id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
306259
|
Syntetisk sirkus
«The Greatest Showman» har tatt åtte år å lage og ser ut som om den kostet tre hundre kroner.
FILM:
Så er det da i alle fall noe pent å si om «The Greatest Showman», og det er at det er fint å se Hugh Jackman synge og danse.
Før han ble hele verdens adamantiumforsterkede Wolverine var Jackmans profesjonelle hjem på musikalscenen.
Han kaster seg ut i rollen som P.T. Barnum, sirkusdirektøren som ville gi de store publikumsmassene verdens beste show, med smittsom glede og en smidig, elegant fysikalitet.
Han har da også brukt åtte år på å få musikalen «The Greatest Showman» realisert.
Dessverre kunne den tiden vært bedre anvendt.
Hvitvasket helt
Virkelighetens Barnum var en energisk entreprenør og markedsfører med noen mørke drag, og som ikke alltid fòr hensynsfullt frem da han skapte sine svært så lukrative «freak shows», de som først gjorde ham rik.
I «The Greatest Showman» er han blitt en mye mer alminnelig og lett hvitvasket helt, en fattiggutt som drømmer om å bli rik og vise snobbene en hanskekledt finger.
Han vil også vise sin fornemme, fordømmende svigerfar hva han er god for, til tross for at kona (Michelle Williams) bedyrer at hun elsker ham uansett.
En av de første gangene hun lover dette står hun og henger opp klesvasken på snorer på det som ikke på noe vis ser ut som en takterrasse i New York, mens hårsprayen holder håret hennes på plass i kokette buer og parets to gullesøte døtre leker i bakgrunnen.
Det ser ikke virkelig ut, det ser ikke en gang ut som en film, det ser ut som en reklame i et Jehovas vitner-blad.
Vanskelig musikal
Musikalen er da heller ingen realistisk sjanger.
Den må ha en særegen medrivende kraft for at publikum skal synes det er medrivende og ikke bare merkelig når hovedpersonene i sitt livs mest dramatiske øyeblikk åpner munnen og synger i stedet for å snakke.
Men de vellykkede filmmusikalene, som «Moulin Rouge!» og «La La Land», lykkes nettopp i å tilføre så mye at de musikalske opptrinnene fremstår som mer følelsesfulle og åndeløse enn de ville vært om de hadde vært replikkbaserte.
«The Greatest Showman» har rett og slett ikke så mye å komme med, og resultatet er at melodiene, som det nærmest er kul umulig å skille fra hverandre, bidrar til å gjøre flatklemte rollefigurer enda flatere.
Kjærlighetshistorien mellom rikmannssønnen Carlyle (Zac Efron) og den svarte trapesartisten Annie (Zendaya) er mellom to glansbilder.
Ingenting lever.
Billig og glatt
Jo, kanskje, ett sted.
Når Barnum øyner en mulighet til å vinne anseelse hos eliten, og febrilsk lukker sine freaks ut av festsalen, så damen med skjegg og de siamesiske tvillingene blir stående utenfor, har en undertone av skam, hensynsløshet, og rå ærgjerrighet på en måte som gjør at «The Greatest Showman» for første gang siden det spesialeffektpolerte åpningsnummeret føles som om den handler om noe sant.
Ellers består den tilsynelatende bare av hårlakk, paljetter, kostymer som ser ut som om de har kostet tre hundre kroner til sammen og erklæringer ingen tror på.
En fascinerende mann er blitt en flat mann.
Gå på et ordentlig sirkus i stedet.
| 0
|
306264
|
Fra selsomme teorier til forståelige fakta om hvordan liv blir til
Katharina Vestre har en forbløffende evne til å formidle.
Visste du at uttrykket «The rabbit died» er synonymt med å være gravid?
Det stammer fra graviditetstester på 1920-tallet, der legene sprøytet kvinnens urin inn i kaniner for senere å undersøke forandringer i eggstokkene deres.
Eller at den bittelille sjøormhannen «Bonellia viridis» tilbringer hele livet inni den langt større hunnen, som hennes personlige sæddonator.
Og at en på 1600-tallet var overbevist om at en kunne dyrke mus fra bedervet hvete.
Dette er noen av de veldig mange selsomme fakta du finner i «Det første mysteriet.
Historien om deg – før du ble født».
Der forteller biokjemikeren Katharina Vestre oss om den mirakuløse prosessen som foregår inni mors liv, fra tidlig primitiv celledeling, inntil vi ni måneder senere kjemper oss ut av en altfor trang åpning som fullskapte menneskebarn.
Kuriøse teorier
Boka er illustrert med enkle strektegninger, og dekker utviklingen uke for uke, senere måned for måned.
Vestres fremste styrke er evnen til å forenkle og visualisere stoffet.
Som da hun beskriver sædcellenes desperate kamp opp gjennom livmorhalsen for å komme først til egget som venter:
En farefull ferd gjennom et ugjestmildt landskap lik en gjengrodd skog, full av kaotiske kratt og blindveier, der det ørlille rumpetrollet lett kan bli slukt av immunceller eller ødelagt av syre.
Det mest spennende synes jeg, er de historiske faktaene og de mange teoriene en har hatt om hvordan liv blir til.
Aristoteles undersøkte livets tilblivelse gjennom å kakke i befruktede hønseegg, og var overbevist om at mannens sæd instruerte kvinnenes blod til å forme et menneske.
2000 år senere så den nederlandske mikroskopmakeren Anton van Leeuwenhoek at sæden var full av liv.
Dette ved å undersøke sin egen sæd «umiddelbart etter ejakulasjon, før seks pulsslag hadde gått».
En undersøkelse han ydmykt forsikret om var «stilt ham til rådighet fra naturens side gjennom ekteskapelig aktivitet».
Populær sjanger
Sjangeren i seg selv er ikke original.
Boka er en av mange populærvitenskapelige fortellinger der forfattere i et muntlig språk beskriver kroppens mysterier, etter mal av den tyske salgssuksessen «Sjarmen med tarmen» (2015).
Svakheten med disse bøkene er at den formen kan framstå vel anmassende og kunstig.
Vestre velger å henvende seg til oss med et «du»; din mors liv, din fars sæd.
Det kan visse steder fremstå noe kunstig og barnlig, med tanke på det relativt vanskelige stoffet hun formidler.
Hun har likevel en forbløffende evne til å formidle komplekse fenomen på en forståelig og appetittvekkende måte.
| 1
|
306266
|
Woody Allens nye film bygger bro mellom hans kunstnerskap og hans skandaleombruste privatliv
Men «Wonder Wheel» er halvhjertet også som offentlig skittentøysvask.
FILM:
Dersom Woody Allen fortsatt laget filmer av samme kaliber som han gjorde i sine velmaktsdager (la oss si 1977-1992) – eller engang det enslige 10-tallshøydepunktet «Blue Jasmine» (2013) – hadde det formodentlig vært vanskelig å forene sin beundring for kunstneren med sin voksende avsmak for mannen.
I stedet gjør Allen det enkelt:
Filmene han har laget i dette århundret utgjør en langsom retrett inn i en nostalgisk faksimile av et forgangent USA som blir stadig mindre interessert i verden utenfor regissørens hode, og stadig mindre interessant for utenforstående, for hvert år som går.
Selvbiografi
De siste årene har 82-åringen derfor hovedsakelig vært interessant som et vandrende #Metoo-drama, hvis høye produksjonstempo innebærer at hans ekteskap med ekskona Mia Farrows adoptivdatter Soon-Yi Previn og overgrepssanklagene fra førstnevntes adoptivdatter Dylan Farrow aldri forlater rampelyset i mer enn noen måneder av gangen.
Hans nye film «Wonder Wheel» føyer seg inn i rekken av klamme og dramatisk halvkokte nostalgiøvelser, men samtidig er den også Allens mest selvbiografiske film på flere tiår.
Hovedpersonen er Ginny (Kate Winslet), en forhenværende skuespillerspire som arbeider som servitør i fornøyelsesparken Coney Island, hvor hun også bor sammen med ektemannen Humpty (Jim Belushi).
De to har hver sitt barn fra tidligere forhold:
Ginnys sønn Richie (Jack Gore) er en ung pyroman som ble unnfanget da moren hadde en lidenskapelig affære med en jazztrommis (en ikke ubetydelig detalj), mens moren til Humptys voksne datter Carolina (Juno Temple) gikk bort før han traff Ginny.
Selvtillit Humpty kuttet kontakten med datteren da hun giftet seg med en gangster, og når hun nå ser seg nødt til å be faren om hjelp, er det som absolutt siste utvei.
Etter et anstrengt gjensyn vekkes imidlertid Humptys farsinstinkt til live igjen, og Carolina flytter inn med familien og tar seg jobb på sjømatrestauranten der Ginny arbeider.
Forholdet mellom Ginny og Humpty er en skjør konstruksjon, og etter førstnevnte innleder et forhold til badevakten Mickey (Justin Timberlake), tar det ikke lang tid før hun er klar for å forlate ektemannen.
Det er bare ett problem:
Når Ginny introduserer Mickey for Carolina oppstår det sterke følelser mellom de to, og etter hvert truer disse følelsene med å rive hele familien i fillebiter.
Som i mange av sine senere filmer synes Allen også denne gangen uinteressert i å skape en troverdig fiksjonsverden.
Alt fra kostymer og styling til kulisser og lyssetting bærer et kunstig og karikert preg – som om vi ikke befinner oss i den virkelige verden, men snarere ser en amatørteateroppsetning av subjektive erindringer.
Følelsen av at det ikke finnes noen verden utenfor filmens lille håndfull av locations slipper aldri taket, og det gjør heller ikke opplevelsen av å befinne seg midt i en strøm av uredigerte private tanker.
Selvforsvar Årsaken til at det er nødvendig å gi en såpass utførlig beskrivelse av plottet og rollefigurene i dette haltende melodramaet er nemlig at parallellene til Allens eget liv raskt blir påfallende:
Den nevrotiske og kronisk ulykkelige Ginny er åpenbart ment å representere Mia Farrow, hennes vakre bonusdatter Carolina er Soon-Yi Previn, og den virile og ettertraktede Mickey er naturligvis Allen selv.
Humpty er Farrows tidligere ektemann André Previn, mens det uforbederlige problembarnet Richie er Mia og Woodys sønn Ronan Farrow, og brannene han starter symboliserer medieskandalene den gravende journalisten har skapt ved å gå til angrep på overgrepskulturen i Hollywood og sin egen familie.
Det er nærmest imponerende å gjøre en hovedperson med så mange nevroser og utilfredsstilte lengsler som Ginny såpass endimensjonal og kjedelig som Allen gjør her, men ser man bort fra dette ondsinnede karakterdrapet på Farrow, koker Allens budskap til sine kritikere ned til et nonchalant trekk på skuldrene og et halvhjertet «kjærlighetens veier er uransakelige».
Og på ett viktig punkt skiller filmen seg dessuten fra virkeligheten:
«Wonder Wheel» er en tragedie hvor sykelig sjalusi gir opphav til en kaldblodig hevnlyst som kveler kjærligheten før den får blomstre.
I det virkelige liv har Woody Allen og Soon-Yi Previn vært lykkelig gift i over 20 år.
| 0
|
306271
|
En av de beste norske platene i fjor kom helt på tampen av året
Full steam på en smeltedigel av et album.
ALBUM:
Hvor mange album får deg til å glemme at det ikke synges ett eneste ord?
Ola Kvernberg får til det.
Men det er vanskelig å bestemme seg for om «Caterpillar», «Black Lemon» eller «Go Up» er den beste låten.
Eller er det den countryinspirerte «Above The Dance - Part II»?
Eller er det alle?
Det veksler litt fra dag til dag.
Druknet
Kvernberg-albumet «Steamdome» kom i begynnelsen av desember og fikk noen gode anmeldelser, men druknet også litt i oppsummeringene av musikkåret 2017.
Ja, vi er seint ute, men vi kan rett og slett ikke gå videre i musikkåret 2018 før noe av det absolutt beste fra 2017 er anmeldt også i Dagbladet.
Fordi det fortjener det - og fordi dette utrolige laget spiller på Røverstaden i Oslo, i de nyoppussede lokalene til Club 7, onsdag 31. januar.
Større
Det har vært morsomt å følge karrieren til felespilleren Ola Kvernberg, som har samarbeidet med en rekke artister i tillegg til egne prosjekter, gjerne innenfor jazz og spesielt swingjazz.
Her håndterer han, ved siden av fiolin, både bratsj, orgel, Vox, harmonium, gitar, theremin og perkusjon.
Og så er han fjerdemann i laget som er innom trommene, ved siden av Erik Nylander, Hans Hulbækmo og Børge Fjordheim.
Rytmeseksjonen teller også créme de la créme på bass, Nikolai Hængsle Eilertsen.
Større enn stort
Det er vanskelig å sette ting opp mot hverandre.
Men - jeg våger påstanden at Kvernberg aldri har gjort noe større enn dette.
Samtidig har han vel aldri vært mindre til stede i sin egen musikk, uten at han på noen måte blir anonym.
Men «alt for helheten og totaliteten» ser ut til å ha vært utgangspunktet her.
I modus
«Steamdome» er så riktig bygget opp.
Det begynner veldig forsiktig med «Prologue», litt sånn for å sette oss inn i modus - for å foreberede oss litt på det som kommer.
Den går sakte og er utypisk for resten av albumet, men han vinner prologen med hårfin margin.
Tittelen på sju minutter lange «And Now» er velvalgt, som et varsel om at tempoet nå trappes opp - og med Kvernberg sjøl i en sjelden hovedrolle.
Tre på trommer
I nesten ni minutter lange «Caterpillar» introduseres de tre (!) «hovedtrommeslagerne» for fullt - i et nostalgisk progeventyr.
«Black Lemon» følger opp den fine steamen, med et stadig gjentakende riff.
Låten blir mer og mer intens, her med Daniel Bumer Formos.
B3-orgel i en hovedrolle.
Men den totale forløsningen for denne lytter kommer i «Go Up»., åtte og et halvt minutt med pur musikalsk lykke.
«Go Up» glir nesten umerkelig inn i «Above The Dance - Part I», og her er det rom for «ettertanke».
«Above The Dance - Part II» drar opp tempoet igjen, og er albumets mest «lyriske» - toppet med Øyvind Blomstrøms pedal steel og Kvernbergs fiolin.
Sjefen er også mye til stede i «Through The Mantle», med fin oppfølging fra særlig gitarist Blomstrøm og organist Formo.
Her aner vi en nærmest sakral stemning.
«Credits» avrunder prosjektet fint.
Nok en rytmefest, men med Kvernberg sjøl og en småaggressiv Blomstrøm øverst på «rulleteksten».
Puh, dette var sterke saker!
Musikkåret 2018 kan starte for fullt!
| 1
|
306272
|
Utgivelsen er folkefinansiert, men i musikken ligger ensomhet
Solo i hjertet.
ALBUM:
Internettet, i samspill med absurde sosiale prosjektet der pengene havner hos de som allerede har mest, har brutt ned avstanden mellom kunstner og betrakter.
For å finansiere utgivelsen av «Heart of Gold», tok jazzmusiker Andrea Rydin Berge i bruk crowdfunding-tjenesten Kickstarter.
Prosjektbeskrivelsen inkluderer en video der hun henvender seg til den usynlige tilhengerskaren:
«Vanligvis kobler jeg meg til dere fra scenen, fordi jeg er sanger og låtskriver».
Det er en uvant situasjon, antageligvis for alle involverte.
Ut av komfortsonen
Å presse seg ut av komfortsonen er riktignok sentralt for dette plateprosjektet.
Der den lovende debuten «Andrea Kvintett» fra 2012 ble spilt inn sammen med en betydelig del av jazznasjonens yngre avantgarde (inkl. bassist Christian Meaas Svendsen og saksofonist Harald Lassen), skjærer den folk-pregede oppfølgeren «Heart of Gold» så mye som overhodet mulig ned til beinet.
Bortsett fra den klassisk skolerte cellisten Moritz Ebert, er Rydin på sitt andrealbum i all hovedsak overlatt til seg selv: autoharpe, piano og vokal.
Ikke minst er innspillingen – som Susanne Sundførs «Take One» (2008) og Nils Frahm/Ólafur Arnalds «Trance Frendz» (2016) – uredigert og gjort i ett opptak.
Dogmealbum
Slike dogmealbum fordrer imidlertid at musikken er sterk nok til å bevege selv når all staffasjen er hugd bort.
Det majestetiske tittelkuttet – hvor man, intimt nok, kan høre noen hoste ved slaget 1:16 – er dessverre ganske alene om å kjennes stort.
«Who I Am» og «Just in Time», også fra skivas første og beste halvdel, er for så vidt fine.
Men de kjennes spinkle, som om bandet til Rydin måtte avlyse i siste liten.
Det peker mot det uheldige paradokset ved «Heart of Gold».
Her er en utgivelse som har bragt fremmede fans sammen, men hvor selve musikken lider av ensomhet.
| 0
|
306274
|
En knyttneve i trynet på norsk poesi
Pedro Carmona-Alvarez balanserer ofte på kanten av det pretensiøse.
Som poet balanserer Pedro Carmona-Alvarez ofte på kanten av det pretensiøse.
Men allerede debutsamlingen «Helter» (1997) har en overbevisende tone, liksom på et vippepunkt mellom det modne og det umodne, mellom det verdensvante og universallærde på den ene siden og det litt cocky og pubertale på den andre.
I oppfølgeren «Clown Town» (2002) er det som om det personlige materialet blir en egen mytologi.
Høystemt
Toneleiet er påfallende høystemt, ikke minst i «Prinsens gate» (2004), der diktjeget glupsk antar en rekke ulike identiteter.
«Stemmer for kor» (2013) er den av bøkene hans jeg liker best.
Her går poeten i dialog med blant annet Gunnar Wærness’ diktbok «Tungen og tåren» (2013) og med antologien «Verden finnes ikke på kartet.
Poesi fra hele verden» (2010), som de to har redigert sammen.
Dette er flott:
Far lot alt gå i oppfyllelse
lovet å ta bort sminken
han så ned på hendene sine og sa
om hendene sies det
at de er hogd av
om neglene sies det
at de skraper honningen av munnen
om munnen sa han snakk
det eneste språket jeg lærte deg
Oppfølgerboka «Samtaler med onkel Nica og tante Viola» (2015) er utvilsomt et forsøk på å skrive mindre pretensiøst, men poeten forlater aldri helt det høystemte.
Og det er noe befriende med nettopp det:
En unorsk inderlighet.
«Buktalerens rike» samler alle disse fem diktsamlingene.
Før hver av samlingene står en kort nyskrevet introduksjon ved poeten selv.
Nye og gamle dikt
I tillegg finner vi en nyskrevet seksjon med dikt, og en samtale mellom Carmona-Alvarez og kritiker Kaja Schjerven Mollerin.
Boka er over 570 sider tjukk.
De nye diktene, som samlet bærer tittelen «Inventarium», ble opprinnelig skrevet til fotografen Maya Øklands bok «Stranger in Motherland».
Det første diktet åpner slik:
«Jeg kom frem om ettermiddagen / over meg var himmelen, rennende gater, flytende hushjørner / i skyggene / alt det mor hadde vist meg, nordpå».
Det er ikke det bokstavelige, men det billedlige som driver denne poesien.
Den typen bilder vi finner her, med «rennende gater» og «flytende hushjørner» indikerer at vi befinner oss i et slags drømmerisk landskap.
Det siste diktet i boka åpner da også med å tale om en «tåkete drøm fra barndommen».
Når sant skal sies, og det skal det vel, er ikke dette min form for poesi.
Men bra er den.
Ikke minst representerer den noe fjernt fra det nøkterne og beherskede som preger så mange norske poesibøker.
La oss kalle det en knyttneve i trynet på norsk poesi.
Kanskje til og med en form for teknisk knockout.
| 1
|
306275
|
Bygger bru mellom a-ha og Savoy
Ja, takk - begge deler.
ALBUM:
Pål Waaktaar-Savoy, kona Lauren og trommeslager Frode Unneland har ikke hatt det travelt med å skrive oppfølgeren til nå fjorten år gamle «Savoy».
Prosessen med å ferdigstille
«See the Beauty in Your Drab Hometown» har likevel, ifølge bandet, vært en smertefri og kortvarig affære.
Mellomtida har vært brukt til avskjedsturné med a-ha, a-ha-gjenforening, ny plate og nye turnéprosjekter.
Ei stor og seig skute å navigere.
Kanskje det er nettopp derfor «See the Beauty in Your Drab Hometown» framstår som et prosjekt preget av lave skuldre, intuitive låter og arrangementer?
Med det menes ikke at det låter som plankekjøring, snarere at man kan gjøre mer som man vil uten å spørre noen andre om lov først.
Det kan jo fort åpne noen dører.
Savoys sjette album er mer elektronisk i anslaget enn tidligere.
De noen ganger erkebritiske melodiene forenes med durende synther og programmerte beats.
Lett, sommervarm 60-tallspsykedelia møter stramme synthakkorder i en slags forsonende forståelse om at det går an å ha to tanker i hodet på en gang.
Der a-has største hiter er mer prangende, med refrengene stavet ut i store bokstaver, er Påls sanger gjerne mer nennsomme, skrevet med løkkeskrift.
Noe som ofte gjør at de sitter litt lenger inne, men som samtidig gjør dem mer spennende å forske i.
A-ha-opplevelsene ligger i de små fiffige detaljene, men mest av alt er Pål Waaktaar-Savoy en kløpper på å skrive melodier som ikke alltid tar de opplagte vendingene.
Gitarene har melodiføringen i åpningssporet, «Night Watch».
Verselinjene flyter fritt og dovent over kompet som skjeler både i retning post punk, 80-tallssynthpop og new wave.
Et farvann den basspumpende «A Month Full of Sundays» også trives godt i.
Det låter fint og stort av trioen uten at det blir nedlesset og klaustrofobisk, noe som ofte er resultatet når man vil mye på en gang.
Selv om trioen åpenbart liker å leke med tangenter og programmeringer, går de ikke av veien for å la gitaren brumme fritt her og der.
«Manmade Lake» er sløy og saktegående, gitarrock med et hovedriff som Neil Young kunne nyte godt av om han skulle være i sitt mest bredbeinte hjørne.
Pål har ikke den største stemmen, men han bruker den kløktig.
De litt fåmælte fraseringene hans er med på å gi låtene særpreg.
Selv om tankene i hovedsak går til de britiske øyene når man lytter til Savoy, sørger kona for et sus av salt vestkyst i den Beach Boys-aktige humørsprederen, «Bump».
Best er de i «January Thaw», hvor de virkelig får dratt veksler på hverandres kvaliteter.
Påls hektende akkordrekker, Laurens lune sang og Frode Unnelands fjellstødige komp.
Plata framstår på mange måter som en slags brubygger mellom a-has synth-dominerte univers og Påls røtter i 60- og 70-tallets klassiske pop.
Ja, takk - begge deler, tenker jeg vi sier.
«See the Beauty in Your Drab Hometown» er ei fin plate fra en fin gjeng.
Ukomplisert og lett å like.
| 1
|
306277
|
Amerikansk suksessforfatter går Hitchcock i næringen
A.J. Finns «Kvinnen i vinduet» snur rundt på kjente klisjeer.
Jeg har en gang bodd vis a vis en høyblokk full av lysende vinduer inn til flere titalls leiligheter.
Et digert dukkehus befolket av mennesker som kommer til og fra inn i synsfeltet, i gang med mer eller mindre spektakulære aktiviteter.
Dette er storbyens titteskap, som gir næring til vår medfødte nysgjerrighet.
Situasjonen har opp gjennom åra gitt litterær inspirasjon, fra Cornell Woolrich i fortellingen som ligger til grunn for Hitchcock-klassikeren «Rear Window» til Dag Solstads «Professor Andersens natt».
Åpenlys henvisning
Nå kommer en roman som er blitt en instant verdenssuksess, amerikaneren A. J. Finns «Kvinnen i vinduet».
Som mediefenomen er den blitt sammenlignet med Gillian Flynns «Flink pike», Ruth Wares «Kvinnen på lugar 10» og Paula Hawkins «Piken på toget».
Enda mer minner den om Peter Swansons «De som fortjener det», ikke minst på grunn av Swansons åpenlyse henvisning til film noir, særlig til Hitchcocks filmversjon av Patricia Highsmiths «Strangers On A Train».
A.
J. Finn har omtrent et tilsvarende forhold til «Rear Window», eller «Vindu mot bakgården» som den heter på norsk, der James Stewart med brukket bein befinner seg i kikkersituasjonen.
Men det stanser ikke der.
Hovedpersonen i denne fortellingen, den 38 år gamle barnepsykologen Anna Fox, er en ren nerd når det gjelder film noir, og sørger for å få sine daglige doser av denne besettende sjangeren.
Om og om igjen ser hun filmer som «Gaslight», «Vertigo», «Suspicion», «Out of the Past», «Double Indemnity», «Spellbound», «Rebecca», «Laura», eller moderne varianter som «Dead Calm» eller den innflytelsesrike, nederlandske «Spoorloos».
Piller og alkohol
Fox driver en slags terapivirksomhet via nettet, med psykologi-behandling først og fremst av barn, men også av voksne med problemer.
Samtidig drikker hun to, tre flasker vin daglig, blandet med beroligende piller som for all del ikke må blandes med alkohol.
Denne selvmedisineringen har sammenheng med at Anna Fox er agorafob, det vil si hun lider av frykt for åpne plasser.
Hun bor i et fem etasjes hus i Harlem, med utsikt nettopp til en romslig park.
Hun har ikke vært ute av leiligheten på et år, får vi vite.
På den andre siden av parken fins andre boliger, med vinduer som pirrer hennes nysgjerrighet.
Utstyrt med et kraftig opteka-objektiv til en Nikon D5500 får hun med seg det meste.
Et blodig drama
En dag flytter en familie ved navn Russell inn i et av husene rett imot.
Den består av mannen Allistair, kona Jane og sønnen Ethan.
Kona besøker Anna og de to har en fuktig kveld sammen, mens de spiller sjakk, enda en av Anna Fox’ lidenskaper.
Men i neste omgang ser Fox gjennom telelinsa at Jane, som bærer samme navn som en kjent Hollywood-stjerne, blir tilført et blødende sår i brystet.
Hun ringer politiet, og så er vi i gang.
Fra nå av tårner mysteriene seg opp.
Mer av handlingen bør ikke røpes.
Boka er fortalt i jeg-form av Anna Fox, som foruten familien Russell har kontakt med sin leieboer David, en tiltrekkende ung mann, sin egen terapeut, en venninne og katten Punch.
Hun snakker også på telefonen med sin fraseparerte mann Ed og sin ni år gamle datter Olivia.
Kaotiske bekjennelser
Leseren forstår fort at Anna Fox ikke nødvendigvis er til å stole på, selv om boka er fortalt i en intim og tilsynelatende oppriktig jeg-form.
Noe av styrken i denne romanen er det opphakkete, kaotiske og medrivende språket, fullt av selvironi og observasjoner som både er skarpsindige og forvirret.
Vi får inntrykk av en kvinne i frenetisk kamp for å ikke bli overmannet av sinnssykdom.
Boka er fortreffelig oversatt av Stian Omland.
Samtidig fins en fast kjerne i hodet hennes, der tankene svirrer omkring som i en sentrifuge, som hun uttrykker det.
Hun hører stemmer og opplever ting som synes å befinne seg på grensa mellom fantasi og virkelighet.
Vi skjønner at på et eller annet punkt er det hun som har rett mens verden tar feil.
Her ligger romanens stadig økende spenning.
Hennes forestilling om verden får næring av hennes begeistring for gamle svart/hvitt-filmer som har et tema felles:
Verden er aldri slik den ser ut til å være.
A.
J. Finn er ingen kvinnelig forfatter, slik man skulle tro, men en erfaren forlagsredaktør, Daniel Mallory (38).
Han har ikke bare tilegnet seg kunnskaper om den psykologiske thrillerens klisjeer, han viser også at han er i stand til å vri dem en omgang slik at de får nytt liv.
Stemmer i hodet
Med historien om Anna Fox har Mallory brukt thriller-tradisjonen som springbrett og skapt en gnistrende original variasjon over et kjent og kjært tema.
La oss gi ordet til den fascinerende og forvirrede Anna Fox:
«...stemmene deres gir gjenklang i meg, utenfor meg.
Jeg hører dem når jeg bli overveldet av smerten over at de ikke er her, tapet av dem - jeg kan si det: dødsfallene deres.
Jeg hører dem når jeg trenger noen å snakke med.
Jeg hører dem når jeg minst venter det.»
| 1
|
306278
|
At denne komiserien lanseres i 2018, er nesten utrolig
Er det dette som må til for å samle folket foran skjermen i helgene, NRK?
Digger du «Side om side»?
Da håper NRK at du vil like «Nesten voksen» også.
Ikke skjønner jeg hvorfor.
At denne komiserien lanseres i 2018, er smått utrolig.
Ikke er det noen liten lansering heller, den skal alternere med «Side om side» i primetime på lørdager, og NRK har varslet at de håper det blir mange sesonger.
Rollene bekles av folkelige favoritter som Jenny Skavlan, Hans Olav Brenner og Nils Jørgen Kaalstad, for ikke å snakke om teaterflinkiser som Mattis Hermann Nyquist og Kjersti Tveterås, og stjerneskuddet Renate Reinsve.
Typete
Damene spiller Grünerløkka-venninnene Ida, Camilla og Siri.
Den ene (Skavlan) er wannabe-interiørarkitekt og bonusmor for barna til låtskriveren Thomas (Kaalstad).
Tveterås og Nyquist spiller nybakte foreldre, mens Brenner er slubbert-broren som okkuperer sofaen deres, mens han funderer bittelitt på hva han skal gjøre med livet.
Reinsve spiller karrierejegeren som åpenbart skal bli sammen med Brenner, selv om de er hverandres rake motsetninger.
Det gjelder egentlig alle seks.
Som i de fleste sitcoms, har de fått hver sin typete egenskap, og bruker hvert mulige øyeblikk til å minne oss på hvem de er (som om ikke de typete kostymene gjorde det allerede):
Blåskjorte-Nyquist sorterer duploklosser etter farge.
Blyantskjørt-Reinsve ser knapt opp fra mobilen.
Lue og joggebukse-Brenner er alltid blakk.
Klisjé-karakterer
Som små, gjenkjennelige karakteristikker kunne det blitt morsomt, men her bærer klisjé-karakteristikkene hele karakteren.
De har ikke andre egenskaper.
Det gjør dem kjedelige og forutsigbare.
Hva de ser i hverandre, er et mysterium.
Særlig troverdige er de heller ikke.
Skavlan ser ut som hun har lyst til å fnise av seg selv hele tida, selv når hun skal være morsk.
Det er noe anstrengt over innsatsen til flere av skuespillerne.
Store fakter sammen med overtydelig teatralsk uttale gjør det både hektisk og tregt på en gang.
Det er ikke godt å si hva tanken bak «Nesten voksen» har vært.
Selvsagt kan det hende at en komiserie om seks urbane venner i starten av trettiårene er akkurat det du har savnet på skjermen – men husk at «Friends» ligger på Netflix.
Kanskje synes du det er kjempegøy med trøtte småbarnsforeldre, men da er «Melk» på Viafree et mye bedre alternativ.
Mine og dine barn?
Se på annenhver amerikanske sitcom fra nittitallet.
Er det slitsomme singellivet morsomt, synes du?
Finner du ingen kulere serier som tar for seg temaet?
Virkelig?
Trygt og bakstreversk
En mulig målgruppe kan være deg som er allergisk mot hovedpersoner med minoritetsbakgrunn – legning så vel som etnisitet, denne serien er rensket for alt – men selv da har du mange bedre ting å velge mellom.
Og forresten så må du skjerpe deg.
For øvrig kan jeg kan knapt huske å ha sett en så friksjonsløs serie.
Her er ingenting ordentlig pinlig, ingen samtaler beveger seg i nærheten av noe vanskelig eller betent, her er ikke så mye som et halvt ord som kan få et menneske i dette landet til å heve et øyebryn, langt mindre rynke på nesa.
Statskanal og lørdagsunderholdning, jadajada.
Trygt og kjent skal det visst være.
Men hvis det er dette som må til for å samle folket foran skjermen i helgene, så får de store, stygge strømmeselskapene bare komme og ta oss.
Vi har fortjent hverandre.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
| 0
|
306279
|
Varm, men klisjéfylt
Hvorfor fortelles så mange outsiderhistorier helt likt?
FILM:
De outsiderne, du, de er like overalt.
I alle fall på film.
De drikker seg fulle og forsover seg til jobben og trygler om en sjanse til i møte med sine stivbente overordnede, som er det musikklærervikaren Kasper (Benjamin Helstad) gjør i begynnelsen av «Rett vest», i en lang og tennergnissende flau scene i møte med Trine Wiggens rektor.
Eller:
De drikker seg fulle og sovner på sofaen, som er tilfellet med Kaspers far, Georg Margrethe (Ingar Helge Gimle).
Dette er symbolisert gjennom hva som møter besøkende og bekymrede slektninger:
Oppsamlede aviser foran døren, tomme flasker og bokser på stuebordet.
Allerede er vi i et tretten-på-dusinet-landskap der trette filmkonvensjoner brukes for å få frem åpenbare poenger.
Det åpenbare
Det står stor respekt av den unge og nesten absurd hardtarbeidende filmskaperen Henrik Martin Dahlsbakkens evne til å få stablet spillefilm etter spillefilm på bena, men iblant merkes hastverket.
Og når man har hastverk, er det lett å falle tilbake på det åpenbare og velprøvde, så man slipper å tenke seg om en gang til.
Hvilket man iblant burde gjort.
Heldigvis blir «Rett vest» bedre etter dette, selv om veien til Ona fyr likevel føles i overkant velkjent.
Det er dit Georg, som liker å gå i kvinneklær, og Kasper, som er vàr og ubekvem i møte med sin uortodokse far, bestemmer seg for å dra, for å gjøre et siste ærend for Kaspers avdøde mor, og om du nå skulle se for deg at det skjer et og annet på den reisen som likevel bringer far og sønn nærmere hverandre, så tar du ikke så helt feil i det.
Det skal sies at i flere av episodene merkes talentet som den rastløse Dahlsbakken utvilsomt besitter.
En lang kveld rundt et bål på stranden, dit Kasper brått blir invitert av en henrivende venninnegjeng, virker spontan og levende.
Og møtet med et eldre ektepar som lever med betydelige utfordringer (Anne Krigsvoll og Reidar Sørensen), viser at det går an å lage små bihistorier som er både enkle og troverdige samtidig, der det skinner gjennom en varme som ikke trenger å være så komplisert for å oppleves som ekte.
Varm historie
«Rett vest» er da også en varm film, noe det naturalistiske, ujålete spillet til Helstad og Gimle bygger oppunder.
Men denne varmen viser seg vanskelig å ramme inn.
Dahlsbakken synes ikke å ha noen sterk visjon om hvordan dette skal ende, utover at ting skal ordne seg.
Dermed avsluttes «Rett vest» som den begynte:
Litt kjedelig og uten klare ideer, men med en følelse av at man unner rollefigurene at det går bra.
Det er ikke helt nok.
| 0
|
306280
|
Latin er mer levende enn på lenge
Vibeke Roggen og Hilde Sejersted skriver lærerikt og leseverdig om latinsk språk og historie.
Det var i 1883 at lille Marius, i romanen «Gift» av Alexander Kielland, sa «mensa rotunda» og døde.
I dag er latin et mer levende språk enn på lenge, og interessen for antikken stiger i takt med det økende antallet TV-serier, bøker og filmer – som den storslåtte «Gladiatoren» av regissøren Ridley Scott, eller «Alexander» av Oliver Stone.
Den yngre garde som er frelst på videospill har fått sin kvote med titler som «Total War» og «Imperium Romanum».
På hjemlig grunn lanserte Gyldendal, i samarbeid med NTNU i Trondheim og ildsjelen Thea Selliaas Thorsen, for tre år siden det gigantiske Kanon-prosjektet, som innebærer utgivelse av opptil 150 nye gjendiktninger fra den antikke litteraturen.
Og en fremragende norsk poet som Oyvind Rimbereid refererer til Orfeus og Eurydike i fjorårets «Lenis plasser».
Lærerik
Som bestilt kommer derfor Vibeke Roggen og Hilde Sejersted nå med den særdeles leseverdige og interessante boka «Litt latin» på Pax (latin for «fred») forlag.
Her kan vi amatører (elskere) enkelt og ganske greit lese om romersk kultur og historie, mytologi og dagligliv – og som tittelen antyder – få en innføring i muntlig og skriftlig latin.
Nei.
Ryktet om latinens død er sterkt overdrevet.
Fra Rex (kong) Haralds nyttårstale husker vi oppfordringen til kamp mot mobbing.
Visste du, og nå siterer jeg mer eller mindre direkte fra boka, at motor, mobil, mosjon, motiv og mobbing alle kommer fra det latinske movere (bevege), at amatør er en som i bokstavelig forstand elsker det hun eller han holder på med?
Som bonus (god) får jeg dessuten vite at testikkel betyr lite vitne.
Grundig og lettfattelig
Duoen Vibeke Roggen og Hilde Sejersted går også grundig til verks; noen språkeksempler synes å være hentet fra rovdyrkrigen i sjumilsskogene østpå, og dertil i tilsynelatende feministisk utgave med «Ulvinnen» som gjenganger.
Men bare tilsynelatende, for vi husker jo etter hvert at det var en ulvinne, en lupa, som ammet og oppdro Romulus og Remus, selve Romas to grunnleggere.
Litt historie
Det var, kan man si, et Pauli ord, men hvorfor heter det i bibelske vendinger Pauli og ikke Paulis’ ord, og hvorfor heter det Kristi blod?
Se, det er fordi vi på gammelmodig norsk har beholdt den latinske genitiv, som i hankjønn ender på i.
Men hvorfor sier vi da Jesu oppstandelse?
Jo, fordi Jesus er et gresk navn.
Historien om hvordan noen gjetere rundt Roma skapte verdens største imperium er fascinerende (av latin: fortrylle, besnære) lesning, selvsagt.
Og «Litt latin» inneholder også litt historie.
Som det står skrevet:
Romerstatens fremste forutsetning var hæren og dens evne til å utvide og beholde et territorium.
Den berømte legionen var en enhet på 6000 mann, hver utrustet med en oppakning på 35 kilo og i stand til å tilbakelegge dagsmarsjer på opptil 30 kilometer.
Som Vibeke Roggen og Hilde Sejersted skriver:
Skal vi tro tegneserien om Asterix og Obelix, var det bare en eneste liten gallisk landsby som klarte å hamle opp med slike menn, og da bare ved hjelp av magiske krefter.
Stikkordet er altså gallerkrigen, erobringen av Frankrike og Belgia, Sveits og deler av England, beskrevet av Julius Cæsar så mesterlig at «Commentarii de bello Gallico» har vært latinpensum i årshunder.
Nei, Cæsar er ikke til å komme forbi, verken i krig eller fred.
Mye om Cæsar
La oss nå låne noen ord fra historiker og biograf Suetonius, som beskriver ham som en høy mann med lys hudfarge, fine lemmer, fyldig munn og mørke, livfulle øyne.
Han ble tidlig skallet og kjemmet håret framover mot en høy panne.
Han marsjerte til fots med sine menn, barhodet i sol og regn.
Han kunne gå opp til 100 000 skritt hver dag, og således tilbakelegge 60 kilometer.
Våre dagers iherdige skritt-tellere kan jo også merke seg at en vanlig hæravdeling på parademarsj tilbakelegger 110 skritt i minuttet, unntaket er soldatene i den franske fremmedlegionen, som tar 88 skritt i minuttet.
Men tilbake til Cæsar:
Han var en glimrende rytter, en god svømmer og måteholden med mat og vin.
Men når det gjaldt kvinner var han verken avholdende eller måteholden, og berømt er hans forhold til Kleopatra.
I romersk litteratur er Ovid elskovens dikter; han ble født like etter mordet på Cæsar i år 44 før vår tidsregning.
Han var Horats og Vergils samtidige i Romerrikets litterære gullalder.
I «Ars amandi - Kunsten å elske» – oversatt til norsk av vår antikke ildsjel Thea Selliaas Thorsen – gir Ovid råd til kvinnen og mannen råd om hvordan de skal lykkes i kurtise, sex og kjærlighet.
Og han bekjenner med selvironi sine mange nederlag og få seire på kjærlighetens slagmark.
| 1
|
306281
|
Bana Alabed (8) forteller hjerteskjærende, men utydelig om krigen i Syria
Et barns blikk på krigen i ny bok.
Det siste året er det kommet flere bøker som på hver sin måte kaster lys over borgerkrigen i Syria.
Den mest omtalte er Cecilie Hellestveits «Syria» fra i fjor vår.
Med stor kunnskap analyserer hun konfliktens historiske bakgrunn og utvikling.
I høst kom Bendik Sørvig med en reportasjebok, som også har tittelen «Syria».
Med utgangspunkt i et knippe enkeltmennesker skildrer han hvordan
Den arabiske våren forvandlet seg til borgerkrig.
Nå foreligger en oversatt bok med en ganske annen innfallsvinkel.
Kortvarig idyll
«Kjære verden» skildrer krigen fra et barns perspektiv.
Forfatteren er åtte år gamle Bana Alabed.
Hun ble født i et fredelig Aleppo, en av verdens eldste byer hvor det sammenhengende har bodd mennesker.
Nå ligger store deler av byen i ruiner, og Bana er blitt en av millioner syriske flyktninger i Tyrkia.
Boka begynner med idylliske barndomsskildringer.
Vi møter en snill far som lærer henne å svømme, omtenksomme besteforeldre, og en kjærlig mor som leser godnatthistorier.
Men en dag blir faren arrestert av regimets hemmelige politi.
Kort tid etter at han er blitt sluppet fri, forsvinner to av hennes onkler.
Ingen av dem har vendt tilbake.
Lyden av bomber
Da regimet begynner å bombe hennes nabolag i Øst-Aleppo, lærer hun seg å skjelne lyden av de ulike bombene fra hverandre.
«En er som en bilmotor ruser, vroom, vroom, og så bang.
En sier liksom bap, bap, bap hele veien ned.
Det er en klasebombe […]».
Når bombingen får fatale konsekvenser i nabolaget, forlater familien byen.
Om bord i busser som stinker av avføring tar de seg til Tyrkia sammen med tusenvis av andre mennesker.
Bana begynte å twitre om sine opplevelser i 2015.
Meldingene rørte tusenvis av mennesker og i skrivende stund har hun over 350 000 følgere.
En av dem er J.K. Rowling, som i en blurb kaller boka «vitnesbyrdet til et barn som har utholdt det utenkelige».
Få fakta
I forordet takker Bana sin mor og sin redaktør for hjelp til å skrive historien på engelsk, og altså ikke på sitt morsmål, arabisk.
Det kan være grunnen til at skildringene tidvis blir utydelige.
Selv om boka er utstyrt med fotografier og et knippe tekster skrevet av moren, får jeg ikke helt tak på Banas og familiens historie.
Årstall forekommer ikke, og navn på de ulike gruppene som sloss i byen, er stort sett utelatt.
«Kjære verden» er først og fremst en fortelling om et barns traumatiske opplevelser av krig og usvikelige håp om fred.
Ikke minst med tanke på yngre lesere, kunne den med fordel ha fortalt mer om borgerkrigen.
Slik at Banas hjerteskjærende historie hadde blitt litt mer forståelig.
| 0
|
306283
|
To bøker kaster skarpt lys over den offentlige debatten
Pål Norheims bidrag er blant årets fineste.
«Falske nyheter» er blitt kåret til årets ord både her hjemme og internasjonalt, og debatten om hva det betyr for samfunnsdebatten er allerede i full gang.
Det skyldes først og fremst den amerikanske presidentens hyppige bruk av betegnelsen for å sverte pressen.
Men etter dømme Språkrådets begrunnelse å dømme, følger vi internasjonale trender.
