id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
112312
|
Filmanmeldelse«Den of Thieves»:
«Heat» á la harry
Gutten som ville være (Michael) Mann.
THRILLER
«Den Of Thieves»
USA.
15 år.
Regi: Christian Gudegast.
Med: Gerard Butler, Pablo Schreiber, O’Shea Jackson Jr.
Michael Manns «Heat» (1995) satte en så høy standard for den moderne ransfilmen at det er dumdristig å i det hele tatt lage flere av dem.
Christian Gudegast ikke bare prøver.
Han legger seg så tett opp til forbildet at tilkortkommenhetene hans blir brutalt åpenbare.
Nick O’Brien (Butler) er en førstebetjent av den parodisk macho typen.
Trøbbel hjemme.
Uklar etikk.
Han lever hardt, drikker hardere og er en sånn «systemkritisk» fyr som ikke tar mistenkte inn til avhør, men kidnapper dem i stedet.
«Bli mindre papirarbeid», sier han til kjeltringene, og legger til, sånn i fall vi er dumme:
«Du er ikke den slemme.
Vi er».
O’Brien snakker slik.
Når vi først ser ham i «Den Of Thieves» kommer han lunkende, bakfull og tyggende på en tyggis, til et åsted der det ligger en død mann på bakken.
«Det der ser vondt ut», melder han, idiotisk og umorsomt.
Derfra går det nedover.
Han følger tett med på en bande som, utstyrt med en Egon Olsen-plan, har tenkt å rane selveste sentralbanken.
Gjengen ledes av Ray Merrimen (Schreiber), og et av medlemmene, Donnie (Jackson), har kontakter på begge sider av loven.
«Purk» og «skurk» møter hverandre flere ganger i opptakten til ransdagen, akkurat slik Al Pacino og Robert De Niro gjorde i «Heat».
De ligger til og med de samme strippedamene.
Om «Heat» skal lastes for noe, er det at Pacino kanskje var litt vel het på grøten som politietterforskeren.
Butlers innsats som denne filmens svar på ham, vil gi deg ny respekt for lille Als arbeid.
Ellers: O’Shea Jackson Jr., sønnen til rapperen Ice Cube, gjør en bedre innsats enn filmen fortjener.
50 Cent, som er, eller i alle fall var, rapper, er helt elendig.
Ingen klisjeer forblir ubrukte.
Stemningen er neo-klassisk «L.A. noir», som også sett i «Drive» (2011) og – eh – Michael Manns «Collateral» (2004).
Gudegast er glad i å filme fra helikopterperspektiv.
Det er to lange «shootouts» med automatvåpen.
Synthmusikken på lydsporet drønner dunkelt og fremmedgjørende.
Regissøren og manusforfatteren unner seg et nikk til en annen god film fra 1995 også.
Nærmere bestemt «De mistenkte».
Det er som om regissøren har sett «Heat» tusen ganger, uten å få med seg noe av det som gjorde den så briljant god.
Filmen varer i nesten to og en halv time, inkludert en avrunding som liksom aldri blir ferdig.
Hvorfor bruke så langt tid på noe uoriginalt?
Vel, «Heat» var også lang.
| 0
|
112314
|
Plateanmeldelse:Belle & Sebastian – «How to solve our human problems»
Ufokusert og langdryg problemløsning.
ALBUM:
INDIEPOP
Belle & Sebastian
«How to solve our human problems»
(Matador/Playground)
Glasgowgruppen Teenage Fanclub fortalte i forkant av albumlanseringen sin for noen år siden at de opplevde at fansen kun ble eldre sammen med dem.
Altså at det ikke kom særlig mange nye lyttere til, men at de heller ikke mistet så mange på veien.
Denne presise og samtidig litt nostalgiske betraktningen skulle man også trodd var tilfelle for deres bysbarn i Belle & Sebastian.
I den Stuart Murdoch-ledede delen av Glasgow viser derimot alderstegnene seg på litt annet vis.
Forrige album, «Girls In Peacetime Want to Dance» (2015) var ikke bare dansbar i tittelen.
Det tok bandet videre i en blanding av trommemaskiner og synther, som var overrasket vellykket og nytenkende.
Øya-konserten samme år viste at dette fint lot seg kombinere med de eldre, mykere og mindre dansegulvorienterte låtene.
På mange måter både annekterte og sementerte skottene sjangeren «indiedance» der og da.
Det fortsetter de med her, men ikke i nærheten like vellykket.
Det er et tredelt EP-konsept som søker å enda tettere kombinere de milde gitarene med det mer maskinelt rytmiske rommet de åpnet for i 2015.
Som andre album som skapt av for mye materiale sliter det litt med manglende begrensninger.
De 70 (!) minuttene som er her med musikk er akkurat passe i sine opprinnelige femlåtersbolker.
Der det som var den andre EP-en er den sterkeste låtsamlingen.
Resten er så varierende at det er vanskelig å ikke bli noe matt.
I motsetning til Teenage Fanclub viser Belle & Sebastian en evne til å rekruttere også en ny generasjon lyttere.
Barna til sine første fans fra 1995 er blitt så gamle at de nå gjør sine egne musikalsk funderte valg.
Det ser man på omslagene til årets utgivelse, som i en slags nobelpris-drømmende idé består av fans som forteller om hvordan de vil løse problemene i tittelen.
Det er en helhet i uttak som er godt tenkt, men som har fått være for optimistisk når det har blitt smeltet sammen.
Og det løser i alle fall ingen verdensproblemer.
Ikke denne gangen heller.
BESTE LÅT:
«The Girl Doesn’t Get It»
| 0
|
112317
|
TV-anmeldelse «Samme tid neste år»:Det vil helst gå godt
Inspirasjon til å ta seg sammen – i et noe gammelmodig TV-konsept.
UNDERHOLDNING
«Samme tid neste år»
Norsk TV-serie i 10 episoder, TV 2 onsdager kl. 20.00
Programleder:
Øyvind Mund
Tor Harald, som fikk slag for 15 år siden, i en alder av 35, vil gjerne ut av rullestolen og opp på beina igjen.
Eric (12) skal ikke spise godterier eller drikke brus på et helt år, for å spare til en Playstation.
Kathleen (52) vil at den funksjons- og utviklingshemmede sønnen Oscar skal ha en russebuss, akkurat som de andre skoleungdommene.
Lillan – en ungdommelig 60-åring – ønsker seg en kjæreste.
Vilde (33) fra Hokksund drømmer om å endelig ta lappen.
Benedicte (30) og Jørgen (29) fra Bergen verker etter en baby (de har forsøkt lenge).
Vi møter disse, og flere til, i «Samme tid neste år», et ukebladaktig, lett forståelig og noe generisk TV-«konsept», innkjøpt av TV2 fra den britiske produsentgruppen TwoFour (som skryter av at «This Time Next Year», som det heter på utenlandsk, var det «raskest selgende TV-formatet i 2016»).
Deltakerne møter opp i studio hos Øyvind Mund og forteller hva det er de ønsker å oppnå og hvorfor.
Ett år senere tar de turen innom igjen, for å avsløre hvordan det har gått.
Spenningen knytter seg ikke minst til hvorvidt Mund klarer å komme inn i den eksakt samme blå slimfit-dressen etter 12 måneder og ytterligere én julefeiring.
Vi kan allerede nå avsløre at det klarer han.
Sånn generelt er det ganske mye som går godt her (ingen ønsker å bli nedstemt foran TVen på en onsdag).
Et kamerateam har vært innom noen av de håpefulle i løpet av året som er gått.
Vi får treffe Anne Marie, 34 år fra Sandefjord, på treningssenteret og i kamp med potetgullbollen.
Hun vil ned i vekt, og produsentene lydlegger striden med Coldplays «Fix You» når hun sliter, Katy Perrys «Roar» når hun virkelig tar i et tak og Pharrells «Happy» når hun har medgang.
«Samme tid neste år» er smått gammelmodig underholdnings-TV.
Ambisjonen er enkel:
Å på nokså overflatisk vis (det går tidvis fort i svingene) presentere oss for en gjeng beundringsverdig motiverte «vanlige nordmenn», og kanskje gi oss litt inspirasjon til å ta oss sammen selv.
Mund er en solid programlederlos, passe bekymret og spent i blikket.
Og det er grunn til å sende en varm tanke til TV-bransjens ukjente helter.
Nemlig castingfolket, de som sporer opp deltakerne.
De har gjort en fin jobb.
Anmeldelsen er basert på to av i alt 10 episoder
| 0
|
112318
|
Plateanmeldelse:Justin Timberlake «Man of the Woods»
Dødfødt på ny i et skogholt i Tennessee.
Som den amerikanske forfatteren Thomas Wolfe slo fast allerede i 1940:
«You can’t go home again».
Likevel synes det å være akkurat noe sånt Justin Timberlake prøver på med sitt femte studioalbum, som – jaggu – har fått tittelen «Man of the Woods».
Om ikke låttitler som «Flannel», «Livin’ Off The Land», «Breeze Off The Pond» og «Young Man» skulle gi noen hint om platens narrative overbygning:
Dette er JTs forsøk på å iscenesette seg selv som en r&b-ens grand ol’ Marlboro Man; mangemillionæren som kontemplerer livets irrganger over en imaginær bålpanne foran et kunstig fossefall.
Det første minuttet av den uvanlig stupide åpningslåten «Filthy» – en «SexyBack» der «sexy»-biten er kastet ut med badevannet – setter standarden for den drøye timen som følger.
«Supplies» er en grotesk trap-parodi som bruker post-apolyptiske metaforer for…
et eller annet.
«Say Something», en duett med countrystjernen Chris Stapleton, er det uønskede mellomleddet mellom totalt uforpliktende folk og strandboms-formatert reklamemusikk.
På «Hers» snakker kona Jessica Biel om hvor godt flannelskjorta til vår mann lukter.
Problemet er at ingenting av dette verken oppleves ektefølt eller gjennomtenkt.
Produksjonen er som vanlig dominert av Timbaland og The Neptunes, og det er sistnevnte som redder stumpene.
«Midnight Summer Jam» gjør noe så prosaisk som å leve opp til tittelen, og her ligger kimen til et helt annet album – et som ikke prøver så hardt å være tilbakelent, men snarere bare ér det.
«Higher, Higher» og spesielt «Montana» er for så vidt heller ikke verst.
Men det blir for smått i en helhet som verken er nyskapende eller historisk bevisst.
På sett og vis etablerer «Man of the Woods» Timberlake som en Justin Vernon (Bon Iver) i revers.
Der navnebroren tar konsekvensen av en stadig mer fragmentert verden med kompleks og interessant musikk, nøyer JT seg med nostalgiske positurer, gammelmodig preik og låter som verken rører hjernen, hjertet eller lavereliggende regioner.
BESTE LÅT:
«Midnight Summer Jam»
| 0
|
112319
|
TV-anmeldelse «Camp Kulinaris»:Mange kokker.
Mye søl.
Dette har du garantert aldri sett før.
Et TV-program der C-kjendiser lager mat!
REALITY
«Camp Kulinaris»
Norsk realityserie, TV3 mandag-torsdag kl. 19.30
Med: Kjartan Skjelde, Alexandra Joner, Audun Sørseth, Bjørnar Løberg, Brita Møystad Engseth, Hans-Erik Dyvik Husby, Jenny Jenssen, Kim Kolstad, Kristin Gjelsvik, Linni Meister, Svein Østvik.
Det er klart man har savnet et TV-program der C-kjendiser lager mat.
«Vi lever i en gullalder for TV!», hører vi stadig vekk.
Mulig det.
Men er det nok TV-programmer der C-kjendiser lager mat?
Nei, det skulle jeg mene at det ikke er.
TV3 har heldigvis kommet oss til unnsetning, alle vi som har savnet et TV-program der C-kjendiser lager mat.
Kanalen er TV3, ja – skål for dem! – og C-kjendisene er som følger:
Svein Østvik.
«Charter-Svein» har levd halve sitt liv på TV nå, så lenge at ingen lenger spør seg om hvorfor.
Han er med i «Camp Kulinaris» for å være kjøkkenets klovn og et vandrende katastrofeområde.
Det vil ikke overraske noen å lese at Svein har vært med i TV-program der C-kjendiser lager mat før («4-stjerners middag» – to ganger, i 2011 og 2017).
Mette Hanekamhaug.
Tidligere Frp-politiker som de færreste lurer på hvor det ble av, bortsett fra oss som er opptatt av TV-programmer der C-kjendiser lager mat.
Kristin Gjelsvik.
Blogger, a.k.a influencer, a.k.a skribent.
Jeg har lett og lett, på imdb.com og i VG-arkivet, men jeg kan ikke se at hun har vært med i et TV-program der C-kjendiser lager mat før.
Linni Meister.
Tidligere glamourmodell og allround solstråle.
Har tidligere vært med i tre TV-programmer der C-kjendiser lager mat:
«Masterchef» (2010) og «4-stjerners middag» (2011 og 2014).
Burde således ha plukket opp et par triks på veien.
Kim Kolstad.
Skuespiller i «Hotel Cæsar» (R.I.P.) og låtskriver (Christians Strands «Maybe Baby»).
Var med i to TV-program der C-kjendiser lager mat på ett år («4-stjerners middag» og «Masterchef», 2015).
Brita Møystad Engseth.
Filmviter.
Var med i TV-program der C-kjendiser lager mat-klassikeren «4-stjerners middag» i 2015, men vant ikke.
Kanskje er det derfor hun er litt gretten, spesielt mot Svein Østvik.
Audun Sørseth.
Aner ikke hvem han er.
Og siden han med vitende og vilje går inn for å være så ekkel – en «Norwegian Psycho» som etter eget utsagn «ikke har noen dårlige egenskaper» – har jeg ikke giddet å google ham heller.
Sånne folk må man bare slå hånden av med én gang.
Han vet dessuten ikke hva dill er.
Alexandra Joner.
Sanger, skuespiller, danser.
TV-program der C-kjendis lager mat-CVen består – inntil nå – av «4-stjerners middag» (2012).
Men hun har gått gradene blant annet via TV 2s smålegendariske «Skal vi stupe» (2013).
Bjørnar Løberg.
Kjent fra NRK Super, men ikke ett eneste TV-program der C-kjendiser lager mat.
Han er ikke tørr bak øra, guttungen.
Jenny Jenssen.
Dansebanddronning.
Deltakelsen i «Kokkekamp» i 1998 gjør henne til en pioner i TV-program der C-kjendiser lager mat-miljøet.
Dessuten:
«4-stjerners middag» ikke bare én, men to ganger (2009 og 2013).
En gigant på sitt felt.
Hans-Erik Dyvik Husby.
Turboneger i et tidligere liv.
«Masterchef» (2010), «4-stjerners middag» (2013).
«Livet i seg sjøl er jo bare tull», sier han tidlig i «Camp Kulinaris».
«Men mat er veldig alvorlig».
Hold øye med Hans-Erik!
Det er Kjartan Skjelde, medlem på Det norske kokkelandslaget i 2005-2008, som skal holde orden på disse menneskene.
Som en slags dessert kan TV3 dessuten melde at Per Heimly og Ari Behn – førstnevnte en C-kjendis så god som noen, sistnevnte en A-kjendis som oppfører seg som en C-kjendis – vil innfinne seg i den femte av de i alt åtte ukene dette TV-programmet der C-kjendiser lager mat skal gå på skjermen.
I akkurat dette TV-programmet der C-kjendiser lager mat, er det meningen at de 10 ikke bare skal kokkellere, men også drifte en helt ekte restaurant dit helt ekte mennesker drar for å feire «milepæler i livet» (håper disse fikk avslag i prisen).
Restauranten ligger på Portør, og i løpet av den første uken, den VG har sett, er det en konfirmasjon som markeres.
Når den er unnagjort er det tid for en «stresstest» og en «kokkekamp», slik at det skal bli mulig å få sendt en av kjendisene hjem.
(De kan jo prøve å lage mat der også, for én gangs skyld).
Om det er spennende, dette TV-programmet der C-kjendiser lager mat?
Vel, kjendisene selv insisterer i hvert fall på det er det.
«Det er så spennende!», sier Linni.
«Ja, helt sykt, egentlig», istemmer Svein.
«Tiden er kommet for å begynne med krabbesalaten», sier fortellerstemmen.
| 0
|
112320
|
TV-anmeldelse:«Petter Uteligger
- En ny sjanse»:
Hjertevarm kaffekos
Nærgående koffein som får fram det beste i hvem som helst.
«Petter Uteligger:
En ny sjanse»
Norsk dokumentarserie i 10 deler
Med:
Petter Nyquist
Sendes onsdager 21.40 på TV2, fra 28. februar
Innimellom alt det overfladiske kaoset i Farmen Kjendis, Bloggerne, Camp Kulinaris og andre serier der vi gjør overfladiske perledykk i menneskers ilandsproblemer, dukker det noen ganger opp mennesker som faktisk sliter med noe reelt.
Nei, jeg snakker ikke om «Luksusfellen», men de ulike seriene der Petter «Uteligger» Nyquist trekker opp de som er lengst nede.
Helt fra han frivillig bodde på gaten i serien som har gitt ham tilnavnet sitt, har 38-åringen utvist en unik evne til å komme i kontakt med og videreformidle hvordan rusavhengiges hverdag faktisk er.
Uten å stå i veien for hovedpersonene.
Her er han sammen med en gjeng som muligens kan komme seg tilbake til den hverdagen de fleste av oss kjenner, via å selge et avhengighetsdannende rusmiddel som er så gjennomgående akseptert at vi ikke tenker på det som et samfunnsproblem.
Jeg snakker selvsagt om kaffe.
=Oslo skal starte sin egen kaffebar i Akersgata.
Den skal drives av de samme menneskene som selger =-magasinet, og på den måten fungere som et arbeidstilvennende tiltak.
I motsetning til andre historier fra virkeligheten, der vi ikke vet om deltagerne når målet, kan enhver ta turen til Oslo sentrum og oppleve kaffestedet Lonely Planet allerede fremhever i samme avsnitt som Tim Wendelboe og Fuglen.
Ikke verst.
Serien forteller i stedet om utfordringene til de syv rusavhengige, som deler innsats og opplevelser og håp på veien fram mot åpningen.
De to første episodene perfeksjonerer Nyquists og TV-teamets fintfølende evner for å få frem hva og hvordan det egentlig er å være dradd mellom ulike forventninger i samfunnet.
Noen av dem kjenner vi fra før.
Noen har kommet langt siden sist, men sliter med fokus og konsentrasjon.
Andre er vel så motivert, men har ikke alltid like gode dager.
Det er en utfordring som er gjennomgående hos flere:
De tar til seg oppgaven med baristakurs og hygieneopplæring med imponerende pågangsmot, men kan plutselig miste motet, åpenbart av helt andre årsaker.
Spesielt første episode, som veksler mellom kompetanseavklaring, konkurrentresearch og nabolagsanalyser av Joe & The Juice, Nord og andre nærliggende konkurrenter.
Godt gjennomført innsiktsarbeid.
Når vi senere følger flere av dem i dagliglivet, får vi veldig nære og private innblikk, som klarer å vise hvordan selv bare det å tenke på å komme på jobb noen ganger kan være en prestasjon i seg selv.
Dette er en rørende fortelling om folkene bak kaffemaskinene.
Hvordan deres hverdagsutfordringer både engasjerer, bremser og roter til prosessen.
Kamera er uten filter og presskanne.
For det virkelig imponerende er hvor mye disse menneskene som er på sitt aller laveste byr på seg selv.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 1
|
112321
|
Filmanmeldelse «Let the Sunshine in»:Stykkevisvas
Oppstykket om kjærligheten med feil menn.
DRAMA:
«Let the Sunshine in»
Frankrike, 12 år
Med:
Juliette Binoche, Gerard Depardieu, Alex Descas
Regi:
Claire Denis
Eksentrikeren Claire Denis jobber sjelden innenfor tradisjonelle historiekonvensjoner.
Så heller ikke her.
Gerard Depardieu står for eksempel på rollelisten.
Hans nese introduseres omtrent ti minutter før slutt.
Da later han som han gir Juliette Binoche kjærlighetsråd basert på pendler og magefølelsen fra framlagte bilder.
Denne merkelige seansen er bare en del av en rekke sammenstilte, løst sammenhengende romantisk komedie-biter.
De knyttes sammen av Binoche som kunstneren Isabelle på jakt etter kjærligheten med feil menn.
Alle sammen er her:
De feilvalgte og gifte elskerne, eksen, en fantastisk fyr som man møter på landsbygda - og altså dette besøket hos new age-psykolog Depardieu.
Det er bare satt sammen helt feil, og sånn sett kunsterisk og intellektuelt stimulerende riktig.
Men det fungerer ikke.
Bruddstykkene virker tilfeldig satt sammmen.
Noe som selvsagt kan ha noe med at det er basert på Roland Barthes kliniske og løse tilnærming til følelser i «Fragmenter av kjærlighetens språk».
Her brukes «basert» i ordets videste forstand.
Første bilde minner mer om et overgrep enn sex.
En tidlig, nydelig fotografert scene med samme kar senere på bar har en klissen klarinettolkning av «At Last» i bakgrunnen.
Et musikkgrep som skal gjentas med Etta James’ original og en helt annen mann mot slutten.
På samme måte som andre repetisjoner snus på hodet, eller tas ut av all mening.
For eksempel tittelen - som på engelsk er noe fra «Hair», men på fransk betyr noe sånt som å finne sitt eget indre solskinn.
Måten Binoche går ut og inn av disse løst sammenhengende situasjonene med stadig fornyet håp blir aldri spesielt interessant.
Hun surrer kontaktsøkende og meningsløs rundt, snakker med taxisjåfører om tilværelsen, og møter de samme menneskene i fiskebutikken.
Med et stadig skiftende arsenal av fargerike skinnjakker og store problemer med å si hva hun vil.
«Det går ikke bare være simpel elskerinne», sier hun til seg selv.
Det er ganske uklart hva regissør Denis egentlig vil oppnå med dette.
Som sjangerbrudd blir det i alle fall smått fascinerende når hun avslutter med tekstplakater oppå siste del, satt opp som om vi ser begynnelsen.
Fullstendig forvirrende, og samtidig - muligens - hennes mest såbare og følsomme film.
Det sier ikke så rent lite.
| 0
|
112322
|
Bokanmeldelse av «Mikael Persbrandt.Sånn jeg husker det»:
Forrykende og nådeløst portrett
Trodde du livet som skuespiller var ensbetydende med villige kvinner, fete biler, gratis kokain og sprit i strie strømmer?
Da har du helt rett, skal vi tro denne boken.
Dette er en historie uten filter, der ingenting legges imellom og alt kalles ved sitt egentlige navn.
Vi får innblikk i et 54 år langt livsløp der Mikael Persbrandts suksess på teaterscenen og på filmlerretet har gått hånd i hånd med enorme personlige problemer og utilgivelige svik mot hans nærmeste.
Årsaken til hans mildt sagt utagerende livsførsel heter bipolar lidelse, og først nå etter et par år med totalavhold, terapi og medisinering, er Mikael Persbrandt i stand til selv å forstå hva som egentlig skjedde.
Det handler altså om den lille einstøingen av et enebarn, født av en 18 år gammel mor og oppvokst i en dysfunksjonell familie med drankere på alle kanter.
Unggutten som roter seg inn i et småkriminelt drabantbymiljø før han blir fanget inn av kulturen:
Først kunstmaling, så en karriere som danser før han får sjansen som statist i Ingmar Bergmans oppsetning av «Kong Lear» på Dramaten.
Dermed er skuespilleren Mikael Persbrandt født, og resten av den historien kjenner vi jo godt:
Gunvald Larsson i Beck-filmene, Carl Hamilton-karakteren og et helt usannsynlig antall andre roller på scene og lerret.
Men parallelt med dette også en historie om sammenbrudd, raserianfall, sanseløs drikking og etter hvert narkotikamisbruk, og et notorisk bruk og kast-forhold til kvinner.
Selvforaktende og selvhevdende.
Det turbulente av og på-forholdet til Maria Bonnevie er godt kjent fra før.
Det er nesten, men bare nesten, så man synes synd på ham når Persbrandt skildrer hvordan han bokstavelig tagg på sine knær om at Maria Bonnevie skulle ta ham tilbake.
Da hadde han allerede tjuvlyttet gjennom brevsprekken mens hun hadde besøk av Fredrik Skavlan!
Sykdommen blir som en sentrifugalkraft som slynger ham ut av alle forpliktende relasjoner og rett inn i nye runder av misbruk – helt fram til det fullstendige sammenbruddet i 2014.
Mikael Persbrandt er nådeløst ærlig mot seg selv, men også mot andre:
Faren hans må for eksempel finne seg i å bli kalt både unnvikende, feig, fraværende, tiltaksløs, lat og følelseskald (!)
Han tar heller ikke fem flare øre for å rakke ned på sine mannlige skuespillerkolleger, de fleste er styrt av misunnelse, misunnelse og enda mer misunnelse, skal vi tro Persbrandt.
Boken er en rett-fram fortelling i jeg-form, ført i pennen av den eminente forfatteren Carl-Johan Vallgren.
Et meget godt valg av «ghostwriter», her et det energi og driv så å si hele veien, for en sjelden gangs skyld virker ikke over 400 sider for mye.
Det er mange flotte litterære partier i boken, blant annet skildringen av 17 år gamle Mikael på loffen i USA.
Mikael Persbrandt skulle bli over 50 år før han innså at han trengte medisinsk behandling for å komme ut av det som hadde utviklet seg til en helvetesspiral.
I dag er livet sol, sommer, Sanna Lundell, begavede barn og de store teaterklassikerne, ifølge Persbrandt.
Mulig det, med veien dit er altså en forrykende historie det kan være vel verdt å få med seg.
| 1
|
112324
|
Hudløs spenning.Bokanmeldelse:
Mads Peder Nordbo:
«Jenta uten hud»
KRIM:
I den danske thrilleren «Jenta uten hud» er spenningen hudløs i overført betydning – men også i bokstavelig og blodig forstand.
Den danske journalisten Matthew Cave flykter til Nuuk på Grønland etter at samboeren og deres ufødte barn dør i en trafikkulykke.
Som fersk journalist i lokalavisen blir Matthew sendt ut for å dekke en sensasjonell oppdagelse:
En mumifisert viking er funnet i den grønlandske innlandsisen.
Funnet fører – via bloddryppende omveier – til opprullingen av et pedofilt overgrepsmiljø.
Det arkeologiske funnet avdekker nemlig historiske linjer tilbake til fire uoppklarte drap i 1973.
Matthew øyner en sammenheng mellom de fire drapene og forsvinningen til to 11 år gamle grønlandske jenter.
Men tåler det grønlandske samfunnet sannheten om fortidens uhyrligheter?
Det synes verken lokalavisredaktøren eller øvrigheten.
Og hva er sammenhengen mellom det førti år gamle mysteriet og funnet av et lik i isen i vår egen tid?
Jo dypere Matthew graver i mysteriene i fortiden og nåtiden, desto vanskeligere og farligere fremstår saken.
En sentral litterær figur er en ung grønlandsk kvinne, nylig løslatt etter å ha sonet tolv års fengsel for drap.
Hun fremstår som en blanding av Peter Høegs «frøken Smilla» og Stieg Larssons beintøffe, men sårbare Lisbeth Salander.
Bokens styrke er verken krimintrigen eller språket, men den intenst troverdige og sosialrealistiske skildringen av et grønlandsk samfunn i oppløsning.
«Jenta uten hud» består av store deler klassisk krim og etterforskning ispedd thrillerens intense spenning – men like mye besk samfunnskritikk.
Som bokens tittel mer enn antyder, er ikke dette en roman for sarte sjeler.
Etter mange års internasjonal suksess med nordisk noir – krim av forfattere som Stieg Larsson, Henning Mankell og Jo Nesbø – byr danske Mads Peder Nordbo her på arktisk noir.
Anmeldt av:
Tom Egeland
| 1
|
112325
|
Kortreist porno uten sprut!Bokanmeldelse:
«Kitty-rapporten 1: Lærling»
Norske «Anonym»s erotiske roman er like anonym som forfatteren selv:
«Kitty-rapporten» er en langtrukken og lite pirrende affære som aldri når klimaks.
Med hjertesjokolade, te og rosa innpakning forsøker forlaget å forføre bokhandlere og lesere inn i hverdagen til den førtifem år gamle læreren Alfred Åsen.
Visstnok står en kjent norsk kulturpersonlighet bak boken - som er den første i en serie.
Alfred er skilt og liker ikke å ta sjanser, men en samtale på lærerværelset ansporer ham til å teste nettdating.
Snart får han svar fra mystiske Kitty, en etter sigende 37 år gammel rik, kvinnelig næringslivsleder som er på utkikk «etter noen å ha det gøy med».
Kitty har imidlertid mer seksuell erfaring enn Alfred, og de inngår en kontrakt hvor han, under hennes ledelse, skal utføre åtte seksuelle oppgaver som skal gjøre ham verdig til å få møte henne i virkeligheten.
Alfred tar imot utfordringene på stående rot, og kaster seg ut i det ene seksuelle eventyret etter det andre.
Trekantsex, knulling i Bygdøyskogen og besudling av Henrik Ibsens leilighet i Oslo er bare noe av det som står på menyen kåte Kitty anretter for ham.
Kitty-rapporten fremstår som en lengre Cupido-novelle og oppleves som et forsøk på å skrive politisk korrekt og fordomsfri erotikk.
Det er Fifty Shades snudd på hodet, kvinnen har makten, midlene og kontrollen og mannen er hennes villige slave og leketøy.
En slags moderne «Venus i Pels» uten ydmykelsen.
Karakterene i «Kitty-rapporten» er ingen supermodeller, men fremstår likevel som hentet ut av de sedvanlige erotikk-klisjeene.
Her er den kristne, tilkneppede kvinnen som viser seg å være en eminent kuksuger, og den kvinnelige rektoren som villig lar seg lokke med på litt naturlig erotikk.
Innimellom klask, knull og kåtskap får leseren innføring i ulik seksuell praksis og historikk.
Hovedpersonenes navn er trolig inspirert av den amerikanske sexologen og pioneren Alfred Kinsey, og bokens tittel henspeiler visstnok på Kinsey-rapportene han publiserte.
Og det ligger en god og prisverdig tanke bak boken.
Her er ingen nerve som trekker leseren gjennom boken, ingen karakterer som skaper uforglemmelige inntrykk.
Der hvor EL James´ suksessformel lå i å bygge opp spenning og forventning om hva som kunne skje, og utbrodere karakterenes indre konflikter, glir Alfreds forvandling fra trygghetssøkende lærer til hemningsløs superelsker for lett og for motstandsløst, det blir for kjedelig.
Språket flyter greit, men heller ikke her slipper vi unna de erotiske klisjéene som:
«Solveigs digre og svulmende bryster formelig veltet ut av behåen.
Det var et syn for guder.»
Det virker tidvis som om boken er skrevet med et erotisk skråblikk, den er mer morsom enn den er opphissende - og den sprenger ingen grenser.
Det største pirret ligger i hvem som har forfattet boken.
Juritzen forlag har langt på vei hintet om at en forfatter som Ari Behn kan stå bak, men sett i forhold til bokens innhold og språk tviler jeg på at vi kan vente oss en så juicy avsløring.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 0
|
112326
|
TV-anmeldelse «Howards End»:Gode og vanlige dager
Strøkent manus og spill, perfekt i porsjonsform.
«Howards End»
Britisk periodedrama i fire deler
Premiere mandag 12. februar på C More Series, C Mores strømmetjeneste og TV 2 Sumo.
Regi:
Hettie MacDonald
Manus:
Kenneth Lonergan
Med: Hayley Atwell, Matthew Macfadyen, Tracey Ullman, Julia Ormond
Sist Edward Morgan Forsters 1910-roman ble filmatisert, kom en romantiserende og trippelvinnende Oscar-sak ut på andre siden.
1992-filmen badet i lys og skarpe farger.
Vår tids versjon har derimot ordinært skiftende skydekke, med utsikter til regn.
Sånn sett er den allerede i atmosfæren tettere på det Forster ville formidle om gråsonene mellom idealisme og materialisme:
At gode intensjoner kan medføre utilsiktede konsekvenser.
Selve historien om familiene Schleger, familien Wilcox og ikke minst familien Bratt er ikke så veldig langt borte fra å være vel så relevant for vår tid.
Den er bare plassert i et samfunn uten faste og mobile telefoner, uten stemmerett for kvinner, men med hestedrosjer, takløse biler og damplokomotiver.
Amerikanske Kenneth Lonergan, som høstet Oscar og lignende hyllester for manusarbeidet med «Manchester by the Sea» har tastet ned denne britiske virkelighetsnære tolkningen.
Henry Wilcox (Matthew Macfadyen) er nok hakket for ung i forhold til Forsters beskrivelser (Hopkins rolle i kinoversjonen).
Samtidig er Margaret Schlegel litt mindre interessert i å binde seg.
Og spilles så tidløst troverdig man kan forestille seg en tidlig britisk 1900-tallsbohem av Hayley Atwell.
(Hun gjør Peggy Carter like tidløst i Marveluniverset.
Mens Macfadyen har spilt i både Austen og Brontë-filmatiseringer tidligere.)
Samtidig bidrar Tracey Ullman mindre enn forventet som Schlegel-matriark.
Historien tar for seg dette urettferdighetens triangel mellom rikfolk, kulturfolk og vanlige arbeidsfolk.
Fremdeles en aktuell balanse, uavhengig om man bor i Storbritannia eller i Norge.
Filmatiseringen er nært realistisk.
Det virker som om effekten av blant annet «The Crown» har påvirket hvordan britisk film presenterer fortiden.
Samtidig:
Her faller uttrykk som «goodness gracious me» helt naturlig.
Dialogen er, tross moderniseringen, fremdeles nær Forster.
Kombinasjonen av glitrende skuespill, et fokusert manus og stødig regiarbeid fra Hettie MacDonald (Doctor Who) gjør dette uansett til et godt voksenstykke med lunt tempo.
Prøv for all del ikke på noen «binge»-tilnærming.
«Howards End» må konsumeres i noe så gammeldags som de fire tilmålte dosene.
| 1
|
112328
|
Filmanmeldelse «Red Sparrow»:Grå spurv
From Russia with gjesp.
THRILLER:
Red Sparrow
USA, 15 år
MED:
Jennifer Lawrence, Joel Edgerton, Charlotte Rampling, Jeremy Irons
REGI:
Francis Lawrence
Sist Jennifer Lawrence spilte en fuglemetafor var som Katniss i Hunger Games.
Tre av de fire filmene fra Panem var regissert av Francis Lawrence.
Så vidt jeg vet er de ikke i slekt med hverandre.
Uansett skulle det være et gnistrende utgangspunkt for å ta opp igjen samarbeidet i nok en boktolkning.
Men neida.
Jason Matthews «Red Sparrow» er en velspikket spionroman som oser av Le Carré.
Likevel fungerer den ikke som film.
Selv om den har alle forutsetninger for å lykkes.
Lekkert filmet i retrogule toninger, med Lawrence som den hyllede ballettdanseren med Fifty Shades-navnet Dominika Egorova i Moskva.
Hun danser ved selveste Bolsjoi, bor sammen med sin syke mor og har det mer enn greit.
Når livet likevel tar en brå u-sving, dukker plutselig en hjelpsom onkel med kontakter i statsapparatet opp.
En ganske spesiell onkel, siden hjelpen han etterhvert tilbyr Dominikia er undervisning ved russernes hemmelige honningfelleskole.
Samtidig sliter CIA-agenten Nate Nash (Edgerton) med å sikre en muldvarp han har kontakt med hos russerne.
Om de mister kontakten, må det være fordi Edgerton spiller så flatt, kjedelig og forutsigbart at alle andre på skjermen nesten sovner hver gang han dukker opp.
Vi må heller ikke glemme Jeremy Iron.
Han er streng russisk general med Arne Treholt-briller og utagerende behov for innerøyking.
Både han og Lawrence snakker engelsk med russisk aksent.
Det har Irons gjort godt før også.
Lawrence klarer derimot ikke alltid å holde på sin, spesielt ikke når hun blir agitert.
Samtidig skal det sies at hun her både skal være en kvinnelig James Bond, kopiere Natalie Portmans rolle i «Black Swan» og utvise samme form for familiær omsorg som hun gjorde som Katniss.
Da blir det noen ganger så som så med den aksenten.
Slik er det også med filmen.
Den er for det meste bare så som så, med unntak av Lawrence og noen manusvrier i sluttminuttene.
Fram til da har «Red Sparrow» prøvd å være morsom, smart og snappy i rollebytter og sceneforflytninger.
I stedet er den like deler irriterende og umorsom:
Litt spionfilm, en slags elendig kjærlighetsdrama og et merkelig forsøk på å fortelle noe dypere om etteretningsarbeid.
Slikt blir mye bedre behandlet i for eksempel «Bridge of Spies» (2015).
For norske hoder har den riktignok en egen, tredje bonus:
Både Griegs a-moll konsert og det delvis norske aggrotechbandet Combichrist er sentrale for handlingen.
Men det kan man like gjerne høre hjemme.
| 0
|
112329
|
TV-anmeldelse:«Roeng»:
Kommunestyr
Folkevalgtmilliardærer er ikke som andre milliardærer.
«Roeng»
Norsk komiserie i ti deler
MED: Fridtjov Såheim, Ingunn Øyen, Renate Reinsve, Arnhild Litleré, Otto Jespersen
Av:
Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin
Sendes fredager på TV2.
Premiere på TV2 fredag 2. mars, klokken 23.30.
Hele serien tilgjengelig på TV2 Sumo fra fredag 2. mars.
En liten knøttekommune i innlandet spekulerer i noe de kaller cellulosefondet med tvilsom valuta og er plutselig Norges, for ikke å si verdens, rikeste kommune.
Med fire milliarder kroner på bok.
Altså det motsatte av Terra-skandalen.
Eller, det vil si, det er egentlig en grov byråkratisk misforståelse som gjør at de har fått alle disse pengene mellom hendene.
Altså helt identisk med Terra-skandalen, bare med motsatt fortegn.
Og derfor handler «Roeng» både om hva som skjer med mennesker – og en kommune – som plutselig vinner og taper i livets økonomiske Lotto.
Og hvorfor penger er gjødsel for selvopptatthet og egoisme fordekt og brolagt med gode intensjoner.
Det ligger også en skjult anagrambonus i kommunenavnet.
Det er godt skrevet av Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, som tidligere har fått Lillehammer til å bli både et mørkere og morsommere sted.
Derfra har de blant annet tatt med seg Fridtjov Såheim.
Her spiller han ordfører i personlig livskrise.
Tom Eide fremstilles som en sympatisk og blid kar som egentlig bare vil det beste for alle.
Et konfliktsky ja-menneske med hjertet på rette sted, og en ikke like velfungerende hjerne.
Det må gå til helvete, og det skjønner vi allerede ut av åpningen.
Der betrakter tidligere ordfører Eide jorda fra en romstasjon, og skriver sin forklaring til en udefinert kommisjon om hva som EGENTLIG skjedde.
For Roeng var lenge Norges minst innovative kommune.
Med penger på bok skal de finne den nye iPhonen, bli den nye Nokia og i alle fall få en spennende næringspark som kan konkurrere med det beste apputviklingsmiljøet på Grünerløkka.
Alle valgløfter skal innfris.
Broer skal bygges.
De med betenkninger blir på sitt vis «kjøpt» ut av eventuelle moralske motforestillinger.
Basert på de episodene VG har fått se utvikler historien seg i et slags Donald Duck-moralunivers.
Der troen på at penger løser alle problemer viser seg bare å skape enda flere problemer.
Og at ingen problemer er verdt å betale seg ut av.
Og at det alltid kan bli verre.
Uansett.
Kommuneadministrasjonen er fint befolket av en rådvill rådmann (Øyen), en teknisk inkompetent sekretær som er opptatt av sosiale medier (Litleré) og en arbeidssky og lettkorrupt driftssjef med egen minibar på jobb (Jespersen).
