id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
112001
|
Plateanmeldelse:Jay-Z – «4:44»
Verdens mektigste rapper ber på sine knær.
ALBUM:
HIP HOP
Jay-Z
«4:44»
(Roc Nation/Universal)
At rikdom, makt og et oppblåst ego henger sammen er gamle nyheter, men jeg husker ikke en tid det har vært like påfallende som nå.
Nå gjør 47 år gamle Shawn «Jay-Z» Carter (ja, med bindestreken tilbake) seg selv til et unntak.
Rap-millardæren dissekerer hele egoet sitt på Tidal-eksklusive «4:44», hans 13. soloskive og det som viser seg å være hans beste siden «The Black Album» (2003).
Han åpner med selvransakelse på «Kill Jay Z» hvor han tar oppgjør med fortiden, for familiens skyld.
Sjekk anmeldelsen:
Solange – «herregud så bra»
Han innrømmer at han egget opp Solange i heisen, du vet, den gangen han så å si ble jult opp av svigerinnen sin.
Han sender subtile stikk mot Kanye West ved å sammenligne deres egoer og trekker dessuten paralleller mellom seg selv og Eric Benet, den utro eksen til Halle Berry som lot «the baddest girl in the world get away».
Mye på hjertet
Dette er ikke den eneste referansen til ekteskapsproblemene som Beyoncé selv nevnte på den hyllede «Lemonade» (2016).
Sidedama Becky, hun med det fine håret, popper også opp her, og tittelsporet går inn på skammen og konsekvensene av å svikte partneren din.
Les også:
Beyoncé til Jay Z: – Jeg elsker deg
Jay-Z har så mye på hjertet at han ved flere anledninger glemmer å rappe.
Det sklir nesten ut i spoken word, men det er gjort så lite pretensiøst at det står som genuine skriftemål.
Både når han tviler på sin egen rikdom, hyller sin lesbiske mor, og takker datteren for at hun har tvunget ham til å se på verden gjennom kvinners øyne.
Dessuten er han en av få rappere som har knekt koden på hvordan en rapper kan pushe 50 med verdighet.
I stedet for å tviholde på sine tidligere bragder, bruker han livserfaringen som en kilde til ydmykhet.
Det er rørende å se verdens mektigste rapper på sine knær og vise ansvar for sine handlinger.
Såre saker
Rent estetisk er dette hans mest gjennomførte plate på ti år.
Både «BP3» og «Magna Carta Holy Grail», dog med monumentale spor, var sprikende affærer.
Derfor er det ingen dum idé at han har slått seg sammen med én enkelt produsent på denne platen.
Det er ingen andre enn No I.D., den legendariske Chicago-produsenten som kanskje er mest kjent som Kanye Wests mentor.
Det er tradisjonell sample-idyll med alt fra Alan Parsons Project til Sister Nancy, samt nydelig Nina Simone-chopping på den Frank Ocean-gjestede «Caught Their Eyes».
Sammen med produsent No I.Ds skånsomme kuratering av følelsesladde samples, står «4:44» som det såreste rapalbumet jeg har hørt siden Kanye Wests «808s and Heartbreaks» (2008), riktig nok langt mer tilbakeskuende.
Men verden trenger rett og slett flere mektige folk som er i stand til å innrømme at de tar feil.
Og dette er en god start.
BESTE LÅT:
«4:44»
SANDEEP SINGH
| 1
|
112002
|
Låtanmeldelse:Admiral P feat.
OnklP & Eben Jr. – «Bobler»
Hjernedødt, gjort riktig.
LÅT: REGGAE
Admiral P feat.
OnklP & Eben Jr.
«Bobler»
(Knirckefritt)
Sist admiralen og onkelen slo P-ene sine sammen var på den forglemmelige «Hatere» for tre år siden.
Nå reiser de kjerringa ved å plante låttittelen «Bobler» i lytterens temporallapp.
I løpet av de 180 sekundene sangen varer, sies «bobler», eller en avart av ordet, over 150 ganger (ja, jeg telte).
Les også:
Mistet kompis – ærer ham med ny låt
Med et hvilket som helst annet ord, hadde jeg nok introdusert høyttaleren min for en spiss gjenstand kjapt, men Onkel, Admiral og refrengmann Eben bruker verdens mest avvæpnende sammensetning av bokstaver for alt det er verdt.
Steke og sikle
Bare smak på ordet «boble», eller dens angliske slektning, «bubble», for den saks skyld.
Det er nesten så man hører punjabi-varianten «bulbula» et sted i låten også.
Så du?
Admiral P i dramatisk bilkrasj med hest
Riktig nok skal jeg ikke nøle med å innrømme at «Bobler» er stokk stupid.
Og spesielt ved første lytt.
Ordet brukes stort sett som en metafor for rumpe og twerking, men selvfølgelig også sjampis og goood stemning.
Men låtens bejublende vibber er så smittefarlige at man vil steke og sikle om hverandre.
Lykkepille
Mest av alt viser alle tre at de mestrer hva enn fag det er som omfatter «karibisk lykkepille».
Admiralen gjør greia si og Onkl viser at han er flytende på dancehall.
Det beviser han ved å bryte rappingen med stakkato linjer over en enkel orgel-skank:
«Overalt er heftig, bob-e-ler så sexy, bob-e-ler som såpe, bob-e-ler som Pepsi» kunne man ha danset til på repeat i flere minutter.
Hele andreverset til Admiralen, med knallåpneren «nå er det boblings på gang» er også en fryd.
Og så kommer Ebens karikerte Apache Indian-aktige refreng, som er så enkelt at du kan det utenat før du har hørt det.
«Bobler» er altså dum nok til å bli en sommerhit, men også fet nok til at den fortjener det.
SANDEEP SINGH
| 1
|
112004
|
Utmerket kosekrim:Bokanmeldelse:
Lene Lauritsen Kjølner:
«Ingen til bords»
Lene Lauritsen
Kjølner har tydelig latt seg inspirere av en faktisk sak i sin fjerde bok om privatdetektiven Olivia Henriksen.
«Ingen til bords» inneholder dessuten flere nikk til klassisk krim, Agatha Christie spesielt, og starter passende med at Olivia ferierer på en herregård i England, der hun skal hente sin nye valp.
Livet smiler og forholdet til kjæresten, politimannen Torstein, har blitt mer seriøst.
Samtidig blir en kvinnelig kulturpersonlighet funnet drept på utendørsscenen til et lokalt teater i Tønsberg.
Teateret var i gang med prøvene på Agatha Christies «Tretten til bords».
Fått med deg?
Denne norske forfatteren selger bøker for 2 millioner korner i uka
Drap i teatralske omgivelser er en gjenganger i klassiske krimhistorier og som seg hør og bør, er listen over mistenkte i «Ingen til bords» lang.
Mens Torstein fordyper seg i denne saken får Olivia et oppdrag av en mann som ønsker hjelp til å bekrefte at ektefellen er utro.
Spaningsvirksomheten fører henne inn i det samme miljøet som Torstein etterforsker, og det skaper gnisninger i forholdet deres.
Siste:
Dan Brown til Norge med «Da Vinci-koden»-oppfølger
Kjølner har også denne gangen skrevet en krim full av humor og fornøyelige spark til maktmennesker og høykultur.
I tillegg harselerer hun med alternativbransjen og dens tiltrekning på søkende mennesker.
En av de sentrale trådene i boken virker å være hentet ut fra en faktisk sak som endte i retten i Norge for noen år siden.
Lest?
Forfatterflukt fra storforlaget Vigmostad & Bjørke
Plotmessig er «Ingen til bords» en av de beste bøkene i serien, og det er gledelig å se at Kjølner har utviklet seg siden forrige bok.
Her er det lite utenomsnakk, drapsgåten har fått den sentrale plassen den bør ha, og Olivias motivasjon har blitt tydelig.
Original:
Dette mente VG om Lauritsen Kjølners forrige bok
De kreative og morsomme metaforene er fortsatt på plass, og selve drapet og handlingene som fører til det, er kreativt uttenkt.
Trådene i boken turneres med letthet og kontroll.
Her er ingenting opplagt, og det tilspisser seg mot slutten hvor det også kommer flere overraskende vendepunkter.
Spesielt dyptpløyende, nyskapende og spennende er det ikke, men som feelgood-krim fungerer boken utmerket.
Det er bare å rigge seg til i solveggen for å finne ut om det var butleren som gjorde det denne gangen også.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112005
|
Konsertanmeldelse:Kvelertak på Stavernfestivalen
Nekrologisk publikumsbrist.
Stavernfestivalen er på alle møter kontrastenes festival.
Ikke minst når konsertene går mer eller mindre direkte fra Postgirobyggets «vi tar en sommersang til»-idyll til Kvelertaks «Dendrofil for Yggdrasil».
Selv om Hurlen og co fikk mer fuzzgitar i monitor på slutten, må man muligens være fra kystnære Vestfold for å ikke synes dette er en totalt hjernesprengende kombinasjon.
Fint at folk er forskjellige.
Eller?
Mer om det senere.
Rogalendingene er på vei mot sin største turné noensinne, som spesielt utvalgte oppvarmere for Metallica.
De som skal på de konsertene kan muligens finne ut at oppvarmerne er i bedre form enn de som står øverst på billetten.
I alle fall om man skal ta utgangspunkt i det de leverte på Stavernfestivalen.
Det er et sett ganske så nært det de avsluttet Øya med i fjor.
Da var det lyden som ble kvalt.
Her er lyden mye bedre.
Og publikum blir kvalt.
Metallica tar med Kvelertak på turné
Det vil si, det er nok litt mange som ikke helt er med på hva dette bråket som er skviset inn mellom Postgirobygget egentlig er for noe.
At Erlend Hjelvik er den eneste på kloden som kan brøle «Stavern» slik at det høres ut som den skumleste plassen på jord, hjelper.
Det er ganske tomt for scenen når de går på, og selv om det trekkes en god del til under «Mjød», tar det en stund før det er balanse mellom det som skjer på scenen og det som skjer foran scenen.
Å si at det gjør noe med bandet er en underdrivelse.
De gjør en av de beste konsertene jeg har sett med dem.
Det er enda flere karatespark, doble gitarsoloer og high fives.
Det er større trommesoloer og ondere brøl.
Og ingen kan slenge bassen rundt kroppen like kontrollert og kult som Marvin Nygaard.
Kvelertak er en massiv lydmur, en voldsom knyttneve.
Fordi de har gjemt alle riffene i hele rocken inni musikken sin, skulle det egentlig være umulig å mislike dette.
Ikke minst den enorme, fantastiske og episke «Heksebrann».
Og etter hvert virker det som om bandets harde arbeid virker.
Herfra og ut, både under «Bruane Brenn» og selvsagt tittelåta som alltid avslutter, er det som om festivalen tar en helt annen og betraktelig mye mer oppløftende stemning.
«Tusen jævla takk ska dokke ha.
Dokker e best», roper Erlend Hjelvik.
Og da er det faktisk blitt sant.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112006
|
Filmanmeldelse:«Bigfoot Junior»:
– Perfekt sommerkino
«Bigfoot Junior» styrker seg på god humor og imponerende animasjon.
Barnefilm / Animasjonsfilm
Bigfoot Junior
Belgia, Frankrike.
Aldersgrense 6 år.
Regi:
Ben Stassen
Med:
Bob Barlen Cal Brunker
Norske stemmer
Terningkast:
5
En «Bigfoot» er ifølge gammel overtro et pelskledd, apelignende vesen med enorme føtter, som lever bortgjemt i en dyp skog.
«Bigfoot Junior» handler ikke bare om hvordan det ville vært dersom Bigfoot eksisterte, men også hvordan det ville vært hvis han hadde hatt en sønn.
Adam har det skikkelig kjipt på skolen.
Ikke bare får han håret spyttet fullt av tyggiser, og blir banket opp daglig av en guttegjeng hvis ansiktsuttrykk og utseende er så forseggjort at det nærmest utgjør et nytt nivå innen animasjonsfilm.
Han er også plaget av at håret hans vokser i en rasende fart, og at de store føttene hans sprenger seg gjennom skoene.
Når Adam en dag finner ut at moren har løyet til ham om farens død, rømmer han hjemmefra for å finne sannheten om familien sin.
I «Bigfoot Junior» er både animasjon og humor av så høy kvalitet at filmen virkelig gjør seg verdig kinolerretet.
Belgiske nWave Pictures har skapt karakterer som er livaktige, karikerte og som aldri blir kjedelige å se på.
Filmens skurk er for eksempel den skruppelløse eieren av HårCo – et stort selskap som prøver å finne hemmeligheten bak veien til perfekt hårvekst, og derfor naturligvis har stor interesse av å studere Bigfoots pelskledde kropp.
Både skurken og hans muskuløse mannlige hjelpere bidrar med komiske scener.
Det er stormannsgalskap, tupeer og søling med kaffe latte.
«Bigfoot Junior» er en ekstremt forutsigbar film.
Ikke på noe tidspunkt er vi i tvil om hva som kommer til å skje i neste scene.
Det er den klassiske oppskriften der den modige hovedpersonen har dyrene og naturen på sin side, og kjemper mot hensynsløse kapitalistiske krefter som ikke skyr noen midler for å oppnå det de vil.
I sentrum av filmen står kjernefamilien som må reddes.
Når man først har valgt å bruke denne litt slitne oppskriften, er det i hvert fall godt å se at regissør Ben Stassen har gjort det ordentlig.
«Bigfoot Junior» er en familiefilm av høy kvalitet, som ikke utfordrer konvensjoner, men som likevel vil være verd turen fra sommervarmen og inn i kinomørket.
| 1
|
112007
|
Konsertanmeldelse:Kygo på Stavernfestivalen
Voldsomt show.
Fullstendig mangel på fokus og begrensning.
Det er kanskje ikke så mange som tenker over det, men Kygo har ikke spilt i Norge siden han arrangerte egen festival i Bergen i august i fjor.
Sånn sett er det en viss spenning rundt hva han skal diske opp med i Stavern.
Svaret er litt mer uklart enn man først skulle tro.
For å starte med slutten:
Den gjøres med flygel, Anna of the North og en strykekvartett.
Mer fra Stavern:
Slik vurderte vi Kvelertak
...:
Og dette var dommen over Hkeem&Temur
Før det har han vært DJ i nitti sammenhengende minutter.
I et etter hvert imponerende sett.
I alle fall i antall låter.
Hvor mange?
Selv falt jeg ut av tellingen, men han er innom både bydels-EDM fra Alan Walker (som han spiller to låter av) og spiller-i-morgen-EDM fra Axwell & Ingrosso.
(Deres «More Than You Know» er enkeltlåten som får mest jubel i Stavern denne kvelden.
Lover godt for deres opptreden her fredag.).
Inni dette dukker hans egne ting opp, men ikke særlig mange, og heldigvis, om vi tar bort «First Time», hans beste låter.
Og så en ny en:
«Never Let You Go».
Nok et forglemmelig stykke raspete herrevokal i skjæringspunktet Kodaline og Bono, dog med høyere BPM enn man er vant til fra Fana.
Som DJ-sett er dette uansett en stødig prestasjon for de som liker New Music Friday-listen på Spotify.
Utfordringen til Kygo er at det står et tosifret antall tusen mennesker og skal få med seg denne låtmiksingen.
De fleste av dem kommer til å stå stille mesteparten av tiden.
Hvordan skal man fenge dem?
Vel, det viser seg at en hel armé av grafikere har jobbet dag og natt for å lage animasjoner, filmsnutter og grafiske elementer til hver eneste låt.
Og da mener jeg hver eneste.
Et filmproduksjonsnivå selv ikke en labil Las Vegas-DJ kan mestre.
Snarere tvertimot.
Derfor får vi servert en sakte eksploderende planet til en helt grei remix av Aviciis «Dear Boy» og en gul kjempefisk som svømmer gjennom en oversvømmet metropol på «Carry Me».
Mer selvsentrert blir det under Starleys «Call on Me», der vi går gjennom animerte Kygo-hoder, svevende lilla fjell mot solnedgang og Bryggen i Bergen mot duvende palmer.
Som om det ikke var nok:
På Journeys «Don't Stop Believin’» suser et eget Kygo-fly inn i bildet.
Dette står sammen med den voldsomste pyroen jeg har sett siden sist jeg var på Kygo-konsert.
De største flammekasterne er nå på nivå med de som brenner ut gass på oljeplattformer.
Stormannsgalskap uten kontroll og substans, uten å spare på noe.
Her kupper Kygo showet til Ellen DeGeneres:
Heller ikke i avslutningen, som altså inkluderer flygel, strykekvartett og Anna of the North på vokal på «Firestone».
Det er så vart og så nært man kommer en artist sammen med ti tusen andre.
Problemet er at hun nesten ikke treffer en eneste tone.
Og at Kygo heller ikke her klarer å begrense seg, og MÅ løfte dette lille, rolige øyeblikket ut i en dundrende originalversjon.
Ingenting av dette burde komme som en overraskelse.
Han har aldri prøvd å holde igjen.
Men dette showet er i sin essens veldig lite røyk.
Og altfor mye ild.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
112008
|
Alt for lang terrorthriller:Bokanmeldelse:
Jussi Adler-Olsen «Hun takket gudene»
Temaer som firmaknusing og terror til tross:
Jussi Adler-Olsens nyeste thriller på norsk minner tidvis mer om en romantisk Superstjerneroman.
La det være sagt med en gang:
«Hun takket gudene» er ingen ny bok.
Den utkom for første gang i 2003 under navnet «Firmaknuseren», og var Adler-Olsens andre thriller.
I 2010 ble den utgitt på nytt i Danmark under tittelen «Hun takket gudene»; en pompøs tittel som viser seg å stå godt til innholdet.
Her er det så mye patos og svulstigheter at det grenser mot det komiske.
Fikk med deg?
En norsk jentes dagbokbekjennelser
«Øynene var en palett av vissenbrunt, som en åpning i jungelkrattet rundt barndommens landsby, fulle av mystikk og ubesvarte spørsmål.
Varme som palmetrær i ettermiddagsheten.
Han fikk en følelse i kroppen som etter en urolig søvn».
Bokanmeldelse:
Jussi Adler-Olsen:
«Selfies»
Slik skildres nederlandske Peter de Boers første møte med 27 år gamle Nicky Landsaat i Amsterdam i 1996.
Hun: en indonesisk pike fra ghettoen, han: en mektig forretningsmann som har tjent seg rik på å bidra til andre bedrifters fallitt.
Salander-aktige Nicky får en godt betalt trainee-stilling i Peters firma, men det er først når han ber henne om hjelp til å komme seg ut av en vanskelig situasjon at hun øyner en mulighet for at han kan bli hennes – hun har nemlig vært betatt av Peter siden hun så ham på tv.
Relasjonen mellom dem skildres som en type «kjærlighet ved første blikk» som man oftere finner i sjangere med hetere temaer.
Sjekk topplisten:
Jussi på listen over fjorårets mest solgte bøker
Men dette er altså en thriller og den involverer både den irakiske sikkerhetstjenesten – som vil tvinge Peter til å ødelegge et internasjonalt oljeselskap- og konspirasjonsteorier rundt faktiske hendelser som Bijlmer-flyulykken i 1992, hvor et fly krasjet inn i en boligblokk i Amsterdam.
Peter og Nicky vikles inn i et storpolitisk spill som kan bli dødelig for dem begge.
Sommertips:
Her er bøkene VGs anmeldere likte best i fjor - og som flesteparten nå er ute i pocket!
Adler-Olsen har skapt seg et internasjonalt navn på å skrive drivende thrillere hvor maktmisbruk og samfunnskritikk vies stor plass.
«Hun takket gudene» viser glimt av den forfatteren han har utviklet seg til å bli, men den bærer preg av å være skrevet av en urutinert forfatter som vil for mye.
En thrillers viktigste egenskap er at den er spennende, men denne boken er en av de kjedeligste Adler-Olsen har skrevet.
En murstein som hadde hatt godt av noen innstramninger.
Eksklusivt intervju med Danmarks krimkonge:
Derfor nekter Jussi Adler-Olsen å lese
Jo Nesbø
Flere karakterer introduseres for eksempel med omfattende bakgrunnshistorier som heller burde kommet naturlig frem under handlingens gang.
Det gis lange og detaljerte referanser til nyhetshendelser, som skal forsøke å sette en tidsriktig atmosfære, men heller ødelegger for drivet i historien.
Leseren fores med t-skje slik at man ikke skal overse viktige plotdetaljer.
Historien inneholder dessuten mange uinteressante sidespor som trekker oppmerksomheten bort fra bokens essensielle kjerne: hva enkelte mennesker og institusjoner er villige til å gjøre for å nå sine mål.
Fått med deg?
Denne norske forfatteren selger bøker for 2 millioner korner i uka
Et for så vidt godt utgangspunkt for en thriller, men det ender i en heller langdryg og gjennomsnittlig affære.
Oversetter Erik Johannes Krogstad gjør forøvrig en god innsats denne gangen også.
ELIN BREND BJØRHEI
| 0
|
112010
|
TV-anmeldelse «Game of Thrones»:Her kommer den kalde fine tiden
For en fantastisk og berusende åpning.
TV:
Game of Thrones
- Sesong 7
Amerikansk drama/fantasyserie i 7 deler.
Regi:
Jeremy Podeswa
Med bl.a.: Peter Dinklage, Nikolaj Coster-Waldau, Lena Headey, Emilia Clarke og Kit Harington.
Hva innebærer en «god» sesongåpning?
At man får avsløringer man har ventet lenge på, eller at man får følelsen av å være tilbake i riktig selskap?
I Game of Thrones sitt tilfelle er det sjelden det første.
Her er derimot det nærmeste denne teksten kommer en spoiler:
For en fantastisk og berusende åpning.
Ja, allerede før introtekstene har rullet inn, stiger nok en gang den gode, blodige rettferdighetsfølelsen som denne kongestol-leken virkelig mestrer.
Fikk du med deg?
Dette vet vi om sesong sju
Det er over ett år siden sesong 6.
Den hadde store, til tider heseblesende avklaringer:
«Battle of the bastards», Sansas oppgjør med Ramsay Bolton, «Hold the door» og selvsagt den dramatisk perfeksjonerte sisteepisoden som tok livet av så mange i et effektivt spillgrep, at man må til Coppola for å finne dets like.
Her kommer en liten spoiler til:
I første episode av denne korte, i episoder, sesong sju skjer mye, men ikke særlig mye nytt.
Det gjør det egentlig aldri i Game of Thrones.
Likevel er det på ingen måte repetativt.
Sophie Turner:
«Game of thrones» var min seksualundervisning
Jon Snow samler troskap og hærfolk.
Det ser fremdeles ut som en kommende konflikt mellom søsknene/søskenbarna Jon Snow og Sansa Stark murrer i bunnen.
Det er muligens bare bekymringsmeldinger fra Sansas side om at broren/fetteren ikke skal være klok nok.
Samtidig klistrer Littlefinger seg rundt Sansa, åpenbart upåvirket av det ganske tydelige tafseavslaget sist.
Anmeldelsen fortsetter under videoen
Cersei sender i stedet trusselravner rundt forbi for å få samlet riket under seg.
Og får en realitetskorrigering i det hun bombastisk hevder «Jeg er dronningen av de sju riker».
«Tre, i beste fall», kommenterer Jamie.
Kommentar:
Den uimotståelig ondskapen
Onkel Euron Greyjoy bekrefter at han er en maktsyk og småkåt sjarlatan uten begrensninger.
Altså ganske A4 i opptil flere familiesettinger her.
Mens Sam Tarly gjør ulønnet latrinearbeid, matservering og bokrydding i Westeros svar på Alexandria og Ungkarshjemmet.
En real praktikant, med andre ord.
Ellers:
Mye snø i innlandet.
Et velrettet spark mot man buns.
En rødhåret populærsanger dukker opp rundt et bål.
Vinteren er her:
Dette må du huske fra sesong seks
Sandor «The Hound»
Clegane har som alltid noen gode og klare spørsmål, kommentarerer og observasjoner.
Og episodetittelen, med sin åpenbare kobling til Daenerys og slottet «Dragonestone»?
Det kommer, men som de sier, nok enda sterkere tilbake senere.
For hva definerer en god sesongåpning?
Ved R'hllor:
Det mest skuffende med denne er at vi må vente en uke på neste.
Anmeldelsen er basert på første episode.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112011
|
Konsertanmeldelse:Hkeem&Temur på Stavernfestivalen
Fy fader!
Her er litt generasjonshumor:
For å tilfredstille både de med pensjonspoeng og penger, og generasjonen uten noen av delene, har Stavernfestivalen satt opp Vamp som motprogrammering til Hkeem.
Eller omvendt.
Uansett gjør det at ungdomskonserten på toppen av konserthøyden får stadig små innblikk i myk felerock fra Haugalandet innimellom Abdullhakim Hassane fra Stovners noe mindre myke observasjoner.
I en perfekt verden hadde det selvsagt vært omvendt.
Den eneste låten som 19-åringen har ute på Spotify er i skrivende stund spilt nærmere 22 millioner ganger etter bare noen få måneder.
Det har selvsagt ekstremt mye med en viss episode av «Skam» å gjøre.
Den som passende nok deler navn med låten, og brukes i et klipp som burde få også de som var her å høre «Månemannen» til å ønske de var unge igjen.
Se!
For en suksess!
Og i alle fall hvis de hadde vært til stede under åpningsnummeret «Sakte men sikkert».
Den er ikke en eksplosjon av den gamle sorten, men viser hvor ekstremt profesjonell Hkeem har blitt etter bare et knapt år i radaren.
Han har kanskje ikke så mye annet å si mellom låtene enn å rope ulike varianter av «STAVERNERDETNOLIVHER?» og «ALLESAMMENHENDAOPPIVÆRETALLESAMMEN».
Men diksjonen, fraseringen hans er krystallklar.
Han er forlengst en scenepersonlighet, og vet å pirre sitt publikum.
Hør bare denne dialogen, tjue minutter ut i konserten:
– Fy faaen
(Publikum hyler)
– Ikke helt ennå folkens.
Det kommer, det kommer.
Anmeldelsen fortsetter etter videoen.
Eller når han introduserer en ny låt som nest siste, og det i den melankolske oppstemtheten som den har arvet fra «Fy Faen» blir klart at Hkeem mest av alt er den tenkendes Nico & Vinz.
Tekstene har samme budskap:
Tro på deg selv, livet er kjipt, det blir bedre.
Men det ligger mer substans og poetisk forståelse av hverdagens smerte bak.
Selve hiten, den som alle er her for, skaper akkurat så mye liv som en låt som er streamet over 20 millioner ganger skal gjøre.
Der og da virket det nesten som minst 80 prosent av disse streamingene er gjort i Stavernområdet.
«Kim du nå va» med Vamp prøver, men er ikke i nærheten av å overdøve jubelen.
Den sitter faktisk så bra at de like gjerne spiller den en gang til.
Et pussig, litt enkelt grep for å fylle opp en konserthalvtime, ja visst.
Men akkurat så idiotisk enkelt at det ikke kan summeres opp i annet enn nettopp «Fy Faen».
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112012
|
Bokanmeldelse:Olivier Bourdeaut «Mens vi venter på Bojangles»
Hva er rett og hva er galt - hvordan kan et barn lære det?
Vanligvis hjemme.
Men ikke i den lille eventyrlige romanen «Mens vi venter på Bojangles » - der finnes ingen grenser.
Her vokser en liten gutt opp, i kjærlighet og voldsomme skiftninger i et kaotisk hjem.
Gutten er hovedfortelleren og skildrer vekselvist naivt og veslevoksent hvordan han kastes rundt i foreldrenes voksenliv med livsløgner, livsbedrag – som i en virvelvind.
Hvordan kan en gutt forstå alle skrønene han omgis av?
Moren får et nytt navn av faren hver dag, faren dikter historier.
Det meste skjer i en vidunderlig stor leilighet i Paris, som fylles med gjester, paraplydrinker, latter, med erotikk i alle værelser.
Foreldrene danser alltid, morgen, midt på dagen og om kvelden, og helst til vinylplaten med Nina Simone, «Mr. Bojangles».
Omgangskretsen er passe luguber, og hjemmet huser også frøken Overflødig - en afrikansk trane som hakker løs på leilighetens crazy innretning.
Til barna:
Fem boktips for barn i alle aldre
«Mens vi venter på Bojangles» tok Frankrike med storm i fjor, like feiende inn i offentligheten som den ukjente forfatteren Olivier Bourdeaut erobret bestselgerlistene.
Det er ingen litteratur i Nobelpris-klasse dette, men en burlesk og underfundig og underholdende roman, i sin tidvis hektiske prosa, tidvis såre prosa.
Fikk du med deg?
10 perfekte sommerbøker
Boken er raffinert bygget opp med guttens betraktninger og små dialoger.
Språket i boken er skingrende muntert, med megetsigende observasjoner, når gutten er fortelleren.
Som når gutten forteller på skolen om sitt eksentriske hjemmeliv, og ingen som tror ham, verken lærerinne eller medelever.
«Jeg løy på retten hjemme og på vrangen på skolen ».
Foreldrene tar gutten ut av skolen i protest mot skolens krav og gir ham «en fin førtidspensjonisttilværelse ».
De har et hav av ideer til hjemmeundervisningen, kler på ham klær og smykker og lærer ham å telle ned til han står i undertøyet.
Om kvelden leser gutten høyt fortellingene de diktet om dagen, eller klassikerne
Fofatterflukt:
Vigmostad og Bjørkes største krimforfattere forlater forlaget
Hva familien lever av?
Luft og kjærlighet og drømmer.
Faren skriver på en roman som forleggeren sier mangler hode og hale, og tekstbiter fra romanen er farens fortellerstemme - som kaster et oppklarende lys og gir perspektiver på sønnens erfaringer.
Faren driver bilverksteder som ikke går godt.
En dag dukker skattevesenet opp og krever inn en formue – og leiligheten må selges.
Innen det er mor blitt gal – hysterisk, bipolar – hun innlegges, blir det selvsagte midtpunkt i galehuset.
Og de to, den vidløftige faren og den syke moren, iverksetter en redningsoperasjon for å «gi sø nnen vår en avslutning som kunne måle seg med fortellingen…
og skjemme bort sø nnen…en siste gang.
» Dermed bortføres moren fra sykehuset, og de tre legger ut på en flukt.
Maja Lunde:
Selger bøker for to millioner i uka
Denne velopplagte og fargerrike romanen ble altså brakdebuten til den 35 år gamle Olivier Bourdeaut i 2016.
Solgt i over 300 000 eksemplarer, oversatt til en rekke språk.
Nå på norsk, oversatt vivast av Agnete Øye, kledelig til denne elegante boken.
Egentlig en bagatell av en bok, som man enten liker eller ikke liker, og som med sine ulike fortellernivåer også rommer normalitet og ender i et livsens alvor, for sønnen.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112013
|
Filmanmeldelse ««Spider-Man: Homecoming»:Eddertoppen
Stopp pressen!
Det er blitt laget en vittig, varm og innmari underholdende superheltfilm!
ACTIONKOMEDIE
«Spider-Man:
Homecoming»
USA.
12 år.
Regi:
Jon Watts.
Med:
Tom Holland, Michael Keaton, Robert Downey Jr., Marisa Tomei.
«Spider-Man:
Homecoming» tar opp den kronologiske tråden «noen måneder» etter der «Captain America: Civil War» (2016) slapp den (står det her), og presenterer oss for en nerdete, klønete, 15 år gammel Peter Parker som tar ekstraknekk etter skoletid som en slags superhelt for lokalmiljøet.
Han konsentrerer seg om folk som raner minibanker og slikt.
Han er allerede bitt av edderkoppen som ga ham ekstraordinære gaver, og således i gang med superheltgjerningen.
Men han er ikke fullt utlært, og ikke ennå «en mann».
Han er praktikant på Tony Starks (også kjent som Iron Man) avenger-akademi, der han får låne et ekstra nyttig Spider-Man kostyme, og er mildt sagt klar for å komme skikkelig i gang.
Litt for klar, skal det vise seg.
På dagtid er han selvsagt en helt vanlig tenåringsgutt, om enn usedvanlig god i allmennkunnskapsquizer, som bor hos sin tante May og har et veldig godt øye til den ett år eldre skjønnheten Liz (Laura Harrier).
Les også:
Fant ut at han hadde fått rollen som Spider-Man på nettet
Samtidig, på en annen side av byen, driver Adrian Toomes, også kjent som Vulture (Keaton), og lager våpen av romvesenteknologi som han ulovlig plukker opp fra fartøy som er krasjlandet på jorden.
De virker veldig godt.
Gutt skal bli mann, leketøy skal lekes med og skurk skal nedkjempes – «Spider-Man:
Homecoming» kommer sannelig ikke til å vinne noen priser for nybrottsarbeid.
Men det som ikke bare redder denne superheltfilmen, men gjør den til et perlende stykke underholdning, er primært tre ting:
1.
Godt over middels karismatiske skuespillere i alle ledd.
Med Keaton i meget godt, infamt slag som Toomes, og en Downey Jr. som er mer lik Al Pacino anno «Heat» (1995) enn noen gang før (da tenker jeg både på det fysiske utseendet og det stadige kjekkaseriet).
Marisa Tomei også, som den veldig lite tanteaktige May (hun burde hatt mer å gjøre).
Og aller mest britiske Holland, som både har sjarmen, fysikken og den forvirret uskyldige Harry Potter-«looken» til å spille en superhelttenåring i full blomst, plaget og opphisset av et ras av følelser.
Les også:
Han er fortsatt verdens best betalte skuespiller
2.
«Spider-Man: Homecoming» er nesten like mye en «high school»-dramakomedie som en superheltfilm.
(Slapp av, gutter – jeg sa nesten).
I slekt med åttitalls-auteuren John Hughes' klassikere, og på sitt beste med energien og idérikdommen til «Back To The Future» (1985).
Enkelte av dialogvitsene er riktignok bløte og lettvinte.
Men denne filmen har unektelig liv.
3.
Actionscenene, for en gang skyld imponerende, føles taktile.
Hemmeligheten er dels at de i størst mulig grad lener seg på genuine «stunts» (husker dere slike?).
At de dessuten utspiller seg i den virkelige, fysiske verden, for eksempel på toppen av Washington-monumentet og på Staten Island-ferga, bare understreker dette viktige momentet.
Alt dette, samt The Beats «Save It For Later» på lydsporet.
Til og med første halvdel av rulletekstene er preget av overskudd i denne overrumplende artige filmen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
112015
|
Plateanmeldelse:Lana del Rey:
«Lust For Life»
Livet, døden og Lana.
ALBUM:
POP
Lana Del Rey
«Lust for Life»
(Interscope/Universal)
Hun SMILER på omslaget.
Les gjerne setningen om igjen.
Melankolsk kyniske Lana del Rey er blitt blid.
Med høysensitiv appetitt på livet.
Tittelen er ublutt stjålet fra Iggy Pop.
Den kan tolkes som en smart parallell til annetalbumet «Born To Die».
Iscenesettelsen Elizabeth Woolridge Grant (som hun heter) gjør av seg selv er ikke lenger like fastløst i mord og mørke.
Hun bekymrer seg for den kommende slekt, om det nye Amerika.
Åpenbart i «Love» og «Coachella – Woodstock In My Mind».
Underforstått i for eksempel «When The World Was At War We Kept Dancing» og «Beautiful People Beautiful Problems.»
Sistnevnte, strålende, låttitler er alene Del Rey-karrieren summert opp i to setninger.
«Beautiful People» er til og med en nydelig Stevie Nicks-gjestet pianoballade som er mye mer oppstemt enn forventet fra denne delen av hollywoodnostalgi.
Det er overraskelsen – og albumets gode biter:
Et oppstemt humørskifte.
Tilstander som hittil har vært sjeldne i dette universet.
Hennes femte album prøver å være yin til «Born To Die»s yang.
En reise gjennom egne ideer og mer eller mindre skjult inspirasjon, i perfekt balanse.
Det er her det faller fra hverandre.
Greit nok at «Love» er noir-utgaven av Journeys «Don’t Stop Believin'».
At tittellåten, der The Weeknd tar de lyseste tonene, høres ut som saktefilm-versjonen av The Ronettes produsert av Lee Hazlewood.
Og ASAP Rocky endelig får bidra med noe mer enn å bare være video-armpynt (slik han var i National Anthem).
Etter hvert er hun innom hint av både Roy Orbison, Dylan og Elton John.
Og faller.
Les også:
Lana del Rey tilVG:
– Jeg er fortsatt en trist jente
I disse referansehintene går det så fryktelig galt til slutt.
At hun sammen med Sean Lennon stjeler riffet fra Beatles’ «Something» på «Tomorrow Never Came» er ille i seg selv.
Avslutteren, «Get Free» er derimot så lik Radioheads «Creep» at Thom Yorke bør kunne le hele den korte veien til rettssalen.
(Ja, den ripper fantasiløst fra Twin Peaks-temaet også.)
På «Born to Die» og «Ultraviolence» hadde Del Rey en klar visjon.
På de to siste albumene sine virker det som om hun prøver å huske hva visjonen var.
«Lust for Life» virker redd for å ta låtskrivergrepene helt ut.
Men mest redd for å dø.
BESTE LÅT:
«When The World Was At War Before, We Just Kept Dancing»
TOR MARTIN BØE
| 0
|
112016
|
Filmanmeldelse:«Dunkirk»:
Voldsomt og vakkert
«Dunkirk» er et intenst stykke krigsfilm som man opplever med hele kroppen.
KRIGSACTION
«Dunkirk»
USA.
12 år.
Regi:
Christopher Nolan
Med: Kenneth Branagh, Cillian Murphy, Mark Rylance, Fionn Whitehead, Harry Styles og Tom Hardy.
De er jo bare barn, tenker man.
Alle disse unge soldatene som står på rekke og rad langs stranden.
Det er juni 1940 i den lille franske kystbyen Dunkirk, der tyske styrker har malt nærmere 400.000 allierte soldater inn i et hjørne.
På stranden står de motvillig, men pliktoppfyllende i kø og henger i et hårstrå av håp om å få plass på en redningsbåt hjemover før de blir til flybombestøv.
Filmen om operasjon
Dynamo går tett på fra tre vinkler: flukten fra stranden, britenes spartanske luftforsvar og en sivil båt som kommer fra Dorset for å hjelpe til.
Dialogen er minimal, men actionknotten er stilt på full guffe.
Volden er ikke visceral, men smerten kommer gjennom lyd.
Høyttalerne er ikke nådige der de sender skarpe smell rett gjennom ørevoksen.
For en som aldri har opplevd krig utenfor skjermen, gir støyet en form for hyperrealisme som forstyrrer på både godt og vondt.
Brummende britiske Spitfire-fly står i kontrast til de terroriserende hylene fra Messerschmittene.
De tyske flyene fremkaller de samme grøssene jeg innbiller meg at kinopublikummet i 1977 opplevde av TIE-fighterne i «Star Wars».
Man kan ikke annet enn å holde seg for ørene i solidaritet med soldatene.
Og når de er under vann holder man pusten med dem.
«Dunkirk» er et intenst stykke krigsfilm som man opplever med hele kroppen, en slags søsterfilm til de første 40 minuttene av «Saving Private Ryan», om du vil.
Her går regissør og manusforfatter Christopher Nolans hektiske og montasjepregede fortellerstil hånd i hånd med kaotisk strid.
Dette markerer første gang han baserer en film på virkelige hendelser, og etter alt å dømme bør han begi seg ut på dette oftere.
Historie er en passende tvangstrøye for en fyr som ofte overkompliserer fiksjon.
Bare se til «Inception» (2010) og «Interstellar» (2014), begge unike filmer, men ikke alltid så smarte som de gir seg ut for.
Fokuset i «Dunkirk» er kollektivt: en felles kamp for overlevelse, enten den er desperat eller stoisk, og dugnadsånden i redningsarbeidet.
Rollefigurene i «Dunkirk» er nærmest uviktige, og det gjør at hjertet ikke alltid er like investert.
For synet er filmen enestående.
Hoyte Van Hoytema, som har tatt klassereisen som fotograf på den norske komedien «Svidd Neger» (2003) til å skape episke utsnitt i filmer som «Her» (2013) og nevnte «Interstellar», finner stillferdig skjønnhet i kaos.
