id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
112458
|
Konsertanmeldelse Queen:Dronningens salutt til seg selv
«Klassisk rock»-nostalgi av kongelig kvalitet da «Queen» feiret Queen.
Queen + Adam Lambert
Telenor Arena
Publikum:
Ca. 18 000
Bismillah!
Selv bare to av fire blad Queen låter jammen som Queen.
Gitarist Brian May høres sjelden ut som færre enn to gitarister, og kan spille i det som føles som tredobbel harmoni med seg selv på den elektriske gitaren han med egne hender snekret sammen for rundt 50 år siden.
Trommeslager Roger Taylor er ikke en av de store teknikerne.
Men du gjenkjenner lyden hans umiddelbart.
Hemmeligheten ligger i måten han stemmer instrumentene sine på – slakke skinn – og i måten han som regel åpner hi-hat’en hver gang han slår et skarptrommeslag.
Mer skal ikke det ikke til.
Sistnevnte er kledd i forstandig sort og har lagt an et hvitt hagegnomskjegg.
Han har solbriller på, som for å minne deg på at han er rockstjerne.
May har på sin side på seg en frakk med et grelt gitarmønster.
Han tar den av seg etter en stund, og avslører en skjorte med – gudhjelpe – nøyaktig den samme heslige dekorasjonen.
Jeg har ikke språk til å beskrive ungfolen og Freddie Mercury-reserven Adam Lamberts (36) mange kostymer.
Så jeg lar være.
De er to av fire som sagt, og man merker det i de berømte korharmoniene.
Savnet av bassisten John Deacon, som tilsynelatende forsvant fra jordens overflate da Freddie Mercury døde i 1991, er ikke påtrengende, rent visuelt sett.
Han var alltid ganske anonym på scenen.
Mercury var aldri anonym på scenen.
Elsk ham eller hat ham – han var en av rockens uerstattelige frontfigurer.
Rockens mest flamboyante mann, der Adam Lambert er mer ordinært selvnytende.
Sistnevnte har lagt til seg noe av Mercurys ganglag og måte å heve den ene armen i autoritær triumf på, men kjenner ellers sin begrensning.
Sceneshowet er av solid «har ikke spart på noe» old school-rockkonsertkaliber.
Pyro, konfetti, hydraulikk, folk som dukker opp av og forsvinner ned i scenegulvet.
Betongroboten fra omslaget til «News Of The World» (1977) dukker opp stadig vekk, og lysriggene minner om den klassiske scenedesignen deres fra det sene 1970-tallet og det tidlige 1980-tallet:
Runde, UFO-lignende former og plenty med lasere.
Det hjelper noe innmari at lyden i Telenor Arena både er høy og – hold forsiden! – god.
Bandet, forsterket med tre musikere (tangenter, perkusjon og bass), sitter godt fra første øyeblikk, i det som – ved siden av Lamberts egen «Lucy» (trett dusinvare med klisjéakkorder) – er hitparadens eneste beskjedne innslag:
«Tear It Up».
Amerikaneren Lambert mangler en hel del av Mercurys eksplisitt britiske, aristokratiske hovmod, men det blir et problem først i de mer kokette øyeblikkene, så som «Killer Queen».
Han synger rent og kraftfullt, og føler seg helt hjemme i hardrockerne «Tie Your Mother Down» og «Fat Bottomed Girls.
Likeså i funky «Another One Bites The Dust» – appropriasjon anno 1980 – og teatralt materiale som «The Show Must Go On».
Brian May synger «Love Of My Life» helt alene, ute på scenetungen, etter en greskklingende intro på den akustiske gitaren.
Det er allsang, og May takker med et «beautiful!» som er plassert akkurat der Mercury pleide å plassere det.
Freddie selv dukker opp på videoskjermen for å runde den av.
Han har vært død i snart 27 år nå, men får likevel kveldens varmeste applaus.
Han ville ha elsket det.
Helt fettfritt er showet ikke (det gir mening om å snakke om et «show» her, mer enn en konsert).
Atskillige minutter kastes bort på tidkrevende publikumsfrierier (May med selfiestang, Lambert på en søt rosa sykkel i «Bicycle Race»), trommesoloer og liksom «atmosfæriske» gitar- og vokaldueller.
Undertegnede hadde gladelig byttet bort i hvert fall halvparten av dette med én sang til.
George Michael fikk mye mer ut av den utmerkede gospelrockeren «Somebody To Love» enn det Lambert gjør, og Taylor kan ingenlunde erstatte David Bowie i den (også utmerkede) «Under Pressure».
Men man skal være bra sur for å mene at Queen med Adam Lambert ikke er mye bedre enn de hadde trengt å være.
«Mye vil ha mer», pleier å være omkvedet når gamle, steinrike rockere drar ut på tur igjen (og igjen), med eller uten sin fulle «klassiske besetning».
Queen har forvaltet sitt pund bedre enn de aller fleste, med musikaler og filmer og samleplater og gudvethva.
Jeg mistenker at årsaken til at May og Taylor ikke gidder å sitte hjemme, men drar ut med det de har, er mer menneskelig og melankolsk.
De trenger applausen og hengivenheten.
Det fikk de mye av i Telenor Arena.
Ikke var det ufortjent heller.
| 1
|
112459
|
Konsertanmeldelse:Cezinando, Bergenfest
Håper du liker bass, for Cezinando kommer med et lass.
Konsert:
Cezinando Bergenhus festning, Bergenfest Publikum: ca. 5000
Det sier seg vel selv at den som kan avslutte et konsertsett med to låter som «Vi er perfekt men verden er ikke det» og «Håper du har plass» ikke trenger å bekymre seg for å miste publikum.
De fire-fem fremste radene på Kristoffer Cezinando Karlsens første Bergenfest-forsøk er i alle fall mer enn hundre prosent enig i det.
Men det er mye rart, rotete og direkte merkelig som skjer i helheten her.
Ting man burde forvente var mer planlagt og gjennomtenkt.
I alle fall på dette nivået.
Vi snakker tross alt om han som hanket inn flest Spellemannpriser i år, inkludert prisen for Årets album.
Som nesten egenhendig skapte de største øyeblikkene i «Skam» ved å være lydsporet til en hel generasjon, ja egentlig et helt år.
Sist undertegnede så ham på vestlandet var han som en litt rar parentes med DJ og altfor stor scene, som oppvarming for The Weeknd.
Ett år senere har Cez mindre scene å forsvinne på – men likevel den største Bergenfest kan by på.
Han har med seg en blåkledd strykekvartett, to blåsere, én kar på trommer og en støtterapper.
Og definitivt hjertet ute av ledd.
Ikke entertainer ennå
Men det han har mest av er bass.
En raust dundrende frekvens som murrer seg høyt og nådelst gjennom og foran låtene.
Som ikke bare overdøver det åpnende «hold meg» på «Uansett».
Det reduserer også strykerne, blåserne og for så vidt det som ikke er av elektronisk perc til et pussig lydløst blåkledd mimeshow.
Hovedpersonen er en fantastisk danser, en strålende artist – men mangler mer enn noen knepp på å være en virkelig entertainer.
Samtidig oppleves alt han gir som virkelig oppriktig, virkelig innstendig og med mål om å gi alt.
Han jobber godt.
Bukker fint .
Takker flott.
Han synger sanger om å føle seg distansert fra sin egen identitet.
Om forhold som tar slutt.
Om depresjon.
Om å lengte til barndommens trygghet.
Men det snubler og halter avgårde i bassen som overdøver alt, også vokalen.
Overgangene mellom låtene er redusert til små «takk» og «skål».
Eller ingenting.
Lysshowet virker på samme måte å være et godt og fargerikt et, men en konsert i juni i halvsju-tiden gir ingenting gratis.
Det er bare plass til én «gammel» låt, i form av «Botanisk Hage».
Det er heller ikke plass til å roe ned med «Tommelen på vekta», angivelig fremført alene med piano på andre konserter.
Det hadde vært et nydelig pusterom inni disse tunge, røykladne bassgangene her.
Kalkulert
Virkelig klønete er det når overgangen til nettopp
«Vi er perfekt men verden er ikke det» gjøres ved at scenen tømmes, går i helt stille før Cezinando gjør hele låten alene.
Merkelig nok fremstår han akkurat der mye tryggere på seg selv, mye tettere på publikum og mye mer inne i det han egentlig klarer å formidle på albumet «Noen ganger og andre».
For Cezinando er på alle måter noe helt for seg selv.
Med et personlig image han selv har innrømmet er kalkulert.
Derfor er det merkelig at han ikke klarer å lage en like velkalkulert forestilling.
Om knappe to måneder skal 22-åringen avslutte hele årets Øyafestival.
Der må vi – for å parafrasere en linje i avsluttende «Er dette alt» – bare mene helt oppriktig at vi kan fortjene bedre.
| 0
|
112462
|
Konsertanmeldelse:Demi Lovato, Oslo Spektrum
Demi Lovato sjonglerer rollene som kul storesøster, klam selvhjelpstante og klin kokos sanger med autoritet.
På papiret er Demi Lovato en av de minst spennende artistene fra Disney-skolen, som tross alt har fostret genuint eksentriske karakterer som Justin, Britney og Miley.
Sammenlignet med disse er Lovato først og fremst en trygghetssøkende og dreven entertainer – en slags kunstnerisk kombo av Selena Gomez, Christina Aguilera og ekskjæresten Joe Jonas.
En viss manko på «edge» og egenart trenger imidlertid ikke bety all verden.
Karisma, oppsyn og stemmeprakt har tatt 25-åringen fra Albuquerque til popens øverste sfærer – kanskje til og med et lite hakk over helter som nevnte Aguilera og Kelly Clarkson, i et større perspektiv.
Det skader heller ikke at hennes siste plateutgivelse «Tell Me You Love Me», som dominerer settlisten akkurat nå, er full av inspirerte popøyeblikk.
I et varmt og svett Oslo ankommer Demi som et friskt pust denne fredagskvelden – og det før hun har begynt å spille.
Byens betongkledde storstue – for anledningen befriende alkoholfri – er temperert og behagelig å oppholde seg i, utrolig nok.
Lovato, derimot, skrur opp temperaturen fra øyeblikket hun entrer den nesten stusslig spartanske scenen.
Den herlig titulerte åpningslåten «You Don’t Do It For Me Anymore» er en perfekt start på en kveld som skal vise seg å ha en hel del å by på.
«Daddy Issues» starter på en psykologsofa og ender som dansefest.
«Cool For The Summer» byr på jenteflørting i grufull, men gøyal rockedrakt.
Videoproduksjonen ser dyr ut, i likhet med hvordan den frekke funken i «Sexy Dirty Love» låter.
Mellom låtene hyller Lovato den norske arkitekturen, men også menneskene.
Hun fremstår sjarmerende jordnær («I can’t believe I have fans overseas!»), hypp på noe («I’m single!») og alvorlig, som når hun snakker om sin bipolare lidelse og farens død.
Aller best er gospeldunstende «Consentrate», der det hele tas atskillige hakk ned.
Herlighet, så fint.
Klammest er «Cry Baby», der to dansere «spiller ut» teksten på kleint vis.
Etter et overbevisende, men meget lettbeint strekk med låter der hun er gjestevokalist (best er latinosjarmøren «Echame La Culpa» med Luis Fonsi, mest poengløs er Aguileras «Fall In Line»), går Demi hardt inn for landing med sobre «Warrior» og «Father».
Festen avsluttes imidlertid standsmessig med «Sorry Not Sorry» og «Tell Me You Love Me», to av de beste snapshotene av pop-ståa akkurat nå.
I sum blir det kanskje et påfunn eller en ablegøye for mye for et voksent menneske.
Men i kveld var trolig norske 11-14-åringer de heldigste konsertgjengerne i hele verden.
| 1
|
112463
|
Showanmeldelse «Hønefossrevyen flytter inn»:Løse fugler og kåte politikere
HØNEFOSS(VG)
Settingen er jovial, energien er upåklagelig og fintene mot trønderpolitikers kåtskap er frodig frekke.
Den årlige Hønefossrevyen er i gang, og har etter 18 år beveget seg fra telttilværelsen til et nytt underholdningshus i byens sentrum – Gledeshuset.
Dette skal bli den godt samkjørte gjengens nye lekestue.
Og gjengens muntre grunntone har definitivt blitt med på flyttelasset.
Tonen består i humoristisk timing og variasjon, kombinert med musikalsk teft.
Politikere har de ved gjentatte anledninger høyst vellykket parodiert.
I år har de mye å fråtse i når det gjelder politikeres aktive liv både i og utenfor den politiske manesje, noe de gjør med frekkhetens og humorens nådegave, både verbalt og musikalsk.
Gjennom Stortingets garasjeband «Me Too» defineres et par trønder-politikeres utenomparlamentarisk oppførsel med sann svir.
Den samme velformulerte sans for politikerstikk er flirfullt tilstede i «Ringerike Trekkfuglklubb» som orienterer om dette nye Gledeshuset og potensielle løse og mindre løse fugler som kan risikere å lande i våtmarksområdet rundt bygningen.
Knehøne, lårhøne, røy, en hækkespetter fra Russland en papegøye fra Amerika – en lattergal fra Senterpartiet , og en kaksesmekker – også han fra Senterpartiet.
Sistnevnte er også sentral i sketsjen «Åsted Norge» – der man på en absurd komisk måte «oppklarer» mysteriet rundt en beryktet hyttetur – også den med trønderske politikere!
Alt er dog ikke politikk.
Den veldrevne kvintetten krydrer årets sommershow med sprelske innfall av høyst ulik karakter, som klart preges av boblende idérikdom.
I et nummer kalt «Kor-Vanskelig» raljeres det over dagligdagse problemer som passord-veldet i den digitale verden – til den supre, men krevende «Bohemian Rhapsody», signert Freddy Mercury og Queen.
Ypperlig utført!
I et annet nummer blir en parodi på gjengens egne mødre en frodig selvironisk affære med en salig blanding av humor og omtanke.
Om jeg sier at det er noe godt og gammeldags over årets sommershow i Hønefoss, så er det ment i positiv forstand.
«Gammeldags» i denne sammenheng betyr at showet er snekret sammen av godt og i stor grad spenstig revymateriale hva teksten angår.
De tøyser og tuller, men detaljene er gjennomtenkte slik at platthetene uteblir.
Det er godt gjort å holde koken i snart 20 år med nesten samme revygjeng – og det er godt, for publikum, at de leker seg fram med humoristisk takt og tone.
| 1
|
112464
|
Konsertanmeldelse:Stargate, Grefsenkollen
Partyfiksere på lavgir – Stargate blir neppe profeter i eget land med det første.
Det er ingen naturlov som tilsier at Tor Erik Hermansen og Mikkel Eriksen–Norges soleklart giftigste låtskriver- og produsentteam de siste 20 årene – skal takle den brutale overgangen fra grå eminenser til hovedpersoner i sin egen musikk helt knirkefritt.
Nettopp derfor er det i seg selv beundringsverdig at de prøver.
Og litt pussig, all den tid Stargate-merkevarens appell er såpass koblet til de to nordmennenes tilknytning til megastjerner av mytologisk kaliber, fra Beyoncé til Rihanna.
At duoens gjesteliste denne kvelden teller Ylvis, Onkl P og Unge Ferrari – en blandet stilbukett, for å si det forsiktig – kompliserer i tillegg forventningene i forkant av OverOslo-avslutningen deres en smule.
Det kan kanskje forklare hvorfor festivalens siste dag er den eneste som ikke er utsolgt.
Låtanmeldelse:
Stargate med Unge Ferrari og Onkl P: «Folk er fake»
Laserlysene og røykmaskinene får uansett kjørt seg når Eriksen og Hermansen sparker i gang seansen med en EDM-marinert utgave av nettopp Rihannas «S & M».
Under påfølgende «Black Widow Baby» (Iggy Azalea) fyres pyroen opp, uten at det fjerner følelsen av stillstand på scenen.
Fikk du med deg:
«Sommerkroppen»-Mads satte «fyr» på Rådhusplassen
Det gir liten mening i å ramse opp alle de egenproduserte hitlåtene Stargate –forståelig nok – serverer denne vakre sankthansaftenen på Oslos tak.
Det er mye strålende musikk å sette tennene i, selvsagt, fra «Irreplaceable» til «What’s My Name?».
Men publikumsresponsen uteblir i stor grad, og mange velger endog å forlate området til fordel for grønnere beitemarker i byen.
Jaa9 og Onkl P kommer inn som et friskt streif av tilstedeværelse på «Glir forbi», og sistnevnte og Unge Ferrari gjør en nydelig «Folk er fake», som viser at Stargate kan gjøre lurt i å jobbe enda tettere med Norges urbane elite.
Så er det Ylvis, da.
Til tross for at det er vanskelig å forestille noe mindre morsomt å lytte til i 2018 enn «The Fox», stiller i det minste brødrene Ylvisåker med sårt tiltrengt utstråling og humor helt på tampen av aftenen.
En time og et kvarter er i et utgangspunktet en noe snau spilletid for en headlinerkonsert på festival.
I kveld var det dog i overkant.
| 0
|
112466
|
TV-anmeldelse «Pose»:Gledelig ballroom
Strålende og hjerteglamorøs posering fra «Glee»-skaper.
«Pose» Amerikansk dramaserie i åtte deler
På HBO Nordic fra mandag 4. juni, kommer mandager Av: Ryan Murphy, Brad Falchuk, Steven Canals Med: MJ Rodriguez, Indya Moore, Dominique Jackson, James van der Beek, Kate Mara
Vi vil alle bli sett.
Eller i alle fall bli respektert for den vi er, det vi gjør, og de valgene vi tar og ikke tar.
Dette er en gjennomgående problemstilling i Ryan Murphys produksjoner.
Fra «tell me what you don't like about yourself» i «Nip/Tuck» via showkoret i «Glee» til spøkelseshistoriene i «American Horror Story»; Murphy og hans ganske så faste samarbeidspartner Brad Falchuk borrer alltid i historier fra andre vinkler.
Og gir dem et akkurat passe dryss søtningsmiddel.
«Pose» er i så måte den ultimate Ryan Murphy-fortellingen.
Utgangspunktet er ballroom-miljøet i New York på åttitallet.
Et sted fritt for hvite - der transer, homser, drag queens og andre som ikke blir akseptert for den de vil være, kunne være mer enn seg selv i jublende omgivelser.
Med voldsomme kostymer, dramatiske moves og storstilte posørkonkurranser.
Den bruker mye fra 1990-dokumentaren «Paris is Burning» (tilgjengelig på Netflix).
Om ikke nødvendig i forkant, så definitivt en nyttig bakgrunnsfilm mens man venter på neste episode.
Tilnærmingen her er selvsagt mer dramatisk og referansemelankolsk i føringene.
Med et ensemble av flere ukjente, men mektig imponerende nye skuespillere i rollene.
Spesielt MJ Rodriguez (Blanca) og Indya Moore (Angel).
Murhpy, som har regissert de to første episodene, maler som alltid med verdens bredeste pensel.
Tenk bare på bruken av «Don’t Stop Believin’» i første sesong av «Glee».
Her gjøres noe lignende med Whitney Houston, i en sluttsekvens som får avrundingen av Flashdance til å virke som en skoleavslutning.
På ingen måte subtilt, men så er det da heller ikke poenget.
Dessuten føles det så inderlig aktuelt.
Livet fra den «andre» og kritthvite siden beskrives vel så 2018-speilet:
James Van Der Beek («Dawson's Creek») tar kokain i jobbintervjuer og er superstolt av sjefens evner til å manipulere media.
Sjefen?
Donald Trump.
Et fortellergrep som virker noe inneklemt, men samtidig mer tilfredstillende enn de noe overtydelige musikkpåleggene:
«I’m not in love» (10CC) og «Running up that hill» (Kate Bush) i påfølgende rekkefølge, for eksempel.
Førstnevnte trodde jeg var brukt opp som aproposmusikk en gang for alle i den første «Guardians of the Galaxy»-filmen.
Vi er uansett i tiden da oppvaskmaskiner var luksus, selv for ansatte i finansbransjen, aids fremdeles var en «homosykdom», og Trump Tower var et slags gryende bisart symbol på suksess.
Men med et gjennomgående fokus på hva man er og ikke er.
Eller som speakeren roper i et av de spetakulære ballroom-innslagene:
«The category is «Dynasty», not god damn «Falcon Crest».»
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
| 1
|
112468
|
Bamse brakar!Bokanmeldelse:
Gard Sveen:
«Bjørnen»
Sterke saker fra Gard Sveen:
Dette er et skikkelig bjørnedask av en krimroman!
Gard Sveen er allerede solid plassert blant våre beste krimforfattere.
Med «Bjørnen» tar han steget opp i det absolutte toppsjiktet!
Husker du?
Sveen fikk Rivertonprisen
En oktoberdag i 2016 blir den gamle spionen Arvid Storholt og hans kone Alexia tatt grundig av dage i hjemmet sitt på Nes i Akershus.
Allerede den lett gjenkjennelige omskrivingen av navnet til en ekte storspion signaliserer at vi her skal til en fortelling som handler om Norges nærmeste fortid.
Når vi etterpå kan lese om funnet av et kvinnelik i innsjøen nær ved fire måneder tidligere, er rammene lagt for en spionhistorie av det klassiske slag.
Der personlige forbindelser og politiske intriger går sammen i en uhellig enhet, og der svik, uvennskap og skiftende allianser legger føringer for menneskeskjebner mange tiår fram i tiden.
Her er anmeldelsen av «Den siste pilegrimen» - vinner av Riverton og Glassnøkkelen
Det er politimannen Tommy Bergmann, Sveens faste hovedperson, som i første omgang får i oppdrag å etterforske det mystiske likfunnet i innsjøen.
Men til sin egen overraskelse blir han snart oppsøkt av krefter i våre mest klandestine politi- og politikksirkler, og snart finner han seg involvert i en intrige som strekker seg tilbake til 1970-tallet.
Den inkluderer en østtysk avhopper ved navn Christel, en gruppe unge og lovende norske politikere og embedsmenn – og ikke minst jakten på hvem i miljøet fra den gang som egentlig skjulte seg bak kallenavnet «Bjørnen».
Sveen byttet forlag:
Forfatterflukt fra Vigmostad & Bjørke
Snart viser det seg at mange av sporene Bergmann leter etter er forsøkt slettet, dokumenter er forsvunnet og forbindelseslinjer visket ut.
Gard Sveen forteller historien fra to ender: både anno 2016 og fra 1973 da Christel hopper av til Norge og noen år framover.
Og som han kan fortelle!
Sveen skriver isnende presist, det er som om vi kjenner paranoiaen og kulden fra den kalde krigens dager på kroppen.
Språket er levende og spenstig, spenningsscenene er intense, strukturen bunnsolid bygget opp og mennesketypene interessante.
Plottet nøstets sakte men sikkert opp fra begge tidsender, det er ikke den enkleste litterære metoden Gard Sveen har valgt seg – men den sitter som spikret!
Fått med deg?
Petter Stordalen på bokmesse:
- Du er børs, jeg er katedralen
I en tid der etterspørselen etter «true crime»-historier er rekordhøy, sier det seg selv at Treholt-saken, med all dens storpolitiske dramatikk og tidstypiske persongalleri, kan inspirere en krimforfatter.
Gard Sveen har skrevet en høk over høk-historie som ikke ville gjort skam på sjangerens gamle mestre John le Carré eller Ken Follett.
Samtidig er «Bjørnen» en bok som bare kunne vært skrevet i Norge.
Om Norge.
Sommerens spenning er i boks!
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112469
|
Musikkanmeldelse:Di Derre – «Høyenhall» – Låter som kommer, låter som går
I 2018 skriver Jo Nesbø bedre historier enn låter.
ALBUM:
POP
Di Derre «Høyenhall» (Universal)
Selv ikke i et parallelt univers kunne Di Derres første album på 20 år blitt et EDM-monster med Unge Ferrari på gjestevers og en Kygo-produsert nyinnspilling av «Jenter».
Sistnevnte har dessuten allerede Vidar Villa tatt seg av i år.
Der sier noe om hvor lettlikt og Jo Nesbø på sitt musikalsk høyeste var.
Og ikke minst hvor allsangvennlige Di Derre skal være.
Sekstetten anno 2018 er samme lettsindige og trofaste gitarpop med antydninger til countryrock.
Han som verden kjenner som Harry Holes skaper er samme passe middelmådige vokalist og småslitne matador.
Med den samme særegne snakkesyngestilen.
Forskjellen er at det ikke er like humrende, skråblikket gledelig.
Og ja, det må man kunne forvente:
Vi snakker tross alt om mannen som har beskrevet alt fra mislykkede skihopp til mislykkede forhold med samme sobre penn.
«Høyenhall» åpner med en mor som reiser «hjem» til det som virker å være det fiktive stedet Høyenhall.
Etter hvert møter man ulike (eller er det den samme?) mannlige fortellere som også har sine livskriser.
Små melankolske, aldri spesielt lykkelige, men løst sammenknyttede fortellinger.
Med livsperspektiver som godt voksne lyttere vil kjenne seg igjen i:
Opphør av samboerskap, nye ekteskap og det å komme tilbake til oppvekstens hjemby og se tiden som har gått.
Det er «netter som er litt for lange, i en seng som er litt for kort» sett fra den andre siden, men uten de like skarpe formuleringene.
Musikalsk er det nesten FOR likt:
For eksempel kunne «Det går fint» nesten hatt 1994-monsteret «Rumba med Gunn» lagt over seg uten noen egentlig merket forskjell.
Mens «Amerika» kunne vært «Børs Cafe» med et Bruce Springsteen-lengtende pianospill.
Unni Wilhelmsens inntreden på avdøde Knut Nesbøs plass har gitt bandet en stødig og fin klang både på strenger og vokal.
Det kan også være at produsentene, hovedsakelig Espen Lind og til dels Thomas Kongshavn/Even Ormestad, har bidratt til dette.
Det er i alle fall lite med selve tilretteleggingen og håndverket bak som ikke er gjort for at dette albumet skal fungere.
«Høyenhall» er en konseptuelt god tidsmilepæl, med mye tungsinn, og lite virkelig glede.
Og ingen låter som egentlig gir noe særlig preg av være annet enn musikk som kommer og blir borte.
BESTE LÅT:
«Skjerpe oss lite grann»
| 0
|
112470
|
Musikkanmeldelse:The Carters – Everything is love
Mann og kone forteller verden hvor mye de elsker hverandre.
ALBUM: The Carters «Everything is Love» (Tidal)
Det er skrevet mye bitter musikk om ulykkelig kjærlighet.
Hele artistkarrierer er basert på det konseptet.
Søt musikk om lykkelig kjærlighet, av den voksne forholdstypen, med barn og full jobb finnes det ikke så mye av.
For ikke å snakke om make-up album.
Mann og kone, sammen i verden
Det er egentlig ikke så lenge siden Jay-Z og Beyoncé samarbeidet på plate sist.
Den lett forglemmelige DJ Khaled-låten «Top Off» med Future som kom ut i mars faller enda mer i skyggen av denne utgivelsen.
Den kommer samtidig som ekteparet er på turne over kloden, og ble sluppet rett etter at de var gått av scenen i London lørdag.
Slikt klarer de både å få en global markedsføringseffekt midt under fotball-VM, men også få de som hoppet av Tidal etter Dagens Næringslivs svindelavsløringer til å tusle nysgjerrig tilbake.
Og det kommer etter at Beyoncé avslørte utroskap og kommende forholdsruin på «Lemonade» i 2016, mens Jay-Z ba om syndenes forlatelse på «4:44» for nesten nøyaktig ett år siden.
Perfekt timing, altså.
Mann og kone, sammen mot verden
Albumet er en like myk og forsiktig energisk forening av ekteskapet Carter og Knowles.
Den går fra sex på stranden til leing inn i solnedgangen.
Det kan til tider høres ut som om det er mer Beyoncé enn Jay-Z.
Hun gjør i alle fall alt for å fremstå både kontrollert, uanstrengt og forelsket.
Jay-Z legger linjer som er mindre sinte, mer fokuserte og mer balanserte enn på en god stund.
Det bærende temaet er selvsagt kjærligheten, et tema som fort kan gå i alle retninger, spesielt det altfor søtladne.
Det er derfor en fornøyelse å notere at det ikke har stoppet ekteparet fra å lage et album som er passe langt, passe balansert og bedre enn de enkelte delene.
Som til og med reflekterer på en ny måte rundt hvor mange penger de har:
«My great, great, grandchildren already rich».
Ikke alle låtene imponerer like mye på egen hånd, og selv de mindre musikalsk interessante har de største meningene.
For eksempel Beyonces klokkeklare svar på blant annet DN-beskyldningene i «Nice».
«If I gave two fucks about streaming numbers, I would have put Lemonade up on Spotify.»
Jay-Z sparker på sin side til Grammyprisen og Super Bowl i «Apeshot».
Og så parafraserer de selveste«Still D.R.E.» på 713
Mann og kone, sammen for alltid
På låtene der de finner sammen er det dette samarbeidet virkelig funkler.
Spesielt på nøkkelsporet «Friends».
Et nesten seks minutters lang beretning om vennskap og andre forhold.
Vis refreng med «Pull me up / never let me down» der down skiftes ut med drown definitivt er litt banalt, men banalt effektivt.
Men også på «Black Effect», med sin nydelig intro – og ikke minst en følelse av Jay-Zs «Black Album».
Og selv om Herr og fru Carter fremdeles har «Crazy in Love» som sitt aller største innspilte øyeblikk sammen:
Det høres mye søtere og lykkeligere ut at de er «happily in love» på slutten her.
Smelt.
BESTE LÅT:
«Friends»
| 1
|
112471
|
Konsertanmeldelse Sigrid:Sprudlende poptimisme
Sigrids humør er like smittsomt som hennes beste melodier.
Ryktet skal ha det til at Sigrid Raabe er popstjerna vi trenger, men ikke fortjener.
Suksessfull, men likevel jordnær og standhaftig – et bevis på at man kan være «self made» uten å gå over lik.
Det høres jo nesten for godt ut til å være sant.
Gitt at hun ikke er en veldig troverdig skuespiller, er Sigrids tilstedeværelse på Stavernfestivalen like smittsom som hennes beste melodier.
Der Dua Lipa tidvis kunne synge surt, og Aurora bli for teatralsk for ettermiddagssola, er til gjengjeld kveldens konsert ledet av en 21-åring som både synger fordømt godt og lager musikk som hører hjemme på poptimistiske sommerkassetter.
Knallferske «Schedules» vil kjapt kunne vise å være den sterkeste sangen Sigrid har skrevet.
Den kommer i starten av settet hennes, og viser seg å være like julivennlig som på plate.
Likevel er det påfølgende «Plot Twist» som for alvor setter kalaset i gang.
Under et rolig parti mot slutten krabber hun bortover scenen, og fyker opp idet det siste refrenget ankommer.
Sangene til Sigrid er rett og slett som en forlengelse av kroppen hennes – et ryddig motargument til anklager om at popmusikk er for universelt til å kunne være upersonlig.
Så selv når settet ikke er like spennende, som under «Fake Friends» – som rundes av med en billig, for ikke si litt teit gitarsolo – og daffe «Raw», er det enkelt å tilgi Sigrid.
«Nå kommer den triste låta, så det er bare å stålsette seg,» spøker hun før «Dynamite».
Vanligvis er det en litt uinteressant ballade, men her og nå kjennes det mest som man er i trygge hender.
«Haha, dramatisk ass,» flirer hun når den er over.
Blant de mest slående trekkene ved «Sigrid fra Ålesund», som hun beskjedent kaller seg selv, er at hun ikke tar seg selv så høytidelig.
Sånt smitter:
Man innser jo at man først og fremst er på festival for å ha det gøy.
Derfor sitter både slageren «Don’t Kill My Vibe» og EDM-alibiet «Strangers» som et skudd i settets siste etappe.
Refrenget fra sistnevnte surrer og går i skolten mens man tusler av gårde.
God popmusikk har evnen til å føre masse mennesker sammen, men det hjelper langt på vei med en flott personlighet som kan bære den.
| 1
|
112472
|
Konsertanmeldelse Paul Simon:Briljant punktum!
Paul Simon oppsummerer sitt liv som konsertartist med 26 mer eller mindre briljante låter etter hverandre.
Konsertanmeldelse:
Paul Simon, Oslo Spektrum
Få artister har legemliggjort den intelligente, lavmælte, følsomme og lett nevrotiske jødiske newyorkeren mer overbevisende enn Paul Simon.
Og få har utvidet sitt kunstneriske handlingsrom mer radikalt underveis.
Etter sju tiår i musikkens tjeneste – fra samlebåndslåtskriving på 50-tallet via folkpop-fenomenet Simon & Garfunkel til soloartist med rikholdig og mangfoldig diskografi – er denne turneen hans aller siste.
Flere tusen har kommet for å si takk denne vakre søndagskvelden i Oslo Spektrum.
En stor andel av dem befinner seg i kategorien «godt voksne», og har trolig noen av sine sterkeste minner fra epoken og estetikken Simon var med på å definere.
Den spedvokste 76-åringen entrer scenen til Simon & Garfunkels «America», men bruker store deler av låten på å synge seg inn i den.
Lettsindige «50 Ways To Leave Your Lover» er hakket bedre, men det hele sitter ordentlig først med en smittende energisk «The Boy In The Bubble».
Mellom låtene er Simon sjarmerende og vittig.
«That was very good», gliser han fornøyd etter at trekkspiller Joel Guzman har lokket ham ut i dans under «That Was Your Mother».
At setlisten er mer eller mindre identisk på alle konsertene under denne turneen, mer enn antyder at dette er Simons egen fasit for sitt virke som låtskriver.
Enkeltsanger savnes nødvendigvis, ikke minst fra undervurderte «Hearts And Bones».
Til gjengjeld er nummeret derfra, «René And Georgette Magritte With Their Dog After The War», et gjennomnydelig høydepunkt – full av storøyd nostalgi som betones ytterligere ved å bli fremført av den unge kammersekstetten yMusic.
Ferskere «Questions For The Angels» er betraktelig naknere og nesten like vakker.
Tross god spredning fra sekstitallet og gren til i dag, er det naturlig nok en viss vekt på materialet fra comebacket «Graceland» og påfølgende «Rythm Of The Saints».
Og det er sangene herfra som antennes av et like deler trygt og inspirert band og setter fyr på Spektrum – «Spirit Voices», «Diamonds On The Soles Of Her Shoes» og ikke minst «You Can Call Me Al» får aldrende entusiaster til å reise seg fra plaststolene og savannedanse etter beste evne mellom betongveggene.
Småting å pirke på?
Åjada.
«Bridge Over Troubled Water» er såpass ihjelspilt at selv ikke opphavsmannen helt får dreisen på den.
Den tilbakeskuende videoen som akkompagnerer «Homeward Bound» krysser grensen mellom traust og tacky selvforherligende.
Og «Kodachrome» synges småsurt og oppleves ørlite malplassert blant ekstranumrene.
«The Boxer» er derimot rørende på en uventet intens måte, og den illustrerer utmerket hvor få virkemidler Simon trenger for å pumpe duggfrisk vitalitet inn i over 50 år gamle melodier.
To og en halv time går unna på et blunk.
Det er bare å håpe at pensjonstrusselen er en av Paul sine skrøner.
| 1
|
112474
|
Guetta Krutt
David Guetta, verdenskjent julebords-DJ, byr på masse konfetti og tam EDM.
Du kan umulig ha hørt om det, men i dag har det foregått en hagefest ved navn Larvik Internasjonale Poesifestival – ifølge initiativtakerne en motreaksjon på at det har blitt «så mye EDM» på Stavernfestivalen.
Det er kanskje gubbete å synes er et problem, men det blir ikke mindre sant av den grunn:
På bare noen få år har nemlig Stavernfestivalen snudd skuta fullstendig.
Fra å være en litt traust festival for oldingene, utgjør kidsa nå en ubestridelig overvekt av publikummet.
Samtidig har festivalen har vokst enormt, trolig til Slottsfjells store fortvilelse.
Det skyldes i stor grad bookinger som David Guetta, som er EDM så det holder.
Låta han velger å åpne settet sitt med, Martin Garrix-samarbeidet «Like I Do», er faktisk den pyrofrelste franskmannens morsomste tilskudd til sjangeren på år og dag.
Om man må gi slipp på tvilen for å digge actionfilm, stiller hyperstimulerende kjøttmusikk som «Like I Do» samme krav.
Det betyr ikke at det nødvendigvis finnes veldig mye veldig gøy EDM.
I hvert fall ikke om man skal tro den virtuelle platebaggen Guetta har tatt med seg for anledningen.
«NORWAY HAVE SOME ENERGY IN THIS PLACE?!?!» hoier 50-åringen.
Tusenvis med sprettende skrotter skulle tilsi det.
Så man må kanskje være skrudd feil sammen for å synes at musikken stort sett er enormt intetsigende.
I visse øyeblikk, som når han drar på med en remiks av Cranberries’ grusomme «Zombie», er den i tillegg direkte dårlig.
Med aerobic-mantraer som «Jump! Jump», «Let me see your fucking hands!» og
«I like to move it, move it» går det hardt for seg, men uten ekstasen eller galskapen til gammeldags ravemusikk.
Når Guetta plukker fram en raveklassiker som Alice Deejays «Better of Alone», er det i form av en generisk EDM-remiks som ofrer melodien for litt flat funksjonalitet.
Det er først og fremst derfor Guetta er en så døll DJ:
Han flyr fra det ene til det andre, mer interessert i å tviholde på oppmerksomheten enn å skape noen emosjonell avkastning.
Selv det avsluttende Kelly Rowland-samarbeidet «When Love Takes Over», den største poplåten hans, går kjapt over i hektisk maskinmusikk.
Her helt på tampen skjer det riktignok noe litt mer bananas.
Musikken blir nesten tribalistisk, og i likhet med tilløpene til brostep midtveis uti settet, vitner det om at Guetta faktisk har mer enn bare én knapp å trykke på.
Det er vel kanskje det meste man kan håpe på, gitt tid og sted.
| 0
|
112476
|
Konsertanmeldelse Aurora Aksnes:Blekt nordlys
Aurora har ikke hellet helt med seg på Stavernfestivalen.
Aurora Aksnes, Stavernfestivalen:
Når Aurora Aksnes spiller konsert, pleier hun å fortelle om et mer eller mindre merkelig møte med naturen.
Tidligere i dag, noen timer før sin første norske festivalkonsert i år, fant hun en fugl som lå hjelpeløst på bakken.
Da hun prøvde å redde stakkaren, bæsjet den på henne og fløy av gårde.
Den morske tyske filmskaperen Werner Herzog ville sikkert hatt et og annet å si om at dyr knapt kunne brydd seg mindre om så sentimentale skapninger som oss.
Uansett vitner hendelsen om at Aurora kanskje ikke har hellet helt med seg i dag.
De siste par årene har man begynt å diskutere om ikke lyden på konserter og musikkfestivaler er for høy.
Hørselsskader er rett og slett i ferd med å bli en folkesykdom, ikke ulikt lungekreft for et par generasjoner siden.
Om man skal tro gullgruven fra Os sin konsert, finnes det i hvert fall én god grunn til at man har skrudd opp volumet over årene: for å overdøve småprat.
Selv skarve 20 meter fra høyttalerne går kaklingen fra publikum ofte i klinsj med musikken.
Det er jo for så vidt greit nok, bortsett fra at man kanskje heller burde begynne å kalle arrangementer som det her «fest» istedenfor «festival».
Etter en ny låt midtveis ut i settet, som kjapt er en av hennes mest feststemte og smittsomme komposisjoner til dags dato, slipper riktignok bakgrunnsbråket litt tak.
Sangene til Aurora – som trasker i Gåtes trolske fotspor, men i Highasakites nordiske designersko – går i mye av det samme.
Storslåtte, men med lite dybde, kjennes det som hun og band arbeider etter én formel.
Man blir fort litt lei, rett og slett.
Derfor skader det kanskje ikke at settet er kort, og runder av rundt 40 passerte minutter.
Allsangen kommer til slutt med «Running with the Wolves», men er kjapt glemt.
Anmeldt av:
Kim Klem
| 0
|
112478
|
Konsertanmeldelse Post Malone:Skuldertrekkplaster
Post Malone har for få knep i ermet til å gjøre en timeslang konsert tilstrekkelig interessant.
Molefonken er det nye svart.
Selv på sangene hvor rapperen Post Malone forsøksvis feirer de gode stundene, låter han bedrøvet.
Sånn sett er plasserer han seg i samme skole som Lil Peep og Future – blues av og for det 21. århundre.
Det er vel også der hans voldsomme appell blant dagens ungdom ligger: dette er like mye musikk å feste til som å sørge til.
Det skal i hvert fall være ingen tvil om alvoret ved situasjonen.
Nesten fem minutter med grå smog og foruroligende stemningsmusikk passerer før den skabbete 23-åringen trasker inn på scenen, iført bukser med to norske flagg sydd på.
Selv om stemningen er dunkel, er Post Malone i tilsynelatende godt humør.
Når den snart uutholdelige festivalplagen «Seven Nation Army» hoies av publikum mellom slagene, klarer han ikke annet enn å glise.
«Better Now», et av høydepunktene fra det ferske andrealbumet «Beerbongs & Bentleys», avslutter han abrupt for å dirigere en redningsaksjon for noen som har fått et illebefinnende.
Selv om amerikaneren har – som mange menn av sin generasjon, dessverre – et litt for avslappet forhold til det å klandre kvinner for verdens utallige lidelser («Fuck that bitch!» roper han til en eller annen gammel flamme), så virker han til syvende og sist som en ålreit fyr.
Likevel er konserten hans, som strekker seg over en drøy time og inkluderer et malplassert akustisk nummer («Feeling Whitney»), stort sett kjedelig.
Det skyldes primært den store svakheten til Post Malone: han har bare ett modus, nemlig gretten og seig traprap kretsende rundt den grusende whiskeyrøsten hans.
Har man hørt «Better Now», så har man også hørt «Psycho», «Rockstar» og «White Iverson».
Man rekker å bli skikkelig lei, med andre ord.
Riktignok ender konserten med et av lyspunktene.
Før avsluttende «Congratulations» forteller Post Malone om alle som har betvilt ham, og mobbet ham, opp gjennom årene.
Men nå står han her – foran tusentalls fans i et helt fremmed land.
Det er unektelig litt rørende, men hindrer likevel ikke konserten fra å kjapt arkiveres i den såkalte glemmeboka.
| 0
|
112481
|
Filmanmeldelse «Midnight Sun»:Nattsvermere
Manipulativ og melodramatisk tenåringståreperse.
DRAMA/ROMANSE
«Midnight Sun»
USA.
Tillatt for alle.
Regi:
Scott Speer.
Med:
Bella Thorne, Patrick Schwarzenegger, Rob Riggle.
Katie Price (Thorne) er ung og pen og lider av en sykdom.
Xeroderma pigmentosum:
«En meget sjelden autosomal recessivt arvelig tilstand som karakteriseres av økt følsomhet for ultrafiolett lys».
Store medisinske leksikon, som jeg siterte over, antyder at symptomene primært er hudkreft og alvorlige øyesykdommer som kan føre til blindhet.