Veggene er plastret med kvalifisert kontorpoesi (ta med koppen tilbake til kantinen, lukk alle vinduer når dere går), mens kommunelogoen brukes på alt fra kulepenner til gardiner.
Det er altså et godt gjennomført, helhetlig og litt for nært virkelighetsunivers.
Flere av utfordringene håndteres bedre i stripeserien «Lunsj», som riktignok foregår i privat sektor.
Selv om ideen om en plutselig steinrik kommune er en slags parodi på hele nasjonen, så blir måten dette behandles på for fort et bilde på ubrukelige mennesker.
Det virker ikke som om noen tenker at disse 4000 millionene (som Carl I. Hagen ville kalt dem) også tilhører de kommende generasjonene.
Kontrasten mellom Anne Marit Jacobsens rolle som slutter etter 42 år og ikke får noen avslutningsfest, mens kommunestyret feirer seg selv med kanapeer og champagne er for eksempel overdrevent kontrastfylt.
Helheten blir noe krampaktig i sitt behov etter å både strekke historien lengst mulig og samtidig balansere mot ordfører Eides egne private utfordringer.
Men den har en funksjon i refleksjoner rundt hvordan folkevalgte – og deres administrasjon – kan gå helt bonanza så lenge de har valgløfter å holde, uten å tenke på budsjetter.
Siden Roeng Kommune tydeligvis får sitt eget romfartsprogram til slutt, er det kanskje best heller å reflektere over at det samme kunne ha skjedd i mye større skala hvis Stortinget ikke hadde vært i vater den dagen de diskuterte opprettelsen av Oljefondet.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.
| 0
|
112331
|
Filmanmeldelse «Tomb Raider»:Dum Raider
Serieomstart som gjør endel riktig og veldig mye feil.
ACTION:
Tomb Raider
USA, 12 år
MED: Alicia Vikander, Dominic West, Kristin Scott Thomas
REGI:
Roar Uthaug
De som ikke husker de første Tomb Raider-filmene med Angelina Jolie trenger ikke tenke mer på dem.
Det var filmer fra den tiden da man mente at actionfilmer trengte anmassende technomusikk for å understreke at tøffe ting skjer.
Dessuten la historiene seg tett mot Indiana Jones, uten å være i nærheten av George Lucas og Spielbergs evne til barndommelig undring og begeistring.
I denne omstarten baserer Roar Uthaug («Fritt Vilt», «Bølgen») seg delvis på den tilsvarende omstarten i spillserien fra 2013, som i at Lara Crofts påkledning er ganske lik.
Samtidig skaper han sin egen historie med en Lara uten ønske om å være noe annet enn en tøff og uavhengig ung kvinne som overlever som et slags foodorabud i London.
Filmens Lara er født i 1995 - altså jevngammel med spillfranchisen.
Faren har forsvunnet i jakten på en mystisk japansk dronninggrav, og Croft Manor er nedslitt og fraflyttet.
Uten å fortelle for mye av historien sier det seg selv at det finnes et skjult Fantonald-kontor som viser at mer ligger bak farens forsvinning enn man først skulle tro.
NÆH.
Derfra går ting i sitt sedvanlige sammenfallende tilfeldighetsspill, hvor man flere ganger TILFELDIGVIS løper på eller inn i den eller de eller det man leter etter.
Senest etter en halvtime skjønner man egentlig ganske greit hvordan dette skal ende - selv om konklusjonen har en delvis balanse i virkeligheten.
Litt av moroa i spillene er balansen mellom oppgaveløsning og løping, gjerne samtidig.
Der leverer Uthaugs versjon mye bedre enn filmene fra begynnelsen av årtusenet.
For eksempel er en sykkelsekvens i London helt i starten en godt filmet og tettklippet actionsekvens som man gjerne kunne gjort enda lenger.
For til tider kan filmen bli for lik spillrytmen, med kompliserte actionsekvenser fulgt av dialoger om historiens framdrift.
Før man er tilbake til en ny «oppgave» som må løses.
Litt manisk, veldig forutsigbart - og med ett fossefalls unntak ikke særlig spennende.
Historien er full av ultrabillige ferdigskrevne manusløsninger som «nærkamp med hendig stein til å denge i hodet akkurat i nærheten», «onde hvite mellomledere i enda ondere og hvitere verdenskontrolleqrende organisasjon».
(Selvsagt har den onde hvite mellomlederen et nazi-klingende navn.)
Alicia Vikander er troverdig og tøff som LC - uten sentimentale følelser for andre enn faren.
Hun gjør en sterk kvinnelig hovedperson, i samme kategori som Gal Gadots «Wonder Woman», bare at hun er sterk, tøff, smart og fullstendig uten kjærlighetsinteresser.
Dominic West gjør en grei, fjern og kjærlig far - milevis bedre enn Jon Voight - mens Kristin Scott Thomas klarer å formidle sine kjøligste sider.
«Tomb Raider» anno 2018 er et ålreit håndverk, full av irriterende b-film kvaliteter og utrolig lite smart.
Men så er det jo «artig» for nordmenn at handlingen starter 17. mai, da.
| 0
|
112332
|
Bokanmeldelse:Heine Bakkeid:
«Møt meg i paradis»
Merk deg navnet Heine Bakkeid først som sist.
Hans andre krimroman er fascinerende nordic noir av høy kvalitet.
I boken har han tatt med de gode elementene fra debuten, hevet seg over nybegynnerfeil og skapt en krim som er særdeles godt gjennomført og underholder på flere plan.
Dette er noe av det nærmeste denne anmelder har kommet Jo Nesbø i stil og karakter.
Anti-helten Thorkild Aske frembringer flere av de samme følelsene vi får av Jo Nesbøs Harry Hole der han strever mot menneskelig forfall og fordervelse.
For det lysner ikke for Thorkild denne gangen heller.
Ikke før har han klart å karre seg opp fra bunnen, før han sendes ned i mørket igjen.
Denne gangen som konsulent for krimdronningen Milla Lind.
Lind ønsker å bruke en savnetsak fra virkeligheten i sin neste bok, og Thorkild får i oppdrag å hjelpe henne med researchen.
Linds forrige krimkonsulent ble skutt mens han arbeidet med saken, og Thorkild finner fort ut at han har påtatt seg et potensielt dødelig oppdrag.
Handlingen i boken er mer kompleks og sammensatt enn i Bakkeids debut og desto mer spennende.
Plot og karakterer fascinerer så sterkt at boken er vanskelig å legge bort.
Alterneringen av synsperspektiv mellom Thorkild og den ene, savnede jenta, bidrar til å øke intensiteten og drivet i fortellingen.
Beskrivelsene av et ungpikesinn er troverdige, lyriske og hjerteskjærende.
Her er lite overflødig fjas, det er rett på sak.
Bakkeid har et rent, spennende og originalt språk det er forfriskende å lese i en sjanger hvor det kan synes som om stadig flere forfattere legger mer vekt på handling enn på stil.
Boken har for eksempel flere herlige metaforer som underbygger atmosfæren:
«Jeg har aldri likt overgangen fra vinter til vår.
Trærne er krokete, nakne og minner om muterte villvekster skutt opp fra bakken etter en atomkrig.»
Han blir litt for glad i enkelte ord, som «kinnposene», men dette er små detaljer i en utgivelse som ellers fremstår som solid oppbygd.
Bakkeid har et skarpt blikk, og han er også veldig morsom.
Den kyniske humoren balanserer opp bokens mørke og gjør dette til herlig lesing.
Det handler om mennesker som forsøker å finne veien til sitt paradis.
I bokens anslag forsvinner solen, i epilogen skyter den frem igjen.
Dette understreker ikke bare hvor godt boken henger sammen, men også at det fortsatt er håp for den pilleavhengige Thorkild som vi gleder oss til å møte igjen.
Bakkeid har skapt en karakter og et univers som helt fortjent kan bringe ham ut til store leserkretser.
Designer Erlend Askhov må også fremheves; hans stemningsfulle omslag oppsummerer utmerket bokens innhold og tematikk.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112333
|
Bokanmeldelse:Domenico Starnone:
«Bånd»
La oss bli med på spekulasjonene om at Domenico Starnone er mannen til hun som bruker pseudonymet Elena Ferrante - og la oss lese denne romanen som en parallell til Ferrantes «Svikne dagar».
Familiebånd er kompliserte, og en meget elegant beskrivelse av spenninger i en vanlig familie finnes i «Bånd» av Domenico Starnone.
Skjønt vanlig familie?
Er den den?
Jo, i utgangspunktet.
Med far Aldo, mor Vanda og de to barna Sandro og Anna, farens elskerinne Lidia og katten Labes, spiller den anerkjente italienske forfatteren Domenico Starnone ut et bredt lerret over flere tiår.
Ekteparet hadde et brudd på 1970-tallet, men fant sammen igjen, til tross for utroskap, løgn, svik, krangler og uvennskap mellom barna.
Hva var det som skjedde, hvordan så partene i familien på det som utspant seg da faren fant en yngre kvinne.
Han trodde han bare skulle leve ut en kort forelskelse og komme tilbake til familien.
Men år gikk, og moren tvang ham til å si fra seg rettigheter til barna.
Etter noen år oppsøkte han barna, og foreldrene fant sammen igjen.
Men hva slags grunn har de alle egentlig levd sitt på liv på?
Det starter dramatisk.
Leiligheten er rasert, det gamle ekteparet Aldo og Vanda kommer hjem fra en ferieuke ved havet.
Overalt ligger knuste møbler og glassbiter, bøker er revet i filler, skap er tømt utover.
I smerten over oppryddingen finner han en tykk konvolutt med brev, og dermed plukkes bitene fra et ødelagt ekteskap og familieliv opp.
Katten er søkkborte.
Med korthugde og intense partier, spredd ut over i tre bøker i boken, gir Starnone tre perspektiver på en skakkjørt familie.
Her kommer moren Vandas versjon, så en fyldig bolk med faren Aldos framstilling og til sist fyller barnas blikk på foreldrene ut bildet.
Det går i italiensk familieliv om dagen, for de som er glade i gode romaner.
Nylig kom Elena Ferrantes første roman på norsk, «Kvelande kjærleik».
I fjor leste vi hennes «Svikne dagar» med en rystende ekteskaps- og oppbruddsfortelling.
Og Domenico Starnones «Bånd», som også har Napoli som base, har flere paralleller til «Svikne dagar» av Ferrante.
Her gir Starnone mannens perspektiv stor plass.
For:
Det pikante er jo, og som det er spekulert mye i, om Domenico Starnone nettopp er gift med hun som skriver under forfatternavnet Elena Ferrante, Anita Raja.
Hun er oversetter, og de to er et par med tydelig posisjon i det italienske litterære landskapet.
Ferrantes norske oversetter sa også tidlig til VG at mye kunne tyde på at Raja er Ferrante - eller nettopp en Starnone og Raja sammen.
Sitter de to kan hende og skriver mot hverandre og avslører det, om et tiår?
Hvem vet.
Interessert?
Sjekk ut gravejournalisten Claudio Gattis artikkel i New York Review of Books - som leder til at Anita Raja er Ferrante.
Dette forblir per i dag spekulasjoner, forlaget har også benektet dette, og det bør ikke ødelegge for leseropplevelsen av noen av dem.
Starnones «Bånd» er i partier opprivende lesening, og han gir leseren familiehemmeligheter fra mor, far og barnas perspektiv som når vi åpner kinesiske esker.
Det er raffinert gjort.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112336
|
Plateanmeldelse:Morten Abel:
«Evig din»
Det blir stadig mindre klart hva Morten Abel ønsker å oppnå som artist.
ALBUM:
POP
Morten Abel «Evig din»
(Commercial Animal/Musikkoperatørene)
Å sammenligne Morten Abel med David Bowie vil neppe føre så altfor mye godt med seg.
Men ett trekk deler løgnasen fra Stavanger med det avdøde ikonet:
Den kunstneriske viljen til å bare kaste seg ut i det, uavhengig av flytedyktighet og kjennskap til vanndybde.
Gjennom hele Abels karriere – om vi holder det «rocka» blaffet Peltz utenfor dette – forekommer glitrende popøyeblikk side om side med de mest oppsiktsvekkende elendige påfunn.
Suksessalbumet «I’ll Come Back and Love You Forever» er spekket med det førstnevnte, mens den ikoniske kalkunen «The Birmingham Ho» er et langt fra enslig eksempel på det siste.
«Evig din», Abels åttende album og det andre i rekken på norsk, byr i det minste på ett sertifiserbart WTF-øyeblikk:
Åpningslåten «Andre goe daga» synges, som tittelen antyder, på Bodø-dialekt – «hans andre morsmål», ifølge et syltynt presseskriv.
I disse ører blir det imidlertid noe anmassende og karikert over dette grepet – mer Per Sundnes enn Terje Nilsen.
Usjarmerende «Lenkegjengen» er ikke stort bedre.
Den høres ut som et mislykket samarbeid mellom Janove og Tønes (som forøvrig begge er aktuelle med langt sterkere plater enn denne), der ingen av dem helt våger å ta styringen.
Det peker mot en generelt svakhet ved platen, tross lovende tilløp i nesten alle ni låtene:
Den finner aldri balansen mellom humor og alvor, og de melodiske nyansene som kunne løftet begge deler uteblir.
Selv en idiotsikkert vakker låt som avsluttende «Våkn opp» trues med å bli sabotert av pussige nødrim, og Abel kan med fordel låne øre til nevnte Janoves «Hengtmann» og Odd Nordstogas meget solide nye album «Kløyvd» for å sjekke nivået hans mest nærliggende norske referanser opererer på.
«Vil det for mye» er tittelen på den fineste sangen her.
Men problemet med «Evig din» er strengt tatt det motsatte.
BESTE LÅT:
«Vil det for mye»
MARIUS ASP
| 0
|
112337
|
Filmanmeldelse «The Shape of Water»:Flytende E.T.
Et magisk eventyr om livet, stumheten og havet.
DRAMA/FANTASY:
The Shape of Water
USA, 15 år
Med: Sally Hawkins, Michael Stuhlbarg, Michael Shannon
Regi:
Guillermo del Toro
Filmen med flest Oscar-nominasjoner av året er historien om en stum vaskedame som møter en amfibiemann.
Det høres i utgangspunktet ut som en ganske pussig spøk.
Spesielt om har glemt at den mestvinnende og mestnominerte filmen for knappe femten år siden handlet om en magisk ring, levende døde og et kortvokst folkeslag med hårete føtter.
Denne fortellingen løses så lett og begavet at man aldri stiller spørsmål med noen av de overnaturlige, nesten magiske hendelsene som plasseres inn i et Baltimore badet i gelegrønn sekstitallsestetikk.
Den stumme Elisa oppdager et vesen på laboratoriet der hun vasker:
Like deler kattedyr, fisk og menneske, en amfibiemann.
Fanget og strengt bevoktet av en oberst med karriereplan, manisk dropskjeve og utagerende domineringsbehov.
Selvsagt skal han dissekere fiskemannen for å «forstå».
Selvsagt er også KGB interessert, vi er tross alt midt i den kalde krigen.
Og selvsagt er dette et eventyr, der de onde er ONDE, de snille er SNILLE og amfibievesener fra Amazonas er grønnskinnende vakre og biter hodet av levende katter.
Selvfølgelig gjør den det.
Vi snakker tross alt om genialt eksentriske Guillermo del Toro, ikke Disney.
Mexicaneren har ingen behov for å tilnærme seg bredest mulig publikum.
Kattedrapet og avkledde øyeblikk, gjør at filmen på ingen måte må forstås som en potensiell familieopplevelse i skjæringspunktet mellom «E.T.», «Den sorte lagune» og «Splash».
Heller et eventyr for voksne, med alle de nyanser og dimensjoner som hører derunder.
Slik bare Del Toro og et par få andre kreativt priveligerte mestrer.
Sally Hawkins gjør stumme Elisa smilende tilbakelent, mer kontrollert intenst enn for eksempel Holly Hunters stumme karakter i «Piano».
Som et lite barn ser hun ingen begrensninger i hva som er mulig og umulig.
Doug Jones, som spilte Abe Sapien i del Toros «Hellboy»-tolkning, utvider amfibiemann-kompetansen sin forbilledlig.
Giles, Elisas nabo, og Zelda, venninnen hun har på jobb, gjør støtteroller som er triste, søte og rakryggede på samme tid.
Sammen gir de én akkurat den balanserte troen på at man kan få til det meste, når man først går inn for det.
Selv om helheten kan virke forutsigbar, og slutten svømmende sukkersøt på sitt vis:
Det egentlige budskapet her er at de fleste grenser opphører i vann.
| 1
|
112338
|
TV-anmeldelse:Århundrets kopi
Hver gang vi har «Stjernekamp», mener VGs anmelder.
PROGRAM:
«Århundrets Stemme» Norsk underholdningsprogram
MED: Guri Solberg, Ivar Dyrhaug, Bertine Zetlitz med flere.
Sendes direkte lørdager på TV 2.
Premiere på TV 2 lørdag 3. mars.
Trenger nasjonen enda et TV-konsept for artister av ulike grad av aktualitet som stemmes ut?
«Århundrets Stemme» mener selvsagt det.
Undertegnede er ikke umiddelbart overbevist.
Det betyr ikke at programmet er elendig underholdning, men hakket mer trygghetsorientert enn man skulle forvente når man først skal opp på dette nivået.
Ikke minst i låtvalgene, og i en ganske høy andel av deltagere vi har sett i lignende programmer tidligere.
Konseptet er at hver lørdagskveld hyller og gjenspeiler et tiår, både i en historisk tidsmaskin og en musikalsk tidsåndmaskin.
Deltakerne velger fritt innenfor sjanger og artist.
To eksperter kommenterer (les: jubler) over prestasjonene og en dyktig og trygg programleder holder det hele sammen.
Ja, det høres ut som «Stjernekamp» med innlagt historietime.
Det er ikke så rart - samme produksjonsselskap står bak begge.
NRK har forhåpentligvis hatt en høflig, men bestemt alvorsprat med dem.
TV2-programmet skiller seg på noen marginale områder, og et sentralt:
Det er betraktelig mindre heseblesende og crazymorsomt i formen enn det «Stjernekamp» har utviklet seg til.
Guri Solberg er en rolig, trygg og interessert programleder som gir alle tid til å få hvilepuls.
Hun har en faktaorientert og grundig tilnærming til alt hun gjør, og glir umerkelig mellom norsk og engelsk om det trengs.
Ekspertene:
Ivar Dyrhaug (kjent fra Beat for Beat) for anledningen i hvit polo.
Alltid like engasjert, smittende og/eller irriterende begeistret.
På med sin sedvanlig triviabesettelse og onelinere.
Stemte Beatles på sekstitallet.
Bertine Zetlitz (kjent fra «Hver gang vi møtes») , for anledningen med knallgule negler.
Varm og kontrollert, med konstruktive tilbakemeldinger som om hun var musikkprodusent.
Velger seg Rolling Stones.
Selv om programmet egentlig ikke varer så mye lenger i ren tid på skjermen enn NRK-programmet (kun avbrutt av reklame, reklame, nyheter, været, sporten, reklame etc.) får artistene likevel tid til å resonnere mer rundt låtvalgene sine.
Fordi de ikke har en øvingssekvens med, blir tempoet lavere og mindre frenetisk.
Skuldrene er så lave at Nosizwe Baqwa tror hun kan bergensk i et temp (trenger ikke gjøre det igjen).
Og man merker nesten ikke at artistene går på scenen.
Artistene, ja.
Her er noen ord om det de fikk ut av kvelden:
William Hut - Moon River (fra Breakfast at Tiffanys)
Han fra Poor Rich Ones og senere fra seg selv, har ikke vært med i noen musikkrealityer.
Her gjør han nedpå og sedat pianobarversjon av en låt som mange tror er enda eldre enn bare femti.
Øyvind «Elg» Elgenes - Blowing in the wind (Bob Dylan)
Langhåret kar fra Kristiansund som også var med i «Hver Gang Vi Møtes».
Satser her trygt på Dylan, uten å huske at opphavsmannen har endret låten mange ganger siden 1962.
Imponerende fingerspill.
Chris Medina - The House of the Rising Sun (The Animals)
Programmets Adam Douglas - bare at han er kjent allerede.
Ja, han har flyttet til Norge for kjærligheten.
Var med i Idol i USA.
Har en åpenbar uttalefordel og har bitt seg merke i at det er mye roping på originalen av denne nesten utslitte klassikeren.
Så det gjør han også.
Det var kanskje ikke nødvendig.
Nosizwe Baqwa - (I Can’t Get No) Satisfaction (Rolling Stones)
Søstera til han i MadCon.
Var med i Stjernekamp.
Vil at folk skal sprette opp av sofaen og danse.
Gjør Rolling Stones til kveldens SÅ LANGT beste og mest nytenkende tolkning, i en påkostet soulversjon med blåserekke.
Gir faen med stil.
Guri Schanke
- In mye life (The Beatles)
Selv med latinsk Eurosongdeltakelse og album i baklomma er hun vel fremdeles først og fremst skuespiller og ikke sanger.
Det bekreftes også av en mer enn ganske sur og gjennomgående skjelvende fæl «In My Life».
(Som av en eller grunn er filmsatt av bilder fra Rune Larsen-programmet «Lollipop»).
Erik Søfteland
- I got you (I feel Good) (James Brown)
Osing som faktisk også har vært med i Stjernekamp og vunnet danseprogram.
Har stemme som går høyt og lavt når han gjør en underlig manisk og ganske spastisk ufrivillig rock-versjon av denne institusjonen av en låt.
Daniel Owen - My Girl (The Temptations)
Var ung i Norske Talenter.
Treffer ikke helt alle tonene her - dette er vanskeligere å mestre enn man skulle tro.
Programmets yngste gjør uansett boyband greit igjen, med kveldens beste moves, fineste dress og mest overbevisende kyss.
Marianne Sveen - Dr. Feelgood (Aretha Franklin)
Tidligere Katzenjammermedlem, uten musikkTV-erfaring.
Jublende stemmekontroll, korrekte virrende bevegelser.
Hadde TV2 skrudd av fargene her hadde det vært en helt perfekt illusjon.
Mener serious business.
Jannike Kruse - Aquarius (fra Hair)
Programmets andre «først og fremst skuespiller, ikke artist».
Synger bedre enn Schanke, for eksempel ved å treffe tonene og vite hvordan stemmen skal brukes lurt.
Også lurt å velge en musikal, for greiene er litt mindre skjerpet her.
Sikker.
Stødig.
Men for det meste uangripelig sunget teater.
Frida Ånnevik - Woodstock (Joni Mitchell)
Kveldens eneste aktuelle artist, med en fersk Spellemann i huset.
Vågal nok til å prøve seg på Joni Mitchell.
Men hun gjør det godt, og tolker så avkledd at det nesten brister til tider.
Med en så høy vanskelighetsgrad og gjennomføringsevne i første program, kan hun bli veldig interessant å følge med på videre.
| 0
|
112341
|
TV-anmeldelse «Innocent»:Grått og trått
Mann bedyrer sin uskyld.
En nasjon TV-seere bryr seg bare sånn passe.
«Innocent»
Britisk miniserie i fire deler
TV 2 skjærtorsdag kl. 21.40 (episode 1 og 2) og langfredag 30 mars kl. 21.40 (episode 3 og 4), samt TV 2 Sumo
Regi:
Richard Clark
Med:
Lee Ingleby, Adrian Rawlins, Hermione Norris, Daniel Ryan m. fl.
Moderne, dyster og monokrom – les: skandinavisk – stemning i denne miniserien fra den forblåste britiske kysten.
Rommene er mørke, naturen fargeløs, for liksom å virkelig å gni inn at vi her har med en trist historie å gjøre.
Det har vi.
David Collins (Ingleby) er blitt sluppet løs etter syv år i spjellet, dømt for drapet på sin kone – moren til de to barna hans.
Han er fast bestemt på å bevise sin uskyld, og vi seere er sånn noenlunde sikre på at vi kan stole på at han snakker sant.
Politietterforskeren som får i oppdrag å gjenoppta saken, spilt av Angel Coulby, er ikke like overbevist.
At hun er i et forhold med politimannen som i sin tid sendte Collins bak lås og slå, betyr nok sitt.
Men hun finner snart ut – som oss – at det er mange som er verdt en mistanke eller to i miljøet rundt Collins.
Svigerinnen Alice (Norris) og hennes mann Rob (Rawlins), for eksempel – det barnløse ekteparet som har tatt vare på Collins’ barn, Jack og Rosie, mens han har vært borte – og er meget innstilte på å fortsette med det.
Eller hva med legen Tom Wilson (Elliot Cowan), som en gang var Collins’ venn?
Han er en rundbrenner med sans for blondiner.
Collins’ avdøde hustru var en slik.
Etterforskningsarbeidet – både da og nå – føles like tynt og tilfeldig som persontegningene i denne serien.
Det er stort sett Ingleby som får noe å spille på, som faren som famlende prøver å gjenoppta kontakten med ungene sine.
Det er få grøss å hente i dette.
Serien er samvittighetsfull, men bedagelig i tempoet og ikke særlig spennende.
Likevel ikke det verste man kan se, om man på død og liv må, i det som har utviklet seg til å bli en av TV-bransjens svakeste sesonger: påsken.
| 0
|
112342
|
Filmanmeldelse «120 slag i minuttet»:Hjerteurytmi
Bevegende gledelig om å tro på livet før døden.
Frankrike, 15 år
MED: Nahuel Perez Biscayart, Arnaud Valois, Adèle Haenel, Antoine Reinartz
REGI Robin Campillo
Paris, tidlig nittitall/sent åttitall.
Den ukonvensjonelle aktivistgruppen «Act Up» prøver å få mediefokus på kjipe legemiddelselskaper, statlige myndigheters manglende prioriteringer og prevensjonsbruk.
Ukonvensjonell, fordi organisasjonen for HIV-smittede ikke nødvendigvis tror på dialog og samarbeid.
I stedet kaster de falskt blod og angriper både myndigheter og legemiddelselskaper i sjokkaksjoner som gjør at «Act Up» får oppmerksomhet - men også blir sett på som bråkebøtter.
Vi følger gruppens indre stridigheter om å bli enige med seg selv om hvilken retning de skal ta for å få folk til å forstå HIV-smitte.
På de ukentlige samlingene sine har de så mange meninger at medlemmene knipser for å utvise begeistring, i stedet for å klappe.
Midt i dette er Sean (Biscayart).
Han ble smittet første gangen han hadde sex, nå innleder han et forhold med det nye «Act Up»-medlemmet Nathan (Valois) - som er HIV-negativ.
Sykdomsbildet til Sean er den personlige delen av historien.
Men filmen strekker seg over et imponerende ensemble av skuespillere i nesten to og en halv time, uten å være et minutt for lang.
Den presenterer datidens misforståelser og ignoranse rundt HIV og aids, og det føles nært også vår tid.
Samtidig formidles liv, død, vennskap og kjærlighet nøkternt, nesten-dokumentarisk og intimt rørende.
Den kan på mange måter sees sammen med (også franske)
«Blå er den varmeste fargen» (2013).
Regissør Campillo, som selv var aktiv i Parisavdelingen av «Act Up», beskriver frustrasjonen i den tilsynelatende evige kampen mellom myndigheter, legemiddelindustrien og ulike aktivistgrupper.
For ikke å glemme om den indre stridighetene:
Blødere settes opp mot narkomane, prostituerte settes opp mot utlendinger.
Alt sammen i stadige mellomklipp med dansende kropper på mørke klubber, som for å understreke hva det egentlig er kampen handler om:
Retten til å være fri og bekymringsløs.
Retten til å være levende.
Å beholde hjerte- og danserytme i taktfaste 120 slag i minuttet.
Flott fotografert og fortalt, der til og med etterspillet av et dødsfall blir både tårevått, nært men også medrivende og underholdende.
Slik blir dette noe så umulig som en fortelling om et liv som helt åpenbart skal ende – uten å bli verken sentimentalt, romantiserende eller tynget av sykelige skremmebilder.
For egentlig vil denne filmen bare danse.
| 1
|
112343
|
I Røkke og napp:Bokanmeldelse:
Henrik H. Langeland:
«Eventyrerne.
En fortelling om Aker i vår tid»
Imponerende research, men historien om Aker forløses aldri litterært.
Dette er jubileumsboken Kjell Inge Røkke og resten av ledelsen i Aker ikke ville ha fordi:
«Det ble mange tilfeldige og tabloide fargeklatter for å beskrive selskapets hovedperson, og få lange linjer som forteller om Akers rolle i industri- og kunnskapsutviklingen her i landet», som det heter i selskapets egenproduserte bokanmeldelse.
Etter min mening er problemet det stikk motsatte:
Det blir altfor mange linjer om Akers historie, altfor mange langdryge intervjuer og altfor mange omstendelige detaljer om opp- og nedsalg, fusjoner og oppsplittinger.
Et imponerende stykke kildearbeid til tross, så blir resultatet en til tider formløs og retningsløs tekstmasse, som nettopp kunne hatt godt av mye mer farge og tabloide grep «for å beskrive selskapets hovedperson».
For når historien om nåtidens Aker skal skrives, kan det selvsagt ikke gjøres uten at fiskeren Kjell Inge Røkke fra Molde får en helt avgjørende rolle i fortellingen.
Men etter å ha lest disse 500 sidene, blir vi som lesere aldri særlig klokere på Røkkes motivasjoner, hans strategiske tankegang eller hans egne analyser av Akers historie.
Dette til tross for at «Eventyrerne» langt på vei er bygget opp som et aktørdrevet drama, der Henrik H. Langeland vier mye plass både til bedriftens «ingeniørkultur», til maktkampen mellom det som noe forterpet heter Gutteklubben Grei og outsidere som Røkke, og til de næringspolitiske føringene som dels har bremset og dels har hjulpet Aker på veien mot å bli et verdensomspennende konsern.
Tidvis skrevet med godt driv, selv om det noen ganger aller mest minner om en veldig lang featureartikkel i Dagens Næringsliv.
Forfatteren av næringslivsromanen «Wonderboy» (2003) har åpenbart beholdt sin fascinasjon for forretningslivets glade gutter, og gir dem heller ikke mye motstand slik intervjuene er gjengitt i denne boken.
Slik sett blir det et enda større mysterium hva det egentlig er som gjør at Aker er så misfornøyd med denne nokså pliktskyldige bedriftshistorien.
Men det aller største mysteriet med «Eventyrerne» er hvem den egentlig er skrevet for.
En refusert oppdragsbok, utgitt på et allmennforlag men neppe beregnet for «vanlige» lesere?
Forstå det den som kan.
| 0
|
112344
|
TV- anmeldelse:«Trust»:
Bedre å være syk og fattig
Rotete, kaotisk og smått spekulativt om verdens rikeste familie.
Trust, sesong 1
Amerikansk dramaserie i ti deler
MED: Donald Sutherland, Brendan Fraser, Hillary Swank, Harris Dickinson
Regi:
Danny Boyle (tre første episodene)
Premiere på HBO Nordic mandag 26. Mars.
Ny episoder hver mandag.
I løpet av et knapt halvår har vi nå både en film og en TV-serie om familien Getty.
Begge med samme fokus - den kyniske og bisarre hendelsen med barnebarnet til J. Paul Getty, John Paul Getty III.
Han ble kidnappet i Italia i 1973.
Bestefar (som mer eller mindre var verdens rikeste mann på den tiden) nektet å betale løsepenger.
Kidnapperne gikk lei, skar av fangen øret og sendte det i posten.
Dette prøver både Ridley Scotts «All the Money in The World» og denne seriens første sesong å drille i.
Scotts versjon fikk oppmerksomhet for å klippe ut Kevin Spacey og sette inn Christopher Plummer i rollen som Getty.
Ryddig, nøkternt og med fokuspå oljemilliardæren som en slags menneskehetens Onkel Skrue.
Boyle og manusforfatter Simon Beaufoy (som gjorde blant annet «Slumdog Millionaire»s sammen) har Donald Sutherland i samme rolle.
Han gjør Getty som en aldrende kåting med harem, en imperiebygger med infam glede i å utfordre omgivelsene.
Sånn sett minner hans Getty mer om Sutherlands rpresident Coriolanus Snow i «Hunger Games».
Samtidig gis et annet innblikk i forholdet mellom Getty og hans senere kidnappede barnebarn, med en gjensidig fascinasjon og begeistring.
Boyle løser ikke dette i sitt sedvanlige sterke visuelle håndverk.
Snarere trekker han seg mer og mer mot overtydelige metaforer, som når en bil brutalt og ignorant overkjører en gås på Gettys herregård.
Dessuten rotes det inn musikk som ikke er fra samtiden, mest håpløst når nittitallsbandet Happy Mondays rotes inn i bakgrunnen et sted.
Fullstendig inkonsekvent, og et grep som virker å være gjort for å tilfredstille klipperytmen – ikke følelsen av historisk nærvær.
Greit om det gjøres konsekvent, men det er det selvsagt ikke.
Enda mer inkonsekvent er hvordan James Fletcher Chace (Brendan Fraser) har akutte fjerdeveggsbrudd a la «House of Cards».
Som mer enn antyder at det er skuespilleren fra nåtiden som snakker, ikke karakteren.
Av en eller annen merkelig grunn - eller heldigvis - skjer dette kun i én episode av de VG har fått se.
Serien spekulerer i et nærmere og tettere forhold mellom de første kidnapperne og Getty III.
Og prøver å forklare Gettys forretningsidéer som rent skattesjongleri .
Selv om sannheten nok ligger et sted i mellom, kan det virke som om den som har fått mest tid til rådighet, altså serien, også har rotet historien mest til.
Ikke stol på Boyle.
Se heller filmen.
| 0
|
112346
|
Konsert:Ola Kvernbergs Steamdome III - Jazzbuss for jazztog
Skuffende fra årets felemann.
KONSERT:
Ola Kvernbergs Steamdome III
STED:
Blå, Bylarm
PUBLIKUM: ca.350 (stappfullt)
Angivelig var det mange som ble snytt for både det ene og det andre under årets Spellemannutdeling.
Men i enkelte kretser var det at multiinstrumentalist Ola Kvernberg ikke fikk pris i kategorien «Åpen klasse» for «Steamdome» den merkeligste feilvurderingen.
Det kan man fint forstå.
Om det er et album som virkelig er selve definisjonen på en «Åpen klasse», er det Kvernbergs voldsomme lokomotiv av en utgivelse.
«Steamdome» er samling musikk som rører popfinesse sammen med intens jazz, duvende rock og en hittil uoppdaget form for EDM.
Det er et album som fremdeles danser, puster, vokser og blir bedre for hver nye lytt.
Kanskje ikke så rart når 36-åringen har historikk som både medlem av Todd Terje sitt discoband «The Olsens» og artist in residence på Moldejazz.
En kombinasjon jeg tror vi kan garantere at han er alene om.
Trioversjonen av Kvernbergs enorme, altoppslukende damptog inkluderer slager Erik Nylander (som er én av de tre trommisene på plata) og supervikar Bent Sæther (ja, han fra selveste).
På by:
Larm kokes ned det til en tretti minutters smaksprøve på Blå.
På papiret burde dette vært en komprimert fest for hele sanseapparatet.
Dessverre er vi i byen som oppfant buss for tog.
Noe som også dette toget skal få kjenne på.
For som trio føles ikke «Steamdome» like overveldende.
Det er det flere årsaker til:
Naturlig nok, om man teller antall involverte.
Underlig nok, fordi det skulle være en smal sak å skalere det ned mye mer umerkelig.
De begynner faktisk midt i, med «Go Up».
Forståelig, siden Sæther, tross den bassmaskinen han er, muligens ikke har hatt all verdens tid til å øve.
Bandet tar for seg det som må være de enkleste låtene for effektiv livegjenskaping.
Muligens tilpasset Sæthers inntreden i bandet som hired gun.
Sannsynligvis skadeskutt av Kvernberg tilfeldige evne til å begrense seg selv.
Derfor føles «Steamdome III» som mer en mildt repetitivt, og har tilbøyeligheter til det monotone.
Samtidig presser Kvernbergs sannsynlige behov for å ikke bli opplevd som for ensporet konserten ned fra en potensielt legendarisk opplevelse til et helt greit, men ikke godt nok avkok av «Steamdome».
De leter etter essensen, men klarer bare delvis å finne den.
Frontfigur Kvernberg er en egen trio i seg selv.
Han sjonglerer mellom orgel, gitar og fele.
Det første og siste kan han absolutt fortsette med.
Den grufulle sannheten er at han lener seg for mye på sine medspillere, når 36-åringen kunne stolt minst hundreogfemti prosent mer på seg selv.
Neste gang dette dukker opp i Oslo, er det som en del av Øyafestivalen, i en mye større og sterkere versjon.
Jeg vil tro at det blir en skjellsettende opplevelse på en helt annen måte.
| 0
|
112348
|
Filmanmeldelse «Operasjon mørkemann»:Så vidt nifs nok
Populær barnebokserie går til filmen, med ålreite resultater.
BARNEFILM
«Operasjon Mørkemann»
Norge.
9 år.
Regi: Grethe Bøe.
Med:
Emma Kilane, Thomas Farestveit, Finn Schau, Eldar Vågan, Lise Fjeldstad.
Barnedetektivene Tiril (Kilane) og Oliver (Farestveit) i den fiktive sørlandsbyen Elvestad (som for øvrig ser eksakt ut som Tvedestrand) har både mobiltelfon og eget kontor.
Når en mengde mystiske hull dukker opp på det som kalles «Fantesletta» utenfor byen, får de med ett en sak i hendene også.
Mysteriet har røtter tilbake til 1897, da en Theodore Scott skal ha hengt seg i det store eiketreet på sletta.
Tiril og Oliver oppdager at noen har plassert ut hvite liljer ved treet på dødsdagen.
Denne noen er tittelens skumle «mørkemann» (Schau).
Det er han som driver og graver i bakken på nattestid.
Etter hva da?
«Operasjon Mørkemann» – med et noen ganger litt forvirrende manus ved regissør Bøe, basert på Jørn Lier Horsts bok – lykkes å etablere en nokså nifs stemning ganske raskt.
Vi blir med i underjordiske gravkammer og falleferdige hus, vi møter gustne prester og morbide prestedøtre.
Det er fullmåne og mørk natt (Tiril og Oliver virker å ha meget liberale foreldre).
Bøe, som lagde en vellykket helaftens for litt eldre barn med «Operasjon Arktis» i 2014 (de to filmene har ingenting med hverandre å gjøre), har et øye for det visuelle som befinner noen hakk over den gjengse norske «Karsten og Petra»-barnefilmskolen.
Det kommer godt med.
I hvert fall inntil handlingen flytter inn i dagslyset i løpet av andre halvdel, og «Operasjon mørkemann» mister det gufne drivet fra den første halvtimen.
Skillet markeres ved et «meta»-grep som nok så friskt ut på papiret – Tiril og Oliver blir med på en filminnspilling-i-filmen – men som spenner bein for stemningen som er bygget opp.
Kilane og Farestveit er begge flinke og sjarmerende i rollene sine.
Eldar Vågan er med og spiller «Eldar Vågan», komplett med en tjukk Toten-dialekt han ikke helt klarer å forklare hvordan han utviklet under oppveksten på Sørlandet.
Selv om han gjør et spedt forsøk.
Filmen ender opp som litt rørete, men nifs nok.
| 0
|
112349
|
Filmanmeldelse «Lady Bird»:Jenta som ville være annerledes
En usedvanlig god film om å bli voksen.
«Lady Bird»
USA.
Tillatt for alle.
Regi:
Greta Gerwig.
Med: Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts, Timothée Chalamet.
Skuespilleren Greta Gerwigs debutfilm som regissør (om vi ser bort fra «mumblecore»-verket «Nights And Weekends» fra 2008, der hun delte ansvaret med Joe Swanberg) ble nominert til fem Oscar-statuetter.
