id
stringlengths 12
178
| doc_type
stringclasses 313
values | publish_year
int64 1.82k
2.02k
| lang_fasttext
stringclasses 112
values | lang_fasttext_conf
stringclasses 964
values | text
stringlengths 4
1M
|
|---|---|---|---|---|---|
maalfrid_fda688f3ecb2f9ed0e406b973860cd1b30beba6b_16
|
maalfrid_norges-bank
| 2,021
|
en
|
0.964
|
capture the connectedness of the banking system include the share of claims on foreigners (relative to a trend), the claims of banks on other financial institutions as a share of their total assets and the share of bank bonds held by the non-bank financial system (Figures (d-e)). Risks related to connectedness were elevated leading up to the Norwegian banking crisis and some of the indicators we track have trended down during the 2000s. However, it is important to note that the heatmap indicators capture connectedness only through direct balance sheet exposures between banks and other financial institutions. A recent literature on fire sale spillovers emphasises indirect spillovers through common asset holdings during financial distress episodes ( ()). We also try to capture risks related to concentration through total exposures of the banking system to real estate, where we include banks' mortgage loans to the retail market, loans to real estate companies and construction, as well as banks' holdings of covered bonds issued by other banks (Figure(e)). This indicator is also expressed relative to a trend to capture cyclical developments in concentration. We concentrate on real estate given its prominent role in bank and household balance sheets. We see that exposures to the real estate market increased steadily before declining somewhat during the financial crisis. Since then, the real estate exposures of banks have started to increase again, driven by increased mortgage lending to the retail market as well as a sharp increase in holdings of covered bonds. Finally, to capture risks related to the non-bank financial sector we use the ratio of total non-bank financial system assets to GDP and credit provided to the private sector by non-banks, both expressed relative to a long-run trend (Figure(f)). Our motivation for including indicators for non-banks is to capture the role of this growing segment of the financial system in credit creation and to provide a more comprehensive measure of the financial cycle.The size of the non-bank financial system in Norway has increased over time, and at a faster pace since 2003. Private sector credit provided by the nonbank financial sector as a share of GDP has also increased in recent years, but remains much lower than its level prior to the Norwegian banking crisis. This reflects in part the changing composition of non-bank financial institutions in credit intermediation.
|
wikipedia_download_nbo_Ellinah Wamukoya_527099
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.787
|
'''Ellinah Ntombi Wamukoya''' (født 1951 i Swaziland Protectorate, død 19. januar 2021) var en eswatinsk anglikansk biskop i Anglican Church of Southern Africa. Wamukoya studerte anglikansk teologi ved National University of Lesotho. Hun var studentprest på University of Swaziland og ved St. Michael's High School i Manzini, og arbeidet samtidig for kommunen Manzini. Den 17. november 2012 ble hun ordinert av den anglikanske erkebiskop Thabo Makgoba i bispedømmet Swaziland som første kvinnelige anglikanske biskop i Afrika. Hun døde av covid-19 den januar 2021. * Phathizwe-Chief Zulu (AP): ''Female Anglican bishop a first in Africa''. Melding 20. november 2012 på www.philly.
|
maalfrid_00f4b64affa9415cc041d4d8612f5245f4a9be90_9
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.931
|
institutionalize checks and balances in terms of limited government and division of power between branches of government and between government and nongovernmental actors and institutions. Another is to institutionalize requirements for strong majorities or giving the component entities a veto in case of conflict (Weaver and Rockman 1993). In the Constitutionalist perspective political behavior will be governed by constitutions, laws and formal-legal institutions. If judicially enforceable rules are changed, behavior and outcomes will also change. In contrast, what may be called an organizational-behavioral perspective assumes that studies of constitutions, laws and organizational charts can not replace analysis of how institutions work in practice and how people actually behave. While the Constitutionalist interpretation has been seen as "a typically European way of looking at politics" (Easton 1964: 154), the lesson of the behavioral revolution in political science was that the impacts of formal-legal rules are modified by peoples' resources, motivation and ability to do what rules prescribe. The argument is not that constitutions are unimportant. Rather, it is that the conditions for their importance have to be specified. For example, while rules create unity under some conditions, they are divisive under other conditions. There are also a variety of non-legal practices and rules of appropriateness, embedded in specific institutions, organizations, professions, or territorial and social groups (March and Olsen 2005). Furthermore, it is questionable whether political community can be engineered "by a stroke of the constitutional lawyer's pen" (Harrison 1974: 48) and a focus solely on constitutional moments may underestimate how incremental steps with a consistent direction can produce transformative results (Streeck and Thelen 2005). Institutions learn and change through a variety of processes. Actors argue and struggle over what the rules are and what they mean, and sometimes "constitution-making" is primarily a codification of already changed practices.
|
maalfrid_1b4d2448d2230ff95e7b1ccea49e9c6e58f82e56_9
|
maalfrid_vetinst
| 2,021
|
no
|
0.898
|
Et eksempel på modelltilpasning for én enkelt merd fra utsett til slakt vises i figur 3. Grønn kurve er registrerte antall hunnlus per fisk fra lusetellinger på anlegget. Modelltilpasning (rød kurve) gjøres fram til og med desember 2013, mens videre prognoser for 2014 er basert på data til og med 31. desember 2013 (etter stiplet linje). Tilsvarende tilpasninger og videre prognoser ble gjennomført for en rekke merder fra flere lokaliteter. Disse og en detaljert beskrivelse av selve modellen er gitt i innlevert manuskript (Aldrin med flere 2017) Observasjoner og modellberegninger av gjennomsnittlig forekomst av kjønnsmodne hunnlus per fisk i en merd over en produksjonssyklus (utsett – slakt). Grønn linje er telledata voksne hunnlus, rød linje er modellberegnet antall voksne hunnlus. I perioden etter stiplet vertikal er modellen brukt til å beregne forekomster av lus uten bruk av observasjonsdata fra denne merden. Den enkle prognosemodellen er utviklet på Veterinærinstituttet. For å gjøre den tilgjengelig for næringen er prognosemodellen programmert som en internettapplikasjon. Modellen bruker eksternt smittepress beregnet av Veterinærinstituttets smittepressmodell og applikasjonen henter automatisk ut disse beregningene for gitte lokaliteter og for den uke man er interessert i. Videre må bruker av applikasjonen taste inn gjennomsnittsantall lus per fisk, gjennomsnittsvekt av fisk, hvorvidt rensefisk anvendes og hvorvidt man observerte fastsittende lus under lusetelling, for hver merd i anlegget man vil lage prognoser for. På bakgrunn av disse opplysningene, beregner applikasjonen forventet utvikling i gjennomsnittsantall lus per fisk tre uker frem i tid, samt usikkerhet rundt beregningene. Ved at man kan hente inn smittepress for uker bakover i tid, er det også mulig å sammenligne faktiske observasjoner i historiske data med prediksjoner fra modellen. Internettapplikasjonen vil være ferdig utviklet til bruk i løpet av mai 2017. Presisjonen og anvendelighet av prognosemodellen vil fremkomme gjennom omfanget næringens bruk og brukernes tilbakemeldinger etter at den tas i bruk. Bedre beregninger av effekten av ulike ikkemedikamentelle tiltak for bekjempelse av lakselus, er ett aspekt som vil kunne forbedres og kunne øke anvendeligheten av prognosemodellen Dette vil imidlertid kreve en oppdatering av datagrunnlag, med særlig fokus på dokumentasjon av slike effekter. Den stadiumstrukturerte modellen har blitt programmert i en kombinasjon av programmeringsspråkene C og R, og er tilrettelagt til bruk for videre forskningsformål, inkludert re-estimering av modellparametre og scenariosimulering (se under). Den er imidlertid så langt ikke tilrettelagt som åpen programvare, og kan per i dag ikke inkluderes i kommersiell programvare. Vi vil i etterkant av prosjektet arbeide for at modellen inkluderes i eksisterende eller nye programsystemer slik at den kan utnyttes fullt ut til prognoser av lusenivå og i planleggingen av tiltak mot lakselus.
|
maalfrid_72e94c3fe1e7af5a493b0a1ab5a7142fabaa47a3_8
|
maalfrid_dsb
| 2,021
|
en
|
0.948
|
it may need to request and the channels through which it would be appropriate to send such a request. The requesting authority will also be responsible for administering the requested resources in an efficient, effective and proper manner in cooperation with other sectoral authorities and agencies. DSB can assist sectors in the process of submitting requests to international organisations. One alternative is to request assistance via the Union Civil Protection Mechanism. This EU mechanism is member states' primary tool for civil emergency response and facilitates assistance between the member states and EEA states, and for third parties (countries outside the EU). The mechanism is intended to supplement and support national preparedness in connection with natural disasters or man-made catastrophes such as terrorist attacks, technological accidents, radiation accidents or environmental accidents, including acute marine pollution. The mechanism for cooperation covers the areas of civil protection and marine pollution, and parts of the mechanism are administered from the EU's Emergency Response Coordination Centre (ERCC) in Brussels. In the event of a serious accident or disaster in Norway that involves civil protection, DSB will be able to send requests for assistance via ERCC to other participating countries' contact points. In the event of situations involving serious acute oil contamination (marine pollution), the Norwegian Coastal Administration will be able to request assistance via ERCC. In connection with the forest fire in Froland in 2008, French fire fighting helicopters were put on standby following a request from Norway made via the mechanism. Norway has on many occasions also offered other countries assistance with equipment and/or personnel due to major incidents abroad. The EU has drawn up Host Nation Support Guidelines (2012), which contain information, checklists, templates and glossaries of terms, in order to help member states receive assistance. Another alternative is to request assistance through Norway's channels for civil preparedness in NATO and the UN. NATO's centre for disaster management, the Euro-Atlantic Disaster Response Coordination Centre (EADRCC), has played an important role on several occasions, including by coordinating assistance sent by NATO and member states to Pakistan after the 7 See the EU Host Nation Support Guidelines in part D of the annex.
|
maalfrid_b656d91169cb39febbee39325e6cd4c1c8bfb37d_109
|
maalfrid_nmbu
| 2,021
|
no
|
0.436
|
Norges miljø- og biovitenskapelige universitet Postboks 5003, 1430 Ås Tlf.: 67 23 00 00 www.nmbu.no Norwegian University of Life Sciences Box 5003, NO-1430 Ås, Norway Phone: +47 67 23 00 00 www.nmbu.
|
maalfrid_77e1abb6f7234c2b417d07427b93d01c5f821bb1_68
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.813
|
forskjellen har betydning på mange områder når det gjelder tilpasning til det norske samfunnet. Arbeidsinnvandrere og flyktninger er rett og slett så forskjelllige at de bør plasseres i to forskjellige grupper. Derfor er det i visse sammenhenger behov for en gruppering av land på tvers av verdensdelene. Japan kunne vært gruppert sammen med USA og Australia, men er for enkelhets skyld plassert i samme gruppe som resten av Asia, da innvandringen fra Japan er liten, og utgjør en svært liten del av innvandringen fra Asia. De nye betegnelsene er altså EU/EØS-land, USA, Canada, Australia og New Zealand – og Asia, Afrika, Latin-Amerika, Oseania utenom Australia og New Zealand, og Europa utenom EU/EØS (se tekstboks). Dette er ikke brukervennlige betegnelser, sammenlignet med de langt mer «elegante» betegnelsene vestlig og ikke-vestlig. Men gode betegnelser er ikke enkle å finne. Enten har de gjemt seg svært godt, eller så finnes de ikke. Samtidig kan det faktisk være en fordel at betegnelsene ikke glir så lett inn i språket. Det kan være positivt for den offentlige debatten at denne grupperingen ikke blir like mye brukt som vestlig og ikke-vestlig har vært. Når det ikke lenger er så beleilig å dele innvandrerne i kun to grupper, vil trolig debattene bli mer nyanserte. Blom, Svein (1995): Innvandrere og bokonsentrasjon i Oslo, Rapporter 1995/32, Statistisk sentralbyrå.
|
maalfrid_06b659ec85ae89b999ecfcec45646796e651a41c_57
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.515
|
Pasientlogistikk og prosessbetring 5.2.2.6 Det er grunn til å vente at betre organisering med heilskaplege pasientforløp internt i dei einskilde sjukehusa kan gi betydelege gevinstar både når det gjeld pasienttryggleik, kvalitet og effektivitet. Det blei i 2009 starta opp eit regionalt program knytt til utviklinga av gode pasientforløp. Prosjektet har utvikla eit felles rammeverk, ei handbok for arbeid med pasientforløp, og det er etablert eit nettverk for erfaringsutveksling. Regional koordinering skal støtte dette. I 2015 vil det vere særleg merksemd på innføring av pakkeløp ved mistanke om kreft. Heilskaplege pasientforløp må inkludere pasientopplæring (læring og mestring). Helse Vest vil vidare, som eit ledd i utviklinga av gode pasientforløp, utvikle rutinar for å sikre at epikrisen er klar ved utskriving, og at pasienten kan få time med ein gang tilvisinga er vurdert. Oppfølging av samhandlingsreforma 5.2.2.7 St.meld. nr. 47 (2008–2009) blei lagd fram i juni 2009 og behandla i Stortinget våren 2010. Meldinga tek utgangspunkt i tre utfordringar: Pasientane sine behov for koordinerte tenester blir ikkje møtt godt nok – tenestene er fragmenterte. Tenestene er prega av for liten innsats for å avgrense og førebyggje sjukdom. Demografisk utvikling og endring i sjukdomsbiletet gir utfordringar som vil kunne true den økonomiske bereevna til samfunnet. Ny lov om kommunale helse- og omsorgstenester og endringar i spesialisthelsetenestelova for å støtte samhandlingsreforma tok til å gjelde 01.01.12. Det same gjorde forskrift om kommunal medfinansiering og betaling for utskrivingsklare pasientar. Kommunal medfinansiering fell bort frå 2015. I 2012 hadde helseføretaka inngått dei lovpålagde avtalane med kommunane i helseføretaksområdet. Avtalane gir eit godt rammeverk for den vidare samhandlinga til beste for pasientane. Talet på utskrivingsklare pasientar er kraftig redusert, og kommunane utviklar døgntilbod for akutthjelp. Til no er omlag halvdelen av plassane oppretta. Samhandlingsreforma er ei retningsreform, og Helse Vest vil vidareutvikle tenestetilbodet i tråd med tenkinga i reforma. Helse Vest har organisert oppfølginga i eit regionalt prosjekt.
|
maalfrid_d940952df98b3023ccd03dc88edf17f24b959dd2_845
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
da
|
0.74
|
$ Papir. A gerbrugsmaskiner . 12 056.72 Meierimaskiner 35 703.37 Hesteskosøm . 24 699.01 Jern & Staal . . 7 393.78 Komfyrer og Gryder 1 581.79 Tagpap 207.50 Fyrstikker 365.05 Okser 237.87 Cognac, Punch og Conserver 2 586.95 Møbler 71.20 Porcelæn 1 001.84 Træhuse 2 640.00 Trævarer 61 741.12 Diverse . 1 835.92 Tilsammen 152 122.32 Udførselen i 1893 stiller sig i Henhold til den officielle Statistik saaledes i Sammenligning med 1892: 1892. 1893. Difference. Millioner Pesos Guld. 1. Produkter af Kvægavl og Fædrift 76.2 53.0 -:- 23.2 2. - - Agerbrug 26.7 29.0+ 2 .3 3. - Industri . 4.94.7 --;-- 0.2 4. - - Skovdrift . 1.02.3 + 1.3 5. - - Mineralriget 0.70.4 --f- 0.3 6. --- Jagten ..... . 0.50.8 0.3 7, Dyriske og vegetabilske Affaldsstoffe 1.71.6--'--:- 0.1 8. Diverse 0 80.9 + 0.1 Betræffende den officielle Statistiks Paalidelighed med Hensyn til Udførselens Værdi henvises til Bemærkninger foran. Til foranstaaende Tabel skal knyttes følgende Detailbemærkninger: Udførselen af levende Dyr er i det forløbne Aar tiltaget ikke ubetydeligt. Størst var Udførselen af Hornkvæg med ca. 200 000 Stkr. til en Værdi af ca. 4 Y2 Mill. Pesos Guld. Dernæst kommer Faar med 72 000 Stkr., Muldyr og Esler med ca. 22 000 Stkr. og Heste med 5 300 Stkr. Svineavlen har endnu været lidet paaagtet. Af frosne Faar udførtes omtrent samme Mængde som det foregaaende Aar, nemlig ca. 25 000 Tons; derimod er Udførselen af frosset Oksekjød tiltaget fra 290 000 Kg. i 1892 til 2 800 000 Kg. i 1893. Af tørret Kjød udførtes 42 000 Tons mod 45 000 Tons i 1892. Udførselen af Horn og Børster var tilsammen ca. 4 000 Tons eller omtrent som i 1892. Udførselen af Uld var i 1893 ca. 140 000 Tons. Med Hensyn til Landets Uldproduktion tør Følgende have Interesse : Argentinas Faarebestand stammer hovedsagelig fra en Del i det sekstende Aarhundrede fra Peru indførte spanske Paar. I de to følgende Aarhundreder udartede de imidlertid saaledes, at de kun lidet lignede sin Afstamning.
|
maalfrid_4c3c13c288b784732d866985dd8b0cc96c3277f1_83
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
da
|
0.912
|
ham til Klubben, hvor der var Dands. Jeg dandsede en Dands og gik hiem efter en Times Forløb. Heller ikke Due morede sig. Mandag den 22de tilbragte vi Dagen hos Solomirsky; om Aftenen kom Erman hjem, halv død af Søvnløshed, Nattekulde og Vognskumpling. Dette Tab af hans Observationsbog og den fatiguante Reise, Ensomheden paa den ubeqvemme Vogn, Savnet af al den Haandrækning han har iblandt os, som for et saa uhjælpsomt Menneske er dobbelt føleligt, havde havt den mest velgjørende Virkning paa ham. Han var mild og venlig, følte det saa trøsteligt igjen at være imellem bekjendte Mennesker i en lun Stue. Overalt havde Solomirsky, som (forunderligt nok) imponerede ham og holdt ham inden Høfligheds Skranker, paa Reisen saa bearbeidet ham og paa en saa fortræffelig Maade ladet ham føle hans Uopdragenhed, og tugtet ham saaledes med Aandens Sværd, at Due og jeg lovede os de bedste Frugter af denne Reise. Og det lader virkelig som vi skulde see vort Haab opfyldt. Klodserie og Distraction fraregnet har han virkelig siden Hjemkomsten opført sig saa artig og delicat, som det vist er hans Natur i dens nuværende Forfatning mueligt. Jeg har sagt til Due, at det er godt nok at vi paa denne Reise faae nogle af de groveste Kanter slebet af ham; men hertil kunde langt grovere Stene end vi 2 være mere end gode nok. 20de Sept. Samme dag qvitterede vi ogsaa vor 60aars gamle Postillion fra Kasan. Han var bleven gandske utaalmodig paa Touren fra Ekatharinenburg mod Norden langs Ural-Kiæden. Noget Ondt døiede vel det gamle Bæst, og han frygtede at det vilde gaae for meget i Langdrag inden han fik Lov at reise tilbage til sin unge Kone. Han betroede sig paa Ural-Reisen til Apotheker Claus, og bad ham, paa Grund af Bekjendtskab fra Kasan, at indlægge et godt Ord hos os, at vi maatte regalere ham med en anstændig Drikkeskilling; thi ellers, sagde han, naar vi komme til Tobolsk heder det rneget høflig: "Prostschai Potzstillion"! (Farvel Postillion) (i det han tog Hatten af og gjorde en meget dyb Kompliment med en malicieux Grimase), hvorpaa man lader mig reise. Siden havde han sagt til samme Claus, at han havde reist med rnange Reisende, men saa Ondt havde han aldrig havt det, "vi vare jo ej engang ". Claus forsikrede ham at vi vare Christne ligesaavel sorn han. "Ja da reise de ej sorn Christne" sagde han; hvad dette skulde betyde veed jeg ikke; maaskee, at vi spiste Kiød paa de evindelige Fastedage. Endelig paa Ermans Jagtreise efter den tabte Bog (som i dette Øjeblik blev bragt af en Postillion fra N. Tagils) var han bleven saa medtaget og utaalmodig og havde gjort sig saa vrang, at Erman lod ham efter hans eget Forlangende blive tilbage paa den sidste Station, da han foregav at være syg. Det er vel sandt, at den Betjent, som staaer under Ermans Commandoe, har et Hundeliv; thi han tænker ligesaalidt paa sin Betjent, som paa Posthestene. Om Betjenten faaer Søvn, Mad og Drikke, det er ej hans Sag.
|
maalfrid_a48ccd13c48fb7820752941cc2544cbd98e99b9a_44
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.766
|
Forsikringsselskaper 38* 1936 Når der ved ovennevnte behandling ikke er funnet noget å hefte sig ved, eller når tilfredsstillende opklaring foreligger, blir regnskapene sendt til offentliggjørelse i Norsk Kunngjørelsestidende (Norsk Lysingsblad). Manuskriptet opstilles i Forsikringsrådet på grunnlag av regnskapsskjeinaets opstilling, hvorved man (iallfall i teorien) opnår en homogen fremstillingsmåte, således at regnskapsformen blir den samme fra selskap til selskap', og innen samme selskap fra år til år. En jevnføring fra publikums side blir herved best mulig lagt til rette. Hvis gjennemgåelsen avdekker forhold soin må antas å stride mot lov eller forskrifter, blir regnskapet ikke offentliggjort. Heroin underrettes selskapet, som i tilfelle har anledning til å fremlegge nytt regnskap efter avholdelse av ny generalforsamling. I enkelte tvilstilfelle eller hvor feilen må ansees som mindre vesentlig, og det efter regnskapet for øvrig må ansees helt ubetenkelig,, har dog Forsikringsrådet ansett sig berettiget til A la forholdet passere eller utstå, under uttrykkelig forutsetning av beriktigelse i påfølgende regnskap. Blir regnskapet nektet offentliggjort, inntas som regel oplysning derom i Rådets årlige beretning. Når Forsikringsrådet finner at forholdene taler for det, blir uregelmessigheter også anmeldt til påtalemyndigheten. For å forebygge misforståelse vil man fremheve at ovenstående system fører til, at riktigheten av den enkelte regnskapspost bare er å anse som konstatert i de få enkelt-tilfelle, hvor postene kan ha vært særskilt gjennemprøvet under et revisjonsbesøk. En virkelig gjennemfort prøvelse av denne art hører til de rene undtagelser, og har - #fraregnet ganske små innretninger aldri kunnet omfolic annet enn enkelte poster av regnskapet. Hele den øvrige kontroll av regnskapenes reelle innhold beror på skjønn, som helt må bygges ph personalets erfaring og rutine og på den mere eller mindre tilfeldige viden det kan samle under sitt arbeide mellem selskapene. Dette kontrollarbeide har, som nevnt, i det store og hele fulgt den samme, ved «Reglene» av 1915 angitte hovedlinje gjennem Forsikringsrådets hele virketid. Om lovbestemmelsene for kontrollen skal oplyses: For skadeforsikringens regnskapsavleggelse, og for kontrollen med denne, inneholder lovgivningen to grupper av bestemmelser. Forskriftene om regnskapsavleggelsen finnes for gjensidige forsikringsselskaper på forskjellige steder i tilsynslovens organisatoriske bestem- Skjemaet er dog selvfølgelig forskjellig for aktieselskaper og gjensidige selskaper.
|
maalfrid_dfe0035447cd9377b9b1af7988389807f0b07c3a_173
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.671
|
Tittel: Tittel: Tittel: Tittel: Tittel Tittel: Tittel: Tittel Tittel: Tittel: Tittel: Tittel: Tittel: Tittel: Forfatter: Tittel: Forfatter: Tittel: Forfatter: Tittel: Forfatter: Tittel: Forfatter: Tittel: Forfatter: Tittel: Forfatter: Tittel: Tittel: Vannstandsobservasjoner i Norge 1965 Vannstandsobservasjbner Norge 1966 Vannstandsobservasjoner Norge 1967 Vannstandsobservasjoner Norge 1968 Vannstandsobservasjoner Norge 1969 Vannstandsobservasjoner Norge 1970 Vannstandsobservasjoner Norge 1971 Vannstandsobservasjoner Norge 1972 Vannstandsobservasjoner Norge 1973 Vannstandsobservasjoner Norge 1974 Vannstandsobservasjoner Norge 1975 Vannstandsobservasjoner Norge 1976 Vannstandsobservasjoner Norge 1977 Hydrologiske og meteorologiske data til vurdering av isforholdene Iskontoret Hydrologiske data til vurdering av isforholdene Mjøsa ved Iskontoret Hydrologiske forhold Norsjø I-V Wingård, Bo Rekonstruksjon av naturlig flom Begnavassdraget våren 1967 Friis, Jon Klimaendringer og vannressurser Sælthun, N.R.; Bogen, J.; Flood, M.; Laumann, T.; Roald, L. Flomavledning ved dammer. Erfaringer fra oktoberflommen 1987 Svendsen, Vidar Nebdal NRK-konferanse 1992 østrem, Gunnar (red.) Hydrologiske Meddelelser for Kongeriget Norge. Hydrologiske Meddelelser for Kongeriget Norge. Dokumenter sortert etter emnekode Dato: 12.
|
maalfrid_454c108b4529c9ab2b92b8adce5b66cac5fb801b_19
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.826
|
For arbeidere i byggevirksomhet var årslønnsveksten fra 2015 til 2016 om lag 2½ prosent mot 2,5 prosent fra 2014 til 2015, ifølge foreløpige tall for 2016 (se boks 2.1 i vedlegg 2). Utvalget vil komme med endelige tall i neste rapport. Byggevirksomhet består av to hovedgrupper, arbeidere innenfor elektrofag (om lag ⅓) og andre byggfag (om lag ⅔) som tømrere, murere, grunnarbeid innenfor stein-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere etc. En mindre gruppe innenfor byggevirksomhet er heisfirmaer og deler av verkstedoverenskomsten, offshore. Det har vært en økning i arbeidede timer innenfor sektoren for NHO-bedrifter, uten at dette påvirker lønnsveksten i særlig grad. I byggevirksomhet bidro tarifftillegg gitt i 2016 med 0,8 prosentenheter til lønnsveksten fra 2015 til 2016, vel ½ prosentpoeng lavere enn i tilsvarende forbundsvise tariffoppgjør i 2014. Tarifftilleggene omfatter justeringer av akkordsatser, tilpasning av minstelønnssatser både for fagarbeidere og andre, skifttillegg, samt spesielle tillegg innenfor elektrofagene. For hotell og restaurantvirksomhet har man på foreløpig basis beregnet en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2015 til 2016 på om lag 1½ prosent, mot 2,4 prosent året før. Foreløpig vekst i siste kvartal 2016 i forhold til samme kvartal året før anslås noe høyere, beregnet til omlag 2 prosent. I rapport fra juni 2016 antydet utvalget at lønnsveksten fra 2015 til 2016 ville bli i størrelsesorden 2,2 til 2,6 prosent før lønnsglidning. Fra 2015 til 2016 viser de foreløpige tall på det nye statistikkgrunnlaget anslagsvis 10 prosent flere timer i de 11 første måneder i 2016 i forhold til tilsvarende i 2015. Sysselsettingsøkningen og strukturelle endringer reduserer gjennomsnittlig lønnsvekst for hele gruppen fra 2015 til 2016 med oppimot 1 prosentpoeng. Overgang til ny lønnsstatistikk fra 2016 basert på innberetningene av lønn til den sentrale A- ordningen, får særlig stor effekt i dette området fordi sysselsettingen er sesongpreget og arbeidsforhold og arbeidstid kan skifte mye gjennom året.
|
maalfrid_47dd3ed40ebff8bc359abeee914cb9efcd080644_5
|
maalfrid_nysgjerrigper
| 2,021
|
no
|
0.964
|
Etter at gruppene hadde gjort dette forarbeidet, så jobbet vi felles med resten. Vi leste svarene fra forskerne og noterte ned viktige forklaringer og tilleggsspørsmål på en flippover. Fire artikler ble plukket ut til å jobbes videre med. To fra NRK, en fra Aftenposten og en fra forskning.no. Læringsparene leste én tekst hver, og markerte i teksten viktig informasjon vi kunne bruke. Deretter oppsummerte vi i klassen slik at alle kunne høre, og funnene ble sendt som mail til lærer. Spørreundersøkelsen som Gruppe 1 hadde laget ble presentert for klassen. Klassen ga innspill til hva de likte, og hva de syntes burde forandres. Forskerene vi hadde fått svar fra hadde blant annet kommet med noen vanlige hovedforklaringer på hvorfor det er slik at vi leker mest med likt kjønn. Disse brukte vi når vi skulle lage alternativer til spørsmålet; Hvis du kun leker/ henger med samme kjønn; hva er den viktigste grunnen? Vi så også at vi burde få med at spørreundersøkelsen av anonym, siden noen av spørsmålene var gangske personlige. De som svarte måtte være trygge på at de kunne være ærlige. Da vi var fornøyde testet vi den, og så at den fungerte. Det var spennende å se resultatet på lerretet! Spørreundersøkelen skulle gjennomføres for alle elevene på egen skole, naboungdomsskolen, en vennskapsklasse på en annen skole og én annen 4. klasse på en skole vi kjente noen. Hvis alle svarte ville vi få inn ca. 1100 svar. Vi ønsket at flest mulig skulle svare, men visste at noen ville glemme det, noen hadde ikke tid og for noen ble det vanskelig å få til. Derfor sa vi til lærerne på 1. og 2. trinn at vi gjerne kunne komme på besøk med nettbrett og datamaskiner, og hjelpe til med å lese spørsmål og svaralternativer for elevene. På den måten tok det ikke mer enn maks en halv time før et helt trinn hadde svart. Noe annet som var fint med det, var at vi kunne forklare nærmere hva vi mente, og oppklare hvis noen misforstod. For å få elevene på ungdomsskolen til å svare, så ble fem fra klassen med på et morgenmøte for lærerne på skolen. De presenterte seg, forklarte hvorfor de var der og hva de trengte hjelp til. Håpet var at vi skulle sjarmere lærerne til å bruke tid på dette sammen med elevene sine. Da rektor til slutt spurte hvor mange av lærerne som ville hjelpe oss, så rakk alle opp hånden! Vi gjorde det samme på egen skole; fem nye elever ble med på lærernes møtetid etter skoleslutt, og lærerne fikk lenken til undersøkelsen i en mail rett etterpå. Da det var én dag igjen til fristen for å svare gikk ut, gikk vi rundt til alle klasserom på skolen og minte lærerne på at de måtte gjennomføre. Det var veldig spennende å se resultatene komme, og hvordan bildet endret seg etter hvert som forskjellige aldersgrupper svarte! Observasjon av lek i friminuttene ble gjennomført tre ganger. To eller tre gikk sammen i grupper, og vi fordelte elevene mellom oss etter alderstrinn. Noen skulle observere 1., en annen gruppe tok 2.-3., osv. Siden det var vinter så hadde vi noen utfordringer med å skrive på papir ute, og 7. trinn var borte store deler av perioden. Noen rotet også bort arket etter friminuttet, men totalt så satt vi igjen med 129 observasjoner.
|
wikipedia_download_nbo_Fort Union_480935
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.902
|
Moderne rekonstruksjon av Fort Union. Indianertipier ved Fort Union. Fil:Hó-ra-tó-a, a Brave.jpg|thumb|Kråkeindianer malt av George Catlin ved Fort Union, 1832. '''Fort Union''' var et handelsfaktori rett nord for Yellowstone Rivers forening med Mississippifloden, i den nordvestre delen av nåværende North Dakota, ikke langt fra Williston tett ved grensen til Montana. Det fungerte under perioden 1828-1867. Fort Union ble etablert i 1828 av Kenneth McKenzie under navnet '''Fort Floyd''', men fikk snart navnet ''Fort Union''. Fortet tilhørte American Fur Company og var det viktigste handelsfaktoriet ved Missouri øvre løp fra dets etablering til dets nedlegging i 1867. Ved faktoriet kom assiniboine, crow, blackfeet, hidatsa og andre indianerfolk for å bytte bøffelhuder og pelsverk mot handelsveror som perler, gevær, filter, kniver, kokekar og tøyer. I sine glansdegar ble faktoriet besøkt av litteratører og illustratører som foreviget prærieindianernes liv og Great Plains' naturhistorie. Blant disse kan nevnes George Catlin, Maximilian zu Wied-Neuwied, Karl Bodmer og John James Audubon. Fort Union ble i 1966 et historisk minnesmerke som er åpent for almenheten og forvaltes av den føderale nasjonalparksforvaltningen.
|
maalfrid_489598884f88b26156b7d1384a44036cc20988c1_29
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.825
|
For varebiler og minibusser er samme prosentvise kostnadsreduksjon som for personbiler lagt til grunn, men at innkjøpsprisen først i 2024 når nivået til en fossilbil. Det vil si to år etter personbiler. Dette som følge av at markedet for varebiler og minibusser vurderes som mer umodent enn for personbiler. Det er lagt til grunn at prisen på fossile varebiler og minibusser er henholdsvis 450 000 kr og 600 000 kr. Busser omfatter i denne sammenheng lokale og regionale busser. Tabell 4-6 oppsummerer sentrale forutsetninger lagt til grunn ved beregning av økonomiske konsekvenser av tiltaksalterantivene for busser, sammenlignet med referansebanen. Under tabellen gis en nærmere redegjørelse for forutsetningene som er lagt til grunn. 17 Følgende forbruk av drivstoff er lagt til grunn i beregningene: Bensin/diesel: 0,41 liter/km, elektrisitet 0,9 kWh/km og gass: 0,4 kg/km.
|
maalfrid_25eb21aa6069c53febd447efd7f4db4ff12c1454_177
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.935
|
182 2016–2017 Helse- og omsorgsdepartementet I 2016 ble det bevilget 99,5 mill. kroner til tilskudd til bruker- og pårørendearbeid. Det foreslås bevilget 108 mill. kroner til formålet i 2017. Det foreslås å øremerke 2,1 mill. kroner til Harry Benjamin Ressurssenter og 0,5 mill. kroner til organisasjonen MOT. Rådet for psykisk helse arbeider for økt kunnskap om psykiske lidelser, forebygging, behandling og rehabilitering, og er en paraplyorganisasjon med 29 medlemsorganisasjoner på tvers av bruker- og pårørendeorganisasjoner, humanitære organisasjoner, universiteter og høgskoler og profesjonsorganisasjoner og fagforbund. Rådet gir ut bladet Psykisk helse, arrangerer dialogkonferanser og initierer møteplasser og konferanser, driver utstrakt opplysningsarbeid og var i 2015 representert i 32 ulike komiteer og utvalg. I 2016 ble det bevilget 3,7 mill. kroner til Rådet for psykisk helse. Bevilgningen foreslås videreført i 2017. Målet med bevilgningen er å gjøre metoden selvorganisert selvhjelp tilgjengelig for flere, og å fremme systematisk kunnskap og metodeutvikling om selvhjelp på psykisk helse- og rusfeltet. Nasjonalt plan for selvhjelp ble revidert i 2014, og løper ut 2018. Selvhjelp Norge består av et hovedkontor i Oslo og sju distriktskontorer. I 2015 økte antall lokale kontaktpunkter fra 107 til 117, og det ble gjennomført 70 fagdager i regi av distriktskontorene. Selvhjelp Norge deltok i 2015 på mer enn 40 konferanser for å informere om selvorganisert selvhjelp både til bruker- og yrkesgrupper. Det ble også gjennomført seks regionale konferanser med totalt 435 deltakere. I 2016 ble det bevilget 17,5 mill. kroner til Selvhjelp Norge. Det foreslås å videreføre bevilgningen i 2017. Verdensdagen for psykisk helse er en årlig markering som holdes over hele verden 10. oktober med mål om å øke befolkningens forståelse av egen psykiske helse, faktorer som bidrar til god og dårlig psykisk helse og økt åpenhet om psykisk helse i samfunnet. Mental Helse koordinerer arrangementene som blir gjennomført i perioden medio september til medio oktober. Overordnet tema i 2013, 2014, og 2015 var inkludering og relasjoner. I 2015 var temaet egenverdi og psykisk helse, med kampanjenavnet Se hverandre – kast maska. Våren 2015 ble det arrangert 12 forberedende dialogkonferanser, og i arrangementsperioden ble det gjennomført totalt 652 arrangementer. I 2016 ble det bevilget 6,4 mill. kroner til Verdensdagen for psykisk helse. Bevilgningen foreslås videreført i 2017. Det foreslås å flytte 3,6 mill. kroner til kap. 781, post 79, knyttet til Blå kors Kompasset. Bevilgningen dekker tilskudd til frivillige og ideelle organisasjoner på rus- og psykisk helsefeltet. Bevilgningen omfatter følgende ordninger: – Tilskudd til ideelle og frivillige organisasjoner som i samarbeid med kommunene driver institusjonsbaserte tjenester. – Tilskudd til ideelle og frivillige organisasjoner som driver aktivitetstilbud. – Hjelpetelefoner. Målet med ordningen er å støtte opp om frivillige eller ideelle organisasjoner som driver institusjonsbaserte dag- og døgntiltak med oppfølging og rehabilitering av personer med rusproblemer og/eller prostitusjonserfaring. Tiltakene det gis tilskudd til skal være et supplement til det offentlige tiltaksapparatet, og bidra til styrking og samordning av samfunnets samlede innsats overfor målgruppene. Det blir lagt vekt på at virksomhetene kan dokumentere et samarbeid med kommunen, som har hovedansvaret for tjenester til personer med rusproblemer, og at det er etablert et system for brukermedvirkning. Helsedirektoratet mottok 28 søknader på til sammen 153,9 mill. kroner for 2015. Det ble gitt 100,7 mill. kroner i tilskudd til 16 søkere. Tilsvarende for 2016 har det kommet søknader for 137 mill. kroner, og det er gitt 112 mill. kroner i tilskudd til 15 søkere. I likhet med tidligere år er det en rekke bindinger på posten, og Helsedirektoratet rapporterer om at totalt 93,5 mill. kroner var i 2015 bundet opp til seks tilskuddsmottakere, og om lag 109 mill. kroner er bundet opp til 4 mottakere i 2016 (se tabell 4.12).
|
maalfrid_8dc137ecc5ccee8db2294a1dccb9824ca3ab8243_3
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
no
|
0.847
|
Fakultetet skal tydelig kommunisere likestillings- og mangfoldsarbeidet, bidra til kunnskapsdeling og økt kunnskapsutvikling på fagområdet. - Likestillings- og mangfoldsarbeidet kommuniseres lokalt ved instituttene via ordinære linje- # og ledelsesstrukturer, sentralt ved UiO via Koordineringsgruppa for likestilling, og nasjonalt via BALANSE-arenaen og faglige nettverk. - Nasjonal og internasjonal erfaringsutveksling skal ivaretas gjennom deltagelse på konferanser, fagseminarer, besøk ved kompetanseenheter om kjønnsbalanse og likestilling samt internasjonalt samarbeid - Websidene videreutvikles som relevant og nyttig kommunikasjonsplattform samt som en arena for erfaringsdeling.
|
hardanger_null_null_19840714_72_54_1_MODSMD_ARTICLE33
|
newspaper_ocr
| 1,984
|
nn
|
0.594
|
Brannmeldar høyrer til fortida? Tre brannmeldarar på Eitreheim i Odda skal fjer nast. Den siste tida har det oppstått ei rekkje «blinde» alarmar i meldarane, og te leverket har ikkje makta å finna ut av feilen. Dei siste åra er mange brannmelda rar i både Odda, Tyssedal og Sauda fjerna. Så godt som alle brannar vert meldt over telefon, vert det hevda. Vi ventar spent på kva tid kulturstyret i Odda kjem inn i biletet, med ei verne plan for den siste brannmeldaren-.
|
maalfrid_76def6af92751ec790badb910de66bae0d9815a4_8
|
maalfrid_fellesstudentsystem
| 2,021
|
no
|
0.728
|
FS-03-066 Integrasjon FS – Syllabus. Versjon 12.06.05 9 Alle import-tabellene har to kolonner som er felles: RecTransfer Flag (0/1) som angir om informasjonen er lastet inn i Syllabus. RecStatus Angir om transaksjonen gjelder ny forekomst, oppdatert forekomst eller slettet forekomst. Slettetransaksjoner overføres ikke pr d.d. U Alle aktiviteter som importeres, kommer i tabellen FS_Activities: HostKey Emnekode Versjonskode Aktivitetskode Timeplankode AST101-1-2-2-1 Name Emnekode Versjonskode Aktivitetsnavn AST101-1 Gruppe 2 Description Aktivitetsnavn Disiplin Gruppe 2 TEORI ModuleHostKey Emnekode Versjonskode AST101-1 ActivityTypeHostKey Undformkode ØVE DayNumber Dagnr for ukedag 3 StartTime Klokkeslett – starttid 14:15 Duration Varighet - i minutter 105 Zone Bygningskode BL26 Weeks Periode for undervisning. Dersom dato ikke angitt på aktivitet, arves dato fra overliggende aktivitet i aktivitetshierarkiet. 00.00.0000-00.00. Period Periodene som timeplanforekomstene gjelder for (en eller flere dato-perioder. Ved import av aktiviteter utføres følgende beregninger; - Dagnr omgjøres til dagkode - Starttime omgjøres til klokkeslett_fra - Klokkeslett_til beregnes ut fra starttime og duration - Weeks omgjøres til dato_fra og dato_til. Dersom hostkey ikke starter med # og Activitytemplatehostkey ikke er gitt verdi, skal aktiviteten opprinnelig være levert fra FS. For denne gruppen aktiviteter gjøres det evt endringer i eksisterende timeplanforekomster. Dersom hostkey starter med #, og Activitytemplatehostkey ikke er gitt verdi, så kan ikke aktiviteten lastes inn i FS, da denne timeplaninformasjonen ikke kan knyttes til noen aktivitet. Dette vil være aktiviteter som er manuelt lagt inn i S+. Dersom HostKey starter med #, og Activitytemplatehostkey er gitt verdi, skal det lagres ny timeplanforekomst i FS, under den aktivitet som Activitytemplatehostkey viser til. Fagpersoner knyttet til aktiviteten kommer i tabellen FS_Activity_Staff:
|
maalfrid_244148f6915e94831e5631cf1c9947454cd072c6_14
|
maalfrid_patentstyret
| 2,021
|
no
|
0.262
|
(11) (21) 20120224 (22) 2012.03.08 (24) 2012.03.08 (43) 2012.03.09 (15) 2012.06.14 (45) 2012.07.09 (18) 2017.03.08 (74) Advokatfirmaet Thommessen AS, Postboks 1484 Vika, 0116 OSLO (73) Aktieselskapet av 18 juli 2011 AS, Peter Bangs Vej 15, 7600 STRUER, Danmark (DK) (50) Registreringen gjelder samregistrering. (54) Fjernsyn (51) 14-03 (72) Anders Hermansen, Taarbæk Strandvej 105 L, 2930 KLAMPENBORG, Danmark (DK) (30) 2011.09.09, EM, 001915224 (55) 1.1 1.2 1.3 1.4 1.5 1.6 1.7 1.
|
maalfrid_9cf4b777cabc2a1245bcb13b8fa69ac7e6e40211_5
|
maalfrid_landbruksdirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.488
|
Kommunane er planmyndigheit etter plan- og bygningslova, og behandlar søknader om dispensasjon frå forbodet mot omdisponering etter jordlova. I dette kapittelet viser vi utviklinga i kommunane sin omdisponering av dyrka og dyrkbar jord både på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå. Vi viser også kva for formål areala blir omdisponert til. Tala som kommunane rapporterer inn viser til vedtak om omdisponering etter jordlova og vedtekne reguleringsplanar etter plan- og bygningslova. Kommunane rapporterer ikkje om areal som blir lagt inn som byggeområde i kommuneplanen sin arealdel. Det kan derfor gå noko, og tidvis lang, tid frå kommunar vedtar nye byggeområde i LNFR-område i kommuneplanen sin arealdel, til areala blir regulert gjennom reguleringsplanar og dermed gjort synleg i denne statistikken for omdisponering. Jordvernmålet om maksimal årleg omdisponering av 4 000 dekar dyrka jord per år er eit nasjonalt mål, men det er kommunane som sit med førstelinjeansvaret for omdisponeringa. Dei nasjonale tala som vi presenterer her viser summen av omdisponering som skjer gjennom kommunane si forvaltning. Statistikken for 2019 viser at vi har nådd jordvernmålet for tredje år på rad. Kommunane rapporterte å ha omdisponert 3 617 dekar dyrka jord og 4 540 dekar dyrkbar jord (figur 1, vedlegg 1, tabell 1). Talet på omdisponering av dyrka jord er omtrent det same som for 2018. For dyrkbar jord er talet tilbake på eit meir normalt nivå etter mykje omdisponering året før.
|
maalfrid_046a07213cf534d8098f51a4bbd735f3aa918b82_2
|
maalfrid_legemiddelverket
| 2,021
|
no
|
0.814
|
markedsføringstillatelse (MT), og legen har et særskilt ansvar ved forskrivning av slike uregistrerte preparater. Folsyre Orifarm er identisk med Folsyre NAF og har norsk MT. I forbindelse med godkjenning av norsk MT har legemiddelmyndigheter vurdert effekt, sikkerhet, kvalitet og produksjonsforhold. En norsk MT innebærer også et bedre system for overvåkning og oppfølgning av bivirkningsmeldinger. Folsyre Orifarm har samme apotekets innkjøpspris, men lavere utsalgspris enn Folsyre NAF. Legemiddelverket mener derfor at kostnadene ved bruk av Folsyre Orifarm står i et rimelig forhold med hensyn på effekt og ressursbruk, samt andre fordeler som følger av norsk MT. Kriteriene for innvilgelse av forhåndsgodkjent refusjon er oppfylt, jf. legemiddelforskriften kapittel 14. Statens legemiddelverk har på dette grunnlag vedtatt å føre legemidlet opp i refusjonslisten, jf. legemiddelforskriften kapittel 14 og blåreseptforskriften § 2. Vedtaket kan påklages til Helse- og omsorgsdepartementet.Klagensendes Statens legemiddelverk. For nærmere informasjon om klageretten, se over forvaltningsvedtak. Det følger av legemiddelforskriften § 14-10 at vedtak etter § 14-8 skal fattes senest 180 dager etter at Statens legemiddelverk har mottatt opplysninger etter § 14-4. Statens legemiddelverk viser til følgende saksbehandlingstider: Innsendt dokumentasjon: 11-04-2019 Mottatt og validert dokumentasjon (7 dager): 18-04-2019 Ferdig behandlet: 20-05-2019 Total saksbehandlingstid: 32 Statens legemiddelverk vil publisere refusjonsvedtaket på våre nettsider: Statens legemiddelverk vil imidlertid ikke publisere opplysninger som anses for å være forretningshemmeligheter etter taushetspliktbestemmelsen i legemiddelloven § 30: er publisert på Statens legemiddelverk sine nettsider. Statens legemiddelverk ber på dette grunnlag om deres tilbakemelding med hensyn til om vedtaket må anses for å inneholde forretningshemmeligheter. I så fall ber vi om en redegjørelse for hvilke opplysninger dette er, og en begrunnelse om hvorfor det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde opplysningene. Vi ber om at deres tilbakemelding er oss i hende senest tre uker etter mottak av dette vedtaket.
|
maalfrid_60879a248192126b12fff21e8786a3e4a74bdb2b_58
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.909
|
Pensjon fra første krone og første dag vil føre til at flere arbeidstakere omfattes av obligatoriske tjenestepensjonsordninger, og at pensjonsgrunnlaget øker. Anslagene for berørte personer og økte pensjonsutgifter i tabell 5.1 ovenfor vil tilsvare antallet ansatte som får rett på medlemskap i tjenestepensjonsordninger og den årlige økningen i pensjonsinnskuddet for de ansatte. I en kostnadsnøytral modell vil arbeidstakerne samlet sett ikke komme bedre ut enn i dag, men fordelingen av pensjonsopptjeningen mellom arbeidstakere kan endres. Effekten på samlet pensjon fra tjenestepensjonsordninger for den enkelte arbeidstaker avhenger av valg av modell og den enkeltes karriereforløp. I tråd med det som er gjort i avsnitt 5.2 ovenfor for arbeidsgiverne, ser arbeidsgruppen på utslagene i minimumsopptjeningen av pensjon som hovedanslaget på effektene, det vil si at en ser bort i fra eventuell sparing ut over minstekravene. Krav om opptjening fra første krone med en minstesats på 2 pst. av lønn vil føre til økt minimumssparing for i overkant av 1 mill. medlemmer i innskuddsordninger med sparing fra første krone i dag. For en person som arbeider fra alder 25 til 67 år med lønn på 4 G, innebærer innføring av pensjonsopptjening fra første krone at årlig tilnærmet livsvarig pensjonsutbetaling øker fra om lag 4,8 prosent av lønn til om lag 6,4 pst. av lønn, jf. også figur 3.6 som viser kompensasjonsnivåer med og uten sparing fra første krone. Dersom sparing fra første krone kombineres med redusert minimumssats til 1,6 prosent, vil årlig pensjonsutbetaling under forutsetningene ovenfor bli om lag 5,1 prosent av lønn. Ytelsene blir i dette tilfellet høyere enn under gjeldende regelverk for personer med lønn inntil 5 G og lavere for personer med lønn over 5 G. En person med lønn 8 G vil for eksempel få redusert ytelsen fra 5,6 prosent av lønn til 5,1 prosent av lønn. Personer med lav lønn oppnår en relativt større økning i sin pensjonsutbetaling av å få pensjonssparing fra første krone, sammenlignet med høytlønte, som vist i figuren under.
|
nordlandsavis_null_null_19580204_65_10_1_MODSMD_ARTICLE17
|
newspaper_ocr
| 1,958
|
no
|
0.88
|
Ni timers biltur Hemnes berget—Mo. Bridgedamer fra Mo på utri velig hjemtur etter knepen seir over «Hjerterdame». 1 en vennskapskamp i bridge fre dag på Hemnesberget seiret Mo Kv. Bridgeklubb over «Hjerterda me», Hemnes med 602 mot 598 pt. De 5 beste ble: Arntzen —Risjord, Mo 144 Skodvin—Jenssen, Hemnes 137 Pedersen —Eliassen, Hemnes 130 Andreassen —Mobraathen Mo 120 Seljelid—Yttervold, Hemnes 119 Mo-damene ble ille plaget med framkomsten til Øog fra Hemnesber get på grunn av det voldsomme regnværet med påfølgende rasblo kade av riksveien mellom Finneid fjord Øog Mo. Især hjemturen ble for Modamene litt av en påkjenning, idet de startet herfrå kl. 23 fredag kveld Øog kom til Mo kl. 8 lørdag morgen!
|
maalfrid_89fa4e6187b7cc150535f7c74daae3b5dbba802c_16
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.802
|
Økonomiske analyser 1/2010 regnskap for veksten i BNP for henholdsvis Fastlands- Norge, KPI og AKU-ledigheten. Av fi gurene framkommer det at mens prognosene for KPI samme år som prognoseåret og AKU-ledigheten året før prognoseåret har blitt bedret over tid, har den betydelige undervurderingen av BNP-veksten i 2006, 2007 og 2009 gitt året før prognoseåret, ført til at en klar fallende trend i prognosefeilene fram til og med 2005 har blitt brutt. Noe av dette skyldes altså omlegging av beregningen av BNP i 2006. Det er også tendenser til noe økt prognosefeil på KPI gitt året før prognoseåret. Figurene 2.19, 2.20 og 2.21 viser gjennomsnittlig avvik mellom anslag gitt på ulike tidspunkter og regnskapstall for henholdsvis veksten i BNP for Fastlands- Norge, veksten i KPI og arbeidsledigheten. Figurene gir også en indikasjon på spredningen i avvikene ved at de inkluderer tre intervaller rundt gjennomsnittet. Disse intervallene er regnet ut på bakgrunn av den historiske spredningen. De sier ikke hvor mange av avvikene som faktisk ligger innenfor intervallene. Under gitte forutsetninger er sikkerheten for at avviket mellom fremtidige anslag og regnskapstall ligger innenfor disse intervallene henholdsvis 50, 80 og 90 prosent. Vi har kun benyttet prognosene for årene etter 1995 i beregningene av intervallene. Anslagene for BNP-veksten har ofte vært for lave. I gjennomsnitt ligger anslagene for BNP-veksten to år fram i tid 0,3 prosentpoeng under den realiserte. I mai/ juni samme år er avviket -0,2 prosentpoeng. Negativt tall innebærer at anslaget er for lavt. Anslagene gitt i september og november/desember året før prognoseåret ligger i gjennomsnitt henholdsvis 0,4 og 0,6 prosentpoeng under «fasiten». I anslagene gitt i prognoseåret er det igjen mindre avvik. Gjennomsnittlig prognoseavvik på veksten i KPI er nær null på alle prognosetidspunkt med unntak av prognosen gitt i februar/mars året før prognoseåret, da gjennomsnittlig avvik er -0,2 prosentpoeng. Anslagene på arbeidsledigheten har hatt en tendens til systematisk å ha blitt noe for høye. Prognosene gitt i februar/mars og mai/juni året før prognoseåret er i gjennomsnitt henholdsvis 0,3 og 0,2 prosentpoeng for høye, deretter er gjennomsnittlig avvik omtrent 0,1 prosentpoeng fram til og med mai/juni samme år. Etter dette er avvikene i gjennomsnitt tilnærmet null. Sett i lys av den store spredningen i disse anslagene, tyder resultatene på at det ikke er store systematiske feil i våre anslag for de tre hovedstørrelsene. Det har vært relativt stor spredning i avviket mellom anslaget på BNP-veksten gitt i februar/mars året 1 At alle avvik tilhører en gitt statistisk fordeling (normalfordeling med lik forventning og spredning) og er uavhengige. før prognoseåret og det foreløpige regnskapstallet. Anslaget for 2007 bommet mest, med 4,1 prosentpoeng. 2007-anslaget er imidlertid påvirket av endringer i nasjonalregnskapets defi nisjoner. Av de 15 anslagene vi har laget på dette tidspunktet fra og med 1995-prognosen, ligger 7 mer enn 1 prosentpoeng unna det foreløpige regnskapstallet. Én gang traff prognosen helt nøyaktig — i 1996. 1998- og 2008-prognosene var også svært bra, med henholdsvis 0,2 og 0,1 prosentpoeng avvik. Variasjonen i avvikene er i gjennomsnitt betydelig mindre i de prognosene som er gitt i desember året før, men fortsatt bommer 6 av 15 anslag med mer enn 1 prosentpoeng. Til tross for stadig mer informasjon om den økonomiske utviklingen i det året det gis prognoser for, er spredningen i avvikene deretter kun litt mindre helt fram til og med prognosene i september det samme året. En viktig medvirkende årsak til dette er at de kvartalsvise BNP-tallene ofte har blitt revidert tildels betydelig gjennom prognoseåret. Først i den siste prognosen vi gir før «fasiten» foreligger, er det på ny en klar nedgang i spredningen i avvikene. Vi fi nner et lignende mønster i anslagene for årsveksten i KPI. Det er betydelig variasjon mellom de første fem anslagene og resultatet, men anslagene fra og med juni samme år er meget treff sikre. Etter dette er det kun et 2009-anslag som er mer enn 0,3 prosentpoeng fra den faktiske veksttakten. Variasjonen i de foregående anslagene er 3-4 ganger så store. Siden KPI ikke revideres, avspeiler dette at faktisk utvikling i KPI gradvis blir kjent med full sikkerhet gjennom året. Spredningen i avviket mellom anslag på ledigheten og resultatet viser en jevnere nedgang etter hvert som prognosehorisonten blir kortere. Det gjennomsnittlige absoluttavviket er på 0,6 prosentpoeng i februar/mars året før og 0,3 prosentpoeng i februar/mars samme år. Deretter synker spredningen gradvis. Også for ledigheten reduseres prognosefeilen betraktelig i de tre siste prognosene før resultatet foreligger. Etter dette ligger kun 2009-prognosen mer enn 0,4 prosentpoeng fra regnskapstallet. Som for KPI, skyldes dette at tallet blir gradvis kjent gjennom året og ikke revidert. I fi gurene 2.22, 2.23 og 2.24 vurderes usikkerheten i anslagene for 2010 og 2011 gitt i denne rapporten. Vi anslår nå veksten i BNP for Fastlands-Norge til 2,0 prosent i 2010 og 2,7 prosent i 2011. Basert på analysen over, er vi 50 prosent sikre på at BNP-veksten for Fastlands-Norge vil ligge mellom 1,3 og 2,7 prosent i 2010 og mellom 1,5 og 3,9 prosent i 2011. Et intervall på til sammen 3,6 prosentpoeng i 2010, og 6,2 prosentpoeng i 2011, dekker den prosentvise veksten med 90 prosent sikkerhet. Intervallene illustrerer at BNP for Fastlands-Norge er vanskelig å gi en sikker prognose for. BNP-veksten har endret seg relativt mye fra år til år, og usikkerheten illustreres også ved at veksten revideres til dels mye fra foreløpig til endelig nasjonalregnskap.
|
maalfrid_19d2789c45761b03fdc3ec2ea980f3c13b6fc528_17
|
maalfrid_hjelpemiddeldatabasen
| 2,021
|
no
|
0.718
|
Hjelpemotor på Sunny-syklene:
|
maalfrid_05204dc01a3147ffcf9221c2749c53e5bbe8f480_132
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.813
|
Prosjektet «KOSTRA modernisering» har lagt føringer for virksomheten i 2017 og 2018. Tabellverket i Statistikkbanken og i statistikkpubliseringene har måttet spesifiseres og produseres på nytt. Dette har vært arbeidskrevende og vil være det framover. I forbindelse med videreutviklingen minner vi om hva som ble skrevet av arbeidsgruppa i fjorårets rapport. Noe av dette er sakset nedenfor, og har fortsatt gyldighet: Det er behov for analytiske tilnærminger til KOSTRA både på kommunalt, regionalt og statlig nivå. En mulighet er interaktive brukervalg hvor man blant grunnlagstallene velger teller, nevner og formler for å få fram presise indikatorer for aktuelt formål. SSB må investere i pågående prosesser i andre etater. For KNNM er det mest nærliggende å vise til de ulike (del)prosjektene under KS- KommIT-paraplyen. Videre må KOSTRA som organisasjon involvere seg i ulike parallelle rapporteringskanaler. For KNNM-områdene er det nå særlig aktuelt i forhold til Direktoratet for sivilt beredskap, som har egne årlige rapporteringsrutiner fra kommunene årlig. Det er behov for samordning mellom DSB og KOSTRA, men det har foreløpig ikke skjedd. Det er et stort behov for bedre kommunikasjon fra SSB til kommunene angående endringer i rapporteringsomfanget. Arbeidsgruppenes rapporter og 1. november-brevet må anrettes bedre, slik at det blir operativt for kommunene både i forberedelsene av året som kommer, og året etter. Erfaringer hittil er at varslingen av endringer, også tidlige endringer med 1,5 års perspektiv, er for svak til at det blir oppfattet i kommunene. KOSTRAs «Novemberbrev» må derfor settes opp slik at det blir tydelig kommunisert hvilke rapporteringsendringer kommunene må forberede seg på i det neste året, slik at de kan rapportere året etter det igjen. I samarbeid med KS-KommIT utvikler SSB løsning for filuttrekk (eKOSTRA) fra kommunenes byggesakssystemer (eByggesak). Siktemålet er å automatisere KOSTRA-rapporteringen og få bedre kvalitet på inn-dataene fra kommunene. Opplegget er at kommunene skal generere data om enkeltsakene. SSB aggregerer de tilsendte dataene, og fordeler dem på KOSTRA-klassene. eByggesak omfatter, foruten selve søknadsbehandlingen, og så klagesaksbehandling, tilsyn og oppfølging av tilsyn. Videre vil eByggesak og eKOSTRA gi mulighet for en utvidet statistikkportefølje med større analytiske muligheter. SSB må derfor starte planlegging av en utvidet statistikkportefølje. Denne kommer imidlertid ikke på plass før eByggesak er implementert i et betydelig antall kommuner. Foreløpig har vi opprettet et mottakssystem for byggesaksinformasjon, og startet arbeidet med videre databehandling. I tillegg til byggesaksbehandlingen, omfatter KommIT-programmet også et prosjekt ePlan, som SSB også vil kunne høste KOSTRA-data fra. Både ePlan- og eByggesaks-data som tilflyter SSB skal nyttes til å forbedre aktualiteten på arealstatistikken.
|
maalfrid_6c160adf0bf66c1e8115ca2739b01584709244fd_92
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
en
|
0.963
|
– En godt bevart statshemmelighet? – 92 NOVA Rapport 18/20 Summary Law Act relating to ritual circumcision of boys (Lov -2014-06-20-40) has two main objectives: That ritual circumcision is to be carried out in a clinically safe way, and that a public offer of ritual circumcision of boys is to be available in Norway. The primary objective of this evaluation is to bring forth research-based knowledge on whether the law is practiced according to its purpose, where the procedure is carried out, whether there are reported complications in connection to the procedure, and whether this medical procedure curtails the provision of other medical services. The evaluation concludes: According to our data, the majority of ritual circumcisions of boys in Norway is performed by private health clinics. Few cases of ritual circumcisions are carried out by public health clinics or in public hospitals. Information about ritual circumcision of boys in the public health services is not easily available for parents and it is not equal in the four health regions. According to our data, there have been few complications due to circumcision during the period of this evaluation. Considering that the public health services perform only a few ritual circumcisions of boys annually, we consider it unlikely that this curtails the provision of other medical services. Parents we have interviewed express strong trust in the Norwegian health services, and would prefer public hospitals to carry out ritual circumcision of their sons. This evaluation is an assignment by the Norwegian Research Council and the Ministry of Health and Care Services. The work started in November 2017 and was completed in December 2020. The evaluation is based on a combination of qualitative interviews with parents, religious leaders and health personnel and an analysis of data from public registries. The law on ritual circumcision of boys was controversial when it was passed and the practice it regulated was strongly debated among politicians, medical personnel and among the public. The ritual is, however, highly significant to members of several minorities in Norway, such as Muslims and Jews. This polarity demands ethical consideration and anonymity of informants. Ritual circumcision of boys is widespread across the world, with its centre of gravity today in the US, in the Middle East and on the African continent. The majority population in Norway has no tradition of ritual circumcision, while the Jewish minority in Norway has practiced the ritual, using their own experts. With an increasing Muslim minority population after the 1960s, the demand for ritual circumcision of boys was growing. After extensive consultative rounds, the Act relating to ritual circumcision of boys was passed in 2014.
|
haldenarbeiderblad_null_null_19640210_36_34_1_MODSMD_ARTICLE57
|
newspaper_ocr
| 1,964
|
no
|
0.6
|
publikum. Men la det være sagt med en gang at det ikke var lett a tippe riktig i denne konkurransen. Det var 7 muligheter som skulle be svares, "og med alt det som skjedde av uforutsette ting i OL, var det ikke greitt å peile seg tram til de riktige resultatene. Vi vil imidlertid takke alle som deltok for interessen, 03 vi vil lykk onske de som var så heldige a vin ne de oppsatte premiene. På armet sted i dagens avis bringer vi forteg nelsen over vinnerne og premiene. folkeskulene i Moss lar 2315 elever i det kommende skoleår. 223 av 351 syvendeklasser vil over til realskolen. Dertil kom mer 44 elever som nå 321- i fram haldsskolen og »om ønsker å gå over i realskolen.
|
maalfrid_34e97fd3610e6b97b051fd20842bb48681a20640_211
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.574
|
Handel 1925. I alt norske varer I I) Fremmede varer. I alt A. ' Svovel og svovelblomme . . . Varer, ikke foran nevnt . . . Utførsel dertil. I) Norske varer. Røkt småsild og brisling i olje Hermetikk for øvrig Kond., sukret melk Sildemel Hvalkjøttmel Tauverk av hamp og kokos Hvalguano Cellulose, tørr Kartong, alle slags Avispapir Tynntrykk, usat. formattr. . . Satinert formattrykk Trefritt trykk- og skrivpapir Sulfatcellulosepapir Silkepapir Greaseproof og pergamyn . . Annet pakkpapir Siliciumkarbid Cyanamid Aluminium, rå Metallisk natrium Kiseljern Kromjern I alt Land og vareslags. B. Utførsel dertil (forts.). Varer, ikke foran nevnt . . I alt norske varer I I) Fremmede varer. A. Innførsel derfra.' 1 alt B. Utførsel dertil. I) Norske varer. Tynntrykk, usat. formattr. Trefritt trykk- og skrivpapir Mindre stålvarer Varer, ikke foran nevnt . A. Innførsel derfra. Skinn, huder, uberedte, tørre Amerikansk olje o. a. Varer, ikke foran nevnt . . . I alt B. Utførsel dertil. I) Norske varer. ' fløte Kond. Tynntrykk, usat. formattr. Satinert formattrykk Trefritt trykk- og skriNpapir Sulfatcellulosepapir . . . . . . Silkepapir Mengde 1000 kg. 52.9 Verdi i 1000 kr. 439.6 87. 119.5 43.6 119.7 53.7 7.1 6.6 2.3 38.6 36.6 7.4 21.8 109.6 186.3 99.7 211.9 125.0 27.9 52.5 30.8 39.0 24.0 22.3 196.7 167.5 13.4 43.6 57.4 77.5 19.1 33.1 1 301.4 647.5 993.2 467.1 9 227.3 4 483.6 72.7 44.5 742.1 602.6 721.5 394.9 11 140.8 6 362.1 Verdi i 1000 kr. 68.2 923.1 176.3 20.4 2 377.4 80.0 990.0 42.2 144. 36.0 118.0 26.5 19.2 34. 11.0 19. 1 121.6 345. 629.1 194. 18.1 106. 200.1 47.5 7802.3 3508. 991.3 568. 43.0 19. 583.1 327. 127.4 75. 1 230.5 965. 216.1 113. 519.0 415. 121.2 116. 400.0 77. 812.8 2 215. 9.9 25. 236.7 122. 50.0 35.0 Land og vareslags. Mengde 1000 kg. B. Utførseldertil (forts.). Greaseproof og pergamyn 94.7 ,Annet pakkpapir 1 642.6 Siliciumkarbid o. lign 165.9 Norgesalpeter 82.0 Balistitt 201.4 Ammon gelignite 27.2 3 dampskib av stål 4 716 Motorer, ikke elektriske .•. 11.2 Varer, ikke foran nevnt . .•• 4.2 843.0 i r.-t.