Mer enn 1500 ganger har ordet dukket opp i norske papiraviser.
Det er all grunn til å tro at det brukes enda mer på sosiale medier.
Kjør debatt!
To helt ferske bøker tar oss med bak statistiske undersøkelser, og kaster på hver sin måte skarpt lys over den offentlige debattens kår.
I «Allmenningen» forteller redaktør Jostein Gripsrud sammen med en rekke medforfattere historien om den norske offentligheten, fra 1600-tallet og helt fram til vår digitale tidsalder.
I dag «er populistiske vrangforestillinger blitt immune mot objektive fakta», skriver forfatterne avslutningsvis.
Men deres dystre samtidsdiagnose nyanseres, og boka munner ut i en beskrivelse av «de berikende mulighetene» sosiale medier har skapt.
I sommer døde en av den norske Facebook-offentlighetens fremste skribenter uventet.
Siden 2010 hadde Pål Norheim vært en av dem som har forvandlet det han kalte «et søppelmedium» til en viktig arena for diskusjon.
I hans bok «Oppdateringer 2» viser han på ypperste vis hvilke litterære muligheter for resonnerende debatt som finnes på Facebook:
«Facebook i Norge er verken Volksgeist, Mainstream Media eller Weltgeist.
Hva som i all hovedsak foregår her, er nasjonens samtale med seg selv.»
Var alt bedre før?
Det hevdes ofte at tonen på Facebook er direkte og ubehøvlet.
Norheims bok viser til fulle at det ikke alltid er tilfelle.
Og i «Allmenningen» finner man en rekke eksempler på at stilen nok var enda tøffere før.
Et av bokas beste kapitler har tittelen «Det norske slagsmålsparadis», og skildrer hvordan samfunnsdebatten tok form på 1800-tallet.
Morgenbladets beryktede redaktør Christian Friele var en av dem som lot edle prinsipper om rasjonelle argumenter fare til fordel for karakterdrap.
Med sin bitende sarkasme overgår han til og med Kjetil Rolness’ syrlige karakteristikker av meningsmotstandere på sin populære Facebook-vegg.
Min største innvending mot boka, er at forfatterne burde ha funnet andre eksempler enn våre politikere i kapitlet om sosiale medier.
Det er da ikke Sylvi Listhaug og Jonas Gahr Støre som har utviklet Facebook til en arena for debatt!
I likhet med Norheims første bok med oppdateringer fra 2014, tar også årets bok utgangspunkt i tekster han har publisert på sin vegg.
Da han døde, var han i gang med å redigere dem med tanke på en utgivelse – et arbeid som siden er blitt avsluttet av hans familie og redaktør.
«Oppdateringer 2» er sterk lesning, ikke fordi tekstene er rystende, men fordi Norheim har utviklet seg til en av våre fremste stilister i den store essayistiske tradisjonen.
Særlig reiseskildringene fra Etiopia, hvor han vokste opp som misjonærbarn, og Nord-Afrika er strålende.
I et av bokas desiderte høydepunkt forvandler han en togreise fra Marokko til Spania til sjelden musikalsk prosa.
Også hans beskrivelser av sitt hjemsted de siste åra og familien, er varme, omsorgsfulle og vakre.
Facebooks Sokrates
Avstanden mellom tanke og tekst er ofte kort på Facebook, ikke minst når diskusjonene hardner til.
Det var sjelden tilfelle for Norheim.
Snarere inntok han ofte en mer resonnerende posisjon, og forsøkte å forsone motstandere.
I den forbindelse skrev han en av de viktigste tekstene i boka.
I sin personlige stil, ofte ispedd et nennsomt utvalg litterære referanser, oppfordrer han oss til å ta oss bryet med lese hverandres tekster grundig.
Den er datert 5. april 2016, og jeg kan høre et snev av frustrasjon over debatter som har løpt løpsk:
«Hvor mange nordmenn – jeg er fristet til å si:
Hvor mange europeere – er i dag i stand til å lese en tekst?»
«Oppdateringer 2» er blitt en utsøkt bok.
Jeg var ikke omgangsvenn med Norheim, men venn med ham på Facebook.
Under lesningen av flere av tekstene blir jeg minnet på hans blikk og omtanke for andre.
Selv opplevde jeg at han på vei hjem fra sine nattvakter nå og da kunne komme med tips om tråder han hadde lest i løpet av natten.
Fordi han visste at de ville engasjere til videre meningsutveksling.
«Oppdateringer 2» er blitt en utsøkt bok jeg kommer til å lese også i det nye året.
Med et savn etter å følge de daglige oppdateringene til mannen som ble kalt «Facebooks Sokrates».
| 1
|
306285
|
Få bjeffer høyere og råere enn The Dogs
Kristopher Schau & Co. gir ut plate på årets første dag.
ALBUM:
Nyttårsrakettene har knapt rukket å lande før The Dogs fyrer av en eksplosjon av rock'n'roll-galskap.
Oslo-bandet er trolig det eneste i verden som lanserer et nytt album, også fysisk, på selveste 1. nyttårsdag.
Det skjer alltid første mandag i det nye året.
Oslo-butikken Big Dipper åpner til og med dørene for påmeldte.
Krever mer
Punkrock skal gjerne treffe deg rett i mellomgulvet med en gang.
The Dogs krever litt mer av oss, kanskje fordi de er blitt så bra med åra.
Denne sjette serveringen fra Oslo-bandet brukte litt lenger tid på å feste seg, men blir bedre for hver runde.
Rett i strupen
The Dogs tror på en slags geriljataktikk der vi ikke klarer å verne oss før det er for seint.
Vi blir dratt inn, enten vi vil eller ikke.
Og - låtskriver, frontfigur og vokalist Kristopher Schau går rett i strupen på lytteren fra første tone.
Han freser vel egentlig mer enn han synger.
Ballade
Bandet spiller hardt, brutalt og punka.
Anslaget settes allerede i første låt, «We Were Made Out Of Loss»:
«That total silence is the most violent thing I've known».
For ei tekstlinje!
Fra tredjelåta «Told With Bad Intent» er den sedvanlige riffstrukturen helt på plass, med Roar Nilsens frenetiske bassing som en liten ekstra «attraksjon».
Fra fjerdelåta, «Primitive Etchings», «en slags ballade», er Schau mildere i uttrykket, før det blir like intenst igjen.
Jorunn Stiansen
Du har kanskje ikke sett for deg Jorun Stiansen sammen med The Dogs, men hun er visstnok stor fan - og bidrar med vokal på «Prelude To Murder».
Punkrock er ikke hennes sjanger, og hun finner kanskje ikke helt tonen i selve verset, men det gjør seg absolutt med et feminint innslag.
Schaus engelskuttale kan fortone seg noe overtydelig, men det er en del av pakka - og til å leve med.
Særlig «Her Last Song» er Mads Martinsens lekegrind, i form av en lang, velanrettet gitarsolo på tampen av låten.
Her bidrar også strykere til å gjøre låten komplett.
Avsluttende «Lie To Me» er som en hissigpropp på speed - før Schau avslutter hele albumet med et skikkelig glefs.
Tilbake i klisjeen
Da The Dogs slapp «Death By Drowning» i fjor, skrev denne anmelder at bandet rett og slett var blitt så bra at det hadde vokst seg større enn klisjeen.
Her er de nok tilbake der, men også det er som det skal være.
Kreativiteten er kanskje ikke like merkbar her, men du finner ikke opp punken på nytt.
Det er bare å kjøre på det remmer og tøy kan holde.
Det er ihvertfall levende - stort sett spilt inn live i studio.
Stefan Höglin er ny på tangenter, og den karakteristiske lyden av farfisa-orgelet som var så tydelig på forgjengeren er så godt som borte.
Som forventet
The Dogs har rett og slett ikke behov for å gjøre ting vanskeligere enn de er.
Livet kan av og til være så enkelt som dette: «We work and we sleep and we fuck and we die» (fra «The Children He Loves The Least»),
Dette er The Dogs sånn du forventer å møte dem.
Det er ikke lite bare det.
Men ikke forvent å få en «sorgens bruksavisning», som albumtittelen legger opp til.
Den må du nok finne sjøl, men The Dogs er et bra akkompagnement på veien dit.
Som vanlig legger The Dogs ut på en turné i årets tre første måneder, med start i Ål i Hallingdal 26. januar.
| 1
|
306286
|
Skuffende fortsettelse på den norske superheltserien
Magaplask i Middelhavet.
Det var med stor begeistring jeg leste første bind av superheltserien «7» i fjor.
Det er ikke ofte vi får servert slike spennende norske superheltserier for barn og ungdom.
Derfor er det med stor skuffelse jeg nå klapper sammen bind to.
Den lovende serien har endt opp med en hastverkpreget og lite engasjerende andreakt.
Annen tegnestil
Mens Kenneth Iversen tegnet bok nummer én, står Regine Toft Holst for hovedjobben i «Monstermanetene», men Iversen har også bidratt.
Det er merkelig å bytte ut tegner på den måten, og det får meg til å tro at det har vært hastverk inne i bildet.
De mindre detaljerte tegningene underbygger også dette.
Personene ser ikke helt ut som de gjorde i første bok, noe som også ødelegger leserens følelse av fortrolighet med dem.
Konturene og skyggeleggingen er mindre forseggjort, og fargene virker ofte blassere.
Dermed får ikke boka den gode «superheltserie-følelsen» som passer til en utgivelse som denne.
Uengasjerende historie
Dessverre klarer ikke historien å løfte utgivelsen heller.
Mens vi i første bok fikk servert en svært spennende tilblivelsesprosess og mye mystikk, er de seks barna nå for det meste plassert i en gummibåt/ubåt i Middelhavet.
Våre «helter» er enten ensidige, eller helt anonyme, og intrigen kunne trengt en kraftig beskjæring av «Ockhams barberkniv».
Skurkene vil denne gangen fylle Middelhavet med monstermaneter, for å kjøpe opp hotell og restauranter, som dermed faller i pris.
For å få til dette, sprenger de Suez-kanalen og lager en bro over Gibraltarstredet.
NATO bekjemper på sin side manetinvasjonen med gigantiske støvsugere, som støvsuger opp manetene, men utrolig nok ikke noe annet i havet.
Det er mulig Cappelen Damm har bestemt at det skal utgis én bok i året av «7», men det er et ødeleggende prinsipp når det går så kraftig utover kvaliteten.
Når det endelig satses på en spenningsserie for barn og ungdom, er det utrolig synd at den spoleres av deadlinestress.
| 0
|
306289
|
Når helten Odyssevs reiser til Afghanistan for å komme hjem
Fargerik skildring av maskuline omveier.
Rundt 2800 år etter at Homer skrev «Illiaden» og «Odysseen» kommer tre verk i den norske bokhøsten som referer til disse verkene.
Det skulle han visst.
Både Ole Robert Sundes «Penelope er syk», Daniel Mendelsohns «En odyssé.
En far, en sønn og et epos» og Geir Angell Øygardens «Odyssevs’ åre» tar utgangspunkt i de greske klassikerne.
Det sier noe om både slitestyrke og anvendelighet.
Verden endrer seg, likeså ideologier, teknologi og levesett.
Men menneskene er på mange måter styrt av samme psykologiske mekanismene.
Maskuline omgivelser
Geir Angell Øygarden er en sjelden fugl i nyere norsk litteratur.
Han debuterte nærmest i all hemmelighet med den fascinerende boka «Den Brukne Neses Estetikk.
En bok om boksing» (Solum, 2001) og fulgte opp med den eksplosive «Bagdad Indigo» (Pelikanen, 2011).
Nå kommer «Odyssevs’ åre», som er nærliggende å lese i tilknytning til de to første.
I begge disse bøkene tester Angell Øygarden seg selv i utpreget maskuline omgivelser.
Boksing og krig
Den første boka er en omfattende undersøkelse av et boksemiljø, med forfatteren som deltaker i ringen.
Boka er full av levende liv og hardtslående, aforistiske formuleringer.
I neste bok følger Angell Øygarden en gruppe antikrigs-demonstranter som drar inn i krigens Irak som «levende skjold».
De ville plassere seg på strategiske mål for å hindre at de ble bombet.
I «Odyssevs’ åre» drar forfatteren nok engang ut i et krigsområde, men denne gangen alene.
Han reiser til Afghanistan og tar seg ut i de mest utsatte områdene.
Samtidig er han som helten Odyssevs på vei hjem.
Hjemme og ute
I likhet med den greske helten har han med seg en åre.
I «Odysseen» kommer helten fra havet.
Poenget med åren er at han skulle gå i land med den over skulderen og fortsette til noen spurte hva han skulle med en spade.
Når det skjedde, ville han vite at han var hjemme.
Boka har en rekke handlingsplan, som stadig krysser hverandre.
I utgangspunktet reiser Angell Øygarden via Istanbul til Kabul.
Der oppholder han seg en stund før han reiser til flere frontavsnitt.
Samtidig får vi fortellinger fra hjemmefronten i Sverige, der kona Christina og de små sønnene Gisle og Njaal venter på far.
I en egen fortelling gjennomgår Njaal en operasjon, en hendelse som blir en dramatisk og følsom historie i historien.
Hemingways tema
Familien er i noen avsnitt på tokt i det joniske hav, langs øyene som blant annet omfatter Odyssevs hjemlige Ithaka.
Underveis gjør Angell Øygarden også avstikkere til de tidligere bøkene sine.
Alle de tre verkene er fulle av litterære referanser og sitater.
Ikke overraskende siterer Angell Øygarden for eksempel Ernest Hemingway, selveste machomannen i moderne litteratur.
Også han var opptatt av boksing og krig.
Dessuten tyrefekting, som vi får et par avsnitt om.
Hva gjør jeg her?
Men det er stor forskjell på de to.
Angell Øygarden har lite av Hemingways trang til heroisme.
Den norske forfatteren er først og fremst nysgjerrig - både på seg selv og andre - og han har ingen overdrevne tanker om sin egen uovervinnelighet.
«Hva gjør jeg her?» spør han midt i den «Odyssevs åre».
Bøkene er et forsøk på å finne svaret.
Referansene er mange og vidt forskjellige.
Lord Byron dukker opp.
Det samme gjør Dante, Nordahl Grieg, Henrik Ibsen («Peer Gynt» og «Terje Vigen»), Schwedenborg, Chatwin, Gunnar Ekeklöf , T.E.
Lawrence, Emmanuel Levinas og Tarjei Vesaas.
Åsne ga motivasjon
Dessuten Åsne Seierstad.
I en litt anstrengt, men morsom sammenligning hevder Angell Pedersen at hun med sin bokhandler-reportasje ga vestmaktene påskudd for å invadere Afghanistan.
Akkurat som Odyssevs & Co. ville sette den skjønne Helena fri ved Troja, skulle USA og deres allierte redde de undertrykte, afghanske kvinnene i Kabul.
Midt oppi det hele inkluderer Angell Øygarden en lang sekvens om forfatterens mor, som døde av hjernekreft 55 år gammel.
Blant annet gjennom en serie brev går det fram at forholdet til henne var svært komplisert.
Kvinner og menn
Som litterært byggverk minner «Odyssevs’ åre» om «Min kamp»-serien.
Men ikke språklig.
Angell Øygarden har sin personlige uttrykksform, full av påstander og gode formuleringer.
Synet på forskjellen mellom kvinner og menn vil sikkert provosere, men har sin funksjon.
Han er en fargerik og fengende skildrer av omgivelsene, blant annet i en samtale med en kvinnelig offiser fra USA.
Tungt ansvar
Først og fremst handler boka om å komme seg hjem til familien, noe han også gjør - etter mange omveier.
Prisen for fred i sinnet er et tungt ansvar for kone og barn.
Som Joseph Conrad har uttrykt det:
«Den som knytter et bånd er fortapt.»
Men også reddet, viser det seg i denne boka.
Angell Øygarden skriver i et omkved som går igjen:
«Første halvdel av livet består av å skaffe seg dårlig samvittighet.
Andre halvdel av å forsøke å kvitte seg med den.»
| 1
|
306292
|
Klarer disse drillene til 800 kroner jobben?Vi har testet
Én drill pekte seg spesielt ut.
18V driller er selve tungvekterne blant drillene.
Dette er verktøyet du tar frem når de tunge jobbene skal gjøres.
Merkevaredriller i hobbysegmentet koster fra 1300 kroner og oppover.
De vi har testet koster fra 800 kroner og nedover.
Spørsmålet er om de gjør samme jobben.
Vi har samlet 5 driller fra de store verktøy- og byggevarehusene:
Biltema, Jula, Byggmakker, Clas Ohlson og Monter.
Maskinene er varehusenes egne merker.
Drillene
Voltstyrke angir hvor kraftige drillene er.
En drill på 18 volt skal være klar for grove bor, store hullsager og skruer i store dimensjoner.
Da kan du skru bindingsverk, ta hull i veggen til ventilasjonsrør eller bygge platting.
Batteriene og laderne skal være så gode at du kan jobbe kontinuerlig med to batterier.
Ett batteri i drillen og ett i laderen.
Vinneren
Cocraft fra Clas Ohlson er vinneren med god margin.
I dette selskapet får den en sekser.
Dette er rett og slett en drill som minner om de du finner i langt høyere prisklasser.
Drillene lenger ned på listen er helt ok, prisen tatt i betraktning, men det er en del å trekke for.
De har ikke krefter nok, de klarer ikke store bor.
I tillegg har noen av batteriene for kort brukstid, lang ladetid, eller begge deler.
Det hjelper ikke at det står Lithium-ionbatteri med store bokstaver på esken, når det tar flere timer å lade det.
Slik har vi testet
Vi har tatt med oss to eksperter i denne testen:
Kenneth Lesteberg er tømrer og jobber til daglig hos Veidekke.
Lars Kvist er maskinmekaniker.
Han driver salg og reparasjon av maskiner og verktøy hos Maskinservice Kvist i Vestby.
Lesteberg har vurdert brukervennlighet og kapasitet, Kvist har vurdert byggekvaliteten.
Når det kommer til brukervennlighet og kapasitet har vi sett på betjening, grep og balanse.
Et godt grep med god gummiering gjør at drillen sitter godt i hånda selv om du blir svett.
Knapper og brytere skal være enkle å betjene.
Likeledes skal gir og momentinnstillinger gli lett i posisjon.
Vi har boret hull med 22 mm flatbor i 48 mm konstruksjonsvirke for å sjekke brukstiden.
Vi har også målt ladetiden på batteriene, men her er ikke indikatorsystemet helt konsistent på noen, så vi slet med å gjøre helt nøyaktige målinger på alle.
For å finne ut hvor mye krefter det er i drillen har vi kjørt dem med hullsager i ulike størrelser.
I tillegg er kapasiteten på selve chucken vurdert, hvor store bor klarer den å ta.
Byggekvaliteten er vurdert ut i fra materialvalg, kjøling av motor, kvalitet på brytere, lagre og gir.
Viktige momenter er god plastkvalitet med skikkelig finish.
Kjølingen må ha god kapasitet og være konstruert slik at motoren ikke blir full av støv.
Gir og lagre må være i skikkelig kvalitet slik at de tåler tung belastning.
På laderne har vi vurdert dimensjonering og kjøling.
Q-Tools drill oppladbar 18 volts li-ion hi-lo
Drillen virker noe utdatert.
Gammel teknologi på laderen, knotete plassering av knapper og vondt grep.
Brukstiden er i nedre sjikt og den har ikke krefter til de store jobbene.
Det er snaut med kjøling, og vi registrerte noe kast i chucken.
Brukstid:
28 hull
Ladetid:
90 min
Kapasitet 83 mm hullsag: ok
Kapasitet 140 mm hullsag: dårlig
Kapasitet Chuck: 0,8-10 mm
Pris: 599
Biltema Drill og skrutrekker CD 18
Drillen er lett og kompakt, men mangler samtidig litt på dreiemomentet.
Den er også veldig trå når du skal velge moment.
Batteriet gir helt grei brukstid.
Drillen har vinklet grep, det kan sikkert være greit i mange situasjoner, men veldig slitsomt når du skal skru terrassebord.
Brukstid:
40 hull
Ladetid:
50 min
Kapasitet 83 mm hullsag:
Bra
Kapasitet 140 mm hullsag:
Helt på grensen
Kapasitet Chuck: 1-10 mm
Pris : 699
Meec Borskrutrekker 18 V Li-Ion
Drillen er bra, godt grep og god betjening, men den har noen mangler.
Den er stor og kraftig å se til, har brukbart dreiemoment, men alt for kort brukstid.
Her er den en av de dårligste i testen, så her bør større batteri stå på ønskelisten.
Brukstid:
24 hull
Ladetid:
55 min
Kapasitet 83 mm hullsag:
Bra
Kapasitet 140 mm hullsag:
Ok, men sliter litt.
Kapasitet Chuck: 2-13 mm
Bor-/Skrutrekker 18V FXA
Drillen er en av de bedre i testen.
Bra balanse og godt grep, men stor og tung.
Maskinen virker solid og med krefter nok til de store jobbene.
Ganske rask lader og best brukstid av alle.
Brukstid:
68 hull
Ladetid:
70 min
Kapasitet 83 mm hullsag:
Meget bra
Kapasitet 140 mm hullsag:
Ok
Kapasitet Chuck: 2-13 mm
Cocraft LXC DD18-2 drill
Denne drillen er den eneste som etter vår mening kan menge seg med de halvproffe variantene til en langt høyere pris.
Den har skikkelig kjøling, en stabil og god chuck med godt grep.
Laderen virker godt dimensjonert og batteriet gir drillen god brukstid.
Drillen utklasser også de andre på dreiemoment, dette er drillen for de tunge jobbene.
Brukstid:
56 hull
Ladetid:
35 min
Klarer 83 mm hullsag:
Meget bra
Klarer 140 mm hullsag:
Meget bra
Kapasitet Chuck: 1,5-13,6 mm
kr.
809
| 0
|
306293
|
Si meg hva du husker, og jeg skal si deg hvem du er
To diktere bruker erindringen som springbrett.
Med Karl Ove Knausgård og Tomas Espedal i spissen har den ene norske forfatteren etter den andre de siste åra hengitt seg til det levde livet når de har lett etter motiver i diktningen sin.
Bruker man sitt eget liv som kilde til sine fortellinger, stiller det visse krav til hukommelsen.
Den er en slu følgesvenn, og slett ikke alltid til å stole på.
Derfor er det logisk når forfattere som bruker erindringen som kilde, kaller det de henter opp, for roman, dikt, noveller, i hvert fall en form for skjønnlitteratur.
En gresk gudinne
Heller ikke memoarforfattere eller historikere kan stole hundre prosent på at de husker ting riktig.
Alle fra politifolk til psykiatere vet at øyenvitner husker feil, fordreier virkeligheten, forstørrer, forminsker, overdriver, rasjonaliserer, redigerer, glemmer eller pynter på det de har opplevd.
Hos de gamle grekerne, som det heter, var Mnemosyme, datter av himmel og jord, guden for ordene og språket, men også hukommelsen.
Med Zevs fikk hun ni døtre, de såkalte musene, som representerte kunst og diktning, inkludert dans, teater, historie og astronomi.
Gjennom henne sto minnet og kunsten i nær forbindelse med hverandre.
«Jeg husker»
Nå kommer to bøker, begge meget velformulerte, som bruker uttrykket «Jeg husker» som en mantra.
Hver eneste setning i bøkene til Joe Brainard (1942-1994) og Joakim Kjørsvik (39) starter med disse to ordene.
Det som huskes, spenner fra det betydningsfulle til det tilsynelatende bagatellmessige.
Joe Brainards bok kom ut i 1975 og har siden fått en viss kultstatus.
Den forteller mange snåle fakta om forfatterens prioritering av sine erindringsøyeblikk.
De viktigste av dem har å gjøre med Brainards erkjennelse av sin egen homofili, blant annet i avsnitt der New York-poeten Frank O’Hara kommer inn i bildet.
Men det er likevel å snevre temaet kraftig inn å hevde at dette er bokas hovedtema.
Novellistisk
Det er vanskelig å tro at Joakim Kjørsvik ikke har vært borti Brainards bok.
Konseptet med «jeg husker» er såpass spesielt at noe annet ville være merkelig.
Han har likevel sin egen vri på bruken av dette utgangspunktet.
Hvert korte eller lange avsnitt i boka handler om et eller annet menneske.
Tekstene får et preg av å være noveller, ofte både vittige, absurde og tragiske.
Også hos Brainard utvides brokkene til små fortellinger innimellom, men som regel er de meget korte, ofte bare én setning, som til gjengjeld kan gi sterke assosiasjoner.
Mange av tekstene er erotisk ladete, men de kan også være aforistiske og humoristiske, som her:
«Jeg husker hvor vanskelig det var å tørke av seg et stivt smil med stil.»
Selvsagt er denne dikteriske strukturen egentlig umulig å bruke mer enn en gang, fordi den er så særpreget.
Likevel er den samtidig såpass besnærende at enkelte har latt seg friste.
Lekenheten i prosjektet minner om de franske Ou-Li-Po-dikterne, og den første som brukte Brainards teknikk, var Georges Perec, i et verk som heter «Jeg husker» («Je me souviens», 1978).
«Selvportrett»
Det er likeledes naturlig å trekke inn Eduard Levés «Selvportrett» (2005, norsk utgave 2011), som også er en samling kortfattede, likt formulerte erindringer fra et levd liv.
Den gjentagende formen minner om at livet ruller framover som en klokke, time for time, mens innholdet i hver formulering understreker hvordan øyeblikkene endrer seg fra det monotone og hverdagslige til det dramatiske og sensasjonelle.
Blant de som har brukt en slik form for gjentakelse på en kreativ måte, er poeten Terje Dragseth, i fjorårets diktsamling «Jeg skriver språket».
Her er det formuleringen «Jeg skriver» som har en suggestiv, språklig effekt.
Hos Joakim Kjørsvik er fellesnevneren mennesker, venner, fiender, tilfeldig forbipasserende eller betydningsfulle forbindelser.
Medopplevelse
Til sammen har Kjørsvik, som har en novellesamling og en roman bak seg, skrevet en strålende oppvekstskildring, der jeg-personen skildres gjennom de mange møtene boka forteller om.
De veksler fra barndom og skole til jobb i bokhandel eller minner fra militærtjenesten.
Møtene er skildret med en detaljrikdom og poetisk snert som gjør leseren til en deltaker i livet til forfatteren.
Denne evnen til å skape medopplevelse har Kjørsvik til felles med både Brainard og Levé.
Den repeterende stilen gjengir verden som en kjede av observasjoner og møter med tilværelsen, som til sammen blir det vi kaller livet - det tragiske, komiske, trivielle og dramatiske - som nådeløst tikker seg nærmere sin avslutning.
Mennesker dukker opp og ned av «tidens elv», som Mao kalte det og som Per Petterson har sitert i en romantittel.
Snart er vi vasket vekk, men ikke ennå, ikke så lenge noen erindrer oss.
Som Kjørsviks korteste formulering lyder:
«Hvor mange av de jeg husker, har glemt meg?»
| 1
|
306294
|
En litterær drøm går mot slutten
Steinar Løding med Bind 3 av makeløst romanverk.
Hittil har dette skjedd:
For tjue år siden utga Molde-dikteren Steinar Løding «Jernalderdrøm.
Første bok.
Flukten til Ninive».
11 år seinere kom «Jernalderdrøm.
Andre bok.
Og.
Forsøk på en poetikk.».
For to år siden utga Løding «Jernalderdrøm.
Tredje bok.
Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman.
Bind 1.»
Litterært kraftverk
Rett før jul sender Gyldendal ut boka «Jernalderdrøm.
Tredje bok.
Fragmenter av en aldri ferdigskrevet familieroman.
Bind 2. Første del.».
Andre del er bebudet i februar.
Da vil det bli anledning til å komme tilbake til dette gigantiske verket i et større format i enn denne korte omtalen, som nærmest må være å betrakte som et slags forvarsel.
Det virker som om Løding, dette litterære kraftverket av en forfatter, er i ferd med å avrunde denne gigantiske visjonen av verden, Historien med stor H og menneskene.
Både hjemme og ute, for å si det slik.
Dette til tross for at han selv kaller verket «aldri ferdigskrevet», noe som vel må innebære at fortellingen kan utvides både bakover og framover, enten av leseren eller forfatteren.
Dikterens tårn
Den oppdiktede skriveren Fartein Veøy fortsetter sin fortelling i denne nye romanen.
Han sitter i et vindtårn i Fjære (en bygning som er mulig å identifisere i virkelighetens Molde).
Han forsøker å nøste opp sin families historie, en saga som strekker seg tilbake til St. Croix i Karibien midt på 1800-tallet, da importen av slaver fra Afrika pågikk som verst.
Språklig er Løding noe helt for seg selv.
Fortellingen springer fra muntlig sjargong, for eksempel i erotiske eskapader i voldsom stil, til lange fotnoter i form av historiske utredninger.
Jeg sier ikke mer nå, men siterer i stedet siste linje i boka baksidetekst:
«Fortida er aldri død.
Den mørkeste timen i den mørkeste natta.
Den er ikke engang fortid.»
| 1
|
306296
|
En av de mest snurrige krimfortellingene jeg har lest på lenge
Truls Hagbarth Grimstads debutbok er det motsatte av hva den hevder å være.
Det er sider ved «En forutsigbar historie» som tenderer mot det rene vås.
Truls Hagbarth Grimstad skriver likevel så skarpt og sikkert og humoristisk at jeg gjør som med Thure Erik Lund:
Velger å tro at forfatteren selv vet hva han driver med, og at det er jeg som kommer til kort.
Grimstads blanding av sleivete muntlighet, komikk og alvor er dessuten så underholdende og overbevisende at bare formen i seg selv er leseverdig.
Komisk politietterforsker
Per
Hågå er en enkel mann med enkle behov.
Han pakker fisk på en frossenfiskfabrikk, går lange turer i skogen, og har alltid med seg en blå notisbok.
Der nedtegner han smått og stort fra sitt begivenhetsløse liv; hvor mye fisk han pakker, hvor mange skritt han tar i løpet av en dag, detaljrike gjengivelser av strukturene på et blad eller en bille.
Dette er ikke formulert i ord, men i diagrammer.
Hensikten er å finne en underliggende struktur i det som former livene våre, og etter hvert begynner han å diagrammere samfunnets strukturer, fortida, framtida og selveste Vårherre, kalt Gamlegubben.
Vakre Ada fatter interesse for både ham og diagrammene hans.
De flytter sammen, men en dag forsvinner hun sporløst.
Hågå blir mistenkt.
På sitt skakke vis er dette en kriminalroman, og vekselvis møter vi den overvektige politietterforskeren Roy Bast.
Portrettet av Bast er noe av det mest komiske jeg har lest.
Han tilbringer dagene med å kladde disposisjoner til politirapporter, overspise, sove, om han da ikke sleper seg på jobb og står og henger ved kaffemaskinen litt før han drar hjem.
Bast aner at det er noe som skurrer med forsvinningen til Ada, men ethvert forsøk på handling strander.
Inntil han oppdager at hans heroiske politisjef-far ikke var så heltemodig, og at det er noe rart med morens død.
Harselas over kunstlivet
Denne boka er først og fremst veldig vittig.
Grimstad skriver i en sleivete muntlig tone, og ved siden av å være en karikert krimroman, er det også en harselas over kunstlivet.
Hågås diagrammering går ham til hodet når viktige mennesker fatter interesse for diagrammenes verdi.
Han satser på et liv som diagrammatiker, med en kurator som er en forsoffen sykkelreparatør og et galleri som egentlig er et sykkelverksted.
Dette fortalt med kunstspråkets pompøse alvor.
«En forutsigbar historie» – mer misvisende kunne knapt tittelen vært - er likevel ikke bare vås.
Gjennom sine patetiske hovedpersoner, og en rekke underlige bifigurer, sier Grimstad på sitt snurrige vis noe viktig om både kunsten og kjærligheten og livet – og døden.
Litt langdryg blir den riktignok, med sine over 400 sider.
| 1
|
306298
|
Lager komedie om verdens dårligste film.Er det egentlig så gøy?
James Franco gjør det litt for lett for seg selv.
FILM:
For studentrevyer og skolerevyer er dette en grei fremgangsmåte:
Gjengen setter seg i en sofa og snakker om et kulturelt fenomen de synes er latterlig, lager sin egen parodiske versjon, og høster velvillig latter fra venner og foreldre.
På sitt mest banale føles «The Disaster Artist» som noe av det samme.
Utgangspunktet er kultfilmen «The Room» fra 2003, et fenomen nettopp på grunn av sin ubehjelpelighet.
Noe man ikke får til
For de mangeårige kompisene og samarbeidspartnerne Seth Rogen og James Franco er den høyst ufrivillige komedien som en godtepose å forspise seg på.
Den nye filmen deres, som handler om hvordan «The Room» ble til, lener seg for mye på det katastrofale kildematerialet og er i for liten grad orientert mot selvstendig humor.
Det blir for mange rene remakes av uutholdelig dårlig materiale.
Det er grenser for hvor spennende det er å se på noen som prøver å få til noe de ikke får til.
Samtidig er det en historie rundt og utenpå historien om filminnspillingen som er verd å fortelle.
Franco, som selv har regien på «The Disaster Artist», spiller selv Tommy Wiseau, den uforklarlig selvsikre auteuren bak «The Room».
Brødre i hovedrollen
Franco har valgt broren sin, Dave Franco, til å spille Greg Sestero, Wiseaus bestevenn, som lokkes inn i hovedrollen i det illevarslende filmprosjektet.
De to har en naturlig letthet i tonen seg imellom, og det er hyggelig å se Dave Franco, som ofte gis roller med forskjellige grader av slesk, få spille en velmenende hovedperson, publikums avatar.
James Franco kan fremstå som lett døsig i helteroller, men våkner til liv jo mer aparte menn han spiller, og ingen mer er aparte enn Wiseau.
Både publikum og de aller fleste andre synes Tommy bare er bisarr, der han torpederer skuespillerkurset de begge går på med sine grenseløse og antennefrie tolkninger av klassiske roller.
Men den sjenerte Greg blir blendet av én som kan bry seg så lite om hva andre synes om ham.
Det blir starten på et skjevt og skakt og egentlig altfor lojalt vennskap som er det beste ved «The Disaster Artist».
Det er nesten synd at det også må handle om den der andre filmen.
| 0
|
306299
|
Denne transseksuelle kvinnen møter motstanderne med raseri
Kvinne på randen
FILM:
Det er ikke vanskelig å se for seg hvor tråkig dette kunne blitt.
Tittelen gjør det enda lettere.
«En fantastisk kvinne», du liksom.
Det er sånt som får filmskaperen til å fremstå som en forelsket tenåringsgutt som prøver å overbevise alle andre om kjærestens uforlignelighet, eller en nervøs historieforteller som bare må forsikre seg om at publikum føler det de skal føle.
Forlater familien
Servitøren Marina (Daniela Vega) er sammen med den langt eldre Orlando (Francisco Reyes), som forguder henne.
Men de fleste andre er skeptiske til både at hun skal være så fantastisk og at hun skal være en kvinne.
Marina er transseksuell, og når Orlando plutselig får et illebefinnende, må hun forholde seg til mennesker med ganske andre følelser enn ham:
Familien han forlot for hennes skyld, som fremdeles er vantro og rasende, arvingen som vil ha henne ut av kjærestens leilighet, helsepersonellet og politiet som umiddelbart ser på henne som én som enten kan ha skadet kjæresten eller selv blitt skadet av ham.
Sånn er det jo på gata, hele tiden.
Innadvendt
«En fantastisk kvinne» er med andre ord historien om et offer, en som er i sorg, som tilhører en utsatt minoritet, som står økonomisk vakt uten kjæresten og som blir konstant mistenkeliggjort, av institusjoner og enkeltpersoner.
Men regissør og manusforfatter Sebastián Leilo håndterer dette smart.
Marina er til stede i nesten hver scene, men publikum ser henne slik de som møter henne gjør.
Hun holder i liten grad lange emosjonelle eller politiske monologer om det som skjer inne i henne; i møte med politiet blir hun avvisende, øyensynlig merket av noe som ikke var så bra i fortiden.
Hva som skjer på innsiden, må man gjette på, men at det er en stor sorg og et voksende raseri kan ingen være i tvil om særlig lenge.
«En fantastisk kvinne» er full av emosjoner, men de får komme gradvis frem, gjennom Leilos følsomme, usentimentale regi.
Brusende fosser
Og de får utfolde seg i det visuelle.
Marina blir plutselig prisgitt kjærestens familie, hun har liten penger og lite å stille opp med.
Men hun ferdes gjennom en drømmende og maksimalistisk verden.
Bare åpningsbildet, et storslagent panorama over brusende fosser, en mulig metafor for lengsler og drifter og utløpet de iblant kan få, er flott å se på.
Inspirasjon fra de juveltonede filmene til Pedro Almadóvar er merkbar.
Den fargemettede og lett hallusinatoriske byen Daniela går gjennom, mens hun synes å se kjæresten over alt, er stemningsfull, både konkret og som metafor.
Marina har skapt seg selv, brutt ut av kjønnet hun ble født i; fremdeles er det som om forestillinger og muligheter og fantasier i glimt synes å være mer levende for henne enn hverdagen som plutselig ble så hard.
Seig heltinne
Daniela Vega, som selv er transseksuell, er sterk og seig som Marina, uten å bli poserende på noe tidspunkt.
Så skal det sies at denne styrken trer frem nettopp fordi denne pårørende frontkolliderer med sin kjærestes øvrige familie, som er nesten forbløffende kjip.
Det grenser mot det mindre interessante, selv om det sikkert gjenspeiler hvordan slike situasjoner arter seg for mange.
Og så er det gliper her, i sekundene etter kjipheten og sjikanen, at man aner en større kompleksitet også i Marinas distanserte svigerfamilie.
«En fantastisk kvinne» har tragiske dimensjoner, og viser frem en avfeid hovedperson som ikke får lov å sørge, ikke får lov å delta der hun gjerne skulle vært.
Det er et frigjøringsepos som ikke trenger å si at den er nettopp dét.
| 1
|
306300
|
Nazismen var full av fristelser
En av høstens viktigste bøker viser hvordan sentrale ideer fra europeisk åndshistorie ble omgjort til en aggressiv mordfilosofi.
Nazismen i Tyskland var ingen direkte appell til brutalitet og mord.
Brutaliteten ble formidlet som en høyverdig sivilisatorisk «nødvendighet».
En siviliserende plikt for å skape et antimoderne «Volksgemeinschaft» av renrasede germanerkrigere, uten klasser og sosiale skiller.
Og uten jøder.
En antimoderne utopi.
Her ligger nazismens forlokkelser.
Den som vil forstå dette nullpunktet i Europas historie må erkjenne dette:
Nazismen var full av fristelser.
Dette kan skje igjen
Det fremste fortrinn ved idéhistorikeren Carl Müller Frølands gjennomarbeidede studie av nazismens røtter ligger nettopp her.
Han drøfter hvor tett nazismen lå opptil europeiske sentral-ideer, som for eksempel vitenskapelighet, frihet, solidaritet, nasjonal stolthet og skjønnhet.
Ideers slektskap og skiftende bruksverdi er hans førende idé.
Nazismen presenterte uhyggelige perversjoner av disse ideene, og møtte massiv respons.
Dette kan skje igjen.
Tegnene er mange.
Ideer er villige håndlangere, i nye kombinasjoner i maktens tjeneste.
Om de bare eltes rundt av kyniske ordsmeder av grovsmedtypen.
Dem dyrket nazistene fram.
Hitler var den fremste.
Bare ett eksempel:
Hvor mange tenker på at nazismen ga oss viktige impulser til miljøvern?
Ideen om naturens åndelighet gikk i spann med Hitlers tidlige anti-kapitalisme, og det skapte en naturbevissthet som ga oss de første spirer til dagens økologitenkning.
Arbeidets skjønnhet, sa nazistene.
Skjønnhetsdyrkelse
Grunnvisjonen i nazismen var en estetiserende manipulasjon av bevissthet, som skulle få menneskene til å glemme det jag og den splittelse – den ydmykelsen - som rådet i ulike samfunnsklasser omkring dem.
Skjønnhetsdyrkelse – forskjønnet makt - var det organiserende prinsipp som styrte denne manipulasjonen.
Sannhet var det vakre, og det heslige – jøden, den handikappede og kronisk syke, den gamle og svake som lå «samfunnet til last» - måtte utryddes.
Vi ser her en krysning av rasehovmod og nyttetenkning som skulle vise seg uhyggelig effektiv som handlingsspore.
Legene ble nazistatens fortropp.
Jøden lå alltid under (0,67 av befolkningen i 1933).
Å ha en slik permanent utgruppe som syndebukker, virket sosial integrerende når det røynet på under krigen.
Frøland er god her.
Han unngår idéhistoriens vanligste feller, ved å sette den den illiberale og antisemittiske «völkisch»-impulsen i tysk åndsliv i sammenheng med det keiserlige Tysklands politiske og kulturelle tilbakeliggenhet på det sene 1800-tall.
Første verdenskrig intensiverte den autoritære arven.
Frøland skriver om en idéhistorisk Sonderweg av antidemokratisk forakt, som en parallell til landets sosiale tilbakeliggenhet og den svake frihetsimpuls i borgerskapet.
Denne vekselvirkningen mellom ideer og materiell struktur hindrer at boka blir en lufttom sammenlikning av kjeder av ideer som viser indre fellesskap.
Romantikkens menneskesyn
Frøland finner feste for sin analyse av nazismens forhistorie i den tyske romantikkens menneskesyn.
Han viser hvor lett det var å forkrøple dens grunntema - noen vil si å føre romantikkens grunnideer ut i dens logiske endepunkt:
Fristelser
Dermed gir konklusjonen seg:
For dem som så nazismen innenfra, var den en disiplinerende henrykkelse.
Fascinasjonskraften i nazismen kan ikke forstås uten å ta med alt det forlokkende ved den:
Oppofrelsen for fedrelandet, idealistiske drømmerier om idealitet, renhet og skjønnhetslengsel.
Håpet om å gå opp i det store fedrelandsfellesskapet.
Nøkkelordet for å forstå nazismen er nettopp denne appellen til de edleste følelser, som ble til rasjonalisering for ufattelig vold.
Det gir livsmot at slike bøker ennå kan utgis.
Vidarforlaget er en kulturkraft.
Den historielærer og politiker som ikke leser dette, begår tjenesteforsømmelse.
| 1
|
306301
|
Denne Tegneserie-reiseboka har hatt litt for lave ambisjoner
Men Øystein Runde og Ida Neverdahl er en original reisebokduo.
Reiseskildringer i tegneserieform har blitt en populær sjanger.
Franske Guy Delisle har skrevet fra Nord-Korea og Israel, og norske Jason har utgitt bok om en pilegrimstur i Spania.
Øystein Runde (f. 1979) og Ida Neverdahl (f. 1993) etablerte seg som en original og morsom reiseduo med boka «Moskva» fra 2013.
Gjennom både sine særegne stiler og sans for det sære, ga de et spennende innblikk i Russland.
Nå har de vendt nesa andre vei, mot USA.
Historiemessig utakt
Historien begynner med Neverdahls avrundede og mangainspirerte tegninger i pastellfarger.
Neverdahl har kommet til Los Angeles en god stund før Runde.
Allerede her begynner historien å trave i utakt.
De to vennene har ikke noe felles mål, annet enn at de skal være i L.A. en stund.
Rundes tegninger er mer stringente og fokuserte, og han skriver på nynorsk.
Vekselvirkningen mellom de to tegnernes stiler fungerer like godt her som i «Moskva».
Det er også morsomt å se deres ulike framstillinger av samme mennesker og situasjoner.
Slurv og surr
Bokas problem ligger i det fortellertekniske.
Hele prosjektet virker vagt og hastverksmessig gjennomført.
Tittelen, «Hvordan kan Los Angeles knuse hjertet mitt?», får vi aldri noe svar på.
