id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
112150
|
Filmanmeldelse «Geostorm»:Uperfekt storm
Endelig en film som gjør noe med været.
Men ingen kommer til å snakke om den.
ACTION
«Geostorm»
USA.
12 år.
Regi:
Dean Devlin.
Med: Gerard Butler, Katheryn Winnick, Jim Sturgess.
Det kan sies mye pent om EDB, men det har ikke hatt en god effekt på actionthrilleren.
Å se folk hacke computersystemer på film er omtrent like gøy som spise middag sammen med noen som kikker på telefonen hele tiden.
«Geostorm» – en B-film laget på et A-filmbudsjett, og regidebuten til Roland «Independece Day» Emmerichs tidligere høyre hånd (det vil du raskt få merke) – er full av slike scener.
Samt – og dette er dens fremste styrke – millionbyer som blir ødelagt av ekstremvær.
Les også:
Rett fra rehab til ny hovedrolle
Nær fremtid, og klimatruslene er blitt beinharde realiteter.
Heldigvis har en smarting, Jake Lawson (Butler, som ikke slår en som spesielt smart i det hele tatt), løst problemene med et satellittnettverk som ligger som et slags stakittgjerde rundt kloden og nøytraliserer alle farer.
Ja, det virker ikke som om det var spesielt vanskelig en gang!
Systemet, som kalles Dutchboy, drives fra en romstasjon og driftes av en gjeng vennligsinnede nasjoner i fellesskap og forståelse (Norge er med – godt å se at «Snømannen»-fadesen ikke har fått storpolitiske implikasjoner ennå).
Men når en landsby i Afghanistan plutselig fryser til is, og Hong Kong begynner å smelte, må de klokeste hodene begynne å spørre seg selv:
Kan det være at Dutchboy ikke fungerer optimalt lenger?
Eller at – gulp! – slemme krefter har tatt kontroll over den?
Mye tyder på det, gitt.
Dumt da, at Lawson fikk sparken fra prosjektet for tre år siden, av sin egen bror i Utenriksdepartementet, for å være en sånn type som ikke gidder å spille det politiske spillet.
Lillebror, Max (Sturgess), må selv krype til korset og be Jake om å redde dagen.
Hvilket han selvsagt gjør, men ikke før ytterligere et antall byer og tettsteder er blitt tatt av vinden.
Les også:
Michael Fassbender snakket ikke med Nesbø om Harry Hole
«Geostorm» er klask full av karikerte typer som alle synes å være definert av opprinnelsesnasjonen (humørløse tyskere, storkjeftede og svikefulle briter, snikete franskmenn), latterlig svak dialog (ung hacker til Max:
«So you came down to millennial village?»), bullshitteknologi, bullshitvitenskap og billige «tilfeldigheter» (det kommer jaggu godt med at Max er sammen med hun pene i Secret Service, og at hele statsapparatet velger å satse alt på brødrene Lawson når det virkelig gjelder!).
Svakt skuespill også.
Spesielt Gerard er fåret dårlig som en mann som ser sitt livsverk bli til et «dødelig våpen».
Ellers er det talende at ellers severdige folk som Ed Harris og Andy Garcia begge fremstår som langt mer elendige enn vanlig.
Det er en sånn film.
Premisset er ikke det aller verste.
Det er en slik sentimental og sensasjonalistisk historie som den unge og humanistiske Steven Spielberg sikkert kunne fått noe ut av.
Men i Devlins hender degenerer det raskt til det rene vås.
Så hvorfor noe så raust som terningkast tre?
Vel, fordi jeg er ålreit på bunnen (bare du blir kjent med meg), og fordi det er en del bra smell og pang her.
Dersom du, som meg, i utgangspunktet har en «soft spot» for den gamle, ikke-alltid-så-gode katastrofefilmen, finnes det et par enda dårligere måter å tilbringe i underkant av to timer på enn denne.
| 0
|
112152
|
TV-anmeldelse av «Vår tid er nå»:Kvalitetsklisjeer
God, gammeldags såpeopera.
Med vekt på god.
«Vår tid er nå» («Vår tid är nu»)
Svensk dramaserie, to sesonger á 10 episoder
NRK søndager 21.35
Med: Hedda Stiernstedt, Suzanne Reuter, Adam Lundgren m.fl.
TV kan ikke leve av alle de fine, nye, moderne seriene på Netflix og HBO alene.
Av og til melder behovet for noe mer tradisjonelt seg, ikke minst for et voksent publikum.
Folk som savner «Downton Abbey», og fra tider før den igjen:
«Herskap og tjenere», kan herved glede seg over at svensk rikskringkasting har tatt ansvar.
I form av en serie som ser ut som en konfekteske fra 1945, og er breddfull av alle den klassiske TV-såpens beste triks.
«Vår tid er nå» er grunnleggende uoriginal og bevisst umoderne, og dermed også ganske befriende.
Serien, som det allerede er bestilt en sesong to av (og som vignetten hinter om at vil løpe over minst to tiår), starter med fredsdagen i 1945.
Vi er i Stockholm, og navet i historien(e) er den ærverdige restauranten Djurgårdskjällaren, drevet av familien Löwander i enten 35 eller 50 år («litt ettersom hvordan man regner»).
Les også:
Disse seriene kan du glede deg til høsten 2017
Det er Gustaf (Mattias Nordkvist) som står for den daglige driften.
Tidene er vanskelige – mange ser på Djurgårdskjällaren som en restaurant for «de som holdt med Hitler under krigen» – og Gustaf er i økonomisk seng med seriens bête noire, grosserer Ragnarsson (Göran Ragnerstam).
Han kan i tillegg til matvarer skilte med med stjålne kafferasjoneringskuponger til salgs.
Gustaf er en patetisk «J.R.» til Adam Lundgrens rettskafne «Bobby» – Lundgren spiller lillebror Peter, akkurat hjemvendt fra krigen, med en jødisk venninne i hånden.
(Ikke alle er like snare med å ønske henne velkommen; antisemittismen sitter i veggene i Stockholms finere salonger).
Gustaf og Peters lillesøster, den livs- og jazzglade Nina (Stiernstedt) er hjertet i familiesagaen.
Serien åpner med at hun – i fredsrusen i mai 1945 – blir kysset på åpen gate av den fremmede fattiggutten Calle (Charlie Gustafsson), som senere får jobb på familien Löwanders kjøkken.
Så kan du jo tenke det hvordan det går.
I det hele tatt:
«Vår tid er nå» benytter seg glupsk av alle såpeoperaens klassiske intriger.
En hel haug dramatiske tråder blir sjøsatt i løpet av den første håndfullen episoder, fordelt på et stort ensemble og mange småhistorier.
De er om sant skal sies nokså forutsigbare alle som én.
Alle de gamle klassikerne er med:
Forbudte forhold, uønskede graviditeter, renkespill og intriger, mennesker som drikker bak lukkede dører, mennesker som overhører samtaler de ikke skulle ha overhørt gjennom de samme lukkede dørene, alle tenkelige og utenkelige kjærlighetskomplikasjoner (sexscenene er relativt vovede – den «svenska synden» lever!).
Les også:
«Stranger Things 2»:
Ting som virker
Anmeldelsen fortsetter under bildet
«Vår tid er nå» evner på avvæpnende vis å snu dette antatt utbrukte dramaturgiske repertoaret til en stor styrke, og hemmeligheten er selvfølgelig at serien er veldig godt laget.
Det tekniske er ivaretatt av råflinke klippere og fotografer, og dekoren og scenografien er som nevnt til å spise opp:
Til fingerspissene elegant.
Aller mest er det imidlertid skuespillerne som skal roses.
Innsatsene er superbe hele veien, fra de laveste arbeiderne på restaurantkjøkkenet der mye av handlingen utspiller seg, og helt opp til toppen:
Matriarken Helga Löwander, spilt av den formidable Suzanne Reuter.
Hun har et blikk som kan drepe, en isnende autoritet, og dette en rolle som må være smidd ene og alene med tanke på henne.
Hun, og Petter Dalle, som spiller den småsadistiske kjøkkenmesteren Stickan, kommer til å få alt det broderlandet måtte ha av skuespillerutmerkelser for disse rollene.
Og flere av de yngre, ukjente – fremst blant dem Stiernstedt og Lundgren – kommer til å bli stjerner som følge av denne serien.
Anmeldelsen er basert på de fire første epsiodene
| 1
|
112153
|
«En av våre beste sakprosaforfattere»:Bokanmeldelse:
Erika Fatland:
«Grensen.
En reise rundt Russland»
Erika Fatland har reist langs verdens lengste grense - og resultatet er en innholdsmettet, men aldri utslitende dokumentar fra Pyongyang til Kirkenes.
For tre år siden gjorde hun suksess med «Sovjetistan», en bok fra de tidligere sovjetrepublikkene Kasakhstan, Kirgisistan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan.
Nå har Erika Fatland tatt for seg verdens lengste grense, de mer enn 60.000 kilometerne rundt hele det enorme russiske riket.
Det er blitt en reise gjennom 14 land på 259 dager:
Nord-Korea, Kina, Mongolia, Kasakhstan, Aserbajdsjan, Georgia, Ukraina, Hviterussland, Litauen, Polen, Latvia, Estland, Finland og altså Norge.
Sleng i tillegg på Nordøstpassasjen, og de fleste vil tenke som meg at dette er et fullstendig halsbrekkende prosjekt.
Terningkast 6: Erik Bye har fått sin bauta
Men Erika Fatland lander fjellstøtt på begge beina, og resultatet er bok som gir et ganske enestående innblikk i land, kulturer og regimer med én ting til felles:
Nærheten til det noen ganger truende og ofte uforutsigbare nabolandet Russland.
Det er en enorm informasjonsmengde Erika Fatland slik balanserer på pennespissen, og selv en så dyktig forfatter klarer ikke helt å styre unna noen språklige selvfølgeligheter og gjentakelser av litterære grep underveis.
Men dette er egentlig bare pirk, i det store og hele er dette en medrivende og engasjerende reiseskildring som ganske sikkert vil finne et stort publikum.
Siste:
Dette er årets ti beste bøker, mener norske bokhandlere
Hva er det så som ellers kan sies å binde alle disse landene sammen, annet enn en felles grenseerfaring med Russland?
Fra det gjennomfalske diktaturet i Nord-Korea, via mer eller mindre gjennomautoritære regimer i Asia og Europa og frem til det gjennomregulerte men åpne demokratiet i Norge?
I hvert fall blir vi med jevne mellomrom minnet på hvor viktig etnisitet er, også i stormaktspolitikken.
Drevet av ønsket om å styre og underlegge seg andre folkeslag, har russiske – og andre – makthavere med jevne mellomrom tydd til så vel pogromer og etnisk rensning som forflyttinger av hele befolkningsgrupper.
Det siste var noe Josef Stalin var ekspert på.
Sporene av disse overgrepene er tydelige den dag i dag, noen av dem fortsetter fremdeles, og både yngre og svært gamle overlevende slipper til med sine historier i Fatlands bok.
Lest?
Eirik Jensen-boken slaktes:
Beskriver Cappelen som Gollum
Slik blir historiens kraftlinjer tydelige enda engang gjennom denne grundige og velskrevne boken fra en av våre dyktigste og mest originale yngre sakprosaforfattere.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112154
|
TV-anmeldelse «Line fikser kroppen»:Heia alle kropper!
Kropp gjort positivt, klokt og nakent.
«Line fikser kroppen»
Norsk dokumentarunderholdning i seks deler.
NRK3 tirsdager kl. 21.30, også på NRK TV
Med:
Line Elvsåshagen, Ulrikke Falch, Megan Jayne Crabbe m.fl.
Dissende rumper, hengende mager og skvalpende hudfolder.
Introen til P3s nye serie skjuler veldig lite, prøver å ikke gjøre det til noe komisk – og klarer det.
Forutsetningene for serien er programleder Line Elvsåshagens manglende komfortfølelse i egen kropp, og at hun skammer seg over disse følelsene.
Slik de fleste av oss i ulik grad kjenner på:
Norge er best i verden i dårlig kroppsfølelse – femti prosent av norske jenter føler seg for tjukke, ifølge statistikk som presenteres i serien.
Line fra «Line fikser kroppen»:
– Seksuell helse er utrolig skambelagt (VG+)
Elvsåshagen har en historie med programserier som sentrerer rundt seg selv, både i navn og innhold.
Denne gangen klarer hun å gjøre denne i utgangspunktet nærsynte selvopptattheten til noe mye mer interessant og allmenngyldig.
Primært for den halvdelen av befolkningen som undertegnede åpenbart ikke tilhører.
Det betyr ikke at menn må vente på oppfølgeren «Linus fikser kroppen».
Kroppshysteriet er en gjensidig deprimerende nedadgående spiral, uansett hva som står under kjønnsposten i passet.
Starten er litt keitete.
Smilende og selvsikker skjeggedanske gjør noen science fiction-greier og digitaliserer kroppen til Elvsåshagen.
Etterpå er det småfestlig når hun handler Grandiosa og spiser vafler i Kardashiansk outfit, og konkluderer med at kona til Kanye må ha med seg stylist og sminkør overalt for å klare å holde på stilen.
Litt nærsynt.
Hold deg oppdatert:
Disse seriene kan du glede deg til høsten 2017
Når hun får lov til å plukke på vanlige damekropper i undertøy og fokusere på strekkmerker, pigmentflekker og normal hud forvandles serien til å bli noe mer et program med bare ett perspektiv.
Første del er likevel litt vel gimmicky, der behovet for å skape underholdning til tider står ekstremt i veien for budskapet.
Andre episode, om pupper, er der serien derimot plasserer kamera med videre vinkel.
Både fordi Elvsåshagen fortsetter å by på seg selv på ærligste underholdningsvis når hun skal finne sin «puppe-outfit».
Men også fordi hun får de som skal hjelpe henne på veien til å være like åpne og likefram.
Anmeldelse «Stranger Things 2»:
Ting som virker
Poenget her er å få både programleder og andre jenter å bli mer avslappet til egne og andres kropper.
En puppetest på Vigeland-museet er noe av det mest avkledde i alle ordets forståelser som har vært vist på norsk TV på lenge.
Mindre «kjente» navn med gode refleksjoner og perspektiver trekkes fram; fra stylisten Juliette Aleksine Piiksi til fjerdebølgefeministene i Danmark.
I motsetning til tilsvarende programmer – for konseptet er på ingen måte nytt – er det her man får fram andre og tydelige perspektiver.
Fordi det selvsagt finnes like mange meninger som det finnes kropper i alle mulige fasonger.
Det er altfor lett å glemme, og det er det denne serien klarer å sette riktig fokus på.
Uten å være spekulativ.
| 1
|
112155
|
Plateanmeldelse:Beck - «Colors»
Beck to the future.
ALBUM:
POP
Beck
«Colors»
(Capitol/Universal)
Det åpenbart kaotiske referansespekteret til Beck Hansen kan til tider være mer irriterende enn fascinerende.
På en usedvanlig svak Øyakonsert i 2015 rotet han rundt med alle sine fasetter, men klarte ikke å avklare om han skulle være klovn, følsom visesanger eller gøyal popsnekker.
Her, på et album som i utgangspunktet er langt på overtid (halvparten av låtene har allerede vært ute som singel, flere av dem siden 2015), samler han seg som popgeni og er så levende gøyal som han ikke har vært siden «Hell Yes» på «El Cuero», og ikke like konsistent siden «Midnite Vultures».
Les også:
Beck i VG-intervju:
– Jeg var sikker på at jeg hadde mer å by på
Men på alle disse har han framstått som popsmed med bitterironisk skøyerfjes.
Her prøver han ikke å skape noe som helst distanse til materialet.
Til og med albumtittelen er klar over at den er, vel, teit og fargerik.
Selvsagt er det ingenting galt i det.
Dette er kanskje, nei, utvilsomt, Becks morsomste album siden nittitallet.
Låtene er skrudd sammen med Greg Kursti.
Han har hatt hode og hender med på det meste av finsnekret tøysepop du har hørt de siste årene, inkludert Adele og Sia.
Les også:
Beck utestengt fra hitlistene
For de som liker slikt kan man også bruke det til intellektuelle øvelser - «No Distraction» tar åpenbare spark til distraksjonssamfunnet.
Tross sine spretne gitarriff og nesten banale vokal - det høres til tider nesten ut som en parodi på samtidens popmusikk, dradd gjennom et alternativt åttitallsfilter.
Ja, det er superteit.
Det er i dette tverrsnittet av tøys, tull og referanser at Beck på sitt eget merkelige vis skaper tydelig og renskåret seriøs pop.
Totalen kollapser delvis i sin egen selvforelskelse i karikerte fraser og produksjonsteknikker når det nærmer seg slutten, og gir seg på et littt rolig og nestenirriterende banalt balladenivå.
Irriterende, fordi det ellers er et uvanlig fokusert album, av en vanligvis ufokusert artist.
Samtidig er dette et album som også finnes i en egen signert utgave.
Signaturen tilhører MC Hammer.
Så MULIGENS er det mer enn bare et snev av ironisk blunkefjes bak den blågule covermalingen et sted likevel.
BESTE LÅT:
«No Distraction»
| 1
|
112157
|
Filmanmeldelse «Blade Runner 2049»:Himmelsk resultat
Unødvendig oppfølger har blitt en av historiens beste.
SCIENCE FICTION
«Blade Runner 2049»
USA.
15 år.
Regi:
Denis Villeneuve
Med: Ryan Gosling, Harrison Ford, Robin Wright, Jared Leto, Sylvia Hoeks, Ana de Armas og Mackenzie Davis.
Det kokte litt i meg da oppfølgeren til min favorittfilm ble annonsert.
«Blade Runner» (1982) er på god vei scifi-sjangerens mest innflytelsesrike verk.
Den kjølige, såkalte cyberpunk-futurismen har stimulert klassikere innen nyere litteratur («Neuromancer»), anime («Ghost in the Shell») og dataspill («Beneath A Steel Sky»).
Utover det rent estetiske hadde filmen en etisk problematisering av kunstig intelligens som var forut sin tid og spørsmålene den stiller er like relevante i dag.
Trenger Ridley Scott virkelig å følge opp sitt magnum opus etter 35 år?
Fristelsen av å besøke det dystopiske universet har vært der en stund, men med tanke på Scotts nylige rævkjøring av «Alien»-serien har ikke utsikten akkurat vært lys.
Skuldrene ble derimot senket da han ga registolen til franskkanadiske Denis Villeneuve, dette tiårets kanskje mest vitale storfilmregissør.
Dette sementeres når han klarer å snu «Blade Runner 2049» fra å bli en komplett unødvendig oppfølger til en av historiens beste.
Ryan Gosling:
– Tvunget til å tenke på fremtiden
K (Ryan Gosling) er en «blade runner», en politimann som jakter og terminerer replikanter på rømmen.
Problemet hans er ikke de nye modellene av kunstige mennesker designet for slavearbeid, men de eldre og mindre lydige utgavene.
Vi følger ham ledetråd for ledetråd i en verden som er enda mer skakkjørt av mennesker enn før og det utarter seg til å bli en forbløffende vakker framtidsnoir, i ånd av forgjengeren.
Villeneuve tilnærming er delikat og styrkes av at han går inn i materien med hanskene til en filmskaper og ikke grepet til en forelsket fanboy.
Der originalen like så godt kunne ha vært en skildring av vår egen fremtid er «2049» er en logisk utvikling av fiksjonsuniverset.
Filmen stiller fortsatt spørsmålet om hva annet det er enn minnet som gjør oss til mennesker.
Han går også dypere inn i nyere ideer: hvordan høyteknologi kan lede til isolasjon og, verst av alt, menneskelig supremati.
Han plukker dermed opp tråden fra filmer som «Her» (2013) og «Ex Machina» (2014).
Jared Leto:
Ble «blind» for rolle
Fotogeniet Roger Deakins hedrer arven til Jordan Cronenweth med lysstråler som reflekterer i vannet, men setter sin egen signatur av ekstreme kontraster mellom mørkt og lyst - til himmelsk resultat.
Aldri før har et mareritt av en framtid vært vakrere for øyet.
De ruinerte landskapene vil få deg til å måpe, den støvete atmosfæren vil fremkalle hosten.
Hans Zimmer og Benjamin Wallfisch er til tider i overkant hyppe på å emulere Vangelis på lydsporet, men det er førstnevntes minst tendensiøse på en godt stund.
Musikken spiller ikke en like viktig rolle som i forgjengeren, noe som er naturlig da «2049» ikke er like dvelende.
Det eneste jeg har å utsette på filmen, er at den ved to anledninger undervurderer seeren ved å gi overflødige flashback-sekvenser.
Originalen ga oss ingenting gratis - og det er noe av det som gjør at den fortsatt er like interessant å se i dag.
Men det Villeneuve gjør bedre er at han snakker til hjertet.
Han plasserer alle på mottakende side av lerretet inn i hovedfiguren og sender oss på samme søken etter en sjel og en mening.
Samtidig får man adrenalinkicket som en god kinoopplevelse skal etterlate deg med.
Ex.phil. har aldri vært mer oppslukende.
| 1
|
112158
|
Filmanmeldelse «Skyggenes dal»:Bekmørk barnefilm
Det finnes flust av skrekkfilmer med skummel skog som bakteppe - og de fleste av dem kan se seg slått av en norsk barnefilm.
DRAMA/SKREKK
Norge.
9 År.
Regi:
Jonas Matzow Gulbrandsen
Med: Adam Ekeli, Kathrine Fagerland og John Olav Nilsen.
Seks år gamle Aslak (Adam Ekeli) bor med sin mor i en kjølig liten bygd på vestlandet.
En faretruende familietragedie gjør moren hans emosjonelt fraværende.
Blandet med noen døde sauer, en frykt for varulver og et par Kvelertak-plakater - og man får en skjør liten kar som spinner inn i en ond sirkel av mørke tanker.
Regissøren om innspillingen:
Det har vært veldig hardt
«Skyggenes dal» prøver ikke å være en skrekkfilm.
Dette dramamysteriet handler om hvordan et ungt sinn på godt og veldig vondt bearbeider ubegripelige traumer ved hjelp av bøye virkeligheten.
Sånn sett minner den om dystre barnefilmer som «Pan’s Labyrinth» (2006) og «I Huttetuenes land» (2009) - krydret med noen skrekkinnjagende silhuetter av skog rett fra plattformspillet «Limbo».
Bildene får deg både til å beundre den gotiske naturen, men også til å strekke etter nærmeste pledd for å beskytte deg fra trærnes iskalde grøss.
Det er en håndfull styrker som gjør at «Skyggenes dal» suger deg inn.
Først og fremst er det samarbeidet mellom brødrene Matzow Gulbrandsen.
Jonas’ beherskede regi antyder heller enn å forklare - og fotograf Marius sørger for at bekmørket vises forbilledlig.
Tekket deres for «Show, don’t tell» viser ikke bare en solid forståelse for visuell historiefortelling, men den fester også seeren dypt i skoene på en seks år gammel gutt som skjermes fra voksne samtaler.
Det er en sofistikert og selvsikker dyrkelse av stemning som virkelig gjør at filmen sniker seg under huden.
Den hadde riktig nok ikke klart det uten hjerteknuseren Adam Ekeli, som håndterer hovedrollen fåmælt, men suverent.
Hans uttrykksfulle mine og magnetiske tilstedeværelse i tangent med den nådeløse naturen bærer filmen.
Om det er en ting å utsette, er det at filmen har et par trege partier, både innledningsvis og nærmere slutten, som lett vil få de mindre arthouse-vante seerne til å hoppe av i svingen.
Men det hindrer ikke «Skyggenes dal» fra å være norsk filmhistories mest minneverdige skrekk.
En rå bragd for en film med niårsgrense.
| 1
|
112160
|
TV-anmeldelse «Hvor er Thea?»:Lettvint seriekrim
TV 2s forsøk på å knekke sosiale medier-kodene er en småslurvete fortsettelsesfortelling.
«Hvor er Thea?»
Norsk dramaserie
TV 2 torsdager kl 22.40 og nesten daglig på TV 2 Sumo
Med bl.a.: Iben Akerlie, Ingrid Unnur Giæver og Martin Lepperød
Forhåndsomtalen til denne nye TV 2-serien har så langt fått mest oppmerksomhet for å rote seriepromo inn i en helt ordinær nyhetssending, uten å understreke at det kun var reklame.
Selv om den allerede da var forhåndsinnsolgt som kanalens «Skam» – fordi den bruker sosiale medier til å formidle en fortelling.
Sånn sett er den like mye TV 2s svar på NRK-serien «Jenter», som var konseptet der NRK kombinerte blogg med TV.
Men det har ikke helt samme foroverlente schwung over seg.
TV 2 beklager etter programreklame:
– Dette skulle ikke skjedd
«Hvor er Thea?» viser seg, i alle fall så langt, å være et ganske tradisjonelt forsvinningsmysterium.
Hver oppdatering følger Theas venninne og samboer Liv (Iben Akerholt) mens hun nøster opp nye tråder.
Ikke ulikt en god, gammeldags detektivføljetong, altså.
Troverdigheten til serien som håndlaget blogg går på en smell få sekunder ut i det første klippet.
Liv beskriver Thea og klipper inn opptak fra mobiltelefonen.
Det som er helt usannsynlig, er at hun skulle ha tonesatt klippet med mørke, skumle strykere.
Hvis da ikke Liv skulle vise seg å være en naturtalent av en videoredigerer med eksemplarisk dramatisk sans.
Filmklippene er for profesjonelle, for godt lyssatt og for pent filmet til å være troverdige på bloggkonseptet.
Les også:
Sterkt comeback for Otto Jespersen
Dét er til å leve med.
Verre er det med de lite sannsynlige historiegrepene som er gjort for å få historien til å gå fremover.
Fremdriften løses med klønete og forenklede løsninger.
Liv får for eksempel enkelt tilgang til overvåkningsbilder fra 7-Eleven (lurer på hva Datatilsynet hadde sagt her), men får ikke til å åpne filen fordi hun har feil programvare.
Dermed kan vi introduseres for en ny karakter, hennse datakyndige venn, Guttorm (Martin Lepperød).
Et annet slurvete formbrudd er instagramkontoen HvorerThea.
Den har innlegg fra over to måneder FØR Thea Vinger forsvinner i serien.
Når man først skal skape en illusjon av et utvidet univers, bør man forvente stålkontroll på detaljene.
Fikk du med deg:
«Farmen»-Line:
Gikk opp fire kilo på én uke
Som en enkel fortsettelsesserie på internett fungerer det greit.
For eksempel når noen banker på døren, ingen står utenfor og redigering og skuespill roper MYSTISK!
SPENNENDE!
Utfordringen til serien er både å klare å involvere bloggleserne – «Liv» svarer i det minste på kommentarene til blogginnleggene.
Men mest å klare å holde oppe interessen i det potensielle flettverket som den første uken legger opp til, ikke minst i TV-versjonen.
Hvis ikke kan dette fort bli husket som «Hva var Thea?»
Anmeldelsen er basert på første ukes klipp og første episode.
Se også:
Medieforsker Synnøve Skarsbø
Lindtner gjorde interessante funn da hun forsket på serien SKAM:
| 0
|
112165
|
Plateanmeldelse:Cezinando – «Noen ganger og andre»
Noen å dele sorgen med.
ALBUM:
HIP HOP
Cezinando
«Noen ganger og andre»
(1111KLUBB/Warner)
Du vet at dette ikke blir din tradisjonelle rapskive når den åpner med «kom og hold meg fast, jeg gråter».
Men så er ikke Kristoffer Cezinando Karlsen den gjengse rapperen heller.
Han balanserte teknisk spytting, spydig underholdning og følsom historiefortelling på både «framtid:sanntid» (2014) og fjorårets «Barn av Europa».
Sistnevnte høstet en Spellemann for tekst, og noen uker senere fulgte Karlsen opp med en enda spissere penn.
«Håper du har plass» var en type låt de fleste artister egentlig drømmer om å gi ut: den såre popballaden som hele landet lærer seg utenat.
Saken fortsetter under Cezinando sin opptreden på VG-lista-turné i sommer:
Cezinando fortsetter i sporet av ulykkelighet med suksess.
«Noen ganger og andre» er med andre ord veldig emo, veldig 2017 og ofte overveldende vakker.
På sin tredje og beste plate hittil møter man en avkledd 22-åring i fosterstilling - fri for fasade.
Fikk du med deg konsertanmeldelsen i Bergen i sommer?
«Det virker som om partyrapperen Cezinando er låst ned og glemt i 2017»
Behovet for å bli sett, spesielt i våre formative år, kan sette dype spor i følelseslivet om det ikke blir møtt.
Cezinando er neppe den første rapperen med et anstrengt forhold til sin far, men den skarpe måten han beskriver tilsidesettelsen, ensomheten og frykten for å ikke duge, kan komme i fare for å kutte løk under øynene på en.
Det er lenge siden «daddy issues» er oversatt til så rørende musikk.
(RIP, Amy Winehouse.)
Under halvparten av låtene har skikkelige beats - arrangementene, stort sett signert Cezinando og Torjus fra Rytmeklubben, svøper historiefortellingen spartansk med grasiøse tangenter, filmatiske strykere og oppløftende båsere - kun tidvis svulstig.
Cezinando-intervju:
– Jeg vil ha noe som er privat
Cez glemmer dog ikke at han er en rapper - hans kadens er presisjonsarbeid og det ligger en rytmisk «know-how» bak den bablende strømmen av følelser.
Han fyller det perkusive tomrommet og veksler mellom sang, kantete spoken-word og geléaktig triol-rap, og på «Stillhet som skriker til meg» låter han som bare en blanding av Lil Uzi Vert og Kanye kan.
Hans effektive utnyttelse av morsmålet minner om ung Vaular på sitt mest tilgjengelige.
Les også:
Astrid S-cover mer populær enn Cezinandos original
Teknikken står aldri i veien for innholdet.
Men med så mye føleri og saker å si, kan det bli litt tungt for balanserte sjeler.
«Heia meg» og «Er dette alt» er sterke og fjærlette avbrekk - men når man vet hvor gøy Cezinando er i gjøglemodus, er det lett å savne hans mindre seriøse side.
Dette er dog ikke ment til flerbruk.
«Noen ganger og andre» er platen du setter på når du trenger noen å prate med.
BESTE LÅT:
«Håper du har plass»
Se også:
Cezinando live, fremføre
«Vi er perfekt men verden er ikke det»
| 1
|
112166
|
Filmanmeldelse «Gjengangere»:Lite fengslende
Velment, men ikke særlig vellykket.
DRAMA
«Gjengangere»
Norge.
Regi:
Leon Bashir.
Med: Leon Bashir, Kim Sørensen, Lene Nystrøm, Farakh Abbas.
Kongen av den norske lavbudsjetts B-filmen, Leon Bashir, returnerer.
Ikke med en kjekkasaktig gangsterkomedie à la den i sin tid så forfriskende «Izzat» (2005, som han var med å skrive manuset til), og slett ikke med en komedie à la de to «Tomme tønner»-filmene (fra 2010 og 2011).
Niks.
Denne gangen vil Bashir det store alvoret.
«Gjengangere», markedsført som «Norges første fengelsesfilm», er inspirert av regissøren, manusforfatteren og skuespillerens eget opphold bak murene.
Les også:
Den voldsdømte Leon Bashir rømte fra fengselet – nå vil han lage film om livet bak murene
Resultatet er blitt en velmenende, men ofte forvirrende og stort sett kjedelig film.
Om Josef (Bashir selv) som sitter inne for væpnet ran, med en kreftsyk mor på utsiden og en tragisk familiehistorie på samvittigheten.
Josef plages og kjeder seg så ekstremt at han av og til «ser syner», hvilket i praksis innebærer at han får besøk av «Henrik Ibsen» (i avdøde Arne Garvangs skikkelse) på cellen, en forfatter Josef kun kjenner via den skoleflinke lillebroren.
Han er en svært angrende synder, og får et slags storebrorsforhold til den unge innsatte Chris (Selem Zina).
Sistnevnte havner i konflikt med de mest hardbarkede yrkeskriminelle på avdelingen.
Ikke minst Johan (Sørensen), en høyreekstrem psykopat som er så kjip at han kalles «Lille Hitler».
Ellers består dagene av slåsskamper, macho-agg og dopsmuglingsforsøk.
Tilløpene til action kommer som regel så brått på at det kan være vanskelig å oppfatte hva det er som skjer, eller hvorfor.
«Gjengangere» er en film med sine strukturelle utfordringer.
Les også:
«Pelle Parafin» gjorde filmcomeback før han døde
Stilen er håndholdt kvasidokumentarisk, bildene (ved Bashirs faste høyre hånd Petter Holmern Halvorsen) er mettede som et Instagram-fotografi.
Skuespillerinnsatsene er hysterisk ujevne, men «Gjengangere» er ikke foruten sine rått karismatiske amatører.
Spesielt Sørensen har en passe kjipt uforutsigbar utstråling.
Men ingenting kan forhindre at «Gjengangere» til syvende og sist oppleves omtrent like langtekkelig som et kortere fengselsopphold.
Det er noe beundringsverdig målrettet med Bashirs store vilje til å lage film utenfor det norske systemet.
Dertil om miljøer vi sjelden ser på kino.
Men viljen er foreløpig større enn evnen.
| 0
|
112167
|
Plateanmeldelse:Ingebjørg Bratland - Hjarteskjell
Flatere og mindre unik Bratland.
ALBUM:
POP
Ingebjørg Bratland
«Hjarteskjell»
(Vitamin/Universal)
I løpet av de drøye ti årene hun har vært i offentligheten, har Ingebjørg Bratland reist fra «Jul i Svingen» til å bli enkeltstående artist med føtter og røtter i både Vinje og hovedstaden.
Sist kombinerte hun hardingfele og trommemaskin, hadde fokus rett nedenfor midten av musikkens motorvei, uten å miste særpreg.
Nå kjører hun midt på.
Med det beveger 27-åringen seg over i dette litt trange rommet med behagelige, ufarlige sanger for formiddagsradio.
Det er ikke noe galt å ville det.
Bratland har tatt kontroll og inkludert hele fire ulike produksjonsmiljøer for å få variasjon.
Les også:
Ingebjørg Bratland:
– Jeg er ikke prektig (VG+)
Resultatet er dessverre akkurat så til-lags-åt-alle-småforvirret som det høres ut.
Allerede på åpneren «Bror» (der hun da vitterlig synger mer bokmål enn vinjedialekt?) virker det som om tanken er å nærme seg de som synes Highasakite er for travle og Sigrid fremdeles har for få låter.
Et inntrykk som vedvarer.
Stemmen, alltid like ven og klokkeklar, er mikset både lenger bak og lenger framme.
Lydbildet er unødvendig voldsomt, klangfullt og merkelig teknisk.
Best er hun når hun bruker countrypopet kvedeknekk, som på «Når natta blei til dag».
Aller best når hun gjør countryklassikeren «My Dear Companion» mot slutten av albumet.
Det er ikke bare fordi den lar folk-Bratland skinne gjennom staffasjen - den er et gledelig energibidrag på en ellers overtenkt og litt for trygg og uklar utgivelse.
Flott og fint, men man skulle ønske at hjertet dunket tydeligere.
BESTE LÅT «Mitt aller kjæreste»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
112168
|
Hjerteskjærende fra Sveriges største podcaststjerne:Bokanmeldelse Alex Schulman:
«Glem meg»
En viktig selvbiografisk bok om å leve med en alkoholisert mor.
Ifølge en ny norsk studie vokser mer enn 30.000 norske barn opp i hjem med alvorlige rusproblemer, hovedsakelig alkoholisme.
Selvbiografiske bøker om temaet finnes det flere av, senest i år kom Anne Bitsch ut med boken «Går du nå, er du ikke lenger min datter », og mange vil sikkert huske Åsa Linderborgs sterke «Meg eier ingen» fra 2008.
Den svenske journalisten og bloggeren Alex Schulman er et annet skrivende menneske som nå deler sin historie.
Schulman «mistet» sin mamma, Lisette, til alkoholen i en alder av åtte år.
I tredve år levde han og brødrene med skammen, skyldfølelsen og fortielsen som omga morens rusproblem.
Schulman vokste opp i et dannet og såkalt «møblert hjem», en familie bestående av sterke personligheter, der flere har gjort seg bemerket i svensk offentlighet.
Lisette Schulman var selv journalist og kommunikasjonsdirektør, en svært skarp dame med en lysende karriere.
Likevel gikk det galt, fryktelig galt.
Schulman har skrevet et hjerteskjærende portrett av en mors fall.
Fra å være en kjærlig mamma til å bli en oppfarende, truende skikkelse, som i flere dager i strekk lå i sengen på et mørkt rom og led av en «mystisk» sykdom.
Han minnes hendelser fra barndommen, både de lyse øyeblikkene da moren fremdeles var rusfri, men også de aller mørkeste, når hennes avhengighet var på sitt verste og mest nådeløse.
Schulman skildrer hvordan alt i hverdagen etter hvert dreide seg om å fortie og skjule at hun var syk.
Særlig avvisningene hennes, spydighetene og krenkelsene, har vært vonde å leve med.
«Glem meg» er kategorisert som roman, men det synes jeg er å strekke det langt.
Alt som har skjedd, er sant.
Alle navn er ekte.
Med forståelse for at andre kanskje ville ha skrevet en annen versjon av virkeligheten, har Schulman tilegnet boken til sine brødre Calle og Niklas «med respekt for at dette er min historie og at deres kan være en annen.»
At «Glem meg» har vært nødvendig å skrive, merkes på hver side.
Boken har et stort driv, er lettlest og bevegende i sin ærlighet.
Enkelte ganger gjentar den seg selv, og en strammere redigering hadde løftet språket rent litterært.
Når det er sagt, synes jeg dette er et vellykket portrett av et krevende mor- og sønn-forhold, rett og slett sterk og medrivende lesning fra første til siste side.
Det er godt gjort.
Anmeldt av:
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 1
|
112169
|
Erik Bye har fått sin bauta:Bokanmeldelse:
Asbjørn Bakke:
«Erik Bye»
Biografien om Erik Bye er en bragd – og verdig sitt objekt:
En ekte, feilbarlig folkehelt.
Den har vært mange år underveis denne boken, og det kan man forstå.
Erik Byes personlighet og betydning var så stor og omfattende at det flere ganger nok har truet med å sprenge rammene for en biografi.
Desto mer imponerende er resultatet forfatter Asbjørn Bakke nå endelig kan legge på bordet.
Svært velskrevet, grundig og så å si uten dødpunkter.
Det er en bragd, verdig sitt objekt.
Siste:
Dette er årets ti beste bøker, mener norske bokhandlere
Det gir ingen mening for en anmelder å skulle ramse opp Erik Byes liv og betydning.
Han var så ruvende at ingen kunne se forbi ham, og han var med så lenge at ingen som er født på den forrige siden av årtusenskiftet kan ha unngått å ha et eller annet forhold til ham.
Fått med deg?
Ketil Bjørnstad hudfletter Dagblad-anmelder i ny roman
Erik Byes karriere som journalist, visesanger og forfatter – med mye mer – var enormt omfattende, det samme var hans vennekrets, hans engasjement og hans tilstedeværelse.
Det er et nesten ufattelig sammentreff av riktig mann på riktig sted til riktig tid vi snakker om.
I NRK-monopolets tidsalder ble Erik Bye folkeeie i en grad det er umulig å overgå i dag.
Lest?
Eirik Jensen-boken slaktes:
Beskriver Cappelen som Gollum
Asbjørn Bakke, som til daglig er journalist i Aftenposten, har valgt et konvensjonelt biografigrep i denne boken.
Barndom, ungdom, voksenliv og alderdom blir behandlet i tur og orden, og dermed blir selvfølgelig også biografien om Erik Bye en biografi om Norge fra mellomkrigstiden og inn på 2000-tallet.
Med lange avstikkere både til Byes fødeland USA, og til andre deler av verden der den rastløse journalisten søkte utløp for engasjementet og energien sin.
Av og til ble Norge for lite for Erik Bye, og av og til ble det nok også for mye Erik Bye i Norge.
Bakgrunn:
Erik Bye døde for 13 år siden
Den eneste lille kritikken jeg kan finne å anføre mot boken, er at det er yrkesmennesket Erik Bye som tar det aller meste av oppmerksomheten.