Drevet stort sett av visuell historiefortelling, er «Dunkirk» like mye hans som den er Nolans.
Både gatekampen, strandbombingen og den luftbårne krigen er like vakkert som det er voldsomt avbildet.
I motsetning til Nolans mer komplekse historier, er ikke «Dunkirk» like inviterende til gjensyn, om kanskje annet enn for det filmfaglige.
Men som ren krigskildring, og som filmatisering av den viktigste fjellvettregelen («det er ingen skam å snu»), er den i det minste en helt unik engangsopplevelse.
SANDEEP SINGH
| 1
|
112021
|
Svart frihet:Bokanmeldelse:
Colson Whitehead
«Den underjordiske jernbanen»
«Den underjordiske jernbanen» klarer kunststykket å skape en original ny vri på det mørkeste kapittelet i USAs historie – slavetiden.
Ikke rart Barack Obama og Oprah Winfrey har trykket boken til sitt bryst.
Til å begynne med virker fortellingen om den egenrådige slavejenta Cora – tredjegenerasjons afrikaner på en bomullsplantasje i Georgia – velkjent, nesten stereotypisk i sin fremstilling av hvite og svarte i sørstatene på midten av 1800-tallet.
Onde, sadistiske plantasjeeierne mot undertrykte svarte slaver.
Dette har jeg lest og sett før gjort, tenker jeg, i utallige bøker og filmer, fra Toni Morrisons «Beloved» til Solomon Northups «Twelve Years a Slave».
Men så skjer det noe.
Leselysten?
Ti 10 krimbøker å sjekke ut
Sammen med medslaven Caesar, forsøker Cora å flykte fra plantasjen og komme seg til fristatene i nord.
Etter en heseblesende flukt gjennom omkringliggende sumpområder, kommer de to rømlingene frem til målet – Den underjordiske jernbanen.
I virkeligheten var dette kallenavnet på nettverket som hjalp slaver på veien til frihet.
I Colson Whiteheads roman er jernbanen derimot høyst reell, med ekte damplokomotiver, skjulte stasjoner under jorden og hemmelighetsfulle stasjonsmestere som risikerer livet for å hjelpe.
Bruddet med realismen er underliggjørende og forfriskende, og det er denne sjangerblandingen, der science fiction og fantasy møter den mer tradisjonelle, realistiske lidelseshistorien, som gjør denne romanen så annerledes og befriende.
Lest?
Vill budkrig om norsk vagina-bok
Herfra og ut er «Den underjordiske jernbanen» en historie om tilpasning til stadig skiftende omstendigheter og den store, underliggende drømmen om ekte frihet.
Cora møter på de ulike stoppestedene forskjellige strategier for å undertrykke og kontrollere den svarte befolkningen.
Fra eksperimenter med rasehygiene til den reneste utryddelsespolitikk.
Som slavefangeren Ridgeway betror henne:
«Dere må ikke bli så vellykkede at dere utkonkurrerer oss.»
Les også:
Her er 5 boktips til barna i sommer!
Whitehead har skrevet en spennende, rørende og språklig raffinert roman, som med en original vri på historiske kjensgjerninger forteller noe viktig om hva det betydde og fremdeles betyr å være svart i USA.
GABRIEL MICHAEL VOSGRAFF MORO
Lese i ferien:
10 perfekte sommerbøker!
| 1
|
112022
|
Filmanmeldelse «War for the Planet of the Apes»:Prima primatkrig!
Sommeren er sesongen for filmer som egner seg til popkornfråtsing.
«War of the Planet of the Apes» er mye mer enn det.
ACTION/DRAMA/SCI-FI
«War for the Planet of the Apes»
USA.
12 år.
Regi:
Matt Reeves
Med: Andy Serkis, Woody Harrelson, Steve Zahn, Karin Komoval og Amiah Miller.
Det har ikke vært vanskelig å la seg rive med av historien om Caesar, lederen av aperevolusjonen.
Denne trilogien, som har lagt et nytt grunnlag for hvordan verdenen Charlton Heston kræsjlandet på i klassikeren «Apeplaneten» (1968) ble til, har til nå vært en inderlig nyfortelling uten tidsforviklinger.
Bare regnvær?
Disse filmene kan du glede deg til i sommer
Både «Rise» og «Dawn» har vært storslagne blockblustere, men spesielt sistnevnte mistet intensiteten ved å ikke stole på Caesar og hans primatvenner som sterke nok til å drive historien på egenhånd.
Den feiget ut ved å gi for mye plass til snille og flate menneskeskikkelser med et eget b-plott.
Regissør Matt Reeves går ikke i den fellen igjen.
«War for the Planet of the Apes» titter tett på den nå grående og klokere Caesar, som siden sist har gått fra å stokke sammen ord til enkle setninger, til å nesten være like artikulert som menneskene som ønsker ham død.
Men når sjefsjimpansen blir frarøvet det kjæreste han har, vekkes hans primale instinkt.
Caesar går i ustoppelig vendetta-modus.
Leste du?
Woody Harrelson vil selge marihuana på Hawaii
Hevnhistorien er visuelt og følelsesmessig fortalt i god western-tradisjon, med en fargerik gjeng som legger ut på en skjebnesvanger reise til fots (og hender), storslåtte landskap og med et tett fokus på den følelsesladde kampen til Caesar, som for anledningen prater som Clint Eastwood.
Hans indre konflikt, frykten for å bli som hans avdøde nemesis Koba, og den ytre, beskytte kolonien og berge restene av livet sitt, klarer å holde hjertet ditt som gissel i over to timer.
«Wonder Woman»:
– Spektakulær, men komplisert
De følelsesmessige høydepunktene lurer rundt hvert hjørne, og lille Cornelius, den stumme menneskejenta Nova og den nevrotiske sjarmøren Bad Ape gjør det enda lettere å investere sjelen sin i denne høyst minneverdige opplevelsen.
Men dette er også motivert krigsaction av ypperste klasse.
Ordspillet fra VGs anmeldelse av den forrige filmen, «Apekalypse Nå!», kommer faktisk enda mer til rette her.
Og ikke bare som «Ape-pocalypse Now!»-graffiti i bakgrunnen, men også den psykopatiske obersten, flott spilt av en behersket Woody Harrelson, er en desperat personifisering av General Kurtz’ groteske tanker.
Det er riktig nok apenes nyanserte kroppsspråk og spesielt Andy Serkis’ beste «motion capture»-skuespill hittil som løfter filmen til det enestående.
Dette bør være en vekker for det litt sidrumpa Oscar-akademiet for å endelig ta digitalt glasert skuespill seriøst.
Serkis fortjener i det minste en nominasjon for sin knallsterke hovedrolle her.
«Grusomme meg 3»:
Gru og kortvarig glede
Den største honnøren går til Reeves, som skaper en såpass dyp kjærlighet for de behårede figurene at man ikke kan annet enn å glede seg over menneskenes gryende utslettelse.
Det er på ett vis litt forstyrrende, men mest av alt en vakker prestasjon.
Se denne, med popkorn i en hånd og noe å tørke tårene med i den andre.
SANDEEP SINGH
| 1
|
112023
|
Filmanmeldelse:Brannmann Sam:
– Action uten handling
«Brannmann Sam» er som en barnevennlig demonstrasjonsvideo i sikkerhet og beredskap: informativ og kjedelig.
Barnefilm / Animasjonsfilm
Brannmann Sam.
Besøk fra verdensrommet
Storbritannia.
Tillat for alle.
Regi:
Gary Andrews
Med: Alex Lowe, Harriet Kershaw, Jo Wyatt, David Carling, David Tennant.
En barnefilm som nesten utelukkende handler om sikkerhet og beredskap gir assosiasjoner til totalitære regimer med strengere indoktrineringspraksis enn Storbritannia – opprinnelseslandet til den folkekjære og hjelpsomme brannmannen Sam.
Heldigvis er filmen med undertittelen «Besøk fra verdensrommet» såpass budskapsløs at det aldri vil være fare for noen hjernevasking dersom du lar barna dine se den.
I den knøttlille landsbyen Pontypandy har innbyggerne tilgang på alt man kan drømme om av toppmoderne redningsutstyr.
De har et splitter nytt helikopter, velutstyrte brannbiler, droner, en racer-luftputebåt og en høyteknologisk operasjonssentral.
Les også:
Brannmann Sam-karakter tråkket på Koranen - episode tatt av luften
Det påkostede redningsutstyret kommer godt med når lille Georg faller i elva etter å ha blitt overrasket av en flygende tallerken.
Alt tyder på at grønne marsboere har inntatt Pontypandy, og dagliglivet i byen blir snudd på hodet av det mystiske utenomjordiske besøket.
Innbyggerne kappes om å få tatt et bilde av de grønne romvesenene.
Dette for å bli intervjuet av stjernereporteren Buck Douglas, fra tv-programmet som jakter på romvesener, i beste «Åndenes makt»-stil.
«Brannmann Sam» passer godt for barn som er opptatt av utstyr og motoriserte kjøretøy.
For de som ikke bryr seg like mye om nærbilder av helikoptre, firehjulinger og vannscootere, er det lite å hente.
Vel handler historien om kommersielle krefter og sensasjonspregede medier som prøver å tjene penger på naive landsbyboere.
Men handlingen i filmen blir forutsigbar og gjentakende, selv for en femåring.
Hva angår selve brannmann Sam er det ikke mye vi får se til ham.
Filmen forutsetter fullt og helt at barna kjenner til legendestatusen fra før av, og hans bidrag til filmen er noen veldig få replikker og et mimikkløst ansikt.
Sam er kanskje et slags forbilde fordi han klarer å tenke kritisk når «alle» andre er sikre på at det foregår en rom-invasjon.
Ellers er det lite som gjør verken ham eller noen andre i Pontypandy-universet til noen særegne eller spennende karakterer.
| 0
|
112025
|
Konsertanmeldelse:The Weeknd
En ganske hverdagslig sak.
KONSERT:
The Weeknd
STED:
Bergenhus Festning
PUBLIKUM: ca. 15 000
Hedonist.
Nihilist.
Posør.
Hedersbetegnelsene er mange når man skal omtale Abel Tesfaye.
At han skulle være småforvirret og nesten fraværende på scenen er ikke en av dem.
Det er han derimot i Bergen.
Det vil si:
Han gauler noen innøvde fraser om «It feels so good to be back in Norway», «Jump!» og «you guys look so beautiful tonight».
Les også:
Selena Gomez og The Weeknd viser sin kjærlighet
Men showet hans, som forøvrig er forunderlig kort og over på en knapp time, baserer seg på ett eneste triks.
En enorm lysrigg som løfter og senker seg over scenen, som et svært trekantet romskip med fargetoninger tilpasset låtene.
For det meste rødt og blått.
Noen ganger lilla.
Sjekk anmeldelsen:
The Weeknd i Oslo Spektrum
Synger fantastisk
Det blide bandet han har med seg, som passende nok introduseres midt i «Die For You», er stuet bort i den ene halvdelen av scenen.
Som om de prøver å komme seg fortest mulig av når greia er ferdig.
Helgepappa sjøl, The Weeknd, synger selvsagt upåklagelig.
Både når han faktisk bruker mikrofonen, og når tapen bak bidrar til å bygge ut stemmen, legge inn Future og Ty Dolla $ign eller til slutt synge refrenget for ham på «Secrets».
Plateanmeldelse:
The Weeknd – «Beauty Behind The Madness»
27-åringen er en overutviklet og sjokkerende imponerende Michael Jackson-imitator vokalt.
Både de høyeste falsettene, tempoet og fraseringen er imponerende, Derimot er han ikke i nærheten av Jackson som danser eller showmann.
Skremt
Han ser mest av alt ut som en skremt fyr med altfor stor dongerivest, som ikke helt vet hva han skal tro om denne suksessen som startet med at han ga bort musikken sin gratis.
Og som prøver å gjøre det beste ut av at han er på en altfor stor scene.
Så du?
The Weeknd på catwalk med eksen
Det hjelper ikke at den nordiske sommeren viser seg fra sin minst konsertvennlige side og lyser klart og mildt mot alle de mørke og mystiske animasjonene som åpenbart skal skape følelsen av noe intimt, klubbete og forførerisk.
I stedet står og faller opplegget på en kar som har noen tidvis fantastiske, noen ganger for likelydende, låter som han klarer å gjenskape helt greit live.
Og noen ganger ikke dét en gang.
Fikk du med deg?
The Weeknd i studio med norsk stjerne
De første låtene skaper riktignok en sinnssyk respons, og nesten-avsluttende «I Can Feel It Coming» med påfølgende «The Hills» klarer virkelig å løfte den fremdeles blå 22.45-himmelen og gjenskape det rusentusiasten og engangsliggfanatikeren faktisk kan gjøre.
Heteste på en stund
Publikumsresponsen er uansett sterkere enn på mange år på Bergenhus festning.
Noe som sannsynligvis henger sammen med at The Weeknd også er den mest aktuelle og «på høyden» artisten som har vært her siden Kanye West og Rihanna var innom, hver for seg, i 2011
Begge de to klarte på sitt stjernevis å by på noe mer enn bare et show og en kul lysrigg.
Her var ikke en gang lysriggen særlig kul.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
112028
|
TV-anmeldelse «Vikingane», sesong 2:Strutter av selvtillit
Villere og enda mer selvsikkert gjensyn med våre forfedre.
«Vikingane», sesong 2.
Norsk komiserie.
Kommer på NRK til høsten.
Regi:
Jon Iver Helgaker og Jonas Torgersen.
Med:
Nils Jørgen Kaalstad, Marian Saastad Ottesen, Jon Øigarden, Kåre Conradi, Silje Torp m.fl.
«Vikingane» fikk den suksessen serien fortjente, så overraskelsen var ikke stor da det ble kjent at sesong to var på trappene.
Andre sesong strutter av selvtillit og tør i enda større grad å ta kniven helt ut av sliren og gyve løs.
Arvid er blitt høvding i landsbyen etter å ha beseiret Jarl Varg.
Orm, Rufus og Liv er på flukt mot Roma uten at retningssansen helt har vært skrudd på de to månedene de har vært på vei.
Jarl Varg er enda galere, enda mer hevngjerrig der han ligger nede uten hender og blir matet.
Jon Øigarden er helt ustoppelig i rollen!
Han har fått seg en lite funkskjonell Knerten-lignende protese, og på hjemmebane i hovedkvarteret hans murres det blant undersåttene.
Les også:
Engelsk «Vikingane» solgt til Netflix
«Vi trenger et tydelig hvorfor – og en prosess for å finne kjerneverdiene» foreslår Haakon, som har posttraumatiske stresslidelser etter forrige tokt.
Moderne problemstillinger i en førmoderne tid altså, slik vi kjenner det fra den første sesongen.
Dialogen er til tider hysterisk morsom, det er tydelig at manusforfatterne har gått flere runder for å skru til og dytte det hele «over toppen» på riktig måte.
Heldige er de også som har et rent kremlag av skuespillere til å levere replikkene, og de spiller hverandre gode, som under mytteriforsøket/verdiprofilstrategimøtet hos Jarl Varg.
Det sier litt om TV-serienes status for tiden når man har klart å samle så mange gode skuespillernavn til en crazyhumor-serie.
Helt åpenbart at hele ensemblet har storkost seg under innspilling, det smitter over på oss i sofakroken.
Og så ser det hele så storslagent og flott ut - det overrasker meg ikke om det snart kommer utenlandske busslaster med «Vikingane»-fans til Avaldsnes hvor serien ble spilt inn.
Serieskaperne klarer denne gang i enda sterkere grad å levere «episk og dust», som de lovet før første sesong.
PS:
VG så en ikke helt ferdigstilt «work in progress»-versjon av serien under filmfestivalen i Haugesund.
| 1
|
112030
|
Anmeldelse:Drammens stolthet
Er du sulten i Drammen skal du spise på Frukt & Grønt.
Drammen er ingen typisk helgedestinasjon for restaurantelskere.
Mitt lengste besøk i Drammen før kveldens middag var i forbindelse med et nattogstopp på vei fra Bergen.
Jeg er så lite kjent i området at sist jeg var på gjennomreise kjørte jeg meg bort.
Byens kulinariske tilbud hører vi lite om, men den trendy nabolagsrestauranten Frukt & Grønt snakkes det om helt inn i Tigerstaden.
Innenfor de grønne fløyelsgardinene i vindfanget kan man begynne å ane hvorfor også oslofolk føler seg hjemme.
Fra polert betonggulv og eksponerte ventilasjonskanaler til nakne lysstoffrør i taket og alt derimellom er interiøret nokså likt det du ofte finner i Oslo øst.
Småbordene i lyst treverk og den markante vinbaren midt imot inngangen har likevel sin sjarm.
Akkompagnert av hvite vegger med småfliser opp til skulderhøyde minner lokalet litt om en slakterforretning fra midt på 1970-tallet.
Menyen er strålende enkel.
Et svært fokusert utvalg av to forretter, to hovedretter og to desserter kan enten bestilles hver for seg eller kombineres til en treretter for 450 kroner.
Vår spesielt kompetente og ikke minst faglig trygge servitør forteller oss at disse rettene byttes ut ofte.
Dette er selvsagt nøkkelen til suksess med en slik begrenset meny.
På den måten sikrer man at stamgjester får variasjon i valgmulighetene over tid, mens kjøkkenet kan konsentrere seg om å perfeksjonere få retter av gangen.
Dette valget er vellykket, for maten er velsmakende og holder høyt, om ikke førsteklasses nivå.
Serveringen er allikevel kveldens første høydepunkt.
Frukt & Grønt er et uformelt spisested.
Likevel er alle serveringspersonalets bevegelser gjennomtenkte.
I tillegg til deres gode kjennskap til både meny og drikkevarer dirigerer de gjestene inn på et spor hvor de vet at publikum vil trives.
Hvis de i tillegg tok seg tid til å le eller i det minste knise av nabobordets halvtørre vitser hadde servicen vært fullkommen.
Kvelden byr også på flere kulinariske høydepunkt.
Aller best er en forrett av pannestekte asparges med god tyggemotstand, servert med en mør og salt serranoskinke.
Ristede gresskarkjerner er drysset over det hele for å gi en knasende tekstur, mens et luftig, men fyldig skum laget på den lokale osten Holtefjell binder rettens øvrige komponenter sammen.
En enkel kalvetartar med habanero-majones, syrlige og syltede grønne jordbær er dekket med finrevet Hadelands-cheddar fra ysteriet på Thorbjørnrud Hotell.
Sammen blir det kremet og rikt.
Selve tartaren er kun tilsmakt med salt og pepper, mens majonesen har et markant sting.
Begge dessertene faller også i smak.
Likevel er den med så vel friske som syltede jordbær og en sitron- og ingefæriskrem min personlige favoritt.
Måltidets største utfordring er hovedretten.
Dagens fangst som er en slags fattigmannspaella laget på risoni med hjerteskjell, blåskjell, scampi og en irrgrønn løpstikke- majones.
Det er en flott rett med masser av smak.
Risonien, som er en liten risformet pasta, er kokt med akkar i vannet og har en dyp smak av sjømat som danner bakteppe for resten.
Majonesen byr på et behagelig taktskifte med sin krydrede karakter.
Retten er mektigere en jeg først antok, men to blåskjell og like mange hjerteskjell er ikke nok proteiner til en hovedrett.
Dette vet kjøkkenet og har lagt til tre mellomstore scampi fra andre siden av jordkloden for å kompensere.
Ikke bare passer denne frossenreken fra Asia dårlig i en rett som heter Dagens fangst.
Den harmonerer heller ikke med resten av menyen som i stor grad benytter seg av lokale råvarer som ostene Holtefjell og Hadelandscheddar, ølet Eiker Floral og kylling fra Holte gård.
Jeg klarer ikke forstå hvorfor de ikke i stedet bruker akkaren som likevel har satt sitt preg på smaksbildet gjennom risonien.
Den andre hovedretten holder ikke samme høye nivå.
Den er god, men oppleves mer hverdagslig.
Likevel er valget av reker kveldens eneste virkelige blemme.
Et unødvendig feilskjær som jeg har valgt å trekke for.
Prisnivået er fornuftig og passer godt til stedets uformelle profil.
Det er i det hele tatt et utmerket spisested.
Frukt & Grønt er absolutt en restaurant drammensere bør både bruke og skryte av.
| 1
|
112033
|
Konsertanmeldelse:Cashmere Cat, Øyafestivalen
Når katten kommer hjem danser musene for harde livet.
KONSERT:
Cashmere Cat
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 5000
Foran fem tusen hoder som har skvist seg sammen i Sirkus-teltet på fredagskvelden, står den ellers beskjedne Magnus August Høigberg oppå miksebordet og brisker seg med lyden av «Wolves».
Les også:
Superstjernene elsker Cashmere Cat
Alt man har å dømme etter er silhuetten hans i høyden mot en knæsj rosa bakgrunn, men det rake kroppspråket hans, som til vanlig består av å skjule seg bak luggen, tyder på at det sannsynligvis er hans stolteste samarbeid som smeller ut av anlegget.
Det er et følelsesladd øyeblikk, ikke bare på grunn av den hjemsøkende falsetten og groteske bassen som rister teltet.
Plateanmeldelse:
Cashmere Cat - «9»
For ti år siden intervjuet jeg Høiberg på gutterommet i Halden, der han fantaserte om en karriere som musikkprodusent.
På toppen av drømmelisten da var å jobbe med Kanye West.
Så seiersdansen til «Wolves» er på sin plass.
Men den stolte og prisbelønte DJ-en vet også hvordan man skal beverte en rave.
Fra han åpner med «Night Night» til den utvidere remiksen av «Do U Like Drugs», føles hele settet som å få grisebank av sukkerspinn.
De sirupsøte akkordene kombinert med dunkende solarplexus-kilende bass gjør fredagens avslutningssett til et rosa inferno.
Så du?
Obamas datter på Cashmere Cat-konsert
Han sklir innom tribal house, «Sommerflørt», et overraskende innslag med ATBs «Till I Come» og en djevelsk rave-sak som kunne ha vært et dystert easter-egg fra «Mortal Kombat»-spillene.
Danseringene plopper opp som frosker i mengden og beruselsen når sitt klimaks med Ariana Grande-samarbeidet «Quit», der det nærmest oppstår en unison eufori i teltet.
Settet domineres selvsagt av hans egen kattalog, med en tidlig utblåsning av «Mirror Maru» og en ertende oppbyggning av «Trust Nobody» som dessverre hopper av i svingen og leder til et litt hakkete antiklimaks.
De litt for lange pustepausene mellom hvert drop er det eneste å utsette på showet forøvrig.
Cashmere gjør opp for det når lyden plutselig kuttes og alt går i svart og etterlater et perpleks publikum.
Man rekker å tenke på hvilken bane man skal rekke, før den deilige bassen kommer tilbake og sender settet rett hjem.
Oh kitty, kitty!
SANDEEP SINGH
| 1
|
112034
|
Glimrende om 22.juli-tematikk:Bokanmeldelse:
Jan Kjærstad:
«Berge»
I «Berge» vrir og vrenger Jan Kjærstad på noen av de største mytene, traumene og arketypene i nyere norsk historie.
Resultatet er en av hans sterkeste romaner noensinne.
Hvilke motiver har vi egentlig for å opptre som vi gjør når vi står overfor avgjørende valg?
Hvordan preger et kollektivt sjokk oss som enkeltpersoner?
Hvor mye er vi styrt av selvrefleksjon, og hvor mye er ekte engasjement i verden utenfor oss selv?
Fått med deg?
Wassmo-oppfølger:
Får jorden til å riste
Det er eksistensielle spørsmål som legges på bordet når Jan Kjærstad nå har skrevet en roman fylt til randen av 22. juli-assosiasjoner.
Det er et dristig prosjekt, men som leser føler jeg meg hele veien trygg på at forfatteren vil lande dette på en litterært overbevisende måte.
Kjærstads revansj:
«Jeg var på nippet til å begynne å se på jobbannonser»
23. august 2008 blir Arbeiderpartikjempen Arve Storefjeld funnet bestialsk myrdet på familiehytta i Nordmarka sammen med sin kone, datteren Gry, hennes franske kjæreste og kjærestens ni år gamle datter.
De har alle fått strupen skåret over, og fremgangsmåten får naturlig nok terroralarmen til å kime.
Høstens bokombe:
Helga Hjorths hevnroman om søsteren Vigdis Hjorth
Storefjeld var en klassisk Arbeiderpartipamp, fremstilt som en slags krysning av Thorbjørn Berntsen, Martin Kolberg og Kjell Opseth.
Med plenty av både beundrere og motstandere, alle fylt av sterke følelser for eller imot mannen.
Likevel er det ingen som får seg til å tro at motivet for drapet kan finnes i hans nærmeste omland, blant en av oss.
Alle peker heller utover, mot et ganske diffust «terrorist»-spor.
Når drapene skjer, har journalisten Ine Wang nettopp lagt siste hånd på en biografi om Storefjeld, og første del av boken er fortalt gjennom hennes øyne.
Ine Wang får sin egen rolle i dekningen av denne nasjonale katastrofen, og jakten på innfallsvinkler til en «story» fører henne til Nicolai Berge.
Han tilhører selv en annen ledende Arbeiderpartifamilie, og han har vært kjæreste med Storefjelds myrdede datter Gry.
Hun som var spådd en lysende politisk fremtid, i skarp kontrast til Nicolai selv som bare kan vise til en lite vellykket forfatterkarriere.
Hva var egentlig historien bak forholdet deres, og hvorfor skriver Berge i dag en blogg med beinhard kritikk av Arbeiderpartiet?
Tilbake etter «Mors gaver»:
Sjekk ut Cecilie Engers nye roman
Bokens andre fortellerstemme tilhører den enslige tingrettsdommeren Peter Malm, som lever et liv «uten innsyn», avgrenset av sine plikter på Tinghuset, sin forkjærlighet for perfekte cocktails og sitt evigvarende bokprosjekt om «rettferdighetens ABC».
Han ser på seg selv som en mann utenfor tiden, en flanør og observatør som likevel får vekket en helt ny interesse for livet rundt seg når han ganske overraskende blir utnevnt til dommer i saken om Storefjeld-drapene.
Det skal vise seg å stille helt nye krav til hans intellektuelle handlekraft og engasjement.
Kjærstad om «Erobreren»:
- Det er mye jeg savner
Og da nærmer vi oss bokens avslutning, som er fortalt med stemmen til tittelpersonen Nicolai Berge.
Politikersønnen som tenker som en forfatter som hele tiden leter etter de meningsgivende historiene.
Og med en gjennomtrengende analyse av AP-kulturen; fascinasjon kombinert med desperat lengsel etter nye visjoner.
Fremstillingen av AP/statsbyråkratiet som et uhyre som skaper og ødelegger menneskeskjebner er litterært vurdert nifst presist.
Nicolais karakteristikk av sitt livs kjærlighet Gry er også nådeløst ærlig:
«Hun skjulte sin middelmådige begavelse med selvsikkerhet og frekkhet».
Boken bygger altså opp til den avgjørende rettsaken mot den antatt ansvarlige for drapene, en rettssak der tingrettsdommer Malm for alvor trer i karakter.
Men selvsagt er Kjærstad en alt for avansert forfatter til at han legger noen endelig skyldkonklusjon på bordet.
Isteden slutter boken like før det som kunne blitt et dramatisk høydepunkt.
Helt ekte spenning:
Jonas Bonniers roman om Helikopterranet
Dette er ikke en roman om 22. juli, selv om alle referansene er til stede både direkte og indirekte.
Vi er på Utøya og i resepsjonsområdet til høyblokka, vi er vitne til blomsterdemonstrasjoner og visesang, rettssaken etter drapene finner sted i sal 227, og vi leser om alle de mer eller mindre treffsikre aviskommentarene som vil forklare en nasjonal katastrofe.
Men først og fremst er «Berge» en roman om alle følelsene, refleksjonene og erkjennelsene en slik katastrofe igangsetter både hos den enkelte og i det kollektive.
Fortsatt ferie?
Her er 10 perfekte sommerbøker!
Jan Kjærstad har funnet det helt riktige grepet når han tar fatt i det kanskje vanskeligste temaet en norsk samtidsforfatter kan skrive om.
«Berge» er blitt en roman som er både umiddelbart spennende og intellektuelt utfordrende.
I tillegg til bokens hovedtema deler Kjærstad raust ut litterære godbiter om alt fra David Bowie og Grünerløkka på 1980- og 90-tallet, til norsk nasjonalromantikk og Gustav Mahlers symfonier.
Jeg tar sats og utroper med dette «Berge» til en sikker vinner bokhøsten 2017!
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112036
|
Bokanmeldelse:Elena Ferrante:
«Den dunkle dottera»
Vi leser Elena Ferrante baklengs i dette landet.
Men det gjør ingenting, med en slik forfatter som griper fatt i leseren så det sitrer i kropp og sjel.
Det er en stor, liten begivenhet når det utgis en ny roman fra Samlaget med Elena Ferrante, «Den dunkle dottera», oversatt i Kristin Sørsdals vakre nynorske prosa.
Tidligere i år utkom «Svikne dagar».
Og Sørsdal er i full sving med oversettelsen av den tredje av romanene Ferrante skrev før verdenssuksessen «Mi briljante venninne» og resten av Napoli-kvartetten.
Forrige bok:
Som hun kan skrive, Elena Ferrante!
Storyen er enkel, men, som alltid hos Ferrante, full av gåter og lag på lag, raffinert finurlig.
En voksen kvinne, Leda, er i 40-årsalderen, et dedikert universitetsmenneske, belest og kunnskapsrik professor i engelsk litteratur i Firenze.
Døtrene har nylig reist til faren i Canada, og Leda gleder seg over den ro hun skal få.
Hun reiser på ferie til en liten by sør i Italia, for å forberede undervisningen til høsten, for å bade og hvile.
Bakgrunn:
Les alt om mysteriet Ferrante
Det gjør hun da noen dager, finner en fredelig strand, får en arbeidsrytme med lesing, arbeid og bad.
Langsomt blir hun oppmerksom på en ung mor og en datter, Nina og Elena, og deres nære forhold.
Elena og moren leker med en tøydukke (!), igjen og igjen, fantasifullt og nydelig.
Leda observerer den store familien rundt henne, høylydte og fargerrike fra Napoli, hennes egen bakgrunn.
Leda omgås dem på ulike tilfeldige vis, og møtet med Nina og Elena virvler opp Ledas eget liv, ja blir en konfrontasjon med de valg Leda har gjort i livet.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
Ukene i badebyen sør i Italia blir ganske annerledes enn tenkt for Leda som midt oppe i det hele stjeler Elenas tøydukke.
At dukken blir borte skaper drama alle vegne.
Romanen er kun på 150 sider, løfter både varsomt og voldsomt fram forholdet mellom mor og barn, følelsesladde minefelt mellom generasjoner, mann-kvinne.
Navnegalleriet i denne lille romanen er langt på vei de samme som i Napolikvartetten, konstellasjoner, intriger og konflikter mange av de samme.
Denne lille romanen er på et vis som en sterk og vakker skriveøvelse før Ferrantes Napolikvartett – som hun neppe forutså komme.
Mest solgt:
Ferrante en av fjorårets mest solgte
For leseren er her et både bevegende og fornøyelig gjensyn med elskere, ektemenn, svigermødre og machomenn i familiene, som er verdenskjent gjennom Napolikvartetten – som utkom flere år senere.
Men dette persongalleriet og famliehistoriene finnes altså i romanene før dette bokverket, i en annen tapning, versjon, en annen omdreining.
Å lese Ferrante via Sørsdal er nok en gang, med «Den dunkle dottera», en stor liten leseropplevelse.
| 1
|
112037
|
VG tester nye Flesland:Terningkast fem for en flott og funksjonell flyplass
FLESLAND (VG)
I dag jubler bergenserne over nye Flesland.
Det har de all mulig grunn til, mener VGs mangeårige reisejournalist Mona Langset.
Den nye terminalbygningen er lys og lekker og nærmest et arkitektonisk smykke i seg selv.
Glass, grått, hvitt og lyst treverk.
Men det var ikke det passasjerene jeg snakket med på åpningsdagen var mest opptatt av.
Det var køene.
Endelig skal det bli slutt på dem.
Med den nye terminalbygningen har Flesland fordoblet kapasiteten, og kan nå ta opp 10 millioner passasjerer i året.
Og de 10 millionene trenger ikke stå som sild i tønne.
Arealet er nesten firedoblet, fra 22.000 til 85.000 kvadratmeter.
Førsteinntrykket i den nye avgangshallen er «overveldende lys og luftig» med vinduer fra gulv til tak i begge ender
Andreinntrykket er «strømlinjeformet.»
Funksjonene er plassert slik at du beveger deg rett frem mot gate etter hvert som du sjekker inn, leverer bagasje og går igjennom sikkerhetskontrollen.
Altså:
Først innsjekkingsautomatene.
Deretter bagdrop, og så videre rett frem til sikkerhetskontrollen.
Bagasjen tar heisen ned i kjelleren, så det er ikke lenger noe tverrgående transportbånd bak skrankene.
«Båser» i sikkerhetskontrollen
Sikkerhetskontrollen skal også gå mye raskere nå.
Inntil 12 sluser kan opereres samtidig.
Fikk høre en vandrehistorie på Flesland i dag:
Hver gang køen sto helt ut på gaten, pleide bergenserne å si at det var trøndere på jobb i sikkerhetskontrollen, siden det tok så uendelig lang tid.
I dag ledes passasjerene inn i hver sin «bås» ved båndet som kjører håndbagasjen inn til gjennomlysning, lignende systemet på nye Gardermoen.
Plastboksene spretter opp på undersiden, så det er bare å plukke opp en boks og sende håndbagasjen gjennom kontrollen.
Mye på nye Flesland minner om nye Gardermoen.
Så står også samme arkitekter bak utbyggingene av landets største og landets nest største flyplasser: Nordic Office of Architecture.
Arkitekturen er ren og enkel, uten noe dill.
Det største kunstverket i avgangshallen, er en film av norsk natur som dekker hele den ene kortveggen.
I likhet med Gardermoen har Flesland nå fått avgang og ankomst i ulike etasjer.
Og det er kollektivtransport til døren.
Bybanen som åpnet i april, har endeholdeplass i underetasjen.
Få stoler på utsiden
Det er luftig og flott, men likevel ett lite minus ved avgangshallen før sikkerhetskontrollen:
Er du dårlig til beins er det få stoler å hvile seg på.
Etter sikkerhetskontrollen er det flere stoler.
Men vær obs på at det som kan ligne «free seating» på plattformen over Fiskeriet, Starbucks og Joe & the Juice, i virkeligheten er stoler og bord som hører til disse spisestedene.
Når jeg spør de som jobber der om det er tillatt å sitte ned uten å kjøpe noe på spisestedene under, får jeg høre at de ikke får lov til å jage bort noen.
«Men du tar jo ikke med deg egen mat på kafé».
Så da er det like greit å velge for eksempel lenestolene foran SAS-loungen eller stolene og bordene bak klesbutikken Æra hvis du ikke skal kjøpe mat der.
Godt, men dyrt
I den nye avgangshallen er det 20 nye butikker og spisesteder.
I tillegg til de nevnte, blant andre Bølgen & Moi, og Northland.
Alle spisestedene har strømuttak i bordkanter, under bordplater, bak stolrygger eller skillevegger.
Trenger du å lade mobilen?
Du ser det kanskje ikke ved første øyekast, men det er stikkontakter og usb-innganger overalt.
Prisen for mat og drikke er som på flyplasser flest:
Generelt høy.
Du kan for eksempel få en liten salat med reker, ett egg, fire delte cherrytomater og et par agursksiver til 173 kroner.
Lite å bli mett av.
Eller en stor burger med tilbehør til 239 kroner.
Det smaker godt, men spesielt billig er det ikke.
Les også:
VG tester flyplassmat på Gardermoen
Kaffe ligger på godt over 30 kroner for en liten kopp de fleste spisestedene, men det er også mulig å få en stor kaffe til 25 kroner på Seven-Eleven.
Og du kan få grov eller fin bagett til under 90 kroner på Northland.
Reise med barn
Barnemenyer er det dårlig med.
Men de yngste passasjerene er til gjengjeld tilgodesett med mye boltreplass.
En egen avdeling med paradis på gulvet, lego for de minste, lenestoler for de store, mikrobølgeovn til å varme babymat, tepper til slitne kropper, og en robot som snakker (!) gjør flyplassen til en god start på reisen for småbarnsfamilier.
Enda yngre passasjerer har gjerne behov for å skifte bleie før flyturen, og utenfor dame- og herretoalettene er det egne store kombinerte stellerom og handikaptoaletter.
No-touch-toaletter
Toalettene er en historie for seg: No-touch.
Når du reiser deg fra toalettskålen, flusher vannet av seg selv.
Når du holder hendene under såpedispenseren, kommer såpen automatisk, og når du flytter hendene til kranen strømmer lunkent vann ut uten at du rører noe.
Tørkevinden starter selvsagt automatisk når du stikker hendene inn i hullet i veggen.
Utenriks fra gammel terminal
68 prosent av trafikken til og fra Flesland er innenriks.
Alle passasjerer må igjennom den samme sikkerhetskontrollen og inn i den nye terminalen.
Men mens de fleste innenrikspassasjerene også reiser herfra, må utenrikspassasjerene gå videre over en glassbro til den gamle terminalen.
Fortsatt skal noe innenrikstrafikk gå fra den gamle terminalen på hverdagene.
Men i helgene, når chartertrafikken er på sitt travleste, vil hele den gamle terminalen fungere som utenriksterminal.
Dermed blir det også bedre plass for dem som skal reise ut av landet.
På sikt skal også den gamle terminalen oppgraderes.
Men allerede i dag har Flesland blitt en veldig god start på reisen for vestlendinger som skal ut i verden med fly.
| 1
|
112038
|
Konsertanmeldelse:Sigrid Raabe, Øyafestivalen
Norges kuleste artist akkurat nå.
KONSERT:
Sigrid
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 4000
Sigrid er ikke som andre kommende popstjerner.
Ryktene sier at selv drevne jazzartister spiller «Plot Twist» og «Don’t Kill My Vibe» på øving og lydsjekk.
Selvsagt gjør de det.
20-åringens tilnærming til pop er morsommere, tøffere og mer intrikat enn hva man er vant til.
Den tar uvante vendinger i tradisjonell innpakning og klarer å fenge både hode og hjerte.
Les også:
Sigrids USA-turné koster flesk
Dette reflekteres ikke minst i scenepersonligheten Sigrid.
Hun synger over hele skalaen, samtidig som hun gjør hver eneste lille karatebevegelse til noe tøft og rytmisk presist.
Dessuten får hun alt til å se og høres så enkelt ut.
I motsetning til for eksempel Lana Del Rey kvelden før.
En mer naturlig sammenligning er måten Anneli Drecker drev Bel Canto gjennom onsdagens nittitallsminnesti på imponerende naturlig og behagelig vis.
Samlende og fokusert på samme tid.
Sjekk:
Elton John er fan av Sigrid
Mangt har vært diskutert om Sigrid Raabe siden hun var hypet til det sanseløse på årets Bylarm.
Da hadde hun etter undertegnedes mening ikke nok gode låter til å rettferdiggjøre forhåndsomtalen.
Konsertanmeldelse:
Sigrid på Bylarm
Etter en noe variabel EP og et stort samarbeid med Apple Music, kan det nesten se ut til at hypetoget likevel går i akkurat riktig hastighet.
Men kanskje ikke så fort som maskineriet bak skulle ønske.
Øyakonserten introduserer flere nye låter, og de man har hørt før fremføres bedre (var ikke den versjonen av «Plot Twist» strålende?).
Om man skulle savne noe, er det sanger fremført uten band.
De gangene jeg har sett Sigrid alene med piano har hun vist enda bedre hva hun har i seg.
Se også:
Sigrid får massiv ros av bransjetopper
Det er uansett et velkomponert sett, der til og med en litt svak sak som «Fake Friends» løfter frem sin indre kraftpopagent.
En følelse låten søker etter, men ikke helt finner i innspilt form.
