id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
305953
|
Den første «Skam»-arvtakeren prøver ikke hardt nok
I-landsproblemer på høyt nivå i ny P3-serie om retningsløs ungdom.
Blanke ark og fargestifter til.
En gang var det noe vi kunne trøste oss med når det butta.
Nå har de blanke arkene blitt en kilde til angst, i det minste for dem under 25.
Velferdsstatens hav av muligheter har blitt et hav du kan drukne i.
Det er et av temaene i «Blank», NRK P3s nye ungdomsserie, som har fått den utakknemlige jobben med å hoppe etter tidenes norske seriesuksess.
Er du «Skam»-fan og klikker deg inn på blank.p3.no, er det som å komme hjem:
Korte klipp, sms-logger og instagramposter publisert i liksom-realtid.
Hver søndag samles klippene i en vanlig tv-episode, for dem som foretrekker slikt.
I-landsproblemer
Hovedpersonen er også til forveksling lik (det blir kommentert i en småmorsom scene der hun ser på «Skam Austin» med kjæresten).
Her heter hun Ella, ikke Eva, men er fortsatt fra Bergen og nokså ny i Oslo.
Hun er 19 år, kjæreste med Blindern-studenten Mats, og deler leilighet med bestevenninna, som skal bli kokk.
Selv er ikke Ella i nærheten av å vite hva hun skal bli.
Hun skulle bruke et år på å finne det ut, men nå er året snart omme og fristen for å søke høyere utdanning gått ut, og her står hun, fortsatt på stedet hvil i livet (les: jobber på Plantasjen).
Det utløser et lite sammenbrudd som ikke blir tatt alvorlig verken av kjæreste, venninne eller foreldre, og det er strengt tatt ikke så synlig for seerne heller.
Men betydningsfullt må det være, for det er lite annet å henge første episode på.
Den er like stillestående som Ellas liv for øvrig.
Andre episode avslører at hun sliter med å ta grep på flere områder i livet.
Da forsvinner samordna opptak-angsten litt ut på sidelinja, til fordel for andre valg som bør tas.
Som hun heller ikke klarer å ta.
Antakelig fordi hun risikerer å miste det eneste faste holdepunktet hun har, før hun har rukket å skaffe seg nye.
Dette er i-landsproblemer på høyt nivå, selvsagt.
Ellas identitetskrise er aldri noen stor krise, selv om hun kanskje må jobbe enda et år i plantebutikk, og muligens må gi noen kjipe beskjeder til venninna og kjæresten.
Og hun er ikke verre stilt enn at hun har mulighet til å hoppe på en tremåneders backpackertur i stedet for studier, uten at penger noen gang har vært noe tema.
Langsom og fargeløs
Likevel er ikke problemene hennes ubetydelige.
Det er mye du sliter med når du er ung, som virker tullete når du blir eldre og får satt ting i perspektiv.
Det betyr ikke at angsten ikke er reell når den er der.
Følelsen av å ikke ane hvem du er, at alle andre er på vei et sted, mens du sakker akterut, det er nok en følelse mange kan gjenkjenne.
For ikke å snakke om frykten for å bli alene, som kanskje blir vel så viktig etter hvert.
Men det blir for subtilt, og «Blank» klarer ikke å gjøre det til engasjerende drama.
Fortellingen er uttværende, langsom og fargeløs.
Blank, om du vil.
Enda så mange closeups vi får av ansiktet til Ella, kommer vi ikke under huden på henne.
Da er det ingen fordel at perspektivet er så låst til henne, de andre har ingen egne historier, de er ingenting utover rollene de har i hennes liv.
Det var ikke åpenbart hvor «Skam» skulle heller, etter bare to og en halv episode.
Men der var det drama og spenningsknagger hele veien (Hvorfor er jentene så kjipe?
Hva skjuler Jonas?).
Det største mysteriet med «Blank», er hvorfor
P3 har valgt en så handlingsfattig serie som første arvtaker til gigasuksessen sin.
| 0
|
305954
|
Fars kamp
Da mannen skulle stelle hjemme, signert Knausgård.
TEATER:
En setning i Karl Ove Knausgårds bok «Om våren» fikk denne kritikeren til å le høyt og lenge, en replikk fra hans elleve år gamle datter.
«Det var mer informasjon enn jeg ba om.»
Karl Ove Knausgård har bygd sitt forfatterskap på mer informasjon enn noen har bedt om.
Skjønt, populariteten tatt i betraktning har nok også han et poeng, når han lar bokas far svare «det var jo akkurat den informasjonen du ba om».
Denne replikkvekslingen møter, som en av flere, hjertelig latter også fra publikum når Anders T. Andersen nå iscenesetter Knausgård-boka.
Samtid og framtid
Som boka «Om våren», beveger teaterforestillingen «Om våren» seg mellom et fortidsplan, et samtidsplan og et framtidsplan.
Torbjørn Eriksen har rollen som fortelleren.
Eili Harboe, som er i starten av sin teaterkarriere, men som allerede har markert seg i film (Joachim von Triers «Thelma») spiller elleveåringens lillesøster, hun som i fortellingen er et tre måneder gammelt barn.
Harboe er på en og samme tid babyen og babyens framtidige, seksten år gamle jeg, slik Eriksen på en og samme tid er den førtiseksårige versjonen av fortelleren, hans fortidige og hans framtidige jeg.
Sentral er også hans kone, spilt av Ragnhild Mønness, som den dagen historien utspiller seg er pasient på et psykiatrisk sykehus.
Hun er mer tilstede i oppsetningen enn bokas kone er i boka, og hun blir også i større grad sett som subjekt, i det at hun deler fortellerens tekst og jeg-ståsted.
Slik framstår mann og kone som en felles enhet, foreldre som sammen forteller for sitt barn.
Han, som i boka både føler seg ensom og i praksis er alene om ansvaret, blir her en av to ansvarlige.
Samspillet mellom Mønness og Eriksen gir variasjon til scenene og minner oss om konas betydning både for ektemannen og for barna, men det motarbeider samtidig noe av tonen i teksten.
Mannens følelse av ensomhet er i «Om våren» selve årsaken til at han forteller.
Han vil at hans barn, og hans kone, skal vite hvordan han hadde det.
Han vil at de skal forstå ham, og vite hva de betyr for ham.
«Om våren» er et framtidsbrev til barnet, men også et samtidsbrev til kona, et dette-gikk-du-glipp-av, du-var-der-men-du-så-ikke-det-jeg-så x 2.
Og samtidig:
Også dette grepet understreker at tid har gått og innsikter modnet før vi, teaterpublikum, får høre fortellingen.
Skifter og mestring
Både Harboe og Mønness skifter mellom å framføre tekst som om deres rollefigurer deltar i (spørrende) samtale med fortelleren, og som om de gjengir fortellinger de allerede kjenner, fordi de allerede, ofte, er blitt dem fortalt av ham.
Dette grepet forsterker bildet av dem som tett sammenknyttet familie.
Det signaliserer «vi kjenner hverandre, fordi vi kjenner disse historiene».
Samtidig signaliserer de også den undring og den fremmedgjøring mennesker kan føle for sin egen fortid.
Var det virkelig meg?
Var det virkelig slik det var?
Har jeg noen gang vært så liten og så forsvarsløs (eller så syk, eller så tvunget til å ta ansvar)?
Skuespillerne mestrer disse parallellnivåene til fulle.
Eili Harboe gir rollen som datteren et ualminnelig følsomt nærvær, en følelse av umiddelbarhet, en nærmest gjennomskinnelig ekthet og ungdommelig undring.
Hun virker utilgjort og ukunstlet.
Dette er det selvfølgelig ikke enkelt å oppnå, det krever en særs bevisst balanseevne fra skuespilleren.
Datteren er troverdig som individ, uten å tape sin kraft som symbol:
Barnet bærer ikke bare den voksnes framtid med seg, men også den voksnes fortid, med håp, erfaringer, savn og sorger.
Denne bevisstheten er gjennomgående i Knausgårds bok, og i Knausgårds hele forfatterskap.
Den er også gjennomgående i forestillingen.
Eriksen framstår innimellom som nølende.
Undertegnede opplever dette som rollefigurens nøling, ikke skuespillerens.
Hans leting etter ord får ordene, når han uttaler dem, til å framstå som om de ble fortalt for første gang i øyeblikket.
Dermed framstår de også som oppriktige, og med det er det lettere å godta formuleringer som ellers kan oppleves som skjemmende klisjeer.
Andersen-stil
Anders T. Andersen har det siste halvannet året rendyrket sin særegne dramatiseringsstil gjennom flere prosjekter, der det virker som om han forsøker å gi svar på spørsmålene «hvor få effekter skal til, for å gjøre litteratur til liv?», «hvor gjenfortellende kan teatret være, og likevel framstå mer som teater enn som gjenfortelling?».
«Havboka», «Historie om et ekteskap», «Kimen» og nå «Om våren» kan sees som en serie, med felles kjennetegn:
Teksten framføres nøkternt, med myke overganger mellom de tekstdeler som blir gjenfortalt og de tekstdeler som blir gjenskapt gjennom spill.
Disse oppsetningene har det nemlig også til felles at de veksler mellom et nåtidsplan og et fortidsplan, der også nåtidsplanet har preg av tilbakeblikk.
Gjennom tilbakeblikket understrekes det hvor subjektive ståstedene er.
En «slik opplevde jeg det som skjedde»-formidling.
Scenografi (også signert Andersen) er minimalistisk, teknisk utstyr er synlig, og på bakveggen vises poetiske, symbolladede fotografier, ofte av natur eller av mennesker framstilt som natur (denne gang av Dag Alveng, Per Maning og Tom Sandberg, «Om våren» bruker også malerier av Geir Yttervik og videodesign av Andersen).
Noe av det som på boksidene framgår i klartekst, gjøres til undertekst i teatret, ved at (deler av) forklaringen er erstattet av stemningsskapende musikk.
Blant fotografiene denne gang er Tom Sandbergs velkjente barneportretter, blant dem det berømte bildet av babyen på stranden.
Ømheten i disse bildene tilkjennegir en dyp kjærlighet som forestillingens og bokas farsfigur viser i all sin handling, skjønt han i sine ord tviler på seg selv og sin egen omsorgsevne.
Ansvarsfølelsen og skyldfølelsen henger tett sammen.
Ett fotografi oppleves feilplassert:
En naken, sensuelt dandert og harmonisk hvilende kvinnerumpe (også den fotografert av Tom Sandberg?) blir brukt som bakgrunn for konas selvmordsforsøk, for mannens forsøk på å vise barna omsorg umiddelbart etter konas selvmordsforsøk, og for mannens samtale med mor til ett av barnas venninner.
Klokt utvalg
Skjønnhetsfeil til tross er «Om våren», slik undertegnede ser det, det av dramatiseringsprosjektene i Andersens serie som i størst grad har lyktes.
Dels skyldes det skuespillernes evner til å gi litteraturen liv.
Dels skyldes det tekstutvalget.
Forfatterens hang til å besvangre hver minste lille hverdagsdetalj med symbolsk mening, til å pøse på med informasjon og selvanalyse, virker her, som i Ole Anders Tandbergs dramatisering av «Min kamp» (Riksteatret, Agder Teater og Oslo Nye Teater 2016, Stockholms Stadsteater året før) mindre overveldende og mindre utmattende fordi redigeringene er gjort med klokskap.
Tekstmengdene er fortsatt store, men de er håndterlige.
Her, som i Tandbergs «Min kamp»-dramatisering, kommer også tekstens (ofte subtile) humor tydelig fram.
Tone og framføring gir varme til utsagn som også kunne blitt oppfattet som kyniske.
Slik blir «Om våren» ikke bare en forestilling om omsorg, men også en forestilling som viser omsorg:
Omsorg for opphavsmaterialet, for opphavspersonen og hans familie, for oppsetningen og for oppsetningens personer, og dessuten for publikum.
Dette var det langt fra selvfølgelig at prosjektet skulle få til, og det har det fått til.
| 1
|
305955
|
Med Svampebob i bomberegnet
Dagbok fra Gazakrigen i 2014 gir et nærbilde av redsel, djevelskap, håp og normalitet.
Under Balkan-krigene på 1990-tallet skrev norgesvennen Ljubisa Rajic dagbok i Dagbladet fra sin hjemby Beograd.
Dagboka var et viktig supplement til Vestens generelt negative syn på serbere.
Rajic viste oss at de fleste av dem ikke var noen inhumane uvesener, men vanlige mennesker – med tanker følelser, humor, redsel, sorg og glede.
Under Israels krig mot Gaza i 2014 skrev forfatteren og statsviteren Atef Abu Saif dagbok for storaviser som The Guardian og The New York Times.
Nå er dagboka kommet på norsk med tittelen «Under dronene».
Denne gangen er det Gaza-palestinerne som framstår som helt alminnelige mennesker – og ikke bare «terrorister», som mange israelere vil ha det til.
Holder politikken unna
I dagboka skildrer Saif lidelsene han og hans familie og venner gjennomgikk fra 8. juli til 26. august, da Israel med artilleri, luftangrep og etter hvert bakkestyrker angrep den lille enklaven sørøst i Middelhavet, der islamistgruppa Hamas har styrt siden 2007.
Mer enn to tusen palestinere, de fleste sivile, og 73 israelere, de aller fleste soldater, ble dept.
Saif skriver skildrende, lidenskapelig, lettflytende og innimellom poetisk.
Han forteller om vanlige folk og holder seg unna politikken.
Hamas er ikke en del av historien, Israel nevnes sjelden, bortsett fra når det gjelder landets våpen og soldater.
Kritikere vil selvfølgelig si at Saif omgår sannheten ved å utelate Hamas.
Men dette er en bok som dreier seg om hvordan vanlige mennesker opplever å bli utsatt for intense luft- og bakkeangrep – dag etter dag.
Menneskeliggjør droner
Gazakrigen sommeren 2014 var første gang droner ble brukt som angrepsvåpen i fullt monn, noe som går som en rød tråd gjennom dagbokopptegnelsene.
«The Drone Eeats with Me» er bokas tittel på engelsk, og den fanger et viktig aspekt.
Forfatteren menneskeliggjør disse våpnene, som styres av soldater som sitter trygt ved dataspakene i Israel.
Dronen overvåker, spiser, sover og drikker.
Med sine lysende øyne stirrer den på Saif fra himmelen, og den kommer på besøk til frokost, lunsj og middag.
Her er en av metaforene i boka:
«Flere bygninger er fullstendig utslettet, som om grafiske designere har lekt med fotografiet av Gaza by i Photoshop og visket vekk bygning for bygning.
Designerne er F16-piloter, droneoperatører, soldater ved spakene i et krigsskip eller en tanks.»
Dagboka er en fortelling om død og djevelskap, men også om håp og en slags normalitet – som når forfatteren, kona og barna midt i bomberegnet benker seg foran tv-en for å se tegnefilmer som «Svampebob Firkant» og «Gumball».
«Hvorfor risikerte jeg livet hver eneste dag ved å gå frem og tilbake til internettkafeen, bare for å skrive disse sidene?» spør forfatteren seg i bokas etterord.
Vi kan svare at det er fordi det gir oss lesere et innblikk i hvordan helt vanlige mennesker opplever en brutal krig.
| 1
|
305956
|
Fengslende historie om organisert kriminalitet i Russland
Viser hvor vanskelig det er å trekke genser mellom mafia, stat og rike forretningsfolk i Russland.
Mark Galeottis historie om organisert kriminalitet i Russland, «The Vory» (tyver), skildrer et symbiotisk forhold mellom stat og mafia.
Den russiske underverdenen er sammensatt og foranderlig, og har utviklet seg i tandem med imperiets erobringer og hamskifter.
Den vokste fram i slummene som oppsto da store byer tredoblet befolkningen på slutten av attenhundretallet, men hadde også bakgrunn i selvtekten som rådet i landsbyer hinsides fut og dommer, i røverbandene på steppene og i fjell-klanene fra Kaukasus.
Akademiet
Mafiaen er ikke bare kriminalitet, men også kultur.
Da et lik ble funnet drivende uten ansikt i Finlandsbukta, identifisere politiet den døde ut fra fengselstatoveringene hans.
De utgjorde en kriminell cv som tilhørte en savnet gangster fra et annet politidistrikt.
Tyvenes verden har sitt eget språk, fenja, som oppsto i fengslene ut fra behovet om å ha et språk andre ikke forsto.
Slang-ordet for fengsel ble treffende nok «akademi» – det var der tyvene fikk høyere utdanning.
Vladimir Putin ble berømt for å bruke fenja da han i 1999 sa han skulle bekjempe terrorister ved «å dyppe dem på dass».
Å dyppe noen er fengselsslang for å drepe.
En «våt greie» er et drap – en poetisk versjon av en «blodig affære».
Gudfar Stalin
«Hvis Lenin hadde skutt flere tyver i stedet for å ansette dem, kunne mye sett annerledes ut», sukker en av kildene til Galeotti.
Sovjetunionens største gudfar var likevel Lenins etterfølger, Josef Stalin, en habil kriminell som sto bak et bankran der 40 mennesker døde.
Et forsiktig anslag er at 28 millioner mennesker gikk gjennom «akademiet» fra 1930 til 1950.
Galeotti ser Stalins leire som den formative begivenheten i dannelsen av den moderne mafiaen.
Tyvenes kode ble banket inn i titusener av fanger, og de tøffeste av dem ble kjent som «vory v zakone», tyver-i-koden.
Dette var tyvenes betrodde dommere som meglet i konflikter mellom gjenger.
Tispenes triumf
I den såkalte «tispe-krigen» på femtitallet kjempet to kriminelle grupper mot hverandre i leirene om hvordan koden skulle tolkes.
De uforsonlige ville ikke samarbeide med staten, mens «tispene» (suki) jobbet for myndighetene når det var i deres interesse.
Tispenes forretningsmodell var sterkere, og den fleksible varianten av mafia vant frem.
Etter hvert som den sovjetiske økonomien brøt sammen, vokste den svarte økonomien.
Dette var gode tider for mafiaen, som solgte beskyttelse mot en andel av profitten.
Enda bedre ble det da Sovjetunionen gikk i oppløsning og privatiseringen overførte enorme verdier til de som hadde vett og våpen til å karre til seg.
Eksessenes tid
Nittitallet var gangsternes tiår.
Kirkegårder i Russland, Ukraina og Georgia gjenlød av musikken fra Gudfaren-filmene da talløse mafiosi ble stedt til den siste hvile under marmor-monumenter av, for eksempel, avdøde og hans favoritt-Mercedes.
Hvordan kan det ha seg at i et så kaotisk samfunn som vårt, er kriminaliteten så organisert, spurte russerne ironisk.
I vesten fryktet man at russisk mafia skulle ta over Europa.
Galeotti forteller om en kortvokst sovjetisk voldtektsmann ved navn Aleksander Solonik.
Under kallenavnet
Aleksander Den store, som spilte både på høyden hans og at han skjøt «på makedonsk», det vil si med en pistol i hver hånd, ble han Russlands mest notoriske leiemorder.
Under ett fluktforsøk skjøt han ned sju politimenn.
Soloniks spesialitet var drap på mektige vory v zakone – tyver i koden.
Karrieren hans endte i Hellas, der han ble funnet kvalt på slutten av nittitallet.
Drapet på Solonik viste at eksessenes tid var over og at russisk mafia ikke kunne dominere Europas underverden alene.
Varulv
I dette årtusen har mafiaen kvittet seg med tatoveringene og blitt forretningsfolk.
Fortjenesten fra nittitallet ble investert (eller vasket) i utlandet.
Galeotti viser hvor vanskelig det er å trekke klare genser mellom mafia, stat og rike forretningsfolk – den nye eliten er som det nye kjøkkenet: fusion.
Varemerket for den nye tid er «varulvene», kriminelle nettverk i staten.
Varsleren Sergei Magnitskij ble fengslet og drept av en gruppe politimenn etter at han hadde avslørt at de hadde svindlet den russiske stat for 2 milliarder kroner.
Putin sa selv at over 160 000 russere hadde fått selskapene sine beslaglagt i 2014, de fleste i varulv-operasjoner.
Den fremste varulven er kanskje Putin selv.
Til vanlig en effektiv politiker som har bygget den russiske stat.
I fullmåne kommer tennene frem.
For som Putin nylig sa, i tråd med tyvenes kode:
«Jeg kan ikke tilgi forræderi».
| 1
|
305957
|
Ranet i stormens øye
Tatt av vinden på moderne amerikansk actionspråk.
FILM:
Det er alltid fryktelig irriterende når en godt planlagt dag blir spolert av dårlig vær.
Men vent, i «The Hurricane Heist» er det dårlige været et del av planen.
Bortsett fra at en orkan i kategori fem har en tendens til å ødelegge det meste, også et godt planlagt ran.
Millionran
Været setter ofte en spiss på actionfilmer, og Rob Cohen (mannen bak «The Fast & the Furious») tar det helt ut i dette tilfellet.
Tenk flygende trailere, folk som blir sugd ut gjennom taket på kjøpesentere, hus som klapper sammen som fyrstikker osv.
Som om katastrofeprosjektet ikke var heftig nok, skal det serveres samtidig med et millionran på en føderal pengesentral.
Hit fraktes tonnevis med brukte dollarsedler for å makuleres, og mange har siklet underveis på innholdet i de armerte trailerne som frakter godbitene.
Planen
Realisme er jo intet krav i actionfilmer, men det må være lov å påpeke det tåpelige i en plan som forutsetter at all datateknologi er i full funksjon når hustakene flyr forbi.
Det finnes som kjent ikke dårlig vær, bare dårlige... filmer om vær.
Tonen settes idet to smågutter er vitne til at deres far blir drept av orkanen Andrew i 1992.
Nå er gutta blitt voksne.
Will (Tony Kebbell) er meteorolog og Breeze (Ryan Kwanteen) er forfyllet Afghanistan-veteran og mekaniker.
Hjembyen Gulfport er i ferd med å bli evakuert i påvente av en ny orkan, denne gangen med navnet Tammy.
Kodelås
Samtidig er en gruppe ansatte i sentralbanken på vei med 300 millioner dollar som skal makuleres i Gulfports pengesentral.
Den supersmarte agenten Casey Corbin (Maggie Grace) er omtrent den eneste på hele pengetransporten som ikke er informert og involvert i ransplanene.
Av en eller annen grunn er hun derimot så forutseende at hun skifter koden til bankhvelvet i siste liten, og dermed forpurrer hun opplegget til både hackere og ranere.
Resten er en vill jakt, etter Casey og koden.
Og en minst like vill flukt, fra orkanen som tiltar i styrke.
Dette er en velkjent formel, ikke forvent noen overraskende vrier.
Jo, forresten, meteorologen advarer mot global oppvarming.
Klimatrusselen vil medføre at kommende orkaner blir enda mer dødelige.
Det er også noe påfallende ved at de fleste actionheltene i amerikanske katastrofefilmer har doktorgrad.
De kan altså både skyte og tenke samtidig.
Men er det nok?
| 0
|
305958
|
Modig om den lille manns kamp mot korrupsjonen
Filmen som iranere ikke får se i hjemlandet
FILM:
Den iranske regissøren Mohammad Rasoulof er ingen profet i eget hjemland.
Tvert imot, filmenes hans er forbudt der.
Derimot er han ofte representert og premiert under Filmfestivalen i Cannes.
I fjor fikk hans nyeste, «Mannen mot strømmen», den prestisjetunge prisen i sideprogrammet Un Certain Regard.
I fjor høst var Rasoulof invitert til festivalen Film fra Sør i Oslo for å introdusere filmen.
Han ble avskåret fra å komme.
Like før hadde han deltatt på en filmfestival i USA.
Da han landet på flyplassen i Teheran, ble passet hans konfiskert av myndighetene.
Mohammad Rasoulof lever ikke akkurat et risikofritt yrkesliv i Iran.
Arrestert
Han har allerede en dom på ett år hengende over hodet.
I 2010 laget han film sammen med «Taxi»-regissøren Jafar Panahi.
De ble arrestert på settet.
Rasoulof ble opprinnelig dømt til seks års fengsel, men anket og fikk straffen redusert.
Panahi ble nektet å lage film på 20 år.
Nå anklages Rasoulof for «propaganda mot regimet» og for å «true den nasjonale sikkerhet».
Det kommer neppe til å stanse ham.
Det påfallende med Rasoulofs nyere filmer, både «Manuscripts Don’t Burn» (2013) og den aktuelle «Mannen mot strømmen», er at de er direkte og utvetydige i kritikken av regime og livsbetingelser i dagens prestestyrte Iran.
Man kunne tenke seg at filmfolk ville nærme seg slike problemstillinger med tvetydige metaforer, omskrivninger og lignelser.
Ikke Rasoulof, han kaller en spade for en spade.
Og han graver dypt i årsakene til Irans elendighet.
«Mannen mot strømmen» beskriver korrupsjon på absolutt alle nivåer i Iran.
Premisset som er uttalt i filmen er følgende:
I Iran er du enten undertrykt eller undertrykker.
Hovedpersonen Reza (Reza Akhlaghirad) tilhører førstnevnte kategori.
Elendigheten begynner idet han nekter å bestikke en bankfunksjonær for å behandle et lån som kan redde virksomheten hans.
Han driver oppdrett av gullfisk i en småby nord i Iran.
Vi aner at elendigheten har begynt lenge før, i hans akademiske fortid i Teheran.
Reza er nemlig sta, kompromissløs og svært bevisst på sin integritet.
Sammen med kona Hadis (Soudabeh Beizaee), som er rektor på en pikeskole, holder de så vidt hodet over vannet økonomisk.
Etter episoden med banken begynner ting å skje på gården.
Gullfiskene dør, og Reza oppdager at noen har stengt vanntilførselen til oppdrettsdammen.
«Selskapet»
Dermed kommer Reza i konflikt med «selskapet» som har kontroll over hele lokalsamfunnet og som åpenbart har sterke bånd til politi og myndigheter.
Idet han forsøker å åpne slusen som har stengt vannet, kommer han i slåsskamp med en mektig nabo.
Denne skaffer seg en falsk legeattest om en brukket arm, og Reza blir arrestert og tvunget til å betale en ublu erstatningssum.
Så begynner ballen å rulle.
Reza blir presset økonomisk fra alle kanter i et gjennområttent system.
Han står imot, ikke bare fordi han mangler penger til bestikkelser, men også av prinsipp.
Han nekter å være et tannhjul i det glattsmurte maskineriet.
Motstanden er beinhard; selv kona og svogeren forsøker å overbevise ham om at han ikke har noe annet valg enn å gi etter.
Mannen mot strømmen er ukuelig.
Lenge.
Den ene forsmedelsen leder til den andre.
Politiet, banken, dommeren, lokalpolitikerne, «selskapet» - hvert eneste ledd skal ha sin del av den råtne kaka.
Rasoulofs film beskriver korrupsjonen i hver minste detalj, usentimentalt og rett på sak.
Her er ingen forskjønnende skildringer, alt er grått og ugjennomtrengelig.
Det som i begynnelsen kan fortone seg som en langsom og omstendelig ferd mot helvete, får etter hvert thrilleraktige uttrykk.
Det kommer et vendepunkt i filmen som øker spenningen betraktelig.
Ingen skal være i tvil om at Mohammad Rasoulof bedriver politisk-realistisk film på høyrisikonivå.
Det har store personlige omkostninger.
At filmene hans ikke blir vist i hjemlandet, er tragisk.
Men de har en misjon utover det lokale.
| 1
|
305960
|
Kvelertak kick-startet Metallica-festen
Norges mest hardtarbeidende rockeband ristet Telenor.
KONSERT:
At Kvelertak er en maskin i konsertsammenheng kommer ikke som noen overraskelse på noen lenger.
Men, det er noe ganske annet å stå på en scene hvor teknikk og sceneutforming er skreddersydd for et annet band og de begrensningene det ofte medfører.
Metallica spiller sine innendørskonserter midt i arenaen, noe som innebærer at man må disponere oppsettet sitt på en helt annen måte.
Gamle triks må finnes opp på nytt og måten man henvender seg til publikum på må tenkes om.
Nå har Kvelertak hatt ni måneder på å øve siden turnéstartskuddet i september, og om noen skulle være i tvil om gjengen behersker utfordringen:
Null grunn til bekymring.
Allerede i åpningssalven «Åpenbaring» og «Bruanne Brenn» ser man at sekstetten har brukt tiden godt de siste månedene.
Gjengen skrider til verket med brystkassen frem og gitarene høyt hevet.
Lyden kjemper i mot bandet innledningsvis, men slikt hører med i umedgjørlige megahaller som denne.
Når rifforamaet «1985» detonerer sitter det mye godt som det skal.
Å varme opp for store band som Metallica med en såpass dedikert fanskare er ikke alltid bare en takknemlig oppgave.
Man må jobbe ekstra hardt og det er ikke alltid man får betalt hos den noen ganger nådeløse menigheten.
Men det er i alle fall mer enn tydelig at Oslo-publikummet har alle intensjoner om å gjøre Kvelertaks hjemkomst til den festen den fortjener å være.
Noen av de kjappe låtene forsvinner ut mellom benkeradene, men når bandet smeller av harde rockere som «Evig Vandrar» og «Blodtørst» gynger det i Telenor Arena.
Thin Lizzy-aktige gitarharmonier, flagrende hår og hyttende knyttnever går opp i en uhellig treenighet.
De må jobbe hardt, men når Kvelertak-flagget avslutningsvis svaier i takt med skrålene fra publikum er alt velstand i Telenor Arena.
| 1
|
305961
|
Emilie Nicolas tilbyr en skulder å gråte på
Flott første smakebit fra nytt album.
SINGEL:
«Man måste dö några gånger innan man kan leva,» forkynte Håkan Hellström for åtte år siden.
Synd, men sant:
Man må gjennom noen tunge sorgprosesser for å få øye på tingene som gjør livet meningsfullt.
Om man hadde en fornemmelse av at Emilie Nicolas forduftet kort etter platedebuten «Like I’m A Warrior» (2014), var man ikke helt på jordet.
Fri fra privatliv
I vinter kunngjorde 30-åringen at hun for to år siden oppdaget en hjernesvulst, som siden er helbredet.
«Jeg ønsker ikke at musikken min skal bli definert av dette,» skrev hun.
Det er et ønske man godt kan forstå.
Få ting er verre enn å bli redusert til sine lidelser.
Ikke minst har «Higher Love», den flotte første smakebiten fra hennes andre album, påfallende lite å gjøre med hennes private kamper.
Tvert imot utforsker den en slags universell kjærlighet, der det tidløse skinner gjennom det hverdagslige.
Inspirasjonen fra Frank Oceans luneste låter er slående, ikke bare i form av den bevissthetsstrøm-aktige måten hun her synger på (som er spesielt markant rundt 2:25-merket), men også lydbildet: varm, gospelpreget og nærmest drømmende r&b.;
Soul-skinn!
Soulmusikk har tross alt alltid vært Nicolas’ sanne kall.
«Like I’m A Warrior» – som fikk toppkarakter flere steder, blant annet her i Dagbladet – er i virkeligheten ganske ujevn.
Nydelige «Nobody Knows», som er blant sporene som fortsatt holder seg veldig godt, viser imidlertid at det er i sjelfulle lydlandskap hun virkelig skinner.
Tross alt:
Den elektroniske nordic noir-poppen har for lengst gått tretten på dusinet.
«Lonely is the heart that longs for love / that never came to life / that’s why I have this higher love for you,» synger Nicolas.
Kan hende hun henvender seg til en flørt, men det kjennes mest som hun tilbyr en skulder å gråte på.
«Tranquile Emile» slippes 25. mai.
| 1
|
305964
|
En urovekkende fortelling som kobler to av samtidas største trusler:Forurensing og overvåking
Bjørn Vatne med sci fi-roman om Norges framtid.
Bjørn Vatne debuterte i 2015 med romanen «Slik skal vi velge våre ofre», en historie om en mann som lever et dobbeltliv, på den ene siden en pliktoppfyllende far til en liten jente, på den andre siden en anonym nettskribent som tar ut sterke og tabubelagte følelser på nettet.
Boka dissekerer samtida og trekker fram ubehagelige sider som får ekstreme utslag hos den enkelte.
Hjernen er ikke alene
Både den første boka og Vatnes nye roman, «Nullingen av Paul Abel», foregår i Ålesund.
Denne gangen er handlingen flyttet noen tiår fram i tid.
Vi er i et Norge som takket være oljefondet har skaffet til veie en teknologi som gjør at alle mennesker står i forbindelse med hverandre.
Dette skjer gjennom et tynt lag utenpå hjernebarken, kalt sjalken, som gir menneskene overskridende muligheter både til å ta imot og sende fra seg beskjeder og til å ta del i opplevelser av andre deler av verden eller forsterke nytelsen av for eksempel erotikk.
Et slags individuelt internett.
Men denne sjalken har også ulemper, den kan brukes til å hjernevask og kontroll.
Dette er som man skjønner et komplisert system, men Vatne greier faktisk å forklare det på en troverdig måte, gjennom et til dels avansert, teknologisk vokabular.
Plastforurensning
Paul Abel er en marinbiologisk ekspert som har gjort banebrytende oppdagelser av plastforekomster i livet i fjæra.
Disse har andre tatt æren for, noe Abel har et delt forhold til.
På den ene siden er han ikke opptatt av å framheve seg selv, på den andre siden er det litt irriterende.
Men Abel er på mange måter en einstøing.
Han har for eksempel ikke utstyrt seg med det siste på sjalk-fronten, han sverger til et mer «gammeldags», håndholdt instrument.
Dette får konsekvenser når boka tar en dramatisk vending.
Norge blir utsatt for et statskupp, utført av Pan-etisk forbund, et økologisk orientert parti med autoritære trekk.
Takket være sine motforestillinger mot det nyeste innen teknologi kan Paul Abel beskytte seg mot den hjernevasken makthaverne setter i verk.
Problemet er at de har «ubegrenset tilgang på enkle hjerner», som Abel uttrykker det.
Her må det nevnes at Abels vakre kone Astrid, som tiltrer en stilling som dommer på selve kuppdagen, blir de nye makthavernes støttespiller.
Trusler mot samfunnet
Men alt dette er bare opptakten til en historie som byr på mange vendinger.
Bjørn Vatne har skrevet en urovekkende fortelling som kobler to av samtidas største trusler mot menneskeheten:
Forurensing og overvåking.
Dette kunne vært gjort klisjefylt og politisk korrekt.
Men Vatne overskrider slike fallgruver gjennom en velformulert detaljerikdom som synliggjør det universet han bygger opp.
Boka kan kalles en økothriller.
I hvert fall handler den om hvordan krisene vi daglig hører om, kan utløse et sjokkerende klimaks.
Som framtidsvisjon er boka et medrivende litterært bidrag til å synliggjøre disse farene - før det er for seint.
| 1
|
305965
|
Øystein Lønn ligner ingen annen forfatter
Vakker og mystisk roman om kjærlighet.
Øystein Lønn er en sindig og gåtefull forteller.
En nøye og nøysom språklig skulptør.
Årets fortelling, «Berners datter», åpner han slik:
«Den kvelden den baltiske redningsflåten strandet ved Robertsens holme, satt Peder Ross på trammen og klippet ståltråd i biter med en nebbtang.»
Det er en setning som får leseren til å smile.
Den rommer liv og død, livsdrama og hverdag.
Skipbrudd og nebbtang.
Den har et iboende løfte om eventyr; vi aner ikke hvor fortellingen skal ta oss.
Og ikke minst understreker setningen noe vesentlig ved den sørlandske skriveren:
Lønn likner ingen annen.
Mannen og havet
Blikket hviler på tre aktører, og henger lengst ved Peder Ross.
Ross dykker etter skjell som han selger til hotellet inne i byen.
Han eier ett av øyas trettito hus og lever, i stille harmoni, med en tidligere prostituert.
Forliset ved Robertsens holme bringer nye ting til havbunnen.
Peder finner noen figurer av edelt metall.
Sammen med to av øyas andre einstøinger; sjømannen Allert med sans for det fuktige, og Berner som lever med en «mor som jager usynlige fluer og snakker plattysk», legger han ut på en reise over havet til København.
Hva reisens misjon er, er ikke åpenbart.
Karene snakker ikke i utide.
Men etter hvert skjønner vi at det handler om en kvinne som har betydning for to av mennene.
Berners datter.
Fabel-aktig
Lønn har skrellet vekk alle unødigheter i romanen.
Den er enklere og mer konsistent enn hans forrige bok, «Fluktens nødvendige blindveier», som markerte femtiårsjubileet for debuten i 1966.
Boka handlet om svik og kjærlighet, men var også en tydelig politisk kommentar til norsk selvgodhet og behandlingen av flyktninger.
Også årets roman handler i en viss forstand om flukt, men kanskje særlig om kjærlighetens måter:
Hvordan vi lever livet med de andre, kvinner og menn.
Motivene i romanen – reisen over havet etter kjærligheten, gjennom tåkebanker, med lumske strømmer og farlige dyp – gir fortellingen et allegorisk og fabel-aktig preg.
Det skjulte, lønnlige, er fremdeles vesentlig hos Lønn.
Stilen er som før finslepen, preget av knapphet, varhet og poesi.
Handlingen foregår i en forgangen tid, med kjerrer og avisgutter, og bringer tanken inn på andre maritime miljøer i norsk litteratur, skapt av Skram og Kielland, Brenning og Aamodt, Jacobsen og Michelet.
Åstedene for handlingen øya, havet og Nyhavn.
Delen fra øya er best, med sine beskrivelser av øylivet, havet og skikkelsene.
Lønns karakteriseringer er i det hele tatt en fornøyelse.
Ofte er de korte og konsise og lunt vittige.
Som for eksempel introduseringen av Berner:
«Han var en diger mann som spiste for mye, drakk med måte, levde som det falt seg, og hadde gitt opp kvinner etter en episode i Amsterdam.»
Det stille fellesskapet
Romanen er sindig ro, underfundighet og behersket snakk.
Spenningen er der likevel, som en klar fornemmelse av:
Noe kan komme til å hende.
Det mannlige blikket styrer og ser.
Blikket på kvinnene kan virke utvendig.
De er roller/funksjon heller enn innhold.
Noe litt opphøyd, heller enn personer av kjøtt og blod.
Kvinnenes betydning reduseres ikke, men det er mannfolka som er de interessante, de sårbare.
Årets bok fra Lønn er lekende lett lest, men ikke like lett forstått.
Det er enklere å peke på hvordan Lønn forteller, enn eksakt hva han sier med fortellingen.
Det er ikke så farlig - selve reisen gjennom boka er gleden.
Fortellingen kan ligge å duve litt i leseren etter at permene er lukket.
Så åpner kanskje alt seg.
Eller noe.
«Berners datter» er vakker skrivekunst om livskunst, om kvinner og menn, om verdien og vekten av kjærlighet, fellesskap og stille samvær.
| 1
|
305966
|
Kampen mot patriarkatet har aldri vært mer fengende
Janelle Monáe setter ord på en frisinnet amerikansk drøm med tredjealbumet «Dirty Computer».
ALBUM:
Mens Dorothy Gale klikket hælene sammen i lettelse for å returnere til trygge Kansas etter eventyret i Oz, så Janelle Monáe seg aldri tilbake da hun selv forlot Midtvesten til fordel for Manhattan og Atlanta.
Elektriske utgangspunkter for både akademiske og musikalske erfaringer, som senere ga grobunn for et kreativt robotunivers inspirert av Fritz Langs 91 år gamle sci-fi-klassiker «Metropolis».
Hennes konseptuelle verden slo ut i full blomst i 2007 med EP-utgivelsen «Metropolis – The Chase Suit», og introduserte verden for en fengslende unik stjerne på den utenomjordiske «cyber girl»-singelen «Violet Stars Happy Hunting!».
100% gjennomført fra det musikalske til sitt særegne image, men enda altfor alternativ for det store publikummet.
Med unntak av enkeltstående kommersielle drypp, er det i stor grad også i dette kompromissløse landskapet hun siden har valgt å holde seg.
Nettopp derfor føles tredjealbumet «Dirty Computer» som et personlig gjennombrudd – ti år på overtid.
En etterlengtet introduksjon til mennesket bak android-aliaset Cindi Mayweather.
Mer fengende, sprudlende og lysere enn vi noensinne har hørt henne.
Til tider uvanlig lett og tilgjengelig for Monáe å være, men uten å miste det lille ekstra som gjør multitalentet til en av populærmusikkens mest interessante utøvere.
Et kommersielt frieri med tung kunstnerisk visjon.
Teaset allerede i februar gjennom førstesingelen «Make Me Feel», hvor Monáe inntok rollen som en svært overbevisende reinkarnasjon av Prince anno midten av 80-tallet.
Denne gangen også sterkt påvirket av mentorens seksuelle uttrykk – med en oppdatert garderobe av rosa vaginabukser og avslørende antrekk ved siden av hennes androgyne signaturdresser.
Tidligere tilbakeholden om egne preferanser, framstår Janelle Monáe nå som en stolt talsperson for egen panseksualitet og frie kjærlighet.