Tematikken begrenser seg til at Runde har fått en kjæreste i Norge mens Neverdahl dater flere i L.A. Særlig Neverdahls deler inneholder også unødvendig mange skrivefeil og en slurvete font.
Når Jack Black plutselig går forbi og sier «cool art», minner det raske møtet meg først og fremst om at boka er litt som Black’s dårligste filmer:
En rekke sketsjer og hendelser uten en klar handlingskurve.
For hvor denne fortellingen skal, bortsett fra hjem igjen, er aldri et spenningsmoment.
Slapp satire
I «Moskva» byr Runde og Neverdahl på en ellevill Putinfantasi som er ganske morsom.
Trump er kanskje vanskeligere å karikere, han er jo allerede ihjelkarikert.
Men å tegne han som en babyaktig mann i bokser blir vel fantasiløst.
Runde og Neverdahl underbygger også denne kritikken ved å trykke Christian Blooms karikaturtegning av Trump på baksiden av boka.
Ambisjonene har ikke vært høye når de heller trykker andres karikaturer enn å lage noen nytenkende selv.
«Moskva»-boka var leseverdig fordi Runde og Neverdahl har en utvilsom kjemi, samtidig som de så byen på nye og friske måter.
Å lage noe originalt om USA er mer krevende.
Og det virker ikke som de har prøvd heller.
Boka er mest et referat av tilfeldige ting de har gjort.
Neste gang bør de to reisepartnerne derfor dra til et mer eksotisk sted, eller i det minste forsøke å formidle mer om det landet de er i.
| 0
|
306303
|
Lett underholdning forkledd som høyverdig kunst
«The Party» er en forbilledlig fokusert og kompakt farse i filmformat.
FILM:
Det starter med et bank på døren, en gråtende kvinne og en ladet pistol rettet mot publikum.
Deretter spoler regissør Sally Potter tiden tilbake:
Politikeren Janet (Kristin Scott Thomas) har nylig blitt utnevnt til skyggeminister med ansvar for helse, og har samlet sine nærmeste for å feire.
Lite vet hun at de gode nyhetene raskt skal begraves under et skred av dystre avsløringer.
Kammerspill Først erklærer ektemannen Bill (Timothy Spall) at han har blitt diagnostisert med en dødelig sykdom og bare har måneder igjen å leve.
Dette skaper både sorg og hodebry for den nyutnevnte skyggeministeren, hvis fanesak er det offentlige helsevesenet, og blir startskuddet for en mildt sagt begivenhetsrik kveld.
«The Party» er et kammerspill med sju skuespillere og én location, og rollefigurene (Patricia Clarkson, Bruno Ganz, Cherry Jones, Emily Mortimer, Cillian Murphy) stormer inn og ut av rommene i et imponerende tempo.
Med en spilletid på en drøy time, er «The Party» en forbilledlig fokusert underholdningsfilm, og etter hvert som avsløringene hoper seg opp, blir den gradvis mer komisk.
Farse Både den teatralske strukturen og det elegante svart-hvitt-fotoet bidrar til å gi filmen et skinn av høykultur og respektabilitet, men dette er bare smakfull staffasje rundt en klassisk farse.
Og godt er det:
Som Roman Polanskis «Carnage» er «The Party» et kompakt og velspilt stykke lett underholdning som viser at teater – eller, som i dette tilfellet, noe til forveksling likt – kan fungere aldeles ypperlig på kinolerretet.
| 1
|
306304
|
En passende slutt på et begredelig år for dataanimerte familiefilmer
Carlos Saldanha «Ferdinand» er like kompetent og sjangertro som den er uinspirert og idéfattig.
FILM: 2017 var et miserabelt år for dataanimerte familiefilmer.
I året som gikk fikk det norske kinopublikummet servert flere slike filmer – fra flere forskjellige land – enn noensinne, men disse filmene var likere i uttrykk, humor og budskap enn hva vi har sett noe tidligere år.
Og felles for dem alle var en undertone av resignasjon og stagnasjon – en følelse av at sjangeren er overmoden for fornyelse og særpregede stemmer.
Kompetent Carlos Saldanhas «Ferdinand» er basert på Munro Leafs bestselgende barnebok «Historien om Ferdinand» fra 1936, som for generasjoner av nordmenn er best kjent via Disney-kortfilmen fra 1938.
Saldanhas film er derimot produsert av Blue Sky Studios, som står bak «Istid» og «Rio»-filmene, og som skrider til verket med en design så anonym og en historie så forglemmelig, at filmen på mange måter er den perfekte avslutningen på et år som har stått i de uinnfridde forventningenes tegn.
Som nær sagt alle filmer i sin sjanger er «Ferdinand» svært kompetent laget, og det er nettopp denne idéfattige kompetansen – det store maskineriet av dyktigere håndverkere som resirkulerer velprøvde grep og fortellinger i det uendelige – som er opphavet til utmattelsen som preger animasjonsåret 2017.
Her finnes en håndfull gode vitser, en fornøyelig dansesekvens og noen sentimentale øyeblikk som treffer langt bedre enn de burde, men i alle viktige henseender er «Ferdinand» identisk med minst fem andre middelmådige animasjonsfilmer som har vært vist på norske kinoer i år.
Hul Ferdinand og de andre oksene i filmen lever hele tiden med trusselen om en ubarmhjertig død – enten i slakteriet eller tyrefektingsarenaen – hengende over seg.
Slike dramatiske rammer burde rimeligvis gi hovedpersonens avvisning av den voldelige machokulturen han har vokst opp i en genuin emosjonell og tematisk tyngde.
Men i likhet med så mange andre av årets dataanimerte familiefilmer lider «Ferdinand» av en berøringsskrekk med alt som lukter av problematikk og forpliktelser, og dermed ender også den opp som en kraftløs hymne til frihet, tilgivelse og vennskap.
| 0
|
306308
|
Denne boka er en soleklar julegave til alle tweens
Sjarmerende barnebok om en tenårings frenetiske kamp for tilværelsen.
«Hvis livet mitt fortsetter på denne måten, er jeg død av stress før jeg fyller 14».
Den drastiske konklusjonen dras av Anton; en liten fyr med snilt hjerte, store ører, håpløs far og nydelig kjæreste.
Anton har en lei tendens til å tråkke i salaten og gjør det allerede første dag på ungdomsskolen.
Han kommer i skade for å drite ut læreren, helt uten å mene det.
De tøffeste, kule gutta sirkler ham inn som en av dem.
Og Anton prøver virkelig å gli inn, men det er krevende øvelse å være noe man ikke er.
Det er konstant krise og katastrofe-avverging og et akk så strevsomt liv for Anton.
Livet på savannen
«Anton og andre flokkdyr» er Gudrun Skrettings andre bok om trettenåringen Anton, hvis mor «rotet seg inn under» bussen.
Denne gangen reises det store spørsmål om identitet og tilhørighet.
Anton svarer på sitt eget originale vis når pappas kjæreste spør hvordan det nye livet på ungdomsskolen er:
«Omtrent som på savannen».
Med gnuer og løver.
Det er spis eller bli spist, jenk deg eller vær utenfor.
Men hvor langt skal man strekke seg for å bli godtatt av en flokk?
Og hva med den gamle flokken, bestående av venner som Ole – elskelig, men nerd til fingerspissene?
Anton beslutter å kule opp barndomsvennen for å redde sitt eget image.
Det går ikke spesielt bra, men leseren får seg en god latter.
Sjarmfaktoren er i det hele tatt høy i boka, som er fin til egenlesning og perfekt til samlesning, enten foreldre eller barn leser høyt.
Kampen for tilværelsen
Boka er lenge bare lettbent underholdning, men fordypes heldigvis etter hvert.
Det er her skillet mellom en leseverdig og en god barnebok går.
Det må finnes mothaker og nyanser i fortellingen som utvider leserens forståelse.
Skretting bruker billedlige elementer for å få til dette.
Særlig fortellingen om elefantene, som gjemmer de minste og mest sårbare i midten av flokken, underbygger godt tematikken.
«Survival of the fittest» nyanseres på rørende vis i boka.
Skretting er også en god historiesnekker.
Alle delfortellingene har betydning i det solide byggverket boka er.
Slutten av boka er riktignok i overkant sukret og de klassiske elementene mange - den rare pappaen, de tøffe gutta, den tykke jenta, den gamle naboen osv - men sjarm og klokskap oppveier for dette.
«Anton og andre flokkdyr» en festlig, lun fortelling om en tenårings frenetiske kamp for tilværelsen, og en soleklar julegave til alle tweens.
| 1
|
306309
|
Skildrer ekstreme overgrep begått av troende muslimer
Sara Omars roman er et viktig bidrag til #metoo-kampanjen.
«Mænd står over kvinder, fordi Allah har givet nogle fortrin fremfor andre», heter det i Koranen.
Den tolker imamen Muhammed bokstavelig, når han med Koranen i hånd truer med å drepe fem år gamle
Fremsk hvis hun avslører deres lille hemmelighet:
At han voldtar henne gjentatte ganger i familiens mørke kjeller.
Femten år senere ligger Fremsk på et sykehus i Danmark, livredd, lemlestet og under politibeskyttelse.
Hun er drapstruet av sin far og ektemann, fordi hun har vanæret familien.
Lemlestelser, voldtekt og drap
Dette er handlingen i kurdisk-danske Sara Omars debutroman «Dødevaskeren».
Den ble utgitt 30. november, og kommer på norsk til våren.
Boka har blitt omtalt som Danmarks modigste debut, og Omar selv lever med politibeskyttelse.
I likhet med Omar selv blir Fremsk født i nord-Irak i 1986, og kommer til Danmark som femtenåring.
Hovedvekten er lagt til Fremsks barndom i en liten kurdisk landsby.
Hennes far blir rasende da hun blir født.
Hun er jente og uten verdi.
For å beskytte henne fra den uberegnelige og voldelige faren, tar de snille besteforeldrene henne til seg.
Tittelen er hentet fra mormoren Gawhars jobb.
Hun er dødevasker.
Det betyr at hun vasker de døde kroppene til landsbyens utstøtte og drepte kvinner.
Den ene er tatt livet av fordi hun ikke var jomfru da hun giftet seg.
Hennes far hadde voldtatt henne.
En annen får tunge og ører skåret av, en tredje hånden skåret av, og sitt ufødte foster skåret ut av livmoren.
Gawhar tror på en kjærlig og rettferdig Allah.
Han finnes ikke, mener hennes ektemann Darwésh, Fremsk kjærlige og kloke morfar er zarathustri.
Det er kurdernes gamle religion, og den holdes oppe som en lys og kjærlighetselskende tro, framfor en mørk og kvinneundertrykkende islam.
Gassingen av Halabja
Jevnt over er dette en svært god roman.
De beste passasjene er skildringen fra landsbyen og lille Fremsk barndom:
Barnets uskyld, redselen for den onde faren og den enda ondere farmoren som ønsker livet av henne, etter hvert imamen Muhammed som sirkler rundt henne.
Hele tida har vi denne nervepirrende vissheten om at noe fryktelig vil skje.
Dette er også en fortelling om Saddam Husseins undertrykkelse av kurderne, og Omar har blant annet lagt inn det grusomme gassangrepet på den kurdiske byen Halabja, som 16. mars 1988 drepte rundt 5000 mennesker og skadet nærmere 10000.
Fortellingen fra dagens Danmark er mer uklar, og i partier er fortellingen vel overtydelig og unyansert.
Fremsk er med andre ord dobbelt undertrykket, både som kurder og kvinne, og boka har likhetstrekk med de mange romanene som de senere år har kommet om krig og flukt, kvinneundertrykkelse, æresdrap, tvangsgifte og voldtekt.
Omar skiller seg likevel ut fordi hun går så direkte til angrep på kvinneundertrykkende sider ved islam som religion, og romanen skildrer ekstreme overgrep begått av troende muslimer.
Blant annet ved følgende sitat fra Koranen:
«Jeres kvinder er pløiejord for jer, så gå til jeres pløiejord som I vil», som kan leses som en legalisering av voldtekt.
Omar legger også sterke ord i munnen på bokas helt Darwésh:
«I islam var selv mord, voldtægt og lemlæstelse gode gjerninger, hvis de var gjort på Allahs bud.»
Næring til antislamisme
Omar angriper med andre ord islam innenifra, og har naturlig nok blitt sammenliknet med den unge dansk-palestinske poeten og rebellen Yahya Hassan.
Et dilemma med denne type bøker er at de gir næring til unyansert antislamisme.
Akkurat det har blitt en debatt i Danmark.
Selv kaller Omar «Dødevaskeren» et kampskrift, og går løs både på høyre- og venstresiden.
Høyresiden fordi de må innse hva slags historier mange av flyktningene – spesielt kvinnene - bærer med seg.
Venstresiden fordi hun mener de har berøringsangst for alt ved islam som kan framstå negativt.
Hun sier det ikke er islam i seg selv hun vil til livs, men de bokstavtro muslimene, og mener islam har et skrikende behov for reform.
#metoo-kampanjen
Med #metoo-kampanjen er kvinneundertrykkelse et hett tema, også i Danmark.
Overgrepene Omar skildrer er langt grovere og mer systematisert enn dem som kommer fram der, og flere danske debattanter har tatt til orde for at kampanjen må utvides til å gjelde flere enn bare vestlige hvite menn.
Her er denne alarmerende og opprørende debuten et ekstremt viktig bidrag.
Og den koster.
Sara Omar sier i et intervju til Berlingske Tidende at hun vet hun risikerer livet ved å utgi boka.
Hun mener det er verdt det, for kritikken av islam må komme fra kvinnene som selv har kjent undertrykkelsen på kroppen.
Styrken verden har bruk for, finnes hos de muslimske kvinnene, fastslår denne modige debutanten.
| 1
|
306310
|
Denne diktsamlingen er årets høydepunkt
«Del likt» av Brødet og Eselet er et kunstobjekt av de sjeldne, og en utfordring til alle andre norske poeter.
På nettsidene til Norsk Litteraturfestival heter det at «Brødet og Eselet kan vanskelig beskrives med ord».
Unektelig et problem for litteraturkritikeren!
Nyttig kan det være å vite at Brødet og Eselet (Gunnar Wærness og Henrik Skotte) har bakgrunn fra sceneframføringer:
Bruk en strømmetjeneste for å få et inntrykk!
Heldigvis overlever mye av det sprelske fra scenen i denne boka, ikke minst fordi den er breddfull av dypt fascinerende illustrasjoner: tegninger og fotografier.
Ta deg tid
Kort sagt er denne bokutgivelsen et kunstobjekt av de sjeldne.
Ja, «Del likt» er en slags coffee table-bok for den som er genuint interessert i poesi.
Som så mye poesi er boka ikke nødvendigvis egnet til å bli pløyd gjennom fra perm til perm i ett jafs, men snarere prøvesmakt i små doser.
Ta deg litt tid.
Vær litt tålmodig.
Så vil du kanskje oppleve at et tekstavsnitt som dette åpner seg:
«Folk har hørt at det fins lova på jorda som dæm itj sjer, men dæm kan bryt døm uten at nåkka skjer.
Så dæm fortsette å bryt dæm hæppi hæppi igjen og igjen, og så plutselig bæ-bu-bæ-bu og bu-hu, så sitt dæm der.»
Mer effektiv historiefortelling skal det godt gjøres å finne.
En skikkelig røverhistorie.
Enkelt og rikt
«Del likt» er eksempel på en poesi som på samme tid er så enkel (ordforrådet er temmelig begrenset) og så rik, at det er en prestasjon i seg selv:
«mang e dæm / som ikke veit / at dæm e mang».
Noe av den samme rikdommen-ut-fra-enkelhet finnes i diktsamlingene Wærness har utgitt under eget navn.
Men her har Wærness’ kunstpoesi, som slekter på høymodernismen, fått et klart mer – i mangel av et bedre ord – «folkelig» preg.
Men poesien i «Del likt» er ikke banal.
Et sitat som dette kan kanskje illustrere hvilke påfallende tankesprang som foregår også her:
«Ingen veit ka Eselet tenke, men det tenke på aill fire som en stol, du kan bare gå og sætt dæ.»
Mytologi
En del bibelske referanser gjør det fristende å si at poesien her blir knyttet til sine arkaiske røtter i ritualet – det er ikke bare en sjanger innenfor moderne kunst, men noe som har med tro og mytologi å gjøre.
Slik bør nok en del annen norsk samtidspoesi også forstås, men sjelden får leseren samme grad av hjelp på vei til å gjenfinne det rituelle som her.
Brødet og Eselet blir for øvrig å høre på NRK P2s program «Ordet fanger» på selveste julaften!
Det er en fabelaktig bok Brødet og Eselet har gitt ut.
Slik poesi finnes det ikke mye av på norsk.
Nei, jeg er fristet til å si at denne utgivelsen er en slags utfordring til så å si alle andre norske poeter.
Et sant høydepunkt fra litteraturåret 2017.
| 1
|
306311
|
Det siste sure oppstøtet fra en aldrende rapveteran
Eminem har fullstendig mistet grepet.
ALBUM:
Det har ikke gått ikke mer enn fire år siden Eminem levde opp til sin velkjente «rapgud»-status på Rick Rubin-kontrollerte «The Marshall Mathers LP 2».
En skive som viste oss at han fortsatt hadde noe av magien fra sitt klassiske og Dr. Dre-dirigerte tredjealbum i ermet – til tross for at årene definitivt hadde satt sine spor.
Av den grunn vil det være naturlig å rette fingeren mot manglende oversyn, hvis man skal forklare det totale mageplasket som utgjør den gamle super-MC’ens niende og seineste albumutgivelse, «Revival».
Problemet er bare at nettopp både Dre og Rubin på papiret står med det overordnede ansvaret for skivas lydbilde, som denne gangen optimaliserer de verste øyeblikkene fra Eminems karriere i én samlet miserabel affære av uutholdelige beats, lunkne bars og generiske drittrefrenger.
Beyoncés innledning på «Walk on Water» er skivas første og siste håp om kvalitet, og slås raskt i bakken av 45-åringens imitasjon av dagens rapflow over egenproduserte trap-beats.
«Do you still believe ... in ME?» spør han sine lyttere desperat, og etter denne utgivelsen kan svaret umulig være noe annet enn et stort, rungende nei.
«Untouchable» introduserer den enervende rockegitaren som saboterer store deler av «Revival», men ruineres først og fremst av selvfølgelige linjer om Amerikas store rasemotsetninger, som helt mangler nerven vi for eksempel får i musikken til Kendrick Lamar.
Fem låter inn sparker Ed Sheeran i gang et kobbel med sangere instruert til å mate
Em med melodiske og emosjonelle hooks.
Den samme typen gjesteinnslag som har preget karrieren hans siden Dido-assisterte «Stan», og en gang i tiden var blant de viktigste delene i hans kommersielle karriere – her kun mislykkede radiofrierier.
Selv Kehlani høres døv ut, noe som i seg selv er litt av en bragd.
De verste øyeblikkene kommer likevel når den middelaldrende rapperen leter i platebunken, og henter fram ulovlig kjipe og uoriginale samples som «I Love Rock N Roll» og «Zombie».
Med Rick Rubin og Scram Jones bak spakene, går «Remind Me» og «In Your Head» ned som historisk dårlige Eminem-øyeblikk på en skive hvor svært lite fungerer.
I skyggen av en rap-samtid preget av sjangerrystende hamskifter, føles «Revival» som selve definisjonen på et lukket kapittel.
Det siste sure oppstøtet fra en aldrende rapveteran med øynene plantet i ryggen til yngre, mumlende superstjerner.
Jeg forstår at det ikke kan være lett å miste grepet på denne måten, men jeg skulle ønske at Eminem hadde gitt seg på en slags respektabel topp med «Rap God».
| 0
|
306312
|
Øyeblikksbilder fra undergangen
Angst og leven
TEATER:
Maja Nilsens scenografi er underlig gråsprengt:
En huleformet struktur i gråtoner, trolig enten en underjordisk eller en undersjøisk hule, ved den ytterste havkanten, et sted der ingenting gror, unntatt galskap.
Lisa Lies tekst og iscenesettelse er mest bare underlig.
Utgangspunktet er undergangen:
Terje Vigens undergang, hans families undergang, menneskehetens undergang og klodens undergang.
Stikkord er ødeleggelse, forfall, pessimisme.
Resultatet er en innviklet, kaotisk, dystopisk og krevende opplevelse.
Forrykt
Forbindelsen til «Terje Vigen» er løs, men vesentlig.
Stundom, skriver Ibsen om sin Terje, gnistret hans øye stygt, «og da mente folk at han var forrykt, og da var det få som uten frykt, kom Terje Vigen nær».
En kan mistenke at disse linjene har inspirert «Uår»s bilde av mannen.
Forestillingens Terje er aggressiv og uforutsigbar, grenseløs og morbid.
Kanskje er fortsatt i engelskmennenes fangenskap, der han også er fange av sin egen fantasi og skyldfølelse.
Kanskje er han hjemme i sine minners og følelsers fangenskap.
Uansett vises en manns nedstigning i mentalt vanvidd og mental forråtnelse.
Eller, en manns?
Ikke sikkert.
Det er mulig, at galskapen er hans, og at de andre to er fantasifigurer fra hans indre.
Det er også mulig at galskapen er deres, og at bildet av ham er det innbilte, framkalt av sultfantasier.
Muligens tilhører galskapen også menneskeheten som helhet.
I tekst kobles handlingen både opp mot miljøødeleggelser og mot apokalypsevisjoner fra «Johannes' Åpenbaring».
Motstand
Jeg bruker ordet «handlingen», og også det bør tolkes løst.
«Handlingen» er verken lineær eller lett å følge.
«Uår av Terje Vigen» vekker motstand, og er nok ment å vekke motstand.
Mye er obskønt, mye obskurt.
Noe er så grotesk at det går inn i, og forbi, absurd komedie:
Seksuelt, voldelig, koblet mot kroppslig forråtnelse.
Noe er så makabert at det vitner om mental ubalanse, og som allerede antydet bør nok dette betraktes både som rollefigurenes og menneskehetens ubalanse.
En kan lett se «Uår» som en påstand om at klodens mennesker forårsaker vår egen ødeleggelse, ved å ødelegge planeten og den næring den gir.
Samtidig er denne påstanden mer av en forenkling enn det forestillingen inviterer til.
Langt fra alt virker ment for å tolkes.
«Uår» går stadig til ytterligheter.
Enten en oppfatter dem som påfunn, påstander eller provokasjonsforsøk, vil nok de fleste tilskuere erfare at noen av dem faller i god jord, og noen på steingrunn.
| 0
|
306313
|
«Den 12. mann»:Hvem er denne filmen egentlig laget for?
Arne Skouens klassiske «Ni liv» filtreres gjennom «Max Manus» og «Veiviseren» i årets store norske julefilm.
FILM:
Harald Zwarts «Den 12. mann» er et patriotisk actiondrama basert på virkelige hendelser fra andre verdenskrig, og for den delen av publikum som kun lar seg lokke til kinoene den ene gangen i året norsk filmbransje lykkes i å stable på beina en storfilm beregnet på voksne mennesker, vil den formodentlig funke tålelig greit.
Det betyr derimot ikke at den er en god – eller viktig – film.
Arketypisk «Den 12. mann» forteller historien om motstandsmannen Jan Baalsruds dramatiske flukt fra Rebbenesøya utenfor Tromsø og over grensa til Sverige våren 1943.
Det er en historie som også er skildret i Arne Skouens «Ni liv» fra 1957, men selv om Zwart siterer såpass mange av Skouens bilder at man kan regne «Den 12. mann» som en nyinnspilling, er de to filmene svært forskjellige i uttrykket.
Dette skyldes ikke minst at det har skjedd mye med filmspråket i løpet av 60 år, men den viktigste forskjellen er likevel at Zwart gjør sitt ypperste for å presse Baalsruds historie inn i en utdatert Hollywood-formel.
Dette innebærer at nazistene er svovelduftende karikaturer som hveser sine replikker i dramatisk lyssatte kulisser, mens vår overmenneskelig utholdende helt er selve legemliggjørelsen av den norske frigjøringskampen.
Intern Hovedrolleinnehaver Thomas Gullestad har et godt fysisk spill, men når rollefiguren verken beveger seg eller føler intens smerte, er det tydelig at han ikke er noen skuespiller.
Zwarts gjentatte understrekning av de fysiske påkjennelsene som fremstilles så nøkternt i «Ni liv» gir dessuten opphav til flere komiske situasjoner, og får en til å lure på hvem denne filmen egentlig er laget for:
På den ene siden er det noe påfallende unorsk over den overdrevne macho-poseringen, og på den andre er det høyst uklart hvorvidt mennesker i andre land har noen interesse av en slik uelegant og ureflektert nasjonalistisk film.
Mest interessant er «Den 12. mann» derfor som et tidsbilde på norsk filmbransje.
For i kraft av å både være en andre verdenskrig-film og en reboot av «Ni liv», kan den sees som et bindeledd mellom to epoker – nemlig tiden da store norske publikumssuksesser var ensbetydende med unyanserte heltedramaer fra andre verdenskrig og den kommende bølgen av nyinnspillinger av gamle klassikere:
Nye versjoner av «Norske byggeklosser» og «Fjols til fjells» er allerede på vei, og de vil neppe bli de siste.
Filmen har premiere første juledag.
| 0
|
306314
|
Sannsynligvis den beste nye «Star Wars»-filmen vi kommer til å få
«The Last Jedi» tar Star Wars-universet inn i nytt tematisk terreng.
FILM:
Helt siden Disney og Lucasfilm kunngjorde den tredje og avsluttende trilogien med Star Wars-filmer, synes det åpenbart at «Episode VIII» ville bli rosinen i pølsa.
Ikke på grunn av overtroen som tilsier at andre film i en Star Wars-trilogi er den beste (for hver «Empire Strikes Back» finnes det en «Attack of the Clones»), men fordi den skulle regisseres av «Brick»- og «Looper»-regissør Rian Johnson.
Som J. J. Abrams tilhører Johnson en generasjon amerikanske filmskapere hvis ambisjoner for filmmediet dreier seg om å gjenskape og videreføre ånden fra underholdningsfilmene de så som tenåringer.
Forskjellen er bare den at mens Abrams først og fremst er en pålitelig forvalter av merkevarer, skrider Johnson til verket med et unikt øye for detaljer og et ubestridelig cinematisk talent.
Hvis kinofilmens framtid virkelig ligger i ærbødige utvidelser av eksisterende sjangerfranchiser, er det filmskapere som Johnson man vil se i registolen.
Høydepunkt
Der «The Force Awakens» føltes mindre som en spillefilm enn et styreromsvedtak, er «The Last Jedi» en underholdende, uforutsigbar og ekstremt handlingsmettet episode av verdens største og dyreste tv-serie.
Og i det som har vært et eksepsjonelt dårlig år for amerikanske blockbustere er den et klart høydepunkt.
Når filmen åpner er The First Order i ferd med å ta knekken på den nye republikken.
Og mens Leia Organa leder en stadig mindre og mer desperat opprørshær på flukt, gjør Rey sitt ypperste for å overbevise Luke Skywalker om å forlate sitt eksil på planeten Ahch-To og slutte seg til motstandsbevegelsen.
Den aldrende mesteren ønsker imidlertid å la jediordenen gå til grunne, og opprørernes problemer slutter på ingen måte der.
Spektakulær
For samtidig oppstår det et mentalt bånd mellom Rey og The First Orders mektige kriger Kylo Ren, og etter hvert innser Rey at de har mer til felles enn hun er komfortabel med å innrømme.
Når Kylo oppfordrer Rey til å la de etablerte maktbastionene gå til grunne i en krig uten vinnere og heller slå seg sammen med ham for å skape noe nytt, er det en analyse som like gjerne kan brukes på den gjenopplivede franchisen – og i særdeleshet «The Force Awakens».
Den samme selvbevisstheten gir seg til kjenne når tyven DJ (nykommer Benicio Del Toro) påpeker at opprørerne og The First Order får sine våpen fra samme kilder, og at det militærindustrielle komplekset tjener gode penger uansett hvem som vinner.
Med unntak av et par slike små stikk leverer «The Last Jedi» som forventet:
Dette er sjarmerende, tettpakket og tidvis visuelt spektakulær moro for brorparten av familien.
Og selv om det nok ikke er den mest fornuftige bruken av Rian Johnsons tid, er dette sannsynligvis den beste nye Star Wars-filmen vi kommer til å få.
| 1
|
306315
|
Stjernefattig Nobelpris-feiring
Dype daler mellom høydepunktene
TV:
Nobelkonserten har etter hvert blitt en institusjonell øvelse det har vært sagt og ment mye om gjennom årenes løp.
Skjønt de siste årene har arrangørene tatt noen grep for å få bukt med det nettopp det institusjonelle draget ved å omplassere, korte ned og tenke nytt profilmessig.
Måtelig vellykket har det vært også - spesielt med tanke på å dra programmet i en retning som føles med forenelig med tidsånden.
Alle som jobber i underholdningsbransjen vet at det ikke bare er å velge å vrake blant artister.
Timeplaner skal gå opp, spilleperioder må være riktige og alle de tingene der.
Så at et konsertprogram av og til fremstår som slunkent er ikke alltid ensbetydende med manglende teft.
Man er prisgitt det som til en hver tid er i markedet.
Zara Larsson er utvilsomt et vaskekte stjerneskudd, og selv om hun sto på den «samme» scenen for fire år siden glatter en slentrende «Lush Life» og «Symphony» pent over gjenbruksfaktoren.
Larssons gjør en fin jobb for å få temperaturen opp i forsamlingen som skal hylle prisvinnerne, ICAN.
Skuespiller David Oyelowo gjør stort sett en stødig, om enn noe traust jobb som vert.
De fleste innslag blir introduser på godt gammelt bokser-inn-i-ringen-vis:
«Pleeeease welcome, Lukas Graaaaaham».
Grepet blir fort gammelt.
Apropos Lukas Graham, fenomenet som pulveriserte de fleste strømme-rekorder med blant annet singelen «7 Years» og plata «Lukas Graham», kjennes som andresortering i denne sammenhengen.
Deres smålåtne og pludrete soul grer publikum medhårs, som man gjerne skal i denne sammenhengen, men utover det har man ikke rukket å få nok distanse til låtene de fremfører til at det føles som noe mer enn nettopp fjorårets hits.
Da er det et betraktelig mer vitalt innslag vår egen Sigrid står for.
For bare et år siden var hun en nykommer som kun hadde spilt klubbscener.
Nå tar hun full kontroll under en konsert som potensielt når millioner av TV-seere.
Og sammen med «Krinken» klarer hun til og med å lage litt øyeblikkmagi med finfine «Dynamite».
Smilet, gleden og energien tar luven av den litt tyngende høytidsstemningen som fortsatt ligger over arrangementet.
Man skal jo feire.
Matoma har måttet få hjelp av «Stjernekamp»-vinner Adam Douglas for å gjennomføre sin nye singel «One In a Million».
RØMANS ble stående værfast og da var gode råd dyre.
Douglas gjør en upåklagelig innsats, selv om den store stemmen hans ikke kan gjøre gull av en i utgangspunktet grå og kjedelig sang.
Da låter det hakket sprekere når Becky Hill gjør «False Alarm» sammen med det norske EDM-fenomenet.
John Legend og Zara Larsson møtes til duett i «God Only Knows», hvor Legend symbolsk nok trakterer et gammelt piano som sto uskadet igjen i ruinene etter Hiroshima-bombingen.
Fint og verdig.
Det samme kan sies om hans egen avdeling som avslutter konsertkvelden i Telenor.
Innledet av Marvin Gaye-perlen «What's Going On», supplert med egne hits som «Love Me Now» og «All of Me».
Samtidig og klassisk uten å bli gubbete.
Konserten sett under ett skjemmes av litt for mange trøtte innslag.
Den mangler også en eller to artister til av John Legends stjerneformat, selv om vår egen Sigrid beviste ettertrykkelig at hun er nettopp en «star in the making», som de sier på verdensspråket.
Konserten har ambisjoner om å nå globalt - da må man også levere innhold som matcher.
| 0
|
306316
|
«Det perfekte diktatur» er en av årets viktigste bøker
Viser det kinesiske regimet som en skremmende hybridform av et tyranni.
Helt siden Aristoteles har filosofer forsøkt på klassifisere politiske regimer.
Aristoteles skilte mellom demokrati (styre av massene), oligarki (fåmannsvelde) og tyranni (diktatur av en eller flere).
Disse styreformer hadde ulikt sosialt opphav.
Begrepene har vært med oss siden.
Men det finnes overgangsformer og grensefelter.
Vårt bortblæste laurbærblad til Oxford, statsviteren Stein Ringen, har kjent dette problemet akutt i sin disseksjon av det kinesiske diktaturet, det som ingen ikke lenger tør kritisere på grunn av landets økonomiske maktstilling.
Kapitalistisk kommunisme
Hvordan skal egentlig det nåværende maktberuste diktaturet i Beijing forstås?
Et maktberust og ømskinnet kommunistparti som har ansvar for mellom 51 og 70 millioners død, avhengig av hvordan du regner, etter de maoistiske katastrofene på femti- og sekstitallet.
Dette selvrekrutterende maktapparat, i allianse med søkkrike oligarker, hva er det for styre?
Kapitalistisk kommunisme?
Totalitær populisme?
Massemobiliserende utviklingsdiktatur?
Ekspansivt keiserdømme forkledd som sekulært militærregime?
Ringen setter seg fore å stikke hull på de fleste av våre illusjoner om Kina, og han unngår all Kina-begeistring.
Vi har et overdrevent syn på Kinas økonomi.
Kina har ikke avansert økonomisk i den grad lederne har påstått.
I 2015 trengte de akkumulerte svakhetene i økonomien gjennom den illusoriske overflaten og manifesterte seg i børskrakket samme år.
Brutalitet
Ringen tar avstand fra alle forsøk på å skjønnmale regimet.
Han går nøye inn på den tiltakende undertrykkelsen av menneskerettighetsadvokater og -aktivister, der Liu Xiaobo bare er av mange ofre.
Brutaliteten mot dissidenter har økt.
Kina kan ikke lenger beskrives eufemistisk som «autoritært».
Det er blitt mer og mer intenst.
Etter hvert som veksten i økonomien avtok, tok partiet i bruk klassiske maoistiske undertrykkelsesmekanismer: propaganda, politisk skolering og anti-korrupsjonskampanjer (ypperlig egnet til å styrke Xi Jinpings personfikserte nasjonalisme).
Dette er koplet til et massivt overvåkingsapparat av nettet.
Gutta i det kinesiske sannhetsministeriet er ivrig opptatt med å sensurere vestlige tidsskrifter og skrive om historien til nåtidig bruk.
Pensum for politikerne
Styrken ved Ringens bok er at den er nøye empirisk fundert, etter mange besøk i landet.
Dette bør bli en pensumbok for folk som stenger Daila Lama ute, og som smisker for å få solgt laks.
Og for Johan Galtung, som har uttalt at Kina er et flerpartisystem.
Tilgi dem ikke, for etter denne boka vet de hva de bør vite.
| 1
|
306317
|
«Kuene kan være hengivne, sjalu, furtne eller fyllt med lengsel»
Britisk gårdbruker på jakt etter kyrnes hemmeligheter.
Til tross for at jeg er en inngrodd bygutt, tør jeg påberope meg å ha et nært forhold til kuer.
Hver sommer tilbrakte jeg som barn ukevis på det frodige Hadeland, på en bondegård der en flokk kuer hver dag hadde sin daglige gang fra fjøset ut på jordet og tilbake igjen.
Jeg var ikke mer enn åtte, ni år gammel da jeg fikk lov til å ledsage kyrne under denne daglige rutinen - ofte alene.
I hvert fall hjemover, når det ikke var nødvendig å drive dem framover og samtidig sperre veien for å lede dem i en spesiell retning eller få dem inn grinda til dagens beitemark.
Kuene luntet i vei, mens de slapp en og annen ruke eller rautet høyt mot ingenting.
Kanskje et par av dem begynte å knuffe og dytte, eller det motsatte, gni seg kjælent mot hverandre.
Vrange og velvillige
Når de skulle tilbake til gården, visste de veien selv.
Jeg lærte fort at de ikke var noen flokk, men en gjeng individer, for ikke å si individualister.
De hadde sitt forskjellige humør og hver sin personlighet.
De var vrange eller velvillige, noen gikk uskyldig den veien man ba dem om, andre forsøkte å stikke av eller på forskjellige måter erte og legge kjelker i veien for det mennesket som var satt til å passe på.
I blant brøt en ku ut av flokken og bykset av sted.
Enhver som har forsøkt å få en slik ku på plass igjen alene, vet hvordan Sisyfos hadde det.
Endeløse ferier
Dette var gode dager.
Å få denne anledningen til å komme tett innpå disse store, rare dyrene, var en gave.
Gjennom barndommens endeløse sommerferier var kuene en naturlig del av mine omgivelser.
Alle barn burde tilbringe tid på en bondegård.
Men mulighetene til å oppleve primærnæringen på nært hold, blir dessverre mindre og mindre.
Fortsatt lever likevel sangen til presten og dikteren Peter Andreas Jensen (1812-1867):
Kua mi jeg takker deg
deilig melk du gir til meg
hver en dag og til mitt brød
drikker mellken din så søt
Ikke dra de vissne strå
saftig melk du ete må
det gjør melken din så søt
her er engen frisk og bløt
Her de vakre blomster står
her den vesle bekken går
her er mat i eng og li
et nå godt du kua mi
Denne lille oden til kua kunne stått som motto for Rosamund Youngs bok «Kuene.
Fornuft og følelser på gården».
Young har hele sitt liv bodd på gården Kite’s Nest, som drives etter alle tenkelige økologiske prinsipper.
Hun driver gården sammen med sin ektemann og bror.
I boka skildrer hun kuene som hører til gårdsbruket, men har også avsnitt om sauer, griser og høner.
Studerer følelsene
De kyrne hun skildrer, har alle hvert sitt navn.
De har også sine familieforbindelser.
Det holdes rede på forholdet mellom bestforeldre, fedre, mødre og avkom.
Uten å være noen forsker studerer Young hvordan følelser som likner de som preger oss mennesker bestemmer hvordan dyrene oppfører seg.
Kuene kan være hengivne, sjalu, furtne eller fyllt med lengsel.
De kan begi seg på ukjente veier eller søke trygghet.
«Alle dyr er individer.
Noen viser tydelig sine særtrekk, mens andre vil holde en lav profil hele livet.
Jo bedre du kjenner et dyr, desto mer til nytte kan du være,» skriver Young.
Det er nettopp det som er hennes mål i livet, å være en positiv kraft for naturen omkring seg, og kuene i særdeleshet.
Man kunne innvende at boka er vel naivistisk, at den mer eller mindre er en barnebok for voksne.
Jeg vil snarere hevde at boka er oppfordring til å la seg avspore fra det moderne livs stress og ikke minst vår tids fremmedgjorthet overfor våre tamme nyttedyr.
Et åpent blikk
Akkurat som den amerikanske forfatteren Lydia Davis gjør det i den vesle boka «Kuene» (2011, norsk utgave 2013), kan det være en god idé å betrakte kyr med samme nysgjerrighet som de tilsynelatende gransker oss med.
Rosamund Young er ingen besserwisser.
Med et åpent og skarpsindig blikk framsetter hun tro og tvil med den samme viljen til å forstå verden omkring seg.
Jeg holder fortsatt til på Hadeland i ledige stunder.
Fra hytta har jeg innimellom orkesterplass til en flokk kyr som gumler i seg gress eller bykser omkring på jordet foran meg.
Bedre form for meditasjon er det vanskelig å tenke seg.
| 1
|
306318
|
I andre sesong av «The Crown» kommer vi enda tettere på livet bak fasaden
Ekteskapsproblemer er gjennomgangstema.
Den siste uka har jeg vært dronningen av England.
Det høres ut som et i overkant oppesen svar på «hvem tror du at du er?», men det er følelsen du får av å se andre sesong av Netflix-serien «The Crown».
Og det er et godt tegn, om det skulle være noen tvil.
Alle dramaserier forsøker å opprette et bånd mellom hovedperson og tv-seer.
Noe vi kan kjenne oss igjen i, og som skaper medfølelse og engasjement.
For la oss bare innrømme det – vi har lettest for å føle med dem som minner om oss selv.
Men hvordan få det til når hovedpersonen din lever et liv så til de grader forskjellig fra alle oss andre - et liv innhyllet i fasade, høflighetsfraser og stive smil?
Imponerende troverdig
I årets sesong av serien om dronning Elizabeth IIs regjeringstid, får vi vite mye mer om hvem hun er på innsiden.
Iallfall føles det sånn, og det er et annet godt tegn:
«The Crown» er en stødig miks av faktiske hendelser og oppdiktet stoff, og framstår som imponerende troverdig – enten vi er på regjeringsmøter, eller inne på de kongelige soverommene.
Det starter med ekteskapskrise, intet mindre.
Dronningen og prins Philip er gjenforent etter hans lange tur til Australia og Antarktis, men stemningen er alt annet enn rosenrød, og nå er det tid for Den store samtalen.
Før vi får vite stort mer, hopper vi noen måneder tilbake i tid, til en annen krise:
Konflikten om Suez-kanalen i 1954.
Samlivstematikk
Episodene er tematisk inndelt, og følger ikke en streng kronologi.
Senere episoder tar blant annet for seg kongelig naziskandale, afrikansk uavhengighetskamp, Kennedy-attentatet, og flere statsministeravganger.
Men samlivstematikken blir en rød tråd gjennom hele sesongen, og binder den sammen fra første til siste scene.
Et kjennetegn ved serien er den elegante kryssklippingen mellom handlingstrådene, som får storpolitikk og kongelig privatliv til å kommentere hverandre.
Kryssklipping brukes også til å vise kontraster mellom personene, og da spesielt søstrene Elizabeth og Margaret:
Dronningen, med sine tekkelige bestemorskjørt, stive ansikt og regelbundne liv.
Og skandaleprinsessen, med sine moderne bukser og filmstjernehår, og sitt akk så vanskelige kjærlighetsliv.
Ingen av dem virker verdt å misunne.
Elizabeth framstår mer og mer som prinsessen i tårnet, bundet til sin plikt og tynget ned av både den, kronen, og de digre portrettene av forfedrene, som til enhver tid troner over henne i Buckingham Palace.
Slik visuell symbolikk er det mye av i serien.
«Du har klart kunststykket å bli usynlig, selv med krone på hodet», smeller det fra Margaret i et opphetet øyeblikk.
Men for seerne blir Elizabeth alt annet enn usynlig.
Claire Foy puster liv i det anspente ansiktet, og viser oss mennesket bak masken.
De rørende vanlige følelsene.
Stress, forfengelighet og usikkerhet er noe vi alle kan kjenne på, selv om vi ikke risikerer konstitusjonell krise hver gang ektefellen drar på fest.
Sterkt om prins Charles
Prins Philips mulige utroskap er et tema også denne sesongen, og det er trygt, men kløktig turnert.
Men vi kommer mye tettere på ham også, særlig i en av sesongens siste og sterkeste episoder.
Der kryssklippes Philips mørke barndomsminner med prins Charles’ første tid på kostskole i Skottland.
Det er en hjerteskjærende fortelling om formative barndomsopplevelser, og et effektivt oppgjør med klisjeen om at «motgang gjør deg sterkere».
Det kan høres tungt og dystert ut, men her er også massevis av småfrekke detaljer og søte og morsomme øyeblikk som gir liv til fortellingen og farge til karakterene.
Det blir spennende å følge dem videre.
Særlig ettersom serien nærmer seg vår tid og blir mer samtidskommentar og mindre kostymedrama.
Men den britiske kongefamilien har neppe stort å frykte.
Dette er en serie som avler sympati.
Samt en viss lettelse over å slippe å være en av dem i virkeligheten.
| 1
|
306319
|
Karpe Diems Norge er et fascinerende og guffent sted
«Adjø Montebello» går langt i surrealistisk retning.
FILM:
Hvis dette er Montebello, er det ikke rart boligprisene faller.
Men så er det jo ikke Montebello.