Katie må være spesielt utsatt.
Hun har levd innenfor husets fire vegger i alle sine år.
Den minste strime fra solen vil i hennes tilfelle være fatal.
«Vi er kommet i den alderen», som legen hennes sier, skjebnetungt.
Moren døde da Katie var liten.
Faren hennes er imidlertid «verdens beste», selv om han venter til hun er langt oppe i tenårene før han lar henne overta den akustiske gitaren som mamma en gang eide.
På denne klimprer Katie småtriste sanger av Taylor Swift-typen, om hvor alene hun har følt seg.
De er ikke særlig gode.
Men det er ikke så farlig.
En dag – unnskyld, kveld (selvsagt) – får hun via en Askepott-historie kontakt med Charlie (Schwarzenegger, som ganske riktig er sin far Arnolds sønn, også hva gjelder skuespillerrepertoaret), gutten hun har vært avstandsforelsket i under hele oppveksten.
Han er ikke vanskelig å be.
De to blir et misunnelsesverdig vakkert par (til den blonde slyna Zoe Carmichaels store ergrelse, hurra!).
Det enste problemet er at Katie ikke våger å fortelle Charlie om sykdommen.
Hun vil være en vanlig jente en stund, sier hun – ikke en diagnose.
Og så!
Så tar Charlie jaggu livet av henne.
Vel nesten, i hvert fall.
Denne tenåringstårepersen, i tradisjonen fra «Love Story» (1970) og, mer nylig, «The Fault In Our Stars» (2014), er veldig spareblusspreget.
Tonen er ustø og ofte aldeles smertefullt pinlig, og skuespillet er mediokert (Thorne har ikke en gang giddet å late som om hun har lært seg å spille på gitar.
Disney-stjernen er likevel det mest fargerike med filmen).
Romansen mellom Charlie og Katie er så dydig at den nesten virker kald, og de amerikanske ungdommene i birollene er irriterende, slik de gjerne er i filmer som dette.
Jeg skulle ønske jeg kunne «spoile» den vanvittige slutten.
Men det kan jeg jo ikke.
Jeg får nøye meg med å si at det er lenge siden jeg har sett noe mer umusikalsk.
| 0
|
112482
|
Filmanmeldelse «Wildling»:Flopp i ulveklær
Din egen pubertet er skumlere enn «Wildling».
GRØSSER/FANTASY
«Wildling»
USA.
15 år.
Regi:
Fritz Böhm
Med:
Bel Powley, Liv Tyler, Brad Dourif
Kroppens uunngåelige endring er et eviggrønt bakteppe for god skrekk.
Og som «Carrie» (1977), «Teeth» (2007) eller kultklassikeren «Ginger Snaps» (2000) tidligere har vist, er det oftest kvinnekroppens utvikling som er mest avskrekkende (for den mannlige regissør, i hvert fall).
«Wildling» forsøker å ta del i denne arven av pubertetsskrekk, tilsynelatende på kvinners premisser, men den er for meningsløs til å lykkes.
Åpningen er riktig nok på stell, med Anna er fanget i en hytte i skogen.
Hennes fryktinngytende farsfigur serverer kjip mat, forteller nattahistorier om kroniske varulver som spiser barn, og gir en daglig sprøyte i livmoren for å «redde henne».
Takket være stemmen til Brad Dourif, bedre kjent som kjeften til morderdukken Chucky, lures man til å tro at filmen er langt skumlere enn den egentlig er.
Utover den litt lovende innledningen, er det lite annet som fungerer.
Skrekkfilmen snus til en tenåringssåpe, med påtatt fantasy-kjærlighet, stive dialoger, daffe «fish out of water»-grep og amatørmessig foto.
Liv Tyler gjør ingen verdens inntrykk som naiv bygdepoliti.
Hovedrolleinnehaver Bel Powley er filmens ene lyspunkt, der hennes fengslende blikk formidler forvirringen av en barndom i forvitring, og hindrer dermed at filmen blir er en total katastrofe.
Empatien vekkes – ikke proporsjonalt med hvor traumatisk figurens bakhistorie er, men nok til at man ikke hater filmen.
Det varer fram til metamorfosen inntreffer med de mest evneveike spesialeffektene du har sett siden 90-tallet.
Hvor er du, John Landis?
| 0
|
112483
|
Konsertanmeldelse Eminem:Underveldende legende
Upersonlig rapgud
KONSERT:
Eminem,
STED:
Voldsløkka, Oslo
PUBLIKUM: 55 000 (utsolgt)
AKTUELT ALBUM:
«Revival»
Man trenger ikke å slippe gode plater når man er et fenomen.
Det er kult med både Royce, Pusha, Onkl P og Klovner i Kamp på plakaten, men de er ikke grunnen til at sistnevntes hjemmebane, lille Voldsløkka, rommer flere folk enn Ålesund i dag.
Det var fenomenet Eminem, altså verdens mestselgende rapper, som sørget for at arrangementet ble utsolgt på seks minutter (pluss de dagene i forveien OBOS-medlemmer kunne forhåndskjøpe billetter, da).
Han turnerer med «Revival» (2017), en av hans svakeste plater og desidert minstselgende siden undergrunnsdebuten «Infinite» (1995) - men konsertene han har levert i hjemlandet i år har riktig nok blitt møtt med nærmest stående ovasjoner, som en slags revansj etter den mer eller mindre skuffende rekken av plater med re-prefikset.
Showet Marshall Bruce Mathers leverer på Voldsløkka er dog underveldende i forhold til hans status som din favorittrappers favorittrapper.
Den teknisk legendariske, men musikalsk noe begrensede artistens første konsert på norsk jord siden 2001, lever ikke opp til lovordene fra resten av «Revival»-turneen.
Noe av det kan skyldes lyden på Voldsløkka, som ofte er flat og grumsete.
De mer stadionvennlige låtene, som «Sing for the Moment» og «Toy Soldiers», sitter selvsagt langt bedre enn den mer basstunge «Rap God», hans sterkeste kort fra dette tiåret.
Men på tross av grøtete gjengivelse av beaten, spytter Slim klare flerstavelsesrim som en mitraljøse - godt hjulpet av hypemann Mr.
Porter på endingene.
Til gjengjeld låter Drake-låta «Forever» overraskende godt, og hver stavelse treffer klokkeklart på et av Ems heftigste gjestevers.
Her beviser han, spesielt om kvaliteten av musikk var målbart på lik linje som en idrettsprestasjon, at han tilhører toppsjiktet i raphistorien.
Han er, og har alltid vært en imponerende rapper, men som underholder på scenen er han bare en skygge av det han en gang var.
Det er Mr. Porter som må stå for mesteparten av kommunikasjonen med publikum, med banale observasjoner om midnattsolen og konstateringer om hvor «fucked up»
Oslo-publikummet er.
Det er her det glipper.
Konserten føles som et pliktløp, selv om Eminem melder at «not only are you the best crowd we’ve ever had, but you’re the most fucked up crowd we’ve ever had».
Derfor er det rart at han unngår å ta flere låter, enn de mest åpenbare pophitene, som kunne ha løftet konserten til andre høyder.
«Forgot About Dre» uteblir på tross av at den har vært med ellers på turneen, og er det én låt jeg virkelig savner fra hans storhetstid, er det «Drug Ballad» og «Bitch Please II» - det hadde gjort seg med litt groove.
Han spiller ikke «Cleanin’ Out My Closet», for som han nevnte på «The Marshall Mathers LP II» fem år tilbake, så blir han kvalm hver gang han hører hvor jævlig han var mot moren sin (han spiller likevel den mer karikerte «Kill You»).
Det er ikke et stort savn heller, men konserten kunne ha løftet seg flere følelsesmessige nivåer om han hadde inkludert «Headlights» i settet.
I stedet får vi annenrangspop med Skylar Grey som innbytter for Rihanna, Beyoncé og Dido, og en definitivt talentfull rapper, som ikke har årets beste dag på jobb.
Rekken med hans mest skøyete låter, som «My Name Is», «Without Me» og «The Real Slim Shady» er dog herlig nostalgi, og gir en god dose energi mye av settet manglet.
Sistnevnte er også det nærmeste man kommer en feiring av Pride på scenen med «but if we can hump dead animals and antelopes/Then there's no reason that a man and another man can't elope».
Ekstranummeret med «Lose Yourself», vår tids «Eye of the Tiger», var forventet, men greit tilfreddstillende.
Eminems tilbakekomst til norsk jord var en helt grei måte å tilbringe en sommerkveld i Oslo på. men den største rapkonserten på norsk jord var ikke i nærheten en av de bedre.
| 0
|
112485
|
Bokanmeldelse:Min Jin Lee:
«Pachinko»
En rik og velskrevet familiesaga om koreanske immigranter i Japan.
Min Jin Lees «Pachinko» bør kunne nå mange lesere.
Du leser kanskje denne anmeldelsen i en koreansk bil eller på din koreanske mobil, men hva vet du egentlig om det delte landet øst i Asia?
Det seneste året har den spente situasjonen på den koreanske halvøya igjen skapt overskrifter verden over:
Vil Kim Jong-un stanse sitt atomvåpenprogram og finnes det håp for et gjenforent Korea i fremtiden?
Koreansk historie i det 20. århundre er preget av lidelse, okkupasjon og krig, men også stor økonomisk og teknologisk fremgang i det kapitalistiske sør.
I Min Jin Lees storslåtte, episke roman «Pachinko», følger vi en koreansk familie gjennom fire generasjoner, fra 1911 til 1989.
Det begynner i en liten fiskerlandsby i nærheten av Busan.
Okkupasjonsmakten Japan styrer landet med jernhånd og koreanere flest lever under svært trange kår.
En ung jente, Sunja, blir på markedet forført av den mystiske Hansu, en rik, elegant koreaner som snakker flytende japansk.
Hun er seksten, han trettifem da Sunja blir gravid, men Hansu har allerede kone og tre døtre i Japan, og skammen han har påført henne fører til brudd mellom dem.
I stedet gifter hun seg med en koreansk, kristen pastor, som en stund har bodd i foreldrenes lille pensjonat og blitt pleiet for tuberkulose av Sunja og hennes mor.
Isak ønsker å oppdra Sunjas sønn som sin egen, og sammen reiser de i 1933 til Osaka i Japan der han er tilbudt en jobb i kirken og der hans bror allerede har bodd i mange år.
Livet i Japan er hardt for koreanske immigranter, som må ta til takke med dårlige jobber og daglig rasisme fra japanere.
Min Jin Lee utforsker med universell tyngde immigranttilværelsens prøvelser og minoriteters utfordringer, enten de er kristne eller koreanere, for sistnevnte har i årtier blitt sett ned på og undertrykt i det japanske samfunnet.
Skam og skyld løper som en rød tråd gjennom romanens mange karakterer.
Fortellingen er tydelig inspirert av store 1800-tallsromaner og er ikke er fremmed for sterke følelser, hemmeligheter og gåtefulle velgjørere.
«Pachinko» er derfor ingen original bok rent fortellermessig, til det er stilen og den gammelmodige, episke formen for konvensjonell, men som en berikende og kunnskapsrik familiesaga, fungerer romanen utmerket.
Det skal ha tatt Min Jin Lee nærmere tredve år fra ideen til denne boken ble unnfanget til den endelige romanen var ferdigskrevet.
Researchen må ha vært enorm, men kunnskapsformidlingen om koreansk og japansk kultur og politikk kommer sjelden i veien for fortellingens fremdrift og spenning.
Bokens karakterer ligner kulene i det flipperaktige spillet Pachinko, som romanen også er oppkalt etter:
Tilfeldigheter og flaks, ikke skjebnen eller høyere makter, avgjør om du blir en vinner eller taper i livet.
Anmeldt av:
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 1
|
112487
|
Test av ny Ford Focus:Kjempebagasje og god pris
PROVENCE (VG):
Noen er nok skuffet over at nye Ford Focus ikke kommer som ladbar hybrid eller ren elbil – til gjengjeld er Focus blitt en fullvoksen familiebil, med supre kjøreegenskaper.
Det er mange som av ulike årsaker ennå ikke kan velge elbil (for dyr, passer ikke til bruksmønsteret, har ikke nok bagasjeplass, kan ikke trekke henger, har ikke lademulighet, går ikke langt nok, for lang ventetid).
For dem som ikke vil blakke seg helt og ikke er klare for å investere mer enn en gjennomsnittlig norsk årslønn (i overkant av 400.000 kr), er nye Ford Focus et alternativ.
Bilen kommer til Norge i slutten av juli.
Vi har allerede prøvekjørt den.
Se tabell for priser, tekniske data og konkurrenter nederst i artikkelen.
Mye større en før
Focus er en av bestselgerne i Europa, og har vært populær i Norge også.
I det siste har den ikke nådd helt opp i vårt hjemlige kompaktklassesegment, der toppen domineres av elektriske kombikupeer (88 prosent).
De tre mest solgte modellene er Nissan Leaf (5791), VW Golf (3194 – elektriske, 532 ladbare hybrider), BMW i3 (2785), foran de ikke-ladbare hybridene Toyota C-HR (1610) og Auris (1477).
Ford Focus kommer i fem ulike varianter (egentlig fire, svært få kjøper det laveste utstyrsnivået Trend):
Titanium skal være den godt utstyrte, ST-Line litt sportslig og senket, Vignale byr på en del visuell – og følbar – luksus, samt Active, som er høyreist (pluss 3 cm bakkeklaring).
Den berømte 1-literen
Variantene kan skilles fra hverandre blant annet på grillens utforming og utstyrspakketeringen.
Alle utstyrsnivåene kommer på kombikupe og stasjonsvogn.
Stasjonsvogn og Active kommer senere i år.
Motorprogrammet blir to bensinmotorer: 1,0 (med 100 eller 125 hk) og 1,5-liter (182/150 hk) og en diesel på 1,5 liter/120 eller 90 hk.
For første gang i Focus’ historie tror importøren at det vil bli stasjonsvognen som blir mest solgt.
Det er lett å forstå, etter å prøvekjørt begge varianter under lanseringen av bilen i Sør-Frankrike.
Norske journalister fikk prøvekjøre bilen som et av de aller første landene.
Prøvekjøringen for verdensbilen pågår frem til siste uken i juli.
Ford Motor Norge regner med at den berømte 1-literen på 125 hk vil bli bestselgeren.
Den sto imidlertid ikke til vår disposisjon, derfor bygger vi denne prøvekjøringen på erfaringer med 1,5-literen.
Den har 182 hk som manuell og 150 hk som automat, vi har kjørt dem begge.
Dette er nytt
Stasjonsvognen er ti centimeter lengre enn utgående, og sammen med en god plassutnyttelse, har bilen fått bagasjerom i Skoda Octavia-klassen.
Den som er kjent med Focus fra før vil oppdage mye nytt i interiøret.
Skjermen er flyttet opp på dashbordet – og automatgirspaken er et vrihjul, for å spare plass.
Ford har tidligere brukt Focus som flaggbærer for ny teknologi, så også nå.
Førerassistentteknologien er pakketert i det som kalles CoPilot360.
Dette er blant annet adaptiv cruisekontroll med køassistent og filsentrering (holder bilen på plass i filen), kan følge bilen foran i kø, stoppe og starte (maks tre sekunder stopp).
Ifølge Ford er teknologien på nivå to (av fem) på selvkjøringsskalaen.
Trafikkskiltgjenkjenningen er kjekt, og bilen kan tilpasse seg gjeldende fartsgrense.
Parkeringsassistent er også nå på plass.
HER ER VÅRE VURDERINGER:
Førermiljø:
Romslig og funksjonelt.
Skjermen er skarp, lettlest og lett å bruke – med stemmestyring på norsk.
Mange funksjoner er lagt inn i skjermen (antall fysiske brytere skal være halvert).
Varme og ventilasjon er fortsatt i et bryterpanel under skjermen, lett tilgjengelig.
A-stolpen sjenerer sikten til venstre noe, for eksempel i rundkjøring/bykjøring.
Headupdisplay (ekstra, 4500 kr) i en skjerm foran synsfeltet, fungerer briljant, og med svært god skarphet, også i sollys.
Bilen går stille i hastigheter opp til 70–80 km/t (på den asfalten vi har kjørt), så godt som ikke et knyst fra motorrommet.
I høyere hastighet merkes noe hjulstøy.
Veldig gode seter.
Oppvarmet ratt tilgjengelig (3500 kr.).
De smarte dørkantbeskytterne koster 4000 kr (i p-pakke).
Kjøreegenskaper:
Ford i et nøtteskall, her får du en dose racerbil «på budsjett».
Kjøreeegneskapene er på grensen til utsøkte, til denne klassen å være.
Chassiset er nytt.
Det er kuttet litt vekt og stivet av.
Focus leverer presis og ganske direkte styring, silkemyke girskift (ny åttetrinns) og fintunet motor (1,5/182 hk, 150 hk med automat) med full av piff.
Manuell kasse er tett og fin, men anbefalingen herfra går på automat.
Alle varianter har tre kjøremodus.
Med adaptivt understell er det ytterligere to modus, komfort og eco-komfort, for varianter med konstantkontrollerte støtdempere.
I sport-modus blir fjæringen stivere (i tillegg til bedre gasspersons og hardere styring).
Plass:
Meget god innvendig plass.
608 liter bagasjeplass uten reservehjul, 575 med.
I kombikupeen er plassen 375 liter (pluss 12 liter), den har noe lasteterskel.
Beinplassen i baksetet er veldig god, så også sittehøyden.
Miljø:
125-hesteren (bensin) skal gå på 0,49 l/mil (NEDC).
Under vår litt friske prøvekjøring (i voldsomt regn) brukte vi drøyt 0,8 l/mil med 182-hesteren, men det kan knapt regnes med.
Kommer ikke som ladbar hybrid eller ren elbil.
Neste år kommer en såkalt mildhybrid, med et 48-voltsbatteri som leverer strøm til alle forbrukerne i bilen, som klimaanlegg, radio osv.
Kan redusere forbruket med noen prosent.
Ford sier de har redusert forbruket fra utgående med 12–20 prosent.
Sikkerhet:
Ikke testet i EuroNCAP ennå.
Autonødbrems med gjenkjenning av fotgjengere og syklister er standard i alle nivåer.
Nytt er en unnamanøverassistent, som via kamera og radar hjelper til med styringen.
Har dødvinkelvarsler (ekstra, 4500 kr) og varsling for kryssende trafikk ved rygging.
Adaptiv cruisekontroll er ekstra (5500 kr)
Å eie:
Biladministrasjonsselskapet Autolease vurderer bruktverdien etter 4 år/60.000 km til gjennomsnitt i bruktmarkedet (terning 3) og i klassen (terning 3).
Driftskostnad ca. 4200 kr/år, noe over snitt.
Nr. 15 av 22 i eierundersøkelsen AutoIndex.
For best bruktverdi anbefaler Autolease Titanium eller ST-Line, med teknologipakke (5500), design- (13.500-16.000) og parkeringspakke (4000).
Velg bensin (125/150) og automat.
Pris:
Vår testbil (1,5 bensin/182 hk, stasjonsvogn, ST-Line, manuell) koster 335.000 kr, før lev.omk. og utstyr.
I antatt mestselgende variant (1,0 bensin/125 hk, automat), er prisen 334.000 kr, før utstur og omkostninger.
Automat koster 29.000 kr, stasjonsvogn 10.000
I tabellen har vi brukt bilen med 1-liter, som er forventet mest solgte.
Bilen plasserer seg prismessig etter det vi kan se, litt under midten av de antatte konkurrentene, og langt under f eks.
VW Golf.
Har modem med 4G internett-tilgang og trådløst nett for ti dingser.
Internett-abonnement er innbakt i prisen de to første årene, etter det må du betale selv.
Design:
Forsiktig fremover, ikke så rund som før.
Virker moderne og holder seg trolig slik en god stund.
Tiltalende og smakfull!
Autolease mener:
For å nå helt opp i det norske markedet skulle vi gjerne sett denne i en elektrisk utgave.
VG mener:
Både komfortabel og morsom å kjøre.
Vi er imponert over plassutnyttelsen.
Du må nok ut med 25-30.000 kr i ekstrautstyr, og med leveringsomkostninger nærmer du deg raskt 400.000 kr.
Likevel er det masse bil for pengene.
Om VGs prøvekjøring
Er et førsteinntrykk av bilen etter en kortere testkjøring.
Verdivurdering:
Autolease.
Tekniske data:
Opplysningsrådet for Veitrafikken.
Priser er uten leveringsomkostninger (normalt rundt 10.000 kr).
| 1
|
112488
|
Bokanmeldelse:Simon Stranger:
«Leksikon om lys og mørke»
Simon Stranger klarer å tilføre en velkjent del av vår nære historie ny intensitet.
Historien om nazistenes forfølgelse, overgrep og drap på jødene er en del av den kollektive hukommelse og bevissthet.
Slik sett er det et dristig valg Stranger gjør når han velger å skrive en hel roman om en tematikk som alle oppegående mennesker allerede kjenner svært godt.
Når «Leksikon om lys og mørke» likevel blir så vellykket, er forklaringen ene og alene forfatterens litterære talent.
Denne boken er på en og samme tid intens og med et veldig driv – samtidig som språket har en nærmest svevende lett kvalitet.
Les også:
Flere boktips til sommeren
«Leksikon om lys og mørke» er en roman, men den har et gjennomført dokumentarisk utgangspunkt.
Simon Stranger har giftet seg inn i en – åpenbart sekulær – jødisk familie, og under et besøk i Trondheim finner familien fram til en snublestein til minne om konas oldefar Hirsch Kommisar.
Han drev i utgangspunktet en vellykket klesbutikk for kvinner i Trondheim sentrum, men endte opp i fangenskap på Falstad, der han senere ble henrettet.
Parallelt med historien om Hirschs og hans skjebne blir vi presentert for torturisten og angiveren Henry Rinnan – en av de mest demoniserte skikkelsene fra norsk krigshistorie.
Det var i den beryktede Rinnan-villaen, også kalt «bandeklosteret», i Trondheim at de fleste av overgrepene fant sted.
Noen av bokens sterkeste scener er skildringene fra husets torturkjeller.
Og virkeligheten overgår bokstavelig talt fantasien når vi får vite at Hirsch Kommisars sønn Gerson, svigerdatteren Ellen og døtrene Jannicke og Grete (forfatterens svigermor) etter krigen flyttet inn i nettopp denne villaen.
Det var en retur som skulle vise seg å få uforutsette konsekvenser for familiens medlemmer.
Romanens tittel viser til at den er lett og løselig strukturert etter alfabetet fra A til Å – hvert av kapitlene innledes med ord og begreper som begynner på samme bokstav.
Det er et grep som fungerer bra:
Slik kan Stranger assosiere fritt litterært, og unngå at romanens dokumentariske utgangspunkt blir en tvangstrøye.
Bortsett fra et par overtydelige frempek underveis, gjentagelser av et par litterære vendinger og noen litt banale betraktninger av typen «hva gjør et menneske ondt», må resultatet altså kunne sies å være oppsiktsvekkende vellykket.
Ut fra et krevende og litt komplisert utgangspunkt har Simon Stranger skapt et helstøpt litterært verk.
Et eget og selvstendig bidrag til den jødiske minneskulturen.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112494
|
Bokanmeldelse:Trude Marstein:
«Så mye hadde jeg»
Sterk, ubehagelig og velskrevet roman om frihet og ansvar fra en av norsk litteraturs beste samtidsforfattere.
Alle dårlige romaner likner hverandre, hver god roman er god på sin egen måte.
I Trude Marsteins nye roman, er Tolstois Anna Karenina og Flauberts Madame Bovary byttet ut med norske Monika.
Romanen går rett inn i et av litteraturhistoriens og dermed menneskelivets store temaer:
Konflikten mellom frihet og ufrihet, følelser og fornuft.
«Så mye hadde jeg» er antagelig Marsteins mest tilgjengelige roman til nå, et intenst borende familiedrama over nærmere fem tiår.
Det har blitt en oppslukende leseopplevelse som ikke viker unna vanskelige, betente spørsmål, med en hovedperson som både fremkaller sympati og irritasjon.
Romanen følger Monika fra Fredrikstad og hennes familie fra tidlig 1970-tall og frem til våren 2018 – en reise i livserfaring, gleder og sorger.
Monika er yngst av tre døtre i en helt vanlig norsk familie, men der søstrene velger tradisjonelle yrker og trygghet med ekteskap og barn, er Monika drevet av et ønske om frihet.
Det er en uro ved henne, en redsel for å stivne i faste mønstre, noe flyktig som stadig lengter til et annet sted.
Lest denne?
Årets sommerbøker
Etter barndommen bosetter hun seg og studerer i Oslo.
Et avbrutt hovedfag i litteraturvitenskap leder til jobb som lærer, frilansjournalist og tekstforfatter i et reklamebyrå.
Barn er utenkelig for Monika, men hun får et barn.
Og menn, mange menn.
Monika er et lidenskapelig menneske med et sterkt behov for bekreftelser.
Hun søker frihet, samtidig er hun sjelden alene over lengre tid, sjelden singel.
Forholdene er mange og ender ofte i utroskap.
Roar, Tollef, Øystein, Geir, Trond Henrik, Lars.
Med Geir får Monika datteren Maiken, men også det forholdet tar slutt, og Maiken blir et vanskelig barn, en enda vanskeligere tenåring.
Ved romanens ende er Monika en middelaldrende kvinne i slutten av femtiårene.
Foreldrene er døde, datteren er voksen.
Hva slags liv har hun levd?
Hva sitter hun igjen med?
Et sted i romanen oppsummerer Monika det slik:
«Alt jeg hadde.
Kunne jeg miste det?
Ja, det var mulig.
Men var jeg redd for det?
Definitivt, men da sto redselen og lidenskapen og stanget mot hverandre.»
Trude Marstein har skrevet om barn, alenemødre, familiekonflikter og utroskap også i sine tidligere romaner, men tar det til nye høyer i «Så mye hadde jeg», en bok som definitivt også kan bli forfatterens kommersielle gjennombrudd.
Språket flyter godt, de mange intense scenene og hennes skarpe blikk for treffende dialoger og detaljer, skaper litteratur mange kan kjenne seg igjen i.
Selv klisjeer som «det velter en flom av fortvilelse gjennom kroppen» eller «det tumler en bølge av gråt gjennom meg», tror jeg er tilsiktede fra Marsteins side.
Det er som om hun vil si:
Klassiske konflikter, krever klassiske klisjeer, og jeg er ikke redd for å bruke dem!
Anmeldt av:
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 1
|
112495
|
Filmanmeldelse «Hotell Transylvania 3: Monsterferie»:Andredivisjons-animasjon
Transylvaniapersoner på kjærlighetsjakt.
ANIMASJON/BARNEFILM
«Hotell Transylvania 3: Monsterferie»
USA.
6 år.
Regi: Genndy Tartakovsky.
NORSKE STEMMER:
Christoffer Staib, Selma Joner, Scott Maurstad m.fl.
Sony-studioets «Hotell Transylvania»-serie er animasjon for de små som ligger flere hakk under det beste fra Pixar og DreamWorks.
Men midt i fellesferien, med ikke altfor mye for de minste på kinoprogrammet, er denne tredje filmen om den snille patriarken Dracula, datteren hans Mavis og den fargerike monstergjengen deres, grei nok skuring likevel.
Denne gangen dreier det seg om at Mavis bekymrer seg for at pappa er ensom, og at de halvhjertede forsøkene hans på nettdating – også «monstre» har Tinder i våre dager – ikke fører frem.
Hun bestiller en ferie til hele gjengen, om bord på et cruiseskip som skal ta dem fra Bermuda-triangelet (selvsagt) til Atlantis (like selvsagt).
Kanskje «Drac» kan slappe av litt og muligens treffe noen?
Det gjør han.
Nærmere bestemt kapteinen på skipet, den blonde Doris Day-«lookaliken» Ericka, som han sporenstreks forelsker seg hodestups i.
Det vennene våre ikke vet, er at Ericka er oldebarnet til selveste Van Helsing, monsterjegeren fremfor noen.
De vet heller ikke at også olding selv befinner seg om bord, i form av et hønngammalt hode festet til en steampunk-robotokropp.
Filmmakerne ser ikke overraskende for seg Atlantis som en glorete versjon av Las Vegas på vannet, og de mange sang- og dansenumrene som nesten alltid er med i de litt mindre prestisjetunge animasjonsfilmene for de små, er tallrike og heseblesende her også.
Ikke toppklasse, nei.
Men koselig nok.
| 0
|
112514
|
Bokanmeldelse:Maria Kjos Fonn:
«Kinderwhore»
Mange har skrevet godt om at det er forjævlig å være ung.
Men få har gjort det bedre enn Maria Kjos Fonn.
Vi har alle kjent eller visst om en som Charlotte i oppveksten.
Barn som går for lut og kaldt vann, forsømmes og fordømmes, og av en eller annen grunn går under radaren til dem som burde sett og visst, hjulpet og gjort noe.
Kanskje det er derfor det gjør så vondt.
I «Kinderwhore» blir vi kjent med Charlotte (7), som vokser opp i en leilighet sammen med moren.
Der stopper de fleste likheter med en normal barndom.
Sjekk:
12 bøker å glede seg til i høst!
Moren til Charlotte spiser piller som om de var drops, og sover bort dagene og livet.
Hun spiser ikke, vasker ikke leiligheten og står ikke opp, for man blir jo uansett sulten igjen etter noen timer, leiligheten blir skitten etter en dag, og hun skal jo snart tilbake til den senga.
Forbildet hennes er rockestjernen Courtney Love, enken etter Nirvana-vokalist Kurt Cobain.
Absolutt et av de dårligere forbildene en arbeidsledig og rusavhengig alenemor kan ha.
Av og til for sjelden, og av og til for ofte, tar moren med seg kjærester hjem.
En av dem er snill, den neste slem.
Den siste utsetter Charlotte for grusomme overgrep, og for å døyve smerten får hun smaken på morens piller.
Moren ligger i senga og røyker, og vet eller vet ikke hva som foregår i naboværelset.
Charlotte er 12.
Derfra går det meste galt.
Charlotte skulker, mobber og plager andre.
Hun knuller, drikker og ruser seg.
Hun ser på hard-porno og prostituerer seg.
Tenårene blir en intens turnè av sex, drugs og rock 'n' roll, men så er det egentlig ikke sex, for Charlotte er et barn, og det er aldri nytelse, kun smerte.
Hun er «jævla sint og inni helvetes ensom», og etter et selvmordsforsøk med morens piller havner hun i psykiatrien og barnevernets omsorg.
Heldigvis.
Men skjer det noen barndomsår for sent?
Er det mulig å lande noenlunde på beina etter en så traumatisk oppvekst, eller er man dømt til å gå under?
Det er umulig å ikke tenke på de man husker fra egen oppvekst.
Hva gjør at noen forblir i et endeløst jag etter å stilne smerten med rus og selvdestruktivitet, mens andre klarer seg, og til og med finner lykke i et hverdagsliv?
Det utforsker forfatter Maria Kjos Fonn på sjeldent godt vis.
For «Kinderwhore» er en sterk roman som kommer til å sitte i kroppen lenge.
Mørket kjenner vi igjen fra forfatterens novellesamling
«Dette har jeg aldri fortalt til noen».
Ellers går tankene til Judes selvforakt i «Et lite liv», Christiane F i klassikeren «Å være ung er for jævlig» og Cat Marnells «How to murder your life».
Den flash fiction-aktige formen flyter svært godt.
Av og til får vi servert små glimt på tre linjer, andre ganger en vakker observasjon på ti.
På neste side venter kanskje en kort scene eller et lengre fragment.
Det hele er elegant og stilsikkert sydd sammen.
Det er bare å glede seg til Fonns neste bok.
Vier hun bi-karakterene sine litt mer tid og omsorg, kommer hun nok til å få se sekseren på terningen.
For her har vi med et usedvanlig dyktig fortellertalent å gjøre.
Anmeldt av:
Trine Saugestad Hatlen.
| 1
|
112524
|
Kul tur med Pernille!
Når Pernille Sørensen tar for seg begrepet kultur, skjer det med dannelse – og solide doser snert og ironi.
LATTER
«Kultur»
Av og med Pernille Sørensen
Regi:
Are Kalvø
Lyddesign:
Kjetil Husøy
Lyddesign:
Alf Ove Fremmersvik
Koreograf:
Johan Osuldsen
Dansere:
Daniel Grindeland, Ellen Dypvik
Komikeren har kolleger som har både saftigere og frekkere sceneshow, men Sørensen tar dem igjen med sine underfundige, presise og humoristiske observasjoner av dagliglivets mangfoldighet.
I sitt første sceneshow siden «Flink pike» har hun begrepet «kultur» som rød tråd.
Kultur er som kjent et så vidt begrep at det kan dekke det meste, fra skrivende personligheter som Karl Ove Knausgård og blogger Sophie Elise, via en noe utagerende museumsvakt til damer med sans for egenproduserte klær av gran, rekved og andre eksistensielle ingredienser.
Med god hjelp av regissør Are Kalvø holder hun kursen stø i den kulturelle jungelen hun beskriver, enkelte platte små sidesprang til tross.
Med små nyanser i blikk og verbale språklige dialekt-finesser loser hun oss med på en kul tur inn i det særdeles utvidede kulturbegrep.
Sparkene går like gjerne til høykultur og lavkultur, selv om skillene mellom de to fenomener vel strengt tatt ikke er så fiendtlig innstilt til hverandre.
Sørensen har en grei forklaring; høykultur krever utholdenhet!
Opera tar lang tid å se på og det KAN være vanskelig å skjønne intrigen.
Kygo går rett på sak, er enkel å forstå.
Knausgård skriver om sine plager- det samme gjør Sophie Elise.
Men Knausgård skriver mye lengre, Sophie bruker mye kortere plass på å fortelle at bamsen er lei seg.
Slike refleksjoner kaller på latter og flir når de formidles med Sørensens språklige humoristiske eleganse.
Hennes evne til å mikse det overbærende indignerte med snerten ironi er elegant.
Kulturen – måten vi er på, i det daglige og i det «norske» glir også fint inn i Sørensens kulturelle dypdykk.
For eksempel vår hang til å være stolte av å være et rikt land, samtidig som vi skal leve nøkternt.
Et symbolbygg i en by skal være sterkt synlig – men gli umerkelig inn i bybildet.
Fine observasjoner – fine stikk fra Sørensen.
OG – helt uten å skrike og skråle tar hun for seg norske feministers kamp siden kvinner i Norge fikk stemmerett i 1913.
Med plakater på veggen bak og med sine egne smått infame kommentarer konstaterer hun – og vi – at denne feminismebølgen har stoppet opp.
Bilder av bloggere i BH (å kalle det BH er overdrevet), bloggere uten truse, kjendiser som poserer nesten-nakne på forsiden av diverse magasiner – vel, det var neppe vis-din-fine-nakne-kropp som var hovedformålet den gangen det hele startet.
Sørensen tar oss med på det nære plan, en absurd bursdagsfeiring, et lattervekkende museumsbesøk og en urne-nedsettelse som faktisk (for å bruke et ned-snobbende utrykk, ifølge Sørensen) er nesten hysterisk morsomt formidlet.
Spennvidden er stor, og under premieren var det enkelte partier som hadde en noe flau bris over seg.
Men Pernille Sørensen har laget en smart, morsom og finurlig forestilling der hun holder den kulturelle balansen på en ganske stram line.
| 1
|
112532
|
TeateranmeldelseTung tids tale:
Kollektiv kraftprestasjon
På Riksteatret makter de å vri en vital teateropplevelse ut av Olaug Nilssens roman om autisme.
Det er i ordets rette forstand en kollektiv prestasjon.
RIKSTEATRET
«Tung tids tale»
Av Olaug Nilssen.
Regi:
Marit Moum Aune Lysdesigner:
Ola Bråten Lyddesign:
Nils Wingerei
Maskedesign:
Tonje Lie Dramaturg:
Toril Solvang Scenograf:
Even Børsum Produsent:
Emnet Kebreab Med:
Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø
De bokstavelig talt vrenger seg på scenen, de fire skuespillerne som sammen bærer denne forestillingen.
Jon Bleiklie Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh og Julie Moe Sandø – det gir liten mening å fremheve en enkelt på bekostning av de andre, for de trer inn og ut av rollene og skifter karakter, stemme og uttrykk i ett sett gjennom den halvannen timen dette varer.
Alle spiller alle, for å si det enkelt.
Og det fungerer glimrende, selv når Jon Bleiklie Devik trer inn i rollen som mor og forteller, eller når de tre kvinnene i tur og orden «er» Daniel.
Scenografien er konsentrert om et firkantet bygg med vinduer, dører og trapp – rammene rundt et liv og en familie i evig kamp.
En kamp for å få livet med Daniel til å henge sammen, og en kamp med byråkratiet og helsevesenet som vil tvinge en psykiatrisk diagnose på Daniel.
Og selvfølgelig en kamp for å bli sett og anerkjent både som omsorgspersoner og som pårørende.
Ut av dette kommer det en dynamisk og fysisk teaterprestasjon, der tablåer fra et liv med autisten Daniel skildres på tidvis utagerende vis, ganske i tråd med den virkeligheten romanen «Tung tids tale» beskriver.
Igjen har regissør Marit Moum Aune vist sin helt spesielle evne til å gjøre samtidslitteratur om til vedkommende og medrivende samtidsteater.
Ved å ta i bruk teaterrommets muligheter, og samtidig redigere i teksten slik at kjernen kommer enda tydeligere fram.
Olaug Nilssen har selv sagt at romanen kan leses som en politisk ytring, mens andre helst vil sette morskjærligheten i sentrum for stykkets tematikk.
Etter å både ha lest boken og sett teaterstykket er det viktigste som sitter igjen hos meg kanskje dette:
Autisme er ikke noe som kan håndteres ved hjelp av andre begreper eller ved å lete etter konvensjonelle, psykologiske årsakssammenhenger.
Autisme er mer enn nok i seg selv, en tilstand som det er viktigere å behandle enn å forklare.
Begrepet politisk teater gir kanskje ikke mening for så mange lenger.
Men i likhet med romanen er teateroppsetningen av «Tung tids tale» blitt en kunstnerisk opplevelse som jeg tror kan vise seg å ha politisk effekt.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112533
|
Filmanmeldelse «Mission:Impossible - Fallout»:
Usannsynlig moro
Lysefjorden er i Kashmir.
Henry Cavill har brutal bart.
Ellers er det meste både større og bedre i Tom Cruise sitt sjette umulige oppdrag.
ACTION/EVENTYR «Mission:
Impossible - Fallout» USA, 12 år REGI:
Christopher McQuarrie MED:
Tom Cruise, Henry Cavill, Ving Rhames, Simon Pegg, Rebecca Ferguson
De som satt klar til å kapitalisere på Tom Cruise-turismen i Lysefjorden fikk en real baksmell da festpremieren på den sjette Mission Impossible-filmen avslørte at Preikestolen er avsluttende geografisk miste pusten-punkt.
Men plassert i historien som om platået og Lysefjorden ligger i Kashmir.
Som egentlig er New Zealand.
Uten at noen i New Zealand har sutret over det.
Det trenger ikke Preikestolen-entusiaster gjøre heller.
Les også:
«Mission:
Impossible 6» slår alle tidligere rekorder
Andre Mcquarrie-regisserte Ethan Hunt-film er full av slike finter.
Både i historie og geografi.
Den starter overraskende forsiktig i Belfast, og er blant annet innom Berlin, Paris og London på sin reise mot det høye sluttpunktet.
I motsetning til tidligere filmer i serien har denne IMF-historien plassert spenningshøydepunktet der det hører hjemme:
På slutten.
Samtlige, kanskje med et lite unntak for tog mot helikopter-slutten i første film fra 1996 er spennende fram til to tredjedeler er ferdige.
Her begynner man i stedet på et lavere punkt enn forrige films halsbrekkende flystunt - og skrur seerens pulspumpe og høydeskrekk kraftigere og kraftigere til.
Det betyr blant annet masse fancy teknologi, fallskjermhopping (fra 25000 fot) og nok en sinnssyk motorsykkeljakt (uten hjelm, mot kjøreretningen).
Og selvsagt ekstremt gode og skumle bilder av Rogalands stolteste turistfelle.
Handlingen bygger på forrige kapittel, «Rogue Nation» (2015).
Plutonium er på avveie, og et nytt internasjonalt forbryternettverk har tatt over for Syndikatet.
Selv om «John Lark and The Apostles» høres ut som et synthpop-band, er målet deres en total endring av verden.
Fengslede Solomon Lane, som ledet Syndikatet, blir en brikke i dette spillet.
IMF-agent Ethan Hunt (Cruise) har med Luther (Rhames) og Benji (Pegg).
CIA vil ha med August Walker (Henry Cavill) som sikkerhet for at Hunt ikke gjør ting for pusete.
Eller som de sier det selv:
IMFs skalpell mot CIAs hammer.
Cavill stiller med omdiskutert bart, hittil mest kjent for å ha blitt digitalt fjernet i forferdelige «Justice League».
Leppeskjegget får ham for øvrig til å se ut som en oppkneppet slipsversjon av bassisten i Kvelertak.
Muligens som nok en hilsen til Rogaland.
Cruise er fremdeles skremmende ung og sprek.
Spesielt med tanke på at han med 56 år under den oppkneppede skjorta er knappe to år yngre enn det Roger Moore var da han stokket seg gjennom «A View to a Kill».
Rebecca Ferguson bygger videre på Ilsa Faust som en selvstendig og troverdig sterk, kvinnelig karakter.
Dessuten er Kristoffer Joner også inne i en minneverdig sekvens.
Rogaland får altså uttelling for både fjell og fjes.
Regissør og manusforfatter Christopher McQuarrie har hatt en unik evne til å skape tvist på tvist.
Helt siden han vant Oscar for det fremdeles geniale manuset til «The Usual Suspects».
Det gjør at historien er direkte overraskende, ganske morsom og generelt ustoppelig.
Dessuten har han tatt med seg et helt annet filmcrew, slik at helheten ikke føles som en oppfølger, men som en enda bedre og tettere versjon, der verden selvsagt reddes i akkurat siste sekund.
Usannsynlig, ja.
Men ekstremt moro.
Med unntak for petimetere i norsk turistbransje.
| 1
|
112538
|
Filmanmeldelse «Skjelvet»:Rystende og vakker
Effektene er gode, men det er Kristoffer Joner som virkelig gir utslag på Richterskalaen.
«Bølgen» solgte nesten 900.000 billetter inn i kinosalen før folk fikk nok av vestlandske tsunamier.
Selvsagt får slikt en oppfølger.
«Bølgen»-regissør Roar Uthaug er for lengst overflyttet til Hollywood, og den erfarne filmfotografen John Andreas Andersen debuterer som regissør.
Likevel er det sjelden man tenker over at det er hans første øyeblikk i den stolen.
De to hovedforklaringene til det heter Kristoffer Joner og John Christian Rosenlund.
Rosenlunds bilder balanserer mellom lys og forfinet mørke på et vis man sjelden ser i norsk film, og aldri i denne sjangeren.