«I don’t need a diamond ring / I don’t wanna waste my youth...[ ]...I don’t wanna cheat on you / I just wanna find the guy / And I hope she loves me too.»
Flotte samarbeider med Zoë Kravitz («Screwed») og Grimes («Pynk») er med på å gjøre skiva til et definerende verk i en tid hvor gamle kjønnsroller snus på hodet i rekordfart («Hundred men telling me cover up my areolas / While they blocking equal pay, sippin' on they Coca Colas»).
I sitt frontalangrep mot moraliserende pekefingre og utdaterte tankemåter, beveger hun seg dypt inn i grunnlaget for både #blacklivesmatter- og #metoo-bevegelsen.
Som på raplåta «Django Jane», hvor det direkte budskapet ikke er til å misforstå:
«Nigga move back, take a seat, you were not involved / And hit the mute button / Let the vagina have a monologue».
Spennende brikker satt i system på det parallelt utgitte videoalbumet med samme navn.
Monáes egne dystre framtidsvisjon hvor «skitne» følelser blir slettet til fordel for et anonymt liv, men der kjærligheten selvsagt seirer til slutt via den optimistiske drømmen om Amerikas neste generasjon.
«You, don't have to face it on your own / We will win this fight, let all souls be brave / We'll find a way to heaven, we'll find a way.»
| 1
|
305967
|
Mye flott poesi i Kjartan Fløgstads sangbok
Kjartan Fløgstads nye bok er laget for å brukes.
For 25 år siden uttalte Fløgstad at diktsamlingen som utgivelsesform var i krise.
Tanken var ikke at dikt som sådan var i ferd med å dø ut, men at diktsamlingen ikke lenger var noen fungerende måte å presentere diktning på.
Da vil Fløgstad heller ha sang.
Sang og dans
Med sin nye bok tar han seg selv på ordet.
Det er rett og slett en sangbok – «med noter og besifring», som det heter i undertittelen.
Den amerikanske erkemodernisten Ezra Pound sier et sted at «poesien begynner å atrofiere (lide av muskelsvinn, red.anm.) når den havner for langt fra dans og musikk».
Selv eksperimenterte Pound med dikt uten rim og med lite rytme.
Fløgstad har på sin side gått i retning musikken – og dansen, som på danseforestillingen «Forfatterbevegelsen» på Dansens hus i Oslo for en måned siden, der Fløgstad selv var en av forfatterne som danset.
Sangen «Sandeharpesong» ble skrevet sommeren 2017, og er dermed den nyeste sangen i denne boka, nærmere bestemt den eneste nye – og det er en vakker sang.
Ellers finner vi sanger fra en rekke av Fløgstads bøker, også de to tidligste, modernistiske diktsamlingene «Valfart» (1969) og «Seremoniar» (1970), som Fløgstad med tiden har fått et ambivalent forhold til.
Halvparten av sangene er hentet fra bøker utgitt i 1980 eller tidligere.
Ordspill og politikk
Fløgstad sluttet aldri å skrive dikt – han lot bare i økende grad diktene være del av romanene sine.
Flott er det når han skriver i en kort introduksjon til sangen «Dalen Portland» fra romanen med samme navn:
«Songane i Dalen Portland (1977) var eit gjennombrot, for meg sjølv i alle fall, ved at eg klarte å skriva og dikta songbare vers, om ting eg hadde tett inn på livet.»
Fløgstad har skrevet mange smått geniale romaner, også i de senere årene.
Særlig vil jeg framheve Nordaustpassasjen (2012).
Dette er siste vers av sangen «Vladivostok», hentet derfra:
«Der borte for lenge sidan
Der borte i Vladivostok
Der såg det ikkje ut på den tida
Den tida eg låg der i sjokk
Då tel verken tid eller pengar
Du har skusla sjansen din bort
Reiser du langt eller lenger
Kjem du likevel berre til kort»
Rim og rytme driver diktet fram, mens det som blir formidlet er konkret i sin kombinasjon av storpolitisk historie og personlig erfaring.
Ordspillet til slutt er av klassisk Fløgstad-merke, som man enten liker eller fnyser av.
Selv liker jeg det.
For musikkyndige
«Sandharpesongar» viser at Fløgstad har fått æren av å bli tonesatt av folk som Lars Bremnes, Reidar Brendeland, Gabriel Fliflet, Lars Klevstrand, Henning Sommero, Jørn Simen Øverli og Tom Roger Aadland, med mange flere.
Dette er folk fra elitedivisjonen i norsk musikk.
«Sandharpesongar» er da også først og fremst en utgivelse for musikkyndige, for folk som spiller eller synger selv, og som kan lese noter.
Men det er mye flott poesi her også.
| 1
|
305968
|
Lite troverdig om «Norges Anne Frank»
Denne romanen hadde vært langt bedre som dokumentar.
«ja bedsy jeg er her vær ikke ræd.
Det er ikke bare jeg, men flere med, tad det med ro, spis my mat det hjælper ikke at gråte vær klog og spis.
Jenny»
Denne hjerteskjærende hilsenen var det siste livstegn Betzy Rosenberg fikk fra sin polskfødte mor Jenny.
Moren satt da i husarrest i Trondheim.
Sammen med Betzys morfar, far, tre tanter og lillebror endte moren sitt liv i gasskammeret i Auschwitz.
Misvisende tittel
Dette fikk ikke Betzy vite før etter krigen.
Hun overlevde takket være navnesurr, og vennskapet med tjue år eldre Arne.
Han hadde en hytte på Byneset utenfor Trondheim.
Der skjulte Betzy seg fra 1943 til 1945.
Den nærmeste nabo var medlem av Rinnan-banden, og da det kom besøk, gjemte hun seg i en smal åpning i veggen som Arne hadde snekret.
Derav tittelen «Jenta i veggen».
Den er misvisende.
Betzy Rosenberg var tjueseks år da krigen tok slutt.
Hun giftet seg med Arne som hun åpenbart hadde et forhold til.
Dette er bare diffust berørt i denne dokumentarromanen for ungdom, der Betzy er promotert som en norsk Anne Frank, og tvunget inn i en ungpikeaktig naivitet som virker både malplassert og lite troverdig.
Bedre som dokumentar
Betzy døde i 2004.
Først da hun var 79 år, fortalte hun sin historie.
Det ble ti maskinskrevne sider, som ligger på det jødiske museum i Trondheim.
Hvorfor ikke heller sitere direkte fra dem?
For denne boka hadde vært langt bedre om det var en ren dokumentar.
Der er Lindahl grundig og god:
Gjennom Jennys historie får vi innsikt i Hitlers maktovertakelse, Krystallnatten, krigsutbrudd, de norske nazistene, konsentrasjonsleirene, Tysklands fall.
Mest gripende er de norske jødenes skjebne.
På fangeleiren Falstad måtte de krabbe rundt på alle fire og plukke løv med munnen.
En ung gutt ble torturert med kokende vann.
Det var sannsynligvis Betzys elskede lillebror Charles.
Betzy ville selv ikke ha barn.
Hun våget ikke, i en verden som kunne romme så mye ondskap.
| 0
|
305969
|
Dobbel dose sex og psykiatri
Fransk psykodrama med velbrukt tvillingtema.
FILM:
Et nærbilde av en åpen vagina som gradvis forvandles til et øye, setter tonen i den franske filmen «Dobbelt begjær».
Her skjønner man fort at det er mye som skal granskes.
Fra gynekologstolen bærer det raskt videre til psykiaterdivanen.
Ikke bare én, men to psykoterapeuter er involvert.
De er dobbeltgjengere/tvillinger og spilles av samme mann, Jérémie Renier.
Regissøren, François Ozon , mest kjent for «Swimming Pool», har tatt utgangspunkt i en roman av den amerikanske forfatteren Joyce Carol Oates.
Her dreier mye seg om tvillinger, den gode og den onde, et velbrukt tema.
David Cronenberg utforsket dobbeltheten i «Dead Ringers», bortsett fra at der var tvillingene gynekologer og ikke psykiatere.
Men det dreier seg en del om gynekologi her også.
Mageonde
Den kvinnelige hovedpersonen, Chloé (Marine Vacth), har konstante magesmerter, men får vite at det nok er psykosomatisk.
Hun oppsøker terapeuten Peter Meyer, som raskt begår den etiske blunderen å forelske seg i sin pasient.
De flytter sammen, og Chloé snoker i sakene hans og finner ut at han har et annet etternavn.
Deretter ser hun ham på gata med en annen kvinne, men forstår at det er hans hemmelige tvillingbror Louis som også er psykoterapeut.
Med litt andre metoder, riktignok.
Prismer
Her er mye fransk mykporno, mye speil og mye split screen.
Ozon spiller på speileffekter, her er tre- og firedoble bilder som i speilprismer.
Her er det ikke bare stakkars Chloé – hun har stort sett ett, surmulende uttrykk – som blir sprengt i hodet; historien tar mer og mer intrikate omdreininger.
Tvilsomme teorier om tvillingfostres evne til absorbere hverandre serveres over en lav sko.
Ja, vi skjønner at det er mye galskap på ferde i dette psykodramaet.
Ja, vi skjønner også at det må litt rå sex til for å piske opp stemningen i den ellers hoderystende usannsynlige historien.
Uten å røpe for mye må vi antyde at alt dreier seg om vrangforestillinger av et kaliber som i den virkelige verden ville påkalt bruk av tvangstrøye.
Men ooops, der har Ozon oversett et poeng som fint kunne vært utviklet til enda en kinky detalj på terapeutens bakværelse.
| 0
|
305970
|
Hollywood-divaens siste teppefall
Kjærlighetstragedie fra virkeligheten.
FILM:
En vellykket blanding av melankoli, nostalgi, humor og hjertevarme gjennomsyrer filmen med den merkelige tittelen «Filmstjerner dør ikke i Liverpool».
Som tittelen antyder er dette en rar kombinasjon av engelsk sosialrealisme og Hollywood-glamour.
På toppen av det hele har vi å gjøre med en historie fra virkeligheten, basert på memoarboka til britiske Peter Turner.
Spire og diva
I regissør Paul McGuigans film spilles Peter av Jamie Bell, kjent fra tittelrollen i «Billy Elliot».
I 1979 er Peter en 26 år gammel skuespillerspire fra Liverpool som bor på et hybelhus i London.
Der treffer han den forhenværende Hollywood-divaen Gloria Grahame, glitrende spilt av Annette Bening.
Grahame er et bleknet navn i dag, men glitrende og glamourøs Oscar-vinner på 1950-tallet.
Hun er godt passert de 50 idet hun møter og forelsker seg i unge Peter.
Selv om tankene straks flyr hen til tragiske Norma Desmond i «Sunset Boulevard», er Gloria Grahames tragedie av en annen karakter.
I filmens åpning får hun et illebefinnende i garderoben på teateret.
Hun er alvorlig syk, men vil ikke ha legebehandling.
Hun vil bare pleies av Peters mor Bella (Julie Walters) i det slitte arbeiderstrøket i Liverpool.
Forholdet til Peter er brutt, men «svigerfamilien» har menneskelig varme og omsorg å by på.
Ung og gammel
I tilbakeblikk følger vi det to år lange av-og-på-forholdet mellom unggutten og eks-divaen.
Hun veksler mellom panikk over å eldes og sjarmerende belevenhet.
I det en øyeblikket avslører hun drømmen om å spille i «Romeo og Julie», og blir rasende når Peter tror hun vil spille ammen.
Det er selvsagt Julie-rollen hun vil ha.
I neste øyeblikk leker hun med sigarettskrinet som er en gave fra «Bogie» - Humphrey Bogart som var medspilleren hennes i «In a Lonely Place» i 1950.
Men Gloria bærer på en hemmelighet, en hun også fortrenger for seg selv.
Hun lyver for Peter, lager store scener og kaster ham på dør.
Etterhvert skal den tragiske årsaken avsløres.
Det er jo ingen hemmelighet at Gloria Grahame døde bare 55 år gammel.
Filmen balanserer hårfint på grensen til det sentimentale.
Men tragedien er fortalt med en sødme som aldri blir klissen.
Kontrasten mellom klippene fra gamle Grahame-filmer og hverdagsrealismen i britisk arbeiderklasse er slående, men aldri søkt.
| 1
|
305973
|
Cancer Bats gyver løs med flammende engasjement
Kanadiske punkere i toppform.
ALBUM:
Når fansen ikke var helt sikre på hva Toronto-gjengen Cancer Bats egentlig hadde på tapetet for fremtiden, så kvitterer bandet med å klaske sitt første album på tre år, «The Spark that Moves», i fjeset på oss.
Og det helt uten forvarsel – en såkalt overraskelsesutgivelse som ikke har vært annonsert i forkant.
Litt sånn som Beyonce og Avenged Sevenfold har gjort før dem.
Kanskje ikke til den samme globale hakesleppet som Queen B påkalte da hun introduserte stuntet, men like fullt veldig gøyalt for de som har ventet på noe godt fra den kanten.
Det er gode ting kvartetten baler med på sitt sjette album.
Ingenting er radikalt forandret, men energinivået er på topp – inspirasjonen og låtene like så.
«Gatekeeper» går rett i strupen på deg og forteller med all tydelighet at selv om man blir eldre, så er det ingen motsetning i det å ha noen år på baken og ha et flammende, semipubertalt engasjement intakt.
Ingen runde kanter i Cancer Bats-universet, med andre ord.
Det låter grovkornet, iltert og autentisk.
Milevis unna den formaterte og glattpolerte punken som spiser opp mesteparten av markedsandelene.
Som alltid sørger gjengen for å muskle opp låtene sine med innslag av tunge stoner-riff og gyngende groover, som i den umiddelbart fengende «Brightest Day».
Gjengen tar ellers stoner-arven såpass på alvor at de til og med har et Black Sabbath-tributeband på siden, passende nok døpt Bat Sabbath.
«The Spark that Moves» fremstår i det store og det hele som et overskuddsprosjekt hvor bandet har fokusert på gjøre akkurat det de har lyst til, uavhengig av hva som må til for å komme inn på den ene eller den andre spillelisten.
Det er ofte når man slutter å overtenke at musikken blir genuin og vital.
Som her.
| 1
|
305974
|
Willie Nelson feirer 85-årsdagen med flott album
Produktiv som få - og fortsatt på høyden av karrieren.
ALBUM:
Hvem blir den neste som ryker? spør Willie Nelson i «Last Man Standing», tittellåten fra studioalbum nummer hundre eller der omkring.
Han fyller 85 år søndag, men er mer produktiv enn de aller fleste.
Det kommer gjerne et par nye album i året.
Høyt nivå
«God's Problem Child» ble utgitt for nøyaktig ett år siden, mens «Willie's Stash, Vol 2: Willie and the Boys» med sønnene Micah og Lukas (som begge spiller i bandet til Neil Young) kom sånn «innimellom» seinere på året.
Nå har han sammen med sin faste produsent de siste åra, Buddy Cannon, skrevet elleve nye sanger som holder høyt Willie-nivå - ofte dynket med tørr humor.
Det er gode låter - og ingen lettvinte løsninger.
Dro i forveien
På «God's Problem Child» sang han «Still Not Dead», her er han opptatt av dem som allerede har «sjekket ut».
Waylon (Jennings), Merle (Haggard) og Ray (Price) har alle dratt i forveien, til tross for at de har «levd like raskt som ham», som han synger.
Willie har fortalt at han lenge ikke var «sulten nok» til å skrive nye sanger, men nå virker det som om han har fått dårlig tid.
Sangene formelig renner ut, med betraktninger rundt både det å leve og døden.
Country og western swing
Willie er kanskje ikke helt i hundre på scenen lenger, men på plate holder han et bemerkelsesverdig høyt nivå.
Stemmen står ikke tilbake for noe.
Det er altså ingen ny Willie du hører her.
Som så ofte før mikser han klassisk country med honky tonk og western swing.
Denne gang er det også litt ekstra jazzfeeling, særlig i gitarspillet.
Det gjelder spesielt i tittellåten, som har et herlig driv.
Han skrur også til rockeskruen i et par låter, men er best i countryballadene - som «I'll Try To Do Better Next Time» og nydelige «Something You Get Through».
Prøv å gjør dette bedre, noen!
«The end is not the end at all / It's not something you get over / But it's something you get through», synger Willie med kraftig vibrato i stemmen.
Her er det trøst å finne.
Er det kanskje denne som skal spilles på siste reise?
Et annet høydepunkt er mørke «Very Far To Crawl», som avslutter albumet.
Haster ikke
Blant musikerne som bidrar hører vi Mickey Raphael (en gammel følgesvenn som har sin egen stil på munnspillet), Alison Krauss (fele og vokal), Jim «Moose» Brown (tangenter).
Willie spiller på gode, gamle Trigger.
Den hullete gitaren overlever alt, og Wlllie har sin særegne stil.
Tre andre gitarister fyller inn med mer konvesjonelle gitarlicks.
Og - når det kommer til stykket kan han tenke seg å være «last man standing» likevel.
For det haster ikke med siste etappe:
«Heaven is closed and Hell's over crowded, so I think I'll just stay where I am»!
| 1
|
305975
|
Halvannen time med pervos
Går du med en drøm om å flytte på landet?
Ikke se denne.
På 1970-tallet var det noen som maste om katt og kaniner, som ville bo i nedlagte småbruk og i gamle hus.
Dem om det.
Vi som vokste opp på bygda derimot, vi ville etter hvert innover til byen, forsvinner i en eller annen mengde.
Men, jo da.
Hus på landet er okay, men vent litt.
Går du med tanker om begynne et nytt liv, for eksempel som i denne filmen, i din gamle tantes villa, ja, da skal du absolutt ikke bevege deg i nærheten av en kinosal som viser franskkanadiske – med engelsk språk – «Ghostland».
Regien er ved fyren som dyrker det makabre faget skrekk, en som har det som livsoppgave å skremme sjelen ut av deg, franske Pascal Laugier.
Han som noen kanskje kjenner igjen fra filmen «Martyrs» i 2008.
Han har denne gangen hentet ut det aller meste fra de digitale spesialeffekters filer og hyller.
I tillegg det meste også fra kostyme – og rekvisittlageret innenfor tunge og velprøvde skrekkfilmer.
Noen scener er en studie i skrekkfilmens historie av klisjéfull effektbruk.
«Ghostland» gir ikke ved noen låste kjellerdører.
Vi raser kjapt inn i det absolutte mørkeste av det mørke der det helt uten blygsel bikker over i et malstrøm av perversjoner, nervepirrende svinerier og syke meningsløsheter.
Alt er egentlig på plass for å gi oss (særlig denne tufsen av en anmelder) angst, søvnproblemer og det mørke suget i magen.
Du vil, hvis du er en helt normal kinogjenger og ikke med i en eller annen skrekkfilmklubb, også lukke øynene veldig ofte.
Det absolutt dummeste er at du vet at du vil bli skremt i neste scene, fordi det er så lite mellom linjene, men så skjer det.
Gang på gang.
Derfor:
Ghostland 3- Anmelder 0.
Samtidig er ikke alt slik det ser ut til, ett lite pluss.
Eller er det det?
Hmm.
Godisvarebilen
Når det i tillegg er velkjente snacks som en godteribil – med sin karakteristiske kjenningsmelodi – og et «brødrepar» som kanskje ikke burde ha sett dagens lys, ja, da må vi fortelle litt mer om disse to psykopatene.
Den ene tjukke og vansirende er helt uten språk som dyrker sine i helt overkant brutale seksuelle fantasier mot småjenter, her to søstre.
Hans håndlanger er også noe helt for seg selv.
Han/hun ser ut som en hybrid av Iggy Pop og Alice Cooper, bærende på veldig mye ondskap under parykken.
Men, her burde det vært mulig å få lagt inn et snev av humor:
At Alice-kloningen kanskje hadde nynnet første linje i «Welcome to My Nightmare» (Alice Cooper 1975)?
Da hadde vi ledd frivillig, i motsetning til nå der det hele er så voldsomt at vi egentlig har lyst til å gå før rasjonaliteten slår inn og vi ler ufrivillig.
Men,vi føler selvsagt med moren Colleen og hennes døtre, Vera og Beth, der ute på loppemarkedsgården.
Langt fra folk, men veldig nær tidenes verste mareritt.
| 0
|
305976
|
Høy vov-faktor
Etter «Isle of Dogs» er du ikke i tvil om hvem som er menneskets beste venn.
FILM:
Hundene i «Isle of Dogs» ser som regel rett inn i kamera, eller rett til høyre og venstre, slik at de trer frem i skarp profil.
De har ikke akkurat noen voldsomt mimikk.
Men de har store, uttrykksfulle øyne og røper med små bevegelser at de føler og savner sterkt.
For båndet mellom hunder og mennesker er revet over.
Handlingen er lagt til et Japan i nær fremtid, et totalitært sted der mystiske sykdommer herjer, og utspekulerte politikere pisker opp et hat mot hunder i befolkningen.
De lojale kjæledyrene er blitt fraktet til en gold øy av søppel, der de slåss om råtten mat og lengter etter tiden da de var hos eierne sine.
Eventyrlig Japan
Filmskaper Wes Anderson er etter sigende en sky mann.
Kanskje er det derfor han har et så ualminnelig godt håndlag med dukker, at de får liv og sjel bare han berører dem med de smale hendene sine.
Animasjonsfilmen «Isle of Dogs» er en underfundig triumf, ni år etter at «Den fabelaktige Mikkel Rev», også den stop-motion-film med storøyde pelsdyr i hovedrollene, ble en av Andersons beste filmer.
Kanskje er det ikke så rart, all den tid Andersons filmer alltid har lignet på overdimensjonerte dukkehus.
Reisen til Japan gir filmskaperen øyensynlig gir filmskaperen ny inspirasjon til å skape sine forseggjorte, nitid dekorerte bilder, gjerne preget av en nesten manisk sans for symmetri.
Her bruker han trekk fra japansk grafikk og interiør, klare farger og lave tyngdepunkt, til å skape et univers som både føles velkjent og eksotisk.
Og så er det så himla morsomt.
Det morsomste er den evige dialogen mellom fem hunder som har slått seg sammen på øya.
Den er av beste Anderson-merke, lakonisk og barnlig på samme tid, nedpå og distansert og samtidig gjennomtrukket av følelser.
Den dreier seg om dels naive forsøk på å få verden til å henge sammen, som får vidunderlig vittige stemmer av noen skikkelig store Hollywood-navn.
Hyllest til hunden
Fire av hundene, Rex (Edward Norton), King (Bob Balaban), Boss (Bill Murray) og Duke (Jeff Goldblum) var lykkelige og lojale hushunder før de ble sendt vekk fra de varme hjemmene sine.
De er entusiastisk enige om at de er menneskenes beste venn, selv om menneskene ikke vil være venner med dem mer.
Jokeren er Chief (Bryan Cranston), en løshund som mener de andre må slutte å være så naive og se på seg selv som de livsfarlige villdyrene de er.
Chief fnyser av tanken på lydighet.
Han reagerer demonstrativt når tolv år gamle Atari (Koyu Rankin) lander på øya, etter å ha stjålet et fly, for å finne igjen sin egen hund.
De fire andre er henrykte over å ha noen å passe på igjen.
Men kanskje våkner det noe selv i Chief når han ser en pinne fly gjennom luften.
Behandlingen av denne tematikken er interessant.
For individualistisk orienterte tilskuere er det lett å holde med Chief, rabulisten som setter spørsmålstegn ved alt og ikke uten videre gjør som han blir fortalt.
Akira elsker hunden sin, men han er åpenbart vant til å være den som kommanderer i møte med hunder.
Samtidig blir det tidlig klart at det trolig er Chief, ikke firehunderskoret i bakgrunnen, som i størst grad kommer til å gå i seg selv.
På sitt vis blir «Isle of Dogs» en hyllest til lojalitet og pliktfølelse og en urokkelig kjærlighet som det rett og slett er utenkelig å revurdere, samme hva som skjer.
Historisk parallell
Samtidig er det en overbygning over historien som har større ramifikasjoner.
Atari er nevø av borgermester Kobayachi (Kunichi Nomura), en diktator som har alle diktatorkjennetegnene:
Smale øyne og en egen evne til å lene seg truende fremover, skjulte agendaer og allianser (i dette tilfellet katter) og et bruk-og-kast-forhold til meningsmotstandere.
Og han sørger gjerne for at to fenomener presenteres som årsak og virkning:
Det finnes epidemier og katastrofer.
De kan fremstilles som om noen har skylden for dem.
Så kan befolkningens raseri rettes mot den utpekte «noen», som i dette tilfellet er hundene.
Dette er en ganske elegant parallell til en rekke uhellsvangre historiske situasjoner der et ledersjikt har konsolidert makt ved å få majoriteten til å frykte og angripe en minoritet.
Wes Anderson er en stilist til fingerspissene.
Det bekrefter den imponerende filmografien hans, som rommer «The Royal Tenenbaums», «The Life Aquatic With Steve Zissou», «Moonrise Kingdom» og «The Grand Budapest Hotel».
Han er ikke en like god dramaturg, og også i denne filmen blir tredje akt for frenetisk og kaotisk.
Likevel er «Isle of Dogs» først og fremst original og inntagende, en estetisk finslipt juvel som i tillegg gir deg lyst til å klappe den neste hunden du ser.
| 1
|
305977
|
«Avengers: Infinity War»:Nå gidder de knapt redde verden
Er vi fremme snaaart?
FILM:
Altså, jeg bestrider ikke at det er kjekt å ha dem.
Når forvokste narsissister med dårlig tannstilling fra det ytre rom bestemmer seg for å angripe menneskeheten, er det riktig hyggelig at det kan komme en fyr med kappe, trikot, superkrefter og stort årlig hårspraybudsjett og sparke dem bestemt ut igjen.
Eller fem, eller åtte.
Men det er en stund siden akkurat denne superheltgjengen, The Avengers, faktisk har reddet verden.
For hvis verden faktisk skulle bli reddet, ville ingen løse flere Avengers-billetter, og derfor er verden per definisjon ureddbar.
Historiens løsning kan ikke være en løsning, for da får man ikke med seg oppsparket til neste runde.
Den herlige første «The Avengers», fra 2012, bød kampen om verdensherredømme opp til munter dans.
Men nå er det blitt så mange Avengers-filmer at de ikke gidder å late som en gang.
Dette er ikke en fortelling, det er to og en halv times registrering av skrapmetall og lyskjegler som barker sammen, uten at noe egentlig har begynnelse eller slutt.
Tittelen «Avengers: Infinity War» oppleves som helt presis, og det er knapt noen kompliment.
Akkurat denne uendelighetskrigen har ett eneste ærend:
Å samle alle Marvel-heltene du har blitt kjent med til nå, hvis du har prioritert filmer som dette markant på både penge- og tidsbudsjettet.
I tillegg til den opprinnelige klubben, som rommer Iron-Man (Robert Downey jr.), Thor (Chris Hemsworth), Hulken (Mark Ruffalo), Captain America (Chris Evans) og Black Widow (Scarlett Johansson), må altså - trekk pusten - Peter Quill (Chris Pratt) og mannskapet hans stikke innom og si hei, Spider-Man (Tom Holland) være tenåringsalibiet, Doctor Strange (Benedict Cumberbatch) gjøre triksene sine og Black Panther (Chadwick Boseman) få et slag å være verdig hærfører for.
Jo, også må kjenninger som Vision (Paul Bettany), Scarlet Witch (Elizabeth Olsen), Loki (Tom Hiddleston), Falcon (Anthony Mackie) og War Machine (Don Cheadle) få sine minutter i rampelyset.
Og alt er for å hindre den galaktiske massemorderen Thanos (Josh Brolin) i å samle seks symboltunge steiner som ser ut som om de er stjålet fra en New Age-messe, men som visstnok rommer nøkkelen til All Makt.
Bevart sjarm
Filmen er med andre ord fylt til trengsel.
Ingen har hatt tid til å tenke på hvordan de skal gjøre noe interessant med det Ytre Rom, som forblir en ansamling av granitt og tungmetall i tåke, badet i lilla eller turkise lyskastere.
Marvel-heltene har alltid hatt mer sjarm og særpreg enn den sammenbitte DC-heltene de konkurrerer med.
Noe av sjarmen har utrolig nok blitt med over i dette møljeslagsmålet.
Fremdeles er det en tiltalende snappiness i utvekslingene mellom Iron-Man og Doctor Strange, fremdeles klarer Hollands Spider-Man å oppføre seg som om han er en helt vanlig ungdomsskoleelev som bønnfaller foreldregenerasjonen om å få gjøre noe gøy for en gangs skyld, også når han henger etter fingerneglene etter et ukjent romskip.
Filmen er også interessant i sin skjødesløshet med høyt elskede hovedpersoners liv og lykke, og lager i alle fall én avskjed som treffer.
Men bortsett fra disse øyeblikkene er ikke dette her noe å le eller gråte av.
| 0
|
305978
|
Denne ungdomsboka har det som skal til for å slå an
Solid ungdomsbokdebut om mobbing, ensomhet og voksne som svikter.
«I kveld skal du dø».
Meldingen tikker inn på Mathildes mobil.
Hun går i niende og er hakkekylling for jentene i klassen.
Så hvorfor gå på skolen i det hele tatt?
Mathilde finner ingen støtte:
Moren sliter med omsorgen og skolen ser en annen vei.
Trøsten finnes bare spillverdenen sammen med den ukjente vennen Xiu, og hos hunden Eddi.
Men jentegjengen skyr ingen midler i mobbingen.
Ingen er fredet, heller ikke kjæledyr.
God flyt
Lirhus har tidligere skrevet romaner og dikt og debuterte med barnebok i fjor.
Hans første roman for ungdom handler om mobbing, ensomhet og voksne som svikter.
Men også om å stå opp for seg selv.
Tittelen peker mot dette og er en klar henvisning til det berømte sitatet fra Astrid Lindgrens «Brødrene Løvehjerte»:
«Det er noen ting man bare må gjøre, selv om det er farlig – ellers er man ikke et menneske, bare en liten lort.»
Selv om boka tematisk er mørk, mobbingen blir livstruende, går lesningen lett.
Lirhus skriver litterært godt og uanstrengt.
Han finner umiddelbart toneleiet, og skaper driv i teksten.
Han skaper også lommer der leseren og Mathilde kan puste.
For Mathilde er samværet og samspillet med Xiu et slikt pusterom.
Xiu er den eneste Mathilde snakker ordentlig med, i chatten til spillet.
Eventyrene de drar ut på i i den virtuelle verden, engasjerer også leseren.
Foruten i spillverdenen foregår handlingen på skolen, på møter i Natur og Ungdom og på hjemmebane.
Han får godt frem Mathildes skuffelse over moren, som ikke orker kjempe for fjortenåringen:
«Hvorfor sier hun ikke et ord om hva jentene har gjort mot meg?
Mamma er så feig!
For hun vet jo egentlig.
Hun må jo vite det.»
Småbrister
Noen småbrister er det i romanen.
Lirhus kan smøre i overkant godt på:
Voksnes reaksjoner kan virke karikert, jentunger bare onde, og mørket i overkant stort.
Elementene forsterkes for å forsterke effekten på leseren.
Med unntak av denne innvendingen er alt godt gjennomført og plottet ut i boka.
Skal Mathilde finne styrke og mot til å si ifra, og vil hun møte Xiu i virkeligheten, er to av spørsmålene som pusher leseren fremover.
Boka vil temmelig sikkert slå an hos ungdommen, med sin høydramatiske handling og gode driv.
«Ellers er jeg ikke noe menneske» er en velmodulert, fint formulert fortelling om mobbing, om voksne som ser en annen vei når det blir ubehagelig, og om å mobilisere mot og håp når alt ser svart ut:
«For alle mennesker er jo skapt for å håpe, ikke sant?
Jeg er i alle fall sånn».
| 1
|
305979
|
Dette er den definitive André Bjerke-biografien
«André Bjerke - I kampens glede» er både tragisk og vittig.
Tre bøker er skrevet om André Bjerke (1918-1985) tidligere, men dette er den definitive biografien.
Her er alt med, for å si det forsiktig.
Peter Normann Waage følger dikteren fra fødsel til grav.
Selv om Bjerke ikke levde noe ytre sett dramatisk liv, er det mer enn nok å ta av.
Boka har samme tittel som et utvalg essays og artikler fra 1986.
«I kampens glede» er en formulering som forteller om engasjement og idealisme, men også om livslyst og latter.
Beretningen om Bjerkes mange humorprosjektet, parodiske innfall og rene køpenikader er lystig lesning.
Mye alkohol
Boka er todelt.
På den ene siden forteller Waage historien om privatpersonen André Bjerke og de menneskene som omga ham.
For å ta foreldrene først; dikteren Ejlert Bjerke og pianisten Karin, født Svensson, søsteren til Jens Bjørneboes mor Maja.
I likhet med de to første av André Bjerkes tre ekteskap begynner dette forholdet i glødende forelskelse, men ender dypt tragisk med sykdom og bitterhet.
I Bjerkes tilfelle går de to første ekteskapene i oppløsning, mest takket være hans alkoholisme.
I sitt voksne liv var Bjerke periodedranker, noe som selvsagt satte sitt preg på hverdagen.
Waage skjuler ingenting, men er heller ikke spekulativ.
Fargerike kamerater
Alkohol var også med på å ødelegge barndomshjemmet, der Bjerke bodde til han var 26 år gammel.
Skildringen av foreldrenes utvikling fra ung lidenskap til en marerittaktig avslutning er vond lesning.
Han skriver at Bjerke hadde en «lykkelig barndom», men man kan begynne å lure.
Bjerkes ungdomsliv blir fortalt i form av kameratportretter.
Han hadde mange snurrige venner som satte preg på hans utvikling.
Gutterommet på Majorstua var samlingspunktet.
I 1940 meldte Bjerke seg som soldat, og han deltok seinere i motstandsarbeid.
Men etter krigen ble både han og faren Ejlert anklagd og dømt for å ha utført arbeid for et forlag med nazisympatier.
Ivrig debattant
Litterært følger vi Bjerke fra den suksessfulle debuten i 1940 via hans suksess som kriminalforfatter og sjakkspiller til hans siste skriverier, blant annet for TV.
Men Waage legger ikke minst vekt på hans essayistiske og polemiske forfatterskap og skildrer med stort engasjement de mange feidene Bjerke utløste eller blandet seg opp i.
Her børstes støv av debattene rundt Grimberg, den lyriske modernismen, språkpolitikken og så videre.
De mange velformulerte innleggene fra Bjerke og hans støttespillere har fristet biografen til å sitere i bøtter og spann, litt for mye.
Hangen til å sitere framfor å refere og bruke eget språk er bokas største svakhet.
En vittig hund
Men man kan forstå fristelsen.
Bjerke var en mann som formlerte seg treffsikkert og med stor polemisk kraft.
Ikke minst var han i blant hylende morsom.
Men ikke alltid.
Det hadde vært mulig å korte ned boka en del.
På den andre siden er dette et dypdykk i en svunnen tid, og Waage henter både skitt og kanel opp fra historiens havbunn.
Sympatisk holdning
I 2009 var Waage i debatt med Tore Rem, som utga to tjukke bind om Jens Bjørneboe.
Waage undret seg over at det var mulig å skrive en så lang bok om en forfatter man åpenbart ikke likte.
Det har ikke Waage gjort, dette er en sympatisk biografi, både overfor Bjerke og antroposof-miljøet.
Waage slår fast at det er Rem som har synliggjort antroposofenes innsats i 1950-tallets kulturdebatt:
«Det er Tore Rems fortjeneste at de er blitt trukket frem i lyset igjen.»
Indirekte polemiserer Waage mot Rem.
Han har ikke uventet et betydelig mer positivt syn på antroposofenes rolle.
I Waages øyne var de «en betydelig kraft i norsk kulturliv», de var opprørere mot det de anså for å være svakheter i samtidas åndsliv; «i kampen mot arbeiderpartistat, positivisme og mekanistisk naturvitenskap», som Waage uttrykker det.
«Langt på vei styrte de debattene...», mener han.
Det menneskelige
Konklusjon?
Bjerke ville «vise at mennesket er til».
Om dette høres noe luftig ut, tilføyer Waage følgende:
«På alle områder ville han fremheve det menneskelige fremfor det mekaniske, helhet fremfor reduksjonisme.
At han i sitt opprør hadde humoren på sin side, gjorde ikke hans utsagn og handlinger mindre irriterende i motstandernes øyne.»
Peter Normann Waage har reist en bauta over en virvelvind av en samfunnsaktør.
Og en poet som på mange måter var den siste store i sitt slag.
| 1
|
305980
|
Statsteatret er en norsk nasjonalskatt
Store verdier
TEATER:
Grådighet gjør godt, og gutta fra Grefsen vil være Gordon Gekko.
Mor synes heller at de skal samles i sofaen og ha det koselig.
I familien Kielland skal ingen spise alene.
Statsteatrets norgeshistoriske teaterserie har nå nådd 1980-tallet og åttende episode - handlingen i «1980 - Aker Brygge» går fra 1986 til 1990 - og familien arver plutselig en hel masse penger.
De skal selvfølgelig investeres.
Kapitalismen er inne i en gullalder.
Ordet «krakk» er det ingen som tenker på.
Mor Agnes (Per Kjerstad) og sønnene Einar (Gard B. Eidsvold), Wilhelm (Kim Sørensen) og Alexander (Cato Skimten Storengen) er utstyrt med noe ulike ressurser fra naturens side, og har dessuten noe ulike verdisyn.
Dermed er det duket for verdikamp.
Grenseløst
Ingen setter Statsteatret i et hjørne - eller i en boks.
Gruppa har klart å fornye virkemidlene sine for hver enkelt forestilling som har gått, samtidig som de har beholdt sin grunnsignatur.
De lager historietimer med samtidsrelevans, utført i et lekent og fartsfylt formspråk som hver gang låner stilgrep fra populærkultur i de tider forestillingene er lagt til (blant dem:
westernfilm, mafiafilm, film noir, radioteater).
De skaper underholdningsteater - svært underholdende underholdningsteater - med alvorlig klangbunn.
I «1980 - Aker Brygge» er det ikke én sjangerfamilie stilgrepene er hentet fra, vi har da nådd postmodernismen.
I stedet er referanserikdommen vid og bred og høy og lav - med linjer blant annet til amerikansk film (fra «Wall Street» til «Rain Man» og «Pretty Woman»), musikkvideoer, hitlistelåter og Oslos (og Ibizas) uteliv.
(Uten å røpe hvordan kan vi si at her også er lånt fra et klassisk amerikansk skuespill fra 1949, med problemstillinger som igjen ble relevante fra 80-tallet og inn i vår tid - også «En handelsreisendes død» handler om kostnaden av økonomisk mentalitetsforandring.)
Detaljene er velvalgte, talende.
«1980 - Aker Brygge» inneholder noen av de sleskeste øyeblikk undertegnede kan huske å ha sett i norsk teater, så skamløst vulgære at de kun overgås av reelle forhold i amerikansk 2018-politikk, men selv disse er gjort med slik avvæpnende fantasifullhet at det ikke er annet å gjøre enn å la seg sjarmere av galskapen, og gi seg over i latter, selv når en krymper seg.
Å stille spørsmål
Pengebegjæret skal vise seg å bli farlig, og kostnaden blir høy, for mer enn en av de involverte.
«Generasjonsmotsetninger» er et sentralt stikkord for «1980 - Aker Brygge», slik at det også var det for «1349 - Pesten» (om fremmedfrykt og utstøtelse) og «1880 - Aker Brygge» (om integrering og utenforskap).
I «1980» handler det altså om motsetningen mellom en generasjon som har vært vant til å leve nøysomt og en generasjon som drømmer om kunne å fråtse uten begrensning.
For Alexander, og til dels også for Wilhelm, er det slik at alt kan prissettes, pantsettes og selges.
En av dem føler skam ved det, men gjør seg likevel delaktig i utviklingen.
Den andre har nok ikke evnen, skjønt han vet at han burde late som, av strategiske grunner.
Hva som er «verdier» blir noe tilskueren får rik anledning til å tenke igjennom selv, etter hvert som intrigene eskalerer, og den enkle Einar - han som blir berørt av HVPU-reformen - blir den som fremstår som den mest komplekse i persongalleriet, den som er i stand til å stille spørsmål ved alt det som i markedsøkonomien blir sett som selvfølgeligheter, og den som representerer et ord vi vel knapt har hørt bli sagt med ettertrykk siden tidsperioden:
Skamvett.
Etter endt spilleperiode på Oslo Nye Centralteatret, skal «1980 - Aker Brygge» vises på norgesturné.
| 1
|
305981
|
Du blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth
Forfatteren som ingen kunne målbinde.
Vigdis Hjorth lærte tidlig at livets store spørsmål best lar seg uttrykke med melodi og gitar til.
Dødsangst, redsel for å bli avvist, urettferdighet og lengsel etter kjærlighet er store følelser som kan formidles så selv barn forstår dem, uten at det blir banalt.
Alf Prøysen er magikeren som mestret dette.
I «Å tale og å tie», Hjorths nye bok som er et litterært essay, er Prøysen førstemann ut i raden av gode lesninger.