Tunge kategorier også:
Beste film, beste kvinnelige skuespiller (Ronan), beste kvinnelige hovedrolle (Metcalf) og beste regi og manus.
Den gikk tomhendt hjem.
Surt, men ikke direkte overraskende.
«Lady Bird» – en relativt tradisjonell, om enn usedvanlig god «fra ung til voksen»-film – er ikke den typen fortelling som pleier å bli nominert i det hele tatt, om vi ser bort fra formmessige eksperimenter som for eksempel Richard Linklaters «Boyhood» (2014).
La for all del ikke det hindre deg i å se denne bedårende, uvanlig velspilte filmen.
Den er en av de beste i sitt slag.
Det er 2002.
Ronan er Christine McPherson, som vokser opp i det hun foraktfullt kaller «Californias svar på Midt-Vesten» – Sacremento.
Som 17-åringer flest er hun en salig røre av selvopptatthet og sviktende selvtillit.
Hun har imidlertid høye tanker om seg selv, såpass høye at hun – pretensiøst nok – har gitt seg selv navnet «Lady Bird», og krever å bli tiltalt deretter.
Hun kommer fra irsk-katolsk lavere middelklasse som har opplevd omvendt mobilitet ned i arbeiderklassen, noe hun vekselvis både gjør et poeng av og skammer seg over.
Klassereisen hun ønsker å foreta, er uansett primært kulturell.
Hun vil til østkysten, der hun tenker seg at folk som henne, opptatt av de skjønne kunster, har bedre kår.
Om hun egentlig har noe talent å snakke om, forblir uklart.
Hun er ikke like sofistikert og sær som hun gjerne skulle vært:
Hun liker Dave Matthews Band.
Men hun har i alle fall drømmene – og et dramatisk syn på seg selv.
Lady Bird er omringet av hel ved-mennesker som vil hennes beste, men som hun mener seg bedre enn og tar for gitt.
Faren, nydelig spilt av Letts, er arbeidsledig, og har den tørre humoren til en deprimert mann.
Moren – ved Metcalf, som burde fått Oscar fremfor Allison Janney («I, Tonya») – jobber hardt for hele familien, vasker klær og ser bekymret på kassalappen etter endt runde i supermarkedet.
Lady Bird har et pre-seksuelt forhold til Danny (Lucas Hedges), før hun kaster seg inn i armene på den kule anarkisthipsteren og indiemusikeren Kyle (Chalamet).
Hun har verdens beste venninne i Julie (Beanie Feldstein).
Men er det nok?
Selvsagt ikke!
Familie- og vennskapsdynamikken mellom menneskene i «Lady Bird» er ytterst troverdig.
Og selv når hun er på sitt mest usympatiske, overøser Gerwig Lady Bird med forståelse.
Ikke siden TV-serien «Freaks And Geeks» (1999-2000) har en manusforfatter utvist så stor ømhet med ubekvemme ungdomsskoleelever som Gerwig gjør her.
Filmen er full av referanser til film, musikk og litteratur – og genuint gode vittigheter:
En New York-hipster ser gjennom CDene hennes, og konkluderer med at Lady Bird har håpløs musikksmak.
«Du har jo bare ’greatest hits’»-samlinger!», sier han.
«But they’re the greatest», svarer Lady Bird.
Mor- og datterforholdet er hjertet i filmen, og både Ronin og Metcalf er åpenbaringer i sine roller.
Når «Lady Bird» nærmer seg oppløpet, føles det som om ingen ting i verden er viktigere enn at disse to finner hverandre på halvveien og ser seg selv i hverandre.
Som skuespiller er Greta Gerwig ofte omtalt som kjæresten og regissøren Noah Baumbachs «muse».
«Lady Bird» er et bevis på at hun har like mye å komme med som ham, også bak kameraet.
Et klokt smil av en film.
| 1
|
112350
|
Forrykende!Bokanmeldelse:
Jo Nesbø:
«Macbeth»
En krimforfatter i klinsj med verdenslitteraturens største dramatiker.
Kan det gå bra?
Jo, da!
«Macbeth» er blant Shakespeares mest konsentrerte dramaer.
Historien om generalen som drevet av maktlengsel, kjærlighetshunger og behov for bekreftelse ender som en despot – en som utrydder alt og alle i sin vei mot makten – inneholder også urmotivene for svært mye av den kriminallitteraturen som er skrevet i de fire hundre årene etter at stykket for første gang ble vist.
Nesbø til VG:
Nei til Stordalen
Så det er ikke det minste rart om Jo Nesbø følte seg fristet til å dikte videre på historien, da tilbudet kom.
Hybris eller ei.
Esklusivt utdrag:
Les første kapittel av Jo Nesbøs «Macbeth» her!
Nesbø har flyttet handlingen fra middelalderens Skottland og nesten fram til vår tid.
Vi er fremdeles i et land som minner om Skottland, i en nedslitt industri- og havneby på noe som minner om 1970-tallet.
Byen svømmer over av narkotika, og er herjet av korrupsjon og vanstyre.
Den nye politimesteren Duncan får i oppdrag å rydde opp.
I Shakespeares original er Duncan konge og Macbeth en av hans generaler.
I Nesbøs versjon er det altså på politikammeret at maktkampen utfolder seg.
Men det er fortsatt mørke kulisser, regnvær og dysterhet som dominerer stemningen, og tempoet er gjennomgående høyt helt fra åpningsscenen der en narkotikaaksjon på havna går fryktelig galt.
At Macbeth i 1970-tallsutgave ligger under for narko, eller «brygg» som det kalles, er et godt grep av forfatteren.
Her som i originalen ser han syner, hallusinerer og har uforklarlige humørsvingninger.
Les:
Jo Nesbø:
- Det nærmer seg slutten for Harry Hole.
Lady Macbeth heter bare Lady i Nesbøs versjon og er bestyrer av byens «beste» kasino, og også hun har beholdt sine grunnleggende karaktertrekk:
Det er hun som driver ham til det ene valget mer morbid enn det andre – også når det innebærer å ta livet av sine beste venner.
For som ladyen sier:
«Skal du være i stand til å oppnå dine mål, må du være i stand til å oppgi den du elsker».
Macbeth mangler kanskje i utgangspunktet det rene maktbegjæret, men det er handlingenes egendynamikk som driver ham videre mot katastrofen.
Lest?
Jo Nesbø har krympet to centimeter
Dramaturgisk, for å driste meg til bruke et slikt uttrykk, er det motivene og karaktertrekkene hos den enkelte som står i sentrum for handlingen.
I det ganske store persongalleriet – med utro tjenere på alle kanter – er det derfor slik at alle har en klart definert funksjon i det som skal skje.
Både de som er med fra originalen og alle de bipersonene Jo Nesbø dikter til.
Resultatet er en ganske lang, kanskje vel lang, bok.
Det er ikke noe nytt når det gjelder Nesbø.
Men det er også noe dypt besettende både ved handlingen og ved de fleste av karakterene vi møter, som gjør at spenningsnivået stort sett holder seg på topp.
Flere ganger underveis ble jeg minnet vel så mye om Oliver Stones film «Scarface» med Al Pacino i hovedrollen, som om Shakespeares «Macbeth».
Ikke minst gjelder det den forrykende avslutningen.
Men uansett hvem han har hentet inspirasjon fra, så viser denne boken at Nesbø på sitt beste har evnen til å skape dramatiske scener på linje med, ja – dere skjønner hvem.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112354
|
Bokanmeldelse:Eirik Jensen og Thomas Winje Øijord:
«Skjulte djevler»
Bøker om, med og av Eirik Jensen begynner å miste nyhetens interesse.
«Skjulte djevler» tilfører absolutt ingenting.
Det er to år siden den nå korrupsjonsdømte politimannen Eirik Jensen debuterte som krimforfatter med «Attentatet», i tospann med Thomas Winje Øijord.
Også i årets bok er det den rufsete purken Sjur Holt som spiller hovedrollen.
Denne gangen starter det med en serie drap i Oslos gjengmiljø.
Dessuten avsløres en større våpentransport ved Svinesund, og sporene fører til en tsjetsjensk bande som er i ferd med å få overtaket i hovedstands kriminelle underverden.
Så langt oser det ikke akkurat originalitet, men når Sjur Holt får rekruttert en nordmann med tsjetsjensk bakgrunn til å infiltrere miljøet, blir det i hvert fall noen effektive actionscener som fungerer tålelig bra.
Slåssing, flukt og politirazziaer gjør seg alltids som adrenalintilskudd.
Men ellers er dette en bok som er preget av påfallende mye preik.
Som når vi igjen og igjen blir minnet om at politiledelsen lider av ansvarsvegring, og at det er nødvendig å ta noen snarveier utenom reglementet når man skal deale med kriminelle.
De fleste vil vel allerede vite at akkurat dette er noe som ligger forfatter Jensen tungt på hjertet.
En annen svakhet med boken er at hverken persontegningene eller relasjonene karakterene imellom blir skikkelig utviklet.
De fleste aner vi bare det ytre omrisset av, men hva som egentlig driver dem og får dem til å ta de valgene de gjør blir vi lite klok på.
Å si at personene fremstår som endimensjonale er ikke akkurat noe overdrivelse.
Språket er heller ikke blitt vesentlig bedre siden forrige bok.
At noen «forberedte et durabelig slag» er for eksempel ikke en formulering som hører hjemme i norsk litteratur anno 2018.
Forfatterne holder seg heller ikke unna det sentimentale, og legger inn en gapende kjedelig sidehistorie om Sjur Holt og hans tidligere kjæreste som plutselig dukker opp.
Sammen med en fem år gammel gutt.
Hvem er faren, mon tro?
Og for å toppe det hele – en islamistisk terrorist vandrer rundt på Grønland!
Takk, det holder nå.
«Skjulte djevler» er en historie der vi kan gjette oss til det aller meste som skjer god tid i forveien.
Det er ikke akkurat noe kvalitetstegn når man skal skrive krim.
Kanskje på tide å vurdere en annen karriere?
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112356
|
TV-anmeldelse «Heimebane»:Lagseier
Sjelden har så mange gode skuespillere fått så mye fornuftig å gjøre i et norsk TV-drama.
«Heimebane»
Norsk drama i 10 deler, NRK søndag 20.15
Med: Ane Dahl Torp, John Carew, Emma Bones, Morten Svartveit, Bjarte Hjelmeland m.fl.
Om vi ser bort fra den HBO-kule vignetten, samt selve det feministiske grunnpremisset, er det lite ved den nye NRK-produksjonen «Heimebane» (prislapp: 70 millioner) som minner om de der nye, moderne seriene som alle snakker om.
«Heimebane» er i sitt hjertes hjerte et tradisjonelt TV-drama, laget for lineær-TV (veldig umoderne, visstnok), med mer til felles med folkelige «Himmelblå» (2008-2010) enn med – tja, «The Handmaid’s Tale».
Det er ikke en kritikk.
Det som teller er at det er blitt bra.
Ane Dahl Torp er Helena Mikkelsen, den første kvinnelige fotballtreneren i den norske eliteserien, for det fiktive laget Varg IL.
Mikkelsen har den litt ulykkelige sulten til et menneske som er blitt urettmessig hindret for ofte, og en analytisk, intellektuell tilnærming til spillet.
Hun er de konservative mennene i Ulsteinvik på Sunnmøres verste mareritt:
Ikke bare trønder, men dessuten kvinne og utdannet.
Hun innynder seg ikke ved å ta plassen den tidligere utenlandsproffen som egentlig skulle tatt seg av den kommende sesongen, Michael Ellingsen (Carew).
Det blir raskt klammeri med industrieieren og sponsoren Bjørn Ove Tangsrud (Hjelmeland) også, som driver verftet der mange av Vargs supportere arbeider.
Fotballklubbens daglige leder, Espen Eide (Svartveit), en rettskaffen og tilsynelatende ensom mann, er Mikkelsens beste forsvarer.
Til å begynne med er han den eneste.
Mikkelsen er ikke noe typisk feminist-idolkort.
Hun tar trakassering og trolling med en resignert «sånn er det»-holdning, og vil ikke være martyr.
Hun vet at hun er langt fra «den urbane metoo-eliten», som NRK evnet å kalle det, og er villig – egentlig for villig – til å innordne seg deretter.
Ikke anstrenger hun seg for å bli likt heller.
Dahl Torp er som forventet strålende i hovedrollen.
Ingen skuespiller er bedre med øynene enn henne, og hun har for anledningen utviklet en trønderdialekt som fungerer godt (her vil selvsagt alle trøndere være uenige), og et kroppsspråk som virker inngrodd:
Snusleppe, selvsagt, og en sunken holdning, som var hun tynget av mange år under en spesielt tung allværsjakke.
Som en kvinnelig Drillo i «pæler», med hendene i lomma og en grunnleggende mistroisk innstilling til omverdenen.
Det som er mer overraskende, er at John Carew er forbløffende bra – og meget karismatisk – som Ellingsen.
Michael har innbilskheten til en lokal superkjendis, blond kone (Julia Bache-Wiig), fin bil og mobiltelefonen full av MMS-er fra beundrerinner.
Han er likevel noe mer enn en karikert «douchebag».
Man skjønner tidlig at det bor et skikkelig menneske i ham.
Dette er nøkkelen til at manusforfatteren Johan Fasting har lyktes:
Menneskene han har skapt er ikke enten eller.
De er både òg.
Folkene vi møter, heltinnen så absolutt inkludert, har seriøse feil og skavanker.
De er kort sagt til å tro på.
Det som er mest imponerende av alt, er at det er så mange slike fullt utviklede karakterer i «Heimebane».
Så tallrike er de, at vi ikke kan nevne alle.
Men noen må med.
Emma Bones spiller Camilla, Helenas 17 år gamle datter.
De har et utypisk mor- og datterforhold, der det ofte virker som om datteren drar et tyngre lass en moren.
Jevnaldrende faller som fluer for Camilla, og «Heimebane» gjør en fin jobb med å beskrive hvordan det å være begjært og populær kan være en variabel velsignelse.
Endre Synnes Hagrup er en rødhåret vitamininnsprøytning som den blide nørden Nils, og Axel Bøyum er et funn som Adrian Austnes:
Det unge supertalentet som fikk prøve seg i utlandet, og som feilet.
Adrian er intelligent og følsom, men også nevrotisk inntil det psykotiske, med et usunt forhold til sin ambisiøse far (Mads Ousdal).
Det er en fryd å se en ny generasjon skuespillere være så gode på kamera som disse tre.
I en serie som er velspilt i alle lag, av skuespillere i alle aldre, skal vi heller ikke glemme Svartveit, Rolf Kristian Larsen og Nader Khademi, som samtlige gjør maksimalt ut av det de får å jobbe med.
Og Bjarte Hjelmeland stjeler hver scene han er med i.
«Heimebane» identifiser seg neppe som en «såpe», men hever seg ikke over å stjele triks fra den verdenen.
Fødsler kommer på inopportune tidspunkt, og kjærester glemmer avtaler med vonde konsekvenser.
Det går fort opp og fort ned.
«Fotbaill’n den e roinn».
En del velbrukte arketyper fra «idrettsfilmen» resirkuleres (Fasting har nok sett «Friday Night Lights»), og serien balanserer til tider utstøtt mellom å være en «ungdomsserie» og et drama for voksne.
Det finnes helt klart corny og overtydelige scener her.
Det er dessuten en svakhet at jo eldre karakterene er, jo mer reaksjonære og/eller tussete virker de å være.
Det blir for lettvint.
Seriens feministiske ærend staves ut i vel store bokstaver i de første episodene.
«Heimebane» er best i andre halvdel, da premisset har satt seg og den blir mer fristilt, og hver enkelt episode får en mer individuell karakter.
For til syvende og sist er «Heimebane» noe mer og rikere enn «bare» en fortelling om at Kvinner Kan.
Det er en serie som tenker på karakterene sine slik en fotballtrener tenker på spillerne:
Alle har en viktig jobb å gjøre.
| 1
|
112357
|
Filmanmeldelse «Now It’s Dark»:Alice i Mongoland
Merkelig absurd - men bare delvis fortryllende fra mørklagt Stavanger.
Norge, 15 år
Med: Silje Salomonsen, Kristoffer Joner, Ole Christoffer Ertvaag, Pia Tjelta, Vegar Hoel, Egil Birkeland
Regi:
Arild Østin Ommundsen
«Når blir det mørkt?» var åpningsreplikken i «Eventyrland» (2013), Arild Østin Ommundsens forrige film.
En historie fra den dunkleste siden av Stavanger, på vei mot lyset.
I «Now It’s Dark» er ikke spørsmålet når det mørkner, men om det noensinne blir lyst igjen.
Og hva som egentlig er virkeligheten.
Den assosierer direkte til David Lynch i tittelen, er innom Lewis Carroll flere steder, men har også trekk av Martin Scorsese.
Mest av alt er det en mørk motpol til «Mongoland» (2001).
Og muligens hele siddisens karriere:
«Alle du møter er viktige.
Alt henger sammen» sier rollefiguren til Vegar Hoel når han møter hovedpersonen Lene (blonde Silje Salomonsen med mørkt hår - et poeng i seg selv) for første gang.
Det høres ut som en floskelgenerator av Gro Harlem Brundtland-taler og Facebook-filosofi for helgepappaer, men passer inn i Stavangernatten som Lene av ulike grunner har lagt ut på en lang vandring gjennom.
Det blir mye vandring etter innfallsmetoden.
Hun må ha gått milevis under innspillingen.
Til tider kan det virke som om det er gjort for å få med alle skuespillerne (jeg talte 38 roller på rulleteksten), som hovedsaklig består av de sedvanlige «westcoast allstars».
Auteuren (Ommundsen har skrevet, filmet, klippet, lydlagt og regissert her) kan forøvrig mistenkes for at Lenes historie like mye eksisterer for å knytte sammen de små novellene som hver isolerte fortelling egentlig er.
For eksempel den med hun som blir desperat i eget utdrikkingslag.
Og han som ikke vet hvorfor han heter Maciek.
Eller Johan Harstads rollefigur Frode Brandeggen, en forfatter med ferdigskrevet bok om «Ferskenen».
Brandeggen er også den fiktive forfatteren bak Harstads nylig utgitte bok, «Ferskenen».
Til og med coveret er identisk.
Slike «jeg ser hva du gjorde der, filmskaper»-øyeblikk er det flere av.
Men mest av alt handler «Now It’s Dark» om Stavanger.
Et nedslitt og mørklagt Stavanger med alle former for fravær av lys.
Historien hopper i tid og rom, og har lyst til å være mye smartere, intrikat og til ettertanke enn den egentlig har belegg for.
Glemmer man småfeilene, kan den være et visuelt drops som ikke helt klarer å bære egen visjon.
En fascinerende film, mer opptatt av å være fascinerende enn å nødvendigvis alltid ha så veldig mye å si.
| 0
|
112359
|
Kunstanmeldelse:«Kjell Erik Killi-Olsen:
Skulpturer i Dronning Sonja KunstStall»
Fra outsider til folkekjær:
Kjell Erik Killi-Olsen levde et vilt liv i New York på 1980-tallet.
Nå er han omfavnet av dronningen, og folket kan strømme til.
Den første separatutstillingen i Dronning Sonja Kunststall måtte jo bli en skulpturutstilling.
Det flotte rommet, som tidligere var stall for slottets hester, egner seg utmerket for skulptur.
Og hvem er vel da mer sentral enn en av dronningens favorittkunstnere?
Kjell Erik Killi-Olsen (født 1952) er mest kjent som maler, men han har laget skulpturer siden figurene vokste ut av lerretet tidlig på 80-tallet.
Kunststallen er full av figurer inspirert av salamandere, krøplinger og spedalske.
De minner om en drøm.
Eller kanskje helst et mareritt.
Men se om det ikke også er en ømhet her.
En sårbarhet og en menneskelighet som bærer gjennom de avskrekkende detaljene.
Den byllebefengte figuren i «Bak himmelen» (1991) bærer frem sitt døde barn som det skulle være en gave.
Det er i denne kontrasten mellom det avskyelige og det medfølende at Killi-Olsens skulpturer trenger gjennom til deg som betrakter.
Kombinasjonen av ytterkantene i følelsesspekteret gir en åpning for å se gjennom sjokkeffektene.
Så er det da også grunn til å ha i mente at kunstneren var del av et utagerende kunstnermiljø i New Yorks East Village på 1980-tallet.
Det var her AIDS-bølgen slo inn, og han var vitne til at flere venner døde av den da gåtefulle sykdommen.
Akkurat denne perioden er tema for en stor utstilling i Trondheim kunstmuseum akkurat nå, kalt «Killi-Olsen New York 1983».
Utstillingens 30 skulpturer favner fire tiår, med de tre eldste skulpturene fra 1985 og de fire nyeste fra 2017.
Sentralt står de tolv store figurene i «Den nakne skogen» (1997), en fabulering av figurer som står så tett at det å passere mellom dem er som å gå inn i en trollskog.
De hvite overflatene gir et klinisk uttrykk, men det som fortelles er fullt av følelser.
Her er det ofre for overgrep, hat og kjærlighet, undring og søkende figurer.
Flere skulpturer kunne vært deler av hans hovedverk, den store installasjonen «Salamandernatten».
Den ble laget til Sao Paulo-biennalen i 1989, og ble senere vist på Henie Onstad kunstsenter i 2005.
Nå er den permanent montert i Sparebank 1 i Trondheim.
Den ruvende installasjonen er en av de sterkeste kunstopplevelser undertegnede har hatt, og det å se igjen disse figurene er like sterkt hver gang.
I den nyere enden av tidsspennet ser vi en frigjøring fra figurasjonen.
Den store «Kvinnen som leter etter vinden» er (i prinsippet) en rent formal skulptur, en mer enn tre meter høy konstruksjon sammensatt av oransje pinner, eller streker.
Riktig nok er det en antydning av et hode på toppen, men den kroppslige formen er, slik jeg ser det, underordnet den formale utfordringen.
Dette er en tendens vi har sett hos Kjell Erik Killi-Olsen i noen år.
Det siste tiåret har grafiske, ornamentale elementer fått større plass i maleriene.
Derfor er det ingen overraskelse at dette dukker opp i skulpturene også.
For en kunstner som har passert 60 år med god margin er dette et sunnhetstegn.
Derfor åpner denne utstillingen (i likhet med maleriutstillingen i Galleri Brandstrup i høst) for en utvikling det skal bli spennende å følge.
Gode kunstnere stopper aldri opp.
| 1
|
112360
|
Best i Sverige i fjor:Bokanmeldelse:
Johannes Anyuru:
«De kommer til å drukne i sine mødres tårer»
Svenske Johannes Anyuru befester sitt ry som en av Nordens viktigste yngre forfattere med dette stjerneskuddet av en roman.
Anyuru vant Augustprisen for denne romanen i fjor - og her skriver han brutalt vakkert og medrivende om terrorisme og utenforskap, iblandet skrekkscenarier fra en framtid ingen håper vil bli en realitet.
Tre unge muslimer – to menn og ei jente - starter en terroraksjon i en bokhandel i Gøteborg der en kontroversiell tegneserieskaper skal holde foredrag.
Politiet skyter den ene, den andre skal til å henrette gislene, mens jenta filmer det hele.
Så er det plutselig som hun har sett denne filmen før.
I en annen tid, på et annet sted.
To år senere møter bokens forfatter jenta på en mentalinstitusjon.
Hun gir ham bunker med tekster som beskriver en framtid hun har opplevd, i et totalitært Sverige, med «samfunnskontrakter», «statsborgeravhør» og jakt på «sverigefiender».
Muslimer trakasseres og forfølges av lovløse grupper som «ridderhjertene».
I verste fall sendes de til «Kaningården»....
Men hvem er hun?
Og hva har skjedd med henne?
Spor fører til en Abu Ghraib-aktig spøkelsesinstitusjon i den jordanske ørkenen, med fysisk og psykisk tortur, nevrologiske eksperimenter, identitetsmanipulering.
Anyurus prosa rommer en helt egen originalitet.
Den er glødende, fargerik og billedskapende på en svært gjenkjennelig og helt spesiell måte.
Den har en indre dynamikk som driver fortellingen framover og gjør den rystende god, ja, medrivende.
Selv trivielle hverdagsscener beskrives på en ladet, intens måte.
Det dystopiske framtidssamfunnet males fram gjennom personlige bilder, følelser, lukt- , smak- og synsopplevelser som setter en støkk i leseren.
De virker marerittaktige i all sin livaktighet og detaljrikdom.
Jentas og forfatterens tekster veksler gjennom boken, og lag for lag avdekkes deler av jentas fortid.
Men ikke minst handler romanen om mennesker som bare ønsker seg et bedre liv.
Et storsamfunn som ikke ser skjevt på dem, ikke tilsidesetter og mistenkeliggjør dem.
Mennesker med allminnelige menneskelige behov:
Jentas mor og far, bestevenninnen, terroristenes familier, bokhandleren, foredragsholderen.
Sterke, rammende portretter risses opp.
Og tittelen blir en underliggende klangbunn som bare forsterkes gjennom boken:
Terrorens vei fører bare til flere tårer.
Et merkelig vennskap utvikler seg mellom forfatteren og jenta.
Samtalene og tekstene slår an en sår og følsom streng i hans bevissthet.
Også han bærer på en engstelse om hva fremtiden vil bringe.
Bør han ta med seg kona og datteren og flytte utenlands?
Slik blir boken også et viktig innlegg i en samfunnsdebatt som angår oss alle:
Kanskje vil en fatalistisk livsholdning bare føre oss lenger bort fra den fremtiden vi alle ønsker oss:
Et godt og trygt samfunn for alle.
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112361
|
by:Larm-anmeldelse:Ong mann på vei mot noe $tort
Det er mer enn litt lydkrøll som skal til for å felle Emir.
Konsert:
Emir
Sted: Ingensteds, Oslo
Publikum:
Cirka 250
Emir Hindic er nok fortsatt best kjent som Onge $ushiMane, halvdelen av det polariserende bergensrap-fenomenet Sushi x Kobe.
Under årets Bylarm er han likevel åpenbart på manges radar, og den over gjennomsnittlig ålreite klubben Ingensteds er fylt opp i god tid før vår mann går på – ørlite forsinket grunnet manglende lyd i en monitor.
Det skal imidlertid mer enn litt lydkrøll til for å stagge Emir, som for anledningen ser ut som en ung Eminem (hårfestet er identisk, i det minste), og hans tre musikere.
Fra første låt – som muligens heter «Gi meg mer» – slynges selvsikker og euforisk soulpop med tydelige drag av UK garage ut i lokalet.
«Aldri mer» er en fabelaktig midtempo-sak med en distinkt eim av MDMA og årtusenskiftet, mens den ferske singelen «Alltid» overskrider et noe slitt utgangspunkt med et knallsterkt refreng.
Dette er et rikt musikalsk univers, men samtidig såpass plantet i nuet at det lett kunne (og har, for alt jeg vet) vært gjenstand for en sketsj på «Hit for hit» eller «Martin og Mikkelsen».
Emir har en god stemme, men den bærer ikke like godt gjennom hele konserten – særlig ikke i de dypeste partiene.
Pirk som dét må vike når herlige «Faller» avslutter en morsom og engasjerende halvtime med noe som ligner et lysshow.
Denne tjommien har noe $tort på gang.
| 1
|
112362
|
Filmanmeldelse:«Ready Player One»:
Popkulturell rapsody
Endelig en festlig og tøysenostalgisk Spielbergfilm.
ACTION/:
Ready Player One
Norge, 12 år
MED: Tye Kayle Sheridan, Olivia Cooke, Simon Pegg, Hannah John-Kamen, Ben Mendelsohn, T.J. Miller
REGI:
Steven Spielberg
Velkommen til en voldsom referansefest.
Vi er i et ganske dystopisk 2045, ganske nært på et sannsynlig 2045:
Hele verden er omtrent konstant pålogget Oasis.
Det er ikke en referanse til Gallagher-brødrene, men en slags hybrid av Facebook, Final Fantasy, Matrix og World of Warcraft.
Utrolig nok fritt for nettroll og haters.
De kulturelle referansene er forherligelser av åttitallet, tiåret da skaperen av Oasis, James Halliday, vokste opp.
Idét Halliday døde lanserte han konkurranse, eller for å være helt populærkulturelt korrekt:
Et «easter egg» - slike overraskelser som skapere av både spill og film legger inn for de som leter.
Dette påskeegget er derimot fylt med andre godsaker enn outtakes:
Finneren blir samtidig eneeier av hele selskapet som eier Oasis.
Vår mann, Wade Watts (Sheridan) bor i et forslummet forsted til Columbus, Ohio, der man kompenserer for boligmangelen ved å stable campingvogner i høyden.
Selvsagt vil han ha tak i dette.
Det er det også flere, for ikke å si de fleste, som vil.
Men gåtene er vanskelige å knekke.
Til og med for det onde selskapet IOI som vil ha kontroll over det de kaller «verdens viktigste økonomiske ressurs».
Ernest Cline har bygget den ganske referansetunge boken sin om til en mye lettere film.
Gåtene er kjappere.
Det brukes mindre «nerdete» kulturhenvisninger («Take on Me» er Hallidays favorittvideo) og det skapes flere åpenbare skiller mellom virkeligheten og i den virtuelle Oasis.
Det hele fortelles muligens litt fort, selv om filmen har nærmere to og en halv time å breie seg på.
Konfliktene er enkle og personene er fremdeles ganske åpenbare.
De som søker dyp samfunnskritisk science fiction a la «Blade Runner» bør holde seg langt unna.
Spielberg bygger (selvsagt) et nydelig univers, og trekker gode veksler på motion capture-teknologien han brukte i Tintin (2011).
Helheten er så sømløs at man til tider glemmer at det man i praksis ser på er en avansert tegnefilm.
Det viktigste grepet til 71-åringen er at man ikke trenger å forstå referansene (med boka ender man fort i et veldig svart YouTube-hull).
Selv om det selvsagt er en nydelig bonus.
I stedet kan man tenke på det hele som et idealisert åttitall, slik «Tilbake til Fremtiden» framstilte et idealisert femtitall.
Og så kan man, om man forstår den referansen, tygge litt på hvor gammel man egentlig har blitt.
Og så glede seg over at Steven Spielberg endelig er gøyal igjen.
| 1
|
112363
|
Filmanmeldelse «Strangers - Prey at Night»:Umotivert fremmedhat
Som om det ikke var ille nok å være på en campingplass fra før.
SKREKK:
Strangers
- Prey at night
USA, 15 år
MED:
Christina Hendricks, Bailee Madison, Martin Henderson, Emma Bellomy, Lewis Pullman
REGI:
Johannes Roberts
En gjeng maskekledde og navnløse fremmede dreper folk av kjedsomhet i denne skrekkserien.
Det fascinerende er at følelsen er gjenkjennelig der man sitter i salen.
Sjelden føles knappe 80 minutter som er ment å være intense og skumle så langtekkelige.
I «Strangers» (2008) ble det lovet at «det blir enklere neste gang».
Den fokuserte på følelsen av å være helt alene når ukjente banker på døra.
Helheten led under den fullstendige fraværet av bakomhistorie og motiv for morderne.
Samtidig var historien til ofrene, inkludert en skrikende Liv Tyler, ikke interessante nok til at man egentlig brydde seg nok om hva som skjedde med dem.
Selv om man kunne ane paralleller til Manson-familien og Tatedrapene.
I oppfølgeren møter en kjernefamilie, ledet an av Christina Hendricks (Joan i «Mad Men») de tre kniv- og øksebærende maskefjesene mutters alene på en tåkelagt campinghytteplass.
Det brygges litt indre familieknuffing om at Ramones-datteren som ikke en gang gidder å skjule at hun røyker, skal på kostskole for å få livet i balanse.
Regissør Roberts bruker bandens Dodge som aktivt våpen, muligens inspirert av John Carpenter og Stephen Kings «Christine» (1983).
Samtidig har han tydeligvis fått et godt tilbud på åttitallslåter.
Det betyr mye Kim Wilde, den fascinerende irriterende Mental As Anything-låten «Live it Up» samt en endelang sekvens med Bonnie Tylers «Total Eclipse of the Heart».
Sistnevnte matcher er eneste sted der musikk og bilde faktisk brukes til noe nytenkende og i alle fall estetisk interessant For ordens skyld:
Handlingen er IKKE på åttitallet.
Det er mobiler som blir knust her også.
«Strangers»-universet er for humørløst og ikke spesielt skremmende, utover de obligatoriske plutselige klippene og overforbruket av lydeffekter.
Det skumleste er dørbankelyden, som i sin intense aggresjon er til å hoppe i stolen av.
Dessverre brukes den ikke så mange ganger.
Filmen prøver å være mystisk, ekkelt og virkelighetsnær, men etterhvert blir maskene mer komiske enn skrekkspillserien «Five Nights at Freddy’s».
Hovedproblemet er at motivet for å lage filmen sannsynligvis overlapper med mordernes svar når en av dem begrunner handlingene:
«Hvorfor ikke».
| 0
|
112364
|
Filmanmeldelse «You Were Never Really Here»:Kraftfull og mørk
«Taken» møter «Taxi Driver» i en gjennomkorrupt verden.
DRAMA/THRILLER
«You Were Never Really Here»
USA.
15 år.
Regi:
Lynne Ramsay.
Med: Joaquin Phoenix, Ekaterina Samsonov, Judith Roberts.
Joe (Phoenix) er blitt ødelagt både i krig og av sin far i barndommen.
Han lever sammen med sin demente mor (Roberts) i New York, og tar frilansoppdrag der han redder mindreårige – gjerne ungdommer som har stukket av hjemmefra – fra de svært slemme menneskene de er kommet i kontakt med.
Han er drevet av et behov for å vaske avskummet fra storbygatene, akkurat som Travis Bickle i «Taxi Driver» (1975) før ham (ulikt Bickle, tar Joe betalt for arbeidet).
Han forfølges av selvmordstanker, og har et avstumpet forhold til vold, som han ofte utøver med en hammer.
En dag tar han en jobb som får vidtfavnende konsekvenser.
Han blir offer for en menneskehandel-konspirasjon med forgreininger inn i toppolitikken, og folk rundt ham – ikke at det er så mange av dem – begynner på dø som fluer.
Talentfulle Lynne Ramseys film, basert på Jonathan Ames’ roman fra 2013, er kraftfulle greier.
Tematisk er den en slags «throwback» til 1970-tallet – en æra da marginale karakterer som Joe kunne bli gjenstand for filmer, endog populære filmer, og diabolske konspirasjoner var overalt i det paranoide post-Watergate klimaet.
Makt og politikk er lik overgrep og perversjon i Joes verden.
Det er ingen hjelp å få i loven.
Det er opp til individet – desillusjonert, men med integritet – å ta affære, selv om den grimme overmakten alltid vil vinne til sist.
Filmspråklig er imidlertid «You Were Never Really Here» svært moderne, full av eksempler Lynnes idiosynkrasier:
Tette, nære utsnitt, gjerne av utstyr og «håndverk», samt ekstrem lyddesign (hun kan få en kaffekjele til å ule mer illevarslende enn noen andre).
Hun unner oss også en svært poetisk begravelsesscene.
Musikken – en blanding av 1950- og 1960-talls «girl group»-uskyld (et nikk til David Lynch?) og Johnny Greenwoods (Radiohead) originalmusikk – er meget effektiv.
Og Joaquin Phoenix, som fikk prisen for beste skuespiller for denne innsatsen i Cannes i fjor, har neppe vært bedre.
Han fremstår stor som en bjørn, med et skadeskutt dyrs forvirrede desperasjon.
Ikke for alle, denne ubehagelige filmen.
Men sent glemt.
| 1
|
112365
|
En romantrilogi å nyte!Bokanmeldelse:
Jane Gardam:
«Venner til sist»
Vi er inne i påsken hvert øyeblikk, men her er en liten roman så herlig britisk, underfundig og morsom at den overgår mang en hardtslående påskekrim.
Det er en stor liten begivenhet at britiske Jane Gardams trilogi om Sir Edward Feathers (på engelsk kalt «Old Filth Trilogy») nå foreligger på norsk i vakker språkdrakt ved oversetteren Ragnhild Eikli.
Dette er siste bind i trilogien.
De to første bøkene, «En ulastelig mann» og «En trofast hustru», utkom begge i Norge i fjor.
Her settes leseren elegant inn i en annen tid, til det britiske imperiets stormaktstid og framfor alt, imperiets siste dager.
Her er britisk overklasse skildret fra mange vinkler med brodd, ironi, distanse og varme og med vidd.
Man kan lese denne tredje romanen separat, for Jane Gardam, som er blitt kalt Englands beste ukjente forfatter, nøster opp persongalleriet elegant i introduksjonen, og så er vi i gang.
Hovedpersonene er de samme i trilogien, men de skildres inngående i hver sin roman.
De er to suksessrike advokater innen bygningsrett og forurensningsetikk, Edward Feathers (Old Filth) og Terence Veneering – og de hater hverandre gjennom hele livet.
De har hatt henholdsvis suksess og motgang i de britiske koloniene Hong Kong og Singapore, men endte ironisk nok som som nærmeste naboer gamle i samme landsby, Dorset.
Og det handler om Feathers hustru Elisabeth (Betty) som en gang var elskerinne med Veneering, eller det hadde i vært fall vært «noe mellom dem».
Ja, hva var det egentlig?
I de to foregående romanene handlet det om Feathers (Old Filth – Failed in London, Try Hong Kong) og hans intelligente Betty.
I «Venner til sist» er turen kommet til et rikere portrett av Terence Veneering, som slo ut Filth i rettssaker og erobret Bettys hjerte.
Det er altså livene til disse tre personene som gjentas, for ikke å si vendes om, ja vrenges og gis fyldigere personlige historier fra barndom og gjennom yrkesårene.
Her er detaljrikdom fra en lang rekke miljøer, og det veves sammen, gjennom et lite, men vakkert tegnet persongalleri.
Det er raffinert gjort, underholdende og fornøyelig.
Jane Gardam er en sjelden forfatter, hun var godt opp i 70-årene da hun i 2004 utga den første romanen i trilogien i Storbritannia til strålende kritikker, og hun har brukt sin alderdom til å skrive 800 sider og strålende romaner om britisk overklasse, imperiets nedgang, gjennom prismet som livene til de tre hovedpersonene utgjør.
I juli fyller hun 90 år.
Denne anmelder anbefaler varmt å nyte alle disse tre romanene.
De er en good read.
Anmeldt av:
Guri Hjeltnes
| 1
|
112366
|
Filmanmeldelse «Adjø, Christopher Robin»:Trøbbel i Hundremeterskogen
Uforløst om faren til Ole Brumm – og sønnen som mistet seg selv i suksessen.
DRAMA
«Adjø, Christopher Robin»
England.
9 år.
Regi: Simon Curtis.
Med: Domnhall Gleeson, Margot Robbie, Will Tilston, Kelly Macdonald.
Da forfatteren A.A. Milne (Gleeson) kom tilbake til London etter å ha kjempet på vestfronten i Første verdenskrig, blant annet i slaget ved Somme («bad show», som en venn av ham sier), ønsket han ikke lenger å skrive den samme typen prosa, dikt og dramatikk han hadde gjort før han dro.
Han led under post-traumatisk stress i en tid da de færreste forsto hva post-traumatisk stress var, og ville bruke talentet sitt til noe stort og viktig:
Å skildre krigens redsler, i håp om at det aldri skulle bli krig igjen.
Han skvatt da champagnekorkene poppet på fest med hovedstadssosieteten.
Han var bitter og sint, og hadde «fått nok av å få folk til å le».
Han tok med seg sin uomtenksomme kone, Daphne (Robbie), og sin nyfødte sønn Christopher (Tilston), og bosatte seg på landet, i håp om at ordene skulle flomme.
Forholdet til sønnen var ikke det beste.
Milne holdt i babyen som om den var en brennvarm stekepanne, og senere, når de to begynte å snakke til hverandre, var det i en slags avhørsform.
