender. 2. Bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på sesongarbeidere, seiv om det dreier seg om tidsrom forut for en avbrytelse av et trygdeforhold som har vart lenger enn den kompetente stats lovgivning tillater, forutsatt at vedkommende ikke har opphørt å være trygdet i mer enn fire måneder. Avsnitt 2 Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer Artikkel 19 Bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat — Alminnelige regler 1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, og som oppfyller vilkårene for rett til ytelser i henhold til den kompetente stats lovgivning, skal, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, i staten der vedkommende er bosatt motta: a) naturalytelser gitt for den kompetente institusjons regning av institusjonen på bostedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, som om vedkommende var trygdet der, b) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet, kan ytelsene likevel gis av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. 2. Bestemmelsene i nr. 1 får tilsvarende anvendelse på familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, i den utstrekning de ikke har rett til slike ytelser i henhold til lovgivningen i den stat på hvis territorium de er bosatt. omsorgen for barna, utfører inntektsgivende arbeid på nevnte medlemsstats territorium. Artikkel 20 Grensearbeidere og deres familiemedlemmer - Særregler En grensearbeider kan også oppnå ytelser på den kompetente stats territorium. Ytelsene skal gis av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning som om vedkommende var bosatt der. Familiemedlemmer kan motta ytelser på samme vilkår; unntatt når øyeblikkelig behandling er nødvendig, skal rett til slike ytelser være betinget av at det er enighet mellom de berørte stater eller kompetente myndigheter i disse statene eller, i mangel av en slik avtale, av at den kompetente institusjon på forhand har gitt sin tillatelse. Artikkel 21 Opphold i eller flytting til den kompetente stat 1 . Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende omhandlet i artikkel 19 nr. 1 som oppholder seg på den kompetente stats territorium, skal motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning som om vedkommende var bosatt der, seiv om vedkommende allerede har mottatt ytelser for samme tilfelle av sykdom eller svangerskap eller fødsel før sitt opphold. 2. Nr. 1 får tilsvarende anvendelse på familiemedlemmene omhandlet i artikkel 19 nr. 2. Dersom familiemedlemmene er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den stat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er bosatt, skal likevel naturalytelsene gis av institusjonen på oppholdsstedet, men belastes institusjonen på vedkommendes bosted. 3. Nr. 1 og 2 får ikke anvendelse på grensearbeidere og deres familiemedlemmer. 4. Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer omhandlet i artikkel 19 som flytter til den kompetente stats territorium, skal motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning seiv om de allerede har mottatt ytelser for samme tilfelle av sykdom eller svangerskap eller fødsel før flyttingen. Artikkel 22 Opphold utenfor den kompetente stat - Tilbakekomst eller flytting til en annen medlemsstat ved sykdom eller svangerskap eller fødsel — Nødvendig reise til en annen medlemsstat for å få hensiktsmessig behandling. 1. den kompetente stats lovgivning, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18 og: a) hvis tilstand krever øyeblikkelig ytelse under opphold på en annen medlemsstats territorium, eller b) som, etter å ha fått rett til ytelser som skal belastes den kompetente institusjon, får tillatelse av institusjonen til å reise tilbake til den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, eller til å flytte til en annen medlemsstats territorium, eller c) som får tillatelse av den kompetente institusjon til å reise til en annen medlemsstats territorium for der å motta hensiktsmessig behandling for sin tilstand, skal ha rett til: i) naturalytelser gitt av institusjonen på oppholds eller bostedet for den kompetente institusjons regning i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, som om vedkommende var trygdet der; tidsrommet det skal gis ytelser for, skal imidlertid reguleres av den kompetente stats lovgivning, ii) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på oppholds- eller bostedet kan likevel ytelsene gis av sistnevnte institusjon for førstnevnte institusjons regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. 2. Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav b), kan bare nektes dersom det blir fastslått at reisen kan forverre vedkommendes helsetilstand eller forringe den medisinske behandling. Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav c), kan ikke nektes når den aktuelle behandling er oppført blant de ytelser som er fastsatt i lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt og dersom det, etter at det er tatt hensyn til vedkommendes aktuelle helsetilstand og sykdommens mulige utvikling, ikke kan gis behandling innen den frist som vanligvis gjelder for å oppnå den aktuelle behandling i bostedsstaten. 3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse på familiemedlemmene til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. Ved anvendelse av nr. 1 bokstav a) i) og c) i) på familiemedlemmer omhandlet i artikkel 19 nr. 2 som er bosatt på en annen medlemsstats territorium enn territoriet til den medlemsstat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er bosatt, skal likevel: a) naturalytelsene gis av institusjonen på oppholdsstedet, men belas tes institusjonen i den medlemsstat der familiemedlemmene er bosatt, i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender som om arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende var trygdet der. Tidsrommet det skal gis ytelser for, skal imidlertid reguleres av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, b) tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav c), skal utstedes av institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt. 4. Det forhold at bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, skal ikke berøre familiemedlemmenes rett til ytelser. Artikkel 23 Beregning av kontantytelser 1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en gjennomsnittsinntekt, skal fastsette slike gjennomsnittsinntekter utelukkende på grunnlag av stadfestede inntekter som er utbetalt i tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning. 2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en normert inntekt, skal utelukkende ta hensyn til normerte inntekter eller, når det er hensiktsmessig, gjennomsnittet av normerte inntekter for tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning. 3. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at størrelsen på kontantytelsene avhenger av antall familiemedlemmer, skal også ta hensyn til vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium. Artikkel 24 Større naturalytelser 1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som for seg seiv eller for et familiemedlem har fått rett til en protese eller et større hjelpemiddel eller andre større naturalytelser av en institusjon i en medlemsstat før vedkommende er blitt trygdet ved en institusjon i en annen medlemsstat, skal beholde retten til disse ytelsene som skal belastes førstnevnte institusjon, seiv om de er tilstått etter at vedkommende ble tilsluttet sistnevnte institusjon. 2. en liste over ytelsene som bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse på. Avsnitt 3 Arbeidsløse og deres familiemedlemmer Artikkel 25 1. En arbeidsløs arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som bestemmelsene i artikkel 69 nr. 1 eller artikkel 71 nr. 1 bokstav b) ii) annet punktum får anvendelse på, og som oppfyller de krav som stilles i henhold til den kompetente stats lovgivning for å få rett til natural- og kontantytelser, skal, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, for det tidsrom som er fastsatt i artikkel 69 nr. 1 bokstav c) ha rett til: a) naturalytelser gitt for den kompetente institusjons regning av institusjonen i den medlemsstat der vedkommende søker arbeid, i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen sistnevnte institusjon anvender, som om vedkommende var trygdet der, b) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen i den medlemsstat der den arbeidsløse søker arbeid, kan ytelsene likevel gis av denne institusjonen for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. Ytelser ved arbeidsløshet etter artikkel 69 nr. 1 skal ikke tilstas for det tidsrom det mottas kontantytelser. 2. En arbeidstaker som er helt arbeidsløs, og som bestemmelsene i artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller artikkel 71 nr. 1 bokstav b) ii) første punktum får anvendelse på, skal motta natural- og kontantytelser i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, som om vedkommende hadde vært omfattet av denne lovgivning under sitt siste arbeid, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18; utgiftene til disse ytelsene skal belastes institusjonen i bostedsstaten. 3. Når en arbeidsløs person oppfyller vilkårene for rett til ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel i henhold til lovgivningen i medlemsstaten som skal belastes utgiftene til ytelser ved arbeidsløshet, og etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, skal familiemedlemmene motta disse ytelsene uansett i hvilken medlemsstat de er bosatt eller oppholder seg. Ytelsene skal gis: i) ii) når det gjelder kontantytelser, av institusjonen i medlemsstaten som er ansvarlig for utgiftene til ytelser ved arbeidsløshet, i samsvar med lovgivningen den anvender. 4. Uten å berøre bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning som gir adgang til å forlenge det tidsrommet ytelser ved sykdom kan tilstas for, kan tidsrommet som fastsatt i nr. 1 ved force majeure forlenges av den kompetente institusjon innenfor den grense som er fastsatt i lovgivningen denne institusjonen anvender. Avsnitt 4 Personer som fremmer krav om pensjon og deres familiemedlemmer Artikkel 26 Rett til naturalytelser ved opphør av rett til ytelser 1 ra den institusjon som sist var den kompetente institusjon 1. En arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende, vedkommendes familiemedlemmer eller etterlatte som under behandlingen av et krav om pensjon opphører å ha rett til naturalytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat som sist var den kompetente stat, skal likevel motta disse ytelsene på følgende vilkår: etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18, skal naturalytelser gis i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium den eller de berørte er bosatt, dersom de har rett til slike ytelser i henhold til denne lovgivning eller ville hatt rett til dem i henhold til en annen medlemsstats lovgivning forutsatt at de var bosatt på denne statens territorium. 2. En person som fremmer krav om pensjon og hvis rett til naturalytelser er hjemlet i en medlemsstats lovgivning som pålegger vedkommende å betale avgifter for ytelser ved sykdom mens kravet om pensjon behandles, skal opphøre å ha rett til naturalytelser ved utløpet av den annen måned vedkommende har unnlatt å betale skyldige avgifter. 3. Naturalytelser gitt i henhold til bestemmelsene i nr. 1, skal belastes den institusjon som i samsvar med bestemmelsene i nr. 2 har innkrevet avgiftene; når det i henhold til nr. 2 ikke skal betales avgifter, skal den institusjon som er ansvarlig for utgiftene til naturalytelser, etter utbetaling av pensjonen i henhold til bestemmelsene i artikkel 28, refundere utgiftene til ytelsene som er gitt, til institusjonen på bostedet. En person som har rett til pensjon i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, herunder lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, og som har rett til ytelser i henhold til sistnevnte medlemsstats lovgivning, skal etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18 og vedlegg VI, sammen med sine familiemedlemmer motta slike ytelser fra institusjonen på bostedet og for denne institusjonens regning som om vedkommende utelukkende hadde rett til pensjon i henhold til sistnevnte medlemsstats lovgivning. Artikkel 28 Rett til pensjon i henhold til en eller flere staters lovgivning, når det ikke foreligger rett til ytelser i bostedsstaten 1. En person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, og som ikke har rett til ytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, skal likevel motta slike ytelser for seg og sin familie i den utstrekning vedkommende ville hatt rett til disse ytelsene i henhold til lovgivningen i denne medlemsstaten eller i minst en av de kompetente medlemsstater når det gjelder pensjoner, dersom vedkommende var bosatt på den berørte stats territorium og etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 18 og vedlegg VI. Ytelsene skal gis på følgende vilkår: a) naturalytelser skal gis av institusjonen på bostedet, men belastes institusjonen omhandlet i nr. 2, som om vedkommende hadde rett til pensjon i henhold til lovgivningen i den stat på hvis territorium vedkommende er bosatt og hadde rett til naturalytelser, b) kontantytelser skal eventuelt gis av den kompetente institusjon som fastsatt i nr. 2 i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den kompetente institusjon anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet kan likevel ytelsene gis av den sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. 2. I de tilfeller som er omhandlet i nr. 1, skal utgiftene til naturalytelser belastes den institusjon som utpekes i samsvar med følgende regler: a) dersom pensjonisten har rett til nevnte ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning, skal utgiftene belastes den kompetente institusjon i denne staten, b) vedkommende lengst har vært omfattet av; fører anvendelsen av denne regelen til at utgiftene til ytelsene belastes flere institusjoner, skal de belastes den institusjon som anvender den lovgivning pensjonisten sist var omfattet av. Artikkel 28 a Rett til pensjoner i henhold til lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater enn bostedsstaten, når det foreligger rett til ytelser i sistnevnte stat Dersom en person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, er bosatt på territoriet til en medlemsstat etter hvis lovgivning rett til naturalytelser ikke er betinget av trygd eller arbeid, og der det etter lovgivningen heller ikke foreligger rett til pensjon, skal utgiftene til naturalytelser gitt til vedkommende eller vedkommendes familiemedlemmer belastes den institusjon i en av medlemsstatene som er kompetent med hensyn til pensjoner, som fastsatt i samsvar med reglene i artikkel 28 nr. 2, i den utstrekning pensjonisten og vedkommendes familiemedlemmer ville hatt rett til slike ytelser i henhold til lovgivningen som institusjonen anvender, dersom de var bosatt på territoriet til den medlemsstat der institusjonen ligger. Artikkel 29 Når familiemedlemmene er bosatt i en annen stat enn den der pensjonisten er bosatt — Flytting til den stat der pensjonisten er bosatt 1. Familiemedlemmer til en person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, og som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der pensjonisten er bosatt, skal motta ytelser som om pensjonisten var bosatt på samme territorium som dem seiv når vedkommende har rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning. Ytelsene skal gis på følgende vilkår: a) naturalytelser skal gis av institusjonen på bostedet til familiemedlemmene i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen institusjonen anvender og belastes institusjonen på pensjonistens bosted, b) kontantytelser skal eventuelt gis av den kompetente institusjon som fastsatt i bestemmelsene i artikkel 27 eller 28 nr. 2 i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på familiemedlemmenes bosted kan likevel ytelsene gis av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. 2. Familiemedlemmer omhandlet i nr. flytter til den medlemsstat på hvis territorium pensjonisten er bosatt, skal motta: a) naturalytelser etter bestemmelsene i denne statens lovgivning seiv om de allerede har mottatt ytelser for det samme tilfelle av sykdom eller for svangerskap eller fødsel før de flyttet, b) kontantytelser som eventuelt gis av den kompetente institusjon som fastsatt i bestemmelsene i artikkel 27 eller 28 nr. 2 i samsvar med lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet til pensjonisten kan ytelsene likevel gis av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. Artikkel 30 Større naturalytelser Bestemmelsene i artikkel 24 får tilsvarende anvendelse på pensjonisten Artikkel 31 Når pensjonisten og/eller vedkommendes familiemedlemmer oppholder seg i en annen stat enn den der de er bosatt En person som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, og som har rett til ytelser i henhold til en av disse medlemsstatenes lovgivning, samt vedkommendes familiemedlemmer som oppholder seg på territoriet til en annen medlemsstat enn den der de er bosatt, skal motta: a) naturalytelser som gis av institusjonen på oppholdsstedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, og som belastes institusjonen på pensjonistens bosted, b) kontantytelser som eventuelt gis av den kompetente institusjon som fastsatt i bestemmelsene i artikkel 27 eller artikkel 28 nr. 2 i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på oppholdsstedet kan likevel ytelsene gis av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. grensearbeider, eller til en grensearbeiders etterlatte samt til vedkommendes familiemedlemmer, skal i henhold til artikkel 27 eller artikkel 31 fordeles likt mellom institusjonen på pensjonistens bosted og institusjonen som vedkommende sist har vært tilsluttet, dersom vedkommende har vært å anse som grensearbeider i tre måneder umiddelbart før den dag da pensjonen begynte å løpe eller før dagen for dødsfallet. Artikkel 33 Avgifter som skal betales av pensjonister Den institusjon i en medlemsstat som er ansvarlig for utbetaling av pensjon, og som anvender en lovgivning som har bestemmelser om frådrag for avgifter som en pensjonist plikter å betale for ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel, skal ha rett til å foreta slike frådrag, beregnet i samsvar med nevnte lovgivning, i pensjonen som skal utbetales av institusjonen, i den utstrekning utgiftene i forbindelse med ytelsene i henhold til artikkel 27, 28, 28 a, 29, 31 og 32 belastes en institusjon i nevnte medlemsstat. Artikkel 34 Alminnelige bestemmelser 1. Ved anvendelse av artikkel 28, 28 a, 29 og 31 skal en person som har rett til to eller flere pensjoner i henhold til en og samme medlemsstats lovgivning, anses som en person som har rett pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning som definert i disse bestemmelser. 2. Artikkel 27 til 33 får ikke anvendelse på en pensjonist eller vedkommendes familiemedlemmer som har rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning på grunn av inntektsgivende arbeid. I slike tilfeller skal vedkommende ved anvendelse av dette kapittel anses som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller som et familiemedlem til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende. Avsnitt 6 Forskjellige bestemmelser Artikkel 35 Ordning som får anvendelse når det er flere ordninger i bosteds- eller oppholdsstaten — Tidligere pådratt lidelse — Hdsbegrensning av ytelser 1. Med forbehold for nr. 2 skal bestemmelsene som anvendes i henhold til i artikkel 19, artikkel 21 nr. 1, artikkel 22, 25, 26, artikkel 28 nr. 1, artikkel 29 nr. flere trygdeordninger ved sykdom eller svangerskap eller fødsel. Dersom nevnte lovgivning omfatter en særordning for arbeidere i gruver eller lignende virksomheter, får bestemmelsene i denne ordningen likevel anvendelse på denne type arbeidere og deres familiemedlemmer forutsatt at institusjonen på oppholds eller bostedet som de henvender seg til, er kompetent til å administrere en slik ordning. 2. Dersom lovgivningen i oppholds- eller bostedsstaten omfatter en eller flere særordninger som dekker alle eller de fleste yrkeskategorier av selvstendig næringsdrivende, og som tilstår naturalytelser som er mindre gunstige enn de som tilstas arbeidstakere, skal bestemmelsene som anvendes på vedkommende og vedkommendes familiemedlemmer i henhold til artikkel 19 nr. 1 bokstav a) og nr. 2, artikkel 22 nr. 1 bokstav i) og nr. 3, artikkel 28 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31 bokstav a) være de som folger av den eller de ordninger som er fastsatt ved gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98: a) når vedkommende i den kompetente stat er tilsluttet en særordning for selvstendig næringsdrivende som også tilstår mindre gunstige naturalytelser enn de som tilstas arbeidstakere, eller b) når en person som mottar en eller flere pensjoner i henhold til pensjonslovgivningen i den kompetente medlemsstat eller medlemsstater, bare har rett til naturalytelser fastsatt etter en særordning for selvstendig næringsdrivende som også tilstår mindre gunstige naturalytelser enn de som tilstas arbeidstakere. 3. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av ytelser betinget av lidelsens årsak, skal dette vilkår verken gjelde for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende eller for deres familiemedlemmer som denne forordning får anvendelse på, uansett i hvilken medlemsstat de er bosatt. 4. Dersom retten til å motta ytelser etter en medlemsstats lovgivning er av begrenset varighet, kan institusjonen som anvender denne lovgivningen eventuelt medregne det tidsrom ytelsene allerede er blitt gitt av institusjonen i en annen medlemsstat for samme tilfelle av sykdom eller svangerskap eller fødsel. Avsnitt 7 Refusjon mellom institusjoner Artikkel 36 1. Med forbehold for artikkel 32 skal naturalytelser gitt av en institusjon i en medlemsstat, som skal belastes en institusjon i en annen medlemsstat i henhold til bestemmelsene i dette kapittel, refunderes fullt ut. 2. Refusjonene omhandlet i nr. og foretas etter de regler som er fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98, enten mot dokumentasjon av de faktiske utgifter eller på grunnlag av faste beløp. I sistnevnte tilfelle skal de faste beløp sikre en refusjon som i størst mulig grad svarer til de faktiske utgiftene. 3. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan fastsette andre refusjonsmåter eller gi avkall på enhver refusjon mellom institusjoner under deres myndighet. KAPITTEL 2 UFØRHET Avsnitt 1 Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som bare omfattes av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde Artikkel 37 Alminnelige bestemmelser 1. En arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som fortløpende eller skiftevis har vært omfattet av lovgivningen i to eller flere medlemsstater, og som har tilbakelagt trygdetid utelukkende etter lovgivninger som gjør størrelsen på ytelsene ved uførhet uavhengig av trygdetidens lengde, skal motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i artikkel 39. Denne artikkel skal ikke berøre forhøyelse av pensjoner eller pensjonstillegg for barn tilstått i samsvar med bestemmelsene i kapittel 8. 2. Vedlegg IV angir lovgivning omhandlet i nr. 1 som gjelder i hver av de berørte medlemsstater. Artikkel 38 Sammenlegging av trygdetid 1 . Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av tilbakelagt trygdetid, skal i den utstrekning det er nødvendig medregne trygdetid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen den anvender. 2. samme yrke eller eventuelt i samme form for arbeid. Dersom slik trygdetid er blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal disse tidsrom medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer. 3. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av visse ytelser betinget av at trygdetiden har vært tilbakelagt utelukkende i et yrke som er underlagt en særordning for selvstendig næringsdrivende, skal tidsrom tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning medregnes ved tilståelse av slike ytelser bare dersom de er tilbakelagt etter en tilsvarende ordning eller, i mangel av en slik ordning, i samme yrke. Dersom slik trygdetid er blitt medregnet og vedkommende ikke oppfyller vilkårene for å motta nevnte ytelser, skal disse tidsrom medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer, i den utstrekning tidsrommene er tilbakelagt etter en annen ordning enn de ovennevnte tilsvarende ordninger og forutsatt at vedkommende også har vært trygdet etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer. Artikkel 39 Fastsettelse av ytelser 1. Institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning ble anvendt på det tidspunkt da arbeidsuførheten inntraff, skal i samsvar med bestemmelsene i denne lovgivning avgjøre om vedkommende oppfyller vilkårene for rett til ytelser etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 38. 2. En person som oppfyller vilkårene i nr. 1, skal utelukkende oppnå ytelser fra nevnte institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. 3. En person som ikke har rett til ytelser ved anvendelse av nr. 1, skal motta ytelsene som vedkommende fremdeles har rett til i henhold til en annen medlemsstats lovgivning, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 38. 4. Dersom den lovgivning som får anvendelse i samsvar med bestemmelsene i nr. 2 eller 3, fastsetter at det ved fastsettelsen av ytelsesbeløpene skal tas hensyn til andre familiemedlemmer enn barna, skal den kompetente institusjon også ta i betraktning vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt i den kompetente stat. 5. En arbeidstaker som er helt arbeidsløs, og som bestemmelsene i artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum får anvendelse på, skal motta ytelsene ved uførhet fra den kompetente institusjon i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, i samsvar med lovgivningen den anvender som om vedkommende hadde vært omfattet av denne lovgivning under sitt siste arbeid, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 38 og/eller artikkel 25 nr. 2. Utgiftene til disse ytelsene skal belastes institusjonen i bostedsstaten. Avsnitt 2 Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som enten bare omfattes av lovgivninger der størrelsen på ytelser ved uførhet er avhengig av trygdetidens eller botidens lengde, eller av lovgivninger av denne type og av den type som er omhandlet i avsnitt 1 Artikkel 40 Alminnelige bestemmelser 1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som fortløpende eller skiftevis har vært omfattet av to eller flere medlemsstaters lovgivninger, hvorav i det minste en ikke er av den type som er omhandlet i artikkel 37 nr. 1, skal motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3 som får tilsvarende anvendelse etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i nr. 4. 2. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som blir arbeidsufør med etterfølgende uførhet mens vedkommende er omfattet av en lovgivning som angitt i vedlegg IV, skal likevel motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i artikkel 37 nr. 1 på følgende to vilkår: — at vedkommende oppfyller vilkårene i denne lovgivning eller i andre lovgivninger av samme type, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 38, men uten å ta i betraktning trygdetid tilbakelagt etter lovgivninger som ikke er angitt i vedlegg IV, og — at vedkommende ikke oppfyller vilkårene for rett til ytelser etter en lovgivning som ikke er angitt i vedlegg IV 3. a) Ved fastsettelse av rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning angitt i vedlegg IV, som gjør tilståelse av ytelser ved uførhet betinget av at vedkommende har mottatt kontantytelser ved sykdom eller har vært arbeidsufør i et visst tidsrom, når en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av denne lovgivning, og som blir arbeidsufør med etterfølgende uførhet mens vedkommende var omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat, skal det med forbehold for artikkel 37 nr. 1 tas hensyn til: i) ethvert tidsrom vedkommende har mottatt kontantytelser ved sykdom eller i stedet for disse ytelsene fortsatt har mottatt lønn ved arbeidsuførhet i henhold til den annen medlemsstats lovgivning, ii) ethvert tidsrom vedkommende har mottatt ytelser for uførhet som fulgte etter arbeidsuførheten i henhold til den annen medlemsstats lovgivning, som om vedkommende i dette tidsrom hadde mottatt kontantytelser ved sykdom i henhold til lovgivningen i førstnevnte medlemsstat eller hadde vært arbeidsufør i henhold til denne lovgivning. b) Rett til ytelser ved uførhet skal etter førstnevnte medlemsstats lovgivning opptjenes enten ved utløpet av det foregående tidsrom med kompensasjon ved sykdom som fastsatt i denne lovgivning eller ved utløpet av det foregående tidsrom med arbeidsuførhet som fastsatt i denne lovgivning og tidligst: i) den dag retten til ytelser ved uførhet er opptjent i henhold til den annen medlemsstats lovgivning, eller ii) fra den påfølgende dag etter den siste dag vedkommende har rett til kontantytelser ved sykdom i henhold til den annen medlemsstats lovgivning. 4. Det vedtak som gjøres av institusjonen i en medlemsstat om søkerens uførhetsgrad, skal være bindende for institusjonen i enhver annen berørt medlemsstat dersom det er anerkjent etter vedlegg V at det er samsvar mellom disse statenes lovgivninger når det gjelder vilkårene for fastsettelse av uførhetsgrad. Avsnitt 3 Forverring av uførhet Artikkel 41 1. Ved forverring av uførhet som en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende mottar ytelser for i henhold til bare en medlemsstats lovgivning, får følgende bestemmelser anvendelse: a) dersom vedkommende, etter åha mottatt ytelser, ikke har vært omfattet av en annen medlemsstats lovgivning, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat tilstå ytelsene i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender etter at det er tatt hensyn til forverringen, b) medlemsstaters lovgivning, skal vedkommende tilstas ytelser i samsvar med bestemmelsene i artikkel 37 nr. 1 eller eventuelt artikkel 40 nr. 1 eller 2 etter at det er tatt hensyn til forverringen, c) dersom summen av den eller de ytelser som skal utbetales i samsvar med bestemmelsene i bokstav b), er mindre enn ytelsesbeløpet vedkommende mottok av den institusjon som tidligere pliktet å utbetale ytelsen, skal sistnevnte institusjon utbetale vedkommende et tillegg lik differansen mellom de to nevnte beløp, d) dersom den kompetente institusjon for den opprinnelige uførheten i tilfellet omhandlet i bokstav b) er en nederlandsk institusjon, og dersom: i) lidelsen som er årsak til forverringen er identisk med den som lå til grunn for tilståelse av ytelser i henhold til nederlandsk lovgivning, ii) denne lidelsen er en yrkessykdom som definert i den medlemsstats lovgivning som vedkommende sist var omfattet av, og som gir rett til utbetaling av tillegget omhandlet i artikkel 60 nr. 1 bokstav b), og iii) lovgivningen eller lovgivningene som vedkommende har vært omfattet av fra vedkommende mottok ytelser, er en lovgivning eller lovgivninger omhandlet i vedlegg IV, skal den nederlandske institusjonen fortsatt utbetale den opprinnelige ytelse etter at forverringen er inntruffet, og den ytelse som skal utbetales etter den medlemsstats lovgivning vedkommende sist var omfattet av, skal reduseres med beløpet for den nederlandske ytelsen, e) dersom vedkommende ikke har rett til ytelser fra institusjonen i en annen medlemsstat i tilfellet omhandlet i bokstav b), skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat tilstå ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning etter at det er tatt hensyn til forverringen, og eventuelt bestemmelsene i artikkel 38. 2. Ved forverring av uførhet som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende mottar ytelser for i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, skal ytelsene tilstas ham etter at det er tatt hensyn til forverringen i samsvar med bestemmelsene i artikkel 40 nr. 1. Avsnitt 4 Gjenopptakelse av utbetaling av ytelser etter suspensjon eller opphør — Overgang fra ytelser ved uførhet til ytelser ved alder Artikkel 42 Fastsettelse av hvilken institusjon som er ansvarlig for å gi ytelser når utbetaling av ytelser ved uførhet blir gjenopptatt 1. de institusjoner som var ansvarlige for å gi slike ytelser på tidspunktet for suspensjonen, med mindre annet er fastsatt i artikkel 43. 2. Dersom vedkommendes tilstand gjør ham berettiget til ny ytelse etter opphør av tidligere ytelse, skal denne tilstas i samsvar med bestemmelsene i artikkel 37 nr. 1 eller eventuelt artikkel 40 nr. 1 eller 2. Artikkel 43 Overgang fra ytelser ved uførhet til ytelser ved alder 1. Ytelser ved uførhet skal, når det er hensiktsmessig, gå over til ytelser ved alder på de vilkår som er fastsatt i lovgivningen eller lovgivningene de har vært tilstått etter, og i samsvar med bestemmelsene i kapittel 3. 2. Enhver institusjon i en medlemsstat som er ansvarlig for å utbetale ytelser ved uførhet, skal fortsatt gi en person som mottar slike ytelser og som kan gjøre krav på ytelser ved alder etter lovgivningen i andre medlemsstater i henhold til bestemmelsene i artikkel 49, de ytelser ved uførhet som vedkommende har krav på i henhold til lovgivningen som den anvender, inntil bestemmelsene i nr. 1 får anvendelse for institusjonen. 3. Dersom ytelser ved uførhet i tilfellet omhandlet i nr. 2 har vært tilstått i henhold til bestemmelsene i artikkel 39, kan institusjonen som fortsatt er ansvarlig for å utbetale disse ytelsene, likevel anvende bestemmelsene i artikkel 49 nr. 1 bokstav a) som om mottakeren av nevnte ytelser i henhold til den berørte medlemsstats lovgivning oppfylte vilkårene for rett til ytelser ved alder, ved å erstatte det teoretiske beløp omhandlet i artikkel 46 nr. 2 bokstav a) med de ytelser ved uførhet som skal utbetales av nevnte institusjon. KAPITTEL 3 ALDER OG DØDSFALL (PENSJONER) Artikkel 44 Alminnelige bestemmelser om utbetaling av ytelser når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av to eller flere medlemsstaters lovgivning 1. Rett til ytelser for en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av to eller flere medlemsstaters lovgivning eller for vedkommendes etterlatte, skal fastsettes i samsvar med bestemmelsene i dette kapittel. 2. alle de lovgivninger som arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av, så snart vedkommende har fremsatt krav om fastsettelse. Det skal gjøres unntak fra denne regel dersom vedkommende uttrykkelig ber om utsettelse av fastsettelse av ytelser ved alder som vedkommende ville ha hatt rett til i henhold til en eller flere medlemsstaters lovgivning. 3. Dette kapittel får ikke anvendelse på forhøyelser av pensjoner eller pensjonstillegg til barn eller pensjoner til barn som som har mistet en av eller begge foreldrene, tilstått i samsvar med bestemmelsene i kapittel 8. Artikkel 45 Medregning av trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningene en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av ved ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser 1 . Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av tilbakelagt trygdetid eller botid, skal i den utstrekning det er nødvendig medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen den anvender. 2. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av visse ytelser betinget av at trygdetiden er tilbakelagt bare i et yrke som er underlagt en særordning for arbeidstakere eller eventuelt i et bestemt arbeid, skal tidsrom tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning medregnes ved tilståelse av slike ytelser bare dersom de er tilbakelagt etter en tilsvarende ordning, eller i mangel av en slik ordning, i samme yrke eller eventuelt samme form for arbeid. Dersom vedkommende på grunnlag av tidsrom tilbakelagt på denne måten, ikke oppfyller vilkårene for rett til nevnte ytelser, skal disse tidsrommene medregnes ved tilståelse av ytelser etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer. 3. Dersom en medlemsstats lovgivning gjør tilståelse av visse ytelser betinget av at trygdetiden utelukkende har vært tilbakelagt i et yrke som er underlagt en særordning for selvstendig næringsdrivende, skal tidsrom tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning medregnes ved tilståelse av slike ytelser bare dersom de er tilbakelagt etter en tilsvarende ordning eller, i mangel av en slik ordning, i samme yrke. den utstrekning tidsrommene er tilbakelagt etter en annen ordning enn ovennevnte tilsvarende ordninger og forutsatt at vedkommende også har vært trygdet etter den alminnelige ordning eller, i mangel av en slik ordning, eventuelt etter ordningen for arbeidere eller funksjonærer. 4. Dersom en medlemsstats lovgivning som gjør tilståelse av ytelser betinget av at arbeidstakeren er omfattet av denne lovgivning på det tidspunkt trygdetilfellet inntreffer, ikke stiller krav til trygdetidens lengde verken for rett til eller beregning av ytelser, skal enhver arbeidstaker som ikke lenger er omfattet av denne lovgivningen, anses som om vedkommende fremdeles var omfattet av den på det tidspunkt trygdetilfellet inntraff ved anvendelse av bestemmelsene i dette kapittel, forutsatt at vedkommende er omfattet av en annen medlemsstats lovgivning på det tidspunkt trygdetilfellet inntraff eller, dersom dette ikke er tilfelle, kan fremme krav om ytelser i henhold til en annen medlemsstats lovgivning. Sistnevnte vilkår skal imidlertid anses som oppfylt i tilfellet omhandlet i artikkel 48 nr. 1. 5. Nr. 4 får anvendelse på selvstendig næringsdrivende når det skal fastsettes om vilkårene for rett til etterlatteytelser er oppfylt. 6. Dersom en medlemsstats lovgivning som gjør tilståelse av ytelser ved uførhet betinget av at vedkommende er omfattet av lovgivningen på det tidspunkt trygdetilfellet inntreffer, ikke stiller krav til trygdetidens lengde verken for rett til eller beregning av ytelser, skal enhver selvstendig næringsdrivende som ikke lenger er omfattet av denne lovgivningen ved anvendelse av dette kapittel anses som om vedkommende fremdeles er omfattet av den på det tidspunkt trygdetilfellet inntreffer, forutsatt at vedkommende på dette tidspunkt er omfattet av en annen medlemsstats lovgivning. Artikkel 46 Fastsettelse av ytelser 1 . Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av en medlemsstats lovgivning og vilkårene for rett til ytelser er oppfylt uten at det har vært nødvendig å anvende bestemmelsene i artikkel 45 og/eller artikkel 40 nr. 3, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstaten fastsette ytelsens størrelse i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender og på grunnlag av den samlede lengde av den trygdetid eller botid som skal medregnes i henhold til denne lovgivning. Institusjonen skal også beregne det ytelsesbeløp som ville vært tilstått ved anvendelse av reglene fastsatt i nr. 2 bokstav a) og b). Bare det høyeste beløp skal tas betraktning. 2. bare oppfylles ved anvendelse av bestemmelsene i artikkel 45 og/eller artikkel 40 nr. 3, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstat anvende følgende regler: a) institusjonen skal beregne det teoretiske beløp for ytelsen som vedkommende ville hatt krav på, dersom hele den tilbakelagte trygdetid eller bond etter lovgivningene i medlemsstatene som arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av, hadde vært tilbakelagt i den berørte medlemsstat og etter den lovgivning den anvender på det tidspunkt da ytelsen fastsettes. Dersom ytelsesbeløpet etter denne lovgivning er uavhengig av de tilbakelagte tidsrom, skal dette beløp anses som det teoretiske beløp omhandlet i dette ledd, b) institusjonen skal deretter fastsette det faktiske beløp for ytelsen basert på det teoretiske beløp omhandlet i foregående ledd, på grunnlag av forholdet mellom lengden av trygdetid eller botid tilbakelagt før trygdetilfellet inntraff etter lovgivningen den anvender, og den samlede trygdetid og botid tilbakelagt etter lovgivningen i alle berørte medlemsstater før trygdetilfellet inntraff, c) dersom den samlede trygdetid og botid som er tilbakelagt etter alle berørte medlemsstaters lovgivning før trygdetilfellet inntraff, overstiger den maksimumstid som kreves tilbakelagt etter lovgivningen i en av disse stater for å få rett til full ytelse, skal den kompetente institusjon i denne staten ved anvendelse av dette nr. ta denne maksimumstid i betraktning i stedet for den samlede tilbakelagte trygdetid og botid; denne beregningsmåte skal ikke føre til at institusjonen må utbetale en ytelse med et beløp som overstiger den fulle ytelse fastsatt i den lovgivning den anvender, d) ved anvendelse av beregningsreglene omhandlet i dette nr., skal fremgangsmåten for hvordan slike sammenfallende tidsrom medregnes, fastsettes i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98. 3. Vedkommende skal innen grensen for det høyeste teoretiske ytelsesbeløp beregnet i samsvar med bestemmelsene i nr. 2 bokstav a), ha rett til summen av de ytelser som er beregnet i samsvar med bestemmelsene i nr. 1 og 2. I den utstrekning beløpet omhandlet i foregående ledd er overskredet, skal hver institusjon som anvender nr. 1, korrigere sin ytelse med et beløp som svarer til forholdet mellom den aktuelle ytelse og summen av ytelser fastsatt i samsvar med bestemmelsene i nr. 1. 4. Dersom summen av ytelser som skal utbetales av to eller flere medlemsstater i form av uføre-, alders eller etterlattepensjoner ved anvendelse av bestemmelsene i en multilateral konvensjon om trygd omhandlet i artikkel 6 bokstav b) beløp som disse medlemsstatene plikter å utbetale ved anvendelse av bestemmelsene i nr. 1 til 3, skal vedkommende nyte godt av bestemmelsene i dette kapittel. Artikkel 47 Ulleggsbestemmelser for beregning av ytelser 1. Følgende regler får anvendelse ved beregning av det teoretiske beløp omhandlet i artikkel 46 nr. 2 bokstav a): a) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av en gjennomsnittsinntekt, en gjennomsnittsavgift, et gjennomsnittstillegg eller etter forholdet i løpet av trygdetiden mellom den bruttoinntekt vedkommende har hatt og gjennomsnittet av bruttoinntekten for alle trygdede, bortsett fra lærlinger, skal den kompetente institusjon i denne staten fastsette disse gjennomsnitts- eller forholdstall alene på grunnlag av trygdetid tilbakelagt etter nevnte stats lovgivning eller av bruttoinntekten som vedkommende har mottatt i løpet av denne tiden, b) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av størrelsen på inntektene, avgiftene eller tilleggene, skal den kompetente institusjon i denne staten fastsette inntektene, avgiftene eller tilleggene som det skal tas hensyn til, når det gjelder trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, på grunnlag av gjennomsnittsinntekter, gjennomsnittsavgifter eller gjennomsnittstillegg som er registrert for den trygdetid som er tilbakelagt etter lovgivningen den anvender, c) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av en normert inntekt eller et fast beløp, skal den kompetente institusjon i denne staten anse den normerte inntekten eller det faste beløpet som det skal tas hensyn til når det gjelder trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, for å være lik den normerte inntekten eller det faste beløpet eller eventuelt gjennomsnittet av de normerte inntekter eller faste beløp som tilsvarer trygdetiden tilbakelagt etter lovgivningen den anvender, d) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av inntektenes størrelse i et visst tidsrom og for andre tidsrom på grunnlag av en normert inntekt eller et fast beløp, skal den kompetente institusjon i denne staten for trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, ta hensyn til inntektene eller de faste beløp i samsvar med bestemmelsene i bokstav b) eller c) ovenfor eller eventuelt gjennomsnittet av disse inntektene eller faste beløp; fast beløp for alle tilbakelagte tidsrom etter lovgivningen som den kompetente institusjon anvender, skal den kompetente institusjon anse inntekten som det skal tas hensyn til for trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning, for å være lik en fiktiv inntekt som svarer til den normerte inntekten eller det faste beløpet. 2. Bestemmelsene i en medlemsstats lovgivning om regulering av grunnlaget for beregningen av ytelser skal eventuelt anvendes på samme grunnlag som den kompetente institusjon i denne staten anvender, i samsvar med bestemmelsene i nr. 1 for trygdetid eller botid tilbakelagt etter andre medlemsstaters lovgivning. 3. Dersom ytelsesbeløpet etter en medlemsstats lovgivning fastsettes etter at det er tatt hensyn til at det er andre familiemedlemmer enn barn, skal den kompetente institusjon i denne staten også ta i betraktning vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium. Artikkel 48 Trygdetid eller botid på mindre enn ett år 1. Dersom den samlede trygdetid eller botid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning er mindre enn ett år, og dersom ingen rett til ytelser er opptjent i henhold til bestemmelsene i denne lovgivning når bare disse tidsrom medregnes, skal institusjonen i denne staten ikke være pliktig til å tilstå ytelser for nevnte tidsrom, uten hensyn til bestemmelsene i artikkel 46 nr. 2. 2. Den kompetente institusjon i hver av de andre berørte medlemsstater skal medregne tidsrommene omhandlet i nr. 1 ved anvendelse av bestemmelsene i artikkel 46 nr. 2, unntatt bestemmelsene i bokstav b). 3. Dersom anvendelse av bestemmelsene i nr. 1 ville føre til at alle institusjonene i de berørte stater fritas for sine forpliktelser, skal ytelsene tilstas utelukkende etter lovgivningen i den siste av disse statene hvis vilkår er oppfylt, som om all trygdetid og botid tilbakelagt og medregnet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 45 nr. 1 og 2, hadde vært tilbakelagt etter denne statens lovgivning. Artikkel 49 Beregning av ytelser når vedkommende ikke samtidig oppfyller de vilkår som stilles i henhold til alle de lovgivningene trygdetid eller botid har vært tilbakelagt under 1. som stilles i alle de berørte medlemsstaters lovgivning som han har vært omfattet av, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 45, men bare oppfyller vilkårene i en eller flere av dem, får følgende bestemmelser anvendelse: a) hver av de kompetente institusjoner som anvender en lovgivning hvis vilkår er oppfylt, skal beregne ytelsesbeløpet i samsvar med bestemmelsene i artikkel 46, b) i) dersom vedkommende oppfyller vilkårene i minst to lovgivninger uten at det er nødvendig å ta i betraktning trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivninger hvis vilkår ikke er oppfylt, skal det imidlertid ikke tas hensyn til disse tidsrom ved anvendelse av bestemmelsene i artikkel 46 nr. 2, ii) dersom vedkommende oppfyller vilkårene i en lovgivning uten at det er nødvendig å ta i betraktning trygdetid eller botid tilbakelagt etter de lovgivninger hvis vilkår ikke er oppfylt, skal imidlertid ytelsesbeløpet beregnes i samsvar med bestemmelsene bare i den lovgivning hvis vilkår er oppfylt, etter at det bare er tatt hensyn til de tidsrom som er tilbakelagt etter denne lovgivning. 2. Den eller de ytelser som er tilstått etter en eller flere av de berørte lovgivninger i tilfellet omhandlet i nr. 1, skal automatisk legges til grunn for en ny beregning i samsvar med bestemmelsene i artikkel 46 etter hvert som de vilkår oppfylles som stilles i henhold til en eller flere av de øvrige lovgivningene vedkommende har vært omfattet av, og etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 45. 3. Ny beregning skal automatisk foretas i samsvar med bestemmelsene i nr. 1, med mindre noe annet er fastsatt i artikkel 40 nr. 2, når de vilkår som stilles i en eller flere av de berørte lovgivninger, ikke lenger oppfylles. Artikkel 50 Tilståelse av en tilleggsytelse når summen av ytelser som kan utbetales etter lovgivningen i de forskjellige medlemsstater er lavere enn det minstebeløp som er fastsatt i lovgivningen til den av disse stater på hvis territorium mottakeren er bosatt Mottakeren av ytelser som dette kapittel får anvendelse på, kan ikke i den stat på hvis territorium vedkommende er bosatt og etter hvis lovgivning vedkommende har krav på en ytelse, få utbetalt et ytelsesbeløp som er mindre enn den minsteytelse som er fastsatt i denne lovgivning for trygdetid eller botid som tilsvarer alle de tidsrom som er medregnet ved fastsettelse av ytelsen i samsvar med bestemmelsene i de foregående artikler. tilleggsytelse lik differansen mellom summen av ytelser som kan utbetales i henhold til dette kapittel, og minsteytelsen. Artikkel 51 Regulering og ny beregning av ytelser 1. Dersom ytelsene endres med en prosefef§ats eller med et bestemt beløp som følge av en økriing av levekostnadene, endringer i inntektsnivået eller andre forhold som nødvendiggjor en tilpasning, skal denne prosentsats eller dette beløp anvendes direkte på ytelsene fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 46, uten at det er nødvendig å foreta en ny beregning i samsvar med bestemmelsene i nevnte artikkel. 2. Endres måten for fastsettelse eller reglene for beregning av ytelsene, skal derimot ny beregning foretas i samsvar med bestemmelsene i artikkel 46. KAPITTEL 4 YRKESSKADE OG YRKESSYKDOM Avsnitt 1 Rett til ytelser Artikkel 52 Bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat — Alminnelige bestemmelser En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, og som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom, skal i bostedsstaten ha rett til: a) naturalytelser gitt for den kompetente institusjons regning av institusjonen på bostedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender som om vedkommende var trygdet der, b) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. Etter avtale mellom den kompetente institusjon og institusjonen på bostedet kan ytelsene likevel gis av sistnevnte institusjon for førstnevntes regning i samsvar med lovgivningen i den kompetente stat. Artikkel 53 Grensearbeidere — Særregel En grensearbeider kan også oppnå ytelser på den kompetente stats territorium. bestemmeisene i denne statens lovgivning som om vedkommende var bosatt der. Artikkel 54 Opphold i eller flytting til den kompetente stat 1. Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende omhandlet i artikkel 52, som oppholder seg på den kompetente stats territorium, skal ha rett til ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning seiv om vedkommende allerede har mottatt ytelser før sitt opphold. Denne bestemmelse skal likevel ikke få anvendelse på grensearbeidere. 2. Arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende omhandlet i artikkel 52, som flytter til den kompetente stats territorium, skal ha rett til ytelser i samsvar med bestemmelsene i denne statens lovgivning seiv om vedkommende allerede har mottatt ytelser før flyttingen. Artikkel 55 Opphold utenfor den kompetente stat — Tilbakekomst eller flytting til en annen medlemsstat etter at yrkesskade eller yrkessykdom inntraff — Nødvendig reise til en annen medlemsstat for å få hensiktsmessig behandling 1. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom, og: a) som oppholder seg på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, eller b) som etter åha fått rett til ytelser fra den kompetente institusjon, får tillatelse fra denne institusjonen til å reise tilbake til den annen medlemsstats territorium der vedkommende er bosatt, eller til å flytte til en annen medlemsstats territorium, eller c) får tillatelse av den kompetente institusjon til å reise til en annen medlemsstat for der å få hensiktsmessig behandling for sin tilstand, skal ha rett til: i) naturalytelser gitt for den kompetente institusjons regning av institusjonen på oppholds- eller bostedet i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen som den anvender, som om vedkommende var trygdet der; tidsrommet det skal gis ytelser for, skal imidlertid reguleres av den kompetente stats lovgivning, ii) kontantytelser gitt av den kompetente institusjon i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender. sistnevnte institusjon for førstnevnte institusjons regning i samsvar med den kompetente stats lovgivning. 2. Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav b), kan bare nektes når det er fastslått at reisen vil forverre vedkommendes helsetilstand eller vanskeliggjøre den medisinske behandling. Tillatelsen som kreves i henhold til nr. 1 bokstav c), kan ikke nektes når den aktuelle behandling ikke kan gis personen på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt. Artikkel 56 Skade under reise til eller fra arbeid En skade som inntreffer under reise til eller fra arbeid på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal anses som inntruffet på den kompetente stats territorium. Artikkel 57 Ytelser ved yrkessykdom når vedkommende har vært utsatt for den samme risiko i flere medlemsstater 1. Når en person som har pådratt seg en yrkessykdom, etter lovgivningen i to eller flere medlemsstater har utført arbeid som må antas å kunne forårsake denne sykdommen, skal ytelsene som vedkommende eller vedkommendes etterlatte kan gjøre krav på, utelukkende tilstas etter den siste av disse statenes lovgivning hvis vilkår er oppfylt, eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i nr. 2 og 3. 2. Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen første gang ble diagnostisert på dens territorium, skal dette vilkår også anses oppfylt når sykdommen første gang er blitt diagnostisert på en annen medlemsstats territorium. 3. I tilfelle av sklerogen pneumoconiose kommer følgende bestemmelser til anvendelse: a) dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen er diagnostisert innen en bestemt tid etter at det siste arbeid som må antas å kunne forårsake slik sykdom, er avsluttet, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat når den undersøker når det siste arbeid har funnet sted, i den utstrekning det er nødvendig, ta hensyn til arbeid av samme art som er utført etter lovgivningen i enhver annen medlemsstat, som om det var utført etter førstnevnte stats lovgivning, b) vedkommende sykdom, er utført over et tidsrom av en bestemt varighet, skal den kompetente institusjon i vedkommende medlemsstat i den utstrekning det er nødvendig, medregne de tidsrom da slikt arbeid ble utført etter lovgivningen i enhver annen medlemsstat, som om det var utført etter førstnevnte stats lovgivning, c) -utgifter til kontantytelser, herunder pensjoner, fordeles mellom de kompetente institusjoner i de medlemsstater der vedkommende har utført arbeid som må antas å kunne forårsake vedkommende sykdom. Fordelingen skal skje på grunnlag av forholdet mellom lengden av trygdetid for alderspensjon eller botid omhandlet i artikkel 45 nr. 1, som er tilbakelagt etter lovgivningen i hver av av disse statene, og den samlede trygdetid for alderspensjon eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i alle disse statene på det tidspunkt da den første utbetaling av ytelser fant sted. 4. Rådet skal etter forslag fra Kommisjonen enstemmig fastsette hvilke yrkessykdommer bestemmelsene i nr. 3 skal omfatte. Artikkel 58 Beregning av kontantytelser 1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en gjennomsnittsinntekt, skal fastsette slike gjennomsnittsinntekter utelukkende på grunnlag av stadfestede inntekter i tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning. 2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at beregningen av kontantytelser skal foretas på grunnlag av en normert inntekt, skal utelukkende ta hensyn til normerte inntekter eller, når det er hensiktsmessig, gjennomsnittet av normerte inntekter for tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning. 3. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at størrelsen på kontantytelsene avhenger av antall familiemedlemmer, skal også ta hensyn til vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium. Artikkel 59 Utgifter ved transport av en person som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom 1. utgiftene til det tilsvarende sted på en annen medlemsstats territorium der vedkommende er bosatt, forutsatt at institusjonen har gitt forhåndssamtykke til slik transport etter at det er tatt behørig hensyn til de grunner som gjør dette berettiget. Det skal ikke kreves slikt samtykke dersom det dreier seg om en grensearbeider. 2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning har bestemmelser om dekning av utgiftene til transport av en yrkesskadd persons lik til begravelsesstedet, skal dekke disse utgiftene til det tilsvarende sted på en annen medlemsstats territorium der vedkommende var bosatt på det tidspunkt da skaden inntraff. Avsnitt 2 Forverring av en yrkessykdom som det er gitt ytelser for Artikkel 60 1. Ved forverring av en yrkessykdom som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har mottatt eller mottar ytelser for etter en medlemsstats lovgivning, får følgende bestemmelser anvendelse: a) dersom vedkommende, etter åha mottatt ytelser, ikke har utført slikt arbeid som må antas å kunne forårsake eller forverre vedkommende sykdom etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat dekke utgiftene til ytelsene etter at det er tatt hensyn til forverringen i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender, b) dersom vedkommende, etter åha mottatt ytelser, har utført slikt arbeid etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i førstnevnte stat dekke utgiftene til ytelsene i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender uten å ta hensyn til den forverringen. Den kompetente institusjon i den annen medlemsstat skal yte vedkommende person et tillegg som skal svare til differansen mellom det ytelsesbeløp som etter bestemmelsene i lovgivningen den anvender skal utbetales etter at forverringen inntrådte, og det ytelsesbeløp som skulle vært utbetalt før forverringen, dersom vedkommende hadde pådratt seg sykdommen på et tidspunkt da han var omfattet av denne medlemsstats lovgivning, c) dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som lider av sklerogen pneumoconiose eller en sykdom som omfattes av en bestemmelse i henhold til artikkel 57 nr. 4, i tilfellet omhandlet i bokstav b) lovgivningen den anvender. Den kompetente institusjon i den annen medlemsstat skal likevel dekke differansen mellom de kontantytelser, herunder pensjoner, som skal gis av den kompetente institusjon i førstnevnte medlemsstat etter at det er tatt hensyn til forverringen og det tilsvarende ytelsesbeløp som skulle vært utbetalt før forverringen. 2. I tilfelle av forverring av en yrkessykdom som bestemmelsene i artikkel 57 nr. 3 bokstav c) har vært anvendt på, får følgende bestemmelser anvendelse: a) den kompetente institusjon som har tilstått ytelser i henhold til bestemmelsene i artikkel 57 nr. 1, skal utbetale ytelsene i henhold til bestemmelsene i lovgivningen den anvender, etter at det er tatt hensyn til forverringen, b) utgifter til kontantytelser, herunder pensjoner, skal forsatt fordeles mellom de institusjoner som var med på å dekke utgiftene til de tidligere ytelsene i samsvar med bestemmelsene i artikkel 57 nr. 3, bokstav c). Dersom den yrkesskadde på nytt har utført arbeid som må antas å kunne forårsake eller forverre den aktuelle yrkessykdom, enten etter lovgivningen i en av medlemsstatene der vedkommende har utført slikt arbeid, eller etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon i denne staten likevel dekke differansen mellom ytelsene som skal gis etter at det er tatt hensyn til forverringen, og ytelsene som skulle vært utbetalt før forverringen. Avsnitt 3 Forskjellige bestemmelser Artikkel 61 Regler som tar hensyn til særlige forhold i visse lovgivninger 1. Dersom det på territoriet til den medlemsstaten der vedkommende befmner seg, ikke finnes noen trygdeordning ved yrkesskade eller yrkessykdom, eller dersom en slik trygdeordning finnes, men det ikke er opprettet noen institusjon som gir naturalytelser, skal ytelsene gis av institusjonen på oppholdseller bostedet som er ansvarlig for å gi naturalytelser ved sykdom. 2. Dersom helt vederlagsfrie naturalytelser etter lovgivningen i den kompetente stat er betinget av at mottakeren benytter en helsetjeneste som er opprettet av arbeidsgiveren, skal naturalytelser som gis i tilfellene omhandlet i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1, anses som gitt av en slik helsetjeneste. 3. Dersom lovgivningen i den kompetente stat omfatter en ordning om arbeidsgivers plikter, skal naturalytelser som gis i tilfellene omhandlet i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1, anses som gitt etter anmodning av den kompetente institusjon. 4. Dersom den kompetente stats ordning for erstatning ved yrkesskade ikke har karakter av pliktig trygd, skal naturalytelser gis direkte av arbeidsgiver eller av den forsikringsgiver som opptrer på vedkommendes vegne. 5. Dersom en medlemsstats lovgivning direkte eller indirekte fastsetter at yrkesskade eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et tidligere tidspunkt, skal tas i betraktning ved vurderingen av uførhetsgraden, av hvorvidt det foreligger rett til ytelser og av ytelsenes størrelse, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat også ta i betraktning yrkesskade eller yrkessykdom som tidligere er inntruffet eller konstatert etter lovgivningen i en annen medlemsstat, som om de var inntruffet eller konstatert etter lovgivningen som denne institusjonen anvender. 6. Dersom en medlemsstats lovgivning direkte eller indirekte fastsetter at yrkesskade eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt, skal tas i betraktning ved vurderingen av uførhetsgraden, av hvorvidt det foreligger rett til ytelser og av ytelsenes størrelse, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat også ta i betraktning yrkesskade eller yrkessykdom som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt, i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat, som om de var inntruffet eller konstatert etter lovgivningen som denne institusjonen anvender, dersom: 1) det ikke er tilkjent erstatning for yrkesskaden eller yrkessykdommen som er inntruffet eller konstatert på et tidligere tidspunkt, i henhold til lovgivningen institusjonen anvender 2) det, uten hensyn til bestemmelsene i nr. 5, ikke er tilkjent erstatning for yrkesskaden eller yrkessykdommen som er inntruffet eller konstatert på et senere tidspunkt, i henhold til lovgivningen i den annen medlemsstat, etter hvis bestemmelser yrkesskaden eller yrkessykdommen er inntruffet eller konstatert. Artikkel 62 Bestemmelser om hvilken ordning som får anvendelse når det er flere ordninger i bosteds- eller oppholdsstaten — Begrensning i stønadsperiodenes varighet 1. Dersom lovgivningen i oppholds- eller bostedsstaten omfatter flere trygdeordninger, får bestemmelsene i ordningen for arbeidere i stålindustrien anvendelse på de arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er omhandlet i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1. Dersom lovgivningen omfatter en særordning for arbeidere i gruver eller lignende virksomheter, får likevel bestemmelsene i denne ordning anvendelse på denne type arbeidere, forutsatt at institusjonen på oppholds- eller bostedet som de henvender seg til, er kompetent til å administrere en slik ordning. 2. Dersom retten til å motta ytelser etter en medlemsstats lovgivning er av begrenset varighet, kan institusjonen som anvender denne lovgivningen, ta hensyn til det tidsrom da ytelsene allerede er blitt gitt av en institusjon i en annen medlemsstat. Avsnitt 4 Refusjon mellom institusjoner Artikkel 63 1. Den kompetente institusjon skal refundere utgiftene til naturalytelser gitt for dens regning etter bestemmelsene i artikkel 52 og artikkel 55 nr. 1. 2. Refusjonene omhandlet i nr. 1, skal fastsettes og foretas etter de regler som er fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98, mot dokumentasjon av de faktiske utgifter. 3. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan avtale andre refusjonsmåter eller gi avkall på enhver refusjon mellom institusjonene som hører inn under deres myndighet. KAPITTEL 5 GRAVFERDSHJELP Artikkel 64 Sammenlegging av trygdetid eller botid Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til gravferdshjelp betinget av tilbakelagt trygdetid eller botid, skal, i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning, som om de var tilbakelagt etter lovgivningen den anvender. Artikkel 65 Rett til ytelser når dødsfallet inntreffer eller når mottageren er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. Når en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende, en pensjonist eller en person som fremmer krav om pensjon eller et medlem av vedkommendes familie dør i en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal dødsfallet anses som inntruffet på sistnevnte stats territorium. 2. Den kompetente institusjon skal gi gravferdshjelp etter lovgivningen som den anvender, seiv om mottakeren er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat. 3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får også anvendelse når dødsfallet skyldes yrkesskade eller yrkessykdom. Artikkel 66 Utbetaling av ytelser i tilfelle en avdød pensjonist har vært bosatt i en annen medlemsstat enn den der institusjonen som skal gi naturalytelsene, ligger I tilfeller der en pensjonist som har rett til pensjon i henhold til en medlemsstats lovgivning eller til pensjoner i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivning, dør mens vedkommende er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der den institusjonen ligger som i henhold til artikkel 28 skal gi naturalytelser til vedkommende, skal gravferdshjelp etter lovgivningen som denne institusjonen anvender, utbetales av nevnte institusjon for egen regning som om pensjonisten på tidspunktet for dødsfallet var bosatt på territoriet til den medlemsstat der institusjonen ligger. Bestemmelsene i foregående ledd får tilsvarende anvendelse på en pensjonists familiemedlemmer. KAPITTEL 6 YTELSER VED ARBEIDSLØSHET Avsnitt 1 Eellesbestemmelser Artikkel 67 Sammenlegging av trygdetid eller ansettelsestid 1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av at trygdetid eller ansettelsestid er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller ansettelsestid som en person har tilbakelagt som arbeidstaker etter enhver annen medlemsstats lovgivning, som om det dreide seg om trygdetid tilbakelagt etter lovgivningen den anvender, forutsatt at ansettelsestiden hadde vært ansett som trygdetid dersom den hadde vært tilbakelagt etter denne lovgivningen. 2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser betinget av at ansettelsestid er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller ansettelsestid som en person har tilbakelagt som arbeidstaker etter enhver annen medlemsstats lovgivning, som om det dreide seg om ansettelsestid tilbakelagt etter lovgivningen den anvender. 3. 71 nr. 1 bokstav a) ii) og bokstav b) ii), skal anvendelsen av bestemmelsene i nr. 1 og 2 være betinget av at vedkommende sist har tilbakelagt - trygdetid når det gjelder nr. 1, — ansettelsestid når det gjelder nr. 2, i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen i henhold til hvilken det fremmes krav om ytelser. 4. Dersom tidsrommet ytelsene tilstas for avhenger av trygdetiden eller ansettelsestidens lengde, får bestemmelsene i henholdsvis nr. 1 eller nr. 2 anvendelse. Artikkel 68 Beregning av ytelser 1. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at ytelser skal beregnes på grunnlag av størrelsen på den tidligere lønn, skal utelukkende ta hensyn til den lønn vedkommende mottok for sitt siste arbeid på denne statens territorium. Dersom vedkommendes siste arbeidsforhold på denne statens territorium ikke var av minst fire ukers varighet, skal ytelsene likevel beregnes på grunnlag av den lønn som på den arbeidsløses boeller oppholdssted er vanlig for et arbeid som tilsvarer eller er det samme som det vedkommende sist utførte på en annen medlemsstats territorium. 2. Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning fastsetter at størrelsen på ytelsene avhenger av antall familiemedlemmer, skal også ta hensyn til vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, som om de var bosatt på den kompetente stats territorium. Denne bestemmelse får ikke anvendelse dersom en annen person i familiemedlemmenes bostedsstat har rett til ytelser ved arbeidsløshet og familiemedlemmene tas i betraktning ved beregningen av disse ytelsene. Avsnitt 2 Arbeidsløse som reiser til en annen medlemsstat enn den kompetente stat Artikkel 69 Vilkår og begrensninger for opprettholdelse av rett til ytelser 1. En helt arbeidsløs arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som oppfyller vilkårene for rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning, og som reiser til en eller flere andre medlemsstater for å søke arbeid der, skal opprettholde retten til ytelser på følgende vilkår og med følgende begrensninger: a) vedkommende skal før avreisen være registrert som arbeidssøker og ha vært til rådighet for arbeidsformidlingen i den kompetente stat i minst fire uker etter at vedkommende ble arbeidsløs. Den kompetente arbeidsformidling eller den kompetente institusjon kan likevel samtykke i at vedkommende reiser før utløpet av denne fristen, b) vedkommende skal registrere seg som arbeidssøker for arbeidsformidlingen i hver av medlemsstatene vedkommende reiser til og komme inn under den kontrollordning som gjelder der. Dette vilkår skal anses oppfylt for tidsrommet før registreringen dersom registreringen finner sted innen sju dager etter at vedkommende opphørte å være til rådighet for arbeidsformidlingen i den stat vedkommende har forlatt. Den kompetente arbeidsformidling eller den kompetente institusjon kan i unntakstilfeller forlenge denne fristen, c) retten til ytelser skal gjelde i høyst tre måneder fra det tidspunkt da vedkommende opphørte å være til rådighet for arbeidsformidlingen i den stat vedkommende har forlatt, forutsatt at det samlede tidsrom ytelser tilstas for, ikke er lenger enn det tidsrom vedkommende har rett til ytelser i henhold til denne statens lovgivning. For en sesongarbeider skal varigheten videre være begrenset til tidsrommet som gjenstår fram til avslutningen av den sesong som han er ansatt for. 2. Dersom vedkommende reiser tilbake til den kompetente stat før utløpet av det tidsrom han i henhold til bestemmelsene i nr. 1 bokstav c) har rett til ytelser, skal vedkommende fortsatt ha rett til ytelser etter denne statens lovgivning; dersom vedkommende innen utløpet av dette tidsrom ikke reiser tilbake til den kompetente stat, skal vedkommende tape enhver rett til ytelser etter denne statens lovgivning. Den kompetente arbeidsformidling eller den kompetente institusjon kan i unntakstilfeller forlenge denne fristen. 3. Bestemmelsene i nr. 1 kan bare påberopes én gang mellom to arbeidsperioder. 4. Dersom den kompetente stat er Belgia, skal en arbeidsløs som reiser tilbake dit etter utløpet av fristen på tre måneder fastsatt i nr. 1 bokstav c), gjenerverve rett til ytelser i denne staten først etter å ha utført arbeid der i minst tre måneder. Artikkel 70 Utbetaling av ytelser og refusjoner 1. I tilfellene omhandlet i artikkel 69 nr. 1, skal ytelsene gis av institusjonen i hver av de stater der den arbeidsløse søker arbeid. næringsdrivende var omfattet av under sitt siste arbeid, skal refundere ytelsene. 2. Refusjonene omhandlet i nr. 1, skal fastsettes og foretas etter de regler som er fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98, enten mot dokumentasjon av de faktiske utgifter eller på grunnlag av faste beløp. 3. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan avtale andre refusjons- og betalingsmåter eller gi avkall på enhver refusjon mellom institusjonene som hører inn under dem. Avsnitt 3 Arbeidsløse som under sitt siste arbeid var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat Artikkel 71 1. Arbeidsløse arbeidstakere som under sitt siste arbeid var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal motta ytelser etter følgende bestemmelser: a) i) grensearbeidere som er delvis eller periodevis arbeidsløse i det foretaket der de er ansatt, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning som om de var bosatt på denne statens territorium; ytelsene skal utbetales av den kompetente institusjon, ii) grensearbeidere som er helt arbeidsløse, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium de er bosatt, som om de under sitt siste arbeid hadde vært omfattet av denne lovgivningen; ytelsene skal utbetales av institusjonen på bostedet for dens egen regning, b) i) arbeidstakere unntatt grensearbeidere som er delvis, periodevis eller helt arbeidsløse, og som fortsatt er til rådighet for arbeidsgiver eller for arbeidsformidlingen på den kompetente stats territorium, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i denne statens lovgivning som om de var bosatt på dens territorium; ytelsene skal utbetales av den kompetente institusjon, ii) arbeidstakere unntatt grensearbeidere som er helt arbeidsløse, og som stiller seg til rådighet for arbeidsformidlingen i den medlemsstat på hvis territorium de er bosatt, eller som reiser tilbake til denne statens territorium, skal motta ytelser i henhold til bestemmelsene i denne statens lovgivning som om de sist hadde utført arbeid der; for dens egen regning. Dersom arbeidstakeren allerede har oppnådd rett til ytelser for den kompetente institusjons regning i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av, skal vedkommende likevel motta ytelser i samsvar med bestemmelsene i artikkel 69. Rett til ytelser i henhold til lovgivningen i den stat på hvis territorium den arbeidsløse er bosatt, skal suspenderes for det tidsrom vedkommende i henhold til artikkel 69 kan gjøre krav på ytelser etter lovgivningen vedkommende sist var omfattet av. 2. Så lenge en arbeidsløs har rett til ytelser i henhold til bestemmelsene i nr. 1 bokstav a) i) eller bokstav b) i), kan vedkommende ikke gjøre krav på ytelser etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt. KAPITTEL 7 FAMILIEYTELSER OG BARNETRYGD Avsnitt 1 Felles bestemmelse for ytelser til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og arbeidsløse Artikkel 72 Sammenlegging av trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse av rett til ytelser betinget av at trygdetid eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig, medregne trygdetid eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt på territoriet til enhver annen medlemsstat, som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen den anvender. Avsnitt 2 Arbeidstakere og arbeidsløse hvis familiemedlemmer er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat Artikkel 73 Arbeidstakere 1. En arbeidstaker som er omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat enn Frankrike, skal for familiemedlemmer bosatt på en annen medlemsstats territorium, ha rett til familieytelser etter lovgivningen i den førstnevnte stat som om de var bosatt på førstnevnte stats territorium. 2. lovgivning, skal for familiemedlemmer bosatt på en annen medlemsstats territorium enn Frankrike, ha rett til barnetrygd etter lovgivningen i den stat der familiemedlemmene er bosatt; arbeidstakeren skal oppfylle de vilkår når det gjelder ansettelse som er fastsatt i fransk lovgivning for rett til ytelser. 3. En arbeidstaker som i henhold til artikkel 14 nr. 1 er omfattet av fransk lovgivning, skal for familiemedlemmer som ledsager ham til den medlemsstat på hvis territorium han utfører arbeid, ha rett til familieytelsene nevnt i vedlegg VI. Artikkel 74 Arbeidsløse 1. En arbeidsløs arbeidstaker som mottar ytelser ved arbeidsløshet etter lovgivningen i en annen medlemsstat enn Frankrike, skal for familiemedlemmer bosatt på en annen medlemsstats territorium, ha rett til familieytelser etter lovgivningen i førstnevnte stat som om de var bosatt på den førstnevnte stats territorium. 2. En arbeidsløs arbeidstaker som mottar ytelser ved arbeidsløshet etter fransk lovgivning, skal for familiemedlemmer bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Frankrike, ha rett til barnetrygd etter lovgivningen i den stat der familiemedlemmene er bosatt. Artikkel 75 Utbetaling av ytelser og refusjoner 1. a) Familieytelser skal i tilfellene omhandlet i artikkel 73 nr. 1 og 3, gis av den kompetente institusjon i den stat hvis lovgivning arbeidstakeren er omfattet av, og i tilfellet omhandlet i artikkel 74 nr. 1, av den kompetente institusjon i den stat etter hvis lovgivning den arbeidsløse mottar ytelser ved arbeidsløshet. Ytelsene skal gis i samsvar med de bestemmelser som anvendes av disse institusjonene, uansett om den fysiske eller juridiske person som ytelsene skal gis til, er bosatt eller oppholder seg på den kompetente stats territorium eller på en annen medlemsstats territorium, b) c) to eller flere medlemsstater kan, i samsvar med bestemmelsene i artikkel 8, avtale at den kompetente institusjon skal utbetale de familieytelser det foreligger rett til etter lovgivningen i disse statene eller i en av disse statene, til den fysiske eller juridiske person som faktisk forsorger familiemedlemmene enten direkte eller gjennom institusjonen på vedkommendes bosted. 2. a) Barnetrygd skal i tilfellene omhandlet i artikkel 73 nr. 2 og artikkel 74 nr. 2, utbetales av institusjonen på familiemedlemmenes bosted etter den lovgivning som institusjonen anvender, b) dersom barnetrygd i henhold til denne lovgivning skal gis til arbeidstakeren, skal institusjonen omhandlet i bokstav a) likevel utbetale barnetrygd til den fysiske eller juridiske person som faktisk forsorger familiemedlemmene på deres bosted, eller eventuelt direkte til familiemedlemmene, c) den kompetente institusjon skal i sin helhet refundere barnetrygd gitt i samsvar med bokstav a) og b). Refusjonene skal fastsettes og foretas etter de regler som er fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98. Artikkel 76 Prioriteringsregler i tilfelle av samtidig rett til familieytelser eller barnetrygd i henhold til artikkel 73 eller 74 og som følge av inntektsgivende arbeid i den stat der familiemedlemmene er bosatt Rett til familieytelser eller barnetrygd i henhold til artikkel 73 eller 74 skal suspenderes dersom slike ytelser som følge av inntektsgivende arbeid også kan kreves utbetalt etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt. KAPITTEL 8 YTELSER TIL BARN SOM FORSØRGES AV PENSJONISTER OG TIL BARN SOM HAR MISTET EN AV ELLER BEGGE FORELDRENE Artikkel 77 Barn som forsørges av pensjonister 1. I denne artikkel menes med ytelser, barnetrygd til personer som mottar pensjon ved alder, uførhet, yrkesskade eller yrkessykdom, samt tillegg for eller forhøyelser på grunn av barn av dem som mottar slike pensjoner, unntatt tillegg tilstått i henhold til trygdeordninger for yrkesskade og yrkessykdom. 2. uansett i hvilken medlemsstat pensjonisten eller barna er bosatt: a) en person som har rett til pensjon i henhold til lovgivningen i bare én medlemsstat, i samsvar med lovgivningen i den medlemsstat som er kompetent med hensyn til pensjonen, b) en person som har rett til pensjon i henhold til lovgivningen i flere medlemsstater: i) i samsvar med lovgivningen i den av disse statene på hvis territorium vedkommende er bosatt, dersom vedkommende i henhold til denne stats lovgivning, og eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), i denne staten har opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1, ii) i andre tilfeller i samsvar med den av disse medlemsstaters lovgivning som vedkommende lengst har vært omfattet av, dersom vedkommende i henhold til denne lovgivning, og eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), har opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1; dersom det ikke er opptjent slik rett til ytelser i henhold til denne lovgivning, skal det undersøkes om vilkårene for opptjening av rettigheter etter lovgivningen i de øvrige berørte medlemsstater er til stede, idet trygdetid eller botid tilbakelagt etter disse medlemsstaters lovgivning legges til grunn i rekkefolge etter avtagende lengde. Artikkel 78 Barn som har mistet en av eller begge foreldrene 1. I denne artikkel menes med ytelser, barnetrygd og eventuelt tilleggs- eller spesialytelser som gjelder for barn som har mistet en av eller begge foreldrene, samt barnepensjoner til slike barn, unntatt ytelser tilstått i henhold til trygdeordninger for yrkesskade og yrkessykdom. 2. Ytelser til barn som har mistet en av eller begge foreldrene, skal tilstas etter følgende regler uansett i hvilken medlemsstat barnet eller den fysiske eller juridiske person som faktisk forsorger det, er bosatt: a) et barn av en avdød arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av lovgivningen i bare én medlemsstat, i samsvar med lovgivningen i denne medlemsstaten, b) et barn av en avdød arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av lovgivningen i flere medlemsstater: i) lovgivning, og eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), er opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1, ii) i andre tilfeller i samsvar med den av disse medlemsstaters lovgivning avdøde lengst har vært omfattet av, dersom det i henhold til denne lovgivning, og eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 79 nr. 1 bokstav a), er opptjent rett til en av ytelsene omhandlet i nr. 1; dersom det ikke er opptjent slik rett til ytelser i henhold til denne lovgivning, skal det undersøkes om vilkårene for opptjening av rettigheter etter lovgivningen i de øvrige berørte medlemsstater er til stede, idet trygdetid eller botid tilbakelagt etter disse medlemsstaters lovgivning legges til grunn i rekkefolge etter avtagende lengde. Den medlemsstats lovgivning som får anvendelse ved tilståelse av ytelsene omhandlet i artikkel 77 til barn av en pensjonist, får likevel fortsatt anvendelse etter vedkommende pensjonists død ved tilståelse av ytelser til vedkommendes etterlatte barn. Artikkel 79 Felles bestemmelser om ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene 1. Ytelser i henhold til bestemmelsene i artikkel 77 og 78 skal gis etter den lovgivning som er fastsatt ved anvendelse av disse artiklene, av den institusjon som skal anvende lovgivningen, og for denne institusjonens regning som om pensjonisten eller avdøde utelukkende hadde vært omfattet av lovgivningen i den kompetente stat. Følgende skal likevel gjelde: a) dersom ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser etter denne lovgivning er avhengig av lengden på trygdetid, ansettelsestid, tid med selvstendig næringsvirksomhet eller botid, skal denne lengden fastsettes etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 45 eller 72, b) dersom ytelsenes størrelse etter denne lovgivning beregnes på grunnlag av pensjonens størrelse eller avhenger av trygdetidens lengde, skal de teoretiske beløp fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 46 nr. 2, legges til grunn ved beregningen av ytelsenes størrelse. 2. Dersom anvendelsen av regelen i artikkel 77 nr. 2 bokstav b) ii) og artikkel 78 nr. 2 bokstav b) ii) lovgivning som pensjonisten eller avdøde sist var omfattet av. 3. Rett til ytelser i henhold til bestemmelsene i nr. 2 og i artikkel 77 og 78 skal suspenderes dersom det på grunnlag av inntektsgivende arbeid er opptjent rett til familieytelser eller barnetrygd for vedkommende barn etter en medlemsstats lovgivning. I dette tilfelle skal disse anses som en selvstendig næringsdrivendes familiemedlemmer. AVDELING IV DEN ADMINISTRATIVE KOMMISJON FOR TRYGD FOR VANDREARBEIDERE Artikkel 80 Sammensetning og funksjon 1. Det skal i tilknytning til Kommisjonen for De europeiske felleskap opprettes en administrativ kommisjon for trygd for vandrearbeidere, heretter kalt «Den administrative kommisjon», sammensatt av en regjeringsrepresentant fra hver av medlemsstatene, eventuelt bistått av tekniske rådgivere. En representant for Kommisjonen for De europeiske felleskap skal delta i Den administrative kommisjons møter med status som rådgiver. 2. Den administrative kommisjon skal bistås i tekniske spørsmål av Det internasjonale arbeidsbyrå innenfor rammen av de avtaler som for dette formål er inngått mellom Det europeiske økonomiske felleskap og Den internasjonale arbeidsorganisasjon. 3. Den administrative kommisjons vedtekter skal fastsettes etter avtale mellom dens medlemmer. Vedtak med hensyn til fortolkningsspørsmålene omhandlet i artikkel 81 bokstav a) kan bare gjøres enstemmig. De skal i den utstrekning det er nødvendig offentliggjøres. 4. Kommisjonen for De europeiske felleskap skal ivareta sekretariatsoppgavene for Den administrative kommisjon. Artikkel 81 Den administrative kommisjons oppgåver Den administrative kommisjon skal ha som oppgave: a) institusjoners eller enkeltpersoners rett til å benytte seg av de rettergangsmåter og domstoler som er angitt i medlemsstatenes lovgivning, i denne forordning eller i traktaten, b) etter anmodning fra de kompetente myndigheter, institusjoner eller domstoler i medlemsstatene å sørge for oversettelse av dokumenter som gjelder anvendelsen av denne fororordning, særlig oversettelse av krav fremmet av personer som kan være omfattet av bestemmelsene i denne forordning, c) å fremme og utvikle samarbeidet mellom medlemsstatene på trygdeområdet, særlig med sikte på sosiale og helsemessige tiltak av felles interesse, d) å fremme og utvikle samarbeidet mellom medlemsstatene, etter at det er tatt hensyn til den tekniske utvikling innen administrativ forvaltning, med sikte på å påskynde fastsettelsen av ytelser etter bestemmelsene i denne forordning, særlig ytelser ved uførhet, alder og dødsfall (pensjoner), e) å innhente det materiale som skal legges til grunn ved regnskapsoversikter over de utgifter som skal belastes medlemsstatenes institusjoner i henhold til bestemmelsene i denne forordning, og å foreta de årlige regnskapsoppgjør mellom nevnte institusjoner, f) å utøve enhver annen funksjon på sitt ansvarsområde i henhold til denne forordning og senere forordninger eller i henhold til enhver avtale eller ordning som inngås innenfor rammen av disse forordningene, g) å fremsette forslag overfor Kommisjonen for De europeiske felleskap med sikte på utarbeidelse av senere forordninger og endring av denne forordning og senere forordninger. AVDELING V DEN RÅDGIVENDE KOMITE POR TRYGD FOR VANDREARBEIDERE Artikkel 82 Opprettelse, sammensetning og funksjoner 1. Det skal opprettes en rådgivende komité for trygd for vandrearbeidere, heretter kalt «Den rådgivende komité», sammensatt av 60 medlemmer fordelt på hver medlemsstat som følger: a) to regjeringsrepresentanter, hvorav minst én skal være medlem av Den administrative kommisjon, b) to representanter for arbeidstakerorganisasjonene, c) to representanter for arbeidsgiverorganisasjonene. For hver av de nevnte grupper skal det for hver medlemsstat oppnevnes et varamedlem. 2. Den rådgivende komités medlemmer og varamedlemmer skal oppnevnes av Rådet, som ved oppnevning av arbeidstaker- og arbeidsgiverrepresentantene skal søke å oppnå en sammensetning av komiteen som sikrer en rimelig representasjon for de ulike interesseområdene. Listen over medlemmer og varamedlemmer skal av Rådet offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. 3. Medlemmenes og varamedlemmenes funksjonstid skal være to år. De kan gjenoppnevnes. Ved utløpet av deres funksjonstid skal medlemmene og varamedlemmene fortsatt fungere inntil etterfølger er oppnevnt eller gjenoppnevnelse finner sted. 4. Et medlem av Kommisjonen eller en representant for denne skal fungere som formann for Den rådgivende komité. Formannen skal ikke delta ved avstemning. 5. Den rådgivende komité skal møte minst én gang i året. Den skal innkalles av formannen, enten på vedkommendes initiativ eller etter skriftlig anmodning rettet til formannen fra minst en tredel av medlemmene. Anmodningen skal inneholde konkrete forslag til dagsorden. 6. Etter forslag fra formannen kan Den rådgivende komité unntaksvis vedta å innhente uttalelser fra enkeltpersoner eller representanter for organisasjoner som har stor erfaring i trygdespørsmål. Komiteen kan videre på samme vilkår som Den administrative kommisjon bistås i tekniske spørsmål av Det internasjonale arbeidsbyrå innenfor rammen av de avtaler som for dette formål er inngått mellom Det europeiske økonomiske felleskap og Den internasjonale arbeidsorganisasjon. 7. Den rådgivende komités uttalelser og forslag skal grunngis. De skal vedtas med absolutt flertall av de gyldig avgitte stemmer. Komiteen skal med et flertall av stemmene fastsette sin forretningsorden som skal godkjennes av Rådet etter uttalelse fra Kommisjonen. 8. Kommisjonen for De europeiske felleskap skal ivareta sekretariatsoppgavene for Den rådgivende komité. Artikkel 83 Den rådgivende komités oppgåver Den rådgivende komité kan etter anmodning fra Kommisjonen for De europeiske felleskap, Den administrative kommisjon eller på eget initiativ: a) problemer som oppstår i forbindelse med anvendelsen av de forordninger som er vedtatt innenfor rammen av traktatens artikkel 51, b) avgi uttalelser til Den administrative kommisjon på saksområdet og fremsette forslag med sikte på en eventuell endring av forordningene. AVDELING VI FORSKJELLIGE BESTEMMELSER Artikkel 84 Samarbeid mellom de kompetente myndigheter 1. Medlemsstatenes kompetente myndigheter skal holde hverandre underrettet om: a) tiltak som er truffet med sikte på anvendelse av denne forordning, b) endringer i deres lovgivning som må antas å kunne berøre anvendelsen av denne forordning. 2. Ved anvendelse av denne forordning skal medlemsstatenes myndigheter og institusjoner bistå hverandre som om det dreide seg om anvendelse av deres egen lovgivning. Den gjensidige administrative bistand skal i prinsippet ytes vederlagsfritt av nevnte myndigheter og institusjoner. De kompetente myndigheter i medlemsstatene kan likevel inngå avtale om at visse utgifter skal refunderes. 