Alf og Rolf, kaller hun seksjonen der hun sammenstiller Prøysen med Rolf Jacobsen, med undertittelen «Fordeler og ulemper ved henholdsvis hjerte og smerte».
Oversett
Det er ikke bare barndomsminner om seilaser på Mjøsa, syskenbån på Gjøvik og blanke ark med fargestifter som gjør at Vigdis Hjorth priser Prøysen.
Hun minner oss på at Prøysen aldri egentlig ble tatt alvorlig av den intellektuelle eliten i sin samtid; hun skriver at man inntil nylig har kommet i skade for å overse Alf Prøysens subtilitet.
Det er noe friskt og feiende over Vigdis Hjorths lesning av norske klassikere.
I flere tilfeller, som med Agnar Mykle, avslører hun et tydelig kvinneblikk.
Men også i forhold til Alf og Rolf viser hun dikternes betydning for personlige opplevelser.
En ungjentes showing i gymsalen på Tåsen, med steppesko og boa, har sin resonans i Prøysens egen måte å overleve fattigdom på.
Humor, letthet og fart var nyttige mekanismer.
Og, som Vigdis Hjorth erkjenner, det at hun selv brukte slike undervurderte litterære virkemidler gjorde at det tok lengre tid for henne å vinne respekt i intellektuelle kretser.
Åpen plass
Mens den litterære eliten var lite opptatt av hva Prøysen puslet med, ryddet de derimot en åpen plass for Rolf Jacobsen, slik Hjorth ser det.
Hans oppgave var å fylle rollen som den store norske modernistiske dikteren.
Hans jobb var å skrive seg opp mot de internasjonale modernistiske bautaene.
Her skulle tilværelsens gåter beskrives gjennom telefonkabler, gassledninger, fabrikkpiper og hydrogenbomber.
Vigdis har latt seg imponere; hun har brukt Jacobsens dikt «Tømmer» som sitt alternative juleevangelium.
Men kvinneblikket er med.
Når hun gransker innholdet i diktet «Når de sover» og leser at alle er barn når de sover, uten krig i seg, da innvender hun «gid det var så vel, men det er ikke sant».
Om han kunne være svulstig og høystemt, var Rolf Jacobsen modernist på sitt eget vis.
Seinere i livet nærmet han seg Prøysens perspektiver, som i hans siste samling «Nattåpent» der han skiver om sorgen over tapet av kona.
«Det er ikke modernisme, det er Rolf som sørger over Petra», skriver Vigdis Hjorth.
Hennes oppsummering av Prøysen og Jacobsen er dirrende morsom og banal:
«Alf har et varmt hjerte.
Rolf har en kald smerte».
Dønn ærlig
Vigdis Hjorth mener at Alf Prøysen bidro til å forandre engstelige unge kvinners syn på menn.
Han var en «etterlengtet moderne mann før den moderne mannen».
Der skilte Prøysen seg tydelig fra Agnar Mykle, som Vigdis Hjorth dissekerer med en form for resignert fryd.
Mykle skriver dønn ærlig og utleverende om unge menns selvsentrerte virkelighet, der ligger hans styrke og den er Vigdis Hjorth med sitt kvinneblikk takknemlig overfor.
Hun vil heller serveres en ubehagelig sannhet enn en behagelig løgn.
Mykle beskriver kvinnen klinisk, mens hans skildringer av mannen er gjennomgående poetisk.
Mykle kan brukes som eksempel på at kulturmannen har en homoerotisk dragning mot andre kulturmenn.
Klare ord for penga!
Illusjoner
Men Vigdis Hjorth er takknemlig for at Mykle med sin nådeløse ærlighet i både «Sangen om den røde rubin» og «Rubicon» har bidratt til å moderere unge kvinners illusjoner om driftslivet:
«Jeg har alltid lurt på hvordan det er å trenge inn i et annet menneske med sitt fremste nytelsesorgan, og Mykle er mannen som har forklart meg det best.»
Det går åpenbart an å bli både rørt og glad over Mykles litteratur fordi den er troverdig, og litteraturens mulige forandrende kraft ligger i nettopp det.
Man må ha et realistisk bilde av menneskene og verden for å kunne forandre den, påpeker Hjorth.
Og hun avslutter, drepende:
«Der har Mykle bidratt.
Jeg har ikke lenger noen illusjoner med hensyn til det annet kjønn.»
Handke-striden
Vigdis Hjorths «Å tale og å tie» består av fire deler som alle handler om forfatterens rolle i forhold til litteraturen.
Hun skriver om samfunnets forventninger og ambivalens til kunstnerne i «Ettertanke etter Handke», som problematiserer striden fra 2014 da mange protesterte mot at Ibsenprisen ble tildelt den østerrikske forfatteren Peter Handke.
Innvendingene handlet ikke om Handkes litteratur, men om at han var en uttalt støttespiller for Serbia og president Slobodan Milosevic under krigene på Balkan.
Her henter hun ammunisjon fra både Hannah Arendt og Roland Barthes for å konkludere med at en kunstner må kunne tillate seg det meste i grenselandet mellom litteratur og politikk, også når det påfører andre mennesker ubehag.
Her synes jeg at Vigdis Hjorth er på sitt svakeste, for hun skiller ikke tydelig nok mellom verk og person.
Hun opphøyer kunstneren til noe i nærheten av et overjordisk vesen som utelukkende har forpliktelser overfor sin egen sannhetssøken.
Sannheten
I delen hvor bokas tittel er hentet fra tar Vigdis Hjorth utgangspunkt i Alexander Kiellands opptegnelser til en selvbiografi, «Agerhøns med Champagne».
Den er kort, nærmest en almanakk eller dagboksnotater uten særlig utfyllende erindringer.
Kielland vil ikke huske, later det til, i hvert fall mener han det er vanskelig å skrive noe som framstår som korrekt om sin fortid.
Både Kielland og Hjorth har kommet til erkjennelsen at fortida ikke ligger fast.
Hun mener at dersom Kielland hadde villet skrive om sin perspektivendrende erkjennelsesreise, hadde han skrevet en roman.
Det har vært spekulert mye om «sannheten» i Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø».
I det nye essayet utdyper hun det hun har forfektet tidligere – at alle forfattere starter i det selvbiografiske, men det er bare et utgangspunkt.
Hun siterer Kierkegaard:
«Jeg kan ikke fremstille meg ganske sant selv når jeg gjerne vil».
Et verks sannhetsverdi ligger, ifølge Vigdis Hjorth, i den virkning det har på leseren.
Man blir litt klokere av å lese Vigdis Hjorth – og så er det en fornøyelse å ta del i hennes egen leseglede.
| 1
|
305982
|
Sterkt tegneseriecomeback fra Inga Sætre
Fra møkkajenter til møkkamødre.
Elleve år etter siste «Møkkajentene»-hefte har serieskaper, animatør og barnebokforfatter Inga Sætre vendt tilbake til et familiært univers.
Men som Sætre selv, har de munnrappe kvinnene med flere dårlige hårdager enn gode, blitt eldre.
Dermed handler passiarene i «Det finnes en død etter livet» mer om barnemas enn om redselen for å være gravid.
Humoren, derimot, er like slagkraftig.
Til tross for likheten med «Møkkajentene», minner boka visuelt mer om Sætres prisbelønnede «Fallteknikk» fra 2011.
Boka er stor og tjukk, med et vakkert, innbydende cover.
Tegningene er også mer forseggjorte enn i de tidlige bladene, bruken av farger her og der gir større variasjon, det samme sørger flere større, illustrerende tegninger for.
Rapp humor
Møkkajentene-fans, og de var det mange av, behøver derimot ikke være redd for at karakterene denne gangen er alt for velpleide.
Tegningene er fortsatt røffe og skisseaktige, og lar de humoristiske poengene komme i forgrunnen.
Boka kretser rundt samtaler mellom venninner.
De er av den typen kvinner kjenner seg godt igjen i.
Sætre er et hakk mer realistisk enn Mette Hellenes’ «Kebbelife», men slektskapet er der.
Det er også svært velkomment, vi trenger mer «kvinnehumor» her i landet.
Gledelig comeback
Punchlinene kommer på nesten hver side.
Når den ene forteller at hun har kjøpt et program som skal stenge av Internett i perioder, svarer den andre:
«Du har betalt for å miste tilgang på noe du har betalt for å ha?»
Et annet triks de villig deler, er å helle litt vond kefir nedi kakemiksen, slik at den skal virke hjemmelaget.
Mottoet blir «bedre med ‘hjemmelaget’ enn vellykket.»
Alle samtalene er ikke like hysterisk morsomme, men høydepunktene kommer tett.
Sætre tar seg selv og sin generasjon kvinner på kornet, uten at det blir internt.
Det er derfor bare å glede seg over at hun er tilbake med en ny tegneserie, nå håper jeg vi ikke trenger å vente i sju år på neste.
| 1
|
305983
|
Her er Norges svar på Beyoncé
Deilig sjangermiks fra Beady Belle.
ALBUM:
Det er nesten umulig å vite hvor Beady Belle «hopper».
Beate Slettevoll Lech & Co. har vært innom mange sjangrer, med jazz som en basis - gjerne mikset med pop, elektronika og en liten dose blues - og nå mye soul og litt funk og moderne R&B;, med vekt på rhythm!
Ingen ting skal være uprøvd!
Norge har ingen Beyoncé, Lauryn Hill eller Alicia Keys, men Beady Belle er med dette albumet på god vei til å lande en posisjon som en ener innen en sjanger som ikke har altfor stor utbredelse her i landet.
Bandet står også på spranget til en europaturné med start i Berlin 28. april.
Og - det er noe unorsk over musikken hennes, som har snev av inspirasjonskilder som Stevie Wonder, Marvin Gaye og Raphael Saadiq i seg.
De nærmeste referansene denne anmelder kan komme på her hjemme i farten er artister og band som D'Sound og Noora Noor.
Imponerende
«Dedication» er virkelig dedikert hele veien.
Sammen med musikerne David Wallumrød (som briljerer på diverse tangenter, som vanlig), Bjørn Sæther (trommer), Marius Reksjø (bass - mye bass), Martin Windstad (perkusjon) og Bjørn Charles Dreyer (el-sitar) har hun begått et album som er imponerende på alle måter.
Skjørt og sterkt
Den heftige backcup-sangen står den britiske trioen LaSharVu (LaDonna Harley Peters, Sharlene Hector og Vula Malinga) for.
De skal etter sigende ha sunget for både Alicia Keys, Adele og Madonna m.fl., og er viktige for å skape det spesielle soundet som kjennetegner dette albumet.
Men det er Lechs vokal som er den store biten i godteposen her.
Den er både skjør og sterk.
Hun fraserer som en jazzsanger som får boltre seg i en større musikalsk andedam.
Veksler
Det er et voldsomt driv fra start, men storheten og flyten i disse låtene kommer først fram i låt nummer to, soulorienterte «Out of Orbit».
- med sitaren som stemningsskaper.
«Traces» har dette fenomenale drivet igjen, mens «Hold Your Breath» er en deilig «smyger».
Sånn veksler det mellom tungt og lett til den nydelige - og milde - soul-låten «My Religion», den funky opptempolåten «Last Drop Of Blood» og den avsluttende soulperlen «Can I Smile?» - med Wallumrød i en hovedrolle ved siden av Lech.
Og ja, «Dedication» er et album å smile av - og til.
| 1
|
305984
|
Storslått og politisk indignert comeback
A Perfect Cricle er tilbake etter 14 år.
ALBUM:
Maynard James Keenan er ikke en musiker som gir ved dørene.
Uforutsigbar, utilgjengelig og kompromissløs er tre adjektiv som henger godt på den meritterte Ohio-musikeren.
Utover 90-tallet var han en av arkitektene som gjorde Tool til et av alternativrockens aller viktigste band.
Nå er han på god vei til å gjøre det samme med A Perfect Circle.
Et band som i utgangspunktet fremsto som et sideprosjekt.
Det som er sikkert er at Keenan liker å ta seg god tid i skapelsesfasen.
Det er tolv år siden Tool ga ut plate, og selv om A Perfect Circle har vært aktive på konsertfronten den siste tiden, er det fjorten år siden «eMOTIVe» – en slags protestplate bestående av tolkninger av antikrigslåter.
Femten år har gått siden forrige album med originalmateriale.
Mye er annerledes denne gangen.
Det mest åpenbare er det utvidede emosjonelle spekteret som preger «Eat the Elephant».
Fra det nennsomt dvelende tittelsporet til bombastiske «The Doomed» – og alt i mellom – er det den dirrende nerven som limer hele albumet sammen.
Keenan og hans menn er som alltid opprørt og forarget på samfunnet som smuldrer opp rundt dem.
Men han skriker aldri sin politiske indignasjon i fjeset på deg eller trekker sine moralske formaninger ned over ørene dine.
Han er autoritært tilbakelent og rolig konstaterende, som i «Disillusioned» – et hjertesukk om den apatiserende teknologiavhengigheten.
«Eat the Elephant» er fengslende og tiltalende i all sin duse og progressiveprakt.
Den er lekkert produsert, varm i tonen og oppfinnsom i struktur og instrumentering.
Fra kneisende gitarvegger i «Talk, Talk» til akkustiske toner i «Get the Lead Out».
Plata beveger seg hele tiden på kanten av det pompøse, men A Perfect Circle klarer balanseoppgaven på en overbevisende måte også denne gangen.
| 1
|
305985
|
Stings reggaedrøm er like genuin som ferie på resort
Pinlig 40-årsjubileum til klassikeren «Roxanne».
ALBUM:
Når to artister kombinerer sine kreative krefter, handler det først og fremst om å forene det beste fra forskjellige musikalske verdener.
I teorien spennende, men i praksis ofte vanskelig å gjennomføre.
Det var den ene grunnen til at mange hevet på øyenbrynene da den mildt sagt uforutsette duoen Sting & Shaggy avslørte at de skulle slippe et album sammen.
Den andre var rammene rundt utgivelsen: en «island influenced» skive som speiler deres kjærlighet til Jamaicas innbyggere, musikk, ånd og kultur.
Ikke akkurat noe man har et sterkt behov å høre, verken fra popmilliardæren Sting eller hans jamaicanske vert Shaggy, hvis album «Rise» (2012) bød på lyden av en turist-fordervet partystrand snarere enn det «ekte» Karibia.
Plask i havet
Det er ikke meningen å fornekte den 49 år gamle jamaicanerens viktige plass i hjemlandets musikkhistorie, som handler om atskillig mer enn «Bombastic» og «It Wasn’t Me».
Shaggy er den ene halvdelen av dette prosjektet jeg til nød kan forstå vil sjarmere enkelte lyttere.
Sjarm får man lite av her, samme hvor mye som loves.
Og hvis målet var å speile essensen av den innflytelsesrike musikkøya, er «44/876» (retningsnumrene til respektive UK og Jamaica) et gigantisk plask i det asurblå havet.
Dette ble demonstrert allerede med den påtvungne jamaicanske vibben i musikkvideoen «Don’t Make Me Wait».
Her er Sting og Shaggy lettere henslengt på en Jeep blant gateselgere, geiter og dominospill utenfor den lokale biljardsjappa, før klisjefylte blockparty-scener avslutter britens Jamaica-drøm.
Det er som et kalkulert dagsbesøk for å suge til seg kulturelle impulser mellom de ukentlige stamcellebehandlingene.
Tekster på ungdomsskolenivå
På det Morgan Heritage-gjestede, innledende tittelsporet, som har et moderne dancehall-lydbilde som egentlig kler Shaggy godt, setter Sting umiddelbart kjepper i hjula, med en av de pinlige tekstlinjene man må lide seg gjennom på store deler av albumet.
«I have a dream that I’m swimming in the Carribean sea / Hear reggae music that’s playing in the streets», etterfulgt av den øyerullende name-droppingen vi selvfølgelig vet kommer:
«In the ghost of Bob Marley that haunts me to this day».
Deretter geleides vi i hovedsak gjennom gyngende, positive reggaeproduksjoner, som hadde fortjent en bedre skjebne enn et tekstunivers på ungdomsskolenivå og Stings 66-årskrise.
Musikk for hotellbaren
Få ting er verre enn album som påberoper seg å være «lyden» av noe.
«44/876» er like genuin som en overpriset resort der piña colada-bælmende turister tror de får en smak av det autentiske Karibia – en virkelighet de fleste egentlig bare opplever ut av taxivinduet fram og tilbake fra flyplassen.
Det er også i disse hotellbarenes fabrikkerte verden at et album som dette hører hjemme, med sine slitte klisjeer på rekke og rad.
Og det fra mannen som for akkurat 40 år siden ga oss «Roxanne».
| 0
|
305986
|
Van Goghs død, fortalt med hans egne penselstrøk
Håndlaget animasjon blander kunst med krimgåte.
FILM:
Få kunstnere er blitt så romantisert og mytologisert som Vincent van Gogh.
Det er laget sanger om ham («Starry Starry Night»), skrevet biografier (Naifeh og Smiths «Van Gogh: The Life») og laget filmer (Altmans «Vincent & Theo»).
Alle hans brev er dessuten utgitt i et trebindsverk.
Likevel befinner han seg fortsatt bak et slør av mystikk.
Han slutter tilsynelatende aldri å fascinere.
Nå kommer også tegnefilmen – basert på hans egne malerier.
I «Loving Vincent» er van Goghs egne motiver basis for en animert historie om hans siste dager, før han tok livet av seg i Auvers-sur-Oise i 1890.
Da var han 37 år gammel og etterlot seg nærmere 800 malerier.
I filmen blir selvmordet behandlet som en kriminalgåte.
Skjøt han seg ikke selv?
Ble han tvert imot skutt av en lokal 16-åring?
Sju år
Mer interessant enn selve krimdramaet – som først ble lansert i Steven Naifeh og Gregory Smiths biografi fra 2011 – er håndverket i denne filmen.
Filmskaperne Dorota Kobiela og Hugh Welchman har brukt sju år på dette prosjektet som er malt for hånd og altså ikke computergenerert.
Mer enn 66.000 bilder måtte til, alle malt i olje på lerret med penselstrøk i van Goghs stil og med utgangspunkt i 94 av van Goghs motiver.
80 kunstmalere har vært engasjert for jobben.
Resultatet er slående, for å si det mildt.
Tenk deg maleriet av kråkene i kornåkeren bli levende ved at kråkeflokken løfter seg i en sveipende flukt mot himmelen, eller at stjernene funkler som fyrverkeri i det berømte maleriet Stjernenatt.
Eller at bargjestene på Kafeterrassen begynner å snakke gestikulerende sammen.
Filmen tar utgangspunkt i Roulin-familien som går igjen i flere portretter.
Den skjeggete og stramt uniformerte postmesteren Joseph Roulin ber sin sønn Armand, som alltid er kledd i gul jakke, om å levere et brev fra avdøde Vincent til hans bror Theo.
Armand reiser til Paris med brevet og konstaterer at Theo er død av syfilis.
Armand drar derfra til Auvers-sur-Oise der Vincent levde og arbeidet sine siste dager, og der oppsøker han en rekke lokale skikkelser som alle finnes i portrettgalleriet – for eksempel Dr. Gachet som behandlet Vincent for hans psykiske lidelser.
Portrettet av Dr. Gachet med det røde skjegget er et av van Goghs mest berømte; det skal angivelig ha blitt solgt for 800 millioner kroner en gang på 1980-tallet.
Men selv var Vincent lutfattig.
Det bevitner alle de portretterte.
Dr. Gachets datter ved pianoet.
Serveringsdamen på det billige pensjonatet den fattige maleren bodde i.
Kunsthandleren som ga ham maling på kreditt.
Fiskeren som holdt ham med selskap når han dro staffeliet med seg ut i naturen.
Og alle leverer de biter til puslespillet som skal avsløre om Vincent var så deprimert at han virkelig var suicidal der i Auvers-sur-Oise, eller om han ble skutt av lokale guttunger.
Vincent van Goghs selvportretter spiller en mindre rolle i dette konseptet – han er jo død - og folk snakker mest om ham i fortid.
Kobelia og Welchman har løst utfordringen ved å vise flashbacks av scener de andre forteller om.
Disse tilbakeblikkene er i svart/hvitt og tegnet i en helt annen stil enn van Goghs.
Animasjonen her er mer realistisk i formen, basert på historiske fotografier.
Virkelige skuespillere med en viss likhet med van Goghs portrettobjekter gir bevegelser og stemmer til det animerte resultatet.
Det er teknisk sett imponerende, selv om plottet – den angivelige krimgåten – virker noe søkt og muligens strukket litt for å tilfredsstille kommersielle krav om å nå et bredt publikum.
At Vincent van Gogh er salgbar vet vi jo fra før.
| 1
|
305988
|
«Ninis største talent var å være Nini»
Personlig portrett av en tragisk skjebne.
Innledningen til Lars Lillo-Stenbergs bok om Nini Stoltenberg er som en film.
Det er som om han gjennom sitt lette, erindrende språk maner fram biter av åtte millimeters opptak fra en svunnen tid.
Lars og Nini møtte hverandre som elever på Steinerskolen på Hovseter, seinere i ungdomsmiljøer på slutten av 1970-tallet, da de begge var i de seine tenårene.
Vemod og lidenskap
Vi får glimt av døgnlange fester, gitarspill og lett rus på hasj og vin, smilende ungdom og lengsel etter en kjærlighet som ennå ikke er oppnåelig.
Vemod og lidenskap strømmer fra sidene.
Sola flommer over hytteturer i skjærgården utenfor Sandefjord, mens mørket senker seg i rekkehus på Bøler.
Festene varer i dagevis.
Forfatteren lukker øynene og drømmer seg tilbake, ungdommen passerer revy, kamerater av begge kjønn danser, prater og ler foran kameraet.
Et tidsbilde, 70-tall, ubekymrede dager med en usikker framtid.
En flott start på en hengiven bok.
Hjemme hos Thorvald
I en morsom episode ringer han på døra til Stoltenberg-hjemmet og blir lukket inn av Thorvald.
Han er femten.
Han får både et og to glass vin og en skive før det går fram at Nini, som han kom for å besøke, ikke er hjemme.
«Jeg ble sittende med Karin og Thorvald til klokken fire om natten og fikk masse rødvin.»
Farens omsorg er utgangspunktet for denne boka.
Det er han som har bedt Lars Lillo-Stenberg skrive den.
Det klarer han ikke å si nei til.
Men hvordan skal han komponere den?
Han har lagd mange sanger, men aldri noen bok.
En bok om en bok
Resultatet er en sjarmerende, urolig famling fram mot målet.
Bortsett fra innledningen er det en intervjubok.
Men forfatteren forteller hele tida hvorfor han velger sine samtalepartnere, hvor han snakker med dem og hvor han befinner seg når han jobber.
Han oppretter en intimitet i skildringen av seg selv, Thorvald og alle andre som blir sideelver med kurs for den brede floden som er portrettet av Nini.
På mange måter er dette en metabok, en bok om å skrive en bok.
Boka blir til mens den skrives.
Den har et preg av selvportrett, som blir forsterket gjennom et møte med hans egen, narkomane lillesøster.
Ole Paus er den eneste som kommer med noen meget tankevekkende, kritiske kommentarer til hele prosjektet og Ninis rolle som det han kaller «Arbeiderpartiets narkotikapolitiske talsmann».
Hans innspill er meget viktige for helheten i boka.
Et kor av stemmer
Nini blir ellers sett gjennom et kor av stemmer, som formidler bilder fra barndom, skole, husokkupasjoner, natta-til-1. mai-opplevelser på glattcelle, interrail, scenedans med Bruce Springsteen, reise til det revolusjonære Nicaragua, med broder Jens på Cuba, jobbing i fengslet Bayern i Oslo, fra en fri og vennlig oppdragelse med mye «slack» i det stoltenbergske hjem til en gradvis tettere kontakt med miljøer som førte til den fatale avhengigheten.
Hvorfor gikk det som det gikk?
Det vet ingen.
Som vanlig fins flere spørsmål enn svar.
Men boka er god.
Den handler om et usedvanlig menneske, som var ytterst til stede i verden.
«Ninis største talent var å være Nini,» som venninnen Therese Bjørneboe uttrykker det.
«Impulsiv, morsom, våggal, en man ville være sammen med,» skriver forfatterenet sted.
Soundtracket til denne «filmen» gir seg selv.
Det er ved Neil Young:
«Helpless, helpless, helpless.»
| 1
|
305991
|
Rulleteksten er klart best
Pang, pang, du er død, og pang, pang en gang til.
Vi som har vært kinogjengere i over 50 år husker såvidt «Death Wish» fra 1974 med Charles Bronson i hovedrollen som Paul Kersey.
Bronson var en endimensjonal skuespiller i sin samtid (men vi så ham i mange filmer ettersom det ikke var så variert utvalg på den lokale kinoen Søndre Samfund, Råholt, Eidsvoll) , men han hadde et par, tre ting:
Barten, panneluggen og blikket.
Nå kommer en nyinnspilling av «Death Wish», denne gangen med Bruce Willis i rollen som Paul Kersey.
Kersey er nå doktor og ikke som i Bronsons skikkelse, han spilte arkitekt.
Filmen er fortsatt basert på boka til Brian Garfield fra 1972.
Det drepes
Kersey jobber ved akutten ved et sykehus i Chicago, en by der det skytes og drepes mennesker over en lav sko, et helt reelt problem i deler av denne byen og ellers i dagens snodige USA.
Det er selvsagt alvorlig og det er selvsagt krise, men doktor Kersey er drivende god i jobben det er å redde liv, både på skurker, politi og unger.
Han har også en trygg familie med en vellykket kone og ditto datter på vei ut av det koselige redet.
Den hvite mannen
Livet smiler for familien mot et bakteppe av grotesk vold i byens mindre bemidlede strøk.
Men, så skjer det meget dystre saker som gjør at den hvite og respekterte MANNEN i familien forvandles til en moderne utgave av doktor Kersey og mister Hyde.
Han drives ut i borgervernets tjeneste av sorg, oppgitthet og raseri.
Vi skal ikke røpe annet enn at dette utvikler seg ekstremt tradisjonelt og reaksjonært før det ender opp i et uoriginalt klimaks.
Dette kunne vært en nattreklamefilm for en tilfeldig amerikansk president.
The american way
Smakløst?
Ja.
Spekulativt?
Brutalt?
Jepp.
Andre stikkord er hevn, øye for øye, blod, mye blod, nærbilder, klisjeer, glimt i øyet på feil steder, tann for tann og store våpen mot større våpen the crazy american way.
Vi skal ikke skrive hva slags ismer dette tenderer mot, men regissør Eli Roth har svidd av over 300 millioner kroner på dette som vi må få lov til å kalle et realt makkverk.
Han og alle de andre som er med i «Death Wish» burde skamme seg.
Det eneste forsonende er rulleteksten, ja, faktisk, men vi liker ikke at kanonlåta til AC/DC, «Back In Black» ljomer ut altså, nei, det gjør vi virkelig ikke.
Willis viser igjen at han er en like begrenset skuespiller som Harrison Ford og Mel Gibson, disse tre som alle har dette ene blikket.
Pluss munnen halvåpen, mens de filosoferer over om tunga skal svelges hel eller ikke.
Vi tror til og med Dirty Harry ville ha ristet kraftig på hodet av denne filmen.
Punk!
Fuck off!
Nei, ikke du som leser , men dette er den replikken som nok forekommer mest i manus, og som de fleste skuespillerne også har lært seg helt utenat.
| 0
|
305992
|
Ny sesong med noen av de mest brutale scenene så langt
Mørk, vakker og symboltung, men også litt forutsigbar start på andre sesong av «The Handmaid’s Tale».
Stålsett deg.
«The Handmaid’s Tale» viser ingen tegn til å lette på stemningen.
Der forrige sesong sluttet med et slags lysglimt – kimen til et opprør blant de undertrykte sexslavene - blir vi alle satt ettertrykkelig på plass i åpningen av andre sesong.
Der fortsetter nedstigningen i mørket, med noen av de mest brutale scenene så langt i serien, og en tante Lydia (Ann Dowd) i fri, sadistisk dressur.
Men forsvarer det en hel ny sesong?
«The Handmaid’s Tale» er, som kjent, basert på Margaret Atwoods dystopiske roman, der en kristenfundamentalistisk organisasjon omgjør store deler av USA til et strengt religiøst diktatur, og tvinger fruktbare kvinner til å leve som sexslaver og fødemaskiner for regimets ledere og deres hustruer.
Dette som et tiltak mot dramatisk synkende fødselstall, etter år med sykdom og miljøkatastrofer.
På overflaten er det en skrekkvisjon, men under finner du et nettverk av referanser til virkeligheten.
Slik blir serien også en saftig advarsel av en samfunnskommentar, uhyggelig aktuell på flere nivåer.
Litt forutsigbart
Originalfortellingen slutter forholdsvis åpent, lykkeligvis for alle som ønsket seg en fortsettelse.
Og det gjør vel særlig tv-produsenter med rettighetene til det som ble en stor seersuksess.
Blant de viktigste nye grepene i forrige runde, var nettopp protesten fra sexslavene, eller «tjenerinnene», da de sammen motsatte seg en befaling.
Da de opptrådte i samlet flokk, demonstrerte de en form for makt som de aldri fikk i Atwoods bok.
Men den makten ser vi ikke mye til i de to første episodene av sesong to.
Den fortsetter der den forrige sluttet, med samme scene og i akkurat samme spor:
Nærbilder av Junes (Elisabeth Moss) vettskremte ansikt mens hun fraktes bort i en svart varebil, før hun og resten av tjenerinnene gjetes som en saueflokk inn til felles avstraffelse.
Sekvensen setter tonen for resten av episoden:
Den er illevarslende, men vi forstår tidlig hva som skal skje.
Dette er ikke «Game of Thrones», for å si det slik.
Hevnlyst i koloniene
Tjenerinnene er verdifulle for regimet.
Men de kan bli torturert, i seremonier som - paradoksalt nok - blir til vakre bilder, i sin gjennomførte symmetri.
Horden av kvinner blir brikker i et perfekt mønster, viktige som deler av en helhet, men fratatt all egenverdi.
Symbolikken er slående, men den er også en gjentakelse fra forrige sesong.
Den blir mest interessant når den snus om på, mot slutten av andre episode.
I den dukker det også opp en gammel kjenning – Emily (Alexis Bledel) – i en av «koloniene»:
Interneringsleirer der straffanger, gamle kvinner og andre «unwomen» jobber til de stuper.
Samholdet kvinnene imellom er rørende til å begynne med, men hevnlysten er vel så sterk.
Det blir klart da en ny fange, en tidligere lederhustru, ankommer leiren.
Historien blir et eksempel på hvordan de undertrykte også er med på å undertrykke hverandre.
Regimet bruker også splitt og hersk-teknikker bevisst, da de gir June fordeler foran øynene på de andre, for å få dem til å vende seg mot henne.
Protestseremoni
Men et diktatur kan ikke bygges på frykt alene.
I denne runden møter vi også oppriktig troende mennesker.
Vi får et glimt av tante Lydia bak masken, og forhåpentligvis blir det flere.
Vi får flere tilbakeblikk som viser hvem karakterene var før, og som motbeviser tante Lydias mantra om at «frihet fra» er bedre enn «frihet til».
For er du fri, når du er fratatt all mulighet til å være deg selv?
Helt til slutt i andre episode lager June sin egen seremoni som understreker dette.
For å hedre minnet til henrettede mennesker, samler hun spor som forteller hvem de var:
Bilder, adgangskort, fotballcapser og morsdagsgaver.
Seremonier er Gilead-regimets varemerke, det samme er den kristne bønnen hun avslutter med.
Men Junes seremoni løfter individene ut av massen, ikke motsatt, slik Gilead gjør.
Slik blir den en protest mot regimet, men også en påminnelse til seerne om å gjøre det samme når vi ser lidelse i den virkelige verden.
For straks mennesker får et ansikt, blir det vanskeligere å se vekk.
Dette budskapet fikk vi også i første sesong, og dette er helt klart en videreføring eller forsterkning av den, mer enn en fornyelse.
«The Handmaid's Tale» skiller seg klart fra røkla av tv-serier, ekstremt gjennomført som den er, og med sine mange lag av mening.
Men skal den holde på interessen, bør resten av den nye sesongen ha noen flere overraskelser i ermet.
Derfor får den en femmer med forbehold, og et håp om at den vil vise oss ansiktene til flere av undertrykkerne også, samt verden utenfor Gilead, for å forklare mer av bakgrunnen for grusomhetene og hvorfor resten av verden lar det skje.
| 1
|
305993
|
Bergtatt i 70 høydeminutter
Fjellet har oss nå, her er årets suverene topptur for alle.
En time og ti minutter om fjell?
Okay.
Er det spennende da?
Fjell, ras, skred og selvopptatte klatrere lissom?
Feil og atter feil.
Dette er lava, nei, rasfare av superlativer fra første klassiske tone, Operahuset i Sydney, til nesten siste sveip fra Everest.
Vi bøyer oss ved fjellets fot, selv om høydeskrekken sitter i magen konstant.
Vi ble likevel aldri svimle av lykke annet ved å kikke inn i det spektakulære fra naturens eget bratteste nåtid og arkiver.
Av det vi bivåner:
Solnedganger, halsbrekkende fjellklatrere, fra dem som bærer de tyngste sekkene, fra diverse villmenn og -kvinner i løse lufta, fra mennesker som faller, smiler og gråter.
På sykkel, i støvler, på ski og motorsykkel.
Eller hengende telt.
I storm, i fri flyt, på trynet, på brett, i fallskjerm og ut fra helikopter og alt annet vi mennesker bruker, og misbruker, fjellene til.
Verden over.
Året rundt.
Vi fryktet at filmen kunne bli en samling postkort, fra diverse fantastiske fjellkjeder, som ville kjede oss, og på en måte er det vi får også, men det er aldri en overhengende fare for at filmen vil bikke over i en reisebrosjyre for å selge toppturer til Bolivia.
Eller Sveits.
Dette er filmen som tar fjellene på største alvor, hvis vi kan si det slik.
Viser oss fjellets bergtatte historie fortalt med et poetisk og særs dramatisk og actionfylt språk.
Med lidenskap, kunnskap og uten at vi blir dynget ned av journalistiske virkemidler der noen skal intervjues, om den eller den turen, eller om den eller den tragiske ekspedisjonen.
Her glir alt opp i en høyere enhet, sømløst.
Ja, vi lar oss forføre av fjellkjedenes tause språk.
Vel, her beveger vi oss faretruende nær stupet.
Det vil si det manuset Willem Dafoe gir stemme til,fra den britiske forfatteren Robert Macfarlanes «Mountains of the Mind», der noen av visdomsordene minner om Coelho.
Men, dette overskygger aldri fjellets historie som er drivkraften og styrken i dette villeste eventyret av en film.
Vi kjenner fort at fjellklatring neppe kommer til å bli oss, men «Mountain» viser også hvordan vi tar oss til rette via massefjellturisme.
I alpene.
Ved Stillhetens dal.
I og rundt The Rockies.
Men, først og fremst er «Mountain» et dirrende kjærlighetsbrev fra og til vår storslåtte natur, med eksepsjonell filming i alle mulige, og umulige vinkler, av Renan Ozturk.
Ser vi glimt av den norsk fjellheimen?
Griegs «Holberg-suiten, opus 40» er med.
| 1
|
305994
|
Ramm, ferdig, ferdig
NRK serverer mesternes rester.
Hva er et veldig skummelt navn?
Tarjei Bø!
Dette kunne fint vært en vits i første episode av «Ramm, ferdig, gå!», som hadde premiere fredag kveld, med overstadig bruk av ordspill møtt med høflig applaus og lite latter fra publikum.
Hvis programmet allerede har funnet formen, så må det nok dessverre finne seg i å måtte konkurrere på lavt nivå.
Noen fullverdig erstatter for «Nytt på nytt» er det i hveSrt fall langt fra.
«Ramm, ferdig, gå!» tømmer gråstein i Gullrekka.
Høflig applaus
Det er i utgangspunktet ikke noe galt med fjas.
Men her er det ikke så mye riktig heller.
Det kommer skjevt ut med bokseintroduksjon, hvor skiskytter Tarjei Bø og freestylekjører Tiril Sjåstad Christiansen ropes inn av programleder Nicolay Ramm, før en enquete med skiløpere, som Ingvild Flugstad Østberg, lurer på om programmet vil inneholde nakenhet.
Det vil det ikke, men vi loves utøvere som skal «drite seg ut» og «kjempe om å knuse hverandre, i nokså fjasete leker og spørsmål om sport».
Dette er en god beskrivelse.
I segmentet «Rammrebus» er det laget sketsjer av sportsuttrykk, hvor både dårlige svarforsøk («føne reint nett» og «å få hårføner’n» i stedet for «måltørke») og fasit ikke en gang møtes av høflig applaus eller latter, men rungende stillhet.
I «Snegleløp» vitses det om «fullt hus», før de trangkledd åler seg bortover gulvet, og i det minste ler selv.
«Hæ, fin?»
Ramms påfølgende parodier av pensjonistene Bjørgen, Bjørndalen og Hegle Svendsen er helt håpløse.
Og når ordspillet «Ram(m)pelyset» må følges opp av «Hæ, fin?» er det nesten så man river seg i håret i sofaen.
Og jeg liker i utgangspunktet ordspill godt.
Laglederne Frida Homlung og Rasmus Giæver Wolds innøvde vitser treffer heller ikke blink.
«Mette Marit Bjørgen» og en bit «Grandiosa mild taco» holder rett og slett ikke på NRK i beste sendetid.
Ei heller Ramms spørsmål «Skal de starte danseband?» (om Bjørgen, Bjørndalen og Hegle Svendsen), hvorpå han ivrig spiller luft-et-eller-annet og ser ut til å være den eneste som har det artig.
Eller da han som punchline pruster som en hest.
Han er så hjemme hos Tiril og Tarjei og «stjeler» ting fra dem, som de kan vinne tilbake.
Og påstander skal sjekkes, som Tirils «jeg solgte fyrverkeri til Harald Rønneberg da jeg var 14 år».
Ramm løper maraton i Paris, og de skal gjette sluttiden, mens han banner og svetter, og mens jeg ser på klokka og er glad for at programmet setter strek ved 42 minutter.
I segmentet «Puddel eller Pelé?» treffer han endelig spikeren:
«Jeg har like kontroll på det programmet her som Mark Zuckerberg har på Facebook.»
Og da gjenstår heldigvis kun en masete «lese på leppene hvilket idrettsnavn som sies»-runde.
NRK, neste gang noen pitcher «et humoristisk og kunnskapsbasert konkurranseshow om sport», ta et par runder til.
Og helst la det ligge.
| 0
|
305996
|
Innertier om utenforskap
Til ungdommen, med respekt
DOKUMENTARTEATER:
Der finnes en usynlig, uoppnåelig normal.
En normal som fjernere for noen av oss enn for andre.
En normal noen stadig er blitt fortalt de ikke kan bli del av.
«Utafor» gir en plattform til fire slike unge.
En Utøya-overlever, Siri Sønstelie.
En sjia-muslim med hijab og en sunni-muslim med Aspergers, en av dem født inn i religionen, den andre konvertitt, Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Bartho Al-Nahi, sistnevnte en gang kalt Per Hansen.
En jøde som pleide å holde skjult at han er jøde, Tor Itai Keilen.
Rundt dem er mengden, gruppen, ni ungdommer som ikke forteller egne historier, men som gir kropper og av og til også stemmer til andre, ikke avklarte avsendere.
Risiko
«Utafor» er et prosjekt med stor fallhøyde.
Det kunne ha blitt velment uinteressant, men er blitt engasjerende vellagd:
Virkelighetsteater med rørende sider, morsomme sider, tankevekkende sider, overraskende sider og forventede sider, krevende sider og ømme sider.
En sjelden gang er en naiv formulering beholdt, slikt som i eldre munner ville smakt av klisjé, men som i en ung en bare lyder oppriktig.
Dette er altså unntak, for i all hovedsak er «Utafor» både velformet og velformulert.
En tekstlig kollasj av virkelighetsbeskrivelser som til sammen utgjør en temmelig mangfoldig samfunnsbeskrivelse:
Jakt etter mening, identitet og tilhørighet.
Scenespråket er mangfoldig, det også.
«Utafor» er langt mer enn bare fortellerteater.
Den er en fysisk vital fremstilling av det å være en av mange og det å være bare en, i koreografi av Belinda Braza.
Torkel Skjærven har stått for lysdesign og scenografi.
Scenografien består av en mur, med utseende som av betong.
Graffiti nederst, piggtråd øverst.
Som i Berlin, Mexico, Jerusalem, eller som langs t-banelinjer gjennom Oslo.
Som ved et fengsel i Skien, eller, for den del, en motorvei nær Barcode.
Barneansikter
Sentrale er også seks rektangulære klosser, også de med utseende som av betong.
Trolig er de lagd av isopor eller tilsvarende, for de lar seg lett flytte på, og underveis danner de forskjellige typer tilholdssteder som ungdommer uten så mange steder å gå kan kjenne igjen.
En trapp, et portrom.
Tidvis blir muren til skjerm for foto video, levende bilder og stille bilder, i samspill med levende fremføring.