Som familiemann og far blir han nokså utydelig, selv om biografien flere ganger understreker hvor viktig kona Tove var for Erik.
Men så var det nok heller ikke alltid så enkelt å seile i kjølvannet av det menneskelige slagskipet Erik Bye.
Skuta kunne ofte bikke faretruende, eller som Bakke skriver et sted:
«Det knaker i spantene».
Erik Bye levde med følelsene utenpå, og som så mange menn av hans generasjon, brukte han alkohol som nervemedisin.
Fått med deg?
Stein Torleif Bjellas diktdebut:
Smart og spenstig
Også dette klarer Asbjørn Bakke å behandle på en måte som viser respekt uten å være unnfallende.
Bristene hører nemlig med i bildet av denne ekstremt karismatiske mannen, på samme måte som alle de herlige anekdotene, de rørende NRK-minnene og de kunstneriske høydepunktet i et liv så fylt til randen at det av og til skvulpet over.
Biografien om Erik Bye vil uten tvil nå sitt kjernepublikum, men forhåpentligvis vil den også ble lest av veldig mange andre.
Bye har fått sin bauta.
Og Norge har fått en ny biografiforfatter av høy klasse.
Det er bare å gratulere!
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112170
|
Fandenivoldsk fantasi:Bokanmeldelse Camilla Läckberg:
«Heksen»
Frykten for det ukjente brenner sterkt i Camilla Läckbergs tiende krimroman.
Boken er bygget opp på samme vis som de andre bøkene i Fjällbacka-serien, men plotmessig overgår den mye av det Läckberg har skrevet tidligere.
Patrick og hans kollegaer må befatte seg med et tretti år gammelt barnedrap for å oppklare et nytt lokalt barnedødsfall.
Sakene har flere likheter, og de to kvinnene som ble dømt for drapet på 1980-tallet kommer igjen i politiets søkelys.
Erica, som jobber med en bok om det gamle drapet, bistår politiet i etterforskningen.
Leseren serveres også en historie fra 1600-tallets Bohuslän, hvor jakten på hekser drev venner og familie fra hverandre.
Fikk du med deg?
Läckberg og hennes tolv år yngre mann tatoverte seg på bryllupsfesten i sommer
Ydmykelse, fornedring og svik mot kvinner er en rød tråd gjennom Läckbergs bøker.
Kvinnene i «Heksen» må slåss mot indre og ytre fiender i sin jakt på trygghet og stabilitet.
Mange av dem opplever hjerteskjærende livsomveltninger som Läckberg skildrer så leseren kjenner det i hjertet.
«Heksen» har en handling det tidvis gjør vondt å ta innover seg.
Krimdronning hetset:
Tok oppgjør med Instagram
Boken viser at Läckberg vil mer enn å underholde, den er hennes mest politiske.
Rasisme, flyktninger, mobbing og unges deling av bilder i sosiale medier er blant de høyaktuelle temaene hun skriver engasjert og innsiktsfullt om.
De tre ulike tidsplanene fungerer som tematiske speilbilder som viser hvordan fordommer og heksejakt kan forblinde og ødelegge liv og lokalsamfunn.
Også denne gangen får vi skildringer av karakterenes privatliv og gjenkjennelige hverdagssituasjoner, samt nikk til forfatterens eget liv.
Realismen er noe av styrken ved Läckbergs bøker, men av og til, som når det kommer til Mellbergs handlinger, vipper hun på grensen av det troverdige.
Hun er glad i tydelige frempek og det gjør for eksempel Martins opplevelser forutsigbare.
Det er også flere likelydende navn her.
Husker du?
Camilla Läckberg er gravid
Skildringene av Jessie og Sam er blant bokens beste deler.
Litterært har Läckberg enda noe å gå på.
Hun befatter seg fortsatt med klisjeer og plattheter, men språket er effektivt og det fungerer.
Og innimellom glimter hun til, som i bokens prolog.
For øvrig bemerkelsesverdig hvor mange av ofrene i Läckbergs bøker som blir funnet i, eller i tilknytning til, vann.
Med godt over 600 sider er «Heksen» den tykkeste boken i serien, men slik oppleves det ikke.
Läckberg er en erfaren krimforfatter som vet hvordan man porsjonerer ut ledetråder, sidespor, spenning og vendepunkter slik at leseren drives effektivt fremover i historien.
Den siste halvdelen av boken er noe av det mest intense hun har skrevet og byr på handling som gjør det vanskelig for leseren å forbli uberørt.
«Heksen» er en vellykket krimroman med både spenning og samfunnskritisk refleksjon og den tegner et mørkt tidsbilde av et Sverige som har mistet sin uskyld og slåss mot indre demoner.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112171
|
Plateanmeldelse:Ane Brun
- Leave Me Breathless
Uvanlig personlig coverlåtsamling.
ALBUM:
INDIEPOP
Ane Brun
«Leave Me Breathless»
(Determinerecords/Universal)
Basert på norsk TVs musikktilbud kan man få fort tro at de fleste artister kun spiller nye versjoner av gamle låter.
Selvsagt ikke tilfelle, men noe interessant at det er i dette klimaet selveste Ane Brun gir ut et rent coveralbum.
Her er musikk som først ikke framstår som direkte sammenknyttet, utover at de fleste forholder seg til ulike kjærlighetstemperaturer.
Plasserer man dem på en tenkt tidslinje, oppdager man at låtene er så tidstypiske for en liten generasjon (undertegnede har vært rundt solen like mange ganger som Brun), at man nesten bare savner tittelmelodien til den franske tegnefilmserien «Shagma».
Les også:
Ane Brun om bruddet, kvinnekamp og ny plate (VG+)
I det perspektivet er det helt riktig at samlingen berører alt fra Foreigner til Nick Cave.
Mest overraskende er en nær tolkning av Lucinda Williams og en vellykket omdannelse av Radiohead, men Brun tolker samtlige til sine egne.
Helt egne.
Sparsommelig arrangert med gitar, forsiktige synther og nølende tangenter.
Og hennes helt unike stemme.
I samme, sic, åndedrett skal det påpekes at noen av selve valgene føles slitte.
«Always On My Mind», «Unchained Melody» og de TO Dylan-låtene er gjort nok ganger før.
Tolkningene gjør derimot at til og med «Show Me Heaven» (som albumtittelen kommer fra) høres ut som den alltid har soknet under Brun.
Du skal skrive ditt liv, sa bohemene.
Ane Brun har i stedet valgt å covre sitt.
BESTE LÅT:
«Right in Time»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112172
|
Showanmeldelse:«Norske hits på norsk»
Norsk populærmusikk servert som show i toppklasse vil gjøre høstmørket vesentlig mer behagelig i høst.
Splitter pine for et show!
For å si det sånn; «Her kommer vinter'n» – og la den komme, for her er det flust av optimister som vil levva livet enten de er dumme og deilige, forelska i lærer'n eller om det gjelder svake mennesker.
Rai rai og splitter pine!
Dette er et musikalsk norsktopp-show, med solid vekt på show.
Tempoet er høyt og effektivt, med likeverdig fordeling av det varme melankolske og det spenstig humoristiske.
Teamet bak forestilling er det samme som under fjorårets ABBA-show på Edderkoppen.
Igjen viser de en smart teft for både utvalg av låter, og ikke minst hvordan de har satt sammen låter av til dels ulik karakter.
I blant løftes både toner og tekst ut av sin opprinnelig form på en treffsikker underholdende måte som egner seg ypperlig i en show-form som dette.
På scenen er et lag av artister som kan gamet; en fin blanding av popartister og folk med musikalbakgrunn.
De imponerer som vokalgruppe, men også som vokalister.
Overgangene er elegante, i blant rørende og ofte ganske morsomme.
Under temaet «swing» serveres for eksempel «Kursiv», «Mæsjen og posjen» og «Splitter pine» med swing-tøtsj og cabaret-stil med leken eleganse som viser hvor mye som egentlig kan gjøres hvis du tøyer grensene for hva som ligger i en melodi og en tekst.
I så måte er «La fortida være i fred» en poengtert sammensatt medley over 80-åra med ensemblet i energisk samspill og smilende parodi over trønderske puddelrockere, folk som synes mennesker er svake, eller at livet er for kjipt – og ber folk «dra til helvete».
Som en kontrast til det medley-pregede, får enkelte låter leve sitt liv i helhet.
Når man først har en eks-boyband-stjerne med i showet, så skulle det bare mangle at han ikke fikk synge på engelsk.
Og han – altså Christian Ingebrigtsen – leverer.
Det samme gjør de andre gjennom sine versjoner av norske låter.
Ruud Ellingsen favner hele Nord-Norge med «Har en drøm» og selveste «Å eg veit meg eit land», Reidun Sæther er et musikalske fyrverkeri enten hun putter mikrofonen i BH-en for å spille luftgitar til Øystein Sundes «Super SS Rally GT...», eller når hun viser spennvidden i Wenche Myhres hit «Vi lever».
Espen Grjotheims årelange musikalerfaring er synlig, og som sluttstrek for nummeret «Vi hyller våre helter» er han varm og nedpå i fremføringen av Sigvart Dagslands «Alt eg såg» – akkompagnert av bilder på bakveggen av noen av være musikalske helter som ikke lenger lever.
Så er det Skorgan.
En norsk pop-historie i seg selv; med en egen bolk med låter som hun alene, eller sammen med Jahn Teigen har gjort til allemannseie i norsk pophistorie.
Det er nydelig pianospill, det er moro med «Do-re-mi» og lekent med «Oliver».
Hun fronter den musikalske tyngde som gjør dette til en svært underholdende opplevelse av norske hitlåter – med en vri.
Og bak står et solid band.
Det gjør det som oftest i norsk populærmusikk.
| 1
|
112173
|
Konsertanmeldelse:Astrid Smeplass, Amsterdam
AMSTERDAM (VG)
Europa ser ut til å falle pladask for Astrid S – med god grunn.
KONSERT:
Astrid S
STED:
Melkweg, Amsterdam
PUBLIKUM: ca. 700 (utsolgt)
Hvor stor er egentlig Astrid Smeplass ute i verden?
Den pågående turneen Party’s Over World Tour gir ikke nødvendigvis noe entydig svar – her er det mellomstore, men godt besøkte klubbkonserter det går i, der tålmodig bygging av fanbase ser ut til å veie tyngst.
Dette gjelder i høyeste grad også konserten i Nederlands hovedstad.
Det tradisjonsrike konsertlokalet Melkweg kan kanskje beskrives som en krysning av Rockefeller og John Dee i Oslo – intimt nok til å skape den nødvendige følelsen av nærhet, men romslig nok til at allsangen rett som det er får vokse seg imponerende.
Les også:
Mystisk kjekkas med på Astrids turné
Det sistnevnte er ikke uviktig i denne sammenhengen.
Ferske hits som «Think Before I Talk» og «Such A Boy» runger forutsigbart nok massivt i utvekslingen mellom artist og et ungt, fortrinnsvis kvinnelig publikum.
Men også mindre kjente sanger mottas med takknemlighet og gjenkjennelse.
Størst inntrykk i så måte gjør det genuint nydelige «Party’s Over»-bonussporet «Mexico», som svært mange ser ut til å kjenne inngående fra før.
(anmeldelsen fortsetter under klippet)
Flere «dype» kutt som «Hyde» og «Atic» kan tidvis savnes – de utgjør en verdifull kontrast til de enklere og mer direkte hymnene til trøblete kjærlighet som i stor grad okkuperer setlisten.
En sang som nedstrippede «Paper Thin» avslører strengt tatt ikke annet enn noe vi for lengst har skjønt – Smeplass kan synge.
Husker du:
Astrid bekrefter at hun har kjæreste
Det mest slående ved hele seansen er dog hvor lite Astrid selv trenger å anstrenge seg for å skape en dønn trivelig konsertopplevelse.
Hun har stemmen, scenepersonligheten og selvtilliten som gjerne melder seg i kjølvannet av intens medgang.
I neste runde er det grunn til å tro at moroa vil utspille seg i langt større arenaer.
MARIUS ASP
| 1
|
112174
|
Sagakongen møter isdronningen:Bokanmeldelse:
Torgrim Eggen:
«Forbindelsen.
Jensen vs. Cappelen, 16 tonn hasj og vår tids største politiskandale»
Torgrim Eggens Eirik Jensen-bok er et uhemmet ukritisk partsinnlegg der klisjéene blir for mange.
Han skal i hvert fall ha for ærligheten, Torgrim Eggen:
Det hersker absolutt ingen tvil om at denne boken er et nærmest uhemmet partsinnlegg for Eirik Jensen.
Helt konsekvent vinkler forfatteren alle poenger underveis til den nå korrupsjonsdømte politimannens fordel.
I sin iver etter å finne «beviser» for Jensens uskyld, gjør Eggen seg skyldig i akkurat det han selv anklager politi og påtalemyndighet for:
Lest?
Derfor ble Jensen dømt
Han pådrar seg akutt tunnelsyn.
Det skal sies at «Forbindelsen» er en tidvis velskrevet og ganske engasjerende bok, særlig i starten der Torgrim Eggen ruller opp hele bakgrunnshistorien om Gjermund Cappelen og hans hasjimperium.
Det er så langt en spennende og godt utført historie innenfor sjangeren «true crime».
Men problemet oppstå for alvor under beskrivelsen av selve rettsaken.
Ikke har forfatteren, så vidt jeg kan bedømme, noe nytt å komme med.
Men minst like ille er det at han her forfaller til lettvint klisjébruk som jeg ærlig talt trodde Eggen ville holde seg for god til.
Oversikt:
Se SMS-ene mellom Jensen og Cappelen
Hør bare:
Om Gjermund Cappelen (altså skurken i Eggens fortelling):
«Dette fjeset, fiskeøynene og det litt lutende kroppsspråket har fått enkelte til å sammenlikne ham med Gollum».
Om fortellingens helt heter det derimot:
«Eirik Jensen kunne spilt sagakonge på film».
Mens Eirik Jensens tidligere sjef Einar Aas for sin del er både bavian, apparatsjik og alfahann, fastslår krimreporter Eggen.
Ja vel, så kan man godt trekke på smilebåndet av slike ubehjelpelige plattheter en gang i blant.
Men riktig ille går det når Torgrim Eggen finner ut at han også vil karakterisere kvinnene på aktoratets side på samme vis:
Guro Glærum
Kleppe er ikke bare en «tåkefyrstinne», hun må også finne seg i å lese at hun «praktisk talt alltid har dårlig hår-dag og flisete hårtupper».
Bedre stelt står det åpenbart til med «isdronningen» Kristine Schilling.
«Hun er rettsakens mest velkledde, velskodde og velfriserte (…)
Man fantaserer av og til om å se henne i lakk og lær», kan Eggen rapportere fra rettsal 250 i Oslo tinghus.
Bakgrunn:
Torgrim Eggen skriver bok om Eirik Jensen-rettssaken
Om noen nå har fått følelsen av at dette er en ytterst subjektiv historie, der forfatterens forutinntatthet får dominere, så kan jeg ikke annet enn å bekrefte nettopp det.
«Nå blir man sittende med sjokk, sorg og medlidenhet», oppsummerer Torgrim Eggen selv når dommen faller.
Fullt så ille er det ikke å lese denne boken, men anbefale den kan jeg vanskelig gjøre.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112177
|
Friskt om fortid:Bokanmeldelse:
Peter Frankopan:
«Silkeveiene»
Få ting kan være så morsomt som å studere et godt kart, et detaljert lokalt kart eller et spesialkart fra en bestemt historisk epoke, fra et avgrenset kontinent.
For Peter Frankopan var kart en av veiene inn i historiefaget, der han i dag er professor ved Oxford University i global historie, og leder Senter for Bysantisk forskning.
Frankopan forteller hvordan han som ganske ung oppdaget og reagerte på det smale vestlige, eurosentriske perspektivet på verden.
Så her kommer en mastodont av en bok som legger tyngdepunktet for intet mindre enn «en ny verdenshistorie» i øst.
Lenge har Middelhavsregionen blitt ansett som sivilisasjonens vugge.
Men den egentlige smeltedigelen, jordens midte (the Mediterranean – fra medius/midten og terra/jord), var ikke havet mellom Europa og Nord-Afrika.
Det var hjertet av Asia, skriver Frankopan.
Frankopan er ikke den første som har lagt verdens midte lenger øst, men i denne ambisiøse boken – full av overraskende detaljer og perspektiver – blir dette grundig dokumentert i en bok som er lett og lese og fin å bla i.
Hva er så silkeveiene?
Jo, det er de mange ganske så ulike ferdselsårene som har ført mennesker, krigere, misjonærer, kremmere, skurker og helter, handelsvarer – silke og andre tøyer, mat, drikke, ideer, religioner, sykdommer og mye annet over et bredt belte mellom Kina og Middelhavet.
Dette er ruter og veier som i vår samtid ligger i land herjet av krig og konflikt.
Steder som Jalalabad og Herat i Afghanistan, Homs og Aleppo i Syria, Fallujah og Mosul i Irak er i dag «synonymt med religiøs fundamentalisme og sekterisk vold».
«Nåtiden har visket vekk fortiden», skriver Frankopan.
I denne imponerende boken, løfter Frankopan fram fortiden så den står levende foran oss og skaper et tankevekkende perspektiv på denne delen av verden.
Forfatteren er en språkmektig historiker som har gravd dypt i kildene, løfter fram de mange gamle riker, blåser liv i mennesker gjennom et vell av historier, og presenterer kulturer som har svunnet hen.
Også spesialistene vil finne sitt å diskutere.
Operasjon Barbarossa – Nazi-Tysklands angrep på Sovjetunionen i juni 1941 – introduseres i et kapittel med tittelen «Hveteveien».
I boken utlagt som at Hitler trengte Ukraina «for at ingen skal sulte oss ut slik de gjorde under forrige krig» - altså med Ukrainas fruktbare hveteåkre.
Beskrivelsen av Barbarossa fullføres dog under kapitlet «Veien til folkemord».
Jødene skulle drepes i milliontall, både av ideologiske grunner og «fordi ikke alle jøder kan føs på», som Adolf Eichmann formulerte det.
Da boken utkom for to år siden i Storbritannia, ble den en stor suksess og lå lenge på bestselgerlistene.
Noen kritiske kommentarer kom, fra ulikt faglig hold, om noen historiske fakta eller synspunkter på perspektivene.
Men for enhver person interessert i historie og geografi gjennom århundrene, er boken rett og slett et must.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112179
|
TV-anmeldelse«Da vi styrte landet»:
Hver gang vi bestemmer
Kjendispolitikere snakker ut!
Og de er verdt å høre på.
«Da vi styrte landet»
Norsk dokumentarserie i seks deler
NRK 1, premiere søndag 29. oktober kl. 20.10
Med: Gro Harlem Brundtland, Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik, Thorbjørn Jagland, Jens Stoltenberg og Erna Solberg
Fem tidligere statsledere og én nåværende statsminister setter hverandre i stevne rundt et middagsbord.
De skal snakke om karrierene sine, spise digg mat og heie på hverandre.
TV-kameraene sirkler dem.
Hvem blir sendt hjem etter første episode?
Nå tøyser jeg fælt, selvsagt.
Faktum er likevel at «Da vi styrte landet» ganske riktig oppleves som en mer elevert og offisiell form for virkelighets-TV.
Les om dramaet bak det historiske møtet
Det journalistiske fokuset er det samme.
Det dreier seg om underholdningsverdi og fremfor alt det personlige (helst det tunge).
Estetikken er ikke til å ta feil av.
Kameraet leter i ansiktene etter talende uttrykk som kan brukes til (noen ganger tendensiøse) innklippsbilder.
Musikken svulmer sentimentalt og skjebnesvangert.
Den alvorstyngede fortellerstemmen gnir det stadig inn:
Å være statsminister er jammen noe av det mer alvorlige man kan jobbe som her i landet.
Les også:
Skattelistene:
Erna Solberg doblet formuen
Hver av de seks får ett program dedikert til sin historie.
Første episode er «Gros dag».
Landsmoderen stråler av en betydelig livsglede og slagkraftighet, og demonstrerer dessuten en sunn appetitt.
Hun forteller om den politiske karrieren i et separatintervju.
De fem andre får komme med kommentarer, og fungerer som en slags cheerleader-gjeng i scenene rundt middagsbordet.
(Kjell Magne Bondevik synes å ha ikledd seg selv rollen som toastmaster).
Serien ønsker som sagt å gå så privat som mulig, og i episoden om Gro er det ikke vanskelig å rettferdiggjøre denne policyen.
I hennes tilfelle var det personlige politisk:
Hun var kvinne, og det hun gjorde for kvinner i norsk politikk var høyst sannsynlig det viktigste hun gjorde.
Fortellingene illustreres med ubetalelige klipp fra NRKs rikholdige arkiv.
Aller best er selvsagt de gamle duellene med Willoch.
«Hothead» Gro og «cool customer» Willoch:
Det var på omtrent dette punktet på 1980-tallet at norsk politikk ble til en slags gren av underholdningsbransjen, og politikerne ble kjendiser.
Et utvikling som denne serien er en følge av.
Nå i 2017 sender de to hverandre noen artige blikk over bordet.
Willoch – som kan forandre mening, men misliker å ta selvkritikk – ønsker fremdeles ikke å beklage at han konsekvent kalte henne «fru Brundtland» den gang da, noe «fruen» syntes var nedsettende.
Noe annet skulle tatt seg ut for en mann med dannelse på den tiden, protesterer Willoch.
Han har sikkert et poeng, som han pleier å ha.
Les også:
NATO-sjef jens Stoltenberg vil ikke ha forbud mot atomvåpen
«Da vi styrte landet» er ikke laget for å tekkes politikkjunkies og akademikere.
I Gro-programmet vies søknaden om OL på Lillehammer mer tid enn de økonomiske vanskelighetene på slutten av 1980-tallet.
Motgang i det private livet veier tyngre enn politiske kamper.
Det er et veivalg denne serien har tatt, og det er greit nok.
Alle virker dessuten til å være strålende gode venner.
I episode to, der Kjell Magne Bondevik får boltre seg, får moldenseren riktignok kjeft av Willoch for å ha sendt norske soldater til Afghanistan, hvorpå den yngre mannen ser ut som han må stå skolerett for Høyre-patriarken.
(I denne episoden blir det snakket mye om at Norge slo Brasil i fotball i 1998, en triumf den riktignok svært fotballinteresserte Bondevik neppe kan ta mye av æren for).
Bondevik virker ellers å være en mann som nøt å være statsminister.
I alle fall helt til han ble psykisk syk av det.
Han forteller med stor tilfredshet om da han røykte sigar med Bill Clinton («da var vi gutta i røyken»), tilsynelatende uten å koble at sigarer og Bill Clinton – vel, du vet.
«Da vi styrte landet» tar ikke mål av seg til å si «siste ord» om verken Brundtland, Willoch, Bondevik, Jagland, Stoltenberg eller Solberg (og i hvert fall ikke Odvar Nordli, som av uvisse årsaker ikke er med), og det er fristende å kritisere den for alt den ikke er.
Men det ville ikke vært helt rettferdig.
Målet har vært et annet:
Å lage underholdende TV.
Det er en legitim ambisjon, som «Da vi styrte landet» lykkes i.
Anmeldelsen er basert på de to første av seks episoder
| 1
|
112180
|
Plateanmeldelse:Store P – «Rommet»
Uimotståelig sexpop.
ALBUM:
HIP HOP
Store P
«Rommet»
Skillelinjene mellom rap og R&B har aldri vært spinklere enn de er i dag.
Den første til virkelig å utforske den gyldne gråsonen mellom de to urbansjangrene her til lands var det bergenske A-lagets alien, Store P.
Han ble dusjet i toppkarakterer av en nesten samlet norsk musikkpresse for solodebuten «Regnmannen» (2014).
I skrivende stund toppes både den globale Spotify-listen og VG-lista med Post Malone og 21 Savage-samarbeidet «Rockstar», en god indikasjon på at syngerapping i dag er normen og ikke unntaket.
Og nå som brorparten av yngre norske rappere følger trenden, er ikke Store P like enestående i terrenget som han var for tre år siden.
Les også:
Sekserdryss og sextilbud til Store P
«Rommet» har mer av den samme vinnerformelen.
Den bygger videre på styrkene hans som løssluppen rapper, detaljfiksert produsent og øreslikkende harmonisjef.
Jukkegospel
Melodiøst bikker det enda lenger over til kåt og fengende R&B, glasert av atmosfæriske synther og brumlende og småskeiv bass – dette er rett og slett slibrig og uimotståelig sexpop.
Altså, stønnelyder gjøres om til refreng på både «Ao» og «Utro», mens både tittelsporet og «Dypt» er pur nittitalls jukkegospel.
Sjekk:
Rapper (19) sjokkerer:
«En forstyrra jævel»
Hans besettelser er formet av de hypermaskuline tropene fra musikken han vokste opp med: fete biler, dop og damer – eller «tøser», som han liker å si – men fortellerstemmen hans er så personlig og ufiltrert at man kobler seg på hedonismen.
Teksten på «Nais Body», en låt som gjenforener A-laget, er derimot så uanstendig at jeg sliter med å gjengi den på trykk, men den klarer likevel å få meg på gli i «zoom zoom»-partiet.
Denne gangen er han mer et produkt av samtiden enn et oppspark til fremtiden, men Store P får deg til synge med, enten du vil eller ikke.
BESTE LÅT:
«Vi esje herfra»
SANDEEP SINGH
Se også:
Store P opptre på VG-lista-showet i Oslo 2014:
| 1
|
112181
|
Seigt og slapt:Bokanmeldelse:
Dan Brown – «Opprinnelse»
Banaliteter i trengsel.
Det er godt gjort å skrive nesten 500 sider så sprengfulle av flate karakterer og nesten totalt uspennende intriger.
Dan Browns faste hovedkarakter, ikonografiprofessor Robert Langdon, er invitert til Guggenheimmuseet i Bilbao av sin tidligere student Edmond Kirsch.
Det styrtrike og overbegavede Kirsch har lovet å komme med en revolusjonerende avsløring.
Han skal røpe hemmeligheten som kan sette alle verdens religioner ut av spill, og som en gang for alle skal endre på vårt bilde av oss selv og vår egen opprinnelse.
Men ikke bare opprinnelsen – også det like store spørsmålet om hvor menneskeheten er på vei, skal Kirsch besvare denne dagen.
Husker du?
Skarsgård til angrep på Dan Brown
Så går det ikke bedre enn at Kirsch blir tatt av dage før han rekker å komme til poenget, mens Robert Langdon finner seg selv på flukt fra skumle typer og på vei til Barcelona for å finne svarene på Edmond Kirsch’ hemmeligheter.
Med seg har Langdon som så ofte før en underskjønn kvinne, nærmere bestemt Ambra Vidal, som i tillegg til å være direktør på Guggenheimmuseet også er forlovet med Spanias kronprins Julián.
Slik har det seg at vi i tillegg til det tradisjonelle temaet om jakten på sannheten, også blir introdusert for en ganske uvedkommende historie om intrigene i og rundt det spanske kongehuset.
Les også:
Beskyldt for plagiat
I Barcelona kan ikke Dan Brown dy seg for å legge mye av handlingen til La Sagrada Família, det enorme kirkebyggverket av Gaudi.
Kulissene er det med andre ord ingen ting å si på, men ellers er det skrale greier Brown tilbyr leseren denne gangen.
Da hjelper det heller ikke med en datamaskin ved navn Winston, som Robert Langdon kan føre lange samtaler med.
Vi møter fule geistlige, konspirasjonsteoretikere og hevnbesatte drapsmenn.
Men likevel blir det hele mer langdrygt enn underholdende, og jeg opplever aldri å sitte ytterst på stolen i ren spenning underveis i lesingen.
Den kanskje aller største mangelen med «Opprinnelse», er likevel at det i motsetning til Dan Browns tidligere bøker, ikke er noen skikkelig gåte med tilhørende kodeknekking og rebusløp vi blir invitert til å være med på å løse.
I stedet koker det hele ned til den gamle og mildt sagt velkjente konflikten mellom kreasjonister og darwinister, mellom religiøsitet og rasjonalitet.
Men også dette blir for abstrakt til å engasjere.
Dette er rett og slett alt for, alt for slapt.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112182
|
Sterk og engasjert poesi:Bokanmeldelse:
Cecilie Løveid:
«Vandreutstillinger»
Når Bragepris-nominerte Cecilie Løveid åpner dørene til sitt poetiske galleri og tar oss med på vandreutstillinger, er det bare å kaste seg på!
Du er garantert en overraskelse eller flere.
Kjedelig blir det iallfall ikke!
Med uforlignelig fantasi og stort engasjement setter Løveid ulike kunstverk opp mot hverandre, kommenterer dem, assosierer omkring dem og åpner for ny innsikt.
Det er dyktig og smart gjort.
Dette er friske, opprørske tekster som billedliggjør og aktualiserer den gamle klisjeen om at kunst, god kunst, gjør noe med vår opplevelse av virkeligheten.
Øyvind Rimbereid ute med nytt langdikt:
Les anmeldelsen her!
Hele tiden bringer Løveid nye sammenstillinger til torgs, og vips blir for eksempel det årtusengamle Bayeux-teppet toppaktuelt som kommentar til et parforhold i nåtid.
Eller en kjempelang gallerikø som går rundt hele huset avstedkommer følgende erkjennelse:
«Det evig mystiske med kunsten, at det er et arbeid/ å komme inn».
Hele samlingen er gjennomsyret av denne bevisstheten om kunstens verdi som verktøy for erkjennelse.
Fått med deg?
Bragepris-nominasjonene:
Vagina-bok kan vinne
Fått med deg?
Bokhandlerpris-nominasjonene:
Årets ti beste bøker, ifølge bokhandlerne
Første bolken, «Politisk teater», starter med refleksjoner knyttet til bilder av Baader-Meinhof-gruppen på 1970 tallet, spesielt Gudrun Ensslin («Hvem kjenner reglene for helgenkåring?») ...
En annen referanse er Andy Warhols «Electric Chair», og et dikt om et teaterstykke avrundes med en besk avsløring av fattigdommens forskjønnende masker.
I andre bolken, «Redningsoperasjoner» dukker det plutselig opp et urkomisk dikt om den evinnelige forelskelsen, avledet fra et Kitty Kielland-maleri.
Og hvordan ville en tegneserie om Sigbjørn Obstfelder kunne sett ut?
Humoristisk og avslørende, men ikke uten hjertelighet, beskriver forfatteren mulige ruter og snakkebobler med Sigbjørn og kona!
Siste bok:
Hans-Wilhelm Steinfeld om NRK-bok:
– Inneholder alvorlige feil
I sistebolken «Billedbekjennelser» danner et forfatterportrett av Helge Skodvin utgangspunkt for assosiasjoner som knytter sammen Nelly Sachs, Gunnar Ekeløv, Hieronymus Bosch og Paul Celan.
Og i diktet «Mine tatoveringer» bedriver forfatteren herlig selvironi.
Som man forstår er dette en samling der forfatteren virkelig slår seg løs.
Det er underholdende, men først og fremst skapes nye opplevelsesspor som maner til ettertanke.
Det gjelder ikke minst samlingens kanskje mest harmdirrende tekst, et prosadikt som tematiserer historien fra Det gamle testamente om kong David, Batseba og Urias.
I Løveids regi blir teksten brennaktuell!
Noen dikt kunne kanskje vært kortet litt ned.
På den andre siden er det noe fritt og utvunget over hele denne samlingen, en språklig letthet som gleder og besnærer.
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112185
|
Nærsynet:Bokanmeldelse:
Viggo Johansen:
«Her er Dagsrevyen»
Dette var slappe greier, Viggo!
Viggo Johansens rapport fra sine mange år i Dagsrevyen kunne blitt et interessant stykke mediehistorie.
I stedet er resultatet blitt en ganske springende anekdotisk fortelling uten sjenerende analytisk dybde.
Anslaget er ellers det beste:
Viggo Johansen har sittet sentralt plassert i Dagsrevyen gjennom flere tiår, og har fulgt denne NRK-institusjonen gjennom den virkelige storhetstiden fra oppstarten på 1960-tallet fram til i dag hvor digitalisering, flere plattformer og en helt annen konkurransesituasjon har krympet Dagsrevyens dagsordenfunksjon betydelig.
Johansen er bekymret for Dagsrevyens fremtid, og særlig for holdningene til dagens NRK-ledelse, med kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen og nyhetsredaktør Alexandra Beverfjord i spissen.
Det er et nytt regime, med andre ideer om nyhetsformidling enn det Viggo Johansen og hans generasjon er fortrolige med.
Steinfeldt reagerer på boken:
– Inneholder alvorlige feil
Men bortsett fra å understreke betydningen av å verne om det analoge og lineære, har forfatteren fint lite av egne tanker å komme med når det gjelder utviklingen av Dagsrevyens fremtidige profil.
Han er bedre på sunt bondevett enn på dyptgående analyser, for å si det pent.
For øvrig kunne en uforberedt leser av denne boken fort komme til den misforståelsen at Viggo Johansen er en mann som er svært beskjeden på egne vegne.
Han er nemlig knapt til stede selv i denne boken, hverken som referanseperson eller som aktør.
Til tross for at han selv har sittet i flere lederposisjoner opp gjennom årene, også som Dagsrevysjef.
Fått med deg?
Bragepris-nominasjonene:
Vagina-bok kan vinne
Til gjengjeld bruker han mye av plassen på mer eller mindre nærgående miniportretter av tidligere kolleger:
Eivind Otto Hjelle, Jahn Otto Johansen, Egil Sundar, Herbjørn Sørebø.
Lars-Jacob Krogh, Einar Førde, Hans-Wilhelm Steinfeld, Nina Owing og enda flere.
Noe av dette er artig og underholdende, men for en noenlunde informert leser er det svært lite nytt å hente.
Det gjelder også når Viggo Johansen skildrer Herbjørn Sørebøs alkoholproblemer eller Hans-Wilhelm Steinfelds bøllete opptreden overfor alt og alle.
Noen fyllehistorier, et par forskremte sentralborddamer og litt pølsekasting gjør ingen sommer.
Hans-Wilhelm Steinfeld:
«Jeg har en følelse av at Viggo Johansen fortsatt har et forbedringspotensial.»
Det gjør heller ikke noe eldgamle intriger eller 15 år gamle konflikter i NRK-ledelsen.
Slikt kan knapt interessere andre å lese om i dag enn de som var der selv.
Jeg savner også at forfatteren gjør bedre rede for kildene sine når han viderebringer gamle rykter og spekulasjoner.
Som for eksempel at Einar Førde ønsket et politisk comeback, og derfor holdt sin hånd over Tom Berntzen – svogeren til daværende AP-leder Thorbjørn Jagland.
Fikk med deg?
Frank Aarebrot leverte bokmanus bare dager før han døde
Til journalist å være, må det altså sies at Johansen har funnet oppsiktsvekkende få nyheter underveis i dette arbeidet.
Men han skriver i det minste godt.
Greit og rett fram.
Slik vi kjenner Viggo best.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112186
|
Filmanmeldelse «Justice League»:Slapp superhelt-samling
Batman verver venner – til inntekt for verden.
ACTION/SCI-FI
«Justice League»
USA, 12 år.
Regi: Zack Snyder
Med: Gal Gadot, Ben Affleck, Jason Momoa, Ezra Miller, Ray Fisher
Mange av oss har forsøkt å glemme Zack Snyders «Batman v Superman», men om du likevel husker den, vet du at Superman tok kvelden i det dystre DC-kapittelet.
Når «Justice League» starter, er verden i sorg og moralsk oppløsning, komplett med terrorister og annet utøy som utnytter spillerommet.
Fikk du med deg:
«Batman v Superman» kåret til fjorårets verste oppfølgerfilm
Batman i Ben Afflecks grovkornede skikkelse er tynget av skyld, men har fokus festet:
Å samle metamenneskene fra Lex Luthors arkiver og livets skyggeside for å kjempe for rettferdighet – og å redde verden, selvsagt.
Den siste installasjonen i DC-universet er betraktelig lettere i tonen enn både nevnte «B v S» og «Watchmen».
Den er også lettere å følge.
Kanskje for lett.
Riktignok er det fire superhelter vi skal høre historien til og følge utviklingen av, men handlingen er så lettfattelig som du får det i en «komplott for å knuse kloden»-film:
Ikke ulikt Transformers’ All Spark, er det her tre mystiske energikuber som ikke må falle i hendene på skurken Steppenwolf som ønsker å forene dem og dermed utslette jorden.
Husker du:
Norsk skuespiller med i «Wonder Woman»
Gal Gadots Wonder Woman tar heldigvis stor plass.
Hun er et skue med selvsikre manøvre i seig superfart og et stålblikk stødigere enn The Man of Steel himself.
Afflecks Bruce Wayne, hvis eneste superevne er å være rik, er på grensen til latterlig i sine sobreste øyeblikk.
Manuset gir ham rom til å både flørte litt og dra en spøk, noe som gir etterlengtet balanse til den alvorstyngede bassrøsten.
Enda mer oppdrift gir Ezra Millers The Flash, som er filmens fleipende og sosialt keitete ungdomsalibi.
Verre er det med Ray Fishers Cyborg, som kun får klisjeen «kampen mellom menneske og maskin» å jobbe med.
Og la oss ikke begi oss inn på Louis Lanes sorg-søvngjengeri, der Amy Adams ser ut til å bade i følelser i hver bilderamme.
I samspill er gjengen likevel ikke verst å se på:
Actionscenene er tettpakkede uten å bli for kaotiske eller langdryge, det ser pent ut og har god driv.
Da kan vi nesten tilgi at den dataanimerte erkeskurken er en prustende skuffelse.
Les mer: Zack Snyder trekker seg fra «Justice League»
Selv om Joss Whedon angivelig bare måtte ta over en femtedel av opptakene da Snyder trakk seg på grunn av datterens tragiske død, har «Justice League» et «whedonsk» preg.
Filmen har fått et dryss av Marvel-moro som gjør seeropplevelsen delvis lystig innimellom gravalvoret, men samtidig ubekvemt schizofrent.
Så er spørsmålet:
Vil vi at DC skal droppe sitt dystre særpreg?
PS:
Det er også mulig å verdsette «Justice League» for filmens norske innslag:
Sigrid synger Leonard Cohens «Everybody Knows» over åpningsscenene og Lisa Loven Kongsli har minst én replikk!
| 0
|
112189
|
Filmanmeldelse «Jul i Mummidalen»:Kjedelig jul
Manglende julestemning i Mummidalen.
BARNEFILM
«Jul i Mummidalen»
Finland/Polen.
Tillatt for alle.
Regi:Ira Carpelan og Jakub Wronski
Norske stemmer:
Ivar Nørve, Terje Strømdal, Preben Olram og Jan Gunnar Røise.
Tove Janssons «Granen» er en slik strålende historie som i rituell julestemning kan konkurrere med både tre, nisse og krybbe.
Den korte og poengterte julefortellingen kombineres her med en av de mørkere bøkene fra Mummidalen, «Trollvinter».
Det kunne blitt veldig fint.
Resultatet er mer bisart enn nostalgisk.
Les også:
Mummitrollet på Rivieraen
Tidligere ytre trusler som kometer og oversvømmelser er byttet med snøfall og julefeiring.
Mummitrollet våkner fra vinterdvalen.
Julen (med stor forbokstav) er på vei, og Mummitrollet vekker mamma og pappa for at de skal sammen kan unngå at denne mystiske Julen tar dem alle sammen.
Frykten for Julen er forsøkt tatt ut som den nydelige satiren historien egentlig legger opp til.
Det knirker i gjennomføringen når man samtidig skal ha framdrift i Mummitrollets utforsking av det magiske vinterlandet på egen hånd.
Historielinjene knyttes sammen i et halvveis fokus om at man har det best med familien, men de to fortellingene som er gode hver for seg, blir sammen flatere enn filten den er laget av.
Les også:
Opplevelsesguide for Helsingfors
For dette er nok en oppusset filtfilm, basert på polske stop motion-filmer fra syttitallet.
Filmteknisk er kombinasjonen av filt, papp og det absolutte fraværet av visuell dybde fremdeles forvirrende keitete og gammeldags.
Snusmumriken ser ut som han bruker helt andre stimuli enn hva navnet skulle tilsi.
Lille My holder på å kollapse i hver bevegelse.
Mummitrollet selv har et iskaldt og flakkende tomt blikk.