Bare det å se på «Skjelvet» er i seg selv en nytelse - og det lenge før tittelens varslede jordforskyvning inntreffer.
Joner som geolog Kristian Eikjord er derimot et helvete å bivåne.
Røde, uthulede øyne, innsukne kinn, skjelvende hender og en kropp som hele tiden er på vei til å briste.
Han er en mentalt og visuelt vandrende katastrofe, et veritabelt jordskjelv av følelser og episenter for hele fortellingen, der han fremdeles sliter med tunge posttraumatiske stresslidelser etter flodbølgen i Geirangerfjorden.
Og nå tre år senere, tyder signaler på at et voldsomt jordskjelv i Oslo sentrum er sterkt forestående.
I motsetning til «Bølgen», der ingen i salen eller på skjermen betviler at en slik ulykke en gang KAN skje, bruker «Skjelvet» mye mer tid på å gjøre jordskjelvets omfang og størrelse troverdig.
Dette løses med en blanding av avvæpnende statlig ekspertise med fancy skjermer og dataspill-lyder, vitenskapelig avskiltede forskere og generell mistro til vårt iboende behov til å borre og tunnelgrave oss gjennom alt vi har av berg og fjell.
I tillegg er det nok en gang ingen i nær familie som egentlig tror på hva Eikjord er overbevist om skal skje.
Slik blir historien en god, skremmende og spennende blanding av både Carl Barks’ historie om da man graver seg for langt ned under Andeby i «Landet under jorden», Henrik Ibsens «En folkefiende» og selvsagt Steven Spielbergs unike evne til å gjøre det allmenne personlig, der familien alltid står i sentrum.
Bare plassert i hovedstaden, og da åpenbart mye nærmere på virkeligheten for betraktelig flere enn de som vil føle tsunamien i Geirangerfjorden på kroppen.
Et poeng som er gjort i filmens markedsføring.
(Og som i Bergen er snudd på hodet til en nesten barnlig jubel over å se Oslo forsvinne.)
Det handler egentlig ikke filmen så mye om, selv om det på alle måter er spektakulært når katastrofen først inntreffer.
«Det finnes ting som er viktigere enn en datter, sønn, familie», sier Eikjord på et tidspunkt.
Det gjør det selvsagt ikke:
Det personlige dramaet trekkes mye lenger her enn i foregående film.
Ikke minst Edith Haagenrud-Sande som Eikjords datter Julia gjør en strålende innsats for at man virkelig føler at ting er på spill.
Når det er sagt:
Helheten er en komprimert historie som ikke følger for mange parallelle linjer før den kommer til avrundingen, og da går det litt fort.
Effektene er uansett overbevisende:
Spesielt en revnende Ekebergslette og et Oslo Plaza som får Postgirobygget deisende midt i siden har fått en del timer i datamaskinen.
Så får det heller være at enkelte oversiktsbilder sliter med følelsen av at man ser en Discovery/Natural Geographic-dramatisering.
Der den tunge bruken av røyk og endel kjente bygg i ruiner ikke alltid er like troverdige.
Men det er en film som tar seg selv hundre prosent seriøst, og som er aller best når den er tett på begivenhetene.
Det er det som gjør at den slår sterkere ut på en filmatisk Richters skala, enn om den hadde prøvd å tøyse seg selv bort i et overdrevent effektmakeri.
Så får man håpe at familen Eikjord slipper å måtte ta for seg «Mannen» en eventuell neste gang.
| 1
|
112541
|
«Mengele Zoo»-oppfølger innfrir.Bokanmeldelse:
Gert Nygårdshaug:
«Zoo Europa»
Fansen til Gert Nygårdshaug får som forventet i dette siste og avsluttende bindet i den såkalte Mino-serien - der han samler trådene fra blant annet sukessromanen «Mengele Zoo» og «Himmelblomsttreets muligheter».
Vi befinner oss i et Europa cirka 40 år fram i tiden.
Verden er herjet av økologisk og politisk sammenbrudd, og både i Storbritannia og på kontinentet er det borgerkrigslignende tilstander mellom nasjonalistiske høyrefascister og enorme mengder av klimaflyktninger som er strømmet til Europa fra sine ubeboelige hjemland.
Les intervju:
Gert Nygårdshaug om oppfølgeren til «Mengele Zoo»
I et dystopisk London befinner Karl Iver Lyngvin (fra «Chimera») seg.
Han er på flukt, ikke bare fra de livsfarlige omgivelsene han befinner seg i, men også fra et oppdrag og en kvinne han har sviktet.
På den engelske landsbygda treffer han den eksentriske Lilith Larkindale, og sammen legger de ut på en marsj gjennom England og i retning Eurotunnelen.
De er tilskyndet av ingen ringere enn Mino Aguiles Portoguesa, en gammel kjenning for alle Nygårdshauglesere.
Lest?
Gert Nygårdshaug om «Mengele Zoo»:
– Jeg begynner selv å tro at boken er god (VG+)
Mino har en plan, både for å redde sin gamle venn Jens Oder Flirim (Fra «Himmelblomsttreets muligheter») som befinner seg i livsfare i den samme tunnelen og for å redde verden.
Intet mindre.
Men det er enda flere som er ute på vandring i denne fortellingen.
I Afrika er Lyngvins kjæreste Zoe Wildt på vei nordover med sine forskerkolleger og sin lille datter, og som om ikke det er nok har også Liliths sønner Leon og Livius lagt ut på vandring sammen med sine kollegaer som alle er fremstående vitenskapsmenn.
Fått med deg?
Gert Nygårdshaug om å bli skutt (VG+)
Og rundt dem alle sprer Himmelblomsttreet seg med rekordfart.
Hva er den dypere mening med dette, mon tro?
Og er det kanskje forfatterens mening at de alle skal forenes til slutt?
Innimellom all traskingen har Gert Nygårdshaug funnet plass til en solid dose økofilosofi og kapitalismekritikk, ikke veldig overraskende for de som kjenner forfatterens bekymring for vår sivilisasjons utvikling.
Her slår han i alle retninger, også politisk.
Londons første muslimske borgermester Sadiq Khan som ble valgt i 2016, må i en replikkveksling i boken finne seg i å bli fremstilt som en like stor trussel mot Europas framtid som høyreterrorister, klimaendringer og overbefolkning.
Nå skal jeg selvsagt ikke tillegge forfatteren samme meninger som sine romanfigurer.
Men at den milde Labour-politikeren Khan skal vise seg å være blant apokalypsens fire ryttere virker vel ikke veldig sannsynlig.
Så man kan mene hva man vil om forfatterens frykt for «kulturkollisjoner», på samme måte som man kan velge å hoppe bukk over de aller mest svulstige og panteistiske utlegningene som også gjennomsyrer boken.
Selv om «Zoo Europa» er i overkant tydelig som fabel, er boken også en sympatisk tilgjengelig og til tider gnistrende velskrevet oppsummering av grunnleggende og bokstavelig talt livsviktige problemstillinger som har opptatt forfatteren i flere tiår.
En spennende, underholdende og verdig avrunding på et skriveprosjekt som startet i 1989 med «Mengele Zoo».
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112551
|
Harry Potter-hype innfrir!Bokanmeldelse:
Jessica Townsend:
«Ingenlund 1. Morrigans forbannelse»
«Ingenlund» står støtt i eget univers samtidig som barneboka ikke gjør på skam på sammenlikningene med J.K. Rowlings fantastiske skapning.
Alle som skriver fantasyserie for barn i våre dager hopper etter Harry Potter, og det må være en krevende øvelse.
Men når sammenlikningen gir mening, kan det bety verdensherredømme.
Bokhøst:
12 bøker å glede seg til i høst!
Første bok i serien til australske Jessica Townsend får det til å krible under huden.
Her er komplekse personer som vekker interesse og sympati, et originalt og fantastisk univers, og ikke minst: ekte ondskap.
Morrigan Kråkh er et forbannet barn og kommer til å dø før fylte 11 år når en ny tidsalder begynner.
Alle tror dette inntil Jupiter Nord henter Morrigan til Ingenlund og hotellet hans.
Han skal være fadder og forberede henne til fire prøver hun må bestå for å bli tatt opp i Det Vunderlige Selskap.
Klarer hun det, slipper hun å vende tilbake til trasige livet som utstøtt i Sjakkelfoss.
Lest?
Kronprinsesse Mette-Marit om barnas skjermbruk
Disse øvelsene er morsomme, finurlige og strukturerer handlingen.
Hele tiden undrer leserne og Morrigan hva som kan være hennes særegne evne, som den siste og viktigste prøven skal handle om.
Fått med deg?
Gaute Heivolls barnebok:
Mesterlig!
Jupiter Nord er en slags Willy Wonka, fargerik og litt sprø, og hotellet hans verdt ei bok alene.
Hotellet er organisk.
Når lysekronen i resepsjonen faller ned, vokser det ut en ny.
Mitt favorittrom er røykerommet, der det siver ut røyk etter behovet til personene i rommet.
Vaniljerøyk for å berolige, salvie for å hele eller rosmarinrøyk for å pigge opp, for å nevne noen.
Det er da vi kommer til hotellet, at lesningen virkelig skyter fart.
De første 100 sidene stabler på beina et alternativt samfunn og stort persongalleri, og er fulle av rare, nye begreper som leserne må lære seg.
Et tegnet kart over stedene hadde vært til stor hjelp og kommer forhåpentligvis til i de neste bøkene.
Oversetteren har funnet på ord som klinger både norsk og annerledes.
For eksempel er «Ingenlund» en utmerket oversettelse av originalens tittel «Nevermoor».
De siste 100 sidene av boka er umulige å legge fra seg, og det lover bra for neste bok i serien.
Lest?
Actioneventyr for barn i 110 km/t
Den mørke kraften i fortellingen er vundersmeden, som har nærkontakt med Morrigan flere ganger på skummelt vis.
Han er en djevel som ønsker seg Morrigan som lærling.
Makten og ondskapen hans oppleves som ekte og reell.
Boka avsluttes både med harmoni og en skjelvende forutanelse av hvilke prøvelser våre helter kommer til å stå overfor i neste bok.
Hold på hatten, her kommer det et t-banetog av en fantasyserie i full fart inn på perrongen!
Anmeldt av:
Kristine Isaksen
| 1
|
112557
|
Teateranmeldelse «Macbeth»: Blodbad, hevn og mothevn.
Innbitt og sterk
DET NORSKE TEATRET
«Macbeth»
Av William Shakespeare.
Oversatt av Edvard Hoem
Regi:
Peer Perez Øian
Koreograf:
Magnus Myhr
Lysdesigner:
Kyrre Heldal Karlsen
Dramaturger:
Anders Hasmo/Matilde Holdhus
Scenograf og kostymedesigner:
Etienne Pluss
Komponister:
Ole Alexander Halstensgård, Tore Ylvisaker og Ole Henrik Moe
Skuespillere: Preben Hodneland, Ingeborg S. Raustøl, Gard Skagestad, Frode Winther, Joachim Rafaelsen, Per Schaanning, Amell Basic, Petter Winther.
Øyvin Berven, Peiman Azizpour, Mari Charlotte Soland, Paula Meriles og Linnea Svinndal
I rollen som Macbeth kommer Preben Hodneland helt på innsiden av sin plagede karakter.
Både lyd og dramatiske effekter er skrudd høyt i åpningen av denne oppsetningen på Scene 2.
Det er mye klang og ekko i luften når budskapet om hans tapre hærfører Macbeths seier over irer og nordmenn når den skotske kong Duncan, spilt av Per Schaaning.
Det er duket for et hjertelig gjensyn mellom kongen og hans trofaste general.
Hadde det bare ikke vært for møtet med de tre heksene som spår at det er Macbeth selv som skal iføre seg kongekronen.
Slik vet vi at det går mot blodbad, hevn og mothevn.
«Det skotske stykket», som Macbeth også kalles, er gjennom de fire hundre årene som er gått siden det ble skrevet blitt stappet så breddfullt av idéinnhold og tolkningsføringer at enhver regissør – eller tittelrolleinnehaver – står i permanent fare for å kullseile på grunn av overvekt hver gang en ny scenevariant skal sjøsettes.
Jeg synes regissør Peer Perez Øian og ensemblet hans kommer svært godt fra denne oppsetningen.
Og det meste av æren tilfaller Preben Hodneland.
Til å begynne med framstår hans Macbeth nærmest som en passiv observatør til hvordan hans egen skjebne spiller seg ut – båret fram av andres vilje.
Det er ubesluttsomhetens forbannelse som hjemsøker ham.
Men ganske snart utvikler Macbeths indre og ytre blekhet seg til en form for innbitt selvbedrag.
Han vil tro på sin egen skjebne, til tross for at han selv oser av falskhet.
Duknakket og forknytt beveger Preben Hodnelands Macbeth seg over scenen, drevet stadig videre i sitt forsett om å nedkjempe alle fiender, innbilte eller reelle.
Det er denne indre utviklingen som gradvis tar mer og mer av oppmerksomheten, og som gjør det mulig å si at Hodneland fyller rollen sin helt ut.
Det betyr ikke at de andre på scenen nødvendigvis kommer helt i skyggen.
Ingeborg Sundrehagen Raustøl som Lady Macbeth overbeviser med dempet viljestyrke og effektivt minespill.
Det er hun som mer enn noen driver Macbeth videre og videre – helt til det er umulig å snu.
Men hennes eget sammenbrudd og død mot slutten av stykket blir for lite forklart og motivert.
En annen som skiller seg fordelaktig ut, er Petter Winther som både fyller rollen som general Banquo og som Macbeths allierte Seyton.
Han er på grensen til leken, og det er ikke dårlig i et så bloddryppende stykke.
Også de andre mannlige skuespillerne går inn og ut av flere roller i soldataktig orden, iført skotskrutede dresser.
Scenografien er bokstavelig talt firkantet men dramaturgisk effektiv – der den skjebnetunge handlingen ruller rett mot deg.
De tre heksene, dødbleke og iført noe som ligner på ballettskjørt, blir nærmest et gjennomgående scenografisk element i stykket, der de vrir seg i en slags dans både foran og bak på scenen.
Det fungerer greit, men kan også bli for overtydelig.
Til gjengjeld er den spesialskrevne musikken så godt integrert i oppsetningen at den virker stimulerende og aldri forstyrrende.
Det er i seg selv godt gjort.
På Scene 2 møter vi en Macbeth som er så falsk at han virker ekte.
Det er alene verdt turen.
| 1
|
112559
|
Teateranmeldelse «Jacobsen, værsågod»:Morsom og rørende
Hun er høne, reke og Peer Gynt.
Men først og fremst er Anne Marit Jacobsen en unik kunstner som hører hjemme i teaterkunstens hele spillerom.
CENTRALTEATRET
«Jacobsen, værsågod!»
Av og med Anne Marit Jacobsen
Regi:
Arvid Ones
Scenografi, kostymer:
Milja Salovaara
Musikalsk ansvarlig:
Simon Revholt
Nå spiller hun ut brikker av sitt kunstneriske liv på Centralteatret.
I løpet av en drøy time inviterer hun publikum på en reise gjennom et langt liv viet scenekunst; delvis gjennom gamle bilder og filmsnutter på en skjerm på scenen, men for det meste i kraft av seg selv på scenegulvet – der hun også gir glimt av hva som skjuler seg bak masken.
Aldersmessig nærmer hun seg 72 år, og i svært mange av disse har hun gledet og betatt et stort publikum fra teater- og revyscenen, og fra film og TV – eller «fjernsyn» som vi sa den gangen unge frøken Jacobsen bergtok absolutt alle som så henne som Hedvig i «Vildanden» på Fjernsynsteatret i 1970.
Det lille glimtet fra oppsetningen som vises under «Jacobsen, værsågod» understreker hennes intense nærvær og tilstedeværelse i rollen, som gjør like sterkt inntrykk nå som da.
Som en videreføring av Hedvig-rollen har hun ved hjelp av slampoeten Fredrik Høyer laget en oppdatert versjon av hva Hedvig kanskje egentlig ville ha sagt, eller burde ha sagt; en tekst som på en direkte måte forteller om barnet som først og fremst vil bli sett – selve kjernen i Ibsens stykke.
Jacobsen er født inn i en familie der scenekunst var drivkraften, med Heide Steen-dynastiet som besteforeldre og moren Randi som operasangerinne.
De kreative genene stikker dypt hos Anne Marit Jacobsen også.
Hun varierer mellom det verbalt og musikalsk lekende, fornøyelig revysjargong, og det varsomme.
Hun er like overbevisende i sin gamle glansrolle som Gro Harlem Brundtland som i rollen som den vesle jentungen når hun leser Inger Hagerups triste dikt «Det bor en gammel baker».
Eller med en monolog fra Peer Gynt – eller et dikt av Hans Børli.
Hun har sin fine personlig signatur enten det dreier seg om komedie eller tragedie.
Bak denne skuespillers suksess ligger også små antydninger av vemod over det som ikke ble noe av.
Litt vel mange fugle-varianter har det kanskje blitt, synes Jacobsen.
Men det er langt fra en gammal røy som med smart selvironi formidler dette, snarere en sjelden villfugl.
Hun har en herlig energisk rap-variant med utgangspunkt i teatrets Hedda-pris som hun aldri har fått.
Når hun swinger seg og freser ut «Føkk Hedda» så gnistrer det av jacobsensk dynamitt.
En forestilling som kun er en drøy time lang, kan i blant få et litt fragmentarisk preg.
Personlig skulle jeg gjerne sett mer av Jacobsens lange rekke med godbiter.
Hun byr på fine rolleprestasjoner, men også på seg selv.
I sin nydelige versjon av jazzklassikeren «Bewitched, Bothered, and Bewildered – am I» har hun laget en tekst som speiler hennes eget sceneliv, gleden ved å spille, ønsket om at noen publikummere kan gå gladere hjem.
«Betatt, borte vekk på scenen, er jeg» synger hun.
Og vi nynner med – betatte, glade og ikke så lite rørt.
* Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven
| 1
|
112578
|
Teateranmeldelse«Det går betre no»:
Sterkt om egen angst
Med humoren i bakhånd utleverer Bjarte Tjøstheim sin angst med et hjerte som er både åpent og varmt.
DET NORSKE TEATRET «Det går betre no» Av og med Bjarte Tjøstheim Regi:
Thomas Giertsen Scenografi/kostymer:
Mia Runningen
Med sine underfundige kjappe kommentarer, og lett engstelige ansiktsuttrykk, har han skapt en rundt timelang forestilling om hvordan det er å leve med angst.
Han er dypt personlig uten at det blir kleint.
Han bruker eksempler enhver med større eller mindre snev av angst vil gjenkjenne, enten med et godt flir – eller med et hugg i mellomgulvet.
Det er sårt, ømt og i blant ganske så morsomt.
Sannsynligvis god terapi for Tjøstheim selv, men også for oss tilskuere.
For mange vil det unektelig virke litt underlig at bak fasaden til denne mannen, som i 2014 fikk komiprisen som årets morsomste, skjuler det seg en side som ikke alltid har vært til å bære.
Mannen som underholder oss fra «Radioresepsjonen» og ymse TV-serier har ikke alltid kjent seg like trygg under en handletur til Rema 1000.
«If you can’t beat them, join them» er et greit uttrykk; noe Tjøstheim kan ha tenkt da han med denne forestillingen vil ta den ultimate hevn over følgesvennen «angsten».
Som en hallik skal han i alle fall tjene penger på å utlevere denne mannehoren av utslitt angst som plager ham.
Han er ikke alene om å utlevere sine mørke sider.
Komikere som Else Kåss Furuseth og Rune Andersen har stått på scenen med sterke, ærlige beretninger.
De er med på å gjøre livets trøblete sider litt mer synlige.
Som komikere har de alle den egenskap at en humoristisk replikk eller observasjon kan være forløsende, slik at alvoret får et lunt glimt i blant.
Gradvis avslører Tjøstheim de ulike nivå av hvordan håndtere problemene som oppstår.
Det kan dreie seg om fortrengning, om aksept (under mantraet aksepter innover – fokuser utover, bønn (han er jo prestesønn)), åpenhet – og alkohol.
Det siste er upopulært hos psykiateren, men fungerer i blant ekstremt godt ifølge Tjøstheim selv.
Disse nivåene eksemplifiseres av selvopplevde situasjoner fra ymse deler av Tjøstheims liv.
Noe av det formidles med befriende selvironi, som for eksempel det å legge ut på en enkel handletur.
Han balanserer elegant mellom det komiske og tragiske i beskrivelsen av den paniske flukten mellom kjøttdeigpakkene og mannen i kassa, med nevene hardt knyttet til handlevognen.
Tjøstheim går aldri helt inn på eventuelle konkrete ting som har gjort at angsten stadig romsterer under sengen.
Men han forteller om den på en åpenhjertig måte som berører dypt.
Det gjelder i særlig grad mot slutten der han med stillferdig ro forteller om dagene på Ullevål sykehus’ akutt psykiatriske avdeling.
Med kun en seng som kulisse og glimt av angstspøkelset under senga, synliggjør han en tilstand av psykiske vansker med stillferdig intensitet.
Han sitter på sengekanten med sitt litt triste fjes, og er intim ærlig om angstens vesen, ispedd humoristiske stikkpiller.
Med humor blir alvoret kanskje mer avvæpnende, men ikke mindre engasjerende.
Og om ikke englene daler ned fra himmelen på Tjøstheims bønner, så har han oppdaget noen jordiske.
Så «det går betre no».
| 1
|
112584
|
Musikkanmeldelse:Anja Garbarek:
«The Road Is Just A Surface»:
Overflatebehandling
Merkelig.
Knirkete.
Uforståelig.
På alle de riktige måtene.
ALBUM:
INDIEPOP Anja Garbarek «The Road Is Just A Surface» (Drabant)
Et merkelig øyeblikk i norsk musikkhistorie var da Anja Garbarek for noen år siden gikk ut på Facebook med en viktig melding:
Det var IKKE hun som var DJ Anja Garbørek.
Det merkelige var ikke at noen hadde funnet på et kreativt DJ-navn, men at det var dette som skulle få den ellers folkesky Garbarek til å gi lyd fra seg.
Før det hadde man omtrent ikke hørt noe som helst fra henne siden
«Briefly Shaking» (2005).
Og etter hvert slått seg til ro at med at låttittelen «The Last Trick» så ut til å være mer profetisk enn nødvendig.
I mai hadde Garbarek hovedforestillingen på DNS for Festspillene i Bergen.
Sammen med Jo Strømgren skapte hun et merkelig, men fascinerende retrospektivt musikklaboratorium.
Historien handlet, forenklet om en «Bob» som ikke helt klarte å, eh, finne seg selv.
Visuelt en overvekt av den franske filmregissøren Jean-Pierre Jeunets knirkete steam fiction.
Musikalsk nærmere «Balloon Mood», iblandet Jo Strømgrens like knirkete og skråstilte blikk på tilværelsen.
En både fin og rar forestilling, som jeg ikke helt skjønte hvordan skulle fungere som egen musikk.
Grepet som Garbarek er gjort er å lage to versjoner.
Den «enkleste» tar de mest popete låtene fra forestillingen, og formaterer dem som et ordinært album.
Teaterversjonen spiller (så vidt jeg kan erindre) det meste av teaterlyden.
Det interessante er at ingen av versjonene er perfekte hver for seg.
Men i skjæringspunktet mellom dem skjer det noe fascinerende og nesten nittitallsmagisk.
Det er viktig å ha i mente at Garbareks annetalbum, «Balloon Mood» fortjener en høy plassering over tidenes beste norske utgivelser.
Og at den mekaniske triphop-tilnærmingen hun gjorde der er en sentral del av det som skjer på «The Road is just a surface».
Her har vi endelig et album som, om mer enn noe annet, fremstår som en oppsummering av Garbareks karriere.
Både det myke og vare, som «Smiling and Waving» predikerte.
Og deler av det akustisk punkete «Briefly Shaking».
Mest av er det den samme uforlignelige tilnærmingen til melodi og teknologi som hun har bygget karrieren rundt.
En tanke hun også tar ut på formatet her.
For i en streamingverden er detmulig for begge album å skinne på sitt vis.
Og for lytteren å lage sin egen perfekte versjon av prosjektet.
Slik får også tittelen en underliggende mening; utgangspunktet fra Garbarek er infrastrukturen og overflaten.
Så kan man selv finne sin egen dybde.
BESTE LÅT:
«The Witness»
| 1
|
112586
|
Teateranmeldelse «Hedda Gabler»:Tett og intimt om Heddas valg
Det er intenst, intimt og nært når Hedda Gabler og hennes medspillere forteller sin historie på Torshovteatret.
TORSHOVTEATRET
«Hedda Gabler», av Henrik Ibsen
Regi:
Sofia Jupither
Scenografi:
Erlend Bakker
Kostymedesign:
Ellen Ystehede
Lysdesign:
Philip Isaksen
Maskør:
Wibke Schuler
Dramaturg/bearbeidelse:
Mari Vatne Kjelstadli
Med: Kjersti Botn Sandal, Herman Sabado, Trond Espen Seim, Marika Enstad, Hanna-Maria Grønneberg, Benjamin Helstad.
Den svenske regissør Sofia Jupither har nok en gang skapt en Ibsen-forestilling som oppleves tydelig i sin tolkning.
Som i oppsetningen av ”Lille Eypolf” fra 2014, lar hun persongalleriet fremstå som klare karakterer.
Nok en gang er både familiær og vennskapelig klamhet bakteppe; en klamhet som gjør situasjonen uholdbar for hovedpersonen selv, Hedda Gabler.
Jeg har sett Hedda-rollen spilt på ganske mange ulike vis.
I Jupithers regi – og i Kjersti Botn Sandals skikkelse – er hun en rastløs kvinne som med enkle og små grep viser sitt ubehag over den situasjon hun selv har satt seg i.
Hun har bestemt seg for å opptre føyelig, for å stå for det valg hun tok:
Å gifte seg med den noe tørre forskeren Jørgen Tessman, som er mer opptatt av sine bøker enn sin frue.
Men føyeligheten strider imot hennes natur.
Hun er ikke dominerende, men kan vise klør.
Hun kan virke totalt likegyldig overfor sin mann, men vil kjempe for hans ære.
Hun er sjalu, slem og forvirret.
Dette utspilles uten de store drastiske fakter, men med en mer stillferdig rastløs energi av Sandal.
Handlingen er tidløs nåtid, med dekorasjon, kostymer og dialog skuespillerne imellom, som gjør at man kjenner seg som en kikker inn i et intenst døgn i noen menneskers liv.
Alle rundt Hedda har tatt sine valg, for noen av dem er plikten sterkest, for andre er begjæret drivkraften – det være seg etter makt eller fysisk intimitet.
Mennene rundt Hedda er svært godt til stede i denne oppsetningen; deres ord og handlinger trer sterkt og klart fram på en måte som understreker Heddas vei mot slutten.
Herman Sabado er småironisk, tørrvittig og neddempet som en ektemann med selvopptatt glede over egen forskerinnsats, men med fnugglett interesse over en generaldatter han tross alt er litt stolt over å ha «erobret».
Trond Espen Seim som Brack – mannen som holder rede på familiens finanser – er slesk, slu og viser sin vilje til fysisk makt over Hedda med all tydelighet.
Han behøver ikke å heve stemmen, hele Seim oser av mannlig maktmisbruk.
Benjamin Helstad er en robust Ejlert Løvborg – mannen som faktisk elsket Hedda, og som hun selv elsket.
Mellom dem er det et fysisk begjær, som Hedda må fornekte.
Og – hun er villig til å ofre lidenskapen for plikten som er inngått i ekteskapet.
Hedda Gabler er en ensom skikkelse; nærmest et barn som ikke blir sett.
Når hun først har valgt det trygge, ekteskapet med Jørgen, står hun ved det
At hun er gravid fornektes i det lengste.
Men når mennene rundt henne svikter, feiler eller vil ha henne som en attraktiv bruksgjenstand, rakner hennes fundament.
En mann er død, en annen står likegyldig i døren og hennes ektemann er opptatt av sitt arbeid og sier rett ut han ikke har bruk for henne.
Sammen med den døde Løvborgs medhjelper (fint spilt av Hanna-Maria Grønneberg) skal han reparere et manus Hedda ville tilintetgjøre.
Hedda har tapt på alle kanter.
Hennes valg har skapt trøbbel for en del personer, men valgene har ødelagt henne selv.
Da er det intet håp, hverken for henne eller hennes ufødte barn i denne sterke slutten i Torshovteatrets oppsetning.
| 1
|
112590
|
Teateranmeldelse:«Byggmester Solness»:
Sterk psykologisk thriller
Som en psykologisk thriller rulles ut et ibsensk menneskelig oppgjør med overbevisning i «Byggmester Solness».
NATIONALTHEATRET
«Byggmester Solness «
Av Henrik Ibsen
Regi:
Stephane Braunschwig
Scenografi:
Stephane Braunschweig og Alexandre de Dardel
Med: Mads Ousdal, Mariann Hole, Gisken Armand, Rebekka Jynge, Lasse Lindtner, Bjørn Skagestad, Mikkel Bratt Silset.
Stykket er mettet med symbolikk, men er likevel svært konkret.
Det handler om menneskers streben, hvor mye man ofrer får sin egen vinnings skyld, om de feil man gjør – og hvordan skyldfølelsen for dette gnager langt inn i sjelen.
Den franske regissør Stephane Braunschwig har skapt en stilren forestilling der teksten dominerer gjennom et skuespillerteam som er tydelige i sine roller.
Scenerommet varierer fra å være et ryddig arkitektur-kontor til å bli en slags trakt – eller et tårn sett innenfra.
Fra første stund aner vi den rastløse stemningen til en byggmester med et stort og nokså skruppelløst kunstner-ego.
På veien til sin suksess i byggebransjen, har han derimot lagt sin egen familie i ruiner, og på sine aldrende dager venter han på gjengjeldelsen – i form av ungdommen som skal feie inn og overkjøre ham selv og hans gnagende samvittighet.
Stykket kom i 1892, rundt 25 år etter at Ibsen skrev «Peer Gynt».
Den aldrende byggmester og Peer Gynt har likheter.
Begge er energiske kreative sjeler, som ikke passer inn i tradisjonelle normer, og som gjerne tar snarveier for å oppnå suksess.
På sine eldre dager må de ta et oppgjør med seg selv og sine gjerninger.
Peer Gynt møter Knappestøperen som helst vil støpe ham om, mens byggmester Solness møter den unge, forfriskende og utfordrende Hilde som krever både prinsessetittel og et kongedømme av mannen.
Mariann Hole gjør sin Hilde til en kvinne med det ukuelige pågangsmotet som kjennetegner en ungdom med tro på verden.
I henne møter byggmesteren den form for ungdom som han IKKE behøver frykte, men som han sammen med kan fortsette sin kunstneriske virksomhet.
Antydningene om at han en gang ti år tidligere nærmest har begått et overgrep mot henne, fastslås ikke her som en sannhet, men blir liggende som en dirrende tråd i forholdet mellom dem – og deres felles sterke dragning mot tankens og viljens makt.
Det er slike intense tanker byggmesteren også gir skylden for det som ble hans familiære ulykke.
Samspillet mellom Ousdal og Hole er drivende godt.
De veksler mellom å være den dominerende, de tiltrekkes av hverandre, men Hilde lar seg ikke kue, slik byggmesterens sekretær Kaia gjør det.
Hilde, i Holes fjellfriske attityde, er stormende begeistret for sin byggmester, samtidig som hun nådeløst irettesetter ham og stiller bokstavelig talt høye krav.
Ousdal på sin side varierer mellom å være barskt brumlende, skråsikker og smigret.
Møtet med Hilde bringer han gradvis lenger inn i selvinnsikt og fortvilelse.
Når han innser at også Hilde kan være tapt, må han gjennomføre «det umulige» – mannen som er livredd for høyder må opp på toppen av tårnet.
«Byggmester Solness» rommer mye av de ibsenske troll, skyldfølelser, en Gud som følger med på hva du gjør, og begrepet «livslykken».
Det sistnevnte er det skrantent med hos både byggemesteren og hans kone Aline, som etter å ha mistet sine to små barn lever med konstant skyldfølelse og vier sitt liv til å opptre pliktig.
Gisken Armand gir en stillferdig, velobserverende og lett ironisk tone til sin Aline.
Handlingen utspilles over et døgn, ikke så mye skjer, men mye blir sagt.
Og det sies så klart fra scenen.
Best av alt er kanskje hvordan ensemblet med små nyanser, blikk, bevegelser og en god dose humor – får fram det som ligger mellom linjene.
Det gjør denne åpningsforestillingen av årets Ibsenfestival til en svært god severdig opplevelse.
Borghild Maaland
| 1
|
112591
|
Djevelsk godt teater
TRONDHEIM (VG)
Runar Hodnes insisterende CAPS LOCK-versjon av «Medmenneske» viser den psykologiske dybden hos Olav Duun.
TRØNDELAG TEATER:
«Medmenneske» av Olav Duun, dramatisert av Runar Hodne
REGI:
Runar Hodne
SCENORAFI:
Serge von Arx
MUSIKK:
Lars Petter Hagen / Kenneth Kapstad, Stian Westerhus, Håkon Thelin.
KOSTYMER:
Maria Gyllenhoff
LYS-/LYD-DESIGN:
Andreas Fuchs / Eskild J. Næss
MED:
Ragne Grande, Jon Lockert Rohde, Trond-Ove Skrødal.
Hildegunn Eggen, Silje Lundblad, Per Bogstad Gulliksen, Mira Dyrnes Askelund, Wenche Strømdahl, Hans Petter Nilsen, Ole Chr. Gullvåg, Andreas Tønnesland.
Sa noen «utdatert», «gammelmodig», en «vanskelig tilgjengelig» dikter?
Hah!!
Det tar et par drøye øyeblikk av undring, ja, regelrett tvil, før det maniske grepet åpner forestillingen på en måte som gjør at man begynner å annamme hva slags helvetes porter det er snakk om.
Av Duuns opprinnelige inferno fra Namdalskysten, er bare en konsekvent Jøa-dialekt tilbake.
Den dramatiske beretningen om den reale småbonden Håkon (John L. Rohde), hans eiegode Ragnhild (Ragne Grande), og hvordan de drives inn i vanviddet av kårkallen Didrik (Trond-Ove Skrødal), som ikke unner hverken sønnen eller noen annen rundt seg noe som helst, er hele moralfilosofien konsentrert i én setning:
Det onde drep du ikkje med øks.
Åpningen er foruroligende i form; i så silende øs-pøs regnvær at scenografien kunne vært ved Kristen Gislefoss, taleinstruksjonen likeså, for det er også noe foruroligende flatt ved det hele.
Trøndelag Teaters purgatorium utspiller seg på en platting av Europaller, spillestilen er tidvis ekspressiv inntil det karikerte og noen av skikkelsene ser ut som de har rømt fra en Robert Wilson-prøve.
Jeg kjenner et grøss, men vet ikke helt om det er på grunn av ubehaget i stemningen, eller om jeg bare har begynt å stålsette meg for kaldt, kynisk regiteater.
Runar Hodne, som både har nydramatisert Duuns dypsindige roman og satt denne store etiske maktkampen mellom god livskraft og destruktiv ondskap i scene, har imidlertid en plan.
Og det er en snedig fortelling han bygger opp for å vise hvordan den uskyldige innhentes av ondskapen og blir dens ultimate offer.
Dels tar han tv-dramaturgiske virkemidler i bruk, der det bilde for bilde etableres selvstendige motiver hos alle karakterene for å ønske livskiten av psykopaten Didrik, djevelens stedlige representant i Stavsund.
Dels fremstiller han den dysfunksjonelle familien og lokalsamfunnet rundt som et gresk skjebnedrama, der karakterene kommenterer sine egne handlinger med tekstbrokker fra romanen.
Det er en form for dramatisering som kan virke lettvint, og her tar det litt tid før grepet setter seg.
Men etter hvert som den ytre dramatikken eskalerer, gir det en større mening, i dobbel forstand, og skuespillerne synes også å bli gradvis mer bekvemme med disse hoppene inn og ut av egne karakterer mens de samtidig står i rollen.
Det er krevende for dem, men også for oss i salen.
Ragne Grande bærer stykkets egentlige hovedrolle, Ragnhild, med en indre glød, som fra første scene kontrasterer det nitriste scenebildet.
Samspillet med svigermor Tale, i Hildegunn Eggens inderlige gestalt, er bevegende teater.
Eggen kan sin Duun bedre enn noen, og makter i særlig grad å betone den kølsvarte humoren som tjærebredder hans forfatterskap.
Uten slike kvaliteter ville en så dystopisk forestilling som denne gått ned i sitt eget dragsug.
Det er likevel Trond-Ove Skrødal som får nakkehårene til å reise seg, både av ektefølt vemmelse, men også av respekt for fremstillingen av Didrik «Dævel».
En makeløs oppvisning, simpelthen.
Den svinske skikkelsen er ekkel så det holder.
Men i likhet med Ståle Bjørnhaugs solide tolkninger på Det Norske Teatret (1991) og Rikstetatret (2001) av den alt annet enn endimensjonale skikkelsen, kan vi i Skrødals innfule levendegjøring få et innblikk i det ulidelige medynk og patetiske selvbilde som får Didrik til å forestille seg at «verden kommer i veien» for ham.
Det som først virket som en støyende og utvendig iscenesettelse avdekker tvert imot dybden i Duuns tekst, og viser hvordan teatret anno 2018 kan være en moderne formidler av tidløse dilemma, selv når utgangspunktet er en 90 år gammel roman med handling fra et annet århundre.
«Medmenneske» finner sted når som helst, hvor som helst.
Slik er Hodnes forestilling også en påminnelse om hvorfor stykket en klassiker som hører hjemme i vår teaterlitteratur på linje med Ibsen og Shakespeare.
Hadde Olav Duun skrevet på et verdensspråk, ville «Medmenneske» blitt spilt like jevnlig som Tsjekhov.
Det er en fattig trøst at ingen forfatter, noensinne, er nominert flere ganger til Nobelprisen i litteratur - uten å få den.
| 1
|
112607
|
«Støre er skurken.Sylvi er helten»:
Bokanmeldelse:
Sylvi Listhaug:
«Der andre tier»
Sylvi Listhaug har skrevet en enkel og effektiv bok til menigheten.
Det eneste som overskygger snikskrytet er selvskrytet.
For Frps nestleder Sylvi Listhaug får frem budskapet i sin nye bok «Der andre tier».
Å skrive godt betyr ikke lange, underfundige setninger fulle av virkemidler en må være språkforsker for å forstå.
Boka er lettlest.
Bra.
Lest?
Listhaug raser mot 22. juli-senteret:
- Forkastelig!
Som vi vet fra religionsvitenskap er noe av attraksjonen i menigheter det mystiske som bare de innvidde forstår.
Som treenighet.
Jomfrufødsel.
Og Hadia Tajiks posering.
Og det er Sylvis velgere denne boken er tiltenkt.
Støre er skurken.
Sylvi er helten.
Ja, hun er tilnærmet perfekt, ekstremt arbeidsom, populær, godt forberedt, perfeksjonistisk og godt motivert.
Andre er bare onde.
Audun Lysbakken for eksempel, som dro til Lesvos i august 2015 for å hjelpe flyktninger.
Sjekk:
Sylvi Listhaug mener kirken «råtner på rot»
Født i 1977, fremstår som en 90-åring
Bokens innhold og form reflekterer at kjernevelgerne til FrP begynner å dra på årene.
Listhaug selv fremstår som en (energisk) 90-åring, der hun durer på med fortellinger som ligner dem om at far bare fikk en appelsinbåt på deling til jul da han var liten.
Det snodige med dette er at Listhaug er født i 1977.
Det kan høres ut som det er de harde 30-årene hun skriver om.
Hun mener at da hun var ung drev de ikke og fløy på fjelltur i utrengs mål, det skulle arbeides.
Ja, de gjorde ikke annet enn å slite og passet på de gamle.
Faktisk elsket Sylvi (alltid!) å vaske hos en gammel onkel.
Og i motsetning til andre som dro til Oslo for å ta utdanning, ble hun hjemme for å ta seg av farmor.
Samtidig passet hun seg for narkotika langt inne i de sunnmørske fjordarmer og reagerte mot fyll i FpU.
Det er slikt bestemor liker å høre.
Og som man må være bestemor for å kjøpe.
Narkotikatrusselen for prektige jenter oppvokst på bygdene i Møre og Romsdal på 80-tallet var når sant skal sies håndterbar selv for de villeste av typen.
Det er likevel ikke noe galt i litt eldrepopulisme.
Vi har bare godt av en oppgradering av eldres status.
Men av og til blir altså Listhaug litt for ivrig i sitt frieri til leserne.
Litt som om hun tror vi har kognitiv svikt, det som kalles demens.
Angrer på to ting
Listhaug beklager seg flere steder over de harde angrepene mot henne, men hun vedgår andre steder at hun vet språkbruken hennes er tøff og at hun ventet reaksjoner.
Hun beklager faktisk at hun sa det med «imamsleiking», det, og at hun ikke tok sykepleierutdanning, er det hun angrer på i livet.
Listhaug skriver om hvor lei hun er av «eviglange debatter om ordbruk og retorikk».
Det forhindrer henne ikke rundt neste sving å skrive nedsettende om Støres retorikk.
Hun forteller om forberedelsene da hun brukte ordet «godhetstyranni».
Etter å ha snakket med ulike folk i partiet, fikk hun etter hvert grønt lyst til å gå ut med budskapet, om hun gjorde det som sentralstyremedlem.
Fått med deg?
Hareide vil ikke svare på om han går av hvis partiet sier nei
Senere skriver hun at det er feil når mange tror hun sitter og planlegger utspill i detalj, for det var «faktisk helt tilfeldig at jeg brukte de ordene» («båret på gullstol»).
Og det er mulig det.
Men her bekrefter hun jo at spekulasjoner som dette ikke er grunnløse.
Flyktninger mener hun mye om.
Få av dem ønsker å reise til land i Øst-Europa selv om det er bra land som ønsker å bosette flyktninger, skriver hun.
Et annet sted får landene heder for å sette ned foten og si nei til slikt.
Senere får de kritikk for ikke å ta sin skjerv.
Ikke håp for syriske flyktninger
De syriske flyktningene ser det ikke ut til å være mye håp for, selv ikke universitetsutdannede.
«Det dreier seg ikke bare om formell utdanning, men også at måten vi jobber på i Norden er så annerledes,» skriver Listhaug som legger til at det er forskjell på landbakgrunn.
Den somaliske bakgrunnen er sikkert det som forklarer at det lykkes for flyktningen og islamkritikeren Ayaan Hirsi Ali, som Listhaug rett etter skamroser.
Også når det gjelder hvordan vi skal finne løsninger på flyktningeproblemet blir det surr.
Dette skal nasjonalstatene gjøre alene.
Og det finnes ingen løsning på dette uten samarbeid mellom landene.
Fått med deg?
Den ultimate biografien!
Aps innvandringsutvalg, som Listhaug har lite til overs for, har ifølge forfatteren bare to fislete nye forslag.