|
maalfrid_e62a0ff0be6c1ff68ff9c1670549024f725cdd90_74
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.95
|
Absolute Space as a necessary idea. Re-reading Kant's Phenomenology through perspectival lenses. In the Metaphysical Foundations of Natural Science, General Remark to Phenomenology, Kant argued that absolute space "is therefore necessary, not as a concept of an actual object, but rather as an idea, which is to serve as a rule for considering all motion therein merely as relative" (560). This unexpected defence of absolute space might seem prima facie at odds with Kant's criticism of absolute space in the Transcendental Aesthetics. Expanding on Friedman (2013, ch. 4), I argue that Kantian absolute space as a necessary idea is congenial to Kant's wider commitment to the faculty of reason (and its ideas) as foci imaginari playing an "indispensably necessary" role for a correct empirical use of the faculty understanding, as he presents such role in the Appendix of the first Critique (CPR, A645/B673). I present a 'perspectivalist' reading of ideas of reason, and in the light of it I explain the central role that Kant attributes to absolute space in the MFNS. Rethinking Kant's Account of Aesthetic Normativity. Kant's language in the third Critique sometimes suggests that he has an account of aesthetic normativity that is other-directed, i.e., as involving norms we hold others accountable to, and imperious, i.e., as involving norms we impose on others. In this paper, I argue against this reading of Kant's view and attribute to him, instead, an account of aesthetic normativity that is self-directed, i.e., as involving norms we impose on ourselves, and that calls for aesthetic humility. By defending this interpretation of Kant's approach to aesthetic normativity, I have two goals. First, I hope to clarify Kant's account of aesthetic normativity, as well as how he conceives of its relation to the normativity of cognition. Second, I aim to attribute to Kant a more convincing analysis of aesthetic normativity than he is often credited with. That is to say, I do not think that Kant's ideal aesthetic judge is someone who commands the agreement of all others. Instead I read Kant as promoting an ideal according to which we recognize the difficulty of making a judgment of the beautiful, and the care, capacities, and cultivation required to be in such a position. Kant on the Freedom of Instrumental Actions Kant resolution of the conflict between freedom and determinism does not seem to provide the basis for a general theory of human action because it seems to hold only for actions with a moral dimension. It is not clear in what sense purely instrumental or prudential actions can be said to be free since they are neither commanded nor forbidden by the Moral Law. This paper attempts to use Kant's common comparison of instrumental reason with animal instinct to analyze the attribution of freedom to actions that are morally permissible, but otherwise do not involve the categorical imperative or anyone's intelligible character.
|
maalfrid_3844ecfc63f9dd98e5505061196cbc7ac55109d7_108
|
maalfrid_moreforsk
| 2,021
|
en
|
0.921
|
necessary AutoID‐tagging. The extent describes what information is made available through the system. Limited information availability limits the potential of a tracking system for supporting sustainable products. #1 North and west Norwegian coast frozen demersal fish Bar codes, distributed systems, EDI pallet ~1000 kg Neutral cold store to reefer vessel to processing industry* Box id, box movement through supply chain including producer. #2 Danish fresh demersal fish RFID, central database box ~40 kg Producer*, to auction to processing industry* Because the cost of implementing the systems is justified by other goals as discussed in the goals of tracking systems section, the systems could be used to support sSCM at a low or negligible marginal cost, meaning that using them for sSCM purposes is economically feasible. Depending upon which one of Smith's (2008) strategies for sustainable products we consider, there are different requirements to the system for supporting the strategy. A common trait of the systems studied is the limited scope and extent; they typically only cover a part of their supply network and few information elements. To support sSCM, the system can be extended to cover the part of the supply network required for the sSCM‐ strategy selected. Widening the extent could also be considered, but might be complicated by the number of players already using the system turning it into a hard to change infrastructure. If we follow the alternative of an increased baseline standard through MSC certification, the tracking systems could just be used as an effective and efficient way to meet MSC chain of custody requirements by distinguishing MSC‐ from non‐MSC‐goods in those parts of the supply network handling both categories. If the supply network handles MSC certified seafood only, there is no need to invest in an tracking system for chain of custody purposes.
|
maalfrid_ab2a030793e8f42d116608f586d374ca7fe7afc8_29
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
fr
|
0.611
|
Papir Glass Plast Metall EE Mat Park Tekstil Farlig Annet brennbart Prosent restavfall Antall sorteringsanalyser Bærum ........... 4,3 15,3 22,6 12,5 21,0 8,1 3,8 21,7 13,3 7,8 39,5 1 Asker ............. 5,5 14,7 19,7 12,9 12,7 7,7 6,6 23,7 11,1 9,5 52,0 1 Oslo ............... 6,3 20,0 20,7 22,5 18,2 12,2 15,9 29,5 25,6 11,9 54,8 1 Arendal .......... 4,1 9,0 12,3 20,5 28,6 5,4 33,2 23,3 38,4 11,5 40,0 1 Birkenes ......... 5,7 17,0 15,3 12,2 14,5 6,6 6,6 23,6 6,1 7,7 44,8 1 Evje og Hornnes ......... 8,0 19,7 15,9 15,5 10,8 9,1 23,5 29,8 28,8 11,7 50,4 1 Kristiansand .... 3,7 16,6 10,2 9,8 12,5 4,6 4,1 20,0 7,4 4,7 40,3 2 Mandal ........... 5,1 15,8 10,1 12,6 26,0 5,1 11,0 19,3 20,5 4,3 48,3 2 Vennesla ........ 3,5 16,9 10,2 10,3 12,9 4,6 4,4 23,7 6,6 4,6 40,4 2 Songdalen ...... 3,6 15,8 9,5 10,3 11,7 4,5 5,6 17,5 13,2 7,1 40,4 2 Søgne ............ 3,5 16,7 9,4 10,4 12,5 4,5 4,1 21,4 15,6 7,0 40,4 2 Stavanger ....... 2,7 9,0 9,2 13,6 3,9 2,5 5,3 13,4 18,0 6,4 37,2 2 Hå 4,2 18,3 13,9 21,5 6,1 4,3 5,5 18,9 44,9 9,1 37,2 1 Klepp ............. 4,6 17,4 16,3 21,1 12,3 4,5 3,3 20,0 42,4 9,2 37,2 1 Time .............. 4,0 17,5 15,9 21,5 6,0 4,6 9,1 19,3 44,1 9,7 37,2 1 Gjesdal .......... 4,4 17,6 15,0 19,6 6,6 4,5 9,5 20,6 45,4 9,5 37,2 1 Sola ............... 4,5 18,8 16,1 21,5 6,6 4,5 6,9 19,5 41,3 9,3 37,2 1 Randaberg ..... 5,1 18,4 15,1 21,5 8,1 4,3 8,5 20,9 44,5 10,3 37,2 1 Rennesøy ....... 4,9 18,8 16,8 20,5 7,8 4,6 11,6 21,2 45,3 11,1 37,2 1 Bergen ........... 4,3 13,7 13,9 9,5 16,5 7,2 10,3 19,2 13,1 6,3 66,9 3 Trondheim ...... 4,3 12,8 14,9 21,2 8,0 6,7 9,3 19,9 32,5 12,1 64,8 2 HRA ............... 4,6 18,3 16,8 10,0 9,0 6,5 1,6 30,6 27,9 6,6 35,9 1 NOMIL ........... 6,9 18,1 19,1 11,5 8,8 7,1 52,4 43,0 11,8 10,5 70,8 1 RID ................ 3,7 11,9 12,0 8,4 7,9 5,0 5,4 17,8 8,0 4,8 44,5 2 VESAR .......... Papir Glass Plast Metall EE- avfall Mat Park Tekstil Farlig Annet brennbart Annet ikke brennbart Bærum ....................... 66,3 61,1 3,2 70,6 64,2 0,0 154,8 37,9 70,6 52,6 19,3 Asker ......................... 71,5 60,7 15,5 70,2 63,8 0,0 101,2 26,7 72,9 54,8 27,3 Oslo ........................... 56,9 40,0 0,1 78,3 37,2 0,0 80,3 24,3 75,7 39,2 109,5 Arendal ...................... 80,8 53,5 18,0 235,9 110,8 58,5 61,5 0,2 195,9 45,6 4,9 Birkenes ..................... 70,4 56,6 13,2 66,3 75,9 54,9 73,7 37,6 108,9 53,1 11,8 Evje og Hornnes ......... 54,0 40,1 17,7 71,3 173,4 42,6 339,6 0,7 188,2 25,6 27,7 Kristiansand ................ 73,7 63,6 6,7 86,5 42,3 55,2 86,5 2,8 86,1 65,5 57,0 Mandal ....................... 78,9 73,8 10,6 71,4 215,3 55,7 92,0 0,1 164,2 31,3 2,0 Vennesla .................... 81,3 68,2 5,8 75,4 38,5 56,7 82,3 2,8 88,0 57,8 58,3 Songdalen .................. 71,5 52,9 5,4 67,4 39,3 60,0 69,0 2,7 185,1 88,0 70,7 Søgne ........................ 72,2 59,7 4,8 65,4 37,0 53,5 77,6 2,7 175,6 83,3 98,8 Stavanger ................... 79,4 83,5 10,3 47,6 79,0 77,3 92,4 36,9 107,0 34,4 6,6 Hå 89,1 78,2 9,4 46,1 76,7 82,8 139,6 26,6 131,7 27,2 5,1 Klepp ......................... 83,9 85,3 12,7 40,6 55,2 79,2 144,6 31,4 238,0 27,6 5,3 Time .......................... 91,0 83,9 12,0 48,4 76,4 69,7 123,2 28,1 213,4 30,0 6,0 Gjesdal ...................... 86,6 82,4 10,9 30,7 76,3 78,7 119,0 35,9 179,2 28,9 5,6 Sola ........................... 86,2 63,3 12,3 45,9 76,0 76,2 134,7 29,1 231,4 28,1 5,4 Randaberg ................. 67,1 73,9 10,9 51,8 72,9 83,0 127,5 37,9 177,5 33,6 6,9 Rennesøy ................... 79,9 69,6 13,7 37,4 73,4 68,0 88,9 45,2 146,0 40,2 8,9 Bergen ....................... 46,0 35,6 1,7 66,3 50,2 4,6 27,2 0,1 23,3 64,4 5,7 Trondheim .................. 60,7 75,1 24,2 54,9 60,9 0,0 61,6 21,8 54,6 19,8 36,5 HRA ........................... 67,0 52,9 6,3 59,8 70,4 67,1 99,3 5,8 123,3 39,5 8,9 NOMIL ....................... 53,1 59,5 4,1 44,4 72,0 0,0 0,0 0,0 91,5 49,4 0,0 RID ............................ 71,1 69,5 11,9 65,1 85,4 46,5 98,5 22,8 117,6 45,2 13,4 VESAR ...................... 74,2 80,1 3,1 56,5 89,0 39,4 107,9 33,0 72,4 59,5 0,0 Landsnivå ...................
|
maalfrid_a6b0ad2efef21a972133b0d96c7aa0f235f80a5c_11
|
maalfrid_medietilsynet
| 2,021
|
no
|
0.862
|
grupper. Tilsynet registrerer imidlertid at det har vært en positiv utvikling innen programmer for smale grupper siden oppstarten i 2004. Videre går det frem av de overordnede kravene til Kanal 24s virksomhet at kanalen skal bidra til å styrke norsk språk, identitet og kultur. Medietilsynets vurderinger viser at Kanal 24 på enkelte områder bidrar til å styrke norsk språk, identitet og kultur, blant annet gjennom innfrielsen av kravet til daglige kulturprogrammer. Når det gjelder norsk musikk har Kanal 24 økt den totale andelen i 2006, men leverer en betydelig lavere andel "norsk på norsk" enn før, noe som er negativt for vurderingen av Kanal 24s innfrielse av dette overordnede kravet. Ettersom norsk identitet og kultur i realiteten favner et mangfold av kulturer og identiteter, nevnes det her at Kanal 24 dessuten innfrir kravet til programmer for det flerkulturelle Norge. På den annen side innfrir ikke Kanal 24 forpliktelsene sine når det gjelder programmer for den samiske befolkningen. Medietilsynet konkluderer med at Kanal 24 innfrir det overordende kravet om å styrke norsk språk, identitet og kultur. Samtidig er det slik at den manglende måloppnåelsen på enkelte områder, samlet sett svekker dette inntrykket. Konsesjonen stiller flere spesifikke krav til sendingene, blant annet et krav om programmer for det flerkulturelle Norge. Kanal 24 introduserte to nye programmer innen denne kategorien i 2006, og innfrir kravet til antall sendetimer. Medietilsynet er tilfreds med den utviklingen som har funnet sted i Kanal 24s tilbud innen dette området, og er særlig positiv til at programmet Zulu kom på sendeplanen i 2006. Videre konkluderer Medietilsynet med at Kanal 24 innfrir kravene som dreier seg om kulturdekningen, programmer med smal musikk, barneprogrammer og ungdomsprogrammer. Når det gjelder kravet om samiske sendinger konkluderer Medietilsynet med brudd, ettersom Kanal 24 sendte færre timer enn forpliktelsene tilsier. Tilsynet er imidlertid positiv til de grep kanalen har gjort i forhold til innretningen av dette programtilbudet, og forventer at Kanal 24 innfrir kravet til samiske sendinger i 2007. Kanal 24 har videre flere krav knyttet til nyhets- og aktualitetsdekningen. Kanalen innfrir flere av disse kravene. Imidlertid innfris ikke kravet om fire utvidede nyhetssendinger på minimum 15 minutter, ettersom tre av sendingene hadde kortere varighet enn det konsesjonen fastsetter. Kanal 24 har søkt Kultur- og kirkedepartementet om å endre dette konsesjonsvilkåret.
|
maalfrid_fb169847ff67db0d19eb7b427417bd198ae0a8b1_74
|
maalfrid_kystverket
| 2,021
|
fi
|
0.996
|
713364-RIM-RAP-003 27. kesäkuuta 2019 Sivu 75 / 97 minimoimiseksi. Tätä perustellaan sillä, että linnut ovat paljon enemmän hajallaan Tenovuonossa, Tenojoen suulla ja Jouluvuonossa muutto- ja pesimäaikana verrattuna talvikuukausiin ja että ravinnonsaantimahdollisuudet ovat olennaisesti paremmat kesäkaudella (eli kun tuulenkala oleskelee vapaissa vesissä, pohjaeläinten tuotanto on suurimmillaan eikä jää estä pääsyä tärkeille syönnösalueille). Kaiken kaikkiaan toimenpidevaiheen aikaisilla häiriöillä ja melulla arvioidaan olevan väliaikainen ja vain lievän negatiivinen vaikutus. Tämän vuoksi niille ei ole annettu erityisen paljon painoarvoa siinä kokonaisarviossa, jossa on kartoitettu toimenpiteen lintuihin kohdistamia pitkäkestoisia vaikutuksia. Toimenpide- ja toimintavaiheessa tapahtuva muutos ravinnon saatavuudessa Toimenpiteen mahdollisesti vakavimpana vaikutuksena pidetään pesivien, lepäävien ja talvehtivien merilintujen ravinnon saatavuudessa tapahtuvaa muutosta. Jäljempänä on tehty arvio siitä, miten ravinnon saatavuudessa tapahtuva muutos voi vaikuttaa erilaisiin ekologisiin ryhmiin ja lajeihin sekä lyhyellä että pitkällä aikavälillä. Merilinnut voidaan jakaa erilaisiin ekologisiin ryhmiin elintapojensa perusteella. Jos lukuun ei oteta ja lajeja, joita tavataan Tenojoen suulla vain hyvin vähän, jäljelle jäävät seuraavat ryhmät: 1. , joitaovat muun muassa kalalokki, harmaalokki, merilokki, isolokki, naurulokki, isokihu ja merikihu. 2. , joitaovat muun muassa kaakkuri, kuikka, amerikanjääkuikka, jääkuikka, mustakurkku-uikku, silkkiuikku, härkälintu, merimetso, karimetso, koskelo, isokoskelo, lapintiira, kalatiira ja riskilä. 3. , joitaovat muun muassa telkkä, lapasotka, mustalintu, pilkkusiipi, alli, haahka, kyhmyhaahka ja allihaahka. 4. , joita ovat muun muassa kyhmyjoutsen, sepelhanhi, valkoposkihanhi, merihanhi, lyhytnokkahanhi, ristisorsa ja sinisorsa. Tämä ryhmä koostuu opportunistisista lajeista, jotka syövät monia erilaisia kalalajeja, nilviäisiä, äyriäisiä, hyönteisiä, munia, poikasia ja osittain myös muita lajeja edustavia aikuisia lintuja. Tenojoen suualueella tärkeän osan ravinnosta muodostavat ilmeisesti turskakalat (turska, seiti, kolja, lyyraturska), mutta lokkien tiedetään saalistavan myös paljon tuulenkalaa. Lokit ruokailevat yleisesti alusten läheisyydessä, ja näiden lajien voidaan ajatella hyötyvän toimenpidevaiheesta (jonka kesto on enintään kolme kuukautta) kuolleiden tuulenkalojen, nilviäisten ja äyriäisten noustessa pintaan. Toimintavaiheen aikaiset vaikutukset riippuvat siitä, kuinka pitkään muun muassa Lavvonjargsundetin tuulenkalojen ja muiden kalojen kantojen palautuminen ennalleen kestää. Tuulenkalojen ja muiden kalojen määrän vähäinen ja väliaikainen supistuminen toimintavaiheen aikana on vähemmän kriittistä näille lajeille kuin ryhmän 2 lajeille, koska kalat muodostavat vain suppean osuuden ruokavaliosta. Sen sijaan tuulenkalakannan voimakkaampi ja pitkäkestoisempi supistuminen olisi vakavampi asia. Kuten aiemmin on mainittu, talvikuukausina eli lokakuun ja toukokuun alun välisenä aikana tapahtuva ruoppaus (vaihtoehto 1A tai 2A)
|
maalfrid_90119bbb03a3521de72ec1d25ee277778b494297_20
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.636
|
Videre foreslår departementet i § 4 at oversendelse av avleveringseksemplarene skal inneholde relevante digitale følgeopplysninger (metadata), og at Nasjonalbiblioteket kan gi nærmere spesifikasjon av følgeopplysningene. Forskriftsforslaget § 4 omhandler retningslinjer for pakking og sending. Her foreslås det at digitale dokumenter kan sendes inn på en fysisk bærer eller overføres vi nettverk, og at Nasjonalbiblioteket kan fastsette nærmere regler om innsending. Rekkefølgen på bestemmelsene foreslås endret. Dette er basert på at forskriften ikke lenger vil skille like skarpt på de ulike formattyper, herunder at digitale og analoge dokumenter blir underlagt en del fellesbestemmelser. En del bestemmelser som tidligere var spesialbestemmelser knyttet til det enkelte format er nå tilpasset og løftet frem til kapittel 1. Kapitteloverskriftene i kapittel 2 foreslås endret, og kapittel 3–10 foreslås fjernet, sammen med en del av de tilhørende bestemmelsene. Kapitteloverskriftene gjenfinnes i forslagets bestemmelser om de ulike dokumenttypene i §§ 12 til 18. Enkelte dokumenttyper foreslås fjernet fra forskriften, nærmere bestemt fotografi og mikroformer, se punkt 3.7 nedenfor. 3.3.2 Avlevering av digitalt grunnlagsmateriale er en ny bestemmelse som kom inn i pliktavleveringsloven gjennom endringene som trådte i kraft 1. januar 2016. Bestemmelsen gjør at Nasjonalbiblioteket selv ikke trenger å bruke ressurser på å digitalisere de dokumentene der digitalt grunnlagsdokument foreligger. I utgangspunktet vil bestemmelsen om avlevering av digitalt grunnlagsmateriale gjelde alle dokumenter, enten de er utgitt på et fysisk medium eller digitalt. Digitale grunnlagsdokument skal imidlertid kun avleveres der de finnes, og hvis det er analoge utgivelser som ikke har digitalt grunnlagsdokument, er det ikke departementets intensjon at slikt må opprettes. Det er ikke alle dokumenttyper der det på nåværende tidspunkt vil være hensiktsmessig å avlevere digitalt grunnlagsmateriale. Dette gjelder dataspill og nettdokumenter. For sistnevnte vil Nasjonalbiblioteket selv sørge for innhøstingen, og en avleveringsplikt for digitalt grunnlagsdokument er derfor lite praktisk. I praksis kan det bli utfordrende å sikre inndriving av digitalt grunnlagsmateriale for alle dokumenter, spesielt fra små og lokale utgivere. Nasjonalbiblioteket vil derfor selv måtte digitalisere dokumentene i de tilfellene der det digitale grunnlagsdokumentet ikke er avlevert, eller foreta konvertering der dette blir avlevert på et filformat som ikke er egnet for langtidsbevaring eller formidling. Bestemmelsen som foreslås i § 2 annet ledd er ny og skal stadfeste at digitale grunnlagsdokument sammen med avleveringspliktige dokument i kategoriene 1 til 5 som er angitt i paragrafens første ledd. Departementet foreslår at det digitale grunnlagsdokumentet skal være endelig, og at innholdet skal være identisk med dokumentet som blir gjort allment tilgjengelig. Avleveringsplikten gjelder både der det avleveringspliktige dokumentet er fysisk eller digitalt. Når det gjelder det digitale grunnlagsdokumentet foreslås dette underlagt de samme kravene til kvalitet som for andre avleveringsdokumenter.
|
maalfrid_13f2e88880d37694feefdb8e3bcdab2c33b1e5ae_36
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.772
|
– mode of expression/presentation Write easy/plainly short and clear sentences clear headlines (numbering etc.) Explain notions/terms examples questions + use legal sources to answer Finnish your argumentation Check spelling (orthography)
|
maalfrid_893b322f9d81f272cfd883bdf4b1a6a9033af622_5
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
nn
|
0.577
|
6 2008–2009 Om samtykke til å setje i kraft ei skatteavtale med tilhøyrande protokoll mellom Noreg og Qatar, underskriven i Oslo 29. juni 2009 2. Punkt 3 skil seg frå OECD-mønsteret ved at kjel destaten her får rett til å skattleggje anna inntekt som har sitt opphav der. Etter norsk ønskje er rettane etter avtala avgrensa i artikkel 23 ved at artiklane 6 til 22 ikkje gjeld for einingar som blir fritekne for skatt eller har særskilt låg skatt etter lovgiving som blir ved teken etter underteikninga av avtala. I protokoll til avtala er det etter qatarsk ønskje presisert at lov givinga om skattlegging av qatarske statsborgarar og om Qatar Financial Centre skal reknast som vedteken. Artikkel 24 gir reglar om korleis ein går fram for å hindre dobbel skattlegging. Både Noreg og Qatar nyttar godskrivingsmeto den (kreditmetoden) for å unngå dobbel skattleg ging. Metoden inneber at Noreg, overfor personar busette i Noreg, kan skattleggje ei inntekt også når det går fram av dei materielle reglane i avtala at inn tekta kan skattleggjast i Qatar. Noreg må så gi frå drag i den utlikna skatten med eit beløp som svarer til den skatten som er betalt i Qatar (kjeldestaten). Tilsvarande gjeld for Qatar. Frådraget kan ikkje overstige den skatten som fell på den aktuelle inn tekta i bustadstaten. I punkt 1 b) er det fastsett at i den grad ein per son busett i Noreg mottek inntekter som etter nokon av reglane i avtala er unntatt frå skattlegging i Noreg, så kan Noreg likevel ta omsyn til denne inntekta ved utrekning av den skatten som skal betalast av resten av inntekta til personen (progre sjonsatterhald). Artiklane 25-30 inneheld nokre særlege reglar om ikkje-diskriminering (artikkel 25), framgangs måten ved inngåing av gjensidige avtaler mellom dei kompetente styresmaktene i dei to statane (artikkel 26), utveksling av opplysningar (artikkel 27), og om diplomatiske og konsulære tenestemenn (artikkel 28). Artikkel 25 er tilpassa det omstende at Qatar skattlegg utanlandske personar og ikkje skattlegg qatarske personar og borgarar av med lemsstatar i Golfsamarbeidsrådet. Artikkel 27 føl gjer i hovudsak OECD-mønsteret, med nokre avvik som er tekne inn etter qatarsk ønskje. Artiklane 29 og 30 inneheld sluttreglar om når avtala skal tre i kraft og når ho sluttar å gjelde, jf. kapittel 1 ovanfor. Finansdepartementet t i l r å r : At Dykkar Majestet godkjenner og skriv under eit framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om samtykke til å setje i kraft ei skatteavtale med til høyrande protokoll mellom Noreg og Qatar, under skriven i Oslo 29. juni 2009.
|
maalfrid_2eba3e53bca91ffa2c0e70038ec9ba8fcd7547c7_41
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.851
|
4.1 Krav til ansvarshavende Kommunen setter krav om anlegget skal utføres av autorisert rørtegger eller entreprenør. l tillegg settes krav om at ansvarshavende skal ha ADK kurs. Ansvarshavende gir ikke melding til kommunen når anlegget skal kontrolleres. l følge i forskriften skal ansvarshavende gi melding til kommunen når anlegget skal kontrolleres. Kommunen må endre sine rutiner slik at ansvarshavende varseler for kontroll. 4.18.5 Uavklane forhold Alle forhold er avklart før realitetsbehandling av saken. D.v.s. at det ikke gis tillatelse under forutsetning av avgjørelser som blir fattet på et senere tidspunkt. Kommunens praksis er i samsvar med i forvaltningsloven. Grunnundersøkelser Det gis ikke anledning til nybygg uten at det stilles krav om minirenseanlegg. Det blir derfor vanligvis gjennomført en befaring skjønnsmessig vurdering av grunnforholdene. Denne omfatter vurdering av areal, grunnvann, drikkavannsinteresser overvann, naboforhold resipient. Det blir ikke foretatt grunnundersøkelser. Vedtak Teknisk hovedutvalg gjør vedtak. Det benyttes standard utslippstillatelse uten anvisningsblad utformet av Miljøverndepartementet. Som vedlegg benyttes utskrift fra møtebok og kart i målestokk Ved infiltrasjon/sandfilteranlegg vedlegges situasjonsplan, ved minirenseanlegg vedlegges som viser geografisk beliggenhet. 4.18.8 Kontroll av anlegg og drtft Det er utført anleggskontroll ved ca. av anleggene. Driftskontrollen ved minirenseanleggene utføres av leverandøren. Ved feil på anlegg har man kommet til enighet med brukeren om hvordan utbedring skal foregå. Kommunen må endre sine rutiner slik at alle aktuelle anlegg gjennomgår anleggskontroll og ferdigkontroll. Rutinene i forbindelse med driftskontrollen må også revurderes. Driftskontroll skal gjennomføres også ved andre ' anlegg enn minirenseanlegg. Kommunens slamtømming er i samsvar med fylkesmannens forskrift. 4.18.9 Konklusjon Kommunen må legge opp rutiner slik at ansvarshavende gir tilbakemelding til kommunen for å få kontroll av anlegget. Alle saker skal framlegges for kommunens medisinsk-faglige ansvartige lege for vurdering av om det kan oppstå hygieniske eller helsemessige ulemper ved utslippet. Kommunens rutiner for ferdigkontroll og driftskontroll må forbedres. Våler kommune 4.19.1 Antall saker l perioden ble det behandlet i alt 57 søknader etter "Forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg". Etterfølgende tabell viser hvordan sakene fordelte seg hhv. spredt tett bebyggelse og fordelingen mellom bol!ger og fritidsboliger. RI: RAS C:\AMIPRO\DOCS\RAS\RAPP\SPBOSTF.SAM Side 41:54 Aquateam AlS Revisjondalo: Versjon:
|
altaposten_null_null_20120927_44_225_1_MODSMD_ARTICLE56
|
newspaper_ocr
| 2,012
|
no
|
0.536
|
Det finnes en losje nær sagt for alle leg ningen Og så finnes det lokallag av fåri kålens venner. I dag er det fest i fårenin gen.
|
maalfrid_b4641b1a8c4e607ef8bce134efc776f8cbff0b36_20
|
maalfrid_fellesstudentsystem
| 2,021
|
no
|
0.756
|
U2/13 Sak 5 Forenkling av brukeradministrasjon: Lage en oversikt over alle typer endringer som gjøres i FS. Database-endring, klientendring, flis. Presentere i Kontaktforumet. USIT/FS Til Kontaktforumet 31.7: Lag en oversikt:
|
altaposten_null_null_20120724_44_169_1_MODSMD_ARTICLE33
|
newspaper_ocr
| 2,012
|
no
|
0.828
|
Arbeiderpartiets Bendiks Ar nesen spør i Altaposten 2i.juli hva Høyre mener om jordvern og. boligbygging. Svaret er klart: Matjord og boligbygging er begge viktig for at Norge skal gå rundt. Samtidig finner man aldri gode politiske løsninger der som man har tunnelsyn og ikke makter å se de overord nede linjene i samfunnet. Det er viktig å sikre matjord. På samme tid er det viktig å sikre at folk har et sted og bo, og at unge får komme inn på ar beidsmarkedet. Disse trenger ikke være motstridende. Arbeiderpartiet sier de er enig i at boligbyggingen må ta fart, men lanserer seiv ingen løsninger. Det nærmeste de kommer noe som kan kalles et forslag er å opprettholde et for strengt jordvern, og samti dig bygge tusenvis av boliger andre steder i Norge. Først må faktisk Arbeiderpartiet seiv bestemme seg for hva de mener. fire dager senere går til angrep på den samme løsningen. I til legg hjelper det heller ikke å bygge tusenvis av boliger hvis de bygges et sted hvor ingen vil bo. Hovedutfordringen er, og for blir rundt de store byene. En sterk befolkningsvekst fram over vil også gi et sterkt bo ligpress. Da blir det å gå i feil retning når man gjør det van skeligere å bygge boliger i de samme områdene. I dag kan 22 statlige innstanser komme med innsigelser og stanse el ler forsinke boligprosjekter. Slik kan det ikke være. I 2010 sendte Lars Peder Brekk og Erik Solheim et rundskriv om at staten skjerpet jordvernet ytterligere om ikke kommu nene seiv gjorde det. Høyre vil tilbake til nivået fra et 2006. På den måten åpner vi for at kommunene i større grad kan ta egne valg ved bo ligutbyggingen, og arealplan legging. Denne makten må hver enkelt kommune klare å ta. Høyre stoler på at de lokale folkevalgte kan finne de riktige valgene for sin kommune. Summen av de siste års rød grønne innstramninger blir at boligbyggingen lider. Da hjel per det lite at de er positive i ord, når de er negative i hand ling. Det beste eksempelet er situasjonen rundt Sandnes Øst. Her ble en ny bydel med plass til 70.000 innbyggere vraket på grunn av nye inn stramninger. I dette prosjektet var alle hensyn ivaretatt, in kludert jordvern og miljøvern. Prosjektet ble rost i skyene av Stoltenberg-I regjeringen, og alle var enige om at jordvernet var godt ivaretatt i 2000. Alt var gjort riktig, men det holdt ikke for de rødgrønne. Regjeringen snakker med store ord, men handler lite. Fremfor å kritisere tiltak som øker bo ligbyggingen bør de seiv kom me med konstruktive tiltak for å løse problemet. Det som er klart er at store grep må tas i boligbygging i tiden fremover. Da må boligbyggingen av og til få forrang for andre hensyn.
|
maalfrid_e2e47cff2d00791e2a959cb7962c2b5025600004_103
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.756
|
fastsette tilsyn under samvær, henholdsvis beskyttet tilsyn og støttet tilsyn, jf. barneloven § 43 a. Barnevernstjenestens leder kan også fatte midlertidig akuttvedtak dersom barnet er i en faresituasjon under samværet. Dersom bostedsforelder ikke går til sak for å få begrenset samværet eller få fastsatt en tilsynsordning, og det er bekymring knyttet til omsorgssituasjonen under samværet, må barnevernstjenesten vurdere om det er grunnlag for å fremme sak om omsorgsovertakelse. I praksis vil samværsforelder og bostedsforelder ofte bo i hver sin kommune. I samsvar med oppholdskommuneprinsippet i barnevernloven § 8-1, vil begge kommunene kunne ha ansvar alt etter hvor barnet oppholder seg når saken oppstår. I mange tilfeller vil det være naturlig at bostedskommunen og samværskommunen samarbeider både om å undersøke barnets helhetlige omsorgssituasjon og i vurderingen av om det er grunnlag for tiltak etter barnevernsloven. Kommunene kan avtale seg imellom hvilken kommune som skal ha ansvaret for saken, jf. § 8-4. Spørsmålet om barnevernstjenesten bør ha hjemmel til å pålegge samværsforelder hjelpetiltak, har vært et aktuelt tema i lengre tid, både i sammenheng med vurdering av forslag til endringer i barneloven og i barnevernsloven. Barnevernslovutvalget ble derfor spesielt bedt om å vurdere dette spørsmålet. Utvalget foreslo at pålegg om hjelpetiltak også skal kunne rettes mot samværsforelderen. Utvalget viste til at mange barn har omfattende samværsordninger og tilbringer store deler av tiden sammen med samværsforelder. Utvalget mente det er uheldig om man i tilfeller der et hjelpetiltak anses tilstrekkelig for å ivareta barnet under samvær, i stedet skal være henvist til at bostedsforelder må reise sak etter barneloven for å få endret samværsordningen. Utvalget understreket at forslaget ikke får betydning for omfanget av samværet og at forslaget derfor kan vurderes uavhengig av andre mer omfattende utredninger av forholdet mellom barnevernsloven og barneloven. Samtlige høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget om å gi hjemmel for å pålegge hjelpetiltak i samværshjemmet, støtter forslaget, blant annet og. henviser til at det i praksis kan være slik at barn bor tilnærmet like mye hos hver av sine foreldre, uten at barnet har delt bosted. Etter ombudets oppfatning er det alvorlig at dagens regler ikke åpner for at fylkesnemnda kan gi pålegg om tilsyn eller andre hjelpetiltak hvis barnevernet er bekymret for at et barn utsettes for omsorgssvikt i samværshjemmet. 83 Beskyttet tilsyn innebærer at foreldre/barn overvåkes under hele samværet, mens støttet tilsyn gjelder der det er forsvarlig med mer fleksible løsninger. Et støttet tilsyn er et mindre omfattende tiltak enn beskyttet tilsyn og kan fastsettes der det ikke er behov for overvåkning under hele samværet. Formålet er å gi barnet og/eller samværsforelderen støtte og veiledning under samværet. 84 Barne- og likestillingsdepartementets veileder "Forholdet mellom barnevernloven og barneloven. Barneverntjenestens rolle der foreldrenes konflikter går ut over barnets omsorgssituasjon." (Q-1211B)
|
maalfrid_3937aa9b3fa489b64037701527f5910dbc8e23e8_4
|
maalfrid_helsedirektoratet
| 2,021
|
no
|
0.294
|
15.septe mber) Time: 08: 00-15: 45 (08: 00- 15: 00 summer time period 15 May to 15 Septembe r) Tysfjord/K jøpsvik Sentralbord: + 47 75 77 55 00 postmottak@tysfjord. kommune.no x x x Tønsberg (Slagenta ngen) Sentralbord: +47 33 40 60 00 mhv@tonsberg.komm une.no x x x Hverdager 8.00- 16.00 Unntak kan forekomm e. Weekdays 8.00- 16.00. Exception s may occur http://www.mhvivestfo ld.no/hygienesertifikatfor-skip-i-68. Ålesundre gionens havneves en Havnevakt:+ 47 70 16 34 00 post@alesund.havn.
|
maalfrid_1fc22b82f1e2dd5044bb2606a114d740b20b363d_0
|
maalfrid_ngu
| 2,021
|
en
|
0.863
|
ODDNILSEN, BJ0RN SUNDVOLL, DAVID ROBERTS & FERNANDO CORFU Nilsen, 0 ., Sundvo ll, B., Robert s, D.& Corfu, F. U-Pb geochron olog y and geochemistry of trondhjemites and a norit e pluton from the SW Trondh eim Region, Central Norwegian Caledonid es. Zircon analyses from two trondhjemite s and a biotite norite from a part of the southwestern Trondheim Region have yielded almost identical Early Silurian ages.The biotite norite and one of the trondhjemites, from a quarry in the Innset massif in the Steren Nappe, produced analytical data which define concordia ages of ± Ma and ± Ma,respectively.Zirconsfrom a trondhjemite body at Nyvollen,Innerdalen,in the western Gula Complex, yielded an upper-intercept age of ± Ma.All three dates are interpreted to represent the ages of emplacement of these bodies. Geochemical signatures from these, and other trondhjemites intru ding the Koli Nappes of the Trondh eim Region show them to be of high-alumina, continental-margin type. Field and microscopic studies indicate that the Innset massif, and other composite gabbro-trondhjemite bodies in thi s region, pre-date Scandian orogenic deformation and metamorphism.The ages reported here accord with a known pattern of gabbro-diorite-trondhjemit e magm ati sm that is recorded in the Kii li Nappes in several parts of the Scandinavian Caledonides in latest Ordovician/Early Silurian time.This sporadic magmati sm is coeval with the early stages of oblique, Baltica-Laurentia plate collision, wherein short-lived, transtensional crustal segments develop ed in a broadly transpressive-convergent system,thu s allowing localised penetration of these magmas.These rift-related, local transtensional sett ings were then quickly succeeded by prograde-metamorphic,sinistral-transpressive,Scandian orogenesis,which isdated to approx imately Ma in thi s particular part of central Norway. & i Large areas of th e Caledonides of Central Norway are dominated by metasedimentary and metavo lcanic rocks of the Trondheim Nappe Complex, a tripartite element forming part of th e K61i Nappes which constitute th e upper half of the Upper Allochth on of Caledonide tectonostratigraphy. No less prominent on a geological map, even at mill ion scale (Sigmond et al. are the large bodies of trondhjemite, up to km' in outcro p size, that occur scatte red th roughout thi s region,in some cases coexisti ng with diorit e or gabbro. Trondhjemites also occur quite commonly as dykes in many areas. Definition of the term tro ndhjemite derives from Goldschmidt's pioneering studies on the magmatic rocks of central and southern Norway. In current classification schemes it is formally defined as a leucocratic tonalite, with < of mafic mineral constituents (Barker Le Maitre but it has also been regarded as synonymous with plagiogranite and related sodic granitoid rocks.This is also the case in Norwegia n geological literature, and on most geological maps, and it is therefore impo rtant for purposes of int erpretation and tectonic modelling to try to distinguish between the two variants,either by geological affiliatio n or by geochemica l signature. Trondhjemites and granitic rocks in general, are favourite targetsfor geochronologica l investigatio n.This is largely because of the greater likelihood of finding sufficient quantities of euhedral zircon grains in these rocks, for U-Pb dating, th an in mafic plutonic bodies. In recent years, several zircon dati ng stud ies in central Norway have concentrated more on th e plagiogra nitic variety of trondhjemite that occurshere and there in association with op hiolitesand related rock assemblages (Dunning Dunning & Pedersen BjerkqardBjorlykke RobertsTucker Roberts et al. By comparison , th e ages or age range of non-ophiolitic trondh jemite bodies and dykes are less well defined (Dunning & Grenne even tho ugh th ese rocks are potenti ally important time markers in helping to provide bett er constraints on the geologica l evolution of anyone particular area. In th is contribution, we try to redress th e balance, to some extent, in presenting U-Pb zircon dates from two trondhjemite bodies and an associated biotite norite pluto n from the southwestern part of the Trondheim Region.
|
digibok_2007011601070
|
books
| 1,935
|
no
|
0.584
|
Filosofi har hatt en svak stilling ved vårt universitet. En tid hadde vi to professorater i faget, men det ene blev for nogen år siden overført til psykologien. Der gis overhodet ingen fast undervisning i etikk, utenom den veiledning i kristelig sedelære som meddeles teologene. Den store flers het av studentene får (ved siden av psykologi) nøie sig med litt kjennskap til filosofiens historie og den formelle logikk. De metafysiske og etiske grunnproblemer blir omtrent ikke drøftet ved vår høiskole, og det kan da heller ikke forbause, at den såkalte oplyste almenhet nærmest forestiller sig filos sofi som en ødemark med fortidsruiner. På samme tid brytes interesser og idéer med sprengende voldsomhet; materielt og ideologisk leves der på krigsfot. Gamle bånd løsner og brutale krefter nedbryter den etiske fundamentalverdi, personlighetens frihet. Aller mest aktus elt er det spørsmål, om hvordan der skal kunne myrdes mest effektivt. Et lyspunkt i vår tidsalder er teknikkens seiersgang. Alle som vil noget i større stil, på lengre sikt, trenger holdbar innsikt i de midler, som lovmessig fører til målet: d. v. s. de har bruk for lov-videnskap (sciense). Om målene er onde eller gode spiller ellers ingen avgjørende rolle; der kan formes liv og der kan drepes med samme lovmessige videnskapelige presisjon. Nyttige sannheter vil man alltid trenge; men sannheten burde vel helst være noget mere enn slave under den aktuelle nyttes diktatur. mennesker skjønner at innsikt er fellesinteresse, iallfall et godt stykke på vei. Om enn despotier og diktaturstater fin: ner å måtte holde undersåtter i uvitenhet på det ene eller annet område, kan føreren eller førerne ikke greie sig uten videnskap. Selv under bitter feide for øvrig ser man sin interesse gjerne tjent ved å bytte innsikter på fredelig vis. Hermed er også muligheter gitt for større fred på denne splidaktige jord. Til fredelig samvirke trenges dog fremfor alt nogen grad av enighet i handling, enighet om hensikter, opgaver eller formål. Vil videnskap kunne bidra hertil? Det er denne boks ledende tanke, at etikken som viden skap om «riktig handling» (riktig vurdering) danner grunne laget for progressiv åndskultur. Avgjørende vil det selvsagt være, om «riktighet» i denne forbindelse kan gis nogen definisjon eller objektiv bestemmelse. Eksisterer der ingen felles, bestembar «riktighet», vil almengyldig viden være utelukket. Handling (adferd) fremgår av ubevisst eller bevisst sjels virksomhet. Den siste utelukker ikke den første, men er fundert i denne som en overbygning på et underlag. I sin mest utviklede form tenderer sjelsvirksomheten mot innholdsrikere fylde, klarere differentiering og mere harmonisk sammenheng. Disse psykologiske kriterier danner grunnlag for en sondring mellem «lavere» og «høiere» resp. «høieste» former av sjelsvirksomhet. Herved føres vi til en psykologisk, virkelighetsmessig definisjon av etikken som lære om høisinnet — av høieste sjelsvirksomhet ledet — handling eller adferd. Det må henstilles til leseren å fastholde begrepene «høi» og «lav» i denne forbindelse som knyttet til psykologiske bestemmelser. Der vil lett bli strid om, hvad som i en konkret situasjon er det mindre eller mere verdifulle — vurderingene er som bekjent ytterst variable. Den etiske dom vil like fullt avgjør sig som gyldige overfor visse etiske invarianter eller essentielle høisinnede tendenser. Etikken har som all annen teoretisk lære eller videnskap den praktiske funksjon å innstille eller forberede til hand» ling i bestemt retning. Om den etiske anvisning eller fordring vil bli fulgt i det konkrete tilfelle, eller om motsatte inn: flytelser vil vinne overtaket, er en sak for sig; etikken gir iallfall impuls til realisasjon av de fordringer, som den for: kynner. Hvordan etikk på effektiveste vis skal bli omsatt i praksis er et mere spesielt psykologisk (psyko-teknisk) problem, som hører inn under pedagogikken. Intet virker vel i så henseende sterkere enn den levende innføling i konkret, høisinnet livsverk. Der gis forskjellige teorier om erkjennelsen; men innerst inne føler vi oss vel alle overtydet om, at der må regnes med en virkelighet utenom vår separate, individuelle bevissthet: en supra-individuell, objektiv verdensorden. Vi håper også tillitsfullt, at videnskap skal føre oss nærmere og nærmere denne sanne virkelighet, selv om tilnær melsen er uavsluttelig. Må vi regne med en supra-individuell orden, som binder våre handlinger, likedan som den binder vår erkjennelse? Er våre plikter forankret i en virkelighet, eller er de kun relative til en vilkårlig fordring av en diktator, en forbigående sosial orden eller noget annet i det lange løp uholdbart? Mange vil hevde at den etiske bedømmelse gjelder vurdering og som sådan noget subjektivt eller nøiere uttrykt individuelt, som unddrar sig videnskapelig behandling. Vurderinger kan ganske visst ikke måles med nogen viser eller målestokk; forsåvidt er nogen helt elementær objektiv målende sammenligning utelukket. Men det er dog intet til hinder for å prøve f. eks. 100 personer, av samme alder og øvrige forutsetninger, under like betingelser i den samme ha den samme mening om, hvilken handling vilde ha vært den retteste? Og forsøket kan gjentas med 100 andre per: soner, med planmessig variering av forsoksbetingelsene —. Viser der sig tendens til enighet, tross forskjellig tilvenning, forskjellig sosial konstellasjon o. s. v. vil det henpeke på noget almenmenneskelig. Hvad man estetisk godkjenner eller forkaster, som skjønt eller uskjønt, har sammenheng med proporsjon, rytme, har moni … og omhandles i de estetiske videnskaper om proporsjon, harmoni, kontrapunkt o. s. v. Visse estetiske vurde, ringer avhenger av opøvelse eller tilvenning og forutsetter selvfølgelig normal lærenemhet; men denne oplæring kan studeres objektivt. Det er slett ikke sant, at man ikke kan disputere om smak. Det er ikke alene overfor de primitive behovsverdier og funksjonslyster at alle i hovedsak vurderer ens. Det samme gjelder også på høiere felter, når verdien kan isoleres og vurderes efter sin egenart. Alle beundrer selvopofrende heltemot og forakter den feige selvbeskyttelse . . . Hvorfor skulde der ikke kunne råde tilsvarende enighet om verdienes innbyrdes balanse. Av gode grunner må vurderingene falle forskjellig ut hvis hver især betrakter fra sin side og ingen har overblikk. Riktig vurdering forutsetter riktig (sann) erkjennelse av alle særlige betingelser eller omstendigheter. Ellers får man hense til hvad erfaringen vet å berette om de etiske vurderinger, hvorvidt de er fellesmenneskelige i sin tendens eller ikke. Særlig skulde etikkens historie kunne levere rikt materiale til en sådan orientering. Det yrer som bekjent av etiske «teorier»; men det som her interesserer, er ikke den teoretiserende spekulasjon, men de rådende synspunkter for etisk bedømmelse nedigjennem tidene og i de forskjellige kulturkretser . . . Det vil være lett nok å påvise sosiale konstellasjoners innflytelse, innslaget av religiøs og annen tradisjon 0. 5. v. Men dette vedkommer så å si utenverkene, de tidsbestemte anordninger og institusjoner. Etikken har til gjengjeld en fast indre kjerne. Fra indiske vismenn, stoiske tenkere, kristendommens heroer, filosofer av de forskjelligste retninger, diktere og menneskevenner møter man som i samstemmig kor den enkle forkynnelse: gjør mot andre som du vil, at de andre skal gjøre mot dig. «Elsk din fiende», sier Kristus; «elsk mennesker av hjertet», «elsk endog dem, som gjør dig urett», sier Marc Aurel; «générositél» sier moderne franskmenn. «Mot dem som er gode mot mig er jeg god; mot dem som er onde mot mig er jeg også god; således blir alle gode» (Laotse?). Alt høisinn nedigjennem tidene har ikke bare lovprist, men også i handling hevdet sannhet, godhet og rett. Disse idéer som direktiv for handling skulde gi likeså holdbart grunnlag for etisk videnskap som harmoni og proporsjon for videnskapelig estetikk. Etikken gir ganske visst anvisning på, «hvordan der bør handles»; men herunder henviser den til psykologiske kjensgjerninger: «hvordan der virkelig handles», når høisinn får råde. Det er ikke uten engstelse man skrider ut over det faglige doméne og inn på fremmed territorium. Forf. har ikke hatt megen tid til å sysle med de filosofiske disipliner. Nogen systematisk litterær orientering ser han sig ikke i stand til å prestere, og han må forsåvidt be de spesielle fagfolk om en viss undskyldning. En og annen refleksjon kan være annen: hånds uten at han vet å anføre nogen kilde; idéer har for øvrig gjerne sådan lang historie, at det blir et svare tiltak å finne frem til utgangspunktet. Et aktivum kan forf. muligens regne med, idet handling (adferd, holdning) er centrale emner for psykologisk-psykiatrisk forskning. Psykiatrien interesserer sig nok mest for feilhandlinger, men «feil» kan kun bedømmes ved å sammen» holdes med en målestokk, der skal gjelde som «riktig». Psy kiatrien er fra et viktig synspunkt videnskap eller lære om feilhandlinger («disorder of conduct») og har altså nøie — om enn antitetisk — tilknytning til etikken som lære om riktig handlesett («order of conduct»). De psyko-patologiske reaksjoner, holdninger, handlinger kan gjennemgående bes stemmes psykologisk som «lave», karakterisert ved redusert, innsnevret sjelsinnhold samt forminsket orden og sammen» heng i den sjelelige akt. Er det etikkens praktiske funksjon å anspore til høisinnet handling, skulde den også være skikket til å forebygge og motvirke feilhandlinger. At man her møter organiske skranker, som ikke lar sig rokke ved sjelelige innflytelser, vil være velkjent. Men i alt som heter psyko-profylakse og psyko: terapi vil de etiske anvisninger (direction morale) innta en dominerende stilling. En psykosterapi, som i sluttopgjøret krenker etiske verdier, blir forsåvidt en fiasko. I pedagogikk og mentalhygiene støter etikk og psykiatri like op til hinannen. Den ene vil veilede til riktig, den andre skal korrigere og forebygge uriktig handling. Fra den praktiske arbeidsdelings synspunkt blir vesentlig de sværere feilhandlinger (feilholdninger, inkl. feiltenknin ger) henvist til psykiatrisk omsorg. I eldre tid anså man nærmest psykiatri som læren om den fullstendige galskap. Efter hvert har imidlertid feltet utvidet sig, således at det psykiatriske arbeide nu slutter sig til alle de bestrebelser, som vil korrigere og forebygge utglidninger eller avsporinger. Tenkning er vordende handling og dermed etisk anliggende. «Rett-tenkningen» (logikken) vil kunne hente mange impulser fra studiet av «vrangtenkningen» (forryktheten). Vi er alle befengt med nogen forrykthet, og det skaper ikke liten ufred og uhygge. Vrangtenkningen bunder vesentlig i feilvurdering og leder igjen til nye feilvurderinger; det går i ring som den rullende sneball. Jo mere centralt feilen stikker dess mere blir personene forrykte tvers igjennem; det samme gjelder familier, sekter, menigheter, borgerlige samfund, na sjoner. Er forryktheten urokkelig med svære krenkelser av skikk, vedtekt, lov — anser man den som patologisk og påkaller psykiatrien. Ut fra sin profesjonelle erfaring mener forf. å burde anbefale etikken å opta forrykthetens problem til grundig drøf telse. Det vilde kanhende gi begrepene om riktig handling klarere bestemthet og forsåvidt styrke etikkens videnskapelige posisjon. En regent vil fylle sin misjon, om han evner å oprettholde frihet og forebygge krig. En riktig idé vil kunne fastholde og skape orden i videre krets enn det står i nogen landshøvdings makt. Menneskehetens frigjørelse og forløsning fra det onde vil enklest kunne anskues symbolsk-religiøst som en nåde fra det højeste; men det beviste sinn tenderer også på disse højder mot den klare bestemthet. (Almindelig oversikt). Etikk er videnskap om rett eller riktig handling. At etikk kalles videnskap innebærer, som program eller opgave, at det gjelder systematisk innsikt, objektiv erkjennelse. Handling er et omfattende ord; man kan si om ethvert levende vesen, der optrer som en helhet, at det handler. Når dyr opsøker sin føde, make eller felle — eller når de flykter for sin fiende eller angriper sitt bytte, så foreligger der handlinger. Ofte handles der i flokk, kollektivt. Videnskap om handling eller adferd (adferdslære, behaviorisme) utgjor en vesentlig del av den erfaringsmessige psykologi. Å betegne noget som riktig eller rett forutsetter en måle: stokk resp. en regel. Den enkelte meter er riktig, når den er akkurat like lang som en standardmeter, o. s. v. Rett bes skaffenhet er overensstemmelse med en godkjent normal av vedkommende sort. Hvordan skal man kunne bli enig om nogen sådan regel for handlinger, — fremfor alt om en norm, som er holdbar? Handlinger av den helt instinktive sort — alle de uvilkårlige, arvelig betingede utslag av selvbevarende, seksuelle, vernende og sosiale tendenser — er øjensynlig i sig selv hver ken riktige eller uriktige i nogen etisk forstand; de ligger utenom den etiske sfære — hinsides ondt og godt — som en i etisk henseende neutral, indifferent, uformet materie. Fors såvidt kan de sammenlignes med elementære toner, der i sig selv er estetisk nøitrale; først når tonene samles til en orden, regel eller høiere form (melodier, komposisjoner), arter de sig som ledd i noget skjønt eller uskjønt. Om noget rett eller urett skal utforme sig av de instinktive elementer beror i hvert fall på en eller annen art av henføring eller innordning under en regel eller fordring. Er man enig om, at der skal spises med kniv, gaffel og skje og ikke med fingrene, blir den første spisemåte forsåvidt riktig, den annen uriktig (efter folkeskikken). Etikk beskjeftiger sig ikke med elementære (instinktive, dyriske), men alene med sammensatte, rikere strukturerte d. v. s. menneskelige handlinger. Her møter vi den norm eller regel, som angår det hensiktsmessige forhold mellem midler og mål. Relativt til det siste, målet, blir enhver bruk av utjenlig, unyttig middel en uriktig (hensiktsløs) form av handling. I det hele må vel en handling i en eller annen forstand være formidlet på nyttig eller vel tilpasset vis for å kunne betegnes som riktig. Derimot kan ikke all nyttighet anerkjennes som rett i videre forstand. I og for sig er det nyttig å få ryddet en konkurrent av veien, men det er ikke riktig hertil å benytte hvilket som helst middel, f. eks. drap eller bakvaskelse. Det rette (i handling) skal være nyttig på bredere basis, i videre sammenheng; det må være stemt inn i en mere om: fattende orden. En handling, som skal opfylle en sådan fordring, forut» setter iallfall i nogen grad personens herredomme over mål og midler, d. v. s. bevissthet om hensikt samt evne til over» veielse og valg. Det kan med andre ord alene dreie sig om viljeshandlinger. Definitorisk kunde dette uttrykkes således, at etikken var læren om riktig viljeshandling, men det vilde bli en over: flødig karakteristikk, idet handlingen må være viljeshandling for overhodet å kunne betraktes som rett. Opfatter man all normering som metode til sikring av enighet eller forståelse, vil alle normers relativitet tre klart frem. «Riktig» blir på alle områder det, som stemmer med den riktigste regel, som står til menneskelig rådighet for tiden. Menneskesjelen kan opdage, påvise en naturorden, eller frembringe en kunstig orden; i begge tilfeller foreligger der et menneskelig åndsprodukt. For Hjob, for Homer var virkeligheten den flate jord med en himmelkuppel, for Ptolemeus den runde jord, om hvilken måne, sol, planeter og fiksstjerner beveget sig i cirkelbaner; for Kopernikus var disse gamle virkeligheter kun geocentrisk skinn, selve virkeligheten var nu blitt helio centrisk; i nutidsastronomi er igjen vårt solsystem ett under ordnet ledd i melkeveiens stjernemasse, som igjen er ett underordnet ledd i det store univers. Virkeligheten skifter med vår begripelse: Virkelig — virkeligere — virkeligst! eller nøiere uttrykt: det virkeligste for vår rasjonelle, tenkende tilegnelse, med mulighet for stadig mere holdbar virkelighet. Sann er den innsikt, som ikke bare gjelder i trang isola: sjon, på snevert felt, men også i videre og videste sammenheng: sann — sannere — sannest. Det er tilstrekkelig sant for kjøkkenbruk, at vann koker ved ophetning — men det er sannere at vannet ved ordinært barometertrykk koker ved ca. 100 gr. C. Kjemikeren forlanger imidlertid ennu san: nere bestemmelser, med henblikk på saltinnhold og andre betingelser. Det «sanneste» utsagn er det, som holder stand under alle betingelser: en ideal fordring, som anviser en ret ning, men som aldri helt kan opfylles. Pi samme vis blir den retteste handling den, som er rett i videste sammenheng: som på holdbar vis er innpasset i en øverste orden eller harmoni av viljemål resp. verdier. Sann er den «sannest mulige begripelse» — og likedan er rett den «rettest mulige vurdering». Som øverste rettesnor for alle faktiske konstateringer og vurderinger havner vi således ved et ideal av mest mulig fullkommen — sammenhengende — sjelsvirksomhet. Det fordres av oss — eller vi stiller den fordring til oss selv, at vi skal tenke og handle overensstemmende hermed. Hoisinnets psykologi — (Hoisinnet sjelsvirksomhet). For enkelhets skyld betegner vi «sjelsvirksomhet av rikeste innhold, klareste differentiering og holdbareste sammenheng» som «høisinnet». All sjelelighet ned igjennem tidene danner tilsammen en rik, avklaret, holdbar kulturskatt, som enkeltindividet kan innforlive, mere eller mindre alt efter det enkelte sinns høidenivå. Ut ifra denne kulturskatt eller humane tradi forsøker så det strebende enkeltindivid å utforme sin innsikt sannere, sin handling rettere . . . Å følge sannhetsidealet er grunnbetingelse for høisinnet tenkning og handling. All usannhet ligger på lavere plan. Ett rummelig sinn medoplever andres sjelsinnhold, og med sinnets vekst økes tendensen til å anlegge den måles stokk, at andres verdier skal veie like med våre egne. Dette er hjelpsomhetens, godhetens, kjærlighetens vesen. Den hois sinnede handling blir den i videste forstand mest kjærlige, hensynsfulle: ikke jøde eller greker, ikke trell eller fri som den store etiker Paulus har uttrykt det. Rett for arier, men ikke for jøde er utvilsomt en mere snever, lavsinnet måle: stokk. I rettsidealet om en holdbar verdienes orden forenes sannhets: og godhetsfordringen. Uten sannhet og godhet vil almengyldig vurdering være utelukket. virksomhet i sann, god, rettmessig retning. Og disse retninger kan ikke presiseres, uten at vi havner ved idéer om sjelelig fylde, klarhet og sammenheng i høieste potens. Etikk som videnskap om rett handling, faller således inn under psykologien som læren om høisinnet adferd eller høisinn( storsinn) slett og rett. Er etisk videnskap mulig? Kan vi allikevel med rette tale om videnskap i forbin delse med etikk? Lovvidenskap (sciense) er noget rasjonelt eller abstrakt; men enhver handling er i siste instans individuell, konkret (egenartet). Det synes å innebære en motsigelse. Videnskap er ellers et videre begrep enn lovvidenskap (sciense): de historiske videnskaper f. eks. beskjeftiger sig ikke med abstrakte regler (lover), men med det konkrete fortidige. Ennvidere har vi den formelle, logiske videnskap og den hermed beslektede matematikk. Det er ikke «lov», men «systematisk erkjennelse», som karakteriserer videnskap i sin bredeste almindelighet. Man kan i handling utnytte rasjonell innsikt, det vil si anvende lov: eller erfaringsvidenskap; men for det helt sær egne, konkrete i enhver situasjon finnes der ingen regel eller lov. «Ratio» (fornuft) betegner regel, abstrakt forskrift til bruk i gjentagelsestilfeller, når et eller annet identisk mor ment vender tilbake. Det særegne — ikke abstrakte — savner altså rasjonalitet, er følgelig irrasjonelf. Det vil ikke si «motsatt» eller «i strid med» ratio, men ufenom begripelse eller abstrakt regel — forsåvidt det særegne (den særegne rest) angår. Det «særegne» faller ikke inn under «lovmessighet» og er forsåvidt indeterminert.* Vi havner her ved problemet om det ubegripelige, som dog har ett sted eller en plass i den virkelighet, som inngår i vår sjelsvirksomhet. Der siktes ikke herved til det ennu ikke begrepne, det uforklarede, som ved videre rasjonell ber arbeidelse engang vil bli rasjonelt, menneskelig felleseie. Sådan rasjonalisering foregår ustanselig, og der er ingen grense satt for rasjonelle fremskritt. Pointet er den ikke abstraherbare rest, det helt konkrete i enhver handlingssituasjon: dette som alene kan opleves, men som ikke kan tenkes efter regel eller begripes. Her vil formentlig mange av leserne være mystikk. Hvile ken rettesnor har vi overhodet, hvor fornuften hører op? La det være understreket, at vi aldri skal høre op med å bruke fornuft, — og den har rik anvendelighet. Men blir der en rest tilbake, som unddrar sig fornuft, kan vi allikevel ikke la den rest uenset, og det kan ha betydning å ta den med i sluttopgjøret. Etikk bør være så videnskapelig som mulig: Høisinnets psykologi (tendensene i høisinnet sjelsvirksomhet) er så ledes en lovvidenskapelig problemstilling. Erkjennelsens motsigelser (antinomier). Hvor man beveger sig på grensene for erkjennelsen, blir der tilbake motsigelser eller antinomier, alt efter som man enten trekker slutninger — eller opererer logisk — utover selve logikkens felt, eller man — forsåvidt irrasjonelt — fortrøster sig til andre tendenser i sinnet. legalitet (lovmessighet). Ikke all drsak er drsakslov. følge. Kausalitet (årsøk) i sådan videre forstand spenner altså videre enn dilemma. Vårt metafysiske valg, vår tro eller ikkestro på meninger eller hensikter i tilværelsen, er forankret i det ubegripelige. Intet resonnement kan føre til enighet utover rekkevidden av våre definerbare, logisk anvendelige, begreper. Det burde være en etisk maksime, at man skal vise res spekt for andres tro; men på rasjonelt område er det ene og alene fornuft, som skal respekteres. La oss dvele litt ved den antinomi, at enhver anvendelse av logikk på erfaringsvirkeligheten innebærer en viss brist på logikk. Enhver slutning skal ha 3, men må ikke ha flere, altså ikke 4 ledd eller derover (ellers opstår fallacia quaternio terminorum). Paralysis generalis er en dødelig sykdom. Hans Hansen lider av paralysis generalis. Altså vil Hans Hansen do av paralysis generals." Det er en ekte syllogisme (samtanke), med tre ledd, over» begrep (O) dødelig sykdom, mellembegrep (M) paralysis generalis, underbegrep (U) Hans Hansen. Man kan fremstille saksforholdet ved 3 konsentriske ringer (fig. 1). Men sett at ikke all paralysis generalis var dødelig; da kunde det hende at tegningen så sådan ut (fig. 2) — d. v. s. at Hans Hansen ikke lå innenom men utenom de dødelige sykdommers krets. + Eksemplet er særskilt enkelt og opklarende og er også benyttet av forf. i tidligere fremstillinger. sådant utsagn) som at paralysis generalis er en dodelig syk dom bety, at alle hittil iakttatte tilfeller av nevnte sykdom under hittil kjente betingelser har vist sig å forløpe dødelig. Vi kan imidlertid intet vite om alle tilfeller under alle mulige forhold. Der må derfor, ved eksakt tenkning, alltid regnes med den mulighet, at et paralysetilfelle under særegne, hittil ukjente omstendigheter, kunde falle utenom de dødelige til: fellers ring, og at Hans Hansen kunde opleve den lykke å befinne sig utenom dodelighetens favntak. — Mange paras lytikere har i virkeligheten siden 1920 oplevd den velsig: nelse ved å komme under tidlig malariabehandling. Den absolutte logikk gjelder alene formelle sammenheng og homogene (kvantitative matematiske) forhold. Strengt tatt må den erfaringsmessige slutning lyde omtrent sådan, at et visst fenomen — f. eks. det dødelige for: lop av paralysis generalis — med stor sannsynlighet kan pis regnes, i analogi med hittidige erfaringer av lignende art'; men at der slett ikke kan trekkes nogen slutning med nødvendighet (nécessité). Der blir et hypotetisk moment tilbake: hvis alle betingelser forblir de samme som hittil kjent vil det gå som før. Det betyr igjen at nogen utvidelse av vår erfaringsviden ikke kan formidles ved logikk, idet denne bare gjelder for gammel viden. Der vilde kreves allvidenhet — oversikt over alle tenkelige betingelser — om logiske slutninger vedrørende realiteter skulde bli absolutt forpliktende. Og havner vi i all: heten, det uavgrenselige, er vi atter utenom logikkens virkefelt; dens område er det, som har grense, bestemthet og der: for lar sig definere. Panlogismen, den absolutte fortrøstning til logikk i vår syssel med virkeligheten, er følgelig ulogisk. Det vil ikke si at vi skal forakte logikk. Tvert om! — den er vår eneste veileder i vår omgang med erfaringen; men også fornuften har sin grense. % Vi tenker oss hensatt til tiden før 1920. tomhet eller vrøvl å resonnere logisk om noget, som ikke er avgrenset, om allheter av den ene eller annen sort: allmakt, allvidenhet, all-lovmessighet, uendelige størrelser, uendelige rekker, som ikke tenderer mot en grenseverdi o. s. v. Det samme gjelder om det, som i all henseende er intet: om hvad som var forut for all eksistens, forut for all orden 0. s. v. (Bergson). Den metafysiske determinisme, all-lovmessigheten — som igjen skulde opheve den frie viljebestemmelse og der med i siste instans den personlige ansvarlighet — hører med til disse logiske skinnproblemer, hvor der sluttes såkalt lo gisk på felter, som ligger utenom logikkens forutsetninger. Determinismen er en forskningsregel, som gjelder for ens hver forskning — NB. utforskning, rasjonell begripelse av erfaringsvirkeligheten. Vi skal også søke å determinere (de finere) «høisinnet», så langt som skje kan. Det vil ellers være klart, at det «særegne» inntar desto bredere plass fremfor det «regelbundne, lovmessige», jo mere situasjonene kompliseres (struktureres). Elementære naturfenomener kan beregnes med en sådan høi grad av sannsynlighet, at det blir jevngodt med visshet; men det samme gjelder ikke for høistrukturert sjelsvirksomhet, f. eks. de store personale og sosiale (kollektive) valgavgjørelser. Ett er å godkjenne determinismen som regel for forskning — noget helt annet å anta forutbestemmelsen av alt? Det nyttige. En annen refleksjon ligger nær. Innsikt, tenkning, lovvidenskap er forberedelse eller middel til handling; skal denne være «rett», må den intellektuelle forberedelse være sannhetsmessig. + En «lov» (erfaringsregel) kan snarere karakteriseres som en efter, bestemmelse. Efterat en erfaring foreligger, kan der regnes med den i gjentagelsestilfeller. ninger eller tendenser, som vi alt efter det sjelelige nivå, på hvilken handlingen spiller av, betegner som drifter, lyster, interesser, standpunkter, livsretninger o. s. v. Vi driver ikke sport, fordi det er fornuftig, men for den trivsel, sporten medfører — og så bruker vi den fornuft, som trenges, for at sporten skal bli riktig trivelig . . . Det er som regel høiverdige menneskelige behov, som beveger oss til å dyrke videnskap; men det kan også være såkalte mere lavverdige beveggrunner, f. eks. ønsket om rikdom og makt. I alle tilfeller dreier det sig om en interesse — ikke om nogen pur fornuftighet. Først når vi så og si stiger ned på nyttens, nyttighetenes midlere plan, rår den rene fornuft. Det kommer derav, at selve nyttesynspunktet i strikte forstand tilhører den intellektuelle, rasjonelle sfære. En nyttig ting er alltid nyttig for noget bestemt. Sport er nyttig for helsen; har jeg kun denne nytte for øie, driver jeg sporten rasjonelt og bryr mig ikke mere om trivselen enn som nyttig er for tilfellet. Der er ingen mulig: het for valgfrihet, om nytten blir det ene avgjørende. Nytten kan alene være middel, men aldri mål; dette siste må stå fast, før spørsmålet om nyttighet overhodet kan reises. Selve bestemmelsen av det nyttigste middel blir således en rent teoretisk, lovvidenskapelig opgave. En videnskap om nyttigheter — til bevarelse av helse, erhvervelse av rikdom, sikring av staten, opdragelse av barn til tro tilhengere av en avgrenset, fastlagt ideologi o. s. v. — har nok sin viktige plass i den etiske systematikk, men alltid kun på den betingelse, at ekte selvgyldige verdier eller mål formidles derved. En handling blir aldri rett i nogen egentlig forstand, fordi den er nyttig; målestokken vil være, hvad den er nyttig til. Godtar jeg jesuitismen, nazismen, bolsjevismen o. s. v. blir en bestemt slags dressering av ungdom — som nyttig for det spesielle ølemed — også verdifull, nemlig for jesuitten, nazisten, bolsjevikken . . . Innenfor ethvert ordnet samfund vil der alltid være mange anerkjente mål, som så å si er hevet over menings: tvist. Tilpasning til den slags aktuelle sosiale normer utgjør hovedopgaver for praktisk etikk. Men etikk i striktere forstand har et videre siktepunkt. En lære om aktuelle sosiale tilpasninger blir forsåvidt et underordnet kapitel. På ethvert interessefelt kan man avgrense sin oplevelse og bortse fra enhver nyttighet, med andre ord sjalte ut selve nyttesynspunktet og umiddelbart gå op i øieblikkets mål som verdi i sig selv. Man kan opleve mat som smaksverdi uten tanke på nytten for ernæringen o. s. v. Hvorvidt man oplever verdier eller tenker på nyttigheter beror i det hele på den indre holdning. Hvad man umiddelbart føler som verdifullt, blir ved en refleksjons- eller tenkningsakt omformet, når det begripes som nyttig middel i en videre sammenheng. Vi stilles herved overfor det problem, om der gis umiddelbare verdier, som holder eller kan holde stand overfor enhver sådan rasjonell eller teoretisk omformning til nyttighet. PARTIELL OG INTEGRAL ETIKK (Ensidig og allsidig sjelsvirksomhet som grunnlag for etikk.) Prøver man de forskjellige kjente etiske systemer efter deres psykologiske grunnlag, vil man kunne sondre mellem to typer, eftersom der bygges på partiell (ensidig) eller inte gral (allsidig) sjelsvirksomhet. Etikkens videnskapelige grunnlegger, Platon, sondrer mellem en lavere (materiell) og en høiere (ideell, spirituell) sjeledel (jvf. Phædros: de to hester i forspannet, den ene med, den annen uten vinger). Hans etikk er spekulativ, spiris tualistisk — utformet efter idélæren — og bygger vesentlig på den ene side av sjelsvirksomheten (den bevingede del som trekker opad). Resultat: en partiell (spiritualistisk) etikk. Godt, rett o. s. v. er, hvad som stemmer med ideen — de platoniske idéer — «Anden» motsatt «kjødet» blir den popus lære form for denne dualisme, hvorved så å si himmel og jord adskilles fullstendig? Hans efterfølger Aristoteles, fra hvem vi har den første systematiske fremstilling av etikken, bygger derimot på en mere fyldig erfaringspsykologi. Resultat: en integral etikk, med anerkjennelse av materielle, spirituelle, intellektuelle og volitionale verdier. Det høiere (formen) griper alltid inn i det lavere (materien), og begge danner et samlet hele; jord og himmel forenes? Denne siste etikk — den aristoteliske — blev senere op tatt i katolisismen i noget modifisert skikkelse, spesielt gjennem Thomas av. Aquin, ca 1250. I nysthomismen, katolisismens autoriserte filosofi, inntar den integrale aristoteliske etikk fremdeles en avgjort forgrunnsplass. Vi kommer tilbake hertil. Epikureismen og andre mere moderne former av hedons isme (lyst-lære) bygger fortrinsvis på sensorielle og andre enklere verdier; i asketismen trenges atter disse helt i bakgrunnen til fordel for de transcendente aspirationer. Varianter av det samme motsetningsforhold er laxismen (libertinismen) og rigorismen (eksempelvis den kantiske etikk med enebetoning av plikten, det kategoriske imperativ: du skal!) 3 Det er dog vesentlig i nysplatonismen og de senere kristelige av skygninger av platonismen, at disse konsekvenser er trukket, Platon har også i enkelte av sine «dialoger» behandlet etikken mere realistisk. 