Det er i så måte en mer – om man kan si slikt etter et snaut halvår – moden artist som står på den nest største scenen i Tøyenparken.
Selvfølgelig står hun på den største neste gang.
Det er ikke en gang et spørsmål.
| 1
|
112039
|
Imponerende biografi om sjimpansen Julius:Bokanmeldelse:
Alfred Fidjestøl:
«Nesten menneske.
Biografien om Julius»
Sannelig er det mulig – å skrive en god, medrivende og innsiktsfull biografi om en sjimpanse.
Ikke en hvilken som helst:
Det handler om Julius.
Sjimpansen Julius er Norgeskjendis.
Utallige avisartikler, TV-innslag og film er gjennom årene viet den største kjendisen i Dyreparken i Kristiansand.
Julius har egen innførsel i wikipedia, og er behørig omtalt på Dyreparkens hjemmeside.
Bildene av ham er utallige.
Historiene er mange.
Selve livet til Julius er ganske så velkjent for store og små her i landet.
Les mer:
Julius:
Et offer for kjendislivet (VG+)
Den lille sjimpanseungen fikk en vanskelig start.
Julius ble avvist av moren, faren var voldsom, og sjimpansen fikk sitt hjem blant mennesker, først hos legen Billy Glad, kone og barna, og deretter hos direktøren for dyreparken, Edvard Moseid, sammen med hans barn og familie.
Og å føre Julius tilbake til det som er sjimpanselivet, var vanskelig – og det beskrives inngående og fascinerende hos Fidjestøl.
Julius feiret jul «blant sine egne», skrev Fædrelandsvennen da Julius nok en gang satte seg på bakbeina og ikke ville være hos sjimpanseflokken, men ble hentet hjem til Moseid-familien.
Vi kjenner til Julius kjærlighetsaffærer, kjærester og barn – ja, ganske så mye.
Gudskjelov for denne boka:
Røff guide til bibelen
Man kunne forestille seg at en journalistisk biografi kunne blitt en overfladisk affære, basert på en ny vri av de utallige artikler og reportasjer som er laget gjennom årene.
Men så har altså den dyktige forfatteren og biografen Alfred Fidjestøl – som tidligere har skrevet om kunstnere og kulturinstitusjoner - akslet seg til å skrive om Julius med granskerens klo.
Fidjestøl skriver at nettopp denne sjimpansen er velegnet, fordi det er så mange ulike kilder til livet.
Det handler om nesten et menneske!
Og biografen omtaler sjimpansene som om de var mennesker, deres dyreverden omtales som om det var en menneskeverden.
Vanskelige sjimpanser beskriver som man beskriver vanskelige mennesker.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
Atferden har Fidjestøl gått inn i med stor nysgjerrighet og formidler fagkunnskap, internasjonal sjimpanseforskning, og han forsøker også å utforske hva som skjer i hodet på sjimpansen Julius.
Sjimpanser er sinte, sørger, er aggressive, voldelige, lykkelige, har moral.
Og Julius fikk førerkort til 18-års dagen.
Der er overraskende morsomt å få rekapitulert Julius lange liv og verden på et velskrevet nynorsk.
Samtidig er boken håndverksmessig imponerende.
Fidjestøl analyserer og behandler og skildrer Julius besværlige og kaotiske liv med respekt, som et menneske.
Fascinerende er de mange kildene som faktisk finnes til et dyr i en dyrepark, som Fidjestøl har funnet og brukt.
Lest:
Trekker prinsessebok etter massiv kritikk
For det første har Dyreparken rikelig med kilder, klipp og bilder, det finnes sladreoppslag i ukeavisene, i barne-TV, og det er brukt materiale fra veterinærer og fra obduksjonsrapporter.
Dessuten har det vært flust av folk å intervjue – dyrepasserne og vertsfamiliene har sine stunder i denne boken! - samt visuelt stoff.
Fidjestøl har hatt faglige konsulenter, så her er det mye å hente for de som er opptatt av biologi, zoologi og alt rundt rundt dyr i en dyrepark.
Dette er en bok, ikke bare om og for sjimpanseelskere, men om og for dyreelskere allment.
Og uventet interessant og morsom for biografiglade.
| 1
|
112040
|
Filmanmeldelse «Rivalene»:– En heftig klisjé
«Rivalene» hemmes av et stereotypisk plott og persongalleri.
Drama
«Rivalene»
Danmark.
Aldersgrense 12 år.
Regi:
Charlotte Sieling.
Med:
Søren Malling, Ane Dahl Torp, Jakob Oftebro
En nevrotisk men genial kunstner, en nemesis-aktig sønn, en vakker kone og en farlig elskerinne.
«Rivalene» er en gresk tragedie i full utfoldelse, men er dessverre så karikert at selv antikkens publikum ville ha rynket litt på nesen.
Man skulle kanskje tro at Charlotte Sieling, som både har regissert og skrevet manuset til «Rivalene», i hvert fall ville lekt seg litt med de klisjéfylte motsetningene som utgjør konfliktene og persongalleriet i filmen hennes.
For eksempel kunne hun latt filmens hovedperson Simon (Søren Malling) være en litt mindre parodisk utgave av den forslitte kunstnermyten – altså litt mindre forstyrret, alkoholisert og destruktiv.
Oftebro aktuell:
Disse seriene kan du glede deg til i høst
Alternativt kunne hun latt Simons 28 år gamle sønn Casper – for øvrig glitrende spilt av en dansktalende Jakob Oftebro – vært en litt mindre opplagt utfordrer til farens posisjon.
I det minste kunne hun latt filmens to kvinnelige hovedpersoner, hvorav den ene spilles av Ane Dahl Torp i rollen som Simons vakre men forsmådde kone, opptre som noe annet enn et rent seksuelt objekt, hvis eneste «personlighetstrekk» er å skamme seg over å eldes og å ikke ha barn.
Mesteparten av «Rivalene» foregår blant stillaser, lerreter, rødvin og desginmøbler, i det pulserende atelieret til Simon.
Filmen begynner med at Casper, som aldri har møtt sin verdenskjente kunstnerfar dukker opp for å bo hos ham.
Selv om Casper er full av forakt og motstand overfor faren som forlot ham da han var barn, har han selv skaffet seg en lysende karriere gjennom å tapetsere byens bygninger ulovlig, som den myteomspunne gatekunstneren «The Ghost».
Få minutter inn i filmen har man allerede sett blikkene som sendes mellom Casper og Simons elskerinne Lai.
Man har også skjønt at Ane Dahl Torps rollefigur Darling trenger mer stimuli enn hun får.
Resten av filmen er en oppvisning i hvordan alt man forventer at skal skje, skjer.
Når «Rivalene» kommer skjevt ut fra hoppet, hjelper det ikke at rollebesetningen og skuespillerprestasjonene tilsier en kjempesuksess.
Både psykologisk og innlevelsesmessig gjør Oftebro, Dahl Torp og Malling nemlig svært troverdige figurer.
Det er bare synd at filmen gir dem så lite å spille på.
| 0
|
112042
|
Filmanmeldelse:«American Made»:
– Utsøkt narkothriller
«American Made» suser rett inn i ledelsen av lettbeinte narkothrillere.
Thriller
«American Made»
Med:
Tom Cruise, Sarah Wright, Marko Caka
USA.
Aldersgrense 9 år.
Regi:
Doug Liman
I typiske narko-filmer er mange av elementene som regel de samme – det er variasjoner over penger, damer, skyting og bilkjøring.
Som regissør skal det derfor godt gjøres å finne på noe som ingen andre har gjort før innenfor denne tematikken, men «American Made» klarer nettopp dét.
Les også:
Tom Cruise skadet
«American Made» baserer seg på den sanne historien om piloten og narkosmugleren Adler Berriman Seal, også kjent som Barry Seal.
På 1980-tallet kjempet USA både en kamp mot narkotika, og en kamp mot kommunisme.
Roten til begge disse problemene befant seg i Mellom-Amerika.
Det var der narkotikaen kom fra, og det var der, i land som Nicaragua, at man fryktet kommunistene ville vinne fram, i en blodig og langvarig borgerkrig.
Mer:
Tom Cruise i stunt-mareritt
Det finnes en rekke konspirasjoner rundt Barry Seals samarbeid med amerikanske myndigheter, både når det gjelder hans narkosmuglervirksomhet og hans innblanding i USAs kamp mot kommunismen i land som Nicaragua.
Regissør Doug Liman (Jason Bourne) gir plass til en rekke av disse konspirasjonene innimellom fremstillingen av de ubestridte fakta.
Denne miksen gjør filmen særdeles spennende.
Fikk du med deg:
Tom Cruise bekrefter «Top Gun 2»
Noe av det spesielle med «American Made» er hvordan filmen er klippet.
Scenene er korte og intense, og brytes ofte opp av historiske bilder og nyhetsinnslag fra 1980-tallet – som TV-opptak fra da president Reagans kone Nancy ba det amerikanske folk om å «bare si nei» til narkotika.
Den enerverende fortellerstilen fungerer utmerket til den lette og ikke altfor skumle stemningen.
Men ned i dragsuget går dessverre personligheten til Barry Seal, spilt av Tom Cruise.
Etter at filmen er ferdig forblir han en nokså ubeskreven karakter, og psykologisk kommer vi aldri tett nok innpå.
I likhet med andre narko-filmer og serier gjør Doug Liman bruk av alle de «vanlige» ingrediensene når han forteller historien om Barry Seal.
Men ingrediensene brukes i så mange overraskende kombinasjoner, med så mange elegante overganger, og med så intense, og utypiske spenningsoppbygninger, at det føles som en helt ny tematikk.
| 1
|
112043
|
TV-anmeldelse «Vendela + Petter»:Størst av alt er luft og kjærligheten
Alltid drømt om å se en supermodell på en gjenvinningsstasjon?
Dette er serien du leter etter.
Petter Pilgaard er hele Norges TV-seriemonogamiet.
Han må være den eneste som har fått til flere TV-serier om seg selv og kjærlighetslivet sitt.
Blant annet dumpet han eksen i Bliss-serien «Tigerstaden».
Hvilket i alle fall viser en ekstrem og imponerende vilje og evne til å iscenesette og kapitalisere på seg selv.
At vårens mest omtalte «hæ?»-forhold med Vendela Kirsebom også blir en serie skulle egentlig ikke være noen overraskelse.
Det som er overraskende er at den ikke er så verst.
For er dette det tynneste grunnlaget for en norsk realityserie noensinne?
Sannsynligvis.
Har det egentlig noen ting å si?
Egentlig ikke.
Fikk du med deg?
Slik ble de kjærester (VG+)
«Jeg tror vi kommer til å være forelsket for alltid, jeg», sier Vendela i introen.
«Dette er ekte, og jeg skal gjøre det jeg kan for at det skal vare livet ut», sier Pilgaard.
«Vendela+Petter» er en positiv, blid og glad serie om kjendislivet og kjærligheten, med masse kyssing og klemming.
Den snubler av gårde i den obligatoriske blandingen av glamour og hverdag, der hverdagen består av å lære seg veggmaling og lete etter smågodt og UFF-bokser.
«Vi har på en måte hverdag, men vi har en hektisk hverdag», som Pilgaard sier.
Les også:
Vendela Kirsebom om forholdet til Petter Pilgaard:
– Kom helt uventet på meg
Glamouren representeres av blant annet Kirsebom på fotoshoot i Nice mens Pilgaard sjokkeres over hvor mye han savner henne i Oslo.
Som alltid en like kameravant sitatmaskin:
«Hver gang jeg savner Vendela drar jeg fram
Se og
Hør for å minnes på at hun faktisk er glad i meg».
Og litt tidligere:
«Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal være så entusiastiske for å se akkurat meg da.
Har jo ikke utrettet noe som helst, føler jeg»
Kirsebom virker mer nedpå og søkende etter å formidle forholdet riktig.
Hun fremstår dessuten som betraktelig mer hverdagskompetent enn Pilgaard.
Han har ikke engang fått med seg at det er en UFF-container like utenfor huset sitt, noe som gir oss muligheten til å for første gang se en Louis Vitton-papirpose på vei til gjenvinning.
«Vendela+Petter» er historien om et nyforelsket par som tilfeldigvis heter Vendela Kirsebom og Petter Pilgaard.
To fine folk i en ganske lite interessant serie, der birollene bidrar til å styrke ideen om at TV2 bygger sitt eget Marvelunives av realitykjendiser:
Lothepus er direkte og indirekte med i de tre første episodene.
Senere dukker både Alex Rosén og Jan Thomas opp.
Sistnevnte har sin egen oppsummering av forholdet:
«Det er ekte og ikke påtatt, og against all odds».
Akkurat dét har han helt rett i.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene
| 0
|
112044
|
Konsertanmeldelse:Lars Vaular, Øyafestivalen
Ellevill ektemann i brudekjole.
KONSERT:
Lars Vaular
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 12.500
Det var en vekker da Lars Vaular fikk et stappet Sirkus til å føles som et lite familietelt på Øya for to år siden.
Frem til da hadde han stort sett vært hvassere på plate enn live, men den torsdagskvelden holdt han publikum i sin hule hånd på en måte jeg fortsatt har til gode å se noen annen norsk solorapper matche.
Husker du?
Lars Vaular kåret til årets beste
Posisjonen hans som Norges mest fremoverlente, og kanskje til og med komplette, rapper er riktig nok ikke like ubestridt nå som den var i 2015.
Med økende konkurranse fra yngre talenter og begrensede strømmetall kan det tenkes at tobarnsfaren ved mer enn én anledning har følt på gode gamle sersjant Murtaughs feltrop:
«I’m too old for this shit».
Dette stikket i selvbildet har Vaular omfavnet i sin briljante lavterskelserie «Ekte mann».
Men usikkerhet er tydeligvis også et prima våpen når du skal avslutte årets Øyafestival fra storscenen.
Sjekk:
Lars Vaulars karrieredrap på Gunnar Greve
Vaular har nemlig gått helt bananas.
Som en Old Thug spaserer han, til «Heartbreak Hotel», inn på scenen i en brudekjole!
At scenearbeiderne er kledd som sædceller gjør det hakket mer hysterisk.
Tydelig inspirert av megalomaniske opptredener fra kvinnelige popstjerner som Katy Perry og Beyoncé, svever han ikke bare flere meter over scenen til «Stilen min» som et slags gjenferd – han kjører også tre klesskift gjennom settet, med pauseunderholdning og videosnutter på skjermene.
Selve brudekjolen er jo litt campy, men det er en genial isbryter.
Det tradisjonelt stive Øya-publikummet sliter med å holde smilene tilbake og kosen vedvarer stort sett gjennom det vellydende halvannen time lange settet av grime, synthpop og suveren spytting.
Konsertens første halvdel er visuelt storslagen, med en underholdningsverdi jeg ikke har sett makan til på Øya.
Den siste halvdelen fokuserer på det bergenserne kan best, nemlig lyden.
Bassen er både smidig og voldsom, og hver stavelse runger krystallklart.
Under «Stripar» kommer en bonanza av bars som får deg til å lure på hva i all verden som forsyner lungene til Lars med luft.
Den oppskalerte sounden i spesielt «Gi meg noe bass» og «Gary Speed» løfter originalene, og den praktfulle «Det ordner seg for pappa» blir konsertens emosjonelle kulmineringspunkt, sammen med «I disse dager» mot avslutningen.
Bergen backer Lars, ikke bare i form av kveldsregnet, men både A-laget og Kjetil Møster er selvfølgelig med.
Han får også selskap fra Unge Ferrari på «Panorama» og legenden Dr. Erik på «Fett» som hjelper til med å holde på den elektriske energien.
Men kjemien med publikum glipper i den mer esoteriske sistedelen.
For der den første timen lå an til å kanskje bli den sykeste norske rapkonserten jeg har bevitnet, uteble det essensielle klimakset.
Avslutningen med «Champagneting» etterlot Tøyenparken med en nesten uforløst stillhet.
Tronen som Norges beste rapper er fortsatt utfordret, men i kveld siktet Vaular mot å bli Øya-ukens store entertainer – og han var ikke langt unna.
| 1
|
112046
|
Storslagen romankunst:Bokanmeldelse:
Rune Christiansen:
«Fanny og mysteriet i den sørgende skogen»
Dette er en usedvanlig fin roman om de store livsspørsmålene.
Rune Christiansen har skrevet en gripende, poetisk og tankevekkende roman om en ung kvinne som forsøker å bli et selvstendig menneske gjennom å inkludere dødens og forgjengelighetens realitet i sitt liv.
Allerede tittelen på Rune Christiansens nye roman anslår nærheten til eventyret, fabelen og det mytiske.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
Fanny er 17 år da foreldrene dør i en bilulykke, men hun velger å bli boende i foreldrehuset ute på landsbygda, med en lang og besværlig skolevei til byen.
Hun er en sterk og fysisk sunn jente, men også følsom, meningssøkende, innesluttet.
I hennes bevissthet er det bare tynne skillevegger mellom drømmelandskap og våkenhet, ytre sansninger og indre liv, naturopplevelser og egne følelser.
Ny, gammel Ferrante:
Terningkast 6 - igjen!
I en megetsigende åpningsscene forviller seg en hjort inn i huset mens Fanny hogger ved.
Hjorten stuper ut av vinduet.
Fanny må drepe det skadete dyret.
Et memento mori-aspekt går som en rød tråd gjennom denne stramt komponerte romanen.
Det topper seg i et språklig og fortellermessig crescendo mot slutten:
Husk at du skal dø.
Husk at døden er nærværende i hverdagen.
Men husk også at kimen til nytt liv ligger her.
Selger mest:
Sjekk hvilken debutroman som går til topps på boklista
Fannys innsovninger og naturopplevelser knyttes ofte til dødsaspektet.
Det dukker opp i drømmer, i vennskapet til presten Tobias, til venninnen og etterhvert kjæresten Karen.
Det utgjør hovedkomplekset i sjokket foreldrenes plutselige bortgang har forårsaket.
På formfullendt vis vever forfatteren eventyrets og fabelens virkemidler inn i en halvrealistisk historie om et enkeltmenneskes utviklingsprosess.
Fannys «sørgende skog» er vårt alles vilkår.
Forgjengeligheten er det bedrøvelige, det vi ikke vil erkjenne.
Men Fanny må konfrontere det.
Fått med deg?
Wassmo-oppfølger:
Får jorden til å riste
Christiansens melodiske poetiske prosa er medrivende og imponerende.
Den formidler Fannys konkrete livsopplevelser på en lett gjenkjennelig måte.
Men samtidig viser den fram og tematiserer noen grunnleggende etiske problemstillinger ingen levende mennesker kan vri seg unna.
Et lite kjent Asbjørnsen & Moe-eventyr forfatteren gjenskriver, formulerer tvilen til slagordet «enhver er seg selv nærmest».
Er nå det så sikkert.
«Å være et menneske betyr at man må elske alt», avslutter han.
En grusomt forpliktende setning.
Men kanskje en av de viktigste, gitt den virkeligheten vi nå lever i.
Høstens bokombe:
Helga Hjorths hevnroman om søsteren Vigdis Hjorth
Christiansen har skrevet en utrolig fin og vis roman.
Den minner oss på at livet er drøm, eventyr, myte, fabel.
At det er harde realiteter: Kriser, sjokk, traumer og livsvalg.
Men også:
Skogen, sjøen, bølgeslagene, lyset.
Og framfor alt:
Kjærligheten og forvandlingens mulighet.
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112047
|
Teateranmeldelse:«Peer Gynt»
GÅLÅ (VG)
Med far og sønn Oftebro til vanns og til lands er årets «nye» Peer Gynt på Gålå blitt en underholdende livsreise med ironisk snert.
Sanselige karer med luftslott
De to, Jakob og Nils Ole, utfyller hverandre i blikk, bevegelser og stemmelikhet fra
et ungdommelig løssluppent perspektiv, via sårbar stolthet, frekkhet og til slutt en form for klok selvinnsikt.
Skjønt;
Peer er og blir en luring som åleglatt smyger seg utenom selv når han går på trynet i kjølvannet av sine egne svulstige vyer – luftslott.
Epoken er «vår», fra rundt 1960-tallet og frem til nå.
De sommerlige oppsetninger av Ibsens store verk ved Gålå-vannet har blitt en institusjon som kulturelt sett nærmer seg en Holmenkolldag.
I år er det Strøm Reibo som har tatt regigrepet.
Hennes visuelle og kreative klo er tydelig, med effektiv bruk av pyroteknikk, båter og solide plask for skuespillerne i det temmelig kjølige vannet.
Kall det gjerne publikumsfrieri, men har man en slik naturlig scene til disposisjon, er det ingen grunn til å være lavmælt.
Særlig når det også gis så sterke og klare rammer for selve teksten.
Den musikalske spennvidden, med tivoli-toner, pop, en dæsj folketoner og en dose Grieg utgjør et fint akkompagnement.
Det er det gyntske luftslott som er forestillingens fundament.
Det starter med en diger vegg av tre som stenger for utsikten til vannet.
Der klistres det opp plakater om «Gyntiania» – en fornøyelsespark som skal bygges.
Etter å ha løyet sin kjære mor Åse huden full og klistret henne opp på veggen, river han den ned for å være med på party på bygda.
Alle som kan sin Peer Gynt vet hvordan DET går; en fyllekule med bruderov, heisatur med jenter i fjellet og en kjapp, men avgjørende affære med datteren til selveste Dovregubben.
Selv renheten i Solveigs sjel kan ikke redde ham fra å bli utstøtt av det gode selskap.
Derfra og ut eskalerer Peers liv i et heseblesende forsøk på å skape noe som kan gjøre ham stor, men når motstand dukker opp underveis viker han unna.
Han vil ha «hverken vinning eller forlis» og da er det lett å ty til en «løgn som kan endevende» – for å sitere ord Ibsen legger i hans munn.
Strøm Reibos oppsetning formidler Peers lange livsløgns-reise med mye munter underholdning som tydelig glir over i satiriske observasjoner.
Noe av det er overdrevent tydelig og gjentagende.
Men hele tiden er fokuset på en Peer som er sensuell, forførende, en luring og en sårbar og såret gutt.
Duoen Oftebro formidler dette perspektivet på ulikt vis, men med en felles tone.
Den unge Oftebro er en snarrådig sjarmør, som er lett å like.
Den eldre Oftebro har pondus til å formidle et levd liv med et fabelaktig scenenærvær.
Dynamikken mellom de to er fresende fyrrig når de entrer scenen sammen i et sanselig møte med Anitra.
Den ene Anitra spilt av Mari Strand Ferstad, som også spille Solveig.
Den andre Anitra spilles av Nina Ellen Ødegaard, som også spiller den grønnkledte.
Det erotiske mikses med de to Peer-enes presise replikkveksling med seg selv, og ender – symbolsk nok – med at de to Anitra-ene «hevner» sine medsøstre Solveig og den grønnkledte med å ta rotta på gutta og stikke avgårde i en golf-bil.
De varsomme øyeblikk er ivaretatt av Peers dialoger med moren, utmerket spilt av Marianne Nielsen, og en Solveig som har en stillferdig symbolsk ro og trygghet rundt seg.
Et høydepunkt som sammenfatter forestillingen er Peers møte med knappestøperen.
Nils Ole Oftebros dialog med en glimrende Anne Krigsvoll er helt nedpå når kveldsmørket og regndrysset senker seg over Gålåvannet.
Da gis rom for de store spørsmålene; om hva det er å være seg selv, hva vil man med livet sitt.
Og i vannkanten er det et tivolihjul med lys som slås av og på; lykkehjulet er en flyktig glede.
På taket sitter Solveig – rakrygget.
Forestillingen kunne nok ha vært strammet inn underveis, men den gyntske livsreisen til far og sønn Oftebro er en opplevelse for sanser og hodet.
BORGHILD MAALAND
| 1
|
112048
|
FILMANMELDELSE:«Emojifilmen»:
– Dårlig reklamestunt
«Emojifilmen» er et trøstesløst forsøk på å skape underholdning av mobilapplikasjoner.
BARNEFILM/FAMILIEFILM
«Emojifilmen»
USA.
Aldersgrense 6 år.
Regi:
Anthony Leondis
Norske stemmer:
Mikkel Niva, Christel Blunck, Rune Andersen, Rigmor Haltung, Herman Dahl
Se for deg at de såkalte emojiene, altså de små symbolene som brukes for å uttrykke følelser eller ting når du skriver meldinger på smarttelefonen, lever i en egen emoji-verden kalt Tekstopolis.
Hvis det høres ut som et fattig og søkt utgangspunkt for en familiefilm, er det fordi det er akkurat dét.
Emojien Anton bor i Tekstopolis, hvor jobben hans er å symbolisere den skuldertrekkende og uengasjerte følelsen «meh».
Han skal være klar til bruk hver gang Alex, smarttelefonens eier, har behov for å bruke ham i en melding.
Men Anton sliter med å oppfylle sin tildelte identitet.
Han vil nemlig uttrykke både glede, tristhet, sinne og kjærlighet – altså mer enn bare én følelse.
«Prebz og Dennis – The movie»:
– På grensen til banal, men ikke helt useriøs
Antons problem representerer selvfølgelig det at konforme kulturer kan hemme et ungt og kreativt individ.
Men premisset, at det er en besjelet emoji, bosatt i en smarttelefon, som opplever dette konformitetspresset, er vanskelig å kjøpe.
«Emojifilmen» inneholder alt en barnefilm liksom skal inneholde.
Den har en stigende spenningskurve og behandler tema som tilhørighet, identitet og vennskap.
Når filmen likevel ikke makter å engasjere, er det fordi den prøver på det samme som Pixars «Monsterbedriften», uten å ha de nødvendige kulturelle forutsetningene.
Monstre noe veldig mange barn har brydd seg om i århundrer, og som gir opphav til rike fantasiverdener.
Det samme har ikke vært tilfelle for sms-symboler, og vil heller ikke bli det nå.
«Grusomme meg 3»:
Gru og kortvarig glede
Når Anton blir beordret «slettet» fordi han ikke er som alle andre emojier, rømmer han ut av meldingsappen, og ut i smarttelefonens hjem-skjerm for å redde seg selv og sin identitet.
Mesteparten av filmen går ut på at Anton og hans to emoji-venner jages gjennom mobil-applikasjoner, hvor de må være brikker i Candy Crush-spillet, surfe på lydbølger i Spotify, og laste seg selv opp i Dropbox.
Demonstrasjonen av de forskjellige appene er så ubehagelig reklameaktig at det er på grensen til patetisk.
«Emojifilmen» som idé burde aldri nådd frem til kinolerretet.
Den burde havnet i en digital søppelkasse der den hører hjemme.
VILDE SAGSTAD IMELAND
| 0
|
112049
|
Konsertanmeldelse:Migos, Øyafestivalen
Da skyene sluttet å mige på Øya, fortsatte Migos fuktfesten.
KONSERT:
Migos
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 7000
Jeg må innrømme at det er et lite antiklimaks når Offset skriker sin ikoniske «Rain drop, drop top»-frase fra Øyafestivalens hovedscene og luften er på det tørreste den har vært i hele dag.
Det hadde vært en perfekt forløsning på en mildt sagt heftig gjørmefest på en dag der festivalmoten utelukkende er regntøy.
Les også:
Charlotte Dos Santos på Øya – solskinn i pissregn
Da den Atlanta-baserte trioen Migos slo gjennom med «Versace» for fire år siden var det lite som tilsa at de skulle bli stayere.
Men så er vi her da, i 2017 og de er med god margin den største kontemporære rapgruppen i verden akkurat nå, med sin rytmisk fengende autotune-rapping.
Det er heller ikke sjelden at de får skylden for hvor dum rapmusikken har blitt.
Men som tusenvis av mennesker foran Amfiet har skjønt, er ikke dumt synonymt med dårlig.
I dette tilfellet er det tvert om: energien Quavo, Offset og Takeoff skaper på scenen, og kanskje viktigst av alt, på gresset, er rett og slett et deilig kaos.
Så du?
Lana Del Rey på shopping i Oslo
Stikkordet her er bass – i store bokstaver.
Både «Get Right Witcha» og «Hannah Montana» koker opp en hedonistisk stemning som egentlig hører til nattestimene.
Altså, jeg observerer to jenter som kommer ut av moshpiten i full gjørmeburka, mens en fyr spaserer nonchalant ut med et fjes dekket av neseblod.
Ingen bryr seg spesielt, sånt er visst normalt på Migos-konsert midt på lyse dagen.
Dette er langt fra det mest dynamiske settet jeg har opplevd, men det er et effektivt fyrverkeri av kjellerlyd som smeller gjennom det søkkvåte gresset.
Til slutt er det umulig å stanse kroppen fra å sveive med vibrasjonene.
Låten «Slippery», som handler om å være våt, resonnerer selvsagt godt blant sydvest-sekten.
Men allsangen, om man kan si det, i bangeren «Bad & Boujie» er høydepunktet.
«Which way? NORWAY!» er en ypperlig forlengelse av «Yeah, that way»-partiet i monsterhiten – publikumsfrieri av klasse.
Det norske flagget med «Migos» og «ATL» sprayet på er ikke like elegant, men Quavo får hyllest av publikum når han bruker det som kappe.
Selvfølgelig blir det flottere lyd på Young Thug-konserten i Sirkus-teltet noen minutter senere.
Men den gøyale og gjørmete opplevelsen Migos byr opp til foran Amfiet er en festivalmagi som er sjelden i Oslo sentrum.
Atlanta + Øya = sant, nok en gang.
SANDEEP SINGH
| 1
|
112050
|
Filmanmeldelse «Thelma»:Triers Triumf
HAUGESUND (VG)
Har det noen gang vært laget en sterkere film om oppbrudd og forelskelse på norsk?
DRAMA/THRILLER.
Norge.
Aldersgrense 12 år.
Regi: Joachim Trier.
Med:
Eili Harboe, Kaya Wilkins, Henrik Rafaelsen, Ellen Dorrit Petersen.
Gudsord fra landet, hyperstrenge foreldre og ulovlig kjærlighet.
Ingrediensene er velkjente, noen vil si oppbrukte.
Det må i så fall være før en har sett «Thelma».
Du verden hva Joachim Trier og co klarer å få ut av denne klassiske settingen.
Det var en del som stusset da det ble kjent at en av våre mest kompromissløse filmkunstnere var i gang med å lage overnaturlig thriller.
Sjangerfilm liksom?
Frykt ikke, Trier turnerer horrorelementene sofistikert uten hyl.
«Thelma» gir deg frysninger på helt andre måter.
Les også:
Sammenligner ny norsk film med «Stranger Things»
Vi møter Thelma på vei som ny student i Oslo, hvor hun begynner på biologi.
Det er tilsynelatende milevis fra alt hun har lært, oppvokst som hun er ute på bygda i bibelbeltet på sørvestlandet et sted.
Alene i byen, men foreldrene gir ikke slipp.
De er kontrollerende, av typen som blir livredde hvis datteren ikke svarer på telefonen mens hun er på forelesning.
Thelma er ensom og finner ingen venner, og plutselig får hun uforklarlige, epilepsilignende anfall på lesesalen.
Medstudenten Anja tar kontakt.
Høyreist, vakker og «en av de kule» ser hun den utilpasse vestlandsjenta som nesten ikke tør å ta i mot den utstrakte hånda.
Det koker bak fasaden hennes, hun rives mellom den hun ønsker å være og den hun var.
Og fortiden skjuler kanskje hendelser som ikke er bearbeidet.
Det er her de overnaturlige elementene kommer inn.
Uten å spoile for mye:
De sys inn briljant uten at det føles påklistret, samtidig som det åpnes for flere tolkninger.
Triers utgang er mer enn tilfredsstillende, symbolikken (her er kråker og slanger!) er ikke påtrengende, det dystertmelankolske lydsporet tar akkurat nok plass.
Men det er filmens første del som får en til å hive etter pusten, anført av to fremragende unge skuespillere.
Aldri før har jeg sett en varere, vakrere og vondere skildring av en forelskelse på norsk film.
Ikke ett sekund er overflødig, vi vil være med Thelma (og Anja) hele tiden, selv om det gjør vondt.
Dessuten tror jeg ikke jeg har sett en sterkere oppbruddsscene siden Roy Anderssons klassiske «En kärlekshistoria».
Eili Harboe avstemmer strenghet og sårbarhet sensasjonelt bra.
Det er detaljer i hennes spill som bare er til å fryde seg over, bare se på måten hun beveger seg over Fredrikkeplassen på Blindern i en av de første scenene!
Og når hun klarer å få en voksen mann til å felle tårer i kinosalen tør jeg ikke tenke på hva hun vil gjøre med en usikker 22-åring.
Kaya Wilkins’
Anja utfyller henne perfekt:
Det er varme og åpenhet i hvert smilehull samtidig som hun inviterer oss inn bak fasaden på den selvsikre 22-åringen.
Det er så bra at man nesten glemmer at det er spenning i massevis her også.
Joachim Trier legger lista svært høyt for den norske filmhøsten, gå og se «Thelma»!
| 1
|
112051
|
Filmanmeldelse «The Dark Tower»:Hakk i platen
Se for deg at universet er en vinylplate.
Hvis man vil kødde med universets balanse, må spindelen i midten, for anledningen spilt av Burj Khalifa, ødelegges.
I følge tekstplakaten er det kun et barns sinn som er sterkt nok til det.
FANTASY/ACTION
«The Dark Tower»
USA.
12 år.
Regi:
Nikolaj Arcel
Med:
Idris Elba, Matthew McConaughey og Tom Taylor
Så mannen i svart (McConaughey), en magiker som kun er ond for å være ond, er på jakt etter barnet som er tykkhodet nok til å styrte tårnet.
Den eneste som kan stoppe ham fra å ødelegge universet er en fyr med et skremmende komplisert forhold til pistolen sin.
Av de nærmere 60 filmene som på en eller annen måte har rot i Stephen Kings skalle, er det omtrent en tredjedel som på godt eller vondt er minneverdige.
Fantasyfilmen «The Dark Tower» hører til den andre parten.
Les også:
Festkveld for Idris Elba
Utgangspunktet har potensiale: en blanding av western, fantasy og dyster science fiction med hele universet på spill.
Men den danske regissøren Nikolaj Arcel roter det til ved å skvise inn elementer fra alle åtte «Dark Tower»-bøkene i løpet av en halvannen time.
Naturlig nok blir det altfor mye informasjon å pakke ut på unaturlig kort tid.
Historien får ikke rom til å sette seg, slutningene amputeres og derfor bryr man seg heller ikke om figurene.
Les også:
Oscar-vinner kaller rasisme-varslere bortskjemte drittunger
Matthew McConaughey rekker ikke å gi den onde Walter en grunn til å fryktes, og de liksom-følsomme øyeblikkene mellom Jake (Tom Taylor) og hans dagdrikkende mor er som å overvære to skuespillere som leser linjene deres opp for første gang.
Den eneste som hindrer meg fra å forlate kinosalen er Idris Elba, som med sin magnetiske tilstedeværelse nesten fyller krateret i historien.
Man stoler på denne klassisk brokete western-helten fra første skudd, og det gjør nesten opp for den keitete «gun fu»-koreografien som følger.
Ellers er ikke filmen provoserende elendig, med helt grei CGI og nifse hudkostymer, men den er forglemmelig og sløsingen av talentet er nesten utilgivelig.
Bokserien, som King selv har omtalt som sitt magnum opus, blir blant annet hyllet for sin rike verden, sjangeroverskridende lek og uforutsigbare historie.
Den danske Nikolaj Arcel bommer på alle tre punkter, og ender med en sjarmløs fantasy-film som ligner på en lapskaus av andre overlegne fantasy-verdener.
Selv ikke et barns sinn er sterkt nok til å nyte dette.
| 0
|
112052
|
Vaffelhjarte-oppfølger: Slukelesing!:Bokanmeldelse:
Maria Parr:
«Keeperen og havet»
Oppfølgeren til «Vaffelhjarte» skuffer ikke.
Maria Parr skriver levende og humørfylt og skaper et trygt univers det er godt å være i.
Sjarmbomben Lena Lid og stillferdige Trille er tilbake med nye sprell fra vestlandsbygda Knert-Mathilde.
Selv om de er blitt litt eldre, er «Keeperen og havet» av samme tapning som den første boka.
Mangel på utvikling gjør ikke noe, serielesning er slukelesning.
Dessuten slår hjertet roligere og lykkeligere når man leser Maria Parr.
Maria Parr om den internasjonale suksessen:
– Må klype meg litt i armen (VG+)
Språket er muntlig, og alt er beskrevet med en humoristisk snert.
Distinkte personligheter kommer til syne i de forskjellige måtene å snakke på.
Som i en hvilken som helst Netflix-serie, er «Keeperen og havet» karakterdrevet.
Og det rekker for å holde på interessen, selv om forfatteren kanskje kunne utnyttet spenningselementene bedre.
Barnebokekspert:
Maria Parr en av våre fire store norske barnebokforfattere
Episoden der hovedpersonene er på en flåte og nesten blir påkjørt av ferja, kunne for eksempel blitt gjort mer ut av.
Lena Lid er en sitatmaskin og har alltid smarte replikker på lur.
Av og til virker det som at de dramatiske hendelsene er plassert i boka for at de kule kommentarene til Lena Lid skal komme til sin rett.
Ingen reelle farer truer i Knert-Mathilde, og det trygge universet er en kvalitet ved boka.
Likevel er det bra for framdriften om leseren får følelsen av at noe står på spill.
Tiårets beste barnebøker:
Maria Parr inne på lista med to bøker!
I den vesle bygda skjer det lite, og barna må finne på saker selv.
Selv om nettbrett og mobiltelefoner er nevnt, oppleves universet som tidløst og kanskje til og med litt gammelmodig.
Trille og Lena Lid sender flaskepost, bygger flåte og går julebukk.
Det er et snev av barndomsromantikk her.
Dette minner om bøkene til Astrid Lindgren, som ofte Maria Parr blir sammenliknet med.
SJEKK: 5 boktips til barna/ungdommen i sommer
Parr har også det til felles med Lindgren at hun tar barns følelser og bekymringer på alvor.
Trille klager et sted på at de voksne alltid vil ha barna ut, ut, ut.
Når det barna virkelig trenger, er et fang å sitte på og varm kakao og boller.
Det er noe å huske på.
Romanen er språklig oppfinnsom og full av snodige bokstavrim og sprelske sammenlikninger.
Tittelen er det ikke.
«Keeperen og havet» er en grei oppsummering av handlingen i boka, men virker sammenrasket av noen andre enn forfatteren.
Ikke døm boka etter tittelen.
Lena Lid og Trille fortjener mange lesere og mange bøker.
Maria Parr skriver fram vill, vakker vestlandsnatur og sympatiske personer vi vil være sammen med i bok etter bok.
KRISTINE ISAKSEN
| 1
|
112055
|
Konsertanmeldelse:Matoma, Findings Festival
Jovial jukebox.
KONSERT:
Matoma
STED:
Bislett Stadion, Oslo
PUBLIKUM: ca. 15.000
Tom «Matoma» Lagergren er smittende blid som alltid, men fingrene hans er livredde for å kjede publikummet sitt.
Det er som om han forsøker å knuse verdensrekorden i høyest antall låter i løpet av en time.
Les også:
Matoma bruker all fritid på kjæresten
Gladlaksens opptreden på Magenta, den største av festivalens to scener, er mer en sonisk montasje enn et DJ-sett - et konsentrat av dropp og refrenger.
Han roper mindre enn vanlig over låtene, men det virker som at han ennå ikke har fått med seg at saften smaker bedre når den vannes ut.
Fordelen med stadig å hoppe av i svingen på hver låt etter 20 sekunder er at det nesten ikke finnes et eneste kjedelig minutt i hans ganske nøyaktige tilmålte klokketime.
Det oppstår en viss sjarm i all rotet her, med måten han inkorporerer små brekk med blant annet «Fresh Prince of Bel Air» og den virale saksofonen fra SunStroke Projects «Run Away».
Så du?
Luksusfestival med Matoma endte i kaos
Han åpner settet med sine egne «Fade Away» og «Party On The Westcoast», men har selvinnsikt nok til å skjønne at han ikke kan dirigere en fest med trop-house alene.
Så han går inn i en sporadisk mitraljøse av klubb-hip hop og trap-EDM.