3. Ved anvendelse av denne forordning kan medlemsstatenes myndigheter og institusjoner ta direkte kontakt med hverandre og med de berørte personer eller deres representanter. 4. En medlemsstats myndigheter, institusjoner eller domstoler kan ikke avvise krav eller andre dokumenter som er fremlagt for dem, med den begrunnelse at de er avfattet på en annen medlemsstats offisielle språk. De kan eventuelt gjøre bruk av bestemmelsene i artikkel 81 bokstav b). Artikkel 85 Fritakelse for eller reduksjon av avgifter - Fritakelse for legalisering 1. Enhver fritakelse for eller reduksjon av avgifter, stempelavgifter, rettsgebyrer eller registreringsavgifter i henhold til en medlemsstats lovgivning for akter eller dokumenter som kreves fremlagt i henhold til denne medlemsstatens lovgivning, skal utvides til også å omfatte akter eller dokumenter som kreves fremlagt i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat eller i henhold til denne forordning. 2. forordning, skal være fritatt for legalisering av diplomatiske og konsulære representasjoner. Artikkel 86 Krav, erklæringer, klage eller anke fremsatt for en myndighet, institusjon eller domstol i en annen medlemsstat enn den kompetente stat Krav, erklæringer, klage eller anke som i henhold til en medlemsstats lovgivning skal være fremsatt for en myndighet, institusjon eller domsmyndighet i denne staten innen en fastsatt tidsfrist, skal anses som lovformig fremsatt når de innenfor samme tidsfrist er fremsatt for en tilsvarende myndighet, institusjon eller domsmyndighet i en annen medlemsstat. I dette tilfelle skal den myndighet, institusjon eller domsmyndighet som har mottatt nevnte krav, erklæringer, klage eller anke, straks oversende dem til den kompetente institusjon, myndighet eller domsmyndighet i førstnevnte medlemsstat enten direkte eller gjennom de kompetente myndigheter i vedkommende medlemsstat. Den dag da disse krav, erklæringer, klager eller anker ble fremsatt for en myndighet, institusjon eller domstol i den annen medlemsstat, skal anses som den dag de ble fremsatt for den kompetente myndighet, institusjon eller domstol som skal behandle dem. Artikkel 87 Medisinske undersøkelser 1. Medisinske undersøkelser som skal foretas i henhold til en medlemsstats lovgivning, kan etter anmodning fra den kompetente institusjon utføres på en annen medlemsstats territorium av institusjonen på den stønadsberettigedes oppholdssted eller bosted, på vilkårene fastsatt i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98 eller, i mangel av slike vilkår, på de vilkår som det er gjort avtale om mellom de kompetente myndigheter i de berørte medlemsstater. 2. Medisinske undersøkelser utført på vilkårene som er fastsatt i nr. 1, skal anses som utført på den kompetente stats territorium. Artikkel 88 Overføringer fra en medlemsstat til en annen av beløp som skal komme til utbetaling i henhold til denne forordning Med forbehold for bestemmelsene i traktatens artikkel 106, skal pengeoverføringer etter denne forordning foretas i samsvar med de avtaler som gjelder på dette område mellom vedkommende medlemsstater på tidspunktet for overføringen. hører inn under, inngå avtale om hvilke tiltak som er nødvendige for å foreta slike overføringer. Artikkel 89 Særregeler for anvcndclse av visse medlemsstaters lovgivning Særregler for anvendelse av visse medlemsstaters lovgivning er angitt i vedlegg VI. Artikkel 90 Bostøtte og familieytelser innført etter at denne forordning trådte i kraft Bostøtte og, for Luxembourgs vedkommende, familieytelser som måtte bli innført etter 1. oktober 1972 av befolkningsmessige grunner, skal ikke tilstas personer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat. Artikkel 91 Avgifter som skal belastes arbeidsgivere eller foretak som ikke er etablert i den kompetente stat En arbeidsgiver kan ikke pålegges å betale høyere avgifter fordi hans bopel eller forretningskontor ligger på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat. Artikkel 92 Innkreving av avgifter 1. Avgifter som skal innbetales til en medlemsstats institusjon, kan innkreves på en annen medlemsstats territorium etter den administrative fremgangsmåte og med de garantier og fordeler som gjelder for innkreving av avgifter som skal innbetales til en tilsvarende institusjon i den sistnevnte stat. 2. Nærmere regler for anvendelse av bestemmelsene i nr. 1 skal i den utstrekning det er nødvendig, fastsettes i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98 eller ved avtale mellom medlemsstatene. Slike regler kan også omfatte fremgangsmåter ved tvangsinndrivelse. Artikkel 93 Krav fra institusjoner som er ansvarlig for å utbetale yt el ser, overfor en erstatningsansvarlig tredjemann 1. utbetale ytelser, overfor en erstatningsansvarlig tredjemann: a) når den institusjon som er ansvarlig for å utbetale ytelser etter lovgivningen den anvender, trer inn i de krav som ytelsesmottakeren har overfor tredjemann, skal enhver medlemsstat anerkjenne dette forhold, b) når den institusjon som er ansvarlig for å utbetale ytelser, har et selvstendig krav overfor tredjemann, skal enhver medlemsstat anerkjenne dette kravet. 2. Dersom en person mottar ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning for en skade som skyldes forhold inntruffet på en annen medlemsstats territorium, får bestemmelsene i nevnte lovgivning som regulerer i hvilke tilfeller arbeidsgivere eller vedkommendes arbeidstakere er unntatt sivilrettslig ansvar, anvendelse overfor nevnte person eller den kompetente institusjon. Bestemmelsene i nr. 1 får også anvendelse på krav fra den institusjon som er ansvarlig for å utbetale ytelser, overfor en arbeidsgiver eller vedkommendes arbeidstakere dersom det ikke kan utelukkes at de er erstatningsansvarlige. 3. Når to eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene i samsvar med artikkel 36 nr. 3 og/eller artikkel 63 nr. 3 har inngått avtale om avkall på refusjon mellom de institusjoner som hører inn under deres myndighet, skal følgende regler gjelde for eventuelle krav overfor en erstatningsansvarlig tredjemann: a) når institusjonen i oppholds- eller bostedsstaten tilstår en person ytelser for en skade inntruffet på denne statens territorium, kan institusjonen i samsvar med lovgivningen den anvender, tre inn i et krav eller gjøre gjeldende et selvstendig krav overfor en erstatningsansvarlig tredjemann, b) ved anvendelse av bokstav a) skal: i) den person som mottar ytelsene, anses som trygdet ved institusjonen på oppholds- eller bostedet, og ii) denne institusjon anses for å være den institusjon som er ansvarlig for å gi ytelsen, c) bestemmelsene i nr. 1 og 2 får fortsatt anvendelse med hensyn til ytelser som ikke er omfattet av avtale om avkall på refusjon som omhandlet i dette nr. AVDELING VII OVERGANGSBESTEMMELSER OG SLLTTBESTEMMELSER Artikkel 94 Overgangsbestemmelser for arbeidstakere 1. Denne forordning skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. oktober 1972 eller før den får anvendelse i vedkommende medlemsstat. 2. Enhver trygdetid og eventuelt enhver ansettelsestid eller botid som er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. oktober 1972 eller før den dag da denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal medregnes ved avgjørelsen av rett til ytelser etter denne forordning. 3. Med forbehold av bestemmelsene i nr. 1, kan rettigheter opptjenes i henhold til denne forordning seiv om de gjelder et trygdetilfelle som er inntruffet før 1. oktober 1972 eller før denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat. 4. Enhver ytelse som på grunn av vedkommendes statsborgerskap eller bosted ikke har vært fastsatt, eller som har vært suspendert, skal etter anmodning fra vedkommende fastsettes eller utbetales på nytt fra 1. oktober 1972 eller fra den dag da denne forordning får anvendelse i vedkommende medlemsstat, med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til en engangsutbetaling. 5. Rettigheter for personer som har fått pensjon fastsatt før 1. oktober 1972 eller før den dag da denne forordning fikk anvendelse i vedkommende medlemsstat, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til forordningens bestemmelser. Denne bestemmelse får også anvendelse på de øvrige ytelser omhandlet i artikkel 78. 6. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er fremsatt innen to år etter 1. oktober 1972 eller etter den dag da denne forordning fikk anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal rettighetene etter denne forordning være opptjent med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om tap eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende. 7. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er fremsatt etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. oktober 1972 eller etter den dag da denne forordning fikk anvendelse i vedkommende medlemsstat, skal rettigheter som ikke er tapt eller foreldet, opptjenes fra det tidspunkt anmodningen ble fremsatt, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning. 8. I tilfelle av sklerogen pneumoconiose får bestemmelsen i artikkel 57 nr. 3 bokstav c) anvendelse for kontantytelser ved yrkessykdom, når utgiftene i mangel av avtale mellom vedkommende institusjoner ikke har kunnet fordeles mellom dem før 1. oktober 1972. 9. Anvendelse av bestemmelsene i artikkel 73 nr. 2, skal ikke føre til noen begrensning i de rettigheter en person har 1. oktober 1972 eller den dag da denne forordning fikk anvendelse i vedkommende medlemsstat. omfattet av fransk lovgivning. Avbrudd på under én måneds varighet og tidsrom da det mottas ytelser ved sykdom eller ved arbeidsløshet, skal ikke medregnes. Regler for anvendelse av disse bestemmelsene skal fastsettes i gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98. Artikkel 95 Overgangsbestemmelser for selvstendig næringsdrivende 1. Denne forordning skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. juli 1982. 2. Enhver trygdetid og eventuelt enhver botid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. juli 1982, skal medregnes ved fastsettelse av rett til ytelser etter denne forordning. 3. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 1, kan rettigheter opptjenes i henhold til denne forordning seiv om de gjelder et trygdetilfelle som er inntruffet før 1. juli 1982. 4. Enhver ytelse som på grunn av vedkommendes statsborgerskap eller bosted ikke har vært fastsatt, eller som har vært suspendert, skal etter anmodning fra vedkommende fastsettes eller utbetales på nytt fra 1. juli 1982 med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til utbetaling av et engangsbeløp. 5. Rettigheter for personer som har fått pensjon fastsatt før 1. juli 1982, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til forordningens bestemmelser. Denne bestemmelse får også anvendelse på de øvrige ytelser omhandlet i artikkel 78. 6. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er fremsatt innen to år etter 1. juli 1982, skal rettigheter etter denne forordning opptjenes med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om tap eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende. 7. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er fremsatt etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. juli 1982, skal rettigheter som ikke er tapt eller foreldet, opptjenes fra det tidspunkt anmodningen ble fremsatt, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning. Artikkel 96 Avtaler om refusjon mellom institusjoner Avtaler inngått i henhold til artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 før 1. de medlemsstater som er parter i disse avtalene, reiser innvendinger mot dette. Det skal bare tas hensyn til slik innvending dersom den kompetente institusjon i denne medlemsstaten underretter den kompetente institusjon i den eller de andre berørte medlemsstater om dette innen 1. oktober 1983. Gjenpart av underretningen skal oversendes Den administrative kommisjon. Artikkel 97 Underretning om visse bestemmelser 1. Underretningene omhandlet i artikkel 1 bokstav j), artikkel 5 og artikkel 8 nr. 2, skal stiles til formannen for Rådet for De europeiske fellesskap. I underretningene skal dagen da de relevante lover og ordninger trådte i kraft angis, eller dersom det dreier seg om underretningene omhandlet i artikkel 1 bokstav j), skal den dag angis da denne forordningen får anvendelse for de ordninger som er nevnt i medlemsstatenes erklæringer. 2. Underretninger mottatt i samsvar med bestemmelsene i nr. 1, skal offentliggjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Artikkel 98 Gjennomføringsforordning Regler for gjennomføring av denne forordning skal fastsettes i en senere forordning. Artikkel 99 Revurdering av spørsmålet om utbetaling av familieytelser Innen 1. januar 1973 skal Rådet etter forslag av Kommisjonen revurdere i sin helhet spørsmålet om utbetaling av familieytelser til familiemedlemmer som ikke er bosatt på den kompetente statens territorium, med sikte på å komme fram til en enhetlig løsning for alle medlemsstater. Artikkel 100 Opphevelse av tidligere forordninger Denne forordning og gjennomføringsforordningen opphever følgende forordninger: — rådsforordning nr. 3om trygd for vandrearbeidere ", — rådsforordning nr. 4 som fastsetter regler for gjennomføring og utfyllende bestemmelser til forordning nr. 3('), og — rådsforordning (EØF) nr. 36/63 av 2. april 1963 om trygd for grensearbeidere 2> . FORORDNINGENS PERSONKRETS I. Arbeidstakere og/eller selvstendig næringsdrivende (Forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) og iii)) A. BELGIA Ingen slike ordninger. B. DANMARK 1. Som arbeidstaker i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) skal anses enhver person som utfører lønnet arbeid og som a) før 1. september 1977 er omfattet av lovgivningen for yrkesskade og yrkessykdom, b) etter 1. for arbeidstakere (arbejdsmarkedets tillægspension, ATP). 2. Som selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) skal anses enhver person som i henhold til lov om dagpenger ved sykdom eller svangerskap eller fødsel har rett til ytelsene på grunnlag av annen arbeidsinntekt enn lønnsinntekt. C. TYSKLAND Dersom en tysk institusjon er den kompetente institusjon for tilståelse av familieytelser i samsvar med forordningens avdeling 111 kapittel 7, skal i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii): a) '>EFTnr. 30 av 16.12.1958, s. 561/58 og 597/58. 2> EFTnr. 62 av 20.4.1963 s. 1314/63. som er pliktig trygdet ved arbeidsløshet, eller som i forbindelse med denne trygden mottar kontantytelser fra syketrygden eller tilsvarende ytelser, b) som selvstendig næringsdrivende anses enhver person som utøver selvstendig næringsvirksomhet, og som skal - være trygdet eller betale avgifter til alderstrygd i en ordning for selvstendig næringsdrivende, eller - være trygdet i den pliktige pensjonstrygden. D. FRANKRIKE Ingen slike ordninger. E. HELLAS 1. Som arbeidstakere i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) iii) skal anses personer som er trygdet innenfor rammen av OGA-ordningen, som utelukkende utfører lønnet arbeid, eller som er eller har vært omfattet av en annen medlemsstats lovgivning, og som derfor er eller har vært arbeidstaker i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a). 2. Ved tilståelse av barnetrygd etter den nasjonale ordning skal anses som arbeidstakere i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii), personer som er omhandlet i forordningens artikkel 1 bokstav a) i) og iii). F. IRLAND 1. Som arbeidstaker i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) skal anses enhver person som er trygdet i henhold til en pliktig eller frivillig ordning i samsvar med bestemmelsene i avsnitt 5 og 37 i den kodifiserte lov om sosial trygd og velferd av 1981 [Social Welfare (Consolidation) Act (1981)]. 2. Som selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) skal anses enhver person som utfører inntektsgivende arbeid uten noen form for arbeidskontrakt, eller som er pensjonert fra slik virksomhet. Med hensyn til naturalytelser ved sykdom skal vedkommende i tillegg ha rett til slike ytelser i henhold til avsnitt 45 eller 46 i helseloven av 1970 [Health Act (1970)]. G. ITALIA Ingen slike ordninger. H. Ingen slike ordninger. I. NEDERLAND Som selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) skal anses enhver person som utøver en virksomhet eller et yrke uten at det foreligger en arbeidskontrakt. J. DET FORENTE KONGERIKE Som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende skal anses i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) enhver person som har status som arbeidstaker (employed earner) eller selvstendig næringsdrivende (self-employed earner) i henhold til lovgivningen i Storbritannia eller Nord-Irland, samt enhver person med status som arbeidstaker (employed earner) eller selvstendig næringsdrivende (self-employed earner) som det betales avgifter for i henhold til lovgivningen i Gibraltar. 11. Familiemedlemmer (Forordningens artikkel 1 bokstav f) annet punktum) A. BELGIA Ingen slike ordninger. B. DANMARK For å fastsette om det foreligger rett til naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31, skal «familiemedlem» bety enhver person som skal anses som familiemedlem i henhold til lov om offentlig syke trygd. C. TYSKLAND Ingen slike ordninger. D. FRANKRIKE Ingen slike ordninger. E. HELLAS Ingen slike ordninger. F. IRLAND For å fastsette om det forligger rett til naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31, skal begrepet «familiemedlem» bety enhver person som i henhold til helselovene av 1947-1970 (Health Acts 1947- 1970) anses som forsørget av arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende. G. ITALIA Ingen slike ordninger. H. LUXEMBOURG Ingen slike ordninger. I. NEDERLAND Ingen slike ordninger. J. DET FORENTE KONGERIKE For å fastsette om det foreligger rett til naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31, skal begrepet «familiemedlem» bety: a) når det gjelder lovgivningen i Storbritannia eller Nord-Irland, enhver person som anses som forsørget i henhold til trygdeloven av 1975 (Social Security Act 1975) eller eventuelt trygdeloven i Nord- Irland av 1975 [Social Security (Northern Ireland) Act 1975], og b) når det gjelder lovgivningen i Gibraltar, enhver person som anses som forsørget i henhold til forordning om legeordningen for gruppepraksis av 1973 (Group Practice Medical Scheme Ordinance 1973). [Forordningens artikkel 1 bokstav j) og u)] I. Særordninger for selvstendig næringsdrivende som i henhold til artikkel 1 bokstav j) fjerde ledd ikke omfattes av forordningens virkeområde A. BELGIA Ingen slike ordninger. B. DANMARK Ingen slike ordninger. G TYSKLAND Trygde- og velferdsinstitusjonene (Versicherungs und Versorgungswerke) for leger, tannleger, dyrleger, apotekere, advokater, patentassessorer (Patentanwålte), notarer, revisorer (Wirtschaftspriifer), skatterådgivere og -representanter (Steuerbevollmåchtigte), loser (Seelotsen) og arkitekter, opprettet i henhold til delstatslovgivningen, og andre trygde- og velferdsinstitusjoner, særlig hjelpekasser (Fursorgeeinrichtungen) og den utvidede honorarfordeling (erweiterte Honorarverteilung). D. FRANKRIKE 1. Selvstendig næringsdrivende som ikke arbeider innen landbruket: a) de supplerende alderstrygdordningene og trygdeordningene ved uførhet og dødsfall for selvstendig næringsdrivende omhandlet i artikkel L 658, L 659, L 663-11, L 663-12, L 682 og L 683-1 i trygdeloven (Code de la sécurité sociale), b) tilleggsytelsene omhandlet i artikkel 9 i lov nr. 66.509 av 12. juli 1966. 2. Selvstendig næringsdrivende som arbeider innen landbruket: Trygdeformene fastsatt i artikkel 1049 og 1234.19 i lov om landdistriktene (Code rural) om henholdsvis sykdom og svangerskap eller fødsel, alder og yrkesskade og yrkessykdom for selvstendig næringsdrivende som arbeider innen landbruket. E. HELLAS Ingen slike ordninger. F. IRLAND Ingen slike ordninger. G. ITALIA Ingen slike ordninger. H. LUXEMBOURG Ingen slike ordninger. I. NEDERLAND Ingen slike ordninger. J. DET FORENTE KONGERIKE Ingen slike ordninger. 11. Særlige stønader ved fødsel som i henhold til artikkel 1 bokstav u) ikke er omfattet av forordningens virkeområde A. BELGIA Nedkomststønad. B. DANMARK Ingen. C. TYSKLAND Ingen. D. FRANKRIKE a) Stønad under svangerskap b) Stønad etter fødselen. E. HELLAS Ingen. F. IRLAND Ingen. G. ITALIA Ingen. H. LUXEMBOURG Nedkomststønad. I. NEDERLAND Ingen. J. DET FORENTE KONGERIKE Ingen. [Forordningens artikkel 7 nr. 2 bokstav c) og artikkel 3 nr. 3] Bestemmelser i trygdeavtaler som fortsatt skal gjelde uten hensyn til forordningens artikkel 6 — Bestemmelser i trygdeavtaler som ikke får anvendelse på alle personer som omfattes av forordningen GENERELLE MERKNADER 1. I den utstrekning bestemmelsene nevnt i dette vedlegg, inneholder henvisninger til andre avtalebestemmelser, skal disse henvisningene erstattes av henvisninger til tilsvarende bestemmelser i forordningen, med mindre disse avtalebestemmelsene er inntatt i dette vedlegg. 2. Oppsigelsesklausulen ien trygdeavtale der visse bestemmelser er inntatt i dette vedlegg, skal opprettholdes når det gjelder disse bestemmelsene. A Bestemmelser i trygdeavtaler som fortsatt skal gjelde uten hensyn til forordningens artikkel 6 [Forordningens artikkel 7 nr. 2 bokstav c)] 1. BELGIA - DANMARK Ingen avtale. 2. BELGIA - TYSKLAND a) Artikkel 3 og 4 i sluttprotokollen av 7. samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960. b) Tilleggsavtale nr. 3 av 7. desember 1957 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før den generelle avtalens ikrafttredelse). 3. BELGIA - FRANKRIKE a) Artikkel 13, 16 og 23 i tilleggsavtalen av 17. januar 1948 til den generelle avtale av samme dag (arbeidere i gruver og lignende virksomheter). b) Brevveksling av 27. februar 1953 (anvendelse av artikkel 4 nr. 2 i den generelle avtalen av 17. januar 1948). c) Brevveksling av 29. juli 1953 om tilskudd til eldre arbeidstakere. 4. BELGIA - HELLAS Artikkel 15 nr. 2, artikkel 35 nr. 2 og artikkel 37 i den generelle avtalen av 1. april 1958. S.BELGIA - IRLAND Ingen avtale. 6.BELGIA - ITALIA Artikkel 29 i avtalen av 30. april 1948. 7.BELGIA - LUXEMBOURG a) Artikkel 3,4, 5,6 og 7 i avtalen av 16. november 1959 i den form den har i avtalen av 12. februar 1964 (grensearbeidere). b) Brevveksling av 10. og 12. juli 1968 om selvstendig næringsdrivende. B.BELGIA - NEDERLAND Ingen. 9.BELGIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 10. DANMARK - TYSKLAND a) Punkt 15 i sluttprotokollen til trygdeavtalen av 14. august 1953. b) Tilleggsavtale av 14. august 1953 til ovennevnte avtale. 11. DANMARK- FRANKRIKE Ingen. 12. DANMARK- HELLAS Ingen avtale. 13. DANMARK - IRLAND Ingen avtale. 14. DANMARK - ITALIA Ingen avtale. 15. DANMARK- LUXEMBOURG Ingen avtale. 16. DANMARK- NEDERLAND Ingen avtale. 17. DANMARK- DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 18. TYSKLAND - FRANKRIKE a) Artikkel 11 nr. 1, artikkel 16 annet ledd og artikkel 19 i den generelle avtalen av 10. juli 1950. b) Artikkel 9 i tilleggsavtale nr. 1 av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag (arbeidere i gruver og lignende virksomheter). c) Tilleggsavtale nr. 4av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsavtale nr. 2 av 18. juni 1955. d) Avdeling I og 111 i tilleggsavtale nr. 2 av 18. juni 1955. e) Punkt 6, 7og 8 i den generelle protokoll av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag. f) Avdeling 11, 111 og IV i tilleggsavtalen av 20. desember 1963 (trygd i Saarland) 19. TYSKLAND - HELLAS a) Artikkel 5 nr. 2 i den generelle avtalen av 25. april 1961. b) Artikkel 8 nr. 1, artikkel 8 nr. 2 bokstav b), artikkel 8 nr. 3 og artikkel 9 til 11, samt kapittel I og IV når de gjelder disse artiklene, i avtalen om arbeidsløshetstrygd av 31. mai 1961, samt protokollnote av 14. juni 1980. 20. TYSKLAND - IRLAND Ingen avtale. 21. TYSKLAND - ITALIA a) Artikkel 3 nr. 2, artikkel 23 nr. 2, artikkel 26 og artikkel 36 nr. 3 i avtalen av 5. mai 1953 (trygd). b) Tilleggsavtale av 12. mai 1953 til avtalen av 5. mai 1953 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før avtalens ikrafttredelse). 22. TYSKLAND - LUXEMBOURG Artikkel 4, 5, 6og 7 i traktaten av 11. juli 1959 (Ausgleichsvertrag) (bileggelse av tvisten mellom Tyskland og Luxembourg). 23. TYSKLAND - NEDERLAND a) Artikkel 3 nr. 3 i avtalen av 29. mars 1951. b) Artikkel 2og 3 i tilleggsavtale nr. 4av 21. desember 1956 til avtalen av 29. mars 1951 (avklaring av rettigheter opptjent av nederlandske arbeidstakere etter det tyske trygdesystemet mellom 13. mai 1940 og 1. september 1945). 24. TYSKLAND - DET FORENTE KONGERIKE a) Artikkel 3 nr. 1 og 6og artikkel 7 nr. 2 til 6 i trygdeavtalen av 20. april 1960. b) Artikkel 2 til 7 i sluttprotokollen til trygdeavtalen av 20. april 1960. c) Artikkel 2 nr. sog artikkel 5 nr. 2 til 6 i avtalen om arbeidsløshetstrygd av 20. april 1960. 25. FRANKRIKE - HELLAS Artikkel 16 fjerde ledd og artikkel 30 i den generelle avtalen av 19. april 1958. 26. FRANKRIKE - IRLAND Ingen avtale. 27. FRANKRIKE - ITALIA a) Artikkel 20 og 24 i den generelle avtalen av 31. mars 1948. b) Brevveksling av 3. mars 1956 (ytelser ved sykdom for sesongarbeidere i landbruket). 28. FRANKRIKE - LUXEMBOURG Artikkel 11 og 14 i tilleggsavtale av 12. november 1949 til den generelle avtalen av samme dag (arbeidere i gruver og lignende virksomheter). 29. FRANKRIKE - NEDERLAND Artikkel 11 i tilleggsavtale av 1. juni 1954 til den generelle avtalen av 7. januar 1950 (arbeidere i gruver og lignende virksomheter). 30. FRANKRIKE - DET FORENTE KONGERIKE Noteveksling av 27. og 30. juli 1970 om situasjonen med hensyn til trygd for lærere fra Det forente kongerike som midlertidig underviser i Frankrike innenfor rammen av kulturavtalen av 2. mars 1948. 31. HELLAS- IRLAND Ingen avtale. 32. HELLAS - ITALIA Ingen avtale. 33. HELLAS - LUXEMBOURG Ingen avtale. 34. HELLAS - NEDERLAND Artikkel 4 nr. 2 i den generelle avtalen av 13. september 1966. 35. HELLAS - DET FORENTE KONGERIKE Ingen avtale. 36. IRLAND - ITALIA Ingen avtale. 37. IRLAND - LUXEMBOURG Ingen avtale. 38. IRLAND - NEDERLAND Ingen avtale. 39. IRLAND - DET FORENTE KONGERIKE Artikkel 8 i trygdeavtalen av 14. september 1971. 40. ITALIA - LUXEMBOURG Artikkel 18 nr. 2 og artikkel 24 i den generelle avtalen av 29. mai 1951. 41. ITALIA - NEDERLAND Artikkel 21 nr. 2 i den generelle avtalen av 28. oktober 1952. 42. ITALIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 43. LUXEMBOURG - NEDERLAND Ingen. 44. LUXEMBOURG - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 45. NEDERLAND - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. B Bestem meiser i trygdeavtaler som ikke får anvendelse på alle personer som forordningen omfatter (Forordningens artikkel 3 nr. 3) 1. BELGIA - DANMARK Ingen avtale. 2. BELGIA - TYSKLAND a) Artikkel 3 og 4 i sluttprotokollen av 7. desember 1957 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960. b) Tilleggsavtale nr. 3 av 7. desember 1957 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før den generelle avtalens ikrafttredelse). 3. BELGIA - FRANKRIKE a) Brevveksling av 29. juli 1953 om stønad til eldre arbeidstakere. b) Brevveksling av 27. av artikkel 4 nr. 2 i den generelle avtalen av 17. januar 1948). 4. BELGIA - HELLAS Ingen. 5. BELGIA - IRLAND Ingen. 6. BELGIA - ITALIA Ingen. 7. BELGIA - LUXEMBOURG Ingen. 8. BELGIA - NEDERLAND Ingen. 9. BELGIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 10. DANMARK - TYSKLAND a) Punkt 15 i sluttprotokollen til trygdeavtalen av 14. august 1953. b) Tilleggsavtale av 14. august 1953 til ovennevnte avtale. 11. DANMARK - FRANKRIKE Ingen. 12. DANMARK - HELLAS Ingen avtale. 13. DANMARK- IRLAND Ingen avtale. 14. DANMARK - ITALIA Ingen avtale. 15. DANMARK- LUXEMBOURG Ingen avtale. 16. DANMARK - NEDERLAND Ingen avtale. 17. DANMARK- DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 18. TYSKLAND - FRANKRIKE a) Artikkel 16 annet ledd og artikkel 19 i den generelle avtalen av 10. juli 1950. b) Tilleggsavtale nr. 4av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsavtale nr. 2 av 18. juni 1955. c) Avdeling log 111 i tilleggsavtale nr. 2av 18. juni 1955. d) Punkt 6, 7 og 8 i den generelle protokoll av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag. e) Avdeling 11, 111 og IV i tilleggsavtalen av 20. desember 1963 (trygd i Saarland) 19. TYSKLAND - HELLAS Ingen. 20. TYSKLAND - IRLAND Ingen avtale. 21. TYSKLAND - ITALIA a) Artikkel 3 nr. 2og artikkel 26 i avtalen av 5. mai 1953 (trygd). b) Tilleggsavtale av 12. mai 1953 til avtalen av 5. mai 1953 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før avtalens ikrafttredelse). 22. TYSKLAND - LUXEMBOURG Artikkel 4, 5, 6 og 7 i traktaten av 11. juli 1959 (bileggelse av tvisten mellom Tyskland og Luxembourg). 23. TYSKLAND - NEDERLAND a) Artikkel 3 nr. 2 i avtalen av 29. mars 1951. b) Artikkel 2og 3 i tilleggsavtale nr. 4av 21. desember 1956 til avtalen av 29. mars 1951 (avklaring av rettigheter opptjent av nederlandske arbeidstakere etter det tyske trygdesystemet mellom 13. mai 1940 og 1. september 1945). 24. TYSKLAND - DET FORENTE KONGERIKE a) Artikkel 3 nr. 1 og 6og artikkel 7 nr. 2 til 6 i trygdeavtalen av 20. april 1960. b) Artikkel 2 nr. 5 og artikkel 5 nr. 2 til 6 i avtalen om arbeidsløshetstrygd av 20. april 1960. 25. FRANKRIKE - HELLAS Ingen. 26. FRANKRIKE - IRLAND Ingen avtale. 27. FRANKRIKE - ITALIA Artikkel 20 og 24 i den generelle avtalen av 31. mars 1948. 28. FRANKRIKE - LUXEMBOURG Ingen. 29. FRANKRIKE - NEDERLAND Ingen. 30. FRANKRIKE - DET FORENTE KONGERIKE Noteveksling av 27. og 30. juli 1970 om situasjonen med hensyn til trygd for lærere fra Det forente kongerike som midlertidig underviser i Frankrike innenfor rammen av kulturavtalen av 2. mars 1948. 31. HELLAS - IRLAND Ingen avtale. 32. HELLAS - ITALIA Ingen avtale. 33. HELLAS - LUXEMBOURG Ingen avtale. 34. HELLAS - NEDERLAND Ingen. 35. HELLAS - DET FORENTE KONGERIKE Ingen avtale. 36. IRLAND - ITALIA Ingen avtale. 37. Ingen avtale. 38. IRLAND - NEDERLAND Ingen avtale. 39. IRLAND - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 40. ITALIA - LUXEMBOURG Ingen. 41. ITALIA - NEDERLAND Ingen. 42. ITALIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 43. LUXEMBOURG - NEDERLAND Ingen. 44. LUXEMBOURG - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 45. NEDERLAND - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. (Forordningens artikkel 37 nr. 2) Lovgivning omhandlet i forordningens artikkel 37 nr. 1 i henhold til hvilken størrelsen på yt eiser ved uførhet er uavhengig av trygdetidens lengde A. gruvearbeidere, særordningen for sjømenn i handelsflåten og lovgivningen om trygd ved arbeidsuførhet for selvstendig næringsdrivende. B. DANMARK Ingen. C. TYSKLAND Ingen. D. 1. Arbeidstakere: All lovgivning om uføretrygd med unntak av lovgivningen om uføretrygd under trygdeordningen for gruvearbeidere. 2. Selvstendig næringsdrivende: Lovgivningen om uføretrygd for selvstendig næringsdrivende i landbruket. E. HELLAS Lovgivningen om trygdeordningen for landbruket. F. IRLAND Del II kapittel 10 i den kodifiserte lov av 1981 om sosial trygghet av 1981 [Social Welfare (Consolidation) Act, 1981]. G. ITALIA Ingen. H. LUXEMBOURG Ingen. I. NEDERLAND a) Lov av 18. februar 1966 om trygd ved arbeidsuførhet. b) Lov av 11. desember 1975 om alminnelig trygd ved arbeidsuførhet. J. DET FORENTE KONGERIKE a) Storbritannia: Avsnitt 15 i trygdeloven av 1975 (Social Security Act 1975). Avsnitt 14 til 16 i lov om pensjonstrygder 1975 (Social Security Pensions Act 1975). b) Nord-Irland Avsnitt 15 i trygdeloven i Nord-Irland av 1975 [Social Security (Northern Ireland) Act 1975]. Artikkel 16 til 18 i forordning om pensjonstrygder i Nord-Irland av 1975 (Social Security Pensions (Northern Ireland) Order 1975). VEDLEGG V (Forordningens artikkel 40 nr. 4) ') Dersom den belgiske institusjon har fastslått alminnelig uførhet. 4) Dersom den belgiske institusjon har fastslått alminnelig uførhet. (Forordningens artikkel 89) Særregler for anvendelse av visse medlemsstaters lovgivning A. BELGIA 1. Personer som har rett til naturalytelser fra syketrygden i henhold til bestemmelser i den pliktige belgiske syketrygden og uføreordningen som får anvendelse på selvstendig næringsdrivende, skal omfattes av bestemmelsene i forordningens avdeling 111 kapittel 1, herunder artikkel 35 nr. 1, på følgende vilkår: a) dersom de oppholder seg midlertidig på territoriet til en annen medlemsstat enn Belgia, skal vedkommende ha rett til: i) når det gjelder den behandling som gis ved innleggelse i sykehus, naturalytelser i henhold til lovgivningen i oppholdsstaten, ii) når det gjelder andre naturalytelser som gis i henhold til den belgiske ordning, refusjon av disse ytelsene fra den kompetente belgiske institusjon etter den sats som er fastsatt i henhold til lovgivningen i oppholdsstaten, b) dersom de er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Belgia, skal vedkommende ha rett til naturalytelser i henhold til lovgivningen i bostedsstaten dersom de betaler den tilleggsavgift til den kompetente belgiske institusjon som er fastsatt i henhold til belgiske bestemmelser for slike tilfeller. 2. Når den kompetente belgiske institusjon anvender forordningens avdeling 111 kapittel 7 og 8, skal et barn anses å ha vokst opp i den medlemsstat på hvis territorium det er bosatt. 3. Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 skal tidsrom med alderstrygd tilbakelagt etter belgisk lovgivning før 1. januar 1945, også anses som trygdetid tilbakelagt etter belgisk lovgivning om den alminnelige uføreordning og ordningen for sjøfolk. 4. Ved anvendelse av artikkel 40 nr. 3 bokstav a) ii) eller den selvstendig næringsdrivende var arbeidsufør etter belgisk lovgivning medregnes. 5. Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 skal tidsrom med alderstrygd tilbakelagt etter belgisk lovgivning av en selvstendig næringsdrivende før lovgivningen om arbeidsuførhet for selvstendig næringsdrivende trådte i kraft, anses som tidsrom tilbakelagt etter sistnevnte lovgivning. 6. For å avgjøre om vilkårene i belgisk lovgivning for opptjening av rett til ytelser ved arbeidsløshet er oppfylt, skal de dager som i henhold til nevnte lovgivning anses som likestilte dager, bare medregnes dersom de foregående dager var dager med lønnet arbeid. 7. Ved anvendelse av forordningens artikkel 72 og 79 nr. 1 bokstav a) skal ansettelsestid og/ eller trygdetid tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning medregnes, dersom det etter belgisk lovgivning er et vilkår for rett til ytelser at vedkommende innenfor et nærmere bestemt tidligere tidsrom har oppfylt vilkårene for rett til barnetrygd etter ordningen for arbeidstakere. B. DANMARK 1. Trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som er tilbakelagt i en annen medlemsstat enn Danmark, skal medregnes ved opptak som medlem i en godkjent trygdekasse for arbeidsløshet, som om de nevnte tidsrom var ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt i Danmark. 2. Dersom arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, personer som fremmer krav om pensjon og pensjonister, samt deres familiemedlemmer som er omhandlet i forordningens artikkel 19, artikkel 22 nr. 1 og 3, artikkel 25 nr. 1 og 3, artikkel 26 nr. 1, artikkel 28 a, artikkel 29 og 31, er bos att eller oppholder seg i Danmark, skal de ha rett til naturalytelser på samme vilkår som etter dansk lovgivning gjelder for personer som etter loven om offentlig syketrygd (lov om offentlig sygesikring) er trygdet i klasse 1. 3. Bestemmelsene i paragraf 1 stk. 1 nr. 2 i lov om folkepensjon, paragraf 1 stk. 1 nr. 2 i lov om uførepensjon m.v. og paragraf 2 stk. 1 nr. næringsdrivende eller på deres etterlatte som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark. 4. Bestemmelsene i den danske lovgivning om folkepensjon og om enkepensjon får anvendelse på enken etter en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av dansk lovgivning, seiv om hun ikke har vært bosatt i Danmark. 5. Forordningens bestemmelser skal ikke berøre overgangsbestemmelsene i de danske lover av 7. juni 1972 om rett til pensjon for danske statsborgere som har vært fast bosatt i Danmark i et bestemt tidsrom umiddelbart før kravet fremmes. Statsborgere i de andre medlemsstatene som har vært fast bosatt i Danmark i ett år umiddelbart før kravet fremmes, skal likevel ha rett til en pensjon på samme vilkår som danske statsborgere. 6. a) De tidsrom en grensearbeider som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark, har utført sitt inntektsgivende arbeid i Danmark, skal anses som botid i forhold til dansk lovgivning. Tilsvarende skal gjelde for de tidsrom en grensearbeider er utsendt til eller utfører tjenester i en annen medlemsstat enn Danmark. b) De tidsrom en sesongarbeider som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark, har arbeidet i Danmark, skal anses som botid i forhold til dansk lovgivning. Tilsvarende skal gjelde for de tidsrom en sesongarbeider er utsendt til territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark. 7. For å avgjøre om vilkårene for rett til ytelser ved svangerskap eller fødsel etter kapittel 12 i lov om dagpenger ved sykdom eller svangerskap og fødsel er oppfylt når vedkommende ikke har vært omfattet av dansk lovgivning i hele referanseperioden omhandlet i paragraf 34 stk. 1 eller 2 i ovennevnte lov: a) skal trygdetid som eventuelt er tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat enn Danmark, i løpet av nevnte referanseperiode da vedkommende ikke var omfattet av dansk lovgivning, medregnes som om disse tidsrom var tilbakelagt etter sistnevnte lovgivning, og b) skal vedkommende i de tidsrom som medregnes på denne måten, anses for å ha hatt en gjennomsnittlig lønn som svarer til gjennomsnittet av den lønn vedkommende faktisk har fått utbetalt i de tidsrom som er tilbakelagt etter dansk lovgivning i nevnte referanseperiode. 8. nr. 2 på dansk lovgivning skal uføre-, aldersog enkepensjon anses som ytelser av samme art. 9. Ved anvendelse av forordningens artikkel 67 skal ytelser ved arbeidsløshet til selvstendig næringsdrivende som er trygdet i Danmark, beregnes i samsvar med dansk lovgivning. 10. Når den danske pensjon etter bestemmelsene i dansk lovgivning beregnes på grunnlag av botid tilbakelagt av en annen person enn den person som har tilbakelagt den botid som medregnes av en eller flere medlemsstater i henhold til bestemmelsene i forordningens avdeling 111 kapittel 3, skal den botid og trygdetid som er tilbakelagt av sistnevnte person, legges til grunn ved beregningen av det danske teoretiske beløp og prorata beløp i samsvar med forordningens artikkel 46 nr. 2. C. TYSKLAND 1. a) Dersom det ikke allerede er fastsatt i tysk lovgivning om yrkesskadetrygd, skal tyske institusjoner i samsvar med denne lovgivning også gi erstatning ved yrkesskade (og yrkessykdom) som inntraff i Alsace-Lorraine før 1. januar 1919, når franske institusjoner ikke har overtatt ansvaret for utgiftene ved disse i henhold til Folkeforbundets beslutning av 21. juni 1921 (Reichsgesetzblatt, s. 1289), når vedkommende som har pådratt seg en yrkesskade eller yrkessykdom, eller hans etterlatte er bosatt på en medlemsstats territorium. b) Bestemmelsene i forordningens artikkel 10 skal ikke berøre bestemmelsene om at yrkesskade (og yrkessykdom) som er inntruffet utenfor Forbundsrepublikken Tysklands territorium, og tidsrom som er tilbakelagt utenfor dette territorium, ikke eller bare på bestemte vilkår, skal medføre utbetaling av ytelser når den som har rett til ytelsen, er bosatt utenfor Forbundsrepublikken Tysklands territorium. 2. a) For avgjøre om tidsrom som anses som avbruddstid (Ausfallzeiten) eller tilleggstid (Zurechnungszeiten) etter tysk lovgivning skal medregnes som slike tidsrom, skal pliktige avgifter som er betalt etter en annen medlemsstats lovgivning, samt medlemsskap i en annen medlemsstats trygdeordning, likestilles med pliktige avgifter som er betalt i henhold til tysk lovgivning og med medlemsskap i den tyske pensjonstrygden. Ved beregning av antall kalendermåneder som har gått fra vedkommende ble medlem i trygdeordningen til trygdetilfellet inntreffer, skal verken likestilte tidsrom etter en annen medlemsstats lovgivning som faller mellom disse to tidsrom, eller tidsrom da vedkommende har mottatt pensjon, medregnes. b) Bestemmelsene i bokstav a) får ikke anvendelse på den faste avbruddstid (pauschale Ausfallzeit). Dette tidsrommet skal fastsettes utelukkende på grunnlag av tysk trygdetid. c) Det skal videre være et vilkår for medregning av en tilleggstid (Zurechnungszeit) i henhold til tysk lovgivning om pensjonstrygd for gruvearbeidere at den siste avgiftsinnbetalingen etter tysk lovgivning ble betalt til pensjonstrygden for gruvearbeidere. d) Ved medregning av tysk erstatningstid (Ersatzzeiten), får bare tysk lovgivning anvendelse. e) Som unntak fra bestemmelsen fastsatt i bokstav d), får følgende bestemmelse anvendelse på personer som er trygdet i den tyske pensjonstrygdeordningen, og som var bosatt på tyske territorier under nederlandsk administrasjon i tiden fra 1. januar 1948 til 31. juli 1963: for medregning av tysk erstatningstid (Ersatzzeiten) i henhold til artikkel 1251 nr. 2 i den tyske trygdelov (RVO) eller tilsvarende bestemmelser, skal betaling av avgift til de nederlandske trygdeordninger i løpet av denne tid anses som utførelse av lønnet arbeid eller utøvelse av virksomhet som medfører pliktig trygd i henhold til tysk lovgivning. 3. Når det gjelder innbetalinger til tyske syketrygdkasser, skal betaling av pliktige avgifter omhandlet i forordningens artikkel 26 nr. 2, suspenderes inntil det er gjort et vedtak om pensjonskravet. 4. For å avgjøre om et barn mottar barnepensjon, skal mottakelse av en av ytelsene omhandlet i forordningens artikkel 78 eller en annen familieytelse tilstått etter fransk lovgivning til en mindreårig som er bosatt i Frankrike, anses som mottakelse av en barnepensjon etter tysk lovgivning. 5. Dersom anvendelsen av denne forordning eller senere forordninger om trygd fører til usedvanlig store utgifter for visse syketrygdinstitusjoner, kan slike utgifter helt eller delvis refunderes. Forbundssammenslutningen av lokale sykekasser skal som kontaktorgan (syketrygd) refusjon ved felles avtale med de andre sentralforbund av sykekasser. De midler som er nødvendige for slik refusjon, skal skaffes til veie ved avgifter som pålegges alle syketrygdinstitusj oner i forhold til deres gjennomsnittlige medlemstall, unntatt pensjonister, i det foregående år. 6. Ved anvendelse av denne forordning skal det engangsbeløp for medisinsk behandling som i henhold til tysk lovgivning tilstas trygdede kvinner og de trygdedes familiemedlemmer ved en fødsel, anses som en naturalytelse. 7. Artikkel 1233 i lov om trygd (RVO) og artikkel 10 i lov om trygd for funksjonærer (AVG), endret ved lov av 16. oktober 1972 om endring av pensjonsordningen, som har regler om frivillig trygd i henhold til tyske pensjonstrygdeordninger, får anvendelse på statsborgere fra andre medlemsstater og på statsløse og flyktninger som er bosatt i andre medlemsstater, etter følgende regler: Dersom de alminnelige vilkår er oppfyllt, kan frivillige avgifter til den tyske pensjonstrygdeordningen innbetales: a) når vedkommende har sitt hjemsted eller sitt bosted på Forbundsrepublikken Tysklands territorium, b) når vedkommende har sitt hjemsted eller sitt bosted på en annen medlemsstats territorium og på et eller annet tidligere tidspunkt har vært omfattet av en frivillig eller en pliktig tysk pensjonstrygdeordning, c) når vedkommende som er statsborger i en annen medlemsstat, har sitt hjemsted eller sitt bosted i en tredje stat og har innbetalt trygdeavgift til den tyske pensjonstrygden i minst 60 måneder, eller hadde rett til frivillig trygd i henhold til de overgangsbestemmelser som gjaldt tidligere og ikke er pliktig eller frivillig trygdet etter lovgivningen i en annen medlemsstat. 8. Denne forordning skal verken berøre artikkel 51 bokstav a) nr. 2 i lov om endring av pensjonsordningen for arbeidere (ArVNG) eller artikkel 49 bokstav a) nr. 2 i lov om endring av pensjonsordningen for funksjonærer (AnVNG), endret ved lov av 16. oktober 1972 om endring av pensjonsordningen. Personer som i henhold til nr. 8 bokstav b) og c) kan tas opp som medlem i den frivillige trygdeordningen, kan bare betale avgifter for tidsrom som de ennå ikke har betalt avgift for etter en annen medlemsstats lovgivning. 9. ved andre medlemsstaters kompetente institusjoner, skal refunderes på grunnlag av faste månedlige beløp, skal disse utgiftene for den finansielle utjevningen mellom de tyske institusjoner for syketrygd til pensjonister anses som utgifter til ytelser fra den tyske syketrygdordningen for pensjonister. De faste beløp som refunderes tyske institusjoner på bostedet av andre medlemsstaters kompetente institusjoner, skal anses som inntekter som skal medregnes ved ovennevnte finansielle utjevning. 10. Når det gjelder selvstendig næringsdrivende, skal det være et vilkår for rett til hjelp ved arbeidsløshet (Arbeitslosenhilfe) at vedkommende før han melder seg som arbeidsløs, hovedsakelig har utøvet en virksomhet som selvstendig næringsdrivende i minst ett år på Forbundsrepublikken Tysklands territorium, og at han ikke bare har forlatt dette arbeidet midlertidig. 11. Trygdetid som er tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning i henhold til en særordning for alderstrygd for jordbrukere, eller i mangel av en slik ordning, i henhold til den alminnelige ordning, skal medregnes for å oppfylle de vilkår om en minste trygdetid som kreves for at en person skal omfattes av avgiftplikten i henhold til artikkel 27 i lov om alderstrygd for jordbrukere (Gesetz iiber die Altershilfe der Landwirte — GAL), dersom: a) erklæringen som begrunner avgiftsplikten, avgis innen den fastsatte tidsfrist, og b) vedkommende før erklæringen avgis sist var avgiftspliktig i henhold til alderstrygdordningen for jordbrukere på Forbundsrepublikken Tysklands territorium. 12. Pliktig trygdetid tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning enten i henhold til en særordning for håndverkere, eller i mangel av en slik ordning, i henhold til en særordning for selvstendig næringsdrivende eller i henhold til den alminnelige ordning, skal medregnes for å oppfylle kravet om 216 måneder med pliktig trygd for rett til frivillig utmelding av pensjonstrygdeordningen for håndverkere. 13. Ved anvendelse av tysk lovgivning om pliktig syketrygd for pensjonister som fastsatt i artikkel 165 paragraf 1 nr. 3 bokstav a) i den tyske trygdelov (Reichsversicherungsordnung, RVO), skal trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat der vedkommende hadde rett til naturalytelser ved sykdom, i den utstrekning det er nødvendig, medregnes som trygdetid tilbakelagt etter tysk lovgivning dersom den ikke faller sammen med trygdetid tilbakelagt etter denne lovgivning. 14. Ved tilståelse av kontantytelser i henhold til artikkel 182 paragraf 4, artikkel 200 paragraf 2og artikkel 561 paragraf 1 i den tyske trygdelov (RVO) til personer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, skal de tyske trygdeinstitusjoner fastsette den netto inntekt som skal medregnes ved beregningen av nevnte ytelser, som om vedkommende var bosatt i Forbundsrepublikken Tyskland. 15. Dersom rett til pensjon ved yrkesuførhet eller alminnelig arbeidsuførhet, eller til pensjon for gruvearbeidere ved nedsatt arbeidsevne som gruvearbeider, eller til pensjon for gruvearbeidere ved yrkesuførhet eller arbeidsuførhet avhenger av det arbeid som hittil er utført, skal ved fastsettelsen av denne rett bare arbeid som etter tysk lovgivning omfattes av pliktig trygd medregnes. D. FRANKRIKE 1. a) Stønaden til eldre arbeidstakere og stønaden til eldre selvstendig næringsdrivende, samt aldersstønaden innen landbruket skal på de vilkår som er fastsatt i fransk lovgivning for franske arbeidere, tilstas alle arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er statsborgere i andre medlemsstater, og som på det tidspunkt de fremmer krav, er bosatt på fransk territorium. b) Tilsvarende skal gjelde for flyktninger og statsløse. c) Bestemmelsene i denne forordning skal ikke berøre bestemmelsene i fransk lovgvining om at bare ansettelsestid eller tidsrom som anses som ansettelsestid, eller eventuelt tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt i Den franske republikks europeiske eller oversjøiske departementer (Guadeloupe, Guyana, Martinique og Reunion), skal medregnes for rett til stønad til eldre arbeidstakere eller eldre selvstendig næringsdrivende. 2. Den særlige stønaden og den kumulative godtgjørelse fastsatt i den særlige lovgivning om trygd for gruvearbeidere, skal bare gis til arbeidere ansatt ved franske gruver. 3. Lov nr. 65-555 av 10. juli 1965 som gir franske statsborgere som utfører eller har utført inntektsgivende arbeid i utlandet, rett til opptak i den frivillige ordningen for alderstrygd, får anvendelse på statsborgere i andre medlemsstater på følgende vilkår: fransk territorium eller på territoriet til den medlemsstat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er statsborger, — når det fremmes krav om å bli omfattet av loven, skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende dokumentere at han enten har vært bosatt i Frankrike i minst 10 år, uavbrutt eller ikke, eller at han sammenhengende har vært omfattet av fransk lovgivning om pliktig eller frivillig fortsatt trygd i et tilsvarende tidsrom. 4. I henhold til forordningens artikkel 73 nr. 3 skal uttrykket « familieytelser » omfatte: a) stønad før fødselen som fastsatt i artikkel L 516 i lov om trygd (Code de la sécurité sociale), b) barnetrygd som fastsatt i artikkel L 524 og L 531 i lov om trygd (Code de la sécurité sociale), c) godtgjørelse til utligning av skatt etter inntektsart («impot cédulaire») som fastsatt i artikkel L 532 i lov om trygd (Code de la sécurité sociale). Denne ytelsen kan imidlertid bare utbetales dersom den lønn som mottas under utsendelsen skal inntektsbeskattes i Frankrike, d) stønad som fastsatt i artikkel L 533 i lov om trygd (Code de la sécurité sociale) for lønnsmottakere som er enslige forsørgere. 5. Ved beregning av det teoretiske beløp orahandlet i forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav a), i ordninger der alderspensjon beregnes på grunnlag av pensjonspoeng, skal den kompetente institusjon for hvert av de trygdeår som er tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat, medregne antallet pensjonspoeng som fremkommer ved å dele det antall pensjonspoeng som er opptjent etter den lovgivning som den anvender, med det tilsvarende antall år. 6. a) Grensearbeidere som utfører lønnet arbeid på territoriet til en annen medlemstat enn Frankrike, og som er bosatt i de franske departementer Haut-Rhin, Bas- Rhin og Moselle, skal på disse departementers territorium ha rett til naturalytelser som fastsatt i den lokale ordning for Alsace-Lorraine, innført ved dekret nr. 46-1428 av 12. juni 1946 og nr. 67- 814 av 25. september 1967 i henhold til forordningens artikkel 19. b) anvendelse på de personer som har rett til ytelser i henhold til forordningens artikkel 25 nr. 2 og 3 og artikkel 28 og 29. E. HELLAS 1. Uten hensyn til bestemmelsene i vedlegg I nr. I bokstav E nr. 1 får forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) anvendelse på en person som er trygdet i OG A, og som er i en slik tilstand at øyeblikkelig behandling er nødvendig før vedkommende har begynt i det arbeid som han skal utføre i en annen medlemsstat enn Hellas. 2. Forordningens artikkel 10 nr. 1 skal ikke berøre bestemmelsen i artikkel 2 nr. 4 i lovdekret nr. 4577/66 som medfører at IKA's utbetalinger av pensjoner til personer med gresk statsborgerskap eller av gresk opprinnelse som kommer fra Egypt eller Tyrkia, suspenderes når pensjonisten oppholder seg i utlandet i mer enn seks måneder uten gyldig grunn. F. IRLAND 1. Arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende, arbeidsløse, personer som fremmer krav om pensjon eller pensjonister og deres familiemedlemmer omhandlet i forordningens artikkel 19 nr. 1, artikkel 22 nr. 1 og 3, artikkel 25 nr. 1 og 3, artikkel 26 nr. 1, artikkel 28 a, 29 og 31, skal når de er bosatt eller oppholder seg i Irland ha rett til enhver medisinsk behandling som gis etter irsk lovgivning gratis, dersom utgiftene til slik behandling betales av en annen medlemsstat enn Irland. 2. Familiemedlemmer til en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende som omfattes av lovgivningen i en annen medlemsstat enn Irland, og som oppfyller vilkårene i denne lovgivning for rett til ytelser, skal når de er bosatt i Irland ha rett til enhver medisinsk behandling som gis etter irsk lovgivning gratis, etter at det eventuelt er tatt hensyn til forordningens artikkel 18. Utgiftene til disse ytelsene skal betales av den institusjon der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er trygdet. Når ektefellen til vedkommende arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller den som har omsorgen for barna ufører inntektsgivende arbeid i Irland, skal ytelser til familiemedlemmene likevel forsatt utbetales av den irske institusjon i den utstrekning det bare foreligger rett til slike ytelser etter bestemmelsene i irsk lovgivning. 3. lovgivning, i løpet av sitt arbeid etter å ha forlatt en medlemsstats territorium for å reise til en annen medlemsstats territorium, utsettes for en ulykke før han kommer dit, skal vedkommendes rett til ytelser når det gjelder denne ulykken fastsettes: a) som om ulykken inntralT på irsk territorium, og b) uten å ta hensyn til vedkommendes fråvær fra irsk territorium, når det avgjøres om vedkommende i kraft av sitt arbeid var trygdet etter nevnte lovgivning. 4. Ved anvendelse av forordningens artikkel 12 nr. 2 på irsk lovgivning skal uføre-, alders- og enkepensjon anses som ytelser av samme art. 5. Ved beregning av lønnsinntekt ved tilståelse av den inntektsavhengige ytelse som etter irsk lovgivning utbetales ved sykdom og svangerskap eller fødsel og ytelser ved arbeidsløshet, skal et beløp som er lik den gjennomsnittlige ukelønn for mannlige eller kvinnlige ansatte som unntak fra forordningens artikkel 23 nr. 1 og artikkel 68 nr. 1, godskrives arbeidstakeren for hver uke som er tilbakelagt som arbeidstaker etter lovgivningen i en annen medlemsstat i løpet av det aktuelle inntektsskatteår. 6. Ved anvendelse av artikkel 40 nr. 3 bokstav a) ii) skal bare medregnes tidsrom da arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende var arbeidsufør etter irsk lovgivning. 7. Ved anvendelse av artikkel 44 nr. 2 skal en arbeidstaker anses for å ha anmodet uttrykkelig om at fastsettelsen av den alderspensjonen vedkommende har rett til etter irsk lovgivning utsettes, dersom vedkommende ikke har opphørt å arbeide og dette er et vilkår for å motta alderspensjon. 8. Inntil 31. desember 1983 skal bare tidsrom tilbakelagt som arbeidstaker medregnes ved anvendelse av irsk lovgivning på andre ytelser enn familieytelser og naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel. G. ITALIA Ingen H. LUXEMBOURG 1. Som unntak fra forordningens artikkel 94 nr. 2 skal trygdetid eller tidsrom som er likestilt med trygdetid tilbakelagt etter luxembourgsk lovgivning om pensjonstrygd ved uførhet, alder og dødsfall før 1. den utstrekning rettigheter under opptjening måtte være opprettholdt inntil 1. januar 1959 eller senere måtte være gjenervervet i samsvar med bare denne lovgivningen eller i samsvar med gjeldende eller fremtidige bilaterale avtaler. Dersom flere bilaterale avtaler får anvendelse, skal den trygdetid eller de tidsrom som anses som trygdetid, medregnes fra det tidspunkt som ligger lengst tilbake i tid. 2. Ved tilståelse av den faste del av luxembourgske pensjoner skal trygdetid tilbakelagt etter luxembourgsk lovgivning av arbeidstakere eller av selvstendig næringsdrivende som ikke er bosatt i Luxembourg, fra 1. oktober 1972 anses som botid. 3. Forordningens artikkel 22 nr. 2 annet ledd skal ikke berøre bestemmelser i luxembourgsk lovgivning som medfører at en sykekasse ikke kan nekte å gi tillatelse til behandling i utlandet, dersom slik behandling ikke kan gis i Storhertugdømmet. I. NEDERLAND 1. Trygd til dekning av utgifter ved sykdom a) Når det gjelder rett til naturalytelser, får forordningens avdeling 111 kapittel 1 bare anvendelse på personer som har rett til naturalytelser på grunnlag av pliktig trygd, frivillig trygd eller trygd for eldre, idet alle disse trygdeordningene omfattes av lov om syketrygdkasser (Ziekenfondswet). b) En person som mottar alderspensjon etter nederlandsk lovgivning og en pensjon etter en annen medlemstats lovgivning, skal ved anvendelse av artikkel 27 og/ eller artikkel 28 anses å ha rett til naturalytelser, etter at det eventuelt er tatt hensyn til artikkel 9, dersom vedkommende oppfyller vilkårene for adgang til syketrygdordningen for eldre eller for frivillig trygd som er fastsatt i lov om syketrygd (Ziekenfondswet). Denne bestemmelse får også anvendelse på en gift kvinne hvis mann mottar alderspensjon for ektepar etter nederlandsk lovgivning, og som oppfyller vilkårene for adgang til syketrygdordningen for eldre eller for frivillig trygd som fastsatt i lov om syketrygd. c) betale avgift for seg seiv og eventuelt for sine familiemedlemmer. Avgiftens størrelse og om nødvendig nærmere regler for denne trygden skal fastsettes av den kompetente statsråd. d) En person som ikke har rett til alderspensjon etter nederlandsk lovgivning og hvis ektefelle, dersom vedkommende er gift, ikke mottar alderspensjon for ektepar i henhold til den samme lovgivning, skal, dersom vedkommende er bosatt i en annen medlemsstat og omfattes av frivillig trygd omhandlet i lov om syketrygdkasser, betale avgift for seg seiv og eventuelt for de familiemedlemmer som har fylt 16 år. Avgiftens størrelse og om nødvendig nærmere regler for denne trygden skal fastsettes av den kompetente statsråd. 2. Anvendelse av nederlandsk lovgivning om alminnelig alderstrygd a) Tidsrom før 1. januar 1957 i løpet av hvilke en stønadsmottaker som ikke oppfyller vilkårene for at slike tidsrom skal anses som trygdetid og som etter fylte 15 var bosatt på nederlandsk territorium eller i denne tiden utførte lønnet arbeid i Nederland for en arbeidsgiver i denne staten, mens vedkommende var bosatt på en annen medlemsstats territorium, skal også anses som trygdetid tilbakelagt etter nederlandsk lovgivning om alminnelig alderspensjon. b) Tidsrom som skal medregnes i henhold til bokstav a) skal ikke medregnes dersom de faller sammen med tidsrom som medregnes ved beregningen av den pensjon som skal utbetales etter en annen medlemsstats lovgivning om alderstrygd. c) Når det gjelder en gift kvinne hvis mann har rett til pensjon etter nederlandsk lovgivning om alminnelig alderstrygd, skal også tidsrom i dette ekteskapet før hun fylte 65 år og tidsrom da hun var bosatt på en eller flere medlemsstaters territorium, medregnes som trygdetid i den utstrekning tidsrommene faller sammen med trygdetid som er tilbakelagt av hennes mann etter denne lovgivning og med trygdetid som skal medregnes i henhold til bokstav a). d) Tidsrom som skal medregnes i henhold til bokstav c), skal ikke medregnes dersom de faller sammen med tidsrom som medregnes ved beregningen av den pensjon som skal utbetales til vedkommende gifte kvinne etter en annen medlemsstats lovgivning om alderstrygd eller med tidsrom da hun mottok en alderspensjon i henhold til slik lovgivning. e) Når det gjelder en kvinne som har vært gift og hvis mann har vært omfattet av nederlandsk lovgivning om alminnelig alderstrygd, eller som anses for å ha tilbakelagt trygdetid i henhold til bokstav a), får bestemmelsene i bokstav c) og d) tilsvarende anvendelse. f) Ved beregning av alderspensjon skal tidsrommene omhandlet i bokstav a) og c), bare medregnes dersom vedkommende har vært bosatt på territoriet til en eller flere medlemsstater i seks år etter fylte 59 år, og så lenge vedkommende er bosatt på territoriet til en av disse medlemsstatene. 3. Anvendelse av nederlandsk lovgivning om alminnelig trygd for enker og for barn som har mistet en av eller begge foreldrene a) Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2 skal også tidsrom før 1. oktober 1959 i løpet av hvilke arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende var bosatt på nederlandsk territorium etter fylte 15 år og i denne tiden har utført lønnet arbeid i Nederland for en arbeidsgiver i denne staten mens vedkommende var bosatt på en annen medlemstats territorium, anses som trygdetid tilbakelagt etter nederlandsk lovgivning om alminnelig trygd for enker og for barn som har mistet en av eller begge foreldrene. b) Tidsrom som skal medregnes i henhold til bestemmelsene i bokstav a), skal ikke medregnes når de faller sammen med trygdetid tilbakelagt etter lovgivn ingen om etterlatepensjon i en annen medlemsstat. 4. Anvendelse av nederlandsk lovgivning om trygd ved arbeidsuførhet Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 vil nederlandske institusjoner overholde følgende bestemmelser: a) dersom vedkommende på det tidspunkt arbeidsuførheten eller den etterfølgende uførhet inntraff, var å anse som arbeidstaker etter forordningens artikkel 1 bokstav a), skal den kompetente institusjon fastsette kontantytelsenes størrelse i samsvar med bestemmelsene i lov av 18. februar 1966 om trygd ved arbeidsuførhet (WAO), idet den medregner: - trygdetid tilbakelagt etter ovennevnte lov av 18. februar 1966 (WAO), - trygdetid tilbakelagt etter fylte 15 år i henhold til lov av 11. om arbeidsuførhet (AAW), dersom den ikke faller sammen med trygdetid vedkommende har tilbakelagt etter ovennevnte lov av 18. februar 1966 (WAO), og - tidsrom med lønnet arbeid og likestilte tidsrom tilbakelagt i Nederland før 1. juli 1967, b) dersom vedkommende på det tidspunkt arbeidsuførheten eller den etterfølgende uførhet inntraff, ikke var å anse som arbeidstaker etter forordningens artikkel 1 bokstav a), skal den kompetente institusjon fastsette kontantytelsenes størrelse i samsvar med bestemmelsene i lov av 11. desember 1975 om arbeidsuførhet (AAW), idet den medregner: - trygdetid vedkommende har tilbakelagt etter fylte 15 år etter ovennevnte lov av 11. desember 1975 (AAW), - trygdetid tilbakelagt etter lov av 18. februar 1966 om trygd ved arbeidsuførhet (WAO), dersom den ikke faller sammen med trygdetid tilbakelagt etter ovennevnte lov av 11. desember 1975 (AAW), og - tidsrom med lønnet arbeid og tilsvarende tidsrom tilbakelagt i Nederland før 1. juli 1967. 5. Anvendelse av nederlandsk lovgivning om barnetrygd a) En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som omfattes av nederlandsk lovgivning om barnetrygd i løpet av et kvartal, og som på den første dag i dette kvartalet var omfattet av tilsvarende lovgivning i en annen medlemsstat, skal anses som trygdet etter nederlandsk lov fra denne første dag. b) Størrelsen på den barnetrygd som en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som i samsvar med bokstav a) anses som trygdet etter nederlandsk lovgivning om barnetrygd, kan kreve, skal fastsettes i samsvar med reglene i gjennomføringsforordningen omhandlet i forordningens artikkel 98. 6. Anvendelse av visse overgangsbestemmelser Artikkel 45 nr. 1 får ikke anvendelse ved fastsettelse av rett til ytelser i henhold til overgangsbestemmelsene i lovgivningen om alminnelig alderstrygd (artikkel 46), om alminnelig trygd for enker og for barn som har mistet en av eller begge foreldrene og om alminnelig trygd ved arbeidsuførhet. J. DET FORENTE KONGERIKE 1. Når en person vanligvis er bosatt på Gibraltars territorium, eller som siden siste ankomst til Gibraltar har vært pliktig til å betale avgift som arbeidstaker etter Gibraltars lovgivning, søker om å bli fritatt for betaling av avgift i et visst tidsrom på grunn av arbeidsuførhet, svangerskap og fødsel eller arbeidsløshet og ber om å få godskrevet avgiftsbeløpene for dette tidsrom, skal ethvert tidsrom i løpet av hvilket vedkommende har arbeidet i en annen medlemsstat enn Det forente kongerike, når det gjelder denne søknad anses som tidsrom med lønnet arbeid i Gibraltar når vedkommende har betalt avgift som arbeidstaker i dette tidsrom i henhold til Gibraltars lovgivning. 2. Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens avdeling 111 kapittel 3 når en kvinne søker om alderspensjon i samsvar med Det forente kongerikes lovgivning: a) på grunnlag av mannens trygd, eller b) på grunnlag av egen trygd og når ekteskapet har opphørt enten på grunn av ektefellens død eller av andre grunner, og avgiften som ble betalt av sistnevnte medregnes ved fastsettelsen av hennes rett til pensjon, skal enhver henvisning til trygdetid som hun har tilbakelagt, anses for å omfatte henvisning til trygdetid tilbakelagt av mannen ved fastsettelse av den årlige gjennomsnittlige avgift som ektefellen har innbetalt, eller som er godskrevet ham. 3. a) Dersom ytelser ved arbeidsløshet etter Det forente kongerikes lovgivning utbetales i henhold til forordningens artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii), skal trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som vedkommende har tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, anses som tidsrom med tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord-Irland, for å oppfylle vilkårene om tidsrom med tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord-Irland i Det forente kongerikes lovgivning om rett til ytelser til barn (child benefit). b) Dersom Det forente kongerikes lovgivning i henhold til forordningens avdeling II får anvendelse på en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som ikke oppfyller vilkåret i Det forente kongerikes lovgivning om ytelser til barn (child benefit), når det gjelder: i) eventuelt i Nord-Irland, skal vedkommende for å oppfylle dette vilkår anses for å være til stede der, ii) tidsrom med tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord-Irland, skal trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som nevnte arbeider har tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, for å oppfylle dette vilkår, anses som tidsrom med tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord-Irland. c) Ved krav om barnetrygd (family allowances) etter lovgivningen i Gibraltar får bokstav a) og b) tilsvarende anvendelse. 4. 1. For rett til stønad ved fødsel (maternity grant) skal trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, anses som tidsrom med tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord-Irland, og i slike tilfeller får bestemmelsene i forordningens artikkel 18 nr. 1 anvendelse som om henvisningen til botid i disse bestemmmelsene var henvisninger til tidsrom med tilstedeværelse. Dersom en kvinne som i samvar med bestemmelsene i forordningens avdeling II omfattes av Det forente kongerikes lovgivning, ikke oppfyller vilkåret i denne lovgivning om tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord-Irland på den dag da kravet fremmes eller fødselen inntreffer, skal hun anses for å oppfylle et slikt vilkår dersom hun på denne dag var bosatt i en annen medlemsstat. 4. 2. Dersom en kvinne hvis mann er eller sist var omfattet av Det forente kongerikes lovgivning i samsvar med bestemmelsene i forordningens avdeling 11, som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende ikke oppfyller vilkårene i Det forente kongerikes lovgivning om stønad ved fødsel (maternity grant), når det gjelder: a) tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord-Irland, på den dag da kravet fremmes eller fødselen finner sted, skal hun for å oppfylle slikt vilkår anses som om hun var bosatt der dersom hun på denne dag bodde sammen med mannen i en annen medlemsstat; eller i tilfelle mannen dør i løpet av seks måneder før denne dag, dersom hun bodde sammen med han i en annen medlemsstat på tidspunktet for dødsfallet, b) eventuelt i Nord-Irland i mer enn 182 dager i de siste 52 ukene umiddelbart før den uke da fødselen ventes å inntreffe, eller eventuelt den faktiske fødselsdato, skal trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som mannen har tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat, anses som tidsrom med tilstedeværelse i Storbritannia eller eventuelt i Nord- Irland dersom hun bodde sammen med ham i disse tidsrom. 5. En arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som i samsvar med forordningens avdeling II omfattes av Det forente kongerikes lovgivning, skal for rett til hjelpestønad (attendance allowance) anses som om han hadde fast bosted i Det forente kongerike og hadde vært til stede i enhver trygdetid eller ansettelsestid som han måtte ha tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat eller på dennes territorium. 6. Dersom en arbeidstaker som omfattes av Det forente kongerikes lovgivning, i løpet av sitt arbeid etter å ha forlatt en medlemsstats territorium for å reise til en annen medlemsstats territorium, utsettes for en ulykke før han kommer dit, skal hans rett til ytelser når det gjelder denne ulykken fastsettes: a) som om ulykken inntraff på Det forente kongerikes territorium, og b) med sikte på å avgjøre om vedkommende var arbeidstaker (employed earner) i henhold til lovgivningen i Storbritannia eller i Nord-Irland eller arbeidstaker (employed person) i henhold til lovgivningen i Gibraltar, skal det ikke tas hensyn til vedkommendes fråvær fra disse territorier. 7. Forordningen får ikke anvendelse på de bestemmelser i Det forente kongerikes lovgivning som skal sette i kraft trygdeavtaler inngått mellom Det forente kongerike og en tredje stat. 8. Ved anvendelse av forordningens avdeling 111 kapittel 3 skal verken graderte avgifter som den trygdede har betalt etter lovgivningen i Det forente kongerike eller de graderte aldersytelser som utbetales i henhold til nevnte lovgivning, medregnes. De graderte ytelsesbeløp skal legges sammen med det ytelsesbeløp som skal komme til utbetaling i henhold til Det forente kongerikes lovgivning som fastsatt i samsvar med nevnte kapittel. Summen av de to ytelsesbeløp skal utgjøre den ytelse som vedkommende faktisk får utbetalt. 9. nr. 2 på Det forente kongerikes lovgivning skal uføre-, alders- og enkepensjoner anses som ytelser av samme art. 10. Ved anvendelse av forordningen om trygdeytelser som ikke er avgiftsbaserte, samt om trygd ved arbeidsløshet (Gibraltar), skal en person som denne forordning får anvendelse på, anses som om vedkommende hadde fast bosted i Gibraltar dersom vedkommende er bosatt i en medlemsstat. 11. Ved anvendelse av forordningens artikkel 10, 27, 28, 28 a, 29, 30 og 31 skal den hjelpestønad (attendance allowance) som tilstas en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, anses som en ytelse ved uførhet. 12. Ved anvendelse av forordningens artikkel 10 nr. 1 skal en person som mottar en ytelse i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, og som oppholder seg på en annen medlemsstats territorium, under dette oppholdet anses som om han var bosatt på den annen medlemsstats territorium. 13. 1. Ved beregning av inntektsfaktoren (earnings factor) for å fastsette retten til ytelser i henhold til Det forente kongerikes lovgivning skal, med forbehold for nr. 15, hver uke i løpet av hvilken en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av en annen medlemsstats lovgivning, og som i henhold til Det forente kongerikes lovgivning har begynt i det aktuelle inntektsskatteår, medregnes etter følgende regler: b) i) for hver trygde-, arbeids- eller bostedsuke som arbeidstaker (eraployed earner) skal vedkommende anses for å ha betalt avgifter som arbeidstaker på grunnlag av en inntekt som svarer til to tredeler av dette skatteårets øvre lønnsgrense, ii) for hver trygde-, arbeids- eller bostedsuke som selvstendig næringsdrivende skal vedkommende anses for å ha betalt klasse 2 avgifter som selvstendig næringsdrivende, b) være et godkjent år (reckonable year) i henhold til Det forente kongerikes lovgivning om godskriving av avgifter. 13. 2. Ved omregning av inntektsfaktoren til trygdetid skal den inntektsfaktor som i henhold til Det forente kongerikes lovgivning er oppnådd for det aktuelle inntektsskatteår, divideres med dette årets laveste lønnsgrense. Resultatet skal uttrykkes i et helt tall, idet desimaler ikke skal medregnes. Det tall som er beregnet på denne måten, skal anses for å representere det antall trygdeuker som er tilbakelagt i henhold til Det forente kongerikes lovgivning i dette skatteåret, dersom dette tallet ikke overstiger det antall uker da vedkommende i nevnte år var omfattet av denne lovgivning. 14. Ved anvendelse av artikkel 40 nr. 3 bokstav a) skal bare tidsrom da arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende var arbeidsufør i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, medregnes. 15. 1. Ved beregning i henhold til forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav a) av det teoretiske beløp av den del av pensjonen som består av en tilleggsdel i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, skal: a) begrepene «inntekter», «avgifter» eller «tillegg» i forordningens artikkel 47 nr. 1 bokstav b) forstås som overskudd i inntektsfaktoren som definert i lov om trygdepensjoner av 1975 (Social Security Pensions Act 1975) eller eventuelt lov om pensjonstrygd i Nord-Irland 1975 (Social Security Pensions (Northern Irland Order 1975), b) gjennomsnittet av overskuddet i inntektsfaktoren beregnes i samsvar med forordningens artikkel 47 nr. 1 bokstav b) forstått som angitt i bokstav a) ovenfor, ved å dividere det samlede overskudd oppnådd etter en annen medlemsstats lovgivning med det antall inntektsskatteår i henhold til Det forente kongerikes lovgivning (herunder delvise inntektsskatteår) som i vedkommende trygdetidsrom er tilbakelagt i henhold til denne lovgivning etter 6. april 1978. 15. 2. Ved beregning av den del av pensjonen som består av en tilleggsdel i henhold til Det forente kongerikes lovgivning, skal begrepene «trygdetid eller botid» i forordningens artikkel 46 nr. 2 forstås som trygdetid eller botid tilbakelagt etter 6. april 1978. [Forordningens artikkel 14 c nr. 1 bokstav b)] Tilfeller der en person skal være omfattet av lovgivningen i to medlemsstater samtidig 1. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Belgia og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat med unntak av Luxembourg. Når det gjelder Luxembourg, får brewekslingen av 10. og 12. juli 1968 mellom Belgia og Luxembourg anvendelse. 2. Når en person som er bosatt i Danmark, er selvstendig næringsdrivende i Danmark og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 3. alderstrygdordningen for bønder: når vedkommende er selvstendig jordbruker i Tyskland og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 4. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Frankrike og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat med unntak av Luxembourg. 5. Når en person er selvstendig selvstendig jordbruker i Frankrike og i lønnet arbeid i Luxembourg. 6. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Hellas og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 7. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Italia og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. EFT nr. L 230/83 s. 6 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 2001/83 av 2. juni 1983 om endring og ajourføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 2, 7, 51 og 235, under henvisning til forslag fra Kommisjonen ", under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 2 », og ut fra følgende betraktninger: I henhold til forordning (EØF) nr. 1390/81 3) er forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet 4 ' "EFT nr. C 27 av 2.2.1983, s. 3. 2) EFT nr. C 161 av 20.6.1983, s. 17. 3) EFT nr. L 143 av 29.5.1981, s. 1. 4) EFT nr. L 149 av 5.7.1971, s. 2. utvidet til å omfatte selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer. I henhold til forordning (EØF) nr 3795/81 5 > er forordning (EØF) nr. 574/72" om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 blitt utvidet til å omfatte selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer. Disse utvidelsene trådte i kraft 1. juli 1982. Mellom tidspunktet for vedtakelsen av forordning (EØF) nr. 1390/81 og dette tidspunktet er det også foretatt endringer i forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 ved forordning (EØF) nr. 2793/81 7) . Disse endringene ble foretatt i den versjon av forordning (EØF) nr. 1408/71 som gjaldt på tidspunktet for dette vedtaket, og det er derfor ikke tatt hensyn til de endringer som er foretatt ved forordning (EØF) nr. 1390/81. En følge av ikrafttredelsen av forordning (EØF) nr. 1390/81 er at forordning (EØF) nr. 1408/71 bl.a. "EFT nr. L 378 av 31.12.1981, s. 1. " EFT nr. L 74 av 27.3.1972, s. 1. 71 EFT nr. L 275 av 29.9.1981, s. 1. inneholder et nytt vedlegg I, og de øvrige vedlegg har derfor fått nye nummer. Det må tas hensyn til dette når det gjelder endringer som er foretatt ved forordning (EØF) nr. 2793/81. Det må også angis om disse endringene også berører selvstendig næringsdrivende. Dette gjelder for de bestemmelser som er omhandlet i artikkel 1 nr. 2 og nr.6 bokstav b) annet strekpunkt og nr. 6 bokstav g) annet strekpunkt i forordning (EØF) nr. 2793/81. I den italienske versjon av forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 er det mer hensiktsmessig å bruke henholdsvis begrepet «lavoratori subordinati» og «lavoratori autonomi» i stedet for «lavoratori salariati» og «lavoratori non salariati» Det er derfor påkrevet å foreta de nødvendige endringer i forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72. Det er nødvendig å foreta endringer i vedlegg 2 avsnitt C nr. 1 og vedlegg 10 avsnitt C nr. 2 og 3 i forordning (EØF) nr. 574/72. For å få større klarhet er det nødvendig å ajourføre i sin helhet forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72, sist endret ved forordning (EØF) nr. 2000/83 8) . Med sikte på dette er det nødvendig å gjengi i en enkelt tekst ikke bare de deler som blir endret med virkning fra 1. juli 1982, men også de deler som allerede er blitt endret og de deler som forblir uendret. Vedlegg 1, 4, 5, 6, 7 og 8 til forordning (EØF) nr. 574/72 er ajourført ved forordning (EØF) nr. 2474/ 82" og (EØF) nr. 799/83 l 0 ). 81 EFT nr. L 230 av 22.8.1983, s. 1. "EFT nr. L 266 av 15.9.1982, s. 1. Io> EFT nr. L 89 av 7.4.1983, s. 15. forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 som gjaldt 1. juli 1982. Endelig er det av praktiske grunner nødvendig å foreta endringer i reglene som utvider de avtaler som er omhandlet i artikkel 3 i forordning (EØF) nr. 1390/81, til å omfatte selvstendig næringsdrivende - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 Overskriften, innholdsfortegnelsen og bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 skal erstattes av den tekst som er angitt i vedlegg I. Artikkel 2 Overskriften, innholdsfortegnelsen og bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 574/72 skal erstattes av den tekst som er angitt i vedlegg 11. Artikkel 3 Denne forordning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Den skal gjelde fra 1. juli 1982. Denne forordning er i alle deler bindene og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Luxembourg, 2. juni 1983. For Rådet N. EFTnr. L 160/85 s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1660/85 av 13. juni 1985 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 51 og 235, under henvisning til forslag fra Kommisjonen, utarbeidet etter samråd med Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere ", under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 2 », under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komite 3) , og ut fra følgende betraktninger: Det bør foretas visse endringer i forordning (EØF) nr. 1408/71 4) og (EØF) nr. 574/72 5) , sist endret ved forordning (EØF) nr. 2001/83 6) . Noen av disse endringene skyldes endringer i medlemsstatenes trygdelovgivning, andre er av teknisk art og er et resultat av erfaringene som er gjort ved disse forordningenes gjennomføring. Endringer i dansk lovgivning angående sosiale pensjoner gjør det nødvendig å endre vedlegg VI til forordning (EØF) nr. 1408/71. I nevnte vedlegg VI bør det fastsettes en bestemmelse som gir dispensasjon fra vilkåret om bosted i Danmark, med hensyn til opptjening av pensjonsrettigheter for arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende eller deres etterlatte som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark, og for å sikre at ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt i Danmark av en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende, på visse vilkår tas med ved beregningen av pensjon til gjenlevende ektefelle. "EFTnr. C 47 av 19.2.1985, s. 8. 2I EFTnr. C 141 av 10.6.1985. 31 Uttalelse av 27. mai 1985 (ennå ikke offentliggjort i EFT). 4, EFTnr. L 149 av 5.7.1971, 5.2. "EFTnr. L 74 av 27.3.1972, s. 1. 6 » EFT nr. L 230 av 22.8.1983, 5.6. Det er nødvendig å fastsette en bestemmelse i nevnte vedlegg VI som gir de tyske institusjonene mulighet til å refundere avgifter i forbindelse med pensjonstrygd som er innbetalt av greske lærere som på samme tid er trygdet i Forbundsrepublikken Tyskland og Hellas. Ny gresk lovgivning om frivillige trygdeordninger gjør det nødvendig at det i nevnte vedlegg VI fastsettes bestemmelser om den særlige fremgangsmåte som gjør det mulig å anvende denne lovgivning og dens vilkår for likebehandling av statsborgere fra andre medlemsstater enn Hellas. Bestemmelsene i nevnte vedlegg VI om Det forente kongerikes lovgivning som tillater hustruer eller tidligere hustruer å medregne ektemenns eller tidligere ektemenns trygdetid tilbakelagt i to eller flere medlemsstater, i stedet for sin egen trygdetid når dette er det gunstigste, bør endres for at tidligere ektemenn i visse tilfeller også kan få mulighet til å medregne tidligere hustruers trygdetid, og for å korrigere visse unøyaktigheter i ordlyden i nåværende tekst. Den gjensidige påvirkning mellom Det forente kongerikes lovgivning om beregning av alderspensjoner og bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 1408/71 om sammenlegging av trygdetid, ansettelsestid eller botid tilbakelagt i andre medlemsstater fører til avvikende og urimelige resultater med hensyn til særbestemmelsene i vedlegg VI, når disse tidsrommene er tilbakelagt i en annen medlemsstat enn Det forente kongerike etter 6. april 1975. For å korrigere ovennevnte virkninger er det nødvendig å tilføye en bestemmelse i nevnte vedlegg VI om de særlige regler for anvendelse av nevnte lovgivning. Det er viktig i størst mulig grad å begrense antallet og omfanget av de tilfeller der en person, som et unntak fra hovedregelen, samtidig er omfattet av to medlemsstaters lovgivning. Teksten til nr. omfattende og bør være mer presis for å vise at en ordning med pensjonstrygd er den eneste ordning som selvstendig næringsdrivende i Hellas er pliktig omfattet av, når de samtidig er omfattet av en ordning for arbeidstakere i en annen medlemsstat. Nr. 6 i vedlegg VII må endres tilsvarende. Erfaringene med gjennomføringen av forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 har vist at det er nødvendig å forbedre bestemmelsene om samtidig rett til familieytelser og barnetrygd i forordning (EØF) nr. 574/72. Regelen i artikkel 10 i forordning (EØF) nr. 574/72 om at rett til familieytelser opptjenes i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium barna er bosatt, gjelder bare når den person som utfører inntektsgivende arbeid i bostedsstaten, og som gir anledning til å overføre fortrinnsretten, er ektefelle til en arbeidstaker eller en tidligere arbeidstaker, uansett om ektefellen seiv har rett til ytelser. I praksis har disse bestemmelsene ført til urimelige resultater når en person som har rett til ytelsen og som har inntektsgivende arbeid, ikke er eller ikke lenger er gift med arbeidstakeren eller den tidligere arbeidstakeren. Disse bestemmelsene bør derfor endres for å rette opp denne skjevhet. Det er nødvendig å foreta visse redaksjonelle endringer i vedlegg 2, 3 og 4 til forordning (EØF) nr. 574/72 som følge av de tidligere nevnte endringer i dansk lovgivning. Det er nødvendig å endre vedlegg 9 til forordning (EØF) nr. 574/72 for å ta hensyn til utvidelsen av forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72 til også å omfatte selvstendig næringsdrivende for beregning av den gjennomsnittlige årlige utgift til naturalytelser. Det er nødvendig å korrigere vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 som følge av endringer i kompetansen med hensyn til utbetaling av pensjonstillegg for barn som forsørges av pensjonister i Forbundsrepublikken Tyskland. Det er nødvendig å angi nærmere i nevnte vedlegg 10 den relevante frivillige ordning med fortsatt trygd i Hellas, dersom vilkårene for opptak er oppfylt i mer enn en ordning - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 I forordning (EØF) nr. 1408/71 gjøres følgende endringer: 1. Vedlegg VI: a) i avsnitt B. DANMARK: i) nr. 3 skal lyde: «3.a) Bestemmelsene i dansk lovgivning om sosiale pensjoner som fastsetter at retten til pensjon er avhengig av at den som fremmer kravet, er bosatt i Danmark, får ikke anvendelse på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende eller deres etterlatte som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark. b) Med hensyn til beregning av pensjonen skal ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt i Danmark av en grensearbeider eller sesongarbeider, anses som botid tilbakelagt i Danmark av gjenlevende ektefelle, i den utstrekning den gjenlevende ektefelle i løpet av disse tidsrom var gift med grensearbeideren eller sesongarbeideren og ikke var separert eller faktisk separert på grunn av uoverensstemmelser, og den gjenlevende ektefelle i løpet av disse tidsrom var bosatt på en annen medlemsstats territorium. c) Med hensyn til beregning av pensjonen skal ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt i Danmark før 1. januar 1984 av en arbeidstaker eller en selvstendig næringsdrivende, bortsett fra en grensearbeider eller sesongarbeider, anses som botid tilbakelagt i Danmark av den gjenlevende ektefelle, i den utstrekning den gjenlevende ektefelle i løpet av disse tidsrom var gift med arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende og ikke var separert eller faktisk separert på grunn av uoverensstemmelser, og den gjenlevende ektefelle i løpet disse tidsrom var bosatt på en annen medlemsstats territorium. d) Tidsrom som skal medregnes i henhold til bokstav b) og c), skal likevel ikke tas i betraktning dersom de faller sammen med tidsrommene som medregnes ved beregning av pensjon som vedkommende har krav på etter en annen medlemsstats lovgivning om pliktig trygd, eller med tidsrom da vedkommende har mottatt pensjon etter en slik lovgivning. Disse tidsrommene skal likevel tas i betraktning dersom det årlige beløp av nevnte pensjon er mindre enn halvparten av den sosiale pensjonens grunnbeløp.» ii) nr. 4 oppheves. iii) i nr. enkepensjoner» erstattes med ordene «uførepensjoner, førtidspensjoner, alderspensjoner og enkepensjoner». iv) nr. 5 til 10 renummereres i samsvar med dette. b) I avsnitt C. TYSKLAND, skal nytt nr. 16 lyde: «16. Greske lærere med status som tjenestemenn som på grunn av ansettelse ved tyske skoler har betalt inn pliktig avgift til den tyske pensjonstrygden så vel som avgifter til den greske særordningen for tjenestemenn, og som etter 31. desember 1978 ikke lenger er omfattet av pliktig tysk trygd, skal etter anmodning få refundert disse pliktige avgiftene innbetalt i henhold til trygdelovens (RVO) artikkel 1303 eller trygdeloven for funksjonærers (AVG) artikkel 82. Krav om refusjon av avgifter skal fremmes innen et år etter den dag denne bestemmelse trer i kraft. Vedkommende kan også i begge tilfeller gjøre sin rett gjeldende innen to år etter den dag vedkommende opphørte å være pliktig trygdet. Trygdelovens (RVO) artikkel 1303 nr. 7 og artikkel 82 nr. 7 i trygdeloven for funksjonærer (AVG) får bare anvendelse for de tidsrom der pliktig avgifter er innbetalt til den tyske pensjonstrygden så vel som avgifter til den greske særordningen for tjenestemenn og for tidsrom som tilsvarer trygdetid som følger umiddelbart etter de tidsrom slike pliktige avgifter ble betalt.» c) I avsnitt E. HELLAS skal nytt nr. 3 lyde: «3. Lov nr. 1469/84 om frivillig tilslutning til ordningen med pensjonstrygd for greske statsborgere og utenlandske statsborgere av gresk opprinnelse får anvendelse, i samsvar med 2. ledd, for statsborgere fra andre medlemsstater, statsløse og flyktninger som er bosatt på en medlemsstats territorium. Forutsatt at de øvrige vilkår i denne lov er oppfylt, kan det ilegges avgifter: a) når vedkommende har sitt hjemsted eller er bosatt på en medlemsstats territorium og tidligere har vært pliktig tilsluttet den greske ordningen med pensjonstrygd, eller b) lovgivning på pliktig eller frivillig grunnlag i 1500 dager.» d) I avsnitt J. DET FORENTE KONGERIKE: i) skal nr. 2 lyde: «2. Når en person i samsvar med Det forente kongerikes lovgivning kan få rett til alderspensjon dersom: a) avgifter fra en tidligere ektefelle tas hensyn til som om de var vedkommende persons egne avgifter, eller b) de relevante vilkår om avgifter er oppfylt av vedkommende persons ektefelle eller tidligere ektefelle, og forutsatt i begge tilfeller at ektefellen eller den tidligere ektefelle er eller var arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som har vært omfattet av to eller flere medlemsstaters lovgivning, skal forordningens bestemmelser i kapittel 3 avdeling 111 få anvendelse ved fastsettelse rett til ytelser etter Det forente kongerikes lovgivning. Henvisninger i nevnte kapitel 3 til «trygdetid» skal i dette tilfelle anses som henvisning til trygdetid tilbakelagt av: i) ektefelle eller tidligere ektefelle, når et krav er fremmet av en gift kvinne, en enkemann eller en person hvis ekteskap har opphørt på en annen måte enn ektefellens død, eller ii) en tidligere ektefelle, når et krav er fremmet av en enke som ikke mottok ytelser til etterlatte umiddelbart før hun nådde pensjonsalderen, eller som bare mottar en aldersrelatert enkepensjon beregnet i henhold til forordningens artikkel 46 nr. 2.» ii) I nr. 13 skal nytt nr. 2 lyde: «2. Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav b), når a) en arbeidstaker i ethvert innteksskatteår fra og med 6. april 1975 har tilbakelagt trygdetid, ansettelsestid eller botid utelukkende i en annen medlemsstat enn Det forente kongerike, og anvendelse av nr. 1 bokstav a) i) fører til at dette året regnes som et kvalifiserende år i henhold til Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav a), skal vedkommende anses for å ha vært trygdet i 52 uker i dette året i den annen medlemsstat, b) ethvert innteksskatteår fra og med 6. april 1975 ikke regnes som et kvalifiserende år i henhold til Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav a), skal det ses bort fra enhver trygdetid, ansettelsestid eller botid tilbakelagt i det året.» Nr. 2 blir nr. 3. Vedlegg VII: Nr. 6 skal lyde: «6. Med hensyn til pensjonstrygd for selvstendig næringsdrivende: selvstendig næringsvirksomhet i Hellas og lønnet arbeid i enhver annen medlemsstat.» Artikkel 2 I forordning (EØF) nr. 574/72 gjøres følgende endringer: 1. Artikkel 10 nr. 1 skal lyde: «I.a) Rett til familieytelser eller barnetrygd i henhold til en medlemsstats lovgivning der opptjening av retten til disse ytelsene eller tilleggene ikke er betinget av trygd, lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet, skal falle bort når det samme familiemedlemmet i løpet av samme tidsrom har rett til ytelser i henhold til forordningens artikkel 73, 74, 77 eller 78. b) Dersom det utføres et inntektsgivende arbeid på nevnte medlemsstats territorium: i) i tilfelle det føreligger rett til ytelser i henhold til forordningens artikkel 73 eller 74 for den person som har rett til familieytelser eller barnetrygd, eller den person disse utbetales til, skal retten til familieytelser eller barnetrygd som gis i henhold til disse artikler suspenderes, og det skal bare utbetales de familieytelser eller den barnetrygd i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende familiemedlem er bosatt; utgiftene skal belastes denne medlemsstaten, ii) medlemsstats lovgivning suspenderes; i dette tilfellet skal vedkommende få rett til familieytelser eller barnetrygd fra den medlemsstat på hvis territorium barna er bosatt, og utgiftene skal belastes denne medlemsstaten, samt eventuelt andre familieytelser enn den barnetrygd som er nevnt i forordningens artikkel 77 eller 78; utgiftene skal belastes den kompetente stat som definert i disse artiklene.» 2. I vedlegg 2 avsnitt B. DANMARK gjøres følgende endringer: a) Nr. 1 bokstav b) i) i venstre kolonne skal lyde: «i) Ytelser tilstått i henhold til lovgivningen om sosiale pensjoner», b) Nr. 1 bokstav c) i) i venstre kolonne skal lyde: «i) Pensjoner tilstått i henhold til lovgivningen om sosiale pensjoner». 3. I vedlegg 3 avsnitt B. DANMARK gjøres følgende endringer: Nr. 1 bokstav c) i) i venstre kolonne skal lyde: «i) pensjoner tilstått i henhold til lovgivningen om sosiale pensjoner.» 4. I vedlegg 4 avsnitt B DANMARK gjøres følgende endringer: I del I skal nr. 2 i venstre kolonne lyde: «2. Pensjoner og ytelser tilstått i henhold til lovgivningen om sosiale pensjoner.» 5. I vedlegg 9 gjøres følgende endringer: a) i avsnitt A. BELGIA skal følgende tekst tilføyes: «Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 94 og 95 i de tilfeller der forordningens artikkel 35 nr. 2 får anvendelse, skal likevel ordningen for pliktig syketrygd for selvstendig næringsdrivende tas i betraktning ved beregning av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser.» b) i avsnitt D. FRANKRIKE tilføyes: «Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 94 og 95 i de tilfeller der forordningens artikkel 35 nr. ved beregning av gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser.» 6. I vedlegg 10 gjøres følgende endringer: a) i avsnitt C. TYSKLAND skal nr. 7 bokstav a) i venstre kolonne lyde: «a) Barnetrygd utbetalt i henhold til forordningens artikkel 77 og 78», b) I avsnitt E. HELLAS skal nr. 1 lyde: «1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr.l: 'IBpuu.a Koivcovix v AacpaÅ. aexv (IKA), AS va (Instituttet for trygd, Aten)» Nr. 1 til 10 skal renummereres tilsvarende. Artikkel 3 1. Denne forordning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. 2. Artikkel 1, med unntak av nr. 1 bokstav c) og bokstav d) og artikkel 2 nr. 2, 3 og 4 får anvendelse fra 1. januar 1984. 3. Artikkel 1 nr. 1 bokstav c) får anvendelse fra 1. januar 1985. 4. Artikkel 2 nr. 5 får anvendelse fra 1. juni 1985. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer til direkte anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Luxembourg, 13. juni 1985. For Rådet G. EFTnr. L 160/85 s. 7 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1661/85 av 13. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 51, under henvisning til forslag fra Kommisjonen utarbeidet etter samråd med Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere, og ut fra følgende betraktningen Traktaten om endring av traktatene om opprettelse av De europeiske fellesskap " med hensyn til Grønland trådte i kraft 1. februar 1985. Vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 2) , sist endret ved forordning (EØF) nr. 1660/85" "EFT nr. L 29 av 1.2.1985, s.l. 2 > EFTnr. L 74 av 27.3.1972, s.l. "EFT nr. L 160 av 20.6.1985, s. forordning (EØF) nr. 1408/71 4) , sist endret ved forordning (EØF) nr. 1660/85, som tilsvarer virkeområdet for traktatene. Det er viktig å sikre rettigheter som er opptjent eller som var under opptjening av medlemsstatenes statsborgere som arbeidet på grønlandsk territorium i det tidsrom Grønland tilhørte De europeiske fellesskap, samt rettigheter opptjent i dette tidsrommet av disse statsborgerne som har arbeidet på en medlemsstats territorium, og som er bosatt på Grønland. Det er ønskelig å opprettholde rett til ytelser ved sykdom eller svangerskap eller fødsel under opphold utenfor den kompetente stat for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer hvis tilstand krever øyeblikkelig tilståelse av ytelser - VEDTATT DENNE FORORDNING: "•EFTnr. L 149 av 5.7.1971, 5.2. Artikkel 1 I vedleggene til forordning (EØF) nr. 574/72 skal følgende utgå: - i vedlegg 1 avsnitt B: nr. 4, - i vedlegg 2 avsnitt B: overskriften «1. Danmark unntatt Grønland» og nr. 2, - i vedlegg 3 avsnitt B: overskriften «1. Danmark unntatt Grønland» og nr. 11, - i vedlegg 4 avsnitt B: overskriften «1. Danmark unntatt Grønland» og nr. 11, - i vedlegg 10 avsnitt B: overskriften «1. Danmark unntatt Grønland» og nr. 11. Artikkel 2 Denne forordning berører ikke: - rettigheter som er opptjent eller som var under opptjening, i det tidsrom Grønland tilhørte De europeiske fellesskap, av statsborgere fra andre medlemsstater enn Danmark, og som arbeidet på grønlandsk territorium. - rettigheter som er opptjent eller som var under opptjening av medlemsstatenes statsborgere som arbeidet på territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark, og som er bosatt på Grønland i det tidsrom Grønland tilhørte De europeiske fellesskap. Artikkel 3 Bestemmelsene i artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71 og i artikkel 21 og 23 i forordning (EØF) nr. 574/72 får fortsatt anvendelse når statsborgere fra medlemsstatene oppholder seg på Grønland og oppfyller vilkårene fastsatt i lovgivningen til en annen medlemsstat enn Danmark. Traktaten om endring av traktatene om opprettelse av De europeiske fellesskap med hensyn til Grønland, skal ikke være til hinder for anvendelse av bestemmelsene nevnt i første ledd, når danske statsborgere bosatt på Grønland, oppholder seg på territoriet til en annen medlemsstat enn Danmark. Artikkel 4 Denne forordning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Den får anvendelse fra 1. februar 1985. Artikkel 3 får imidlertid anvendelse først fra den dag denne forordning trer i kraft. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Luxembourg, 13. juni 1985 For Rådet G. EFT nr. L 302/85 s. 170 Akt om tiltredelsesvilkårene for Kongeriket Spania og Republikken Portugal og tilpasningen av traktatene VEDLEGG I VIII. 1. Rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971, endret og ajourført ved rådsforordning (EØF) nr. 2001/83 av 2. juni 1983 (EFT nr. L 230 av 22.8.1983, s. 6). Artikkel 23 nr. 1 skal lyde: eller ytelser som er utbetalt i tidsrom tilbakelagt etter nevnte lovgivning.» I artikkel 45 skal nytt nr. 7 lyde: «7. trygdetilfellet inntraff, eller, dersom dette ikke er tilfellet, kan fremme krav om ytelser i henhold til en annen medlemsstats lovgivning. Sistnevnte vilkår skal imidlertid anses som oppfylt i tilfellet omhandlet i artikkel 48 nr. 1.» I artikkel 47 nr. 1 skal ny bokstav e) lyde: «e) dersom beregningen av ytelser etter en medlemsstats lovgivning foretas på grunnlag av en gjennomsnittsinntekt, skal den kompetente institusjon i denne staten fastsette gjennomsnittet alene på grunnlag av trygdetid tilbakelagt etter nevnte stats lovgivning.» I artikkel 82 nr. 1 endres tallet «60» til «72». Vedlegg I skal lyde: I. Arbeidstakere og/eller selvstendig næringsdrivende [Forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) og iii)] A. BELGIA Ingen slike ordninger. B. DANMARK 1. Som arbeidstaker i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) skal anses enhver person som utfører lønnet arbeid og som a) før 1. september 1977 er omfattet av lovgivningen for yrkesskade og yrkessykdom, b) etter 1. september 1977 er omfattet av lovgivningen om tilleggspensjon for arbeidstakere (arbejdsmarkedets tillægspension, ATP). 2. Som selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) skal anses enhver person som i henhold til lov om dagpenger ved sykdom eller svangerskap eller fødsel har rett til ytelsene på grunnlag av annen arbeidsinntekt enn lønnsinntekt. C. samsvar med forordningens avdeling 111 kapittel 7, skal i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii): a) som arbeidstaker anses enhver person som er pliktig trygdet ved arbeidsløshet, eller som i forbindelse med denne trygden mottar kontantytelser fra syketrygden eller tilsvarende ytelser, b) som selvstendig næringsdrivende anses enhver person som utøver selvstendig næringsvirksomhet, og som skal være trygdet eller betale avgifter til alderstrygd i en ordning for selvstendig næringsdrivende, eller være trygdet i den pliktige pensjonstrygden. D. SPANIA Ingen slike ordninger. E. FRANKRIKE Ingen slike ordninger. F. HELLAS 1. Som arbeidstakere i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) iii) L. DET FORENTE KONGERIKE For å fastsette om det føreligger rett til naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) og artikkel 31, skal «familiemedlem» bety: a) Vedlegg II skal lyde: «VEDLEGG II [Forordningens artikkel 1 bokstav j) og u) H. ITALIA Ingen slike ordninger. I. LUXEMBOURG Ingen slike ordninger. J. NEDERLAND Ingen slike ordninger. K. PORTUGAL Ingen slike ordninger. L. DET FORENTE KONGERIKE Ingen slike ordninger. 11. Særlige stønader ved fødsel som i henhold til artikkel 1 bokstav u) ikke er omfattet av forordningens virkeområde A. BELGIA Nedkomststønad. B. DANMARK Ingen. C. TYSKLAND Ingen. D. SPANIA Ingen. E. FRANKRIKE a) b) stønad etter fødselen. F. HELLAS Ingen. G. IRLAND Ingen. H. ITALIA Ingen. I. LUXEMBOURG Nedkomststønad. J. NEDERLAND Ingen. K. PORTUGAL Ingen. L. DET FORENTE KONGERIKE Ingen. Vedlegg 111 skal lyde: «VEDLEGG 111 [Forordningens artikkel 7 nr. 2 bokstav c) og artikkel 3 nr. bestemmelser i forordningen, med mindre disse avtalebestemmelsene er inntatt i dette vedlegg. 2. Oppsigelsesklausulen i en trygdeavtale der visse bestemmelser er inntatt i dette vedlegg, skal opprettholdes når det gjelder disse bestemmelsene. A Bestemmelser i trygdeavtaler som fortsatt skal gjelde uten hensyn til forordningens artikkel 6 [Forordningens artikkel 7 nr. 2 bokstav c)] 1. BELGIA - DANMARK Ingen avtale. 2. BELGIA - TYSKLAND a) Artikkel 3 og 4 i sluttprotokollen av 7. desember 1957 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960, b) tilleggsavtale nr. 3 av 7. desember 1957 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før den generelle avtalens ikrafttredelse). 3. BELGIA - SPANIA Ingen. 4. BELGIA - FRANKRIKE a) Artikkel 13, 16 og 23 i tilleggsavtalen av 17. januar 1948 til den generelle avtale av samme dag (arbeidere i gruver og lignende virksomheter), b) brevveksling av 27. februar 1953 (anvendelse av artikkel 4 nr. 2 i den generelle avtalen av 17. januar 1948), c) brevveksling av 29. juli 1953 om tilskudd til eldre arbeidstakere. 5. BELGIA - HELLAS Artikkel 15 nr. 2, artikkel 35 nr. 2 og artikkel 37 i den generelle avtalen av 1. april 1958. 6. BELGIA - IRLAND Ingen avtale. 7. BELGIA - ITALIA Artikkel 29 i avtalen av 30. april 1948. 8. BELGIA - LUXEMBOURG a) Artikkel 3,4, 5,6 og 7 i avtalen av 16. november 1959 i den form den har i avtalen av 12. februar 1964 (grensearbeidere), b) brevveksling av 10. og 12. juli 1968 om selvstendig næringsdrivende. 9. BELGIA - NEDERLAND Ingen. 10. BELGIA - PORTUGAL Ingen. 11. BELGIA- DETFORENTE KONGERIKE Ingen. 12. DANMARK - TYSKLAND a) Punkt 15 i sluttprotokollen til trygdeavtalen av 14. august 1953, b) tilleggsavtale av 14. august 1953 til ovennevnte avtale. 13. DANMARK - SPANIA Ingen avtale. 14. DANMARK- FRANKRIKE Ingen. 15. DANMARK- HELLAS Ingen avtale. 16. DANMARK - IRLAND Ingen avtale. 17. DANMARK- ITALIA Ingen avtale. 18. DANMARK- LUXEMBOURG Ingen avtale. 19. DANMARK- NEDERLAND Ingen avtale. 20. DANMARK - PORTUGAL Ingen avtale. 21. DANMARK - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 22. TYSKLAND - SPANIA Ingen. 23. TYSKLAND - FRANKRIKE a) Artikkel 11 nr. 1, artikkel 16 annet ledd og artikkel 19 i den generelle avtalen av 10. b) artikkel 9 i tilleggsavtale nr. 1 av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag (arbeidere i gruver og lignende virksomheter), c) tilleggsavtale nr. 4av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsavtale nr. 2 av 18. juni 1955, d) avdeling I og 111 i tilleggsavtale nr. 2 av 18. juni 1955, e) punkt 6, 7og 8 i den generelle protokoll av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag, f) avdeling 11, 111 og IV i tilleggsavtalen av 20. desember 1963 (trygd i Saarland). 24. TYSKLAND - HELLAS a) Artikkel 5 nr. 2 i den generelle avtalen av 25. april 1961. b) Artikkel 8 nr. 1, artikkel 8 nr. 2 bokstav b), artikkel 8 nr. 3 og artikkel 9 til 11, samt kapittel I og IV når de gjelder disse artiklene, i avtalen om arbeidsløshetstrygd av 31. mai 1961, samt protokollnoteav 14. juni 1980. 25. TYSKLAND - IRLAND Ingen avtale. 26. TYSKLAND - ITALIA a) Artikkel 3 nr. 2, artikkel 23 nr. 2, artikkel 26 og artikkel 36 nr. 3 i avtalen av 5. mai 1953 (trygd), b) tilleggsavtale av 12. mai 1953 til avtalen av 5. mai 1953 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før avtalens ikrafttredelse). 27. TYSKLAND - LUXEMBOURG Artikkel 4, 5, 6 og 7 i traktaten av 11. juli 1959 (Ausgleichsvertrag) (bileggelse av tvisten mellom Tyskland og Luxembourg). 28. TYSKLAND - NEDERLAND a) Artikkel 3 nr. 3 i avtalen av 29. mars 1951, b) artikkel 2og 3 i tilleggsavtale nr. 4av 21. desember 1956 til avtalen av 29. mars 1951 (avklaring av rettigheter opptjent av nederlandske arbeidstakere etter det tyske trygdesystemet mellom 13. mai 1940 og 1. september 1945). 29. Artikkel 5 nr. 2 i avtalen av 6. november 1964. 30. TYSKLAND - DET FORENTE KONGERIKE a) Artikkel 3 nr. 1 og 6og artikkel 7 nr. 2 til 6 i trygdeavtalen av 20. april 1960, b) artikkel 2 til 7 i sluttprotokollen til trygdeavtalen av 20. april 1960, c) artikkel 2 nr. sog artikkel 5 nr. 2 til 6 i avtalen om arbeidsløshetstrygd av 20. april 1960. 31. SPANIA - FRANKRIKE Ingen. 32. SPANIA - HELLAS Ingen avtale. 33. SPANIA - IRLAND Ingen avtale. 34. SPANIA - ITALIA Artikkel 5, artikkel 18 nr. 1 bokstav c) og artikkel 23 i trygdeavtalen av 30. oktober 1979. 35. SPANIA - LUXEMBOURG a) Artikkel 5 nr. 2 i avtalen av 8. mai 1969, b) artikkel 1 i forvaltningsavtalen av 27. juni 1975 om anvendelse av avtalen av 8. mai 1969 for selvstendig næringsdrivende. 36. SPANIA - NEDERLAND Artikkel 23 nr. 2 i trygdeavtalen av 5. februar 1974. 37. SPANIA - PORTUGAL Artikkel 4 nr. 2, artikkel 16 nr. 2 og artikkel 22 i den alminnelige avtalen av 11. juni 1969. 38. SPANIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 39. FRANKRIKE - HELLAS Artikkel 16 fjerde ledd og artikkel 30 i den generelle avtalen av 19. april 1958. 40. FRANKRIKE - IRLAND Ingen avtale. 41. a) Artikkel 20 og 24 i den generelle avtalen av 31. mars 1948, b) brevveksling av 3. mars 1956 (ytelser ved sykdom for sesongarbeidere i landbruket). 42. FRANKRIKE - LUXEMBOURG Artikkel 11 og 14 i tilleggsavtale av 12. november 1949 til den generelle avtalen av samme dag (arbeidere i gruver og lignende virksomheter). 43. FRANKRIKE - NEDERLAND Artikkel 11 i tilleggsavtale av 1. juni 1954 til den generelle avtalen av 7. januar 1950 (arbeidere i gruver og lignende virksomheter). 44. FRANKRIKE - PORTUGAL Ingen. 45. FRANKRIKE - DET FORENTE KONGERIKE Noteveksling av 27. og 30. juli 1970 om situasjonen med hensyn til trygd for lærere fra Det forente kongerike som midlertidig underviser i Frankrike innenfor rammen av kulturavtalen av 2. mars 1948. 46. HELLAS - IRLAND Ingen avtale. 47. HELLAS - ITALIA Ingen avtale. 48. HELLAS - LUXEMBOURG Ingen avtale. 49. HELLAS - NEDERLAND Artikkel 4 nr. 2 i den generelle avtalen av 13. september 1966. 50. HELLAS - PORTUGAL Ingen avtale. 51. HELLAS - DET FORENTE KONGERIKE Ingen avtale. 52. IRLAND - ITALIA Ingen avtale. 53. IRLAND - LUXEMBOURG Ingen avtale. 54. IRLAND - NEDERLAND Ingen avtale. 55. IRLAND - PORTUGAL Ingen avtale. 56. IRLAND - DET FORENTE KONGERIKE Artikkel 8 i trygdeavtalen av 14. september 1971. 57. ITALIA - LUXEMBOURG Artikkel 18 nr. 2og artikkel 24 i den generelle avtalen av 29. mai 1951. 58. ITALIA - NEDERLAND Artikkel 21 nr. 2 i den generelle avtalen av 28. oktober 1952. 59. ITALIA - PORTUGAL Ingen avtale. 60. ITALIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 61. LUXEMBOURG - NEDERLAND Ingen. 62. LUXEMBOURG - PORTUGAL Artikkel 3 nr. 2 i avtalen av 12. februar 1965. 63. LUXEMBOURG- DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 64. NEDERLAND - PORTUGAL Artikkel 5 nr. 2 og artikkel 31 i avtalen av 19. juli 1979. 65. NEDERLAND - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 66. PORTUGAL - DET FORENTE KONGERIKE Artikkel 2 nr. 1 i protokollen om medisinsk behandling av 15. november 1978. B Bestemmelser i avtaler som ikke får anvendelse på alle personer som omfattes av forordningen (Forordningens artikkel 3 nr. 3) 1. BELGIA - DANMARK Ingen avtale. 2. BELGIA - TYSKLAND a) Artikkel 3 og 4 i sluttprotokollen av 7. desember 1957 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960, b) tilleggsavtale nr. 3 av 7. desember 1957 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsprotokollen av 10. november 1960 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før den generelle avtalens ikrafttredelse). 3. BELGIA - SPANIA Ingen. 4. BELGIA - FRANKRIKE a) Brevveksling av 29. juli 1953 om tilskudd til eldre arbeidstakere, b) brevveksling av 27. februar 1953 (anvendelse av artikkel 4 nr. 2 i den generelle avtalen av 17. januar 1948). 5. BELGIA - HELLAS Ingen. 6. BELGIA - IRLAND Ingen. 7. BELGIA - ITALIA Ingen. 8. BELGIA - LUXEMBOURG Ingen 9. BELGIA - NEDERLAND Ingen. 10. BELGIA - PORTUGAL Ingen. 11. BELGIA- DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 12. DANMARK - TYSKLAND a) Punkt 15 i sluttprotokollen til trygdeavtalen av 14. august 1953, b) tilleggsavtale av 14. august 1953 til ovennevnte avtale. 13. DANMARK - SPANIA Ingen avtale. 14. DANMARK - FRANKRIKE Ingen. 15. DANMARK - HELLAS Ingen avtale. 16. DANMARK - IRLAND Ingen avtale. 17. DANMARK - ITALIA Ingen avtale. 18. DANMARK - LUXEMBOURG Ingen avtale. 19. DANMARK - NEDERLAND Ingen avtale. 20. DANMARK - PORTUGAL Ingen avtale. 21. DANMARK - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 22. TYSKLAND - SPANIA Ingen. 23. TYSKLAND - FRANKRIKE a) Artikkel 16 annet ledd og artikkel 19 i den generelle avtalen av 10. juli 1950, b) tilleggsavtale nr. 4av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag i den form den har i tilleggsavtale nr. 2 av 18. juni 1955, c) avdeling I og 111 i tilleggsavtale nr. 2av 18. juni 1955, d) punkt 6, 7 og 8 i den generelle protokoll av 10. juli 1950 til den generelle avtalen av samme dag, e) avdeling 11, 111 og IV i tilleggsavtalen av 20. desember 1963 (trygd i Saarland). 24. TYSKLAND - HELLAS Ingen. 25. Ingen avtale. 26. TYSKLAND - ITALIA a) Artikkel 3 nr. 2og artikkel 26 i avtalen av 5. mai 1953 (trygd), b) tilleggsavtale av 12. mai 1953 til avtalen av 5. mai 1953 (utbetaling av pensjoner for tidsrommet før avtalens ikrafttredelse). 27. TYSKLAND - LUXEMBOURG Artikkel 4, 5, 6 og 7 i traktaten av 11. juli 1959 (bileggelse av tvisten mellom Tyskland og Luxembourg). 28. TYSKLAND - NEDERLAND a) Artikkel 3 nr. 2 i avtalen av 29. mars 1951. b) Artikkel 2og 3 i tilleggsavtale nr. 4av 21. desember 1956 til avtalen av 29. mars 1951 (avklaring av rettigheter opptjent av nederlandske arbeidstakere etter det tyske trygdesystemet mellom 13. mai 1940 og 1. september 1945). 29. TYSKLAND - PORTUGAL Artikkel 5 nr. 2 i avtalen av 6. november 1964. 30. TYSKLAND - DET FORENTE KONGERIKE a) Artikkel 3 nr. 1 og 6og artikkel 7 nr. 2 til 6 i trygdeavtalen av 20. april 1960, b) artikkel 2 til 7 i sluttprotokollen til trygdeavtalen av 20. april 1960, c) artikkel 2 nr. sog artikkel 5 nr. 2 til 6 i avtalen om arbeidsløshetstrygd av 20. april 1960. 31. SPANIA - FRANKRIKE Ingen. 32. SPANIA - HELLAS Ingen avtale. 33. SPANIA - IRLAND Ingen avtale. 34. SPANIA - ITALIA Artikkel 5, artikkel 18 nr. 1 bokstav c) og artikkel 23 i trygdeavtalen av 30. oktober 1979. 35. a) Artikkel 5 nr. 2 i avtalen av 8. mai 1969, b) artikkel 1 i forvaltningsavtalen av 27 juni 1975 om anvendelse av avtalen av 8. mai 1969 for selvstendig næringsdrivende. 36. SPANIA - NEDERLAND Artikkel 23 nr. 2 i trygdeavtalen av 5. februar 1974. 37. SPANIA - PORTUGAL Artikkel 4 nr. 2, artikkel 16 nr. 2 og artikkel 22 i den alminnelige avtalen av 11. juni 1969. 38. SPANIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 39. FRANKRIKE - HELLAS Ingen. 40. FRANKRIKE - IRLAND Ingen avtale. 41. FRANKRIKE - ITALIA Artikkel 20 og 24 i den generelle avtalen av 31. mars 1948. 42. FRANKRIKE - LUXEMBOURG Ingen. 43. FRANKRIKE - NEDERLAND Ingen. 44. FRANKRIKE - PORTUGAL Ingen. 45. FRANKRIKE - DET FORENTE KONGERIKE Noteveksling av 27. og 30. juli 1970 om situasjonen med hensyn til trygd for lærere fra Det forente kongerike som midlertidig underviser i Frankrike innenfor rammen av kulturavtalen av 2. mars 1948. 46. HELLAS - IRLAND Ingen avtale. 47. HELLAS - ITALIA Ingen avtale. 48. HELLAS - LUXEMBOURG Ingen avtale. 49. HELLAS - NEDERLAND Ingen. 50. HELLAS - PORTUGAL Ingen avtale. 51. HELLAS - DET FORENTE KONGERIKE Ingen avtale. 52. IRLAND - ITALIA Ingen avtale. 53. IRLAND - LUXEMBOURG Ingen avtale. 54. IRLAND - NEDERLAND Ingen avtale. 55. IRLAND - PORTUGAL Ingen avtale. 56. IRLAND - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 57. ITALIA - LUXEMBOURG Ingen. 58. ITALIA - NEDERLAND Ingen. Vedlegg IV skal lyde: 59. ITALIA - PORTUGAL Ingen avtale. 60. ITALIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 61. LUXEMBOURG - NEDERLAND Ingen. 62. LUXEMBOURG - PORTUGAL Artikkel 3 nr. 2 i avtalen av 12. februar 1965. 63. LUXEMBOURG - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 64. NEDERLAND - PORTUGAL Artikkel 5 nr. 2 i avtalen av 19. juli 1979. 65. NEDERLAND - DET FORENTE KONGERIKE Ingen. 66. PORTUGAL - DET FORENTE KONGERIKE Artikkel 2 nr. 1 i protokollen om medisinsk behandling av 15. november 1978. «VEDLEGG IV (Forordningens artikkel 37 nr. 2) Lovgivning omhandlet i forordningens artikkel 37 nr. A. BELGIA Lovgivningen om den alminnelige ordning ved uførhet, særordningen ved uførhet for gruvearbeidere, særordningen for sjømenn i handelsflåten og lovgivningen om trygd ved arbeidsuførhet for selvstendig næringsdrivende. B. DANMARK Ingen. C. TYSKLAND Ingen. D. SPANIA Lovgivning om uføretrygd under den alminnelige ordning og under særordningene. E. FRANKRIKE 1. Arbeidstakere All lovgivning om uføretrygd med unntak av lovgivningen om uføretrygd under trygdeordningen for gruvearbeidere. 2. Selvstendig næringsdrivende Lovgivningen om uføretrygd for selvstendig næringsdrivende i landbruket. F. HELLAS Lovgivningen om trygdeordningen for landbruket. G. IRLAND Del II kapittel 10 i den kodifiserte lov av 1981 om sosial trygghet av 1981 [Social Welfare (Consolidation) Act 1981]. H. rTALIA Ingen. I. LUXEMBOURG Ingen. J. NEDERLAND a) Lov av 18. februar 1966 om trygd ved arbeidsuførhet, b) lov av 11. desember 1975 om alminnelig trygd ved arbeidsuførhet. K. PORTUGAL Ingen. L. DET FORENTE KONGERIKE a) Storbritannia Avsnitt 15 i trygdeloven av 1975 (Social Security Act 1975). Avsnitt 14 til 16 i lov om pensjonstrygder av 1975 (Social Security Pensions Act 1975), b) Nord-Irland Avsnitt 15 i trygdeloven i Nord-Irland av 1975 [Social Security (Northern Ireland) Act 1975]. Artikkel 16 til 18 i forordning om pensjonstrygder i Nord-Irland av 1975 [Social Security Pensions (Northern Ireland) Order 1975].» Vedlegg VI endres og utfylles som følger: «A.BELGIA . . . (ingen endringer). B. DANMARK . . . (ingen endringer). C. TYSKLAND . . . (ingen endringer). D. SPANIA 1. Vilkåret om at en person må utføre lønnet arbeid eller drive selvstendig næringsvirksomhet, eller vilkåret om at vedkommende tidligere må ha vært omfattet av en pliktig forsikringsordning mot samme risiko innen rammen av en ordning for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende i den samme medlemsstat, fastsatt i forordningens artikkel 1 bokstav a) iv), kan ikke gjøres gjeldende overfor personer som i samsvar med kongelig dekret nr. 2805/1979 av 7. desember 1979 er frivillig tilsluttet den alminnelige trygdeordning i egenskap av funksjonær eller ansatt i en internasjonal organisasjon som angår flere regjeringer. 2. Bestemmelsene i kongelig dekret nr. 2805/ 1979 av 7. desember 1979 får anvendelse på medlemsstatenes borgere og på flyktninger og statsløse personer a) når de er bosatt på spansk territorium, eller b) når de er bosatt på en annens medlemsstats territorium og på et tidligere tidspunkt har vært obligatorisk tilsluttet den spanske trygdeordningen, eller c) når de er bosatt på en tredjestats territorium og har betalt avgift til den spanske trygdeordningen i minst 1 800 dager og er verken obligatorisk eller frivillig forsikret i henhold til en annen medlemsstats lovgivning. E. FRANKRIKE . . . (ingen endringer). F. HELLAS . . . (ingen endringer). G. IRLAND . . . (ingen endringer). H. rTALIA . . . (ingen endringer). I. LUXEMBOURG . . . (ingen endringer). J. NEDERLAND . . . (ingen endringer). K. PORTUGAL 1. De ikke-avgiftsfinansierte ytelser innført ved lovdekret nr. 160/80 av 27. mai 1980 og lovdekret nr. 464/80 av 13. oktober 1980 tilstas de øvrige medlemsstaters borgere, omhandlet i artikkel 2 i forordning (EØF) nr. 71, som er bosatt i Portugal, på de vilkår som er fastsatt for portugisiske borgere. 2. Det samme skal gjelde for flyktninger og statsløse personer. L. DET FORENTE KONGERIKE . . . (ingen endringer). Vedlegg VII skal lyde: «VEDLEGG VII [Forordningens artikkel 14 c nr. 1 bokstav b) 1. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Belgia og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat med unntak av Luxembourg. Når det gjelder Luxembourg, får brewekslingen av 10. og 12. juli 1968 mellom Belgia og Luxembourg anvendelse. 2. Når en person bosatt i Danmark er selvstendig næringsdrivende i Danmark og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 3. For ulykkestrygdordningen for landbruket og alderstrygdordningen for bønder: når vedkommende er selvstendig jordbruker i Tyskland og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 4. Når en person bosatt i Spania er selvstendig næringsdrivende i Spania og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 5. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Frankrike og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat med unntak av Luxembourg. 6. Når en person er selvstendig selvstendig jordbruker i Frankrike og i lønnet arbeid i Luxembourg. 7. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Hellas og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 8. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Italia og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. 9. Når en person er selvstendig næringsdrivende i Portugal og i lønnet arbeid i en annen medlemsstat. EFTnr. L 355/86 s. 5 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 3811/86 av 11. desember 1986 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 51 og 235, under henvisning til forslag fra Kommisjonen utarbeidet, etter samråd med Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere ", under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ', og ut fra følgende betraktninger: Det er nødvendig å foreta visse endringer i forordning (EØF) nr. 1408/71 4) og nr. 574/71 5) , sist endret ved tiltredelsesakten for Spania og Portugal og ved forordning (EØF) nr. 513/86 6) . Artikkel 14 c nr. 1 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 1408/71 fastsetter at en person som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på en annen medlemsstats territorium, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid. I artikkel 14 c nr. 1 bokstav b) er det imidlertid fastsatt at i de tilfeller som er omhandlet i vedlegg VII, skal en person omfattes av lovgivningen i hver av de berørte medlemsstater når det gjelder arbeid som utføres på deres territorium. Artikkel 14 c regulerer ikke de tilfeller som er oppstått i praksis der en person har mer enn to former for lønnet arbeid og selvstendig næringsvirksomhet på to eller flere medlemsstaters territorium. "EFTnr. C 103 av 30.4.1986, s. 5. 2> EFT nr. C 227 av 8.9.1986, s. 152. 3 > EFTnr. C 207 av 18.8.1986, s. 27. 41 EFT nr. L 230 av 22.8.1983, s. 8. "EFT nr. L 230 av 22.8.1983, s. 86. 6> EFT nr. L 51 av 28.2.1986, s. 44. mangelen bør rettes opp ved at det innføres tilleggsbestemmelser i artikkel 14 c. Det er også nødvendig å fastsette gjennomføringsbestemmelser i den nåværende artikkel 14 c nr. 1 bokstav b) i samsvar med nr. 2 i denne artikkel og gjennomføringsbestemmelser for de tilfeller der en person har mer en to former for lønnet arbeid og selvstendig næringsvirksomhet på forskjellige medlemsstaters territorium. På samme måte bør forordning (EØF) nr. 574/72 endres med sikte på å fastsette regler for gjennomføring av artikkel 14 c som er utfylt på denne måte - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel I I forordning (EØF) nr. 1408/71 gjøres følgende endringer: 1. Artikkel 14 c skal lyde: «Artikkel 14 c Særregler som får anvendelse på personer som utfører lønnet arbeid og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på forskjellige medlemsstaters territorium En person som utfører lønnet arbeid og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på forskjellige medlemsstaters territorium, skal: a) med forbehold for bokstav b), omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid eller, dersom vedkommende utfører slikt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium, den lovgivning som er fastsatt i samsvar med artikkel 14 nr. 2 eller 3, b) ide tilfeller som er omhandlet i vedlegg VII, omfattes av: - lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid, idet denne lovgivning er fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14 nr. 2 eller 3, dersom vedkommende utfører slikt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium, og - lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utøver selvstendig næringsvirksomhet, idet denne lovgivning er fastsatt i samsvar med bestemmelsene i artikkel 14 a nr. 2, 3 eller 4, dersom vedkommende har slikt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium.» 2. I artikkel 14 d gjøres følgende endringer: a) i nr. 1 skal «nr.l» etter «artikkel 14 c» strykes, b) nr. 2 skal lyde: «2. Den person som er omhandlet i artikkel 14 c bokstav b), skal ved fastsettelsen av den avgiftsats en selvstendig næringsdrivende skal betale etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utøver selvstendig næringsvirksomhet, behandles som om vedkommende utfører lønnet arbeid på denne medlemsstatens territorium.» c) nåværende nr. 2 skal heretter være nr. 3, 3. I overskriften til vedlegg VII skal «nr. 1» strykes. Artikkel 2 I forordning (EØF) nr. 574/72 gjøres følgende endringer: 1. I artikkel 8 skal nytt nr. 3 lyde: «3. Dersom en person eller et medlem av vedkommendes familie i tilfellene nevnt i forordningens artikkel 14 c bokstav b), har rett til naturalytelser ved sykdom eller svangerskap eller fødsel i henhold til de to berørte lovgivninger, får følgende regler anvendelse: a) dersom minst en av disse lovgivninger fastsetter at ytelsene skal tilstas i form av refusjon til mottakeren, skal ytelsene dekkes utelukkende av institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium de er utbetalt, b) dersom ytelsene er tilstått på territoriet til en annen medlemsstat enn de to berørte medlemsstater, skal ytelsene dekkes utelukkende av institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende er omfattet av som følge av sitt lønnede arbeid. 2. I artikkel 9 skal nytt nr. 3 lyde: «3. Som unntak fra bestemmelsene i nr. 1 og 2 skal retten til gravferdshjelp opptjent i henhold til lovgivningen i begge medlemsstater som er omhandlet i vedlegg VII, beholdes i de tilfeller som er omhandlet i forordningens artikkel 14 c bokstav b).» 3. Artikkel 12 a skal lyde: a) i overskriften og innledningen skal «nr. 1 bokstav a)» etter «artikkel 14 c» strykes, b) i nr. 7 bokstav a) skal «nr. 1» etter «artikkel 14 c» strykes, c) nytt nr. 8 skal lyde: «8. Dersom en person som utfører lønnet arbeid og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på forskjellige medlemsstaters territorium i samvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 14 c bokstav b), er omfattet av lovgivningen i to medlemsstater, får bestemmelsene i nr. 1, 2, 3 og 4 anvendelse når det gjelder lønnet arbeid, bestemmelsene i nr. 1, 2, 3, 5 og 6 får tilsvarende anvendelse for selvstendig næringsvirksomhet. De institusjoner som er utpekt av de kompetente myndigheter i de to medlemsstater hvis lovgivning får endelig anvendelse, skal opplyse hverandre om dette.» 4. På slutten av artikkel 15 nr. 1 bokstav a) skal semikolon endres til punktum og følgende setning tilføyes: «I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14 c bokstav b), skal imidlertid ovennevnte institusjoner også medregne trygdetid eller botid som er tilbakelagt etter en pliktig trygdeordning i henhold til lovgivningen i de to berørte medlemsstater, og som faller sammen.» 5. I artikkel 46 nr. 1 første ledd skal «artikkel 15 nr. 1 bokstav b), c) og d)» endres til «artikkel 15 nr. 1 bokstav a) siste punktum og bokstav b), c) og d).» 6. Etter artikkel 119 skal ny artikkel 119 a lyde: «Artikkel 119 a Overgangsbestemmelser om pensjoner i forbindelse med anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. 1 bokstav a) in fine 1. Når trygdetilfellet inntreff er før 1. for dette trygdetilfellet for et tidsrom før sistnevnte dag: a) for tidsrommet før 1. januar 1987 i samsvar med bestemmelsene i forordningen eller i avtaler som er i kraft mellom de berørte medlemsstater, b) for tidsrommet fra 1. januar 1987 i samsvar med bestemmelsene i forordningen. Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a) er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a). 2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte fremsatt for en institusjon i en medlemsstat 1. januar 1987 eller senere, skal automatisk føre til omregning av de ytelser som er fastsatt for det samme trygdetilfelle av institusjonen eller institusjonene i en eller flere medlemsstater i samsvar med forordningens bestemmelser, men med forbehold for artikkel 3. 3. Rettighetene til de personer som er tilstått en pensjon på den berørte medlemstats territorium før 1. januar 1987, kan på deres anmodning vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 3811/86". 4. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 3, fremsettes innen en frist på ett år fra 1. januar 1987, skal rett til ytelser etter forordning (EØF) ') EFT nr. L 355 av 16.12.1986, s. 5. nr. 3811/86 opptjenes fra 1. januar 1987, eller fra den dag det føreligger rett til en pensjon dersom sistnevnte dag er senere enn 1. januar 1987; i slike tilfeller kan ikke bestemmelsene i noen av medlemsstatenes lovgivning om bortfall eller foreldelse av rettigheter gjøres gjeldende overfor vedkommende. 5. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 3, fremsettes etter utløpet av en frist på ett år fra 1. januar 1987, skal rett til ytelser som ikke er bortfalt eller foreldet, opptjenes etter forordning (EØF) nr. 3811/86 fra den dag da anmodningen ble satt fram, med mindre en av de medlemsstaters lovgivning som får anvendelse har gunstigere bestemmelser. Artikkel 3 Denne forordning skal ikke berøre rettigheter som er opptjent før den trer i kraft i henhold til forordning (EØF) nr. 1408/71 og nr. 574/72. Artikkel 4 Denne forordning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Den får anvendelse fra 1. januar 1987. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 11. desember 1986. For Rådet K. EFTnr. L 131/89 s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1305/89 av 11. mai 1989 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. under henvisning til forslag fra Kommisjonen ", under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ', og ut fra følgende betraktninger: I rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 4) og (EØF) nr. 574/72 5) ajourført ved forordning (EØF) nr. 2001/ 83 6) og sist endret ved forordning (EØF) nr. 3811/ 86 7) , er det foretatt tekniske tilpasninger som angitt i kapittel VIII nr. 1 og 2 i vedlegg I til tiltredelsesakten for Spania og Portugal. Som følge av Spania og Portugals tiltredelse må det foretas visse andre tilpasninger av nevnte forordninger, særlig på grunnlag av de retningslinjer som er fastsatt i tiltredelsesaktens vedlegg II - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 I forordning (EØF) nr. 1408/71 gjøres følgende endringer: 1) Artikkel 95 skal lyde: «Artikkel 95 Overgangsbestemmelser for selvstendig næringsdrivende 1. Denne forordning skal ikke gi rett til ytelser for noe tidsrom før 1. juli 1982 eller før den dag den får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium. 2. Enhver trygdetid og eventuelt enhver botid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning før 1. juli 1982 eller før den dag denne forordning får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, skal medregnes ved fastsettelse av rett til ytelser etter denne forordning. 3. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 1, skal rettigheter erverves i henhold til denne forordning seiv om de gjelder et trygdetilfelle som er inntruffet før 1. juli 1982 eller før den dag denne forordning får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium. 4. "EFTnr. C 71 av 26.3.1986, s. 8. 2) EFT nr. C 148 av 16.6.1986, s. 124. 3 >EFTnr. C 263 av 20.10.1986, s. 37. 4 > EFT nr. L 149 av 5.7.1971, 5.2. 51 EFT nr. L 74 av 27.3.1972, s.l 6 » EFT nr. L 230 av 22.8.1983, 5.6. 7> EFT nr. L 355 av 16.12.1986, 5.5. vedkommendes statsborgerskap eller bosted ikke har vært fastsatt, eller som har vært suspendert, skal etter anmodning fra vedkommende fastsettes eller utbetales på nytt fra 1. juli 1982 eller fra den dag denne forordning får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, med mindre tidligere fastsatte rettigheter har ført til en engangsutbetaling. 5. Rettigheter for personer som har fått pensjon fastsatt før 1. juli 1982 eller før den dag denne forordning får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt etter at det er tatt hensyn til forordningens bestemmelser. Denne bestemmelse får også anvendelse på de øvrige ytelser omhandlet i artikkel 78. 6. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er fremsatt innen to år etter 1. juli 1982 eller to år etter den dag denne forordning får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, skal rettigheter etter denne forordning erverves med virkning fra denne dag, uten at bestemmelsene i lovgivningen i noen medlemsstat om bortfall eller foreldelse av rettigheter kan gjøres gjeldende overfor vedkommende. 7. Dersom anmodningen omhandlet i nr. 4 eller nr. 5, er fremsatt etter utløpet av et tidsrom på to år etter 1. juli 1982 eller to år etter den dag denne forordning får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, skal rettigheter som ikke er bortfalt eller foreldet, erverves fra det tidspunkt anmodningen ble fremsatt, med mindre gunstigere bestemmelser gjelder i en medlemsstats lovgivning.» 2) I vedlegg 111 avsnitt Aog B skal i nr. 22 TYSKLAND - SPANIA ordet «ingen» erstattes av følgende tekst: «Artikkel 4 nr. 1 og artikkel 45 nr. 2 i trygdeavtalen av 4. desember 1973». 3) I vedlegg VII skal nr. 7 lyde: «7. Når det gjelder pensjonsordningen for selvstendig næringsdrivende: selvstendig næringsvirksomhet i Hellas og lønnet arbeid i en annen medlemsstat.» Artikkel 2 I forordning (EØF) nr. 574/72 gjøres følgende endringer: 1. Artikkel 118 skal lyde: 1. Når trygdetilfellet inntreffer før 1. oktober 1972 eller før den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium og pensjon ikke er fastsatt før denne dag, skal det foretas en dobbelt fastsettelse av ytelsen dersom ytelser skal tilstas for dette trygdetilfellet for et tidsrom før den sistnevnte dag: a) for tidsrommet før 1. oktober 1972 eller før den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium i samsvar med bestemmelsene i forordning nr. 3 eller med avtaler som inntil denne dag er i kraft mellom de berørte medlemsstater, b) for tidsrommet fra 1. oktober 1972 eller fra den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium i samsvar med bestemmelsene i forordningen. Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a), er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i boktav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a). 2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte fremsatt overfor en institusjon i en medlemsstat 1. oktober 1972 eller senere, eller fra den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, skal automatisk føre til omregning av de ytelser som er fastsatt før dette tidspunkt for samme trygdetilfelle av institusjonen eller institusjonene i en eller flere medlemsstater i samsvar med forordningens bestemmelser; omregningen skal imidlertid ikke føre til at det utbetales et lavere ytelsesbeløp.» 2. Artikkel 119 skal lyde: «Artikkel 119 Overgangsbestemmelser med hen syn til pensjoner til selvstendig næringsdrivende 1. Når trygdetilfellet inntreffer før 1. foretas en dobbelt fastsettelse av ytelsen dersom ytelser skal tilstas for dette trygdetilfellet for et tidsrom før sistnevnte dag: a) for tidsrommet før 1. juli 1982 eller før den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, i samsvar med bestemmelsene i forordningen eller med avtaler som inntil denne dag er i kraft mellom de berørte medlemsstatene, b) for tidsrommet fra 1. juli 1982 eller fra den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på den berørte medlemsstats territorium, i samsvar med bestemmelsene i forordningen. Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a), er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i boktav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a). 2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte fremsatt overfor en institusjon i en medlemsstat 1. juli 1982 eller senere eller fra den dag gjennomføringsforordningen får anvendelse på vedkommende medlemsstats territorium, skal automatisk føre til omregning av de ytelser som er fastsatt før dette tidspunkt for samme trygdetilfelle av institusjonen eller institusjonene i en eller flere medlemsstater, i samsvar med forordningens bestemmelser; omregningen skal imidlertid ikke føre til at det utbetales et lavere ytelsesbeløp.» Artikkel 3 Denne forordning trer i kraft på den tredje dag etter kunngjøring i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Den skal gjelde med virkning fra 1. januar 1986. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 11. mai 1989. For Rådet C. EFT nr. L 224/89 s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 2332/89 av 18. juli 1989 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 51 og 235, under henvisning til forslag fra Kommisjonen fremlagt etter samråd med Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere ", under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ', og ut fra følgende betraktninger: Det bør foretas visse endringer i forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72, ajourført ved forordning (EØF) nr. 2001/83 4 ', og sist endret ved forordning (EØF) nr. 1305/89 5) . Enkelte av disse endringene har sammenheng med endringer medlemsstatene har foretatt i sine trygdelovgivninger, mens andre endringer er av teknisk karakter og har til formål å forbedre ovennevnte forordninger på grunnlag av de erfaringer som er gjort ved anvendelsen av dem. Undertegningen av avtalen av 30. november 1979 om trygd for båtmannskap på Rhinen gjør det nødvendig å endre artikkel 7 nr. 2 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 1408/71. "EFT nr. C 292 av 16.11.1988, s. 7. 2> EFT nr. C 12 av 16.1.1989, s. 365. 31 EFT nr. C 23 av 30.1.1989, s. 49. 41 EFT nr. L 230 av 22.8.1983, s. 6. "EFTnr. L 131 av 13.5.1989, s. 1. hensyn til tilsvarende forhold eller omstendigheter som er kommet fram i en annen medlemsstat. 1 artikkel 33 i forordning (EØF) nr. 1408/71 bør det tas inn en bestemmelse som presiserer anvendelsen av denne artikkelen på tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 28 a. Erfaringene som er gjort ved anvendelsen av artikkel 57 i forordning (EØF) nr. 1408/71 har vist at det er en mangel i tilfeller der vilkårene ikke er oppfylt i noen av av de nasjonale lovgivninger i henhold til hvilke det er utført arbeid som må antas å kunne forårsake en yrkessykdom, bortsett fra sklerogen pneumoconiose. Mangelen bør rettes opp ved å utvide virkeområdet for artikkel 57 nr. 3 bokstav a) og b) til å omfatte alle yrkessykdommer. Det er derfor nødvendig å endre forordningens artikkel 60 nr. 1 bokstav c) og nr. 2 og artikkel 94 nr. 8. Som en følge av Domstolens dom i sak 377/85 (Burchell) har det vist seg nødvendig å foreta visse endringer i artikkel 76 og artikkel 79 i forordning (EØF) nr. 1408/71 for å gjøre anvendelsen av fellesskapsbestemmelsene mot dobbeltytelser mulig også i tilfellet der en ytelse omhandlet i nevnte forordnings kapittel 7 og 8, kommer til utbetaling utelukkende i henhold til en nasjonal lovgivning. Nasjonale bestemmelser om beskyttelse av personopplysninger kan ikke være til hinder for anvendelsen av forordning (EØF) nr. 1408/71 og (EØF) nr. 574/72. Det bør tas inn en bestemmelse i forordning (EØF) nr. 1408/71 som fastsetter hvilken lovgivning som får anvendelse når disse opplysningene skal meddeles myndigheter eller institusjoner i en annen medlemsstat. I vedlegg 111 bør det tas inn en bestemmelse om en avtale som er inngått mellom Portugal og Det forente kongerike. Det har vist seg at ordlyden i nr. 6 i avsnittet om Belgia i vedlegg VI er ufullstendig når det gjelder målet som ønskes oppnådd. Det er derfor nødvendig å foreta redaksjonelle endringer. Bestemmelsen i nr. av forordningene til å omfatte selvstendig næringsdrivende. Endringer i nederlandsk trygdelovgivning om dekning av utgifter ved sykdom, uførhet og alder gjør det nødvendig å endre vedlegg VI. Irland og Det forente kongerikes utstrakte anvendelse av bestemmelsene i artikkel 69 i forordning (EØF) nr. 1408/71 gjør det nødvendig å ta inn en bestemmelse i forordningens vedlegg VI. Det er nødvendig å ta inn en bestemmelse i artikkel 3 i forordning (EØF) nr. 574/72 for å gjøre det mulig å gi personer som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, direkte underretning om avgjørelser og andre dokumenter fra en institusjon i en annen medlemsstat. Samme grunner som gjør endringene i artikkel 76 og 79 i forordning (EØF) nr. 1408/71 berettiget, gjør det også nødvendig å endre artikkel 10 i forordning (EØF) nr. 574/72. Det er nødvendig å endre visse bestemmelser i forordning (EØF) nr. 574/72 av hensyn til de endringer som ved denne forordning foretas i artikkel 57 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg 2 til forordning (EØF) nr. 574/72 av hensyn til endringer i utvelgelsen av den kompetente institusjon for alders- og etterlattepensjoner i Belgia, for arbeidsløshet i Danmark og for familieytelser i Hellas og Luxembourg, samt i utvelgelsen av den kompetente institusjon for arbeidsløshet og yrkessykdommer i Nederland. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg 3 og 4 til forordning (EØF) nr. 574/72 av hensyn til endringer i utvelgelsen av institusjonen på bostedet i Belgia,institusjonen på bostedet og på oppholdsstedet i Hellas, Luxembourg og Nederland, samt i utvelgelsen av kontaktorganet i Belgia, Danmark, Tyskland og Luxembourg. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg 5 til forordning (EØF) nr. 574/72 av hensyn til avtaler som er inngått mellom medlemsstatene i henhold til artikkel 36 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Det er nødvendig å endre vedlegg 6 til forordning (EØF) nr. 574/72 som følge av en endring av fremgangsmåten for utbetaling av ytelser i Tyskland. Det er nødvendig å endre vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 av hensyn til endringer i de kompetente myndigheters utvelgelse av institusjoner og organer i Danmark, Tyskland, Frankrike, Luxembourg og Nederland. Det er nødvendig å stryke avsnittet om Frankrike i vedlegg 11 til forordning (EØF) nr. 574/72 som følge av endringer i denne medlemsstatens lovgivning om ordningen for selvstendig næringsdrivende - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 I forordning (EØF) nr. 1408/71 gjøres følgende endringer: 1) I artikkel 7 nr. 2 skal bokstav a) lyde: «a) bestemmelsene i avtalene av 27. juli 1950 og 30. november 1979 om trygd for båtmannskap på Rhinen.» 2) Ny artikkel 9 a skal lyde: «Artikkel 9 a: Forlengelse av referanseperioden Dersom rett til ytelser i henhold til en medlemsstats lovgivning er betinget av at det i løpet av et nærmere fastsatt tidsrom før trygdetilfellet inntreffer (referanseperiode) er tilbakelagt en minste trygdetid, og dersom det er bestemt at tidsrom i løpet av hvilke det er gitt ytelser i henhold til denne medlemsstatens lovgivning, eller tidsrom med omsorg for barn på denne medlemsstatens territorium skal forlenge denne referanseperioden, skal tidsrom i løpet av hvilke det er gitt alders eller uførepensjon eller ytelser ved sykdom, arbeidsløshet eller yrkesskade (med unntak av pensjon) i henhold til en annen medlemsstats lovgivning, og tidsrom med omsorg for barn på en annen medlemsstats territorium, også forlenge nevnte referanseperiode.» 3) I artikkel 33 skal nåværende tekst være nr. 1 og følgende tilføyes som nytt nr. 2: «2. Dersom en pensjonist i tilfellene omhandlet i artikkel 28 a, som følge av sin bopel skal innbetale avgift eller tilsvarende beløp for å dekke ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, kan slike avgifter ikke innkreves.» 4) Artikkel 57 skal erstattes av følgende tekst: «Artikkel 57 Ytelser ved yrkessykdom når vedkommende har vært utsatt for den samme risiko i flere medlemsstater 1. Når en person som har pådratt seg en yrkessykdom, har utført arbeid som på grunn av sin art må antas å kunne forårsake denne sykdommen etter lovgivningen i to eller flere medlemsstater, skal ytelsene som vedkommende eller hans etterlatte kan gjøre krav på, utelukkende tilstas etter den siste av disse statenes lovgivning hvis vilkår er oppfylt, eventuelt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i nr. 2 til 5. 2. yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen første gang ble diagnostisert på dens territorium, skal dette vilkår anses oppfylt også når sykdommen første gang er blitt diagnostisert på en annen medlemsstats territorium. 3. Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at sykdommen er diagnostisert innen en bestemt tid etter at det siste arbeid som må antas å kunne forårsake slik sykdom, er opphørt, skal den kompetente institusjon i vedkommende stat når den undersøker når det siste arbeid har funnet sted, i den utstrekning det er nødvendig, ta hensyn til arbeid av samme art som er utført etter lovgivningen i enhver annen medlemsstat, som om det var utført etter den førstnevnte stats lovgivning. 4. Dersom tilståelse av ytelser ved yrkessykdom etter en medlemsstats lovgivning er betinget av at et arbeid som må antas å kunne forårsake vedkommende sykdom, er utført over et tidsrom av en bestemt varighet, skal den kompetente institusjon i vedkommende medlemsstat i den utstrekning det er nødvendig medregne tidsrom da slikt arbeid ble utført etter lovgivningen i enhver annen medlemsstat, som om det var utført etter den førstnevnte stats lovgivning. 5. I tilfelle av sklerogen pneumoconiose skal utgiftene til kontantytelser, herunder pensjoner, fordeles mellom de kompetente institusjoner i de medlemsstater der vedkommende har utført arbeid som må antas å kunne forårsake vedkommende sykdom. Fordelingen skal skje på grunnlag av forholdet mellom lengden av trygdetid for alderspensjon eller botid omhandlet i artikkel 45 nr. 1, som er tilbakelagt etter lovgivningen i hver av disse statene, og den samlede trygdetid for alderspensjon eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i alle disse statene på det tidspunkt da den første utbetaling av ytelser fant sted. 6. Rådet skal etter forslag fra Kommisjonen enstemmig fastsette hvilke yrkessykdommer bestemmelsene i nr. 5 skal utvides til å omfatte.» 5) I artikkel 60: i) i nr. 1 bokstav c) skal henvisningen til «artikkel 57 nr. 4» erstattes av «artikkel 57 nr. 6», ii) i nr. 2 i innledningen og i bokstav b) skal henvisningen til «artikkel 57 nr. 3» erstattes av «artikkel 57 nr. 5». 6) I artikkel 76: i) i overskriftens annen linje skal ordene «enten nasjonal lovgivning alene eller» tilføyes etter «i henhold til», ii) «enten nasjonal lovgivning alene eller» tilføyes etter ordene «i henhold til». 7) I artikkel 79 nr. 3 første linje skal ordene «enten nasjonal lovgivning alene, eller» tilføyes etter «i henhold til». 8) I artikkel 84 skal nytt nr. 5 lyde: «5. a) Dersom en medlemsstats myndigheter eller institusjoner i henhold til denne forordning eller gjennomføringsforordningen omhandlet i artikkel 98 gir personopplysninger til en annen medlemsstats myndigheter eller institusjoner, skal opplysningene være underlagt bestemmelsene om databeskyttelse i lovgivningen i den medlemsstaten som gir opplysningene. Enhver senere meddelelse, samt lagring, endring eller sletting av opplysninger skal være underlagt bestemmelsene om databeskyttelse i lovgivningen i den medlemsstaten som mottar dem. b) Bruk av personopplysninger til andre formål enn trygd kan bare skje etter samtykke fra vedkommende person eller i samsvar med andre garantier som er fastsatt i nasjonal lovgivning.» 9) I artikkel 94 nr. 8 skal henvisningen til «artikkel 57 nr. 3 bokstav c)» erstattes av «artikkel 57 nr. 5». 10) I vedlegg 111 del A avsnittet «Portugal - Det forente kongerike» gjøres følgende endringer: i) nåværende tekst skal være bokstav a), ii) ny bokstav b) skal lyde: «b)Når det gjelder portugisiske arbeidstakere, i tidsrommet fra 22. oktober 1987 til utløpet av overgangsperioden som er fastsatt i artikkel 220 paragraf 1 i tiltredelsesakten for Spania og Portugal: Artikkel 26 i trygdeavtalen av 15. november 1978, som endret ved brevveksling av 28. september 1987.» 11)1 vedlegg VI gjøres følgende endringer: a) I avsnittet «Belgia» skal nr. 6 lyde: «6. For å avgjøre om vilkårene for rett til ytelser ved arbeidsløshet etter belgisk lovgivning er oppfylt, skal det bare tas hensyn til dager med lønnet arbeid; dager som etter nevnte lovgivning anses som likestilte dager, skal likevel medregnes i den utstrekning de foregående dager var dager med lønnet arbeid.» b) I avsnittet «Hellas»: i) skal nr. 1 strykes, ii) skal nr. 2 og 3 være henholdsvis nr. 1 og 2. c) I avsnittet «Irland» skal nytt nr. 9 lyde: «9. En arbeidsløs som reiser tilbake til Irland etter utløpet av tidsrommet på tre måneder i løpet av hvilket vedkommende fortsatt har mottatt ytelser etter irsk lovgivning ved anvendelse av forordningens artikkel 69 nr. 1, kan uten hensyn til artikkel 69 nr. 2 gjøre krav på ytelser ved arbeidsløshet, dersom vedkommende oppfyller vilkårene i nevnte lovgivning.» d) I avsnittet «Nederland» gjøres følgende endringer: i) Nr. 1 skal erstattes av følgende tekst: «1. Trygd til dekning av utgifter ved sykdom: a) Når det gjelder rett til naturalytelser etter nederlandsk lovgivning, skal personer som er trygdet eller medtrygdet i henhold til trygdeordningen omhandlet i den nederlandske lov om sykekasser (Ziekenfondswet), anses som personer som har rett til naturalytelser ved anvendelse av avdeling 111 kapittel 1. b) En person som mottar alderspensjon etter nederlandsk lovgivning og en alderspensjon etter en annen medlemsstats lovgivning, skal ved anvendelse av forordningens artikkel 27 anses å ha rett til naturalytelser dersom vedkommende på det tidspunkt da han ble omfattet av nevnte artikkel, oppfyller vilkårene for adgang til den standardtrygd som er omhandlet i artikkel 2 nr. 1 i lov om adgang til trygd til dekning av utgifter ved sykdom (Wet op de toegang tot Ziektekostenverzekeringen). c) Ved anvendelse av forordningens artikkel 27 til 34 skal følgende pensjoner likestilles med pensjoner som kan kreves utbetalt etter de rettsregler som er omhandlet i bokstav b) (uførhet) og bokstav c) (alder) i Nederlands erklæring i henhold til forordningens artikkel 5: — pensjoner i henhold til lov av 6. januar 1966 (Staatsblad 6) nye pensjonsbestemmelser for tjenestemenn og deres familiemedlemmer (Algemene burgerlijke pensionswet), — pensjoner i henhold til lov av 6. oktober 1966 (Staatsblad 445) om nye pensjonsbestemmelser for militærpersoner og deres familiemedlemmer (Algemene militaire pensionswet), — pensjoner i henhold til lov av 15. februar 1967 (Staatsblad 138) om nye pensjonsbestemmelser for ansatte ved de nederlandske jernbaner (NV Nederlandse Spoorwegen) og deres familiemedlemmer (Spoorwegpensionswet), — pensjoner i henhold til vedtektene om tjenestevilkårene ved de nederlandske jernbaner (Reglement Dienstvoorwaarden Nederlandse Spoorwegen) (RDV 1964 NS), — pensjoner før fylte 65 år i henhold til en pensjonsordning som har som formål å gi omsorg og hjelp til arbeidstakere og tidligere arbeidstakere.» ii) Nr. 2 skal lyde: «2. Anvendelse av nederlandsk lovgivning om alminnelig alderstrygd (AOW) a) Reduksjonen omhandlet i artikkel 13 nr. 1 i lov om alminnelig alderstrygd (AOW), får ikke anvendelse på kalenderår eller deler av kalenderår før 1. januar 1957, i løpet av hvilke en pensjonsberettiget som ikke oppfyller vilkårene for at slike år skal regnes som trygdetid, har vært bosatt i Nederland mellom sitt 15. og 65. år, eller i løpet av disse år har utført lønnet arbeid i Nederland for en arbeidsgiver i dette landet, men vært bosatt på en annen medlemsstats territorium. Som unntak fra artikkel 7 i AOW skal en pensjonsberettiget som bare har vært bosatt eller arbeidet i Nederland før 1. januar 1957, også kunne oppnå samme rett på ovennevnte vilkår. b) Reduksjonen omhandlet i artikkel 13 nr. anvendelse på kalenderår eller deler av kalenderår før 2. august 1989, i løpet av hvilke en gift eller tidligere gift kvinne ikke var trygdet i henhold til ovennevnte lovgivning mellom fylte 15 og 65 år mens hun var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Nederland, i den utstrekning disse kalenderår eller deler av slike faller sammen med trygdetid som etter nevnte lovgivning er tilbakelagt av hennes mann, og med kalenderår eller deler av slike som skal medregnes i henhold til bokstav a). Som unntak fira artikkel 7 i AOW skal vedkommende kvinne anses som pensjonsberettiget. c) Reduksjonen omhandlet i artikkel 13 nr. 2 i AOW, får ikke anvendelse på kalenderår eller deler av kalenderår før 1. januar 1957, i løpet av hvilke ektefellen til en pensjonsberettiget som ikke oppfyller vilkårene for at hun skal få slike år regnet som trygdetid, har vært bosatt i Nederland mellom sitt 15. og 65. år, eller i løpet av disse år har utført lønnet arbeid i Nederland for en arbeidsgiver i dette landet mens hun var bosatt på en annen medlemsstats territorium. d) Reduksjonen omhandlet i artikkel 13 nr. 2 i AOW, får ikke anvendelse på kalenderår eller deler av kalenderår før 2. august 1989, i løpet av hvilke den pensjonsberettigedes ektefelle ikke var trygdet i henhold til ovennevnte lovgivning mellom fylte 15 og 65 år, mens hun var bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Nederland, i den utstrekning disse kalenderår eller deler av dem faller sammen med trygdetid som etter nevnte lovgivning er tilbakelagt av hennes mann, eller med kalenderår eller deler av dem som skal medregnes i henhold til bokstav a). e) Bestemmelsene i bokstav a), b), c) og d) får bare anvendelse dersom den pensjonsberettigede har vært bosatt på territoriet til en eller flere medlemsstater i 6 år etter fylte 59 år, og bare så lenge vedkommende fortsatt er bosatt på territoriet til en av disse medlemsstatene. f) Som unntak fra artikkel 45 nr. AOW og artikkel 47 nr. 1 i AWW (lov om alminnelig trygd for enker og foreldreløse), skal ektefellen til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av en pliktig trygdeordning, og som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn Nederland, i henhold til disse lovgivninger ha rett til å bli frivillig trygdet for tidsrom etter 2. august 1989, i løpet av hvilke arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er eller har vært omfattet av den pliktige trygdeordningen i henhold til disse lovgivningene. Denne retten bortfaller fra den dag arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivendes pliktige trygd opphører. Retten skal likevel ikke bortfalle når arbeidstakerens eller den selvstendig næringsdrivendes pliktige trygd opphører som følge av hans død, og dersom enken utelukkende mottar pensjon etter lov om alminnelig trygd for enker og foreldreløse (AWW). Retten til å bli frivillig trygdet bortfaller uansett fra den dag den frivillig trygdede fyller 65 år. Avgift skal fastsettes for ektefelle til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er pliktig trygdet etter lov om alminnelig alderstrygd (AOW) og lov om alminnelig trygd for enker og foreldreløse (AWW), i samsvar med bestemmelsene om fastsettelse av pliktige trygdeavgifter forutsatt at ektefellens inntekt i dette tilfellet anses som opptjent i Nederland. Avgift skal fastsettes for ektefelle til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er blitt pliktig trygdet etter 2. august 1989 eller senere, i samsvar med bestemmelsene om fastsettelse av frivillige trygdeavgifter i henhold til lov om alminnelig alderstrygd og lov om alminnelig trygd for enker og foreldreløse. g) Den rett som er omhandlet i bokstav f), skal bare foreligge dersom ektefellen til en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende innen utløpet av ett år etter at den pliktige trygd trådte i kraft, har underrettet trygdebanken (Sociale Verzekeringsbank) om sitt ønske om å bli frivillig trygdet. For ektefellene til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er blitt pliktig trygdet 2. august 1989 eller umiddelbart før denne dato, skal fristen på ett år begynne å løpe fra 2. august 1989. h) Bestemmelsene i bokstav a), b), c) og d) får ikke anvendelse på tidsrom som faller sammen med tidsrom som kan tas i betraktning ved beregningen av pensjonsrettigheter etter lovgivningen om alderstrygd i en annen medlemsstat enn Nederland, eller på tidsrom vedkommende mottok alderspensjon etter en slik lovgivning.» iii) I nr. 4 skal ny bokstav c) lyde: «c) Ved beregning av den nederlandske ytelse ved uførhet i henhold til forordningens artikkel 40 nr. 1, skal de nederlandske institusjoner ikke ta hensyn til tillegg som eventuelt tilstas etter loven om tilleggsytelser (Toeslagenwet, TW). Retten til dette tillegget og størrelsen på det skal utelukkende beregnes på grunnlag av bestemmelsene i loven om tilleggsytelser.» e) I avsnittet «Det forente kongerike» skal nytt nr. 16 lyde: «16En arbeidsløs som reiser tilbake til Det forente kongerike etter utløpet av det tidsrom på tre måneder i løpet av hvilket vedkommende fortsatt har mottatt ytelser etter Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av forordningens artikkel 69 nr. 1, skal uten hensyn til artikkel 69 nr. 2 ha rett til ytelser ved arbeidsløshet, dersom han oppfyller de vilkår som er fastsatt i nevnte lovgivning.» Artikkel 2 I forordning (EØF) nr. 574/72 gjøres følgende endringer: 1) I artikkel 3 skal nytt nr. 3 lyde: «3. Vedtak og andre dokumenter fra en medlemsstats institusjon som angår en person som er bosatt eller oppholder seg på en annen medlemsstats territorium, kan oversendes vedkommende direkte ved rekommandert brev.» 2) I artikkel 10 nr. 1 gjøres følgende endringer: i) i bokstav a) ii) i bokstav b): — ii) første og fjerde linje skal ordene «enten nasjonal lovgivning alene eller» tilføyes etter «rett til ytelser i henhold til», — i ii) første og tredje linje skal ordene «enten nasjonal lovgivning alene eller» tilføyes etter «rett til ytelser i henhold til». 3) I artikkel 67 nr. 3 skal ordene «artikkel 57 nr. 2 og 3 bokstav a) og b)» erstattes av «artikkel 57 nr. 2, 3 og 4». 4) I artikkel 68 nr. 2 skal ordene «artikkel 57 nr. 2 og 3, bokstav a) og b)» erstattes av «artikkel 57 nr. 2, 3 og 4». 5) I artikkel 69 i innledningen gjøres følgende endringer: «Følgende regler får anvendelse ved gjennomføringen av forordningens artikkel 57 nr. 5:». 6) I vedlegg 2 gjøres følgende endringer: a) I avsnittet «Belgia» nr. 3, høyre spalte skal «Office national des pensions pour travailleurs salariés, Bruxelles — Rijksdienst voor werknemerspensioenen, Brussel (direktoratet for arbeidstakerpensjoner)» erstattes av «Office national des pensions, Bruxelles -Rijksdienst voor pensioenen, Brussel (direktoratet for pensjoner)», b) i avsnittet «Danmark» bokstav f) høyre spalte skal «Arbejdsdirektoratet, København» erstattes av «Direktoratet for Arbejdsløshedsforsikringen (direktoratet for arbeidsløshetstrygden), København», c) i avsnittet «Hellas», nr. 5 skal følgende tekst tilføyes: «iii) ordning for sjøfolk: Eaxi a Nauti xfl)V II ipaia<;(sjøfolkenes hus, Pireus)», d) i avsnittet «Luxembourg» skal nr. 5 lyde: «5. Familieytelser: Caisse nationale des prestations familiales (sentralkassen for familieytelser), Luxembourg», e) i avsnittet «Nederland»: i) skal nr. 4 lyde: «4. Arbeid sl øsh et: (bedriftssammenslutningen) som den trygdedes arbeidsgiver er tilsnittet», ii) i nr. 6 gjøres følgende endringer: — i venstre spalte annen og fjerde linje skal «artikkel 57 nr. 3» og «artikkel 57 nr. 3, bokstav c)» erstattes av «artikkel 57 nr. 5», — bokstav b) høyre spalte skal erstattes av «Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning), Amsterdam». 7) I vedlegg 3 gjøres følgende endringer: a) I avsnittet «Belgia» punkt I nr. 3 høyre spalte skal «Office national des pensions pour travailleurs salariés, Bruxelles - Rijksdienst voor werknemerspensioenen, Brussel (direktoratet for arbeidstakerpensjoner)» erstattes av «Office national des pensions, Bruxelles — Rijksdienst voor pensioenen, Brussel (direktoratet for pensjoner)», b) i avsnittet «Tyskland»: i) skal nr. 1 bokstav c) strykes, ii) skal ordet «Bonn» i nr. 2 høyre spalte bokstav b) erstattes av «St. Augustin», c) i avsnittet «Hellas» skal nr. 3 strykes, d) i avsnittet «Luxembourg» skal nr. 5 lyde: «5. Familieytelser: Caisse nationale des prestations familiales (sentralkassen for familieytelser), Luxembourg», e) i avsnittet «Nederland» skal nr. 4 lyde: «4. Arbeid sløshet: Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning), Amsterdam». 8) I vedlegg 4 gjøres følgende endringer: a) I avsnittet «Belgia» nr. 3: i) i bokstav a) høyre spalte skal «Office national des pensions pour travailleurs salariés, Bruxelles - Rijksdienst voor werknemerspensioenen, Brussel (direktoratet for arbeidstakerpensjoner) national des pensions, Bruxelles - Rijksdienst voor pensioenen, Brussel (direktoratet for pensjoner)», ii) i bokstav b) høyre spalte skal nåværende tekst erstattes av «Office national des pensions, Bruxelles - Rijksdienst voor pensioenen, Brussel (direktoratet for pensjoner)», b) i avsnittet «Danmark» nr. 8 skal høyre spalte erstattes av «Direktoratet for Arbejdsløshedsforsikringen (direktoratet for arbeidsløshetstrygden), København», c) i avsnittet «Tyskland» skal ordet «Bonn» i nr. 2 høyre spalte erstattes av «St. Augustin», d) i avsnittet «Luxembourg» skal nr. 5 lyde: «5. Familicytelser: Caisse nationale des prestations familiales (sentralkassen for familieytelser), Luxembourg», 9) I vedlegg 5 gjøres følgende endringer: a) i avsnittet «Belgia - Italia» skal ny bokstav e) lyde: «e) Brevveksling av 13. november 1985 og 29. januar 1986 om forskuddsvis utbetaling av gjensidige refusjonskrav i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 93.» b) i avsnittet «Belgia - Nederland» skal bokstav c) lyde: «c) Avtale av 24. desember 1980 om syketrygd (medisinsk behandling), som endret.» c) i avsnittet «Tyskland - Italia» skal bokstav a) lyde: «a) Artikkel 14, artikkel 17 nr. 1, artikkel 18 og artikkel 42, artikkel 45 nr. 1 og artikkel 46 i administrasjonsavtalen av 6. desember 1953 om gjennomføring av avtalen av 5. mai 1953 (utbetaling av pensjoner).» d) i avsnittet «Frankrike - Italia» gjøres følgende endringer: i) nåværende tekst skal være bokstav a), ii) ny bokstav b) skal lyde: «b) Brevveksling av 27. desember 1988 og 14. refusjonskrav i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 93.» e) i avsnittet «Irland — Nederland» gjøres følgende endringer: i) nåværende tekst skal være bokstav a), ii) ny bokstav b) skal lyde: «b) Brevveksling av 22. april og 27. juli 1987 om forordningens artikkel 70 nr. 3 (avkall på refusjon av utgifter til ytelser i henhold til forordningens artikkel 69) og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 105).» f) i avsnittet «Nederland - Portugal» gjøres følgende endringer: i) nåværende tekst skal være bokstav a), ii) ny bokstav b) skal lyde: «b) Avtale av 11. desember 1987 om refusjon av naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel.» g) i avsnittet «Nederland - Det forente kongerike» gjøres følgende endringer: i) bokstav c) skal strykes ii) bokstav d) skal være bokstav c), iii) ny bokstav d) skal lyde: «d) Brevveksling av 25. april og 26. mai 1986 om forordningens artikkel 36 nr. 3 (refusjon eller avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser).» 10) I vedlegg 6 gjøres følgende endringer når det gjelder avsnittet «Tyskland» nr. 1: i) bokstav a) skal lyde: «a) I forhold til Belgia, Danmark, Hellas, Spania, Frankrike, Irland, Italia, Luxembourg, Portugal og Det forente kongerike: Direkte utbetaling», ii) bokstav b) skal strykes, iii) bokstav c) skal være bokstav b). 11)1 vedlegg 10 gjøres følgende endringer: a) i avsnittet «Danmark» nr. 5, nr. bokstav b) og nr. 7 bokstav b) skal teksten i høyre spalte erstattes av «Direktoratet for Arbejdsløshedsforsikringen (direktoratet for arbeidsløshetstrygden), København», b) i avsnittet «Tyskland» skal ordet «Bonn» i høyre spalte i nr. 8 bokstav a) og nr. 9 bokstav b) ii) erstattes av «St. Augustin», c) i avsnittet «Frankrike» nr. 5 ii) skal ordene «Ministére de l'agriculture (landbruksdepartementet), Paris» erstattes av «Direction regionale de I'agriculture et de la foret — service regional de I'inspection du travail, de l'emploi et de la politique sociale agricole (regiondirektoratet for landbruk og skogbruk — regioninspeksjon for arbeid, ansettelsesforhold og sosialpolitikk i landbruket), Paris», d) i avsnittet «Luxembourg»: i) skal nr. 7 bokstav b) erstattes av følgende tekst: «Familieytelser: Caisse nationale des prestations familiales (sentralkassen for familieytelser), Luxembourg», ii) skal nr. 8 bokstav d) høyre spalte erstattes av følgende tekst: «Caisse nationale des prestations familiales (sentralkassen for familieytelser), Luxembourg», e) i avsnittet «Nederland» nr. 1 venstre spalte annen og tredje linje skal henvisningene «artikkel 11 nr. 1, artikkel Ila nr. 1» erstattes av «artikkel 11 nr. log 2, artikkel Ila nr. 1 og 2». 12) I vedlegg 11 avsnittet «Frankrike» skal teksten erstattes av følgende: «Ingen.» Artikkel 3 1. Denne forordning trer i kraft den dagen den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. 2. Artikkel 1 nr. 1 skal gjelde fra 1. desember 1987. 3. Artikkel 1 nr. 2 skal gjelde fra 1. januar 1984. 4. Artikkel 1 nr. 10 skal gjelde fra 22. oktober 1987. 5. Artikkel 1 nr. 11 bokstav b) skal gjelde fra 1. juli 1982. 6. Artikkel 1 nr. 11 bokstav d) i) skal gjelde fra 1. april 1986. 7. Artikkel 1 nr. 11 bokstav d) ii) skal gjelde fra 1. april 1985. 8. Artikkel 2 nr. 6 bokstav a), nr. 7 bokstav a) og nr. 8 bokstav a) skal gjelde fra 1. april 1987. 9. Artikkel 2 nr. 6 bokstav d), nr. 7 bokstav d), nr. 8 bokstav d) og nr. 11 bokstav d) skal gjelde fra 1. januar 1986. 10. Artikkel 2 nr. 6 bokstav e) i) og ii) annet strekpunkt og artikkel 2 nr. 7 bokstav e) skal gjelde fra 1. januar 1987. 11. Artikkel 2 nr. 9 bokstav a), b), d), e), 0 og g) skal gjelde fra den dato de angitte avtaler trer i kraft. 12. Artikkel 2 nr. 9 bokstav c) og nr. 10 skal gjelde fira 1. september 1988. 13. Artikkel 2 nr. 11 bokstav e) skal gjelde fra 1. januar 1988. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Brussel, 18. juli 1989. For Rådet R. EFTnr. L 331/89 s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 3427/89 av 30. oktober 1989 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 51 og 235, under henvisning til forslag fra Kommisjonen", fremlagt etter samråd med Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 2 », under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 », og ut fra følgende betraktninger: I henhold til artikkel 99 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 4) , sist endret ved forordning (EØF) nr. 2332/89 5) "EFTnr. C 292 av 16.11.1988, s. 7. EFTnr. C 12 av 16.1.1989, s. 365. "EFTnr. C 23 av 30.1.1989, s. 49. 4) EFT nr. L 149 av 5.7.1971, s. 2. "EFTnr. L 224 av 2.8.1989, s. 1. spørsmålet om utbetaling av familieytelser til familiemedlemmer som ikke er bosatt på den kompetente stats territorium, med sikte på å komme fram til en enhetlig løsning for alle medlemsstater. Ved dom av 15. januar 1986 i sak 41/84 (Pinna) har Domstolen kjent artikkel 73 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 ugyldig, fordi det bostedskriterium som anvendes i denne forordning for vandrearbeideres familiemedlemmer med sikte på å avgjøre hvilken lovgivning som får anvendelse ved tilståelse av familieytelser til vedkommende arbeidstaker, «ikke er av en slik art at det bidrar til å sikre prinsippet om likebehandling fastsatt i traktatens artikkel 48, og derfor ikke kan anvendes i forbindelse med den samordning av de nasjonale lovgivninger som er fastsatt i traktatens artikkel 51, med sikte på å fremme den frie bevegelighet for arbeidstakere innen Fellesskapet i samsvar med artikkel 48». Bostedskriteriet for arbeidstakeres familiemedlemmer bør derfor ikke få anvendelse ved tilståelse av familieytelser. Derimot sikrer sysselsettingskriteriet omhandlet i artikkel 73 nr. 1 og i artikkel 74 nr. 1 i forordning (EØF) nr. arbeidstakere som er omfattet av samme lovgivning. Valget av dette tilknytningsvilkår bør foretrekkes fordi det innebærer en forenkling, større likhet og bedre sammenheng i den ordning som er fastsatt ved forordning (EØF) nr. 1408/71, som generelt bygger på prinsippet om at sysselsettingsstatens lovgivning får anvendelse. Denne løsning bør derfor også få anvendelse for arbeidstakere som er omfattet av fransk lovgivning. Det er nødvendig å endre forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72 ", sist endret ved forordning (EØF) nr. 2332/89 i samsvar med dette. Det forhold at det ikke forelå en enhetlig løsning som omhandlet i artikkel 99 i forordning (EØF) nr. 1408/71 på det tidspunkt da virkeområdet for forordning (EØF) nr. 1408/71 og forordning (EØF) nr. 574/72 ble utvidet til også å omfatte selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer, har hindret gjennomføringen av en tilsvarende utvidelse av virkeområdet for artikkel 73 til 76 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Bestemmelsene bør nå utvides til også å omfatte selvstendig næringsdrivende, og bestemmelsene i forordning (EØF) nr. 574/72 bør tilpasses tilsvarende - VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 I forordning (EØF) nr. 1408/71 gjøres følgende endringer: 1) I avdeling 111 kapittel 7 skal artikkel 72, 73, 74, 75 og 76 lyde: «KAPITTEL 7 FAMILIEYTELSER Artikkel 72 Sammenlegging av trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirsomhet Den kompetente institusjon i en medlemsstat hvis lovgivning gjør ervervelse av rett til ytelser betinget av at trygdetid eller ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet er tilbakelagt, skal i den utstrekning det er nødvendig medregne nødvendig trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som er tilbakelagt på territoriet til enhver annen medlemsstat, som om det var tidsrom tilbakelagt etter lovgivningen den anvender. " EFT nr. L 74 av 27.3.1972, s. 1. Med forbehold for bestemmelsene i vedlegg VI, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av en medlemsstats lovgivning, for de av sine familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat, ha rett til familieytelser etter lovgivningen i førstnevnte stat som om de var bosatt på den førstnevnte stats territorium. Artikkel 74 Arbeidsløse hvis familiemedlemmer er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat Med forbehold for bestemmelsene i vedlegg VI, skal en arbeidsløs arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som mottar ytelser ved arbeidsløshet etter lovgivningen i en medlemsstat, for de av sine familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat, ha rett til familieytelser etter lovgivningen i førstnevnte stat som om de var bosatt på den førstnevnte stats territorium. Artikkel 75 Utbetaling av ytelser 1 . Familieytelser skal i tilfellene omhandlet i artikkel 73, gis av den kompetente institusjon i den stat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er omfattet av, og i tilfellene omhandlet i artikkel 74, av den kompetente institusjon i den stat etter hvis lovgivning den arbeidsløse arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende mottar ytelser ved arbeidsløshet. Ytelsene skal gis i samsvar med de bestemmelser som anvendes av disse institusjonene, uansett om den fysiske eller juridiske person som ytelsen skal utbetales til, er bosatt eller oppholder seg på den kompetente stats territorium eller på en annen medlemsstats territorium. 2. Dersom den person familieytelsene skal utbetales til, ikke anvender dem til å forsørge familiemedlemmene, skal den kompetente institusjon likevel etter anmodning fra og gjennom institusjonen på familiemedlemmenes bosted eller den institusjon eller det organ som for dette formål er utpekt av den kompetente myndighet i familiemedlemmenes bostedsstat, utbetale nevnte ytelser med frigjørende virkning til den fysiske eller juridiske person som faktisk forsorger familiemedlemmene. 3. To eller flere medlemsstater kan, i samsvar med bestemmelsene i artikkel 8, avtale at den kompetente institusjon skal utbetale de familieytelser det foreligger rett til etter lovgivningen i disse statene eller i en av disse statene, til den fysiske eller juridiske person som faktisk forsorger familiemedlemmene, enten direkte eller gjennom institusjonen på vedkommendes bosted. Artikkel 76 Prioriteringsregler i tilfelle av samtidig rett til familieytelser i henhold til lovgivningen i den kompetente stat og i henhold til lovgivningen i den medlemsstat der familiemedlemmene er bosatt 1. Dersom det for samme tidsrom og samme familiemedlem og som følge av inntektsgivende arbeid foreligger rett til familieytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, skal retten til familieytelser i henhold til lovgivningen i en annen medlemsstat, eventuelt i samsvar med artikkel 73 eller 74, suspenderes med inntil det beløp som er fastsatt i lovgivningen i førstnevnte medlemsstat. 2. Dersom det ikke er søkt om ytelser i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, kan den kompetente institusjon i den annen medlemsstat anvende bestemmelsene i nr. 1 som om ytelser var blitt tilstått i førstnevnte medlemsstat.» 2) Artikkel 90 strykes. 3) I artikkel 94 skal nr. 9 lyde: «9. Barnetrygd som utbetales til arbeidstakere sysselsatt i Frankrike for de familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat 15. november 1989, skal forsatt utbetales etter de satser, innenfor de grenser og etter de regler som gjaldt på dette tidspunktet, så lenge beløpet overstiger størrelsen på de ytelser det kan gjøres krav om åfå utbetalt fra 16. november 1989 og så lenge de berørte personer er omfattet av fransk lovgivning. Det skal ikke tas hensyn til avbrudd på under en måneds varighet og tidsrom for hvilke det mottas ytelser ved sykdom eller arbeidsløshet. Reglene for gjennomføring av dette nr., særlig fordelingen av utgiftene i forbindelse med disse ytelsene, skal fastsettes etter gjensidig avtale mellom de berørte medlemsstater eller deres kompetente myndigheter etter uttalelse fra Den administrative kommisjon.» 4) Artikkel 99 strykes. 5) I vedlegg I gjøres følgende endringer: a) Del I avsnitt E. FRANKRIKE skal lyde: «E.FRANKRIKE Dersom den kompetente institusjon for tilståelse av familieytelser i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 7 er en fransk institusjon: 1. skal som arbeidstaker i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) trygdet i samsvar med artikkel L 311-2 i trygdeloven (Code de la sécurité sociale), og som oppfyller minstekravene om arbeid og lønnsgodtgjørelse fastsatt i artikkel L 313—1 i trygdeloven (Code de la sécurité sociale), for rett til kontantytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel eller uførhet, eller den person som mottar disse kontantytelsene, 2. skal som selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningens artikkel 1 bokstav a) ii) anses enhver person som utøver selvstendig næringsvirksomhet, og som plikter å være trygdet og å betale avgifter til alderspensjon i henhold til en ordning for selvstendig næringsdrivende.» b) Del II avsnitt E. FRANKRIKE skal lyde: «E. FRANKRIKE Med uttrykket «familiemedlem» menes enhver person omhandlet i artikkel L 512-3 i trygdeloven (Code de la sécurité sociale).» 6) I vedlegg II del II gjøres følgende endringer: a) avsnitt E. FRANKRIKE skal lyde: «E.FRANKRIKE Stønad for små barn, utbetalt inntil barnet er 3 måneder.» b) avsnitt I. LUXEMBOURG skal lyde: «I. LUXEMBOURG a) Stønad under svangerskap, b) nedkomststønad.» 7) I vedlegg VI avsnitt E. FRANKRIKE gjøres følgende endringer: a) Nr. 4 skal lyde: «4. En person som er omfattet av fransk lovgivning i henhold til forordningens artikkel 14 nr. 1 eller artikkel 14 a nr. 1, skal for de av familiemedlemmene som følger med ham til territoriet til den medlemsstat der han utfører arbeid, ha rett til følgende familieytelser: a) Stønad for små barn, utbetalt inntil barnet er 3 måneder, b) Familieytelser utbetalt i henhold til forordningens artikkel 73. b) Nytt nr. 7 skal lyde: «7. Uten hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 73 og 74 skal bostøtte (allocation de logement), stønad til barnetilsyn i hjemmet (allocation de garde d'enfant å domicile) og stønad til foreldre som seiv forestår sine barns utdanning (allocation parentale d'éducation), bare tilstas personer og deres familiemedlemmer som er bosatt på fransk territorium.» Artikkel 2 I forordning (EØF) nr. 574/72 gjøres følgende endringer: 1. Artikkel 10 a skal lyde: «Artikkel 10 a Regler som får anvendelse når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende fortløpende har vært omfattet av flere medlemsstaters lovgivning i løpet av samme tidsrom eller del av et tidsrom Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fortløpende har vært omfattet av lovgivningen i to medlemsstater i løpet av tidsrommet mellom to utbetalingstidspunkter som fastsatt i lovgivningen om familieytelser i en av eller begge berørte medlemsstater, får følgende regler anvendelse: a) familieytelsene som vedkommende kan kreve i henhold til lovgivningen i hver av disse statene, skal tilsvare antallet daglige ytelser som utbetales etter den lovgivning som får anvendelse. Dersom lovgivningen ikke inneholder bestemmelser om daglige ytelser, skal familieytelser tilstas etter forholdet mellom det tidsrom vedkommende har vært omfattet av lovgivningen i hver av medlemsstatene og det tidsrom som er fastsatt i vedkommende lovgivning, b) når familieytelser er gitt av en institusjon for et tidsrom da de skulle ha vært gitt av en annen institusjon, skal det foretas en avregning mellom institusjonene, c) når ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning, uttrykkes i andre enheter enn dem som brukes ved beregningen av familieytelser i henhold til en annen medlemsstats lovgivning som vedkommende også har vært omfattet av i samme tidsrom, skal omregningen ved anvendelse av bokstav a) og b) foretas i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. d) som unntak fra bestemmelsene i bokstav a) skal i forholdet mellom medlemsstater som er angitt i gjennomføringsforordningens vedlegg 8, den institusjon som belastes med utgiftene til familieytelser på grunnlag av det første lønnede arbeid eller den første selvstendige næringsvirksomhet i det berørte tidsrommet, belastes med disse utgiftene i hele utbetalingsperioden.» 2) I avdeling IV skal overskriften til kapittel 7 lyde: «FAMILIEYTELSER.» 3) I artikkel 86 gjøres følgende endringer: a) Overskriften til artikkel 86 skal lyde: «Gjennomføring av forordningens artikkel 73 og artikkel 75 nr. 1 og 2», b) Overskriften til artikkel 86 strykes, c) nr. 4 skal lyde: «4. De kompetente myndigheter ito eller flere medlemsstater kan gjøre avtale om særlige regler for utbetaling av familieytelser, særlig med sikte på å lette gjennomføringen av forordningens artikkel 75 nr. 1 og 2. Slike avtaler skal oversendes Den administrative kommisjon.» 4) Artikkel 87 og overskriften foran strykes. 5) Artikkel 88 og overskriften foran skal lyde: «Gjennomføring av forordningens artikkel 74 Artikkel 88 Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 86 får tilsvarende anvendelse for arbeidsløse arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende som er omfattet av forordningens artikkel 74.» 6) Artikkel 89 og overskriften foran strykes. 7) Artikkel 98 og overskriften foran strykes. 8) Artikkel 101 nr. 1 skal lyde: «1. I henhold til artikkel 36, 63 og 70 skal Den administrative kommisjon for hvert kalenderår utarbeide en oversikt over refusjonskrav.» 9) Artikkel 102 nr. 2 skal lyde: «2. kompetente myndigheter i medlemsstatene. Organene som refusjonene foretas gjennom, skal underrette Den administrative kommisjon om de refunderte beløps størrelse innen de frister og i samsvar med de regler som er fastsatt av nevnte kommisjon.» 10) Artikkel 104 nr. 2 skal lyde: «2. Bestemmelser som svarer til bestemmelsene omhandlet i nr. 1, og som i forholdet mellom to eller flere medlemsstater vil få anvendelse etter at forordningen er trådt i kraft, skal føres opp i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. Det samme skal gjelde bestemmelser som er avtalt i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 97 nr. 2.» 11) Artikkel 120 strykes. 12) I vedlegg 2 avsnitt E. FRANKRIKE gjøres følgende endringer: a) nr. 3 strykes, b) nr. 4 blir nr. 3. 13) I vedlegg 10 gjøres følgende endringer: a) i avsnitt A. BELGIA skal nr. 6 bokstav d) strykes, b) i avsnitt B. DANMARK skal nr. 6 bokstav a) lyde: «a) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 36 og 63: (uendret)», c) i avsnitt C. TYSKLAND skal nr. 8 lyde: «8. Ved anvendelse av forordningens artikkel 36 og 63 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: (uendret)», d) i avsnitt E. FRANKRIKE: i) skal nr. 8 strykes, ii) nr. 9 og 10 blir henholdsvis nr. 8 og 9, iii) nytt nr. 8 skal lyde: «8. Ved anvendelse av forordningens artikkel 36 og 63 i forbindelse med gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: (uendret)», e) i avsnitt G. IRLAND skal nr. 3 bokstav b) lyde: «b) ved anvendelse av forordningens artikkel 70 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: (uendret)», f) i avsnitt H. ITALIA: i) skal nr. 5 strykes, ii) nr. 6, 7og 8 blir henholdsvis nr. 5,6 og 7, iii) nr. 6 ny bokstav c) skal lyde: «c) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 70: (uendret)», g) i avsnitt I. LUXEMBOURG skal nr. 8 bokstav d) strykes, h) i avsnitt J. NEDERLAND skal nr. 4 bokstav c) strykes. Artikkel 3 Denne forordning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Den skal gjelde fra 15. januar 1986. Artikkel 76 i forordning (EØF) nr. 1408/71, som endret ved artikkel 1 nr. 1 i denne forordning, skal likevel ikke gjelde før 1. mai 1990. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstaten Utferdiget i Brussel, 30. oktober 1989. For Rådet J.