Små, finurlige observasjoner som at «slektninger har en tendens til å være en del lenger enn du skulle ønske» og «Hufsa lengter etter det hun ikke kan få - som mange av oss gjør» gir filmen en mer filosofisk klang.
Helheten er åpenbart beregnet for de aller minste.
For disse kan (spoiler) noen ulveepisoder og dansen rundt et solsnubål kanskje virke skummelt.
For foreldre er tempoet så lavt og mildt at selv de med kun marginalt søvnunderskudd kan finne på å duppe av.
«Jeg hadde aldri trodd at vinteren kunne være så morsom», utbryter Mummimamma mot slutten.
Jeg håper virkelig at både vinteren og Julen 2017 blir betraktelig morsommere enn dette.
| 0
|
112190
|
TV-anmeldelse «Godless»:Knallkul kruttrøyk
«Godless» er noe så deilig som en western av den gamle skole:
Brutal og grimete.
«Godless»
Amerikansk westernserie i 7 deler
Hele er tilgjengelig på Netflix
Med: Bl. a. Jeff Daniels, Michelle Dockery, Scoot McNairy, Jack O'Connell, Merritt Wever, Thomas Brodie-Sangster
Netflix’ nye seriesatsing har Steven Soderbergh og «Minority Report»-manusforfatter Scott Frank bak roret.
Og det er bra.
Men det som stjeler blikket ditt, er et skuespillerlag av de sjeldne tegnet med filmisk finesse av fotograf Steven Meizler.
Leste du:
De 20 beste seriene i 2016
Handlingen er lagt til Ville Vesten på slutten av 1800-tallet, der en relativt grusom fredløs driver med forkynning av sin egen versjon av religion, og sprenger tog, voldtar og lynsjer hele landsbyer på veien.
Frank Griffin, spilt som en djevel i julenisseham av Jeff Daniels, er på jakt etter Roy Goode, en foreldreløs gutt han «tok til seg» og har ansett som sin sønn helt til Roy som voksen får nok av ran og drap og stikker av med Franks ransutbytte.
Serien handler også om La Belle, en gruveby der så godt som samtlige arbeidsføre menn omkom i en ulykke, og kvinnene gjør sitt beste for å få hjulene til å gå rundt.
Deres beste viser seg å være ganske så bra.
Ikke minst Merritt Wever som den våpenføre Mary Agnes gjør i seg selv serien verdt å se.
Men så har vi også «Downton Abbey»-adelsdamen Michelle Dockery som rister av seg hele aristokrat-bagasjen og leverer en stoisk og lavmælt western-enke hvis avdøde ektemann var indianer.
Man kan se motgang i blikket hennes og besluttsomhet i hver minste kjevemuskel.
Har du lest:
Ingrid Bolsø Berdal:
– Jeg har fått en nydelig kjæreste
Hele anmeldelsen kunne vært viet til å ramse opp skuespillere og deres finstilte spill, men la oss bare fastslå at du bør oppleve det selv!
Angivelig hadde Scott ideen om å lage «Godless» som en film, men Soderbergh skal ha overtalt ham til å bygge den ut til serie.
Og hvordan den skulle kunne blitt en film er vanskelig å forestille seg når man ser stadig nye nyanser i persongalleri og handling skrelles av utover i de sjenerøst lange episodene på mellom 40 og 80 minutter.
Leste du:
«Downton Abbey»-stjernen knust etter forlovedens død
Dette er ingen «fast food»-western.
«Godless» bukter seg bedagelig bortover i støvet.
Den er like mye følelse og stemning som «pang-pang», drap og galopp – men den er det også.
Etter geniale, men «moderne», hybrid-westerns som «Westworld», er det deilig å se en serie som går helhjertet inn i sjangeren.
VG+:
Alt du trenger å vite om «Westworld»
Anmeldelsen er basert på tre episoder.
| 1
|
112191
|
Actioneventyr for barn i 110 km/t:Bokanmeldelse:
Bobbie Peers:
«Orbulatoragenten»
Bobbie Peers har skapt et underholdende og fascinerende univers i en spenningsserie for barn som holder 110 km/t.
Instituttet for posthuman forskning i England er et grensesprengende sted der roboter og andre tekniske nyvinninger prøves ut.
En håndfull kandidater, barn med unike naturvitenskapelige evner, blir hvert år bragt hit.
Bakgrunn:
Norsk barnebokserie kan bli nye Harry Potter
Beskrivelsen av William Wenton som ankommer instituttet i første bok i serien, kan sammenliknes med Harry Potters (og lesernes) indre jubel da han stiger inn på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom.
Onde krefter er etter William på grunn av luridiumet han har i kroppen, som er tenkende metall.
Instituttet er vanligvis et sted han er utenfor fare, kan slappe av og vie seg til kodeknekking.
Men i denne boka er det annerledes.
Visste du?
Bobbie Peers er Norges eneste Gullpalmevinner
De kjente og kjære robotene er byttet ut med mer effektive og mindre sjarmerende utgaver, og mørke krefter har tatt over ledelsen.
Heldigvis vet vår helt hva som må gjøres.
Snart står en revolusjon på trappene, med de forviste robotene i første rekke.
Luridiumstyven:
10.000 barn mener dette er årets beste barnebok
Som i alle superheltfortellinger, kan hovedpersonen bli for perfekt, for uovervinnelig og etter hvert vanskelig å sympatisere med.
Tolvårige William er 49 % robot og 51 % menneske, og håndterer alle situasjoner.
Leseren ser ham aldri sitte foran en pc eller taste på mobilen.
Det er gåter av det mer gammeldagse slaget han løser, og dessuten er hans evne til å flykte fra fiendene kanskje hans aller viktigste egenskap.
Selv synes jeg det er robotuniverset som gjør serien om William Wenton til noe utenom det vanlige.
Vakt-oboter, skrangl-oboter, krangl-oboter og min favoritt: dør-oboter.
Når dør-oboten er skiftet ut på Williams rom på instituttet, er det som om en nær venn har gått bort.
Et annet ikke-menneske som er full av sjarmerende personlighet, er androiden Orbulatoragenten, som har en nøkkelrolle på slutten av boka.
Flere tips om barnebøker:
Her er tiårets ti beste barnebøker!
Alle de snurrige og mekaniske bifigurene veier opp for en hovedperson uten særlig egenart.
Det er nesten som at man ønsker seg en ordliste bakerst i boka over dem, samt forklaringene på hva for eksempel hologrammaske, molekylær krympologi og droner er.
Alt skrur seg til på slutten på elegant vis, og ferden går under kjente bygninger, i alle mulige farkoster verden rundt i reneste Jules Verne-stil.
William er på flukt fra side 26 og til den søte slutt.
Man får bra lesekondisjon av å lese på inn- og utpust, men jeg bytter gjerne mer karakterutvikling av hovedpersonen mot litt fart.
Uansett er dette den morsomste miksen av robotkomedie, science fiction og actioneventyr jeg har lest på år og dag.
Anmeldt av:
Kristine Isaksen
| 1
|
112193
|
Filmanmeldelse «Juleblod»:Udugelig julegørr
Tittelen er det eneste « Juleblod» har for seg.
GRØSSER/KOMEDIE
Norge.
15 år.
Regi:
Reinert Kiil.
Med:
Stig Henrik Hoff, Sondre Krogtoft Larsen, Marte Sæteren, Frank Kjosås og Truls Svendsen.
Finnmarkingen Reinert Kiils seneste forsøk på en sjangerfilm er en julegrøsser som ønsker å hedre både de gode og de verste klisjeene av åttitallets slashere.
Ingrediensene i den lovende titulerte « Juleblod» er en nesten overnaturlig massemorder, altså en stusselig onkel i nissedrakt som kommer frem hver julaften for å hakke ned folk ned med øksen sin.
Også er det selvsagt flere kjendisnavn på plakaten som bare er med i én kort scene hver, som filmens Drew Barrymore: Truls Svendsen.
Ellers er filmen full av idioter hvis død man liksom skal glede seg til å se blomstre i blodsprut.
Vi møter en traumatisert «final girl», en australsk partyjente, hun sjenerte som får orgasme i søvne, et par ekle «rednecks» og et slags Frankensteins monster av de typiske slasher-ofrene, altså förortstjejen Ritika som både er alfa-bitch, kåt, stoner og minoritet i en og samme boks.
Ja, du gjettet riktig.
Hun dør tidlig.
Men dette overfladiske kjærlighetsbrevet til sjangeren krøller seg virkelig når filmen blir en sløv drakamp mellom billig julekrim, udugelig komedie og nølende slasher.
Kort fortalt: filmen er verken spennende eller morsom, og jeg har minst et par juleminner som er skumlere enn denne filmen (det ene inneholder smalahove).
Et av de største problemene, utover den lystdrepende sjangerblandingen, er filmens foto.
Det er sjelden noen sammenheng mellom hvilken del av bildet som er lyssatt og hvilken som er i fokus.
For mye av tiden går til å dekode hva i helsike det er man ser.
Unntaket er de nøye røyklagte scenene som er skutt i utendørs i Honningsvåg som tidvis er ganske fine.
Glem at konseptet «morderisk nisse» er gjort bedre før («O Hellige Natt» og finske «Rare Exports»), at tidslinjen ikke er på greip (ble nissen fengslet i 2011 eller 2009?), den slappe intro-teksten, replikkene («Du er ikke sann.
Har du knullet den hora?») eller den døde vulvaen man får i fleisen på likhuset.
Glem også at vår rødkledde Jason Voorhees ikke har en Tommy Jarvis, og legg til side det påfallende lavbudsjettsymptomet av å klippe vekk nesten hver gang øksen svinger.
Selv de få gangene man ser treffvirkningen, føler man ingen verdens ting.
Filmens største problem er at den er slaven til klisjeene.
Den kunne vært smart, men er gørrkjedelig.
I en scene overrekker psykolog Frank Kjosås en boks med sovepiller til den unge etterforskeren (Krogtoft Larsen) som sliter med å sove.
En kinobillett til « Juleblod» hadde holdt.
| 0
|
112194
|
Filmanmeldelse «Breathe»:Glad gråtefilm
En historie om lammelse og sykdom, nesten helt uten smerte.
DRAMA
«Breathe»
England.
9 år.
Regi: Andy Serkis.
Med: Andrew Garfield, Claire Foy, Tom Hollander.
Britiske Robin Cavendish var nygift, og ekteparet hadde en sønn på vei, da han ble rammet av polio i Nairobi på tampen av 1950-tallet.
Han ble fortalt at han bare hadde måneder igjen å leve.
Men ikke bare overlevde han, ved hjelp av respirator, i flere tiår (til 1994).
Han var jammen lykkelig også, skal vi tro «Breathe».
Det er en film som er produsert av sønnen Jonathan Cavendish, og regissert av Andy Serkis, den britiske skuespilleren som er best kjent for å gi liv og bevegelse til digitale figurer som Gollum i «Ringenes Herre»-filmene og Caesar i «Planet of the Apes»-serien.
(Serkis spilte for øvrig selv en poliorammet mann i den relativt mislykkede filmen om musikeren Ian Dury, «Sex & Drugs & Rock & Roll», i 2010).
Les også:
«War For The Planet Of The Apes»:
Prima primatkrig!
Det er blitt en konservativ, men godt laget «gråtefilm» av den typen TV-kanalene gjerne fyller sendeskjemaene med klokken 15.00 på tredjedag jul.
Robin Cavendish, for alltid låst til rullestolen, spilles av en amerikansk skuespiller, Garfield, som startet karrieren sin i England, og som innledningsvis i filmen, mens han fremdeles har talens fulle bruk, demonstrerer sin beste «upper class twit of the year»-aksent (selvfølgelig mens han spiller cricket).
Han treffer Diana, en engelsk rose med et hjerte av gull, som aldri skal vike fra hans side i tiårene som følger.
Tiår som Cavendish brukte til å kjempe en heroisk kamp for å styrke uføres rettigheter.
«Breathe» er en film om alvorlig, lammende sykdom med en liten tvist:
Den er nesten ikke trist.
Ikke bare Cavendish, men også folkene rundt ham, tar de grusomme nyhetene med en nesten utrolig stoisk ro, og de påfølgende årene blir skildret gjennom latter snarere enn tårer.
Les også:
«Bye Bye Germany»:
God bagatell
Folk som har levd med alvorlig sykdom tett på livet, vil stusse over dette.
Hvor blir det av bitterheten som må ha vært der, i alle fall en gang i blant?
Utmattetheten som må ha rammet hans nærmeste?
Filmen anerkjenner så godt som ikke den fysiske eller psykiske smerten, verken hos Cavendish eller andre.
Kanskje var Cavendish et ganske så unikt menneske, fylt til randen av britisk besluttsomhet, og kanskje var hustruen Diana simpelthen en engel.
«Breathe» hadde nok uansett vunnet troverdighet på å ta mer grep om det vonde i situasjonen.
Latt den stive overleppen skjelve ved et par anledninger.
Det er lite ved Serkis’ regi som føles særegent – historien fortelles, fra begynnelse til slutt, på en mest mulig streit måte.
Manuset er fullt av oppspark som gjør filmen nokså forutsigbar.
«Breathe» er fint spilt, ikke minst av Foy som hustruen, og ofte inspirerende.
Den handler om verdighet i livet og verdighet i døden.
Men den taper en del, ikke minst målt opp mot likesinnede filmer som «Dykkerklokken og sommerfuglen» (2007), på å være så merkelig motstandsløs.
| 0
|
112195
|
Filmanmeldelse «Suburbicon»:Klønete Clooney
Det er en eim av kalkun over George Clooneys sjette film som regissør.
DRAMA/SVART KOMEDIE
«Suburbicon»
USA.
12 år.
Regi:
George Clooney.
Med:
Matt Damon, Julianne Moore, Oscar Isaac.
USA på 1950-tallet.
Suburbicon er liksom et Truman- og Eisenhower-æra forsøk på å skape en perfekt forstad.
Et lukket samfunn der bare veloppdragne (les: hvite) mennesker og Stepford-familier får lov til å bygge og bo.
I rad på rad med identiske «little boxes made of ticky tacky», som det heter i den lettere nedlatende folksangen.
Familien Lodge, ledet av patriarken Gardner (en for anledningen utrent Damon), kunne vært slike perfekte folk, om det ikke hadde vært for at mamma Rose (Moore) er blitt lam i en bilulykke.
Søsteren Margaret (også Moore) synes å ha tatt over noe av det «kvinnelige» ansvaret i familien – blant annet for sønnen Nicky (Noah Jupe).
Så skjer det plutselig to utenkelige ting i Suburbicon.
Først, og tilsynelatende verst:
Det flytter en svart – svart!! – familie inn i nabolaget.
Hvorpå hele byen over natten blir til en rasende rasistisk mobb.
Dernest, og noe mindre dramatisk:
Det blir begått en kriminell handling.
Familien Lodge, Margaret inkludert, får besøk av to kjeltringer som doper familien med kloroform.
Rose, som en skrøpelig, får for mye, og dør.
Les også:
George Clooney om farsrollen:
– Skremmende
Nå skal vi ikke røpe for mye av hva som skjer videre, annet enn å antyde at konebytteri jo foregår i selv de beste kretser, og at pappa Gardner synes påfallende lite opptatt av å fakke gjerningsmennene.
Rose’ livsforsikring kan sikkert ha noe med saken å gjøre.
Lille Nicky begynner å ane at lite er som det skal være, og føler seg straks veldig alene.
Den eneste han kan stole på, er onkelen Mitch (kostelig vulgært spilt av Gary Basaraba) og den fargede nabogutten.
«Suburbicon» tar lange og pussige omveier for å komme frem til sitt sentrale (og nokså banale) poeng:
At fantasien om det «perfekte», homogene samfunn er like farlig som den er fånyttes.
Filmen er basert på et aldri produsert manus av Joel og Ethan Coen, skrevet en gang på 1980-tallet (mellom deres egne «Blood Simple», 1984 og «Arizona junior», 1987, om jeg skal gjette).
Krimplottet er etter absolutt alt å dømme deres, trass i at det føles ukarakteristisk uoriginalt.
Det er sannsynligvis regissør George Clooney, som selv ikke spiller i filmen, og kompanjongen Grant Heslow, som har forsøkt å omskape det til noe større.
Nemlig en moralsk fabel om rasismens vederstyggelighet.
Det har ikke gått så bra, om sant skal sies.
«Suburbicon» ender opp som to filmer i én – ingen av dem spesielt gode.
Hybriden går simpelthen ikke opp, det er som om filmen utspiller seg i to – egentlig tre – helt atskilte verdener.
Den mest interessante av disse, er unggutten Nickys (han er dessuten fint og sjelfullt spilt).
Pappa og Margarets univers føles som tatt ut av en mørk farse, et absurd kammerspill, komplett med innslag av stump og brå vold (typisk for Coen-brødrene).
Les også:
George Clooney om å bli tvillingpappa:
– Det blir et eventyr
Historien om den svarte familiens prøvelser fremstår på sin side som det den sannsynligvis også er:
En ettertanke, klistret på for å rettferdiggjøre filmens eksistens i form av et «budskap».
Vi får ikke vite et dugg om hva de tenker og føler.
Clooney er ikke i stand til å binde sammen sulamitten, og burde nok ikke ha forsøkt en gang.
Det er gode grunner til at dette ikke ble en film allerede for 30 år siden.
«Suburbiciop» er ikke hundre prosent verdiløs.
Langt fremskredne Coen-fans vil ha enkelte arketypiske ingredienser å småglede seg over (dumme kriminelle fanget i dypt kompromitterende situasjoner, gjerne fotografert i nærbilder der ansiktene deres ser absurde ut).
Et visst kultpotensiale har den nok, som B-vare betraktet.
Men det er overhodet ingen tvil om at filmen grunnleggende sett er mislykket.
Ikke minst for Clooney, som har vist at han kan bedre.
| 0
|
112196
|
En mors kamp:Bokanmeldelse:
Kari Hilde Hodne French:
«Dødsdømt i Kongo.
Kampen for friheten»
For en historie!
Og for en mor!
Beretningen om Kari Hilde Hodne French’ åtte år lange kamp for å få sin sønn ut av fengselet i Kongo er blitt til en usedvanlig gjennomarbeidet, detaljrik og engasjerende dokumentarbok.
Den dramatiske skjebnen til Tjostolv Moland og Joshua French er også tidligere blitt fortalt i bokform, først av Morten A. Strøksnes og senest denne høsten av TV2-journalist Fredrik Græsvik.
Men en mors historie vil nødvendigvis bli både tettere, mer engasjert og mye mer personlig.
Noe av det som imponerer meg mest med denne boken, er at Kari Hilde Hodne French både klarer å gi en fyldig presentasjon av dramaets mange akter, og samtidig bruker sitt eget blikk som fortellerperspektiv uten at det bli altfor privat.
Moren om Joshua Frenchs nye liv:
Tror ikke kjæresten vil slippe ham av gårde igjen
Når det første sjokket og forvirringen hadde lagt seg etter arrestasjonene i Kongo i 2009, var det den totale, marerittaktige uforutsigbarheten som først og fremst preget tilværelsen for de pårørende.
French sammenligner tilstanden ganske treffsikkert med en babusjkadukken, der det stadig dukker opp noe nytt etter hvert som lagene fjernes.
Først etter fire år reiste Kari Hilde Hodne French selv til Kongo, men etter det skulle hun tilbringe stadig hyppigere og lengre perioder i landet.
Med tett oppfølging både av sønnen og av Tjostolv Moland.
De fleste som fulgte saken her hjemmefra har klare minner av de skrekkinngytende bildene fra fengselstilværelsen og de farseaktige rettssakene.
På samme måte som vi husker de absurde pengebeløpene som verserte i form av erstatningskrav både til familien til den drepte sjåføren og til staten Kongo.
Les også:
Dette er årets ti beste bøker, mener norske bokhandlere
Kari Hilde Hodne French legger ikke fingrene imellom i sin kritikk av norske myndigheter.
Særlig reagerer hun på den mangelfulle oppfølgingen av Tjostolv Moland, som hun skriver det var åpenbart at var rammet av en alvorlig psykose og som endte med å ta sitt eget liv i fengselet.
UDs får gjennomgå, det samme får enkelte medier (også VG) som hun mener opptrådte uansvarlig og uprofesjonelt ved flere anledninger.
Mer om boken:
Slik planla Kongo-fangene å flykte
Hvilken enestående indre styrke og utholdenhet denne godt voksne kvinnen selv har utvist kan man knapt fatte.
Gjennom endeløse opp- og nedturer ved sønnens side.
Inn og ut av fengsler og sykehus, frem og tilbake mellom maktens kontorer i en tilsynelatende ugjennomtrengelig labyrint av byråkrati, korrupsjon og rettsløshet.
Etter å ha lest denne boken er jeg ganske sikker på at Joshua French neppe hadde overlevd sine åtte år i Kongo uten morens stedige innsats.
Historien om Moland og French har mange tapere.
Men forfatteren av denne boken står igjen som en klar vinner.
| 1
|
112197
|
Plateanmeldelse:Kygo - «Kids in Love»
Streiten slår tilbake.
Han kunne med fordel slått hardere.
ALBUM:
POP
Kygo «Kids In Love»
(Sony)
Da Kygo for kort tid siden slapp tittelsporet fra dette albumet – komplett med en forhåndsbitter «VG-anmeldelse» – var det flere av oss som kjente en pirrende kribling i ørene.
Den The Who-samplende, euforiske åttitallskaramellen hintet om en velkommen vilje til å utvide territoriet og stille inn siktet mot de øverste poptindene fremfor den døsige tropiske lagunen.
Låtanmeldelse:
«Kids in Love»
Denne uken har Kyrre Gørvell-Dahll «sniksluppet» flere låter fra «Kids In Love» hver dag.
Og det må sies:
Ingen av dem lever helt opp til forventningene han skapte med nevnte karrierehøydepunkt.
Mest vellykket er den nærmest sakrale «I See You», sunget med kledelig gruff av kanadiske Billy Raffoul.
«Riding Shotgun» løftes av et kjølig discodrag, og den avsluttende «This Town» (med Sasha Sloan på vokal) kommer med en hverdagsmelankoli som føles oppriktig.
Ellers er det fortsatt for mange forutsigbare låter og anonyme vokalbidrag i buketten, enten det er OneRepublic, Justin Jesso eller John Newman som er plassert i vokalbåsen.
Tematisk tas man som lytter inn i en slags backpacker-boble der sommeren varer evig, med kjærlighet og nostalgi som de evige omdreiningspunktene.
Noen subtile rusreferanser («smoking weed and writing songs») er det også gjort plass til, uten at man føler behov for å sende bekymringsmelding til myndighetene av den grunn.
Kjedelig nok er både Ellie Goulding-samarbeidet «First Time» og Selena Gomez-gjestede «It Ain’t Me» inkludert her.
Disse sangene imponerte ikke da de kom, og de gjør seg ikke bedre i albumkonteksten.
Intet er plattere enn å mislike Kygo på grunn av hvem han er – en streit, hvit gutt som har tettere kunstneriske bånd til Coldplay enn Coldcut, og som åpenbart finner glede i akkordrekker og produksjoner der nynnbarhet trumfer raffinement.
Men det hadde vært kjærkomment med noen håndfaste suvenirer fra sommeren.
«Kids In Love» fortoner seg litt for ofte som smeltende isbiter i bunnen av drinkglasset.
BESTE LÅT:
«Kids In Love»
| 0
|
112198
|
Filmanmeldelse «Mord på Orientekspressen»:Avsporing
Agatha Christies gamle tog er på skinnene igjen.
Hvorfor?
KRIM/THRILLER
«Mord på Orientekspressen»
USA.
12 år.
Regi:
Kenneth Branagh.
Med: Kenneth Branagh, Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Willem Dafoe.
Om det er noe verden neppe trenger, er det flere filmatiseringer av Agatha Christie-fortellinger.
Og så «Mord på Orientekspressen» da?
Filmet på lignende vis av Sidney Lumet i 1974, med en tilsvarende mengde store stjerner (Albert Finney som Hercule Poirot), badet i den samme typen gammel europeisk mellomkrigsluksus?
Sist jeg sjekket, gikk Lumets film på TV med jevne mellomrom (og i hvert fall hver jul).
Det er med andre ord ikke helt lett å forstå hva det er som har fristet Kenneth Branagh til å lage en ny versjon av et mordmysterium som 80% av alle potensielle kinogjengere allerede kjenner løsningen på.
Les også:
Agatha Christie-mysteriet løst
Kanskje var det rollen som den belgiske mesterdetektiven i seg selv?
Ett er sikkert:
Branagh nyter åpenbart å spille ham, den eneste noenlunde fargelagte rollen i en film full av tynne «typer».
Hans Poirot er en pinefull pedant, så vidt i stand til å fungere i en verden som ikke møter hans krav til logikk og rasjonalitet.
Han er avhengig av at de to bløtkokte eggene han spiser hver morgen, er nøyaktig like store.
Når han tråkker i en haug med hestemøkk på gaten, setter han sporenstreks det andre beinet i ruken – slik at livet hans skal ha «balanse».
Det synes klart at han i dag ville fått all verdens diagnoser kastet etter seg.
Mustasjen hans er gigantisk, og det er et aldri så lite sjokk å se ham med nokså løs slipsknute i den avsluttende «alle mann på plass, nå skal vi Hercule løs mysteriet»-scenen.
Denne domineres ellers av Michelle Pfeiffer, som det er en glede å se arbeide jevnlig igjen (trass i at hun gjør et større inntrykk i ferske «Mother!» enn hun får anledning til her).
Les også:
Moderisk langtekkelig
Filmen er tidvis en nytelse å se på – skutt med 65mm-kameraer som Branagh arvet av Christopher Nolan etter av «Dunkirk».
Det er en del kreativ kameraføring her (Branagh er glad i å filme åstedet ovenfra), for å veie opp for de lukkede togkupeene og de tynne persontegningene.
Det Branagh forsøker, og som kanskje kan sies å være i hvert fall delvis nytt, er at han etter hvert vektlegger det tragiske i historien, heri opptatt Poirots eksistensielle problemer med hvordan mysteriet spiller seg ut.
Det er for lite, for sent, og bidrar til at også selve tonen i filmen føles uavklart.
Det må sies:
Det største mysteriet med «Mord på Orientekspressen» er Branaghs behov for å lage den én gang til.
I den siste scenen mer enn antyder han at han gjerne vil spille Poirot igjen – nærmere bestemt i «Døden på Nilen».
Det vil være overraskende om han får sjansen
| 0
|
112200
|
Kjæreste eller sugardaddy?:Bokanmeldelse:
Heidi Sævareid:
«Bruddlinjer»
UNGDOMSROMAN:
Er unge Hedda den ømme, usikre kjæresten til rike, vellykkede og dobbelt så gamle Ulf – eller er hun hans sugarbabe?
Identitet er et av de eksistensielle temaene som Heidi Sævareid utforsker i romanen «Bruddlinjer».
For hvem er vi – innerst inne?
Kjenner vi oss selv godt nok til å vite svaret?
Hovedpersonen Hedda er en ung kvinne som bor i kollektiv og som nettopp har fått avslag fra et college i London.
Hun er fascinert av okkultisme, wicca, tarot og tilværelsens mystiske sider – og er kjæreste med forretningsmannen Ulf «på nærmere 40».
Fått med deg?
Bragepris-nominasjonene:
Vagina-bok kan vinne
Fått med deg?
Bokhandlerpris-nominasjonene:
Årets ti beste bøker, ifølge bokhandlerne
Men hvem er hun – egentlig?
Hvordan skal hun (og vi lesere) forstå det nølende forholdet hennes til Ulf?
Er hun virkelig kjæresten hans – eller er hun rett og slett en sugarbabe?
Og hvem er storebroren hennes, Daniel, innerst inne?
Heddas desperate leting etter Daniel – som forsvinner sporløst fra popfestivalen i Glastonbury – avdekker gradvis nye sider både ved Hedda og Daniel.
«Bruddlinjer» er en roman med appell til unge voksne – lesere fra tenårene og inn i tjueårene.
Både halvvoksne jenter og gutter kan nok kjenne seg igjen i Heddas tidvis vaklende selvbilde.
Fått med deg?
Torgrim Eggen fikk terningkast 2 - truet VG-anmelder på Facebook
Også i sine tre tidligere romaner – «Spranget» (2013), «Slipp Hold» (2015) og «Slagside» (2016) – har Heidi Sævareid skrevet om makt i nære forhold.
Som forfatter har hun gått langt i å utforske de miljøene hun skriver om – ikke minst da hun satte seg inn i såkalt suspension (der man henges opp etter kroker i ryggen).
Det sies at hun oppsøkte «heksemiljøet» i Bristol for å komme tettere på Heddas interesse for det oversanselige.
Bruddlinjer er skrevet i presens – et krevende stilnivå fordi tempus fratar forfatteren muligheten for et tilbakeskuende perspektiv.
Alt må skildres her og nå med fortellerens manglende innsikt i hva som skjer om en time ... neste dag … neste uke.
Sævareid er en stilsikker forfatter med et presist språk.
Siste:
Årets Nordisk Råds litteraturpris gikk til ...
Jeg tror på Hedda, Ulf, Daniel og vennegjengen som omgir dem.
Deres hektiske sms-utveksling er intenst troverdig.
Heidi Sævareid har – nok en gang – sikret seg en posisjon som en forfatter som evner å skildre et ungdomsmiljø slik det må føles fra innsiden.
| 1
|
112202
|
Les anmeldelsen av årets Bragepris-vinner!:Bokanmeldelse:
Olaug Nilssen:
«Tung tids tale»
Man trenger ikke store bøker for å løfte fram store temaer.
Olaug Nilssen tar pusten fra leseren med sin lille roman, «Tung tids tale».
At hun strekker en streng til Halldis Moren Vesaas manende dikt fra 1945, «Det heiter ikkje:
Eg – no lenger.
Hereitter heiter det:
Vi», gjør bare at Olaug Nilssens tekst setter seg enda bedre fast.
Vant Brageprisen i kveld:
Her er alle vinnerne!
Romanen retter seg i du-form til Olaug Nilssens sønn Daniel.
Og historien om familiens sønn skildres både nennsomt og rått direkte.
Om gutten som var som alle andre barn, rask i vendingen, snakket godt, sang og pratet.
En aktiv gutt på alle vis.
Men så snudde utviklingen i en annen retning.
Daniel forble et bleiebarn, ble fysisk utagerende – og for foreldrene stadig mer vanskelig å ha i huset.
Gutten blir sterk og aggressiv.
Familien er nødt til å be om hjelp og må ha ulike tilpasninger hjemme og på skolen.
Neste pris ut:
Bokhandlerpris-nominasjonene:
Årets ti beste bøker, ifølge bokhandlerne
De mange beskrivelsene fra dagliglivet med en pågående sønn, gjør stort inntrykk.
Her er lugging, biting, slåsskamper og atferd som er råbarskt for familien, og for moren.
Hva gjør man når man angripes av barnet sitt?
Jeg bøyer meg i støvet for hvordan Olaug Nilssen makter å skildre dette med varme og raushet, og hvordan hun møter angrepene med evig tålmodighet.
For et overskudd hun har vist, i sine erfaringer, og for et overskudd hun viser, når hun makter å skildre dette i denne romanen.
Siste bok:
Hans-Wilhelm Steinfeld om NRK-bok:
– Inneholder alvorlige feil
Møtene med byråkratiet blir neste utfordring, med hele virvelen av følelser:
Ydmykelse, fortvilelse, det å stange hodet mot veggen, være på venteliste, diskutere, argumentere, krangle og slåss med saksbehandlere i ulike instanser.
«Det er jo rimelig», sier hun i en telefonsamtale til en kvinne på et sentralbord.
Olaug Nilssen skildrer hvordan hun gjentar uttrykket i telefonen mens hun tenker på historier om autistiske barn som ble satt i bur av foreldre, om funksjonshemmede som ble gjemt bort på loftet, om mødre som drepte sine barn og seg selv.
Tanken får henne til å si det en gang til i telefonen:
«Det er rimelig».
Men er alt det moren stanger mot rimelig?
Årets Bragepris-vinner i lyrikk:
Les VGs anmeldelse her!
Ja, dette er tung tids tale i en selvbiografisk form om å leve som mor til en sønn med autisme.
Det handler om å få tunge løft inn i livet, for alltid, og hvordan parere og møte dette.
Om å kjempe alene, i oppoverbakke så å si – hele tiden – mot et krevende barn der hjemme og mot et vedtaks-velde der ute i verden.
All motgang og vansker til tross, det litterære språket Nilssen ikler sin verden gjør romanen til en sjelden leseropplevelse, i en tekst som er sår, varm og kjærlighetsfylt.
Husker du?
Åsne Seierstad blant fjorårets vinnere
| 1
|
112203
|
Frank Aarebrots siste bok - leverte manus bare dager før han døde:Bokanmeldelse:
Frank Aarebrot og Kjetil Evjen:
«Reformasjonen.
Den store historien»
Ifølge forlaget leverte Frank Aarebrot manus til sin siste bok bare dager før han døde i høst - og hans bok om reformasjonen er en gave til leseren.
Statsviteren og formidleren Frank Aarebrot gikk bort i september, men for noen gaver han har etterlatt seg.
Den rykende ferske boken om reformasjonen er en slik gave:
Les og bli både klok og glad!
Les:
Frank Aarebrot er død
Aarebrot har oppdratt flere generasjoner studenter som har blitt inspirert gjennom undervisning og forelesninger og kommentarer og veiledning.
Han savnes av både medier og det brede publikum som opplevde ham lett tilgjengelig, og som har hørt og sett ham kommentere valg og politikk i flere tiår.
Og suksessen med direkte-tv med Frank i ulike formater var rene festforestillinger.
Det ble ikke «500 minutter med Frank» om reformasjonen - slik planen var.
Men til gjengjeld rakk han å levere bokmanus sammen med den yngre statsviteren og universitetslektoren Kjetil Evjen.
Og det er med betydelig overraskelse man setter seg ned med en bok i fanget som, ja fanger leseren så intenst.
Gahr Støre i begravelsen:
– Frank Aarebrot, en professor for hele folket
De to samfunnsviterne fra faget Sammenlignende politikk ved Universitetet i Bergen, har ikke som mål å skrive om de teologiske sidene ved reformasjonen.
De har siktet seg inn på de politiske og historiske kreftene i datidens samfunn som muliggjorde reformasjonen, og de går inn i noen av de viktige konsekvenser protestantismen har hatt på samfunnsutviklingen i de mange hundre år som har passert i revy siden Luthers 95 teser i Wittenberg, og hvordan reformasjonen bidro til å utvikle Europa.
Sannelig passerer historie og samfunn i revy så det koster – her er syv kapitler som spenner fra 1517 til 2017, de 500 år er inndelt i store temaer – som blant andre religionskriger, revolusjoner, demokrati, språk og nasjonalisme - som de to forfatterne klarer å bryte ned til mange morsomme og lærerrike passasjer.
Fått med deg?
Bragepris-nominasjonene:
Vagina-bok kan vinne
Denne anmelder er sikker på at det vil være nok av dem som vil pirke og etterlyse fotnoter og dokumentasjon og vil kritisere en og annen konklusjon.
Boken har en relativt kort litteraturliste og et kortfattet register.
Men prosjektet har åpenbart ikke vært å skrive en vitenskapelig monografi, men å skrive en bok for den brede samfunnsinteresserte allmennhet.
Fått med deg?
Bokhandlerpris-nominasjonene:
Årets ti beste bøker, ifølge bokhandlerne
Her er formidling og lærerens glede over å formidle et stort stoff på forståelig og engasjerende måte.
Aarebrot og Evjen turnerer samtidens utallige politiske og religiøse og en rekke andre aktører og den politisk-historiske utviklingen i Europa i ganske så stort tempo, men på interessevekkende vis.
Lest?
Torgrim Eggen fikk terningkast 2 - truet VG-anmelder på Facebook
Det er som om leseren blir kjent med noen av aktørene, andre ikke.
Denne boken inngår i en liten strøm av utgivelser nå ved Luther-jubileet, og det er åpenbart at hver bok ikke kan dekke alle felt.
Man kunne nok trekke ned for merkbar hektisk gjennomgang av århundrene, men samtidig trekker det opp at Evjen og Aarebrot har maktet å lage en velopplagt bruksbok – og en elegant sorti for formidleren Aarebrot.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112205
|
Teateranmeldelse:«Chaplin:
Diktatoren» - Chaplin i sitt ess
STAVANGER(VG)
En lekende Chaplin-oppvisning med en del skarpe spark gir sceneliv til filmgeniets mest berømte film, «Diktatoren».
Settingen i Rogaland Teaters oppsetning er ganske så smart.
Stykket handler både om hva som foregikk bak kulissene, i kulissene – og scener fra selve filmen gjenskapes på scenen.
Dramatikken og den elleville satiren i filmen, og den økonomiske og politiske dragkampen som foregikk i Hollywood er tydelig.
At den sosialt engasjerte og allerede da legendariske Chaplin skulle lage en forrykende satire over Hitler i 1939, var en betent sak i et land som helst ikke ønsket filmsensur, men som hadde nøktern angst for at tyskerne skulle boikotte alt av amerikanske film.
Først høsten 1940 hadde filmen premiere.
I en teateroppsetning nesten 80 år senere står og faller alt med en skuespiller som evner å spille trippelrollen som Chaplin, diktator Hynkel og den vesle jødiske barberer – ikke ulik Chaplins berømte figur «The Tramp».
Den skuespilleren har teatret i Lars Funderud Johannessen.
For oss som har sett Chaplins film flere ganger, er det imponerende å se Johannessen i rollen som både barberer og diktator.
Han har stemme, blikk, mimikk, og bevegelser som den lett dansende, musikalske Chaplin.
Detaljene er utsøkte, enten han tusler forsiktig forelsket rundt sin Hanna som barberer, eller han danser euforisk med sin verdensballong som diktator Hynkel.
Johannessen flørter med og forfører sitt publikum, og behersker Chaplins eminente timing fra stumfilmens tidsalder.
«Diktatoren» var for øvrig Chaplins første talefilm, men restene fra stumfilmepoken sitter godt igjen.
Den skarpe satiren i filmen «Diktatoren» er åpenbar.
Det skytes fra hofta med parodiske perler.
Det er en latterliggjøring uten sidestykke av diktatorers maktmisbruk.
Dette var kraftig kost, og forsøk på stanse filmen ble gjort.
Allerede på slutten av 1930-tallet var Chaplin en litt for rød klut for mange amerikanere som så på hans sterke sosiale engasjement som kommunisme.
«Filmdelen» av forestillingen er i blant rene slapstick-komedie, og preget av lekent overskudd.
Den «virkelige» delen av forestillingen har en del fine sider i form av intervjuer med skuespillere og sentrale personer i produksjonsapparatet.
At dette delvis projiseres som svart/hvit film på sceneteppet i bakgrunnen, poengterer tidskoloritten.
Glimtvis kommer man også inn på forholdet mellom Chaplin og Paulette Goddard, hans samboer – og medspiller i filmen.
Hendelsene bak kulissene kunne i blant vært noe strammere og skarpere i tonen, selv om vi klart aner at kampen om selve filmen opplevdes som et slags diktatorisk overgrep.
Den kunstneriske kampen blir en allegori til selve filmen.
Funderud Johannessen har flere gode hjelpere på scenen, blant dem Helga Guren som gjør en klok og troverdig rolle som Paulette Goddard og filmens Hanna.
Duoen Glenn André Kaada og Svein Solenes gjør seg utmerket som Hynkels gode hjelpere Garbitsch og Herring.
Pianisten ved scenekanten bidrar til tidsriktig toner, ikledd en miks av humor og sødme, en dæsj vemod, og ikke minst en gjennomgående flyt av musikalsk rytme.
Det er unektelig noe vemodig å høre den siste talen i filmen, som altså utføres av en barberer som blir tatt for å væra diktator Hynkel – men som egentlig er den engasjerte Chaplins selv som taler til folket – om fred og fordragelighet, humanisme og fred.
I den tro at slik skulle de bli.
Verden har gått videre, men diktatorer og andre maktmisbrukere kan det stadig lages parodier på.
Det viser Rogaland Teater gjennom en høyst vital Chaplin-forestilling.
| 1
|
112208
|
Plateanmeldelse:Nico & Vinz:
«Elephant in the Room»
Mer enn bare én elefant.