Fat Joe, Fatman Scoop, Lil Jon og DMX på den ene siden.
Chainsmokers, Nicky Romero, Dillon Francis og Avicii på den andre.
Konsertanmeldelse:
Alan Walker, Findings Festival
Det dramaturgiske tekket, som egentlig er det som skiller en DJ fra en jukebox, er nesten totalt fraværende.
Men publikum får nøyaktig det de vil ha og lader opp til å bli litt av en stekefest halvveis inn i settet.
Men de innlysende valgene av låter gir inntrykket av at han bare har laget en spilleliste av alle forespørslene han har fått av dritings klubbgjester i løpet av sin korte DJ-karriere.
Pluss på terningen for at han ikke spilte «Seven Nation Army».
SANDEEP SINGH
| 0
|
112056
|
Filmanmeldelse «Prebz og Dennis – The Movie»:Utelukkende for fansen
«Prebz og Dennis – The Movie» er tullete, fleipete og på grensen til banal.
Men ikke helt useriøs.
KOMEDIE
«Prebz og Dennis – The Movie»
Norge.
6 år.
Regi:
Kaspar Synnevåg
Med: Preben Fjell, Dennis Vareide , Ruben Vareide , Sondre Mogård
Tja, hva skal man si.
For en som ikke har vokst opp med YouTube og YouTube-kanaler på samme måte som barne- og ungdomsgenerasjonen gjør i dag, er det vanskelig å forstå greia:
Et par kompiser fra folkehøgskolen flytter sammen, spiller dataspill, kommenterer det, driver med prænks og legger det ut på videodelingstjenesten.
Kort tid etter har de fått tusenvis av følgere, og i dag er Preben Fjell og Dennis Vareide Norges største YouTube-stjerner.
Greit nok.
Det er jo faktisk morsomt å søke på «fail compilations» og «best pranks of the year».
Etter fem minutter kommer en ikke unna å lure på hva dette har på et kinolerret å gjøre:
På gutterommet diskuterer duoen den kommende filmen og går gjennom reglene for oppførsel i kinosalen (blant annet å ta av skoene og sniffe på dem), samtidig som de henvender seg til anmeldere:
«En treer er en sekser for oss».
De vet med andre ord at de ikke har laget årets beste film – ærlig talt kan «Prebz og Dennis – The Movie» knapt kalles en film.
Det er heller en serie korte klipp av kompisene, med sidekickene Sondre og Ruben, som utfordrer og tøffer seg for hverandre.
Formatet ligner det man kjenner fra Jackass, uten sammenlikning for øvrig.
Dybde og substans er ikke nødvendigvis noe man forventer, og det er nok heller ikke Youtube-stjernenes intensjon med filmen, men det må være lov å forvente seg noen litt mer overraskende og engasjerende elementer som gjør det verdt å flytte seg fra PC-skjermen til kinosalen.
Innledningsvis forteller de om hvordan de møttes, og det gis et lite innblikk i veien til suksess.
Ellers er den bare en forlengelse av de samme guttestrekene man finner på YouTube:
Elektrisk sjokk, kleine dates, sjekking på gata, løgndetektor, for å nevne noe.
Den eneste drivende historien, som er med på å heve «filmen», er Prebz sitt mål om å bære 60 kilo (like mange kilo som han har mistet!) på ryggen mens han bestiger et fjell, og opptakten til fjellturen.
Ikke helt useriøs, altså.
Når det er sagt, råder det ingen tvil om at de fire gutta har det veldig gøy sammen og at det ligger ekte engasjement til bunns.
Det virker som det de driver med er vel så givende for dem selv som for sitt publikum, om ikke mer.
For jevnaldrende blir humoren for tullete og på grensen til banal, men for tolvåringer er de helter.
«Prebz og Dennis – The Movie» er utvilsomt laget utelukkende for fansen.
| 0
|
112057
|
Ekstremt lang og utrolig pratsom:Bokanmeldelse:
Jonathan Safran Foer «Her er jeg»
Forventningene er høye når wunderkind Jonathan Safran Foer endelig er tilbake med en ny roman.
Resultatet er dessverre et stort gjesp med enkelte betydelige innsikter.
Med debutromanen « Alt blir klart og betydelig» ble Jonathan Safran Foer over natten en litterær stjerne.
Millionforskudd, salg til hele verden og filmatisering.
Foer fremsto som en frisk ny stemme i amerikansk litteratur: intelligent, bråmoden og språklig eksperimenterende.
I en alder av bare 24 år hadde han allerede oppnådd all suksess en forfatter kan drømme om.
Så kom andreboken om en veslevoksen gutt som mister faren sin i 11. september-angrepet.
Også den slo godt an, og Foer fortsatte med det han kan aller best:
Skrive fra barns perspektiv.
Men så ble det ganske stille fra romanforfatteren Foer.
Høstens bokombe:
Helga Hjorths hevnroman om søsteren Vigdis Hjorth
Mine forventninger er derfor høye når han elleve år etter forrige roman er tilbake.
Én ting er sikkert:
Foer har blitt ordentlig voksen siden sist.
«Her er jeg» er rett og slett en roman om midlivskrise og samlivsbrudd som tydelig henter næring fra forfatterens eget liv (Foer og forfatter Nicole Krauss skilte seg i 2014).
Den gamle lekenheten er mer dempet, borte er også de magiske elementene fra hans tidligere bøker.
Forfatteren Jacob Bloch er gift med arkitekten Julia, de har tre barn, tilhører den priviligerte middelklassen i Washington DC, men familielivet, rutinene, mangelen på sex, tærer på forholdet, som er i ferd med å smuldre opp.
Da Julia oppdager at Jacob i en periode har sendt svært grove seksuelle beskjeder til en kollega, rakner livet deres sammen.
Rakner gjør også staten Israel.
Tilbake etter «Mors gaver»:
Sjekk ut Cecilie Engers nye roman
Etter et voldsomt jordskjelv bryter helvete løs i Det hellige land.
«Her er jeg» er nemlig også en roman om å være jøde, om tradisjoner og brudd med tradisjoner, som tydelig skriver seg inn i den rike jødisk-amerikanske litterære tradisjonen, der særlig Philip Roth klinger med i bakgrunnen.
Helt ekte spenning:
Jonas Bonniers roman om Helikopterranet
Det er svært ambisiøst å skulle skrive en roman der hovedpersonens private krise og Israels krise på sett og vis speiler hverandre.
Best er Foer i første del av boken.
Dialogene mellom mann og kone svir, barnas stemmer er underholdende og dynamikken som skildres i en tett kjernefamilie i oppløsning, virker troverdig.
Men det blir tydelig at disse livene ikke har nok å by på til å fylle hundrevis av sider.
Så er det da også mye pjatt her, litt à la litt Woody Allen, noen ganger rett og slett som farse.
Ja, det er tidvis underholdende lesning, med treffende ordvalg, ordspill, vittigheter:
«En jødisk neve kan brukes til mer enn å onanere og holde i en penn.»
Fortsatt ferie?
Her er 10 perfekte sommerbøker!
Men det blir samtidig for mange klisjeer og sentimentale floskler:
«Fordi man bare er ung én gang i et liv som bare leves én gang.»
Virkelig?
Eller:
«sendte bølger av kjærlighet gjennom henne, trakk henne ut i sitt hav.»
Du kan bedre enn dette, Jonathan.
Nei, jeg er skuffet.
Skuffet over å ha lest en mellomroman fra en forfatter som vil mye og egentlig kan bedre enn dette.
Hadde jeg vært hans redaktør ville jeg ha sagt det rett ut:
Kutt tre hundre sider, så kan vi se på millionkontrakten din igjen.
| 0
|
112058
|
Wassmos Dina-oppfølger:Får jorden til å riste:
Bokanmeldelse:
Herbjørg Wassmo:
«Den som ser»
Herbjørg Wassmo (74) er tilbake med en fjerde bok i serien om Dina, og når Wassmo svinger seg rundt, tar stoffet tak og jorden rister.
Du og du.
Her har Herbjørg Wassmos store leserskare ventet og håpet i årevis på en oppfølger til Dina-trilogien, de tre bøkene om Dina Grønelv og hennes familie, «Dinas bok» (1979), «Lykkens sønn» (1992) og «Karnas arv» (1997).
I de 20 årene som er gått etter den siste boken, har Herbjørg Wassmo skrevet en rekke romaner, vært produktiv, åpen og modig.
Høstens bokombe:
Helga Hjorths hevnroman om søsteren Vigdis Hjorth
Så har hun akslet seg til denne nye romanen, kalt frittstående av forlaget, men «Den som ser» er definitivt en fortsettelse av Dina-trilogien.
Hun løfter fram mennesker og miljøer så det søkker i leseren, ankerfestene geografisk er først og fremst lokalsamfunnet på Strandstedet i Nord-Norge og København.
Her er kontrastene mellom folk og om miljø så ulike at Wassmo har flust å spille på.
Bakgrunn:
Herbjørg Wassmo planla å ta livet av sin egen far
Det starter dramatisk i 1890, med en gravferd etter en brann.
Reinsnes hovedgård har brent ned til grunnen, to mennesker er døde:
Dina Grønelv og Hanna, gift med den aggressive og ambisiøse Wilfred.
I gravferden holder ungjenta Karna, Dinas barnebarn, en gravtale der hun vitner om to udåder.
Farmoren Dina har ikke bare overlatt arven til Karna, men også bekjent to drap hun skal ha begått:
På sin ektemann og på en russer.
Kunngjøringen om mordene setter en støkk i lokalsamfunnet, og Karna slutter å snakke og lukker seg inn.
Karna har hatt epileptiske anfall hele livet, og legefaren Benjamin vet ikke sin arme råd.
Hans hustru
Anna er handlekraftig og tar Karna med til sin familie og Fredriks hospital i København, der Karna motvillig innlegges.
Karna gjenopplever og gjenopplever, eller drømmer hun?
Hva har egentlig skjedd der i nord?
Hvem er hvem i forhold til hverandre?
Tilbake etter «Mors gaver»:
Sjekk ut Cecilie Engers nye roman
Dermed kvernes en historie langsomt rundt, på wassmosk vis, intenst, korthugd, hun skaper scenene nordpå både med melodramatisk kraft og med finurlig finesse.
Hun vet å sette en stemning med få ord, det være seg i replikkvekslinger på nordnorske dialekter og samtalene i legefamilien i Annas danske miljø.
Det er så mange tråder som legges ut, og som Wassmo dels nøster, dels spinner videre på, mellom generasjoner, mellom slekt, mellom mann og kvinne, om alle de usagte ting om utroskap og besettelse, strid på nevene om de verdifulle eiendommene.
Her er sannelig arv og miljø i fullt monn.
Romanen er inndelt i tre bøker, stramt ordnet og på mesterlig vis strekes langsomt opp mangefasetterte bilder av Anna, av Benjamin – og det krevende forholdet mellom dem – hvor bærer det hen, de to som lengter etter hver sin annen enn ektefellen.
Og så Karna da, hva vil skje med henne?
Helt ekte spenning:
Jonas Bonniers roman om Helikopterranet
Wassmo gir innledningsvis en liten oversikt over hovedaktørene, den trengs i starten, men så står persongalleriet stødig.
Denne anmelder ønsker ikke å svi av hendelsesforløpet og forflytningen av de enkelte skikkelser mellom Norge og Danmark, for ikke å si mellom sengene i nåtid og fortid.
Her er det bare å si seg i kast med Herbjørg Wassmos detaljrikdom og skarpe blikk, men om man ikke har sans for hjerte og smerte: styr unna.
Fortsatt ferie?
Her er 10 perfekte sommerbøker!
Dette er for Wassmo-liebhaberne en bok å glede seg til og over, for hun hensetter leseren nesten i en transe i noen tette passasjer.
På ett vis synes denne oppfølgeren å være ikke bare på høyde med, men bedre litterært enn Dina-bøkene.
Vi står overfor en moden forfatter på topp.
Ikke nok med det – her er tråder som kan nøstes videre i nye bøker.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112060
|
Låtanmeldelse:Sophie Elise – «All Your Friends»
Sophies livløse verden.
LÅT:
POP
Sophie Elise
«All Your Friends»
Alle vennene dine er potensielle fiender når Sophie Elise Isachsen dunker ut en ny middels bra låt.
Sophie Elise er – enten du digger det eller ei, kompis – en av de viktigste figurene i den norske offentligheten.
Som outrert glamourpersonlighet med kjapp skalle og sterke meninger har hun ett og annet sentralt til felles med Lana Del Rey.
Les også:
Musikkvideoen får rasistiske hatkommentarer
Men så var det musikken, da.
«All Your Friends» er hennes tredje singel.
Allerede nå er det mulig å ane konturene av prosjektet:
Generisk popmusikk med bedre vokal enn tekster.
Uten at det sier allverden.
Sophie Elise er nemlig en helt OK vokalist.
Men hittil har hun ikke fått stort å jobbe med.
Og det blir ikke stort bedre med dette – en påminnelse om hvor satt den sentrumsorienterte R&B-popen ligger an til å bli i kjølvannet av Astrid S og lignende suksesshistorier.
Bakgrunn:
Sophie Elise blir artist
Teksten på refrenget er oppsiktsvekkende hevngjerrig, temmelig sensasjonalistisk og unektelig fengende – et klart tegn på at Sophie Elise skiller seg fra røkla på sitt helt eget vis.
Dette blir nødvendigvis en hit.
Dermed er det dumt at låten som helhet oppleves så kynisk og tømt for livsglede.
Et overraskende brudd ville i utgangspunktet vært svært velkomment, men når det først kommer – i form av et skurrende fragment fra en telefonsvarermelding – er underveldelsen total.
Om du går for Sichelles «Fuck deg», Eamons «Fuck It (I Don’t Want You Back)» eller noe helt annet:
Det finnes adskillig mer minneverdig musikk om hevnknulling der ute enn «All Your Friends».
MARIUS ASP
| 0
|
112061
|
Konsertanmeldelse:Vazelina Bilopphøggers, Øyafestivalen
Ironifri nostalgitime med Totens stiligste karer.
KONSERT:
Vazelina Bilopphøggers
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 5000
Åpningskonsertene på Øya-lørdagen er en egen mikrosjanger – familievennlige, upretensiøse, ofte lett nostalgiske og ikke minst trivelige møter med musikalske nasjonalskatter.
Midt i blinken i disse «norske verdier»-tider, strengt tatt.
Eldar Vågan til VG:
– Du kan ikke kalle deg artist når du står med en maske foran trynet
Det skulle bare mangle om ikke Vazelina Bilopphøggers fikk tildelt denne plassen i årets festivalprogram.
Bandets miks av humor og amerikansk pre-Beatles-musikk har aldri vært kjærligere omfavnet av landets hipstere enn akkurat nå, men de har også rikelig med fans som neppe kunne brydd seg mindre om tidsåndens buktninger.
Les også:
Heavyrocker inn i Vazelina
Vel er det ti år siden Vazelina sist ga ut et album, «Bensin på bålet», vokaldebuten til «ungfolen» Kjetil Foseid.
Det spiller tilsynelatende liten rolle for de flerfoldig tusen oppmøtte denne pene formiddagen.
Det er et tøft skue når den sortkledde banden entrer Øyas hovedscene.
«Vittig» og «velspilt» er andre adjektiver som melder sin ankomst umiddelbart, som på den svale Beach Boys-pastisjen «Surfbrett» – et tidlig høydepunkt i settet.
Sjekk:
«Vazelina-Rudolf» likvidert
Det olmt-utseende ikonet Arnulf «Høggern» Paulsen introduseres som «trommeslagernes Wenche Foss» og Snåsamannen (to ganger!) i en sjarmerende og rar seanse der gruppens revymuskler flekses uanstrengt.
Hans egne vokalbidrag drukner dog dessverre litt under «Borghild».
Kjetil Foseid opererer foreløpig ikke med samme malmfulle pondus som Viggo Sandvik, men på vakre «Je vil tru» imponerer han som en følsom sanger.
«Ferje over Mjøsa» mobiliserer dagens ivrigste allsang i et publikum som befriende nok har lagt den ironiske barten igjen hjemme og skråler med hjertet.
Fikk du med deg?
Døde rett før «Skal vi danse»
Lederfigur Eldar Vågans lune, godt timede humor og anekdoter preger for øvrig konserten, med sangen og fortellingen om grisen Nasse som et hysterisk høydepunkt.
Musikalsk blir det stundom noen hakk for formulaisk og lettvint til å gi det helt varige inntrykket.
Men det er krevende å skulle forestille seg noen få en dårligere dag av låter som «Blå lys», «Fem fyrer med ved» og «Feil side ta Mjøsa».
Vel blåst, høggere.
MARIUS ASP
| 1
|
112065
|
Gudskjelov for denne boka!:Bokanmeldelse:
Alf Kjetil Walgermo:
«Røff guide til bibelen»
Det er bare å glede seg – dypt i sjelen:
Alf Kjetil Walgermo (39) åpner simpelthen Bibelen på nytt for en lesende samtid med sin «Røff guide til Bibelen».
Walgermo er forfatter, journalist, kritiker og kulturredaktør i Vårt Land.
Han tilhører tilsynelatende denne gruppen underlige menneskene som rekker alt.
Skjønt akkurat denne boka nok er et slags livsverk utløst av en dypt personlig tragedie:
Et livslangt forhold til bibellesning og kristentro får en helt ny utfordring, når familien opplever at deres barn dør i mors liv kort før fødselen.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
Walgermo bestemmer seg for å gå tilbake til tilværelsens grunnskrifter, rimeligvis som sorgarbeid.
Og oppdager underveis – heldigvis – at den personlig innsikt og undersøkelse kan være allment relevant.
Det er et gigantisk arbeid han har begitt seg ut på.
Sikkert ikke uten frykt:
Bibel-utlegning er en virksomhet omgitt av et ufattelig minefelt av farer og utfordringer.
To av de viktigste:
Den historisk-kritiske bibelforskningen med sin vitenskapelige tilnærming.
Og den karismatiske vekkelsesforkynnelse, med sin hang til vektlegging av enkelt-utsagt og utvalgte skriftsteder, med liten – eller ingen – sideblikk til helheten.
Fått med deg?
Wassmo-oppfølger:
Får jorden til å riste
Walgermo er åpenbart en troende kristen.
Men han ønsker like fullt å være intellektuelt redelig.
Han er glad både i fakultet og forsamlingshus.
Men fremfor alt er han brennende opptatt og fascinert av Bibelen, jødedommens og kristendommen grunnskrift og en av islams viktigste inspirasjonskilder.
Det er vel ingen fordomsfull formodning å anta at Bibelen er landets mest utbredte bok, som få i dag leser i.
Alt for få.
Det kan det være mange grunner til.
Vrangvilje mot tolkningskåte og hardt menende forkynnere har ødelagt mye for mange.
Bibelen, som så mange andre hellig-betraktede skrifter, kan brukes til å legitimere nesten alt.
Enkelte bibeltekster står også i fare for å bli klisjeer.
Juleevangeliet hos Lukas, for eksempel: ordene er så velkjente, at det faktisk kan være vanskelig å oppfatte hva de egentlig forteller, hvilken sammenheng de hører hjemme i og hvordan de er blitt oppfattet gjennom ulike historiske perioder.
Walgermo går med enorm kunnskap og stor kjærlighet løs på oppgaven med å trenge inn i Bibelen, både som litterært verk og som kilde til tro hos milliarder av mennesker.
Han tolker selv; det er ikke til å unngå, og sånn sett blir han også en predikant.
Kjærstads revansj:
«Jeg var på nippet til å begynne å se på jobbannonser»
Men budskapet er sammenheng – ikke minst mellom den opprinnelige jødedom og den senere kristendom, dypt alvor, glimt av humor, større omsorg (enn vanlig) for kvinneperspektivet, skepsis mot dogmerytteri samt avvæpnende åpenhet om det Bibelens av og til meget problematiske sider.
Walgermos blanding av ydmykhet og frimodighet til å gå til verket med vår tids synspunkter, er rett og slett befriende, opplyst og meget engasjert lesning.
Så:
Gudskjelov for denne boka!
Anmeldt av:
Jon Selås
| 1
|
112066
|
Solid spionthriller:Bokanmeldelse:
Aslak Nore «Ulvefellen»
I sin nyeste, og beste roman til nå, viser Aslak Nore at han mestrer den klassiske spionsjangeren på imponerende vis.
«Ulvefellen» er en solid og troverdig spionroman fra 2. verdenskrig med en helt som fremstår som et ekte menneske.
Vi er ikke bortskjemt med klassiske norske spionthrillere.
Når det endelig kommer en slik bok igjen er det ikke overraskende at Aslak Nore står bak; en av Norges fremste eksperter på sjangeren.
«Ulvefellen» er tydelig inspirert av forfattere som Len Deighton, Eric Ambler og John le Carré, og inneholder flere referanser til spionklassikeren «Riddle of the Sands» av Erskine Childers.
Forrige bok:
«Oslo noir»
Fart – men lite spenning
Norske Henry Storm er full av pågangsmot når han reiser til Østfronten for å bekjempe bolsjevismen.
Men når han returnerer til Oslo sommeren 1942 er han nedkjørt, desillusjonert og har mistet troen på Quisling og nazistenes ideer.
Like før Henry forlot Østfronten hørte han en lotte fortelle at tyskerne hadde utviklet en rakett som kunne endre krigens gang.
Da en tysk etterretningsoffiser foreslår at Henry gjenopptar de tekniske studiene i Tyskland får Henry mulighet til å undersøke om lotten snakket sant – og spionere på vegne av de allierte for å gjøre bot for å ha kjempet på feil side.
Lesetips:
Her er bøkene VGs anmeldere likte best i fjor – og som flesteparten nå er ute i pocket!
På samme tid i Tyskland får SS-offiser Werner Sorge et oppdrag fra Himmler; britene skal ha en spion med kodenavn «Griffen» høyt plassert i det tyske riket og Sorge må avsløre vedkommende.
Snart krysser han veier med Henry og det utvikler seg til en jakt på liv og død.
Aslak Nore:
– Med Kjartan Flogestad som far kan man ikke levere noe middelmådig
I likhet med Nores tidligere romaner bygger «Ulvefellen» på grundig research.
Fortellingen er skrevet med stor innsikt og imponerende presisjon når det gjelder selv de minste detaljer.
Hitlers rike, og det okkuperte Norge skildres svært troverdig.
Nore gjør blant annet bruk av datidens slang, og det farger historien.
Bokens dialoger er for øvrig noe arkaiske, men de bidrar til å hensette leseren til den aktuelle tidsepoken og styrker plottets troverdighet.
Et plot som ikke er altfor komplisert, men inneholder nok overraskelser til å tilfredsstille leseren.
Få flere ferske bokanmeldelser her!
Nore skriver godt, særlig skildringene fra fronten i Ukraina gjør inntrykk.
Men boken inneholder også noen språklige unøyaktigheter, og i noen sekvenser blir Nore for overtydelig.
Historien har en filmatisk oppbygging og inneholder de viktigste trekkene fra sjangeren.
Det tilspisser seg mot slutten med noen veldig spennende scener til sjøs.
Men det største drivet i fortellingen ligger i den indre spenningen, karakterenes indre konflikter.
Henry trekkes mellom ytterligheter som setter hans menneskelighet på en sterk prøve.
Leseren får også forståelse for hvorfor noen valgte å hengi seg til nazismen, slik sett er boken høyaktuell i dag.
Tyskernes forsøk på å utvikle raketter som kunne legge store byer i grus, og endre krigens gang, gir assosiasjoner til Nord-Koreas opprustning.
Fått med deg?
Denne norske forfatteren selger bøker for 2 millioner korner i uken
En gjennomført og interessant spionthriller skrevet med stort overskudd.
Forhåpentligvis blir det ikke lenge til neste gang Nore lar en norsk spion operere i historiske kulisser, for dette ga mersmak.
Et av høydepunktene i det norske krimbokåret så langt.
ELIN BREND BJØRHEI
| 1
|
112067
|
Filmanmeldelse «What Happened to Monday»:Schizo-yatzy
Det er der galskapen slutter «Monday» sliter.
«What Happened to Monday»/«Seven Sisters»
Sci-Fi/Thriller
Regi:
Tommy Wirkola.
Med:
Noomi Rapace, Glenn Close, Willem Dafoe, Pål Sverre Hagen, Christian Rubeck
Kom på Netflix i Storbritannia og USA 18. august.
Norsk kinopremiere 8. september.
Premisset for «What Happened to Monday» er skrullete lovende.
I en dystopisk framtid der menneskeheten er truet av overbefolkning, og genmodifisering av mat har ført til at omtrent alle føder mange nok-linger til å få eget reality-show, innføres Barnekvoteloven:
Ingen får ha mer enn ett barn.
Er du så uheldig å ikke være født først, fryses du ned i kryosøvn i vente på bedre tider.
I dette iskalde samfunnet klarer likevel Terrence Settman, varmt spilt av Willem Dafoe, å oppdra sine sju identiske barnebarn når moren deres dør under fødselen.
Det må selvsagt gjøres i skjul, og løses ved at de sju søstrene, alle spilt av Noomi Rapace, deler på én identitet.
De er alle Karen Settman hver sin dag i uken.
Og de slipper å trekke lodd om hvilken, for de er også oppkalt etter hver sin ukedag.
Les også:
Kjemper om «Slaget om Narvik»
Det er mye moro i «Monday».
Mens Tatiana Maslany hadde flere sesonger på å fargelegge ulike versjoner av samme DNA-oppskrift i «Orphan Black», har Rapace bare to timer.
Det gjør filmen til en intensiv schizofren økt der Noomi går for gull i sjukamp.
Hun lykkes også godt der hun skriker, puster og fører seg forskjellig fra person til person.
En tidlig actionsekvens der søstrene får utfordret sitt spekter av motstandsdyktighet, er en av filmens høydepunkter.
Og Wirkola får flere anledninger til å vise sin styrke som en dyktig actionscene-dirigent.
Det er der galskapen slutter «Monday» sliter.
Mellom noen ganske så fiffige actionsekvenser, blir det veldig mye prat og stillesitting.
Mye prat er heller ikke heldig når flere av replikkene er så «cheesy» at de drypper av ostefondue.
Fikk du med deg:
Noomi Rapace ønsket som Amy Winehouse
Manuset av Max Botkin og Kerry Williamson er spekket med så mange logiske brister at handlingen lider av osteoporose.
Potensialet i premisset, samfunnet og dets problemer blir aldri mer enn en kulisse det sprintes forbi.
Erkeskurken, Glenn Closes Nicolette Cayman, den maktsyke vitenskapskvinnen som innførte ettbarnspolitikken, får alt for liten tid på lerretet til at vi får føle på frykten.
For norske seere er det uansett flere ekstrabonuser:
Søstrene spiser «Norwegian rat», Pål Sverre Hagen smiler så sleskt at det er angstfremkallende, og Christian Rubeck får spille søskenjeger-agent på autopilot.
«What Happened to Monday» er først og fremst en fascinerende ekstremsportprestasjon av Noomi Rapace i et ellers sprikende konsept.
Men fondue kan absolutt være fornøyelig.
| 0
|
112069
|
Konsertanmeldelse:Charlotte Dos Santos, Øyafestivalen
En dose solskinn i pissregn fra Norges første skikkelige soulstjerne.
KONSERT:
Charlotte Dos Santos
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 700
Regnet spretter i rikosjett på det splitter nye regntøyet minst halvparten av de 700 fuktige hodene som står foran scenen har kjøpt på vei til festivalen.
De har kjempet seg gjennom gjørme, kø og et fossefall som dreper telefonen din før du rekker å si «hashtag ØYAAA».
Likevel står de der og smiler.
Det er få våpen som går sterkere til angrep mot værgudenes vrede enn varm, psykedelisk souljazz.
Sjangerlegenden Roy Ayers har nettopp avsluttet settet sitt – og på naboscenen står kvinnen som beviser at hans ettermæle er i gode hender.
Det er nesten like sjokkerende hver gang Charlotte Dos Santos prater norsk mellom låtene sine.
Vi har ikke akkurat vært bortskjemte med soultalent her til lands.
Det har definitivt vært aspirerende håp, som Noora Noor, Sofian og A Band Called Oh.
Men oftere har lysten til å lage soul vært sterkere enn selve resultatet.
Foran sølepytten tidligere kjent som Tøyenparken, viser Dos Santos at hun er vår første vaskeekte soulstjerne.
Hennes fjærlette røst bærer den samme forelskelsesrusen som Jill Scott på sitt beste og Minnie Riperton på sitt kjødeligste.
Bandet hennes er som rett ut av Blue Notes glansdager.
Om man lukker øynene, transporterer Billy Cobham-vibbene deg til varmere trakter.
Jazz, både med afrocubansk, soul og pyskedelisk som vekslende prefikser, kriger mot møkkaværet.
Den seige, sensuelle bassen og strålene av skeive synther svøper Dos Santos’ uanstrengte vokal, med «Move On» og «Cleo» som høydepunktene.
Spesielt i sistnevnte, når hun tvister vokalen i melisma som en annen indisk sangfugl glemmer man behovet for å skifte sokker.
I dag var dette nøyaktig det Øya trengte.
SANDEEP SINGH
| 1
|
112070
|
Bokanmeldelse:Cecilie Enger:
«Pust for meg»
Det handler om liv og død hos Cecilie Enger denne gang.
En forfatter som det har vært spennende å følge det siste tiåret, og som her trer inn på nye arenaer.
I de siste tre bøkene har journalist og forfatter Cecilie Enger vist både bredde og utvikling, en roman om Ellisif Wessel, «Himmelstormeren» (2007), en liten bok om den britiske «Kammerpiken» på Det kongelige slott (2011) - og gjennombruddet med «Mors gaver» (2013).
Felles for disse bøkene er at de har hatt tydelige forelegg i virkeligheten.
I disse tider, med diskusjon om virkelighet og diktning, må det sies at Enger på ingen måte har posisjonert seg på det hjorthske konfliktnivå.
Hennes romaner har vært lavmælte, vakre og nennsomme ut fra de personer og temaer hun har tatt utgangspunkt i.
Klar for spenning?
Sjekk ut «Helikopterranet»
I romanen «Pust for meg» er det andre takter.
Det er et allmennmenneskelig drama som skildres, nennsomt, langsomt.
Anestesilege Carla Ruud kjører på vinterføre til sin mor som ligger på et sykehjem i hjembygda.
En kollega spør om hun kan ta med en slektning på turen, en ung kvinne som skal sette opp et teaterstykke.
Stemningen i bilen blir anspent.
Den unge Synne spør og graver uten stopp, er påståelig belest og selvbevisst.
Carla irriterer seg over en krevende passasjer.
Hun setter på radioen, og så farer bilen ut av veien, går rundt, en koffert treffer Synne i halsen, strupehodet knuses.
Anestesilege Carla makter ikke å redde sin passasjer, og Synne dør.
Hjorth-konflikten:
Helga Hjorth ba forlaget om å justere Vigdis Hjorths «Arv og miljø»
Etterforskning viser at Carla ikke var uforsiktig, det var en issvull der bilen kjørte ut.
Det har vært skrevet i avisene om den farlige veien, med tidligere ulykker, også tidligere dødsfall på samme sted.
Likevel – hvordan skal Carla leve med dette?
Om dette handler denne romanen, om Carlas liv etter Synnes død.
For hun må leve et liv videre, sier alle.
Men hvordan?
Kan hun klare å være effektiv og vellykket anestesilege?
Og Synnes far og familie, skal hun ta kontakt?
Tankene kverner.
Og - hvem kan egentlig trøste og gi omsorg til Carla.
Den en gang så sterke, nå aldrende moren makter ikke å gi det Carla trenger.
Carlas datter har fått kjæreste og drar på pustekurs, hun inntar en sentral rolle, vakkert skildret.
Vant:
Bokhandlerprisen til Cecilie Enger
Det er store, alvorlige spørsmål og fint skildrede situasjoner.
Carla tar permisjon fra sykehuset, reiser hjem til morens hus i bygda for å besøke moren og skrive på en bok om smerter og anestesi for folk flest.
Cecilie Engers talent for nitid research merkes.
Cecilie Enger spenner en bred vev rundt Carlas mistrøstige situasjon, i en kanskje noe langsom fortelling, men velskrevet varm prosa.
Det er nok en roman som man enten faller for eller som man finner noe distansert.
Har man sans for Enger, er her mye å tenke over.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112071
|
Konsertanmeldelse:Nils Bech, Øyafestivalen
«Skam»-stjernens triumf.
KONSERT:
Nils Bech
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 3500
Popkonserter skal være gøyale, høylytte og feststemte.
Så hvorfor fungerer det så bra når Nils Bech gjør det helt motsatte?
Det spørsmålet er det flere svar på.
Først en observasjon:
Lørdag på årets
Øya er tydeligvis dagen for sceneunderholdning som skal gå langt utover det man kan fikse med skjermer.
Jenny Hval har blant annet med seg bikinidanser i oppblåsbart badebasseng.
Det mumles i krokene om at Lars Vaular skal avslutte kvelden med noe virkelig spesielt.
Og så er det Nils Bech.
Med hjelp fra samtidskunstner Ida Ekblad har han dekket scenen med kunst som sies å ha en reell verdi på en drøy million.
Da snakker vi ikke malerier, selv om de også er der.
Dette er installasjoner.
En seng med dyner og pute.
En svær oppblåsbar kvinneaktig figur.
En fondvegg.
«Skam»-skaperen:
– Så drittlei
Man kommer ikke forbi «Skam» i Nils Bech-sammenheng, ikke ennå.
Fremføringen hans av «O helga natt» som topper seg med at Even og Isak gjenforenes er utvilsomt noe av det vakreste og såreste som har vært vist på TV på lang tid.
Selvsagt har han ikke med seg den til Øyafestivalen.
Innholdet i scenen, og i «Skam»-sesongen som sådan, ligger derimot i bunnen av mye av det som fremføres.
Nei, jeg overtolker ikke.
Sjekk:
«Skam»-stjernene:
Dette er våre beste minner
Øyaforestillingen er en tredelt seanse, som inkluderer strykekvartetten Oslo Strings (som også spiller på «O Helga Natt») i samarbeid med to av Øyvind Mathisens beatstyrende Mac'er.
Bech åpner i sengen, hvor han synger «Waiting» liggende.
I neste låt, «Too Little Too Late» løfter han opp puten, som Ekblad har malt et ansikt på.
Den sender han nedover i publikum, mens han vinker farvel.
(Her må det bemerkes at den utrolig nok ikke forsvinner, men blir sendt opp til scenen ved konsertens slutt.)
De operaklingende elektronikalåtene glir umerkelig over i hverandre mens Bech får hjelp av ballettdanser Silas Henriksen i et imponerende koreografert og koordinert dansenummer jeg ikke tør tenke på hvor lang tid det har tatt å øve inn.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
Andre del introduserer et personlig trekantdrama som inkluderer Bech, en kjæreste og kjærestens eksdame.
Litt rotete forklart, muligens fordi det er så personlig.
Men det handler om identitet, om å stole på andre og generelt om å bli skuffet og såret.
Siste del er«A Sudden Sickness», som summerer opp hele konserten.
Eller, «konsert» blir feil.
Vi er i skjæringspunktet mellom teater og suite.
En nydelig forestilling der grensene for pop og ikke minst festivalmusikk blir utvidet og tatt langt forbi det man forventer å se i Tøyenparken en litt overskyet augustlørdag.
Veldig rørende, usedvanlig vakkert og akkurat passe overspilt.
O helga Nils.
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112072
|
Helt ekte spenning:Bokanmeldelse:
Jonas Bonnier:
«Helikopterranet»
Det er medrivende hele veien når historien om det såkalte Helikopterranet blir til en veldreid krimbok.
Høsten 2009 fant et av de mest spektakulære ranene Sverige har sett sted i Västberga ved Stockholm.
Maskerte menn landet med helikopter på taket til tellesentralen G4S, og tok seg inn i bygningen der det ble oppbevart enorme mengder kontanter.
Ransutbyttet ble nærmere 40 millioner kroner, og gjerningsmennene kom seg i første omgang unna med pengene.
Det var like mye et politifaglig kjempenederlag som det var et kriminelt mesterstykke at ranet overhodet lot seg gjennomføre.
Lest?
Slik skjedde giga-kuppet
Syv menn ble senere dømt for medvirkning til ranet, og det er fire av disse som har vært Jonas Bonniers hovedkilder i arbeidet med denne boken.
Forfatteren selv er ingen hvem som helst, 53-åringen var frem til 2014 sjef for familieforlaget med samme navn.
Intervju med Bonnier:
Les om hvordan han jobbet med ranerne om boken (VG+)
Det er ved første øyekast litt som om Aschehougsjef Mads Nygaard skulle skrive en krimbok om Nokas-ranet.
Men bare ved første øyekast – i Nokas-saken gikk menneskeliv tapt og ranerne ble på ingen måte beundret eller respektert.
Ganske annerledes med helikopterranet.
Ingen kom fysisk til skade, og mange måtte nok innrømme at de misunte gjerningsmennenes blanding av handlekraft, frekkhet og flaks.
VGTV:
Her laster ranerne om bord millionene
Selv om han lener seg tungt på kildene sine, er det ingen dokumentar, men en ekte krimbok Jonas Bonnier har skrevet.
Hovedpersonene er fiksjonalisert, og han har også diktet til en rekke andre litterære figurer.
Deriblant en egenrådig og litt Lisbeth Salander-aktig politikvinne, og andre personer som bidrar til en smidig og underholdende intrige.
Les også:
- Mafiaboss hjernen bak helikopterranet
Det er nok av action når vi kommer til selve ransnatten.
Men før det bruker forfatteren godt med tid på å skissere interessante persontegninger og troverdige relasjoner hovedpersonene imellom.
Han kryssklipper elegant mellom bokens delhistorier, og sørger for at alt føres sammen til sist.
En del elementer som etter hvert nesten er blitt obligatoriske i krimlitteraturen hører også med.
Det gjelder prestisjekranglingen innad i politietaten, og det gjelder hvordan ledelsen i politiet tar flere politiske hensyn enn godt er i sine prioriteringer.
Spenningskurven er i de beste hender, og etter hvert som det telles ned til 23. september 2009, blir det misforståelser, rot og nervepirrende forsinkelser i mengder.
Legg til en herlig tvist helt mot slutten, og du er garantert spenning, underholdning og en god leseropplevelse.
| 1
|
112074
|
TV-anmeldelse«Faten tar valget»:
God stemme-TV
Personlig, men nøktern valgreality.
«Faten tar valget»
Norsk dokumentarserie i fire deler.
Vises på NRK og på NRK.no
Med Faten Mahdi Al-Hussaini (22)
Endelig klarer noen å formidle politikk ryddig i et valgår uten å rote inn forstyrrende salgstekster fra jobbsøkende politikere.
At en seeraksjon velger å feilfokusere på hijab i forkant er unødvendig støy, men kan muligens bidra til å gi dette flotte programmet den oppmerksomheten det fortjener.
Anklager om ekstremisme:
Slik svarer Faten (19).
Målet med serien er at et ungt menneske skal navigere seg gjennom hva partiene mener og komme ut på andre siden som mer politisk opplyst.
Så skal hun ta valget.
Dette burde vær nyttig for både unge, mindre unge og gamlinger.
Etter hijab-klagene:
Elin Ørjasæter trekker seg fra Kringkastingsrådet
Hver av de korte og lettfattelige episodene fokuserer på et tema.
De to første fokuserer henholdsvis på miljøverns- og forsvarspolitikk.
Faten Mahdi Al-Hussaini avslører seg som en byjente med akutt edderkoppfobi i grønnsaksåkeren, og viser en gryende froskeangst under forsvarsøvelsen.
Hun stiller klare, tydelige og direkte spørsmål, om det seg være om grønnsakshager og dumpsterdiving, eller når hun spør en tidlligere Afghanistan-soldat om han mener jobben hans er verdt å dø for.
Hun innrømmer at hun selv ikke hadde nølt med å ofre livet sitt for Norge.
Med hennes egne ord:
«Jeg er ikke annerledes fordi jeg går med et jævla stoff på hodet».
Nettopp.