Et annet sted i boka kommer forslagene aldri til å bli vedtatt.
Mest komisk blir det likevel når hun beskriver Hadia Tajik som en posør, «svært opptatt av sitt eget image og ofte stiller opp i regisserte fotoseanser».
Det er ikke angrepet på Tajik som er det morsomme, men det hun sier om seg selv i neste setning:
«Jeg ser ikke på politikken som bare imagebygging, for meg er det ramme alvor.
Vi sitter på Stortinget og legger rammene for hvordan folk i Norge skal leve sine liv.»
Hva skal vi med «den lille bibelen» etter dette?
Til tross for logiske brister er boken slett ikke uinteressant.
Politiske nerder vil ha glede av å lese om arbeidet i kulissene.
Og hadde Listhaug vært ute av politikken ville vi nok fått en enda ærligere fremstilling også av brytningene i Frp.
Anmeldt av:
Astrid Meland
| 0
|
112608
|
Plateanmeldelse:Geir Sundstøl:
«Brødløs»
Halvt menneske, halvt gitar.
En av Norges fremste musikere maner fram et landskap det frister å gå seg vill i.
ALBUM:
JAZZ
Geir Sundstøl «Brødløs» (Hubro/Grappa)
Det føles ærlig talt som om Norge er velsignet med en herlig bråte eksepsjonelle aktive gitarister.
For å ramse opp fritt etter hukommelsen:
Hedvig Mollestad.
Knut Schreiner.
Knut Reiersrud.
Terje Rypdal.
Stian Westerhus.
Listen fortsetter, naturligvis.
Likevel er det noe spesielt ved Geir Sundstøl, mannen noen hevder har landets største samling strengeinstrumenter.
Han har nok også trolig norgesrekord i å medvirke på plater, fra Bjørn Eidsvåg, Odd Nordstoga og a-ha til Mike Patton (!) og senest Adam Douglas.
I disse sammenhengene fungerer han ofte som den lille, men avgjørende krydderkvasten i høstgryta.
På egenhånd er Sundstøl en helt særegen hovedrett – riktignok med hjelp fra særs solide faste medhjelpere (David Wallumrød, Erland Dahlen) og gjester (tablaspilleren Sanskriti Sheresta).
«Brødløs», hans tredje plate på det vidunderlige plateselskapet Hubro, er oppkalt etter en bydel i Halden.
Men platen oppleves først og fremst grenseløs, i ordets beste forstand, med indiske, amerikanske og europeiske referanser i myk kryssild.
I dette dvelende, nedstøvede universet er naturlig nok filmkomponisten Ennio Morricone en ledestjerne.
Begrepet «cinematisk» bør benyttes med stor varsomhet i dagligtalen, men det er vanskelig å pønske ut noe som passer bedre i møte med sanger som «Leben» og avsluttende «Waterloo».
«Læms» er så nydelig at en stakkar må sette seg ned underveis.
Og Bowie/Coltrane-hybriden «Warszawa – Alabama» kunne lett putret i timesvis i denne rått kontrollerte tapningen.
Geir Sundstøl er forståelig nok best kjent som en usedvanlig stødig hjelpende hånd.
Men det gynger aller deiligst når han styrer skuta selv.
BESTE LÅT:
«Læms»
«Læms» er så nydelig at en stakkar må sette seg ned underveis.
Og Bowie/Coltrane-hybriden «Warszawa – Alabama» kunne lett putret i timesvis i denne rått kontrollerte tapningen.
Geir Sundstøl er forståelig nok best kjent som en usedvanlig stødig hjelpende hånd.
Men det gynger aller deiligst når han styrer skuta selv.
BESTE LÅT:
«Læms»
| 1
|
112609
|
Den ultimate biografien!Bokanmeldelse:
Petter Mejlænder:
«Hariton Pushwagner.
Biografien»
Biografien om Pushwagner er kanskje årets viktigste kulturhistoriske bokutgivelse.
Han var amfetaminjunkie, nihilist, uteligger og lystløgner.
Og han var en av vår tids viktigste norske billedkunstnere.
I rollen som Hariton Pushwagner skapte Terje Brofos sitt helt eget univers.
Han hadde kunsten som livsform.
Det kostet ham alt, men idet han selv mistet taket grep kunsten hans fatt i utallige andre mennesker.
Les:
Pushwagners nærmeste venn:
Slik var hans siste dager
Petter Mejlænders nye bok om Pushwagner er nesten like grenseoverskridende som kunstneren selv.
Den er over 800 sider lang og kjempet frem gjennom ti år, og jeg er ganske sikker på at vil den bli stående som den ultimate biografien om fenomenet Pushwagner.
Vi følger livet hans bokstavelig talt fra vugge til grav, og i forfatterens gjennomarbeidede og velflytende tekst tas vi med inn i et med liv og en skjebne som sprenger de aller fleste grenser.
Terje Brofos ble født under de harde luftkampene over Oslo i mai 1940, og det skulle ikke akkurat skorte på dunder og brak gjennom det nesten 78 år lange livet hans.
På den ene siden er dette historien om et klassisk, «borgerlig» bohemliv, der den unge bråmodne kunstneren reiser ut i verden på eventyr, for så å vende tilbake og gjennom medgang, stadige tilbakeslag og enda mer medgang stake ut sin kunstneriske karrierevei.
Men Mejlænder borer også grundig i Pushwagners familiebakgrunn og barndom, og viser hvordan særlig to forhold skulle få avgjørende betydning.
En sparkulykke da han var fire år som ga ham alvorlige hodeskader og som senere i livet skapte utrygghet, tvil og raseri.
Kanskje utviklet han også ADHD, ifølge forfatteren.
Da han var tolv år flyttet moren og søsteren hans vekk fra det dysfunksjonelle familielivet, og overlot til unge Terje å ta seg av sin alkoholiserte og etter hvert demente far.
Ikke akkurat en harmonisk oppvekst altså, men på dette tidspunktet hadde han oppdaget tegningen og allerede som 18-åring ble han tatt opp på Statens håndverks- og kunstindustriskole.
Nå starer en livskarusell som bare blir villere og villere, preget av rusmisbruk, ekstrem utagering og en frenetisk produktivitet.
Det er hjerteskjærende å lese om hvilken høy pris hans nærmeste måtte betale for denne livsreisen, særlig gjelder det hans to døtre.
Bakgrunn:
Pushwagners datter:
«Pappa Du vil alltid være med meg»
På sitt verste og mest selvdestruktive var Pushwagner så langt nede at han bodde på gata.
Men han hadde hele tiden en syltynn tråd til et annet liv, knyttet til aktører i kunst- og utelivsbransjen.
Mange vil huske den radmagre og tannløse dansende skikkelsen fra Oslos nattklubber på 1990-tallet.
Helt på tampen av livet opplevde Pushwagner et enormt kunstnerisk og kommersielt gjennombrudd.
De store tegningene av ensomme og fremmedgjorte menneskeskikkelser i futuristiske bylandskap tilhører i dag kjernen av nyere norsk kunsthistorie.
Endte han opp som en maskot for kulturborgerskapet?
Ja, kanskje det også.
Men som Mejlænders bok så mesterlig viser:
For Pushwagner var livet et kunstprosjekt med stadige overstrykninger.
Til slutt satt det.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112610
|
Filmanmeldelse:«En affære»:
Dessverre en bagatell
Sjangerflinkt, men forutsigbart om Tarjei Sandvik Moes overgang fra «Skam» til skam.
THRILLER:
En affære MED:
Andrea Bræin Hovig, Tarjei Sandvik Moe, Anneke von der Lippe, Carsten Bjørnlund, Lea Meyer REGI:
Henrik M. Dahlsbakken
«Jeg heter Markus og har stor kuk», introduserer Tarjei Sandvik Moe sin karakter seg i Henrik M. Dahlsbakkens andre film av året.
Tidligere har den produktive regissøren og manusforfatteren blant annet vært innom thriller i «Cave» og testet roadmovie i den finfine «Rett Vest», hans første film av året.
Her prøver han seg på retroformatet «erotisk thriller».
Historien innholder alle de riktige elementene:
Farlig begjær, dunkel lyssetting og en hustren blanding av frustrerte følelser og kroppsvæsker.
Den følger Anita (Bræin Hovig).
Gymlærer og fungerende klassekontakt for en ny videregåendeklasse .
Hennes eldre, danske advokatmann (Bjørnlund) er marginalt fysisk imøtekommende, og etterlater kona i kronisk erotisk underskudd.
Med en 16-årings forståelse for grensetesting og konsekvensrekkevidde, klarer Markus i løpet av overraskende få steg å forføre gymlæreren sin.
Derfra pøser
Dahlsbakken på med klisjéer, sjangerparodier og veldige banaliteter:
Erobringer på steder man kan bli oppdaget av feil folk, merkelig oppførsel på en kammerkonsert, en leseklubb med Bjørneboes «Uten en tråd» og noen venninner som skal på en Almodóvar-film (med en tittel som ikke finnes).
Den har gode og ubehagelige øyeblikk, som ødelegges av irriterende grep fra læreboka.
Andrea Bræin Hovig spiller kontrollert overdrevent usikker og berøringssavnende lærer med magisk parkeringsplass rett utenfor skolen.
Overbevisende og sømløst snur hun fra å være den avvisende, til den som på ingen måte vil si stopp.
Samspillet med Sandvik Moe er akkurat så dampende som kameras dveling med kroppen hans insinuerer.
Den tidligere Skam-skuespillerens rolle lar kokende hormoner boble og benytter seg effektivt av mulighetene som ligger foran ham.
Han mestrer denne forvirrende alderen med få, men effektive ansiktsuttrykk.
Begge løser de vanskelige rollene avdempet og tydelig.
De andre rollene virker det ikke å være så farlig med.
Opptil flere ganske store navn sluses inn og ut uten å ha noen åpenbar funksjon, inkludert Dahlsbakken-gjenganger Benjamin Helstad i en rolle med samme navn som i «Rett Vest».
Historien har lyst til å være «Farlig Begjær», men kan i grunnhistorie minne mer om Bo Widerbergs «Lust och Fägring stor».
Men der Widerbergs film på sitt tross alt krøkkete vis handler om det å bli og være voksen, klarer ikke Dahlsbakken å fortelle om annet enn konsekvensene av forbudte følelser og lite gjennomtenkte handlinger.
Og at all karma biter tilbake, var vel egentlig ikke noe nytt.
| 0
|
112611
|
Plateanmeldelse:Shining - «Animal»
Shining har lagd årets dårligste og dummeste rockealbum.
ALBUM:
ROCK
Shining – «Animal»
(Spinefarm)
Om du blar opp i Guinness’ rekordbok neste år, finner du kanskje et bilde av Shining under «Band med mest ekstreme musikalske utvikling».
Verken The Beatles eller Radiohead kan måle seg med reisen til Jørgen Munkebys hjertebarn:
Fra å lage smakfull jazz rundt tusenårsskiftet, har Shining blitt gradvis mer metallisk og syntetisk.
Med «Blackjazz» (2010), erklærte Munkeby å ha oppfunnet sjangeren blackjazz – industriell ekstremmetall med saksofon.
Det låt spennende, men ble kjapt slitsomt og utslitt.
Imponerende elendige «Animal» bryter med denne oppskriften, og inneholder de verste påfunnene fra de siste 20 år med melodisk hardrock:
EDM-synther!
Gitarer som låter som synther!
Trommer som låter som tupperware!
Hvinende, oksygenfattig vokal!
Drekkevisekoringer!
Moduleringer!
Testosteron!
Adrenalin!
Fart!
Spenning!
Fra John Coltrane-fans til et kjærlighetsbarn av møkkabandene Volbeat og Panic! at the Disco, altså.
Som mennesket med verdens lengste negler viser, er ikke rekorder alltid noe å skryte av.
For Shining er det å bli fullstendig strømlinjeforma det samme som å gå mot strømmen, så kritikk vil nok bare bevise albumets genialitet.
På grufulle «When the Lights Go Out», knurrer Munkeby «everybody» på en måte som gjør det fristende å hoie:
«rock your body!».
Enten det er poenget at det skal minne om «Everybody (Backstreet’s Back)» eller ei, er det klinkende klart at Shining har glemt hjernen igjen hjemme.
Alle de ti sporene høres ut som de har blitt skvist gjennom en gigantisk Spotify-algoritme.
Fra den likbleke balladen «Hole in the Sky» til den fryktinngytende Muse-kopien «Fight Song» er musikken kald, kunstig og virkelig, virkelig dårlig.
«Nothing even matters anymore,» vræler de på «Smash It Up!».
Håpløshet er et sentralt tema på «Animal», som er ment å være et slags partyalbum for endetiden.
Men det er en enorm forskjell på å være en skuffa idealist og en som ikke tror på noen ting.
«Animal» er lyden av en verden der selv musikken har blitt kastet til hundene.
| 0
|
112612
|
Filmanmeldelse:«Grensen» - Grenseløst godt
Svensk skogseventyr med overnaturlig tollfrikvote.
DRAMA/EVENTYR:
Grensen Sverige, 15 år MED:
Eva Melander, Eero Milonoff, Viktor Åkerblom REGI:
Ali Abbasi
John Ajvide Lindqvist har en egen evne til å naturlig befolke fortellingene sine med mytiske og overnaturlige vesener.
På samme måte som inspirasjonskilden Stephen King lar han det ikke-menneskelige gli naturlig inn i samfunnet på sitt eget forurligende og skremmende vis.
Gjerne i såkalte trygge sosialdemokratiske omgivelser.
«Grensen» er basert på novellen med samme navn i samlingen «Papirvegger» (som kom rett etter romanen «La den rette komme inn», senere filmet med overveldende suksess).
Historien er best jo mindre man vet på forhånd.
Så ekstremt kort:
Tina (Eva Melander) er en skremmende effektiv toller på en svensk ferjekai med utenlandsankomst.
I tillegg føler hun en egen tilhørighet til, og nysgjerrighet mot naturen .
Det kan virke som om hun lett kommuniserer med det meste som på en eller annen måte lever.
Ellers er hun som alle andre:
Leser Lisa Marklund (som har tatt over for Tove Jansson i novellen) om kvelden og er lite mottakelig for samboeren Rolands framstøt.
Generelt lite mottakelig på nærhet i det hele tatt.
Selv tror hun at hun ikke er annet et stygt menneske med kromosomfeil.
Å avdekke hva Tina egentlig er, for selvsagt ER hun ikke helt som deg og meg, er bare en liten del av fortellingen.
Ajvide Lindqvists kapasitet er å overlappe myte og virkelighet til substans og refleksjon.
Der uhyggen ikke alltid er det som åpenbart er skummelt, men heller hvor snikende nært det vi skremmesav
kommer fra menneskelige trekk og handlinger.
Ali Abassi, som utviste godt grep på uhygge i «Shelley», håndterer Lindqvists univers nærere og tettere enn Tomas Alfredson som regisserte «Låt den rätte komma in».
Sverige er filmet høstgrått og mørkt av Nadim Carlsen, med naturbilder som kan få til og med de hardeste bytryner til å føle en dragning mot skogen.
Flere karakterer er mer karikerte enn nødvendig.
Likevel tror man umiddelbart på universet og forklaringene som presenteres sakte og møysommelig malende.
Eva Melander og Eero Milonoff er ugjenkjennelige i hovedrollene, men klarer å vise både varme og sanselig kjærlighet, selv bak ekstreme masker og sminke.
Filmen har med rette fått mye festivaloppmerksomhet - og er blant annet svenskenes Oscar-kandidat.
En utvidelse av originalhistorien gjør at man får en tydeligere forståelse for hvem som er de egentlige monsterne.
Man skal ikke rangere ulike kunstuttrykk mot hverandre, men dette er et av tilfellene der filmen faktisk er vel så bra, og på mange måter sterkere enn originalhistorien.
I alle fall annerledes.
| 1
|
112615
|
Filmanmeldelse «Bad Times at the El Royale»:Amatørantino
Kaotisk og kalkunduftende mysterium.
THRILLER/DRAMA
«Bad Times at the El Royale»
USA.
15 år.
Regi:
Drew Goddard.
Med: Jeff Bridges, Cynthia Erivo, Dakota Johnson, Jon Hamm, Chris Hemsworth.
Det er et spørsmål man stiller seg ofte i løpet av de nesten to og en halv timene denne estetisk stilrene pinen av en film varer:
Hva er det regissør Drew Goddard ønsker å fortelle med «Bad Times at the El Royale»?
Vil han postulere at USA gikk i feil retning, bokstavelig talt gikk over en grense, i tiden da denne filmen utspiller seg – ca. 1968-1970 («etter valget»), på et casinohotell som (symbolikk ohoi) ligger halvt i staten Nevada og halvt i staten California?
At det var her løgnene, fortalt av nasjonens høyeste ledere, markerte begynnelsen på slutten?
Denne anmelder tipper det dreier seg om noe slikt, og finner støtte for teorien primært i karaktergalleriet; både de som opptrer i selve filmen og samtidsstemmene som lusker i kulissene:
FBI-sjefen J. Edgar Hoover, daværende president Richard Nixon og – på en mystisk filmrull – det som kanskje skal være John (eller Robert) F. Kennedy.
Men kan man føle seg sikker?
Nei.
Dette er nemlig en suppe av en film.
Den begynner ganske lovende, med en mann som gjemmer et ransutbytte på det titulære hotellet.
10 års tid senere dukker det opp en broket gjeng på det samme etablissementet, hvorav alle lyver så det renner av dem.
«Fader» Daniel Flynn (Bridges) er en prest med en svakhet for whiskey.
Darlene Sweet er en sangerinne modellert etter den suverene Darlene Love (Hvorfor henne?
Jeg aner ikke), og blir fint gestaltet av Cynthia Erivo.
Laramie (Hamm) kaller seg «støvesugerselger», men sliter med en åpenbart falsk sørstatsaksent.
Emily (Johnson) kommer bærende på en kidnappet kvinne.
Hotellets eneste ansatte, Miles Miller (Lewis Pullman), jobber ikke så mye å holde rommene ryddige, som å ta film- og lydopptak av prominente gjester via hotellets sinnrike overvåknings- og toveisspeil-system.
Senere i filmen dukker dessuten en annen mann og hans gjeng opp, mer eller mindre fra intet – nemlig Chris Hemsworth.
Han spiller en selvforelsket kultleder:
Charles Manson med brystkassen til Jim Morrison.
Høres ganske fett ut, hæ?
«The Hateful Eight» møter Hercule Poirot i gilde «lukkede rom»-retroomgivelser, med brå vold, glamorøse skuespillere, et supert lydspor, lek med tidsplanene og et liksom dypsindig mysterium og alt.
Gled deg ikke for tidlig.
Det blir nemlig raskt klart at Goddard («Cabin In The Woods») er ute på veldig dypt vann.
Jo flere elementer regissøren dytter inn, jo mer mister han kontroll over historien.
Før han til sist ender opp med å si eksakt ingenting.
I hvert fall ikke noe som er forståelig.
Formen han har valgt, er veldig 1990-tallsk postmoderne.
Men for å kunne leke med sjanger må man først beherske sjangeren/sjangrene.
Quentin Tarantino har som regel ikke så mye på hjertet.
Men filmene hans er i det minste formmessig vellykkede:
De går opp.
«Bad Times at the El Royale» gjør ikke det, men blir bare mer og mer babelsk forvirrende – og til sist: aktivt irriterende – etter hvert som den skrider (sakte) frem.
Det mislykkede «standoff»-klimakset, som virker endeløst, kroner et sett langsomme og uttværede scener.
Når det kommer har du sluttet å bry deg for om lag to timer siden.
| 0
|
112616
|
Filmanmeldelse «Johnny English Strikes Again»:For barnebarn og besteforeldre
Gammeldags gummitryne.
KOMEDIE
«Johnny English Strikes Again»
England.
6 år.
Regi: David Kerr.
Med: Rowan Atkinson, Emma Thompson, Olga Kurylenko.
Jeg visste jammen ikke at det ble laget filmer som «Johnny English Strikes Again» lenger.
Komedier så gammeldags tannløse at det virker som om de eksisterer primært for å gi besteforeldre og barnebarna deres noe å se på kino sammen.
Ikke noe galt i det, per se.
Ingen har direkte vondt av en omgang buskis-slapstick, ivaffal ikke når det er den evig begavede Rowan Atkinson som står for den.
På den annen side:
Det hadde jo vært artig om noen hadde anstrengt seg littegrann da.
Agenten Johnny English (Atkinson) blir kalt tilbake til tjeneste som en følge av at en ond hacker har avslørt identiteten til samtlige aktive etterretningsagenter i England.
Jeg håper dere likte det forrige avsnittet, synopsis-fans, for det er alt jeg gidder å si om «historien» i «Johnny English Strikes Again».
Bortsett fra at English er på jobb for en statsminister spilt av Emma Thompson (glad i en dram), at han møter den smellvakre russiske spionen Ophelia (Kurylenko) på sin vei, at han atter en gang har den tomsete Bough (Ben Miller) ved sin side og – puh! – at Jack Lacy gestalter en «internettmilliardær» som holder hele gamle En-ger-land som gissel.
Filmen utspiller seg hovedsakelig på den franske rivieraen, noe som gir English anledning til å kjøre sin røde Aston Martin langs dramatiske kystveier, med britiske 1980-tallspop på bilstereoen.
Han har ellers noen dumme «hjelpemidler» for hånden, av den typen som sømmer seg en James Bond-møter-Mr.-Bean hybrid av denne typen.
Som etterforsker/agent går Atkinson Peter Sellers’ Inspector Clouseu tettere i næringen enn noen gang før.
«Johnny English Strikes Again» er en film full av hull i bakken som English faller ned i, full av bomber som går av på inopportune tidspunkt og generelt mye knall og fall.
Det er nesten rørende gammeldags, det hele.
Men det er litt trist at den i sin tid så hardtslående verbale komikeren Atkinson får null og niks å gjøre, og titt og ofte henfaller til sine største mimikk-«greatest hits» (tungen ut stadig vekk, og sperrer opp gullfiskøynene med fingertuppene).
Det er en helt ufarlig, vanvittig slapp komedie.
| 0
|
112617
|
Fabelaktig og gripende om andre verdenskrig:Bokanmeldelse:
Philippe Sands:
«Tilbake til Lemberg»
Noen sakprosabøker skiller seg rett og slett ut.
For en historie, for et grep det er tatt i «Tilbake til Lemberg», og for en forfatter Philippe Sands er!
Philippe Sands har regnet ut at bestefarens store familie på mors- og farssiden i Lemberg og Zólkiew talte 70 mennesker før andre verdenskrig.
Bare bestefaren Leon overlevde, og omkranset sin fortid med taushet.
Barnebarnet Philippe Sands begynte ikke å grave før han tilfeldigvis ble invitert til å holde et faglig foredrag i Lviv, Ukraina.
Men da gikk han til gjengjeld grundig til verks, og resultatet er denne strålende sakprosaboken som vever familiehistorie, europeisk historie, forbrytelser og internasjonalt lovarbeid sammen på en enestående måte.
Fått med deg?
Norsk forfatter ble refusert av eget forlag, kjøpt av storforlag i USA for en god årslønn
Sands husker godt sin bestefar og bestemoren fra en liten leilighet i Paris, men de regelmessige familietreffene berørte aldri fortiden.
Sands fikk fra sin mor en mappe med papirer og pass etter bestefaren, og senere en bærepose med papirer fra en annen slektning.
Og gjennom en stor mengde personlige papirer som dukker opp, og en lang rekke reiser til gateadresser, samtaler med eldre naboer og dagens beboere, arbeid i arkiver og langsomme opprulling av et stort persongalleri, så nøster Sands opp en fabelaktig og gripende historie.
Her er noe for enhver som er interessert i siste verdenskrig, velskrevet som den er.
Her er tråder og resonnementer for fagfolk, jurister og historikere, her er et stoff som appellerer til oss alle som mennesker.
Krimelsker:
Sjekk ut denne groteske svensken
Philippe Sands er toppjurist innen internasjonal rett og har ført saker om massedrap.
Noen har han ført som forbrytelser mot menneskeheten, altså drap på enkeltpersoner i stort omfang, mens andre saker ble påstått å være folkemord, altså utryddelse av grupper.
Sin kunnskap om dette veves på mesterlig vis inn i boken som nå utgis i Norge, «Tilbake til Lemberg».
Sjekk:
12 bøker å glede seg til i høst!
Sands har fortalt at han har bearbeidet boken i tre runder og arbeidet tok fem år, og han landet på et grep om å spinne rundt fire menneskers liv.
Det er et lykketreff av en struktur.
Den ene personen er Sands bestefar Leon Buchholz, og de tre andre er Hans Frank, Hitlers advokat og generalguvernør i det naziokkuperte Polen, så er det Raphael Lemkin, offentlig anklager og juristen som utmyntet begrepet folkemord og Hersch Lauterpacht, professor i folkerett ved Cambridge University.
Philippe Sands starter boken i justispalasset i Nürnberg, der Hans Frank trer inn i rettssal 600 iden 1. oktober 1946, utslitt og rystet etter mange rettsmøter.
I salen sitter Hersch Lauterpacht som hadde forslått å føye begrepet «forbrytelser mot menneskeheten» til Nürnbergstatuttene, mens Lemkin lyttet til domsavsigelsen mot Frank (dødsdom) fra en sykehusseng i Paris.
Fellesnevneren mellom de fire er altså byen som gjennom tidene har skiftet navn.
I dag heter den Lviv og ligger langt øst i Ukraina, navnene Lemberg, Lviv, Lvov og Lwów er samme by, endret etter hvilket regime som la byen under seg.
Den ferden Philippe Sands tar leseren med på altså fra Nürnberg og tilbake til Lemberg, gjennom århundrene, med tung vekt på perioden 1938-1945.
Sands er en god reiseguide.
Han har utstyrt seg med gamle reisebøker fra dazumal og gamle bykart – vakkert med i boken.
Han sitter på benker der hans bestefar Leon kan ha sittet, bygningene han skildrer har stått der gjennom århundrene.
Han tenker, kan bestefar Leon og Lemkin og Lauterpacht vært i disse gater samtidig?
Han reiser med Hans Franks sønn.
Sands skaper en nærhet til stoffet som setter seg i leseren.
Det virkelige dramatiske stoffet ligger i de svarte hull i familiehistorien han setter seg fore å fylle med kunnskap om det som skjedde, om tilintetgjørelsen.
Dette er en reise til en forsvunnet verden som leseren definitivt selv må oppleve!
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112620
|
Plateanmeldelse:Hank von Hell - «Egomania»
Hank von Helvetes retur til rocken er brolagt med stjålne intensjoner og håpløse tekster.
ALBUM:
ROCK Hank von Hell «Egomania» (Sony)
En gang representerte Hans Erik Dyvik Husby norsk rocks adel.
I lær og dongeri, med flammende stjerneskudd i rompa, leverte han hysterisk gode, morsomme, ironiske og refrengdynkede tekster som klistret seg til hjernen sammen med bitende riff.
Så sluttet Hank von Helvete i Turboneger.
Mens bandet fortsatte.
Og fortsatte.
Sist hørt på et ikke altfor overbevisende album i februar, der det virket som om de prøvde å bli vår tids Van Halen, et band som også mistet vokalisten sin til singellivet.
Men et bedre verk enn dette.
Den tidligere Hertugens første album under sitt mest kjente alias – etter å ha rotet med alt fra Cornelis Vreeswijk til Johnny Cash på norsk – er i utgangspunktet nærmere det opprinnelige Turboneger enn Turboneger selv.
Derav også den internasjonaliserte versjonen av navnet, som virker spesialdesignet for å provosere både Thomas Seltzer og Thom Hell.
På grensen til allsang
Skamløst og utilslørt har han videreført som best han kan, helt ned til Alice Cooper-sminken – og gamlebandets gamle riff.
«Bombwalk Chic» er for eksempel så godt som identisk med «Sailor Man».
«Pretty Decent Exposure» minner altfor mye om «Selfdestructo Bust».
Resultatet er ikke like sinna som Husbys mellomspill i Doctor Midnight & The Mercy Cult, som du kanskje har glemt.
Fullt av velkjente scandirocktriks, lange og doble gitarsoloer, intense vers og refrenger på grensen til allsang.
Ingen av dem spesielt minneverdige.
Tekstene er dessuten uten dybden dette tøyset trenger.
«Never Again» kan fortelle at «I pushed a man in the face/it was a total disgrace».
«Blood»-linjene «Run for me/The first one’s free/a pot of gold/or so I’ve been told» kunne sikkert vært imponerende på fritidsklubben.
Vokalen mangler trøkket fra storhetstiden.
Den er veik og tildels fislete i miksen.
Veik kopi
Man kan ikke ignorere at «Egomania» bare er en veik kopi av noe man har hørt før.
Med mindre man tror at Husby var en kreativ drivkraft i sitt mest kjente band, og jeg er usikker på om Seltzer og Knut Schreiner vil være enige i det.
Van Halen-vokalist David Lee Roth gjorde det forresten ikke så verst på egenhånd.
Dessuten ble bandet venner igjen tjue år senere.
Det er heller tvilsomt om Hank von Hell får samme anledning til å le hele veien til banken.
Eller til å vende tilbake.
BESTE LÅT:
«Blood»
| 0
|
112621
|
Mørk og morsom bestselger:Bokanmeldelse:
Gail Honeyman:
«Eleanor Oliphant har det helt fint»
Mørkt, morsomt og medrivende om ensomhet og ettervirkningene av traumatisk barndom.
–
Hvis noen spør deg hvordan du har det så er det meningen at du skal svare HELT FINT.
Det er ikke meningen at du skal si at du gråt deg i søvn i går kveld fordi du ikke hadde snakket med noe menneske på to hele dager.
FINT skal du svare.
Slik lyder ordene fra hovedpersonen i boken «Eleanor Oliphant har det helt fint».
Eleanor har det ikke fint i det hele tatt.
Hun er så ensom at hun av og til holder seg selv i hånden, for å forsøke å forestille seg hvordan det ville føles om et annet menneske holdt i den.
Eleanor er 29 år gammel, bor alene i en stusslig sosialbolig og jobber med regnskap.
Hun har et stort arr i ansiktet, eksem på hendene og traumer fra en vond oppvekst i kropp og sjel.
Hver onsdag ringer moren for å fortelle henne hvor stygg og verdiløs hun er.
På jobben sniker hun seg rundt og forsøker å unngå kollegene.
I helgene isolerer hun seg hjemme med kryssord, frossenpizza og to liter vodka, og sover så lenge som mulig for å få tiden til å gå.
–
I vår tid er ensomhet den nye kreften – en skammelig, pinlig tilstand som på en obskur måte er selvpåført.
En skremmende, uhelbredelig sak, så forferdelig at man ikke våger å snakke om det.
Andre mennesker vil ikke høre ordet uttalt høyt av redsel for på en eller annen måte å bli smittet, eller for at skjebnen skal bli fristet til å hjemsøke dem med en lignende plage, tenker Eleanor.
En betimelig tanke.
Men så, på kort tid, skjer tre uforutsette ting.
Hun blir avstandsforelsket i en musiker.
Hun blir motvillig venn med Raymond fra IT-support, sammen redder de livet til en gammel mann som faller om på gaten.
Disse tre hendelsene setter i gang noe for Eleanor, og sakte, men sikkert tar hun noen modige skritt ut i samfunnet.
Det er umulig å ikke heie på henne i det hun møter verden.
Eleanor er sær, sosialt klønete og pussig som en Lene Kongsvik-karakter.
(Litt Wenche, litt Alexander, for den spesielt interesserte).
Som når hun skal kjøpe seg en datamaskin.
Mannen bak kassen sier hun kan velge mellom bærbar, stasjonær eller nettbrett, og spør hva hun skal bruke den til.
–
Det har du absolutt ingenting med, svarer hun, særdeles krenket.
Boken blir bedre og bedre utover i historien, og byr på noen overraskende og uforutsigbare vendinger.
Stilmessig kan den minne om en Jonas Jonasson-bok.
Du vet, han som skrev om 100-åringen som hoppet ut av vinduet og forsvant ut i verden.
Han og Eleanor har mer til felles enn at de begge er blitt bestselgere verden over.
Boken byr riktignok på et par klisjeer, og forfatteren Honeyman beveger seg sånn sett inn i Jojo Moyes-landskapet.
Men hun redder seg inn ved å gjøre Eleanor til en kompleks og interessant karakter i utvikling.
Man vil virkelig vite hvordan det går med Eleanor.
«Eleanor Oliphant har det helt fint» er en bok man får trang til å prate om mens man leser den.
Og om den ikke gir deg lyst til å være litt hyggeligere mot en kollega, en fremmed, en du møter på gaten, en som ser ut til å ikke ha det helt fint – ja, da kan du jammen meg ha det så godt.
| 1
|
112623
|
TV-anmeldelse «Making a Murderer»:CSI Wisconsin
Fra true-crime til realitysåpe.
TV:
Making a murderer, sesong 2 Dokumentarserie i 10 deler Premiere på Netflix fredag 19. oktober.
REGI:
Moira Demos og Laura Ricciardi
Er Steven Avery utsatt for tidenes justismord?
Og hva med Brendan Dassey?
I løpet av første sesong av denne massive dokumentarserien (de fleste av de nå 20 episodene varer i langt over en time hver) ble man vel mer eller mindre overbevist om at så var tilfellet.
Så skjer det som ofte skjer:
Man hører og leser andre versjoner av samme historie.
Nye vinklinger og utelatte opplysninger kommer til.
Aktor Ken Kratz, han med den lite tillitsvekkende stemmen og framtoningen - i tillegg til en av kriminalhistoriens mest ledende pressekonferanser - har til og med skrevet bok.
Den berøres ikke i de første fire episodene av sesong 2.
Derimot bruker filmskaperne god tid på å plukke fra hverandre anklagene om manglende balanse i deres egen bevisføring, og forklare hvorfor kritikken av vektingen og kildebruken i første sesong ikke står i veien for at deres vinkling er den den riktige.
Og at både Avery og Dassey på ingen måte har gjort noe av det de sitter fengslet for.
Deres uskyld blir ikke mindre sannsynlig etter denne sesongen.
Hvordan situasjonen til disse to er akkurat nå, kan enhver finne ut i løpet av et enkelt søk.
Derfor er heller ikke utfallet det som drar serien framover.
Derimot er det en god og omstendelig innføring i hvordan det amerikanske rettsystemet virker.
Spesielt i overgangen mellom delstatlig og føderalt nivå.
Sentralt står advokat Kathleen Zellner, som har hatt stor suksess med gjenopptaking av straffesaker tidligere.
Hennes team av etterforskere og advokater klarer på godt og overbevisende vis å forklare hvor kronglete det amerikanske rettsystemet er - at det på mange måter er rigget for å beskytte seg selv.
Tidlig plukker de fra hverandre et sentralt bevis.
Dasseys sak og tilståelse brukes videre av Zellners kollegaer som en del av jussundervisning.
Der viser de hvordan den aktive manipulasjonen fra avhørernes side, ikke er et enkeltstående tilfelle.
Utfordringen er at flere av de som dukker opp - og ikke dukker opp (de som har sagt nei har en hel tekstside i slutten av hver episode) - i denne andre sesongen er mer bevisst mediefenomenet «Making a Murderer» og hvordan de selv kan bli en del av og kapitalisere på historien enn hvorvidt Avery og Dassey er uskyldig dømt.
I alle fall føles det som om denne historien nå like mye lever sitt eget liv, uavhengig av at det sitter presumptivt uskyldige mennesker i fengsel.
Filmskaperne selv er klar over denne virkelighetsdreiningen og prøver å være fraværende i presentasjonen.
Det klarer de til en viss grad.
Man føler likevel at man ser på en blanding av bakomfilm for første sesong og en bisarr versjon av «The Apprentice».
Der vinneren er den som får til en endelig frikjennelse.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
| 0
|
112625
|
Bokanmeldelse:Antony Beevor:
«Arnhem.
Kampen om broene.
1944»
Antony Beevor er på tokt igjen, og han vet å rigge en story.
Den britiske forfatteren og historikeren gjenskaper de alliertes siste store nederlag og nazistenes grufulle hevn så det suser over sidene.
Forrige bok handlet om Ardennene på tampen av andre verdenskrig, rundt jul og nyttår 1944.
Nå tar Beevor oss myndig tilbake noen måneder, til ti dager i september 1944, da de allierte i en dristig operasjon med fallskjermjegere og allierte tanks ville få en slutt på krigen ved å ødelegge en rekke nederlandske broer over Rhinen, for å fortsette den allierte frammarsjen inn i Nazi-Tyskland.
Kampene ved Arnhem er behørig fortalt i en rekke bøker og i filmen «A Bridge Too Far», en bro for langt.
Beevors nye bok vil gjenoppfriske hendelsene for de mange krigsinteresserte og utvilsomt fange nykommere inn i dramaet ved Arnhem.
Hans grep er utmeislet gjennom en rekke bøker fra andre verdenskrig.
Her er kildestudier, alskens rapporter og militære beretninger fra alle allierte parter og tysk side, og samtidig et vell av personlige og lokale historier, fra brev, dagbøker og andre kilder.
Beevor drysser ut historier om høy og lav, her krydres det med kirkeklokker, og mennesker skytes i vanvare og med overlegg, kjærester splittes, en mann drikker legespriten i stedet for å sterilisere instrumenter, her flykter offiserer og menn over Rhinen, her er plyndring, brutalitet og henrettelser.
Ikke minst demonstrerer Beevor stor innsikt i de militærstrategiske grepene, for ikke å si feilgrepene.
Og han er tydelig – han mener hele operasjonen som endte i katastrofe var et feilgrep, basert på gale vurderinger, ja den ambisiøse planen var dødsdømt fra starten.
Etter at invasjonen i Normandie (D-dagen) var fullført, skulle de allierte videre i stort tempo: framrykkingen fra Frankrike skulle skje raskt.
Beevor skildrer hvordan nesten en million mann og 600 stridsvogner meide seg gjennom franske landskap og landsbyer på vei til Belgia og den tyske grensen.
Så fulgte den todelte dristige operasjonen – en enorm flåte fly slapp allierte fallskjermstyrker og utstyr bak de tyske linjene, nær byene Eindhoven, Nijmegen og Arnhem for å erobre broene.
Samtidig rykket allierte tanks fram for å slå seg gjennom tyske linjer for å følge ti mil på en og samme vei mot Arnhem.
Det kunne ha delt Nederland i to og isolert den tyske hæren.
Så skjedde ikke.
Fallskjermstyrkene ble sluppet for langt unna broene de skulle kapre, innen de nådde fram var overraskelsesmomentet borte.
Og tyskerne angrep på bakken de allierte konvoiene langs hele veien, kalt Hell’s Highway.
Forsyninger nådde ikke fram.
Innbyggerne led.
Arnhem ble ødelagt, det allierte tapet sviende.
Beevor biter seg fast i leseren gjennom sitater og nærhet og britisk snert: som når han skildrer hvordan de to lederne som forfengelig lar seg portrettere - den amerikanske generalen Omar N.
Bradley og den britenes feltmarskalk Bernard Montgomery har hver sin maler i sine respektive hovedkvarter.
Et mylder av navn virvles opp, fra striden mellom militære toppsjefer og situasjonen til menige, og en lang rekke sivile, motstandsfolk, studenter, ungdommer, alminnelige mennesker trekkes inn.
Man skal holde hodet klart for å følge med, det kan det bli i overkant mye.
Det er en fellesnevner ved Beevors bøker, detaljrikdommen er både en styrke og en svakhet.
Men Beevors velskrevne bok om Arnhem har mange kvaliteter, og nerven i stoffet holder leseren fast.
| 1
|
112626
|
Filmanmeldelse:«Kutoppen»:
Gørr på landet
Slitsom ku-«galskap» som burde hatt øvre aldersgrense.
ANIMASJON:
Kutoppen Norge, Alle REGI:
Lise I. Osvoll STEMMER:
Henriette Faye-Schjøll, Sigrid Bonde Tusvik, Fridtjov Såheim, Bjarte Tjøstheim, Marit A. Andreassen
Norske Qvisten Animation har imponerende mange publikumssuksesser på konto.
Denne historien om en bykvige som prøver å finne tilbake til faren sin på gården Kutoppen har derimot ingenting på kino å gjøre.
Den er full av logiske brister, plutselige endringer i historien og en mer enn overtydelig kobling til Dyreparken i Kristiansands norske bondegårdkonsept med samme navn.
Det siste er de i det minste ærlige om.
Resten er en passe greit dataanimert historie med passe greie ideer.
Bedre så enn den originale TV 2-serien i 2007, med endel helt greie karakterer fra samme serie og et voldsomt arsenal av norske artister på lydsporet.
Unge Ferrari og Arif er til og med med som hiphop-sebraer begynnelsen av filmen, uten at det har så veldig mye med handlingen å gjøre.
Vi er i et tradisjonelt masseprodusert barnefilmunivers der det er grått og trist i byen og fargerikt og fritt på landet.
Karakterene er levende dyr, hovedrollen (Faye-Schjøll) har det ganske Disney-klingende navnet «Klara» (hei, Klara Ku), og fortellingens mysterie er en bølle som roter på gården til Klaras far, Mosk (Såheim).
Naboene er geiter (den ene snarlik Odd Karsten Tveit, den andre ligner mistenkelig på Ola Kvernberg - som for øvrig spiller fiolin på filmmusikken).
Dessuten dukker det opp en seksuelt frustrert høne (Andreassen) og en segwaykjørende gris.
Gården befolkes i tillegg til Klara og faren av en monstrøs meitemark som ser ut som noe rappet fra spillet «Worms».
For ikke å glemme gårdens ukjente bølle.
Forklaringen på «Bølla» er så hinsides håpløs at den nesten virker som en fornærmelse, men passer inn i den opprinnelige seriens karaktergalleri.
Humoren støtter seg på at Klara er by-teit og ikke skjønner hvordan man dyrker jorda.
At folk på landet generelt er sure, rare, men likevel mektig imponert over byfolk.
Og annen veik by mot land-problematikk.
Den prøver ikke å være særlig morsom på vegne av voksne, men bærer seg en slags indirekte oppskrift på kakebaking fra grunnen av.
Slik at man skjønner at mel, smør og epler ikke vokser i butikken.
Sånn sett har den jo i det minste et ørlite samfunnsdrivende formål, utover å kynisk støtte opp om at flere små hjerter velger Dyreparken i Kristiansand framfor Dyrskun i Seljord.
Det er imponerende av et lite norsk miljø å søke og skape ny norsk, animert barnefilm.
Når man ikke kan konkurrere med animasjon, må man i alle fall kunne måle seg i historiefortelling.
Man man trenger ikke se lenger enn til Danmark og deres «Den utrolige historien om den kjempestore pæra».
Dette er både for enkelt og for kjapt.
Når det er sagt, det kunne vært verre:
Man kunne laget film om Stratos-kua.
| 0
|
112627
|
Filmanmeldelse «Venom»:Fort, søster!
Motgift nå!
Årets 137. superheltfilm er som alle de andre, bare en god del dårligere.
SUPERHELTFILM
«Venom»
USA.
13 år.
Regi: Ruben Fleischer.