ALBUM:
POP
Nico & Vinz
«Elephant In The Room»
(Warner)
Deres siste single, den andektige «Intrigued», hintet om en modning for den norske popduoen.
Men Nico & Vinz’ nye EP føyer seg dessverre i rekken deres av mer eller mindre skuffende låtsamlinger.
Ingen av deres tidligere vågestykker, hverken i album- eller EP-format, har levert etter singlenes potensial - kanskje foruten debut-tapen «Dreamworks: Why Not Me» (2011) som av en eller annen grunn er fjernet fra de fleste kanaler.
«Elephant In The Room» tar et elegant svalestup rett inn i glemmeboken.
Foruten «Intrigued», er det et par ærlige forsøk her, blant annet «So Bad», som har utgangspunktet til en god øreorm.
Både hook-melodi og en trendslavisk riddim sender deg smilende vekk til varmere trakter, men fremførelsen er til tider så livløs at man lurer på om guttene har gjort dette av fri vilje.
Det siste kan også sies om «What I Came Out For».
Til og med fløyelstrupen til Vinz skuffer her.
Det er en håpløshet i vokalen på det hakkete merengue-kuttet «Listen» som hinter om at det er mer enn bare én elefant i rommet.
Ikke bare bærer EP-en preg av hastverk, det virker som om trettheten av å stå i skyggen av «Am I Wrong»-suksessen har fjernet musikkgleden - og at den syrlige saften av eplet de må bite i for hvert turnéstopp de har «back in Norway» har etset vekk kreativiteten.
«Love 2 Feel» høres ut som Swedish House Mafia som prøver seg på grime, men er likevel den mest edgy og utagerende låten osloguttene har laget siden «Bomb Over Here» fra 2012.
«Headlights» er EP-ens mest stemningsfulle sak, men har et hook som føyer seg inn i rekken av låter som slekter for mye til Charlie Puths parti i «See You Again».
Rapverset til Nico, på tross av sin stive og prosaiske nittitallsflyt, er et forfriskende ærlig øyeblikk av typen man savner fra duoen.
Han innrømmer utroskap («Made her sweat in my managers car/tell my girl I’m working late, she can call me tomorrow») og dropper den fiffige «you couldn’t tell me I was livin’ too fast - I’m livin’ too fast», som gir et innblikk i hvordan han ble affektert av suksessen.
Det mest oppsiktsvekkende ved platen er at underdogen Nico leverer det mest minneverdige øyeblikket.
BESTE LÅT:
«Intrigued»
SANDEEP SINGH
| 0
|
112209
|
Filmanmeldelse «Hjemsøkt»:Søkt - som i anstrengt.
Hjemsøkes av klisjeene.
SKREKK/THRILLER
«Hjemsøkt»
Norge.
15 år.
Regi:
Carl Christian Raabe
Med: Synnøve Macody Lund, Ebba Steenstrup og Ken Vedsegaard.
Om man i det hele tatt skulle tvile på nasjonaliteten til «Hjemsøkt», understrekes norskheten ganske greit i åpningen:
En kald sexscene.
Det blir både kveling og klasking av kjønn når Cathrine (Macody Lund) og hennes danske samboer Markus (Vedsegaard) går løs på hverandre på Ekebergrestaurantens dass.
Like etter får hun en telefon:
Faren hennes er død.
VG+:
Hovedrolleinnehaverne ble forelsket på settet
Men det er ikke meningen at man skal ha sympati for Cathrine.
Hun er uberørt av farens bortgang, for det er tross alt et halvt år siden de sist pratet.
Hun booker dessuten en abort uten å fortelle samboeren at hun er gravid, og stikker deretter til Hadeland for å si ha det til farens gamle hus - og for å cashe inn noe arv.
Hadde filmens oppbygging vært like iskald som hovedfiguren, kunne «Hjemsøkt» virkelig ha blitt spennende.
Men på 79 minutter blir den en litt for anspent gjennomgang av slitte troper med liksom-nifs barnesang, skvettescener man kan stille klokken etter, obskure «flashbacks», tvilsom psyke og vendinger som sjelden kommer som noen overraskelse.
At regissør Carl Christian Raabe i utgangspunktet er filmfotograf merkes.
Regidebuten hans hadde hatt godt av mer tiltro til den solide visuelle historiefortellingen han for eksempel utviser i måten en kjellerdør bygges opp til å bli ondskapen selv.
Om man ser bort fra enerverende høye skvettekommandoer, klarer filmens ellers spenstige lyddesign å gi huset et eget liv uten å overdrive.
Denne stemningen, i selskap med Synnøve Macody Lunds kjølige tilstedeværelse kompenserer nesten for denne psykologiske thrillerens sult etter originalitet.
Når «haunted house»-klisjeene sitter som en tvangstrøye blir det vanskelig å forme noe som er minneverdig.
| 0
|
112212
|
Nobelkonsert-anmeldelse:Fredsprisfesjå
Det var det året Nobelpriskonserten ble redusert til en fattigmannsutgave av VG-lista Topp 20 og P3 Gull.
Nobelkonserten Telenor Arena Med:
David Oyelowo, John Legend, Sirgid Raabe, Zara Larsson, Matoma.
Publikum:
Ca. 10.000
Svenske Zara Larsson – som har uttalt at hun hater i overkant av halve jordens befolkning, det vil si «alle menn» – er første kvinne ut.
Det er i sannhet en menneskevenn som har fått æren av å åpne årets Nobelpriskonsert.
Bakgrunn: Zara Larsson til Nobelkonserten
Hun synger post-Rihanna minste felles multiplum-poplåten «Lush Life» – utstøtt – og spør oss dernest om vi vil være «en del av hennes symfoni».
Som om dette handlet om henne.
Telenor Arena er knapt halvfull – jeg tipper 5000 – og det er relativt kaldt her, spesielt med tanke på at dette er et slikt evenement som folk pynter seg i finstas for å gå på.
Lukas Graham – et band, må vite – er de hittil siste eksponentene for den danske mannen og kvinnens noe underlige overbevisning om at de, unikt blant skandinaver, er født med «soul» (tenk tilbake til åttitallets fryktede Sanne Salomonser og Hanne Boeler).
Fikk du med deg:
Chrissy Teigen valgte sjokkrosa i Oslo
Lukas Forchhammer synger bedre enn Zara Larsson, det skal være sikkert, og storslageren «7 Years» er en effektiv pophit – en slags barneregle i soulvariant.
Han er dessuten ikledd en T-skjorte med reklame for «fristaden» Christiania.
Danmark, hva?
Så nært, men dog så fjernt.
Så er vi ferdige med disse evinnelige utlendingene i en stakket stund, idet vår egen Sigrid Raabe (jeg starter herved folkeaksjonen «La de unge kvinnelige artistene få beholde etternavnet sitt») blir annonsert som «så talentfull at det nesten er utrolig».
Verste er:
Hun lever opp til hypen.
Hun ser bitteliten ut i jeans og rød topp, men fremstår i motsetning til glamazonen Larsson som et menneske av kjøtt og blod.
Samtidig som hun allerede er mer enn selvsikker og «tydelig» nok for store anledninger som dette.
Fikk du med deg NRKs Nobel-tabbe?
Se den her:
Oppdatert?
Han er vert for fredspriskonserten Hun synger godt, egenartet, og virker genuint glad for å være her.
Tenke seg til:
Hun anerkjenner til og med at hun er her for ICAN, organisasjonen som vant årets fredspris (sånn i fall vi skulle glemme det).
To sanger får hun.
Kunne godt vært én til.
Det tredje øyet på terningen går uansett uavkortet til henne.
Matomas gjestevokalist Rømans er blitt stående værfast på flyplassen i London, så Adam Douglas har tatt med seg hatten og brillene sine for å gjøre jobben som stand-in.
«One In A Million» høres ut som temalåten til et OL på åttitallet.
«False Alarm», sunget av Becky Hill, er dog en slik landeplage som alle forstår at blir en landeplage.
Kronprinsesse Mette-Marit vugger og boogier med hodet på TV-skjermene.
Husker du?
John Legends norske opptur Også Matoma takker for at han får lov til å være her.
Men sier også at «dette er en stor, stor mulighet for meg».
Det skurrer.
Han passer på å pushe den nye singelen sin også («Slow»).
Le Petit Cirque bidrar med et sjarmerende, fargerikt sirkusaktig dansenummer.
Det er en bra historie, dette her, og årsaken til at så mange japanske journalister er på plass:
John Legend, showets eneste genuine stjerne-stjerne (om enn dalende), spiller på et «Hibaku»-piano – et instrument som overlevde bombingen av Hiroshima i 1945.
Han og Larsson synger «God Only Knows» i duett.
Sistnevnte bommer i det lave registeret, slik hun bommet i det høye i «Lush Life».
Så du Zara Larsson snakke om kondom-stuntet?
Se det her:
Kveldens vert, den britisk-nigerianske skuespilleren David Oyelowo, slår fast at bare statsministere kan være «mot» ICANs arbeid mot atomvåpen, før Legend gjør Marvin Gayes «What’s Going On» (selvsagt) og et par av sine egne på middagsselskapssoul-maner.
Bakgrunn:
De fikk fredsprisen Soulmusikk av Legends støpning synes liksom «humanitær» av natur, og det er ikke noe å si på at han er her.
Men i enda større grad enn før føles det maktpåliggende å stille spørsmålet:
Hvem er Nobelkonserten til for?
Fredsprisvinnerne?
TV-seerne?
«Kidsa»?
Eldre som sitter og ser på TV en mandagskveld i desember?
Ingen ønsker at denne feiringen – som burde ha alle muligheter til å tiltrekke seg store navn – skal bestå av en endeløs gjeng forurettede protestsangere med akustisk gitar og sinte viser om slemme våpen.
Eller utelukkende «verdige» utøvere av klassisk musikk.
Men bør det være et fesjå for en liten, tilsynelatende sammenrasket gruppe unge skandinaviske popstjerner med kun helt marginal produksjon bak seg?
Er det ikke nok slike allerede?
Trodde aldri jeg skulle oppfordre noen eller noe til å finne sitt «purpose» og sitt «why».
Men det er på tide at Nobelkonserten gjør nettopp det.
Se også Kygo og John Legend sammen på scenen i 2015:
| 0
|
112213
|
Sjekk den forskjellen:Derfor er Norge bedre enn Frankrike
HAMBURG (VG)
Norge er storfavoritter mot Frankrike.
VG har vurdert finalelagene i åtte kategorier.
De peker mot en klar norsk seier.
VM-finalen starter på 0-0 kl. 17.30 i Barclaycard Arena.
Den må vinnes der og da.
Men Norge har klare fordeler på papiret:
Bedre enn Frankrike i seks av de åtte kategoriene.
Totalt er håndballjentene helt suverene også i terningkastenes verden: 44-33 over Frankrike ifølgeVGs vurdering.
Frankrike før finalen:
– Håper vi ikke taper med 10 mål
Norge møter ingen nasjoner oftere enn Frankrike.
I 2017 er det blitt tre seire av tre mulige, mens også mesterskapshistorien viser et klart norsk overtak.
Håndballjentene har vunnet ni kamper, Frankrike bare tre, i løpet av 20 år.
Og bryter vi det ned til de virkelig avgjørende kampene – finaler, semi- og kvartfinaler – er statistikken helt knusende.
Det står 6-0 til Norge.
Inkludert VM-finalene i 1999 og 2011.
Målvakter
Norge:
Terningkast 6
Frankrike:
Terningkast 4
Katrine Lunde og Kari Aalvik Grimsbø har en samlet redningsprosent på 43, mens Amandine Leynaud/Cleopatre Darleux står på 36 i VM.
Lunde har reddet bortimot 10 prosent flere skudd enn den beste franske.
Frankrike stiller med erfarne målvakter, men er langt fra å matche Lunde/Grimsbøs maksimale erfaring fra store finaler.
Før du går videre - sjekk hvordan Nora Mørk fikk pressen til å bryte ut i latter!
Bakspillere
Norge:
Terningkast 6
Frankrike:
Terningkast 3
Nora Mørk, Stine Bredal Oftedal og Veronica Kristiansen har fungert optimalt i VM.
Trioen er helt overlegne i scoringer og målgivende i forhold til franske Alexandra Lacrabere og Grace Zaadi, Allison Pineau og resten av bakspillerrekken til Frankrike.
Her er forskjellen som aller størst på finalelagene.
VGs analyse:
Norge er favoritt 65/35 i VM-finalen
Kantspillere
Norge:
Terningkast 4
Frankrike:
Terningkast 5
Den eneste kategorien der VG vurderer Frankrike som hakket bedre enn Norge.
Særlig er venstrekantene Manon Houette og Siraba Dembele blitt spilt opp oftere enn Camilla Herrem og Sanna Solberg.
På høyrekanten er det jevnere og svakere i angrep.
Men Amanda Kurtovic har spilt kant i kvart og semi.
Det hjelper.
Strekspillere
Norge:
Terningkast 5
Frankrike:
Terningkast 3
Med Heidi Løke har Norge hatt verdens beste i mange år.
Hun kommer rett fra en fødsel og har ikke spilt like mye i VM.
Likevel leverer hun på toppnivå i perioder.
Kari Brattset ikke like skuddsikker.
Laurisa Landre har vært brukbar for Frankrike, men kan ikke konkurrere med den norske duoen.
Forsvar
Norge:
Terningkast 5
Frankrike:
Terningkast 5
Frankrikes aller beste kvalitet.
Har faktisk sluppet inn 0,6 mål mindre pr. kamp enn Norge.
Anført av veteranen Pineau smeller de til i alle dueller, takler så det svir, og følger opp hver andre med godt fotarbeid.
Kari Brattset og Stine Skogrand har ført an i et norsk forsvar som variert fra 17 baklengs mot Russland til 31 mot Sverige.
Angrep
Norge:
Terningkast 6
Frankrike:
Terningkast 4
Det norske angrepsspillet har aldri vært så bredfullt som nå av retningsendringer, tempo- og plasskifter.
Bakspillerne samarbeider godt med Brattset/Løke på strek og river i stykker alle midtforsvar.
Dermed blir det færre utspill til kant.
Frankrike er mer stakkato, ikke ufarlige, men har i snitt scoret seks mål færre enn Norge i VM.
Hergeirsson om norsk barneidrett:
– Den er som en sveitserost
Kontring/retur
Norge:
Terningkast 5
Frankrike:
Terningkast 4
Her har håndballjentene gjort et godt arbeid.
Ikke tidenes kontringsspill, men det kommer både direkte kontringer ved Herrem og bølge nummer to bestyrt av Kristiansen, Oftedal og Mørk.
Frankrike kontrer godt når de har sjansen, men mangler ettertrykket.
Begge lag har levert et godt VM i de svært viktige returløpene.
Trener
Norge:
Terningkast 6
Frankrike:
Terningkast 5
Thorir Hergeirsson har som vanlig gjort få feil i mesterskapet.
Bruker færre spillere enn i tidligere mesterskap, men nøkkelspillerne tåler det.
Fantastisk grundig i forberedelsene.
Smart og stødig i gjennomføringen.
Olivier Krumbholz har vist kvalitet etter at han kom tilbake før Rio-OL, men den durkdrevne franske treneren befinner seg en etasje under Hergeirsson.
Totalt
Norge 44
Frankrike 33
Vil du se mer av dette?
Følg oss på Instagram:
| 1
|
112214
|
Filmanmeldelse «Star Wars: The Last Jedi»:Stjerneseier
Romkrigen løsrives endelig fra fortiden.
ACTION/EVENTYR
«Star Wars: The Last Jedi»
USA.
12 år.
Regi:
Rian Johnson
Med: Daisy Ridley, Adam Driver, John Boyega, Oscar Isaac, Mark Hamill, Carrie Fisher og Andy Serkis.
Den umiddelbare hyllesten som møtte «The Force Awakens» (2015) var vel kanskje aller mest preget av at filmen føltes mer som en vaskeekte «Star Wars»-film enn det prequel-trilogien gjorde.
Akkurat det skulle vel ikke så mye til.
Les også:
Nostalgisk nedtur
Men på tross av de lovende hovedkarakterene i oppsparket, var J. J. Abrams mer opptatt av å fremkalle deja vu enn å gi oss en minneverdig historie.
Følelsen av reprise inntreffer også i oppfølgeren «The Last Jedi», og forutsigbart nok nikker den tilbake til den mer ikoniske toeren, «The Empire Strikes Back» (1980).
Rey (Ridley) er like naiv som det Luke Skywalker var den gang, og sistnevnte har blitt en selvforaktende Yoda.
Sirkelen sluttes igjen.
Se trailer fra filmen her.
Anmeldelsen fortsetter under videoen:
Bakteppet er det samme som alltid:
Kampen mellom det teknologisk overlegne galaktiske diktaturet og opprørerne med et sterkere «purpose».
I likhet med i «The Empire Strikes Back» splittes våre tre hovedkarakter inn i hver sin plan.
Rey søker kunnskap om kraften, Finn (Boyega) utnytter bakgrunnen som stormtropp og X-wing-piloten Poe Dameron (Isaac) går commando.
Les også:
«Rogue One: A Star Wars Story»
«The Last Jedi» kunne fort ha falt i samme «sample»-fellen som forgjengeren, men holdes i mer stødige hender.
Regissør Rian Johnson, mannen bak science fiction-noiren «Looper» (2012), sprøyter inn mer originalitet.
Uten å røpe for mye, kan vi si at han kapper av enkelte av Abrams’ tråder, og syr sammen nye, i en film med flere overraskelser enn klisjeer.
Det man savnet sist, altså.
Den nye filmen er dessuten visuelt penere – spesielt Reys indre reiser i det irske landskapet på jedi-øya og det røde saltet i den klimatiske krigen tok pusten fra meg.
Effektene er mer organiske og mindre tegnefilmaktige, om man ser bort fra noen søte små ugledyr og en casinosekvens.
Dessuten gjør Hamill sin sterkeste tolkning av den siste Skywalkeren.
Hans tilstedeværelse fyller hvert bilde, og man skulle nesten tro at Han Solo testamenterte pondusen sin til svigerbroren.
Johnson bygger også figurer det er vanskelig å stille seg likegyldig til.
Kjemien mellom Rey og Ben Solo (Driver), samt båndet mellom Luke og Leia, er rørende saker.
Sekvensene der langdistanseforholdene dyrkes gjennom ForceTime får deg under huden på dem.
Men den viktigste zeitgeisten inntreffer i filmens behandling av ekstremisme – den onde sirkelen man kan snuble i når dine mørke tanker blir møtt med uforsiktighet.
Adam Driver er nok en gang knall som en gneldrende og psykopatisk drittunge med altfor mye makt.
Les også:
Luke Skywalkers lyssabel fra «Star Wars» er solgt
Det starter humpete, med i overkant selvbevisst humor som kanskje hører mer hjemme i en oppfølger til «Spaceballs» (1987), og et par langdryge digresjoner, men filmen lander elegant gjennom den siste halvdelen.
«The Last Jedi» er stjernekrig på høyoktan og en følelsesmessig oppslukende familiesaga som faktisk klarer å løsrive seg fra fortiden.
La oss håpe J. J. Abrams klarer det samme i trilogiavslutningen, nå som han gjeninntar registolen.
Se nok en smakebit fra filmen her:
| 1
|
112215
|
Bokanmeldelse:Sara Omar - «Dødevaskeren»
Der kvinner aldri er trygge.
NY BOK
Sara Omar
Dødevaskeren
Roman
Politikens forlag
322 sider
Den lille jenta Frmesk har en hvit stripe i hårmanken sin.
Kvinnene rundt henne vil farge det svart – for at færre skal legge merke til henne, hun skal være skjult.
Frmesk forteller familien sin om hvem som har skutt en kvinne i omgangskretsen.
Hva med å snakke med henne om dette, foreslår bestefaren.
Men bestemoren er engstelig for at også Frmesk skal drepes av noen og vil farge håret hennes for at hun skal overses, ikke ses, ikke høres:
«Frmesk skal være en skygge».
For å si det enkelt – denne debutromanen er god, velskrevet, raffinert komponert og – en rystende leseropplevelse.
Og den vil skape debatt når den i vår utgis på norsk, med sine utfall mot (av romanens skikkelser) mot islam og Koranens legitimering av ekstrem kvinneundertrykkelse.
Dansk-kurdiske Sara Omar utga rett før jul debutromanen «Dødevaskeren», som har vakt stor oppsikt i Danmark med en rå skildring av hvor sårbare og utsatte kvinner kan være i muslimske miljøer, fra de er nyfødte og livet ut.
For ikke å si i deres korte liv, mange kvinner lever ikke lenge, de er intet verdt.
En uskyldig hendelse i hjemmet kan føre til at ektefelle, svigerfar eller svigermor bare vil bli kvitt en kvinne.
Et hvitt laken på bryllupsnatten, uten den forventede blodflekken, kan være nok.
Eller en far hugger tungen av sin datter, det er åpningsscenen i romanen, fordi hun blør etter å ha prøvd seg på å sykle og falt.
Faren gir moren får skylden, moren henter en dunk som hun tømmer over seg selv og tenner på.
Denne scenen, med mor og datter som brenner og blør til døde, forfølger Frmesk der hun ligger på Skejby hospital i Danmark, i 2016, sammen med mange andre minner fra tidlige år i et krigsherjet Kurdistan.
I romanen veksler scenene mellom historie og nåtid, mellom landsbyen Zamwa i Kurdistan i årene 1986-1991 og Skejby hospital i 2016.
Frmesk blir født i 1986, sterkt uønsket av faren og hans familie fordi hun er jente.
Moren redder hennes liv ved å gi henne til besteforeldrene, to kloke mennesker.
Bestefaren Darwésh er belest og kritisk til Koranens tekster om kvinners underdanige plass i forhold til mannen.
Bestemoren Gawhar viser omsorg, har åpent hus og er god ved grytene.
Men viktigst, hun er «dødevasker».
Hun vasker og steller kvinner som drepes og lemlestes.
Hun lapper kvinnene sammen og lar dem gå vakre og verdige inn i døden.
Frmesk skysses nok vekk når bestemoren må ta tak i blodfylte kjellere og bakhager, men hun får det meste med seg like vel.
Innen egen familie opplever jentungen Frmesk seksuelle overgrep.
Leseren får ikke vite eksakt hvordan og hva som har ført Frmesk til et sykehus i Danmark, denne delen av romanen er mindre utviklet.
Men Frmesk stelles av legestudenten Darya, med samme kulturelle bakgrunn.
De blir nære og fører samtaler, Frmesk støtter Darya som opplever press i sin familie mot legeutdanningen og det liv Danmark tilbyr dyktige kvinner.
Også Frmesk innhentes av familie og fortid.
Romanen har potensiale til en fortsettelse.
Sara Omar er et spennende og åpenbart forfattertalent.
«Dødevaskeren» har på få uker solgt i over 40 000 eksemplarer i Danmark.
Medieresponsen har vært enorm.
Sara Omar er under politibeskyttelse, men hennes norske forlag Aschehoug håper hun kan komme til Norge når boken utkommer til våren.
Er romanen så en ramsalt kritikk av islam?
Nører hun bare opp ild på et fremmedfiendtlig bål?
Nei, hennes roman har ikke noe med fremmedhat å gjøre:
«Min bog og mine budskaber er et forsvar for menneskerettigheder.
Et forsvar for kvinders og børns rettigheder og ret til at være frie i denne verden», sa hun i et intervju med Danmarks Radio tidlig i desember.
Skrive kan hun, her ut fra et eksplosivt stoff.
Guri Hjeltnes
| 1
|
112217
|
Plateanmeldelse:The Dogs - «The Grief Manual»
Nytt år.
Samme gamle bikkjene.
Heldigvis.
ALBUM:
ROCK
The Dogs
«The Grief Manual»
(Drabant)
Konseptet til The Dogs, alltid å gi ut nytt album den første mandagen i januar, begynte kanskje som en gimmick.
Nå er det et rituale.
I den forstand at man klinger inn et nytt år, og setter - mer eller mindre - på en ny The Dogs-utgivelse.
Ikke minst i det året som står for døren.
Siden den første mandagen i januar 2018 også er den første DAGEN i 2018, kan man for første gang brake direkte over i et nytt år sammen med oslobandet.
Hvor sunt det er, kan man muligens stille seg mer enn mildt tvilende til.
Den Kristoffer Schau-ledede hundeflokkens sjette studioalbum (på altså like mange år) er et enda mørkere dypdykk i et smertelig og sorgtungt landskap der det meste av håp er tapt.
Der jeg-personene i tekstene ser ned i og inn i sine egne skjebner.
Altså ikke det beste frasparket for et mulig lykkelig nyår, men i alle fall et sosialrealistisk bekmørkt sådan.
Sekstetten har blitt sterkere, tydeligere og ekstremt mye mer repetitive i ordets mest interessante og positive forstand.
Man prøver ikke å gjøre særlig mye nytt, men sliper på egne punkpopferdigheter til det manisk perfeksjonistiske.
Det er noe utrolig flott over denne nærmest monomane tilnærmingen til musikken.
Enkelte nye triks er derimot lagt inn.
Den viktigste - og nesten litt oppsiktsvekkende - er Jorun Stiansen.
Venndølen som vant Idol over Tone Damli Aaberge i 2005 viser hvorfor hun vant i en overraskende velfungerende duett.
Den løfter både bandet og Stiansen til høyder og steder ingen kunne ane de hadde inne.
Et annet sted er det gjort rom for en strykekvartett.
Mens «Primitive Etchings», et tidlig høydepunkt, beviser at komboen gråtende gitar og medfølende munnspill fremdeles har noe for seg.
Frontmann Schau må fremdeles innfinne seg med å være fokuset i bandet - han skriver dessuten de fleste av låtene - selv om gitarist Mads Martinsen bidrar med mye flere steder.
Låtene er akkurat lange nok, perfekt sammenpisket uten overflødige riff.
Enkelte vil nok henge seg opp i Schaus til tider østlandske klang på vokalen.
Det er bare trøtte innsigelser mot det som allerede nå kan bli et av 2018s mer våkne og tungdrevne utgivelser.
Bedre spørsmål er:
Har du hørt dette før?
Selvsagt.
Har det noe å si?
På ingen måte.
BESTE LÅT:
«Her Last Song»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112218
|
Filmanmeldelse «Ferdinand»:Tam okse
En hjertemykner av en okse i en forglemmelig film.
ANIMASJON
«Ferdinand»
USA.
Tillatt for alle.
Regi:
Carlos Saldanha.
Norske stemmer:
Stig Henrik Hoff, Marit Synnøve Berg, Gustav Nilsen.
Det er en tidløshet over Ferdinand, den spanske oksen som heller ville sniffe blomster enn å blindt følge det brutale livsløpet som er forventet av hans slag.
Alle de tykknakkede oksene drømmer om det samme:
Heder og ære i ringen mot en matador.
Når pappa får sin sjanse og forlater Ferdinand, er det lite igjen på gården for den lille kalven enn voldelige mobbere som hater blomster.
Så han rømmer og finner seg en varm og fredfull familie.
Les også:
Julens vakreste eventyr
Den pasifistiske oksen har blitt udødeliggjort gjennom den spartanske Disney-klassikeren fra 1938 (en salig juletradisjon for mange av oss) og ikke minst Munro Leafs barnebok, som i sin tid ble bannlyst av både Hitler og Franco.
Den nye 3D-animerte utgaven har ingen ambisjon om å sette like dype spor.
«Rio»- og «Istid»-regissør Carlos Saldanha lager jovial og tidvis festlig underholdning, men glemmer selv å dyrke fortellingens klangbunn.
Den medrivende innledningen spoleres av en unødvendig bråkete og voldsom midtdel.
De fleste følelsene man investerer i outsideren Ferdinand drukner når historien forvandles til en gjengs animert fengselsfilm.
Legg til generiske bi-figurer som tar for mye plass, en helt grusom «dance off» mot tre dandy hester og en absurd jaktscene i Madrid, og man har rotet til det som kunne ha blitt en tåretømmer.
Les også:
«Star Wars: The Last Jedi» – Stjerneseier
Det spanske landskapet er riktignok pittoresk, og man kan nesten lukte nellikene og prestekragene.
Dessuten gjør de norske stemmene en strålende jobb i å gi karakterene liv.
Hvilket gjør det ekstra synd at denne tidløse oksen temmes av unødvendig jag etter midlertidig relevans.
Det blir vanskelig å tro på budskapet, når filmen selv ikke klarer å sette pris på sin egen skjønnhet.
| 0
|
112221
|
Filmanmeldelse «Kometen»:Ufokusert stjerneskudd
Nærkontakt av varierende grad.
DRAMA
«Kometen»
Norge.
6 år.
Regi:
Bård Røssevold
Med:
Axel Bøyum, Julian Borchgrenvink Næss, Cecilie Mosli, Jørgen Langhelle, Theresa Eggesbø og Trond Espen Seim.
Det er gode kinodager for Den norske filmskolen.
«Ekspedisjon Knerten» har en tidligere student i registolen.
Her kommer en debut fra masterstudentene.
Den antyder en fortelling med samme magiske undring og mellommenneskelig forståelse som for eksempel Steven Spielberg.
Som seer håper man lenge den i alle fall vagt skal innfri noen av disse forventningene.
Beklageligvis gjør den ikke det.
I stedet snubler manus ganske forutsigbart, og klarer - tross en befriende avklaring mot slutten - ikke å lande der den kunne.
Les også:
Filmanmeldelse:
«Hjemsøkt»
Gustav (Axel Bøyum og Julian Borchgrevink Næss) tror selv i voksen alder på en nattafortelling fra faren om at UFOer gjemmer seg i komethaler.
Faren (Trond Espen Seim) forsvant, og Gustav er overbevist om at pappaen er fanget av en forbipasserende komet og en dag vil komme tilbake.
Denne forestillingen deler han med en lokal forsker.
Rogalendingen Bill (Jørgen Langhelle) har muligens fått navnet sitt som et hint til Bill Haley og Halleys komet.
Han vet i alle fall at kometen kommer tilbake om ti år og 2 måneder.
Som en slags lokal Fox Mulder med universitetsstilling gir han Gustav håp om at de kan få tilbake faren.
Noen dager før disse ti årene har gått, monterer han derfor sammen med Gustav tonnevis av måleutstyr i skogen.
Disse skal angivelig kunne fange UFOen.
Tenk E.T., bare omvendt.
Axel Bøyum («Øyevitne») er trygg, men litt i villrede som ensom UFO-nerd.
Theresa Eggesbø («Skam») prøver å få ham ned på landjorda igjen.
Jørgen Langhelle («Torpedo») er en trygg og troverdig farserstatning, mens Trond Espen Seims rolle virker som om den er basert på en PR-konsulent, en slik der sannheten alltid kan forhandles bort.
Les også:
Filmanmeldelse «Suburbicon·
Klønete Clooney
Håndverket er tydelig, helheten viser gode tendenser.
Filmen framstår som en novellefilm dradd ut i et mindre langfilmformat (den varer bare i knappe 75 minutter).
Dette Spielbergske i barn og ungdom som er og blir forsmådd, voksne som er og blir idioter og teknologi og universet som er større enn oss alle blir for uavklart.
Manuset sliter med forutsigelighet og litt forsiktig personlige motivasjon.
Noe selv ikke stødig regi og foto klarer å redde.
Man skulle ønske resultatet hadde mer av det nære og mystiske i starten i seg.
«Kometen» strekker seg mot stjernehimmelen som eksamensoppgave.
Som kinofilm når den dessverre ikke like høyt.
| 0
|
112223
|
Filmanmeldelse «Paddington 2»:Bamsemums
Ingen oppfølgernerver for bjørnen Paddington.
FAMILIEFILM
«Paddington 2»
England.
6 år.
Regi: Paul King.
Med: Hugh Grant, Ben Whishaw, Sally Hawkins.
Norske stemmer:
Benjamin Helstad, Thea Bay, Kåre Conradi.
Barnebokforfatteren Michael Bond døde i juni, 91 år gammel.
Men den mest kjente kreasjonen hans, den foreldreløse bjørnen Paddington – født i Peru, men oppvokst i London – har fått et nytt og overrumplende godt liv på kino.
«Paddington 2» står ikke noe tilbake for den første filmen, som kom i 2015.
Paddington er vel installert hos «fosterfamilien» Brun og hushjelpen Fuglesang i tykkeste London da vi møter ham igjen.
Dagene er glade, og blir enda gladere da han finner en sjelden utbrettsbok om favorittbyen på Herr Grubers Antikvariat.
Paddington vil kjøpe den til tanten Lucy, som reddet ham fra drukningsdøden tidlig i livet.
Også tante Lucy drømte alltid om å få se den engelske hovedstaden.
Les også:
Paddington fyller 40
Boken er kostbar, og Paddington må ta småjobber for å finansiere innkjøpet.
Han mislykkes i barbererbransjen, men blir etter hvert en dyktig vinduspusser.
Akkurat idet han er i ferd med å møte målet, blir boken imidlertid stjålet fra antikvariatet.
Hva verre er:
Paddington får skylden for det, og må i fengsel.
«Paddington 2» får i likhet med forgjengeren London til å se ut som en romantisk drøm, en konfekteske av tweed og gammelt, snurrig interiør.
Den londonske turistbransjen kan gni seg i hendene:
Brexit eller ikke, mange barn vil fremdeles mase på foreldrene sine om å få dra dit.
Filmen er genuint og hjertelig barnlig, men snakker ikke ned til kjernepublikumet sitt (kompliserte ord og begreper som «manipulerende» og «bonhomie» brukes).
Hybriden av animasjon og «live action» er sømløs.
Ja, filmen ser rett og slett kostbar ut, spesielt til en film for de aller minste å være, full av forbløffende fancy passasjer og idérik animasjon.
Les også:
«Jul i Mummidalen»:
Kjedelig jul
Spenningen blir stor da det snører seg til på to damplokomotiver mot slutten.
Hyggelig spilt er filmen også, ikke minst av Hugh Grant, som legger få «camp»-bånd på seg som en fallert og snikete skuespiller, redusert til å reklamere for hundemat på TV.
(«Skuespillere er de mest ondskapsfulle og utspekulerte menneskene i verden», sier en karakter i filmen.
«De lever av å narre folk»).
Moralen er enkel og god:
Vær snill mot alle og nyt hvert marmeladesmørbrød.
Ren, skjær kos.
| 1
|
112226
|
TV-anmeldelse «Kjør meg til OL»:Ler hele veien til Pyeongchang
Ny OL-øvelse: 20 000 kilometer omvendt haiking.
«Kjør meg til OL»
Norsk underholdningsprogram i åtte deler.
Vises på TVNorge tirsdager kl 21.00 og etappevis på Dplay
Med: Magnus Devold
Det er 20 000 kilometer fra Oslo til Pyeongchang med bil.
Og Magnus Devold skal gjennomføre det med bil.
Det er bare ett problem:
Han har ikke lappen.
Kameramannen har heller ikke det.
Men de har en bil.
Nedfoliert av Lillehammer ’94-dekor skal de bedrive en slags form for omvendt haiking.
Der man altså må spørre om folk vil kjøre bilen for en.
Hvilket medfører noen utrolig rare, kleine og fantastisk rørende situasjoner i jakten på sjåfør.
Som på sitt eget knirkete vis blir alt annet enn kleint.
Det er derimot et program skrudd sammen av troen på mennesker flest egentlig vil hjelpe hverandre, og at humor er best når man ikke smiler.
Les også:
Disse kan vinne Golden Globe
Slik skal han som hittil er mest kjent som han lange i «I kveld med Ylvis» dra oss med på det som viser seg å være et av de varmeste og næreste filmede reisebrevene i nyere tid.
Dette innebærer besøk til gamle Lillehammer OL-helter som skihopperen og fingerrekkeren Jens Weissflog og langrennslokomotivet og gutta på tur-entusiasten Vladimir Smirnov.
Men også et besøk i de delene av Romania vi ikke nødvendigvis liker å sammenligne oss med, men som viser seg å ha en like åpen tilnærming til gjester som til bilbeltebruk.
Se også Magnus Devold i «Ikke lov å le»-duell med Hasse Hope:
Et fantastisk snålt reiseprogram, fullt av generelt ubrukelig historisk informasjon.
Man lærer egentlig ikke noe som helst nyttig trivia av Devolds kommentarer, men det er heller ikke poenget.
«Kjør meg til OL» er i stedet et sosialantropologisk fjernsynseksperiment i en helt egen klasse.
I tillegg til en dyptpløying i hvor mange heslige gensere man har klart å grave opp med Lillehammer OL-design.
Det er urovekkende mange.
Les også:
Nicole Kidman og familien gir ikke hverandre julegaver
Polens svar på Ylvis (de som var ferievikarer på for Ylvisbrødrene) hjelper ham for øvrig et stykke gjennom Polen.
Da synker stemningen i bilen til frysepunktet på grunn av Devolds håpløse Celine Dion-musikksmak, som igjen leder til en sverdkamp om hvem som skal styre musikken.
Tåpelig, javisst.
Men hallo:
Vi ser på et program om en fyr som skal forflytte en bil gjennom tre kontinenter uten å ha lappen.
Sånn sett blir han en slags jovial versjon av Karl «En idiot på tur»
Pilkington.
Dersom man fremdeles husker en caps med pins, og elsker desinformasjon av typen «Bulgarias nasjonaldyr er hvithaien» vil man juble.
Så får vi bare håpe Devold havner i Pyeongchang og ikke i Pyongyang til slutt.
| 1
|
112227
|
Filmanmeldelse «The Disaster Artist»:Kalkunklassikeren
Filmen om «verdens verste film» er bedre enn originalen, ja.
DRAMA / KOMEDIE
«The Disaster Artist»
USA.
12 år.
Regi:
James Franco.
Med: James Franco, Dave Franco, Seth Rogen.
Tommy Wiseaus «The Room» (2003) er blitt 2000-tallets svar på Ed Woods «Plan 9 From Outer Space» (1959).
En «tidenes dårligste film» som har fått et stort, åh-så-ironisk kultpublikum.
Folk møtes på amerikanske kinoer og ser det håpløse «romantiske dramaet» under forhold som kan minne om de som blir visninger av «The Rocky Horror Picture Show» (1975) til del.
Med publikum som aktive deltakere snarere enn passive tilskuere, ofte utkledd som filmens karakterer, hoiende den latterlige dialogen.
Kalkunen er allerede blitt gjenstand for en dokumentarbok, skrevet av en av hovedrolleinnehaverne, Greg Sestero, og et videospill.
Her er filmen om innspillingen av filmen, regissert av James Franco.
Den balanserer hårfint på grensen til et karakterdrap.
Det er vanskelig å se hvordan det kunne vært annerledes.
Les også:
James Franco snakker ut om avhengighet og depresjon
Franco selv spiller «visjonæren» Wiseau, en vampyrisk Kaptein Sabeltann-dobbeltgjenger med en avsindig aksent og uklar bakgrunn.
(Wiseau hevder han er fra New Orleans.
Syntaksen sier Øst-Europa).
Han elsker amerikansk drama, og spesielt den typen amerikansk drama som unge menn med en hang til det plaget romantiske og melodramatiske synes å trekkes mot:
James Dean, den unge Marlon Brando og Tennessee Williams’ sørstatssexy teaterstykker.
Da Wiseau treffer en annen svermer, skuespilleren Sestero (spilt av Francos lillebror Dave), bestemmer de to seg for å gjøre drømmen til virkelighet.
De to, bestevenner for livet, skal lage film sammen!
(Ingen, ei heller Franco, har så langt gitt et fullgod forklaring på hvordan «The Room», som hadde en prislapp på hele seks millioner amerikanske dollar, ble finansiert).
Film – av et slag – ble det, trass i at Wiseau hadde null kunnskap om eller talent for det han holdt på med.
15 år senere lever «The Room» fremdeles sitt eget liv.
Selv om det altså overhodet ikke er det livet Wiseau hadde håpet på.
Hvor gøy er det så se talentfulle folk lage film om talentløse folk som lager talentløs film?
Overraskende gøy.
«Du kommer aldri til å bli til noe, ikke på en million år!», får Wiseau høre fra Judd Apatow, som spiller seg selv.
«Men etter det?», spør vår helt, tilsynelatende genuint håpefullt.
Vi ler, slik vi ler av Wiseaus forferdelige skuespill og alt det andre, bortsett fra småligheten og de halvpsykotiske episodene hans.