-P. EFTnr. L 206/91 s. 2 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 2195/91 av 25. juni 1991 om endring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. RÅDET FOR DE EUROPEISKE FELLESSKAP HARunder henvisning til traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap, særlig artikkel 51 og 235, under henvisning til forslag fra Kommisjonen", fremlagt etter samråd med Den administrative kommisjon for trygd for vandrearbeidere, under henvisning til uttalelse fra Europaparlamente 2 ', under henvisning til uttalelse fra Den økonomiske og sosiale komité 3 ', og ut fra følgende betraktningen Det må foretas visse endringer i forordning (EØF) nr. 1408/71 4) og forordning (EØF) nr. 574/72 5 », ajourført ved forordning (EØF) nr. 2001/83 6) og sist endret ved forordning (EØF) nr. 3427/89 7) . Enkelte av disse endringene har sammenheng med endringer medlemsstatene har foretatt i sine trygdelovgivninger, mens andre endringer er av teknisk karakter og har til formål å forbedre ovennevnte forordninger på grunnlag av de erfaringer som er gjort ved anvendelsen av dem. De endringer som er foretatt ved forordning (EØF) nr. 2332/89 8) i artikkel 57 i forordning (EØF) nr. 1408/71, gjør det nødvendig å endre teksten i artikkel 12 nr. 4 i forordning (EØF) nr. 1408/71. Som følge av Domstolens dom av 12. juni 1986 i sak 302/84 (Ten Holder) har det vist seg nødvendig å tilføye en ny bokstav 0 til artikkel 13 nr. 2 i forordning (EØF) nr. " EFTnr. C 221 av 5.9.1990, s. 3. 2> EFT nr. C 19 av 28.1.1991, s. 579. 3 » EFTnr. C 41 av 18.2.1991, s. 34. 4 > EFTnr. L 149 av 5.7.1971, s. 2. 5) EFTnr. L 74 av 27.3.1972, s. 1. 6) EFTnr. L 230 av 22.8.1983, s. 6. " EFTnr. L 331 av 16.11.1989, s. 1. 81 EFTnr. L 224 av 2.8.1989, s. 1. som får anvendelse på personer som opphører å være omfattet av en medlemsstats lovgivning uten at de blir omfattet av en annen medlemsstats lovgivning i samsvar med en av de regler som er fastsatt i artikkel 13 nr. 2 bokstav a) til g) eller med en av unntaksbestemmelsene i artikkel 14 til 17 i nevnte forordning. Denne endring fører også til en endring av artikkel 17 i samme forordning. I forordning (EØF) nr. 1408/71 må det tas inn en ny béstemmelse om at pensjonister er unntatt fra å være omfattet av bostedsstatens lovgivning når de allerede har rett til ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel og til familieytelser etter en annen medlemsstats lovgivning. Det har vist seg nødvendig med en tilføyelse til artikkel 39 i forordning (EØF) nr. 1408/71 som nærmere angir hvilken lønn som skal tas i betraktning for grensearbeidere ved anvendelse av lovgivningen i de medlemsstater der ytelser ved uførhet beregnes på grunnlag av lønn. Som følge av Domstolens dom av 29. juni 1988 i sak 58/87 (Rebmann) er det nødvendig å tilføye et nytt nr. til artikkel 45 i forordning (EØF) nr. 1408/71 som fastsetter at den medlemsstat der arbeideren er bosatt, når det gjelder pensjoner skal ta hensyn til de tidsrom med full arbeidsløshet som vedkommende har tilbakelagt, og som denne medlemsstat har utbetalt ytelser ved arbeidsløshet for i henhold til artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) og bokstav b) ii) i forordning (EØF) nr. 1408/71. Av hensyn til de medlemsstater der ytelser ved alder beregnes på grunnlag av lønn, har det også vist seg nødvendig med en tilføyelse til artikkel 47 i forordning (EØF) nr. 1408/71 som nærmere angir hvilken lønn som skal tas i betraktning når en grensearbeider ikke har tilbakelagt noe tidsrom med inntektsgivende arbeid i bostedsstaten. Det er påvist en mangel ved forordning (EØF) nr. 1408/71 når det gjelder arbeidsløse arbeidstakere omhandlet i artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) og bokstav b) ii), og som er bosatt i samme medlemsstat som sine familiemedlemmer. at det tas inn en bestemmelse om at den bostedsstat som tilstår ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel i henhold til artikkel 25 nr. 2 og artikkel 39 nr. 5 i forordning (EØF) nr. 1408/71, også skal utbetale familieytelser til vedkommende. Som følge av at det ved denne forordning tilføyes et nytt nr. 8 til artikkel 45 i forordning (EØF) nr. 1408/ 71, er det nødvendig å gi berørte personer rett til å be om å få endret de ytelser som er tilstått etter en tidligere ordning. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg I til forordning (EØF) nr. 1408/71 på grunn av ansvarsoverføringen når det gjelder medisinsk behandling i Gibraltar. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg IV til forordning (EØF) nr. 1408/71 fordi Detforente kongerike har innført en ytelse ved alvorlig uførhet hvis størrelse ikke avhenger av trygdetidens lengde. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg VI avsnitt «A. Belgia» i forordning (EØF) nr. 1408/ 71 for å løse spørsmålet om omregning til belgiske francs av selvstendig næringsinntekt i fremmed valuta. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg VI avsnitt «C. Tyskland» i forordning (EØF) nr. 1408/71 for å ta hensyn til en rekke formelle og substansielle endringer i tysk lovgivning om syketrygd og pensjoner. Spesielt må det tas hensyn til et særtrekk ved tysk lovgivning i henhold til hvilken anerkjennelse som trygdetid bare er betinget av at vedkommende er bosatt i Tyskland. For å verne vandrearbeidere må det angis nærmere i hvilke tilfeller dette vilkår anses oppfylt for arbeidere som oppfostrer sitt barn i en annen medlemsstat. Som følge av at det ved denne forordning tilføyes en ny bokstav f) i artikkel 13 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71, er det nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg VI avsnitt «F. Irland» og avsnitt «I. Det forente kongerike» for å klargjøre anvendelsen av denne nye bestemmelse overfor disse to statene. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg VI avsnitt «H. Luxembourg» i forordning (EØF) nr. 1408/71 for å ta hensyn til endringer i luxembourgsk lovgivning om ytelser ved alder, uførhet og til etterlatte. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg VI avsnitt «I. Nederland» i forordning (EØF) nr. 1408/71 på grunn av endringer i innkrevingsmåten for trygdeavgifter og oppheving av aldersgrensen for avgiftsplikt til trygden. Teksten til nr. 1 bokstav b) må også endres av presisjonshensyn. den nasjonale trygden, og innføringen av en ytelse ved alvorlig uførhet, er det nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg VI avsnitt «L. Det forente kongerike» i forordning (EØF) nr. 1408/71. Det er nødvendig å endre artikkel 4 nr. 10 bokstav a) og b) i forordning (EØF) nr. 574/72, dels av hensyn til at den tidligere artikkel 14 d nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 er blitt nytt nr. 3 i henhold til forordning (EØF) nr. 3811/86 ° og dels for å ta inn en henvisning til artikkel 8 og den nye artikkel 10 b som ved denne forordning er inntatt i forordning (EØF) nr. 574/72. Som følge av at det ved denne forordning tilføyes en ny bokstav f) i artikkel 13 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 1408/71 som fastsetter at personer som opphører å være omfattet av en medlemsstats lovgivning uten at de blir omfattet av en annen medlemsstats lovgivning, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium de er bosatt, må det tas inn en bestemmelse som nærmere angir fra hvilket tidspunkt og på hvilke vilkår førstnevnte lovgivning opphører å få anvendelse. Det er nødvendig å ta inn i artikkel 107 nr. 1 bokstav a) i forordning (EØF) nr. 574/72 en henvisning til artikkel 14 d nr. 1 i forordning (EØF) nr. 1408/71 for å fastsette omregningskursen som skal benyttes ved innkreving av trygdeavgifter etter denne bestemmelsen, når inntekter en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har mottatt i en annen medlemsstats valuta, skal omregnes til nasjonal valuta. Avsnitt «L. Det forente kongerike» i vedlegg 1 til forordning (EØF) nr. 574/72 må endres som følge av delingen av det britiske helse- og sosialdepartement i to atskilte departementer. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg 2 til forordning (EØF) nr. 574/72 dels av hensyn til administrative omorganiseringer i Danmark med en deling av det nasjonale trygdekontor, dels av hensyn til ansvarsoverføringen når det gjelder medisinsk behandling i Gibraltar og til delingen av det britiske helse- og sosialdepartement i to atskilte departementer. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg 3 til forordning (EØF) nr. 574/72 dels av hensyn til delingen av det nasjonale trygdekontor i Danmark, dels av hensyn til at ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom i Tyskland med virkning fra 1. januar 1991 i sin helhet hører inn under yrkesskadetrygdens institusjoner i Tyskland, samt av hensyn til ansvarsoverføringen når det gjelder medisinsk behandling i Gibraltar og til delingen av det britiske helse- og sosialdepartement i to atskilte departementer. Det er nødvendig å foreta visse endringer i vedlegg 4 til forordning (EØF) nr. •> EFTnr. L 355 av 16.12.1986, s. 5. yrkesskader er pålagt, ved at den skal fungere som kontaktorgan ved yrkesskader, dels av hensyn til delingen av det nasjonale trygdekontor i Danmark, navneendringen for det tyske kontaktorganet for syketrygd og delingen av det britiske helse- og sosialdepartement i to atskilte departementer. Det er nødvendig å endre vedlegg 5 til forordning (EØF) nr. 574/72 på grunn av endringen i avtalen av 7. februar 1964 mellom Nederland og Belgia om barnetrygd og nedkomststønad, og av hensyn til endringene i avtalen av 20. juli 1978 mellom Tyskland og Luxembourg som ikke lenger omfatter naturalytelser ved yrkesskade og yrkessykdom. Avsnittene om Belgia, Frankrike, Hellas, Irland og Det forente kongerike i vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 må endres for nærmere å angi hvilke institusjoner som er utpekt av de kompetente myndigheter med sikte på anvendelse av artikkel 14 c i forordning (EØF) nr. 1408/71 og artikkel 12 a nr. 7 og 8 i forordning (EØF) nr. 574/72. Det er nødvendig å endre avsnittene «B. Danmark» og «C. Tyskland» i vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 av hensyn til delingen av det nasjonale trygdekontor i Danmark og behovet for å stryke henvisningen til artikkel 14 c nr. 1 i forordning (EØF) nr. 1408/71 i nr. 2 c) i avsnitt «C. Tyskland» i vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72, som følge av endringene som er foretatt ved forordning (EØF) nr. 3811/86. Det er nødvendig å endre avsnitt «C. Tyskland» i vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 dels av hensyn til at ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom i Tyskland med virkning fra 1. januar 1991 i sin helhet hører inn under yrkesskadetrygdens institusjoner i Tyskland, dels fordi det tidligere nr. 2 i artikkel 14 d i forordning (EØF) nr. 1408/71 er blitt nytt nr. 3, samt av hensyn til navneendringen for det tyske kontaktorganet for syketrygd. Da det tidligere nr. 2 i artikkel 14 d i forordning (EØF) nr. 1408/71 er blitt nytt nr. 3, må henvisningen til denne bestemmelsen endres i avsnittene «F. Hellas» og «I. Luxembourg» i vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72. Avsnitt «F. Hellas» i vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 må endres av hensyn til ansvarsoverføringen mellom de greske trygdeinstitusjoner for sjøfolk. Avsnitt «J. Nederland» og avsnitt «L. Det forente kongerike» i vedlegg 10 til forordning (EØF) nr. 574/72 må endres som følge av en endring av ansvarsomådet til det nederlandske trygderådet og delingen av det britiske helse- og sosialdepartement i to atskilte departementer — VEDTATT DENNE FORORDNING: Artikkel 1 I forordning (EØF) nr. 1408/71 gjøres følgende endringer: 1) I artikkel 12 nr. 4 tredje linje skal «artikkel 57 nr. 3 bokstav c)» erstattes av «artikkel 57 nr. 5» med virkning fra 2. august 1989. 2) I artikkel 13 nr. 2 skal ny bokstav 1) lyde: «f) en person som opphører å være omfattet av en medlemsstats lovgivning uten at vedkommende blir omfattet av en annen medlemsstats lovgivning i samsvar med en av de regler som er fastsatt i foregående bokstaver eller i samsvar med en av unntaks- eller særbestemmelsene i artikkel 14 til 17, skal omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt i samsvar med bestemmelsene i denne lovgivning alene.» 3) Artikkel 17 skal lyde: «Artikkel 17 Unntak fra artikkel 13 til 16 To eller flere medlemsstater, disse staters kompetente myndigheter eller de organer som er utpekt av disse myndighetene, kan etter avtale gjøre unntak fra bestemmelsene i artikkel 13 til 16 til fordel for visse persongrupper eller personen» 4) I avdeling II skal ny artikkel 17 a lyde: «Artikkel 17 a Særregler for personer som mottar pensjon etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater En person som mottar pensjon etter lovgivningen i en medlemsstat eller pensjoner etter lovgivningen i flere medlemsstater, og som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, kan etter anmodning unntas fra å være omfattet av sistnevnte stats lovgivning, dersom han ikke er omfattet av denne lovgivningen på grunnlag av inntektsgivende arbeid.» 5) I artikkel 39 nr. 5 skal nytt annet ledd lyde: «Dersom lovgivningen som denne institusjonen anvender, fastsetter at beregningen av ytelsene skal foretas på grunnlag av lønnsinntekt, skal institusjonen ta hensyn til lønn som er utbetalt i den stat vedkommende sist arbeidet og i bostedsstaten i samsvar med lovgivningen den anvender. Dersom det ikke er utbetalt lønn i bostedsstaten, skal den kompetente institusjon, i samsvar med nærmere regler i lovgivningen den anvender, legge til grunn lønn som er utbetalt i staten vedkommende sist arbeidet.» 6) I artikkel 45 skal nytt nr. 8 lyde: «8. Et tidsrom med full arbeidsløshet i løpet av hvilket en arbeidstaker mottar ytelser i henhold til artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum, skal medregnes av den kompetente institusjon i den medlemsstat på hvis territorium arbeidstakeren er bosatt, i samsvar med lovgivningen den anvender, som om vedkommende var omfattet av denne lovgivningen under sitt siste arbeidsforhold. Dersom tidsrommet med full arbeidsløshet som vedkommende har tilbakelagt i bostedsstaten, bare kan medregnes dersom det er tilbakelagt tidsrom med avgiftsinnbetaling i samme stat, skal dette vilkår anses oppfylt dersom slike tidsrom med avgiftsinnbetaling er tilbakelagt i en annen medlemsstat.» 7) I artikkel 47 skal nytt nr. 4 lyde: «4. Dersom det etter lovgivningen som den kompetente institusjon i en medlemsstat anvender, ved beregning av ytelser forutsettes lønnsinntekt når artikkel 45 nr. 8 første og annet ledd anvendes, og dersom de eneste tidsrom som det i denne medlemsstaten tas hensyn til ved fastsettelse av pensjon, er tidsrom med full arbeidsløshet som det er gitt ytelser for i henhold til artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum, skal den kompetente institusjon i denne medlemsstaten fastsette pensjonen på grunnlag av den lønnen som ble benyttet ved beregningen av disse ytelser ved arbeidsløshet i samsvar med lovgivningen som den anvender.» 8) I kapittel 7 avsnitt 1 skal artikkel 72 a lyde: «Artikkel 72 a Helt arbeidsløse arbeidstakere En helt arbeidsløs arbeidstaker som artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) eller bokstav b) ii) første punktum får anvendelse på, skal for familiemedlemmer bosatt på territoriet til den samme medlemsstat som ham, motta familieytelser etter denne statens lovgivning som om han under sitt siste arbeid hadde vært omfattet av denne lovgivningen, og etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i artikkel 72. Ytelsene skal utbetales av institusjonen på bostedet for institusjonens egen regning.» 9) I artikkel 94 skal nytt nr. 10 lyde: «10. Rettigheter for personer som har fått pensjon fastsatt før artikkel 45 nr. 8 trådte i kraft, kan etter anmodning fra vedkommende vurderes på nytt på grunnlag av bestemmelsene i artikkel 45 nr. 8.» 10) I vedlegg I del II avsnitt «L. Det forente kongerike» bokstav b) skal med virkning fra 1. april 1988 uttrykket «Group Practice Medical Scheme Ordinance 1973» erstattes av uttrykket «Medical (Gibraltar Health Authority) Ordinance 1987». 11)1 vedlegg IV avsnitt «L. Det forente kongerike» skal med virkning fra 29. november 1984: i) bokstav a) lyde: «a) Storbritannia Avdeling 15 og 36 i trygdeloven av 1975 (Social Security Act 1975). Avdeling 14 til 16 i lov om pensjonstrygder 1975 (Social Security Pensions Act 1975).» ii) bokstav b) lyde: «b) Nord-Irland Avdeling 15 og 36 i trygdeloven (Nord- Irland) av 1975 [Social Security (Northern Ireland) Act 1975]. Avdeling 16 til 18 i lov om pensjonstrygder (Nord-Irland) 1975 (Social Security Pensions (Northern Ireland) Order 1975).» 12) I vedlegg VI gjøres følgende endringer: a) I avsnitt «A. Belgia» skal nytt nr. 8 lyde: «8. Ved anvendelse av forordning (EØF) nr. 1408/71 artikkel 14 a nr. 2, 3 og 4, artikkel 14 c bokstav a) og artikkel 14 d skal næringsinntekter i referanseåret som ligger til grunn for fastsettelsen av avgifter i henhold til sosiallovgivningen for selvstendig næringsdrivende, beregnes ved å anvende den gjennomsnittlige omregningskurs for det året denne inntekten er inntjent. Omregningskursen er årsgjennomsnittet av omregningskursene offentliggjort i De Europeiske Felleskaps Tidende i henhold til artikkel 107 nr. 5 i forordning (EØF) nr. 574/72.» b) i avsnitt «C. Tyskland»: i) skal nr. 6 med virkning fra 1. januar 1989 utgå, ii) skal nr. 13 med virkning fra 1. januar 1989 lyde: «13Ved anvendelse av tysk lovgivning om pliktig syketrygd for pensjonister i henhold til artikkel 5 nr. 1 nr. 11 i sosiallovens bok V (Fiinftes Buch Sozialgesetzbuch - SG B V) og artikkel 56 i helsereformloven (Gesundheitsreformgesetz) medregnes som trygdetid tilbakelagt etter tysk lovgivning, dersom den ikke faller sammen med trygdetid tilbakelagt etter denne lovgivning.» iii) skal nr. 14 med virkning fra 1. januar 1989 lyde: «14.Ved tilståelse av kontantytelser som omhandlet i artikkel 47 nr. 1 i sosiallovens bok V (SGB V), i artikkel 200 nr. 2og artikkel 561 nr. 1 i den tyske trygdeloven (Reichsversicherungsordnung - RVO) til trygdede som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, skal de tyske institusjonene fastsette den nettoinntekt som ytelsene skal beregnes på grunnlag av, som om de trygdede var bosatt i Forbundsrepublikken Tyskland.» iv) skal nytt nr. 17 og 18 med virkning fra 1. januar 1989 lyde: «17.Ved tilståelse av naturalytelser til personer som har behov for stadig tilsyn og pleie i henhold til artikkel 53 fig. i sosiallovens bok V (SGB V), skal institusjonen på bostedet medregne trygdetid, ansettelsestid eller botid tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning som om det var tidsrom tilbakelagt etter den lovgivningen institusjonen anvender. 18. En person som mottar pensjon etter tysk lovgivning og pensjon etter en annen medlemsstats lovgivning, skal ved anvendelse av forordningens artikkel 27 anses for å ha rett til naturalytelser fra trygdeordningen for sykdom og svangerskap eller fødsel, dersom vedkommende i henhold til artikkel 8 nr. 1 post 4 i sosiallovens bok V (SGB V) er unntatt fra den pliktige syketrygden (Krankenversicherung).» v) skal nytt nr. 19 med virkning fra 1. januar 1986 lyde : «19.Trygdetid ved omsorg for barn tilbakelagt i samsvar med tysk lovgivning, skal også gjelde for tidsrom da en arbeidstaker har hatt omsorg for barn i annen medlemsstat, dersom vedkommende var ute av stand til å utføre arbeid i henhold til artikkel 6 nr. 1 i mødrevernloven (Mutterschutzgesetz) eller tar permisjon for barneomsorg i samsvar med artikkel 15 i forbundsloven om oppfostringsstønad (Bundeserziehungsgeldgesetz) og ikke har utført noe biarbeid (geringfugige Beschåftigung) i henhold til artikkel 8 i SGB IV). c) i avsnitt «F. Irland» skal nytt nr. 10 lyde: «IOEt tidsrom under irsk lovgivning i samsvar med forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav f) kan ikke: i) i henhold til denne bestemmelse medregnes som et tidsrom under irsk lovgivning ved anvendelse av forordningens avdeling 111, eller ii) gjøre Irland til kompetent stat ved tilståelse av ytelser etter forordningens artikkel 18, artikkel 38 eller artikkel 39 nr.l.» d) i avsnitt «H. Luxembourg»: i) skal nr. 1 med virkning fra 1. januar 1988 lyde: «1. Som unntak fra bestemmelsene i forordningens artikkel 94 nr. 2 skal trygdetid eller tidsrom likestilt med trygdetid tilbakelagt av en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende etter luxembourgsk lovgivning om pensjonstrygd ved alder, uførhet eller til etterlatte enten før 1. januar 1946 eller før en tidligere dag fastsatt ved en bilateral avtale, bare medregnes ved anvendelse av denne lovgivningen i den utstrekning vedkommende seiv kan godtgjøre at han har vært trygdet etter den luxembourgske ordningen i seks måneder etter den dag som tas i betraktning. Dersom flere bilaterale avtaler får anvendelse, skal det bare tas hensyn til trygdetid eller tidsrom likestilt med trygdetid fra den dag som ligger lengst tilbake i tid.» ii) skal nytt nr. 4 med virkning fra 1. januar 1988 lyde: «4. Ved medregning av trygdetid omhandlet i trygdelovens artikkel 171 nr. 7, skal den luxembourgske institusjon medregne trygdetid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning som om det var trygdetid tilbakelagt etter den lovgivning den anvender. Anvendelsen av ovennevnte bestemmelse skal være betinget av at vedkommende sist har tilbakelagt trygdetid etter luxembourgsk lovgivning.» e) i avsnitt «I. Nederland»: i) skal i nr. 1 bokstav b) ordene «på det tidspunkt denne artikkel får anvendelse for ham» med virkning fra 1. ii) skal i nr. 2 med virkning fra 1. januar 1990 følgende tekst tilføyes: «i) Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 skal som trygdetid bare anses trygdetid tilbakelagt etter fylte 15 år etter nederlandsk lovgivning om alminnelig alderstrygd (AOW).» iii) skal nr. 3 bokstav a) med virkning fra 1. januar 1990 lyde: «a) i) Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 skal som trygdetid bare anses trygdetid tilbakelagt etter fylte 15 år etter nederlandsk lovgivning om alminnelig trygd for enker og for barn som har mistet en av eller begge foreldrene (AWW). ii) Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 skal også tidsrom før 1. oktober 1959 i løpet av hvilke en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende etter fylte 15 år har vært bosatt på Nederlands territorium, eller har hatt lønnet arbeid i Nederland for en arbeidsgiver der mens han var bosatt på en annen medlemsstats territorium, anses som trygdetid etter nederlandsk lovgivning om alminnelig trygd for enker og for barn som har mistet en av eller begge foreldrene.» f) i avsnitt «J. Det forente kongerike»: i) skal i nr. 3 bokstav b) etter ordene «i henhold til forordningens avdeling II» følgende tilføyes: «med unntak av artikkel 13 nr. 2 bokstav f)», ii) skal nr. 4 med virkning fra 1. april 1988 lyde: «4. Enkestønad (widow's payment) tilstått etter Det forente kongerikes lovgivning, skal ved anvendelse av forordningens kapittel 3 anses som en etterlattepensjon.» iii) skal i nr. 5 etter ordene «i samsvar med forordningens avdeling II» følgende tilføyes: «med unntak av artikkel 13 nr. 2 bokstav f)», iv) skal nr. 13.1. lyde: «13.1. Ved beregning av inntektsfaktoren (earnings factor) med sikte på å fastsette retten til ytelser etter Det forente kongerikes lovgivning skal, med forbehold for nr. av hvilken en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av en annen medlemsstats lovgivning, og som i henhold til Det forente kongerikes lovgivning begynte i det aktuelle inntektsskatteår, medregnes etter følgende regler: a) tidsrom fra 6. april 1975 til 5. april 1987: i) for hver uke vedkommende er trygdet, i arbeid eller er bosatt som arbeidstaker skal vedkommende anses å ha innbetalt avgifter som arbeidstaker (employed earner) på grunnlag av inntekt som svarer til to tredeler av den øvre inntektsgrensen for dette skatteåret, ii) for hver uke vedkommende er trygdet, i arbeid eller er bosatt som selvstendig næringsdrivende skal vedkommende anses å ha innbetalt klasse 2 avgifter som selvstendig næringsdrivende, b) tidsrom fra 6. april 1987: i) for hver uke vedkommende er trygdet, i arbeid eller er bosatt som arbeidstaker skal vedkommende anses å ha hatt en ukentlig inntekt som det skal svares avgifter for som arbeidstaker, tilsvarende to tredeler av den øvre inntektsgrensen for denne uken, ii) for hver uke vedkommende er trygdet, i arbeid eller er bosatt som selvstendig næringsdrivende, skal vedkommende anses å ha innbetalt klasse 2 avgifter som selvstendig næringsdrivende, c) for hver hele uke i løpet av hvilken vedkommende har tilbakelagt et tidsrom likestilt med trygdetid, ansettelsestid, botid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet, skal vedkommende anses å være godskrevet avgifter eller inntekter, i den utstrekning det er nødvendig for å bringe hans samlede inntektsfaktor for det aktuelle inntektsskatteår opp til det nivå som kreves for at skatteåret skal være et godkjent år (reckonable year) i henhold til Det forente kongerikes lovgivning om godskriving av avgifter eller inntekter. v) skal nr. 13.2 bokstav a) lyde: «a) Dersom en arbeidstaker i et inntektsskatteår som begynte 6. april 1975 eller senere, utelukkende har tilbakelagt trygdetid, ansettelsestid eller botid i en annen medlemsstat enn Det forente kongerike, og anvendelsen av nr. 1 bokstav a) i) eller nr. 1 bokstav b) i) fører til at dette året anses som et år det skal tas hensyn til (qualifying year) etter Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav a), skal vedkommende anses å ha vært trygdet i 52 uker i løpet av dette året i den annen medlemsstat,» vi) skal nytt nr. 17, 18, 19 og 20 lyde: «17.F0r rett til ytelser ved alvorlig uførhet skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som omfattes av Det forente kongerikes lovgivning i samsvar med forordningens avdeling 11, med unntak av artikkel 13 nr. 2 bokstav f) : a) anses for åha vært til stede eller ha vært bosatt i Det forente kongerike i hele tidsrommet i løpet av hvilket vedkommende var arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende og var omfattet av Det forente kongerikes lovgivning mens han var til stede eller bosatt i en annen medlemsstat, b) ha rett til å få trygdetid vedkommende som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende har tilbakelagt på territoriet og etter lovgivningen til en annen medlemsstat, likestilt med tidsrom vedkommende har vært til stede eller vært bosatt i Det forente kongerike. 18. Et tidsrom da en person har vært omfattet av Det forente kongerikes lovgivning i samsvar med forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav f) kan ikke: i) tas i betraktning i henhold til denne bestemmelse som et tidsrom vedkommende har vært omfattet av Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av forordningens avdeling 111, eller ii) gjøre Det forente kongerike til kompetent stat for tilståelse av ytelser etter forordningens artikkel 18, 38 eller 39 nr. 1. 19. inngått med medlemsstatene, skal Det forente kongerikes lovgivning ved anvendelse av forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav f) og gjennomføringsforordningens artikkel 10 b opphøre å få anvendelse ved utløpet av den siste av de dager som er angitt nedenfor, for enhver person som tidligere var omfattet av Det forente kongerikes lovgivning som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende: a) den dag vedkommende flytter til den annen medlemsstat orahandlet i artikkel 13 nr. 2 bokstav f), b) den dag det varige eller midlertidige lønnede arbeid eller den selvstendige næringsvirksomhet, under hvilken vedkommende var omfattet av Det forente kongerikes lovgivning, opphører, c) den siste dag i ethvert tidsrom det utbetales britiske ytelser for ved sykdom og svangerskap eller fødsel (herunder naturalytelser som Det forente kongerike er den kompetente stat for) eller ytelser ved arbeidsløshet som i) begynte før den dag vedkommende flyttet til en annen medlemsstat eller, dersom tidsrommet begynte på en senere dag som ii) umiddelbart etterfulgte lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet i en annen medlemsstat mens vedkommende var omfattet av Det forente kongerikes lovgivning. 20. Det forhold at en person er blitt omfattet av en medlemsstats lovgivning i samsvar med forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav f)» gjennomføringsforordningens artikkel 10 b og nr. 19 ovenfor, skal ikke være til hinder for at: a) Det forente kongerike som kompetent stat overfor vedkommende anvender bestemmelsene om arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende i forordningens avdeling 111 kapittel 1 og kapittel 2 avsnitt 1 og artikkel 40 nr. Det forente kongerikes lovgivning, b) vedkommende behandles som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 7 og 8 eller gjennomføringsforordningens artikkel 10 eller artikkel 10 a dersom den britiske ytelse etter avdeling 111 kapittel 1 kan gis i samsvar med bokstav a).» Artikkel 2 I forordning (EØF) 574/72 gjøres følgende endringer: 1) I artikkel 4 nr. 10: i) under bokstav a) skal «artikkel 14 d nr. 2» erstattes av «artikkel 14 d nr. 3», og etter ordet «forordning» tilføyes «artikkel 14 c» med virkning fra 1. januar 1987, ii) under bokstav b) skal «artikkel 8, artikkel 10 b» tilføyes etter «artikkel 6 nr. 1». 2) I avdeling 111 skal ny artikkel 10 b lyde: «Artikkel Wb Formaliteter i henhold til forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav f) Dagen og vilkårene for når en medlemsstats lovgivning opphører å få anvendelse for en person omhandlet i forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav f), skal fastsettes i samsvar med bestemmelsene i denne lovgivningen. Institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse for denne personen, skal henvende seg til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i førstnevnte medlemsstat for å bli underrettet om denne dagen.» 3) I artikkel 107 nr. 1 bokstav a) skal «artikkel 14 d nr. 1» tilføyes etter «artikkel 12 nr. 2, 3 og 4». 4) I vedlegg 1 avsnitt «L. Det forente kongerike»: i) skal nr. 1 med virkning fra 25. juli 1988 erstattes av følgende tekst: «1. Secretary of State for Social Security (sosialministeren), London.» ii) skal nytt nr. 1 a med virkning fra 25. juli 1988 lyde: «la. Secretary of State for Health (helseministeren), London.» iii) skal nr. 6 med virkning fra 1. april 1988 erstattes av følgende: «6. Director of the Gibraltar Health Authority (direktøren for helsemyndighetene, Gibraltar).» 5) I vedlegg 2 gjøres følgende endringer: a) i avsnitt «B. Danmarb> med virkning fra 1. juli 1989: i) skal i nr. 2 bokstav a) «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Socialministeriet», ii) skal i nr. 3 bokstav a) «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Socialministeriet», iii) skal i nr. 4 bokstav a) «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Arbejdsskadestyrelsen». b) i avsnitt «L. Det forente kongerike»: i) skal med virkning fra 1. april 1988 teksten om Gibraltar i nr. 1 erstattes av: «Gibraltar Health Authority (Helsemyndighetene)», ii) skal med virkning fra 25. juli 1988 i nr. 2 om Storbritannia ordene «Health and...» strykes. 6) I vedlegg 3 gjøres følgende endringer: a) i avsnitt «B. Danmark» med virkning fra 1. juli 1989: I del I — Institusjoner på bostedet: i) skal i bokstav b) og c) i) «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Socialministeriet», ii) skal i bokstav d) i) «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Arbejdsskadestyrelsen», iii) skal i bokstav e) «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Socialministeriet». I del II - Institusjoner på oppholdsstedet - skal i bokstav b) i) «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Arbejdsskadestyrelsen». b) i avsnitt «C. Tyskland» skal nr. 2 med virkning fra 1. januar 1991 erstattes av: «2. Yrkesskadetrygd I alle tilfeller, Hauptverband der gewerblichen Berufsgenossenschaften (Forbundet av yrkes- og fagforeninger), St. Augustin.» c) i avsnitt «L. Det forente kongerike»: i) skal med virkning fra 1. april 1988 teksten om Gibraltar i nr. 1 erstattes av: «Gibraltar: Gibraltar Health Authority (Helsemyndighetene) ii) skal med virkning fra 25. juli 1988 i nr. 2 om Storbritannia ordene «Health and...» strykes, iii) skal med virkning fra 25. juli 1988 i nr. 3 om Storbritannia ordene «Health and...» strykes. 7) I vedlegg 4 gjøres følgende endringer: a) i avsnitt «A. Belgia» skal nr. 4 med virkning fra 1. januar 1988 erstattes av: «4. Yrkesskade og yrkessykdom a) Yrkesskade: Fonds des accidents du travail, Bruxelles — Fonds voor arbeijdsongevallen, Brussel (Yrkesskadefondet) b) Yrkessykdom: Ministére de la prévoyance sociale, Bruxelles — Ministerie van Sociale Voorzorg, Brussel (Sosialdepartementet)». b) i avsnitt «B. Danmark» med virkning fra 1. juli 1989: i) skal i nr. 1, 2, 3, 5, 6 og 7 «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Socialministeriet», ii) skal i nr. 4 ordene «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Arbejdsskadestyrelsen». c) i avsnitt «C. Tyskland» nr. 1 skal med virkning fra 1. januar 1991 «Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser)» erstattes av «AOK - Bundesverband (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser)». d) i avsnitt «L. Det forente kongerike» skal med virkning fra 25. juli 1988 i teksten om Storbritannia ordene «Health and...» strykes. 8) I vedlegg 5 gjøres følgende endringer: a) i avsnitt «9. Belgia — Nederland» bokstav a) første linje skal henvisningen til artikkel 6 med virkning fra 1. april 1985 strykes, b) i avsnitt «27. Tyskland — Luxembourg» skal med virkning fra 1. januar 1989 bokstav e) strykes. 9) I vedlegg 6 skal avsnitt «F. Hellas» erstattes av følgende tekst: «F. Hellas Pensjonstrygd for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende (uførhet, alder, dødsfall): Direkte utbetaling.» 10) I vedlegg 10 gjøres følgende endringer: a) I avsnitt «A. BELGIA» skal nytt nr. 3 a lyde: «3a.Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 c og gjennomføringsforordningens artikkel 12 a: Arbeidstakere: Office national de sécurité sociale, Bruxelles -Rijksdienst voor maatschappelijke zekerheid, Brussel (det nasjonale trygdekontor) Selvstendig næringsdrivende: Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles — Rijksinstituut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel (direktoratet for trygd for selvstendig næringsdrivende)». b) i avsnitt «B. Danmark» med virkning fra 1. juli 1989: i) skal i nr. 1, 2, 3, 6 og 7 «Sikringsstyrelsen» erstattes av «Socialministeriet», ii) skal nr. 7 erstattes av følgende tekst: «7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110: a) ytelser i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1 til 3 og kapittel 5, 7 og 8: Socialministeriet, København, b) ytelser i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 4: Arbejdsskadestyrelsen, København, c) ytelser i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 6: Direktoratet for Arbejdsløshedsforsikringen, København.» c) i avsnitt «C. Tyskland»: i) i nr. 2c) første punktum skal med virkning fra 1. januar 1987 «nr. 1» etter «artikkel 14 c» strykes, ii) skal nr. 2 bokstav c) ii) med virkning fra 1. januar 1989 erstattes av følgende: «ii) Personer som ikke er syketrygdet: Funksjonærer: Bundesversicherungsanstalt fur Angestellte (forbundstrygdeinstitusjonen for funksjonærer), Berlin Arbeidere: den kompetente institusjon for pensjonstrygd for arbeidere.» iii) i nr. 3 skal med virkning fra 1. januar 1991 «Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser)» erstattes av «AOK - Bundesverband (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser)». iv) skal nr. 8 med virkning fra 1. januar 1991 erstattes av følgende tekst: «8. Ved anvendelse av: a) forordningens artikkel 36 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: AOK - Bundesverband (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser), Bonn 2, b) forordningens artikkel 63 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Hauptverband der gewerblichen Berufsgenossenschaften (Sentralforbundet av yrkes- og fagforeninger), St. Augustin, c) forordningens artikkel 75 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Bundesanstalt fur Arbeit (forbundsinstitusjonen for arbeid), Nurnberg.» v) i nr. 9 bokstav a) skal med virkning fra 1. januar 1991 «Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser)» erstattes av «AOK - Bundesverband (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser)». vi) skal nr. 9 bokstav b) med virkning fra 1. januar 1991 erstattes av følgende tekst: «b) refusjon av naturalytelser som überettiget er gitt til arbeidstakere ved fremleggelse av bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 62 nr. 2: Hauptverband der gewerblichen Berufsgenossenschaften (Sentralforbundet av yrkesog fagforeninger), St. Augustin.» vii) i nr. 10 skal med virkning fra 1. 1987 «Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 2» erstattes av «Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 3». d) i avsnitt «E. FRANKRIKE» skal nytt nr. 4 a lyde: «4a.Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 c og gjennomføringsforordningens artikkel 12 a nr. 7 og 8: a) gjennomføringsforordningens artikkel 12 a nr. 7: i) lønnet arbeid i Frankrike og selvstendig næringsvirksomhet utenfor landbruket i en annen medlemsstat: Caisse mutuelle regionale (regionssykekassen) ii) lønnet arbeid i Frankrike og selvstendig næringsvirksomhet innen landbruket i en annen medlemsstat: Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket) b) gjennomføringsforordningens artikkel 12 a nr. 8: i) selvstendig næringsvirksomhet utenfor landbruket i Frankrike: Caisse mutuelle regionale (regionssykekassen) ii) selvstendig næringsvirksomhet innen landbruket i Frankrike: Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekassen for landbruket) c) ved utøvelse av selvstendig næringsvirksomhet utenfor landbruket i Frankrike og lønnet arbeid i Luxembourg skal blankett E 101 utstedes til vedkommende som skal fremlegge denne for regionssykekassen.» e) i avsnitt «F. HELLAS»: i) skal nytt nr. 4 a lyde: «4a. Ved anvendelse av artikkel 14 c i forordning (EØF) nr. 1408/71 og artikkel 12 a i forordning (EØF) nr. 574/ 72: a) som hovedregel: I6pD(ia Koivcovix&v Aacp aXlaecov IKA), AØf|va (instituttet for trygd, Aten), b) for sjøfolk: Naimxo A7iojxa%ixo Tajaeio (NAT), rieipaiag (Pensjonskassen for sjøfolk, Pireus).» ii) skal i nr. 5 med virkning fra 1. januar 1987 uttrykket «Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 2» erstattes av uttrykket «Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 3». iii) i nr. 9 gjøres følgende endringer: første punktum skal erstattes av følgende tekst: «Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2:» bokstav b) skal erstattes av følgende: «b)ytelser til sjøfolk: Olxoc; NaOxoi), rieipatai; (sjømannshjemmet, Pireus).» iv) skal nytt nr. 9 a lyde: «9a.Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110: a) barnetrygd, arbeidsløshet: Opyavtau-Oi; Ep ycmxou Auvauaxou (OAEA), ABf| va (arbeidskontoret, Aten), b) ytelser til sjøfolk: Nai)TixoA7tou,axixo Tau,eio (NAT), neipcuag (pensjonskassen for sjøfolk, Pireus), c) Andre ytelser: IBpuu.cc Koivwvixcov Aacp aÅlaecov (IKA), Aof|va (instituttet for trygd, Aten).» f) i avsnitt «G. Irland» skal i begynnelsen av nr. 1 ordene «Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 c» tilføyes, g) i avsnitt «I. Luxembourg» nr. 1 skal med virkning fra 1. januar 1987 ordene «Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 2» erstattes av ordene «Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 3», h) i avsnitt «J. av nr. 1 med virkning fra 1. april 1990 ordene «Ved anvendelse av forordningens artikkel 17» tilføyes, i) i avsnitt «L. Det forente kongerike»: i) skal nr. 1 erstattes av følgende tekst: «1. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 c, artikkel 14 d nr. 3, artikkel 17, artikkel 36 og artikkel 63, og gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1, artikkel 8, artikkel 11 nr. 1, artikkel Ila nr. 1, artikkel 12a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3, artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1, artikkel 80 nr. 2, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2, artikkel 91 nr. 2, artikkel 102 nr. 2, artikkel 109, artikkel 110 og artikkel 113 nr. 2: Storbritannia: Department of Social Security (Overseas Branch) (Sosialdepartementet, oversjøisk avdeling), Newcastle-upon-Tyne NE9B IYX. Nord-Irland (unntatt forordningens artikkel 36 og 63 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2 og artikkel 113 nr. 2, der det vises til avsnitt Storbritannia): Department of Health and Social Services (Overseas Branch) (Helseog sosialdepartementet, oversjøisk avdeling), Belfast BTI SDP.» ii) skal nr. 2 erstattes av følgende tekst: «2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 85 nr. 2, artikkel 86 nr. 2 og artikkel 89 nr. 1: Storbritannia: Department of Social Security, Child Benefit Centre (Sosialdepartementet, kontoret for barnetrygd), Newcastle-upon-Tyne NEBB IAA. Nord-Irland: Department of Health and Social Services (Overseas Branch) (Helseog sosialdepartementet, oversjøisk avdeling), Belfast BTI 5 DP.» Artikkel 3 Denne forordning trer i kraft den dag den kunngjøres i De Europeiske Fellesskaps Tidende. Denne forordning er i alle deler bindende og kommer direkte til anvendelse i alle medlemsstater. Utferdiget i Luxembourg, 25. juni 1991. For Rådet J.-C. EFT nr. L 230/83 s. 86 RÅDSFORORDNING (EØF) NR. 574/72 som fastsetter reglene for gjennomføring av rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familier som flytter innenfor Felleskapet. Side AVDELING I: ALMINNELIGE BESTEMMELSER (artikkel 1 til 4) . 133 AVDELING II: GJENNOMFØRING AV FORORDNINGENS ALMINNELIGE BESTEMMELSER (artikkel 5 til 10) .. 134 AVDELING III: GJENNOMFØRING AV FORORDNINGENS BESTEMMELSER OM HVILKEN LOVGIVNING SOM FÅR ANVENDELSE (artikkel 11 til 14) 136 AVDELING IV: GJENNOMFØRING AV FORORDNINGENS SÆRBESTEMMELSER OM FORSKJELLIGE TYPER YTELSER Kapittel 1: Alminnelige regler om sammenlegging av tidsrom (artikkel 15) 139 Kapittel 2: Sykdom og svangerskap eller fødsel (artikkel 16 til 34) 140 Kapittel 3: Uførhet, alder og dødsfall (pensjoner) (artikkel 35 til 59) 146 Kapittel 4: Yrkesskade og yrkessykdom (artikkel 60 til 77) 153 Kapittel 5: Gravferdshjelp (artikkel 78 og 79) 159 Kapittel 6: Ytelser ved arbeidsløshet (artikkel 80 til 84) 159 Kapittel 7: Familieytelser og barnetrygd (artikkel 85 til 89) 161 Kapittel 8: Ytelser til barn som forsørges av pensjonister og til barn som har mistet en av eller begge foreldrene (artikkel 90 til 92) 163 AVDELING V: FINANSIELLE BESTEMMELSER (artikkel 93 til 107) 163 AVDELING VI: FORSKJELLIGE BESTEMMELSER (artikkel 108 til 117) 167 AVDELING VII: OVERGANGSBESTEMMELSER OG SLUTTBESTEMMELSER (artikkel 118 til 122) 169 VEDLEGG Vedlegg 1: Kompetente myndigheter 171 Vedlegg 2: Kompetente institusjoner 172 Vedlegg 3: Institusjoner på bostedet og institusjoner på oppholdsstedet 194 Vedlegg 4: Kontaktorganer 208 Vedlegg 5: Gjennomføringsbestemmelser i bilaterale avtaler som fortsatt skal gjelde 214 Vedlegg 6: Fremgangsmåte ved utbetaling av ytelser .. 222 Vedlegg 7: Banker 224 Vedlegg 8: Tilståelse av familieytelser 224 Vedlegg 9: Beregning av gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser 225 Vedlegg 10: Institusjoner og organer utpekt av de kompetente myndigheter 227 Vedlegg 11: Ordninger omhandlet i forordningens artikkel 35 nr. AVDELING I ALMINNELIGE BESTEMMELSER Artikkel 1 Definisjoner I denne forordning menes med : a) «forordning», forordning (EØF) nr. 1408/71, b) «gjennomføringsforordning», denne forordning, c) definisjonene i forordningens artikkel 1 skal ha den samme betydning som er tillagt dem i nevnte artikkel. Artikkel 2 Blanketter — informasjon om lovgivning — veiledninger 1. Blankettene til de attester, bekreftelser, erklæringer, henvendelser og andre dokumenter som er nødvendige ved anvendelse av forordningen og gjennomføringsforordningen, skal utarbeides av Den administrative kommisjon. To medlemsstater eller deres kompetente myndigheter kan etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, bli enige om å ta i bruk forenklede formularer seg i mellom. 2. Den administrative kommisjon kan til bruk for de kompetente myndighetene i hver stat innhente informasjon om bestemmelsene i de nasjonale lovgivningene innenfor forordningens virkeområde. 3. Den administrative kommisjon skal utarbeide veiledninger for at den eller de det gjelder, skal kjenne sine rettigheter og de administrative formaliteter som må oppfylles for å gjøre disse rettighetene gjeldende. Den rådgivende komité skal rådspørres før slike veiledninger utarbeides. Artikkel 3 Kontaktorganer — forbindelse mellom institusjoner og mellom mottakere av ytelser og institusjoner 1. De kompetente myndigheter kan utpeke kontaktorganer som skal ha myndighet til å ha direkte forbindelse med hverandre. 2. Enhver institusjon i en medlemsstat og enhver person som er bosatt eller oppholder seg i en medlemsstat, kan enten direkte eller gjennom kontaktorganene henvende seg til institusjonen i en annen medlemsstat. Artikkel 4 Vedlegg 1. eller de kompetente myndighetene i hver medlemsstat. 2. Vedlegg 2 angir de kompetente institusjonene i hver medlemsstat. 3. Vedlegg 3 angir institusjonene på bostedet og institusjonene på oppholdsstedet i hver medlemsstat. 4. Vedlegg 4 angir kontaktorganene utpekt i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 3 nr. 1. 5. Vedlegg 5 angir bestemmelsene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 5, artikkel 53 nr. 3, artikkel 104, artikkel 105 nr. 2, artikkel 116 og artikkel 121. 6. Vedlegg 6 angir fremgangsmåten ved utbetaling av ytelser som i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 53 nr. 1, er valgt av institusjonene som er ansvarlige for utbetalinger i hver medlemsstat. 7. Vedlegg 7 angir navn og forretningskontorer til bankene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 55 nr. 1. 8. Vedlegg 8 angir de medlemsstater på hvis gjensidige kontraktsforhold gjennomføringsforordningens artikkel 10 a nr. 1 bokstav d) får anvendelse. 9. Vedlegg 9 angir de ordninger som skal tas i betraktning ved beregning av den gjennomsnittlige årlige utgift til naturalytelser i samsvar med gjennomføringsforordningens artikkel 94 nr. 3 bokstav a) og artikkel 95 nr. 3 bokstav a). 10. Vedlegg 10 angir institusjonene eller organene utpekt av de kompetente myndigheter, særlig i henhold til følgende bestemmelser: a) forordning: artikkel 14 d nr. 2 og artikkel 17, b) gjennomføringsforordning: artikkel 6 nr. 1, artikkel 11 nr. 1, artikkel 11 a nr. 1, artikkel 12 a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3, artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1, artikkel 80 nr. 2, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2, artikkel 85 nr. 2, artikkel 86 nr. 2, artikkel 89 nr. 1, artikkel 91 nr. 2, artikkel 102 nr. 2, artikkel 109, artikkel 110, og artikkel 113 nr. 2. 11. Vedlegg 11 angir den ordning eller de ordninger som omhandles i forordningens artikkel 35 nr. 2. AVDELING II GJENNOMFØRING AV FORORDNINGENS ALMINNELIGE BESTEMMELSER Gjennomføring av forordningens artikkel 6 og 7 Artikkel 5 Administrasjonsavtaler om gjennomføring av avtaler som erstattes av gjennomføringsforordningen Gjennomføringforordningens bestemmelser skal erstatte administrasjonsavtalene om gjennomføring av avtalene omhandlet i forordningens artikkel 6; de skal også erstatte bestemmelsene om gjennomføring av bestemmelsene i avtalene omhandlet i forordningens artikkel 7 nr. 2 bokstav c) dersom de ikke er angitt i vedlegg 5. Gjennomføring av forordningens artikkel 9 Artikkel 6 Adgang til frivillig trygd eller frivillig fortsatt trygd 1. Dersom en person i henhold til forordningens artikkel 9og artikkel 15 nr. 3 oppfyller vilkårene for adgang til frivillig trygd eller frivillig fortsatt trygd ved uførhet, alder og dødsfall (pensjoner) etter flere ordninger i henhold til en medlemsstats lovgivning, og dersom vedkommende ikke har vært omfattet av en pliktig trygd etter en av disse ordningene i kraft av vedkommendes siste lønnede arbeid eller selvstendige næringsvirksomhet, kan vedkommende etter de nevnte artikler være medlem av den frivillige eller den frivillig fortsatte trygdeordning som nærmere fastsatt i denne medlemsstatens lovgivning eller, i mangel av en slik ordning, den ordning vedkommende velger. 2. For å kunne påberope seg ytelser etter forordningens artikkel 9 nr. 2, skal vedkommende fremlegge for institusjonen i den berørte medlemsstat en bekreftelse på trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning. Bekreftelsen skal utstedes, etter anmodning fra vedkommende, av den institusjon eller de institusjonene som anvender den lovgivning etter hvilken vedkommende har tilbakelagt disse tidsrom. Gjennomføring av forordningens artikkel 12 Artikkel 7 Alminnelige regler om gjennomføringen av bestemmelsene fastsatt for å forhindre dobbeltutbetalinger av ytelser - Anvendelse av disse bestemmelsene på ytelser ved uførhet, alder og dødsfall (pensjoner) 1. Når en person som har rett til en ytelse i henhold til en medlemsstats lovgivning, også har rett til ytelser i henhold til lovgivningen i en eller flere av de andre medlemsstaters lovgivning, får følgende regler anvendelse: a) dersom anvendelsen av forordningens artikkel 12 nr. 2 eller 3 fører til samtidig reduksjon eller suspensjon av disse ytelsene, kan ingen av dem reduseres eller suspenderes med et større beløp enn det som fremkommer ved å dividere beløpet som er gjenstand for reduksjon eller suspensjon i henhold til den lovgivning ytelsen utbetales, med antall ytelser vedkommende har rett til, og som skal reduseres eller suspenderes, b) dersom det gjelder ytelser ved uførhet, alder eller dødsfall (pensjoner) fastsatt av en institusjon i en medlemsstat i samsvar med forordningens artikkel 46 nr. 2, skal enhver ytelse av en annen type, enhver inntekt eller lønn som kan føre til at den ytelse som skal utbetales av institusjonen reduseres eller suspenderes, ikke tas hensyn til av institusjonen ved beregningen av det teoretiske beløp omhandlet i forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav a), men utelukkende ved reduksjon eller suspensjon av beløpet omhandlet i forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav b). Det skal imidlertid bare tas hensyn til en del av det disse ytelsene, inntektene eller lønningene beløper seg til, og denne delen skal fastsettes i forhold til lengden på tilbakelagt trygdetid i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2 bokstav b), c) dersom det gjelder ytelser ved uførhet, alder eller dødsfall (pensjoner) fastsatt av en institusjon i en medlemsstat i samsvar med forordningens artikkel 46 nr. 1 første ledd, skal institusjonen i de tilfeller forordningens artikkel 46 nr. 3 får anvendelse, ta hensyn til enhver ytelse av en annen type, enhver inntekt eller lønn som kan føre til at den ytelse som skal utbetales av institusjonen reduseres eller suspenderes, ikke ved beregningen av det teoretiske beløp omhandlet i forordningens artikkel 46 nr. 1, men utelukkende ved reduksjon eller suspensjon av beløpet omhandlet i forordningens artikkel 46 nr. 3. Det skal imidlertid bare tas hensyn til en del av det disse ytelsene, inntektene eller lønningene beløper seg til; denne delen fremkommer ved å anvende en koeffisient på dette beløp lik forholdet mellom det ytelsesbeløp som fremkommer ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 3, og det beløp som fremkommer ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 1 første ledd. 2. Ved anvendelse av forordningens artikkel 12 nr. 2, 3 og 4 skal de berørte kompetente institusjoner på anmodning utveksle alle nødvendige opplysninger. Artikkel 8 Regler som får anvendelse ved samtidig rett til ytelser ved sykdom eller svangerskap eller fødsel i henhold til flere medlemsstaten» lovgivning 1. familiemedlemmer kan kreve ytelser ved svangerskap eller fødsel i henhold til to eller flere medlemsstaters lovgivninger, skal ytelsene tilstas utelukkende i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium fødselen fant sted eller, dersom fødselen ikke fant sted på en av disse medlemsstatenes territorium, utelukkende i henhold til den medlemsstats lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av. 2. Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende kan kreve ytelser ved sykdom i henhold til lovgivningen i Irland og Det forente kongerike for de samme tidsrom med arbeidsuførhet skal disse ytelsene tilstas utelukkende i henhold til lovgivningen i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av. Artikkel 8 a Regler som får anvendclse ved samtidig rett til ytelser ved sykdom, yrkesskade eller yrkessykdom i henhold til gresk lovgivning og lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes familiemedlemmer for samme tidsrom kan kreve ytelser ved sykdom, yrkesskade eller yrkessykdom i henhold til gresk lovgivning og lovgivningen i en eller flere medlemsstater, skal ytelsene tilstas utelukkende i henhold til den lovgivning vedkommende sist var omfattet av. Artikkel 9 Regler som får anvendelse ved samtidig rett til gravferdshjelp i henhold til flere medlemsstaters lovgivning 1. Når et dødsfall inntreffer på en medlemsstats territorium, skal bare rett til gravferdshjelp opptjent i henhold til lovgivningen i denne medlemsstaten opprettholdes, mens retten opptjent i henhold til lovgivningen i enhver annen medlemsstat skal falle bort. 2. Når et dødsfall inntreffer på en medlemsstats territorium og rett til gravferdshjelp er opptjent i henhold til lovgivningen i to eller flere andre medlemsstater, eller når dødsfallet inntreffer utenfor disse medlemsstatenes territorium og nevnte rett er opptjent i henhold til lovgivningen i to eller flere medlemsstater, skal bare retten opptjent i henhold til lovgivningen i den medlemsstat som avdøde sist var omfattet av opprettholdes, mens retten opptjent i henhold til lovgivningen i enhver annen medlemsstat skal falle bort. var omfattet av under vedkommendes siste lønnede arbeid eller selvstendige næringsvirksomhet i henhold til forordningens artikkel 69, reiser til Hellas der vedkommende også har rett til ytelser ved arbeidsløshet i henhold til trygdetid, ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som tidligere er tilbakelagt etter gresk lovgivning, skal retten til ytelser i henhold til gresk lovgivning suspenderes for det tidsrom som er omhandlet i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c). Artikkel 10 Regler som får anvendelse ved samtidig rett til familieytelser eller barnetrygd for arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende 1. Rett til familieytelser eller barnetrygd som skal utbetales i henhold til en medlemsstats lovgivning der opptjening av rett til disse slike ytelser ikke er betinget av trygd, lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet, skal suspenderes når det for samme tidsrom og for samme familiemedlem: a) skal utbetales ytelser i henhold til forordningens artikkel 73 eller 74. Dersom ektefellen til en arbeidstaker eller en arbeidsløs arbeidstaker omhandlet i disse artiklene, har inntektsgivende arbeid på nevnte medlemsstats territorium, skal retten til familieytelser eller barnetrygd som skal komme til utbetaling i henhold til nevnte artikler likevel suspenderes; familieytelser eller barnetrygd skal bare utbetales i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, og utgiftene skal belastes denne medlemsstaten, b) skal utbetales ytelser i henhold til forordningens artikkel 77 eller 78. Dersom en pensjonist som har rett til ytelser i henhold til forordningens artikkel 77, vedkommendes ektefelle eller den person som har omsorgen for barn som har mistet en av eller begge foreldrene, og som har rett til ytelser i henhold til forordningens artikkel 78, har inntektsgivende arbeid på nevnte medlemsstats territorium, skal retten til barnetrygd som skal utbetales i henhold til forordninges artikkel 77 eller 78 etter lovgivningen i en annen medlemsstat likevel suspenderes; i dette tilfellet skal vedkommende ha rett til familieytelsene eller barnetrygden fra den medlemsstat på hvis territorium barna er bosatt, og utgiftene skal belastes denne medlemsstaten og eventuelt andre ytelser enn barnetrygden omhandlet i forordningens artikkel 77 eller 78, skal belastes den kompetente staten som definert i disse artiklene. 2. Dersom en arbeidstaker som er omfattet av en medlemsstats lovgivning, har rett til barnetrygd fordi trygdetid eller ansettelsestid tidligere er tilbakelagt etter gresk lovgivning, skal denne retten suspenderes når det for samme tidsrom og samme familiemedlem skal utbetales familieytelser eller barnetrygd etter lovgivningen i den første medlemsstaten i henhold til forordningens artikkel 73 og 74. Artikkel 10 a Regler som får anvendelse når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende i løpet av samme tidsrom eller deler av et tidsrom fortløpende har vært omfattet av flere medlemsstaters lovgivning 1. Dersom en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fortløpende har vært omfattet av to medlemsstaters lovgivning i løpet av et tidsrom med utbetaling av familieytelser eller barnetrygd som fastsatt i lovgivningen i en eller to av de berørte medlemsstater, får følgende regler anvendelse: a) familieytelsene eller barnetrygden som vedkommende kan kreve i henhold til lovgivningen i hver av disse statene, skal tilsvare antall daglige ytelser eller trygd som skal utbetales etter den lovgivning som får anvendelse. Når disse lovgivningene ikke inneholder bestemmelser om daglige ytelser eller trygd, skal familieytelser eller barnetrygd tilstas etter forholdet mellom det tidsrom vedkommende har vært omfattet av lovgivningen i hver av medlemsstatene og det tidsrom som er fastsatt i den aktuelle lovgivning, b) når familieytelsene eller barnetrygden er gitt av en institusjon for et tidsrom da de skulle ha vært gitt av en annen institusjon, skal det foretas en avregning mellom institusjonene, c) når ansettelsestiden eller tidsrommet med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning, uttrykkes i andre enheter enn dem som brukes ved beregningen av familieytelser eller barnetrygd i henhold til en annen medlemsstats lovgivning som vedkommende også har vært omfattet av i samme tidsrom, skal omregningen ved anvendelse av bokstav a) og b) foretas i samsvar med gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. 3. d) som unntak fra bestemmelsene i bokstav a) skal i forholdet mellom medlemsstatene angitt i gjennomføringsforordningens vedlegg 8, den institusjon som belastes med utgiftene til familieytelsene eller barnetrygden på grunn av det første lønnede arbeid eller den første selvstendige næringsvirksomhet i det berørte tidsrom, belastes med disse utgiftene i hele utbetalingsperioden. 2. Dersom familiemedlemmene til en arbeidstaker eller en arbeidsløs arbeidstaker som omfattes av fransk lovgivning, eller til en arbeidsløs arbeidstaker som mottar ytelser ved arbeidsløshet i henhold til fransk lovgivning, flytter fra en medlemsstats territorium til en annen medlemsstats territorium innen samme kalendermåned, skal den institusjon som er ansvarlig for å gi barnetrygd ved begynnelsen av måneden, fortsette å utbetale den hele den løpende måned. AVDELING 111 GJENNOMFØRING AV FORORDNINGENS BESTEMMELSER OM HVILKEN LOVGIVNING SOM FÅR ANVENDELSE Gjennomføring av forordningens artikkel 13 til 17 Artikkel 11 Formaliteter ved utsendelse av en arbeidstaker i henhold til forordningens artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14 b nr. 1 og ved avtaler inngått etter forordningens artikkel 17 1. Den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning fortsatt får anvendelse, skal utstede en attest som bekrefter at en arbeidstaker fortsatt skal omfattes av denne lovgivning inntil et bestemt tidspunkt: a) etter anmodning fra arbeidstakeren eller vedkommendes arbeidsgiver i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14 b nr. 1, b) i tilfeller der forordningens artikkel 17 får anvendelse. 2. Samtykket fastsatt i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 1 bokstav b) og artikkel 14 b nr. 2, skal innhentes av arbeidsgiveren. Artikkel Ila Formaliteter i henhold til forordningens artikkel 14 a nr. 1 og artikkel 14 b nr. 2 og ved avtaler inngått etter forordningens artikkel 17 når det er utført arbeid på territoriet til en annen medlemsstat enn den der vedkommende vanligvis er selvstendig næringsdrivende 1. Den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning fortsatt får anvendelse, skal utstede en attest som bekrefter at den selvstendig næringsdrivende fortsatt skal omfattes av denne lovgivning inntil et bestemt tidspunkt: a) etter anmodning fra den selvstendig næringsdrivende i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14 a nr. 1 og artikkel 14 b nr. 2, b) i tilfeller der forordningens artikkel 17 får anvendelse. 2. Samtykket fastsatt i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 14 a nr. 1 bokstav b) og artikkel 14 b nr. 2, skal innhentes av den selvstendig næringsdrivende. Artikkel 12 Særbestemmelser om medlemsskap for arbeidstakere i den tyske trygdeordning Når tysk lovgivning etter forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav a), artikkel 14 nr. 1 og 2 eller artikkel 14 b nr. forordningens artikkel 17, får anvendelse på en arbeidstaker ansatt i et foretak eller av en arbeidsgiver hvis forretningskontor eller bopel ikke er på tysk territorium, og arbeidstakeren ikke har fast arbeid på tysk territorium, får denne lovgivning anvendelse som om vedkommende arbeidet på sitt bosted på tysk territorium. Dersom arbeidstakeren ikke er bosatt på tysk territorium, får tysk lovgivning anvendelse som om vedkommende arbeidet på et sted der Allgemeine Ortskrankenkasse Bonn (den alminnelige lokale sykekasse i Bonn), er kompetent. Artikkel 12 a Regler som får anvendelse på de personer som er omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b), artikkel 14 nr. 3, artikkel 14 a nr. 2 til 4 og artikkel 14 c nr. 1 bokstav a), og som vanligvis utfører lønnet arbeid og/eller utøver selvstendig næringsvirksomhet på to eller flere medlemsstater sterritorium Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b), artikkel 14 nr. 3, artikkel 14 a nr. 2 til 4 og artikkel 14 c nr. 1 bokstav a) får følgende regler anvendelse: 1. a) En person som vanligvis utfører sitt arbeid på to eller flere medlemsstaters territorium eller i et foretak som har sitt forretningskontor på territoriet til en medlemsstat der to medlemsstaters felles grense går igjennom foretaket, eller som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium og samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på en annen medlemsstats territorium, skal underrette institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i medlemsstaten der vedkommende er bosatt, om denne situasjonen. b) Dersom lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt ikke får anvendelse på ham, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten i sin tur gi underretning om situasjonen til institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse. 2. a) Dersom en person som vanligvis utfører lønnet arbeid eller utøver selvstendig næringsvirksomhet på to eller flere medlemsstaters territorium, og som utfører deler av sitt arbeid på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, og som i samsvar med forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b) i) eller artikkel 14 a nr. som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat: i) på hvis territorium vedkommende utfører deler av sitt arbeid og/eller ii) dersom vedkommende er en arbeidstaker, på det territorium der foretaket eller arbeidsgiveren vedkommende er ansatt hos, har sitt forretningskontor. b) Sistnevnte institusjon skal om nødvendig oversende til institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse, de opplysninger som er nødvendige for å fastsette avgifter som arbeidsgiveren eller arbeidsgiverne og/eller vedkommende plikter å betale i henhold til denne lovgivning. 3. a) Dersom en person som arbeider på en medlemsstats territorium i et foretak som har sitt forretningskontor på territoriet til en annen medlemsstat der de to medlemsstatenes felles grense går gjennom foretaket, eller dersom en person som er selvstendig næringsdrivende i et slikt foretak, i samsvar med forordningens artikkel 14 nr. 3 eller artikkel 14 a nr. 3, omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket har sitt forretningskontor, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i sistnevnte medlemsstat utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat: i) på hvis territorium vedkommende er i lønnet arbeid eller utøver selvstendig næringsvirksomhet, ii) på hvis territorium vedkommende er bosatt. b) Nr. 2 bokstav b) får tilsvarende anvendelse. 4. a) Dersom en arbeidstaker som ikke er bosatt på territoriet til noen av de medlemsstater der vedkommende utfører sitt arbeid, og som i samsvar med forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b) ii) omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium foretaket eller vedkommende som har ansatt ham har sitt forretningskontor eller sin bopel, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i sistnevnte medlemsstat utstede en attest til arbeidstakeren som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat: i) på hvis territorium arbeidstakeren utfører deler av sitt arbeid, ii) på hvis territorium arbeidstakeren er bosatt. b) Nr. 2 bokstav b) får tilsvarende anvendelse. 5. a) Dersom en person som vanligvis utøver selvstendig næringsvirksomhet på territoriet til to eller flere medlemsstater, men som ikke utøver noen del av sin virksomhet på territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, og som i samsvar med forordningens artikkel 14 a nr. 2 annet punktum omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører sitt hovedarbeid, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, umiddelbart underrette institusjonene utpekt av de kompetente myndighetene i de andre berørte medlemsstatene. b) De kompetente myndigheter i de berørte medlemsstatene eller institusjonene utpekt av de kompetente myndighetene skal ved felles avtale fastsette den lovgivning som får anvendelse på vedkommende, etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i bokstav d) og bestemmelsene i forordningens artikkel 14 a nr. 4 senest innen seks måneder etter at en av de berørte institusjonene ble underrettet om vedkommendes situasjonen. c) Den institusjon som anvender lovgivningen som får anvendelse på vedkommende, skal utstede en attest til denne personen som viser at vedkommende omfattes av denne lovgivning, og sende kopi av den til de andre berørte institusjonene. d) Ved fastsettelse av vedkommendes hovedarbeid i henhold til forordningens artikkel 14 a nr. 2 tredje punktum skal det først og fremst tas hensyn til det det faste og permanente sted der vedkommende utøver sin virksomhet. Dersom dette ikke er mulig, skal det tas hensyn til kriterier slik som den vanlige arten eller varigheten av virksomheten, antall utførte tjenester og inntekter i forbindelse med denne virksomheten. e) De berørte institusjoner skal utveksle alle opplysninger som er nødvendige både for å fastsette vedkommendes hovedarbeid og for å fastsette de avgifter som skal innbetales i henhold til den lovgivning som får anvendelse. 6. a) Dersom den institusjon som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning skulle ha blitt anvendt i henhold til forordningens artikkel 14 a nr. 2 eller 3, fastsetter at bestemmelsene i nr. artikkel får anvendelse, skal den, med forbehold for nr. 5 og særlig bokstav b), underrette de kompetente myndigheter i de andre berørte medlemsstatene eller institusjonene som er utpekt av disse myndighetene; om nødvendig skal lovgivningen som får anvendelse på vedkommende, fastsettes etter felles avtale. b) Opplysningene omhandlet i nr. 2 bokstav b), skal av de andre berørte institusjonene oversendes institusjonene som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning får anvendelse. 7. a) Dersom en person som utfører lønnet arbeid på en medlemsstats territorium, og som samtidig utøver selvstendig næringsvirksomhet på en annen medlemsstats territorium, i samsvar med forordningens artikkel 14 c nr. 1 bokstav a) omfattes av lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende utfører lønnet arbeid, skal institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i sistnevnte medlemsstat utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende omfattes av denne statens lovgivning, og sende kopi av den til institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i enhver annen medlemsstat: i) på hvis territorium vedkommende utøver selvstendig næringsvirksomhet, ii) på hvis territorium vedkommende er bosatt. b) Nr. 2 bokstav b) får tilsvarende anvendelse. Artikkel 13 Utøvelse av valgrett for personer som tjenestegjør ved diplomatiske og konsulære representasjoner 1. Valgretten fastsatt i forordningens artikkel 16 nr. 2, skal utøves første gang innen tre måneder etter den dag da arbeidstakeren ble ansatt ved den berørte diplomatiske eller konsulære representasjon, eller da vedkommende tiltrådte i privat tjeneste hos tjenestemenn knyttet til slike representasjoner. Valget får virkning fra den dagen stillingen ble tiltrådt. Når vedkommende på nytt gjør bruk av sin valgrett ved utgangen av et kalenderår, skal valget få virkning fra den første dag i det påfølgende kalenderår. 2. Vedkommende som utøver sin valgrett, skal underrette institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende har valgt, og på samme tid underrette sin arbeidsgiver om det. Institusjonen skal om nødvendig underrette alle øvrige institusjoner i samme medlemsstat i samsvar med regler gitt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten. 3. Institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende har valgt, skal utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende er omfattet av denne medlemsstatens lovgivning mens vedkommende er ansatt ved den aktuelle diplomatiske eller konsulære representasjonen eller er i privat tjeneste hos tjenestemenn knyttet til slike representasjoner. 4. Dersom vedkommende har valgt at tysk lovgivning skal få anvendelse, får bestemmelsene i denne lovgivning anvendelse som om vedkommende arbeidet på det sted der den tyske regjering har sitt sete. Den kompetente myndighet skal utpeke den kompetente institusjon for syketrygd. Artikkel 14 Utøvelse av valgrett for hjelpepersonale ved De europeiske fellesskap 1. Valgretten fastsatt i forordningens artikkel 16 nr. 3, skal utøves på det tidspunkt arbeidskontrakten inngås. Den myndighet som har fullmakt til å inngå slik kontrakt, skal underrette institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning hjelpepersonalet har valgt. Nevnte institusjon skal om nødvendig underrette alle øvrige institusjoner i den samme medlemsstat. 2. Institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat hvis lovgivning hjelpepersonalet har valgt, skal utstede en attest til vedkommende som bekrefter at vedkommende omfattes av denne medlemsstatens lovgivning så lenge vedkommende er ansatt ved De europeiske fellesskap som hjelpepersonale. 3. De kompetente myndigheter i medlemsstatene skal om nødvendig utpeke de kompetente institusjoner for hjelpepersonale ved De europeiske fellesskap. 4. Dersom hjelpepersonale som arbeider i en annen medlemsstat enn Forbundsrepublikken Tyskland, har valgt at tysk lovgivning skal få anvendelse, får bestemmelsene i denne lovgivning anvendelse som om hjelpepersonalet arbeidet på det sted den tyske regjering har sitt sete. Den kompetente myndighet skal utpeke den kompetente institusjon for syketrygd. AVDELING IV GJENNOMFØRING AV FORORDNINGENS SÆRBESTEMMELSER OM FORSKJELLIGE TYPER YTELSER KAPITTEL 1 ALMINNELIGE REGLER OM SAMMENLEGGING AV TIDSROM Artikkel 15 1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 18 nr. 1, artikkel 38, artikkel 45 nr. 1 til 3, artikkel 64 og artikkel 67 nr. 1 og 2, skal sammenlegging av tidsrom finne sted i samsvar med følgende regler: a) trygdetid eller botid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning, skal legges sammen med trygdetid eller botid tilbakelagt etter enhver annen medlemsstats lovgivning, i den utstrekning det er nødvendig å medregne dem for å supplere trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i den første medlemsstaten for ervervelse, opprettholdelse eller gjenervervelse av rett til ytelser, forutsatt at slik trygdetid eller botid ikke faller sammen. Dersom ytelser ved sykdom, alder eller dødsfall (pensjoner) skal utbetales av institusjonene i to eller flere medlemsstater i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2, skal de berørte institusjonene hver for seg foreta sammenlegging ved å medregne all trygdetid eller botid tilbakelagt av arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende etter lovgivningene i alle medlemsstatene som vedkommende har vært omfattet av, eventuelt med forbehold for bestemmelsene i forordningens artikkel 45 nr. 2 og 3 og artikkel 46 nr. 2 bokstav c), b) når trygdetid eller botid tilbakelagt som pliktig trygdet etter en medlemsstats lovgivning faller sammen med trygdetid tilbakelagt som frivillig eller frivillig fortsatt trygdet etter en annen medlemsstats lovgivning, skal bare den tid som er tilbakelagt som pliktig trygdet medregnes, c) når en annen trygdetid eller botid enn tidsrom som likestilles med tidsrom tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning faller sammen med tidsrom som likestilles med slike tidsrom etter en annen medlemsstats lovgivning, skal bare det tidsrom som ikke likestilles med slike tidsrom, medregnes, d) alle likestilte tidsrom etter to eller flere medlemsstaters lovgivninger skal bare medregnes av institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning den trygdede sist har vært pliktig trygdet før nevnte tidsrom; har den trygdede ikke vært pliktig trygdet etter en medlemsstats lovgivning før nevnte tidsrom, skal institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning vedkommende var pliktig trygdet første gang i nevnte tidsrom, medregne det siste tidsrommet, e) botid er tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning ikke kan fastsettes nøyaktig, skal slike tidsrom antas ikke å falle sammen med trygdetid eller botid tilbakelagt etter en annen medlemsstats lovgivning, og de skal medregnes når det er til fordel for vedkommende, 0 dersom en viss trygdetid eller botid etter en medlemsstats lovgivning bare medregnes dersom den er tilbakelagt innen en bestemt frist, skal institusjonen som anvender lovgivningen: i) bare medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat dersom den var tilbakelagt innen nevnte frist, eller ii) forlenge fristen med lengden av den trygdetid eller botid som helt eller delvis er tilbakelagt innen nevnte frist etter lovgivningen i den annen medlemsstat, dersom trygdetiden eller botiden etter den annen medlemsstats lovgivning utelukkende fører til suspensjon av den frist innen hvilken trygdetid eller botid skal være tilbakelagt. 2. Trygdetid eller botid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning som forordningen ikke får anvendelse på, men som medregnes i henhold til en annen lovgivning i denne medlemsstaten som forordningen får anvendelse på, skal anses som trygdetid eller botid som medregnes ved sammenlegging-3. 3. Når trygdetid tilbakelagt etter en medlemsstats lovgivning er uttrykt i andre tidsenheter enn dem som anvendes i en annen medlemsstats lovgivning, skal den nødvendige omregning ved sammenlegging utføres i samsvar med følgende regler: a) Dersom vedkommende er en arbeidstaker som har vært omfattet av en ordning med seksdagers uke, eller er en selvstendig næringsdrivende: i) skal en dag være lik åtte timer og omvendt, ii) skal seks dager være lik en uke og omvendt, iii) skal 26 dager være lik en måned og omvendt, iv) skal tre måneder eller 13 uker eller 78 dager være lik et kvartal og omvendt, v) skal ved omgjøringen av uker til måneder og omvendt, uker og måneder omgjøres til dager, vi) skal anvendelse av reglene foran ikke medføre at den samlede trygdetid tilbakelagt i løpet av et kalenderår i alt overstiger 312 dager eller 52 uker eller 12 måneder eller fire kvartaler, b) dersom vedkommende er en arbeidstaker som har vært omfattet av en ordning med femdagers uke: i) skal en dag være lik ni timer og omvendt, ii) skal fem dager være lik en uke og omvendt, iii) skal 22 dagcr være lik en måned og omvendt, iv) skal tre måneder eller 13 uker eller 66 dager være lik et kvartal og omvendt, v) skal ved omgjøringen av uker til måneder og omvendt, uker og måneder omgjøres til dager, vi) skal anvendelsen av reglene foran ikke medføre at den samlede trygdetiden tilbakelagt i løpet av et kalenderår i alt overstiger 264 dager eller 52 uker eller 12 måneder eller fire kvartaler. KAPITTEL 2 SYKDOM OG SVANGERSKAP ELLER FØDSEL Gjennomføring av forordningens artikkel 18 Artikkel 16 Bekreftelse på trygdetid 1. For å kunne påberope seg forordningens artikkel 18 skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fremlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på trygdetid tilbakelagt etter lovgivningen vedkommende sist var omfattet av. 2. Bekreftelsen skal utstedes etter anmodning fra arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende av institusjonen eller institusjonene i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av. Dersom vedkommende ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra den eller de berørte institusjoner. 3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse dersom det er nødvendig å medregne trygdetid tilbakelagt tidligere etter enhver annen medlemsstats lovgivning for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning. Gjennomføring av forordningens artikkel 19 Artikkel 17 Naturalytelser ved bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. familiemedlemmer har rett til nevnte ytelser. Bekreftelsen skal utstedes av den kompetente institusjon eventuelt på grunnlag av opplysninger fra arbeidsgiveren. Dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes familiemedlemmer ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på bostedet innhente den fra den kompetente institusjon. 2. Bekreftelsen skal være gyldig inntil institusjonen på bostedet mottar underretning om at den ikke lenger er gyldig. Når bekreftelsen er utstedt av en fransk institusjon, skal den likevel bare være gyldig i ett år regnet fra den dag den ble utstedt, og den skal fornyes hvert år. 3. Dersom vedkommende er sesongarbeider, skal bekreftelsen omhandlet i nr. 1, være gyldig så lenge sesongarbeidet forventes å vare, med mindre den kompetente institusjon i mellomtiden underretter institusjonen på bostedet om at den ikke lenger er gyldig. 4. Institusjonen på bostedet skal underrette den kompetente institusjon om enhver registrering som har funnet sted i samsvar med bestemmelsene i nr. 1. 5. Ved enhver søknad om naturalytelser skal vedkommende fremlegge de bevis som kreves for tilståelse av naturalytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt. 6. Ved innleggelse i sykehus skal institusjonen på bostedet innen tre dager etter at den ble kjent med det, underrette den kompetente institusjon om innleggelsesdag, sykehusoppholdets forventede varighet og utskrivingsdag. Slik underretning er likevel ikke nødvendig når utgiftene til naturalytelsen blir refundert institusjonen på bostedet med et engangsbeløp. 7. Institusjonen på bostedet skal på forhand underrette den kompetente institusjon om ethvert vedtak om å tilstå naturalytelser når de forventede eller faktiske utgifter overstiger et fast beløp som fastsettes og revideres med jevne mellomrom av Den administrative kommisjon. Den kompetente institusjon skal innen 15 dager fra den dag slike opplysninger ble sendt, eventuelt reise en begrunnet innsigelse; dersom slike innsigelser ikke har vært reist innen utløpet av denne fristen, skal institusjonen på bostedet tilstå naturalytelsene. Når det er nødvendig å tilstå slike ytelser øyeblikkelig, skal institusjonen på bostedet straks underrette den kompetente institusjon om det. En underretning om dens begrunnede innsigelser er likevel ikke nødvendig når utgiftene til naturalytelsene blir refundert institusjonen på bostedet med et engangsbeløp. 8. av vedkommendes lønnede arbeid eller selvstendige næringsvirksomhet eller enhver endring av bo- eller oppholdssted for arbeidstakeren, den selvstendig næringsdrivende eller et familiemedlem. Den kompetente institusjon skal også underrette institusjonen på bostedet dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende ikke lenger er trygdet eller har rett til naturalytelser. Institusjonen på bostedet kan til enhver tid anmode den kompetente institusjon om å fremlegge alle opplysninger som angår arbeidstakerens eller den selvstendig næringsdrivendes trygdeforhold eller rett til naturalytelser. 9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser. Artikkel 18 Kontantytelser ved bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. For å motta kontantytelser i henhold til forordningens artikkel 19 nr. 1 bokstav b) skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende innen tre dager etter at arbeidsuførheten inntraff, henvende seg til institusjonen på bostedet ved å fremlegge en underretning om opphør av arbeid eller, dersom det er fastsatt i lovgivningen den kompetente institusjon eller institusjonen på bostedet anvender, en attest på arbeidsuførhet utstedt av behandlende lege. 2. Dersom de behandlende leger i bostedsstaten ikke utsteder attester på arbeidsuførhet, skal vedkommende henvende seg direkte til institusjonen på bostedet innen den frist som er fastsatt i lovgivningen den anvender. Institusjonen skal umiddelbart få arbeidsuførheten stadfestet og utferdige attesten omhandlet i nr. 1. Attesten skal angi antatt varighet av arbeidsuførheten og straks oversendes den kompetente institusjon. 3. I tilfelle nr. 2 ikke får anvendelse, skal institusjonen på bostedet så snart som mulig og i alle tilfeller innen tre dager etter den dag vedkommende henvendte seg til den, få gjennomført en medisinsk undersøkelse av vedkommende som om han var trygdet ved denne institusjonen. Rapporten fra den lege som foretar kontrollundersøkelsen, skal særlig angi arbeidsuførhetens antatte varighet og skal oversendes den kompetente institusjon av institusjonen på bostedet innen tre dager etter kontrollundersøkelsen. 4. Institusjonen på bostedet skal om nødvendig senere utføre enhver administrativ eller medisinsk kontroll av vedkommende som om vedkommende var trygdet ved denne institusjonen. arbeidsuførheten opphørte. Uten å berøre bestemmelsene i nr. 6, skal underretningen til vedkommende behandles som et vedtak gjort på vegne av den kompetente institusjon. 5. Den kompetente institusjon skal i alle tilfeller beholde retten til å la vedkommende kontrollundersøke av en lege etter dens eget valg. 6. Dersom den kompetente institusjon vedtar å holde tilbake kontantytelsene fordi vedkommende ikke har oppfylt de formaliteter som er fastslått i lovgivningen i bostedsstaten, eller dersom den fastslår at vedkommende er i stand til å gjenoppta arbeidet, skal den underrette ham om sitt vedtak og samtidig sende kopi av dette vedtaket til institusjonen på bostedet. 7. Når vedkommende gjenopptar arbeidet, skal vedkommende underrette den kompetente institusjon om det dersom det kreves slik underretning etter den lovgivning som institusjonen anvender. 8. Den kompetente institusjon skal utbetale kontantytelsene på en dertil egnet måte, fortrinnsvis ved internasjonal postanvisning, og underrette institusjonen på bostedet og vedkommende om dette. Dersom kontantytelsene utbetales av institusjonen på bostedet for den kompetente institusjons regning, skal sistnevnte institusjon underrette vedkommende om vedkommendes rettigheter og underrette institusjonen på bostedet om kontantytelsenes størrelse, utbetalingsdato og det lengste tidsrommet det kan tilstas ytelser for i samsvar med den kompetente stats lovgivning. 9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser. Gjennomføring av forordningens artikkel 20 Artikkel 19 Særbestemmelser for grensearbeidere og deres familiemedlemmer Når det gjelder grensearbeidere eller deres familiemedlemmer kan legemidler, bandasjer, briller og mindre hjelpemidler utleveres og laboratorieanalyser og tester bare utføres på territoriet til den medlemsstat der de er foreskrevet, i samsvar med bestemmelsene i denne medlemsstatens lovgivning unntatt når lovgivningen den kompetente institusjon anvender eller en avtale inngått mellom de berørte medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene inneholder gunstigere regler. 1. For å motta naturalytelser for seg seiv eller for familiemedlemmer som ledsager ham, skal en person som er ansatt i internasjonal transport omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav a), og som under utførelsen av sitt arbeid befinner seg på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, så snart som mulig fremlegge for institusjonen på oppholdsstedet en særlig bekreftelse utstedt av arbeidsgiveren eller vedkommendes representant i samme kalendermåned eller i løpet av de to foregående kalendermånedene. Bekreftelsen skal særlig angi den dag vedkommende ble ansatt av nevnte arbeidsgiver, og den kompetente institusjons navn og adresse; dersom arbeidsgiveren etter den kompetente stats lovgivning ikke forutsettes å kjenne til den kompetente institusjon, skal vedkommende oppgi skriftlig navn og adresse til denne institusjonen når vedkommende fremmer sin anmodning til institusjonen på oppholdsstedet. En person som har fremlagt slik bekreftelse, skal an tas å ha opppfylt vilkårene for ervervelse av rett til naturalytelser. Dersom en person ikke er i stand til å henvende seg til institusjonen på oppholdsstedet før vedkommende mottar medisinsk behandling, skal han likevel ha rett til slik behandling ved å fremlegge nevnte bekreftelse som om vedkommende var trygdet ved denne institusjonen. 2. Institusjonen på oppholdsstedet skal innen tre dager henvende seg til den kompetente institusjon for å få opplyst om vedkommende oppfyller vilkårene for rett til naturalytelser. Institusjonen på oppholdsstedet skal gi naturalytelser inntil den mottar svar fra den kompetente institusjon, men i høyst 30 dager. 3. Den kompetente institusjon skal sende sitt svar til institusjonen på oppholdsstedet innen 10 dager etter at den har mottatt anmodningen fra denne institusjonen. Dersom svaret er bekreftende, skal den kompetente institusjon om nødvendig oppgi det lengste tidsrommet det kan tilstas naturalytelser for i samsvar med lovgivningen den anvender, og institusjonen på oppholdsstedet skal fortsette å gi nevnte ytelser. 4. I stedet for bekreftelsen omhandlet i nr. 1 kan arbeidstakeren som omfattes av dette nr., fremlegge for institusjonen på oppholdsstedet en bekreftelse på at vilkårene for rett til naturalytelser er oppfylt. Bekreftelsen som skal utstedes av den kompetente institusjon, skal om nødvendig angi nærmere det lengste tidsrommet det kan tilstas naturalytelser for etter den kompetente stats lovgivning. I slike tilfeller får nr. 1, 2 og 3 ikke anvendelse. 5. Gjennomføringsforordningens bestemmelser i artikkel 17 nr. 6, 7 og 9 får tilsvarende anvendelse. 6. Naturalytelser gitt i henhold til antakelsen nevnt i nr. 1, skal refunderes slik som fastsatt i forordningens artikkel 36 nr. 1. Artikkel 21 Naturalytelser ved opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat — Andre arbeidstakere enn de som omfattes av gjennomføringsforordningens artikkel 20 eller selvstendig næringsdrivende 1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) i), unntatt det tilfelle som er omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fremlegge for institusjonen på oppholdsstedet en bekreftelse på vedkommendes rett til naturalytelser. Bekreftelsen som skal utstedes av den kompetente institusjon etter anmodning fra vedkommende, om mulig før vedkommende forlater territoriet til den medlemsstat der han er bosatt, skal om nødvendig angi nærmere det lengste tidsrommet det kan tilstas naturalytelser for i samsvar med lovgivningen i den kompetente stat. Dersom vedkommende ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på oppholdsstedet innhente den fra den kompetente institusjon. 2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 6, 7, og 9 får tilsvarende anvendelse. Artikkel 22 Naturalytelser til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som flytter eller reiser tilbake til bostedsstaten, og til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som har fått tillatelse til å reise til en annen medlemsstat for å motta medisinsk behandling der 1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav b) i), skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fremlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse som viser at vedkommende fortsatt har rett til å motta nevnte ytelser. Bekreftelsen som skal utstedes av den kompetente institusjon, skal om nødvendig angi nærmere det lengste tidsrommet det fortsatt kan gis naturalytelser for i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. Bekreftelsen kan etter anmodning fra vedkommende utstedes etter avreisen, dersom den på grunn av force majeure ikke har kunnet bli utferdiget tidligere. 2. Bestemmelsene i forordninges artikkel 17 nr. 6, 7 og 9 får tilsvarende anvendelse. 3. Nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse når det gjelder bestemmelsene om naturalytelser i tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav c)i). Artikkel 23 Naturalytelser til familiemedlemmer Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 21 eller 22 får tilsvarende anvendelse ved tilståelse av naturalytelser til familiemedlemmer omhandlet i forordninges artikkel 22 nr. 3. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 22 nr. 3 annet ledd, skal imidlertid institusjonen på bostedet og lovgivningen i bostedsstaten til familiemedlemmene anses som henholdsvis den kompetente institusjon og den kompetente stats lovgivning ved anvendelse av gjennomføringforordningens artikkel 17 nr. 6, 7 og 9 og artikkel 21 og 22. Artikkel 24 Kont antytelser til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende ved opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 18 får tilsvarende anvendelse ved mottakelse av kontantytelser etter forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) ii). Uten å berøre plikten til å fremlegge en attest på arbeidsuførhet, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som oppholder seg på en medlemsstats territorium uten å utføre inntektsgivende arbeid der, likevel ikke være forpliktet til å fremlegge en underretning om opphør av arbeid som omhandlet i gjennomføringforordninges artikkel 18 nr. 1. Gjennomføring av forordningens artikkel 23 nr. 3 Artikkel 25 Bekreftelse angående familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved beregning av kontantytelser 1. For å motta ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 23 nr. 3, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fremlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse angående vedkommendes familiemedlemmer som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der nevnte institusjon ligger. 2. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen på familiemedlemmenes bosted. Den skal være gyldig i 12 måneder fra utstedelsesdato. Den kan fornyes; i dette tilfellet skal den være gyldig fra den dag den fornyes. Vedkommende skal umiddelbart underrette den kompetente institusjon om ethvert forhold som nødvendiggjor en endring i nevnte bekreftelse. Slik endring får virkning fra den dag forholdet inntraff. 3. I stedet for bekreftelsen omhandlet i nr. 1, kan den kompetente institusjon kreve at vedkommende fremlegger dokumenter av nyere dato som inneholder opplysninger om sivilstand for de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der nevnte institusjon ligger. Gjennomføring av forordningens artikkel 25 nr. 1. For å motta natural- og kontantytelser i henhold til forordningens artikkel 25 nr. 1 for seg seiv og sine familiemedlemmer, skal en arbeidsløs fremlegge for institusjonen for syketrygd på stedet vedkommende er reist til, en bekreftelse som skal innhentes fra den kompetente institusjonen for syketrygd før vedkommendes avreise. Dersom den arbeidsløse ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på stedet vedkommende er reist til, innhente den fra den kompetente institusjon. Bekreftelsen skal godtgjøre vedkommendes rett til nevnte ytelser på vilkårene nevnt i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav a), og angi varigheten av en slik rett etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c), samt nærmere angi størrelsen på de kontantytelser som skal utbetales i nevnte tidsrom eventuelt som syketrygd ved arbeidsuførhet eller sykehusinnleggelse. 2. Institusjonen for arbeidsløshetstrygd på stedet den arbeidsløse har reist til, skal godtgjøre på en kopi av bekreftelsen omhandlet i gjennomføringforordningens artikkel 83 som skal sendes til institusjonen for syketrygd på samme sted, at vilkårene i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav b) er oppfylt, og angi den dato de ble oppfylt og den dato fra hvilken den arbeidsløse skal motta ytelser fra arbeidsløshetstrygden for den kompetente institusjons regning. Bekreftelsen skal være gyldig i tidsrommet fastsatt i forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c) så lenge som vilkårene er oppfylt. Institusjonen for arbeidsløshetstrygd på stedet den arbeidsløse har reist til, skal innen tre dager underrette nevnte institusjon for syketrygd dersom vilkårene ikke lenger oppfylles. 3. Bestemmelsene i gjennomføringforordningens artikkel 17 nr. 6, 7 og 9 får tilsvarende anvendelse. 4. For å motta kontantytelser som fastsatt i den kompetente stats lovgivning, skal den arbeidsløse innen tre dager sende en attest om arbeidsuførhet utstedt av behandlende lege, til institusjonen for syketrygd på stedet vedkommende har reist til. Vedkommende skal også angi til hvilken dato han har mottatt ytelser fra arbeidsløshetstrygden, samt sin adresse i oppholdstaten. 5. Institusjonen for syketrygd på stedet den arbeidsløse har reist til, skal innen tre dager underrette den kompetente institusjon for syketrygd og den kompetente institusjon for arbeidsløshetstrygd, samt institusjonen der den arbeidsløse er registrert som arbeidssøkende, om den dato arbeidsuførheten inntraff og opphørte. 6. I tilfellene definert i forordningens artikkel 25 nr. meddelelsen til institusjonen for syketrygd en detaljert rapport fra den lege som har foretatt kontrollundersøkelsen, om tilstanden til pasienten med opplysninger om det tidsrom det er antatt at vilkårene i forordningens artikkel 25 nr. 4 vil være oppfylt. Den kompetente institusjonen for syketrygd skal deretter gjøre vedtak om forlengelse av det tidsrom det kan gis ytelser til den syke arbeidsløse. 7. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 18 nr. 2, 3,4, 5, 6, Bog 9 får tilsvarende anvendelse. Gjennomføring av forordningens artikkel 25 nr. 3. Artikkel 27 Naturalytelser til arbeidsløses familiemedlemmer i tilfelle bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 får tilsvarende anvendelse ved tilståelse av naturalytelser til arbeidsløses familiemedlemmer når familiemedlemmene er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat. Ved registrering av familiemedlemmene til arbeidsløse som mottar ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 69 nr. 1, skal bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 26 nr. 1 fremlegges. Bekreftelsen skal være gyldig så lenge det tilstas ytelser etter forordningens artikkel 69 nr. 1. Gjennomføring av forordningens artikkel 26 Artikkel 28 Naturalytelser til personer som fremmer krav om pensjon og til deres familiemedlemmer 1. For å motta naturalytelser på den medlemsstats territorium der vedkommende er bosatt, etter forordningens artikkel 26 nr. 1, skal en person som fremmer krav om pensjon samt vedkommendes familiemedlemmer registrere seg ved institusjonen på bostedet ved å fremlegge en bekreftelse som viser at vedkommende har rett til nevnte ytelser for seg seiv og sine familiemedlemmer etter lovgivningen i en annen medlemsstat. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen i den annen medlemsstat som er ansvarlig for naturalytelser. 2. Institusjonen på bostedet skal underrette institusjonen som har utstedt bekreftelsen, om enhver registrering den har foretatt i samsvar med bestemmelsene i nr. 1. Gjennomføring av forordningens artikkel 28 og 28 a Artikkel 29 Naturalytelser til pensjonister og deres familiemedlemmer som ikke er bosatt i en medlemsstat etter hvis lovgivning de mottar en pensjon og har rett til ytelser. 1. forordningens artikkel 28 nr. 1 og 28 a, skal en pensjonist med sine familiemedlemmer registrere seg ved institusjonen på bostedet ved å fremlegge en bekreftelse som viser at han har rett til nevnte ytelser for seg seiv og sine familiemedlemmer i henhold til den lovgivning eller en av de lovgivninger en pensjon utbetales. 2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra pensjonisten utstedes av institusjonen eller en av de institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, eller eventuelt av institusjonen som har myndighet til gjøre vedtak om rett til naturalytelser, så snart pensjonisten oppfyller vilkårene for rett til slike ytelser. Dersom pensjonisten ikke fremlegger bekreftelsen, skal institusjonen på bostedet innhente den fra institusjonen eller fra de institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, eller eventuelt fra institusjonen som har myndighet til å utstede bekreftelsen. I påvente av mottakelsen av bekreftelsen, kan institusjonen på bostedet foreta en foreløpig registrering av pensjonisten samt familiemedlemmene på grunnlag av de underlagsdokumenter den har godkjent. Registreringen skal bare være bindende for institusjonen som plikter å utbetale naturalytelser når sistnevnte institusjon har utstedt bekreftelsen som nevnt i nr. 1. 3. Institusjonen på bostedet skal underrette institusjonen som har utstedt bekreftelsen nevnt i nr. 1, om enhver registrering den har foretatt i samsvar med bestemmelsene i nevnte nr. 4. Ved søknad om naturalytelser skal det overfor institusjonen på bostedet dokumenteres at pensjonisten fortsatt har rett til pensjon, med kvittering eller anvisningstalong for siste utbetaling av pensjonen. 5. Pensjonisten eller vedkommendes familiemedlemmer skal underrette institusjonen på bostedet om enhver endring i deres situasjon som kan påvirke retten til naturalytelser, særlig om enhver suspensjon eller opphør av pensjon og enhver endring av bosted. De institusjoner som plikter å utbetale pensjonen, skal også underrette institusjonen på pensjonistens bosted om slike endringer. 6. Den administrative kommisjon skal om nødvendig fastsette reglene for å avgjøre hvilken institusjon som skal belastes utgiftene til naturalytelsene i tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 28 nr. 2 bokstav b). Gjennomføring av forordningens artikkel 29 Artikkel 30 Naturalytelser til familiemedlemmer som er bosatt i en annen medlemsstat enn den stat der pensjonisten er bosatt. 1. medlemsstats territorium der de er bosatt etter forordningens artikkel 29 nr. 1, skal familiemedlemmene registrere seg ved institusjonen på bostedet ved å fremlegge de underlagsdokumenter som etter den lovgivning denne institusjonen anvender, kreves for tilståelse av slike ytelser til en pensjonists familiemedlemmer, samt en bekreftelse som viser at pensjonisten har rett til naturalytelser for seg seiv og sine familiemedlemmer. Bekreftelsen som skal utstedes av institusjonen på pensjonistens bosted, skal være gyldig så lenge institusjonen på familiemedlemmenes bosted ikke har fått underretning om at den ikke lenger er gyldig. Når bekreftelsen er utstedt av en fransk institusjon, skal den likevel bare være gyldig i 12 måneder fra den dag den ble utstedt og den skal fornyes hvert år. 2. Ved søknad om naturalytelser skal familiemedlemmene fremlegge for institusjonen på bostedet bekreftelsen omhandlet i nr. 1, dersom den lovgivning som denne institusjonen anvender, fastsetter at dokumentasjon for rett til pensjon skal vedlegges slik søknad. 3. Institusjonen på pensjonistens bosted skal underrette institusjonen på familiemedlemmenes bosted om suspensjon eller opphør av pensjonen og om enhver endring av pensjonistens bosted. Institusjonen på familiemedlemmenes bosted kan til enhver tid anmode institusjonen på pensjonistens bosted om alle opplysninger om rett til naturalytelser. 4. Familiemedlemmene skal underrette institusjonen på bostedet om enhver endring i deres situasjon som kan påvirke retten til naturalytelser, særlig enhver endring av bosted. Gjennomføring av forordningens artikkel 31 Artikkel 31 Naturalytelser til pensjonister og deres familiemedlemmer som oppholder seg i en annen medlemsstat enn den der de er bosatt 1. For å motta naturalytelser etter forordningens artikkel 31, skal en pensjonist fremlegge for institusjonen på oppholdsstedet en bekreftelse som viser at han har rett til nevnte ytelser. Bekreftelsen, som skal utstedes av institusjonen på pensjonistens bosted, om mulig før vedkommende forlater territoriet til den medlemsstat der han er bosatt, skal i tilfelle særlig angi det lengste tidsrom naturalytelser kan tilstas i samsvar med denne medlemsstatens lovgivning. Dersom pensjonisten ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på oppholdsstedet innhente den fra institusjonen på bostedet. 2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 6, 7 og 9 får tilsvarende anvendelse. I slike tilfeller skal institusjonen på pensjonistens bosted anses som den kompetente institusjon. 3. Bestemmelsene i nr. anvendelse ved tilståelse av naturalytelser til familiemedlemmene omfattet av forordningens artikkel 31. Gjennomføring av forordningens artikkel 35 nr. 1 Artikkel 32 Institusjoner som arbeidere i gruver og lignende virksomheter og deres familiemedlemmer kan henvende seg til når de opphelder seg eller er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 35 nr. 1 og nårytelsene i oppholdsstaten eller bostedsstaten ved sykdom eller svangerskap eller fødsel under den særordning som gjelder for arbeidere i stålindustrien, tilsvarer særordningen for arbeidere i gruver og lignende virksomheter, kan arbeidere i sistnevnte gruppe samt deres familiemedlemmer, henvende seg til nærmeste institusjon på den medlemsstats territorium der de oppholder seg eller er bosatt, som angitt i vedlegg 3 til gjennomføringsforordningen, seiv om sistnevnte institusjon hører inn under ordningen for arbeidere i stålindustrien; denne institusjonen plikter å utbetale disse ytelsene. 2. Når ytelsene som gis i henhold til særordningen for arbeidere i gruver og lignende virksomheter er gunstigere, skal slike arbeidere eller deres familiemedlemmer kunne velge om de vil henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende denne ordningen, eller til den nærmeste institusjon på territoriet til den medlemsstat der de oppholder seg eller er bosatt, og som anvender ordningen for arbeidere i stålindustrien. I sistnevnte tilfelle skal den berørte institusjon gjøre vedkommende oppmerksom på at han vil få gunstigere ytelser ved å henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende ovennevnte særordning; den skal også gi opplysninger om institusjonens navn og adresse. Gjennomføring av forordningens artikkel 35 nr. 2 Artikkel 32 a Særordninger som får anvendelse på visse selvstendig næringsdrivende Den eller de ordninger som er omhandlet i forordningens artikkel 35 nr. 2, er oppført i vedlegg 11. Gjennomføring av forordningens artikkel 35 nr. 4 Artikkel 33 Medregning av det tidsrom det allerede er gitt ytelser for av en annen medlemsstats institusjon Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 35 nr. som er blitt bedt om å gi ytelser, anmode institusjonen i en annen medlemsstat om opplysninger om hvilket tidsrom den sistnevnte institusjon allerede har gitt ytelser for det samme tilfelle av sykdom eller svangerskap eller fødsel. Refusjon fra den kompetente institusjon i en medlemsstat av utgifter som er betalt under opphold ien annen medlemsstat Artikkel 34 1. Dersom det ikke er mulig å oppfylle formalitetene fastsatt i gjennomføringsforordningens artikkel 20 nr. 1 og 4 og artikkel 21, artikkel 23 og artikkel 31 under arbeidstakerens eller den selvstendig næringsdrivendes opphold på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal den kompetente institusjon etter anmodning fra vedkommende arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende refundere utgiftene i samsvar med de refusjonssatser som anvendes av institusjonen på oppholdsstedet. 2. Institusjonen på oppholdsstedet skal etter anmodning fra den kompetente institusjon gi de nødvendige opplysninger om slike satser. Dersom institusjonen på oppholdsstedet og den kompetente institusjon har en avtale seg imellom som enten fastsetter avkall på enhver refusjon eller refusjon med et fast beløp av ytelsene gitt i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a) i) og artikkel 31, skal institusjonen på oppholdsstedet i tillegg forplikte seg til å overføre til den kompetente institusjon det beløp som skal refunderes vedkommende i samsvar med bestemmelsene i nr. 1. 3. Dersom det gjelder større utgifter, kan den kompetente institusjon utbetale et passende forskudd til vedkommende når han fremmer krav om refusjon overfor nevnte institusjon. KAPITTEL 3 UFØRHET, ALDER OG DØDSFALL ( PENSJONER) Fremleggelse og behandling av krav om ytelser Artikkel 35 Krav om ytelser ved uførhet når arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende utelukkende har vært omfattet av lovgivninger oppført i vedlegg IV til forordningen, og i tilfeller omhandlet i forordningens artikkel 40 nr. 2 1. For å motta ytelser i henhold til forordningens artikkel 37, artikkel 38 og 39, herunder tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 40 nr. artikkel 41 nr. 1 og artikkel 42 nr. 2, skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende fremme krav enten til institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning han var omfattet av da arbeidsuførheten med etterfølgende uførhet eller forverring av slik uførhet inntraff, eller til institusjonen på bostedet som så skal oversende kravet til den førstnevnte institusjon med angivelse av den dag kravet ble fremmet; denne dag skal anses for å være den dag krav fremmes overfor den førstnevnte institusjon. Dersom det er tilstått kontantytelser etter bestemmelsene i syketrygden, skal den dag da utbetaling av slike kontantytelser opphørte, i tilfelle likevel anses for å være den dag da krav om pensjon ble fremmet. 2. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 41 nr. 1 bokstav b), skal institusjonen der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet, underrette institusjonen som opprinnelig pliktet å utbetale ytelsene, om størrelsen på de ytelser som skal komme til utbetaling etter den lovgivning som institusjonen anvender, og om den dag ytelsene skal utbetales. Fra denne dag skal ytelsene som ble utbetalt før forverringen av uførheten inntraff, enten falle bort eller reduseres til et beløp som ikke er større enn tillegget omhandlet i forordningens artikkel 41 nr. 1 bokstav c). 3. Bestemmelsene i nr. 2 får ikke anvendelse i tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 41 nr. 1 bokstav d). I dette tilfellet skal institusjonen der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet, henvende seg til den nederlandske institusjonen for å få oppgitt størrelsen på beløpet som skal komme til utbetaling fra denne institusjonen. Artikkel 36 Krav om ytelser ved alder eller til etterlatte (unntatt ytelser til barn som har mistet en av eller begge foreldrene) og ytelser ved uførhet i tilfeller som ikke er omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 35 1. For å motta ytelser i henhold til forordningens artikkel 40 til 51 unntatt i tilfeller omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 35, skal vedkommende fremme krav til institusjonen på bostedet i samsvar med reglene fastsatt i den lovgivning som denne institusjon anvender. Dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende ikke har vært omfattet av denne lovgivningen, skal institusjonen på bostedet oversende kravet til institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av, med angivelse av den dag kravet ble fremmet. Denne dag skal anses for å være den dag da kravet ble fremmet overfor den sistnevnte institusjon. 2. arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende ikke har vært omfattet av, kan vedkommende fremme krav overfor institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av. 3. Når en person som fremmer krav, er bosatt på territoriet til en stat som ikke er en medlemsstat, skal vedkommende fremme kravet overfor den kompetente institusjon i den av medlemsstatene hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av. Dersom en person fremmer krav overfor institusjonen i den medlemsstat der vedkommende er statsborger, skal sistnevnte institusjon oversende kravet til den kompetente institusjon. 4. Et krav om ytelser som sendes til en medlemsstats institusjon, skal automatisk føre til samtidig fastsettelse av ytelser etter lovgivningen i alle berørte medlemsstater, dersom den som fremmer krav oppfyller vilkårene for rett til ytelser der, unntatt i tilfeller der en person som fremmer krav i henhold til forordningens artikkel 44 nr. 2, ber om at fastsettelsen av de ytelser ved alder som han ville hatt rett til etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater, utsettes. Artikkel 37 Dokumenter og opplysninger som skal vedlegges krav om ytelser omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 36 Ved fremleggelse av krav omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 36 skal følgende regler gjelde: a) kravet skal vedlegges de nødvendige underlagsdokumenter og utferdiges på blanketten fastsatt i lovgivningen: i) i den medlemsstat på hvis territorium personen som fremmer krav, i tilfellet omhandlet i artikkel 36 nr. 1, er bosatt, ii) i den medlemsstat arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet i tilfellene omhandlet i artikkel 36 nr. 2 og 3, b) riktigheten av de opplysninger som den person som fremmer krav gir, skal bekreftes ved offisielle dokumenter som vedlegges kravblanketten eller bekreftes av de kompetente organer i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, c) den person som fremmer krav, skal så vidt mulig oppføre institusjonen eller institusjonene for ytelser ved uførhet, alder eller ved dødsfall (pensjoner) har arbeidet for på enhver medlemsstats territorium, ved å fremlegge de arbeidsattester vedkommende måtte ha, d) dersom en person som fremmer krav, i henhold til forordningens artikkel 44 nr. 2 ber om utsettelse av fastsettelsen av de ytelser ved alder som vedkommende ville hatt rett til etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater, skal vedkommende angi nærmere den lovgivning som han krever en ytelse i henhold til. Artikkel 38 Bekreftelse med hensyn til familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved fastsettelse av ytelsens størrelse 1. For å motta ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 39 nr. 4 eller artikkel 47 nr. 3, skal den person som fremmer krav, fremlegge en bekreftelse med hensyn til de av familiemedlemmene, unntatt barn, som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen som er ansvarlig for å fastsette ytelser, ligger. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen for syketrygd på familiemedlemmenes bosted eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium de er bosatt. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 25 nr. 2 annet og tredje ledd får tilsvarende anvendelse. I stedet for bekreftelsen nevnt i første ledd, kan institusjonen som er ansvarlig for å fastsette ytelser, kreve at den person som fremmer krav, fremlegger dokumenter av nyere dato som inneholder opplysninger om sivilstand for de av familiemedlemmene, unntatt barn, som er bosatt på en annen medlemsstats territorium enn den der nevnte institusjon ligger. 2. Dersom det i henhold til den lovgivning som den berørte institusjon anvender, i tilfellet omhandlet i nr. 1 kreves at familiemedlemmene skal dele husstand med pensjonisten, skal det forhold at nevnte familiemedlemmer som ikke oppfyller dette vilkåret, likevel i hovedsak forsørges av den som fremmer krav, godtgjøres ved dokumenter som viser at en del av vedkommendes inntekter regelmessig blir overført til dem. Artikkel 39 Behandling av krav om ytelser ved uførhet i tilfelle arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende utelukkende har vært omfattet av den lovgivning som er angitt i vedlegg IV til forordningen 1. Dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har fremmet krav om ytelser ved uførhet og institusjonen fastslår at bestemmelene i forordningens artikkel 37 nr. institusjonen om nødvendig innhente en bekreftelse fra institusjonen der vedkommende sist var trygdet, over trygdetid som vedkommende har tilbakelagt etter lovgivningen som denne institusjonen anvender. 2. Bestemmelsene i nr. 1 får tilsvarende anvendelse dersom det for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning, er nødvendig å medregne trygdetid som tidligere er tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat. 3. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 39 nr. 3, skal institusjonen som har behandlet kravet, oversende saken til institusjonen der vedkommende sist var trygdet. 4. Gjennomføringsforordningens artikkel 41 til 50 får ikke anvendelse ved behandling av krav omhandlet i nr. 1, 2 og 3. Artikkel 40 Fastsettelse av uførhetsgrad Ved fastsettelse av uførhetsgraden skal institusjonen i en medlemsstat ta i betraktning medisinske dokumenter og rapporter og opplysninger av administrativ art innhentet av institusjonen fra enhver annen medlemstat. Unntatt i tilfellet der bestemmelsene i forordningens artikkel 40 nr. 4 får anvendelse, skal hver institusjon likevel beholde retten til å la den person som fremmer et krav, undersøke av en lege etter dens eget valg. Behandling av krav om ytelser ved uførhet, alder og til etterlatte i tilfollene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 36 Artikkel 41 Bestemmelse om hvilken institusjon som er den bchandlende institusjon 1. Krav om ytelser skal behandles av institusjonen som de er overlevert eller oversendt til i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 36. Denne institusjonen er heretter kalt «den behandlende institusjon». 2. Den behandlende institusjon skal umiddelbart og på en særskilt blankett underrette alle berørte institusjoner om krav som er fremmet, slik at kravene kan behandles samtidig og straks av alle disse institusjonene. Artikkel 42 Blanketter som skal benyttes ved behandling av krav om ytelser 1. særlig inneholder en oppgave over og en sammenfatning av trygdetid eller botid tilbakelagt av arbeidstakaren eller den selvstendig næringsdrivende etter lovgivningen i alle berørte medlemsstaten 2. Disse blankettene skal når de oversendes institusjonen i enhver annen medlemsstat, erstatte underlagsdokumentene. Artikkel 43 Fremgangsmåte som skal følges av de berørte institusjoner ved behandling av kravet 1. Den behandlende institusjon skal på den blankett som er nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 42 nr. 1, føre opp trygdetid eller botid som er tilbakelagt etter den lovgivning den anvender, og oversende en kopi av blanketten til institusjonen for ytelser ved uførhet, alder eller dødsfall (pensjoner) i enhver medlemsstat der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært trygdet, og i den forbindelse skal arbeidsattester som eventuelt er fremlagt, vedlegges. 2. Når bare en annen institusjon er berørt, skal denne institusjonen fylle ut blanketten ved å påføre: a) den trygdetid eller botid som er tilbakelagt etter lovgivningen som institusjonen anvender, b) det ytelsesbeløp som den person som fremmer krav, kunne kreve utelukkende for denne trygdetid eller botid, c) det teoretiske og det faktiske ytelsesbeløp beregnet i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2. Blanketten som er utfylt på denne måten, skal sendes tilbake til den behandlende institusjon. Dersom rett til ytelser er opptjent ved at utelukkende trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen anvendt av institusjonen i den annen medlemsstat medregnes, og dersom ytelsesbeløpet som svarer til disse tidsrommene kan fastsettes straks, mens beregningsmåten omhandlet i bokstav c) krever betydelig lenger tid, skal blanketten sendes tilbake til den behandlende institusjon med opplysningene omhandlet i bokstav a) og b); opplysningene omhandlet i bokstav c) skal oversendes den behandlende institusjon så snart som mulig. 3. Dersom to eller flere andre institusjoner er berørt, skal hver av disse institusjonene fylle ut nevnte blankett ved å påføre trygdetid eller botid tilbakelagt etter den lovgivning som denne institusjon anvender, og sende den tilbake til den behandlende institusjon. medregnes, og dersom ytelsesbeløpet som svarer til disse tidsrommene kan fastsettes straks, skal den behandlende institusjon samtidig underrettes om dette beløp og om trygdetid eller botid; dersom fastsettelsen av nevnte beløp fører til en del forsinkelse, skal den behandlende institusjon underrettes om dette beløpet så snart det er fastsatt. Ved mottakelsen av alle blanketter med opplysning om trygdetid eller botid, og eventuelt med opplysninger om det eller de beløp som skal komme til utbetaling i henhold til lovgivningen i en eller flere berørte medlemsstater, skal den behandlende institusjon oversende en kopi av blankettene utfylt på denne måten til hver av de berørte institusjoner, som så skal påføre det teoretiske og det faktiske ytelsesbeløp beregnet i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2, og sende blanketten tilbake til den behandlende institusjon. 4. Så snart den behandlende institusjon, etter åha mottatt opplysningene omhandlet i nr. 2 eller 3, fastslår at bestemmelsene i forordningens artikkel 40 nr. 2 eller artikkel 48 nr. 2 eller 3 får anvendelse, skal den underrette de andre berørte institusjoner om dette. 5. I tilfellet nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 37 bokstav d), skal institusjonene i de medlemsstater hvis lovgivning den person som fremmer krav har vært omfattet av, men som vedkommende har anmodet om å få utsatt fastsettelsen av ytelsene, på blanketten nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 42 nr. 1, bare påføre trygdetid eller botid tilbakelagt av vedkommende etter den lovgivning som de anvender. Artikkel 44 Institusjon som har myndighet til å avgjøre uførhetsgraden 1. Med forbehold for bestemmelsene i nr. 2 og 3 skal bare den behandlende institusjon ha myndighet til å gjøre vedtak som omhandlet i forordningens artikkel 40 nr. 4 når det gjelder uførhetsgraden til den person som fremmer krav. Den behandlende institusjon skal gjøre slikt vedtak så snart den er i stand til å fastslå om vilkårene for rett til ytelser som er fastsatt i den lovgivning den anvender, er oppfylt, etter at det eventuelt er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 45. Den skal straks underrette de andre berørte institusjoner om dette vedtaket. 2. Dersom vilkårene for rett til ytelser, unntatt krav når det gjelder uførhetsgrad, fastsatt i den lovgivning som den behandlende institusjon anvender, ikke er oppfylt etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 45, skal den behandlende institusjon straks underrette den kompetente institusjon når det gjelder uførhet i den av de andre berørte medlemsstater hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var omfattet av. myndighet til å gjøre vedtak med hensyn til uførhetsgraden til den person som fremmer krav, dersom vilkårene for rett til ytelser som er fastsatt i lovgivningen den anvender er oppfylt; den skal straks underrette de andre berørte institusjonene om dette vedtaket. 3. Det kan eventuelt på de samme vilkår være nødvendig å gå tilbake med saken til den kompetente institusjon når det gjelder uførhet i den medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende først var omfattet av. Artikkel 45 Utbetaling av foreløpige ytelser og forskudd på ytelser 1. Dersom den behandlende institusjon fastslår at en person som fremmer krav, har rett til ytelser etter den lovgivning den anvender uten at det er nødvendig å medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter lovgivningen i andre medlemsstater, skal den umiddelbart utbetale disse ytelsene som foreløpige ytelser. 2. Dersom den person som fremmer krav, ikke har rett til ytelser etter nr. 1, men det fremgår av de opplysninger som er gitt til den behandlende institusjon i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 43 nr. 2 eller 3, at rett til ytelser er opptjent etter lovgivningen i en annen medlemsstat ved bare å medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter denne lovgivning, skal institusjonen som anvender denne lovgivning utbetale disse ytelsene som foreløpige ytelser så snart den behandlende institusjon har underrettet den om at den er forpliktet til det. 3. Dersom rett til ytelser er opptjent etter lovgivningen i flere medlemsstater i tilfellet omhandlet i nr. 2 ved bare å medregne trygdetid eller botid tilbakelagt etter hver enkelt av disse lovgivningene, skal institusjonen som først underrettet den behandlende institusjon om at en slik rett forelå, være ansvarlig for å utbetale slike foreløpige ytelser; den behandlende institusjon skal underrette de øvrige berørte institusjoner. 4. Institusjonen som skal utbetale ytelser etter nr. 1,2 eller 3, skal umiddelbart underrette den person som har fremmet krav om dette, og samtidig gjøre vedkommende uttrykkelig oppmerksom på at vedtaket er foreløpig og at det ikke kan påklages. 5. Dersom det ikke kan utbetales foreløpige ytelser etter nr. 1,2 eller 3 til den person som har fremmet krav, men det fremgår av de opplysninger som er mottatt, at det er opptjent en rett etter forordningens artikkel 46 nr. 2, skal den behandlende institusjon utbetale et passende forskudd som kan kreves tilbakebetalt, og som så langt det er mulig skal tilsvare det beløp som kan tenkes å bli fastsatt etter forordningens artikkel 46 nr. 2. 6. myndigheter i disse medlemsstatene kan avtale andre regler for utbetaling av foreløpige ytelser i tilfellet der bare institusjoner fra disse statene er berørt. Den administrative kommisjon skal underrettes om slike avtaler. Artikkel 46 Beregning av ytelser ved sammenfallende tidsrom 1. Ved beregning av det teoretiske og det faktiske ytelsesbeløp i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 46 nr. 2, bokstav a) og b), får reglene fastsatt i gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. 1 bokstav b), c) og d) anvendelse. Det faktiske beløp som er fremkommet slik, skal forhøyes med et beløp som svarer til trygdetid i henhold til en frivillig eller frivillig fortsatt ordning i samsvar med den lovgivning i henhold til hvilken denne trygdetid er tilbakelagt. 2. Ved anvendelse av forordningens artikkel 46 nr. 3 skal ytelsesbeløp som svarer til trygdetid i henhold til en frivillig eller frivillig fortsatt ordning ikke medregnes. Artikkel 47 Endelig beregning av ytelsesbeløp som skal komme til utbetaling fra institusjoner som anvender forordningens artikkel 46 nr. 3 I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 46 nr. 3 annet ledd, skal den behandlende institusjon beregne det endelige ytelsesbeløp som hver av de berørte institusjoner skal tilstå, og underrette de berørte institusjoner om dette. Artikkel 48 Meddelelse om institusjonenes vedtak til den person som fremmer krav 1. De endelige vedtak som er gjort av hver av de berørte institusjoner, skal oversendes den behandlende institusjon etter at det eventuelt er tatt hensyn til underretningen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 47. Hvert vedtak skal angi nærmere den klageadgang og de klagefrister som er fastsatt i den berørte lovgivning. Etter å ha mottatt alle slike vedtak, skal den behandlende institusjon underrette den person som har fremmet krav om disse, på vedkommendes eget språk ved en sammenfattende uttalelse som vedlegges nevnte vedtak. Klagefristene skal først løpe fra det tidspunkt den person som har fremmet krav, mottar den sammenfattende uttalelsen. 2. Samtidig som den behandlende institusjon sender den sammenfattende uttalelsen omhandlet i nr. sende en kopi til hver av de berørte institusjoner vedlagt en kopi av de øvrige institusjonenes vedtak. Artikkel 49 Omregning av ytelser 1. Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 49 nr. 20g3 og artikkel 51 nr. 2 skal bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 45 og 47 få tilsvarende anvendelse. 2. Ved omregning, opphør eller suspensjon av ytelser skal institusjonen som har gjort slikt vedtak, straks underrette vedkommende og hver av de institusjoner som nevnte person har rett til ytelser fra, om nødvendig gjennom den behandlende institusjon. Vedtaket skal angi nærmere hvilken klageadgang og hvilke klagefrister som er fastsatt i den berørte lovgivning. Klagefristene skal begynne å løpe fra den dag vedkommende mottar vedtaket. Artikkel 50 Tiltak for å fremskynde fastsettelsen av ytelser 1. a) i) Når en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som er statsborger i en medlemsstat, blir omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den kompetente institusjon for pensjoner i sistnevnte medlemsstat på det tidspunkt vedkommende blir registrert og ved bruk av alle de midler den har til rådighet, oversende det organ som er utpekt av den kompetente myndighet i samme medlemsstat, alle personlige data om vedkommende og navnet på nevnte kompetente institusjon samt det trygdenummer vedkommende er blitt tildelt av institusjonen. ii) Videre skal den kompetente institusjon omhandlet i i) så langt det er mulig oversende det organ som er utpekt i henhold til bestemmelsene i i), alle andre opplysninger som kan lette og påskynde fastsettelsen av pensjonene. iii) Opplysningene skal oversendes det organ som er utpekt av den kompetente myndighet i den berørte medlemsstat, på vilkår fastsatt av Den administrative kommisjon. iv) Ved anvendelse av bestemmelsene i i), ii) og iii) skal statsløse og flyktninger anses for å være statsborgere i den medlemsstat hvis lovgivning de først var omfattet av. b) institusjonene sette opp en oversikt over hans trygdeforhold senest ett år før han når pensjonsalderen. 2. Den administrative kommisjon skal fastsette reglene for gjennomføring av bestemmelsene i nr. 1. Administrativ og medisinsk kontroll Artikkel 51 1. Når en person som mottar ytelser, særlig: a) ytelser ved uførhet, b) ytelser ved alder som tilstas ved arbeidsudyktighet, c) ytelser ved alder som tilstas eldre arbeidsløse, d) ytelser ved alder som tilstas ved opphør av inntektsgivende arbeid, e) ytelser til etterlatte som tilstas ved uførhet eller arbeidsudyktighet, 0 ytelser som tilstas dersom mottakerens midler ikke overstiger en bestemt grense, oppholder seg eller er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den stat der institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen ligger, skal administrative og medisinske kontroller etter anmodning fra denne institusjonen, foretas av institusjonen på mottakerens oppholds- eller bosted i samsvar med den fremgangsmåte som er fastsatt i lovgivningen som denne institusjonen anvender. Institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, skal likevel beholde retten til å la mottakeren kontrollundersøke av en lege etter dens eget valg. 2. Dersom det fastslås at mottakeren av ytelser omhandlet i nr. 1, utfører lønnet arbeid eller utøver selvstendig næringsvirksomhet eller har midler som overstiger den fastsatte grense samtidig som vedkommende mottar ytelser, skal institusjonen på oppholds eller bostedet rapportere dette til institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, og som har anmodet om at det foretas slik kontroll. Rapporten skal særlig angi arten av det lønnede arbeid eller den selvstendige næringsvirksomhet vedkommende har utført eller utøvet, inntektens størrelse eller størrelsen på de midler som han har hatt til rådighet i løpet av det siste kvartal, den normale inntekt for en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende i samme område og på samme nivå som vedkommende i det yrket han utøvet før han ble ufør, i løpet av en referanseperiode som fastsettes av institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, og eventuelt en erklæring om vedkommendes helsetilstand fra en medisinsk sakkyndig. enn den kompetente stat, skal de berørte institusjoner utveksle alle relevante opplysninger med sikte på å gjenoppta utbetalingen av nevnte ytelser. Utbetaling av ytelser Artikkel 53 Betalingsmåte 1. Dersom institusjonen i en medlemsstat som er ansvarlig for utbetalingen, ikke utbetaler ytelsene direkte til mottakere som er bosatt i en annen medlemsstat, skal slike ytelser etter anmodning fra institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, utbetales gjennom kontaktorganet i sistnevnte medlemsstat eller gjennom institusjonen på nevnte mottakeres bosted i samsvar med den fremgangsmåte som er fastsatt i gjennomføringsforordningens artikkel 54 til 58; dersom institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, betaler ytelsene direkte til mottakerne, skal den underrette institusjonen på bostedet om dette. Den betalingsmåte som medlemstatenes institusjoner anvender, er oppført i vedlegg 6. 2. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan avtale andre fremgangsmåter ved utbetaling av ytelser i tilfellene der bare de kompetente institusjoner i disse medlemsstatene berøres. Den administrative kommisjon skal underrettes om slike avtaler. 3. Bestemmelsene i avtaler om utbetaling av ytelser som anvendes dagen før denne forordning trer i kraft, får fortsatt anvendelse dersom de er oppført i vedlegg 5. Artikkel 54 Oversendelse til det utbetalende organ av en spesifikasjon over beløp som er forfalt Institusjonen som plikter å utbetale ytelser, skal sende en spesifikasjon i to eksemplarer over beløp som er forfalt, til kontaktorganet i den medlemsstat på hvis territorium mottakeren er bosatt, eller til institusjonen på bostedet, begge heretter kalt «det utbetalende organ»; spesifikasjonen skal være det utbetalende organ i hende senest 20 dager før ytelsene forfaller til utbetaling. Artikkel 55 Innbetaling av forfalte beløp til det utbetalende organs konto 1. gjennomføringsforordningens artikkel 54. Betalingen skal foretas gjennom nasjonalbanken eller en annen bank på den medlemsstats territorium der institusjonen som er ansvarlig for betalingen ligger, til en konto som er åpnet i nasjonalbankens navn eller i navnet til en annen bank på den medlemsstats territorium der det utbetalende organ ligger, og godskrives dette organet. Innbetalingen skal ha frigjørende virkning. Institusjonen som er ansvarlig for betalingen, skal samtidig underrette det utbetalende organ om betalingen. 2. Den bank på hvis konto innbetalingen er foretatt, skal godskrive det utbetalende organ med motverdien av innbetalingen i den medlemsstats valuta på hvis territorium organet ligger. 3. Navn og forretningskontor til bankene omhandlet i nr. 1, er oppført i vedlegg 7. Artikkel 56 Det utbetalende organs betaling til mottakeren av beløp som er forfalt 1. De forfalte beløp som er angitt i spesifikasjonen nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 54, skal utbetales til mottakeren av det utbetalende organ og belastes institusjonen som er ansvarlig for betalingen. Slike utbetalinger skal foretas i samsvar med den fremgangsmåte som er fastsatt i den lovgivning det utbetalende organ anvender. 2. Så snart det utbetalende organ eller ethvert annet organ som er utpekt av dette organet, blir kjent med forhold som fører til at ytelser suspenderes eller oppheves, skal det stoppe all utbetaling. Det samme gjelder dersom mottakeren flytter til en annen stats territorium. 3. Det utbetalende organ skal underrette institusjonen som er ansvarlig for å betale ytelser, om årsaken til at en utbetaling stoppes. Dersom mottakeren eller vedkommendes ektefelle dør eller en enke eller enkemann inngår nytt ekteskap, skal det utbetalende organ underrette institusjonen om dette. Artikkel 57 Oppgjør av konti når det gjelder utbetalinger omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 56 1. Kontiene for utbetalingene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 56, skal gjøres opp ved utløpet av hver betalingstermin for å fastsette hvilke beløp som faktisk er utbetalt til mottakerne eller til de personer som enten etter lovgivningen eller etter fullmakt representerer dem, og hvilke beløp som ikke er utbetalt. 2. Det skal bekreftes at det samlede beløp, som er uttrykt i tall og bokstaver i valutaen til den medlemsstat på hvis territorium institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen ligger, stemmer med de utbetalinger det utbetalende organ har foretatt; bekreftelsen skal underskrives av representanten for dette organet. 3. Det utbetalende organ skal garantere at utbetalingene som er foretatt er korrekte. 4. Forskjellen mellom de beløp som institusjonen som er ansvarlig for betalingen har innbetalt, uttrykt i valutaen til den medlemsstat på hvis territorium denne institusjonen ligger, og verdien uttrykt i samme valuta av de utbetalinger som er godkjent av det utbetalende organ, skal trekkes fra de beløp som senere skal betales på samme grunnlag av institusjonen som er ansvarlig for betalingen. Artikkel 58 Godtgjørelse av utgifter ved utbetaling av ytelsene Det utbetalende organ kan i utbetalingene til mottakerne trekke fra utgifter i forbindelse med utbetaling av ytelsene, særlig portoutgifter og bankgebyr, på de vilkår som er fastsatt i lovgivningen som dette organ anvender. Artikkel 59 Underretning om mottakers endring av bosted Når en person som har rett til ytelser etter lovgivningen i en eller flere medlemsstater, flytter fra en stats territorium til en annen stats territorium, skal vedkommende underrette den eller de institusjoner som er ansvarlig for å betale disse ytelsene, samt det utbetalende organ. KAPITTEL 4 YRKESSKADE OG YRKESSYKDOM Gjennomføring av forordningens artikkel 52 og 53 Artikkel 60 Naturalytelser i tilfelle bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. For å motta naturalytelser etter forordningens artikkel 52 bokstav a), skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende fremlegge for institusjonen på bostedet en bekrefte Ise som viser at han har rett til slike naturalytelser. Bekreftelsen skal utstedes av den kompetente institusjon, eventuelt på grunnlag av opplysninger fra arbeidsgiveren. Dersom lovgivningen i den kompetente stat fastsetter det, skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende også fremlegge for institusjonen på bostedet et bevis fra den kompetente institusjon på at erklæringen om yrkesskaden eller yrkessykdommen er mottatt. Dersom vedkommende ikke fremlegger slike dokumenter, skal institusjonen på bostedet innhente dem fra den kompetente institusjon og i mellomtiden tilstå naturalytelser etter bestemmelsene i syketrygden, dersom vedkommende oppfyller vilkårene for rett til slike ytelser. 2. Bekreftelsen skal være gyldig inntil institusjonen på bostedet mottar underretning om at den ikke lenger er gyldig. Når bekreftelsen er utstedt av en fransk institusjon, skal den likevel bare være gyldig i ett år regnet fra den dag da den ble utstedt og den skal fornyes hvert år. 3. Dersom vedkommende er sesongarbeider, skal bekreftelsen omhandlet i nr. 1 være gyldig så lenge sesongarbeidet forventes å vare, med mindre den kompetente institusjon i mellomtiden underretter institusjonen på bostedet om at den ikke lenger er gyldig. 4. Ved enhver søknad om naturalytelser skal vedkommende fremlegge de underlagsdokumentet som kreves for tilståelse av naturalytelser i henhold til lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt. 5. Ved innleggelse i sykehus skal institusjonen på bostedet innen tre dager etter at den er blitt kjent med det, underrette den kompetente institusjon om innleggelsesdagen, sykehusoppholdets forventede varighet og utskrivingsdagen. 6. Institusjonen på bostedet skal på forhand underrette den kompetente institusjon om ethvert vedtak om å tilstå naturalytelser, når de forventede eller faktiske utgifter overstiger et fast beløp som fastsettes og revideres med jevne mellomrom av Den administrative kommisjon. Den kompetente institusjon skal innen 15 dager fra den dag slike opplysninger er sendt, eventuelt reise en begrunnet innsigelse; dersom institusjonen på bostedet ikke har mottatt slik innsigelse ved utløpet av denne fristen, skal den tilstå naturalytelsene. Når det er nødvendig å tilstå slike naturalytelser øyeblikkelig, skal institusjonen på bostedet straks underrette den kompetente institusjon om dette. 7. Vedkommende skal underrette institusjonen på bostedet om enhver endring i hans situasjon som kan påvirke retten til naturalytelser, særlig om ethvert opphør eller enhver endring av lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet eller om enhver endring av bo- eller oppholdssted. Den kompetente institusjon skal også underrette institusjonen på bostedet, dersom vedkommende ikke lenger er trygdet eller ikke lenger har rett til naturalytelser. Institusjonen på bostedet kan til enhver tid anmode den kompetente institusjon om opplysninger om vedkommendes trygdeforhold eller rett til naturalytelser. 8. Når det gjelder grensearbeidere, kan legemidler, bandasjer, briller og mindre hjelpemidler utleveres og laboratorieanalyser og tester bare utføres på den medlemsstats territorium der de er foreskrevet, i samsvar med bestemmelsene i denne medlemsstatens lovgivning. 9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser. Artikkel 61 Andre kontantytelser enn pensjoner i tilfelle bosted i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. For å motta andre kontantytelser enn pensjoner i henhold til forordningens artikkel 52 bokstav b), skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende innen tre dager etter at arbeidsuførheten inntraff, henvende seg til institusjonen på bostedet og fremlegge en meddelelse om opphør av arbeide eller, dersom det er fastsatt i lovgivningen institusjonen på bostedet anvender, en attest på arbeidsuførhet utstedt av behandlende lege. 2. Dersom de behandlende leger i bostedsstaten ikke utsteder attester på arbeidsuførhet, skal vedkommende henvende seg direkte til institusjonen på bostedet innen den frist som er fastsatt i lovgivningen som den anvender. Institusjonen skal umiddelbart få arbeidsuførheten stadfestet og utferdige attesten omhandlet i nr. 1. Attesten skal angi arbeidsuførhetens antatte varighet og straks oversendes den kompetente institusjon. 3. I tilfelle nr. 2 ikke får anvendelse, skal institusjonen på bostedet så snart som mulig og i alle tilfeller innen tre dager etter den dag vedkommende henvendte seg til den, få gjennomført en medisinsk undersøkelse av vedkommende som om vedkommende var trygdet ved denne institusjonen. Rapporten fra den lege som foretar kontrollundersøkelsen, skal særlig angi arbeidsuførhetens antatte varighet, og oversendes den kompetente institusjon av institusjonen på bostedet innen tre dager etter kontrollundersøkelsen. 4. Institusjonen på bostedet skal om nødvendig senere utføre enhver administrativ eller medisinsk kontroll av vedkommende som om vedkommende var trygdet ved denne institusjonen. Så snart den har fastslått at vedkommende er i stand til å gjenoppta arbeidet, skal den straks underrette vedkommende og den kompetente institusjon om det, og oppgi den dag arbeidsuførheten opphørte. Uten å berøre bestemmelsene i nr. 6, skal underretningen til vedkommende behandles som et vedtak gjort på vegne av den kompetente institusjon. 5. Den kompetente institusjon skal i alle tilfeller beholde retten til å la vedkommende kontrollundersøke av en lege etter dens eget valg. 6. Dersom den kompetente institusjon vedtar å holde tilbake kontantytelsene fordi vedkommende ikke har oppfylt de formaliteter som er fastsatt i lovgivningen i bostedsstaten, eller dersom den fastslår at vedkommende er i stand til å gjenoppta arbeidet, skal den underrette vedkommende om sitt vedtak og samtidig sende kopi av vedtaket til institusjonen på bostedet. 7. Når vedkommende gjenopptar arbeidet, skal vedkommende underrette den kompetente institusjon om det dersom det kreves slik underretning etter den lovgivning som institusjonen anvender. 8. Den kompetente institusjon skal utbetale kontantytelsene på en dertil egnet måte, fortrinnsvis ved internasjonal postanvisning, og underrette institusjonen på bostedet og vedkommende om dette. Dersom kontantytelsene utbetales av institusjonen på bostedet for den kompetente institusjons regning, skal sistnevnte institusjon underrette vedkommende om vedkommendes rettigheter og underrette institusjonen på bostedet om kontantytelsenes størrelse, utbetalingsdato og det lengste tidsrommet det kan tilstas ytelser for i samsvar med den kompetente stats lovgivning. 9. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsbestemmelser. Gjennomføring av forordningens artikkel 55 Artikkel 62 Naturalytelser ved opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. For å motta naturalytelser skal en person som er ansatt i internasjonal transport omhandlet i forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav a), og som under utførelsen av sitt arbeid befmner seg på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, så snart som mulig fremlegge for institusjonen på oppholdsstedet en særlig bekreftelse utstedt av arbeidsgiveren eller vedkommendes representant i samme kalendermåned eller i løpet av de to foregående kalendermånedene. Bekreftelsen skal særlig angi den dag vedkommende ble ansatt av nevnte arbeidsgiver og den kompetente institusjons navn og adresse. Dersom vedkommende har fremlagt en bekreftelse, skal han antas å ha oppfylt vilkårene for rett til naturalytelser. Dersom vedkommende ikke er i stand til å henvende seg til institusjonen på oppholdsstedet før vedkommende mottar medisinsk behandling, skal han likevel ha rett til slik behandling ved å fremlegge nevnte bekreftelse, som om han var trygdet ved denne institusjonen. 2. Institusjonen på oppholdsstedet skal innen tre dager henvende seg til den kompetente institusjon for å få opplyst om vedkommende oppfyller vilkårene for rett til naturalytelser. Institusjonen på oppholdsstedet skal gi naturalytelser inntil den mottar svar fra den kompetente institusjon, men i høyst 30 dager. 3. Den kompetente institusjon skal sende sitt svar til institusjonen på oppholdsstedet innen 10 dager etter at den har mottatt anmodningen fra denne institusjonen. Dersom svaret er bekreftende, skal den kompetente institusjon om nødvendig oppgi det lengste tidsrommet det kan tilstas naturalytelser for i samsvar med lovgivningen den anvender, og institusjonen på oppholdstedet skal fortsette å gi nevnte ytelser. 4. Naturalytelser gitt i henhold til antakelsen nevnt i nr. 1, skal refunderes slik som fastsatt i forordningens artikkel 36 nr. 1. 5. I stedet for bekreftelsen nevnt i nr. 1 kan arbeidstakeren som omfattes av dette nr., fremlegge for institusjonen på oppholdsstedet en bekreftelse som nevnt i nr. 6. 6. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav a) i), skal arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende, unntatt i tilfeller der det gjøres en untakelse etter nr. 1, fremlegge for institusjonen på oppholdsstedet en bekreftelse på at vedkommende har rett til naturalytelser. Bekreftelsen, som om mulig skal utstedes av den kompetente institusjon før vedkommende forlater territoriet til den medlemsstat der vedkommende er bosatt, skal om nødvendig særlig angi det lengste tidsrom det kan tilstas naturalytelser for i samsvar med lovgivningen i den kompetente stat. Dersom vedkommende ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på oppholdsstedet innhente den fra den kompetente institusjon. 7. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 60 nr. 5, 6 og 9 får tilsvarende anvendelse. Artikkel 63 Naturalytelser til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som flytter eller reiser tilbake til bostedsstaten, og til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som har fått tillatelse til å reise til en annen medlemsstat for å få behandling der 1. For å motta naturalytelser i henhold til forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav b) i), skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende fremlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse som viser at vedkommende fortsatt har rett til å motta nevnte ytelser. Bekreftelsen, som skal utstedes av den kompetente institusjon, skal om nødvendig særlig angi det lengste tidsrommet det fortsatt kan gis naturalytelser for i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning. Bekreftelsen kan etter anmodning fra vedkommende utstedes etter avreisen, dersom den på grunn av force majeure ikke har kunnet bli utferdiget tidligere. 2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 60 nr. 5, 6 og 9 får tilsvarende anvendelse. 3. Nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse ved tilståelse av naturalytelser omhandlet i forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav c) i). Artikkel 64 Andre kontantytelser enn pensjoner ved opphold i en annen medlemsstat enn den kompetente stat For å motta andre kontantytelser enn pensjoner i henhold til forordningens artikkel 55 nr. 1 bokstav a) ii), får bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 61 tilsvarende anvendelse. Med forbehold for plikten til å fremlegge en attest på arbeidsuførhet, skal en arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende som oppholder seg på territoriet til en medlemsstat uten å utføre inntektsgivende arbeid der, likevel ikke være forpliktet til å fremlegge en underretning om opphør av arbeid som omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 61 nr. 1. Gjennomføring av forordningens artikkel 52 til 56 Artikkel 65 Erklæringer, undersøkelser og utveksling av opplysninger mellom institusjoner om yrkesskade eller yrkessykdom som har inntruffet i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. Når en yrkesskade inntreffer eller en yrkessykdom første gang diagnostiseres på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, skal erklæringen om yrkesskaden eller yrkessykdommen gis i samsvar med bestemmelsene i den kompetente stats lovgivning med forbehold for lovbestemmelser som måtte gjelde i den medlemsstat der yrkeskaden inntraff eller der yrkessykdommen først ble diagnostisert, og som i et slikt tilfelle fortsatt skal gjelde. Erklæringen skal sendes til den kompetente institusjon og en kopi skal sendes til institusjonen på bostedet eller til institusjon på oppholdsstedet. 2. Institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium yrkesskaden inntraff eller der yrkessykdommen først ble diagnostisert, skal oversende legeattestene i to eksemplarer som er utferdiget i denne staten, til den kompetente institusjon, samt alle relevante opplysninger som sistnevnte institusjon måtte anmode om. 3. Dersom det, når det gjelder en skade oppstått på territoriet til en annen medlemsstat enn den kompetente stat, er nødvendig å foreta en undersøkelse på førstnevnte medlemsstats territorium, kan den kompetente institusjon utpeke en person til å foreta denne undersøkelsen; i et slikt tilfelle skal den underrette myndighetene i denne medlemsstaten om det. Myndighetene skal yte vedkommende bistand særlig ved å utpeke en person som kan hjelpe vedkommende med å gjennomgå offisielle rapporter og andre dokumenter om skaden. 4. Etter at behandlingen er avsluttet, skal en detaljert rapport med legeattest om de varige følger av skaden eller sykdommen, særlig om vedkommendes nåværende tilstand og om skaden er helbredet eller har stabilisert seg, oversendes den kompetente myndighet. De relevante honorarer skal betales av institusjonen på bostedet eller eventuelt av institusjonen på oppholdsstedet i samsvar med de satser som institusjonen anvender, men belastes den kompetente institusjon. 5. anmodning underrette institusjonen på bostedet eller eventuelt institusjonen på oppholdsstedet om vedtaket om når skaden anses for å være helbredet eller for å ha stabilisert seg og eventuelt om vedtaket om tilståelse av pensjon. Artikkel 66 Bestridelse av at skaden eller sykdommen er en yrkesskade eller yrkessykdom 1. Når den kompetente institusjon bestrider at lovgivningen om yrkesskade eller yrkessykdom får anvendelse i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 52 eller 55 nr. 1, skal den umiddelbart underrette institusjonen på bostedet eller institusjonen på oppholdsstedet som har gitt naturalytelsene, om dette; ytelsene skal da anses som ytelser fra syketrygden og skal fortsatt gis som slike ytelser, dersom attestene eller bekreftelsene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20 og 21 fremlegges. 2. Når det er gjort endelig vedtak i denne saken, skal den kompetente institusjon umiddelbart underrette institusjonen på bostedet eller institusjonen på oppholdsstedet som har gitt naturalytelsene om dette. Dersom det ikke dreier seg om en yrkesskade eller yrkessykdom, skal denne institusjonen fortsatt gi nevnte ytelser som ytelser fra syketrygden dersom arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har rett til slike ytelser. I motsatt fall skal naturalytelser som vedkommende har mottatt som ytelser fra syketrygden, anses som ytelser ved yrkesskade eller yrkessykdom. Gjennomføring av forordningens artikkel 57 Artikkel 67 Fremgangsmåte i tilfeller der vedkommende har vært utsatt for risiko for å pådra seg en yrkessykdom i flore medlemsstater 1 . I tilfellet omfattet av forordningens artikkel 57 nr. 1, skal erklæring om yrkessykdom enten oversendes til institusjonen som er kompetent for yrkessykdom etter lovgivningen i den medlemsstat der vedkommende som lider av sykdommen sist utførte et arbeid som kan føre til nevnte sykdom, eller til institusjonen på bostedet som skal oversende erklæringen til nevnte kompetente institusjon. 2. Dersom den kompetente institusjon omhandlet i nr. 1, fastslår at et arbeid som kan føre til nevnte yrkessykdom, sist ble utført etter lovgivningen i en annen medlemsstat, skal den oversende erklæringen og medfølgende dokumenter til den tilsvarende institusjon i denne medlemsstaten. 3. etterlatte ikke oppfyller vilkårene i denne lovgivningen etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 57 nr. 2 og nr. 3 bokstav a) og b), skal institusjonen: a) straks oversende til institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning en person som lider av sykdommen, tidligere har utført et arbeid som kunne føre til denne yrkessykdommen, erklæringen og alle medfølgende dokumenter, herunder resultater og rapporter fra medisinske undersøkelser som førstnevnte institusjon har latt foreta, samt en kopi av vedtaket omhandlet i bokstav b), b) samtidig underrette vedkommende om sitt vedtak og særlig angi begrunnelsen for avslaget om ytelser, klageadgang og klagefrister, og dagen da saken ble oversendt institusjonen omhandlet i bokstav a). 4. Det kan eventuelt være nødvendig at saken etter samme fremgangsmåte sendes tilbake til den tilsvarende institusjon i den medlemsstat etter hvis lovgivning vedkommende som lider av sykdommen, først utførte et arbeid som kan ha ført til denne yrkessykdommen. Artikkel 68 Utveksling av opplysninger mellom institusjoner ved klage på et vedtak om å avvise et krav - Utbetaling av forskudd ved slik klage 1. Ved klage på et vedtak om å avvise et krav som er gjort av institusjonen i en av de medlemsstater etter hvis lovgivning en person som lider av sykdommen, har utført et arbeid som kan ha ført til vedkommende yrkessykdom, skal institusjonen underrette institusjonen som erklæringen er oversendt til, i samsvar med fremgangsmåten fastsatt i gjennomføringsforordningens artikkel 67 nr. 3, og senere underrette den om det endelige vedtaket. 2. Dersom rett til ytelser er opptjent etter den lovgivning som sistnevnte institusjon anvender, skal institusjonen utbetale forskudd med et beløp som om nødvendig skal fastsettes i samråd med institusjonen som har gjort vedtaket det er klaget på, etter at det er tatt hensyn til bestemmelsene i forordningens artikkel 57 nr. 2 og nr. 3 bokstav a) og b). Sistnevnte institusjon skal refundere det beløp som er betalt på forskudd, dersom den som følge av klagen blir pålagt å gi ytelsene. Beløpet skal så trekkes fra det ytelsesbeløp vedkommende får utbetalt. Artikkel 69 Fordeling av utgifter ved kontantytelser i tilfelle av sklerogen pneumoconiose Følgende regler får anvendelse ved gjennomføringen av forordningens artikkel 57 nr. 3 bokstav c): a) etter hvis lovgivning kontantytelser tilstas i henhold til forordningens artikkel 57 nr. 1, heretter kalt «institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser» skal bruke en blankett som særlig skal innholde en oppgave og en oversikt over all trygdetid (alderstrygd) eller botid tilbakelagt av en person som lider av sykdommen, etter lovgivningen i hver av de berørte medlemsstater, b) institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, skal oversende denne blanketten til alle alderstrygdinstitusjonene i de medlemsstater som vedkommende som lider av sykdommen, har vært trygdet ved; hver av de nevnte institusjoner skal på blanketten oppføre trygdetid (alderstrygd) eller botid tilbakelagt etter den lovgivning den anvender, og sende blanketten tilbake til institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, c) institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, skal så fordele utgiftene mellom seg og de andre berørte institusjonene; for å få disse institusjonenes godkjennelse, skal den underrette dem om fordelingen sammen med nødvendig tilleggsdokumentasjon som særlig viser den samlede sum av kontantytelser som er tilstått og beregningen av fordelingsprosentene, d) ved utløpet av hvert kalenderår skal institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, oversende de andre kompetente institusjoner et oppgjør over kontantytelser som er utbetalt i løpet av vedkommende regnskapsår, og som viser det beløp som hver av dem skal betale i henhold til den fordeling som er fastsatt under bokstav c); hver av disse institusjonene skal refundere dette beløp til institusjonen som er ansvarlig for å utbetale kontantytelser, så snart som mulig og senest innen tre måneder. Gjennomføring av forordningens artikkel 58 nr. 3 Artikkel 70 Bekreftelse med hensyn til familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved beregning av kontantytelser, herunder pensjoner 1. For å motta ytelser etter bestemmelsene i forordningens artikkel 58 nr. 3, skal den person som fremmer krav, fremlegge en bekreftelse med hensyn til de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen som er ansvarlig for å fastsette kontantytelsene ligger. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen for syketrygd på familiemedlemmenes bosted eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium familemedlemmene er bosatt. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 25 nr. 2 annet og tredje ledd får tilsvarende anvendelse. I stedet for bekreftelsen omhandlet i første ledd, kan institusjonen som er ansvarlig for å fastsette kontantytelsene, kreve at den person som fremmer krav, fremlegger dokumenter av nyere dato som inneholder opplysninger om sivilstand for de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der nevnte institusjon ligger. 2. Dersom det i henhold til den lovgivning som den berørte institusjon anvender, i tilfellet omhandlet i nr. 1, kreves at familiemedlemmene skal dele husstand med personen som fremmer krav, skal det forhold at nevnte familiemedlemmer som ikke oppfyller dette vilkåret, likevel i hovedsak forsørges av den person som fremmer krav, godtgjøres ved dokumenter som viser at en del av vedkommendes inntekter regelmessig blir overført til dem. Gjennomføring av forordningens artikkel 60 Artikkel 71 Forverring av yrkessykdom 1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 1, skal den person som fremmer krav, gi alle opplysninger om tidligere tilståtte ytelser når det gjelder den aktuelle yrkessykdom, til institusjonen i den medlemsstat der han fremmer krav om ytelser. Institusjonen kan henvende seg til enhver annen institusjon som tidligere har vært kompetent, med sikte på å innhente de opplysninger som den anser som nødvendige. 2. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 1 bokstav c), skal den kompetente institusjon som er ansvarlig for å utbetale kontantytelsene, underrette den annen berørte institusjon om det beløp som sistnevnte institusjon skal utbetale som følge av den forverrede tilstand, og vedlegge de nødvendige underlagsdokumenter med sikte på godkjenning. Ved utløpet av hvert kalenderår skal førstnevnte institusjon oversende den annen institusjon en oppgave over kontantytelsene som er utbetalt i løpet av det aktuelle regnskapsår, med angivelse av det beløp som sistnevnte institusjon skal betale, og som denne institusjonen skal refundere den førstnevnte institusjon så snart som mulig og senest innen tre måneder. 3. I tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 2 bokstav b) første punktum, skal institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen av kontantytelsene, underrette de berørte kompetente institusjoner om de endringer som er gjort i den tidligere fordelingen av utgiftene, og vedlegge de nødvendige underlagsdokumenter med sikte på godkjenning. 4. Bestemmelsene i nr. 2 får tilsvarende anvendelse for tilfellet omhandlet i forordningens artikkel 60 nr. 2 bokstav b) annet punktum. Gjennomføring av forordningens artikkel 61 nr. 5 og 6 Artikkel 72 Fastsettelse av uførhetsgrad i tilfelle tidligere eller senere inntruffet yrkesskade eller yrkessykdom 1. For å fastsette uførhetsgraden, avgjøre om det føreligger rett til ytelser eller for å fastsette størrelsen på ytelsene i tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 61 nr. 5 og 6, skal den person som fremmer krav, gi den kompetente institusjon i den medlemsstat hvis lovgivning han var omfattet av på det tidspunktet yrkesskaden inntraff eller da yrkessykdommen først ble diagnostisert, alle opplysninger om yrkesskader som han er påført eller yrkessykdommer som han har pådratt seg på et tidligere eller senere tidspunkt, mens han var omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat, uansett hvilken uførhetsgrad disse tidligere eller senere tilfellene har ført til. 2. For opptjening av rett til ytelser og fastsettelse av ytelsenes størrelse, skal den kompetente institusjon, i samsvar med bestemmelsene i lovgivningen den anvender, ta hensyn til den uførhetsgrad som disse tidligere eller senere tilfellene har ført til. 3. Den kompetente institusjon kan henvende seg til enhver annen institusjon, som tidligere eller senere har vært kompetent, for å innhente de opplysninger den anser som nødvendige. Når en tidligere eller senere arbeidsuførhet er forårsaket av en skade som er oppstått mens vedkommende var omfattet av lovgivningen i en medlemsstat som ikke foretar noen sondring med hensyn til hvordan arbeidsuførheten er oppstått, skal den kompetente institusjon for den tidligere eller senere arbeidsuførheten eller det organ som er utpekt av den kompetente myndighet i vedkommende medlemsstat, etter anmodning fra den kompetente institusjon i en annen medlemsstat, gi opplysninger om omfanget av den arbeidsuførhet som vedkommende har pådratt seg på et tidligere eller senere tidspunkt, og så langt det er mulig, gi opplysninger som gjør det mulig å fastslå om arbeidsuførheten er et resultat av en yrkesskade etter lovgivningen som institusjonen i den annen medlemsstat anvender. Dersom det er tilfelle, får bestemmelsene i nr. 2 tilsvarende anvendelse. Gjennomføring av forordningens artikkel 62 nr. 1 Artikkel 73 Institusjoner som arbeidere i gruver og lignende virksomheter skal henvende seg til når de oppholder seg eller er bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 62 nr. arbeidstakere i gruver og lignende virksomheter, kan arbeidere som tilhører sistnevnte gruppe, henvende seg til nærmeste institusjon på den medlemsstats territorium der de oppholder seg eller er bosatt som angitt i vedlegg 3 til gjennomføringsforordningen, seiv om sistnevnte institusjon hører inn under ordningen for arbeidere i stålindustrien; denne institusjonen plikter å utbetale disse ytelsene. 2. Når ytelser som gis i henhold til særordningen for arbeidere i gruver og lignende virksomheter er gunstigere, skal slike arbeidere ha rett til å velge om de vil henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende denne ordningen, eller nærmeste institusjon som anvender ordningen for arbeidere i stålindustrien på den medlemsstats territorium der de oppholder seg eller er bosatt. I sistnevnte tilfelle skal den berørte institusjon gjøre vedkommende oppmerksom på at han vil få gunstigere ytelser ved å henvende seg til institusjonen som er ansvarlig for å anvende ovennevnte særordning; den skal også gi opplysninger om denne institusjonens navn og adresse. Gjennomføring av forordningens artikkel 62 nr. 2 Artikkel 74 Medregning av tidsrom der ytelser allerede er gitt av institusjonen i en annen medlemsstat Ved anvendelse av forordningens artikkel 62 nr. 2 kan den institusjon i en medlemsstat som skal gi ytelsene, kreve å få opplysninger fra institusjonen i en annen medlemsstat om det tidsrom da sistnevnte institusjon allerede har gitt ytelser for samme tilfelle av yrkesskade eller yrkessykdom. Fremsettelse og behandling av krav om pensjon, unntatt pensjoner i forbindelse med yrkesskade omfattet av forordningens artikkel 57 Artikkel 75 1. For å motta pensjon eller tilleggsytelser etter en medlemsstats lovgivning, skal en arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende eller vedkommendes etterlatte som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, fremme krav enten til den kompetente institusjon eller til institusjonen på bostedet som skal oversende kravet til den kompetente institusjon. Fremsettelsen av kravet skal skje etter følgende regler: a) kravet skal vedlegges underlagsdokumentet og utferdiges på den blankett som er fastsatt i lovgivningen som den kompetente institusjon anvender, b) organer i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt. 2. Den kompetente institusjon skal underrette personen som fremmer krav, om sin avgjørelse enten direkte eller gjennom den kompetente stats kontaktorgan; den kompetente institusjon skal sende kopi av avgjørelsen til kontaktorganet i den medlemsstat på hvis territorium personen som fremmer krav, er bosatt. Administrativ og medisinsk kontroll Artikkel 76 1. Administrativ og medisinsk kontroll, herunder medisinske undersøkelser som er fastsatt i forbindelse med endring av pensjonen, skal etter anmodning fra den kompetente institusjon foretas av institusjonen i den medlemsstat på hvis territorium den person som har rett til ytelser befinner seg, etter de regler som er fastsatt i lovgivningen som sistnevnte institusjon anvender. Den kompetente institusjon skal likevel beholde retten til å la mottakeren undersøke av en lege etter dens eget valg. 2. En person som mottar pensjon for seg seiv eller for et barn som har mistet en av eller begge foreldrene, skal underrrette institusjonen som er ansvarlig for utbetalingene, om enhver endring i sin eller barnets situasjon som kan påvirke retten til pensjon. Utbetaling av pensjoner Artikkel 77 Pensjoner som skal ytes av en medlemsstats institusjon til pensjonister som er bosatt på en annen medlemsstats territorium, skal utbetales i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 53 til 58. KAPITTEL 5 GRAVFERDSHJELP Gjennomføring av forordningens artikkel 64, 65 og 66 Artikkel 78 Fremsettelse av krav om ytelse For å motta gravferdshjelp etter lovgivningen i en annen medlemsstat enn den medlemsstat på hvis territorium han er bosatt, skal vedkommende fremme kravet enten til den kompetente institusjon eller til institusjonen på bostedet. Kravet skal vedlegges de underlagsdokumenter som kreves etter lovgivningen som den kompetente institusjon anvender. Riktigheten av de opplysninger som vedkommende gir, skal bekreftes ved offisielle dokumenter som vedlegges kravblanketten, eller bekreftes av de kompetente organer i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt. Artikkel 79 Bekreftelse på tidsrom 1. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 64 skal kunne påberopes, skal den person som fremmer krav, fremlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på den trygdetid eller botid som er tilbakelagt av arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende etter den lovgivning vedkommende sist var omfattet av. 2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra personen som fremmer krav, utstedes av institusjonen for syketrygd eller institusjonen for alderstrygd der arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende sist var trygdet. Dersom den person som fremmer krav, ikke fremlegger slik bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra en av de ovennevnte institusjoner. 3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse dersom det for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning, er nødvendig å medregne trygdetid eller botid som er tilbakelagt tidligere etter lovgivningen i en annen medlemsstat. KAPITTEL 6 YTELSER VED ARBEIDSLØSHET Gjennomføring av forordningens artikkel 67 Artikkel 80 Bekreftelse på trygdetid eller ansettelsestid 1 . For at bestemmelsene i forordningens artikkel 67 nr. 1,2 eller 4 skal kunne påberopes, skal vedkommende fremlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på trygdetid eller ansettelsestid tilbakelagt som arbeidstaker etter den lovgivning vedkommende sist var omfattet av, sammen med alle utfyllende opplysninger som kreves etter lovgivningen institusjonen anvender. 2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra vedkommende utstedes enten av den kompetente institusjon for arbeidsløshet i den medlemsstat hvis lovgivning vedkommende sist var omfattet av eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i nevnte medlemsstat. Dersom vedkommende ikke fremlegger slik bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra en av de overnevnte institusjoner. 3. Bestemmelsene i nr. anvendelse dersom det for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning, er nødvendig å medregne trygdetid eller ansettelsestid vedkommende som arbeidstaker har tilbakelagt tidligere etter lovgivningen i en annen medlemsstat. Gjennomføring av forordningens artikkel 68 Artikkel 81 Bekreftelse på beregning av ytelser Når ansvaret for beregning av ytelser påhviler en institusjon omfattet av forordningens artikkel 68 nr. 1, og det arbeid vedkommende sist utførte på territoriet til den medlemsstat der denne institusjonen ligger, ikke har vært av minst fire ukers varighet, skal han fremlegge for institusjonen en bekreftelse som angir arten av det sist utførte arbeid av minst fire ukers varighet på en annen medlemsstats territorium, samt hvilken næringsgren det gjaldt. Dersom vedkommende ikke fremlegger slik bekreftelse, skal institusjonen innhente den enten fra den kompetente institusjon for arbeidsløshet i sistnevnte medlemsstat som han sist var trygdet i, eller fra en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten. Artikkel 82 Bekreftelse med hensyn til familiemedlemmer som skal tas i betraktning ved beregning av ytelser 1. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 68 nr. 2 skal kunne påberopes, skal vedkommende fremlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse med hensyn til de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der institusjonen ligger. 2. Bekreftelsen skal utstedes av institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt. Bekreftelsen skal vise at familiemedlemmene ikke tas i betraktning ved beregning av ytelser ved arbeidsløshet for en annen person etter nevnte medlemsstats lovgivning. Bekreftelsen skal være gyldig i 12 måneder fra den dag den er utstedt. Den kan fornyes, og skal i så fall være gyldig fra den dag den ble fornyet. Vedkommende skal umiddelbart underrette den kompetente institusjon om ethvert forhold som nødvendiggjor en endring av bekreftelsen. En slik endring skal få virkning fra den dag forholdet oppsto. 3. Når det ikke er mulig for institusjonen som utsteder bekreftelsen omhandlet i nr. han fremlegger bekreftelsen for den kompetente institusjon. Bestemmelsene i nr. 2 annet ledd får tilsvarende anvendelse for denne bekreftelse. Gjennomføring av forordningens artikkel 69 Artikkel 83 Vilkår og begrensninger for opprettholdelse av rett til ytelser når den arbeidsløse reiser til en annen medlemsstat 1. For å opprettholde rett til ytelser skal en arbeidsløs som er omfattet av forordningens artikkel 69 nr. 1, fremlegge for institusjonen på det sted han har reist til, en bekreftelse fra den kompetente institusjon som viser at han fortsatt har rett til ytelser på vilkårene fastsatt i nr. 1 bokstav b) i nevnte artikkel. I bekreftelsen skal den kompetente institusjon særlig angi: a) størrelsen på den ytelse som skal utbetales til den arbeidsløse etter den kompetente stats lovgivning, b) tidspunktet da den arbeidsløse opphørte å være til rådighet for arbeidsformidlingen i den kompetente stat, c) fristen den arbeidsløse etter forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav b) har fått for å registrere seg som arbeidssøker i den medlemsstat han har reist til, d) det lengste tidsrom for opprettholdelse av rett til ytelser etter forordningens artikkel 69 nr. 1 bokstav c), e) forhold som kan føre til endringer i retten til ytelser. 2. En arbeidsløs som har til hensikt å reise til en annen medlemsstat for å søke arbeid der, skal før avreisen be om bekreftelsen nevnt i nr. 1. Dersom den arbeidsløse ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på det sted han har reist til innhente denne fra den kompetente institusjon. Arbeidsformidlingen i den kompetente stat skal sørge for at den arbeidsløse er gjort kjent med sine plikter etter forordningens artikkel 69 og denne artikkel. 3. Institusjonen på det sted den arbeidsløse har reist til, skal underrette den kompetente institusjon om dagen vedkommende registrerte seg og om dagen for den første utbetaling av ytelsene, og utbetale den kompetente stats ytelser etter de regler som er fastsatt i lovgivningen i den medlemsstat den arbeidsløse har reist til. ytelser etter den lovgivning som institusjonen anvender. Den skal underrette den kompetente institusjon om ethvert forhold som omhandlet i nr. 1 bokstav e), så snart den får kjennskap til dette og umiddelbart stoppe utbetalingen dersom ytelsen skal suspenderes eller oppheves. Den kompetente institusjon skal straks underrette om i hvilken utstrekning og fra hvilket tidspunkt den arbeidsløses rett til ytelser endres av dette forhold. Utbetaling av ytelser kan eventuelt først gjennopptas etter at slike opplysninger er mottatt. Dersom ytelsen skal reduseres, skal institusjonen på det sted den arbeidsløse har reist til, fortsatt utbetale vedkommende en redusert ytelse med forbehold for avregning etter mottakelsen av den kompetente institusjons svar. 4. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre gjennomføringsregler. Gjennomføring av forordningens artikkel 71 Artikkel 84 Arbeidsløse arbeidstakere som i sitt siste arbeid var bosatt i en annen medlemsstat enn den kompetente stat 1. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 71 nr. 1 bokstav a) ii) og bokstav b) ii) første punktum, skal institusjonen på bostedet anses som den kompetente institusjon ved anvendelse av bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 80. 2. For at bestemmelsene i forordningens artikkel 71 nr. 1 bokstav b) ii) skal kunne påberopes, skal en arbeidsløs arbeidstaker i tillegg til bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 80, fremlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse fra institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning han sist var omfattet av, som viser at han ikke har rett til ytelser etter forordningens artikkel 69. 3. Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 71 nr. 2, skal institusjonen på bostedet kunne be den kompetente institusjon om alle opplysninger om de rettigheter den arbeidsløse arbeidstakeren har overfor sistnevnte institusjon. KAPITTEL 7 FAMILIEYTELSER OG BARNETRYGD Gjennomføring av forordningens artikkel 72 Artikkel 85 Bekreftelse på ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet 1. artikkel 72 skal kunne påberopes, skal vedkommende fremlegge for den kompetente institusjon en bekreftelse på ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet tilbakelagt etter den lovgivning han sist var omfattet av. 2. Bekreftelsen skal etter anmodning fra vedkommende utstedes enten av den kompetente institusjon for familieytelser i den medlemsstat han sist var trygdet eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i denne medlemsstaten. Dersom vedkommende ikke fremlegger slik bekreftelse, skal den kompetente institusjon innhente den fra en av institusjonene nevnt ovenfor, med mindre institusjonen for syketrygd er i stand til å oversende den en kopi av bekreftelsen nevnt i gjennomføringsforordningens artikkel 16 nr. 1. 3. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse dersom det er nødvendig å medregne ansettelsestid eller tidsrom med selvstendig næringsvirksomhet som tidligere er tilbakelagt etter lovgivningen i en annen medlemsstat, for å oppfylle vilkårene i den kompetente stats lovgivning. Gjennomføring av forordningens artikkel 73 nr. 1 og 75 nr. 1 bokstav a) og b) Artikkel 86 Arbeidstakere som er omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat enn Frankrike 1. For å motta familieytelser etter forordningens artikkel 73 nr. 1, skal arbeidstakeren fremme krav overfor den kompetente institusjon eventuelt gjennom arbeidsgiver. 2. For å begrunne kravet skal arbeidstakeren fremlegge en attest med hensyn til de av familiemedlemmene som er bosatt på territoriet til en annen medlemsstat enn den der den kompetente institusjon ligger. Attesten skal utstedes enten av de kompetente myndigheter for folkeregistrering i den stat familiemedlemmene er bosatt eller av den kompetente institusjon for syketrygd på familemedlemmenes bosted, eller av en annen institusjon utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium familemedlemmene er bosatt. Attesten skal fornyes en gang i året. 3. Dersom den kompetente stats lovgivning fastsetter at familieytelser kan eller skal utbetales til en annen enn arbeidstakeren, skal arbeidstakeren også, for å begrunne kravet, fremlegge opplysninger som gjør det mulig å identifisere den person familieytelsene skal utbetales til i bostedsstaten (etternavn, fornavn, fullstendig adresse). 4. De kompetente myndigheter i to eller flere medlemsstater kan gjøre avtale om særlige regler for utbetaling av familieytelser, særlig med sikte på å lette gjennomføringen av forordningens artikkel 75 nr. 1 bokstav a) og b). Slike avtaler skal oversendes Den administrative kommisjon. 5. En arbeidstaker skal, eventuelt gjennom arbeidsgiver, underrette den kompetente institusjon om: - enhver forandring i familiesituasjonen som kan føre til endring i retten til familieytelser, - enhver endring av antallet familiemedlemmer det utbetales familieytelser for, - enhver endring av familiemedlemmenes bosted eller oppholdssted, - enhver form for inntektsgivende arbeid som også innebærerer rett til familieytelser etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt. Gjennomføring av forordningens artikkel 73 nr. 2 Artikkel 87 Arbeidstakere omfattet av fransk lovgivning 1. For å motta barnetrygd etter forordningens artikkel 73 nr. 2, skal arbeidstakeren fremme krav overfor den kompetente institusjon som skal utstede en bekreftelse til ham som viser at han er omfattet av fransk lovgivning og har rett til barnetrygd. Arbeidstakeren skal samtidig underskrive en erklæring om at det ikke foreligger rett til barnetrygd på grunnlag av inntektsgivende arbeid etter lovgivningen i den staten der familiemedlemmene er bosatt. Familiemedlemmene skal registreres i institusjonen på bostedet på grunnlag av nevnte bekreftelse og underlagsdokumenter som kreves etter lovgivningen som institusjonen anvender ved tilståelse av barnetrygd. Dersom familiemedlemmene ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på bostedet innhente den fra den kompetente institusjon. 2. Bekreftelsen omhandlet i nr. 1, skal være gyldig i tre måneder fra den dag den er utstedt, og automatisk fornyes av den kompetente institusjon hver tredje måned. 3. Dersom det gjelder en sesongarbeider, skal bekreftelsen omhandlet i nr. 1 være gyldig så lenge sesongarbeidet forventes å vare, med mindre den kompetente institusjon i mellomtiden underretter institusjonen på bostedet om at den ikke lenger er gyldig. 4. Dersom det etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, ytes barnetrygd etter det antall dager som svarer til antallet arbeidsdager som er tilbakelagt, mens fransk lovgivning gir rett til barnetrygd i en måned, skal det gis barnetrygd i en måned. 5. I tilfellet omhandlet i nr. som er tilbakelagt etter fransk lovgivning, er uttrykt i andre tidsenheter enn dem som benyttes for beregning av barnetrygd etter lovgivningen i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, skal omregningen foretas i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 15 nr. 3. 6. Den kompetente institusjon skal umiddelbart underrette institusjonen på familiemedlemmenes bosted om fra hvilket tidspunkt arbeidstakerens rett til barnetrygd opphører eller på hvilket tidspunkt han flytter fra en medlemsstat til en annen. Institusjonen på familiemedlemmenes bosted kan til enhver tid kreve at den kompetente institusjon gir den alle opplysninger som gjelder vedkommendes rett til barnetrygd. Dersom den kompetente institusjon anser det nødvendig, skal institusjonen på bostedet etter anmodning fra den kompetente institusjon kontrollere riktigheten av bekreftelsen omhandlet i nr. 1 første ledd. 7. Familiemedlemmene skal underrette institusjonen på bostedet om enhver forandring i deres situasjon som kan føre til endring i retten til barnetrygd, særlig enhver endring av bosted. Gjennomføring av forordningens artikkel 74 nr. 1 Artikkel 88 Arbeidsløse arbeidstakere som er omfattet av lovgivningen i en annen medlemsstat enn Frankrike Bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 86 får tilsvarende anvendelse på arbeidsløse arbeidstakere omhandlet i forordningens artikkel 74 nr. 1. Gjennomføring av forordningens artikkel 74 nr. 2 Artikkel 89 Arbeidsløse arbeidstakere som er omfattet av fransk lovgivning 1. For å motta barnetrygd i den medlemsstat der de er bosatt, skal familiemedlemmer omhandlet i forordningens artikkel 74 nr. 2, fremlegge for institusjonen på bostedet en bekreftelse på at den arbeidsløse arbeidstakeren mottar ytelser ved arbeidsløshet etter fransk lovgivning. Bekreftelsen skal etter anmodning fra den arbeidsløse arbeidstakeren utstedes av den franske kompetente institusjon for arbeidsløshet eller av institusjonen utpekt av den kompetente franske myndighet, som skal underskrive en erklæring om at det ikke føreligger rett til barnetrygd på grunnlag av inntektsgivende arbeid etter lovgivningen i den stat der familiemedlemmene er bosatt. Dersom familiemedlemmene ikke fremlegger nevnte bekreftelse, skal institusjonen på bostedet innhente den fra den kompetente institusjon. 2. Bestemmelsene i gjennomføringsforordningen artikkel 87 nr. 2 til 7 får tilsvarende anvendelse. KAPITTEL 8 YTELSER TIL BARN SOM FORSØRGES AV PENSJONISTER OG TIL BARN SOM HAR MISTET EN AV ELLER BEGGE FORELDRENE Gjennomføring av forordningens artikkel 77, 78 og 79, Artikkel 90 1. For å motta ytelser etter forordningens artikkel 77 eller 78 skal vedkommende fremme krav overfor institusjonen på bostedet i samsvar med reglene i den lovgivning institusjonen anvender. 