2 Jir. spesielt den Nikomachiske etikk. de ytre goder), med ensidig betoning av den fri, fornuftbestemte personlige vilje. Videre har vi ensidige rasjonalistiske og irrasjonalistiske (romantiske, estetiske) opbygninger av etikken. Andre former av partiell etikk er fradisjonalismen på den ene side, med all vekt på det historisk hevdede — motsatt modernismen, som går op i den aller siste tids verdier. Individualismen og sosialismen legger henholdsvis tyngden på den individuelle utfoldelse og det almene vel. Egoismen og altruismen betoner hvad som tilfredsstiller det snevrere jeg resp. de andre, fellerne (autopatiske og sympatiske følemåter). Nasjonalismen og internasjonalismen bygger igjen på spesielle sider ved den kollektive sjelsvirksomhet. Disse partielle etikker har hver på sitt vis utdypet eller trukket frem for bevisstheten de mere spesielle verdier, som de har beskjeftiget sig med (jfr. den høie vurdering hos Kant av plikten, hos Shaftesbury av sympatien, hos Schopenhauer av medlidenheten, o. s. v.) Således har de levert stoff til berikelse av den integrale etikk. Over partialismens enten — eller svever integralismens både — og: dens tendens er å få med alt av verdi, og all menneskelig sjelsvirksomhet innebærer verdimuligheter. Aristotelismen — og dens moderne variant thomismen — betegner enhver akt, som nærmer sig eller når sitt mål som god i sig selv. En sansningsakt f. eks. 1 den praktiske utformning utviskes dessuten ofte grensene ved rum melig definisjon av de bærende prinsipper. — «Lyst» f. eks. kan gis en sådan definisjon at det nærmer sig verdibegrepet overhodet — lysten kan opsluke gleden, lykken, den salige frvd og fred . . . Fornuften vinner i storhet, når den som i stoisismen hever sig til verdensfornuft, som giens nemtrenger alt med sin orden. høre eller smake, innebærer i sin opfyllelse et gode: at samme akt i kollisjon med andre akter kan bli ett onde kompliserer naturligvis situasjonen, men ophever ikke grunnlaget, at alt i grunnen er godt i sig selv. — NB! til rette sted og i rette mål... Derfor blir insensibilifas (jfr. Thomas av Aquin) — kanskje vi kan kalle det usanselighet eller (?) ufølsomhet for sansnings: og skjønnhetsverdier — en last. Stoisismen, asketismen, rigorismen — eksempelvis kantismen — har ikke blikk for denne vide menneskelighet. Det er vidden i aristotelismen, resp. thomismen, som virker så psykologisk fengslende. Den integrale etikk er åpen, har ingen barriere som stenger til nogen kant eller for alltid, er bestandig uferdig, kan opta hvad som helst, som en fremskridende kulturutvikling skaper av ny verdi, også nyvinninger på det rasjonelle, intellektuelle område." En etisk retning av eiendommelig art er utilismen (nyttes moralen). Den hører som etisk maksime både ingensteds og allesteds hjemme — ingensteds fordi det nyttige alltid kun er nyttig i forhold til noget annet — allesteds fordi hvad som helst som er nyttig for noget verdifullt, derved også selv blir verdifullt, indirekte. I aristotelismen, resp. thomismen forekommer blandt andre indelinger av den etiske materie også motsetningen mellem det hederlige, nyttige og behagelige. Det hederlige (de mere spirituelle eller rettere sagt hoitstrukturerte verdier) og det behagelige ( de mere elementære verdier, sansningsverdiene f. eks.) utgjør hver på sitt vis noget selvstendig — mens det nyttige kan være middel både til heder og behag. I Hallesbys etikk figurerer denne ærverdige aristoteliske tres deling som det sedelige, nyttige og behagelige. * Jir, Sertillanges: La philosophic morale de Saint Thomas d'Aquin. Paris 1914. Enkelte betraktninger om integralisme og partialisme er hentet fra Sertillanges. fulle inntar selvsagt et høit sted i enhver etisk opbygning. Den engelske utilisme (Bentham, Mill . . ), som vesentlig stiller nytten i forhold til almenvellet, har således dannet grunnlag for edel sosialpolitikk. Hvis etikken kunde fortrøste sig til en faststående høieste, siste verdi, kunde man iøvrig — både teoretisk og i den praktiske anvendelse — nøie sig med å søke og anvende det nyttige. Etikkens fordringer arter sig så å si strengere, hvor det gjelder vesentlige (betydningsfulle) plikter, og mildere, hvor det dreier sig om mere utvortes sosiale reguleringer, skikker m.v. Dens egentligste felt er det «hederlige», men i primitiv etikk dominerer skikken. I teologi møter man partialismen i mange avskygninger, f. eks. i den lutherske solafideisme (sola fide, sola gratia: froen, nåden alene), motsatt integralismen — representert i ortodoks katolisisme — som omspenner både tro og gjerninger eller rettere sagt forener disse. En teologisk variant av platonismen er det absolutte skille mellem nåde (fra oven) og synd (fra neden; arvesynd). Fornuft og vilje (makt) — intellektus, voluntas — er også to sider av sjelsvirksomhet. Er det fornuftige godt? Eller er noget godt, fordi den høieste makt eller vilje (Vår herre eller føreren) så har dekretert? Thomismen knytter det gode til den fornuftbundne vilje: Vår herre dirigerer verden efter ratio. Den teologiske voluntarisme (jfr. i middelalderen scotismen) gjør derimot Vår herre til selvrådig despot (s. 126 £). Etiske distinksjoner av noget annen art gjelder motsetningen mellem dennesidige og hinsidige goder — nøjere uttrykt mellem erfarings- og åpenbaringsverdier: den lege og kirkelige etikk (laicité, cléricalité). Integralismen, som videnskap, gir ikke utover den hus mane, lege sfære, men avstenger sig ikke overfor åpenbaringen. Thomismen f. eks. har denne siste med i sitt system, men som et feologisk (religiøst) tillegg. Den lege integralisme, den bredt humane etikk, regner ikke med nogen åpenbaring og har ingen annen norm enn høisinnet menneskelig sjelsvirksomhet. Bud og direktiv. Etikk kan utformes i spesielle bud eller som almindelig direktiv, retningsanvisning. Du skal ikke slå ihjel — du skal ikke stjele — du skal ikke bakvaske din neste eller begjære hans hustru 0. s. v., 0. s. v. — alt dette faller tilsammen inn under det almindelige direktiv om kjærlighet. Denne godhetsfordring i forbindelse med sannhetsdirektivet gir tilstrekkelig veiledning til høisinnet handling, både for den individuelle livsførsel og den sosiale, politiske utfoldelse. Jo mere primitiv, elementær etikk desto mere av spesielle bud (tabuforskrifter); ett av de største etiske fremskritt i kjent historisk tid var avskaffelsen av den jødiske rituallov, ved apostelen Paulus i første rekke. Idealet av sjelelig samlethet (høisinn) gjør egentlig enhver annen forpliktelse overflødig, idet de spesielle plikter så å si følger av sig selv. Man kan ikke tenke, føle, handle samlet, samhørig (broderlig) uten å være sann og kjærlig. Man kan dernest ikke være sann og kjærlig og samtidig krenke de mere spesielle moralske hensyn. Den religiøse protestantisme har fortjeneste av å ha betonet dette. Ethvert bud — påbud eller forbud — anviser et mål, positivt eller negativt. Du skal hjelpe din neste — du skal ikke skade ham! Det heter, «du skall» eller «du skal ikkel» så lenge for: målet dikteres eller foreskrives utenfra; men «jeg vill» eller «jeg vil ikkel» når formålet er blitt personlig assimilert, godkjent, tilegnet. Den negative form er gjennemgiende mere snever primis tiv, sammenlignet med den tilsvarende positive formulering. «Du skal hjelpe din neste» betyr f. eks. adskillig mere enn at man «ikke skal slå ihjel». Overgang fra snevert forbud til rummelig påbud, fra spesiell forskrift til almindelig direktiv — fra ytre krav til indre fordring, fra heteronom til autonom etikk — betegner således retningslinjer for etisk utvikling eller vekst. Skikken blir efter hvert mindre forpliktende, men hederen (æren) desto mere. Det betyr dog ikke at de mere primitive bud ophører å ha sin gyldighet; de har sin særskilte funksjon på primitivt stadium, hos barn og barnslige sjele — og barn blir vi alle ved å være i nogen grad. Men budene mister efter hvert sin stivhet; de dempes, stemmes ned eller inn i videre sammen: heng, modifiseres, nyanseres, likedan som elementer over: hodet, der optas i en totalitet. Leveregler — som f. eks. du må, du skal ikke leke med fyrstikker, du skal sitte pent ved bordet og vente til din tur kommer, 0. 5. v. — er i rime» lig dosis på sin plass i barneårene, og det er visst ikke nogen god pedagogikk å tale hånlig om anvisninger for sømmelig vandel i det hele. En sjel, som i sin vekst er nådd frem til friere selvtukt vil dog vite å tilpasse sig på friere vis til ytre forskrifter, og han kan også stilles overfor det alternativ å forkaste en snever sosial konvensjon, fordi videre hensyn, større formål krever det. Men han vil handle i ansvar overs for de behov av fukt, som pedagogiske opgaver stiller. Herre-moral og slave-moral? Det er høisinns umiddelbare funksjon å opmuntre og opløfte, ikke å ville være herre overfor slaver. Etiske skinnfenomener. Til ethvert «ekte» sjelelig fenomen svarer der uekte for» mer, «skinn-fenomener», «illusjonistiske» utartninger eller vanarter. Til sansninger korresponderer sansebedrag, til ver» dier illusjon av verdier o.s.v. til etisk handling skinnet derav, masken, hykleriet — jfr. Nietsches behandling av disse emner. Bak skinnet av godhet kan skjule sig profittbegjær. Skinnet, — masken, hykleriet — betyr ikke at alt er forlorenhet. Men skinn-fenomener, som imiterer de høieste verdier — skinnet av sannferdighet som agitatorisk kampmiddel, skinnet av rettferdighet som middel til under» trykkelse, skinnet av opofrelse som middel til makt, o. s. v. — innebærer en særlig grad av nedrighet. Det aller beste kan misbrukes aller mest (abusus optimi pessimus!) Det er en almindelig usympatisk foreteelse at man i feide supponerer ekte beveggrunner hos sig selv og skinn-motiver hos motparten. Men også herav kan der resultere fremskritt i den etiske utvikling, idet man vitterlig lett overser de personlige skinn-fenomener, mens en motpart lettere gjennem» skuer og avdekker dem. De hensyn som for så vidt bør råde i ridderlig feide tilsier både at man selv avdekker andre med moderasjon og at man ikke er for hårsår om man blir avdekket. La oss være litt takknemlig overfor den forskning, som vil avsløre skinnet; i det lange løp skulde de ekte verdier få en bedre chanse derved. Høit spent eller lavere spent fordring. (Cléricalité, laicité.) Her møter oss et vanskelig etisk problem. Skal man — d. v. s. det borgerlige eller religiøse samfund — stille så høie krav at de neppe nok nogen gang blir opfylt, når presset blir sterkt, eller skal fordringene stemmes ned, så at de blir mere menneskelig naturlige? Et høit sosialt eller religiøst ideal, som nogen hver jevnlig forsynder sig mot og som derfor i praksis ikke tas riktig helt høitidelig — eller et redusert krav, som godt folk kan greie nogenlunde? Vi møter problemet i lovgivning, f. eks. i skilsmissekapitlet, overfor et emne som abortus provocatus, 0. s. v. Skal man alltid tale sant — alltid vise hjelpsomhet, barmhjertighet — eller hvor langt kan man gå i sin tilpasning efter andre tungt veiende hensyn? Holder det stikk at menneskene vokser med formålene, så må det bety at idealitet ikke bør neddempes; men hvad er så igjen ekte idealitet? Er sannhetsidealet det samme som å tale ut på sann vis på tross av alle hensyn, selv om nesten — det syke menneske f. eks. — går til grunne derved — eller hvordan skal sannhetsplikten begrenses? i kjærlighet og av kjærlighet? Idealitet betyr ikke nettop nogen ophøielse av spesielle bud til abstrakt, absolutt fordring; der skal vurderes konkret. Et forhold må her fremheves, at human etikk bør være grunnlaget for vår rettsorden og at den transcendente moral ikke bør forplikte noget menneske efter lovgivningen. Muligens er det i det lange løp fra religiøst synspunkt riktig (som i katolisismen) ikke å gå på akkord, men avvise tillempninger, selv om resultatet inntil videre i hvert fall blir at ufullkommenheter i stor stil tolereres i praksis, at avstanden innenfor meningheten mellem lære og liv blir større, enn hvor selve fordringene, prinsippene stemmes ned. Men dette berettiger ikke til inngrep i lovgivningen. Her må det lege prinsipp (laicité) være det bærende. Om kirken anser et gyldig stiftet ekteskap som hellighet, sakrament og derfor uopløselig — således at kun separasjon, men ikke skilsmisse kan tilstedes — selv om der f. eks. foreligger et så vektig hensyn som at den ene ektefelle ansees som uhelbredelig sinnssyk, (men levedyktig i decennier), så får det bli kirkens sak å hevde sådanne synsmåter innenfor menigheten (cléricalité). Human etikk vil ikke finne nogen kjærlighet heri og har ingen grunn til å godkjenne en sådan holdning. Det samme kan gjelde spørsmål om tilstedelighet av prevensjon, sterilisasjon og abortus provocatus. transcendente normer. Det er ellers vanskelig nok i lovgivning å hevde det humane. Anskues nasjonalverdien som øverste norm, fortoner na sjonens interesse sig som hellig o. s. v. Sådan begrenset eller relativ etikk setter et eller annet begrenset formål — en nasjons, en stands, en faggruppes interesser — som det øverste forpliktende hensyn; hvad som tjener dette blir under denne snevre synsvinkel godt og rett. A taksere jøder lavt kan f. eks. bli nasjonal, hellig fordring. Her har den humane etikk den funksjon å utvide vurderingene. Det er rett efter sådan relativ nasjonal etikk å utrydde eller forjage «fedrelandsforrædere» — d. v. s. per soner som har en avvikende mening, om hvad som er god og hellig statsform o. s. v.: défense nationale (défense sociale; samfundsforsvaret) krever det og så må det skje. Human etikk stiller rettsfordringer av helt annen og videre art; til «straff» skal der kreves skyld, krenkelse av mere almen» gyldig etisk forpliktelse efter en videre human bedømmelse. En fellesmenneskelig rettsorden er den humane etikks aller viktigste opgave. Etikk og pedagogikk. I pedagogikk, særlig ungdomsopdragelsen, men også den videre sosiale optuktelse, har etikken i første linje den funks sjon å fastsette opdragelsens mål. Hvordan så de fastsatte mål skal realiseres — hvilke pedagogiske midler er de nyttigste, virksomste hertil — blir en videnskapelig, psykoteknisk opgave. Skal ungdommen dresseres til nasjonalisme, internasjo nalisme, epikureisme, asketisme, tradisjonalisme, modernisme, empirisme, rasjonalisme, romantisme, individualisme, sosialisme eller noget annet partielt formål, eller skal målet stilles integralt, med sikte på en harmonisk orden av verdier overhodet? Og hvilken orden er i videste forstand integral? Det synes iallfall klart at en sukcessiv opøvelse i sannhet og kjærlighet — også vedkommende andre nasjoner — må stemme bedre med rummelig human etikk enn en opfostring i nasjonal forherligelse og nedvurdering av nasjonens fiender. Etikk som helhetsholdning. Etikken angår efter sitt vesen den hele personlighets, resp. det sluttede samfunds handling eller holdning. Der eksisterer ikke faglig, f. eks. medisinsk eller militær etikk. Heller ikke nogen funksjonsetikk, f. eks. arbeidsetikk eller seksualetikk. At etikk skal gjennemtrenge alle fag og alle funksjoner er noget helt annet. Hvert fag har sine spesielle formål, med dertil hørende profesjonelle forpliktelser — det er en læges kaldsplikt å vise hjelpsomhet overfor syke, en forskers å forske og forkynne sann innsikt, en brannkonstabels å sette inn sitt liv om det kreves for å avverge innebrenning o. s. v. Forsømmelse av kaldsplikt har til alle tider vært ansett som særskilt uhederlig. Arbeide, seksualitet og andre livsytringer skal reguleres etisk. Hvad nytter det f. eks. å lære et menneske, hvad som er rett seksualitet, om man ikke har den levende bevissthet om hvad som er rett overhodet, om sannhet og godhet ikke er blitt direktiver for hans vandel. Etikken søker å bestemme hvad som karakteriserer handlinger som rette eller riktige. Vi kom til det resultat at det i så henseende dreiet sig om sannhetsmessig, god — høisinnet — viljeshandling. Vesentlig for viljen er forsettet eller den bevisste hensikt, overveielsen og valget forut for gjennemføringen (nærmere side 91 £). I etikkens historie møter man uavlatelig det ledemotiv at mennesket besitter en lavere natur som driver eller tilskynner og en høiere som skal lede, ordne og herske. Der opstilles motsetninger mellem legemet og sjelen, kjødet og ånden, den sanselige drift og fornuften. Skarpest fremtrer denne sondring i platonismen (sansningens forgjengelige intethet og fornuftens guddommelige evighet, o. s. v.)* I vår tid vil det ligge nær å betegne disse sondringer som et stykke massiv eller kompakt strukturpsykologi. + Systematisk er dette forhold utredet av biskop Butler i begynnelsen av det 18. årh.: «Human nature, on its practical side, then in Butlers view ++. to regulation (Cit. efter Sidgwick: Outlines of the history of ethics, side 190) Koordinasjon (samordning). Vi er vant til å regne med nivåer eller plan både i fysio Jogien og psykologien. «Høiere» betyr i denne sammenheng rikere, fyldigere struktur som omspenner det «lavere» og tar dette i sin tjeneste som ledd eller bestanddel. De «høiere» nervecentrer spiller på de «lavere» som på et instrument. Selv om forbindelsen mellem ryggmargen og hjernen er tvert avskåren kan en hund ved bestemte påvirkninger bøie og strekke føttene på et vis som minner om gang: bevegelser; men disse elementære bøininger og strekninger blir ikke samordnet til nogen virkelig gang, når midthjernen er satt ut av spillet. Til ordnet gang kreves iallfall et samvirke mellem ryggmargen og visse ganglier i midthjernen. Og hunden går ikke spontant, av sig selv — ved eget initiativ, uten ansporing — med mindre storhjernens bevegelsescentrer kan dirigere både midthjerne og ryggmarg gjennem intakte ledninger til disse. De såkalte «lavere» centrer inngår altså i de høiere eller omspennes av disse, integreres i dem. Disse ledende eller styrende funksjoner betegnes i fysio» logien som koordinasjoner eller ordninger (samordninger). Midthjernen koordinerer visse ryggmargsreflekser til gang f. eks., og storhjernen koordinerer i sin tur både ryggmargsreflekser og midthjerneimpulser til en gangform av høiere orden (spontan gang). I den engere psykologi råder de samme prinsipper. En hver bedømmelse f. eks. kan optas eller integreres i en dom av større fylde eller rekkevidde. Brød er et behagelig og velanvendelig næringsmiddel, og de fleste kan så å si bli stående ved den bedømmelse; men diabetikeren gjør klokt i å sammenholde denne dom med andre dommer: at brød ikke tåles uten i visse små mengder, når legemets insulin produksjon er vesentlig nedsatt, o. s. v., og denne videre (samlede) bedømmelse blir da for ham den riktigere eller mere rette (gyldige) dom. Eller i sin almindelighet: den videst omspennende dom, som har optatt eller integrert i sig mest mulig av relevante underdommer eller delvise bedømmelser, holder sikrest stand eller gjelder fortrinsvis. Den «rette» dom i aller gyldigste forstand blir således ett ideal, som man kun kan nå tilnærmelsesvis, all den stund man ikke besitter allvidenhet. Hvad som står for Guds, den allvidendes bedømmelse (på dommens dag), blir den «rette» dom i religiøs, resp. teo logisk (absolutt) forstand. Innenfor erfaringspsykologien renonserer vi pd det absos lutte, grenselose og nøier oss med det limiterede, relative uendelighetsbegrep: dommen som tross hvilken som helst grad av riktighet alltid kan tenkes ennu fyldigere, altså ennu riktigere, ennu mere rett, o. s. v. På viljeshandlingens område havner vi også ved et sis dant ideal av en øverste orden. Det forutsetter igjen mulig» heten av stadig videre forsett, fornuftigere overveielse, selv: stendigere valg og virksommere gjennemførelse. Forsett (bevisst hensikt). Etikkens felt er viljevirksomheten, de positive og negas tive handlinger (gjerninger og undlatelser) i frivillighet, efter selvbestemmelse. Hvad som skjer ufrivillig (involuntært) ligger utenom den etiske sondring mellem ondt og godt. Dyr er aldri onde, idet de savner alle disse «høiere» sjelelige kvaliteter, som særpreger den fornuftige (rasjonelle) viljesakt: forsett, overveielse, valg, gjennemføring (intentio, deliberatio, electio, executio). Likeså litt kan der tales om ondskap ved bevisstløshet eller svær sinnsforstyrrelse. Det centrale moment i etikken er forsettet (intensjonen), det bevisste viljemål: hvad man ved handlingen vil virkeliggjore. Hvordan — ved hvilke midler — man vil realisere forsettet (målet) er noget som kommer i tillegg. Er de mulige midler mange, vil selvsagt overveielsene om hvilket middel (eller hvilke midler) som bør velges som det (eller de) beste komme til å innta en meget bred plass i den for tilfellet meget sammensatte viljesakt; men målet blir likefullt dirigerende: det egentlige, vesentlige, hvorav alt det øvrige avhenger. Når også gjennemføringen fremheves som et særlig ledd, er det med henblikk på de vanskeligheter eller hindringer som kan stille sig i veien for utnyttelsen av de valgte midler og opnåelsen av det satte mål. Hvis selve forsettet (målet) opgis, er viljesakten brutt sammen. Forsettet utpeker midlene og leder gjennem» føringen. Forsett kan ha hvilken som helst grad av sammensatthet. De kan være så enkle at der så og si ikke blir rum for noget valg mellem alternativer, idet gjennemføringen skjer umiddelbart på selvfølgelig eller tilvant vis. En sådan «cles mentær» viljesakt skiller sig dog fra den helt uvilkårlige, ufrivillige handling, idet man vet om eller har bevissthet om målet og godkjenner den formidlende gjennemføring. Grensen mellem det helt ufrivillige og det så vidt frivillige, forsettlige, kan være vanskelig å trekke; noget skarpt skille eksisterer neppe. Et holdepunkt for praksis (f. eks. i anven delsen av strafferett) gir den almindelige erfaring om hvad mennesker pleier å føle sig ansvarlige for. Det mest omfattende forsett er det mål, vi setter oss for vår livsførsel som helhet betraktet. Forsettlige handlinger kan ved gjentagelse automatiseres, således at formidling og gjennemføring skjer ubevisst eller relativt ubemerket; men også ved sådanne tilfelle oprettholdes bevisstheten om selve forsettet. Den juridiske gradering av subjektivt ansvar eller skyld efter sådanne synspunkter som «forsett» og «uaktsomhet» synes å innebære den antagelse at der også eksisterer onde og gode handlinger uten forsett. Så er dog ikke tilfelle. Om jeg uaktsomt volder ildebrann ved å gå inn i en høilade med fakkel, så har jeg ganske visst ikke foresatt mig å sette varme på, men jeg har dog med forsett (frivillig) begitt mig inn mellem det lett brendbare høi, med ild i min hånd og det var min plikt å undlate en sådan «ond» risikabel handling. En mann som kjorer gras sat omkring et sterkt trafikert gatehjørne, kan meget vel kjøre forsettlig på denne uvorne, risikable vis, selv om han ikke har i forsett å drepe nogen medmennesker ved over: kjøring, 0. s. v. «Uaktsomhet» ved skadeforvoldelsen betyr med andre ord et mere ubestemt, mere harmløst, men allikevel ondt forsett. Hvor ethvert forsett ophører, f. eks. ved uovervinnelig uvidenhet om et faremoment, ophører også den onde handling og dermed den subjektive betingelse for ansvar. Den blotte objektive ansvarlighet (jfr. f. eks. visse erstatningsplikter ved bilkollisjoner) ligger utenom viljeshandlingenes sfære og dermed også utenfor etikkens område. Synonymt med forsett er bevisst hensikt. Intensjon (av intendere = strekke sig inn i) betyr hensikten, sikten mot et mål. I den etiske diskusjon er det kun den «bevisste» hensikten, hvorom der blir tale, d. v. s. forsettet. I norsk strafferett bruker man ganske visst uttrykket hensikt i betydningen spesifikt eller kvalifisert forsett; men det er en uheldig sprogbruk. Om en mann begår et rovmord, så er det hans forsett eller hensikt (intensjon) å foreta en bestemt eller spesiell slags mord, nemlig mord i berikelses: oiemed. 1 engelsk rett bruker man det treffende uttrykk specific intention (spesifisert forsett) for å uttrykke dette saksforhold. Disse sproglige differanser skal kun nevnes her for å forebygge misforståelser. Forsetter (hensikter) kan klassifiseres likesom alle andre emner og virksomheter. I morallære og straffelov møter man regelmessig den slags systematiseringer av gode og onde, rette og urette handlinger efter et eller annet klassifikasjonsprinsipp. Hvirveldyr omfatter pattedyr, fugler m. v.; pattedyr omfatter drøvtyggere, gnavere . . . ; drøvtyggerne kjør, gjeter .. . På samme vis omfatter forbrytelser mot nestens legeme en rekke underarter. Man kan meget vel f. eks. klas: sifisere på den vis, at man opfatter drapet som en spesiell art av legemsskade, nemlig en sådan som medfører død. Likesom pattedyret er en slags hvirveldyr, er drapet en slags (en spesiell sort av) legemsskade, og rovmordet atter en spesiell slags drap. Det som vesentlig interesserer fra etisk synspunkt er forsettets (hensiktens) virkelige innhold. Forsettet (hensikten) er således det konstitutive moment i etikken. Som et menneskes forsetter arter sig, sådan er også hans etiske beskaffenhet. Helhet og element. Den instinktive handling tenderer også mot et mål og har således hensikt; men denne er ubevisst. Forsettet er bevisst hensikt, altså en spesiell sort eller underart av hensikt overhodet. Hvad menes der så med dette uttrykk: «hensikt»? Et punkt er isolert sett bare et punkt. Men i enden av en linje blir punktet endepunkt. Skjærer flere linjer hver andre i punktet blir det kryssningspunkt. 1 andre sammens heng blir det hjørnepunkt, f. eks. i en firkant eller en terning. Om linjer gjelder det samme; likeså om flater. Isolert sett er linjen bare linje, men den blir til side, om den utgjør del av en avgrenset flate. Punktet er element i linjen — linjen element i flaten — flaten element i legemet, o.s.v. Motsetningen mellem eles ment og helhet (form) er alltid relativ — tonen utgjør et element i akkorder, melodier — og disse blir igjen elementer i komposisjoner. Hver av oss er personlige helheter, men elementer eller ledd i de samfund hvor vi hører hjemme. Avgjørende blir selve opfatnings- eller betraktningsmåten. I de siste decennier har psykologien gjort rik anvendelse av sådanne synspunkter. Der henvises til strukturpsykologi, Gestaltpsykologi, genetisk psykologi, sosialpsykologi m. v. Ser man på en kvadratisk flate, fortoner den sig ved svak belysningsstyrke som gr eller sort, men ser man den samme flate — under ellers uforandrede omstendigheter — som den ene side av en hvit ferning, så blir også flaten opfattet som hvit. Samme lysinntrykk på vår netthinne betinger altså to forskjellige sansninger, eftersom det opfattes i sig selv alene eller som element i en videre helhet. En blomst kan være bare blomst eller symbol på kjærlighet. Et er, hvad noget er i sig selv, i sin isolerthet; noget annet hvad def samme blir til som ledd i en sammenheng. Denne siste, sammenhengen, helheten (formen) gir elementet valør, betydning, mening. Et endepunkt i en linje, for å velge noget særskilt elementært, far del i linjen, nemlig som dennes endepunkt; det strekker sig så å si inn i linjen, hensikter på denne. Som «endepunkt» har punktet fått mening, betydning utover sig selv. I sammenheng får elementet alltid sådan intensjon eller hensikt i videste forstand: hensikten på noget videre. Isolerer man derimot elementet, mister det sin mening, sin betydning, sin hensikt og blir bare element (eller rettere sagt «noget mere elementært»). Toner som følger efter hver: andre i takt, i rytme, har hver for sig hverken takt eller rytme. Utenom den militære orden eller organisasjon er mannen bare mann, ikke soldat, korporal eller feltherre 0. 5. v. Med hvert skritt i retning av isolering, elementopløsning (analyse), innsnevres meningene og ved gjennem: ført analyse forsvinner enhver mening, hensikten eller hen sikt. Opløser man en komposisjon, en melodi i de lyd som inngår deri, således at man kun akter på lydene hver for sig, blir der intet tilbake av melodien, komposisjonen . . . . Hvad betydning har nu disse refleksjoner for etikken? Former eller vedtekter for det menneskelige samliv — seksualitetens problemer f. eks. — kan ikke drøftes hensiktsmessig, meningsfullt om man blir stående ved de mere eller mindre elementære momenter. Sakens kjerne er, hvad alle viklingen, samfundstrivselen . . . Hvad som lite veier for den ene, vil kunne bety overordentlig meget for den annen — ett og samme forhold kan bli til vinning og tap, efter om stendighetene — sådant som er harmløst i den ene fase eller livsperiode, fører kanhende til andre tider bort i ulykken 0.5. v. Alt avhenger av betingelser; med kompakte generalisasjoner — elementære konstateringer — når man ikke frem. Etikken er i sin meningsfylde bundet til personale og sosiale helheter (personligheter og samfund). Oploser man personligheten f. eks. i kjemiske eller fysiologiske elementer eller biologiske elementærprosesser, blir der ikke tilbake noget fundament for etikk. Mellem «elementer» som følger regelbundet efter hver: andre i tid, råder det forhold, som kalles virkning: A bes virker B, som derefter bevirker C o. s. v. Virkningssammenheng er som man sier «realsammenheng» — den ene begiven het her og nu bevirker en annen begivenhet der og da, der: efter. Man stryker av en fyrstikk, hvorefter den brender 0.5.v. Virkninger karakteriseres ved «hvordan», og virkningsanalysen er fullkommen, når den kvantitative formel, den eksakte virkningslov er funnet. I det hele er det lov og kvantum, som her er det altavgjørende. Ethvert spørsmål om hensikt, «hvorfor», er programmessig — man kan si defis nitorisk — utelukket. Virkningslove — positive naturlove — hensikter ikke mot noget som helst. Naturlovene forholder sig etisk nøifrale, utenom godt eller ondt. De positive love, den positive lovvidenskap (real- eller naturvidenskapen) kan selvsagt «anvendes i hensikt»; men tekniske hjelpemidler. Innsikt i gasseffekter, dynamittvirkninger er like ans vendelige for krigens som for fredens øjemed — de er i det hele slett og rett brukelige eller virksomme (i henhold til love som anviser de mulige virkninger) o.s. v. Nu vet vi jo alle at den moderne kultur har feiret sine største triumfer ved denne stafuering av love. Jo mere all hensikt er blitt fjernet, desto renere, sikrere, enklere lov messigheter har man kunnet påvise. Det kan også uttrykkes sådan at virkninger blir desto mere beregnelige, påregnelige, bestembare, jo mere de mekaniseres eller renses for ethvert innslag av hensikt eller mening. Her råder kun synspunktet sant — usant (eller kanskje eksaktere uttrykt virksomt — uvirksomt, brukelig — ubrukelig). Avgjørende for positiv lovvidenskap er elementsynspunktet, elementanalysen. Man kan imidlertid drive denne elementopløsning mere eller mindre vidt; der kan stanses ved elektronet, atomet, molekylet, himmellegemet . . . — i biologi ved cellen, organet, organismen — i psykologi ved sådanne analytiske momenter som fornemmelser, følelser, stemninger, innstillinger, personlighetstrekk — i sosiologi ved individer, grupper, samfund o. s. v. Hvilkesomhelst fysikokjemiske, biologiske, psykologiske eller sosiologiske elementer kan studeres i sine vekselvirkninger" Man har ikke bare elektron: og atomlove, men også love for himmellegemer, organismer 0. s. v. Vesentlig for lov- eller virkningssynspunktet er alltid det samme, at emnet fas uf av den overordnede helhet (hvori det inngår som ledd i en mening utover det selv) med de til fornemmelser, følelser ete. knyttede «tendenser» (til en eller annen nærmere karakterisert aktivitet eller adferd). med all opmerksomhet innstillet på de effekter eller virks ninger, som under gitte betingelser følger efter hverandre. Til bake blir bare virkninger. Årsaker (i lovvidenskapelig forstand) er nemlig også virks ninger av forutgående årsaker. Da man aldri når til nogen siste eller første betingelse, blir årsak for så vidt bare et ord uten dypere innhold. Man taler gjerne om kausalitet, men virkningsprinsippet er vel den mere treffende betegnelse (fr. s. 18). At de psykologiske og sosiologiske videnskaper (seksologi f. eks.) gjelder realsammenheng og er undergitt lov: prinsippet trenger ingen nærmere påvisning. En lov er en erfaringsregel til bruk i tilfelle, hvor noget av samme art gjentar sig. Intet har hensikt uten som ledd i en helhet, del av en struktur, middel for et mål... Punktet blir først endepunkt, når det inngår i linjen, optas i denne o. s. v. Et og samme emne, en og samme begivenhet kan imidlertid som før nevnt betraktes både som helhet og som element. (Jfr. 5. 40). Betrakter man et menneskelig individ som personlighet, blir helhets- eller hensiktssynspunktet det dominerende. Alle de enkelte (elementære) psykologiske momenter — sansninger, følelser, tanker, beslutninger, handlinger o.s.v. — får interesse som middel til personlighetens optimale utfoldelse (fullendelse): handlinger som leder til dette mil blir verdis fulle, gode — hvad som fører til den annen kant blir ondt eller skadelig. Anderledes om man anskuer individet som blott og bart element i en sosial gruppe, f. eks. som soldat i en armé. Som sådant element er individet materiale. Strategien f. eks. stiller sig som sådan kun den opgave å undersøke hvorledes mennesker skal kunne brukes på virksomste vis, hvordan man skal optrene deres marsjdyktighet, utvikle deres fryktloshet i fare, øke deres beredthet til å følge ordre, i det hele drive dem til den mest effektive prestasjon. Hvordan man opnår virkninger av denne art kan studeres isolert med henblikk på bestemmelsen av strategiske love. Hit hører f. eks. effektiviteten av den forskjellige slags øvelsesteknikk, ernæringsmetodikk o.s.v. Øvelseslover kan også studeres utenom de militære forband; men i strategien gjelder det særskilt opøvelsen i tropp, kompani eller større militære formasjoner. Problemene mekaniseres her som i all lovvidenskap; det gjelder å påvise, hvordan krigsmaskinen skal bli mest mulig effektiv, for så vidt menneskematerialet og det øvrige utstyr angår. Om ondt og godt spørres der ikke, fra dette standpunkt. I virkeligheten blir sondringen mellem hensikt og virkning alltid kunstig (metodisk). Strategi studeres selvsagt med henblikk på seier, i hensikt å bevare de dyrebareste verdier. Og all annen positiv videnskap har i siste instans den mening å tjene menneskelige interesser eller formål. Kun opnår man dette aller sikrest ved — foreløbig — å bortse fra hensiktene for å finne de rene virkningslove. Har man funnet dem, kan igjen de menneskelige mål eller hensikter sikres på tryggeste, virksomste vis. Det betyr igjen i prinsipp at hensiktene omspenner virke ningene, at de siste inngår i eller tjener de første. I arbeidet for å nå lengst mulig i retning av personlig og sosial fullkommenhet er lovvidenskap det virksomste middel. Lovvidenskapen påstår gjerne at den alene begriper tilværelsen i sig selv, mens de etiske disipliner kun angår til værelsens betydning eller verdi for oss, våre menneskelige hensikter eller planer. Men verdier kan også bestemmes objektivt, om man har et fast orienteringspunkt for vurderingen. Der kan alltid utarbeides (utforskes) en videnskap om hvad som fører direkte til et bestemt mål, f. eks. hvordan man på avstand sikrest kan ramme en blink med et skytevåben — hvordan man på beste vis kan trygge helsen, hvor dan man skal opdra barn og ungdom for å gjøre dem til meningsfeller o. s. v. Hvad som sikrest fører frem erkjennes som det for så vidt verdifulleste. Men viden om — bestemt innsikt i — hvordan noget skal nåes som ingen be stemthet har, blir nødvendigvis en selvmotsigelse. Den etikk som søker videnskapelig orientering må således undersøke, om personlig og sosial utfoldelse har nogen be stemt utviklingstendens, nogen retning mot et definers bart mål. Tenderer utviklingen f. eks. fra instinktivitet mot fornuffighet? Det synes å være tilfelle, om man sammenligner barnet med den voksne, barbaren med kulturmennesket, de vilde samfund med de civiliserte stater o. s. v. I samme forstand som grantreet er fullkomnere enn gran: konglen, eken enn ekenøtten o.s.v., er individet på sitt høidepunkt fullkomnere enn det befruktede egg eller det embryo, hvorav det er fremgått. I sådan biologisk forstand betegner fornuft et mere fremskredent utviklingsstadium enn instinktivitet. Alene fornuft kan løse de videre menneskelige opgaver. Den genetiske psykologi viser tydelig hvorledes den sjelelige utvikling tenderer fra subjektiv, egocentrisk, absolutistisk innstilling mot objektivitet, reciprositet (gjensidighet) og relativitet (Piaget). På det enkleste sjelelige nivå, svarende omtrent til det barnlige utviklingstrin før 8-års alderen, er man mest optatt av det anskuelige: ting og tinglige forhold. Småbarn opfatter helst tingene som noget der gjør (eller vil gjøre) dem selv ondt eller godt. Med ca. 8 intelligensår vil dog barnet ha lært å forstå de enklere tings egenart eller objektive natur, like» som det også kan fatte enkle tinglige relasjoner eller sam menheng. På det noget høiere sjelelige plan, hvor sjelsvirksomheten også omspenner tanker (abstrakte begreper) og tankesam: menheng, er man atter til en begynnelse subjektiv, egocens trisk og absolutistisk i sin opfatning. Før 10-års trinnet spile ler de abstrakte begreper helt underordnet rolle. I tiden fremover mot 16-års alderen vinner man så gradvis frem til større objektivitet og sans for betingelser også på fankenes område. 16-åringer behersker ofte det formelle logiske apparat med betydelig dialektisk virtuositet. Endelig møter man en tilsvarende utviklingstendens, på det hoieste sjelelige plan, i pubertetsperioden og fremover. Det er først på dette stadium at individet får noget sterkere grep på de indre sjelelige (personale og sosiale) forhold: personlighetens solidaritet med sig selv og sine feller. Over: for disse mere intime sjelelige anliggender volder det særlig besvær å vinne utover det oprinnelige hang til å vurdere fra selvets snevre standpunkt. Det faller særskilt vanskelig å flytte ut av sig selv — eller å se bort fra sig selv — hvor det gjelder egne rettigheter. Man kan lettere betrakte jorden og dens bevegelser fra solens posisjon (heliocentrisk), enn egne livsinteresser ut ifra fjernere fellers innstilling (alterocentrisk). At også den kollektive utvikling (tross mange bedroves lige tilbakeslag) tenderer fra snever, selvherlig avgrensning mot saklig, gjensidig hensynsfullhet og solidarisk sammen heng viser folkenes og idéenes historie. Da der ikke eksisterer andre sjelelige helheter enn individer og grupper av sådanne — personligheter og samfund — må de sjelelige utfoldelser i sin videste tenderen eller hensikt bestemmes som rettethet mot et personalt resp. sosialt ideal. Anser vi den personale og sosiale fullkommenhet — det personale og sosiale hoisinn — som overste rettesnor for handling eller adferd, blir det rett å innordne alt livlost og dyrisk under menneskets interesser. En «ting» er god, for så vidt som den er god for oss — som sympatiobjekt, skjønnhetsverdi, praktisk nyttegjenstand eller hvad det nu kan være. Etikkens mål vil være å humanisere tilværelsen, kultivere den i menneskelig ånd. Tilbake blir det spørsmål, om det personale og sosiale ideal står i noget forhold av under: og overordning. Hvis det sosiale ideal — det fullkomne samfund — var den siste norm, vilde den beste, fullkomneste person bety det samme som den nyttigste fra samfundets interessesynspunkt: den brukeligste funksjonær i det ideelle samfund. Med den personlige egenart fikk det så gå som det best kunde. Og omvendt, hvis det personale ideal — personlig: hetens optimale utfoldelse — fikk gjelde som den siste mile stokk, var det iallfall tenkelig at det sosiale ideal derved kunde komme til kort. Men muligens henger de personale og sosiale idealer på den vis uløselig sammen, som likeverdige ledd i en helhet, at ethvert spørsmål om under: eller overordning faller vekk som skinnproblem. Hensikter anvender love. I forholdet mellem hensikt og lov er der spirer til kontroverser som dypt berører etikkens interesser. Når naturforskeren utsjalter all hensiktsmessighet fra sin forskningsgren som et metodefiendtlig prinsipp, dekreterer han kanhende nokså flott at tilværelsen ikke kjenner nogen hensikt: antar nogen det motsatte, skyldes det alene hans mangel på innsikt i den absolutte determinisme. I dypeste grunn reduseres vi på den vis til automater, forutbestemt av evige naturlove, uten selvbestemmelse eller fri valgavgjørelse, uten tilregnelighet eller ansvar, uten skyld. Ganske visst kan ikke livets praksis baseres på sådanne fornektelser: hensiktsprinsippet vender uvegerlig tilbake, spesielt i form av såkalt praktisk sosial ansvarlighet. Omvendt har den etisk interesserte vanskelig for å be: gripe, hvorfor man må undlate å søke efter hensikter i natur: videnskap. Evolusjonslæren kan her tjene til belysning. Livsformenes reale, kausale sammenheng ned gjennem livsrekken, fra de enkleste til de mere sammensatte former, er et spørsmål av lovvidenskapelig art. Å tale om en iboende hensiktsmessighet i denne utviklingsprosess blir nødvendigvis uvidenskapelig. Love har aldri hensikt. Prinsipper som de av Darwin fremsatte om tilfeldig variasjon (chance-variation) the fittest) svarer mere til det lovvidenskapelige behov. Best skikket («fittest») synes riktignok å innebære en rest av hensiktsmessighet, men der tenkes derved kun på den maksimale (optimale) virksomhet av gitte funksjoner under gitte betingelser; noget annet menes der ikke med tilpassing og tilpassethet. Selvsagt kan ikke etikken finne den slags bestemmelser avgjørende og uttømmende for sine øiemed. I utviklingen som helhet vil den finne mening, betydning, hensikt: be vissthets eller fornuftighets tiltagende makt over det ubevisste, materielle; tendenser i retning av personale, sosiale idealers herredømme i tilværelsen — i religiøs (transcendent) forlengelse tanken om et guddommelig regimente, en Guds stat på jorden (civitas dei). Tilfeldig variasjon blir for sådan tankegang en formastelig, meningsløs antagelse. At motsigelsene her lett slår over i bitter feide skyldes naturligvis selve emnenes storhet. I virkeligheten dreier det sig om metoder for problemstilling, forskjellig standpunkt eller betraktningsmåte. Om f. eks. en klatrebusk sender ut slyngtråder i alle retninger (analogisk med en tilfeldig variasjon av befruktede eggceller), idet nogen finner sig et festepunkt og overlever, mens andre farer vild og visner hen, så kan man alt efter behag kalle dette hensiktsløst (tilfeldig) eller hensiktsmessig. Det bidrar imidlertid ikke det minste til forståelsen av lovene for disse slyngtråders virksomhet om man f. eks. sier at planten sender ut sine tråder i alle retninger, for desto sikrere å nå det mål å få klynget sig fast. Derimot vilde det gi en kausal forklaring, om de tråder som nærmet sig et festepunkt mottok en vekstimpuls fra dette (ved varmetilforsel f. eks.). Føler man sig inn i rollen av en dirigerende verdensfor nuft, vil det ikke være vanskelig å se plan i naturens vidunderlige harmoni. Men antagelsen av hensikt bidrar ikke det minste til forklaring av den «kausale», lovmessige sammenheng. Lovvidenskap gir reglene for virkningers følgen på hver: andre, uten hensikt. Etikk gjelder virkningers anvendelse med forsett, i bevisst hensikt (ond eller god). Står da disse to kulturfelter (lovvidenskap og etikk) på en måte utenom hverandre eller råder der en mere inderlig forening? Vi har allerede fremhevet hvorledes bevisste hensikter utnytter eller anvender love; men hvad skal der nærmere forståes hermed. Er hensikter noget suverent, høiere sve vende, som slår ned på de virkende muligheter som en faktor ovenfra, fra en immateriell sfære utenom all lovmessighet? Tydeligvis har dette vært den rådende opfatning både i religiøs og metafysisk etikk. Der tales om guddomsgnist, om lys fra det høie, om gjenspeiling av den guddommelige fornuft. Alle levende vesener var efter Plato en slags realis sasjon av guddommelige «ideer». Ifølge aristotelismen (thos mismen) er den højeste fornuftvirksomhet (intellectus agens) en guddommelig evne eller kraft til den højeste opløftelse: formedelst «ratio» er mennesket «på en viss måte all ting». Menneskets bevissthet, som realiserer hensikter gjennem innsikt i love, betegner ikke noget minimum, men snarere et maksimum av betydningsfull virkelighet. Det vil her ligge nær å vende tilbake til sondringen mellem helhet og element (s. 40 £.) — alt endrer jo beskaffenhet og virker anderledes i sammenheng, som ledd i videre struks turer. De biologiske, personale, sosiale helheter (organismer, personligheter, samfund) influerer mangfoldig og mektig på de elementærprosesser, som inngår deri. Skulde hensikt kanhende falle sammen med den slags helhetseffekter? Lovvidenskap beskjeftiger sig imidlertid ikke alene med utforskning av virkninger under de mest elementære betingelser. Selv om den helst tar sitt utgangspunkt i det aller enkleste, vil dens videste ærgjerrighet være å gripe lovene for de mest kompliserte samvirkninger. Fysiologien vil er kjenne organenes samvirke i den levende organismale sammenheng — pedagogikken vil utforske lovene for opdragelse så vel i det enkle familiemiljø som i de rummeligere kultursituasjoner, 0.s. v. Man må ikke forveksle hensikt med sammensatt virkning. Eksakt fysiologi, psykologi og sosio logi har selvsamme grunn som fysikk og kjemi til å fastholde lovprinsippet som det eneste regulativ for positiv, erfaringsmessig forskning. Sondringen mellem lov og hensikt ligger således ikke i motsetningen mellem det enkle og det sammensatte. Skillet må søkes annensteds. Så langt som et emne kan anskues abstrakt — som eksem plar av en art — som et «hvad» av den ene eller annen sort — kan lovprinsippet anvendes. Den abstrakte betraktning — f. eks. av Sokrates som «filosof» —betyr i virkeligheten at vi ser bort fra det virke lige konkrete emne (i vårt eksempel selve Sokrates) og henholder oss til den vedkommende art (filosofene). Der kan påvises love for filosofers reaksjon under gitte betingelser; det kan påregnes, at en ekte filosof vil tømme giftbegeret fremfor et liv i vanære . . . Det kan videre med adskillig bes stemthet påregnes, at den samme Sokrates, hvis heroisme man kjenner fra tidligere, også vil forholde sig heroisk under et tyrannisk påtrykk; men grunnlaget for denne lov-bestems melse er at man regner med «den samme» Sokrates, altså atter med noget abstrakt, idet man bortser fra Sokrates i den aktuelle konkrete konstellasjon. Kjenner man (under gitte betingelser) virkningene av et emne (et elektron, et atom, et molekyl — en automobil av bestemt sort, en torpedo —, et elektrisk ledningsnett av bes stemt kapasitet . . . — en bestemt sort av celler, en nyre, en bi, en jakthund .. . en brandkonstabel, en general, et armés korps (av bestemt organisasjon, øvelsesgrad, materielt utstyr), så vet man hvilke virkninger der kan påregnes av de samme emner under samme betingelser. Men forutsetningen er selvsagt, at det er det samme emne, som hvergang fore» ligger, under samme omstendigheter. Vi befinner oss her sta dig i det abstrakte, og alle beregninger (determinasjoner) avhenger av, hvorvidt der virkelig kan sees bort (abstras heres) fra de virkelige konkrete, aktuelle helheter. Sannsynligheten for at et «molekyl», en «torpedo» eller et annet mekanisk fabrikat skulde være anderledes enn påregnet er jo så overordentlig liten, at den ingen rolle spiller; men innenfor så høit kompliserte emner som f. eks. et armékorps er sannsynligheten for en svikt i beregningen eller determinasjonen ulike større. Så langt som beregningene holder stikk kan dog effektene forutsies; lovene svikter ikke, ellers var de ikke lover." Grensen for det lovmessige ligger der, hvor abstraksjon er utelukket — hvor ingen art (intet av samme slag) fore finnes, men alene egenart i den fulle betydning av særegen het (individualitet, uopstykkelighet, helhet). Hvorvidt et emne tilfredsstiller en «definisjon» eller «artsbestemmelse» lar sig prøve. Et 5 kilos lodd skal equivalere — veie likedan som — et annet 5 kilos lodd; en soldat skal kunne marsjere, tåle strabaser, være i stand til å opfatte og utføre ordrer som andre soldater (av samme standard), en arméfører skal tilfredsstille kravene til arméførere 0. s. v. Prestasjonsmålingenes teknikk (exsaminer og andre ydelser) ser vi her bort fra. Abstrakte psykologiske og sosiologiske momenter — sådant som fryktløshet i fare, mot standskraft mot fristelse, forsagelsesevne, troskap i kontrakt, pålitelighet overfor sosial forpliktelse (troskap i kall), troskap i allianse . . . + At lovene ikke svikter, betyr ikke, at de gjelder «med nødvendige het». De gjelder så langt som erfaringen strekker sig. 1 virkeligheten svikter de jevnlig, idet erfaringen utvides; men fra samme oieblikk må der regnes med ny lovmessighet. Lovene svikter ikke, så lenge og så langt som de er lover. ved nogen målende teknikk, men i prinsippet dreier det sig om målbare bestemmelser, altså om gjenstander for mulig positiv utforskning, til fastsettelse av lov eller beregnelig effekt. Kun det «individuelle», helt ut egenartede er som sådant ubestemmelig. Var det bestemmelig — som emne av bestemt slags — var det overhodet ikke individuelt, men eksempler av en art, altså abstrakt. All lovvirksomhet er bunden, nemlig til loven. Det ligger i selve definisjonen av en lov (lov = bestemmelig effekt under gitte betingelser). Etikkens forutsetning er derimot det frie valg, at noget kan og at noget skal gjøres og noget annet undlates, efter synspunktet godt eler ondt, rett eller urett. Hvis alt, som skjer — eller mere spesielt uttrykt: alt som gjøres — foregår lovmessig, absolutt bundet, blir etikk illusorisk: subjektiv oplevelse eller følelse av frihet, men ingen fri selvbestemmelse, intet fritt valg i objektiv forstand. Vi har i det foregående pekt på det konkret-individuelle, «egen»-arten, som den grense, hvor det lovmessige ophører, hvor selve begrepet lov mister mening og opløser sig i tomhet. Et fritt valg vil igjen si en av selve individet satt hensikt og dens mulige gjennemføring. Er «hensikten» fastsatt av andre (ved suggesjon, overtalelse eller kommando) er den ikke lenger nogen egen selvstendig hensikt, men har i høiden skinnet herav: i selvillusjon blir en ordre, en fremmedpåvirkning mottatt og utført, som om den var fremgått av selvbestemmelse. I teologiske vendinger: om Vår Herre bes stemte våre hensikter, hadde vi ingen selvstendighet, i siste instans var vi bundne, ufri vesener, redskaper, materiell, — tuelle automater, for å tale med Spinoza. La oss følge disse refleksjoner videre. Det er tydelig, at der eksisterer noget, som minner om hensikt — noget hensiktspreget eller hensiktslignende —, som lar sig overføre fra individ til individ. Vi kan innvirke på medmennesker, så de godkjenner våre hensikter, innforliver dem i sig og bringer dem til utførelse. Det lykkes opdrageren å få lærlingene innstillet efter sin vilje — på det vis utformer f. eks. det jesuittiske selskap sine jesuittiske proses lyter. Alle makthavere legger vinn på sådan binding av den opvoksende slekt til deres egne hensikter. Suggesjonens makt er uhyre. Men hvis et individ pd denne vis er blitt et hensiktsmessig middel for andres oiemed er han i virkeligheten blitt et eksemplar — eksempelvis en «jesuitt» — som lovmessig realis serer eller fullbyrder beregnelige effekter. Vi er atter utenom det egentlig hensiktsmessige, forsåvidt som dermed forståes det ubunne, fri, som ikke er underkastet noget lovprinsipp eller nogen beregnelighet. Vil det si, at ekte, selvstendige hensikter ikke eksisterer, idet alt opløses i sådanne overførte — fra andre mottatte — påvirkninger av det blotte hensiktsmessighetens skinn —? La oss for vår analyse betrakte en eller annen «hensiktsmessig» anordning i stort format, et vidtspennende forsett og gjennemføringen av dette, f. eks. en generalstabsplan for et bestemt felttog. Hensikten er for Tyskland å erobre Frankrike. Det er klart, at denne hensikt spredes ned gjennem de funksjonærer, som skal finansiere krigen, dra omsorg for allianser o. s. v. De større militære hverv må betroes personer, som efter beste beregning kan prestere, hvad som fordres av en marskalk, en general . . . men også de enklere opgaver krever for sin gjennemføring personer av bestemt sort: marsjdyktige, fryktløse og ellers velkvalifis serte befalingsmenn og soldater. Overalt stilles der en fordring om en standardydelse. De individer, som i så måte holder mål, havner da i en eller annen gruppe: skikkede marskalker . . . loitnanter . . . soldater. Faller en marskalk, erstattes han av en annen velskikket, som enten står i grup pen eller som ansees egnet til å rykke inn i denne. Herved er der innen alle ledd i krigsmaskineriet sorget for effek: tivitet: brukelig personale, brukelig materiale — med et ord brukelig middel eller redskap. Således må det fortone sig for generalstaben, som har opstilt felttogsplanen. Naturligvis er utvalget av «brukelige» forholdsvis begrenset, forsåvidt de videste hverv angår, men i prinsipp kan enhver erstattes. Det skorter på plan, hvis seier eller undergang avhenger av et eneste uerstattelig individ. For sikkerhets skyld regnes der selvsagt i praksis med reserver for tilfelle av nogen svikt i beregningen. Hensikter, planer harmoniserer det uordnede (mere elementært ordnede) stoff, det uordnede liv, den uordnede sjelsvirksomhet til et ordnet, samvirkende hele. Ved denne ordning av krefter eller energier blir visstnok ikke energi kvantum (de virkende kvantiteter) forøket — her råder loven om energiens konstans — men virkningene blir allikevel oms formet, således at planer blir til virkelighet. Inntil fredsbruddet lå generalstabsplanen i beredskap — og under krigsførselen svevde den over alle disposisjoner som et dominerende direktiv; til sist, ved fredsslutningen, blev den kanhende gjennemført, fullbyrdet. Hensikter av denne slags har tydeligvis sammenheng med resultater. En bevisst hensikt i fullverdig funksjon er nettop enheten, foreningen av det forestilte og det opfylte, full byrdede mål. Hensikter styrer virkninger uten å legge noget til eller fra med hensyn på virkningenes kvantitet; om en foss avgir sin energi vilt eller på civilisert vis gjennem et planmessig fordelende elektristetsverk, er ikke et spørsmål om mengde eller styrke, men om orden eller mening. Tar vi atter for oss generalstabsplanen, så var som nevnt alle de virkende ledd beregnelige størrelser, som den øverste ledelse kunde benytte lovmessig; men den øverste plan, var den også en virkning og i tilfelle av hvad? Om en høiere offiser har fått et opdrag, men ingen detaljinstruks, blir det hans sak å utforme den mere spesielle plan for giennemforingen. Det inngir imidlertid i standardfors dringen til disse offisersstillinger, at innehaveren skal kunne klare slike særlige tillempninger, efter omstendighetene. Marskalkens, generalens spesialplan vil selvsagt igjen sveve dirigerende over alle de underordnedes foretagender, men også til disse kreves der nogen grad av selvstendig initiativ. Det vil si, at hensikter (planer), som inngår i større hensikter, kan bevare en viss ubundethet innenfor en ramme. Friheten kan i så måte være mindre eller større, men en ramme vil der alltid være, som begrenser eller binder. Generalstabsplanen for et felttog er igjen et ledd i nasjonens hensikt å bevare sin uavhengighet, o. s. v. Følger vi virkningenes rekkefølge bakover i tiden så langt som vi formår, havner vi ved de «første» virkninger, der også kan betegnes som årsak til de efterfølgende. Men disse be stemmelser blir selvsagt relative. Bak den «første» virkning i denne forstand skimtes ennu tidligere virkninger og således bakover i det uendelige. Ethvert punkt i en sådan uendelig rekke er som bekjent like nært og like fjernt fra noget utgangspunkt. Den «avsluttede» uendelighet er i det hele ikke noget begrep (eller nogen mening), men kun et tomt ord. I matematikk regnes der med grenser, henimot hvilke rekker kan konvergere i uendelighet (1++1/H/,4/,+/n +%/2n . . . = 2); men «uendelige» rekker av den sort er i virkeligheten endelige: de har sin definisjon, sin avgrense ning, sin grenseverdi. Virkningenes rekkefølge bakover og fremad i tid har ingen sådan rasjonell bestemmelig grense. Den «første beveger», for å tale med Aristoteles — eller i vanlig sprogbruk «skaperen» — er ord uten mening; der er intet som begripes eller fattes ved ord av den sort. Om man på tilsvarende vis følger hensikter, eftersom de inngår i videre og atter videre planer, inntil man havner ved de nasjonale, internasjonale, humane intensjoner (idealer) og videre i fantasifull forlengelse ved den kosmiske harmoni og det guddommelige forsyn — så står vi like overfor den samme ubestemmelige, uavsluttede endeløshet. Guds plan: leggende forsynstanke (den første «ordner» eller «anordner») gir oss like så litt noget begrep (noget begripelig) som den første «årsak» eller den «første beveger». Om tilværelsen i sin siste grunn er virkende bestemthet (determinerende lovmessighet) eller meningsfylt hensikt, som utnytter lovmessighet blir nodvendigvis rent spekulas tive konstruksjoner. Vi kan tro enten det ene eller det andre — eller vi kan fortrøste oss til at motsigelsen kun eksisterer i mangelfull erkjenelse. Forlegger vi derimot denne strid om prinsipper (virkning, hensikt) til det relative, erkjennbare, blir forholdet dette, at bevisste hensikter alltid utnytter lover, mens disse ikke kan forklare nogen hensikt. Forsåvidt inntar den bevisste hensikt — og dermed etikken — en forgrunnsstilling, som det videre omspennende (jfr. s. 45). Lovene blir midler for realisasjon av forsetter. Såfremt en hensikt anskues som ledd i videre hensikt, rykker den dog inn i lovmessighetens sfære — og hermed