Les også:
Derfor liker James Franco «selfies»
Franco imiterer Wiseau mer enn han tolker ham.
Tommy forblir et mysterium av en mann, uutgrunnelig i sin grunnhet, vanskelig å like eller stole på.
Publikum vil ha godt av å være en smule forberedt på hva det er som skal møte dem i kinosalen.
Ellers vil Wiseau – de døde øynene hans, raseriutbruddene og måten å snakke på – slå dem som en mann klar for innleggelse på psykiatrisk, og lite annet.
Vi som lider under en interesse for filmbransjens randsoner og disses marginale skjebner, finner mye å more oss over.
«The Disaster Artist» er laget med ømhet, men det er en ømhet som kan være vanskelig å få øye på.
Faktum er at filmen ikke helt lykkes med sine høye, muligens umulige ambisjoner:
Å få oss til å le av noe som uomtvistelig er komplett mislykket, samtidig som vi skal sjarmeres av disse totale dilettantenes «store drømmer».
Akkurat her kommer «The Disaster Artist» til kort i forhold til sin nærmeste slektning i nyere filmhistorie, nemlig Tim Burtons «Ed Wood» (1994).
Det var også en film om vilje som trumfet talent.
Men den hadde karakterer det var lettere å bli glad i enn Tommy Wiseau.
Franco har under alle omstendigheter lyktes i å lage en kultfilm om en kultfilm.
Sannelig en bedrift i seg selv.
| 1
|
112230
|
TV-anmeldelse «Sophie Elises verden»:Ensomt på toppen
Det slemmeste vi gjorde mot Sophie Elise Isachsen (23) var å bestemme at hun var «en viktig stemme».
«Sophie Elises verden»
Reality-serie i 10 deler
TV 2 Livsstil torsdager kl. 22.00
Med: Sophie Elise Isachsen, Fetisha Williams og Joakim Kleven.
Som så ofte med reality-TV, må «Sophie Elises verden» sies å ha fint lite med «virkeligheten» å gjøre.
Hele grunnpremisset er konstruert:
Sophie Elise skal «gjøre noe i leiligheten», og flytter midlertidig inn i en ny på Frogner, sammen med to av sine nærmeste venner i Oslo:
Frisøren Fetisha Williams og fotografen og regissøren Joakim Kleve.
Hun tar ikke med seg tingene sine.
Ikke en gang klærne.
Vi skjønner at hele formålet med flyttingen er at her skal det lages TV.
Bloggeren trenger å finne tilbake til sitt «crazy self» igjen, sier hun.
Er det én ting «Sophie Elises verden» understreker gang på gang, så er det denne:
Sophie Elise Isachsen mistrives på den pidestallen den norske offentligheten har forsøkt å dytte henne opp på.
«Jeg er ikke så smart», stresser hun.
«Jeg kommer til å gjøre mange feil».
«Jeg er bare 22!», gjentar hun, tynget av ansvaret det norske samfunnet har plassert på de spinkle skuldrene hennes.
Livet var lettere da ingen tok henne alvorlig.
Før hun ble en «samfunnsstemme and whatnot».
Hun vil bort fra alt det der, og det er det i grunnen lite å si på.
Williams og Kleve synes på sin side å være besnærte av «makten» Sophie Elise har overfor hordene av norske ungjenter.
«That bitch did it», sier Williams, som snakker nesten like mye engelsk som norsk, og sikter til da Isachsen kastet seg inn i kampen mot bruk av palmeolje i påskeegg:
«Da så jeg virkelig the impact, og det var så powerful».
Den første episoden er ikke mye å skryte av.
Trioen flytter inn i leiligheten, og har en innflyttingsfest dit det kommer en liten gjeng andre tryner fra reality-TV/SoMe-kjendis økosystemet.
Vi lærer dem ikke å kjenne, men vi lærer at Sophie Elise har operert inn «plast» i rumpeballene.
Det er mye kompisklining og kos, og kort vei mellom latter og tårer.
Kameraet prøver desperat å få lille, provinsielle Oslo til å se «glamorøs» ut – alltid en utakknemlig oppgave.
Sophie Elise bemerker det selv, der hun sitter på trikken på Grünerløkka dagen derpå.
(Hun tar ikke drosje over alt lenger.
Det var i 2016).
I episode nummer to blir vi med under en kjeveoperasjon.
Denne er selvsagt veldokumentert allerede, både i pressen og på bloggen hennes.
«Jeg har lyst til å vise hvordan jeg virkelig er, da», sier Isachsen i innsalget til programmet.
Det er bare ett problem med det, og det er at alle som måtte ha den minste interesse, allerede vet alt det de trenger å vite og mer til.
Det er jo derfor hun har den til tider svært personlige bloggen – for å vise hvem hun er.
Og det er jo derfor hun i 2016 skrev den første av sikkert flere selvbiografier, «Forbilde».
Vi vet at narsissismen hennes trolig skyldes at hun følte seg utenfor og ble mobbet under oppveksten.
Vi vet at hun fremdeles blir såret når «haters» angriper henne (hvem ville ikke bli det?).
Vi vet at hun er en blanding av overfladiskhet og idealisme («jeg liker dyr og miljø»), og at denne kombinasjonen faller enkelte mennesker med internett-tilkobling tungt for brystet (samt hjelper å holde en armada av psykologer og kjendisjournalister i arbeid).
I den tredje episoden, den klart mest interessante av de tre VG har fått se, får vi det som virker som et genuint innblikk i hvordan det underlige livet hun lever arter seg i hverdagen.
Isachsen, vill i blikket i lyset fra iPhonen, taster i rasende fart med venstre pekefinger og høyre tommel (lange, falske negler ingen hindring).
Hun fjerner et bilde fra Instagram fordi det har gått ett minutt, og det har fått færre enn 100 «likes».
«Da er det et dårlig bilde», mener hun.
Dette er mens hun er hjemme i Harstad for å hilse på mamma og pappa og venninnen Stine Marie, og for å slappe av.
Isachsen fremstår av og til som livstrett for å være «bare 22!».
Men på en god dag er hun unektelig sjarmerende – «en ekte nørd», som hun selv sier.
Som «reality» betraktet er «Sophie Elises verden» (klarte ikke TV 2 å komme opp med en bedre tittel en det?) blasse greier.
Som dokumentar har den sine interessante sider.
Anmeldelsen er basert på tre av 10 episoder
| 0
|
112232
|
TV-anmeldelse «Hvite gutter»:Pappaguttproblemer
Guttemenn på Oslo vest leter etter meningen med det hele.
Hjertet ditt blør, ikke sant?
«Hvite gutter»
Norsk dramakomedie i 10 episoder.
Vises på Dplay fra 7. til 16. januar.
Kommer på TVNorge til våren.
Med: Erik Hvattum Bjørnstad, Jørgen Evensen, Johannes Roaldsen Fürst, Torjus Tveiten.
Mellom 2005 og 2015 føltes det som om nesten all populærkultur, i særdeleshet den norske, handlet om mer eller mindre unge menn som hadde vansker med å «finne sin plass i voksenlivet».
(Tendensen kulminerte i Knausgårds «Min kamp», et foreløpig siste, særdeles uttømmende ord i saken).
Siden da har vi i tiltagende grad fått lære at den andre halvparten, jenter, har sitt, de også (tenk det!), ikke minst via «vår egen» «Skam».
Det burde være en selvfølge at begge kjønns utfordringer i livet er like mye verdt.
Men det er ingen tvil om at tidsåndens lyskaster, i dette øyeblikket i historien, ikke er plassert på den unge gutten og mannen.
Nyåret 2018, etter – eller midt i – #metoo, kan såldes synes som det verst tenkelige tidspunktet å lansere en TV-serie om hvite, privilegerte guttemenns luksusproblemer på.
Les også:
«Game Of Thrones» med comeback i 2019
At disse guttemennene ikke bare befinner seg i Norge, men sågar på Oslos ypperste vestkant, får ikke akkurat sympatien til å blusse opp, det heller.
Vet ikke disse menneskene at «hele Norge» «hater» måten de sier «halla», «ass», «gutta» og «hva skjer ’a» på?
Nuvel.
De fire antiheltene i seriens midte er under alle omstendigheter gjenkjennelige typer:
Evighetsstudenter i 20-årene, retningsløse, festglade, livsudyktige og tilsynelatende single.
Ja, såpass retningsløse og festglade er de, at de i den første episoden fikser alkohol til et par tenåringer, og som takk for bryet får lov til å være med på «fjortisfest».
De fire har ikke noe bedre å gjøre, etter å ha blitt avvist på en «classy» lunsj med mer sobre «gutter» i deres egen alder.
(Disse er mer voksne av seg, det vil si opptatt av seilersko og dyre klokker, samt «business, mingling og networking»).
Fjortisene er også de skeptiske til de unge gamlisene, selvsagt.
Men det er før de finner ut de fire en gang i tiden, for sånn cirka 6–8 år siden, var tenåringer de også, og dessuten kongene av sitt kulls russefeiring.
Russefeiringen, virker det som, er enhver vestkantungdoms høydepunkt i livet.
De fire sullikene får en velkommen anledning til å gjenopplive gullæraen for en stakket aften, og blir sentimentale og takknemlige som følge av det.
De er fortsatt unge.
Men de savner allerede å være enda yngre.
Les også:
«Match» – verdens beste kommentatorboks
Så mye mer enn det skjer ikke i den sympatisk spilte, men nokså tynne første episoden som VG har fått se.
Som for øvrig blir fullstendig stjålet av det eneste (angivelig) voksne mennesket vi får møte, nærmere bestemt Henrik Mestad som en uansvarlig vestkantpappa av uslåelig «douchebag»-kaliber.
Serien kan selvsagt komme til å bli bedre, morsommere og varmere etter hvert.
Enhver generasjon møter likeartede utfordringer, og har all rett til å lage sine egne historier om de samme evige problemene.
Men målet bør være å finne noe originalt og innsiktsfullt i dem.
Det virker det ikke som om «Hvite gutter» helt er i stand til.
Anmeldelsen er basert på den første av 10 episoder
| 0
|
112233
|
TV-anmeldelse«Hit for hit»:
Hjelp, vi er i musikkbransjen
Alvorlig bra musikktøys
«Hit for hit»
Norsk humorserie i seks deler
Alle episodene tilgjengelig på NRK TV fredag
NRK1 kl 22.35 søndager
Med: Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen
I en knusktørr parodisk voiceoverintro annonser «Hit for hit» sitt premiss:
Aldri har det vært flere som driver med musikk.
Og konkurransen er beinhard.
Så da kan man lure:
Hvorfor bruker NRK ressurser på å lage et tulleprogram om musikk?
Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen gjorde musikkparodier i «Kollektivet» på TV 2.
Deriblant James Blake-parodien «Grøtete vokal», Daft Punk-nedbrytingen «2manybuttons» og den udiskutabelt fantastiske, men lite familievennlige tolkningen av Store P og A-laget.
Innimellom var det mye annet surr som ikke var like smart.
Denne ujevnheten er utfordringen når de flytter over til rikskringkastingen også.
Her er for eksempel en Marcus og Martinus-vits som blir tværet ut altfor lenge (faktisk over flere programmer) og en kar som lager låter som får tekstene i russelåter til høres ut som salmer.
Mye bedre blir det når før vi får møte oslobandet Trophy som har med Maya Vik på bass.
Derfra begynner dette å ligne på det smarteste og morsomste som er gjort siden «Slåpåring» skrudde sammen den svenske rap-hyllesten «Inte bränn dina händer».
«Hit for hit» er musikalske sjangerparodier tatt så på taktslaget at de ville ha fungert som egne låter - som skjønner at en god parodi må kunne være kvalitativt like bra som utgangspunktet.
Og som innebærer at man skjønner hva de gjør narr av.
For dem som ikke har musikkinteresse utover «det som spilles på radioen» eller «det noen andre setter på», må programmet fortone seg som direkte uforståelig.
Kanskje ikke når Kvelertak parodierer seg selv, med Schøyen Andersen som vokalist som sliter med svettekjertlene.
Men i alle fall i den fascinerende gode War on Drugs-parafraseringen som fint kunne vært med på fjorårets album, «A Deeper Understanding».
Ikke alt er like hysterisk genialt.
En kar som er så indie og anti-kommersiell at han selger null kassetter på platebutikken Tiger er nesten for nært virkeligheten.
Like så med hip-hop-duoen som hele tiden stopper opp for å mime nye våpen.
Mangfoldet er uansett imponerende.
Musikkforståelsen og sjangerkompetansen som ligger i bunn her, gjør at duoen i seg selv blir et musikkprogram i sin egen parodi.
«Hit for hit» er musikalsk.
Ekstremt musikalsk.
Og morsomt.
Men, NRK:
Lag gjerne et skikkelig musikkprogram også!
| 1
|
112234
|
TV-anmeldelse «Britannia»:Usalig røre
Romerne inntar England i en rar, veldig rar serie.
«Britannia»
Eventyrserie i 10 deler
Hele sesongen på HBO Nordic fra 19. januar
Med: David Morrissey, Kelly Reilly, Nikolaj Lie Kaas
I et intervju med The Australian nylig, foreslo skaperen av «Britannia», Jez Butterworth – til daglig en respektert teaterdramatiker – at seeren burde ta seg en «really big ’smoke’» før hun eller han utsatte seg for den nye TV-serien hans.
Skjønner hva han mener.
Det forklarer dessuten bruken av Donovans trippete «Hurdy Gurdy Man» i tittelsekvensen.
Mange kommer til å avskrive «Britannia» som en «Game Of Thrones»-klone.
«Britannia» er imidlertid mange reiser rarere enn «GoT», mer bisarr og absurd, og ligger – dersom man absolutt må – nærmere «The Vikings».
Nesten som regissør og Monty Python-medlem Terry Gilliam er blitt sluppet løs på keltisk mytologi, og tatt seg en «really big ’smoke’» under manusarbeidet.
Romerske styrker, sendt av keiser Claudius, ankommer de britiske øyer i år 43.
Landmassen de har inntatt, «et land av trær og mareritt», er preget av indre stridigheter.
Klaner slåss mot klaner, og alle frykter druidene, som tilsynelatende har kontakt med, og en viss kontroll over, underverdenen.
Druidene ledes av Veran (Mackenzie Crook), som er mager som et skjelett og har gardinringer på fingertuppene.
Butterworths Britannia er befolket av galninger som tilsynelatende har hatt null kontakt med verden utenfor (med Brexit er de på vei tilbake dit igjen, si).
Guder, demoner, trolldom, magi, ritualer og seremonier (til forveksling like en «rave» i 1993) er overalt.
Corny dialog er også fremtredende (en del av den er trolig ment å være corny:
«I shit on the souls of your dead!»).
Forbløffende mange av karakterene snakker likevel som de er på fredagspils i Soho i det herrens år 2018, ikke minst Julian Rhind-Tutt som Phelan, en lakonisk «smartass» som, ved siden av Divis, spilt av Nikolaj Lie Kaas, bidrar med mye av komikken.
Sistnevnte er en skrue som er blitt kastet ut av druidene, og som vandrer i skogen alene inntil han møter unge Cait (Eleanor Worthington Cox).
Hun er fanget i en limbotilstand mellom barn og kvinne etter at overgangsriteseremonien hennes ble avbrutt av romernes brutale innmarsj.
Kelly Reilly spiller heltinnen Kerra, en tilsynelatende kompleks karakter som er god med sverd.
Hun er trolig modellert på Boudica, den keltiske dronningen som etter hvert ledet opprøret mot romerne.
David Morrissey, kjent fra «The Walking Dead», flirer sadistisk i rollen som romernes hærfører.
Zoë Wanamaker er en klansdronning med ett mål for øye:
Å hevne sin sønns kastrasjon.
«Britannia» er ikke serien for de som måtte ønske sin underholdning «historisk korrekt».
Butterworths veier frem til opprørets time, synes – etter tre merkelige episoder – uransakelige.
«Britannia» er så langt ikke verken særlig spennende eller veldig morsom.
Miksen av nonchalant humor og vold (episode tre har to stygge torturscener) føles umusikalsk.
Med unntak av Cait, som vi synes synd på, er det vanskelig å engasjere seg i karakterene.
Serien sliter også med å etablere atmosfære, og unnslipper ikke et sjenerende B-preg (serien er av økonomiske årsaker hovedsakelig innspilt i Tsjekkia, og har ikke brukt mye penger på å bygge mange sett).
Slagscenene er få og antiklimaktiske.
Etter drøye tre timer foran skjermen føles det fremdeles som det ikke har skjedd noe særlig.
Såpass dypt eksentrisk er «Britannia», at det er imponerende at den i det hele tatt er blitt laget.
Men å bruke ni timer av livet på den?
Tror ikke det, gitt.
Anmeldelsen er basert på tre av 10 episoder
| 0
|
112235
|
Bokanmeldelse av Kaspar Colling Nielsen:«Den danske borgerkrig 2018-2024»:
Briljant
Førsteklasses gammel dansk!
Samtidsdiagnose og fremtidsfabel.
Krigsdystopi og sexorgier.
Denne danske romanen har det aller meste.
Bokåret 2018 begynner for min del med «Den danske borgerkrig 2018-2024», og jeg er imponert!
For det er en helt usedvanlig mangefasettert, provoserende, tankevekkende og briljant skrevet roman vi her får presentert i Kyrre Andreassens spreke oversettelse.
Den som ikke finner noe å bli utfordret eller stimulert av i denne boken, må være grunnleggende lei av litteratur.
Norsk sensasjon:
Norsk forfatter solgte aller mest i Tyskland i 2017
Det hele starter med gruvekkende scener fra et København anno vår egen tid.
En langvarig økonomisk krise, utløst av en ny finanskrise, har ført til voldelige opptøyer og borgerkrigslignende tilstander i Danmark.
Det er en revolusjonær situasjon med storming av Folketinget på Christiansborg, summariske henrettelser og væpnede sammentreff midt i København sentrum.
En utarmet og desperat befolkning går til angrep på øvrigheten – og det blir blodig.
Fortellingen om den danske borgerkrigen får vi fra bokens mannlige jeg-forteller, som selv var både aktør og vitne til det som skjedde.
Men det kan ikke akkurat sies å være en historie nedskrevet tett på begivenhetene.
Vår mann er nemlig blitt 475 år gammel, og tilhører en utvalgt elite av søkkrike mennesker som takket være stamcellebehandling fortløpende kan endre og fornye kroppen sin, slik at de faktisk har nådd menneskehetens største døm: evig liv.
Dansk sterk snakkis:
«Dødevaskeren»
Disse evig unge tilbringer tiden med å dyrke sine hobbyer, drikke vin, lese lyrikk og ikke minst delta i langvarige og fantasifulle orgier med hverandre.
Det gode liv altså, og på toppen av det hele har fortelleren sin snakkende hund og beste venn Geoff til å holde seg med selskap.
Men den dagen minnene om hans livs forelskelse fra borgerkrigens dager, den underskjønne Leonora, blir for påtrengende, rulles historien fra 2000-tallet opp for oss.
Den som nå måtte tro at «Den danske borgerkrig 2018-2024» er en slags politisk science fiction-bok har bare delvis rett.
For Kaspar Colling Nielsen bruker et stort spekter av litterære virkemidler innenfor dette rammeverket til å fortelle en rekke delhistorier som både rommer kapitalisme-kritikk, ramsalt harselas over 68-generasjonen, rystende refleksjoner over krigens og voldens fascinasjon og eksistensielle tanker over vårt forhold både til dyrene og naturen rundt oss for øvrig.
Rykende fersk krim:
Terningkast 5 til «Krittmannen»:
Nifs!
Det er en bok så velskrevet at jeg blir glad, med et refleksjonsnivå himmelhøyt over det aller meste av dagens samtidslitteratur for øvrig.
| 1
|
112242
|
Teateranmeldelse:«Gratulerer»
Med terapi som ledetråd er Else Kåss Furuseth en strålende terapeut i sitt møte med publikum.
Strålende Else!
Av og med:
Else Kåss Furuseth
Regissør: Arvid Ones.
Scenograf:
Gjermund Andresen.
Lysdesigner:
Ida Klevstul.
I en drøy time byr hun på seg selv.
Hun serverer komiske, såre, ømme og praktfulle selvironiske replikker, tanker og i blant elleville springende assosiasjoner.
Det skjer med timing og temperament.
Det er bare å si «gratulerer» – og hipp hurra!
En er fristet til å slenge på et slagord som «Else gir god helse»!
Det er nødvendig å minne om bakgrunnen for denne en-kvinne-forestillingen.
For en del år siden inntok Else teaterscenen med «Kondolerer», et stykke der hun med en nyansert miks av humor og alvor fortalte om hvordan det er å miste en mor og en bror i selvmord.
Tiden er gått – og Else har skjønt at hun kanskje må gjøre noe med tanker og følelser som gnager i henne.
Da kommer psykologen inn i bildet.
Men det sitter langt inne å oppsøke en representant for denne yrkesgruppen, fordi det kjennes litt jålete ut – «som å gå for å fikse øyenbryn».
Med psykologbesøkene som bakteppe, ruller Else ut en fortelling der hun på en snedig måte pendler innom det dype tungsinn, de dagligdagse gjøremål – og alt det som surrer i ens hode; ting som man kanskje holder for seg selv.
Hun gjør det med en vekselvirkning av gapskrattende komikk og dypt vemod.
Teatrets triste og glade maske snur seg raskt i Elses fortelling, slik at publikums latter brått stivner og blir til en klump i halsen, en klump som raskt løsner med nye doser humoristiske observasjoner.
Som nevnt, så byr hun på seg selv og sin egen historie.
Men det blir ingen «stakkars-meg» historie.
Det blir snarere en invitt til publikum til å gjenkjenne en del personlige egenskaper man ikke så gjerne drøfter høylytt – som det å være en smule unnlatende, ikke tørre å si fra, en dæsj av feighet, det å snakke seg selv ned, eller hennes ømme betraktninger om ensomhet.
I en del fortellinger om sine egne springende tanker eller usikkerhet, er hun på kornet selvironisk uten å være slem mot seg selv.
Man kan godt kalle dette en herlig terapitime.
Men det ville ikke vært helt rettferdig.
Fordi sammensetningen av det absurd komiske, det rent muntre og den såre etterklangen viser at Else Kåss Furuseth og hennes gode medhjelpere har et solid kunstnerisk fundament for «Gratulerer».
Og alt servert uten noe jåleri eller sentimentalitet – utelukkende med hjertelige følelser.
Anmeldt av:
Borghild Maaland
| 1
|
112244
|
Teateranmeldelse:«Kasimir og Karoline»
Dyriske krefter slippes løs når Kasimir, Karoline og deres «venner» møtes under et frenetisk og heseblesende fylleraid på tivoli-party.
Livets desperate fyllefest
DET NORSKE TEATRET:
”Kasimir og Karoline”
Av Ödön von Horvath
Bearbeidelse:
Anders Hasmo og Peer Perez Øian
Regi:
Peer Perez Øian
Scenograf og kostymedesigner:
Etienne Pluss
Lysdesign:
Torkel Skjærven
Koreograf:
Belinda Braza
Musikalsk ansvarlig:
Gaute Tønder
Lyddesign:
Jostein Reistad
Dramaturg:
Anders Hasmo
Med:
Amell Basic, Kjersti Dalseide, Niklas Gundersen, Per Schaanning, Svein Roger Karlsen, Eivin Nilsen Salthe, Ingborg S. Raustøl, Petter Winther, Paul Åge Johannessen.
Det er som å overvære en vulgær personalfest der de fleste instinkter er i fritt fall.
Her mangler verken temperatur eller temperament, noen ganger er det i overkant høylytt.
Men den desperate og utagerende grunntonen, akkompagnert av et smart musikkvalg og en fresk bearbeidelse, gir stykket fra 1931 et løft inn i samfunn anno 2018.
Von Horvaths stykke er skrevet etter det økonomiske krakket i 20-åra.
Med sentral-Europas oktoberfest-tradisjon som base, ruller han ut en fortelling om et ungt par som i løpet av noen kveldstimer blir satt på prøve.
Kasimir er blitt arbeidsløs og vil
helst være hjemme, kjæresten Karoline vil feste, drikke, kjøre berg-og-dalbane.
Allerede tidlig er bruddet mellom de to et faktum – og dermed er det det fritt fram for bitterhet, hevntanker, frigjørings-rus, mengder av alkohol – og menn som vet hvordan de utnytter kvinner.
Som stykkets elegante utroper formulerer det:
Det er den samme gamle historie vi alle har hørt før.
Når regissør Peer Perez Øian tar handlingen til en nåtid som godt kunne utspille seg i et tivoli nær deg, så gjør han det med en miks av rølpete tæl og leken humor.
Det skaper en fin kontrast til en fortelling som handler om både mennesker og samfunns skjørhet.
En samfunnsmessig og økonomisk krise kan få apokalypsen til å virke nær.
Og når en krig eller krise er over, og man i en slags lykkelige naivitet tror at alt roer seg, så dukker det opp nye trusler.
At menn med makt misbruker sin stilling i forhold til kvinner, er så aktuelt at man nesten kunne mistenke teatret for å sette opp stykke av den grunn.
Men repertoaret er altså bestemt for lengst.
I denne forestillingen – som i virkeligheten – sier damene fra.
Den ene, Karoline, gjør det med et raseri som sender lynkuler utover publikum, før hun stille forlater salen med en kvinnelig tilskuer.
Det er en genuin tømming av frustrasjon kombinert med en varm sødme – og en herlig dose humor.
I Kjersti Dalseides skikkelse er Karoline en hissigpropp med sans for livet, preget av at hun kommer fra en bedre klassebakgrunn enn Kasimir.
Dalseide går litt hardt ut i starten, men nyanserer stemme og utrykk etterhvert.
Hun er praktfull når hun i fresende fart nesten hyler ut Queens «Don´t stop me now».
Det kan skurre litt i helheten, men stykket er fullt av fine prestasjoner.
Eivin Salthe Nilsen gjør en praktfull vulgær fysisk og verbal karakter ut av den notoriske småskurken Merkel.
Amell Basic har usikkerheten, irritasjonen og selvmedlidenheten til en forsmådd, arbeidsløs type med småkriminell bakgrunn(Kasimir); en kar som helst vil være et godt menneske.
Noe han faktisk blir i samspill med Ingeborg Sundrehagen Raustøl som Erna, en kvinne som i likhet med Kasimir har drømmer om et liv uten trøbbel .
Også her er musikkvalget midt i blinken; Alicia Keys «Girl on Fire».
Og gjennom det hele er Petter Winther en elegant forførende utroper som observerer at livet kan sammenlignes med et lykkehjul der det gjelder vinn eller forsvinn.
Hans særegne stemme gir en effektiv klang i låtene han synger, det være seg «Roller Coaster» (Justin Bieber), «The Winner takes it all» (ABBA) eller Bob Dylans ”I shall be released”.
Det er litt berg-og dalbane preg over det hele, men fullt trøkk hele tiden.
| 1
|
112245
|
TV-anmeldelse «Match»:Verdens beste kommentatorboks
Hysterisk og virkelig originalt morsomt om hverdagens kamper.
«Match»
Norsk humorserie i 10 deler
På nettbasen NRK TV 5. januar
NRK1 tirsdager kl. 22.40 fra 9. januar
Med: Herbert Nordrum, Martin Lund, Fredrik Steen m.fl.
Livet blir kanskje ikke enklere med kommenterende heiagjeng, men det blir definitivt mye morsommere.
Dette konseptet har tidligere vært gjennomført som «Kampen».
En grom forfriskning mellom dubbete tegnefilmer og maniske dukker på NRK Super.
Der møtte Stian på rundt tolv utfordringer av typen «stå opp tidsnok», «unngå flaue foreldre» og «matteprøver».
Alle hendelser ble analysert som om de var fotballkamper og viktige idrettsbragder.
Entusiastisk kommentert av to karer i en alltid tilstedeværende kommentatorboks.
Ikke ulikt improvisasjonskunsten til Underholdningsavdelingen i «Verdens minste kommentatorboks» - men uten å henge ut noen.
I «Match» har Stian nådd de harde tjueårene.
Det betyr at voksenlivets utfordringer med alle sine hverdagskamper skal kommenteres.
Komplett med informasjonsgrafikk og eksperter som analyserer situasjonene.
25-åringen spilles herlig keitete og mannlig fjottete av Herbert Nordrum.
Uavhengig av om hva han skal kjempe om - «steking av pizza etter bytur uten å sovne», eller «unngå at noen kjenner stanken fra de svette sokkene».
Replikker, bevegelser og de generelt odde måtene han snirkler seg gjennom livet på er fascinerende forargende - fordi man merker at man oppriktig bryr seg.
Og fordi det er drivende godt og tett skrevet.
Og fordi, som andre idrettsutøvere, kan ikke Stian og de andre han møter se eller høre kommentatorene.
Det er her gulløpet virkelig begynner.
De lar sportsflosklene hagle, helt naturlig og uaffektert.
Martin Lund spiller fremdeles nøkterne Geir Moasletten.
Discoverykommentator Asbjørn Myhre er byttet ut fra «Kampen» med Fredrik Steen - som spiller, eh, Fredrik Steen.
Steen snakker kommentatorspråket flytende og utviser fantastisk og voldsomt engasjerende faktekunst.
Til og med blikkene mens han observerer «spillet» er henrykkende, omsorgsfulle og medrivende oppøsende.
Sunnmøringen kunne skapt flammende entusiasme rundt både bussventing, potetskrelling og panteautomater.
Send ham gjerne til OL.
«Match» mestrer spontan og gjenkjennelig humor som ikke bare tuller med sportssjargong.
Den gjør hele hverdagen om til en kamp, med positivt fortegn og optimistisk glød.
Vi kunne alle trengt en kommentatorboks i livet iblant.
| 1
|
112246
|
En roman som har alt!:Bokanmeldelse:
Jenny Erpenbeck:
«Alle dagers ende»
Uhyre velkomponert og interessant roman fra en av Tysklands skarpeste forfattere:
Et mesterverk, konkluderer VGs anmelder
Det er en anmeldersykdom å utrope årets beste bøker allerede i januar, men jeg er temmelig trygg på at «Alle dagers ende» vil komme høyt opp på listene over årets fineste oversatte romaner når bokåret 2018 en gang i desember skal oppsummeres.
Med sin andre roman på norsk, er Jenny Erpenbeck nemlig i ferd med å befeste posisjonen som en av de mest spennende tyskspråklige forfattere de seneste årene.
Norsk sensasjon:
Norsk forfatter solgte aller mest i Tyskland i 2017
Befester sin posisjon
I 1902 dør et lite spedbarn et sted i Galicia i det østerriksk-ungarske keiserriket.
Moren er jødisk, faren katolsk.
Han rømmer til Amerika, hun dør i fattigdom.
Eller?
Nei, for romanen vil det annerledes, eller som Erpenbeck skriver:
«Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.»
For hva om moren hadde lagt en håndfull snø på barnets bryst den natten?
Ja, da kunne hun ha overlevd.
Og det er nettopp det hun gjør.
Etter et intermesso som beskriver hvordan tilfeldighetene like gjerne kunne ha ført til et annet utfall, overlever jenta og lever videre.
I løpet av romanen skal hovedpersonen dø hele fire ganger til: som tenåring i Wien etter første verdenskrig, i en fangeleir i Sibir, som berømt forfatter i DDR og til slutt i et gjenforent Tyskland, der hun forlater verden for siste gang i en alder av enognitti år på et pleiehjem i Berlin.
Dansk sterk snakkis:
Dødevaskeren
Form og innhold henger tett sammen
Form og innhold henger tett sammen i denne romanen.
Erpenbeck skriver en neddempet, nydelig prosa.
Uten klisjeer eller store fakter, fanger hun avgjørende øyeblikk i et menneskeliv.
Synsvinkelskiftene er elegante og forfatteren gir stemme ikke bare til hovedpersonen, men også hennes mor og far, besteforeldre, søster, ektemann og sønn.
Romanen utforsker tilfeldighetenes betydning og hverdagslivets utfordringer under de politiske maktkampene på 1900-tallet.
Ikke minst er dette et inntrengende, sårt og til tider svært rørende portrett av en jødisk kvinnes livsreise gjennom et århundre fullt av farer og forførende politiske vekkelser.
Det skjer mye tragisk på hennes vei gjennom livet, men teksten er ikke blottet for ømhet og små glimt av humor.
En raffinert språklig stilist
Erpenbeck fremstår som en raffinert språklig stilist med full kontroll over virkemidlene.
Toneleiet, de presise observasjonene og poetiske vendingene, er glimrende oversatt til norsk av Ute Neumann.
Fra et litterært ståsted er dette en roman som «har alt».
Den er ambisiøst tenkt, utsøkt skrevet og klarer på mesterlig vis å forene enkeltmenneskers skjebner med Europas turbulente historie i det 20. århundre.
Hva mer kan man ønske seg?
Anmeldt av:
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 1
|
112249
|
Showpremiere «Rune Andersen - Lykkeliten»:Vondt og varmt
KRISTIANSAND (VG)
«Mamma, synes du jeg skal fortelle om det som har skjedd oss fra scenen en gang?
Det synes jeg du skal gjøre Rune, men vent til jeg ikke er her lenger».
Showpremiere:
«Rune Andersen - Lykkeliten».
Kilden, Kristiansand.
Regi:
Pål Magnor Kvammen.
Musikk:
Elisabeth Berg
Ordutveklingen mellom sørlandskomikeren og moren falt en stund før hun døde i september i fjor.
Nå, kun drøye tre måneder etter hennes bortgang gjør han som han lovet, og står der foran oss hjemme i Kristiansand.
Med en svært personlig forestilling, et godt stykke fra «15 imitasjoner på to minutter», slik vi egentlig kjenner ham.
En kveld hvor smil brått stivner, uten at vi mister helt synet av de små kimene av håp.
Andersen snakket altså endelig ut etter hva han selv beskriver som «40 års taushet» i 2016:
Om en oppvekst med en alkoholisert, voldelig far, og en mor som forsøkte å beskytte fire barn, mens hun med ansiktet fullt av blod skyflet dem ut i gangen med ordene:
«Det går bra, dette».
Scenografien er enkel, men virkingsfull:
Andersen sittende ved et 70-talls respatex kjøkkenbord, med en knallblå stjernehimmel bak seg.
Armod og håp.
Med seg har han pianisten Elisabeth Berg som sofistikert fargelegger teksten.
Komikeren har pakket det hele inn i en slags «Her er mitt liv»-fortelling.
Anekdotisk forteller han om oppveksten i blokka i Kjempeveien 11.
Disse historiene er nok morsomst for dem som vokste opp med Andersen, han klarer ikke alltid å løfte dem opp til et allmenngyldig nivå.
Langt bedre er det når han forteller om den korte karrieren som sjømann, med skrytepaver og machosjauing om bord.
Vi får bare bære over med noen for lengst utdaterte imitasjoner innimellom; Dag Frøland, Yngve Hågensen, Thorvald Stoltenberg med flere, moro for deg som fortsatt savner «Hallo i uken» på 80-tallet.
Men akkurat da det begynner å bli hyggelig bråbremser Andersen, lyset dempes og pianoet stilner.
Det er ekstremt effektivt, og ganske så ubehagelig.
Julaftener «på rømmen» fra knuste tallerkner og blodige slag, og fortellingen om dagen da Rune Andersen svartnet og kunne endt opp med å drepe sin egen far.
Sterke saker.
Forestillingens store styrke er altså likevel insisteringen på at det kan tross alt kanskje finnes håp:
På veien er det nemlig noen som har sett Rune Andersen:
Læreren som leste stilene hans høyt for klassen, tivolidirektøren som lot han synge Edelweiss på engelsk for «hele» Kristiansand.
Og, en aldeles nydelig historie som biter seg selv i halen og blir en liten rød tråd i fortellingen:
Om nabokona Schølberg som tok lille Rune med til Jomfruland som liten, og som komikeren takket med å frakte tilbake dit for aller siste gang, godt over 90 år.
Det er helt fint å ha Andersen til å minne oss på at det går kanskje greit, dette, tross alt.
| 1
|
112253
|
Filmanmeldelse«Det elleville nøttekuppet 2»:
Tett i nøtten
Bedre en forgjengeren.
Men fremdeles ikke særlig bra.
«Det elleville nøttekuppet 2» («The Nut Job 2: Nutty By Nature»)
USA.
6 år.
Regi:
Cal Brunker.
Norske stemmer:
Anders Bye, Siri Nilsen, Linda Mahala.
Når er en oppfølger bedre enn den første filmen?
Når den er «Det elleville nøttekuppet 2», oppfølgeren til den slitsomt heseblesende, eh, «Det elleville nøttekuppet» (2015).
Det selvopptatte og nokså usympatiske ekornet Egon og vennene hans lever herrens dekadente dager i kjelleren i nøttebutikken, fråtsende i nøtter og peanøttsmør.
Moralen og impulskontrollen er i ferd med å bli dårlig, og bare den fornuftige Annie hever pekefingeren.
Hun mener at dyrene må tilbake til naturen i parken, slik at de ikke skal glemme sine instinkter i all overfloden.
Egon synes hun er rene kommunistoppvigleren, og ønsker bare å fortsette festen.
Les også:
«Karsten og Petra lager teater»
Alt forandrer seg da butikken går i luften, og byens tykksak av en ordfører vil omgjøre parken til en fornøyelsespark.
Hvorfor skal han ikke tjene penger på dette arealet, slik han tjener penger på alt annet i byen?
Ekornene og de andre gnagerne skjønner at de må ta opp kampen, og får støtte av en gjeng mus med kung fu-ferdigheter.
«Det elleville nøttekuppet 2» er animasjon på ett nivå eller tre under det vi er blitt bortskjemt med i senere år.
Tonen er fortsatt anmassende og desperat, og bemerkelsesverdig voldsom:
Filmskaperne har én idé om hva komikk er – å slå seg – og det går knapt fem minutter mellom hver gang et av dyrene blir overkjørt av et kjøretøy.
Les også:
«Jul i Mummidalen»
Dette er en smule paradoksalt, selvsagt, i en film som etter hvert påklistrer seg et slags «Animal lives matter»-budskap.
Men det hadde vært til å leve med, dersom filmen bare hadde vært litt mer oppfinnsom og gøyal.
Slik det er, forveksler den moro med mas, og ender opp som slitsom for både liten og stor.
Men hei.
Hakket bedre enn den første, som sagt.
Lett bemerkelsesverdig bare det.
| 0
|
112254
|
Plateanmeldelse:Høres forferdelig sliten ut
Marshall Mathers var – som sinte, hvite menn flest – morsommere før.
ALBUM:
RAP
Eminem
«Revival»
(Aftermath/Interscope/Universal)
Det er ikke nødvendigvis helt enkelt å være Marshall Mathers.
Glansdagene – i det minste de kreative – er for lengst tilbakelagt, tross stabil kommersiell suksess og en fanbase som ser ut til å henge med på notene relativt betingelsesløst.
Med dette niende studioalbumet står Eminem i akutt fare for å skusle bort det som måtte gjenstå av det kunstneriske ettermælet.
«Bitch, I wrote Stan!», utbryter han talende nok som punchline i den smertefullt seige åpningslåten «Walk On Water», som selv ikke Beyoncé har nok karisma til å redde.
Det er imidlertid langt fra det pinligste øyeblikket disse 78 (!) minuttene har å tilby.
Den prisen går kjapt til «Untouchable», som forener daff raprock og Black Lives Matter-tematikk på nesten imponerende smakløst vis.
En annen sterk kandidat er kaotiske «Offended», der flere isolert sett fornøyelige linjer («So, Kellyanne Conway, I’m really bad hombre/ Come play, belly dance on me») punkteres fullstendig av dypt umorsomme referanser til Bill Cosby, voldtekt og seriedrap.
Gid, så sjokkerende.
Ellers?
Både Joan Jetts ihjelspilte «I Love Rock n’ Roll» og The Cranberries rekordhorrible «Zombie» samples – forutsigbart nok uten stort hell.
Det musikalske håndverket er gjennomgående puslete, særlig på det melodiske planet.
Produksjonene reduseres ofte til generiske baktepper for Ems stadig mer lytterfiendtlige flow.
Og ja, selvsagt stikker Ed Sheeran det joviale bustehodet sitt fram på en av låtene.