I alle fall ikke det sovende villastrøket som Trond Kirkvaag ønsket nasalt velkommen til.
Handlingen i «Adjø Montebello», den eksperimentelle konsertfilmen til Karpe Diem, foregår i et slags fremtids-Norge eller alternativt samtids-Norge, en bisarroversjon av verdens rikeste land der Oslo har blitt gjengrodd og overopphetet, et slags tropisk mareritt, en politistat der gendarmer i grisemasker arresterer Magdi Ytreeide Abdelmaguid og Chirag Patel for å ha brutt et påbud om nøytralitet i uttalelsene sine.
Insektene kravler rundt på veggene og alle svetter.
Det er en dekadent og vemmelig verden, som gjøres enda mer emmen av gjennomgangsfargen rosa og dyremaskene - og den er også gjennomført og særegen.
All ære til både Karpe Diem for å våge å gå så langt ut i det absurde, og regissør Thea Hvistendal som med slik selvsikkerhet bygger et univers som både blir distinkt og ikke helt ligner noe annet man har sett på norsk film før.
Krangel med Erna
Opptrinnet springer ut av Magdi Abdelmaguids munnhuggeri med Erna Solberg i 2014, etter at statsministeren sendte et kondolansetelegram til Israel i forbindelse med Ariel Sharons død.
Abdelmaguids mente at Solberg forsøkte å holde seg nøytral, men at nøytralitet var det samme som å ta stilling i Israel-Palestina-konflikten.
Når feiden danner grunnlaget for intrigen i «Adjø Montebello», er det et stykke satire som ikke nødvendigvis er så treffsikkert - det er tross alt et stykke fra å søke nøytralitet til å tvinge andre til å gjøre det samme.
Men det sparker i gang noen vittige og klaustrofobiske opptrinn.
Primært er «Adjø Montebello» likevel en musikkfilm, en konsertfilm, og det potensielle publikummet er de som også er et potensielt publikum for Karpe Diems sceneshow.
At det er en hel del av dem, ble bevist da det ble solgt ti tusen billetter til «Adjø Montebello» den første dagen de var i salg.
Det er fremføringer fra duoens konserter i Oslo sentrum i våres som er det bærende elementet.
Disse sekvensene fungerer særlig fordi Hvistendal er så opptatt av publikum og dialogen mellom dem og artistene på scenen.
Bildene av unge, hengitte, hoppende og syngende publikummere er ganske så nydelige.
Mange eksperimenter
Med så mange eksperimenter er det kanskje ikke så rart at noen av dem ikke helt lykkes.
Magdis drøm om å være en slags prest som vier de polyamorøse er en av de scenene som bare er surrealistiske og lite annet.
Blant bifigurene er det ikke alle som er like godt integrerte.
De grovpikselerte dataspillvignettene som introduserer kapitlene og karakterene i filmen er retrosøte, men de forplikter også - og når noen først får en såpass stortrommende introduksjon, forventer man som publikummer at de gjør noe ut av seg.
Men bortsett fra de to på scenen er det egentlig bare «Nils» som blir en virkelig tilstedeværelse.
Men så er det da altså mer av det som fungerer.
Ingen av de involverte har noen vegring mot å bevege seg over i det metaforiske og symbolske.
Når Magdi ikke kan se seg i speilet uten å se en stor kjeft, mens Chirag ser en ape når han gjør det samme, er det grep som ordløst får frem noe som det er vanskelig ikke å se på som sårhet.
Magdi og Chirag er med andre ord gode til å uttrykke seg både når de opptrer og når de holder munn.
Det er en gir både dem og filmen deres en poetisk dimensjon.
| 1
|
306320
|
Godt å se at det fortsatt lages gode familiefilmer med mennesker av kjøtt og blod foran kamera
«Paddington 2» er en eksepsjonelt god oppfølger.
Film:
Paul Kings andre film om Michael Bonds Paddington er en klassisk britisk krimfortelling lagt til et glansbilde av det moderne, multikulturelle London, og overlesset med folkekjære skuespillere og komikere i birollene.
Kinoutgaven av Paddington har alle forutsetninger for å ende opp som søtkvalmende oppvisninger i klisjépreget kitsch og nasjonalistisk nostalgi, men i Kings hender blir de morsomme, visuelt oppfinnsomme og genuint sjarmerende eventyrfilmer for hele familien.
Presis Nøkkelen til «Paddington»-filmenes appell ligger i kombinasjonen av Bonds univers, Hollywood-inspirerte underholdningsoppskrifter og Kings komiske teft.
King startet karrieren som henholdsvis regiassistent og regissør på de klassiske komiseriene «Garth Marenghi’s Darkplace» og «The Mighty Boosh», og kjennetegnes av en særegen og utsøkt presis sans for visuell humor.
Hva gjelder stil er «Paddington 2» tydelig inspirert av regissører som Wes Anderson og Jean-Pierre Jeunet, og King imponerer med kunstferdig koreografi og abstrakte geometriske komposisjoner.
Luksuriøs
I en tid der de fleste gode familiefilmer er animerte, føles det nærmest luksuriøst å se Hugh Grant, Brendan Gleeson, Peter Capaldi, Jim Broadbent, Richard Ayoade og Joanna Lumley sprade over lerretet i egen høy person.
Det faktum at denne anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av den norsk-dubbede versjonen av filmen, understreker bare hvor stramt konstruksjonen er skrudd sammen.
Og i sentrum for det hele står altså en troskyldig liten bjørn som er så elegant og detaljert animert at han egenhendig kan ta opp kampen med «War for the Planet of the Apes» om 2017s beste CGI.
«Paddington 2» er kort fortalt såpass mye bedre enn den trenger å være at den kan gi noen og enhver tilbake troen på gjennomkommersielle storbudsjettsproduksjoner.
| 1
|
306321
|
Den nye tempelridder-serien skulle investert mindre i blodfontener, og mer i manus og regi
Blodbadet i «Knightfall» blir bare brutalitet for brutalitetens skyld.
Etter suksessen med «Vikings» har History Channel, med serien «Knightfall», rettet blikket mot en ny gruppe gryntende, sverdsvingende mannemenn med ullen æreskodeks: tempelridderne.
Vi skriver slutten av 1200-tallet.
Snart hundre år er gått siden korsfarerkongerikets Outremers storhetstid var over, da Jerusalem falt tilbake i muslimske hender, takket være hærføreren Saladin.
Nå er de kristnes siste skanse i Det hellige land, Acre, under angrep, og tempelridderne - krigermunkeordenen som ble opprettet for å beskytte pilegrimer i Det hellige land - kjemper forgjeves for å stå imot overmakten.
Under tilbaketrekningen går den hellige gral tapt, tilsynelatende for alltid.
En historie verdt å fortelle, men...
Femten år senere møter vi de samme tempelridderne igjen i Paris, nå som en selvrådende militærstyrke-skråstrek-banktjeneste med mye makt, men enda mektigere fiender.
Langsomt begynner et komplott mot dem å manifestere seg.
Men hvem står bak, og vil det bety slutten på ridderordenen?
Eller finnes det noe, for eksempel kanskje et tapt relikvie, som kan forandre alt?
Tempelriddernes historie er vel verdt å fortelle, og tidvis glimter «Knightfall» til med både spennende sverdkamp og fascinerende innblikk i en svunnen tid, men dessverre er de første episodene av denne serien preget av flate karakterskildringer, tynt skuespill og et rustent og melodramatisk middelaldereventyr-plott, uten særlig heft eller psykologisk tyngde.
Resultatet er at tankene vandrer litt til utsnittets bakgrunn og hjørner , og man blir plutselig akutt klar over at «Knightfall» framstår ganske billig, både på den ene og den andre måten.
Det er kanskje urimelig å forvente noe annet fra en angivelig uironisk serie med ordspill i tittelen, og dessuten dårlig gjort å holde de økonomiske begrensningene mot dem – jeg tipper produksjonen har puttet hver eneste gullmynt av budsjettet (som sikkert bare er en brøkdel av dragefôr-budsjettet til «Game of Thrones») opp på skjermen.
Men det kunne vært en tanke å ha investert litt mindre i pulserende blodfontener, og litt mer i en manusforfatter og regissør med en helhetlig visjon.
Vilkårlig slåssing
For et eller annet sted mellom avhogde hoder i skattekister, hobbyobduksjoner, all den vilkårlige slåssingen (seriøst, var det mulig å ha én samtale på den tiden uten at noen trakk sverd, eller?), skjeggete menn som skriker seg hese (også skriker de litt til), og ikke minst den allestedsnærværende speed-rampingen (du vet, sånn fort-så kjempesakte-så-fort igjen-film), finnes det en kime av noe stort og viktig.
Om evige temaer som fortsatt angår oss i dag, om sivilisasjonskamp og blodsutgytelse i Guds navn, om fanatisme, tunnelsyn, selvrettferdighet og korrupsjon, og om individets plass i slike systemer, og risikoen ved å la seg lede av blind tro.
Men alt dette virker serieskaperne forsvinnende lite interessert i å gå inn i eller problematisere.
Til tross for at de ti bud brytes over en lav ridderstøvel, virker ingen nevneverdig plaget av det, og den frivole sverdbruken får sjelden moralske eller reelle emosjonelle konsekvenser.
SWAT-riddere
I stedet får vi kvinner som blir drept på bestialsk vis, kun for å gi tragisk bakhistorie og hevnmotiv til barske menn, eller en potensielt interessant historielinje om kristen jødeforfølgelse, hvis eneste funksjon likevel er å la tempelridder-SWAT-teamet komme inn og gjøre heltegreia si nok en gang.
Konsekvensen av fokuset på staffasje og action i stedet for indre konflikter, er at heltedådene får et preg av posering framfor ektefølt patos, og blodbadet bare blir brutalitet for brutalitetens skyld.
Med mindre du mener at spidding av halspulsårer via krusifiks kvalifiserer som religionskritikk, da?
(Anmeldelsen er basert på de to første episodene.)
| 0
|
306325
|
Vi anmelder ti litterære julehefter - kun ett av dem får sekser
Her er innholdet overraskende og friskt.
I år er det 200 år siden det første norske juleheftet ble utgitt.
Det het «Julegave eller en liden samling af udvalgte Selskabs- og Drikkeviser ved norske Forfattere» og ble utgitt i Drammen.
Siden har tradisjonen med julehefter bare økt i omfang.
I nesten hundre år dreide det seg bare om litterære hefter.
I 1911 kom den første tegneserien, som handlet om Knoll og Tott.
De er fortsatt på banen, sammen med rundt 50 kolleger fra seriekunstens verden.
Noveller og opplysning
Det nye de seinere åra er at det stadig kommer flere hefter der innholdet først og fremst er skriftlig.
Denne tradisjonen lå lenge død, men i 2015 kom en ny utgave av «Juleroser», som kom fra 1881 til 1944, før det ble nedlagt.
Herborg Kråkevik er redaktør for bladet, som nå kommer ut for tredje år på rad.
Siden har markedets lov trådt inn for full kraft:
Der det fins en mulig fortjeneste, er det også en vilje til å hente den inn.
Minst ti av årets julehefter er skriftlige julehefter, og de er mer eller mindre forseggjort.
Kjente forfattere
Juleheftene fra gamle dager inneholdt alt fra et kristent budskap til humor og underholdning, fra ren folkeopplysning til nyskrevne noveller av gullalderens store forfattere; Bjønstjerne Bjørnson, Alexander Kielland, Jonas Lie, Henrik Ibsen og Knut Hamsun.
Eller Gabriel Scott, Vilhelm Krag, Sigrid Undset og Mikkjel Fønhus.
Kjente kunstnere, som Erik Werenskjold, Hans Gude, Nikolai Astrup og en rekke andre bidro til å illustrere artiklene eller som attraksjoner i egne kunstbilag.
Heftene kunne ofte være knyttet til foreninger eller veldedige organisasjoner.
Gamle julehefter har antikvarisk verdi.
De er høyere priset jo eldre de er.
I sin julekatalog har for eksempel det tradisjonsrike Norlis Antikvariat til salgs en del hefter, fra «Julaften på landet» til «Norske hjem», fra «Nordmanns Forbundets Julehefte» til et med tittelen «Jolesveinar og grøderiksgudar».
Et hefte er utgitt av Norsk Lokomotivmandsforbund og er notert med «omslagstegning av fyrbøteraspirant Iversen».
Varierende priser
Det dyreste av heftene er «Norske Hjem Julen 1918» med novellen «Sagaen om Tallvoll’n og datter hans» av Johan Falkberget, til 800 kroner.
«Et kornbånd til jul» fra 1869 koster 650 kroner, og «Jul i bygden» fra 1923 med bidrag av Sigrid Undset, Marie Hamsun og Kristofer Uppdal går for 700 kroner.
På den andre siden kan du få fire omtrent hundre år gamle utgaver av «Juleroser», to av «Julestemning» og tre av «Julaften» innbundet i én bok, men dels mangelfulle og slitte, for til sammen 450 kroner.
Du kan også få tak i «Juleromantikk 1947», med en lettkledt dame med pakker, pyntet juletre og gjennomsiktig neglisje på forsida, eller «Sportmanden 1950» med Hjallis på coveret, iført turndrakt og djevellue.
På «Husmorbladets jul 1945» finner du en kone som er ute med grøt til nissen, og på Blåkors Julehilsen 1959 kommer far hjem iført hatt og frakk, omfavnet av jublende barn og en blid kone, sannsynligvis i glede over at han er edru.
Ikke noe av dette er avskrekkende dyrt.
De virkelig høye prisene finner du først hvis du ser etter tegneserier.
Hva så med de nye, litterære juleheftene?
De varierer ganske sterkt i forhold til hvor mye arbeid som ligger bak.
Både tekster og illustrasjoner er gjennomgående greie, men de varierer fra lettvinte antologier til magasiner som er grundig gjennomtenkte og som har et nytt og friskt innhold.
«Juleroser» ruler
Mest givende er fortsatt «Juleroser».
Her er innholdet overraskende og friskt, som når Suzanne Brøgger skriver om Karen Blixen eller Alf van der Hagen om Bach og Luther.
Geir Gulliksen forteller om å være julenisse og Bjørn Ivar Fyksen om «A Bæssmor: Budeia Prøysen gjorde til helgen».
Blant mye annet.
Bladet leveres dessuten med en «kunstmappe», altså bilder som kan tas ut av bladet, rammes inn og henges på veggen, motiver av Håkon Bleken, Lisa Aisato og Håvard Vikhagen.
Nydelig.
I samme stil er for så vidt «Hellig jul», som legger stor vekt på julas religiøse innhold.
Men også her fins eksklusive innslag, av alle fra Sigrid Undset til Sigurd Falkenberg Mikkelsen, det hele vakker pakket inn i bilder som gløder av jul.
Øl i alle kanaler
I en helt annen sjanger er en fargerik nyskapning av året, «Det store juleheftet om juleøl».
Det er rimeligvis for spesielt interesserte, men er skrevet med stor entusiasme og kyndig alvor av ølhunden Espen Smith.
Han konsentrerer seg om det verdslige, mat og drikke.
Han byr dessuten på en julekalender der leseren får forslag til 24 ølsorter som lar seg skaffe, med en alkoholprosent som spenner fra null til ti.
En hver dag, så er det jul.
Man kunne tro at Smith er inspirert av Dusteforbundets Darwin P. Erlandsen som foreslo noe lignende, men da med helflasker akevitt.
Erlandsen endte med å gå tilbake til polet og klage, ettersom kalender tok slutt midt i adventstida.
Langt fra allfarvei
«Jul i Norge» handler om juleferingen, skrevet i folkeopplysningens tegn (det gis også ut egne spesialhefter for Bergen og Trondheim).
Litt tungt å fordøye, og hvem har skrevet artiklene?
Her fins så vidt jeg kan se bare én byline.
Litt teksttungt er også «Jul der ingen skulle tru at nokon kunne bu» av Oddgeir Bruaset, som sprer sin entusiasme over stadig å oppdage nye utilgjengelige plasser i vår grisgrendte nasjon, der folk klorer seg fast.
Alt stoffet er flunkende nytt, ikke hentet fra verken TV-program eller tidligere julebøker av Bruaset.
«Magisk jul» forteller om «Tradisjoner, myter og overtro fra vikingtid til i dag» og er nesten mer en bok enn et hefte.
Nok et slag for folkeopplysning med detaljer og fortellinger fra julas arsenal av både hedensk og kristent innhold.
Tre hefter, «Prøysens jul», «Juleminner» og «Julehefte 2017» er rene opptrykk av tekster som har stått på trykk før, uten kommentarer eller artikler som setter fortellingene, sangene og så videre i noen sammenheng.
De fungerer ellers greit til opplesning.
Nisse-klisjeer
«Juleminner» kan nesten ses på som en teaser til Anne Bull-Gundersens fire klassiske antologier med juleeventyr og fortellinger, bøker som står fjellstøtt i julebokhylla.
«Nissens jul» er fylt fra ende til annen med klisjeer i tekst og bilder.
Ikke engang ungene lar seg tenne av disse fantasiløse advents-«eventyrene».
| 1
|
306326
|
Dette er krim i en klasse for seg
Alt klaffer i Peter Mays dystre krimtrilogi fra Ytre Hebridene.
Det skrives og utgis uhyggelig mye dårlig og middelmådig krim.
Desto større er gleden de få gangene alt klaffer.
Det er tilfelle med skotske Peter Mays krimserie fra Isle of Lewis, helt nord på Ytre Hebridene.
Bok nummer to i serien om den tidligere etterforskeren i Edinburgh-politiet, Fin Mcleod, holder mirakuløst nok samme høye nivå som den første.
Under den tradisjonelle torvkuttingen på Lewis-øya, avdekkes et nesten perfekt bevart lik i myra.
Obduksjonen viser at det er en ung gutt, som ble torturert og halshugget på slutten av femtitallet.
DNA-et matcher gamle Tormod Macdonald, som nå er dement.
Han er far til Marsaili og bestefar til unge Fionnlagh.
De som leste «Svarthuset» (2017) vil huske at hun er den store kjærligheten til Fin, som også viste seg å være far til mutte Fionnlagh.
Overveldende naturskildringer
I likhet med «Svarthuset», består også denne boka av to parallelle historier.
I den ene følger vi Fins etterforskning.
Sporene fører tilbake til et dystert barnehjem i Edinburgh, og videre til en av øyene i sør, der barn nærmest ble solgt som slaver til de mutte øyboerne.
Vekselsvis er vi inni hodet på gamle demente Tormod, og en oppvekstskildring så god og rystende at den alene kunne forsvart en utgivelse.
Det som gjør Peter May til en sjelden krimforfatter er at han i tillegg til å snekre sammen et uhyggelig plott, også er en god stilist.
Her er overveldende naturskildringer fra denne stormpiskede øya, der øyboerne har klamret seg fast i århundre, knuget av puritansk protestantisme, familiehemmeligheter og brutalitet.
Vikinger og Donald
En del av plottet innebærer jakten på Tormods egentlige identitet, slektsgransking og vikingeøyas historie.
Navnet Donald er sentralt i boka.
Det er som kjent fornavnet til president Trump.
Som et malapropos må jeg nevne at Trumps mor kom fra de ytre Hebridene.
Hun var en av mange unge som tidlig emigrerte fra en karrig barndom i et av de trangbodde svarthusene, som er sentralt i første bok i trilogien.
Trump selv skal bare ytterst sjelden ha besøkt øya og sine mange slektninger der.
Majoriteten av øyboerne synes heller ikke nevneverdig stolt over at Trump er en av dem.
Tilbake til «Lewismannen».
Den avsluttes på dramatisk vis, med kidnapping og oppklaring av nok en drapssak.
Parallelt fortsetter
Fin jakten på den ukjente mannen som drepte hans yngste sønn.
Jeg antar vi får svaret på gåten i siste bok av denne helt unike trilogien.
| 1
|
306331
|
I forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie, snubler profeten i sitt eget skjegg
Narsissisme av andre grad av Terje Tvedt.
Historiker Terje Tvedt er internasjonalt kjent for sine studier av vannets betydning, men vil også være profet i eget land.
Bistandspolitikken er prismet Tvedt ser Norge gjennom.
I bøker som «Verdensbilder og selvbilder.
En humanitær stormakts intellektuelle historie» og «Den norske tenkemåten», svinger den gamle ml-eren pisken over intellektuell slapphet og norsk selvgodhet.
Tvedt er en viktig kilde for utkant-offentlighetene, og leverer begreper som «godhetstyranni» til høyre (Kjetil Rolness) og venstre (Pål Steigan).
I årets bok, «Det internasjonale gjennombruddet», tar Tvedt et oppgjør med politikken bak masseinnvandring, multikulturalisme og menneskerettighetshegemoni.
Totalhistorie
Ifølge Tvedt selv, forsøker han både å «frigjøre» samfunnsvitenskapen og bryte lenkene som har gjort historiefaget ute av stand til «å kaste utsyn (sic) over de store linjene i landets utvikling».
Tvedt er ikke særlig bekymret for janteloven, men spørsmålet er om han går klar av sin egen kritikk.
Utgangspunktet er historiker Jens Arup Seips «Fra embetsmannsstat til ettpartistat» fra 1963, artikkelen Dagbladet kåret til etterkrigstidas nestviktigste sakprosautgivelse.
Ifølge Tvedt er Seips skildring av tida fra det nasjonale gjennombrudd til Gerhardsen «foreldet» fordi «det internasjonale gjennombrudd» har forvandlet Norge til en multikulturell stat.
Systemkritikk
I det ambisiøse forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie, snubler profeten dessverre i sitt eget skjegg.
Premissene er tvilsomme, resonnementene forenklende.
Det internasjonale gjennombruddet til Tvedt er en kombinasjon av bistandsindustri, innvandring og fremveksten av det «humanitær-politiske kompleks», en nifs elite bestående av Jan Egeland-messige godhetstyranner.
Men hvor presis er denne analysen?
At Tvedt kan tidfeste «det internasjonale gjennombruddet» til seksti- og syttitallet, er basert på utelatelser.
Han nevner ikke næringslivet, selv om norsk økonomi i to århundrer har vært utadrettet og rederne var sentrale i løsrivelsen fra Sverige i 1905.
Hans kritikk av den internasjonale eliten ville vært langt mer interessant hvis han inkluderte samspillet mellom stat og næringsliv i utlandet.
Hans kritikk av den internasjonale eliten ville vært langt mer interessant hvis han inkluderte samspillet mellom stat og næringsliv i utlandet.
Hans kritikk av innvandring ville vunnet på å diskutere norsk innvandringshistorie spesielt og internasjonal migrasjon generelt.
Det er ikke slik at migrasjon bare handler om innvandring til Norge etter 1963.
Ahistorisk
Når Tvedt hevder at kritikken mot menneskerettighetene startet ved årtusenskiftet, hopper han bukk over to hundre år med modernitetskritikk fra den tyske romantikken og fremover.
Han diskuterer ikke den politiske bakgrunnen for kritikk av menneskerettigheter.
Da den norske ambassaden i Damaskus ble forsøkt brent under karikatur-striden, var det kanskje ikke bare uttrykk for allmenn muslimsk forakt for rettigheter, men også et politisk spill fra Assad-regimet?
I sin kritikk av menneskerettighetshegemoniet nevner han verken deres bakgrunn i erfaringene fra Det tredje riket, eller hvordan debatten om rettighetsjuss har pågått i Norge siden 1814.
Jødeparagrafen, parlamentarismen, allmenn stemmerett og de castbergske barnelover:
Rettighetstenkning ble ikke sneket inn bakveien i Norge i løpet av de siste tiårene, slik Tvedt antyder.
Konspirasjon?
Innvandring har endret Norge med «ugjenkallelige konsekvenser», skriver Tvedt.
«I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse?»
Han mer enn antyder at det foreligger en konspirasjon.
Norske organisasjoner har «egeninteresse (…) av høyt inntak av flyktninger».
Dette er «fortiet» og angivelig i strid med FN (noe Tvedt tar feil i).
Den internasjonale eliten forvandlet «turister» til hjelpetrengende klienter og «hentet» flyktninger.
«Nasjonalstatsideen ble forlatt av det politiske lederskapet», erklærer Tvedt.
Ved å undervise i toleranse og drive kampanjer mot rasisme, har den nye eliten lykkes i å snik-innføre multikulturalisme uten debatt.
«Ideen om en slik ’oppdragende’ stat var ikke ny», skriver Tvedt, og nevner Mao, Lenin og Stalin.
Kommunistiske slavestater og skandinavisk sosialdemokrati er i grunnen samme sak for ham.
Begrepet «det humanitær-politiske kompleks» (en variant av president Eisenhowers advarsel om det militær-industrielle kompleks i 1961) innbyr til konspirative tolkninger.
Under elitens menneskerettighetsbudskap ligger det egeninteresser: det handler som alltid om makt (inklusive definisjonsmakt) og penger.
Her kan Tvedt være inne på noe, men den Eurabia-aktige ideen om at eliten i skjul har ødelagt nasjonen med innvandring klarer han ikke å begrunne.
Norske verdier
Tvedt lar seg rive med av sitt eget klarsyn og ordhag.
Store sammenhenger åpenbarer seg, og språket hans løfter seg til gammeltestamentlige høyder.
Verdikommisjonens fokus på menneskerettighetene sammenlignes med slaget ved Stiklestad.
I mørket finnes det, i tillegg til Tvedt selv, øyensynlig bare en person som stiller spørsmål ved avskaffelsen av nasjonen:
Christian Tybring Gjedde utfordret «Norges første muslimske statsråd (…) til å definere norsk kultur», noe hun ikke var i stand til.
Islam er et utelukkende truende fenomen i Norge, det er kanskje derfor Tvedt overdriver antallet norske muslimer og misliker at avisene skiller mellom islam og islamisme.
Mistenksomhetens profet
Boka er skjemmet av slurv.
Tvedt skriver blant annet at befolkningen i Norge steg med 25 prosent på ett tiår rundt årtusenskiftet, at FNs Høykommissær for flyktninger vedtok en resolusjon om «krenkelse av religion», at Montesquieus idé om nasjonalstaten var et slags blodfellesskap – alt dette er feil.
Slappheten han angriper ser ut til å ha infisert ham selv.
Tvedts oppgjør med norsk selvgodhet er en form for annengrads-narsissisme:
Han tegner huggtenner og lang nese på det norske selvbildet .
Om vi blir mindre selvopptatte av det, er jeg usikker på.
Bokas store forse er at den er lett å diskutere, men der stopper likheten med Jens Arup Seip.
| 0
|
306332
|
U2 anno 2017 er utdaterte, idéfattige og uengasjerende
Gamle ideer om igjen på plate nummer 14.
ALBUM:
Det har ikke vært bare, bare å være svoren U2-fan de siste årene.
Bandet har gått fra å være hyllede nybrottsarbeidere, sjangerspydspisser med evne å sette musikalsk agenda, til globale hakkekyllinger.
Nå begynner det å bli ganske mange år siden bandet sist satte noen form for dagsorden.
Assosiasjonsstormen som følger navnet har etter hvert gjort det vanskeligere å høre musikken deres uten å få hodet fullt av tanker og bilder som ikke nødvendigvis hjelper budskapet eller musikken deres:
Oppblåste egoer og klam selvopptatthet er noen ufordelaktige karakteristikker som gjerne melder seg.
Utsatt flere ganger
Men om man forsøker å legge all denne forutinntattheten til side og virkelig fokuserer hardt på hva som faktisk finnes på «Songs of Experience», U2s 14. album gjennom deres nå drøyt 40 år lange karriere.
Hvor lander man da?
Plata som er andre halvdel av følgesvennen til «Songs of Innocence» fra 2014 har vært utsatt flere ganger.
Unnskyldningene har vært flere.
En av dem har vært det rådende politiske klimaet i England og USA som har gjort at Bono har valgt å skrive om tekstene på plata.
Gammelmodig
Så var det dette med musikken da.
Kort oppsummert så er «Songs of Experience» nettopp det, bygget på gammel erfaring.
Mest av alt høres det ut som om U2 baser rundt i sin egen katalog, plukker litt hist og her og pakker gamle ideer inn i nytt gavepapir.
Litt autotune her og et par knatrende beats der, sånn for å henge med i samtiden.
Ellers er det meste ved det gamle.
Gospelrefrenget er på plass allerede på låt nummer to, «Lights of Home».
«Get Out of your Own Way» høres underlig nok ut som billig Coldplay, mens «American Soul» er et livstrøtt og enerverende forsøk på å lage krass stadionrock.
Det finnes noen lysglimt her, balladen «Summer of Love» har et slentrende driv og et fint gitar-hook som minner påfallende om Robin Schulz sin «Prayer in C», men la gå.
«The Blackout» er en måtelig fungerende «Achtung Baby»-pastisj.
Det store bildet preges dog av et U2 med et skrikende behov for sanger som evner å gripe tak musikalsk og innholdsmessig.
For det meste fremstår «Songs of Experience» som et blast forsøk på iscenesettelse, som lener seg for tung på gamle ideer.
| 0
|
306335
|
Fortidshyllest møter gjensynsgleder møter 2017-blikk
Gammel latter blir som ny
SHOW:
Noe nytt møter tilskueren i «Komikveld på Chat Noir».
Mye støtter seg til stedets rikholdige revyhistorie, med respekt for menneskene som har trådt på den samme scene før, og en god del hentes fra de fire aktørenes egen showhistorikk.
Gjenbruk
I infomaterialet er Ivar Tindberg titulert som «showdoktor» og som «festredaktør», ikke som regissør.
Det skyldes at en stor andel av innholdet er gjenbruk og dermed allerede regissert av andre i andre sammenhenger - Kim Bjarke, Hege Schøyen, Teodor Janson og Anders Mordal, pluss nevnte Tindberg selv - som alle er ryddig kreditert i showprogrammet.
Men enten tittelen er «redaktør» eller «regissør», er utvalget gjort med skjønn:
Gjensynene som er tatt med er velspilte høydepunkter fra tidligere show, som Hjelmelands «Gammel dame innrømmer alt» (fra «Gu' kor gøy»), Hilde Louise Asbjørnsens «Banken min» (fra «The Lulu Show»), eller «Ferieflyktninger» fra sommershowet Asbjørnsen og Johansen (som duoen Asbjørnsen og Joh.) spilte i Grimstad for omlag et tiår siden.
Det er velutprøvde numre som over tid har spilt seg helt frie for dødpunkter, de vises med presis timing og med små fargeleggende, karakteriserende detaljer av det slag som oppstår når en kjenner sine figurer godt.
At utøverne selv ser ut til å fryde seg over gjensynene, er smittende.
2017-øyne
Gjensynene veksler med nyskrevne numre, flere av dem med hyllest til Chat Noir-historien, observert med og gjentolket gjennom 2017-øyne og med signaturer og særtrekk fra de fire på scenen - som når Espen Beranek Holm gjør sin versjon av revyklassikeren «Sinna mann».
(«Livet er ikke, var ikke og kommer aldri til å bli en app» er et sitat som fortjener å huskes.)
Andre nyheter er førjulsrelaterte, og også tilbakeblikkene (både de personlige, og de som retter seg mot Chat Noir-tradisjonen) kan vi kalle sesongriktige:
Dette er jo også en tid for å se tilbake.
Sammensetningen gir variasjon i uttrykket.
Så er det jo heller ikke nødvendigvis slik at den som har sett alt Bjarte Hjelmeland har gjort, også har fått med seg alt av Lene Kongsvik Johansen - selv om disse fire er en langt mer kompatibel kvartett enn den julekonsert-gruppe de framstiller i løpet av showet.
Hjelmeland, Kongsvik, Asbjørnsen og Beranek kler hverandre, som soloartister hver for seg så vel som i de ulike konstellasjonene de i «Komikveld» opptrer i, fra de åpner med en spydig-kjærlig introduksjon av hverandre, i en nyskrevet åpningssang signert Hanne T. Asheim, den tekstforfatter og komponist som har bidratt med mest nytt til vinterens show, til de avslutter, også med nåtidstematikk, til tonefølge fra Per Asplin og «Putti Plutti Pott».
| 1
|
306336
|
Nyere norsk skihistorie blir tatt på kornet i denne boka
«Is i rubben» på veien mot suksess.
Hvor interessant er det for allmuen å lese en bok på fem hundre sider om mekanismene bak norsk langrenns eventyrlige suksess de siste tjueni årene?
Denne anmelder er i utgangspunktet skeptisk.
Men Lars Backe Madsens kvikke skildringer og til dels suverene karakterbeskrivelser gjør « Gullracet» til underholdende lesning.
Her skildrer forfatteren først og fremst turbulensen rundt den eventyrlige suksessen til norsk langrennssport.
Fra den lå med brukket rygg etter OL i Calgary i 1988, til den sto med sprukket leppe i Johaug-saken i Lausanne i år.
Går opp pengestrømmene
Her skorter det ikke på interne maktkamper og annen hurlumhei i de mektige skiherrenes korridorer.
«Gullracet» tar fra start av form som både skisåpeopera a la Dynastiet, spionroman bak østtyske grenselinjer, og som en Knut Nærumsk parodi-harselas over den norske knickersadelen og de høye herrer i FIS og IOC.
En viktig historie i historien er den om den vestkantmafioso-mektige Skiklubben Ull, og alskens ullen forretningsdrift i regi av Terje Bogen.
Bogens vekst og fall som sponsoredderkoppen i norsk skisport står sentralt i boka.
Vi får fortellingen om hvordan pengetilførsel fra private sponsorer, sterke ledere og innovative metoder innen skiutvikling og trening ga Norge dominans i internasjonalt langrenn.
Festlig om fiffen
Backe Madsen går bredt ut og tegner et sammensatt bilde av denne suksessen, som strekker seg fra hemmelig steinsliping av ski, til snedige metoder for å blidgjøre IOC-komitémedlemmer.
Beskrivelsene av dette forfengelighetens fyrverkeri innad blant ski-fiffen er et høydepunkt, som her i en av sine beskrivelser av Gerhard Heiberg tidlig i boken:
«Noen mente også at Heiberg, som sa «nu» istedet for «nå», «efter» i stedet for «etter» og kunne sees på trikken i jaktgrønn tweed, var nok en vegeterende kolportør for knickersadelen fra villavestkanten.
»
Forfatteren har utvilsomt kost seg i sine saftige beskrivelser av skisportens rikeste og prektige.
Til tider kan det bli litt vel mye ord-akrobatikk.
Og i sjongleringen med stofftilfanget går forfatteren på noen litt pinlige faktablemmer, som å gi Norge olympisk gull i stor bakke på Lillehammer.
Men først og fremst er dette en svært leseverdig bok om utviklingen av norsk langrennssport gjennom 90og 00-tallet og om hvordan idrettsikoner tilpasser seg stadig nye tider.
Det er fristende å kalle « Gullracet» en slags skisportens «Rorbua»-versjon av Rune Slagstads mastodont «Sporten» fra 2008.
| 1
|
306338
|
Vakker stemme fanget i et ensidig stemningsleie
Lena Nymark fenger bare tidvis på sin nye soloplate.
ALBUM:
Lena Nymark har lang fartstid i norsk musikkliv, både som musiker, pedagog og nå de siste årene som soloartist.
I tillegg til å ha jobbet med et bredt spekter av artister som Terje Isungset, Trondheim Jazzorkester og Hanne Hukkelberg, har hun også turnert med jazztrioen Dinosau.
Nesten fire år har gått siden debuten «Beautiful Silence».
På oppfølgeren «Trapped in the Silence» beveger Nymark seg litt bort fra den mer produserte forløperen.
Der debuten var mer omstendelig hva instrumenteringen angår, er plate nummer to langt mer tilbakelent og sparsommelig arrangert.
Etter sigende er det meste spilt inn live i studio med kun småflikking i påleggsfasen.
Forrige gang var også en tredjedel morsmål og resten engelsk tekster, nå er det kun avsluttende «Sukkerspinn av glass» som synges på norsk.
Basen er piano, trommer og kontrabass, ispedd en klarinett her og noen fløytetriller der.
Det luftige underlaget legger mer ansvar på hovedpersonen selv.
Om målet er å behage, så lykkes Nymark et stykke på vei.
Hun har en mild og velrundet stemme som fyller ut lydbildet på en fin måte, men det er allikevel noe som ikke treffer helt på det emosjonelle planet.
Tekstmessig tenderer det mot det naive og klisjéfylte.
Melodiene klarer ikke helt å feste seg, noe som også gjør at sangene flyter litt i hverandre.
Kanskje det er det vedvarende og noe endimensjonale stemningsleiet som må ta noe av skylden for det?
Plata hadde hatt godt av flere sanger som «Good Times» hvor resten av bandet får utfolde seg litt mer utover å tafle i bakgrunnen.
Det er nemlig lite å utsette på selve prestasjonen til Nymarks medmusikanter.
I sum blir «Trapped in the Silence» bokstavelig talt det, fanget i sitt noe døsige leie.
| 0
|
306339
|
Operaen nazistene forbød er et treffsikkert drama om oppløsning av verdier
Den Norske Opera & Ballett med "Wozzeck".
Alban Bergs opera «Wozzeck» er en søyle i vår vestlige kunstmusikk, kanskje den viktigste operaen som ble laget i forrige århundre.
Georg Büchner (1813-1837) skrev sitt sceniske drama «Woyzeck» allerede i 1836, men døde før teksten var fullført.
Dramaet ble liggende i mange år før bearbeidelse og endelig framførelse.
Alban Berg overvar en slik teateroppførelse i 1914 og ble sjokkert over Büchners kraft og ærlighet om et vanskelig tema.
Berg bearbeidet teksten og komponerte egen musikk.
Operaen «Wozzeck» ble uroppført i Berlin i 1925 og ble en stor suksess.
Mange land i Europa var preget av traumer og angst etter første verdenskrig.
Alban Berg (1885-1935) benytter i «Wozzeck» musikalske og tekstlige grep som tilhører ekspresjonismen, en kunstretning som formidler menneskers egenopplevde reaksjoner på virkeligheten, ikke en romantisk idyll.
Demontering av basisverdier er noen av virkemidlene.
Nazistene forbød oppførelser av denne operaen da de kom til makten, innholdet var definitivt plagsomt ærlig og passet ikke inn i det totalitære regimets ensretting.
«Wozzeck» er derfor også en historie om et samfunns indre oppløsning.
Handlingen er en beretning på flere plan.
Soldaten Wozzeck lever et kjipt liv i en liten garnisonsby, herses med av sine overordnede og en gal lege utfører medisinske eksperimenter på ham.
Elskerinnens svik kommer på toppen av alt.
Wozzeck begynner å hallusinere og kjemper desperat for å få kontroll på livet sitt.
Han makter det ikke, tar livet av elskerinnen og drukner seg selv etterpå.
Tragedie-formatet brettes ut i sin ultimate form.
Regissør Christof Loy legger opp til renskårne scenebilder.
Det er et klokt valg når det er menneskene som er i sentrum med sine opplevelser av en verden som kollapser.
I første del av «Wozzeck» en noen av tablåene litt stillestående, men mot slutten tar operaen fyr.
Dirigent Lothar Koenigs kjenner partituret svært godt og er en avgjørende bidragsyter i forestillingen.
Koenigs har en veldig emosjonell mimikk og musikalsk kraft på dirigentpulten.
Operaorkesteret spilte veldig bra med intens klanglig fargelegging og dramatisk tilstedeværelse.
Audun Iversen i tittelrollen leverte sanglig en sterk prestasjon, hans stemme er stor og varm, og teknisk har Iversen knapt problemer å hanskes med.
Noen ganger savnet jeg enda mer scenisk kraft og nærvær i Wozzecks galskap som vokser fram i dramaet.
Likevel en prestasjon på veldig høyt nivå.
Litauiske Asmik Grigorian hadde rollen som Wozzecks elskerinne Marie.
Sanglig og scenisk er hun bunnsolid med et vell av nyanser når tilværelsen gradvis går i stykker.
Forholdet til sønnen (konsist fremstilt av Leon Alexander Dalnoki) skildres også med ømhet og smerte.
Det er første gang Grigorian gjester Operaen, jeg håper hun kommer tilbake.
Henrik Engelsviken var virkningsfull som Tamburmajoren, mens Frode Olsen var formidabel og skremmende god som Doktoren.
Narren fant en troverdig og god formidler i Martin Wölfel, mens Thorbjørn Gulbrandsøy, Thor Inge Falch, Yngve Søberg, Eivind Kandal og Tone Kummervold kompletterte rollegalleriet med musikalsk innsikt og scenisk tilstedeværelse.
Operakoret og Barnekoret løste sine oppgaver tilfredsstillende.
Hva skjer med publikum når et drama som «Wozzeck» utspiller seg foran oss med all sin kraft og gru?
Når håp, kamp og nederlag skildres slik, oppstår en sterk følelse av sann erkjennelse og menneskelig nærvær.
Vi lever i dag i en tid hvor små problemer blåses opp til det absurde.
Det er derfor nødvendig for oppegående mennesker å kjenne på ekte problemstillinger som en korreksjon i livet.
Alban Bergs drama er veldig intenst og også paradoksalt vakkert innimellom.
Det er kort vei fra håp til katastrofe.
"Wozzeck" er et requiem over fattige mennesker som aldri fikk en sjanse i livet.
En problemstilling som også er aktuell i dag.
Denne forestillingen anbefales.
| 1
|
306340
|
Ikke med min beste vilje kan jeg se at dette er noen vellykket utgivelse
Sumaya Jirde Alis diktsamling framstår altfor uferdig.
Det er et beundringsverdig eksistensielt trykk i mye av det Sumaya Jirde Ali skriver.
Erfaringen av å være sort i huden og muslim blir overbevisende framstilt (riktignok som noe folk med annen bakgrunn umulig kan fatte fullt ut).
Problemet med denne diktsamlingen er at den ikke bringer så mye mer enn noen få livsnære eksempler på fremmedkulturell erfaring.
Som poesi holder den ikke mål.
Når poeten er født i 1997, er det kanskje for strengt å sammenlikne med etablerte poeter?
Nei.
Så fort en bok blir utgitt, må den tåle sammenlikning med andre utgivelser.
Noe annet ville dessuten være en bjørnetjeneste til et begavet menneske som Sumaya Jirde Ali.
Få blinkskudd
Særlig oppfatter jeg at boka i passasjer blir for umoden.
Dét kan kanskje unnskyldes med poetens unge alder?
Jeg syns ikke det.
Dette her er ikke overbevisende:
«Jeg tenker på hvordan det mørke / blir assosiert med noe dårlig.
/ På hvordan du aldri vil kjenne / følelsen som kommer / når du innser at det finnes kun en foundation for din hudfarge / mens det finnes over tjue / for de hvite nyansene.»
Nå finnes det mer vellykkede passasjer enn denne i «Kvinner som hater menn».
For eksempel:
«Du ber meg vise hud / så jeg kan bevise / et ustødig forhold til Gud.
/ Da liker du meg bedre / du liker å fornedre».
Rimet fungerer greit, og utrykket «et ustødig forhold til Gud» er regelrett minneverdig – men det er svært få slike blinkskudd i «Kvinner som hater menn».
Diktet som dreier seg om en skoleklasses diskusjoner av slaverihistorie, islam og Somalia, er ikke så verst.
Men slutten på diktet er ikke bare upoetisk, den er direkte slapp:
«Å være flere minoriteter i en / er det samme som å være fanget i en endeløs storm.
/ Man synes så godt, der alle andre er nøytrale.»
Mangler redigering
Enkelte av diktene er på engelsk.
Disse virker minst like vellykkede som de norskspråklige.
Noen få steder kan man få inntrykk av en lett «gebrokken» norsk språkføring, som her:
«Jeg er neglene som knekker / under drakampen ungen din initierer i sin fulle fem».
Dette er ikke god norsk.
For så vidt gjør nettopp dét denne formuleringen mer interessant enn mye annet i boka.
Men den tidvis halvnorske uttrykksmåten blir ikke utnyttet på noen effektiv måte.
Det virker mer som noe forlaget har oversett.