2. Dersom den person som fremmer krav, ikke er bosatt på den medlemsstats territorium der den kompetente institusjon ligger, skal vedkommende likevel fremme kravet enten overfor den kompetente institusjon eller overfor institusjonen på bostedet, som så oversender det til den kompetente institusjon med angivelse av den dag da kravet ble fremmet. Denne dag skal anses som den dag da kravet ble fremmet overfor den kompetente institusjon. 3. Dersom den kompetente institusjon omhandlet i nr. 2 fastslår at det ikke foreligger rett til ytelser etter den lovgivning institusjonen anvender, skal den straks oversende søknaden, sammen med all nødvendig dokumentasjon og alle nødvendige opplysninger, til institusjonen i den medlemsstat hvis lovgivning arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende har vært omfattet av lengst. Om nødvendig kan saken på samme vilkår gå tilbake til institusjonen i den medlemsstat etter hvis lovgivning vedkommende har tilbakelagt den korteste trygdetid eller botid. 4. Den administrative kommisjon skal om nødvendig fastsette utfyllende regler om fremsettelse av krav om ytelser. Artikkel 91 1. Utbetaling av ytelser i henhold til forordningens artikkel 77 eller 78 skal foretas i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 53 til 58. 2. Medlemsstatenes kompetente myndigheter skal om nødvendig utpeke den kompetente institusjon for utbetaling av ytelser i henhold til forordningens artikkel 77 eller 78. Artikkel 92 Enhver som mottar ytelser etter forordningens artikkel 77 eller 78 for barn av en pensjonist eller for barn som har mistet en av eller begge foreldrene, skal underrette den institusjon som er ansvarlig for utbetalingen av disse ytelsene: — om enhver forandring av barnas situasjon som kan føre til endring i retten til ytelser, - om enhver endring av antallet barn det utbetales familieytelser for, - om enhver endring av barnas bosted, — enhver form for inntektsgivende arbeid som innebærer rett til familieytelser eller barnetrygd for disse barna. AVDELING V FINANSIELLE BESTEMMELSER Artikkel 93 Refusjon av ytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel unntatt ytelsene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 94 og 95 1. De faktiske utgifter til naturalytelser som er gitt til arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og til deres familiemedlemmer som er bosatt på den samme medlemsstats territorium, i henhold til forordningens artikkel 19 nr. 1 og 2, og naturalytelser som er gitt i henhold til forordningens artikkel 21 nr. 2, artikkel 22, artikkel 25 nr. 1, 3 og 4, artikkel 26, artikkel 29 nr. 1 eller artikkel 31, skal av den kompetente institusjon refunderes institusjonen som har gitt ytelsene slik det fremgår av denne institusjonens regnskaper. 2. I tilfellene omhandlet i forordningens artikkel 21 nr. 2 annet ledd, artikkel 22 nr. 3 annet ledd, artikkel 29 nr. 1 og artikkel 31, og ved anvendelse av nr. 1, skal institusjonen på henholdsvis familiemedlemmets eller pensjonistens bosted anses som den kompetente institusjon. 3. Dersom de faktiske ytelsesbeløp omhandlet i nr. 1 ikke fremgår av regnskapene til institusjonen som har gitt ytelsene, og det ikke er inngått noen avtale i henhold til nr. 6, skal refusjonsbeløpet fastsettes på basis av et fast beløp beregnet på grunnlag av alle relevante opplysninger utledet av de data som føreligger. Den administrative kommisjon skal vurdere det grunnlag som skal benyttes ved beregningen av det faste beløpet, og fastsette beløpets størrelse. 4. som anvendes av institusjonen som har gitt ytelsene omhandlet i nr. 1. 5. Bestemmelsene i nr. 1 og 2 får tilsvarende anvendelse for refusjon av kontantytelser utbetalt i samsvar med bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 18 nr. 8 annet punktum. 6. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre mater å fastsette refusjonsbeløpene på, særlig på grunnlag av faste beløp. Artikkel 94 Refusjon av naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel til en arbeidstakers eller selvstendig næringsdrivendes familiemedlemmer som ikke er bosatt i samme medlemsstat som vedkommende 1. Utgiftene til naturalytelser som i henhold til forordningens artikkel 19 nr. 2er gitt til en arbeidstakers eller selvstendig næringsdrivendes familiemedlemmer som ikke er bosatt på den samme medlemsstats territorium som vedkommende, skal refunderes institusjonene som har gitt ytelsene, av de kompetente institusjoner på grunnlag av et fast beløp som fastsettes for hvert kalenderår, og som skal ligge så nær de faktiske utgifter som mulig. 2. Det faste beløpet skal fastsettes ved å multiplisere årlig gjennomsnittsutgift per familie med det gjennomsnittlige antall familier som skal tas i betraktning hvert år, og ved å redusere det beløpet som fremkommer med 20%. 3. De faktorer som er nødvendige for beregningen av det faste beløp, skal fastsettes etter følgende regler: a) den gjennomsnittlige årlige utgift per familie skal fremkomme for den enkelte medlemsstat ved å dividere de årlige utgifter til alle naturalytelser gitt av institusjonene i vedkommende medlemsstat til alle familiemedlemmer til arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av medlemsstatens lovgivning etter de trygdeordninger som skal tas i betraktning, med det gjennomsnittlige årlige antall arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som har familiemedlemmer; de trygdeordninger som skal tas i betraktning i denne sammenheng, er nevnt i vedlegg 9 til gjennomføringsforordningen, b) i forholdet mellom to medlemsstaters institusjoner, skal det gjennomsnittlige årlige antall familier som skal tas i betraktning, være lik det gjennomsnittlige årlige antall arbeidstakere eller selvstendig næringsdrivende som er omfattet av en av disse medlemsstatenes lovgivning og hvis familiemedlemmer har rett til naturalytelser fra en institusjon i den annen medlemsstat. 4. Antallet familier som skal tas i betraktning i samsvar med bestemmelsene i nr. 3 bokstav b), skal fastsettes ved hjelp av en oversikt som settes opp for dette formål av institusjonen på bostedet, på grunnlag av underlagsdokumenter som begrunner vedkommendes rettigheter, innhentet av den kompetente institusjon. I tilfelle uenighet skal de berørte institusjoners merknader fremlegges for revisjonsutvalget omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 101 nr. 3. 5. Den administrative kommisjon skal fastsette de metoder og regler som får anvendelse for å bestemme beregningsfaktorene i nr. 3 og 4. 6. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre mater å fastsette refusjonsbeløpene på. Artikkel 95 Refusjon av naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel til pensjonister og deres familiemedlemmer som ikke er bosatt i den medlemsstat etter hvis lovgivning de mottar pensjon og har rett til ytelser 1. Utgifter til naturalytelser gitt i henhold til forordningens artikkel 28 nr. 1 og artikkel 28 a, skal av de kompetente institusjoner refunderes institusjonene som har gitt ytelsene på grunnlag av et fast beløp som skal ligge så nær de faktiske utgifter som mulig. 2. Det faste beløpet skal fastsettes ved å multiplisere årlig gjennomsnittsutgift per pensjonist med det gjennomsnittlige antall pensjonister som skal tas i betraktning hvert år, og ved å redusere beløpet som fremkommer med 20%. 3. De faktorer som er nødvendige for beregningen av det faste beløp, skal fastsettes etter følgende regler: a) den gjennomsnittlige årlige utgift per pensjonist skal fremkomme for den enkelte medlemsstat ved å dividere de årlige utgifter til alle naturalytelser gitt av institusjonene i vedkommende medlemsstat til alle pensjonister hvis pensjoner utbetales etter denne medlemsstatens lovgivning etter de trygdeordninger som skal tas i betraktning og til deres familiemedlemmer, med det gjennomsnittlige årlige antall pensjonister; de trygdeordninger som skal tas i betraktning i denne sammenheng, er nevnt i vedlegg 9 til gjennomføringsforordningen, b) i forholdet mellom to medlemsstaters institusjoner, skal det gjennomsnittlige årlige antall pensjonister som skal tas i betraktning, være lik det gjennomsnittlige årlige antall pensjonister omhandlet i forordningens artikkel 28 nr. skal belastes en institusjon i den annen medlemsstat. 4. Antallet pensjonister som skal tas i betraktning i samsvar med bestemmelsene i nr. 3 bokstav b, skal fastsettes ved hjelp av en oversikt som settes opp for dette formål av institusjonen på bostedet, på grunnlag av underlagsdokumenter med hensyn til vedkommendes rettigheter innhentet av den kompetente institusjon. I tilfelle uenighet skal de berørte institusjoners merknader fremlegges for revisjonsutvalget omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 101 nr. 3. 5. Den administrative kommisjon skal fastsette de metoder og regler som får anvendelse for å bestemme beregningsfaktorene i nr. 3 og 4. 6. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre mater å fastsette refusjonsbeløpene på. Gjennomføring av forordningens artikkel 63 nr. 2 Artikkel 96 Refusjon av naturalytelser gitt etter trygdeordninger for yrkesskade og yrkessykdom av institusjonen i en medlemsstat som skal belastes institusjonen i en annen medlemsstat Ved anvendelse av bestemmelsene i forordningens artikkel 63 nr. 2 får bestemmelsene i gjennomføringsforordningens artikkel 93 tilsvarende anvendelse. Gjennomføring av forordningens artikkel 70 nr. 2 Artikkel 97 Refusjon av ytelser ved arbeidsløshet til arbeidsløse som reiser til en annen stat for å søke arbeid der 1. Ytelser utbetalt etter forordningens artikkel 69, skal av den kompetente institusjon refunderes institusjonen som har utbetalt ytelsene slik det fremgår av sistnevnte institusjons regnskaper. 2. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan: — etter uttalelse fra Den administrative kommisjon avtale andre regler for fastsettelse av refusjonsbeløpene, særlig ved faste beløp eller andre betalingsmåte^ eller — fråfalle alle refusjoner mellom institusjonene. Refusjon av barnetrygd utbetalt etter forordningens artikkel 73 nr. 2 og 74 nr. 2 Artikkel 98 Familiemedlemmer til arbeidstakere eller arbeidsløse arbeidstakere som er omfattet av fransk lovgivning 1. De faktiske utgifter til barnetrygd utbetalt i henhold til forordningens artikkel 73 nr. 2 og artikkel 74 nr. 2, skal av den kompetente franske institusjon refunderes institusjonen som har utbetalt ytelsene slik det fremgår av sistnevnte institusjons regnskaper. 2. Frankrike og hver av de øvrige medlemsstatene eller de kompetente myndigheter i Frankrike og hver av de øvrige medlemsstatene kan avtale at barnetrygd skal refunderes med et fast beløp. I dette tilfellet skal det faste beløp fastsettes ved å multiplisere årlig gjennomsnittsutgift per familie med det gjennomsnittlige antall familier som skal tas i betraktning hvert år. 3. De faktorer som er nødvendige for beregningen av det faste beløp, skal fastsettes etter følgende regler: a) den gjennomsnittlige årlige utgift per familie skal fremkomme ved å dividere de samlede årlige utgifter til barnetrygd utbetalt av institusjonene i den medlemsstat på hvis territorium familiemedlemmene er bosatt, for alle familiemedlemmer til arbeidstakere eller arbeidsløse arbeidstakere bosatt i denne staten, med det gjennomsnittlige årlige antall familier som har rett til barnetrygd, b) det gjennomsnittlige årlige antall familier som skal tas i betraktning, skal være lik det gjennomsnittlige årlige antall arbeidstakere omfattet av den kompetente stats lovgivning og eventuelt arbeidstakere som er arbeidsløse og derfor mottar ytelser som skal belastes en institusjon i denne kompetente stat, og hvis familiemedlemmer har rett til barnetrygd utbetalt av en institusjon i en annen medlemsstat på hvis territorium de er bosatt. 4. Den administrative kommisjon skal, på grunnlag av innstilling fra revisjonsutvalget omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 101 nr. 3, fastsette metodene og reglene for beregning av faktorene omhandlet i nr. 3. 5. Frankrike og hver av de øvrige medlemsstatene eller de kompetente myndigheter i Frankrike og hver av de øvrige medlemsstatene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, avtale andre mater å fastsette det faste beløpet på. med bestemmelsene i forordningens artikkel 84 nr. 2 tredje punktum avtale å forhøye ytelsesbeløpene omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 93 til 98, med en fastsatt prosentsats til dekning av administrasjonskostnadene. Prosentsatsen kan variere etter hvilke ytelser det gjelder. Artikkel 100 Foreldede krav 1. Ved oppgjøret mellom medlemsstatenes institusjoner kan institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen, unnlate å imøtekomme refusjonskrav for ytelser som er gitt i et kalenderår som ligger tre år eller mer tilbake i tid, regnet fra tidspunktet da slikt krav ble fremmet, enten overfor et kontaktorgan eller overfor institusjonen som er ansvarlig for utbetalingen i den kompetente stat. 2. For refusjonskrav som gjelder faste beløp, skal fristen på tre år løpe fra den dag de årlige gjennomsnittlige utgifter til naturalytelser fastsatt i samsvar med gjennomføringsforordningens artikkel 94 og artikkel 95, ble offentliggjort i De Europeiske Felleskaps Tidende. Artikkel 101 Oversikt over refusjonskrav 1 . Ved anvendelse av forordningens artikkel 36, 63, 70 og 75 nr. 2 skal Den administrative kommisjon utarbeide en oversikt over refusjonskrav for hvert kalenderår. 2. Den administrative kommisjon kan foreta enhver form for undersøkelse som er hensiktsmessig for å kontrollere de statistikk- og regnskapsopplysninger som det er behov for ved utarbeidelsen av oversikten over refusjonskrav omhandlet i nr. 1, særlig for å sikre at dette materialet er i samsvar med reglene fastsatt i denne avdeling. 3. Den administrative kommisjon skal gjøre vedtakene omhandlet i denne artikkel, etter innstilling fra revisjonsutvalget som skal avgi en begrunnet uttalelse til Den administrative kommisjon. Den administrative kommisjon skal fastsette revisjonsutvalgets sammensetning og forretningsorden. Artikkel 102 Revisjonsutvalgets oppgåver - Refusjonsregler 1. Revisjonsutvalget skal: a) innhente nødvendige opplysninger og foreta de nødvendige beregninger for anvendelsen av denne avdeling, b) rapporter om virkningen av gjennomføringen av forordningene, særlig når det gjelder finansieringssiden, c) fremsette relevante forslag i forbindelse med bestemmelsene i bokstav a) og b) for Den administrative kommisjon, d) fremme forslag overfor Den administrative kommisjon med hensyn til de merknader som utvalget har fått seg forelagt i samsvar med gjennomføringsforordningens artikkel 94 nr. 4 og artikkel 95 nr. 4, e) forelegge Den administrative kommisjon forslag som gjelder anvendelsen av gjennomføringsforordningens artikkel 101, f) utføre alle arbeidsoppgåver, undersøkelser eller oppdrag i saker som utvalget får seg forelagt av Den administrative kommisjon. 2. Refusj onene nevnt i forordningens artikkel 36,63, 70 og artikkel 75 nr. 2 til kreditorinstitusjoner i en annen medlemsstat, skal for alle kompetente institusjoner i en medlemsstat foretas gjennom de organer som er utpekt av de kompetente myndigheter i medlemsstatene. Organene som refusjonene foretas gjennom, skal uttale seg til Den administrative kommisjon om de refunderte beløp innen de frister og i samsvar med de regler som er fastsatt av nevnte kommisjon. 3. Når refusjonene blir fastsatt på grunnlag av de faktiske ytelsesbeløp som er gitt, slik det fremgår av institusjonenes regnskaper, skal oppgjøret foretas for hvert kalenderhalvår i løpet av det følgende kalenderhalvår. 4. Når refusjonene blir fastsatt på grunnlag av faste beløp, skal oppgjør foretas for hvert kalenderår; i dette tilfellet skal de kompetente institusjoner på den første dag i hvert kalenderhalvår utbetale forskuddet til kreditorinstitusjonene i samsvar med de regler som er fastsatt av Den administrative kommisjon. 5. De kompetente myndigheter i to eller flere medlemsstater kan gjøre avtale om andre frister for refusjoner eller andre regler for utbetaling av forskudd. Artikkel 103 Innhenting av statistikk og regnskapsopplysninger De kompetente myndigheter i medlemsstatene skal treffe de nødvendige tiltak for anvendelsen av bestemmelsene i denne avdeling, særlig de som forutsetter innhenting av statistikk og regnskapsopplysninger. Artikkel 104 Oppføring i vedlegg 5 av avtaler om refusjon mellom medlemsstater eller medlemsstatenes kompetente myndigheter 1. Bestemmelser som svarer til bestemmelsene i forordningens artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 93 nr. 6, artikkel 94 nr. 6 og artikkel 95 nr. 6, og som er i kraft dagen før forordningen trer i kraft, skal forsatt gjelde dersom de er oppført i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. 2. Bestemmelser som svarer til bestemmelsene omhandlet i nr. 1, og som i forholdet mellom to eller flere medlemsstater vil få anvendelse etter at forordningen er trådt i kraft, skal føres opp i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. Det samme skal gjelde bestemmelser som er avtalt i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 97 nr. 2 og artikkel 98 nr. 2. Utgifter til administrativ og medisinsk kontroll Artikkel 105 1. Utgifter forbundet med administrativ og medisinsk kontroll, observasjonsinnleggelser, legebesøk og alle typer kontrollundersøkelser som er nødvendige for å gi eller endre ytelser, skal av institusjonen for hvis regning de er utbetalt, refunderes den institusjon som har vært ansvarlig for å utbetale dem, på grunnlag av de takster som sistnevnte institusjon anvender. 2. To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan imidlertid avtale andre refusjonsmåter, særlig ved faste beløp, eller fråfalle alle refusjoner mellom institusjonene. Slike avtaler skal føres opp i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. Avtaler som er i kraft dagen før forordningen trer i kraft, skal forsatt gjelde dersom de er oppført i nevnte vedlegg. Alminnelige regler for utbetaling av kontantytelser Artikkel 106 De kompetente myndigheter i de enkelte medlemsstater skal innen de fastsatte frister og i samsvar med reglene fastsatt av Den administrative kommisjon, underrette denne kommisjon om størrelsen på kontantytelsene utbetalt av institusjonene som hører inn under deres myndighetsområde, til personer som er bosatt eller oppholder seg på enhver annen medlemsstats territorium. Artikkel 107 Omregning av valuta 1. Ved anvendelse av følgende bestemmelser: a) forordningen: artikkel 12 nr. 2, 3 og 4, artikkel 19 nr. 1 bokstav b) siste punktum, artikkel 22 nr. 1 ii) siste punktum, artikkel 25 nr. 1 bokstav b) nest siste punktum, artikkel 41 nr. 1 bokstav c) og d), artikkel 46 nr. 3 og 4, artikkel 50, artikkel 52 bokstav b) siste punktum, artikkel 55 nr. 1 ii) siste punktum, artikkel 70 nr. 1 første ledd og artikkel 71 nr. 1 bokstav b) ii) nest siste punktum, b) gjennomføringsforordningen: artikkel 34 nr. 1 og artikkel 120 nr. 2, skal kursen for omregning til en nasjonal valuta av beløp uttrykt i en annen nasjonal valuta, være den kurs som i løpet av referanseperioden nevnt i nr. 2, er beregnet av Kommisjonen på grunnlag av det månedlige gjennomsnitt av de valutakurser som for disse valutaer meddeles Kommisjonen med sikte på anvendelse av det europeiske valutasystem. 2. Referanseperioden skal være: — januar måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. april, — april måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. juli, — juli måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. oktober, — oktober måned for omregningskurser som skal benyttes fra den etterfølgende 1. januar. 3. Valutakursene som skal benyttes ved anvendelse av nr. 1, skal være de kurser som sentralbankene samtidig meddeler Kommisjonen for beregning av ECU innenfor rammen av det europeiske valutasystem. 4. Den dag som skal legges til grunn for fastsettelsen av omregningskursene som skal gjelde i tilfellene omhandlet i nr. 1, skal fastsettes av Den administrative kommisjon etter forslag fra revisjonsutvalget. 5. Omregningskursene som skal anvendes i tilfellene omhandlet i nr. 1, skal offentliggjøres i De Europeiske Felleskaps Tidende i løpet av nest siste måned forut for den måned fra hvis første dag de skal anvendes. 6. I andre tilfeller enn tilfellene omhandlet i nr. 1, skal omregning foretas etter den offisielle valutakurs på utbetalingsdagen både for utbetaling og for refusjon av ytelser. AVDELING 6 FORSKJELLIGE BESTEMMELSER Artikkel 108 Bekreftelse på status som sesongarbeider En arbeidstaker som omhandlet i forordningens artikkel 1 bokstav c) sesongarbeider, fremlegge sin arbeidskontrakt med påtegning fra arbeidsformidlingen i den medlemsstat på hvis territorium han skal arbeide eller har arbeidet. Dersom det ikke er inngått kontrakt for sesongarbeid i denne medlemsstaten, skal institusjonen i sysselsettingsstaten, i tilfelle av søknad om ytelser, utstede en attest der det på grunnlag av de opplysninger vedkommende har gitt, bekreftes at det arbeid han utfører eller har utført, er av sesongmessig karakter. Artikkel 109 Avtale om innbetaling av avgifter En arbeidsgiver som ikke har forretningskontor i den medlemsstat på hvis territorium arbeidstakeren arbeider, kan inngå avtale med arbeidstakeren om at denne påtår seg arbeidsgiverens forpliktelser med hensyn til innbetaling av avgifter. Arbeidsgiveren skal underrette den kompetente institusjon eller om nødvendig institusjonen utpekt av den kompetente myndighet i ovennevnte medlemsstat, om slik avtale. Artikkel 110 Gjensidig administrativ bistand i forbindelse med tilbakekreving av überettiget mottatte ytelser Dersom en medlemsstats institusjon som har gitt ytelser, har til hensikt å reise erstatningskrav overfor en person som überettiget har mottatt ytelser, skal institusjonen på vedkommendes bosted eller institusjonen som er utpekt av den kompetente myndighet i den medlemsstat på hvis territorium vedkommende er bosatt, yte førstnevnte institusjon bistand. Artikkel 111 Trygdeinstitusjoners tilbakekreving av überettiget mottatte ytelser og refusjonskrav fra sosialhjelpsorganer 1. Dersom en medlemsstats institusjon ved fastsettelse eller fornyet behandling av ytelser ved uførhet, alder eller dødsfall (pensjoner) i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 3, har utbetalt mottakeren et større beløp enn det vedkommende har rett til, kan denne institusjonen overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå tilsvarende ytelser til vedkommende mottaker, kreve å få det som er utbetalt for mye, trukket fra de ytelser som sistnevnte institusjon skal utbetale til mottakeren. Sistnevnte institusjon skal overføre det fratrukkede beløp til kreditorinstitusjonen. Dersom det beløp som er utbetalt for mye, ikke kan trekkes fra i ytelsene, får bestemmelsene i nr. 2 anvendelse. 2. kan denne institusjonen, på de vilkår og innenfor de rammer som er fastsatt i den lovgivning den anvender, overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå tilsvarende ytelser til vedkommende mottaker, kreve å få det beløp som er utbetalt for mye, trukket fra de ytelser som sistnevnte institusjon skal utbetale til mottakeren. Sistnevnte institusjon skal foreta frådraget på de vilkår og innenfor de rammer som er fastsatt for slik motregning i den lovgivning den anvender, som om det gjaldt beløp den seiv hadde utbetalt for mye, og overføre det fratrukkede beløp til kreditorinstitusjonen. 3. Når en person som omfattes av forordningen, har mottatt sosialhjelp på en medlemsstats territorium i løpet av et tidsrom da han hadde rett til ytelser etter en annen medlemsstats lovgivning, kan det organ som har gitt slik hjelp, i den utstrekning det har lovhjemlet refusjonskrav i ytelser til vedkommende, overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå ytelser til vedkommende, kreve å få det beløp som er utbetalt i sosialhjelp, trukket fra de beløp sistnevnte institusjon skal utbetale til vedkommende. Når et familiemedlem til en person som er omfattet av forordningen, har mottatt sosialhjelp på en medlemsstats territorium i løpet av et tidsrom da nevnte person hadde rett til ytelser for vedkommende familiemedlem etter en annen medlemsstats lovgivning, kan det organ som har gitt slik hjelp, i den utstrekning det har lovhjemlet refusjonskrav i ytelser til vedkommende for vedkommende familiemedlem, overfor institusjonen i enhver annen medlemsstat som plikter å tilstå ytelser til vedkommende, kreve å få det beløp som er utbetalt i sosialhjelp, trukket fra de beløp sistnevnte institusjon skal utbetale ham for vedkommende familiemedlem. Institusjonen som plikter å tilstå ytelser, skal foreta frådraget på de vilkår og innenfor de rammer som er fastsatt for slik motregning i den lovgivning den anvender, og overføre det fratrukkede beløp til kreditororganet. Artikkel 112 Dersom en institusjon, enten direkte eller gjennom en annen institusjon, har foretatt utbetalinger som er überettigede, og det ikke er mulig å innkreve disse, skal de aktuelle beløp i siste omgang belastes førstnevnte institusjon, med mindre utbetalingen skyldes svikaktighet. Artikkel 113 Tilbakekreving av naturalytelser som überettiget er tilstått personer ansatt i internasjonal transport 1. henhold til den antakelse som er omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20 nr. 1 eller artikkel 62 nr. 1, refunderes av den kompetente institusjon. 2. Utgifter som er dekket av institusjonen på oppholdsstedet for en person som er ansatt i internasjonal transport, og som har mottatt naturalytelser etter å ha fremlagt bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20 nr. 1 og artikkel 62 nr. 1, skal refunderes av institusjonen som er oppgitt som kompetent i bekreftelsen eller av enhver annen institusjon som for dette formål er utpekt av den kompetente myndighet i vedkommende medlemsstat, seiv om vedkommende ikke på forhand har henvendt seg til institusjonen på oppholdsstedet og ikke har rett til naturalytelser. 3. Den kompetente institusjon eller i tilfellet omhandlet i nr. 2, den institusjon som er oppgitt som kompetent eller den institusjon som er utpekt for dette formål, skal overfor mottakeren av de überettiget tilståtte naturalytelsene inneha et krav tilsvarende verdien av disse. Institusjonene skal gi underretning om slike krav til revisjonsutvalget omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 101 nr. 3, som igjen skal sette opp en oversikt over dette. Artikkel 114 Foreløpig utbetaling av ytelser ved uenighet om hvilken lovgivning som får anvendelse eller hvilken institusjon som skal gi ytelsene Ved uenighet mellom institusjonene eller de kompetente myndigheter i to eller flere medlemsstater, når det enten gjelder hvilken lovgivning som får anvendelse i henhold til forordningens avdeling 11, eller hvilken institusjon som skal gi ytelsene, skal en person som ville ha kunnet gjøre krav på ytelser dersom det ikke hadde foreligget slik uenighet, motta foreløpige ytelser etter den lovgivning som institusjonen på bostedet anvender, eller, dersom vedkommende ikke er bosatt på noen av de berørte medlemsstaters territorium, etter den lovgivning som institusjonen som kravet først ble fremmet for, anvender. Artikkel 115 Regler for medisinske undersøkelser utført i en annen medlemsstat enn den kompetente stat Oppholdsstedets eller bostedets institusjon som i henhold til forordningens artikkel 87 skal sørge for at medisinske undersøkelser blir utført, skal gjøre dette i samsvar med reglene i den lovgivning institusjonen anvender. I mangel av slike regler, skal institusjonen henvende seg til den kompetente institusjon for å få opplysninger om hvilke regler som får anvendelse. Artikkel 116 Avtaler om innkreving av avgifter 1. artikkel 92 nr. 2, skal oppføres i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. 2. Avtaler inngått med sikte på anvendelse av artikkel 51 i forordning nr. 3, skal forsatt gjelde forutsatt at de er oppført i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. Artikkel 117 Elektronisk databehandling 1. En eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse statene kan, etter uttalelse fra Den administrative kommisjon, tilpasse til elektronisk databehandling blankettene for attester, bekreftelser, erklæringer, krav og andre dokumenter, samt prosesser og metoder for overføring av data som er fastsatt i henhold til forordningen og gjennomføringsforordningen. 2. Den administrative kommisjon skal gjennomføre de undersøkelser som er nødvendige for å standardisere og oppnå generell anvendelse av de blanketter som skal tilpasses i henhold til bestemmelsene i nr. 1, når utviklingen av elektronisk databehandling i medlemsstatene gjør det mulig. AVDELING VII OVERGANGSBESTEMMELSER OG SLUTTBESTEMMELSER Artikkel 118 Overgangsbestemmelser med hensyn til pensjoner til arbeidstakere 1. Når trygdetilfellet inntreffer før 1. oktober 1972 og pensjon ikke er fastsatt før denne dag, skal kravet gi rett til dobbelt fastsettelse av ytelser, dersom ytelsene skal tilstas for dette trygdetilfellet, for et tidsrom før sistnevnte dag: a) for tidsrom før 1. oktober 1972 i samsvar med bestemmelsene i forordning nr. 3 eller avtaler som inntil denne dag er i kraft mellom de berørte medlemsstater, b) for tidsrommet fra 1. oktober 1972 i samsvar med bestemmelsene i forordningen. Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a), er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i boktav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a). 2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte fremmet overfor en institusjon i en medlemsstat 1. tidspunkt for samme trygdetilfelle av institusjonen eller institusjonene i en eller flere medlemsstater i samsvar med bestemmelsene i forordningen. Artikkel 119 Overgangsbestemmelser med hensyn til pensjoner til selvstendig næringsdrivende 1. Når trygdetilfellet inntreffer før 1. juli 1982 og ytelsen det er fremmet krav om ikke er fastsatt før denne dag, skal kravet gi rett til dobbelt fastsettelse av ytelser, dersom ytelsene skal tilstas for dette trygdetilfellet for et tidsrom før sistnevnte dag: a) for tidsrommet før 1. juli 1982 i samsvar med bestemmelsene i forordningen eller avtaler som inntil denne dag er i kraft mellom de berørte medlemsstater, b) for tidsrommet fra 1. juli 1982 i samsvar med bestemmelsene i forordningen. Dersom beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a), er høyere enn beløpet beregnet i henhold til bestemmelsene i boktav b), skal vedkommende likevel fortsatt motta det beløp som er beregnet i henhold til bestemmelsene i bokstav a). 2. Krav om ytelser ved uførhet, alder eller til etterlatte fremmet overfor en institusjon i en medlemsstat 1. juli 1982 eller senere, skal automatisk føre til omregning av de ytelser som er fastsatt før dette tidspunkt for samme trygdetilfelle av institusjonen eller av institusjonene i en eller flere medlemsstater i samsvar med forordningens bestemmelser, men uten at denne omregning skal føre til at ytelsen som skal utbetales, blir lavere. Artikkel 120 Overgangsbestemmelser for familieytelser 1. Rettighetene omhandlet i forordningens artikkel 94 nr. 9, skal være de rettigheter som arbeidstakerne oppebar for familiemedlemmer og som ga rett til familieytelser etter de satser og innenfor de rammer som gjaldt dagen før 1. oktober 1972, enten i henhold til artikkel 41 eller vedlegg D til forordning nr. 3 eller i henhold til artikkel 20 eller vedlegg 1 til rådsforordning (EØF) nr. 36/63 av 2. april 1963 om trygd for grensearbeidere ". " EFTnr. 62 av 20.4.1963, s. 1314/63. 2. Dersom familieytelsene omhandlet i nr. 1 utgjør et høyere beløp enn den barnetrygd som skulle ha kommet til utbetaling etter forordningens artikkel 73 nr. 2, skal den kompetente franske institusjon være ansvarlig for å sørge for utbetaling av disse ytelsene til arbeidstakeren eller direkte til vedkommendes familiemedlemmer på deres bosted for barn som gir rett til slike ytelser. 3. Når familieytelser utbetales i henhold til forordningens artikkel 73 nr. 2, skal institusjonen på familiemedlemmenes bosted sørge for utbetaling av barnetrygd etter bestemmelsene i den lovgivning institusjonen anvender, mot refusjon fra den kompetente franske institusjon. 4. I de bilaterale forhold mellom de berørte medlemsstater, skal reglene for gjennomføring av denne artikkel fastsettes av disse medlemsstatene eller deres kompetente myndigheter. Artikkel 121 Utfyllende gjennomføringsavtaler 1 . To eller flere medlemsstater eller de kompetente myndigheter i disse medlemsstatene kan om nødvendig inngå avtaler med sikte på å utfylle de administrative regler for gjennomføring av forordningen. Slike avtaler er oppført i vedlegg 5 til gjennomføringsforordningen. 2. Avtaler som svarer til avtalene omhandlet i nr. 1, og som er i kraft dagen før 1. oktober 1972, skal fortsatt gjelde forutsatt at de er nevnt i gjennomføringsforordningens vedlegg 5. Artikkel 122 Særlige bestemmelser om endring av visse vedlegg Etter anmodning fra den eller de berørte medlemsstater eller fra de kompetente myndigheter i disse statene og etter uttalelse fra Den administrative kommisjon kan vedlegg 1, 4, 5, 6, 7 og 8 til gjennomføringsforordningen endres ved en forordning gitt av Kommisjonen. VEDLEGG 1 KOMPETENTE MYNDIGHETER (Forordningens artikkel 1 nr. 1 og gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 1 og 122) A. BELGIA: Ministre de la prévoyance sociale, Bruxelles — Minister van Sociale Voorzorg, Brussel (sosialministeren, Brussel) B. DANMARK: 1. Socialministeren (sosialministeren), København 2. Arbejdsministeren (arbeidsministeren), København 3. Indenrigsministeren (innenriksministeren), København 4. Ministeren for Grønland (ministeren for Grønland), København C. TYSKLAND: Bundesminister fur Arbeit und Sozialordnung (arbeids- og sosialministeren), Bonn D. FRANKRIKE: 1. Ministre des affaires sociales et de la solidarité nationale (ministeren for sosiale spørsmål og nasjonal solidaritet), Paris 2. Ministre de I'agriculture (landbruksministeren), Paris E. HELLAS: 1. Yrcoupyoc; Koivcovix&v Yjtnpeai&v, A9f|va (sosialministeren), Aten 2. YitoupyOc; Epyaaiac;, AØf|va (arbeidsministeren), Aten 3. YrcoupyoQ Eujtopixlg NautiX-lag, neipat&i; (ministeren for handelsflåten), Pireus F. IRLAND: 1. Minister for Social Welfare (sosialministeren), Dublin 2. Minister for Health (helseministeren), Dublin G. ITALIA: — pensjoner: 1. som hovedregel: Ministro del lavoro e deila previdenza sociale (arbeids og sosialministeren), Roma 2. for notarer: Ministro di grazia e giustizia (justisministeren), Roma 3. for speditører: Ministro deile finanze (finansministeren), Roma - naturalytelser: Ministro deila sanitå (helseministeren), Roma H. LUXEMBOURG: 1. Ministre du travail et la sécurité sociale (arbeids- og sosialministeren), Luxembourg 2. Ministre de la familie (familieministeren), Luxembourg I. NEDERLAND: 1. Minister van Sociale Zaken en Werkgelegenheid (sosial- og arbeidsministeren), Den Haag 2. Minister van Welzijn, Volksgezondheid en Cultuur (ministeren for velferd, folkehelse og kultur) J. DET FO RENTE KONGERIKE: 1. Secretary of State for Social Services (sosialministeren), London 2. Secretary of State for Scotland (ministeren for Skottland), Edinburgh 3. Secretary of State for Wales (ministeren for Wales), Cardiff 4. Department of Health and Social Services for Northern Ireland (helse- og sosialdepartementet for Nord-Irland), Belfast 5. Director of the Department of Labour and Social Security (direktøren for arbeids- og sosialdepartementet), Gibraltar 6. Director of the Medical and Public Health Department (direktøren for helsedepartementet) VEDLEGG 2 KOMPETENTE INSTTTUSJONER (forordningens artikkel 1 bokstav o) og gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 2) A. 1. Sykdom og svangerskap eller fødsel: a) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 16 til 29: i) som hovedregel Trygdeorganene arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er tilsluttet ii) for sjøfolk: Caisse de secours et de prévoyance en faveur des marins naviguant sous pavillon belge - Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag — (hjelpe- og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen b) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens avdeling V Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel — (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel), til utgift for trygdeorganene eller velferds og hjelpekassen for sjøfolk som seiler under belgisk flagg 2. Uførhet: a) alminnelig uførhet (arbeidere, funksjonærer og gruvearbeidere) og uførhet hos selvstendig næringsdrivende: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles - Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel - (direktoratet for syke og uføretrygd, Brussel) b) særordning ved uførhet hos gruvearbeidere: Fonds national de retraite des ouvriers-mineurs, Bruxelles -Nationaal Pensioenfonds voor mijnwerkers, Brussel — (det nasjonale pensjonsfond for gruvearbeidere, Brussel) c) uførhet hos sjøfolk: Caisse de secours et de prévoyance en faveur des manns naviguant sous pavillon belge — Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag — (hjelpe- og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen 3. Alder, dødsfall (pensjoner): Office national des pensions pour travailleurs salariés, Bruxelles - Rijksdienst voor werknemerspensioenen, Brussel — (pensjonsdirektoratet for arbeidstakere, Brussel) Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles - Rijksinstituut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel — (direktoratet for trygd for selvstendig næringsdrivende, Brussel) 4. Yrkesskade: a) inntil utløpet av fristen for endring fastsatt i lov av 10. april 1971 (artikkel 72): i) naturalytelser: - fornyelse og vedlikehold av proteser: Fond des accidents du travail, Bruxelles — Fonds voor arbeidsongevallen, Brussel — (fondet for yrkesskader, Brussel) - andre ytelser enn ovennevnte ytelser: Assurandøren arbeids gi veren er forsikret hos. ii) kontantytelser: tildelinger: Assurandøren arbeidsgiveren er forsikret hos. - tilleggsytelser fastsatt i kongelig resolusjon av 21. desember 1971: Fond des accidents du travail, Bruxelles — Fonds voor arbeidsongevallen, Brussel - (fondet for yrkesskader, Brussel) b) etter utløpet av fristen for endring fastsatt i lov av 10. april 1971 (artikkel 72): i) naturalytelser: Fond des accidents du travail, Bruxelles — Fonds voor arbeidsongevallen, Brussel - (fondet for yrkesskader, Brussel) ii) kontantytelser: - pensjoner: Det organ som er utpekt for ågi ytelsen - tilleggsytelser: Fond des accidents du travail, Bruxelles - Fonds voor arbeidsongevallen, Brussel — (fondet for yrkesskader, Brussel) c) ordning for sjøfolk og fiskere: Fond des accidents du travail, Bruxelles — Fonds voor arbeidsongevallen, Brussel - (fondet for yrkesskader, Brussel) d) tilfeller som ikke dekkes av trygden Fond des accidents du travail, Bruxelles - Fonds voor arbeidsongevallen, Brussel - (fondet for yrkesskader, Brussel) 5. Yrkessykdommer: Fond des maladies professionnelles, Bruxelles - Fonds voor beroepsziekten, Brussel - (fondet for yrkessykdommer, Brussel) 6. Gravferdshjelp: a) trygd ved sykdom og uførhet: i) som hovedregel: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte-en invaliditeitsverzekering, Brussel — (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel) sammen med det trygdeorgan som arbeidstakeren var tilsluttet ii) for sjøfolk Caisse de secours et de prévoyance en faveur des manns naviguant sous pavillon belge — Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag — (hjelpe- og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen b) yrkesskade: i) som hovedregel: Trygdeorganet ii) for sjøfolk Fonds des accidents du travail, Bruxelles - Fonds voor arbeidsongevallen (fondet for yrkesskader), Brussel c) yrkessykdom: Fonds des maladies professionnelles, Bruxelles — Fonds voor beroepsziekten, Brussel (fondet for yrkessykdommer), Brussel 7. Arbeidsløshet: i) som hovedregel Office national de I'emploi, Bruxelles — Rijksdienst voor arbeidsvoorziening, Brussel (arbeidsdirektoratet), Brussel ii) for sjøfolk: Pool des marins de la marine marchande - Pool van de zeelieden ter koopvaardij (hyresentralen for sjøfolk i handelsflåten), Antwerpen 8. Familieytelser: a) arbeidstakere Caisse de compensation pour allocations familiales pour travailleurs salariés - Compensatiekas der gezinsvergoedingen voor werknemers — (kompensasjonskassen for barnetrygd til arbeidstakere) b) selvstendig næringsdrivende: Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles - Rijksinstituut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel (direktoratet for trygd for selvstendig næringsdrivende) 1. DANMARK UNNTATT GRØNLAND a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: i) sykdom — naturalytelser Den kompetente Amtskommune (fylkesadministrasjonen). I København kommune: Magistraten (kommuneadministrasjonen); i Frederiksberg kommune: Kommuneadministrasjonen — kontantytelser: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) ii) svangerskap eller fødsel: — naturalytelser: Den kompetente Amtskommune (fylkesadministrasjonen). I København kommune: Magistraten (kommuneadministrasjonen); i Frederiksbergs kommune: Kommuneadministrasjonen — kontantytelser: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) b) Uførhet: i) ytelser i henhold til loven om uførepensjon: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København ii) attføringsytelser: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) c) Alder og dødsfall (pensjoner): i) pensjoner i henhold til lovgivningen om folkepensjon og enkepensjon: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København ii) pensjoner i henhold til loven om arbeidsmarkedets tilleggspensjon Arbejdsmarkedets Tillægspension (arbeidsmarkedets tilleggspensjon), Hillerød d) Yrkesskade og yrkessykdom: i) naturalytelser og pensjoner: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København ii) dagpenger: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) e) Gravferdshjelp: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) f) Arbeidsløshet: Arbejdsdirektoratet (arbeidsdirektoratet), København g) Familieytelser (barnetrygd): Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) 2. GRØNLAND a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: - naturalytelser: Bestyrelsen for sundhedsvæsenet på Grønland (helseadministrasjonen) b) Alder: - pensjon i henhold til landsrådsvedtak om alderspensjon på Grønland: Arbejds- og socialdirektoratet (arbeids- og sosialdirektoratet), Godthåb c) Yrkesskade og yrkessykdom:Den grønlandske nævn for ulykkesforsikring (den grønlandske kommisjon for trygd ved yrkesskade), Godthåb d) Familieytelser (barnetrygd): Arbejds- og socialdirektoratet (arbeids- og sosialdirektoratet) De tyske institusjoners kompetanse skal være regulert av tysk lovgivning, med mindre noe annet er fastsatt i det følgende: i. Syketiygd: Ved anvendelse av forordningens artikkel 13 nr. 2 bokstav e): a) dersom vedkommende er bosatt på Forbundsrepublikken Tysklands territorium Allgemeine Ortskrankenkasse (den alminnelige lokale sykekasse), som er kompetent på vedkommendes bosted b) dersom vedkommende er bosatt på en annen medlemsstats territorium: Allgemeine Ortskrankenkasse (den alminnelige lokale sykekasse), Bonn c) dersom vedkommendes familiemedlemmer, før vedkommende ble innkalt eller gjeninnkalt til militærtjeneste eller før vedkommende ble innkalt til sivilarbeid, var tilsluttet en tysk institusjon i samsvar med gjennomføringsforordningens artikkel 17 nr. 1 Institusjonen for syketrygd som vedkommendes familiemedlemmer er tilsluttet Ved anvendelse av forordningens artikkel 25 nr. 1: Institusjonen for syketrygd som den arbeidsløse var tilsluttet på det tidspunkt vedkommende forlot Forbundsrepublikken Tysklands territorium Ved syketrygd for personer som søker om og mottar pensjon og deres familiemedlemmer i henhold til bestemmelsene i forordningens avdeling 111, kapittel 1 avsnitt 4 og 5: i) dersom vedkommende er tilsluttet en Allgemeine Ortskrankenkasse (den alminnelige lokale sykekasse), eller ikke tilsluttet noen institusjon for syketrygd: Allgemeine Ortskrankenkasse (den alminnelige lokale sykekasse), Bonn ii) i alle andre tilfeller: Institusjonen for syketrygd som vedkommende som søker om eller mottar pensjon, er tilsluttet 2. Pensjonstrygd for arbeidere, funksjonærer og gruvearbeidere: For opptak til frivillig trygd og for fastsettelse av krav om ytelser og tilståelse av ytelser i henhold til forordningens bestemmelser: a) lovgivning og lovgivningen i en eller flere andre medlemsstater, og for deres etterlatte, — dersom vedkommende: — er bosatt på en annen medlemsstats territorium, eller — er statsborger ien annen medlemsstat og er bosatt på en ikke-medlemsstats territorium: i) dersom den siste avgift ble betalt til arbeidernes pensjonstrygdordning: - dersom vedkommende er bosatt i Nederland eller er nederlandsk statsborger bosatt på en ikkemedlemsstats territorium: Landesversicherungsanstalt Westfalen (den regionale trygdeinstitusjon for Westfalen), Munster - dersom vedkommende er bosatt i Belgia eller er belgisk statsborger bosatt på en ikke-medlemsstats territorium: Landesversicherungsanstalt Rheinprovinz (den regionale trygdeinstitusjon for Rhinprovinsen), Diisseldorf - dersom vedkommende er bosatt i Italia eller er italiensk statsborger bosatt på en ikke-medlemsstats territorium: Landesversicherungsanstalt Schwaben (den regionale trygdeinstitusjon for Schwaben), Augsburg - dersom vedkommende er bosatt i Frankrike eller Luxembourg eller er fransk eller luxembourgsk statsborger bosatt på en ikkemedlemsstats territorium: Landesversicherungsanstalt Rheinland-Pfalz (den regionale trygdeistitusjonen for Rheinland-Pfalz), Speyer - dersom vedkommende er bosatt i Danmark eller er dansk statsborger bosatt på en ikke-medlemsstats territorium: Landesversicherungsanstalt Schleswig-Holstein (den regionale trygdeinstitusjon for Schleswig-Holstein), Ltibeck - dersom vedkommende er bosatt i Irland eller Det forente Kongerike eller er irsk statsborger eller statsborger i Det forente kongerike bosatt på en ikke-medlemsstats territorium: Landesversicherungsanstalt Freie und Hansestadt Hamburg (den regionale trygdeinstitusjonen for Fri og Hansabyen Hamburg), Hamburg - dersom vedkommende er bosatt i Hellas eller er gresk statsborger bosatt på en ikke-medlemsstats territorium: Landesversicherungsanstalt Wurttemberg (den regionale trygdeinstitusjon for Wurttemberg), Stuttgart når derimot siste avgift er innbetalt til: das Saarland (den regionale trygdeinstitusjonen for Saarland), Saarbriicken, eller til Bundesbahnversicherungs-anstalt (trygdeinstitusjonen for jernbaneansatte), Frankfurt am Main: Institusjonen avgiften sist ble innbetalt til — Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg eller dersom det er betalt avgifter i minst 60 måneder til Seekasse (Rentenversicherung der Arbeiter oder der Angestellten) (pensjonstrygd for arbeidere og funksjonærer), Hamburg Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg ii) dersom siste avgift er innbetalt til pensjonstrygden for funksjonærer: — dersom det ikke er innbetalt noen avgift til Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg: Bundesversicherungsanstalt fur Angestellte (forbundstrygdeinstitusjonen for funksjonærer), Berlin — dersom det er innbetalt en avgift til Seekasse (Rentenversicherung der Arbeiter oder der Angestellten) [(trygdekassen for sjøfolk (pensjonstrygdordning for arbeidere og funksjonærer)], Hamburg: Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg iii) dersom siste avgift er innbetalt til pensjonstrygdordningen for gruvearbeidere eller dersom trygdetiden som er påkrevd for å få rett til pensjon for gruvearbeidere på grunn av redusert evne til å utøve arbeid som gruvearbeider (Bergmannsrente) er tilbakelagt eller anses for å være tilbakelagt: Bundesknappsschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum b) for personer som har vært trygdet eller blir ansett som om de har vært trygdet i henhold til tysk lovgivning og en eller flere andre medlemsstaters lovgivning, og for deres etterlatte, dersom vedkommende: - er bosatt på tysk territorium, unntatt Saarland, eller - er tysk statsborger bosatt ien ikke-medlemsstat: i) dersom siste avgift i henhold til tysk lovgivning er innbetalt til arbeidernes pensjonstrygdeordning: — dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en nederlandsk institusjon for pensjonstrygd: Landesversicherungsanstalt Westfalen (den regionale trygdeinstitusjon for Westfalen) — dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en belgisk institusjon for pensjonstrygd: Landesversicherungsanstalt Rheinprovinz (den regionale trygdeinstitusjon for Rhinprovinsen), Diisseldorf — dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en italiensk institusjon for pensjonstrygd: Landesversicherungsanstalt Schwaben (den regionale trygdeistitusjon for Schwaben), Augsburg — dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en fransk eller luxembourgsk institusjon for pensjonstrygd: Landesversicherungsanstalt Rheinland-Pfalz (den regionale trygdeinstitusjon for Rheinland-Pfalz), Speyer — dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en dansk institusjon for pensjonstrygd: Landesversicherungsanstalt Schleswig-Holstein (den regionale trygdeinstitusjon for Schleswig-Holstein), Liibeck — dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en irsk institusjon for pensjonstrygd eller en institusjon for pensjonstrygd i Det forente kongerike: Landesversicherungsanstalt Freie und Hansestadt Hamburg (den regionale trygdeinstitusjon for Fri- og Hansabyen Hamburg), Hamburg — dersom siste avgift i henhold til en annen medlemsstats lovgivning er innbetalt til en gresk institusjon for pensjonstrygd: Landesversicherungsanstalt Wiirttemberg (den regionale trygdeinstitusjon for Wiirttemberg), Stuttgart imidlertid, dersom vedkommende er bosatt på tysk territorium i Saarland eller vedkommende er tysk statsborger bosatt i en ikke-medlemsstat, og dersom siste avgift i henhold til tysk lovgivning er innbetalt til en institusjon for pensjonstrygd som ligger i Saarland: Landesversicherungsanstalt fur das Saarland (den regionale trygdeinstitusjon for Saarland), Saarbriicken imidlertid, dersom siste avgift i henhold til tysk lovgivning er innbetalt til: — Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg, eller dersom avgifter i kraft av ansettelse i den tyske marine eller marinen i et annet land, er innbetalt for minst 60 måneder: Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg — Bundesbahnversicherungsanstalt (trygdeinstitusjonen for jernbaneansatte), Frankfurt am Main: Bundesbahnversicherungsanstalt (trygdeinstitusjonen for jernbaneansatte) ii) dersom siste avgift i henhold til tysk lovgivning er innbetalt til institusjon for pensjonstrygden for funksjonærer: - dersom det ikke er innbetalt avgift til Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg: Bundesversicherungsanstalt fur Angestellte (forbundstrygdeinstitusjonen for funksjonærer), Berlin - dersom det er innbetalt avgift til Seekasse (Rentenversicherung der Arbeiter oder der Angestellten) [(trygdekassen for sjøfolk (pensjonstrygd for arbeidere og funksjonærer)], Hamburg: Seekasse (trygdekassen for sjøfolk), Hamburg iii) dersom siste avgift i henhold til tysk lovgivning er innbetalt til pensjonstrygdordningen for gruvearbeidere eller dersom trygdetiden som er påkrevd for å få rett til pensjon for gruvearbeidere på grunn av redusert evne til å utføre arbeid som gruvearbeider (Bergmannsrente) er tilbakelagt eller anses for å være tilbakelagt: Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum c) ved bytte av bostedsstat etter at ytelser er blitt utbetalt i bifellene omhandlet i bokstav a) i) og bokstav b) i), skal den kompetente institusjon endres tilsvarende. 3. Alderstrygd for jordbrukere: Landwirtschaftliche Alterskasse Rheinhessen-Pfalz (alderspensjonskassen for jordbrukere Rheinhessen- Pfalz), Speyer 4. Tilleggstrygd for jern- og stålarbeidere: Landesversicherungsanstalt fur das Saarland (den regionale trygdeinstitusjon for Saarland), Saarbriicken 5. Ulykkestrygd (yrkesskade og yrkessykdom) Institusjonen som er ansvarlig for ulykkestrygd i hvert enkelt tilfelle 6. Ytelser ved arbeidsløsnet og familieytelser: Bundesanstalt fur Arbeit (arbeidsdirektoratet) 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 93 nr. 1, artikkel 94 og 95 A. Arbeidstakere: a) alminnelig ordning: Caisse nationale de I'assurance maladie (den nasjonale sykekasse), Paris b) landbruksordning: Caisse centrale de secours mutuels agricoles (den sentrale gjensidige hjelpekasse for landbruket), Paris c) ordning for gruvearbeidere: Caisse autonome nationale de sécurité sociale dans les mines (den autonome nasjonale trygdekasse for gruvearbeidere), Paris d) ordning for sjøfolk: Etablissement des invalides de la marine (det nasjonale institutt for uførhet hos sjøfolk) B. Selvstendig næringsdrivende: a) ordning for selvstendig næringsdrivende som ikke arbeider innen landbruket: Caisse nationale d'assurance maladie et maternité des travailleurs non salariés des professions non agricoles, (den nasjonale trygdekasse ved sykdom og svangerskap eller fødsel for selvstendig næringsdrivende som ikke arbeider innen landbruket), Saint-Denis b) landbruksordning: Caisse centrale de secours mutuels agricoles (den sentrale gjensidige hjelpekasse for landbruket), Paris Caisse centrale des mutuelles agricoles (den sentrale gjensidige trygdekasse for landbruket) Fédération francaise des sociétés d'assurances (Ramex et Gamex) (den franske landsforening for trygdeselskaper) Fédération nationale de la mutualité francaise (den franske landsforening for sykekasser) 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 96: a) alminnelig ordning: Caisse nationale de Tassurance maladie (den nasjonale sykekasse), Paris b) landbruksordning: Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket) c) ordning for gruvearbeidere: Caisse autonome nationale de sécurité sociale dans les mines (den autonome nasjonale trygdekasse for gruvearbeidere), Paris d) ordning for sjøfolk: Etablissement national des invalides de la marine (det nasjonale institutt for uførhet hos sjøfolk), Paris 3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 98: a) alminnelig ordning: Caisse nationale d'allocations familiales (den nasjonale barnetrygdkasse), Paris b) landbruksordning: Caisse centrale d'allocations familiales mutuelles agricoles (den sentrale gjensidige barnetrygdkasse for landbruket), Paris c) ordning for gruvearbeidere: Caisse autonome nationale de sécurité sociale dans les mines (den autonome nasjonale trygdekasse for gruvearbeidere), Paris d) ordning for sjøfolk: Caisse nationale d'allocations familiales des marins du commerce (den nasjonale barnetrygdkasse for sjøfolk i handelsflåten), eller eventuelt Caisse nationale d'allocations familiales de la péche maritime (den nasjonale barnetrygdkasse for havfiskere) 4. De andre kompetente institusjoner er de institusjonene som er definert i fransk lovgivning, dvs: I. MODERLANDET FRANKRIKE A. Arbeidstakere a) alminnelig ordning: i) sykdom, svangerskap eller fødsel, dødsfall (gravferdshjelp) Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) ii) uførhet: aa) som hovedregel, unntatt Paris og Paris-regionen: Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) for Paris og Paris-regionen Caisse regionale d'assurance maladie (den regionale sykekasse), Paris bb) særlig ordning i henhold til lov om sosialtrygd, artikkel L 365 til L 382: Caisse regionale d'assurance maladie (den regionale sykekasse), Strasbourg iii) alder: aa) som hovedregel, unntatt Paris og Paris-regionen: Caisse regionale d'assurance maladie branche vieillesse [den regionale sykekasse (avdeling for alderstrygd)] for Paris og Paris-regionen: Caisse nationale d'assurance vieillesse des travailleurs salariés (den nasjonale kasse for alderstrygd for arbeidstakere), Paris bb) særordning i henhold til lov om sosialtrygd, artikkel L 365 til L 382: Caisse regionale d'assurance vieillesse (den regionale kasse for alderstrygd), Strasbourg eller Caisse regionale d'assurance maladie (den regionale sykekasse), Strasbourg iv) yrkesskade: aa) midlertidig arbeidsuførhet: Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) bb) varig arbeidsuførhet: — pensjoner: - ulykker inntruffet etter 31. desember 1946: Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) - ulykker inntruffet før I.januar 1947: Arbeidgiveren eller vedkommendes assurandør — pensjonsforhøyelser: - ulykker inntruffet etter 31. desember 1946 Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) - ulykker inntruffet før 1. januar 1947 Caisse des dépots et consignations (den offentlige depositokasse) v) familieytelser: Caisse d'allocations familiales (barnetrygdkasse) vi) arbeidsløshet - for registrering som arbeidssøkende: Det lokale arbeidsformidlingskontor på vedkommendes bosted - for utstedelse av skjema E 301, E 302, E 303 Groupement des Assedic de la region parisienne (GARP) 90, rue Baudin, F-92537, Levallois-Perret b) landbruksordning: i) sykdom, svangerskap eller fødsel, dødsfall (gravferdshjelp), familieytelser: Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket) ii) uføre- og alderstrygd og ytelser til den etterlatte ektefelle: Caisse centrale de secours mutuels agricoles (den sentrale gjensidige hjelpekasse for landbruket), Paris iii) yrkesskade: aa) som hovedregel: - Arbeidsgiveren eller vedkommendes assurandør, ved ulykker inntruffet før 1 .juli 1973 - Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket), ved ulykker inntruffet etter 30. juni 1973 bb) pensjonsforhøyelser: — Caisse des dépots et consignations (den offentlige depositokasse), Arceuil (94), ved ulykker inntruffet før 1. juli 1973 — Caisse de mutalité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket), ved ulykker inntruffet etter 30. juni 1973 iv) arbeidsløshet: - for registrering som arbeidssøkende: Det lokale arbeidsformidlingskontor på vedkommendes bosted - for utstedelse av skjema E 301, E 302, E 303 Groupement des Assedic de la region parisienne (GARP) 90, rue Baudin, F-92537, Levallois-Perret c) ordning for gruvearbeidere: i) sykdom, svangerskap eller fødsel, dødsfall (gravferdshjelp): Société de secours miniére (hjelpeforeningen for gruvearbeidere) ii) uførhet, alder og dødsfall (pensjoner) Caisse autonome nationale de sécurité sociale dans les mines (den autonome nationale trygdekasse for gruvearbeidere), Paris iii) yrkesskade: aa) midlertidig arbeidsuførhet: Société de secours miniére (hjelpeforeningen for gruvearbeidere) bb)varig arbeidsuførhet: - pensjoner: - ulykker inntruffet etter 31. desember 1946: Union regionale des sociétés de secours miniéres (den regionale hjelpeforening for gruvearbeidere) — ulykker inntruffet før I.januar 1947 Arbeidsgiveren eller vedkommendes assurandør — pensjonsforhøyelser: — ulykker inntruffet etter 31. desemer 1946: Union regionale des sociétés de secours miniéres (den regionale hjelpeforening for gruvearbeidere) — ulykker inntruffet før 1. januar 1947: Caisse des dépots et consignations (den offentlige depositokasse) iv) familieytelser: Union regionale des sociétés de secours miniéres (den regionale hjelpeforening for gruvearbeidere) v) arbeidsløshet - for registrering som arbeidssøkende: Det lokale arbeidsformidlingskontor på vedkommendes bosted - for utstedelse av skjema E 301, E 302, E 303 Agence nationale pour I'emploi (service spécialisé pour la sécurité sociale des travailleurs migrants), [(det statlige arbeidsformidlingskontor (spesialavdeling for trygd for vandrearbeidere)], 9, rue Sextius Michel, F-75015 Paris d) ordning for sjøfolk: i) sykdom, svangerskap eller fødsel, uførhet, yrkesskade, dødsfall (gravferdshjelp) og pensjoner til etterlatte etter uføre personer eller personer som har vært utsatt for yrkesskade: Section «Caisse générale de prévoyance des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for den alminnelige velferdskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) ii) alder, dødsfall (pensjoner): Section «Caisse de retraite des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for pensjonskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) iii) familieytelser: Caisse nationale d'allocations familiales des marins du commerce ( den nationale barnetrygdkasse for sjøfolk i handelsflåten), eller eventuelt Caisse nationale d'allocations familiales de la péche maritime (den nasjonale barnetrygdkasse for havfiskere) iv) arbeidsløshet - for registrering som arbeidssøkende: Det lokale arbeidsformidlingskontor på vedkommendes bosted eller på den vanlige innskipningshavn eller Bureau central de la main d'oeuvre maritime (det sentrale kontor for maritim arbeidskraft) - for utstedelse av skjema E 301, E 302, E 303 Groupement des Assedic de la region parisienne (GARP) 90, rue Baudin, F-92537, Levallois-Perret B. Selvstendig næringsdrivende: a) ordning for selvstendig næringsdrivende som ikke arbeider inn en landbruket: i) sykdom, svangerskap eller fødsel: Caisse mutuelle regionale (den regionale sykekasse) ii) alder: aa) ordning for håndverkere: Caisse nationale de I'organisation autonome d'assurance vieillesse des travailleurs non salariés des professions artisanales (CANCAVA) (den autonome nasjonalkasse for alderstrygd for selvstendig næringsdrivende innen handverk) Caisse de base professionnelle ou interprofessionnelle (de lokale eller fellesfaglige kasser) bb) ordning for handel og industri: Caisse nationale de l'organisation autonome d'assurance vieillesse des travailleurs non salariés des professions industrielles et commerciales (ORGANIC) (den autonome nasjonalkasse for alderstrygd for selvstendig næringsdrivende innen handel og industri) Caisse de base professionnelle ou interprofessionnelle (de lokale eller fellesfaglige kasser) cc) ordning for de frie yrker: Caisse nationale d'assurance vieillesse des professions liberales (CNAVPL) — Sections professionnelles (den nasjonale kasse for alderstrygd for de frie yrker - avdelingene for frie yrker) dd) ordning for advokater: Caisse nationale des barreaux fran9ais (CNBF) (nasjonalkassen for franske advokater) b) landbruksordning: i) sykdom, svangerskap eller fødsel, uførhet Organisme assureur habilité auprés duquel le travailleur non salarié agricole est affilié (den trygdeinstitusjon den selvstendig næringsdrivende er tilsluttet) ii) alderstrygd og ytelser til gjenlevende ektefelle: Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket) iii) ulykker utenfor arbeidsstedet, yrkesskade og yrkessykdom — Organisme agréé auprés duquel le travailleur non salarié agricole est affilié (det trygdeorgan den selvstendig næringsdrivende innen landbruket er tilsluttet) - For departementene Moselle, Bas-Rhin og Haut- Rhin: Caisse d'assurance accidents agricoles (kasse for ulykkestrygd for landbruket) 11. OVERSJØISKE DEPARTEMENTER a) Arbeidstakere (Alle ordninger unntatt trygdeordningen for sjøfolk og alle trygdetilfeller unntatt familieytelser): i) som hovedregel: Caisse générale de sécurité sociale (den alminnelige trygdekasse) ii) for pensjonsforhøyelser ved yrkesskade inntruffet i de oversjøiske departementer før 1. januar 1952 Direction departementale de I'enregistrement (departementsdirektoratet for registrering) b) Selvstendig næringsdrivende: i) sykdom, svangerskap eller fødsel: Caisse mutuelle regionale (den regionale sykekasse) ii) alder: — ordning for håndverkere: Caisse nationale de I'organisation autonome d'assurance vieillesse des travailleurs non salariés des professions artisanales (CANCAVA) (den autonome nasjonalkasse for alderstrygd for selvstendig næringsdrivende innen handverk) — ordning for industri og handel: Caisse interprofessionnelle d'assurance vieillesse des industriels et commercants d'Algerie et d'outre-mer (CAVICORG) (den fellesfaglige alderstrygd for industri og handel i Algerie og i de oversjøiske departementer) — ordning for de frie yrker: Caisse nationale d'assurance vieillesse des professions liberales (CNAVPL) — Sections professionnelles (den nasjonale kasse for alderstrygd for de frie yrker — avdeling for frie yrker) — ordning for advokater: Caisse nationale des barreaux francais (CNBF) (nasjonalkassen for franske advokater) c) Familieytelser: Caisse d'allocations familiales (barnetrygdkasse) d) Sjøfolk: i) alle trygdetilfeller, unntatt ytelser ved alder og familieytelser: Section «Caisse générale de prévoyance des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for den alminnelige velferdskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) ii) alder: Section «Caisse de retraite des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for pensjonskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) iii) familieytelser: Caisse d'allocations familiales (barnetrygdkasse) 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: i) som hovedregel: IBpv)jia Koivcovucc&v Aa(paMaeo)V (IKA), AØf|va (instituttet for trygd), Aten eller det trygdeorgan som arbeideren er eller var tilsluttet ii) ordning for sjøfolk Otxoc; NaOtoi), fletpai&c; (sjøfolkenes hus), Pireus iii) landbruksordning: Opyaviauo<; recopyixCW AoxpaÅJaecov (OrA), A9f|va (det nasjonale trygdeinstitutt for landbruket), Aten 2. Uførhet, alder, dødsfall (pensjoner): i) som hovedregel IBpuu.a KoivcovucGiv AocpaÅlaecov (IKA), AØfjva (instituttet for trygd), Aten eller det trygdeorgan som arbeideren er eller var tilsluttet ii) ordning for sjøfolk: Nauxuco A7tou,axixo Tauslo (NAT), IleipatGg (pensjonskassen for sjøfolk), Pireus iii) landbruksordning: Opyaviauog recopyixæv AacpaAJaecov (OrA), A9f|va (det nasjonale trygdeinstitutt for landbruket), Aten 3. Yrkesskade, yrkessykdom: i) som hovedregel: IBpD|ia KoivcdvixÆjv AacpaAloxcov (IKA) (instituttet for trygd), Aten eller det trygdeorgan som arbeideren er eller var tilsluttet ii) ordning for sjøfolk: NcumxoO Anou,axixou Tau,eio (NAT), neipaiftc; (pensjonskassen for sjøfolk), Pireus iii) landbruksordning: Opyaviauxx; recopyixcov (OrA), ABf|va(det nasjonale trygdeinstitutt for landbruket), Aten 4. Gravferdshjelp (begravelsesutgifter): i) som hovedregel I6pi)u.a Kotvcovixcov Aa<paXiaecov (IKA), A6f|va (instituttet for trygd), Aten eller det trygdeorgan som arbeideren er eller var tilsluttet ii) ordning for sjøfolk: Oixog Nauxou, Ueipaiac, (sjøfolkenes hus), Pireus iii) landbruksordning: Opyaviau-oc; recopyixc&v AacpaÅiaEcov (OrA), A6f|va (det nasjonale trygdeinstitutt for landbruket), Aten 5. Barnetrygd: i) ordning for arbeidstakere, herunder ordning for virksomheter: Opyavic;u,oc; ArcaaxoÅlaecoc; EpyaxixOu Auvanixou (OAEA), A9f|va (arbeidsformidlingskontoret), Aten ii) alminnelig ordning: Opyavtau-oc; recopyixrøv Aa(paX,lae(ov (OrA), AØfjva (det nasjonale trygdeinstitutt for landbruket), Aten 6. Arbeidsløshet: i) som hovedregel: Opyaviau-oc; ATtaaxoÅiaecoc; Epyatixou Auvau,ixou (OAEA), A9f|va (arbeidsformidlingskontoret), Aten ii) ordning for sjøfolk: Oixoi; Nautou, rieipaia*; (sjøfolkenes hus), Pireus iii) ordning for ansatte i pressen, administrert av 1. Tau,eio AacpaAiaeox; Epyaxcov Tutiou, AØf|va (trygdeinstitusjonen for presseansatte), Aten 2. Tajieio npoafOTiixOu E(pr||j,eotBcov AØnvcov - TeaaaX,ovixr|g, AØf|va (pensjonskasse for presseansatte i Aten og Tessaloniki) 1. Naturalytelser: 2. Kontantytelser: a) ytelser ved arbeidsløshet Department of Social Welfare (sosialdepartementet), Dublin, herunder distrikskontorene som er ansvarlige for ytelser ved arbeidsløshet b) andre kontantytelser: Department of Social Welfare (sosialdepartementet) 1. Sykdom (herunder tuberkolose), svangerskap eller fødsel: A. Arbeidstakere: a) naturalytelser: i) som hovedregel: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen som vedkommende er tilsluttet) ii) for visse kategorier tjenestemenn, arbeidstakere i privat sektor og personer som anses som slike, samt for pensjonister og deres familemedlemmer: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), Roma iii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart Ministero deila sanitå (helsedepartementet), den kompetente sykekasse for handelsflåten eller den sivile luftfart b) kontantytelser: i) som hovedregel: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distrikskontorene ii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart Cassa marittima (sjømannskassen) som vedkommende er tilsluttet c) attestasjoner med hensyn til trygdetid: i) i alminnelighet: Instituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene ii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart: Cassa marittima (sjømannskassen) som vedkommende er tilsluttet B. Selvstendig næringsdrivende: naturalytelser: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen) som vedkommende er tilsluttet 2. Yrkesskade og yrkessykdom: A. Arbeidstakere: a) naturalytelser: i) som hovedregel: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen) ii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), den kompetente sykekasse for handelsflåten eller den sivile luftfart b) proteser og større hjelpemidler, rettsmedisinske ytelser og undersøkelser og attester i forbindelse med slike i) som hovedregel: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distrikskontorene ii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart Cassa marittima (sjømannskassen) som vedkommende er tilsluttet c) kontantytelser: i) som hovedregel Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distrikskontorene ii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart: Cassa marittima (sjømannskassen) som vedkommende er tilsluttet iii) eventuelt også for jordbruks-og skogsarbeidere Ente nazionale di previdenza e assistenza per gli impiegati agricoli (det nasjonale velferd- og hjelpekontor for jordbruksarbeidere) B. Selvstendig næringsdrivende (bare i forbindelse med radiologi): a) naturalytelser: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen), som vedkommende er tilsluttet b) proteser og større hjelpemidler, rettsmedisinske ytelser og undersøkelser og attester i forbindelse med slike: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distrikskontorene c) kontantytelser Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distrikskontorene 3. Uførhet, alder, etterlatte (pensjoner): A. Arbeidstakere: a) som hovedregel: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distrikskontorene b) for scenearbeidere Ente nazionale di previdenza e assistenza per i lavoratori dello spettacolo (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for scenearbeidere), Roma c) for den administrative ledelse i industrien: Istituto nazionale di previdenza per i dirigenti di aziende industriali (den nasjonale velferdsinstitusjon for den administrative ledelse i industrien), Roma d) italiani «G. Amendola» (den nasjonale velferdsinstitusjon for italienske journalister), Roma B. Selvstendig næringsdrivende: a) for leger: Ente nazionale di previdenza ed assistenza médi ei (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for leger) b) for apotekere Ente nazionale di previdenza ed assistenza farmacisti (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for apotekere) c) for veterinæren Ente nazionale di previdenza ed assistenza veterinari (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for veterinærer) d) for jordmødre: Ente nazionale di previdenza ed assistenza per le ostetriche (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for jordmødre) e) for ingeniører og arkitekter: Cassa nazionale di previdenza per gli ingegneri ed architetti (den nasjonale velferdskasse for ingeniører og arkitekter) f) for landmålere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei geometri (den nasjonale velferds- og hjelpekasse for landmålere) g) for advokater og sakførere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore degli awocati e dei procuratori (den nasjonale velferds og hjelpekasse for advokater og sakførere) h) for økonomer: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei dottori commercialisti (den nasjonale velferds- og hjelpekasse for økonomer) i) for revisorer og økonomiske rådgivere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei ragionieri e periti commerciali (den nasjonale velferds og hjelpekasse for revisorer og økonomiske rådgivere) j) for arbeidskonsulenter: Ente nazionale di previdenza ed assistenza per i consulenti del lavoro (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for arbeidskonsulenter) k) for notarer: Cassa nazionale notariato (den nasjonale kasse for notarer) 1) for speditører: Fondo di previdenza a favore degli spedizionieri doganali (velferdsfond for speditører) 4. Gravferdshjelp: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distrikskontorene, Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd) distrikskontorene Cassa marittima (sjømannskassen som vedkommende er tilsluttet) 5. Arbeidsløshet (for arbeidstakere): a) som hovedregel Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distrikskontorene b) for journalister: italiani «G. Amendola» (den nasjonale velferdsinstitusjon for italienske journalister), Roma 6. Barnetrygd (for arbeidstakere): a) som hovedregel: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distrikskontorene b) for journalister: Istituto nazionale di previdenza per i giornalisti italiani «G. Amendola» (den nasjonale velferdsinstitusjon for italienske journalister), Roma H. LUXEMBOURG 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: a) ved anvendelse av forordningens artikkel 28 nr. 2: Caisse nationale d'assurance maladie des ouvriers (den nasjonale sykekasse for arbeidere), Luxembourg b) i andre tilfeller: Den sykekasse som arbeidstakeren eller den selvstendig næringsdrivende er tilsluttet i kraft av sitt inntektsgivende arbeid eller den sykekasse vedkommende sist var tilsluttet 2. Uførhet, alder, dødsfall (pensjoner) a) for arbeidere: Etablissement d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité (institusjon for alders- og uføretrygd), Luxembourg b) for funksjonærer og utøvere av de frie yrker: Caisse de pension des employés privés (pensjonskasse for funksjonærer i privat sektor), Luxembourg c) for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri: Caisse de pension des artisans, des commercants et des industriels (pensjonskasse for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri), Luxembourg d) for selvstendig næringsdrivende innen landbruk: Caisse de pension agricole (pensjonskasse for landbruket), Luxembourg 3. Yrkesskade og yrkessykdom: a) for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende innen land- og skogbruk Association d'assurance contre les accidents, section agricole et forestiére (forbundet for yrkesskadetrygd, avdeling for land- og skogbruk), Luxembourg b) i alle andre tilfeller med pliktig eller frivillig trygd: Association d'assurance contre les accidents, section industrielle (forbundet for yrkesskadetrygd, industriavdelingen), Luxembourg 4. Arbeidsløshet: Administration de I'emploi (arbeidsdirektoratet) 5. Familieytelser: a) for arbeidere: Caisse d'allocations familiales des ouvriers pres l'établissement d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité (barnetrygdkasse for arbeidere under institusjonen for alders- og uføretrygd), Luxembourg b) for funksjonærer: Caisse d'allocations familiales des employés pres la Caisse de pension des employés privés (barnetrygdkasse for funksjonærer under pensjonskassen for funksjonærer i privat sektor), Luxembourg 6. Gravferdshjelp: Ved anvendelse av forordningens artikkel 66: Caisse nationale d'assurance maladie des ouvriers (den nasjonale sykekasse for arbeidere), Luxembourg I. NEDERLAND 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: a) naturalytelser: Ziekenfonds (sykekasser) som vedkommede er tilsluttet b) kontantytelser: Bedrijfsvereniging (bedriftssammenslutning) der vedkommendes arbeidsgiver er forsikret 2. Uferhet: a) når vedkommende har rett til ytelser, også uten å anvende forordningen og alene i henhold til nederlandsk lovgivning: i) for arbeidstakere: Bedrijfsvereniging (bedriftssammenslutning) dervedkommendes arbeidsgiver er forsikret ii) for selvstendig næringsdrivende: Bedrijfsvereniging (bedriftssammenslutning) som vedkommende ville ha vært tilsluttet dersom vedkommende hadde ansatt personell b) andre tilfeller: - for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende: Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning), Amsterdam 3. Alder, dødsfall (pensjoner): a) alminnelig ordning Sociale Verzekeringsbank (trygdebanken), Amsterdam b) for gruvearbeidere: Algemeen Mijnwerkersfonds (den alminnelige kasse for gruvearbeidere), Heerlen 4. Arbeidsløshet: a) ytelser fra arbeidsløshetstrygden Bedrijfsvereniging (bedriftssammenslutning) der vedkommendes arbeidsgiver er forsikret b) ytelser fra offentlige myndigheter: i) dersom vedkommende er bosatt i Nederland: ii) ved anvendelse av forordningens artikkel 71 dersom vedkommende er bosatt utenfor Nederland Den kommunale forvaltning på stedet der arbeidsgiveren har sitt forretningskontor eller sin bopel 5. Familiytelser: a) når en person som har rett til ytelser, er bosatt i Nederland: Raad van Arbeid (arbeidsrådet) i det distrikt vedkommende er bosatt b) når en person som har rett til ytelser, er bosatt utenfor Nederland, men vedkommendes arbeidsgiver er bosatt eller er etablert i Nederland: Raad van Arbeid (arbeidsrådet) i det distrikt arbeidsgiveren er bosatt eller er etablert c) i andre tilfeller: Sociale Verzekeringsbank (trygdebanken), Amsterdam 6. Yrkessykdom som forordningens artikkel 57 nr. 3 får anvendelse på: Ved anvendelse av forordningens artikkel 57 nr. 3 bokstav c): a) dersom ytelsen er tilstått før 1. juli 1967 Sociale Verzekeringsbank (trygdebanken), Amsterdam b) dersom ytelsen er tilstått etter 30. juni 1967: Bedrijfsvereniging voor de Mijnindustrie (den faglige trygdeinstitusjon for gruvearbeidere), Heerlen J. DET FORENTE KONGERIKE 1. Nat uralyt eiser: Storbritannia og Nord-Irland: Myndigheter som tilstår ytelser fra den nasjonale helsetjeneste Gibraltar: Medical and Public Health Departement (helsedepartementet), Gibraltar 2. Kontantytelser: Storbritannia: Department of Health and Social Security (helse- og sosialdepartementet), London Nord Irland: Department of Health and Social Services for Northern Ireland (helse- og sosialdepartementet for Nord- Irland), Belfast Gibraltar: Department of Labour and Social Security (sosial- og arbeidsdepartementet) VEDLEGG 3 INSTITUSJONER PÅ BOSTEDET OG INSTITUSJONER PÅ OPPHOLDSSTEDET (Forordningens artikkel 1 bokstav p) og gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 3) A. /. INSTITUSJONER PÅ BOSTEDET 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: a) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 17, 18, 22, 25, 28,29, 30 og 32: Trygdeorganene b) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 31: i) som hovedregel: Trygdeorganene ii) for sjøfolk: Caisse de secours et de prévoyance en faveur des marins naviguant sous pavillon belge - Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag - (hjelpe- og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen eller Trygdeorganene 2. Uførhet: a) alminnelig uførhet (arbeidere, funkjonærer, gruvearbeidere) og uførhet hos selvstendig næringsdrivende: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel — (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel) sammen med trygdeorganene ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 105: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel — (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel) b) særordning ved uførhet hos gruvearbeidere: Fonds national de retraite des ouvriers-mineurs, Bruxelles -Nationaal Pensioenfonds voor mijnwerkers, Brussel) — (det nasjonale pensjonsfond for gruvearbeidere, Brussel) c) uførhet hos sjøfolk: marins naviguant sous pavillon belge — Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag - (hjelpe- og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen 3. Alder, dødsfall (pensjoner): - Office national des pensions pour travailleurs salariés, Bruxelles — Rijksdienst voor werknemerspensioenen, Brussels - (pensjonsdirektoratet for arbeidstakere, Brussel) — Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles - Rijksinstituut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel — (direktoratet for trygd for selvstendig næringsdrivende, Brussel) 4. Yrkesskade (naturalytelser): Trygdeorganene 5. Yrkessykdom: Fonds des maladies professionnelles, Bruxelles (fondet for yrkessykdommer, Brussel) 6. Gravferdshjelp: Trygdeorganene, sammen med Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles - Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel — (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel) 7. Arbeidsløshet: a) som hovedregel: Office national de I'emploi, Bruxelles — Rijksdienst voor arbeidsvoorziening, Brussel -(arbeidsdirektorat, Brussel) b) for sjøfolk: Pool des manns de la marine marchande — Pool van de zeelieden ter koopvaardij — (hyresentralen for sjøfolk i handelsflåten), Antwerpen 8. Familieytelser: — Office national des allocations familiales pour travailleurs salariés, Bruxelles — Rijksdienst voor kinderbijslag voor werknemers, Brussel — (direktoratet for barnetrygd for arbeidstakere, Brussel) — Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles — Rijksinstituut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel - (direktoratet for trygd til selvstendig næringsdrivende, Brussel) 11. INSTITUSJONER PÅ OPPHOLDSSTEDET: 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel — (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel), gjennom trygdeorganene 2. Yrkesskader: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel - (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel), gjennom trygdeorganene 3. Yrkessykdom: Fonds des maladies professionnelles, Bruxelles -Fonds voor beroepsziekten, (fondet for yrkessykdommer, Brussel) 1. DANMARK UNNTATT GRØNLAND /. Institusjoner på bostedet: a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: i) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 17, 22, 28, 29 og 30: Den kompetente amtskommune (fylkesadministrasjonen). I København kommune: Magistraten (kommuneadministrasjonen). I Frederiksberg kommune: Kommuneadministrasjonen ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 18 og 25: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) b) Uførhet (pensjoner): Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København c) Alder og dødsfall (pensjoner): i) pensjoner i henhold til lovgivningen om folkepensjon og enkepensjon: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København ii) pensjoner i henhold til loven om arbeidsmarkedets tilleggspensjon: Arbejdsmarkedets Tillægspension (arbeidsmarkedets tilleggspensjon), Hillerød d) Yrkesskade og yrkessykdom: i) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens avdeling IV kapittel 4 unntatt artikkel 61: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 61: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) e) Gravferdshjelp: Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 78: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København //. Institusjoner på oppholdsstedet: a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: i) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 20, 21 og 31: Den kompetente amtskommune (fylkesadministrasjonen). I København kommune: Magistraten (kommuneadministrasjonen). I Frederiksberg kommune: kommuneadministrasjonen ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningen artikkel 24: Det sosiale utvalg i oppholdskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) b) Yrkesskade og yrkessykdom: i) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens avdeling IV kapittel 4, unntatt artikkel 64: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 64: Det sosiale utvalg i oppholdskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) c) Arbeidsløshet: i) ved anvendelse av gjennomføringsforordningen avdeling IV kapittel 6 unntatt artikkel 83: Den kompetente arbeidsløshetskasse. ii) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 83: Det lokale arbeidsformidlingskontor 2. GRØNLAND /. Institusjoner på bostedet: a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: - Naturalytelser: Bestyrelsen for sundhedsvæsenet på Grønland (helseadministrasjonen), Godthåb b) Alder: - Pensjon i henhold til landsrådsvedtak om alderspensjon på Grønland: Arbejds- og socialdirektoratet (arbeids- og sosialdirektoratet), Godthåb c) Yrkesskade og yrkessykdom: Det grønlandske nævn for ulykkesforsikring (den grønlandske kommisjon for trygd ved yrkesskade), Godthåb //. Institusjoner på oppholdsstedet: a) Sykdom og svangerskap eller fødsel: - Naturalytelser: Bestyrelsen for sundhedsvæsenet på Grønland (helseadministrasjonen), Godthåb b) Yrkesskade og yrkessykdom: Det grønlandske nævn for ulykkesforsikring (den grønlandske kommisjon for trygd ved yrkesskade) 1. Syketrygd a) i alle tilfeller (unntatt ved anvendelse av forordningens artikkel 19 nr. 2, og gjennomføringsforordningens artikkel 17): Allgemeine Ortskrankenkasse (den alminnelige lokale sykekasse) som er kompetent på vedkommendes boeller oppholdssted. familiemedlemmer: Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum b) ved anvendelse av forordningens artikkel 19 nr. 2 og gjennomføringsforordningens artikkel 17 Den institusjon der vedkommende sist var trygdet. Dersom en slik institusjon ikke finnes, eller når en person sist var trygdet i en Allgemeine Ortskrankenkasse, en Landwirtschaftliche Krankenkasse (sykekasse for jordbrukere) eller Bundesknappschaft: Forbundstrygdeinstitusjonen på vedkommendes bo- eller oppholdssted omhandlet i bokstav a) c) Ved innleggelse for behandling av tuberkulose: Den kompetente pensjonstrygdeinstitusjon for arbeidstakere på vedkommendes bo- eller oppholdssted 2. Yrkesskadetrygd : a) Naturalytelser (unntatt terapeutisk behandling utført i henhold til yrkesskadetrygden og unntatt proteser og hjelpemidler) og kontantytelser (unntatt pensjoner, tillegg for stadig tilsyn (Pflegegeld) og gravferdshjelp): Allgemeine Ortskrankenkasse (den alminnelige lokale sykekasse) som er kompetent på vedkommendes boeller oppholdssted. For personer som er trygdet i henhold til ordningen for gruvearbeidere og deres familiemedlemmer: Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum b) Natural- og kontantytelser som er unntatt etter bokstav a), og ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 76: Hauptverband der gewerblichen Berufsgenossenschaften (Sentralforbundet for ulykkestrygdeinstitusjoner), Bonn 3. Pensjonstrygd a) Pensjonstrygd for arbeidere: i) i forhold til Belgia: Landesversicherungsanstalt Rheinprovinz (den regionale trygdeinstitusjon for Rhinprovinsen), Diisseldorf ii) i forhold til Frankrike: Landesversicherungsanstalt Rheinland-Pfalz (den regionale trygdeinstitusjon for Rheinland-Pfalz), Speyer, eller, som kompetent institusjon etter vedlegg 2, Landesversicherungsanstalt Saarland (den regionale trygdeinstitusjon for Saarland), Saarbriicken iii) i forhold til Italia: Landesversicherungsanstalt Schwaben (den regionale trygdeinstitusjon for Schwaben), Augsburg iv) i forhold til Luxemburg: Landesversicherungsanstalt Rheinland-Pfalz (den regionale trygdeinstitusjon for Rheinland-Pfalz), Speyer v) i forhold til Nederland: Landesversicherungsanstalt Westfalen (den regionale trygdeinstitusjon for Westfalen), Miinster vi) i forhold til Danmark: Landesversicherungsanstalt Schleswig-Holstein (den regionale trygdeinstitusjon for Schleswig-Holstein) vii) i forhold til Irland og Det forente kongerike: Landesversicherungsanstalt Freie und Hansestadt Hamburg (den regionale trygdeinstitusjon for Frie og Hansabyen Hamburg), Hamburg viii) i forhold til Hellas: Landesversicherungsanstalt Wiirttemberg (den regionale trygdeinstitusjon for Wiirttemberg), Stuttgart b) Pensjonstrygd for funksjonær er: Bundesversicherungsanstalt fur Angestellte (forbundstrygdeinstitusjonen for funksjonærer), Berlin c) Pensjonstrygd for gruvearbeidere: Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum 4. Alderstrygd for jordbrukere: Landwirtschaftliche Alterskasse Rheinhessen-Pfalz (alderstrygdekassen for jordbrukere Rheinhessen- Pfalz), Speyer 5. Ytelser ved arbeidsløshet og familieytelser: 1. MODERLANDET FRANKRIKE A. Arbeidstakere: 1. Andre trygdetilfeller enn ytelser ved arbeidsløshet og familieytelser: a) som hovedregel: Caisse primaire d'assurance-maladie (den lokale sykekasse) på bo- eller oppholdsstedet b) ved anvendelse av forordningens artikkel 19 nr. 1 og 2 og artikkel 35 nr. 1, når det gjelder naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, uførhet og dødsfall (ytelser) i henhold til trygdeordningen for gruvearbeidere: Société de secours miniére (hjelpeforeningen for gruvearbeidere) på vedkommendes bosted c) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 35: i) alminnelig ordning: aa) som hovedregel, unntatt Paris og Paris-regionen: Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) for Paris og Paris-regionen: Caisse regionale d'assurance maladie (den regionale sykekasse), Paris bb) særordning i henhold til lov om sosial trygd, artikkel L 365 til L 382: Caisse regionale d'assurance maladie (den regionale sykekasse), Strasbourg ii) landbruksordning: Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket) iii) ordning for gruvearbeidere: Caisse autonome nationale de sécurité sociale dans les mines (den autome nasjonale trygdekasse for gruvearbeidere) d) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 36 når det gjelder uførepensjoner: i) som hovedregel, unntatt Paris og Paris-regionen: Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) for Paris og Paris-regionen: Caisse regionale d'assurance maladie (den regionale sykekasse), Paris ii) særordning i henhold til lov om sosial trygd, artikkel L 365 til L 382: Caisse regionale d'assurance maladie (den regionale sykekasse), Strasbourg e) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 36 når det gjelder alderspensjoner: i) alminnelig ordning: aa) som hovedregel, unntatt Paris og Paris-regionen: Caisse regionale d'assurance maladie (branche vieillesse) (den