Noe av det er fiktivt, om enn virkelighetsinspirert.
Noe er dokumentarisk materiale, blant annet barnebilder, av utøverne selv og av andre som de snakker om.
Anders Behring Breivik er en av dem.
Thom Alexander Karlsen, som ble drept som IS-kriger i Syria er en annen.
Teksten er like fullt et hovedvirkemiddel:
Stramt strukturerte vitnemål fra levde unge liv.
Hver fortelling har dramatiske vendepunkter, møter eller hendelser som fører til viktig forandring.
Innsiktene er personlige, og detaljene er talende, særegne for de enkelte fortellerne, og samtidig tidsbilder som knytter dem til oss alle.
| 1
|
305999
|
Tar seg store friheter i tegneserie om Osvald-gruppa
«Sabotør» er en oppfinnsom fabel om Norge under krigen.
Andre verdenskrig er en evig kilde til dramatiske historier, og med en ny generasjon kommer nye måter å fortelle dem på.
Tegneserieskaperen John Jamtli (35) har valgt å trekke fram motstandsfolkene i Osvald-gruppa i sin debutbok «Sabotør».
Det gjør han uten mange av de fordommene som heftet ved dem etter krigen.
Først i 2013 ble medlemmene i Osvald-gruppa offisielt hedret av den norske stat.
Dette til tross for at de sto for de mest virkningsfulle sabotasjeaksjonene under krigen.
Men det var én ting som var feil med dem:
De var kommunister.
Jamtli legger derimot liten vekt på dette og fokuserer heller på gruppas mange farefulle og illegale aksjoner i sin bok.
Dermed får vi et actionfylt fortelling, som det påpekes at kun er «inspirert av historiske hendelser».
Langt fra sakprosa
At boka avviker fra virkeligheten, blir fort tydelig.
I Jamtlis univers infiltrerer Henry Rinnan gruppa, noe han aldri gjorde.
I tillegg er vår helt, Johan, en fiktiv karakter basert på ulike personer, blant annet Jamtlis bestefar.
Johan har også en liten følgesvenn, en røyskatt som hopper rundt i rutene.
Det blir en Idéfix-aktig karakter som gjør at boka får et mer barnslig preg, men så er den også rettet mot et publikum fra ti år og oppover.
Det er ikke bare Idéfix-pastisjen som sender tankene til fransk-belgiske serier.
Jamtlis tegninger er klart inspirert av den klassiske kontinentale «stor nese»-stilen.
Den norske serien «Krüger og Krogh» fra 2014 var også dette, og i begge tilfeller er uttrykket svært vellykket.
Jamtli har skapt et tydelig persongalleri og farget alt i klare og tiltalende farger.
Han er god på å veksle perspektivene.
Her er det mange flotte oversiktsbilder av Norge anno 1940-årene, men også heftige actionscener og gode, karakterfulle nærbilder av mennesker.
At Jamtli kan tegne og ikke minst komponere flotte seriesider, er hevet over en hver tvil.
Faktisk feil
Selv om historien kun er inspirert av virkeligheten, syns jeg Jamtli flere steder tar seg unødvendige friheter, eller tar for lett på fakta.
Hvorfor la Ivar Tofteberg i Statspolitiet snakke med tyske z-lyder, som om han var en tysk gestapist?
Det er forvirrende.
Og at Quisling skulle ha dekorert kontoret sitt på slottet med et stort hakekors-flagg, Hitler-portrett og naziørn, blir direkte komisk når man kan litt krigshistorie.
Hadde dette vært en voksenbok, ville den derfor falt helt igjennom, men forlaget har tydelig barn og ungdom i tankene.
Siden historien fungerer på sine egne premisser, lar jeg disse faktuelle feilene passere.
Men boka er ikke for de minste, det er flere blodige draps- og torturscener i «Sabotør» som gjør den til temmelig drøy kost.
Spenennde debutanter
Denne våren har også Malin Falch og Ane Barstad Solvang utgitt sine første tegneseriebøker.
De tre har helt ulike uttrykk, og det er flott å se at variasjonen er så stor.
Det lover godt for norske tegneserier i åra som kommer.
Jamtli viser med «Sabotør» at han har en stødig tegnehånd og talent for gode plot, så får man heller gå til Kristian Krohg-Sørensens «Gulosten» hvis man ønsker seg en mer historisk korrekt fortelling.
| 1
|
306000
|
Hyperaktuell roman om skjebnen til jihadister og deres familie
Søskenkjærlighet i fremmedkrigernes tid.
Som ved en ironisk tilfeldighet utkommer den norske oversettelsen av britiske Kamila Shamsies roman «Ildhjerter» (Home Fire) midt vår opphetede debatt om fremmedkrigeres tap av statsborgerskap.
I denne romanen er det ikke bare statsborgerskapet som inndras, det er også retten til å bli begravd i det landet man kommer fra.
Antigone
Begravelsen som diskuteres i romanen, henter sin inspirasjon fra Sofokles-tragedien «Antigone».
Kamila Shamsie har gjort et djervt forsøk på å oppdatere dramaet til en av vår tids heftigste konflikter, og hun lykkes langt på vei.
Krigen i Syria, fremmedkrigernes kall og vanlige muslimers påførte skyldfølelse er de brennbare temaene i denne versjonen.
I greske tragedier går det galt når man ikke følger gudenes vilje.
Hos Sofokles handler det om kong Kreon som ikke vil begrave den ene av de to brødrene Eteokles og Polyneikes, som har drept hverandre i slaget om byen Theben.
Svikeren Polyneikes lik skal bli liggende til spott og spe og fortæres av åtseldyr.
Men søsteren deres, Antigone, vil ikke bryte grekernes tabu, og risikerer livet ved å gi sin bror en begravelse i strid med kongens vilje.
Hellig kriger
I «Ildhjerter» handler det om det pakistansk-britiske tvillingparet Aneeka og Parvaiz på 19 og deres storesøster Isma.
Moren deres er død og faren har de knapt kjent.
Han vervet seg til krigen i Bosnia og fortsatte via andre hellige kriger til Afghanistan, hvor han ble tatt til fange og torturert i Bagram-leiren, for så å dø underveis til Guantánamo.
Det er en sånn bagasje man ikke snakker høyt om i dagens Nord-London.
Men noen gjør det likevel, i en spesiell hensikt.
Skjeggete islamister som er ute etter å rekruttere unge menn til å krige for IS-kalifatet i Syria, heroiserer farens jihad og hjernevasker unge Parvaiz i den lokale grønnsakbutikken til å dra til Raqqa.
Kryssforhør
Søsknenes historie fortelles etter tur.
Tonen slås an idet Isma, som skal studere i USA, blir kroppsvisitert og avhørt på flyplassen i London.
Hun er jo iført hijab.
Dermed blir hun kryssforhørt om sitt syn på sjiamuslimer, homofile, selvmordsbombere, demokrati, dronningen og – «Hele England baker».
Kamila Shamsie nøler ikke med å drysse små perler av ironi over sitt drama.
Kokosnøtt
På studiestedet i USA møter hun Eamonn Lone, sønn av den nyslåtte britiske innenriksministeren Karamat Lone, en ikke-praktiserende muslim av pakistansk opphav som for enhver pris vil distansere seg fra islamister, imamer, «hatpredikanter» og alt deres vesen.
Motstandere kaller ham «Lone Wolf» eller kokosnøtt, mørk utenpå og hvit inni.
Eamonn, sønnen, er heller ikke religiøs.
Han spør Isma om turbanen hennes er «en stil-greie eller en muslim-greie».
Hun sier at folk i USA har spurt om det er «en cellegift-greie», hvorpå han ler og sier:
«Kreft eller islam – hvilken lidelse er verst?»
Eamonn vender tilbake til London, hvor han møter Ismas lillesøster Aneeka.
Hun er både hemmelighetsfull og innlatende når hun innleder et hett forhold til Eamonn.
Etter hvert skal det komme til å bli et spørsmål om motivet hennes.
Forfører hun innenriksministerens sønn fordi hun faller for ham?
Eller er det et forsøk på å få ham til å gå i forbønn hos «Lone Wolf» slik at tvillingbroren i Raqqa kan få utstedt et nytt britisk pass og komme tilbake til London?
Parvaiz har nemlig signalisert til sin tvillingsøster at livet i IS-land ikke er så gloriøst som han ble forespeilet, det er tvert imot kvalmende og skremmende.
Han vil hjem.
Han klarer å stikke seg bort under et oppdrag i Istanbul, men trenger britisk konsulær hjelp for å komme videre.
Samler trådene
Slik skal det ikke gå, og her nøster Kamila Shamsie opp sin Sofokles-tributt med dunder og brak.
Det er imponerende hvordan hun klarer å samle trådene, og ikke minst hvorledes hun bruker noen figurer og dropper andre uten at hun mister den bærende ideen.
Oversatt til dagsaktuelle problemstillinger funker det forbausende godt.
Karaktertegningene har sine tydelige trekk fra «Antigone»-tragediens persongalleri, på det psykologiske planet.
Tvillingsøsteren Aneeka har et tett forhold til broren Parvaiz; deres pulsslag kan nesten synkroniseres.
Hun er villig til å risikere alt for ham.
På den andre siden har hun mest forakt til overs for søsteren Isma, som har «forrådt» broren ved å røpe detaljer om jihad-reisen hans til politiet.
Kong Kreon i denne romanen, innenriksminister Karamat Lone, er steil og kompromissløs.
Han er under dobbelt skyts:
«Han brukte den muslimske identiteten sin for å vinne, så la han den fra seg når den begynte å skade ham.»
Slik er urkarakterene kledd opp i moderne klær og må ta sine valg i dagens dilemmaer.
Som for å tydeliggjøre aktualiteten siterer Kamila Shamsie «pressedekningen» av begivenhetene.
Det er spekket med tabloid ironi.
Et kraftig utropstegn i finalen!
| 1
|
306001
|
Han har hatt kreft to ganger.Nå synger han om livet (og litt om døden)
John Prines første album med nytt materiale på 13 år.
ALBUM:
John Prine (71) har alltid vært en musikernes musiker, en artist som er like kjent for sine låter som for sin egen artistkarriere.
Titler som «Speed of the Sound of Loneliness» og «Angel From Montgomery» er spilt inn av en rekke artister, med henholdsvis Nanci Griffith og Bonnie Raitt i front.
Som låtskriver befinner Prine seg på øverste hylle, sammen med Kris Kristofferson og noen få andre med en evne helt utenom det vanlige til å mikse ord og musikk.
Coveralbum
Hans forrige album med nye låter ble gitt ut i 2005.
I mellomtida har han gitt ut et coveralbum med bluegrass-musikeren Mac Wiseman, et duettalbum med kvinnelige countryartister (fra Alison Krauss til Kacey Musgraves) med gamle låter og et livealbum med eget stoff.
Superprodusent
Det tok sin tid, altså, men med den nye superprodusenten Dave Cobb bak spakene kunne det ikke gå galt.
Han er produsenten bak album med folk som Jason Isbell, Sturgill Simpson, Colter Wall, Chris Stapleton, Anderson East og Rival Sons.
Cobb inviterte like godt Jason Isbell (gitarer/kor) og kona Amanda Shires (fele) og den nye stjerna Brandi Carlile (kazoo/kor) til å bidra også.
Låtene er skrevet i kompaniskap med særlig Pat McLaughlin, men også Dan Auerbach og Keith Sykes.
«God Only Knows» ble påbegynt sammen med Phil Spector i 1977 - lenge før mannen bak «the wall of sound» ble dømt og fengslet for drap.
To kreftrunder
Låtene presenteres uten store fakter, i en tilbakelent og lavmælt country/folk-miks.
Det du hører er det du får.
Og sjøl om låtsnekringen er per kasse, er det en annen Prine du hører.
Stemmen og kroppen er preget av mye tobakk og to runder med kreft (i nakken og i lungene) de siste 20 åra og mer nylig nye knær og ny hofte.
Dette er levd liv!
Prine er opptatt av at naturen skal gå sin gang.
Legevitenskapen er riktignok kommet langt, men han slår seg til ro med at det som skjer må skje (om enn noe pessimistisk):
«The world will end 'most any day / Well if it does, then that's okay / 'Cause
I don't live here anyway / I live down deep inside my head / where long ago I made my bed / i get my mail in Tennessee / my wife, my dog, my kids and me» (fra «Lonesome Friends Of Science»).
Ingen Trump-sang
I et intervju forteller Prine at han prøvde seg på en sang om Donald Trump også, men han ble bare sint allerede i det første verset og ga opp prosjektet.
- Jeg tror den virkelige grunnen til at jeg ikke skrev en sang om ham var at jeg innerst inne håpet at han ville være borte før jeg rakk å gå i studio, sier han.
Fest i himmelen
Låtene handler derfor først og fremst om livet, kjærligheten og litt om døden.
Perla blant perler her er «Summer's End».
I «When I Get To Heaven» forteller han hva han akter å gjøre etter at det er over og han har takket Gud for flere velsignelser enn han har fortjent:
Han skal skaffe seg en gitar og starte et rock'n'roll-band, åpne nattklubben The Tree of Forgiveness, finne moren og faren og broren Doug, blande seg en cocktail av vodka og ingefær og nyte en sigarett som er ni miles lang.
Til Oslo
Men jeg håper han ikke har det travelt med å reise, for 8. august skal John Prine endelig igjen stå på scenen i Oslo konserthus.
Forrige gang, i 2002, gjorde han et uutslettelig inntrykk da han sammen med Elvis Costello, Nanci Griffith, Emmylou Harris og Steve Earle spilte låtene sine akustisk for kampanjen «Concert For A Landmine Free World».
Velkommen tilbake!
| 1
|
306002
|
Ingrid Bolsø Berdals entré er nok en gang en for historiebøkene
«Westworld» er den rikeste scifi-sandkassen jeg noensinne har sett.
At «Westworld» har brukt halvannet år på sin retur til skjermen har vist seg å være klokt.
Sesong 2, med premiere mandag 23. april, holder nesten samme skyhøye nivå som forrige, desto mer imponerende siden sesongfinalen i praksis nullet ut sitt eget konsept, og umuliggjorde å fortsette en ny sesong i samme tralt.
Western-fornøyelsesparken i fremtiden, der menneskelignende roboter oppfyller gjestenes mørkeste fantasier, har kollapset.
Vertene har blitt bevisst sin egen eksistens og gjort opprør, og er dessuten i stand til å gjøre reell skade.
Det skytes ikke med løskrutt lenger.
Serien måtte altså ekspandere eller dø, og som ekte nybyggere ser «Westworld» mot nye horisonter.
Ikke bare utover, men også innover i menneskesinnet.
Etterskjelv
Historiene til Dolores (Evan Rachel Wood), Maeve (Thandie Newton), Bernard (Jeffrey Wright), William (Ed Harris) og de andre plukkes opp der de slapp, i robo-opprørets etterskjelv.
Naturligvis introduseres nye mysterier, og tidslinjen hopper frem og tilbake i flashbacks, flash-forwards og flash-jeg-vet-ikke-hva-lenger.
Med fare for å høres like kryptisk og kokett ut som en av rollefigurene: mer tør jeg ikke å si, og mer trenger du kanskje ikke vite, heller.
Bortsett fra at dette så til de grader er kvinnenes sesong, med frigjøring og å bryte ut av trange handlingsrom og forventede roller enda høyere på agendaen enn sist.
Dolores Abernathy er i ferd med å bli et feministisk actionikon på nivå med Sigourney Weavers Ellen Ripley i Alien-filmene, men står på ingen måte alene.
Ingrid Bolsø Berdals entré i episode 3 er nok en gang en for historiebøkene.
Scifi-sandkasse
Serien er fortsatt kanskje den største, rikeste science-fiction-sandkassen jeg noensinne har sett.
Parken har blitt en petriskål der i praksis en hvilken som helst idé kan få utfolde seg fritt og settes under lupen.
Og ikke minst er den en metafor for seg selv.
Serieskaperne har gjort som parkens skapere, laget noe som er hva enn du vil det skal være, der alt kan skje, der alle muligheter er åpne, og der det du tar med deg inn er det du tar med deg ut.
Dette er i det hele tatt en sånn serie som som man bare brenner etter å diskutere med andre, som innbyr til analyse og drøfting etterkantvis, i langt større grad enn det er plass og mulighet til her.
I selvpromoteringens navn benytter jeg derfor anledningen til å si at jeg kommer til å recappe episodene ukentlig her på dagbladet.no.
Robokalypse nå!
Det skal sies at det ikke er alltid «Westworld» klarer å makse sitt eget enorme potensiale og mulighetsrom.
Men selv om historiene i sesong 2 av «Westworld» i blant vakler under sin vekt, og dramatiseringen av de rike ideene ikke alltid står til laud og for noen nok vil synes å kreve mer investering enn man får igjen (for det er slitsomt å se en så tilsiktet desorienterende serie), er det som scifi-entusiast gledelig å kunne meddele følgende:
Konseptet står fortsatt til en soleklar sekser.
Når robokalypsen først kommer, håper jeg den er like underholdende som denne.
Anmeldelsen er basert på de første fem episodene.
Les også Dagbladets recap etter hver episode på db.no.
Premiere 23. april.
| 1
|
306004
|
Holder til en flyktig rockutblåsning
The Dead Daisies er et superband av B-stjerner.
ALBUM:
Los Angeles-baserte The Dead Daisies må kunne beskrives som noe sånt som et superband av B-stjerner.
Ikke til forkleinelse for de involvertes musikalske egenskaper.
De leverer alle prima vare, det er bare det at selv om de har spilt i klassiske band, så har de færreste av de vært med på de respektives mest definerende plater.
Vokalist John Corabi hoppet inn i Mötley Crüe da grungen tok et ubehagelig grep rundt halsen på den mest outrerte hårrocken.
Gitarist Doug Aldrich har vært innom både Dio og Whitesnake seint i begges karrierer.
Nå er først og fremst The Dead Daisies gitarist og altmuligmann David Lowyes band og besetningen mer eller mindre roterende.
Skal man dømme etter antallet artister som har vært innom, må man vel kunne kalle The Dead Daisies en slags musikernes fellesorganisasjon avdeling Los Angeles.
Hvordan låter så «Burn it Down»?
Litt som forventet:
Velspilt, håndverksmessig kompetent og litt sjelløst.
The Dead Daisies trives godt i den litt baktunge, bluesmettede hardrocken som ikke er så utsatt for datostempel, men samtidig er vanskelig å gjøre vital og spennende.
Det er en fiffig balansekunst å mestre det teknisk perfekte og det å skrive låter med nerve.
Kvintetten er i overraskende på trygg grunn i det førstnevnte feltet, men sliter med å gi låtene deres en følelse av noe viktig og genuint.
Når det er sagt, så vil nok mange finne nok å glede seg over om det er en flyktig utblåsning man er ute etter.
«Rise Up» og «Can't Take It With You» er begge gyngende hardrock som garantert gir nakkemuskulaturen en god trim på konsert.
Men sånn for å påpeke det, det er ikke The Dead Daisies som bygger vei for rocken inn i det neste tiåret.
| 0
|
306005
|
Helt uten sjarm fra Amerika
La heller barna rake løvet i hagen enn å se dette tøvet.
I 2011 kom den ganske så dårlige familiefilmen «Gnomeo og Juliet» (så den på et fly) ut for det miste kinofolket, basert på det samme storverket av ham som de aller fleste vet hvem er, han derre William Shakespeare.
Nå kommer det en slags oppfølger, «Sherlock Gnomes».
Og, for å ha sagt det tidlig, denne anmelder er litt over middels glad i ordspill, så vi har ingenting å utsette på bruken av nettopp dette.
Men, her stopper også det meste av våre forsonende filmtrekk.
Nei, vi er ikke i målgruppa, men som voksen er det faktisk lov å mene noe om dette, okke som.
Grasrotnivå
Igjen møter vi Gnomeo og Juliet, men også en annen litterær skikkelse, Sherlock Gnomes.
Han er selvsagt sammen med sin kjære Dr. Watson.
Hele universet er lagt til London der vi befinner oss helt nede på grasrotnivå, hos hagenissene, hos gnomene.
Disse figurene du skimter hvis du haster gate – og hagelangs i Storbritannia, disse fæle figurene egentlig.
Ja, vi liker dem ikke.
Vi har da også en gang for lenge siden rappet en – sein fredagskveld- og tatt den med på undergrunnen, plassert den alene på et tomt sete:
Piccadilly-linja mot Cockfosters.
Beklager, denne lange digresjonen.
Den onde
Vel, settingen er altså en tilfeldig hage i fineste London der hagenissene skal sørge for at alle har det fint, at hagen er strålende og at gnomelivet leker.
Gnomeo og Juliet-blødmene hagler, og det samme skjer når vi blir kjent med Sherlock og Watson, lovens korte armer for nettopp Londons hagenisser og historiske dukker i alle former og fasonger.
Paiaktig
Og, som i sir Arthur Conan Doyles originale bøker har privatdetektiven også her kjempet mot det onde, mot Moriarty.
Han som nå ikke opererer i form av å være professor, men som en paiaktig slesking, men med de verste hensikter mot den samlede gnomheten.
I utgangspunktet kunne dette blitt ganske så morsomt fordi det er spenning nok å ta av.
De populærkulturelle referansene skorter det ei heller på, verken i tekster, dans eller påkostet musikk (mye Elton John), og skaperne har også desperat forsøkt å lage en Frost-hit for de minste, dette selvsagt for å selge mer og mer og mer, men det tror denne gamle skrotnissen ikke kommer til å skje.
Det er for opplagt hva de er ute etter, og låta er ei heller spesielt fengende eller nynnbar eller bra faktisk.
Men, vi har tatt feil før og kan gjør det igjen.
Moriarty burde vinne
Vi utgamle klarer dessverre aldri å la gnomene komme innunder huden vår og deretter inn i våre hjerter, vi tipper også de minst, og beste, også takker nei til dette heseblesende og umorsomme sølet av en film som forbli forsteinet og usjarmerende det aller meste av tida.
Moriarty vil knuse alle verdens gnomer, og det er sjelden vi tenker: la ham vinne så vi slipper å se flere hagenissefilmer.
| 0
|
306006
|
Et landssvikoppgjør på nært hold
«Sviker» er et forsøk på å forstå.
Det er et vellykket forsøk.
TEATER:
Norske Astrid var NS-medlem og frontsøster på tysk side, og hun ble dømt for landssvik.
Det får ikke sønnen Torbjørn vite før omtrent sytti år har gått, når Landssvikarkivet - som ble gjort tilgjengelig for offentligheten 1. januar 2015 - åpnes.
Konfrontasjonen mellom mor og sønn er grunnsituasjonen i «Sviker».
Nina Sele spiller Astrid.
Ola Magnus Gjermshus er mannen hun ser sin sønn, sin pleier, sin ektemann og sin tyske soldatkjæreste i.
Begge skuespillerne er langt yngre enn sine rollefigurer.
Det har lite å si.
Tid, og med det alder, er blitt uviktig for Astrid.
For henne er fortiden minst like levende som nåtiden.
Valgene hun tok da styrer fortsatt livet hennes nå.
Ord er vendinger
I Marius Leknes Snekkevågs manus er skiftene mellom de ulike virkelighetene subtile.
Enkeltord og setninger er nok til å rykke Astrid ut av nåtid og inn i fortid:
Ord hun selv bruker nå og brukte da flytter henne, og ord hun hører brukt nå og hørte brukt da flytter henne.
Slik blir ord i dobbel forstand vendinger.
De gir raske skifter til handlingen.
De snur situasjoner og forbinder før og nå.
I Elsa Aanesens regi er skillene mellom situasjonene gjort hardere og skarpere enn i tekst.
Gjennom lysbrukens brudd (lysdesign av Trygve Andersen) og gjennom endringer i skuespillernes kroppsspråk eller plassering i rommet, påpekes overgangene mellom tidsplanene.
Spillet er preget av aktiv uro.
Skuespillerne er i mer eller mindre kontinuerlig bevegelse, kjapt og krapt.
De river ned forheng i klar avslørings-symbolikk, de bretter tøy med kraft og aggresjon, de berører hverandre og trekker seg unna hverandre.
Sannsynligvis skal all aktiviteten være en kroppsliggjøring av den indre bevegelsen, av følelsesmessig intensitet og nervøsitet, men slik undertegnede ser det, fører iveren oftere til at intensiteten svekkes.
Det er som om kunstnerne er redde for at tilskuerne skal kjede seg om der ikke er forandring nok å se på.
En slik bekymring er unødvendig:
Dette dramaet er sterkt nok i seg selv.
Innsikter
«Sviker» er det tredje skuespillet i Snekkevågs trilogi om andre verdenskrig i Norge.
«Rabinowitz» fra 2011 og «Jeg vil vaske verden ren» fra 2017 hadde begge hoveddelen av sin handling lagt til krigstiden, og begge handlet om måter fiendebilder bygges.
«Rabinowitz» ble sett fra den som blir definert som fiende, «Jeg vil vaske» så på motivene til den som definerte.
«Sviker» tar for seg etterkrigstiden og langtidsvirkningene fra de valg som ble tatt før og under krigen:
Astrids skam og traumer, hemmeligholdet skammen har ført henne til, fremmedgjøringen og kommunikasjonsvanskene hemmeligholdet har ført til.
Alle tre skuespill er psykologisk innsiktsfulle forsøk på å forstå valg som ble tatt, med bevissthet om langsiktige konsekvenser og et ryddig forhold til forskjellen på det vi nå vet og det vi kan regne med at folk da visste.
At etterpåklokskap kan farger unnskyldninger eller forklaringer er noe Snekkevåg demonstrerer gjennom sine personer, men dramaene i seg selv har ikke preg av etterpåklokskap.
De overforklarer ingenting, men stiller seg åpne for at flere forklaringer kan være mulige.
| 1
|
306008
|
Han har klart å lage en pageturner av en bok om stein
Henrik H.
Svensen skriver underholdende og innsiktsfullt om tungt stoff.
For 252 millioner år siden var jorda i dyp krise.
Mer enn 90 prosent av alt liv forsvant, og de neste ti millioner årene var forholdene her ekstreme; havet var surt, korallrevene ble borte, skogene døde.
Dette regnes som den største av i alt fem masseutryddelser, der den siste og mest kjente skjedde for 66 millioner år siden.
Den var langt mindre dramatisk, men et gode for oss.
Dinosaurene døde ut, og ryddet veien for oss, pattedyrene.
Spørsmålet er hva som forårsaket den største masseutryddelsen i jordas historie.
Det har forsker og geolog Henrik Svensen satt seg fore å finne mer ut av.
Sammen med kollegaen Sverre Planke skrev han i 2004 en artikkel i Nature, som fikk internasjonal oppmerksomhet.
Her mente de å kunne påvise at masseutryddelsen ikke kom fra en meteoritt, slik forskere hadde ment, men fra drivhusgasser forårsaket av underjordiske vulkanutbrudd.
Etter det har Svensen jobbet med å underbygge teorien, og det er denne reisen han tar oss med på i denne boka.
Gråstein som hieroglyfer
Boka starter og avsluttes i Sibir.
Der ligger verdens største undersjøiske vulkanprovins, og der finnes stein som kanskje kan gi løsningen på gåten.
Svensen gir oss innsikt i alt fra plagsomme mygg, umulig byråkrati, iskalde netter og farlige fylleturer, til Nansens reise oppover elva, geologien i området og hva en stein kan fortelle oss.
Han gjør det samme når han tar oss med til Sør-Afrika, og vi blir med på jakt etter siller; underjordiske vulkanske piper som kan romme svaret på hva som skjedde for 252 millioner år siden.
Svensen har tidligere skrevet de kritikerroste bøkene «Enden er nær:
Om naturkatastrofer og samfunn» (2006) og «Bergtatt:
Fjellenes historie og fascinasjonen for det opphøyde» (2011).
Den siste ble kåret til Årets fjellbok, og i 2017 ble Svensen tildelt Forskningsrådets formidlingspris.
Det er mer enn fortjent.
Svensen har en sjelden evne til å levendegjøre stoffet.
Han får gråstein til å framstå som hieroglyfer, og gir oss innsikt i forskningens forunderlige verden, Vi blir også med på verdens største geologikonferanse, der de mest kjente geologene opptrer som rockestjerner.
Levende personlig stil
Svensen kommer også inn på min kjepphest for tida, forskningsspråket, som med sine fagfellevurderte formalistiske krav bidrar til å gjøre fagstoff både dødt og utilgjengelig.
Som en motsetning, om ikke et ideal, siterer han den første utgaven av Norsk geologisk tidsskrift i 1905.
Der kommer geologen Hans Reusch med følgende malende beskrivelse av Glomma; «Glommen er som en stor hval angrepet av rovgriske smaahvaler, staurvagner (spekkhoggere); lig saadanne har de iltre kraftige nordenfjeldske smaaelve ædt seg ind i Glommens gebet».
Det er denne levende personlige stilen Svensen etterstreber i boka, som er fortalt i jeg-form, og der han også er til dels personlig.
Akkurat det er ikke det mest spenstige i boka.
Overgangene mellom de ulike temaene er heller ikke alltid like elegante.
Men det er egentlig småplukk.
For denne boka er så underholdende, innsiktsfull og spennende at jeg nærmest vil kalle det en pageturner.
| 1
|
306009
|
Avskjedsfilmen til Day-Lewis er en utsøkt og bekmørk kjærlighetshistorie
«Phantom Thread» er vakker og beinhard.
FILM:
Det er insisterende vakkert alt sammen, som seg hør og bør i en film som handler om en fetert klesdesigner i femtitallets London.
Stoffene er vakre.
Studioet til Reynolds Woodcock (Daniel Day-Lewis), der grevinner og rikmannsfruer ønskes velkommen, er vakkert.
Musikken, særlig det trillende og melankolske pianotemaet som slår som en bølge innover filmen med jevne mellomrom:
Vakker.
Men under det dekorative ligger det noe som både er hardt og dypt.
Det er dette, ikke minst snevet av noe sykelig i relasjonene mellom de tre hovedpersonene, som gjør «Phantom Thread» så interessant.
Trekantdrama
«Phantom Thread» er et slags trekantdrama.
Reynolds lever i en bekvem hverdag der han er omgitt av samvittighetsfulle syersker og søsteren Cyril (Lesley Manville), organisatoren med munn som en hard rosenknopp som gjerne tar jobben med å gjøre det slutt med brorens unge elskerinner på hans vegne.
Så møter Reynolds den unge Alma (Vicky Krieps).
Han blir fascinert, på den samme måten, aner seeren, som han har blitt mange ganger før og ikke pleier å være så veldig lenge.
Men Alma bestemmer seg raskt for ikke å la seg skubbe ut av døren uten videre.
Hun er musen som vil være muse – hun hengir seg gjerne til Reynolds’ prosjekt.
Men hun vil forme sin egen rolle, smi den til med hammer og tang om nødvendig.
Slik havner hun i uvegerlig i konflikt med Cyril, som er vant til å stå øverst i husets kvinnehierarki.
Begge to har suverent sterke viljer og ingen av dem viker unna å sette den andre i forlegenhet.
Etter hvert er det faktisk den stri og kommanderende Reynolds, som er martret av et oppsiktsvekkende morssavn og nok aner at kreasjonene hans er i ferd med å bli utdaterte, som fremstår som den som har minst innflytelse over hva som faktisk vil skje.
Det er fascinerende bare hvordan måltidene blir ladet med mening.
Hvordan og hva noen spiser, er automatisk et uttrykk for preferanser, og når to eller tre personer samles rundt et bord, blir det etter hvert tydelig hvis preferanser som vinner frem, og hvem som undertrykker sine av hensyn til en annen.
Det er fire måltider i Reynolds’ og Almas historie som får stor betydning og som flytter forholdet mellom dem et knepp hver gang.
Måltidet kan være en forførelse, det kan være en forhandling, og det kan, til sist, være et middel for å leve ut noe mørkere.
Engleaktig og fanatisk
Daniel Day-Lewis har erklært at dette vil bli den siste filmen hans.
Det er vanskelig å se for seg at en av de siste tiårenes mest hyllede skuespillere virkelig vil klare å holde seg unna kunstformen som han mestrer som få andre.
Men om det nå blir slik, vil «Phantom Thread» være et markant punktum i sort blekk, en bauta med kvalitet og følsomhet i alle lag av jordsmonnet.
Day Lewis’
Reynolds er en stivblikket, anspent mann, der tilskueren formelig kan se hvordan det langsomt begynner å koke inni ham, ofte av frustrasjon, iblant av sjalusi.
Manville er formidabel, med små fakter som likevel kommer som en neglelakket knyttneve gjennom kinolerretet.
I likhet med Day-Lewis ble hun Oscar-nominert for rollen.
Det ville muligens også den tredje viktige skuespilleren her blitt, dersom hun hadde vært mer kjent.
Vicky Krieps har et bløtt, engleaktig ansikt, men fremstår samtidig uanstrengt som én det ikke er lurt å trosse.
Iblant skinner ansiktet hennes med den rettroendes nyfrelste glød, og selv om seeren på disse tidspunktene har gode grunner til å lure på hvorfor i all verden hun ikke bare kommer seg langt vekk fra den umulige fyren med de uhellssvangre bindingen til mor og søster, skjønner man raskt at hun snarere kommer til å klore seg fast til neglene sprekker.
Overtydelig
Ett er det likevel å utsette på «Phantom Thread».
Det finnes scener der forskjellige personer sier altfor eksplisitt og dels vulgært hva de føler og vil.
Det vanskelig å tro på at de ville ordlagt seg på denne måten og samtidig kunnet tilhøre et sosialt miljø der det å skape noen form for ubehag ville vært uglesett.
Det gjør også disse scenene mindre spennende enn andre.
Men når det kommer til stykket ville det føles smålig å pukke for mye på dette i en film som er så intelligent og så helstøpt, som beholder et mysterium og en morbiditet selv om hovedpersonene har en viss hang til å forklare seg for mye, og som ender opp som en både sterk og forkvaklet kjærlighetshistorie, og et studium i hvor langt man kan gå for noe man virkelig vil ha.
Den har potensial for å røre ved noe i alle som sterkt har ønsket seg noe de vet de ikke burde ønske seg, men som de fortsetter å strekke hendene grådig ut etter.
| 1
|
306011
|
Studie i tung tristesse
Det usagte er ikke alltid en bærende filmidé.
FILM:
Ingen tvil om at Charlotte Rampling er en fengslende skuespiller.
Hun har en sjelden evne til å uttrykke et bredt spekter av følelser med blikk og mimikk.
I Andrea Pallaoros film «Hannah» har hun lite annet å spille på.
Et tynt manus, nesten ingen motspillere og svært få replikker gjør at alt hviler på Ramplings emosjonelle register her.
Resultatet blir noe mange vil oppleve som en prøvelse.
Den eldre kvinnens liv er trist og ensomt.
Innledningsvis følger hun sin mann (André Wilms) til et fengsel, uten av det opplyses hva han skal sone for.
Det gis noen ørsmå hint underveis, men publikum er her – som i store deler av filmen – overlatt til å gjette.
Hun har et dårlig forhold til sin voksne sønn, og får ikke lov til å kontakte sitt barnebarn, også dette uten noen forklaring eller hint om forhistorie.
Uten kontekst
Det usagte har av og til en tendens til å nærme seg det pretensiøse, og her blir den tause dysterheten og de resignerte blikkene i overkant dominerende.
Hannahs øyelokk blir tyngre og tyngre; steinansiktet lar seg aldri sprekke opp.
Tristessen blir maniert.
Vi aner selvsagt et filmatisk slektskap med samtidige europeiske regissører som Michael Haneke og Dardenne-brødrene, men Andrea Pallaoro gir lite å tygge på.
Ingen kontekst, verken sosial eller psykologisk, ingen dramatikk utover det å bli avvist i et bursdagsselskap.
Gråtoner
Her er stilsikre bilder av et grått, belgisk bylandskap som underbygger tonen i filmen, og Charlotte Rampling er som alltid overbevisende i sin rolletolkning.
Men som stemningsstudie av en ubotelig tristesse, blir dette for trangt og ugjennomtrengelig.
Eneste dramatikk på lerretet er Hannahs sporadiske deltakelse i en terapi- eller teatergrupper som øver på et sett Ibsenske replikker.
Det handler om å forlate en partner som ikke har kunnet oppfylle drømmen om det vidunderlige, uten at disse scenene gir noen ytterligere dybde til filmen.
Her hadde det virkelig gjort seg med en lerkefugl.
| 0
|
306012
|
Årets dummeste uke å slippe liksom-country
Kylie Minogue har funnet alt annen enn gull under sin snarvisitt til Nashville.
Man ville kanskje tro at Justin Timberlakes mislykkede rurale forsøk ville avskrekke andre kolleger fra likende utskeielser.
Likevel skulle det ikke mer til enn en Nashville-snarvisitt før pop-fenomenet Kylie Minogue falt i samme type felle.
Australierens 14. album siden 1988, «Golden», er visstnok inspirert av legendariske Dolly Parton, men minner mer om lydbildet til Avicii med sine platte kombinasjon av klisjefylt countrygitar-klimpring og kontinuerlig stampende popkomp.
Låter som «Stop Me From Falling», «A Lifetime to Repair», førstesingelen «Dancing» og skivas håpefulle tittelspor er generiske gjesp for kjipe vorspiel, mens Jack Savoretti-duetten «Music’ Too Sad Without You» ender opp som en slags tafatt fattigmannsversjon av superstjernens vakre Nick Cave-samarbeid «Where The Wild Roses Grow».
Preget av en overhengende dose skjebneironi, er det dessuten umulig å overse hvordan man har funnet årets dummeste uke å avduke et halvhjertet «country»-prosjekt – med Kacey Musgraves’ egne gyldne utgivelse som genuin musikalsk fasit i andre enden av countryskalaen.
En unødvendig skamplett på Minogues katalog, og et nytt eksempel på hvorfor kreativt måtehold ofte ikke er så dumt.
| 0
|
306013
|
Mange fæle folk på ett lite brett
Men «Gringo» gjør dem ikke morsomme nok.
FILM:
Hvorfor skal vi se på skikkelig, skikkelig slemme mennesker på film?
Som regel gjør vi det enten fordi de også er skikkelig smarte eller skikkelig morsomme, eller begge deler.
I «Gringo» er de ikke verken smarte eller morsomme nok.
Infam Charlize Theron
Kanskje må det likevel settes en liten asterisk ved Elaine, den skamløse direktøren som albuer seg frem gjennom det stålgrå businesshierarkiet mens ufinhetene og fornærmelsene renner ut av henne som en yr vårbekk.
Charlize Theron synes å finne noe infamt og hemningsløst i en rolle som ikke er bundet av noe som helst og som knapt klarer å styre sin forakt for menneskeheten.
Kutter av tær
Men selve plottet drives i større grad fremover av Harold (David Oyelowo) og Richard (Joel Edgerton), den godtroende mellomlederen og den gjennomslette direktøren som både ligger med Harolds kone og planlegger å få ham sparket og trekker ham inn i en narkofloke på feil side av grensen som blant annet involverer folk som liker å kutte tærne av andre folk med tang.
Han er altså heller ikke noen umiddelbart beundringsverdig person, med Edgerton klarer ikke helt å gi seg hen og base lykkelig i fælheten, slik Theron klarer.
Og David Oyelowo, en sterk Martin Luther King i «Selma», er ikke like stødig som komedieskuespiller.
Velkjente roller
«Gringo» strever uansett med å få tilskueren helt med seg.
På ett vis er det en helt grei, passelig underholdende runde på actionkomediekarusellen, gjennom et forutsigbart persongalleri - den mentalt ustabile meksikanske narkobaronen, den snille turistjenta, den udugelige kjæresten hennes med skiftende øyne som tror han ser sitt snitt til å tjene litt ekstra.
Sharlto Copley fra «District 9» jogger gomodig gjennom rollen som eks-hitman som har kommet på bedre tanker.
Det mumles noen småfilosofiske tanker om det egentlig er snill eller slem man skal være, fordi snillheten synes å kaste så fryktelig lite av seg og troskyldighet bare gjør at du stoler på sjefen som bedrar deg med kona di.
Men alle vet at det er slemheten som er det som er verd å følge med på i slike filmer, og her er slemheten altså verken slem nok eller morsom nok.
| 0
|
306014
|
Oslo Ess er fortsatt litt for Oslo-frelst
Kjapt og gæli.
ALBUM:
«Vi er dine naboklager / vi er frie radikaler», erklærer Oslo Ess på tittelsporet til sitt femte studioalbum.
Fordi rock er teater, sier det seg selv at dette er et spill for galleriet.
Skatepunk-kvartetten – en del NOFX, en del Jokke – er nemlig en harmløs gjeng, som bjeffer høyere enn de biter.
Om man har sansen for dem eller ei, avhenger dermed av om man har lyst til å bli med på leken.
Med åtte hele låter over 24 minutter, er «Frie radikaler» deres korteste fullengder til dags dato.
Selv om det ikke er snakk om store marginer, betyr det at det går – kledelig nok – hakket mer kjapt og gæli enn det pleier.