Ikke med min beste vilje kan jeg se at dette er noen vellykket utgivelse.
Dessverre.
Til tross for at noen av tekstene gjør inntrykk rent eksistensielt, og til tross for at Sumaya Jirde Ali utvilsomt har et språklig talent, framstår denne boka som altfor uferdig.
Eller kanskje rett og slett prematur.
Konklusjonen må bli at «Kvinner som hater menn» ville vunnet en god del på å bli mer kritisk redigert.
Her virker det som om alt som har falt poeten inn, har blitt stående på trykk.
Slik blir det ikke gode diktutgivelser av.
| 0
|
306341
|
To tegneserieromaner som er selvsagte julegavetips
Vakre, men skyggefulle, gjensyn med barndommens strålende somre.
Etter barndommens juleaftener er gjerne somrene det som står igjen som den mest magiske tida.
De var eviglange, luktet av markjordbær og is, og sola skinte til du la deg.
Denne følelsen finner vi igjen i både Magnhild Winsnes’og kusinene Mariko og Jillian Tamakis nye tegneserier, men heldigvis unngår de ikke skyggesidene.
Det er ikke ofte det kommer ut to tegneserier på norsk på samme tid med et så likt omriss.
Begge bøkene har også unge jenter i hovedrollene, og de er laget av kvinner.
Tamakienes serie kom ut på engelsk i 2014, men debutboka til Magnhild Winsnes er tydelig sugd fra eget bryst, selv om det er mange interessante paralleller mellom dem.
Her er det nok heller sommerferiens perfekte setting for drama, med en klar start og slutt, som har vært avgjørende.
Og for jenter som står på vippen mellom å være barn og tenåringer, blir somrene enda mer ladet.
Det så vi også i Anja Dahle Øverbyes gode debut «Hundedagar» fra 2015.
Gjennomarbeidet bildespråk
Magnhild Winsnes har bakgrunn som animatør, men i «Hysj» viser hun at hun også har en sterk forståelse for tegneseriens muligheter.
Dette er ikke storyboards omformet til boksider, men en historie tuftet i tegneserienes billedspråk, og med Winsnes’ helt egne vri.
De klassiske rutesidene er erstattet med store, helsides tegninger, eller to mindre, runde tegninger per side.
I tillegg kommer flere naturillustrasjoner som fungerer godt som kapittel-markører.
Alt dette skaper variasjon og luft i lesningen, og tid til å reflektere over handlingen.
Fargene er duse og lekre, og hele boka oser av norsk sommer.
Inn i dette landskapet løper den litt keitete Hanna.
Hun er på besøk på hytta til tanta og onkelen.
Der er også den jevnaldrende kusina Siv, og Mette, som har blitt tenåring.
Hanna merker fort at ting har endret seg fra året før.
Denne sommeren er det plutselig ikke gøy å fange krabber og holde pusten under vann lenger, nå er det kyssing og de eldre ungdommene som gjelder, i hvert fall for Siv.
Hanna derimot savner lekene og sliter med å finne sin plass i dette nye universet, da hjelper det heller ikke at hun har en vond tendens til å si ting hun ikke skulle ha sagt høyt.
Aldersblindt vennskap
Japansk-kanadiske Jillian og Mariko Tamaki er henholdsvis tegner og forfatter og har tidligere utgitt tegneserien «Skim» sammen.
I «Den sommeren» er hovedpersonen enebarnet Rosie, som hvert år drar med foreldrene til det samme feriehuset.
Der er også den tøysete Windy, som er litt yngre enn Rosie.
I motsetning til i «Hysj» blir ikke forskjellen i modenhet noe problem her, snarere setter Rosie pris på å være litt storesøster om sommeren.
Og dette året blir det enda viktigere å ha Windy ved sin side enn noen gang før.
For moren er stille som en østers, bortsett fra når hun krangler med faren.
Men hva de krangler om er ikke helt klart for Rosie.
Til tross for de tematiske likhetene, er de to bøkene interessant nok svært ulike visuelt.
Dette viser hvor mange muligheter som finnes i tegneserieformatet, også når man lager serier som skal fungere for barn og unge.
«Den sommeren» er tegnet i blågrå toner og boka er klart mangainspirert.
Det vil si at historien fortelles gjennom svært mange ruter, den er hele 318 sider lang, og tegningene er fulle av detaljer.
Stilen blir dermed også mer virkelighetsnær enn den i «Hysj», noe som passer fint til historien, for den er mer skittenrealistisk.
De fastboende ungdommene på sommerstedet kommer fra dårligere kår, og en uønsket graviditet skaper stort drama blant dem.
Dette får Rosie og Windy mildt sagt med seg.
Som Hanna og Siv blir de bokstavelig talt kikkere inn i den ungdomstiden de vet snart vil ramme dem selv.
Spenning og forventninger
Det er denne skrekkblandede fryden og forventningene til puberteten som er den dirrende nerven i begge bøkene.
«Hadde vært kult med pupper», tenker Rosie, og Hanna begynner å tenke på det samme.
«Ja visst gör det ont när knoppar brister», skrev lyrikeren Karin Boye, og i disse to bøkene illustreres denne smerten i overgangen fra barn til ungdom forbilledlig, samtidig som håpet er like grønt som naturen rundt dem.
Det er strålende at vi nå får flere slike gode serier for unge jenter (og gutter) på norsk, samtidig kan de, som enhver god barne- og ungdomsbok, leses med stort utbytte av voksne også.
For den norske tegneseriefloraen er Winsnes et svært velkomment tilskudd, særlig i en tid hvor tegneserier for barn og unge blir sterkt etterspurt.
Men uansett hvilken type historie hun velger å fortelle neste gang, vil forventningene hos meg være høye.
Det har hennes sikre penn og spennende visuelle komposisjoner sørget for.
Forfatter og oversetter A. Audhild Solberg har på sin side gjort «Den sommeren» til en fullgod utgivelse på norsk.
Nå som vi begynner å nærme oss barndommens aller mest magiske tid, er disse bøkene selvsagte julegavetips, og foreldre kan tyvlese dem med aller beste samvittighet.
| 1
|
306342
|
Komikrimkrønike med vekt på komikken
Mordmoro
TEATER:
Anledningene for mord er mange.
Motivene for mord er mange.
Som oftest blir det med ordene.
«Jeg kunne ha drept ham».
I et sjeldent tilfelle blir ord til handling.
Ett menneske blir drept.
Ett menneske blir morder.
At det kommer til å skje, vet tilskueren fra starten av «Historien om et mord» - en teateroppsetning i fire episoder.
Hvem, hvordan og hvorfor skal avdekkes.
Den Nationale Scene har spilt en episode i uka i fire uker.
Nå er alle fire episoder samlet til en teaterkveld, et fråtseformat for føljetonger som vi er vant til i TV-seriens strømmetidsalder, men som er uvanlig i teatret.
Ensemblet klarer å holde på interessen alle fire episodene igjennom, men hovedverktøyet er ikke spenning, det er komikk.
Motiver i kø
I sentrum står den stressede Katarina (Kjersti Elvik).
Alle vet at Katarina drikker, og ingen trenger å spørre hvorfor Katarina drikker.
Hun har en mann som er på jobb til alle døgnets tider (Håkon Moe), og det går ikke lang tid før hun har grunn til å mistenke at han heller er hos sin kollega (Lina Taule Fjørtoft).
Katarina har også en sønn som driver aggressivt dank (Kristian Berg Jåtten), og en mor (Karin Stautland) og en far (Knut Olaf Elvik) med mange meninger om datterens liv (og øvrige hemmeligheter).
Etter hvert har hun også en elsker som nok har sine egne planer for forholdet (Tormod Løvold), og en nabo og en sjef (begge spilt av Hilde Trætteberg Serkland) det er forståelig om hun ønsker av veien.
Flere andre personer - spilt av de nevnte skuespillerne - bidrar også til komplikasjoner.
Mordet, i «Historien om et mord», skjer ikke i første episode.
Og ikke i andre.
Oppbyggingen mot det varer og rekker.
Stadig legges nye intriger til, og med det nye mordmotiver, i noe som blir et moderne melodrama med mye metahumor, teatral sjangerlek og fantasifulle digresjoner.
Innfallsstyring
Prøvetiden har vært kort, og manusheftene brukes som komisk verktøy.
Uttrykket kan ellers langt på vei minne om teatersportens improviserte innfallsrikdom, med høyt og energisk tempo (bortsett fra når det er humor å hente i å roe ned), rikholdig (i dette tilfellet dessuten svært bevisst) bruk av klisjémønstre og klisjékollisjoner.
Virkemidlene er valgt for å underholde, og underholde gjør de.
«Historien om et mord» har like fullt nytt godt av det innøvde teaters utvalg og redigering.
Galskapene er kontrollert.
Der ligger en plan bak påfunnene.
I noen av dem ligger forvarsler skjult.
De karakteriserende detaljene er nettopp det, karakteriserende.
Om dialekter ikke alltid er konsekvente (og inkonsekvens kommenteres av skuespillerne selv, slik de også av og til bryter med handlingsforløpet for å kommentere andre aspekter), opptrer personene, i stor grad komiske typer, tro mot sine rammer.
| 1
|
306349
|
Mummitrollet er litt engstelig, men han trenger ikke bli kjedelig av den grunn
Ny film prøver å fange Tove Janssons magiske tone, uten helt å lykkes
FILM:
Det er ikke alltid det skjer så mye i Mummidalen.
Men i bøkene til Tove Jansson, som drømte frem de fryktsomme små mummitrollene og deres verden, føles det som det skjer masse.
I samtalene mellom trollene og familiemedlemmene og vennene deres dirrer det en tone av noe søkende, noe som får lesere både til å smile og føle seg underlig omsorgsfull.
Mummitrollet og familien hans prøver å få overblikk over årsakene og virkningene i verden og plassere seg selv trygt i dem.
De synes ikke det er så lett bestandig.
Gjør noen av oss?
Hvem er julen?
De tallrike bøkene, tv-seriene og filmene har i varierende grad klart å bevare denne muntermelankolien.
Det som er litt trist ved årets iherdige forsøk, «Jul i Mummidalen», er at den virkelig går inn for saken.
Mummitrollfamilien ligger vanligvis i dvale gjennom vinteren, men denne gangen blir de vekket før tiden, og må forholde seg til julefeiringen på samme måte som andre.
Først og fremst blir de bekymret.
Snart er julen her, sier de andre.
Kanskje han er farlig?
Kanskje han forventer noe de ikke kan stille opp med?
Forbløffende kjedelig
Men «Jul i Mummidalen» blir fragmentert og episodisk, og etter hvert forbløffende kjedelig.
Det som skjer, virker for smått, de surralistiske og magiske innslagene forankres ikke skikkelig, og føles malplasserte mer enn mystiske og symbolske.
Det rutsjes rundt på overflaten.
Alle får være med, men ingen får tyngde.
Det er synd, ettersom «Jul i Mummidalen» ser innbydende ut, på en bestemt og gammelmodig måte.
Inspirasjonen er i større grad hentet fra den håndgripelige, konkrete dukkefilmen enn fra 3D-animasjon.
Skogen har en poetisk stivhet over seg.
Mummitrollene ser ut som om de er laget av strikket stoff, kjolen til lille My ser ut som om den er sydd av hender.
Det gir et inntrykk av soliditet.
Men for de som ønsker seg mer av Jansons verden, er denne soliditeten fremdeles først og fremst å finne i bøkene hun skrev.
| 0
|
306350
|
Drømmende og melankolsk - og norsk
Sterk debut fra folkrocktrio.
ALBUM:
Bandet med det poetiske navnet The Secret Sound Of Dreamwalkers debuterer med et smakfullt album spekket med vellyd.
Låtskriver og vokalist/gitarist/fløytist Kristine Marie Aasvang, produsent Thomas Bergsten (gitarer/synth/saksofon/bass) og Alexander Lindbäck (trommer/tablas/miks) utgjør den helnorske trioen.
Lydbildet og stilen er derimot unorsk - og får deg til å tenke på særlig britisk folkrock, anført av Sandy Denny (1947-1978), Linda Thompson og artister som «trip hop-overløper» Beth Gibbons og amerikanske fenomener som Judee Sill og Mazzy Star.
Drømmende
Det er, som navnet antyder, noe drømmende over The Secret Sound Of Dreamwalkers.
Melankolien ligger under hele veien.
For det meste er det tilbakelent og mykt, men trioen går heller ikke av veien for å blåse ut - som i «My Heart Will Never Be The Same Again».
Her glir trioen over i psykedelia på tampen, mens «Whiskey Song» er en, i utgangspunktet, mild countrylåt (den eneste på albumet) som tekstlig utvikler seg til en ganske voldelig affære - med en morsom punchline.
Lydkunst
Aasvang fra Nesodden er ikke et helt ubeskrevet blad.
Hun har jobbet med lydkunst, hun har vært korist for blant andre Torgeir Waldemar og Unnveig Aas og hun er i likhet med Bergsten med i bandet The Harvey Steel Show.
Det er på høy tid at hun får spille en slags hovedrolle - ikke til forkleinelse for de to medmusikerne.
Bergsten har vært innom flere band og Lindbäck har ved siden av å være «platedirektør» og medlem av Robert Græsberg & Foreningen, bakgrunn fra blant andre St. Thomas, American Suitcase og som innstepper i Jayhawks, bandet til Grant-Lee Phillips og Sister Rain.
Kunstbakgrunn
Bergsten og Aasvang har også kunstbakgrunn.
Aasvang har en master i billedkunst (og har selvfølgelig designet coveret), men med stemme som kunstuttrykk som et hovedprosjekt i tillegg til bildende kunst.
Og - stemmen er opplagt et hovedinstrument her.
Hør på «My War», og bli overbevist.
Det er som om musikken fanger vokalen og kjæler med den og krydrer den med fine detaljer - om det er en rufsete eller en «smygende» elgitar, tablaen som byr på en smak av India/Pakistan i nydelige «Beautiful Blue» eller den maskuline koringen på ett av mange høydepunkter, «Breaking Bad».
| 1
|
306352
|
Om kjønn, med skjønn
Tar barn på alvor med klok moro
TEATER:
Inni seg er Tobias gutt, og teaterpublikum får se ham som gutt.
Han blir spilt av en mann, Jonas Delerud.
Men utenpå, forteller Tobias, er han jente, og alle kaller ham Cecilie, for det er det han heter.
Hvordan kan han si fra om at det er feil for ham?
Dette er utgangspunktet for «Tobias og dagen det smalt».
Det kunne lett ha blitt en pedagogisk forklaringsforestilling om transkjønn og toleranse.
I stedet er det blitt en rikholdig, formbevisst opplevelsesfortelling med mange lag, der flere beslektede, mindre problemstillinger speiler seg i den store, uten å konkurrere med den eller avlede fra den.
Det er gjort med humor og varme, og med tillit til at både barne- og voksenpublikum er i stand til å fylle ut det de blir vist og fortalt med egne innsikter.
Personligheter
Ni år gamle Tobias har nemlig veldig mye mer inni seg enn tanker om sitt kjønn:
En livlig fantasi.
Mengder av kunnskap om dinosaurer.
Mye hensynsfullhet og en god del bekymring for hvordan mamma og pappa og andre vil ta det om og når han forteller dem hvordan han har det.
En oppdagelsesreisende fantasivenn å oppleve en annen verden med - Konrad (Alexander Rindestu, som også spiller Gøran i klassen).
På hverdagsplanet har han også ei venninne han kan bryne seg mot og betro seg til - Pauline (Kristine Myhre Tunheim).
Også hun har mye forskjellig inni seg.
Det gjør både henne og Tobias til personligheter, mye mer enn knagger å henge diskusjoner på, og Morten Røsrud har i sin regi gitt dem rom til å være det.
Delerud, som tidligere i år spilte Hamlet i den Heddapris-nominerte barneforestillingen «Hamlets pappa er et spøkelse» på Teatret Vårt, viser den samme undringsfylte forståelsen for barns sammensatte indre liv som han gjorde da, en undersøkende innsikt i at det går an å være helt og fullt noe og samtidig noe annet.
Som i nevnte «Hamlets pappa», imiterer dessuten både han og scenevenninna de voksne rundt barna på måter som utvider persongalleriet fra dem vi ser på scenen.
Lydopptak - med et velvalgt utvalg replikker fra noe vi forstår er lengre samtaler - bidrar også til det siste.
Lydhørt
Teksten, som er skrevet av Jenny Svensson, utviklet i samarbeid med ensemblet og med innspillsrunder der flere har kommet til orde underveis, har en lydhørhet for de ulike stilnivåene virkelige barn kan bevege seg mellom når de snakker.
Som scenetekst og som ferdig forestilling forstår «Tobias og dagen det smalt» barns evne til å være alvorlige samtidige som de er i leken og i fantasien.
Den vet at fantasi både kan være noe å flykte inn i og noe å lære av, noe som kan forstørre og forminske og gi perspektiv og proporsjoner.
Alt som skjer i «Tobias og dagen det smalt» skjer i løpet av en ettermiddag, kanskje på enda kortere tid enn det tar å spille forestillingen (omtrent en time) - men likevel rekker vi å bli godt kjent med barna og deres omgivelser.
Bevisst lysdesign, gjort av Øystein Heitmann, signaliserer effektivt skifter mellom indre og ytre handling, og en multifunksjonell barneromsscenografi (Mari Lotherington) gir også rom for at de ulike virkelighetsnivåene kan finnes samtidig.
| 1
|
306353
|
«Mama French»s opplevelse av verden gjør fortellingen hennes lærerik og rystende
Joshua French' mamma har skrevet bok om Kongo-saken.
I sin framstilling av det store sakskomplekset rundt de to dødsdømte nordmennene i Kongo, bruker «Mama French» – som moren til Joshua French ble kalt i fengselet – den enorme Kongo-flodens vannmasser som metafor.
Begivenhetene i saken trekker menneskene med seg og truer med å drukne dem.
Metaforen kan virke lettkjøpt, men boka selv, med de enormt mange detaljene, blir til en slik mektig og farlig flod.
Farlig for hvem?
For leseren, så klart, når vi skal svømme rundt blant alle navn, datoer og begivenheter i krøniken.
Men viktigere enn det:
Farlig for dem som ønsker seg en forenklet, omforent og begripelig analyse av hva de ulike aktørene gjorde og ikke gjorde.
Norske myndigheter, hjelpere og agenter, mellommenn, oberster og generaler.
Rystende fortelling
Mama French har gjort en enorm innsats ved å notere og ta vare på alt hun har kommet over gjennom disse åtte årene.
Hun velger ut hva hun viser fram, og noen ganger skulle man ønske litt mer direkte dokumentasjon, ikke bare fordøyde utklipp.
Likevel, dette er hennes bok, ikke noen full dokumentar.
Det er nettopp hennes opplevelse av verden, av forholdene i Kongos juridiske labyrinter og primitive fengsler, som gjør dette til en lærerik og rystende fortelling.
Mangelen på medisiner og utstyr, de stadige bestikkelsene, alle omslagene i sympatier og antipatier – dette er en fortelling om verden utenfor andedammen.
Vi får gode innblikk i den uoverstigelige kløften mellom expat-samfunnet bak beskyttende murer og de lokale trengende på alle nivåer, folk som hele tiden vil ha noe av Mama French.
Mange agendaer
Ganske lakonisk heter det:
«Motstanden i Kisangani skyldtes at man ville beholde gulleggene så lenge som mulig.»
Ja, de to nordmennene er både dømt som drapsmenn og kilde til store pengestrømmer.
De er både forvirrede individer og personifiseringer av global ulikhet og kolonialismens utbytting.
Det er små skjebner i store dramaer.
Det kryr av ivrige mellommenn med egen agenda om å framstå som viktige.
Mange ønsker å profitere på operasjonen, økonomisk og sosialt.
Hierarkier skifter og faller inn i skygger, nye aktører melder seg stadig.
Særlig dårlig kommer den norske evangelisten Rune Edvardsen ut av Mama French’ beretning.
De kristne menighetene i Kongo og hvordan Mama French og fangene avholder forenklede gudstjenester i fengselet, er sentrale.
Menigheter ber for de to, biskoper skriver anbefalingsbrev, pinsevenner og Jehovas vitner, katolikker og protestanter befolker sidene.
French er naturligvis innom Jobs bok, og mot slutten stiller hun de store spørsmålene alle religiøse mennesker baler med:
«Hvorfor var Gud taus når det gjaldt de virkelig store spørsmålene, som også innbefattet lidelsens gåte?
Jeg har ikke svar.»
Upersonlig
Dessverre er det vanskelig å få tak i Mama Frenchs egen forankring i det kristne organisasjonslivet eller om hun har noen oppfatning av oppriktigheten hos de mange religiøse aktørene.
Vi får i det hele tatt vite lite om Kari Hildes bakgrunn fra før hun ble Mama French – utdanning, yrke, livet før Kongo.
Slik blir framstillingen mer upersonlig enn nødvendig.
Boka er et anklageskrift mot mange, mange aktører - både korrupte fiksere og uforstandige myndighetsutøvere såvel i Norge som i Kongo.
Flere navngitte norske byråkrater bør nesten gå til injuriesøksmål mot French for måten de blir framstilt på.
Så kunne det kanskje komme noe mer godt ut av dette?
| 1
|
306354
|
Mer spennende som artist enn som person
Filmen om og med Lars Winnerbäck faller mellom flere stoler og er mest for fansen.
Men de er mange!
FILM:
Lars Winnerbäck (42) er en av Nordens største artister, med en platekarriere på 21 år bak seg - på et imponerende høyt nivå hele veien.
Selvfølgelig må han få en film.
Eller?
Det er ni år siden den gode dokumentar- og konsert-dvd-en «Solen i ögonen» ble gitt ut.
Den følger Winnerbäck på turné, men kommer også tett på en - tilsynelatende - sjenert og sky person.
Faller mellom flere stoler
«Winnerbäck - et slags liv» er ment å være annerledes, men den faller mellom flere stoler.
Det er ikke en rein dokumentar, ikke en rein konsertfilm og ikke en spillefilm - til tross for enkelte dramatiserte glimt bakover i tid.
Det kan virke som om filmen er et resultat av en spontan idé, som riktignok ballet på seg, tilsynelatende uten at Winnerbäck fikk stoppet den.
Bak står gjengen rundt den norske tv-serien «Dag», med regissør Øystein Karlsen i spissen.
Leser fra manus
Det er sikkert også grunnen til at Rolf Lassgård «stikker innom» - og står for denne filmens mest minneverdige minutter når han uten manus deklamerer «Elegi» med en nerve som dessverre savnes i store deler av denne filmen.
Det blir ikke så mye bedre av at Winnerbäck flere ganger i løpet av filmen sitter og leser fra et manus - kanskje fordi han ikke liker å snakke.
Han kommer stadig tilbake til akkurat dette, og det blir ekstra tydelig når han filmes mer privat av kona Agnes Kittelsen.
Han har simpelthen lite å fortelle, og disse opptakene virker noe unødvendige (med unntak av en fornøyelig scene der han sitter med et fotmassasjeapparat).
Winnerbäck ser helt klart det pussige i dette at han har problemer med å snakke sjøl i et middagsselskap, mens han ikke har så store problemer med å stå på en scene.
Bare av og til går han på en smell, og en litt større en i 2013.
Det snakker han om.
Artistprat
Praten mellom Winnerbäck og kolleger som Per Gessle, Melissa Horn og Lassgård går lettere, men den tilfører lite.
Winnerbäck er mer spennende som artist enn som person, og det blir aldri viktige samtaler ut av det.
Og han vet det godt sjøl.
Han liker ikke å bli intervjuet, heller.
Det største ankepunktet mot «Winnerbäck - et slags liv» er at vi ikke blir så mye bedre kjent med mennesket Lars Winnerbäck.
Etter å ha levd med musikken hans siden 1997, hadde det vært fint å få vite noe mer om mennesket bak, litt mer om hva som har formet ham utover det vi allerede vet.
Vi får heller ikke vite så mye om oppveksten - utover hans musikalske oppvåkning i punkbandet Snoddas (liveopptakene av en pur ung Lasse er fornøyelige) og starten som soloartist.
Vi får vite svært lite om familie og venner, derimot er han åpen om at han aldri passet inn på skolen.
Alt var feil, og han hatet det.
Tilbake på skolen
Det er nok også derfor scenen der han besøker sin gamle skole i Linköping fungerer så bra.
Han snakker alvor!
Det er ikke Iike autentisk når han i en dramatisert scene som liten gutt står utenfor noe som gjenkjennes som en Oslo-skole.
Det samme gjelder når han i en scene som gutt står utenfor en gitarbutikk som åpenbart befinner seg i Oslo.
Men det er bare små innvendinger.
Verre er det at det er gjort få filmatiske grep, samtidig som filmen er noe stillestående.
I konsertopptakene får vi derimot se kjemien mellom scene og publikum, og oppleve allsangen, i låter som «Hugger i sten», «Vem som helst blues», «Hosianna» og ferske «Lågsäsong».
Artisten virker rett og slett mer bekvem på scenen og i studio enn utenfor.
Lykkelig
Lars Winnerbäck er på et stadium i livet der han er lykkelig.
Det er hyggelig, men det blir ikke nødvendigvis spennende film av det - og ihvertfall ikke halvannen time med mye prat, til han å være, og relativt lite musikk.
Som han sier:
- Jeg kompenserer for lite prat i sangene mine.
Forresten, han er ganske flink i bordtennis.
| 0
|
306355
|
En gåtefull og ubehagelig historie om skyld og gammeltestamentlig straff
Med den psykologiske thrilleren «The Killing of a Sacred Deer» viser greske Yorgos Lanthimos seg nok en gang som en av samtidens fremste auteurer.
FILM:
«Det er en metafor» sier tenåringsgutten Martin i det han først biter hjertespesialisten Steven til blods og deretter gjør det samme mot seg selv.
Dermed setter han ord på det de fleste publikummere vil ha tenkt gjennom store deler av Yorgos Lanthimos’ kalde og dissonante «The Killing of a Sacred Deer» – nemlig at det finnes en fasit eller et fortolkningsmønster som kan forklare både de mystiske sykdommene, den gammeltestamentlige volden og det stive skuespillet.
Offer I motsetning til Lanthimos’ forrige film «The Lobster» – hvis bisarre framtidsscenario og (enda mer) uttrykksløse spill kunne sees som en marerittvisjon av moderne digital kommunikasjon – er det imidlertid vanskelig å finne noen nøkkel til «The Killing of a Sacred Deer»s mysterier.
Handlingen er sentrert rundt doktor Steven Murphy (Colin Farrell) og unge Martin (Barry Keoghan):
Når vi møter de to er forholdet intimt, men udefinert og ubehagelig, og ettersom vi har å gjøre en Yorgos Lanthimos-film viser sannheten seg å være langt merkeligere enn en anstrengt far/sønn-relasjon eller en utillatelig seksuell forbindelse.
Sakte, men sikkert kommer det fram at Martins far tre år tidligere omkom etter en operasjon, og at sønnen holder Steven personlig ansvarlig for hans død.
Målet med hans vedvarende tilstedeværelse i Stevens liv er intet mindre enn å gjenopprette balansen – enten ved å få Steven til å ta farens plass eller ved å få legen til å ta livet av sin egen kone, sønn eller datter som gjengjeldelse for udåden.
Blot Når Steven nekter å etterkomme disse ønskene, rammes barna Kim og Bob av en mystisk sykdom.
Først blir de lamme fra livet og ned, og Martin forklarer at dette bare er det første av fire stadier:
Hvis ikke Steven ofrer et familiemedlem vil både Kim og Bob slutte å ta til seg næring, begynne å blø fra øynene og deretter dø, og kona Anna (Nicole Kidman) vil lide samme skjebne.
Den rasjonelle Steven nekter å akseptere denne årsakssammenhengen, og etter hvert som stadig fler av Martins profetier går i oppfyllelse, blir den sindige legen stadig mer desperat.
Ønsket om budskap og klare svar er ikke den mest fruktbare tilnærmingen til Lanthimos’ arbeid, men samtidig er «Sacred Deer» en film som aktivt oppmuntrer jakten på en slik fasit.
Er den en kritikk av USA/Vesten/maktpersoner som nekter å akseptere at deres handlinger har destruktive konsekvenser?
Handler den bokstavelig talt om legestanden og legemiddelindustrien?
Eller er den ganske enkelt en psykologisk grøsser som tar utgangspunkt i den globale middelklassens gnagende følelse av at vi har konstruert et språk og et verdensbilde som gjør oss blind for virkeligheten vi bidrar til å skape?
Bot Svarene uteblir.
«The Killing of a Sacred Deer» bruker lang tid på å komme i gang, og uroen den skaper hos publikum glir tidvis over i utålmodighet.
I motsetning til filmer som «Dogtooth» og nevnte «Lobster» inviterer ikke det filmatiske universet til meddiktning, og publikum blir sittende passive mens historien langsomt og metodisk nærmer seg sin uunngåelige konklusjon.
Likevel er den en film man bærer med seg videre.
For Lanthimos’ oppdatering av det umenneskelige dilemmaet fra Alan J. Pakulas «Sophie’s Choice» bekrefter det store deler av publikum mistenker og innerst inne higer etter:
Straffen er på vei.
| 1
|
306356
|
Billige triks svekker et av den norske filmhistoriens beste skrekkfilm-manus
Manuset får ikke den regien det fortjener i Carl Christian Raabes «Hjemsøkt».
FILM:
Det er ingen overdrivelse å omtale «Hjemsøkt» som et av den norske filmhistoriens beste grøssermanus, men dette er heller ikke det tungtveiende komplimentet det kan kanskje høres ut som – den norske skrekkfilmtradisjonen er tross alt verken spesielt lang eller stolt.
Likevel:
Maja Lundes historie om Cathrine, som i voksen alder vender tilbake til familiens gamle feriehus, opererer på så mange nivåer at den er interessant langt hinsides klisjépreget musikkbruk og brå gys.
Gammelt hus Cathrine (Synnøve Macody Lund) og hennes danske kjæreste (Ken Vedsegaard) lever et klassisk vellykket liv i hovedstaden – standsmessig leilighet; fjonge restaurantbesøk; sunn og gjensidig seksuell appetitt – når hun får beskjed om at hennes far har gått bort.
Dødsfallet volder henne flere praktiske enn emosjonelle problemer, og det største av disse er salget av familiens gamle feriehus i Oppland.
Med sin idylliske beliggenhet og sitt velholdte, staselige interiør, burde boligen være lett å selge, men så fort Cathrine går i gang med ryddingen begynner hun å høre mystiske lyder, og etter hvert tvinger både undertrykte minner og gamle familiehemmeligheter seg på som ubudne gjester – enkelte av dem i fysisk form.
Gamle synder Lunde har nevnt både «Den sjette sansen» og «The Orphanage» som inspirasjonskilder for «Hjemsøkt», men Roman Polanskis «Leieboeren» framstår som en mer relevant referanse:
Det mest uhyggelige med filmen er hvordan den gamle bygningen gradvis fester sitt grep om hovedpersonen og tvinger henne til å gjenta en grufull fortid.
Dessverre utviser regissør Carl Christian Raabe liten interesse for disse kvalitetene.
Formmessig hviler «Hjemsøkt» på de samme overrumplende lydeffektene og billige jumpscare’ene som gjør 90% av moderne skrekkfilmer til anmassende sløseri med tid, og ved flere tilfeller underminerer de historien fullstendig.
Lundes manus bærer bud om en kjærkommen heving av ambisjonsnivået for norske grøssere, men for å lage en vellykket film trenger man som kjent mer enn et godt tekstlig forelegg.
| 0
|
306357
|
Mel Gibson burde holdes langt unna denne typen familieunderholdning
Men den skandalebefengte skuespilleren er langt fra det eneste problemet med «Daddy's Home 2».
FILM:
Regissør Garry Marshall brukte de siste årene av sitt liv på å finslipe formelen for en type film hvis fremste kvaliteter var at de var akseptable kompromisser for par, kjernefamilier og andre konstellasjoner med vidt forskjellig filmsmak som skulle markere ulike former for høytider på kino.
Med den kombinerte Thanksgiving- og julefilmen «Daddy’s Home 2», leverer Sean Anders sitt bidrag til denne sjangeren, og man skal lete både lenge og vel for å finne en film som er bedre egnet som adspredelse i langvarige familieselskaper.
Stor familie «Daddy’s Home»-franchisen er bygget opp rundt konflikten mellom tradisjonelle maskuline idealer og en moderne myk mann-rolle representert ved henholdsvis Dusty Mayron (Mark Wahlberg) og Brad Whitaker (Will Ferrell), som deler på papparollen i en utvidet familie.
Både Ferrell og Wahlberg er morsomme og karismatiske skuespillere, og begge gjør varianter av sine komiske standdardroller, hvilket betyr at Ferrell er blid, klønete og barnslig, mens Wahlberg balanserer på stram line mellom aggresjon og moderne populærpsykologisk introspeksjon.
Det er en pålitelig oppskrift for folkelig humor, og i «Daddy’s Home 2» forsterkes dynamikken av introduksjonen av Brad og Dustys opphav:
John Lithgow spiller Brads snakkesalige og uutholdelige muntre far Don, mens Mel Gibson er Dustys glamorøse og fraværende farsfigur Kurt.
Sistnevnte skrider inn på lerretet innhyllet i en sky av mannevond utilpasshet, og går gjennom filmen med en grimase som får det til å se ut som om den lettbeinte dialogen volder ham fysiske smerter.
Store problemer
Ikke sånn å forstå at «Daddy’s Home 2«» hadde vært en god film dersom produsentene hadde castet en skuespiller som var mer komfortabel med konseptet om å få publikum til å føle seg vel:
På tross av morsomme mennesker foran og bak kamera mangler filmen både komisk timing og narrativt momentum, og i andre halvdel kollapser den i en serie platte og forutsigbare sketsjer uten noen åpenbar forbindelse med hverandre.
«Daddy’s Home 2» er ikke en film man med god samvittighet kan anbefale noen å se på kino, men som bakgrunnsstøy i familieselskaper – der man vandrer mellom rommene, ser et par minutter og forklarer en vits for besteforeldregenerasjonen, før man forsvinner ut på kjøkkenet for å hjelpe til – er den bortimot perfekt.
Også i en slik setting vil det uunngåelig oppstå en del dødpunkter, men de kan man bruke til å diskutere nøyaktig hva det var som gjorde at Gibson ble svartelistet av Hollywood i et snaut tiår, og hvorvidt han nå fortjener å bli tatt inn i varmen igjen.
Skal man dømme på bakgrunn av «Daddy’s Home 2» bør han uavhengig av sine synder holdes langt unna denne typen familieunderholdning.
| 0
|
306358
|
Et tilbakeblikk til tida da det å være politiker var ensbetydende med å være en karismatisk taler
Pablo Larraíns film om poeten og politikeren Pablo Neruda er først og fremst et påskudd for hans egen poetiske utfoldelse.
FILM:
Biografiske filmer om politikere er – av relativt forståelige grunner – utpreget faktaorienterte og filmatiske konservative fortellinger.
Biografiske filmer om kunstnere er – av mer mystiske årsaker – det samme.
Pablo Larraíns film om den chilenske poeten, diplomaten og politikeren Ricardo Eliécer Neftalí Reyes Basoalto (1904-1973), bedre kjent som Pablo Neruda, er ingen av delene.
Liv
Det er mange elementer i spill i «Neruda», men de viktigste er poesi, politikk og randsonene der de to disiplinene overlapper – eller i alle fall gjorde det, i tiden da det å gjøre karriere som politiker var ensbetydende med å være en karismatisk taler.
For Larraíns Neruda (Luis Gnecco), som i likhet med virkelighetens Neruda både representerte kommunistpartiet i det chilenske senatet fra 1945 til 1948 og ble belønnet med en Nobelpris for sin diktning i 1971, eksisterer det ikke noe definitivt skille mellom de to.
Når han tvinges til å gå under jorda etter at president Gabriel González Videla forbyr kommunistpartiet ved lov i 1948, omfavner han katt-og-mus-leken med myndigheten som en politisk og poetisk performance, hvis mål er å gjøre ham til en folkehelt som kan samle nasjonen og lede den inn i en gyllen morgendag.
Det vil si, i realiteten virker hovedpersonens kommunistiske engasjement først og fremst som en estetisk posisjon, og hans tanker om livet etter revolusjonen synes i beste fall en smule optimistiske.
Litteratur Neruda jaktes på kryss og tvers av det langstrakte Chile av politiinspektør Oscar Peluchonneau (Gael Garcia Bernal), som etter hvert tvinges til å innse at han er en fiktiv skikkelse – en motvillig bifigur i historien om den store kunstneren.
Det er naturligvis legitimt å spørre hva disse snedige grepene – den selvbevisste tonen, det anekdotiske forholdet til tid og rom, de intensjonelt kunstige kjørescenene – har med Nerudas forfatterskap å gjøre, men da overser man hovedpoenget med «Neruda»:
Nemlig at hovedpersonen kun er et påskudd for Pablo Larraís egen poetiske utfoldelse.
| 1
|
306359
|
Hvorfor holder vi egentlig sammen? spør novellene til Vidar Kvalshaug
Både hus og forhold står i fare for å rase sammen i denne boka.
Daniel og Malin, Eva og Gudmund, Synnøve og Terje.
I Vidar Kvalshaugs nye noveller møter vi kjærester og ektefeller som ikke når frem til hverandre.
De lever i forhold der gløden er liten og slitasjen stor.
Usikkerhet, irritasjon og kjedsomhet gnager alt i stykker og familier rakner.
Det går så vidt at det løsnes skudd.
Foreldre og ektefeller som feiler, sviker og svikter er kjent tematikk hos Kvalshaug.
Som før sirkler han inn flokene i samlivet og sårbarheten som hver og en drar med seg inn i et forhold.
Som åsted og metafor velger han sommerstedene:
Det er mange skrale hus og like skrale forhold i novellene.
Felles for stedene og relasjonene er forfallet og det evinnelige vedlikeholdsarbeidet, men også de kjære minnene.
Både hus og forhold står i fare for å rase sammen og bli til ingenting i disse tolv novellene.
Bristende barndom
Samlingen bringer litt lite nytt, tematisk og formelt, i forfatterskapet og for leseren.
Noe språkrusk er det også, særlig i de innledende novellene.
Sytete, biske kvinner og avmålte menn går igjen når forhold etter forhold rulles ut.
Sommerstier, skjøre forhold og forfalne hytter leder tanken til Johan Borgens noveller.
Men vibrasjonene – de språklige og emosjonelle – er svakere hos Kvalshaug.
De tre novellene som ikke handler om kjæresteforhold er blant de beste.
Deriblant tittelnovellen om to brødre som arver en campingvogn der de finner minner fra sin egen bristende barndom.
Her kommer også sommerstedets betydning klarest til uttrykk.
Ikke bare som et sted breddfullt av fortid, et sted der bånd forsterkes eller slites i stykker, men heller:
«Hvem vil ikke ha et sted der de kan bli en annen?»
Mer å gå på?
Kvalshaugs forrige novellesamling kom i fjor, og kan hende kunne forfatteren brukt mer tid på spissing av situasjoner og karakterer i årets bok.
«Blodbøksommer» har flere gode noveller, men viser hvor krevende det er å skildre det gjenkjennelige uten at det blir for gjenkjennelig.
| 0
|
306361
|
Sex, drugs & eksemplarisk svenskepop
Tredjealbumet til Tove
Lo er et hedonistisk studie i søta brors pop-ekspertise.
ALBUM:
I likhet med fjorårets pirrende, men ikke fullstendig klimatiserende «Lady Wood», bruker «Blue Lips» kun et lite minutt på oppvarmende forspill før Tove
Lo går rett til poenget med dansegulvperlene «disco tits» og «shedontknowbutsheknows».
Å sparke i gang gildet med to av årets beste låter kan fort være risikabelt, men denne gangen har den svenske popstjernen heldigvis bygget opp en utholdenhet som tilfredsstiller over atskillig lenger tid.
Preget av sangerens tilbakevendende favorittemner – sex og narkotika – er «Blue Lips» et hedonistisk og dramatisk stykke arbeid som igjen domineres av samarbeidet med Jakob Jerlström og Ludvig Söderberg i The Struts.
Produsentduoen står blant annet bak nevnte pangstart, før Malmø-kollegaen Ali Payami tar over stafettpinnen med «dont ask dont tell».
En vakker låt med de kanskje mest beroligende ordene man kan si i et nytt forhold («Already know you're fucked up / And it's cool with me»), før Tove blir ærlig om forholdet til sine kvinnelige groupies på «bitches» («Bitches, I don't trust 'em, but they give me what I want for the night / Bitches, I don't trust 'em, but
I tell 'em and they do what I like»).
Til tross for å være et imponerende studie i söta brors årelange pop-ekspertise, er det likevel hovedpersonens låtskriveri og vokal som tar «Blue Lips» helt til høyden.
30-åringens uimotståelige, ukompliserte stemme bærer samtlige spor med en særegen selvsikkerhet – enten hun er på sitt mest tilbakelente i «romantics» eller danser seg over gulvet med «cycles».
Og der den nevnte 2016-utgivelsen altså kjølnet noe av underveis, holder Tove og hennes studiomakkere potensen helt til siste dråpe gjennom en variert og velfungerende finale bestående av «9th of october», «bad days» og flotte «hey you got drugs?».
| 1
|
306362
|
«Mischling» er en Holocaust-fortelling som etser seg inn i deg
Affinity Konar skriver om dødsengelens tvillinger.
Den tyske legen Josef Mengele er selve innbegrepet på Nazi-Tysklands ufattelige dehumanisering av mennesker.
«Dødsengelen» opprettet et laboratorium i Auschwitz, der han utførte de mest groteske eksperimenter, i den hensikt å dyrke frem en ren arisk rase.
Forsøkene bestod blant annet i å sprøyte blåfarge inn i brune øyne, kutte av lemmer, skjære ut organer og sprøyte inn infeksjoner med dødelige virus.
Mengele var spesielt interessert i funksjonshemmede, pukkelryggede, kortvokste, men mest opptatt var han av sine såkalte tvillingstudier.
Der kunne han ved sammenliknende studier se hva smerte gjør med mennesker.
Han skal ha brent barn levende, og sydd sammen tvillinger i ryggen, i et forkvaklet forsøk på å lage siamesiske tvillinger.
Er det mulig å begripe det ubegripelige?
Formulere en bestialitet hinsides vår fatteevne?
Her trekkes ofte utsagnet til den tyske filosofen Theodor Adorno fram; at det å skrive poesi etter Auschwitz er barbarisk.
Det skal være misforstått, og jeg kan ikke nok om Adorno til å diskutere hva han egentlig mente, annet enn at han advarte mot å trivialisere det onde.
Det har skjedd i den overflod av filmer og romaner som omtales som Holocaust-industrien.
De varierer fra det mest klisjéfylte og tåredryppende, til bøker med et språk og en form som etser seg inn i deg.
«Mischling» tilhører siste kategori.
Ubegripelige lidelser
«Den strømmet mot oss i bølger, ga oss en glorie av støv.
Navneoppropet var første gang jeg så alle Mengeles undersåtter samlet: flerlingene, kjempene, lilleputtene, de lemløse, jødene han hadde stemplet som merkelig ariske av utseende», heter det i denne boka, som vekselsvis er fortalt av de polske tvillingene Stasha og Pearl.
De er tolv år gamle når de kommer til Auschwitz sammen med moren og bestefaren.
Faren er forsvunnet.
Moren fatter håp da en smilende hvitkledd mann i skinnende svarte sko og polert hår fatter interesse for tvillingene.
Han er spesielt begeistret over deres lyse hår, som gjør at han mistenker at de kan være «mischlinge»; av blandingsrase.
De to blir ført til et avstengt område i leiren, som skal få navnet Mengele Zoo.
«For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt ben, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke», forteller Stasha.
Hun forstår at én av dem kommer til å lide.
Hun er glad det blir henne, så Pearl blir spart.
For Stasha viser seg sterkest av de to, fantasifull og oppviglersk.