regionale sykekasse (avdeling for alderspensjon)) for Paris og Paris-regionen: Caisse nationale d'assurance vieillesse des travailleurs salariés (den nasjonale kasse for alderstrygd for arbeidstakere, Paris bb) særordning i henhold til lov om sosial trygd, artikkel L 365 til L 382: Caisse regionale d'assurance vieillesse (den regionale kasse for alderstrygd), Strasbourg ii) landbruksordning: Caisse centrale de secours mutuels agricoles (den sentrale gjensidige hjelpekasse for landbruket), Paris iii) ordning for gruvearbeidere: Caisse autonome nationale de sécurité sociale dans les mines (den autonome nasjonale trygdekasse for gruvearbeidere), Paris 0 ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 75: Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) 2. Arbeidsløshet: a) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80, 81, og artikkel 82 nr. 2: Direction departementale du travail et de la maind'oeuvre (departementsdirektoratet for arbeid- og arbeidskraftsspørsmål) på det arbeidsted der bekreftelsen kreves La section locale de I'agence nationale pour I'emploi (den lokale avdeling av den nasjonale arbeidsformidling) Den kommunale administrasjon på familiemedlemmenes bosted b) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 83 nr. og artikkel 97: Association pour I'emploi dans I'industrie et le commerce (ASSEDIC) (forbundet for arbeid innen industri og handel) på vedkommendes bosted c) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 84: i) full arbeidsløshet: Association pour I'emploi dans I'industrie et le commerce (ASSEDIC) (forbundet for arbeid innen industri og handel) på vedkommendes bosted ii) delvis arbeidsløshet: Direction departementale du travail et de la maind'oeuvre (departementsdirektoratet for arbeids- og arbeidskraftsspørsmål) på vedkommendes arbeidssted d) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 89: Direction departementale du travail et de la maind'oeuvre (departementsdirekoratet for arbeids- og arbeidskraftspørsmål) B. Selvstendig næringsdrivende: 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: - som hovedregel: Organismes conventionnés par les caisses mutuelles régionales (institusjoner som har inngått avtaler med de gjensidige regionalsykekasser) 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 35 når det gjelder ordningen for landbruket: Caisse de mutualité sociale agricole et tout au tre organisme assureur dument habilité (den gjensidige trygdekasse for landbruket eller en annen trygdeinstitusjon) 3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 36 når det gjelder alderspensjoner: a) ordning for håndverkere: Caisse nationale de I'organisation autonome d'assurance vieillesse des travailleurs non salariés des professions artisanales (CANCAVA) (den autonome nasjonalkasse for alderstrygd for selvstendig næringsdrivende innen handverk) Caisses de base professionelles (de lokale faglige kasser) b) ordning for handel og industri: Caisse nationale de I'organisation autonome d'assurance vieillesse des travailleurs non salariés des professions industrielles et commerciales (ORGANIC) (den autonome nasjonalkasse for alderstrygd for selvstendig næringsdrivende innen handel og industri) Caisses de base professionelles ou interprofessionnelles (de lokale faglige eller fellesfaglige kasser) c) ordning for de frie yrker: Caisse nationale d'assurance vieillesse des professions liberales (CNAVPL) , sections professionnelles (den nasjonale kasse for alderstrygd for de frie yrker, avdelingene for de frie yrker) d) ordning for advokaten Caisse nationale des barreaux francais (CNBF)(nasjonalkassen for franske advokater) e) landbruksordning: Caisse nationale d'assurance vieillesse mutuelle agricole (den nasjonale gjensidige kasse for alderstrygd for landbruket) C. Sjøfolk: a) ved anvendelse av forordningens artikkel 27 når det gjelder ordningen for sjøfolk: Section «Caisse générale de prévoyance des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for den alminnelige velferdskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) b) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 35: Section «Caisse générale de prévoyance des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for den alminnelige velferdskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) D. Familieytelser: Caisse d'allocations familiales (barnetrygdkassen på vedkommendes bosted) 11. DE OVERSJØISKE DEPARTEMENTER: A. Arbeidstakere Andre trygdetilfeller enn familieytelser: - som hovedregel: Caisse générale de sécurité sociale (den alminnelige trygdekasse) B. Selvstendig næringsdrivende a) sykdom, svangerskap eller fødsel: Organismes conventionnés par les caisses mutuelles régionales (institusjoner som har inngått avtaler med de gjensidige regionale sykekasser) b) alderspensjon: - ordning for håndverkere: Caisse nationale de I'organisation autonome d'assurance vieillesse des travailleurs non salariés des professions artisanales (CANCAVA) (den autonome nasjonalkasse for alderstrygd for selvstendig næringsdrivende innen handverk) - ordning innen handel og industri: Caisse interprofessionnelle d'assurance vieillesse des industriels et commercants d'Algerie et d'outre-Mer (CAVICORG) (den fellesfaglige alderstrygd for industri og handel i Algerie og i de oversjøiske departementer) - ordning for de frie yrker: Sections professionnelles (avdelingene for de frie yrker) - ordning for advokater: Caisse nationale des barreaux francais (CNBF)(nasjonalkassen for franske advokater) C. Sjøfolk i) uførepensjoner: Section «Caisse générale de prévoyance des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for den alminnelige velferdskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) ii) alderspensjoner: Section «Caisse de retraite des marins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen for den alminnelige pensjonskasse for sjøfolk, under sjøfartsdirektoratet) D. Familieytelser Caisse d'allocations familiales (barnetrygdkassen) 1. Arbeidsløshet, barnetrygd Oøyaviojioc; ATtaaxoXlaECDi; EøyaxixoO Auvaui xou (OAEA), A9f|va (Kontoret for arbeidsformidlingen), Athen 2. Andre ytelser IBøuu,a Koivcovxcov AacpaÅiaecov (KA), AØf|va (Instituttet for trygd), Athen 3. Ytelser til sjøfolk Nauxixou A7iou,a%ixou TajieiO (NAT), Oixog Nau tod Tteøutrcoari, rTeiøaiac; (Pensjonskassen for sjøfolk eller eventuelt sjøfolkenes hus) 1. Naturalytelser Eastern Health Board, Dublin 8 Midland Health Board, Tullamore, County Offaly Mid-Western Health Board, Limerick North-Eastern Health Board, Ceanannus Mor, County Meath North-Western Health Board, Manorhamilton, County Leitrim South-Eastern Health Board, Kilkenny Southern Health Board, Cork Western Health Board, Galway 2. Kontantytelser: a) ytelser ved arbeidsløshet: Department of Social Welfare (sosialdepartementet), Dublin, herunder distriktskontorene som er ansvarlige for ytelser ved arbeidsløshet b) andre kontantytelser: Department of Social Welfare (sosialdepartementet) 1. Sykdom (herunder tuberkulose), svangerskap eller fødsel: A. Arbeidstakere a) naturalytelser: i) som hovedregel: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen) ii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), den kompetente sykekasse for handelsflåten eller for luftfarten b) kontantytelser: i) som hovedregel: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon) ii) for sjøfolk og flyvende personell: Cassa marittima (sjømannskassen som vedkommende er tilsluttet) B. Selvstendig næringsdrivende: naturalytelser: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen) 2. Yrkesskade og yrkessykdom: A. Arbeidstakere: a) naturalytelser: i) som hovedregel: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen) ii) for sjøfolk og flyvende personell i sivil luftfart: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), den kompetente sykekasse for handelsflåten eller den sivile luftfart b) proteser og større hjelpemidler, rettsmedisinske ytelser, undersøkelser og attester i forbindelse med slike og kontantytelser: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distriktskontorene B. Selvstendig næringsdrivende (bare i forbindelse med radiologi): a) naturalytelser: Unita sanitaria locale (den lokale avdeling av helseadministrasjonen) b) proteser og større hjelpemidler, rettsmedisinske ytelser og undersøkelser og attester i forbindelse med slike: Istituto nazionale per l'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkeskadetrygd), distriktskontorene c) kontantytelser: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sur lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distriktskontorene 3. Uførhet, alder, etterlatte (pensjoner): A. Arbeidstakere: a) som hovedregel: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene b) for scenearbeidere: Ente nazionale di previdenza e assistenza per i lavoratori dello spettacolo (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for scenearbeidere), Roma c) for den administartive ledelse i industrien: Istituto nazionale di previdenza per i dirigenti di aziende industriali (den nasjonale velferdsinstitusjon for den administrative ledelse i industrien), Roma d) for journalister: Istituto nazionale di previdenza per i giornalisti italiani «G. Amendola» (den nasjonale velferdsinstitusjon for italienske journalister), Roma B. Selvstendig næringsdrivende: a) for leger: Ente nazionale di previdenza ed assistenza medici (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for leger) b) for apotekere: Ente nazionale di previdenza ed assistenza farmacisti (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for apotekere) c) for vetrinærer: Ente nazionale di previdenza ed assistenza veterinari (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for vetrinærer) d) for jordmødre: Ente nazionale di previdenza ed assistenza ostetriche (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for jordmødre) e) for ingeniører og arkitekter: Cassa nazionale di previdenza per gli ingegneri ed architetti ( den nasjonale velferdskasse for ingeniører og arkitekter) f) for landmålere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei geometri (den nasjonale velferds- og hjelpekasse for landmålere) g) for advokåter og sakførere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore degli awocati e dei procuratori (den nasjonale velferds og hjelpekasse for advokater og sakførere) h) for økonomer: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei dottori commercialisti ( den nasjonale velferds- og hjelpekasse for økonomer) i) for revisorer og økonomiske rådgivere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei ragionieri e periti commerciali ( den nasjonale velferds og hjelpekasse for revisorer og økonomiske rådgivere) j) for arbeidskonsulenter: Ente nazionale di previdenza ed assistenza per i consulenti del lavoro (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for arbeidskonsulenter) k) for notarer: Cassa nazionale notariato (den nasjonale kasse for notarer) 1) for speditører: Fondo di previdenza a favore degli spedizionieri doganali (velferdsfondet for speditører) 4. Gravferdshjelp: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro, (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distriktskontorene Cassa marittima (sjømannskassen som vedkommende er tilsluttet) 5. Arbeid sløshet (for arbeidstakere): a) som hovedregel: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene b) for journalister: Istituto nazionale di previdenza per i giornalisti italiani «G. Amendola» (den nasjonale velferdinstitusjon for italienske jounalister), Roma 6. Barnetrygd (for arbeidstakere): a) som hovedregel: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene b) for journalister: Istituto nazionale di previdenza per i giornalisti italiani «G. Amendola» (den nasjonale velferdsinstitusjon for italienske journalister) 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: a) ved anvendelse av forordningens artikkel 19 og 22, artikkel 28 nr. 1, artikkel 29 nr. 1 og artikkel 31 samt gjennomføringsforordningens artikkel 17, 18, 20, 21, 22, 24, 29, 30 og 31: Caisse nationale d'assurance maladie des ouvriers (den nasjonale sykekasse for arbeidere), Luxembourg b) ved anvendelse av forordningens artikkel 27: Den sykekasse som i henhold til luxembourgsk lovgivning er kompetent for luxembourgsk delpensjon 2. Uførhet, alder, dødsfall (pensjoner): a) for arbeidere: Etablissement d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité (institusjon for alders- og uføretrygd), Luxembourg b) for funksjonærer og utøvere av de frie yrker: Caisse de pension des employés privés (pensjonskasse for funksjonærer i privat sektor), Luxembourg c) for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri: Caisse de pension des artisans, des commercants et industriels (pensjonskasse for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri), Luxembourg d) for selvstendig næringsdrivende innen landbruk: Caisse de pension agricole (pensjonskasse for landbruket), Luxembourg 3. Yrkesskade og yrkessykdom: a) for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende innen land- og skogbruk: Association d'assurance contre les accidents, section agricole et forestiére (forbundet for yrkesskadetrygd, avdeling for land- og skogbruk), Luxembourg b) i andre tilfeller med pliktig eller frivillig trygd: Association d'assurance contre les accidents, section industrielle (forbundet for yrkesskadetrygd, industriavdelingen), Luxembourg 4. Arbeidsløshet: Administration de I'emploi (arbeidsdirektoratet), Luxembourg 5. Familieytelser: a) for arbeidere: Caisse d'allocations familiales des ouvriers pres l'Etablissement d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité (barnetrygdkassen for arbeidere under institusjonen for alders- og uføretrygd), Luxembourg b) for funksjonærer: Caisse d'allocations familiales des employés pres la Caisse de pension des employés privés (barnetrygdkassen for funksjonærer under pensjonskassen for funksjonærer i privat sektor) 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade, yrkessykdom : a) naturalytelser: i) institusjoner på bostedet: ii) institusjoner på oppholdsstedet: Algemeen Nederlands Onderling Ziekenfonds (Nederlands alminnelige gjensidige sykekasse), Utrecht b) kontantytelser: Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning), Amsterdam 2. Uførhet: a) Når vedkommende har rett til ytelser også uten å anvende forordningen og alene etter nederlandsk lovgivning: Bedrijfsvereiniging (bedriftsammenslutning) b) andre tilfeller: Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning), Amsterdam 3. Alder og dødsfall (pensjoner): Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 36: a) som hovedregel: Sociale Verzekeringsbank (trygdebanken), Amsterdam b) i forhold til Belgia: Bureau voor Belgische Zaken de sociale verzekering betreffende (kontoret for belgiske trygdesaker), Breda c) i forhold til Tyskland: Bureau voor Duitse Zaken van de Vereniging van Raden van Arbeid (kontoret for tyske saker under forbundet av arbeidsråd), Nijmegen 4. Arbeid sløsh et: a) arbeidsløshetstrygd: Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning), Amsterdam b) offentlige ytelser: Den kommunale forvaltning på bo- eller oppholdsstedet 5. Barnetrygd : Ved anvendelse av forordningens artikkel 73 nr. 2 og artikkel 74 nr.2: Raad van Arbeid ( arbeidsrådet) 1. Naturalytelser: Storbritannia og Nord-Irland: Myndigheter som tilstår ytelser fra den nasjonale helseteneste Gibraltar: Medical and Public Health Department (helsedepartementet), Gibraltar 2. Kont an ty te I ser (unntatt barnetrygd): Storbritannia: Department of Health and Social security ( Overseas Branch) (helse- og sosialdepartementet, oversjøisk avdeling), Newcastle upon Tyne NE9B IYX Nord-Irland: Department of Health and Social Services (Overseas Branch) (helse- og sosialdepartementet, oversjøisk avdeling) Belfast BT4 3HH Gibraltar: Department of Labour and Social Security (sosial- og arbeidsdepartementet) 3. Barnetrygd: Ved anvendelse av forordningens artikkel 73 og 74: Storbritannia: Department of Health and Social Security, Child Benefit Center (Washington) (helse- og sosialdepartementet, kontoret for barnetrygd), (Washington) Newcastle upon Tyne NEBB IAA Nord-Irland: Department of Health and Social Services (Overseas Branch) (helse- og sosialdepartementet, oversjøisk avdeling) Belfast BT4 3HH Gibraltar: Department of Labour and Social Security (sosial- og arbeidsdepartementet) VEDLEGG 4 KONTAKTORGANER (Gjennomføringsforordningens artikkel 3 nr. 1, artikkel 4 nr. 4 og artikkel 122) A. 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: a) som hovedregel: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles - Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel) b) for sjøfolk: Caisse de secours et de prévoyance en faveur des manns naviguant sous pavillon belge — Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag (hjelpe og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen 2. Uførhet: a) alminnelig uførhet: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel) b) særordning ved uførhet hos gruvearbeidere: Fonds national de retraite des ouvriers-mineurs, Bruxelles - Nationaal pensioenfond voor mijnwerkers, Brussel — (det nasjonale pensjonsfond for gruvearbeidere) c) uførhet hos sjøfolk: Caisse de secours et de prévoyance en faveur des marins naviguant sous pavillon belge — Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag (hjelpe og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg) 3. Alder, dødsfall (pensjoner): a) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 41 til 43 og 45 til 50: — Office national des pensions pour travailleurs salariés, Bruxelles- Rijksdienst voor werknemerspensioenen, Brussel (pensjonsdirektoratet for arbeidstakere, Brussel) — Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles -Rijksinstitut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel (direktoratet for trygd for selvstendig næringsdrivende, Brussel) b) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 45 (utbetalende institusjoner), artikkel 53 nr. 1, artikkel 110 og artikkel 111 nr. 1 og 2: Caisse nationale des pensions de retraite et de survie, Bruxelles — Rijkskas voor rust- en overlevningspensioenen, Brussel (den nasjonale trygdekasse for aldersog etterlattepensjoner) 4. Yrkesskade og yrkessykdom: Ministére de la prévoyance sociale, Bruxelles — Ministerie van sociale voorzorg, Brussel — (sosialdepartementet) 5. Gravferdshjelp: a) som hovedregel: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles - Rijksinstitut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel (direktoratet for syke- og uføretrygd, Brussel) b) for sjøfolk: Caisse de secours et de prévoyance en faveur des manns naviguant sous pavillon belge - Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag (hjelpe og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen 6. Arbetdsløshet: a) som hovedregel: Office national de I'emploi, Bruxelles — Rijksdienst voor arbeidsvoorziening, Brussel (arbeidsdirektoratet, Brussel) b) for sjøfolk: Pool des marins de la marine marchande - Pool van de zeelieden der koopvaardij (hyresentralen for sjøfolk i handelsflåten), Antwerpen 7. Familieytelser: Office national d'allocations familiales pour travailleurs salariés - Rijksdienst voor kinderbijslag voor werknemers, Brussel (direktoratet for barnetrygd til arbeidstakere, Brussel) Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles - Rijksinstituut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel (direktoratet for trygd for selvstendig næringsdrivende, Brussel) I. DANMARK UNNTATT GRØNLAND 1. Ytelser ved sykdom, svangerskap og fødsel: 2. Pensjoner i henhold til lovgivningen om folke og enkepensjon og ytelser etter lov om uførepensjon: 3. Ytelser ved attføring: 4. Ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom: Sikringsstyrelsen (det nasjonale trygdekontor), København 5. Familieytelser (barnetrygd): 6. Gravferdshjelp: 7. Pensjoner i henhold til lov om arbeidsmarkedets tilleggspensjon: 8. Ytelser ved arbeidsløshet: Arbejdsdirektoratet (det nasjonale arbeidskontor), København //. GRØNLAND 1. Naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel: Bestyrelsen for sundhedsvæsenet (helseadministrasjonen ) på Grønland, Godthåb 2. Pensjoner i henhold til landsrådsvedtak om alderspensjon på Grønland: Arbejds- og sosialdirektoratet, Godthåb 3. Familieytelser (barnetrygd): 4. Ytelser ved yrkesskade og yrkessykdom: Det grønlandske nævn for ulykkesforsikring (den grønlandske kommisjonen for trygd ved yrkesskade på Grønland) 1. Syketrygd: Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser), Bonn-Bad Godesberg 2. Yrkesskadetrygd: Hauptverband der gewerblichen Berufsgenossenschaften(sentralforbundet for yrkesskadeinstitusjoner), Bonn 3. Pensjonstrygd for arbeidere: a) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 3 nr. 2: Verband Deutscher Rentenversicherungstråger (sammenslutningen av tyske institusjoner for pensjonstrygd), Frankfurt am Main b) ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 51 og artikkel 53 nr. 1 og som «utbetalende organ» omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 55: i) i forhold til Belgia: Landesversicherungsanstalt Rheinprovinz (den regionale trygdeinstitusjon for Rhindistriktet), Diisseldorf ii) i forhold til Danmark: Landesversicherungsanstalt Schleswig-Holstein (den regionale trygdeinstitusjon for Schleswig-Holstein), Liibeck iii) i forhold til Frankrike: Landesversicherungsanstalt Rheinland-Pfalz (den regionale trygdeinstitusjon for Rheinland-Pfalz) Landesversicherungsanstalt Saarland (den regionale trygdeinstitusjon for Saarland), Saarbriiken iv) i forhold til Hellas: Landesversicherungsanstalt Wurttemberg (den regionale trygdeinstitusjon for Wurttemberg), Stuttgart v) i forhold til Italia: Landesversicherungsanstalt Schwaben (den regionale trygdeinstitusjon for Schwaben), Augsburg vi) i forhold til Luxembourg: Landesversicherungsanstalt Rheinland-Pfalz (den regionale trygdeinstitusjon for Rheinland-Pfalz), Speyer vii) i forhold til Nederland: Landesversicherungsanstalt Westfalen (den regionale trygdeinstitusjon for Westfalen), Munster viii) i forhold til Irland og Det forente kongerike: Landesversicherungsanstalt Freie und Hansestadt Hamburg (den regionale trygdeinstitusjon for Fri og Hansabyen Hamburg), Hamburg 4. Pensjonstrygd for funksjonæren Bundesversicherungsanstalt fur Angestellte (forbundstrygdeinstitusjonen for funksjonærer), Berlin 5. Pensjonstrygd for gruvearbeidere: Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere), Bochum 6. Pensjonstrygd for jordbrukere: Landwirtschaftliche Alterskasse (alderspensjonskassen for jordbrukere), Rheinhessen-Pfalz, Speyer 7. Tilleggstrygd for arbeidere i jern- og stålindustrien: Landesversicherungsanstalt Saarland, Abteilung Hiittenknappschaftliche Pensionsversicherung (den regionale trygdeinstitusjon for Saarland, avdeling for pensjonstrygd for arbeidere i jern- og stålindustrien), Saarbrucken 8. Ytelser ved arbeidsløshet og familieytelser: Hauptstelle der Bundesanstalt fur Arbeit (sentralkontoret for forbundsinstitusjonen for arbeid) 1. Som hovedregei: Centre de sécurité sociale des travailleurs migrants (sentralinstitusjonen for trygd for vandrearbeidere), Paris 2. Når det gjelder ordningen for gruvearbeidere (uførhet, alder og dødfall (pensjoner)): Caisse autonome nationale de sécurité sociale dans les mines (den autonome nasjonale trygdekasse for gruvearbeidere) 1. Som hovedregei: IBpi)u.a Koivoovxcov AacpaA,iaecov (IKA), AØfjva (Instituttet for trygd), Athen 2. Arbeidsløhet, barnetrygd: Opyaviajiog EpYcttixoi) Auvaui xou (OAEA), A9f|va (Arbeidsformidlingskontoret), Athen 3. For sjøfolk: Naimxou A7tou.axixou Tau.eio (NAT) Tteputtcocm., O, xoq NautouT neipaiag (Pensjonskassen for sjøfolk) 1. Naturalytelser: Department of Health (helsedepartementet) 2. Kontantytelser: Department of Social Welfare (sosialdepartementet) 1. Sykdom (hemnder tuberkulose), svangerskap eller fødsel: A. Arbeidstakere: a) naturalytelser: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), Roma b) kontantytelser: Istituto nazionale deila previdenza sociale, direzione generale (den nasjonale velferdsinstitusjon), Roma B. Selvstendig næringsdrivende: Naturalytelser: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), Roma 2. Yrkesskade og yrkessykdom: A. Arbeidstakere a) naturalytelser: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), Roma b) proteser og større hjelpemidler, rettsmedisinske ytelser og undersøkelser og attester i forbindelse med slike og kontantytelser: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro, direzione generale (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), Roma B. Selvstendig næringsdrivende ( bare i forbindelse med radiologi): a) naturalytelser: Ministero deila sanitå (helsedepartementet), Roma b) proteser og større hjelpemidler, rettsmedisinske ytelser og undersøkelser og attester i forbindelse med slike: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro, direzione generale (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), Roma c) kontantytelser: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro, direzione generale (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), Roma 3. Uførhet, alder, etterlatte, arbeidsløshet, barnetrygd: Istituto nazionale deila previdenza sociale, direzione generale (den nasjonale velferdsinstitusjon) I. VED TILSTÅELSE AV YTELSER: 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel: Caisse nationale d'assurance-maladie des ouvriers (den nasjonale sykekasse for arbeidere), Luxembourg. De midlene som er nødvendige utover denne sykekassens del, skal gis av de andre sykekassene ved hjelp av en arbeidskapital som skal bestå av innskudd som fastsettes av overinspeksjonen for trygd. 2. Uførhet, alder, dødsfall (pensjoner): a) for arbeidere: Etablissement d'assurance contre la vieillesse et Finvalidité (institusjonen for alders- og uføretrygd) b) for funksjonærer og utøvere av de frie yrker: Caisse de pension des employés privés (pensjonskassen for funksjonærer i privat sektor), Luxembourg c) for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri: Caisse de pension des artisans, des commercants et industriels (pensjonskassen for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri), Luxembourg d) for selvstendig næringsdrivende innen landbruk: Caisse de pension agricole (pensjonskassen for landbruket), Luxembourg 3. Yrkesskade og yrkessykdom: a) for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende innen land- og skogbruk: Association d'assurance contre les accidents, section agricole et forestiére (forbundet for yrkesskadetrygd, avdeling for land- og skogbruk), Luxembourg b) i alle andre tilfeller av pliktig eller frivillig trygd: Association d'assurance contre les accidents, section industrielle (forbundet for yrkesskadetrygd, industriavdelingen), Luxembourg 4. Arbeidsløshet: Administration de I'emploi (arbeidsdirektoratet), Luxembourg 5. Familieytelser: a) for arbeidere: Caisse d'allocations familiales des ouvriers pres l'Etablissement d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité (barnetrygdkassen for arbeidere under institusjonen for alders- og uføretrygd), Luxembourg b) for funksjonærer: Caisse d'allocations familiales des employés pres la Caisse de pension des employés privés (barnetrygdekassen for funksjonærer under pensjonskassen for funksjonærer i privat sektor), Luxembourg 6. Gravferdshjelp: a) ved anvendelse av forordningens artikkel 66: Caisse nationale d'assurance maladie des ouvriers (den nasjonale sykekasse for arbeidere), Luxembourg b) i andre tilfeller: De institusjoner som er omhandlet i nr. 1, 2og 3, alt etter som hvilket trygdeområde som er ansvarlig for utbetaling av ytelsen 11. I ANDRE TILFELLER: Inspection générale de la sécurité sociale (overinspeksjonen for trygd) 1. Sykdom, svangerskap eller fødsel, uførhet, yrkesskader, yrkessykdom og arbeidsløshet: a) naturalytelser: Ziekenfondsraad (rådet for sykekassene), Amstelveen b) kontantytelser: Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning) 2. Alder, dødsfall (pensjoner), familieytelser: a) som hovedregel: Sociale Verzekeringsbank (trygdebanken), Amsterdam b) i forhold til Belgia: Bureau voor Belgische Zaken de sociale verzekering betreffende (avdelingen for trygdesaker med Belgia), Breda c) i forhold til Tyskland: Bureau voor Duitse Zaken van de Vereniging van Raden van Arbeid (avdelingen for tyske saker under de samarbeidende arbeidsråd) Storbritannia: Department of Health and Social Security (Overseas Branch) (helse- og sosialdepartementet (oversjøisk avdeling)), UK-Newcastle upon Tyne NE9B IYX Nord-Irland: Department of Health and Social Services for Northern Ireland (Overseas Branch) (helse- og sosialdepartementet for Nord-Irland (oversjøisk avdeling)), UK-Belfast BT4 3HH Gibraltar: Department of Health and Social Security (Overseas Branch) (helse- og sosialdepartementet (oversjøisk avdeling)) VEDLEGG 5 GJENNOMFØRINGSBESTEMMELSER I BILATERALE AVTALER SOM FORTSATT SKAL GJELDE (Gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 5, artikkel 5, artikkel 53 nr. 3, artikkel 104, artikkel 105 nr. 2, artikkel 116, 121 og 122) Alminnelige merknader I. Hver gang bestemmelsene som er omhandlet i dette vedlegg, viser til bestemmelser i avtaler eller i forordningene nr. 3, nr. 4 eller nr. (EØF) 36/63, skal disse henvisningene erstattes av henvisninger til tilsvarende bestemmelser i forordningen eller i gjennomføringsforordningen, med mindre bestemmelser i avtalene skal gjelde ved at de føres opp i forordningens vedlegg 11. 11. Når noen av bestemmelsene i en avtale er ført opp i dette vedlegg, skal avtalens oppsigelsesbestemmelser fortsatt gjelde for nevnte bestemmelser. 1. BELGIA - DANMARK Avtale av 23. november 1978 om gjensidig avkall på refusjon i henhold til forordningens artikkel 36 nr. 3 (naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel) og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 2. BELGIA - TYSKLAND a) Administrasjonsavtale nr. 2av 20. juli 1965 om gjennomføring av tilleggsavtale nr. 3 til den alminnelige avtale av 7. desember 1957 (utbetaling av pensjoner for tidsrom før denne avtales ikrafttredelse). b) Artikkel 9 nr. 1 i avtalen av 20. juli 1965 om gjennomføringen av Det europeiske økonomiske fellesskaps rådsforordning nr. 3 og nr. 4, om trygd for vandrearbeidere c) Avtale av 6. oktober 1964 om refusjon av naturalytelser som er gitt til pensjonister som tidligere var grensearbeidere, i henhold til artikkel 14 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 36/63 og artikkel 73 nr. 4 i Det europeiske økonomiske fellesskaps rådsforordning nr. 4. d) Avtale av 29. januar 1969 om innkreving av trygdeavgifter. e) Avtale av 4. desember 1975 om avkall på refusjon av det ytelsesbeløp som er gitt til arbeidsløse. 3. BELGIA - FRANKRIKE a) Avtale av 22. desember 1951 om gjennomføring av artikkel 23 i tilleggsavtalen av 17. januar 1948 (gruve - arbeidere og lignende virksomheter). b) Administrasjonsavtale av 21. desember 1959 som utfyller administrasjonsavtalen av 22. desember 1951 inngått i henhold til artikkel 23 i tilleggsavtalen av 17. januar 1948 (gruvearbeidere og lignende virksomheter). c) Avtale av 8. juli 1964 om refusjon av naturalytelser som er gitt til pensjonister som tidligere var grensearbeidere, i henhold til artikkel 14 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 36/63 og artikkel 73 nr. 4 i Det europeiske økonomiske fellesskaps rådsforordning nr. 4. d) Avsnitt I, 11, og 111 i avtalen av 5. juli 1967 om medisinsk og administrativ kontroll av grensearbeidere som bor i Belgia og arbeider i Frankrike. e) Avtale av 14. mai 1976 om avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2. 0 Avtale av 3. oktober 1977 om gjennomføring av artikkel 92 i forordning (EØF) nr. 1408/71 (innkreving av trygdeavgifter). g) Avtale av 29. juni 1979 om gjensidig avkall på refusjon som fastsatt i forordningens artikkel 70 nr. 3 (utgifter til ytelser ved arbeidsløshet). h) Administrasjonsavtale av 6. mars 1979 om regler for gjennomføring av tilleggsavtalen av 12. oktober 1978 om trygd mellom Belgia og Frankrike når det gjelder dens bestemmelser om selvstendig næringsdrivende. 4. BELGIA - HELLAS Ingen. 5. BELGIA - IRLAND Brevveksling av 19. mai og 28. juli 1981 om forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser og ytelser ved arbeidsløshet i henhold til bestemmelsene i forordningens avdeling 111, kapittel 1 og 6) og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 6. BELGIA - ITALIA a) Artikkel 7, 8,9, 10, 12, 13, 14, 15, 17, 18, 19 og artikkel 24 annet og tredje ledd, samt artikkel 28 nr. 4 i administrasjonsavtalen av 20. oktober 1950, endret ved opprettelse nr. 1 av 10. april 1952, opprettelse nr. 2 av 9. desember 1957 og opprettelse nr. 3 av 21. februar 1963. b) Artikkel 6, 7, Bog 9 i avtalen av 21. februar 1963 innenfor rammen av anvendelsen av Det europeiske økonomiske fellesskaps rådsforordninger nr. 3 og 4 om trygd for vandrearbeidere. c) Avtale av 12. januar 1974 om gjennomføring av gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2. d) Avtale av 31. oktober 1979 i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 18 nr. 9. 7. BELGIA - LUXEMBOURG a) Administrasjonsavtale av 16. november 1959 om gjennomføring av avtalen av 16. november 1959, endret 12. februar 1964 og 10. februar 1966, unntatt artikkel 5 til 9. b) Avtale av 24. juli 1964 om refusjon av naturalytelser som er gitt til pensjonister som tidligere var grensearbeidere, i henhold til artikkel 14 nr. 3 i forordning (EØF) nr. 36/63 og artikkel 73 nr. 4 i Det europeiske økonomiske fellesskaps rådsforordning nr. 4. c) Avtale av 28. januar 1961 om innkreving av trygdeavgifter. d) Avtale av 1. august 1975 om avkall på refusjon fastsatt i artikkel 36 nr. 3 i rådsforordning nr. 1408/71 av 14. juni 1971 av utgifter til naturalytelser ved sykdom og svangerskap eller fødsel til en arbeiders familiemedlemmer som ikke bor i samme stat som arbeideren. e) Avtale av 16. april 1976 om avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr.2. f) Brevveksling av 10. og 12. juli 1968 om regler for fastsettelse av hvilken lovgivning som skal få anvendelse på selvstendig næringsdrivende. 8. BELGIA - NEDERLAND a) Artikkel 6, artikkel 9 til 15 og artikkel 17 fjerde ledd i avtalen av 7. februar 1964 om barnetrygd og stønad ved fødsel. b) Avtale av 21. mars 1968 om innkreving og inndrivelse av trygdeytelser, og administrasjonsavtale av 25. november 1970 for gjennomføring av nevnte avtale. c) Avtale av 24. desember 1980 om syketrygd (medisinsk behandling). d) Avtale av 12. august 1982 om trygd ved sykdom og svangerskap eller fødsel og uførhet. 9. BELGIA - DET FORENTE KONGERIKE a) Brevveksling av 4. mai og 14. juni 1976 om gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). b) Brevveksling av 18. januar og 14. mars 1977 om forordningens artikkel 36 nr. 3 (avtale om refusjon eller avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser som er gitt i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1), endret ved brevveksling av 4. mai og 23. juli 1982 (avtale om refusjon av utgifter til ytelser i henhold til forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav a)). 10. DANMARK - TYSKLAND a) Artikkel 8 til 14 i avtalen av 4. juni 1954 om gjennomføring av avtalen av 14. august 1953. b) Avtale av 27. april 1979 om: i) Delvis gjensidig avkall på refusjon i henhold til forordningens artikkel 36 nr. 3og artikkel 63 nr. 3, og gjensidig avkall på refusjon i henhold til forordningens artikkel 70 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (delvis avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom og avkall på refusjon av utgifter til ytelser ved arbeidsløshet og til administrativ og medisinsk kontroll), ii) Gjennomføringsforordningens artikkel 93 nr. 6 (regler for fastsettelse av beløp som skal refunderes når det gjelder naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel). 11. DANMARK- FRANKRIKE Avtale av 29. juni 1979 og tilleggsavtale av 10. juli 1980 om gjensidig avkall på refusjon i henhold til forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3 (naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom) og avtale av 29. artikkei 70 nr. 3 (ytelser ved arbeidsløshet) og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 12. DANMARK - HELLAS Ingen avtale 13. DANMARK - IRLAND Brevveksling av 22. desember 1980 og 11. februar 1981 om gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom, og ytelser ved arbeidsløshet, samt utgifter til administrativ og medisinsk kontroll (forordningens artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3, artikkel 70 nr. 3, og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2). 14. DANMARK - ITALIA Brevveksling av 12. november 1982 og 12. januar 1983 om forordningens artikkel 36 nr. 3 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel som er gitt etter bestemmelsene i forordningens avdeling 111 kapittel 1 unntatt forordningens artikkel 22 nr. 1 bokstav c). 15. DANMARK- LUXEMBOURG Avtale av 19. juni 1978 om gjensidig avkall på refusjon i henhold til forordningens artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkesykdom, utgifter til ytelser ved arbeidsløshet og utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 16. DANMARK - NEDERLAND Brevveksling av 30. mars og 25. april 1979 om forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3 (delvis gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom). 17. DANMARK - DET FO RENTE KONGERIKE Brevveksling av 30. mars og 19. april 1977 om forordningens artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 om avkall på refusjon av utgifter til: a) naturalytelser som er gitt i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1 eller 4, b) ytelser som er gitt i samsvar med forordningens artikkel 69, og c) administrativ og medisinsk kontroll omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 105. 18. TYSKLAND - FRANKRIKE a) Artikkel 2 til 4og artikkel 22 til 28 i administrasjonsavtale nr. 2av 31. januar 1952 om gjennomføring av den alminnelige avtale av 10. juli 1950. b) Artikkel 1 i avtalen av 27. juni 1963 om gjennomføring av artikkel 74 nr. 5 i forordning nr. 4 (refusjon av naturalytelser som er gitt til de trygdedes familiemedlemmer). c) Avtale av 14. oktober 1977 om avkall på refusjon i henhold til forordningens artikkel 70 nr. 3 (utgifter til ytelser ved arbeidsløshet). d) Avtale av 26. mai 1981 om forordningens artikkel 36 nr. 3 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom som i henhold til forordningens artikkel 32 er gitt til pensjonister som tidligere var grensearbeidere, til deres familiemedlemmer og til deres etterlatte). e) Avtale av 26. mai 1981 om gjennomføring av forordningens artikkel 92 (innkreving av trygdeavgifter). f) Avtale av 26. mai 1981 om gjennomføring av gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 19. TYSKLAND - HELLAS a) Artikkel log artikkel 3 til 6 i administrasjonsavtale av 19. oktober 1962 og den annen administrative avtale av 23. oktober 1972 om avtalen om trygd ved arbeidsløshet av 31. mai 1961. b) Avtale av 11. mai 1981 om refusjon av barnetrygd. c) Avtale av 11. mars 1982 om refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom. 20. TYSKLAND - IRLAND Avtale av 20. mars 1981 om forordningens artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom, og av ytelser ved arbeidsløshet) og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 21. TYSKLAND - ITALIA a) Artikkel 14, artikkel 17 nr. 1, artikkel 18, artikkel 35, artikkel 38 nr. 1, artikkel 39 og 42, artikkel 45 nr. log artikkel 46 i administrasjonsavtalen av 6. desember 1953 om gjennomføring av avtalen av 5. mai 1953 (utbetaling av pensjoner). b) Artikkel 1 og 2 i avtalen av 27. juni 1963 om gjennomføring av artikkel 73 nr. 4 og artikkel 74 nr. 5 i forordning nr. 4 (refusjon av naturalytelser som er gitt til de trygdedes familiemedlemmer). c) Avtale av 5. november 1968 om de kompetente tyske institusjoners refusjon av utgifter til naturalytelser som er gitt i Italia av italienske syketrygdinstitusjoner, til familiemedlemmer til italienske arbeidere som er trygdet i Forbundsrepublikken Tyskland. 22. TYSKLAND - LUXEMBOURG a) Artikkel 1 og 2 i avtalen av 27. juni 1963 om gjennomføring av artikkel 73 nr. 4og artikkel 74 nr. 5 i forordning nr. 4 (refusjon av utgifter til naturalytelser som er gitt til de trygdedes familiemedlemmer). b) Avtale av 9. desember 1969 om avkall på refusjon i henhold til artikkel 14 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 36/ 63 av utgifter til naturalytelser ved sykdom til en pensjonist som enten tidligere var grensearbeider, eller som er etterlatt etter en grensearbeider, og til vedkommendes familiemedlemmer. c) Avtale av 14. oktober 1975 om avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2. d) Avtale av 14. oktober 1975 om innkreving og inndrivelse av trygdeavgifter. e) Avtale av 20. juli 1978 om gjensidig avkall på refusjon i henhold til forordningens artikkel 63 nr. 3 (gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved yrkesskade og yrkessykdom). 23. TYSKLAND - NEDERLAND a) Artikkel 9, artikkel 10 nr. 2 til 5, artikkel 17, 18, 19 og 21 i administrasjonsavtale nr. 1 av 18. juni 1954 om avtale av 29. mars 1951 (syketrygd og utbetaling av pensjoner). b) Avtale av 27. mai 1964 om avkall på refusjon av utgifter til medisinsk og administrativ kontroll når det gjelder ytelser ved uførhet, alder og til etterlatte (pensjonstrygd). c) Artikkel 1 til 4 i avtalen av 27. juni 1963 om gjennomføring av artikkel 73 nr. 4, artikkel 74 nr. sog artikkel 75 nr. 3 i forordning nr. 4 (refusjon av naturalytelser som er gitt til de trygdedes familiemedlemmer). d) Avtale av 21. januar 1969 om innkreving av trygdeavgifter. e) Avtale av 3. september 1969 om avkall på refusjon i henhold til artikkel 14 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 36/ 63 av utgifter til naturalytelser ved sykdom til en pensjonist som tidligere var grensearbeider, eller som er etterlatt etter en grensearbeider, og til vedkommendes familiemedlemmer. f) Avtale av 22. juli 1976 om avkall på refusjon av ytelser ved arbeidsløshet. g) Avtale av 11. oktober 1979 om gjennomføring av forordningens artikkel 92 (minstebeløp ved innkreving av trygdeavgifter). h) Avtale av 15. februar 1982 om anvendelse av forordningens artikkel 20 på grensearbeideres familiemedlemmer. 24. TYSKLAND - DET FORENTE KONGERIKE a) Artikkel 8, 9, 25 til 27 og 29 til 32 i avtalen av 10. desember 1964 om gjennomføring av avtalen av 20. april 1960. b) Avtale av 29. april 1977 om avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom, utgifter til ytelser ved arbeidsløshet, samt utgifter til administrativ og medisinsk kontroll. 25. FRANKRIKE - HELLAS Ingen avtale. 26. FRANKRIKE - IRLAND Brevveksling av 30. juli og 26. september 1980 om gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom, og ytelser ved arbeidsløshet, samt utgifter til administrativ og medisinsk kontroll (forordningens artikkel 36 nr. 3, artikkel 63 nr. 3 og artikkel 70 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2). 27. FRANKRIKE - ITALIA Artikkel 2 til 4 i administrasjonsavtale av 12. april 1950 om gjennomføring av den alminnelige avtale av 31. mars 1948 (tillegg i franske pensjoner ved yrkesskade). 28. FRANKRIKE - LUXEMBOURG a) Avtale av 24. februar 1969 inngått i henhold til artikkel 51 i forordning nr. 3og administrasjonsavtale av samme dato i henhold til nevnte avtale. b) Avtale av 2. juli 1976 om avkall på refusjon i henhold til artikkel 36 nr. 3 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/ 71 av 14. juni 1971 om utgifter til naturalytelser ved syketrygd og trygd ved svangerskap eller fødsel gitt til en arbeidstakers familiemedlemmer som ikke er bosatt i samme stat som vedkommende. c) Avtale av 2. juli 1976 om avkall på refusjon i henhold til artikkel 36 nr. 3 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/ 71 av 14. juni 1971 om utgifter til naturalytelser ved syketrygd og trygd ved svangerskap eller fødsel gitt til tidligere grensearbeidere, deres familiemedlemmer eller deres etterlatte. d) Avtale av 2. juli 1976 om avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll i henhold til artikkel 105 nr. 2 i rådsforordning (EØF) nr. 574/72 av 21. mars 1972. 29. FRANKRIKE - NEDERLAND a) Brevveksling av 5. mai og 21. juni 1960 om artikkel 23 nr. 5 i forordning nr. 3 (avkall på refusjon av naturalytelser gitt til trygdedes familiemedlemmer og til pensjonister og deres familiemedlemmer). b) Avtale av 28. april 1977 om avkall på refusjon av utgifter til medisinsk behandling gitt til personer som søker om pensjon og deres familiemedlemmer og til pensjonisters familiemedlemmer innenfor rammen av forordningene. c) Avtale av 28. april 1977 om avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 105. 30. FRANKRIKE - DET FORENTE KONGERIKE a) Brevveksling av 25. mars og 28. april 1977 om forordningens artikkel 36 nr. 3og artikkel 63 nr. 3 (ordning for refusjon eller avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser gitt i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1 eller 4). b) Brevveksling av 25. september 1980 og 27.januar 1981 om forordningens artikkel 36 nr. 3 (gjensidig avkall på refusjon for et ikke nærmere angitt tidsrom av utgifter til naturalytelser gitt i henhold til forordningens artikkel 28, 28 a og 29 nr. 1 bokstav a). c) Brevveksling av 25. mars og 28. april 1977 om gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 31. HELLAS - IRLAND Ingen avtale. 32. HELLAS - ITALIA Ingen avtale. 33. HELLAS - LUXEMBOURG Ingen avtale. 34. HELLAS - NEDERLAND Ingen avtale. 35. HELLAS - DET FORENTE KONGERIKE Ingen avtale. 36. IRLAND - ITALIA Ingen avtale. 37. IRLAND - LUXEMBOURG Brevveksling av 26. september 1975 og 5. august 1976 om forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser gitt i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1 eller 4 og av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 105). 38. IRLAND - NEDERLAND Brevveksling av 28. juli 1978 og 10. oktober 1978 om forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3 (delvis gjensidig avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved sykdom, svangerskap eller fødsel, yrkesskade og yrkessykdom). 39. IRLAND - DET FORENTE KONGERIKE Brevveksling av 9. juli 1975 om forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3 (ordning for refusjon eller avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser gitt i henhold til reglene i forordningens avdeling 111 kapittel 1 eller 4) og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll). 40. ITALIA - LUXEMBOURG Artikkel 4 nr. 5 og 6 i administrasjonsavtalen av 19. januar 1955 om regler for gjennomføring av den alminnelige trygdeavtalen (syketrygd for arbeidere i landbruket). 41. ITALIA - NEDERLAND a) Artikkel 9 tredje ledd og artikkel 11 tredje ledd i administrasjonsavtalen av 11. februar 1955 om gjennomføring av den alminnelige avtalen av 28. oktober 1952 (syketrygd). b) Avtale av 27. juni 1963 om gjennomføring av artikkel 75 nr. 3 i forordning nr. 4 (refusjon av naturalytelser gitt til pensjonister og deres familiemedlemmer). 42. ITALIA - DET FORENTE KONGERIKE Ingen avtale. 43. LUXEMBOURG - NEDERLAND a) Avtale av 1. november 1976 om avkall på refusjon av utgifter til administrativ og medisinsk kontroll i henhold til gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2. b) Avtale av 3.februar 1977 om avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser ved syketrygd og trygd ved svangerskap eller fødsel gitt i henhold til artikkel 19 nr. 2, 26, 28 og 29 nr. 1 i rådsforordning (EØF) nr. 1408/71 av 14. juni 1971. 44. LUXEMBOURG - DET FORENTE KONGERIKE a) Brevveksling av 28. november 1975 og 18. desember 1975 om forordningens artikkel 70 nr. 3 (avkall på refusjon av ytelser utbetalt i henhold til forordningens artikkel 69). b) Brevveksling av 18. desember 1975 og 20. januar 1976 om forordningens artikkel 36 nr. 3og artikkel 63 nr. 3 og gjennomføringsforordningens artikkel 105 nr. 2 (avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser gitt i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1 eller 4 og av utgifter som omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 105 til administrativ og medisinsk kontroll). 45. NEDERLAND - DET FORENTE KONGERIKE a) Artikkel 3 annet punktum i administrasjonsavtalen av 12. juni 1956 om gjennomføring av avtalen av 11. august 1954. b) Brevveksling av 8. januar og 28. januar 1976 om forordningens artikkel 70 nr. 3 (avkall på refusjon av ytelser gitt i henhold til forordningens artikkel 69). c) Brevveksling av 24. februar og 5. mars 1976 om forordningens artikkel 36 nr. 3og artikkel 63 nr. 3 (avkall på refusjon av utgifter til naturalytelser gitt i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1 eller 4). VEDLEGG 6 FREMGANGSMÅTE VED UTBETALING AV YTELSER (Gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 6, artikkel 53 nr. 1 og artikkel 122) Alminnelige merknader Etterbetalinger og annen engangsbetaling skal i prinsippet foretas gjennom kontaktorganene. Løpende og andre utbetalinger skal foretas etter fremgangsmåten angitt i dette vedlegget. A. BELGIA Direkte utbetaling B. DANMARK Direkte utbetaling C. 1. Pensjoner for arbeidere (uførhet, alder, dødsfall): a) i forhold til Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Luxembourg og Det forente kongerike: Direkte utbetaling b) i forhold til Italia: Betaling gjennom kontaktorganene (etter gjennomføringsforordningens artikkel 53 til 58 i forbindelse med bestemmelsene angitt i vedlegg 5) med mindre mottakeren ber om direkte utbetaling av ytelsene c) i forhold til Nederland: Betaling gjennom kontaktorganene (etter gjennomføringsforordningens artikkel 53 til 58 i forbindelse med bestemmelsene angitt i vedlegg 5) 2. Pensjoner til funksjonærer og gruvearbeidere (uførhet, alder, dødsfall): a) i forhold til Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Italia , Luxembourg og Det forente kongerike: Direkte utbetaling b) i forhold til Nederland: Betaling gjennom kontaktorganene (etter gjennomføringsforordningens artikkel 53 til 58 i forbindelse med bestemmelsene angitt i vedlegg 5) 3. Alderspensjon for bønder: 4. Yrkesskadetrygd : i forhold til alle medlemsstatene: Betaling gjennom kontaktorganene (etter gjennomføringsforordningens artikkel 53 til 58 i forbindelse med bestemmelsene angitt i vedlegg 5) 1. Alle ordninger unntatt ordningen for sjøfolk: Direkte utbetaling 2. Pensjon for arbeidstakere (uførhet, alder, dødsfall): a) i forhold til Frankrike: Betaling gjennom kontaktorganene b) i forhold til Belgia, Danmark, Tyskland, Irland, Italia, Luxembourg, Nederland og Det forente kongerike: F. IRLAND Direkte utbetaling G. a) ARBEIDSTAKERE: 1. Uføre-, alders- og etterlattepensjoner: a) i forhold til Belgia, Danmark, Frankrike (med unntak av de franske kassene for gruvearbeidere), Hellas, Irland, Luxembourg, Nederland og Det forente kongerike: Direkte utbetaling b) i forhold til Tyskland og de franske kassene for gruvearbeidere: Betaling gjennom kontaktorganene 2. Pensjoner ved yrkesskade og yrkessykdom: Direkte utbetaling b) SELVSTENDIG NÆRINGSDRIVENDE: H. LUXEMBOURG Direkte utbetaling I. 1. I forhold til Belgia, Danmark, Frankrike, Hellas, Irland, Italia, Luxembourg, og Det forente kongerike: Direkte utbetaling 2. I forhold til Tyskland: Betaling gjennom kontaktorganene (anvendelse av bestemmelsene angitt i vedlegg 5) J. DET FORENTE KONGERIKE Direkte utbetaling. VEDLEGG 7 BANKER (Gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 7, artikkel 55 nr. 3 og artikkel 122) A. BELGIA: Ingen B. DANMARK: Danmarks Nationalbank, København C. TYSKLAND: Deutsche Bundesbank (den tyske forbundsbanken), Frankfurt am Main D. FRANKRIKE: Banque de France (den franske nasjonalbank), Paris E. HELLAS: rni; EAAaSog, A9f|va (den greske nasjonalbank, Aten) F. IRLAND: Central Bank of Ireland (den irske sentralbank), Dublin G. ITALIA: Banca Nazionale del Lavoro (den italienske arbeidsbank), Roma H. LUXEMBOURG: Caisse d'épargne (sparebanken), Luxembourg I. NEDERLAND: Ingen J. DET FORENTE KONGERIKE: Storbritannia: Bank of England (Englands nasjonalbank), London Nord-Irland: Northern Bank Limited, Belfast Gibraltar: VEDLEGG 8 TILSTÅELSE AV FAMILIEYTELSER (Gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 8, artikkel 10 a nr. 1 bokstav d) og artikkel 122) Gjennomføringsforordningens artikkel 10 a nr. 1 bokstav d) får anvendelse: 1. Arbeid stake re og selvstendig næringsdrivende: a) med en referanseperiode på en kalendermåned i forholdet: — mellom Tyskland og Luxembourg — mellom Tyskland og Det forente kongerike — mellom Frankrike og Luxembourg b) med en referanseperiode på tre kalendermåneder i forholdet: - mellom Danmark og Tyskland — mellom Nederland og Danmark, Frankrike, Tyskland og Luxembourg 2. Selvstendig næringsdrivende: Med en referanseperiode på tre kalendermåneder i forholdet: VEDLEGG 9 BEREGNING AV DE GJENNOMSNITTLIGE ÅRLIGE UTGIFTER TIL NATURALYTELSER [Gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 9, artikkel 94 nr. 3 bokstav a) og artikkel 95 nr. 3 bokstav a)] A. BELGIA Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal den alminnelige trygdeordningen tas i betraktning. B. DANMARK De gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal beregnes ved å ta hensyn til de ordninger som er hjemlet i lov om offentlig syketrygd, lov om sykehus og, når det gjelder utgifter til attføring, lov om sosial hjelp. C. TYSKLAND Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal følgende trygdeinstitusjoner tas i betraktning: 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 94 nr. 3 bokstav a): a) Ortskrankenkassen (de lokale sykekassene) b) Betriebskrankenkassen (bedriftssykekassene) c) Innungskrankenkassen (sykekassene for håndverkere) d) Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere) e) Seekasse (trygdekassen for sjøfolk) f) Ersatzkassen fur Arbeiter (erstatningskassene for arbeidere) g) Ersatzkassen fur Angestellte (erstatningskassene for funksjonærer) h) Landwirtschaftliche Krankenkassen (sykekassene for landbruket) avhengig av hvilken kasse som har gitt ytelsene 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 95 nr. 3 bokstav a): a) Ortskrankenkassen (de lokale sykekassene) b) Bundesknappschaft (forbundstrygdeinstitusjonen for gruvearbeidere) D. FRANKRIKE Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal den alminnelige trygdeordningen tas i betraktning. E. HELLAS De gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal beregnes ved å ta i betraktning den alminnelige trygdeordningen som administreres av ISpujia Koivcovixcbv Aa(pa>aoxcov (IKA) (Instituttet for trygd). F. IRLAND Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal de naturalytelser tas i betraktning som gis av syketrygdorganene (Health Services) som er nevnt i vedlegg 2, i samsvar med bestemmelsene i helsetjenestelovene (Health Acts) 1947—70. G. ITALIA De gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal beregnes ved å ta hensyn til de ytelser som gis av det offentlige helsevesen i Italia. H. LUXEMBOURG Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal de sykekasser som hører inn under Code des assurances sociales (trygdeloven) tas i betraktning. I. NEDERLAND Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal den alminnelige trygdeordningen tas i betraktning. Det skal imidlertid foretas en reduksjon av hensyn til virkningene av: 1. uføretrygden (arbeidsongeschiktheidsverzekering, WAO) 2. forsikring for særlige utgifter ved sykdom (verzekering tegen bijzondere ziektekosten, AWBZ) J. DET FORENTE KONGERIKE Ved beregningen av de gjennomsnittlige årlige utgifter til naturalytelser skal de ytelser tas i betraktning som gis av det offentlige helsevesen (National Health Service) i Det forente kongerike. VEDLEGG 10 INSTITUSJONER OG ORGANER UTPEKT AV DE KOMPETENTE MYNDIGHETER (Gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 10) A. 1. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 og gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1 bokstav a) og nr. 2og artikkel 12 a, artikkel 13 og artikkel 14: Office national de sécurité sociale, Bruxelles — Rijksdienst voor maatschappelijke zekerheid, Brussel (det nasjonale trygdekontor) 2. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 b nr. 1 og gjennomføringsforordningens artikkel 11: Caisse de secours et de prévoyance en faveur des manns naviguant sous pavillon belge — Hulp- en voorzorgskas voor zeevarenden onder Belgische vlag (hjelpe og velferdskasse for sjøfolk som seiler under belgisk flagg), Antwerpen 3. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 a og gjennomføringsforordningens artikkel 11 a nr. 1 bokstav a) og artikkel 12 a: Institut national d'assurances sociales pour travailleurs indépendants, Bruxelles — Rijksinstituut voor de sociale verzekeringen der zelfstandigen, Brussel (direktoratet for trygd for selvstendig næringsdrivende) 4. Ved anvendelse av forordningens artikkel 17 og gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1 bokstav b): Ministére de la prévoyance sociale, secrétariat general, service des relations internationales, Bruxelles — Ministerie van Sociale Voorzorg, Secretariaat-Generaal, Dienst Internationale Betrekkingen, Brussel (sosialdepartementet, generalsekretariatet, avdelingen for internasjonale forbindelser) gjennomføringsforordningens artikkel 11 a nr. 1 bokstav b): Ministére des classes moyennes, Administration des affaires sociales, Bruxelles — Ministerie van Middenstand, Administratie Sociale zaken, Brussel (departementet for middelklassen, sosialavdelingen) 5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2, artikkel 85 nr. 2 og artikkel 88 a) som hovedregel: Office national de I'emploi, Bruxelles — Rijksdienst voor arbeidsvoorziening, Brussel (arbeidsdirektoratet) b) for sjøfolk: Pool des marins de la marine marchande — Pool van de zeelieden ter koopvaardij (hyresentralen for sjøfolk i handelsflåten) 6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: a) sykdom, svangerskap eller fødsel og yrkesskade: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles - Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel (direktorat for syke- og uføretrygd) b) yrkessykdom: Fonds des maladies professionnelles, Bruxelles - Fonds voor beroepsziekten, Brussel (fondet for yrkessykdommer) c) arbeidsløshet: i) som hovedregel: Office national de I'emploi, Bruxelles — Rijksdienst voor arbeidsvoorziening, Brussel (arbeidsdirektoratet) ii) for sjøfolk: Pool des marins de la marine marchande — Pool van de zeelieden ter koopvaardij (hyresentralen for sjøfolk i handelsflåten), Antwerpen d) familieytelser: Office national des allocations familiales pour travailleurs salariés, Bruxelles — Rijksdienst voor kinderbijslag voor werknemers, Brussel (direktoratet for barnetrygd for arbeidstakere) 7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 113 nr. 2: Institut national d'assurance maladie-invalidité, Bruxelles — Rijksinstituut voor ziekte- en invaliditeitsverzekering, Brussel (direktorat for syke- og uføretrygd) I. DANMARK UNNTATT GRØNLAND 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1, artikkel 11 a nr. 1, artikkel 12 a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3 og artikkel 113 nr. 2: Sikringsstyrelsen, København (det nasjonale trygdekontor) 2. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 nr. 1 bokstav b), artikkel 14 a nr. 1 bokstav b) og artikkel 14 b nr. 1 og 2: Sikringsstyrelsen, København 3. Ved anvendelse av forordningens artikkel 17: Sikringsstyrelsen, København 4. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1 og artikkel 82 nr. 2: Det sosiale utvalg i bostedskommunen. I kommunene København, Odense, Ålborg og Århus: Magistraten (kommuneadministrasjonen) 5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81 og artikkel 85 nr. 2: Arbejdsdirektoratet, København 6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: a) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 36, artikkel 63 og artikkel 75 nr. 2: Sikringsstyrelsen, København b) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 70 nr. 2: 7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110: a) ytelser i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 1 til 5 og kapittel 7 og 8: Sikringsstyrelsen, København b) ytelser i henhold til forordningens avdeling 111 kapittel 6: Arbejdsdirektoratet, København 11. GRØNLAND 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. log artikkel 113 nr. 2: Ministeriet for Grønland, København 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1 og artikkel 82 nr. 2: Vedkommende kommuneadministrasjon 3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81 og artikkel 85 nr. 2: Arbejds- og socialdirektoratet, Godthåp 4. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Refusjoner i henhold til forordningens artikkel 36, 63 og artikkel 75 nr. 2: Sikringsstyrelsen, København 5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110: 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1: a) avhengig av arten av det sist utførte arbeid: Pensjonsinstitusjonene for arbeidere og funksjonærer angitt for de enkelte medlemsstater i vedlegg 2 b) dersom det ikke er mulig å fastslå arten av det sist utførte arbeid: Pensjonsinstitusjonene for arbeidere angitt for de enkelte medlemsstater i vedlegg 2 c) for personer som etter nederlandsk lovgivning har vært trygdet i den alminnelige alderspensjonsordningen (Algemene Ouderdomswet), mens de utførte et arbeid som etter tysk lovgivning ikke er underlagt trygdeplikt: Bundesversicherungsanstalt fur Angestellte (forbundstrygdeinstitusjonen for funksjonærer), Berlin 2. Ved anvendelse av : a) forordningens artikkel 14 nr. 1 bokstav a, artikkel 14 b nr. 1 og ved avtaler i henhold til forordningens artikkel 17 i forbindelse med gjennomføringsforordningens artikkel 11, b) forordningens artikkel 14 a nr. 1 bokstav aog artikkel 14 b nr. 2 og ved avtaler i henhold til forordningens artikkel 17 i forbindelse med gjennomføringsforordningens artikkel 11 a, c) forordningens artikkel 14 nr. artikkel 14 nr. 3, artikkel 14 a nr. 2, 3 og 4 og artikkel 14 c nr. 1 bokstav a) og ved avtaler i henhold til forordningens artikkel 17 i forbindelse med gjennomføringsforordningens artikkel 12 a: i) person som er syketrygdet: Institusjonen der vedkommende er trygdet ii) person som ikke er syketrygdet: Bundesversicherungsanstalt fur Angestellte (forbundstrygdeinstitusjonen for funksjonærer), Berlin 3. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 nr. 1 bokstav b), artikkel 14 a nr. 1 bokstav b) og artikkel 14 b nr. 1 [i forbindelse med forordningens artikkel 14 nr. 1 bokstav b)], artikkel 14 b nr. 2 [i forbindelse med forordningens artikkel 14 a nr. 1 bokstav b)] og artikkel 17: Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser), Bonn 2 4. Ved anvendelse av: a) gjennomføringsforordningens artikkel 13 nr. 2 og 3 og artikkel 14 nr. 1, 2 og 3: Allgemeine Ortskrankenkasse Bonn (den alminnelige lokale sykekasse i Bonn), Bonn b) gjennomføringsforordningens artikkel 13 nr. 4 og artikkel 14 nr. 4: Allgemeine Ortskrankenkasse Bonn (den alminnelige lokale sykekasse i Bonn), Bonn, unntatt når vedkommende er tilsluttet en erstatningskasse (Ersatzkasse) 5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81 og artikkel 82 nr. 2: Arbeitsamt (arbeidsformidlingskontoret)i det distrikt i Tyskland der arbeidstakeren sist var bosatt eller oppholdt seg, eller dersom arbeidstakeren verken var bosatt eller oppholdt seg i Tyskland under sitt siste arbeid, det Arbeitsamt i det distrikt der arbeidstakerens siste arbeidssted i Tyskland ligger 6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 85 nr. 2: Det Arbeitsamt der arbeidstakerens siste arbeidssted i Tyskland ligger 7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 91 nr. 2: a) barnetrygd utbetalt til en person for et foreldreløst barn: Arbeitsamt (arbeidsformidlingskontoret) Nurnberg b) barnetillegg til pensjoner fra lovfestede pensjonsordninger: De pensjonsinstitusjoner for arbeidere, funksjonærer og gruvearbeidere som er angitt som kompetente institusjoner i vedlegg 2 avsnitt C punkt 2 8. Ved anvendelse av: a) forordningens artikkel 36 og 63 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser), Bonn 2 i tilfellene nevnt i gjennomføringsforordningens vedlegg 3 punkt C nr. 2 bokstav b): Hauptverband der gewerblichen Berufsgenossenschaften (Sentralforbundet av yrkes- og fagforeninger), Bonn b) forordningens artikkel 75 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Bundesanstalt fur Arbeit (forbundsinstitusjonen for arbeid) 9. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 113 nr. 2: a) refusjon av naturalytelser som überettiget er gitt til arbeidstakere ved fremleggelse av bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 20 nr. 2: Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser), Bonn 2, gjennom refusjonsfondet omhandlet i forordningens vedlegg VI punkt C nr. 5 b) refusjon av naturalytelser som überettiget er gitt til arbeidstakere ved fremleggelse av bekreftelsen omhandlet i gjennomføringsforordningens artikkel 62 nr. 2: i) i det tilfelle den kompetente institusjon ville ha vært en syketrygdinstitusjon dersom vedkommende person hadde hatt rett til ytelser: Bundesverband der Ortskrankenkassen (forbundssammenslutningen av lokale sykekasser), Bonn 2, gjennom refusjonsfondet omhandlet i forordningens vedlegg VI punkt C nr. 5 ii) i andre tilfeller: Hauptverband der gewerblichen Berufsgenossenschaften (Sentralforbundet av yrkes- og fagforeninger), Bonn 10. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 2: Institusjonen som det innbetales pensjonsavgift til, eller, dersom kravet fremmes samtidig med eller etter kravet om pensjon, den institusjon som skal behandle kravet. 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1: Direction regionale de la sécurité sociale (det regionale trygdedirektorat) 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1 bokstav a) og artikkel 12 a: a) Moderlandet Frankrike: i) som hovedregel: Caisse primaire d'assurance maladie (den lokale sykekasse) ii) landbruksordning: Caisse de mutualité sociale agricole (den gjensidige trygdekasse for landbruket) iii) ordning for gruvearbeidere: Société de secours miniére (hjelpeforeningen for gruvearbeidere) iv) ordning for sjøfolk: Section «Caisse de retraite des rnarins» du quartier des affaires maritimes (avdelingen «pensjonskasse for sjøfolk» under sjøfartsdirektoratet) b) Oversjøiske departementer: i) som hovedregel: Caisse générale de sécurité sociale (den alminnelige trygdekasse) ii) ordning for sjøfolk: des affaires maritimes (avdelingen «pensjonskasse for sjøfolk» under sjøfartsdirektoratet) 3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 a nr. 1 og artikkel 12 a: Caisses mutuelles régionales (de regionale sykekassene) 4. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 13 nr. 20g3 og artikkel 14 nr. 3: Caisse primaire d'assurance maladie de la region parisienne (den lokale sykekasse for Paris-regionen) 5. Ved anvendelse av forordningens artikkel 17 i forbindelse med artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14 a nr. 1: i) ordninger utenfor landbruket: Direction regionale des affaires sanitaires et sociales (regiondirektoratet for helse- og sosialspørsmål) ii) landbruksordning: Ministére de Pagriculture (landbruksdepartementet), Paris 6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2 og artikkel 85 nr. 2: Direction departementale du travail et de la maind'oeuvre (departementsdirektoratet for arbeids- og arbeidskraftspørsmål) på det sted der arbeidet det bes om bekreftelse for, er utført Section locale de I'Agence nationale pour I'emploi (den lokale avdeling av den nasjonale arbeidsformidling) Kommunen der familiemedlemmene er bosatt 7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 84: a) full arbeidsløshet: Association pour I'emploi dans I'industrie et le commerce (Assédic) (forbundet for sysselsetting i industri og handel) på vedkommendes bosted b) delvis arbeidsløshet: Direction departementale du travail et de la maind'oeuvre (departementsdirektoratet for arbeids- og arbeidskraftspørsmål) på vedkommendes arbeidssted 8. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 89: Direction departementale du travail et de la maind'oeuvre (departementsdirektoratet for arbeids- og arbeidskraftspørsmål) 9. Ved anvendelse av forordningens artikkel 36, artikkel 63 og artikkel 75 i forbindelse med gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Centre de sécurité sociale des travailleurs migrants (sentraltrygdekontoret for vandrearbeidere), Paris Association pour I'emploi dans l'industrie et le commerce (Assédic) (forbundet for sysselsetting i industri og handel) 10. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 113 nr. 2: Centre de sécurité sociale des travailleurs migrants (sentraltrygdkontoret for vandrearbeidere) 1. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 nr. 1 og artikkel 14 b nr. gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1 bokstav a): a) som hovedregel: ISpuuxx Koivcovr/cbv AacpaXioetov (IKA), A9f]va (instituttet for trygd), Aten b) for sjøfolk: Nauxixo Ano\iaxw6 Tajxeio (NAT), Pleipaidi; (Pensjonskassen for sjøfolk), Pireus 2. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 nr. 2 bokstav b) i) og gjennomføringsforordningens artikkel 12 a nr. 1: ISpuux* Koivcovitbv AacpaWaeov (IKA), AØfjva (instituttet for trygd), Aten 3. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 a nr. 1 og artikkel 14 b nr. 2 i forbindelse med gjennomføringsforordningens artikkel 11 a nr. 1 bokstav a): a) som hovedregel: Ispuu.a Koivcovixcbv AacpaÅlaeov (IKA), AØfiva (instituttet for trygd), Aten b) for sjøfolk: Nauxuco ATiojaaxixo Tau.eio (NAT), Fleioaidg (Pensjonskassen for sjøfolk), Pireus 4. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 2: a) som hovedregel: ISpuu.a Koivcovr/cbv (IKA), AØnva (instituttet for trygd), Aten b) for sjøfolk: Nauxuco Ajtouxxxuco Tau,Eio (NAT), Ileioaidg (Pensjonskassen for sjøfolk), Pireus 5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 13 nr. 2 og 3 og artikkel 14 nr. 1 og 2: Ispu|ia Koivcovuccbv Ao(pa?dae<jov (IKA), A9f]va (instituttet for trygd), Aten 6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2 og artikkel 85 nr. 2: Opyavia|io<; A7iaaxo>aaeco<; Epyaxixo Auvauxxo (OAEA), AOnva (arbeidsformidlingskontoret), Aten 7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 81: IBpu|ia Koivtovixcov Ao(pa?daecov (IKA), AØfjva (instituttet for trygd), Aten 8. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2 og artikkel 110: a) barnetrygd, arbeidsløshet: Opyaviou-og Epyaxixo Auvauxxo (OAEA), A9r|va (arbeidsformidlingskontoret), Aten b) ytelser til sjøfolk: Nauxuco A7iou.axixo Tau-eio (NAT), Fleipaidc; (Pensjonskassen for sjøfolk), Pireus c) andre ytelser: IBpuu,a Koivcovixow AacpaXiaecov (IKA), AGfjva (instituttet for trygd), Aten 9. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 82 nr. 2: Opyavianoc; AjtaaxoAxaecog Epyaxixo Auva|iuco (OAEA), AOnva (arbeidsformidlingskontoret), Aten 10. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 113 nr. 2: a) ytelser til sjøfolk: Naimxo A7iou.a%ixo Tau.eio (NAT), netpaidc; (Pensjonskassen for sjøfolk), Pireus b) andre ytelser: ISpujxa Koivtovixcbv (IKA), Aof]va (instituttet for trygd) 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1, artikkel 11 nr. 1, artikkel 11 a nr. 1, artikkel 12 a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3, artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1, artikkel 85 nr. 2, artikkel 86 nr. 2 og artikkel 91 nr. 2: Department of Social Welfare (sosialdepartementet), Dublin 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81 og artikkel 82 nr. 2: Department of Social Welfare (sosialdepartementet), Dublin, herunder distriktskontorene som er ansvarlige for ytelser ved arbeidsløshet 3. a) Ved anvendelse av forordningens artikkel 36 og artikkel 63 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Department of Health (helsedepartementet), Dublin b) Ved anvendelse av forordningens artikkel 70 og artikkel 75 nr. 2 og gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: Department of Social Welfare (sosialdepartementet), Dublin 4. a) Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110 (for kontantytelser): Department of Social Welfare (sosialdepartementet), Dublin b) Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 110 (for naturalytelser) og artikkel 113 nr.2: Eastern Health Board, Dublin 8 Midland Health Board, Tullamore, Co. Offaly Mid Western Health Board, Limerick North Eastern Health Board, Ceannanus Mor, Co. Meath North Western Health Board, Manorhamilton, Co. 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1: Ministero del lavoro e deila previdenza sociale (arbeids og sosialdepartementet), Roma 2. gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1, artikkel 13 nr. 2og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene 3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 a og artikkel 12 a: for leger: Ente nazionale di previdenza ed assistenza medici (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for leger) for apotekere: Ente nazionale di previdenza ed assistenza farmacisti (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for apotekere) for veterinæren Ente nazionale di previdenza ed assistenza veterinari (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for veterinærer) for jordmødre: Ente nazionale di previdenza ed assistenza per le ostetriche (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for jordmødre) for ingeniører og arkitekter: Cassa nazionale di previdenza per gli ingegneri ed architetti (den nasjonale velferdskasse for ingeniører og arkitekter) for landmålere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei geometri (den nasjonale velferds- og hjelpekasse for landmålere) for advokater og sakførere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore degli awocati e dei procuratori (den nasjonale velferds og hjelpekasse for advokater og sakførere) for økonomer: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei dottori commercialisti (den nasjonale velferds- og hjelpekasse for økonomer) for revisorer og økonomiske rådgivere: Cassa nazionale di previdenza ed assistenza a favore dei ragionieri e periti commerciali (den nasjonale velferds og hjelpekasse for revisorer og økonomiske rådgivere) for arbeidskonsulenter: Ente nazionale di previdenza ed assistenza per i consulenti del lavoro (det nasjonale velferds- og hjelpekontor for arbeidskonsulenter) for notarer: Cassa nazionale notariato (den nasjonale kasse for notarer) for speditører: Fondo di previdenza a favore degli spedizionieri doganali (velferdsfondet for speditører) 4. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 38 nr. 1: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene 5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 75 nr. 2: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), distriktskontorene 6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2, artikkel 85 nr. 2, artikkel 88 og artikkel 91 nr. 2: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), distriktskontorene 7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: a) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 36: Ministero deila sanita (helsedepartementet), Roma b) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 63: i) naturalytelser: Ministero deila sanita (helsedepartementet), Roma ii) proteser og større hjelpemidler: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd), Roma c) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 70 og artikkel 75: Istituto nazionale deila previdenza sociale (den nasjonale velferdsinstitusjon), Roma 8. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 113 nr. 2: a) sykdom (herunder tuberkulose): Ministero deila sanita (helsedepartementet), Roma b) yrkesskade og yrkessykdom: i) naturalytelser: Ministero deila sanita (helsedepartementet), Roma ii) proteser og større hjelpemidler: Istituto nazionale per I'assicurazione contro gli infortuni sul lavoro (den nasjonale institusjon for yrkesskadetrygd) 1. Ved anvendelse av forordningens artikkel 14 d nr. 2: Den kompetente institusjon for den type inntektsgivende arbeid som utføres 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1: Den relevante ordning for den aktuelle type lønnet arbeid eller selvstendig næringsvirksomhet som sist er utført i storhertugdømmet 3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1, artikkel 11 a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3: Inspection générale de la sécurité sociale (overinspeksjon for trygd), Luxembourg 4. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 12 a: Centre d'informatique, d'affiliation et de perception des cotisations, commun aux institutions de sécurité sociale (felles datasentral for registrering av og innkreving av avgifter til trygdeinstitusjonene), Luxembourg 5. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 80 nr. 2, artikkel 81 og artikkel 82 nr. 2: Administration de I'emploi (arbeidsdirektoratet) 6. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 85 nr. 2: Den sykekasse der vedkommende sist var trygdet 7. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 91 nr. 2: a) Uførhet, alder, dødsfall (pensjoner): i) for arbeidere: Etablissement d'assurance contre la vieillesse et Finvalidité (institusjon for alders- og uføretrygd), Luxembourg ii) for funksjonærer og utøvere av frie yrker: Caisse de pension des employés privés (pensjonskasse for funksjonærer i privat sektor), Luxembourg iii) for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri: Caisse de pension des artisans, des commercants et industriels (pensjonskasse for selvstendig næringsdrivende innen handverk, handel og industri), Luxembourg iv) for selvstendig næringsdrivende innen landbruk: Caisse de pension agricole, (pensjonskassen for landbruket), Luxembourg b) Familieytelser: i) for arbeidere: Caisse d'allocations familiales des ouvriers pres Fétablissement d'assurance contre la vieillesse et l'invalidité (barnetrygdkassen for arbeidere under institusjonen for alders- og uføretrygd), Luxembourg ii) for funksjonærer: Caisse d'allocations familiales des employés pres la Caisse de pension des employés privés (barnetrygdkassen for funksjonærer under pensjonskassen for funksjonærer i privat sektor), Luxembourg iii) for selvstendig næringsdrivende: Caisse d'allocations familiales des travailleurs nonsalariés (barnetrygdkassen for selvstendig næringsdrivende), Luxembourg 8. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: a) sykdom og svangerskap eller fødsel: Caisse nationale d'assurance maladie des ouvriers (den nasjonale sykekasse for arbeidere), Luxembourg b) yrkesskade: Association d'assurance contre les accidents, section industrielle (forbundet for yrkesskadetrygd, industriavdelingen), Luxembourg c) arbeidsløshet: Administration de Femploi (arbeidsdirektoratet), Luxembourg d) familieytelser: Caisse d'allocations familiales des ouvriers pres Fétablissement d'assurance contre la vieillesse et Finvalidité (barnetrygdkassen for arbeidere under institusjonen for alders- og uføretrygd), Luxembourg 9. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 113 nr. 2: a) sykdom, svangerskap eller fødsel: Caisse nationale d'assurance maladie des ouvriers (den nasjonale sykekasse for arbeidere) b) yrkesskade: Association d'assurance contre les accidents, section industrielle (forbundet for yrkesskadetrygd, industriavdelingen) 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 6 nr. 1, artikkel 11 nr. 1, artikkel 11 a nr. 1, artikkel 12 a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1,2: Sociale Verzekeringsraad (trygderådet), Zoetermeer 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 14 nr. 3 på de av De europeiske fellesskaps hjelpepersonale som ikke er bosatt i Nederland (gjelder bare naturalytelser): Algemeen Nederlands Onderling Ziekenfonds (den alminnelige gjensidige nederlandske sykekasse), Utrecht 3. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 82 nr. 2: Nieuwe Algemene Bedrijfsvereniging (den nye alminnelige bedriftssammenslutning), Amsterdam 4. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 102 nr. 2: a) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 36 og artikkel 63: Ziekenfondsraad (sykekasserådet), Amstelveen b) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 70: Algemeen Werkloosheidsfonds (den alminneligearbeidsløshetskasse), Zoetermeer c) refusjoner i henhold til forordningens artikkel 75: Sociale Verzekeringsbank (trygdebanken) 1. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 11 nr. 1, artikkel 11 a nr. 1, artikkel 12 a, artikkel 13 nr. 2 og 3, artikkel 14 nr. 1, 2 og 3, artikkel 38 nr. 1, artikkel 70 nr. 1, artikkel 80 nr. 2, artikkel 81, artikkel 82 nr. 2, artikkel 91 nr. 2, artikkel 102 nr. 2 og artikkel 110: Storbritannia: Department of Health and Social Security, Overseas Branch (helse- og sosialdepartementet, oversjøisk avdeling), UK-Newcastle upon Tyne NE9B IYX Nord-Irland: Department of Health and Social Services, Overseas Branch (helse- og sosialdepartementet, oversjøisk avdeling), UK-Belfast BT4 3HH 2. Ved anvendelse av gjennomføringsforordningens artikkel 85 nr. 2 og artikkel 86 nr. 2: Storbritannia: Department of Health and Social Security, Child Benefit Centre (helse- og sosialdepartementet, kontoret for barnetrygd)(Washington), UK-Newcastle upon Tyne NEBB IAA Nord-Irland: Department of Health and Social Services, Overseas Branch (helse- og sosialdepartementet, oversjøisk avdeling) VEDLEGG 11 ORDNINGER OMHANDLET I FORORDNINGENS ARTIKKEL 35 NR. 2 (Gjennomføringsforordningens artikkel 4 nr. 11) A. BELGIA Ordning for utvidelse av syketrygden (naturalytelser) til å omfatte selvstendig næringsdrivende. B. DANMARK Ingen C. TYSKLAND Ingen D. FRANKRIKE Ordning for selvstendig næringsdrivende unntatt innen landbruk. Ved anvendelse av forordningens artikkel 35 nr. 2: Ordning for trygd ved sykdom og svangerskap eller fødsel for yrker utenom landbruket innført ved lov av 12. juli 1966, som endret. E. HELLAS 1. Trygdekassen for håndverkere og småhandlere 2. Trygdekassen for handlende 3. Sykekassen for advokåter: a) Hjelpekassen, Aten b) Hjelpekassen, Pireus c) Hjelpekassen, Tessaloniki d) Sykekassen for provinsadvokater (TYDE) 4. Pensjons- og trydekassen for leger F. IRLAND Ingen g. rrALiA Ingen H. LUXEMBOURG Ingen I. NEDERLAND Ingen J. EFTnr. L 230/83 s. 6 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 2001/83 av 2. juni 1983 om endring og ajourføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og forordning (EØF) nr. 574/72 om regler for gjennomføring av forordning (EØF) nr. 1408/71 (Tekst trykt under nr. 1) EFTnr. L 160/85 s. 1 RÅDSFORORDNING (EØF) nr. 1660/85 av 13. juni 1985 om endring av forord
|
maalfrid_d6d2449f7f5bee87dc2fee9c3946ad3eb10194a8_82
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.878
|
produksjonskjeden og for hver stadium av produksjonkjeden. Energibruk sammen med form for brukt energi (dvs. energibærere/energiprodukter) både for hele produksjonskjeden og for hver stadium av produksjonkjeden. Finnes i regneark Energibruk for omformingen oppgis fordelt på ulike energibærere/energiprodukter som ble brukt i produksjonen. Finnes i regneark Produksjonsteknologi Hydrolyse og fermentering av flis, destillering og dehydrering beskrivelse i rapport Produksjonskjede sammen med systemgrenser: det skal kommenteres hvilke prosesser som er inkludert i hver livsløpsstadium av produksjonskjeden, om energien knyttet til dyrking, husdyrbruk, innhøsting er med, og om energien knyttet til produksjon av tilsetningsstoffer er med. Alle innsatsfaktorer er fulgt tilbake til naturen. Flisa er ved anlegg. Se beskrivelse i rapport. Allokeringsprosedyrer: spesielt ved produksjon av bi-produkter eller spillenergi ved biobrenselsproduksjon, Ingen allokering er benyttet. Energien i biprodukter er vurdert som konverteringstap og ikke noe energibruk er allokert spesifikt til biprodukter. Analyseår. Opprinnelseland for råstoffet. Skandinavia Landet hvor bioenergibæreren er produsert. Skandinavia Spesifikke eller generelle data. En blanding av spesifikke data for undersøkte anlegg og generelle data for innsatsfaktorer. Usikkerhet i informasjonen (data, teknologi). Fortsatt forholdsvis få storskala anlegg for bioetanolproduksjon. Annen relevant informasjon.
|
maalfrid_7326da18d09217511321e1b9d0d8950bed41dd2f_375
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.813
|
377 2008–2009 Om lov om endringer i straffeloven 20. mai 2005 nr. 28 (siste delproposisjon – sluttføring av spesiell del og tilpasning av annen lovgivning) det nødvendig. Det foreslås derfor å presisere at også overtredelse av § 135 første ledd er sanksjo nert med straff. Nåværende § 313 annet ledd rammer øvrige styrmenn og mannskapet om de forlater skipet uten tillatelse så lenge skipsføreren er om bord. Også denne delen av straffebudet mener departe mentet det er nødvendig å opprettholde ettersom mannskapets medvirkning og innsats i en nødssitu asjon kan være av avgjørende betydning for om skipet kan berges eller ikke. På samme måte som for skipsføreren bør det også overfor mannskapet utvi ses varsomhet med å la straffebudet komme til an vendelse. Mange av momentene som er nevnt i hel hetsvurderingen ovenfor, vil også passe for mann skapets del. I tillegg bør det blant annet ses hen til om det forelå uttrykkelige ordrer eller prosedyrer ved nødssituasjoner og om disse i så fall ble fulgt, samt hvilke funksjoner vedkommende var tiltenkt å ha i en nødssituasjon, og hvilken bistand vedkom mende kunne ha ytet om han eller hun hadde blitt værende om bord. Bestemmelsen i § 313 foreslås videreført i sjølo ven som nytt annet og tredje ledd i § 506 under et nytt avsnitt II i kapittel 20. Det foreslås en redaksjo nell tilpasning ved å benytte terminologien «skips fører» i stedet for «Et skips fører» for å harmonise re med begrepsbruken i sjøloven § 135. Som rede gjort for i høringsbrevet, foreslås straffebestemmel sene oppbygget etter samme systematikk som skipssikkerhetsloven kapittel 10 ved å vise til plikt bestemmelsene som er overtrådt. I den nye be stemmelsen foreslås det å vise til overtredelser av sjøloven § 135 første ledd eller annet ledd. Nåvæ rende § 313 benytter uttrykket havsnød «eller an nen fare», mens sjøloven § 135 første ledd kun gjel der «havsnød». For å videreføre gjerningsbeskrivel sen i § 313 fullt ut foreslås det derfor i de nye be stemmelsene i sjøloven § 506 annet og tredje ledd også å benytte uttrykket «eller annen fare». Straffeloven 1902 § 310 setter trussel om straff der som en underordnet ved å unnlate å vise lydighet i tjenesten setter menneskeliv eller skipet i fare. Medvirkning omfattes også av straffebudet og ram mer i prinsippet også passasjerer, jf. uttrykket «en hver». Lydighetsnekt som ikke fremkaller fare, er således ikke straffbar etter bestemmelsen. I høringsbrevet ble bestemmelsene i § 310 ikke fo reslått videreført fordi straffeloven 2005 inneholder tilstrekkelige straffetrusler. Sjøloven § 408 oppstiller en plikt for passasjerer til å rette seg etter «forskrifter om orden og sikkerhet om bord», men bestemmelsen er ikke uttrykkelig straffesanksjonert i kapittel 30 eller 42, selv om og så passasjerer som «bevirker eller medvirker til slik adferd» (lydighetsnekt) kan rammes av straffelo ven § 310. Luftfartsloven § 14-11 inneholder en trus sel om straff i inntil seks måneder for passasjerer som ikke retter seg etter ordre fra fartøyssjefen, og har en forhøyet strafferamme på tre år dersom det fremkalles en faresituasjon ved lydighetsnekten. Straffeloven 2005 inneholder i § 140 en straffetrus sel for den som ved vold, materiell ødeleggelse, meddelelse av feilaktig informasjon «eller på annen måte forstyrrer den sikre drift av [...]skip og derved volder fare for tap av menneskeliv eller betydelig skade på legeme, eiendom eller miljø». Uttrykket «forstyrrelse» i § 140 må i prinsippet forstås slik at det også omfatter en passasjer som ikke etterkom mer ordre eller anvisning fra skipsledelsens side, og ved sin handlemåte fremkaller en faresituasjon. Departementet har vurdert å foreslå en straffetrus sel i sjøloven overfor passasjerer som nekter å et terkomme ordre eller som ikke retter seg etter ordens- og sikkerhetsbestemmelser som gjelder om bord, for å få et straffebud med en mer presis gjer ningsbeskrivelse. Departementet har foreløpig vur dert straffeloven § 140 som dekkende også for denne typen atferd. Lydighetsnekt og liknende fra pas sasjerer som ikke fremkaller en faresituasjon, vil dermed ikke være straffbart. Lov 16. februar 2007 nr. 9 om skipssikkerhet (skipssikkerhetsloven) inneholder straffetrusler i kapittel 10. I høringsbrevet ble det foreslått noen mindre kon sekvensjusteringer i noen av straffetruslene i kapit tel 10, samt noen mindre endringer i bestemmelse ne om overtredelsesgebyr.
|
wikipedia_download_nbo_Teateråret 1985_527178
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.86
|
'''Teateråret 1985''' er en oversikt over hendelser, verk, fødte og avdøde personer med tilknytning til teater i 1985. *Åarjelhsaemien Teatere ble etablert 1. januar 1985 av sørsamer fra Norge og Sverige som en amatørteatergruppe på tvers av landegrensene, med èt sete i Mo i Rana og et annet i Tärnaby i Storuman kommune i Västerbottens län. *Black Box teater ble etablert.'' *Christiania Teater var et figurteaterkompani etablert av Mona Wiig i samarbeid med den svenske regissøren Gösta Kjellin. ==Nye drama== *5. oktober – ''En handelsreisendes død'' (''Death of a Salesman'') var en teateroppsetning basert på skuespillet av Arthur Miller. Den ble satt opp av Nationaltheatret med Kirsten Sørlie som regissør. *''Den tapre soldat Svejk'' var en en teateroppsetting basert på romanen ''Den tapre soldat Švejk'' (''Dobrý voják Švejk a jiné podivné historky'') av Jaroslav Hašek. Den ble satt opp på Hålogaland Teater med Sigmund Sæverud som regissør.
|
maalfrid_a816e180085a42df021e255fca3b4ac477574e4e_53
|
maalfrid_banenor
| 2,021
|
da
|
0.758
|
1) Spor 1 Lørdag, søndag; ikke 24., 31. desember, 20.