Skivas bedre spor, som «I fritt fall», tittelsporet og «En lur liten jævel», byr på det man forventer av denne typen musikk: allsangvennlige refrenger og god, gammal trøkk.
I motsetning til forgjengerne er det ingen daffe ballader på plata, mens det faste ska-alibiet er litt mer underholdende enn ellers.
«Feil folk» burde kanskje heller vært kalt «Døden på Oslo Ess», da tematikken – «nevrotiske jenter som ofrer alt for tyngre narkotiske stoffer» og jages rundt i bybildet av Onkel Politi – er som et ekko av den notoriske ungdomsfilmen fra 1990.
I likhet med «Døden på Oslo S», finnes det en del utilsiktet komikk i universet til Oslo Ess.
Deres evinnelige romantisering av Tigerstaden blir fort parodisk, noe Kollektivet-sketsjen «Oslobandet Oslo Føkkings Oslo» var et slående harselas over.
På «Leter etter deg» befinner de seg på toppen av Ekeberg, og speider utover byen for å få øye på «en jente med en sjel».
I bandets spede begynnelse kunne man kanskje hisse seg opp over sånne åndssvake absurditeter, men et snaut tiår inn i bandets livsløp kjennes det mer fruktbart å trampe taktfast med.
Enkelte vil ikke bli eldre.
Det må være lov det òg.
| 0
|
306015
|
Hun er alle kvinnehateres største frykt:Den søte, snille jenta som dreper deg med en forgiftet pinne gjennom øyet
«Killing Eve» er kvinnelig selvstyrking uttrykt gjennom frydefulle snikdrap.
Det kan en stund ha virket som om sjangeren «glamorøs spionthriller» var på vei til populærkulturens skraphaug.
Spesielt når man innser at James Bonds 60-tallsgalanteri ikke er så elegant likevel, og at hans modus operandi mest av alt hører hjemme på nachspiel i et norsk ungdomsparti.
Men så kommer «Killing Eve» med denne friske vitamininnsprøytningen og blåser nytt liv i konvensjoner fremfor å snu bunken med klisjeer enda en gang.
Denne BBC America-serien er dels kvikt workplace drama av typen «’Grey’s Anatomy», dels katt-og-mus-jakt gjennom europeiske storbyer der etterretningstjenesten prøver å fakke den mest dødelige leiemorderen siden «Sjakalen», og dels female empowerment uttrykt gjennom frydefulle snikdrap.
Uskyldig psykopat
Sandra Oh («Grey’s Anatomy») spiller Eve, en amerikaner ansatt i britisk etterretning, som er den første som innser at en ny serie av attentater sannsynligvis er utført av en kvinne og ikke en mann.
Kvinnen er den dødelige og uberegnelige Villanelle (som også har gitt navn til bøkene denne serien er basert på), spilt av den relativt ubeskrevne Jodie Comer som en iskald og morbid sadist, som vet å dra veksel på sine store, uskyldige øyne og litt hjelpeløse keitete-jente-som-brekker-en-hæl-i-romantiske-komedier-fremtoning for både å komme seg nærme sine intetanende ofre og å komme seg unna etter at udåden er gjort.
Sånn sett kanaliserer hun noe av den samme uhåndgripelige og uutgrunnelige dobbeltheten Sarah Gadon gjorde i «Alias Grace».
Hun er alle kvinnehateres største frykt: den søte, snille jenta som flørter med deg på kaféen som egentlig viser seg å være en fullblods psykopat som snurrer deg rundt lillefingeren og dreper deg med en forgiftet hårpinne gjennom øyet.
Det er så man kan høre diverse mannefora på nett med frykt i tastaturet hviske til hverandre «Jeg visste det!»
Villanelle reiser fra by til by og utfører oppdragene sine med kirurgisk presisjon, kreativ innovasjon og dårlig kamuflert begeistring, en begeistring Eve deler etter hvert som hun skjønner hva og hvem hun har å gjøre med her.
At to individer på hver sin side av loven viser seg å ha mer felles enn de kanskje liker og får en gjensidig fascinasjon for hverandre er jo ikke akkurat en fortellerteknisk nyvinning (se også:
«Heat», «Hannibal»), og med kun én episode tilgjengelig for anmeldelse er det altfor tidlig å se hvor mye nytt de klarer å bringe til torgs, men det er faktisk et frisk pust bare det å se disse konvensjonene spille seg ut med kvinner i stedet for menn, og ikke minst med såpass mye breial selvtillit som denne serien har.
(Faktisk litt for mye selvtillit noen ganger.
Den eplekjekke arbeidsplass-sjargongen kan bli litt mye i blant.
Du vet den der man fører to samtaler samtidig, en om at man skal fakke en internasjonal leiemorder, og en om hvor bakfull man er etter gårsdagens karaoke.)
Mannlige annenfioliner
Mennene er i det hele tatt relegert til annenfiolin her, uten at det gjør noe som helst.
Rollegalleriet fylles ut av diverse sjefer av ulik sympatisk valør, Eves snille ektemann, og, i en foreløpig temmelig liten rolle, Kim Bodnia som Villanelles manager, som hun elsker å skremme med praktiske pek, fortrinnsvis sånne der hun lurer ham til å tro at hun er død.
Men dette er først og fremst de to hovedpersonenes show, og spesielt Jodie Comer skinner og tilfører masse egenart og fascinerende lag, til og med en viss sårhet, til en rolle som fort kunne blitt en endimensjonal «sexy leiemorder som bruker kvinnelist»-sjablong.
«Killing Eve» virker så langt å være en overraskende underholdende oppdatering av spionthrilleren, og selv om denne anmeldelsen kanskje gir inntrykk av det motsatte, så kan eventuelle skeptikere med y-kromosom være trygge på at den ikke har noen interesse av å trykke feminismen sin ned i halsen på noen (det overlater den heller til oss anmeldere), men heller bare går foran med et godt eksempel: den viser dyktige, kule damer som gjør kule ting, som om det er den mest naturlige ting i verden.
For det er det jo.
| 1
|
306016
|
Hinds er noen oppskrytte puddinger
Halvhjerta skranglerock?
No way, Jose!
ALBUM:
Innen slacker-rocken er «stein zenmester» og «udugelig latsabb» til forveksling like skikkelser.
Sjangerens viktigste representanter – Dinosaur Jr. og Pavement, barn av det amerikanske Suburbia – tilhører utvilsomt første kategori.
Bak all mumlingen og skranglingen skjuler det seg genialitet: en melodisk storhet som slår ut i full blomst ved gjentatte lyttinger.
Andre album til den bejublede, Barcelona-baserte kvartetten Hinds, er imidlertid noe uengasjert surr.
Full av halvkokte melodier og kattejammer, estetiserer «I Don’t Run» det å ikke gjøre et halvt håndslag.
«Pop handler om perfeksjon, vi er det motsatte,» hevdet de rundt lanseringen av debuten «Leave Me Alone» i 2016.
Det er en plate man antageligvis husker som bedre enn den faktisk er, fordi det er så enkelt å bortforklare dyp middelmådighet i denne sjangeren som som «sjarmerende» og «sensommerdøsig».
Joda, de sure gitarene har en viss varme ved seg.
Men er det ikke mye tiltalende, eller opprørsk, ved folk i midten av 20-årene som spiller som en gjeng uvørne UKM-deltakere.
Dermed slår Hinds’ taktikk tilbake på dem selv:
Om man måtte velge, er det ingen tvil om hva som har livets rett av en strømlinjeformet poplåt – la oss si Kacey Musgraves’ strålende «High Horse» – og et halvhjerta stykke indierock à la Hinds’ «Echoing My Name».
Riktignok er det et par kurante spor på «I Don’t Run».
«We are just having fun» synger de i kor på viltre «Tester», som best illustrerer den SKAM-aktige hudløsheten bandet har blitt bemerket for.
«I Feel Cold but
I Feel More» er på sin side akseptabel slentrende surfrock.
Til syvende og sist avslører likevel Hinds’ andrealbum dem som oppskrytte puddinger.
At utgivelsen rundes av med «Ma Nuit» – en helt meningsløs demotape – sier sitt.
Det skader ikke å prøve litt hardere.
| 0
|
306019
|
Rappens nye superstjerne er en tidligere stripper fra Bronx
Cardi B har laget et debutalbum som overraskende nok overgår hypen etter megahiten «Bodak Yellow».
To uker etter at Netflix premierte filmen om den legendariske hiphop-pioneren Roxanne Shanté, ligger det følelser av en sluttet sirkel i luften når Cardi B denne uken albumdebuterer med sin 13 spor-lange «Invasion of Privacy».
En invasjon er da også en god beskrivelse av Bronx-rapperens første 15 minutter med berømmelse, helt siden hennes sprudlende personlighet først velsignet rampelyset via VH1-realityprogrammet Love & Hip Hop: New York.
Gjennombruddet førte til at jobben som stripper kunne skiftes ut med produktive timer i studio.
Cardi smelte ut tre kjappe mixtaper på under ett år, og hentet deretter rapkronen hjem til hiphopens opprinnelige fødested med «Bodak Yellow».
Debutsingelens formidable klatreoperasjon utfordret ikke bare Taylor Swift og Justin Bieber på Billboards Hot 100-liste, men passerte til slutt også superstjernene – over tre måneder etter sin sommer-release i 2017.
Bokstavelig talt en historisk presentasjon, i og med at Cardi dermed ble den første kvinnelige rapperen som toppet den amerikanske hitlisten på egenhånd siden Lauryn Hill og «Doo Wop (That Thing)» fra 1998.
Med nykommerstempelet hengende over seg, er det likevel langt fra alle som har latt seg overbevise når det kommer til hennes stayer-evne.
Selv ikke da hun tok en total 180 fra beinharde trap-beats på «Bodak Yellow» til remiksen av Bruno Mars’ new jack swing-nostalgiske gladlåt «Finesse».
En forventet etternøling som nok vil forsvinne etter at «Invasion of Privacy» har fått gått noen runder i hodetelefonene.
Cardis etterlengtede debutalbum lever nemlig ikke bare opp til senere års enorme hype.
Det overgår den.
Med linjen «Real bitch, only thing fake is the boobs» settes standarden for hennes både overbevisende og underholdende persona på åpningslåta «Get Up 10».
Forloveden Offset dukker selvfølgelig støttende opp med resten av Migos over flow-basert og Three 6 Mafia-preget minimalisme på «Drip».
En naturlig overgang til hennes overraskende velfungerende remake av Project Pat-klassikeren «Chickenhead» – «Bickenhead» (med B istedenfor C for å vise tilknytningen til gjengen Bloods).
Uten å nødvendigvis skulle sammenligne henne med andre kvinnelige rapkolleger, er det likevel tydelig at Cardi B byr på noe ekstra når hun legger ned sine selvsikre bars.
«Bodak Yellow» har allerede vist fram dette så det holder, men på «Invasion of Privacy» åpner 25-åringen for et atskillig større spekter.
Og det uten å hverken bli en animert tegneseriefigur eller skli totalt over i den radiofriende R&B-en; som her bare dukker opp på nydelige «Ring» med Khelani.
Tredjesingelen «Be Careful» gir oss dominicanaens latinske lidenskap med advarende linjer til en utro kjæreste, før Chance The Rapper og flotte «Best Life» blir et av mange eksempler på skivas upåklagelige oppbygde struktur av gjesteartister og skiftende produksjoner.
«I Like It» nikker til Bronx’ musikalske fortid via samples av Peter Rodriguez' legendariske «I Like It Like That».
En hoftevrikkende reise til Manhattan nord for 96 st. – ikke minst takket være den karibiske hjelpen fra J Balvin og killerverset til Bad Bunny.
Trap-bangerne «Money Bag» og «Bartier Cardi» (med 21 Savage) avløses av en usannsynlig fet vestkystbass på YG-gjestede «She Bad», mens «Thru Your Phone» med Ali Tamposi er det nærmeste albumet kommer noen slags pop-lefling.
Interessant nok er det også bare her hun velger å bevege seg inn i regelrett Nicki Minaj-karaoke.
Med «Invation of Privacy» viser Cardi B likevel at hun hverken er noen kopi eller one-hit-wonder.
Faktumet er at hennes 15 minutter for lengst har sklidd over i en overraskende bærekraftig karriere.
«I think us bad bitches is a gift from God», rapper nykommeren på det avsluttende sporet «I Do», som passende nok assisteres av kvinnen bak fjorårets beste album, SZA.
Akkurat den påstanden er det vanskelig å argumentere mot.
| 1
|
306023
|
46 gylne minutter med Kacey Musgraves
Har aldri vært bedre.
Det sier ganske mye.
ALBUM:
Det er et kraftig statement når du åpner et album med tekstlinjer som dette:
«Born in a hurry, always late / haven't been early since '88 / Texas is hot, I can be cold / grandma cried when I pierced my nose».
Hilsen Kacey Musgraves!
Låten heter «Slow Burn» og er en av tretten visittkort på «Golden Hour» - et album som befester Musgraves' posisjon som en av de mest spennende countryartistene i dag.
Det vil si, hun er ingen typisk countryartist, heller, hun bare gjør sin egen greie i skjæringspunktet mellom country, americana, soul og pop - med et lite nikk med hatten til disko (!).
Du kan til og med kalle det cosmic country, i tradisjonen etter Gram Parsons.
Oppvarming
Musgraves' tidlige album, og da særlig de to siste utgitt på et stort plateselskap, er blitt hyllet av kritikerne og har gitt henne flere priser.
Likevel føles det som om de bare var en oppvarming til dette.
Det første som slår deg, etter å ha tygd litt på åpningslinjene, er det delikate lydbildet og den elegante produksjonen - som balanserer mellom glatt og friksjonsfri og kreativ på en minimalistisk måte - ikke noe fancy, bare en banjo her og litt pedal steel der, litt tangenter, en akustisk gitar og en fele eller en cello.
Og én gitarsolo!
Sterk åpning
De første låtene på dette albumet utgjør en av de sterkeste åpningene jeg har hørt på et album på lenge.
Skal jeg likevel plukke et par «å begynne med», må det bli «Butterflies» (og vi snakker slett ikke om Tone Damlis sang med samme tittel) og «Oh, What a World», som begge eksemplifiserer disse kvalitetene på overbevisende vis.
For ikke å snakke om «Happy & Sad», den fullkomne låt om å være lykkelig og trist på samme tid.
«I don't wanna come down», synger Musgraves med glød.
Den samme stemmen får deg til å smelte i avsluttende «Rainbow».
Uansett hvor mye det regner, henger det alltid en regnbue over deg, synger hun - og sender egentlig varme tanker til LHBT-personer.
LSD-trip
Musgraves har uttalt at «Mother» er skrevet under en LSD-trip.
Veldig nashvillian er hun ikke her, men det er en nydelig kjærlighetserklæring til mora.
I «Wonder Woman» kommer denne sunne erkjennelsen:
«I don't need a Superman to win my lovin'' / 'Cause, baby, I ain't Wonder Woman».
Låtene er i stor grad skrevet av Musgraves sjøl , sammen med medprodusentene Ian Fitchkuk og Daniel Tashian, med bidrag fra blant andre Shane McAnally (som skrev låter til og produserte Musgraves gjennombruddsalbum «Same Trailer Different Park» fra 2013).
Utgjør en forskjell
Musgraves er bare 29 år, men har allerede satt fødebyen Golden nordøst i Texas på kartet.
Med albumtittelen - og låten - «Golden Hour» gjør hun det ettertrykkelig, sjøl om den ikke nødvendigvis handler om den beskjedne hjembyen.
Hun har både stemmen og utseendet med seg, og det hadde vært lett for henne å hoppe på den lettvinte, radiovennlige popcountryvogna - som så mange andre i Nashville-systemet.
Hun var kanskje på vei dit, men her styrer hun heldigvis unna.
Musgraves utgjør en forskjell, ikke minst i tekstene sine.
Å synge om - og være opptatt av - rettighetene til homofile og transpersoner går så absolutt imot normalen i Nashville.
Ny countrygenerasjon
Og - vi trenger virkelig ingen ny Shania Twain (skjønt, hun kan minne om henne i «High Horse», den eneste svake låten her ved siden av en annen opptempo-låt, «Velvet Elvis».)
I stedet er Musgraves blitt en viktig del av den nye generasjonen artister som nå krever sin plass på countryscenen - de som mikser tradisjonalisme med et moderne uttrykk - også i tekstene.
Jeg tenker på folk som Margo Price, Chris Stapleton, Sturgill Simpson, Whitney Rose (som kommer tilbake til Oslo i juni), Miranda Lambert, Jamey Johnson og Sam Outlaw - med flere.
Det er blitt spennende å følge med på countrymusikken igjen, etter at den lenge beit seg sjøl i halen. Hurra for det.
| 1
|
306026
|
Tar kraftig oppgjør med et forstokket kvinnesyn i det pakistanske miljøet
Azra Gilani fikk mye oppmerksomhet etter en kronikk om æreskultur i 2016.
Nå har hun skrevet boka om sitt liv.
I februar 1971 ankom Gilani et snødekt Fornebu for å bosette seg i Norge.
«Jeg var 21 år, og jeg var kommet til en ny verden.»
Hennes mann, Shah, hadde fått jobb i et tysk selskap med kontorer i Oslo.
Ekteparet flyttet inn i en liten hybel på Ensjø.
Mens han jobbet lange dager, var hun overlatt til seg selv i et fremmed land.
Sammenlignet med det myldrende livet i hennes hjemby Lahore, var Oslo stille, grå og gammeldags.
Etter hvert flyttet ekteparet til Malmøya, Vettakollen og til slutt til Skjetten.
I tillegg til å skaffe seg jobb, fikk Gilani to døtre og et nettverk av norske venninner.
Den velutdannede kvinnen trivdes ikke blant mannens pakistanske venner.
Mens hun er liberal og opptatt av å bli kjent med norske forhold, er de tradisjonelle og opptatt av pakistansk kultur.
Med fine skildringer får Gilani fram hvilke problemer det skapte for ekteparet og døtrene.
Fanget i Pakistan
Hun blir kritisert for å være «fornorsket» og «frigjort», av mannens venner.
Da døtrene skaper skandale fordi de danser i skjørt under et bursdagsselskap, vender også mannen seg mot henne.
Under et ferieopphold i Pakistan i 1980 skjer det forferdelige.
Hun blir fratatt sitt og døtrenes pass, banket opp av mannen og nektet å reise tilbake til Norge.
Svigerfamilien skal lære henne og døtrene å bli ærbare kvinner.
Skildringen av hvordan hun med list og lempe greier å komme seg ut av fangenskapet, er sterk lesning.
Den gang var myndighetene uvitende om at norske statsborgere ble holdt tilbake i land som Pakistan.
Det er også fortvilende å lese hvordan hun erfarte at verken skolen eller tidligere kolleger lurte på hvor døtrene var blitt av da hun kom tilbake.
Gilani hadde ingen å henvende seg til, og hennes og døtrenes situasjon blir dekket over av taushet og likegyldighet.
Historien om hvordan hun til slutt greide å få dem hjem, gjør inntrykk.
Ydmykt tilpasset hun seg mannens, svigerfamiliens og det pakistanske miljøets holdninger.
At hun fikk en datter til, gjorde ingen forskjell, men da hun fikk en sønn, ble mannen mer medgjørlig.
Da døtrene i Pakistan fikk vite at de hadde fått en bror, skal den eldste ha spurt:
«Tror du pappa vil la oss reise hjem nå?
Kanskje han blir mer glad i oss nå som vi har en lillebror?»
Kampen mot patriarkatet
Det er uten tvil beskrivelsene av disse første ti-femten årene av hennes liv som innvandrer som er bokas sterkeste.
Hennes nådeløse skildringer av den patriarkalske pakistanske kulturen gir leseren rett og slett en klaustrofobisk følelse.
Ved å fortelle detaljert og konkret får hun fram hvordan menn er viktigere enn kvinner, sønner enn døtre.
Mens mennene kan være utro og ha flere koner i jakten på å få en sønn, må kvinnene til enhver tid være ydmyke og ærbare.
Når denne kulturen i tillegg forankres i en konservativ tolkning av islam, finnes det bare en vei ut for Gilani.
Hun skiller seg og blir selvstendig næringsdrivende.
Ektemannen og hans pakistanske venner forsvinner ut av hennes liv.
Fra da av vier hun seg fullt og helt til sine barns utdannelse og kampen for deres rett til selv å forme sine liv.
I de siste delene tar boka mer og mer form av en debattbok hvor Gilani tar et oppgjør med den pakistanske kulturen hun har brutt med.
Ny Norges historie
Etter sin kronikk i Aftenposten i 2016, og kamp mot æreskultur, har Gilani mottatt Jo Nesbøs pris som «Ålreit dame», og summen på en million kroner ble brukt til å hjelpe syriske flyktninger.
I årets nyttårstale omtalte Erna Solberg henne i forbindelse med «de skamløse jentenes» oppgjør med moralpolitiet.
«Lytt til Azra Gilani», sa statsministeren.
Det er grunn til å tro at også «En muslimsk mors kamp» vil få stor oppmerksomhet.
For til forskjell fra tidligere innsidehistorier fra innvandrermiljøer, gir boka et bilde av det pakistanske miljøet helt fra 1970-tallet og fram til i dag.
«Min mor er første kvinne i Norges historie, fra sin generasjon innvandrerkvinner, som skriver en slik bok», påpeker den yngste datteren og medforfatteren, Maria Gilani, i etterordet.
Selv festet jeg meg særlig ved Azra Gilanis avsluttende tanker om hvordan innvandrerdebatten har utviklet seg etter 22. juli 2011.
Der diskuterer hun hvorfor den har hardnet til og blitt stadig mer polarisert.
Hun beskriver også treffende den vanskelige situasjonen mange med innvandrerbakgrunn står i:
«Det har vært en kamp mot æreskultur i minoritetsmiljøene i tillegg til en kampen mot majoritetsbefolkningens rasisme og fremmedfrykt.»
Selv om boka først og fremst er et oppgjør med kvinnesynet i pakistanske miljøer, håper jeg våre politiske ledere også vil lytte til disse sidene i Azra Gilanis viktige bok om hvordan Norge er blitt et flerkulturelt samfunn.
| 1
|
306028
|
Vi tviler på at de skrekkslagne Stalin-gutta var så kjappe i replikken
Ellevill satire med tragisk historisk bakteppe.
FILM:
Gode politiske satirer vokser ikke på trær.
Populariteten til enkelte titler på strømmetjenester viser at her er et sultent marked.
Mannen bak den amerikanske serien «Veep», Armando Iannucci, har nå erobret filmlerretet med den historisk-politiske komedien «The Death of Stalin».
At filmen nå er blitt bannlyst fra kinoer i Russland, tyder vel på at den har den helt riktige blandingen av farse og røtter i virkeligheten.
Totalitære regimer tåler ikke latterliggjøring, verken av nasjonens «fordums storhet» eller av dagens makthavere.
Arven
Det er jo bred enighet, selv i de fleste kretser i Russland, om at Stalin var en skrekkinngytende despot.
Filmen handler ikke så mye om personen Josef Stalin, her spilt av Adrian McLoughlin, han dør etter ca. 15 minutter.
Men hovedsaken er arven etter ham, det absurde terrorregimet han skapte.
Da Stalin døde i 1953, etterlot han seg et samfunn som i mer enn 20 år hadde holdt befolkningen under støvelen ved hjelp av vilkårlige henrettelser, internering i arbeidsleirer, tortur og angiveri.
Frykt og falskhet preget hvert fiber av den sovjetiske veven.
I en pøl
Det sier mye om det absurde klimaet under Stalin at hans nærmeste etterkommere i maktpyramiden gir seg til å diskutere om de skal kaste listene over dødsdømte og løslate de internerte - eller ikke?
Noen ideologisk begrunnelse for utryddelsen av folk finnes nemlig ikke, kriteriene for å være kontrarevolusjonær var tilfeldige.
Når diktatoren her blir funnet livløs i en pøl av urin i datsjaen og det blir snakk om å tilkalle lege, må jo de styrende i sentralkomiteen konstatere at alle kompetente leger er borte, ryddet av veien.
Men egentlig er partitoppene mest opptatt av å unngå å tilsmusse dressene sine.
Rivaliseringen mellom etterfølgerne er komediens kjerne.
Malenkov (Jeffrey Tambor), partiets førstesekretær, skulle ifølge loven overta etter Stalins død.
Men umiddelbart inntreffer maktkampen mellom Berija (Simon Russel Beale), sjefen for det fryktede hemmelige politiet, og Khrustsjov (Steve Buscemi), som ender i et militærkupp orkestrert av krigshelten fra Stalingrad, feltmarskalk Zhukov (Jason Isaacs).
Latterlig
I mellomtiden har en serie farsepregete konfrontasjoner, fraksjoneringer og dolkestøt utspilt seg.
Dette er politisk satire på grensen til det elleville.
Selvsagt er historien fortalt fritt etter de virkelige begivenhetene; vi tviler på at de skrekkslagne Stalin-gutta var så kjappe i replikken som her.
Men like latterlige, det må de ha vært i all sin skrapende lojalitet og forræderiske maktkåthet.
Berijas hang til småpiker, Molotovs nesegruse rettroenhet, Malenkovs pompøse klønethet, Zhukovs framskutte medaljebryst og fyllekulene til Stalins uregjerlige sønn - her er et galleri av politiske portretter malt med ond latter og skadefryd.
Steve Buscemis potrett av Khrustsjov tar kaka.
Han er så frekk, smart og kynisk at man skjønner at Berija må ende på historiens skraphaug.
Filmen, som er en fransk-amerikansk produksjon, balanserer støtt mellom Monty Python-preget surrealisme og rappkjefta replikker som i «Veep».
Her er det mat for flere enn illusjonsløse kremlologer.
| 1
|
306029
|
Tok pengene plutselig slutt, før manus var ferdig?
Eller ble noen akutt redde for at plottet skulle bli for komplisert?
Noen ganger ser du en tv-serie og begynner å lure på hva som har skjedd på veien fra idé til klipperom.
For det er mulig å forstå at TV3 ville satse på «Rekyl» da de hørte den første pitsjen.
Kanskje ble den solgt inn slik kanalen nå selger den inn overfor seerne:
En «krimserie fra Oslos underverden», der politiet er skurkene og de kriminelle etterforsker dem.
På rollelista står flere bra navn:
Silje Torp, überkul i «Vikingane».
Kyrre Hellum, überkul mange steder.
Talentfulle Inga Ibsdottir Lilleaas (Kvinner i for store herreskjorter) og Odin Waage (Øyevitne).
Så hvordan endte vi opp med dette?
Tok pengene plutselig slutt, før manus var ferdig?
Satt det noen på toppen som ble akutt redde for at plottet skulle bli for komplisert, kanskje med NRKs «Mammon» i minne, og derfor krevde at seerne skulle få puslespillbrikkene servert med teskje, én etter én, i riktig rekkefølge.
Og at alt utenomsnakk og løse spor skulle sløyfes, og enhver replikk skulle leveres HØYT og t.y.d.e.l.i.g.?
Slem purk
Et eksempel:
Tom Karlsen (Kyrre Hellum) er innsatsleder i politiet, og i denne serien betyr det superskurk.
Vi får tidlig vite at han var med på en stor razzia der en gjeng narkokriminelle ble tatt.
Men byttet som ble registrert var lite.
For lite.
Noen, antakelig politifolka, har stukket av med 150 millioner kroner.
Seks år er gått, og våre venner i narkobanden vil ha penga tilbake.
Kutt til et møte på mellom Karlsen og sjefen, der vi skal få vite akkurat hvor slem han er:
Karlsen sier at han trenger mer folk og ressurser.
Sjefen sier at det får han ikke uten videre.
Men – «Det kan jo hende det sitter noen nå og planlegger en terrorhandling.
Tenk om vi kunne avverget det».
Karlsen nikker, stikker til Grorud og hanker inn en mindreårig asylsøker, og truer ham til å lure kameraten i en felle.
Vips, en «terrorist» i buret.
Banning og sure tryner
At Karlsen bare har fått én egenskap - korrupt - og presenteres på vanvittig klisjéfylt 90-tallsvis, med en blond dame som stikker hodet opp fra skrittet hans i politibilen, er uelegant.
Men det er gjengen fra underverdenen som er verst.
De er en bande med liksomskurker, ledet av Silje Torp i rollen som «tøff dame» (vi møter henne da hun tar kroppshev fra en takbjelke).
Vi forstår at de er kriminelle fordi de banner mye og ser sure ut (det gjør Karlsen også, men han er jo egentlig skurk).
Men når de begynner å nøste i korrupsjonssaken, er de plutselig forvandlet til en klassisk etterforskningsgruppe, med arkivhyller, etterforskningsvegg og politispråk.
En av dem studerer informatikk, hvilket her betyr at hun kan få tilgang på hele politiets datasystem i løpet av noen minutter.
Potensielt mye informasjon, altså.
Flaks at alt de finner har noe med saken deres å gjøre.
Et unntak
Serien har ikke mye troverdighet, men kanskje har den andre ambisjoner.
Det dystre visuelle landskapet tyder på at den lener seg litt mot neo noir-sjangeren, der alt er mørkt og møkkete, og ingen har rent mel i posen.
Skjønt, én av karakterene er litt mer nyansert enn de andre.
Odin Waage har en slags hovedrolle som Robin, den minst skurkete av skurkene, som bare vil starte et nytt liv etter å ha sluppet ut av fengsel.
Men mange vil det annerledes.
Han er lett å heie på, kanskje fordi han er den mest «vanlige» av dem, men også på grunn av Waages følsomme rolletolkning.
Serien for øvrig bader i klisjeer, og er blottet for den typen stil, finesse og humor som gjør at man kan herme etter andre og komme unna med å kalle det referanser.
Kanskje kommer episode tre med en original vri, men det er i så fall for seint.
Anmeldelsen er basert på de to første av åtte episoder.
| 0
|
306030
|
Dette er vårens beste serie
Suveren svart komikk i andre sesong av «Atlanta».
«Andre sesong av «Atlanta» vil bli en klassiker», sa serieskaper Donald Glover i fjor.
Og i min bok (og jeg har en slik bok) har de siste årenes beste serier vært «Twin Peaks: The Return», «Horace and Pete», «Better Things» og «Atlanta» , sistnevnte av Glover omtalt som nettopp ««Twin Peaks» med rappere».
«Atlanta»s sesong to, med undertittelen «Robbin’ season», har Norgespremiere på FOX i kveld, med to episoder, etter at fem (av i alt elleve) episoder er sendt i USA:
«Alligator Man», «Sportin’ Waves», «Money Bag Shawty», «Helen» og «Barbershop».
Første episode, «Alligator Man», er skrevet av Glover og regissert av Hiro Murai, som har laget flere av Glovers musikkvideoer (som den Grammy-nominerte rapperen Childish Gambino) og den strålende kortfilmen «Clapping for the Wrong Reasons» (2013) (ligger her på YouTube).
Episoden skildrer et brutalt ran av en restaurant (ikke ulikt hvordan David Lynch briljant veksler mellom likegyldighet, latter og vold i «Twin Peaks: The Return»), utkastelse for hjemløse Earn (Glover), husarrest for Alfred «Paper Boi» Miles (Brian Tyree Henry), kompiskrangel med Darius (Lakeith Stanfield), fortellinger om den mystiske «Florida Man», og til sist et bisart besøk av Earn og Darius hos obsternasige onkel Willie (Katt Williams), som tar føttene fatt og etter «Kiss my black ass!» lar sin søvnige alligator smyge for seg da politiet fortsatt står ved inngangsdøra.
Det er rart.
Og det er morsomt.
Blues, jazz, soul og rap
Tonalt ligner «Atlanta» dels på de siste årenes nyskapninger innen halvtimesformatet, der den tradisjonelle situasjonskomedien er mikset med ulike former for drama i originale serier som «Louie», «Girls», «Orange is the New Black», «Transparent», «HappyIsh», «Divorce», «Horace and Pete», «One Mississippi», «I Love Dick», «Bojack Horseman», «Easy», «Master of None» og «Better Things».
Det som likevel gjør auteurdrevne «Atlanta» unik, er dens tydelige ståsted, som skarp skildrer av afroamerikanske opplevelser.
Glover ønsker intet mindre enn å «vise folk hvordan det føles å være svart», og musikaliteten i alt fra replikker og gester til kamerabevegelser og klipp veksler inn estetikk fra blues via jazz til soul og rap.
Og som skildring av særlig samtidens ulike afroamerikanske maskuliniteter er serien uovertruffen.
Den gjør hva filmprodusent Luther Pollard allerede for 100 år siden - i 1918 - berømmet i samtidens afroamerikanske filmer, som «proved to the public that colored players can put over good comedy without any of that crap shooting, chicken stealing, razor display, water melon eating stuff that the colored people generally have been a little disgusted in seeing.»
Eller som det blir sagt i sesong én:
«It accurately depicts the plight of the contemporary black man.»
En klassiker?
Om seriens absurde surrealisme, som sesong éns usynlige bil, svarte «Justin Bieber» eller mannen som er «trans-racial», eller sesong tos «Florida Man» og alligator er eksempler på, sier Glover:
«There really isn’t a limit to how abstract you can get, as long as you believe it.
There has to be a grounded nature to something - if you have something that is grounded on some level, you can go anywhere.»
At dette hvorsomhelst kan være krevende for seeren, skremmer ikke Glover:
«Television shows are like novels.
You just got to invest in them.
The tone of this, it’s going to take people time to figure out what’s going on, which I think is a good thing.»
Og selvtilliten og ambisjonsnivået for sesong to er stor:
«With this show, with this music, I’m just trying to make classics.
The second season of «Atlanta» will be a classic.»
Klassikerstatus er selvsagt for tidlig å utdele, men vårens beste serie hittil er den utvilsomt.
I episode to, «Sportin’ Waves», som også sendes i kveld, blir Paper Boi ranet av sin egen dopdealer (ranssesong, indeed), og «follow the money»-handlingstråden med sverd og hundeavl fra sesong én blir til et ubrukelig kjøpesentergavekort for Earn og et mislykket jobbintervju med grunnløse rasismeanklager.
Det er mørkt.
Og det er morsomt.
Blir sjelden smartere enn dette
«Money Bag Shawty» skildrer sosiale medier, singleslipp, forsøk på feiring og nattlig løping om kapp.
Get Out-aktige «Helen» skildrer oralsex og en fremmedgjørende tysk Fastnacht-fest med Earns tyskafrikanske (eks)kjæreste Van (Zazie Beetz), som han har barn med.
Utenforskapet viser også Earns svakere sider.
Som W. E. B. Du Bois skrev i «The Souls of Black Folk» (1903) om afroamerikaneres «double-consciousness, this sense of always looking at one’s self through the eyes of others, of measuring one’s soul by the tape of a world that looks on in amused contempt and pity.
One ever feels his two-ness,– an American, a Negro; two souls, two thoughts, two unreconciled strivings; two warring ideals in one dark body, whose dogged strength alone keeps it from being torn asunder.»
«Helen» speiler slik i sitt doble blikk episoden «Juneteenth» fra sesong én.
TVs halvtimesformat blir sjelden smartere enn dette.
Og i hysteriske «Barbershop», den mest klassiske komedieepisoden hittil, regissert av Glover selv, må Paper Boi bli med barbereren sin hjem og henge med på en latterlig bilrundtur før krøllene til sist ligger som de skal.
FX’s John Landgraf skal ha for å ha satset på «Atlanta».
Men Glover har sitt å si om den nye satsingen på mangfold i tv-serier.
«If ‘diversity’ wasn’t lucrative on some level, no one would do it.
The market has expanded and changed so much in such a short time that it’s just a necessity if you want to stay relevant.
Landgraf wants to improve diversity because he wants to invest in the future.»
Og kinokassasuksesser som «The Black Panther» og tv-kritikersuksesser som «Atlanta» viser at det er verdt det.
For alle.
| 1
|
306032
|
Anmelderen er helt slått ut etter å ha lest Eva Jolys nye korrupsjonskrim
Altfor mange ingredienser ødelegger forsøket på en avslørende politisk thriller.
I 2012 stilte den fransk-norske juristen og korrupsjonsjegeren Eva Joly som presidentkandidat for De grønne i det franske valget.
Jeg håper ikke denne boka er hentet direkte fra erfaringer hun gjorde seg den gang.
For det bildet som tegnes av fransk politikk i denne politiske thrilleren, er så gjennominfisert av løgner, korrupsjon, griskhet og blod at jeg er helt slått ut etter endt lesning.
Mest fordi jeg er utslitt av å prøve å holde styr på de altfor mange karakterene og intrigene Joly og medforfatter Judith Perrignon dytter inn i denne kaotiske krimmen.
Korrupsjon
Boka åpner lovende nok.
Den franske industriministeren blir funnet hengt på kontoret sitt.
Alt tyder på at det er selvmord, men datteren er overbevist om at han ble drept.
På samme tid blir 72 gruvearbeidere slaktet ned før åpningen av en gruve i Nigeria.
Den øverste leder for Nigerias økonomiavsnitt, Nwankwo Gando, er overbevist om at storskurken Finley står bak.
Finley har mulige forbindelser til den franske presidenten, som nå står foran et nytt presidentvalg.
Nwankwo samarbeider tett med sine gamle studiekamerater i Paris; juristen Felix og den russiske journalisten Lira, som nå er blind etter et syreangrep.
Sammen jobber de tre med å finne avslørende detaljer om den gjennomkorrupte franske regjeringen.
Også CIA blander seg inn.
Pøser på
De som leste Jolys debut vil kjenne igjen trekløveret fra «Liras øyne» (2012), som også handlet om en gjennomkorrupt internasjonal politikk.
Den kunne vært god, hadde det ikke vært for de altfor mange ingrediensene.
Oppfølgeren har nøyaktig samme svakheter.
Også her pøser Joly og Perrignon på med korrupte karakterer og intrikate forbindelser.
Det innforståtte språket og de mange sprang i tid og sted gjør boka enda mer kaotisk.
At alle skurkene er skurker fra første stund, gjør ikke boka mer appetittvekkende.
Det er synd at de to roter det sånn til for seg.
Det er mye godt her også.
| 0
|
306033
|
The Weeknds bitre avskjed med Selena Gomez
The Weeknd har et par ting han gjerne vil fortelle Selena Gomez på minialbumet «My Dear Melancholy».
ALBUM:
Da Abel Tesfaye først dukket opp som en av den alternative R&B-ens; største fanebærere på begynnelsen av 10-tallet, var det med en spennende anonym mystikk.
Milevis unna mainstream-rollen kanadieren noen år senere skulle opparbeide seg på verdens hitlister.
Som lydsporet til kjærlighetsløs sex i trange leiligheter ble The Weeknd sine første mixtaper et fenomen, og la selve fundamentet for Torontos nå utbredte, mørke R&B-sound.;
På veien til superstjernestatus har mye av den gåtefulle statusen forsvunnet.
Både takket være sangerens steg ut av inkognito-tilværelsen, og ikke minst utvidelsen av hans musikalske repertoar – hvor selv den kalkulerte hitmakeren Max Martin har fått en fast plass.
Savnet etter den genuine tristessen fra katalogens innledende fase har derfor vært stor for mange gamle fans.
Ikke helt overbevist av steget fra den deilige håpløsheten i «Wicked Games» til det danseglade Daft Punk-samarbeidet «I Feel It Coming».
Ironisk nok er det likevel nettopp Hollywood-livet som sender The Weeknd tilbake til sitt dystre utgangspunkt.
Nærmere bestemt kjærligheten han fant – og mistet – hos kollegaen Selena Gomez.
«We found each other / I helped you out of a broken place / You gave me comfort / But falling for you was my mistake»
Uten å nevne den tidligere Disney-stjernen ved navn, gjøres det lite for å skjule bitterheten i åpningslinjene til «My Dear Melancoly».
Produktet av det som på et tidspunkt så ut til å være den perfekte og atskillig mer modne redningen for Gomez etter hennes av-og-på-forhold med Justin Bieber.
Isteden skulle Tesfaye altså vise seg å bli den ydmykede rebounden.
«Guess I was just another pit stop / ’Til you made up your mind»
Det nye minialbumet starter som en etterlengtet tidsreise til Toronto i 2011 med klare musikalske tråder til «House of Balloons», «Thursday» og «Echoes of Silence», før savnet etter hans tapte superstjerne-kjæreste igjen kommer til uttrykk over Skrillex sine UK garage-leflende beats på «Wasted Times».
«Even though you put my life through hell / I can't seem to forget about you»
Den franske produsenten Gesaffelstein vekker oss fra nostalgien med grufull, spøkelsesaktig synth-lek på «I Was Never», men retter heldigvis opp inntrykket noe på «Hurt You».
Også dette en atskillig mer kontemporær The Weeknd-låt, hvor den sårede hovedpersonen tar sitt store oppgjør med kjærligheten.
«I know relationship's my enemy / So stay away from me»
Det endelige stikket kommer på avrundingen «Privelige».
En siste farvel til Gomez og hennes privilegerte verden (som The Weekend forøvrig har passert for lenge siden med sin nettverdi på nærmere 400 millioner kroner), med lovnader om å både knulle og drikke bort smerten, mens han returnere til sine «old ways».