En dag var det nok for Daphne, som dro inn til London igjen.
Dette sammenfalt med at barnepiken Olive (Macdonald) måtte hjem for å besøke sin døende mor.
Vi er et stykke ut i «Adjø, Christopher Robin» når den omsorgsudyktige Milne blir alene med barnet i huset, og filmen blir til historien om hvordan denne skadde mannen, ved å iaktta sin sønn i den naturlige verden, blir verdens mest avholdte barnebokforfatter:
Mannen bak historiene om Ole Brumm («Winnie-the-Pooh») og vennene hans – Tussi, Nasse Nøff, Tigergutt og de andre – i Hundremeterskogen.
Herfra og ut blir «Adjø, Christopher Robin» er velmenende, men grunnleggende banal fortelling om hva stor suksess kan gjøre med mennesker, og spesielt barn.
Milne og Daphne hadde tilsynelatende få kvaler med bruke sønnen, hovedpersonen i farens bokserie, i markedsføringen av historiene.
Guttungen ble sendt land og strand rundt, som en annen Marcus eller Marthinus, for å bli beglodd.
Det var bare Olive som var opptatt av å ivareta integriteten hans.
Denne historiens paralleller til vår egen tid, med foreldre som bruker barna sine som accesoirer på sosiale medier og blogger, for å understreke hvilke vellykkede liv de lever – er ikke vanskelig å få øye på.
Og «Adjø, Christopher Robin» er ingenting om ikke velspilt og visuelt pen (for noen dresser!).
Likevel føles filmen episodisk, som et teaterstykke i tre akter som aldri blir smidd tilfredsstillende sammen.
Og altså:
Banal.
Mot slutten føler man seg nesten snytt.
Var det virkelig ikke noe mer enn en forslitt gråtefilm vi nettopp så?
| 0
|
112368
|
Teateranmeldelse:«Engler i Amerika»:
Intenst og mektig drama
Det er kjøtt og blod, liv og død i denne intense og mektige maratonoppsetningen om livet, døden og kjærligheten.
NATIONALTHEATRET
”Engler i Amerika”
Av Tony Kushner
Regi:
Marit Moum Aune
Komponist:
Nils Petter Molvær
Scenograf/kostymer Bård Lie Thorbjørnsen
Lysdesign:
Kristin Bredal
Lyddesign:
Erik Hedin
Med: Terje Strømdahl, Nils Goldberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Ågot Sendstad, Modou Bah, Trine Wiggen
Tony Kushners todelte stykke «Engler i Amerika» er stor dramatikk i seg selv.
Regissør Marit Moum Aune og hennes team, både bak og på scenen, løfter fram teksten med gjennomborende tyngde som treffer en tilskuer med all sin kraft; med poesi, ettertenksomt alvor, ramsalte replikker og barsk herlig humor.
Å se begge stykkene under ett krever av du er innenfor teatrets vegger i ni og en halv time – med godt anlagte pauser.
At man underveis opplever deler av handling og tekst som noe gjentagende er ingen stor innvending når man i ettertid sitter igjen med en opplevelse som treffer både hjerne og hjerte.
Kushner skrev dette eposet på slutten av 80-tallet.
Bakteppet er den kraftige konservative bølgen i USA med Reagan-administrasjonen, og sykdommen som en lang periode skulle stigmatisere homofile – aids.
Samtidig faller murer og systemer i den østeuropeiske delen av verden.
Verden er rotløs og kynisk.
Enkeltmennesket er en brikke i dette spillet.
Men i det ytre og indre kaos lever kjærligheten, noe man ikke kan klare seg uten – med all dens ømhet og svik.
Det er ingenting ved dette som virker «gammelt».
Tvert i mot.
Tekstens aktualitet slår i mot en helt fra starten med den rå, iskalde advokaten Roy Cohns maktarroganse.
Karakteren bygger på virkelighetens Cohn, en fryktet advokat i New York som døde av aids.
Før det rakk han å være mentor for den daværende forretningsmannen Donald Trump.
Cohn – i Terje Strømdahls strålende spill – spytter foraktelig ut sine meninger om begreper som moral og etikk.
Sannhet er synonymt med det han mener er sannhet, alt annet feies vekk, trampes på og fjernes; et maktmenneske avhengig av spyttslikkere som de selv kan forme.
Det politiske aspekt settes i kontekst med det religiøse og det sårbart menneskelige.
Kushner favner vidt, her er engler og demoner, homser og mormoner som ufortrødent snakker om hvor Gud er blitt av, hva som er grunnleggende i det amerikanske demokrati, om angsten for å dø og om hvordan man ter seg overfor sine medmennesker når katastrofen inntreffer.
Kan man elske noen, og likevel svikte dem – er et sentralt emne i Kushners filosofisk/praktiske tilnærming til livet.
Sentralt i dette er tre homofile menn; afroamerikaneren Belize, jøden Louis og den aidssyke Prior, som ikke er definert etnisk eller religiøst – men som til gjengjeld under sine hallusinasjoner med en kåt engel oppheves til profet.
Når sykdommen rammer, trekker Louis seg unna, han svikter, men gnages av skyldfølelse.
Det hjelper ikke så voldsomt på selvfølelsen å innlede et forhold til skaphomsen; den republikanske mormoner Joe – som attpåtil er Cohns løpegutt.
Belize er bindeleddet mellom de fleste, en slags budbringer – eller engel i forkledning.
Mormoneren på sin side har en nevrotisk kone, som i det ene øyeblikk serverer luftig tankespinn for så å klinke til med saftig ironi.
Innledningsvis og avslutningsvis lufter hun dramatikerens betraktninger om engler i atmosfæren som beskyttelseslag for selve livet, og om de døde sjelers nettverk rundt jorden – og livet.
Sprangene mellom alt hva livet rommer av politikk, tro, mangel på tro og kjærlighet er store.
Innhogg av saftige replikker, humor og ironi suser inn som fulltreffere som gjør det hele til en helhet.
Det nøkterne scenerommet og Nils Petter Molværs musikk spiller på lag med konseptet og har en pulserende virkning.
Alle skuespillerne gir liv til sine skikkelser med et vell av nyanser.
Terje Strømdahl er allerede nevnt.
Herman Sabado balanserer elegant mellom redsel, skepsis og ironisk snert i sin gradvis fysiske dårlige tilstand som den aids-syke.
Modou Bah imponerer med nøktern realisme og omsorg som Belize.
Hanne Skille Reitan er nedpå og troverdig som mormomerkone, Trine Wiggen får kjørt seg på fornøyelig vis som engel og Ågot Sendstad er tørr og barsk mormoner-mor.
Stykkets epilog gir håp om at verden, livet og kjærligheten baler seg fremover, uansett om englene finner igjen Gud, eller hvor mye trøbbel som ellers dukker opp.
De fire som sitter igjen og diskuterer – i all vennskapelighet – representerer deler av det brokete Amerika, en jøde, en mormoner, en afroamerikaner, samt den aidssyke.
Håpet trosser all pessimisme – drømmen er tusenårsriket, med fred og harmon.
| 1
|
112369
|
TV-anmeldelse «Vikaren»:Kvinner i camp
Mer såpeopera enn påskekrim, ja.
«Vikaren» («The Replacement»)
Britisk miniserie i to deler
NRK skjærtorsdag kl. 21.10 og 23.15 (begge episodene)
Regi:
Joe Ahearne
Med: Morven Christie, Vicky McClure, Richard Rankin.
Mer en «psykologisk thriller» enn en påskekrim med bøttevis med blod og drap, dette – og som sådan svært klisjétung.
Vi snakker det gamle kvinne-invadert-av-kvinne trikset:
Det handler om Ellen, som skal bli mor for første gang i godt voksen alder (invadert rent fysisk også, med andre ord), og vikaren som midlertidig skal ta plassen hennes på det hippe arkitektkontoret der hun jobber.
Paula, som erstatteren heter, jobber godt og raskt.
Det går ikke lang tid før hun har tatt over porteføljene, vunnet sjefene og klientenes gunst og er i ferd med å drive Ellen, som har en historie med mental ubalanse, til «vanvidd».
Om hun har tenkt å gi seg før hun vender kolleger og endog hennes egen familie mot Ellen?
Selvsagt ikke.
Vi har med en grundig psykopat å gjøre her.
Hun forsøker endog å innynde seg hos det ennå ufødte barnet.
«Vikaren» byr på glassklare digitale bilder av Glasgow og noen litt mer fancy kamerakjøringer enn B-TV av dette kaliberet pleier å befatte seg med.
Den er OK spilt av de to kvinnene i begivenhetenes sentrum.
Spesielt McClure får utløp for sin indre onde såpeoperadronning – med et isnende kaldt psykopatblikk som sier «hei, jeg er en psykopat med et isnende kaldt blikk», men heller ikke så mye mer enn akkurat det.
Serien degenerer til ren «camp» i siste halvdel, hvori den reduseres/eskaleres (alt ettersom hvordan man ser det) til et overkokt melodrama, med et latterlig klimaks, som kunne – ja, burde – vært spilt av Bette Davis og Joan Crawford.
«Moralen» i denne serien, skrevet og regissert av en mann, er sånn cirka at «kvinner er kvinner verst».
Vel, ingen sa at påskekrimmen var nødt til å være progressiv, antar jeg.
| 0
|
112370
|
by:Larm-anmeldelse:Naturlig Halie-het
Ny overbevisende stemme fra Bergen, med et litt annet tempo.
Konsert:
Halie
Sted:
Sentrum Scene, by:
Larm
Publikum: cirka 1000
Hannah Emilie Grung fra Minde i Bergen er en gammel sjel.
Eldgammel.
17-åringen er så trygg og rolig på scenen at det er betimelig å spørre seg om det et eller annet sted i Hordaland fylke eksisterer et slags hemmelig musikalsk veksthus som fryser ned og bevarer folk fram til de er klare til å ta over et musikkår.
Og foredle de som flyttes dit.
For fire år siden debuterte Aurora (Aksnes) med et så stort smell på by:
Larm at det fremdeles er smått svimlende å ta det inn over seg.
I fjor gjorde Sigrid (Solberg Raabe) et like overbevisende show - selv om låtene kanskje ikke satt like godt.
Halie er noe helt annet.
Forrige fredag var hun for eksempel underholdningen på Skavlan, som om det var den mest naturlige ting i verden.
Det så i alle fall slik ut.
For midt i all den overøsende energien som gnistrer over når for eksempel sambygdingene Sigrid og Aurora tar en scene, er det noe befriende meditativt over Halie (uttales Ha-li).
Hun prøver ikke å gire opp stemningen eller være et mystisk naturbarn.
Hun er rett og slett bare en helt rolig 17-åring med en fantastisk stemme.
Den går fra det mørkeste mørke til det lysete lyse, hele tiden med en kontrollert kraft som man nå nesten er blitt litt bortskjemt med på dette nivået.
Live er låtarrangementene hennes mykere, mindre maskinelle - nesten varmende i teksturene.
Ikke det dummeste når det føles som 20 minus utenfor.
Hun har også fordelen av å ha to låter ute, slik at settet kan begynne med «Echo» og avslutte med den ikke enda ukegamle «Youth».
Det er to låter som ikke får man til å hoppe av glede, men som heller lar en sveve den lille stunden låtene varer.
Skulle man absolutt sammenligne henne med noe, har hun en blanding av Lordes tilstedeværelse og Lana del Reys nostalgiske mørke.
Hele tiden uaffektert, balansert uten å la seg vippe over, hverken av en tidlig fullsatt Sentrum Scene - eller noe som helst annet.
Mellom to låter hevder hun at hun var kjempenervøs på forhånd.
Ellers går det i «Hallo har dere det bra?
Nei?
Jo?
Supert!».
Av de sju låtene skiller flere seg ut i tillegg til de som allerede er ute.
At man dessverre faller for fristelsen med å løsne opp settet med en ballade som ikke går noe sted, er konsertens eneste virkelige nedtur.
For når helheten føles som et pusterom, eller til og med et friminutt i et hektisk kjør med nye konserter hver eneste time, trenger man ikke skru pulsen enda mer ned.
Men bevares:
Det er lenge siden jeg har sett en popstjerne som så lite beveger seg som en manisk sprettball, men i stedet holder oppmerksomheten på å oppføre seg helt motsatt.
| 1
|
112371
|
Stor russisk roman:Bokanmeldelse: Zakhar Prilepins «Klosteret»
Den kontroversielle og bestselgende forfatteren Zakhar Prilepin har skrevet en stor russisk roman i alle ordets betydninger.
Romaner om straffekoloniene er nærmest en egen sjanger i russisk litteratur, fra tsjarens tvangsarbeidsleire til Stalins slave- og konsentrasjonsleire, bedre kjent som Gulag.
Dostojevskijs «Opptegnelser fra det døde hus» og Aleksandr Solzjenitsyns «En dag i Ivan Denisovitsj' liv» er to kjente eksempler fra hvert sitt århundre.
Det er med andre ord litt av en tradisjon Zakhar Prilepin skriver seg inn i med romanen «Klosteret», som utkom på russisk i 2014 og umiddelbart ble en litterær og kommersiell suksess.
I bokens forord skriver forfatteren om hvordan han hentet inspirasjon til å skrive fra oldefarens erfaringer fra arbeidsleiren på Solovkiøyene i Kvitsjøen, der det gamle klosterkomplekset etter bolsjevikenes maktovertagelse ble omgjort til prototypen på Gulag-systemet.
«Solovki», skriver Prilepin «er et speilbilde av Russland, og det som i et forstørrelsesglass – naturlig, ubehagelig, tydelig!»
Helten i Prilepins roman er 27 år gamle Artjom Gorjáinov, som på midten av 1920-tallet kommer til klosteret for å sone sin straff.
Han er dømt for fadermord – et nikk til «Brødrene Karamasov» – og må raskt lære seg overlevelsens kunst blant leirens brokete forsamling av fanger.
Fortellingen går tett på hverdagen til et titalls av fangene, viser frem intrigene og maktkampene, men også vennskapene og forbrødringen.
Det er en verden der veien er kort mellom liv og død, enten den kommer i form av sykdom eller vold.
Artjom, viser det seg, er en handlekraftig ung mann, som med list og flaks kommer seg opp og frem i fangeleirens hierarki, helt til leirkommandanten Fjodor Ejkhmanis' side.
På veien dit har han gjort seg bemerket hos tsjekisten Galina (medlem av det hemmelige politiet), som også er Ejkhmanis elskerinne, og Artjom og Galina innleder et forhold som kan bli skjebnesvangert for dem begge.
For midt i tristessen og fangelivets mange avgrunner, er «Klosteret» også en kjærlighetsroman, en fortelling om mot og søken etter frihet.
Romanen levendegjør fortiden og plasserer seg trygt blant tidligere klassikere om russiske tvangsarbeidsleire, selv om den kanskje ikke er direkte original i formen.
I en dialogdrevet og kroppslig prosa, solid oversatt til norsk av Marit Bjerkeng, viser forfatteren dyp psykologisk innsikt og empati for sine mange karakterer.
Det er vanskelig å skrive en bok på nærmere åtte hundre sider uten longører, men bokens lengde gjør det samtidig mulig å hevde at «Klosteret» i både omfang og innhold er en stor russisk roman.
| 1
|
112372
|
TV-anmeldelse «Ari & halve kongeriket»:Aris horribilis
Menneskeliggjøring eller merkevarebygging?
Ikke godt å si.
DOKUMENTAR/DOKUSÅPE
«Ari & halve kongeriket»
Regi:
Katharina Gellein Viken
Med:
Ari Behn
Det er en redusert mann vi ser subbe rundt i sokkelesten på kjøkkenet i «Ari & halve kongeriket».
Han leter etter pastaen.
Prøver å få kontroll på gassovnen.
Kontrasten til bildene av lykke fra 2002, året da Ari Behn og prinsesse Märtha Louise giftet seg, er markant.
Det selvbevisste filmstjernegliset er borte, erstattet av et sørgmodig, resignert smil.
Den svarte sleiken er blitt til en grå manke.
(Men hei, han har i alle fall hår fremdeles).
Det er ikke så rart at Behn er slapp og sliten, for vi treffer ham rett etter et samlivsbrudd og mellom to kirurgiske inngrep.
Den første operasjonen, for kolesteatom i øret, høres ikke ut som noen piknik.
«Det er som en kniv inn i øret», sier Behn.
En tid senere, etter at Behn har gjeninntatt den norske offentligheten som vert for Se og Hørs kjendisgalla høsten 2016, må han under kniven igjen, denne gangen for trøbbel i bihulene.
Blod renner ned i svelget hans.
«Som å bli waterboardet i 48 timer», sier han.
«Ari & halve kongeriket» mer enn antyder at disse plagene er utslag av psykisk stress.
Det er et godt stykke fra den Ari Behn som opptrer i offentligheten, alltid oppmerksom på omgivelsene, til den medtatte karen som ligger og kjenner på angsten i en lilla Chesterfield-sofa i «Ari & halve kongeriket».
Alle mennesker opplever livskriser.
Dette er Ari Behns.
Denne krisen er selve utgangspunktet for at denne serien er laget.
Så blir spørsmålet:
Behn – som snakker på kamera om at «historien om meg er blitt en fiksjon i seg selv» og om masken som aldri tas av, men er «grodd fast til ansiktet» – han vet vel hva han er med på, eller?
Instinktivt tenker man at:
Ja, det gjør han sikkert.
Vi snakker tross alt om en mann hvis fremste kunstverk er seg selv.
En fruktig og fargerikt unorsk «livskunstner»-type i tradisjonen fra Ferdinand Finne, som kan alt om å iscenesette seg selv.
Men vi kan ikke vite.
Det at det nå blir gjort forsøk på å stoppe serien, forteller en annen historie.
I utgangspunktet gjør ikke Behn noe mer radikalt enn å «snakke ut om den vonde tiden» – på TV.
Regissør Gellein Viken følger ham, tilsynelatende med den gamle Se og Hør-doktrinen i bakhodet:
«Når vi er med på bryllupet, skal vi også være med på skilsmissen».
Å vise sine svakheter på TV er ingenting om ikke «i tiden».
Men TV er et lumsk medium, vanskelig å kontrollere både for regissør og objekt.
VG har sett den første av de totalt tre episodene.
Den er full av Ari-ismer («jeg er et inferno»), og innprenter oss det vi allerede burde ane:
At skilsmissen og barnas fravær har plassert ham ved «avgrunnen» (Behn har på ingen måte mistet talens bruk:
Det svir når han sammenligner seg selv med F. Scott Fitzgeralds «Den store Gatsby»).
Gellein Viken kaller serien en «dokumentar».
«Dokusåpe» ville vært ærligere – formspråket er lett gjenkjennelig fra lignende serier om mindre personligheter.
Det gjelder musikken, de stadig tilbakevendende innklippsbildene, blandingen av dokumentariske opptak, arkivbilder og intervjuer på kamera.
Sammenlagt gir dette «Ari & halve kongeriket» et billig preg, som står dårlig i stil til livsdramaet vi hadde tenkt at den skulle fortelle oss noe vettugt om.
I en tid da så mange mennesker lever store deler av sine liv på TV, er det ingen grunn til å tro at Behns navn og rykte skal ta varig skade av «Ari & halve kongeriket».
Så får vi håpe at Behn selv ikke tar skade av at den blir sendt (hvis den da blir sendt).
Problemet for alle som ikke går rundt og tenker på Ari Behn til daglig, og vi er vel i flertall, er at serien er så lite ambisiøs på både sine egne og Behns vegne.
At sjansen til å si noe mer enn «Ari har det ikke så fett akkurat nå», tilsynelatende ikke er blitt tatt.
Som sådan føles «Ari & halve kongeriket» nokså bortkastet.
Anmeldelsen er basert på én av totalt tre episoder
| 0
|
112374
|
by:Larm-anmeldelse:
Et tredelt problem
Fanny Andersen har talentet, men mangler låtmateriale, rutine og flaks.
Konsert:
Fanny Andersen
Sted:
Sentrum Scene, by:
Larm
Publikum:
Ca. 130
Å sparke i gang Bylarm på romslige Sentrum Scene – i utgangspunktet en av Oslos beste konsertscener, i kombinert kraft av kapasitet og intimitet – er ikke nødvendigvis noen takknemlig oppgave.
Bare spør Fanny Andersen.
Den stigende Oslo-stjernen er hittil kanskje mest kjent som yngste blad i et trekløver med Astrid S og Julie Bergan, men god buzz på nettet antyder at hun er mer enn klar for å folde seg ut i ensom popmajestet.
Konserten starter med et eksperimentelt og dronete parti en støyfestival verdig, men morfer snart over i en r & b-ballade som trekker veksler på begge de nevnte venninnene.
Samtidig er det åpenbart at Fanny er et ørlite hakk mer edgy enn både S og Bergan – først og fremst lyrisk, men også musikalsk.
Med trommer, keys og gitar søker hun tidvis et mer organisk uttrykk, ikke milevis unna Dagny, ofte med stort hell.
Andersens problem denne kvelden er tredelt.
Låtene hun presenterer er underviklede.
Diksjon og stemmekontroll beveger seg faretruende nær avgrunnen.
Og Oslos musikkinteresserte har ikke kommet seg ut på byen ennå.
Likevel klarer hun å gjøre pianoballaden «Love It When It Hurts» riktig rørende.
Den basstunge avslutningslåten kiler i mellomgulvet, og tidvis er stemmen magisk.
Nå er det bare et knippe skikkelig gode melodier som gjenstår.
| 0
|
112375
|
Bokanmeldelse:Sun Heidi Sæbø:
«Kim Jong-un, Et skyggeportrett av en diktator»
Forfatteren vil så gjerne skrive en grundig og god bok om Kim Jong-un.
Men hun er blitt sviktet av forlaget sitt.
Ingen ting å si på timingen av denne boken:
Nord-Korea og landets unge diktator har lenge ligget høyt i nyhetsbildet, og det blir garantert ikke mindre å skrive om nå når «little rocketman» skal møte Donald Trump.
Sun Heidi Sæbø har åpenbart satt seg svært godt inn i historien om Nord-Korea og Kim-dynastiet som i tredje ledd styrer dette kommunistdiktaturet.
Alt er sånn sett på plass – både historikken, researchen og det dramatiske anslaget som boken begynner med:
Nemlig attentatet mot Kim Jong-uns halvbror Kim Jong-nam på flyplassen i Kuala Lumpur i fjor.
Håndverksmessig gjør Sæbø det meste riktig når hun bygger bro mellom dagens dramatiske begivenheter, regimets satsning på et atomvåpenprogram som skal «redde regimet fra undergang» og den bredere historien om staten Nord-Korea og familiedynastiet som fullstendig dominerer landets politikk.
Vi blir presentert for den statsbærende juche-ideologien med sin vektlegging av hierarki, patriarkat, personkultus og selvforsyning, og vi få mange og solid kildebelagte innblikk i livet under mer eller mindre uforutsigbare diktatorer.
Men det er altså ikke nok å samle en stor mengde informasjon for at man skal kunne kalle en dokumentarbok vellykket.
«Kim Jong-un, Et skyggeportrett av en diktator» lider akutt under savnet av et selvstendig litterært og dramaturgisk grep.
Forfatteren har et tørt og rapporterende språk, oftest rent refererende og sammenfattende og preget av standard journalistfraser.
Noen ganger blir klisjeene stablet nærmest til trengsel, andre ganger kommer det lange og omstendelige setninger som leder fram til ganske åpenbare konklusjoner.
Som for eksempel det nokså innlysende poenget at propagandaen har vært med på å skape vårt bilde av Kim Jong-un.
Ja, hva ellers?
Detaljnivået blir til tider meningsløst høyt, særlig når savnet av egne analyser er ganske påtrengende.
Rent språklig ugress har fått stå i fred, som når noen i en og samme setning har «…gått høyt ut og kastet ut et vidt nett».
Det blir ikke bedre av at hun spekker setningene med ord som «bekreftelsesbias», «uskyldspresumsjon», «introversjon» og «sybaritt».
Eksemplene på dårlig språk er altfor mange til at de kan unnskyldes.
Jeg tror at Sun Heidi Sæbø kunne ha skrevet en lesverdig og spennende bok om Nord-Korea og Kim Jong-un.
Men da måtte hun ha blitt redigert, og fått grunnleggende språklig hjelp.
Det er slikt vi har forlag og forlagsredaktører til.
Cappelen Damm har sviktet forfatteren sin grovt i dette tilfellet.
| 0
|
112376
|
TV-anmeldelse «The Handmaid’s Tale» sesong 2:Revolusjonens trøst
Velsignet være frukten og frykten.
Nå også med håp.
«The Handmaid’s Tale», sesong 2
Amerikansk sci-fi-drama i 10 deler
Med:
Elisabeth Moss, Joseph Fiennes, Yvonne Strahovski
Premiere på HBO Nordic torsdag 26. april.
Første sesong av denne tolkningen av Margaret Atwoods mørke roman føltes mye mer skremmende enn mange andre framtidsdystopier.
Ikke bare fordi den var så voldsomt direkte, utagerende og direkte frastøtende i sine skildringer av det lovede landet «Gilead» og deres konsekvenser.
Men fordi den var så skremmende nær virkeligheten.
Handlingen er plassert i noe som virker som en helt vanlig amerikansk by, i en helt vanlig forstadsgate, med ganske vanlige hvite middelklassemennesker som er riv ruskende fundamentalitisk kokko.
Den behandlet utfordringer rundt blind tro og manglende tvil, men også hvordan og hvor raskt et velfungerende demokratisk samfunn kan kollapse under sin egen evne til å ikke ville si fra.
Tenk bare på den sterke flashback-episoden der kvinnene blir sendt hjem fra jobb og får kontoene terminert.
Håndtert med et kollektivt skuldertrekk .
Sesong 2 åpner på sekundet der den forrige sluttet.
June/Offred (Elisabeth Moss), levende rugemaskin og livmortjener er inne i en mørk kassebil på vei mot… noe.
Det leder ikke nødvendigvis til lysere tider.
Musikk, klipp, de systematiske og matematiske oversiktsbildene som viser disiplinen under oppstilling er fremdeles med.
Mørket, brutaliteten, opplevelsen av maktesløshet er like til stede som sist.
Det er en serie man får fysisk vondt langt i sjelen av følge med på.
Den er som et ulykkessted i sakte film, der man ikke orker å se og ikke klarer å la være.
Forstanderinne Lydia (Ann Dowd) er enda mer sadistisk på prosjektets vegne.
Like sterk i troen på at kun i lidelsen kan nåden finnes.
Flashbacks til med oppringinger fra skolen på jobb og vel så skrullete regler og fordommer om det å være mor.
Det er en god parallell til normalsamfunnet som gjøres tydeligere i denne sesongen.
Hva var det egentlig som skjedde rett før det kollapset?
Første episode har en hendelse som gjør smertelig vondt.
Andre episode viser mer av universet som vi ikke kjenner fra tidligere.
Som om det ikke var ille nok fra før.
Det er klamt og enda mer mørkjævlig enn forrige sesong.
Fordi det virker så håpløst urettferdig og generelt bare håpløst.
Samtidig som tydelige grep tas mot en forløsning.
For mest av alt viser dette religionens idioti og kollektivets evne til å gå i frø som kollektiv.
Eller en saueflokk, som det heter i skriften.
| 1
|
112378
|
TV-anmeldelse«Han heter ikke William»:
Navnet skjemmer ingen
Trolig den eneste TV-serien der du kan se William fra «Skam» stikke et kosteskaft opp i rumpa.
«Han heter ikke William»
Norsk komedie/liksom-dokumentar i åtte deler
TV3 og Viafree torsdager kl. 22.00.
Hele serien er tilgjengelig på Viaplay fra torsdag.
Med: Thomas Hayes, Eivind Sander, Linni Meister, Harald Dal m.fl.
Rent bortsett fra at den er en kopi av «Helt perfekt» med Thomas Giertsen, som igjen er en kopi av «Ingen grunn til begeistring» med Larry David, er meta-premisset for «Han heter ikke William» ganske lovende:
Thomas Hayes – for alltid (?) kjent som «han som spilte William» i 2010-tallets mest omtalte norske TV-serie – er blitt megakjendis over natten.
Én milliard følgere på Insta, én milliard til på Snap.
Beglodd og attrådd av eldre motedamer på Elle-fest, utskjelt av misunnelige unggutter på gaten.
Hele Norge vil ha en bit av ham.
Vel og bra.
Men hva kan han brukes til?
Det er det, både i virkeligheten og i denne serien, ingen som vet.
Hayes har en drøm om å fortsette å være skuespiller, gjerne i «utlandet».
Men den kokainsniffende manageren hans, spilt av Harald Dal (Hayes’ agent i det virkelige livet også), vil gjerne tjene noen raske penger, og ber han om å stille opp i en reklame for et firma som lager «onepiece»-buksedresser.
Skuespilleren Eivind Sander («Neste sommer», «Nissene på låven»), som har en mislykket geskjeft som «viserapper» på si, ser på sin side for seg at han og Hayes kan «hjelpe» hverandre.
Kanskje Hayes kan gi Sander ett og annet tips om hvordan man ter seg på sosiale medier, mot at Sander kan lære unggutten noe om skuespilleryrket?
Den tidligere glamourmodellen Linni Meister er også med i bildet.
Hun er Hayes’ kjæreste – først og fremst av PR-messige årsaker.
Meister ser ut som Dolly Duck og snakker som Minnie Mus, og Hayes blir snart mer interessert i den oppofrende Malin Gregersen i stedet.
Hun har den utakknemlige oppgaven det er å ta seg av Sanders musikk-«karriere».
En fin røre, altså, hvori Hayes og Sander – og Dal og Meister – liksom spiller karikerte, overdrevne utgaver av sine virkelige jeg.
Førstnevnte er en rådvill guttunge som lurer på hva han skal bruke resten av livet sitt til.
Sander er en manisk middelaldrende mann med sinnemestringsutfordringer, som klenger seg på den yngre mannen som en vampyr.
Det kunne ha blitt både morsomt og smart dette:
En komedie om hvordan kjendisstatus i lille Norge ikke nødvendigvis lar seg omsette i noe innbringende, enn si meningsfullt.
I stedet er det blitt bare unntaksvis morsomt og unntaksvis smart.
Manuset, med sine pinlighetskomikk-konstruksjoner og svake puncher, må ta sin del av skylden.
Man ser de fleste poengene, om man kan kalle dem poenger, komme langveisfra, og de lander bløtt og ineffektivt.
Den nusselige gryende kjærlighetshistorien mellom Hayes og Gregersen føles også lettvint.
William – unnskyld, Thomas Hayes – er en karismatisk ung mann, ingen tvil om saken.
Men som skuespiller er repertoaret hans svært begrenset.
Så skal det sies at manuset ikke ber ham om stort annet enn å se brydd ut, samt å demonstrere selvironi.
Det siste lykkes han greit med.
Sander er på sin side en hissig tornado, full av smålig selvopptatthet.
Serien lives opp av en rekke gjester som spiller seg selv, sånn mer eller mindre, slik sedvanen er i tulledokumentarer som denne.
Fridtjov Såheim er den som gjør størst inntrykk, i alle fall i løpet av de fem episodene VG har sett.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av fem av åtte episoder
| 0
|
112380
|
Plateanmeldelse:Sting & Shaggy – «44/876»
Sting og Shaggy gir ut reggaealbum sammen.
Hva kan vel gå galt?
Sting & Shaggy «44/876»
(Interscope/Universal)
For enkelte er tanken på at denne platen i det hele tatt eksisterer for mye.
Som en bekjent spontant utbrøt da samarbeidet kom henne for øre:
«Pest og Kolera inviterer til beachparty.
Hurra, dit må vi dra.»
Uansett hvor negativt innstilt man måtte være til Orville Burrell (49) og Gordon Sumner (66) i utgangspunktet, er ikke dette “karibiske” samarbeidsalbumet fullt så absurd som man umiddelbart kan ta seg i å tenke.
Shaggy er en mer respektert og allsidig figur innen reggae- og dancehallsjangeren enn florlette megahits som «Boombastic» og «It Wasn’t Me» skulle tilsi, og Sting leflet jo med jamaicansk rytmikk flerfoldige ganger i løpet av sin tid i The Police.
Hovedproblemet med «44/876» – titulert etter landskodene til henholdsvis England og Jamaica, om dét poenget ved et mirakel skulle gå over hodet på noen – er ikke det tvilsomme premisset, som man overraskende enkelt blir fortrolig med.
Langt strammere river stanken av crossover-desperasjon i nesegrevet – her skal to store fanbaser bli til én gigantisk, hva det enn måtte innebære av syltynn låtskriving, lyriske klisjeer og stilistiske frontkollisjoner.
Det er naturlig nok – territoriet tatt i betraktning – de Shaggy-sentriske låtene som fungerer best her.
«Morning Is Coming», «Just One Lifetime» og «Night Shift» er passabel rootsreggae som neppe vil drepe den døsige strandvibben en sommerdag.
Og det er vanskelig å bli ordentlig sur på en låt som baserer seg på den legendariske stalag-riddimen, slik «To Love And Be Loved» gjør.
Tittelsporet, på sin side, er «tropisk» pop på sitt mest sjelløse.
Og altfor mange av de resterende låtene faller mellom to stilistiske stoler, der verken Shaggys røffe sjarm eller Stings melodiske evner kommer til sin rett.
Olje møter vann møter veggen.
At «44/876» blir gitt ut 20. april – den internasjonale dagen for å røyke rev – kan naturligvis være en tilfeldighet.
Men ærlig talt:
Hva er oddsen?
BESTE LÅT:
«Morning Is Coming»
| 0
|
112382
|
Mest til pynt:Bokanmeldelse:
Kristin Bortolotti:
«Den magiske pappesken»
Oppstilt språk i rimtvangstrøye står i veien for en god leseropplevelse av bildeboka «Den magiske pappesken».
Debutant Kristin Bortolotti, for mange kjent som Charlotte Anker Hansen fra «Hotel Cæsar», hopper ut i det når hun både skriver og illustrerer den første boka si – og dikter på rim attpåtil.
Resultatet har blitt en bildebok som prøver på for mye i et språk som ikke virker helt trykkeklart ennå.
To barn setter seg i en pappeske og svever fritt i både tid og rom.
De besøker forhistorisk tid, framtiden og svever ut i verdensrommet.
De er oppdageren og eventyreren som observerer hvor fantastisk verden er.
I motsetning til de voksne som stresser og krysser av på lister ting som har blitt gjort.
Fått med deg?
Gaute Heivolls nye barnebok:
Mesterlig!
Det refereres til Melkeveien, superkontinentet Pangea, kometregn og urhav.
Verken begrepene eller ordvalgene ellers synes å være tenkt ut for å nå barn.
«Lyset bærer pappesken og sprenger tidens port» leser jeg mange ganger før jeg klarer å gripe meningen.
«Vår klode» står det et par steder, og barna er ikke en del av dette vi-et.
Teksten er skrevet av en voksen til andre voksne, men språket når allikevel ikke fram til meg.
Jeg tror det er fordi ordene virker oppstilte og til pynt, de vekker ikke følelser eller stemninger å bli berørt av.
Det er vanskelig å hanke seg på handlingen i boka, og det er faktisk vanskelig å huske teksten selv etter å ha lest den mange ganger.
Lest?
Actioneventyr for barn i 110 km/t
Kanskje er det enderimsformelen som av og til gjør setningene banale og alltid veldig distanserte.
Her er det ingen personer som snakker eller har fortellerstemmen.
Personlighetene til barna trer ikke fram i teksten, men det gjør de heldigvis i illustrasjonene.
Illustrasjonene er blyanttegninger i hovedsakelig brun farge.
Framstillingene av barna er levende og rørende vakre.
Barna virker lei seg, de ser ned eller til siden for leserens blikk.
Det er faktisk vanskelig å gå med på at de har «hjerter dunkende av mot og øyne som vil se», som det står i teksten.
For meg virker det som at barna trenger beskyttelse, ikke at de er fulle av eventyrlyst ute på en fantasifull ferd.
Flere barnebøker:
Tiårets beste barnebøker
Det spektakulære og perspektivoverskridende ved pappesketuren kommer best fram i den visuelle delen.
Det er nesten som at man ønsker seg bildeboka uten tekst.
Dette vil forhåpentligvis ikke være den siste boka Kristin Bortolotti illustrerer.
| 0
|
112383
|
Mesterlig!Bokanmeldelse:
Gaute Heivoll:
«Estragons historier:
Rottefangeren fra Sorø»
Den første boka i Gaute Heivolls nye serie om dødssyndene varsler en ny æra i norsk barnelitteratur.
Etter en gudstjeneste forsvinner organist Siful med kollekten bak orgelpipene og følger en underjordisk gang ut på kirkegården.
Her bor rotta Estragon, som mot penger å spise, forteller historier om mennesker han har møtt i sitt eventyrlige liv.
I denne boka er det grådige Glambek det handler om.
Fortellingen om ham er så helstøpt og fantastisk, at man får lyst til å gjenfortelle den til alle man møter.
Vellykket og vemodig:
Gaute Heivolls roman
«De fem årstidene»
Gaute Heivoll viser seg som en forteller i mesterklassen i «Rottefangeren fra Sorø».
Kapitlene har perfekt lengde, og alt er effektivt og behagelig lagt fram.
Nysgjerrigheten på hovedkarakterene og hva som skjer med dem stiger jevnt og trutt.
Klimakset involverer en plutselig forsvinning, som både er overraskende på leseren og sannsynlig innenfor bokas univers.
Det var en genistrek å koble den danske illustratøren John Kenn Mortensen på bokprosjektet.
Han er kjent for sine karikerte svart/hvitt monstertegninger, som er passe skumle og alltid humoristiske.
Portrettene av Glambek og de nifse vennene hans presten Einfeldt, sakfører Vankel og fabrikkeieren Spinke er så tatt på kornet, at jeg er redd de skal hoppe ut av boksiden og gjemme seg i klesskapet mitt.
Sidene er utformet som pergament, og gir følelsen av å lese en eldre klassiker.
Glambek minner om karakteren Scrooge fra Charles Dickens «En julefortelling».
Han er ikke bare gjerrig mot andre, men også med seg selv.
Han bor i et trekkfullt hus og spiser dårlig.
Fått med deg?
Actioneventyr for barn i 110 km/t
Scenen der Glambek står og stryker pengesedler med et gammeldags strykejern fylt av glødende kull føles allerede som en del av norsk barnelitteraturkanon.
Sånn sett er det litt overraskende at det er fråtseri som er temaet i boka, men det er kanskje slik at den ene synden lett følger den andre.
Glambek lever for å eie penger.
Estragon lever for å spise penger.
Når Estragon dukker ned i den stadige voksende pengehaugen til sin vert for å lukte, slikke og smake på sedlene, beskrives det som en rus av nytelse.
Alt som er vakkert i verden, er inne i ham, som det så presist står.
Heldigvis er ikke moralen så entydig og pekefingeraktig som den kan være i fabler.
Lest?
Tiårets beste barnebøker
Konsekvensene av å fråtse, være grådig og selvopptatt må leseren selv filosofere over.
Estragon er en kompleks og fascinerende hovedperson – eller rettere sagt hoveddyr – som i grunnen er vanskelig å like, men som lesere kommer til å følge i bok etter bok.
Alle kan kjenne seg igjen i dødssyndenes fristelser og nytelsene de innebærer.
Den første smakebiten på det varslede sjubindsverket er appellerende mørk og farlig, men også humoristisk.
Jeg venter utålmodig på Estragons neste historie.
Anmeldt av:
Kristine Isaksen
| 1
|
112384
|
Krammpaktig
Sportshumor:
Ikke er det sport og ikke er det humor
Helt siden Nicolay Ramm slo seg løs med «Gi litt Falun» har det vært åpenbart at denne formen for knusktørr ordspillhumor en dag kommer til å ende opp utenfor sportssendingene.
Her får han boltre seg i et stort program, på selveste «Nytt på Nytt»s plass i gullrekka.