Fatens evne til å ærlig og presist beskrive egne følelser, og til å stille uredde og presise spørsmål, er det som virkelig løfter serien.
VGs leder:
Kors og hijab
Denne evnen har også «mentoren» i programmet, Fredrik Solvang, som pleier å pirke i politikere i Dagsnytt 18.
Hans fremstilling av partienes ståsted er forenklet og polarisert, men avklarende.
Her kommer også det eneste litt pussige grepet fra NRKs side inn – at partiene er representert gjennom partilederkarikaturer.
Muligens er dette et forsøk på å følge opp dataspillidéen de har brukt i debatten opp mot valget.
Utover dét - og at Amanda Delaras «New Generation» er tittelåten - er serien befriende lite «voksne snakker ungdomsspråk»-klam.
Om NRK skulle fått kritikk for noe fra «Faten tar valget», burde det vært at de har laget tidenes mest individuelle valgomat.
Opptil flere av oss kunne nok trengt en slik personlig stemmecoach nå i valgkampinnspurten.
(Anmeldelsen er basert på de to første episodene)
| 1
|
112077
|
Konsertanmeldelse:The xx, Øyafestivalen
The xx drar fraværet av musikk for langt.
KONSERT:
The xx
STED:
Tøyenparken, Oslo
PUBLIKUM: ca. 8000
The xx er et mysterium.
Britene er ikke spesielt gode vokalister.
De kan nesten ikke spille.
De kan knapt bevege seg til det de spiller.
Og de selger store mengder musikk.
Les også:
Alle elsker The xx
På plate er de mediativt beroligende, nesten så stillestående at man ikke legger merke til at de er der.
Med to album som nesten er naturlige forlenginger av hverandre – og én innimellom som ikke er noe særlig.
Det har de åpenbart innsett selv også, for Øya-konserten har bare to låter fra «Coexist».
Anmeldelse:
«The zz»
Sceneshowet er noen åpenbart sykt dyre lys- og røykkanoner, som også fungerer som speil og skaper duse, mildt varme og lekkert blandede nattfarger.
Akkurat like tilbakelent insisterende som musikken.
God start
Trioen er verdens minste band, med verdens minste lyd på Øyas største scene.
Oliver Sim surrer rundt med bassen som han aldri har tatt i et instrument før.
Romy Madley Croft er mer tilbakelent og spiller enstrengsmelodiene på gitaren som om de var de reneste konkurransestykkene.
Og Jamie Smith, bedre kjent som Jamie xx, holder det hele sammen med knotter og tangenter.
Spiller litt trommer gjør han til og med.
Prøver i alle fall.
Lettere å holde takten med maskin.
Øya 2016:
Jamie xx – «Et slag i trynet»
De første låtene er så overraskende stille at både publikum og park ikke helt klarer å ta til seg hva som skjer.
Antimusikk for hvisking, luft på stemmen og enfingerspill.
Og beviset på hvor mye man kan få til med nesten ingenting.
(anmeldelsen fortsetter under bildet)
De første gangene tempoet tar seg opp, er det som i David Lynch-filmen «The Straight Story», i det gressklippertraktoren raser nedover en slakk bakke.
Så kommer lyden av John Olav Nilsen fra Sirkusteltet på andre siden av Øya, og overdøver med «Inn i min tid».
Han skal etterhvert bli en sentral del av The xx-konserten.
Husker du?
The xx på Hovefestivalen
Romy Croft gjør «Performance» helt alene.
Og det er nesten helt stille (med unntak av John Olav der borte i sirkuset).
Det er ganske spesielt på en festivalkonsert klokken 22.
Derfra er The xx en eneste kjedelig nedtur av repetisjon, monotoni og overdreven minimalisme.
Fem fine minutter
Oliver Sim forteller at han elsker festivaler.
Og at han er singel.
Derfor dediserer han «Fiction» til alle single her i kveld.
Basert på jubelen er det ganske mange.
«Diamanter og kirsebær», synger John Olav Nilsen.
Anmeldelse:
The xx' debutalbum
Jamie xx løfter mot slutten konserten til en ekstremt høystemt beat på sin egen låt «Loud Places».
Fem minutter som er ekstatiske, gøyale og får flere av foreldrene med barnevogn til å gå.
«Ta vare på hverandre, og ha det kjekt», avlutter Romy.
«Håper vi sees igjen».
Det skulle ikke være noe feil ved å ende en lang konsertdag som en stille sone med lett dans og beroligende lys til.
Og selvsagt handler The xx like mye om hva som ikke skjer, som det som skjer.
Her ble det for lite av det siste.
TOR MARTIN BØE
| 0
|
112078
|
Storslått om spionasje fra 85-årige le Carré:Bokanmeldelse:
John le Carré:
«Spionenes arv»
THRILLER:
De gamle er eldst.
Med sin nye roman setter den 85 år gamle mesteren John le Carré et foreløpig punktum for sin storslåtte saga om spionasje.
Og for et punktum!
«Spionenes arv» er skrevet med vitaliteten til en ung dikter og klokskapen til en gammel skald.
Språket sprudler – av litterær skaperkraft, av humor, av menneskeinnsikt, av ettertanke.
Over 25 år er gått siden vi sist møtte agenten George Smiley (i «Hemmelig pilegrim»).
I denne romanen har ikke Smiley hovedrollen – tvert imot aner ingen hvor han er blitt av.
Husker du?
Mesterlig:
«The Constant Gardener»
Bokens fortellerstemme tilhører fransk-britiske Peter Guillam, Smileys assistent, fra le Carrés debutroman fra 1961:
«Telefon til avdøde».
Den aldrende spionen tilkalles til sin tidligere arbeidsgiver i London – The Circus – fra sitt hjemlige eksil i Bretagne.
Siden George Smiley er forsvunnet, må Peter Guillam stå til rette for to drap som ble begått under en operasjon med kodenavn Vindfall under den kalde krigen.
Ofrenes etterkommere vil saksøke etterretningstjenesten – som i sin tur vil skyve ansvaret over på fortidens kyniske agenter.
Bakgrunn:
Le Carré:
- Jeg var spion
Ja, årets bok er faktisk en forløper til «Spionen som kom inn fra kulden» (1963) og tilfører den femti år gamle historien nye fakta og et helt nytt blikk.
Hvorfor handlet de som de gjorde, agentene som tjenestegjorde for sine hjemland under den kalde krigen?
Hva husker de?
Hva vil de ikke huske?
De drepte.
De manipulerte og forførte.
De brukte, og misbrukte, mennesker som sto dem nær.
Norsk thriller:
Solid spionthriller av Aslak Nore
Hvorfor?
Hvordan har det påvirket dem?
Mens James Bond er en pappfigur, er den ikke ulike Peter Guillam et tenkende, følsomt og angrende menneske av kjøtt og blod.
Før var han en nådeløs og hard spion – en drikkfeldig skjørtejeger.
Nå er han pensjonist med høreapparat og stokk.
Heidi Grindes oversettelse ivaretar romanens lett alderdommelige (men du verden så elegante og friske) toneleie på en ypperlig måte.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
John le Carrés trofaste lesere vil nok fortsatt sette klassikere som «Spionen som kom inn fra kulden» og «Muldvarpen» (1974) aller høyest i forfatterskapet.
Likevel lukker jeg denne 250 siders boken fylt av vemod og beundring.
«Spionens arv» bekrefter en gang for alle at John le Carré klarer å lage stor litteratur av den ellers så utskjelte spionsjangeren.
Anmeldt av:
Tom Egeland
| 1
|
112081
|
TV-anmeldelse:«Praktisk info med Jon Almaas»:
Pausefyll-programmet
Vi er blitt fortalt at det ikke er et talkshow.
Men hva er det?
UNDERHOLDNING
«Praktisk info med Jon Almaas»
Norsk TV-serie i 10 deler
TVNorge tirsdager kl. 22.00
Med:
Jon Almaas, Håvard Lilleheie
Innledningsvis, idet Jon Almaas (50) blar i bunken med «ukas nyhetssaker» og lirer av seg vitser om disse, er det umulig ikke å bli hensatt tilbake i tid.
Selvsagt til da den samme Almaas, i den samme mørk-dress-og-hvit-skjorte uniformen (for øvrig en kombo han bærer bedre enn noen annen norsk programleder), ledet NRKs «Nytt på nytt».
En TV-institusjon han forlot i fjor, etter nesten 20 år i stolen.
Gamle kunster er ingenlunde glemt, noe som understrekes da han begynner å peke med blyanten fra bak pulten sin, akkurat slik vi husker ham.
Almaas har en lakonisk måte å levere poengene sine på, som om han ikke er all verdens imponert over dem selv.
Når det gjelder akkurat disse vitsene, har han sågar et poeng.
Morsomhetene er av typen de fleste oss får nok av i løpet av en lang dag på sosiale medier.
Almaas er en trygg og rolig programleder.
Litt vel rolig, kanskje, noe han har prøver å bøte på ved å invitere Håvard Lilleheie som «sidekick» i sofaen.
Lilleheie er en vitamininnsprøytning han, og er en veldig annerledes type enn den kjølige, pertentlige Almaas.
Drammenseren blir ikke overarbeidet.
Men han ler mye.
Se utdrag fra intervjuet med Knut Arild Hareide her:
Nøyaktig hvor pertentlig Almaas er (han har skrevet en bok om å holde orden i huset, må vite), får vi se i programmets første forhåndsinnspilte videoinnslag.
Programlederen er på tur i villaland, for å hjelpe beboerne der å «optimalisere» boforholdene deres.
Her har noen satset på at Jon Almaas er verdt å se på uansett hva han gjør.
Det er bare delvis riktig.
Særlig morsomt er det i hvert fall ikke.
Deretter følger en personlighetsquiz, en lightversjon av «Sånn er du» med Harald Eia og Nils Brenna.
Det er KrF-leder Knut Arild Hareide som «grilles».
Et spørsmål som ikke stilles, men som det kunne vært artig å få svar på, er hva den praktiske informasjonsverdien av dette skal være.
En ringerunde til diverse offentlige etater og/eller informasjonstelefoner, er «hvorfor er det sånn?»-komikk av det slaget vi kjenner fra standup-scenen.
Dernest, et stykke ut i andre halvdel, finner «Praktisk info» endelig frem til et tema programmet ønsker å dvele ved i noen minutter.
Det handler om hukommelse og mangelen på sådan, heri opptatt Alzheimer’s, og som gjester får Almaas inn forsker Ingrid Heggland, samt «norgesmester i hukommelse», Oddbjørn By.
De kan begge snakke for seg.
Men praten renner raskt ut i smådesperat selskapslek av den typen som var populær i helgeunderholdningsprogrammer på åttitallet.
Almaas selv gjør et par spredte forsøk på å forklare hva hensikten med programmet skal være.
Det går trått, for det er nemlig ikke så godt å si.
Vi vet at han ikke ønsket å lage nok et talkshow.
I stedet har han laget et program bestående utelukkende av slike innslag som talkshow bruker til å hale ut tiden med.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
112082
|
Filmanmeldelse «Biler 3»:Hjerte over motor
«Biler 3» slår et slag for gamlingene.
ANIMASJON
«Biler 3»
USA.
Tillatt for alle.
Regi:
Brian Fee
Med: Owen Wilson, Cristela Alonzo, Chris Cooper
Norske stemmer:
Espen Sandvig, Jenny Skavlan, Petter Schjerven mfl
«Biler»-serien har fram til nå vært Pixar-studioets mest middelmådige.
3d-gigantens magi ligger i at de klarer å tilføre hva som helst et hjerte.
De har gitt oss leketøy med følelser, fisk med følelser, roboter med følelser - til og med følelser med følelser.
Unntaket som bekrefter regelen er serien med antropomorfe biler som alltid har virket mer motivert av kynisk merchandising enn den blåøyde fortellergleden som har vært studioets varemerke i 20 år.
Men med den tredje filmen i serien reiser de kjerra.
Lynet McQueen er tilbake, eldre enn noensinne.
En ny generasjon racere - høyteknologiske sportsbiler som bruker statistikk for å yte maks - forviser den tidligere eneren til ydmykhet.
Men han er ikke klar for å henge hjulene på hyllen helt ennå.
Han får seg en ny sponsor, en ny PT (den herlige Cruz Ramirez) og en ny sjanse til å vise at han er best, men alt går ikke helt etter planen.
McQueen klarer ikke å henge med i verdenen av simuleringer og dyre duppeditter, og må oppsøke røttene sine for å få drivet tilbake.
Det blir «Rocky» & roll, med trening på stranden, kampen mellom gammel visdom og iskald high-tech, og det å vike unna for yngre talent.
Les anmeldelse av første filmen i serien:
Høyt turtall - feil fil
Regidebuten til Pixars storyboard-veteran Brian Fee er forbilledlig visualisert.
Kornene av slæddestøv krydrer de pittoreske stemningene - spesielt nattsekvensene og besøket i Thomasville, en hyggelig variant av Twin Peaks er forbilledlig gjennomført.
Men viktigst av alt, holder
Fee hjerte over motor.
Han berører voksen tematikk med sødme: pensjoneringsangsten, nostalgien, følelsen av utilstrekkelighet, det å se seg forbigått av de unge og lovende.
Vi snakker større følelser enn det er plass til i en ren barnefilm.
«Biler 3» kjærtegner flere kanter av livsløpet og sikter mot å bevege mer enn å underholde.
Det tok sannelig 11 år, men nå Lynet McQueen har endelig gjort seg fortjent til en plass ved siden av Woody, Remy og Wall-E. Vroom!
| 1
|
112083
|
Irriterende kjedelig!:Bokanmeldelse:
Jørgen Jæger:
«Guden»
En av Norges mestselgende krimforfattere burde fått bedre manushjelp av forlaget sitt.
Jørgen Jægers nyeste krimroman, den tiende i rekken, har et spennende og dramatisk anslag:
Den kvinnelige ordføreren i Fjellberghavn blir skutt når hun står på talerstolen.
Flere andre i hennes nærhet, blant dem Ole Viks kjæreste, blir også skadet og ordene «Allahu Akbar» får panikken til å bryte ut i folkemengden.
Kort tid etter blir flere minibanker ranet.
Politiet, med Cecilie Hopen i spissen, står maktesløse.
Gjerningsmennene har barrikadert utgangene ved politihuset med kjøretøy som kan inneholde bomber.
Merkelig nok blir ikke politiets beredskapstropp vurdert tilkalt.
Mer krim:
Nytt blod til Millennium
Alt tyder på at det har vært en nøye planlagt terroraksjon, men politiet innser snart at sannheten er mer innviklet.
Den antatte terroristen var nemlig kledd i norsk regntøy, og det ville nok ikke en terrorist som planla å sprenge seg selv gå med.
Snart føres politiet inn i en verden av spilleavhengighet og illegal organhandel, sistnevnte et mye brukt spenningselement i krimromaner de siste årene.
Storslått:
Terningkast 6 til John le Carrés siste spionthriller
Jæger har en overtydelig fortellerstil som overlater svært lite til fantasien.
Guden» preges av så mange gjentakelser at det blir irriterende.
Vi blir innprentet til det kjedsommelige at Cecilie Hopen er traumatisert og ferdig med menn, og her er det for eksempel en person som ankommer en scene som et friskt pust, og forsvinner ut av scenen som et friskt pust noen sider senere.
Enkelte ting er langt som et uår – klisjeene florerer i teksten.
Flere av setningene har en rar og tung oppbygging.
Jæger er i overkant glad i frempek og i å forklare alt som skjer, flere av karakterene er for stereotypiske – resultatet er at handlingen blir forutsigbar og lite spennende.
Med noen unntak: skildringene av en spillegal person er gode og blant de beste og mest troverdige scenene.
Boken har også noen herlige personskildringer.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
«Guden» har mye potensial som skusles bort ved at forlaget har sluppet oppsiktsvekkende mange svakheter i teksten gjennom.
Mer nitid korrektur kunne ha løftet boken og fått dramatikken, drivet og enkeltpersonenes følelser enda bedre frem.
For det står ikke på Jægers fantasi.
Han er en ambisiøs plotsnekrer som kombinerer thrilleren med den sosialrealistiske krimromanen og skaper et univers hvor alt kan skje, og hvor menneskene presses langt utover sin tålegrense.
PS!
Som en liten kuriositet kan det nevnes at krimforfatter Jan Erik Fjell, som visstnok er en habil pokerspiller, har bidratt i boken med å skrive et eget avsnitt hvor pokerspill står i sentrum.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 0
|
112084
|
Bokanmeldelse Anna Rasmussen:«Naken»
Bloggen er bedre enn selvbiografien til Anna Rasmussen, kjent fra sosiale medier som «Mamma til Michelle».
Til å være en blogger som har gjort seg bemerket med oppsiktsvekkende, modige og ærlige innlegg som har skapt debatt og titusenvis av klikk, er Rasmussens biografi overraskende tam og kjedelig.
Fått med deg?
Legger ned bloggen
I boken beskriver Rasmussen hvordan hun ble en av Norges mest leste bloggere.
Det er en til tider sår beretning om en barndom som beskrives som alt annet enn harmonisk.
Rasmussen opplevde at hun mestret hverken skole eller familieliv.
Hun skildrer en usikker jente som ikke våget å bruke sin egen stemme, men som lengtet etter å bli hørt og sett.
Les stort VG-intervju:
– Jeg blir så oppmerksomhetssyk (VG+)
Behovet for oppmerksomhet førte til utagering og grensesprenging.
I tenårene testet Rasmussen røyk og alkohol, og senere sex.
Som fjortenåring ble hun gravid med sitt første barn.
Abort var ikke et alternativ for henne.
Paradoksalt nok førte den livsomveltende begivenheten til at Rasmussen endelig begynte å lete frem stemmen sin.
Hun startet bloggen «Mamma til Michelle» i 2012 og fikk raskt mange lesere.
Bloggen ga Rasmussen den oppmerksomheten hun higet etter, og hun ble dreven i å skrive innlegg som ga masse klikk og omtale.
Anna Rasmussen:
– Nakenbilder på avveie
Biografien skildrer en kvinne som er svært bevisst på hvordan hun skal skape oppmerksomhet rundt seg og sitt.
I kjølvannet ligger det brutte familiebånd og anmeldelser, men dette behandles i liten grad i biografien.
Boken oppleves tidvis som et forsvarsskrift for Rasmussen.
Hun reflekterer i liten grad rundt sin egen rolle som profilert mammablogger, selv om hun tar selvkritikk på noen områder.
«Naken» byr i det hele tatt på lite nytt for lesere som er vant til å følge Rasmussen i sosiale medier, i likhet med bloggen har kapitlene dramatiske titler som ikke alltid står i stil til innholdet.
Aldersgrense 18+:
Svarte på toppløskritikk med nakenvideo
Språklig sett er boken flat og pregløs, og den mangler energi og innlevelse.
Sett i forhold til Rasmussens mange følsomme og nakne blogginnlegg, er den overraskende tam.
Boken mangler den personlige stemmen vi kjenner fra Rasmussens blogg.
Dette kan ha sammenheng med at forlaget har brukt ghostwriter på boken, et mindre vellykket valg i dette tilfellet fordi en bloggers stemme også er en del av vedkommendes varemerke, personlighet og suksess.
De sterkeste sekvensene er når Rasmussen skildrer livskriser og morskjærligheten hun føler for sine barn.
På sitt aller beste kan «Naken» gi håp om at det er mulig å snu livet til det bedre, selv når det ser mørkt ut.
Oppdatert?
Slik falt hun for kjæresten
Det er den underliggende tonen i «Naken» som tidvis gjør dette til sår lesing.
Boken skildrer et rotløst menneske som jakter sin egen identitet og føler at hun mestrer livet, og parforhold, best når hun opplever motgang.
Rasmussen sier i slutten av biografien at hun fortsatt ikke helt forstår hvem hun er bak mammarollen.
Det gjør ikke leseren eller.
Fikk med deg?
Trakk seg fra «Skal vi danse»
«Naken» gir assosiasjoner til de mange clickbaites-overskriftene Rasmussen har blitt så kjent og kritisert for:
Den skildrer et til tider utfordrende liv, men byr på lite nærgående innsikt i hvem mennesket Anna Rasmussen egentlig er utover bloggpersonligheten.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 0
|
112085
|
Filmanmeldelse «The Square»:Klarøyd satire
Ruben Östlund er en av Skandinavias mest umistelige regissører.
DRAMAKOMEDIE
«The Square»
Sverige.
12 år.
Regi:
Ruben Östlund.
Med: Claes Bang, Elisabeth Moss, Dominic West.
Årets Gullpalme-vinner handler om noen intense dager i livet til danske Christian (Bang), kunstnerisk leder ved et museum av den moderne typen i Stockholm.
Han en fyr med ting på stell.
Han bor i en smakfullt innredet leilighet på det jeg antar er Östermalm, har sex med interessante kvinner og ser ut som han er gått rett ut av en Dressmann-reklame.
Han har to døtre fra et tidligere forhold, som vi aner at ikke passer helt inn i den misunnelsesverdige livsstilen hans.
I sitt profesjonelle liv arbeider Christian for tiden med verket «The Square».
Som ganske riktig er en firkant, felt ned i brosteinen utenfor museet.
Hva denne skal uttrykke?
Vel, den er en slags humanitetens friplass, kan han forklare, der mennesker i utsatte situasjoner skal kunne føle seg trygge.
En firkant for medmenneskelighet, omsorg og tillit, liksom.
Les også:
Jublende glad svenske vant «Gullpalmen» i Cannes
Ideen er svak og kunstverket er tåpelig, og Christian er fullt klar over det.
Ergo har han ansatt to «snubbar» fra et ungt og hipt PR-byrå, som skal ta seg av markedsføringen i sosiale medier, samt forhåpentligvis få tabloidene interessert.
PR-«gutta» kommer etter mange møter opp med en video.
Den skal komme til å «gå viralt» med en kraft som langt overgår det den kunstneriske lederen, og styret hans, ønsket seg.
Samtidig setter Christian i gang prosesser i livet utenfor jobben som han er lite egnet til å kontrollere.
Noen stjeler mobilen og lommeboken hans, og han søker hevn.
En av sexpartnerne hans, Anne (Moss), viser alle tegn på å ønske seg noe mer enn det Christian hadde sett for seg.
Svenske Ruben Östlunds femte helaftens film er en satire om så mangt.
Først og fremst den delen av kunstverdenen som så inderlig ønsker å gripe an de store spørsmålene i sin samtid (miljøproblematikken, gapet mellom fattig og rik, natur versus sivilisasjon), men som ender opp med å tåkeprate om «relasjonell estetikk» i stedet.
Det er også en film om hvordan vellykkede, pene mennesker tar grep – eller ikke – når boblen de lever livene sine i, slår sprekker.
Östlund er de sosiale kodenes fremste satiriker, en sann mester i å skildre alle de tusen pinlige øyeblikkene og situasjonene som utgjør et menneskeliv.
Her kommer det godt med at han er en eminent skuespillerinstruktør.
Les også:
Svensk filmregissør vil «frata kornprins Haakon tittel og rettigheter»
Samtidig er det en film om moderne markedsføring og «kommunikasjon» og om hvor lett det er å ty til fraser som «ytringsfrihet», «samfunnskritikk» og «kunstens ansvar».
Som sådan har den flere likheter med norske «DRIB».
«The Square» er nesten en slags er mer sofistikert storebror til den.
Östlund opererer i en svensk tradisjon som er rik.
Han har åpenbare likheter med Roy Andersson, og deler dennes forkjærlighet for aparte bildeutsnitt og klaustrofobiske tablåer.
Han har nok sett de fleste av Tage Danielsson og Hans «Hasse» Alfredssons milde satirer også:
«The Square» har ett og annet til felles med Danielssons «Sopor», fra 1981.
Östlund er skarpere i kantene enn både Danielsson og Andersson.
Filmene hans er klarøyde og usentimentale.
Han turnerer satiren og det ubehagelige med absolutt bravur:
En scene et godt stykke ut i filmen, der naturen plutselig kommer litt vel nært innpå en gjeng intellektuelle kunstvenner, som alle får sin «tillit» satt på prøve, er blant de mest rått kraftfulle jeg har sett på kino på lenge.
«The Square» er trolig ikke den beste filmen Östlund har laget – eller kommer til å lage.
Den mister litt av sitt fokus i tredje akt, idet Östlund vil rydde opp i filmen, og Christian gjør et fånyttes forsøk på å rydde opp i livet sitt.
Det den er, er en høyst vital del av filmografien til Skandinavias mest originale og umistelige regissør.
Ingen som bryr seg om film kan velge å ikke forholde seg til den.
Östlund har også regi på drama-komedien «Turist» som kom i 2014, med Kristofer Hivju i en av hovedrollene:
| 1
|
112086
|
Plateanmeldelse:Susanne Sundfør – «Music For People In Trouble»
Tilbake til naturen, med krevende og givende trøsteviser.
ALBUM:
KUNSTPOP
Susanne Sundfør
«Music For People In Trouble»
Det har lenge vært et dårlig skjult rykte at Susanne Sundfør har hatt ting på gang i en helt «ny» retning.
De som har fulgt med på Spotify-listen som deler navn med dette albumet har muligens skjønt hvilket kart som lå foran dem.
I alle fall når låtlisten beveget seg innom både Nick Drake anno «Pink Moon», John Denver og Gram Parsons.
Men de har ikke kunnet gjette at dette var terrenget.
Her runder haugalendingen en perfekt sirkel.
Karrieren omkranser seg selv og løftes til et nytt stadium.
Nesten fritt for elektronikken som tok over forgjengeren.
Anmeldelse:
Susanne Sundfør – «Ten Love Songs»
Uvanlig vakkert
Tilbake står klassisk, fingerberørende gitar.
Slidegitarer, kor og voldsomme klanger.
Saksofoner, kontrabasser og innskutte jazzsetninger fra Gard Nilssen’s Acoustic Unity.
Det er stille og dvelende synther, i retning av Karlheinz Stockhausen og Jóhann Jóhannsson (som også finnes på nevnte spilleliste).
Men for det meste er det et uvanlig stille og uvanlig vakkert album.
Inspirert av et nyøkosofisk kunstmanifest går hun nærmest religiøst til verks.
Lindring, reinkarnasjon og støtte i motgang.
Spesielt i nøkkelsporet «The Sound Of War», som tar en overraskende vending og snur albumet i en helt annen retning.
Husker du?
– Gå hjem og spis bæsj
Om det er noen som umiddelbart bør føle seg i trøbbel av Susanne Sundførs femte album?
Tja – regnskapsfolk som har sett seg blind på streamingtallene, spesielt fra forrige album, elektronikapopete «Ten Love Songs», bør senke profitt-forventningene.
Kompromissløst
«Music For People In Trouble» har lite potensial for utagerende fest og moro.
Låtene smelter over i hverandre, skifter fullstendig retning midtveis.
Uten radiofrierier som refreng og rytme.
Sanger som beveger seg lenger og lenger inn i naturen før de kulminerer i John Grant som roper ut, langt borte, fra en fjelltopp i avsluttende «Mountaineers».
Pretensiøst, ja visst.
Kompromissløst, absolutt.
Men konsekvent – og aldri overdrevent forfengelig i forhold til sin egen målsetting:
Om å gi håp og retning, uansett hvilket mørke man er fanget i.
Konsertanmeldelse:
Susanne Sundfør, Norwegian Wood
Ikke alle bestanddelene griper en like sterkt umiddelbart, men som et verk – en konsert – en elegisk symfoni over noe som har vært og noe som skal bli, er dette på alle måter Sundførs aller beste album.
Ikke minst fordi det slutter på sitt absolutte toppunkt.
«Always leave them wanting more», som det heter.
BESTE LÅT:
«The Sound of War»
| 1
|
112088
|
Filmanmeldelse «IT»:Har IT-faktoren
Angsten for klovner og avløp er klar for en ny generasjon.
Skrekkfilm
USA.
15 år.
Regi:
Andrés Muschietti
Med: Jaeden Lieberher, Bill Skarsgård, Sophia Lillis og Finn Wolfhard.
Klovnen skulle liksom representere noe koselig, men så kom Stephen King og gjorde slutt på moroa.
Les også:
«IT»-filmen får oppfølger
Noe kreditt går selvfølgelig til den virkelige morderklovnen John Wayne Gacy, men for de av oss som støtte på miniserien «It» (1990) i en litt for tidlig alder, er det Pennywise som har skylden for det anspente forholdet til oversminkede gjøglere og dusjsluk.
Les også:
Skrekk-kongen hyller norsk regissør
Den nye visualiseringen av Kings roman tar oss tilbake til Derry, en nordøstlig amerikansk småby der alle voksne er håpløse og barna er utstyrt med kjeften til sjømenn.
Det finnes to typer mennesker i byen - mobbere og ofre.
Gjengen av syv pubertale og knekte sjeler som vi heier på hører til sistnevnte, hvilket gjør dem til ypperlig bytte for It - et jævelsk ondskap som dukker opp omtrent hvert 27. år for å nære seg på frykten til Derrys yngste beboere.
Atmosfæren er skitnere og mer klaustrofobisk, nostalgien dreier seg om åttitallet framfor femtitallet og historien er mer rett frem.
Det er kun barndommen til the Losers Club som får plass i løpet av disse 130 minuttene.
Les mer:
Skumle klovner forbløffer politiet
Filmen møter et par dramaturgiske fartsdumper når den skal introdusere oss for bagasjen til hele syv hovedfigurer, men regissør Andrés Muschietti fikser dette forbausende godt.
Der originalen vekslet hyppig mellom voksenlivet og barndommen til hovedfigurene, er historien mer oversiktlig denne gangen.
Blant blodsprut, barnedrap, incest og nifse ballonger, er det også en genuin varme som får tid til å utvikle seg.
Kjemien mellom spesielt Bill, Ben og Beverly føles ekte og den rappkjefta Ritchie får en nydelig sans for komisk timing via Finn Wolfhard, kjent fra «Stranger Things».
Vi snakker om en vennegjeng med tette nok bånd til å konkurrere med «The Goonies» (1985) og «Stand By Me» (1986).
Fikk du med deg:
Den nye Skarsgård-stjernen
Selv om Bill Skarsgård får mindre spilletid enn fortjent, leverer han en gnistrende Pennywise, altså Its mest ikoniske inkarnasjon.
Tim Currys original minner om en bakfull Krusty i forhold.
Muschietti kunne ha kjølt ned CGI-effektene og den og den til tider overtydelige musikalske skremselhjelpen, men kommer ikke unna at han har laget den mest effektive Stephen King-skrekken på over tredve år.
Det «It» virkelig klarer, som få andre skrekkfilmer får til, er at den gir deg karakterer du bryr deg om - så man teller ikke ned til neste dødsscene, men klinger heller til håpet om at hver eneste én av våre syv tapere overlever.
Derfor trenger man bare kanten av kinosetet.
| 1
|
112090
|
Teateranmeldelse:«Les Misérables»
Følelsene fosser fram blant «de elendige» som utgjør persongalleriet i dette mektige musikalske epos.
Lidenskap og vemod
Hvis musikaler hadde hatt en egen Champions Leauge, så hadde definitivt «Les Misérables» ligget høyt oppe, kanskje helt på topp.
Musikken er i en egen klasse.
Den er flott og til dels ganske krevende og gir ikke rom for småsnakk mellom «hitlåtene», som forøvrig står i kø.
Regissør Per-Olav Sørensens valg av aktører fra litt ulike musikalske bransjer, gir en fin spennvidde i det musikalske bilde.
Deres varierte ståsted er med på å gi fine nyanser i det store galleri av svært ulike personligheter.
Basert på Victor Hugos roman
«De elendige» fra 1862, handler også musikalen om et samfunn i opprør, om kamp for å overleve, om fattigfolk, juksemakere, straffanger og prositituerte, kort sagt om folk i trøbbel og med sterke følelser i tillegg.
Det er drakampen mellom den tidligere straffange Jean Valjean og mannen som alltid jakter ham, inspektør Javert, som er musikalens bunnlinje.
I Sørensens regi har det religiøse aspekt blitt mer synlig enn vanlig.
Det handler i stor grad om troen som grunnlag for tilgivelse eller hevn.
Det er Valjeans barmhjertighet mot Javerts biske hevntokt.
Søfteland og Hoff Mittet veksler mellom å «vinne» sin musikalske dueller, begge er overbevisende.
Søfteland vokser i rollen utover forestillingen og er både rå og rørende når han mot slutten lar sin Valjean med verdighet stanse flukten fra sin egen fortid.
Råheten ligger også latent i forestillingen som helhet.
Barmhjertighets- og hevn-motivet er også tydelig i forholdet mellom øvrighet og undertrykte.
De mest sårbare, barna - nydelige skildret gjennom Cosette som barn og guttungen Gavroche som dør på sin post - er med på å gi en besk klang i et scenerom preget av en slags realistisk nøkternhet.
Folketeatrets store scene gir ikke så mye rom for intimitet.
Likevel når fortellingene om de triste - og mindre triste - skjebnene fram.
Sterke og såre kvinneskikkelser som Fantine og Eponine har fått dyktige forsvarere i Karin Park (som spilte Fantine under premieren) og Marion Ravn.
Jenny Langlo har hele den voksne Cosettes uskyldighet i seg, og Lars Henrik Aarnes overbeviser suverent som den forelskede Marius.
Legg til duoen Dennis Storhøi og Mariann Hole som det frodige, frekke og ufyselige ekteparet Thenardier og du har en komposisjon av frodig teater, musikal og pop-erfaring som kler Atle Halstensen musikalske vri.
Det er flust av lidenskap, store ord og handling på grensen til det pompøse i «Les Misérables».
Stor underholdning med mye varmt vemod.
Borghild Maaland
| 1
|
112092
|
Filmanmeldelse «The Beguiled»:– Høyspent fulltreffer
«The Beguiled» er visuell og psykologisk og perfeksjon.
Drama
The Beguiled
Med: Nicole Kidman, Kirsten Dunst, Elle Fanning, Colin Farrell, Oona Laurence, Angourie Rice.
USA.
Aldersgrense 9 år.
Regi:
Sofia Coppola
Ordet «beguiled», betyr «sjarmert», eller «forført», og er beskrivende for det intense dramaet som oppstår når 11 år gamle Amy (Oona Laurence) finner den sårede soldaten og desertøren John (Colin Farrell) i skogen og forbarmer seg over ham.
Vi er i Virginia i 1864 og den amerikanske borgerkrigen raser for fullt.
Selv om John tilhører nordstatene, og dermed er å regne som fiende, tar Amy ham med seg tilbake til den stengte pikeskolen hvor hun, sammen med tre andre piker, rektor Martha (Nicole Kidman) og lærerinnen Edwina (Kirsten Dunst) må finne ut hva hun skal gjøre med den sårede.
Les også:
Colin Farrell eneste hane i kurven i Coppola-film:
– Jeg ble bortskjemt
«The Beguiled» er basert på romanen med samme navn, skrevet av Thomas Cullinan.
Forrige gang historien ble filmatisert var i 1971, av regissør Don Siegel, med Clint Eastwood i rollen som den sjarmerende John.
Når Sofia Coppola («The Virgin Suicides», «Lost in Translation») lager sin versjon, betoner hun i større grad det kvinnelige perspektivet, har et mer utvidet psykologisk repertoar, og leker seg med fengslende sørstats-estetikk.
Resultatet er en film hvor absolutt alt funker.
Fra det øyeblikket John trer over dørstokken til internatskolen blir kvinnenes tilværelse forvandlet til et forførerisk sirkus.
Både Martha, Edwina, den bråmodne tenåringseleven Alicia og de pre-pubertale småpikene blir på hver sine måter oppslukt av Johns manipulative sjarm.
Både strukturen og de daglige rutinene ved pikeskolen kollapser helt.
Det er utsøkte portretter av anspent rivalisering, egoisme, aggresjon og fortvilelse.
«The Beguiled» kan godt betraktes som en parodi på kvinnelig begjær.
Sju kvinner som slåss om én mann er liksom er så altfor mye, og derfor kan handlingen bare fungere i 1864, der det seksuelle begjæret er henvist til å utfolde seg innenfor strenge rammer av sømmelighet.
Det er spenningen mellom denne sømmeligheten, i form av aftenbønner og høflige tiltalelsesformer, og den stadig voksende frustrasjonen til kvinnene, som Coppola behersker så godt.
Hun legger vekt på den subtile erotikken som ligger i håndgester og ømme blikk, samtidig som hun litt etter litt lar demningen av begjær fylles fullstendig opp, før den brister.
Når den gjør det, er det spektakulært, uhyggelig og nesten horror-aktig.
| 1
|
112093
|
TV-anmeldelse «Okkupert» 2: Hjelp, vi må i krig mot Russland
Fremdeles ikke særlig max manus.
«Okkupert», sesong 2
Norsk dramaserie i åtte deler
Viaplay fredager
Regi:
Erik Skjoldbjærg m.fl.
Med: Henrik Mestad, Janne Heltberg, Eldar Skar, Ane Dahl Torp, Hans Olav Brenner
I første sesong av «Okkupert» ble statsminister Jesper Berg (Henrik Mestad) blant annet kidnappet av EU og Russland, tvunget til å trekke seg fra posten av sitt eget parti, tatt til fange i en gisselsituasjon og forgiftet av den amerikanske ambassadøren.
I tillegg klarte han å få barn, ligge med statssekretæren sin, og til slutt bli bortført enda en gang.
Husker du første sesongen av «Okkupert», på TV 2:
Ikke engang særlig bra til å være norsk
Alt dette på noen få måneder.
Og i dét lå og ligger mye av utfordringen med serien:
Den vil veldig mye, skaper mye ståk og lite spill.
Og følger en nesten manisk thriller-formel.
I utlandet synes de førstesesongen var smått perfekt, spesielt i USA.
Det kan enten bety at de har lavere terskel for hva de liker i USA.
Eller at vi i hjemlandet henger oss opp i kjedelige detaljer som «sannsynlighet» og «realisme».
Ikke minst når det gjelder serier som handler om oss selv.
Andre sesong er like deler «Max Manus», «V» og - til dels - «House of Cards», men uten finesser.
Statsministeren er fremdeles en jaget mann.
Grep er gjort for å få ham til å framstå som en tydelig eksil-leder, men det er lite å se til folkene som har valgt ham.
Eller kona og ungene hans.
Norge i framtiden består primært av regjeringsmedarbeidere og PST–ansatte.
Les også:
Må minne meg selv på at jeg er på TV
«Okkupert» vil gjerne være beretningen om den store politiske okkupasjonen som har hjemsøkt vårt land i framtiden.
Og samtidig speile norsk motstandskamp under andre verdenskrig.
Den var som kjent ikke så stor om man måler i prosent av befolkningen.
Det merker man også her.
Det handler om aktiv motstandsbevegelse, styringsmakter og de som velger å «samarbeide» med russerne.
Hvem som egentlig er på rett side, og hva som egentlig er den rette siden.
«Your people have an amazing ability to adapt», som den russiske lederen, Sidorova, sier.
Janne Heltberg spiller passiv-agressivt med dirrende beslutningsvilje, men uten reell makt.
Ane Dahl Torp roter seg etterhvert inni handlingen igjen.
Hans Olav Brenner er pregløs koffertbærer og statssekretær.
De mest interessante personene er ektefellene til bipersonene.
Sånn som kona til Hans-Martin Dypvik, som for øvrig nå er den egentlige hovedpersonen.
Les også:
TV-seerne flykter fra «Okkupert»
Fraværet av et troverdig univers i forhold til mengden mennesker som vandrer gjennom historien er dessverre det som virkelig gjør serien svak.
Riktignok bor det få folk i Norge, men her virker landet nesten fraflyttet.
Hvor er de små fortellingene om deres hverdag?
Samtidig vandrer de få folkene vi ser i et nær-framtidssamfunn som blomstrer av anakronismer som Expert-butikker og Jan Øyvind Helgesen som nyhetsoppleser i TV2.
Det siste er dustete detaljer å henge seg opp i.
Men unødvendig slurv når man har brukt tid og millioner på å lage lite troverdige eksplosjoner som terroranslag
De kunne man heller brukt på å bygge et bredere og mer eksplosivt manus.