reiser der sig nye problemer, som vi senere får forsøke å følge videre. % Forklaring og forståelse. Forklaring er den akt, hvorved noget føres tilbake til noget annet som sin bestemte grunn. En virkning eller virkelig begivenhet kan henføres til noget annet virkende, i henhold til naturlov; man taler i så fall om realgrunn. Men henføringer kan også skje til blotte tanker: innordning under tankegrunn. Realgrunner vil således si de lovbestemte virkende be: tingelser: årsakene. De rene tankegrunner (formelle erkjennelsesgrunner) er tankens forutsetninger eller premisser. For: klaring er altså begrunnelse, påvisning av grunn. Det dreier sig her om relasjon (et forhold) mellem det begrunnede og det begrunnende. Når vann opvarmes tilstrekkelig begynner det å koke. Faller en sten til jorden fra en viss høide, vil den levende kraft i stenen være bestemt ved vekten og fallhøiden, efter fall-loven. Sådanne saksforhold er (som all naturlovmessighet) objektivt betinget. Vår tanke konstaterer her kun, hvad den forefinner i virkelighet. I motsetning til sådan realsammenheng mellem konkreter (realiteter), refererer de rene fankesammenheng sig til abstrakte begreper eller definisjoner. Exhibition og dennes straffbarhet (for å velge et eksempel) forefinnes ikke i den ytre natur, men i vår rettsorden, i vår straffelov ($ 212); om alle gikk nakne — eller ingen tok anstøt av nakenhet — vilde der ikke foreligge nogen exhibition. Den straffbare fremvisning av nakenhet har sin tankegrunn i det juridiske begrep om sedelighetsforbrytelse; den inngår herunder som en art under en videre art. Alle logiske slutningsakter medfører formell eller logisk nødvendighet; hvis premissene er riktige, må også konklusjonen nødvendigvis tenkes. Der er imidlertid alltid noget hypotetisk ved den logiske slutning: hvis premissene holder, så holder sluttsetningen. Interessen knytter sig her spesielt til oversetningenes hold: barhet. Ved slutninger i kraft av rene tankegrunner kan f. eks. den situasjon inntreffe at en tanke opgis som ikke lenger tilfredstillende. Den straffbare exhibition vilde forsvinne, om man gav begrepet sedelighetsforbrytelse en vesentlig an nen definisjon enn den nu gjeldende o. s. v. Ved slutninger om realiteter fungerer naturlovene som oversetninger. Om disse realgrunner (naturlovene) gjelder det imidlertid at de stadig forrykkes, idet vi efter hvert be: griper dem mere virkelighetsmessig. Hvis f. eks. den såkalte perniciøse anemi virkelig var perniciøs (som man før trodde), så vilde ethvert tilfelle av sådan anemi føre til dødelig undergang; alle derav lidende patienter måtte bukke under 0.5. v. Men skjønt den «konkludering» eller sluttledning er «lo gisk» utfra gamle premisser (det vil si gamle erfaringsregler), er selve konklusjonen (sluttsetningen) helt misvisende. Ved perniciøs anemi har vi nettop oplevd oversetningens ugyldighet, idet sykdommen har vist sig helbredelig ved rikelig bruk av lever i kostholdet. «Konkluderingens» logiske nødvendighet gir i og for sig ingen garanti for «konklusjonens» holdbarhet. Rene tankegrunner gir oss kun orden for tanken, og der blir ikke noget hold i den orden, om ikke tankene selv har holdbar grunn å støtte sig til. Det fører tilbake til de siste tankegrunner, i praksis til de bærende grunnoverbevisnin ger eller fundamentale oversetninger. Det eneste prinsipielt holdbare i den logiske tankeprosess er det ytterlig formale identitets- og motsigelsesprinsipp at tanken er sig selv og ikke sin motsetning. (1 meter er 1 meter og ikke mindre eller mere enn 1 meter, altså ikke f. eks. 2 meter.) Det som tanken har fastsatt eller definert gjelder for denne tanke som tanke, inntil man eventuelt skulde bestemme sig for eller bli tvunget til en annen definisjon. Om tanken også holder utenfor tanken — i virkelighet — avhenger helt og holdent derav, om tanken er fundert i virkelighet, om den er utledet av erfaring om virkelighet, om den med andre ord har realgrunn. Vi fortrøster oss til at de matematiske ensartetheter (tall, dimensjoner, retninger . . .) er så sikkert definert, så helt ut homogene, at der kan sysles dermed efter logikkens regler uten risiko for svikt i sluttsetningene på grunn av oversetningers uholdbarhet. Men da må vi også holde oss innenfor rammen av ren (abstrakt, formal) matematikk. Både «virkninger» og «hensikter» gjelder en virkelighet, og er ikke nogen blott «formal» eller «logisk» tankeorden. Men skjønt virkninger ikke kan rasjonaliseres til noget logisk avsluttet system, lar de sig dog rasjonalisere relativt, til naturlove eller erfaringsregler. Stadig videre felter av natur føres på den vis tilbake til lovmessige realgrunner, som man således med største fordel kan fortrøste sig til. Hensikter kan derimot hverken innfanges i nogen lov eller innbringes under nogen overordnet tanke; de unddrar sig enhver henføring til grunn eller rasjonell forklaring. Allikevel forefinnes de i virkeligheten, og de kan endog ta lovene i sin tjeneste til sin egen opfyllelse eller realisasjon. Skal vi da forkaste dem som ikke eksisterende, som skinn, som illusjon, fordi vi ikke kan finne nogen forklaring eller begrunnelse. Eller hvordan skal dette dunkle problem finne sin løsning? En hensikt kan være ledd i en større hensikt, og som ledd i denne siste trer den inn i de lovbundne virkningers realsammenheng. Generalstabsplanen overføres øiensynlig på den vis at feltherren, . . kapteinen, . . soldaten i henhold til mottatt ordre blir en virkende faktor av beregnelig effektivitet 0.5. v. «Ordren» setter som «realgrunn» virkninger i sving efter psykologiske love. Men det tilbakeblivende og egentlige problem er dette, hvad hensikt er som sådan — altså fra synspunktet hensikt — og ikke som ledd i annen, videre plan. En hensikt — et forsett — som er mig gitt, og som jeg altså har mottatt, er ikke i egentlig forstand min hensikt; jeg kan kun gjøre den til min ved uten forbehold å godkjenne den og være med i den, som var den min egen. Der er i og for sig intet til hinder for at jeg går op i den med min fulle sjel. Ser jeg derimot bort fra min mulige delaktighet i en vie dere planmessighet, blir mine hensikter «mine» slett og rett; fra sådant synspunkt er de hverken tilført mig eller mottatt av mig. Som fornuftig, villende vesen hensikter jeg på målet og søker å realisere dette. Mitt hele jeg styrer denne fullbyrdelse av mine hensikter, og til det øiemed utnytter jeg alle de fysiske, biologiske, psykologiske og sosiologiske virke midler, som står til min rådighet. Alle ledd i den kjede, som forbinder min forestillede hensikt med dens realisasjon, er beregnelige (determinerbare) efter lovprinsipper. Men min hensikt er intet ledd som kan sidestilles med leddene i den samme hensikt. Hensikten går ikke forut for disse ledd for sukcessivt & avløses av disse. Den er både før og efter de enkelte ledd som noget som svever over disse og binder dem sammen til enhet. Den er som dirigenten i et orkester i forhold til de enkelte utøvende kunstnere — eller som den enkelte kunst: ner i forholdet til de kunstmidler, som han utnytter. Pianisten som fremfører et musikkverk, styrer eller dirigerer tonene, tangentene . . . , det er ikke ham, men hans hånd som omsetter muskelbevegelser i lydbølger. De kjente elementære energilove, som vi kjenner fra fysikken, de bio» Jogiske love som omhandle i fysiologien, de psykologiske love om reglene for de sjelelige elementers følgen på hverandre — alt dette refererer sig til de elementære effekter fra ledd til ledd, mellem ledd innbyrdes. Om helheten, i vårt tilfelle pianisten, kan der ikke sies noget annet enn at han styrer, ordner disse elementer, at han setter dem i sving, spiller på dem. Han kan selv bli element, når han inngår i et orkester som en orkesterpianist og styres av dettes dirigent; men da er det ikke lenger hans egen hensikt, men orkesterdirigentens som foreligger. Og det var egen hensikt, — egentlig hensikt — som vi her skulde prøve i dets forhold til lovprinsippet. Hensikter har struktur. Midler og mål henger sammen på forståelig vis; alle ledd har forståelig mening som siktende på målets opfyllelse. To like viktige innsikter synes å fremgå av disse over veielser. For det forste at egentlig ekte hensikt ikke kan forklares ved eller fores tilbake til nogen lov for sammenheng mellem virkninger. Hensikter virker ikke i den forstand at de uttømmer et energiforråd for derefter å avløses av en ekvivas lent mengde av andre energier, således som f. eks. når cleks trisitet omsettes i lys eller varme. Hensikter gir energiutvekslingen retning, orden, uten å øke eller minke energi mengden. For det annet at hensikter allikevel kan bli virkende innflytelser av den beregnelige determinerbare sort, nemlig som ledd i videre hensikter. Regner man ikke med pianisten selv, efter hans egenart, men med ham som en av orkestes rets pianister — som en brukbar pianist efter dirigentens intensjoner — så bestemmes der over ham efter en regel eller en lov. Vier da atter inne i de lovmessige, determiners bare virkningers sfære. Hensikter og virkninger står da på den ene side mot hverandre, men går også hånd i hånd uten motsigelse. Natur ligvis ligger det i en sådan situasjon nær å tenke sig mot» setningen som uttrykk for en forskjell i standpunkt. Spør man i Vardø, hvor Trondheim ligger, vil det bli svart langt i syd, mens en Kristiansander vilde svare på det samme annet — og like utilstrekkelig. Om virkning kan man overhodet ikke ha nogen mening på forhånd, uten at man har en regel (lov, bestemmelse) å holde sig til. Men skal noget inngå under en regel, så må det være på grunn av likhet i en eller annen henseende med andre eksemplarer av samme art. Dette jernstykke har samme spesifike vekt som annet jern av samme slags, 1 cm* av dette jernstykke vil altså ved veining innvirke på vekten likedan som 1 cm" av den slags jern pleier å virke. En stan dardpianist virker også likedan som andre standardpianister; han kan utveksles i et orkester med en kollega, uten at der risikeres nogen svikt i beregningen. Men anskuer man et vesen individuelt — for så vidt som det er individuelt — idet man bortser fra dets forhold som eksemplar av en art, så blir der ingen regel tilbake, ingen lov, ingen bestembarhet. Om det individuelle kan kun sies generelt, at alle ledd deri hensikter på helheten, som er selve individet. Her har altså hensiktsprinsippet sitt rette sted, sin gyldighet. Virkninger og hensikter blir da på den vis to metoder eller standpunkter for betraktning, alt efter som man henser til det abstrakte eller det individuelle, det elementære eller det totale. Hvorvidt det ene eller det annet standpunkt for tilfellet fører lengst frem avhenger igjen av den hensikt man fors følger. Lovprinsippet gir i det hele ikke forståelse: mening, men forklaring: regel. Om man har bestemt tyngdeloven (fall-lovene . .) og fast» satt dem på eksakteste vis, efter matematisk formel, så for: står man allikevel ikke tyngdefenomenene. Man vet hvor: dan det foregår efter disse tyngdelove, men man kan ikke si at disse love har nogen mening. Der menes overhodet intet dermed, de hensikter ikke til noget som helst. Elementer (elementkombinasjoner, elementkonstellasjoner) følger efter hverandre på den vis som regelen beskriver, og efter den regel kan man regne; men loven er ingen sammen» heng, hvor noget som ledd inngår i et ordnet hele eller en struktur. Ingensteds blir der plass for noget hvorfor, hvortil. Vi tenker oss da også helst lovene som noget av vår forstand eller forståelse uavhengig, som noget der gjelder objektivt. Er man metafysisk innstillet og helt overveldet av lov: prinsippet vil man gjerne se loven (virkningsloven, determinasjonen) som det basale i tilværelsen og alt annet som subjektivt skinn. En sådan metafysiker vil hevde at vi gjen nem lovvidenskap mere og mere erfarer hvordan tilværelsen er eller forholder sig, og mindre og mindre blir vår (innbilte) forståelse av hvorfor den er sånn og sånn. Besinner man sig tilstrekkelig — heter det videre — vil man stedse klarere innse, hvor meningsløst det er å stille disse spørsmål om hvorfor og hvortil. Vel kan det ha en betinget verdi å søke efter betydninger for oss, ut fra nyttesynspunkter; men det blir noget subjektivt, en pur menneskelig interesse, som ikke gjenspeiler noget centralt forhold i virkeligheten. Desto bedre forklaring — desto mindre mening, hensikt, forståelig sammenheng i tilværelsen. Tilbake blir dog den omstendighet at de forklarende love garanterer oss de sikreste nytteeffekter. Det er derfor vi aldri vil ophøre med den videnskapelige utforskning. På ny dukker så hensiktene frem som de der allikevel tar ledelsen. Og lovene blir igjen meningsfylte, forståelige som midler for våre planer. Men det er også kun i denne sammenheng at de får mening, hensikt; i sig selv har de intet derav. Hvert ledd i en kausalrekke hensikter riktignok på de foregående og efterfølgende: s—R Vogt keren Eddington sier). Men denne sammenheng i bestemt tidsretning gir iallfall kun et rent minimum av mening. Fra sådant utgangspunkt å slutte at nogen annen hensikt eller mening ikke finnes blir øiensynlig en rett ensidig konklusjon. Hvordan stiller det sig når man går den omvendte vei og betrakter sammenhengende strukturer? Ved sådan kontraprøve passer det best å ta særskilt sinn» rike (meningsfylte) åndsverker til utgangspunkt, et music kalsk mesterstykke, et drama av Ibsen, en personlig livsgjerning (Cesar, Aristoteles, Darwin . . .), en politisk eller religiøs organisasjon (marxisme, katolisisme . . .). Hver tone, hver harmoni hensikter på symfonien — hver replikk har sin betydning for den dramatiske helhet — hver akt av virkelig personlig pregning faller naturlig inn i livsverket, livs anskuelsen — hver tese, hvert dogme, hver praktisk anordning kreves av totaloiemedet, o.s. v. Det sinnrike er desto mere sinnrikt, jo rikere det er på mening («Sinn»). Man får ikke tak på noget av denne mening, om man ser bort fra den og bare holder sig til virkningsrekkefølgen. En replikk i et drama f. eks. hensikter både frem og tilbake — den får sin mening av det foregående og gir mening til det senerekommende, på samme tid som den også gir mening til hvad som gikk forut og henter mening fra hvad som følger efter. Alle ledd i sammenhengen lever gjensidig i hverandre og i den helhet, hvori alt går op. Ta f. eks. til analyse et eller annet fasttømret dikt («De siste gjester . . » (Ibsen), «The raven» (Poe)) — alt står så sikkert sammen, alt hensikter så klart til alt det øvrige. Den estetiske skjønnhet beror på sådan samklang, symfoni, passende proporsjon, samordning av stemmer, kohærens av tanker, harmoni av motiver . . . Og likedan i alt åndsverk. Det er ikke de elementære momenters sukcesjon, men delenes innbyrdes gjennemtrengning (pénétration réciproque, pénétration mutuelle) hvorpå det kommer an. Man kan meget vel betrakte disse sinnrike (meningsfylte, hensiktsmettede, planmessig strukturerte) åndsverker utenom enhver relasjon til virkning i bestemt rum og tid. Ethvert virkende emne (en sten, ... en soldat o. s. v.) har sin iboende effektivitet, som kan utløses her og nu, der og da, under gitte betingelser. Er effekten utløst, idet f. eks. stenen er falt til jorden fra 100 meters høide, kan ikke den selvsamme effekt utløses på ny. Samme sten kan selv: sagt nok engang løftes 100 meter i været og atter slippes ned, men det blir da en annen effekt av samme størrelsesorden. Effekter forgår, har ingen bestand. Men et åndsverk — en komposisjon, et drama, en ideologi — uttømmes ikke, om det trer inn i rum og tid: om musikkstykket f. eks. spilles her eller der, nu eller da, om idéene griper en ny menneske» sjel... Aristotelismen, marxismen forblir likefullt, om den fenger i en enkelt eller i millioner av sjeler, om den fenger i dag eller om tusener eller millioner av år. Åndsverket er ikke bestemt ved nogen empirisk, konkret stofflighet eller materie; det er ikke nogen fing, ikke nogen begivenhet, kan overhodet ikke karakteriseres eller beskrives ved materielle predikater. Når man betegner det som immaterielt og evig skal der ikke legges annet inn i disse dunkle ord enn mangel på forhold til bestemt rum, tid, stoff og andre tinglige konkrete attributter. Positivt kan ands: verket ikke karakteriseres på annet vis enn nettop som be: visst mening, plan, orden. helhet. Det er fremgått av bevisst hensikt hos den som skapte verket, og som «verk» betraktet — løsrevet fra sitt ophav — må hensikten deri forståes, om det skal kunne bli levende tilegnet av andre mottagelige sjeler. Vil man forsøke å karakterisere tilværelsen, som den fremtrer i menneskelig erkjennelse, blir virkning og hensikt like fundamentale, kategoriale karakterer. Og det er kun i kraft av hensiktssynspunktet (hensiktens kategori) at der blir plass for forståelse. Jeg forstår en arkitektonisk detalj efter symmetri og andre proporsjonsprinsipper, en replikk med henblikk på dramaets idé, en strategisk disposisjon som ledd i en feltplan, en politisk forholdsregel utifra marxs ismen . . . . Jo mere der sees bort fra sådan sammenheng, dess mindre blir der igjen av forståelse. Og «virkninger» — som rene effekter betraktet (i bestemt rum og tid) — gir ingen annen sammenheng enn den kausale forklaring efter lovprinsippet. Når love anvendes i hensikt — til gjennemføring av planer — blir selvsagt «anvendelsen» forståelig. Men det er altså ikke lovene, men bruken av dem, som har mening. En sinnrik utnyttelse av love betegner jo noget i ganske særegen forstand hensiktsmessig. Om man siledes med «ratio» vil forstå det samme som «forklaring», begrunnelse (bestemmelse, determinasjon), blir det «rasjonelle» uforståelig, og forståelse «irrasjonell». Opfatter man «ratio» som innordning under grunner, love eller tankegrunner, blir det eneste som tilsynelatende kom: mer i tillegg de formale prinsipper om identitet og motsigelse. Men i selve idéen om en realgrunn eller tankegrunn er dette identitets- og motsigelsesprinsipp inkludert. Naturlovmese sighet har som forutsetning at samme emne, samme begivens het, samme betingelser opfattes som identiteter og fastholdes som sådanne i vår erkjennelse. Og tankegrunner vil alltid være «definisjoner», som nettop karakteriseres derved at alle eksemplarer av arten bestemmes som identiske i en eller annen henseende. Det logiske formapparat er grunnlag for enhver forklaring, men bidrar ikke til forståelse av sammenheng. Logikk kan anvendes med forståelse, i hensikt, men inneholder i sig selv ingen mening. At 2 er 2 og ikke 3 gjør oss intet åndsverk forståelig; men et åndsverk krever, om det skal ha mening, at to taes for to og ikke for tre. Lovvidenskap og logikk supplerer hverandre; den første lærer oss reglene i tilværelsen, den siste gir oss regelen for all regel. Felles for all spesiell lov eller regel er selve lovens eller regelens prinsipp: at der eksisterer likt, at likt er likt og skal behandles som likt (og ikke som ulikt). Hvis ikke en mursten (en soldat, et armékorps) kunde settes lik en annen mursten (. . . .) (i en eller flere henseender), så vilde der ikke eksistere eksemplarer av disse arter, og heller ingen regel til bestemmelse av arten. Logikk og lov har derimot ingen anvendelse, hvor der ikke lenger foreligger artsmessig identitet, men ren indivis dualitet eller egenart. De emner som så å si savner all individualitet og helt ut har karakter av eksemplar er — foruten tallene — det rene (matematiske) rum og den rene (matematiske) tid. Rummet som sådant er som man sier homogent. Denne meter er lik denne meter; «hvor» i rummet endrer ikke meterens beskaffenhet, således at den på noget vis blir nogen individuell meter. Likedanheten, homogeniteten er komplett i denne geometriske sfære. Jo nærmere man kan føre en regel eller lov hen imot det matematiske ideal (kvantitetsformelen), jo fullstendigere har man også sett bort fra all individualitet eller særegenhet i emnene (forholdene, begivenhetene), jo nærmere er man således kommet idealet av regel, lov, bestembarhet, jo sikrere kan man følgelig regne med emnene som beregne» lige hver efter sin art. All forklaring tenderer mot dette matematiske ideal av beregnelighet. Det forutsetter som nevnt at individualitet, egenart, settes ut av betraktning. Omvendt er der et nøie forhold mellem egenart og forståelig meningsfylde. Jo mere indre sammenheng der fore: finnes i sluttet personlig livsverk, konkret statsorganisasjon, særpreget ideologi o. s. v., jo mere tilgjengelighet for for: ståelse. Det er forståelig at Nansen — som sikter på Nordpolen — begynner med Nordmarken og Grønland; her er retning, linje, som vi forstående kan være med i og ta del i. En uordnet menneskesjel er det meget vanskeligere å forstå. Nansen var sportsmann, nordmann, polarforsker, human verdensborger . . . ; han var et eksemplar av alle disse arter (en sportsmann, en polarforsker, o. s. v.), men alle disse bes stemmelser (predikater) uttømmer ikke hans vesen. Man kan spesifisere bestemmelsene (en dristig, initiativrik, utholdende, klokt beregnende, videnskapelig interessert . . . . polarforsker, 0. s. v.), det gir dog alt sammen ikke selve Nansen. En sum av predikater (abstraksjoner) blir ikke noget individ. Som den kraftige sportsmann han var, lot han sig sikkert bestemme eller beregne efter en eller annen regel fra sportens sfære («som under forbehold av sundhet i stand til den og den standardprestasjon . . .»); men det blir kun en bestemmelse av sportsmannen i ham, ingen bestemmelse av ham selv. Individet, personligheten, selve Nansen gir oss intet holdepunkt for nogen forklaring. Vi har ingen regel for Fritjof Nansener, idet nogen sådan art ikke eksi sterer; — men hans liv og livsverk i dets udelelige helhet byr oss mange holdepunkter for forståelse, i kraft av den indre orden og sammenheng deri. Om all historisk sammenheng gjelder det samme. Norge som halvøi, rikt på fjell og fjord, langt mot nord . . . gjor landet til et eksemplar av halvøier, fjell- og fjordlandskaper 0.s.v. At dets næringsveier (skibsfart, fiskeri . . .) forklares herved (efter økonomiske, meteorologiske . . . love) vil være innlysende. Men Norges historie som helhet uttømmes ikke i nogen regel, skjønt den byr stoff nok for forståelse. En helhet, en udelelighet kan som sådan ikke determineres. Så snart man determinerer, opstiller man en grense, hvorved helheten opstykkes og blir borte . . . Etisk frihet. Etikk som lære om rett eller riktig handling, stiller selvsagt det problem: riktig i forhold til hvad? Rett eller riktighet er ikke noget emne, nogen gjenstand, men et forhold til en norm eller målestokk. En riktig meter er lik en standardmeter, . . . . Riktig er den medisin, det kirurgiske inngrep, o.s.v. som fører til helbredelse eller lengst mulig frem mot det mål. Det rette, riktige hensikter til en opgave eller fordring. Standardmeteren krever at alle metre skal være lik den. Hvilken fordring skal der stilles til etisk handling? Under henvisning til hvad som tidligere er anført (s. 6, 46.) kan vi si maksimum av mening, — orden, hensikt, plan — og det betyr igjen maksimum av forståelighet. Etikken tenderer (i sin ideelle utfoldelse) mot innordning i de videste sammenheng og beherskelse av naturlove. Sprogets ord er si mangetydige. Nogen forstår med frie het den virksomhet som forer uhindret mot et mil eller som bortrydder hindringer; andre legger den mening inn i det samme ord, at virksomheten ikke er underkastet naturlov. Når der tales om efisk frihet, om personlighetens frie valg — eller i videre sammenheng om menneskehetens mo ralske frihetsideal, om tilværelsens frie planmessighet o. s. v., så kan ikke det bety nogen ophevelse av de naturlove, som forklarer de elementære virkningers sukcesjon i tiden. En indeterminisme av sådant innhold vilde være en uhyrlighet. Frihet i etisk forstand betyr evne til å innse, ønske, velge, ville og gjennemføre av fullt hjerte, hvad som fremmer de videste hensikter eller mål (for personlighetsutfoldelse og samfundsutvikling). Den teologiske (klerikale) etikk vil ikke gi avkall på de transcendente, guddommelige fordringer, hvad den humane (blott-humane, «lege») morallære selvsagt må gjøre. Innenfor de «lege» systemer av etiske fordringer kan op» gavene innsnevres, idet man f. eks. ser bort fra menneskehetens beste og holder sig til hvad som er best for eget land, egen stand, egen familie, egen person 0.5. v. Enhver sådan etisk innsnevring innebærer selvsagt risiko for uhensiktsmessighet, sett fra videre standpunkt. Alle den slags snevre, «relative» moraliteter medfører tilsvarende begrensning av den etiske.frihet. Man kan vel innse, ønske og helt ut ville sitt fedrelands vel, og for så vidt være fri tysker, englender 0. s. v.; men man er ikke fri vers densborger, om man ikke på tilsvarende vis innser og vil det videste, humane gode. Og religiøse personer vil ikke finne frihetens ideal virkeliggjort, om ikke Guds bestemmel ser blir efterfulgt. Har man ingen videre hensikt for sine handlinger (sin livsførsel) enn å råde på sitt eget private doméne, sin egen bondegård f. eks., så blir man ufri, når statsmakten dikterer, foreskriver handlinger, som går ens egne hensikter imot. Går man derimot i forstående hengivelse inn for statens opgaver, blir man fri statsborger, 0. s. v. Man kan således være mindre eller mere fri — alt efter viden av de hensikter som man innser og vil — og friest er den som går op i den mest oms fattende helhet. Helt fri i leg betydning er den helt humant sinnede personlighet og verdensborger — i reli den som innser og vil Guds mening med tilværelsen. Den etiske frihet tilhører således ikke naturlovmessigs hetens (kausalitetens) kategori. Den er ikke det motsatte av lovmessighet eller determinisme, men inngår i en annen orden eller tenkningskategori (hensikt, finalitet, teleologi, helhet, strukturell sammenheng; disse forskjellige ord betyr vel det samme). Det gir derfor heller ingen klar mening å tale om frihet som mangel av determinisme (indeterminisme). Det inde minerede er det som ikke har fått sin bestemmelse eller determinasjon, uaktet det efter sitt vesen lar sig bestemme. All forbindelse mellem elementer følger de regler eller love som gjelder for elementenes vekselspill. Hvor den artsmessige (abstrakte) innordning hører op, mister også bes grepet lov eller regel (determinasjon) ethvert innhold. Ophører enhver mulighet for noget annet synspunkt enn det individuelle, således som det aller klarest er tilfelle, om tilværelsen betraktes som helhet — blir lovens eller regelens begrep helt uanvendelig. Sider ved den individuelle persons lighet, de konkrete historiske utformninger, lar sig utskille som «elementer» (f. eks. «karaktertrekk» som er særegne for bestemte personligheter i motsetning til andre; eiendommeligheter (trekk) ved den vesteuropéiske mentalitet i motset ning til f. eks. den kinesiske); men tilværelsen som helhet har ingen sider, idet der ikke gis andre tilværelser, som den kan sammenlignes med. I det siste overblikk som menneskesjelen søker å heve sig til, svikter iallfall lovens, bestembarhetens prinsipp. Til: værelsen er som totalitet ikke lovbestemt; men vel har det mening å anta og fortrøste sig til, at den har mening, hen» sikt, orden, sammenheng. Og mine hensikter får desto vis dere mening, jo mere de inngår harmonisk i tilværelsens orden. Eller mere relativt (i den lege tankes sprog): jo bedre min hensikt harmonerer med menneskehetens, desto rikere på mening eller friere blir min livsførsel. Den etiske frihet betegner den innsiktsfulle, villige innordning i denne videste meningsfylde. Hensiktene binder, utvelger, leder, forplikter. Et menneskes etiske kvalitet kan nærmere bestemmes ved det som han har respekt for eller tar avgjort hensyn til. Respekt, aktelse, aktpågivenhet vil enhver ha overfor sine mere vesentlige mål og de dertil knyttede midler, interesser o.s.v. De fleste har en viss respekt for sin helse; det skors ter sterkt på etisk disiplin, om man ikke er i stand til selv en liten forsakelse, når helsen kan trygges derved. Respekten for sitt arbeide, sin profesjonelle opgave betegner en videregående etisk orientering. Familiære, borgerlige, nasjonale, humane interesser gir oss en skala for den etiske innstilling og omfanget av denne. Det ligger i ethvert måls, enhver hensikts natur at sjelsvirksomheten samles derom eller bindes dertil. Målet er selve centret for opmerksomhet. Der sanses, føles, erindres, tenkes og handles i overensstemmelse med den interesse: innstilling, som målene anviser. Eftersom nye mål, nye inter: esser melder sig for det voksende barn, åpner der sig nye felter for iakttagelse, følelse, tenkning, handling. Den aseksuelle f. eks., akter ikke på det annet kjønn, tiltrekkes ikke derav, røres ikke derved, tenker ikke derpå, handler ikke i nogen hensikt av den orden . . .; anderledes ved seksuell innstilling, o. s. v. Når hensikter eller mål binder, samler sjelsvirksomheten skjer det dels på positivt-utvelgende, dels på negativt-forkastende vis. Man sanser, føler, husker, tenker . . . hvad som målene utpeker eller krever; hvad som ikke passer inn blir betydningsløst og dermed oversett, overhørt . . . uteglemt (bortglemt), utestengt, satt ut av betraktning . . . Enhver dominerende hensikt virker utvelgende, ledende, krevende i særegen, skjerpet forstand, som en indre diktator eller forplikter. Det hører vel med til menneskets utpreget sosiale natur (fr. den gamle aristoteliske karakteristikk av mennesket som sosialt dyr), at de nærmeste fellers hensikter så lett overs føres til barnet som pliktkrav: dette må eller skal du! Dette må eller skal du ikke! Fra meget tidlige barneår utformes den slags bydende forpliktelser. De hensikter eller hensyn som for den enkelte går foran alle andre, stiller i det hele fordringer, overfor hvilke de øvrige krav og tilbøieligheter må vike. For den psykologiske bedømmelse er situasjonen særdeles klar: det av hver især (person eller samfund) som videste hensikt opfattede krever ubetinget respekt: som øverste verdi, norm for all annen vurdering. Holdningsløse mennesker og samfund som ikke kjenner noget dominerende hensyn, vil omvendt mangle denne måle» stokk, denne vurdering efter en rangorden. Når videre hensyn får råde, blir de snevrere hensikter undergitt hemmende betingelser. Var helsen hittil min høieste interesse, vil jeg — om fedrelandets vel i farens stund blir mitt mål fremfor alt annet — også kunne gi avkall på sundhet. Denne kommer nu i annen rekke: heller krøpling for all fremtid enn landets undergang. Er den siste (øverste) hensikt kraftig betonet blir den «helligdom» — «hellig» — for dette skal alt opofres. Hver ordnet sjel eller ordnet gruppe føler sig mere eller mindre sterkt forpliktet ved sådanne ledemotiver. Verdienes hierarki. Hvilke hensyn eller hensikter bør gjelde fremfor alt annet er det videre spørsmål. Og det er dette siste problem om almengyldig vurdering, absolutt, betingelsesløs forpliktelse som stiller de store tankevanskeligheter. Silenge en sjel er i vekst vil hittidig ledende verdier efterhånden nedvurderes og vike plass for videre hensyn. Hvad som legger hindring i veien for sådan vekst blir i særegen forstand verdifiendtlig, ondt, nedrig. Det samme gjelder hindringer for sosial utvidelse og utfoldelse av humanitet. Det er synd å tyrannisere menneske: ånden. Den psykologiske kjensgjerning som ellers betyr mest for etisk vekst, er hensikters overføring (overførbarhet) fra sjel til sjel. Små barnesjeler optar umiddelbart de voksnes videre sjelelighet ved medoplevelse: medfølelse, medvurdering, efterligning — jfr. eksemplets innflytelse, innforlivelsen av forbilleder. Hvad de største sjeler ned gjennem tis dene har ant av vid hensiktsmessighet, kan orientere en hel menneskehet i samme retning. Respekt for etisk genialitet er kan man si etikkens vekstprinsipp. At denne vekst er rettet mot øket sannferdighet, kjærlighet, samhold, ære, troskap, holdning, kraft, beherskelse — kardinaldyder efter gammel terminologi — torde være nokså klart. Men denne verdienes (og dermed forpliktelsenes) overs førbarhet stiller et nytt problem: om forholdet mellem utenfra optatt (heferonom) og innentil forankret (autonom) hensikt eller målsetning. Et er den plikt som pålegges mig — og som jeg kanskje respekterer nødtvungen eller halvt uvillig — et annet den som lever i mig og behersker mig som indre fordring. Man moter i utformet sjeleliv et system av snevrere og videre hensikter eller ledemotiver (dominanter) under kontroll av en «øverste dominant» — svarende til de hierarkiske pelotonger under kapteiner — og disse styrer kompanier under stabsoffiserers direksjon o. s. v., og alle militære under: ordnede fra nederst til øverst i siste rekke lystrer den øverste arméstyrelse — således fungerer de underordnede ledemotiver under kontroll av den øverste dominant: personligheten med dens helhetsfordring. En personlighet kan likesom en armé være slett eller godt organisert, eftersom hierarkiet samarbeider på mere løs, tilfeldig, uordnet vis eller det er sikkert sammensveiset. Kollektivt humant samvirke forutsetter på tilsvarende vis et folkenes forbund som øverste dominant. Ledelse som enhet av impuls og hemning. Hensiktsmessigheten i en sådan personal, resp. sosial struktur lar sig på en måte gradere eller nærmere bestemme efter arten og styrken av de impulser og hemninger som sprer sig fra de dominerende til de underordnede ledd. Impuls og hemning danner iøvrig ingen motsetning, men betegner to sider ved det samme forhold, ledelsen (direksjonen, ordningen). Skal en arméstyrelse sette inn maksimum av styrke på den ene front, må den overføre krefter dit hvor det for vies blikket trenges, derfor må aksjoner på de andre fronter foreløbig stilles i bero, helt eller delvis. Samling av krefter mot et mål er ikke mulig, uten at kreftene forlegges eller fordeles, administreres efter situasjonenes behov. Den indre disiplin i en menneskesjel er i så måte helt å sidestille med den kollektive disiplin i en gruppe. Kan man holde østfronten med 1/10 part av troppene og skikke de 9/10 parter med største hast over på vestfronten, for atter likeså raskt å omgruppere i motsatt orden, må arméen sies å være i god form. Det samme er tilfelle med det menneske som kan utsette eller opgi selv meget krevende behov for å samle sig helt om det aktuelt fornødne. Det gir et fortegnet billede, om man identifiserer hensiktsmessig sjelsvirksomhet med hemnings- og forsakelsesevne; hovedsaken er den sjelelige samling, impulskonsentrasjonen, hvori hemninger inngår som ledd. Den etiske evolusjon. Denne utvikling av sjelsevnene til større samlet slagkraft lar sig følge hos mennesket helt fra spebarnsalderen. Like som hos dyrene virker erfaringene impulsgivende og hemmende gjennem de såkalte betingede refleksers mekanik. Man dresseres, oplæres til å innordne instinktene under erfaringene, til f. eks. å samle sig om nyttige næringsmidler og vrake unyttige, utjenlige. En 5-måneders unge putter når som helst hvad som helst i munnen og svelger kanskje også ting som ikke passer; et bedre oplært barn spiser til bestemte tider og holder sig til passende fødemidler. En masse hemninger inngår i denne oplærelse, men også tallrike nye impulser av såkalt nyttig, erfaringsmessig holdbar sort. Vil man i videre forstand betegne enhver tilvekst i struks turell, funksjonell samlethet som en etisk evolusjon eller noget dermed analogt, blir denne innordning av instinkter under erfaring det første skritt på veien. Om sådan erfaring innvinnes individuelt, ved særskilt personlig oplevelse, eller om den bibringes utenfra ved dressur, oplæring kommer i prinsipp ut på ett. I de ordnede samfund spiller vel undervisning hovedrollen. Ser man foreløbig bort fra denne etiske evolusjons mellemstadier for å rette blikket videre fremover, møter man de «etiske normer» i tradisjonell forstand, kravene på samling eller innordning: under Guds vilje, menneskehetens vel, hensynene til de videste kollektive resp. personlige opgaver osv. Hvad som for den enkelte blir den øverste dominant kan variere, men for hver især gjelder det at hans øverste dominant gjelder for ham, forplikter ham. Og forpliktelsene føles desto sterkere, jo mere orden der rider i hans sjelsvirks somhet. Hvad vi kaller pliktbevissthet, med det hele tilbehør av skam, anger og skyldfølelser, melder sig meget tidlig under denne etiske evolusjon. «Embryonale» følelser av denne sort finner man iallfall i det 2net leveår, og i det 3—4de blir disse følemåter endog rett uttalt. Også hos høiere dyr sporer man i adferden visse analogier (forstadier) til disse følelser av pliktstridighet og pliktmessighet. Hunden som gripes i forseelse mot sin herres ordre smyger sig på ydmyg, underkastende vis, likesom den hadde slett samvittighet. Og omvendt optrer den likesom stolt og synes å behage sig i sin herres bifall. Fellers anerkjennelse og mishag — billigelse og misbilligelse — gir sig i det hele hos høiere sosiale dyr utslag i karakteristiske reaksjoner (karakteristisk adferd): selvopløftelse og selvfornedrelse (stolt reisning, flau, ydmyg smygen o. s. v.). I den utformede skam, anger og skyldfølelse — og de motsvarende lystbetonte stolthets- og selvbilligelsesfølelser — inngår disse primitive reaksjoner i form av smygen og reis ning som komponenter. Et 4-års barn som gripes i pliktforseelse, ter sig på flau, sammenfallende, undavikende vis, mens det arter sig frimodig, med rank reisning, når det har gjort sin plikt og regner på bifall. Likedan har voksne mennesker tendens til å forholde sig. Men på den annen side gir det ikke nogen full mening å tale om anger, skam og skyld, før individet har nådd en noget højere modningsgrad. Analyserer man disse til pliktbevisstheten knyttede følelser, så møter man de samme metamorfoser eller forvandlinger som ved enhver utformning fra embryo til moden organisasjon. Under ustanselig vekselvirkning mellem endogene (indre) utviklingstendenser og eksogene (fra miljøet kommende) innflytelser, differentieres strukturer og funksjoner. Barnet kjenner ingen ekte anger, ingen hjertets sønder knusing (contritio cordis) ved å vite sig så slett at det kunde handle så ille; hertil kreves en betydelig grad av sjelelig modning, som sjelden nåes før under og efter pubertetsutviklingen. Men vel kan det lille barn være dypt bedrøvet i øieblikket og full av leihet over å ha handlet så tankeløst eller tåpelig at det vakte mishag hos foreldrene eller andre mere mektige feller. Man kan da iallfall tale om overfladisk anger. Mange imbecille når aldri frem til ekte, dype anger følelser; de kjenner kun forstadier hertil. Og hos meget små barn er angerfølelsene ennu mere embryoniske, udifferentierte; men også dette minner om virkelig anger. En viss reaksjon av den flaue nedslagenhets type, i tilknytning til en av fellen opdaget vanartig handling, betegner på primitivt nivå noget med angerreaksjon analogisk o. s. v. Skam, anger, skyld-, syndsfølelse — og de korresponderende følelser av stolthet og selvtilfredshet — må ikke bedømmes som stabile, konstante, spesifikke faktorer i det sjelelige. Det dreier sig snarere om vide, variable, generelle momenter, som i det enkelte tilfelle spesifiseres på mang: foldig vis. På tidlige utviklingsstadier lar disse følemåter sig også vanskelig adskille innbyrdes ved spesielle kjenne: og sone dringsmerker. Syndsfølelsen er f. eks. en bestemt slags eller underart av skyldfølelse, knyttet til bevissthet om å være skyldig overfor Vårherre eller noget annet normativt av avgjørende vekt; hertil kreves selvsagt visse intellektuelle forutsetninger. Og primitiv anger skiller sig ikke tydelig fra angst; det er først senere hen at visse ulykkesfølelser av stor intensitet differensieres til distinkt angst eller anger, alt eftersom ulykkesbevisstheten knyttes til nærværende farer og forestående onder eller til egne tidligere handlinger som ulykkens ophav. Man vil fullstendig overse de etiske følemåters grunnlag i vår nedarvede konstitusjon, om man ensidig dveler ved de høiere strukturerte, finere differensierte, til mere spesielle forestillinger knyttede følelser av denne art. Hvad et menneske skammer sig for, angrer på, føler sig skyldbevisst ved, anser som synd o.s.v. beror på de gjels dende vurderinger i det samfund, hvori han ferdes. Af han skammer sig, angrer 0. s. v. kommer av den oplevde (følte, tenkte) motsetning mellem hans handlinger og gruppens fordringer; disse gjenspeiler atter gruppens interesser. Om de sosiale vurderinger skifter, endres ikke dermed selve skam», anger», skyldfølelsene. Man skammer sig ikke lenger over sådant som har ophørt å vekke gruppens mishag, man er skamfull og angrer på ny vis — likedan med følelsen av stolthet, o. s. v. Det sosiale innslag i disse folemåter vil alltid bli avgjorende, eftersom de sosiale vurderinger — optatt i den enkelte personlighet som forbilleder — har en så utpreget dominant karakter. Men også innenfor den engere personale sfære blir der lett en motsetning mellem umoden og mere moden sjelsvirksomhet. Den siste er iallfall relativt dominant og så å si rede til å forkaste, fordømme selvrådige tendenser av mere primitiv sort. Man skammer sig for sig selv, føler sig skyld betinget ved sitt lavere jegs primitivreaksjoner av kortslutningens type, selv om ingen felle ytrer noget mishag. øvrig er sondringen mellem personale og sosiale kontingenter til sjelsvirksomheten rett kunstig, vilkårlig. Sosiale kontingenter assimileres uavbrytelig under den sjelelige evo lusjon og blir i den grad efter hvert personlig godkjent og innforlivet, at den sosiale oprinnelse ikke lenger føles. ennu ikke assimilerte sosiale fordringer, trer derimot tyde» lig frem for bevisstheten som noget, der fordres av mig (personen). Mors, fars vurderinger — optatt av mig, i mig i de første leveår, ved umiddelbar efterføling eller innføling i disse forbilleder — blir vel som oftest mine vurderinger senere hen og synes å komme fra mitt eget aller innerste. Om man således skammer sig for sig selv; angrer sig bitterlig, uaktet ingen har rettet nogen bebreidelse; føler sig nedtynget av skyld og synd, skjønt alle omkring bare priser ens handlinger . . . så betyr ikke dette uten videre at man her skulde befinne sig utenfor de sosiale vurderingers rekke vidde og innenfor en engere personalpsykologisk sfære. Oftest vil det nettop dreie sig om en utviklet sosial pliktbe vissthet som er blitt i særskilt grad personlig assimilert. Heteronom og autonom etikk. Autoritet. Samvittighet. I det utviklede sjelsliv virker ikke alene de sanselig nærværende sosiale forbilleder (den tilstedeværende far med bifallende eller fordømmende mine, stemme, blikk, uttalelse), men også det forestilte forbillede. Og dette kan igjen fremtre abstrakt, således f. eks. at fars, mors, læreres og andre fellers fordringer til mig opleves blott og bart som fordringer jeg har å efterkomme — som noget «man» forventer av mig. Og dette moment at det er «man» — «som forventer eller fordrer av mig» kan undergå den videre abstraksjon, at «man» så å si blir borte; tilbake blir bare fordring til mig — fordring i mig (samvittighetens røst i mitt indre). Hvilke somhelst sosiale fordringer kan undergå denne inderliggjørelsesprosess. Det er denne forvandling av yfre fordringer til indre, som karakteriserer overgangen fra heteronom til autonom etikk: «loven» (autoritetsloven) blir samvittighetens stemme. Modning og sosialisering. Spesielle følelser av misbilligelse og billigelse. Patologiske avarter. Det modnede sjelsliv dominerer det umodne. Også i kraft av personale momenter kan jeg som voksen forkaste mine primitivtendenser, skamme mig over disse, om de ikke vil innordne sig, 0.5. v. Alt i alt vil således den dominante (bifallende og fordømmende) sjelsvirksomhet karskteriseres både ved «modning» og «sosialisering». Den «modne, sosiale» sjelelighet bedømmer den umodne, egoistiske som mindre verdifull. Hvis bedømmelsen er mild — sådan som forholdet blir ved mindre skarpe motsetninger — dreier det sig om en rolig forkastelse og godkjennelse; kommer det til volds sommere indre brytninger, opleves de forskjellige varianter av etisk følelse på mere uttalt vis. Misbilligelse og billigelse kan stige til fordømmelse og helligholdelse. Skam, anger, selvforakt og syndsfølelse har sitt positive motstykke i følelser av utmerkelse, stolthet, selvbeundring og indre opløftelse. Dels refererer disse følelser sig til andres bedømmelser av oss, dels til vår egen bedømmelse av oss selv. De etiske følelsers mere spesielle fenomenologi vilde bli et langt kapitel. Den heferonome moral er mere ytterlig, overfladisk og utformer sig som enklere bevissthet om hvor: dan andre bedømmer våre handlinger — hvorimot den inder ligere, autonome etikk spiller på det finere register av sub tilt differensierte følelser av egen vurdering av egne motis ver, eget sinnelag, egen sluttede personlighets beskaffenhet. Abnorme, patologiske varianter av de etiske følelser møter vi ofte hos sinnssyke og andre sinnslidende. Den melankolske patient føler sig æreløs, skammer sig til døde, angrer sitt hele liv, anser sig totalt forkastet, for dømt; føler sin hele sjel fornedret, formørket, tilsmusset — den maniske svelger omvendt i egen glorie, føler sig beundret av andre og beundrer sig selv, fryder sig i selvherlig stolthet og forvissning om å føle, tenke og handle fullstendig riktig. Ved de anetiske syndromer (den moralske imbecillitet m. v.) mangler enhver vektig følelse av andres billigelse og misbilligelse, og like så fattig er selvvurderingen; der rører sig ikke (eller omtrent ikke) nogen følelse av skam, anger, skyld og synd, heller ikke føles ekte stolthet og lykke ved å kunne strekke til. Vi skal ikke her fordype oss i disse avarter. Gjennemgående foreligger der enten et overmål eller et undermål i en eller annen henseende. Melankolikeren nedvurderer, tilrakker sig selv for bagatellfeil i en fjern fortid; hans anger varer ved i måneder og år, hvor minutter eller timer bedre kunde passe; han føler sig skyldig til død og evig fortapelse. Omvendt opvurderer den maniske patient sig selv over all måte... Innordning. Over og underordning. For at en handling skal kunne betegnes som «etisk» — «rett» eller «riktig» — må den i det minste være innordnet under «dominanter» (dominerende hensyn, dominerende mos tiver). Men dernest må også disse «dominanter» være rette eller riktige, d. v. s. stå i det rette, ordnede forhold til en øverste holdbar (gyldig) dominant. Bortsett fra enhver tvist om hvad som på denne vis skal gjelde som øverste prinsipp eller hensyn, blir innordning eller orden — overordning og underordning — noget for all etikk vesentlig. Alt «underordnet» har sin riktighet, for så vidt søm det stemmer med det overordnede hensyn — likedan som toner, samklange og andre musikalske momenter blir riktige ved å passe inn i den musikalske helhet(komposisjonen, orkesteret). På grovt skjematisk vis kan man karakterisere en armés struktur ved motsetningen mellem soldater, befal og over: ledelse. Tilsvarende kan en fyldigere strukturert handling betraktes fra synspunktet: underordnet, mellemordnet og overordnet. Alle de sjelelige primitivreaksjoner (instinkter, enkle betingede reflekser, vanehandlinger) inntar sådan underordnet stilling. Så å si noget højere på stigen kommer de bevisste midler («midlene») og i de øvre regioner råder forsettene (de bevisste hensikter). Vil jeg f. eks. bygge mig eget hjem, må dette forsett formidles: 1) ved arbeide som skaffer mig inntekter til mitt forehavende; 2) ved utdannelse som setter mig i stand til å tjene disse penger; 3) ved iherdig strev for at utdannelsen skal lykkes, o.s.v. Alle disse midler eller mellemordnede ledd omslutter igjen en mangfoldighet av ins stinktive og vanemessige reaksjoner. Hensikten helliger midlet? Motsetningen mellem middel og forsett (mål, bevisst hensikt) er som oftere fremhevet relativ, idet forsetter kan bli middel for videre forsetter: byggingen av eget hus muliggjør et konsolidert, stabilisert familieliv, o. s. v. Studiene er middel til å greie en eksamen, denne atter middel til å opnå en livsstilling ... Forsett blir for så vidt, hvad jeg for tilfellet er bevisst innstilt på å ville opnå. Utenfor enhver relasjon til et forsett eksisterer der ingen viljehandling. Dyrs og spebarns handlinger ligger utenom den etiske bedømmelse. Primitiviteten — instinktene, affektene . . ., eksempelvis seksualiteten — har i og for sig ingen etisk valør. Angst, vrede, sorg, fortvilelse . . . . de naturlige lyster o.s.v. "1 sine berømte Lettres provinciales setter Pascal dette problem på hodet. Han fremstiller saken sådan som om jesuiterne skulde betrakte den hyklede hensikt som noget der gjør et middel berettiget. Det pros blem som her skal drøftes gjelder selvsagt forholdet mellem ekte (virker lige) hensikter og midlene. som sådanne hverken skammelige eller prisverdige; alt beror på omstendigheter. Thomas av Aquin fremhevet således meget treffende, hvorledes vreden er av det onde, sålenge «overveielsene» står på, men av det gode, når det riktige valg er truffet og skal «gjennemføres» med kraft. Etikkens opgave er ikke å undertrykke primitiviteten, men å lede denne. For mellemordenen, «midlene», er forholdet mere komplisert. Den omtvistede formel, at «hensikten helliger midlet», gir uttrykk for en psykologisk kjensgjerning. Det er den be: visste hensikt (forsettet) som konstituerer handlingen og be tinger dennes etiske verdi. Drap kan være middel i meget forskjelligartet hensikt: for å verge fedrelandet, for å hindre voldtekt, for å hevne sig på en fiende, for å røve en fredelig, sakesløs person o.s.v. Disse forskjellige handlinger faller inn under helt forskjellige etiske bedømmelser: fra tro pliktmessighet, forsvarlig nødverge like til den avskyeligste for brytelse. Det er overhodet ikke midlet (drapet) som sådant, men forsettet, som utgjør det etiske bedømmelsesobjekt. Men midlet er også ledd i forsettet og kan ikke løsrives fra dette. Handlingen er forsettet med alle de deri inngående ledd, like til de siste underordnede primitive krefters ute foldelse. Kan samme «berettigede» forsett gjennemføres med mere forsvarlig («mere berettiget») middel så hører det med til kravet om «rett» handling, at også det «rette» middel skal anvendes. Hvorvidt et middel er «rett» eller «ikke rett» lar sig dog ikke bedømme isolert; her inntrer atter forsettet som den dominante, normerende faktor. Og «såkalte» forsetter blir igjen å vurdere ut fra videre hensyn som man pliktmessig skal ha for øie. Rettest blir iallfall handlingen, om den også er rett på lang sikt, om alle handlingens ledd stemmer inn i en forsvarlig etisk orden. Midler kan være forsvarlige i nød, men ellers uforsvarlige. At der her reiser sig vurderingsvanskeligheter er selvsagt. Den som anser fedrelandets frelse som det siste dominerende hensyn, vil i den ytterste nødssituasjon finne nær sagt hvilket som helst middel «hellig». Den egentlige meningstvist bunder her i divergerende opfatninger av bestemte forsetters «hellighet» eller gyldighet fremfor alt annet. At forsettet — nøiere uttrykt den øverste dominante hensikt — farver over eller stråler ut til de «nødvendige» midler og gir disse «berettigelse» (mere eller mindre), innebærer en ubestridelig psykologisk realitet. Hvis formål står fast og skal gjelde for enhver pris — med andre ord opfattes som hellige — kommer man over hodet ikke forbi de «nødvendige» midler; disse blir også hellige. Er staten hellig, blir det hellig plikt å la de gjen» stridige hoder rulle. Krever krigens mål et brudd på nøitralitet, blir den sort svik en modig og trofast hevdelse av fedrelandets ufortapelige goder. Elskeren som avlegger mened for å redde den elskedes ære handler trofast ut fra sitt stands punkt. Meget som ellers ansees som niddingsverk opvurderes til høisinn og hellighet, når et relativt gode blir absolutt for bevisstheten. I forhold av denne art består ikke skjørheten deri at hens sikten helliger midlet. Den psykologiske lovmessighet, som denne formel uttrykker, er likeså fast forankret i virkelig» het som tyngdeloven. Men visse mål er for en videre bes dømmelse onde, og det blir selvsagt oprørende, når uekte hellighet spreder sig til alle de formidlende ledd og gjør dem sakrosankte, hvor oprørende de ellers måtte være. Krigens maksime kan vel formes omtrent sådan, at man bekjenner djevelen og alle hans gjerninger og alt hans ves sen. Religiøs og politisk fanatisme innebærer også meget av dette djevelskap. Her er der ingen annen utvei enn å over vinne denne «relative» moral, ophøielsen av mere eller mins dre snevre (personlige, sosiale, religiøse, politiske) hensikter til absolutt (hellig) målestokk. Der gis nu engang intet ret: tere for den som handler — det være en person eller en gruppe — enn det som gjelder for bevisstheten som det retteste, det ene rette. — Utenom sin bevissthet kan ikke nogen bevissthet strekke sig. Skal vurderinger bli samstemmige, må så vel de personlige som kollektive sinn utvides efter retningslinjer, som gjelder for alle. Et enhetsmål, én hensikt for all menneskelig utfoldelse! En bedømmelse over all snever dom — en «siste» dom er ikke alene religiøst dogme, men like meget sikte punkt for etisk lengsel, etisk idealitet. Måls og midlers relativitet. Knutepunkter. Ser man hen til den hele sammenheng av handlinger — i siste instans det enkelte samlede livsløp og de kollektive historiske utviklinger — blir motsetningen mellem midler og mål betydelig forflyktiget. Man kan i det ene øieblikk samle sig så helt om en praktisk opgave — f. eks. som læge å forstå sykdomstilfelle og hjelpe de syke — at man med full rett betegner opgaven som «forsett» eller «hensikt» (mål). At man tjener til livsophold derved, og at arbeidet for så vidt er nyttig til under» hold av egen person og familie, står dog like fullt fast — og for så vidt, fra dette synspunkt ophører den samme læge» virksomhet å være hensikt og degraderes til middel. Om den helst skal betegnes som det ene eller annet beror nærmest på den indre holdning. Er den merkantile hensikt sterkt fremme i bevisstheten, får gjerningen et tydelig preg av middel; går man helt inn for den humane opgave uten tanke på vinning, har opgaven derimot høinet sig til relativt selvstendig mål. Men like fullt vil videre hensikter — de være nu av merkantil eller annen mere spirituell art — virke dirigerende i bakgrunnen. Hertil kommer at hvilken som helst handling kan være middel ikke for ett, men for mange mål. Midler av denne mangesidige art er f. eks. sådant som å herde sitt legeme, skaffe sig kunnskaper, tjene penger, opnå en borgerlig stilling o. 1. Et herdet legeme kommer vel med i sportskamp, ved tindebestigning; men det har også sin nyttighet i den erotiske kappestrid, samtidig som det byr motstand mot sykdom. Alle den slags mangesidige midler blir mektige knute: punkter i det hele flettverk av handlinger — noget i likhet med store stasjoner eller trafikkcentraler i et kommunikasjonsnett. Man opdynger materiell og drivkraft i centralene, rede til bruk for de vekslende trafikkmål. Settes alt eller meget inn på en linje blir der intet eller lite til overs i øieblikket for de andre mulige tiltak. Kanhende vil man meget snart kunne endre disposisjonene; men om man for sterkt binder alle stasjonens ressurser, vil andre trafikkopgaver kunne lide et følelig og mere varig avbrekk. Det minner om mannen, som setter penger inn i hasardiøse tiltak, så han kanskje intet har igjen til de viktigste fornødenheter. Det gjelder derfor å administrere midlene i bevissthet om ansvar til alle kanter. I en rikt organisert sammenheng vil der være mangt og meget av motkrefter, som gjør de enkelte midlers angivelige hellighet til skamme — velger man i strategi å bryte Belgias nøitralitet, kan resultatet bli en kummerlig fred i Versailles. Man må være meget snever, om man blindt skal fortrøste sig til noget middels hellighet. Men en lovmessig tendens er likefullt en lov, om andre innflytelser virker motsatt. Gir man en biljardkule et støt i retning a, vil den fendere mot det mål; men tendensen nøitraliseres ved et samtidig sterkere støt i den motsatte retning. Godkjennelse av hensikter innebærer likeledes tendens til opvurdering av midlene, like til forherligelse eller helligholdelse av disse — men heller ikke mere enn tens dens. I den etiske praksis knytter hovedinteressen sig til knute: punktene i handlingsnettet og den snevrere eller videre dominans av ethvert sådant mere betydningsfullt knutepunkt — og dernest til samvirket mellem alle leddene i nettet. Det høieste gode. (Kardinaldyder. Dodssynder). Etikken betegner den øverste dominant som kjærlighet til det høieste gode. Dominantene av annen orden karakteriseres som hoved-dyktigheter eller kardinale ferdigheter (kardinaldyder efter gammel sprogbruk). De negative ytterligheter — de tilsvarende mangler — omhandles som «hoved» eller «dødssynder». (Jfr. f. eks. sannferdighet og løgnaktighet, beherskelse og tøilesløshet o.s. v.). Etiske distinksjoner av vidtrekkende betydning er dernæst motsetningen mellem de varige handlingstendenser og den enkelte isolerte handling (sannferdigheten og det enkelte sanne utsagn — selvbeherskelsen som karakteregenskap og den enkelte beherskede akt, o. s. v.). En etisk fers dighet (dyktighet, dyd) er som det heter i gammel terminologi en habitus eller varig beskaffenhet, et sinnelag — i mos derne vendinger en fast motivasjon, ikke noget enkelt hands lingsutslag. BESTEMMELSER (VILJESHANDLINGEN, ANSVARSBEVISTHETEN M.V.) PSYKOLOGISK ANALYSE AV VILJES: Forsett, valg, gjennemforing. En viljeshandling er som avgrenset helhet bestemt ved den bevisste hensikt, forsettet. Skal man derfor analysere en sådan handling psykologisk og påvise de særlige momenter deri, må man ta sitt utgangspunkt i forsettet som noget faststående, der ikke lar sig ytterligere bestemme. Så snart man forsøker å knytte forsettet til noget baken» for liggende, opfatter man overhodet ikke forsettet lengre som sådant, men som ledd i en videre, fjernere hensikt, med andre ord som middel. Det gir en uendelig regress, inntil man stanser ved det «høieste» gode, som kun er mål og ikke middel. Å handle villende blir således, når de enkelte handlinger skal undersøkes efter sin psykologiske struktur eller vesens art, det samme som å realisere forsetter." All viljeshandling er altså virkeliggjørelse av noget, som foreløbig kun eksisterer for en bevissthet som forestilt mulighet. på mere flyktig vis er vakt ved en aktuell ytre innflytelse blir en undere ordnet distinksjon, som man her kan se bort fra. på samme vis som vi kan avgrense hvilke som helst emner og gjøre dem til gjenstand for særskilt betraktning. Ethvert forsett som sådant tenderer mot realisasjon — det setter i bevegelse midler, som driver mot målet. Forsettet vil, om det ikke hemmes ved motkrefter utenom sitt eget felt, sette sig selv igjennem. Hvad man ikke kan forestille sig som gjenstand for mulig realisasjon, ligger utenom forsettets eller viljeshandlingens sfære. «Das unmögliche kann nicht erstrebt werden» (Th. Lippe). Mitt forsett kan alene være å omdanne mig selv og min omverden innenfor grensen av det opnåelige. Forsettet styrer, d. v. s., det orienterer drivkrefter, som forutsettes å være for hånden. Og disse drivkrefter om» fatter hvad vi tidligere har omhandlet som mellemordnede og underordnede ledd i bevisst sjelsvirksomhet. I og for sig behøver iallfall de underordnede ledd ikke å være gjenstand for nogen spesiell bevisst opfatning. Hvis et forsett blir vanemessig og handlingen i tilsvarende grad automatisk, utslettes efter hvert bevisstheten om mellemledd, således at det vesentlig kun er forsettet, som blir tilbake i bevisstheten. Et forsett som realiseres på denne tilsynelatende umiddelbare vis, er en forenklet mekanisert handling som ikke egner sig til belysning av den komplette viljeshandlings psykologiske struktur. Sett i relasjon til det isolerte formål er det middel «rett», som fører til målet. Men det vil ikke si annet enn at «midlet» er nyttig, brukelig. Står flere midler til rådighet, blir det brukeligste (nyttigste) også det retteste. Dette vil, under forutsetning av rett innsikt bli valgt, og de andre mindre tjenlige midler vil bli vraket. Forut for valget (avgjørelsen) vil der finne sted mere eller mindre vidtgående overveielser (deliberasjoner). Er valget truffet, d. v. s. når et middel (eller en ordnet sammenheng av sådanne) er fastsatt, som det der skal anvendes, skrides der til gjennemføring. Denne min overgang fra valg til gjennemforing topper sig i en akt av beslutning om fullbyrdelse: nu skal det skje (fiat!). Det er likesom slutten på valget og begynnelsen til gjennemføringen. Overveielsene innebærer like til det siste et moment av nølende tilbakeholdenhet — kanskje vil der ennu kunne velges et annet middel, eller dette trenger iallfall en eller annen modifikasjon eller nærmere bestemmelse. Først når man har avsluttet overveielsene med positivt resultat er valget fullbragt og gjennemføringen i ferd med å begynne. Selve gjennemføringen kan atter støte på forhindringer av mangfoldig art, som nøder til ny anspennelse av alle tilgjengelige virkemidler. Her holder vi oss til det skjematisk enkle tilfelle, at valget står fast, — at der således ikke blir tale om nogen omgjøring av dette, hvilket jo vilde bety en ny valghandling, altså en akt av samme sort som omhandlet med nye overveielser av midler o. s. v. Peer Gynt sier etsteds: fenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det, nei, det forstår jeg ikke. Det dreide sig her om valg av fingeravskjæring i hensikt å slippe militærtjeneste. «Tenke det» svarer til overveielsen — med «ons sket» arbeider midlet sig frem og vinner vekt i bevisstheten, men møtes ennu av mere eller mindre sterke kontra-motiver (forestillinger om andre mulige midler, som kanskje kunde føre til målet med mindre ulempe, 0. s. v.) —; hel beslutning om fullbyrdelse —, men vi bortser her fra denne reservasjon og regner med den fulle vilje til utføring. Selv i en fra teknisk synspunkt så enkel situasjon som denne må imidlertid gjennemføringen kreve adskillig over vinnelse og ny anspennelse. I beslutningens stund kan den forestilte lidelse (ved fingerskjæringen) være overvunnet, men den virkelig oplevde (sansede) smerte kommer først i siste omgang. «Gjennemføringen» krever som Peer Gynt sier virkelig mere energi enn «beslutningen», og denne mere energi enn «ønsket»; lavest er energispenningen ved den blotte «tanke». Sokrates mente, at riktig handling fulgte av riktig innsikt. Aristoteles fremhevde derimot, hvorledes man meget vel kan innse det rette, men allikevel ikke ville det, fordi lyster (motstandskrefter) trekker i motsatt retning. Der kreves «vilje» i tillegg. På dette Aristoteliske grunnlag har Thomas av Aquin (ca. 1250 e. Kr.) analysert viljeshandlingen som psykologisk struktur. Han sondrer klart mellem forsettet (intensjonen) — deliberasjonen med det avsluttende valg av middel (elec: tio) — overgangen til gjennemføring, beslutningen om full: byrdelse — «fiat»! nu skal det skjel» (imperium) — og selve gjennemforingen (executio). Han opstiller følgende skjema: 1. Ordo intentionis: a) man ser det gode, (d. v. s. at noget bestemt er godt), b) man elsker det gode, c) man bedømmer det gode forstandsmessig, som noget der bør tilstrebes, d) man vil det gode. Hermed er forsettet fattet. 