Albumets minst enerverende øyeblikk er den Just Blaze-produserte, Alicia Keys-gjestede Trump-nedsablingen «Like Home», som tross høy hørt-det-før-faktor fremstår skjerpet og ektefølt.
At Mathers har foretatt en eksplisitt politisk vending i en alder av 45 år er for så vidt prisverdig, selv om rasshøl-personaen hans paradoksalt nok kan ha lånt ideologisk skyts til hordene av sinte, hvite og krampaktig politisk ukorrekte karer som bidro til å stemme Donald Trump inn i Det hvite hus.
På «Revival» høres Eminem først og fremst forferdelig sliten ut – en tilstand som raskt smitter over på lytteren.
Poetisk urettferdighet i praksis.
BESTE LÅT:
«Like Home»
| 0
|
112255
|
Filmanmeldelse «Downsizing»:Mikrokaos
Etter oljen skal vi leve av å forminske hverandre.
DRAMA/KOMEDIE: Downsizing
USA, Tillatt for alle
Med:
Matt Damon, Christoph Waltz, Hong Chau, Ingjerd Egeberg, Rolf Lassgård
Regi:
Alexander Payne
I en nær fremtid klarer NORSKE forskere å krympe mennesker ned til teskjestørrelse.
Ja, det er utrolig hva man kan få til med incentivordningen for film- og serieproduksjoner.
Ekstremversjonen av en Apple-løsning introduseres uansett til verden med Steve Jobs’ sans for dramaturgi.
Overbefolkningsproblemet er løst!
I Omaha sliter fysioterapeuten Paul (Matt Damon) med å få livet som stor mann til å gå opp.
Han satser på en både latere og mer luksuriøs tilværelse i lilleputtkoloniene.
Matbudsjettet rekker mye lenger når man kun er 13 centimeter på sokkelesten.
Det hjelper med begeistrende tilbakemeldinger fra venner som allerede har «konvertert» til tilværelsen som Mikro-Midas.
At man samtidig kan få ren klimasamvittighet, siden teskjemenneskene på alle måter har et redusert karbonfotavtrykk, er også en grei bonus.
Som elbilister gjør de fleste skiftet av økonomiske hensyn.
Det finnes selvsagt seriøse krympeentusiaster.
I naturens hjemland, Norge, er det en egen koloni for dommedagshippier og norske skuespillere med forkjærlighet for torvtak og villsau.
De gjenværende «store» synes de privilegerte «små» er samfunnssnyltere, og egentlig ikke fortjener stemmerett siden de betaler så lite skatt.
En lett blanding av Gullivers reiser, Lånerne og den franske tegneserien om Mikrofolket, altså.
Etter denne lovende opptakten velger derimot regissør Payne (Sideways) å forlate mulighetene for strålende satire, for å i stedet kaste seg inn i en rotete krysning av farse og tragedie.
I perioder skjer det så lite at man kan lure på om man har glemt historien, og egentlig bare ville lage scenografi med små folk og store ting.
Heldigvis kastes Dusan Mirkovic (Cristoph Waltz), Pauls nabo i knøttebyen inn for å dra fortellingen videre.
Han er en akkurat passe parodisk forminskningsprofitør som lever livet på andres luksusbehov.
Sammen med dissidenten Ngoc Lan Tran (Hong Chau) er dette de eneste gigantene i en fremstilling som prøver å ta for seg nesten samtlige store globale utfordringer, i stedet for å fokusere på noen minneverdige historieløp.
Det man egentlig vil formidle virker å være at problemer og utfordringer i livet ikke blir mindre av å bli forminsket.
Det er bare kroppen som krymper.
Her har man samtidig mistet hodet.
| 0
|
112256
|
TV-anmeldelse «Nesten voksen»:Ganske umodent
Forutsigbart forsøk på varig lørdagsmoro.
«Nesten Voksen»
Norsk situasjonskomedie i 8 deler
NRK1 lørdager kl. 20.55
Regi:
Thale Persen
Manus: Kristin Skogheim
Med: Mattis Herman Nyquist, Kjersti Tveterås, Jenny Skavlan, Nils Jørgen Kaalstad, Hans Olav Brenner, Renate Reinsve.
Nei, dette er ikke «Nesten voksen», det nærgående samtaleprogrammet med Trond-Viggo Torgersen og ungdommer i en tom leilighet i 1984.
Her i NRKs nye lørdagssatsing mot «Side om Side»-segmentet møter vi derimot tre framvoksende familier.
Alle i ulike grader av etablering, aldersmessig rundt de vanskelige trettiårene, knyttet sammen av kvinnenes varige vennskap fra folkehøyskolen.
Det høres ut som et greit utgangspunkt for en lettere voksenversjon av «Unge lovende».
Om man plukker det fra hverandre, er serien heller befolket som om man nok en gang har ønsket å lage en norsk «Solsidan», bare at denne runden har handlingen sånn omtrent midt på Grünerløkka.
Hans Olav Brenner bor sammen med den positive siddissøsteren sin (Kjersti Tveterås) og hennes mann (Mattis Herman Nyquist).
Nils Jørgen Kaalstads rolle er nettopp blitt sammen med Jenny Skavlan.
Og Renate Reinsve spiller jobbnarkoman på singelvognen.
Tveterås spiller godt som konfliktsky søster, med inderlig ønske å hjelpe sin udugelige kreative slaskebror, spilt av Brenner.
Selv når mannen hennes vil kaste ham ut fordi han drikker opp ølet, spiser maten og bruker pengene deres.
Hvorfor hun har rogalandsdialekt og Brenner sin egen blir aldri utbrodert.
Men OK.
Kaalstad og Skavlan er seriens Fredde og Mickan.
Deres historielinje handler om «mine» og «dine» barn.
Kaalstad spiller en steinrik popkomponist.
Skavlan skal snart begynne å jobbe som interiørarkitekt.
Ingen av dem får veldig mye ut av rollene sine, men det finnes en fin nyforelsket usikkerhet dem i mellom som blir tydeligere et stykke ut i serien.
Reinsve gjør det beste ut av det hun lille får å spille på, som for eksempel å ha et gjenkjennelig ringesignal når hun ringer på.
Thale Persen (Julekongen) gjør konseptuelle grep som regissør og får det til å henge visuelt sammen.
John Vorhaus
(Våre verste år) har vissnok pusset og kommentert på Kristin Skogheims manus.
Det har gitt en jovial, lett klønete, sjelden pinlig og ganske ufarlig historie å følge med på.
Alle karakterene virker skapt for å bli glade i, både sammen og hver for seg.
Etter tre episoder er de fremdeles ikke interessante nok til at man bryr seg nok.
Og det er egentlig ikke så veldig morsomt.
Bare nesten.
| 0
|
112257
|
Bok for late lesere!Bokanmeldelse:
Johan Harstad:
«Ferskenen»
Hvordan gjøre det banale og klisjéfylte lærd og tankevekkende?
Svaret er enkelt:
Det handler om fotnoter!
Velkommen til Johan Harstads nye roman av året!
En mislykket forfatter bestemmer seg for å skrive ultra-minimalistiske krimromaner for folk som «elsker krimromaner, men som hater å lese dem».
I Dresden kommer han over en litterær tilrettelegger som kan hjelpe ham.
Han samler romanene i én utgivelse og gir dem en overdådig kontekst ved å føye til en stor bolk med entusiastiske fotnoter, over 250 i tallet ...
Den oppmerksomme leser vil forstå at romanen inntar en særstilling i hele Harstads forfatterskap.
Kanskje har han villet frigjøre seg fra posisjonen som kritikerrost suksessforfatter.
Kanskje har han sett seg lei og forbannet på visse trekk innen bokbransje, forfatterstand og skjønnlitterær resepsjon.
Resultatet har uansett blitt en original metaroman som problematiserer forholdet mellom romantekst, «utenomtekstlige» forhold og litterær kvalitet.
Her kan man lese inn store mengder underliggende sarkasme, det er lekkert og smart gjort.
Romanen sparker i flere retninger samtidig som den¨tar opp viktige litterære problemstillinger.
Forordet opplyser at romanene er skrevet av forfatteren Frode Brandeggen (1970 – 2014).
Han bestemte seg for å satse på mini-krimromaner for et internasjonalt publikum etter at hans tykke eksperimentelle debutroman «Konglomeratisk pust» ble forbigått i taushet.
Helten i alle de 15 miniromanene er detektiven «Ferskenen».
Personene likner tegneseriefigurer, og tekstmassen er skåret ned til et minimum.
Den korteste romanen er på fire ord, de lengste på 13-14 glisne sider.
Dette er minimalisme på sitt mest effektive.
Her går det ikke mange sidene fra forbrytelse til arrestasjon og oppklaring.
Fotnotene utgjør en uuttømmelig blanding av trivia, bagateller og frie litterære assosiasjoner.
Faktastoff og fiktiv dokumentarisme glir over i hverandre.
Og hver setning i Ferskenen-romanene veies og drøftes med nerdens uuttømmelige entusiasme.
Den mytologiserende undertonen i den hengivne litteratens Brandeggen-anekdoter kaller ofte på smilet.
I hans omfangsrike noteapparat forsvinner forskjellen mellom det banale og det betydningsfulle.
Nye fortellinger dukker opp, inne i andre fortellinger.
Men hva skjer med den litterære kvaliteten når alt blir like viktig, når alt tilsynelatende henger sammen med alt?
Kudos til Harstad for utvist litterært mot og vilje til å reise viktige litterære diskusjoner med denne romanen!
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112259
|
Så himla bra!Bokanmeldelse:
Lina Wolff:
«De polyglotte elskerne»
Årets svenske roman i 2016 er ute på norsk - og «De polyglotte elskerne» serverer det ene litterære ballesparket etter det andre.
Lina Wolff vant prestisjeprisen Augustprisen i 2016 for «De polyglotte elskerne», en pris sammenliknbar med vår egen Bragepris.
Romanen er hennes tredje utgivelse og store gjennombrudd.
Det kan jeg godt forstå, for makan til spenstig og velskrevet roman fra en skandinavisk forfatter er det lenge siden jeg har lest.
Endelig en bok som skiller seg ut i mengden, tenkte jeg mens jeg leste, en fortelling som klarer å overraske leseren fra side til side, fra begynnelse til slutt.
Lik en David Lynch har Lina Wolff skapt en burlesk cocktail av mørk humor, absurditeter og aparte karakterer, som motsetter seg enkle svar på kompliserte spørsmål.
Og spørsmålene er det mange av etter endt lesning.
Romanen består av tre deler med hver sin hovedperson.
Først ut er Ellinor, en udannet, «enkel» kvinne som i ungdommen lærte å slåss i et Fight Club- aktig miljø i hjembyen i Skåne.
Hun er tøff, men også sårbar og allminnelig.
«Jeg er trettiseks år gammel og søker meg en øm, men ikke altfor øm mann», skriver hun på en datingside.
Napp får hun, mange napp.
Mannen hun velger å treffe er den overvektige, eksentriske litteraturkritikeren Calisto Rondas.
En merkverdig figur med en om mulig enda merkeligere kone – smellvakre og blinde Mildred.
Neste del fortelles av forfatteren Max Lamas, en mann som lengter etter den perfekte kvinnen, en sjelefrende i kropp og sinn, helst en som behersker flere språk – en polyglott.
I den siste delen tas leseren med til Roma og en adelsfamilie som inntil nylig bodde i sitt palass rett ved Pantheon.
Lucrezia Latini Orsi, datterdatter til markise Matilde, er i ferd med å miste alt og bare et mirakel kan redde det lille som er igjen av familiens stolte arv.
På finurlig vis henger livene til Ellinor, Max og Lucrezia selvfølgelig sammen, selv om dette ikke er en bok der alt går opp til slutt.
Tematisk utforsker «De polyglotte elskerne» på en sinnrik og forfriskende måte mannens blikk på kvinnen og vice versa.
Norsk sensasjon:
Norsk forfatter solgte aller mest i Tyskland i 2017
Det handler om seksualitet, begjær, ensomhet, klassetilhørighet, makt og avmakt, for å nevne noe.
Wollf skriver en svært drivende og i positiv forstand lett prosa, som fortjener merkelappen «intellektuell pageturner».
Romanen blander høyt og lavt, tv-serier med verdenslitteratur, og gir flere reale ballespark til den franske forfatteren Michel Houellebecq.
Eller som Ellinor formulerer det:
«Det største problemet med Houellebecq er at han er ei klyse, men ei interessant klyse.»
Det er så himla bra!
Anmeldt av:
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 1
|
112260
|
Filmanmeldelse «Wonder Wheel»:Verdiløst fra Woody
Nytt år, ny svak Woody Allen-film.
DRAMA
«Wonder Wheel»
USA.
6 år.
Regi: Woody Allen.
Med:
Kate Winslet, Jim Belushi, Justin Timberlake, Juno Temple.
Ikke mange amerikanske regissører kan vise til en gullrekke like fullstappet som den Woody Allen ga oss fra «Kokkelimonke, nemlig» («Take The Money And Run») i 1969 og til og med «Mord og andre misforståelser» («Crimes And Misdemeanors») i 1989.
Det måtte i så fall være – aldeles uten sammenligning for øvrig – Howard Hawks.
Da han ble skandalisert i privatlivet, senket Allen ambisjonsnivået betraktelig.
Men han lagde fremdeles gode filmer:
«Kuler over Broadway» (1994), «Frodige Afrodite» (1995) og den mot-alle-odds artige musikalen «Alle sier I love you» (1996).
Les også:
Allen-konsert avbrutt av toppløs-aktivister
Den hittil siste filmen hans som rørte denne anmelder i betydelig grad, «Tekkelig og tarvelig» («Sweet And Lowdown»), kom i 1999.
Etter den har det vært tiltagende tungt å være Woody Allen-fan.
(«Match Point», 2005, en svakere variant av «Mord og andre misforståelser», er og blir overvurdert).
I 2018 møter man en ny Woody Allen-film omtrent som man møter et nytt album fra Neil Young.
Det pleide å være «hurra».
Nå er det bare «å nei!».
Humpty (Belushi) og Ginny (Winslet) bor og arbeider på tivoliet på Coney Island i New York.
Ginny har en sønn – en vordende pyroman – med en tidligere ektemann.
Humpty har en datter, Carolina (Temple), med sin avdøde kone.
Det er når Carolina dukker opp på Coney Island – hun er på rømmen fra sin ektemann i mafiaen – at trøbbelet starter.
Vel, egentlig starter det da Ginny innleder et forhold til badevakten Mickey (Timberlake), som etter hvert får et godt øye til Carolina også.
Alle som har sett flere enn tre Woody Allen-filmer vil kunne tenke seg hvor dette bærer av sted.
Utover at Allen har fått anledning til å rekonstruere et fordums Coney Island i flotte retrofarger, er det ingenting i manuset som tilsier at «Wonder Wheel» bør være en film.
Dette er et av kammerdramaene hans, et av disse der han forsøker i gå Tennessee Williams i næringen, og dets naturlige plass ville vært på scenen.
(Ikke at det ville vært noe godt teaterstykke heller).
Les også:
Selena Gomez og Elle Fanning til neste Woody Allen-film
Kate Winslet gjør det beste hun kan med den stabelen av klisjeer hun har fått å jobbe med.
Ginny er et slags destillat av alle de mest teatrale kvinnerollene Allen har skrevet:
En aldrende fange av sitt eget følelsesliv, desperat utilfreds i hverdagen, plaget av stadig hodepine.
Hun drømmer seg bort i romantiske filmer og ukeblader, og fantaserer om å stikke av til Bora Bora med Mickey (hun er kort sagt en mer aggressivt ulykkelig utgave av Mia Farrow i «Kairos røde rose», 1985).
Det er fortærende å tenke på at Allen en gang var en mester i å skrive nettopp gode kvinneroller.
I dag fremstår kvinnene hans som ett hundre prosent arkaiske, vanvittig umoderne – uavhengig av hvorvidt de, som Ginny, er plassert i det som tross alt er en annen tid (her: 1950-tallet).
Les også:
Woody Allen om overgrepsanklagene:
Usant og skammelig
Jim Belushi er på sin side på svært dypt vann som den enkle Humpty.
Dialogen Allen har skrevet, er oppstyltet og konstruert – Humptys humørsvingninger og alkoholisme føles latterlig utroverdig.
Men det hjelper ikke at Belushi spiller som om han har hovedrollen i en dårlig sitcom på TV heller.
Melodrama-manuset er syltynt, slurvete.
Manusforfatteren og regissørens språk og dialog er ribbet nå om dagen, fullstendig uten overskudd eller innsikt eller evne til filosofisk undring.
Allen gidder ikke tenke én ny tanke.
Filmene hans har degenerert til uinspirert masseproduksjon, skjelettutgaver av tidligere triumfer.
«Åh Gud, stopp det dårlige dramaet!», sier en av karakterene underveis.
Nettopp.
Det er som man får lyst til å ta tak i regissøren, riste ham og skrike:
«Ta deg sammen, mann!
Du pleide å være et geni!».
| 0
|
112261
|
Bokanmeldelse:Jaran Dammann:
«Dødstimen»
«Dødstimen» er tidvis spektakulær og har vakre naturskildringer, men Jaran Dammanna bruker for mange klisjeer i denne ambisiøse krimthrilleren.
Valdres blir sentrum for et drama på liv og død i Jaran Dammanns andre krimroman.
Drapet på en ung jente setter i gang en rekke voldsomme hendelser, og midt i det hele befinner den forfyllede uteliggeren Claus seg.
Han blir urettmessig mistenkt for drap og må flykte fra både politi og en leiemorder, mens han samtidig forsøker å løse drapsgåten.
STOR KRIMGUIDE:
Ti krimbøker å merke seg denne våren
Bokens andre hovedrolle er lensmannen Georg Bråten.
Han har flyttet til Valdres fra Oslo for å forsøke å legge stress og utbrenthet bak seg, men han må avbryte den planlagte ferien for å lede etterforskningen av drapet.
Det skal vise seg å bli utfordrende, Georg har fiender på politikammeret og blir etter hvert degradert mens Spesialenheten undersøker anklager mot ham.
Mye står på spill for mange.
Fått med deg?
De beste bøkene i 2017
Dammann skriver også inn et lokalt sagn fra 1600-tallet og bruker ravn og kråke som symboler for å gi deler av handlingen et overnaturlig anstrøk.
«Dødstimen» kan beskrives som om filmen «Jaget» møter «Menn som hater kvinner» med et anstrøk av Jo Nesbø.
Dammann sparer ikke på noe og tar i bruk en rekke av thrillerens trekk for å drive leseren videre i handlingen.
Det er imidlertid i bokens roligere passasjer han er på sitt beste.
Skildringene av natur og landskap er glitrende, og viser en forfatter med blikk for de små ting.
Terningkast 5: Nifs krim!
Men klisjeer og overforklaringer ellers i teksten trekker ned.
Det er for mange forslitte uttrykk, og en utbrent politimann på kant med kolleger er noe vi har lest en rekke ganger tidligere.
Leiemorderen virker å være skrevet inn for å høyne spenningen, men blir ikke troverdig i en krimroman som har nok andre elementer forfatteren kan dra veksler på.
Overgangene i teksten kunne vært smidigere, de virker av og til anstrengt.
Her er også flere tilbakeblikk som kunne dannet basis for spennende scener, men hvor leseren blir avspist med en kort gjenfortelling av det som fant sted.
Det løsner i slutten av boken, hvor Dammann byr på flere overraskelser.
Ny fransk krim:
En av de ypperste krimforfatterne!
Men her er også logiske brister, som når en av karakterene er fanget i en kjeller og forsøker å gi livstegn.
Det viser seg umulig å få sendt sms, og vedkommende må ta i bruk et forum på Internett.
Tekstmeldinger bruker faktisk mindre data og får raskere dekning enn Internett, kan også sendes over 2g, ikke bare 4g.
Med mer fokus på troverdighet og foredling av de gode observasjonene og detaljene, kan dette bli et spennende forfatterskap å følge videre.
Dammann kan thrillersjangeren, og Valdres er et flott åsted for mørke krimhendelser.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
VGs krimguide:
Disse krimbøkene bør du få med deg i vår:
| 0
|
112263
|
Bokanmeldelse:A. J. Finn:
«Kvinnen i vinduet»
A.
J. Finn har skapt en ny, upålitelig forteller i denne Hitchcock-inspirerte thrilleren.
Barnepsykolog Anna Fox har ikke forlatt huset i Harlem på nesten et år fordi hun har angst for å bevege seg utendørs.
Vinduene er den eneste kontakten hun har med omverdenen, gjennom dem spionerer hun på naboer og forbipasserende.
Dagene brukes ellers til å se gamle film-noirs, bedøve sansene med piller og vin og rådgi andre angstlidende via et internettforum.
Rykende fersk krim:
Terningkast 5 til «Krittmannen»:
Nifs!
Annas liv snus på hodet den dagen hun ser en kvinne bli drept i et av nabohusene.
Eller ser hun egentlig det?
For da Anna kontakter politiet viser det seg at kvinnen i leiligheten lever i beste velgående, og det er bare en av en rekke oppdagelser som gjør at politiet, og Anna selv, begynner å tro at hun er i ferd med å bli gal.
Norsk sensasjon:
Norsk forfatter solgte aller mest i Tyskland i 2017
Synes du dette lyder kjent?
Både plot og hovedperson har mye til felles med bestselgersuksessen «Piken på toget» av Paula Hawkins.
Bakgrunn:
«Piken på toget» knuser britisk bokrekord
Annas drikkfeldighet og skjøre sinnstilstand gjør henne til en upålitelig forteller som drives fra skanse til skanse.
Deler av plottet er også tydelig inspirert av Hitchcock-klassikeren «Rear Window», ved siden av å inneholde mange referanser og nikk til andre klassiske noir-filmer.
Her er også likheter med Peter Swansons «Hennes største frykt», som kommer på norsk i februar.
Kommer:
Les om Jo Nesbøs neste krim, Macbeth
Det er likevel ingen direkte kopi vi snakker om her.
«Kvinnen i vinduet» står fint på egne bein.
Språket er egenartet, til tider lyrisk og hypnotisk samtidig som det har driv.
Finn bruker urovekkende og spennende metaforer for å skru atmosfæren og paranoiaen godt til, og hans beskrivelser av en kvinnes fysiske og psykiske forfall er troverdig og sår lesing.
Dansk sterk snakkis:
Dødevaskeren
Et av temaene som utforskes i boken er hva det gjør med et menneske når man blir forlatt av dem som står en nærmest.
Starten er omstendelig, det aller første anslaget om at alt ikke er som det skal i Annas nabolag, viser seg å love mer enn det holder.
Finn venter dessuten over 160 sider før han setter i gang bokens hovedmysterium – men da skyter handlingen fart for alvor, og boken blir umulig å legge fra seg.
Vendepunktene er mange, og slutten evner å overraske.
Plottet er gjennomarbeidet og ledetrådene porsjoneres kløktig ut.
En mørk og til tider hypnotisk thriller for alle med sans for karakterdrevet spenning.
Dette lover godt for den bebudede filmversjonen.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112264
|
Teateranmeldelse«En handelsreisendes død»:
Goody, Goody!
Laila Goody stjeler showet i Atle Antonsens debut på Hovedscenen.
NATIONALTHEATRET
«En handelsreisendes død»
Av Arthur Miller.
Oversatt av Michael Evans
Regi:
Trond Espen Seim
Regiassistent:
Jan Sælid
Komponist: Gaute Tønder, Olav Waastad
Lysdesigner:
Øyvind Wangensteen
Maskør:
Wibke Schuler
Dramaturg:
Olav Torbjørn Skare
Scenograf og kostymedesigner:
Olav Myrtvedt
Med:
Atle Antonsen, Laila Goody, Jan Sælid, Olav Waastad, Espen Alknes, Tone Mostraum og Anders Mordal.
«En handelsreisendes død» er blant de absolutte klassikerne i teaterlitteraturen fra det 20. århundre.
Derfor kan man ikke annet enn å beundre motet til Atle Antonsen når han tar rollen som den nedkjørte hovedpersonen Willy Loman i sin debut som «seriøs» teaterskuespiller.
Og det på Nationaltheatrets hovedscene!
Det skal sies at Antonsen kommer godkjent fra debuten.
Replikkene ligger nok ikke like naturlig i munnen hele tiden, og det anspente draget slipper ikke helt taket før i de aller mest oppdrevne scenene med sønnene Biff og Happy.
Men det ér en krevende oppgave å skulle fylle hele rommet på landets nasjonale scene, og Atle Antonsens kvaliteter som skuespiller kommer nok ganske enkelt bedre fram i andre formater.
På ruta og på filmlerretet.
Det mangler ganske enkelt det ekstra energifeltet rundt scenepersonligheten til Antonsen, selv om jeg godt kan forstå at regidebutant Trond Espen Seim mener at Willy Loman er en rolle som «kler»
Antonsen svært godt.
Til gjengjeld skaper denne situasjonen ekstra muligheter for de andre rollene å skinne.
Og om det er noen som skinner i denne forestillingen er det Laila Goody i rollen som den handelsreisendes kone Linda.
Mens vi følger Willy Lomans skjebnebestemte vei mot undergangen i den mørke og ganske klaustrofobiske scenografien på Nationaltheatret, er det Goodys innsats som mer og mer overtar oppmerksomheten.
Og her kan vi virkelig snakke om energifelt!
Vi tror på at hun jobber og kjemper for sin dysfunksjonelle famille.
Laila Goody viser en overbevisende oppriktighet i tolkningen av den egentlig ganske daterte kvinnerollen sin.
Hun verken overspiller eller underspiller, men balanserer ganske suverent mellom trøst og trassighet mens tilværelsen hennes sakte men sikkert rakner – bokstavelig talt som en strømpe.
Mye energi er det også å finne hos Espen Alknes som Happy og ikke minst hos Olav Waastad som den fortapte sønn Biff.
Tove Mostraum er herlig frekk som femme fatale i ulike versjoner, og både Jan Sælid og Andres Mordal gjør maksimalt ut av de karslige rollene sine.
Det er altså kollektivet som i ekstra grad bærer denne forestillingen.
Men selv om mange skal ha ros for innsatsen, og selv om Atle Antonsen kommer seg helskinnet gjennom, er det altså Laila Goody jeg vil huske best.
| 1
|
112265
|
TV-anmeldelse:«Broen» 4:
Saga ved reisens slutt
En siste ferd over Øresund, rundet av akkurat så bra som vi kan forvente.
TV:
«Broen», sesong 4
Dansk/svensk krimserie i åtte deler.
Premiere på NRK1 mandag 1. januar kl. 21.45.
Sendes deretter søndager.
Med bl.a.: Sofia Helin, Thure
Lindhardt og Mikael Birkkjær
Noe av det interessante med «Broen» er hvordan serien har gått mer og mer bort fra å drives fram av ulike bestialske og varierende samfunnsendrende motiverte mordgåter, til å fokusere på etterforskerne.
Selvsagt har den hele tiden balansert mellom det private og det offentlige; første sesongs elegante sammenføyning av begge sfærer var noe av det som løftet dette mesterstykket i det vi fremdeles kaller nordisk noir.
Les også:
«Broen»-skaper:
– Alle sagaer må slute.
Denne slutter her
Men i forrige sesong ble det endelig mer enn bare overfladisk pirket i Saga Norens (Sofia Helin) fortid.
Der gjemte det seg skygger som viste seg å være mer kompliserte enn det hun tidligere hadde gitt uttrykk for.
I løpet av sesong 4 er det forholdet mellom Saga og hennes danske makker Henrik Sabroe (Thure Lindhardt) og deres ulike ytre og indre utfordringer som trekker historien fremover.
Selv om selve rammefortellingen tar for seg flyktninger, innvandrere og oppholdstillatelse og radikale venstreorganisasjoner.
Politietterforskningen styres denne gangen fra Danmark.
Lillian Larsen (Sarah Boberg) får en betraktelig mer sentral rolle.
Det er forfriskende å se andre politikontorer enn de vi er vant til fra Skåne.
Her forklarer Saga Noren (Sofia Helin) hvorfor hun elsker norske «Skam»!
Herfra kommer det forresten noen milde spoilere:
Like forfriskende, men samtidig gryende bekymringsverdig, er det å oppdage at Saga ikke lenger kan legge til «Länskrim, Malmö» hver gang hun presenterer seg.
Etter den åpne og frihetssøkende kjøringen mot horisonten som avsluttet sist sesong, viser det seg at beskyldningene om at hun hadde drept moren har ført henne i fengsel.
Det gjør at rutinemennesket ikke får fokusere på sin egne rutiner i sin egen hverdag.
En god nytenkning rundt en av Nordens mest ikoniske populærkulturelle figurer de siste årene.
Husker du?:
Kim Bodnia droppet «Broen» på grunn av antisemittisme
Fremdeles er det vanskelig å lande hvilke av de ulike bipersonene som er relevante for den videre handlingen, men en journalist – den første siden Daniel Ferbé i sesong 1 – fremstår tidlig som en viktig del av denne historien.
Uten å avsløre noe kan man si han har familiære fordeler som gjør det mulig å surfe gjennom enkelte situasjoner uten videre konsekvenser.
Samtidig har Henrik har fått ny partner.
Jonas Mandrup (Mikael Birkkjær) er en småbuldrete kar som ikke er komfortabel med Sagas legendestatus.
Noe sier meg at dét er noe han må lære seg å leve med.
| 1
|
112266
|
Filmanmeldelse «The Commuter»:Pendleravsporing
Det er mer nervepirrende å snike på morgentoget.
THRILLER:
The Commuter
REGI:
Jauma Collet-Serra
MED: Liam Neeson, Vera Farmiga og Sam Neill
Stakkars Liam Neeson.
Nesten hver gang han har vært på det store lerretet de siste årene er det fordi noen vil drepe ham, familien hans eller i alle fall noen som er ombord på samme transportmiddel som ham.
Her møter vi ham som Michael McCauley, traust forsikringsmann på 60.
Daglig koser han seg på pendlertoget til og fra New York.
«The Commuter» forteller om hvor galt det kan gå når slike pendlere skal forte seg hjem fra jobb.
Om at man ikke skal snakke med fremmede damer på toget - og i alle fall ikke løpe mellom togsetene.
På hjemreisen etter en litt dårlig dag, blir McCauley tilbudt en kjekk dollarsum av mystiske Joanna (Vera Farmiga).
Gjenytelsen er å finne en person på samme tog, en ingen av dem vet hvem er.
Forutsetningen er at det må skje før endestasjonen - aller helst mye før.
Om han henter pengene - som er gjemt på toget, har han sagt ja til en bindende avtale.
Det viser seg at det skjuler seg en tidligere politimann under den grå fripolisedressen.
At denne indre politimannen ikke skjønner at han blir lurt inn i et tvilsomt spill han ikke kan komme ut av er litt pussig.
At hans kone og sønns liv plutselig også ligger i potten er litt selvsagt.
Det gir i alle fall Neeson mulighet til å være stresset, klok, trist og skikkelig forbanna.
Flere ganger får han anledning til å brøle «MY WIFE» og «MY SON» i mobiltelefoner med langt under gjennomsnittlig pendlerdekning.
Uten at utpresserne virker nevneverdig skremt.
«Non Stop» (2014) med samme regissør hadde et lignende premiss, men da på et fly.
At vi her er på et pendlertog gir muligheter til å introdusere og fjerne karakterer på beste Agatha Christie-vis.
For ikke å snakke om mye god seteskuling og togsettgjemsel.
Man lærer også at det er mindre sannsynlighet for å bli drept på toget om man har månedskort.
Og at det er fullt mulig å slåss så blod og lemmer flyr på toget til Hudson uten at noen nødvendigvis bryr seg før de kommer for nære.
Til og med Jærbanen på sine verste lørdagskvelder hadde mer ordnede forhold.
Slik blir det et lovende lukket rom-mysterium man fullstendig slutter å tro på.
Mysteriet er ikke interessant nok i lengden.
Konklusjonen er uthalt og overdrevent voldsom.
Tvisten er ganske åpenbar, og egentlig ikke spesielt forløsende uansett.
«Neste gang tar jeg bussen», sier en av passasjerene til slutt.
Han har kanskje ikke sett «Speed».
| 0
|
112268
|
Bokanmeldelse:Pierre Lemaitre:
«Brudekjolen»
Enda en besettende historie fra en av Frankrikes aller ypperste krimforfattere.
Har du anlegg for det paranoide, bør du kanskje ikke lese Pierre Lemaitres siste roman på norsk, «Brudekjolen».
For her får du bekreftet alt du måtte bære på av forfølgelsesvanvidd og generell mistenksomhet overfor dine medmennesker.
Mer krim:
Terningkast 5 til «Krittmannen»:
Nifst!
Som så ofte hos Lemaitre starter det hele med en fæl og voldelig hendelse, hvoretter den kvinnelige hovedrollen forfølges, plages og trues på det groveste av en mann som et stykke på vei også utgjør fortellerstemmen.
I denne boken heter den unge kvinnen Sophie.
Hun arbeider som en slags au pair for den lille gutten Léo hos en parisisk famille i det som må kunne kalles øvre middelklasse.
Sophie har en tåkelagt fortid, noe som blir ekstra påtrengende da hun flykter hals over hodet i redsel for at hun har forvoldt guttens grusomme død.
Fått med deg Lemaitres krimserie?
Desperat spenning på høyt nivå
Sophie er nemlig sterkt plaget av skremmende drømmer, blackouts og uklare minner om traumatiske begivenheter tilbake i tid.
Når hun igangsetter sin kaotiske og desperate flukt, er det med ett mål for øye:
Å starte et nytt liv med en ny identitet et sted der ingen kan finne henne.
Det krever en masterplan, og den innebærer at Sophie kommer i kontakt med den tilsynelatende ordinære og kjedelige mannen Frantz.
Kan han være hennes vei ut av angsten og håpløsheten?
Den våkne leser vil nå ane at det slett ikke skal bli så enkelt for Sophie.
Tvert imot skal vi gjennom runde på runde med mer frykt og forvirring, inkludert en opprulling av Sophies tidligere liv som nygift og vellykket karrierekvinne.
Hva gikk egentlig galt den gangen, og hvem var det som sto bak alle katastrofene som rammet henne i tur og orden?
Norsk sensasjon:
Norsk forfatter solgte aller mest i Tyskland i 2017
Det er ganske besettende lesning helt fra begynnelsen av.
Stalking og utspekulerte hevnmetoder spiller hovedrollene, men på ett tidspunkt snur spillet, og Sophie gjenvinner gradvis kontrollen over sitt eget liv.
Eller gjør hun egentlig det?
Pierre Lemaitre har en kjølig, observerende og nesten distansert skrivestil som bidrar til å legge ekstra isgufs på fortellingen.
Som alltid ypperlig ivaretatt av oversetter Christina Revold.
Det går an å innrømme at det psykologiske grunnmotivet er i overkant grovt tilhugget, noe som blir særlig tydelig etterhvert som vi nærmer oss slutten.
Men det aller meste av veien er dette spenning av første klasse.
Gikk glipp av?
De beste bøkene i 2017
| 1
|
112270
|
TV-anmeldelse «Salangen nyheter»:Agurker hele året
Rørende, men skrint om Norges mest lokale nyhetsredaksjon.
«Salangen nyheter»
Dokumentarserie i åtte deler
TV3 tirsdager kl. 21.30
Salangen-Nyheter, ja?
Ringer en bjelle?
Du har kanskje hørt om mediebedriften på «Nytt på nytt».
Eller «Misjonen med Antonsen og Golden» på P4, der våre venner i Troms har vært blant de flittigste bidragsyterne til spalten «Misjonens lokale nyheter».
Det er blitt noen klassiske agurker.
Som da nettstedet – salangen-nyheter.com – slo opp at Coop Prix på Sjøvegan var «tomme for popcorn».
Eller da daglig leder i den samme forretningen kunne fortelle at de hadde mottatt klager på at det var «litt vanskelig å finne makrell i tomat-boksene og leverposteien».
Voilà, så satt Coop Prix opp en ny hylle «midt i butikken over brødene».
Og voilà, så ble begivenheten en gla’-sak i Salangen-Nyheter.
Nå dukker sannelig Norges mest lokale nyhetsredaksjon opp på TV også, i en dokumentarserie på TV3.
Den er litt som en Salangen-Nyheter nyhet:
Ytterst sjarmerende, og en smule tom for innhold.
Jan Henrik Larsen er gründer og redaktør i mediebedriften, som også driver med radio og web-TV og lager reklame for lokale bedrifter.
Larsen, en «høytfungerende autist» som alltid har hatt stor interesse for media og kommunikasjon, fikk domenenavnet i gave av foreldrene sine som tenåring.
17 år senere har han en håndfull heltidsansatte, og driver også MIKI-senteret for «mestring, inkludering og integrering i arbeidslivet».
Larsen er en definisjon så god som noen på en hverdagshelt.
En mann som ikke har hatt det lett, og som bruker sine betydelige ressurser på andre som av forskjellige årsaker føler at de har falt utenfor det «normale» arbeidslivet.
Det er umulig å ikke beundre ham.
Men serien om livsverket hans er litt både og.
Estetikken er blidt amatøraktig, som en typisk lokal-TV sending.
«Salangen nyheter» føles ofte som en blanding av en «Norge rundt»-sesong som aldri forflytter seg geografisk eller temamessig og en «Heia Tufte!»-episode.
I likhet med sistnevnte har den knallgode typer:
Larsen selv, og også den entusiastiske Aleksander Walør, den mer reserverte Knut Arild Johansen, Are Apeland og Herleif Kristoffersen, som også fungerer som personalsjef.
Disse oppfyller på hvert sitt vis kravet som stilles til lokaljournalister.
Nemlig at de er akkurat det – lokale, at de «ser de små tingan som andre ikke ser».
Larsen fremstår som en god leder, med nese for tabloid tankegang («saken er bra, men litt lang»).
Vi får være med på dekningen av dugnaden på eldresenteret (12 deltakere).
Et møte med en lokal mann som samler på bereter og capser.
De er på countryfestival i Lofoten og fylkeslekene for funksjonshemmede.
Apparatet er imponerende, spesielt når de rykker ut med fullt TV-utstyr.
Selveste statsministeren dukker opp i tredje episode.
Det er sjarmerende og ikke så rent lite bevegende.
Men det er også ribbet for den type drama man blir naglet til skjermen av.
Alle vi møter i serien er snille og velmenende.
Så det blir ingen «intriger» eller konflikter.
En del av poengene gjentas og gjentas igjen, og serien skjemmes av at enkelte av karakterene ikke blir presentert skikkelig (hvem er kvinnene som jobber på kontoret?
Det får vi vite lite om i løpet av de tre første episodene).
Først i den tredje timen føler vi at vi er blitt godt nok kjent med Larsen.
Historien om Salangen-Nyheter kunne utgjort en glimrende time- eller halvannen time lang dokumentarfilm.
Spredt over åtte episoder á 45 minutter, blir den dessverre litt utvannet og agurkaktig.
Anmeldelsen er basert på tre av i alt åtte episoder
| 0
|
112271
|
Nifs krim:Bokanmeldelse:
C. J. Tudor:
«Krittmannen»
«Krittmannen» er en nifs krimroman om jakten på en morder - der mystiske krittfigurer både tåkelegger og peker på den skyldige.
Tolvåringen Eddie og vennegjengen hans tegner figurer i kritt på asfalten for å gi hverandre hemmelige beskjeder.
En dag leder krittfigurene barna til liket av en ung jente.
Tredve år senere får Eddie besøk av en barndomskompis som vil skrive bok om hendelsene.
Eddie fornemmer at ikke alt er som det skal.
Ikke minst da han mottar et brev med et kritt og tegningen av en «hangman».
Norsk sensasjon:
Norsk forfatter solgte aller mest i Tyskland i 2017
Fortellingen veksler mellom alt som skjedde i 1986, og hvordan fortiden hjemsøker hovedpersonene i vår egen tid.
Ingenting er riktig slik Eddie husker.
Selv ikke nåtiden er helt i vater.
Søvning landsby
Eddie bor fortsatt i den søvnige, britiske landsbyen - som i denne lesers hode fremsto langt mer amerikansk enn britisk.
Han er betatt av sin unge leieboer, Chloe, og jobber som lærer på den lokale skolen.
I 1986 var faren hans en mislykket skribent, mens moren drev en abortklinikk som ble hjemsøkt av kristenfundamentalistiske demonstranter.