Fantasien hjelper henne når hun ligger på Mengeles laboratoriebenk og utsettes for de mest forferdelige smerter.
En dag forsvinner Pearl.
Det som skjer med henne er så brutalt at jeg nesten ikke klarer å lese det.
Desto mer brutalt fordi Konar har beskrevet det så inntrengende – og egentlig udramatisk.
Heksa i kakehuset
Debutanten Affinity Konar er selv av polsk-jødisk opprinnelse og har vokst opp i California.
Mye av stoffet skal være hentet fra det historiske studiet «Children of the Flames» av Lucette Matalon Lagnado og Sheila Cohn Dekel, i tillegg til «I Was a Doctor in Auschwitz» av Gisella Perl.
Konar har latt romanens Dr. Mimi delvis være et portrett av Perl.
Den jødiske legen arbeider som assistent for Mengele.
Dr. Mimi vet hva som venter barna, og forbereder dem som best hun kan:
«Det må ha vært som å strenge en harpe for en som spilte på den med kniv, eller binde inn en bok for en som leste ved å rive ut sidene og legge dem på bålet.»
Sitatet er betegnende for Konars stil.
Spesielt Stashas versjon er skrevet i et billedrikt kraftfullt språk, med en eventyraktig tilnærming.
Det er spesielt tydelig etter at russerne kommer, og fangene jages østover.
Dette er av de beste partiene i boka, vandringen gjennom restene av det som engang var en sivilisasjon.
Stasha tar følge med Felix, også han ødelagt etter Mengeles eksperimenter.
De legger ut på tokt mot Warsawa for å finne Mengele, og kommer blant annet til en gård, der en innsmigrende bondekone lokker dem inn i huset.
Hun vil drepe dem, slik hun og mannen jaget jøder hele krigen.
Påfallende likt eventyret om Hans og Grethe og den menneskeetende heksa i kakehuset.
Ondskapens banalitet
Hevn eller tilgivelse?
Pearl bestemmer seg for å tilgi.
Stasha og Felix drives av tanken på hevn.
Men Mengele ble aldri tatt.
Under nitten forskjellige alias unnslapp han nazijegerne fram til han døde i Brasil i 1979.
Det å portrettere Mengele er noe av det mest problematiske ved denne type bok:
Faren for å trivialisere ondskapen gjennom å lage de onde til monsteraktig klisjéer.
Konar unngår dette ved å gi Mengele en relativt liten plass i boka, og ved å framstille ham som patetisk og stusslig.
Lettsmigret, selvopptatt, og dum.
Et portrett som kan være beslektet med Hanna Arendts uttrykk om ondskapens banalitet.
«Mischling» er vanskelig å lese, nattsvart som dette stoffet er.
John Erik Bøe Lindgrens oversettelse er så vidt jeg kan bedømme nærmest plettfri.
| 1
|
306363
|
Åpningsscenen er grotesk, men westernserien «Godless» vil mer enn å sjokkere
Oser av vrengt religiøs symbolikk.
«Godless» er ikke serien for deg som synes «Game of Thrones» er for brutal.
Sånn, da er du advart.
Netflix’ nye westernserie åpner med en massakre, og fortsetter i et blodig spor.
Men den har større ambisjoner enn å sjokkere med gørr og grusomheter.
Serieskaper Scott Frank er manusforfatteren bak filmer som «The Wolverine» og «Minority Report», og har åpenbart sansen for spenning og mystikk, i kombinasjon med komplekse plott og like komplekse karakterer.
Gudsforlatt
Jeff Daniels gjør sin første tv-rolle siden «The Newsroom», som den djevelske bandelederen Frank Griffin.
Jack O’Connell er avhopperen Roy Goode, som søker tilflukt i den den lille byen La Belle, på flukt fra sine tidligere våpenbrødre.
La Belle er et gudsforlatt sted, bokstavelig talt.
Et halvferdig kirkeskjelett er det første som møter deg, men innbyggerne har ventet i månedsvis på pastoren sin.
Ikke bare fordi de gleder seg til messe.
Etter en tragisk gruveulykke er det nesten bare kvinner og barn igjen i byen.
De er som en flokk med lam som venter på løvene – eller Frank og hans 31 røvere.
Tittelen «Godless» er ikke bare ment å signalisere råskap.
Dette er en serie som oser av vrengt religiøs symbolikk.
Frank er en djevelskikkelse som ser på seg selv som en slags gud.
En slags frelser som lar de små barn komme til seg.
Eller:
Lokker foreldreløse barn over på den mørke siden.
Han liker å gå med prestekrage og følger et merkelig moralsk kompass.
Roy var som en sønn for ham, og det er en tydelig Gud/Jesus-allegori der.
Konstruert skurk
Hvor godt Roys etternavn stemmer med personligheten hans, er et hovedspørsmål, både for seerne og for de som tar ham inn.
Herunder rancheieren Alice Fletcher (Michelle Dockery fra «Downton Abbey»), som selv har fått en ukristelig status i byen, grunnet mystiske omstendigheter.
Alice er en av flere beintøffe kvinner i serien.
En annen er Mary Agnes (Merrit Wever fra «The Walking Dead»), en lederskikkelse i byen.
Nær sagt hver scene er mulig å tolke i ulike retninger, hvis du har lyst.
Men du trenger ikke.
Spenningsplottet står på egne bein, og serien er visuelt sterk, der den veksler mellom lange strekk med mektige naturbilder, og nærbilder av støv og skitt og ødeleggelser.
«Godless» er blodseriøs og selvironisk på samme tid, med skakk humor og uhøytidelig omgang med westernsjangeren.
Noen ganger henfaller den til melodrama, når staute menn redder hjelpeløse barn og kvinnehjerter samtidig.
Men så snur det gjerne i neste scene.
Aktuell tematikk
En annen innvending er bestialitetens plass i historien.
Kampscenene er nydelig koreografert, og vel hører det til sjangeren, men må virkemidlene være så voldsomme?
Mye er nok med for å illustrere Franks spaltede personlighet, men den kan framstå litt konstruert – en moderne skurk som gjøres interessant i kraft av motsetningsfylte handlinger.
Vi har sett det før, det betyr ikke at det er troverdig.
Men så får vi en slags forklaring - en forhistorie, som i likhet med andre deler av historien rulles opp gjennom fiffige tilbakeblikk-sekvenser i falmede svarthvitt-toner.
Franks fortelling er en blanding av barndomstraumer og religiøs indoktrinering, som i sum kan ha ført til et forskrudd syn på religion, og dertil grufulle handlinger.
Ikke en helt uaktuell problemstilling i dag.
| 1
|
306366
|
Skivebom fra Morrissey
Briten har ikke så mye han vil si, og treffer ikke musikalsk.
ALBUM:
Skandalen er aldri langt unna når Morrissey (58) ytrer seg, enten det handler om hans forsvar av dyrs rettigheter, motstanden mot alt som har med kjøtt å gjøre (han skal ha stoppet en konsert fordi han luktet kjøtt) eller hatet mot det britiske kongehuset.
«Axe the monarchy»
Noen dager etter at han avlyste en konsert i California, angivelig fordi det var for kaldt, slipper han albumet «Low In High School».
På coveret står sønnen til bassisten i bandet hans med Morrissey-T-skjorte og ei øks i den ene hånda og et skilt med påskriften «Axe the monarchy» i det andre.
Morrissey elsker å provosere, i hvert fall har han ertet på seg folk siden han ga ut «The Queen is Dead» med sitt tidligere band The Smiths i 1986.
Så da er spørsmålet:
Er han bare svær i kjeften og en kødd, eller lager han god musikk?
Eller kanskje begge deler?
Er han like god som i The Smiths' tiår, 80-tallet?
Politisk
Retningen er ikke åpenbar på Morrisseys ellevte soloalbum, det første siden «World Peace Is None Of Your Business» (2014), sjøl om det er politiske spark her og der.
Musikalsk favner det ganske bredt, fra den massive åpningen, via en smak av elektronika (alle skal visst det nå) til en noe mer balladepreget stil.
Trøkk
Albumet åpner med et voldsomt trøkk, med blåsere, i «My Love I’d Do Anything for You», og fortsetter i samme anmassende stil i «I Wish You Lonely» og «Jacky’s Only Happy When She’s Up on The Stage» før balladen «Home Is A Question Mark» markerer et aldri så lite temposkifte.
Det er en ganske så pompøs popballade, men for første gang på dette albumet virker Morrissey i balanse med seg sjøl.
Denne stemningen fortsetter i albumets beste spor, «I Spent The Day In Bed», til tross for følgende kategoriske budskap:
«Ikke se på nyhetene, de er bare ute etter å skremme deg».
Det blir både for enkelt og for dumt, Morrissey!
Fiks idé
Det føles som om «Low In High School» mer enn et helhetlig album består av enkeltlåter litt ujevnt fordelt.
Produsent er som sist amerikaneren Joe Chiccarelli, som har jobbet med en rekke kjente artister - fra Alanis Morissette til Frank Zappa og The White Stripes.
Det virker som han har fått en fiks idé om at lydkulisser/samples skal gjøre en forskjell her, men det føles bare påtatt.
Latteren på «I Bury The Living» hører i hvert fall ikke hjemme der, etter at Morrissey har bagatellisert tap av liv i krig.
Her handler det om at soldater ikke tenker, ikke vet hvorfor de er i krig og bare gjør det de blir bedt om:
«Give me an order, I'll blow up a border / Give me an order, I'll blow up your daughter».
Det er både foraktelig, forkastelig og grunt, Morrissey, men ikke så ille som da han bagatelliserte 22. juli.
Hvor er hjertet ditt?
Nederst i grønnsaksgryta?
Underlivet
Han har noen typiske Morrissey-slengere her og der («This country is making me sick»), men det begynner å bli så forutsigbart at tekstene ikke er spesielt interessante.
Noe er krigsprotest, men mest er han opptatt av underlivet - og ikke bare i pianoballaden «In Your Lap»
(«I just want my face in your lap») og «When You Open Your Leg».
I «I Wish You Lonely» synes han synd på seg sjøl, han som har vært ensom siden han ble født.
I samme sang sparker han mot soldater som er så dumme at de ofrer sitt liv på kommando.
Og denne ukritiske hyllesten til Israel i avslutningslåten med samme navn, hva er det?
(«I can't answer for what armys do / They are not you»).
Nei, men de velger lederne, Morrissey.
Dette er bare ikke godt nok.
| 0
|
306367
|
Denne boka tegner et mildt sagt opprørende bilde av det tette forholdet mellom verdens mektigste menn
En sensasjonell pageturner.
Det er en sensasjonell historie om hvordan Russland hjalp Donald Trump til å bli USAs president, som fortelles i «Sammensvergelsen».
Den begynner med at Luke Harding, som til daglig er journalist i «The Guardian», vinteren 2016 møter den tidligere spionen Christopher Steele.
Han er mannen bak rapporten som avslørte at Russland ikke bare hadde hacket Hillarys epost, men at Putin også satt på kompromitterende opplysninger om Trump.
Av politisk, økonomisk og seksuell art.
Et nytt Watergate?
Rapporten var opprinnelig skrevet på oppdrag fra en velstående republikaner, men da det ble klart at Trump kom til å bli partiets kandidat, overtok demokratene oppdraget.
Opplysningene om hvor involvert Russland var i amerikansk valgkamp, fikk alvorlige konsekvenser.
Rapporten ble spredd i politiske miljøer, president Obama utviste en rekke diplomater, og FBI begynte å etterforske saken.
Da nettstedet Buzzfeed til slutt offentliggjorde rapporten, tok også pressen tak i saken.
Harding forteller ikke bare den korte, men også den lange historien om Trumps forbindelser til Russland.
Den går helt tilbake til 1977, da KGB skal ha opprettet den første mappa på Trump.
Og den fortsetter helt frem til Robert Muellers pågående etterforskning.
Underveis møter vi et kobbel av mektige menn med tette forbindelser til Russland.
Som utenriksminister Rex Tillerson, Jared Kushner og Donald Trump
Jr. og tidligere medlem i Det nasjonale sikkerhetsrådet, Michael Flynn, for å nevne noen.
Han forteller deres historier med et vell av detaljer og ukjente opplysninger.
Og mer enn antyder at de kan føre til et nytt Watergate.
Følger pengene
Trump vil som kjent ikke vise oss selvangivelsen sin.
Harding peker på årsakene.
Og beskriver hvordan russiske rubler er blitt pumpet inn i Trumps eiendomsimperium.
Elegant vifter han vekk Trumps forsikringer om at han ikke har investert i Russland, og følger i stedet pengestrømmen den andre veien.
Oligarker og mafiøse forretningsmenn har kjøpt hans eiendommer og leiligheter.
Ikke bare bor de i Trump Tower i New York, men der har de flere ganger også møtt hans medarbeidere.
Slik snøres nettet omkring Trump, men uten at han helt greier å fange ham.
Bilde av det tette samarbeidet mellom den politiske og økonomiske eliten som tegnes i boka, er mildt sagt opprørende.
Og fremstår som en reell trussel ikke bare mot det amerikanske, men mot alle liberale demokratier.
Unødvendige spekulasjoner
Harding undersøker også den russiske siden av historien.
Han tar oss med inn i de indre gemakker i Kreml og forteller dramatiske anekdoter om livet i ulike etterretningsorganisasjoner.
Også historiene om Trumps besøk i landet, er interessante.
Likevel synes jeg noen av disse kapitlene blir i overkant tendensiøse.
Harding kunne med fordel ha stolt på de faktaene han har gravd frem, fremfor å ty til spekulasjoner og retoriske spørsmål.
I hvilken grad disse svekker hans påstand om Trump er i lomma på Putin, vil nok bli en diskusjon blant politiske journalister og spesialister.
Men at Harding har skrevet en drivende, spennende og uhyre interessant pageturner om de tette båndene mellom verdens mektigste menn, er det ingen tvil om.
| 1
|
306368
|
Med «Utopia» prøver Björk å lege såret etter det bitre bruddet med eksen
Et lite stykke paradis.
ALBUM:
Er alt håp ute?
Om onde krefter får det som de vil, gjemmer atomvinteren seg bak horisonten.
Flere av de beste albumene fra i år – sånn som Kaitlyn Aurelia Smiths romodyssé «The Kid» – ser imidlertid for seg en langt lystigere fremtid, der teknologien tvert imot kan hjelpe oss med å komme på rett kjøl igjen.
Dette er musikk overbevist om at kjærligheten er det største av alt.
«Utopia», den seneste bautaen til Björk, er blant dem.
Den stiller seg i klar kontrast til forgjengeren «Vulnicura» (2015), en break up-plate så grandios og nådeløs som bare det islandske popenigmaet kunne gjort det.
På det bitre midtpunktet «Black Milk» synger hun:
«You fear my limitless emotions, I am bored of your apocalyptic obsessions», rettet mot ekskjæresten Matthew Barney.
Uløselig forbundet
Björks niende soloalbum prøver å lege dette vidåpne såret, som på omslaget av «Vulnicura» utgjorde en vulkansk vulva der hjertet pleide å være.
Det er flere grunner til at disse to platene er uløselig forbundet, som yin og yang.
Der det soniske landskapet på «Vulnicura» er like øde og forblåst som Island selv, er «Utopia» varm og frodig.
51-åringens eviggrønne stemme omringes til stadighet av jungeldyr, fuglekvitter og tverrfløyter (sistnevnte har tilsynelatende en slags renessanse i 2017, blant annet på den unge oslotrioen Sassy 009s fenomenale «Are You Leaving», en låt som faktisk ikke ville vært fremmed på «Utopia»).
Fyrverkeri
Ikke minst er Alejandro Ghersi – bedre kjent som Arca – involvert som medprodusent på albumet, slik han også var på «Vulnicura».
Det er slående at hun samarbeider med Ghersi, som er en generasjon yngre og hvis muterte klubbmusikk ville vært utenkelig uten Björks banebrytende genistreker fra 90-tallet.
Da kanskje særlig «Homogenic» (1997), som forente klassisk og elektronisk musikk – det førmoderne og det futuristiske – ofte med hjerteskjærende resultat.
Det samme kan sies om «Utopia».
Åpningssporet «Arisen My Senses» kjennes allerede som en klassiker.
Her gjenskaper hun den overveldende kroppslige følelsen av å endelig få kysse noen man er håpløst forelska i.
Syntetisk harpespill og eksplosive trommebeats braker sammen som en himmel full av fyrverkeri, og man etterlates lamslått og euforisk.
«He sees me for who I am», erklærer hun i etterdønningene.
Spesielt sterke er også «The Gate» og «Sue Me».
Der førstnevnte er albumets vektløse, new age-aktige popalibi – det låter som man er vitne til en spirituell seremoni i en klissvåt grotte – er sistnevnte like urovekkende som vondt.
Her understreker Björk at det personlige er politisk: patriarkatets spøkelser vrimler rundt henne mens hun blar gjennom samværssøksmålet fra eksen.
Bobler over av liv
Björks kunstpop har riktignok blitt mer eksentrisk med årene.
«Selv om mine arrangementer er ganske eksperimentelle, er jeg veldig konservativ når det kommer til sangstruktur», poengterte hun under lanseringen «Homogenic».
Utsagnet er ikke like vanntett 20 år senere:
Nå har også mange av melodiene blitt kryptiske.
Det betyr at man, som med «Vulnicura», kan bli litt ør i hodet av å lytte gjennom «Utopia» i ett strekk (på 72 minutter er det for øvrig hennes lengste album til dags dato).
Men selv de mer uhåndgripelige stundene på skiva – sånn som tittelsporet eller den mektige timinutteren «Body Memory» – bobler over av liv, og viser at verden ville vært et bedrøvelig sted uten Björk.
Knapt noen musikere i vår tid er like innflytelsesrike, og store norske navn som Aurora, Highasakite og Nils Bech har hennes blod løpende gjennom årene.
Men er det egentlig så interessant?
Som filosofen Hannah Arendt en gang sa, er spørsmål om påvirkningskraft av maskulin art:
«Ser jeg meg selv som innflytelsesrik?
Nei, jeg prøver å forstå».
«Utopia» slippes fredag 24. november.
| 1
|
306371
|
«Chaplin:Diktatoren» er ett av teaterhøstens høydepunkter
Chaplin for moderne tider
TEATER:
Chaplin visste, og viste, at kunst kan være underholdning og at underholdning kan være kunst.
Han visste, og viste, at latter kan ha påvirkningskraft og at erkjennelser må modne for å kunne vinne makt.
Disse bevissthetene er også tydelige i Morten Joachim og Line Hofoss Holms videreføring av Chaplins «Diktatoren».
Utvidelser
Forestillingen de og deres ensemble nå har skapt med grunnlag i filmen og i historiene rundt den er langt mer enn en rekonstruksjon av en klassiker.
Den er også langt mer enn en rekonstruksjon med ekstramateriale.
Den er en svært engasjerende programerklæring om - og samtidig et bevis på - kunstens overbevisningskraft.
«Chaplin:
Diktatoren» forstår menneskets behov for avkobling fra virkeligheten gjennom underholdning, og påkobling til virkeligheten gjennom kunst.
Teaterforestillingen har mange lag, noen historiske, noen tidløse, og alle med relevans for vår egen tid og kunstens plass i den.
Filmscener gjenskapes med en kombinasjon av helhjertet hyllest og humoristisk distanse, der Chaplins humorvirkemidler brukes, men samtidig oppdateres og dermed kommenteres.
Filmen-bak-filmen-dokumentarer etterapes gjennom nærbilde-beretninger til kamera.
Rundt spilles teater fra filmmiljøet, rikt på informasjon og menneskelighet.
Innsikter om illusjon og gjennomslag, om forskjellen mellom kunst og kunstner, om betydningen av posisjon, posering og propaganda - sistnevnte tre både i personlig og politisk forstand – formidles både sagt og usagt, gjennom liksom-dokumentar og gjennom utenfor-filmen-scener, og gjennom skuespillernes vekslinger mellom de ulike rollenivåene.
Film og teater
«Chaplin:
Diktatoren» er en kjærlighetserklæring til film, og den integrerer filmmediet (datidsfilm, nåtidsfilm og kulissefilm) i sitt teateruttrykk, men den er samtidig en forestilling som viser hvilken unik kraft teatermediet og dets virkemidler har, til å uttrykke seg i og utenfor illusjonen på en og samme tid.
Mye av det som gjøres her, kunne ikke vært gjort annet sted enn på en teaterscene.
Morten Joachim balanserer støtt mellom fortellernivåene.
Skuespillerne får vise bredde.
I sentrum står Lars Funderud Johannessen.
Han har fysikken til å spille Chaplin.
Han har mimikken til å spille Chaplin, og han har teknikken til å spille Chaplin.
Framtidig Rogaland Teater-sjef Glenn André Kaada spiller Henry Daniell med perfekt utporsjonert miks av misunnelsesfylt rivalisering og samarbeidsvilje, og Helga Guren er en Paulette Goddard som gir den private Chaplin nødvendig motstand, mens hun profesjonelt viser lojalitet.
Begge disse underbygger og bidrar til å befeste hovedpersonens posisjon i publikums bevissthet.
Som hans komikk, er også Chaplins fysisk koreograferte kroppsspråk gitt et parallelt moderne uttrykk, der det som var særegent hans ivaretas, men samtidig observeres med nåtidsblikk gjennom moderniseringsgrepene.
Martha Standal har koreografansvar, og både gjennom rene dansescener - fra tango til ballett - og gjennom kroppsbruk og plassering i øvrige scener, er det et viktig ansvar, godt forvaltet.
| 1
|
306372
|
Topp tur til Vestpolen
Strålende langfilmdebut for regissør Andreas J. Riiser.
«Ekspedisjon Knerten» er en herlig barne- og familiefilm basert på Anne-Cath.
Vestlys karakterunivers.
I dette troverdige nye eventyret flytter kjernefamilien til Vestlandet i desember 1967, hvor begrensete fysiske kart møter barns uendelige mentale terreng.
Amundsen-entusiast Lillebror (Filip Mathias Eide) overhører «Vest-Polen» som «Vestpolen», og de snødekte fjelltoppene omkring regnvåte daler med smeltende snøhuler åpner for fantasien.
«Right away»
Knerten, som verken lar seg bøye, knekke eller hensettes på øverste hylle, drar først alene av gårde – og Lillebror må sette etter, med Amundsens ord:
«Right away.»
Knerten forestilles flere ganger inn i de svarthvite arkivfilmene fra Amundsens polferd på en måte sjelden gjort i norsk film, der det er langt mellom hver gang en ny film forholder seg til filmhistorien.
Aksel Hennie gir stemme til Knerten i filmen, som også er tilegnet minnet om avdøde Åsleik Engmark.
Noen barn kan ikke passere en pinne uten å plukke den opp, en egenskap som også egner seg for filmskapere.
Jan Trygve Røynelands manus er fullt av funn, og regissør Andreas J. Riiser har tidligere jobbet tett med Roy Andersson.
Og lik den svenske mester har Riiser laget en rekke reklamefilmer (i tillegg til kortfilmer, musikkvideoer og tv), med muligheter for øving på drama og komisk timing.
Rytmikken i både det dramatiske og komiske er finstemt på et vis sjelden forunt barne- og familiefilmer, og Riiser har tilskueren – lik Lillebror holder Knerten – i sin hule hånd.
Enkelte scener begynner i et nærbilde på Lillebror, for så å utfolde rommet fra hans perspektiv gjennom en lengre, bevegelig tagning fra Trond Tønders følsomme kamera.
Riiser er filmens åpenbaring, med første pinne lagt i hva som bør bli en sterk bunt.
Hel ved
«Ekspedisjon Knerten» er hel ved, en spennende og rørende film om fantasi og familie, et eventyr om å overvinne frykt og mestre både med- og motvind.
Som Lille-Knerten sier:
«Det kilte i magen!
En gang til!»
| 1
|
306373
|
Superheltene bærer gravalvoret som en klamp om foten
«Justice League» handler om de trikotkledte som må redde menneskehezzzzz ....
FILM:
Greit at de redder menneskeheten fra utslettelse eller undertrykkelse med jevne mellomrom.
Men må de ta seg selv så forbanna høytidelig av den grunn?
Superheltene fra DC Comics har alltid vært litt døllere enn sine sprelske nevøer og nieser i Marvel-historiene, blant annet av den enkle grunn at de stammer fra tidligere tider, da menn og kvinner kunne trekk i trikot og nedkjempe slemminger uten at de også skulle behøve å være innforstått selvironiske.
Men resultatet er at ryddegutter som Superman og Batman halter rundt med sitt eget gravalvor som en klamp om foten.
Stiv Affleck
Idet «Justice League» begynner sørger verden over Supermans død, og ansvaret for verdens ve og vel ligger dermed på skuldrene til Batman, spilt av Ben Affleck.
Som sivilisasjonsstøtteordning burde Affleck fungere utmerket, all den tid han alltid har hatt noe tømmerstokkete over seg som skuespiller, men som sjelfullt nav blir han desto flatere.
Gode nykommere
Heldigvis er Wonder Woman, spilt av Gal Gadot, fremdeles med.
Gadot er den som i størst grad har klart å gjøre den iblant nesten uutholdelige oppriktigheten i disse filmene og gjøre den til noe inntagende.
Og når «Justice League» faktisk ikke på langt nær er den mest pompøse av de nyere DC-filmene, er det også i stor grad takket være de nyankomne superheltene, som rekrutteres for å fylle tomrommet etter mannen i blått: The Flash (Ezra Miller), Cyborg (Ray Fisher) og Aquaman (Jason Momoa).
Millers Flash blir en isolert tenåring med psykiske utfordringer som tilfører universet en forfriskende rarhet, mens Momoas Aquaman (Khal Drogo fra «Game of Thrones») får noen kledelige tablåer der han kommanderer bølgene som omgir ham.
De burde fått større armslag utover det rent fysiske.
Noen av scenene heltene i mellom er direkte sjarmerende.
Og Bruce Waynes butler Alfred, spilt av en for lite anvendt Jeremy Irons, kommer inn i korte, sørgmodige gliper og kommer med lavmælte betraktninger om hvor underlig det føles å redde en verden han ikke lenger forstår eller føler seg hjemme i.
Og om at særingene han jobber med burde se å skaffe seg en date.
Gjesp av en skurk
Det siste er imidlertid vanskelig så lenge heltene har sitt fulle hyre med å redde verden fra den maktsyke Steppenwolf (Ciaràn Hinds).
Den største dåden de utretter er imidlertid å klare å holde seg våkne underveis.
Steppenwolf er et gjesp av en nemesis, en tårnende klisjé med horn og øks og tordentaler om all makt, som altså kommer til å bli hans hvis bare duppeditt A settes sammen med duppeditt B og C.
Resultatet er kamper som er pent koreografert, men uten noen egentlig spenning.
«Justice League» blir et hvileskjær og en sjaueøkt, på samme tid.
Hans egne slavelignende speidere, en slags uhumsk blanding av zombier og øyenstikkere som snuser seg frem til folks frykt, er mye skumlere, men kunne vært bedre anvendt.
Det er som om regissør Zack Snyder har skjønt at det ikke er så mye å hente ved å følge hovedsporet her.
«Justice League» foregår i episodisk stakkato, på steder som ikke føles som steder.
Der er det bare middels engasjerende å se overmennesker slå løs på hverandre.
| 0
|
306374
|
En usedvanlig vakker og sanselig film om homofil kjærlighet på den engelske landsbygda
Men «God’s Own Country» er langt mer enn en kjærlighetshistorie.
FILM:
«God’s Own Country» er en utsøkt taktil og sanselig film.
I sin spillefilmdebut filmer Francis Lee den værbitte engelske landsbygda så tett og intimt at man nærmest kan føle vinden, steinene og saueulla mot huden, og kjenne lukta av kumøkk og gammel svette feste seg i neseborene.
Og forankringen i dette levende, krevende landskapet – fysisk så vel som emosjonelt – gjør at fortellingen om odelsgutten John og gårdsgutten Gheorghe føles langt mer presserende enn kjærlighetshistorier på film pleier å gjøre i 2017.
Bygd
Det hjelper naturligvis at hovedrolleinnehaver Josh O’Connor synker inn i rollen som John Saxby med hud og hår.
Langt ute på bygda i Yorkshire der ingen skulle tru at nokon noensinne ville finne det bryet verdt å komme ut av skapet, er noenogtjueårgamle John i ferd med å utvikle seg til en gammel særing:
Om dagen er han sin uføre fars høyre (og venstre) hånd på gården, og om kvelden drikker han seg snydens på den lokale puben i håp om å snuble inn i en one-night stand.
Når faren ansetter den rumenske arbeideren Gheorghe (Alex Secareanu) for å hjelpe til med fødselen av et nytt kull sauer, begynner imidlertid Johns verdensbilde å slå sprekker.
Gheorghe finner seg ikke i Johns nedlatende, rasistiske bemerkninger, og han aksepterer heller ikke at livet som homofil bonde er ensbetydende med ensomhet, alkoholisme og selvfornektelse.
Bøyg
Det som gjør «God’s Own Country» særlig interessant er at den dramatiske spenningen ikke ligger i konflikten mellom en homofil mann og et homofobt lokalsamfunn, men inne i hovedpersonens egen psyke.
Johns verste fiende er den verden han selv har konstruert – en verden der hans prinsippfaste beslutning om å drive familiegården videre ikke er forenlig med et fullverdig liv.
Dermed blir «God’s Own Country» noe langt mer enn en homofil kjærlighetshistorie – noe langt mer enn en kjærlighetshistorie punktum – nemlig en film om det mest slitesterke temaet av dem alle: menneskelig erkjennelse.
| 1
|
306375
|
Dette ambisiøse prosjektet hadde trengt en sterkere regissør enn George Clooney
Det satiriske krimdramaet «Suburbicon» er mindre enn summen av sine bestanddeler.
FILM:
Det tar en stund før man innser at alt det gode filmhåndverket i George Clooneys «Suburbicon» aldri kommer til å smelte sammen til en fungerende helhet.
Alt fra Coen-brødrenes manus og Robert Elswits foto til de pålitelige hovedrolleinnehaverne Matt Damon, Julianne Moore og Oscar Isaac bærer bud om at de sprikende trådene i denne satiriske fabelen om amerikaneres forhold til vold, rase og religion til slutt vil nøstes opp, men dengang ei.
I stedet får publikum servert noe som mest av alt fortoner seg som bortklipte scener fra en mer fokusert og vellykket film.
Satire
Året er 1959, og stedet er den fiktive forstaden ved samme navn – et kvelende harmonisk landskap av nyklipte plener, blankpussede felger og smilende hvite mennesker:
Allerede fra første sekund er det åpenbart at vi befinner oss i det mytiske 50-tallet som i den amerikanske psyken har blitt synonymt med den forgangne gullalderen alle påfølgende epoker er dømt til å skule lengselsfullt tilbake på.
Problemene starter når det flytter en svart familie inn i dette Norman Rockwell-inspirerte Eden.
For så fort den etniske harmonien trues, sprekker fasaden opp og avslører et frådende kaos av religiøs sekterisme og duellerende seksuelle og morderiske nevroser.
Og selv om «Suburbicon» stort sett holder seg innenfor rammene av Clooneys idé om en Coen-film, inneholder den også en solid dose Hitchcock-via-David-Lynch og flere paralleller til Darren Aronofskys «Mother!».
Ballett Som «Mother!» framstår «Suburbicon» mer som en ballett av metaforer enn som en historie om faktiske mennesker, men Clooney en langt mindre begavet koreograf enn Aronofsky, og lignelsene begynner raskt å halte og snuble.
Når rulleteksten omsider dukker opp på lerretet får man følelsen av å ha vært vitne til en eksorsisme – men da ikke så mye den storstilte utdrivelsen av USAs indre demoner som Clooney formodentlig har forestilt seg, som hans egen, høyst personlige besettelse med denne besynderlige visjonen.
| 0
|
306377
|
Skuddene sitter løst i den finske vinterkrimen
Fåmælte finner kommuniserer gjennom kikkertsikter.
«Faren min var en fåmælt mann», sier en stemme til bilder av snødekte landskap og en lysende bar i mørket.
Langfilmsdebutant Jussi Hiltunen har skrevet en arketypisk fortelling om familie, hemmeligheter og hevn – en far og to sønner, som Adam, Kain og Abel – regissert i grenselandet mellom noir og Western.
Hovedattraksjonen i denne middels «Northern»-sjangerfilmen er skuespiller Ville Virtanens værbitte ansikt som kjølige Lasse:
«Jeg gjorde mye tvilsomt før jeg ble politi», sier han, pakket i fire plagg, en t-skjorte, skjorte, ulljakke og ytterjakke.
Men varmen uteblir.
Den hardbarkete politimannen har aldri stilt opp for sønnene Erkki (Mikko Neuvonen) og Jaakko (Antti Holma), spiser sovepiller, og skal egentlig bare jobbe til slutten av neste måned.
Han er lovens korte armer, som i en liten vri på sjangerkonvensjonen blir den pensjonerte politimannen som ikke erstattes.
Elg i sakte film
Handlingen er lagt til grisgrendte strøk, hvor skoler og butikker og offentlige tjenester som politi legges ned.
Den lovløse landsbygda blir til Ville Norden, med langt og kaldt mellom hus og mennesker, og ukjente far/sønn-relasjoner knirkende i annethvert hus, hvor gjester på snøscooter møtes på trappa av ladd gevær.
Gjennom frostrøyk og snøføyk ser alle på hverandre med duelløyne – blikk som kunne drepe fra hofta.
Skarpest ser de gjennom kikkertsikter, barføtt i snøen, eller tyggende nyskutt, bålgrillet kjøtt rett av kniven.
Skuddene sitter løst i denne finske vinterkrimen.
Gevær avfyres, og en merkelig langsom og lite spennende jakt etter gjerningsmannen igangsettes.
Man ser ikke grensene under snøen der Norden snurper seg, og norske Jørgen Langhelle presenteres i sakte film, som en av to svensker, omtalt som «skumle typer».
«Vi kunde aldrig ha blivit hemmamenn», sier han til Lasse.
Men den snøblinde militsjakten mangler intensitet, spesielt fordi vi vet at han de leter etter ikke er der.
Det hjelper heller ikke at jakten stadig pauseres av melodramatisk far/sønn-bonding.
Mest manusplumpt blir det da de blir avhengig av tilfeldig informasjon for å komme videre.
For den som leter etter finner, finner.
«Den store brua i utkanten av byen.
La oss møtes der», avtales over telefon.
Ja, la oss møtes der.
Sikkert lurt.
Karakterer som har ventet pent på å få bli med igjen i fortellingen, tar plutselig opp jakten på ny, og troverdigheten svekkes ytterligere.
På sitt beste blotter dette mannlige melodramaet sitt hjerte i en bardans mellom bestefar og barnebarn, og i en brytekamp mellom to brødre, som kaster geværene i snøen og slåss med bare nevene.
Men det er grenser for hvor dypt i snø, hud og hjerte filmen slår.
| 0
|
306378
|
Soul-bror nummer én
Kompromissløse hiphop-perler for selektive ører.
Debatten rundt hvorvidt Eivind Øygåden er landets beste engelskspråklige MC eller ei, har for lengst måtte vike for spørsmålstegnet rundt telemarkingens evne til å lage sterke låter med sin gudebenådede flow.
Kompromissløst fritt for hit-forsøk, og i et organisk hiphop-landskap som får forvirrede trap-fans med høyere utdannelse til å rynke på nesen, avfeies 29-åringens rapmusikk av enkelte som pretensiøs flinkismusikk.
Selvfølgelig lite annet enn historieløse blinkskudd i en rap-samtid som litt for ofte belønner medioker ignoranse.
Er du derimot ute etter quick fixes og repeterte radioformler, har «Every Eye» ingenting å gjøre i headsettet ditt.
Isteden setter åpningssporene «Now You See Me» og «Monitor» standarden for en skive mer laget for tilbakelente fridager, sofaer og jointer enn turn-up, og et tekstunivers som beveger seg befriende unna bravado og tenåringsnostalgi.
Ledet av samplet visdom fra både kokker og malere, filosoferer Ivan Ave om livet over grønt-duftende beats signert anerkjente produsentvenner som Mndsgn, Dâm-Funk, Kaytranada, Like (Pac Div), Fredfades og Yogisoul.
På fabelaktige «Bike Lock» trer rapperen for alvor inn i et soul-landskap han lett kan utforske nærmere, mens «One Eye», «Running Shoes» og «George Dukes» får en til å føle at sommerens festsesong ikke kan komme fort nok.
«Every Eye» handler likevel mindre om enkeltspor enn en helhetlig opplevelse, mesterlig utført fra start til slutt for tålmodige og selektive ører.
En sofistikert samling låter som ikke gjør nok ut av seg til å havne i rampelyset, men garantert vil tåle tidens tann.
| 1
|
306379
|
Heldigvis er det lenge siden overgrep var et tabutema i barnekulturen
Anders Totlands nye ungdomsbok er spennende, lettlest og viktig.
Ole, den nye stefaren til Jon, er selve redningen for ham og mora.
Det er noe hele bygda vet.
Plutselig er det noen som lager middag hver dag, fikser matpakker og rent gymtøy, og i helgene er det familiehygge i stedet for fest og bakrus.
Men Jon får ikke lov til å fortelle noen om hva som skjer når han og Ole er alene sammen.
Anders Totlands forrige ungdomsbok, «Engel i snøen», handlet om alvorlig syke barn.
Den var både litterært sterk, og samtidig en fortelling som kunne egne seg som trøst for ungdom i samme situasjon.
Årets roman, «Så lenge ingen ser oss», har flere av de samme kvalitetene.
Den er ikke like billedrik og poetisk som den forrige, men enda mer spennende og tilgjengelig for et større publikum.
Lettlest
Denne gangen handler det om seksuelle overgrep.
Både tittelen, nøkkelhull-illustrasjonen på omslaget og baksideteksten hinter om noe hemmelig og skamfullt som hovedpersonen blir trukket inn i.
Som leser blir du på vakt, og små detaljer blir til uhyggelige forvarsler, som i en krimfortelling der du vet at noe fælt kommer til å skje.
Du vet bare ikke når.
Fortellingen bruker tid på å bygge seg opp.
Den starter med en elendighetsbeskrivelse: Rus og omsorgssvikt.
Så lysner det i neste kapittel, da hovedpersonen våkner til pannekakelukt, og stemningen snur tvert.
Jeg skal ikke røpe når det snur igjen.
Men Totland vet å holde på oppmerksomheten.
Kapitlene er korte, og slutter gjerne med en form for cliffhangere.
Også setningene er korte, holdt i et språk som er tilpasset utrente lesere (boka er utgitt med støtte fra lettlest-foreningen Leser søker bok).
Den litt naive stemmen bringer tankene til Bjørn Ingvaldsens ungdomsromaner om barn som utsettes for omsorgssvikt.
Han har også tematisert seksuelle overgrep, i «Tryllemannen» fra 2014.
Heldigvis er det lenge siden dette var et tabutema i barnekulturen.
NRK Super har til og med hatt temauke om overgrep denne uka, og vist tydelig hvordan fiksjonen kan bidra til å sette ord på ting som er vanskelig å snakke om.
Bøker som Totlands er viktige, for de kan starte samtaler, men også vise leserne at de ikke er alene.
Ensomhet
For det er jo nettopp det mange overgrepsofre føler at de er.
Også Jon.
Han forsøker å varsle, nøyaktig slik vi forteller barn og unge at de må gjøre, men blir ikke hørt.
Den tryggeste voksenpersonen i livet hans blir til den farligste, mens andre snur ryggen til det ubehagelige, for det er lettere slik, for dem.
Reaksjonene han møter er hårreisende, men dessverre ikke urealistiske, det har virkeligheten mange eksempler på.
Slik blir romanen også en vekker for leserne.
Den har en tydelig skurk, og gjør ingen forsøk på å nyansere eller forklare handlingene hans.
Det blir riktig her.
Dette er Jons fortelling, det er han som er offeret, selv om han ikke umiddelbart forstår det selv.
Han skammer seg, for han var jo med på det, noe overgriperen stadig insisterer på.
Tittelen «Så lenge ingen ser oss» er hans ord, og den blir en kontrast til bokas åpningssetning:
«Så lenge ingen såg meg, fekk eg vera i fred»).
Mens tittelen viser til et fellesskap, riktignok et konstruert et, viser åpningen hvor ensom Jon er.
Ensomheten gjør ham til et lett bytte, og det er sårt å lese hvordan den tilhørigheten han lengter etter blir en ulykke for ham senere.
Slik romanen utvikler seg, sender den likevel et tydelig signal til leserne:
Den voksne har alltid skylda, barnet har det aldri.
Det kan ikke sies for ofte.
| 1
|
306380
|
Casper André Lugg skriver dikt der noe står på spill
Finner overraskende koblinger mellom natur og mennesker.
Hvordan skal man lese et moderne dikt?
Det er sentralt å forstå at et slikt dikt, som har gitt avkall på tradisjonelle elementer som rim og rytme, har andre grep som hjelper det å produsere en særegent poetisk form for mening.
En av disse er bruken av blanklinjer.
For eksempel i det første diktet i Casper André Luggs nye diktsamling, et dikt som her gjengis i sin helhet:
for et barn finnes
som ikke har røtter
Økopoesi
Her er det vesentlig at den første strofen (altså de tre første linjene) kan leses for seg, og gi mening isolert, men at denne meningen så å si endrer retning med den neste linja.
Små nyanser som dette arbeider moderne poeter med.
Og det er nok en forutsetning å sette pris på slike nyanser for å få fullt utbytte av en diktsamling som «Det store svaet».
Det har vært en del snakk om «økopoesi» de senere årene.
Faren med en slik poesi er at den blir for agitatorisk.
Men Lugg faller ikke for fristelsen til å agitere.
Mest eksplisitt er han i en strofe som «klimarapportene peker ut / framtidige ofre / hver dag».
Det er tydelig at noe står på spill i disse diktene.
Særegen
I et annet dikt beskrives det som tilsynelatende er en slags forvandling, der et dyr og et tre blir del av hverandre, der «barken / låser seg / rundt anklene» og «en kvist skyter ut fra kneet».
Men diktet som helhet indikerer at det slett ikke er snakk om noen mytologisk-poetisk metamorfose, men om noe som helt konkret skjer i en oversvømmelse.
Det som kan bli oppfattet som tradisjonelt billedspråk, viser seg ved nærmere ettersyn å være en illusjonsløs beskrivelse av kreftene i naturen.
Effekten er sterk, særlig fordi poeten ellers er så lavmælt.
Lugg har definitivt mer å fare med enn effektiv bruk av blanklinjer.
Han oppviser en særegen evne til å finne overraskende forbindelsespunkter mellom natur og menneskelig erfaring.
| 1
|
306381
|
Blander salt og søtt, harde og myke verdier, action og melodrama
NRKs nye lørdagsunderholdning leverer innenfor døra.
«Sånn er det ikke alltid, men det er også sånn», oppsummerer Nils avslutningsinnslaget der han og reisekompis Ronny danser blant smilende mennesker i slummen i Manila.
Reiseprogrammet «Handlingens menn» – et variert «walkshow» med Nils og Ronny, sendt «direkte» fra et kraftverk i hjembyen Hønefoss – viser gjennomgående hvordan verden er «også sånn», og at det går an samtidig å være både anstendig, alvorlig – og artig.
All slags folk
Etter en vignett med smilende mennesker fra hele verden, som ser i kamera og ønsker velkommen, forteller Nils i kraftverket at programmet «bringer resten av verden inn i stua di» gjennom hva Ronny deretter omtaler som «relativt halsbrekkende prosjekter», alt for å «vise at verden kanskje ikke er fullt så farlig som mange dessverre ser ut til å tro i dag».
De ønsker fra den brede lørdagsflaten på NRK å nå «all slags folk», om du foretrekker lakksko eller kjeledress.
Jeg tror de kan lykkes, særlig på grunn av sin folkelighet og milde mannlighet.
Nils og Ronny, mest kjent for programserien Walkabout, har røket og reist i nær to tiår på rikskringkastingens og skattebetalernes regning.