2. Ordo electionis: a) man søker midler for å nå målet (consilium), b) man bifaller midlene (consensus), ¢) man bes dømmer (rasjonelt) hvilket middel er mest egnet for ops nåelse av målet, d) man velger midlet (electio): man bes stemmer sig, treffer avgjørelse. 3. Ordo executionis: a) man bestemmer sig for å anvende midlene (imperium), b) viljen anvender for sin akt de krefter, som skal virke (usus activus), c) utføringen (usus passivus) d) opfyllelsen av viljen (fruitio). Det dreier sig her på de forskjellige stadier om en alter nering eller rettere et vekselspill av rasjonelle og irrasjos nelle akter (innsikter: opfatninger, bedømmelser, rådslage ninger og holdninger (forholdsmåter): elsk, villen.* + Sertillanges op. cit. 5. 36. Innsikt — vilje? (intellectus — voluntas?) Primatet? Den gamle strid om hvem der tilkom forrangen (primatet) — enten innsikten (intellectus) eller viljen (voluntas) — hang sammen dermed at man betraktet abstraksjoner (definisjoner) som realiteter. Rent formale, logiske bestemmelser inntok bred plass, idet kjennskapet til lovmessigheter ennu var ganske mangelfullt. Innsikt betyr i abstrakt logisk fors stand viden om noget. Det dreier sig herved om en bedømmelse eller henføring av et emne til en art (eller en art til en mere omfattende art eller klasse). Sproglig former inn sikten sig som et utsagn: en konstatering at et subjekt tilkommer et predikat. Innser (erkjenner, diagnotiserer) eller vet jeg, at «dette Hans Hansens sykdomstilfelle» hører til den «sykdomsart, som heter paralysis generalis», så uttrykker jeg denne dom sproglig i den sefning at Hans Hansen lider av denne sykdom (eller fullstendigere uttrykt at Hans Hansens sykdomstilfelle er et eksemplar av sykdomsarten paralysis generalis). For den abstrakte logiske betraktning er denne innsikt pur innsikt, uten tendering mot handling, en blott og bar viden (om et sykdomstilfelle og dettes for hold til en navngiven, definert sykdomsart.) Men sådan er situasjonen i virkeligheten aldri. Hans Hansen er ikke bare et enkelt tilfelle av paralyse; han er hele Hans Hansen i alle dennes interessesammenheng. Fremfor alt er han et lidende menneske, som trenger hjelp snarest mulig. På vårt nuværende kunnskapstrin innser vi, at denne hjelp best kan bringes i form av en malariakur (kunstig feber); videre vet vi, at der ikke må opsettes, om sykdommen skal kunne stanses, før ødeleggelsen av nerveceller og nervefibre har fått et altfor stort omfang. Det er tydelig, at denne spesielle innsikt driver meget sterkt til gjennemføring og desto sterkere, jo mere innsikten spesifiseres til å omfatte alle de særlige (konkrete) omstendigheter. Er tilfellet bedømt tilfulle, skrides der til den utførende handling (i dette tilfelle innpodning med blod fra en malariapatient). Nu var altså den gamle (skolastiske) konstruksjon denne, at innsikter overhodet var rene abstrakte erkjennelser, uten nogen iboende tenderen eller impuls til utføring. De mere spesielle (spesifiserende) innsikter betød visstnok innordning under mere snevre arter («underarter»); men like fullt gjaldt det plasering i en art, en logisk subsumsjon. Konkret kunde innsikten aldri bli; ti det singulære, individuelle (det aktuelle emne i alle dets forhold eller relasjoner) var kun individuelt, forsåvidt som det betraktedes efter sin udelelige helhet og ikke som eksemplar av nogen art eller underart, den være aldri så snever. Her dukker da viljen frem som en ny, særpreget funksjon. Intellektus går på det abstrakte, voluntas på det kon krete. Hvordan kan de så samarbeide? Hvordan formidles overgangen til utføring, dette besynderlige «fiat» (imperium). Moderne psykologi har et skarpere blikk for den reale enhet eller helhet og vil derfor ikke kjennes ved nogen inn: sikt eller vilje som særegne sjelelige evner. Det intellektuelle og volisjonale er to sider ved den ene, udelelige sjelsvirksomhet; men snart kan det ene, snart det andre moment være sterkere betonet. Enhver innsikt inngår i (er ledd i) en tendering mot et mål — d. v. s. all idé er ideomotorisk. Enhver forestilling eller tanke medfører eller innebærer en fendens til bevegelse eller handling. I den meget tomme (rene, generelle) innsikt er denne tendering, denne motoriske komponent, på en gang svak og diffus, som en blott og bar beredthet eller innstilling til handling i en mere vakt antydet retning, innenfor en viss sektor. Jo mere innsikten spesifiseres og nærmer sig det fulle konkrete grep på situasjonen, dess mere innsnevres sektoren og nærmer sig til linje mot et punktuelt mål. Og i og med denne innsnevring akkumuleres, ansamles, konsentreres også de bevegende krefter. Ved tilstrekkelig energi: opstuvning på det eksekutive (psyko-motoriske) felt blir handlingen så å si fyret av. (Fig. 3). Skal handlingen bryte igjennem, tross sterke motstandskrefter, må denne ak- 6 kumulasjon nå sådan styrke at motstanden overvinnes. situasjon opleves tyr 5. +++ee een 6 deligst den bevissthet — " serer den indre ordre: nu skal det (tross alt) pi, 5 G. G,G. G. symboliserer den energetiske skje! situasjon ved «generell», 5.5. Jo mere der mobi- «konkret» innsikt. liseres og konsentres res av impulser (motiver) til dette gjennembrudd, jo sterkere fremtrer den bevisste oplevelse av et jeg, som vil — og omvendt jo større spredning der ennu foreligger innenfor energifeltet (med krefter og motkrefter som nogenlunde nøitraliserer hinannen), dess mer føler man sig overveiende, nølende, tvilende, vaklende, uferdig til å ta en avgjørelse. En av de mange bevissthetstilstander er da denne at man nok gjerne vilde, men ennu ikke har overvunnet alle betenkeligheter, at man ennu kun ønsker, at man ennu blott innser eller har for sig i tanken hvad som kunde eller burde gjøres o. s. v. Og på de forskjelige stadier: forsettet, valget (overveielsen, beslutningen) og gjennemføringen kan nye momenter komme til; i så fall må handlingen på tilsvarende vis modifiseres. til beleiligere tidspunkt, mobilisering av reserver — anspennelser ved appell til ennu ikke utnyttede midler —. I menneskelig samvirke appelleres i den bitre nød til de «alliertes» hjelp o. s. v. Innsikter, beslutninger og gjennemføringer betegner således et integrert hele av intelligensakter, tenderinger og impulser. Selv den reneste innsikt er en handling på betingelse — et skritt mot handling — en forberedt (uferdig) handling, som bare venter på det rette tidspunkt til utførelse. Og omvendt, selv i den blinde utførelse, hvor overveielsene er av: sluttet og alle insigelsene skutt tilbake, blir der iallfall til overs så megen rest av innsikt, at målet ikke tapes av syne. Å tale om noget primat enten av innsikt eller vilje foruts setter en absolutt sondring mellem uadskillelige ledd i en helhet. Med sådan reservasjon bevarer dog en psykologisk analyse som den foran gjengitte sin berettigelse som et orienterende skjema. Det integrale synspunkt av innsikt og vilje å samspill er ellers sterkt betonet nettop i denne (aristos telisk-) thomistiske formulering. Forholdet mellem «intentio» og «fruitio» — forsettet og dettes opfyllelse — må gjennemgående tenkes sådan, at for settet blir bearbeidet og presisert på veien mot sin gjennemføring, og at opfyllelsen inneholder noget utover det man oprinnelig hadde i hensikt. RIKTIG HANDLING Riktig forsett, riktig valg, riktig gjennemføring. Efter det s. 94 opstilte handlingsskjema skulde rett eller riktig handling nærmere kunne bestemmes som riktig forsett, riktig valg og riktig gjennemføring. Hvad de riktige — eller mere forsiktigere uttrykt de riktigste — forsett angår, henvises til s. 47 om de personale og sosiale idealer. De riktigste forsett er de videste, innholdsrikeste, mest sammenhengende. 1 kraft herav blir sannhet, godhet (hjelpsomhet, medfølsomhet), holdning, solidaritet, troskap, lojalitet, ære, rettferdighet fundamentale etiske fordringer. Riktig valg forutsetter riktig overveielse og kraft til å stå fast ved de midler, man har funnet tjenlig. Besindighet, klokskap, selvbeherskelse (tukt, måtehold), fasthet og bes sluttsomhet fremtrer her som etiske bestemmelser av meget høi orden. Til riktig gjennemføring kreves der fremfor alt kraft (mot, fremferd, utholdenhet . . .). Til riktig handling hører dernest, at verdier eller goder overhodet blir virkeliggjort eller tilgodesett i størst mulig utstrekning. Underordnede goder skal ikke undertrykkes eller fors kastes uten forsåvidt som (i den utstrekning som) de større hensyn så krever. Den pure forsakelse — den essentielle askese — er ikke nogen etisk verdi. Ufølsomhet — «insensibilitas» (Thomas av Aquin) — kan med rette betegnes som en last, som noget der forringer verdien av menneskelig (personlig og sosialt) handlesett. Etikken er kulturvennlig, livs vennlig. Heder, nytte, behag. Vil man inndele de etiske verdier efter synspunktet: overordnet, mellemordnet og underordnet kan man hertil bruke den gamle Aristoteliske sondring mellem heder (ære), nytte og behagelighet (lyst)'; * Aristoteles: Nichomachische Ethik (Eugen Rolfes tyske oversets telse, Leipzig 1933, 5. 27): «das sittlich Gute oder Justerregende, das Niitzliche und das Angenchme oder Lustertegende — und deren Gegent das Bose, das Schidliche und das Unangenehme oder Unlusterregende (Thomas av Aquin); det «sedelige, nyttige og behagelige» (Hallesby)). Det behagelige har sin rett, sitt verd, når det innordnes under det hederlige (det egentlig sedelige). Om nytten kan man med Aristoteles og Thomas av Aquin gjøre den bemerkning ganske i almindelighet, at det inntar en uselvstendig stilling. Spørsmålet blir alltid: nyttig til hvad. Man må først enes om, hvad som i sig selv har verd, før nyttigheten (utiliteten) overhodet får nogen etisk betydning." Nyttetikk som øverste etiske synspunkt («nyttemoral») er et tomt tiltak. Anderledes stiller det sig selvsagt, hvor det gjelder å bestemme, hvad som er nyttigst eller tjenligst til utvikling av personlig og sosial ære, sannhet, godhet . . . bes sindighet, klokskap . . . besluttsomhet . . . kraft, den almene velferd o. s. v. Nytteverdiene tilhører den etiske mellem orden (de etiske hjelpemidler), den etiske teknikk, den etiske pedagogikk, den etiske politikk o. 5. v. God eller rett blir en handling ved innordning under etiske fordringer eller normer. Det dreier sig altså om en handlingenes orden. Villighet eller beredthet til sådan innordning betegnes som etisk sinnelag (beskaffenhet, habitus). Der inngår mange komponenter i denne sammenheng, ikke alene de intellektuelle og volisjonale (eksekutive) akter i engere forstand; drifter, affekter har også sin plass i hel: heten, de skal stemme riktig inn i samspillet. Her møter oss den gamle formel om det rette midlere mål: både for meget (overmålet) og for lite (undermålet) kan være av det onde. 2 A. D. Sertillanges: op. cit. s. 454: «On sait, que Ihonnéfe soppose a Futile et au delectable, et Ton appelle honnéte ce qui est desirable de sof; utile ce qui est désirable & cause d'autre chose; delectable ce qui est desirable comme repos de appt dans I'honnéte . . .» gjerrighet er laster o.s. v. Men hvad som for tilfellet, i den konkrete sammenheng, er det passende mål beror på omstendighetene: ikke noget objektivt aritmetisk midtpunkt, som er like langt fra to ender, men det midlere for oss, med henblikk på tid, sted, spesiell situasjon o. s. v. (Aristoteles). Der gis situasjoner hvor både vrede, frykt, sorg og fortvilelse rettelig hører hjemme og hvor den beherskede ro snarest er unaturlig. Overfor nedrige handlinger bør harmen helst ikke være særlig avdempet. Den sjelelige kulde eller likegyldig: het tilhører som all annen ufølsomhet (insensibilitet) det ondes sfære. Den «gylne mellemvei» betyr ikke lunkenhet (midt mellem varmt og koldt); både den store hete og den isnende kulde kan være vel anbragt. Skyldfølelse — skyldighetsbevissthet (skyld, ansvar, tilregnelighet). I siste rekke blir det handlingene (som viljesytring) og den handlende (personligheten, samfundet) som interesserer etikken. Dennes felt er alt som er undergitt vilkårlig bestemmelse, like meget om det gjelder positive eller negative utslag, gjerninger eller forsømmelser. Området for vilkårligheten eller den vilkårlige avgjørelse — frihetens felt eller doméne — begrenses ved den ytre (fys siske) og den indre (biologiske) tvang. Om nogen annen f. eks. benytter min hånd som et redskap, hvormed der tilføjes en tredje person et slag i ansiktet, så er det den annen og ikke mig som har slått nummer tre. Istedenfor min arm kunde f. eks. en stokk ha gjort samme tjeneste. Anderledes er situasjonen, om nummer to skremmer mig med ladd revolver til å tildele nummer tre et slag (eller en annen legemsskade). Her er fvangen (volden) ikke av den enkle fysiske sort, men biologisk: formidlet gjennem en funksjon av min organisme. Mere spesielt kan denne siste form av tvang også karakteriseres som psykologisk: formidlet ved primitiv, uvilkårlig sinnsvirksomhet. Grensen mellem (etisk) frihet og fysisk tvang er klar og liketil. Viljen kan ikke realisere, hvad som er fysisk umulig under gitte betingelser; dessuten kan kroppen virke på rent mekanisk vis efter blotte mekaniske lover. Overfor den biologiske, psykologiske tvang er grensebestemmelsen derimot så meget mere vanskelig. Rent følelsesmessig gir det en veiledning for det modne menneske at han ikke føler skyld eller ansvarlighet overfor annet enn det, som han med sin vilje mener sig i stand til å mestre. For sine drømmer f. eks. føler de fleste mennesker intet ansvar, heller ikke for hvad de foretar sig i feberforvirring eller annen av gjort abnorm sinnstilstand. Med hensyn til de naturlige (instinktbestemte) lyster, ønsker, tilbøieligheter kan man vel si at selve tilstedeværelsen av dette «naturlige driftsliv» har karakter av biologisk tvang og ligger utenom ethvert ansvar. Noget helt annet er det at «viljen» kan styre dette driftsliv og ordne det hensikts messig. Her melder sig en plikt og opfyller man ikke denne, så har man skyld (eller ansvar) for forsømmelsen. Jo mere den etiske utvikling skrider frem — jo videre ens villende evne strekker sig — jo klarere opfatter man sin skyld, sitt ansvar, desto videre er det område, innen for hvilket man føler sig ansvarlig eller tilregnelig (skyld-før). Her trenges dog den supplering at det ikke egentlig gjelder styrken av skyld eller ansvarsfølelsen, som ren følelses oplevelse betraktet. Hovedsaken er bedømmelsen av sig selv, eftersom man tillegger sig skyld eller ansvar for en handling og dens følgevirkninger (ansvarlighets- eller tilregnelighets: dommen). Utviklede mennesker har i det hele gjerne en meget uts strakt bevissthet om sin skyldighet (sin plikt til å handle på bestemt vis, sitt ansvar for å ha handlet på den ene eller den annen måte); men de gripes sjelden av intense, overs veldende skyldfolelser. Skyldighetsbevisstheten er snarere et varig stemningsleie enn nogen egentlig affekt — ingen storm i sinnet med forvirring av omdommet, men en varig ansporing til å gripe inn pliktmessig, en våken villighet til å bære ansvar. For så vidt råder der en viss motsetning mellem følelsen av skyld (ansvar) og den utformede bevissthet om skyldig: het (ansvarlighet, tilregnelighet). I psykopatologien vender ofte de primitive, intensive skyldfølelser tilbake, samtidig som den rolige bedømmelse av egen skyldighet ophører. Formodentlig er det denne omstendighet, som foresvever visse kritikere (psykoanalytikere m. v.), når de feider mot skyldfølelsen og helst vil ha denne utryddet. I virkeligheten stiller vel forholdet sig sådan, at skyldfølelsen som forholdsvis ren affekt betegner en etisk primitiv-reaksjon, mens skyldighetsoplevelsen i den dempede og intellektuelt avklarede form er uløselig knyttet til den etiske regulering av sjelsvirksomheten på høiere sjelelig nivå. Likesom frykt forvandles, foredles ved å inngå som ledd i gudsfrykt (gudfryktighet) — eller annen frykt for å handle ille— således forvandles skyldfølelsen ved å inngå som ledd i videre sjelelige sammenheng. Hverken frykten eller skylden mister sin spesifikke virkekraft ved sådan omformning eller spesifisering. I primitiv frykt flykter man eller skjuler man sig for en fiende, eller man trekker sig tilbake for en fysisk fare o. s. v. i «frykt for å handle ille» flykter, trekker man sig unda, men for fiender eller farer av moralsk art eller orden — man undfyr, skyr det moralske onde. I primitiv skyld bøier man sig ydmyg for primitiv tukt eller primære tuktemestere( foreldre og andre autoriteter) — i avklaret skyldighetsbevissthet uns derkaster man sig ærbødig de høieste hensyn eller hensikter, den etiske orden. I ordnede samfund utkrystalliseres gjerne «skyldigheten» (ansvarligheten, tilregneligheten) og fikseres som sosiale standardfordringer: en videre i form av sed og skikk, en snevrere som rettslige forpliktelser. Denne sosiale skyldighet assimileres av modnede personligheter som indre direktiver (s. 82). Men personligheten kan også føle sig «skyldig» utover hvad rett, opinion og annen almen anerkjent «sedelighet» krever. I retur utvides og for: fines rett og sed ved etiske personligheters innsats i den kollektive etiske utvikling. Hvor langt den enkelte føler ansvar for sin egen biolog iske (psykologiske) beskaffenhet — de mere primitive reaksjonstendenser — vil avhenge av i hvilken utstrekning han øiner mulighet for å mestre dette biologiske underlag. En annen sak er det, hvilke fordringer rett og sed med rettferdighet eller billighet kan opstille. Til barn kan man ikke stille krav som til voksne, o. s. v. Og skylden eller skyldigheten har atter sine grader, eftersom man befinner sig innenfor de klare, uomtvistelige pliktområder eller på de vanskelig bestemmelige grensefelter, hvor viljens innflytelse er usikker og lite påregnelig. Distinksjoner av den art ligger f. eks. til grunn for straffe rettens sondringer mellem forsettlige og uaktsomme lovovertredelser på den ene side og de rene vådeshandlinger. I tilregnelighetsretten presiseres de såkalte «subjektive skyldbetingelser». Når der ellers i strafferett stilles spørs mål om «skyld» (efter denne eller hin paragraf, eksempelvis bestemmelsene for drap) menes dermed «årsak i + skyld for» vedkommende handling. Ren «objektiv» skyld — en mislig begrepssammenstilling — måtte bety at personen var årsak i handlingen, men uten skyld for den samme. Den som uaktsomt volder en annens død, ved «råkjøring» f. eks., har i virkeligheten forsømt sin plikt til å respektere de nødvendige kjøreregler innenfor det samfund han tilhører. Han handler således forsettlig ille, om han kjører uaktsomt eller vildt, og for dette onde forsett, må han bære sitt fulle ansvar; men han er ikke skyldig i forsettlig drap, med mindre selve drapet har vært hans hensikt. All «uaktsom» forseelse er forsettlig (vilkårlig) i videre forstand (s. 38). Hvad man gjør i situasjoner, hvor der overhodet ikke foreligger nogen rimelig grunn til aktsomhet — eller under forhold, hvor aktsomhet overskrider den menneskelige evne — ligger derimot utenom ethvert ansvar. Uovervinnelig uvitenhet f. eks. (ignorantia invincibilis) ophever så vel den strafferettslige som den moralske skyld. Likedan opheves eller forringes ansvaret ved overhengende fare og andre omstendigheter, som er egnet til å vekke sådan bestyrtelse eller sinnsbevegelse at man overhodet ikke kan fastholde nogen klar hensikt eller overveie midler, men handler blindt instinktivt. Til vår skyldighet hører det dernest å utvikle vår vilje og holde vår pliktevne ved like. Forsømmelser av den art rammes iallfall av den moralske dom; vi bebreider oss selv våre forsømmelser ikke bare i nutid, men også i fortid, og vi må finne oss i at andre dømmer likedan. Vi har ikke bare ansvar for våre handlinger, men også for vår moralske beskaffenhet (habitus). I strafferett økes ansvarligheten ved habituell forbrytelse, med mindre der foreligger virkelig bios logisk tvang (uansvarlighet, utilregnelighet). Ved utilregnelighet (skyld-uførhet) blir kun det alternativ tilbake å treffe sikringsforholdsregler i den ene eller den annen form. Den etiske bedømmelse, inkl. den rettslige (særlig også den strafferettslige), gjelder i det hele hvad man har «villet» (gjøre eller undlate). «Intet er godt uten den gode vilje» (Kant) — essentielt ondt er omvendt den onde vilje. Verre enn det onde handlingsresultat er den onde handling, enn verre den onde habitus, den onde personlighetsbeskaffenhet o.5.v. «En rosverdig habitus kaller man dyd» (Aristoteles); og last er den daddelverdige habitus. Gjengjeldelsen av det «onde handlingsresultat» (jus talionis): «brekk for brekk, øie for øie, tann for tann; den samme mén som han tilføier et menneske, skal tilføies ham»* var vel en meget primitiv norm. Allikevel betegner dette prinsipp om begrenset «gjengjeldelse» et stort fremskritt overfor den eldre Hamurabiske regel, hvorefter f. eks. en arkitekts sønn skulde drepes, om arkitekten hadde bygget et hus så dårlig, at det styrtet sammen og derved slo huseierens sønn ihjel. Ennu mere primitiv er den faksering, som vi også kjenner fra de mest moderne foreteelser, at kun mangfols dige fiender eller motparter kan opveie en venn: hekatomber av jøder for en nazi, av borgerlige for en bolsjevik o. s. v. Allerede i Moseloven finner man iøvrig antydning til finere gradering av straffen, en gjengjeldelse på betingelse, med betoning av handlingen resp. + 4. Mos, 24,19—20, lingsresultatet. Ifølge 5. Mos. 4,41—43 oprettedes der «3 stæder på hin side Jordan, forat en manddraper, som slog sin neste ihjæl uforvarende, og utenat han tilforn hadede ham, kunde fly derhen, forat han kunde fly til disse steder og beholde livet.» Og i Salmenes bok (103 salme) heter det om Herren: «Han går ikke alltid i rette og beholder ikke sin vrede evindelig. Han gjor ikke med oss efter våre synder og gjengjelder oss ikke efter vire misgjerninger . . . Som en far forbarmer sig over sine barn, forbarmer Herren sig over dem, som frykter ham. Hos Aristoteles (Nikomachiske etikk, 3. kap.) er sondringen mellem det frivillige» (vilkårlige) og «ufrivillige» helt gjennemført. «Også for lovgiverne» heter det «er dette av nytte til fastsettelse av belønninger og straffer». De vesentlige sondringer med hensyn til subjektive skyldbetingelser, som omhandles i de moderne straffeloves almindelige del, finner man hos Aristoteles og likeledes hos hans fortrinligste disipel Thomas av Aquin. Denne siste fremhever således at handlingenes riktighet ikke skal bedømmes efter gjenstandene, handlingsresultatene («secundum rem»), men efter viljens riktige art («secundum appetitum rectum»). Er «innsikten» feilaktig, men «viljen» rett, kan handlingens resultat bli av meget omtvistelig eller negativ verdi, men moralsk er handlingen allikevel rett, om enn mangel: full. Helt rett blir handlingen når både innsikten og viljen holder det rette mål, (jfr. den gamle aristoteliske lære om forstandsdydene og de sædelige dyder, og foreningen av disse). Gjengjeldelsesprinsippet. Soning. de primitive ytringsformer, den tankeløse hevn, den rene jus talionis, o.s. v. Man ser jo dagstøtt hvordan opglødede mennesker og menneskemasser på den mest primitive måte for melig skriker efter hevn. Mot disse hevnende lidenskaper kan der ikke sterkt nok taes avstand. Men «gjengjeldelse» i ordets forvandlede eller foredlede betydning vil ikke si «øie for øie», men bot eller soning for urett. Følelsen av å ha sonet er egnet til å fortrenge skyldfølelsen. Hvordan soningen skal skje fornuftig, rettferdig, blir det egentlige problem. Legger man tyngdepunktet på viljen, sinnelaget, kan nor men selvsagt ikke søkes i det ytre handlingsresultat. Vilde man det gode, men gjorde det onde i kraft av uovervinnelig uvitenhet, har man ikke handlet ondt, følgelig har man heller ingen skyld, intet ansvar å bære. Det er en sund etisk-religiøs tanke at soning kan opheve skyld. Har man visshet for at sinnelaget er endret — og soningsviljen har omsatt dette i praksis — er der i virkeligheten gjort gjengjeld, og den utvortes straff har ikke lengere no: gen fornuftig hensikt. Herren «går ikke alltid i rette,» men forbarmer sig over dem som frykter ham, likesom en far tilgir den angrende sønn, som reparerer sine feiltrin. Om urett skal gjøres god igjen på den ene eller annen måte, får man bedømme efter fornuftige hensyn til omstendigheter (alder og mangfoldig annet). Det er ikke skrevet i nogen livsens bok at visse onde handlinger nødvendigvis skal gjengjeldes strafferettslig; kanhende vil en sedelig for: kastelsesdom gjennem den almindelige opinion være mere rimelig eller hensiktssvarende. En «betinget» forholdsregel vil ofte være tilstrekkelig. Det er også mulig at det hele strafferettslige system inneholder så meget av primitivitet at grunnprinsippene trenger revisjon. Men idéen om gjengjeld eller soning står fast, hvad enten det gjelder den bot eller den bøting, vi pålegger oss selv, eller den som samfundet dikterer. Vårt ansvar får vi bære. Under hvilke betingelser der helst bør bli tale om andre forholdsregler enn soning blir et spørsmål for sig. Ofte vil «soning» i en eller annen form være mildere enn «sikring»; men sådanne «sikringsforholdsregler» som opdragelse og kur behandling har sin særskilte verdi — umodne, sjelelig svake og syke mennesker har et rettferdig krav på støtte i den retning. Skyldbevisstheten er en primer psykologisk kjensgjers ning (s. 102 £.), men etikken skal utdype, hvad skyldigheten innebærer; sed og rett skal moraliseres, humaniseres overs ensstemmende hermed. A vende tilbake til rettslige sank: sjoner efter momentane sosiale nyttighetssynspunkter — uten hensyn til viljens onde eller gode beskaffenhet — er ikke fremskritt, men regresjon til barbari. Défense sosiale (samfundsforsvar) er en farlig formel, et mulig skalkeskjul for brutale makthavere. Viljen omspenner alt som er gjenstand for innsikt og tilgjengelig for dennes styrende, hensiktsmessige innflytelse. Med utvidet kjennskap til love utvides også dette viljens virkefelt og dermed ansvarligheten. ANELSE—KLARHET Formålenes forvandling. Viljefeltet. Hensikter kan være mere dunkle eller klart bevisste. Den blotte anelse av noget ønskelig innstiller sjelsvirksomheten på mere ubestemt vis, innenfor et rummelig felt, men de hertil knyttede famlende forsøk gir chance for ny erfaring, øket innsikt, større avklaring, nærmere spesifisering av hensikten. Målene opklares, eftersom man søker å nå dem. Her er alle muligheter gitt fra de helt diffuse, anende antydninger av uklare (generelle) mål til den linjerette, klare rettethet mot en helt presisert opgave. I pedagogikk er det et hovedproblem å lede viljesutviklingen i retning av sådan større klarhet eller bestemthet. Man har i denne forbindelse talt om formålenes forvand: ling: Kolumbus søker Ost-India og finner Amerika, 0.5. v. De mål man når, avviker i hvert fall ofte fra dem man ved starten hadde forestillet sig. For så vidt blir målene ikke alene avklaret, men ofte også likefrem omformet i og med arbeidet for 4 gjennemføre dem. Hensikter (formål) er viens synlig noget vesentlig annet enn definerbare (avgrenselige) realiteter: gjenstander og begivenheter. Viljefeltet er ikke knyttet til nogen særegen natur, men til erfaringsvirkeligheten overhodet: den fysikokjemiske, bios logiske, psykologiske, sosiale verden. Man kan villende omforme livløse og levende gjenstander, sin egen og andres sinnsvirksomhet og sinnsbeskaffenhet, de politiske vilkår i engere og videre ringer, o. s. v. — i fantasifull forlengelse den hele tilværelse. VILJEFRIHET Et metafysisk problem? Om viljen er fri eller ufri i metafysisk betydning er et problem, som overgår all forstand. I det foregående (s. 49.) er anført grunner for å betrakte hensiktene som det mere omfattende, der omspenner lovene og tar disse i bruk. Men hvad man enn kan mene herom, blir det vanskelig å forstå, hvorfor de metafysiske dunkelheter har kommet til å innta en så bred plass i den etiske diskusjon. Når jeg bestemmer mig for eller vil trykke på en elektrisk kontakt for å tenne lampene i værelset, så viser jo all erfaring at jeg kan det. Likeledes kan jeg temme en hund eller mig selv. Jeg kan søke å kultivere min have, mitt eget vesen . . . . pi samme måte kan jeg ville være med i det universelle kulturarbeide. Enten jeg trenger dyriske eller menneskelige medhjelpere, kan jeg ville opnå disse hjelpetjenester ved straff eller belønning, daddel eller opmuntring. Både i den fysiske, psykiske og sosiale verden kan viljemålene være enkle eller sammensatte. Min hensikt å trykke på en kontakt er en såre liketil sak; men å medvirke til valg av en meningsfelle ved som gammel partitraver å kaste partilisten i valgurnen er noget omtrent like så enkelt. Manuelt og maskinelt arbeide av presisjonstypen, f. eks. kirurgisk operasjonsvirksomhet, krever mangfoldige samordninger av bevegelser, som igjen må være innøvd gjennem lange læreår. Det samme gjelder presisjonsferdigheter overhodet: trening, herding, ansporing av for svake og bremsing av for sterke impulser, 0.5. v. Der er ingen grunn til å anse sig mere fri, resp. mere ufri (i metafysisk forstand) overfor den ene enn overfor den annen sort av emner eller opgaver. Hvor langt viljen kan nå med et fysisk emne blir en erfaringssak — den kan grave tunneller gjennem alpene og manøvrere i stratosfæren, men den har ikke (hittil) kunnet rokke himmellegemenes bevegelser. Helt det samme gjelder for de psykologiske og sosiale forhold. Med sin store flåte kan England oprettholde fred i sine egne kolonier, men om også verdensfreden kan sikres derved kan stille sig mere tvilsomt . . . Der er til hver tid faktiske grenser for det opnåelige, men mulighetenes område som sådant lar sig ikke avgrense og den sterke vilje vil alltid videre. I den fysiske verden utnytter viljen de fysiske virkemidler, på biologisk, psykologisk og sosialt område kommer de biologiske, psykologiske og sosiologiske lovmessigheter i tillegg. Her er ingen forskjell i forholdet til lovprinsippet, følgelig heller ingen grunn til å kaste inn de førnevnte filosofiske vanskeligheter mere på det ene felt enn på det annet. Den som ikke tviler på at han kan reorganisere sitt fys siske miljø har heller ikke grunn til å tvile på sin evne til å reorganisere sig selv og sine — alt innen tøielige erfaringsmessige grenser. Viljefrihet og tilregnelighet er psykologiske bestemmelser og tilhører ikke metafysikken. Den umiddelbare (uvilkårlige) realisasjon av instinktive tendenser ledsages av lystfølelse; all hindret opfyllelse (utilfredsstillelse) medfører derimot ulyst. Barn i første leveår smiler og viser de mimiske tegn på fryd, når de mates — og de ser sure ut når maten nappes fra dem. Likedan hos dyr, 0.5. v. Forsett (bevisste hensikter) viser samme lovmessighet. Opfyllelsen og fjaskoen er henholdsvis lyst og ulystbetonet. Man kan altså si ganske generelt, at handlinger tenderer mot lyst — eller at alle (ubevisste og bevisste) hensikter isolert sett, betegner et gode. Ulyst er som sådan aldri eftersøkt, aldri gjenstand for vilje; den henpeker i biologi og psykologi på noget negativt, noget hindrende, et savn, en mangel, en fare. Ulyst kan vekke eller anspore: sult og andre savn stimulerer lystbegjæret, o. s. v.; men selve ulysten unnflyr man, den vil man ryste av sig. I sammensatt sjeleliv inngår mangfoldige ulystfølelser som naturlige ledd. Ofte må man ta forsakelser og plager med på kjøpet, men onder kan også likefrem formidle goder: spenningers ulyst forhøier opfyllelsens lyst, o.s.v. Det kan derfor iblandt endog synes som at mennesker slett og rett søker eller begjærer lidelse, pine, tilrakning og forsmedelse (den masochistiske karakter). Her skal vi foreløbig dvele ved de prinsipale motsetnin« ger: lyst: — ulystprinsippet. Det ligger i all hensikts vesen å anspore til å søke lyst og undgå ulyst. Følgelig ligger det ikke så helt fjernt å fors mode at hensikt og lyst nærmest dekker hinannen og således i hovedsaken er ett og det samme. I så fall vilde den øverste (dominante) hensikt bli opnåelsen av den høieste lyst; under det hensyn måtte alle handlinger inordnes, om den etiske fordring skulde skje fyldest. Det vil atter reise nye problemer, om hvilken slags lyst var høiere og høiest: den kortvarige sterke eller den lang: varige, men svakere? — den sterkere, som avbrytes av ulyst, eller den svakere, men mere kontinuerlige lyst? o. s. v. Fremfor alt melder der sig spørsmål om lystenes kvalitet — hvad slags lyst skal gis fortrinet?: sansningslyster (nydelsene); funksjonslyster (gledene, velværet ved legemlige og sjelelige krefters utfoldelse, sportsfryd, arbeidstrivsel o.s.v.); har: monilyster (lykkefølelsene ved de betydningsfulle sjelelige konsolideringer, de vide intellektuelle opklaringer, utjevningen av oprivende indre motsetninger). Til hvert nivå av sjelsvirksomhet korresponderer be: stemte lystkvaliteter: sjokoladebehaget er noget annet enn sportsfryd, denne atter forskjellig fra arbeidsglede o.s. v. Lykken ved den indre og ytre harmoni (intellektuell, emosjonel, viljemessig fred eller overensstemmelse med sig selv og andre) har i særegen grad helhets- og kontinuitetskarakter, motsatt det partielle, episodiske ved sansningslystene. Sjokolade behager min tunge, den behager ikke egentlig mig, eller iallfall behager den mig kun periferisk. En intellektuell opklaring av gjennemgripende art — det forste bekjentskap med de Mendelske arvelighetslove f. eks. — behager eller nøiere uttrykt gleder mig og gjør mig virkelig lykkelig, lykks salig tvert igjennem. Religionene dveler ved den fullkomne lykke — den full» endte klarhet, fred, salighet. Til denne fullkomne lyst hører også følelser av nåde. Ved all vid og gjennemgripende harmoni spiller der inn sådan bevissthet om skjenk (gave) fra noget høiere enn oss selv. Hvad enten det gjelder de befriende, forløsende intellektuelle opklaringer, eller de store utjevninger av indre og ytre motsetninger o.s. v., så fornemmer man i forklaringens eller opklaringens stund, hvorledes en rik fylde strømmer oss i møte, hvorledes vi selv berikes, utvides ikke ved selv anspennelse, men gjennem en slags passiv mottagelse — på sett og vis gratis, ufortjent. Vi stemmes derfor til takknemlighet og blir ydmyg nedstemt, men på samme tid opstemt, likesom opløftet i en høiere sjelelig orden eller sammenheng. Ypperlig er denne dobbelthet i nådefølelsen (fornedrelsen og ophøielsen) skildret av Goethe — jfr. Faust's møte med Macrocosmos. In diesem seel'gen Augenblicke Ich fithlte mich so klein, so gross . . . «Enhver produktivitet av hoieste art, ethvert betydelig utkast (apercu), enhver opfinnelse, enhver stor tanke, som bringer frukter og har følger, står ikke i nogens evne og er hevet over enhver jordisk makt. Sådant har mennesket 4 betrakte som uventet gave fra oven, som rene Guds barn, som han skal motta med glad takk og wre . . . I sidanne tilfelle er mennesket ofte å anse som verktøi for en høiere verdensregjering, som et verdig funnet kar til optagelse av en guddommelig innflytelse . . .»* All lyst (fra sjokoladenydelse og arbeidsglede til de freds fulle, salige, nåderike lykkefølelser) faller selvsagt inn under det generelle lystbegrep. I sin almindeliget er lyst noget, som søkes, noget som knytter sig til mål eller hensikt på en eller annen vis. Etisk blir lysten i kraft av nærmere bestemmelser eller spesifikasjoner: det kan ikke være rett å søke hvilke som helst slags lyster på hvilke som helst vis, eller å søke lyst planløst — der må råde sammenheng eller orden i denne lystsøking. Lystene må graderes efter rangprinsipper som ovennevnt, med hovedvekt på det varige og det som omfatter ikke bare personen selv, men også andre (altruisme kon» tra egoisme), samtidig som lykkefølelsene stilles over de enklere gledefulle trivsler og disse over de mere lokale, mos mentane sansningslyster. Betegner man som «højeste lyst» den nåderike, overveldende, fredfulle lykke ved oplevelsen av de vide, universelle sammenheng, så kan man imidlertid i denne forbindelse likeså gjerne fremheve den vide formålsmessighet som her» under realiseres — d. v. s. de hensikter av højeste orden som går i opfyllelse. Lyst er overhodet hensikt fra én side sett, ett moment i hensikten ved siden av andre. * Goethe: Gespriche mit Eckermann, 3 B., s. 166. derefter noget tredje. Det emosjonelle (lysten), det intellektuelle (forestillingen om målet) og det volisjonale (søkingen, den strebende virksomhet) går hånd i hånd som integrerende ledd i helheten eller hensikten. I pur isolasjon, som bare lyst, eksisterer der ingen virke» lig lyst; den pure lyst er kun tom (verbal) abstraksjon. Vil man abstrakt definere «lyst», havner man i synonyme ord eller vendinger: «noget som tilfredsstiller», «noget som man føler ved at noget eftersøkt opfylles», o.s.v. Lysten lar sig hvordan man så snur og vender på den ikke bestemme på annet vis enn som den følelsesmessige side ved hensikter, der tenderer mot eller går i opfyllelse. I den etiske teori blir derfor lysten intet funderende prinsipp, men noget sådant som en indikator eller veiviser. Lyster av bestemt slags (i bestemt innordning) angir riktig retning, bærer bud om rette hensikter, 0. s. v. Overvekt av sansningss lyst tyder på etisk primitivitet — sterkere betoning av altruisme og lykkefølelse karakteriserer det høiere etiske nivå. Enhver sammensatt sjelstilstand eller sjelsvirksomhet kan opløses i enkeltheter ved uthevende (abstraherende) opmerksomhet rettet mot de enkelte led. Jeg kan — for å ta et ytterst enkelt eksempel — akte særskilt på «lysten» ved sjokolade og se bort fra det intellektuelle moment: emnet, sjokoladen (synet, duften, forestillingen) og likeledes fra den volisjonale komponent (søkingen efter emnet). En spesiell indre prefererende holdning mot «lysten» i hensiktene — på sett og vis en indre rettethet mot lyst som sådan, mot lyst for lystens skyld — kan styrkes ved øvelse eller gjentagelse. Man kan aktivt trene sig eller passivt ven nes til sådan lysthungrighet. Men det betegner en forringelse av hensiktenes innhold for øvrig og er i særskilt grad ufors enlig med mere rikt differensierte hensikter. Lystenheten sikter som bekjent på lyster av «lavere» (primitivere) orden. Det er vanskelig å forstå at der skulde kunne være noget etisk opsving i sådan raffinert eller mere eksklusiv lystbegjærlighet. Man henfører da også gjerne dette fenomen til patologien som lystsyke. Den etiske rigorisme med forkastelse av lyst som sådan gir likeledes uttrykk for en abstraksjon: opgaven, plikten for dens egen skyld, under borfseen fra enhver lyst ved opfyllelsen. Treffende er Schillers kritikk av det Kant'ske kategoriske imperativ: Und so wurmt es mir oft, das ich nicht tugendhaft bin. (Mine venner tjener jeg gjerne, men dessverre gjør jeg det villig, og så nager det mig, at jeg ikke er moralsk.) Gleden, tilfredsstillelsen, lykken i håpet om den gode handlings opfyllelse (eller ved selve opfyllesen) hører med som naturlig ledd i rett, pliktmessig handling, men hoved: saken er realisasjon av rette hensikter og ikke de blotte folelser, som inngår deri. I religionene kjenner man også den lavverdige beruselse i salighetsfantasier — en slags religiøs lysthunger, som for: nedrer sin gjenstand. Men det rigoristiske religiøse (protes stantiske) krav å bortse helt fra salighetens «lønn» for plikttro gjerning gir heller ikke uttrykk for nogen virkelig mos ralsk idealitet. Det etiske problem i denne sammenheng er ikke henblik« ket på lyst eller belønning, men hvad slags lyst der tas sikte på. En salig opgåen i den kosmiske eller guddommelige livssammenheng er intet uedelt siktepunkt for menneskelig handling. At salighet er «ufortjent» — uten ethvert forhold til belønning av god gjerning — er fra psykologisk synspunkt iallfall et høist urimelig dogme. Etisk skulde det også synes ytterst betenkelig på denne vis å karakterisere viljeshandlingen som i aller egentligste forstand verdiløs. Når følelsene opglødes innsnevres bevisstheten. Det samme skjer ved patologiske innflytelser av den forskjellig» ste slags. Men også den filosofiske spekulasjon medfører en lignende tendens til innsnevring, idet sinnet så lett forkrams pes omkring en enkelt sterkt betonet idé. Hermed følger en tilbøielighet til absolufering av visse sider ved det etiske forhold. Disse innsnevringer får selvsagt noget forskjellig preg, eftersom de skyldes filosofisk ensidighet, religiøs eller annen (f. eks. nasjonal) eksaltasjon eller mere massive patologiske betingelser. I filosofi er gjerne den formelle logikk vel bevart, idet der konsekvent trekkes riktige slutninger fra visse til dels høist problematiske utgangspunkter. Her ligger faren i fors snevring av grunnsetninger. 1 religiøse og andre følelsesbetingede eksaltasjoner pleier den logiske koherens å være mindre stringent; det samme gjelder i særlig grad om de patologiske utartninger. Filosofisk absolutisme. Vi skal først dvele litt ved de filosofiske forsnevringer av etikken (jfr. s. 23). Tar man for sig det ærverdige Aristoteliske skjema om det sedelige (hederlige), nyttige og behagelige, så er det jo gitt at opmerksomheten kan rettes abstraherende (absoluterende) mot et av disse momenter. Man kan opskrue etikken til dyrkning av det sedelige alene, med forkastelse av det nyttige og behagelige (asketisme, rigorisme) — eller man kan skru den ned til blott og bar søken efter lyst av enklere sort (hedonisme); endelig kan man også gjøre nyttigheten til eneste synspunkt (utilisme). Mennesket er et sjelelig-legemlig vesen; men det lar sig gjøre å se bort fra det legemlige eller det sjelelige. Omsatt til etisk doktrin resulterer herav enten bare sjelelige eller bare legemlige goder: etisk spiritualisme og etisk materials isme;* den siste har igjen tilknytninger til hedonisme. Inndeler man handlinger i personale og sosiale (kollektive), så kan man absolutere enten det personale eller det sosiale — d. v. s. betrakte personligheter som om de ikke var innflettet i sosiale sammenheng, eller omvendt betrakte samfund (stater 0. s. v. ) som selvgyldige helheter, idet individene kun blir en negligabel kvantitet, en betydningsløs biomstendighet. Omsatt i etikk fremgår herav ekstremt individualiss tiske eller likeså ekstremt kollektivistiske (solidaristiske) moralopfatninger. Ligger en sådan individualistisk etikk på meget lavt plan, blir resultatet primitiv egoisme (helst med sterkt hedonistisk innslag) — er nivået hoit, blir den «individuelle fullkommen: het» — i religion den «individuelle salighet» — det dominerende siktepunkt. Ekstrem betoning av det sosiale fører over i gruppe absolutismen. + «Materialisme» er ellers i filosofi et tvetydig uttrykk. Enkelte bes nytter uttrykket «materie» — stoff — for å uttrykke en motsetning (antis tese) til det «sjelelige»; andre, f.eks, marxistene mener derimot med materie alt som er mulig gjenstand for erfaring, altså både de fysikokjemiske, biologiske, psykologiske og sosiale (kollektive) erfaringsfelter. «Mater alistisk» historieopfatning f. eks. betyr for dem «erfaringsmessig» — mot» tt «spekulativ»behandling av de historiske problemer og innebærer ikke nogen fornektelse av personale og sosiale faktorer. nasjonale stat eller det internasjonale samfund krever individenes blinde underkastelse, med standrett eller annen massiv summarisk prosess overfor all individuell gjenstridighet, idet personlige (individuelle) rettigheter som sådanne (ytringsfrihet f. eks) ikke anerkjennes. Retter man opmerksomheten på den vel nærmest tilsynelatende motsetning mellem «hensikt» og «årsak», kan man ved den samme abstraksjonspraktikk gjøre enten hensikt eller årsak til eneste prinsipp. Resultat: indeterminisme, som fornekter kausalitet eller metafysisk determinisme, som fors nekter «viljens» realisasjon av hensikter (eller reduserer denne realisasjon til skinn, illusjon, subjektivt bedrag). Selvsagt gis der igjen alle overganger fra de sterke over: betoninger til de helt absolutte formuleringer. I motsetning hertil søker den integrale filosofi resp. etikk å gi likelig plass for alle sider eller synspunkter. Religiøs absolutisme. Den religiøse eksaltasjon tenderer helst til eksklusiv be toning av det «sedelige», med tilsvarende forakt for alt «san selig». Det materielle og kausale (lovmessige) stilles dernæst helt i skyggen for det spirituelle, hensiktsmessige. All interesse knytter sig til det ene fornødne, det hinsidige, det immaterielle . . . Typiske utslag herav er de hårde former av etisk rigorisme, asketisme m. v. Meget karakteristisk er dernæst den religiøse overbetoning liketil absolutering av nåden fra oven. Alf godt skjens kes av Gud, menneskeviljen veier intet — «hvad har du, som du ikke har annammet? . . » — «rettferdiggjørelse av nåde, uten nogen som helst min fortjeneste» 0.5.v. Sams men med læren om Guds allmakt og allvitenhet havner man i predestinasjonslæren om nådevalget: utvelgelsen fra evige het til salighet eller fordømmelse, I selve den intensive oplevelsen av «nåde» eller gave (tilstrømning) fra en sjelelighet høiere enn vår egen (s. 114) er der grunnlag for sådan takknemlig bevissthet om hjelp, utvelgelse eller kallelse fra oven — og utvelgelsen i motsatt retning gir sig naturlig i kraft av det almindelige antitetiske drag i mere primitiv menneskelig tenkning. De sterke følelser — og til dem hører i fortrinlig ørad de religiøse — tenderer overhodet til sløifning av betingelser, graderinger, relativeringer. Her råder det primitive alt eller intet-prinsipp: Alt av nåde, intet av fortjeneste, o. s. v. I sterk religiøs patos bruker f. eks. Luther sådanne absolutistisk opskrudde vendinger som at mennesket er et kreatur (et viljeløst vesen), som rides enten av Gud (til det gode) eller av Satan (til det onde), o. s. v. Læren om «arvesynden» blir det nødvendige korrelat til denne predestinasjonslære. Egentlig fortjente alle å gå fortapt, men ved nådevalget frelses enkelte . . . Disse antietiske konsekvenser kommer vel sjelden til den frommes bevissthet; han trekker kanhende kun den slutning fra de personlige, «nåderike» oplevelser at han selv kan nære håp om å være frelst. Men er nådeoplevelsen parret med en viss filosoferende, logisk evne, driver det mot predestinasjonsteorier eller iallfall teorier om Guds forutviden om hvem som vil frelses og hvem som vil gå fortapt. De protestantiske retninger («lutherdommen», «kalvinismen» og innenfor katolisismen «jansenismen») har vært sterkt preget av dette absolutte Guds-regimente, med menneskeviljens intethet som motstykke. Den senere lutherdom (Melanchton f. eks., i motsetning til Luther i hans første periode) og likeledes katolisismen (fhomismen, og ennu mere utpreget jesuitismen) har hatt en mere integral opfatning av forholdet: mennesket eier iallfall nogen grad av fri vilje og kan medvirke. Her er ellers nok av subtiliteter og motsigelser. Den religiøse filosofering vil i det hele gjerne regne med absolutheter: all makt, all videnhet o. s. v. (jfr. s. 20 £.). Herav fremgår uoverstigelige vanskeligheter for den viljefrihet, som er hovedfundamentet for det etiske prinsipp om selvbestemmelse og personlig ansvarlighet i full forstand. Politisk absolutisme. I den politiske cksaltasjon proklameres gruppen (oftest den nasjonale stat) som absolutt verdi. Individuell motstand overfor statsfordringen, frimodig kritikk f. eks., blir fra det synspunkt troløshet, forræderi, hvormed der gjøres kort prosess. Hensikten — statsformålet — helliger hvilke som helst «nødvendige» (?) aksjoner mot gjenstridige eller for: dektige — ingen sindig rettergang lengere i respekt for «mens neskerettigheter»." Jo mere gruppen trues i sin eksistens, jo nodvendigere blir selvsagt det ubrødelige samhold, jo lettere blir også stats» hensikten (statsformålet, statsresonen) opskruet til sådan absolutt dominans. Ned gjennem tidene har absolutismen grassert som verst overfor de «kjettere», som angivelig har satt sig op både mot den statlige og guddommelige orden. Nogen fred eller rett er det i det hele ikke lett å finne for nogen «kjetter», om han ikke har støtte i en kontragruppe. Kombinerte politisk-religiøse feider belyser aller skarpest hvorledes gruppe-absolutismen krever «kjetteriets» og «he: denskapets» utryddelse — jfr. de navnkundige kjetteres ut: slettelse på bålet, massenedslaktningen av hedninger og «vans tro» sekter (autodafeer, Bartholomeus-netter, pogromer...) + Oplysningstiden gjennemførte den rettsgrunnsetning, at forbrytelse forutsetter krenkelse av formulert lov: nullum crimen sine lege! 1 1935 blev dette rettsprinsipp avskaffet i Tyskland. må fullbyrdes: det er bedre at et menneske omkommer enn at det hele folk skal ødelegges. Guds utvalgte kan ikke tåle nogen Satans yngel i sin midte. Edelt folk mi ikke besudles ved nogen uedel blodblanding . . . Det er et uttrykk for særegen høi og stabilisert kultur at kjettere og vantro minoriteter overhodet tolereres. Men selv i de mest oplyste land krever førende maktgrupper at ethvert kjetteri skal forstumme, når statlige interesser står på spill eller trues; frimodige opponenter blir av de hissige aktører regelmessig titulert som forrædere. At etikk i videste forstand («universell-human etikk») har sin misjon, at der gis rettsnormer utover tid og sted og annen (nasjonal, konfesjonell, rasemessig . . .) begrensning — føler man aldri sterkere enn overfor de brutale kjetterforfølgelser i fortid og nutid. Tragisk er ikke minst den hårde sosiale tukt, gruppetyranniet, overfor de protestanter av edel stops ning, som kunde ha medvirket til å høine gruppens idealer. Det synes som at grupper overhodet har en tålsomhetsgrense, utover hvilken den ikke er i stand til å tolerere eller mestre motsigelse ved ordinære rettsindige midler. Selv: sagt melder sig også det rettsproblem, hvor langt den enkeltes eller minoritetenes skyldighet overfor gruppen strekker sig. At plikten til stram gruppemessig innordning tiltar, når gruppen er i fare, skal ingenlunde bestrides. De fleste vil vel også være enig om at gruppens vitale interesser bør behandles sømmelig, med aktelse — at man f. eks. ikke skal si usannhet om eller forhåne statens overs hode, o.s.v. Men der er forskjell på bøter og kortvarig fengsel for den slags forseelser og halshugging eller livsvarig straff ut fra synspunktet høiforræderi, 0. 5. v. Den «sosiale kontrakt» bygger på almindelige «menneske: 4 Der er en ciendommelig likhet i utryddelsesiveren hos Josva, den israelittiske nasjonalhelt og visse moderne folkeledere. Parolen er den samme, man skal tråkke fienden ihjel som utøi. Jfr. Josva bok 10,24: — — «Treder hit, setter eders føtter på disse kongers nakker. Og de trådte frem og satte sine føtter på deres nakker — — rettigheter». Som ledd i denne «avtale», hører det selvsagt et individet har forpliktelser overfor helheten. Det er denne forutsetning, som gruppene i sin eksalterte lidenskap — ansporet av lidenskapelige «førere» — ophøier til absolutt krav på underkastelse. «Gud vil det, Gud vil det,» roper føreren og folket stemmer inn i ekstasen — «défense sociale» — dé fense nationale» o.s. v., sier moderne resonnører, som setter villskapen i teori. Overfor dette absolutte gruppetyranni monner ingen annen etikk, enn den som henter sine direktiver fra åndelige makter høiere enn gruppen. Videnskapens og religionens martyrer har sprengt gruppenes sneverhet og båret det etiske fremskritt ned gjennem tidene. Vi hedrer disse ubetvingelige forkjempere for sannhet, godhet og rett — uten betingelse, uten innskrenkning — som menneskehetens frelsere. Men det følger ikke derav at enhver selvrådig, usømmelig, udisiplinert protestantisme har noget krav på sympati eller respekt. Det gjelder så visst å ha sin vurderingssans i orden, om man vil sette sitt skjønn over gruppens; om denne reagerer noget hårdhendt bør en «protestant» ikke være for snar til å beklage sig. Det er kun den store innsikt og offer: villighet, som avkrever respekt for kjetteriet, protestantismen, sekterismen. Patologisk absolutisme. De patologiske innsnevringer av etikken frembyr likeså mange varianter som der er forskjellige sorter av sinnslidelser eller sinnsabnormiteter. Andssvake og demente patienter handler efter lignende små og korte hensikter som barn. Følsomme, lidenskapelige nevrotikere og psykopater (hysterikere m. v.) svinger sig Jett i urotider op til førere for opglødede masser. Ofte fullbyrdes utryddelsen av kjettere, protestanter og gjenstridige av alle sorter ved forblindede psykopater, som tror sig å være redskap for en høiere makt — det være Vår Herre, folkeånden, rasens genius, den fullkomne logikk, den høieste fornuft eller noget annet hellig vesen. Farligst er de fanatiske, paranoide (forrykte) psykopater av stor energi og streng følgeriktighet. De fortryller massene ved sin linjerette holdning og usvikelige selvtillit, parret som disse egenskaper ofte er med personlig mot, handles kraft og offervillighet. Så lenge kampene raser kan det ellers være vanskelig nok å skjelne mellem edelt kjetteri og forrykt selvrådighet. En kjetter, som seirer og blir folkefører, viser ikke sjel den diktaturtendenser, når han sitter fastere i sadlen. Den storm som er reist i nobel hensikt, setter også gjerne krefter i sving, som mesteren ikke lengere formår å styre. I kampe nes bitterhet og farer opglødes lidenskapene, si den fordums protestant ikke faller til 70, men gjør sine egne seierrikt gjennemførte hensikter til absolutt norm for andre; protes stanten blir selv pave, 0.s.v. Jøvrig kan det vel sies at også etiske innsnevringer kan få sitt etiske verd, om de flettes inn i videre sammenheng. Den ensidige kan ha urett i sin sneverhet, men rett i sin protest mot partielle skavanker. Om han i rett tid stoppes i sin protestvirksomhet, efter å ha gjennemført sitt partielle reformverk, gir han kanhende sitt gode bidrag til en mere rett eller rettferdig helhetsorden. Den lærenemme kan lære fedrelandssinn av den som setter fedrelandet over alt annet — sans for ordnet samvirke av dem som blindt går inn for organisasjoners tyranni, o. s. v. «Gud» som bunden av fornuft eller ubunden. I kraft av spesielle følelser og interesser innsnevres den etiske horisont: til egen person, familie, stand, sekt, nasjon 0.8. V. Men etikken kan også fare vild i det grenselose, uendelige. Om et menneske har den absolutte innstilling å underkaste sig den guddommelige vilje uten hensyn av nogen annen art, så vil han miste fotfeste i virkeligheten, om ikke hans Gud er bundet til den samme virkelighet. Når Gud forkynner sannhetens og kjærlighetens og rettens regimente og altså henviser mennesket til disse styrende prinsipper, så kommer den guddommelige fordring og det etiske krav til å dekke hinannen. Anderledes om Gud op fattes som en ubunden despot eller diktator. Gud kan forestilles så «ophøiet» (?), «uendelig», at hans bud blir «ubegripelige»; det vil da slett og rett være fors mastelig å anvende vår forstands målestokk — hvem kan granske den eviges veier? Hans fordringer skal bare lystres således som man forefinner dem i de hellige skrifter. Gud vil det! Følgelig er det godt, rett . . . Med den bundne Gud er forholdet omvendt — hvad som er godt, rett, det vil også Gud. I teologi er denne forskjellige opfatning av Gud som buns den og ubunden knyttet til problemet om fornuftens resp. viljens primat eller herskerrolle (s. 27). Fornuften setter grenser, gir orden, regel, sikker bestemmelse, fast grunn å bygge på. «Vilje» forut for (eller uten) fornuft («den ubevisste vilje») har derimot ingen bestemmelse. Vi ønsker at de som skal styre for oss og over oss, skal ha den videst mulige innsikt. Til de hoieste stillinger kreves aller mest fornuft. A overlate hele verdensstyret til ufornuft — ubundenhet av fornuft — synes derfor å være en besynderlig perversjon av Gudsidéen. Men muhamedanismen er nærmest opbygget på det vis, efter forbillede av den østerlandske despot, og heller ikke kristendommen har holdt sig fri for innslag av den art. I middelalderen gav «scotismen» uttrykk for Gudsviljens primat (uten binding til noget fornuftideal), og fra Duns Scotus gjennem Occam fører der spor over til Luther. I selve fromheten er der tendens til sådan blind, troende underkastelse. Men vil mennesket bevege sig på noget annet plan enn det dyriske, har det intet annet styrende prinsipp enn sin fore nuft. Og den er bundet til bestemmelser, grenser (definisjoner). Det ubestemmelige, grenseløse lar sig ikke gripe, begripe — det smetter unda, der er absolutt intet tak å få derpå. Alle våre resonnementer blir tomme, når vi sløifer de avgrensende bestemmelser, når vi resonnerer over allvidenhet o. s. v. (s. 20£.). To tanker kan overhodet ikke motsi hverandre, hvis ikke den ene utelukker eller begrenser den annen. Like overfor æaltet» («allsvirkeligheten») eksisterer intet av denne utelukkende sort; for dermed vilde «altet» bli redusert og ikke lengre være «alt». Motsigelsens prinsipp, logikkens livsnerve, tilhører endeligheten, og til den er vi henvist. Det tilsvarer noget virkelig å si «ikke dyr», altså noget motsatt dyr; det kan være ånd, blomster, sten o.s.v. «Ikke Gud», «ikke allmakt» er derimot innholdsløse tomheter, blotte ord. Eksisterer der i virkeligheten noget positivt som Gud ikke er, som Gud ikke har makt over o. s. v., så forefinnes der en virkelighet utenom Gud — og vi er havnet i en ontologisk dualisme som ophever «all;heten». Kanhende har man følt det som krenkende for Gud at han skulde være bundet til fornuft, logikk, altså ved noget som tilhører endelighetens orden. Og så har man villet vise ham honnør ved å dekretere hans viljes primat fremfor all fornuft — en deus absconditus (en skjult, bortgjemt gud) for å tale med Luther. Spekulativ teologi, filosofi og etikk må holde sig innenfor rammen av den relative uendelighet (s. 36). Der kan £. eks. tenkes en Guds nåde av sådan uendelighet at hvor stor den enn tenkes kan den allikevel tenkes enda større. Menneskets fri selvbestemmelse blir ikke ophevd ved sådan tilførsel av kraft fra en høiere sjelelig virkelighet. Om en person skjenkes hjelpemidler så store at hvor store de enn tenkes, kan de tenkes enda større, opheves jo ikke dermed hans evne til å realisere sine viljemål. Tvert om blir han i stand til å virkeliggjøre de aller videste hensikter, som han uten sådan hjelp ikke vilde makte. Jo mere nåde, desto større frihet... . En Gud som er bunden til fornuft og rett, kan ikke ville det ufornuftige og urette. Etikkens ideal finner sitt naturlige symbol i en sådan guddom. Den fullendt (grenseløst) uendelige Gud med alle «all» hetene som attributt er derimot kun en talemåte, lek med ord. Ille blir det når der tumles med en høieste åndsmakt, som vil uten grunner, for hvis vilje man ikke har noget mål eller nogen norm enn ikke sannhetens, godhetens og rettens direktiver. En forferdelig gud, denne deus absconditus — hvad kan der ikke risikeres gjennem tjenere, som fror å vite hans vilje gjennem mystiske (personlige?) oplevelser eller åpenbaringer av skriftsteders betydning. Men selv den religion, som begrenser guddommen etisk, har vanskelig for å opgi de ubegrensede allheter. Thomas av Aquino — katolisismens offisielle filosof i henhold til pavelige dekreter fra det siste halve århundre — regner også i siste instans med Guds forutbestemmelse og forutviden. Vel er Gud fornuftens, godhetens, rettens og ordenens Gud. Alle intellektuelle og etiske fordringer har for så vidt sin fulle plass i det thomistiske gudsbegrep; men dog allikevel forutviden og forutbestemmelse om salighet og fordommelse for menneskene. Riktignok er denne Guds allvidenhet (inkl. forutvidens het) som sidan hevet over de logiske kategorier, som alene gjelder endeligheten, timeligheten, det som skjer i rum og tid; for så vidt er denne viden av en helt ubestemmelig art. Det samme gjelder også forutbestemmelsen. Man kan altså på en måte si at denne forutviden og forutbestemmelse ikke egentlig kommer oss ved, at vi følgelig kan se bort derfra som en tomhet uten mening. Vi skal slett og rett ikke bekymre oss om dette uutgrunnelige, men forholde oss som frie, selvbestemmende fornuftvesener Etisk tilfredstillende er dog ikke denne løsning. Man forblir i det absoluttes kves lertak, si lenge man ikke anviser den fornuftbestemte, ordnende, skapende menneskevilje sin selvstendig styrende rolle. Hårde opgaver for den teologiske, resp. etiske tenkning, ganske visst! I ord lar alt sig så lett opløse. Har Gud redusert sin vilje ved å gi menesket frihet er Gud ikke lengre all-vilje. Etikken behøver ikke å ta avstand fra så stor og mektig gudsvilje at den — hvor stor den enn tenkes — dog kan tenkes ennu større. Men kan feologien nøie sig med en sådan doktrin? Thomismen hevder både forutbestemmelsen og viljefriheten og er vel for så vidt på dette punkt inkoherent? Etikken forutsetter ikke noget gudsbegrep; men den utelukker heller ikke nogen idé om fornuftig verdensstyrelse. Foreningen av etisk bånd og frihet. I et system eller hierarki av hensikter — en ordnet armé f. eks., hvor underordnede av alle grader både er formidlere av andres planer og selvstendige innenfor en viss ramme — synes bånd og frihet ikke å være noget prinsipielt motsatt. Om tilværelsen var en ordnet struktur av hensikter rettet =n Vag mot mål, der hvor høie (fjerne og rummelige) de enn tenkes dog kan tenkes ennu høiere? All fornuftig vilje i samarbeide — vi selv innordnet under høiere direktiver enn vår separate fornuft og opløftet gjennem sådan nåde! Vilde det gi rum for frihet? Den høieste direksjon — Gud for å bruke religionens uttrykk — er ikke her tenkt som det avsluttede, fullendte kosmos, men som hensikt der ut av et relativt kaos ustanse lig former videre og videre. Hvor megen kosmisk orden, der er formet, vil der alltid kunne tenkes en ennu videre kosmisk sammenheng hvori vi har andel. Sløifer vi både de religiøse og filosofiske allheter eller absoluttheter, f. eks. det «absolutte» årsaksbegrep (idéen om selve årsaken til alt), reduseres både forutviden og forutbestemmelse til relative momenter. Hverken Vår Herre eller årsaksloven bestemmer oss absolutt. A dekretere det utenkelige (logisk tomme, meningsløse) som det logisk nødvendige — som vi altså skulde være nødt til å tenke — synes ikke å være nogen særlig fortrinlig logikk. At våre handlinger har mening og skal skape større mening er derimot en rimelig antagelse, som vi kan stå ved. Efter disse vandringer i metafysisk tåkeland, vender vi tilbake til det begripelige, rasjonelle for å avslutte disse etiske overveielser. Vi er ikke blitt rikere på positiv viden om det uerkjennelige, transcendente, men vi er kanskje blitt kvitt fantomet om allhetene med tilbehør av etikk-fiendtlige religiøse dogmer og filosofiske skinnformuleringer (forutviden, forutbestemmelse, arvesynd, metafysisk determinisme m. v.). At så vel religion som filosofi har siktet mot de hoieste mål, og at disse aspirasjoner mot det evige og absolutte har utvidet menneskesjelene skal med ærbødighet anerkjennes. Det er ikke siktningen henimot det uendelig sanne, gode og rette, som etikken må forkaste — desto mere av sådan idealitet, desto høiere etisk orden. Sosial tilpasning. Det hevdes gjerne med sterk understrekning at etikken er en sosial funksjon, en sosial tilpasningsopgave. Med skiftende samfund, skiftende behov vil også etikken skifte! Mere treffende vil det vel være å pointere hvorledes etikkens spesielle utformninger i skikker, seder og love varierer med samfundsstrukturen, men at de øverste ledemotiver er invariable. Det er alltid og ubetinget riktig å handle efter sannhetens, godhetens og rettferdighetens fordringer. Og det er med de etiske invarianter eller grunnprinsipper at etikken først og fremst må beskjeftige sig. Derefter kome mer de spesielle anvendelser efter varierende sosiale kon stellasjoner. Hele den etiske mellemorden (nyttighetene) faller naturlig in under det sosiale synspunkt om den brukeligste, tens ligste form for innordning under de vekslende gruppeinter» esser. Hvad er f. eks. nyttigst for individer og samfund, enten at der avles barn efter rasehygieniske avlsidealer til opfostring i velledede anstalter, eller at avlen og opdragelsen som hittil overdras til ekteskapet og overtas av familier? Selve spørsmålet forutsetter det etiske ideal, at det altså gjelder å nå den optimale personale og sosiale utfoldelse. Er familien like tjenlig hertil ved intensiv industriell by» kultur, som under landlig naturalhusholdning? Skulde ektes skapet under visse sosiale betingelser vise sig å være mindre hensiktssvarende, hvorledes skal i så fall den etiske tukt anordnes på dette spesielle område? Hvad kan et samfund hitte på av regulerende midler til vern om sannhet, godhet og rettferdighet, om ekteskapet måtte vike for en annen sosial form for kjærlighetsliv og forplantning? Problemet om nyttighetene stiller krav til sosiologiske, pedagogiske og andre videnskaper. Av central betydning er den pedagogiske opgave å finne de for den etiske utvikling tjenligste opdragelsesmidler. (Vi kommer senere tilbake hertil) Samfundets opdragende virksomhet i videste forstand, herunder også medregnet de sosiale belønninger og straffer, tilhører nyttighetssfæren og egner sig som sådan særlig vel for eksakt videnskapelig behandling efter «lovprinsippet». Det dreier sig her slett og rett om erfaringsmessigheter. Eksempelvis synes det å være en erfaringsmessig bekreftet, altså brukelig regel både i familiejustis og strafferettspleie, at milde straffe som inntreffer uvegerlig og hakk i hæl med forgåelsen virker langt sterkere motivsettende enn meget strenge straffe, når disse kun kommer til anvendelse i ny og ne lenge efter brøden m.v. Om alle drapsmenn efter en rask, effektiv efterforskning og prosess fikk 1 års fengsel, vilde sådan mild bedømmelse være mere egnet til å mot» arbeide drapsforbrytelsen enn dødsstraff, ifall man under et sådant hårdt regime av en eller annen grunn alene fikk ram på forbryteren i 10 prosent av tilfellene. Barbariske, uforholdsmessige — altså urettferdige straffe, viser sig faktisk lite effektive, fordi enten ingen vil anmelde forbryteren, eller ingen vil anvende de strengeste domsalternativer. I all pedagogikk har det gjennemgående vist sig meget mere virksomt å belønne gode (riktige) enn å straffe onde (uriktige) handlinger (resp. prestasjoner). Er også de etiske invarianter sosialt betinget? Viser kan» hende selve sannhetens, godhetens og rettens idé tilbake til et eller annet sosialt moment? I så fall måtte dette være konstant. Tillit er den basale følelse, som knytter felle til felle; den innebærer igjen at fellene innbyrdes gir hinannen opriktig troverdig, holdbar — altså sann — beskjed. Uten gjensidig godhet eller hjelpsomhet kan et fellesskap heller ikke bli virksomt. Innenfor fellesskap har hver sin rolle, sin funksjon, sitt krav på andel, fellesutbytte og mangfoldig annet; enhver tilkommer noget rettelig, både av plikter og goder. Intet blir så enig og sterkt fordømt av den almindelige opinion som krenkelse av kaldsplikter. Det er således tydelig nok at de etiske idealer ikke bare har sosiale tilknytninger, men at de bunner i sosiale grunntendenser. Følger man den etiske bevissthet i dens utvikling hos enkeltindividet, vil man legge merke til hvorledes fellenes (familieautoritetenes og andre lederes) vurderinger efter hvert assimileres, innforlives ved en umiddelbar efterfølings (medfølings) og efterligningsprosess. Autoritetenes resp. opis mionens påbud og forbud blir til indre krav eller samvittig« hetslov (s. 82). Selve bevisstheten om fordring (das Geltungsbewusstsein): du må, bør, skal! — du må, bør, skal ikke! gjenspeiler så å si den sosiale vurdering, dens resonans i den individuelle bevissthet. Det kategoriske imperativ (Kant) kan vel forståes sosialpsykologisk og trenger ingen transcendent tolkning. Det samme gjelder følelsene av nådig påvirkning fra makter ut» over og over oss selv. Den kollektive sjelelighet i dens forskjellige kulturformer, åndsverdiene, stemmer oss til ærbødighet, andakt og til: bedelse; vi bide skjelver og henrykkes overfor denne sjeles lige storhet, vi foler dens hoihet og hellighet. 