Med:
Tom Hardy, Michelle Williams, Jenny Slate, Riz Ahmed.
På an igjen:
«Venom» er «den første i en serie Spider-Man karakter-relaterte spin-off filmer» i en serie kalt «Sony’s Marvel Universe», leser jeg på Wikipedia.
Så vet vi det.
Videre, for alle som ikke har doktorgrad i dette endeløse tullballet:
Karakteren Venom ble introdusert i en «Spider-Man»-tegneserie 1984, og har dukket opp litt sånn dann og vann siden da, som regel som Spider-Mans fiende.
Vesenet er en «symbiote», en organisme fra verdensrommet som trenger å ta bolig i en menneskelig «vert» for å nå sitt fulle og hele ødeleggelsespotensiale på jordkloden.
Hvilket bringer oss hit, til den første filmen om denne ikke spesielt sentrale karakteren (det er litt som om Disney skulle lage en «spin-off» filmserie om Rikerud, erkerivalen til Onkel Skrue).
Det er Tom Hardy som har den tvilsomme æren av å spille Eddie Brock, den idealistiske journalisten som uforvarende blir infisert av Venom, og som må prøve å lære organisme-symbioten å oppføre seg ordentlig og bli en helt, han også.
(Som om det ikke var nok av dem fra før).
Brock er i sitt sivile, ikke-infiserte liv på ferten av Carlton Drake (Ahmed), en ung, kvalm riking av Elon Musk-typen, som sender raketter ut i verdensrommet på jakt etter nye og ukjente remedier han kan bruke i medisinsk forskning, og som nå altså har brakt Venom-«parasitten» til jordkloden (og er skikkelig fornøyd med det).
Utad er Drake mannen som er i ferd med å kurere kreft.
Men Brock mistenker med rette at han er langt skumlere enn som så, og at han dessuten bruker livs levende mennesker som prøvekaniner.
Det går som det må gå, selv om det tar overraskende lang tid:
Brock blir infisert av uhumskheten, og begynner å oppføre seg som om han har fått i seg noe skikkelig kjip knark.
Han føler seg elendig.
Han glemmer å barbere seg.
Han blir fryktelig sulten (kylling er en favoritt).
Og han blir mistenkelig god til å klatre og hoppe.
Vår helt blir selvsagt redd.
Det blir eks-kjæresten hans Anne (Williams) også.
På den annen side:
Det kan selvsagt være greit å ha superkrefter når det kommer til å – åh, redde verden, for eksempel.
Klarer Brock å bli dus med vesenet som har tatt bolig i kroppen hans, og bruke disse kreftene til noe fint, flott og knakende godt?
Regissør Fleischer har hatt mage til å kalle filmen han har laget for en «body horror»-film, og med det dratt giganter som John Carpenter og David Cronenberg ned på sitt nivå.
Sannheten er snarere at manuset han har hatt å jobbe med minner sterkt om en science fiction-kalkun fra 1950-tallet.
«Venom», som i sin iver etter å tjene mest mulig penger har karret til seg en 13-årsgrense, og dermed også oppleves som overveiende barnslig, finner aldri en konsistent tone.
Den er ikke særlig skummel, ikke særlig spennende og definitivt ikke særlig morsom.
Filmen påkaller riktignok den kyniske latteren som kan følge av å se gode skuespillere nedverdige seg.
Hardy, en pompøs herre, er ikke akkurat noen komiker, nei.
Men det er latterlig å se ham late som.
Michelle Williams synes vi bare synd på.
CGI-effektene ser billige ut, og Venom selv er en uinspirert post-«Alien» minste felles multiplum-kreasjon med store hoggtenner og siklende reptiltunge.
Den beste actionscenen er den der Hardy, på motorsykkel, blir forfulgt av droner gjennom San Franciscos unike topografi.
Den dårligste er en slåsskamp i lobbyen på et kontorbygg.
Den er så mørk at det er umulig å få med seg hva som skjer.
Slutten er et gigantisk antiklimaks.
Som om noen bare har sluppet manusbunken i bakken og sagt:
«Jeg gir opp».
Det er akkurat nok ved «Venom» til at målgruppen – gutter i puberteten – vil utstå den.
Men når historien en dag skal skrives om superheltfilmenes tragiske, katastrofale effekt på vår tids popcorn-populærkultur, kommer den ikke til å rettferdiggjøre en innskutt bisetning en gang.
| 0
|
112628
|
Musikkanmeldelse:Stavangerkameratene
- «Ein for alle»:
Prisen for petroleumet
Stavangerkameratene er visst det vi sitter igjen med etter oljen.
Området rundt Stavanger har i den siste tiden blitt mer kjent for en voldsom og aggressiv motstand av en lenge varslet bompenge-ring.
Et relativt usympatisk trekk fra det gjennomsnittlig mest velstående området i hele den vestlige sivilisasjonen noensinne, men la oss ikke bli politiske.
Det er en form for misforstått selvtillit i disse protestene, i et distrikt som lenge var det minst befolkede med egen Porsche-forhandler.
Det er den samme selvtilliten som har avlet Stavangerkameratene.
Visstnok har firkløveret solgt ut Rockefeller en av de nærmeste dagene.
Det trenger egentlig ikke bety annet enn at det er mange folk fra Stavanger og omegn i hovedstaden, på samme måte som at Mods klarte å trekke en haug siddis-aktige mennesker til Oslo Spektrum rundt juletider i fjor.
Men det er likevel interessant.
I løpet av det knappe året siden forrige album har «Bare så du vett det» (2017) tatt en prominent plass på NRK Rogalands lokalsendinger, sammen med andre stødige evergreens som Kim Carnes sin «Bette Davis’ Eyes» (1981) og Leif og Kompisane sin «Eg har’kje båd» (1985).
De fire tidligere musikkreality-deltakernes andre er samme allsangvennlige pop, ment for å spilles høyt i festlige lag og ikke reflekteres særlig mye over.
Fullt av lite grundige betraktninger om penger, forhold som går skeis, forhold som går bra og forhold som går sånn passe.
Musikk om å ta vare på hverandre.
Om å sjekke om man kan ta vare på hverandre.
Om hvordan man skal sjekke at man kan ta vare på hverandre.
Om selvinnsikt.
I motsetning til debuten, som både hadde en skamløs Avicii-cover slått i hartkorn med tekster som minnet mer om digital stalking enn kjærlighetserklæringer, er dette gjennomgående ganske intetsigende føleri, på nivå med en gjennomsnittlig bryllupstale.
Bombastiske arrangementer som går fra «Lemon Tree»-pastisj med synthtuba, til noe som høres ut som en ekstremt misforstått cover av Bruce Springsteens «Brilliant Disguise».
Virkelig svake tekster som knapt klarer å ha andre funksjoner enn å bygge opp til sitt eget slitsomme refreng.
Kraftpop dynket i det samme halvbrunstige fjaset som preget for mye av førsteplata («du kan gjørr någe for meg… i kveld, i kveld»), men med et dypere drag av selvinnsikt («eg sjekke deg opp med å laga billige pop»).
Egentlig virker dette hovedsakelig skapt etter inspirasjon fra en av tekstlinjene i «Hvis du har lyst, har du lov»:
«Det e bare å gønna på».
En setning man noen ganger kan mistenke er livsmottoet for kamerater av Stavanger generelt.
BESTE LÅT:
«Har du lyst, har du lov»
| 0
|
112629
|
Musikkanmeldelse:Robyn «Samværsnektar»
Fremdeles unik.
Betraktelig mer moden.
ALBUM:
POP Robyn «Honey» (Konichiwa/Universal)
Man kan bruke minst fem hundre ord for elektronisk, og vel så mange ord for bittersøtt for å beskrive «Honey».
Ingen av dem vil være presise nok.
Robyns første album på åtte år har ingen like umiddelbare og overveldende hitpåler som 2010 bød på.
Det er fordi albumet oppfører seg som helheten formatet ber om.
Låtene lister seg nesten umerkelig over i hverandre, med en indre utvikling gjennom tekstene og – i ett tilfelle – en direkte overlapping musikalsk.
Slik kan formateringen av låtrekkefølgen sees som en lang sorgs vei mot katarsis.
Det begynner med fravær av noe og noen, og ender i et «never gonna be broken hearted ever again».
I seg selv ikke noe nytt i Robyn-sammenheng.
Ingen klarer som henne å kanalisere lengsel og ensomhet inn i popmusikk, uten at det blir forutsigelig nostalgisk svermeri.
Her tar hun det derimot lenger, der hver låt på sitt vis viderefører restsmerten fra forrige.
Alle er ikke like essensielle på egen hånd, men sammen har de en veldig styrke.
Trommemaskinene er som oftest programmert til betonte skarp- og basstrommeslag.
Enslige synther diskuterer seg i mellom om de ikke bråker litt for mye.
Robyn selv legger vokalen i så mange lag at det kunne vært vel så interessant å høre plata a cappella.
Neddempet og mørkt, men alltid i takt med Robyns primærkrav til poplåten:
Kjærligheten, klubben og outsiderfølelsen.
Noen låter er like umiddelbare.
Like fullt kan hennes forkjærlighet for pophistorien og dragning mot nittitallets til tider atonale klubbmusikk være en utfordring for enkelte.
I disse ører er det forfriskende.
De personlige historiene som ligger i bunn kan og bør man dypdykke i på egen hånd.
Det gode, og direkte massive tilfanget av tidlige lanseringsintervjuer skaper et godt bakgrunnsbilde.
Spesielt i New York Times' portrett, som sendte en journalist til Stockholm for å intervjue 39-åringen (hvis noen lurte på hvor stor hun er internasjonalt).
Og fikk historien om tittellåtens brokete, nesten umulige reise fra rulleteksten midtveis i «Girls» sin siste sesong til den versjonen som er her.
Hvordan den har blitt spilt inn på ny og på ny, i ulike byer, til ulike tider av døgnet og med nye arrangementer.
I stadig jakt på den perfekte versjonen.
En fortelling som like gjerne kan være en metafor for måten man skal lytte til «Honey» på.
For i motsetning til de umiddelbare hitparadene på de ulike «Body Talk»-EPene, må man beregne mer tid med denne utgivelsen.
Visstnok har honning både legende og antiseptiske kvaliteter.
Heldigvis har «Honey» de samme egenskapene.
BESTE LÅT:
«HONEY»
| 1
|
112630
|
Nifs krim!Bokanmeldelse:
Søren Sveistrup:
«Kastanjemannen»
Skaperen av TV-serien «Forbrytelsen» skriver også god krim i bokformat.
Ved å benytte seg flittig av elementer fra TV-serieformatet, har Søren Sveistrup skapt en heseblesende seriemorderthriller som passende nok starter en Halloween-kveld på slutten av 1980-tallet.
Siste:
VG anmelder Sylvi Listhaugs bok:
«Støre er skurken.
Sylvi er helten»
En politimann må rykke ut til et oppdrag på en gård, og i bilen tenker han på jaktsesongen som nettopp har begynt.
Tankene skal vise seg å være et uhyggelig frampek.
På gården spaserer han rett inn i et blodbad som, ikke overraskende, får betydning for bokens videre handling.
Fått med deg?
VG om Ari Behns nye «roman»:
Det er synd på Ari
Vi spoler raskt frem til nåtiden, hvor vi stifter bekjentskap med politietterforskerne Naia Thulin og Mark Hess.
Thulin, som minner litt om Saga Norén, kjeder seg med vanlig politiarbeid og vil helst arbeide med nettkriminalitet.
Harry Hole-aktige Mark Hess er permittert fra Europol og er heller ikke spesielt interessert i danske åsteder.
Men disse to får altså ansvaret for å etterforske det som etter hvert blir en serie med grove drap på kvinner - der et av fellestrekkene er at det etterlates kastanjemenn på åstedene.
Sjekk:
VG om den beste krimmen i Norden i fjor
Landets sosialminister trekkes inn i saken da fingeravtrykkene til hennes datter blir funnet på kastanjemennene.
Det er bare et problem.
Datteren forsvant et år tidligere og er antatt død.
I tråd med thrillerens kjennetegn har Sveistrup mest fokus på den ytre handlingen.
Han skriver i et effektivt språk à la Lars Kepler og lite overlates til fantasien.
Det er mye i boken som vitner om Sveistrups TV-bakgrunn.
Noen steder får man følelsen av å sitte og lese en backstory til en TV-karakter eller hendelse.
Kapitlene er bygget opp nettopp som scener fra en spenningsserie, med interessevekkende avslutninger og kjappe sceneskift.
Interiør og eksteriør skildres akkurat nok til at man trekkes lett inn i historien.
Sveistrup er en dyktig plotbygger som vet hvordan han skal hekte leseren.
Handlingen tar stadig overraskende vendinger.
Spor blir til blindspor, og den ene mistenkte etter den andre sjekkes ut av saken i takt med at stadig mer av hovedpersonenes bakgrunn trer klarere frem.
Sjekk:
Beste fra norsk bestselgerkrimforfatter i Tyskland
Det er lett å se at Sveistrup er godt kjent med bøkene til vår egen Nesbø, ikke minst «Snømannen».
Han bruker kastanjemenn til å skape litt av den samme, nifse uhyggen som Jo Nesbø gjorde med snømenn.
For «Kastanjemannen» er langt fra en original krim.
De fleste elementene i boken har vært benyttet tidligere, ofte fordi de fungerer godt når de gjøres riktig – som her, hvor alt er så gjennomført proft bygget opp og fortalt.
Med unntak av en liten detalj som politiet burde undersøkt tidligere, og hvor det da neppe hadde blitt over 500 sider med utmattende, sidevendende spenning.
Det er ikke vanskelig å forstå at 23 land så langt har kjøpt rettighetene til boken, men det er helt uforståelig at Gyldendal forlag har brukt flere falske terningkast i den norske markedsføringen av tittelen.
Sveistrup har skrevet en spennende seriemorderthriller som sikkert vil finne leserne uavhengig av denne villedende markedsføringen.
Sjekk:
Gyldendal beklager:
Det har skjedd en feil
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112631
|
Filmanmeldelse:«Føniks»:
Fasadefall
Imponerende skuespill i mørk, men underlig forutsigbar innpakning.
DRAMA:
Føniks Norge, 12 år REGI:
Camilla Strøm Henriksen MED:
Maria Bonnevie, Ylva Bjørkaas Thedin, Casper Falck-Løvås, Sverrir Gudnason,
Maria Bonnevie står på toppen av plakaten her.
Det er det egentlig ingen grunn til.
Den virkelige stjernen i Camilla Strøm Henriksens personlige regidebut er Ylva Bjørkaas Thedin.
Hun gjør 14-årige Jill med innstengt voksenblikk og påholden ansvarsomfavnelse .
Slik usynlige rykninger barn som blir den sanne omsorgspersonen i et feilbalansert familieliv får.
Hun er den som bærer hjem kiwiposer, gjør klesinnkjøp før jobbintervju, og passer på at lillebror Bo (Casper Falck-Løvås) ikke henger seg for mye opp i morens tilstand.
Tittelen spiller selvsagt på fuglen som gjenoppstår fra egen aske.
Her er gjenoppstandelsen en idé rollefiguren til alkoholiserte Maria Bonnevie, som Jills mor, klamrer seg til.
Full av nesten umerkelige nervøse blikk og rykninger, der handlingene heller mot det parodiske enkelte steder.
Far (Sverrir Gudnason) presenteres som en betraktelig mer vellykket og kontrollert jazzmusiker/trompetist med hvite klær og kledelige bursdagspresanger.
Etterhvert avsløres også han som en underkommuniserende døgenikt.
Han har ulike forklaringer på livet sitt, men blir mer ærlig i løpet av filmen.
Uten at det hjelper.
Ragna Jormings alltid like lysfølsomme kameraføring dokumenterer tilbakelent hvordan innestemningen kan snu fortere enn en høstdag på vestlandet.
Selv med overtydelige grep som når en full mor sovner i sin fjortenårige datters fang.
Føniks i filmen er barna som gløder ut av sine foreldres ubrukelige aske og fraværende omsorgsevne.
Henriksen bruker en form for skremmende magisk realisme enkelte steder, og vil fortelle og formidle veldig mye.
Men fortellingen føles mer som en uttrukket kortfilm trukket.
Historien om kunstneren som skal komme seg tilbake til samfunnet fra en alkoholstyrket depresjon er ikke ny.
Heller ikke den om at voksne prøver å beholde en fasade som forlengst har falt.
I motsetning til tilsvarende sosialrealisme skaper en tidlig tvist i historien en helt annet form for uhygge og nerve enn man forventer fra starten av.
Samtidig bidrar dette også til irritasjon over det endelige utfallet, som blir noe uforløst og utdradd.
Man tror på lideleseshistorien som ligger i bunn, men framdriften vil mer enn den får til.
For egentlig handler «Føniks» om det å bli sviktet på det groveste, men å aldri anerkjenne overfor seg selv at det er det som foregår.
At alt kan tildekkes.
Ikke alle grepene her er like vellykkede, for eksempel er en lang restaurantsekvens et transportgrep som ikke fungerer i det hele tatt.
Og hvorfor må man alltid henge rundt på Operataket når man skal «kjenne» på Oslo i norsk film?
Men Ylva Bjørkaas Thedin, altså.
Hun kommer vi til å se mer av.
| 0
|
112632
|
Filmanmeldelse «Cold War»:Maksimalt umulig kjærlighet
En stjerne er født – til ulykke.
DRAMA
«Cold War«» («Zimna Wojna»)
Polen.
12 år.
Regi:
Pawel Pawlikowski.
Med: Joanna Kulig, Thomasz Kot, Broys Szyc.
Zula (Kunig) og Wiktor (Kot) møter hverandre på et musikk- og danseakademi på den polske landsbygda i 1949, fire år etter at andre verdenskrig er slutt.
Han er en litt tilbaketrukket pianist og arrangør.
Hun er en utadvendt, men hard jente, en god del år yngre enn ham.
Det går rykter om at Zula har drept faren sin.
Hun avviser det.
«Han tok feil av meg og moren min», sier hun.
«Men han overlevde».
Zula er på akademiet for å lære seg å fremføre sentimentale polske folkesanger.
«Smerten og ydmykelsens musikk», som det blir sagt i filmen.
«Glede – gjennom tårer».
Snart kommer presset om å fremføre sanger om «den nye tiden», representert ved Josef Stalin, også.
Slik at ungdomskoret kan reise til «Praha, Øst-Berlin, Moskva – ja, over alt!».
Det tar ikke lang tid før Zula og Wiktor forelsker seg.
De er slike elskende som ikke kan og ikke burde leve uten hverandre, men likevel skilles de – gang på gang.
De planlegger å hoppe av etter en konsert i Øst-Berlin i 1952.
Men Zula følger ikke planen.
De to menneskene – skilt ad av temperament, alder og politiske systemer – skal møte hverandre igjen.
I Jugoslavia og i Paris.
Zula synes å bli overmannet av en underlig selvforakt når hun befinner seg utenfor hjemlandet, som om hun føler at hun svikter noe.
Wiktor er villig til å gjøre det største offer for å se henne igjen.
«Cold War» – spektakulært fotografert i kvadratisk svart-hvitt – er et mesterstykke i økonomisk fortelling med bilder.
Pawlikowski, som mottok Oscar for beste utenlandske film for «Ida» i 2015, porsjonerer ut informasjonen med ekstremt knepen hånd, ofte via korte, abrupte scener.
Likevel får vi vite absolutt alt vi trenger å vite.
Hver korte scene, hvert blikk mellom de to hovedpersonene, er stappet med de detaljene dialogmanuset ikke gir oss.
Både Kot og Kulig er glitrende i sine roller – sistnevnte besitter store mengder uforfalsket stjerneglans.
Denne filmen om kjærlighet som overlever tiår, men aldri synes å kunne bli noe av, er åpenbart svært personlig for regissøren.
De to karakterene bærer navnene til foreldrene hans.
Denne arketypiske historien er fortalt utallige ganger på film, senest for to uker siden.
Få har satt et sterkere preg på den enn Pawlikowski.
| 1
|
112633
|
Filmanmeldelse «A Star Is Born»:En popstjerne er gjenfødt
Lady Gaga er det beste med den fjerde innspillingen av «A Star Is Born».
MUSIKALSK DRAMA
«A Star Is Born»
USA. 9 år.
Regi:
Bradley Cooper.
Med: Lady Gaga, Bradley Cooper, Sam Elliot, Andrew Dice Clay.
Det var ikke vanskelig å få øye på det.
At det under Lady Gagas tykke lag av Warhol/Bowie/Madonna-pretensjoner bodde en god, gammeldags showartist; en sang- og teaterskolejente med hjertet fullt av tradisjonelle drømmer om å få hele verden til å synge med.
I den grad Bradley Coopers nye utgave av «A Star Is Born» vil huskes, vil det være for at den var et særdeles vellykket ledd i det pågående prosjektet med å gjøre Stefani Joanne Angelina Germanotta spiselig for andre enn de stadig tynnere rekkene med «små monstre» som gjorde henne til klodens største popstjerne rundt det forrige tiårsskiftet.
(Duettalbumet med Tony Bennett fra 2014 var del én.
Det «nedstrippede» albumet «Joanne» fra 2016 var del to.
Dette er del tre).
«En stjerne blir født» kan nå sies å være en slags showbiz-urtekst.
Den samme historien er blitt film tre ganger tidligere.
De to første – fra 1937 og 1954 – blir med rette regnet som klassikere.
Spesielt den siste rager høyt i bevisstheten til folk med kjærlighet til Hollywoods glansdager, med James Mason og en desperat tent Judy Garland i hovedrollene.
1976-versjonen med Barbra Streisand og Kris Kristofferson skiftet fokuset fra film- til popbransjen, og fremstår i dag som en forfengelig og sur kalkun.
2018-tapningen utspiller også den i seg musikkverdenen, og har et nesten like sterkt fokus på den kvinnelige hovedpersonens berømte nese som den umiddelbare forgjengeren.
Denne gangen tilhører den Ally (Gaga), et hverdagsmenneske som lever ut showbizdrømmene sine på dragbaren Bleu Bleu om kveldene.
En aften dumper countryrockartisten Jackson «Jack» Maine (Cooper) innom.
Han blir som forhekset av det jeg oppfattet som en nokså standard gjennomføring av «La Vie en Rose», og deretter er det – bokstavelig talt – den samme historien om igjen:
Alkoholisert artist på vei ned tar ung kvinnelig artist under sine mentorvinger.
De to blir forelsket.
Karrieren til den unge kvinnen skyter fart, og rager snart høyere enn den fulle mannens.
Full mann drikker mer.
Triumf gjennom tårer-crescendo.
Cooper, som regidebuterer, setter av mye plass til seg selv.
«A Star Is Born» er full av sekvenser med Coopers «poetiske» lidelse i sentrum.
Han snakker med en røst så mumlende malmfull at man skulle tro at han var en parodi på den mest mandige blant menn, nemlig Sam Elliott.
(Hvilket han også viser seg å være:
Elliot spiller storebroren hans).
Cooper er utvilsomt kjekk med skjegg, men det er noe ulekkert med måten han prøver å gjøre Jack til en «vakker taper» på.
Han klarer ikke å bygge et troverdig, helt menneske på den romantiske klisjeen om den selvdestruktive kunstneren som er full av hjerte, men ute av stand til å elske seg selv.
Dusinvare-americanaen Jack spiller fremheves som «moralsk» suveren og «autentisk» sammenlignet med den kommersielle popmusikken Ally henfaller til.
Når sistnevnte farger håret, introduserer R&B-rytmer og har med seg dansere på scenen, er det synonymt med en «sell-out» så forsmedelig at Jack må krype tilbake til flasken.
Når hun i tillegg får seg en britisk manager som bruker ankelsokker (jepp, filmen gjør et macho poeng av dette), står det liksom klart for alle:
Ally har forrådt sitt kunstneriske kall til fordel for billig berømmelse.
Hun har sviktet det Jack kaller «budskapet» hennes.
Det hun «har å si».
I så måte er det et problem at filmen ikke på noe tidspunkt forsøker å redegjøre for hva dette «budkapet» måtte være.
(At det å være miserabel er mer verdifullt enn å være glad, kanskje?).
Jack og den uoriginale gitarmusikken hans står hvorom alt er igjen som martyrene i den tragiske djevelpakthistorien.
Det er simpelt og det er såpete, og det styrker ikke Coopers sentimentale, nesten reaksjonære argument at Jacks egne sceneopptredener virker gledesløse sammenlignet med Allys.
Generelt må det sies at «A Star Is Born» er fullstendig ute av kontakt med dagens musikkbransje, og at ingen av sangene i den ville ha blitt hits på egenhånd i den virkelige verden, uten filmens hjelp.
Matthew Libatiques kinematografi gir historien et relativt distinkt visuelt preg.
Bruken av nære utsnitt setter spesielt Gaga på prøve – hun er nødt til å spille, ikke bare støtte seg på popstjernekarismaen.
Hun klarer seg over all forventning, hun er glitrende god og på alle måter det beste med denne filmen.
Som er brukbart underholdende, ikke kjedelig, og allerede en svær suksess i USA (der den dessuten har mottatt mistenkelig medgjørlige kritikker).
For denne anmelder er den en severdig skuffelse som er ute av stand til å si noe nytt om livet under glødelampene og foran selfiestengene.
Når støvet har lagt seg er det fremdeles 1954-versjonen vi kommer til å snakke om.
| 0
|
112634
|
TV-anmeldelse «Camping»:Helvete er de andre (og TV-serier som denne)
Nevrotiske narsissister på campingtur.
Det er ingenting å le av.
«Camping»
Amerikansk komedie i åtte deler
HBO, premiere 15. oktober
Regi:
Jennifer Konner
Med:
Jennifer Garner, David Tennant, Juliette Lewis, Ione Skye
Kathryn (Garner) får Tårnfrid til å se ut som det amerikanerne kaller «a hot mess».
Hun er et sånt menneske som ønsker å organisere alt – inkludert andre folks tid – ned til siste detalj, og løper rundt med et skjema for å sjekke at alle holder seg til det.
«Det er syv minutter igjen av frokost, inkludert opprydding», utbasunerer hun.
Alle krymper seg, ikke minst husbonden Walt (Tennant), hvis 45-årsdag de er på campingtur i skogen for å feire, sammen med sønnen Orvis.
Walt er tålmodig som en engel, men ulykkelig.
Årsaken kan være at han og Kathryn ikke har hatt sex på lang, lang tid.
Kathryn måtte fjerne livmoren for noen år siden, og klager på at «rørene er betente».
Walt ligger på nåler om nettene, mens kona leser Chrissy Teigens selvbiografi og sjekker tallene på Instagram.
Hun har 11.000 følgere, men snakker som hun skulle hatt 11 millioner.
Søsteren Carleen (Skye) er Kathryns myke, milde motsats.
Hun er også med på tur.
Det samme er mannen hennes Joe (Chris Sullivan), en alkoholiker som av og til er edru, og datteren hans Sol (Cheyenne Haynes).
Walts bror George (en sedvanlig hetlevret Brett Gelman) og hans kjæreste Nina-Joy, som vi får vite lite om (men som spilles av Janicza Bravo), kommer rett bak.
Nyskilte Miguel (Arturo Del Puerto) og hans ferske flamme Jandice (Lewis) er ikke invitert, men dukker opp de også – til Kathryns store fortvilelse.
Det blir raskt klart at Jandice, et hippienaturbarn som presenterer seg som «DJ og healer», og har håndvesken full av piller, skal gi den stressede alfamoren Kathryn enda mer å bekymre seg over.
Jandice liker nemlig å ha sex, bade naken og drikke shots midt på dagen.
Tenk så forskjellige det er mulig å bli!
Denne trette konflikten er det meningen at vi skal le av i åtte ganger tredve minutter.
Det hadde vært lettere dersom serieskaperne Lena Dunham og Jennifer Konner hadde unte oss en vits eller to, kanskje – et gøyalt opptrinn eller noe annet artig.
Eller i det minste en smule bevegelse i dramaet.
Men det gjør de ikke.
Selv til «svart» å være, må «Camping» være den grimmeste, mest umorsomme og gudsjammerlig stillestående «komedien» på mange, mange år.
(Den er basert på en britisk original av Julia Davis, som forhåpentlig er bedre).
«Camping» synes å forakte alle sine karakterer, og behandler spesielt Kathryn isnende kaldt.
Det er ubehagelig å se den sympatiske Garner jobbe så hardt for sine kjipe sjefer.
Skuespilleren prøver desperat å skape noe ut av de dårlige kortene hun er blitt tildelt, og skal ha respekt for forsøket.
(Noen ganger kan man lure på om film- og TV-bransjen er ute etter å ødelegge Jennifer Garner.
De kaster jo elendige roller etter henne).
Det var selvsagt grunn til å tro at Dunhams og Konners første serie etter «Girls» (2012–2017) ville være verdt å være med i.
Men i «Camping» er det bare meningen at vi skal hate Kathryn, og synes det er til pass for henne at hun gomler Ritalin i den tro at det er sovemedisin, og med det blir enda mer irriterende enn hun er fra naturens side.
Juliette Lewis’ energi er forbigående oppfriskende, men også hennes Jandice er en pappfigur det er meningen at vi skal se tvers gjennom og synes er dummere enn dummest.
Mennene i serien er umælende idioter, umulige å tro på, langt mindre å bry seg om.
«Camping» er viddløs misantropi på sitt mest aktivt poengløse.
Du hadde ikke orket å tilbringe fem minutter sammen med noen av disse miserable menneskene i det virkelige livet.
Smusstillegg til alle som orker å følge dem til veis ende på TV.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av fire av åtte episoder
| 0
|
112635
|
Filmanmeldelse «Mordene i Kongo»:Hvite gutter gråter ikke
Filmen om French og Moland er ingen heltehistorie.
Det er heller ingen spesielt god film.
DRAMA:
Mordene i Kongo
Norge, 15 år
MED:
Aksel Hennie, Tobias Santelmann, Ine Jansen m.fl.
REGI:
Marius Holst
Under navnet «Kjøtthue 1 og 2», sjekker Tjostolv Moland og Joshua French inn på et hotell tidlig i denne filmen.
Det er det nærmeste karakterene her kommer selvinnsikt.
For i motsetning til hva flere har fryktet:
Det er på ingen måte en heltehistorie.
Selv om hovedrolleinnehaverne begge har spilt norske krigshelter.
Hennie gjør ikke French til en ny Max Manus.
Han blir i beste fall en Max Minus.
Over noen romantiske, solgule bilder av en afrikansk savanne beskriver han, som Joshua French, hvordan noen dras mot eventyret, hvordan krig er sunt, en del av menneskets identitet.
At det er noen menn han kaller voldsmenn:
«Det handler om å drepe - og samtidig være ålreit.»
Marius Holst har laget en visuelt vakker, men altfor lang film som ikke helt klarer å berettige sin egen eksistens.
Den styrker inntrykket av Moland og French som to naive opportunister på jakt etter spennende eventyr i Afrika, i en slags forvokst variant av brettspillet «Den forsvunne diamant».
Ine Jansen representer fornuften, som den fiktive UD-karakteren Ane Strøm Olsen.
Hun stiller spørsmål med French sin forklaring, men klarer likevel ikke å drille seg inn til hva som faktisk skjedde.
Hvilket blir et sentralt ankepunkt mot historien som sådan:
Den bekrefter det vi allerede tror vi vet.
At disse to var fullstendig klar over at de gamblet med ekstremt høye odds og muligheten for enorm avkastning.
At de, når det ikke gikk, skylder på alle andre enn seg selv.
Og forventer at noen andre skal løse problemet deres.
«Norske myndigheter får oss hjem om noen dager».
Filmen prøver å tilføre noe nytt og viktig til denne merkelige og unorske fortellingen.
I stedet blir den dvelende med smertefylte ansikter, lange triste øyne og gjentatte uklare romantiseringer.
Der den i et forsøk på å holde seg noenlunde nøytral til alle de involvertes fasader, ikke helt klarer å tilføre noe annet enn mer forvirring.
Det er ikke en nødvendig fortelling.
Duoen vil være sterke, selvstendige menn.
Men når det går galt forventer de at samfunnet de har forlatt og forakter, Norge, skal ordne opp.
«Det er veldig enkelt.
Det er bare å betale», som Tjostolv Moland postulerer til advokat Morten Furuholmen (Dennis Storhøi) i fengselet.
Tobias Santelmann gjør Moland visuelt og personlighetsmessig nærmest perfekt.
Spesielt i hans personlige reise fra tøff leiesoldat til ravende gal malariasyk.
Aksel Hennie med rød parykk er fremdeles ganske mye Aksel Hennie med rød parykk, der han prøver å balansere French som han som «bare var med», som samtidig har de store filosofiske vyene om menn og mandighet.
Dette er det problematiske, at den overlevende får menneskelige trekk som sårpleiende samaritan i fengselet.
Det kan gjerne være sant, men det er ingen som eier sannheten i dette kaoset av løgner, omskrivinger og innpakninger.
«Mordene i Kongo» bekrefter fraværet av anger hos personene som filmen skal fortelle om.
Den aksepterer Kongo som rettstat.
Selv om den pirker i at systemet er ganske annerledes fra de forholdene vi er vant til.
Det avsluttende bildet der Moland og French lekesikter med usynlige våpen på savannen, bekrefter at filmskaperne ser på dem som to gutter som trodde de bare skulle på eventyr.
Kjøtthue 1 og 2.
Og det visste vi jo allerede.
| 0
|
112637
|
TV-anmeldelse «Gåten Orderud»:Tilbake til Orderud gård
Lovende gjenåpning av et av nasjonens store kriminalmysterier.
«Gåten Orderud»
Norsk dokumentarserie i 6 deler NRK1 søndager kl. 21.40 og på NRK TV REGI:
Eli Solheim.
Ingrid Boon Ulfsby MED:
Øystein Milli RESEARCH OG REPORTER:
Olav Næss DRAMATURG ETTERARBEID:
Thale Persen PRODUSENT:
Vanja Strømstad
I 2002 ble Per og Veronica Orderud, Kristin Kirkemo og Lars Grønnerud dømt for medvirkning til drap av Per Orderuds søster og foreldre.
Ingen ble kjent skyldige for selve drapet.
ALT OM TRIPPELDRAPET:
Sporene, aktørene og åstedet
Hva som egentlig skjedde i kårboligen på Orderud gård natt til søndag 23. mai 1999 – og ikke minst hvorfor det skjedde, ligger derfor fremdeles som en skygge over familien Orderud – og nasjonen – nesten 20 år senere.
Etter at Per og Veronica Orderud ble satt fri i 2015 har de jobbet for å bevise sin uskyld.
Et gjennombrudd i arbeidet er privatetterforsker Tore Sandberg.
Hans detektivarbeid, som har medført en gjenåpningsbegjæring, er ikke en del av denne dokumentaren.
I alle fall ikke de to episodene VGs anmelder har fått sett.
I stedet følger NRK-serien daværende krimjournalist i Romerikes Blad, nåværende krimsjef i herværende avis, Øystein Milli.
Sammen med tidligere politisjefer og andre tjenestemenn går han opp saken på ny, i et møysommelig og målrettet arbeid for å se om det finnes svar man har gått glipp av og spørsmål man har glemt å stille.
Tro mot true-crime sjangeren fungerer den første episoden primært som en oppsummering av selve handlingsforløpet, fram til og med dommen i tingretten.
Det kommer ikke fram mye nytt, men vi får se Kripos sine opptak fra kårboligen til Kristian og Marie Orderud.
I tillegg går man opp det som må ha vært drapspersonenes rute inn verandadøren og berører så vidt funnet av den oransje og hvitstripete Orderud-sokken.
Et presist overblikk, uten spekulasjoner og teorier.
Dette dramatiseres med gjenfortellinger fra familien Orderud og enkle, men effektive animasjoner og illustrasjoner som viser handlingsforløp i drap og etterforskning.
Rytmen i serien holdes lavmælt, med lav økning i spenningskurven før overgangen til neste episode.
Andre episode er betraktelig mer skrudd opp i tempo.
Vi får se domstolens egne videoopptak fra ankesaken i Eidsivating lagmannsrett.
Det gir et nyansert bilde av ekteparet Orderud, ikke utdelt positivt.
Utfylt med 2018-kommentarer fra Veronica Orderud (Per har ikke ønsket å kommentere).
Samlet får vi tydeligere forståelse av rettens disposisjoner.
I tillegg til et ganske tydelig bilde av at Per Orderuds signeringssvindel med kjøpekontrakten på gården tidlig satte ham i et, muligens, vel urettferdig løgnaktig lys.
Som flere av forsvarsadvokatene påpeker i oppdaterte 2018-intervjuer:
Det er et svakt motiv retten legger til grunn.
Eller som Per Orderuds forsvarer Cato Schiøtz retorisk presiserer:
«Det er ikke et sterkt motiv for å drepe det som kryper og går av nærmeste familie».
Serien prøver ikke på dette tidspunktet å frikjenne noen.
Ei heller å peke på noen konkrete alternative gjerningspersoner.
Likevel klarer den å bygge en passe økende spenningskurve som forhåpentligvis vil bli enda sterkere i kommende episoder.
Dersom man klarer å fortsette samme gode miks av dramatisering og faktapresentasjon, tegner dette bli en god og oppfriskende tilnærming til et mysterium de fleste mener noe om, men som nesten ingen vet noe sikkert om.
Episode tre heter «En julefortelling».
De som husker saken, vet godt at det har lite med Dickens å gjøre, men at en reise bakover i tid kan påvirke fremtiden.
Det blir interessant om «Gåten Orderud» sin reise til fortidens jul muligens kan gjøre det samme for fremgang i Orderud-saken.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene
| 1
|
112638
|
Filmanmeldelse «Småkrypenes magiske hage»:Bienes småsøte liv
Fint, men for langt for de aller minste.
ANIMASJON/BARNEFILM
«Småkrypenes magiske hage» («Drôles de petites bêtes»)
Frankrike.
6 år.
Regi: Arnaud Bouron, Antoon Krings.
Helt OK for sansene til de små å få brynt seg på noe annet enn de hyperventilerende, popkulturrefererende amerikanske animasjonsfilmene.
Ikke for det:
I og med at «Småkrypenes magiske hage» er fransk, kan det sies at den er skumlere enn de fleste amerikanske barnefilmene med 6-årsgrense.
Jeg tenker på de nattinnsektene, ikke minst den skumle flaggermusen.
Selv voksne vil få et lite støkk av svermen av veps som kommer flygende som en fascistisk hær i gult og svart da dramatikken er på sitt mørkeste.
Historien kunne knapt vært simplere eller mer klassisk:
Vi er i bienes verden, der dronningen kjeder seg litt – i hvert fall inntil trubaduren Apollo, en gresshoppe, kommer vandrende.
Samtidig er den renkespillende Vera Vesp ute etter å ta bidronningens plass (igjen: i med at «Småkrypenes magiske hage» er fransk, er skurken av den nokså sexy typen).
Da både Apollo og bidronningen er uskadeliggjorte, reduserer Vesp og håndlangerne hennes de andre biene til honningproduserende slaver.
Det er opp til de kuede å forene krefter, både innad og med de andre insektene i hagen, og redde livet rundt kuben.
Animasjonen er TV-aktig, men søt.
Spesielt biene er noen hjerteknusere, med små runde neser, gigantiske øyne og røde bolleklipper.
Filmens problem er at halvannen time spilletid er rent for mye for den enkle lille historien den har å fortelle.
De siste 20 minuttene blir i det mest gjespende laget for både liten og stor.
| 0
|
112639
|
Er dette alt?Bokanmeldelse:
Gjert Ingebrigtsen:
«Kunsten å oppdra en verdensmester»
Gjert Ingebrigtsen forteller mye.
Men er dette virkelig alt?
Han er et metodisk følelsesmenneske som nærmest på egenhånd har dyrket frem tre europamestere i friidrett.
Likevel er det ikke så lett å få taket på hva som egentlig er Ingebrigtsens metode etter å ha lest denne boken.
Pappa Ingebrigtsen om dobbeltrollen:
- Til å bli gal av
Da yngstemann Jakob løp inn til gull på 1500 meter under sommerens Friidretts-EM i Berlin, var han den siste av de tre aktive brødrene Ingebrigtsen som sikret seg akkurat den tittelen.
I tillegg til at 17-åringen også vant 5000 meter-gullet da, med bror Henrik på sølvplass.
Skulle noen ha vært i tvil tidligere, ble vel siste rest feid av banen i august:
Brødrene Ingebrigtsen er et fenomen av et helt eget format.
Henrik, Filip og Jakob har tatt medalje etter medalje på løpebanen både her hjemme og internasjonalt i snart ti år, og tilhører den absolutte eliten innenfor sine distanser.
Og hele veien er det far Gjert som har trent dem.
Han må med andre ord ha gjort noe fryktelig riktig.
18-årsdag for Jakob:
Gjert: – business as usual
Men noen trylleformel er det visst ikke snakk om.
Slik det fremstår her, er det snakk om å trene passelig hardt og sørge for god restituering, følge enkle men systematiske treningsmetoder og finne det riktige balansepunktet mellom hurtighet, styrke og stabilisering.
Det handler nemlig ikke om å være raskest, men best trent, om man skal stå igjen som seierherren til slutt.
Det hele virker tilforlatelig og fornuftig, men vi aner at Gjert Ingebrigtsen er en grundig systematiker, som blant annet har laminert treningsdagbøker fra mange år tilbake.
Bak det hele banker det også et stort farshjerte:
«Jeg har lovet dem at jeg skal sørge for at de blir best i verden», heter det tidlig i den litt rotete og ikke altfor velskrevne boken.
Det er vanskelig å se at medforfatter Frode Saugestad har bidratt med noe særlig mer enn å skrive ut Ingebrigtsen muntlig pregede fortelling.
Det kryr med ord som «ekstremt» og «enormt», og klisjeene står tett når far sjøl skal forklare verdiene til Team Ingebrigtsen.
Da handler det om samhold, familie og norsk kultur.
Noe for Sylvi Listhaug!
Gjert Ingebrigtsen bekrefter bildet av en egenrådig og totalt selfmade mann.
Men også en åpen og ærlig mann som grubler mye over rollekombinasjonen av å være far og trener, og som er oppriktig bekymret over hvordan især forholdet til eldstemann Henrik vil utvikle seg fremover.
Mest temperatur blir det når han slår nedenfra, og blant annet fastslår at «Vi er i toppen på tross av Olympiatoppen og Norges Friidrettsforbund».
En springskalle fra en vinnerskalle!
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112640
|
Intenst om barnløshet:Bokanmeldelse:
Brit Bildøen:
«Tre vegar til havet»
Først mange års ufrivillig barnløshet.
Så statlig avslag på adopsjonssøknaden.
Hva gjør du da?
Brit Bildøen skriver rystende godt om et betent og tabubelagt tema.
Hovedpersonen er skilt, middelaldrende kvinne og sesongarbeider på en ornitologisk stasjon ved kysten.
Her måler og merker hun trekkfugl og går daglige turer til havet med hunden sin.
Oppholdet er en form for selvpålagt eksil etter en livskrise knyttet til barnløshet og adopsjonsprosess.