Og de er definitivt blant dem som gir mest tilbake.
Lik en uhøytidelig, hjemmesnekret tv-aksjon iblandet en neve Påskenøtter, kombinerer «Handlingens menn» salt og søtt, harde og myke verdier, action og melodrama, bilgass og omfavnelser – i et program for hele familien.
Jaguar på isen
På tur i Mexico kjører de rally i regn før de besøker et hjem for misbrukte kvinner og deres barn.
I et «best of»-segment spør Aksel Lund Svindal via smarttelefon om «hva er det aller kuleste dere har opplevd?», fulgt av glansnumre som latinamerikansk fribryting, inntak av grevlingballer og -penis, og «Håvard Hedde» sunget på et vaskerom i Colombia, med en smilende familie omkring bunadsvasken.
Ambisjonen er å åpne dører og komme nær folk, på innsiden av hverdagslivet deres.
De resterende sju programmene vil vise om de klarer dette utover hjertelige første møter.
«Handlingens menn» har mye festlig fjoll, som da en omskrudd sørafrikansk bil huser kjente duoer på glattisen.
Søstrene Cecilie og Else Kåss-Furuseth er først ut i segmentet «Jaguar on Ice», der rattet er montert på den ene siden, mens pedalene er på den andre siden (senere duoer er Jegertvillingene, Blipp og Bailey, Lothepus og Joar, og far og sønn Gislefoss).
Det er en grunnleggende god idé om samarbeid og samhandling («Vi synes jo det å samarbeide er så fint», sier Ronny, og Nils spør:
«Er de samhandlingens kvinner?»), med klukklatter hos damene da de oppdager den spesielle doningen, da de blir sprutet vann på, eller da en «mormor» peprer dem med en mitraljøse.
Begrepet baksete- eller passasjersetesjåfør får en helt ny betydning.
Nils og Ronnys kommentarer er à la «Der gikk altså kjernefamilien» etter en påkjørsel av dukker langs veien, og etter sjåførbytte midtveis knekker de sammen i latter da Else etter to runder ved gassen spør:
«Er det jeg som gasser?»
Glattistiden tallfestes til «19m 22s» på et opphengt broderi, men programmet er – med tanke på annen helgeunderholdning – særlig befriende ved at ingen rangeres eller stemmes hjem.
Handinger som virkelig teller, lar seg ikke telle.
Tilhørighet og tillit
De to gjestene Vidar Magnussen og Linn Skåber gjør også fine figurer, med forberedte reiseanekdoter i segmentet «Så du tok med deg den hjem ja?» og kortreiste møter med «nye landsmenn» i segmentet «Linns Salong», der hun og venninnene Nafissa og Donika slarver om tull og toleranse, med latter og selvironi.
«Det minste du kan gjøre er ingenting», sier Nils, og en lovende føljetong er byggingen av et bibliotek på landsbygda i Filippinene, etter en svingete 16 timers roadtrip oppover i fjellene, med et elghode foran på bilen.
Det er kunnskapsdeling med latter som fellesmenneskelig språk.
«Handlingens menn» tilbyr et annet bilde av verden enn det Dagsrevyen gir.
Den norske eventyreren fra vikingen via Peer Gynt til polfareren og den moderne turisten samles i to «idioter utenlands», som med sterk lokal Hønefoss-tilhørighet og utferdsnysgjerrighet søker tillit og samling.
Lørdagsunderholdning er veldig vanskelig.
Nils og Ronny synes på god vei til å knekke en ny kode.
Og neste uke:
«Norges raskeste asylsøker.»
| 1
|
306383
|
Strippet ned til bokseren og leverte en avkledd kosekveld
Cezinando solte seg i kjærligheten fra hjemmepublikummet.
På styrken av årets kanskje mest etterlengtede og forventningsinnfriende norske album, lå det i kortene at Cezinandos Oslo-konsert fredag kveld skulle bli en spesiell affære.
Et faktum som også boblet i den lengste køen jeg har opplevd utenfor Rockefeller på en god del år.
For lengst utnevnt som millenniumsgenerasjonens nye talsmann, har den kritikerroste rapperen-turned-sanger redefinert sitt eget musikalske landskap, og levert en ung, ærlig og relaterbar tekstverden som gjør at Spellemannprisen for fjorårets beste tekstforfatter føles noe overilt.
Ikke at den var ufortjent, men hva skal man gjøre for å hedre «Noen ganger og andre» i januar?
Forhåpentligvis ikke med en lusen «Årets urban»-pris.
La oss nemlig være helt ærlige – Cezinandos oppsiktsvekkende sjumilsteg som artist er resultatet av en uredd utvidelse av egne sjangerrammer, på lik linje med Lars Vaulars enorme kreative utvikling siden «La Hat».
En intim og personlig vekst som fort kan bli utfordrende å utføre i live-setting.
Til tross for Møllergatas sedvanlige prateteppe, var det likevel klart at Oslo hadde ryggen til Cez da han åpnet kvelden de tre første sporene på «Noen ganger og andre».
Assistert av scenemakker BBoy Myhre og godstemningen i «Heia meg», nådde showet fort et nivå hvor det ikke en gang føltes feil med kveldens første baris etter to låter – og som like raskt ble til kveldens første boksershorts-nedstripp og klesskifte på scenen.
Selvfølgelig til stor jubel fra salen.
Med åpen glitterskjorte, et lys-show av Wembley-kalliber og generell popstjerne-utstråling framstår 22-åringen som en barteløs Freddie Mercury, og smir live-energi ut av selv rolige låter.
Selvfølgelig var savnet etter Unge Ferrari stort på «Jeg bare synes du skulle hørt på meg», men energibomben «Fritidsaktiv» viste at vi ikke behøvde særlig mer enn entertaineren Cezinando denne kvelden.
«€PA» fulgte som et nytt høydepunkt, mens det var rørende å se hovedpersonens stolthet over egne presentasjoner – manifestert i en lift som heiste opp Einar Stray og hans piano til det vakre akustiske øyeblikket «Tommelen på vekta».
Kontrasten ble stor til «Stillhet som skriker til meg» og «Selv du» sine massive refrenger med dertil like pompøse scenelys og røykshow.
Et skille som likevel rammet inn kvelden på en fin måte i møtet mellom Cezinandos både storslåtte og melankolske låtunivers.
Og når det fine øyeblikket «Bilder på veggen jeg aldri ser på» ble avrundet med ektefølte tårer og takknemlighet, føles det nettopp *kremt* perfekt når Ole Torjus' fine produksjon fikk bære den definerende «Vi er perfekt men verden er ikke det» i et hav av regnubefargede lys og kjærlighetsfull allsang.
Kveldens første ekstranummer «Ikke spør» med Dårlig Vane-rapperen Martin Hazy var en gavepakke til fansen fra dag én, før gåsehuden kom krypende med «Håper du har plass», og Cezinando strippet ned til bokseren for andre gang.
Denne gangen til enda mer glitter og finalen «Er dette alt» – med Chirag fra Karpe Diem som det siste underholdende kirsebæret på toppen av show-paien.
Et Oslo Spektrum-preget ekko fra framtiden som forhåpentligvis venter den allerede arena-klare unggutten.
| 1
|
306384
|
Niels Fredrik Dahl har skrevet en rå, men vakker fortelling om en forfatter og hans mor
Jakten på den tapte mor.
Jeg sitter i mørket.
Det går glødende elver inne i meg.
Det er ingen løsning.
Jeg slipper aldri løs.»
Jeg-personen i «Mor om natten» leser fra morens dagbok.
Hun kalte den «Nattboken» og ga ham den noen år før hun døde, men først nå, flere år etter at hun er borte, orker han å åpne den.
Jeg-personen i boka er forfatter, og har lenge sett for seg at han skulle skrive om familien.
Men det var alltid farens historie han ville fortelle, det var han som hadde den spennende bakgrunnen og som var lettest å like.
Så innser han derimot at han ikke står fritt til å velge:
«Den historien jeg trodde var min, viste seg ikke å være det.
Den historien jeg ikke ville ha, skulle vise seg å være min.»
Mens han blar i sin depressive mors notater blar han seg samtidig bakover i tid, til sin egen barndom og sine egne problemer.
Og han begynner å innse at han kanskje likevel ikke var så ulik den moren han aldri fikk ordentlig kontakt med.
De lukkede mødrene
«Mor om natten» er Niels Fredrik Dahls femte roman, den forrige var «Herre» fra 2009.
Bokas tematikk og stil sender tankene til Jens M. Johanssons roman «Et godt liv», som utkom i fjor høst.
Også i den sirkler handlingen rundt en avdød eldre mors dagboknotater.
Hva er det som gjør disse damene som var barn og unge under krigen så interessante?
På mange måter virker de, i begge bøkene, som den siste generasjonen tause kvinner.
De vokste opp med drømmen om mann og barn, og selv om de etter hvert ønsket seg større utfordringer fantes det ikke noen muligheter for dem.
De er fanget i oppdragelsen og konvensjonene og forblir tilskuere til kvinnefrigjøringen.
Kanskje derfor har også dagbøkene en så sterk betydning for dem begge.
Det er det eneste stedet de fullt ut kan være seg selv.
Tett opp til virkeligheten
Både hos Johansson og Dahl er disse mødrene også en inngang til å skrive om hovedpersonen selv som far, ektemann og famlende individ.
Dahl er gift med forfatteren Linn Ullmann, og både hun, Ingmar Bergmans hus på Fårø og datteren er skrevet inn i teksten.
Hvorvidt dagboknotatene og de andre hendelsene er autentiske, er uinteressant, Dahl skriver så man tror det, og morens fortvilte tekst blir en rød, dirrende tråd gjennom hele boka:
«Riv i stykker alle slør, si navnet på alle ting, lag ikke lenger glassvegg mellom deg og menneskene.»
Rytmisk oppbygging
En slik rød tråd trenger også boka, for Dahl hopper til stadighet i tid og til ulike familiemedlemmers oppvekst.
I tillegg skriver han fragmentert, noen sider rommer kun noen få, korte setninger.
Det gjør det litt vanskelig å holde styr på hvor, og med hvem, man er hele tiden, men samtidig mimer stilen godt hukommelsens uventede krumspring.
Aller best er Dahl når han skildrer hovedpersonens egne indre kamp.
Alkoholisme, skrivesperrer og dragning mot utroskap framstilles usminket, rått og vondt.
Et avsnitt som begynner slik:
«Ikke drikke brennevin.
Bare øl og vin, men aldri sprit», utvikler seg til et insisterende mantra som minner denne leseren om Radioheads klassiske låt «Fitter, happier».
Denne rytmesansen hever leseropplevelsen og har nok også vært til god hjelp når han har skrevet dramatikk.
Høystemt om det banale
Likevel er ikke språket helt lytefritt.
Dahl har en affinitet for å skape bilder og sammenligninger ved hjelp av som-setninger, mange er flotte, andre blir mer påklistra.
Noen steder blir han også i overkant høystemt når han i grunn formidler ganske banale innsikter:
«Og jeg, som nok ikke tror på et evig liv, ikke på noen form for liv etter døden, jeg tror at man tror fordi man vil, fordi man trenger det.»
Han kan også minne om kollega Geir Gulliksen, som er redaktør på Dahls forlag, når han spørrende legger fram handlingen:
«Kan det ha skjedd på denne måten».
Men for det meste skriver Dahl en klar, sterk og særpreget prosa.
Møtes i mørket
Etter å ha vært med på denne reisen igjennom mor og sønns hukommelser, ser man ved veis ende begge klarere.
Han som ikke følte han hadde noe til felles med sin egen mor, finner kontakten med henne der det gjør mest vondt.
I egen ensomhet, avhengighet og tungsinn.
Kanskje var det derfor moren insisterte på at han, sønnen, skulle lese dagboka, og ikke de to døtrene.
Kanskje visste hun hva hun kunne hjelpe ham med:
«I nattboken skriver mor:
På den ene siden, suget etter nærhet, kjærlighet, kontakt.
På den andre, og sterkeste, siden: angsten for denne nærheten, følelsen av ikke å kunne greie en dyp kontakt med et annet menneske.»
| 1
|
306385
|
Cecilie Løveids bragenominerte diktsamling er en positiv overraskelse
Kombinerer det viltre og presise.
Hva skal man si om de senere diktsamlingene til Cecilie Løveid?
Selv har jeg hatt følelsen av å ikke bli invitert inn i dem.
Som om jeg er nødt til å stå utenfor og beskue verkene.
I det tredje diktet i «Vandreutstillinger» står det:
«Det evig mystiske med kunsten, at det er et arbeid å komme inn.»
Jeg føler meg truffet:
Har jeg ikke tatt på alvor at Løveids dikt av i dag simpelthen krever en arbeidsinnsats, som enhver seriøs kunst?
Baader-Meinhof
De første diktene i den nye boka utgjør en suite om Gerhard Richters fotografibaserte malerier av medlemmene i venstreterrorgruppa Baader–Meinhof.
Tekstene i suiten er særs vellykkede, livskraftige, viltre og konsise samtidig.
Et sted henvender poeten seg tilsynelatende direkte leseren:
«Jeg vet at hvis du skal forstå dette diktet, / blir jeg nødt til å fortelle om kvaliteter, / bearbeidelser og forelskelser, / like skjellskinnende og lysende som at en kvinne / snur seg i en gang på politihuset.»
Her blir det tydelig at det ikke bare er leseren som må arbeide med kunsten.
Det er også et arbeid for kunstneren å bli forstått.
Hva betyr så dette med at en kvinne «snur seg i en gang på politihuset»?
Henvisningen må være til Gudrun Ensslin, en av Baader Meinhof-medlemmene.
Om henne heter det nemlig:
«Snudde hun seg for brått for politiet, der i gangen, / snudde hun seg som en fotomodell?»
Løveid har rett i at dette øyeblikksbildet fungerer, i hvert fall for denne leseren.
Bilder som utgangspunkt
Også flere av de øvrige diktene i «Vandreutstillinger» er såkalte ekfraser, det vil si tekster skrevet med utgangspunkt i kunstverk.
Slett ikke bare bilder, men også teater- og musikkforestillinger og performancer blir omtalt hos Løveid.
Et sted er forelegget ikke et kunstverk, men Georg W. Fossums fotografi av menneskene som 26. november 1942 venter på å bli sendt med dampskipet Donau fra kaia på Vippetangen, på vei mot tyske dødsleirer.
Løveid diktsuite er her tilegnet Gunvor Hofmo:
«Jeg har alltid tenkt at kvinnen ytterst til høyre, / hun i lodenkåpe med heksetuttehette, / var Gunvor Hofmo, dikter, / og at fotografen ikke eksisterte.
/ Det var liksom Gud selv som fulgte med fra festningen.
/ Men så sa noen at fotografen var en motstandsmann.
/ Men så sa noen at fotografen skulle være en politimann.»
Kunst og historie
Når Løveid videre kommenterer at det kamuflasjemalte skipet likner et bilde av kubisten Georges Braque, er det som om den eksperimentelle kunsten stirrer rett i realhistoriens avgrunn:
Slik er også Løveids diktning på sitt beste.
At jeg blir positivt overrasket over «Vandreutstillinger», skyldes kanskje simpelthen at jeg ikke har gitt de siste diktutgivelsene til Løveid den oppmerksomheten de fortjener.
Men jeg har også følelsen av det er noe ved denne nye boka som ikke finnes i de umiddelbart foregående:
En slags streng presisjon oppi all vilterheten.
| 1
|
306387
|
Mangler litt på å bli «den nye Sondre Justad»
Jo Sverre albumdebuterer med pop med en eim av elektronika.
ALBUM:
Jo Sverre Sande (26) fra Rindal i Møre og Romsdal, litt sør for grensa til Sør-Trøndelag, spilte i tenåringsbandet Swiks, men solodebuterte med en singel på norsk i 2015.
Han har spilt på lokale festivaler og var en av tre artister som ble sendt videre til Bylarm i Oslo fra Trondheim Calling tidlig på året.
Han har fått en del oppmerksomhet rundt singelen «Ka om» - som også er dette albumets beste låt - og han er blitt spilt på radioen.
Naiv tilnærming
Jo Sverre er utvilsomt et talent, og på tekstsiden viser han gode takter med sin lettere naive tilnærming.
Men musikalsk faller han mellom et par stoler når han nå langspilldebuterer med årets korteste platetittel, «E».
Foreløpig vingler han litt.
Han må finne en retning.
Det største problemet er nok at han ikke har bestemt seg for om han vil synge organisk pop eller om han vil flørte med elektronikascenen.
Han er absolutt nærmest den reine popen, samtidig som det ikke er nok elektronika her til at han blir godtatt i den leiren.
Det låter som skai, når du egentlig vil ha ekte skinn.
Synth og programmering
Norsk-irske Conor Patrick er mannen som både styrer spakene og synth, kor og programmering (ved siden av trommis Olav Nergård Tørset og tangentmann Lars Tsujimoto Frengstad).
De øvrige musikerne er ukjente for de fleste, mens etablerte Kristoffer Lo (Highasakite) gjester på flugabone og løfter «Dåggånj som aljder kom».
Sondre Justad
Mangelen på originalitet er et minus ved dette albumet.
Foreløpig minner Jo Sverre litt for mye om andre artister.
Det er umulig å ikke nevne spesielt nordlendingen Sondre Justad, som har hatt suksess med en liknende musikalsk formel - også han på dialekt.
Låtmessig starter det bra, men så flater det ut - og blir mindre interessant etter hvert.
I «Nå ækte», «Ljåen blenka over blomstereng» og «Lysar væg» minner Jo Sverre om Gaute Ormåsen - ikke på dialekta, selvfølgelig, men i stil, stemme og frasering.
Det er neppe tilsiktet.
«Sjer du dansa» åpner med kirkeorgel, og prøver, med en noe tyngre tilnærming, å gå i en annen og mer spennende retning, mens 50 sekunder lange «Prøva ferstat» må være noe de glemte å fjerne før plata gikk «i trykken».
Best er Jo Sverre når han synger visepop i albumets siste låt, «Æn sjanse, ett liv».
Låten bygges fint opp, fra akustisk gitar og til noe større.
Her viser Jo Sverre hva «E» kunne blitt.
| 0
|
306388
|
Erlend Ropstad er et «enmanns Crazy Horse»
Spiller det meste sjøl på sitt nye album.
ALBUM:
Erlend Ropstad er akkurat så kompromissløs han kan og skal være når han åpner sitt nye album med et to minutter langt - og vakkert - pianostykke, før det braker løs med støyende gitarer.
Spiller sjøl
Det er skranglete, og det kler ham godt.
Det skal ikke være perfekt.
Og Ropstad kan ikke skylde på andre enn seg sjøl, han er et lite Crazy Horse nesten helt aleine.
Sørlendingen spiller nemlig de fleste instrumentene sjøl på album nummer sju.
De eneste andre bidragsyterne er Per Jørgensen Tobro (bass) på tre låter, Gunnar Sæter «på trommer og perkusjon der det er trommer og perkusjon» og Erlend Viken (fele) på to låter.
Egenart
«Alt som har hendt» er Ropstads fjerde album på norsk.
Overgangen var et lurt grep, for han har funnet en måte å bruke språket på som er midt i blinken for ham.
Han trengte denne nye retningen for å framstå med den nødvendige egenarten.
På forunderlig vis får han dessuten tekster om hverdagslige ting til å bli både nære og viktige.
Erlend Ropstad har rett og slett skaffet seg en markant signatur.
Uttrykket har visse likhetstrekk med svenske Thåström, men Ropstad er mildere i formen.
Asyldebatten
Låtmaterialet på de siste platene har holdt et bemerkelsesverdig høyt nivå, og det fortsetter også på dette albumet.
Ropstad synger vart og fint, og dramaturgien på albumet kunne ikke vært bedre.
Han har sjøl produsert.
Etter noen låter med noen doser støy, roer han ned med nydelige «Svalene» - før han igjen strammer grepet i tunge, råskårne «Vi henter de om natta».
Her tar Ropstad stilling i asyldebatten:
«Vi henter de om natta / Når de har sovet en times tid / Tar de med ut i mørket / Sånn at ingen av oss synes (...)
Var du redd at noen / Skulle komme deg for nærme / Var redd selv etter at de dro / Ditt hav er så lite / Din båt så stor».
Send lydfil til politikerne!
Stemningen fra åpningen og «Svalene» hentes inn igjen i «Sang for de rotløse», en flott avslutning på ett av årets beste norske album - attpåtil på morsmålet!
Ropstad har for vane å bli Spellemann-nominert for platene sine.
Her har han en ny, sterk kandidat.
| 1
|
306390
|
Moderne norsk karthistorie startet med røyksignaler og skudd på Kongsvinger
Fra helleristninger til GPS i ny bok om kartologi.
Den norske journalisten Thomas Reinertsen Berg treffer godt med sin første bok, «Verdensteater – Kartenes historie».
Den kommer seilende midt i en kraftig bølge av interesse for kart, atlas og geografi.
Trenden har også slått innover det norske boklandskapet med ferske og suksessrike bøker som Bjørn Berges «Landene som forsvant» og Lars Roedes «Historisk atlas over Oslo – Gamle kart forteller».
Internasjonalt har en rekke bøker nådd markedet, med forskjellige vinklinger på temaet kart.
Bøkene gjenspeiler kanskje en form for søken i en verden som synes uoversiktlig, en trang til å få anskueliggjort hvor vi bokstavelig talt befinner oss.
Hvordan ser verden ut?
Reinertsen Berg innleder med en skildring av de tidligste eksemplene på kart.
Allerede for 40 000 år siden lagde mennesker helleristninger som kan tolkes som stjernekart, og noen tusen år seinere dukket det opp kartliknende illustrasjoner på hulevegger, mammuttenner, sølvvaser eller papyrusark.
Trangen til å lage kart henger ifølge forfatteren sammen med en utforskning av tilværelsens vilkår, både her på jorda og kanskje i en parallellverden som ville åpenbare seg etter at man ubønnhørlig måtte forlate den.
Altså en forestilling om et dødsrike.
Han oppsummerer slik:
«Kart er verdensbilder – bilder av verden.
Religiøse fortellinger er beslektet med kart i den forstand at de ønsker å beskrive hvordan verden ser ut.
De er en måte å skape orden og struktur på i en verden som er tilsynelatende endeløs og uoversiktlig.
Derfor finner vi kosmogonier, historier om hvordan verden er blitt til, og kosmologier, beskrivelser av hvordan den ser ut, i så å si alle kulturer fra alle tider.»
Erobring av verden
Det er meget fascinerende å lese om hvilke bestrebelser kartologiens pionerer har gjort seg i arbeidet med å beskrive og måle opp landskapet slik at det blir synlig for oss.
Boka skildrer på et vis en erobring av verden, ikke med våpen, men med diverse former for oppmåling via mer eller mindre finurlige instrumenter og avansert tegnekunst.
Spesiell vekt er lagt på den norske og nordiske karthistorien, som er skildret i lys av utviklingen ute i den store verden.
Den første som satte navn på Norge, var grekeren Pytheas fra Massalia (380-320 f. Kr.), en gresk astronom og handelsmann som sannsynligvis reiste så langt nord som til Hålogaland og introduserte navnet Thoule eller Thule.
Han beskrev også solkula som dirret like over horisonten ved midnatt.
Sammenhengene i verden blir tydeligere for hver nye landevinning i faget, og i 1969 formulerte den sveitsisk-amerikanske kartologen Waldo R. Tobler det som er blitt kalt geografiens første lov:
«Alt henger sammen med alt, men nære ting henger nærmere sammen enn fjerne ting.»
Fra kart til kart
Aller nærmest står ens eget hjemsted.
Derfra går turen ut i verden.
Reinertsen Berg skildrer for eksempel Stavanger-biskopen Laurids Clausen Scavenius, som tidlig på 1600-tallet reiste omkring i sitt stift utstyrt med skrivesaker.
Han noterer det han ser og forsøker å nedtegne avstander mellom elver, fjell, breer og fjelltopper.
Ambisjonen hans var å tegne et kart, noe han også gjorde i 1618.
Det er gått tapt, men kopier av det i utenlandske verk ble et viktig grunnlag for den videre beskrivelsen av det området han møysommelig hadde beskrevet.
Boka er full av anekdoter om kartleggingens lidenskapelige entusiaster.
Meget anskuelig er for eksempel beretningen om hvordan den moderne epoken i norsk kartologi starter i 1779, da to løytnanter sto på hver sin ås nord for Kongsvinger, mens de ved hjelp av røyksignaler, geværskudd og pendelur forsøker å beregne en nøyaktig avstand mellom de to punktene.
Når de har kommet så langt som mulig med denne metoden, går de opp samme strekning med fire furustenger, som hver måler fire meter, og kontrollerer resultatet.
Et speil av historien
Den detaljrike boka er en lyst å lese.
Den gjør kompliserte ting lettfattelig, der den ikke bare beskriver de ivrige og oppfinnsomme kartologene, men også den innflytelse oppmålingen av verden har hatt på samfunnsforhold og internasjonale forbindelser.
Den er dessuten trykt på tjukt papir og er forsynt med flotte fargeillustrasjoner.
Siste kart er ikke tegnet.
Berg Reinertsen ser for seg at dagens avanserte kart i framtida vil fortone seg som klenodier fra en fjern fortid.
Om ikke altfor lenge vil man sannsynligvis kunne hente opp digitale kart som viser verden i nåtid, og som kan oppdateres nærmest fra minutt til minutt.
Jeg regner med at NRK allerede har vist interesse.
| 1
|
306391
|
Umulig å ikke bli rørt av Marte Spurklands «Klassen»
De beste historiene i «Klassen» går rett inn i både skole- og integreringsdebatten.
Skolen forvandler våre barn fra familiemedlemmer til samfunnsborgere.
Det er denne ubønnhørlige utviklingen Marte Spurklands brageprisnominerte bok «Klassen» handler om.
Rørende
Den skildrer siste året for sju elever på en videregående skole et sted på Østlandet.
Og deres lærer, som strekker seg lengere enn langt for at alle skal lykkes.
Handlingen begynner i september.
Ved å fokusere på et knippe av skoleårets mange dager, gir Spurkland en episk skildring av livet i klassen.
Av høstens første norskoppgaver.
Den mørke tida rundt jul.
Forhåpningene som melder seg utover våren.
Før det hele kulminerer i russefeiring, eksamensforberedelser og eksaminering.
Boka er ikke gripende hele tida.
Ikke alle historiene er like interessante.
Men Spurkland er en erfaren journalist og forfatter, og vet å porsjonere dramatikken.
Det er umulig ikke å bli rørt av boka.
Godt om jentene
Særlig inntrykk gjør historiene om de to innvandrerjentene Mouna og Nahid.
De jobber hardt for å få gode karakterer, drømmer om kjæreste, studier og karriere.
Samtidig har de store utfordringer på hjemmebane.
Mouna kjemper mot familien som forlanger at hun skal ta seg av sine foreldre.
Mens Nahid gjør hva hun kan for å beskytte moren og brødrene mot faren som truer dem på livet.
Deres historier tar oss med bak politikernes retorikk i debatten om skole, så vel som integrering.
Spurklands fortellende journalistikk får fram kraften i enkeltmenneskers liv.
Også portrettene av de tre etnisk norske jentene er fint tegnet.
Heller ikke deres liv er uten dramatikk – to av dem opplever å bli utsatt for seksuelle overgrep.
Likevel er deres gleder og sorger stort sett mer gjenkjennelige.
Utydelig om gutta
Historien om bokas to gutter får jeg derimot ikke tak på.
Kurdiske
Daran er smart, men for ham betyr gjengen alt, uten at jeg helt skjønner hvorfor.
Heller ikke norske Max får jeg et tydelig bilde av.
Han holder på å gi opp skolen, angivelig på grunn av psykiske problemer.
Men en medisinsk utredning gir ingen indikasjoner på at så er tilfelle.
Da en psykolog ber han skjerpe seg, kommer han på banen.
Men portrettet har ikke fått fram hva hans problem eller ressurser består av.
Som forfatter står Spurkland læreren, Anette, nær.
I uvanlig stor grad forstår og hjelper Anette elevene.
Hun strekker seg så langt at det går på helsa løs.
Skildringen av henne på randen av sammenbrudd, er morsom.
Likevel savner jeg at Spurkland hadde vært tydeligere som forfatter.
Hun kunne gått bak både lærerens og elevenes fortellinger og satt deres historier inn i et bredere perspektiv.
| 1
|
306393
|
Men Poirot, hvorfor er du så pompøs?
Det lette og kyniske blir borte i denne melodramatiske versjonen av «Mord på Orientekspressen».
FILM:
Egentlig er jo dette toppen av kos.
Grufulle, men raskt unnagjorte mord i dannede omgivelser, der høflige avhør av grever og kammerpiker leder den eksentriske mesterhjernen til en overrumplende løsning.
I klassikeren «Mord på Orientekspressen», med Hercule Poirot i hovedrollen, var løsningen så overrumplende at den nå i praksis er allmennkunne.
Den som benker seg for å følge historien om de glamorøse passasjerene ombord på toget der det skjer et mord om natten, gjør det nok mer for stemningens enn for mysteriets skyld.
For narsissistisk
Oppgaven burde derfor være enkel for regissør Kenneth Branagh.
Han forvalter en fantasi, en etablert verden, som allerede er velkjent og elsket.
Men jammen kommer ikke narsissismen i veien for fingerspissfølelsen her.
Én ting er nå at Branagh generøst har gitt seg selv hovedrollen som Poirot.
Men så må han også lesse på og gi seg selv altfor mye å gjøre.
Et tåpelig innledningskapittel fremstår mer som en dårlig vits («Hørt den om rabbien, imamen og presten ...») enn en demonstrasjon av sylskarphet.
En unødig kjærlighetshistorie fra fortiden gir oss lange tagninger der Poirot stirrer stivt på et sort/hvitt-foto mens tilskueren utålmodig venter på neste steg i mordgåten.
Og verst av alt:
På slutten kommer visst Branagh på at han fortjener å være Hamlet igjen, og lar Poirot avlevere en bredbent og tordende moralmonolog, til pompøs musikk.
Det er i skjærende dissonans mot Agatha Christies tone, som får mye av sitt særpreg ved å være lett og underholdende og småkynisk.
Stjerneskuespillere
All tiden Branagh bruker på tull, burde han heller skjenket stjerneskuespillerne han har klart å få tak i, som Michelle Pfeiffer, Judi Dench, Penelope Cruz, Willem Dafoe og Johnny Depp.
Sistnevnte er rådvill og glassaktig, men de andre synes å føle seg riktig bekvemme ombord på luksustoget, som regissøren blant annet skildrer gjennom noen lekre tagninger fra taket.
Dramaturgien snubler litt, men likevel:
Her er spilles det opp til en deilig drøm, før filmskaperen selv klamper inn og stiller seg i veien.
| 0
|
306394
|
Timingen for denne serien er nesten for god
Margaret Atwoods Netflix-serie «Alias Grace» er en av de mer gripende dramaseriene jeg har sett på lange tider.
Åpningsminuttet av første episode av «Alias Grace» er som en liten kunstkortfilm i seg selv.
«Jeg tenker på alt som er skrevet om meg», forteller den drapsdømte tjenestepiken Grace Marks, mens hun ser seg i speilet.
At hun skal være en manipulerende hunndemon, et uskyldig offer som har blitt ledet opp i stry, enfoldig på grensen til åndssvak, bluferdig, hysterisk, dydig, uanstendig, tverr, oppfarende, snill, medgjørlig, slu.
Samtidig farer skygger av alle disse egenskapene lynraskt over hovedrolleinnehaver Sarah Gadons formbare fjes.
Nesten umerkelig skifter uttrykket hennes fullstendig valør, fra ett øyeblikk til et annet, fra naivt, til forrykt, til apatisk, til stålhard besluttsomhet.
«Men hvordan kan jeg være alle disse tingene på en gang?»
Kjendismorderske
Basert på Margaret Atwoods tjue år gamle roman med samme navn, er «Alias Grace» fri diktning rundt den sanne historien om den kanadiske fattigjenta som på midten av attenhundretallet ble tiltalt for drap på sin arbeidsgiver og husholderske, og dømt for det førstnevnte (siden hun allerede var dømt til døden så ikke rettsvesenet behovet for å føre sak nummer to).
Dødsstraffen ble omgjort til livstid, og da vår historie begynner har hun blitt noe av en berømthet (i kraft av å være «morderske») blant fiffen, som ikke får hennes behagelige og varme gemytt, naive fremtoning, og intelligente øyne til å rime med ugjerningene.
Grace hevder å ikke huske noe som helst fra drapsdagen.
En interessegruppe med håp om å få henne benådet hyrer inn en ung lege med nye metoder til å utføre en slags psykoanalyse før begrepet eksisterte, og seriens seks episoder er strukturert rundt samtalene han har med Grace for å prøve å komme til bunns i både hva som skjedde, og i hennes motsetningsfylte sinn.
Men snakker hun sant?
Har hun hukommelsestap, er hun sinnssyk, eller iskaldt kalkulerende?
Mentalt lappeteppe
Mens Grace under konsultasjonene syr sammen en quilt, et lappeteppe, nøstes også hennes egen bakhistorie opp.
Men hun er selve prototypen på en upålitelig forteller, og hennes stadig mer månebedotne lege kan vel kalles en upålitelig tilhører, begge smir og fortolker historiene til noe som kan passe deres virkelighetsoppfatning, begge presser Grace inn i roller som tjener dem.
Sannheten er uansett sekundær, den er fragmentert, selvmotsigende og subjektiv.
For alle disse indre motsetningene er selvsagt bare personlighetstrekk som utgjør et helt og mangefasettert menneske, men Grace lever i en verden der samtlige av en kvinnes egenskaper først og fremst skal sees i lys av hennes kvinnelighet, der alt som ikke passer inn i malen tolkes som avvik, der mennene har definisjonsmakt.
Dette er tross alt en tid der hysteri fremdeles var en medisinsk diagnose (ikke så altfor fun fact: opprinnelsen til ordet hysteri er det greske ordet for livmor).
Trange handlingsrom
Et skrekkbilde av undertrykkelse tegnes opp, der tjenestepiker, nederst på rangstigen, forventes å leve opp til umulige og motsetningsfylte krav.
De er maktpersoners uforpliktende leketøy, de skal ses men ikke høres, de lar seg sette opp mot hverandre, og er de så dumme å falle for lovnader om et bedre liv, kanskje sågar litt kjærlighet, har de bare seg selv å takke når det går galt, det vitner vel bare om at de har en gudegitt karakter av lav moralsk fiber.
Alle veier fører til fortapelse, uansett.
Dette er et samfunn der handlingsrommene er så trange, med betongtak og -vegger som presser inn fra alle sider, og der lufteventiler ikke eksisterer.
Resultatet er at både sinn og sinne må finne andre måter å komme til utløp på.
Fanget i attenhundretallet
Alt dette resulterer i en av de mer gripende dramaseriene jeg har sett på lang tid, og karakterportrettet av Grace er ditto fascinerende.
Gadon i hovedrollen, tidligere kjent fra den undervurderte Stephen King-serien «11.22.63» gjør en så uanstrengt og mangefasettert rolletolkning at jeg først var fristet til å si det minnet om en ung Nicole Kidman, men innser at den har så mye særpreg at det er meningsløst å sammenligne den med noe som helst.
Den bør egentlig bare sees.
Manusforfatter Sarah Polley får det meste ut av den umiskjennelige, sylskarpe prosaen til Atwood, og gjør en historie som i praksis omtrent bare er en lang, indre monolog levende og visuell.
Regissør Mary Harron («American Psycho») byr på et uhyre finslipt filmspråk som får serien til å sitre av spenning, noe som ikke blir noe mindre imponerende når man tenker på at det sjelden faktisk er akutt fare på ferde, og at det aller meste av historiefortellingen foregår på det indre plan, og er gjenfortalt i flashbacks.
Vi føler hver eneste uønskede berøring, hvert eneste blikk i nakken, på kroppen.
Som Grace føler vi oss fanget i attenhundretallet.
Skremmende treffende
Men før vi blir altfor selvtilfredse i vår etterpåklokskap:
Den uforlignelige Atwood har på nesten profetisk vis klart å forutse tidsånden anno 2017 i sine romaner skrevet for mellom 35 og 20 år siden.
«Alias Grace» har, foruten en forkjærlighet for kyser og et lydspor teppebelagt av litterær voiceover, mange tematiske likheter med vårens store Atwood-serie «The Handmaid's Tale».
Også den var skremmende treffende i sin dystopiske allegori for 2017.
Denne gangen fungerer timingen nesten for godt.
Det er bortimot umulig ikke å se denne serien i lys av den siste tids omfattende avsløringer om seksuell trakassering og overgrep, og den påfølgende #metoo-kampanjen.
Hver eneste interaksjon mellom mann og kvinne i serien, selv de som er totalt harmløse, blir følgelig ladet av virkeligheten vår, og tydeliggjør maktmisforholdet kjønnene i mellom.
De færreste menn kommer godt ut av denne serien, enten de fremstilles som overgripere, patriarkalske overbeskyttere, eller patetiske bikkjer.
(Dette er i og for seg ikke et problem, denne serien har et annet anliggende enn å vise at menn kan være ålreite dyr, de også.
For det kan de selvsagt.)
Konsekvensen er ikke bare at dette psykodramaet i blant er så ubehagelig å se på at det nesten er uutholdelig, men også at man blir smertelig klar over – en del bedringer til tross – hvor mange av de samme strukturene som regjerte Canada i nybyggertiden også dominerer kulturen vår i dag.
| 1
|
306395
|
Da Bob Dylan fant meningen med livet via Gud og Jesus
Ny CD-boks kaster lys over en merkelig del av karrieren.
På sangen «With God On Your Side», sang Bob Dylan i 1964:
«And you never ask questions when God's on your side.»
Den gangen var det ironisk ment.
Da han kom med albumet «Slow Train Coming» i 1979, hadde Bob Dylan fått et helt annet forhold til å ha Gud ved siden av seg.
Etter å ha gjennomført 114 konserter verden rundt i 1978, var han blitt en troende kristen.
Han hadde en klassisk frelsesopplevelse på et hotellrom i november 1978.
Jesus fylte rommet.
Dylan ble medlem av menigheten Vineyard Christian Fellowship.
De påfølgende tre åra skrev han gospellåter og salmer i sin egen stil, med tekster som uttrykte en uforbeholden kristen tro.
Tvilen, som hadde vært Bob Dylans varemerke, var forlatt.
Dylan hadde funnet svaret på tilværelsens gåter.
Nå er denne perioden belyst på enda en av de fantastiske samlingene i Bob Dylans såkalte «Bootleg Series».
«Trouble No More» er nummer 13 i rekken.
Den rommer ikke originalversjonene av de opprinnelige LP’ene «Slow Train Coming» (1979), «Saved» (1980) og «Shot of Love» (1981), men byr på 102 tidligere uutgitte spor, det aller meste fra konserter, men også noen alternative studioopptak.
14 av sangene er aldri før utgitt, blant dem perler som «Ain’t No Man Righteous, No Not One», «I Will Love Him» og «Ain’t Gonna Go To Hell For Anybody».
Eller den mer bombastiske «Jesus Is The One», der Dylan forklarer at det ikke er Mr. Nixon som kan vekke opp døde, det er Jesus.
Opptakene er stort sett teknisk sett uangripelige.
Som den konsekvente anti-værhanen han stadig er, utga Dylan platene som den mest selvfølgelige gjerning, mens hans tilhengere ble stående vindblåste og forvirret tilbake.
Dylan kristen?
Er det mulig?
De som ble sjokkert, hadde åpenbart ikke tatt innover seg sanger som, «Knockin’ On Heaven’s Door» eller «Señor (Tales of Yankee Power)», fra det sterkt undervurderte albumet «Street Legal» (1978).
Det religiøse elementet hadde alltid ligget under Bob Dylans verk, som dessuten hadde vært fullt av bibelhenvisninger.
Men på en annen måte, mer som litterære bilder og scener i sangene.
Svaret på spørsmålet om meningen med livet hadde ikke vært entydig, det hadde blåst i vinden.
Mange var så overveldet av at Dylan hadde sluttet seg til de kristne rekkene, at de ikke hørte hvor sterke gospelalbumene var rent musikalsk.
«Slow Train Coming» ble produsert i det legendariske Muscle Shoals-studioet i Alabama, med produsenten Jerry Wexler og Barry Beckett og Mark Knopfler blant musikerne.
I veggene satt legendariske innspillinger med Ray Charles, Aretha Franklin og Otis Redding.
Den nye boksen viser perioden gjennom åtte CD’er og en konsertfilm.
Hver låt på filmen er kuriøst nok etterfulgt av en preken der skuespilleren Michael Shannon figurerer som lavmælt tordnende predikant:
«Du kan ikke gjemme deg for Gud!» .
Seks av CD’ene åpner med «Slow Train Coming» i forskjellige versjoner.
Den går raskt og sakte, med spisse gitarintroer eller med blåsere, den pruster som en ekspress eller løftes lett som luft av orgel og keyboard, og den tøffer skjebnetungt som et godstog i motbakke.
De forskjellige utgavene minner om at Dylan mener at sanger stort sett ligner fotografiske negativer som stadig kan kopieres i nye versjoner.
Dylan åpnet gjerne konsertene slik:
«There’s a slow train coming.
It’s been coming for a long time, and it’s picking up speed.»
Togmetaforen er ikke tilfeldig valgt.
Programmet «Soul Train» hadde presentert amerikansk soul på TV siden 1970.
Dessuten forholder Dylan seg selvsagt til Robert Johnsons «Love in Vain», Sister Rosetta Tharpes «This Train is Bound for Glory», Elvis Presleys «Mystery Train», Johnny Burnettes «Train Kept A’Rollin’» og Johnny Cashs endeløse tog-hymner.
I tillegg til et langt, musikalsk tog av jernbanesanger i den amerikanske rock’n folk-katalogen, der han selv hadde bidratt.
Glem all psykologisering rundt Dylans omvendelse, alt snakk om ulykkelig kjærlighet, musikalsk frustrasjon og så videre.
Saken er at Dylan gikk inn i en tradisjonsrik sjanger, der han på et vis spiller en ny rolle i myten om sitt eget liv og sin kunstneriske karriere, om man kan uttrykke det slik.
Etter tre år og tre plater kunne den som hadde behov for det, puste lettet ut og vente på nye kapitler i The Bob Dylan Story, og det fikk de.
Noe av problemet var at Dylan føyde seg inn i en trend der kristendom ble forbundet med framveksten av the new moral majority knyttet til det republikanske partiet i 1979.
Også presidenten, den demokratiske Jimmy Carter, var en uttalt born again christian (men han var samtidig den første presidenten som siterte Dylan i valgtalene sine i 1976).
Som en motvekt til all denne gudstroen, kom for øvrig den avvæpnende filmen «Blues Brothers» (1980), en orgie i soulmusikk der John Belushi og Dan Akroyd i likhet med Dylan er «on a mission from God».
For Dylan var den kristne epoken en ekstremt kreativ periode.
Han skrev sanger på løpende bånd.
Mange av dem står som søyler i Bob Dylans katalog.
Foruten «Slow Train Coming», er det grunn til å framheve «Gotta Serve Somebody», «When You Gonna Wake Up», «Precious Angel», «Covenant Woman», «Shot of Love», «In the Summertime», «Dead Man, Dead Man», «Do Right To Me Baby» og ikke minst «What Can I Do For You» og «Every Grain of Sand».
De lyser ved siden av andre Dylan-hymner, som «Forever Young» og «I Shall Be Released».
Dylans «Saved» gir assosiasjoner til Elvis Presleys framføring av sangen med samme tittel av Jerry Leiber og Mike Stoller fra det kjente TV-showet i 1968.
Elvis, som var en av Dylans første inspirasjonskilder, utga gospelplater gjennom hele karrieren.
En av hans første LP’er var også en juleplate, og vi er mange som snart tar fram både den og Dylans «Christmas in the Heart» (2009).