Det betyr at både publikumstall og fallhøyde er enorme.
I alle fall hvis de samme som synes det er gøy å koble ukesaktuelle nyheter og humor, samtidig liker å koble relativt aktuell sport og nyheter.
Konseptet til Ramm er veldig likt sånn sett.
To lag med faste lagledere og sportsutøvere på hvert lag.
De faste er komiker Rasmus Wold og Frida Homlung.
Sportsalibiene i første runde er Tarjei Bø ( den nest beste skiskytteren gjennom alle tider - i familien sin) og freestylekjører Tiril Sjåstad Cristiansen.
Utfordringen er at programredaksjonen ønsker å være så hysterisk morsomme og kreative i oppgavene, at det blir som en vits fortalt av noen som ler bort poenget.
Her skal man blant annet åle som seg som en snegle i sovepose, gjette på hinsides påstander om motstanderen og være best til å lese på leppene.
Travelt.
Og kaotisk.
Ramm er manisk blid og programledermyndig.
For så vidt akkurat sånn som man skulle forvente, men det blir veldig, veldig MYE av ham i løpet av disse snaue tre kvarterene.
Blant annet et langt innslag der 29-åringen løper Paris Maraton og er jovial fram til den siste mila gjenstår.
Imponerende, siden løpet var på søndag.
Poenget bak innslaget er selvsagt at deltakerne skal gjette hvilken tid han løp på.
Mer håpløst er noen innslag der han parodierer den siste tidens tre store karriereavslutninger, Bjørgen, Bjørndalen og Svendsen.
Her tar han videre karikaturer fra «Helt Ramm», men med ekstremt svake og poengløse manus.
Morsomst er den selvantennelige humoren i oppgaveformuleringene «Puddel eller Pelé» og «Tutta eller Calcutta».
Teitest er premiene.
Ramm som sniker seg hjem til deltakerne og «stjeler» ting de kan vinne tilbake.
Det er vanskelig å lage improvisert humor, spesielt av andres hjem, men dette er pute-TV forkledd som humor.
Mot slutten viser faktisk Tarjei Bø fram et ukjent talent, så ukjent at han ikke var klar over det selv.
Faktisk så imponerende at programleder Ramm utbryter «Hva skjedde der?
Det var et lite stykke idrettshistorie.»
Det er i så tilfelle mer enn man kan si om dette programmet.
| 0
|
112385
|
Bokanmeldelse:Jodi Picoult:
«Det store i det lille»
Denne romanen av Jodi Picoult er under filmatisering med Julia Roberts og Viola Davids i hovedrollene - og selv sier Picoult at alle Trump-tilhengere bør lese den.
Som afroamerikaner har fødselssykepleier Ruth Jefferson måttet bevise hva hun er god for hele livet, og gjennom hard jobbing greier hun å få seg en solid utdannelse og jobb på et sykehus hvor hun er anerkjent.
Hun bor i et rekkehus i en hvit bydel, og hennes 16 år gamle sønn gjør det bra på skolen.
Men så krysser Ruths veier med Turk Bauer, som kanaliserer sin indre smerte i et intenst hat mot jøder og fargede.
Han nekter Ruth å komme i nærheten av sin nyfødte sønn og får Ruths sjef til å legge et notat om dette i guttens journal.
Da gutten senere får hjertestans, og Ruth er alene på avdelingen, oppstår en situasjon som får etterspill i rettssystemet og som truer med å legge alt Ruth så møysommelig har bygget opp, i grus.
Piccoult har spunnet en hjerteskjærende historie rundt et tema hun er tydelig engasjert i:
Rasisme.
Det er særlig scenene fra sykehuset, og senere rettssaken som gjør inntrykk, men Piccoult er også god på å løfte fram de små tingene i karakterenes hverdag og skape varme og levende scener.
Det blir imidlertid for mange scener og detaljer som ikke tilfører handlingen noe nevneverdig, teksten burde vært kuttet ned for å intensivere driv og leserens engasjement.
Handlingen blir også til tider for stereotyp, dette gjelder blant annet for Ruth som er en for konstruert karakter og hvis motivasjon ikke alltid er troverdig.
Da er Turk langt mer spennende.
Den kvinnelige advokaten, Kennedy, gjør ikke nevneverdig inntrykk.
Dette kan endre seg i den bebudede filmversjonen, hvor Julia Roberts skal spille rollen som rettferdighetens forkjemper.
Picoult har et ønske om å fremstille verden som mer enn svart og hvit, og lesesirkler vil kunne finne mye å ta tak i her.
Bokens tydelige budskap er både dens styrke, og svakhet.
Picoult bruker en rekke dramatiske og voldsomme metaforer og symboler.
Historien er så sterk i seg selv at flere av de litterære virkemidlene burde vært tonet ned.
Da for eksempel Ruth føres inn i rettssalen i ført nattkjole, hodetørkle og lenker, som et symbol på alle dem som i tidligere tider fikk friheten revet bort, blir Picoult for overtydelig i sin iver etter å overbevise leseren.
Slutten av boken kommer dessuten for brått på og bærer preg av for mange klisjeer , og den føles ikke troverdig.
Boken fungerer som lettlest underholdningsroman til ettertanke, ikke minst rundt temaet utilsiktet rasisme, men forfatteren blir for opptatt av sitt politiske budskap - og det lider historien, og formidlingen av denne, av.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 0
|
112386
|
Konsertanmeldelse:Thirty Seconds To Mars
100 minutter med mye ståk og lite substans.
Konsert:
Thirty Seconds To Mars, Oslo Spektrum
Publikum:
Ca. 4000
Det spiller liten rolle at Thirty Second To Mars nylig ga ut årets mest horrible album hittil – det gjennomdølle «konseptalbumet» «America», der forvirret lavterskel-apokalypse messes fram over melodier så syltynne at de knapt finnes.
Som liveband er den Jared Leto-ledede trioen på et helt annet nivå – i det minste om man er i stand til å verdsette kunstformen min kollega Morten Ståle Nilsen treffende har beskrevet som «autoritær kitsch».
I Oslo Spektrum er det samlet noen tusen som gjør nettopp det denne regnutsatte mandagen, uten at arenaen er i nærheten av å makse ut sin fulle publikumskapasitet.
I stedet har man gått for en intim løsning i et avdelt lokale, med en liten scene i front av et stående publikum.
Ferske «Monolith» åpner buldrende i et mørklagt lokale, mens «Up In The Air» introduserer bandet – for anledningen kun Jared, som ser ut som lederen av en psykedelisk kult, og hans trommende bror Shannon – til vill jubel idet sceneskallet løftes i taket.
Sjefen tvinger (bokstavelig talt) publikum ned i knestående – den første av etter hvert svært mange instrukser denne kvelden.
Den ellevilt catchy «Kings & Queens» skjemmes av både vokal- og instrumentalslark, men reddes så vidt av vakker allsang.
Visuelt føles det hele temmelig fattig og statisk, og savnet etter gitarist Tomo Milicevic synes vel så mye som det høres.
«I’m not Jesus», synger Leto på «Search And Destroy» – uten at det helt virker som han tror på det.
Stormannsgale trekk avsløres i alle fall når han avbryter låten fordi én aldrende kar i hvit skjorte er freidig nok til ikke å hoppe i takt med resten av publikum.
«This Is War» kommer med ballonger og en av bandets beste melodier, mens maskinelle «Dangerous Night» fungerer langt bedre live enn på plate.
Men allerede under «Do
Or Die» begynner den endeløse «ååå-ååå-ååå»-dirigeringen fra scenekanten å føles langtekkelig.
Bandet er etter hvert i besittelse av mange sanger som høres ut som forkastede U2-demoer, og en for stor del av konsertens første time er viet disse.
Dermed er det ikke så rart at en cover av Rihannas «Stay» stikker seg ut som en sårt tiltrengt pustepause inni alt ståket.
Her viser Jared Leto seg som en habil vokalist og ikke bare en hyperaktiv showmann.
Luftige «Hurricane» gjør seg også godt, og det samme må sies om hypermelodiske «City of Angels», hvor stappet til bristepunktet av klisjeer den i utgangspunktet måtte være.
«Rescue Me», på sin side, serveres med publikum i dans på scenen, uten at det kamuflerer låtens blodfattighet.
Jared Leto kan dette med publikumssmisking og -pisking til fingerspissene, enten det er maning til allsang, koordinering av salens bevegelser eller proft kremmerpreik om hvor fucking fett det er å være her i Norge.
Men hva er det egentlig han selger? 100 minutter med Thirty Seconds To Mars gir dessverre ikke noe tilfredsstillende svar.
MARIUS ASP
| 0
|
112388
|
Plateanmeldelse:Ivar Bjørnson & Einar Selvik «Hugsjá»
Vakker og overbevisende nattesfred.
ALBUM:
AMBIENT Ivar Bjørnson & Einar Selvik,«Hugsjá» (By Norse/Border)
Bjørnson og Selvik fra henholdsvis Enslaved og Wardruna har tidligere samarbeidet på grunnlovsjubileumsmarkeringen «Skuggsjá».
Det kombinerte de beste delene av begge band, med en overvekt av Enslaveds tunge gitarer.
Dette albumet, som baserer seg på et bestillingsverk fra Festspillene i Bergen i 2017 lener seg betydelig mer mot Selviks Wardruna.
«Hugsjá» trekker lange, seige toner, spilt på instrumenter man ikke alltid er sikker på tilhører vår tid, for å skape sitt eget, helt unike univers.
Selv om den til tider blir tyngre i stilen, for eksempel på de drivende avsluttende og nesten skumle «Oska» og «Um Heilage Fjell», er det vanskelig å ikke kategorisere helheten som meditativ.
Om duoen ønsker at lytteopplevelsen skal gjenspeile seilbåten på framsiden er ikke helt klart.
Man kan ha i bakhodet at forståelsen av det norrøne «hugsjá» både referer til hukommelse og dét å gå inn i seg selv.
Og samtidig er det et sakteløpende vannmotiv som beveger seg inni og mellom låtene hele den drøye timen dette varer.
Det betyr ikke at dette er stillestående musikalsk lim som ikke tar en noe sted.
Tvert imot har verket, som man egentlig bør kalle dette, styrken i at disse musikerne har tilnærmet seg det nordiske elementet i egne band så ulikt.
Bare hør på morbandenes respektive tolkninger av runen «Isa» i 2004 og 2016.
De som forventer en akutt forlengelse av Wardrunas «Runaljod» vil ikke bli skuffet, men heller ikke få stagget behovet for urørt vikingmusikk.
Nå har vel egentlig aldri Wardruna bedrevet autentisk tonelegging for antikvariater og historieforeninger med langskip heller.
Hovedstyrken deres er at de gjør de eldgamle instrumentene de spiller på og teknikkene de bruker til noe relevant for vår tid.
Hvilket blir videreført her, inni Bjørnsons vel så unike musikalske prosjekt.
Sammenfatningen er noe man ikke har hørt før, men samtidig umiskjennelig kjent og lett å forholde seg til.
Noen ganger lavmælt akustisk.
Andre ganger med vekselsang, fullt kor og stor styrke.
Uansett er det et fascinerende og besnærende stykke musikk som krever å lyttes til.
Som bakgrunnsmusikk kan det fort blir norrøn tapet.
Selv om nevnte «Oska» er derimot nesten på nippet til å være noe som kunne vært med på Motorpsychos akustiske periode rundt årtusenskiftet.
Dette er en utgivelse som sitter i lenge.
BESTE LÅT:
«Ni Mødre av Sol»
| 1
|
112391
|
Bokanmeldelse Hanne Kristin Rohde - «Offerdyr»:Engasjerer ikke
Hanne Kristin Rohde kritiserer pelsdyrnæringen i sin nyeste bok, men som krim holder den ikke mål.
En advokat finner en død, pelskledd mann i ektesengen.
Mistanken retter seg snart mot Norges landbruksminister.
Wilma Lind stifter bekjentskap med pelsdyrnæringen i sin jakt på morderen, en bransje hennes sønn arbeider iherdig for å få avskaffet.
Det kan tenkes at det er kombinasjonen av tema og hovedperson som har skaffet Rohde den store leserskaren.
Gjennom sine bøker forsøker hun å være en stemme for dem som ikke har en.
Wilma kjemper sin personlige kvinnekamp og kler seg i rødt fra innerst til ytterst for å opponere.
Hun har vågemot, gir seg sjelden og blir stilt på flere moralske prøvelser.
I denne boken står det likevel for lite på spill.
Intrigene på politikammeret er tonet ned, og leseren får ikke følelse av at saken betyr noe for henne, selv ikke når Wilmas sønn går til drastiske skritt i sin kamp for dyrevelferd.
En annen svakhet er at motivasjonen til flere av karakterene er uklar.
I bokens første scener er det for eksempel flere ting som ikke står til troende, som at den tidligere nevnte advokaten er mer opptatt av at kona kan ha vært utro, enn at han har funnet et lik i sengen.
En smule absurd blir det også når han leter etter forannevnte kone i skap, under møbler og bak gardiner.
Rohde overbeviser heller ikke plotmessig.
Hun har valgt et fiffig mordvåpen, men mye vakler når trådene skal samles.
Rohde har jobbet med språket siden den forrige utgivelsen, det har blitt mer fortettet, og hun gjør større bruk av fine metaforer, derfor er det synd at redaktøren ikke har vært mer opptatt av litterær variasjon og atmosfære.
I «Offerdyr» er det flere eksempler på ting en redaktør burde luket ut og arbeidet mer med.
Teksten består av en rekke gjentakelser, som for eksempel at «sier» og «spør» brukes i nærmest hver eneste dialog.
Karakterer som er «litt utpå» snakker nesten konsekvent i et språk som minner om norsk film på 1970- og 80-tallet.
Boken har heller ikke det samme drivet som den forrige utgivelsen.
Rohde er en uttalt dyrevenn, og hennes motstand mot pelsdyrindustrien er tydelig.
Scenene fra en pelsfarm er blant bokens sterkeste partier og det er trolig at hun vil få flere lesere til å bli oppmerksomme på, og ta et standpunkt mot denne næringen.
Slik vil «Offerdyr» kunne ha en betydning utover det rent underholdningsmessige.
Men som krimbok er dette en heller uengasjerende opplevelse.
| 0
|
112392
|
Filmanmeldelse «Death Wish»:Hevnen er likegyldig
Fra rettferdig harme til meningsløs slakt.
ACTION:
Death Wish
USA, 15 år
MED: Bruce Willis, Elisabeth Shue, Dean Norris
REGI:
Eli Roth
Fra rettferdig harme til meningsløs slakt.
Selveste Sylvester Stallone snuste på denne unødvendige nytenkingen rundt Charles Bronsons 1974-film (med den flotte norske tittelen «Nådeløs by») for en god stund siden.
I løpet av årene har all slags tøffinger fra Liam Neeson til Will Smith vært vurdert til rollen som Paul Kersey.
Til slutt har altså en tannbleket Bruce Willis endt opp i rollen som hettejakkekledd borgerverner med ultrapersonlig hevnmotiv.
Kone og datter blir skutt i et ran mens kirurgen Kersey (altså Willis) er på plutselig ekstravakt - attpåtil på bursdagen sin.
Etterpå mister han troen på politiets og samfunnets evne til å finne morderne, og inntar Chicagos gater som dommer, jury og bøddel.
Nå sier jeg ikke at Kersey i stedet burde latt hevnbehovet få utløsning i en velfundert kronikk.
Men idet han får, bokstavelig talt, grep på våpenbruken (lærer alt på YouTube) er han plutselig over i en etterhvert overdrevent uforståelig raptus.
Møtene med de han på manustilfeldighetenes mirakuløst vis finner ut står bak, fortoner seg som rene henrettelser.
Med avhørstablåer som muligens er ment komiske - men som heller blir parodiske.
I god samtidsånd forgreiner Kerseys handlinger seg fra folks filmende mobiltelefoner til billige memes og filmsnutter mens radiovertene diskuterer for og imot.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Men moralens stemmer når ikke fram i en fortelling som etterhvert blir en stolt representant for «hvis man vil beskytte sitt og seg, må man gjøre det selv».
På et tidspunkt går Kersey til og med anskaffelse av en AR-15 (også kjent som riflen som blant annet ble brukt på skoleskytingen i Fl
orida i februar).
Det er ikke den eneste våpeninnsikten man kan få her.
«Death Wish» utviser en gammeltestamentlig tankegang som kun burde vært dramatisert når omgivelsene er så karikert onde og uhåndgripelige som for eksempel Quentin Tarantino gjør det i «Kill Bill».
Her blir virkelighetsnærheten både skremmende og uten konsekvenser.
Til og med Dean Norris (Hank i «Breaking Bad») klarer ikke å gi politistanden annen troverdighet enn at de er entusiastiske, men mislykkede kommunalt ansatte med karbocravings.
Det er mulig at det ligger et ønske om å skape en debatt om hva slags samfunn vi vil ha i bunnen her.
Det er i så tilfelle godt skjult.
Derimot har man satt opp åpent mål for de som mener at fram til ingen har våpen, må alle ha våpen.
Og at det enkleste alltid vil være pistol.
| 0
|
112393
|
Musikkanmeldelse:Løvenes dronning
Til og med likestilling blir en dans i Auroras nye singel.
Artist:
Aurora
Låt:
«Queendom» (Petroleum Records)
Det er noe usigelig gledelig over Aurora Aksnes’ første bit fra det som ikke høres ut til å bli det særlig vanskelige andrealbumet.
En hjerneklistrende, villfengende highlife-sak som strømmer over av musikalske Løvenes Konge-henspillinger.
Fordi den har et grep av håp som i alle andre sammenhenger ville virket naivt.
Men som her blir både oppriktig og viktig.
«Queendom» har allerede versert en stund i ulike, relativt offisielle versjoner på YouTube.
Senest i en ganske så takknemlig en fra Coachella (ble vel litt glemt i alt Beyonce-mylderet).
Man skulle ikke tro at livsenergien fra scenen klarte å omdanne seg til studiovarme.
Likefullt har denne innspilte versjonen utrolig nok videreført den elektronisk energien og medrivende optimismen.
Og gjort den enda mer besnærende.
Fylt av Aurora-kjennemerker som vokal som tar samtlige 360 grader av stereobildet i bruk, rytmer som gjerne vil bevege både himmel og jord og signaturord som «warrior».
Produksjonen er luftigere, mer åpen og mindre anspent enn det debuten til tider kunne bære preg av.
Begrepet er ikke noe nytt i seg selv.
Direkte oversatt et dronningrike.
Blant annet har et Haddy N’jie-assosierte kvinnelig artistkollektiv holdt det gående i snart 20 år under dette navnet.
Med den lette og åpne bruken her kan kanskje bidra til at det får en større og dypere betydning, og i seg selv blir en bevegelse.
Slik at de som velger og våger å skille seg ut fortsetter å gjøre akkurat det, og de som føler seg tråkket på, kan klare å reise seg.
Så kan de som av en eller annen sinnssyk grunn får eksem av feminisme, likestilling og kjønnsnøytralitet fortsette å klø seg.
Det kommer til ikke til å hjelpe.
Den framstår rett og slett som en modnere versjon av Aurora.
Selvsagt er det samtidig pop, og må forstås som akkurat dét.
Det er ikke et tungt politisk manifest som spres ut her.
«Queendom» er derimot en mer dansbar, vel så bevegelig, mye mer reflektert og samtidig gøyal Aurora.
Den har en positiv kampvilje over seg; en grunntone som mest av alt får låten til å vokse seg mye mer kraftfull enn det den nye Highasakite-låten «Out of Order» klarer.
I stedet er det Aurora Aksnes som både blir enkelt suggererende og uutgrunnelig klok.
Og ikke minst like vanskelig å glemme som det fantastiske coverbildet.
| 1
|
112394
|
Bokanmeldelse:Peter Normann Waage:
«André Bjerke.
I kampens glede.
En biografi»
Grundig, velskrevet og svært lojal biografi om 100-årsjubilanten André Bjerke.
Han var bohemen som bodde hjemme til han var 28, kulturdebattanten som er mest kjent som krimforfatter og den parapsykologiske mystikeren som ble en elsket limerick-dikter.
André Bjerkes liv var fullt av paradokser, men så var han da også en ekte frilanser, solid plantet i etterkrigstidens kulturelle jordsmonn.
Boksnakkis:
Petter Stordalen på bokmesse:
- Jeg er katedralen!
Peter Normann Waage har åpenbart hatt som mål å skrive en heldekkende liv og verk-biografi om Bjerke, og resultatet er blitt akkurat så solid som det var grunn til å anta.
Utover brev og private arkiv har det ihvertfall vært mer enn nok av skriftlige kilder å ta av, for André Bjerke skrev og publiserte i et voldsomt tempo gjennom hele sitt voksne liv:
Egne bøker, oversettelser, gjendiktning, avis- og tidsskriftartikler.
Med to foreldre, Ejlert og Karin, som begge var mer eller mindre vellykkede forfattere, var André født inn i et stykke europeisk dannelseskultur preget av utstrakt reising, stadig pengemangel og et imponerende alkoholkonsum.
Begge foreldrenes forfatterkarrierer fikk en brå stopp i og med andre verdenskrig, og André selv ble på en åpenbart urimelig måte trukket inn da faren ble anklaget for å ha jobbet for okkupantenes interesser under krigen.
Kanskje var det i disse første og vanskelige etterkrigsårene at Bjerkes alkoholproblemer for alvor skjøt fart, undrer Waage.
Det et uansett klart at han var alkoholiker i store deler av sitt voksne liv.
Til tider på en nesten invalidiserende måte, og hele tiden på en måte som fikk store konsekvenser for hans nærmeste.
Fått med deg?
Jon Michelets siste kapittel:
Trosset smertene på dødsleiet (VG+)
Både barna og hans ialt tre koner, måtte betale prisen for en mann og far som kunne forsvinne inn i rusen flere dager om gangen.
Men til tross for dette etablerte André Bjerke seg som en av de viktigste stemmene i etterkrigstidens litteratur- og kulturliv.
Her er det ikke plass til å gå nærmere inn på alle de sakene han engasjerte seg i, men stikkordsmessig kan jeg nevne riksmålssaken, antroposofien og debatten for og mot moderne lyrikk.
Bjerke var med i de fleste stridigheter, ofte i frontlinjen.
Peter Normann Waage bruker en del plass på å gjengi de viktigste debattene.
Kanskje i overkant mye:
Hvem interesser seg vel idag for den såkalte Grimbergdebatten?
Til gjengjeld synes jeg Waage med fordel kunne brukt mer plass på Bjerkes krimbøker.
Det er først og fremst disse han idag blir husket for, og her savner jeg også biografens egne litterære vurderinger og analyser.
Det er er helt legitimt å ha stor sympati for sitt objekt, men Waage blir litt for ofte respektfull og refererende.
Så er det vel heller ikke så enkelt å overskygge en skikkelse som André Bjerke.
Han innehadde tydeligvis en helt egen, mørk karisma.
Han var en romantisk mystiker, og det er kanskje ingen tilfeldighet at Goethes forfatterskap kom til å følge ham gjennom størstedelen av hans diktergjerning.
Først var det Goethes fargelære Bjerke beskjeftiget seg med i mange år.
Så var det Faust han satte seg fore å oversette.
Han rakk akkurat å bli ferdig før han døde.
Slik har det seg at Mefisto fulgte ham til graven.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 1
|
112395
|
Filmanmeldelse «Phantom Thread»:Se hans kjole
Det besatte mannlige geniet får en smart kvinne å bryne seg på.
DRAMA
«Phantom Thread»
USA.
Tillatt for alle.
Regi: Paul Thomas Anderson.
Med: Daniel Day-Lewis, Vicky Krieps, Lesley Manville.
Reynolds Woodcock (Day-Lewis) designer aftenkjoler for fiffen i London på 1950-tallet.
Han er det samtiden ville kalt en «fusspot»:
Nevrotisk og forfengelig, sykelig opptatt av rutiner og vaner.
«Perfeksjonist» blir et for svakt ord.
Han virker puritansk og aseksuell der han sitter med kladdeboken i fanget og myser over brillene.
Men det er han ikke.
Woodcock har appetitt både på kvinner og fet mat.
Frokostene og lunsjene hans er overdådige fråtsefester av pølser, vaniljesaus, bacon og fløte.
Og han får søsteren Cyril (Manville) til å sende hjem de kvinnelige bekjentskapene hans etter at han er ferdig med dem (eller de er så dumme at de krever noe av ham.
Intimitet, for eksempel).
Han møter unge Alma (Krieps) over – hva ellers – matfatet.
Hun er en servitrise på en hotellrestaurant, og har rødmeroser i kinnene.
Han blir ikke nødvendigvis forelsket i mennesket.
Men han faller tungt for målene hennes.
Alma flytter inn i «The House Of Woodcock», og den mellommenneskelige «varmen» slås på fullt.
Cyril kan så vidt utstå henne.
Reynolds mener det høres ut som om en hest «stamper gjennom rommet» når Alma smører pålegg på den ristede brødskiven sin om morgenen.
Ah.
Det blir ikke lett å leve lykkelig alle sine dager i hus med disse to.
Dessuten:
Reynolds avdøde mor, besettelsens åre, spøker i gangene.
Det er imidlertid noe det er verdt å ta vare på mellom disse to.
Alma føler seg «fullkommen» i kjolene Reynolds lager, og samlivet deres når et slags erotisk høydepunkt idet de stjeler tilbake et av mesterverkene hans – en smaragdgrønn kreasjon i silke – av kroppen på en full, vulgær kvinne.
Han får seg ikke til å si «jeg elsker deg».
Men det kan de vel jobbe med?
Alma oppdager dessuten at når Reynolds blir syk og svak mellom slagene, altså etter de store og arbeidskrevende motevisningene – se, da oppfører han seg sånn noenlunde som et normalt menneske.
Da blir han myk og barnslig, sårbar og mottakelig, øm og åpen.
Kunne han ikke vært slik litt oftere, tenker hun, idet «Phantom Thread» tar en sving innom Alfred Hitchcock-land (se ikke minst «Rebecca», 1940).
På sitt vakreste føles den begavede Paul Thomas Andersons siste film like luksuriøs som klærne som designes og maten som spises:
Som silke og smør.
Regissøren har for første gang fotografert sin egen film.
Det kan han gjerne fortsette med.
Vi er i de beste hender.
At så mye av «Phantom Thread» utspiller seg innenfor motehusets fire vegger, gir den en klaustrofobisk følelse som er tiltenkt, og som skal speile «geniet» Woodcocks elegante, men lukkede verden.
Det er opp til Jonny Greenwoods (Radiohead) grasiøst gammelmodige musikk å bidra med sødmen.
Musikken, ja – og all den deilige maten.
Day-Lewis har uttalt at dette blir hans siste filmrolle.
Han holder seg stort sett i skinnet her, i motsetning til forrige gang han arbeidet med Anderson (i «There Will Be Blood», 2007).
Manville er utmerket som den latent aggressive Cyril, og Krieps freaker på ingen måte ut i møte med vår tids kanskje mest skamrose mannlige skuespiller (Day-Lewis, altså).
«Phantom Thread» har mange temamessige likheter med Darren Aronofskys hysteriske feberdrøm fra patriarkat-helvete fra i fjor, «Mother!».
Begge handler om menn som er blindt forelsket i sitt eget «geni», og kvinnene som er nødt til å leve med dem.
Denne anmelder likte i og for seg begge.
Men jeg foretrekker helt klart denne.
Om ikke annet så fordi «Phantom Thread» har en langt mer ressurssterk muse i sin midte, og en svært tilfredsstillende burlesk avrunding.
Ikke den Anderson-filmen man kommer til å huske best og lengst.
Men pur film likevel.
| 1
|
112396
|
Syltynne saker:Bokanmeldelse:
Jørgen Brekke:
«Alle kan drepe»
Det er ikke akkurat noe gledelig gjensyn med politimannen Odd Singsaker forfatter Jørgen Brekke kan tilby oss i denne boken.
For dette er ærlig talt syltynne saker.
Samtidig som kona hans er i ferd med å nedkomme, blir Trondheims egen politihelt Odd Singsaker involvert i etterforskningen av drapet på litteraturviteren Tore Harran.
Han er funnet grundig tatt av dage og med øynene fjernet.
Fikk terningkast 5 på forrige bok!
For den uoppmerksomme leser:
Dette skal altså symbolisere noe!
Er det da kona, kollegene eller noen andre som har motiv for å ta den stillfarne Harran av dage?
Eller ligger løsningen et sted i mannens fortid?
Ja, nå slipper vi for så vidt å lure så lenge på det, for store deler av boken er et tilbakeblikk til sommeren 1992, der en gjeng norske, finske og svenske ungdommer møtes mens de har sommerjobb sammen på et sykehjem i Norrtälje.
Og mon tro om det ikke er disse ungdommene vi etter hvert treffer igjen i løpet av nåtidshandlingen.
Fått med deg?
Norsk forfatter har solgt bøker for 100 millioner kroner i Tyskland
Brekke har åpenbart ønsket å skrive en slags metakrim, der en kriminalroman med samme tittel som denne, og skrevet av en viss Anthon Bruun, spiller en selvstendig rolle i handlingen.
Også noen Shakespeare-referanser hører med.
Høylitterære referanser hjelper imidlertid lite, det er og blir banale saker Brekke her varter opp med.
Persontegningene er også ganske så flate.
At Odd Singsakers nærmeste «medhjelper» er nymfoman og taekwondo-ekspert blir bare tåpelig, selv om det sikkert er «morsomt» ment.
Boken er for øvrig så overforklarende og full av frampek at det i seg selv tar kverken på enhver spenning.
Jørgen Brekke skriver stort sett hverdagslig og ukunstlet, enkelt og rett frem.
Men av og til går metaforbruken helt av skaftet, som i denne skildringen av en soloppgang:
«Landskapets dis, en gjennomsiktig bluse hengt til tørk i trekronene, draperte svabergene i skjøre folder.
Med en langsom skruball kom solen over hustakene».
Det er heller ikke godt å si hva forfatteren mener med en formulering som denne:
«Han utstrålte solid fagkunnskap og svak virkelighetssans».
Siste bok:
Mesterlig barnebok av Gaute Heivoll
Kanskje er det bare jeg som har misforstått.
Kanskje er det forfatterens intensjon å skrive dårlig, som en slags metakommentar til ett eller annet.
I tilfelle har han lykkes.
Anmeldt av:
Sindre Hovdenakk
| 0
|
112397
|
Bokanmeldelse:James Rhodes:
«Instrumental»
Den britiske kjendispianisten James Rhodes (43) er en bedre pianist enn forfatter, men hans bekjennelse om den lange veien fra overgrepsoffer til pianist, og hvordan musikk kan redde liv, gjør inntrykk.
Den britiske pianisten James Rhodes kan best beskrives som en blanding av Jamie Oliver, Russell Brand og David Helfgott (du husker kanskje den eksentriske pianisten fra filmen «Shine»?).
«Klassisk musikk gir meg stå», skriver Rhodes og trekker leseren inn i en dypt personlig helvetesskildring som begynte da han var seks år og ble voldtatt gjentatte ganger av gymlæreren på en privatskole i London.
Derfra går det raskt nedover med den gløgge, musikalske unge gutten:
«Vil du vite hvordan du kan rive hele barnet ut av et barn?
Pul det.»
Rhodes' historie er grufull og hjerteskjærende.
Han har vært alkoholiker, narkoman og selvskader.
Alt for å takle det han ble utsatt for som barn.
Diagnoselisten hans er like lang og komplisert som kadensen i Rakhmaninovs klaverkonsert nr. 3.
Etter å ha gitt opp pianistdrømmen som ung mann og avvist studieplassen på en prestisjefylt musikkskole, spilte ikke Rhodes piano på ti år, men jobbet som selger i Londons finansdistrikt.
Han ble gift, fikk en sønn, tjente gode penger.
Fra utsiden levde han et vellykket øvre middelklasseliv.
På innsiden var han, derimot, i ferd med å gå fullstendig bananas.
Først nærmere tre tiår etter voldtektene, fortalte han om overgrepene til sine nærmeste, og livet raknet fullstendig.
Psykiatriske institusjoner, tvangsinnleggelser, avrusning – you name it.
Samtidig tok han opp pianospillingen igjen:
«Det er bare to ting jeg vet om som er udiskutable i livet mitt – kjærligheten til sønnen min og kjærligheten til musikk.
(...) Nærmere bestemt klassisk musikk.»
På godt og vondt er denne selvbiografien et salig rot.
På omslaget presenterer forlaget den som en bok om musikk:
«Jeg ble voldtatt da jeg var seks år.
Jeg ble lagt inn på psykiatrisk sykehus.
Jeg var narkoman og alkoholiker.
Jeg prøvde å ta livet av meg fem ganger.
Jeg mistet foreldreretten til sønnen min.
Men jeg vil ikke snakke om det.
Jeg vil snakke om musikk.»
Det siste er løgn.
Bortsett fra at hvert kapittel starter med en kort introduksjon til et klassisk musikkstykke og komponisten bak verket (hele spillelisten ligger på Spotify), er det påfallende lite om musikk i denne boken, hvis vi ser bort fra all namedroppingen, da.
Men hva annet kan man forvente av en narsissistisk bløffmaker som Rhodes?
(Han innrømmer det selv).
Nei, dette er først og frem en rasende, kaotisk, gjentagende, ofte klisjefylt, men aldri likegyldig bekjennelse fra en plaget mann.
Rhodes har etter å ha gjenopptatt karrieren som pianist i godt voksen alder, blitt et fenomen på konsertscener verden over.
Hans store misjon:
Å bringe den klassiske musikken bort fra snobberiet og de museale tradisjonene som fremdeles preger den.
Inn med ungdommen, ut med grått hår og smoking!
Etter å ha hørt Rhodes spille under lesingen, er konklusjonen klar:
Han er en langt bedre pianist enn forfatter.
«Instrumental» er likevel en tankevekkende bok som til tross for sine svakheter, gjør inntrykk.
Og enda viktigere:
Den inspirerer til å oppleve og lytte til klassisk musikk på nye måter.
Bravo!
| 1
|
112398
|
Test av Seat Ateca:SUVen nærmer seg en sekser
Tre ganger nitten i stil og kjøreopplevelse!
Her får du svaret på hvorfor familie-SUVen Seat Ateca nærmer seg en sekser.
Seat Ateca er en av fire modeller når Seat relanseres i Norge, og den importør Harald A. Møller har aller mest tro på.
Ateca er en mellomstor familie-SUV, som er så å si identisk med sine søsken fra VW-konsernet, VW Tiguan og Skoda Karoq.
VG har testet bilen en uke på godt, gammeldags vinterføre i Norge, noen måneder før den ankommer kundene.
Godt sammenskrudd
Forbinder du Seat med spanske skranglekasser, kan du slette minnet fra disken.
VGs bilekspert Dag Edvardsen husker godt at det var en vekslende kvalitet på de spanske bilene, fra sine mange år som teknisk konsulent i NAF.
–
Dette virker å være en helt annen liga.
Ateca ligger ikke tilbake for konkurrentene i segmentet vi har kjørt, og fremstår som kompakt og godt sammenskrudd, sier han.
Kjøreopplevelse, kjøreegenskaper og design står til et solid terningkast seks.
Pris og usikkerhet rundt automatisk nødbrems trekker litt ned.
SUV-en Ateca bygget på VW-konsernets allsidige plattform MQB.
Motor og girkasser er blant mange felleskomponenter for de «tre musketerer» Ateca, Tiguan og Karoq.
Seat Ateca produseres for øvrig på samme samlebånd som Skoda Karoq på Skoda-fabrikken i Tsjekkia.
– Mange år med Skoda-produksjon har vist stabil kvalitet.
Lavere omkostninger ved å produsere her skulle slå ut i lavere priser, men det kan virke som om Skoda er noe dyrere de siste årene.
Da kan det jo passe med et litt billigere bilmerke inn i denne konkurransen, sier VGs bilekspert Dag Edvardsen.
Spørsmålet er:
Trenger vi egentlig tre nesten identiske modeller fra samme produsent?
Svaret står foran oss og er ja.
Førermiljø: 5
Du kan trygt sette deg inn i bilen på dager med møkkavær uten å få søleflekker på leggen:
Dørblad og plastlist beskytter terskelen.
Sittestillingen er høy, og speilhus trukket godt tilbake på døren, slik at sikt ut til siden er meget god.
Analoge og godt lesbare instrumenter.
Skjermen i midten er i litt lavere overflatekvalitet enn i VW/Skoda, men godt strukturert.
Instrumentering for øvrig er kjent, for eksempel styring av klimaanlegg i egne brytere.
Koppholdere og oppbevaringsplass er på stell, og støymessig virker det å være bra.
Gode seter.
Har spyling av ryggelinsen.
Rattvarme ikke tilgjengelig.
Kjøreegenskaper:
6 Oppførselen på veien og på glatta er imponerende!
Bilen passer hull og issvuller, knapt uten en lyd fra understellet, som gir kvalitetsfølelse.
Styreoverføring med liten utveksling, du må ikke vri mye på rattet for å få en reaksjon.
Styrefølelsen er god, du får tilbakemeldinger, som gjør deg trygg på bilen.
Kraftoverføringen er fin gjennom automat og firehjulstrekk.
Fordeling mellom for- og bakaksel er anlagt slik at du fint kan styre hekken med gasspedalen, når det er glatt.
Velbalansert konstruksjon, dynamisk og kompetent.
Vår testbil med 190 hk holder i bøtter og spann.
Plass: 5 God plass for fire, romslig beinplass i baksetet og god bagasjeplass.
Enkel bakseteløsning, som gir nesten flatt gulv i bagasjerommet.
Bagasjerommet er firkantet og lett å laste, ikke blant de største.
Med forhjulstrekk er det noe større.
Fabrikkoppgitt forbruk: 0,70 l/mil.
VG-løypa kjørt på 0,73 l/mil (0 til -2 grader, snitt 70 km/t).
Motorvei: 0,71 (snitt 100 km/t).
Data for 190 hk bensin.
Høyt CO₂-utslipp på denne, 159 gram.
Sikkerhet: 6 5 av 5 mulige stjerner i EuroNCAPs kollisjonstester.
Om bilen få automatisk nødbremsesystem som standard/tilgjengelig er ikke avklart.
Å eie: –
Ikke priset nøyaktig nok til at biladministrasjonsselskapet Autolease kan gi en fullstendig verdivurdering.
Siden Seat ikke har vært i Norge på flere år, er merket heller ikke med i bileierundersøkelsen AutoIndex.
Pris: –
Er sagt å skulle ligge under Skoda i pris.
Fra det vi vet om priser nå, ser det ut til å variere noe, se tabellen for priser mot antatte konkurrenter/alternativer.
Pris er trolig svært avgjørende på et, for mange, ukjent merke.
Testbilen (190 hk) har mye utstyr:
Norsk standard omfatter blant annet adaptiv cruisekontroll, LED hovedlys, p-assistent, nøkkelfri start og opplåsing, adaptiv chassiskontroll, hengerfeste og flere assistenter.
Kommer med manuell og forhjulstrekk også.
Design: 6 Tøff utvendig design, med en streng, skarp profil som drar seg langs karosserisiden.
Klare slektstrekk.
Lett sportslig preg innvendig, med røde kontrastsømmer på blant annet seter og ratt.
Om VGs biltest
Utføres av VG og VGs bilekspert Dag Edvardsen.
Hovedterningen er en helhetlig vurdering – ikke et gjennomsnitt av underterningene.
Verdivurdering:
Autolease.
Tekniske data:
Opplysningsrådet for Veitrafikken.
Priser er uten leveringsomkostninger (normalt rundt 10.000 kr.).
Terningkast 6: Best i klassen.
Terningkast 5: Godt kjøp, anbefales.
Terningkast 4: Bra bil, men en eller flere viktige mangler.
Terningkast 3:
En eller flere alvorlige mangler.
Terningkast 2:
Fraråder kjøp.