(Anmeldelsen er basert på de fire første episodene)
| 0
|
112094
|
Heavy horrorfarse:Bokanmeldelse:
Tore Renberg:
«Skada gods»
Den tredje boken i Tore Renbergs Teksas-serie er «some fucked up beautilful shit».
Med skyld og forsoning som underliggende tema maler Renberg ut en «hekkans» beretning hvor de fargerike karakterene i Hillevågsgjengen igjen står i sentrum.
Fikk med deg?
Renberg utleverer sin døde far
Denne gangen blir det dødelig alvor for flere av dem.
Venner blir til fiender og flere av karakterene må bevege seg i nytt terreng.
Det er desember 2012, noen måneder etter hendelsene i «Angrep fra alle kanter».
Jan Inges ikke-voldelige og dopfrie filosofi har fått seg noen slag for baugen og gjengen har innsett at det er nye, kriminelle tider.
Selv skada gods:
Renberg:
– Jeg er en ødelagt unge (VG+)
I den rike oljebyen Stavanger forbereder innbyggerne seg på den kommende julen.
For medlemmene av Hillevågsgjengen blir det en spesiell oppladning til høytiden.
Jan Inge kan endelig feire bryllup med sin Beverly, men feiringen får en bismak:
Det er en slange i det kriminelle paradis.
Rudi, som gleder seg til å bli far til tvillinger, blir bokstavelig talt skjøvet ut i kulden og må kjempe for alt han har kjært.
Og Cecilie bestemmer seg for en ny start.
Leseren introduseres også for noen nye karakterer.
VG om Renbergs «Du er så lys»:
I 200 sider er det årets roman, men så...
«Skada gods» er en norsk «grit lit», en undersjanger av sørstatsgotikken, hvor leseren møter karakterer med helt særegne moralkoder i et mørkt og bisart univers.
Boken har mer indre råhet enn de foregående i serien, og historien inneholder mange kontraster.
Renberg skriver nådeløst vakkert om de som står på siden av samfunnet og forsøker å finne sin vei i det som må være et av de råeste krimuniversene i norsk litteratur.
Gjennom levende og troverdige dialogutvekslinger, bygger han opp karakterer med sjel, her har andre forfattere mye å lære.
VG+:
Backstage med Renberg og Knausgård
Handlingen har driv, elleville og overraskende vendepunkter og et språk som er både energisk og vart.
Midt i alle de brutale skildringene, maler Renberg frem vakre, lyriske bilder.
Her er også kårni og mørk humor.
Musikk- og skrekkfilmreferansene er som alltid sterkt til stede, samt flere nikk til annen, klassisk litteratur.
David Toska-inspirerte Jan Inge får for eksempel tips om å lese «Forbrytelse og straff», et boktips Renberg selv skal ha gitt virkelighetens Toska.
«Skada Gods» virker da også å være sterkt inspirert av tematikken i Dostojevskijs roman, og boken er mer tydelig samfunnskritisk enn de foregående i serien.
Husker du?
Renberg om øl-stuntet
Historien er delt inn i tre deler.
Intensiteten i fortellingen faller noe i bokens siste del, før det tar seg opp igjen med den cliffhangeraktige og åpne avslutningen hvor flere av karakterene nærmest sendes tilbake til start.
Om det betyr at dette blir mer enn en trilogi gjenstår å se.
Leserne kan i hvert fall håpe.
«Skada gods» er en roman om kjærligheten og dens levekår satt i et univers som er like voldelig som det er skjønt - og som skriker etter å bli filmatisert.
En svært underholdende og på samme tid ettertenksom roman skrevet av en forteller med en spinnvill fantasi.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112095
|
Ja, det går til helvete.:Bokanmeldelse:
Lothepus:
«Går det til helvete, så går det til helvete»
Lothepus er sikkert en grei kar.
Ikke dermed sagt at han har noe viktig å komme med.
Fra Julius til Lothepus.
Samlaget har virkelig fornyet biografiprofilen sin denne høsten.
Men av de to apekattene er det nok Julius som har fått den beste boken.
Selv om den om Lothepus har flest bilder.
Lothepus-konsert i Bergen slaktes:
«Kom tilbake, Sputnik.
Alt er tilgitt»
Skrythals og skytebas, TV-kjendis og tjuvjeger, maskinfører og «musikkartist»:
Leif Einar Lothe har mange bein å stå på, men forfatter er han definitivt ikke.
Like greit da, at han lar den erfarne journalisten Finn Tokvam føre denne boken i pennen – som det så vakkert heter.
Tokvam har i det minste lykkes med å overføre den ytterst muntlige stilen til Lothepus til papirformatet.
Får også slakt:
Mamma til Michelle med ny bok
Likevel er det nesten fascinerende å lese en bok så å si fri for dramatisk struktur og litterært løft.
«Går det til helvete, så går det til helvete» består av 183 sider, hvorav anslagsvis en tredjedel er fotografier.
Stort sett av hovedpersonen selv, og noen ganger sammen med venner, hester og (andre) familiemedlemmer.
Teksten er satt i et ganske generøst satsspeil, så boken er lettlest på mer enn en måte.
Det hjelper også leservennligheten at kapitlene stort sett er på tre til fire sider, inkludert bilder.
Historien om «Lothepus»:
En selvgod jævel
Det er Leif Einar Lothes egen livshistorie vi her får fortalt for første gang, men det er likevel som om jeg har både hørt og lest den før.
Gjenkjennelighetsfaktoren er stor for alle med kjennskap til Vestlandet, eller til gutter som heller vil drive med motorer enn matematikk.
Boken er full av breiale skrøner og karslige anekdoter, fyll og ablegøyer.
For Lothepus er det stort sett bare det håndfaste og konkrete som interesserer.
Men kapitlene om lille Leif Einar som var både skoletaper og mobbeoffer kan berøre mange av oss.
Det gjelder også den enkle men gripende historien om lillebroren Stian, som omkom i en traktorulykke bare ti år gammel.
Vant «Farmen kjendis»:
– Jeg var utslitt
Lothepus vil ellers gjerne dele både arbeidsmoral og livsfilosofi med leseren, og da låter det for eksempel sånn:
«Alt går viss du står på og ikkje gir opp, og grip dei sjansane du får».
Det mest imponerende med boken om Lothepus er likevel hvor suverent han behersker en vestnorsk spesialitet:
Å forkle selvskryt som beskjedenhet.
Det er godt ljug i sånt!
| 0
|
112096
|
Plateanmeldelse:Anna Of The North – «Lovers»
Nord og ned.
ALBUM:
POP
Anna Of The North
«Lovers»
Duokonstellasjonen «relativt anonym mann og dønn karismatisk frontkvinne» har for lengst blitt en trope innen popmusikken – fra Yazoo og Eurythmics’ striglede ispop til frekke ferskinger som Goldfrapp, The Kills og Crystal Castles.
Anna Of The North, som består av den norske vokalisten Anna Lotterud og den newzealandske produsenten Brady Daniell-Smith, føyer seg tilsynelatende sømløst inn i denne tradisjonen.
Konsertanmeldelse:
Anna Of The North på Bylarm
Hovedpersonen har allerede bemerket seg internasjonalt som sanger for rapperen Tyler, The Creator.
Og da Kygo avsluttet konserten på Stavernfestivalen i sommer, var det med Lotterud som vokalist på «Firestone».
I seg selv grunn nok til å spisse ørene i møte med duoens debutplate, skulle man tro.
Men så var det disse hersens låtene som skal skrives, da.
Runddans
«Someone» høres ut som en demo M83 forkastet en gang mellom «Saturdays = Youth» og «Hurry Up, We’re Only Dreaming».
Tittelsporet, på sin side, lener seg faretruende nært Pharrell-favoritt Maggie Rogers’ på alle måter overlegne viral-hit «Alaska».
Denne referensielle runddansen kunne fortsatt en stund.
Et langt større problem ved «Lovers» er imidlertid hvor uinspirert og veik duoens forståelse av det i utgangspunktet magiske åttitallet fortoner seg – som om de har lest om hvordan musikken fra epoken oppfører seg, uten verken å føle eller forstå det.
Stjernekvaliteter
Minneverdige melodier, rørende vokalprestasjoner, honningsvøpt drama, interaksjonen mellom maskin og menneske – alle disse kvalitetene fra perioden det lånes så ivrig fra, er erstattet med en behagelig, men altfor generell bakgrunnsmusikk.
At Lotteruds uttale av ordet «dark» låter faretruende likt «dyke» går glatt på den språklige sjarmkontoen.
Det vil ikke overraske meg om hun blir en megastjerne en gang i fremtiden.
Men med dette albumet?
Neppe.
BESTE LÅT:
«Always»
MARIUS ASP
| 0
|
112097
|
Teateranmeldelse:«Kirsebærhagen»
Komedie og tragedie i sømløse vekslinger gjør «Kirsebærhagen» til en minneverdig teateropplevelse.
Lekent og rørende i «hagen»
Fortellingen om et russisk samfunn i kraftig brytningstid på slutten av 1800-tallet, virker på ingen måte utdatert i Hanne Tømtas regigrep.
Med et topplag av skuespillere som fundament, har hun skapt en forestilling med stilisert modernitet, leken humor og direkte rørende partier.
Tsjekovs stykke er skrevet i 1903 og handler mye om endringene som ulmet i det store russiske riket.
Den gamle tid må vike for den nye, mennesker er i en forvirret tilstand av usikkerhet.
Eierinnen av et gammelt gods, med en legendariske kirsebærhage, nekter å se at kapitalen er oppbrukt og godset må selges.
At den mulige oppkjøper er en oppkomling; sønn av en av bøndene som har jobbet på godset, gir henne enda større grunn til å fortrenge de vanskelige fakta.
Han er pragmatiker, og ser muligheten for å rasere den gamle hagen, for å bygge sommerboliger til byfolk.
Stykket spilles på Nationaltheatrets bakscene.
Blant de hvitmalte veggene er det heist opp et tre - uten blader eller blomster.
Skuespillerne , kledd i nåtidsklær, sitter i stor grad på en stolrekke, eller beveger seg i utkanten blant publikum, som observatører til spillet som foregår.
Og spillet fascinerer både på det menneskelig og det ideologiske plan.Teksten har et underliggende nivå av ord som ikke blir sagt, og som får konsekvenser for enkeltpersoner.
Samtidig er Tsjekov tydelig i sin beskrivelse av den totale mangel på handlekraft som rammer overklassen i møte med geskjeftige, løsningsorienterte og fremadstormende mennesker.
Kontrasten mellom de ulike holdninger er klart synlig i denne oppsetningen.
Skuespillerne skaper fine karakterstudier av de personene de er satt til å forsvare.
Gisken Armand er en herlig, flagrende og energisk godseierinne, Ljubov Ranevskaja.
Hun er stolt og sta, og lukker øynene for fakta med en blanding av desperasjon og vantro.
Armand viser en karakter som vingler, men som også er en raus og inderlig kvinne.
Hennes motpol - men også venn - er oppkomlingen Lophakin.
Trond Espen Seim balanserer fint i uttrykkene; et ønske om egentlig å være en reddende engel for den skadeskutte godseierfamilien, og samtidig markere at nå er det han som har makten.
Bak den litt såre ømheten skjuler det seg mye vulgaritet når generasjoner av undertrykkelse skal viskes vekk.
Den ungdommelig tro på en lysende fremtid er representert ved Hanne Skille Reitan som Ljuvovs unge datter Anja og Emil Johnsen som studenten Trofimov.
Johnsen spiller på optimisme og skarpe betrakninger ispedd en sjarmerende dose naivitet.
Bjørn Floberg er svært god i jobben med å latterligjøre den noe stakkarslige broren til Ljubov, og Laila Goody har noen morsomme og ettertenksomme innspill som guvernante med forvirret fortid.
De baler med tiden de lever i, og med livet selv - og de berører oss.
Som i sin oppetning av Tsjekhovs «Tre søstre» på samme scene for tre år siden, har Tømta fått nestoren Espen Skjønberg på laget.
Det i seg selv er en opplevelse.
Han fungere delvis som forteller, delvis som den gamle tjener Firs, og utstråler respekt og vennlighet i hver minste replikk eller bevegelse.
En mann som med et samstemt ensemble er med på å understreke det som ligger av latter og tårer i «Kirsebærhagen».
Borghild Maaland
| 1
|
112098
|
Et must å lese før ungdomstida setter inn:Bokanmeldelse:
Siri Pettersen:
«Bobla»
Barnebok:
«Bobla» er full av kloke følelser og tanker om å høre til og er et must å lese før ungdomstida setter inn for fullt.
Alle trenger vi iblant pauser fra menneskene rundt oss og alle kravene og spørsmålene de stiller.
12-årige Kine tenker at hennes største ønske går i oppfyllelse når en glasskule hun finner på gravlunden viser seg å være en boble hun faktisk kan flytte inn i.
Lest?
Siri Pettersens «Ravneringene» blir norsk storfilm
Siri Pettersen har skrevet en underfundig og smart barnebok – full av situasjonskomikk og morsomt munnhoggeri.
Kines hår er svart som natten, og det er også humoren i boka.
Kine hater svømming, foreldrene og de kule gutta på skolen.
Innbyggerne i den vesle byen har ifølge Kine «én hjerne på deling».
Alt er herlig vrede som man kan kjenne igjen fra sin egne ungdomsår.
Bakgrunn:
Siri Pettersens fantasy-debut (VG+)
Moren beskrives som en måke.
Hun kretser over byttet sitt og maser med skarp stemme til hun får det som hun vil.
Intensiteten i snakkingen hennes følger en skala med ulike måkemodus.
Etter hvert prøver til og med leseren å redde seg unna «maks måkemodus».
Kine i glasskula, som glir rundt i byen og verdensrommet, skaper mange vakre bilder på leserens netthinne.
Her er hun selvforsynt med ting, men ensomt blir det jo i lengden.
Snart er bobla et fengsel som hun må kjempe seg ut av.
Vaffelhjarte-oppfølger:
Slukelesing fra Maria Parr
Slutten kjennes i overkant Hollywood-aktig pålesset, men den indre reisen som Kine gjennomgår oppleves helt, helt ekte.
Kanskje livet ikke bare handler om ens egne behov.
Kanskje folk har flere sider enn man først oppdager.
«Bobla» har elementer av magi, horror og god, gammeldags norsk realisme.
Hovedpersonen er sjarmerende sur, og boka er full av kloke følelser og tanker om trygghet og om å høre hjemme.
Jaggu er ikke en koselig julefeiring flettet inn også.
«Bobla» kan godt bli årets julegavehit!
| 1
|
112101
|
TV-anmeldelse «Gutta på tur»:– Søtt, men uinspirert
«Gutta på tur» velger minste motstands vei når de gjør comeback på TV2.
«Gutta på tur»
Norsk serie i 4 deler.
TV 2 søndag kl. 20.00.
Med:
Arne Hjeltnes, Vegard Ulvang, Bjørn Dæhlie, Arne Brimi og Dronning Sonja.
Terningkast:
3
Hvis man vil lage kose-TV i Norge er noe av det sikreste man kan gjøre å sende kjente personer opp i fjellheimen.
Når «Gutta på tur» er tilbake etter 15 års opphold, er hyggen overveldende, men de fire turkameratene virker så uinspirerte at en skulle tro det eneste de ville var å komme seg hjem fortest mulig.
Leste du?
«Gutta på tur» gjør comeback!
I løpet av fire gjensyns-episoder skal programleder Arne Hjeltnes, kokken Arne Brimi og skiløperne Vegard Ulvang og Bjørn Dæhlie dra på tur med Petter Northug og Aksel Lund Svindal.
I første episode er det selveste Dronning Sonja som akkompagnerer den mannstunge kvartetten.
Selv om det utvilsomt er mange som vil benke seg foran tv-skjermen for å se dronningen spise den varmrøkte fisken til Arne Brimi i naturskjønne omgivelser, har nok tiden løpt litt fra «Gutta på tur»-konseptet.
Bjørn Dæhlie og Vegard
Ulvang har ikke den heltestatusen de engang hadde, og selve tittelen på programmet – «Gutta» på tur – har fått et nokså komisk tilsnitt – som om det å dra på tur er noe bare gutter gjør.
Det er med andre ord vanskelig å se for seg at programmet kunne blitt lansert for første gang i dag.
Hjeltnes om Dronningen:
– Få i landet som kan matche hennes turinteresse
Så hvordan klarer «Gutta på tur» seg i 2017?
Takket være en overbærende, munter og sprek Dronning klarer Arne Hjeltnes og co. akkurat å dra episoden i land, slik at det i hvert fall ikke blir pinlig.
De 40 minuttene serien varer er nokså tamme og tause.
«Gutta» er rett og slett ganske dårlige til å samtale, både med dronningen og med hverandre.
Turen starter i Ullensvang kommune, der dronningen viser Hjeltnes rundt på en utstilling hun har kuratert.
Deretter går turen opp i fjellet, langs stier, forbi fossefall og utsiktspunkt.
Dialogene på selve turen går mye i utvekslinger som «Det lukter bål».
«Ja, det lukter bål» og «Jeg er sulten, ja».
Fått med deg denne?
Aksel Lund Svindal klar for «Gutta på tur»
Det er Arne Brimi og Dronning Sonja som drar hele lasset i denne episoden.
Det er nesten mistenkelig hvor tause både Bjørn Dæhlie og Vegard Ulvang er.
Det er såvidt de åpner munnen for å gjøre noe annet enn å spise og drikke, og skal serien løfte seg de neste episodene bør de to rettferdiggjøre at de er med.
«Gutta på tur» er et comeback uten overraskelser og uten overskudd.
Det er flott mat, flott natur, men lite inspirasjon og lite motstand – de bratte bakkene til tross.
Tilbakeblikk:
Gutta spiste piraya
| 0
|
112103
|
Tilbake 20 år etter suksessen «Guden for små ting»:Bokanmeldelse:
Arundhati Roy:
«Ministeriet for den høyeste lykke»
Tyve år etter suksessromanen «Guden for små ting», er Arundhati Roy endelig tilbake som skjønnlitterær forfatter.
Denne gang med en brannfakkel av en politisk roman.
Det er få forunt å bli et verdensnavn med debutboken, men det var nettopp det Arundhati Roy ble med romanen «Guden for små ting» fra 1997.
Så ble det stille fra Roy, vel å merke som romanforfatter.
Isteden ble hun politisk aktivist og kritiker av indiske styresmakter.
Ikke minst har hun engasjert seg sterkt i konflikten mellom muslimer og hinduer i Kashmir.
Husker du?
Arundhati Roy arrestert i protestmars
Kampsakene gjenfinnes i «Ministeriet for den høyeste lykke», en roman som på mange måter kan leses som et kampskrift – en svært politisk roman med et stort persongalleri og et lappeteppe av et plott.
Romanen er flerstemt, hopper i tid og rom, og inneholder utdrag fra rapporter, dagbøker og brev.
Skrev bok på dødsleiet:
Fugellis åtte huskeregler for livet
To sterke, gåtefulle kvinner er ankerfester i handlingen.
Hermafroditten Anjum tilhører det såkalte «hijra»-samfunnet, et transseksuelt fellesskap.
Hun slår seg etter hvert ned på en kirkegård i Delhi, sammen med andre «utskudd» – kasteløse og urene – mennesker som mangler en naturlig plass i det indiske klassesamfunnet.
Fått med deg?
Denne forfatteren har solgt for 50 millioner i Tyskland
Den andre kvinnen, Tilo, knytter bånd til tre menn under studietiden, som på hver sin måte elsker henne.
Deres liv flettes sammen gjennom konflikten i Kashmir, og romanen gir et opprivende bilde av hvor tilsynelatende uløselig den blodige krigen i området har vært.
Alle som har vært i India vil kjenne seg igjen i Roys beskrivelser av de enorme kontrastene som preger dette subkontinentet.
For en vestlig leser er fattigdommen overveldende, kastesamfunnet nærmest uforståelig.
Lest?
Sterkt roman-comeback for Matias Faldbakken
Det lille samfunnet som etter hvert vokser frem på kirkegården, kan leses som en visjon for et annet India.
Som Anjum sier et sted: «jeg bryr meg ikke om hva du er ... muslim, hindu, mann, kvinne, denne kasten, den kasten, eller rasshølet på en kamel.»
Arundhati Roy beviser med sin andre roman at hun fremdeles er en sterk stemme det er verdt å lytte til.
Anmeldt av:
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 1
|
112104
|
Filmanmeldelse «Kingsman: The Golden Circle»:Drittungeagenten
Tynt manus og uekte omgivelser i den andre «Kingsman»-filmen.
ACTION
«Kingsman: The Golden Circle»
USA.
15 år.
Regi:
Matthew Vaughn.
Med: Taron Egerton, Pedro Pascal, Colin Firth.
Du synes at James Bond er blitt for mørk, «eksistensiell» ogangstbiterk, ja?
At det er for få artige dingser og bløte sexvitser i Daniel Craigs utgave av den britiske agenten?
Jeg føler din smerte et stykke på vei, og kan meddele at det er motgift i sikte:
Matthew Vaughns «Kingsman»-film nummer to, basert på Mark Millars og Dave Gibbons tegneserie.
Der vi nok en gang møter unge Eggsy, arbeiderklassegutten som er blitt innlemmet i et hemmelig, uavhengig etterretningsbyrå, og med det får levd ut alle sine drømmer om et liv i luksus og spenning.
For trass i at vennene hans blir borte til venstre og høyre, er det ingen tvil om at Eggsy lever herrens glade dager.
Dressene hans er håndsydde, som det sømmer (au!) seg en agent for et etterretningsbyrå som har hovedkvarter hos en Savile Row-skredder, bilene og leketøyene hans er tallrike nok til 10 filmer om 007.
Les også:
Bjørn Floberg spiller mot Hollywood-stjerner
Han er sammen med en svensk prinsesse, som ikke har noe imot å henge med de gamle, fattige chav-vennene hans.
(En scene i filmen, der den svenske kongen kryssforhører Eggsy, er utilsiktet komisk, da den fremstiller «Knugen» som et intellektuelt fyrtårn).
Så langt, så penisforlengende.
Dessverre, eller heldigvis, brygger det opp til trøbbel.
Et énkvinnes narkotikakartell, ved Julianne Moore, fôrer verden med knark.
Hun føler at hun har nådd et glasstak i sin kriminelle virksomhet, og har lyst til å bli mer anerkjent, både som kvinne og som forretningsgeni.
Hun bestemmer seg for å sette i gang et utpressingsprosjekt, som kan få fatale følger for alle som har vært så dumme å teste varene hennes.
Hun har dessuten kidnappet Elton John.
De strunke britene, etter hvert hjulpet av noen whiskydrikkende amerikanske cowboyer (deriblant Channing Tatum, som varmer opp til en film nummer tre, og Jeff Bridges), går i gang med oppgaven.
Som ikke er å «finne seg selv», à la nyere Bond, men å redde verden slik vi kjenner den, slik det var i gamle dager.
For å fikse det må våre helter farte verden over, lire av seg mange svake vittigheter og bedrive mye produktplassering for Apple og Jack Daniel’s.
Det mest pussige med «Kingsman: The Golden Circle», er at det er den andre filmen med Channing Tatum på kort tid der den avdøde countrysangeren John Denvers sang «Take Me Home, Country Roads» spiller en sentral rolle (den andre er «Logan Lucky»).
Les også:
Tipp topp tegneserietullball
Det nest mest pussige er at filmen er så veldig lite spennende.
Ingen, virker det som, har brydd seg noe om at krimplottet i filmen, er forbrytersk tynt.
Alle synes å leve vel med at «Kingsman: The Golden Circle» i hovedsak er lite annet enn en lang reklamefilm for luksusvarer – klokker, biler, drikkevarer, sigarer:
«Det gode liv»-pornografi for den samme drømmende arbeiderklassen som leste Loaded og FHM på nittitallet.
Dersom alt dette høres reaksjonært ut – vel, så er det fordi det er.
«Kingsman:
The Golden Circle» er en film der helten redder verden ved å fingre en blondine på en musikkfestival.
Apropos nittitallet.
Vaughn er en av disse britiske regissørene som synes å henge igjen der (si hei også til Guy Ritchie, som Vaughn har jobbet tett med, og Edgar Wright).
En sånn fyr hvis hele og fulle livserfaring synes å være at han har sett veldig, veldig mye film.
Han er infantil, men med et øye for det visuelle (må imidlertid sies at nesten alt i denne filmen ser uekte ut).
Han behersker språket, men har ingen ting å si.
Den arketypiske stiv overleppe-briten, Colin Firth, var et salgsargument for den første filmen.
Han virker å kjede seg her.
Man kan mene hva man vil om Vaughns gutteromsfantasier.
Men at han ikke har giddet å skrive en ordentlig historie å spinne dem rundt, er utilgivelig, og gjør «Kingsman:
The Golden Circle» til kjedeligere enn den hadde trengt å være.
| 0
|
112105
|
Filmanmeldelse «Askeladden – i Dovregubbens hall»:En «hit» – men ikke lenger
Glanset eventyr sliter med å engasjere.
EVENTYR / FAMILIEFILM
«Askeladden – i Dovregubbens hall»
Norge.
9 år.
Regi:
Mikkel Brænne Sandemose.
Med: Vebjørn Enger, Eili Harboe, Mads Sjøgård, Elias Holmen Sørensen.
Utrolig at ingen har laget helaftens spillefilm om Askeladden før.
Når regissør Mikkel Brænne Sandemose nå har tatt ansvar – han er, etter denne og «Gåten Ragnarokk» (2013), i ferd med å bli en slags ekspert på rotnorsk action og spenning for barn – er det mulig å spørre seg om det kanskje er for sent.
Vet norske barn hvem Askeladden er lenger?
«Askeladden – i Dovregubbens hall» gir oss en Espen som ikke bare er naiv, men direkte enkel.
Klønete også.
Men god på bunnen, selvfølgelig, og oppofrende på sitt vis, som alltid med et øye for «søppelet» som er «en annen manns gull».
Historien henter litt sånn herfra og derfra fra folkeeventyrene, og kunne knapt vært enklere:
Prinsesse Kristin (Harboe) fyller 18, og skal giftes bort.
Tvangsekteskapet må finne sted umiddelbart, ellers sier sagnet at Dovregubben kommer til å legge beslag på henne.
En dum danske, Prins Fredrik (Allan Hyde), ankommer kongeriket for innhente premien sin.
Men Kristin er så frekk at hun nekter.
Da går det troll i ord.
Les også:
«Thelma» – Triers triumf
Kongen utlover dusør til de som kan finne henne.
Den kunne Per, Pål, Espen Askeladd og faren deres saktens trenge, all den tid sistnevnte har klart å brenne ned familiegården.
Det bærer ut på farefull ferd i granskauen, der de tre brødrene skal møte både bridezilla-huldre, nøkken og Stubbekjerringa på sin vei.
Dialogen og humoren er oppdatert, med vekslende hell, og med et litt kleint «komisk» fokus på Påls appetitt.
Actionscenene er relativt sendrektige, og kontinuitet og klipp skapte ved et par anledninger scener som gjorde denne anmelder enda noen hakk mer forvirret enn vanligvis.
Eksteriørene er slående postkort-vakre, badet i kunstig lyssetting.
Interiørene vil imidlertid slå alle over ti år som billige.
Det gjelder både vertshuset, slottet og tittelens «hall».
Skuespillerinnsatsene er «sådär», som svensken sier, det er for mange naive, teatrale ansiktsuttrykk å se, ikke minst innledningsvis.
Best er Allan Hyde som den ekle Prins Fredrik, og Harboe som Kristin.
Man tar seg stadig i å ønske å se mer til sistnevnte.
Les også:
– Hun kom inn i en ekstrem frykttilstand
CGI-Dovregubben er ikke overbevisende – mye mindre, faktisk, enn Stubbekjerringa av kjøtt og blod som vi møter i Gisken Armands skikkelse tidligere i filmen.
Gubben drar dessverre store deler av det avsluttende klimakset ned etter seg:
Det ser uekte ut, verken mer eller mindre.
Bildene av norsk natur er på høyde med det gode fra utlandet, og historien er i utgangspunktet så fullstappet av antatt «norske verdier» at den vil få kulturministerens hjerte til å svulme.
Men rent følelsesmessig sliter «Askeladden – i Dovregubbens hall» tyngre:
Det er simpelthen vanskelig å engasjere seg noe særlig i den.
Det er neppe en film som vil overleve i tiår som en norsk klassiker, dette – til glede for nye generasjoner og vist på TV hver julaften.
Jeg tipper likevel at den vil treffe kjernepublikummet med brukbar kraft denne høsten.
| 0
|
112106
|
Jojo Moyes-kopi lykkes:Romantisk sjarmbombe:
Bokanmeldelse:
Catherine Isaac:
«Her, nå, alltid»
Catherine Isaac beveger leseren i en Jojo Moyes-aktig roman - som utgis aller først på det norske markedet.
«Her, nå, alltid» er skrevet i en stil, og med en tematikk, som minner så mye om Jojo Moyes at denne anmelderen flere ganger måtte sjekke navnet på bokomslaget.
Isaac er riktignok et pseudonym for en forfatter som tidligere har utgitt ni romantiske romaner som alle har vært bestselgere i England.
Med den nye boken spås hun sitt internasjonale gjennombrudd, den er solgt til 20 land allerede før den utgis i England neste år.
Men allerede nå lanseres den på det norske markedet - som første land i verden.
Og forlaget Bastion frir til Jojo Moyes-leserne med samme font
Sentralt i romanen står kjærligheten og en påminnelse om at vi ikke må ta livet for gitt.
Lest?
Jojo Moyes om sukessen:
– Livet lettere å leve nå
Jess har vært alenemor for sønnen, William, i ti år etter at hun opplevde at faren hans, Adam, sviktet henne under guttens fødsel.
Siden den gang har far og sønn bare hatt sporadisk kontakt.
I håp om at William og Adam skal bli bedre kjent, inviterer Jess seg selv og sønnen til Frankrike - der Adam driver et hotell i et gammelt slott.
Med seg på reisen har hun arrene fra fortiden, frykten for at moren skal dø av en alvorlig sykdom og en hemmelighet som hun ikke under noen omstendigheter ønsker å avsløre.
Etter hvert som oppholdet skrider frem, blir det stadig vanskeligere for Jess å legge lokk på det som bor i henne, og hun blir nødt til å se med nye øyne på både fortid og fremtid.
Fått med deg?
Jojo Moyes klar med ny «Et helt halvt år»-oppfølger
Isaac har skrevet en hjertevarm fortelling full av sjarm og livsvisdom.
Hennes evne til å skildre troverdige karakterer med flere lag og motivasjoner enn den fasaden leseren først ser, er med på å heve boken over den gjennomsnittlige underholdningsromanen.
Her er også overraskende vendepunkter og gjenkjennelige hverdagsscener – alt beskrevet med et godt og intelligent blikk.
Historien har et underliggende alvor som balanseres med humor og atmosfærisk, frankofil sommerstemning.
Lest?
Vigids Hjorth fikk alkoholforbud til «Dagsrevyen var over
Det settes fokus på forholdet mellom barn og foreldre.
På hvordan arr fra fortiden er med på å prege livene og valgene vi tar - og på det usagte i nære relasjoner.
Bokens tittel henviser til at det er viktig å leve i nuet.
Fremtiden er uviss.
Det som var en sannhet i går er ikke nødvendigvis en sannhet i morgen.
Det eneste man kan være sikker på er det som er her og nå.
Boken skildrer også på gripende vis hvordan det er å leve med, og forholde seg til, en alvorlig og sjelden sykdom det foreløpig ikke finnes en kur mot.
Krim-slakt:
En av våre mestselgende krimforfattere - terningkast to
Noen vil kunne mene at Isaac forsøker for sterkt å kopiere Moyes’ formel for å skape en ny bestselger, og det er flere likheter mellom «Her, nå, alltid» og «Et helt halvt år».
Men «Her, nå, alltid» står likevel godt på egne ben og er en vellykket og medrivende kjærlighetsroman med mange viktige tema.
En slukebok som sikkert vil berøre mange norske lesere til latter og gråt i høst.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112108
|
TV-anmeldelse:«Narcos» - sesong 3
Obligatorisk colahistorie og en uvanlig spennende tredjesesong.
Å fortelle historien om krigen mot kokain etter at Pablo Escobar har møtt sitt gjennomhullete endestopp høres kanskje dramaturgisk ut som Star Wars uten Darth Vader, Sopranos uten Tony eller Apple uten Steve Jobs.
Men egentlig er det som Game of Thrones uten Ned Stark.
En fortelling som kverner ufortrødent videre, der nye knopper hele tiden kommer til, der konsernet står milevis over individet.
En bransjeserie, med ulik forståelse for HMS og generelt dårlige medarbeidersamtaler.
Det skumleste er at det er en sann historie.
Fikk du med deg?
TV-anmeldelse «Narcos» sesong 2: Dop, drap og lidenskap
Her følges Calikartellet, ledet av brøderene Rodriguez.
De prøver på ingen måte å gjenta Escobars landsfaderske Robin Hood-evner.
I stedet kjører de knallhardt på overarbeidete mellomledere som vil ut av neseindustrien.
Sammen gjør de motbakkejobben til DEA-agent Javier Pena (Pedro Pascal) enda mer utfordrende.
«The enemy of my enemy is my friend, until he becomes my enemy again», som det sies ganske tidlig i første episode.
Et skritt fram, minst tolv tilbake.
Dette mente VG om første sesong
Det som gjør at tredje sesong like vel fungerer vel så bra - og til tider enda bedre enn de to foregåendes «eventyr» om Pablo Escobar er at de fleste, i alle fall undertegnede, ikke har like klart for seg hva som skjedde i Colombia på nittitallet.
Vi trodde kanskje at det var Wagner Mouras troverdige Escobartolkning som var det unike med Narcos.
Les også:
Narkokongen Pablo Escobars bror vil «godkjenne» neste «Narcos»
Serieskapernes evne til å fortelle en historie fra virkeligheten med klippteknikken til hardere actionfilmer, er det som gjør at denne serien fremdeles er verdt å bruke tid på.
Tredje sesong er mer finjustert, innstillt på å skru og avpasse dramatikken utover.
De klarer til og med å bruke noen strålende temporære pophits fra tidlig nittitall riktig, som en scene med The Beloved’s «Sweet Harmony».
Det er en slags ny start, der man egentlig ikke trenger å se Escobar-sesongene.
Det absurde er fremdeles hvor tett handlingen tross alt er på vår tid, og hvor lenge siden dette føles.
Husker du?
Pablo Escobars sønn hardt ut mot «Narcos»:
– Faren min var mye verre i virkeligheten
Spørsmålene er fortsatt de evige:
Hvem er EGENTLIG de onde?
Hvem styrer hva?
Og har det egentlig noe å si?
Som noen påpeker et stykke ute i serien:
«The Drug War?
Come on man. We lost it».
Det kan man på ingen måte si om «Narcos».
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112110
|
Plateanmeldelse:The Killers – «Wonderful Wonderful»
Drepende ujevnt.
ALBUM:
ROCK
The Killers
«Wonderful Wonderful»
Det er såre enkelt å angripe The Killers’ prangende kombinasjon av opportunisme, stormannsgalskap og utvilsomme låtskriverevner.
Men disse egenskapene er også fullt mulig å respektere, ja, endog beundre – i det minste om man bryr seg om stadionrockens fremtidige ve og vel.
Nå som U2 synes urokkelige i sin odyssé innover i den kulturelle irrelevansen, finnes det langt daffere arvtagere trippende i kulissene enn Brandon Flowers’ og hans lasvegasianere.
Forrige plate:
The Killers:
«Battle Born»
«Wonderful Wonderful» kommer etter sigende i kjølvannet av flere år med skrivesperre for frontmannen.
Og selv om han viser seg god for en slående tekstlinje her og en inspirert melodisk vending der, er følelsen av et band i motbakke påtagelig under lyttingen.
Konturene av en midtlivskrise skimtes i Flowers’ lyrikk, og flere av låttekstene tar utgangspunkt i kona Tanas uttalte kamp mot depresjon – ikke minst ømme, Brian Eno-samplende «Some Kind Of Love», som høres ut som en vakrere og mindre nedlatende versjon av Coldplays «Fix You».
Et gøyalt driv er også å finne i andresingelen «Run For Cover», som parafraserer Bob Marleys «Redemption Song» og forøvrig synes fornøyd med å høres dønn ut som The Killers – om enn på en streng The Cure-diett.
Ellers er det mye rart som utspiller seg i løpet av disse ti låtene, men lite av særlig substans.
«The Calling» makter å plagiere opptil flere Depeche Mode-låter på en gang, mens funkforsøket «The Man» verken er svart eller hvitt nok.
Disse traurige ytterlighetene er omringet av sanger som i beste fall kan kalles middelmådige.
Avslutningslåten er megetsigende nok titulert «Have All The Songs Been Written?» – visstnok etter forslag fra en viss solbrillebefengt, Messias-leflende irsk frontfigur.
The Killers bør kanskje stille seg selv det samme spørsmålet på neste bandmøte.
BESTE LÅT:
«Some Kind Of Love»
MARIUS ASP
| 0
|
112112
|
Krypende desperasjon:Bokanmeldelse:
Carl Frode Tiller:
«Begynnelser»
Familiekonflikter, følelsesterror, vulgær sjalusi og krypende desperasjon.
Vi beveger oss i velkjent Tiller-farvann i hans nye roman «Begynnelser».
En mann ligger på dødsleiet.
Han har havnet der av egen vilje.
Nå er Terje omgitt av sine aller nærmeste: moren, søsteren, ekskona og datteren.
Mens han skal dø, opplever han sentrale scener fra sitt eget liv som i en film spilt baklengs.
Vi begynner med slutten – nå – og ender opp med tidlige barndomsminner.
Det er en historie om en dysfunksjonell oppvekst preget av en deprimert og alkoholisert mor, en far som tidlig forsvinner ut av bildet og en søster som aldri kommer seg ut av sin egen bitterhet mot skjebnen.
«Innsirkling»-trilogien vil leve lenge:
Uhyggelig utspekulert
Terje er en gutt dratt mellom ønsket om å ordne opp og glatte ut på den ene siden, og et indre raseri på den andre siden.
Som ung mann havner han i alvorlige voldsepisoder, det er «dyret i meg» som tar kommandoen.
Etter hvert som han blir eldre får han utløp for omsorgsevnen sin blant annet gjennom jobben som naturvernkonsulent på fylkesmannskontoret der han bor – i Sør-Trøndelag antar jeg siden denne del av handlingen utspiller seg i Trondheimdistriktet.
Husker du?
Carl Frode Tiller skrev årets beste bok
Terje er spesielt opptatt av utrydningstruede insekter, amfibiedyr, blomster og planter.
Det går et tungt miljøvernengasjement som et viktig parallellspor gjennom hele romanen, og den gradvise ødeleggelsen av naturen og økosystemene han ser rundt seg finner selvsagt klangbunn i Terjes eget, personlige sammenbrudd.
Matkust:
Husker du Carl Frode Pastiller?
Maktesløsheten og desperasjonen føles like sterk, enten det gjelder flora og fauna eller hans indre demoner.
Han ligger i en evig kamp med egne og andres forventninger, og ekteskapet og forholdet til datteren Marit gjenspeiler dobbeltheten mellom ønsket å gjøre godt på den ene siden og følelsen av total tilkortkommenhet på den andre siden.
Fått med deg?
Denne forfatteren har solgt for 50 millioner i Tyskland
Ikke akkurat lystelig lesning det her altså, og den krevende komposisjonen vil nok heller ikke virke spesielt inviterende på nye lesere.
De som allerede har et forhold til Carl Frode Tillers forfatterskap, særlig trilogien «Innsirkling», vil imidlertid kjenne seg igjen i mye av grunntematikken i «Begynnelser».
Det er vel få, om det finne noen, norske samtidsforfattere som på samme måte er i stand til å skildre all den sårheten, svakheten og forakten mot seg selv og andre - som kan ligge like under overflaten i mange mellommenneskelige relasjoner.
Lest?
Sterkt roman-comeback for Matias Faldbakken
På sitt beste er det hjerteskjærende og eksistensielt opprivende skildret.