Dylan framfører dette materialet med en...unnskyld...hellig overbevisning.
Musikken er sterk og energisk.
Etter to, tre år dro han videre på sin livslange, musikalske og litterære oppdagelsesreise.
Hvis han hadde fortsatt i det kristne sporet, som en annen Cliff Richard, ville han da fått Nobelprisen i litteratur?
Neppe.
| 1
|
306396
|
Spektakulær dommedagsfest
Damon Albarn bød Oslo på et sjeldent underholdende klimaks av sitt uredde musikkunivers.
Med en global virkelighet som stadig føles mer og mer faretruende, var Damon Albarn skremmende relevant, da han søndag kveld avløste Gorillaz’ frenetiske åpningsnummer «M1 A1» med det dommedagstyngede spørsmålet «Are we the last living souls?» foran 8000 kriblende fans i Oslo Spektrum.
Allerede avkreftet med årets skive «Humanz» – tematisert som reaksjonen på «en uventet verdensendrende begivenhet» – skulle det musikalske mangfoldet derimot vise seg å veie atskillig tyngre enn apokalyptiske bekymringer.
Selv om Albarn nekter å nevne den amerikanske presidenten med ord, levner det likevel liten tvil om hva som har inspirert den virtuelle gruppas albumcomeback.
Representert for første gang gjennom Popcaan-velsignede «Saturnz Barz», ble «Humanz» flettet inn i 16 år med Gorillaz-låter.
En mangesidig og kvalitetssterk katalog som både representerer en overflod av sjangre og minneverdige låter, og denne novemberkvelden nådde noe av et klimaks med Albarn som kreativ yppersteprest foran sitt 6 mann store band, massive kor-rekke og imponerende gjesteliste.
Sistnevnte element bidro til å gi konserten en ekstra dimensjon, noe som jo sier litt med tanke på hva for en spektakulær visuell opplevelse et Gorillaz-show tross alt er med sin ustoppelige multimedia-bonanza.
Vi snakker både den teatralske gavepakken Zebra Katz og Jamie Principle på «Sex Murder Party», samt London-rapperen (og kveldens oppvarming) Little Simz på «Garage Palace» og «We Got Power» , for ikke å nevne de repeterende samarbeidspartnerne og hiphop-legendene i De La Soul, som var på plass for både «Superfast Jellyfish» og selvfølgelig «Feel Good Inc.».
Sistnevnte fanfavoritt kom et par låter inn i showets ekstranummer-del, som blant annet også inkluderte storhiten «Clint Eastwood» og tittelsporet til storsuksessen «Demon Days» – med tekstlinjer like dagsaktuelle som konsertens dystre begynnelse:
«So hard for a good soul to survive / You can't even trust the air you breathe»
Det man derimot kunne stole på denne kvelden var Albarns fenomenale scene-tilstedeværelse, som – når alt kommer til alt – var vel så underholdende som all slags animasjon og gåsehudfremkallende innslag fra posthume gjester som Lou Reed og Bobby Womack.
Gjennom orkesterlederens regel-løse sjangerlek, støpt ut av inntrykk fra en innflytelsesrik oppvekst i Øst-London, var det bare å gi seg ende over da han hypnotiserte sitt publikum like effektivt som man kun kan forvente av en karismatisk dommedagsprofet.
| 1
|
306397
|
Hun er et skrivetalent utenom det vanlige
Heidi Sævareid har skrevet nok en sterk roman om usunne forhold.
Den blakke biologistudenten Hedda (22) har mer eller mindre frivillig viklet seg inn i et forhold til den 18 år eldre forretningsadvokaten Ulf.
På et tidspunkt begynner han å sette inn månedlige summer på kontoen hennes.
Det plager Hedda, men hun klarer ikke å gjøre noe med det.
Heddas forhold til Ulf kommer fram underveis i denne boka, som åpner i øsende regn på den alternative performancefestivalen Glastonbury nær Somerset i England.
Hedda er der sammen med broren Daniel.
Han er performancekunstner; selvopptatt, nevrotisk og upålitelig.
Hedda har motvillig blitt med for å passe på ham.
Hun har et nærmest tvangsmessig forhold til tarotkort.
Der kommer stadig Djevelen og Tårnet opp.
Hun fastslår at det betyr sammenbrudd, omveltninger, katastrofer og fall.
Urovekkende
Heidi Sævareid etablerer med andre ord raskt dette urovekkende og ubehagelige som har kjennetegnet romanene hennes siden debuten «Spranget» (2013).
For den ble hun tildelt Kulturdepartementets debutantpris.
«Bruddlinjer» er hennes fjerde roman, og hun er Brageprisnominert for de tre foregående.
Ikke overraskende.
Sævareid er et skrivetalent utenom det vanlige.
Hun skriver lett og godt, samtidig som teksten er full av bilder som like godt kunne vært selvstendige prosalyriske stykker:
«Jorden er levende.
Det finnes et liv under bakken.
Trærnes røtter er bleke nerver som strekker seg gjennom den svarte mulden.
Grunnvannet er et blodtrykk.
Havet er en lunge.»
Prosalyrisk skildring
Passasjen sier også noe om Hedda.
Hun er bare fri når hun er alene i naturen, og står maktesløs overfor mennesker.
Hun «er lik sjøgress – hun flyter med og strekker seg i strømmen».
Sånn sett likner boka Sævareids tidligere romaner; om kvinner som vikler seg inn i usunne forhold, og der handlingen gjerne er lagt til sære alternative miljø.
I denne boka utforsker Sævareid alternative hippie-liknende festivaler.
Hedda ender opp i den spanske ørkenen, på den såkalte Burn-festivalen Nowhere i Aragon.
Det er en festival for «radikal selv-utvikling», og Daniel planlegger en eksepsjonell og farlig performance under festivalen.
Målet er å komme inn en tilstand like under bevissthetsgrensen.
«Bruddlinjer» er mer en prosalyrisk skildring over våre eksistensbetingelser, enn en roman med en forløsende avslutning.
Den har likevel et eget driv som skaper spenning og bærer handlingen.
Boka er lansert som ungdomsroman.
Faren er at sjangerbeskrivelsen utelukker eldre lesere.
Det burde den ikke.
| 1
|
306399
|
Hver nye utgivelse han kommer med, er en litterær begivenhet
Øyvind Rimbereids nye bok viser hvorfor han er blant de mest toneangivende norske dikterne i dag.
Etter å ha lest noen få sider av Øyvind Rimbereids nye langdikt «Lenis plassar» kan man få inntrykk av at dikteren denne gang har valgt å fortelle en nokså enkel historie.
Riktignok tar det enda noen sider før man blir sikker på hvordan alt henger sammen, men i utgangspunktet er denne historien nokså grei å begripe.
Det blir langt mer vrient etter hvert.
Mister kjæresten
Hovedpersonen i boka, en 42 år gammel elektriker, har mistet både jobb og kjæreste.
Kjæresten var attpåtil, skal vi tro fortelleren, svanger med hans barn.
Så dro hun plutselig, mens han sov.
Hun het Leni og var finsk.
Tidlig i boka gjengis det en samtale han har med henne etter at hun har dratt, der det framgår at hun jobber på «dette nye call-senteret» i Stockholm.
Videre beskrives jeg-personens leting etter henne, men denne letingen blir stadig mindre hverdagslig og mer surrealistisk eller drømmerisk.
I tillegg til de dialektbaserte passasjene i jeg-form, og noen dialoger, er det mange passasjer i kursiv og på klingende riksmål.
Disse øker kompleksitetsnivået i boka betydelig.
Et sted spør hovedpersonen seg hva blomstene i de digre blomsterbedene i næringsparken selv vil si, og foreslår:
«At de kan blomstra, forsvinna / og så blomstra igjen?»
Men da har poeten allerede gjort sitt grep:
Han har gitt ordet til blomstene selv.
Gjennom hele langdiktet dreier de kursiverte passasjene seg om hva blomstene ville sagt.
Et sted kaller de seg «vi blomster», et annet sted taler de om sitt forhold til tid og sorg:
For oss er allting alltid bare nå.
Det som var, er aldri virkelig.
Vi sørger aldri over noe.
Forvirret?
Der blomster i tradisjonell poesi ofte er bilder på det forgjengelige, blir de i Rimbereids nye bok snarere tegn på noe bestandig, noe som er i stand til å overleve den industrielle tidsalderen, så å si ta bolig i dens avfallsprodukter og stengte fabrikklokaler.
Denne tankefiguren er fint illustrert flere steder, og bidrar til at «Lenis plassar» må klassifiseres som svært ambisiøs diktning.
Likevel er det hovedpersonen leseren lettest knytter an til.
Han sier om Leni at «om dagen va det som om någe / hadde begynt å drømma for henna», men det virker som om noe har begynt å drømme for ham også.
Han innser at han har et hode som er «litt for møje inni seg sjøl».
En enkel påstand kunne være at hovedpersonen er mentalt forvirret.
Han hører stemmer, som det heter.
Men sinnsforvirring og visjonær diktning har aldri vært lette å skille fra hverandre.
Maksimalisme
Bokas andre del kaster seg ut i viltre spekulasjoner og lingvistisk kakofoni.
Vi blir med på en svimlende reise mellom elektrisitet og vegetasjon, bygninger og forretningsspråk i dataalderen.
Det er suverent håndtert.
Likevel reagerer jeg på graden av maksimalisme i «Lenis plassar»:
Her bruker poeten så mange dikteriske redskaper at det halve kunne vært mer enn nok.
Når det er sagt, er det ingen tvil om at Øyvind Rimbereid med denne boka befester stillingen som en av de aller mest toneangivende norske dikterne i dag.
| 1
|
306400
|
Når følelsen av å være annerledes får et rom det er godt å være i
Et trygt rom
TEATER:
Går det an å dele en opplevelse uten å bruke merkelapper?
«Goodbye Kitty» prøver.
Utgangspunktet er en vilje til å bryte med alle de merkelappene som klistres på «typisk jente» og «typisk gutt», men forestillingen bryter også med slike merkelapper som en gjerne setter på forestillinger.
Den blander konsert, dans, lyskunst, performancekunst og korte talesekvenser til en løst forbundet scenekunstopplevelse der vekten ligger på opplevelsen, og tilskueren har mulighet til å velge sin egen forståelse av innholdet - eller la det være.
Åpenhet
Utøverne er vertskap og deltakere, uten rollefigurer, men med en tydelig signalisert bevissthet om at de opptrer.
Vi har ofte sett denne åpne formen valgt for voksne, som regel utenfor institusjonsteatrene.
Den er sjeldnere i barneteatret, men burde kanskje være et vel så naturlig valg for det.
Uttrykket er jo beslektet med barns egen veksling mellom det å være oppslukt av lek og det å føre en alvorlig samtale parallelt med leken.
Mye er dans, eller dansenært fysisk teater.
Mye blir fortalt gjennom kroppsspråk, mimikk og kostymebruk.
I ord og handling settes popkulturelle referanser barna kjenner (Spider-Man, Batman, barbiedukker, Darth Vader, Hello Kitty, Transformers) sammen i uvante kombinasjoner (med hverandre, og med solnedganger, gravemaskiner og å bake boller), slik at de blir til eksempler på standardbrudd i praksis - slik kostymekombinasjonene også blir, for eksempel når en ninjajakke med lukket hette over hodet settes sammen med et ballettskjørt.
At aktørene stort sett smiler, at de viser hverandre raushet og gir hverandre plass, signaliserer fellesskap og aksept, men klangene i musikken forteller oss også at det ikke alltid er enkelt, å gå på tvers av det som regnes som vanlig.
Godtatt uansett
Det gjennomgående temaet er altså kjønns- og identitetsforståelse, og «Goodbye Kitty»s budskap blir uttalt i klartekst underveis:
Et menneske kan aldri oppsummeres av bare ett ord.
Derfor bør vi si farvel til trange, begrensende bokser, og velkommen til at hver velger seg den identitet som passer best for seg.
En trenger ikke velge en gang for alle, heller.
Å ha en flytende forståelse av seg selv går helt fint.
Dette diskuteres ikke i dybden, men blir slått fast, direkte og liketil, omtrent midtveis inn i forestillingen.
Problematisering er ikke poenget, ikke her.
Det meste av tiden bruker «Goodbye Kitty» i stedet til å vise utfoldelse, utforskning og glede, mulighetene for å være både annerledes og vanlig, og å føle seg trygg og godtatt uansett.
| 1
|
306402
|
Romanen er full av dystre framtidsutsikter, men språket kryr av vakre metaforer
Merethe Lindstrøm med språklig sterk dystopi.
Merethe Lindstrøm har i høstens roman, «Nord», beveget seg inn i en type fortelling som er blitt en egen sjanger.
Den kalles gjerne postapokalyptisk eller dystopisk og skildrer verden etter at den er blitt utsatt for en form for katastrofe.
Både i romaner og ikke minst TV-serier dyrkes denne typen mørke visjoner av framtida.
Det er slutt på verden slik leserene kjenner den, menneskene er ribbet for sivilisasjonens bekvemmeligheter og er kastet ut i en tilstand der den er ødelagt.
Hunden og gutten
«Nord» fortelles av en 17 år gammel gutt, som er på vandring nordover.
Det er derfra han kommer, og dit vil han vende tilbake.
Ved bokas begynnelse har han mistet en hund, som har betydd mye for ham.
Som en slags erstatning treffer han en guttunge, som gjemmer seg oppe i et tre.
Gutten følger etter ham.
De er nede på et eksistensielt minimum:
«Gutten spør aldri hvem jeg er, ingen spør lenger hvem noen er».
Et lite barn
Disse to innleder et fellesskap.
Gutten ser ynkelig ut, «den lange halsen stikker ut av hullet i trøya, en grå renne med en ujevn bord av skitt».
I en landsby der mange mennesker er drept, finner de en liten baby, som den guttungen bærer med seg og tar seg av med stor hengivenhet.
Jeg-stemmen bærer boka og gjør den til en litterær opplevelse av høy klasse.
Hva har skjedd?
Vi får vite at fortelleren har vært igjennom en mildt sagt anstrengende tid.
Området han kommer fra, har vært angrepet av soldater og tydeligvis okkupert.
Men han har også levd i en landsby kalt Welcherweg og skriver mye om et forhold han hadde til en kvinne som het Aneska.
Bombefly og kompass
Sivilbefolkningen har vært tatt til fange og drevet ut på lange marsjer.
Alle de svakeste er døde, andre har kreket seg videre, til tross for elendige forhold, sult og behandling uten noen form for menneskelighet.
Fortsatt farer bombefly over himmelen og sprer sin dødbringende last.
Det lille følget treffer bare sporadisk andre vesener på sin vei nordover.
Retningen finner jeg-personen ved hjelp av et kompass han har vært så heldig å være i besittelse av.
Hadde det ikke vært for slike henvisninger, kunne man befunnet seg i den mørkeste middelalder.
Mil etter mil
Om seg selv skriver 17-åringen:
«Jeg er også bare deler av meg selv, bare øyne og ører og bein, eller mindre enn det, alt er vei.
Jeg går og går, nordover langs jordene, på stier i skogen, på de brede grusveiene der hunden ville løpt foran meg hvis den kunne.»
Vi befinner oss i en periode da «krigen nesten er slutt og frigjørerne banker på dører, befrir folk fra husene og landområdene deres.
Noen sier de har tenkt å bli, soldatene som kommer enda lenger østfra, at de plukker seg land, plukker seg elver og hus og jenter».
Teatertrupp
Som alltid er det ungene det går verst utover.
Denne skildringen kunne vært hentet fra mange epoker i historien:
«…barna i togvognene eller lastebilene, de som ble ført i kolonner til leirene, eller til grøfter langs veien, dansende og glade med små kofferter og leketing, før de forsvant inn i skogene der trestammene og løvverket lukket seg bak dem, som låste dører.»
«Frigjørerne» går det rykter om.
De begår åpenbart overgrep mot befolkningen.
Her er det mye å frykte.
Menneskene de møter, utstråler smerte og aggresjon.
På et tidspunkt møter de en teatertrupp som reiser omkring med utstyret på en kjerre, kanskje en slags henvisning til «Hamlet» eller Ingmar Bergmans «Det syvende segl».
Eller Andrej Tarkovskij.
Han kunne billedlagt denne boka, der skildringene er så filmatiske og detaljrike at de kan leses som de rene sceneanvisninger.
En poetisk visjon
Romanen bringer også tankene til bøker som Tor Åge Bringsværds «Ker Shus» (1983) eller P.C. Jersilds «Etter floden» (1982).
Tidlig på 1980-tallet ga både romankunsten og populærkulturen eksempler på denne typen framtidsvisjoner.
I nyere tid har Cormac McCarthy gjenopplivet sjangeren med «Veien».
Deler av Maja Lundes nye roman, «Blå», eller Lars Petter Sveens «Fem stjerner», kan også leses som fortellinger om hvordan omvandrende overlevere forsøker å bevare sin menneskelighet i en krisetid.
Hos Merete Lindstrøm fins en forsonende kontrast til mørket som skildres, i en lysende språklig uttrykkskraft.
Det menneskelige elementet utstråles fra 17-åringens visjon av omgivelsene, en skildring som er full av poesi og bilder:
“…i mørket er stjernene metallspon på himmelen, de river hull i natta, lager tunneler som lyser.
Enda et stykke med revet tøy, det er alt natta er.”
Fine metaforer
Språket kryr av vakre metaforer.
Han gråter «til søvnen røsker tankene opp med roten, slenger dem inn i bevissthetens utmark».
Eller når han våkner: «…jeg skynder meg ut av søvnen som ut av et skur som brenner.»
Et hus har «sunket litt sammen som en fyllik i fillene sine».
Når det lysner av dag, skriver han at «lyset fyller himmelen, enkelt som fløte helles i en bolle».
Noen bøker han får tak i, skildres slik:
«Bøkene er triste hender, papiret henger ut som hvite og blå fingre, eller kvister på treet de stammer fra.»
Merete Lindstrøm har med «Nord» skrevet en meget vakker og intens bok, full av dystre perspektiver og framtidsutsikter.
Men med et håp om at det menneskelige, kanskje det som kan kalles sjelen, tross alt har en viss overlevelsesmulighet – også under de mest grusomme og meningsløse omstendigheter.
| 1
|
306403
|
«Elefanten i rommet» er at Nico & Vinz trenger bedre låter
Den norske suksessduoen klarer nok en gang ikke å utnytte sine åpenbare kvaliteter.
Mangelen på et konkret signatursound har lenge vært en forstyrrende faktor i musikken til Nico & Vinz, som ironisk nok fikk sitt store gjennombrudd med nettopp noe helt nytt og eget.
Særlig tydelig ble dette da gutta slapp «Black Star Elephant» for tre år siden.
En skive hvor de til tross for et enormt potensiale avslørte åpenbare mangler som låtskrivere.
Når heller ikke 2015-utgivelsen «Cornerstone» ble noe storslått veiskille i karrieren, er denne ukas elefantretur en tredje sjanse for duoen til å rette opp kvalitetsinntrykket.
«Elephant in the Room» starter da også i toppklasse med den flotte førstesingelen «Intrigued».
Mesterlig åpnet av Vinz sin internasjonalt imponerende vokal over en minimalistisk beat og luskende sensuell gitar, før makkeren inntar rollen som overbevisende crooner.
Kvantehoppet over i latinske rytmer og oppbrukte uttrykk som «hips don’t lie», gjør derimot «Listen» til en uønsket tidsreise til R&B-ens; mest sjelløse epoke.
Et solid slag i mellomgulvet, som gjør at man må rekalibrere sansene før EP-ens resterende låter.
Dessverre faller vi herfra nok en gang tilbake i nevnte mangel på spisset fokus.
Mens Thomas Eriksen-produserte «Headlights» definitivt er inne på noe, føles sporet mer som en uferdig kunstskisse i dette selskapet.
Og til tross for sine hoftevennlige produksjoner og fin-fine refrenger, saboteres både «So Bad» og «What I Came Out For» unødvendig av duoens uengasjerende vers.
«Love 2 Feel» byr på regelrett Sampha-karaoke fra Vinz, uten at den stakkato klubblåta nærmer seg britens sjelfulle magi.
Isteden blir avslutningssporet et mindre vellykket forsøk på den UK garage-inspirerte popen som herjer radiobølgene om dagen, og punktumet på nok en ufullbyrdet utgivelse fra Nico & Vinz.
| 0
|
306405
|
Se, der twerker mamma
Jada, morsidealet er sikkert urealistisk.
Men «Bad Moms Christmas» får en til å bli glad for at de finnes.
FILM:
Det beste som kan sies om «Bad Moms Christmas», og det er ikke så rent lite, er at folk som Christine Baranski og Susan Sarandon kommer fra hurlumheien uten at seeren har slettet ut resten av filmografien deres fra netthinnen eller tenker noe annet enn at de er framifrå komedieskuespillere.
Baranski med sin infame arroganse og Sarandon med sin storøyde vitalitet er imidlertid ikke nok til å transformere rollene deres, eller de andre rollene i denne harrytassen av en hø-hø-komedie, som nok ville vært nødvendig om det skulle stått til å redde.
Dritings på kjøpesenteret
«Bad Moms» var en overraskende hit i fjor, og når sånt skjer, vil det alltid være noen som får dollartegn i blikket og bestiller en oppfølger.
Mila Kunis, Kathryn Hahn og Kristen Bell spiller fremdeles tre mødre med små-til-mellomstore barn, henholdsvis den opprørske, den sexfikserte og den forsagte, som prøver å hamle opp med det de mener er et urealistisk morsideal.
Idealet kan være så virkelighetsfjernt som bare det, men når de tre drikker seg dritings på kjøpesenteret og twerker foran julenissen er det mest nærliggende å tenke at det kanskje ikke er så galt med noe å leve opp til iblant heller.
For langt ute
Tvisten i oppfølgeren er at mødrene til mødrene gjør sitt inntog.
Baranski er den overambisiøse moren til Kunis, Sarandon den lurvete moren til Hahn og Cheryl Hines den klaustrofobisk kjærlige moren til Bell.
Utfra et liketil referant kunne det høres ut som om dette kunne blitt småartige parodier på lett gjenkjennelige typer.
Men mødretypene er så lang ute at de ikke finnes gjenkjennelige, overtrampene deres såvel som døtrenes reaksjon er så langt over grensen at identifikasjonen fordunster, og den nusselige gjenforeningen på slutten føles usunn og påklistret.
Disse gjenforeningene finner for øvrig og så klart sted på hver sin side av en strippekonkurranse for julenisser.
Det er ikke godt å vite hvilken av disse situasjonene seeren vil føle det sterkeste behovet for å flykte fra.
| 0
|
306406
|
«Breathe»:Historie fra virkeligheten som ikke føles virkelig
Beskriver en sterk historie fra virkeligheten, men føles aldri virkelig.
FILM:
Om noen skulle lage en liste over folk som fortjener å få en spillefilm basert på livet sitt, og få seg selv og ektefellen gestaltet av billedskjønne filmstjerner, så ville det være helt fortjent å ta med navnet til Robin Cavendish.
Cavendish var eventyreren som ble rammet av polio i en alder av 28, lammet fra halsen og ned og ute av stand til å puste uten respirator - men som trosset forsikringene om at han ville få en snarlig død og brukte resten av det forbløffende lange livet sitt for å gjøre livet bedre for funksjonshemmede og tale deres sak.
I «Breathe» spilles han av Andrew Garfield, som innehar nettopp en spesiell evne til å spille oppriktig og idealistisk.
Man har det med å bli glad i mennene han fremstiller.
Bare hengivenhet
Cavendish’ liv følges fra øyeblikket han møter Diana (Claire Foy fra «The Crown») og gifter seg med henne, og helt til slutten, gjennom opprør mot legene og utvikling av bedre rullestoler og nær-døden-øyeblikkene, som det må ha vært mange av.
Med unntak av overlegen, som er en unødig kald karikatur, er alle deltagerne i denne historien uselviske og varme.
Ekteskapet til Robin og
Diana er for eksempel utsøkt hengivent gjennom alle prøvelsene, med unntak av tredve sekunders mildt sjalusidrama midtveis.
Slik blir de symboler og ikke mennesker; interessante i kraft av situasjonen de har havnet i og ikke noen kompleksitet eller interessant kant i seg selv.
«Breathe» er en varm og velment film, men den lever ikke.
Likevel gjøres det noen effektfulle tårepersegrep idet livet som aldri føltes helt livfullt, går mot slutten.
Forskjønnet
«Breathe» er regidebuten til Andy Serkis, som ellers er kjent som motion capture-skuespiller og mannen bak Gollum i «Ringenes Herre»-filmene.
Serkis gjør en helt respektabel jobb, men røper sin mangel på erfaring i de uhyre tradisjonelle avgjørelsene han fatter.
Hans verden er da også romantisert, badet i flatterende lys; selv scenene fra sykehuset har noe glossy ved seg, og blod og avføring og slit glimrer med sitt fravær.
Garfield og Foy finner en fin tone, men de begrenses av en verden som ikke på noe tidspunkt føles realistisk.
| 0
|
306408
|
Ny bok går under huden på Syrias aktivister
Tilbakeslagene har vært mange, men drømmen om et fritt Syria lever videre.
Dara, Marwan, Obayda, Marcelle, Yassin, og Samira; seks vanlige syrere som på hver sin måte deltar i kampen mot Syrias diktator Bashar al-Assad.
Vi møter dem i Bendik Sørvigs bok «Syria.
Den tapte revolusjonen».
Her er en medisinstudent, en fabrikkformann, en ingeniør, en blogger, en kjent forfatter og dissident og hans kone, også dissident og aktivist.
Gjennom dybdeintervjuer, meldinger og oppdateringer på sosiale medier og bruk av et omfattende kildemateriale, forteller Sørvig historien om disse seks uredde syrerne, fra de spede ikkevoldelige demonstrasjonene som innledet opprøret mot Assad-regimet i 2011, og fram til i dag, hvor opprøret nesten er slått ned.
Smuldret bort
Felles for de seks hovedpersonene er at de verken er militante opprørere eller radikale islamister.
Men hver på sin kant har de sett at opprøret de var med på å starte har smuldret bort, på grunn av store interne splittelser og en forskyvning av makta, der en relativt fredelig ikkevoldsideologi har måttet vike plassen for et væpnet og blodig opprør, ledet av folk som ønsker at det nye Syria skal bli en islamistisk stat.
Det er etter hvert skrevet mange bøker om Syria, men det er sjelden man kommer nær innpå menneskene i dette krigsteateret.
Bendik Sørvig har valgt den menneskelige dimensjonen, og det gjør at man også får et helt annet forhold til denne krigen enn det enkeltreportasjer og lange analyser kan gi.
Vi får høre om hovedpersonenes drømmer, ønsker og tanker, og vi får et innblikk i deres hverdagslige kamp, både for å overleve og for å utrette noe for sine hardt prøvede landsmenn.
På hver sin måte er de idealister, og gjennom deres arbeid får vi et sjeldent innsyn i hvordan det syriske sivilsamfunnet i perioder av krigen har fungert på lokalt plan, i en situasjon der det nasjonale styresettet har sluttet å fungere.
Velskrevet
Boka er velskrevet og stort sett kronologisk, der hovedpersonenes historier blir fortalt innenfor rammen av det store bildet, den politiske og militære utviklingen i Syria og i utenverdenen, der partene som bedriver stedfortrederkrig befinner seg.
Vi får innsyn i politisk kynisme, brutal krigføring og omfattende menneskerettighetsbrudd.
For Bashar Assads ihuga tilhengere i Norge vil denne boka bli sett på som et nytt eksempel på hvor ukritisk og subjektivt Syria-krigen framstilles i Norge.
Dem om det.
Riktignok kunne boka sikkert vært litt mer balansert, og det er selvfølgelig problematisk å benytte seg av enkildejournalistikk, noe Sørvig har måttet forholde seg til.
Men fortellingene stemmer godt med hva menneskerettighetsgrupper rapporterer.
Og uansett hva man måtte mene om krigen i Syria; dette er portretter av syrere som kjemper mot Assads diktatur og forhåpentligvis for en demokratisk utvikling i landet.
At forfatteren sjøl, som har reist og bodd lenge både i Libanon og i Syria, støtter opp om dette synet, bør ikke gjøre boka noe dårligere.
| 1
|
306409
|
Boka om «Quislings ran» er en uvanlig begivenhet
Bodil Stenseth dokumenterer historien om Villa Grande med grundighet og innsikt.
Historikeren og forfatteren Bodil Stenseth har tidligere skrevet interessante bøker om tilsynelatende trivielle temaer, som en bygård på Majorstuen og en gate i Oslo.
Men den dramatiske og omfangsrike beretningen om Villa Grande på Bygdøy tilhører en annen divisjon.
Forfatteren selv uttrykker det unike i bokas epilog:
«Det er kun èn gang i livet at man som historiker kommer over en slik type kildemateriale som Villa Grande og okkupasjonstiden.»
Bodil Stenseth har med et lykkelig og godt grep samlet 100 års historie i – for å bruke hennes eget uttrykk – en 100 år gammel «røverborg»; en stilmessig streng og stram arkitektonisk maktkonstruksjon dominert av tårn og spisset saltak, et bygg som med tiden skulle samle og symbolisere avgjørende epoker i Norge.
Med nitid detaljrikdom, noen ganger kanskje for nitid, men med stor entusiasme, forteller Bodil Stenseth denne fascinerende historien i lettlest prosa som aldri fortaper seg i fremmedord eller akademiske fraser.
Når Stenseth dessuten før lanseringen fyrer av en sprengladning som gir gjenlyd Norge rundt, blir det i sum en bekreftelse på at boka om «Quislings ran» er en uvanlig begivenhet.
Klimaks
Som mange har fått med seg, skriver Bodil Stenseth at Vidkun Quisling stjal store mengder sølv og antikke møbler fra norske jøder som ble deportert til Tyskland i 1942.
Det såkalte jøderanet har vært en gjenganger i avisartikler og historiebøker, men denne forbrytelsen har aldri blitt så grundig og ugjendrivelig dokumentert som nå:
Quisling nøyde seg ikke med tilfeldig å ta verdisaker fra Slottet og Norske Selskabs lokaler til Villa Grande, eller Gimle som det nå skulle hete.
I bokas klimaks, under kapitteloverskriften «En gammel forbrytelse», risser Stenseth opp bildet av den norske føreren som en genuin samler, som hadde både instinkt og lidenskap.
Men når Quisling ikke ville eller kunne kjøpe, så stjal han – lysestaker, speil og rokokkomøbler.
Spesialfeltet var gamle gulvur.
Stenseth dokumenterer nå det som VG skrev i en reportasje våren 1970, med henvisning til en anonym kilde:
«Gimle var samlingssted for kunst og løsøre tatt fra fanger og flyktninger under krigen.»
Hun påviser at noen av de mest verdifulle gjenstandene stammet fra boet til den jødiske antikvitetshandler Philip S. Watchman, som sammen med familien ble deportert med «Donau» og sendt til Auschwitz.
Ingen av dem kom tilbake.
Dagbladet hadde allerede 25. mars 1946 i et stort oppslag på første side skrevet a at Quisling hadde stjålet 600 kilo sølv.
Men det Dagbladet ikke visste den gang, og som Stenseth sannsynliggjør i sin bok, er at mye av dette sølvet – praktfulle gamle kaffeserviser, massive krus, smykkeskrin og flerarmede lysestaker – også kom fra jødiske hjem.
Nemesis
Som Stenseth skriver: 75 år etter Holocaust har historien innhentet Quisling.
Han hadde hele tiden løyet om sitt kjennskap til deportasjonene og tyveriene.
Stenseth oppsummerer Quislings jøderan med disse ordene:
«Han visste at når jødene var deportert ut av landet, ville de aldri komme tilbake.»
Et stort persisk teppe i førerens soverom er viet stor plass også i boka, som symbol på avnazifiseringen av Gimle, Das Haus auf Bygdö.
Det utsøkte teppet ble ivaretatt og sendt til ambassaden i Washington D. C., for at Norges allierte fra krigens år grundig skulle få tråkke på landsforræderen.
Hvem bygde Villa Grande?
Hvem bodde der?
Bygningen, med en grunnflate på 1000 kvadratmeter, ble påbegynt i 1917 av Norsk Hydros generaldirektør Sam Eyde.
Under første verdenskrig overtok jobbetidens skipsredere, og Villa Grande skulle lenge forbli skurkenes bolig, med Quisling som kulminasjon.
Etter krigen rykket øverstkommanderende for de allierte styrkene i Norge, general Andrew Thorne, inn i villaen som fortsatt ble kalt Gimle.
Siden 2005 har Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter hatt tilhold i Villa Grande.
Interiøret skiftet med eierens smak og behag, og ble under Maria og Vidkun Quislings regime overlesset og påpyntet.
Et svakt parti
Noen ganger faller Stenseth for fristelsen til å dramatisere, som om det er nødvendig å gjøre historien til en thriller.
I bokas svakere partier, som dette om Arthur Omre og spritslaget på Bygdøy 1923, er stilen påtatt:
«Fire biler tenner lyset og kjører i full fart ut Bygdøyveien.
Smuglerne er tatt på fersk gjerning.
Politiet har revolvere, jernstenger og totenslägere, men Antonisen, bandelederen, har haglbørse.»
Men mest er beretningen preget av samvittighetsfull dokumentasjon.
Stenseth sparer seg ikke.
Hun graver og murer, maler, og tapetserer.
Knapt et kobberrør, ikke et vaffeljern er utelatt.
Interessant er det også å registrere at tida går, men at bygningskontrollen består.
Også under krigen og Quislings regime er det norske byråkratiet en makt man må regne med.
| 1
|
306412
|
«Vikingane» er en av få komiserier som kan åpne med en voldtektsvits
Sesong to er enda bedre enn den første.
«Vikingane» må være en av veldig få komiserier som kan åpne med en voldtektsvits, og komme unna med det.
Vikingene fra Norheim har fått fans både i inn- og utland, mye takket være den drøye humoren.
Nå strammes skruen enda litt mer til.
Andre sesong sparker både innover og utover, og harselerer både med seg selv, med tv-seriemediet, og ikke minst med vår tro på det moderne samfunnets fortreffelighet.
For dette er jo ikke egentlig en serie om vikingtida.
Det er en situasjonskomedie om 2017-mennesket og dets små og store problemer, satt i en verden der du kan bli drept hvis du glemmer å invitere alle på fredagsmjøden.
Conradi storspiller
I første episode smiler gudene til Norheim-vikingene, som har vært på et vellykket tokt vestover, ledet av den barske høvdingen Arvid (Nils Jørgen Kaalstad).
Han og Frøya (steintøffe Silje Torp) kan endelig leve ut sin kjærlighet, etter at de slitsomme ektefellene deres rømte i retning Roma forrige sesong.
Men snart er slangen, eller skal vi si ormen, tilbake i paradis.
Kåre Conradi fortsetter å storspille i rollen som veike, men maktsyke Orm, som drømmer så sårt om kjærlighet og respekt.
Det er imponerende hvor mye han klarer å tilføre en så klassisk komediefigur.
Denne sesongen får han enda mer spillerom.
Det samme gjelder psykopaten Jarl Varg, norheimernes erkefiende, på evig jakt etter det forjettede kartet mot vest.
Jon Øigarden spiller ham som en fnisende ond, hollywoodsk superskurk, og viser hvor lite som egentlig skiller skrekk- fra humormateriale.
TV-serievikingtid
Første sesong slet litt med å finne retningen i en haug med løsrevne sketsjer, hvorav ikke alle var like skarpe.
Denne gangen er den mest lettbeinte underbuksehumoren tonet ned.
Den blir til og med kommentert på metanivå, da Hildur (Marian Saastad Ottesen) kritiseres for en «nedrig tiss og bæsj-vits».
Sexvitser er det nok av fortsatt, med innslag av slutshaming og beskyldninger om seksuell trakassering.
Fortsatt uten å tråkke over.
Men verdens mest oppbrukte Trump-vits føles ikke lenger så aktuell mot slutten av 2017.
Det er grenser for lenge vi kan le av at noen skal gjøre et eller annet stort igjen.
Da funker kontorhumoren bedre.
Vi møter krigere med posttraumatisk stressyndrom, som inviterer til seminar for å «implementere nye verdier», i tråd med «en emosjonelt forankret målsetting for hele virksomheten».
Og visste du at det er forskjell på «kommersielle treller» versus de som er «tilpasset smalere kjøpergrupper»?
Språkhumoren spiller også på anglisismer av typen nordmenn bruker når vi har sett for mye på engelskspråklige tv-serier:
«Jeg kommer for å betale min respekt.»
«Heng inn der!»
Små, absurde replikker som hinter om at disse folka ikke egentlig befinner seg i viktingtida, men i den parallelle verden vi kan kalle tv-serievikingtid.
Der enhver scene rammes inn av storslått natur og dramatisk musikk, i sterk kontrast til de ikke fullt så storslagne karakterene.
Der plutselige bestialske drap blir møtt med skuldertrekk.
Gjennomført
«Humor er subjektivt», sier Hildur etter å ha blitt kritisert.
Selv ler jeg enda mer av «Vikingane» nå enn jeg gjorde sist.
Referansene og virkemidlene er de samme, men historien er strammere og timingen enda bedre.
Avslutningen danner en perfekt sirkelkomposisjon for sesongen, og en sentral replikk viser tilbake på første sesong.
Slik blir sketsjene til en helhetlig fortelling.
Og jeg håper, det til tross, at dette ikke er det siste vi får se av vikingene fra Norheim.
| 1
|
306413
|
Sjelden vi får se såpass gåtefulle filmfortellinger som dette
Ord blir både fattige og overflødige i Fabio Grassadonia og Antonio Piazzas intuitive og stilistisk ustabile kidnappingsdrama «Sicilian Ghost Story».
FILM:
Fabio Grassadonia og Antonio Piazzas «Sicilian Ghost Story» klassifiseres av sin norske distributør som en ‘drama/fantasy/thriller’, men den beste måten å nærme seg denne bemerkelsesverdige filmopplevelsen på er å innstille seg på å se et drama, og så ganske enkelt lene seg tilbake og la seg drive med av det uutgrunnelig filmspråket.
Det er nemlig sjelden vi får se såpass gåtefulle og intuitive filmfortellinger som dette på norske kinoer.
Virkelig Plottet er inspirert av en sann historie, og handler om 13 år gamle Giuseppe (Gaetano Fernandez) som blir kidnappet av mafiaen i et forsøk på å forhindre hans far i å vitne mot sine kriminelle kolleger, men dette er bare et utgangspunkt for å la Grassadonia og Piazza male med stemninger og følelser.
Når Giuseppe forsvinner tar det lang tid før publikum forstår hva som har skjedd, men takket være filmens hovedperson Luna (Julia Jedlikowska) føler vi hans fravær fra første stund.
Dette misforholdet mellom forståelse og følelser – at den emosjonelle vissheten om hva som har skjedd konsekvent treffer publikum før den rasjonelle – er «Sicilian Ghost Story»s bærende strukturelle prinsipp.
Dette er en film hvor alt flyter, og hvor skillet mellom materiell og emosjonell virkelighet er utflytende.
Ved hjelp av glassklare bilder skildrer regissørene den sicilianske landsbygda som et sted der det ikke finnes noe tydelig skille mellom natur og kultur.
Ville, blodtørstige hunder driver rundt i skogene, og ugler søker tilflukt i dype kjellere hvor de kommuniserer med filmens hovedperson gjennom mystiske lyder og tegn.
Intutiv
Dette siste kan tyde på at David Lynch har vært en viktig inspirasjonskilde for Grassadonia og Piazza i deres arbeid med å konstruere et narrativ som følger en logikk hinsides rasjonalitet og konvensjonell filmforståelse, men på et stilistisk plan ligger «Sicilian Ghost Story» langt unna det vi forbinder med Lynchs filmografi.
Dette er en film som best kan beskrives som stilistisk ustabil, og på tross av sine mange og betydelige kvaliteter inneholder den flere scener som ser ut som om de er hentet rett ut av en pedagogisk tv-serie for tenåringer anno cirka 2004.
Det er nærliggende å tenke at denne mangelen på estetisk stringens skyldes det faktum at filmen har to regissører, og vinglingen blir desto mer forbausende i lys av de mange flotte sekvensene der filmen liksom synker inn i seg selv og opphever konvensjonell narrativ logikk.
Det er få regissører som opererer på dette planet i dag, og da er det besynderlig at de ikke makter å holde orden på filmens mer overfladiske aspekter.
Sår
Når vi snakker om spøkelser og gjenferd snakker vi ofte om døde personer som ennå ikke har forlatt det jordiske plan.
I de fleste spøkelseshistorier er det imidlertid ikke mennesker, men emosjonelle traumer som har etset seg fast i bygninger og landskaper, og som gir gjenklang på tvers av tid og rom.
Spørsmålet er altså ikke hvem som er spøkelset i «Sicilian Ghost Story», men hva.
Svaret på det spørsmålet understreker hvor vanskelig det er å kategorisere Fabio Grassadonia og Antonio Piazzas andre spillefilm.
For dypest sett er «Sicilian Ghost Story» en sår og smertefull skildring av et kjærlighetsforhold mellom to unge mennesker – en kjærlighet som aldri fikk blomstre, og som tar sin plass i evigheten som et umettelig, avgrunnsdypt savn.
| 1
|
306416
|
Det hjelper ikke at den inneholder noen av de mest groteske scenene i norsk filmhistorie
Reinert Kiils lavbudsjettsslasher «Juleblod» spriker i alle retninger.
FILM:
Før eller senere kommer noen til å knekke koden og lage en norsk lavbudsjettsgrøsser som blir en vaskekte publikumssuksess.
Når det skjer er sjansene store for at den vil bli distribuert av Another World Entertainment – byrået som gjør mer enn noen andre for å fostre en kultur for skrekkfilm her til lands – og det er også godt mulig at det vil være Reinert Kiil som sitter i regissørstolen.
«Juleblod» er imidlertid ikke den filmen.
Mørke rom
Det største problemet med å lage skrekkfilm på lavt budsjett er at denne typen historier tradisjonelt utspiller seg i mørket, og billige digitalkameraer ser aldri billigere ut enn når de arbeider med synlige lyskilder i mørklagte rom.
Kiil gjorde en god jobb med å omgå denne problemstillingen i sin forrige film «Huset», men «Juleblod» ser fra første bilde ut som om den har større estetiske ambisjoner enn den har midler til å virkeliggjøre.
Det hjelper heller ikke at denne historien om en seriemorder utkledd som julenisse er en rotete film som svinger fra haltende thrillerklisjeer og imponerende realistiske skildringer av menneskekropper som hogges i stykker med øks til selvironisk sjangerpastisj og replikker så klønete at de ikke engang er ufrivillig morsomme.
Med et slikt sprik i virkemidler, intensjoner og gjennomføringsevne blir det vanskelig å investere det minimumsengasjementet som er nødvendig for at en spenningshistorie skal fungere.
Lyspunkter Kiil er en interessant regissør med en sunn – og i norsk sammenheng sjelden – fascinasjon for skrekksjangeren og exploitationfilmens tradisjoner for overskridelse.
I «Juleblod» kommer dog dette aspektet ved hans arbeid aldri til sin rett, for filmen spriker i såpass mange retninger at både fremmedgjøringsstrategiene og de groteske virkemidlene drukner i et kaos av motstridende inntrykk.
Helt mot slutten av tredje akt serverer regissøren et forunderlig bilde – en blå himmel som plutselig forvandles til noe ganske annet – som er et øyeblikk jeg vil bære med meg lenge etter at filmåret 2017 er omme.
Bortsett fra dette og en håndfull solide skildringer av gore er det imidlertid lite å glede seg over her.
For på tross av – eller muligens heller på grunn av – at han denne gang har med seg flere profilerte skuespillere (Stig Henrik Hoff, Frank Kjosås, Jørgen Langhelle m.fl.), er «Juleblod» en skuffende konvensjonell film som er dårlig egnet til å løfte fram Kiils kvaliteter som filmskaper.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.