Terningkast 1: Vurderes som farlig.
| 1
|
112399
|
Plateanmeldelse:Janelle Monáe: «Dirty Computer»
Janelle Monáe er en av artistene i verden det er morsomst å høre på akkurat nå.
Janelle Monáe
«Dirty Computer»
ALBUM:
R & B
Siden sist har Janelle Monáe spilt sentrale roller i to av de mest bejublede filmene i nyere tid – «Hidden Figures» og «Moonlight».
Aller størst er hun imidlertid som låtskriver og musikalsk tenker.
Monáe har i en årrekke benyttet musikken sin til å flørte med den androide fremtiden.
I dette universet har jordboere og maskiner hatt sine funksjoner og finesser.
«Dirty Computer» er imidlertid hennes mest menneskelige – og rikeste – utgivelse så langt.
Brian Wilson gjester med kledelig nedtonede bølger av falsett på den innledende tittellåten.
Hans eventyrlystne aura blir hengende over store deler av dette albumet.
Monáe tar nemlig grådig for seg fra alle pophistoriens øvre hyller på «Dirty Computer», med overveldende resultater.
Fluffy kaldkrigs-r & b («Screwed»), trippy elektropop (Grimes-gjestede «Pynk»), pur Prince («Make Me Feel») og doo-wop-trap («I Like That») – det meste føles friskt og naturlig i dette universet.
Nytt av året er en dønn overbevisende rap-persona, hørt med knusende kraft på «Django Jane».
Albumet byr for øvrig på oppdaterte snapshots fra den amerikanske virkeligheten, inkludert en minneverdig sjonglering av begrepet «pussygrabbing» og den sylskarpe avslutningslåten «Americans».
Den mest naturlige referansen her er kanskje Outkast på sitt skarpeste og mest musikalske, eller Knowles-søstrene i toppform.
Det blir nesten for mye å gape over, og store deler av sommeren må nok påregnes for å dykke helt til bunns i det hele.
BESTE LÅT:
«Django Jane»
| 1
|
112401
|
Plateanmeldelse:Seeb – «Nice To Meet You»
Kompetent, lettfordøyelig og temmelig unødvendig debut-EP fra Norges mest fremadstormende produsenter akkurat nå.
Seeb «Nice To Meet You»
(Universal)
EP: POP
Det vakte en viss oppsikt da produsenttrioen Seeb – Simen Eriksrud, Espen Berg og Niklas Strandbråten – hanket inn Spellemann i kategorien “årets popgruppe” tidligere i år, basert på en spilleliste med enkelstående låter fremfor et helhetlig verk.
Spesielt rart er det jo imidlertid ikke.
Popsjangerens hardeste valuta er og blir hitsingelen, et format Seeb for lengst har bevist at de mestrer til fingerspissene.
I skrivende stund snuser trioens remiks av Mike Posners «I Took A Pill In Ibiza» på en milliard avspillinger i Spotify, og Coldplay, Tove Lo, Ed Sheeran og One Republic er blant artistene som har benyttet seg av teamets grep om mikseknottene med hell.
EPen «Nice To Meet You» er Seebs «ordentlige» debut, med seks låter og like mange gjesteartister.
Det store spørsmålet blir kjapt:
Hva er vitsen?
Noe klart svar får vi aldri i løpet av disse snaut 20 minuttene.
Ballet åpner stjernetungt med Skylar Grey og Jay Sean på henholdsvis «Say You Love Me» og «Don’t Know Why», som begge lider under melodier der den eneste overraskende faktoren er at de ikke allerede finnes fra før.
Særlig førstnevnte er en dvask affære som velter seg i «tropiske» klisjeer og et akkordmønster like spennende som gårsdagens kneipp.
Langt friskere er Dagny-gjestede «Drink About», som tross et noe mer formulaisk uttrykk enn vi er vant med fra hovedpersonen allerede er i ferd med å bli en fortjent kjempehit.
Kontante tekstlinjer som «I'm trying so hard not to give a fuck/ Bleeding out on the living room rug» serveres over en pophymne man skal være relativt iskald for å stå imot.
Nest best er det dvelende 11 LIT3ES-samarbeidet «The High», som også pirker lett borti et kledelig mørke.
Tross alle reservasjoner:
Flere av disse låtene blir garantert å høre på radio og diverse spillelister i løpet av månedene som kommer.
Det er da også dette formatet – som enkeltstående utslag av rådende pop-konsensus – de fungerer klart best i.
BESTE LÅT:
«Drink About» feat.
Dagny
| 0
|
112402
|
Kunstanmeldelse AFK- «Making a martyr»:
Misforstått martyrdiskusjon
Fortjener Sylvi Listhaug mer oppmerksomhet?
Gatekunstneren AFK vil rette oppmerksomhet mot noe annet, og trår rett i fella.
Påskemorgen slukker sorgen, lyder sangen.
Men det var ingen sorgbearbeidelse vi var vitne til 2. påskedag.
Da monterte gatekunstneren AFK et maleri av en naken og korsfestet Sylvi Listhaug i en hjørnenisje i Bergen sentrum, like bak Grieghallen.
Bildet er en provokasjon som får en uheldig bieffekt:
Listhaugs tilhengere har fått enda en ting å hisse seg opp over.
Kunstneren AFK skriver på sin Facebook-side at bildet er en oppfordring til å se de viktige hendelsene i stedet for å krangle om flyktningkrisen.
Han(?) oppfordrer til å se bak dehumaniseringen av flyktningene og ta opp årsakene til den tvangen som ligger bak flyktningstrømmen.
Intensjonen er god, men formålet drukner i effektene.
Du ber om bråk når du fremstiller den tidligere justisministeren korsfestet og naken i en offentlig sammenheng.
Uansett hvor gode intensjoner du har, vil de drukne i debatten om dette er verdig eller ikke.
Om den omstridte politikeren fortjener å bli fremstilt slik?
Om dette er hets eller et relevant debattinnlegg?
At hun tåler det er det liten tvil om.
Men i stedet for å diskutere sak, som kunstneren uttrykker et ønske om, blir spørsmålet publikum får om de liker det eller ikke?
Hva jeg eller noen andre faktisk synes om bildet er relativt uinteressant.
Det vi burde bli spurt om er hva vi synes om den politikken bildet protesterer mot.
Når vi ser på det kunstneriske håndverket må det sies at portrettlikheten ikke er spesielt god.
Jeg har ikke vært og sett bildet på stedet, men totalt sett virker figurasjonen, eller motivfremstillingen, akseptabel.
Som helhet er bildet rimelig godt malt.
AFK har krydret fremstillingen med noen tekstlige og visuelle referanser som viser hvilke saker vedkommende er opptatt av.
Mot bakgrunnen er det blant annet skrevet «Free Palestine», «Mass surveilence» (masseovervåkning, riktig begrep er «surveillance») og «YEMEN».
Og, for ikke å etterlate noen tvil om hvem bildet fremstiller, har figuren et FrP-symbol på skulderen.
Det som virkelig gjør bildet problematisk er at figuren har inskripsjonen «Min Kamp» over skrittet, og bruken av malte kryss over brystvortene.
Det siste er kjent fra tidlig pornografi, og sammen med henvisningen til Adolf Hitlers selvbiografi gjør dette at bildets provokative kraft reduseres til en parodi.
Sammensausingen av fascist- og pornografireferanser gjør at man lett glemmer at bildet er hengt opp i påskeuken.
Påsken er fortsatt tiden da vi skal minnes Jesus’ korsfestelse og oppstandelse.
En offerhandling jeg antar kunstneren mener er det motsatte av det Sylvi Listhaug representerer.
Men her reduseres den kristne referansen til en effekt for en kunstner som har gått seg vill i virkemidlene.
Derfor blir dette ingen provokasjon.
Det er bare trist når kunsten blir redusert til å bringe enda en planke til haugen som bygger podiet for Sylvi Listhaugs martyrrolle.
I første versjon av anmeldelsen sto det at naglene i Listhaugs hånd viste David-stjernen.
Det riktige er at det er partiets Rødts logo.
| 0
|
112403
|
Plateanmeldelse:Thirty Seconds To Mars – «America»
Et amerikansk mareritt.
ALBUM:
ROCK
Thirty Seconds To Mars
«America»
(Interscope/Universal)
Thirty Seconds To Mars er en konseptuell nøtt å knekke.
På den ene siden er det noe forfriskende over et band som til de grader bryter med etablerte prinsipper innen smak, stil og substans, og like fordømt kommer opp med så uimotståelig allsanggull som den mektige gitarrock-singelen «Kings And Queens».
På den annen side:
Den vakre skuespilleren Jared Letos stadig ekspanderende forfengelighetsprosjekt truer stadig oftere med å føles lettvint, kynisk, manipulerende og idéfattig.
Og på sitt femte album går trioen på trynet så det smeller.
«America» handler – tross tittelen, det uttalte konseptet og de ti ulike platecoverne, som ramser opp populære amerikanske sexstillinger, navn, firmaer og aktiviteter – ikke om Amerika, men snarere om 46 år gamle Jared Leto og hans nesten imponerende mangel på dømmekraft.
Vås
Skal du formulere noe som helst fornuftig om USA i 2018 trengs intelligens, innlevelse og formuleringsevne – egenskaper hverken Jared, broren Shannon, tredjemann Tomo Miličević eller noen av ja-menneskene i apparatet rundt gruppen ser ut til å besitte.
I stedet serveres tekstlinjer som «Is this the life that we're living?/ Say the prayers in a thousand tongues/ Is this love?
Some new beginning?
Or a night in our wildest dreams?» og lignende vås.
Over enhver tenkelig elektropoprock-klisjé fremføres budskap som er like deler tanketomme og emosjonelt intense.
Gruppens innbitte fanskare – The Echelon, som de kaller seg – lefler tidvis med en nesten sekterisk dyrkelse av Leto, og deres hengivenhet besvares med messianske utblåsninger som «Walk On Water», «Hail To The Victor» og «Dawn Will Rise».
A$AP Rocky og Halsey bidrar på hver sin låt, uten at det har noen verdens ting å si.
På «Rescue Me» lefles det endog med en «norsk» sjanger – tropisk house.
Hurra.
«America» er en skive som egenhendig kan utløse en depresjon over verdens skjøre tilstand.
Samtidig må den høres for å kunne forstås.
Gå videre på eget ansvar.
BESTE LÅT: ingen
| 0
|
112404
|
Teateranmeldelse:«Utafor» - Sterke stemmer mot terror
Fire sterke unge stemmer målbærer inderlig og offensivt et ønske om samhold som våpen mot ekstremisme.
Det Norske Teatret, med regissør Svein Tindberg i spissen, har sammen med organisasjonen Just Unity, gått løs på et idealistisk humanistisk prosjekt.
Gjennom fire unge mennesker som alle har en historie tilknyttet ekstremisme, er hensikten å belyse hva som er utløsende faktorer for ytterliggående handlinger; å vise små og store hendelser som påvirker et ungt menneskets valg.
Mye henger sammen med ensomhet – det å være ”utafor” en gjengs oppfatning av tradisjon og normer.
Og det handler om religion.
Forestillingen berører, den snakker til hjerte og hjerne med fortellinger som både griper, overrasker og som krydres med en del ironiske – og selvironiske – spark.
Dessuten er det lærerikt.
Valget på de fire på scenen er ikke tilfeldig.
Ungt ensemble
De er taleføre og de er uredde i blottleggelsen av sine egne valg; valg som har vært utløst av hat, sinne, sårbarhet og usikkerhet.
Deres åpenhet er en styrke som ligger som en rød tråd gjennom hele forestillingen.
Med seg på scenen har de et ungt ensemble – heller ikke de profesjonelle skuespillere – som skaper stemninger som underbygger de ulike historiene.
Konvertitten fra Vestfold, som gikk fra å være Per til å bli muslimske Yousef, muslimske Faten fra Irak, Tor som er jøde og Siri, med mastergrad om sikkerhetspolitikk og som overlevde Utøya, er engasjerte mennesker som evner med overbevisende tydelighet å formidle sine høyst varierte historier.
I løpet av den rundt halvannen time forestillingen varer flettes deres fortellinger sammen til en slags fellesnevner.
Sårbare fortellinger
Alle fire har deler i sine fortellinger som er sårbare og tøffe.
Datanerden Pers vei til islam er brolagt med tilfeldigheter som er tankevekkende fascinerende.
Lokalmiljøets reaksjon på konvertitten Yousef er derimot en salig blanding av rystende og latterlig.
Faten er av den sinna typen jenter, ikke voldsomt akseptert i alle muslimske miljøer, men det måtte en imam i Irak til for å endre hennes vei inn mot det ekstreme.
Tor Itai kjenner på hvorvidt han skal si at han er jøde eller ikke, også i Oslos kulturelle miljø.
Det er ikke troen i seg selv, men det faktum at man mener han bør stå til rette for hva enn som skjer i konflikten Israel-Palestina.
Verdt å få med seg
Siri opplevde Anders Behring Breivik på Utøya.
Hun forteller sin historie med en verdig ro som gir innholdet desto større tyngde.
I tillegg er hun lynklar på at hans tanker langt fra er døde eller begravet bak noen fengselsmurer.
Forestillingen brytes opp av det velfungerende ensemblet og bilder på lerretet bak scenen.
Øystein Skars musikk er en effektiv medspiller og kontrast med vekselsvis sterke og stillferdige uttrykk.
Kall det gjerne politisk korrekt teater, men hva så?
Det er i falle et stykke der unge mennesker mener noe.
De har vært gjennom mer enn mange på sin alder, og viser sårbare sider som mange unge (og eldre for den saks skyld) helt klart bør få med seg.
| 1
|
112405
|
TV-anmeldelse «The Alienist»:Seriedrepende kjedelig
Atter en Netflix-seriemorder.
Det holder for en stund nå, eller?
«The Alienist»
Amerikansk krimdrama i 10 deler, premiere på Netflix torsdag 19. april
Med: Daniel Brühl, Luke Evans, Dakota Fanning
For bare et halvt år siden, i «Mind Hunter», ønsket Netflix å innbille oss at kimen til såkalt «profiling» – å forstå kriminell psykologi – var å finne i andre halvdel av 1970-tallet.
Nå snur de på hælen.
Moderne profiling ble ifølge «The Alienist» oppfunnet i New York av Dr. Laszlo Kreizler sent på 1800-tallet.
(«Alienist» er et ord for «psykolog», mer eller mindre – en person som prøver å hjelpe «mentalt fremmedgjorte» mennesker).
Hvilken serie har rett?
Si det.
Netflix lager sikkert noe om seriemordere på 1920-tallet snart, også («jazz age»-seriemorderen), og 40-tallet (en raff noir, kanskje?) og 60-tallet («hippieseriemorderen»).
Den som ikke blir drept av en Netflix-seriemorder, får se.
Nuvel.
Denne blandingen av «Peaky Blinders», «Gangs Of New York» (2002) og «Boardwalk Empire» (2010) – fortiden er et fremmed land! – er i alle fall ikke siste ord om noe som helst.
Innholdsmessig er «The Alienist» på «høyde» med en middels påskekrim.
Den bare ser ut som noe mer og bedre.
Det er en seriemorder løs på et støvete, skittent Manhattan.
Denne dreper utelukkende unge mannlige prostituerte (latente, undertrykte homoseksuelle følelser, hmm?).
Så ingen bryr seg noe særlig, ikke hvert fall ikke politiet.
De er jo bare «guttehorer», som samtiden kaller dem.
Likene er ille tilredt.
Drapsmannen har skåret ut øyeeplene og tungene deres.
Dette for at «The Alienist» skal kunne konkurrere med den moderne nordiske krimen i groteskeri-kappløpet.
Samtidig vil serien gjerne være et «stuffy» britisk-inspirert krimdrama á la Sherlock og Agatha.
Dr. Kreizler er en «mesterhjerne» in spe, i ferd med å revolusjonere psykologifaget ganske på egenhånd.
Han har arrogansen bare de med blind tiltro til vitenskapen kan ha (han liker ikke religion, nei), og er generelt en såpass kald, kjip fisk at vi straks mistenker at han skjuler noe han også.
Noe seksuelt, der også?
Om jeg høres negativ ut nå, så er det fordi jeg er det.
«The Alienist» er det samme gamle røret, satt til en spennende tid (glimtene vi får fra New Yorks homoseksuelle underverden anno 1890, sånn cirka, er det mest spennende med den), formidlet via oppstyltet dialog levert av et sett katastrofalt ukarismatiske skuespillere.
De tre i dens midte – Brühl, Evans og Fanning – gjør virkelig ikke særlig godt arbeide her.
Brühls bestrebelser på å spille forfinet, sprenglærd pioner resulterer i lite annet enn en endeløs serie teatralsk oppsperrede øyne og en hemmet nedlatenhet.
Evans, Watson til Brühls Holmes, har den utakknemlige rollen som «ekte» og enkel mann, et mer røft, upretensiøst og «amerikansk» motstykke til sin kjedelige oppdragsgiver.
Verst går det paradoksalt ut over den tidligere barnestjernen Fanning, som den jomfruelige politisekretæren Sara Howard.
Hun er en kvinne i en manns verden.
Ergo har manusforfatterne (de inkluderer den talentfulle John Sayles) utstyrt henne med dialog som skal uttrykke og understreke hvor vanskelig det er å være en kvinne i en manns verden.
Vi forstår jo hvor de vil med dette.
Men det klinger så påklistret og etterrasjonalisert at det føles som en sleip tilsnikelse for å tekkes tidsånden anno 2018.
Serien er ellers full av etniske stereotyper som ikke kan sies å være særlig 2018-vennlige.
Jødene er kåte, klønete, intelligente og har sympatier i retning bolsjevismen.
Italienerne er fattige og tallrike.
De svarte er tjenere som kommer rett fra bomullsmarkene.
Irene er politifolk, korrupte og dumme som brød.
Ingen klisjé uten snev av sannhet, kanskje.
Men det unnskylder på ingen måte de giddalause persontegningene.
Det er blitt en langtekkelig, begivenhetsløs, pinefullt høytidelig og kjedelig serie.
Det er jo litt «artig», kanskje, at politikommisjonæren som setter seg fore å rydde opp i lovløsheten – og som bistår våre tre helter – skal forestille den unge Theodore Roosevelt.
Men det er ikke artig nok.
Anmeldelsen er basert på tre av ti episoder
| 0
|
112408
|
Filmanmeldelse «Rampage»:Helt primat med «The Rock»
«King Kong» møter «Godzila» møter «The Rock».
ACTION/EVENTYR
«Rampage»
USA.
12 år.
Regi:
Brad Peyton.
Med: Dwayne Johnson, Naomie Harris, Jeffrey Dean Morgan, Malin Akerman
Davis (Johnson) er en «primatolog» (kan man si det på norsk?
Sikkert ikke) med et spesielt godt øye til den hvite kjempegorillaen George.
Davis er et fjell av en mann, med en broket og utpreget maskulin yrkeskarriere bak seg.
Men han er følsom.
Han foretrekker dyrs selskap fremfor menneskers.
Det skjønner vi på måten han behandler sine kolleger på helt innledningsvis i filmen (de forsvinner raskt ut av bildet, for aldri å dukke opp igjen).
George er det Lee «Scratch» Perry ville kalt en «Super Ape».
Ikke bare svær, men dessuten i stand til å kommunisere med Davis via tegnspråk, og jaggu også vise ham finger’n (å, hold på oss).
Alt er såre vel.
Inntil noe skrap detter ned fra verdensrommet som sørger for at George blir «genetisk redigert».
Han vokser og blir enda større og enda sterkere i rekordfart.
Han blir hurtigere og mye, mye sintere.
Ja, skikkelig slem, faktisk.
Det samme skjer med en ulv på en annen side av Amerika.
Det er det slemme selskapet Energynes skyld, alt sammen.
Claire Wyden (Akerman), sjefen for dette, kaller de forvokste dyrene til hovedkontoret i Chicago, ved hjelp av en «biosonar».
De to beistene, etter hvert hjulpet av et tredje, kommer selvsagt til å ødelegge alt på sin vei, og legge hele byen i grus.
Kjipe utsikter!
(Sidespor:
Er det noen som husker hvordan vi i begynnelsen av årtusenet trodde at vi aldri ville få se skyskrapere smelte og rase i amerikanske underholdningsfilmer igjen?
Så naive vi var).
Alle elsker «The Rock», selvsagt.
Men de færreste elsker filmene han har laget sammen med «middelmådig action mens
De venter»-regissøren Brad Peyton («Journey 2 – den mystiske øya», 2012; «San Andreas», 2015).
Heller ikke denne gangen bringer de to ut det beste i hverandre.
Det hjelper ikke at Johnson og Jeffrey Dean Morgan, som spiller en «O.G.A.»-agent («Other Government Agency»), prøver å hygge seg som best de kan.
Dialogen er elendig («Well, that sucks», sier Johnson når alt går til helvete) og monsterkampene i Chicagos gater ikke bare ser ut som tegnefilm.
De ser ut som dårlig tegnefilm.
Akerman er en blek skurk (Jake Lacy, som håndlangeren hennes, er bare dustete).
Av alle de utallige minste felles multiplum-hybridene av «Godzilla» og «King Kong» vi har sett i CGI-alderen, må «Rampage» være en av de minst inspirerte.
Dersom du er 12, og «Rampage» er den første monster-ødelegger-by, basert-på-et-spill-filmen du noen gang skal se, vil jeg si følgende:
Fyll deg opp med sukker og kos deg maks.
Vi andre står over denne.
| 0
|
112409
|
Plateanmeldelse:Skadedyr:
«Musikk!»
Musikkbarnehage for viderekomne, med unik meloditeft.
ALBUM:
JAZZ
Skadedyr
«Musikk!»
(Hubro)
Denne dusinstore, eh, leddyrgruppen har ikke bare et fantastisk bandnavn.
Kjernemedlemmer og grunnleggere Hans Hulbækmo, Anja Lauvdal, Heida Mobeck og Lars Ove Fossheim utgjorde sammen med Ingrid Helene Håvik en gang et band som het Your Headlights Are On.
Håvik gikk videre til det som for øyeblikket er duoen Highasakite.
Resten starten en hel hærskare av band.
Medlemmene her er like mye med i band som Moskus, Broen, Atomic, Ósk og Skrap.
Det er ikke akkurat like husholdningsnære navn som den tidligere vokalistens deres.
Og før man innbiller seg at resultatet kan minne om melankolsk synthbasert indiepop:
Det er så feil som det går an å komme.
Her er til tider så merkelige ting som foregår at man kan bli usikker på om det er en lydkollasj basert på ideen om «instrumentene er alene hjemme og roter».
Det er i alle fall noe av kjernen:
Å utforske hvordan lyd blir til musikk, hvordan det vokser fra absolutt ingenting til noe som egentlig høres ut som en ombygd versjon av «The Kid from Red Bank» - dere vet den låten som definerer sommermorgenen på NRKs Reiseradioen.
Selvsagt er det ikke det.
Men ideen om å la musikken styre seg selv og låtene vokse i sin egen introversjon, gjør at dette sitter mye tettere og mykere enn det først kan virke som.
Spesielt i den stemningsvare og ullmyke «Hage om kvelden», som på sitt eget vis både summerer og konkluderer like brått som den har begynt.
Men på veien fram vokser det flotte og sterke låter som setter seg.
Spesielt Hulbækmos og Øystein Aarnes Viks trommetalenter trekker helheten i en villet retning av kontrollert stemningsfylt ornamentert kaos.
Selvsagt kommer dette ut på det bittelille (i antall ansatte) norske plateselskapet Hubro.
De fortsetter å gi ut briljante, nytenkende og smått merkelige utgivelser.
Her har de laget noe som forenklet kan kalles musikalsk kimchi.
Det er ikke alltid man vet hvilken lyd som kommer først.
Ei heller hvor mye man tåler i lengden.
Derimot utvikler det seg usannsynlig godt.
Som en, for å fortsette å holde oss i det kulinariske, en slags lydlig, ulydig umami - altså den femte smak ved siden av surt, søtt, salt og bittert.
Det er en god smak.
BESTE LÅT:
«Hage om kvelden»
| 1
|
112410
|
Filmanmeldelse «Sherlock Gnomes»:Keramikkmakk
Fungerer såvidt som pyntegjenstand.
«Gnomeo og Julie» (2011) var animasjonsfilmen som svarte på to spørsmål verden ikke så ofte har lurt på:
Hvordan blir Elton John-låter om de settes sammen med en lykkelig versjon av «Romeo og Julie».
Og hva om dette utspilles av animerte hagenisser?
Svaret på begge var et slags godkjent, skuldertrekkende «joja, det kunne vært verre».
Oppfølgeren er verre.
Mye verre.
Ikke bare fordi tittelen ikke engang klarer å ha et fungerende ordspill, men bytter ut Holmes med Gnomes.
(Til og med «Game of Gnomes» hadde vært en bedre idé).
I motsetning til forrige film, som altså spant på Shakespeares tragedie, har man herfunnet på en masete historie om Conan Doyles evigaktuelle detektiv for å kunne jobbe videre på et greitselgende konsept.
De andre gnomene kommer inn i dette fordi hageeierne (Montague og Capulet) fra sist har giftet seg og flyttet til London.
Hos deres nå forente hagegnomer har mor blå og far rød (smått skuffet over at ikke Erna Solberg og Jonas Gahr Støre dubber stemmene deres) gitt styringen til unge og lovende Gnomeo og Julie.
Samtidig forsvinner hagegnomer fra flere hager i London, noe Sherlock Gnomes og følgesvennen Watson selvsagt skal finne ut av.
Litt moro for far og mor at de to er norskdubbet av Magnussen og Tjøstheim, som i «Sherlock»-parodien på «Underholdningsavdelingen».
Filmen er ellers full av syltynne referanser, og parodier på ekstremlogiske slutninger.
Mysteriet er for eksempel fullstendig umulig å løse for andre enn mesterdetektiven.
Gnomen Sherlock er ruvende arrogant og tweedkledd følelseskald.
Moriarty, en av tidenes ondeste skurker er gjort om til en manisk…
paigutt.
London blir en kunstig kulisse for en historie som muligens er spennende for de aller minste, men utmattende for alle andre.
Animasjonen er teknisk og produksjonsmessig fantastisk gjort av de samme som sto bak «Asterix: Byplanleggeren» (2014).
Som ikke er de samme som animerte «Gnomeo og Julie».
Et skingrende alarmsystem burde derimot gått av i produksjonen når Disneykonsernet trakk seg som som produksjonsselskap.
Dette er, som Sherlock Gnomes selv sier det, «en nipsforbrytelse av et nivå vi aldri har sett før».
| 0
|
112411
|
Filmanmeldelse «A Quiet Place»:Taushet er gull
Hysj, hysj, hysj – vær stille som mus.
Virkelig.
DRAMA/SKREKKFILM
«A Quiet Place»
USA. 15 år.
Regi: John Krasinski.
Med: Emily Blunt, John Krasinski, Millicent Simmonds, Joah Nupe.
Noe av det fine med horrorfilmen er at det bare skal en justering til, en liten tvist, for at det skal føles som om noen har fornyet den én gang til.
Denne utmerkede filmen har en slik god, original idé.
Noen monstre er kommet til jorden.
Vi får ikke vite hvordan eller hvorfra eller hvorfor (bra, det er alltid skumlest slik).
De ser ut som gigantiske stankelbein-aliens, og de angriper ikke det de ser eller lukter.
Det er lyd som tiltrekker dem.
Den som er ansvarlig for lyden, enten den kommer fra personen selv eller en gjenstand i dennes nærhet, rives i filler i løpet av sekunder.
Familien Abbott har mot alle odds overlevd i en ellers utryddet amerikansk småby.
Hemmeligheten er at datteren Regan (Simmonds) er døv, og at familien behersker tegnspråk.
De har forskanset seg på en gård, som en gjeng «doomsday preppers», kun utstyrt med en hagle og noe fyrverkeri.
De tror det finnes tre monstre i den umiddelbare nærheten.
I tillegg til at enhver liten lyd de gir fra seg vil være være skjebnesvanger, bærer de fire på skyldfølelser og sorg for noe som skjedde for ett og et halvt år siden (som vi ikke skal avsløre her).
Så blir mor Evelyn (Blunt) til alt overmål gravid.
Det sier seg selv at barneskrik er det siste denne familien trenger.
Men de har forberedt seg.
Lagd barneleker av tøy og isolert kjelleren med lag på lag med avispapir og gamle madrasser.
Det kan gå.
Evelyn og pappa
Lee (Krasinski) må i alle fall tro på det, der de gir begrepet «stilledans» ny mening til Neil Youngs «Harvest Moon» (i hodetelefoner, selvsagt).
«A Quiet Place» er en sjeldenhet:
Den fungerer like godt både som drama og skrekkfilm.
Det faktum at store deler av den er uten tale, er stemningsskapende i seg selv, og gir filmen en elegisk atmosfære (filmmusikken er smakfull og sparsommelig).
Kravene den setter til skuespillerne er – spesielt til en horrorfilm å være – høye.
Krasinski (fra amerikanske «The Office»), som også regisserer, lar Simmonds og Blunt dra det tyngste lasset.
Simmonds lydløse gråt, og Blunts lidelse under filmhistoriens mest inopportune barnefødsel, vil bevege deg, jeg lover.
Det er en skrekkfilm som kan få deg til å gråte, dette her.
Like mye som slimete monstre og nerveslitende minutter i akutt fare, er det en historie om hvordan de de verste omstendighetene kan få ut det beste i oss mennesker.
Bemerkelsesverdig.
Og veldig spennende.
| 1
|
112412
|
Sylskarp samtidssatire:Bokanmeldelse:
Marit Eikemo:
«Gratis og uforpliktande verdivurdering»
Hun har gjort det igjen!
Marit Eikemo har skrevet en knakende god pageturner om norsk middelklassehverdag, knuste drømmer og jakten på det perfekte liv.
Marit Eikemo – årets festspilldikter under Dei nynorske festspela 2018 – har helt siden debuten med romanen «Mellom oss sagt» i 2006 fremstått som en forfatter med et særegent skråblikk på samtiden og moderne norsk hverdagsliv.
Med betydelig språklig driv og overskudd har hun skrevet satiriske og samtidig ømme portretter av både kvinner og menn som strever med å finne sin plass i fellesskapet og leve opp til alle reelle eller innbilte forventninger om vellykkethet.
Fått med deg?
Mesterlig barnebok
Typiske eikemoske temaer har vært boligdrømmer, barnløshet og begjær.
De seneste årene har hun fremstått som en samtidskronikør av rang – nynorskens svar på Nina Lykke – med et tydelig hat-elsk-forhold til ny teknologi, Facebook og Finn.no.
Så også i hennes nye roman «Gratis og uforpliktande verdivurdering», en bok som tar opp flere tråder og interessefelt fra tidligere bøker.
Eikemo er ikke en forfatter som forandrer seg mye fra bok til bok.
Stilen og temaene er gjenkjennelige, men det legger knapt noen demper på opplevelsen.
Les også denne:
Nina Lykke:
«Nei og atter nei»
Hovedpersonen denne gang er noen-og-førti år gamle Hanne, som sammen med journalisten Andreas og to barn på tre og fem år, bor hun i en leilighet utenfor Bergen hun lenge har følt er alt for liten.
Alle vennene fra studietiden har for lengst store barn og villa med hage.
Selv ventet hun og Andreas lenge med å få barn.
Heller ikke jobben hun i tyve år har hatt i et analysebyrå, er hva hun så for seg da hun nesten fullførte hovedfaget sitt i litteraturvitenskap.
Når drømmehuset i selveste drømmegaten dukker opp på Finn.no, setter Hanne alt på spill for å skaffe nok kapital til å kunne være med i budrunden.
Bare de får kjøpt dette huset skal alt bli bedre for dem!
Hennes besettelse leder til et oppgjør også med de valg hun og mannen har tatt knyttet til jobb, karriere og barn.
Er samlivet deres bygget på en livsløgn, kanskje så mange at jakten på drømmeboligen blir deres felles undergang?
Som i tidligere bøker er Ibsen en viktig referanse for Eikemo:
«sanning hos Ibsen dreier seg ikkje om at han skriv om sanne ting, ting som faktisk har skjedd, men at dramaa hans har ei spesiell evne til å la ting ved livet vårt tre fram for oss, frå det skjulte.»
Denne beskrivelsen gjelder også for Eikemos roman, som på sitt beste er en sviende aktuell satire om boligjakt, knuste drømmer og hva det vil si å skape et godt hjem for seg selv og sine nærmeste i Norge anno 2018.
Får Hanne drømmehuset til slutt?
Les boken og døm selv.
Anmeldt av:
Gabriel Michael Vosgraff Moro
| 1
|
112413
|
TV-anmeldelse «Rekyl»:Snut, snut, kaffegrut
Treigt ensembledrama med voldsomme spark til politiet.
«Rekyl»
Norsk drama/thriller i åtte deler
Med: Silje Torp, Odin Waage, Kyrre Hellum, Inga Ibsdotter Lilleaas
TV3 torsdager kl. 21.00 og på Viaplay og Viafree
Virkelighetens politi sliter med tilliten.
Denne dramaserien, inspirert av blant annet Eirik Jensen-saken, får dem derimot til å virke så hjelpesløst onde at man nesten får sympati for dem igjen.
Odin Waage («Halvbroren», «Øyenvitne») spiller ung mann på prøveløslatelse etter et særdeles mislykket narkokupp.
Med gjeld til bestillerne av jobben.
Vanligvis ville dette involvert et nytt, siste kupp.
Her har vi en ung mann med livet foran seg, og dét er en utslitt historie «Rekyl» heldigvis ikke belemrer seg med.
I stedet skal vi over på korrupt ordensmakt-plottet:
Sentrale personer i Oslo-politiet viser seg å være mer kriminelle enn de kriminelle selv.
Ja, en videreføring av alt fra «Grenseland» via «Line of Duty» til uunngåelige «The Wire».
At krefter i politiet helst passer sine egne interesser.
Den delvis nye tanken er at det er kjeltringene som skal rydde opp.
Tenk hevnkrim, med et anslag av systemkritikk.
En gruppe med ulik bakgrunn i det opprinnelige kuppet samler seg.
Et ensemble der Silje Torp («Vikingane») tar en bestemt og tydelig lederrolle blant de tidligere kriminelle, med Petronella Barker som tilsvarende motvekt på politisiden.
Sistnevnte er åpenbart den eneste som står i veien for Kyrre Hellum («Lilyhammer») og Gard Eidsvolds Hank Quinlan-aktige («Touch Of Evil») politifolk.
Slike som lett planter bevis, misbruker matkmidler og presser fram falske tilståelser - som er så klisjekorrupte at den ene av dem selvsagt har et forseteforhold til alenemor med pengevansker.
Herfra blir det altså ganske karikert.
Selvsagt er en hendig informatikkstudent med hackerkompetanse med.
Dialogen er stakkato, usikker og merkelig.
Tidvis snakker eks-kjeltringene som om de har spist alle «Pelle og Proffen»-bøkene; med replikker som «gi faen ‘a», «vi skal etterforske snut» og «din fitte».
Politiet klarer fint å toppe det med «Det var da faen meg helt fuckings vanntett hele greia».
Hva skjedde med «Nå ser det fint ut.
Stille og sol.»?
Thomas Winje Øijord, som blant annet har skrevet krimroman sammen med nettopp Eirik Jensen, har bidratt til et manus som flommer over av et ønske om å formidle et system som ikke fungerer.
Serieskaper Arne Berggren (blant annet tidligere showrunner på «Hotel Cæsar») klarer ikke helt å få det overført til engasjerende og spennende bilder i løpet av de to episodene VG har fått se.
Selv om det pirkes borti alt fra under bordet-avtaler om oppholdstillatelse til den tidligere angivelige praksisen med å frakte rusmisbrukere til Maridalen og la dem gå tilbake.
Spesialeffektbudsjettet er i alle fall romslig:
Biler settes fyr på og sprenges flere ganger.
Ellers er tempoet er merkelig lavt, klippen umotivert og lyden flere steder direkte uredigert.
Skuespillerne har en hang til overspill og kamuflasjemønstrede bukser.
Bipersoner snubler i replikkene og «dirrende» kunstpauser blir så lange og pinlige at man ser på klokken.
Et halvfabrikata av krim og såpedrama, altså.
Og på ingen måte det tilbakeslaget som tittelen antyder.
| 0
|
112414
|
TV-anmeldelse «Westworld» sesong 2:«Mere blod»
Ultravoldelig og fokusert retur til de voksnes fornøyelsespark.
Westworld, sesong 2
Amerikansk sciencie fiction-drama i ti deler
Med: Evan Rachel Wood, Ed Harris, Ingrid Bolsø Berdal, Thandie Newton
Premiere på HBO Nordic mandag 23. april.
Sendes mandager på HBO Nordic
«Du fortalte meg om en drøm», er en av åpningsreplikkene her.
Men drømmen om «Westworld» er for lengst blitt et mareritt.
I alle fall for de biologiske menneskene.
Androidemenneskene, vertene, robotene, eller hva man skal kalle dem, går det betraktelig bedre med.
Første sesong hadde på sitt eget morbide vis, en tilfredsstillende filosofisk konklusjon der Gud i form av Robert Ford (Anthony Hopkins) ble henrettet.
Her kunne det ha stoppet.
Det burde kanskje til og med ha gjort det.
Det gjør jo selvsagt ikke det.
Som verdens mest pretensiøse ex. phil-forelesning fortsetter sesong to å tasse rundt Platons hulelignelse, Kants moralfilosofi, generell erkjennelsesteori og partikularisme (sjekk nærmeste leksikon).
Bare med innlagte henrettelser.
Det levende rollespillet serien beskriver, gjorde de ti første episodene til en nesten fullstendig og hel sirkel.
Rytmen og mysteriebyggingen var til tider mer interessant enn selve historien.
Andre sesong prøver å rydde opp i kaoset som har oppstått når androidene tar over og skaper mer kaos.
Der man både følger opp historielinjer som ikke ble tilfredsstillende avsluttet i første sesong, og utvider parkområdet betraktelig.
««Innsatsen er ekte nå», sies det.
For om det var mennene som bygget parken, er det nå kvinnene som tar styringen.
For eksempel Maave (Newton) og Dolores (Wood) som på hver sin side tar over styringen i eget liv, mens de leter etter noe de kanskje ikke en gang vet hva er.
Mer enn det trenger ikke avsløres av handlingen.
«Westworld» er fremdeles best inntatt mest mulig blindt, og fremdeles så stilig og luksuriøst filmet at man lett kan bli blendet av det alene.
Replikkene er vel så tynget av egen patos, noe som mer enn en gang blir kommentert av en av parkens forfattere når androidene bruker replikker han har skrevet til helt andre settinger.
Disse metagrepene gjør serien smartere enn den egentlig fortjener å være, noe den kompenserer for med å øke brutaliteten.
Det er en ren krig mellom gjestene i parken og androidene som bygger en særdeles effektiv og funksjonell form for selvbevissthet.
Fremdeles må man like at det meste går i ring, gjentas til det maskinelt maniske og at det kan finnes ekko av alt, overalt.
Handling, roller eller musikk.
Samtlige deler nøster seg til et spinnverk man ikke klarer å skjønne hvordan skal ende, men som er like fortryllende for det.
Det er frustrerende og til tider irriterende.
Men man slutter ikke å se på av den grunn.
På et punkt understrekes det at «Westworld» er det eneste stedet i verden man kan (eller kunne) oppleve mennesker som dem de faktisk er.
Det er en nøkkelforklaring.
Kampen for tilværelsen har sjelden vært så marerittaktig perfeksjonert.
Anmeldelsen er basert på seriens fem første episoder
TOR MARTIN BØE
| 1
|
112416
|
Musikkanmeldelse Linnea Dale – «Favourite Mistake»:Terningkast seks
Linnea Dale finner formen i en perfekt liten drøm av en låt.