Minner om Stephen King
Sentralt i handlingen står også en omstridt lærer og en hyklersk prest.
Dansk sterk snakkis:
Dødevaskeren
Tonen og atmosfæren i boken kan minne om Stephen Kings barndomsskildringer, der naiv, barnlig lykke går hånd i hånd med frykten for alt det uhyggelige som skjuler seg i mørket - og i menneskesinnet.
Hvis du så tv-serien «Stranger Things» på Netflix - minus de Lovecraft-aktige monstrene - vet du sånn omtrent hvilket landskap vi befinner oss i.
Som kriminalroman er «Krittmannen» langsom og utforskende mer enn intens og heseblesende.
C.J. Tudor vier god plass til jeg-fortellerens barndomsminner, hverdagsobservasjoner og refleksjoner.
Samvittighetsfullt oversatt
Språket i boken - samvittighetsfullt oversatt av Guro Dimmen - har en tilbakelent, tilbakeskuende kvalitet.
Nåtidens Eddie er desillusjonert og drikkfeldig - utvilsomt martret av barndommens tragedier.
Kapitlene der Eddie er tolv, er åpenbart skrevet av den voksne Eddie, men likevel i en tone farget av barnets perspektiv.
Barndommen kan utvilsomt være idyllisk - men også fylt med frykt og uhygge.
I «Krittmannen» får vi alt i rikt monn.
Anmeldt av:
Tom Egeland
| 1
|
112273
|
TV-anmeldelse «Mosaic»:Plagsomt puslespill
Grelt eksempel på at nybrottsteknologi kun gir ordinært TV.
«Mosaic»
Krimdrama i seks deler
På HBO Nordic fra tirsdag 23.
Regi:
Steven Soderbergh
Med: Sharon Stone, Devin Ratray, Garrett Hedlund, Beau Bridges.
Her har vi endelig en nytenkende tilnærming til filmfortelling.
Variable Steven Soderbergh skulle visstnok gi seg med filmproduksjon, men kom raskt tilbake til både kino og TV.
«Mosaic» er ingen av delene.
Det er nå det begynner å bli komplisert.
Her får vi en interaktiv krim der man kan plukke ulike vinkler, personer og etterforske på egen hånd.
For å til slutt ender opp med samme konklusjon.
Det høres ut som en antikvarisk CD-ROM, men appen er visstnok en opplevelse.
Visstnok, fordi den kun er tilgjengelig i USA.
(Nei, det hjelper ikke med amerikansk iTunes-konto.)
Dessuten er den gratis.
Så for å få penger til prosjektet har Soderbergh fått med seg HBO.
Mer presist:
Lurt dem med seg.
HBO-versjonen er en fem timer langdryg film fordelt over seks deler.
Verken en opplevelse eller verdt å bruke tid på.
Sharon Stone er Olivia Lake, barnebokforfatter mest kjent for historien om en bjørn og en jeger.
Gimmicken er at bokas fortellervinkel kan snus alt etter om man vil sympatisere med bjørnen eller jegeren.
Lake forsvinner.
Elskeren hennes, svindleren Eric (Frederick Weller) blir fengslet for drap.
Men hva var det egentlig som skjedde?
Fire år senere setter søsteren til Eric, Petra (Jennifer Ferrin), seg fore å finne ut hva som faktisk skjedde.
Dette nøstes opp som et true-crime drama.
Devin Ratray (som spilte Macaulay Culkins storebror Buzz i «Hjemme Alene») blir politimannen som prøver å løse dette samme med Petra.
Hans historie er det beste og mest menneskelige med serien.
Soderbergh bruker ekstreme vidvinkler og umotivert nærbildebruk.
Klippene er brå og tilfeldige.
Det er kronglete og ganske uhjulpent presentert.
Sannsynligvis fordi TV-serien er en sammenklippet lineær versjon av appen.
I intervjuer har han innrømmet at HBO-versjonen eksisterer fordi han trengte finansiering.
Perspektiver pusles sammen.
Hva som egentlig skjedde, endres etter fortellerens hukommelse.
Og spørsmålet blir ofte om det man husker samsvarer med det som faktisk skjedde.
Grunntanken i Olivia Lakes fortelling er at enhver er helt i sin egen historie.
I «Mosaic» virker det som om det er formatbruddet til Steven Soderbergh som er helten, mer enn selve historien.
At måten det er gjort på er mer interessant enn det som fortelles.
Til våren er han tilbake på kino med en grøsser, filmet med iPhone.
Lykke til med det!
| 0
|
112276
|
Storslagen billedbok:Bokanmeldelse:
Synne Lea og Stian Hole:
«Du og jeg»
Stian Holes illustrasjoner i barneboken «Du og jeg» er en intenst vakker og poetisk animasjonsfilm man får lyst til å se mange ganger.
Leseren kommer ikke under huden på personene, men temaet – redsel for døden og ensomhet – berører oss alle.
Handlingen er enkel, men symboltung:
En bestefar og to barnebarn legger ut på en rotur.
En slags siste reis, der de må forsone seg med å ta avskjed og innta nye roller.
Bestefaren sier at barnebarna skal få overta båten når han dør, og storesøster reagerer med sinne.
Hun er redd for dette, at bestefar skal dø, men strever med å sette ord på følelsene.
«Når vi ror, spiller det ingen rolle hva vi snakker om, sier bestefar, bare vi snakker.»
Roturen blir en forløsning, og kanskje litt for åpenbart: også en anledning for unge og eldre lesere til å snakke sammen om disse tunge temaene.
Det er bestefar og storesøster som utgjør tittelen på boka, «Du og jeg».
Lillebror er et slags femte hjul på vogna som fyller stillheten mellom storesøster og bestefar med småsnakk.
Storesøster er en taus, knugende klump i magen gjennom store deler av handlingen, og jeg skulle ønske at hun fikk mer tekst på beinet: at hun hadde mer personlighet.
Lillebror har en funksjon i at han vekker omsorgsfølelser hos storesøster.
Når bestefar er død, må hun være sterk for broren.
Men uten ham hadde dialogen og samspillet mellom bestefar og storesøster fått tre tydeligere fram.
Da hadde det vært enklere for leseren å engasjere seg i følelsene deres.
Stian Hole lager utførlige digitale montasjer av alle mulige slags bilder og materialer, og øyet blir aldri mett av å studere dem.
Selv om det flyter en slags stille melankoli i dem, inneholder de også mye bevegelse og kontrast.
Én side har blendende hvitt lys og ferskenfarger, den neste mørkerødt og oransje.
Fra iskaldt til bålvarmt ved å bla én gang.
Tekstbolkene kan av og til virke malplasserte, som om det ikke er plass til tekst på sidene.
Skriften er liten.
Noen steder er den i hvit farge på mørk bakgrunn og vanskelig å lese.
Kanskje tekst og bilder burde ha fått hver sine dedikerte sider?
«Du og jeg» er full av menneskelig livsangst og beven, og sammen med Stian Holes fantastiske og stemningsfulle bildeunivers, er dette en bok å dykke ned i mange ganger.
Anmeldt av:
Kristine Isaksen
| 1
|
112277
|
Filmanmeldelse «Norske byggeklosser»:Hjelp, vi pusser opp
Burde aldri fått godkjent ferdigattest.
KOMEDIE:Norske byggeklosser
Norge, 12 år
Med:
Atle Antonsen, Anders Baasmo Christiansen, Ine Jansen, Anne Marit Jacobsen
Regi:
Arild Frölich
Pål Bang Hansens «Norske Byggeklosser» fra 1972 er mest interessant for sitt tidsbilde av datidens boligbyråkrati, sin noe utradisjonelle omgang med kamera (den føles i klipp og stil særdeles lite datert, selv 46 år etter).
Og den tok for seg det absurde i det norske samfunnet med å være, vel, absurd.
Hvordan skal man ellers forklare at den har plassert et norsk kor ute i skogen og har en byggingeniør som gjør alle basert på sjansekort i Monopol.
2018-versjonen har egentlig ingenting med sin bror med samme navn å gjøre.
De viktigste likhetstrekkene er at Atle Antonsen tar for seg et like bredt arsenal av roller som Rolv Wesenlund gjorde i 1972-filmen.
Og at det byggeforskrifter og fylkeskommune kan være enda vanskeligere å forholde seg til, nå som vi også har fått miljøetater.
Den begynner med en sprengningsulykke som medfører at Ine Jansen plutselig arver et hus etter en ukjent tante.
Hun er barnløs ansatt på Barnas Hus og prøver å løse befruktningsgåten sammen med Anders Baasmo Christiansen.
Han er barnebokillustratør.
De bor gratis hos hans mor Anne Marit Jacobsen.
Hun er helt uten sosiale antenner og sperrer og har en egen ting for bål i hagen.
Atle Antonsen gjør en drøss med roller - samtlige ulike versjoner av ting han har vært innom før, men et imponerende spekter likefullt.
Filmens «humor» spiller på dette hysterisk vittige om at rare folk gjerne har rare dialekter.
At polske håndverkere ikke snakker så godt engelsk, kommer i alle fasonger og størrelser og generelt sitter mye på do.
Toaletttrøbbel er et gjennomgående tema, sammen med at en av håndverkerne er kortvokst.
Det er mye surr med rotete arkitekter som jakter huskarma og ikke sender inn riktige søknader, sinte menn fra planetaten og menn fra Fylkesmannen som leter etter spennende biotoper i utbyggingsområdet.
Historien er for det meste forutsigbar, masete og aldri særlig morsom.
Det mest absurde her er et øyeblikk der alle samles i hagen og synger «Vi vandrar saman» av Olav Stedje.
Uklart av hvilken grunn blir dette et tema som varsler at fare (altså stat/kommune/fylkesmann) følger.
Baasmo Christiansen spiller like tafatt for system som Bjørn Sand gjorde i 1972, men har fått med seg Nirvana-tskjorte fra samme salg som Stig Henrik Hoff i «Los Bando».
Anne Marit Jacobsen leverer den beste enkeltprestasjonen, selv om hun har tendenser til overspill når det blir for mye Karate Kid.
Atle Antonsens er selvsagt fantastisk i hver rolle han spiller, men klarer ikke helt å få noen av dem til å stå helt ut, med unntak av den helt håpløse arkitekten.
Om man ser på dette som en dokumentasjon på hvor livredd norsk filmbransje er for å prøve noe nytt, siden denne kommer midt i en rekke av gjeninnspillinger fra de siste årene er det interessant.
Muligens vil den også fungere som tidsdokument når den neste versjonen av «Norske Byggeklosser» lages i 2064.
Men forhåpentligvis er det slutt på dette tullet nå.
| 0
|
112278
|
Filmanmeldelse «Los Bando»:Reisen til rockestjernen
Ungdommen overbeviser stort i sprudlende musikalsk langtur.
Komedie:
Los Bando
Norge, tillatt for alle
Med: Jonas Hoff Oftebro, Tage Hogness, Jakob Dyrud, Tiril Marie Høistad Berger.
Regi:
Christian Lo
Manus: Arild Tryggestad
Så, du trodde ikke den oppvoksende slekt spiller i band lenger?
Det kan vise seg at et par tenåringer på Helgøya i Hedmark fremdeles driver med slikt.
Grimm (Tage Hogness) og Aksel (Jakob Dyrud) er riktignok noe uenige om kvaliteten på sitt eget prosjekt, «Los Bando Immortale».
I den forstand at Aksel tror han er en fantastisk vokalist, mens en rusten sykkel under vann hadde gjort jobben bedre.
Det hindrer ham ikke fra å ha voldsomme ambisjoner.
Derfor melder han dem på NM i Rock…
i Tromsø.
Det er bare et lite problem:
Duoen har ikke penger til fly.
Og foreldrene kan av ulike grunner ikke kjøre.
Redningen blir en oransjelakkert bobil - og Martin (Jonas Hoff Oftebro).
Faren (Nils Ole Oftebro) prøver å få ham til å ta over familiens lakkeringsverksted.
Egentlig drømmer han om noe helt annet.
Bandet med seg Thilda (Tiril Marie Høistad Berge ) som musikalsk støtte.
En ni år gammel bitter cellist som løfter bandet til noe Honningbarna-inspirert, som imponerer hver gang hun er foran kamera.
Reisen og manus i seg selv er ikke spesielt originalt, ikke minst siden NM i Rock knapt har vært arrangert siden 1980.
Men det presenteres veltimet, ganske overbevisende og veldig underholdende.
Regissør Christian
Lo får magi ut av unge skuespillere helt ned i barnehagealder.
Vinstrakaren har tidligere laget barnefilm om asylpolitikk og mobbing, her viser han sine virkelige kvaliteter.
Dyrud og Hogness (som også var med Lo i kortfilmen «Fra mus til menn») er troverdige i et filmunivers som virker å være fritt for både Kygo, EDM og P3.
Berge imponererer og løfter historien, som en slags uekte lillesøster til de finske cellorockerne Apocalyptica.
Oftebro leder an, både som bobilsjåfør med rallykompetanse og opprørsk ungdom.
Også når han himler med øynene mot sin egen kjødelige far.
Kort sagt:
Alle under 25 imponerer.
Se den alene på grunn av dem.
Legg merke til at voksenrollene er passende karikerte for å la dem skinne.
Foreldrene som krangler, men elsker Motorpyscho-låten «Feel».
Den joviale politimannen som skal gå av med pensjon.
Jesusråneren med aggresjonsproblem og snille banneord som «safran» og «herbarium».
Og Hans-Erik Dyvik Husby i en tungpustet vedhuggende parodi på seg selv, der han erklærer rocken død.
Jeg tviler på at særlig mange i målgruppen egentlig vet hva denne «rocken» er.
Men flere av dem kommer til å å puste liv i den etter dette.
| 1
|
112279
|
Konsertanmeldelse:Kygo, Telenor Arena
Som liveartist krysser Kygo kontinuerlig grensen mellom folkelig og upersonlig.
På bussturen ut til Telenor Arena filosoferer to gladpussa konsertgjengere om hva som kan gjøre Kygos konsert like utenfor Oslo verdt pengene.
–
Han bør ha med seg noen gjester, sier hun.
–
Og så må han by litt på seg selv.
Gjerne prate litt, sier han.
Så ler de forventningsfullt.
Disse unge svermerne er inne på noe vesentlig.
Finnes det et menneske av kjøtt og blod – med ønsker, behov og personlighet – inni Kyrre Gørvell-Dahlls postkort-formaterte og gjennomeuforiske solfaktor-50-pop?
Konserten i Telenor Arena gir ingen åpenbare svar på spørsmålet.
Vår mann entrer scenen til filmtrailer-aktig stemningsmusikk, slår på noen trommer en stakket stund og gyver så løs på en «Never Let You Go» som klappes frem som et fotballag.
«Er det noe liv, Oslo?».
Kygo danser, nynner og – fremfor alt – klapper nesten egenhendig fram et bekreftende svar i løpet av «Stay».
Men der «Sunrise» kunne spikret opplevelsen til stadionveggene for alvor, gjør en uinspirert Jason Walker lite for å assistere hovedpersonen.
En langt bedre figur gjør Justin Jesso på «Stargazing» – et tidlig høydepunkt i kraft av energi og innlevelse.
Kygo spiller naturlig nok også sine lett modifiserte – eller MIDIfiserte – utgaver av andres låter.
Her treffes og bommes det – dessverre med vekt på det sistnevnte.
Ellie Goulding og Selena Gomez blir ikke det samme på boks, og Marvin Gayes «Sexual Healing» i blyg bergensdrakt er fortsatt ingen god idé.
En U2-låt klasker all oppdrift ut av konserten, og folk valfarter mot toaletter og barer.
Gørvell-Dahlls lette, men tungt kringkastede tangentklimpring redder ikke showet alene – ei heller de flere tusen blinkende armbåndene som er delt ut til publikum.
Men tidvis er stemningen elektrisk – også musikalsk.
En formsterk Bonnie McKee løfter «Riding Shotgun» så høyt opp under arenataket den kommer.
Og moderne monumenter som «Kids In Love» og «Firestone» er selvsagt sikre kort idet aftenen rundes av.
Innvendingen blir dog at det hele litt for ofte føles som en OL-seremoni:
Lyden er god og lyset proft og fint, men ethvert tilløp til kunstnerisk friksjon glimrer med sitt fravær.
Personligheten Kyrre Gørvell-Dahll meldes fortsatt savnet, med andre ord.
| 0
|
112280
|
Teateranmeldelse:«Prisen» – Velspilt kammerspill
Det er en sår og vemodig bunnklang i dette velspilte kammerspillet i Kjetil Bang-Hansens sobre regi.
Vi står overfor en brytningstid – 1968 – og voksne mennesker som preges av en gammel tid og gamle minner, og som ikke helt vet hvordan de skal håndtere sine liv i et Amerika som er i total endring.
Dette belyser den aldrende dramatiker Miller gjennom en fortelling om to brødres ulike veivalg, der de dunkle og mørke sannheter gradvis trekkes ut av skuffen.
Rammen er salget av en bygård der de engang bodde før faren gikk konk under det store krakket.
På loftet er familiens gamle møbler samlet.
Millers historie spinnes rundt verdier; hva er et gammelt møbel verdt?
Er den reelle pris forenelig med den verdien den har for eieren?
Og hvordan er sammenhengen mellom pris og verdi i ens egne liv.
Hvorfor velger noen plikten, mens andre blir ”et redskap for berømmelse i en hengemyr av suksess og bankbøker” – for å sitere Miller.
Millers tekst preges av erfaring og levd liv.
Det samme kan sies om teamet foran og bak scenen.
I Alsakers scenografiske loftsrom kjenner du eimen av tid som er forsvunnet, og i Bang-Hansen regi er det ofte små nyanser som antyder det symbolske i hvilke arvegods vi tar med oss i livet, enten vi vil eller ikke.
Det som i utgangspunktet var en konflikt mellom han som ble den pliktoppfyllende sønn og broren som ble den suksessrike legen, vokser til en noe langt større og mer tragisk sannhet.
Den ene broren droppet studiene for å støtte faren økonomisk, og ble en traust politimann.
Naget til broren slippes løs når de endelig møtes etter 16 år etter farens død, på det gamle loftet.
Den suksessfylte bror søker nåde, men ikke for enhver pris.
Kim Haugen og Per Frisch veksler sømløst om å ha ”retten” på sin side.
Det er en brødreduell som bunner i hat og kjærlighet.
Haugen viser med små nyanser hvordan den trauste politimann veksler mellom et lite håp om forsoning og et raseri som skyldes både misunnelse og innsikt.
Iren Reppen er et velfungerende eksempel på en kone som ”stand by her man” i etterkrigstidens Amerikas, men som likevel benytter enhver anledning til å gnåle om hans karriereplaner.
En sann svir er det å se ringreven Helge Jordal i manesjen igjen.
Han karikerer med glans den gamle jøden Solomon, brukthandleren som skal sette prisen på loftsmøblementet til de to brødrene.
Han bringer inn humor med sin blotte tilstedeværelse og med sine herlig overdrevne og veldreide formuleringer.
Arthur Miller var selv av jødisk opphav, og denne rollen er en liten fortelling i seg selv om jødens evne til å reise seg.
Der brødrenes konkursslåtte far satte seg i stolen og levde på sønnen, er Solomon en skikkelse som gjenkjenner verdien av et liv, og griper sjansen når den byr seg.
Særlig hvis han øyner muligheten til å tjene noen kroner.
Forestillingen manglet noe driv under premieren, men den har alle muligheter til å løsne på det under en lengre turné med Riksteatret.
Den byr på godt spill og en god tekst – begge deler vokser etter at man har sett stykket.
Borghild Maaland
| 1
|
112282
|
Lettbeint om gåing.Erling Kagge:
«Å gå - ett skritt av gangen»
Erling Kagge vil så gjerne bygge en filosofisk himmel over sin egen glede ved å gå.
Det går sånn passe.
Hvor enkel kan en tekst være før den tipper over i det banale?
Spørsmålet trenger seg på underveis i lesningen av Erling Kagges nye bok.
Tidligere har han med suksess skrevet om stillhet, og oppskriften synes å være det samme med denne boken:
En blanding av egne erfaringer som polfarer og fjellbestiger, historier om ting han har opplevd underveis i livet, ispedd litt poesi og en del standardfilosofi av det aller mest tilgjengelige slaget.
Det gir vel en slags ekstra glede å kunne krydre sin egen prosa med sitater av Heidegger, Bourdieu – og selvsagt forfatterens gamle venn Arne Næss.
Blant de mer skjønnlitterære forfatterne Kagge henter sitater fra finner vi også helt åpenbare valg i denne sammenheng, som for eksempel Henry David Thoreau og Tomas Espedal.
Begge har skrevet bøker om gåing av høy litterær kvalitet som jeg gjerne anbefaler videre.
Når det er Erling Kagges egne tanker som skal fram i lyset, gir det åpning for språkblomster av typen:
«Hvorfor går vi?»
«Hvorfor går jeg?»
«Hva går jeg fra og hva går jeg til?»
Og ikke minst denne:
«Livet varer lenger når du går.
Å gå forlenger øyeblikkene».
Det er også litt vanskelig å lodde særlig dybde i en setning som:
«Du kan alltid snu, hvert minutt på døgnet, men veien tilbake blir en annen».
Man kan gå med andre ord gå tur i Kagges dypeste tanker uten å bli våt på beina.
Nå skal det også sies at boken stort sett er greit og klart skrevet, og at den i all sin enkelhet sikkert også kan fungere oppmuntrende for mange lesere som gjenkjenner forfatterens glede ved å gå.
Et hovedbudskap er vel at vi alle bør gå mer, for å komme i nærmere kontakt med vår opprinnelige tilværelse som oppreiste oppdagere.
Mest av alt fremstår Erling Kagge i denne boken som en mellomting av gammel indianer, Snåsamannen og Fridtjof Nansen.
Det er uten tvil en miks som vil gå hjem hos mange.
Blant dem som blir takket i etterordet til denne lille boken, finner vi Folkehelseinstituttets direktør Camilla Stoltenberg.
Det gir mening.
Som et snusfornuftig innspill til folkehelsen er en bok om gleden ved å gå, skrevet av en kjendisforfatter, sikkert noe helsemyndighetene kan hilse hjertelig velkommen.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112283
|
Filmanmeldelse «Petter Kanin»:Sånn passe gøy på landet
Beatrix
Potters «Petter Kanin» i idéfattig animert utgave.
ANIMASJON/BARNEFILM
«Petter Kanin» («Peter Rabbit»)
Australia/England/USA.
6 år.
Regi: Will Gluck.
Med: Rose Byrne, Domhnall Gleeson.
Norske stemmer:
Christoffer Staib, Anders Bye, Siri Nilsen.
De voksne menneskene med dyrehoder i «Tales Of Beatrix Potter» (1971) – ballettfilmen basert på den britiske forfatterens historier, som tilsynelatende gikk i loop på NRK på sytti- og åttitallet – innstilte en livslang angst for den britiske landsbygda i undertegnede.
Jeg oppfattet det jeg så som hedensk, okkult – tvers gjennom skummelt.
Denne filmatiseringen av «Petter Kanin», løst basert på Potters debutbok fra 1902, kommer neppe til å gjøre et tilsvarende inntrykk på noen.
Petter Kanin, familien og vennene hans bor ved siden av gamle Gregersens grønnsakshage.
Petter er foreldreløs; Gregersen bakte faren hans i en pai.
Det har ikke avskrekket Petter fra å gjøre stadige raid i hagen, noe som en dag gjør Gregersen så rasende at han faller død om.
Inn flytter grandonkelbarnet Thomas (Gleeson), som motvillig forlater et liv i London når han arver huset.
Han har null interesse for livet på landet, i alle fall til han treffer naboen Bea (Byrne).
Hun er maler, og kaninenes beste venn.
Det utvikler seg til krig mellom Thomas og dyrene.
Den står om både gulrøttene og Beas gunst.
Når «Petter Kanin» først er i gang, har ikke filmskaperne sort flere ideer enn knall og fall, smell og pang, og mer knall og fall.
Historien føles simpelt tynn, og vi føler ikke at vi blir godt nok kjent med dyrene – ikke en gang Petter selv.
Og hvor i all verden blir det av den milde Beatrix
Potter i alt dette Tom- og Jerry-aktige levenet?
Litt London-turistreklame blir det dog tid til – nok et tegn på at den britiske filmbransjen er aldeles livredd for den potensielt isolerende Brexit-effekten.
Mødre kan kose seg i Domhnall Gleesons selskap.
En strunk, kultivert og litt feminin brite av Hugh Grant-skolen.
Fedre kan drømme om å bli «tatt hånd om» av den australske åpenbaringen Rose Byrne.
Barna vil være tilstrekkelig underholdt mens den står på, og vil glemme filmen i sekundet den er over.
Ett er sikkert:
Det finnes slett ingen grunn til å se denne før man har sett den andre aktuelle barnefilmen som blander «live action» og animasjon, og er basert på et engelsk eventyr, i disse dager.
Nemlig «Paddington 2» – en av fjorårets beste filmer, uavhengig av sjanger og målgruppe.
| 0
|
112284
|
Filmanmeldelse «The Florida Project»:Trassige liv
På skråplanet i solskinnsstaten.
DRAMA
«The Florida Project»
USA. 9 år.
Regi:
Sean Baker.
Med: Willem Dafoe, Brooklynn Prince, Bria Vinaite.
De som har kjørt til Disneys «Magic Kingdom» («det lykkeligste stedet på kloden!») eller Universal-parken i Orlando, Florida, har sett dem:
Motellene og boligene langs veien, klemt inn mellom de skrikende gavebutikkene og fastfood-sjappene, som midlertidig huser den nye, hjemløse amerikanske underklassen.
Menneskene som den hittil siste «finanskrisen» slukte og spyttet ut igjen.
Det er her vi treffer Moonee (Prince) i «The Florida Project».
Hun bor sammen med moren Halley (Vinaite) på et lite rom i «The Magic Castle», og vet ennå ikke hvilke håpløse forhold hun vokser opp under.
Motellet er malt lilla, med gultoner, og er generelt en estetisk rift i hornhinnen.
Men for Moonee er det – ganske riktig – magisk.
Hun er seks år gammel, det er sommerferie, og hver dag er et eventyr.
Ingen kommer til å utrope Halley til årets mamma.
Hun har en caps som det står «Can we smoke weed in here?» på, og har tilsynelatende ingen planer om å ta seg sammen og få seg en jobb.
Men elsker hun datteren?
Ja.
Så mye at hun er villig til å gjøre ting hun vet er dumt for å holde datteren med egg og bacon og iskrem.
«The Florida Project» fremstår lenge som et slags cinéma vérité-arbeid, en bit av livet som observerer en håndfull mennesker uten å gjøre noe stort nummer av noe som helst, drevet fremover av fabelaktige naturalistiske skuespillerprestasjoner og knallfin kinematografi.
Regissør Sean Baker venter lenge før han sprøyter inn det avsluttende dramaet.
Vi ser det som skjer gjennom Moonees øyne.
Hun går ikke sulten, og vet ikke at hun er fattig.
Og om hun vet det – vel, så bryr hun seg ikke.
Hun går på oppdagerferd i de fraflyttede boligene i nærmiljøet likevel.
Det er moren som må absorbere de daglige ydmykelsene.
Dersom de hadde gitt Oscar-statuetter for beste kvinnelige hovedrolle til barn, måtte Brooklynn Prince fått den.
Hun gjør en uforglemmelig innsats, og er akkurat like skrikete og skrålete, rørete og rotete som seks år gamle barn gjerne er.
Vekselvis bedårende og utmattende.
Næringsvett har hun også.
Også Vinaite og Willem Dafoe gjør sitt for at «The Florida Project» blir en film om et mikrosamfunn man liksom ikke bare iakttar, men føler at man blir en deltaker i.
Sistnevnte, som bestyreren Bobby, spiller mot type.
Han er en vanlig god mann, verken mer eller mindre.
En mann som gjør så godt han kan.
Dafoe er – som filmen for øvrig – usentimental og ytterst troverdig.
(Akademiet har nominert ham for innsatsen, og det skulle bare mangle).
Baker «skjøt» den forrige filmen sin, «Tangerine» (2015), med en iPhone.
Her får han hjelp av fotografen Alexis Zabe.
Sammen avstedkommer de to noe bemerkelsesverdig, da de får disse grelle, vulgære miljøene til å fremstå som vakre, fulle av liv.
Skadeskutt liv, riktignok, men liv okke som.
«The Florida Project» gjør noe edelt:
Den gir verdighet til mennesker som ikke ofte blir sett på som verdige, verken i kunsten eller livet.
En strålende, oppslukende film.
| 1
|
112285
|
Showanmeldelse «Tre elefanter i rommet»:Østrogenbombe
Underholdningen på jenteturen til hovedstaden er i boks.
SHOW/REVY
«Tre elefanter i rommet»
Spilles på Latter i Oslo onsdag til lørdag til og med 26. mai
Med: Cecilie Steinmann Neess, Linn Skåber, Hege Schøyen
Regi:
Vemund Vik
At det der «elefanten i rommet»-begrepet begynner å bli forslitt, illustreres greit ved at det i mars skal spilles et annet show med tittelen «Elefanten i rummet» (på svensk) med David Batra på Latter på Akers Brygge i Oslo.
Og skal vi pirke – det skal vi selvsagt – må det sies at overbygningen i den nye forestillingen til Cecilie Steinmann Neess, Linn Skåber og Hege Schøyen, knirker en del.
Slett ikke alle numrene i dette showet dreier seg så vidt jeg kan skjønne om «åpenbare sannheter som ikke nevnes» (definisjon: Wikipedia).
Skal vi pirke litt til, vil enkelte oppfatte det relativt alvorlige sangnummeret om døden som malplassert.
Jeg ville glatt byttet det ut med noe ærlig tullball.
Men når det er sagt er det liten tvil om at «Tre elefanter i rommet» er valuta for pengene.
En blivende slager for kvinner av et par-tre generasjoner, samt mennene som ikke har hatt noe annet valg enn å bli med dem.
Vi snakker om tre særdeles dyktige kvinns her:
Hege Schøyen, komikkens Wenche Foss – er det noe å si på at hun er blitt så folkekjær?
Nei.
Den gla’vulgære, burleske Linn Skåber, som har en ekstrem evne til å få alt til å se spontant ut, som om det hun sier akkurat datt ned i henne, er også hun på god vei til å bli like vel anskrevet.
Heller ikke underlig.
Til sist, og yngstekvinne:
Cecilie Steinmann Neess, noe så sjeldent som en norsk «stand up»-komiker som er morsom, og som viser allround-kvaliteter som skuespiller og sanger (ikke minst i paradenummeret
«En liten jøde i lave sko», som riktignok har et par år på nakken).
Sistnevnte virker innledningsvis til å være et slags sentrum i showet, en yngre søster som Skåber og Schøyen kan både overøse med «gode råd» og hakke på («har du ikke lyst på baaaarn?»).
Men det blir snart klart at «Tre elefanter i rommet», oppfølgeren til «Latter på latter» i 2013, er et ganske typisk «show» – sketsjer, monologer og sangnumre i løsvekt – som handler litt om alt.
Sangen der de tre er husmødre på femtitallet, er kostelig – og dessuten gledelig grisete.
Det samme gjelder nummeret der de spiller alle gjestene i et bryllup.
Veldig gøy blir det når de gir seg de «alternative» russelåtene i vold.
Først Schøyen som «lyrisk sopran» («en fuckboy tar alt det han vil ha»).
Dernest Steinmann Neess med sin stev-, lokk- og kvadvariant.
Til sist en tekkelig, politisk korrekt Skåber.
«I kveld er et lov å sette grenser», synger lederen for «Team Samtykke 2018».
Skåber som «pølsedronningen fra Oppsal» har dobbelt bunn, selvsagt, og vel så det, i nok en god sekvens om damenes «topptiår» – henholdsvis sytti-, åtti- og nittitallet.
Bandet er også bra.
Egentlig lite svakt å spore i løpet av de 80 minuttene «Tre elefanter i rommet» varer.
Det er en glede å se så flinke folk gjøre jobben sin godt.
| 1
|
112286
|
Konsertanmeldelse a-ha:Norsk pophistorie i finstas
Elegante akustiske øyeblikk med a-ha.
KONSERT: a-ha
STED:
Oslo Spektrum
PUBLIKUM:
Ca. 6000 (fullt)
AKTUELT ALBUM:
«MTV Unplugged – Summer Solstice»
Det er som nordmann- og kvinne fullt mulig å få et litt utmattet forhold til a-ha.
For noen primadonnaer!
Krangler hele tiden, jo.
Tar farvel og sier «hei, vi er tilbake!» stadig vekk.
Er det ikke noe nesten parodisk sørgmodig ved musikken deres?
Hvorfor høres albumene deres alltid ut som kompromisser?
Men så var det disse låtene da.
Nordmannen- og kvinnens eventuelt mildt antagonistiske forhold til trioen ender som regel idet man aktivt lytter til dem igjen.
Eller ser dem på scenen.
De tre er nå ute på det de kaller sin «unplugged»-turné.
Det betyr i praksis at sangene er spilt på akustiske instrumenter, i nye arrangementer signert fenomenet Lars Horntveth.
Det er gode nyheter for X-faktoren i a-ha, Morten Harket.
En a-ha-konsert fungerer ikke dersom Harket ikke fungerer.
I dette formatet fungerer han bortimot perfekt.
Han slipper å kjempe mot en vegg av elektronisk lyd, og kan tillate seg å korte ned enkelte av de mest atletisk lange tonene.
Det er en krevende idrett han driver med.
Marginene er små.
58 år gamle menn er normalt ikke sølvgutter lenger.
Noen få ganger tar man seg i å tenke at Harket liksom er i drift bort fra musikken.
Da fikler han med øremonitoren og ser litt bortkommen ut.
Men det skjer ikke ofte, og han henter seg alltid inn igjen umiddelbart.
Det er fremdeles en ualminnelig vakker lyd han lager.
Sceneproduksjonen er ren og lekker.
Runde former over alt; de tre står i en sirkel av lys helt i midten.
Tre videoskjermer over scenen tennes etter en stund, en stor én bakerst viser nasjonalromantiske bilder hentet fra Mortens Skalleruds kortfilm «A Year Along An Abandoned Road» (1991).
Vinter blir til vår blir til sommer blir til vinter igjen i Børfjord.
Bandet må være det beste a-ha noen gang har hatt.
Horntveth spiller litt av alt, Morten Qvenild spiller alt med tangenter.
Bassist Even Ormestad står for 90% av bevegelsen vi ser på scenen, trommeslager Karl Oluf Wennerberg svinger følsomt.
En gang i tiden bestemte noen at rock- og popband alltid må ha kvinnelig strykerseksjon. a-has består av Madeleine Ossum på fiolin, Emilie Heldahl Lidsheim på bratsj og Tove Margrethe Erikstad på cello.
De tre synger fint også.
Til og med Paal Waaktaar Savoy har lagt igjen grønsjklærne hjemme.
Han stiller i dressjakke og kledelig hatt.
Magne Furuholmen – som alltid kveldens «master of ceremonies» – har blå dress.
Harket har designerjans og skinnjakke.
Der går et gisp gjennom minst halve salen idet han lar sistnevnte plagg falle etter «I’ve Been Losing You».
Den gjestes av selveste Susanne Sundfør, Norges mest distinkte kvinnelige vokalist.
Hun blir litt borte i den, faktisk, og er mikset for lavt i lydbildet.
Hun kommer sterkere tilbake senere, i «The Sun Always Shines On TV».
I den kommer valøren hennes til sin rett.
Sangene er ikke dramatisk annerledes.
Men de er annerledes.
«Forever Not Yours», der «Mags» lager spinettlyder på keyboardet og Erikstad spiller pizzicato på celloen, har aldri vært bedre.
«Stay
On These Roads» er nesten smertefullt pen og ensom i dette arrangementet.
Morten synger en vits om Paal i «Manhattan Skyline».
Men jeg fikk ikke helt med meg hva det var han sang.
«Memorial Beach» blir badet i rødt lys og taffeltoner.
Det er skjedd noe med lyden i Oslo Spektrum i senere år:
Den er blitt god.
Bandet låter luksuriøst, deilig.
«Summer Moved On» – noe à la den optimale a-ha sangen, både euforisk og bunnløst melankolsk på én og samme tid – mister ingenting av dramatikken sin.
Og ja, de børster støv av den gamle Bridges-låten «The Vacant», nå kalt «Sox Of The Fox».
Harket introduserer den med å fortelle om da han så Paal og Magne spille den i 1979.
Opplevelsen forandret livet hans.
«Showet er som det er, vi sitter og synger og spiller», sier Furuholmen på et tidspunkt.
Av og til savner man de store synthesizercrescendoene og den bløtkakeaktige produksjonen fra originalinnspillingene.
Mange av oss liker jo de crescendoene og de bløtkakene.
Aftenen avsluttes med – gjett tre ganger – «Take On Me».
Den infantile sprettenheten er borte, låten er nå en slags vuggesang.
Det er ikke nødvendigvis slik vi vil høre Norges største popmusikkstolthet resten av livene våre.
Men det er jammen fint å høre den slik akkurat nå.
| 1
|
112289
|
Mesterlig norsk roman!Bokanmeldelse:
Tore Kvæven:
«Når landet mørknar»
Tore Kvævens nye historiske roman om menneskene i middelalderen er så mesterlig og makeløst skildret at VGs anmelder måtte lese noen kapitler flere ganger.
Grønland, år 1293:
Tenåringen Arnar jakter hvalross i den iskalde fjorden ved Vesterbygda.
Jakten blir dramatisk og farlig og skal få skjebnesvangre følger i årene som kommer.
Men jakten munner også ut i unge Arnars møte med enda yngre Eir, som blir hans livs store kjærlighet.
«Når landet mørknar» er ingen kjærlighetsroman – men den er dét også.
Den er slett ingen krim – selv om mange ofre faller for øks og sverd.
Spennende, ja, men ingen thriller.
Kritikerrost debut:
Storslått vikingepos!
(VG+)
Som historisk roman tegner boken et intenst og troverdig bilde av det harde livet på Grønland i middelalderen.
Samtidig portretterer den en gruppe mennesker så nært og varmt at de paraderer på rekke og rad foran leseren – lys levende og fylt med alle de motsetninger som former hver og en av oss.
Leken roman
Å oppsummere handlingen er vrient, for romanen følger livets små og store tildragelser fra dag til dag, fra år til år.
Den handler om alt fra å koke suppe på fiskebein til blodige slag der ætt står mot ætt og der rasende rivaler kjemper om en kvinnes gunst.
Som et sentralt bakteppe for handlingen står rivningene mellom troen på de gamle norrøne guder og Hvitekrist – og motsetningene mellom bosetterne og skrælingene.
Dette er en leken roman.
Ikke bare følger vi tankene til hovedpersonene.
Forfatteren besjeler også hvalross og hai, fugler og dyr.
Et dristig grep, ja, men som leser tror jeg på tankene til en svømmende isbjørn og til haien som vurderer om bjørnen mon er et dugende måltid.
Måtte lese flere ganger
Selv grønlandsnaturen – isfjellene og breene, fjellene og fjordene, vinden og regnet – får sin egen, distinkte stemme.
Kapitlene om et dramatisk forlis – og den videre ferden til skipets mastefisk – måtte jeg lese flere ganger, så imponert ble jeg.
Kvævens research er formidabel.
Det er ikke den ting han ikke vet om matlaging, klær, dyreliv, våpen, båtkonstruksjon og fangst- og fisketeknikker på Grønland for nesten tusen år siden.
Språket har en egen verdi.
Kvævens nynorsk er melodiøs og lyrisk.
Språk og handling veves sammen til en helhet.
I teksten aner jeg inspirasjon fra så ulike forfattere som Vera Henriksen og Trygve Gulbranssen, og selvsagt Sigrid Undset.
«Velskrevet, spennende og fengslende,» skrev jeg i min VG-anmeldelse av Kvævens debutroman «Hard er mitt lands lov» i 2011.
I årets roman har han tilført en litterær lekenhet og psykologisk dybde som imponerer meg stort.
Anmeldt av:
Tom Egeland
| 1
|
112290
|
Filmanmeldelse «Fifty Shades Freed»:Tre ganger tre adjø
De har lovet at den tredje filmen blir den siste.
Nå er det viktig at de holder ord.