Den lille kinesergutten ble aldri deres.
Bok-snakkis:
Norsk julekalenderbok revet bort på få dager!
Staten mente de ikke hadde tilstrekkelige «spesielle ressurser i forhold til barn».
Mer konkret:
De var for gamle.
Hun 50.
Han 48, med to egne barn fra tidligere.
Gjennom de roterende kapitteltitlene «Eksilet», «Staten» og «Kroppen» utvikler forfatteren bildet av kvinnen og kriseprosessen.
Vi får situasjonsrapporter fra stasjonen, der forelskelsen mellom lederen Emma og sesongarbeideren Eivind opptar henne mye.
I tillegg gjendikter hun en fransk forfatter.
Hele tiden bearbeider hun det hun har vært igjennom.
Hun sliter med selvbildet og følelsen av personlig nederlag knyttet til en morskropp som «dreper barn» gjennom gjentatte spontanaborter.
Fått med deg:
Den ultimate biografien - om Pushwagner
«Eit kvinneliv er først hysterisk å passe på at ein ikkje blir gravid, og så enda meir hysterisk prøve å bli det», reflekterer hun bitterironisk.
Kvinnen kom aldri over de kjølige vurderingene og negative konklusjonene fra Barne-, Ungdoms- og Familiedirektoratet («Bufdir» - et ondt mantra) eller Barne-, Likestillings og Inkluderings- departementet.
Hun fant ut hvor saksbehandleren bodde og ble en stalker.
Hun legger en død katt foran inngangsdøren hans.
Finner nøkler, låser seg inn, trekker øynene ut av kosedyr, klipper istykker matter, gardiner.
Scener fra et liv som gikk istykker males fram, konsekvent og grufullt.
Her er nok romanen på sitt aller beste.
Mens den lett idylliserende slutten oppleves som en bitte liten nedtur.
Bestselger-debutant:
Få med deg «Eleanor Oliphant har det helt fint»
Forfatteren skriver lavmælt og veksler effektivt mellom handling og refleksjon, fortid og nåtid.
Hovedpersonen skildres dels i første, dels i tredje person:
Nærhet speiles mot fremmedgjørelse.
Søknader, brev og annen korrespondanse mellom familie og offentlige instanser inndras i teksten.
Institusjonelt maktspråk kontrasteres mot fortvilte indre monologer.
Slik levendegjør hun de skjebnesvangre konsekvensene av det kvinnen kaller «ein statleg abort», på toppen av de andre.
Dette er en intens og troverdig roman.
Relativt liten i antall sider.
Desto større i relevans og ettervirkning.
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112641
|
Den gode døden:Bokanmeldelse:
Tomas Espedal:
«Elsken»
Kort og intens bok om den umulige flukten fra livet.
Lesere av Tomas Espedal vil gjenfinne en velkjent temakrets fra hans forrige bøker i årets utgivelse «Elsken».
Det handler igjen om den store kjærlighetssorgen, om reisene, om gåingen, om drikkingen, om sigarettene, om skrivingen selvsagt – og det handler om kvinnen.
Kvinnen som seksualobjekt, som dikterens muse og som livets store lengsel.
Men denne gangen er det også en annen som trenger seg med i handlingen, og det er selve døden.
Les stort intervju:
Tomas Espedal:
– Om seks år er jeg død.
Alt er avklart
Bokens hovedperson, som forfatteren kaller Jeg, men som også omtales i tredjeperson, er enkelt sagt på jakt etter den beste måten, tiden og stedet for å dø.
Han, altså Jeg, bestemmer seg for å gi seg selv ett år, og det skal være de beste ukene, månedene og årstidene han noen gang vil oppleve.
Han ser på døden som et godt «bortested», den gode døden skal være rask, selvvalgt og harmonisk – i motsetning til for eksempel døden til hans mor som var langsom, smertefull og uskjønn.
Men selvsagt innhenter livet også en mann på vei mot døden.
Jeg reiser til Frankrike, Tyskland og Danmark, han oppsøker gamle venner og det kommer en ny kvinne inn i livet hans.
Han blir også konfrontert med en voldtektssak som ligger flere år tilbake i tid.
Noe som harmonerer dårlig med ønsket om at disse «siste dagene» skal være perfekte og vakre.
Fått med deg VGs anmelder om «Vegetarianeren»?
«En bok som vil hjemsøke meg»
Bokens tittel kan man lese i sin umiddelbart norske betydning, eller som en henvisning til den nederlandske fotografen Ed van der Elsken.
Elsken var en kjent fotograf i etterkrigstiden, særlig berømt for sine bilder av unge par på den berømte vestsiden av
Seinen.
Og det er naturligvis i Paris at Jeg sammen med sin nye kjæreste Aka ser en utstilling av Elskens bilder.
Norsk barneboksensasjon:
Terningkast 6 til julekalenderboken «Snøsøsteren»
Selvfølgelig er dette symbolmettet, faktisk over grensen til det hysteriske, men slik er det så ofte med Tomas Espedal.
Han skriver ekte kunstnerromaner, om kunstnerliv der det er følelser og ikke fornuft som hele veien er det styrende imperativ.
Samtidig er han også direkte og kontant, men det er nettopp i denne kontantheten – den ubarmhjertige (selv)utleveringen – at mye av Espedals kvalitet som forfatter ligger.
Så får det være opp til den enkelte hvor biografisk man ønsker å lese bøkene hans.
Uansett er dette snakk om et forfatterskap på høyt nivå.
Båret av en form for resignert desperasjon.
Og akkurat dét er det ingen som gjør bedre enn Tomas Espedal akkurat nå.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112642
|
Teateranmeldelse:Riksteatret:
«Georgs magiske medisin»
En slem bestemor får medisin som fortjent i Riksteatrets lettfattelige og lekne fortelling om luringen Georg.
Roald Dahls kreative og spennende litterære verden er en oase av munter, og iblant morbid, underholdning.
Han appellerer med sine fantasifulle knep, og nøler ikke med å legge inn noen skumle og frekke baktepper.
I «Georgs magiske medisin» er det myten om bestemor som en snill og mild gammel dame som får seg en trøkk i trynet.
Bestemoren på gården der Georg holder hus, er en ganske så usympatisk og slem kjerring som plager sine omgivelser, barnebarnet Georg i særdeleshet, med infernalske spydigheter.
Men i kjent Roald Dahl-stil er barnet smartere enn de voksne, og han vet å ta igjen.
I Morten Joachims bearbeidelse og regi er resultatet blitt en tidvis ganske morsom og spennende forestilling, der musikken er viet stor plass.
En litt rocka nyskrevet musikal for barn, med andre ord; og som i likhet med den lettfattelige og tydelige oppsetningen for øvrig fungerer godt på barnas premisser.
Tonen – både den verbale og musikalske – er leken og energisk.
Kreativ er også scenografien; en scenevegg som effektivt kan gjøres om til et lite kjøkken, en fransk restaurant, en garasje eller ulike inn- og utganger ved hjelp av små og store luker i veggen.
I sentrum for det hele er Georg, troverdig og energisk spilt av Espen Mauno, som også er medkomponist og gitarspiller.
Hans «motstander» – den ekle bestemoren – er ufyselig herlig i Ulla Marie Brochs skikkelse.
Hun utbroderer sine uspiselige sider med saftig verbal infamitet og et tilsvarende kroppsspråk.
En skikkelig «Tyrranosaurus Heks» som vesle Georg kaller den skrekkinngytende damen.
Morten Joachim har tidligere vist godt håndlag med å lage teater for barn og unge på deres egne premisser.
Gjennom blant andre et par Doktor Proktor-oppsetninger og den fine «Jeg er Robin Hood» for Teater Innlandet har han vist sin evne til å fenge barns oppmerksomhet.
I «Georgs magiske medisin» skaper han mye moro ut av medisin basert på blant annet rumpekrem, dyrepiller og maling – noe som gir krutt til både en gammel bestemor, en gris og en nokså oppblåst høne.
Når det tar av med medisinbruken, er det duket for høyt tempo blant både dyr og mennesker.
Og selv i en kortfattet forestilling som dette er det rom for de Dahlske spark til voksenverden; i dette tilfellet til noen høyst karikerte foreldre som fort forblindes av grådighet når stor økonomisk gevinst er innen rekkevidde.
Godt er det da at det finnes smarte barn som tar styringen!
Som Georg gjør på en måte som definitivt treffer målgruppen.
Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven.
| 1
|
112643
|
Låtanmeldelse:Sigrid – «Sucker Punch»:
Rett i magen
Med digre «Sucker Punch» fortsetter Sigrid å modne som låtskriver.
Alle kan skrive en sang, men de færreste evner å lage en låt som faktisk handler om noe.
De siste månedene har det imidlertid begynt å krystallisere seg et tekstunivers – en plass man kan forestille seg og bry seg om – i musikken til Sigrid Solbakk Raabe.
Mange vil nok mene at det også gjelder debutsingelen «Don’t Kill My Vibe», som tok utgangspunkt i 22-åringens møte med overbærende, kvinnefiendtlige musikkbransjegubber.
Enkelte av oss synes nok imidlertid den var for generell – et kamprop, OK, men for hva?
I likhet med «Schedules», høydepunktet fra sommerens «Raw EP», og hennes fortsatt aller sterkeste låt, er det noe slående high school-aktig ved strålende «Sucker Punch».
«Meet me in the hallway/ for a cup of coffee by the stairs/ we’re both in a hurry,» halvrapper hun over en basstung synth som låter som metalliske sprettballer.
Kall det popmusikk for følsomme strebere.
Sigrid har skrevet «Sucker Punch» sammen med sin faste samarbeidspartner Martin Sjølie og amerikaneren Emily Warren (som bidro på «High Five»), og postrave-produksjonen er den mest fremoverlente i bunken så langt.
Med klare nikk til William Orbit, som gjorde magiske ting for Madonna på «Ray of Light» for 20 år siden, låter refrenget større enn selve livet.
«Jøye meg»-øyeblikket?
A capella-partiet snaue to og et halvt minutt inn, der Sigrid skriker lungene av seg.
Om man skal utsette noe på «Sucker Punch», må det være det at den lener seg litt vel tungt på det kolossale refrenget.
Det kjennes liksom som om det mangler et vers inni her – at sunnmøringen egentlig har mer å fortelle om den kompliserte romansen, men har valgt å la være.
Dette er uansett en stor poplåt; et slående bevis på at Sigrid for alvor er i ferd med å finne sin egen stemme.
KIM KLEV
| 1
|
112644
|
Filmanmeldelse «Bohemian Rhapsody»:Fjern Freddie
Selv til musikkbiografi å være tar filmen om Queen-vokalisten Freddie Mercury seg store friheter.
BIOGRAFI/MUSIKKFILM
«Bohemian Rhapsody»
USA. 9 år.
Regi:
Bryan Singer og Dexter Fletcher.
Med: Rami Malek, Lucy Boynton, Gwilym Lee, Ben Hardy, Joseph Mazzello.
Av alle de utallige musikkbiografi-filmene som er kommet i nyere tid, er «Bohemian Rhapsody» den som synes å være minst interessert i å forholde seg til virkeligheten, enn si «sannheten».
Disse filmene så godt som alltid klisjéparader.
Det må gå opp, så må det gå ned – og så må det gå opp igjen.
Popgruppen Queen hadde knapt nedturer i løpet av sin karriere med Freddie Mercury (1946–1991) som frontmann.
Det gikk bra fra dag én, og deretter gikk det bare bedre og bedre.
Produsentene har således vært nødt til å konstruere en konflikt.
Den går i korthet ut på at vokalisten liksom forlater «familien» da han gir ut et soloalbum i første halvdel av 1980-tallet.
Så angrer han, akkurat tidsnok til å krype tilbake til folden for å rekke bandets rettmessig sagnomsuste innsats på Live Aid-konserten i London i 1985.
I virkeligheten ble det aktuelle albumet, «Mr. Bad Guy», utgitt bare et par måneder før Live Aid-opptredenen i juli.
«Bohemian Rhapsody» gir oss inntrykk av at Queen knapt har sett hverandre på flere år før den store dagen.
(Og ja, det er litt av en dag:
Filmen bedyrer at Mercury ikke bare holdt konsert, men også kom ut av skapet som homofil overfor foreldrene sine og fortalte de andre i bandet at han hadde fått AIDS i løpet av de samme 24 timene).
Men det er vrøvl.
Queen hadde nettopp gjort seg ferdig med en lang og ekstremt suksessrik verdensturné da de inntok Wembley Stadium den sommeren.
Og det skulle gå ytterligere fire år før Mercury informerte kollegene sine om at han var alvorlig syk.
Er det så nøye da?
Kanskje ikke i seg selv, om det ikke hadde vært for at «Bohemian Rhapsody» er så konsekvent lemfeldig med alt som heter fakta og kronologi.
For alle med en viss kjennskap til bandets karriere gir de utallige unøyaktighetene «Bohemian Rhapsody» en følelse av å være fri, febril fantasi:
Et produkt som ikke egentlig tar mål av seg å «forstå» mennesket Freddie Mercury i det hele tatt, men som utelukkende dreier seg om å styrke den allerede sterke merkevaren Queen.
Rami Malek gjør en god imitasjon av den underlige tenna-på-tørk frontmannen.
Skuespilleren fanger blandingen av kvasiaristokratisk arroganse og sjenanse som preget denne fullkomne showbiz-narsissisten.
Men det forblir en imitasjon:
Den skjematiske fortellingen er fullstendig uegnet til å gi oss noe inntrykk av hvem Mercury var når han ikke var på scenen.
Sjangerklisjeene kommer i rask rekkefølge:
Turnémontasjen.
De sleipe managerne.
Radio- og TV-intervjuene.
Presskonferansen.
Popklassikerne som liksom bare dukker opp av intet, der og da i studioet (disse sekvensene er spesielt flaue).
«Bohemian Rhapsody» postulerer at sangen som gir filmen sitt navn, mer eller mindre ble brainstormet frem på et styremøte, for deretter å bli motarbeidet av apparatet rundt gruppen.
Etter suksess, fiasko.
Slik er musikkbiografifilmens lov.
I og med at den kommersielle nedturen aldri innfant seg, insisterer manusforfatterne i stedet på at Mercury levde mange år i ulykkelig, utilfreds og selvforaktende dekadanse i overgangen mellom 1970- og 80-tallet.
Med denne påstanden blir filmen forbløffende reaksjonær.
Tomheten og tapet av livskvalitet har ifølge «Bohemian Rhapsody» direkte sammenheng med at Mercury ga den kvinnelige ungdomskjæresten Mary Austin (Boynton) på båten, til fordel for en serie mannlige elskere og en tiltagende utagerende livsstil.
Moralen, som innprentet ham av Ben Hardy i rollen som trommeslager Roger Taylor, synes å være at det er umulig å leve et lykkelig og meningsfullt liv utenfor den heteronormative kjernefamiliens A4-skjød.
Virkelighetens Freddie ville ha snøftet foraktfullt av dette småborgerlige våset.
Dette er en kald dusj.
Ikke minst fordi filmens første time maser så mye om at Queen er bandet for de annerledes tenkende, «freaks» og annen menneskelig nedfallsfrukt.
Så, plutselig, er de ikke det lenger.
Taylor blir for øvrig fremstilt som noe av en bavian i filmen.
Bassist John Deacon (Mazzello) går stort sett rundt som en glisende noldus.
Gwilym Lee er nesten skremmende lik Brian May slik vi kjenner ham.
Når alt kommer til alt synes «Bohemian Rhapsody» å være laget med ett mål for øye:
Å nitid rekonstruere bandets triumf i juli 1985.
Dette, mener filmen, er katarsisøyeblikket, minuttene da alle bitene falt på plass.
Alle som noen gang hadde kjent Freddie Mercury, så ham – og gråt av glede på hans vegne.
Det var som om hele London stoppet opp for å nyte ham i fulle drag.
Det er en infantil idé, men Malek gir alt han har til sekvensen, som formidles bortimot i sanntid.
Det er først her, i det siste kvarteret, at «Bohemian Rhapsody» tar fyr.
De to timene som har forløpt før klimakset, er dessverre dypt konvensjonelle, og således det motsatte av mannen de er ment å hylle.
| 0
|
112645
|
Teateranmeldelse «L.I.F.E.G.O.E.S.O.N»:Underfundig humor
Fortellingen om brillemor er som en munter og underfundig novelle der stemningene dominerer handlingen.
En dag i fru Brilles liv, kunne like gjerne vært tittelen på dette fine, vesle stykket om en noe forknytt kvinne som helst vil videre i et liv hun knapt har levd.
Først når kreft på hjernen med snarlig forestående død som utgang blir konstatert, er det som om kvinnen, den 45 år gamle Brille, våkner til liv etter en rundt 20 år gammel dvale som enke.
Rolf Kristian Larsen debuterer som dramatiker med en fortelling han selv kaller en naivistisk hyllest til livet.
Tonen er lett, språket flyter godt, humoren sitter løst, før den gir seg i kast med vemodet og kontrasten som ligger mellom liv og snarlig død.
Frank Kjosås debuterer som regissør og ivaretar stykkets grunntone med respekt og lekenhet.
Han lar skuespillerne, med Heidi Gjermundsen Broch i spissen, føle på stykkets stemninger med samme musikalske flyt som ligger i teksten.
Sorg og savn kan døyves på så ulikt vis.
Brille har valgt å gjøre det gjennom en ekstremt punktlig tilværelse som kontordame i et byråkratisk velde.
Konfrontert med sin dødelige diagnose trigges gamle minner, samtidig som ønsket om livsbejaende handlinger blir påfallende.
Larsens tekst bygges opp av scener der gjenkjennelige situasjoner oppstår.
Det kan være en samtale om morsarv mellom datter og hennes kjæreste – overhørt av den kreftsyke mor, eller en klumsete leges forsøk på orientere sin pasient.
Champagne med en friskus av en bartender og en dose narkotisk påfyll fra en kollega er heller ikke å forakte på veien mot et liv – om enn for en stakket stund – for en som har eksistert i en tilværelse som mor og kontordame.
Stykkets fine, sårbare undertone ligger i samtalene mellom Brille og hennes mann som vi etterhvert skjønner døde 20 år tidligere, før deres datter ble født.
Han dukker ofte opp i Brilles liv.
Hun kan ikke gi slipp på ham, eller vil hun gjerne gjøre det – men tror at det er HAN som ikke vil gi slipp på henne?
Samtalene mellom dem er nydelig skildret mellom Frode Winther og Gjermundsen Broch, fra det ømme, gjensidig omtenksomme til det som etterhvert blir et mareritt for fru Brille.
For hva skjer med de gamle minnene når det levende livet begynner å ulme og høyst levende mannfolk banker på døra?
Da er det livet som går av med seieren.
Det er gjennomført godt ensemblespill, alle matcher bra mot hovedpersonen, Heidi Gjermundsen Broch.
Hun på sin side overbeviser som en tilsynelatende grå musa Brille, som gradvis får seg en mer fargerik kåpe – uten å eskalere på en altfor utagerende måte.
Gjermundsen Broch holder hele tiden stilen til en kvinne som er kuet av sitt eget savn, og som når hun slipper seg løs, så skjer det med en slags kontrollert tørrvittighet som er høyst troverdig.
To forholdsvis unge skuespillere, Rolf Kristian Larsen og Frank Kjosås, har med dette stykket vist nye sider av sine talenter.
Fortsett med det – også.
Uten at stykket kanskje går ned i de helt indre dyp, så berører det med underfundige humoristiske betraktninger og et stenk av vemod.
| 1
|
112646
|
«En bok som vil hjemsøke meg»!Bokanmeldelse:
Han Kang – «Vegetarianeren»
En gåtefull roman om en kvinne som slutter å spise kjøtt og ønsker å bli forvandlet til et tre.
Litteraturhistoriens mest berømte vegetarianer, Franz Kafka, skal etter sigende en gang ha sett på fiskene i Akvariet i Berlin og uttalt:
«Endelig kan jeg se på dere i fred, jeg spiser dere ikke lenger.»
Før sørkoreanske
Han Kang i 2016 vant den internasjonale Man Booker-prisen for den engelske oversettelsen av «Vegetarianeren», var hun en temmelig ukjent forfatter utenfor hjemlandet.
Boken kom opprinnelig ut i Sør-Korea i form av tre kortromaner i 2007.
Etter at hun ble «Big in the USA», har Kang på kort tid blitt en av koreansk litteraturs største litterære eksportartikler.
Fått med deg?
Norsk forfatter ble refusert av eget forlag, kjøpt av storforlag i USA for en god årslønn
Det er hverken bekymring for klimaet, dyrevelferd eller religion som får Yeong-hye, den hjemmeværende kvinnen i «Vegetarianeren» til å slutte å spise kjøtt.
«Før hun ble vegetarianer, hadde jeg aldri tenkt på min kone som bemerkelsesverdig», sier mannen hennes i bokens begynnelse, og fortsetter:
«Jeg giftet meg med henne fordi, på samme måte som jeg ikke følte noen nevneverdig tiltrekning til henne, heller ikke kunne se noen nevneverdige mangler.»
Ikke mye kjærlighet der i gården, med andre ord, og det eneste uvanlige han legger merke til, er at hun ikke liker å gå med bh.
Når Yeong-hye en natt kaster alle kjøtt- og melkeprodukter ut på gulvet og erklærer at hun aldri mer skal spise kjøtt, er forklaringen hun gir sin mann gåtefull:
«Jeg hadde en drøm».
Norsk barneboksensasjon:
Terningkast 6 til julekalenderboken «Snøsøsteren»
Den brå beslutningen kommer som et sjokk, ikke bare på mannen, men hele familien.
Selv om Yeong-hye er bokens episenter, kommer hun selv knapt til orde annet enn i korte svar og drømmetablåer.
Det er med blikkene til henholdsvis mannen, svogeren og søsteren, leseren ledes inn i gåten om hvem eller hva hun er i ferd med å bli, eller mer presist, forvandles til.
Innledningsvis nevnte jeg Kafka, og for en vestlig leser er den kafkaske dimensjonen påtagelig i denne bemerkelsesverdige romanen.
Mens Gregor Samsa ble forvandlet til en bille, er Yeong-hye nemlig i ferd med å bli et tre.
I hvert fall i eget hode.
Er hun ganske enkelt blitt gal?
Eller er hennes protest mot kjøtt og senere, etter å ha blitt innlagt på psykiatrisk sykehus, all mat, et tilfelle av anoreksi?
Sjekk:
Norsk forlag gir ut #metoo-boken ingen svenske forlag vil ta i
Som all stor kunst, er det selve gåten, mysteriet i teksten, som gjør «Vegetarianeren» til betydningsfull litteratur med mange lag og flere spørsmål enn svar.
Romanen kan leses med politiske, feministiske eller eksistensialistiske briller, og klarer ved sin form, som ligner parabelen, å unnslippe de fleste forklaringsmodeller.
Helt mot slutten av fortellingen, når alt som er igjen av Yeong-hye er et benrangel som må tvangsfôres, bekjenner hun til søsteren:
«Søster, jeg er ikke lenger et dyr (...)
Jeg trenger ikke spise mat lenger.
Jeg overlever uten.
Så lenge jeg får sollys.»
Min begeistring var stor for Han Kangs første roman på norsk, fjorårets «Levende og døde».
«Vegetarianeren» er om mulig enda bedre, og vil hjemsøke meg i lang tid fremover.
| 1
|
112647
|
Døende sjarlatan:Bokanmeldelse:
Ari Behn – «Inferno»
Denne boken hadde ikke blitt utgitt hvis ikke forfatteren på omslaget het Ari Behn.
For hva slags bok er det egentlig Behn kommer med og hvem er den ment for?
Selv kaller han sjangeren «roman med malerier», noe som i praksis betyr korte tekster på annenhver side og rundt femti avbildede malerier.
Behn gir leseren små glimt fra et høyst personlig annus horribilis.
Det handler om året etter at han og prinsesse Märtha Louise gikk fra hverandre.
Lesere som ønsker juicy sladder fra kongefamilien eller pikante detaljer om bruddet, vil bli skuffet.
Og godt er det.
Ari Behn om boken:
– Har revet hjertet ut
Ari Behn er døende.
Eller, han føler det i hvert fall slik.
Han er livredd og nyskilt, med en cyste i øret og fortærende angst.
Da hjelper det lite med villa i Bærum, Range Rover og millioninntekt.
«Jeg er gårsdagens nyheter, enda verden ennå ikke har fått beskjed», skriver han et sted.
Det er synd på Ari.
Alt er trist som faen.
Som Norges største kjendiskunstner lever han av og for rampelyset, et talent han har dyrket og perfeksjonert helt siden han tatoverte VGs terningkast seks på armen etter brakdebuten i 1999.
Som multikunstner med medietekke, er han suveren.
Det er umulig å ikke lese denne boken, med den strindbergske tittelen «Inferno», som noe annet enn skrive- og maleterapi.
Da han hadde sin første utstilling med malerier i 2013, fikk han mye omtale, men lite heder og ære.
Kunsten ble beskrevet som dilettantisk og flere profesjonelle billedkunstnere ble fornærmet over all omtalen som ble denne amatøren til del.
Men Behn har fortsatt å male, solgt bilder for millioner av kroner og nå altså forenet tekst og bilder i en bok som mest av alt ligner en utstillingskatalog med tekst.
Behn holder forsøksvis dommedag over seg selv.
Situasjonen maner til selvransakelse:
«Jeg designer også servise og vinglass, tuller med min egen posisjon som offentlig person i mediene.
Jeg er en klovn, i verste fall.
I beste fall er jeg en meningsbærer og aktør i offentligheten.
For mange er jeg en narr.»
Angst er nærmest blitt en motesykdom blant bloggere og kjendiser.
Angst ogpsykiske lidelser selger intervjuer, bokbad, tv-opptredener og bøker.
Dette vet Behn.
Likevel opplever jeg angsten og depresjonen hans som troverdig og godt skildret.
Det trøblete året beskrives med stakkato setninger og betydelig trøkk, som på sitt beste gjør inntrykk.
Jeg stiller fremdeles spørsmål ved hvem som er målgruppen for denne boken?
Oppmerksomhet får Behn uansett hva han gjør.
Men hvem ønsker han å nå?
Folk som har kjøpt kunsten hans som billige trykk?
Tradisjonelle romanlesere vil i hvert fall bli skuffet.
Som billedkunstner er Behn nemlig på nivå med mange andre maleglade.
Han liker spreke farger, ekspressive penselstrøk og drømmeaktige tablåer.
En spiseskje Jean-Michel Basquiat og en teskje Bjarne Melgaard.
Stor kunst?
Tja.
Én ting er i hvert fall sikkert, bildene selger som hakka møkk.
Og det kommer sikkert godt med midt oppi det hele.
Det er tross alt skrekkelig dyrt å skille seg.
| 0
|
112648
|
Sterk svensk krim:Bokanmeldelse:
Anders de la Motte:
«Høstdåd»
En rekke følelser settes i sving i denne sterke og velkomponerte krimromanen.
Drapsetterforsker Anna Vesper har tatt med seg den seksten år gamle datteren Agnes og flyktet til en ny stilling som politisjef på det lille, fiktive tettstedet «Mörkaby».
Bak seg har hun en sjelsettende hendelse som enda hjemsøker henne.
I boligen de har fått mulighet til å leie får Anna se et flott veggmaleri.
Motivet speiler en forferdelig hendelse som aldri har blitt glemt.
Fått med deg?
Den beste krimmen i Norden i fjor
27 år tidligere samlet fem venner seg for å ta sommerens siste bad.
De sto på terskelen til voksenlivet og bar på store drømmer for fremtiden.
Den som hadde mest gående for seg var musikktalentet og outsideren Simon, og det var et stort sjokk for bygda da han morgenen etter ble funnet død.
Anna begynner å grave i den gamle saken som ble arkivert som en ulykke.
Når det skjer et nytt dødsfall begynner hun å mistenke at politiet ikke gjorde en god nok jobb for å finne ut hvordan Simon døde.
Men folk i bygden liker ikke at Anna roter i fortiden, og noen legger døde kaniner på trappen hennes.
Sjekk:
Beste fra norsk bestselgerkrimforfatter i Tyskland
«Høstdåd» er en del av de la Mottes årstidskvartett, en serie som så langt har solgt over 200 000 eksemplarer.
Boken befinner seg i krysningspunktet mellom politiroman og psykologisk thriller, og kan minne litt om Torkil Damhaugs bøker.
En kan også trekke linjer til Camilla Grebes «Husdyret».
Med sikker hånd beskriver forfatteren mørket som skjuler seg under overflaten i et lite samfunn, der alle kjenner alle, og der enkelte desperat forsøker å holde fast i det gode som har vært.
En sterk og litterært god prolog setter stemningen for resten av den velskrevne boken.
«Høstdåd» er enda bedre enn sin forgjenger «Sensommer».
Bruken av høst i historien passer godt med fortellingens øvrige symbolikk.
Naturskildringene er blant bokens høydepunkter, også flere av de menneskelige relasjonene er godt og troverdig beskrevet.
Få med deg lyrikkdronningens krimdebut:
Effektiv thriller!
Forfatteren styrer ikke unna alle klisjeer.
Det begynner å bli tett mellom bøkene som omhandler etterforsker fra byen flytter til et lite sted, møter motvillig og sur politimann som ikke vil at hun skal blande seg inn i hvordan ting har vært gjort tidligere og opplever at flere forsøker å hindre henne i å gjøre jobben sin.
Krimelsker:
Sjekk ut denne groteske svensken
Spennende er det likevel, både med hensyn til hva som skjedde den kvelden i 1990 og hva som har gjort at Anna har følt behov for å forsvinne fra Stockholm.
De la Motte har skapt et intrikat plot som holder på leserens interesse gjennom den nennsomme spenningsoppbyggingen og helt frem til den sterke og svært overraskende oppklaringen.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112650
|
Journalister og andre slimåler:Bokanmeldelse:
Sandberg og Letnes - «Fremmede makter har flyttet inn»
Per Sandberg skyter fra hofta, fulladet med språklig løskrutt.
Per Sandberg og Bahareh Letnes:
«Fremmede makter har flyttet inn.
Justismord og politisk drap»
Fortalt til Roger Pihl
Dokumentar
Sider: 300
Pris: 399,-
Juritzen Forlag
Alle vil helst være helten i sitt eget liv.
Det gjelder i høyeste grad også vår tidligere fiskeriminister, som på rekordtid har skrevet ned sin versjon av den store politiske rystelsen som rammet vårt land denne sommeren:
Historien om hva som skjedde etter at Sandberg reiste på ferietur til Iran med ny kjæreste, fin mobiltelefon og de beste intensjoner om å bli bedre kjent med persisk kultur.
Resultatet kjenner vi.
Reisen kostet ham jobben (og mobiltelefonen).
Men kjærligheten holdt, og snart skal de forelskede i gang med nye forretningseventyr i Bahareh Letnes’ fødeland.
Først må bare Per Sandberg gjøre seg ferdig med karanteneperioden sin, og hva passer da bedre enn å bruke tiden til å dyrke sine forfatterambisjoner.
Det er den evig forurettede fremskrittspartipolitikeren vi her møter:
Han har stått under et «umenneskelig press», og som tittelen antyder har det skjedd både et justismord (på Letnes) og et politisk drap (på Sandberg).
Men de henrettede vet å slå tilbake, og da er det ingen grenser for språklige overdrivelser.
Per Sandberg tar i bruk alt og alle i denne historien.
Både sin mindreårige sønn, sin fraseparerte kone, sine stortingskolleger og statsministeren selv gjør han til aktører i dramaet.
Alle hans kritikere er undermåls og «fullstendig uten kompetanse», all kritikk avfeies som personangrep og verst av alle er pressen.
Det hagler med angrep på navngitte journalister, særlig fra VG og TV 2, og Sandberg antyder et sted i boken at kritisk journalistikk kan være i strid med FNs menneskerettighetserklæring.
I dette kaoset av aggresjon og frustrasjon drukner nesten Bahareh Letnes’ genuint interessante historie om en vanskelig og voldspreget oppvekst i Teheran, hennes flukt til Norge ved hjelp av en menneskesmugler og kampen for å få opphold her i landet.
Men heller ikke hun kan tilby et interessant refleksjonsnivå, noe som kunne ha gitt denne boken et sårt tiltrengt litterært løft.
Her nøyer man seg som oftest med de nærmeste språklige klisjéene, og noen ganger kan det få direkte komiske utslag, som når Jonas Gahr Støre ifølge Sandberg kaster seg på en bølge for å nå et tog.
Det er som om febernivået bare øker utover i boken, manuset er fullt av gjentakelser og de ekstreme ytringene sitter stadig tettere.
Særlig gjelder det altså pressens arbeid:
Journalister (slimåler) er i dag den største trusselen mot rikets sikkerhet, og norske journalister river ned all tillit og troverdighet til en objektiv presse, ifølge Sandberg.
Slik taler en ekte høyrepopulist.
Jo, fremmede makter har så visst flyttet inn i det norske politiske ordskiftet.
| 0
|
112651
|
Teateranmeldelse «Flashdance»:Energisk flashdans
80-tallet er tilbake på Chateau Neuf – med en flashdanser i øverste klasse; Heidi Ruud Ellingsen.
Musikalen «Flashdance» bygger på filmen fra 1983 som i likhet med «Fame» gjorde leggvarmere og pannebånd til bruksgjenstander langt utenfor dansernes egen rekker.
Dette var tiåret da dansen bokstavelig talt smalt ned på gateplanet med et råere og mer direkte uttrykk enn den klassiske ballett.
Med rytme og puls fra popens og rockens verden traff den dynamiske danseformen 80-tallet med storm.
At «hovedlåta» fra filmen, «What a Feeling», fikk Oscar for beste filmmelodi, bidro til at både filmen – og etterhvert musikalen stadig lever et ganske godt liv.
Nå har sceneversjonen nådd Norge.
På Chateau Neuf spilles den med høyt tempo, humor, og med plass til sårbarhet.
Selve «Flashdance» har ikke den musikalske spennvidden som kjennetegner storheter innen sjangeren, men den har en rå, upolert energi som ensemblet i denne forestillingen formidler med trøkk og troverdighet.
Støtet settes inn allerede fra første scene med lys, lyd, scenografi, musikk og ensemblet.
Forestillingen er riktignok i lengste laget, men den holder likevel trykket ved like fordi balansen mellom sang, dans og de rent verbale mellomspill, spiller så godt og tydelig på lag.
De tre vesentlige elementer i en musikal (altså sang, dans og tekst) er sømløst integrert.
Selve stoyren er klassisk i den forstand at det dreier seg om menneskers drømmer om å skape et godt liv.
Jobber du i en truet næring, ser fremtiden mørk ut enten du er i sveiser-bransjen eller pub-eier.
Men drømmer og forhåpninger må du ha; et budskap som populærkulturen ikke hadde greid seg uten.
Hovedpersonen er Alex, den sveisne sveiser-lærlingen som lever og ånder for dansen.
Dansen skjer på kveldstid der hun er stjerne på den lokale klubben.
Alex er rå og tøff blant gutta på gølvet på dagtid, og hun er rå og røff når hun danser; slik hun spilles av Heidi Ruud Ellingsen.
Ruud Ellingsen har de siste årene markert seg tydelig innen musikalsjangeren.
Her spiller hun ut et bredt register av følelser, hun er barsk og øm – og hun gjør det med den samme intensitet og lidenskap som rollefiguren Alex selv har.
Ikke rart at både Alex og Heidi kommer seg fram.
Samspillet med Sindre Postholm som den langt mer velstående kjæresten Nick er godt og gir det romantiske aspekt en robust troverdighet.
Alle når ikke sine drømmer, noe som med røff sårbarhet vises gjennom Alex’ venninne Glorias forsøk på å høyne sin kunstneriske status ved å opptre på nattklubb der kvinners dans er ensbetydende med seksualitet.
Godt er det da at hun har en trofast venn i den noe håpløse komikeren Jimmy, utmerket spilt av en annen komiker – Jacob Schøyen Andersen.
I mindre roller er solide skuespillere som Anders Hatlo, Ellen Horn og Hilde Lyrån tydelige i sine karakterer.
Hele ensemblet – inkludert musikerne – trekker forestillingen sammen til en velfungerende helhet.
Kanskje er dette først og fremst snadder for 80-talls entusiaster.
Men energien som ligger i oppsetningen, lengden til tross, bærer definitivt preg av nåtid.
| 1
|
112653
|
Ekte juleglede!Bokanmeldelse:
Maja Lunde:
«Snøsøsteren»
«Snøsøsteren» er en uvanlig spennende kalenderbok om død, sorg og spøkelser som sier noe grunnleggende fint om julefeiringen og samhold blant de levende.
I 24 kapitler fram mot julaften følger leserne Julians jakt på julefeiringen og får nyte en påkostet bok som er intet mindre enn helstøpt.
Det er seks dager til jul.
Julian (10 år) gleder seg vanligvis til julaften, som også er bursdagen hans.
Men i år kjennes det som at julen er avlyst fordi storesøsteren nylig døde.
Sorgen og stillheten som har trengt inn i familien på fire gjenlevende, er svært troverdig skildret.
Bakgrunn:
Maja Lunde har solgt for 50 millioner kroner i Tyskland
Ennå er ikke adventsstaken kommet opp av kjelleren, ennå er ikke huset pyntet til jul.
Julian kaller foreldrene for kopi-mamma og kopi-pappa fordi de ikke føles ekte lenger.
Alle julepresangene er ikke nevnt med ett ord.
«Snøsøsteren» er en bok som pløyer dypere.
Maja Lunde skriver lett og hermer muntlig språk på en behagelig måte.
Lesningen glir helt av seg selv.
Det blir vanskelig for leserne å holde seg til kalenderbokdietten: ett kapittel om dagen.
Lunde er dessuten god på språklige bilder som gjør leseren munter.
For eksempel er å være spent som at hjertet står på skøyter.
Det er svært få sider mesterillustratøren Lisa Aisato ikke har satt sitt preg på.
Jeg som pleier å notere overalt i bøkene jeg anmelder, har ikke fått meg til å sette en eneste liten blyantstrek.
Aisato har en varm, eventyraktig og nostalgisk tegnestil, som passer julen perfekt.
Illustrasjonene utfyller ikke bare teksten, men utvikler den og setter stemninger.
Når fortellingen er skummel, blir sidene svarte og skriften hvit.
Fått med deg denne?
Harry Potter-hype innfrir
20. kapittel innledes med en solgul farge, og fra nå av vet leseren at det kommer til å gå bra.
De påfølgende kapitlene er noe av det mest rørende jeg har lest og kommer med gråtegaranti.
Boka er påkostet og ment å vare i generasjoner.
Den har eksklusivt papir, gullsnitt, dekorert bind og sidene er sydd sammen.
Det eneste som mangler, er silkesnor til bokmerke.
«Snøsøsteren» er en investering i juleglede for mange mennesker fremover.
«Snøsøsteren» er en vakker, stemningsfull og klok bok som inneholder alt hjertet begjærer.
Det er en førjulsbok å ta fram år etter år og glede seg over at man er levende og har noe godt i vente.
| 1
|
112654
|
Filmanmeldelse «First Man»:Majestetisk månelanding
Ryan Gosling er monoton som det første mennesket på månen.
Men «First Man» berører likevel.
DRAMA / BIOGRAFI
«First Man»
USA: 12 år.
Regi:
Damien Chazelle.
Med: Ryan Gosling, Claire Foy, Corey Stoll.
Neil Armstrong (spilt av Ryan Gosling) har svart sorg i hjertet.
Datteren Karen har en svulst på hjernen, og kommer til å dø.
Armstrong er stoisk og sindig av natur, og takler de fleste prøvelser, de være seg fysiske eller intellektuelle.
Men i møte med denne tragedien blir den allerede innelukkede mannen enda tausere.
Åtte år senere, i 1969, er Armstrong det første mennesket som går på månen.
At den usedvanlig talentfulle regissøren Damien Chazelle (født i 1985) er opptatt av menneskelig yteevne under ekstreme forhold, ble klart allerede i «Whiplash» (2013).
I «First Man» tar han denne interessen til sin ytterlighet, i en film som vektlegger den mildt sagt strabasiøse prøvingen og feilingen på veien mot det høyeste mål:
Det eneste himmellegemet som mennesket har satt sin fot på.
Det er en film som rister av tungt metall og rasende krefter, laget av en filmskaper som nyter synet av den gammeldagse, men taktile teknologien som er alt som står mellom våre helter og den sikre katastrofen.
(Ingen tvil om at Chazelle liker knapper og brytere, nei).
Det går til helvete stadig vekk («vi må feile her nede, slik at vi ikke gjør det der oppe»).
Testturen med «Gemini 8» ender nesten i katastrofe.
I løpet av ett år er familien Armstrong i fire begravelser.
Da månelandingen omsider nærmer seg, er den amerikanske befolkningen, som jo finansierer den farlige moroa, i ferd med å gå lei.
Nasjonen blør penger og liv i Vietnam.
Det er sosial nød i storbyene.
Likevel skal den hvite mannen på død og liv til månen!
Claire Foy («The Crown») som Janet Armstrong gjør sin rolle til noe langt mer enn bare hun som venter der hjemme.
Janet mistenker – ikke uten grunn – at Prosjekt Gemini, Apollo og hele månekappløpet er avansert amatørskap; den ultimate gutteleken for voksne barn.
Foy er praktfull i rollen – og sårt tiltrengt:
«First Man» er ikke en film som bryr seg veldig mye om andre enn sin hovedperson.
Når det gjelder ham – altså Gosling som Armstrong – må jeg nok si at jeg ville ha foretrukket en mer uttrykksfull skuespiller i rollen.
Astronauten var sterk og beskjeden, ja vel.
Men Gosling, med sitt sjarmerende triste oppsyn og sine cocker spaniel-øyne, blir monoton i lengden.
Litt adrenalin må det vel ha gitt Armstrong å reise til månen, tross alt?
(«First Man» fremstiller for øvrig Armstrongs nummer to, Buzz Aldrin, som flåkjeftet usympatisk).
Chazelle og den svenske filmfotografen Linus Sandgren har valgt et visuelt språk som lett kunne blitt slitsomt over nesten to og en halv time.
Kameraet er håndholdt og nærbildene så ekstreme at man bokstavelig talt kan se porene i huden til menneskene på lerretet.
Det krever litt tilvenning.
Effekten er likevel forunderlig rolig, intim snarere enn dokumentarisk.
Når denne stilen til sist kontrasteres med de majestetiske IMAX-sekvensene fra reisens mål, går bildene, musikken og ikke minst stillheten opp i en høyere enhet.
Følelsen av undrende andakt kompletteres med en gest som illustrerer ikke bare Armstrongs, men hele menneskehetens, eksistensielle utsatthet.
Dette klimakset ville blitt vammelt i hendene på en mindre begavet regissør.
I Chazelles blir det mektig og bevegende – og unektelig melankolsk:
«First Man» er ikke bare en film om en ekstraordinær mann, men også en elegi for en tross alt mer optimistisk tid da det amerikanske samfunnet fremdeles var i stand til å – i overveiende grad – dra i samme retning.
De sa de skulle til månen, og de dro til månen.