3 R. Vogt: Sosialpsykologiske og sosialetiske problemer. (Universites tets radioforedrag. Oslo 1933) og sanctum,* innebærer for så vidt intet særegent. Disse psykologiske kvaliteter kan iallfall være like sterkt markert i den «etiske» som i den «religiøse» bevissthet. Måskje fremtrer disse følelser oftere som storm i sinnet ved de religiøse oplevelser, mens hos etisk avklarede personer de snarere utfolder sig bredt, jevnt og mildt, som en varigere stemning eller varig stemthet. Dette betinger dog ingen prinsipiell motsetning. Fra psykologisk synspunkt blir iøvrig også det religiøse følesett en samfundsbevissthet: følelse av samvær og samliv med den øverste felle (the great companion). Men disse «hellige» følelser knytter sig hverken til bes stemt felle, bestemt samfund eller bestemte sosiale betingels ser. De svever over de spesielle sosiale vilkår og de hertil knyttede fordringer og nyttigheter som en høiere norm eller fordring. De engere former av sosial tukt — familietukt, kaldstukt, nasjonal tukt o. s. v. — skal stå til rette for denne videste (humane) etikk og optuktes av denne. Religionen tilspisser igjen denne idé om en høiere tuktende (belønnende, straffende) bedømmelse til symboler eller dogmer om en siste avgjørende dom. Etikken fordrer at de sosiale tilpasninger (nyttigheter, organisasjoner . . .) skal holde etisk mål, at sannhet, godhet, rett skal tilgodesees i den individuelle og folkelige opdragelse, at hjelpsomhetens ånd skal gjennemsyre alle sosiale anordninger, at menneskerett skal råde i alle såkalte rettsinstitutter 0. s. v. Human samfundstukt. Etikken tilhører den verdslige (lege) sfære, ikke den transcendente. Den gir ikke hjemmel for noget samfund til av sine medlemmer å kreve religion, d. v. s. + Rudolf Otto: Das Hellige, cité» og ikke «cléricalité» (s. 30). Folkeoplysning, folkeopdragelse, rettsvesen, anordninger for det seksuelt-erotiske liv (ekteskap m. v.) er samfundssak i første linje, ikke kirke sak. Vil religionene på disse felter treffe supplerende for holdsregler for sine medlemmer, blir det privaf anliggende, som samfundet tolerer så vidt mulig. Avklaret etikk og avklaret religion kan pi grensefelter motes i respektfulle konkordater. Katolisismen har i prinsippet opgitt de gamle krav om å bestemme de statlige former og organisasjoner, idet den til gjengjeld fordrer full bevegelsesfrihet for de religiøse interesser. Stafsreligioner som man kjenner dem i protes stantiske land, er derimot uekte legeringer, som går sin ops løsning i møte. Man tenke f. eks. på et sådant forhold som at det engelske parlament treffer bestemmelser om den en gelske kirkes bønnebok, at den norske regjering ansetter biskoper og prester 0.5. v. Forhold av historisk art ligger utenom de egentlige prin: sipielle problemer. Religionene har i virkeligheten ofte repres sentert de vide humane, universelle fordringer kontra stat» lige innsnevringer av det etiske (s. 122), og religion har også den dag idag sådan høi etisk misjon. Av etisk heroisme er der kanskje mere i glødende religion enn i genial videnskap — Johan Huss og Giordano Bruno vek ikke tilbake for bålet, men Galilei trakk sig unda —; religionene har mange mars tyrer, videnskapen adskillig færre. Heller ikke kan man med rimelighet vente at religionene vil opgi sine statlige posisjoner, så lenge statene hevder sne: ver nasjonal eller annen partiell etikk. Den lojale sondring mellem laicité og cléricalité hører til disse vanskelige tilpassninger, som ikke lykkes uten brytninger gjennem lengre historiske tider. Felles for religion og human etikk er idéen om en høieste tukt som fremfor alt veileder, men som også belønner og straffer rettferdig: gudstukt og samfundstukt. Hvad kristelig religion kaller «lov» og «evangelium» dan ner her ingen vesentlig motsetning. «Tukten», er også et godt budskap fra det høie, «en vei til liv», sir Salomo, mens «ugudeliges vei er som mulmet». Tukt er både visdom og faderlig refselse. «Rettferdiges sti er lik et strålende lys, som blir klarere og klarere inntil heilys dag» Visdommens bud «er et livsens tre for den som griper den, og hver den, som holder fast på den, er lykksalig». Loven er i det hele efter Salomo langt mere veiledning og nådig gave enn trusel om avstraffelse; man kunde for så vidt gjerne betegne den som evangelium eller gledebringende budskap. Og «samfundstukt» skal i den samme ånd være lykt for vår fot og lys på vår sti! At statenes strafferett har hatt så lite preg av vis og kjærlig faderlig optuktelse skyldes hvers ken religion eller etikk, men primitive hevnfølelser. Men straff og belønning er selvsagt uadskillelig fra enhver etisk holdning; normering består jo deri at den onde gjerning forkastes og den gode vinner anerkjennelse. Et etisk samfund ansetter og forfremmer f. eks. sine funksjonærer efter fortjeneste, trofast dyktighet. Ethvert annet prinsipp, fremfor alt partifellesskap, er dypt umoralsk og i særlig grad egnet til å nedverdige eller forringe samfundet. Innsnevret etikk, som vurderer efter partitroskap og annen smålighet, undergraver tilliten til samfundets godvilje. Spesielle pliktområder. Kaldsplikter. Alle snevrere grupper: familien, faget, partiet, staten 0.5. v. har sine særlige hensikter, opgaver, forpliktelser. Det er «familieplikt» å verne om de unges utvikling og opdragelse. Foreldre plikter å gi godt eksempel, å hjelpe på beste vis, de har ansvar for sine barn, også for de vordende. i Det øverste dirigerende prinsipp betegnes ofte i de fremskredne religioner som «veien» («Tao»), eller dermed beslektede uttrykk. for en menneskeverdig eksistens, kan det være plikt ikke å sette sådanne barn inn i verden. Hvert fag har sin profesjonelle hensikt eller opgave. Den profesjonelle plikt (obligation professionelle) er fremfor alt troskap i kaldet, offervillighet til det ytterste, sådan som stillingen krever. Hver især skal yde det beste på det spesielle område, som er blitt ham betrodd. Kaldspliktens viktigste fundamenter er atter etiske prinsipper for ansettelse, forfremmelse og arbeidsvilkår i det hele. Innenfor alle grupper kreves lojal innordning under helheten. Her melder sig naturligvis konfliktmuligheter, idet «snever» lojalitet kan krenke høiere plikter. Det gir da et holdepunkt ikke å fravike nogen naturlig lojal forutsetning uten tvingende grunn og på skånsomste vis. Overløpere, som straks utleverer sine tidligere feller, nyter som regel med god grunn liten aktelse. «Faget» er den sosiale gruppedannelse hvor tendensen til (sekterisk, nasjonal. . .) isolasjon er minst. Sitt fag kan man lære hvor som helst; den dyktige fagmann er anvendelig overalt. Til alle tider har det internasjonale samliv med dets for skjellige opgaver vert serlig knyttet til handel, og videre til laug og andre faglige korporasjoner. Videnskap, religion, kunst og annen høiere åndskultur knytter sig heller ikke til landegrenser. Med industrien stiller det sig omtrent likedan, masse» produksjon krever masseforbruk og helst verdensmarked. Jordbruket kan lettere praktisere det selvherlige selvstyre. I Europa fikk det høiere åndsliv sine universiteter fra ca. år 1100 og fremover. Her mottok de vordende prester, jurister, læger 0. 5. v. en mere universalistisk anstrøket undervis: ning (latin som fellessprog, licentia docendi for promoverede doctores også fra de andre universiteter, fri adgang for studerende fra de forskjellige nasjoner . . .). Andskultur, industri og handel bærer internasjonalismen. Nu tør det vel være hevet over enhver tvil at den etiske utvikling, den videste personale og sosiale utfoldelse, nettop knytter sig til en sådan bred internasjonal utveksling av åndelige verdier og materielle støttemidler. For mange står internasjonalismen som det høieste siktepunkt, som etisk helligdom av nesten religiøs rang. Bak internasjonalismen råder igjen idéen om fredelig rettmessig samvirke overhodet (kollektivisme, kommunisme). I de sosiale og nasjonale brytninger trer de forskjellige gruppers hensikter eller interesser op mot hinannen; hver kjempende helhet betoner selvsagt renheten og ophøietheten av sine egne formål. Men ett er å være i sitt etiske grunn syn internasjonalt, nasjonalt, familiemessig eller individuals istisk betonet, et annet å dyrke det individuelle, familiemessige, nasjonale, internasjonale som eneste avgjørende verdi, for hvilket alt annet må vike (jfr. s. 118 f. om de etiske inn snevringer). Der er intet til hinder for at alle de nevnte individuelle og sosiale interesser kan harmoniseres, så de gjensidig støtter hinannen. Man kan være god patriot og vers densborger på samme tid, 0. 5. v. Naturligvis vil betoningsvekten kunne variere fra individ til individ uten at den gjensidige forståelse og samvirket behøver å lide. Hos den enkelte vil også de forskjellige betoninger øke på eller dempes ned alt efter vekslende omstendigheter. Er nasjonen i livsfare, blir troskap mot fedrelandet det alt dominerende hensyn, de internasjonale ønskemål må stilles i bero foreløbig. Hensynet til egen personlig ære kan tvinge til midlertidig konsentrasjon om de engere personalverdier, så både familie og fedreland nesten glemmes o.s.v. Ytterligheter av denne art har sin berettigelse så lenge de er situa sjonsmessige, midlertidige og viker til beste for human imøtekommenhet, så snart omstendighetene tillater det. Konkret etikk. Sakkyndighet. Billighet. Når etikken opstiller normer for riktig handlesett må den nødvendigvis bevege sig i det generelle og kan aldri nå frem til nogen regel for det spesielle tilfelle som sådant. Retts ferdighet (justitia) trenger supplering av skjønn, billighet 0.5. v. Etikken i praktisk anvendelse skal tilgodese den foreliggende handlingssituasjon i alle dens relasjoner, i dens fulle konkretisme. Dette må ikke forveksles med relativeringen av selve den etiske fordring (jfr. s. 72). Den konkrete etikk: fordringen om rett handling under de spesielle omstendigheter tar tvert om absolutt sikte på sant, godt og rett i det spesielle tilfelle. Den etiske tradisjon, fra Aristoteles gjennem Thomas av Aquin og fremover, har åpent øie for omstendighetenes, relasjonenes betydning. Klarest kommer kanskje dette frem i drøftelsen av «billigheten» (epieikeia). Herom sier Aristoteles bl. a.* «Rett og billighet er altså ett, og omenn begge er fortreffelige og gode, så er dog billigheten det bedre. Vanskelig» heten skriver sig kun derfra at det billige er en rett, men ikke i den lovlige (lovbestemte) retts forstand, men som en kor» rektur av denne. Det har sin grunn deri at enhver lov er almen, og for mange ting lar det sig ikke gi riktige bestemmelser ved en almen lov. Hvor der nu må treffes en almen bestemmelse, uten at den kan være ganske riktig, der tar loven hensyn til flertallet av tilfelle uten å være i uklarhet om den skrøpelighet, som kleber ved en sådan fremgangsmåte. Ikke desto mindre er denne fremgangsmåte riktig. + Nikomachiske etikk, 5 bok, 15. kap. For feilen ligger ikke i loven eller hos lovgiveren, men i sakens natur . . . . Når således loven taler alment, men et tilfelle inntreffer in concreto, som ikke er medtatt i den almindelige bestemmelse, så er det — i betraktning av at lovgiveren lar dette tilfelle ute av syne, og ved å tale alment har feilet — riktig handlet å forbedre det forsømte, likesom også lovgiveren vilde ha gjort dette, om han hadde hatt til fellet for sig; hvis han hadde kjent det, så vilde han ha ber stemt det i loven. Derfor er det billige en rett og bedre enn en viss rett, men ikke bedre enn retten slett og rett... Og det er det billiges natur: det er en korrektur av loven der hvor den på grunn av sin almene (generelle) utformning forblir mangelfull. Vidunderlige ord fra over 2000 år tilbake. Etikken og dens avlegger, rettspleien, kan nok i sine fors muleringer søke en viss tilnærmelse til det egentlige ideal: full konkretisme. Det kan skje ved supplerende underregler, f. eks. love som tilgodeser visse typiske situasjoner innenfor en mere almen hovedregel. En sidan spesifiserende, diffes rentierende opdeling forer dog ikke lengre enn til nye genes relle regler av snevrere, mere spesifikt innhold. I moralfilosofi har kasuistikken søkt å tilgodese det samme behov, å komme den helt riktige (konkret riktige) bedømmelse så nær som mulig. Primitive (antietiske) reaksjoner, skapt av sinnsoprør og ophisselse viser den motsatte tendens: henimot normer — f. eks. straffebestemmelser — av massiv, bastant almindelig het. Spesifikasjoner — i form av formildende omstendigheter for særlige tilfelle 0. s. v. — forhånes som utvanning eller utglidning av retten. Standrett uten forsvarer, beteg ner yttergrensen for sådan primitivitet. Om det enn er rikti at ingen moralkasuistikk — like si litt som nogen ytterliggående spesifisering av rettsnormer — kan erstatte den modne, avklarede dommers skjønn (billig: heten i bedømmelsen), så bør det dog fullt ut anerkjennes at en sådan søken henimot den retteste formulering betegner et mektig skritt fremover mot rettferdighet. Sakkyndig opklaring av de ofte så forviklede betingelser, adgang til å ta alle omstendigheter med i betraktning, rummelig bevegelsesfrihet for det siste supplerende skjønn (i rettspleien dommerskjonnet) er for 4 tale med Aristoteles en «nødvendig korrektur» eller forbedring av den generelle rett, som noier sig med de mere almindelige omriss. Billig: heten er ikke slapp opportunisme, men rettens utdypelse. Personale og sosiale etiske felter. For integral etikk eksisterer ingen avgjørende motsetning mellem det personale og sosiale. Personlighet utvikles, frigjøres ved å opta og assimilere de sosiale vers dier, og samfundene utvikles ved de fritt utviklede per sonligheters innsats. Jo rummeligere personlighet, desto bedre barneopdragelse, desto intensivere kaldsvirksomhet, desto større offerdyktighet i fedrelandets tjeneste, desto ris kere medvirken i det kulturelle verdensliv. Personalisme, nasjonalisme, kollektivisme utgjør ikke antiteser: enten — eller, men samordninger: både — og. Med den etiske utvikling finner der dog sted en relativ differensiering eller klarere adskillelse mellem disse forskjellige sider eller felter. Der former sig et område for det relativt privatpersonlige, som samfundet (skikken, retten 0.5. v.) ikke blander sig op i, og likeledes felter hvor den enkelte må innordne sig mere betingelsesløst under strammere sosial (nasjonal, human...) tukt. Tenkningen har krav på rummeligere frihet enn handlingen, skjønt også tenkningen griper inn i andres sfære. Tenk: ning er et skritt henimot handling, en forberedelse for denne; men tanker har iallfall ikke sådan umiddelbar tvingende innflytelse over andre som de fullbyrdede gjerninger. Å antaste tankefriheten er et særskilt ømfintlig inngrep i den relativt personale sfære. Midt mellem tanke og handling står ytringen (utsagnet) i offentlig tale eller skrift. Uttalelser kan være bortgjemt i lærde tidsskrifter og for så vidt være nogenlunde jevngode med blotte tanker; men fremtrer de agitatorisk som opfordring til direkte aksjon stiller det sig anderledes. Hvor meget et samfund kan tåle av ytringsfrihet avhenger av mange omstendigheter. Sikkert er det at personlighetens frigjørelse står i det intimeste forhold til ytringsfriheten. Stabiliserte kultursamfund tåler meget av disse personlige friheter og nøier sig med visse krav til sømmelighet, takt, ridderlighet; barbariet (despotiet, diktaturet) knebler derimot enhver kritikk. Et etisk utviklet samfund har vid respekt for privatlivet og fordømmer spionasje og angiveri som avskylig. Det be» skytter også den personlige ære og dømmer injurien strengt. Den etiske utvikling tenderer også i den retning at sek suallivet opfattes som privatanliggende, men barneavlen og barneopdragelsen som sosial interessesfære. Nogen skarpe grenser mellem personlig rett og samfundskrav vil det dog være svært vanskelig å opstille. Et privat: liv, som er særskilt utfordrende og agressivt eksempelsettende, kan heller ikke uten videre sies å være så helt privat. Perikles skildrer det utviklede kulturliv i Athen i det 5. årh. f. Kr.? «Som frie menn beveger vi oss i vårt offentlige liv. Og når det gjelder vårt privatliv, vår daglige gjerning — da holder vi jo gjerne et våkent øie med hverandre — så har mes vi ikke om en annen gjør det han selv har lyst på. Vi sender ham ikke kritiske blikk for det, det er jo noget som kan krenke, selv om det ikke nettop direkte skader en. På den vis føler vi i våre daglige private gjøremål ikke noget trykk, øver ingen tvang. Men omvendt når det gjelder staten og dens interesser. Her er vi redde, ja nettop redde. Vi bøier oss når embedsmannen tar ordet og lovene taler, ikke minst de love, som verner om dem, der lider urett — og alle de love, som aldri blev skrevne, men som alle mennesker skammer sig for å krenke.. . Sådan aktelse for privatlivet og lojalitet overfor samfundet karakteriserer vel den fremskredne etiske modenhet. 3 Thukydides: Den peloponnesiske krigs historie. (Citert efter prof. Eitrems oversettelse av Perikles' tale — Statsmenn i oldtiden 1935.) Personlig frihet og gruppeabsolutisme. Overbevisningens frihet er for personligheten det mest centrale; herom grupperer sig de øvrige personale uavhengigheter, knyttet bl. a. til eiendomsbesiddelser («eiendomsrettigheter»). Privatlivets fred og uantastelighet tilhører den samme personlige frihets sfære. Nasjonalismen og internasjonalismen er i og for sig ikke uforenelig med sådan personlig frihet, med mindre stats» eller kollektivitetsidéen opskrues til absolutte verdier, overs for hvilke alt annet må vike som betydningsløst. «Absolutte» stater — f. eks. visse diktaturer i det moderne Europa — forjager «anderledes-tenkende», forfølger dem med spionasje og beslaglegger deres eiendom. Kollektivismens horoskop kan vel ingen forutsi. Men kunde innehaverne av den kollektive makt forføie fritt, så var der nok fare for at de mest egenartede og motsigelsesystne protestanter blev presset til taushet og anbragt i en eller annen forvaring. Naturlige historiske statsdannelser betegner en viss broget blanding av nogenlunde utjevnede motsetninger, med rum for litt av hvert, som kan synes å innebære motsigelse. Ideologiske konstruksjoner viser mere stringent, konsekvent intoleranse. En systemsammenheng gjelder jo som riktig, hvis utgangspunktet (oversetningen) står fast, og slutningene er riktig utledet; det siste besørger logikken —jfr. s. 118 f. om den ideologiske innsnevring. Levende idé er hensikt, program, ledetanke innordnet i en videste hensiktsmessighet, som ikke lar sig restlost bes stemme, definere, rasjonalisere. Det konkrete, historiske — personligheter, samfund — motsetter sig enhver tilbakeføring eller reduksjon til logisk nødvendighet. For begreper (defi nisjoner) gjelder principium contradictionis, men ikke for hensikter. Logikken er vidunderlig som tjener, men utålelig som despot. Ved siden av statsabsolutismen er den absolutte gudsidé og den absolutte rasjonalisme (panlogismen) de personlige friheters mest uforsonlige fiende. Etisk liberalisme. Integralismen forkynner atle friheters innbyrdes harmoni, efter etiske maktfordelingsprinsipper; dens program kan fra et meget vesentlig synspunkt karakteriseres som prinsipiell liberalisme. Hvordan de personale, nasjonale og internasjonale felter til hver tid skal avgrenses eller avpasses innbyrs des, blir problemer av konkret, historisk art. Denne liberalisme har kun betinget respekt for den abs strakte ideologi med dens problemløsninger til bunns eller til roten (radikalisme). Aktelse for det historiske grunnlag og varm interesse for fremskritt (konservatisme, reformisme) står ikke i noget innbyrdes motsetningsforhold. Rasjonell etikk — frihet, som bruker fornuft — se trihet i den ypperligste forstand. Frihet for fornuft, ved fornuft: åndsfrihet, meningsfrihet, størst mulig ytringsfrihet for den enkelte! Men dernæst tillike sosial, nasjonal, internasjonal frihet, større råderum for de fortrykte klasser, åpen adgang til alle utdannelsesmuligheter, folkestyre, frihandel, inter nasjonal tukt over røverstater, o.s.v. Der er stoff nok i verden ennu for frihetskamper. Autoritet som organ for etisk fremskritt. Betegner man de hoiere sinn i forhold til de lavere som autoriteter melder sig det pedagogiske problem om autoritas tiv påvirkning, ansporende autoritet. At menneskehetens samlede kulturskatt, åndsverdiene, har en særegen autoritativ vekt må synes innlysende. Hermed følger krav på betydelig respekt for tradisjon, men ingen absolutt tradisjonalisme. Stivt tradisjonsregimente hører også til de etiske forkrampninger. Som det ordnede system av menneskelig erfaring og tenkning gjennem tidene har videnskap en uimotståelig autoritativ kraft. Man kan nok stenge videnskap ute ved voldsforholdsregler og det er ikke alle som begriper videnskap. Men får den på regulær vis trenge frem til bevissthetene, si er mennes sketanken derved bunden. Videnskap byder, forplikter: Men samtidig er den videnskapelige tradisjon under stas dig omdannelse. Den fri forskning befinner sig likesom på toppen av et mektig byggverk hvor der ustanselig arbeides videre — både opad i højden og nedover mot underlaget, til bedre sikring av fundamentene. Når man underkaster sig videnskapelig autoritet, er det således med forbehold, samtidig som enhver selvrådig vilkår lighet er utelukket. Det er min plikt i gitt tilfelle å prøve, hvad der virkelig vites om dette eller hint, og hvis jeg ikke gidder å sette mig inn i en sak, så langt som forholdene naturlig krever, så handler jeg uansvarlig, uforsvarlig. Sannhet kan prøves erfaringsmessig. Eksisterer der nogen tilsvarende holdbar tradisjon, nogen ekte autoritær åndsmakt, på det etiske felt? Her møter vi først de religiøse standpunkter. Eldre pros testantisme henla den hele autoritet til «skriften». Kato lisismen sier: «Skrift og tradisjon». nære videnskapelige (filologiske) tilretteleggelse av innholdet. Når skrifters autoritet skal begrunnes, henvises der gjerne til de hellige forfatteres utsagn om sig selv: de hellige ord er blitt dem innblåst, åpenbaret fra oven. Man anmodes altså om å tro på dette skrift, fordi dette skrift sier at det er til å tro på. I denne cirkelslutning er der selvsagt intet hold. Like lite tilfredstillende er den blotte henvisning til tradisjon: man har alltid trodd dette, følgelig er det troverdig. (Hvorfor?) fordi fedrene har trodd det, likeså forfedrene — — 0.5. v. Her er intet hold, om der ikke et eller annet sted kan stanses ved noget, som virkelig danner grunn. Har mine fedre hatt grunn for sin tro, da har også jeg grunn å bygge på, om jeg tror som dem, men heller ikke ellers. Den religiøse tro hevder en Gud, som dikterer eller foreskriver de etiske direktiver. Spørsmålet blir forsåvidt, om der i skrift eller tradisjon eller på noget annet vis er grunn: lag for sådan tro. Når «skrift» og «tradisjon» som sådan ikke kan avgi grunn, blir kun den mulighet tilbake, at Gud kan erfares, ops leves på et eller annet vis. Demonstrers kan han øiensynlig ikke. Alt som kan sanses, kan også hallusineres. Det gjelder i det hele om en hvilken som helst sjelsvirksomhet, om et hvilket som helst sjelsinnhold, at dets ekthet eller gyldighet så å si er et problem, til hvis løsning der kreves ytterligere sjelsvirksomhet. Ekte, virkelig, sant er det som holder stand i videre sammenheng. En figur, jeg ser, kan være virkelig, i så fall kan jeg også ta på den, og den vil bevare sin plass i rummet, om den ikke flyttes. Når den holder sig, oprettholder sig, i disse forskjels lige sammenheng, anerkjenner jeg den som ekte. Forsvinner den, når jeg vil ta derefter 0. s. v., så var det blott et syn, et skinn av en figur. Erindringene er ekte, virkelige, om de stemmer med de objektivt fikserte begivenheter, o. s. v.; den omstendighet at noget opleves som erindret, utelukker ikke, at der foreligger et fritt fantasiprodukt, det blotte skinn av en erindring. Man kan opleve så mangt og meget, f. eks. overføring på avstand av følelser, impulser, tanker. Da disse fenomener helst forefinnes hos sinnssyke, turde det vel være rimeligst å anta, at det oftest dreier sig om ef blott og bart skinn. På den annen side betyr ikke sansebedragene at der ikke eksisterer holdbar sansning — heller ikke viser erindringsbedragene, at erindring overhodet ikke er til å bygge på. Like dan kan man si, at de mange skinnoplevelser av fjernpåvirkninger og mystiske rapporter — med fraværende, døde, ånde vesener o. 5. v. — ikke i og for sig beviser, at «oplevelser» av højere rapporter slett og rett er skinn, illusjon. Om så var vilde den religiøse tro savne fundament, ti de historiske beviser for mirakler har for kritisk innstilte men: nesker såre liten beviskraft. Direkte rapport fra sjel til sjel formidles gjennem de umiddelbare, naturlige sjelelige uttrykk i det hele: holdning, kraft, tempo, rytme, mimikk og andre geberder, stemme: betoninger, variasjoner i blikket, farveskiftninger, sekresjoner (tårer, sved . . .), åndedrettet, o. s. v. For å virke på oss må disse våre fellers uttrykksreaksjoner sanses, men det kan igjen skje, uten at vi legger nøiere merke til detaljene eller blir oss disse bevisst. Den enkeltes følelsesinnhold, stemthet og tendering overføres på det vis umiddelbart til andre mottagelige sjeler: medfølelse, medvurdering, medhandling, medvisshet, medoplevelse i det hele. Fra menneskets første leveår virker disse medfunksjoner, til en begynnelse primitivt som medmimikk, medbevegelse (primitiv efterligning) og enkel medvurdering. Senere fylles denne medoplevelse med avklaret intellektuelt innhold, sær lig gjennem formidling av sproget, og blir til medoverbevis: ninger, medstandpunkter, medhandling (efterligning på friere, bredere basis), medvilje. Altruismen har her sitt psykologiske grunnlag, idet andres følelser, interesser o. s. v. pi denne umiddelbare vis kan bli mine, jevngode med mine, eventuelt også dominante fremfor mine egne i snevrere fors stand. Allerede i meget unge år «identifiserer» man sig med forbilleder — tenker, føler, handler som om man var en annen (s. 76). Den sosiale conformisme befestes på det vis. Medoplevelsen, medbevisstheten utvider den engere bevissthet og danner bakgrunn for utviklingen av et videre sinn. Innflytelse, påvirkning fra sjel til sjel, rapport mellem sjeler, tilhører således erfaringen. At der også her er mulig« het for skinn, illusjon, er noget for sig. All sjelelig objekfivitet (sansning, erindring . . . rapport . . .) har sitt illusoriske sidestykke. Ekte «rapporter» kan som sjelelige innhold og virksom heter i det hele være uklare eller klare, vage anelser eller presise, intellektuelt gjennemlyste bestemtheter. Skrifter og andre åndsverdier kan være så fylt av liv, at dette formelig strømmer over eller meddeler sig uavkortet. Der er prinsippielt intet til hinder for, at alle tiders åndsliv lar sig medopleve. Forsåvidt har det sin mening å si til søkende sjeler, at de skal gi sig helt hen til de hellige skrifter, så vil skriftenes liv bli levende i dem. Men det samme gjelder om tradisjon overhodet. Så megef som der finnes av verdi ansamlet i skrift og annen tradisjon kan gjenopleves; «helliges» liv kan bli hellige forbilleder, så langt helligheten strekker sig. Å anvise rette forbilleder til efterlevelse er den etiske pedagogikks virksomste middel. Når religionene hevder at også Gud kan opleves, erfares direkte, så synes konsekvensen å måtte være, at han også kan finnes gjennem «uttrykk», som disse oplevelser har efter, latt i skrift og annet kulturelt uttrykksmiddel. Det vil si, at den enkeltes Gudsoplevelse — såfremt den har objektiv fun dering og ikke er et skinnfenomen — må kunne uttrykkes og dernest også deponeres på en for andre tilgjengelig vis. Ennvidere at summen av sådan menneskelig oplevelse nedigjennem tidene må kunne ansamles som et sjelelig felleseie av holdbar tradisjon. Forkaster man denne slutning vil også den enkeltes «op: levelse» måtte forkastes som objektivt ufundert. En sum av illusjoner blir blott og bar illusjon. Er oplevelsesreligion derimot ekte, må den kunne festnes til holdbar tradisjon som kan sette sjeler på rett spor. Men guddommelig autoritet, formidlet gjennem tradisjon, kan iallfall ikke erkjennes, begripes; de hithørende spørsmål må forbli trosanliggender. Om sådant kan der kun resonneres hypotetisk: hvis Gud kan opleves, erfares direkte, så vil han venteligvis være lettest og sikrest å finne gjennem hellig tradisjon. Og de troendes samfund — kirken — vil ha å verne om og forvalte denne tradisjon, som også må antas å være åpen for utvidelse. Den katolske kirkes doktrin synes her å være den følgeriktigste, ut fra de givne forutsetninger. Det er derfor naturlig, at den humane etikk må ta standpunkt til denne lære og dens autoritative fordringer (jfr. 5. 30 om det lege prinsipp). Paven har f. eks. nylig i Guds navn fordømt samtlige modernismer på seksualetikkens om: råde (kameratekteskap, prøveekteskap, prevensjon, sterilisasjon, abort). De mindre konsekvente religionsformer innbyr i langt mindre grad til nogen prinsippdiskusjon. At etiske vurderinger kan ansamles ned igjennem tidene og begrunne etisk tradisjon må derimot være klart. Er høi+ sinnet handling etisk, må høie sinns handlesett (motivasjon, sinnelag o. s. v.), tilsammenlagt skape etisk åndsmakt, som forplikter. Historiens helter, profeter og hellige ansporer til efter: ligning og til fordømmelse av lav, ussel gjerning. Den etiske overføring av høisinn til lavere sinn bygger på tillit. For at felle skal kunne virke på felle, til utløsning av ords nede fellesreaksjoner, vil den første betingelse være nogen grad av gjensidig tiltrekning (grunnelementet i all «elsk»). Hertil kommer det lavere sinns underkastelse, grunnelementet i all respekt, ærefrykt eller ærbødighet. Når det lavere sinn fylles med eller medoplever det høiere sinns innhold føler det sig ophøiet, opløftet. Til elsk og respekt kommer derved som et nytt moment undringen, beundringen. I tilbedelse, andakt er den sterke dragende elsk, den store ærefrykt og den opløftende beundring forenet til en helhetsfølelse eller helhetsstemning. I tilliten er der også komponenter fra verneinstinktet. Det sterkere sinn gir vern eller ly, det svakere søker ly, be skyttelse. Synonymt med tillit er tiltro. Tilliten er efter sitt vesen andektig, og andakten er en intensiv form av tillit. Men ellers kan elsk, ærefrykt og bes undring være ulike sterkt representert i de mange avskygninger eller varianter av tillit. Denne tillit kan dernest være forholdsvis enkel, uten nogen bakgrunn av protest eller tross. Men der gis også rikt nyanserte kompliserte tillitsformer, hvori der inngår meget av overvunnen protest. Reflektert tillit forutsetter, at det motsatte følesett — trossen (med dens hat, uærbødighet og misakt) — først har nedlagt sin innsigelse, men at tilliten har holdt stand. Sådan veloverveid, avklaret tillit er i sær egen grad holdbar. Det mere primitive sinn kan ikke i lengden elske, respektere og se vurderende op til annet enn det som virkelig er tillit verd. Alle autoritative instanser — foreldre, lærere, ledere… og de tilsvarende etiske organer (hjemmet, skolen, samfundsinstitusjonene for øvrig) må være tillitvekkende, trofaste, beskyttende. Skal dernest det videre sinn kunne fylle det snevrere med sitt innhold — og således virke opløftende (opdragende) — må det appellere til det mindre sinns største, rikeste mulig» heter. Der må utvises tillit, fortrøstning til lærlingen; denne må ha trygghet for at man tror på og vil verne om det beste i ham. Et barn, en elev som misaktes, anspores til tross; likedan virker ukjærlighet, underkuelse, misligholdt beskyttelsesplikt. Tilliten er i det hele tosidig: gjensidig elsk, gjensidig for» ståelse, gjensidig lojal hjelpsomhet, gjensidig trofasthet. Det høiere sinn vil også føle noget av ærefrykt og beundring overfor det lavere, som ranker sig opad. Intet forkuer og trekker mere nedad enn bevisstheten om at ingen har nogen elsk eller tillitsfull aktelse tilover for ens person. Tillit kan derfor ikke utfolde sig om der råder hårdhet, tyranni, troløshet. Er forholdet sådan, at der ikke kan vises stor tillit, bør der iallfall vises så meget derav, som efter omstendighetene er forsvarlig. Det kan selvsagt ikke være rett å vise sådan naiv tillitsfullhet, at eleven uvegerlig kommer til å falle for fristelse. Her moter man opdragelsens vanskeligste pros blemer. For mangen svak sjel kan det bli til redning, at han dog på visse områder kunde oprettholde tillit, at der var nogen, som tross alt bevarte nogen tiltro til ham. Heller ikke tap av tillit bør være uoprettelig. Derfor må straff være forholdsmessig, rettferdig, ikke hatefull og grovt ydmykende. En skole, et universitet o. s. v., som ikke gir sannferdig undervisning, nedbryter tilliten. Likeså den stat som ansetter og forfremmer i misakt for virkelig fortjeneste. Et etisk samfund kan overhodet ikke eksistere uten tilli Og ekte tillitsfullhet forutsetter gjensidig respekt i enhver henseende, innbyrdes lojalitet i kraft av rettmessig — skreven eller uskreven — avtale. Den underordnede må tillitsfullt kunne regne med den overordnedes virksomme støtte, når han tillitsfullt har gjort sin plikt, og den underordnede har den samme lojale forpliktelse. Mellem stater er heller intet samvirke mulig uten gjennem tillit. Tillitens psykologi og pedagogikk er derfor en av den praktiske etikks hovedopgave. Tillit utgjør som alle høiere sammensatte følelser en meget vid gruppe, med mangfoldige varianter. Dels kan tillitens gjenstander eller emner veksle: man kan ha tillit til andre, til sig selv, til personer, til samfund (sin fagforening, sitt fedreland ), til idéer (fortrøstning til videnskap, til liberalisme. ). Tilliten kan være svak eller sterk. Dernest kan snart det ene følelseselement, snart det annet tre i forgrunnen: tilliten kan være rik på hengivelse med sterk betoning av elskelementet; men den kan også være ydmyk, ærbødig, med overveiende tendens til under: kastelse, eller undrende, beundrende, med svermerisk eksaltasjon, liketil ekstatisk henrykkelse. Som regel er den sterkt preget av sympati, en følemåte med hvilken den i det hele er nær beslektet. Ennvidere kan disse varianter følge efter og avløse hinannen. Man måtte ha et nyansert tegnsprog i likhet med noter for å beskrive en konkret tillitsfølelse i dens hele forløp med vekslende styrkegrader og kvali nyanseringer. I den religiøse tillits intensiveste ytringsformer kan hengivelsen, underkastelsen og undringen forene sig med Gudsforestillingen til de mystiske ekstaser, med unio mystica som høidepunkt. Idet elsk inngår som et viktig ledd i tillit, har man vert tilbøielig til å finne noget seksuelt deri. «Elsk» (kontrektasjon, tilnærmelsesdrift) er dog meget mere omfattende enn seksualitet. Barnet legger meget tidlig sådan elsk for dagen; i 2:34 års alderen og senere har det sterk tendens til å smyge sig kjælent inn til foreldre og andre som det har kjær. Dyr viser samme kjælne tilnærmelighet. I seksualiteten inngår tilnærmelsestrangen som en mektig komponent ved siden av de spesielle genitale drifter. Men også i vennskap og i all tillitsfull rapport er elsken sterkt fremherskende. I kraft av elsk søker man en felle og vil være ham mest mulig nær, like til den fysiske intimitet. Og denne nærhet Mil man ikke gi slipp på, men bevare lengst mulig, holde fast ved. Man kan søke tilnærmelse gjennem legemlig berøring, men blikk som søker hinannen beveges av den samme elsk, likeså sjeler som lenges efter å møtes. Elsk er et tosidig (gjensidig) forhold. Man elsker og vil bli (ønsker å bli) elsket; man holder fast ved den elskede, men vil også at den elskede skal gjøre gjengjeld, være nær, komme i møte. Mens «nærhet» og «fasthet» fornemmelig avhenger av «elsk» og dennes styrke, synes der å være et moment av «tro» — jfr. det med tillit synonyme uttrykk tiltro — knyttet til underkastelse og undring. Når et nytt høiere sjelsinnhold blir oss tilført første gang (gjennem sansning, følelsesmessig oplevelse, kunnskapsmeddelelse o. s. v.), kommer det over: veldende. Foreløbig står det i hvert fall relativt isolert i be visstheten, ubegrepet uten å være feldt inn i nogen ordnet rasjonell sammenheng. Og samtidig fremtrer det som noget gjeldende betydningsfullt, som vi må bøie oss for, noget tiltroverdig eller troverdig. Sadan «tro» går regelmessig forut for senere begripelse; men på felter hvor begripelsen aldri kan komme i stand, blir man i tilfelle stående ved troen (om man da ikke opgir denne og havner i mistro). Når tro erstattes av viden, ophører underkastelsen til beste for beherskelse av emnet. «Tro» og «fasthet» i forening gir trofasthet. Den kom: plette tillit er trofast og krever også trofasthet. Barnet klynger sig til foreldrene og tror hos dem å finne støtte; det be gjærer (ønsker, vil) at far og mor skal være hos det, om det, nær det, optatt av det, og intet gleder den unge mere, enn at foreldrene også tror på ham, har tiltro til ham, beundrer ham. Og mistilliten i alle dens former ytrer sig ved fjernelse, undaviken, bortvenden, skyhet (avsky), svikt, løshet, løsning, tvil (mistro) Man trekker sig unna den man ikke elsker, søker ikke vedkommendes blikk, undgår hans møte o. s. v. (negativ kontrektasjon eller frastøtningsreaksjon). Alle fastheter, festepunkter, tilknytninger løsner herunder, like til opløsning. Tap av tro (mistro), mistillit henger igjen særlig sammen med sviktende autoritet, erfaringer om at de såkalte autoris teter ikke var tiltro verdige. Svikter plutselig grunnlaget for tillit, føler man sig troløst forlatt, forstøtt, forrådt. De flagranteste tillitsbrudd ans sporer til tross, hat og hevnreaksjoner. Den troløse svikter vies til forbannelse og undergang: so vere vigd til hel, kvar rædde svikarsjel. (Garborg). (Jfr. Runebergs: Sveaborg). Tilliten fordrer fasthet, fast samhold, fasthet i alle tillitse fulle forbindelser, fasthet i avtaler, med garantier imot svikt eller svik. Tillitens idealform er det samhold, som aldri svikter. På et eller annet vis synes omvendt mistillit (tross) å ha sammenheng med utroskap av den ene eller annen sort. For: eldre har ikke vernet vel om sine barn, og disse har følt denne vanskjøtsel som mangel på elsk og nærvær, — eller skole og andre opdragelsesinstitusjoner har forrådt elevene ved usanne meddelelser eller fortielse av vesentlige sannheter, o. s. v. Staten har sviktet, forrådt sine funksjonærer ved uhederlige ansettelser og forfremmelser, sine borgere ved urettferdig rettspleie o. s. v. Trofastheten med dens krav til sikkerhet i avtale eller kontrakt stiller mangfoldige problemer av personal og sosial art) + Man kan ha tillit til en person i én henseende, selv om man ellers hater og forakter ham. Men i så fal vil man elske og akte ham i den ene henseende — f. eks. som ærlig forsker, tros mange moralske brøst for øvrig, 0. 5. v. Mennesket er et sosialt vesen. Fra vuggen til graven er dets reaksjoner eller handlinger bestemt ved forhold til medmennesker. Om den enkelte isolerer sig, vil han dels forts sette å leve i sosiale minner, dels vil han skaffe sig et ånde nes samfund ved litteratur eller egen fantasivirksomhet. Den personale og sosiale bevissthet utvikles parallelt som to sider av samme sak. Når barnet omkring 9 måneders alderen passerer «chimpansestadiet» og begynner å bli «menneskes, former der sig efter hvert en klarere bevissthet om ting, feller og egen person. Jeget, fellene og den øvrige omverden flyter dog lenge delvis sammen uten nogen bes stemtere adskillelse. Men for hvert skritt fremover i sondrende analyse blir den bevisste opfatning av jeget, fellene og omverdenen stadig holdt mere tydelig og skarpt ut fra hin annen. Med avklaret selybevissthet (personalbevissthet) følger en tilsvarende klar tingbevissthet, sosialbevissthet, o. s. v. I tredje leveår begynner barnet å benytte ordet «jeg» om sig selv — samtidig merker man en viss trossende protest innstilling overfor de nærmeste feller (den første frossalder). I og med denne tross opfatter barnet både sig selv og fellene som mere distinkte, selvstendige, særegne vesener. Litt senere pleier denne tross å vike til beste for renere tillitsfull hen givenhet. I pubertetsårene utdypes både personal- og sosialbevisstheten. Man får så å si tak i sitt eget vesens indre sammen heng og kommer derved til å føle ansvar for sig selv og sin fremtidige utvikling. Men samtidig begriper man også sine medmennesker i deres dypere vesen og vinner således et inderligere, rikere forhold til dem. I begynnelsen (ca. 13 års alderen) arter denne sterke sjelelige utvidelse sig som tross overfor de andre (den annen trossalder!); men snart viker protesten for en inderligere hengivelse, med sterkt betonet trang til sympati og forståelse. Hånd i hånd med denne mere inderlige «personalisering» og«sosialisering» i pubertetsperioden, utformes også seksualbevisstheten på mere avgjort vis. Den seksuelle partner er kan man si en spesiell felle — og seksualiteten en spesiell form av sosialitet. For nærmere detaljer henvises til utviklingspsykologien. Det bør understrekes, at man på en gang lærer å forstå sig selv ved å forstå andre og andre ved å forstå sig selv; den personale og sosiale erkjennelse følges uadskillelig. Men dermed er det ikke utelukket, at det personale resp. sosiale moment kan isoleres eller fremheves relativt og bli enten over: eller underbetonet. Avgjørende for et barns sunde personlisering og sosialisering (inkl. seksualisering) er opvekst i tillitverdig miljø. Den unge må møte kjærlighet (elsk), sympati; må føle sig vernet, beskyttet; må kunne se op til sine nærmeste med beundring og respekt. De viktigste årsaker til neuroser og karakterfeil (ved siden av de arvelige anlegg) synes å være sådanne omstendigheter, som at barnet i de tidlige leveår 1. ikke var elsket. 2. at det blev tyrannisert. 3. forkjælet. + Sosialpsykologiske problemer. R. Vogt (Nogen aktuelle filosofiske og psykologiske problemer. J. M. Stenersen, Oslo 1933). 4. vanskjøttet eller 5. at det tidlig opdaget at opdragerne (foreldrene) ikke var nogen tillit verd. Ukjærlighet, under: trykkelse (hemning av den sjelelige opdrift), forkjæling (nedbrytelse av respekten), forsømmelse (unddragelse av vern og støtte), uverdig opførsel fra foreldres side betegner hver på sin måte fillitsbrudd, fra de mildere grader til den rene troløshet, forræderiet overfor barnet. Barn som er født utenfor ekteskap, som vokser op i et splidaktig eller defekt hjem eller i anstalt vil lett bli utsatt for sådanne karakternedbrytende og neurotiserende innflytelser. Etikken stiller den fordring til foreldre, at de skal være lojale overfor sine barn og forholde sig tillitverdig. Såfremt «elsken» er den uerstatteligste komponent i til liten turde det være vanskelig å erstatte «familien» med nogen annen institusjon for barneavl. Ellers blir det sosio» logiens sak å avklare de hithørende problemer. Mennesket er et plastisk vesen og ingen aner, hvilke situasjoner det vil måtte avpasse sig til i den fjernere fremtid. Skolen. Undervisningen. Fra hjemmet kommer barnet i skolen. Skal denne være tillit verd, må den ikke prisgi barnet ved å nekte det nogen overkommelig utdannelsesmulighet. Hvor foreldres evne ikke strekker til, må samfundet yde støtte. Like utdannelseschanse for enhver synes å være det ideal, som den humane etikk må ha for oie. Men fremfor alt må parolen være utdannelseschanse overhodet for de personale muligheter. At disse bestemmes resp. begrenses ved «evnene» medfører spesielle plikter for undervisningsvesenet. «Evnene» må «måles» tidlig og best mulig, så enhver fra begynnelsen av og fremover kan oplæres (opøves) efter som han «evner». Den dyktige må f. eks. ikke forsinkes av hensyn til efternolerne —. Skolens mål vil selvsagt i vid utstrekning bestemmes ved aktuelle sosiale behov. Den unge må utdannes til å kunne fylle sin naturlige plass i det samvirkende hele, hvor han hører hjemme. Men denne helhet er ikke nogen stabil stor: relse, og i unge år kan man heller ikke lett bli klar over sine mere spesielle muligheter. Der er stor forskjell på å lære et menneske musikk, f. eks. pianospill og å trene ham til å avlire ett ganske bestemt stykke — på innøvelse av innsikt i maskiner overhodet og ferdighet i å mestre maskineriet i en Ford-bil. Men i begge tilfeller må oplæringen, opøvelsen foregå ved praktisk syssel med konkrete emner, musikkstykker, maskiner. Man kan selvsagt ikke lære musikk eller maskinteknikk i nogen helt abstrakt almindelighet. I tilfeller som de her valgte vil den generelle utdannelse (i å spille piano, forstå maskineri) være knyttet til mere mangesidig innsikt og øvelse; det «generelle» er ikke bare det «abstrakte», men også det «konkrete i mangfoldig variasjon». Den «generelle» utdannelse betyr noget avgjort verdifullere enn den «spesielle» trening; den spesielle maskin kan gå helt av bruk o. s. v. Generell kultur betyr allsidig mulighet, motsatt mest: ringen av et snevert (spesielt) virkelighetsfelt. Motsetningen er iøvrig relativ: megen såkalt spesialisering kan ha rett vid generell basis; ferdighet i «bilmaskineri» er en generell dyktighet sammenholdt med evnen til å greie «Ford-biler av en bestemt type», 0. 5. v. Det hører vel til en skoles naturlige opgave ikke å spesifisere utdannelsen på nogen ytterliggående vis. Således bør der heller ikke utdannes eller optrenes i nogen eksklusiv, fasttømret ideologi, f. eks. nasjonalisme av snever, tidsbestemt utgave. Nasjonal kultur på bredere basis er noget vesentlig annet. Det ligger så nær å benytte ord som «trene» og «dressere», hvor målet er snevert, avgrenset, men «ut: danne», når opgaven stilles videre. Human etikk har interesse av bred, generell kultur, sær lig på de såkalte humane felter («humaniora»); men også på de eksakte områder («realia») vil en ytterliggående spesialisering lett føre til mere lavverdig resultat. Ellers er det gitt, at en mere vesentlig spesialisering blir nødvendig ved den avsluttende fagutdannelse. Et fond av generell human kultur har den særlige funksjon å fremme gjensidig forståelse og dermed gjøre sam arbeide lettere, både innenlands og internasjonalt. En enhetsskole for alt folket kan ikke tåle nogen konfesjonell tvang. Når det engang lykkes for skolen å finne virksomme, verdifulle former for etisk opdragelse, bør reli» gionsundervisning henvises til det private tiltak. Rettferdig utvelgelse. Skal skolene by alle like chanse, og skal ungdommen senerehen kunne konkurrere på like vilkår, trenges der mide ler til rettferdig utvelgelse: objektiv evnebedømmelse, obs jektive eksamener og konkurranseprøver, o. s. v. Eksamener er et ledd i undervisningssystemet og bør anordnes sådan, at både lærere og elever anspores til å arbeide hensiktsmessig. Kan bedømmelsen av evner og ferdigheter skje likeså sikkert eller sikrere ved prøver, som ikke forutsetter særlige detaljkunnskaper fra skolefagene, kan eksamener av den vanlige type innskrenkes adskillig. Det er ikke heldig, at utvelgelsen knyttes bare til avsluttende eksamener; følgen vil lett bli, at lærere og elever praktiserer et puggesystem. Gir man f. eks. eksamensresultater og utfallet av såkalte intelligens» og begavelsesprøver like vekt ved utvelgelsen, vil lærere og elever bli mere innstilt på langsiktig fruktbar arbeidsvirksomhet. Disse spesielle pedagogiske spørsmål interesserer etikken fra det almindelige synspunkt om rettferdig (fair) utvels gelse. Det er dernest tryggest å betro hele dette utvelgelsesapparat (eksamener og andre prøver) til mennesker og institusjoner, som ikke står i noget personlig eller politisk interesseforhold til elevene. Opgavene bør stilles og bedømmes av frittstillede uavhengige personer og ikke av den enkelte skoles lærere. Skriftlige prøver, med anonym censur ved samme censorkollegium, byr vel i så henseende stort sett den beste kontroll. utvelgelse: — fastsette eksamensfordringer, ansette unders visnings- og eksamensråd, kontrollere beskikkelsen av censorer m. v. — bør vel være universitetet. departementet står ikke politisk fritt og kan ikke forutsettes å ville bevare nogen rummelig, human innstilling til under: visningsopgavene, om det rønner på med politiske diktatur tendenser eller attentater på skolens nøitralitet i den aktu elle strid mellem partier. Ganske visst vil en mektig diktator øieblikkelig ta ledelsen ut av universitetets hånd for å tilsnitte ungdommen efter sine planer; men vi ser bort fra en sådan krass eventualitet. Vårt universitet har hatt likeså liten omsorg for pedas gogikk som for etikk og står således dårlig rustet til hurtig å overta noget ledende opdrag innenfor undervisningsverket. Men der knytter sig betydelig etisk interesse til en peda gogisk universitetsinstitusjon, som overtar en sådan ledelse og samtidig verner om den pedagogiske forskning og under visning. Der burde vel være minst to professorater i denne fagkrets, ett for den eksperimentelle og ett for den bredt kulturelle pedagogikk. Videre står vi overfor problemet om rettferdig utvelgelse til offentlige stillinger. Ett mekanisk prinsipp efter eksamener, ansiennitet og målbare meritter fører ikke frem. Eksamener betegner en minstefordring, men deres virkelige vekt som dyktighetsbevis er det vanskelig å taksere, særlig når de ligger langt tilbake i tiden. are gjøres gjeldende, at det snarest taler mot en persons dyktighet å ha sittet mange år i en ledende stilling uten å legge for dagen noget initiativ, skjønt der hertil var anledning. Kan manglende tiltak dokumenteres bør lang ansiennitet derfor regnes som et diskvalifiserende moment. Ellers bør trofast gjerning vurderes høit, enten det ruver utad eller ikke. Må man renonsere på noget helt mekanisk beregnings grunnlag, idet eksamener, ansiennitet o. 1. kun tillegges mere betinget verdi, vil man komme rettferdigheten nærmest ved å overdra ansettelsesmyndighet resp. innstillingsrett til fag: lig kompetente råd. Dyktige chefer vil gjennemgående interessere sig sterkt for å finne de dyktigste underordnede; men chefene kan ikke forlange mere enn at deres uttalelser blir innhentet og tillagt megen vekt. Der bør også være faste former for adgangen til å få klager prøvd av en overordnet, kompetent myndighet. Sosiale oplysningsinstitusjoner og forskningsanstalter. De aktuelle politiske stridsspørsmål er i aller egentligste forstand etisk interessefelt. Velvilje mellem partier og na sjoner, vern for det fredelige samarbeide innenlands og utens lands bør være det ledende synspunkt. Det etiske håp i all trøstesløshet er bevisstheten om, at der eksisterer nogen høi sinnede nasjoner og spirer til ett folkenes forbund. Det blir sort om også de lys skal slukkes. Også for nasjoner (grupper) vil det være en etisk ledetanke, at chansene bør være like, men at også alle evner bør ha sin chanse. En nasjons «rett» har forhold til dyktighet eller innsatsen i det humane fellesarbeide. Over all partistrid står sannheten om de emner eller for: hold, hvorom der kjempes. Enten man har den ene eller den annen mening i striden, har alle ærlige mennesker den samme interesse av å få sakene belyst fra enhver tilgjengelig ob: jektiv side. Man kan for å velge ett forholdsvis elementært eksempel være uenig om reglene for salg og servering av alkoholdrikker (frihandel, lokale veto, statsforbud o. s. v.), men sporsmilet om alkoholvirkningene kan loses videns skapelig, på avgjørende, forpliktende vis, til like nytte for alle parter. Det vilde utjevne og mildne megen sosial strid, om der eksisterte spesielle objektive oplysningsinstitusjoner, under kontroll av fri universiteter. Ellers er den frie presse den beste garanti for at sannheter om stridsemner ikke skal bli undertrykket. Industrien og næringslivet for øvrig har oprettet spesis elle forskningsinstitutter (hermetikklaboratoriet, papirindus striens forskningsinstitutt, Christiania Spigerverks laboratorium, avlsstasjoner, dyrkningsfelter o. s. v.). De store sosiale problemer burde vies en tilsvarende omsorg. På mange felter vil man måtte nøie sig foreløbig med materialinnsamling kanskje helst i samarbeide med Det statistiske central. institutt. Men på andre områder kan der eksperimenteres eksakt (barnehaver og skoler i pedagogisk forskningsøiemed f. eks.). Der råder på enkelte hold engstelse for at åndsverdier skal forringes ved mekanisering eller rasjonalisering av ar beidsformene. Et barn må ikke behandles som en laboratories rotte og gjøres til prøveklut i en eksperimentalskole I I 0. 