Nettopp det klarer han bare til dels på «My Dear Melancoly», som til tross for sitt stilmessige tilbakeblikk lider av mangelen på et definerende standout-spor som «High For This», «The Zone» eller «Glass Table Girls».
| 0
|
306034
|
Sjeldent munter roman om ekstrem vold, fra Indonesias store samtidsforfatter
På sitt helt særegne vis er dette en slags krimroman.
Den ettermiddagen Margio drepte Anwar Sadat, holdt kyai Jahro glad og fornøyd på med fiskedammen sin.»
På denne nærmest lystige måten åpner indonesiske Eka Kurniawan sin fortelling om unge Margio, som en vakker dag går hen og dreper naboen på bestialsk vis.
Han biter ganske enkelt hodet av ham.
Kurniawan skildrer i detalj hvordan Margio setter tennene i halsen på den eldre mannen, river og sliter, spytter ut de smakløse kjøttslintrene og gnager videre til han kommer til spiserøret.
Da forlater han det nesten hodeløse offeret, og vandrer ut i den fattigslige indonesiske landsbyen med blodig munn og kjøttrester mellom tennene.
I en hvilken som helst annen bok ville scenen gitt assosiasjoner til grøssende psykopater som Hannibal Lecter.
Det gjør den ikke.
Tvert imot ligger det en tilforlatelig og nesten hverdagslig komikk i scenen.
Men til tross for stilen – og at morderen er kjent fra første setning – er dette på sitt helt særegne vis likevel en slags krimroman.
Boka handler om Margios motiv for å drepe Anwar Sadat, den eldre naboen som alltid har vært så hyggelig mot den unge gutten.
Vold og galskap
Det blir en ganske fantastisk fortelling om snille, sterke og driftige Margio, som vokser opp i et lutfattig hjem i en liten indonesisk landsby.
Margio hater faren sin, en slabbedask som denger kona ved enhver anledning.
Den smårare og innesluttede mora tilbringer dagene på det forfalne kjøkkenet, der hun skravler intenst med de ulike kjøkkenredskapene.
Inntil noe skjer som gjør at hun blomstrer.
Det skal til slutt være årsaken til at Mario setter tenna i naboen.
Kurniawan har selv vokst opp i en liten landsby på muslimske Java, og omtales som Indonesias store samtidsforfatter.
Hans første bok på norsk, «Skjønnhet er et sår» (2016), handler om en prostituert kvinne som våkner til liv etter å ha vært død i 21 år.
Gjennom henne følger vi Indonesias blodige historie fra kolonitiden, gjennom Japans okkupasjon, til etterkrigstidens diktatur.
Boka fikk internasjonale anmeldere til å ta frem de virkelig store superlativene, og Kurniawan ble sammenliknet med forfattere som Gabriel García Marques og Salman Rushdie.
Sult og Dostojevskij
Selv liker ikke Kurniawan merkelappen magisk realisme, og i et intervju i Morgenbladet forteller han hvem som er hans egentlige litterære helt.
Nemlig Knut Hamsun.
Som ung og sulten student i den indonesiske byen Yogjakarta skal han ha kommet over «Sult» ved en tilfeldighet, og bestemt seg for å bli forfatter.
Sult er et sentralt tema også i denne boka, som er mindre ambisiøs både i format og tematikk enn eposet «Skjønnhet er et sår».
Margio er på mystisk vis drevet av et umettelig begjær.
Det er noe inni ham som higer etter drepe.
Her kommer magien inn.
For dette begjæret forårsakes av en hvit tiger – bokstavelig talt.
En enorm tiger, som en dag ligger ved siden av Margio.
Tigeren har gått i arv fra Margios forfedre, og tar nå bolig i ham.
Tigeren er drapslysten, og den gode Margio settes opp mot dette onde som er inni ham.
Dette gir assosiasjoner til 1800-tallets litterære dobbeltgjengermotiv, og her har Kurniawan blitt sammenliknet med Dostojevskij.
For den Margio egentlig vil til livs, er sin voldelige slabbedask av en far.
Hvorfor han i stedet ender opp med å drepe naboen, er en av bokas mange overraskelser.
Lett på labben
Det som gjør mest inntrykk på meg i «Mann, tiger» er ikke tematikken.
Det er stilen.
Jeg har sjelden lest en forfatter som er så lett på labben.
Kurniawan skriver i vei med en vittig og snakkesalig munterhet, som gjør boka til en fryd å lese.
At dette flyter så godt i den norske versjonen, skyldes Hedda Vormelands imponerende oversetterjobb.
Spesielt gode er skildringene av de ulike karakterene:
Latsabben og skjørtejegeren Anwar Sadat, som forfører andres koner og bedrar sin egen.
Kona har «nese som et papegøyenebb, bred kjeve og kalde patrsiermanerer», men hun har penger.
Døtrene er like late og kjærlighetssyke som Sadat selv.
Det beste portrettet er likevel av Margios ulykkelige mor.
Hun ble giftet bort da hun var seksten og voldtatt av sin brutale ektemann på bryllupsnatten.
Hun hevner seg på snedig vis.
Krig og vold og blod
I likhet med «Skjønnhet er sår» beskriver også denne boka et ekstremt voldelig samfunn, preget av fattigdom og håpløshet.
Et land der de i generasjoner har levd med krig og vold og blod.
Brutaliteten går i arv fra far til sønn.
Det er denne tigeren: «hvit som en svane, ondskapsfull som en ajak».
Et av de mange gode bildene som Kurniawan maner frem for oss i denne sjeldne boka.
| 1
|
306035
|
En imponerende mengde selvironi redder ikke Thomas Hayes' nye komiserie
Men den har et ganske artig metanivå.
Som William i «Skam» ble Thomas Hayes en kløpper til å kaste på luggen i slow motion, mens jenter fra 14 til 50 hvinte i sosiale medier.
Siden har det gått i reklame- og dj-oppdrag, pluss en mindre rolle i seerfloppen «Elven» på TV3.
Det store karriereløftet har latt vente på seg.
Nå forsøker manager Harald Dal å få fart på sakene, ved å hyre inn den erfarne skuespilleren Eivind Sander som mentor.
Slik starter TV3s liksom-dokumentarserie
«Han heter ikke William».
Men det er ikke umulig at det er akkurat det som har skjedd i virkeligheten også.
Uferdig skuespiller
Seriens åpenbare forbilde er navnebror Giertsens «Helt perfekt», men de har en drøss med internasjonale mockumentaries å slekte på, som Larry Davids «Curb Your Enthusiasm» eller danske «Klovn».
Stikkordet er kleine situasjoner og putehumor, og de fleste kretser rundt livet til en veletablert showbiz-person med kjendistungt kontaktnett.
Hayes er ikke helt der.
Det har åpenbart krevd noen justeringer.
Arbeidstittelen for serien var lenge «Jeg heter ikke William», og den lille endringen av kan virke ubetydelig, men den gjenspeiler det som må ha blitt tydelig for de fleste involverte ganske raskt:
At Hayes’ mimikkløse ansikt ikke er det minste i stand til å bære en serie.
Som skuespiller er han «veldig uferdig», som Sander forteller ham til å begynne med.
Morsomt metanivå
Her er vi ved seriens tross alt ganske artige metanivå:
Hayes er ingen strålende skuespiller i virkeligheten.
Ansiktet hans ser klin likt ut, enten han skal være sint, lei seg, eller flørte med den søte dama som vi med en gang skjønner at han skal forelske seg i (fordi hun har den rollen, ikke fordi vi ser det på ham).
Det er så man får lyst til å ta ham i skuldrene og riste liv i ham, og det er da også noen som forsøker.
For rollefiguren «Thomas Hayes» skal heller ikke være spesielt god i jobben sin.
Det ser vi av det kleine forsøket på å lage auditiontape, og på alle som ler av ham bak ryggen hans og snakker om hvor dårlig han er.
Hayes har på sett og vis fått den samme rollen som han hadde i «Skam», som trekkplaster, uten å være helt i sentrum.
Objekt i stedet for subjekt.
En klassisk bimborolle, rett og slett.
Serien er på sitt beste når den klarer å lage humor ut av det.
Hayes skal ha ros for selvironien her, det samme gjelder flere andre involverte.
Fridtjof Såheim og Stig Henrik Hoff er småmorsomme som fyllerørete mannsgris-utgaver av seg selv på guttetur.
Linni Meister gir alt hun har som Hayes «kjæreste» - et forhold manageren har dyttet ham inn i fordi det skal være bra PR.
Og Linni er helt med:
«Petter og Vendela var heller ikke forelsket i starten, men se på dem nå!».
Manager Dal, som lykksalig nok er både skuespiller og manager på ordentlig, er faktisk ganske troverdig i alle sine forsøk på å glatte over og backe opp.
Mens Eivind Sander jobber hardt i den egentlige hovedrollen, som notorisk utro og lett oppfarende bransjeveteran.
Masete
I serien har Sander har sitt eget prosjekt som han trenger Hayes’ 1,3 millioner følgere på Instagram til å hjelpe seg med – han prøver å slå gjennom som musiker.
Det er motoren i serien, sammen med Hayes’ forsøk på å bli tatt alvorlig som skuespiller.
Begge prøver altså febrilsk å bli anerkjent for noe annet enn det de allerede er kjent for.
Som seer er det lett å tenke at kan de ikke bare være fornøyd med det de har, der de er?
Selv om det for Hayes’ del innebærer «skuespilleroppdrag» der han sitter i bar overkropp i en musikkvideo, mens halvnakne damer smører ham inn med babyolje.
Men tilfredshet har vel aldri skapt komikk.
Folk som gaper over for mye, derimot!
Utgangspunktet er ikke så aller verst.
Det er gjennomføringen som skranter.
Hayes’ skuespillerferdigheter er en utfordring, som nevnt.
Det samme er det trege manuset, alle klisjeene og poengene som varsles milevis før de kommer.
Og den hyperaktive spillestilen til Sander, en ellers habil skuespiller.
Det er som om han føler han må skrike ekstra høyt for å overdøve stillheten fra steinansiktet han spiller mot.
Det skiftende humøret skal nok være et poeng, men det blir masete og overtydelig og heller ikke særlig morsomt.
Som serien for øvrig, all selvironi til tross.
| 0
|
306038
|
Stakkars perverse rikinger
Getty-milliardærer er ikke som andre milliardærer
Hvor fri er man egentlig, selv når man er så rik at man i praksis har råd til å kjøpe hele verden?
I FX-serien «Trust», som sendes på HBO her til lands, får vi bli med inn bak lukkede dører hos den høyst reelle Getty-klanen, ledet av den åtti år gamle oljemagnaten og patriarken J. Paul Getty, som på et tidspunkt var verdens rikeste mann.
Moderne farao
Året er 1973, og den gamle misantropen innser at selv ikke han vil leve evig.
Alt handler om å tviholde på det han har bygget opp, bevare fasaden, og henfalle til sine perverterte, hedonistiske tilbøyeligheter.
Han regjerer som en farao fra sitt gods, blir påkledd av tjenere, og nekter å erkjenne faktumet at sønnen og tronarvingens desperate selvmord var noe annet enn en ulykke.
De andre døgeniktene av noen sønner er ikke verdige å file tåneglene hans engang, men han øyner et håp i den unge, påvirkelige sønnesønnen John Paul Getty III, inntil han også kommer til kort for de uoppnåelige kravene.
Og så blir han kidnappet i Italia, men den kompromissløse bestefaren nekter å betale en eneste cent i løsepenger.
Denne sanne historien er allerede traktert tidligere i vinter, i Ridley Scotts film «All The Money In The World», som gjorde seg bemerket først og fremst av utenomsportslige grunner: filmen var ferdig spilt inn med en tungt sminket Kevin Spacey som den utgamle Getty da #metoo-anklagene mot ham dukket opp.
En knapp måned før premiere ble alle scenene hans spilt inn på nytt med Christopher Plummer i rollen.
Plummer ble senere oscarnominert for innsatsen.
Hyperkinetisk 70-tall
Her er den utbrodert til ti timesepisoder, og selv om det av og til kan kjennes som plottet er smurt litt tynt utover for mye brød, sørger den vanvittige, sanne historien, et velskrevet manus av serieskaper og oscarvinner Simon Beaufoy («Slumdog Millionaire») og en hyperkinetisk regi av Danny Boyle («Trainspotting», «Slumdog») for at de tre første episodene er en forrykende affære.
Boyle klarer å gjøre det meste intenst, og han koser seg med alle 70-tallsvirkemidler i boka, selv om ingen skal beskylde ham for å være subtil.
Allerede fra første scene dundrer Pink Floyds «Money» ut på lydsporet.
Depravert halvgud
Rollebesetningen er også upåklagelig, med hederlig honnør til både Hillary Swank og Brendan Fraser, og nykommeren Harris Dickinson som den kidnappede minste-Getty'en.
Men det er 82-åringen Donald Sutherland som stikker av med denne serien, som har injisert sin tolkning av Getty senior med all den djevelske arrogansen han har gjort til sitt varemerke gjennom en femti år lang karriere.
Sutherland spiller rollen som en depravert halvgud, hvis jakt etter verdslige besittelser har gjort ham fullstendig frakoblet fra både resten av menneskeheten og vanlig menneskelighet.
Den eneste pengene hans har gitt frihet er ham selv, alle andre er prisgitt gravitasjonsfeltet rundt ham, som har forrykket deres egen moralske balanse og gangsyn, og fratatt dem muligheten til å bygge ekte relasjoner med noen.
Stakkars rikinger.
Danny Boyle har dessverre kun regi på de tre første episodene, etter det tar andre over.
Man får håpe de klarer å forvalte potensialet til denne serien videre.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
| 1
|
306039
|
En god bok å lese, ikke bare om Norge, men om livet, verden og kunsten
Gjennom Norge med en evig nysgjerrig Suzanne Brøgger.
En omelett kan være både enkel og innviklet, med diverse muligheter for innhold.
Omelette norvégienne - derimot - er ingen norsk omelett tilsatt for eksempel torsk eller fenalår, men en fransk kake som består av vaniljeis dekket av marengs og varmet opp i ovnen.
Navnet har den fått fordi franskmennene synes den ligner isbreer og snødekte fjell.
I boka serverer Susanne Brøgger denne retten til ekteparet Paul Auster og Siri Hustvedt og gir oss sin egen oppskrift.
Tittelen forteller vel noe om denne boka, som skildrer en reise gjennom norske landskap, tolkninger av norsk mentalitet, samtaler med utvalgte nordmenn og essayistiske impresjoner av den typen Suzanne Brøggers lesere har vendt seg til å sette pris på.
Hun er ikke deskriptiv og tørr.
Hun går heller ikke løs på nordmennene med ironi og satirisk humor, som for eksempel Nina Witoszek.
Suzanne Brøgger har med sitt våkne blikk reist rundt i vårt ubegripelig lange land.
Boka er åpenbart ikke skrevet for potensielle danske turister, men for at nordmenn skal se seg selv med et friskt blikk.
Hun er verken er belærende eller bedrevitende.
Som gjest er hun høflig og veloppdragen, men en skarpsindig observatør.
Lang tradisjon
Litterært kan man si at boka går inn under sjangeren «utlendingers reiser i Norge», som inkluderer klassikere som «Tre i Norge ved to av dem» (1884) av Clutterbuck & Lees, «Reiser i Norden» (1936) av Karel Capek og «Norsk utakt» (1984) av Hans Magnus Enzensberger.
Eiler Schiøtz har skrevet en berømt bibliografi med tittelen «Utlendingers reiser i Norge», i to bind (1970 og 1986).
Den innholder referanser til rundt 1700 titler, fra slutten av 1700-tallet.
Brøgger knytter seg med andre ord til en lang og fargerik tradisjon.
Ideelt sett burde boka hennes vært illustrert, gjerne med kobberstikk.
Evig nysgjerrig
I forbindelse med en utredning om fenomenet «eros» skriver Brøgger at «min drivkraft har alltid vært å skrive ut fra helheten og å lage forbindelser.
Det er en erotisk drivkraft, lysten til å lære, å erkjenne, å knytte sammen og å forstå.»
Denne egenskapen fører til at Brøgger ofte utvider perspektivet til å bli almene problemstillinger.
For eksempel dykker hun ned i den norske tendensen til «virkelighetslitteratur» hos Knausgård, Espedal og Hjorth og kan selvsagt ikke unngå å registrere at hun selv skrev i denne tradisjonen helt fra starten.
Flere ganger forteller hun at hun har mistet cirka en venn for hver bok, men at det er prisen for å være oppriktig.
«Barnet oppdager verden på ny.
Å stirre nysgjerrig:
Er det noe jeg kan lære her?
Jeg har det på samme måte.
Jeg oppdager verden hver eneste dag – med samme nysgjerrighet som jeg alltid har hatt,» skriver hun.
Tankevekkende
Oppdagergleden gjennomstrømmer boka, mens Brøgger samtaler med norske kunstnere, fra Håkon Bleken til Liv Gulbrandsen, fra Thomas Seltzer til Erik Fosnes Hansen (som ikke bare synger en Peter Dass-vise på hundre vers for henne, men også leser «Terje Vigen» i sin helhet, utenat).
Mens hun farter fra Lofoten til Tvedestrand, fra Fredrikstad til Finse, er hun innom alt fra «Skam» til Wittgenstein; stadig med nye tankevekkende refleksjoner og kreative digresjoner.
Og når alt kommer til alt, er hun kanskje ikke så ulik det folket hun observerer:
«Jeg gjenkjente meg selv i Norges paradokser.
Både som en eventyrlysten fantast og en solid bondekone på landet som koker syltetøy og steller urtehagen.
Også jeg må helst ha en åpen himmel for mitt indre blikk og har hele mitt liv blitt beskyldt for å være barnslig, naiv, som nordmennene.
Også jeg har – som dem – nok med meg selv.»
I likhet med en omelette norvegienne bør ikke boka slukes i sin helhet, men nytes en bit av gangen.
Dette er blitt en god bok å lese, ikke bare om Norge, men om livet, verden og kunsten som sådan.
| 1
|
306040
|
Han har skrevet Sveriges beste noir siden Jens Lapidus' «Snabba Cash»
Sterk roman om en bokser med sterke drifter i 1930-tallets Stockholm.
Ikke siden Jens Lapidus debuterte med «Hårda cash» i 2006 har noen svensk forfatter levd mer ovebevisende opp til begrepet «nordic noir» enn Martin Holmén.
Nå kommer «Clinch», den første romanen i hans trilogi om eksbokseren Harry Kvist på norsk.
Boka kom på svensk i 2015 og oppfølgerne «Nere för räkning» og «Slugger» kom i 2016 og 2017.
Den første boka er en dommedag av en fortelling, glimrende oversatt av Bjørn Alex Herrman.
Sterk innlevelse
Hans Holmén er noe såpass fredelig som historielærer.
Han har åpenbart en fantasi som gjør ham i stand til ikke bare å formidle kunnskap om historien, men også til å leve seg inn i den på et imponerende detaljnivå.
Det gjelder ikke bare omgivelser og storbykulisser i Stockholm anno 1932, men også mentalitet, tenkesett og livsanskuelse hos den kompliserte Harry Kvist.
Tankevekkende
Kraften og trøkket i denne jeg-romanen har imponert en såpass garvet veteran som Leif G.W. Persson som i en omtale har sagt følgende:
«Väl skriven.
Väl berättad.
Tänkvärd.»
Dermed fanger den store veteranen i svensk krim i et nøtteskall de kvalitene som gjør denne boka til noe for seg selv.
Mange forfattere kan konstruere en mer eller mindre overraskende kriminalintrige.
Men det er først når forfatteren viser at han eller hun har en personlig, litterær stemme at det blir noe poeng å formidle denne ideen videre.
Da vekkes personer og omgivelser til live på en måte som får leseren til å hive seg som en hekkeløper videre fra setning til setning.
Hardhendt hovedperson
Harry Kvist er ingen helt i skinnende rustning.
Han er 34 år og har boksekarriere bak seg.
Han er såpass kjent at det er lagd folkelige viser om ham, og ungene kjenner ham igjen på gata.
Hans store triumf er seieren over Slegga Sandström i 1922.
Ti år etter minnes han hvordan denne giganten raste «leddløst sammen i en formløs haug» når han endelig ble slått ut, etter å ha knukket kjeven på sin overmann.
Men dette er en stund siden, og nå lever Kvist av å være torpedo.
Dels krever han inn gjeld fra folk som har unnlatt å gjøre opp for seg, dels henter han inn sykler som er blitt kjøpt, men ikke betalt.
Han bor på hybel hos Lundin, som driver et begravelsesbyrå og oppbevarer sprit i en barnekiste.
Kvist drikker tett, men holder seg stort sett på beina, slik han også gjorde gjennom hele bokserkarrieren.
Menn og kvinner
Bokseren har en sterk seksualdrift.
Han trekkes mot kvinner, men særlig mot menn.
Politiet kaller ham «en pipefeier».
Allerede i åpningssekvensen har han temmelig brutal omgang med en yngre mann.
Seinere møter han en tidligere filmstjerne og millionøse, som han får et heftig forhold til.
Hans drifter har også ført ham på kant med loven.
To ganger er han dømt etter paragraf atten, også kalt «soperparagrafen», for å ha blitt tatt på fersk gjerning i offentlige bad og pissoarer.
På den andre siden har han vært gift og minnes med vemod sin datter Ida, «med musefletter og kornblå kjole», som forlot Sverige med sin mor og bor utenfor rekkevidde i Dakota.
Det fins med andre ord såre punkter i den tilsynelatende forherdede Kvist.
Jakt på alibi
Boka starter med at Kvist forsøker å inndrive penger av en viss Zetterberg.
Han banker opp sitt offer og forlater ham.
Like etterpå blir Zetterberg drept.
Politiet mistenker Kvist, som gjennom store deler av boka leter etter vitner som kan gi ham alibi, først og fremst en hjulbent hore fra Småland.
Denne jakten fører Kvist gjennom et Stockholm som fortoner seg som en apokalyptisk B-film regissert av Hieronymus Bosch.
Storbyen oppstår som en pulp fiction-inspirert virvel av fattigfolk, tapere og småkjeltringer, sørgelige skjebner og farlige rovdyr som raver gjennom sørpete, iskalde vintergater.
Mysteriet i boka oppklares eksemplarisk, men det er visjonen av 1930-tallet som er romanens viktigste anliggende.
Språket er hoggende og kontant, fullt av observasjoner, hver setning har et innhold.
En rett høyre
Mange henvisninger til boksingens metaforikk dukker opp.
Som her:
«Det finnes ingen kroppslig fornemmelse som kan måle seg med treffet av en rett høyre, en høyre av det slaget som treffer motstanderen med armen nesten helt strak, hoften i slagretningen og hælen pekende nesten rett ut fra kroppen.»
Denne boka er et slikt slag, perfekt rettet mot leserens kjeve.
| 1
|
306042
|
Det storslåtte krimeposet fra Hebridene skuffer til slutt
Men ikke fordi det er så dårlig.
Sjelden har jeg gledet meg sånn til en bok som til avslutningen på Peter Mays krimtrilogi fra Isle of Lewis.
Men det går som det ofte gjør med altfor store forventninger.
Jeg blir skuffet.
Ikke fordi «Lewisbrikkene» er dårlig, men fordi den blir en litt for triviell avslutning på dette storslåtte krimeposet fra de værbitte Ytre Hebridene.
«Lewisbrikkene» åpner på samme creepy vis som de to foregående.
Etter en fryktelig storm – det er mye vær i disse bøkene – har en hel innsjø forsvunnet.
Et fly kommer til syne.
I førersetet sitter restene av et menneske.
Det er Roddy, sin tids mest kjente keltiske rockestjerne, som forsvant på mystisk vis sytten år tidligere.
To parallelle historier
Roddy var venn av gjennomgangsfiguren Fin Mcleod.
I første bok vendte den tidligere etterforskeren i Edinburgh-politiet tilbake til sin barndoms øy, martret av sorg over at hans lille sønn omkom etter å ha blitt påkjørt av en ukjent sjåfør.
I løpet av «Svarthuset» og «Lewismannen», som begge kom på norsk i fjor, finner Fin tilbake til sin ungdoms kjærlighet, og oppdager at han har en sønn og et barnebarn.
Som i de to foregående bøkene, har også denne boka to parallelle historier.
Det er nåtidsfortellingen, som er etterforskningen av mordet.
Og det er en selvstendig jeg-roman fra Fins ungdomstid om tenåringskjærlighet, forsømte barn, alkoholisme og farlige hemmeligheter.
Her er den underlige skikkelsen Whistler sentral:
Fins barndomsvenn som reagerer så merkelig da Roddy blir funnet.
Triviell løsning
Peter May skriver også her langt mer spenstig enn den gjennomsnittlige krimforfatter.
Sammenliknet med de to foregående, er denne boka likevel en ørliten nedtur.
Det er muligens fordi vi kjenner øya, miljøet og typene litt for godt.
Min skuffelse går likevel på oppklaringen av gjennomgangsmotivet i bøkene:
Hvem var den ukjente sjåføren som drepte Fins sønn?
Her synes jeg May har funnet en litt for triviell løsning.
| 1
|
306045
|
Dette bandet er gull verdt!
Ny fulltreffer fra norske Band of Gold.
ALBUM:
Band of Gold kom for de fleste fra «intet» til rask berømmelse:
Gode kritikker, Spellemann-nominasjon for den sjøltitulerte debuten (2015) og første norske vinner av Nordic Music Prize under Bylarm i 2016.
BigBang m/flere
Nicolai Hængsle er riktignok et navn du skal ha vært rimelig «utafor» for ikke å ha fått med deg, sjøl om han forvirrer litt navnemessig.
Eilertsen-navnet er borte, men han er den samme mannen som har spilt bass i BigBang i «alle» år og i diverse andre bandkostellasjoner (Elephant9, Møster!, The National Bank m.fl.).
Nina Elisabeth Mortvedt er mindre kjent, så ikke bli lei deg om du ikke har hørt navnet.
Hun var et ubeskrevet blad før hun hentet inn Hængsle til dette prosjektet.
Han tok med seg blant andre Olaf Olsen fra BigBang.
Melodiene har Hængsle og Mortvedt skrevet og arrangert sammen, mens tekstene er signert Mortvedt.
Og for noen låter!
Avvæpnende
En fengende «Bring Back» setter en slags standard her, akkurat så basstung at du får bekreftet Hængsles nærvær.
Han står også for koring, synth, gitarer, piano, programmering og perkusjon (sammen med Camilla Brun og Olaf Olsen).
Sistnevnte korer og spiller trommer «på speed» her, mens Hans Hulbælkmo holder i stikkene på to av låtene.
Fleetwood Mac / Abba
Den sklir rett over i en avvæpnende «I Wanna Dance With You Again», som varmer øregangene med noe som høres ut som en mulig utgang om du hadde stengt Fleetwood Mac og Abba inne i et studio til de begge var fornøyde med resultatet.
En skikkelig «crowd pleaser» som bør inn på radiokanalenes spillelister umiddelbart.
Vestkystpop
Albumet er ellers preget av myk vestkystpop - i retning Laurel Canyon - spisset med små doser elektronika.
Det er et friskere og råere album enn debuten.
Viljen til å eksperimentere er fortsatt der, men da som velfundert, smakstilsatt krydder.
Den gode melodien er alltid den sterkeste drivkraften.
Låter som «Away With You», «I Could Spot You In A Thousand Miles», tittellåten og avsluttende «Look At Me» er mer drømmende og svevende og sender tankene i retning både irske Enya og California-band som The Carpenters (ja, faktisk) og Bread (sistnevnte er skrevet av sangeren i Bread, David Gates).
«Band on the Run»
Svenske Reine Fiske (Dungen) gjester på fuzzbass på «Into the Void», der Nordvedt likevel utgjør motoren i låten med sin akustiske gitar.
I «Well Who Am I» høres det ut som om Sde er i ferd med å bryte ut i «Band On The Run», akkurat idet det lange forspillet i The Wings-originalen er over, men så besinner de seg fort og leker videre i albumets mest eksperimentelle låt.
Den understreker samtidig at vi har å gjøre med to artister som er kompromissløse i utformingen av en egen, musikalsk retning basert på diverse mer eller mindre åpenbare inspirasjonskilder.
Åtte låter klokkes inn på ca. 32 minutter Det er i minste laget.
Hvorfor?
Jo, fordi vi ønsker oss mer umiddelbart!
| 1
|
306046
|
Årets beste påskekrim på tv er ingen klassisk krimserie
Stjerner i storslag i «Top of the Lake».
Vær advart:
Årets store påskesatsning på TV2 er mer en dramaserie enn en tradisjonell krimserie.
Det vet du hvis du har sett første, kritikerroste sesong av «Top of the Lake», også tilgjengelig på TV2 Sumo.
Men du kan gjerne hoppe rett til andresesongen.
Serien føyer seg inn i rekka med populære storserier, som «Big Little Lies» og «Alias Grace», som kretser rundt oppklaringen av en forbrytelse.
Men samtidig som mysteriet rulles opp, avdekkes vel så spennende sider ved karakterene og relasjonene dem imellom.
Her er stjernespekkede «Top of the Lake:
China Girl» noe helt for seg selv.
Vakkert og uhyggelig
I årets sesong er etterforsker Robin Griffin tilbake i Sydney etter en lengre periode hjemme på New Zealand, der hun besøkte sin kreftsyke mor og deltok i jakten på en forsvunnet, gravid 12-åring.
I Sydney får hun en ny sak i fanget, som også involverer gravide ungjenter.
Også denne gangen angår saken henne personlig.
Det starter med en koffert som dyttes utfor et stup av to klønete skikkelser.
Kofferten får en sprekk da den treffer vannskorpa, og ut flommer langt, svart hår.
Håret i havet blir en visuell effekt – vakkert og uhyggelig – som utnyttes maksimalt som klippbilder i de første episodene.
Det er også et godt eksempel på det visuelle språket og den kontrastfylte stemningen i serien.
For selv om spenningen bygger seg langsomt opp, er uhyggen til stede fra første stund.
Men den glir ofte over i lett absurde og corny scener, som kløningen med kofferten på klippekanten er et eksempel på.
Surrogati
Obduksjonen viser at kvinnen i kofferten var gravid, men fosteret hadde ikke hennes DNA:
Hun var ulovlig surrogatmor.
Siden hun var asiatisk, blir hun døpt China Girl av politiet.
Derav sesongtittelen, men den kan også vise til Robin, som på serieplakaten er portrettert med krakelerende rygg.
Merket av vonde erfaringer.
Deriblant datteren hun adopterte bort da hun var 16, og som hun nå endelig møter igjen.
Hun har blitt en opprørsk og gifteklar 17-åring, med en langt eldre slamp av en kjæreste.
Slampekjæresten holder hus i annen etasje på et thai-bordell, og han er en av seriens mange spesielle karakterer, fint og frastøtende spilt av svenske David Dencik.
Men det er damene som briljerer mest:
Elisabeth Moss som Robin, Gwendoline Christie som hennes sosialt klønete partner, Alice Englert som datteren Mary, og en nesten ugjenkjennelig sminket Nicole Kidman, i rollen som Marys frustrerte adoptivmor.
Forskrudd moral
For øvrig møter vi flere kjipe menn og sårbare kvinner.
Men kjipingene er stakkarslige - fra kvinnemishandleren i rullestol, til guttegjengen som sitter på kafé og diskuterer bordellerfaringer, av mangel på andre erfaringer.
Ikke at funksjonshemming eller få sexpartnere er stakkarslig i seg selv - men når det fører til en form for selvmedlidenhet som du tar ut på noen som er svakere enn deg, så er det patetisk så det holder.
Også Marys kjæreste hører til denne gruppen.
Adoptivforeldrene er fortvilte, men maktesløse tilskuere når datteren forsvinner i klørne på en manipulerende svigersønn fra helvete.
De tør ikke å gripe ordentlig inn, av frykt for å miste henne fullstendig.
Men selv de verste av de kjipe følger en forskrudd moral.
Vi forstår dem på et vis, det er noe av det uhyggelige.
En innvending kan være at det er noen litt for spesielle tilfeldigheter som binder historien sammen.
Og i en serie der nesten alle vi møter er komplekse skikkelser, smaker det dårlig at jentene på bordellet forblir en nokså anonym masse med fnisende thai-jenter.
Men for all del, se denne!
For skuespillerprestasjonene, for tankeprosessene den setter i gang, og for et mysterium som ikke ligner noe annet du får se på tv denne påsken.
| 1
|
306048
|
Går det å være både skummel og barnevennlig?
Det er for mange kvister som knekker under foten i «Operasjon Mørkemann» .
FILM:
Det er en populær mal som verken brukes for første eller siste gang i «Operasjon Mørkemann»:
Fremmelige barn i en liten by i Norge oppklarer lokale mysterier ved hjelp av forstørrelsesglass, kløkt og gjennomgående forakt for vanlig leggetid.
Det er en ofte koselig sjanger som iblant snubler i det lille paradokset at den både skal være skummel og barnevennlig.
Det merkes for ofte i «Operasjon Mørkemann».
Tiril (Emma Kilane) og Oliver (Thomas Farestveit) har oppdaget gåtefulle hull på en slette i hjembyen Elvestad, overbevisende gestaltet av Tvedestrand.
De begynner å overvåke hullene og etter hvert spionere på mannen som graver dem.
Så følger kanskje tyve varianter av «tråkke på kvist og nesten bli oppdaget», uten at det får større konsekvenser.
Det føles billig i lengden.
Alvor og sårhet
«Operasjon Mørkemann» skal ellers ha poeng for at den stoler på at målgruppen tåler litt alvor.
Det er en sak med røtter i historien som løses, der den grimme hverdagen til barn av «fantefolket» står sentralt.
Eldar Vågan gjør et trivelig innhopp som innflyttet bestefar fra Toten, som forteller om fantene og nevner at han selv bare var glad for at han ikke ble mobbet for sin egen fremmedhet.
Det ligger en sårhet i bunnen av barnefilmen som gir den ekstra tyngde.
For mye sakte film
Desto mer leit er det at «Operasjon Mørkemann» ikke er spesielt godt laget.
Fra overforbruket av sakte film til den ofte klønete klippingen, der skuespillere ser ut som om de kommer inn i bildet i det de er i ferd med å svelge eller kremte:
Det kan virke som de som står bak ikke har fått tiden de har trengt til å få det hele til å flyte.
En forkjærlighet for svulstighet på musikksiden trekker også ned for det som ellers er en ordentlig sammensnekret intrige med tydelige personligheter.
Det er ellers påfallende at det morsomste i «Operasjon Mørkemann» er et metagrep, der Tiril og Oliver sniker seg inn på et filmsett.
Regissør Grethe Bøe gjør en mikrorolle som seg selv, og virker nærmest frigjort over muligheten til å harselere litt med seg selv og sitt eget crew.
Kanskje dette kan være en idé til neste film.
| 0
|
306050
|
Holder han oss for narr?
Jack White på ville, ville veier.
ALBUM:
Ifølge den legendariske kritikeren Lester Bangs, er rock 'n' roll først og fremst en holdning.
Jack White er på samme bølgelengde.
«Hvert tiår er det et friskt pust, hva man kan kalle en punkholdning eller noe sånt, en villskap,» uttalte han nylig.
Rundt tusenårsskiftet var han selv denne fyrrige brisen, som den ene halvdelen The White Stripes – et langt mer originalt og, for å si det med Bangs, rock 'n' roll band enn rikmannssønnene i The Strokes.
Forkasta låtskisser
White har riktignok ikke skapt et stort album siden tiårsjubilanten «Consolers of the Lonely», av det sårt savnede sideprosjektet The Raconteurs.
The Dead Weather svarte aldri helt til forventningene; soloskivene «Blunderbuss» og «Lazaretto» er gode, men forglemmelige.
42-åringen har til gjengjeld aldri gitt ut noe så surrete som «Boarding House Reach», som i beste fall høres ut som en samling forkasta låtskisser.
«Corporation» er på mange måter det mest treffende kuttet i bunken, hvor han vender sine særtrekk mot seg selv.
Over en trommegroove knabbet fra Led Zeppelins «Immigrant Song», får han gitaren til å låte som en synth og stemmen til å låte som en sirene.
Helt bananas
Enkelte spor er enda mer bananas.
«Hypermisophoniac» er så irriterende at den nesten er underholdende, mens «Get in the Mind Shaft» er hans absurde forsøk på å lage g-funk.
Det er vanskelig å forestille seg noen, selv de mest innbitte White-disiplene, få noe særlig ut av det.
Så er det likevel en flott låt her.
Avsluttende, Elliott Smith-aktige «Humoresque» høres ut som en tapt jazzstandard, med et klimaks som viser – i motsetning til alt annet på «Boarding House Reach» – at det finnes stor skjønnhet i vår bankerotte verden.
Holder han oss for narr?
La oss håpe det, og ikke at «Boarding House Reach» er uttrykk for større spøkelser i Whites psyke.
| 0
|
306053
|
Snill kos for de aller minste
Barne-TV i ikke helt vellykket langfilmformat.
FILM:
De fleste smårollinger med tilgang på NRK Super vil kjenne igjen Brillebjørn, den lille grå bjørnen som klapper i hendene og skaper «fantasimagi».
Han finnes i bokform også.
I TV-formatet dukker han opp i kortkorte episoder, akkurat passe lenge til å holde på tre-fireåringer i ro.
At bamsen nå dukker opp i filmformat – 1 time og 5 minutter – beregnet på samme målgruppe er kanskje et uttrykk for hybris fra filmskapernes side.
Filmen «Brillebjørn på bondegården» inneholder en del av de samme elementene som TV-serien, blant annet en sanglek, der barna oppfordres til å «gå på ski», snurre rundt osv.
Sangleken forekommer fem-seks ganger i løpet av filmen.
Tenk deg en mørk kinosal full av smårollinger som uavlatelig hopper ut av og opp i kinosetene.
Hm.
Pedagogisk
For øvrig er Brillebjørn-universet strengt pedagogisk.
Den rolige bjørnestemmen (Thomas Hildebrand) veileder sin eier Lucy (Lucy Garrett Prestø) gjennom alle skumle utfordringer på bondegården.
Her er det både sauer, høner, kuer og andre skapninger Lucy må våge å nærme seg.
Plukke egg og telle hvert egg som legges pent i kurv, er så sin sak, men å spise omelett?
Det er nærmest uoverstigelig, helt til Brillebjørn klapper i labbene og utløser sin «fantasimagi».
Dermed omskapes både barn og bjørn til laboranter med vernebriller og hvite frakker som undersøker og godkjenner hver eneste ingrediens.
Slik glir omeletten ned på rekordtid.
Og slik løses de fleste utfordringer.
Sitte ved siden av bestefar på traktoren, vinke adjø til pappa, våge seg inn i fjøset.
Min innvending vil nok være at Lucy er nokså pysete stilt overfor temmelig hverdagslige gjøremål, men barn er jo forskjellige.
Noen er så fryktsomme som Lucy, og da kan det være greit å ha en bjørn med superkrefter på laget.
Men «Brillebjørn på bondegården» er så snill og ufarlig at det nærmer seg det kjedelige og glatte.
Selv små barn lar seg gysende begeistre av slue rever og slemme ulver, så lenge alt ender godt.
Her er slike «mørke» innslag sterilt fraværende, i hele den lange kinofilmen.
Det mest spennende blir formodentlig om barna klarer å klatre opp i kinosetet igjen etter hver dans.
| 0
|
306054
|
Da epidemien utløste raseriet
Drama på liv og død blant de aidssyke og hivsmittede pionerene.
FILM:
På slutten av 1980-tallet var det å få en positiv hiv-diagnose ensbetydende med døden.
Unge mennesker, som ofte var blitt smittet i øyeblikk av livsglede og herlig rus, ble plutselig stilt overfor et eksistensielt alvor som ikke var til å bære.
Men noen tok grep.
I USA startet aids-syke og hiv-smittede aktivister grupper av typen ACT UP.
De drev opplysningsarbeid, teater og lobbyisme på et tidspunkt da det å stå fram som gay ikke var like selvfølgelig som i dag.
Det å være homse OG smittefarlig skapte en ekstra distanse til en engstelig og delvis fordømmende omverden.
Jeg ble kjent med en slik teatergruppe i New York på slutten av 1980-tallet og ble imponert over miksen av humor og alvor i måten de taklet sitt prosjekt på.
Robin Campillos film «120 slag i minuttet» forteller om ACT UPs franske avlegger på tidlig 1990-tall.
Tittelen refererer seg både til hjerteslag og tempo/rytme i musikk, særlig dance.
Guttene – det er bare en liten håndfull jenter blant Paris-aktivistene – befinner seg i alle stadier av sykdommen.
Filmen går tett inn på enkelte av dem, som unge, livlige Sean (Nahuel Péres Biscayart) som ble smittet av mattelæreren 16 år gammel.
Han er kompromissløs og aggressiv i sin aktivisme.
Han heier fram aksjoner mot passive myndigheter som ikke klarer å drive opplysningsarbeid mot målgruppa, og mot profitthungrige legemiddelfirmaer som ikke vil dele forskningsresultater raskt nok.