Det er ikke urimelig å tenke på årene siden da som en eneste lang nedtur.
| 1
|
112657
|
Storslått skaldekunst:Bokanmeldelse:
Bjørn Andreas Bull-Hansen:
«Vinland»
Den andre boken i serien om jomsvikingene er eventyrlig, oppslukende lesing.
En lesefest for alle med interesse for vikingetiden.
Bjørn Andreas Bull-Hansen opplevde stor suksess med «Jomsviking» som han selvpubliserte i 2017.
Boken gikk inn på bestselgerlisten og forfatteren signerte kontrakt med Gyldendal og agenturet Northern Stories.
Nå er bokserien under utgivelse i flere land og den etterlengtede andreboken klar på norsk.
«Vinland» står ikke noe tilbake for sin forgjenger.
Her viser Bull-Hansen nok en gang hvilken fantastisk forteller han er.
Fått med deg?
Beste krim i Norden i fjor
Torstein «Knarresmed» Tormodson har giftet seg med Sigrid og sammen har de fått en sønn.
Torsteins høyeste ønske er å gi familien et trygt og godt liv, men mange er etter ham for å hevne drapet på Olav Tryggvason.
Torstein vender blikket mot vest, det vi i dag ser på som Nord-Amerika, hvor det er mulig å finne nytt, fritt land.
Selv ikke advarsler om ulykke og sorg kan få ham fra foretaket, som etter hvert blir svært så dramatisk.
Vikingene må kjempe mot andre folkeslag, vær og natur i sin higen etter et bedre og ærerikt liv.
Lest?
Per Petterson rømmer landet før bokslipp
I boken stifter vi bekjentskap med historiske personer som Eirik Raude og Frøydis Eiriksdatter.
I tillegg møter vi igjen kjære roller fra «Jomsviking», som hunden Fenre - som får leseren enda mer følelsesmessig engasjert i historien.
I forrige bok handlet det om makt og frihet.
Dette temaet er også viktig i «Vinland», men samtidig setter Bull-Hansen fokus på eksistensielle spørsmål som hva det vil si å være et godt menneske.
Torstein vet ikke lenger hvem han er og plages med drapene han har begått.
Mennene han seiler med ser ham som en rettferdig og god leder, men det skjuler seg et mørke i Torstein som kommer til overflaten når det han elsker høyest i livet blir truet.
Som karakter fremstår han menneskelig, han har hatt en troverdig utvikling.
Det er også smart å bygge opp fortellingen slik at Torstein underveis kan reflektere over livsvalg og hendelser.
Historien veksler mellom intens spenning og mer rolige partier, og det er stemningsfullt og levende skrevet.
Vi føler at vi er der sammen med Torstein og kjenner sjøsprøyt, frykt og kulde.
Bull-Hansen evner å være både følsom og dramatisk.
Et høydepunkt er de tidsriktige språkbildene, som dette:
«Disse minnene er som runer hamret altfor grunt i berget, jeg har vanskelig for å se dem.»
Sjekk:
12 bøker å glede seg til i høst!
Noen steder gjentar handlingen seg litt og han styrer ikke unna alle klisjeer.
Her er også scener hvor volden fremstår som noe overdreven, selv om det neppe står tilbake for noe av det vikingene virkelig utførte.
De ulike frempekene høyner spenningen.
Historien tar flere overraskende vendinger og selv i rolige partier er ikke dramatikken langt unna.
Som leser føler man seg aldri helt sikker på om fortellingen vil få en lykkelig slutt.
Det må en dyktig og stø forteller til for å skrive en bok på 560 sider og få leseren til å ønske at den var dobbelt så lang.
«Vinland» er oppslukende lesing til glede for både nye og gamle lesere.
| 1
|
112658
|
Nuvel, hr. Willoch!Bokanmeldelse:
Torbjørn Røe Isaksen og Kåre Willoch:
«Alt med måte.
Politiske samtaler»
Høyres evige gymnasiast Torbjørn Røe Isaksen har skrevet særemne om og med Kåre Willoch.
Resultatet er blitt bok, og den er sikkert dagens 90-årsjubilant fornøyd med.
Når blir alminnelig snusfornuft, i kombinasjon med rikelige mengder etterpåklokskap, synonymt med politisk visdom?
Det er et spørsmål det må være lov å stille for den som har fulgt Kåre Willochs transformasjon fra bitende skarp Høyrepolitiker til bestefaderlig samfunnsorakel.
Noe svar kommer man imidlertid ikke nærmere etter å ha lest denne samtaleboken.
Willoch på 90-årsdagen søndag:
– KrF vil ødelegge kolossalt for seg selv
Næringsminister Torbjørn Røe Isaksen er så visst ingen revolverjournalist, her er det snakk om en bok basert på dannet konversasjon i komfortable omgivelser på biblioteket i Høyres Hus.
Syv tematiske hovedkapitler organiserer samtalen(e), med titler som «Et lite land i verden», «Er ideologiene døde?» og «Vårt felles miljø».
Det er Willoch som langt på vei legger premissene for samtalens innhold, Røe Isaksen orkestrerer det hele på høfligste vis.
Ikke en eneste gang stiller han et uventet, for ikke å si kritisk, spørsmål.
Tvert imot virker 40-åringen å være under sterk innflytelse av sin 50 år eldre samtalepartner, med replikker som «Jeg minnes Frankrikes store president Charles de Gaulle».
Les stort intervju:
VG+:
Kåre Willoch:
Frykter kaos i verden
Både Røe Isaksen og Willoch ser seg selv som representanter for en reformerende og balanserende konservatisme, og er skjønt enige om at en sosialt ansvarlig høyrepolitikk ikke lar seg kombinere med økonomisk nyliberalisme.
De to herrene vil gjerne fremstå som ideologisk orienterte, men de idémessige referansene deres innenfor liberal/konservativ tenkning stopper ved Adam Smith (1723-1790) og Edmund Burke (1730-1797).
Det er dessuten påfallende hvor generell og distansert Kåre Willoch ofte kan virke.
Når han får direkte spørsmål om 22. juli-terroren og hatet mot Arbeiderpartiet blir han vag og ullen.
Og hver gang samtalen nærmer seg Fremskrittspartiets posisjon i dag blir det behandlet med harelabb.
Spesielle stilistiske kvaliteter er det vanskelig å få øye på i den ganske monotone tekstmassen.
Willoch insisterer riktignok på former som efter og hvorledes, men ellers er det lite som skiller denne boken fra ganske alminnelig hverdagsprosa.
Noen småfeil har sneket seg inn:
Det vi kaller finanskrisen startet vel strengt talt i 2008, ikke 2007, og Margaret Thatcher ble statsminister i 1979, ikke 1980.
Torbjørn Røe Isaksen og Kåre Willoch skal likevel ha godkjent for denne samtaleboken i beste verdikonservative ånd.
Men bare godkjent – alt med måte!
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112659
|
Musikkanmeldelse:Hanna Paulsberg Concept + Magnus Broo:
«Daughter Of The Sun»
Fantastisk blir enda bedre med trompet.
Hanna Paulsberg Concept + Magnus Broo «Daughter of the sun» (Odin)
Det er noe uforklarlig, men tempohøyt smilende og lettlikt utforskende over alt Hanna Paulsberg bruker saksofonen sin til.
30-åringens synlighet i den nasjonale musikkoffentligheten har etterhvert blitt så påtrengende at Jazznytt har henne som coverstjerne i skrivende stund.
Som del av trioen Gurls varmet hun opp for a-Ha sine Spektrumkonserter samtidig som hun fremdeles er involvert med det helt unike prosjektet Trondheim Jazzorkester.
Ja, også bidrar hun også til prosjekter med Bobo Stenson og Bugge Wesseltoft.
For eksempel.
I eget konsept har hun allerede kommet til fjerde utgivelse.
Fremdeles består den av Oscar Grönbergs myke tangenter, som sammen med Trygve Fiskes drivende bass som danser mot den like allstedsværende Hans Hulbækmo.
De er fremdeles et ekstremt effektivt og heseblesende støttemaskineri som det alltid er direkte moro å høre på, om de så bare gjør lydsjekk.
Det virker for eksempel åpningssporet her som, der det knekker i lyder som om det var en annen norsk saksofonists datter, nemlig Anja Garbarek, som lekte seg.
Det er det ikke, men Paulsberg har den samme åpne og underfundige tilnærmingen til musikk som gjør henne vanskeligere å plassere.
Heldigvis.
Senere dukker for eksempel Hemulen opp nok en gang.
Her tar han ferie.
Mens avsluttingssporet både blunker og nikker til Bud Powell i både låttittel og gjennomføring.
Å utvide dette sammensveisete musikkviraket krever mer enn å bare sette seg ned og spille.
Man må kjenne sin posisjon mot Paulsbergs ledende tenorsaks, og samtidig ikke la seg skremme av Hulbækmos alltid like organiske og melodiske rytmer.
Nytt femte hjul, svenske Magnus Broo fra Hulbækmos Atomic legger seg helt naturlig i kvartetten.
Han både kviner og støyer - før han alltid lander perfekt i melodilinjene.
Den nye kvintetten perfeksjonerer kunsten å begeistre både yngre og eldre, i en unik form for melodiøs postbop som både tøyser med og omfavner fortiden uten at det høres gammeldags ut.
Snarere tvert i mot.
Man kan gjerne trekke fram enkeltlåter og enkelte bandmedllemmer.
Det befriende med konseptet vel så mye hvordan bestandelene er perfeksjonert til et stadie der ingen kan fjernes uten at helheten kollapser.
Både som band, og definitivt som album.
BESTE LÅT:
«Bouncing With Flower Buds»
| 1
|
112663
|
Konsertanmeldelse:Lise Davidsen og Det Norske Kammerorkester:
«Magisk totalkunst»
Det er ikke ofte jeg bruker ordet «magisk» om en klassisk konsert med godt, gammelt repertoar.
Men når sopranen Lise Davidsen smeltes sammen med et drivende godt kammerorkester kan man glemme både tid og sted.
«Liederkveld med Lise Davidsen»
Det Norske Kammerorkester, leder Antje Weithaas
Lise Davidsen, sopran
Musikk av Wagner, Mahler og Beethoven
Universitetets Aula
Ikke helt stedet, forresten, for tirsdag kveld bidro også Universitetets Aula, med Munchs sol på veggen og alle andre visuelle og akustiske fortreffeligheter, til at konserten ble av de aller, aller beste.
Sopranen Lise Davidsen slo gjennom internasjonalt for tre år siden, og siden den gangen har det gått rett oppover.
Hun har vunnet konkurranser og fått utmerkelser i fleng, sist den prestisjetunge «Young Artist of the Year» på Gramophone Awards.
Og hun er virkelig noe helt spesielt.
Hun har det magiske i både stemme og utstråling som gjør at man blir sittende og bare suge inn og nyte den fantastiske enheten av vokal og orkester, tekst og musikk, det inderlige og det utadvendte, de ørsmå nyansene og de store linjene.
Det funker på absolutt alle nivåer.
Davidsens stemme som rommer alle klangnyanser i både høyden og dybden, ikke minst det siste.
En utstråling som suger til seg oppmerksomhet så en stakkars anmelder blir sittende på andre rad og glane.
Orkesteret åpnet konserten med Richard Wagners Siegfried-idyll, og straks etter kom Davidsen på scenen i Wesendonck-lieder av samme komponist.
En sangsyklus med et romantisk bakteppe med tekster av Wagners kjæreste, og flere av sangene peker direkte fram mot operaen «Tristan og Isolde».
Fantastisk musikk, og Lise Davidsen briljerte uten en eneste stor fakt i dette totalkunstverket av sang og musikk.
Så kom Gustav Mahlers Rückert-lieder i orkesterversjon, en sangsamling med et letter og mer pastoralt uttrykk enn Wagner-sangene.
Og her fikk Davidsen også vist lettheten og hva hun får til i det høyere leiet.
Det er neimen ikke så ofte man opplever en sopran med sånn fylde og et så helstøpt uttrykk fra toppen og langt ned i bunnen.
Og som ikke det var nok:
Det Norske Kammerorkester var også på sitt aller beste.
Da orkesteret avsluttet kvelden med Beethovens symfoni nr. 8, med alt den innebærer av humor og moro i symfonisk form, var det bare å nyte følelsen av det nærmest fullkomne av klassisk musikk:
De største komponistene som knar tekst og musikk sammen på så fantastiske måter.
En bauta av en symfoniker.
Et gedigent kammerorkester og en sanger vi bare så vidt kan ane rekkevidden av.
Som jeg gleder meg til å høre henne igjen!
TORI SKREDE
| 1
|
112664
|
Anmeldelse av Michelle Obama «Min historie»:Varm og svulstig
Michelle Obama er best når hun skriver om de nære ting.
Da det skjedde for ganske nøyaktig ti år siden, var det nesten for godt til å være sant:
En farget, liberal demokrat ble valgt til president i USA.
Ved sin side hadde han Michelle Obama, og sammen fornyet de imaget til Det hvite hus på en måte som vi må tilbake til Kennedyene for å finne maken til.
I dag er det Obama-parets radikale motsats som residerer i 1600 Pennsylvania Avenue, og raseriet mot Donald Trump er fremdeles merkbart når Michelle Obama nå utgir boken om sitt liv.
At hun reagerte sterkt mot Trumps antydninger om at Barack ikke var ekte amerikaner er mer enn tydelig, og det virkelig gløder når hun skriver om hans mildt sagt mannssjåvinistiske holdninger.
I boken legger Michelle Obama heller ikke fingrene imellom når hun skildrer reaksjonen sin valgnatten for to år siden, da det var klart at Trump ville vinne:
«Angsten hardnet til frykt», skriver hun om mannen hun også karakteriserer som en misogynist.
Det er i slike partier, når hun tillater å la engasjementet og temperamentet sitt slippe opp til overflaten, at Obama er best som forfatter.
Men «Min historie» er ikke et politisk manifest, det er en ganske levende fortalt, men i overkant kontrollert, beretning om klassereisen til Michelle LaVaughn Robinson fra South Side i Chicago som ble student ved prestisjeuniversitetet Princeton, og senere en vellykket ung advokat.
Anmeldelsen fortsetter under bildet.
En sommerdag blir hun introdusert for jusstudenten hun skal være veileder for.
Han heter Barack Hussain Obama, han er tre år eldre enn henne og han har en personlighet som hun forelsker seg dypt og varig i.
Derfra og ut er resten av historien for så vidt kjent nok.
Den unge mannen med bred erfaring fra frivillighetsarbeid staker snart ut en politisk karriere som krones med to perioder på Det ovale kontor.
Michelle Obama må finne sin måte å fylle førstedame-jobben på, og hun engasjerer seg mot overvekt hos barn, for utdannelse for jenter og andre ganske uangripelige saker.
I god amerikansk stil kan Michelle Obama bli både høystemt, svulstig og pompøs i partier, for en pietistisk norsk leser kan det minne sterkt om selvskryt når man leser om alle de prektige holdningene hennes.
Det hjelper heller ikke at boken mot slutten er preget av gjentagelser.
Da er det faktisk mer interessant å lese de varme portrettene av foreldre og besteforeldre, som alle i større eller mindre grad fikk merke den strukturelle rasismen i det amerikanske samfunnet på kroppen.
Her viser Michelle Obama seg som en klartenkt og klok kvinne.
Oversettelsen er delt på to, det har muligvis gått fort og her og der har man sluppet gjennom språklige underligheter:
Reverend er for eksempel en prestetittel, ikke et egennavn, «visepresidentvalgkamp» er et nytt ord for meg, og en setning som «Den vidstrakte himmelen i hjernen hans» er vel heller ikke akkurat godt norsk.
Men slike skjønnhetspletter må man kanskje bare regne med i en bok som i kjent amerikansk tradisjon er minst 100 sider for lang.
| 0
|
112665
|
TV-anmeldelse«Jorden rundt på seks steg»:
Rundt kloden med sjefens kredittkort
Langdrygt og anmasende om NRK-ansatte på blåtur rundt jorden.
«Jorden rundt på seks steg» Norsk underholdningsserie i seks deler.
Premiere lørdag 10. november kl. 19.55 Sendes lørdager på NRK1
I følge teorien «six degrees of separation» kan vi alle kobles sammen via seks bekjentskaper.
Som i en venn av en venn av en venn… ja, dere forstår.
Som i at de snart åtte milliardene vi snart er på kloden har en bekjentskapskrets som er akkurat så omfattende at vi med få ledd kan kjenne hverandre.
I en hverdag der de fleste nærmer seg 2000 «venner» på Facebook skulle ikke det være så vanskelig å tro på.
Idéen bak NRKs erstatning for «Stjernekamp» er å plassere et par med deltakere i en av verdens utkanter og så la dem finne fram til en forhåndsdefinert kjendis.
De har fritt tilgang til Thor Gjermund Eriksens kredittkort, men må klare å finne fram til kjendisen på en uke.
Det betyr lite søvn, og mye fly og bil.
Jeg tør ikke tenke på hva miljøregnskapet for programserien er.
Heller ikke totalbudsjettet - siden det også er et filmcrew med for å dokumentere disse to som jager perifere bekjentskaper gjennom hele kloden.
Prisen har i alle fall vært så høy at man har prøvd å kutte kostnader med å primært bruke NRK-ansatte som programledere.
Første program har derfor Nicolay Ramm, kjent fra NRK-sportshumorprogrammet «Ramm» og humorsportsquizprogrammet «Ramm, ferdig gå») og Ole Rolfsrud (kjent fra NRK-sporten og NRK-quizprogrammet «Alle mot 1»).
I andre program kaller Kåre Magnus Bergh (sist sett for få uker siden på «Stjernekamp») programmet for et rimelig sjukt rebusløp.
Mens Ingrid Gjessing Linhave (sist sett for noen uker siden på NRK TV-aksjonen) sier at ingen av dem er ledertyper.
Begge disse to første episodene bærer preg av at det noen steder åpenbart er gjort research eller forhåndsbriefing (for eksempel er det ingen som blir sjokkert over at to nordmenn kommer og spør om de kjenner en perifer venn, med et kameramannskap på slep).
Mens det andre steder er gjort manisk googling for å finne noe interessant å gjøre på det stedet man havner.
Mest interessant er det å se hvor trøtte enkelte av dem blir etter et par dager på langtur.
Mest bekymringsfullt er hvor tvilsomt og nærmest simpelt musikkpålegget er.
Fra Totos «Africa» som legges over bilkjøring i Namibørkenen.
Mens Men At Work sin «Down Under» selvsagt dukker opp i Australia.
Kombinert med altfor mye snakk av typen «Oi, så rart det er i andre land og verdensdeler, gitt».
Samtidig er det vel ikke akkurat verdens mest takknemlige oppgave å finne på noe gøyalt familiebalansert underholdende på den tiden programlederne har til rådighet her.
Ikke minst når resultatet skal vare i 90 minutter, som er minst 30 for mange.
Med en mer effektiv klipp og kanskje litt mindre heseblesende tempo i gjennomføringen, ville kanskje resultatet både gitt et bilde av menneskeheten som en kjempestor landsby og flybransjen som en effektiv tilrettelegger for å knytte kloden sammen.
Der man til og med kan hatt et element av interaktivitet for å forstå mer av både teorien og hvor folkene er.
I stedet blir det et ganske uspennende, ikke særlig sjarmerende og for det meste klossete program.
Perfekt til å bare stå på, fordi det ikke er noe annet som alle i familien vil se på.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene
| 0
|
112666
|
Bokanmeldelse:Henrik Elvejord Borg:
«Text on the Beach»:
– Gir ingen svar
Hva gjør et opphold innesperret med andre drikke- og sexglade ungdommer med deg?
Jeg skulle gjerne likt å få svaret.
Med en lidenskap for analsex og god litteratur har ikke Henrik «Blodprinsen» Elvejord Borg gått stille i dørene denne TV-høsten.
I realityserien «Ex on the beach» fremstår Borg som en sextørst og utspekulert ung mann som liker å spille litt mer intellektuell enn han egentlig er.
Det er store ord.
Slik er det også i boken.
Borg tror han er Guds gave til både realityserien og litteraturen.
Snart er Borg bare kjent som enda en realitydeltager som har hatt sex på TV, og sånn sett kommer boken fra innsiden av realityserien på et treffende tidspunkt.
Ideen er god.
Jeg skulle gjerne likt å vite hva det gjør med et menneske å være innesperret på denne absurde måten.
Jeg skulle gjerne ha likt å få svaret i denne boken.
Motivasjonen for realitydeltagelsen er å bli kjendis, få følgere på Instagram og tjene store penger på boken.
Det lider sluttresultatet av.
Borg rives mellom det å ha en ironisk distanse til hele prosjektet, og at dette er det «sykeste han noen gang har vært med på».
På én side har han i ti år drømt om å bli filmet i baris.
På den andre siden ser han på det som en lanseringsplattform for sin litterære karriere og få Norges folk til å forstå «hvor jævlig syk» han er i huet.
Noe av det viktigste for «Blodprinsen» er å ligge med noen foran kamera slik at han kan skrive hvordan det er å ha sex på TV.
Han forteller om avstumpede følelser rundt sex, samtidig som han «i verste fall får ligge med den jenta som er lettest på tråden».
Det ender med at han ligger med en av deltagerne for å få de andre jentene til å føle seg dårlig.
Borg kan tilsynelatende virke som den perfekte realitydeltageren før han slipper det som er bokens bombe.
Han er bipolar, og mener han aldri burde ha sluppet gjennom de psykologiske testene.
Derfor kan det tilsynelatende virke som om Elvejord Borg aldri burde ha vært med på TV-innspillingen, og dermed heller ikke ha skrevet boken.
At han beskriver seg selv som tidligere narkoman gjør ikke saken bedre.
Boken handler mye om et forvrengt syn på kropp, store mengder alkohol, manglende selvinnsikt, Borgs irrasjonelle raseri mot produksjonen og oppramsing av dagen – før oppsummeringen av den samme dagen.
Etter at han ikke får kaffe etter maten omtaler han produksjonsteamet som «en gjeng føkkings amatører som nettopp er ferdige med første året med mediene og kommunikasjon på videregående».
Med mer og mer sviktende litterære referanser og forsøk på språklige bilder, faller også forestillingen om at forfatteren er en litterær gudegave.
For meg som leser av denne boken spiller det liten rolle om TV-en er på høyre eller venstre side av sengen på hotellrommet deltagerne bor på før oppholdet i luksusvillaen.
De halvlunkne poengene blir ikke morsommere av at de avsluttes med «hehe».
Dagbokformen er ofte umotivert, og som Borg selv poengterer merker man at han sliter med å komme med jevnlige oppdateringer.
Han gleder seg også til å slippe å skrive mer.
Skulle dette ha vært en suksess trenger jeg å få vite mer om hva som foregår inne i forfatterens hode – ikke bare at det skjer så mange «syke ting» at det er vanskelig å huske rett.
Boken skummer overflaten, og jeg blir sittende igjen som totalt likegyldig.
Hadde forfatteren vært edru nok eller turt å fortelle sine innerste tanker underveis kunne dette ha vært en god bok.
Har du sett «Ex on the beach» har du fått med deg alt du trenger å vite fra «Text on the Beach».
| 0
|
112667
|
Teateranmeldelse «Arv og miljø»:Et intenst maratonløp
Som en rasende furie og skadeskutt fuglunge utfører Kjersti Elvik et intenst maratonløp i dette familiedramaet.
Hun bruker hele scenerommet på Den Nationale Scene til å uttrykke alt som er av sinne, fortvilelse, usikkerhet og angst i rollen som Bergljot i Vigdis Hjorths mye omtalte roman «Arv og miljø».
Kjersti Horn har dramatisert og regissert fortellingen, og understreker den rå kraften og energien som ligger i teksten.
Hjorths bok skapte mye røre da den utkom for et par år siden.
Hennes bruk av egne familiære opplevelser gjorde at søsteren ett år senere skrev et tilsvar i roman-form, for å imøtegå søster Vigdis.
Debatten om bruk av gjenkjennbare personer som roller i kunsten er høyst aktuell.
Det som likevel er fakta, er at dette er en tekst og en historie som i seg selv er en velfundert, elegant skrevet storm av tanker og følelser som berører med sin allmenngyldige klarhet.
Noe som også regissør Horn har sett – og brukt – essensen av.
Horn lar hovedpersonen selv, Bergljot, være fysisk alene på scenen.
På en projektor over henne ser vi hennes med- og motspillere sammen eller hver for seg, mens de filmes bak scenen.
Det gir en følelse av at hun har «dommere» over seg– noen snille, noen slemme.
I likhet med romanen starter oppsetningen med tvisten om et par hytter og ujevn arvfordeling blant fire søsken.
Men det er når den brutale sannhet gradvis åpenbarer seg at forestillingen skrus til.
Da blir den rå; noe som både formidles gjennom en gradvis intensitet til personene på videoen, og gjennom Kjersti Elvik som med høyt adrenalin, rasende energi og bunnløs fortvilelse spiller på livet løs en person som ønsker å bli sett – og trodd.
Fortvilelsen bunner i et incestforhold til faren da hun var barn.
Sannheten vil de fleste i familien ikke se – fordi da må man ta noen voldsomme valg om troverdighet.
Gjennom dette poengteres de store tema som skyld og soning, fornektelse og fortielse.
Arvesynden og familiære gjengangere dirrer som en rød streng.
Det handler om hva fortielser gjør med oss, hvordan spor fra en barndom kan påføre det «voksne» barnet sår og sorg.
Men også om hvordan man vegrer seg for sannheten fordi den vil oppleves ødeleggende.
Hvem definerer sannheten er det vitale spørsmålet i «Arv og miljø».
I Horns dramatisering og regi belyses klart dette dilemmaet.
Bergljots indignerte og selvgode søster Astrid (godt spilt av Agnete Haaland) overbeviser seg selv og omverdenen om hvor fælt hun har hatt det med å velge mellom det å tro på far eller søster.
Bergljots datter Tale har en sterk, rørende og innbitt forsvarer i Ameli Isungset Agbota.
I likhet med den øvrige familie og venner formidler de med god tilstedeværelse sine ulike synspunkter.
Enkelte gjemmer seg bak det faktum at fysiske bevis er det eneste troverdige.
Og da kan løgnen leve like godt som sannheten.
Det er en risiko å la alle skuespillere utenom én opptre via en videoskjerm.
Men det stiliserte; bruken av skuespillernes ansiktsuttrykk og stemmer, bidrar til en fin blanding av ro og intensitet som matcher den turbulens hovedpersonen selv gjennomgår.
Selv en del doser av svart humor er det plass til her.
Kjersti Elvik står distansen ut i dette maratonløpet, gjennom hovedpersonens selvironiske betraktninger, angst , og sinne.
Sterkt og rørende er det når hun tar fram barnet i seg med den ulykkelige kjærligheten til faren – og et barns, uansett alder, ønske om å bli sett som den man er av foreldrene.
| 1
|
112669
|
Musikkanmeldelse:Mumford & Sons – «Delta»:
Fattigmannsfolk
«Delta» er Mumford & Sons beste album til dags dato.
Det sier ikke all verden.
Mumford & Sons prøver.
De vil gjerne lage interessant musikk.
Etter forgjengeren «Wilder Mind» ga de ut en EP kalt «Johannesburg», et samarbeid med flere afrikanske artister, trolig inspirert av Paul Simons «Graceland».
Varme «Fool You’ve Landed» er kanskje den beste låten Marcus Mumford & co. har skrevet til nå.
Det hadde ikke gjort noe om de fortsatte i det samme humørfylte sporet, men «Delta» er ment å være Et Stort Album.
Innspilt i The Church Studios, med huseier og stjerneprodusent Paul Epworth på lasset, er engelskmennenes fjerdeskive grandiose greier, med «the four D’s: death, divorce, drugs and depression» på den tematiske menyen.
På «Delta» ligner Mumford & Sons et slags fattigmanns-Bon Iver: storslått og sentimental folkmusikk som strekker seg mot skyene, og håper å skape store naturopplevelser på veien.
Det er noen fine grep her og der, som det underspilte, vemodige pianoet i «Wild Heart».
Best er de imidlertid på tittelsporet.
«I’ll meet you at the delta», messer Mumford idet instrumentene slår inn som sollys gjennom et vindu.
Det er et inspirert øyeblikk på en låt med mye menneskelighet, på trygg avstand fra den plagsomt banale banjopopen på deres to første album.
Skiva halter likevel en hel del.
Mesteparten av sangene er mistenkelig like.
De åpner lavmælt og bygges møysommelig opp med kor, pauker og det hele, til det knapt er plass til flere instrumenter, og avsluttes i et monumentalt klimaks.
Effektivt, men veldig kjedelig i lengden – og med en spilletid på over en time er «Delta» altfor lang.
Det er noen unntak fra denne formelen, som «Rose of Sharon».
«Picture You» er på sin side søvnig og søvndyssende EDM – Kygo uten paraplydrinken – mens «Forever» minner om lovsangsmusikk av verste sort: gospel tømt for sjel.
«Jeg føler meg så lite tilfredsstilt.
Hva enn det er, har vi ikke funnet det ennå,» sier keyboardist Ben Lovett om «Delta».
Han har mer rett enn han kanskje skulle ønske.
Mumford & Sons er på sporet av noe.
Men det virker som de har investert langt mer krefter i at det skal låte bra enn i å skrive interessante sanger.
BESTE LÅT:
«Delta»
| 0
|
112670
|
Filmanmeldelse «Widows»:Spennende samtidsdiagnose
Steve McQueen redefinerer ransfilmen.
THRILLER/DRAMA
«Widows»
USA.
15 år.
Regi:
Steve McQueen.
Med: Viola Davis, Michelle Rodriguez, Elizabeth Debicki, Cynthia Erivo, Liam Neeson, Colin Farrell.
«Widows» åpner med et ka-blam!
Voldsomme scener fra en mislykket flukt etter et ran kryssklippes med korte blikk inn i ransmennenes hverdag – og små biografier om deres bedre halvdeler.
Etableringssekvensen varer et sted mellom fem og 10 minutter.
Den er helt perfekt.
Man tenker:
Endelig en ransfilm som kan utfordre Michael Manns «Heat» (fremdeles, etter 23 år, det siste ordet i sjangeren).
Det skal vise seg at regissør Steve McQueen («Hunger», 2008; ««Shame», 2011; «12 Years A Slave», 2013) ganske riktig redefinerer denne typen film med «Widows».
Om enn ikke uten enkelte skjær i sjøen.
Mannen som ledet ranet innledningsvis, het Harry Rawlings (Neeson).
Han etterlater sin kone Veronica (Davis) en notatbok med en utførlig beskrivelse av et annet potensielt ransobjekt.
Han har tenkt at dersom det skjer noe med ham – vel, så kan Veronica selge denne til en annen yrkeskriminell, og med det forlenge det gode livet hun, en tidligere lærerfagforeningsleder, har vent seg til i løpet av årene med ham.
Det han ikke har tenkt er at Veronica, i en blanding av desperasjon og sorg, vil forsøke å sette planen ut i livet på egenhånd – sammen med de andre enkene (minus én) som sitter igjen etter at Harrys gjeng, og ransutbyttet deres, gikk opp i flammer.
På papiret kan «Widows» høres ut som en «crazy»-komedie med Melissa McCarthy og Cameron Diaz («Hjelp, vi må utføre et ran»).
I praksis er den en hard og konsekvent overrumplende thriller som riktignok baserer seg på en gammel TV-serie signert Lynda La Plante, men som i sin nåværende form bærer sterkt preg av regissør Steve McQueens medforfatter på manussiden: Gillian Flynn («Gone Girl», 2014; «Sharp Objects», 2018).
På et mer overordnet plan er filmen et rop om hjelp fra senkapitalismens USA, nærmere bestemt Chicagos 18. bydel, som David Simon («The Wire», «The Deuce») nok vil nikke anerkjennende til.
Det er ikke lite McQueen og Flynn sneier innom i det som nominelt er en krimthriller.
Det handler om politivold og kjønn, og rasisme, rasisme, rasisme.
Delingsøkonomi og prostitusjon, og korrupsjon, korrupsjon, korrupsjon.
Ambisjonsnivået er skyhøyt, og det kan innvendes at McQueen og Flynns ønske om å både lage spennende thriller og stille den store samfunnsdiagnosen, går på bekostning av skildringen av dynamikken de fire kvinnene imellom.
Vi blir bedt om å simpelthen akseptere at de har kameraderiet – eller desperasjonen – som skal til for å forsøke på noe så dramatisk som å gjennomføre et ran.
Vi må bare stole på det, slik Veronica må stole blindt på Harrys notatbok.
Undertegnede opplevde det som litt vrient.
En annen ting:
Vi er over halvveis da vi omsider får vite hva den store krisen i samlivet mellom Veronica og Harry dreide seg om.
Det er for sent til at hendelsen kan melkes for sitt fulle dramatiske potensial.
«Widows» er ellers stinn av minneverdige enkeltscener.
Daniel Kaluuya gir oss en av nyere filmhistories mest ubehagelige psykopater i form av Jatemme, broren til Jamal Manning (Brian Tyree Henry).
Sistnevnte er utfordreren til Jack Mulligan (Farrell) i det politiske racet for å bli oldermann i det 18. distriktet.
Mulligan ser på politikken som en arvesynd.
Scenene mellom ham og faren Tom (Robert Duvall), som anser politikk for å være en kamp for å drepe før man selv blir drept, er overveldende bitre.
Hva disse råtne maktmenneskene har med krimplottet å gjøre?
Absolutt alt, både direkte og indirekte.
At filmen ikke fullt ut når sine høyeste mål, bare nesten, kan tilgis.
McQueen har ikke mistet en tøddel av sine uovertrufne evne til å regissere dialogscener, og det er sikkert tre-fire skuespillerinnsatser her som Oscar-komiteen kommer til å ta en nær kikk på, deriblant Davis’ og Duvalls.
«Widows» er en sjeldenhet:
En thriller man kan bli litt smartere av å se.
| 1
|
112672
|
Filmanmeldelse:«Grinchen»:
Redder ikke julestemningen
Grønnlig iblant oss han går.
FAMILIE: Grinchen USA, alle NORSKE STEMMER:
Kåre Conradi, Marie Molvær, Ingeborg Sundrehagen Raustøl, Per Chr. Ellefsen, Inger Teigen, Gustav Nilsen
Dr. Seuss’ historie om Grinchen som hater julen sitter like sterkt i den amerikanske julemuskelhukommelsen som «Tre Nøtter til Askepott» gjør hos oss.
Den halvtimes lange TV-versjonen fra 1966 klarer å si noe enkelt og rørende om julens sanne budskap.
Noe Jim Carrey og Ron Howard prøvde å gjøre til en live-action i 2000.
Den filmen hadde mildt sagt mer fokus på sminken til Carrey enn å sminke julen, og kan vel i nå sies å være mest interessant for å bringe Taylor Momsen (Gossip Girl) foran et kamera for første gang.
Årets Grinch er morsommere enn den forrige.
Og nærere i historien enn den første.
Laget av «Grusomme Meg»-animasjonsstudiet Illumination, som har gjort genistreken å få Benedict Cumberbatch til å være Grinchens stemme.
(Og helt klart beholdt en mer enn tilfeldig fysisk likhet.)
Kåre Conradi gjør en grei og sardonisk norsk versjon, men følelsen av dubbing er i alle fall for en voksen person mer til stede enn på lenge.
Derimot er Gustav Nilsens sin Viggo Sandvik-lignende stemme til Grinchens juleglade nabo så overbevisende at han burde fått en egen film.
Regissørene bygger også her ut historien, siden den bokstavtro TV-fortellingen så vidt runder 26 minutter.
Hvilket merkes, og blir en generell slitasje et godt stykke før selve ranet av julen i Hvemvik setter inn.
Likevel klarer man å gjøre Grinchen hakket mer likandes:
Han spiller sjakk med hunden.
Han har helkropp-kam.
Og han er mest av alt bare ensom, med sitt hjerte som er to størrelser for lite.
Hvemvik ser ut som en ekstrem pepperkakelandsby med voldsomme farger og etter hvert et juletre på størrelse med en skyskraper.
Lydsporet er langtidsmarinert med mengder av julehits.
Selv for en som mener at nissen bør være ekstra grei med dem som spiller «Christmas in Hollis» når det er jul, blir det litt snålt at dubberne ikke har klart å presse inn noen enerverende norske juleschlägere når Grinchen angriper radioen sin.
Alle barn som likte den ganske under middelmådige tilpassingen samme animatører gjorde av Dr. Sesuss’ sin «Lorax» (2012) vil synes dette er knakende kjekt.
Men blant de klare fargene og de gode intensjonene om julefølelse skylder kanskje ikke resultatet like lite julestemning som potetgull med pinnekjøttsmak.
Det er bare hakket for nære.
| 0
|
112674
|
Plateanmeldelse:Gåte – «Svevn»:
Fantasiløs hardingrock
Gåtes bombastiske formel tynnslites på comebackalbumet.
Det er typisk norsk å være goth.
Fra den paddeflate mystikken til Seigmen, via Jenny Hvals gotiske kunstpop, til black metal-scenen – som hentet inspirasjon fra urskogen og vinden som farer gjennom den – finnes masse dunkel norsk musikk som dyrker det overnaturlige.
Når det kryr av troll og andre skrømt mellom våre bakker og berg, er det kanskje ikke så rart.
Gåte anses gjerne som en original forvalter av den norske kulturarven, fordi de pakker kvad, hardingfele og folklore inn i bombastisk rockemusikk.
Selv felemester Knut Buen, som bidrar med tekster på trøndernes første album siden 2004, virker overbevist om bandets evne til å bringe tradisjonsmusikk inn i et nytt årtusen.
Utmattende
Det er ingen umulig oppgave.
Trioen 1982 forener folkemusikk med samtidsmusikk på strålende vis, mens Ulvers sjangeroverskridende debutalbum, «Bergtatt» fra 1994, fortsetter å være en av svartmetallens mest vitale utgivelser.
Gåtes problem har vært fantasiløs låtskriving, og lite er nytt under solen på tredjeskiven.
Det er slående hvor utmattende mange av låtene er.
Med unntak av sprelske «Bannlyst», føler man seg gjerne mer energifattig etter å ha lånt ørene til det insisterende majestetiske lydbildet.
Brorparten av kuttene følger formelen til det altfor lange tittelsporet, som veksler mellom Gunnhild Sundlis kvad og halsbrekkende instrumentalpartier.
Gradvis tiltar intensiteten, men det dekker bare nesten over at låten egentlig ikke fører noen verdens sted.
Skingrer
«Svevn» åpner med et gammelt triks i boken deres: en forvrengt, tusseaktig stemme synger en tradisjonell melodi.
Støyende gitar, monumentale trommer og en rumlende synth melder sin ankomst, og på refrenget hviner vokalist Sundli så det skingrer.
Det låter som Evanescence på kav fjorddialekt.
Norsk kulturarv er ikke nødvendigvis et gode.
Mange av eventyrene Asbjørnsen & Moe kom over var groviser som hører hjemme i et manneblad, mens Plumbos tomsingrock kun er en forlengelse av visene som har lydsatt hundrevis av år med grøftefyll.
Gåte har riktignok hederligere intensjoner, men har til gode å skrive musikk som overbeviser om at de er på rett spor.
BESTE LÅT:
«Bannlyst»
| 0
|
112676
|
Filmanmeldelse «Robin Hood»:Tarvelig tjuvradd
Den dummeste, dårligste filmen som noen gang har båret gamle Robins navn.
ACTION
«Robin Hood»
USA.
12 år.
Regi:
Otto Bathurst.
Med: Taron Egerton, Jamie Foxx, Eve Hewson.
Slik som dette går det når mennesker hvis hele og fulle livserfaring består av å ha sett for mye film og spilt for mye dataspill, selv får lage film.
«Robin Hood», en steindød «moderne oppdatering» av en av verdens mest elskede legender, er laget av en mann, regissør Otto Bathurst, hvis drøm her i livet synes å være å gå i Guy Ritchies fotspor, subsidiært pusse skoene til «mesteren» når han jo først dilter etter.
(Han fikk kanskje ikke med seg at «King Arthur:
Legend Of The Sword» var en gjallende fiasko?).
Taron Egerton har utstrålingen til en modell i en deodorantreklame som Robin of Loxley, lorden som blir beordret ut i Det tredje korstoget og kommer hjem til et liv i ruiner (han har en maurisk venn med seg i lasten, nærmere bestemt Jamie Foxx som en alt annet enn liten John).
Dama hans (Hewson, datteren til U2-sangeren Bono) har, i den tro at gamle Rob er død, tatt opp med en annen mann («50 Shades»-«legenden» Jamie Dornan som den trendfølsomt skjeggete og populistiske revolusjonære Will Scarlet).
Slottet hans er raidet av sheriffen av Nottingham (Ben Mendelssohn i standard sosiopatmodus).
Det han har, er tittelen, og vennskapet til John og tjukkasen Tuck (Tim Minchin).
Kan de sammen sette en stopper for sheriffen og kardinalens (F.
Murray Abrahams) planer om å først sulte ut befolkningen, for deretter å overta tronen?
Viva la revolución!
Om man ser riktig godt etter, mye nærmere enn «Robin Hood» på noe vis tåler og fortjener, kan man ane restene av et slags poeng med denne filmen.
En gang i tiden, før alt raknet, er det sannsynlig at manusforfatterne hadde noe på hjertet, nemlig å dra paralleller fra «The Hood»s tid og til vår egen.
Religionskriger, økende forskjeller mellom folk, alt det der.
Slik det ble, er «Robin Hood» lite annet enn nok en unnskyldning for å koreografere kaotiske, mørke, nesten uforståelige kampscener omtrent hvert femtende minutt.
Disse ser ut som de er importert fra en ninjafilm fra 1980-tallet og klippet av en stavmikser.
Spenningen i scenene mellom Egerton og Hewson ånder omtrent like mye erotikk som en reklamesnutt for en datingside på internett.
Dialogen og scenografien sørger for at filmen føles ett hundre prosent falsk og rotløs:
«Robin Hood» tilhører ingen historisk epoke.
Folk snakker som de snakker i en situasjonskomedie på Netflix i 2018.
Klærne ser ut som de er handlet inn på Top Shop i Oxford Street – flott vaffeljakke, Rob – men unntak av garderoben til sheriffen, som er Hugo Boss anno 1942.
Det er ingenting her som det er mulig å tro på.
Langt mindre like.
Dette er den dårligste og dummeste filmen med navnet «Robin Hood» i tittelen noensinne, inkludert den der det var meningen at filmen skulle være dårlig og dum, altså Mel Brooks’ «Robin Hood:
Helter i strømpebukser» fra 1993.
Slutten er selvsagt frekk nok til sparke opp til en oppfølger.
Det bør bli et folkekrav at noe slikt aldri materialiserer seg.
| 0
|
112677
|
TV-anmeldelse:«My Brilliant Friend»:
Jublende bevis på god historiefortelling
Minst like velslipt som boken den er basert på.