Artist:
Linnea Dale
Låt:
«Favourite Mistake» (Aftertouch)
Talentet har vært klinkende klart siden hun deltok på «Idol» som 16-åring.
To år senere, i 2009, scoret Linnea Dale to påfølgende topplasseringer på VG-lista med Donkeyboy.
Men siden sjokoladestrupen fra Telemark la ut på soloreisen har hun slitt med å lande uttrykket, noe begge hennes soloplater speiler.
Der mange artister mister det kunstneriske drivet så fort uviktige ting som familieliv kommer i veien, virker det imidlertid som at 27-åringens ekteskap med Thomas Aslaksen har gjort undere for hennes søken etter sound.
På første smakebit fra hennes kommende plate får hun nemlig hjelp av både svoger (Jonas Alaska) og svigerband (Sigurd Thomassen og Even Ormestad fra Pow Pow).
Sammen har de laget en ulmende og magisk poplåt som ikke forsøker å være som andre poplåter.
Det finnes nesten for mange sangere her til lands som dyrker den luftige og svevende vokalen, men arrangementet rundt sitter sjeldent så godt som på downtempo-perlen «Favourite Mistake».
Spesielt refrenget forløses med gåsehudfremkallende skjønnhet når Dales «I can’t help myself» slår ekko i skallen.
Hennes tangenter og Thomassens gitar drypper nydelig om hverandre og holdes i sjakk av Ormestads balansegang mellom konsis dub og drømmebass.
Det hele innkapsles av trommeguru Martin Horntvedts snertne punch.
De distanserte tammene og den nære skarpen over en kantete trommemaskin utvider rommet i denne solstekende og inspirerte drømmen av en låt.
En tidvis prosaisk tekst i verset er lett å tilgi, for «Favourite Mistake» er først og fremst en sanselig opplevelse, med svevende lyrikk om de øyeblikkene der kroppens vilje er sterkere enn sinnets.
Den bedårende popmelodien møter en hjemsøkt stemning, som et avkom av ABBA og Broadcast.
Med et fade out-parti på førti sekunder, har låten et problem med å gi slipp på lytteren.
Men det går heldigvis begge veier – kroppen trygler nemlig om å sette den på repeat.
| 1
|
112418
|
Musikkanmeldelse:Åpningskonsert Festspillene i Bergen:
Det ultimate samspillet
BERGEN (VG)
Man trenger bare ord og toner for å lage et praktfullt musikkdrama.
Dét visste Hector Berlioz, og det ble over alle grenser tydelig i Grieghallen onsdag kveld.
Festspillene i Bergen er i gang.
I mange år har åpningskonserten i Grieghallen inneholdt et mer eller mindre eksperimentelt multimedieverk, og derfor kunne det nesten virke litt bakstreversk med et eneste, gammelt verk for enormt kor og orkester uten så mye som et bilde på scenen i år.
Og så en dødsmesse?
Men ingen fare.
Åpningen ble fantastisk konsert som gikk de fleste andre forestillingene de siste årene en høy gang, og som dessuten gjorde det så veldig tydelig at ord og musikk holder i massevis alene.
Med en litterær komponist og førsteklasses sangere og musikere trenger man ikke bilder eller store fakter av noe slag.
Enheten av ord og toner, menneskestemmer og instrumentklang kan få taket til å løfte seg og skape nok av bilder for det indre øyet.
Det er herlig.
Hector Berlioz’ store dødsmesse, «Grande messe des morts», Op.
5, ble skrevet for de soldatene som falt i revolusjonen i 1830.
Berlioz var en meget litterær komponist som så definitivt visste hvordan han skulle få musikken til å formidle innholdet i en tekst mer eller mindre direkte.
Som i rekvier flest er verket bygget over katolske messetekster, og komponisten hadde et kor på 400 til rådighet den første gangen.
Hvor mange korsangere det var i Grieghallen skal jeg ikke si, men koret var satt sammen av tre forskjellige kvalitetskor.
Orkesteret var også massivt, til og med med messingblåsere plassert på sidene bak i salen.
På Dommedag skal domstrompetene lyde i himmelrommet, må vite, og vi fikk utdelt ørepropper ved inngangen til Grieghallen denne kvelden.
Og mye trøkk ble det, men høyt volum og gigantorkester står ikke på noen måte i motsetning til de vakre klangene som preger store deler av dette verket.
Det er nesten magisk når de lyse damestemmene glir sammen med de lyse treblåserne og stiger opp i en neste overjordisk enhet.
I dette bildet gled tenoren Bror Magnus Tødenes inn på beste vis i de siste satsene.
Med så mange aktører er dette selvfølgelig et kjempeløft som Edward Gardner skal ha stor ære for, og litt småskurr i intonasjon og presisjon trakk litt ned.
Dét er også den eneste grunnen til at det ikke blir en sekser på terningen, for dette var en konsert jeg vil huske lenge.
Og den lover også godt for programmeringen videre.
De siste åra har festspilledelsen fått en del pepper for at den klassiske musikken kommet litt i bakleksen i sin egen festival.
I år er musikkdelen av programmet delt i tre søyler, «Forstyrrelser», «Fornøyelser» og «Forbindelser», og i den siste kategorien får vi «det beste av det beste i den klassiske kunsttradisjonen».
Den flotte åpningskonserten, presentert av Bergen Nasjonale Opera, Bergen Filharmoniske Orkester og Festspillene i Bergen, var et glimrende eksempel på dét.
Det lover også godt for fortsettelsen.
| 1
|
112419
|
Ypperlig viking-roman!Bokanmeldelse:
Jan Ove Ekeberg:
«Den siste vikingkongen.
Djevelens rytter»
Den andre boken i Jan Ove Ekebergs vikingserie har alt en god historisk underholdningsroman skal ha og er enda bedre enn den første.
Det starter rett på sak med at Harald Hardråde gjør seg klar til et nytt slag.
Senere følger den ene spennende scenen etter den andre i en bok uten nevneverdige dødpunkter.
Handlingen tar til fem år etter at forrige bok sluttet.
Harald er 20 år og befinner seg i Holmgard, en by vi i dag kjenner som Novgorod i Russland.
Her har Harald vært siden slaget på Stiklestad, og han har opparbeidet seg en posisjon som en av de fremste i forsvarsstyrkene til fyrst Jaroslav.
Husker du?
«Vikings»-skaperen hyller Thorbjørn Harr
Ved sin side har Harald Eiliv Ragnvaldsson, som på mange vis har erstattet den rollen Rane Kongsfostre en gang hadde overfor unge Harald.
Harald har innsett at krigerlivet er det eneste rette for ham, men det gir også fiender som ikke vil noe annet enn å se ham dø.
Inspirert av «Game of thrones»
Leserne introduseres dessuten for en annen, oppdiktet og interessant hovedperson; krigerkvinnen og khazaren Kitai, datter av en høvding og bedre i kamp enn de fleste menn.
Store deler av livet har hun tilbrakt på hesteryggen.
Kitai lyster også etter hevn, og i løpet av boken flettes hennes livsskjebne sammen med Harald sin.
Fått med deg?
Engelsk «Vikingane» solgt til Netflix:
– Sinnssykt moro
Ekeberg har skapt sin helt egen beretning om Norges siste vikingkonge, men det er også mulig å se inspirasjon fra andre store epos.
Kitas bror, den vettløse kjempen Boga, minner for eksempel om Hodor i George R.R. Martins «Game of Thrones».
Kitai har trekk som får en til å tenke på Daenerys Targaryen fra samme serie og ikke minst Legertha fra «Vikings».
Det kan også virke som Ekeberg er inspirert av historiske suksessforfattere som Bernard Cornwell og Conn Iggulden.
Fengende og god underholdning
En av Ekebergs styrker er evnen til å balansere historiske og tidsriktige detaljer med driv og engasjerende scener.
Det er vanskelig å skrive fengende og god underholdning som også oppleves historisk korrekt.
Ekeberg vever informasjon lett og fint inn i teksten, og leseren presenteres for flere ulike kulturer, deres kultus og normer.
Husker du?
- TV-tabben vil følge meg hele karrieren
Han faller ikke for fristelsen til å forskjønne.
Her er det både dritt, møkk og andre kroppsvæsker, våpnene sitter løst og karakterenes atferd oppleves stort sett autentisk.
Men:
Kitai skildres til tider som en kvinnelig superhelt uten en eneste svakhet og følelse.
Her røyk nesten sekseren!
Oppbyggingen av de ulike scenene fungerer bra, boken flyter bedre enn den forrige.
Her er mange fine skildringer og betraktninger som aldri glir ut, men er akkurat passe dosert i forhold til resten av teksten.
Mange av metaforene er treffende og dialogene lettleste og effektive, samtidig som det henger en historisk atmosfære over flere av dem.
Noen ord er kanskje litt moderne, men de passer inn i settingen forøvrig.
Fascinerende karakterer
«Djevelens rytter» oppfyller sjangerkravene til en vellykket historisk underholdningsroman: sterke og fascinerende karakterer, litt kjærlighet, mye snacks for den historieinteresserte og ikke minst nok dramatikk til å holde leseren i ånde.
Ekeberg vet hvor viktig konflikter er for historien, og boken har mange av dem.
Når en konflikt er løst, er det alt lagt ut en ny som spinner handlingen videre.
Slutten sitter akkurat der den skal, lander historien og knytter trådene i boken sammen, samtidig som leseren får et mykt nedslag etter all dramatikken.
Og ikke minst skaper den lyst til å lese neste bok i serien.
«Djevelens rytter» er en gjennomarbeidet og solid andrebok fra en forfatter som behersker sjangeren til fingerspissene.
Det blir spennende å se hvordan Ekeberg har tenkt å toppe dette.
Anmeldt av:
Elin Brend Bjørhei
| 1
|
112420
|
MusikkanmeldelseVassendgutane:
Menn som viser fram retorikken sin
Gjennomført håpløst endimensjonalt fyllesnakk, forkledd som godt humør.
ALBUM:
COUNTRY Vassendgutane
«Du Og Ej Og Metoo» (Vassendgutane Prod./Musikkoperatørene)
Alle som har oppholdt seg sammen med sunnmørske fiskere vet at de er blant de mest underholdende historiefortellerne langs hele den værbitte kysten vår.
Ingen kan skrøne som disse godslige mannfolkene, der de dundrer på med den ene overdrivelsen enn den andre.
Helt til de bommer på stemningen i rommet.
Festcountryentusiastene fra Åmdalen i Ørsta har på sitt eget vis truffet stemningen siden starten.
Pumpet ut de samme plattingdans-taktene så lenge at de like mye er en kategori for seg selv.
Musikalsk knallsterkt.
Akkurat som sambygdingene i Rotlaus.
På sitt tiende studioalbum leverer de stødig og eminent «ekte» country, fra elevert gitarplukking til harmonisert vokal.
Tekstene er fremdeles gubbete pub-babbel med enderim så sviktende at de ikke bør tas alvorlig.
Med diskusjonstema dradd ut fra en tilfeldig fyllekule på søre Sunnmøre.
Utdaterte betraktninger om bobilturer, seksuell debut og en virkelig trøstesløs om at Therese Johaug burde drevet med saktegående sommeridrett.
I tillegg til forutsigbare frustrasjoner over shopping, piercinger, at postmannen ligger med kona.
Egentlig ikke noe nytt, hadde ikke vært for tittelelefantlåten i rommet.
Den som bare heter «Metoo».
Om lettkledde damer som bruker #metoo som sjekkefilter.
Her møtes ikke bare by og land i den mest tonedøve misforståelsen siden åpent kontorlandskap og den pågående regionreformen.
Her krasjer den sju mann store gruppa i en veritabel uanstendighetskatastrofe av Matt Damon-dimensjoner.
En helt fullstendig malplassert skivebom som åpner albumet, og får lov til å kaste lange, tafsende skygger over resten av herligheten.
Slik gjør den selv de litt mer balanserte unntakene som klinelåten «Lett å være friar» til å fremstå mye mer objektiviserende og kleinere enn den i utgangspunktet er ment.
Hvilket nok er problemet her:
Det var ikke sånn ment.
Men det er sånn sagt.
Vassendgutanes tiende album er egentlig ikke mer eller mindre kategorisk håpløst enn det de har gjort tidligere.
Det er ikke lange turen fra «Silikon i tatti» og «Milf med pils» til «Metoo».
Såkalt karslig retorikk med akkurat så uskyldig finsiktet humor at man ikke skulle bruke energi på å hisse seg opp.
Heller ikke nå.
Men akkurat slik den generelle samfunnsagendaen har gått gjennom en viktig og varig holdningsendring, kommer dette låvedørinnsparkende grumset og svarer på hvorfor man i det hele tatt trengte emnetaggen.
Plutselig er Vassendgutane mye mer enn uskyldig slidegitar og godt humør.
De er blitt aktuelle.
De er blitt me-tullinger.
Det var kanskje akkurat det de ville oppnå også.
BESTE LÅT:
«Lett å vere friar»
Anmeldt av Tor Martin Bøe
| 0
|
112424
|
Bokanmeldelse:Kim Leine:
«Rød mann/Sort mann»
Norsk-danske Kim Leine har skrevet en ny storslagen roman om Grønland på 1700-tallet og den ulykksalige danske «koloniseringen» av øya.
Den dystre, grusomme historien tvinger fram både medfølelse og et hav av ettertanke.
Romanen er en frittstående oppfølger til «Profetene i Evighetsfjorden» som Leine fikk Nordisk råds litteraturpris for i 2013.
Under en båttur i 1724 blir presten Hans Egede, «Grønlands apostel», anropt av en far med et sykt barn i armene.
Moren er død, faren ber ham pleie barnet til det har frisknet.
Egede oppdrar sønnen som sin egen, døper ham Frederik Christian og nekter å gi ham tilbake.
Men det er ingen hvem som helst den fanatiske protestanten Egede har utfordret.
Barnefaren er åndemaneren Aappaluttoq, også kalt «den røde».
Han kan ting som ikke står i Bibelen, og han akter ikke uten videre å gi fra seg sin egen sønn.
Kampen mellom sjamanen og lutheraneren er en hoveddriver i fortellingen, den samler og tydeliggjør de enorme motsetningene som er i spill.
Kim Leine skildrer dem intenst og innlevende på alle nivåer!
Dette er storslagen romankunst.
Sjekk hva danskene skriver:
Jyllands-Posten gir seks av seks stjerner:
«Kim Leine overgår seg selv i ny roman»
Politiken gir seks av seks stjerner:
Leine demonstrerer enda en gang at han er en gigant i dansk litteratur.»
Danskekongens drøm er å etablere en ny og innbringende kronkoloni ikledd protestantismens gevanter.
Prosjekt harmonerer dårlig med sjamanismens livsforståelse og fangstsamfunnets urgamle tradisjoner.
Foruten embetsmenn, håndverkere og presteskap består nybyggerne av tvangsgiftede ektepar:
Tidligere soldater og straffanger, tjenestepiker, fattigjenter og prostituerte:
«De tvangskopulerte».
I 1728 ankommer de fra København med fregatten «Morianen» og to ledsagerskip.
Godthaab anlegges, lidelseshistorien skyter fart.
Og teksten blir en malstrøm.
Fortløpende suges vi inn i bisarre, marerittaktige skjebner og livsløp.
Beboere og innfødte sykner hen og dør under nådeløse utbrudd av skjørbuk, lungebetennelse, kopper, kjønnssykdommer og diaré.
Om de ikke fryser i hjel eller forkommer i alkoholisme og generell fattigdom.
Den gamle fyringen med spekk er forbudt.
Spekket skal selges og gi inntekter til den danske statskassen.
Medisinske tilbud er brennevin, årelating, kopping og setting av igler.
Ikke rart koloniens kirurg fortviler og mister troen på legevitenskapen.
Dette er i stor grad en kollektivroman der de involverte selv tar ordet og fører fortellingen videre.
Én etter én kommer vi under huden på dem:
Kong Frederik IV, koloniguvernøren, fregattskipperen og kolonikommandanten.
Kjøpmannen, presteskapet og proviantforvalteren.
Egede og familien.
Fattiglemmene – koloniens «stormtropper» – som ikke ante hva de hadde i vente.
De innfødte, fanget i et limbo mellom to verdener:
Ikke dansker, ikke lenger grønlendere.
Og Aappaluttoq selv:
Vismann og mørkemann i en og samme skikkelse.
Den religiøse og kulturelle imperialismens grellhet og dobbeltmoral står i skarp kontrast til naturskildringene.
Leine maler landskapet fram gjennom ulike årstider, fra land og sjøside, i storm og stille.
I det hele tatt forener han sakkunnskap og kreativ fantasi, fakta og fiksjon på en unik måte.
På sett og vis gjør han Grønlands-naturen til bokens egentlige hovedperson.
Etter «Profetene i Evighetsfjorden» antydet Leine at den var første bind i en påtenkt trilogi.
Årets roman overgår nærmest den første i bredde og intensitet.
Når kommer bind tre?
Kanskje de høytflygende grønlandske ravnene vet noe.
Vi er mange lesere her nede, og vi vil ha mer!
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112427
|
TV-anmeldelse:«The Rain»:
Hissig nedbør
Det finnes ikke dårlig vær, bare giftig regn.
The Rain Dansk science fiction-serie i ti deler Med:
Alba August, Lucas Lynggaard Tønnesen, Mikkel Boe Følsgaard
Premiere på Netflix fredag 4. mai.
Hele sesongen tilgjengelig på Netflix nå
Reklameteksten til denne første nordiske Netflix-satsningen høres ut som en tekst av rockebandet Seigmen; «Når regnet faller, faller vi.»
Akkurat så pretensiøst og lettforståelig er også utgangspunktet:
Hva skjer når det livgivende regnet går fra å være en våt prøvelse for alle andre enn bonden, paraplyprodusenter, strømselskaper og Sigbjørn Obstfelder - til å bli et dødelig problem?
Her er regnet blitt giftig, og påfører de som ikke kommer seg unna umiddelbare allergiske reaksjoner, voldsomme pusteproblemer og grusom død.
En slags himmelsendt hurtigversjon av advarselteksten på sigarettpakker.
Hvorfor får vi ikke vite - annet enn at faren til Simone (Alba August) er sentral i å skape og/eller løse problemet.
Handlingen begynner ganske brått, temporaskt og overbevisende.
Nesten som et plutselig virusutbrudd eller mer filmatisk korrekt:
Zombieangrep.
Det går så kjapt for seg i starten at man i løpet av ti minutter har skapt en krisesituasjon verre og tydeligere enn The Walking Dead og «10 Cloverfield Lane» og samtidig en følelse av Maze Runner.
Som i hvor nær virkeligheten er vi, og hvor sann er den virkeligheten som hovedpersonene opplever.
Simone og broren Rasmus kriseplasseres i en betimelig hendig ultrateknologisk bunkers med egenproduksjon av mat.
Og så venter vi.
Og de.
Tiden går og (her må det dessverre tys til en SPOILER) seks år senere blir søsknene med en omstreifende gjeng ungdommer, på jakt etter mat, foreldre og ikke minst sannheten.
Det smarte og gode med «The Rain» er hvordan opplevelsen av univers bygges tydelig, smart og sannsynlig.
Det ser mye dyrere ut enn det faktisk kan være.
Et forlatt og ødelagt København er akkurat passe digitalt justert til at byen fremstår troverdig ramponert.
Hovedrollene er ikke helt finstemte i samspillet med hverandre.
I løpet av de tre episodene som VG har fått se i forkant er ikke rollene ferdig uttegnet som typer.
Simone fremstilles for eksempel mye mer naiv enn nødvendig, nesten til det anmasende.
Spesielt siden hun fremstilles som den med mest kontroll i vennegjengen før giftregnet begynner.
Det er tydelig at rollen har potensial til å bli en dansk Katniss Everdeen (Hunger games), men at spenningsmomentet like mye er å grave i hvor omfattende dette regnskadede danske ødelandet er.
Det føles også mer som en til tider smått anmasende ungdomsserie.
Slik som ville vært sendt som føljetong på lørdager på NRK1 i gamle dager, med problemstillinger om at pappa kan løse alt, og at vi derfor må komme oss dit pappa kanskje er.
De av dere som trodde det var ille nok med flåtten og iberiasneglen:
Nå kan dere bekymre dere om været også.
| 0
|
112430
|
Bokanmeldelse:Jón Kalman Stefánsson: «Sommerlys.
Og så kommer natten»
Store drømmer og små menneskeliv smelter sammen til en helstøpt litterær enhet i denne vakre romanen.
Jón Kalman Stefánsson har gjort stor suksess også her hjemme med sine seneste romaner.
Nå utgir det norske forlaget hans gjennombruddsromanen «Sommerlys.
Og så kommer natten» fra 2009, strålende oversatt av Tone Myklebost.
Det er en form for kollektivroman dette, der en liten landsby på den forblåste islandske vestkysten er åstedet for de mange menneskeskjebnene vi presenteres for.
Felles for dem alle er at de bærer på drømmer og lengsler, ofte uuttalte og vanskelig å sette ord på – men likevel så sterke at det er umulig å ignorere dem.
Terningkast 6: Islandsk magi på høyeste nivå
Terningkast 6: Siste bind i mesterlig islandsk romantrilogi
Som for eksempel den unge direktøren for byens trikotasjefabrikk, som plutselig setter både jobben, villaen og sin underskjønne kone til side for heller å egne seg sin altoppslukende interesse for gamle, latinske bøker.
Eller den motvillige politimannen Jónas som heller vil bruke tiden sin på å studere og male fugler.
Eller den ensomme bonden Benedikt som plutselig finner den store kjærligheten – bare for å miste den igjen på grusomste vis.
Menneskene elsker og slåss, kjemper og taper, drikker og gråter.
Menn og kvinner kretser om hverandre drevet av begjær og nysgjerrighet.
De kvinneportrettene forfatteren skriver frem i denne boken er forøvrig preget av en fullstendig ikke-ironisk dyrkelse av det annet kjønn.
Fått med deg?
Iman fra Skam skriver bok om hijab
Samtidig tilbyr Stefánsson også et skarpt portrett av et Island i en brytningstid.
På vei fra en etterkrigsperiode der Bondepartiet og samvirkelagene bestemte det meste, og over i en postmoderne, liberalistisk nåtid.
Den er noe silkemykt og nærmest florlett over språket til Stefánsson i denne boken, noe som kler den drømmeaktige atmosfæren som hviler over historiene vi blir fortalt.
Han tar i bruk hele det litterære registeret vi gjerne forbinder med islandsk litteratur:
Her er det sagn og overtro, mystikk og myter i overflod.
Og selvsagt spiller også naturen selv en viktig rolle i denne romanen.
Landskapet, havet, årstidene, mørket og lyset – ja, selve stjernehimmelen får sin plass i fortellingen.
Det kan bli i meste laget, men det er vanskelig å ikke la seg fascinere.
| 1
|
112432
|
TV-anmeldelse «Patrick Melrose»:Skrekkelig bra
Et menneskelig togkrasj du bare må se på.
Amerikansk/britisk miniserie i fem deler
HBO Nordic mandag 14. mai
Regi:
Edward Berger.
Med:
Benedict Cumberbatch, Jennifer Jason Leigh, Hugo Weaving, Anna Madeley, Blythe Danner, Prasanna Puwanarajah.
«Patrick Melrose» er TV-versjonen av bøkene om nevnte mann skrevet av Edward St. Aubyn – bøker delvis basert på hans egne traumer.
Vi møter Melrose mens han får beskjed om sin fars død over telefonen.
Han smiler og ser nærmest salig ut, og vi skjønner først når han mister en sprøyte i gulvet og bøyer seg ned med en blodflekk på skjorteermet at han er høy som et hus.
Og det forblir Patrick Melrose i store deler av den éne episoden som er tilgjengelig for anmeldelse.
Det er lite å vurdere serien ut fra, men det vi ser lover svært godt:
Historien starter i London på begynnelsen av 80-tallet, og følger Patrick til New York der han skal hente hjem sin avdøde far.
Og slutte med dop.
Benedict Cumberbatch ikke bare bærer, men sjonglerer og spinner rollen som den høytfungerende skakkjørte rikingen som er nær ved å slukes av sin mørke hemmelighet.
Det er ingen lett jobb.
Ikke bare fordi Melrose stort sett befinner seg i ulike stadier av rus eller abstinens, men også fordi han store deler av tiden fyller skjermen alene.
Mangel på dialog løses delvis med fortellerstemme og delvis med Melrose som snakker med seg selv/fortelleren.
Og det fungerer faktisk.
Kameraet er nesten som en ekstra rollefigur som løper etter den nervøst travende Melrose og plasserer oss midt i handlingen.
Fargeskalaen er preget av blått og turkis med lysende gule New York-taxier.
Bildene til «Victoria»-fotograf James Friend er som en serie velkomponerte stilleben som kompletterer «Deutschland 83»-regissør Edward Bergers hypnotiske fortelling om en slags overklassens «Trainspotting».
Cumberbatch har sterke støttespillere i skuespillere som Jennifer Jason Leigh og Hugo Weaving, som spiller hans foreldre, men «Patrick Melrose» er først og fremst Cumberbatch’ tour de force.
Han er stjernen i dette suggerende universet der han når som helst kan vippe over og dra oss inn i et sort hull.
Tilbakeblikk viser oss glimt av hva som har formet Melrose som han er, men vi får kun hint i første episode.
Vi skjønner bare at noe skrekkelig må ha skjedd, for å få ham så knust, sårbar og spinnvill.
Patrick Melrose er en sjarmerende fyr som stadig balanserer elegant sarkasme med aristokratisk angst.
Øyeblikk av ren skrekk brytes opp av humor og surrealisme.
Selv om britiske dekandense ikke skulle være din te-kopp, må du faktisk sette deg ned og nyte denne.
| 1
|
112433
|
TV-anmeldelse «13 Reasons Why», sesong 2: Grunnløs oppfølger
Det finnes, så vidt, én grunn til at denne serien fortsetter.
13 Reasons Why Amerikansk dramaserie i 13 deler Med:
Dylan Minnette, Katherine Langford Christian Navarro, Alisha Boe Premiere på Netflix fredag 18. mai.
Hele sesongen tilgjengelig på Netflix nå.
Fjorårets «sjokk»-serie var, med få unntak, en både god og vond skildring av livet på videregående.
Den brukte elementer fra kvaliteter som både «Angela», «Gilmore Girls» og «Friday Night Lights», og beskrev oppturer og nedturer, klønete forsøk og bevisste overgrep på kløktig vis.
Med unntak av at fortelleren, Hannah Baker, hadde tatt livet av seg i det serien startet.
Fortellergrepet med hennes 13 kassetter som hver for seg fortalte om én person som var delaktig i denne tragiske konklusjonen, var både en original og spennende måte å fremlegge en slik historie på.
Fortellingen som ble mer og mer forstyrrende og grusomt, etter hvert som man nærmet seg konklusjonen, var samtidig ikke problematiserende nok.
Man fikk en tilfredsstillende slutt, som ikke ba om å bli fulgt opp.
(Ikke minst fordi boken den var basert på, også avsluttet på samme vis.)
De største mysteriene med sesong 2 er følgelig om man klarer å fortelle dette like spennende, friskt og tydelig, og hvordan man skal bevare Katherine Langford (som spiller Hannah) i serien.
Svaret på det første er dessverre et rungende nei.
Svaret på det andre er enda mer håpløst:
Som et hendig spøkelse som kun finnes i Clay Jensen (Dylan Minnette) sitt sinn.
Det er muligens et tegn på noe dypere, men samtidig tomt tøv.
Så må det sies at nettopp Minnette balanserer rollen imponerende, der han jobber med et fortsatt hemmelighold for egne foreldre (slik man for så vidt skal gjøre når man er i tenårene) og faktisk jobbe for sin forståelse av sannheten.
Sannheten er et begrep også denne sesongen behandler flere ganger.
Her prøver man mer å forsvare sin egen eksistens.
Dette gjør manus ved å la altfor mange av rollene gjenta variasjoner av «det finnes flere sannheter/virkeligheter/sider».
Episodene veies mot hverandre gjennom vitneprovene i rettssaken som skal å avdekke om skolen eller noen har gjort noe som har bidratt til Hannahs tragiske konklusjon.
Det gir muligheten til nye flashback, med andre vinkler og alternative versjoner.
Det burde vært drivende spennende.
Det føles mer som ekstramateriale for dem som ikke var klare for å slippe universet.
Netflix har nok en gang gjort et godt arbeid med å bygge trygghet rundt selve historien, med enda tydelige advarsler og bakgrunnsstoff for dem som kjenner noen eller føler selv at de kjenner på tilsvarende selvdestruktive følelser som blant annet Hannah.
Det finnes enkeltøyeblikk og enkeltepisoder som ikke er så verst her.
Dessverre er ikke helheten i nærheten av samme kvalitet.
«13 seasons why» føles mest av alt som et stort spørsmålstegn, og følelsen av å bli lurt.
For det føles som det bare er én eneste grunn til at denne sagaen fortsetter.
Jeg tror du skjønner hvilken.
| 0
|
112435
|
Musikkanmeldelse Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker - «A Suite of Poems»:Romfølelser
Svanesanger fra hotellrom og andre etasjer.
ALBUM:
JAZZ Ketil Bjørnstad og Anneli Drecker «A Suite of Poems» (ECM/Universal)
Hotellrom er små, for det meste sterile og låsbare båser man må omfavne for å overleve.
Rom de de fleste av oss kun trenger å forholde seg til i ferier og, med unntak av det sporadiske seminaret, sjelden eller aldri i jobbsammenheng.
De fleste artister er ikke på jobb før de er på hotellrommet.
De lever «et hjem for oss, et hjem for deg»-illusjonen til fulle.
De må bli venn med nye omgivelser flere ganger i uken, og kjenne på hvordan tiden og rommet endrer seg rundt én.
Det er utgangspunktet for denne utgivelsen, som forener tre store norske kunstnere.
Handelsreisende i små, ensomme historier, ført i pennen på engelsk av Lars Saabye Christensen.
Sendt fra 12 forskjellige hotellrom over hele kloden.
Noen av dem finnes ikke lenger.
Ingen av dem er norske.
Samtlige er tonesatt og klanglagt av Ketil Bjørnstad, og bundet sammen av Anneli Dreckers alltid like overnaturlige vokal.
Hotellene brer seg fra København til Melbourne, fra Hamburg til Hong Kong.
Og er innom Paris to ganger.
Lyrikeren Saabye Christensen kommer nærmest når han finner en form for ro i det siste Paris-besøket.
Komponisten Bjørnstad er mest alene når han avslutter uten tekst i Schloss Elmau i Bayern.
Som for øvrig er det tretten sporet på innspillingen, kanskje som en forlengelse av enkelte hotellers angst for 13. etasje, altså at man ikke har mer enn tolv tekster.
Den ultimate hotellrom-teksten er muligens Leonard Cohens «Chelsea Hotel #2».
Den handler like mye om å være noe så Jon Fosse-aktig som å være alene i hverandre, som om de mer non-chalante direkte beskrivelsene av konkrete aktiviteter.
Det er ingen slike konkrete hendelser her, selv om diktene er små tidslommer på sitt eget vis.
Hva har for eksempel skjedd før innsjekkingen på The Grand i Krakow?
Hvorfor foretrekkes små rom i Hong Kong?
Saabye Christensens ord høres først mer fremmede ut når de er skrevet på engelsk.
Selv om et annet språk ikke helt klarer ikke å skjule Frogner-lyrikeren i tekstene.
Anneli Drecker gir dem en varme og innlevelse som bare hun kan, og gir disse minimalistisk arrangerte pianostykkene.
Slik hun tidligere har samarbeidet med Bjørnstad da de for eksempel ga John Donne melodi på bestillingsverket «Grace» i 2001.
«A Suite of Poems» er en stille og vennlig plate.
Den gjør nesten ingenting ut av seg umiddelbart, men siger sakte men sikkert inn i en.
Litt på samme måte som et hotellopphold over lengre tid setter sitt eget preg.
Men også fordi det føles både som begynnelsen og slutten på en reise.
BESTE LÅT:
«Kempinski, Berlin»
| 1
|
112436
|
Musikkanmeldelse:Onkl P og de fjerne slektningene:
Farvel slekt og venner
Det var kanskje ikke helt nødvendig med nok et slektstreff.
ALBUM: POP/ROCK OnklP & De Fjerne Slektningene «fYre» (Slekta/Universal)
Slekta og P hadde en ekstremt omnipotent tilstedeværelse i perioden 2014/2015.
Et år som gjorde OnklP til allemannseie og folkekjær og «Styggen på ryggen» til en populærkulturell referanse man fremdeles nikker gjenkjennende til.
Det er få forunt å nå et slikt karrierepunkt.
På godt og vondt.
De som savnet Pål Tøien på Oslo Ess-utgivelsen «Frie Radikaler», som ble gitt ut for en knapp måned siden, får i alle fall forklaringen her.
Et nytt album med hele slekta, tre etter etter det forrige.
Riktignok fordelt på to EPer/spillelister, som speiler DeLillos sitt dobbeltalbumprosjekt i 1995, «Sent og tidlig», med de mer Onklfaglig korrekte navnene «Mornings» og «Nattings».
Disse åtte låtene runder til sammen et snaut minutt lenger enn den nye Ess-platen.
Nye slektsgjester er Maciek Ofstad fra Kvelertak og Pant fra Herreløse.
De gjør begge det de kan best godt - spesielt Ofstads gitar er forfriskende støtte til Åsmund Landes strenger.
Pant løfter den beste låten på «Mornings», «Kommer ikke hjem» til et surrete, rastløst lite underverk.
Jaa9 bidrar også greit, men er i stedet for å være en del av løsningen - vel, en mindre del av problemet.
Det er for mye her som virker som gjennomtygde versjoner av det samme angstbildet, samme hverdagskaoset som tidligere.
Ikke en gang de språklige bildene, er ikke like mektige.
P trekker for eksempel assosiasjoner mot Aune Sand og Astrid S - uten at de blir spesielt mer enn halvveis treffende.
Sterk er derimot «Nattings»-delens fjerde og siste låt.
«Sweatpants» er en melankolsk , Rhodes-drevet sak om livets trangeste stunder.
Der OnklPs gråtende stemme glir perfekt inn.
Den klarer både i tekst og melodi å bli noe større enn seg selv, og utvilsomt et høydepunkt i låtsamlingen, og nok et lyspunkt i karrieren.
Den har ikke det samme tydelige kontaktbehov som «Narkour» og nettopp «Styggen».
Og kommer nok aldri til å nå en tiendedel av populariteten.
Det er også utfordringen med utgivelsen.
Det er øyeblikk som er kloke.
Det er låter som er balansert gøyale.
Det er låter som like gjerne kunne vært med på Oslo Ess-platen i stedet.
Men det er lite her som virkelig får grupperingen til å oppleves så sammensveisende og ulykkelig lykkelige som de har vært tidligere.
BESTE LÅT:
«Sweatpants» TOR MARTIN BØE
| 0
|
112437
|
Filmanmeldelse:Deadpool 2
- Blodig baluba
Ryan Reynolds som Deadpool - eller omvendt - er fortsatt en irriterende, bloddryppende, ustyrlig fornøyelse.
KOMEDIE: Deadpool 2 USA, 15 år MED:Ryan Reynolds, Morena Baccarin, Josh Brolin, Zazie Beetz REGI:
David Leitch
«Deadpool» var noe så uvanlig som en Marvel-film med høy aldersgrense.
Voldsmaskinens utagerende vold, ganske grovmalte språk og andre eksplisitte scener gjorde at den på ingen måte var noen samlende familiestund.
Oppfølgeren er enda mer grov voldskomedie forkledd som superheltfilm.
Så full av referanser til seg selv, virkeligheten og populærkultur generelt at den kan oppleves irriterende overlegen og plagsomt smart.
Det er den ikke.
Poengene er til tider kjappere, teitere og mer selvrefererende enn både «Airplane», «Naked Gun» og alle andre selvtilfredse, fjerdeveggbrytende komedier fra de siste førti årene.
Referansene er mer heseblesende enn en tilfeldig valgt sekvens i en hvilken som helst «Family Guy»-episode.
Og noen ganger virker det som om handlingen eksisterer mer for referansenes skyld enn omvendt.
Den er nemlig ikke mye å le av, lappet sammen rundt en haug løse sekvenser.
Med et vagt moralsk, men ikke overdrevent fokusert felleskapskompass i sluttminuttene.
Dessuten har vi her fått en av de mest fantastiske rulletekstsekvensene i hele Marvels historie.
Det er selvsagt veldig mye Ryan Reynolds.
Det er knapt en scene han ikke er med i.
Hvilket kunne vært ganske travelt, om det ikke var for arsenalet av medspillere:
Spesielt Josh Brolin, som gjør sin andre Marvel-rolle på under fire uker.
Det burde det kanskje vært et slags diplom for.
Her er han ikke lilla nihilist fra verdensrommet, men Cable, en Terminator-lignende cowboykar fra framtiden.
Han får selvsagt slengt etter seg både John Connor-hets og den ekstremt treffende «Zip it, Thanos» fra replikkautomaten Reynolds (eller Deadpool).
Zazie Beetz (Atlanta) er en drøm som Marvels svar på heldige fetter Anton, Domino, og kunne gjerne fått enda mer plass.
Det motsatte kan man si om den fremdeles overdrevent stereotypiske bruken av Dopinder (Karan Soni).
David Leitch, kreditert i introen som «one of the guys who killed the dog in John Wick» tar over regien nesten umerkelig.
Det er fordi hele dette voksenhjørnet av film-Marvel primært eksisterer for at Reynolds skal få skinne.
Som i «slenge fra seg flombølger av énlinjere og skape flere kleine øyeblikk med åttitallsmusikk enn hele Guardians of the Galaxy (blant annet den fineste og mest riktige bruken av «Take on Me» noensinne.).»
Balansen mellom selvironiske vitser og blodig action er nådeløs og god.
«Deadpool 2» er ikke noe for folk som liker at alle delene av en kropp helst skal henge sammen hele tiden.
Eller synes at superhelter er veldig alvorlige ting man ikke skal tøyse med.
Men det tipper jeg dere allerede var klar over.
| 1
|
112438
|
Teateranmeldelse:«Om Våren»:
Vondt og vakkert
Det er både nådeløst og nydelig når Knausgård gir seg i kast med de indre gleder – og demoner.
ROGALAND TEATER
«Om våren»
Av Karl Ove Knausgård
Dramatisert av:
Anders T. Andersen
Regissør, scenograf og videodesigner: Anders T. Andersen
Komponist:
Adrien Munden
Lysdesigner:
Karl Oskar Sørdal
Med: Torbjørn Eriksen, Eili Harboe, Ragnhild Arnestad Mønness, Marianne Holter, Ragnhild Tysse, Roar Kjølv Jenssen
Rogaland Teaters oppsetning av den vesle romanen «Om våren» som kom for noen år siden, tar på overbevisende og varsomt vis vare på de store sprangene som ligger i en fortelling som både er høyst personlig – men også svært allmenngyldig.
Det skyldes i stor grad oppsetningens indre ro og fine kommunikasjon i ensemblet, der de dramatiske hendelser aldri overspilles og der det dagligdagse gis fine hint av humor.
I romanform dreier det seg om den på det tidspunktet suksessrike forfatter Knausgårds fortelling til sin yngste datter – kun en liten baby da han begynte fortellingen.
Han skriver seg ut av det vanskelige rundt konas depresjon; et mørke som kulminerte i et selvmordsforsøk.
I boken – som i forestillingen – veksler det mellom eksistensielle betraktninger over selvbilde og menneskelig selvbedrag, om virkelighetsoppfatning – og om den fryktelige følelsen av ikke å være tilknyttet noen eller noe.
I tillegg handler det om barn; barnets evne til å bringe inn lys og normalitet inn i tilværelsen, i tillegg til å være en konstant påminnelse om hvor sterkt det gode er i forhold til det onde.
Anders T. Andersen har dramatisert og regissert fortellingen.