Her handler det jo om liv og død bokstavelig talt.
Kunstig blod
Filmen har et dokumentarisk preg, der man følger interne krangler i ACT UP-gruppa, planlagte aksjoner og strategidebatter.
I etterpåklokskapens kranke lys kan man jo smile over aksjonsformene de valgte – hadde det ikke vært for det tragiske utfallet som rammet de fleste på det tidspunktet, før medisiner som holdt sykdommen i sjakk ble introdusert.
De laget kunstig blod i badekaret hjemme, fylte det i ballonger eller kondomer som de kastet over politikere, direktører og høytidelige konferanser.
Kranglene, sjokk angrepene, raseriet blir tidvis avbrutt av folk som danser i diskoteker og i demonstrasjoner, danser for bare livet.
Filmen har innimellom en nesten eksplosiv rytme, en konstant påminnelse om at her haster det.
Noen longører finnes likevel; særlig blir intrigene på allmannamøtene litt for mange og repeterende.
Filmens lengde (143 min) kan forsvares med mange tette portretter av enkeltskjebner.
Her er historiestudenten Jérémie (Ariel Borenstein) som på dødsleiet dikter seg inn i Februarrevolusjonen i 1848, og her er HIV-negative Nathan (Arnaud Valois) som elsker Sean og pleier ham til det siste.
Det er vondt, det er rørende, men aldri tåredryppende spekulativt.
AIDS-krisen er på ingen måte over, men filmen fortoner seg som et dokument over dem som gikk først.
De ulykksalige pionerene.
| 1
|
306055
|
Mah-Rukh Ali burde fokusert mer på hva som skjer i Iran nå
En reise som burde vart lenger.
TV2-nyhetenes tidligere anker, Mah-Rukh Ali har satt seg som mål å forstå hva som skjer i Iran, landet som kjemper om hegemoniet i Midtøsten og som er under konstant trussel fra USAs president Donald Trump.
Hun har gjort en brukbar jobb, men den siste boka hennes, «Iran og det nye Midtøsten», hadde trengt mer tilstedeværelse og mer fokus på det som skjer i Iran nå.
Ikke godt nok grep
Forfatteren tar oss gjennom Irans historie fra sjahens styre etter andre verdenskrig og fram til dagens prestestyre.
Meningen er å veksle mellom det historiske og det sjølopplevde, men dessverre fungerer ikke dette grepet så godt.
Det blir for mye fokus på historien, for mange kjente anekdoter og for lite om hvordan Iran framstår i dag.
Og hvorfor bruker hun plass i flere kapitler til å skrive om statsminister Mohammed Mossadegh som ble styrtet i et CIA-regissert kupp i 1953?
Og hvorfor drar hun til Paris og intervjuer barnebarnet, som i dag spiller en ganske så marginal rolle som iransk opposisjonell?
Mah-Rukh Ali har etter det hun skriver i boka, vært i Iran én eneste gang; på reportasjeturen som har ført til denne boka.
Jeg vet ikke hvor lenge hun var der, men oppholdet burde nok ha vart en del lenger.
Det hun har fått med seg er bra, men jeg skulle gjerne sett at hun hadde møtt flere mennesker, sett mer av det som skjer i Iran på nært hold og ikke bare tatt landet raskt journalistisk på pulsen.
Vi får et blikk inn i kulturen og politikken, men dessverre ikke så mye mer.
God på islam
Forfatteren er god på islam og på skillet mellom iransk sjiaislam og den overveiende dominerende sunnimuslimske islamretningen i den arabiske verden.
Hun skriver bra om den iranske identiteten og klarer å gi svaret på hvorfor mange iranerne – tross et religiøst prestestyre – er relativt sekulære.
Ikke minst får hun oss til å forstå at stoltheten av å være iraner også i dag gjelder for hele befolkningen og ikke bare for regimets støttespillere.
Men dette kunne vært utdypet og gjort langt mer leservennlig om oppholdet i landet hadde vart lenger.
Innledningsvis skriver Mah-Rukh Ali at hun egentlig er redd for å reise inn i landet og at svært få internasjonale journalister tør å dra dit.
«De vet ikke om de kommer tilbake, eller hvilken pris de må betale for rapporteringen», står det i teksten.
Med henvisning til gisseldramaet i den amerikanske ambassaden i Teheran i 1979 skriver hun at det iranske regimet tar gisler den dag i dag, spesielt journalister.
Her defineres tydeligvis gisselbegrepet bredt.
Om landet hadde vært så farlig, hadde neppe Istanbul-korrespondetene til NRK og VG, Sidsel Vold og Ingeborg Huse Amundsen, dratt på reportasjeturer dit.
En liten språklig parentes til slutt.
I omtalen av Irans tidligere hersker bruker Mah-Rukh Ali konsekvent Sjah som egennavn i stedet for det vanlig brukte ordet sjahen.
Det irriterer en litt pirkete anmelder.
| 0
|
306057
|
Nydelig om kvinner som trøster, elsker, konkurrerer, og jobber, jobber, jobber
«Vokterskene» handler om kvinnene som blir igjen når mennene drar i krigen.
FILM:
Det er mange bilder av hender i «Vokterskene».
Det er kvinnehender, for det aller meste, og de arbeider, baker, vasker, pumper vann fra brønnen, holder plogen på rett kurs, trekker en okse over gårdsplassen.
Kvinnene er Madame Hortense (Nathalie Baye), den grånende husfrua på en stor gård, den elegante og utilpasse datteren Solange (Laura Smet), Solanges stedatter og den driftige hushjelpen Francine (Iris Bry).
Første verdenskrig herjer, og Madame Hortenses to sønner og svigersønn tjenestegjør alle ved den blodige vestfronten, der Frankrike mistet nesten en hel generasjon med unge menn.
Frykten og lengselen må imidlertid kvinnene håndtere samtidig mens de bærer, pløyer og hugger ved, for mens mennene er ved fronten, er det de som må holde det hele igang.
Rammene rundt livet
Den våkne skildringen av iherdig, påpasselig arbeid er på sin stillfarne måte noe av det som gjør inntrykk i «Vokterskene».
Fingrene til Madame
Hortense glir nedover en nennsomt utfylt side i regnskapsboken, blar gjennom en katalog over nymotens landbruksmaskiner som kanskje er verd å investere i.
Francine får sin første bankbok og begynner å planlegge fremtiden.
Dette er kvinner som ikke kan være avhengige av menn og som ikke aner hva som vil skje, og som prøver å gjøre grunnen under føttene litt stødigere.
De materielle rammene rundt og premissene for livene deres trer tydelig frem, samtidig som de er i en ekstrem situasjon, der hvert sendebud kan komme med beskjeden om at det denne gang er en av deres som er blitt drept.
«Vokterskene» er en lydhør skildring av en stemning og en tilstand.
Sex og aggressivitet
Ikke at det skorter på dramatikk.
Sex og aggressivitet pipler frem i de små glipene som finnes, kanskje desto mer når møtene folk imellom er korte og hektiske og krigen truer noen mil unna.
Amerikanske soldater handler landbruksprodukter av kvinnene og benytter anledningen til å få seg en flørt og helst litt mer.
Franskmenn hjemme på perm plirer mistenksomt rundt seg etter rivaler og lurer på hva kjæresten har drevet med siden sist.
Og behovet for litt kroppslig hengivelse før avreisen til fronten får de voldsomme følgene denslags kan få.
Men det er relasjonene kvinnene i mellom som står i sentrum.
Det kan ta form av fellesskap, av taus og umiddelbar omsorg mellom noen som knapt kjenner hverandre, men også av den konkurransen som nesten uunngåelig oppstår i pressede situasjoner.
Madame Hortense og Francine er ressurssterke kvinner med mye gjensidig respekt, men så kommer uunngåelig det punktet der de får forskjellige interesser.
Da hardner det til i en av dem.
For lang, godt spill
Alt dette foregår i på det disige, vakre franske bondelandet, i utsøkte bilder som ville nærmet seg det kitschy om publikum ikke hadde blitt gjort så til de grader klar over innsatsen det krever av de som bor der.
Regissør Beauvois lar de klare blåfargene i forklærne og blusene til kvinnene gå igjen i vinduslemmer og dekketøy, og skaper gjennomkomponerte bilder som nesten, men bare nesten, bryter med den usentimentale realismen.
To timer og et kvarter tar det.
Det er ikke til å komme unna at det er for langt, og det er «Vokterskenes» største problem.
Men alt annet er så gjennomført, ikke minst skuespillet.
Den formidable Nathalie Baye, grundig avglamorisert, er både sårbar og full av en seighet som fremstår som uovervinnelig, mens Iris Brys Francine blander styrke med romantisk uvisshet og lengsler, etter han som er ved fronten.
Til sammen skapes et troverdig portrett av en vanskelig situasjon, blant trær og åser som nesten er utroverdig billedskjønne.
| 1
|
306058
|
Fødselsangst tas til et nytt nivå i NRKs britiske påskekrim
Gravid karrierekvinne møter skummel supervikar.
Ellen er en ambisiøs arkitekt, fersk partner i firmaet og i gang med et prestisjefylt bibliotekprosjekt, da hun finner ut at hun er gravid.
Hurra, men oops!
«Vikaren» er en thrillerserie, men den første halvdelen handler aller mest om Ellens forsøk på å forklare omverdenen at hun ikke har tenkt å si farvel til karrieren, selv om hun får barn.
For noen av oss, særlig i et land med pappaperm og full barnehagedekning, kan det virke selvsagt.
Men nå er vi i Skottland, og Ellens omgivelser reagerer irriterende ofte ved å smile overbærende og klappe henne på magen.
Mistenkelig vikar
Da er det jo litt morsomt at spenningstoppen kommer i form av et glasstak som brister.
Men det er neppe noen tilsiktet metafor, slutten tatt i betraktning.
Jeg skal ikke si mer om den, annet enn at jeg er nokså usikker på hva denne serien egentlig vil.
Den henger seg på trenden med såkalt «domestic noir», som ofte, også her, involverer både barn og ekte- og utroskap.
Og fortellere som enten er direkte upålitelige, eller usikre på sin egen dømmekraft.
Ellen er nemlig den eneste som synes det er noe rart med dama som skal vikariere for henne.
Hun er ikke bare påtrengende ivrig etter å overta jobben hennes, men også mistenkelig opptatt av den kommende babyen.
Er det noe som skurrer, eller lar Ellen seg villede av løpske hormoner og frykt for å bli forbigått av supervikaren?
Saktegående
Det er det meningen at vi skal lure på, mens uhyggen øker.
Men må den øke så sakte?
Og så rettlinjet?
Det er som om den kjølige, minimalistiske stilen som preger både klær og kontorlandskap har smittet over på serien, for det blir i overkant enkelt.
Helt til vi kommer til de siste ti minuttene, da alt skal skje på en gang, og ingenting er i nærheten av å virke troverdig.
| 0
|
306062
|
Fort glemt påminnelse
Skal teater ha kraft som holdningskampanje, bør det også ha kraft som teater
MUSIKAL:
Som påminnelse om å sortere søpla kan nok «Vilde Vite og plastmysteriet» ha sin hensikt.
Som teateropplevelse og som historiefortelling er den temmelig lett forglemmelig.
Halvhjertet
«Vilde Vite og plastmysteriet» er bruksdramatikk med et åpenbart formål og et åpenbart budskap.
Den vil få tilskuerne til å tenke på, og å snakke om, plastforurensning i verdenshavene, og den vil få oss til å sortere ut og å resirkulere vårt eget plastavfall.
Samtidig står forestillingen i fare for å ufarliggjøre sin egen tematikk.
Historien får det nemlig til å virke som om problemet er lett å løse:
Med effektiv teknologi og god vilje er det meste gjort.
Skolejenta Vilde (Stine Robin Berg Hansen) trenger bare gjennomleve noen ganske få komplikasjoner sammen med sin romvesenvenn Eco (Eirik del Barco Soleglad) før de har funnet ut av alt.
Mysteriet - hvor det var blitt av en plastfjernemaskin som Vildes havforskermamma (Ameli Isungset Agbota) har funnet opp - er oppklart, og mamma kan komme hjem fra jobb til Vilde og Vildes pappa (Tormod Løvold).
Sluttsangen, som blir framført med invitasjon til publikumskaraoke, og med forsøk på å rime «sorteres» og «resirkuleres», formaner oss uansett om at det er viktig å sortere avfallet.
Beskjedent
Linn Therese Michelsen har designet kostymene for «Vilde Vite og plastmysteriet».
I ett av dem, båret av plastmonsteret (Agbota, så tildekket av alle plastlagene at hun er nær ugjenkjennelig) blir det synlig hvor grotesk overlesset en plastansamling kan bli.
Det teppet av plastsøppel som i samme scene illustrerer plastøyer i havet (scenografi:
Sunniva Bodvin) blir beskjedent i sammenligning, selv om lysbruken (design:
Arne Kambestad) utvider omfanget.
Tanken om at dette kunne vært mer, en bedre utnyttet mulighet, viltrere, mer leken, mer frastøtende eller mer eventyrlig vekkes her, slik den også vekkes av mange av de øvrige effektene i forestillingen.
Mulighetene til å gjøre dette mer fengende er bare delvis brukt.
| 0
|
306067
|
En norsk elektronika-debut som genererer både smil og tårer
Gundelachs debutalbum er en emosjonell reise.
ALBUM:
Siden fjorårets spenstige singelutgivelse, «Garden» har Kai Gundelach passende nok vært en del av stallen til det nystartede Oslo-labelet/managementet U OK?
Er du OK er et spørsmål som definitivt gjør seg gjeldende etter et par timer i artistens musikalske verden.
Åpen om sin egen kamp med depresjon, hviler blå stemninger hele tiden over både produksjon og vokal, samtidig som de også ofte får selskap av oppløftende undertoner.
Livsviktige lysglimt i det både vakre og destruktive mørket.
Den samme balansegangen som på få år har posisjonert Gundelach blant landets mest lovende nykommere, med high-five fra både Pharrell Williams og nå seinest Brooklyn-labelet Terrible Records – hjemmet til smått monumentale navn som Blood Orange, Solange og Twin Shadow.
Debutalbumet «Baltus» er oppkalt etter en gammel kråke som bodde i treet til familien Gundelach gjennom 12 lange år.
Nok til å gi en felles introvert fuktige øyne.
Til tross for bonussporet «Crow» handler skiva likevel ikke om den ensomme fuglen, men heller følelsene som omgir den.
Forvist til evig isolasjon takket være sin tilgitte rolle som dødens sendebud.
«You don't know how it feels to be alone» repeteres det i refrenget til «Control», som fire spor ut i albumet følger opp åpningslinjene fra flotte «Duck Hunting» («I was looking for someone / If you thought of it you would understand / I've been waiting for so long / And I'm probably gonna be waiting again»).
Ærlige linjer om det fundamentale behovet for medmenneskelig støtte, men også en overhengende følelse om at man alltid kommer til å måtte håndtere smerten på egen hånd.
Håpefullt pakket inn i deilige lag av 80-tallsnostalgi, gir den synthvarme landeveisturen av en låt akkurat nok solstråler til å ta oss gjennom truende bass-stabs og utilsiktet svik på «Iron» og «Hurt».
Deretter er det den drivende førstesingelen «Games» som får innlede albumets steg opp fra dypet med sin mektig assistanse fra Gundelachs nye studiobestevenn ARY.
Kombinasjonen av de to gir en ny dimensjon til hovedpersonens lydbilde – som på dette albumet så ofte nettopp handler om hjelpen fra en partner – og plukkes opp igjen på «Past Building».
Hyllet for sin falsett viser «Nighty Sky» at Gundelach ikke trenger høye toner for å framprovosere gåsehud, og peker om noe til en enda større meloditeft når han beveger seg lenger ned i toneartene.
Etter en både tung og tidvis emosjonelt drenerende halvtime, glimter solstrålene så nok en gang med sitt nærvær på albumets fenomenale finale «Slo Rock».
Tre ytterst vakre minutter med melodisk trøst for istykkerrevne hjerter og lappede sinn.
«I want you to know that I’m feeling all right, I’m out in the plains and it feels like the end of the night [ …]
I was hoping for rain, when the sun kept shining a bright light.»
Like betryggende som en flytur på den pelskledde nakken til Falkor i «The NeverEnding Story», og ikke minst en verdifull påminner om at selv de verste regnskurer tar slutt en dag.
| 1
|
306070
|
Glimrende roman fra krigen endelig ute på norsk
Italo Calvinos debutroman handler om en rufsete italiensk geriljagjeng.
Pin er altfor ung for det han skal oppleve i «Stien med edderkoppredene», Italo Calvinos debutroman som nå endelig finnes på norsk.
Han har ingen foreldre, bare en halvvoksen, prostituert søster med okkuperende tyske soldater i kundekretsen.
På vertshuset sitter voksne menn og lar seg underholde av den viltre Pin, som med vitser og vers skaper liv og røre i en ellers søvnig småby.
Så stjeler Pin en pistol fra en tysker i full aktivitet i søsterens seng.
Dette fører ham opp i fjellene der han blir tatt opp som maskot i en gruppe partisaner.
Pin utøver også der sitt spilloppmakeri mens han håper å få være med i ekte gerilja.
Lurvete gjeng
Calvinos roman utkom i 1947, da han var bare 23 år gammel.
Den er et frodig portrett av en lurvete gjeng stuet sammen rundt bålet i påvente av trefninger med tyskere og fascister.
Det er langt mellom heltene her, disse gutta har store svakheter og lite styrke.
Delvis sett gjennom Pins barnslige blikk, får de liv og dybde som overskrider sjablongene i etterkrigstidens Italia.
En kommisær kommenterer mangfoldet blant dem som søker partisanlivet.
De er bønder og arbeidere, en og annen intellektuell, men også «sub-proletarer», folk som hverken har noe å forsvare eller noe å vinne.
Hvorfor er de der?
De er der av raseri, og de kan like gjerne havne på feil side i konflikten – noe en av hovedpersonene gjør.
Er det da likegyldig hvilken side man havner på?
Nei.
Det finnes en rett side, og det finnes en gal side.
Seieren over nazifascismen
Italias etterkrigstid var helt opp til 90-tallet dominert av myten om partisanene som sloss mot tyske nazister og hjemlige fascister i de 20 siste månedene av krigen.
For å legge Mussolinis epoke bak seg, var det viktig å framheve at mange italienere faktisk var antifascister og at geriljakrigen i fjell og daler var et vesentlig bidrag til seieren over nazifascismen.
Og visst var det mange partisaner.
Svært mange av dem var kommunister og anarkister, men det fantes også liberale og kristne partisaner.
Helt mot slutten, da fascistregimet innså at nederlaget var uunngåelig, ble det enda flere – det var massiv faneflukt fra den tapende front.
Disse «siste dagers partisaner» ble forhånet både fra den ene og den andre siden i hele etterkrigstiden.
Kommunistene anså dem som falske posører, de ekte fascistene så på dem som feige renegater.
Svake mennesker.
Modernismens mester
Myten om de staute heltene ble forsterket av skjønnlitterære verk, i det som i Italia kalles «neorealismen».
Gripende er Renata Viganòs «Agnese drar ut for å dø», der hun følger en kvinnelig partisans vei fra landsbyen, ut i sumpen og inn i døden.
Hennes partisaner er bedre folk enn Calvinos, men ikke like stor litteratur.
Calvinos forord til 1964-utgaven er også med i denne boka.
Dette er kanskje den mest interessante delen av boka nå – en undrende meditasjon over hvorfor han skrev boka den gangen, hvordan den ble som den ble, og hvorfor han skriver det han gjør i forordet.
Her ser vi den Calvino som ble modernismens mester i Italia, han som åpnet dører inn til nye erkjennelser av språkets og fortellingenes merkelige strukturer.
Ikke minst derfor er det flott at denne glimrende boka nå endelig er kommet på norsk.
| 1
|
306071
|
Indierock-veteranenes beste album på 18 år
Oser av nestekjærlighet.
ALBUM:
Yo La Tengo kunne selvfølgelig aldri funnet på å lage en politisk plate.
I hvert fall ikke «politisk» i samme ånd som Sly & The Family Stones kollektivistiske klassiker fra 1971, «There’s A Riot Goin’ On».
Der Sly Stone mante til opprør, er New Jerseys indierock-nestorer – på sitt album med samme navn – typisk tilbakelente.
De tar ingen store standpunkt i løpet av den timelange spilletiden.
Treffende nok hvisker Georgia Hubley «I’m going to Polynesia / I’m going at my leisure» på skivas mest spartanske nummer, «Polynesia #1».
Milde bråkebøtter
Som alle sanne disipler av The Velvet Underground, har Yo La Tengo mange ansikter: fra søvnige droner, via blåøyd soul, til nådeløs gitarøs.
Kanskje er det sånn at alderdom gjør en mild – trioen har tross alt holdt det gående siden 1984 – men det er likevel slående hvor lite truende de er på sin femtende fullengder.
Her finnes både ambient («Shortwave») og bossanovsk taffeljazz («Esportes Casual»), mens dissonansen er praktisk talt fraværende.
Riktignok er det én rockelåt i samlingen.
«For You Too» er et bittersøtt stykke fuzzpop, og den åpenbare singelen her.
Som mye fra «Fade» (2013) – deres mest bejublede plate på årevis – er den fin, men forholdsvis konvensjonell.
Derfor er det egentlig den minst interessante låten på «There’s A Riot Going On», som er Yo La Tengos beste og mest selvsikkert eksentriske album siden mesterverket «And Then Nothing Turned Itself Inside-Out» fra 2000.
Rebelsk hjertevarme
Særlig andre halvdel, som passende nok innledes med den spirituelle jazzen «Above the Sound», er knallsterk.
«What Chance Have I Got» er antageligvis en av de flotteste låtene trioen har satt til livs, og er – sammen med «She May, She Might» – en sensommerdøsig skatt som flommer over av nestekjærlighet.
Det er denne hjertevarmen som er det rebelske ved «There’s A Riot Going On», et album som ikke tilbyr tilflukt så mye som betryggelse.
Som drivende skyer, skaper Yo La Tengo følelsen av at alt kommer til å ordne seg til slutt.
| 1
|
306072
|
Slik har du aldri hørt Totos «Africa» før
Vellykket hamskifte.
ALBUM:
Man skal ikke dømme boken etter omslaget, er det noe som heter.
Innlandet er Ingrid Olava og Andreas Ulvo som spiller nedtonede, akustiske versjoner av alt fra maksimalistiske Toto-hits til harmdirrende Arnulf Øverland-viser.
Det kan fremstå som et eksperiment uten de beste forutsetningene for å lykkes.
Men av og til er verden skrudd sammen litt annerledes enn man tror.
For å si det enkelt:
Jeg hører mer enn gjerne Toto i Olava/Ulvo-drakt ved flere anledninger.
Skal man tolke andres låter, og spesielt sanger som har vært en viktig del av folks dannelse og oppvekst, kreves det både mot, kløkt og øre for å skape noe genuint annerledes.
Det kreves at sangene får et nytt musikalsk poeng eller ny følelsesmessig verdi.
Tori Amos har gjort noe av det samme med hennes mange tolkninger av andres låter, inkludert Slayers «Raining Blood».
Det meste som presenteres av Olava og Ulvo her kjennes både forfriskende, rørende og annerledes.
Selv om oppsettet er så enkelt som det lar seg gjøre er det dynamiske og følelsesmessige spennet stort og variert.
Deres tagning av Amy Winehouse-låten «Back to Black» er om mulig enda mer hjerteskjærende enn originalen.
Den er saktegående, minimalistisk og dirrer av nerve.
I andre enden av skalaen finner man «Om kvelden» som er nærmest urovekkende og dramatisk i fremtoningen.
I midten ligger låter som klassiske «Moon River» som tafler avgårde omslynget av lune og varmende toner.
Alle temperaturskiftene funker fint på hver sin måte.
Det viktigste av alt når det kommer til prosjekter av denne typen er at de sier noe nytt.
Man sitter ikke med en følelse av å høre på coverlåter, Innlandet formidler noe som er såpass radikalt annerledes enn utgangspunktet at det føles nytt og spennende.
| 1
|
306074
|
Kygo slukker gløden til den ellers så lidenskapelige Miguel
Som et platonisk parforhold.
SINGEL:
Den elektroniske musikkens kjærlighetshistorie med soul-vokalister har vært en sikker vinner siden klassikere som «Good Life» og «Show Me Love».
Et musikalsk tospann som for det aller meste utfylte hverandre på perfekt måte:
Dyptfølte og ytterst menneskelige drypp til moderne produksjoner, som i sin tur ga ny oppmerksomhet til store, ofte glemte stemmer.
I vår tid lever det samme økosystemet fortsatt videre, med eksempler som Avicii/Aloe Blacc-samarbeidet «Wake Me Up» og ikke minst den hjelpende hånden Kygo ga til Seinabo Seys karriere.
Om det alltid lever i beste velgående kan derimot diskuteres.
Mer som et kommersielt triks for å få streaming-ødelagte lyttere til å «spise grønnsakene sine», har dagens utgave av fusjonen klart å gjøre vokalistene til anonyme stemmer i et hav av billige oppbygninger og drops.
Eller som i sistnevnte EDM-prins’ tilfelle, en døll og millionselgende versjon av en flott original.
Når samme superstjerne henter inn Miguel til singelen «Remind Me to Forget», er det likevel med et ørlite håp om at California-sangerens kåtskap skal klare å smitte over på Kygos heller aseksuelle uttrykk.
Dessverre faller lysten raskt etter de innledende sekundene med Miguels hjerteknuste linjer over en pulserende synth.
«It never fades away, it stay in / Your kiss like broken glass on my skin / And all the greatest loves end in violence / It’s tearing up my voice left in silence.»
For jo, stemningen fader definitivt, og isteden for het lidenskap får vi noe som ligner mer på et platonisk forhold.
Når orgelet og kassegitaren dukker opp er det allerede for seint.
Miguels vokal blir offer for et skamløst misbruk av ekko og diskant, før nordmannens signaturytmer skivser ut det siste av gjestens ellers så sterke potens.
Et eller annet sted der under pianoklimpringen og blendahvite trommemønstre kan man riktignok høre bitene av en brukbar låt, men pakket inn i et ufarlig lydbilde for streite millennial-ører blir det heller aldri mer enn det.
| 0
|
306075
|
Her får du en film om ei sta datter med et håp om å hjelpe faren ut av ruskaoset
Sofia Haugans dokumentar er usminket medmenneskelighet.
DOKUMENTARFILM:
Sofia Haugan (27) er datter til Kjell Magne.
Sistnevnte er en fyr på 54-år som vi flere ganger, i løpet av den halvannen timen dette skyggesideprosjektet pågår, har lyst til å rope «jækla kødd» til», tuppe i balla og gi helt opp.
Glemme ham.
Men, vår banale, emosjonelle skala røskes opp i av den unge filmskaperen, datter Sofia.
Hun evner å vise usentimentalt at det befinner seg et menneske av kjøtt, oppvekst, blodsbånd og sorger fra det vi kaller livet.
Det som går opp, og i dette tilfellet her, veldig mye ned, rett ned.
Sofia Haugan skal ha en stor klem, noen roser og mye pokker heller fordi «Røverdatter» er den råeste «opplysningsfilmen» vi har sett på aldri så lenge.
Klisjeene nakent og ærlig, kan de brukes?
Ja, men vi blir aldri hensatt til annet enn å bli med inn og se om det er mulig for Sofia å få faren sin fri for dop.
Det er en monumentalt oppgave for et ungt menneske som skal leve sitt eget liv med kjæresten også.
Filmatisk er det håndholdt og upolert.
Rett på med en flott innstilling:
Cut the Crap,fordi kom ikke her og sett skylda på alle andre og storsamfunnet., pappa!
Sofia møter faren igjen etter mange år, ære til ham som byr på hele arsenalet av rusens løgnaktighet og egosentrisk faenskap, Men, helt bakerst i ordboka av unnskyldninger, og hvem som har ansvaret for misbruket og hvorfor livet ble som det ble, bor det en pappa.
Det er ham Sofia vil forsøke å hjelpe ute av rusens klo, den som medfører et liv inn og ut av fengseler.
Er det bare tristesse?
Nei, Kjell Magne, og ikke minst Sofia,har blant annet en viktig fardatteregenskap, svart galgenhumor.
Pluss stahet, modighet og selvsagt underliggende sårhet.
Sofia Haugan viser et usminket stykke medmenneskelighet, dette tuftet på store doser håp og tidvis på ei uoppredd seng av oppgitthet, men vi følger og støtter henne hele veien.
I fjor kom Steffan Strandberg med «Natta pappa henta oss», som også var en selvbiografisk dokumentar om å ha en mor som var en tung alkoholiker, også den filmen på det samme produksjonsselskapet, IndieFilm.
Med «Røverdatter» viser selskapet en profil som trengs i dette lykkelandet som har en lang historie med overdoser av feilslått narkotikapolitikk.
Skolepensum.
| 1
|
306076
|
Det meste du trenger å vite om Israel, på 198 sider
I år feirer den jødiske staten 70-årsjubileum, med innvandring, kriger, ulovlige bosettinger og religiøse og politiske motsetninger.
Med jevne og ujevne mellomrom kommer det ut bøker om Israel her i landet.
Noen er panegyrisk hyllende, ikke sjelden med vekt på jødenes historiske og bibelske rolle, andre er sterkt kritiske, antisionistiske og Palestina-aktivistiske.
Nøkterne framstillinger er det få av.
Tematisk bygd opp
I året der den jødiske staten feirer sitt 70-årsjubileum tar Marte Heian-Engdal for seg Israel fra alle bauger og kanter; religiøst, historisk, politisk, økonomisk og etnisk, i boka «Israel – historie, politikk og samfunn».
Forfatteren går tematisk til verks og klarer samtidig å knytte kapitlene til hverandre.
Vi kan lese om sionismen fra dens spede begynnelse på slutten av 1800-tallet, om opprettelsen av Israel i 1948, om de jødiske innvandrerne som har kommet fra hele verden, om Israels kriger, om okkupasjonen av palestinsk land, om den jødiske staten og om israelernes forhold til den øvrige jødiske verden.
Hovedfokus på det sistnevnte er på amerikanske jøder i USA, et land som inntil 2016 hadde gitt 127 milliarder dollar, 991 000 000 000 norske kroner, i bistand.
Kampen mellom sekulære og religiøse jøder i Israel er viet relativt stor plass, det er også dilemmaet mellom å være et demokrati og et land for én etnisk gruppe.
Og hvem kan egentlig kalle seg jøde?
Kritisk historikerblikk
Forfatteren er best når hun med sitt kritiske historikerblikk tar for seg de store stridsemnene i Palestina-konflikten.
På noen få sider viser hun hvordan sionistene klarte å overbevise det internasjonale samfunnet, ikke minst FN-kommisjonen UNSCOP, om viktigheten av å opprette staten Israel i 1948, ved å maksimalisere sine egne preferanser og ønsker og ved å marginalisere den palestinske motparten så mye som mulig.
Boka er også veldig god og detaljert om hvordan israelske myndigheter og jødiske bosettere fra slutten av 1960-tallet og i mange år framover klarte å ta fra palestinerne kvadratkilometer på kvadratkilometer med jord på Vestbredden uten at verden reagerte.
Her lå det ikke minst politisk og kvasijuridisk kløkt bak.
Jeg savner imidlertid litt mer om bakteppet til Seksdagerskrigen i 1967 og mer fokus på israelske overgrep mot Libanons sivilbefolkning over flere tiår.
Heian-Engdal omtaler den israelske invasjonen av Libanon i 1982 som «den første Libanon-krigen».
Det er neppe de norske FN-soldatene som kom til Sør-Libanon etter invasjonen i 1978, enige i.
Noen småfeil er ellers neppe til å unngå.
Druserne er ikke en islamsk sekt, Jerusalem ble ikke annektert i 1967, men i 1980.
Og Kypros er ikke en gresk øy, slik det står i boka, men det vet nok forfatteren utmerket godt.
Innledningsvis skriver Heian-Engdal at ambisjonen med boka har vært å gjøre fortellingen mer, og ikke mindre, komplisert.
Her synes jeg ikke hun har «lykkes» helt.
For til tross for den komplekse situasjonen forfatteren beskriver, vil boka definitivt bidra til mer forståelse av det som foregår i en av Midtøstens store heksegryter.
Og takk for det.
| 1
|
306077
|
Da striden stilnet, var snøen farget av blod fra 37 000 døde
Nærbilde av krigens gru, i ny bok om den finske borgerkrigen.
I disse vinterdagene er det hundre år siden den finske borgerkrigen mellom «hvite» og «røde» ble utkjempet.
Begge sider begikk urett i rettferdighetens navn.
Verst var volden og råskapen blant Carl Gustaf Mannerheims hvite skyddskårister, som vilkårlig henrettet tusener av fanger.
Mange rødegardister valgte å skyte både hesten og seg selv framfor å bli tatt til fange av de hvite.
Et funn i arkivene
Hvordan fortelle denne dramatiske historien, i dag glemt av så mange, til en ny generasjon?
Morten Jentoft har gjort et funn.
Fram fra arkivene og fram fra bibliotekenes gjemte og glemte hyller har forfatteren hentet stoff som lar oss lesere i dag oppleve krigen og tidsånden for tre generasjoner siden med ny nærhet og intensitet.
Skjønt helt ukjent for det store publikum er ikke dette stoffet.
Morten Jentoft, Moskva-korrespondent for NRK, er påpasselig med å opplyse at deler av stoffet ble benyttet et i TV-program i 2012.
Men i bokform er bredden, nyansene og detaljene kommet på plass.
Den store historien er også på plass, og Jentoft minner om at Norge har mye til felles med vår nabo i øst:
Firehundreårsnatten varte i 600 år under Sverige.
I napoleonskrigenes sluttspill, da stormaktene ga Norge til Sverige, ble Finland overgitt til Tsar-Russland, inntil det nye Sovjetunionen i 1917 løsnet grepet og godkjente Finlands selvstendighet; tolv år tidligere hadde Norge revet seg løs fra Sverige.
Så begynte borgerkrigen i Finland.
Den hvite siden besto av det gamle konservative borgerskapet i allianse med selvstendige bønder, støttet av Tyskland.
Blant de røde var det mange intellektuelle og en stor gruppe jordløse landarbeidere, støttet av det nye Sovjetunionen.
Norske finlandsfarere
Hva har så forfatteren Morten Jentoft funnet?
Kort fortalt sendte Norge vinteren 1918, via Røde Kors og Norske Kvinners Sanitetsforening, to ambulanser med helsearbeidere og medisinsk utstyr som nødhjelp til broderfolket i øst.
Jentofts metode er altså å følge de norske fotsporene.
Han siterer, ofte ordrett, etterlatte utdrag av rapporter, bøker og avisartikler.
Altså et godt journalistisk grep.
Ellers er boka jevnt over godt og nyansert fortalt.
Skjønt, den gode Jentoft er ingen Antony Beevor eller Väinö Linna, og gjør neppe krav på det heller.
Men noen lange setninger med tvilsomme metaforer kunne vært unngått, som i denne omtalen av Mannerheim.
«Da han steg av toget fra Petrograd, som tsarens hovedstad i et forsøk på russisk patriotisme var blitt omdøpt til i 1914, kom han til et Helsingfors som allerede sto med det ene beinet i den borgerkrigen som skulle starte en og en halv måned senere.»
Men la oss rette blikket mot det rullende feltlasarettet, som snart havnet i frontlinjen.
Her var også legen og amatørfotografen Harald Natvig.
Den norske Goya
Som en norsk Goya hundre år etter, skulle Natvig komme til å dokumentere krigens redsler i en serie bilder.
Sterkest inntrykk gjør noen fotografier tatt en marsdag 1918 utenfor Tammerfors.
Kampene hadde vært harde, en av de falne var bondeføreren Matti Laurila, men de hvite hadde seiret.
Blant de røde fangene var barn i 15-årsalderen.
Nå har hevnens time kommet.
Jentoft skriver:
«Harald Natvig tok flere bilder av det som skjedde.
På det ene av dem ser vi en hvit offiser med skinnlue på hodet gå rundt og gi flere av de røde fangene nådeskuddet mens det ennå siger frostrøyk opp fra munnene deres.»
Også en 24 år gammel materialforvalter, altmuligmann og krigskorrespondent var med.
Han skulle skulle bli kjent som forlagsdirektør Harald Grieg i Gyldendal.
I mai 1918 rapporterer han fra Viborg til avisen Tidens Tegn:
«I dynger ligger de der, hundrevis av lik, menn og kvinner om hverandre, fryktelig tilredt …».
Jentoft konstatere at Harald Grieg seinere unnlot å gi detaljer om det han opplevde.
Han var åpenbart mindre rød enn sin berømte bror, Nordahl Grieg.
Jentoft skriver at «Finlandaksjonen 1918» i navnet var en nøytral hjelpeaksjon, men i gavnet den norske regjeringens hjelpekorps for Mannerheim i kampen mot den røde fare fra øst.
Avgjørelsen
Det avgjørende slaget, som var av et omfang ingen i Norden hadde sett siden Karl XIIs tid i Poltava, ble utkjempet i industribyen Tammerfors i aprildagene 1918.
De røde tapte.
I sin bok framhever Morten Jentoft at finnene, som i dag lever i en sterk og sammensveiset nasjon, har brukt mye tid på å lege sårene etter borgerkrigen, trolig det største traume i landets historie.
| 1
|
306078
|
Etter å ha sett denne får du lyst til å ringe mamma
En perle av en film om store døtre, mødrene deres, og de andre som omgir dem.
FILM:
Den rastløse syttenåringen Lady Bird (Saoirse Ronan) ville muligens snøftet av et så forslitt uttrykk som «en perle av en film».
Og likevel er det dét «Lady Bird» er:
Liten, men uhyre velskapt, fast og skinnende.
Den tar for seg en overgangsfase, nemlig tiden da Lady Bird - navnet har hun gitt seg selv, for å flykte unna det prosaiske Christine - sender ut collegesøknader og forbereder seg på å flytte hjemmefra.
Lady Bird har både omsorgsbehov og markeringsbehov, hun er frustrert over å bo i Sacramento og ikke et en større og mer sofistikert by.
Hun er, som store tenåringer flest, oppslukt av utforskningen av seg selv.
Skikkelige folk
Denne utforskningen kan være høylytt og drive familien til vanvidd, kanskje særlig moren (Laurie Metcalf), som jammen synes hun har nok å stri med med den arbeidsledige ektemannen og de ubetalte regningene, om hun ikke også skal måtte stå til skolerett for datteren og hennes beskyldninger om at de ikke har gjort nok for å gjøre henne verdensvant.
Forholdet mellom de to er filmens omdreiningspunkt, og er morsomt, dypt og sårt.
Mor og datter kan gå fra kjekling til trøst på null komma to, være fullstendig forent i samme opplevelse for så plutselig å fremstå som uforståelige mot hverandre.
Begge oppfører seg tidvis dårlig.
Begge kan bli så fylt opp av frustrasjon at det flommer over på ukontrollerte måter.
Begge er skikkelige, samvittighetsfulle mennesker som gjør sitt beste i en strevsom hverdag.
Og etter å ha fulgt dem på den humpete reisen deres, er det ingenting du får mer lyst til enn å ringe mamma.
Storartet skuespill
Ronan og Metcalf spiller begge fantastisk, i intense, ujålete rolletolkninger av kvinner som ikke alltid viser seg fra sin beste side, men som skuespillerne forsvarer iherdig og gjør nære og gjenkjennelige og lette å bli glade i.
I det hele tatt er «Lady Bird» preget av menneskekunnskap og klarsyn i alle ledd, og aller mest hos manusforfatter og regissør Greta Gerwig.
Dette er et delvis selvbiografisk prosjekt fra Gerwigs side, og foregår i 1998, året da Gerwig selv var på samme alder som den lengtende hovedpersonen.
Filmen var nominert som beste film, og Gerwig som beste regissør, under årets Oscar-utdeling.
Gerwig var bare den femte kvinnen i historien til å bli nominert til regiprisen, noe som i seg selv er skandaløst, men som også bekrefter at hun, i en alder av 34, er blitt en særpreget stemme i den amerikanske filmbransjen.
Hun har også skrevet manus til «Frances Ha» (2012) og «Mistress America» (2015) sammen med kjæresten, filmskaperen Noah Baumbach.
Klassebevisst
I begge filmene tilfører Gerwig varm situasjonskomikk og en utsøkt fingerspissfølelse for friksjonsfylte relasjoner, uventede statusskift og gnisninger i kommunikasjonen som kan skje uten at det nødvendigvis betyr at noen har gjort noe galt.
Det samme talentet legges for dagen, til gagns, i «Lady Bird».
Hele tiden glitrer det i overrumplende små morsomheter, henrykte skråblikk, små filmatiske fnis av hvordan folk klarer å rote det til for seg.
Birollene får rom og plass og gnistrer av liv, fra Lady Birds snille, men depressive far, til den søkende adoptivbroren hennes, til den skoleflinke bestevenninnen som er forelska i lærern, til gutten med pene klær i teatergruppa, han som kommer fra et bedre strøk av byen og gjør Lady Bird klassemessig selvbevisst.