|
maalfrid_adb7f121da6c157b6a7631c11890eee0b8fcc38f_2
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.728
|
Tilråding fra Utenriksdepartementet 18. november 2011, godkjent i statsråd samme dag. (Regjeringen Stoltenberg II)
|
maalfrid_6b137d69411ed7d905a7e16604b077b524568dab_8
|
maalfrid_vkm
| 2,021
|
en
|
0.936
|
: VKM, risk assessment, Norwegian Scientific Committee for Food Safety, Norwegian Food Safety Authority, radioactive elements in food, caesium-137, Chernobyl disaster follow-up, Euratom Treaty regulation, Since 1986, the management of radioactive contamination in food and feed in Norway has been driven mainly by the Chernobyl Disaster follow-up. Monitoring and countermeasures are still in place to reduce the exposure to the population. The Norwegian Food Safety Authority is in the process of revising the maximum levels (MLs) for radioactive substances in drinking water and food and establishing new ones where necessary (including for feed). These MLs are to be applicable in the management of the normal situation, immediately subsequent to any accidents, and possibly in the long-term follow-up period after accidents. As part of this process, the Norwegian Food Safety Authority requested the Norwegian Scientific Committee for Food Safety to assess the risk that radioactivity in food and feed poses to human health. More specifically, VKM was requested to address the following questions in the Terms of Reference (ToR): ToR1: What is the current health risk from radioactivity in food –food gathering and hunting included – to the whole population and specific groups in Norway? ToR2: What health risk would the current levels of caesium-137 measured in live reindeer and sheep pose to the whole population and specific groups, if no efforts were made to reduce them? ToR3: What would be the implication to the health risk if the ML for reindeer meat was reduced from 3000 to 1500 or 600 Bq/kg, respectively – for the whole population and for specific groups? ToR4: Would the procedure and the maximum levels laid down in the Euratom Treaty regulation on radioactive contamination of foodstuffs and feedstuffs following a nuclear accident be appropriate for managing similar scenarios in Norway? All food products in the human diet contain radioactive elements. Although some of these elements are due to human activity, most radioactive elements present in our diet are of natural origin. Several factors affect the concentrations of the different radioactive elements in the various food products, including the abundance and chemistry of the radioactive elements and the biology and environment of the exposed plants and animals. Naturally occurring radioactive elements, especially polonium-210, are present in relatively high concentrations in seafood and game, including reindeer. Drinking water from groundwater supplies may contain high levels of radon-222. Caesium-137 from the Chernobyl disaster in 1986 is still present at relatively high concentrations in some parts of the Norwegian environment, and there are large geographic variations in contamination levels.
|
friheten_null_null_19481117_8_268_1_MODSMD_ARTICLE53
|
newspaper_ocr
| 1,948
|
no
|
0.778
|
Arbeiderbladet spør statsråd Lang helle om ikke den norske 4-årsplanen er mottatt med større velvilje enn de andre 15 marshall-land. Bevisste arbeidere har forlengst holdt opp å forundre seg over Arbei derbladet og DNA-regjeringen. Siden frigjøringa har statsministeren og re gjeringen vært gjenstand for rosende omtaler i Morgenbladet og Aftenposten og Gerhardsens bilde har pranget på første side i høyrepressen på flere spalter. Det er ikke lengar underlig, men typisk, at Gerdhardsen når han skal besøke en skole velger Riis, hvor det vel knapt fins en elev fra ar beiderklassen. «Aktuell» hadde for et par år siden en artikkel med svære bilder av stats ministeren og familie i hans 2 værel •ses leilighet (mens oppussingen av statsministerboligen fant sted). bédre kriterium på hans arbeidervenn lige innstilling skal være usagt, men det gjorde tydeligvis ikke det ønskede inntrykk på massene, ettersom ryktene om byggingen av villa tok til en stund etter. I anledning dem følte Arbeider bladet seg forpliktet til en «forsvars side» og mente vel å ha utryddet all mistanke hos eventuelle velgere. Imid lertid er arbeiderne nokså håpløse slik, de syns ikke det er av noen vesentlig betydning enten Gerhardsen bor i 2 eller 7 værelser eller villa. Det som interesserer dem mest er hvilken po litikk mannen fører. Og de fleste av dem særlig de som husker tiden før krigen sitter igjen med en flau smak i munnen hver gang og det er tem melig ofte at deres representant fi gurerer i Høyres organer som «den fornuftige mannen, med hvem det er mulig å samarbeide». Arbeiderne har for lenge siden for stått at de ikke har felles interesser med sine utbyttere. Gjennom et liv i kamp for ferie, lønnspålegg og andre rettigheter, har de gjentatte bevis for at skal en fordel oppnås må det kjem pes for den. De har forlengst oppdaget at deres interesser ikke går parallelt med utbytternes. Kampen kan ikke føres av de reaksjonære og arbeider klassen for høyere levestandard den blir da bare en utbygging og sik ring av kapitalismens utbyttersystem, den må føres av arbeiderklassen mot utbytterne for å frata dem den økonomiske makt, som naturligvis også innebærer den politiske makt for høyere levestandard for det arbeidende folk. En slik politikk vil aldri bli gjen stand for ros i den borgerlige presse. De menn som leder en slik politikk vil aldri få sitt bilde i den samme presse uten med tekst som gir uttrykk for «unasjonal» holdning, menneskefiendt lighet og forbrytersk virksomhet. Et hvert vedtak eller forslag som tar sikte på, i realiteten å forbedre arbeidernes kår, vil medføre lange ledere og andre artikler med angrep og påstand om anslag mot folkets sikkerhet og tyveri av privat eiendom, «fjernstyring» osv. Det er dette som avslører DNA regjeringens politikk. All lovsangen til «Marshall-planen» hvor de borgerlige partier og DNA synger unisont, uten den minste skurrende dissonans, At lanterhavspakten og 4-årsplanen og Herøya. Koret er veltrenet og samstem mig. Intonasjonen er fremragende og dirigenten på den andre siden av havet har all ære av prestasjonen. Men så uteblir heller ikke rosen: i Aftenposten for 1. november finner vi et sitat fra en artikkel av Quentin Reynolds i Colliers Magasin:- «Dersom Russland prøver på å sKj se re gjennom Norge, kommer sovjet sigden til å sløves mot norsk tapper hets herdede stål. Klok av naziokku pasjonens terror har 3 millioner nord menn vunnet fram til sann frihet for frykt. Men de venter en ny krig og ser i så tilfelle realistisk fram til USA». Artikkelen former seg som en over strømmende ros over Norge som det eneste sikre vest-orienterte skandina viske land skriver Aftenposten. Om Norge og Atlanterhavspakten skriver samme avis for 11. november: «I likhet med Arbeiderbladet ser vi også med den største sympati og for ståelse på den Atlanterhavspakt som er under forberedelse», og «Arbeiderbla det» mener at de nordiske land allerede nå bør søke kontakt med den beve gelse som er i gang for opprettelse av en Atlanterhavspakt og at vi bør yte vår aktive medvirkning. Det er en tanke vi har all mulig sympati for». Om Herøya-aksjonen finner vi i Aftenposten for 6. november: «LO har fra først av inntatt en fast og korrekt holdning, støttet av regjeringen». "Vi kjenner DNA's og LO's faste og korrekte holdning når det gjelder ar beidskjøperne og den amerikanske im perialisme. Aftenposten's og USA's hyl dest er i høy grad velvillig og åpenlys det er ikke nødvendig å tigge om mer og etter hvert som vår uavhen gighet og nøytralitet svinner hen som dugg for sola i dette tilfelle «Mar shall-plan» og Atlanterhavspakt blir kapitalismens hyldest til DNA-regje ringen og de menn som formidlet sal get, sterkere og sterkere. Men denne hyldesten angår ikke arbeiderklassen på samme måte de føler seg ikke fortrolig med den og ønsker na turlig nok ikke mer av samme slag. I likhet med lønnskampene, kampen for 8-timersdagen og ferie, går også kam pen for landets uavhengighet mellom arbeiderne på den ene siden og de im perialistiske krefter og deres mellom menn på den annen side. Høyresosialdemokratene i DNA fø ler seg beæret og umettelig når det gjelder USA's og våre egne høyreorga ners hyldest. Så lenge det er klasse kamp og dvs. så lenge det fins ut byttede og utbyttere må høyreorga nets syn på «fast og korrekt* politisk holdning bety det stikk motsatte fra arbeiderklassens synspunkt. Det vil i dette tilfelle si: front mot Sovjet samveldet og folkedemokratiehe og den internasjonale arbeiderklasse. R. M.
|
wikipedia_download_nbo_Sons of Liberty_249929
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.909
|
'''Sons of Liberty''' var en politisk gruppe bestående av amerikanske patrioter som oppsto i de nordamerikanske britiske koloniene i kjølvannet av Den amerikanske uavhengighetskrigen på 1770-tallet. Sons of Liberty ble designet for å oppfordre til endring når det gjaldt den britiske regjeringens behandling av deres kolonier i årene etter slutten på den franske og indianske krig som tok slutt i 1763. Disse patriotene angrep britisk administrasjon som symboliserte den britiske autoritet og makt på amerikansk jord. Slike angrep kunne finne sted både gjennom ord og gjerninger. Grupper som identifiserte seg selv som Sons of Liberty eksisterte i nesten hver eneste britiske koloni. Organisasjonen spredte seg til nye områder måned etter måned og spredte seg til stadig flere forskjellige kolonier. Til gjengjeld gjorde de britiske myndigheter flere forsøk på å hindre spredning av Sons of Liberty ved å henvise til dem som «Sons of Violence" eller "Sønner av vold." Sons of Liberty bestod i stor grad av medlemmer fra den amerikanske middelklassen, f. eks. håndverkere, handelsfolk, provinsielle tjenestemenn, osv. Selv om de var imot flere av handlingene fra den britiske regjeringen, vil de likevel hevdes å være lojale mot den britiske tronen. Deres første mål var i første omgang å sikre deres egne rettigheter som engelskmenn. Gruppen var kraftig inspirert av franskmannen Pasquale Paoli og hans kamp mot overmakten, og for uavhengighet på Korsika. Flere høytstående og prominente medlemmer av Sons of Liberty ble også kalt Founding Fathers of the United States (USAs landsfedre).
|
maalfrid_967c4d235adf936b697732606ec71806e0a27b87_10
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.755
|
Fylkesmannen har konstatert lovbrudd i punkt 4.3 ovenfor. I denne rapporten gis Tranøy kommune frist til å rette lovbruddet, jf kommuneloven § 60d. Frist for retting er . Kommunen må innen denne datoen sende Fylkesmannen en erklæring om at det ulovlige forholdet er rettet og en redegjørelse for hvordan lovbruddet er rettet. Dersom lovbruddet ikke rettes innen den fastsatte fristen, vil Fylkesmannen vedta pålegg om retting. Et eventuelt pålegg om retting vil ha status som enkeltvedtak og vil kunne påklages etter forvaltningslovens regler for dette, jf forvaltningsloven kapittel VI. Følgende pålegg er aktuelt å vedta etter utløpet av rettefristen i denne rapporten: Tranøy kommune må påse at barnehagene etterlever opplysningsplikten, jf barnehageloven § 8 jf § 22. Lovbruddet innebærer at: Som nevnt i kapittel 5 ovenfor er kommunen gitt frist for å rette de ulovlige forholdene som er konstatert i denne rapporten. Frist for tilbakemelding er . Kommunen har rett til innsyn i sakens dokumenter, jf. forvaltningsloven § 18. Remi A.
|
maalfrid_1110302887dc880a92a877d54bb248b53d487646_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.823
|
3.2.3 Krav om lovlig forsikringsinteresse Ikke krav om "lovlig interesse" etter FALs ordlyd Men det er fortsatt et vilkår for gyldig forsikring (jf. NOU 1987:24.118) Hjemmel: NL 5-1-2 (og avtl. § 36) Vurderingene etter NL 5-1-2 er identiske med de som ble foretatt etter FAL 1930 § 35 NL 5-1-2 rammer:
|
maalfrid_8e2a950d47df7ab80fdfe3c3b6a5e9cbd6f18fec_6
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.857
|
sårbarhetsreduksjon, med sikte på å styrke sektorens krisehåndteringsevne og øvrige arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap. Arbeidet tar utgangspunkt i at alle enheter som etter lov eller forskrift skal gjøre risiko- og sårbarhetsanalyse, som underlag for beredskapsplan, faktisk gjør dette. Helsedirektoratet skal ikke være en ny godkjenningsinstans for slike analyser eller beredskapsplaner. Arbeidet baserer seg på åpne kilder. Følgende målsettinger ligger til grunn for arbeidet: Gi departementet en løpende oversikt over risiko og sårbarhet og sette departementet i stand til å vurdere virkemidler for styring av samfunnssikkerhet og beredskap i sektoren. Styrke sektorens krisehåndteringsevne og styrke arbeidet med samfunnssikkerhet og beredskap. Utvikle tverrfaglig kunnskap om og felles forståelse av hva som utgjør risiko og sårbarhet i sektoren. Øke nytteverdien av eksisterende analyser, evalueringer og underlagsarbeid som allerede finnes tilgjengelig. Sørge for at Helsedirektoratet har et dekkende bilde av sårbarhet og risiko i egen sektor på vegne av departementet. Utvikle en systematisk tilnærming for å identifisere overordnet risiko og sårbarhet og mulige tiltak for forbedring i helseberedskapen.
|
lovdata_cd_63430
|
lovdata_cd_somb_rundskriv_2005
| 2,021
|
no
|
0.912
|
Publisert: Somb-1969-16 (1969 43) Sammendrag: Urimelig lang behandlingstid av sak om blilighetserstatning. Saksgang: (Sak 840/68). Enken etter en ingeniør som forulykket i februar 1958 under arbeid for Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, klaget i 1968 over at spørsmålet om billighetserstatning til hennes tre barn ennå ikke var behandlet av fagadministrasjonen. Hun opplyste at hun allerede kort tid etter ulykken var blitt informert av høyere funksjonærer i Vassdragsvesenet om at spørsmålet om billighetserstatning av Stortinget var tatt opp av administrasjonen. Etter mer enn 5 år anmodet Vassdragsvesenet henne i brev av april 1964 om å sende inn skriftlig søknad om erstatning. Dette ble gjort i juni s.å. Da hun innga klage 8. november 1968, lå saken fremdeles til forberedelse i Industridepartementet. Hun hadde flere ganger henvendt seg til departementet telefonisk og skriftlig, men uten resultat. Klagen ble forelagt for Industridepartementet, soni bekreftet at saken hadde ligget ubehandlet i departementet siden august/september 1964. Departementet beklaget meget den oppståtte forsinkelse, og opplyste at saken var blitt liggende hos vedkommende saksbehandler og at den på en uforklarlig måte ikke var kommet med på restanseoppgavene. Etter at klagen var mottatt, tok departementet straks saken opp og oversendte den til Finans- og tolldepartementet 7. desember 1968. Hensett til at saken var blitt liggende i administrasjonen hele denne lange tiden, ba jeg Finans- og tolldepartement søke behandlingen påskyndet mest mulig. Etter at det var innhentet nye ligningsattester og saken hadde vært forelagt for Sosialdepartementet, oversendte Finans- og tolldepartementet den til Billighetserstatningsutvalget i juli 1969. I utvalgets møte 15. oktober s.å. ble det tilrådd at hvert av klagerens tre barn fikk en erstatning på kr. 10.000. Finans- og tolldepartementet opplyste at saken ville bli tatt med i den proposisjon som samme høst skulle fremsettes til Stortinget om billighetserstatninger fra statskassen. Da klagen ble inngitt, var det gått over 10 år siden klagerens ektefelle forulykket og omtrent like lenge siden hun hadde fått opplyst at spørsmålet om erstatning var tatt opp av administrasjonen. Etter det som forelå hadde saksforløpet vært følgende: I årene 1955-58 hadde det vært behandlet en del søknader om billighetserstatning fra etterlatte etter arbeidere og tjenestemenn som var forulykket i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesens tjeneste. oppgave over samtlige dødsulykker som var inntruffet i NVE etter 1945. Om sakens videre skjebne uttalte NVE: «Ifølge opplysninger som i henhold hertil ble innhentet fra de forskjellige anlegg viste det seg at det i alt var inntruffet 18 dødsulykker i den nevnte periode. Samtidig ble det innhentet opplysninger om de etterlattes oppholdssteder, deres økonomiske og familiære forhold og om ulykkenes hendelsesforløp og de forsikrings- og pensjonsytelser som ble utbetalt i anledning ulykkene. Dette viste seg, for enkelte av de etterlattes vedkommende, å være et temmelig omfattende arbeid. Saksbehandlingen ble lagt opp med sikte på at spørsmålet om billighetserstatning skulle legges frem for hovedstyret i form av en felles tilråing vedkommende alle de etterlatte som ikke hadde søkt om billighetserstatning. Saken ble for øvrig noe forsinket ved at flere av de saksbehandlere som etterhvert ble satt til å forestå behandlingen, sluttet etter meget kort tid i tjenesten. Det ble ikke gitt underretning til noen av de etterlatte om at billighetserstatningsspørsmålet var tatt opp til behandling før deres søknad/samtykke ble innhentet i 1964. Imidlertid går en ut fra at i alle fall noen av dem var kjent med at NVE innhentet opplysninger om deres formuesforhold m.v. og på den måten ble kjent med at spørsmålet var under behandling.» Den tilråding som er nevnt ble først lagt frem for hovedstyret i møte 27. september 1963. Hovedstyret tilrådde at det ble gitt erstatning bl.a. i klagerens sak, og saken ble oversendt til Industridepartementet 22. oktober 1963. Etter konferanse med Finansog tolldepartementet sendte imidlertid Industridepartementet saken tilbake til NVE 11. november 1963, og ba om at det ble innhentet søknader og ligningsattester fra de etterlatte. Som nevnt sendte klageren så sin søknad inn i juni 1964. Etter at også de andre søknader med nødvendige opplysninger var innkommet, ble saken igjen sendt Industridepartementet ved NVE's ekspedisjoner av 18. august og 8. september 1964. Industridepartementet opplyste at det var flere uheldige omstendigheter som sammen hadde forårsaket at saken deretter ble liggende ubehandlet i departementet til klagen forelå. Den saksbehandler som hadde latt saken ligge hos seg, gjorde ikke sine overordnede kjent hverken med dette eller med de muntlige og skriftlige purringer han hadde fått. Saken hadde opprinnelig vært ført opp på departementets restanseliste for 3. kvartal 1964, og etter gjeldende retningslinjer skulle den vært tatt med også på de senere restanselister. Dette var imidlertid ikke gjort, og departementet kunne nå ikke gi noen forklaring på forholdet eller på grunnen til at dette ikke kom for dagen. Klageren hadde etterlyst saken i brev av 31. januar 1966 til NVE, som i brev av 18. februar s.å. gjorde Industridepartementet kjent med purringen. NEV's brev var journalført i deartementet og var levert vedkommende saksbehandler. Etter gjeldende ordning skulle brevet ha vært ført opp i restanselisten, men det ble ikke gjort. Heller ikke denne svikt i ordningen kunnne departententet nå gi noen forklaring på. Klagerens øvrige muntlige og skriftlige purringer hadde vært rettet direkte til saksbehandleren, og departementet var ikke gjort kjent med dem. Om sin befatning med saken uttalte vedkommende saksbehandler bl.a.: «Saken er - - - kommet inn på ny i august 1964, uten at jeg har merket meg det. Saken er kommet blant uvedkommende dokumenter. Det kan være meg som av vanvare har lagt den til side, men det er i alle fall ikke bevisst, og jeg har ingen erindring om det. Noe ytterligere skriftlig, herunder purring, er ikke kommet til meg, og jeg har følt meg sikker på at jeg ikke hadde saken til behandling. Saken har ikke vært nevnt i restanselistene. Jeg vil ikke benekte at fru - - - (klageren) har ringt flere ganger, jeg husker i alle fall et par anledninger. Første gang - det er flere år siden - gikk jeg gjennom de sakene jeg hadde til behandling, men med negativt resultat. Da jeg ringte tilbake det oppgitte telefonnummer ble det svart at jeg var kommet til Dikemark. Det kan ha influert på mitt svar og min opptreden. Skriftlige eller muntlige purringer i forbindelse med de andre forhold som er omhandlet i saken, er ikke kommet til meg. Til uttalelsen knyttet departementet bl.a. følgende bemerkninger: «Da - - - (saksbehandleren) fikk denne sak tilbake burde den vært velkjent for ham. Departementet kan derfor vanskelig tro at han har mottatt saken uten å ha merket seg det, og at den av vanvare er lagt til side blant uvedkommende dokumenter, slik han selv nå forklarer. Saken består av en betydelig pakke dokumenter. Departementet finner heller ikke grunn til å tvile på at - - - (saksbehandleren) har mottatt de personlige purringer som fru - - - (klageren) opplyser om, og man kan ikke skjønne annet enn at han må ha vært på det rene med at han satt med saken. Han har fortiet purringene innen departe,entet, hva han neppe ville gjort hvis han ikke hadde visst hvor saken var. Da han ble forelagt ombudsmannens skrivelse av 11. november f.å. kunne han også straks peke på hvor saken var, og var fullt orientert om at han hadde hatt den liggende i omlag 4 år. Han fikk da pålegg om å ta saken straks, hva han beredvillig lovet som vanlig. ikke hadde behandlet saken ble den fratatt ham og overlatt en annen. Dette er ingen vanskelig sak, men det er øyensynlig en av dem som - - - (saksbehandleren) av uforståelige grunner er ute av stand til å gjøre noe med, selv med sin beste vilje. Han kan ikke selv gi noen fornuftig forklaring på forholdet. Det er ikke riktig når han opplyser at saken ikke har vært nevnt i restanselistene. Saken er ført opp i listen for 3. kvartal 1964 med - - - som saksbehandler og bemerkning om at den har måttet utstå av hensyn til andre mer presserende saker. Denne utsettelse er det intet å si på. Arbeidspresset har vært og er urimelig sterkt, og en stor del av sakene er underkastet frister som må overholdes. Saken skulle vært ført opp igjen i senere lister, men dette er ikke skjedd, og det er ingen som nå kan gi noen forklaring på hvorfor. Det er ikke kommet noen purring til departementetfra - - - (klageren) eller noen annen som er involvert i saken. En purring til departementet ville ledet til oppdagelse av det beklagelige forhold. Med den ekstra kontroll som ble etablert for et par år siden skulle en gjentagelse være utelukket. Om behandlingstiden i NVE bemerket jeg at det, ikke minst her hvor det gjaldt tap av forsørger, var uheldig og beklagelig at saksforberedelsen hadde tatt så uforholdsmessig lang tid som over 5 år. Spesielt var det beklagelig at det på tross av denne lange tid, viste seg nødvendig å innhente ytterligere opplysninger før saken kunne fremmes. Som det er anført i klagen, måtte det vekke skuffelse og overraskelse hos klageren, da hun etter ca. 6 års ventetid fikk brev med anmodning om å sette opp skriftlig søknad. De forhold som NVE hadde pekt på - de relativt omfattende undersøkelser som måtte foretas og at flere saksbehandlere sluttet - kunne ikke gi tilfredsstillende forklaring på at behandlingstiden måtte bli så urimelig lang. Industridepartementet uttalte i et brev av 23. april 1969 til vedkommende saksbehandler: «Ombudsmannen tok saken opp med departementet i brev av 11. november s.å., og i denne forbindelse ble omhandlede sak sammen med 5 lignende saker funnet på Deres kontor. Sakene, som var mottatt med NVE's ekspedisjon av 18. august 1964 var overlatt Dem til behandling, men intet ble gjort med sakene. Dette til tross for skriftlig purring fra NVE i brev av 18. februar 1966. Det kan i denne forbindelse nevnes at De overfor NVE's saksbehandler bekreftet at saken berodde hos Dem, men at den hadde måttet utstå på grunn av mer presserende arbeid. Heller ikke på dette tidspunkt ble saken fulgt opp. Senere er De, ifølge - - - (klageren), purret på saken telefonisk 24. mai og 20. september 1967, skriftlig 26. oktober s.å. til Dem personlig og på nytt telefonisk 6. mai og 6. november 1968. Heller ikke disse purringer, som departementet ikke har grunn til å betvile har funnet sted som anført av - - - (klageren), fikk Dem til å foreta Dem noe med saken. De underrettet heller ikke Deres foresatte eller foretok Dem noe med saken på annen måte. Departementet anser dette for grov tjenesteforsømmelse som det burde reageres meget strengt overfor, og flere disiplinære forføyninger har i denne forbindelse vært vurdert. Sett på bakgrunn av Deres alder og at De har gitt uttrykk for at De for fremtiden vil gjøre Deres beste for at lignende forsømmelser ikke skal forekomme, har departementet funnet å kunne begrense seg til å gi Dem en advarsel denne gang. Departementet vil imidlertid presisere at hvis lignende eller andre graverende forsømmelser forekommer heretter, vil departementet måtte overveie å gi Dem avskjed. Jeg var enig med departementet i at saksbehandleren ved sitt forhold hadde utvist grov tjenesteforsømmelse, og når ansettelsesmyndigheten fant å kunne nøye seg med den alvorlige advarsel som var gitt, var dette iallfall ikke for streng reaksjon. Det ble opplyst at det nå var gjennomført spesiell kontroll med behandlingen av vedkommende saksbehandlers saker. Også den kontrollsvikt som hadde foreligget i departementet, og som departementet hadde beklaget, ga grunn til kritikk. Etter departementets uttalelse var det senere innført en alminnelig kontrollordning som måtte antas å utelukke gjentagelse av forhold som det foreliggende. Klagerens billighetserstatningssøknad ble behandlet av Stortinget i møte 26. februar 1970. I samsvar med Justiskomitéens innstilling ble hennes tre barn innvilget erstatning med kr. 15.000,- hver. Somb-1969-15 Refusjon av sjømannsskatt på grunn av uriktig klasseansettelse. Tlibakevlrkning av vedtak om refusjon.
|
maalfrid_0e55ba04604fcd5bdc95b29ff124562855d6b5c3_361
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
fr
|
0.159
|
Areal i 1000 hektar Superficie en milliers d'hectares Bruli en (Arealet er Natureng Skog Annen mark Vann Areal I alt Hvete Rug Prés naturels Forêts Autres ter? es Eaux Total Froment Seijk Dyrket Hage o. 1. 3 mark Terres Jardin, etc. labanrabies Land Pays 3 517 2 600 1 016 50 000 3 613 27 519 20 862 1 536 7 500 22 235 1 574 391 537 60 31 419 3 407 22 243 13 933 3 854 1 23814 — 755 ' 17 119 6 579 995 32 425 4 293 38 280 44 899 3 065 10 315 4 523 55 099 12 988 6 889 31 018 24 754 6 579 5 567 259 4 116 38 863 8 906 29 505 2206871 50 572 24 101 4 129 58 215 9 309 927 10 756 104 5 670 7 780 1 747 1 043 86 248 8 322 1 600 6 336 811 142 " 210 568 " 5 456 105 3 [37 210 137 1.36 131 [51 618 33 1 195 258 298 497 8 225 5 957 [26 418 17 330 . 1 542 •-• Internasjonale oversikter. 334 Aperçus internationaux. Emploi de la terre et prodilit Norge. Norvège Danmark4. Danemark Finnland. Finlande Sverige. Suède Belgia. Belgique Bulgaria. Bulgarie Estland. Esthonie Frankrike. France Hellas. Grèce Irland. Irlande Italia. Italie Jugoslavia. Y ougoslavie Lettland. Lettonie Litauen. Lithuanie Luxembourg. Luxembourg Nederland. Pays -Bas Polen. Pologne Portugal. Portugal Romania. Roumanie Sovjet-Samveldet 9. U. R. S. S. Spania. Espagne Storbr. og Nord-Irland. Gr. - Bret. et Irl. du Nord Sveits. Suisse Tyskland." Allemagne Ungarn. Hongrie Algerie. Algérie Egypt. Egypte Fr. Marokko. Maroc franç. . Syd -Afr. -Samb. Un. Sud-Afr Tunis. Tunisie Argentina. Argentine Brasil. Brésil Canada. Canada Chile. Chili Mexico. Mexique De For. Stater. Etats - Unis Uruguay. Uruguay Britisk India. Indes britann. Japan, egentl. Japon propre Austral-Samb. Conf. austr. .. New Zealand. Nouv.-Zélande. 824 57 2 686 10 2 607 32 3 746 74 1 023 170 4 082 - 1 121 2 112 20 196 267 2 314 3 1 272 2 308 13 012 677 7 614 - 2 233 38 2 636 1 111 1 041 18 557 2 400 13 388 223 916 15 770 125 5 098 14 436 13 506 1 681 1 053 22 231 11 234 339 6 365 1 610 635 5 766 26 2 208 193 7 077 129 5 713 630 2 934 100 874 25 422 127 975 3 894 9 295 - 24 096 192 5 564 12 025 125 4 918 2 630 133 385 16 1 102 606 117 664 616 6 028 3 331 161 13 191 44 792 6 792 12292 562 837 1 091 716 1 720 11 776 3 429 5 799 6 161 1 657 1 140 45 1 341 6 480 1 600 4 120 397 324 552 680 642 15 106 3 920 A n m. Verdensproduksjonen (bortsett fra Sovjet-Samveldet) i 1939 er av det Internasjonale Landbruksinstitutt i Roma mondiale (U. R. S. S. non cwnpris) en 1939 selon l'Institut International d'Agriculture, en millions de tonnes: froment 118, 1 Etter de nyeste oppgaver. D'après les renseignements les plus récents. 2 For land på den sydlige halvkule avlingsprises. Uten Færøyane. Pérog non comprises. 5 Dessuten areal (i 1000 hektar) med blandsæd 1939: 304. En were En outre méteil (en milliers de tonnes) 1939: 694. 7 Dessuten areal (i 1000 hektar) med blandsæd, 1935: 255. En were outre méteil (en milliers de tonnes) 1939: 596. 9 Oppgavene omfatter både europeisk og asiatisk Russland. Y compris Hamnegang ikke regnet med. 13 Bare England og Wales. 15 Inkl. Østerrike, Sudeterland og Memel. Inkl.
|
maalfrid_daed49768754a707d5cbab5314dd37122b463a45_106
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.376
|
!i] Kulturminner i NORE OG UVDAL • Prioritet 1 Prioritet 2 • Prioritet 3 • Prioritet 4 Kommunegrense \/ ,, Fylkesgrense " he '
|
friheten_null_null_19450607_5_30_1_MODSMD_ARTICLE26
|
newspaper_ocr
| 1,945
|
no
|
0.964
|
Oslo gassverk ble i 1941 utskilt fra Oslo lysverker og underlagt finans rådmannen som egen administrasjon. Lysverkets styre har i møte 25. mai d. å. henstillet til ordføreren å omgjøre denne beslutning. Finansutvalget foreslår å gjeninn føre den tidligere ordning, hvoretter gassverket sorterer under Oslo lys verkers administrasjon.
|
maalfrid_d9f9a5181226376fe2fed5a0f0ec563b2c3ae06f_11
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.604
|
Et vassdragstiltak er ifølge konsesjonspliktig i de tilfeller der det kan være til i vassdrag Også grunnvannstiltak kan være konsesjonspliktig (jfr. § 45)
|
maalfrid_486403a59dc82a689beb93f9c42c02ee412e7433_10
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.969
|
Such executive bodies include the management team of the Chief Executive Officer (CEO), credit committees, management committees, and ad-hoc working groups. Second, each municipality council would be required to appoint two non-executive board members to the nonexecutive boards of every local bank office present in the municipality. In total, the Minister of Finance estimated that this proposal would lead to a more than hundredfold increase in the total number of public representatives from 15 to 1700-1800 (Ekonomisk Revy, 1975c, p. 514). Third, the bill also proposed that the representative on the central non-executive board should be allowed to participate also in the meetings of the regional non-executive boards. The Communist Left Party announced their support for all three elements of the bill on January 15, 1976 (Parliament motion 1975/76:330) thus bringing the support for the bill to 50% of parliament. On February 11, representatives for the three right-wing parties motioned to reject the two main parts of the bill (Parliament motions 1975/76:2170, 1975/76:2171, 1975/76:2172): The right for public representatives to participate in the meetings of executive bodies; That each municipality council must appoint two non-executive board members to the non-executive boards of every local bank office present in the municipality. With regards to the proposal to allow the public representative on the central non-executive board to also participate in the meeting of the regional non-executive boards the three opposition parties disagreed. While the Moderate Party and The People's Party opposed the proposal the Centre Party were in favor. Similarly, while the Centre Party rejected the second proposal that municipalities must appoint two board members, they instead proposed that municipalities were given the right to appoint two board members. Thus, on the January 15 it became clear that 50% of the members of parliament would vote against the two key parts of the bill and that their fate would have to be decided through a lottery.
|
maalfrid_291f1fe10c47e2a575d2140a8fb0cb0b8b3b8298_44
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.93
|
Kapittel 5 45 SND: Ny giv, ny vekst, nytt næringsliv av en litt annen karakter enn i distriktene. I sentrale strøk vil bl.a. nettverksbygging og koblingsvirksomhet bedriftene i mellom og arbeid for økt markedsdreven innovasjon gjennom forsknings- og utviklingskontrakter være viktigere enn arbeidet for å styrke alle delene av innovasjonssystemene, som ofte er mer velfungerende enn i distriktene. Kunnskap og nettverk opparbeidet gjennom arbeidet i de beste innovasjonssystemene i sentrale deler av landet er viktig for også å kunne gjøre en god jobb for næringslivet i distriktene. Fylkeskommunene er viktige samarbeidspartnere for SND med ansvar for regional strategiutvikling og tilretteleggende virkemidler. Forholdet mellom fylkeskommunene og SND drøftes mer utførlig senere i kapittel 5 og i kapittel 7. Økt innslag av kvinner i næringslivet, særlig i ledende posisjoner, vil skape større mangfold, kreativitet og derav verdiskaping. Næringslivet er mer mannsdominert i distriktene enn i sentrale strøk, og forskning viser at dette oppleves som et stort hinder for kvinner som ønsker å etablere bedrift eller få innpass i næringslivet i mindre sentrale strøk. SND har en viktig rolle å spille når det gjelder nettverksbygging og kompetansetiltak i forhold til kvinner over hele landet. For å bidra til at kvinner i større grad enn i dag kan bidra i nærings- og bedriftsutviklingen, er det nødvendig at SND integrerer kjønnsperspektivet i hele sin virksomhet. På en rekke områder både nasjonalt og internasjonalt er miljøhensyn og strengere miljøkrav en av de viktigste drivkreftene for at nye ideer oppstår og for å øke konkurranseevnen i etablerte markeder. SND skal derfor være en kompetent og aktiv partner for bedrifter og andre i arbeidet med å integrere miljøhensyn i næringsutviklingen og legge vekt på miljørisiko og - gevinster i sine prosjektvurderinger. Prosjekter SND bidrar til skal bygge på framtidsrettede miljøstandarder slik at de styrker bedriftenes langsiktige konkurransekraft både nasjonalt og internasjonalt. SND skal aktivt bistå sine kunder i å finne fram til løsninger som møter kravene til bærekraft og langsiktig lønnsomhet, og skal sette et eksempel for andre finansinstitusjoner når det gjelder å vektlegge miljøfaktoren i hele sin virksomhet. SND skal legge til rette for at bedrifter søker å komme i kontakt med andre parter som kan bidra til utvikling av nye produkter og prosesser. Et eksempel er utviklingen av markeder for personlig tjenesteyting på områder hvor det offentlige tidligere hadde monopol. SND kan utnytte sitt kontaktnett og kjennskap til norsk næringsliv for dette formålet, og bidra til å utvikle innovasjonssystemene. Nettverk må bygges mot ulike miljøer for ulike formål, noen partnere vil være lokale, andre vil holde til andre steder i Norge eller i utlandet. Stadig flere bedrifter bør finne sin plass i internasjonale nettverk i takt med den tiltakende internasjonaliseringen. Ovenstående innebærer at SND skal bidra sterkere til å skape velfungerende innovasjonssystemer enn tidligere. I dette bildet er det bedriftene som skal være hovedfokus. SND skal ha bedriftenes behov for øye, og legge vekt på å være støttende overfor næringslivet. SND skal ikke bruke ressurser på miljøer som ikke er fokusert mot næringslivet, og skal bidra til økt næringslivsfokus blant andre offentlige aktører. 10) Pettersen, Alsos, Anvik, Gjertsen og Ljunggren, 1999.
|
maalfrid_c120976e8a53c7d948e02274c67a1a50c31aab0b_230
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.358
|
Finansdepartementet har gjort ei rekkje rentebyteavtalar i norske kroner for å justere den samla rente eksponeringa til statsgjelda. Etter dei prinsippa som vert lagde til grunn for føringa av statsrekneskapen, vil avtalane stå med null i kapitalrekneskapen. På grunn av endring i rentetilhøva vil avtalane normalt ha ein noverdi som skil seg frå null, tufta på marknadsrenter på det aktuelle tidspunktet. Under visse omstende kan det verte aktuelt å avslutte desse avtalane før endeleg forfall, og staten kan då ha plikt til å betale eller å ta imot eit beløp som svarar til denne noverdien. Motpartane har forplikta seg til å stille trygd i form av eit kontant innskot når den samla gjelda deira under avtalen overstig visse terskelverdiar. Staten har per 31.12.2015 desse rentebyteavtalane: Motpart Opptak/forfall Hovedstol 1 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 400 000 000 2 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 150 000 000 3 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 450 000 000 4 DNB ASA 2006/16 600 000 000 5 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 300 000 000 6 DNB ASA 2006/16 250 000 000 7 Danske Bank 2006/16 500 000 000 8 Danske Bank 2006/16 500 000 000 9 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 250 000 000 10 DNB ASA 2006/16 500 000 000 11 Barclays Bank Plc 2006/16 500 000 000 12 Crédit Agricole 2006/16 250 000 000 13 Danske Bank 2006/16 500 000 000 14 Danske Bank 2006/16 500 000 000 15 Crédit Agricole 2006/16 500 000 000 16 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 200 000 000 17 Danske Bank 2006/16 500 000 000 18 Royal Bank of Scotland 2006/16 250 000 000 19 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 200 000 000 20 Crédit Agricole 2006/16 250 000 000 21 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 200 000 000 22 Danske Bank 2006/16 500 000 000 23 Skandinaviska Enskilda Banken AB 2006/16 250 000 000 24 Danske Bank 2006/16 250 000 000 25 DNB ASA 2006/16 250 000 000 26 Barclays Bank Plc 2006/16 500 000 000 27 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 250 000 000 28 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 200 000 000 29 Nordea Bank Finland Plc 2006/16 250 000 000 30 DNB ASA 2006/16 500 000 000 31 Citibank N.A.
|
maalfrid_1a3870cefceb7aea96ed1c81e26fcaeea2b10017_22
|
maalfrid_fhi
| 2,021
|
no
|
0.852
|
Southern Health er den største helsetjenesteorganisasjonen i hovedstadsområdet i delstaten Victoria (11). Den omfatter både primær- og spesialisthelsetjenester og forsknings- og undervisningsaktiviteter. Nye metoder kan først innføres etter godkjenning fra en komité, "Technology / Clinical Practice Committee (TCPC)" (12). Med metode mener man nye behandlingsformer, prosedyrer og diagnostiske tiltak. En ny metode er en metode som ikke er tatt i bruk i Southern Health. Det kan også handle om endring i bruken av en eksisterende prosedyre eller behandling som følge av innføring av nytt utstyr. Hele søknadsprosessen er beskrevet i et eget dokument (13). Søkeren kan enten være helsepersonell, seksjonsleder eller avdelingsleder. Etter å ha konsultert ledelsen sender søkeren en elektronisk søknad (vedlegg 5) til komiteen. Søknaden er et detaljert skjema som består av følgende 11 punkter: 1.Informasjon om søkeren 2.Beskrivelse av metoden 3.Beskrivelse av indikasjon og pasientpopulasjon 4.Kunnskapsgrunnlag for effekt og sikkerhet 5.Kostnadseffektivitet 6.Vurdering av nødvendig kompetanse og fasiliteter 7.Pasientinformasjon og monitorering 8.Kostnader sammenlignet med den gamle metoden 9.Implementering 10.Interessekonflikter 11.Vedlegg med informasjon om søk, søkeresultater og kritisk vurdering av inkluderte studier Søkerne kan få metodisk støtte til å utarbeide søknaden ved å ta kontakt med komiteens sekretariat, Centre for Clinical Effectiveness (CCE), eller navngitte ressurspersoner med helsefaglig og økonomisk kompetanse i Southern Health (12). Det er også utarbeidet veiledninger for hvordan man skal gå frem for å finne, vurdere og oppsummere forskning om en metode. Søkere oppfordres til å fremlegge kunnskapsgrunnlaget selv, men i noen tilfeller blir CCE bedt om å utarbeide en kunnskapsoppsummering for søkeren (14). Utarbeidelsen av en slik oppsummering tar ca. 8–10 uker. Søknader blir registrert av sekretariatet og gjennomgått i komiteens månedlige møter (13). Komiteen monitorerer bruken av godkjente metoder i minst to år gjennom en fremdriftsrapport som sendes hver sjette måned hvis ikke annet er avtalt.
|
wikipedia_download_nno_Chunga's Revenge_108588
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.843
|
'''''Chunga's Revenge''''' er det tredje soloalbumet til Frank Zappa, gjeve ut den 23. oktober 1970. Det første albumet til Zappa laga i 1970-åra var første gongen han hadde med seg dei tidlegare Turtles-medlemmane Flo & Eddie, og signaliserer starten på ein kontroversiell periode i historia til Zappa. ''Chunga's Revenge'' representerer både ei endring frå både dei satiriske politiske kommentarane frå arbeidet hans med The Mothers of Invention i 1960-åra og jazzfusion-stilen frå ''Hot Rats''. Ein «chunga» var andssvak person som Zappa såg for seg i songar som «The Idiot Bastard Son». Omgrepet vart gjeve av Dan O'Brien, som Zappa var fan av i tenåra, for effekten Hiroshima-bomba hadde på seinare generasjonar. Songane på ''Chunga's Revenge'' er varierte. Det finst to gitarjammar («Transylvania Boogie» og tittelsporet), ein blues («Road Ladies»), eit jazzmellomspel («Twenty Small Cigars») frå ''Hot Rats''-innspelinga, og ein avantgarde live improvisasjon («The Nancy and Mary Music») som er eit utdrag frå King Kong. Fleire popsongar («Tell Me You Love Me», «Would You Go All the Way?», «Rudy Wants to Buy Yez a Drink», «Sharleena») og nokre andre fører talet på songar opp i ti. Dei vokale songane omhandlar sex og/eller møte med groupiar og som Zappa seier på omslaget, er ei førehandsvising av den då komande filmen og albumet ''200 Motels''. Delar av albumet var meint for albumet, men kom ikkje med. Fleire av desse spora, «Transylvania Boogie», «Twenty Small Cigars», «The Clap», og tittelsporet, vart spelt inn under anten ''Hot Rats''-innspelinga, eller under innspelinga for ein oppfølgjar til ''Hot Rats'' tidleg i 1970, som aldri vart noko av. Andre songar frå desse innspelingane kom ut på ''Zoot Allures'', nemleg akkompagnementet for «Friendly Little Finger», ''Studio Tan'', akkompagnementet til «Let Me Take You To The Beach» og ''The Lost Episodes'' med originalversjonen av «Sharleena» og mogelegeins «Li'l Clanton Shuffle». Andre «tapte» songar frå desse innspelingane er instrumentalane «Twinkle Tits» og «Bognor Regis». Eit konsertopptak av «Twinkle Tits» finst på piratkopialbum, medan den originale studioversjonen aldri er gjeven ut. «Bognor Regis» var meint som B-sida til singelen «Sharleena», men denne vart aldri gjeven ut. Tittelsporet vart spelt av den argentiske tangogruppa Gotan Project i 2001 på debutalbumet deira ''La Revancha del Tango''. Gitarmelodien på «Tell Me You Love Me» er særs lik gitarmelodien på «Bwana Dik» og «Daddy, Daddy, Dadd», under «if his dick is a monster»-delen frå ''Fillmore East - June 1971'' og ''200 Motels''. * John Guerin – trommer (berre på «Twenty Small Cigars») * Illustrasjonar: * Fotografi: Phil Franks (omslag) *''Denne artikkelen bygger på «Chunga's Revenge» frå , den 3. juni 2014.''
|
wikipedia_download_nbo_Tabascoskilpadde_345669
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.671
|
'''Tabascoskilpadden''' (''Dematemys mawi'') er en ferskvannskilpadde og er utbredt i Sør-Mexico til Mellom-Amerika. Denne olivengrå tabascoskilpadden har svømmehud mellom tærne og strømlinjeformet skall - den er tilpasset å svømme og er nærmest hjelpeløs på land. Hunnen har olivengrønn isse (''gulaktig til rødbrun hos hannen'') og svært kort hale. Hun legger 6-20 egg på gjørmete elvebredder om sommeren og høsten, og graver dem ned eller dekker dem med plantestrø. De voksne er planteetere, men ungdyr eter også bløtdyr, krepsdyr og trolig fisk. Tabascoskilpadden er en kritisk truet art grunnet jakt av otrer og mennesker og vil ifølge IUCN's rødlistestatus ha 50% sjanse for å dø ut innen 10-100 år om det ikke iverkesettes kritiske tiltak. * ''Lengde: 50 - 65 cm''
|
maalfrid_bbedbb64a8d984a7199eeae410c329a81db47537_24
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.687
|
Side 25 av 89 Torbudalen Hytteeierforening v/ Aud Irene Øien uttalte i epost 21.05.2014: Torbudalen Hytteeierforening støtter dette tiltaket, og ønsker at prøveprosjektet gjennomføres. Dette er til det beste for villreinen i området. Nesset fjellstyre opplyste i epost 28.05.2014 til Dovrefjell nasjonalparkstyre og Aursjøvegen AS at det allerede (dvs. før 01.06.) har vært en del trafikk over fjellet, og at bommen ved Krøsbekken på Aursjøvegen ikke har fungert som den skal. Bommen var «låst» med sjaktler som var lett å skru opp med verktøy. I eposten opplyste Nesset fjellstyre også at det i dispensasjonen som Aursjøvegen AS har fått for å brøyte før 1. juni, står at «Strekningen holdes stengt for annen ferdsel. Dette kan skje ved at veien holdes stengt nede i dalen, eller der strekningen begynner.» Villreinnemnda for Snøhetta og Knutshø behandlet forslaget om prøveprosjekt som epostbehandling 01.06.2014 (sak nr. 15-2014), og vedtok følgende uttalelse: Villreinnemnda for Snøhetta og Knutshø uttaler at en prøveordning ikke bør gjennomføres. Videre at den uansett ikke kan hjemles i en dispensasjonsbehandling etter naturmangfoldlovens paragraf 48, der villreinen som hovedverneformål skal vurderes med et føre-var prinsipp. Villreinnemnda for Snøhetta og Knutshø uttaler at en ikke skal legge til rette for enklere tilkomst og derav utfartsmuligheter fra hytter ved svært viktige trekkområder for villrein og attpåtil i en svært viktig tidsperiode for årssyklusen for villrein og potensielt trekk mellom øst og vestområdet i Snøhetta villreinområde. Dette kan føre til negativ samlet effekt dersom en legger til grunn at dette kan føre til uønsket trafikk utfra hytter i neste omgang, altså med flere uthvilte mennesker som har kjørt inn ved hjelp av kolonnekjøring, enn dersom potensielt færre går inn til fots eller på ski. Vedtaket i villreinnemnda var enstemmig. Et av medlemmene i nemda fikk ikke åpnet vedlegget i saken på sin pc, og deltok ikke i behandlingen av saken. Nesset fjellstyre behandlet forslaget om prøveprosjekt på møte 13.06.2014 (sak nr. 27- 2014). Saksutredningen inneholder en del relevante opplysninger som gjengis her, i tillegg til vedtaket i fjellstyret: Torbudalen biotopvernområde vart oppretta i 2002. Formålet var å sikre viktige trekkområder, og binde saman beite- og kalvingsområder for villreinen i Snøhettastammen. Aura-utbygginga førte til oppdemming av Gautsjøen, Grynningen og Aursjøen i sør og Sandvatnet, Langvatnet, Osvatnet og Holbuvatnet i nord. Saman med anleggsvegar, kraftliner og hyttebygging vart Snøhetta villreinområde fysisk delt i to villreinområde, Snøhetta aust og vest. Einaste strekninga det ikkje er oppdemt vatn er frå Aursjøen og nordover forbi Torbuvatnet. Her er det imidlertid ein naturleg bergvegg, og einaste punktet der reinen kan krysse er ved Torbuhalsen med ei opning på om lag 100 m (Fattigbekken). Her finn ein eit gamalt fangstanlegg med dyregroper.
|
maalfrid_aa2984811a530907fe3f84df1926435334194cf4_40
|
maalfrid_nav
| 2,021
|
no
|
0.893
|
sjonistenes ønske og håp om en dag å kunne vende tilbake til arbeidslivet. Selv om man gjennom denne satsingen ikke har oppnådd de helt store resultatene, er det å lykkes med å komme tilbake i arbeid av svært stor betydning for den det gjelder og hans/hennes familie. På spørsmål om hvorfor det er viktig for dem å komme tilbake i arbeid viser de aller fleste til at deltakelse i arbeidslivet ville gi økt livskvalitet og sosial tilhørighet. «Å komme ut og treffe andre mennesker», «å ha kollegaer», «å tilhøre samfunnet», «å føle at man er til nytte», «å bidra med noe», var typiske svar da uføreinformantene ble bedt om å sette ord på hvorfor det var viktig for dem å være yrkesaktive. Så langt har vi pekt på ulike forhold som fremmer reaktiviseringsarbeidet, men avdekker også evalueringen en rekke forhold som kan forbedres. Oppsummert kan vi si at det er behov for å se nærmere på både etatsansattes og arbeidsgiveres holdninger til uførepensjonister som jobbsøkere, på deler av regelverket, samt på forvaltningens tjenestetilbud og organisering i forhold til dette satsingsområdet. Selv om mange uførepensjonister har et ønske om å komme tilbake i arbeid, og i utgangspunktet er motivert, kan det likevel skorte på selvtillit i møte med etatene. Mange har vært borte fra arbeidslivet en god stund og er usikre på hva de går til. Møtet med etatene kan derfor bli ekstra sårbart for denne gruppen. Hvordan de blir møtt av forvaltningen kan bli avgjørende for om de kommer videre i reaktiviseringsprosessen. Selv om mange av uføreinformantene var godt fornøyd med hvordan de ble mottatt, var det også en del som mente at møtet med etatene kunne vært bedre:
|
maalfrid_d939f28300d1e677b5a0298e44fa351a69130e9d_3
|
maalfrid_udir
| 2,021
|
no
|
0.915
|
Denne rapporten beskriver prosessen for utvikling, gjennomføring og analyse av resultatene til nasjonal prøve i regning for 5.trinn 2018. Det tok to år å utvikle prøven, og oppgavene har vært gjennom tre piloteringsrunder før de ble godkjent til å være med i den nasjonale prøven. De tre første kapitlene gir en kortfattet oversikt over piloteringene av oppgavene, og sier litt om formålet med og utfordringer i de ulike piloteringsfasene. I det fjerde kapitlet er prosessen med å sette sammen oppgaver til en endelig prøve beskrevet. Vi har forsøkt å begrunne de vurderinger vi har gjort før det foreligger et forslag til en endelig prøve. Siste del av rapporten, kapittel 5, er en analyse av resultatene etter at den nasjonale prøven for 2018 er gjennomført. Gjennom hele utviklingsprosessen brukes klassisk test teori (CTT) og Item Response Theory (IRT) til å analysere resultatene. De utvalgte skolene som deltar i piloteringene, er trukket av Utdanningsdirektoratet og tilfredsstiller kravene til tilfeldige og representative utvalg. For de ulike kapitlene er de viktigste analyseresultatene gjengitt i denne rapporten.
|
maalfrid_d61a72f129b3cfeaba05fde4df2f67e86c1e6298_0
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.874
|
Møte 5. juni 2019 09:00 – 11: Medlemmer tilstede: Margareth Hagen, Anne Beate Maurseth, Anne Marit Blokhus, Anne Marie Frøseth, Marit Bakke, Ragnhild Louise Muriaas, Gro Mjeldheim Sandal, Thomas Dahl, Aino Hosia, Eirik Bratland, Andreas Trohjell Forfall: Anne Helen Mydland, Fra administrasjonen: Benedicte Løseth, Birgit Falch, Bjørn Einar Aas, Vibeke Irgan, Ingar Myking, Bjug Bøyum, Lise Gundersen. I. Innkalling og saksliste ble godkjent. To saker ble meldt til eventuelt Referatet ble godkjent var utsendt med sakslisten. Seniorrådgiver Lise Gundersen fra HR- avdelingen innledet. Gode momenter fra forrige møte (sak 17/19) var tatt inn i det saksforelegget, Følgende synspunkt kom frem i møtet og vil følge saken i den ider behandling frem til endelige behandling i Universitetsstyret: Utvalget mente at saken hadde fått en bedre fremstilling i saksforelegget til møtet, enn i høringsbrevet. Det er viktig at det kommer tydelig fram hva som er krav som må oppfylles, og hva som er eksempler på kompetanse som kan vurderes. Utvalget understreket at det ikke må stilles strengere krav enn det forskriften krever. Oversikten over eksempler på utdanningsfaglig kompetanse må ikke bli for omfattende og spesifikk. Dette kan gå på bekostning av at hovedkriteriet ved ansettelse og opprykk i vitenskapelige stillinger, må være den vitenskapelige kompetansen. Forskningsutvalget ser betydningen av å vektlegge undervisningskompetanse og mener at forslagene i all hovedsak er gode. Det er likevel grunn til å se nærmere på følgende: Endring av forskriften opprykk må ses i en sammenheng med resultater fra UiBs arbeid med Charter & Code Reglementet må ikke bli for omfattende. Det bør være en viss balanse mellom krav til dokumentasjon av forskning og utdanningskompetanse, ellers kan det tolkes om at utdanningsrelaterte krav veier tyngre enn forskningsrelaterte. Reglementet må heller ikke på noe punkt fremstå med strengere krav enn det forskriften innebærer. Det må derfor sees nærmere på spesifiseringen av pkt 2 i kravene til professor med hensyn til erfaring med veiledning.
|
maalfrid_c0390b9cda918711021bf199334a4d55905a6340_74
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.771
|
00 -E ' 4 tri ' (FL 0'. 0'. '.0 (ro 0'. '0 0 0 0 0 0 - 0 ' 0 0 00 o 0 0 fl ) 0 0-") o 0' 0 '.0 0 - 0 - # '.0 ) c-) .2 o 2 00 '.0 t) Tabel 52. Produktion og Forbrug af Brændevin og Ø1 i Aarene a) Brændevin og Spiritus. ar. Indenlandsk Produktion af 50 pCt. Styrke. Indforsel af udenlandsk Brændevn og Spiritus. Samme beregnet til Brændevin af 50 pCt. Styrke. Udførsel af Brændevin g Spiritus. Samme bet regnet Brændevin af 50 pCt. Styrke. Altsaa Overskudsindførsel af 50 pCt. Styrke. Indenlandsk Forbrug. - - pr, Ialt. Indb. Liter. Liter. Liter. Liter. Liter. Liter. Liter. Liter. 985 120 409 030 339638 598 6. Aar 1). 1000 Kilogr Deraf tilvirket Malt 2) . 1000 Kilogr '' Malt med- Indforsel gaaet til af Brændevins- Malt. produktionen 3) . Malt, hvoraf tilvirket Øl. 01). Hektoliter. Forbrug. Ialt. Pr. 2I.1 21. 1) Tilvirkningen gjæ'lder Terminerne 1869-70 0. S. v. 2) Antaget, at looo Kilogr. Korn giver 81o Kilogr. Malt. 3) Antaget, at der til looo Liter Brændevin er medgaaet 311 Kilogr. Malt. Beregningen slutter sig til Tilvirkningsterminerne, ikke til Kalenderaaret. 4) Antaget, at der 'af looo Kilogr. Malt tilvirkes 32.5 Hektol. Exportøl og 35 Hektol. alm. Bayerøl. 5)
|
maalfrid_096e64c6587b0746825d60792a455a97b3d62920_25
|
maalfrid_difi
| 2,021
|
no
|
0.884
|
Det var flere som gjerne ville foreslå temaene selv, og enkelte som ønsket at panelene selv i større grad skulle bestemme både temaer og form. De kunne tenke seg en åpnere prosess og at Forbrukerrådet var med og støttet dem. Flere paneler var også inne på at alle panelene ikke trenger å diskutere samme tema. På den annen side kunne det også være en idé å la politikere eller representanter for næringen bestille temaer direkte hvis de lurer på forbrukernes oppfatning av en aktuell sak, mente noen. - Begge deler er OK, men vi må vite om det er bestillingsvare eller hvor det kommer fra, hvorfor temaene er valgt. (paneldeltaker Hordaland). De fleste synes de har lært mye og blitt mer bevisste. Flere sa at de har blitt mer krevende forbrukere og tøffere og mer kritiske i butikkene. De tør klage og leverer oftere tilbake dårlige matvarer. Enkelte mener imidlertid at de alltid har vært kritiske. På spørsmål om de nå har lært så mye at de er i ferd med å fjerne seg fra vanlige forbrukere, ble det svart benektende. De fleste var enige om at de fortsatt er på grasrotnivå. De fleste paneldeltakerne var tilfredse med metoden, som de mener gir mer og dypere informasjon enn for eksempel representative spørreundersøkelser. Noen deltakere mente likevel at representative undersøkelser kunne være nyttig som supplement. En paneldeltaker i Troms ønsket seg supplerende bruk av kvalitative intervjuer med den enkelte deltaker fordi det ville gitt mulighet for å få frem flere ting. Andre i panelet innvendte at det er andre ting som kommer frem i en gruppesamtale enn i et enkeltintervju. En paneldeltaker i Vest-Agder nevnte lekfolkskonferansen om genmanipulert mat som eksempel på en lignende metode, men mente at det blir kjappere og dårligere. - #Der møttes man jo bare en gang og ser så lite til oppfølgingen. Hordaland-panelet mente at man kunne samlet inn synspunkter via ny teknologi som et supplement. På dette spørsmålet fikk deltakerne bare lov til å svare ja eller nei. Svarene fordelte seg slik: Ja: 38 Nei: 5 Tja: 2 Vil ikke svare: 1 Er for ny i panelet til å kunne uttale seg: 1 De langt fleste svarte altså at panelene har vært en suksess. Telemarkspanelet skiller seg fra de øvrige ved at hele fire av fem svarte nei på dette spørsmålet. Vi advarer likevel mot å legge for mye i dette. I kvalitative gruppeintervjuer kan det ha mye å si hvem som svarer først og dermed bidrar til å "sette standard" for gruppen den ene eller andre veien. Vi bør heller ikke undervurdere "ja-effekten" som illustreres godt ved følgende utsagn: - #Vi må jo si ja, ellers graver vi vår egen grav (paneldeltaker Troms).
|
maalfrid_9637b661388e21bb343dd8aa642c8f8fe536de9c_31
|
maalfrid_norad
| 2,021
|
en
|
0.979
|
introduction of very strict accountability and control systems. As is often the case in such circumstances, the organisation went a bit overboard in its effort to avoid similar problems re-occurring in the future. While understandable, this has led to a high level of bureaucracy and related delays, with a large number of signatures required for anything from small purchases to consultancy contracts. The problem appeared to be further compounded by the introduction of a new grant management system (Cradle-to-Grave), which is in the process of being replaced now by a new system. Despite these investments in electronic systems a lot of paper is still being moved around. Without exception, all staff interviewed by the MTR team that were affected by this mentioned it as a serious problem, not only undermining the programme's performance but also the motivation of staff. It is also relevant to note that, if it would not have been for CEAI's role and standing in the region, several NOs would actually have withdrawn their resources from several COs in the region. Probably the most damaging effect of these rigorous control systems was the delay in disbursement of the annual budgets to the COs. While the financial year starts in July, funds have at times in the earlier years only been made available by November. Combined with the fact that COs were not allowed to advance funding from other funding sources, activities had at times been halted for several months on end. The situation seemed to be improving with funds for FY2014 having been disbursed to the COs in September. This was however still later than acceptable. Further discussions between TCO and the CEAI resulted in the signing of a Service Level Agreement (SLA) in late 2013 – including an understanding on different roles and responsibilities, local procurement procedures, expectations and turn-around times such as for subcontracts and payment requests – which has improved the situation significantly. There remains however room for some further improvements, as for example explained in the section below on budget and expenditure in relation to roles and responsibilities under basket funding. Also, the MTR had recommended simplifying protocols and systems without compromising check and balances (#7.2). In response, TCO did undertake in late 2014 an analysis to assess risks and to identify which steps could be simplified as a way to shorten the sign off procedures (e.g. director not having to sign off on everything, avoiding that certain individuals have to deal with a request up to 4 times) but the proposed changes have not been approved yet and thereby WWF is missing out on the opportunity to improve its efficiency. The large staff turn-over that resulted from the problems in TCO and MCO have also negatively affected the implementation efficiency of CEAI, with a lot of institutional memory being lost, and new staff requiring time to build up their knowledge and understanding of the CEAI, and for re-building relationships with partners. Understaffing has been another issue, for example MCO having only one person to address all the office marine work for the whole country. In addition, the China Shift GI, an important strategic partner for the CEAI, had also suffered from a large staff turn-over and its subsequent move into the China Country Office and this has led to further delays in work related to those responsible trade elements that include China / Chinese investment. Finally, the management of bank accounts rests with WWF-International including the setting of limits mandated to different WWF entities, a procedure which was already in place before the TCO issues emerged and which are very common for NGOs. For COs the limit is set at Swiss Franc (CHF) 100,000 which is actually low. Everything above that amount has to be signed off by a ROA Director, with amounts above CHF 200,000 to be signed off by WWF International staff. Sign off may take approximately two weeks, but when people are travelling it may take longer. Furthermore, the organisation does not allow e-banking which causes delays in actual transfers which have been authorised, but the organisation is currently testing e-banking including a pilot in KCO.
|
wikipedia_download_nbo_Kaptein Sabeltann enda mer gull_390715
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.559
|
'''''Kaptein Sabeltann enda mer gull''''' er en samlealbum med Terje Formoes sjørøverfigur som ble utgitt 14. juni 2014. Albumet inneholder sanger fra forestillingene Kaptein Sabeltann og den forheksede øya og Kaptein Sabeltann og jakten på den magiske diamant. Spesielt for dette albumet er at tittelen ikke er en grammatikalsk korrekt setning, da den mangler et verb. 1. Kongen på havet (3:24) 2. Blant alle pirater (3:15) 3. Heksesangen (3:07) 4. Ai, ai kæpten! (3:23) 5. Sjørøverrock (2:46) 6. Pelle og Pysas duell (2:34) 7. Pelles drøm (2:41) 8. Stol aldri på henne (3:10) 9. Du og jeg (3:55) 10. Maga Kahns sang (3:43) 11. Miriams Sang (3:44) 12. Grevens sang (3:35) 13. For fulle seil (3:03) 14. To kvinner i en (3:45) 15. Farvel (3:24) 16. Sjørøvernatt (3:57) Kaptein Sabeltann: Terje Formoe (spor 1, 2, 4, 13, 15) Langemann: Audun Meling (spor 5) Pelle: Ingolf Karinen (spor 7) Pelle og Pysa: Ingolf Karinen og Knut Haugmark (spor 6) Sunniva: Janne Formoe og Hanne Nyborg Abrahamsen (spor 9 og11) Marco: Ole Alfsen (spor 1, 15) Greven av Gral: Håvard Bakke (spor 12) Miriam av Gral: Janne Formoe (spor 3) Maga Kahn: Anders Baasmo Christiansen (spor 10) Dronning Sirikit/Indira: Janne Formoe (spor 14) Div. sjørøverkor:
|
maalfrid_6b50b2d818e968aaed2437d95c52522577d09820_5
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.867
|
Tildelingsbrev for Norges veterinærhøgskole – 2010 I 2010 er bevilgningen på 3 mill. kroner til samorganisering av Norges veterinærhøgskole og Universitetet for miljø- og biovitenskap over kap. 281 post 01 videreført. Departementet vil komme tilbake til fordelingen av midlene i forbindelse med fastsetting av mandat og fullmakter for det nye fellesstyret for samorganisering og samlokalisering av Norges veterinærhøgskole og Universitetet for miljø- og biovitenskap. Tiltakene på kap. 281 post 01 er fordelt på ulike tematiske områder. De samlede tildelingene til områdene står oppført i tabell 4. I løpet av 2010 vil departementet komme tilbake til fordelingen av de midlene som ikke allerede er stilt til disposisjon for institusjonene. Tabell 4 - Kap. 281 post 01 – inndelt etter tematiske områder Formål Beløp (i kr 1 000) Nedenfor presenteres målstrukturen for 2010 med sektormål og virksomhetsmål. Styringsparameterene omtales under punkt 5.2.2. Departementet har som siktemål at hovedinnretningen på målstrukturen skal ligge fast over tid for å sikre forutsigbarhet og gjøre det enklere for institusjonen å planlegge sin virksomhet. I målstrukturen for 2010 er sektormålene uendret, men det er fastsatt et nytt virksomhetsmål 4.4 som gjelder samarbeid med andre institusjoner i sektoren. Styringsparameteren som gjelder antall studietilbud i samarbeid med andre norske institusjoner, som tidligere var fastsatt under virksomhetsmål 1.1, er nå flyttet til virksomhetsmål 4.4. Det er videre gjort enkelte justeringer i virksomhetsmålene og styringsparametrene. Målstrukturen for 2010 er presentert samlet for de fire institusjonskategoriene universiteter, vitenskapelige høyskoler, kunsthøyskoler og statlige høyskoler, men likevel slik at det er gjort presiseringer der enkelte av virksomhetsmålene er ulike for institusjonskategoriene eller bare gjelder for enkelte institusjoner. Dette gjelder sektormålene 2 og 5. Departementet viser til at målstrukturen stiller opp et overordnet rammeverk som institusjonene skal legge til grunn for planleggingen av virksomheten i 2010. Innenfor disse rammene har styret ved den enkelte institusjon et selvstendig ansvar for oppfølging, planlegging og strategisk utvikling av virksomheten.
|
maalfrid_2926db3d2d6b943e9a4ce6d9aa019cd6bf847625_2
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.73
|
foreløpige månedstall innførsel utførsel [tillegg til månedsheftene sentralbyrå endelige årstall Årsstatistikk 1997, utgis landfordelte tolltariffens publikasjon tidsserier til og utenrikshandel, landfordelinger siste spesialtabeller utvalgl:e områder. månedsheftene varegruppering FNs (SITC 3). 10,11 14 tolltariffens 1988 intemasjcnale statistikknomenklaturen tolltariffens tolltariffen. Heftene kvartalsvise verdi-, volumindekser SITC-grupperinger, fordelinger landområder. Foreløpige eksporten 2 14, landfordeling. Tabellene 18 19 viser utførsel opprinnelsesfylke SITC, 20 24 kvartalsvise generalhandelen. medfører innførselen som innføres også tollager. utførselen utføres fra tollager. blir Videre definisjoner Bleskestad (ansv. R. Seehuus, Øyvind Østereng. Seksjon energi industristatistikk, innholdet heftet eller kunddjenesten, Utenrikshandel, 22 86 47 52/53. nr. 22 42 14 68. Tabeller dette varefortegnelsen SSBs Internett. Adresse: http://www.ssb.no/www-open/statistikk_etter_emne/09nasjonal/utenriks/ April/May. 8 bulletines 3. (SITC, Rev.3) 10, 11 14, l' +47 22 B6 47 52/53, no. +47 22 42 14 68, CustomerServices, 8131 http://wwvv.ssb.
|
maalfrid_bced7096e5da79b2422f323d1ccaa927758eee5b_0
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.15
|
Fi0. 4-2 o 20 50 60 o o too o:0.5 I / av 20 I e#e/ 6rose/felf av /rrishonsen /.0 I 1.3 cal/cm min Al/;edo: 63 ¾ Vanninnhold i 30 % #ednod: I .snoproftld.5 I nr/iJ-o/ert/ori!J- er skikfningen7 , %,kornforren; i 2.- krustallenes diameter mm; • 1 3 - le/file/en i/cm .t,0' J y; A-- z = o· C7V I) I&. 2t7 JtJ 40 511 l#P % .. • lo9 -log J2 z.
|
maalfrid_6f30323292bbebf89d3265f0e83b0e3f9b3d8307_30
|
maalfrid_sykehuspartner
| 2,021
|
da
|
0.45
|
Dato: 20. september 2016 Utarbeidet av: Beate Seim Midtlien, Kristin Madsen, Magnus Johansen og Eivor Hovde Hoff Metoderådgivere(e):
|
maalfrid_afd58abb41dc5392a5da8b0540169cbd0ed8ae17_0
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.607
|
Maria Lundberg, Lars Løvold, Cecilia, Bailliet, Odd Isungset 1 November 2011 Tuesday 30 August 14:15-16:15 Domus Academica, Auditorium 6 Instructor: Maria Lundberg (NCHR) Required reading: - Smith, pp. 1-24, 36-50 - Burgenthal (4th ed.), pp. 1-28 Selected documents: -GA (General Assembly) Resolution 217 (III), see General Assembly Resolutions, -The International Bill of Rights, see The Universal Declaration of Human Rights (UDHR) The International Covenant on Economic Social and Cultural Rights (ICESCR) The International Covenant on Civil and Political Rights (ICCPR) Recommended reading: - Alfredsson, G. and A. Eide, eds., The Universal Declaration of Human Rights, The Hague, Cambridge, MA., Dordrecht: Kluwer Law International, 1999: Introduction, pp. 3-25 - Cassese, A, International Law, 2 ed. chapters 2, 19:pp.
|
maalfrid_27ebe010488cf0dfb5040a3a6e69c0e252d77c45_10
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.818
|
Budsjettene er satt opp på basis av 2010-nivå og anskaffelser og tjenestekjøp er budsjettert inkl. mva. Valutakurser som er benyttet; 1 USD = 6,00 NOK 1 euro = 8,00 NOK De største budsjettbeløpene er knyttet til innkvarterings- og forpleiningskostnader, mannskap og administrasjon/lønn, tiltak på - og leie av arenaer, samt teknologiområdene. For å kunne holde budsjettrammen er det avgjørende at det etableres en fullmakts- og styringsordning som balanserer kravene til styring og kontroll mot behovet for en viss handlefrihet til å foreta raske avgjørelser innenfor en rammestyringsmodell. Eventuelle merinntekter utover det budsjetterte bør i utgangspunktet styrke reserveposten. I dialogen med 10C, og som et vesentlig motivasjonsgrunnlag forlOCs store pengebidrag, er det understreket at gjenstående midler på reserveposten legges inn i et fond, Olympic Legacy. Dette fondet skal sikre videreføring av den kompetanseplattform og det sosialiseringsnettverk, nasjonalt og internasjonalt, som YOG 2016 ved YOGOC har etablert i samarbeid med 10C. Finansieringsplanen for budsjettet til organisasjonskomiteen YOGOC 2016 er satt opp med en forutsetning om at det er et firedelt spleiselag satt sammen på denne måten: • 10C: 138,0 mill. kroner — tilsvarende 36 % av finansieringen. • Bidrag fra fylkeskommuner og kommuner: 16,5 mill. kroner — tilsvarende 4 % av finansieringen. • Statens underskuddsdekning: 173,8 mill. kroner — tilsvarende 45 % av finansieringen. • NIFs indirekte bidrag gjennom markedsinntekter i Norge, 50,0 mill. kroner (40 mill. kroner i finansielle markedsinntekter og 10 mill, kroner i lisensinntekter) — tilsvarende 13 % av finansieringen. • Diverse inntekter fra billetter, lisensprodukter og salg av eiendeler er budsjettert til 4,8 mill. kroner. NIF er for. tiden i dialog med de involverte kommunene og fylkeskommunene med tanke på ytterligere økonomiske bidrag. Opplysninger om evt. tilleggsbidrag vil bli kommunisert til KUD så snart vedtak om slike foreligger. Det er viktig å understreke at Lillehammer kommune bidrar med betydelige verdier, utover det som synliggjøres i budsjettet. Kommunen stiller bl.a. tomter til bygging av studentboliger vederlagsfritt til disposisjon til en verdi av kr 32 000 000,-. I tillegg vil kommunen i årene frem mot 2014 bygge ut Kristins Hall og en ny treningshall for Ishockey til en samlet verdi kr 40 000 000,-. Budsjetteringen er i utgangspunktet og i hovedsak gjennomført som en nullbasebudsjettering hvor budsjettene er bygget opp fra bunn av for hvert enkelt område. Risiko er forsøkt lagt på 50/50-nivå, dvs, ved gjennomføring er det i prinsippet like stor sannsynlighet for å komme under budsjett som å komme over. Dette budsjettet er analysert videre i en egen usikkerhetsanalyse som nyanserer variasjonene for hver budsjettpost, - her er en trepunktsanalyse benyttet hvor det er forsøkt estimert sannsynlig, pessimistisk og optimistisk kostnad for de enkelte budsjettposter. Dataene er behandlet i en matematisk modell hvor verdier for bl.a.
|
wikipedia_download_nbo_Ongniudbanneret_366896
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.71
|
'''Ongniudbanneret''' (mongolsk: ''''; ) er et banner (fylke) i byprefekturet Chifeng øst i Indre Mongolia i Folkerepublikken Kina. Det har et areal på 11.882 km² og teller 470.000 innbyggere.
|
maalfrid_ae75f198429437fa851ae629a58f5ee0a63510e7_109
|
maalfrid_uia
| 2,021
|
en
|
0.532
|
Langkaas, T. F., Wampold, B. E., & Hoffart, A. (2018). Five types of clinical difference to monitor in practice. (3), 241. Larner, G. (2004). Family therapy and the politics of evidence. (1), 17-39. Leary, M. R., Twenge, J. M., & Quinlivan, E. (2006). Interpersonal rejection as a determinant of anger and aggression. (10(2)), 111-132. Lerner, D., & Henke, R. M. (2008). What Does Research Tell Us About Depression, Job Performance, and Work Productivity? (4), 401-410. doi:10.1097/JOM.0b013e31816bae50 Loge, J. H., & Kaasa, S. (1998). Short form 36 (SF-36) health survey: normative data from the general Norwegian population. (4), 250-258. Loras, L. (2016). . London: University of East London. Lorås, L., & Ness, O. (2019). . Bergen: Fagbokforlaget. Maddigan, S., & Nylund, D. (2019). Narrativ familieterapi. In L. Lorås & O. Ness (Eds.), (pp. 183-197). Bergen: Fagbokforlaget. Madley-Dowd, P., Hughes, R., Tilling, K., & Heron, J. (2019). The proportion of missing data should not be used to guide decisions on multiple imputation. . doi:https://doi.org/10.1016/j.jclinepi.2019.02.016 Mazziotta, A., Feuchte, F., Gausel, N., & Nadler, A. (2014). Does remembering past ingroup harmdoing promote postwar cross group contact? Insights from a field experiment in Liberia. (1), 43-52. McLeod, J. (2013). Qualitative research: Methods and contributions. In M. J. Lambert (Ed.), (6 ed., pp. 49-84). New Jersey: John Wiley & Sons. Mederos, F. (2002). Changing our visions of intervention: The evolution of programs for physically abusive men. In E. Aldarondo & F. Mederos (Eds.), (pp. 1-23). Kingston, NJ: Civic research institute. Middelborg, J., & Samoilow, D. K. (2014). . Oslo: Gyldendal akademisk. Miller, S., Duncan, B. L., Brown, J., Sorrell, R., & Chalk, M. (2006). Using formal client feedback to improve retention and outcome: Making ongoing, real-time assessment feasible. , 5 - 22. Miller, S., Duncan, B. L., Brown, J., Sparks, J., & Claud, D. (2003). The outcome rating scale: A preliminary study of the reliability, validity, and feasibility of a brief visual analog measure. , 91 - 100.
|
maalfrid_060dfeffd719f0e229835dbd31200371f0cbed84_9
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.738
|
(Thon Hotel) noe 2 (ide) og 3 (konkretisering), mest 4 (pilottest) Ledelse/ansatte + konferansegruppe (bedriftsledere/studenter og lærere)
|
maalfrid_6fe0623002246ecf10ae13cfe8454a9cbfcc673d_63
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.827
|
63 Overvann i byer og tettsteder Kapittel 7 overvannssystemet i de ulike gjentaksintervallene. Valg av gjentaksintervall må tas ut fra en vurdering av risikoaksept, dvs. hvor ofte man kan tåle at systemene går fulle i et gitt område. Se kapittel 7.3 om risikoaksept. Verdier for nedbørintensitet hentes fra såkalt Intensitet-, Varighet- og Frekvens (IVF)-statistikk. IVF-statistikk sammenstilles for ulike områder når det foreligger målinger fra minst ti år tilbake i tid. Måleserier for lenger perioder gir bedre prediksjoner enn kortere måleserier. IVF- statistikk for gjentaksintervaller på 50 år og oppover bør derfor brukes med en viss forsiktighet. Eksempler på grafisk fremstilling av slike IVF- verdier for varighet opptil 1 time er vist for Oslo- Blindern i figur 7.5 Det fremgår for eksempel at for 1-times nedbør er nedbørverdien med 5-års gjentaksintervall 25 mm, mens verdien med 100- års gjentaksintervall er på ca. 45 mm. For å si noe om hvordan nedbøren påvirker avrenningen, må det foreligge en viss informasjon om avrenningsareal, avrenningsfaktor og konsentrasjonstid. Avrenningsfaktoren er forholdet mellom avrenningen fra et område, og nedbøren over samme område. Avrenningsfaktoren er blant annet avhengig av overflatenes permeabilitet, beskaffenhet og fallforhold i terrenget. Avrenningsfaktor 1 tilsier at all nedbør renner av fra området, mens avrenningsfaktor 0 tilsier ingen avrenning. For eksempel har en bykjerne med mange tette flater høy avrenningsfaktor, mens områder med gode infiltrasjonsmuligheter har lav avrenningsfaktor. Det finnes mange forskjellige tall på avrenningsfaktorer og disse varierer fra publikasjon til publikasjon. COWI (2015a) har sammenstilt ulike avrenningsfaktorer fra forskjellige kilder og poengterer at usikkerheten i beregningene for avrenningsfaktorer er relativt stor. For å minimere usikkerheten bør overslagsberegninger for nedbørsfeltet ta hensyn til forskjeller i permeabilitet for ulike flater, bebyggelse og tiltak som fordrøyer avrenningen. Tabell 7.2 illustrerer hvor stor forskjell det kan være på avrenningen fra et grøntområde (plen) og asfalterte flater/tak, og at avrenningsfaktoren kan variere for samme flatekategori. Kilde: eklima.no.
|
maalfrid_2cd9384e1306b04c562dd49d41b24002a68fd47b_13
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.827
|
Det har det vært en kontinuerlig og kraftig vekst i boligprisene siden 1993. Prisveksten er vesentlig sterkere i storbyene enn i resten av landet. (Figur 4.7.) I 2005 er boligprisene i Oslo og Bærum nesten fire ganger høyere enn i 1993. Verdien av boligene utenfor Oslo og Akershus og storbyene Stavanger, Bergen og Trondheim har i gjennomsnitt blitt nesten to og en halv gang så dyre, i samme periode. Den årlige prisveksten varierer mest i Oslo og Akershus. I Oslo og Bærum steg boligprisene med 118 prosent fra 1995 til 2000, mens de i Stavanger, Bergen og Trondheim økte med 73 prosent i samme periode. I neste femårsperiode (2000 - # 2005), økte prisene i Oslo og Bærum med bare 35 prosent mens prisene i de tre andre storbyene steg med 60 prosent. De fem siste årene har den årlige prisveksten i Oslo og Akershus og i resten av landet ligget omtrent på samme nivå. (Figur 4.8.).
|
ruijankaiku_null_null_20140526_20_5_1_MODSMD_ARTICLE57
|
newspaper_ocr
| 2,014
|
no
|
0.763
|
Mye av stoffet handler om språk, identitet, til hørighet, assimilering, om å prøve å holde på egen kultur og eget språk og ikke forsvinne inn i fiertallskulturen. I alle Finlands naboland lever finskbeslektede minoritetsgrupper, men det finnes ikke noe aktuelt verk som setter dem inn i en større sammenheng. Hva har de opplevd? Hvilke elementer har ført til at de har blitt integrert i majoritetskulturen og eventuelt gitt avkall på eget språk og egen kultur? Stoffet i finsk.no når et stort publikum og er med på å fremme kunnskapen om minori tetsspråkene også blant majoritetsbefolknin gen. På Nordkalotten er det for mange mer na turlig å kommunisere på finsk enn på engelsk.
|
nordlandsavis_null_null_19600202_67_9_1_MODSMD_ARTICLE27
|
newspaper_ocr
| 1,960
|
no
|
0.47
|
Nordlandskommuner unntas fra husieiereguleringsloven.
|
altaposten_null_null_20171127_49_186_1_MODSMD_ARTICLE9
|
newspaper_ocr
| 2,017
|
no
|
0.882
|
OPPGITT: Bård Anders Hagen er oppgitt over at han ikke lenger skal kunne få refusjon for å hjelpe de med alvorlige tannlege skrekk. (Foto: Kita Eilertsen) hos den offentlige tannhelsete jensten, som fra før av er pres set, sier Hagen. Det er Helsedepartementet som har bestemt at disse pasientene ikke lenger skal få støtte til tann behandling hos private tannle ger. Årsaken skal være at utgifte ne firedoblet seg på tre år, til 197 millioner kroner i 2016. - Det er derfor en riktig og nød vendig justering vi nå foretar, skriver Line Miriam Sandberg (Frp) i en epost til Aftenposten. Hun viser til at kontroller tyder på at tannlegene tøyer vilkårene utover intensjonen. - Jeg mener at dersom de mis tenker at noen private tannle ger jukser, så får de heller gjøre undersøkelser mot den enkelte. Det blir feil å ta bort ordningen fra alle, sier Bård Anders Hagen. Ifølge artikkelen til Aftenpos ten har oppimot 100.000 nord menn ekstrem tannlegeskrekk. melighet. I stedet for å stramme inn burde de heller se til at flere får hjelp. Dette føyer seg bare inn i en rekke kutt under denne regjeringen. I fjor ble flere refu sjonstakster satt ned igjen, etter en liten økning året før, sier han. - Tror du tannbehandling kom mer til å bli «gratis», som andre helsetjenester noen gang? - Nei, det tror jeg aldri kommer til å skje. Det vil koste altfor mye, fastslår tannlegen.
|
wikipedia_download_nbo_Apartadura-demningen_305743
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.561
|
'''Apartadura-demningen''' er en demning i elva Reveladas (sideelv til Tejo) i det sentrale Portugal, provinsen Portalegre, Marvão kommune.. Demningen er en steinfyllingsdam som er 44,5 meter høy og 508 meter lang. Den brukes til flomkontroll og vannforsyning. Reservoaret kan romme inntil 7,5 millioner m³ vannmasser.
|
maalfrid_864541b63c6aff46f78f09984d191c4caf03a538_2
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
no
|
0.491
|
(111) (151) (210) (220) (300) (540) (546) (730) NSE Products Inc, 75, West Center Street, UT84601 PROVO, US (740) Tandbergs Patentkontor AS, Postboks 7085 Majorstua, 0306 OSLO, NO (511) 5 Nærings- og kosttilskudd, måltidserstattende drikker og pulvere, drikker (dietetiske), måltidserstattende drikkeblandinger, vitaminberikede drikker. 29 Barrer og stenger brukt som måltidserstatninger. 44 Vektkontrolltjenester. (450) 40/08, 2008.09. (111) (151) 2008.09.18 (210) 200702494 (220) 2007.03.02 (300) Ingen (521) Beslutningen om å registrere eller gi rettsvern i Norge er basert på tidligere bruk og/eller innarbeidelse av merket (540) (541) (730) W Giertsen AS, Postboks 78 Laksevåg, 5847 BERGEN, NO (740) Acapo AS, Postboks 1880 Nordnes, 5817 BERGEN, NO (511) 19 Transportable hus (ikke av metall). 22 Telt, presenninger, seil. (450)40/08, 2008.09.
|
maalfrid_75b1af5ef4a6ddc9927ad6de7c07208ed0ab5d99_23
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.86
|
gitt tillatelse til erstatning av innretninger. Med påregnelig menes at det skal gis tillatelse hvis det ikke foreligger ekstraordinære forhold.» Retningslinjene til § 3.1.2.h ble endret til: «Adgangen til uttak av stein til steingjerder er begrenset til å gjelde eier av landbrukseiendom eller dyreeier i forbindelse med beiting i landbruket. Grunneier eller den grunneier gir tillatelse kan ta ut stein til steingjerder på Jomfruland fra rullesteinstranda under stormflomålet. Uttaket skal fordeles over et område som er stort nok til at det ikke gir synlige endringer i overflateformen. Det innebærer at det er ikke tillatt med konsentrert uttak, hverken manuelt eller med maskinell redskap. Det skal ikke settes nye kjørespor, noe som innebærer at steinen må transporteres manuelt eller med spesielt skånsom redskap til traseer som er vist som traktorveger i temakart for landbruk på Jomfruland. Sporvidden til traktorer skal ikke være større enn eksisterende kjørespor.» Retningslinjene til § 3.1.2.c ble endret til: «Småbåter på inntil 14 fot og kanoer/kajakker kan lagres på etablerte steder på stranden på yttersiden av Jomfruland sør for Saltstein i perioden fra og med 15. mars til og med 15. november. På øvrige eiendommer kan småbåter lagres på steder som var etablert før juli 2013. Det kan ikke lagres båter på steder der båten er til hinder for eller avleder allmenn ferdsel.» Del av retningslinjene til § 3.1.3.h ble endret til: «Nye ledninger i sjø er begrenset til å gjelde ledninger til Stråholmen, Jomfruland og Styrmannsholmen. Det kan bare gis tillatelse dersom arbeidene ikke gir nevneverdig fare for skade på naturverdier som ålegrasenger eller bløtbunnsområder. Hvis det gis tillatelse, skal det stilles krav om at landtaket anlegges slik at ledningsanlegget ikke blir synlig.» Retningslinjene til § 3.2.2.1.e ble endret til: «Det kan tas opp tang og tare på følgende steder på Jomfruland: Tangbukta sør for Saltstein og Tangplassen ut for Tårntjenna. På Stråholmen: Rabbestranda, Kullerbukta og i krikken ved Nordre Hue. Uttaksmengden skal tilpasses slik at det blir liggende igjen tilstrekkelig med tang og tare til at vollen i hele sin lengde opprettholder funksjonen som næringskilde for fugl. Mellomlagring kan foregå på de tradisjonelle tangplassene. Det kan brukes landbrukstraktor med redskap eller kjøretøy mindre enn det. Det skal ikke settes varige kjøre- eller gravespor. Sporvidden til traktorer skal ikke være større enn eksisterende kjørespor.» Retningslinjene til § 3.3.2.b ble endret til: «Det er ikke tillatt å drive jakt på sjøfugl i sone B for sjøfugl sør på Stråholmen og et område nord for Stråholmen som er vist på kart i vedlegg til forvaltningsplanen. I området nord for Stråholmen gjelder ikke retningslinjen uttak av fugl etter særskilt tillatelse fra, eller i regi av viltmyndighetene, slik som for eksempel skadefelling av grågås eller punktering av egg av grågås. Forvaltningsmyndigheten for nasjonalparken kan iverksette uttak av jaktbare arter som det er ønskelig å regulere av hensyn til verneverdiene.» Retningslinjene til § 3.5.5 ble endret til: «I tillegg til sone B for sjøfugl er det av hensyn til verneverdiene ikke tillatt å sette opp telt i følgende områder: Vestrestrand – Nordre Huet – Nordrestrand på Stråholmen, Rabbestranda – Belleberg på Stråholmen, Skagerrakstrand på Jomfruland og holmene øst for Svenskeholmen. Områdene er vist på kart i vedlegg til forvaltningsplanen.» Ny § 3.5.8: «Bestemmelsen er ikke til hinder for ferdsel i forbindelse med militær operativ virksomhet, ambulanse, politi, brann, redning, næringsfiske der fiskeren er manntallsført og bruker merkeregistrert båt, naturoppsyn, samt skjøtsels- og forvaltningsoppgaver bestemt av forvaltningsmyndigheten. Det samme gjelder drift og vedlikehold av Kystverkets anlegg som ikke kan utføres utenfor forbudsperioden.» Retningslinjer til § 3.6.2.c ble endret til: «Gjelder renovasjon, drift og vedlikehold av veger og ledningsanlegg, nødvendig transport i forbindelse med landbruksdrift på arealene til Øitangen gård, nødvendig transport i forbindelse med driften av Øitangen gård som overnattings- og besøkssenter, samt transport av besøkendes utstyr og varer mellom brygga og gårdsbebyggelsen på Øitangen gård, i regi av driverne.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.