«My Brilliant Friend» Amerikansk/italiensk dramaserie i åtte deler Premiere mandag 19. november på HBO Nordic Nye episoder mandager MED:
Elisa del Genio,Ludovica Nasti, Margherita Mazzucco, Gaia Girace REGI:
Saviero Costanzo
Hvordan gjør man en av de mest populære og vellykkede litterære fortellingene de siste årene om til en like vellykket TV-serie?
Vel, HBO har en del erfaring på området.
Selv om de fleste kanskje har glemt at Game of Thrones en gang bare eksisterte i hodet til leserne til George R.R. Martin.
Uten sammenligning for øvrig.
Fått med deg?
Slik fikk norske Elisa (11) rollen som Elena i HBO-serien «My brilliant friend»
Psevdonymet Elena Ferrantes sin Napolikvartett er for øvrig betraktelig mer filmatisk i sin litterære grunnstilling enn Martins drager og dauinger i Westeros.
Det betyr ikke at HBO har gjort det lett for seg selv, snarere tvert imot.
I samarbeid med blant annet den italienske TV-kanalen Rai Fiction har de spilt inn «Mi briljante venninne», som den jo heter på norsk, i et enormt spesialbygget filmsett i Italia.
Med kun italienske skuespillere.
Der bygg og klær er akkurat så betongbrune og grå som man har lest, og sollyset akkurat så gult som bare en barndom kan minnes.
Selv en som ikke drives av nostalgi.
Rått og briljant!
Les anmeldelsen av boken «Mi briljante venninne»
De som har lest bøkene, og det er en del, kommer til å kjenne seg igjen.
De som ikke kjenner historien, vil angre på at de ikke har lest tidligere, men la seg fange av framstillingen av Lila som mestrer alt den forsiktige fortelleren Elena vil, bare bedre, raskere og flinkere.
Selv om hennes familie ikke har de samme ressursene til å sende henne gjennom det italienske utdanningssystemet.
Bakgrunn:
Mysteriet Ferrante
De fire første episodene er jublende bevis på hvordan god historiefortelling kan gjenskapes like godt som film, og kanskje oppleves vel så sterkt, om enn annerledes brennende fra en skjerm.
Bildene får dvele og fortelle uten for mange overforklaringer.
Forstaden til 1950-tallets Napoli er bittesmå leiligheter med altfor mange barn, foreldrevold og innerøyking.
Fullt av absurde trusler om at man ikke får lov til å gå på skolen og generelle elendige økonomiske forhold som i alle fall forklarer hvorfor folk drikker.
Men ikke unnskylder hvorfor de oppfører seg som noen overdramatiske og hensynsløse nek når de gjør det.
Sosialrealismen er detaljrikt gjennomført, presentert i et uvanlig behagelig tempo.
Slik man kan merke at andre europeiske serier som «Babylon Berlin» og «Le Bureau» gir både seerne og historien armslag og pusterom.
Tidsbildet framstår som så ekte at man begynner å tro at historien nesten er sann.
Samspillet mellom de to unge venninnene i hovedrollene er troverdig og mektig.
Det er nesten skremmende å tenke på at skuespillerne, både som barn og ungdom, er som debutanter å regne.
Kameraføringen, der man følger blikket til jentene er nær og varm.
Max Richter har laget et helt riktig og minimalistisk strykerdrevet lydspor.
Om man skal trekke for noe må det sies at voiceoveren er for litterær og nærmest pretensiøs.
Selv om den er fra boka, og selvsagt nydelig velformulert.
Likevel føles den noe overforklarende og omstendelig.
Det er pirk i en serie som til de grader klarer å formidle et lite nabolag som et helt samfunn, og et vennskap som to identiske, men likevel fullstendig forskjellige liv.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
| 1
|
112678
|
Musikkanmeldelse:Linnea Dale - «Wait for the morning»
En ny debut
Overraskende morgengry i karriere som egentlig hadde tatt kvelden.
ALBUM:
POP Linnea Dale «Wait for the Morning» (Aftertouch Records)
Linnea Dales karriere utenfor de snart ti år gamle refrengene til Donkeyboy har vært brokete og søkende:
Til dels en skuffelse, til dels en form for resignert oppgitthet man gjerne tilkjenner popens døgnfluer.
Tradisjonelt skulle dette tredje soloalbumet vært den endelige spikeren i karrierekisten, før artisten trekker pusten og trer inn i hverdagslivet.
Men noen må ha glemt å formidle disse transformative ritene til 27-åringen fra Tinn i Telemark.
For i stedet for å lage et forglemmelig stykke halvystet pop, har hun gjort det motsatte.
Sammen med gode hjelpere har hun kommet seg helt bort fra det manierte, tildels iskalde og ganske identitetssøkende poprock-uttrykket fra tidligere.
Varmen er skrudd opp, tempoet er skrudd ned.
Det er som en helt ny start.
De som har fulgt litt med, vil ikke oppleve dét som noen overraskelse.
Førstesingelen «Favourite Mistake» var noe så uvanlig som en låt som ikke prøvde å presse seg inn i de matematiske forutsetningene som streamingteknologien elsker.
I stedet festet den seg med seige rytmer og dvelende stemninger som om det var 1979.
Det er masse slike langfingre til den mekanikken her.
Videreføringen av dette tankesettet gir albumet en helhetsforståelse som både er usedvanlig moden og retrospektivt nytenkende.
Det åpner i noe som like gjerne kunne vært Neus syttitall eller William Orbits tidlige nittitall.
Særlig sistnevntes vokalstrategier kan være en ledesnor til å forklare hvordan Dales dunkle, presise og smidige vokal dynker albumet.
Like deler nøkternt og tørt, men alltid som en integrert del.
Låtskrivingen har hun delt med Sigurd Thomassen (Pow Pow) og Kim Edward Bergseth – i tillegg til svoger Jonas Alaska.
Sistnevnte gjemmer seg godt i tittellåten, som angivelig er en duett.
Sammen med utelukkende flinke folk har denne utvidete trioen skapt en vidunderlig sjangerblanding som beveger seg mellom myk soul og mørk elektronika.
Nye detaljer smyger seg inn ved hver lytting, med noe av den samme tidløse formsansen som den edle norske duoen Band of Gold også utviser:
Neddempet og behagelig, uten å bli for bekvem.
Ubegripelig dansbart og strengt formatert.
Knappe åtte låter har Dale gitt plass til i den snaue halvtimen som foreligger.
Det inkluderer en søt, men smått underlig plassert opptak av en 12 år gammel Dale som introduserer og spiller en sang hun har skrevet selv.
15 år senere har den blitt en brikke i hennes beste album.
La oss heller si at dette er den egentlige begynnelsen.
BESTE LÅT:
«Like a Bullet»
| 1
|
112679
|
Filmanmeldelse «Suspiria»:Byggverket bærer ikke
Luca Guadagninos «hyllest» til den originale «Suspiria» er blitt et stykke overmoden kitsch.
GRØSSER/DRAMA
«Suspiria»
USA/Italia.
15 år.
Regi: Luca Guadagnino.
Med: Dakota Johnson, Tilda Swinton, Mia Goth, Jessica Harper.
Det man husker fra Dario Argentos «Suspiria» (1977), foruten de «ujevne» skuespillerprestasjonene og den kriminelle dubbingen, er musikken, ved Goblin, scenografien (interiørene kunne vært designet av Gaudi) og aller mest de vanvittig mettede fargene (har en film noen gang vært rødere og blåere?).
Estetiske gleder, med andre ord, noe som burde passe esteten Luca Guadagnino som hånd i hanske.
For mange går imidlertid grøssere og metaforer hånd i hånd, og det virker som det er spesielt én scene i den originale filmen som har satt Guadagnino på sporet av sin «Suspiria» (som hverken kan kalles en oppfølger eller en nyinnspilling, men kanskje en utvidelse av det opprinnelige arbeidet).
Jeg tenker på sekvensen der den blinde pianisten blir angrepet av sin egen førerhund på et folketomt torg, og som Argento-akademikere lenge har lest som en allegori for nazismen.
Guadagnino nye «Suspiria» er blitt et allegori-o-rama av de helt sjeldne.
Grunnpremisset er det samme som i 1977-versjonen:
Unge amerikanske Susie Bannion (Johnson) blir tatt opp ved et danseakademi i Tyskland, som viser seg å være en heksekult som har som formål å suge livskraft fra de unge kvinnene.
I denne nye filmen er vi i Berlin, og året er 1977, under «den tyske høsten», da RAFs (Røde Armé Fraksjon) herjinger var på sitt mest intense.
Tidspunkt og sted – det fremdeles delte Berlin – er på ingen måte tilfeldig valgt.
Guadagninos «Suspiria» er som antydet en film om fortidens synder og nåtidens skam, spesifikt Andre verdenskrig og dens etterspill.
For å tydeliggjøre dette, i en film som ellers ikke er interessert i å tydeliggjøre, gir Guadagnino mye plass til den jødiske psykiateren Josef Klemperer.
Han mistet sin kone Anke (Jessica Harper fra den opprinnelige filmen) under krigen, og hjemsøkes av tanker om at han kunne ha forhindret det.
Klemperer spilles av Tilda Swinton, som også gestalter danseakademiets Madame Blanc.
Hvorfor denne dobbeltrollen, som både kvinne og mann?
Guadagnino kan sikkert gi en sinnrik forklaring – og det ble i hvert fall presseoppslag av det.
Personlig synes jeg det primært er forstyrrende.
(Swinton bekler for øvrig en tredje rolle også, sånn for sikkerhets skyld).
Det er stridigheter ikke bare i gatene, men også innad på akademiet, der Madame Blancs posisjon er i spill.
Skolen skal sette opp en forestilling ved navn «Volk» («folk»), og amerikanske Susie, som har rural og religiøs bakgrunn (les: hun er seksuelt og intellektuelt umoden), blir på rekordtid ensemblets store stjerneskudd.
I dette blir hun godt hjulpet av mystiske forsvinninger, og god, gammeldags heksekunst.
Til tross for at filmen til tider synes å glemme henne, setter rollen som Susie Dakota Johnson på store prøver, spesielt mot slutten av filmen.
Det går ikke helt uproblematisk for seg.
Det er vanskelig å dele lerret med Swinton uten å bli spist til frokost, og nær innpå umulig å vinne en maktkamp mot henne.
Johnson er da også sjanseløs.
(Mia Goth skikker seg utmerket i en mindre, men sentral rolle).
Guadagnino faller ikke for fristelsen det må ha vært å etterape Argentos ekspressive fargepalett.
Hans Berlin er grått og fremmedgjort.
Men ellers unner han seg det meste:
Symboltunge montasjesekvenser, fugleperspektiv (som han får mye ut av), marerittsekvenser og kroppshorror, mye vær (regn og snø) og – til sist – et hysterisk klimaks som står lite tilbake for de mest frenetiske scenene i Darren Aronofskys «Black Swan» (2010) og «Mother!» (2017).
Han har et jamrende og fint lydspor signert Thom Yorke å fargelegge med, og er dessuten langt mer opptatt av selve dansen enn Argento noen gang var.
Koreograf Damien Jalet kan klappe seg selv på skulderen.
Regissøren vil hinte om så mangt:
Krigen, som sagt, okkultisme, mor og datterforhold (biologiske og ikke), arvesynd og overlevelsesskyld, hukommelse, psykoterapi, nasjonalisme og terrorisme, Holocaust og undertrykte seksuelle følelser – og mulige sammenhenger derimellom.
«Suspiria» målbærer et overfladisk feministisk budskap:
Se hvor galt det går når vi ignorerer kvinnene.
Dette aspektet er like godt gjemt som det var i nevnte «Mother!».
Om han klarer å arrangere denne bugnende buketten til noe meningsfullt i løpet av to og en halv time?
En håndfull visuelle «kicks» til tross:
Nei, det synes jeg ikke.
«Suspiria» ender opp som overmoden sentraleuropeisk kitsch; en symfoni av halvkvedede tanker.
Byggverket bærer ikke.
Guadagnino fremstår som en intellektuell jålebukk, og verre:
Han fremstår som en intellektuell jålebukk som ikke har kontroll over filmen sin.
Det er et problem, all den tid han brisker seg med å ha noe alvorlig å si.
| 0
|
112680
|
Merk deg navnet:Tore Skeie:
«Hvitekrist.
Om Olav Haraldsson og hans tid»
Merk deg navnet om du ikke alt kjenner ham:
Tore Skeie.
For et mot denne historikeren og forfatteren har, og for et skrive- og fortellertalent han er!
Det er bare å holde seg fast:
«Hvitekrist» er nesten som å lese i en vindtunnel.
Her er en kraft i stoffet som trekker leseren vekk fra samtiden og tilbake i århundrene, i en velskrevet og fascinerende tekst.
Fått med deg?
Journalister og andre slimåler
Boken om «Hvitekrist» har undertittelen «Om Olav Haraldsson og hans tid» og er første del av et fembindsverk om vikinge- og middelalderkongene, hverken mer eller mindre.
Åpningsscenen i 1241 skildrer et reisefølge på 30 menn, på så lave og «hardføre hester» at «mennenes føtter nesten slepte i bakken», på vei til et møtested der mennene tas imot av det enestående fortellertalentet Snorre Sturlason som viser fram fått et merkelig brev.
Snorre reise hjemover til Reykholt der han kort tid etter omringes av fiender som hugg ham til døde.
Slik setter Tore Skeie rammen elegant – han skisserer opp fortellertradisjonene, Snorres kongesagaer og praktiske lærebøker om maktens håndveske – som Skeie blant annet bruker som kilder.
På Snorres tid hadde ti generasjoner levd og dødd siden slaget på Stiklestad.
Og historien om den ikoniske Olav Haraldsson hadde Snorre interessert seg for.
Og så tar fortelleren Tore Skeie oss nåtidens lesere tilbake, til slutten av 900-tallet, som han kaller «et regime foran undergangen» – inspirert av Jens Arup Seip.
Stor vikingroman:
Storslått skaldekunst
Skildringen av det angelsaksiske riket er fascinerende, av kongene og mennene rundt, ealdormenn, aristokrater, styrtrike, illojale rivaler.
Skeie har en tydelig fortellerstemme og sier hva vi vet og ikke vet og hva som er usikkert.
Samtidig tar han trygt grep og skildrer hvordan det angelsaksiske rikets konge Æthelred møter vikingtoktene, de ustoppelig pågående danehærene.
Angrepene med skip fra Skandinavia og især danekongen Knut kommer i bølger, små og enorme hærer går i land og røver og dreper og massakrerer, brenner klostre, raner sølv og gull.
Fått med deg?
VG kårer Norges beste og verste konger (VG+)
Skildringene av angrepene på London og Canterbury gjør inntrykk.
Skeie beskriver ladejarler og kongene på rekke og rad fra Midt-Norge.
Om leseren mister taket, tar forfatteren et steg til siden og sier vennlig:
«For en moderne betrakter er det nesten umulig å danne seg et oversiktlig bilde av det som nå foregikk.»
Skeie lar oss følge Olav Haraldsson der det er kilder til det, og forklarer hva vi vet og ikke vet.
Den norrøne kongen Olav tilbrakte tretten år i Norge og reiste utenfor riket i ti formative år på lange sjøreiser, omgitt av krigere.
Vikingkongen hadde en bevegelig rikdom, fra omfattende plyndring og «tributtkreving».
Gull og sølv var betaling for å lønne stadig flere lojale krigere.
Krigerfølgene rundt norrøne konger var som sammensvorne brorskap.
Hendelsene i boken skjer i en overgangstid, mellom det Skeie selv kaller mytisk og historisk tid, mellom diktning/legender og historisk troverdige opplysninger.
Skeie er på nivå med det beste av Peter Englund.
«Hvitekrist» er glimrende gjennomført, tett og intenst fra et europeisk drama.
| 1
|
112682
|
TV-anmeldelse «The Tunnel»:Truende tunnelsyn
En god, tro kopi av «Broen».
«The Tunnel» (første sesong av 3)
Fransk-britisk krimserie i 10 episoder
NRK TV fra 16. november
Med: Clémence Poécy, Stephen Dillane, Cédric Vieira, Angel Coulby
Regi:
Gilles Bannier m.fl.
Etter å ha sett to episoder av «The Tunnel», irriterte det meg at jeg brukte opp tittelen «En bro kopi» på anmeldelsen av den meksikansk-amerikanske versjonen av «Broen» i 2013.
Også fransk-britiske «The Tunnel» kom i 2013, men har brukt noen år på veien mot NRKs strømmetjeneste.
Det mest oppsiktsvekkende med denne versjonen er hvor lite annerledes den er.
Jo da, det første liket dukker opp på landegrensen i servicetunnelen under Den britiske kanal i stedet for på Øresundbroen, men ellers har serieskaperne stort sett valgt kopiering i stedet for konvertering.
Du får en kontroversiell politiker delt i to, en slesk journalist som trues i bil, en enda sleskere fyr som henger rundt prostituerte og ulovlige innvandrere – og to umake politifolk som forsøker å kjevle et forståelig bilde ut av små puslespillbrikker.
Clémence Poécy, for noen mest kjent som Fleur Delacour i «Harry Potter og dødstalismanene», spiller Saga Norén – eller Elise Wassermann som hun heter her.
Stephen Dillane er den nysteriliserte menneskekjenneren Karl Roebuck – britenes svar på Martin Rhode.
De to fungerer utmerket i sine karikaturer – både hver for seg og i samspill.
Wassermann har en udefinert diagnose, eller mangel på diagnose, som innebærer at hun er blottet for sosiale antenner.
Til gjengjeld er hun utstyrt med både direkthet og skarpe observasjons – og analytiske evner.
Wassermann vil følge reglene, Karl synes man må være fleksibel for å få det som man vil.
De er som fot i hanske.
Med fortellingen og skuespillerne på plass etter kjent oppskrift, fyller serieskaperne inn rosinen i pølsen med en nesten like stor fotografisk infrastruktur-fetisj som i originalen:
Tog glir inn og ut av mørke tunneler – togvinduer lyser i geometriske mønstre fra symmetriske toglinjer.
Alt er litt grått.
Elises bil er retro.
Med et så stort fotspor som «Broen» har satt, blir det nærmest umulig å vurdere noen av etterfølgerne uten å måle dem mot originalen – om det i det hele tatt er hensiktsmessig.
Handlingen vil naturlig nok ikke oppleves som spesielt overraskende om du har den svensk-danske versjonen klart i minnet, men selv en ren klone som «The Tunnel» kan by på spenning i de små genvariasjonene.
Og for fans av originalen er en tro kopi slett ikke verst.
| 1
|
112683
|
Låtanmeldelse «Juletragedien»:Nissetufsete
Ikke akkurat «Julekroppen».
LÅT: JULEPOP Spårtsklubben (VG)
«Juletragedien»
Julen er så tradisjonstung at ingen egentlig hører på noe spilt inn etter sekstitallet når de søker lyden av kondensert julestemning.
Muligens med et lite unntak for innslag fra vår tids julemusikkconnoisseur, Odd Nordstoga.
Folkene bak «Spårtsklubben» i VG prøver seg likevel.
Ikke på å skape en ny «Jul i Svingen».
Heller noen musikalske nisserier for å følge opp «Sommerkroppen», denne småsmarte, allstedsværende landeplagen av årets sommer.
Men julelandeplager er ikke som andre landeplager.
Det er en sjanger som på norsk hadde en uggen renessanse i 2015.
Med både Thomas og Harald sin provoserende elendige «Nå er jula her igjen», Freddy Kalas sin tusen på dusinet-låt «Hey Ho» og Morgan Sulele sin sedvanlig lite subtile «Under Treet».
Heldigvis kan julen 2015 se ut til å ha vært musikalsk lavmål vi aldri kommer tilbake til.
«Juletragedien» har i det minste en ærlig tittel.
Musikalsk ligger den nærmest Kalas.
Helt ned til det enerverende synthstrykereggae-arrangementet, som også preger åretes (hittil) andre «alternative» julelåt.
Overraskende nok er russelåtmakeren Tix sin «Håper Nissen har Råd», til forskjell fra dette, både ganske smart og mer finstemt i sin julestemning.
Teksten her handler derimot om alt som er glemt, akevitt som spys opp og familiemedlemmer som ligger strødd av ulike årsaker.
Så mange overdrevne troper og klisjéer at det eneste man savner er en slags meta-selvrefererende linje til «gøyal» julemusikk.
En raus tommel opp for å få «gløgg» til å bli et greit innkast til rimet «støgg».
Samt at Mads Hansen parodierer seg selv i et mellomspill med låtens eneste virkelig smarte tekstlinjer.
Det møtes av Linni Meister, som med hjelp av mye autotune og roping fra Erik Follestad lager et refreng som ufrivillig klistrer seg på hjernen.
Ikke på den gode måten, altså.
Snarere som en tvangstanke av et juleminne eller et julebord man aller helst vil glemme så fort som overhode mulig.
Fikk du med deg dette feilslåtte stuntet på «Spårtsklubben»?
Hør heller på Arild Nyquists «Nå er det jul igjen» om du vil le mens du hater julen.
Eller Astow Erisons parodi på høytidssentimentaliteten.
Selv om jeg nå høres ut som jeg er langt over hundre år, er «Julekveld i skogen» med Rolf Just Nilsen fremdeles noe av det mer presise som er gjort i å oppsummere tiden vi snart går inn i.
Når det er sagt:
«Juletragedien» er på ingen måte tidenes dårligste julesang.
Men jeg har problemer med å komme på noen dummere.
Uansett er det godt gjort å være mer rølpete enn Tix.
| 0
|
112684
|
Filmanmeldelse «The Girl In The Spider’s Web»:Salander som superkvinne
Så kvittet Hollywood seg endelig med alt som var litt interessant med Lisbeth Salander.
ACTIONTHRILLER
«The Girl In The Spider’s Web»
USA.
15 år.
Regi:
Fede Alvarez.
Med: Claire Foy, Sverrir Gudnason, Lakeith Stanfield, Sylvia Hoeks.
Har det noen gang vært et tidspunkt da en thriller om en mørk og plaget heltinne som hevner seg på svinske menn, og pirker hardt i generell misogyni generelt, hadde vært mer som bestilt enn høsten 2018?
Det måtte i så fall ha vært høsten 2017.
Men tror du Hollywood har våget å gi oss en slik film?
Nei da.
«The Girl In The Spider’s Web» markerer snarere øyeblikket da filmbyen, i sin visdom, med tvang reduserer Stieg Larssons kompliserte kreasjon Lisbeth Salander (Foy) til nok en actionhelt, og med det prøver å skape en serie som kan rulle og gå i det samme sporet i en liten evighet.
Jepp.
Salander er nå halvt Bond og halvt Catwoman, eller Batwoman (hun får seg gudhjelpe en Batmobile halvveis ut i filmen!); en ressursrik heltinne som liksom «stadig havner i trøbbel» – med russerne, med den svenske sikkerhetstjenesten Säpo og med sine egne demoner – og må kjempe seg ut, i tiltagende grad på fysisk vis.
«The Girl In The Spider’s Web» baserer seg på «Det som ikke dreper oss», David Lagercrantz’ «offisielle oppfølger» til Larssons Millenium-trilogi (Larsson døde som kjent i 2004).
Plottet manusforfatterne har destillert fra boken, er en pur flyplassthriller av den typen James Bond-filmene pleide å by på da Roger Moore spilte karakteren:
Noen – det vil si programmereren Frans Balder, spilt av komikeren Stephen Merchant – har utviklet et dataprogram som kan knekke alle våpensikkerhetskoder i hele verden samtidig (itteno’ knussel).
Om det kommer på avveie?
Gjett tre ganger.
Om mange kunne tenke seg det, inkludert de russiske kjeltringene som Salanders far (Mikael Persbrandt) var involvert med?
Tre ganger til.
Ja, det er ultragenerisk, og forsøkene på å knytte dette plotet til Salanders traumatiske fortid, med dertil hørende psykologi, er utilgivelig såpete.
Datahackingen da?
Vel – dæven, som de hacker!
Undertegnede er like paranoid som hvem som helst.
Men det får da være grenser til hvor lett det skal være for Salander og kameraten Plauge (Cameron Britton) å gjøre seg til herrer over overvåkningssamfunnet.
Den eksellente Claire Foy kaster seg inn i rollen, uten å få så mye annet å gjøre enn å kjøre fort på motorsykkel og se konstant forferdet ut.
(Vi bør vel nevne at hun får anledning til å «pleie» et dypt kutt i korsryggen med superlim og stiftemaskin også).
Filmen får enda mindre mat ut av av-og-på forholdet hennes til journalisten Michael Blomkvist.
Han er nå – blekt – spilt av Sverrir Gudnason.
Lakeith Stanfield, som National Security Agency-agenten Edwin Needham, får også lite å henge fingrene i, og de kvinnelige karakterene – vår egen Synnøve Macody Lund som Säpo-sjef og Sylvia Hoeks i en rolle vi for skams skyld ikke kan si så mye om – er kjølige isdronning-klisjeer.
Visuelt er «The Girl In The Spider’s Web» anonym.
Stockholm er regnfullt og ødslig, estetikken er resolutt Scandicrime anno 2010.
Det mest bemerkelsesverdige med filmen er faktisk menasjeriet av «svengelske» aksenter den har å by på.
Salander selv høres islandsk ut.
Eller var det russisk?
Ikke så viktig, og det forandrer ikke det triste faktum at «The Girl In The Spider’s Web» er en film som føles utdatert allerede i øyeblikket den blir gitt ut.
| 0
|
112685
|
Filmanmeldelse «Nøtteknekkeren og de fire kongerikene»:Sjelløst og hastig
Det er nesten så du vil savne roen fra «Jul i Skomakergata», for her er pulsen så høy at ingen vil få lyst til å lene seg tilbake.
Eventyr / Familiefilm / Fantasy
«Nøtteknekkeren og de fire kongerikene»
USA. 9 år.
Regi:
Lasse Hallström
Med: Helen Mirren, Keira Knightley og Mackenzie Fox
I en ny vri av den velkjente historien om nøtteknekkeren, kastes lille Clara Stahlbaum (Mackenzie Foy) inn i en velkjent kamp mellom det gode og det onde.
Det er julaften – og Clara og hennes to søsken Fritz (Tom Sweet) og Louise (Ellie Bamber) sliter med å glede seg over magien som tidligere har omsluttet den lille familien ved høytiden.
Deres mor, Marie Stahlbaum, har nylig gått bort, men har like før sin død etterlatt seg en gave til hver av de tre barna.
Clara får et sølvegg – med en lås uten nøkkel.
Under den store julefesten hos gudfaren Drosselmeyer (Morgan Freeman) senere på kvelden lokkes Clara inn i en parallell verden.
Vekk fra hennes sorgtunge far (Matthew Macfadyen), som den lille jenta mener bare er opptatt av fasade, og inn i et magisk landskap som få andre enn Disney kan skape med samme eleganse.
På jakt etter nøkkelen som kan åpne det mystiske egget moren har etterlatt seg, trekkes Clara inn i en spinnvill filmatisk krig, og får derfor lite tid til å finne seg selv, eller budskapet moren har gjemt inni egget.
Det får dessverre seerne også.
«Nøtteknekkeren og de fire kongerikene» strekker seg langt utenfor den velkjente historien til balletten som settes opp på scener over hele verden rundt juletider.
Galleriet av karakterer består likevel, men i et helt nytt narrativ.
Regissør Lasse Hallström har isteden valgt å lage en julefilm for barn på speed.
Dog med en «sterk kvinnelig hovedrolle», noe som er vel og bra, men med en klisjéfylt historie satt i en slags «Narnia»-setting som ikke gir rom for de store følelsene.
Med Walt Disney Pictures i ryggen står det ikke på mangelen på gode effekter, men det kan se ut til at regissøren har blitt så opptatt av å lage en spektakulær verden at han glemmer å ta seg tid til historien om menneskene som befinner seg i den.
Lille Clara tropper inn i et univers bestående av fire kongeriker:
Land of Snowflakes, Land of Flowers, Land of Sweets, og landet hvis navn ikke må nevnes; Land of Amusement.
Tett fulgt av sin trofaste nøtteknekker Phillip (Jayden Fowora-Knight).
I sistnevnte del av det store kongeriket, som Claras mor overraskende nok var dronning av, befinner den onde tyrannen Mother Ginger (Helen Mirren) seg, sammen med den store musekongen.
Der ligger også den evinnelige nøkkelen.
Filmen er stjernespekket som få, til barnefilm å være – og karakterene byr på en absurditet som sikkert kan glede både barn og voksne.
De skiller seg faktisk ikke lite fra noen av karakterene i Alice i Eventyrland.
Den velkjente musikken fra balletten av Peter Tsjajkovskij følger også historien hele veien, og de imponerende omgivelsene karakterene beveger seg i skaper rom for både julestemning og spenning.
Som barnefilmer flest har «Nøtteknekkeren og de fire kongerikene» noen livslekser gjemt under fortellingen, men i de få øyeblikkene hovedpersonen får tid til å stoppe opp og tenke over disse, blir de formidlet på en så overtydelig måte at selv et barn vil kjede seg.
Dermed blir filmen litt sjelløs og hastig.
Og føyer seg raskt inn i rekken av barnefilmer laget av voksne som ikke helt husker hvor magisk det var å være barn, og som synes dyre effekter er mye kulere.
| 0
|
112687
|
Filmanmeldelse «Fabeldyr:Grindelwalds forbrytelser»:
Småfislete transportetappe
Potter-filmenes svar på Galtvortekspressen.
Bare med mer damp enn magi.
EVENTYR:
Fabeldyr:
Grindelwalds Forbrytelser England/USA, 12 år MED:
Eddie Redmayne, Johnny Depp, Katherine Waterston, Zoë Kravitz REGI:
David Yates
J.K. Rowlings utvidelse av Potter-filmuniverset til «Fabeldyr og hvor de er å finne» fikk en mer enn vellykket start for to år siden.
Stilig plassert i et 1920-talls New York med gode og nye personligheter Oppfølgeren åpner mørkt, magisk og spennende, og har noen grøssende overraskelser mot slutten.
I midten er det derimot, til J.K. Rowling å være, et usedvanlig humørløst og særdeles lite magisk kaos.
Magizoolog Salmander Fisle håndteres fremdeles sjenert og omtenksomt av Eddie Redmayne.
Her sliter han like mye med blikkontakten.
Vel så opptatt av at det ikke finnes merkelige vesener, bare trangsynte folk.
Katherine Waterston gjør Porpentina Goldstein litt mindre stresset og sur enn sist.
Jude Law får unge Humlesnurr til å være passe tåkete og rundsnakket, men med en betraktelig mindre rolle enn enkelte vil forvente.
Nesten like lite ser vi til Johnny Depp og tittelens Gellert Grindelwald.
Fått med deg?
Rowling forsvarer valget av Johnny Depp i filmen
Hvilket selvsagt har å gjøre med at den langsiktige historien skal tynnes mer ut enn den egentlig har godt av, nå som den skal vare i hele fem filmer.
De som kjenner sin Rowling vet for eksempel at Grindelwald og Dumbledore møtes til en legendarisk duell i 1945.
En god stund til, når handlingen holder seg i 1927.
Depp spiller den silketalende renblodsentusiasten Grindelwald med platinableket hår, pussig bart og omvendt Marilyn Manson-kontaktlinse.
Mindre umiddelbar ond enn universets senere slemming, Voldemort.
De gjør ham ikke mindre skummel, spesielt ikke når han argumenterer med et «greater good» som bakgrunnsrasjonale for sine handlinger.
Flere kjente karakterer og steder fra Potter-universet, eller «Wizarding World» som er den offisielle betegnelsen nå, dukker passe veltimet opp.
Mange av disse trenger man ikke ha bachelor i magisk litteratur for å finne en frydende glede i.
En høyere trollmann-kompetanse for å virkelig sette mer enn normalt pris på filmen er nok derimot en fordel.
Nysgjerrig:
Sjekk terningkast på den første «Fabeldyr»-filmen
For eksempel at «Fabeldyr 2» er overbefolket av personer og sliter med å ville og/eller måtte forklare og fortelle mye.
Muligens vil mye gi mening når serien er ferdig om 6–7 år (planen er fem filmer).
Akkurat nå virker altfor mye som obligatoriske ledd i en langsom transportetappe.
Som David Yates sin sjette film i en serie som nå er oppe i et tosifret antall, er den selvsagt stødig i effektene og effektiv i klippene.
Men den virker likevel litt trøtt i kantene, selv om kostymene er vel så friske som sist.
Til og med James Newton Howards musikk, som tidligere hadde noen swingjazzede kanter, klarer ikke helt å levere annet enn helt greit.
Det mest interessante er at man aner konturene av en endret kjerne.
Der Harry Potter ikke lenger er universets senter.
I stedet virker det som om Rowlings store plan er å skrive krøniken til selveste Albus Humlesnurr.
Så får man se om serien gjenoppstår som den fremtidige Galtvort-rektorens fugl Føniks neste gang.
| 0
|
112689
|
TV-anmeldelse «House of Cards – Sesong 6»:Svak kortslutning
Fraværet av Kevin Spacey gjør at den avsluttende sesongen av «House of Cards» føles som en spin-off.
House of Cards – Sesong 6 Amerikansk dramaserie i åtte deler Hele sesongen tilgjengelig på Netflix 2. November MED: Robin Wright, Michael Kelly, Lars Mikkelsen, Patricia Clarkson m.fl.
Kevin Spaceys fall er så kompromissløst godt håndtert i Hollywood og omegn at det burde brukes som skolebokeksempel på hvordan man tar seg av seksuelle overgripere.
Først spilte Ridley Scott inn alle sekvensene Spacey var med i i «All The Money in the World» på ny.
Deretter tok produsentene ham ut av «House of Cards», også.
Men i motsetning til Scotts gjeninnspilling med Christopher Plummer som Getty den eldre, klarer ikke «House of Cards» å dekke over fraværet av Francis Underwood.
Slik har de løst det:
Det vil si, de har brukt det billigste og mest åpenbare trikset i fortellerboken:
Francis Underwood er død.
I utgangspunktet får det ingen stor konsekvenser for den overhengende historien.
Kona, Claire Underwood, var allerede valgt som president.
Faktisk løser det en del fortellerproblemer, siden sist sesong avsluttet med et behov for en heller tvilsom benåding.
Samtidig var det flere lovende og «umulige» tråder som nøstet seg opp i slutten.
Disse får ikke de tilfredsstillende svarene vi forventer i sjette sesong.
Omskrivinger tett på innspillingen (Spacey ble kastet ut en knapp måned etter at produksjonen var startet), og behovet for å ikke miste for mye tid har derimot ødelagt mer enn det man med god vilje kan redde.
Hullene er til tider så synlige at det nesten virker som om man har visket ut Spaceys dialoglinjer i enkelte scener og bare beholdt resten.
Robin Wright gir rollen Claire Underwood enda mer pondus enn tidligere.
Hun gjør en intenst god jobb med å beholde den fjerde veggen (selv om man vet at hun ikke er like lojal til seerne som hennes avdøde ektemann.)
Og gjør tidlig en smart hyllest til Francis sitt hundedrap i den aller første episoden.
De fem episodene som har vært tilgjengelig for vurdering holdes oppe av henne alene, i en historie som prøver å begripe hvordan denne nasjonen ville taklet kvinnelig ledelse.
(Spoiler:
Alle er ikke like begeistret).
Samtidig utforsker serien ny dynamikk.
For eksempel mellom Madame president Underwood og Doug Stamper.
Deres bitende vranglåsdialoger er perfekt terrorbalansert, der man venter at en av dem skal kaste den virkelige første sten.
Begge har kunnskap som kan rive ned den andre.
Mens respekten mellom den russiske presidenten Petrov og USAs første kvinnelige president er bisarr, om enn ikke like vanvittig som vår virkelighet.
På grunn av de utenforliggende hendelsene er for øvrig siste sesong av «House of Cards» skalert ned fra 13 til 8 episoder.
Det gjør at handlingen selvsagt er merkbart kjappere.
Men historien som sådan blir likevel en trist sorti for et konsept som faktisk revitaliserte hvordan vi ser nye TV-serier for nesten seks år siden.
Nå virker den bare sliten.
Anmeldelsen er basert på de fem første episodene
| 0
|
112690
|
Plateanmeldelse:Muse – «Simulation Theory»:
Blodfattig dronerock
Muse har tapt kampen mot maskinene.
Muse er geopolitikk for tolvåringer:
Banalt, bombastisk og blottet for nyanser.
Sånt kan være god underholdning, og en gang i tida kjentes det faktisk som engelskmennene hadde noe på hjertet med sin teatralske synthrock.
Enten det kretset rundt global oppvarming («The 2nd Law») eller krigføring med dronefly («Drones»), har imidlertid deres to siste album vist et band fastlåst i autopilot – den størst tenkelige dødssynden for noen som Muse.
Maskinelt
I et ferskt intervju med Forbes erklærer frontmann Matt Bellamy krig mot «automatiseringen» av musikkbransjen:
EDM-produsenter som går på scenen og «slår på en laptop og bokstavelig talt gjør 30 musikere arbeidsledige».
Sånn kan man fremstå som både fem hundre år gammel og fullstendig blottet for selvbevissthet.
«Simulation Theory», det blodfattige åttende studioalbumet til Muse, høres nemlig ut som det kunne vært skrevet av maskiner.
Strykerne på «Algorithm» låter som synther, vignett-aktige «Break It To Me» er som om Rage Against the Machine ble tolket av en ansiktsløs Skrillex-kopist, den forbausende flate folkpopen i «Something Human» er en vederstyggelighet som har kravlet opp fra dypet av Spotifys datagenererte spillelister.
To lyspunkter
Musikken er hverken morsom eller ektefølt, og mangler melodier og riff som gjør noen verdens forskjell.
Riktignok finnes det et par spor som funker.
Drevet fremover av et kolossalt kor er «Thought Contagion» plump stadionrock som ikke lar seg fornekte.
Spretne «Pressure» minner om bandets bedre dager på starten av totusentallet, og kan skilte med albumets utvilsomt mest inspirerte vers (refrenget er imidlertid syltynne saker).
Og sånn tøffer et av klodens største band videre.
Troen på at de utgjør et nødvendig korrektiv til den digitale samtiden, gjør at Muse per 2018 ikke bare er kjedelige, men direkte plagsomme.
BESTE LÅT:
«Pressure»
| 0
|
112691
|
Teateranmeldelse «Snøfall»:En riktig god jul
«Snøfall» er julegaven som gir og gir.
OSLO NYE TEATER:
«Snøfall» av Hanne og Hilde Hagerup.
Basert på NRKs julekalender av Hanne, Hilde & Klaus Hagerup og Synne Teksum.
REGI:
Synne Teksum
DRAMATURGER:
Marianne Sævig og Siri Løkholm Ramberg
KOREOGRAFI:
Tomas Adrian Glans
SCENOGRAFI:
Gjermund Andresen
MUSIKK:
Henrik Skram
KOSTYMER:
Marianne Forsberg
VIDEO:
Håvard Hansen
MED:
Emilie Mordal, Helle Haugen, Trond Høvik, Petter Vermeli, Tarjei Sandvik Moe, Olavus Frostad Udbye, Ida Elise Broch, Johannes Joner, Sisi Sumbundu, Stine Fevik, Andreas Stoltenberg Granerud, Suzanne Paalgard, Sarah Christine Sandberg, Kari-Ann Grønsund, Alma Günther, Hermine Svortevik Oen, Emilie Bondy, Mathilde Eidem Nyeng, Stella Holter Lowery, Albertine Engelstad, Markus Magne Rosså, Teodor Barsnes-Simonsen, Oliver Eidem Nyeng, Tom Leo Bergan Dahlgren, Erica Bjørnsdottir, Agnes Naomi Mwaniki Duvold, Mia Alegria Ulimoen.
Hanne og Hilde Hagerup har sammen med komponist Henrik Skram og Oslo Nye Teaters dyktige folk på og bak scenen skapt en familieforestilling som har alt i seg til å bli en ny juleklassiker.
Det musikalske eventyret om den forsvunne julenisse bygger på NRKs fjernsynsserie fra 2016, et frodig univers skapt av søstrene Hagerup og pappa Klaus.
Noe som betyr at 24 episoder og 576 minutter TV er knadd ned til essensielle to timer.
Bearbeidelsen etterlater imidlertid intet savn av alt som er utelatt.
Snarere lar vi oss glede over det rikholdige innholdet i teatrets rause julegave.
Ikke bare det; her er også innpakningen, i form av Gjermund Andresens magiske scenografi – i flere etasjer! – en betydelig del av pakken.
Med stort vidd og passe porsjoner alvor, mye lekenhet og varme, ikke minst, fortelles historien om den foreldreløse 12-åringen Selma, fint fremstilt av Emilie Mordal, som ikke tror på julenissen, men som likevel skriver et brev til ham for å tilkjennegi sitt høyeste ønske:
Å få en familie.
Snart skal det vise seg at nissen ikke bare finnes – Julius, som han heter, er sågar hennes kjødelige bestefar – og snipp, snapp, snute ….
Eh, nei.
Det er nå det drar seg til.
Ikke en gang i juleverdenen Snøfall hersker idyllen.
Også nissekollektivet gnages av nid og brustne forventninger.
En av julenissens hjelpere, Winter, tusker etter hvert til seg makten ved å kidnappe Julius (Trond Høvik) og hevde at han i sjefens fravær er utnevnt til å styre.
Peter Vermerli tegner en strålende karikatur av den selvopptatte tåpen som får det for seg at han må gjøre nisselandet greit igjen etter at godhetstyrannen Julius har skjemt bort ungene med gaver og det som verre er.
Men Selma og Pil (Olavus Frostad Udbye), den rettmessige kronprins til Snøfall, aner ugler i mosen, og bryter Winters kalde grep.
Når julero og orden er gjenopprettet i nissesamfunnet tilgir Julius sin svikefulle disippel, og mer julete kan del vel ikke bli idet Dickens og Det nye testamentet møtes i folkeeventyrets rammer på denne måten.
Jo da, det kan det, for Selmas verge – den tilkneppede Ruth som tok den foreldreløse 12-åringen til seg høyst midlertidig seks år tidligere, og som tilsynelatende ønsker å bli kvitt henne – hun gjennomgår sin egen julekatharsis.
Helle Haugens transformasjon fra unnselig og innesluttet til bristeferdig av savn og kjærlighet når Selma vender tilbake, er så bevegende at man skal vært gjort av stein for ikke å la seg røre.
Henrik Skram har laget et tonalt univers som kler forestillingen, med iørefallende melodier – de fleste nye – men også med fine gjenhør av gjenkjennelige tema fra TV-serien.
Det klinger ikke mindre av jul i arrangementene, noe som ytterligere bidrar til å forsterke den gode opplevelsen av at dette er en oppsetting, et ensemble og et teater som tar både kunstformen og publikum på alvor.
Det er overskudd og respekt i hver lille detalj.
Fra kveldens 60-årsjubilant, Johannes Joners hjertelige tilstedeværelse i rollen som «IQ» (hommage a James Bond, der altså), via henrykt innsats fra Tarjei Sandvik Moe og Andreas Stoltenberg Granerud i to vittige biroller, til barneskuespillernes koreografi.
«Snøfall» er alt man kan ønske seg til jul.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.