EROTISK DRAMA
«Fifty Shades Freed»
USA.
15 år.
Regi:
James Foley.
Med: Dakota Johnson, Jamie Dornan, Rita Ora, Luke Grimes.
Ingen skal kunne beskylde denne anmelder for å være forutinntatt.
Har jeg sett de to foregående «Fifty Shades»-filmene?
Nei.
Har jeg lest bøkene?
Det skulle tatt seg ut.
Men hei.
Jeg har konsultert handlingsreferatene på Wikipedia.
Profesjonell til fingerspissene!
Helt hvordan «Fifty Shades Freed», den tredje og antagelig siste (aldri si aldri i Hollywood, baby) filmen i «trilogien» basert på E. L. James’ «romaner», skal passe inn i den rådende tidsånden – #metoo og alt det der – er sannelig ikke godt å si.
Det er, som alle interesserte allerede vil vite, en film om en ung kvinne, Anastasia Steel, som gifter seg med sin tidligere «stalker», en «sadist» ved navn Christian Grey, rik på penger, sexleketøy og mamma-«issues».
Hver for seg er Anastasia og Christian usjarmerende og gjennomgripende uinteressante mennesker.
Sammen er de aldeles gyselige.
To drittunger med penger, hva kan være eklere?
De er et slikt par man for enhver pris ønsker å styre klar av om man skulle møte dem i selskapslivet.
Så har de tilsynelatende ikke mange venner heller.
Anastasia har, om jeg har forstått riktig, aldri hatt sex med noen andre enn Christian.
Nå har hun smidd seg inn i hans gylne bur.
Livvakter følger henne hvor enn hun går.
Husbonden stoler ikke på henne for fem øre.
Han blir rasende når hun snakker om barn.
Hvilket hun begynner med umiddelbart.
De to virker genuint fremmede for hverandre, et inntrykk som forsterkes av at Dakota Johnson og Jamie Dornan har en så ikke-eksisterende kjemi at det ser ut som om de møter hverandre for første gang i hver bidige scene.
Forholdet er stint av mistro, og Christian kan fly i flint hvert øyeblikk.
Det må jo være som å leve i et mareritt, hva?
Visstnok ikke!
Det er åpenbart ingen ting en fullstendig umotivert tur til Aspen, med privatfly, eller en like tåpelig biljakt, i en flott bil, ikke kan veie opp for.
Disse menneskene elsker nok ikke hverandre.
Men de elsker det de kan bruke hverandre til.
Fnisete, fjollete pulings inntreffer hvert tiende minutt – altså omtrent med den samme hyppigheten som i en god, gammeldags pornofilm.
Men vi ser ikke mye sex.
(Desto mer til Johnsons pupper, som stadig er ute.
Fine de, det er ikke det).
«Krimplottet» som skal utgjøre en slags kjerne i «Fifty Shades Freed», og som involverer Anastasias tidligere sjef Jack Hyde (Eric Johnson), en mann hun nå har tatt plassen til, er så tynt at det praktisk talt ikke eksisterer.
Krydderet – snakket om graviditeter og innbilte utroskapsforhold – kunne til nød fylt opp en halv episode i en middels såpeopera.
Det er ikke temaet – vaniljevarianten av BDSM, underkastelse og masochisme; en eldgammel arketyp i den erotiske litteraturen – som gjør «Fifty Shades Freed» til en dårlig film.
«Fifty Shades Freed» er dårlig fordi manuset er elendig.
Virkelig elendig.
Det er ikke mer mystisk enn som så.
Og er det ikke slik at «Fifty Shades» ikke egentlig handler om sex i det hele tatt, men om rikdom?
I så måte kan det sies at vår vulgære tid har fått omtrent den «trilogien» den fortjener.
| 0
|
112291
|
Plateanmeldelse:Darling West – «While I Was Asleep»
Country for dem som drømmer om et annet Amerika.
ALBUM:
COUNTRY
Darling West
«While I Was Asleep»
(Jansen)
Av ulike grunner er vi ekstremt gode til dette med amerikansk musikk i dette landet.
Hvorfor skal vi ikke dvele så mye med.
Denne trioens tredje album er i alle fall en bekreftelse på at det står mer enn ganske så bra til med det kvalitative nivået også.
Ekteparet Mari og Tor Egil Kreken, som kan finne på å være backingbandet til for eksempel Marit Larsen når de ikke er trio med Kjetil Steensnæs, er i tillegg så hyperaktive at det er skummelt.
Tor Egil Kreken bidrar på to utgivelser bare denne fredagen alene.
Det bør ikke være noen overraskelse at begge er gode (finn debuten til Borgar Storebråten på dertil egnede strømmetjeneste).
Men hans eget band står i en særstilling.
Det er fordi oppfølgeren til Spellemansvinneren «Vinyl and a Heartache» er full av overraskelser.
Et nedtonet bluegrasspreg sammenlignet med tidligere var kanskje å forvente.
Tilførselen av trommis Thomas Gallatin er mer sentral.
Han og Kreken har samarbeidet tidligere.
Her driver han opp tempoet og trekker trioen i alle fall opp til, tja, syttitallet i tidskulør.
Musikalske farger som kler dem godt.
Det gir en bedre helhet, mer kompakt og konsekvent.
Og en kontrollert rytme i albumet – både i oppbygging og avrunding.
Låtene kan fremdeles føles noe formelbaserte, i den forstand at de minner om mye man har hørt før.
Her spilles det i alle fall, fra coverestetikk til vokalklang med ærlige, lånte kort.
Man kommer ikke unna at de har et definitivt distinkt særpreg.
Slik kommer de seg unna med det meste, kanskje med unntak av å låne munnspillriffene til Bruce Springsteen.
Like fullt:
De trengte kanskje ikke holde sjangeren så hardt i hånden.
Noen ganger er det nesten som om man vet nøyaktig når banjoen kommer inn og hvordan sliden kommer til å bevege seg.
Og til og med hvordan harmoniene kommer til å avslutte.
Det er uansett litt av sjangerens utfordring.
Og gjør at Darling West fremstår tryggere som komponister, låtskrivere og band.
Ikke det dummeste å våkne opp til.
BESTE LÅT:
«Ballad Of An Outlaw»
| 1
|
112292
|
TV-anmeldelse «Bra godt»:Magert
Seksbarnsmor (51) og voksent barn (48) krangler om maten.
LIVSSTILSPROGRAM
«Bra godt»
Norsk TV-serie i 28 deler, TV 2 mandag-torsdag kl. 18.00
Programledere:
Klaus Sonstad, Berit Nordstrand
Gode nyheter for alle som måtte savne den milde og velmenende pedagogikken fra Skolefjernsynets velmaktsdager:
«Bra godt», lansert som et «livsstilsprogram», er en serie med 28 TV-programmer om heimkunnskap.
Klaus Sonstad gjør sin beste joviale trønder i møte med legen, kostholdseksperten og seksbarnsmoren Berit Nordstrand.
Sonstad er glad i mat, en smule overvektig, og blir like overrasket hver gang Nordstrand disker opp med noe godt som også er sunt.
«Vi skal kose oss mer, ikke mindre», lover den strenge, men blide Nordstrand.
Hun er skeptisk til vegetabilsk fett, hvitt sukker, karbohydrater og «skrotmat».
Desto mer glad i alt økologisk, tjukkmelk fra «lykkelige kyr» (som hun lager pana cotta av) og ris som har «skallet på».
Hun smugler inn fire ansjos i pannekakene hun lager til barna.
De ferdige lappene smaker visstnok mest banan, men får likevel datteren hennes til å utbryte at moren må slutte å «ødelegge hver eneste gode ting i verden!».
Sonstad får på sin side ned en brødskive med sennepssild, rødløk og persille, og noterer seg naturlig nok for en personlig seier.
Av og til stikker Sonstad av til supermarkedet for å snakke med folkedypet om ernæringskunnskapene deres.
Av og til krangler han med Nordstrand om mengden kylling han kan unne seg, kontra mengden tzatziki.
Av og til serverer han en vittighet.
Hovedproblemet med «Bra godt» er at den ikke klarer å lage medrivende TV av selve matlagingen (det er fullt mulig, som vi vet).
Det blir liksom ikke nok tempo i kokkeleringen.
Noe annet litt uheldig er at den feite pizzaen som Sonstad lager i introen til hvert program, med pepperoni og fire typer ost, ser vidunderlig ut.
Anmeldelsen er basert på fire av 28 episoder
| 0
|
112293
|
Filmanmeldelse «Utøya 22. juli»:Helvete på norsk jord
En grufull film om en grufull dag.
DRAMA
«Utøya 22. juli»
Norge.
Regi:
Erik Poppe.
Med:
Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen, Ingeborg Esnes, Sorosh Sadat med flere.
Det kommer andre og annerledes filmer om terroren i Oslo i 2011 ved siden av Erik Poppes «Utøya 22. juli».
De kommer snart.
Den britiske regissøren Paul Greengrass’ «Norway», basert på Åsne Seierstads bok «En av oss», er rett rundt hjørnet.
En svensk dokumentar, «Reconstructing Utøya», ventes i høst.
NRKs dramaserie «22. juli», regissert av Sara Johansen og Pål Sletaune, skal ha premiere høsten 2019.
Diskusjonene rundt disse produksjonene – skapt som de er i en bransje de fleste forbinder med ublu kommersialisme, bare seks år etter hendelsene – kommer til å gå lenge, og er velkomne (her er det på sin plass å minne om at film faktisk kan være noe annet enn underholdning).
Poppe er først.
Derfor føles det så ualminnelig viktig at han treffer.
Ingen ved sine fulle fem kommer til å se «Utøya 22. juli» fordi de har «lyst».
Filmen fyller en annen funksjon:
Den får deg til å tenke – igjen –på det som skjedde 22. juli 2011 før, under og etter at du har sett den.
Er det nyttig?
Jeg tenker at det er det.
Så får det være opp til hver enkelt om de orker å utsette seg for den.
Jeg vil oppfordre til varsomhet.
I et lite land, der alle kjente noen som kjente noen, er det så godt som umulig å se «Utøya 22. juli» med helt objektive, «kritiske» øyne.
Det får bli en oppgave for fremtidens filmhistorikere.
Her og nå er det for nytt og for nært.
Jeg tør likevel si at dette er en film som lykkes med det den setter seg fore:
Å skildre 72 grufulle minutter.
Poppe har en hang til det svulstige.
Tendensen holdes hardt i tømme her.
Det var ingen blå himmel bak skyene på Utøya.
De snille tapte.
Denne filmen lar oss ikke glemme det.
Den minner oss også på at det var noen av våre beste vi mistet.
Og hvor unge de var.
Filmens absolutte sentrum, personen vi opplever den gjennom, Kaja (Berntzen) – en oppdiktet karakter, som alle andre i filmen – er en klassisk ledertype.
Hønemor overfor sin yngre søster Emilie (Müller Osbourne).
Hele tiden med øynene åpne for de rundt seg.
En dag skal hun inn på Stortinget, forteller hun.
Det er det ikke vanskelig å se for seg.
Filmen benytter seg av amatørskuespillere, hvilket i og for seg er merkbart i de første femten minuttene, der det diskuteres politikk og spises vafler slik at det er meningen at man skal gjøre på politisk sommerleir.
Disse gir en ytterligere rå, ubehøvlet følelse til filmen, som er Poppes mest formmessig dristige:
Den forløper som én kontinuerlig tagning, i virkelig tid.
Ideen forløses på virtuost vis.
Filmen formidler pur panikk.
Berntzen er fantastisk.
Hun gir sitt alt til filmen, som bare innledningsvis og i én lengre sekvens mot slutten gir oss en slags «pause» fra Kajas desperate søken etter sin lillesøster.
Kaja og Magnus (Aleksander Holmen) møtes i ly av fjellveggen nede ved vannkanten.
De snakker om kebab og bading, om det å være hjemme.
Det er en nødvendig sekvens.
Det var også den første og eneste gangen denne anmelder tenkte på at det jeg så, er en film.
Poppe og manusforfatterne Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassens film handler om individenes lidelse, ikke det nasjonale traumet.
Det uttalte målet er å «bringe oppmerksomheten tilbake til ofrene».
Det er et sted å begynne, tenker jeg.
Når noen sier at du kommer til å bli grepet av en film, pleier det å innebære en uforbeholden anbefaling.
Denne filmen er er, for alle som levde på denne datoen, en absolutt prøvelse.
«Utøya 22. juli» lar oss ikke gråte «gode tårer».
Det er den bunnløse fortvilelsens tårer den påkaller.
Slik må det være.
«Utøya 22. juli» har premiere 9. mars
| 1
|
112294
|
Musikkanmeldelse:Susanna:
«Go Dig My Grave»
Hver gang vi dør.
ALBUM:
FOLK
Susanna
«Go Dig My Grave»
(Susannasonata)
Slik gir man dovne klassikere livsgnisten tilbake.
Fjorårets mest besynderlige utgivelse, rent konseptuelt, kom fra Will Oldhams alter ego Bonnie «Prince» Billy.
I november lagde han Susanna Wallumrøds «Sonata Mix Dwarf Cosmos» helt på ny.
Hele plata.
En honnør fra en artist som vet litt for godt hva han vil, til en tilsvarende annen som vet godt hvor hun vil.
Om man ser Wallumrøds karriere under ett, etter tolv album i ulike konstellasjoner, er dette sentrale.
Viljen og evnen til å gå i en egen retning.
Noen ganger ikke like interessant; forrige album skled kanskje litt ut i sin manglende evne til begrensning.
Men helt fra starten har det vært en helt egen vei.
Slik blir det helt naturlig å runde av med «Perfect Day».
Lou Reeds låt, som vi ikke skal gå inn på hvilken teksttolkning er riktig (Heroin?
Forhold?
Rett og slett bare en fin dag?).
En sang som må sies å ha gått tom for opprinnelig substans, uansett hvilken radiokanal eller førtiåring man snakker med.
Likevel klarer Wallumrød å gjøre den om til noe nytt og eget, og avslutter en mørk innspilling med et gryende håp.
Den musikalske døden har sjelden vært så vakker.
BESTE LÅT:
«Wilderness»
Her betyr det at hun har med seg Giovanna Pessi på harpe, slik hun selv deltok på Pessis 2010-utgivelse «If Grief Could Wait».
Som også tolket moderne og mindre moderne musikk.
Kombinasjonen av Pessi, Ida Løvli Hidle akkordeon og Tuva Syvertsens (Valkyrien Allstars) fiolin gjør albumet til en spesiell og mørkvakker opplevelse.
Det er stille, forsiktig og neddempet.
Noen vil kanskje kalle det meditativt, sakralt.
Disse utvannede begrepene er ikke dekkende.
På «Go Dig My Grave» virker å ha et gjennomgående ønske om å puste nytt liv i død musikk.
Ikke fordi sangene er glemt, men fordi de er ihjelsspilt.
Slik Henry Purcells «Cold Song» (1691) for lengst er blitt låst til Klaus Nomis svanesang.
Eller Joy Divisions «Wilderness»(1977), som skulle være helt umulig å gjøre noe med, fordi den er så låst til Petter Hooks bassgang og Ian Curtis’ mørkt jamrende stemme.
Albumet er fullt av slike «umulige» øyeblikk som åpner seg og blir noe annet.
Fra «Freight Train» som har vært gjennom uttalige tolkninger, til «Lilac Wine» som også Jeff Buckley var innom, slik han også gjorde Cohens «Hallelujah».
Som Susanna som kjent også våget seg på i starten av karrieren.
| 1
|
112296
|
TV-anmeldelse «Stories From Norway»:Ylvis lever
Originalt, musikalsk, absurd, inspirert.
UNDERHOLDNING/MUSIKAL
«Stories From Norway»
Norsk TV-serie i 7 episoder, TV Norge mandager kl. 21.30
Med: Vegard Ylvisåker, Bård Ylvisåker
Allerede programbeskrivelsen av brødrene Ylvisåkers nye serie, er gøyal:
«Undersøkende musikal».
Ideen er å ta for seg hendelser og fenomener i kongeriket Norge – og lage syv halvtimelange «gravende» musikaler om disse.
Bør bli morsomt, ikke sant?
Det blir morsomt.
Om det er noen underholdere i Norge som er «født for scenen», så er det Bård og Vegard Ylvisåker.
Vi snakker vaskeekte multitalenter her, alt på én polise:
De synger!
De danser!
De forteller vitser!
De elskes av oldemor på 90 og oldebarnet hennes på 9.
«I kveld med Ylvis», talkshowet som gikk i fem sesonger på TVNorge i årene 2011-2015, hadde sine øyeblikk, og avfødte sågar «The Fox».
Men noen «talkshowverter» i tradisjonell forstand er jo Vegard og Bård ikke.
De er stjerner selv, og stjerner har en tendens til å ikke være så interessert i å snakke med andre mennesker.
«Stories From Norway» er et «forfengelighetsprosjekt» av det beste slaget:
Skreddersydd for de to hovedmennenes begavelser.
Skal vi dømme ut fra de to første av i alt syv episoder, har brødrene (samt medforfatter Christian Løchstøer) aldri vært bedre.
Første episode handler om det berømmelige stupetårnet på Koigen på Hamar.
Den antatt unnselige konstruksjonen som var ment å koste halvannen million kroner, men endte opp med en prislapp på nærmere 28 millioner.
Ylvis har tonesatt de store «eureka!»-øyeblikkene i historien.
Som da varaordfører Geir Byberg (KrF) får ideen, og arkitekten Tor Kraft får jobben med å utforme tårnet.
Demonstrantene som tar til gatene for å uttrykke sin misnøye med det galopperende budsjettet, får en «Les Misérables»-aktig sang de også.
Sang- og dansenumrene er konsekvent i engelsk språkdrakt.
Intervjusekvensene som bryter dem opp, der nøkkelpersoner fra virkeligheten snakker ut, er på norsk.
Både Byberg og Kraft stiller opp.
De må le, selvsagt.
Men de er slett ikke utilfredse med tårnet.
Musikken er god, og spenner fra hip hop til mer klassiske musikalnumre.
Totaleffekten er frapperende:
En dum «heia Norge!»-sak, gitt den fulle og hele Broadway-behandlingen.
Det er ingenting om ikke originalt (og veldig postmoderne).
Episode to handler om Justin Biebers Norges-besøk i oktober 2015.
Her er musikken mer konsekvent – en slags Bieber-light, om noe slikt kan forestilles – og fortellingen mer komprimert.
Beiber var som de fleste vil huske i landet for å bli intervjuet i «Senkveld» på TV 2 og holde en minikonsert.
Denne ble brått avbrutt da noen kom i skade for å søle et par dråper vann på superstjernens scene.
Medie-Norge, som var i høyberedskap fra før, eksploderte.
VGs egen Morten Hegseth er med som «tidsvitne», side om side med en rekke skuffede fans.
Aller best er imidlertid sekvensen der politi og sikkerhetsvakter blir sendt på «kurs» til London, og får erfare at «hell hath no fury» som en 15 år gammel «belieber».
Rasende festlige minutter.
Vegard spiller Bieber («am I real?»), Bård er hormonell fan – og Tande P. gjør en gjesteopptreden som «Rønnis» i «Senkveld».
Det er mediekritikk av den utpreget godlynte sorten.
Og den treffer slik den skal.
«Stories From Norway» fremstiller Norge som et velmenende nisseland der det som er smått, blir stort – og omvendt.
Det høres omtrent riktig ut.
Nei, dette var artig, altså.
Anmeldelsen er basert på de to første av syv episoder
| 1
|
112299
|
TV-anmeldelse«Unge lovende» s3:
Gammel og satt
Mindre av det samme.
«Unge lovende», sesong 3
Norsk dramaserie i seks episoder
Hele sesongen på NRK TV 23. februar.
NRK1 søndager kl. 23.15
Regi:
Eirik Svensson og Patrik Syversen
Med: Siri Seljeseth, Gine Cornelia Pedersen, Alexandra Gjerpen
Hadde «Unge lovende» gitt seg etter sesong én, hadde serien vært husket som en nydelig og nedpå hyllest til det å prøve å kommer seg opp og fram i verden, men ikke helt få det til, spesielt for generasjonen født på ca. senåttitallet.
Uavhengig av alle innvendingene om fraværet av «ekte» problemer.
Selv om den gjorde Tøyen om til Willamsburg og la seg tett på - jepp - «Girls».
Andresesongen var kanskje ikke like god, men beskrev forhold i rask solnedgang på hjerteskjærende vis.
Og hadde en eksilepisode i selveste Sandnes, med ekstremrapperne«Skolekorps» på lydsporet.
Det er denne blandingen av riktig musikkplassering, generasjonsoppbrudd og rene samlivsbrudd som trekker serien videre i sesong tre.
Det gjøres ikke like smidig.
Nenne har forfattersuksess, men er i et stadig mer passivt/aggressivt forhold til kjæresten Leo.
Elise prøver å pitche en TV-serie, men slites mellom ulike retninger i kjærlighetslivet.
Alex er generelt mindre heldig, og veldig, VELDIG ensom fasadebygger i New York.
Oslo?
Fremdeles akkurat like sommerlig.
(Burde det ikke snart vært vinter her?)
Jentene nærmer seg etterhvert hverandre både emosjonelt og geografisk igjen.
Da beveger historien seg mot det som gjorde serien bra.
Men løsningene blir enten for nedrige, eller for fantastiske og i noen tilfeller komplett idiotiske.
Der man for eksempel lett trodde på foreldrene til Elise sin fasadebalanse i Thale-skandalen, skjer det ting her som virker påtvunget for å gasse opp framdriften.
Derimot er det hysterisk treffende at man på et tidspunkt er på premiere for den nye norske filmen «2. verdenskrig».
Der avlives omtrent hele norsk filmindustri i én perfekt idé.
Sesongen slites av en form for indre og ytre tretthet som for så vidt har vært der en stund.
Men med et behov om å gjøre noe med karakterene som ikke fungerer.
Spesielt Aleksandra sin fortelling blir noe krampaktig i både oppturer og nedturer.
Fraværet av Kimmo (Ole Christoffer Ertvaag) er muligens det som virkelig vipper sesongen i negativ retning, selv om han ikke framstår som helt ute av den lange historien.
Det er fremdeles mye som kan skje.
Det er bare ikke så - beklager - lovende.
| 0
|
112302
|
Filmanmeldelse «Black Panther»:Atter en kattekonge
Marvels første film fritt for hvitinger har klør som går flere veier.
ACTION/SCI-FI:
Black Panther
USA, 12 år
MED: Chadwick Boseman, Michael B. Jordan, Lupita Nyong'o, Danai Gurira
REGI:
Ryan Coogler
I disse dager, der til og med norsk politi bedriver etnisk profilering, er det på sin plass å gi hele dette ekle visvaset om at kun enkelte hudfarger kan redde verden, et salig spark.
Den første filmen i Marvels filmunivers som ikke later som om verden utelukkende består av ulike grader av hvite middelklasse, vil forhåpentligvis ha samme speilende effekt som DCs «Wonder Woman» hadde for jenter.
Det er på definitivt på tide.
«Black Panther» er hakket kvikkere enn de fleste av selskapets skapelsesfortellinger.
Den skiller seg fra de andre «genial, men arrogant misogynist blir overmenneskelig»-historiene med å ha en usikker, alltid likandes, men litt reservert hovedrolle.
Nykronet konge T’Challa (Chadwick Boseman) får superkrefter fra en hjerteformet urt, og regjerer det afrikanske riket Wakanda.
Et gjeterland med magisk Harry Potter-teknologi som ville fått både Apple og Elon Musk til å falle i katatonisk krampegråt.
Alt sammen basert på metallet vibranium (som kjennere husker fra skjoldet til Captain America og kroppen til Vision).
Filmen og Wakandas bruk av dette er gjennomgående fremoverlent underholdende, i løsninger som alene overskrider samtlige James Bond-filmer og Mission Impossible-løsninger i et raskt oversiktsbilde.
Selvsagt er det flere som vil styre dette framtidsriket, og aller helst bruke metallet på mer dominerende vis.
Bruken av lokale naturressurser til et større gode er en av konfliktene, og gir noen gode perspektiver også vi med vårt enorme pensjonsfond kan grunne over.
Boseman gjør T’Challa enda mer pusemykt enn vi så ham i «Captain America: Civil War».
Lupita Nyong'o (som vi bare har hørt stemmen til i de nye Star Wars-filmene) gjør Nakia vel så kul, men mye mer sympatisk enn i tegneserien.
Letitia Wright er energisk strålende som Wakandas svar på «Q».
Sjokkdoktrine-eksperten Erik «Killmonger» Stevens (Michael B. Jordan ) er kanskje Marveluniversets mest flersidige motstander.
Det mest besnærende med «Black Panther» er at det er lenge siden det har vært mer sammensløret hvem som egentlig rett og hvem som egentlig tar feil.
Ikke minst aksen mellom god og ond er mer uklar, selv til Marvel å være.
Man tar tvilen fra «Civil War,» via «Spiderman:
Homecoming» til et annet sted.
Sånn sett er dette akkurat som en ekte jungelkatt:
Man vet aldri hvor man egentlig har den.
| 1
|
112303
|
Ferrantes dragsug!Bokanmeldelse:
Elena Ferrante:
«Kvelande kjærleik»
Det er rett og slett umulig å gi Elena Ferrante noe annet enn terningkast 6.
For en forunderlig opplevelse det er å lese Elena Ferrante.
Som i et dragsug, slik er det å lese «Kvelande kjærleik».
Dette er hennes debutroman fra 1992, mange år før verdenssuksessen Napoli-kvartetten.
En liten flis av en roman, men så innholdssterk at leseren sitter overrasket og rystet igjen og ønsker mer.
Fortelleren Delia arbeider med tegneserier i Roma, men vi skal til Ferrantes Napoli - der Delia kastes ut i et kaos etter at moren Amalia blir funnet druknet.
Moren lå flytende i vannet bare ikledd en luksuriøs brystholder, der skålene var laget av raffinerte blonder med tre broderte V’er, merket til en dyr undertøysforretning i Napoli.
Moren som aldri så ut eller brydde seg, tilsynelatende.
Hva har skjedd, hvem var moren egentlig?
Var det en elsker sent i livet?
Etter en mistrøstig familiebegravelse – der faren ikke dukker opp, derimot den omstridte Caserta – vandrer Delia hjelpeløs ut i barndomsbyen Napoli for å rydde opp i etterlatenskapene etter moren.
Som i et innfløkt psykologisk mysterium nøster hun uforvarende opp eller like uforberedt – virvler opp konflikter i familien og nærmiljøet fra barndommen.
En gang som femårig skal Delia ha sladret noe om moren og Caserta, eller hva var det hun egentlig fortalte om?
Faren begynte å banke opp moren, og bråk og vold fortsatte til en skilsmisse.
Har Delia skylden for alt?
Hvem er Delia, hvem er Amalia?
Romanens beskrivelse av det spente og vanskelige forholdet mellom mor og datter er tett og intens lesning, hatefylt, komplisert og også kjærlighetsfylt.
Romanen har et forrykende tempo, med skarpt tegnede scener, stram regi, nesten visuelle skildringer av lukter – her bringes leseren med mange sanser nesten fysisk inn i Napolis oppganger og kjellere og slitte boliger.
Ferrante tegner med et lite penselstrøk opp karakteristika ved et menneske, to fletter samlet til en knute i nakken hos nabokvinnen ved siden av morens leilighet, onkel Filippo som med bare én arm ikke kan bruke espressokanne, men turnerer den gamle napolitanske kaffekannen.
Denne gangen spiller Ferrante også raffinert på tekstilers kraft og seksuelle symbol, brukt og nytt undertøy og kjoler etter moren.
Noe er borte i leiligheten, men det dukker opp i en koffert.
Datteren prøver morens klær, og minner, drømmer og virkelighet går over i hverandre.
Det er visuelt, vilt og vakkert.
Ferrantes første roman kommer ut her i landet langt ut i rekken av denne dyrkede mystiske forfatterens mange bøker oversatt til nynorsk.
De fleste av oss i Norge leser Ferrantes forfatterskap i omvendt rekkefølge, takket være den storartede oversetteren Kristin Sørsdal.
De sist utgitte bøkene fra Samlaget er de tre små romanene skrevet av Ferrante før hennes storverk, Napoli-kvartetten, og de tidlige romanene har skikkelser og hendelser som dukker opp i disse fire tykke Napoli-romanene.
Men de første romanene, som «Kvelande kjærleik», er selvstendige og storslagne litterære verk.
Etter som Delia snubler over aktørene i morens liv, naboen, onkelen, undertøysforretningen, barndomsvennen og faren – som hele livet har levd av å male og masseprodusere enkle motiver etter fotos – makter Ferrante å tegne stadig nye lag og fasetter av moren Amalia, og dermed også av Delia.
Det er raffinert gjort.
Les!
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112306
|
TV-anmeldelse:«En natt»
Det motsatte av Dag
Livet, døden og kjærligheten - minutt for minutt.
«En natt»
Drama i ti deler
I NRK TV fredag 2. februar og NRK3 tirsdager kl. 22.15
Av:
Øystein Karlsen og Kristopher Schau
Regi:
Øystein Karlsen (konseptuell), Agnes Kittelsen
Det er noe sjarmerende smidig over at Øystein Karlsen og Kristopher Schau går fra et detaljstyrt univers med maniske og outrerte karakterer i «Dag» til et åpnere, nesten fritt improvisert Oslo-univers med kontrastnavnet «En natt».
Og realistiske karakterer man kan tro på.
Det bærende premisset for serien er en blind date.
En julinatt i Oslo sentrum, der byen er en karakter i seg selv.
Det nytenkende er at det fortelles i sanntid, slik at ett minutt i filmen også er ett minutt i virkeligheten.
Sånn sett kan det høres ut som en blanding av Richard Linklaters «Før Soloppgang» og spenningsserien «24».
Noe som høres både spennende og traurig ut.
Hva skjer når praten stilner - når man går tom for samtaletema, eller man bare visner hen i en blanding av vår tids mobile forstyrrelser?
Det siste har manuset løst med å tidlig etablere Baasmo Christiansens rolle som en aktiv motstander av sosiale medier.
Det første er gjort med en del dramaturgiske grep som virker usannsynlige om de gjenfortelles, men som man tror på når de skjer.
Og det er «En natts» virkelige styrke.
Selv om man har sett Anders Baasmo Christiansen som alt fra racerbilsjåfør til Hamkam-supporter med sosial angst, tror man fremdeles på ham som Jonas Pedersen, jovial snekker med glede for reisverk og takstoler.
MyAnna Buring stråler som den innadvendte, usikre og til tider maniske Elisabeth.
Bakhistorien hennes rulles mer forsiktig fram.
Måten hun håndterer de ulike maskefallene gjør dette til stort kammerspill.
Tidligere har hun vært på norske skjermer som husholderske i Downton Abbey.
Sitt svenske morsmål har hun derimot bare såvidt vært innom i fjerde sesong av «Dag».
Flere fjes både foran og bak kamera overlapper fra nettopp den serien.
Lars Winnerbäck har laget et skummelt og vakkert lydspor.
Agnes Kittelsen får regissere en definerende episode.
Og Baasmo Christiansen virker egentlig som en virkelighetsnær Benedict.
Like magevridende i sin vurderinger, mindre karikert i konklusjonene og mer livsnært.
Til tider har vi også her å gjøre med menneskelig fornedrelse på sitt mørkeste.
Det er tett skrevne dialoger som ikke alltid er like sannsynlige, men det gjør ikke noe.
Spesielt ikke når det gjøres så nært at det gjør vondt.
Og spennende.
Samtalene vandrer gjennom Oslo, deisende innom de fleste eksistensielle spørsmål og sentrumspunkter.
De håndteres balansert, uten å bli masete kvasifilosofiske.
Dessuten klarer ikke Schau og Karlsen å la være å by på lengre utlegninger a la «Dag» om for eksempel grilling og varmebehandling av kjøtt.
Alt er kanskje ikke like mellom-menneskelig sannsynlig, men som Jonas påpeker et sted: livet er ikke en ligning som skal gå opp.
Men det gjør selvsagt «En natt».
| 1
|
112307
|
Bokanmeldelse:Håkon Øvreås:
«Blåse»
Etter å ha lest den norske barneboken «Blåse», er det ingenting man heller vil enn å legge seg i sengeklær med trykk av de tre superheltene.
Heldigvis har fortellingen om Åse, Rune og Atle blitt serie, fordi dette er en harmonisk barnebokverden å være i.
Denne tredje boken er fortsettelsen på «Brune» og «Svartle» og skildrer lett og muntert små og store problemer med perfekt mengde menneskelig varme, karikatur og generell tilfredshet med livets her og nå.
Vennetrioen bor på et lite sted, og problemene er aldri uoverkommelige.
Dessuten har de et sterkt kort på hånden: blir det for ille, kan de alltids ta fram kostymene sine og bli til superheltene Blåse, Brune og Svartle.
Med maling og malerkoster i nattens mulm og mørke sørger de for at rettferdigheten seirer og de onde får svi.
Dette kan virke ufarlig og søtt, men overmalte flytteesker kan vekke dype følelsesmessige reaksjoner, skal vi se.
Mange av de voksne er karikerte og enkelt skissert opp.
Det er helt greit og en del av humoren, som føles varm og menneskekjær hele boka gjennom.
Det er de tre barna som er heltene, og i «Blåse» er det særlig Åse som skinner.
I diskusjon med nabokona om hvilke typer fugler de ville vært, oppsummerer Åse forskjellene på de to slik:
Fru Wang elsker å reise og ville vært en trekkfugl.
Men selv ville hun holdt seg hjemme hele tiden, hos vennene sine.
Sinnsroen av å være fornøyd med det en har, sildrer gjennom alle bøkene om Blåse, Brune og Svartle.
Det er nesten som at jeg ikke har lyst til å vurdere og anmelde dem, bare være i lesingen.
Øyvind Torseters underfundige tegnestil passer perfekt, og gir teksten en ekstra humoristisk dimensjon, som når ordføreren ser mistenkelig lik ut en ape.
Boka er gjennomillustrert av Øyvind Torseter og har tegninger på nesten hver side.
Det er som å få en tegneserie med på kjøpet.
Det er synd det bare er de eldre barnebokklassikerne man lager t-skjorter og håndklær av.
Etter å ha lest «Blåse», er det ingenting man heller vil enn å legge seg i sengeklær med trykk av de tre superheltene.
Serien kan i handling og stemning minne om barnebøkene om Lena Lid og Trille av Maria Parr.
Men Parr er hakket hvassere når det gjelder det fortellertekniske, og avslutter alltid kapitlene og bøkene på helhetlig vis.
I «Blåse» går av og til kapitlene i hverandre, og slutten samler alle trådene på en noe usannsynlig og krampaktig måte.
Uansett er «Blåse» og de andre bøkene om superheltene Åse, Rune og Atle et sjarmerende univers alle bør få oppleve.
I tredje bok ligger kimen til en ny superhelt og neste bok i serien.
For en god nyhet!
Anmeldt av:
Kristine Isaksen
| 1
|
112308
|
Filmanmeldelse «Coco»: Dødskos!
Pixars nye sjarmbombe finner magien i musikken - og døden.
Animasjon
USA.
6 År.
Regi:
Lee Unkrich og Adrian Molina
Med: Anthony Gonzalez, Gael Garcia Bernal, Benjamin Bratt og Alanna Ubach
Norske stemmer:
Markus Magne Rosså, Jan Martin Johnsen og Kåre Conradi.
Gruer du deg til ungen begynner å gruble rundt livets endelighet?
Du kan trygt overlate noe av svaringen til Pixars seneste.
«Coco» maler en fantasifull og underholdende verden sentrert rundt livets kanskje såreste plikt - å bli kjent med døden.
I den lille mexikanske byen Santa Cecilia bor en storfamilie av skomakere.
Familiens øverste gjenlevende matriark, den demente hjerteknuseren Coco, roper etter pappaen sin som deserterte familien til fordel for en karriere som mariachi da hun fortsatt var pike.
Helt siden da har familien utøvet et prinsipielt avsky for alt som har med musikk å gjøre.
Akkurat det viser seg å gjøre livet surt for lille Miguel, Cocos oldebarn, som drømmer om å bli en musiker, som den legendariske og veldig døde Ernesto de la Cruz.
Det leder til både litt løgn her og litt opprør der.
Ballen ruller seg etter hvert til en potensielt skjebnesvanger tur til dødens rike på selveste høytiden der meksikanere hedrer sine forfedre.
De dødes dag er nemlig den ene tiden i året portalen mellom de levende og dødes verden er åpen.
Dette er tradisjonell Pixar, det visuelle er selvsagt på hugget - åh, de glødende fløyelsblomstene!
- og filmens underliggende temaer er dypere enn bare underholdning for å passivisere barn i en halvannen time.
Det er ikke lenge siden det ble laget en animasjonsfilm rundt dia de los muertos.
På overflaten, med fargerike alebrijer, skjelettfjes og kobling mellom de levende og dødes verdener, kan det se ut som at «Coco» kopierer «Book of Life» (2014).
Men der sistnevnte var en trekantromanse, innkapsler Pixars behandlig av meksikansk folklore en nyansert fortelling om frykten for å bli glemt.
Krydret av fengende mariachi-musikk (og flott arbeid også i oversettelsen av de norske stemmene) får Miguel et spennende og sødmefylt møte med slektstreet, og en vakker og utrolig artig reise gjennom død, musikkmagi og arvelig skam sett fra et barns øyne.
Den klarer mange ting på én gang, også på tross av avbrekk med gjennomsnittlig 3D-slapstick og en tidvis overtent midtdel.
Lee Unkrich («Toy Story 3») og Adrian Molina (storyboard-tegner i sin regidebut) nyanserer karakterene forbilledlig
- Miguel og familien veksler mellom å ha rett og ta feil - hvilket gjør dem lett å koble til.
Kanskje blir du ikke helt loco for «Coco», men det skal mye til for å ikke sitte igjen med blanke øyne etter å ha sett det som er Pixars mest rørende livsberetning siden «Up» (2009).
| 1
|
112311
|
Bokanmeldelse:Leif GW Persson:
«Kan man dø to ganger?»
Leif GW Persson balanserer som så ofte før hårfint mellom det parodiske og det virkelig spennende.
En av mine absolutte favoritter fra krimlitteraturens store spekter av tvilsomme karakterer, må være kriminalkommissær Evert Bäckström fra Stockhomspolitiet.
Denne arbeidssky, overvektige, smårasistiske, drikkfeldige og ekstremt mannssjåvinistiske polisen har vært hovedpersonen i Leif GW Perssons siste bøker, og han holder koken også i årets utgivelse på norsk fra svenskenes legendariske krimkonge.
Denne gangen er det Bäckströms nabogutt, den nerdete Edvin, som under en speidertur kommer over en hodeskalle med kulehull i tinningen.
Han medbringer funnet i en plastpose til kriminalkommissæren, og dermed er Bäckström – ganske så motvillig – involvert i en drapsetterforskning.
Den misantropiske og tvers igjennom usympatiske Evert Bäckström synes som så ofte før at alt som minner om arbeid er unødvendig heft i hverdagen.
Men hans noe mer dedikerte medarbeidere finner raskt ut at hodeskallen peker tilbake på tsunamien i Thailand i 2004.
Men som tittelen peker på: kan et lik som ble kremert i Thailand for over ti år siden dukke opp igjen på en øy i Mälaren?
Svaret skal vise seg å ligge gjemt i en ganske så solid og overbevisende historie, der godt gammeldags etterforskningsarbeid leder frem til en plausibel forklaring på det meste.
Forfatterens faglige bakgrunn som professor i kriminologi viser seg særlig i disse partiene, der han steg for steg leder leseren gjennom etterforskningens mange stadier: både blindspor og avgjørende gjennombrudd hører med.
Bokens andre hovedinnhold er som antydet de nær-parodiske karakterskildringene av spesielt Bäckström selv, men også hans dyktige og mindre dyktige kolleger, evneløse sjefer og andre skikkelser som forfatteren Leif GW Persson mer enn gjerne utleverer til leserens mildt ondskapsfulle fryd.
Evert Bäckströms tvilsomme personlighet til tross:
Med unntak for noen litt for geskjeftige sjefer som en stund sto i kriminalkommissærens vei, så ender historien godt.
Saken oppklares.
Og den skyldige får sin straff.
På sørgeligste vis.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.