Tiller ferdes i velkjent litterært terreng, men det gir utbytte å følge med på ferden.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112113
|
Sterkt og viktig om oppvekst på Stovner:Bokanmeldelse: Zeshan Shakar:
«Tante Ulrikkes vei»
Plutselig er den her:
Den sterke, viktige og kunstnerisk vellykkede romanen om hvordan det kan være å vokse opp som norskfødt barn av første generasjons innvandrere i drabantby-Oslo.
Det var på tide!
Zeshan Shakar plasserer seg helt sentralt på det skjønnlitterære kartet som heter aktuell norsk samtidsprosa med denne rå og varme debutromanen.
Den oppleves som en autentisk innsidebeskrivelse av miljøer og forhold de aller fleste nordmenn bare kjenner gjennom mer eller mindre fortegnede beskrivelser i media.
Fått med deg?
Grande om Listhaugs Rinkeby-tur:
– Det er ingen grunn til å dra til Sverige og lære noe som helst
En seniorforsker fra NOVA skal kartlegge hverdagen til unge i Groruddalen og henvender seg til mulige «respondenter» gjennom mail.
To gutter fra Stovner svarer; begge bor i Tante Ulrikkes vei, i samme blokk, men ulik oppgang, og de kjenner hverandre, uten å være nære venner.
Mohammed, eller Mo, er ressurssterk, skoleflink, god i norsk og liker å skrive.
Jamals språk er et kebab-norsk du neppe har sett utfoldet på denne måten i norsk skjønnlitteratur, med mulig unntak av Maria Navarro Skarangers «Alle utlendinger har lukka gardiner» for et par år siden.
Les også:
Derfor skrev Maria (20) roman på «kebabnorsk»
Romanen består av Mos svarmailer og Jamals muntlige tilbakemeldinger på kassett og lydfil, alt over en femårsperiode fra 2001 til 2006, da forskningsprosjektet legges ned.
Man merker raskt at forfatteren skriver både med hodet og hjertet når han gir liv til sine høyst ulike hovedpersoner.
Han har gitt hver av dem et språk og en tone som gjør at leserens empati for dem utvikler seg i takt med forståelsen for hvem de er og hvilke liv de lever.
De er født inn i et nasjonalt utenforskap, men de løser det på ulike måter.
Jamal har ikke de samme ressursene eller ambisjonene som Mo, han dropper ut av skolen og tar seg midlertidig svart arbeid som bilvasker for en albaner og er lykkelig når lønningsdagen kommer.
Groruddalen:
Nordmenn ut - innvandrere inn
Mo gjør en klassereise og begynner å studere samfunnsøkonomi i Oslo, godt hjulpet av et stipend.
En kveld utenfor Chateau Neuf treffer han Maria.
«Downtown Boy» møter «Uptown Girl».
Kan det holde?
Skildringen av kjærlighetsforholdet gir god og nødvendig spenning til framdriften i teksten.
Boken virker sterkt både som oppvekstroman og politisk roman.
Det historiske bakteppet inndrar bl.a. 11. september og karikaturtegningene i Jyllandsposten; hvordan dette oppleves i innvandrermiljøet guttene vokser opp i, og hvordan rikspolitikere slår politisk mynt på «negative nyheter» om forhold de ikke kjenner.
Fikk med deg?
Åsne Seierstad - terningkast 6 for «To søstre»
Samtidig vekker boken følelser av både befrielse og ubehag.
Befrielse fordi den er troverdig, spennende å lese og språklig nyskapende.
Ubehag fordi den viser fram bildet av en samfunnssituasjon der den såkalte integreringsprosessen ennå har en vei å gå, for å si det forsiktig.
For det er jo ingenting som tyder på at det er blitt veldig mye bedre det siste drøye tiåret.
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112114
|
Dobbel Rivertonvinner på villspor:Bokanmeldelse:
Torkil Damhaug:
«Glasshjerte»
To ganger har han vunnet Rivertonprisen - og sist fikk han terningkast 6 i VG - men nå er Torkil Damhaug på villspor.
Det blir i overkant overtydelig og overbefolket i denne nye boken fra en av våre stilistisk sett dyktigste krimforfattere.
Forrige bok:
Terningkast 6: Imponerende fra Damhaug
Torkil Damhaug kan kunsten å skrive frem indre psykologisk spenning i bøkene sine, som for eksempel «Ildmannen» (2011) og «Den femte årstid» (2016).
Et grep, som han også benytter seg av i denne boken, er å la flere fortellerstemmer lede oss gjennom historien, med hver sin vinkling til det som skjer.
Både levende og døde slipper til, faktisk, noe som i seg selv stiller krav til leserens oppmerksomhet.
Lest?
Jørn Lier Horst bygget drømmehus med skrivetårn
Denne gangen er det et grufullt drap på unge Amina som setter det hele i gang.
I hvilken grad er fetteren hennes Mikkel og hans utviklingshemmede bror Robin involvert, og hva med hennes egen bror – eller den ekle naboen?
For ikke å glemme Mikkels venninne Boel, eller den nye kjæresten hans Inga – hvilken rolle har de i det som skjer?
Ingas far er advokat, og det er hans kollega Elton som sammen med den tidligere advokatstjernen Rivers tar saken for Mikkel når sporene i drapssaken begynner å peke litt for tydelig i hans retning.
Lest?
Trekker prinsessebok etter massiv kritikk
Inga engasjerer seg sterkt i saken fra sin kant, opptatt som hun er av å renvaske Mikkel.
Mens Rivers også er opptatt med å med å nøste opp i sin egen historie, og en tragedie som for få år siden snudde livet hans på hodet.
Kombinasjonen av den snusfornuftige Inga og den noe melodramatiske skikkelsen til Rivers faller ikke helt heldig ut.
Handlingen blir for determinert og forutsigbar, svaret på alt som skjer skal finnes i fortiden.
Samtidig har forfatteren en tendens til å bli for ordrik og dvelende i enkeltscenene.
Det går på bekostning av fremdriften, og dermed også spenningskurven.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
Det er som om Torkil Damhaug gjerne vil ha med hele typegalleriet fra den konvensjonelle krimlitteraturen i en og samme bok: den slitne advokaten, det forstyrrede sannhetsvitnet, den falne kvinnen, den uansvarlige faren og så videre.
Det hele toppet med en solid dose psykiatri som i litt for stor grad tangerer grensen til det spekulative.
Det siste er litt overraskende, siden Damhaug jo selv er utdannet lege med spesialisering i psykiatri.
Gudskjelov for denne boka:
Røff guide til bibelen
Den ytre spenningen tar seg opp mot slutten av boken, ved hjelp av en dose med gravlunder, et nytt drap og en heseblesende finale i mørke skogen.
Men det oser jo ikke akkurat av originalitet dette heller.
Og når historien egentlig er over, tar jommen forfatteren seg tid til å forklare det hele enda en gang.
En underlig avslutning på en krimroman som i iveren etter å få alt til å henge sammen, går seg litt vill i egne handlingstråder.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
Mer krim?
Sjekk anmeldelsen av Lier Horsts Katharina-koden her
| 0
|
112115
|
TV-anmeldelse «Melk»:Godt kalsiumtilskudd
Ikke akkurat amme-TV.
TV-premiere:
«Melk»
Norsk dramakomedie.
Sendes på Viafree daglig.
Begynner på TV3 19. september.
Med: Julia Elise Schacht og Ragnhild Heien Myntevik.
Manus: Julia Elise Scacht, Ragnhild Heien Myntevik, Peder Udnæs, O.M.
Araldsen
Regi:
Peder Halmdahl Næss
Å få barn snur det meste på hodet.
Det er også utgangspunktet for denne nye norske dramakomedien.
I den forstand at den gjør det morsomme tragisk og den tragiske komisk.
I seg selv ikke en ny vinkling, men etter de fire første episodene viser «Melk» at man fint kan gjøre både barnefødsel og foreldrepermisjon til noe morsomt, trist og klønete underholdende.
Uten å bruke utslitte poenger som møter seg selv i tragikomisk babypute-TV.
Oversikt:
Disse TV-seriene kan du glede deg til høsten 2017
På hver sin kant av Oslo er Matilde (Schacht) og Ingri (Myntevik) i lykkelige omstendigheter - som i at de er gravide.
Og i ulykkelige omstendigheter, som i at den ene barnefaren har funnet en annen å bli gravid med, og den andre er død.
Ja, det høres ut som en to sjeler, felles skjebne-sak.
Det er det også, men ikke slik man tror.
Hvor historien bærer, begynner å demre når Mathilde jobber som Foodorasyklist to uker før termin.
Og det blir virkelig klart at dette er noe helt annet i dét Hege Schøyen gjester som jordmor med humor (alle som har vært innom en fødestue vet at slike ikke finnes).
Les også:
Papegøyen Kaare (35) livet opp mørk filminnspilling
Derfra balanserer historien fint på sin egen utfordrende dysfunksjonalitet.
Grunnpremisset er muligens noe søkt, men kunne bikket langt over i norsk tradisjonell og pinlig forvekslingskomedie.
I stedet klarer skuespillerne å ta både norsk helsepolitikk, nybakte foreldre og ikke minst hverdager generelt på kornet.
Schacht spiller perfekt sliten, hardtarbeidende og forsmådd og usikker, mens Myntevik er strålende som manisk førstegangsfødende enke med alle førstereisangster og misvisende internettsøk som er mulige å oppdrive.
Hysterisk tragisk.
Eller hysterisk - det er lite som er hysterisk, som i å le høyt av her.
I stedet er «Melk» en godt tenkt og godt fortalt historie som brer seg over livets dypeste kontraster, alltid nytenkende rundt fødselsklisjéer som bekkenmukulatortrening og kjerringråd for melkeproduksjon.
Ikke minst er en helsesøster som slenger rundt seg med positive selvfølgeligheter, og advarer mot nettsøk (men likevel henviser til forskning fra podkaster) skummelt tatt på kornet.
Og en lun, men fantastisk morsom runde med babysang, som egentlig er allermest morsom fordi den er altfor nært virkeligheten.
De fire tolvminuttersepisodene som ligger ute på nettet tar seg litt god tid, men når de er ferdige føler man det som helt riktig tempo.
Det er scener her som ligger an til å være blant de sterkeste spilte på norsk fjernsyn i høst.
For selv om dette både skal være morsomt og gøy, er dette en serie som husker at melk baklengs blir klem.
| 1
|
112117
|
TV-anmeldelse:«The Deuce» – Sex og skitne liv
HBOs nye epokedrama har et enkelt innsalg: pornoens fremmarsj i New Yorks sexindustri på syttitallet.
«The Deuce»
Amerikansk TV-serie i 8 episoder
HBO Nordic
Med: James Franco, Maggie Gyllenhaal, Gbenga Akinnagbe, Gary Carr, og Margarita Levieva.
Sist HBO prøvde seg på syttitallets New York, fikk vi Scorseses hule kostymedrama,«Vinyl».
Når dramagiganten David Simon begir seg ut på cirka samme tid og sted, er det en naglende skildring av en håpløs by og dens skjebner som går seeren i møte.
«The Deuce» handler om menneskene som frivillig eller ei befinner seg i storbyens mest syndige pøl, delen av 42nd street som møter Times Square.
Glem dagens familieturisme og glorete teaterbannere – tidskoloritten er den lugubre byen vi ble kjent med gjennom blaxploitation-filmer og som taxisjåføren Travis Bickle helst ville se spylt ned i dass.
Forsøplede gater belyst av neon, livstrette horer som blir behandlet som kveg av halliker med like skarpe hatter som kniver, og Curtis Mayfields ord i «If there’s a hell below, we’re all going to go».
Les også:
James Franco ut om depresjon og avhengighet
Det er lite nostalgisk glamour å spore opp i Simon og George Pelecanos fordomsfrie portretter av menneskene i midtown Manhattans sexindustri.
Om du er ute etter litt mykbelyst HBO-erotikk, se andre steder: her er sexen det døde avfallsstoffet til amerikansk kapitalisme.
Vi møter opportunistiske prostituerte, korrupte politifolk og to tvillingbrødre (begge spilt av en magnetisk James Franco) som allierer seg med mafiaen i seriens kanskje litt for rike karaktergalleri.
Men det er gründersjelen Candy (Gyllenhaal), en frilans gatepike med blikket mot en gryende pornobransje, som leder retningen denne historien skal ta – fra kroppsvæsker i skitne bakgater til, hvis serien lever lenge nok, kroppsvæsker på kornete VHS-opptak.
«Narcos»-anmeldelse:
Uvanlig god tredjesesong
Det blir gledelige gjensyn med Gbenga Akinnagbe og Larry Gilliard Jr. som spilte Chris Partlow og D’Angelo Barksdale i «The Wire», spiller henholdsvis den truende halliken Larry Brown og Chris Alston, byens reneste politimann.
Rapperne Black Thought og Method Man får oppfylt pimp-«drømmen» her.
Men serien gir også et uvanlig kjønnsnøytralt perspektiv på en misogynistisk verden – halvparten av episodene er regissert av kvinner, og både horene og hallikene farges med like humane trekk.
Serieskaperne undervurderer aldri seeren, og de tvinger deg til å bli ukomfortabelt lenge i virkelighetsnære samtaler og situasjoner, noe som etter hvert bygger en finfølelse av mekanismene som skjuler seg bak denne kyniske bransjen.
Den mest påfallende av Simon og Pelecanos styrker er hvor raskt figurene deres forvandles til ekte mennesker, splittet mellom moral og overlevelse.
De setter seg raskere enn i «Treme», deres forrige samarbeid.
Ja, «The Deuce» er deres skjønneste og mest vellykkede nedbrekk av menneskelige primærfarger siden «The Wire».
| 1
|
112119
|
Bokanmeldelse Roy Jacobsen - «Rigels øyne»:Usedvanlig vakker vandring
Den tredje boken i Roy Jacobsens romaner om Ingrid Barrøy er en vakker, poetisk og tidvis brutal historie.
Ingrid Marie Barrøy stammer fra lille Barrøya, som ser ut som et fotspor i havet, «med noen skamslåtte tær i vest,» i en av de mange magiske metaforene i Roy Jacobsens nye roman, «Rigels øyne».
Hele den lille store romanen er en sitrende skildring av livet etter krigen, livet etter katastrofen, livet etter kjærligheten.
Ingrids datter Kaja er blitt 10 måneder, året er 1946.
Norge og befolkningen har mange arr og spor etter krig og okkupasjon.
Roy Jacobsen besitter en slik stålkontroll over det politisk-kulturelle-historiske landskap Ingrid kaster seg inn i, at han trygt kan senke skuldrene og har konsentrert seg om å skape en vakker, poetisk og tidvis brutal historie.
Jacobsen oppviser en usedvanlig språklig virtuositet.
Her beskrives landskap som ingen andre skjønnlitterære forfattere gjør.
Her er rammende riss av kommunikasjoner og geografi.
Her er politisk kunnskap nedfelt i konturene av en partisans profil, et sted i innlandet.
Det var i 2013 at første roman, den poetiske «De usynlige» utkom.
I 2015 kom
«Hvitt hav», noe mer konkret forankret i samtiden ved krigsslutt.
Og nå den tredje «Rigels øyne», som forener det poetiske og politisk bitende, i et lite romanverk på tre, som mange nok vil vurdere til noe av det beste fra Roy Jacobsens hånd, litt etter øynene som ser.
Roy Jacobsen:
Overraskende oppfølger til «De usynlige»
I «Rigels øyne» lar Jacobsen sin hovedperson Ingrid famle seg fram i en landsdel som ble herjet og skadet under krig okkupasjon, og nennsomt fører henne sørover og sørover.
Ingrid leter etter Kajas far, russeren Alexander, som var om bord på fangeskipet «Rigel».
Skipet ble bombet av de allierte i november 1944 sør for Sandnessjøen i Nordland, og over 2500 personer omkom i katastrofen, de fleste fanger fra Øst-Europa.
Ingrid fant en nedfrosset Alexander som hadde vært på Rigel, blåste liv i ham på Barrøya, forelsket seg og ble med barn.
Men russerfangen måtte rømme da krigen var over.
Hva skjedde med ham?
Hvor tok han veien?
Hvem hjalp ham?
Booker-prisen:
Roy Jacobsen kan vinne som første nordmann
Ingrid vil nå i fredstid finne Alexander.
Hun tar beina fatt med Kaja på magen og en koffert i hånden.
I sin ferd over fjell og fjord støter hun på et fascinerende persongalleri, skikkelser Jacobsen rammer inn med få ord.
Kvinner som hadde gått med tyskerne, menn som hadde forsøkt å være på begge sider, partisaner, og motstandsfolk.
Bokanmeldelse:
Roy Jacobsen:
«Hvitt hav»
Her er mennesker som ville «forsvinne fra enhver hukommelse».
Her er loser som hjalp uselvisk og loser som sviktet.
Flyktninger som kranglet, angst for agenter, sjalusi og smålighet.
Mange av menneskene Ingrid møter hjelper henne, hun får mat, drikke, en ryggsekk.
Litt etter litt får hun vite mer om Alexanders flukt, men snakker folk egentlig sant?
Nei, så å si ingen vil fortelle hva som skjedde med russeren med de skadede hendene.
Romanen er som en kinesisk eske, Ingrid stiger lett av sted i sin leting etter mysteriet Alexander.
Kaja gråter når moren er utrygg, er rolig og smiler når moren er trygg.
Det er usedvanlig vakker vandring.
Hva fant hun? spør de nærmeste når hun er tilbake.
Nei, «ha’ du haurt».
Ikke lest?
Bokanmeldelsen av Jacobsens «De usynlige».
Les den selv, denne usedvanlige vakre vandringen fra hav til skog og innland og tilbake, blant mennesker med ytre og indre arr, i en fredens krig.
| 1
|
112120
|
Filmanmeldelse «Tulip Fever»:Emment erotisk kostymedrama
Softcore-sexy drama mister balansen – og surner.
DRAMA
«Tulip Fever»
USA.
12 år.
Regi: Justin Chadwick.
Med: Alicia Vikander, Christoph Waltz, Dane DeHaan.
Sophia (Vikander) er foreldreløs og vakker, og blir mer eller mindre kjøpt av en forretningsmann, Cornelis (Waltz), i 1600-tallets Amsterdam.
Nederland, navet i europeisk handel, er på toppen av sin rikdom.
Cornelis har skapt seg en formue på krydder – han er «kongen av pepperkorn».
Men pengene har ikke kunnet kjøpe ham lykke.
Hans eks-kone og to barn er døde, alle tre.
Han vil prøve igjen, men ekteskapet med Sophia er fremdeles, etter tre år, barnløst.
Lidenskapsløst også:
Den mye eldre mannen er en sånn fyr som kaller forplantningsorganet sitt for «min lille soldat» og roper «avfyr våpenet!» under samleie.
Sophia, et godt menneske, har en viss sympati for ham.
Men hun elsker ham selvsagt ikke.
Les også:
«Svorske« Lara Croft kommer i 2018
Hun trøster seg med kokka i huset, Maria (Holliday Grainger), som er ferm, freidig og liksom full av faen – og utstyrt med en bred engelsk aksent for å understreke det.
Maria er forelsket i en fiskehandler.
Det er misunnelsesverdig heite greier.
Da en kunstner, Jan (DeHaan) kommer til huset for å male et portrett av ekteparet, får Sophia sin sjanse, hun også.
Hun faller knallhardt for den unge kjekkasen.
Samtidig rir en dille landet:
Tulipaner!
De blir importert fra Østen, og løkene er verdt sin vekt i gull.
Både fiskehandleren og maleren prøver lykken i det knallharde markedet, med vekslende hell.
Dette bakteppet skal innprente oss at kjærlighet også det kan være en handelsvare, akkurat som pepperkorn og blomster av liljefamilien.
Og det er mulig å tape stort på forretningene.
I sin første, mest vellykkede time er «Tulip Fever» et erotisk kostymedrama, full av ung hud, især Vikanders hud (nok til at den har fått 12-årsgrense, faktisk).
Som sådan er den en slags «throwback» til en mer dydig tid, da «softcore» fortsatt var gangbar vare på kino (altså før pornografi ble omtrent som vann, pumpet rett inn i hjemmene våre via bredbåndskabler).
For 20 år siden – da Vikanders rolle ville blitt spilt av Gwyneth Paltrow – kunne et sexy, men «smakfullt» kjærlighetsdrama som dette endog ha blitt funnet verdig for veiing i Oscar-sammenheng.
Det er lite å si på utsmykningen i «Tulip Fever».
Klærne og de livlige utendørsscenene er upåklagelige i sin tidskoloritt, og interiørene ser ut som de er klippet ut og limt inn fra et maleri av Vermeer.
Les også:
Nå vil Hollywood ha svenske Alicia
Men filmen blir tullete i andre og tredje akt, usikker på om den ønsker å være en slitsom forviklingskomedie (Zach Galifianakis er gudhjelpe med her, i sitt livs verste rolle) eller en tragisk, romantisk ukebladsnovelle.
Regissør Chadwick har vært i lignende terreng før («Søstrene Boleyn», 2008), og jobber etter en historie av Deborah Moggach og et manus signert selveste Tom Stoppard.
Han mister tonen i historien, og blir stående i en ulekker spagat.
«Tulip Fever» surner og blir kjip, komplett med en slutt som etterlater deg med en emmen smak i munnen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
112121
|
Operakveld på «Stjernekamp»:Terning 1 til Benedicte Adrian
Etter en tøff oppkjøring med sangforbud og armen i fatle, fikk Ida Maria terning 2 for sitt forsøk på opera.
Så fikk operavante Benedicte Adrian terningkast 1.
Forrige helg røk Makeda ut av «Stjernekamp» etter å ha sunget Kanye West i sjangeren rap.
I kveldens utfordring var det dermed Gaute Ormåsen, Adam Douglas, Didrik Solli-Tangen, Benedicte Adrian, Ida Maria, Lisa Børud og Aleksander Walmann som kastet seg ut i voldsom stemmetraktering.
Sjokk-exit sist lørdag:
Publikum fortvilte
– Rusten garasjeport
Av disse var tilsynelatende Benedicte Adrian og Didrik Solli-Tangen, som har erfaring med opera, mest på hjemmebane.
Kveldens sjangerekspert var, som i alle tidligere sesonger, Solveig Kringlebotn.
Les også:
Benedicte Adrian fikk slakt i «Stjernekamp»
Kveldens «underdog» var muligens Ida Maria, som har hatt sangforbud hele uken på grunn av knuter på stemmebåndene.
Artisten sa hun satset på mentale forberedelser til denne kraftøvelsen, men VGs anmelder endte på terningkast 2 og skrev:
«Hun synger håst og surt som en rusten garasjeport, men skal ha en slags honnør for å i det hele tatt stille opp.»
Les mer:
Ida Maria har fått sangforbud før «Stjernekamp»
– Går helt ad undas
2-eren til Ida Maria bleknet likevel da Benedicte Adrian hadde vært i ilden.
Hun fikk terningkast 1.
«Nattens dronning skal være skummel.
Og det skal Adrian ha:
Jeg er redd.», skriver anmelderen.
Han sier videre i begrunnelsen for terningkastet:
«I introen lovte hun å komme gjennom skjermen, og i de mest kjente bitene her gjør hun akkurat det, på samme måte som da hun radbrekket U2 i første program.
Det går helt ad undas.
Triolene går bra, men hun treffer nesten ikke én eneste tone riktig.»
Da seerstemmene var telt opp, var det klart at Benedicte Adrian ble den som røyk ut i operarunden.
Se VGs terning og trill din egen her:
VGs musikkanmelder Tor Martin Bøe kaster terning også i kveld:
| 0
|
112122
|
Bokanmeldelse:Matias Faldbakken:
«The Hills»
Forfatter og billedkunstner Matias Faldbakken (43) ga ut sin «Skandinavisk misantropi»-trilogi under psevdonymet Abo Rasul.
Nå gjør han romancomeback - under eget navn.
Det er gått snart ti år siden han ga ut siste bind i den kritikerroste trilogien om skandinavisk misantropi under navnet Abo Rasul.
Matias Faldbakken er tilbake - og bruker denne romanen om en alderstegen restaurant til å beskrive hva som skjer når balansen mennesker imellom forrykkes.
Kunstner-suksess:
Faldbakken kan tjene 2 millioner på én dag
Observatørrollen er klassisk og velprøvd i litteraturen – den tilbaketrukne betrakterens blikk kan si mye om oss selv som vi ellers ikke ville ha fått frem like tydelig og ærlig.
Slik sett er det et ved første øyekast konvensjonelt grep Faldbakken benytter seg av når han lar jeg-personen i «The Hills» være en erfaren kelner som i 13 år har arbeidet på restauranten som har gitt boken navn.
Husker du?
Matias Faldbakkens plakatkrig
The Hills er en familiedrevet restaurant i Oslo med historie tilbake til 1800-tallet og er skildret på en måte som kan vekke assosiasjoner til en mellomting av Theatercaféen og Lorry.
Men det hviler også noe tungt over The Hills, noe nedslitt, inngrodd og mørkt.
Kelneren kjæler for det klassiske og uforanderlige i jobben, han dyrker den velbrukte kelneruniformen, det slitte men solide dekketøyet og omgivelsene for øvrig.
I restauranten vil de holde fast ved en klassisk europeisk kafékultur som strengt talt ikke lenger finnes, men som de hvite dukene, de kontinentale fullformatavisene og den diskrete stilen for øvrig i det minste kan imitere.
Lest?
David Lagercrantz om Millennium: –Føles som mitt eget
Et univers i seg selv altså, med den blandingen av rigide rutiner og høysensitiv omgangsform som kjennetegner den virkelig tradisjonelle restaurantbransjen.
Inkludert den arketypisk sammensatte staben.
Og så er det selvsagt stamgjestene da.
Noen er der så å si daglig, slike som Grisen, Sellers og kelnerens personlige venn Edgar med sin lille datter Anna.
De utgjør til sammen et typegalleri som enhver med kjennskap til uteliv og restaurantbransje de siste 30 årene kan kjenne seg igjen i.
Fått med deg?
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
Det er et slags kammerspill som utfolder seg i den finstemte terrorbalansen mellom stamgjestenes tyranni og de ansattes arroganse, et spill som snart skal bli forstyrret når nye aktører melder seg og skaper uorden i systemet.
Slik utvikler «The Hills» seg fra et slags kollektivportrett til et absurd drama, som blant annet fikk meg til å assosiere til David Lynchs skumleste arbeider.
Hult teatralsk og klaustrofobisk på en og samme tid.
På trygg vei inn i katastrofen.
Matias Faldbakken har tidligere skrevet meget sterke romaner under pseudonymet Abo Rasul, men er aller mest kjent som kunstner - der han har etablert en sentral posisjon både nasjonalt og internasjonalt.
Og man aner hans sans for det taktile i måten han kjæler for skildringene av stedet og tingene, og i et blikk som gjør både fysiske gjenstander og mat og drikke til sentrale elementer i handlingen.
Den virker så lett og tilforlatelig skrevet, men «The Hills» er i virkeligheten noe av det mest uforsonlige jeg har lest på svært lenge.
En særegen leseropplevelse mange bør unne seg.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112123
|
Plateanmeldelse:Miley Cyrus – «Younger Now»
Døll country.
ALBUM:
COUNTRYPOP
Miley Cyrus
«Younger Now»
Det var jo gøy så lenge det varte – den tidligere barnestjernen som eksperimenterte i hytt og pine med både image og uttrykk.
Fra fjortispopfenomenet Hannah Montana til urbanleking i «Bangerz» (2013) og deretter til den tidvis betagende psykedeliaen i gratisplaten «Her Dead Petz» (2015).
Les også:
Angrer på nakenstuntet
Det har vært en reise gjennom nakenhet, lange tunger, narkotika og en moderne popperle («Wrecking Ball»), samt noe kynisk utnyttelse av hip hop-troper.
Kritikerne som har anklaget Miley for å appropriere svart kultur for personlig gevinst – med rapping, twerking, gyldne grills og dreads – ser ut til å ha et poeng når det viser seg at det hele bare var en lett erstattelig fase.
Sjekk:
Legger om livsstilen og flytter på landet
Hun har nå vasket av seg syndene og funnet veien hjem igjen, til den kritthvite countryen i pappa Billy Rays fotspor.
Ikke helt helhjertet, må man legge til.
Sammen med produsent Oren Yoel koker hun sammen en skive med i overkant snill og stereotypisk landlig americana.
Tittelsporet og duetten med gudmoren Dolly Parton («Rainbowland») er tendensiøs country på sitt mest forglemmelige, i selskap med «A Week Without You» og «I Would Die For You».
Riktignok treffer hun en genuin følelse av hjemkomst på legningslekende «She’s Not Him», nestenhypnotiske «Malibu» og den trampende «Bad Mood», der man nærmest hører sandkornene sprette ut av høyttaleren.
Kunne trengt leksjon
Platen låter pent hele veien gjennom, med bare noen få tegn til overproduksjon, men den er nærmest blottet for alt hun har opparbeidet seg av edge de siste fem årene.
Sangtekstene er som skrevet på teflon.
Det hadde gjort seg med en leksjon eller tre fra Kacey Musgraves, et ferskt og ungt eksempel på at det er fullt mulig å lage vakker country med «bad ass»-lyrikk.
Miley har uttalt at en av grunnene til at hun tar på seg den kontroversløse countryskjorten er at hun vil snakke til konservative amerikanere.
Demokraten Cyrus hadde nok lyktes bedre med snikliberaliseringen via en plate man har lyst til å høre mer enn én gang.
BESTE LÅT:
«Bad Mood»
SANDEEP SINGH
| 0
|
112124
|
Showanmeldelse:«Benny - da og nå»
Benny Borg byr på seg selv og tar med publikum på en personlig, varm og vemodig musikalsk reise.
Ensom rytter med stor hjerte
I snaue halvannen time gir han oss et innblikk i sitt musikalske liv fra han som 14-åring fremførte sin egen hikstende låt kalt «I am a Blind Man», til den siste tids vakre oppsummering «Jeg har sydd sammen livet mitt igjen - sting for sting».
Og når det er Benny Borg som er leverandør av et så mangfoldig artistisk liv, så innebærer det sterke følelser, såre observasjoner av ensomhet, og en god dose humor.
Det hele servert med en lun blanding av selvironi og befriende ujålete alvor.
For ikke altfor mange uker siden ble den godt voksne Benny kastet av en hest under temmelig dramatiske omstendigheter i Valdres.
Men mannen som skapte «Balladen om Morgan Kane», og som selv har lang efaring med hester, har ristet av seg opplevelsen, reist seg fra sagmuggen, slengt seg i sadelen og fremstår som den sirkushest han er.
Forestillingen er både en mimring i norsk populærmusikk og en personlig vandring i hva som rører seg av empati i Borgs hode.
Påfallende nok fikk han Spellemanpris som beste mannlige popsanger i 1973 (gjennombruddslåta om Morgan Kane), samme år som Inger Lise Rypdal fikk prisen i kvinneklassen - med Borgs «Det var en spennende dag for Josefine»; en dypt rørende tekst om den lille jenta med det anderledes utseende.
Borg kan fremføre den ene med en dose selvironi, for å gå over til den andre med en totalt neddempet tone.
Sterke følelser, men helt uten sentimentalitet.
Slikt får man klump i halsen av.
Som tittelen på forestillingen indikerer, så handler en god del om Borgs musikalske ståsted nå.
Og nåtiden henger i vesentlig grad sammen med hans tidligere musikalske og tekstlige landskap.
Det handler mye om melankoli, og et blikk for de som ikke har det så altfor bra her i livet.
Det er en slags hverdagsfilosofi med ukomplisert, og godt gjenkjennelig budskap.
Derfor blir det varmt og oppløftende når han synger sanger som er laget etter at hans kone Liv brått døde for noen år siden.
I sangene forteller han om savnet, om tanker, om drømmer, og om å gå videre.
Stilig er han også, svartkledt med gitaren som følgesvenn (pluss noe playback på de nyere låtene).
Med stemme og gitar evner han å fortelle små historier som om de var små noveller.
Rene hit-paraden, servert med inderlig hjertevarme.
Borghild Maaland
| 1
|
112126
|
Teateranmeldelse:«Renset» på Nationaltheatret
Amputasjoner og andre grusomheter på scenen til tross:
Det er idéinnholdet som først og fremst bærer Nationaltheatrets oppsetning av «Renset».
Grusomt vakkert
Av: Sarah Kane.
Oversatt av Finn Iunker.
Regi:
Oskaras Koršunovas.
Scenografi : Gintaras Makarevicius.
Kostymedesign : Katja Ebbel Frederiksen.
Dramaturgi:
Njål Helge Mjøs.
Med:
Øystein Røger, Birgitte Larsen, Thorbjørn Harr, Kingsford Siayor, Tarjei Westby, Jonas Strand Gravli og Kristin Grue.
Sarah Kane var 1990-tallets vidunderbarn i britisk teater, og hadde en kort og hektisk karriere før hun to sitt eget liv i 1999, bare 28 år gammel.
«Renset» skrev hun i 1998, og som alltid hos Kane er de voldsomme effektene, de grafiske voldsskildringene og den kompromissløse handlingen som først festner seg hos tilskueren.
Vi var blitt grundig advart på forhånd, og en oppsetning på Nationaltheatrets hovedscene med anbefalt aldersgrense på 18 år, er på ingen måte hverdagskost.
Grufull metode
Handlingen i «Renset» utspiller seg på en slags universitet, der tre kjærlighetspar hver på sin måte blir utsatt for bestyreren Tinkers grufulle metode for bokstavelig talt å amputere forsøkene deres på å leve ut forhold utenfor normalen:
Grace og Graham er søsken, Carl og Rod er homser, mens Robin forholder seg til Grace som en blanding av morsfigur og kjæreste.
Scenen er delt i to etasjer:
Øverst et bibliotekaktig værelse der Tinker kan trekke seg tilbake, nederst en form for flislagt laboratorium – hvitt og antiseptisk – der overgrepene og det meste av handlingen for øvrig finner sted.
Oppsetningen gjør flittig bruk av en nifs form for videofilming, der vi ser en del av det som skjer med Tinkers øyne.
Samtidig er scenografien imponerende gjennomarbeidet og preget av skiftende bibelord, en form for akvarium/svømmebasseng i bakgrunnen, som kan symbolisere både frihet og innestengthet – og ikke minst av en følsom og fin lyssetting som forsterker og bygger opp under stykkets framdrift.
Musikken spiller også en viktig rolle i «Renset», og spenner fra Johan Sebastian Bach til Joy Division.
Stor seier
Det er en stor seier for Nationaltheatret og regissør Oskaras Koršunovas at de har klart å lage en vesentlig og faktisk vakker teateroppsetning av en 20 år gammel tekst som må sies å være både knapp og fragmentert.
Skuespillerne er alle i stand til å fylle rollene sine helt ut:
Øystein Røger spiller
Tinker med en fascinerende blanding av tilbakeholdenhet og djevelskap, mens Kingsford Siayor og Tarjei Westby overbeviser som det fortvilt elskende paret som bokstavelig talt blir slitt fra hverandre.
Også Jonas Strand Gravli og Kristin Grue treffer godt i sine tolkninger, mens Thorbjørn Harr kanskje forsvinner noe i sin mer tilbaketrukne rolle som Graham.
For meg er det likevel Birgitte Larsen i rollen som Grace som leverer stykkets aller mest imponerende prestasjon.
Å følge hennes transformasjon fra sannhetssøkende søster til noe i enhver forstand ganske annet, er en sterk opplevelse.
«Renset» er teater slik bare teater kan være:
Fysisk, ideologisk og estetisk på en og samme tid.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112127
|
Filmanmeldelse « Lego®Ninjago Filmen»:Klossete ninjareklame
Byggeklossene raser sammen i den tredje «Lego»-filmen.
ANIMASJON
«Lego®Ninjago Filmen»
USA.
6 år.
Regi:
Charlie Bean, Bob Logan & Paul Fisher
Med: Dave Franco, Jackie Chan, Justin Theroux og Olivia Munn.
Alt det «Legofilmen» (2014) og dens Batman-orienterte oppfølger hadde av satirisk sjarm og komisk oppfinnsomhet er nærmest fraværende i «Ninjago»-filmen.
Tempoet er fortsatt helt betongkloss-på-gassen, og de tilsynelatende analoge pikslene er like iøyenfallende, så de minste vil neppe kjede seg i kinosetet når våre seks ninjaer skal redde byen fra vreden til slemme Garmadon og nusselige Mjautra.
Heltene ledes av en maskert grønn ninja som sivilt går under navnet Lloyd Garmadon, en tenåring som er Ninjago bys (et slags klossete neo-Tokyo) nest største hatobjekt nettopp på grunn av slektskapet til hans diabolske far.
Lloyd vil så gjerne bevise at eplet faller langt fra stammen, men aller helst ønsker han et minste tegn til anerkjennelse fra sin far.
Det fører til mange kleine stillheter, noen vellykkede forsøk på humor og litt voksenfrieri.
Den ti år unge «Ninjago»-merkevaren hadde hatt godt av å rendyrket forholdet til barne barn, men i stedet bruker den for lang tid på å invitere voksne med på leken - uten å helt få det til.
Ninjatransporten er robotiske dyr, som i «Power Rangers», og hver an ninjaene representerer hvert sitt element som i den glemte klassikeren «Captain Planet».
Det er blant annet også nikk til det ødelagte maleriet i «Mr. Bean» (1997), den mystiske butikken fra «Gremlins» (1984), samt en hau kung fu-troper.
Forholdet mellom den grønne ninjaen Lloyd Garmadon med den blonde sveisen og hans samurai-silhuett av en far, Lord Garmadon, er en åpenbar parodi på forholdet mellom Luke Skywalker og Darth Vader.
Eldre referanser som disse kommer til kort, mest fordi det trehodede regi-teamet ikke har den komiske fingerspissfølelsen som duoen Lord/Miller eller Chris McKay, som henholdsvis dirigerte de to første «Lego»-filmene.
De klarer ikke å sjonglere handlingen og humoren, eller å sprøyte hovedkarakterene med nok liv til å lure et modent øye.
Filmen lider nok enda mer av at den blir vist i norsk dubb, men jeg er usikker på om selv Justin Theroux og Jackie Chan kunne ha reddet den tafatte lego-dynamikken.
Uten den kvikke humoren og friske historiefortellingen står den tredje «Legoo»-filmen igjen som lite annet annet enn en halvannen time lang reklamefilm for et leketøy-konsern - og det er nettopp det som gjør den dårligere og mer utspekulert enn sine forgjengere.
Se også:
Trailer fra «Legofilmen», som kom i 2014:
| 0
|
112128
|
Ballett-anmeldelse:En ny, sterk Hedda Gabler
Henrik Ibsen skrev Hedda Gabler i 1890, Nasjonalballetten gjorde sin første versjon av dramaet i 1978 koreografert av Kari Blakstad.
Nå har de skapt en ny sterk versjon av Ibsens slitesterke stykke.
Denne gangen er det teaterinstruktør Marit Moum Aune som har satt tennene sine i stoffet.
Hun har valgt å vise Hedda Gabler som generalens datter, og ikke som sin manns hustru.
Det starter lovende med lille Hedda.
Hun leker med soldatene, og når hun vokser opp rir hun med dem.
Generalen får disiplinen inn i henne, og den følger henne resten av livet.
Åpningsscenen er drivende god hvor lydflatene til Nils Petter Molvær er med på å beskrive det som skjer.
Det gjør de gjennom hele forestillingen.
Aune følger ikke handlingen til Ibsen slavisk.
Hun trekker Eilert Løvborg (Silas Henriksen) fysisk inn i Heddas ungdomstid, og det skapes et dramatisk øyeblikk da unge frk Gabler retter en av sine pistoler mot ham.
Senere i livet beklager han jo sterkt at hun ikke trakk av den gangen.
Les også:
Ballettgutter danser seg til suksess
Når ekteparet Gabler/Tesman er tilbake i sitt nye hjem etter seks måneders lang bryllupsreise er det tydelig at det er teaterinstruktøren Aune som sitter i førersetet.
Åpningen og den sterke avslutningen av første akt er det koreografen Kaloyan Boyadjiev som er ansvarlig for.
I hjemmet skjer det nesten bare stumt skuespilleri som består av lange talende blikk og usagte replikker.