5. v. Hvis problemet var: enten ånd eller mekanikk (eksakt rasjonalitet), vilde det være naturlig å foretrekke det første alternativ, men det gjelder jo i virkeligheten både — og: mekanikk i ånds tjeneste (jfr. s. 49 f.). Styr efter åndsverdiene, heis fornuftens fane og la det stå til for fulle seil! Andsfrihet. Andsfrihetens viktigste organer er den fri forsamling, den frie litteratur, den frie presse og fremfor alt de frie universi teter (og andre høiskoler). Skal disse friheter sikres, må staten ikke kunne gjøre noget inngrep deri, uten at der vitterlig foreligger misbruk, krenkelse av annen beskyttelsesverdig interesse. Den frie presse kan selvsagt ikke ha nogen ubetinget fris het til å nedrakke personer og gjøre livet uutholdelig for sagesløse mennesker. Privatlivets fred stiller her den natur« lige grense. Den fri forsamling må ikke være skalkeskjul for organic sasjon av oprør. Så vel den frie litteratur som den frie presse får bøie sig for visse elementære sømmelighetshensyn f. cks. med hensyn til forhånelse av anderledes tenkende, som viser pyntelig op treden. Kan ikke den almindelige opinion yde beskyttelse kan staten bli nødt til i rettsformer 4 ta forholdsregler. Å beskytte «ære» og «sømmelighet» mot uridderlige angrep hører ellers til den frie stats subtileste opgaver. Mange foretrekker et liv i relativ ufrihet fremfor å finne ære og sømmelighet ubeskyttet. Sensibiliteten på dette punkt er riktignok hos mange ytterlig opskrudd, således at ethvert fornærmelig ord roper på blodsutgydelse. I diktaturstater kreves der endog dødsstraff over den som kritiserer føreren, o.s.v. Der kan for så vidt være all mulig opfordring til å dempe kravene på hårde forholdsregler, og den som selv lever på feidefot får finne sig i noget robust gjengjeldelse. Men visse avgrensende bestemmelser må defineres og fikseres straffes rettslig; ære og sømmelighet bør beskyttes effektivt, særlig mot profesjonelle, ondsinnede angrep. Det er legitimt ars beide å sørge for renslighet i det offentlige liv, og grensen mellem sund renovasjon og stinkende rakkergjerning er ikke alltid liketil å trekke; men svekker man æresbeskyttelsen vil rakkerverket snart ta overhånd. Ridderlig ungdom vil lett kunne begeistres for diktatoriske tendenser, om samfundslivet blir infisert med rakkeraktighet. Universitetene og deres selvstyre. Universitetene skulde klarest uttrykke åndsfrihetens idé. Alt av ånd skal her utforskes og forkynnes sannhetsmessig. Et universitet må til det øiemed selv i hovedsak avgjøre, hvilke videnskaper der bør dyrkes — og likeledes må det i realitet bestemme, hvem som skal ansettes i lærerstillingene. Et sådant relativt selvstyre forutsetter velvilje fra statens side, særlig også i de økonomiske anliggender. Nogen grad av økonomisk uavhengighet for universitetene, gjennem fond, har den særlige betydning at bestemmelsen av fagkretser og forskningsopgaver ikke helt kommer til å bero på den ikke alltid kulturvennlige eller pengesterke statsmakt. Alle viktige universitetsstillinger bør besettes i henhold til innstilling av en efter stabile regler sammensatt og ellers helt tillitverdig, sakkyndig bedømmelseskomi! Lærefriheten ved universitetene forplikter lærerne. De skal uforferdet, fryktløst forkynne videnskap, selv om denne støter an mot fordom og tilvant tenkesett; men de har ikke rett til fra sin lærestol under skinn av videnskap å drive agi tasjon for særformål f. eks. av politisk art. Hvis lærefriheten bevislig misbrukes bør universitetsmyndighetene (1) kunne sette stopper herfor. Universitetet må dernæst ha garanti for akademisk sannhetsvilje — eller grunn til å forutsette sådan — før det åpner adgang for fremmede lærere til å benytte dets auditorier m. v. Den enkelte universitetslærer bør ha samme ytringsfrihet som borgerne for øvrig; men universitetet som sådant skal holde sig utenom politisk strid og ikke f. eks. avgi responsa til bruk for nogen politisk retning. I det hele forutsetter universitetenes selvstyre visse prinsipielle (stilltiende eller formulerte) avtaler med staten, i likhet med konkordatene mellem kirke og stat i katolske land. Universitetene og den katolske kirke har det forhold til felles at de er forpliktet humant: universelt og ikke nasjonalf. Det er av ytterste viktighet at universitetene verner om sin prestige som uavhengig institusjon til sikring av åndsverdier. ETIKK OG SEKSUALITET Familien. I primitiv seksualitet vil den seksuelle tilfredsstillelse og slektens formering ikke fremtre som adskilte, selvstendige formål, men snarere gli sammen til et relativt udifferensiert hele. Men der er naturlig grunnlag for en sondring, således at seksualiteten blir et mål i sig selv og ikke bare middel. På den annen side knytter den bredere sosiale interesse sig fortrinsvis til forplantningen, og seksualiteten i engere fors stand blir for så vidt det underordnede moment. Hertil kommer verneinstinktene, den naturlige omsorg for avkommet, driften til å omfatte det med beskyttende ømhet (det protektive instinkt, «nursing instinct»). Ved makenes samliv utvikles gjensidig sympati og mere inderlig forståelse. «Hustruen» blir for mannen livets trøss terinne (consolatrix vitae) og mannen hennes støtte og tro faste hjelper. De 4 momenter — den seksuelle tilfredsstillelse, forplantningen, omsorgen for avkommet og makenes gjensidige bin ding — henger så naturlig sammen at der i alle menneske: samfund (og likeledes mange steds i dyreverdenen) har utviklet sig «familier» og andre seksualorganisasjoner. Innenfor de mere utviklede kultursamfund har patriarkatet oftest slått igjennem — helst i form av monogamt ekteskap. På tid ligere stadier synes matriarkatet ikke å ha vært ualmindelig. Forplantning og seksualitet. I gammel kristelig etikk — jfr. den ærverdige katolske moralteologi — har standpunktet vært at den seksuelle tilfredsstillelse ubetinget skal subordineres hensynet til slektens forplantning. Når dette mål ikke med vilje motarbeides dis rekte, anerkjennes den seksuelle tilfredsstillelse som en sekunder verdi: det har således (efter katolsk opfatning) sitt berettigede verd å leve seksuelt, i ekteskap, selv om besvangring er umulig på grunn av omstendighetene (sterilitet, alder, allerede inntrådt graviditet, o. s. v.). Å avbryte et svangerskap alene for å redde morens liv (når fosteret har livschanse) bedømmes omtrent som drap. «Familien» — og dermed ætten — har gjennem lange tider vært det fasteste punkt i samfundsorganisasjonen; dette har også funnet sitt uttrykk i den religiøse vurdering av ekte skapet som ukrenkelig hellighet (ekteskapsstiftelsen som sakrament, o. s. v.). Men med utviklingen av rikere og friere samfundsformer har ættens betydning skrumpet inn adskillig. Også i den engere familie har båndene vist tendens til å bli mere toies lige. Ekteskapet er ikke lengre nogen urokkelig innretning eller hellig anordning, men snarere en form av kontrakt, således at det i regulære tilfelle vil kunne opløses ved begge parters samtykke. Omsorgen for barnene overtas i vår tid for en ikke liten del av barnehaver, skoler, o.s. v. Ved den moderne hygiene er dødeligheten blitt sterkt fors minsket i det hele og aller mest hos spebarn. Dermed følger en så sterk tendens til overbefolkning at formerelsen ned: vendigvis må begrenses. Det kan kun skje ved seksuell abstinens eller prevensjon. De hertil knyttede problemer har i de senere årtier fått stigende aktualitet. Et annet moderne trekk er den økede innsikt i arvelig» hetslove og dermed i avkommets påregnelige kvalitet. Det melder sig som etisk opgave å fremme de verdifulle og hemme de verdiløse arvemuligheter (eugenik, rasehygiene). Samvittighetsfulle individer, som kjenner sin egen ulykkelige arvemessige belastning, vil her føle et tungt ansvar: kanhende finner vedkommende det uforsvarlig å få noget avkom overhodet; iallfall vil det ligge nær å begrense barnetallet, således at mulige biologiske mangler kan bli kompensert så vidt mus lig ved en god omsorg for barnene for øvrig. Det uundgåelige alternativ blir atter abstinens eller prevensjon. Hvorvidt man i sin almindelighet eller i spesielle tilfelle kan beregne avkommets kvalitet, hvorvidt man f. eks. under bestemte betingelser må regne med visshet om (eller stor sannsynlighet av) åndssvakhet, epilepsi eller ondartet sinnssykdom, blir et videnskapelig erfaringsanliggende. Vir vis den er på nærværende tidspunkt så vidt sikker, at man avgjort må ta hensyn dertil — og sikrere kan den bli meget snart. I den etiske diskusjon må der således tas standpunkt til det spørsmål, om der — som den katolske kirke antar foreligger noget høiere hensyn, som gjør prevensjon prinsipielt forkastelig. I så fall blir seksuell abstinens moralsk plikt for enhver, som føler det uansvarlig å ta del i formes relsen. Man kan fromt (?) lukke øinene og håpe på et nådig for syn, som vil avverge kalamitetene; men virkeligheten er nåde løs, vi kjenner ikke krefter, som effektivt nøitraliserer den skadelige arv, om der enn gis tilfelle, da skaden kan over dekkes. Den seksuelle abstinens er naturlig i yngre år, inntil per sonligheten har vunnet frem til festnet modenhet — og den kan også passe som varig livsform for dertil særlig egnede mennesker. Den menneskelige organisme og menneskesinnet er i mange henseender særdeles plastisk; man kan lett avs passe sig eller innordne sig under virkelig hoiverdige domis nanter, når man er sig betydningen av disse levende bevisst. Det som ellers vilde føles som pinlig forsakelse blir i så fall ikke så tungt å bære. Efter Briquets omfattende undersøkelser (ca. 1850) var der lite av hysteri hos de katolske nonner (sykepleiersker . . .), mere hos tjenestepiker og særlig meget blandt prostituerte kvinner . .. Der er ingen grunn til å an: gripe det frivillige cølibat. Med den tvungne seksuelle abstinens er det anderledes bevendt. Såvidt forfatteren har forstått den katolske moralteologi er det intet umoralsk i å ekte en steril person, selv om man kjenner vel til denne sterilitet, idet f. eks. vedkommende kvinne er over den alder, da hun kan føde barn. Tanke gangen er den at et sådant samliv forløper naturlig, idet menneskeviljen ikke tilsikter å hindre konsepsjon, tvertom vilde ektefellene kanskje aller helst få barn, men det står nu ens gang ikke i deres makt, og for de uovervinnelige fysiske hindringer har de intet ansvar. Der er megen sund sans i denne innrømmelse til seksualiteten i sådanne tilfelle, hvor muligheten av besvangring er utelukket. Skulde konsepsjon opstilles som eneste berettis gede mål, vilde konsekvensene bli betenkelige for den ekteskapelige lykke i sin almindelighet. Det bør understrekes at den integrale thomistiske (katolske) etikk anerkjenner seksualiteten som et gode i og for sig; noget onde blir den alene, hvis et større gode, en større hensikt — den ekteskapelige formerelse og hvad dermed følger — likefrem forkastes. Å fremstille forholdet sådan at seksualiteten i sig selv efter gammel kristelig doktrin skulde være noget syndig, er derfor ikke riktig. Hvis seksualiteten imidlertid har selvstendig verdi, og naturen i det konkrete tilfelle har arrangert det slik at fore merelsen vil være av det onde på grunn av arvestoffets bes skaffenhet, så synes det vanskelig å innse at prevensjon skulde være moralsk forkastelig. Der eksisterer jo intet annet middel til 4 forlike de kolliderende hensyn. Da kristendommen utformet sin etikk eksisterte ikke disse pros blemer. Men konsekvensen av en sådan etisk godkjennelse av prevensjonen vil uvegerlig være at formerelsen mister sin mystiske hellighet og stilles på linje med betydningsfulle praktiske opgaver for øvrig, det vil si at formerelsen gjøres til et verdslig, forstandsmessig vurderingsanliggende, hvor hensyn stilles mot hinannen og veies. Det tenderer mot «ra sjonell menneskeavl» og frihet under ansvar for seksualite: ten for øvrig. Overfor dette alternativ har paven oprettholdt seksualitetens absolutte binding til ekteskapet og formerelsen idet denne ikke må søkes forhindret. Muligens kan en eller annen kløktig kardinal ha hatt den bitanke at Guds sak på jorden vil være best trygget i det lange løp, om troen formerer sig og vantroen forsvinner ved selvsterilisering. Det dreier sig her sikkerlig om verdens problemer på lengste sikt, og ansvaret må være uhyre for den, som skal være «Guds statholder» på jorden. Heller ikke bør det forties at paven i den encyclica, som tar avstand fra prevensjon, abort, sterilisering, tidsbegrenset ekteskap, prøveekteskap m. v. opflammer sin menighet til å fremme alle de sosiale tiltak, som kan ta brodden av den ubegrensede, ekteskapelige formerelse. Der er alvor og høihet i denne holdning. Den humane etikk kan imidlertid ikke finne nogen rasjonell grunn til prinsipielt å forkaste prevensjonen; til trans cendente, religiøse postulater kan den ikke ta hensyn. Vårt storting har nylig mot 1 stemme godkjent den effek: tiveste prevensjon, den operative sterilisering og dermed i prinsipp billiget det preventive formål.* Skal denne prevensjon reguleres etisk, vil den sosiale konstellasjon og arvelighetslæren avgi direktiver. Tydeligvis er den preventive teknikk et spørsmål av praktisk, hygienisk, henholdsvis estetisk natur, som ikke vedkommer etikken på mere vesentlig vis. * Lov av 1. juni 1934 om adgang til sterilisering m. v. abort på tidlig stadium lar sig dernæst vanskelig opstille. Sådanne preventive midler som anbringelse av fremmedlegemer (stiletter) i livmoren er i virkeligheten abortmetoder, idet nylig befruktede egg blir utstøtt. Forskjellen er i de to tilfelle for så vidt ikke vesentlig, om der nok kan være grunn for opstilling av en grense. Med godkjennelsen av den preventive hensikt rykker iallfall også abortproblemet ut av hellighetens plan og blir et borgerlig anliggende hvor hensyn står mot hensyn. Der kan være opfordring til å gå varsomt frem på et sådant ømfintlig, bes tydningsfullt område, og der kan være subtile sundhetshensyn å vareta; Anerkjennes prevensjonen, som igjen med tiden kan bli teknisk fullkommen, vil iøvrig spørsmålet om abort skrumpe inn til et ikke Jengre synderlig praktisk alternativ. Der må således i nær fremtid regnes med den situasjon at risiko for besvangring ikke blir nogen seksuell hemningsfaktor av vekt. Seksuell avholdenhet. Idet seksualiteten som sådan på denne vis både blir op: vurdert og berøvet hemninger, ligger muligheten nær for hyperseksualitet. Det man mest må engste sig for er seksuell tilvenning i unge år, før personligheten ennu har festnet sig til ansvars bevissthet. Seksuell lysthunger leder interessene på vildspor og svekker den sjelelige opdrift for øvrig. Dette gjelder hele livet fremover, men særlig i de unge år, da de spirituelle interesser har sin modningstid og lett kan hindres i sin ut» foldelse. Hvorvidt man her kan regne med tidlig seksuell opklaring som noget vesentlig vern, bl. a. ved å fjerne visse for mer av lummer seksuell nysgjerrighet, tør kanskje være tvil: somt. Der er også risikoer ved å svekke den sky bluferdig het. Sann viden om forplantningens enkle biologi må kunne meddeles rett tidlig, på rolig, objektiv vis. Men ellers bør barn få lov til å leve sine barneår så aseksuelt som mulig. Hertil hører at der ikke innpodes dem seksuelle skremme: forestillinger av nogen art, og at der overhodet ikke gjøres noget stort opstyr omkring det seksuelle. Omkring pubertetstiden er vel øieblikket inne til å meddele noget mere spesiell oplysning, til beskyttelse mot nærliggende farer. Om flirten, forelskelsen som avlastende, avledende og opøvende elskovslek kunde der være meget å bemerke. Pointet er at lek stanser op adskillig før alvorsmålet. Lyrismen — den varme innføling i naturs og menneskeliv — vil ikke lett forlikes med tidlig seksuell aktivitet. Den sunde naturlige holdning torde være at seksualiteten så å si regulært i hovedsak bindes til forplantningen, og at av vikelser fra det standpunkt bedømmes som noget undtagelsesmessig: en av nød og andre tungt vejende omstendigheter skapt ordning, som man må respektere. Det inderlige personlige forhold, som utvikles gjennem forelskelse, hemmes ved for vidtgående intimitet. Ridderlig, romantisk svermeri hører ungdommen til og gir gylne min ner for livet fremover. Den i og for sig verdifulle bevegelsesfrihet, som ungdommen helst bør nyte godt av, vil i høi grad bli betenkelig, om der ikke kan regnes med ridderlig kameratskap. Seksuell avholdenhet i ungdomsårene byr heller ikke nos gen avgjort vanskelighet, hvis der ikke tutes de unge i ørene at avholdenhet er unaturlig, sundhetsskadelig, et krav som de eldre finner på for å bevare sin overmakt o.s. v. Sosial regulering av seksualiteten, m. v. Det er hengivenhet og troskap, som konstituerer det full: verdig sanselig-sjelelige seksualforhold. Men tilliten, troskapen stiller den fordring at man for den elskede skal søke det aller beste, og det vil i regulære tilfelle si det sosialt pri viligerte forhold: ekteskapet. Hvad man i psykiatrisk praksis erfarer om skilsmisser hører til det aller bedrøveligste: nevrotisering og ofte også karakterforsimpling hos ektefellene; nevrotisering av barnene; sinnsoprivelser og disharmoni til alle kanter. Men dis harmoniske ekteskaper kan skape enda meget verre, helt utålelige tilstander. Vår skilsmisseordning er meget liberal og frister til misbruk, men alt i alt stemmer den vel med de naturlige forutsetninger i vårt samfund. Løsningen av det mest nærliggende seksualproblem, i unge år å finne den rette partner for livet og stifte et hjem, møter jo ofte de største vanskeligheter. For tiden er de økono: miske forutsetninger miserable; stive forskrifter når ikke frem. Men kjærlighetsfordringen, som dominerer all etikk, får her den tilspissede form ikke å tilføle nogen annen person et særskilt ømfintlig onde, å vise den store varsomhet, å være hengiven og tro. Nogen ny formell sosial institusjon som prøveekteskap kan ikke være anbefalelsesverdig. Man undergraver ekteskapet ved å skaffe det konkurrenter, som tilbyr mere og fordrer mindre. Den gode vilje til virkelig holdbart samliv — med utelukkelse av alt, som gir næring for sjalusi og annet ondt — bør være den naturlige forutsetning for ekteskap. Men svikter forutsetningene helt, bør ops løsningen, skilsmissen heller komme tidlig enn sent. I det brogede liv vil man nok måtte regne med aktverdige seksualforhold også utenfor ekteskap; men der vil bli minst mulig derav, hvis ekteskapet som sosial institusjon begunstiges ved en i videste forstand familievennlig politikk. Hit hører ikke bare sikret støtte for barn, enker og fraskilte, men også forholdsregler i eugenisk øiemed. Angående det ofte drøftede onaniproblem kan der hen: vises til hvad omtrent alle psykiatre har forkynt i de senere decennier: at de mere flyktige og milde grader, særlig barneog pubertetsonanien, ikke er noget å gjøre nogen blest av — at den infantile onani nærmest er å sidestille med den funksjonelle lek, som går forut for enhver innøvelse av en alvorsfunksjon — at skremmeskrifter ingen berettigelse har 0. s v. Men det bør også fremheves at onanien er en mager form av seksualitet, som ikke holder stand for et fyldigere, modnere seksualideal. Således er det naturlig at der før eller siden lett vil knytte sig visse skyldfølelse til denne akt, som derved for bevisstheten blir en uvane eller noget mindreverdig. Populære misforståelser av kausalsammenheng og hertil knyttede skremsler har mangfoldig forsterket denne skyldbevissthet; men den er dog i nogen grad primært forankret. Når man er sig noget fullkomnere (fyldigere) bevisst, forkaster man den akt, som er ufullkommen (mager), særlig den heist ufullkomne. Handler man ufullkomment, misbilliger man sig selv eller føler skyld. Et ideal for bevisstheten kan ikke negligeres med bevart følelse av skyldfrihet. Sådan skyld kan føles intensivt overveldende, eller den kan være sterkt avdempet til en mild skyldighetsbevissthet eller ansvarsfølelse, som appellerer besindig til en mere fullkommen løsning. Undertiden er onanitendensen en bitter og med sterk skyldfølelse oplevd bevissthet om egen inkapasitet til et fullverdig seksualliv, således regelmessig i tidlige stadier av schizofreni. Med denne sykdom følger som regel en mere eller mindre uttalt gradvis reduksjon resp. destruksjon av seksualfunksjonen (onani og hertil knyttet hypokonder onaniangst, skyhet for det annet kjønn, fantasierotikk og tiltagende impotens i svære tilfelle). Det er den slags iakttagelse, som skremselsskildringene generaliserer på helt mis visende vis, idet f. eks. onani eller abstinens fremstilles som årsaker til kjønnslig svekkelse. Maternitet og paternitet er dypt funderte verdier. Kun: stig abort og sterilisering er i høi grad egnet til å såre disse følelser. Det kan gi anledning til sinnslidelser og megen bitterhet, om inngrep av denne art foretas uten tvingende grunn, kanskje endog under psykisk tvang. Den mannlige egoisme driver undertiden kvinnen til et sådant overilet skritt, hvorved hennes fremtid blir forgiftet. Av samme grunner bør lovgivning om sterilisering bygge på frivillighetsprinsippet. Slektens formerelse og avkommets skjebne ned gjennem tidene vil av ansvarsbevisste mennesker foles som noget særskilt ophøiet, rikt på muligheter i alle retninger langt, langt utover hvad den enkelte kan overse og beherske. I sådan overmektig situasjon, hvor egen evne ikke strekker til, blir den andaktsfulle, bønnlige innstilling naturlig for mennesket. På en eller annen måte vil vel de fleste be om velsignelse for dåpsbarn, ungdom som forlater redet og skal styre ut i livet, unge par som trer inn i ekteskap … ved livets vendepunkter har således den religiøse symbolik sitt psykologiske sted. Den statlige sanksjon av ekteskapet og den religiøse velsignelse av forholdet er imidlertid to vesensforskjellige akter. Den siste — velsignelsen — er et fillegg, overfor hvilket enhver må stå fritt. Men det kan ikke være noget til hinder for at staten overlater det til de ordnede religionssamfund i civil funksjon å besørge ekteskapsstiftelsen; samtidig kan så kirken knytte sin velsignelse dertil. Den borgerlige vigsel burde helst også formes høitidsfull. Det er en svær opgave å bevare sitt sinn samlet, trofast, lojalt overfor ektefelle og barn gjennem all forvikling i de lange år fremover; at starten er høitidsstemt kan bli til virksom støtte. Vrangtenkning. Vranghandling. Etikkens mål er riktig handling gjennem riktig tenkning. Den står således i et avgjort motsetningsforhold til vrang: tenkningen, vranghandlingen. Tanker kan være uriktige, fordi det skorter på innsikt eller sanne argumenter; i så fall vil feilen kunne korrigeres ved belæring av den ene eller annen sort. Men der må også regnes med uriktige tanker, som ikke viker for nogensomhelst argumentasjon. Hvor der alene foreligger korrigerbare mangler taler man gjerne om blotte feiltanker, mens det hører med til definisjonen av en ekte vrangtanke, at denne fastholdes — midlertidig eller varig — på tross av enhver fornuftig argumentasjon. Den mere dypt funderte vrangtenkning betegnes som forrykthet. Dennes spesielle kjennemerke blir således den urokkelige overbevisning, utilgjengelighefen for (eller mots standen mot) enhver korreksjon. På vrange oversetninger kan der bygges logisk koherente strukturer av rikt innhold og stort omfang, de såkalte vrangsystemer eller systematiske forryktheter. Man kan også karakterisere forryktheten som en svær grad av etisk innsnevring (jfr. kap. X). Forrykthet av mere enkel sort kan skyldes liten intelligens. Ved de mere stort anlagte vrangsystemer dreier det sig dog helst om en blanding av lav og relativ høi sjelsvirk somhet. Sådanne vrange strukturer har alltid spinkel basis, men samtidig rager de på sett og vis inn i de høiere sjelelige regioner under utnyttelse av det logiske formverk. Eiendommelig er den overbetonede egeninteresse, den ringe sans for andres rett samt mangelen på enhver skjønnsomhet (for: urettelsessyke, retthaveri og ubillighet). De ekstremt patologiske former med sansebedrag og helt fantastiske idéer hører inn under den engere psykiatri og skal ikke drøftes i denne sammenheng. Til forståelse av denne vrangtenkning må det pointeres, at en viss formel ferdighet i syssel med tankesammenheng (efter logikkens regler) er noget relativt enkelt som sjelelig prestasjon betraktet. Normalt utviklede personer pleier gjerne å mestre den formelle logikk ganske bra innen 16-års alderen. Evnen til objektivt å bedømme fremmed personlig» het og sosiale anliggender, i kraft av levende innføling, for utsetter derimot en ytterligere sjelelig modning (s. 47). Det kan således hende at en person stanser i sin sjelelige vekst på det midlere formal-logiske plan uten å nå det utviklingstrin, som er forutsetningen for objektiv vurdering og skjønnsom hensyntagen til andres rettigheter. I andre tilfelle dreier det sig ikke om nogen sidan pris mer utviklingsanomali, men snarere om en filbakesetning (eller regresjon) til et lavere sjelelig nivå på grunn av senere tilkomne skadelige innflytelser. Det er ikke bare sådanne krasse momenter som organiske sinnslidelser, kronisk alkoholisering 0. 1, som kan forkue de høieste sjelelige ferdigheter — voldsomme lidenskaper kan også i det lange løp virke omtrent likedan, om enn i mere begrenset omfang, på mere spesielle felter. De feilfanker, som skyldes den blotte mangel på oplys ning, interesserer oss mindre i denne sammenheng. Viden skapen greier stort sett den opgave å korrigere sådanne feil. Imbecille, svakt begavede mennesker har riktignok mange feiltanker, som det ikke er så lett å fordrive ved oplysning. Nogen tendens til vrangtenkning skyldes helt enkelt dumhet. Men på den annen side kreves der adskillig logisk evne for å forme et ordentlig vrangsystem, og den imbecille kommer her til kort. Han bringer det sjelden videre enn til litt småforrykthet, f. eks. av sjalu eller retthaverisk sort. Den mere omfattende systematiske forrykthet er i bree deste almindelighet karakterisert ved formell logisk evne og mangel på (resp. tap av) skjønnsomhet. Denne motsetning mellem abstrakt spissfindighet og manglende sans for konkret virkelighet er ofte forbløffende. Efter en almindelig psykologisk lov medfører enhver svekkelse av en overordnet sjelelig funksjon en stimulering eller overvettes aktivitet av den nærmest underordnede sjelsvirksomhet. Nir det skorter på ordnede ledetanker inntrer der en tanketom, frodig idéflukt; svikter for» nuften, økes instinktiviteten o. s. v. Med hensyn til forryktheten kan forholdet, litt skjematisk forenklet, uttrykkes således, at der til bristen i de høieste sjelelige funksjoner korresponederer et overmål av sjelelig aktivitet på det midlere sjelelige nivå. Til manglene ikonkret vurdering svarer en overproduksjon av almene, ver: bale (tomme, logiske) resonnementer. Særlig vil en viss primitiv antitetisk («enten-eller») dialektikk florere vilt. Som en formelig logisk bølle slår den forrykte sin motstander i svime med stive deduksjoner, som nok kan være riktige i sin tomme almindelighet, men som slett ikke passer for det spesielle tilfelle. Analyserer man nøiere et sådant logisk makkverk, møter man reale tenkningsdefekter av samme type, som at kattunger må holdes i forvaring, fordi katten er et rovdyr. Det forholder sig nemlig sådan, at den forrykte vesentlig slutter verbalt riktig, ut fra de anvendte ords mere ubestemte mening i den ordinære daglige bruk. Men til ekte logisk tenkning kreves kontrollerte: eksakt definerte be: greper. Et rovdyr betyr populært et farlig vesen (løver, tigrer . ), som ikke må slippes løs. I soologi derimot har rovdyret kun nogen få kjennemerker vedkommende klør og tenner. Fra dette eksakte begrep kan der intet sluttes, om hvordan man skal forholde sig med katter. Og det er tydeligvis helt mis visende å forholde sig overfor katter, således som det er påkrevd overfor løver og tigrer. Eller mere almindelig: der kan nesten intet sluttes fra rensede kontrollerte overbegre per og slutninger fra vake ukontrollerte ordmeninger vil alltid medføre risiko for en eller annen forskyvning, idet noget som gjelder for «A» antas å gjelde også for det anderledes artede «B». Det gir en falsk slutning med 4, istedenfor med 3 ledd — en såkalt paralogisme (skinnslutning). For så vidt er det misvisende å si om den forrykte, at han har den logiske sans i orden. Det som er i behold er evnen til å subsummere (innordre) under overbegreper og til å slutte formelt korrekt fra disse. Den skjødesløse omgang med overbegrepene vil tvertom gi som resultat, at konklus sjonene ofte blir uriktige, skjønt konkluderingene er kors rekte. Når ordmeninger kontrolleres eller defineres og således omformes til presise betydninger, tømmes de overordnede (generelle) begreper for innhold, og hele innholdsfyllen anbringes i de underordnede (spesielle) begreper. Man drives på det vis bort fra det almene, verbale resonnement og henvises til de spesifiserende bestemmelser eller begreper som tilnærmelsesvis dekker den konkrete virkelighet. Fra såe dant synspunkt blir den forryktes formelle deduksjoner snarest noget tomt ordskvalder. På tre vis kan der trekkes slutninger (vedrørende realia). 1) Fra enkelttilfelle til enkelttilfelle (alogisk). Anna Andersen ser f. eks. at Petra Nilsen får fritt hus og 30 kroner måneden av forsorgsvesenet og slutter at hun bør ha det likedan, uten å ha nogen grunn å anføre. 2) Fra enkelttilfelle gjennem et ukontrollert overbegrep (paralogisk). Nils Olsen er syk og ser at mange syke støttes av forsorgsvesenet — han slutter at han bør ha den samme støtte og akter ikke på den omstendighet, at hans årlige inntekt er over kr. 2000, mens de understøttede syke har enten ingen eller vesentlig lavere inntekter . . . 3) Fra enkelttilfelle gjennem kontrollerte overbegreper (logisk). Erik Pedersen slutter at han i sin sykdom og fats tigdom har krav på samme hjelp som andre fattige i samme situasjon, overensstemmende med fastsatte regler . . . Den imbecille slutter vesentlig adogisk, den forrykte para-logisk og den fornuftige logisk (med bevissthet om at risikoen for paralogismer lurer alle vegne (jfr. s. 19f.). Den alogiske og paralogiske slutning — eksaktere uttrykk det alogiske og paralogiske forstadium til ekte slut ning — vil lett gjøre sig gjeldende hos nogen hver på felter, som man ikke har overblikk over eller behersker erfaringsmessig. Mange vil eksempelvis være nokså snare til å trekke den slutning, at det må være uforsvarlig av en asyldirektør å la en farlig sinnssyk person vanke fritt omkring. Men sådan liberalitet er i virkeligheten helt på sin plass, om farligheten er betinget av sådanne omstendigheter som at mannen i et ufredelig miljø under alkoholpåvirkning vil drepe hustruen — overfor hvem han nærer sjalu vrang: tanker — når hun begynner å skjenne på ham. Om han f. eks. er innlagt på Gaustad asyl — mens hustruen er i Hammerfest — vil han eventuelt kunne betroes en sådan jobb som å passe reservelægens barn og spasere med dem utenom asylets porter. Den ikke-forrykte korrigerer villig sine feilslutninger, når han blir satt bedre inn i forholdene. Den forrykte står derimot steilt på sitt standpunkt og lar sig ikke rokke. Regelmessig vil det være en overmektig egeninteresse eller lidenskap, som okkuperer bevisstheten og hindrer motgrun: ner i å nå frem. En sjelelig provins er så å si ved en tett og uoverstigelig barriére avstengt fra det øvrige sinn og satt utenfor helhetssammenhengen (fornuft-tette sjelelige territorier). Den forryktes logikk er således meget defekt, snarest en logisk primitivform: med herredømme over den formelle konkluderingsteknikk, men ringe sans for de realiteter, som den logiske bedommelse egentlig gjelder. Iovrig kan forryktheten vere individuell eller kollektiv. Man kan støte på helt patologiske former av familieforrykts het (kverulantfamilier) og sektforrykthet (menigheter, som i tro og handling er helt solidariske med den forrykte sekt« stifter o. s. v.). Med adskillig rett vil man også i mange til felle kunne tale om nasjonale og ideologiske former av for» rykthet. Som tilløp til sådan kollektiv forrykthet må man vel be tegne de vildere former av fordom og fanatisme, som ikke viker for noget resonnement, selv efter at de mere tilspissede feider har funnet sin avgjørelse. Nogen mistro til motpars ter under selve kampen vil selvfølgelig ofte være vel anbragt. Nogen skarp grense overfor den normale (situasjonsmessige) mistillit og kampiver lar sig ikke opstille. I mildere grader arter den individuelle forrykthet sig som forblindet sneversyn, sårbar mistenksomhet, ensidig subjektiv opfatning og holdning (svær sjalusi, steilt retthaveri m. v.), i de sværere former som paranoisk sinnss sykdom. Familieforryktheten — den «forrykte familie» — kan ha sitt grunnlag i reale, men overbetonte familieinteresser. Ofte vil imidlertid sammenhengen være den at et enkelt dominerende forrykt familiemedlem har fått omdannet de andre i sitt billede. Overfor en sådan forrykt far, mor eller make blir barn eller ektefeller lett stillet i den tvangssituasjon enten å være med på notene, bryte over tvert, eller å rives op i bitter disharmoni; den mann som ikke deler hustruens urokkelige antipatier eller vrangsyn fir det svært lite koselig i samværet. Sådant medfører ikke sjelden i det lange løp umerkelig en viss tilpasning i synsmåter og vurderinger til sikring av den hyggelige innbyrdes forståelse. Til slutt varmer man sig kanhende samdrektig innendørs mot den onde, krenkende omverden. Den forrykte familie feider mot naboer, offentlige innretninger, det elendige rettsvesen 0.5. v. I prinsipp likedan er forholdet ved de sekteriske og na sjonale forrykthetsformer. Førere viser an, deres sikkerhet virker sterkt suggestivt, og velværet ved den samdrektige konformisme (den enige likedan-sinnethet) støtter godt til. Man ringeakter fienden og lovpriser hverandre innenfor de snevrere cirkler. Ved all slags forrykthet glorifiseres selv de avskylige midler, hjelpere blir edle og intelligente over all måte, mens motpartene tilrakkes og stemples som dårer. Et sinn må høines — utvides, berikes, stilles inn i fyldis gere sammenheng — om forrykthet skal overvinnes. Fors utsetningen herfor vil alltid være utvidet kjærlighet, som åpner sjelene for tillitsfull kontakt og samvirke. I farens stund forenes sekter og partier i den felles omsorg for det elskede fedreland; på denne videre grunn vinner de gjen» sidig forståelse av hverandres rettigheter. I kampen mot en røverstat hever nasjonene sig til omsorg for fellesinteresser 0.5. v. Enhver forrykthet må fra etisk synspunkt anskues som misdannelse. Dens basis er lavsinn: det snevre standpunkt, den egoistisk-hatefulle innstilling, mistroen, mistilliten, mangelen av integral sjelsvirksomhet. Mot denne psykologiske bakgrunn vil det være lett å forstå hvorfor vi alle har tendens til å reagere relativt vrangt eller forrykt i de første øieblikk, før vi ennu har fått tid til å samle eller besinne oss. Den subjektive interesse ved et saksforhold er nær forhånden, de objektive hensyn befinner sig så å si fjernere; der kreves lengre eftertanke, før man blir dem vår. Først må man til en viss grad dempe ned eller beherske sin egeninteresse, før man kan føle sig inn i andres rettigheter, o. s. v. Den partielle reaksjon er en øieblikksaffære, den integrale utfolder sig på lang sikt. På tilsvarende vis reagerer gruppene relativt vrangt, når de hurtig skal ta standpunkt. De siste sensasjoner utformer sig således ofte på nokså forvreden vis i døgnets opinion, før sakene har fått tid til å klarne. Midlertidig preller all argumentasjon av virkningsløs. I forhold til den konkret-skjønnsomme bedømmelse ber tegner det abstrakt-logiske resonnement en grov forsimps ling, billedlig talt en kortslutning. Innskrenker jeg mig £. eks. til den logiske antitese: «sinnssyk» eller «sinnsfrisk», idet jeg f. eks. sier at den sinnsfriske har ansvar, rett til selvbestemmelse o. s. v., så blir den anfifetiske slutning, at den sinnssyke er uten ansvar, uten rettigheter. Et slikt res sonnement kan føres til ende i løpet av få minutter. Regner man derimot med de forskjellige slags sinnssykdommer, i forskjellige grader, på forskjellige stadier og under forskjellige betingelser, så tar det år å presisere nogenlunde bruke lige regler for de vanligste tilfelle og de mere typiske situasjoner; allikevel blir der rester nok tilbake for friere sakkyndig vurdering og friere dommerskjønn. Mellem presse og administrasjon hersker der tross mange hyggeligere forbindelser visse misforhold, fordi pressen må reagere raskt, i kraft av mere generelt overblikk, mens admis nistrasjonen kan ta sig god tid og sitter inne med det nøjere kjennskap til de konkrete omstendigheter. Pressen har der: for nogen tendens til å forgrove eller forrykke resonnemens tene på paralogisk vis. De mennesker som tenker minst er oftest også dem, som er mest avgjort sikre i sine meninger og raskest med om å forme — eller ville forme — opinion. Samvittighetsfulle sjefredaktører må visst ofte kassere tilsendte meningsytringer av sådan overivrig, skinnlogisk sort. Men i de sene kveldstimer smetter vel litt av hvert igjennem iblandt. Det er pressens plikt å øve tukt, og den kan sikkert utføre et velsignet godt arbeide ved å svinge tugtens svøpe viselig; men den arbeider i for raskt tempo til alltid å kunne være skjønnsom i første omgang. Det betyr ellers ikke så meget, da misgrep som regel korrigeres nogenlunde hurtig og villig, ihvertfall av motpressen. Ulemper av hithørende art er for intet å regne mot det meningstyranni og den tuktløshet, som følger med en skuddfri administrasjon og en bunden, likedanrettet («øleich-ge schaltet») presse. Alt efter forrykthetenes grovere eller finere art vil mise bruken av oversetninger ligge mere eller mindre klart i dagen. Den subtilere forrykthet graderer umerkelig over i det misbruk av grunnsetninger, som karakteriserer de forskjellige former av etiske absolutismer. Kunst. Intuisjon. Retter man blikket mot horisonten ser man kanhende noget stort flytte på sig og man aner det må være et skib, som styrer mot land. Der går litt tid, og man ser nu at det er et dampskib, som fører norsk flagg. En tid går atter hen og man ser tydelig at det er Stavangerfjord . . . . På en globus ser man omrisset av Norge. Kikker man litt nærmere efter blir man vår Oslofjorden og selve Oslo tegner sig som en liten prikk. Vil man bli klar over detaljer i vår hovedstad må man derimot ta frem bykartet. De aller vakeste, minst opklarende inntrykk gir orientering og forbereder den presisere opfatning. På alle sjelelige felter forholder det sig likedan. Om man i mørket værer noget stort nærme sig, trekker man sig forsiktig tilbake. Det vilde være uforstand å vente til det fremmede vesen var kommet på nært hold og kanskje avslørte sig som et farlig rovdyr. Der gis overganger fra de aller vakeste (diffuse) antyde ninger til de aller klareste spesielle bestemmelser. Betegner man den reaksjon, adferd eller sinnsvirksomhet, som utløses henholdsvis ved ubestemtheter og bestemtheter som «global» og «spesiell», vil det være tydelig, at den globale akt ofte forbereder hvor den spesielle fullender. Hos lavere dyr foregår ellers all reaksjon på vesentlig global vis. En flue ser ikke former eller farver, men deri mot at noget stort beveger sig raskt; den flyr således bort om man hurtig nærmer sig den med sin hånd. Omtrent likes dan reagerer de perifere deler av den menneskelige netthinne — man ser helt ubestemt ute til siden at noget kom mer farende, men opfatter ikke hvad det er, før man har vendt sitt blikk og innstillet gjenstanden på den gule flekk i netthinnens centrum; først nu viser det sig f. eks. å være en automobil. Det perifere syn orienterer, forbereder — det centrale syn, opklarer, gir den presise bestemmelse. Våre instinkter orienterer oss mot næringsemner, seksu alobjekter o. s. v. i sin almindelighet; fornuften utpeker den rette kost, den passende make . . . De mere globale reaksjonstendenser, hvormed dyr må nøie sig, synes gjennemgående å være i behold hos mennes» ket som et fundament eller underlag. Ved deres hjelp kommer man et godt stykke på vei, og de spesielle funksjoner trer så til supplerende, avsluttende. Overskjærer man en nervestamme, som formidler sanseinntrykk fra huden, så kan man gjøre følgende iakttagelser, når man syr de to nerveender sammen igjen. Til en begynnelse fornemmer man hverken berøring, smerte, kulde eller varme i det rammede hudområde. Når nogen tid er gitt begynner man imidlertid å fornemme ganske vagt, ubestemt — eksempelvis at noget koldt ubehagelig berører denne del av legemet. Inntil videre greier man ikke å avgjøre nærmere hvor berøringen fant sted, hvad slags gjenstand der forårs saket denne, hvor kold den berørende gjenstand var. Først sent omsider vender disse finere skjelneevner tilbake. Likedan opheves eller forringes den presise, distingverende sanse» opfatning under innflytelse av bedøvende midler. Et forhold av lignende, ubestemt global sort er infuisjo nen i forhold til den spesielle, eksakte erkjennelse. Intuisjonen forbereder og erkjennelsen fullender. Men den siste har også den første som sin forutsetning. Man kan ikke finne den rette make uten å bruke fornuft; men man finner slett intet, om man ikke har seksualinstinkt. Omtrent like fattig vil man være på bestemte erkjennelsesfelter, om man er blottet for den tilsvarende fundamentale intuisjon. Her er ikke stedet til nogen grundig behandling av intui sjonens psykologi. Innfølende innblikk i fremmed sjelsliv er i denne forbindelse særskilt vesentlig. Det er tydelig at erkjennelse så å si betegner det verdi fullere, hvor erkjennelse er mulig. Men på de nye felter, som efter hvert åpner sig for den skapende menneskeånd, synes intuisjon å måtte forberede, før erkjennelsen får noget å gi sig i kast med. Selv på de eksakteste videnskapelige felter melder gjerne de fruktbare skapende idéer sig til en begynnelse som noget ubestemt globalt, helhetsmessig — som lykkelige orienterende innfall, som setter på riktig spor. (Ganske visst vil der være gått et meget intensivt, intellektuelt arbeide i forveien, før sådanne skapende innskytelser melder sig. De dumper aldri ned på bar grunn og har absolutt intet å gjøre med hysteri, somnambulisme, transe eller sjelelig eksaltasjon av nogen art. Likesom den globale fornemmelse på sansningenes område forbereder den finere skjelneevne, således synes også den globale akt å representere det første skritt på veien ved enhver opstigning til høiere sjelelige felter. Det stemmer hermed at den etiske erkjennelse forberes des ved etisk intuisjon gjennem skapende, kunstnerisk fantasivirksomhet. Estetikk og etikk, læren om det skjønne og det gode, har mange tilknytninger. De to begreper, skjønnhet og godhet fløt nærmest sammen til ett — eller rettere sagt de var ennu ikke tydelig adskilt — i den klassisk-greske filosofi (Pla: ton); begge gikk op i forestillingen om det fullkomne. Jeg leser hos Windelband, at skjønnheten for første gang blev mere presist definert av Plotin (3. årh. e. Kr..) som de evige idéers fremtreden i sanseverdenen. Betegner man skjønnheten som den ideale form eller orden av alt til denne sanseverden henhørende, vil også den gode eller rette handling falle inn under skjønnhetsbegrepet. Det gode (rette) kan jo karakteriseres som en viljeshandlingenes best mulige orden eller harmoni. Begrepsmessig vil det bety, at det gode betraktes som en spesiell art av skjønnhet. Historien bærer mangfoldige bud om, hvordan etikken er fremgått av kunsten. Om dikteren sier Wergeland: hvor en dommer træffer dem, har han ant og første gang lært sitt folk derom i sang . Og Schiller lovpriser den kunstneriske anelse av det sanne og det gode: Die sich dereinst zum Weltgeist schwang. Lag im Symbol des Schonen und des Grossen, Voraus geoffenbart dem kindischen Verstand. Ihr holdes Bild hiesz uns die Tugend lieben, Ein zarter Sinn hat vor dem Laster sich gestriubt, ER noch ein Solon das Gesetz geschrieben, Das matte Bliten langsam treibt. Der ihn nicht ahnend schon empfand? — — Kunst er ikke og vil ikke være etikk; men denne, etikken, er en art av kunst. Fra skjønnhetens verden strømmer der impulser til harmonisering av sjelsvirksomheten i det hele, særlig også til innordning av viljeshandlingene under dominante direktiver. Så langt som skjønnhet får råde, vil krefter være i sving til fremme av godhet og rett. Derfor bør også kunsten ha en fremskutt plass i opdragelsen — ikke minst under pubertetsutviklingen, da inderligheten har sin modningstid. Hvor ofte har ikke kunsten i et symbol, et billede, tatt sikkert grep om en betydningsfull virkelighet, som tanken kun vanskelig har maktet å definere eller fastsette i begrep. Det konkrete liv er så henflytende, kontinuerlig, rikt på for bindelser, at de begrepsmessige avgrensninger eller fastnag« linger nærmest blir som å spidde levende sommerfugl på knappenåler: man holder nok objektet fast til nøiere beskuelse på den vis, men man dreper det samtidig (jfr. Bergson, som på mangfoldig vis har variert dette tema). Det kunstneriske billede er mindre eksakt enn det videnskapelige bes grep, men nettop ved sin ubestemthet åpner det til alle kan ter, idet intet blir skåret vekk (abstrahert bort). Det betyr selvsagt ikke at kunst skal gjøre videnskap overflødig. Alene videnskap fører til de faste bestemmelser, som gir trygge holdepunkter for tenkning og handling. Men kunsten skal vedlikeholde den fulle kontakt med tilværelsen. På kunsten som underlag skal videnskapen reise sin over bygning. Idet han dveler ved motsetningen mellem klokskap og hjertelag bruker Wergeland det enkle billede: Det er at skildre et jordbær rødt og rundt, men ei hvor det dufter sadt . . . Klages har utformet det samme motiv i lærde avhandlinger om motsetningen mellem «Geist» og «Seele», Kunsten går foran og videnskapen følger efter med sine presiseringer. I denne bok er hensiktenes betydning diskutert med tungt besvær. Den bevisste hensikt er det fundamentale i viljeshandlingen og dermed også det centrale moment i etikken. Livfyllt, visjonært malende uttrykker Wergeland den samme mening: Kunsten opdrar til orden og uttrykker megen etisk visdom billedskjønt og lettfattelig. Men fremfor alt er den organ for overføring av høistrukturert sjelelighet. Hvad mennesker har elsket, aktet, beundret . . . — eller hatet og foraktet, 0. s. v. — fra fjerne tider til nu, blir levende stemning eller stemthet hos hver den, som kan ta imot. Og hertil kreves ikke nødvendigvis nogen klar intellektuel begripelse; den umiddelbare efterføling (medoplevelse) er det basale, den forstandsmessige tilegnelse noget av stor verdi, som kommer i tillegg, men som dog kan undværes. All kunst faller inn under det psykologiske begrep «lek», og det er dennes grunnfunksjon å forberede til alvorshandling. Et spillet drama kan på mangfoldig variert vis bli ledd i aktuell livsførsel. Enhver assimilerer kunst efter sin egen» art og stimuleres derved til videre, fyldigere, intensivere sjelsvirksomhet. Alt godt har sin skjønnhet, men godhet er som nevnt en mere spesiell bestemmelse. Det gode (rette) kan derfor ikke defineres efter sitt særlige vesen ved estetiske predis kater. Det forholder sig ikke med skjønnheten som med sannheten, at den er god prinsipielt. Kunsten skal heller ikke være moralens tjenerinne. I det lange løp er også etikken best tjent ved den kunst, som utfolder sig fritt efter estetiske direktiver. Der er i dette skrift dvelt lenge og inngående ved forsøk på videnskapelig bestemmelse av etikken. At man på dette felt — viljeshandlingen — stanser op ved noget primært givet, vil fremgå av den hele fremstilling. Videnskap er et system av dommer, konstateringer av sammenheng: fors male, lovmessige og historiske. Den oplevde verdi er like: som den oplevde sansning en primær realitet og som sådan hverken sann eller usann; den «er» slett og rett. «Rødt» er i sin isolasjon bare rødt — men det er (eksempelvis) en sannhet, at det arterielle blod er lyserødt. Likedan er det sant (gyldig) at hjelpsomhet overfor det nødlidende medmenneske er en god, rett handling. Systematisk fremstilling av grunnlaget for etiske bedømmelser har programmessig karakter av en videnskapelig ops gave. For en meget vesentlig del vil det bety påvisning av lovmessigheter, som knytter sig til høisinnet sjelsvirksomhet — altså bestemmelser av psykologiske funksjoner. Men de personale og sosiale sjelelige helheter lar sig ikke restløst innfange i nogen lov, således melder der sig videre gående problemer for den etiske refleksjon, fremfor alt ideen om den etiske frihet, den frie skapende vilje. Kan kunsten kaste noget lys over denne dunkelhet? Den har følt problemet i dets uhyre alvorstyngde. En dikter som Viktor Rydberg gir gripende uttrykk for sinnets oscil leren mellem «ananke» (naturnødvendighet) og «skaper: tanke» (Grubblaren): På visarstolpens ena arm står skrifvet: «Här väg med tron til sanningen och lifvet.» Och på den andra står: «Med orsakslagen bär väg ur nattens villor fram i dagen. Här gäller välja rätt. Vi måste vandra framåt den ena vägen eller andra. Välän, I ombudsmänn för båda, sägen hvad råd I hafven, hvad bevis I ägen . . . . At lovvidenskap (teknikk) bærer frem, hvor fromhet anende antyder vei og tar de første famlende skritt, danner motiv for Harry Blombergs vakre dikt «Gudsmodern i Gathörnet». Gudsmoder, det är morgon, fast dimman hänger grå. Mot neiden, som du drömt om, miljoner fötter gå. som mänskligheten hinner blott på vägar av stål. Var tråd, vart skepp, var skena, där tågen dåna fram, de föra os, gudsmoder, til mindre synd och skam. Var tunnel och var bro, som besegrer berg och gaj de leda os, gudsmoder, mot det helga broderskap . . Trådene, skinnene, tunnelene og broene er prektige symboler på den samhørighet, som preger etikken. Fromheten forbereder og teknikken fullender — ved å bygge videre på fromhetens grunn. Landtmann, då du ber for jordens gröda, bed med handen på din plog! (Rydberg) Mesterlig skildrer Levertin menneskeånden («Sagan og sångaren») i dens integrale intensjoner. Bitter kunskap om själar och la vägande världen på vishetens vikt, konungaklokskap från bibelns dagar, stämningens solspel og stundens bikt. Livshymn som jublar, dødshymn som klager breda i sagan skiftande skikt. — Själv är jag både visdom och dikt . Måttlös är människohjärtats trånad. — Själv är jag fomtid och kommande tid. Forord … 1. Etikkens begrep og opgave IL Viljeshandlingen . wn TIL Hensiktsmessighet og lovmessighet 1V. Personal og sosial utvikling V. Hensiktenes primat VI. Etikk som fordring VIL Dominant sjelsvirksomhet VIL Særlige psykologiske bestemmelser . IX. Uklare problemstillinger ............. X. Etiske innsnevringer (absolutismer) . .. XI. Etikken som sosial funksjon .......... 131 XII. Konkret etikk. Liberalisme. Autoritet .19 XII. Tillit. Tross . 150 XIV. XV. Forrykthet . XVI. Personlig frihet. 5. 241. 19 £. 0. Aquino for Aquin (likeså enkelte andre steder). S. 92 1. 11 f. 0. Lipps for Lippe. S. 133 1. 1 f. n. fascinans for fascinosum.
|
wikipedia_download_nbo_UAE Tour 2019_481648
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.987
|
'''UAE Tour 2019''' var første utgave av sykkelrittet UAE Tour. Det emiratarabiske etappeløpet ble arrangert fra 24. februar til 2. mars 2019. Primož Roglič vant sammenlagt.
|
ruijankaiku_null_null_20090403_15_1_1_MODSMD_ARTICLE163
|
newspaper_ocr
| 2,009
|
da
|
0.434
|
(Mann 68, Finnmark/Troms) - Viktigst er å komme ut som ukeavis, seiv om dette betyr mer norsk, mindre oversettinger og færre sider pr num mer. (Mann, Finnmark/Troms) Finnlendere er innvandrere, kvener er en minoritet = uten eget land. Avisa bør fokusere på det kvenske og vilkår for kvener og kveners kultur, i dag. Samt uretten mot kvener som har fortsatt med Sametinget. (Kvinne 45, Finnmark/Troms) Ekke nødvendig felles [avis med den tornedalske minorite ten i Sverige] men mer felles nyheter - felles samarbeid, utveksle nyheter.. (Mann, Finnmark/Troms) Ønsker mer stoff om kvener i de ulike kommunene i Troms og Finnmark. Finnes det kvener i samekommunene? Kan avisen via slike reportasjer være med å bidra til oppstart av flere kvenforeninger i samarbeid med NKF/RK? Kan avisa skrive mer om kvenske tradisjoner, slik at samene ikke tar alt fra oss og gjør det til sitt eget. Kvensk næringsliv - Hva med kvenske fiskere, sjølaksfiskere - dette er jo blitt til sjøsamisk sjølaksefiske - skriv mer lom kvenske toppidrettsutøvere etc. - Sigurd Rushfeldt er vel kven? (Mann 50, Finnmark/Troms) Det har vært fint om kvenske synspunkt kommer fra kvensk synsvinkel, ikke hele tiden fra andre enn kvener. Gjerne felles avis kvenene - tornedalingen, f. eks. 1 x per måned. Allikevel bør RK komme ut, helst ukentlig. (Mann 64, Finnmark/Troms) Rajat ylittavå yhteistyo & uutisointi Pohjoiskalotilla? Lap set ja nuoret (mukaan?) kiinnostumaan = esille? Taide, kulttuuri, ihmiset pohjoisessa ....? Positiivinen ilme. Jutut innostava = kannustava...? Teråvåå, rohkeaa kannanottoa, kritiikkiå unohtamatta ... Historiasta & menneisyydestå «rakentaa» yhteys? (tietoisuus) tåmån påivån ihmisille ? Pitkåjånteinen tyo, suunnitelmia, avustajia? Saavutetut tulokset kannustimena tulevaan? (Mies 44, Finnmark/Troms) Enemmisto suomalaisia asuu Finnmarkissa ja Tromson kaupungissa, joten on paikallaan ottaa eniten aiheita nåiltå seuduilta. (Nainen 66, Finnmark/Troms) (Nainen 49, Finnmark/Troms) Mer info, annonser av ulike arrangement, møter, kurs som er aktuelle. Hilsninger, bursdager, runde år etc. (Kvinne 52, Finnmark/Troms) Skriv garna mer om kvånernas historia och ange garna kåll materialet. (Mann 68, Norrbotten)
|
maalfrid_ff386ea08b8d855ffdf21bcd406079f7cc35a052_56
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.761
|
LITERATURE BRIGIT TOEBES, The Right to Health, Asbjørn Eide, Catarina Krause and Allan Rosas (ed.), Economic, Social and Cultural Rights: A Textbook, 2 revised edition, Martinus Nijhoff Publishers, 2001 BRIGIT TOEBES, The Right to Health as a Human Rights in International Law, Intersentia, 1999 ANNE LENE STAIB, Women's Human Rights and Reproductive Autonomy, Studies of Women's Law No.46, Institute of Women' DOCUMENTS The Constitution of the World Health Organization CESCR General Comment 14, The right to the highest attainable standard of health CESCR General Comment 6, The economic, social and cultural rights of older persons, Para. 34/35, Article 12:
|
altaposten_null_null_20090606_41_127_1_MODSMD_ARTICLE41
|
newspaper_ocr
| 2,009
|
no
|
0.778
|
BEKYMRET: Klimakrisen gir mindre is, også for isbjørnen. Amund Kristoffersen mener det er tid for å slå alarm for fullt. restriksjoner og forbud mot olje og gassvirksomhet i visse deler av Barentshavet, spesielt det nordlige. Barentshavet er et av verdens aller viktigste oppvekstområder for svært viktige fiskeslag. Fiske ressursene er helt avgjørende for all bosetting i Barentsregionen. Derfor har også Nordisk Råd sterkt fokus på mUjøkriminalitet i form av ulovlig, urapportert og uregu lert fiske. Bærekraftig forvaltning av fiskeressursene er avgjørende for fiskeindustriens fremtid, for fiskeme og befolkningen for øvrig i kystområdene. Det er et sterkt press på fiskeressur sene mange steder i verden, og i våre nærområder er mangel på akseptabel fiskeripolitikk i EU en sterk trussel mot mange fiskes tammer. til et godt forvaltningsregime. Den norsk- russiske fiskeriavtalen i Barentshavet kan stå som et møn ster og eksempel til etterfølgelse for mange områder i verden. De internasjonale forpliktelsene er å stanse tapet av biologisk mang fold innen 2010 på land og 2012 på havet. Villmark går tapt hver dag verden over. Seiv om Norge slett ikke er verst i verden, så er det slik at 3/4 av norsk villmark er tapt de siste hundre årene. Jeg har seiv sett på mange av mine reiser at dette er tilfelle i mange, mange land. Beskyttelse av natur er en av de store forpliktelsene vi har overfor våre kommende generasjoner. En meget stor og felles utfordring er reguleringen og bruken av kje miske substanser og kjemikalier, både av hensyn til naturmiljøet og menneskene. Vi har gjennom uvet tig og ukontrollert bruk gjort enorm skade. mer, genetiske skader og lignende skyldes åpenbart bruk og utslipp av kjemikalier. Trolig er det rundt 50 000 kjemikalier vi ikke kjen ner virkningene av. Strenge regule ringer er helt påkrevd og absolutt nødvendig. Opprydding etter slik _-__ljø___iminalitet koster mye, men må gjøres. Her må vi samarbeide på tvers av landegrenser og regio ner. Havområder, elver og innsjøer er påført store skader på grunn av utslipp av altfor store mengder fos for og nitrogen. Dette fører til over gjødsling med fiskedød og opp blomstring av giftige alger som konsekvens. Østersjøen er ett skrekkeksempel på uvettig bruk av naturen.
|
maalfrid_6c4bfab6c38dbd51dc37789ba42971491c4a0edd_10
|
maalfrid_moreforsk
| 2,021
|
no
|
0.872
|
12 Sammendrag Modellen presentert i tabell 4b tar utgangspunkt i forrige modell (tabell 4a), men her er også frie inntekter per innbygger inkludert som kontrollvariabel (uavhengig variabel). Bakgrunnen for å inkludere frie inntekter per innbygger som forklarings‐ variabel i modellen er for å ta hensyn til at utgiftene i et fylke kan være høye, ikke bare fordi behovet for en bestemt tjeneste er stort i fylket, men fordi fylket har "god råd". Dermed fungerer frie inntekter per innbygger som en indikator på fylkeskommunenes økonomiske handlingsrom i modellen, se ECON rapport 2009‐042. Ved å innføre frie inntekter per innbygger som forklaringsvariabel i modellen ser vi at kriteriene andel av areal og andel av ferge‐ og båtruter blir insignifikante. Andel ferge‐ og båtruter får til og med negativ koeffisientverdi. Andel innbyggere blir signifikant for to av årene, mens andel innbyggere per km offentlig vei og andel frie inntekter per innbygger blir signifikant i hele fireårsperioden. Ellers kan det observeres at forklaringsvariabelen andel frie inntekter per innbygger får en relativ høy koeffisientverdi i forhold til de andre koeffisientene i modellen. Det er også verdt å merke seg at justert R er over 0,9 i alle analysene. Konstantledd ‐.121 .000 ‐.117 .000 ‐.123 .000 ‐.104 .000 Andel innbyggere .177 .252 .223 .100 .227 .024 .254 .024 Andel av areal .110 .211 .130 .099 .055 .336 .039 .550 Andel innbyggere per km offentlig vei .275 .000 .164 .002 .138 .000 .154 .001 Andel ferge‐ og båtruter ‐.054 .366 ‐.052 .310 ‐.041 .248 ‐.002 .963 Andel frie inntekter per innbygger 2.797 .000 2.759 .000 2.949 .000 2.524 .000 R justert .917 .930 .956 . Modellen i tabell 4c har korrigerte frie inntekter per innbygger (der det er korrigert for utgiftsbehov på alle områder som omfattes av kostnadsnøkkelen for fylkes‐ kommunene) som kontrollvariabel (uavhengig variabel) i stedet for frie inntekter per innbygger som i tabell 4b. Høye frie inntekter kan komme av høyt utgiftsbehov på andre områder enn lokale bil‐ og båtruter. For å ta høyde for dette, kan man bruke korrigerte frie inntekter per innbygger. Dette er frie inntekter korrigert for ulikheter i utgiftsbehov mellom fylkene basert på kriteriene i inntektssystemet. Vi har derfor benyttet korrigerte frie inntekter (korrigert for beregnet utgiftsbehov for alle utgifter som omfattes av utgiftsutjevningen) i regresjoner. Dette er en bedre indikator på økonomisk handlingsrom ved analyse av utgiftene til lokale bil‐ og båtruter enn frie inntekter per innbygger (Econ rapport 2009‐042).
|
wikipedia_download_nbo_George Davis (redaktør)_394707
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.891
|
'''George Davis''' (født 4. februar 1906, død 25. november 1957) var en innflytelsesrik amerikansk forfatter og forlagsredaktør. George Davis' foreldre innvandret til USA fra Canada. Han hadde tre eldre brødre og en søster som døde av difteri før han ble født. Faren arbeidet som farmasøyt i sin fetters apotek i Chicago mens han studerte medisin om kvelden; da George var tre år gammel tok faren avgangseksamen i medisin ved University of Illinois. I 1918 flyttet familien til byen Highland Park, og George begynte på Tilden Elementary School samme år. Han hadde en umåtelig litterær appetitt, og hans far sørget derfor for at han fikk lov til å låne voksen litteratur på biblioteket. Han leste én bok om dagen, og var i stand til å huske alt han hadde lest. I 1919 begynte han på Central High School. På denne tiden vendte broren Harold hjem fra Frankrike, der han hadde tjenestegjort under første verdenskrig, med sin franske kone Marguerite d'Hyevre. George lærte fransk fra Marguerite, og behersket språket flytende da han gikk ut av high school i 1923. Han begynte på City College (senere omdøpt til Wayne State University), men klarte ikke å slå seg til ro og flyttet til Chicago der han tok seg en kontorjobb i stålindustrien. Noe senere ble han ansatt i bokhandelen i varemagasinet Marshall Field's. I desember 1926 dro han tilbake til Highland Park for å be sin far om lov – og økonomisk støtte – til å dra til Paris. Den franske hovedstaden var da tilholdssted for en mengde amerikanske forfattere og kunstnere. George Davis' eneste roman ble utgitt i 1931 på forlaget Harper Collins; Davis var da 24 år gammel. Boken hadde tittelen ''The Opening of a Door'', og anmelderne ga den meget gode kritikker. Kritikeren Clifton Fadiman skrev blant annet:«(T)he smoothness of the prose, the unity of the tone. . . are all the marks of a practiced craftsman. It is one of the most unfirstish first novels I have ever read. It is difficult to believe it is the work of one so young.» (Norsk: «(D)en språklige flyten, den sammenhengende stilen.... er alt sammen karakteristisk for en erfaren skribent. Dette er en av de mest ''ikke-debutant-aktige'' debutromanene jeg noensinne har lest. Det er vanskelig å tro at dette er skrevet av en så ung forfatter.») George Davis var redaktør i det anerkjente tidsskriftet Harper's Magazine fra 1936 til 1940. I 1940 fikk han sparken i Harper's, og begynte som redaktør i damebladet Mademoiselle, som i tillegg til å være et motemagasin også ble kjent for å trykke noveller av en rekke av de fremste amerikanske forfatterne. Davis arbeidet for Mademoiselle i åtte år. Han var en av de første som oppdaget og støttet senere litterære størrelser som Truman Capote, Ray Bradbury, Jane Bowles og Robert Lowry. I oktober 1940 stiftet Davis og hans venner, deriblant den kjente burleskdanseren Gypsy Lee Rose, kunstnerkollektivet «February House» i Brooklyn Heights, på adressen 7 Middagh Street. Det var Anaïs Nin som fant på kallenavnet «February House», på bakgrunn av at en rekke av kunstnerne som tok bosatte seg i dette huset hadde fødselsdag i februar. Huset ble et arnested for kulturelle begivenheter. Blant beboerne var Benjamin Britten, W.H. Auden, Jane og Paul Bowles, og Carson McCullers. I 2005 ble det utgitt en bok om kollektivet. Til tross for at han var homofil giftet Davis seg i 1951 med enken etter Kurt Weill, sangeren Lotte Lenya. Davis hadde kjent Weill og Lenya siden 1930-tallet, og ble en god støtte for Lenya etter at Weill døde i 1950. Det var en borgerlig vielse som fant sted i Rockland County. Brudeparets forlovere var Maxwell Anderson og Milton Caniff. I 1956 vendte ekteparet tilbake til Berlin, fordi Lotte Lenya skulle gjøre nye plateinnspillinger der. George Davis døde av hjerteinfarkt i Berlin i 1957. I Truman Capotes ikke fullførte, satiriske verk ''Answered Prayers'' er George Davis modell for figuren «Boaty».
|
maalfrid_ca0cc21fc3f49763b2dccfd50f4ad8bc17f22018_41
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.465
|
Bergen, Drammen, Kr.sand, M E N N (forts.) Kr. Kr. Salgsfunksjonærer ............. 174 Ved bedrifter Handelens Arbeidsgiverforening Den kooperative Tarifforening Andre arbeidsgiverforeninger. Ved uorganiserte bedrifter .... Ved bedrifter i: Handelens Arbeidsgiverforening 105 1 028 1 287 995 Den kooperative Tarifforening 25 1 112 Andre arbeidsgiverforeninger. 31 036 17 420 8 KVINNER Ansatte i alt Ved bedrifter i: Handelens Arbeidsgiverforening Den kooperative Tarifforening Norges Apotekerforening Andre arbeidsgiverforeninger. Ved uorganiserte bedrifter .... Ved bedrifter i: Handelens Arbeidsgiverforening 1 Den kooperative Tarifforening Andre arbeidsgiverforeninger. eget ansvar ... 508 Ved bedrifter i: Handelens Arbeidsgiverforening 100 Andre arbeidsgiverforeninger. Ved uorganiserte bedrifter318 Kontorfunksjonærer med kvalifisert arbeid ............ 3 134 Ved bedrifter i: Andre arbeidsgiverforeninger. 422 Ved uorganiserte bedrifter ....
|
maalfrid_3eadb1fdc87c2a434300aad56e3fd06d81eb0920_38
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
nn
|
0.311
|
Sjøkabel til utlandet km 633 4 321 4 954 7 959 7 959 633 12 280 12 913 7 049 63 I alt Sjøkabel 1950 1 1951 1950 I 1951 33,7 28,5 30,0 50,8 16,6 40,4 26,4 75,5 20,9 9,5 25,7 23,5 20,3 28,8 22,0 53,1 17,8 23,2 38* Blank tråd Luftkabel Jord-kanal-elvekabel Sjøkabel innalands Innalands i alt I bruk: Metallisk tgr.samband rikstfn.samb. sambandsline abonn.samb. I alt I reserve : Metallisk tgr.samband . . rikstfn.samb. . sambandsline . abonn.samb. I alt Tråd i alt: Metallisk tgr.samband rikstfn.samb. sambandsline abonn.samb. . I alt. ..... • • • Av dette pupinisert . . . . i prosentar (sjøkablane til utlandet ikkje medtekne). Blank tråd Luftkabel Jord-,kanal-, elvekabel 1950 1951 1950 1951 1950 1951 Telegraf 53,9 72,9 90,9 93,0 22,7 89,7 Rikstelefon 0,2 0,3 32,0 49,8 34,9 38,8 Ab.tfn., sambandsliner . . Ab.tfn., abonnentliner 1,0 0,7 1,0 26,4 20,3 27,9 28,8 12,0 31,4 1,1 1,2 26,6 28,7 29,7 31,4 342,7 km stolperekkje hadde òg trådar som Norges Statsbaner eig. I oppgåva over stolperekkje, rikstelefonen, er ikkje teki med 859,6 km stolperekkje som statsbanane eig, men der Telegrafverket har tråd. Da budsjettåret gjekk ut, var talet på sjøkablar for telegraf 112, for rikstelefon 1 673 og for abonnenttelefonen 167, til saman 1 952. Talet på stolpar i linenettet var om lag 1 137 000. (heile lengda er ford opp, Noreg eig helfta) : Rutelengd Telegrafkablar :
|
maalfrid_58998616d2b7f7fb7c8c06d9f0b206c14c922a87_0
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.633
|
I samsvar med møteplan holdes det møte i Fakultetsstyret ved Det juridiske fakultet Innkalling er sendt til: Karl Harald Søvig, Anne Marie Frøseth, Ragna Aarli, Hans Fredrik Marthinussen, Sigrid Eskeland Schütz, Torhild Nordtveit, Brage Thunestvedt Hatløy, Ingrid Elisabeth Tøsdal, Lise Carlsen, Vegard Fosso Smievoll, Johannes Ørn Thorsteinsson Innkalling er også sendt alle varamedlemmer Saksliste og sakspapirer følger vedlagt i elektronisk form. Eventuelle forfall bes meldt snarest til varamedlem og administrasjonen, tlf. 97529688, evt. per e-post tilmaria.lidal@uib.no Karl Harald Søvig Øystein L.