Han har valgt å se frem i tid, ved å la den vesle datteren spilles av en ungjente, som blir en sparringpartner med faren, og iblant med moren.
Valget gir en dynamisk effekt som poengterer teksten gjennom ulike røster.
Torbjørn Eriksen har både ro, engasjement, styrke og varme til å spille en far som splittes av å forholde seg til en kone som i perioder går inn i dyp depresjon, samtidig som han lever i sin egen litterære boble.
Det er i stor grad barna som holder ham fast i et familiemønster ikke ulikt mange andres.
Kjærligheten til dem er grenseløs – barn beskrives som vendepunktet, kanskje redningen.
Eili Harboe, som imponerte alle som har sett Joachim Triers «Thelma», har en intens, åpen og varm tilnærming i rollen som datteren, og Ragnhild Mønness har en nesten lydløs sårbarhet og ømhet som kona.
Tre barn fra teatrets barne- og ungdomsteater levendegjør det dagligdagse i en familiære situasjon som veksler mellom generell familieglede, kaos og dypt indre mørke.
Dette er en forestilling som med Knausgårds rå poesi i bunn viser hvor vanskelig det er å stå i situasjoner man ikke kan forventes å håndtere.
Men grunnlinjen er lys – det gode er sterkere enn det vonde.
| 1
|
112440
|
Filmanmeldelse «Solo: A Star Wars Story»:Overflødig Solo
Historiene om flygeresset Han Solo er best som anekdoter.
ACTION/EVENTYR
«Solo: A Star Wars Story»
USA, 12 år
REGI:
Ron Howard
MED:
Alden Ehrenreich, Donald Glover, Emilia Clarke, Woody Harrelson
Noen ting er bedre overlatt til fantasien.
Som fortiden til romoperaens mest sjarmerende drittsekk, Han Solo – og hvordan han møtte tjommien Chewbacca, vant den ikoniske Millennium Falcon fra Lando Calrissian og fikk til Kessel-passasjen på under 12 parsec.
Alle som har sett den originale trilogien har hørt bruddstykkene.
Og «Solo: A Star Wars Story» er en påminner om at visse historier er bedre i en tweets lengde.
Dette er rimelig A til B-greie om hvordan den småkriminelle
Han vokser til å bli flygerhelten Solo som vi kjenner ham.
Og visst er denne filmen, som har kostet mer enn en halvannen milliard kroner å produsere, ganske underholdende til tider.
Spesielt når den åler seg forbi den seige førsteakten av overforklarende dialog, flatt skuespill og en under middels interessant flukt fra forvokst husstøvmidd på slumplaneten Corellia.
Det hjelper når hovedrolleinnehaver Alden Ehrenreich får selskap av mer kompetente skuespillere som Woody Harrelson og det nesten overmenneskelige multitalentet Donald Glover.
Sistnevnte leverer en upåklagelig kopi av Billy Dee Williams’ sjarm og delikate diksjon i Lando.
Ehrenreichs Han Solo har et fantastisk smil, men det er også det eneste han flyter på i filmens første halvdel.
Han vokser seg inn i rollen etter hvert, men han klarer ikke å fylle hullene i dette pliktløpet av en historie.
Han føles som en co-pilot som på uforklarlig vis har havnet i førersetet.
Formen er en slags intergalaktisk western, med lovløse, pistoldueller og togran.
Ingen innovativ sjangerblanding, og det finnes mer vellykkede øvelser av dette på TV i både «Firefly», «Cowboy Bebop» og til og med åttitallsklassikeren «Bravestarr».
Fotoen er overdrevent mørk, men retrokoloritten føles også til tider ypperlig distinkt fra de ellers glorete fargene som ofte er en fast del av dette universet.
Og den solide midtdelen har en sertifisert avvæpnende «Star Wars»-sjarm, både i form av tilfredsstillende loppeteknologi, passende komikk og sterk karakterkjemi, som den mellom Lando og L3, en robotrettighetsforkjemper av en droide med en god dose innuendo.
Men både manus og regi i filmens første og siste halvdel faller.
Far og sønn Lawrence og Jon Kasdan tar ingen sjanser og det er ikke lett å argumentere for at regibyttet Lucasfilm foretok midt i innspillingen var særlig lurt.
Den freske regiduoen Phil Lord and Christopher Miller tok flere friheter med manuset enn det Lucasfilm var komfortable med.
Fremfor å gi Lord og Miller rom til å dyrke improvisasjonskraften og den komiske timingen som skapte magiske øyeblikk i «21 Jump Street» (2012) og «Lego-filmen» (2014), sendte Lucasfilm jobben videre til den konvensjonelle Ron Howard.
Det hadde vært fint om folkene bak hadde tatt imot tipset til hovedkarakteren deres:
Følg færre ordre og improviser litt mer.
| 0
|
112441
|
Filmanmeldelse:Blockers – Overdrevent foreldrepoliti
Sannsynligvis bør alle med tenåringer i huset se denne.
Bare ikke sammen med ungene.
KOMEDIE: Blockers USA, 12 år
MED:
Leslie Mann, John Cena, Kathryn Newton, Ike Barinholtz REGI:
Kay Cannon
Venninnene Julie, Kayla og Sam skal avslutte et langt skoleliv med den obligatoriske prom night.
Og inngår en sexpakt, altså at ingen skal være jomfru når kvelden er over.
Ved en teknisk tilfeldighet får foreldrene snusen i dette – og gjør sitt beste for å stoppe det.
Resultatet er på mange måter den endelige kvinnelige versjonen av «American Pie» (1999) – kokt ned til en handling som foregår på et kjapt døgn, og ikke like overdrevent eksplisitt.
Tittelen her spiller selvsagt på det presise, men delvis uoversettelige rimordet «cock blockers», ikke særlig subtilt hintet til på noen versjoner av plakaten der man har plassert en hanetegning over tittelen.
Stereotypiene mellom venninnene fordeler seg på nerden Sam med skilt, overkompenserende venninnemor og festfar, sportsaktivisten Kayla med stor sterk og lettrørt far og den smått skikkelige, ordinære Julie, som mest av alt sliter med en mor med ekstremt utagerende separasjonsangst.
Kort fortalt:
Normale ungdommer med foreldre, hvis identitet er fastlåst i å være nettopp foreldre og at barna deres egentlig kunne vært små og søte for alltid.
Regissør Kay Cannon har skrevet manus på «Pitch Perfect»-trilogien, der hun så vidt berører noen av de samme momentene (altså at også jenter kan være vulgære).
Det er kanskje ikke tilfeldig at den bærende låten her er Pitch Perfect-skuespiller Hailee Steinfelds «Love Myself».
Manus er derimot ikke fra noen av disses hånd og hjerne, noe som merkes.
Her er humoren i stedet ting inn i rumpa, gruppespy i høy hastighet og nærbilder av ufrivillig, men avkledd, testikkelklemming.
Flere av akkurat disse sekvensene er hysterisk morsomme.
Det er det ikke når feil folk gjemmer seg under sengen, bekjennelser blir pinlige og kjemiske substanser møter utagerende hallusinogenekspertise.
Eller når det blir et gjennomgående poeng fra en av fedrene at gutter ikke kan ha langt hår.
Foreldrekarakterene er karikerte til det idiotiske.
(Mest ute er et foreldrepar hvis eneste funksjon er å ha pussige sexleker, muligens som en slags representasjon på at behovene er like uansett generasjon.)
Helheten sliter med karakterer som prøver å gjøres mer morsomme enn de er.
Som en god feelgood-film har den i alle fall de riktige knaggene på slutten.
For selvsagt er dette en dannelsesreise.
Der spesielt de som fremdeles tror at aubergine-emojien betyr «frukt», kan få utvidet sin digitale kommunikasjonshorisont betraktelig.
| 0
|
112442
|
Filmanmeldelse «Hurricane Heist»:«Sharknado» - uten hai
En katastrofefilm - på godt og vondt.
ACTION/KATASTROFE
«The Hurricane Heist»
USA.
12 år.
Regi:
Rob Cohen
Med: Toby Kebbell, Maggie Grace, Ryan Kwanten og Ralph Ineson
«The Hurricane Heist» er sannsynligvis sommerens verste kinofilm - og nettopp derfor er den verdt turen.
Fjern haiene fra den infame «Sharknado»-serien, og du sitter igjen med Rob Cohens («The Fast & The Furious») siste genistrek: en komisk overdreven orkan-action strødd på med nesten like mange halvkjente serietryner som den har amatøraktig CGI-effekter.
Tittelen er nesten «Snakes on a Plane»-banal og handlingen likeså:
«tidenes» orkan truer en liten del av sørlige USA, og en bande med sinna kriminelle utnytter seg av evakueringen for å begå et seddelran av dimensjoner.
Vi blir stadig påmint at det dreier seg om 600 millioner dollar, men at beløpet etter hvert skal fordeles på cirka like mange ranere glemmer de å nevne.
Flosklene kommer på rekke og rad: smertefullt stereotypiske «southern»-aksenter, korttenkte og korrupte statsansatte, eksplosjoner som ville ha utslettet hele rollebesetningen, en orkan hinsides alle fysiske lover og hackere som har sex på det aller minst passende tidspunktet.
Det eneste originale i filmen er en kløktig pissepause og at den nesten klarer å være våpenglorifiserende og erkjenne menneskeskapte klimaendringer på én gang.
Det er dessuten en bedre kjemi mellom skuespillerne enn det man er vant til fra sånne i overkant selvbevisste kalkunfilmer som dette.
Spesielt briten Toby Kebbell («Black Mirror»), som kjører rundt i en meteorologisk stridsvogn som må ha vært stjålet fra en garasje i Gotham City, er det vanskelig å ikke heie på.
Selv om han prater som bondeknølet fra «The Simpsons».
Australske Ryan Kwanten fra «True Blood» gjør det han kan best og spiller den dumme, men likandes broren som også snakker som Cletus.
Maggie Grace («Lost») har lært noen actiontriks fra skjermpappa i («Taken»), men rollefiguren hennes er paddeflat.
Det er også prestasjonen til Ralph Ineson (britiske «The Office»), som er velsignet med strupen til ren ondskap, men den dramatiske timingen til en agurk.
«The Hurricane Heist» er kanskje dårlig - men kjedelig rekker den aldri å bli.
Og på sitt aller verste er den til og med genialt elendig.
Se den hvis du liker å le av ting.
| 0
|
112445
|
Musikkanmeldelse:Kanye West – Bipolarhelten
Jeg hater Kanye West, han er fantastisk.
ALBUM:
HIP HOP Kanye West «ye» (Def Jam/Universal)
«It's been a shaky ass year» sier Kanye litt over midtveis på sitt åttende album.
Enkelte vil si at det har vært ille nok bare de siste ukene.
Verdens nest største twittertroll er mer eller mindre like plutselig tilbake som på «The Life of Pablo» (2016).
Denne gangen uten at man må bestille Tidal-abonnement.
Denne korte utgivelsen på knappe 23 minutter (for øvrig to minutter lenger enn Pusha T sitt Kayneproduserte «Daytona») virker først og fremst som en real opprenskning.
Etter de – til og med til Kanye å være – uvanlig merkelige singlene og rantene fra månedsskiftet.
Forklaringen kommer egentlig allerede i åpningen.
En Kanye i speilet-sak, der stemmen pitches ned og opp litt etter tilfeldighetsprinsippet, i full debatt med seg selv.
Som handler om hvor mye han både hater og elsker seg selv.
Fullt med varmende soulsamples og en virkelig sterkt formidlet tekst.
Resten av albumet bekrefter den spaltede følelsen:
Dette er en oppstemt og kanskje ikke nødvendigvis lykkelig Kanye, men en Kanye fylt med håp.
Ved spor fire, «Wouldn’t Leave», er det dessuten åpenbart at «ye» er en av hans klareste og peneste utgivelser på veldig lenge.
Fra kontrollert og nedpå, til melodisk og harmonisk i full bredde når det er nødvendig.
Det er det ofte.
Tekstene er oppsummeringer av året som gikk, også hendelser de siste ukene.
Selvsagt er både metoo, Stormy Daniels og «Slavery a choice» med.
Det er spark til Drake – som om det var en bestilt oppfølger til den allerede legendariske Pusha T-beefen fra i går.
Fullt av geniale og idiotiske linjer vi kan bruke det neste ukene på analysere i fillebiter.
Med formuleringer som man kan humre og himle av enda lenger.
Produksjonen ser tilbake til tiden rundt «College Dropout» (2004) og «Graduation» (2007).
Der aggresjonen fra mer hissige og breiale «Yeezus» (2013) spres utover.
Om det er for å kompensere for den ganske variable radiosuksessen «Pablo» hadde, eller om det bare er fordi det føltes riktig akkurat nå; se dét er ikke så viktig.
Heller ikke hva man mener om de sinnssyke sprettballmeningene, Trump-omfavnelsen og alt det andre ståket som han klarer å lage rundt seg selv og familien sin.
«ye» begynner flott og slutter brått.
Albumet er forresten bare starten på en veritabel Kanye-måned, der hver fredag framover har annonserte utgivelser som den hyperaktive mannen til Kim Kardashian har produsentfingrene i.
For som det iPhone-hjemmelagede, rettskrivingsutfordrete coveret sier:
«I hate being Bi-polar its awesome».
BESTE LÅT:
«I Thought About Killing You»
| 1
|
112446
|
Filmanmeldelse «Isle Of Dogs»:Et verdig hundeliv
Estetikk og politikk.
ANIMASJONSFILM/DRAMA
«Isle Of Dogs»
USA. 9 år.
Regi: Wes Anderson.
Stemmer: Bryan Cranston, Scarlett Johansson, Liev Schreiber, Bill Murray.
Den kompromissløst snurrige Wes Andersons siste – en «stop motion»-animasjonsfilm mest for voksne, laget med de samme teknikkene som «Den fantastiske Mikkel Rev» fra 2009 – er satt til Japan 20 år frem i tid, trass i at det er en eksplisitt opprørsk film som handler om USA i dag.
Hvorfor det?
Spesielt all den tid regissøren risikerer å bli beskyldt for «kulturell appropriasjon» og det som verre er?
Kanskje for å si noe subtilt om japanernes og amerikanernes historie i 2. verdenskrig.
Og helt sikkert, for å fastslå det mer åpenbare: Wes Andersons øyne vil ha det de vil ha.
Å si at «Isle Of Dogs» er blitt en visuell fest føles overflødig.
Selvsagt er den det.
Filmen ser ut som en konditoridisk, fylt til randen av de deiligste farger og detaljer.
Anderson nekter seg ingenting fra den japanske kulturen, billedkunsten og ikonografien.
Skikkene (se med hvilken kjærlighet sushikokken forbereder det forgiftede måltidet!) og systemene synes å tilfredsstille regissørens kjærlighet til det symmetriske og velordnede.
Man skal være bra surmaget for å ikke oppfatte filmen som en hyllest til landet den utspiller seg i.
Store deler av filmen foregår på en øy utenfor øyriket, «Søppeløya», dit alle nasjonens hunder er blitt sendt, forvist fra byen Megasaki av dennes ordfører Kobayashi.
Menneskeinnbyggerne er blitt skremt av påstander om at hundene bærer sykdom – hundeinfluensa og «snutefeber».
De firbente må leve ut sine dager i eksil, med lite mat og dårlig vann.
En dag tar «den lille piloten»
Atari seg til øya, på jakt etter hunden som tok vare på ham som liten, Spots.
Ankomsten blir starten på en revolt.
Den sterke og selvstendige tidligere løshunden Chief (gitt fabelaktig stemme av Bryan Cranston) blir revolusjonens åndelige leder («jeg biter», sier han på et tidspunkt).
Det er blitt vanlig å innvende at Anderson ikke er all verdens opptatt av konvensjonelle A-til-Å historier.
Det kan man trygt si at gjelder «Isle Of Dogs» også.
Filmens mange avstikkere og omveier er selve maten, og systematikeren Anderson veileder oss nennsomt rundt i de mange irrgangene, ved hjelp av annonserte «flashbacks», fortellerstemme og all verdens fiffige fortellertriks.
De som kan spare seg for Andersons kokette stil, vil slite denne gangen også.
Det hadde saktens vært mulig å formidle filmens budskap – frihet er det viktigste av alt, og det søte skal arve verden – på en mer økonomisk måte.
Men det ville ikke blitt like vakkert å se på.
| 1
|
112448
|
Musikkanmeldelse:Christina Aguilera – «Liberation»
Frihetstyrannen.
«Liberation»
(Sony)
ALBUM:
POP
BESTE LÅT:
«Like I Do»
Godt tenkt.
Godt ment.
Langt fra like godt gjennomført.
De ubestridelige høydepunktene i Christina Aguileras karriere er fremdeles utagerende «Dirrty» og den formidabelt sterke og evigvarige LGBT-hymnen «Beautiful».
Magien er at begge disse tilhører samme album.
En ytterpunktbalanse som Aguilera, selv om hun har prøvd, aldri helt har klart å finne tilbake til.
Det er en grunn til at hun det siste tiåret er vel så kjent som dommer i den amerikanske versjonen av The Voice.
Her, i 2018, velger hun side.
I alle fall på utsiden.
«So tired of painting on all this makeup / 'Cause it won't hide my defects» synger hun i åpningslåten her.
En referanse som 37-åringen har bygget opp med et helt usminket forsidebilde på siste nummer av magasinet «Paper».
For «Liberation» har en veldig god og forbilledlig intensjon:
Den vil bygge opp jenter, unge og gamle.
Få dem til å tro på seg selv, til være seg selv.
Til å våge.
Tilbakeblikk:
– Stolt av å være verst
Albumet derimot?
Hverken sminkefritt eller spesielt vågalt.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Det prøver allerede i starten å trekke en usjenert referanse til Maria i «Sound of Music».
Kanye West (månedens utvilsomt mest overbrukte produsent) legger til og med inn et latterlig dårlig tildekket Michael Jackson-sample, selvsagt fra «Maria (You Were the Only One».
Av smurfetypen han har gjort hundre millioner ganger før.
Senere hører vi derimot unge jenter i barnehagealder som sier ting som «I’m strong.
I’m invincible.
I’m a leader.
I will work hard.».
Et nydelig, sterkt og tankevekkende spor.
Husker du?
Poserte høygravid naken
Selv om man har hørt lignende like mange ganger som Kanye West har produsert smurfesamples:
Her er vi inne på noe som ikke forandrer seg.
Låten som følger, Demi Lovato-gjestede «Fall in line», legger opp til å bli en tilsvarende markør som «Beautiful», men for disse jentene med ambisjoner.
Men den mangler dybde.
Hvilket også er utfordringen med helheten:
Det har veldig lyst til og er veldig bestemt på å etablere Christina Aguilera som gjenoppfunnet feminist, en som tør å ta egne valg og en som våger å stå fremst i stormen.
Fått med deg?
Demi Lovato beklager dårlig spøk
Problemet er at hun mangler evnen til å prioritere.
Albumet er fullt opp av gullhjelp fra allerede nevnte West og Lovato til Anderson Paak og Shensaa.
Julia Michaels har bidratt som låtskriver.
Likevel virrer det fra intens soulpop med ruvende divakvaliteter til seig, chillende dub.
Tolv låter og tre introer på 50 minutter.
Besynderlig at for eksempel ikke Kanye West har foreslått å kutte ned til det nye magiske låttallet syv.
Synd, for det er et politisk og viktig frihetsbudskap i bunnen her.
Men mest av alt er dette frihet fra en nedadgående karrierekurve.
| 0
|
112449
|
Konsertanmeldelse:Nick Cave – Bergenfest:
Nick Noir
Nick Cave fikk 8000 bergensere til å være helt stille utendørs.
Mørkere blir det ikke.
Konsert:
Nick Cave & the Bad Seeds Bergenhus festning, Bergenfest Publikum:
Ca. 8000
Når var det denne konserten tok av og aldri så seg tilbake?
Var det da Warren Ellis prøvde å ødelegge fela si allerede i låt fire?
Bare knappe 17 minutter ut i konserten?
Der Nick Cave allerede har brakt «From Her to Eternity» ut i en medrivende intens og sinnssyk følelse som kan få selv en sindig musikkjournalist til å la seg rive med og vise ekte konsertfølelser, og ikke bare ordinær høflig applaus?
Eller er det idet Cave får minst 7999 bergensere med festivalens utvidede utestemmetillatelse til å være helt, helt, helt, fullstendig stille (én i nærheten av undertegnede totalnektet) midt i «The Weeping Song»?
Der han selv står midt blant dem, hysjer og instruerer til rytmisk kastanjettklapping.
Minutt for minutt.
Hysj.
Klapp.
Hysj.
Klapp.
Cave dirigerer, kontrollerer og overvåker.
Var det kanskje da australieren tok opp drøye femti personer fra publikum på scenen under «Stagger Lee»?
Og fortalte den mest drapsfylte historien han selv skrevet, den som er langt over i det parodiske på plate, på en så levende og visuell måte at man blir rent skremt.
Eller da han husket teksten?
Det gjorde han ikke sist han var her, på dagen fem år siden.
2013-konserten ikke i nærheten av denne.
Veldig få konsertopplevelser er det.
Nick Cave (60) gjør denne onsdagskvelden, sammen med et ekstremt tilstedeværende The Bad Seeds, noe av det villeste, mest intense, mest steingale og varig potente settet jeg har sett på lenge.
Samme pokker om det er innstudert.
Samme pokker om det er slik de bygger opp hver eneste konsert.
Andres konserter begynner gjerne kanskje litt offensivt, men rolig.
Før de tar seg sakte oppover i tempo til et voldsomt høyspent klimaks for så å gå ut smått andektig.
Denne Nick Cave-konserten gjorde også det.
I hver eneste låt.
Cave bruker skamløst dramatiske effekter som for lengst er klisjeer.
Her blir de ektefølte, troverdige og nytenkende.
Til og med den ekstremt effektive bruken av bredskjermsfilm i krystallklar svart/hvitt på skjermene.
Som bare viser det som skjer på scenen, men som likevel får et bevisst snev av film noir over seg.
Nick Cave kryper.
Hopper.
Kneler.
Danser.
Slik vi vet han skal gjøre, slik vi vil han skal være.
Han spiller seg gjennom en nøye balansert karriere-settliste, finskjært mot de største – og eldste øyeblikkene («this is an old song – an ancient song, sier han mellom «Loverman» og «Red Right Hand»).
Men også med nye, nære og smertefulle stunder.
Dessuten får den dresskledde, evig langhårede crooneren det bergenske publikumet, småfrysende under forbannelsen av at det aldri skal være skikkelig fint vær på Bergenfest, til å mumlesynge rørende vakkert på refrenget til «Into my Arms».
Mens han selv bare så vidt akkompagnerer på flygelet.
Dét er det eneste øyeblikket Cave virkelig sitter stille i løpet av disse nitti intense og maksimalt gåsehudproduserende minuttene.
Skrittelleren hans må ha gått amok lenge før «Do You Love Me».
Som var låt nummer tre.
Sannsynligvis har ikke Nick Cave vært mer svart/hvitt enn dette.
Han vrir elegant showet via sitt eget personlige mørke på «Jesus Alone» i starten, til sitt eget personlige håp på avsluttende, tåredryppende rørende «Push the sky away».
Med hundre publikummere sittende rundt ham og bandet på scenen, og to utvalgte stående sammen mens de ser mot den stadig mørkere himmelen.
Det er det sterkeste jeg har sett på en konsertscene på veldig lenge.
Muligens noensinne.
| 1
|
112452
|
Filmanmeldelse «Love, Simon»:Homofili à la Disney
Søtt som sukkerspinn om veien ut av skapet.
UNGDOMSFILM/ROMANTISK KOMEDIE
«Love, Simon»
USA.
Tillatt for alle.
Regi:
Greg Berlanti.
Med: Nick Robinson, Katherine Langford, Jennifer Garner.
Simon er «helt normal gutt, akkurat som deg» – dersom du er skikkelig, skikkelig heldig.
Han bor i en stor villa i et vakkert boligstrøk.
Han får en bil i gave den dagen han fyller 16.
Foreldrene hans er unge, pene, fordomsfrie og – slå den! – fremdeles like forelsket etter 20 års ekteskap.
Lillesøster har sett mye på «Top Chef» og vil bli kokk.
Han har mange gode venner.
De er utrolig kule, alle som én – attraktive, rene, snille, tolerante, liberale, moderne.
Hjemme alene-festene deres må ha et budsjett på mange hundre dollar.
Ungdommene er sjarmerende selv i fylla, og blir på magisk vis edru igjen straks de kommer hjem til foreldrene igjen.
Ungdomsskolen har går på, teller bare to stk.
reaksjonære drittsekker (eventuelt to og en halv, litt ettersom hvordan man teller), noe som må sies å være en sensasjonelt lav prosent.
Selv den slitsomme rektoren – eller kanskje han er ordensmann – er skikkelig «woke» og «nede» med kidsa.
Ingen her kan så mye som ha hørt om National Rifle Association eller Donald Trump.
Simon selv er en smart og sjelfull (han spiller The Kinks på vinyl og skal snart se Radiohead på konsert).
Den amerikanske high school-forstadsidyllen er i det hele tatt parodisk komplett.
Det er bare én ting som uroer vår helt.
Han er homofil, og aner ikke hvordan han skal våge seg ut av skapet.
Så begynner han å utveksle meldinger med en annen likesinnet gutt i byen.
Overstadig begeistrede amerikanske kritikere har dratt entusiastiske linjer til 1980-tallsungdomsfilmauteuren John Hughes («The Breakfast Club»; 1985, «Skulk med stil»; 1986) i møte med denne filmatiseringen av Becky Albertallis bok fra 2015, «Simon vs. the Homo Sapiens Agenda».
Nå er ikke Hughes’ filmer perfekte – langt derifra.
Men sammenligningen knirker.
For det «Love, Simon» minner mest om, er en middels god 1990-tallserie fra high school-miljø på TV.
Ikke så rart, kanskje, all den tid regissør Berlanti har en fortid fra den gamle TV3-favoritten «Dawson’s Creek» (1998-2003).
Man merker det på måten dialogen føles skrevet på – som om alle de veslevoksne karakterene er skuespillere i en situasjonskomedie.
Man merker det på måten filmen ganske snart utvikler seg til et «hun har et godt øye til ham, men han har et godt øye til ham»-forviklingsdrama.
Man merker det på måten filmen unngår enhver form for sex, bortsett fra et par koselige nuss.
Man merker det på måten Simon er fremstilt på:
Nesten aggressivt «normal», er han, i sneakers og hettegenser.
Ingen fjolletendenser her, gitt.
Ingen dragning mot lær.
Absolutt ingenting som kan avskrekke vennene eller baseball- og bilmekke-pappa.
Nå skal det sies at streite, heterofile unge og unge voksne er blitt servert akkurat like dumme romantiske filmer i mange tiår allerede, og at det saktens kan være på tide at bildet blir nyansert.
Men man undrer jo hvem i den mer vanskelige virkelige verden som skal kunne identifisere seg med dette lyse, blåøyd optimistiske amerikanske Disney-glansbildet?
Og om ikke «Love, Simon» ender opp som mer fordummende – eller i alle fall sterkt forenklende – enn progressiv.
| 0
|
112453
|
Får deg til å stoppe opp!Bokanmeldelse:
Øystein Stene:
«De opplyste»
Noen ganger skjer det:
En bok som får deg til å stoppe opp og tenke nytt og fritt om de virkelig store spørsmålene i livet.
Øystein Stenes nye roman er en slik bok.
Et par generasjoner har gått siden det globale kollapset og de påfølgende krigene som utryddet fire femtedeler av jordens befolkning.
«Troende» og «gudløse» bor i hver sine overnasjonale stater:
«Riket» og «Unionen».
Grenseområdene er minelagt, flyktninger og dissidenter smugles begge veier.
Fått med deg?
Gert Nygårdshaug har skrevet oppfølgeren til «Mengele Zoo»
I tiden like etter det plutselige sammenbruddet ble hele himmelen opplyst og fargelagt av lysfenomener noen fortolket som guddommelige åpenbaringer.
Dette utløste blodige religionskriger.
Husker du?
Øystein Stenes zombie-historie uten et eneste dødpunkt
Stene bruker endetidsromanen og den dystopiske framtidsromanen som utgangspunkt for å belyse fundamentale problemstillinger knyttet til tro, eksistens, religion og samfunn.
Og han gjør det på en intelligent og mangefasettert måte.
Roman til sommeren?
Panegyriske anmeldelser til Kim Leine
Romanen består av beretninger fra et tyvetalls personer.
Dette er mennesker som fortsatt lever i en post-apokalyptisk unntakstilstand.
Flere av dem befinner seg i en form for indre eksil.
Noen søker frihet fra tro, andre frihet til å tro.
Men alle prøver å finne meningsfulle måter å leve sine liv på.
Ingen av dem har det enkelt, for alle lever de i en polarisert verden der trosbasert ideologi definerer den politiske, sosiale og militære virkelighet.
Begge fiendestatene har utviklet klare diktatoriske trekk.
«Unionen» forsker intensivt etter nevrologiske og biologiske årsaker til religiøsitet, bl.a. gjennom sansemessig utsulting og psykologisk manipulasjon.
I «Riket» blir de trosnøytrale kartlagt og forsøkt «helbredet».
I denne uoversiktlige og ideologisk infiserte virkeligheten møter vi bl.a. den kvinnelige menneskesmugleren, grenselosen med den slitte traileren, sikh-soldaten som ledsager den nyortodokse presten til møtet i konføderasjonsrådet, lærlingen som arbeider på en avhandling om apokalypsen, den unge ikke-troende jenta som manipuleres til å bli bombeterrorist.
Gjennom deres fortellinger utvikler romanen seg til et kollektivt vitnesbyrd om noe felles menneskelig på tvers av kulturelle og trosmessige ulikheter.
Boknyhet:
Nå kommer boken om Gunhild Stordalen
Stene skriver med stor stilistisk fleksibilitet – toneleiet formes etter hvem som fører ordet – og dramaturgien fungerer godt både på makro- og mikronivå.
Det merkes at forfatteren kjenner teatrets og filmens språk.
Ved å male fram en bred vifte av livsskjebner som henger sammen – hver ny forteller dukker opp som frampek i foregående kapittel - maner han til ettertanke.
Kanskje er vi mennesker forbundet i en dypere forstand enn den «de gudfryktige» og «de gudløse» agiterer for.
Anmeldt av:
Arne Hugo Stølan
| 1
|
112455
|
Kriminelt makkverk!Greer Hendricks og Sarah Pekkanen:
«Kvinnen i midten»
Billige og velkjente grep i overtydelig krim.
En «bestselgerforfatter» og en tidligere forlagsredaktør slår seg sammen og skriver nøye kalkulert og lettfordøyelig spenningslitteratur.
De viktigste litterære grepene har de lånt fra andre, og persontegningene er akkurat så utenpå og intetsigende som bare amerikanere kan.
Resultatet er «Kvinnen i midten», og spørsmålet er hvorfor Norges største forlag synes dette var verdt å oversette?
Terningkast 6-krim:
Norske Gard Sveen leverer sommerens spenning!
Historien minner til å begynne med mest av alt om det som før i tiden ble kalt en «dameroman».
Vanessa er forlatt av sin kjekke, vellykkede og rike mann Richard.
Han har nemlig funnet en yngre kvinne (tenk det), og tro om ikke den nye kvinnen til forveksling kan minne om Vanessa for noen år siden.
Den stakkars forsmådde kvinnen må ta til takke med jobb i en klesforretning på Manhattan, og si farvel til den flotte villaen, «hybelen» i byen, Mercedesen og de eksotiske ferieturene.
Ikke rart hun må trøste seg med billig vin!
Fått med deg?
Gert Nygårdshaug har skrevet oppfølgeren til «Mengele Zoo»
Men det skal vise seg at Vanessa ennå har overskudd til å interessere seg for sin eksmann og hans nye brud.
Hun bærer nemlig på skremmende innsikter om Richard og hans personlighet, som det er maktpåliggende å få levert til sin «stedfortreder».
Pussig nok velger den forsmådde å gjøre dette i form av et brev, som hun bruker veldig mye tid på å få gitt den unge Emma.
Roman til sommeren?
Panegyriske anmeldelser til Kim Leine
Men, hold deg fast:
Også Vanessa bærer på dystre hemmeligheter fra fortiden.
Spenningskurven viser et lite tegn til stigning i det historiens kvinnepersoner en stund ser ut til å gli over i hverandre, og klaustrofobien melder seg.
Men ganske snart blir vi på aller mest hensynsfulle vis igjen geleidet inn på trygge spor.
Forfatterne er som antydet umiskjennelig amerikanske, til tider ulidelig skravlete og masete med side opp og side ned med skildringer av interiører, klær, smykker og andre ytre effekter.
Og selv om de pøser på med utstrakt telefonterror, en hund som forsvinner(!) og flere lag med skjulte personligheter, blir handlingen mer søkt enn spennende.
Grepet med en upålitelig fortellerstemme oser heller ikke akkurat av originalitet.
Det sier en del når en slags dramatisk nøkkelscene er mysteriet om en forsvunnet vinbestilling.
Ta med en helt annen bok på stranden i sommer.
| 0
|
112456
|
TV-anmeldelse «Rig 45»:Grunn krim på dypt vann
Et «den lukkede riggs mysterium» som kantrer og synker.
«Rig 45»
Skandinavisk krim/thrillerserie i seks episoder
Viaplay, premiere 8. juni (to episoder)
Regi:
Per Hanefjord
Med: Catherine Walker, Jakob Oftebro, Gary Lewis, David Dencik, Søren Malling m.fl.
En finsk kvinne faller til sin død under et reparasjonsoppdrag på en oljerigg i Nordsjøen.
Andrea (irske Catherine Walker) blir utsendt av selskapet for å finne ut hva som er skjedd.
Var det et uhell?
Eller hadde den alkoholiserte (jeg sa jo at hun var finsk) kvinnen blitt utsatt for noe mer mystisk?
Andrea er ikke særlig lysten på oppdraget.
Det er snart jul!
(Dette faktum gir manusforfatterne anledning til å skrive inn en rekke scener der dølle familieproblemer diskuteres med en sur husbond og molefonkne barn via Skype).
Men hun blir lokket med en høyere stilling nærmere hjemmet når hun kommer tilbake på land igjen.
Da vil hun få mer tid å tilbringe med mannen hun ikke elsker lenger.
Ja, og så barna da, som hun fremdeles liker.
Mannskapet – det lille som er av dem – er ikke særlig lystne på å ha henne der heller.
Rig-en er besatt av et såkalt «skeleton crew» – akkurat nok folk til å holde hjulene i gang over julefeiringen.
(Les:
Akkurat så mange skuespillere som denne seriens produsenter tok seg råd til å hyre til denne spareblusserien).
De er en broket gjeng skandinaver og irer.
De fleste dialogene går på engelsk, og flere av skandinavene har anlagt en fisefin, maniert «queen’s english» som vil få Dorthe Skappel til å riste på hodet.
Denne gir seg en del komiske utslag.
Som når norske Halvar (Oftebro) skal rope på danske Mikkel og det blir «Miquél».
Finnene – velsigne dem! – gir beng i aksent-tullballet.
Og den ekte skotten Douglas, spilt av Gary Lewis, er på sin side så enormt, grenseoverskridende skotsk at han får Begby fra «Trainspotting» og Groundskeeper Willie fra «The Simpsons» til å høres ut som Espen Aas.
Det sier seg selv at disse folkene er lite samarbeidsvillige.
Andrea er følgelig mistenksomt innstilt overfor dem alle, hvilket er jobben hennes.
Med ett unntak:
Halvar.
Hvorfor?
Ingenting annet enn at han er plattformens soleklart mest attraktive mann, tror jeg, og at hun har lyst til å ligge med ham.
Derfor:
Full tillit.
Proft!
(De «flørtende» samtalene mellom Halvar og Andrea er blant de verste i et jevnt over begredelig dialogmanus).
«Rig 45» vil gjerne gi inntrykk av at den er en «pan-skandinavisk» produksjon.
Når det gjelder skuespillerne – ja.
Når det gjelder alt det andre – nei.
Serien er det vi pleide å kalle «SAS»:
«Svensk alt samma».
Det gjør det lettere og lystigere for meg å advare mot den.
Advare må jeg:
Trass i forsvunne blodprøver og at plattformen er en mellomstasjon for kruttsterk narkotika på vei til fastlandet, trass i at mannskapet fortsetter å falle som fluer og mistanken om at det kanskje er en blindpassasjer om bord, trass i strømbrudd og saboterte kommunikasjonsapparater, trass i branner og actionscener i stummende mørke –ja, trass i at det snart er jul – så er «Rig 45» en riktig semmer, dårlig spilt og dårlig skrevet, dypt kjedelig krimserie.
Den virker dessuten å bli progressivt verre etter hvert som den skrider frem.
Den tredje av de seks episodene, som er den siste VG har fått se, er med god margin den usleste (av de vi har sett, mener jeg).
Hør her:
Dette har du ikke tid til.
Det er sommer!
| 0
|
112457
|
Filmanmeldelse «Hereditary»:Slekten er verst
Du kan unnslippe et monster, men du kan ikke løpe fra genene dine.
GRØSSER
«Hereditary»
USA.
15 år.
Regi:
Ari Aster
Med: Toni Collette, Alex Wolff, Gabriel Byrne, Milly Shapiro og Ann Dowd
I frykt for at en minste bevegelse skal påvirke skjebnen til menneskene på motsatt side av skjermen, sitter jeg som frosset i kinosetet.
Det er lenge siden jeg har hatt den følelsen.
Grøssere flest er det samme pliktløpet: enten en gimmick eller et slags monstermysterium der man gleder seg til at en rekke plakatflate rollefigurer dør.
Det blir enkelt å distansere seg da.
Men en gang i blant kommer det en film som går så tett på at følelsen av utrygghet skyter gjennom lerretet.
Ari Asters regidebut er en slik grøsser.
Og muligens årets beste.
«Hereditary» spiller på kjente skrekk-troper, men samplingen kommer aldri i veien for det potente menneskelige dramaet om en familie som betaler en høyere arveavgift enn de fleste av oss.
Annie (Collette) sliter med å sørge over døden til moren, en eksentrisk einstøing.
Selv er hun mor til en tenåring-stoner (Wolff) og en sørgmodig datter (Shapiro), og forsøker å balansere familielivet med rekke en deadline for hennes miniatyrmodeller.
Det bygges opp som ganske streit hjemsøking, fram til Aster river teppet fra under benene dine og dytter deg ned i dypet.
Man aner ikke om det er psykoser eller det overnaturlige man dealer med, men skremselen putrer, ulmer og deretter koker seg opp til fryktinngytende bilder som brenner seg fast minnet.
Og man ser ingen utvei fra marerittet.
Lydarbeidet er noe av det mest imponerende jeg har opplevd i en nyere skrekkfilm, der det går fra kakafoniske strykere og pulsdirigerende rave-bass til uhyggelig stillhet.
Det er få som spiller en angstfull mor som Toni Collette, men dette må nok sies å være hennes villeste prestasjon hittil.
Minen hennes danser mellom skam, sorg og sinne.
Også Alex Wolff imponerer, mest i de dvelende partiene, og minst når han bryter ut i gråt.
Ellers er filmen sterk i antydningens kunst.
Dette er verket til en beinhard horror-nerd som vet akkurat hvordan man skal unngå de typiske fellene.
Og han har lært av mesterne.
Filmen er smart, skrekkelig og smakfull, med sekteriske fakter som minner om Polanskis «Rosemary’s Baby» (1968), mentale sammenbrudd på nivå med Kubricks «The Shining» (1980).
Av nyere filmer slekter den klaustrofobiske familietragedien også til den noe undervurderte «The Witch» (2015).
Under visningen sjekket jeg telefonen én gang.
Ikke fordi jeg kjedet meg, men for å orientere meg om hvor lenge det var til at jeg kunne føle meg trygg igjen.
Jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg gjør det.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.