Longørene står i kø, og stakkers Philip Curell som Jørgen Tesman har fått en umulig oppgave å gi den rollen et liv.
Noe av det samme er Eugenie Skilnand utsatt for som Thea Elvsted.
Begge gjør hva de kan, men utgangspunktet er for dårlig.
Fikk du med deg?
Hard kamp om norsk ballettforestilling i Paris
Assessor Brack vet hva han vil ha og Shane Urton vet å formidle det.
Allikevel kunne han gjerne vært sleskere på en mer forfinet måte.
Men det er lett å forstå reaksjonen til Hedda da hun skjønner at det har skjedd en maktfordeling mellom dem.
Grete Sofie Borud
Nybakken har fått tildelt rollen som Hedda.
Hun går inn med hele seg.
Fra den første energiske rideturen med soldatene, til sluttscenen er hun Hedda med hud og hår.
Transformasjonen fra den uregjerlige ungpiken til den desillusjonerte hustruen som kjeder livet av seg er formidabel.
Hun er definitivt en trumpet bortskjemt unge.
Når hun etter mange år møter Løvborg, sin ungdoms forelskelse, tennes noe av livsgnisten igjen i henne.
Den slukner raskt når han ikke lever opp til hennes idealbilde av ham.
Mye av ansvaret for å ro denne forestillingen i land ligger på unge Boruds skuldre, og det klarer hun.
«Ballettguttene» til VG:
- Dansen er en livsstil
Scenografien til Even Børsum er medspillende i handlingen, og den har flere overraskende elementer i seg.
Sluttscenen før skuddet faller er skremmende og betagende på samme tid.
FREDRIK RÜTTER
| 1
|
112129
|
Teateranmeldelse «Book of Mormon»:Geni(t)al humor
Det er en grunn til at «Book of Mormon» kalles århundrets morsomste musikal.
Fordi den er det.
I tillegg er den uhyre smart.
«Et ateistisk kjærlighetsbrev til en religion», har skaperne av musikalen kalt den.
Og det er i sannhet noe befriende å kunne ta så lattermildt del i geni(t)al humor og intelligent religionskritikk uten å måtte stå i dette gnålet fra de krenkede.
Gud og hans profeter – i vårt tilfelle Joseph Smith som grunnla mormonerkirken – får så hodeplagget passer i dette forrykende stykket, og som opphavsmennende legger til grunn er både religionsstifteren og Vårherre selv romslig nok til å kunne tåle det.
Det er bakkemannskapene som er de humørløse.
«Book of Mormon» forteller historien om det amerikanske kirkesamfunnets opprinnelse.
På et vis.
Og vi følger noen av dets disipler til misjonsmarken i Uganda.
Der sporer det helt av, før det tar helt av, innen det hele går opp i en høyere avsindig enhet.
Hvordan det i det hele tatt er mulig å fremkalle smil av den afrikanske AIDS-tragedien, barnevoldtekter, omskjæring av kvinner og skruppelløse krigsherrer, må Gud vite.
Det skal egentlig ikke være mulig.
Men noens veier er mer uransaklige enn andre, og størst av alt er blåhvalen.
Absurd?
Kanskje det.
Hemningsløst ihvertfall.
Likevel:
Den som tror at forestillingen er en latterliggjøring av religiøst forkvaklede amerikanere, deres brautende selvrettferdighet og iverstyrte retthaveri, kan risikere å måtte tørke av seg sitt liberal-sekulære norske flir.
For stykket er mer underfundig enn som så.
Det grunnleggende politisk ukorrekte som gjennomsyrer det hele er ispedd så mye hjertevarm satire og elevert tøys at man skal ha usedvanlig trange briller for å bli støtt eller fornærmet av «Book of Mormon» – enda opphavsmennene gjør så godt de kan.
Det Norske Teatrets versjon står ikke noe tilbake for de internasjonale produksjonene av denne musikalen, snarere tvert i mot.
Det er en så gjennomført profesjonell og presis oppsetting på absolutt alle nivå, at det nesten er urimelig å trekke frem enkeltnavn.
Frank Kjosås er makalaus som den idealistiske og skoleflinke misjonæren, Niklas Gundersen er suveren i et hav av roller og på misjonsmarken slås vi i bakken av både Anette Amelia Hoff Larsen og andre landsbybeboere, samt den stedlige representasjon av De siste dagers hellige.
For et ensemble!
Men, mine damer og herrer, den største stjerna på Det norske teatrets scene er Kristoffer Olsen.
Han er antihelten Arnold Cunningham, misjonæren som ikke fikk med seg riktig alle detaljene i Mormons bok, men som er desto mer opplest på Star Wars og Ringenes herre.
Når han forener disse universene, og det gjør Olsens rolleskikkelse på måter vi knapt visste var korporlig og vokalt mulig, så oppstår det... ja, om ikke religiøse dimensjoner, akkurat, så ihvert fall scenisk magi.
Det er lett å si halleluja, men Kristoffer Olsen gjør det også.
Musikalsk er «Book of Mormon» ikke bare en fest i seg selv, men også en hyllest til Broadway.
I likhet med teksten, er musikken også besjelet, for ikke å si opphøyet, med frekkhetens nådegave.
Slik komponistene bak Beatles-parodien The Rutles klarte å lage låter som lignet så mye på originalene at man hele tiden «visste» hvordan refrenget kom til å lyde, har også «Book of Mormon» flere numre som inneholder rene pastisjer – kjærlige imitasjoner – av kjente musikaler.
La «West Side Story» være nevnt som en åpenbar referanse.
Den som lytter kan finne mange henvisninger til noen av sjangerens aller fineste øyeblikk.
Vidar Magnussen fremstår som en streng regissør.
Med et så rølpete manus som South Park-skaperne har gitt skuespillerne, er det helt nødvendig.
Det er i det stramt holdte at det bobler over.
Djevelen sitter i detaljene, selv i himmelsk lapskaus.
I sin muntlige oversettelse har ikke Are Kalvøs gått glipp av en eneste profanitet.
Ingen kjønnsdel eller vulgære bemerkning er utelatt.
Det er så drøyt at det bare er å gi seg ende over.
| 1
|
112133
|
Lykke til neste gang!:Bokanmeldelse:
Ketil Bjørnstad:
«Åttitallet»
«Åttitallet» av Ketil Bjørnstad har ikke samme gnist og trøkk som de to foregående bøkene i serien.
Det måtte trolig skje.
At en av bøkene i et større bokverk ble midt på treet, en mellombok.
Denne gangen spriker stoffet for mye.
Kanskje må han inn i 1990-tallet for å hente tilbake kraft og konsentrasjon.
Lest?
Ketil Bjørnstad ville kaste vinglass i ansiktet på Dagblad-anmelder
1980-årene var opplagt viktige år for Ketil Bjørnstad.
Han er fortsatt bosatt med «den andre» på Sandøya utenfor Tvedestrand.
Hun vil ikke skrives inn i romanverket, men Bjørnstad omtaler henne med varme og kjærlighet – det er flott gjort.
Riktignok gifter de seg - nesten i en bisetning - langt ute i romanen.
Og det er mangt som bærer bud om et annet privatliv – i neste roman.
Forrige tiår:
Terningkast 5: Bjørnstads «Syttitallet»
Bjørnstad skriver flere bøker gjennom dette tiåret, deriblant om bohemenes Oda, og han skaper musikk med en rekke artister.
Treholt-saken tenner en flamme og bringer Bjørnstad inn i en ny krets mennesker, trusler og nytt politisk engasjement.
Han sliter med matforstyrrelser, tankene kretser intenst om moral og løgn, og han sliter tidvis med økonomien.
Det er jappetid og overgangstid, Muren faller – Bjørnstad er aktiv overalt.
VG+-intervju med Bjørnstad:
– Jeg stakk fingeren i halsen
Det er et tiår der han møter kritikk – ja mange navngitte anmeldere får gjennomgå i romanen.
Denne anmelder tenker at Bjørnstad kunne vært stor nok til å la kritikken hvile, heller forklart sine prosjekter både i metode og konsept, og holdt seg i romanen dette tiåret, ikke skrevet så mye ut fra utsynet ved den skrivepult han nå sitter ved - i 2017.
Den store romankrangelen:
Vigdis Hjorth brøt med familien
Ketil Bjørnstads ambisiøse bokverk om tiårene i sitt liv, med den varme undertittelen «Verden som var min», er fascinerende.
Helt fra starten har det dog vært et nesten hasardiøst prosjekt – å levere en bok i året om hvert tiår fra 1970-tallet av og fram til tiår som mannen selv ennå ikke har gjennomlevd.
Det som har fascinert underveis, og imponerer fortsatt, er at Bjørnstads egne arkiver, ikke minst hans egne 7. sanser og kalendere, har gitt en nøyaktighet i tid og sted, reiser og nattlige samtaler og alskens morsomme og alvorlige hendelser som har berørt Bjørnstad.
I tillegg har han nedlagt research for å gjenskape tidskoloritten ved ulykker, drap og alskens hendelser i verden for øvrig.
Siste:
Jo Nesbø ba om å bli fjernet som Snømannen-produsent
Her kan man saktens pirke i hva Bjørnstad har brukt som kilder, hva han har valgt, og hva han har utelatt for å gi et samtidsbilde.
Det er ikke noe hovedpoeng for denne leser, ut over at det er for mange slike hendelser som forblir «utenpå»-tekst.
Et kresent utvalg ville fungert bedre.
Men samtidig blir også lesningen av 1980-tallet en minnebok, ja – det skjedde da!
Slik var det!
Og det er jo nettopp her Bjørnstad har fascinert leserne.
Med gjenkjennelse, varme, ærlighet, naivitet, politisk oppvåkning.
Denne anmelder var fascinert av oppvekstskildringene fra 1960-tallet, og ikke minst det heftige 1970-tallet der Bjørnstad slo igjennom på alle fronter.
Alvoret på 1980-tallet til tross, Bjørnstad spenner for vidt denne gangen.
Enn om han hadde kuttet ned 2-300 sider og gått spissere og strammere inn i det som rev i ham dette tiåret.
Bjørnstad forteller om alle de berømte forlagsfolk som ga ham innspill og motstand på 1980-tallet, ja motstand og kutt kan gjøre underverker inn i det neste tiåret.
Lykke til neste gang.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 0
|
112134
|
Filmanmeldelse «Elias og Storegaps hemmelighet»:Blodfattige båter
Bondebåt i by’n byr på lite annet enn vakre bilder.
ANIMASJON
«Elias og Storegaps hemmelighet»
Norge.
Tillat for alle.
Regi:
Simen Alsvik
Med: Samsaya, Henriette Steenstrup, Fridtjof Såheim, Ravi, Marcus og Martinus.
I takt med hovedfiguren Elias, som nå er en fullrustet redningsskøyte i tenårene, har den animerte filmseriens ambisjoner vokst siden dens siste kinovisitt i 2010.
Etter en heltemodig redningsaksjon i voldsomt farvann får Elias muligheten til å forlate lille Lunvik til fordel for en jobb i den travle storbyen - der rånete båter hører på rap og lugubre lasteskip smugler sjeldne naturressurser.
Elias får en velkomst med fyrverkeri, selfies med beundrere og en verbal high-five fra Sjarkus og Båtinius.
Men den lille bondebåten tar seg til slutt vann over baugen i storbyen, i likhet med filmskaperne.
Mer norsk animasjon:
Les anmeldelse av «Askeladden»
Den tredje «Elias»-filmen er riktig nok utsøkt for øyet, med pittoresk og aktpågivende lyssetting, uansett tid på døgnet, over urnorsk natur og velkomponerte bybakgrunner.
Det mest imponerende her er hvor genuint vannets fysikk oppleves - enten det går i fredelig hav eller hekksjø, føles vannet virkelig.
Rent visuelt er nok dette en milepæl for norsk CGI-animasjon.
Derfor er det synd at historiefortellingen og båtfjesene ikke er like godt detaljstyrt.
Filmen lover et større eventyr enn man sitter igjen med - hverken «fish out of water»-historien, vennskapet med bybåten Stella eller den store «hemmeligheten» dyrkes til noe stort.
Det er dristig gjort å lage en film uten en konkret slemming, men det svekker også lysten til å heie på Elias.
Filmen blir en sjekkliste av sekvenser som til syvende og sist er bebodd av ganske blodfattige båter.
Det er nemlig ikke nok å klistre tryner fra Thomas-toget på sjøfartøy for å gjøre dem levende.
Både blikk og mimikk sliter med å gi en illusjon av liv bak ansiktene.
Filmen vil nok glede barn som allerede trives i «Elias»-universet, men for de som er vant til hardere saker fra den andre siden av dammen, blir nok dette i overkant underveldende.
Filmens misjon er hederlig, med en underliggende advarsel om at tankeløs utnyttelse av jordens ressurser får uhyggelige konsekvenser.
Dessverre er filmen og sannsynligvis lærdommen glemt før rulleteksten begynner.
Her kan du se traileren til «Elias og jakten på havets gull» som kom i 2010:
| 0
|
112135
|
Plateanmeldelse:Enslaved - «E»
Gjenoppfinner seg selv.
Igjen.
ALBUM:
METAL
Enslaved
«E»
(Nuclear blast/Sony)
For å bruke sånn passe store ord:
Vi er i tydeligvis i en fase der norsk metal først ser bakover, for så å fornye seg.
For noen uker siden ankom Satyricon i et uttrykk som brukte blikket både bakover og framover, etter at de brukte fjoråret på å markere at «Nemesis Divina» var 20.
Samtidig brukte bergensbaserte Enslaved 2016 til å markere sine første 25 år som band.
2017 markerer de med både nytt bandmedlem (Håkon Vinje - på keyboard og vokal) og nytt album.
At Vinje faktisk er ett år YNGRE enn bandet er like mye en dokumentasjon på deres evne til endring, som at de har holdt på i en generasjon.
Les også:
Enslaved knuste rock-gigantene
De er i alle fall ikke på vei til å bli metalens svar på Ole Ivars, i den forstand at bandets eksistens er større enn medlemmene.
Selv om man kan lure på hva de egentlig er på vei mot, når man tar inn de første minuttene på «E».
En lydkulisse med båter som knirker, sjø som slår, hester som vrinsker og voldsomme horn som går over i vennlig fingerplukket gitar.
Grutles growling slipper ikke til før det nesten har gått fire minutter, og snur «Storm Son» til noe mer gjenkjennelig, men samtidig helt annerledes:
En voldsom, stadig voksende storm.
Her kan det være på sin plass å påpeke for de som avfeier «E» som billig bandforkortelse:
Albumtittelen er eol-runen, som direkte oversatt betyr hest, som i Odins hest, Sleipner.
Sannsynligvis representert ved låten «Sacred Horse» her.
Nærmere tolket som nært forhold mellom to partnere med tillit til hverandre - som i et ekteskap.
Et tett, gjensidig samarbeid.
Men også en reise.
Og ikke minst symbiose.
Om det er Ivar Bjørnssons samarbeid med Einar Selvik fra Wardruna på grunnlovsprosjektet Skuggsjá (2014) og Festspillprosjektet Hugsjá
(2017) (Selvik har en visitt her også) som har påvirket er nok en del av forklaringen, det er likevel en tydelig reise fra måten man tenker musikk der, til hvordan Enslaved nå er både mykere - og med den Vinjes sangvokal - nesten poprockete i deler av uttrykket.
Det er ingen like voldsomme låter som «A Thousands Year of Rain» fra «In Times», men et mer dynamisk og fintmalende lydbilde.
Til og med allstedsværende Kjetil Møsters saksofon er det blitt plass til.
Helheten er noe dradd ut her og der, men sjelden har vel begrensningens kunst vært sterkere tilstede.
For «E» er et lettere tilgjengelig - men samtidig like kompromissløst Enslaved.
Dét er mektig imponerende.
BESTE LÅT:
«Sacred Horse»
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112137
|
TV-anmeldelse «Curb Your Enthusiasm» (sesong 9):Middels grunn til begeistring
Larry David:
Seg selv lik, på godt og vondt.
«Curb Your Enthusiasm», sesong 9
Amerikansk komedie i åtte deler
HBO Nordic
Med: Larry David, Jeff Garlin, J.B. Smoove.
Verdens mest jødiske mann er her igjen, etter en usedvanlig lang pause.
Han har returnert til Los Angeles, etter et opphold i New York i sesong 8 (2011), og er trygt installert blant gamle, tålmodige venner (Richard Lewis, eks-kona Cheryl, spilt av Cheryl Hines, Jeff Garlin, Susie Essman og Leon Black, spilt av J.B. Smoove).
Livet er tilbake i den ikke spesielt hardtarbeidende tralten.
Larry David har en ny assistent (Carrie Brownstein fra «Portlandia»), og et nytt prosjekt på trappene:
«Fatwa!», en musikalkomedie om Salman Rushdie (her ligger det muligens an til en gjesteopptreden senere i sesongen).
Den skal han på talkshowet til Jimmy Kimmel for å snakke om.
Les også:
Seinfeld-skaper spøker med håret til Spieth
Ellers?
Han får kransen klippet av en maskulin lesbisk frisør, noe som selvsagt forårsaker en mindre katastrofe.
Davids evner til å beherske selv de minst krevende sosiale interaksjoner er fremdeles absolutt ikke-eksisterende.
På et eller annet tidspunkt, og i god tid før forrige sesong, gikk «Curb Your Enthusiasm» (som het «Ingen grunn til begeistring» da den gikk på norsk lineær-TV) fra å være en sylskarp og svært innflytelsesrik avantgarde-komedieserie til å bli en lettere geriatrisk forviklingskomedie.
Dette inntrykket vedvarer.
Kanskje er det de mange kopiene – de norske inkludert – som har slipt ned tennene dens.
Kanskje er det fordi det for lengst er mulig å se mekanismene jobbe i Davids manus:
Måten to til fire urelaterte hendelser skal gå opp i en høy og absurd enhet etter 30 minutter, en «callback»-tradisjon han perfeksjonerte allerede da han var den åndelige lederen for «Seinfeld» på nittitallet.
(«Punchlinjen» i den første episoden er bokstavelig, men svak).
Les også:
Disse TV-seriene kan du glede deg til høsten 2017
Kanskje er det rett og slett tiden og dens alvor som har løpt en smule fra Davids oppheng i alle ting trivielle.
David – som fortsatt spiller en karikert utgave av seg selv med en nesten negativ karisma – er et geni, og utvilsomt sin tids største fornyer av TV-komedien.
Men i 2017 er «Curb Your Enthusiasm» noe man småhygger seg med, fremfor noe man ler høyt – enn si blir utfordret – av.
Passe gøy.
Men det er grunn til å tro at vi har sett det beste fra ham.
Anmeldelsen er basert på den første av åtte episoder.
| 0
|
112138
|
Sterke følelser:Bokanmeldelse:
Lars Saabye Christensen:
«Byens spor»
Det sitrer en egen lyrisk undertone gjennom Lars Saabye Christensen nye roman fra etterkrigstidens Oslo.
Det er september 1957, og Kong Haakon er død.
Samtidig som nyheten når det norske folk, sitter en ung mann på Frognertrikken.
Han heter Jesper Kristoffersen, og han er på vei til sjøs.
Vekk fra Fagerborg, Majorstua, Frogner og Briskeby.
Men selv om Jesper er på vei ut, er det selvsagt akkurat her – i Lars Saabye Christensen-land – at handlingen i årets bok er lagt.
Den første i det som er varslet å skulle bli en trilogi.
Lest?
Saabye Christensen skrev seg syk - igjen
Etter innledningen i 1957 skal vi ti år tilbake i tid, til Oslo i de aller første etterkrigsårene, og der Jesper og foreldrene hans Ewald og Maj er blant de viktigste personene vi følger.
Andre hovedpersoner er enkefru Vik, antikvariatsbokhandel Olaf Hall, hans stesønn Bjørn Stranger og den italienske pianisten Enzo Zanetti.
Terningkast 6: Lars Saabye Christensens «Magnet»
Som så ofte hos Saabye Christensen er det en litt annerledes ung mann som er den drivende karakteren.
Jesper er ikke helt som andre gutter, men han har sine egne, godt gjemte talenter.
Samtidig blir relasjonene mellom de andre personene gradvis bygget ut på en måte som er med på å holde den dramatiske nerven ved like.
Det er interessant å legge merke til hvordan det først og fremst er de kvinnelige karakterene som, i tillegg til Jesper, er i utvikling gjennom boken.
Høstens snakkis:
Terningkast 6 til Jan Kjærstad:
Glimrende!
Moren Maj, hjemmeværende som de fleste kvinner på den tiden, får utløp for sin virketrang gjennom engasjement i Røde Kors.
Referater fra lokallagets arbeid er integrert hele teksten igjennom, og gir ved første øyekast et innblikk i nøkternheten og til dels fattigdommen som fremdeles preget det norske samfunnet på 1940-tallet.
Men her viser Saabye Christensen også for alvor klo som forfatter.
Både i disse referatene, men kanskje først og fremst i de meningsladede replikkvekslingene menneskene imellom, dirrer det en helt særegen språklig musikalitet fra en av våre fremste litterære impresjonister.
Fått med deg?
Lothepus boka slaktes:
Ja, det går til helvete.
Også enkefru Margrethe Vik, som i løpet av boken skifter etternavn, er troverdig skildret som en kvinne i gradvis utvikling.
Slik må mennene nærmest finne seg i å spille drømmende biroller denne gangen, selv om både Ewald, Enzo og de andre karene vi møter er presist fremstilt.
Føy til rikelig med tidskoloritt: «jødebarn» som skal bespises, telefonkø, fattigforsorg og et nyåpnet og nyutsmykket rådhus – og du føler deg som leser vel ivaretatt i Lars Saabye Christensens eget univers.
«Minne er sorg.
Historie er forsoning», står det et sted i denne litt stillfarne boken.
Lytter du nøye, kan du høre hvordan det hele veien synger i sterke følelser.
Like under overflaten.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112139
|
TV-anmeldelse «Truls à la Hellstrøm»:En kulinarisk bagatell
To kokker.
Mye røl.
«Truls à la Hellstrøm»
Norsk matprogram i åtte deler.
TV 2 onsdager kl. 20.00
Med:
Truls Svendsen og Eyvind Hellstrøm
Truls Svendsen, glad i god mat siden 1972, skal bli mester på kjøkkenet med hjelp fra Eyvind Hellstrøm, Norges mest utagerende gourmet siden 1982.
Den tidligere Bagatellekjøkkensjefens første TV 2-program legger seg litt i samme sjanger som Steve Coogan og Rob Brydons «The Trip»-serie, der de spiser, drikker og skrøner seg gjennom ulike land.
Der programlederne er karikerte versjoner av seg selv.
Her er Svendsen blitt enda mer jovial og lett-klønete, mens Hellstrøm er mer mat- og kjøkkennerd enn noensinne.
Fikk du med deg:
Hellstrøm går fra TV3 til TV 2
I en blanding av selvantennelig humor og formidlingsglede koker de seg gjennom blant annet Tokyo, Barcelona og Paris.
Japanturen er nesten pastapute-TV.
Full av orientalisme og øyeblikk der Svendsen ikke klarer å la være le av alt det «rare» japanerne driver med.
Hellstrøm byr derimot uvanlig mye på seg selv, og viser at han er skrudd sammen med overraskende god selvironi i tillegg til råvareengasjement og voldsom kasserolle-entusiasme.
Svendsen er blid bajas som ikke vil spytte ut på vinsmaking og blir både full og fyllesyk.
Slik han har blitt før.
Han er heller ingen nybegynner når det kommer til matlaging:
For noen år siden måtte han for eksempel lage mat til 40 gjester i restauranten til Arne Brimi på «Oppdrag Norge».
Det ser man også i rytmen til programmet.
Kokkeleringene 45-åringen blir satt til ville ikke vært gjennomførbare av en gjennomsnittlig hverdagsforsørger.
Les også:
Truls Svendsen:
– Jeg var redd for Hellstrøm
Det betyr ikke at han synes han er dyktig nok selv.
Kjøkkenfilosofen Hellstrøm beriker med sine Hellstrøm-ismer som «det er helt latterlig det du står der og sier nå; at du gjorde en utrolig dårlig jobb - i stedet for å gjøre en bra jobb».
Utover det lærer man ikke så veldig mye.
Det er mye babbel og surr, og lite lærerik matprat.
Det slappe musikkpålegget er dessuten en rett for seg:
Hva er poenget med å bruke en slapp versjon av Griegs «Anitras dans» til å tonelegge en trøffeljakt i sør-Frankrike?
Brukte man opp budsjettet på billetter?
Best fungerer episoden i Paris, der Hellstrøm formelig stråler.
Avslutningen med en overstresset Svendsen i kamp med høyaggressiv chef, sammenskrudd av samtlige fordommer om franske kjøkkensjefer er godt koke-TV i dobbelt forstand.
Spesielt når Svendsen forventer skryt og blir parert med nok en Hellstrøm-isme, som også summerer opp «Truls à la Hellstrøm»:
Husker du:
Truls Svendsen gikk ned 20 kilo på Grønlandstur
«Ikke bli for høy på deg selv nå, for du har en lang vei å gå.
Men du gjorde en veldig god innsats.»
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene
| 0
|
112140
|
Plateanmeldelse:Frida Ånnevik – «Flyge fra»
Frida Ånnevik har tydeligvis ingen planer om å gi ut et dårlig album.
Frida Ånnevik ALBUM:
POP «Flyge fra» (Grappa)
Hamar-artisten Frida Ånnevik er ikke bare ansvarlig for å ha popularisert uttrykket “klædd i bringa” for det norske folk.
Hun er i tillegg i ferd med å ta steget over blant våre essensielle låtskrivere.
«Flyge fra», hennes sjette plateutgivelse siden 2010, er et album som på sett og vis vekker assosiasjoner til to uttrykte inspirasjonskilder – Alf Prøysen og Joni Mitchell.
Hun deler førstnevntes nærgående og ujålete omgang med det norske språket, men balanserer det mot sistnevntes uredde musikalitet.
Les også:
Den usynlige Spellemann
Mer interessant er det særegent ånnevikske, som kanskje kan beskrives som vakker, tidvis viseorientert popmusikk med smarte, lekne og dypt menneskelige tekster.
Utenforskap og identitet er blant temaene det dykkes i her, på såpass usentimentalt vis at det kan friste å sitere hele sangtekster.
Musikalsk nås et høydepunkt tidlig med fantastisk sofistikerte og ditto rørende «Sommer’n med bil», som på alle vis lever opp til sin eventyrladede tittel.
Hjerteskjærende «Lilith» og den nydelige kjærlighetserklæringen «Ved sida av deg» er eksempler på at Ånnevik ikke trenger de store virkemidlene for å berøre.
«Skamgang (et skritt, et skritt fram)» er – tross sin lovende tittel – en enslig eksempel på at grepene tidvis kan bli hakket for fikse.
Og man tar seg i å ønske flere enn åtte låter.
I seg selv en anbefaling, strengt tatt.
BESTE LÅT:
«Sommer’n med bil»
MARIUS ASP
| 1
|
112141
|
Filmanmeldelse «Tragedy Girls»:Verken skummel eller smart nok
«Halloween»-åte som tror den er lur, og tar feil.
HORRORKOMEDIE
«Tragedy Girls»
USA. 15 år.
Tyler MacIntyre.
Med: Alexandra Shipp, Brianna Hildebrand, Josh Hutcherson.
Alle, spesielt ungdomsskoleelever, er sin egen mediebedrift nå om dagen.
McKayla (Shipp) og Sadie (Hildebrand), som driver «true crime»-kontoen(e) Tragedy Girls på Tumblr og Twitter og gudvethva, har i en tid nytt godt av at en seriemorder, spilt av Kevin Durand, har herjet den vesle byen i den amerikanske Midtvesten der de to bor.
Filmen starter idet de to har bestemt seg for å sikre seg for fremtiden ved å ta Lowell, som han heter, til fange.
Deretter skal de tømme det kriminelle hodet hans for råd og inspirasjon, og dessuten drepe en haug folk – og legge skylden på ham.
Man må selvsagt være proaktiv for å holde populariteten på sosiale medier ved like.
Like selvsagt går planen straks over stokk og stein.
Les også:
Nordmenn bruker mer penger på halloween enn TV-askjonen
«Tragedy Girls» er en slags SoMe-oppdatering av den i sin tid så oppsiktsvekkende «Heathers» (1988), med en dæsj «Noe å dø for» (1995) og «Skrik» (1996) attåt.
Det er en film som neppe ville ha blitt satt opp på norske kinoer dersom det ikke var for halloween-feiringen.
Men aller helst vil den altså være en satire.
Da kan man saktens spørre seg:
Trenger vi enda en slik om «ungdommens» bruk av sosiale medier?
Overhodet ikke, såfremt den ikke skulle være eksepsjonelt smart eller morsom.
Det er «Tragedy Girls» ikke.
Verre for kjernepublikummet vil det sannsynligvis være at den ikke er særlig skummel heller.
Trass i at den er full av til dels oppfinnsom tegneserievold.
«Tragedy Girls» er for grunn og kjedelig til å kunne smykke seg med karakteristikker som «undergravende» eller «overskridende».
Det beste den har, er to inspirerte skuespillere – Shipp og Hildebrand – i sentrum.
Les også:
Har IT-fakoren
At disse er irriterende som bare amerikanske tenåringer kan være («whatever!»), og bobler over som om de spilte i en serie på Disney Channel, kommer liksom med terrenget.
Filmen kaster pliktskyldig med noen referanser til årgangshorror á la Dario Argento og «Carrie» (1976).
Men den føles ikke selv som en horrofilm.
Som harselas med high school-ungdommers behov for å være populære, sosiale medier eller ikke, kommer den som sagt til kort.
Se «Clueless» (1995) eller «Mean Girls» (2005) i stedet, og en ordentlig skrekkfilm før sengetid.
| 0
|
112142
|
Filmanmeldelse «Snømannen»:Hva i alle dager skjedde her?
«Snømannen» har blitt en lite spennende thriller med veldig mye rart å sette fingeren på.
Thriller:
«Snømannen».
USA.
Aldersgrense: 15 år.
Regi:
Tomas Alfredson.
Med: Michael Fassbender, Rebecca Ferguson, James D'Arcy, Val Kilmer, Charlotte Gainsbourg.
Alt lå liksom til rette for triumf da Jo Nesbø til slutt sa ja, og Harry Hole endelig skulle bli klar for filmlerretet:
Tomas Alfredson i registolen, svensken som Hollywood-debuterte med tre ganger Oscarnominerte «Muldvarpen».
Michael Fassbender i hovedrollen, utvilsomt et av de desidert heiteste navnene i bransjen i 2017, en mann som vasser i de aller beste tilbudene.
En rekke profilerte birollenavn.
Og, stort for oss, og i utgangspunktet gull for filmen:
Den er i sin helhet spilt inn i Norge.
Han hører jo til her, og ikke i Chicago, hvor Martin Scorsese hadde tenkt til å flytte ham.
Så går det altså slett ikke veien.
Det skurrer allerede første gang vi møter ham:
Sovende i en barnehage (selvsagt plassert midt blant statuene i Vigelandsanlegget for maks turisteffekt) i mange kuldegrader, med vodkaflasken i hånden!
Greit vi har en krimroman å filme, men det får være måte på bred pensel.
Kort tid etter ser vi Harry sovende utenfor klubben Blå, men så er plutselig slutt på drikkingen:
Han tar seg en kaffe når vi treffer ham igjen på Schrøder.
Fassbender er god til å se forsoffen ut (helt til han tar av seg genseren og blottlegger en perfekt trent kropp), men tilfører ikke «den herjede detektiven» noe nytt.
Les også:
Jo Nesbø:
«Snømannen» på film er ikke min historie
(Artikkelen fortsetter under video)
En kvinne forsvinner fra en fornem adresse i Oslo – og en skummel snømann dukker opp i hagen.
Kort tid etter forsvinner enda en kvinne, og seriemorder-ekspert Harry Hole får ferten av en ny sak.
På «hjemmebane» pleier han forholdet til Rakel (Charlotte Gainsbourg), men den delen av historien behandles med harelabb:
Vi tror ikke på de to i det hele tatt, Harry virker nesten mer til stede badende i vinyl-LP-haugene i sin egen leilighet, noe som forøvrig ser fryktelig påtatt ut.
Det er i det hele tatt mange rollefigurer som dukker opp og forsvinner like fort her, uten at de klarer å nå frem til oss i kinosetet.
Boken er også godt befolket, men i overgangen til filmlerretet virker det ikke som produsentene har vært enig med seg selv om hva som skal med, hva som skal vektes, ja hva slags film man skal lage.
Og kanskje verst i en thriller som dette:
Den dirrende «pageturner»-spenningen fra romanen er nesten helt fraværende.
Jeg tror jeg talte 14 produsenter til sammen, meningene om hva som skal vises later til å ha vært minst like mange.
Det mest påfallende med «Snømannen» er likevel flere merkelige elementer og scener som dunster kalkun.
Noe virker som tatt rett ut fra en billig TV-produksjon:
Val Kilmer spiller en tidligere etterforsker i Bergen, se for deg Varg Veum som 67-åring.
Stemmen hans er dubbet av en annen, fullstendig ute av synk med det vi ser.
90-tallets «IT-girl» Chloe Sevigny møter vi en låve langt til fjells.
Hun hogger hodet av høner, bilder som fint kunne passet inn i en parodi på en black metal-video fra mange år tilbake.
Den nærmest bokstavelige overgangen fra boken i slike tilfeller er på ingen måte vellykket, enn si skremmende.
Bare litt ufrivillig morsomt.
Det er nesten litt sjokkerende å se noe slikt i en stor studioproduksjon fra Hollywood som dette er.
Produsentene har også valgt en dramatisk plotendring fra boken som jeg ikke skal røpe her, men som i hvert fall vil få Nesbø-fans til å ta til kommentarfeltene.
Det er brukt 40,5 millioner norske insentiv-millioner på den internasjonale Harry Hole-filmen.
Jeg våger påstanden at vi kunne laget en langt bedre film selv.
| 0
|
112145
|
TV-anmeldelse «Stranger Things» sesong 2:Ting som virker
Åttitallsnostalgi, fortsatt på skremmende høyt nivå
«Stranger Things» sesong 2
Amerikansk dramahorror i 9 deler
På Netflix 27. oktober (hele sesongen)
Skapt av:
Matt og Ross Duffer
Med bl.a: Winona Ryder, David Harbour, Finn Wolfhard, Millie Bobby Brown, Gaten Matarazzo og Sean Astin
Endelig er vi tilbake i Hawkins, Indiana og Duffer-tvillingenes perledykk i åttitallet .
Les om sesong 1:
De 20 beste seriene i 2016
Et tiår skaperne selv umulig kan huske særlig mye av (de er født i 1984).
De opererer sånn sett i samme illusjon som oss andre som heller ikke vokste opp i USA under Reagan.
Her betyr det uansett Ghostbusters-kostymer, arcadespill som «Dragon’s Lair» og «Dig Dug», samt et populærmusikalsk lydspor som må ha kostet mer enn en hvilken som helst norsk TV-serie alene.
Dessuten hint og nikk i alle retninger - til og med helt fram til «Jurassic Park» (1993) - der behovet for Unixkompetanse byttes ut med Basic.
Nei, det var ikke en spoiler.
Fikk du med deg:
Disse seriene kan du glede deg til høsten 2017
Seriens mesterstykke er at den ikke er en horrorserie alene, men klarer å framstille vennskap, felleskap og menneskelighet i bokstavelig talt usannsynlige situasjoner.
Det er et godt fortalt og et (så lenge man aksepterer premissene) fantastisk eventyr, der menneskekjøtthungrige dimensjonsmonstre og hemmelige statlige organer er motivasjonen for historien.
Men der budskapet er at man uansett stiller opp for hverandre; «friends don’t lie».
Gaten Matarazzo, Noah Shcnapp og gjengen bærer seriens lune og uggne stemning med enda bedre komisk og dramatisk timing.
Winona Ryder og David Harbour (Jim Hopper) spiller varmt, behagelig og troverdig til det selvutslettelige.
Mindre interessant er serienykommer Sean Astin (verdens mest åpenbare Goonies-referanse), jovialt forfjamset i en rolle der man venter at han når som helst skal rope på «Mr. Frodo».
Winona Ryder til VG: – 30-årene var vanskelige for meg
Det er i slike øyeblikk man begynne å lure på om konseptet minner for mye på noe man liker, og at det egentlig bare er speilbildet man er forelsket i.
Akkurat som retrodataspill som «Thimbleweed Park» også har en sentimental forfengelighet, bruker «Stranger Things» inspirasjon og nostalgi til å gjøre sin egen historie bedre, tydeligere og lettere å akseptere.
På samme måte som det beste av Stephen King fremdeles står tilbake med en menneskelig kjerne når man fjerner uhyggen.
En kjerne som handler om hva og hvem man kan stole på.
Og hvorfor det er dette man kaller venner og familie.
Har du lest:
Nå kan du se på Netflix uten nett
Uten å falle i floskler som at alt går bra så lenge man har hverandre - men at det i alle fall går mye bedre.
Frykten for å miste de små tingene som holder oss sammen, er det EGENTLIGE monsteret.
Se også:
Smakebit fra sesong 2:
| 1
|
112146
|
Filmanmeldelse:«Hva vil folk si»:
– Sterkt æresdrama
«Hva vil folk si» er en triumf for filmskaper Iram Haq.
Drama:
Hva vil folk si
Med: Maria Mozdah, Adil Hussain, Ekavali Khanna, Rohit Saraf.
Norge.
Aldersgrense 12 år.
Regi:
Iram Haq
Ikke alle filmskapere sitter på erfaringer som egner seg som materiale for en spillefilm.
Det er heller ikke alle filmskapere som klarer å håndtere sine egne – eller andres – historier med et like godt manus, en like sterk regi og et like skarpt blikk som Iram Haq klarer med «Hva vil folk si».
Oppdatert?
Konkurrerer om «beste film» i Toronto
I en av filmens første scener løper 16 år gamle Nisha (Maria Mozdah) hjemover en kald vinterkveld.
Hun er kledd i boblejakke, tungt sminket, og løper som om det stod om livet.
Hun rekker akkurat å klatre inn av vinduet i blokken der hun bor, og legge seg under dyna, før faren kommer for å ønske henne god natt.
Sett bort fra den illevarslende musikken som akkompagnerer filmen fra første stund, og som står i stil til filmens noe overtydelige tittel, speiler scenen et nokså normalt tenåringsliv.
Å være ute sent uten lov, for så å snike seg hjem, er ikke unikt knyttet til pakistansk æreskultur.
At en datter straffes for sitt forhold til en gutt ved, ved at hun sendes ut av landet på ubestemt tid, er derimot både tungt og vondt å se på – nettopp fordi vi vet at det for noen er en realitet – også i Norge.
«Jeg er din»:
Regisserte eksen i sexscene
«Hva vil folk si», er inspirert av Haqs egen opplevelse av å bli ufrivillig sendt til Pakistan da hun var i tenårene.
Handlingen er satt til et Oslo i nåtid, og vi rekker akkurat å skjønne at Nisha er en kul, smart og populær jente, før hun kidnappes av faren og broren, til en by utenfor Islamabad, som straff for skammen hun har påført familien.
Selv om fortellingen som utspiller seg når Nisha ankommer sin tantes familie i Pakistan er noe forutsigbar, tar Haqs manus en rekke friske og overraskende vendinger underveis.
Et av filmens mest ubehagelige høydepunkter handler for eksempel like mye om et perverst og korrupt politi, som det handler om ære.
SF Norge:
Får én million kroner til regissørdebut
Med Maria Mozdahs fengslende og nedtonede skuespill unngår filmen, trass i det alvorlige temaet, å bli sentimental.
Haq stoler i stedet på at innholdet i scenene er sterkt nok – hvilket det utvilsomt er.
Hun får oss til å forstå fortvilelsen Nishas familie føler over at ingen naboer ser dem i øynene lenger, og at bryllupsinvitasjoner uteblir – men uten å unnskylde foreldrene.
«Hva vil folk si» er et troverdig portrett av hvordan æreskultur kan bli farlig når den brytes med.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.