|
maalfrid_2fc9205841856846ea714acc82ef78872aba8662_11
|
maalfrid_distriktssenteret
| 2,021
|
no
|
0.907
|
Utdypende om oppfatning av konsekvenser: Tilgjengeligheten til offentlige tjenester, inklusive digitale tjenester : Jeg skal nå lese opp noen offentlige tilbud for deg. Tror du at disse tilbudene blir bedre, dårligere eller omlag som nå hvis Frøya blir slått sammen med en eller flere kommuner. . Base:
|
maalfrid_ffb065070087ebdc922fc0d7c9f4ab72980d0483_14
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.449
|
Sesong Beskrivelse Tidsperiode Kalving Er den perioden dyrene kalver og perioden rett etter kalving 1. mai til 3 uker etter at den enkelte simla har kalvet* Postkalving Er den perioden hvor kalvene begynner å bli litt større og frem til kalvemerkinga 3 uker etter kalving til kalvemerking, tidligst 1. juli og seinest 24. juli, avhengig av år Sommer Er perioden etter at dyra slipper ut fra kalvemerkinga frem til høsten Tidligst 2. juli og seinest 25. juli, avhengig av år, og frem til 31. august Høst Er perioden om høsten og inkluderer brunsten 1. september til 31. oktober Vinter Vinterhalvåret 1. november til 30. april. * 2011/2012 24 24 24 24 35 26 2012/2013 24 20 20 20 30 23 2013/2014 25 24 24 22 24 24 2014/2015 20 19 20 17 34 22 2015/2016 13 13 12 12 26 15 2016/2017 22 19 18 14 20 19 2017/2018 17 15 15 14 NA* 2011/2012 10029 6671 16381 16681 53970 103732 2012/2013 9915 7050 12290 14386 44942 88583 2013/2014 11076 6537 15622 14750 31920 79905 2014/2015 7442 6131 12650 10811 30958 67992 2015/2016 4914 4277 6986 7377 38812 62366 2016/2017 10026 4011 10938 9160 22962 57097 2017/2018 6871 7994 6436 8027 NA*
|
maalfrid_7f05ea4faa93d14b6a635fe408359f9c655792a4_0
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.891
|
Trude Nygård Evensen (red.) Oljenæringen - dokumentasjon av kilder, beregninger mv. (SKA-prosjekt)
|
maalfrid_1adaeac51670f0af0b2f86f1c6a728a9f5a90887_201
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.966
|
unresolved or ambiguous issues are potential time bombs in the implementation process. In the interest of impartiality of the implementers, a sound and explicit agreement is preferred as a neutral standard. It provides a greater degree of legitimacy should pressure need to be exercised to force compliance. In contrast, arguing that the implementation process is far from predictable at the time of the signing of an agreement, others have pointed to the need for flexibility. The Lusaka Protocol is an example of an agreement that sought to anticipate the central issues as comprehensively as possible. Only in a few instances did the Protocol refer to outstanding written documents to be exchanged by the government, UNITA and the UN, in which specifics would be determined at a later date. The goals of the agreement, as listed in the Protocol section were "lasting peace" and "true and sincere national reconciliation" in Angola. Given the emphasis placed on reconciliation, it appears that the unity of the country was an implicit goal of the agreement. Sarcastically, one might argue that national unity was to be preserved as that would guarantee whoever was in power access to both oil and diamond resources. In the case of partition, the dividing lines would be likely to separate the two sets of resources. Although one should not discount the genuine wish for peace, the war in Angola made most observers rather cynical. As a result, the call for peace and the normalisation of political and social life might indicate that both sides wanted to legitimise and complete their hold on power. The main items of the Protocol included military security issues, such as the re-establishment of a cease-fire, demobilisation under UNAVEM III and the integration of UNITA generals into the FAA, and civilian security issues, such as the incorporation of former UNITA soldiers into the national police force. Furthermore, a number of political issues were addressed, including the outstanding second round of presidential elections and the allocation of government posts to UNITA. In addition to the electoral process, national reconciliation was linked to various other civilian issues. Several efforts directed at liberating the media and activating it for the cause of reconciliation were devised, such as initiating awareness campaigns "to promote the 522 Lusaka Protocol (). 523 UNITA was allocated the following posts: Deputy minister posts of Defence, Home Affairs, Finance, Agriculture, Public Works, Social Reintegration and Mass Communication; 3 provincial governorships and 7 deputy governorships; 30 municipal and 30 deputy municipal administrators; and 70 administrators of communes.
|
maalfrid_d6b2ea444620f0bc42530b384743061d7e72c420_12
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.612
|
Litteratur: Hesjedal, 0: Vegetasjonskartlegging, As -NLH, 1973 Strand, E: Dyrkingssoner for jordbruksvekster i Norge, NLH, 1964 Metodehefte nr. 24: 3 notater om punktsampling (I0 79/6)
|
maalfrid_5d673c12e85714ea5c5bcabe7b287868285d2948_138
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.818
|
Forvaltningsplanen for verneområdene på Saltfjellet er under revidering. Når forvaltningsplanen er godkjent og vedtatt vil det sannsynligvis bli mulig for forvaltningsmyndigheten å gi dispensasjoner av lengre varighet. Nasjonalparkstyret vil gjøre oppmerksom på at nødvendig dispensasjon fra lov om motorferdsel i utmark og vassdrag må innhentes fra kommunen. Motorferdselloven setter også krav om at det må innhentes tillatelse fra grunneier. Parter i saken: Direktoratet for naturforvaltning Postboks 5672 Sluppen 7485 Trondheim Finn Borkamo Masternes 8255 RØKLAND Fylkesmannen i Nordland Moloveien 10 8002 BODØ Naturvernforbundet i Nordland Loftfjellveien 7 8602 Mo i Rana Reindriftsforvaltningen Nordland Sjøgt. 78 8200 Fauske Saltdal kommune Kirkegt.
|
maalfrid_d8b1cfad6a4754056a6a90373783b02f50239334_3
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.765
|
Konklusjon Fylkesmannen i Møre og Romsdal tillater mudring og dumping av masser etter fastsatte vilkår. På bakgrunn av disse vilkårene mener vi at tiltaket ikke vil medføre nevneverdig spredning av forurensning eller være til skade for naturmangfoldet eller fiskeri- og næringsinteressene i området. Tillatelsen fritar ikke for erstatningsansvar for forurensningsskade etter forurensningsloven § 10 og kapittel 8. Vedtaket kan klages inn til Miljødirektoratet etter reglene i kapittel VI i forvaltningsloven, av partene i saken eller andre med rettslig klageinteresse innen tre uker fra avgjørelsen er mottatt. Eventuell klage skal angi hva det klages over og den eller de endringer som ønskes. Klagen skal begrunnes, og opplysninger som kan ha innvirkning på saken bør nevnes. Dersom vedtaket påklages, kan Fylkesmannen eller Miljødirektoratet etter forespørsel vedta at vedtaket ikke skal tre i kraft før klagen er endelig avgjort, jf. § 42 i forvaltningsloven. Klagen skal sendes via Fylkesmannen. Eventuell klage fører ikke automatisk til at iverksettelsen av vedtaket utsettes. Fylkesmannen eller Miljødirektoratet kan etter anmodning eller av eget initiativ beslutte at vedtaket ikke skal iverksettes før klagefristen er ute eller klagen er avgjort. Avgjørelsen av spørsmålet om iverksettelse kan ikke påklages. Vi varsler at tiltaket blir plassert under gebyrsats 7, noe som medfører at tiltakshaver skal betale et gebyr på kr 12 800 for Fylkesmannen i Møre og Romsdal sin behandling av søknaden, jf. av 01.06.2004 kapittel 39 om gebyrer til statskassen for arbeid med tillatelser og kontroll etter forurensningsloven. Eventuelle kommentarer til varselet om gebyr skal sendes til Fylkesmannen i Møre og Romsdal innen 2 uker, jf. forvaltningsloven § 16. Vedtak om gebyr vil bli fattet før utsendelse av faktura, og vedtaket vil kunne påklages. Reglene om innkreving av gebyrer til statskassen for Fylkesmannens konsesjonsbehandlinger og kontroller finnes i forurensningsforskriften kapittel 39 og kan leses på . Papirversjon av forskriften kan fås ved henvendelse til Fylkesmannen. Vedtaket skal gjøres offentlig kjent, jf. § 36-11 i forskrift om begrensning av forurensning. Den som har fått tillatelse, skal så snart som mulig kunngjøre dette i dagspressen. Kunngjøringen skal inneholde en kort orientering om tillatelsen, hvor man kan henvende seg for å få innsyn i saksdokumentene og opplysninger om klageinstans og frist for eventuell klage på vedtaket. Kopi av kunngjøringen skal sendes Fylkesmannen i Møre og Romsdal innen en måned etter at tillatelsen er gitt. Et forslag til kunngjøringstekst er vedlagt. Bedriften kan gjerne benytte sin egen logo i kunngjøringen.
|
maalfrid_a90fa6ceece58ab7afe4b01206a8522fba9e3c32_16
|
maalfrid_inn
| 2,021
|
no
|
0.871
|
Revidering av akkrediterte studietilbud HINN har også tilfredsstillende rutiner for å sikre at akkrediterte studietilbud drives i henhold til studietilsynsforskriftens bestemmelser. Dette løser HINN gjennom den tidligere beskrevne rapporteringssløyfen fra emneansvarlig til rektor, samt gjennom periodiske programevalueringer. Alle rapportene er strukturert etter høgskolens kvalitetsområder. Emneansvarliges rapporter leveres til studieprogramansvarlig. Studieprogramansvarliges og Instituttleders rapporter har også sjekkpunkter i forhold til hhv §2-2 og 2-3 i Studietilsynsforskriften. Til sammen skal alle relevante krav i studietilsynsforskriften sjekkes i løpet av rapporteringssyklusen, og den kan dermed ligge til grunn for fakultetsledelsenes vurderinger av om alle studietilbud ved fakultetet tilfredsstiller gjeldende krav. Komiteen vurderer denne måten å sjekke kravene på som tilfredsstillende. Det er imidlertid viktig å sørge for opplæring av de som vurderer kravene, slik at alle som deltar i rapporteringen forstår kravene på samme måte. Metodikken bør også evalueres jevnlig for å sikre at rapporteringen ikke reduseres til en teknisk øvelse. En slik evaluering bør vurdere balansen mellom de korte konstateringene av at kravene er oppfylt, og behovet for mer kvalitative kommentarer om mangler eller utviklingsbehov. Periodiske evalueringer av studietilbud I dette kapittelet ligger også en vurdering av kravet i studiekvalitetsforskriften om periodiske evalueringer av studietilbudene: (2) Institusjonene skal gjennomføre periodiske evalueringer av studietilbudene sine. Representanter fra arbeids- eller samfunnsliv, studenter og eksterne sakkyndige, som er relevante for studietilbudet, skal bidra i evalueringene. Evalueringsresultatene skal være offentlige. HINN har tilfredsstillende rutiner og tidsplaner for periodiske evalueringer av studietilbud på alle studienivåer. Ordningen var ikke fastlagt i detalj da kvalitetssystemet ble tatt i bruk høsten 2018, men nå foreligger det en «Veiledning for periodisk evaluering av studieprogram ved Høgskolen i Innlandet», godkjent av prorektor for utdanning i desember 2018. Veiledningen tar for seg mål, rammer, prosessbeskrivelse, sammensetning av evalueringskomite, ansvarsforhold, evalueringstemaer og evalueringsrapport. I tillegg til veilederen finnes en tidsplan for periodiske evalueringer per fakultet. Høgskolen bruker periodiske evalueringer blant annet for systematisk å kontrollere at studieprogrammene oppfyller krav i lov og forskrift. I tillegg velges evalueringstema(er) ut ifra høgskolens kvalitetsområder. Dekanen er en sentral aktør for igangsetting av de periodiske evalueringene, da det er dekanen som sørger for at det utarbeides mandat og stiller ressurser til rådighet for evalueringene. HINN har foreløpig ikke gjennomført periodiske programevalueringer. I dokumentasjonen vises det til at flere piloter skal gjennomføres i 2019, blant annet for bachelor i sykepleie. Ingen piloter har imidlertid blitt gjennomført ennå, men komiteen har sett dokumentasjon som viser at HINN er på vei til å gjennomføre periodiske evalueringer/piloter i 2019.
|
wikipedia_download_nbo_Øyvind Hansen_33531
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.994
|
'''Øyvind Kristian Hansen''' (født 24. juni 1932, død 15. juni 2007) var en norsk illustratør. Øyvind Hansen leverte bidrag til en rekke bøker og blader, og også plateomslag, men ble særlig kjent for illustrasjonene til novellene i Aftenpostens ''A-magasinet'' gjennom flere år og til Lillebjørn Nilsens visebøker og ''Lillebjørns gitarbok''. Illustrasjonene ble utført i en naturalistisk maleteknikk. Øyvind Hansen ble født i Gvarv i Telemark og bodde på Tjøme i Vestfold.
|
wikipedia_download_nbo_Håndball-EM 2014 for kvinner_361815
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.955
|
'''Håndball-EM for kvinner 2014''' ble arrangert fra 7. til 21. desember 2014 i Kroatia og Ungarn. Europamester ble Norge, som slo Spania med tre mål i finalen. Norge vant med dette sin sjette EM-tittel, og er det mestvinnende damelag i EM-sammenheng. På tredjeplass kom Sverige, som slo regjerende mestere Montenegro i bronsefinalen. Arena ZagrebKapasitet: Arena Varaždin Kapasitet: Gradski vrt-hallen Kapasitet: Papp László Sportsarena Kapasitet: Főnixhallen Kapasitet: Audi Arena Kapasitet: Trekningen ble avholdt i Zagreb 19. juni 2014 klokken 13 CEST. Den innledende runden var inndelt i fire grupper med fire lag i hver gruppe. De tre beste lagene fra hver gruppe gikk videre til hovedrunden, og tok med seg oppnådde poeng mot de andre lagene som var kvalifisert for videre spill. Poeng tatt mot laget som røk ut ble strøket. Kampene i gruppe A ble spilt i Győr i Ungarn. Kampene i gruppe B ble spilt i Debrecen i Ungarn. Kampene i gruppe C ble spilt i Varaždin i Kroatia. Kampene i gruppe D ble spilt i Osijek i Kroatia. Vinner og annet lag i hovedrundens to grupper gikk videre til semifinalene. De to treerne i hver gruppe spilte kampen om femteplassen. Kampene i gruppe I ble spilt i Debrecen i Ungarn. De tre beste fra innledningsrundens gruppe A og B møttes i hovedrundens gruppe I. Kampene i gruppe II ble spilt i Zagreb i Kroatia. De tre beste fra innledningsrundens gruppe C og D møttes i hovedrundens gruppe II. 19. desember 201415: '''25 – 26'''(13–16) 19. desember 201418: '''18 – 19'''(8–13) 19. desember 201420: '''29 – 25'''(13–11) 21. desember 201416: ''' 25–23 '''(11–12) 21. desember 201418: ''' 28–25 '''(10–12) All-starlaget ble annonsert 21. desember 2014: *'''Venstre kantspiller:''' *'''Venstre bakspiller:''' *'''Midtre bakspiller:''' *'''Strekspiller:''' *'''Høyre bakspiller:''' *'''Høyre kantspiller:''' *'''Beste defensive spiller:''' 7.- til 12. 13.- til 16. Kilde: SportResult. * EHF News – Women' * EHF News – EHF EURO 2014:
|
maalfrid_9b5c0f4828c467636ba12bd2f1aa009da0d6dfe4_48
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
no
|
0.836
|
URIN- OG og Stein nyre og Andre sykdommer Andre sykdommer mannlige Sykdommer i andre sykdommer de kvinnelige IUNDER FØDSEL OG BARSELSENG Svangerskap som ender med abort Komplikasjoner tilknytning svangerskap Normal fødsel o.a. indikasjoner for behandling under svangerskap, og Komplikasjoner som forekommer under og barselseng HUD OG UNDERHUD OG BINDEVEVET o.a. inflammatoriske o.l.
|
wikipedia_download_nbo_Den anti-imperialistiske nasjonale demokratiske front_147938
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.952
|
'''Den anti-imperialistiske nasjonale demokratiske front''' (hangul: , hanja: , rr: Banje minjok minju jeonseon (Banje minjeon), mr: Panje minjok minju chŏnsŏn, engelsk: Anti-Imperialist National Democratic Front) er et forbudt sørkoreansk politisk parti. Partiet ble etablert som ''Det revolusjonære gjenforeningspartiet'' den 25. august 1969. Partiet er forbudt med hjemmel i nasjonale sikkerhetslover men opererer likevel i det skjulte. Partiet kalles et politisk parti av de nordkoreanske myndighetene, og for en pro-kommunistisk spionring av sørkoreanske myndigheter. Partiet politikk følger Juche-filosofien og Songun-politikken og har som mål å etablere en revolusjon i Sør-Korea, fjerne USAs soldater og baser i landet, samt å sørge for en koreansk gjenforening. Partiets historie startet i 1964 da en komité for etableringen av ''Det revolusjonære gjenforeningspartiet'' ble etablert. Partiet ble etablert i 1969 av Kim Jong-tae og Choi Yong-do. Disse to, samt flere av partiets andre grunnleggere ble senere henrettet etter ordre fra den sørkoreanske regjeringen og daværende president Park Chung-hee. Kims kone og to barn forsvant sporløst, mens mange partimedlemmer fikk lange fengselsstraffer. ''Det revolusjonære gjenforeningspartiet'' ble 27. juli 1985 slått sammen med ''Sør-Koreas strategiske gjenforeningsparti'' og byttet samtidig navn til ''Sør-Koreas nasjonale demokratiske front''. Dagens navn er fra 23. mars 2005. Partiet har kontorer i Pyongyang i Nord-Korea og i Japan.
|
maalfrid_f6677586b735517bfadb8c69ff94b4c43b15246c_3
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.933
|
Ingen innstilling. Ingen merknader til innkalling og sakliste. Leder tok opp en ekstra sak: Oppnevning til styringsgruppa for videreføring av FOU-Snøhetta. Tas opp som egen sak til slutt i saklista. Forslag til tre medlemmer til å godkjenne protokollen: 1. Ola Røtvei 2. Torill Melheim Strand 3. Innkalling og sakliste ble godkjent med tilleggssak fra leder. Til å godkjenne protokollen ble valgt: 1. Ola Røtvei 2. Torill Melheim Strand 3. Nasjonalparkforvalteren (CSB) orienterte i tillegg om at myndighet til oppnevning av styre og til å gi vedtekter for styret og instruks for nasjonalparkforvalter er overført fra Klima- og miljødepartementet til Miljødirektoratet. Direktoratet har nettopp sendt endringer i disse på høring. Ellers ingen merknader.
|
maalfrid_25b4f453a9179e9451f4caf2144ad591e90ea941_40
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.901
|
0.19 km area WoLer eqv. (m) Massebalansediagrammet for Ålfotbreen viser at breen mottok store snømengder i 1989, kurven for vinterbalansen (bw) viser en nesten jevn akkumulasjon på ca 5 m vannekvivalenter. Dette er mer enn noengang målt på Ålfotbreen (siden 1963). Sommeravsmeltingen var lavere enn vanlig, så derved framkommer en svært stor positiv nettobalanse (+2.27 mY, også dette er rekord. The mass balance diagram indicates a very large winter balance, about 5 m w.eq. whereas the summer melt was smaller than average. The net balance turned out to be larger than ever observed at this glacier, see table. ELA was about 030 m a.s.l. 16. NIGARDSBREEN (076.EZ) Breen ble besøkt 4 ganger i løpet av 1989. Først ble akkumulasjonsmålingene utført 16. --17. april. De sonderte snødyp varierte fra 6 m ved steinmannen til 12 m på de høyeste delene av breen. Ingen av stakene hadde overlevet vinteren. Det ble heller ikke utført kjerneboringer for å kontrollere sonderingene. Den store avsmeltingen foregående sommer hadde utviklet en god sommeroverflate under ca 1 650 m o.h., men over dette nivå var det vanskelig å definere sommeroverflaten med sikkerhet. Derfor er de sonderte snødyp usikre. Det ble utført ca 30 sonderinger - de fleste mellom steinmannen og Høgste Breakulen. En tetthetsprøve på steinmannen (1 630 m o.h.)
|
wikipedia_download_nno_1268 Libya_39474
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.83
|
'''1268 Libya''' er ein asteroide i det ytre av hovudbeltet. Han blei oppdaga den 29. april 1930 av Cyril V. Jackson ifrå Union Observatory i Johannesburg. * '' 1268 Libya - baneparametrar hjå JPL Solar System Dynamics''
|
maalfrid_59bd523fea89a0f7d95bfd6cd3a468ba1d63af09_69
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.59
|
t i l r å r: Forskrifter om vern av de marine verneområdene Innervisten, Nordfjorden, Karlsøyfjorden, Kaldvågfjorden og Innhavet, Rossfjordstraumen, Rystraumen og Ytre Karlsøy fastsettes i samsvar med vedlagte forslag.
|
maalfrid_56e3dec86580845eb58052e9feebcea0fbbce0c8_0
|
maalfrid_uib
| 2,021
|
no
|
0.492
|
UNIVERSITETET I BERGEN, UNIVERSITETETS UTDANNINGSUTVALG Til medlemmene i Universitetets utdanningsutvalg Tidspunkt: 12. mars2014, Kl. 09.00–12.00 Møtested: Notat fra Universitetetsbiblioteket Orienteringssak: Rapport/ presentasjon av Ideas2evidence Vedtakssak:
|
wikipedia_download_nbo_Chuah Eng Cheng_516867
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
da
|
0.284
|
'''Chuah Eng Cheng''' var en malaysisk landhockeyspiller.
|
maalfrid_fe65424e8dc4b0ee7b532c9bac97d11c428aee2f_7
|
maalfrid_xn--miljlftet-o8ab
| 2,021
|
no
|
0.925
|
Trafikkgrunnlag til simuleringene er hentet fra konsulent Helge Hopen og er basert på beregninger fra Contram. Det er samme trafikkgrunnlag for alle simuleringer utenom Alt 1Aa(1) som har et annet trafikkbilde. For mer informasjon om trafikkgrunnlaget, se vedlegg 1 og vedlegg 2. I hovedtrekk ser trafikkbildet ut slik: - Fra Sandviksveien x Sjøgaten til Slakthustomta er det kun tillatt for biltrafikk å kjøre i retning fra nord til sør. I retning fra sør til nord er det kun tillatt for Bybanen. Biltrafikk som vil ta seg fra Bergen sentrum mot Sandviken må benytte seg av Sandviksveien. - Ved Bradbenken åpnes et nytt kryss opp for biltrafikk. Bybanen vil bruke Sandbrogaten i sin trasé. - Fra Bradbenken x Slottsgaten til Vetrlidsallmenningen er det kun lov for biltrafikk å kjøre i retning fra nord til sør. I retning fra sør til nord er det kun Bybanen som kjører. All nordlig biltrafikk fra Torget må gå via Vetrlidsallmenningen. - Det er stengt for biltrafikk fra Småstrandgaten sør for Strandveien til Kaigaten nord for Peter Motzfeldts gate. Dette gjelder ikke alternativ 1Aa(1) der biltrafikk er tillatt i nordgående retning i dette området. Biltrafikk som kjører i retning sør fra Torget må benytte seg av Strandkaien. Biltrafikk som kjører i retning nord langs Kaigaten må benytte seg av Peter Motzfeldts gate.
|
maalfrid_8ee47ef2a787bc479546a4f772bae32c0fcb3ed3_25
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
en
|
0.965
|
The president of the Academy of Finland is a member of the Science and Technology Policy Council, which is presided over by the Prime Minister of Finland. The highest executive body of the Academy of Finland is its Board, whose seven members are responsible for the Academy's science policy line and the allocation of research appropriations to research councils. The head of the Academy of Finland and the Chair of its Board is the President, whom the President of the Republic of Finland appoints for a fixed term. The Academy's Board and the members of the research councils are appointed by the Council of State for a three-year term. The Academy of Finland has : the Research Council for Biosciences and Environment, the Research Council for Culture and Society, the Research Council for Natural Sciences and Engineering, and the Research Council for Health. Each council has a Chair and ten members. The councils decide on research funding within their respective fields and act as experts in science policy issues. There is close liaison between Tekes and the MTI since the Chairman of the Tekes Board is the Deputy Director General of the MTI. Guidelines for research funding priorities are provided by the MTI in consultation with Tekes, however, the allocation of funds between different programmes and indeed the formation of programmes themselves are a matter for Tekes to decide. Tekes itself is governed by a Management Group, which includes Directors from the various operating units. The purchasers are relatively independent within an overall framework. The framework consists of definition of goals and overall approaches for various output classes (= funding "silos"), and their actual allocation and management is contracted out (after a bidding process). For example, this is how the Centres of Research Excellence programme was awarded to the Royal Society of New Zealand. For the Public Good Science Fund (PGSF), now Public Good Science & Technology (PGST), and for the New Economy Research Fund (NERF), there are also regular (tri-annual) outline priority statements from the Minister of RS&T. While such statements are directed to the purchaser (here, FoRST), their aim is to "move" New Zealand's R&D, in particular the CRI, into strategically relevant directions. FoRST has taken up this long-term in goal in earnest, and was working towards it (by introducing Strategic Portfolio Outlines) already at the time of the "Transition" (1999-2000), when MoRST (partly based on a foresight exercise and the resulting Blueprint for Change) introduced outcome-orientation rather than output-orientation. Internal reorganisation of FoRST took precedence, and for two years earlier patronage of the CRIs was continued more or less unchanged (at the level of funding contracts). The new approach is now in place, including a message of possible disinvestment, and will be felt by the providers, in particular the CRIs.
|
maalfrid_4fa0d8c7dcf819733ad3139fd0d087df391b5215_13
|
maalfrid_nokut
| 2,021
|
no
|
0.703
|
Nei, studiets relevans for arbeidsliv og/eller videre studier fremtrer ikke tydelig. Høgskolen må presisere relevansen for alle de forskjellige studentgruppene som omfattes av denne masteren. Høgskolen må presiserehvordan dette masterstudiet gir muligheten til videre ph.d. Studiets innhold og oppbygging med obligatoriske og valgfrie emner relateres til den generelle læringsutbyttebeskrivelsen. For hovedgruppen av masterstudenter (dokumentarfilmskaperne og journalistene) er det tilfredsstillende knyttet til læringsutbyttebeskrivelsen. Ja, studiets innhold og oppbygging er tilfredsstillende relatert til læringsutbyttet slik det er beskrevet i planen. Høgskolen bør likevel presisere relevansen for alle de forskjellige studentgruppene som omfattes av denne masteren. Studiets arbeidsform med forelesninger, seminarer, individuell veiledning og praktiske produksjoner er hensiktsmessige med tanke på læringsutbytte. Arbeidskravene virker fornuftig og relevante. For hovedgruppen av masterstudenter (dokumentarfilmskaperne og journalistene) er det tilfredsstillende knyttet til læringsutbyttebeskrivelsen. Valg av arbeidsmåter (forelesninger, seminarer og litteraturstudier) synes naturlige, men det er noe utydelig hvordan samarbeidet mellom teoretikere og praktikere beriker hverandre.
|
wikipedia_download_nno_Flammeleiing_101076
|
wikipedia_download_nno
| 2,021
|
nn
|
0.774
|
'''Flammeleiing''' skjer når ein elektrisk ladd lekam mistar ladninga viss det blir stilt i nærleiken av ein brennande flamme. Dette kjem av at lufta ved oppheitinga i flammen ioniserast og blir leiande. Forklaringa på flammeleiing vart først funne av den tyske fysikeren Philipp Lenard i 1902. *Flammeledning. (2009, 14. februar). I Store norske leksikon. Henta 7. november 2013 frå http://snl.no/flammeledning.
|
maalfrid_a36b916ea96bf18f708207617dfb3dcc040ba60b_157
|
maalfrid_ehelse
| 2,021
|
no
|
0.758
|
som vanskelig, selv når den er objektivt vellykket. Ingen av disse symptomene er så alvorlige at diagnosen demens (F00-F03) eller delirium (F05.-) kan stilles. Diagnosen skal bare stilles i tilknytning til en spesifisert legemlig sykdom, og ikke hvis noen av de psykiske lidelsene eller atferdsforstyrrelsene som er klassifisert i F10-F99 er til stede. Lidelsen kan inntreffe før, samtidig med eller etter en lang rekke infeksjoner og legemlige sykdommer, både i hjernen og systemisk, men det foreligger ikke nødvendigvis direkte holdepunkter for påvirkning av hjernen. Lidelsen kan skilles fra postencefalittisk syndrom (F07.1) eller postkommosjonelt syndrom (F07.2) ved annen etiologi, færre og som regel mildere symptomer, og vanligvis kortere varighet. Epileptisk psykotisk lidelse INA kompleks partiell status epileptikus(G41.2) Organisk: Personlighets- eller atferdsforandring som skyldes følgetilstand etter aktuell sykdom, skade eller dysfunksjon i hjernen. Forstyrrelse kjennetegnet ved betydelig forandring av premorbid atferdsmønster, spesielt uttrykt i følelser, behov og impulser. Svikt i kognitive funksjoner og tenkeevne, samt endret seksualatferd kan også være del av det kliniske bildet. frontallappssyndrom limbisk epileptisk personlighetssyndrom lobotomisyndrom organisk pseudopsykopatisk personlighet organisk pseudoretardert personlighet postleukotomisyndrom postencefalittisk syndrom (F07.1) postkommosjonelt syndrom (F07.2) spesifikk personlighetsforstyrrelse (F60.-) varig personlighetsforandring etter: Uspesifikke og skiftende atferdsendringer etter gjennomgått virusencefalitt eller bakteriell encefalitt. Tilstanden er reversibel, til forskjell fra organisk personlighetsforstyrrelse. organisk personlighetsforstyrrelse (F07.0) Syndrom etter hodeskade (vanligvis med bevissthetstap), og som omfatter en rekke forskjellige symptomer, som hodepine, svimmelhet, tretthet, irritabilitet, vansker med konsentrasjon og utførelse av intellektuelle oppgaver, hukommelsessvikt, søvnløshet og redusert toleranse for stress, følelsesmessig belastning eller alkohol. postkommosjonelt syndrom postkontusjonelt syndrom (encefalopati)
|
maalfrid_458ead5dac167eac9d457c42f26f0135d2393eab_46
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.972
|
forvalterne. FFUK har opplevd en viss svingning, FLB en viss nedgang, mens Kulturrådet og SKS har sett en viss økning i søknadsmassen. Nedgangen i søknadsmassen til FLB kan kanskje forklares med reduksjoner i fondet i perioden (og derved redusert attraktivitet for potensielle søkere). Antall innvilgede søknader totalt sett og i prosent av omsøkt beløp har vært rimelig stabilt i perioden. Oversiktene viser at antallet innvilgende søknader gjennomgående ligger lavt i prosent av total. Oversikten viser også at Norsk kulturråd i sine tildelinger ligger høyere enn de øvrige både når det gjelder antallet innvilgede søknader og tildelt beløp i forhold til omsøkt beløp. Kulturrådet har innvilget 40 pst. av søknadene. Innvilget beløp i forhold til omsøkt beløp ligger på ca. 25 pst. Fond for lyd og bilde innvilget på sin side 17 pst. av søknadene, og innvilget beløp utgjør 6–10 pst. av omsøkt beløp. Fond for utøvende kunstnere innvilget noe i overkant av 30 pst. av søknadene. Innvilget beløp utgjør rundt 20 pst. av omsøkt beløp. Utvalget har gjort et anslag over innvilget beløp i forhold til omsøkt beløp blant dem som har fått tilsagn. For Kulturrådet gjelder at de som har fått tilsagn mottar 80-90 pst. av hva de har søkt om. For FFUK og FLB er de tilsvarende tallene om lag 50-60 pst. Denne forskjellen må imidlertid sees på bakgrunn av det ikke er adgang til å søke om fullfinansiering fra Kulturrådet. Figuren nedenfor viser utviklingen i de gjennomsnittlige administrasjonskostnadene per behandlet søknad i de fire institusjonene. Figur 6.1: .
|
maalfrid_3b03e680e2d3ebf26720a34356ebeed7d3a85d22_16
|
maalfrid_ssb
| 2,021
|
en
|
0.971
|
Two methods of establishing the inflation coefficients were considered: 1) to use the average of the individual coefficients for each establishment within the different consumption groups, or 2) to divide the total water consumption of all establishments on the total number of employees/economic turnover for each consumption group. The latter method was preferred for mainly two reasons: 1. The smaller establishments tended to have significantly higher coefficients than the larger establishments (see figure 2.2), and some of the small establishments had very large coefficients without being extreme enough to be deleted from the sample. Since the final sample contained a relatively large share of such establishments, giving them weight 1, as would have been the case with the first method, would give too large coefficients compared to the relatively small number of employees and share of economic turnover they represent. 2. Some of the individual records in the sample were enterprises, which represented a large number of establishments by the total figure recorded for the enterprise as a whole. These registrations were generally considered to be more reliable than the records for smaller establishments. Enterprises and other larger establishments should therefore be given higher weights than the small establishments. The inflation coefficients were, thus, established by dividing the total water consumption within each water consumption group on the total number of employees/economic turnover (million NOK), thereby indirectly weighting the establishments/enterprises according to their size. The established coefficients were then multiplied by the total (national) number of employees/economic turnover of each water consumption group to inflate the samples to national figures. In future calculations, when larger samples will be available, it should be considered to incorporate the differences in water consumption between small and larger establishments into the equation of sample inflation, e.g. by using two separate inflation coefficients: one (small) constant coefficient representing the minimum water consumption by any establishment, and one (large) dependent coefficient representing the water consumption per employee/million NOK.
|
maalfrid_0f9480aae2165781e99a58eaa4f47295680c7d06_53
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
nn
|
0.511
|
63 2004–2005 Landbruks- og matdepartementet risiko samt berekraftig utvikling sentrale område for landbruks- og matforskinga. Landbruks- og matforskingsmiljøa har lukkast godti konkurransen om prosjektstøtte frå EU. Departementet legg òg vekt på kunnskapsbehov knytt til internasjonale konvensjonarog styrking avlandbruks- og matforskinga sirolle som premissgivar for utviklingsforsking. Nordiskministerråd oppretta i 2003 ei felles ad hoc arbeidsgruppesom har vurdert etableringa av eit nordisk forskings- og utdanningsrom for fiskeri, jord- og skogbruk og næringsmiddel. Arbeidsgruppa sin rapportblei behandla i Nordisk ministerrådsitt møte på Island i august 2004. Ministerrådet konkludertemed at det nordiske forskingssamarbeidet skal prioriterast innan to utvalde fokusområde: næringsmiddelforsking og skogforsking der nytten av ei sterkare nordisk samordna forskingblir vurdert som størst. Desse to områda skal òg danne forbilde for den vidareutviklinga av ministerrådet sin forskingsaktivitet. Eit styrka nordisk forskingsamarbeid krev at nasjonale og nordiske forskingsprioriteringar og -midlar ses i samanheng. Departementet legg til grunn at Forskingsrådet og dei aktuelle institusjonaneunder Landbruks- og matdepartementet følgjer aktivt opp ein slik nordisk koordinering. Med bakgrunn i strategien for auka forskingsog teknologisamarbeid med Nord-Amerika har departementet tatt initiativ til aukaforskingssamarbeid innan landbruks- og matområdet. Det vil særleg bli sett fokus på områda mattryggleik, bioenergi, kommersialisering av forskingsresultatog utvikling av ny næringsverksemd. Landbruks- og matdepartementet arrangerte i august2004 ein workshop i Noreg på nokre sentrale problemstillingar innanfor desse områda. Departementet vil sette av midlari 2005for å følgje opp eit tettare samarbeid med m.a. Universitet i Minnesota innanfor områdabioenergi og mattryggleik,jf. òg kap. 1137. Desse områda ligg tett opp til prioriteringane i dei store programmaRENERGI, NORKLIMA og FUGEi Forskingsrådet. Forskingsrådet måderfor sjå midlane fråLandbruks- og matdepartementet i samanheng med midlane som er sattav over Utdannings- og forskingsdepartementet sitt budsjett til same formål, jf. St.prp. nr. 1 (2004-2005) for Utdannings- ogforskingsdepartementet. Kategorien omfattar departementet sine løyvingar overkap. 1137. Her inngår finansieringav forskingsprogram og basisløyving m.m. til dei åtte landbruks- # og matforskingsinstitutta. Den næringsfinansierte forskinga innan landbruks- og matsektoren skjer i dag hovudsakleg gjennom forskingsavgifter. Her inngår avgifta påskogsvirke til fremme avfellestiltak i skogbruket og forskingsavgiftapå landbruksprodukt. Formål ogavgiftsgrunnlag forforskingsavgift på landbruksprodukt blei utvida med verknad frå 2001, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002). Tabell 2.5gir einsamla oversikt over Landbruks- og matdepartementet sine løyvingar og avtale- og avgiftsmidlar som finansierer FoU innan norsklandbruks- ogmatforsking. (i 1000 kroner) Område Kap. 1137 post 50 Forskingsaktivitet 148 020 Kap. 1137 post 51 Basisløyving m.m. 161 088 Jordbruksavtalen 36 000 Reindriftsavtalen (Reindriftas utviklingsfond) 4 500 Fondet for FoU-avgiftpå landbruksprodukt 57400 FoU avgift på skogsvirke (Skogtiltaksfondet) 4 500 Utviklingsfondeti skogbruket (kap. 1149, post 51) 3 170 Kap. 1115 Mattilsynet post01 Driftsutgifter 6 900 Omsetningsavgifta 2 000 Sum 423 578 1 Tal frå2003 (ekskl. adm. utgifter)
|
maalfrid_7d4895af353d852f762700fd49b348d7bd7c5337_15
|
maalfrid_oslomet
| 2,021
|
en
|
0.945
|
This was shown by Freidson (2001) who stressed the importance of licensing as professional monopoly, meaning the monopoly over the practicing of profession-specific knowledge. The Swedish teacher certification does not have that closing effect when it comes to cognitive aspects, nor socially. The fact that, in the absence of a certified teacher, it is possible to hire uncertified temporary staff and that employers, public and private, and principals (a managerial position without requirements for teacher training or teacher certification) have the overall responsibility for the exercise of authority, weakens the cognitive and social significance of teacher certification. Further on, the emergence of a quasi-market is another problematic aspect and, as far as I understand, unique to Sweden. The competition between schools for the pupils' school vouchers constitutes a strong financial incentive for principals as managers and parents and pupils as consumers to exert pressure on teachers, especially in connection with grading. With increased external control, school vouchers and students' free school choice, the legitimacy of teacher autonomy in terms of jurisdiction and discretion is challenged. Teacher certification and career services can strengthen the teachers' unions' success in traditional union questions such as wages, employment conditions, and the like. Teachers' unions' strength and strengthened labour market positions are successes in themselves, but do not benefit the professionalization project. The classic professions and professionalism as a work organization and control logic remains a distant, and in relation to the changing mix of logics, incompatible ideal. This article is based on results from , a research project led by professor Thomas Brante from 2011 to 2016 and funded by the Swedish Research Council. Received: 17 May 2020 Accepted: 13 Oct 2020 Published: Becher, T. (1990). Professional education in a comparative context. Torstendahl, R. & Burrage, M. (Eds.). . London: SAGE Publications Ltd. Bourke, T., Lidstone, J. & Ryan, M. (2013). Schooling teachers: Professionalism or disciplinary power? , 47 (1):84-100.
|
maalfrid_038fc1b5cd9436796ac8bd784e0d5680311fac60_46
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.868
|
Retten til utdanning er nedfelt i en rekke menneskerettskonvensjoner, blant annet FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK) artikkel 13. FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 24 forklarer hvordan retten til utdanning skal sikres og fremmes for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Konvensjonen som helhet, og artikkelen om utdanning, bygger på en relasjonell forståelse av nedsatt funksjonsevne (se kapittel 4). Funksjonshemming oppstår som et resultat av samspillet mellom individ og samfunn, og kan ikke anses som en konsekvens av en funksjonsnedsettelse hos individet. På bakgrunn av denne forståelsen pålegger konvensjonen statene å utforme og innrette utdanningen på en måte som hindrer at enkelte elever blir funksjonshemmet i møte med barnehage og skole. Statene skal sikre at ingen elever stenges ute fra utdanningssystemet på grunn av nedsatt funksjonsevne (artikkel 24 punkt 2. bokstav a). Alle elever skal ha lik tilgang til god, gratis og inkluderende utdanning i sitt nærmiljø (artikkel 24 punkt 2. bokstav b). Bestemmelsene pålegger statene en konkret plikt til å bygge ned funksjonshemmende barrierer i utdanningssystemet. Dette kan dreie seg om barrierer relatert til både fysiske, juridiske og organisatoriske forhold eller relatert til holdninger, kultur, kommunikasjon, sosiale forhold eller annet. For det andre skal statene iverksette tiltak for å gi elever med særlige utfordringer individuell tilrettelegging og støtte, innenfor rammene av det allmenne utdanningssystemet (artikkel 24 punkt 2. bokstav c, d og e). Den individuelle støtten skal bidra til en effektiv utdanning og størst mulig faglig og sosial utvikling. Statene pålegges å iverksette spesifikke tilretteleggingstiltak (artikkel 24 punkt 3). Statene skal sikre at ansatte i skolen har nødvendig kompetanse, og skal sikre at personer med nedsatt funksjonsevne får tilgang til høyere utdanning, yrkesrettet opplæring, voksenopplæring og livslang læring uten diskriminering. CRPD-komiteen (se kapittel 5) har utgitt en generell kommentar om hvordan CRPD artikkel 24 skal tolkes og implementeres i statene. Komiteen fremholder at full inkludering er nøkkelen til å sikre retten til utdanning for personer med nedsatt funksjonsevne. Komiteen understreker at konvensjonen og artikkel 24 bygger på en relasjonell forståelse av nedsatt funksjonsevne. Statene må derfor etablere et generelt og allment utdanningssystem som imøtekommer alle elevers individuelle behov i opplæringen. Skolene skal tilpasses elevene, ikke omvendt. Komiteen mener at enhver form for segregert opplæring, der elever på grunn av en funksjonsnedsettelse gis alternativ undervisning i en klasse eller ved en skole som er isolert fra den ordinære elevmassen, er i strid med konvensjonen. FNs barnekonvensjon artikkel 28 pålegger statene å anerkjenne barnets rett til utdanning. Konvensjonen understreker at alle barn skal ha like muligheter til å realisere retten til utdanning. Artikkel 23 pålegger statene å innrette hjelp og bistand til barn med nedsatt funksjonsevne på en slik måte at barnet sikres en effektiv tilgang til undervisning og opplæring, og fremmer barnets sosiale integrering og personlige utvikling. Retten til utdanning er tatt inn i den norske grunnloven kapittel E. Menneskerettigheter § 109. I Grunnloven står det: Enhver har rett til utdannelse. Barn har rett til å motta grunnleggende opplæring. Opplæringen skal ivareta den enkeltes evner og behov og fremme respekt for demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.
|
wikipedia_download_nbo_ISO 3166-2:LC_287409
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.791
|
'''ISO 3166-2:LC''' er Saint Lucias del av ISO 3166-2, som er del av ISO 3166-standarden utgitt av International Orginazation for Standardization (ISO), som definerer koder for navna til hovedinndelingene (f.eks. delstater eller fylker) av alle land med kode i ISO 3166-1. For Saint Lucia er det definert koder for elleve kvartaler. Hver kode består av to deler, atskilt av en bindestrek. Første del er LC, ISO 3166-1 alfa-2-koden for Saint Lucia. Andre del er to sifre (01–11). Kart over Saint Lucia med hvert kvartal merka med andre del av sin ISO 3166-2-kode. Følgende endringer i Saint Lucias oppslag har blitt kunngjort i nyhetsbrev fra ISO 3166/MA siden ISO 3166-2 først ble utgitt i 1998: * Districts of Saint Lucia, Statoids.
|
maalfrid_4fdbae28c8def00082f0c32df1dc0275df84a75e_494
|
maalfrid_uio
| 2,021
|
en
|
0.935
|
Each sphere is defined by the same data. However, because the parent axes occupy regions of different size and location, the spheres appear to be different sizes and shapes.
|
maalfrid_2527951fd91f7bef30218bfa09444e9d830b7892_8
|
maalfrid_nasjonalparkstyre
| 2,021
|
no
|
0.453
|
Utgifter styret: Reise- og møtegodtgj. 400 000 400 000 400 000 400 000 500 000 Kompetansedager 50 000 Medlemskontigent 5000 5 000 5 000 5 000 5 000 Adm. kontaktutvalg Reiseutg. rådgivende utv. Justert av M-dir./FMOP til: 400 000 540 000 350 000 (eks. mva) (eks. mva) (eks. mva) (eks. mva) (eks. mva) Andre utgifter: Revisjon forvaltningsplan 50 000 50 000 50 000 50 000 50 000 Reiser ifm. forvaltningsplan 20 000 20 000 50 000 50 000 50 000 Reiser ifbm. besøksstrategi 20 000 20 000 Registreringer - planarb. 80 000 80 000 100 000 Registreringer kulturm. Justert av M-dir./FMOP til: 150 000 160 000 155 000 (eks. mva) (eks. mva) (eks. mva) (eks. mva) (eks. mva) Styrer, råd og utvalg 2 767 Møtegodtgjøring 142 363 236 613 212 054 Arbeidsgiveravgift 21 022 29 900 Annen personalkostnad - 1 000 Andre fremmede tj.
|
maalfrid_7fd7ef7c562b39db439dcfe275ec3feae46c768e_19
|
maalfrid_vetinst
| 2,021
|
en
|
0.203
|
19 128 1 3 32 13 70 3 . Adelaide 2 . Agona 1 10 . Altona 1 1 . Anatum 2 . Bredeney 1 . Cerro 1 3 . Coeln 2 . Corvallis 1 . Cubana 4 . Enteritidis 3 . Havana 1 5 2 . Indiana 1 . Infantis 1 5 2 2 . Lexington 2 . Liverpool 2 . Mbandaka 1 14 7 . Miami 5 . Minnesota 1 1 . Montevideo 1 3 . Morehead 1 . Newport 1 . Oranienburg 2 . Poona 1 . Rissen 1 . Saintpaul 2 . Sandiego 1 . Schwarzengrund 6 1 7 . Senftenberg 39 1 13 . Soerenga 1 . Tennessee 16 . Thompson 2 . Typhimurium 4 4 1 2 1 Other serotypes 3 spp.
|
wikipedia_download_nbo_Dvergpansermalle_126658
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.598
|
'''Dvergpansermalle''' er en art i gruppen ''Corydoras''. Det er en tropisk fisk som blir opptil 3,5 cm lang, skjønt 2,5 cm er en mer typisk lengde. Hannene er mindre enn hunnene, slankere, og har spissere halefinne enn hunnene. Epitetet ''hastatus'' betyr «med spyd», en referanse til den spydspiss-aktige flekken på haleroten. Dvergpansermallen lever i vann med en pH mellom 6,0 og 8,0, en hardhet mellom 5 og 19 dGH, og et temperaturområde på 25–28 °C. Den lever av makk, krepsdyr, insekter og plantemateriale. Den er en stimfisk som lever mellom planter. Den skiller seg fra de fleste andre ''Corydoras''-arter ved at den foretrekker vannets midtsjikt istedenfor bunnen. Når den hviler, ligger den på bladene til planter. Andre ''Corydoras''-arter med lignende adferd er ''Corydoras habrosus'' og pygmépansermalle.
|
maalfrid_b302c25be8dbd6c3f31cf759c91d3a6b93808ec5_30
|
maalfrid_hi
| 2,021
|
no
|
0.813
|
bidra til bærekraftig forvaltning. Ffu er basert på en antakelse om at bærekraftig forvaltning og utnyttelse av marine og vannressurser trenger strukturer som inkluderer private sektor, sivilt samfunn og offentlig sektor, samt en tverrsektoriell tilnærming. Dette er en kompleks tilnærming hvor aktørene må forholde seg felles politikk og regelverk. FoU institusjoner bidrar med kunnskap og data; privat og offentlig sektor er i dialog og koordinerer for å sikre forutsigbarhet og rammebetingelser, mens sivilt samfunn kan bistå med lokal næringsutvikling og ha en pådriverrolle i forhold til åpenhet etc. God forvaltning er basert på implementering av god lovgivning og godt regelverk. Dette må igjen bla bygge på gode data og analyser av ressurssituasjonen. Bedre tilgang til data som grunnlag for ressursforvaltning er viktig for å bidra til samfunnsøkonomiske mål. Bærekraftig oppdrett krever god systematisk forvaltning for å kunne øke produksjon av god og sunn mat. Denne skal igjen bidra til økte inntekter og en positiv samfunnsøkonomisk utvikling. Den økonomiske dimensjonen knyttet til fiskeri og oppdrett er viktig, men også komplisert og kan være et risikoelement. Dette kan være knyttet til lisenser, kvoter, skatt og avgifter, UUU og kapitalflukt. God lovgivning, administrasjon og kontroll er fundamentet for en velfungerende ressursforvaltning. I fattige land er det stort behov for lover som regulerer fiskerisektoren samt at disse håndheves. Solid lovgivning som regulerer fiskeriene må kombineres med kontroll og reelle sanksjonsmuligheter. Myndighetene må sørge for gode rammebetingelser for næringen, som infrastruktur, regelverk for produksjon etc. Det er også nødvendig for å sørge for kontrollert og lovlig eksport av sjømatprodukter over landegrenser. Ulovlig, uregistrert og urapportert fiske (UUU) og fiskerikriminalitet er et stor problem. Det er estimert at global verdi av utviklingslands økonomiske tap som følge av UUU og fiskerikriminalitet er mellom 90 og 200 milliarder kroner årlig. Redusert ulovlig fiske bidrar til mer bærekraftige fiskerier, bedre økonomi for de som driver lovlig og bedre lønnsomhet og matsikkerhet fordi verdikjeden går gjennom formelle kanaler. Ved at fiskeri- og kystvaktinspektører får opplæring i håndheving av lovverket og at land deler etterretningsinformasjon kan kriminell aktivitet stoppes. En modell med nyttige erfaringer som bla har benyttes i Norge med samarbeid på tvers av institusjoner og fagfelt (Fiskeriforvaltningens analysenettverk, FFA) er aktuell for bistandssamarbeid. Dersom fiskeriene skal være bærekraftige og bidra til fattigdomsreduksjon, må sektoren forvaltes slik at utnyttelsen er innenfor bærekraftige rammer, noe som krever en slutt på ulovlig fiske. Det tilstrebes en god forståelse basert på sammenhengen mellom fiskerinæring – forvaltning og beslutningstakere. Det forutsetter en politisk evne og vilje i landene til å implementere forvaltningsplanene på en god måte, samt sikring av en bærekraftig utvikling av oppdrettsnæringen. Risikofaktorer må avklares.
|
firdafolkeblad_null_null_19600822_55_68_1_MODSMD_ARTICLE32
|
newspaper_ocr
| 1,960
|
nn
|
0.418
|
I samband med Norsk Fiskeri messe 19G0, som vert opna i Ber gen 25. august, vert det arbeidt med a fa til ein fiskebatparade, med defilering for Kongen Øog kongeskipet. Det vil i so fall ver ta laurdag 27. august. Det er sett opp 3 premiar til dei vakraste Øog best trimma farty i kortesjen. Norges Fiskarlag Øog Fiskebåt redernes Forbund oppmodar dei fiskarane pa kysten som matte ha høve til det, å slutta opp om den ne tilskipinga, slik at fiskebatpa raden kan koma i stand. stå føre tilskipinga. Dei fiskarane som tenkjer pa a vitja messa, bør leggja ruta soleis at dei kan vera med pa paraden. Nar dei kjem til Bergen, vert dei bedne om å setja seg i samband med Hordaland Fiskarlag sitt kontor i nybygget til Noregs Sildesalslag, eller bla det «Fiskaren», for å få nærare opplysningar der. Frukthaustinga i Sogn er snart i full gang. Plomer Øog keisarinne-pærer er det alt mark nadsført ein heil del av. Når det gjeld eple Øog pærer, reknar dei med ei avling pa 140 pst. av eit normalår, — av plomer vert det berre 50 prosent.
|
maalfrid_f1a86922972d46e4ea18dfe8271ad2a61c395b20_17
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
en
|
0.422
|
Date: 2019-11-18 Project: Wind farm Oddeheia & Bjelkeberg Ground model Document: 10-19164-A01-A03 Noise calculation wind farm Oddeheia and Bjelkeberg 191118 Page: 18(50) Prepared By: Paul Appelqvist, paul@akustikkonsulten.se Checked By: Jens Fredriksson, jens@akustikkonsulten.
|
wikipedia_download_nbo_Taglskjorte_433683
|
wikipedia_download_nbo
| 2,021
|
no
|
0.969
|
En taglskjorte utstilt i kirken St. Aspais av Melun. '''Taglskjorte''' er et grovt klesplagg med tagl eller geitehår innvevd som bæres nærmest kroppen for å irritere og skrape, noe som gav stort ubehag for bæreren. Den ble også lett et tilhold for lus. Den ble båret i den hensikt å epeke sot eget kjød, blant annet av noen munker og andre kristne som skulle gjøre bot eller bare ville ta forene sin lidelse med Kristi lidelse. Ikke bare kirkens menn og asketer bar slike plagg, men også legfolk, deriblant personer i høy stilling. Da den engelske erkebiskopen Thomas Becket ble myrdet i katedralen i Canterbury den 29. desember 1170 skal han ha båret en taglskjorte under sine bispeklær.
|
solabladet_null_null_20150219_24_8_1_MODSMD_ARTICLE38
|
newspaper_ocr
| 2,015
|
no
|
0.895
|
Politikerne i Sola har satt som mål at bud sjettet skal holde minimum tre prosent av netto driftsresultat, og at gjeldsgraden ikke skal overstige 60 prosent. Dette målet er vanskelig å nå med de store investeringene kommunen er i gang med, og skal starte med de neste årene. Gjelds graden er i dag over 73 prosent. Politikerne visste at gjeldsgraden de neste fire årene vil holde seg høyere enn ønskelig, blant annet på grunn av bygging av nytt sy kehjem, kommunehus, utvidelsen av Grannes ressurssenter, bygging av boliger på Mykle bust/Jåsund og utvidelse av Sola skole. Det er bare noen av de mange investeringene som er med på å øke kommunens gjeld. Befolkningsvekst Arsregnskapet for kommunen viser like vel at resultatet ligger nær det som ligger i budsjettet. Arsaken til at driftsresultatet ligger på 2,8 prosent og ikke tre prosent, som ønsket, henger blant annet sammen med merforbrukpå enkelte tjenesteområder. - Dette er likevel et resultat vi er fornøyd med, tatt i betraktning av vekst i etterspør selen etter kommunale tjenester som følge av høy befolkningsvekst, sier økonomisjef Sabina Leto. I flere år har Sola vært en av landets mest voksende kommuner når det gjelder innbyg gertall. Det merkes i form av behovet for flere barnehageplasser, sykehjemsplasser, skoleutvidelser og så videre.
|
maalfrid_e6b9a14d7147b46011ee3403fc6351a6d80f1d79_8
|
maalfrid_fylkesmannen
| 2,021
|
no
|
0.539
|
for Rogaland, men det blir brukt gjennomsnittstal for Noreg i den nasjonale utsleppsrekneskapen. Me må likevel gå ut frå at klimatiske tilhøve, og stort omfang av kulturbeite, gjer at beiteomfanget i Rogaland ligg vesentleg høgare enn nasjonale gjennomsnittstal. Lagerkapasitet for gjødsel er ein viktig faktor også ut frå andre omsyn enn klima. God lagerkapasitet gir best mogleg utnytting av gjødsla gjennom vekstsesongen, og vil samstundes avgrensa ureining av vassdrag. Det er bygd over 100 nye gjødsellager i Rogaland dei tre siste åra, dei fleste av desse er satellittlager utan dekke. Å kunne nytte gjødsla optimalt gjennom vekstsesongen er bra for agronomien, klima, miljø og økonomi. Det er også særs viktig å kunne vere meir fleksibel når det gjeld tidspunkt for spreiing av gjødsel i ei tid der det stadig blir meir usikre værtilhøve for utkøyring. Miljøvenleg gjødselspreiing Rogaland var med i pilotordninga for tilskot til miljøvenleg gjødselspreiing som blei innført i 2008. I 2013 blei tilskotet overført til Regionalt miljøprogram. Om lag av 26 prosent av miljøtilskotet i Rogaland går til miljøvenleg gjødselspreiing, og interessa er aukande. I 2019 søkte 438 landbruksføretak tilskot til nedlegging/nedfelling til eit areal på 101 821 dekar. Det utgjer 20 % av totalt fulldyrka eng (489 086 dekar) i fylket. Tilskotet er avgrensa til dei delane av fylket med utfordringar med vasskvalitet. Dersom økonomisk ramme i regionalt miljøprogram aukar, kan me utvida ordninga til å gjelde for heile fylket. Spreiemetoden gjer det mogleg å utnytte nitrogenet i husdyrgjødsla betre og dermed redusere innkjøpt nitrogen i mineralgjødsel. Sjølv om store delar av arealet blir gjødsla miljøvenleg ser me lite nedgang i innkjøpt nitrogen. Vassprøvemålingane på Jæren syner òg høge tap av nitrogen. Me meiner det er potensiale for betre utnytting av nitrogenet i husdyrgjødsla. Redusert nitrogengjødsling er ikkje tatt med som eit tiltak. Me ber om at det blir belyst i rapporten. Presisjonsgjødsling Klimakur peikar på presisjonsgjødsling som eit tiltak for gjødsling med mineralgjødsling. Me meiner det i høgaste grad òg gjeld bruk av husdyrgjødsel. Det er mogleg å ta prøve av husdyrgjødsel slik at eksakt næringsinnhald blir kjend. Det er òg mogleg å behandla husdyrgjødsla slik at ho blir meir einsarta/ homogen og gir meir stabil gjødslingseffekt. Dei moderne spreieteknikkane med nedlegging/nedfelling har høg presisjon. Klimakur bør ta med alle tiltak gir auka utnytting av næringsstoffa i husdyrgjødsla. Me peikar på at det er behov for årlege oppdateringar av standardverdiar i husdyrgjødsla, utvikling av teknologi som gjer at dei einskilde bonde enklare kan kartlegge næringsinnhaldet i si eiga gjødsel. Drenering Leigejordandelen er høg i mange kommunar. Nasjonale tal viser at dreneringstiltak i hovudsak blir gjort på eigd og ikkje leigd jord. Stimulering til drenering er eit viktig tiltak. Vi har berre ein generell merknad her og det er at Miljødirektoratet og Fylkesmennene må bruke Forureiningslova for alt den er verd for å skjerpe krav til klimautslepp og energibruk i industrien. Fylkesmannen i Rogaland blir gjerne med saman med Miljødirektoratet i eit pilotprosjekt for å legge særleg vekt på dette i samla industri i Rogaland. Om naudsynt må praksis og lovkrav skjerpast på dette feltet. Det gjeld sjølvsagt også petroleumsindustrien med anlegg som Kårstø.
|
altaposten_null_null_20171018_49_169_1_MODSMD_ARTICLE303
|
newspaper_ocr
| 2,017
|
no
|
0.796
|
KLAR TIL ACTION: Elevene på Alta folkehøgskole skal neste onsdag jobbe for et sykehus i Nepal, før de lager show i Alta sentrum neste lørdag. (Foto: Privat) sponse per løp. har humøret og arbeidsmoralen bedriftene. i orden. lerede kontaktet, men de setter - Bli med, er oppfordringene til pris på at flere blir med.
|
maalfrid_d43b46159668ae5e7498255e95618203cc6645ba_23
|
maalfrid_arkivverket
| 2,021
|
no
|
0.854
|
"Nansenarkivet" i I 1999 ble riksarkivar John Herstad kontaktet av lederen for FN-biblioteket i Genève. "Nansenarkivet" var, etter hennes oppfatning, det enkeltarkivet i bibliotekets varetekt som var i aller dårligst forfatning. Papiret var svært skjørt og surt, og skriften var i ferd med å blekes ut. Bibliotekets arkivmagasiner var heller ikke klimaregulert, og papirmaterialet var følgelig utsatt for ustabil temperatur og fuktighet. På sikt ville en redningsaksjon i form av mikrofilming og digitalisering være helt nødvendig for å bevare informasjonsinnholdet, mente hun. Ville det være mulig å søke bistand i Norge til en slik aksjon? Riksarkivaren tok henvendelsen alvorlig.
|
maalfrid_46986b726e7420fca55f3fabd04c4f1d50bd1b59_15
|
maalfrid_nve
| 2,021
|
no
|
0.86
|
En eventuell utbygging av Segeleva kraftverk vil gi 5,9 GWh i et gjennomsnittsår. Småkraftverk utgjør et viktig bidrag i den politiske satsingen på fornybar energi. Det omsøkte tiltaket vil gi inntekter til søker og grunneiere og generere skatteinntekter. Videre vil Segelelva kraftverk styrke næringsgrunnlaget i området og vil dermed kunne bidra til å opprettholde lokal bosetning. Segelelva kraftverk vil produsere 5,9 GWh i et gjennomsnittsår og ha en utbyggingskostnad som er gjennomsnittlig for småkraftverk. I vedtaket har NVE lagt vekt på at en utbygging av Segelelva kraftverk vil være til stor ulempe for friluftsliv og landskap. Etter NVEs syn vil ikke de positive sidene av en utbygging i form av omtrent 5,9 GWh/år i fornybar energi overstige ulempene tilknyttet Segelelva kraftverk. NVE har ikke funnet det nødvendig å diskutere tiltaket opp mot andre allmenne interesser slik som reindrift og naturmangfold da tiltakets negative virkninger for landskap og friluftsinteresser alene var nok til å avslå søknaden. NVE vil allikevel påpeke at en utbygging av Segelelva kraftverk vil kunne medføre økt samlet belastning på naturtypen bekkekløft. NVE har ikke funnet det nødvendig å vurdere tiltaket opp mot prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-12. Øvrige forhold som er tatt opp av høringspartene gjelder i større grad krav til vilkår og avbøtende tiltak eller andre forhold som ikke er av betydning for vår konklusjon. Grunnet avslaget er ikke disse drøftet her.
|
maalfrid_3237a52ce2cd962cfaafe046667d822a2f0964e5_6
|
maalfrid_regjeringen
| 2,021
|
no
|
0.8
|
Side 7 av 15 Utgangspunktet er at det er den samme ytelsen som hver av partene har mottatt, som skal leveres tilbake til avtaleparten. Den som mottar penger leverer penger tilbake mens den som har mottatt bestemte formuesgoder som ting, aksjer, immaterielle rettigheter og annet leverer den samme ytelsen tilbake. Tilbakeføring av annet enn penger kalles naturalrestitusjon eller tilbakelevering . Dersom ytelser er gitt i form av andre formuesgoder enn penger, og naturalrestitusjon ikke kan skje, følger det av de ulovfestede regler at det i stedet vil bli tale om et etteroppgjør i form av penger. Dette kalles . Den tredje mulige rettsvirkningen er kun aktuell når hele eller deler av avtalen er gjennomført, men det ikke er mulig med full tilbakeføring etter punkt 2.2.2 fordi kommunen sitter igjen med en fordel som er mindre verdt enn den mottatte ytelsen. De lånte midlene kan for eksempel være investert i aksjer som deretter har falt i verdi. I slike tilfeller må en ta stilling til hvilken avtalepart – kommunen eller långiver – som skal bære det økonomiske tapet eller om tapet skal fordeles mellom partene. Departementet vil i det følgende benytte ordet i stedet for ordet som ofte er brukt i juridisk teori. En regel om at tilbakeføringsforpliktelsen avgrenses til bevart , plasserer hele tapet på kommunens avtalepart, mens kommunen skjermes for tapet. En slik regel må etter gjeldende rett begrunnes særskilt i det enkelte tilfellet. Høyesterett har på ulovfestet grunnlag slått fast at tilbakeføring kan unnlates helt eller delvis hvis det fremstår som urimelig, jf. Rt 1995 s. 46 (Nimbus-dommen). Saken gjaldt en ugyldig stemmegivningsavtale etter aksjelovens bestemmelser. Spørsmålet var om det partene hadde utvekslet basert på den ugyldige stemmegivningsavtalen skulle tilbakeføres. Høyesteretts flertall fant at investeringsdelen av avtalen var lovlig, og på den bakgrunn kunne det etter omstendighetene ikke bli tale om tilbakeføring. Høyesteretts mindretall mente avtalen i sin helhet var ugyldig på grunn av dens rettsstridige innhold, men fant at tilbakebetalingskravet likevel ikke kunne føre frem. Både flertallet og mindretallet kom dermed til at tilbakebetalingskravet ikke kunne føre frem. Høyesterett har i Rt 2013 s.1601 sluttet seg til mindretallsvotumet i Nimbus-dommens syn på spørsmålet om tilbakeføring: I hvilken utstrekning en part som har foretatt en ytelse i henhold til en ugyldig avtale kan kreve sin ytelse tilbake fra medkontrahenten må, mener jeg, avgjøres konkret ut fra en vurdering av partenes forhold og hva som best tjener de hensyn som har medført at avtalen erklæres ugyldig. I den såkalte Bremanger saken erklærte Oslo tingrett (TOSLO-2012-185313) en rekke finansavtaler mellom Bremanger kommune og Danske bank som ugyldige. Domstolen tok også stilling til kommunens tilbakeføringsforpliktelse overfor banken: Retten legger (…) til grunn at når avtalen er ugyldig kan den ikke gjennomføres etter sitt innhold. Retten viser i den forbindelse (…) 2Se Thomas Keiserud, , kap. 2.43.
|
maalfrid_6cf4915521812e7dddb42c2ca24fe5ac52754c8d_87
|
maalfrid_sykkelbynettverket
| 2,021
|
da
|
0.842
|
I universitetsbyen Lund i Sverige cykler mere end halvdelen af indbyggerne på ture under 2 km. Dette medfører en stor efterspørgsel på gode cykelparkeringsforhold. Lund Kommune har løbende udbygget cykelparkeringstilbuddet i kommunen, og enkelte steder er der etableret store cykelcentre. Bl.a. ved Lund Station, hvor behovet for cykelparkeringspladser er enormt. Her er der bl.a. etableret et stort, overvåget parkeringshus i to etager inde i terminalen, med direkte adgang til stisystemet. Generelt er der mange interessante løsninger på overdækket cykelparkering i tilknytning til den kollektive trafik - også når det gælder de mindre busstoppesteder. Yderligere information omkring cykelbyen Lund kan fås ved henvendelse til; Tekniska Förvaltningen Gatuchef Håkan Lockby Byggmästaregatan 4, 222 37 Lund E-mail: tekniska.forvaltningen@lund. Øvre etage i banegården udnyttes til cykelparkering. Nedkørsel til godt overvåget, underjordisk cykelparkering ved Lund Station. Nederste etage af cykelparkingshuset med to-etagers parkering. I Lund er der på udvalgte pladser indført parkeringsforbud. Parkeringsforbud på udvalgte lokaliteter følges tæt op med cykeloprydningskampagner i Lund. Overvågning i et samarbejde mellem kommunen og politiet.
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.