Bare scenene fra skolens teaterforestillinger viser det gode blikket til Gerwig:
Elevene på scenene er så dedikerte, øynene deres lyser, de overspiller i bevegelsene sine, og det er å lett å se hvordan opplevelsen fremstår både fra deres side og for det mer distanserte publikummet deres.
Skiftende vennskap
Og hele tiden handler de om de årene der ingen klær synes å sitte godt på kroppen og ingen miljøer synes å være helt det du ser etter.
Lady Bird forsøker iherdig å definere seg selv, og har mange brennende og skiftende ønsker, men få referanser og lite livserfaring.
Etter å såvidt ha småpratet med han i teatergruppa skriver hun navnene deres ved siden av hverandre i kladdeboken og stirrer henført på det.
Rastløsheten får henne både til å gjøre rakrygget opprør på den katolske skolen hun går på (noe nonnene som styrer den forsåvidt tar med godt humør), trekke seg unna en venn hun ikke burde trukket seg unna, trekke seg mot en venn hun ikke burde trukket seg mot, respondere på den mystiske, mildt uhøflige gutten i parallellklassen med beundring snarere enn oppgitthet, og gjøre seg seksuelle erfaringer som slett ikke blir gode minner.
Men så er det mye det er mulig å rydde opp i, likevel.
I den grad at man kan bli Oscar-nominert regissør med tid og stunder.
| 1
|
306079
|
Nesbø med ny potensiell verdens-suksess
Mesterlig og feberhet versjon av Macbeth.
La oss ikke glemme at William Shakespeare har to posisjoner som forfatter.
Han var tidenes kanskje aller største dikter.
Men han var også sin samtids største underholdningsforfatter.
Publikumet til den engelske dramatikeren var meget krevende og forlangte manus fulle av slagferdige dialoger og stadige overraskelser.
Særlig det siste kommer glassklart fram når et drama som «Macbeth» blir forvandlet til en thriller.
Shakespeares korteste tragedie er blitt Jo Nesbøs lengste roman.
Resultatet er strålende.
Dyster stemning
Nesbø har lagt historien om den ambisiøse generalen Macbeth og hans kupp mot og drap på kong Duncan av Skottland til en navnløs metropol i den vestlige verden på 1970-tallet.
Stemningen er dyster og undergangsstemt.
Duncan er byens politisjef, Macbeth blir utnevnt til sjef for Orgkrim, en nyopprettet sammenslåing av kampen mot gjengkriminalitet og narkotikaforbrytelser.
Den blodige Lady Macbeth i stykket, hun som maner fram maktsyken og drapsinstinktet hos sin mann, er hos Nesbø den sensuelle og vakre Lady, en tidligere prostituert som driver et lukrativt kasino.
Narkotikakrig
I stedet for den norske hæren som truer 1100-talls kongen Duncan hos Shakespeare, er fienden i Nesbøs story motorsykkelbanden The Norse Riders, som står bak mye av narkotikasalget i byen.
En mektig doplanger er også Hekate, hos Shakespeare heksenes gudinne, her en demonisk skikkelse med en fabrikk som framstiller det sterkt avhengighetsskapende stoffet «power».
Heksene som åpner Shakespeares stykke med å spå at Macbeth skal bli konge, er her tre «søstre» som er sentrale i framstillingen av dette kjemiske dopet, opprinnelig kinesiske flyktninger til Thailand, hentet fra Bangkok, der befatningen med denne kjemiske industrien har gitt dem groteske, deformerte ansikter.
De blander et helvetes brygg, men driver ikke trolldom.
«Likevel var det en mystikk rundt måten de blandet og kokte på.
Og Hekate så ingen grunn til å dementere ryktene om at de brukte både gift fra paddekjertler, humlevinger, rottehalesaft og til og med snøt seg i gryta.
Det skapte en følelse av svart magi, og var det noe folk ville betale for i en virkelighetstung hverdag, var det nettopp magi.»
På denne måten unngår Nesbø å legge inn overnaturlige elementer, som Shakespeare visstnok brukte for å tekkes den engelske kongen Jacob I, som var opptatt av slikt.
Fargerike detaljer
Slik vil spesielt interesserte kunne finne ut rolle for rolle og akt for akt hvordan Nesbø har brukt sin kreative fantasi på stykkets detaljer.
Biljakter, skuddvekslinger og slagsmål glir uten problemer inn i handlingen, og er det noe Jo Nesbø kan, er det å beskrive action.
Med stort hell har han også gitt sentrale figurer en fargerik bakgrunn med tilhørende anekdoter, sterke skjebner og ulykkelig barndom.
På den andre siden kan lesere som aldri har hørt om Shakespeare lese denne romanen som en ren spenningsfortelling.
For et moderne publikum kan Nesbøs referanser like gjerne være Frank Millers tegneserie «Sin City» eller storfelte gangsteroperaer av Martin Scorsese og Sergio Leone.
Dessuten fins jo «Macbeth» i minneverdige filmversjoner av Orson Welles, Akira Kurosawa og Roman Polanski.
Vi skal heller ikke glemme Justin Kurzels Macbeth-film fra 2015, der Michael Fassbender spiller hovedrollen, mannen som seinere spilte Harry Hole i den beryktede filmversjonen av «Snømannen».
Uten sammenligning for øvrig, mellom Macbeth og Harry Hole, bortsett fra at begge er tilbøyelige til bruke rusmidler for å lindre sine kvaler.
Ingen ny tolkning
Den norske forfatterens versjon er mer en gjenfortelling enn en nytolkning.
Men det funker.
Elegant og uanstrengt gir Nesbø fortellingen et slags tidsløst preg.
Enkelte direkte sitater er hentet fra Shakespeares tekst, som for eksempel «Sov ikke mer, nå myrder Macbeth søvnen».
Her bugner det ellers av mordlyst og tvil, skyld og kvaler, maktsyke og galskap.
Direkte fra originalteksten er også dette kjente avsnittet fra en Macbeth-monolog, som hos Nesbø blir tillagt Lady:
«I morgen, i morgen og i morgen.
Dagene kryper av gårde mot slutten, og alt de gjør, er å ta oss nærmere døden, blåse ut vårt lys.
Livet er en illusjon, en dårlig skuespillers time på scenen, en historie fortalt av en idiot, følelsesladd og full av geberder, men uten mening.»
Tidløst språk
Det Nesbø klarer, er å gi flere av dialogene et slags tidløst språk, uten forsøk på 1970-talls tidskoloritt.
Men det er heller ikke direkte shakespearsk.
Som for eksempel her:
«Ønsket om å bli elsket og evnen til å elske, det gir mennesker styrke, men er også deres akilleshæl.
Gi dem utsikt til kjærlighet og de flytter fjell, ta den fra dem og et vindpust blåser dem over ende.»
Eller her:
«Tvilen, skammen, skyldfølelsen, det er en del av prisen vi må betale om vi virkelig vil gjøre noe godt og ikke bare kose oss i selvrettferdighetens lune, trygge varme.»
Dette er setninger som forsøker å slå bro over 400 års språkbruk, fra «Macbeth», som ble skrevet i 1606, fram til i dag.
«Eldedes»?
Denne stilen kan riktignok føre til litt merkelige formuleringer, som når Lady spør:
«Macbeth, elskede, svar meg!
Har du gjort karsstykket du lovte meg?»
Eller når en scene beskrives slik:
«Macbeth slo opp de doble dørene til kasinoet.
Natten eldedes, grånet bak de høye vinduene i øst.»
Bare halvveis vellykket er det poetiske grepet med å gi en vanndråpe en slags hovedrolle i starten og flere andre steder:
«Den blanke regndråpen falt ned fra himmelen, gjennom mørket, mot de skjelvende lysene fra havnebyen der nede.
De kalde kastevindene fra nordvest drev dråpen mot det inntørkete elveleiet som delte byen på langs og den nedlagte toglinjen som delte byen på tvers.»
Måke som håper
I andre kapittel er vanndråpen skiftet ut med en måke:
«En måke seilte over Fife gjennom stillhet og måneskinn under en skyfri nattehimmel.
Under den skimret fjorden som sølv.
På vestsiden av fjorden – som en veldig festningsmur – reiste et svart, stupbratt fjell seg mot himmelen.»
Neste avsnitt lyder slik:
«Måken slo med vingene for å vinne høyde, den håpet på bedre fiske på kysten på andre siden av fjellet, selv om det betydde å fly over værskillet.
Fra det gode til det dårlige.»
Her blir fuglen besjelet, altså tillagt menneskelige egenskaper.
Var det meningen?
«Flortynn neglisje»
Helt å unngå klisjeer klarer heller ikke Nesbø, for eksempel i denne formuleringen, som kunne vært hentet fra en Cocktail-novelle:
«Den flortynne neglisjeen fremhevet selvfølgelig mer enn den skjulte.»
Men dette er flisespikkeri, stort sett er eposet til Jo Nesbø høyst vellykket.
Forfatteren har gjort mer enn å utføre sitt oppdrag.
Han har samtidig skrevet ny potensiell bestselger på verdensbasis - uten å nevne Harry Hole med et ord.
| 1
|
306080
|
Nostalgi, mest for trøndere
Historiske filmklipp servert bulter til bulter.
FILM:
Finnes det en urtrønder?
Da tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) lette etter det typisk norske i matpakka og dukket opp med brunosten, var det mange av oss som stusset.
Men kanskje forvekslet hun det med noe typisk trøndersk?
For trøndere er jordnære.
Den historiebaserte dokumentaren «Trondheimsreisen» kan sees som et identitetsprosjekt, en slags jakt på trøndersjelen.
Hør bare hva Rema-gründer Odd Reitan sier:
«Vi er opptatt av at vi ska være jordnær, men du kan bli så jordnær at du havner under jorda te slutt.»
Problemet er at ikke alle vil forstå at det er Odd Reitans stemme vi hører, for ingen av de mange stemmene som ligger som «voice over» på de gamle filmklippene, er «supret», eller identifisert med navnelapp.
Riktignok vil mange gjenkjenne Liv Ullmanns stemme når hun forteller om ungdomssvermeriet rundt Gunnar:
«Jeg tror han kysset meg.
Men jeg er ikke helt sikker.»
Kjennere vil også kunne identifisere forfatteren Anne B. Ragde og billedkunstneren Håkon Bleken på stemmene.
Men ellers er det ganske forvirrende å vite hvem som snakker om hva i denne hyllesten til byen Trondheim.
Navnestrid
En av disse stemmene sier det rett ut:
Byen heter ikke TrondHEIM, den heter TrondHJEM.
HJEM!
Og bebos av Trondhjemmere.
Det nåværende navnet skal ha vært et kompromiss, etter at sentralmyndighetene foreslo Nidaros som bynavn.
Filmen gir mange morsomme historiske innblikk.
Den er sammensatt av filmsnutter fra begynnelsen av 1900-tallet.
Her er den første bytrikken på vei gjennom gatene med filmkamera festet på fronten.
Og her er glade trøndere på vei til Gråkallrennet med norske flagg i sekken.
Det blir litt problematisk med kronologien her, for bildene hopper fra den ene epoken til den andre uten noen logisk forklaring.
Regissør Magnus Skatvold kunne med fordel ha valgt en mer direkte periodisk rekkefølge, nå blir det for springende.
Distribusjon
Et annet påtrengende spørsmål er hvorfor denne filmen settes opp på nasjonal basis?
Er den av like brennende interesse for folk i Bergen og Tromsø?
Her er riktignok problemstillinger som gjelder hele landet, som deportasjonen av jødene under krigen og klasseforskjellen mellom unger som bor i blokk og i villa.
De mest presserende problemstillingene er likevel de lokale.
Nedleggingen av trikken på 1980-tallet.
Forsøkene på å rasere
Bakklandet med motorvei, og før nevnte navnestrid.
Filmen er vist på Trondheims filmfestival Kosmorama og skal ut i hver avkrok av fylket.
Det er der den har sitt publikum.
| 0
|
306083
|
Det er en forbrytelse mot filmkunsten at det ikke er mulig å se denne filmen på kino
Men alternativet kunne vært mye verre.
La oss være ærlige:
Hva enn selgere av flatskjermer prøver å innbille oss, det er forskjell på tv og kino.
Og da tenker jeg ikke bare på skjermstørrelse, bilde- og lydkvalitet.
I en mørk kinosal, der alle virkelighetens distraksjoner legges igjen i døra, har vi ikke annet valg enn å la den sanselige, audiovisuelle opplevelsen skylle over oss, og ta oss dit den vil.
Her finnes ingen pauseknapp.
Det er vi som er i filmens vold, og ikke omvendt.
Grensene mellom film og tv er i ferd med å viskes ut, og ikke alle filmer må oppleves på kino, men i blant dukker det opp noen som er finkalibrert nettopp for å trigge følelser, innsikt og sanseopplevelser på en måte kinoens altomslyngende mørke og kollektive ensomhet gjør aller best.
For smart for publikum
I så måte er det en liten tragedie at «Annihilation» ikke settes opp på kino utenfor Nord-Amerika, men går rett på Netflix.
Angivelig fordi filmselskapet er redd den er for smart for den gjengse publikummer.
Fem vitenskapskvinner sendes inn i et biologisk karanteneområde, som etter et meteorittnedslag har vært omhyllet av en uforklarlig, skimrende vegg.
Rollegalleriet er effektivt, men nennsomt skildret, og alle får skinne, spesielt Natalie Portman, men også Jennifer Jason Leigh som ekspedisjonsleder.
Dypt forstyrrende
Hva som skjuler seg innenfor skimmeret vet ingen, for ingen andre ekspedisjoner har vendt tilbake.
Jeg hadde uansett ikke klart å spoile hva som venter dem selv om jeg hadde prøvd, så ta meg på ordet når jeg sier dette både er noen av de mest visuelt særegne, vakre og på samme tid skremmende, for ikke å si dypt forstyrrende, scifi-tablåene jeg har sett på lang tid.
Bare ikke forvent deg noen lettvinte forklaringer på hva det er du ser på.
Vil du tolke det som billedliggjøring av sorgprosesser, depresjonens selvdestruktive spiraler, et hodekriblende naturfagseksperiment i en filmatisk petriskål eller bare en psykedelisk odyssé ned i underbevisstheten, eller rett og slett en analogi for livet sjæl, vær så god.
Bedre enn boka
Regissør og manusforfatter Alex Garland viser at debutfilmen «Ex Machina» ikke var et blaff (han skrev også manus til «28 days later» og «Sunshine», og forfattet dessuten backpacker-hiten «The Beach») .
Han omstrukturerer, spisser og hever kildematerialet (første bok i en serie av Jeff VanderMeer) og gjør det til sitt eget, og sper på med estetisk, tonal og tematisk inspirasjon fra alt fra Kubrick og Tarkovsky til dataspill som «The Last of us».
Og da har jeg ikke engang nevnt filmens dristige sisteakt, en sanselig, emosjonell og intellektuell ballett av pur film, som vil frustrere og engasjere i mange år fremover.
Det er kanskje ikke så rart studioet ikke ante hva de skulle gjøre med denne filmen.
De forventet seg «Predator, men med damer», i stedet fikk de dette.
Som så mange gjør i møte med de ukjente reagerte de med forvirring og frykt.
De begravde filmen i februarmørket og dumpet de internasjonale rettighetene hos Netflix.
Således forgår verdens herlighet, og alt det der.
I utgangspunktet høres jo dette ut som en forbrytelse mot filmkunsten, men la oss prøve å se litt positivt på det:
Når man husker hvordan banebrytende scifi-opus som «Blade Runner», «Brazil» og «Dark City» ble lemlestet før lansering, er det ekstra gledelig at produsent Scott Rudin («No Country for Old Men») ikke lot pengene regjere, var lojal mot regissøren sin, og nektet å klippe ned og fordumme sluttproduktet.
Hadde han ikke gjort det ville man kanskje kunne sett «Annihilation» på kino, men da i en lobotomert utgave.
Best var det, kan hende, det gikk som det gikk.
Legg fra deg mobilen, skru av alle lysene, sett volumet på fullt, og la «Annihilation» skylle inn over deg.
| 1
|
306084
|
En på alle måter monumental opplevelse
Gigantisk ambisjon, gigantisk resultat
TEATER:
To episke skuespill, framført over åtte og en halv time - eller fem og en halv, når fem pauser er trukket fra.
Åtte skuespillerprestasjoner av ypperste kvalitet.
En inspirert regi med like sterkt grep om idéplanet som det realistiske planet.
Nationaltheatrets «Engler i Amerika» er en triumf.
ÅRET ER 1985, fulgt av 1986.
Byen er New York.
Apokalypsen truer.
Apokalypsen er AIDS.
To av rollefigurene har sykdommen:
Roy Cohn, hensynsløst maktmenneske, advokat, bølle, og reell historisk person, spilt av Terje Strømdahl, og Prior Walter, følsom, visjonær profet og/eller hallusinerende fantast, oppdiktet person, spilt av Hermann Sabado.
Deres historier, som til dels går parallelt, til dels krysser hverandre og til dels skiller seg nokså kraftig fra hverandre, går som hovedløp gjennom begge Kushners skuespill.
Miljøene tilhører, som utgangspunktet krever, den homofile metropolen.
De utgjør også en amerikansk smeltedigel i praksis:
Jødiske Louis, som forlater Prior når Prior utvikler AIDS, spilt av Bartek Kaminski.
Mormonerekteparet Harper og Joe, hun valiumspisende hjemmeværende husmor, skjør og viljesterk, han skaphomofil republikaner med etiske idealer, til tross for at han har Cohn som mentor.
De spilles av Hanne Skille Reitan og Nils Golberg Mulvik.
Joes mor Hannah, en handlekraftig autoritet, blir spilt av Ågot Sendstad, og den svarte drag queen-sykepleieren Belize, Priors bestevenn og eks og Cohns pleier, blir spilt av Modou Bah.
Sentral er også en engel, som setter dem som ser henne i seksuell ekstase, spilt av Trine Wiggen.
ALLE DISSE SKIKKELSENE blir gitt liv med stor overbevisning og intenst nærvær.
Energien og intensiteten er høy fra start til slutt.
De er alle sammensatte personer.
Intellektuelt, åndelig og emosjonelt er de bevisste.
Selv i selvfornektelsen finnes selvinnsikt.
Alle finner det naturlig å stille spørsmål ved og føre diskusjoner om tilværelsens store temaer, som kjærlighet og død, ensomhet og fellesskap, samfunnsutvikling, sosialdarwinisme, ansvar og moral.
Alle finner det også naturlig å punktere luftig spekulasjon med jordnær ordlek.
De møter sine egne forestillinger med egne motforestillinger.
I tillegg til hovedrollene finnes en lang rekke småroller, spilt av de samme skuespillerne:
Flere engler.
Flere advokater.
Enda en sykepleier, en lege, en rabbi og en eiendomsmegler.
En imaginær reisearrangør, et spiondømt spøkelse (som samtidig er en reell, historisk person, Ethel Rosenberg, som ble henrettet i 1953), to forfedrespøkelser, en imaginær eskimo, en bolsjevik, en hjemløs kvinne, en lærhomse i en park, samt utstillingsdukker i et tablå.
TONY KUSHNERS TO SKUESPILL, med deltitlene «Tusenårsriket nærmer seg» og «Perestrojka», forener realistisk endetidsstemning med idéorientert (religiøs, politisk og filosofisk) metafor og magiske, mytologiske visjoner, samtidig som det trekker lange linjer bakover i amerikansk historie.
Overskridelsene, i overganger fra hverdag til magi, fungerer som utvidelser heller enn som unntak.
I teksten, og i Marit Moum Aunes oppsetning av den, blir mytologiske åpenbaringer behandlet med den samme aksepten som de mer forklarlige livsomgripende hendelsene møtes med.
Alt som er oppsiktsvekkende, er også naturliggjort, kroppslig og konkret.
Alt har en undertone av selvfølgelig uunngåelighet.
Grusomhet og vidunderlighet, alt henger sammen, og det som skjer, skjer, om det nå er trolig eller utrolig.
Skikkelsene kan vise vantro og sjokk, undring og motstand, de er mennesker som (stort sett) vet like godt som oss andre hva som skal være fysisk mulig og ikke, men situasjonene går like fullt sin gang.
«Engler i Amerika» tar dessuten religiøse ritualer og religiøs billedbruk på alvor, og skaper sitt eget magisk-mytiske univers med lån av systemer og symboler fra kristen og jødisk tro, satt sammen med egne fantasifulle «hva om»-scenarier.
I framføringen viser skuespillerne voksende forståelse for bruddene med det vante.
Dette er en endetid.
Normaliteten er død.
En surrealistisk, referanserik og ofte makaber humor farger både det levde liv og fantasiens sprang.
Marit Moum Aune lar fysisk lekne sprell og en teatralsk selvironi følge opp den skarpe, snertne elegansen som finnes i Kushners replikker.
KRISTIN BREDALS lysdesign og Bård Lie Thorbjørnsens scenografi oppleves tett forbundet.
Handlingen krever raske skifter mellom scener, ofte spilles to situasjoner også ut parallelt i samme rom, og rekvisitter er holdt på et minimum.
Sykehussenger trilles inn og ut ved behov, lenestoler og benker blir oftest stående, mens veggene, som er flyttbare, åpner og lukker og justerer rom med den samme fleksibiliteten som preger overgangene mellom bokstavelig og metaforisk.
Forandringer i lys, med forandringer av fargetone, setter rammer for tid og sted.
Lydbruk og musikk, blant annet med komposisjoner av Nils Petter Molvær, bidrar til det samme.
Kostymedesignen, som også er gjort av Thorbjørnsen, er sosiologisk bevisst miljøskildring, i hårfin balanse mellom typisk og stereotypisk, for å låne et språkpar fra teaterteksten.
Innimellom - som i scenen der Prior besøker himmelen og oppdager at engleskaren er en gjeng forsofne lasaroner forlatt av sin gud - er parodien nær, men også det passer inn, forbundet med oppsetningens lekne metahumor.
SOM PRIOR WALTER gjør Hermann Sabado en superb tolkning av et livssultent menneske i sin verste krise.
Gjennom sykdommens herjinger, den sjelelige uroen, sinnsbevegelsene og visjonene han hjemsøkes av, spilles Prior så tvers igjennom nyanserikt og så følelsesmessig gjennomskinnelig at det både er hjerteskjærende og livsbekreftende, og det ofte samtidig.
Prior er et komplett menneske, et fullstendig og helhetlig personportrett, mens rollen som Roy Cohn er en balansegang mellom menneskelighet og samfunnsdiagnose.
Cohn var republikansk ideolog, korrupt advokat, hensynsløs taktiker og ubøyelig maktmenneske.
Hans normbrudd og grenseforflytninger bidro til den polariseringen som nå kjennetegner amerikansk politikk, og med det verdenspolitikken.
Donald Trump beundret ham, brukte ham som advokat, og bruker nå hans strategier.
Litt forenklet sagt benytter teaterstykket seg av reelle faktaopplysninger og reelle holdninger, mens dialog og scener er oppdiktede.
Slik han har stått imot yrkeslivets og politikkens spilleregler, forsøker dramaets Cohn også å motsette seg dødens spilleregler.
Slik han har ignorert de samfunnssannheter han ikke liker, forsøker han nå å endre sykdommens sannheter.
Terje Strømdahl lykkes i å formidle liv og fenomen, person og symbol, i ett.
Stjerneglansen funkler av de to hovedrollene, og det skinner også av samspillet med og mellom kollegene rundt dem.
I persondynamikken demonstreres samfunnsånd i praksis.
I menneskeforholdene blir ideer gjort til kjøtt, og «Engler i Amerika» blir en teaterbegivenhet av de helt store.
| 1
|
306085
|
Comeback med vellykket referansefest
Datarock beveger seg fra rødt til svart.
ALBUM:
Etter nærmere 15 år med humørspredende godlåter framført i deres velkjente røde treningsdresser, har Datarock beveget seg over til svarte farger og truende kjørehansker på comebacket «Face The Brutality» – deres første ordentlige studioalbum siden 2009-utgivelsen «Red».
Bevegelsen inn i «the dark side» til tross, henger bergensernes humoristiske undertoner heldigvis fortsatt igjen som en munter signatur.
Det gjør også forkjærligheten for de magiske tiårene som har gitt oss senere tids popkulturelle retrobølge, herlig dominerende allerede fra første spor av.
«BMX» innleder med lyden av unge sommerferiedager i 80-tallets amerikanske suburbia, en mystisk og drivende synth-herlighet før skivas funky og sterkt musikkvideohintende (når skal vi få lære dansen?) førstesingel «Ruffle Shuffle».
Med tykke lag av nostalgi og Fredrik Saroeas underholdende livsanekdoter disker «Face The Brutality» deretter opp et smorgasbord av musikalske reinkarnasjoner (for mange klassiske ikonreferanser til å ramse opp i denne anmeldelsen) fra begge sider av Atlanteren.
Som vanlig signert en elitestyrke av musikk-Norges fremste utøvere.
Originalmedlemmet Ketil Mosnes er blant annet tilbake i rekkene, og velsigner oss med sin trygge bassretur på fabelaktige spor som «Everything» og «Feathers & Wax», mens Øyvind Solheim (Ungdomsskulen) sørger for en rytmerekke like konsekvent og trofast som vennskapsbåndet til kidsa i «Stranger Things».
Vi snakker gøy, uanstrengt og spesialkonstruert musikk for et unikt liveband som nå har enda mer ammunisjon til sine episke liveshow.
Og selv om det ville vært en overdrivelse å kalle de ti sporene for en total musikalsk gjenoppfinnelse, byr «Face The Brutality» på mer enn nok av nye og spennende tvister verdig en svært vellykket tredjesesong.
| 1
|
306086
|
En imponerende dannelsesroman fra vikingtida
Tore Kvæven har skrevet en annerledes vikingroman.
Mot slutten av 1100-tallet inntok nordiske vikinger Grønland.
På det meste skal det ha vært mellom 2000 og 10000 innbyggere der.
De fisket, dyrket korn og levde godt av hvalfangst, hvalross og eksport av den tids elfenben, nemlig støttenner.
Men da misjonæren Hans Egede ankom øya i 1721, var de forsvunnet.
Den sannsynlige årsaken skal være klimaforandringer; kulde, økende vind og havis som gjorde det vanskelig å eksportere.
Denne relativt ukjente del av vikingehistorien danner bakgrunn for Tore Kvævens «Når landet mørknar».
Den starter i år 1293, og allerede da begynner nedgangstidene for vikingene.
Femtenårige Arnar Vilhjalmson bor på en av de mest isolerte fjellgårdene.
I åpningsscenen følger vi den dumdristige unggutten på hans første hvalrossjakt.
Etter jakta kommer vakre Eir bort til ham.
Hun skal bli skjebnesvanger for den sterke, lidenskapelige og opprørske ynglingen.
Nådeløs natur
Ved siden av å være en dramatisk kjærlighetshistorie, er dette også en slags dannelsesroman fra vikingtida.
Arnar har en sterk vilje og trosser øyas mektige høvding.
I en kultur med harde livsvilkår og nådeløs natur.
Det er kamp mellom Kvitekristne og de som ofrer til de norrøne gudene, mellom fjordvikinger og fjellvikinger, mellom inuitter (kalt skrælinger) og vikinger.
Det er ikke første gang sauebonden og læreren Tore Kvæven skriver en vikingeroman utenom det vanlige.
Han debuterte i 2011 med «Hard er mitt lands lov», som ble mottatt med ovasjoner da den kom ut.
Den Hermann Melville-inspirerte romanen handler om et vikingtokt til det indre av Kongo.
Da som nå viser Kvæven sin bunnsolide innsikt i vikingkulturen; fra detaljer om mat, skikker og klær til vikingenes mentalitetshistorie, æres- og hevnkulturen.
Imponerende spennvidde
Autentisiteten forsterkes av Kvævens språk.
Han skriver på et arkaisk nynorsk med imponerende stilistisk spennvidde.
Fra det helt trivielle hverdagslivet til voldsomme kampscener og poetiske eksistensielle dypdykk.
Menneskets kamp mot havet og de enorme sjødyrene står sentralt, og i en parallellhistorie følger vi inuittene og unge Amartiuk.
Han trosser stammens leder når de jakter på en knølhval.
Straffen er brutal.
Kvævens fortelling har ikke én samlende story, og ved siden av Arnar følger vi andre skikkelser.
Sånn sett er boka realistisk.
Våre liv er ikke helteepos, men består av mange små fortellinger, som én dag brutalt tar slutt.
Selv om jeg nok blir litt paff over det en vel kaller en modig avslutning.
| 1
|
306088
|
Svenske Johannes Anyuru er i ferd med å bli en sentral forfatter for sin generasjon
Skriver om et nattsvart framtidig Sverige.
Det er femten år siden Johannes Anyuru deburte som forfatter med den nærmest sensasjonelle diktsamlingen «Det är bara gudarna som er nya».
En episk diktsamling skrevet fra forstedene i Göteborg, en bok som går i dialog med Homers «Aneiden».
Etter å ha gitt ut tre usedvanlig sterke diktsamlinger, har Anyuru etablert seg som romanforfatter, og han har blitt kjent for et større norsk publikum.
Romanen «En storm kom fra paradiset» kom i norsk oversettelse i 2013.
Nå foreligger «De kommer til å drukne i sine mødres tårer».
Begge bøkene er oversatt av Håvard Syvertsen.
Terrorangrep
Den nye boka kretser om et terrorangrep mot tegneseriebutikken Hondo.
Den er formet som en poetisk framtidsfabel, som en mollstemt og uhyggelig science-fiction fylt av ekko fra samtidas terrorvirkelighet.
«Jeg tror ikke tiden er ei rett linje.
Jeg tror ikke at denne historien, eller noen historier et menneske kan fortelle, har bare en begynnelse, men flere.
Og ingenting slutter egentlig», står det innledningsvis i romanen.
Bokas forteller oppsøker den overlevende kvinnen som var med på terrorangrepet.
Hun er innlagt på en psykiatrisk institusjon og mener hun er sendt fra framtida tilbake i tid for å advare.
Boka veksler mellom fortellingen fra nåtida, og et dystopisk framtids-Sverige.
Et Sverige som er forvandlet til en fascistisk stat, der «sverigefiendene» er internert i en egen leir, fratatt rettigheter og rettsikkerhet.
Anyurus beretning er blitt en poetisk nedsenkning i en desperat og nattsvart verden.
Den nesten uutholdelige fortvilelsen og desperasjonen som skildres i dette sorglandskapet, holdes oppe av lysende metaforer og bilder.
Anyuru besitter en helt egen evne til å skrive frem disse bildene, og de gjennomlyser prosaen med finstilt optikk.
Enkeltsekvenser i boka kunne gjerne stått som egne små dikt.
Et lite utdrag høres slik ut:
«...sporene som hendene våre etterlot på bønneteppet, så ut som fjær.»
Et stille håp
«De kommer til å drukne i sine mødres tårer» er en mørk og mollstemt roman og en verden som kan virke helt uutholdelig.
Men romanen bærer også i et seg et stille håp.
Et håp om at man kan bli værende der man er.
I Johannes Anyurus prosa høres dette håpet slik ut:
«Vi ble hos piletreet, greinene som vaiet i vinden.
Vi ble hos frostrosene på karmen utenfor vinduet, hos trygdesystemet og kjellermoskeene, hos barnehagebarna som gikk på rekke over fotgjengerfeltet i signalgule vester.
Vi ble hos bjørkepollenet som klistret seg mot vinduene når våren kom, og hos vemodet lenger inn i sommeren.»
| 1
|
306090
|
Talking Heads-sjefen høres mer likegyldig enn inspirert ut
Geni på tomgang.
ALBUM:
Få musikere har like skarpt blikk for absurditetene ved det moderne liv som David Byrne.
Der mindre begavede sjeler ville fortapt seg i kynismen, er Byrnes mange klassiske låter – de fleste med new wave-pionerene Talking Heads – minst like mye hyllest til som harselas over sivilisasjonen.
Den forbløffa skapningen i «This Must Be the Place (Naive Melody)» er, som alle oss andre, en apekatt omringet av betongblokker og duppeditter.
«American Utopia», navnet på amerikanerens syvende soloalbum, er en forbausende lettvint tittel til ham å være.
I likhet med etterkommerne LCD Soundsystems hakket sterkere «American Dream» av fjoråret, vitner det om at likegyldighet fremfor opprørsvilje oppstår i møte med USAs forestående undergang.
Innpakningen lyver ikke om innholdet:
Brorparten av kuttene mangler underfundigheten som gjør Byrne til en spesiell stemme.
Åpningsnummeret «I Dance Like This» er blant skivas svakeste og minner mest om Harald Eias «me dansar som robotar»-sketsj, som i hvert fall delvis kan tolkes som en parodi på den stivbeinte funken til Talking Heads.
Selv på lovende låter som «Gasoline and Dirty Sheets» og «Doing the Right Thing» kjennes det mest som han gjengir gamle tekster etter hukommelsen.
Når det ikke bærer med seg nevneverdige zen-sannheter om forstadsamerika, blir det evinnelige babbelet om kjøpesentre og kredittkort og hybridbiler og nettbutikker ganske masete.
«American Utopia» inneholder en en haug med samarbeidspartnere, alle av dem menn.
Å høre hvem som drar i de ulike spakene, er ikke helt enkelt.
Det er imidlertid ingen tvil om at Oneohtrix
Point
Never har smidd det vakre, new age-flørtende karosseriet til «This Is That».
Sammen med den storslåtte discopop-låta «Everybody’s Coming to My House» – hvor produsent Brian Eno inntar en mer aktiv rolle – er det unntaket der David Byrne sprudler, og ikke går på tomgang.
| 0
|
306091
|
Finnmarks råeste rockere er tilbake
Melodiøs villskap fra Ondt Blod.
ALBUM:
Det skal ikke legges skjul på at dette er en plate man har sett frem til.
Finnmarkingene Ondt Blods debut, enkelt og greit kalt «Finnmark», er noe av det sprekeste som har vært laget i skjæringspunktet punk, rock og hardcore her til lands.
I alle fall i nyere tid.
Den var akkurat sånn som gode punkplater skal være, 30 frådende minutter, proppet med iltre riff, konfronterende tekster og ungdommelig påståelighet.
Hjertet utenpå bandskjorta og et brennende ønske om si noe viktig med rocken sin.
Så hvordan er «Natur» i forhold de markene debuten har pløyd opp?
Først av alt er den - ikke overraskende - det mange gjerne vil betegne som en modnere plate.
Låtene er mer fokusert, holdt i tømmene, om du vil.
Øset er porsjonerer ut i doser og holdt tilbake i andre.
Noen vil kanskje kalle «Natur» mer raffinert enn debuten?
Det er lagt spesielt vekt på at refrengene skal få mye luft under vingene.
Gjengen har virkelig lagt seg i selen for å skrive noen potensielle hjerneklisterlinjer her.
Det kan være et tveegget sverd.
På den ene siden skal man ikke kimse av evnen til å levere gode melodier, men samtidig står man i fare for å ta luven av den råskapen som gjorde at «Finnmark» føltes som en sonisk knyttneve i hode og mage.
Det er fortsatt nok av tempo, riffråskap og heftige låtstrukturer her, men noen ganger er man for kjapt ute med å tråkke på bremsen.
Når det er sagt, er det vanskelig å krangle med gjengen når de trer klassiske rockerefreng som «Start han opp» nedover ørene på deg.
Høres på radio, sier bare jeg.
Og det er selvsagt mer av den slags.
«Når sirenan dør» er hakket mer lummer og tilbaketrukken tempomessig, men de melodiske kvaliteten tar deg umiddelbart.
Plata er også langt mer variert enn tidligere.
En låt som «Giftige tunga» forener Judas Priest-aktige gitarharmonier med gyngende groover og blytunge akkorder.
Med andre ord:
Ondt Blod gir og tar litt på «Natur», men summen av alt er nok en kanonavlevering fra det kalde nord.
| 1
|
306093
|
Madcon unngår fellene og gjør det de kan best - på norsk
Madcon med sitt beste album til dags dato.
ALBUM:
Da Maryland-rapperen Logic denne uken annonserte sin nye mixtape «Bobby Tarantino II» via Adult Swim-serien Rick and Morty, var det med en særdeles on-point differensiering mellom album-Logic og mixtape-Logic:
«I’m in the mood to turn some shit up, Morty.
I’m not in the mood for a message about how I can be whatever I want».
Med godsiden til kan man trekke en linje fra Ricks tankerekke til Madcon sitt nye album, «Contakt Vol.
2» som også slippes i dag.
Ikke en mixtape, men derimot den knallsterke siden av rapduoen vi alltid går og håper på blant hyper-kommersielle utgivelser og sprell.
Tshawe og Yosef sin etterlengtede retur til hard, kompromissløs spytting etter det generiske mainstream-frieriet «Icon» fra 2013.
Hva som egentlig er det «virkelige» Madcon føles strengt tatt ikke interessant lenger.
Mest sannsynligvis...begge deler.
Isteden for å sutre over musikken som har sikret gutta både Bentleyer og Lamborghinier, er det denne gangen bare å glede seg over deres beste album til dags dato.
Tilbake på morsmålet for første gang siden 2012, åpner Madcon og skivas produsenter Most Wanted (Magnus Martinsen og Petter Walther Walthinsen) på sin «The Chronic 2001»-ting med låta «Shoo».
En hodenikkende lay-up til «Over» og den majestetiske typen hiphop-musikk jeg personlig hadde glemt at jeg savnet.
Jeg kan strengt tatt heller ikke huske å ha hørt gjesteartist Petter like relevant på mange år.
«Hør’a» er et funky studie i sannhetene det ikke alltid er like enkelt å innrømme for seg selv, før Arif-samarbeidet «Ting & Tang» blir albumets første drypp av dagens rapsound, og Unge Ferrari myker opp gildet med fabelaktig romantikk på «Gåsehud».
Enda mer intimt blir det midlertidig på det rene pulesporet «Kom», hvor Lars Vaular slår et aktuelt slag for likestilling i form av trekantsex med «en deilig dame sammen med min kone».
Bergenserens intime betroelser til tross, er det derimot Sisi som stjeler showet med et sjelfullt rapvers som virkelig avslører en skjult skatt i soul-sangerinnens musikalske baggasje.
Mer av dette, takk!
Trap-innslaget «Drimmedua» (m/ Kamelen) frister skippeknappen mer enn noe annet på albumet, mens tittelsporet (som aldri dukket opp på Vol.
1) er så Madcon som det bare kan bli.
Både på god og ondt – alt ettersom du elsker eller hater guttas bouncy signatur-gladlåter.
Livsvisdommen fra nevnte «Hør’a» snøres avslutningsvis sammen av det ektefølte trekløveret «NeS», «Dum» og Vinni-gjenforeningen «Tårer» – låter som langt på vei får deg til å forstå hvorfor to av Norges råeste rappere kan finne på å spille inn musikk med Marcus & Martinus.
Det beste her er likevel ikke bare returen til kvalitetsmusikk og noen av hiphop-Norges mest imponerende bars, men også hvordan Yosef og Tshawe unngår fellen det hadde vært å konkurrere på premissene til nye rapgenerasjoner.
Isteden velger de to veteranene å finslipe den allerede varierte og velkjente veien de har holdt seg på siden begynnelsen av.
Med unntak av noen få låter kunne skiva nemlig like godt vært gitt ut i samme år som debuten «It's All a Madcon» – noe jeg kun mener på en positiv måte.
Så får det heller bare være om det må gå seks år til før vi får en like fet utgivelse fra den kanten igjen.
| 1
|
306094
|
Teater om personlighet og med personlighet
Levende historie
TEATER:
Hun var sanger, skuespiller, dikter.
Hun prøvde seg som dramatiker og som skuespiller, og hun ble Det Norske Teatrets NS-utnevnte teatersjef.
I sin tid var Cally Monrad en omstridt celebritet.
«Cally» portretterer henne slik hun kanskje var.
Viktigere:
«Cally» gjør medrivende teater ut av allment engasjerende livsvalg.
Karrierevalg.
Familievalg.
Strategiske og lite strategiske politiske valg.
«Cally» er en fortelling om vekst og fall, ny vekst og nye fall.
Hovedpersonen vises som et viljesterkt menneske med trang til å hevde seg.
Hun er rastløs, med kraftige humørsvingninger og ustø dømmekraft.
Ingeborg Sundrehagen Raustøl gir en dynamisk framstilling av en kraftfull personlighet, med klart formidlede nyanser i raske stemningsskifter.
Den ene og de andre
Gjennom korte scener trekkes lange linjer, med vekt på utvikling i situasjon og i menneskelige forhold.
Maren Bjørseths regi er effektiv og underholdende, rik på godt utvalgte, skarpt karakteriserende og ofte lekne detaljer.
Musikkbruken er en selvfølgelig, integrert del av person-, tids- og miljøtegning.
Callys selvbilde, hennes ambisjoner og hennes pretensjoner, hennes forsøk på å innsmigre seg og hennes reaksjoner på andres beundring eller kritikk framgår i disse.
Espen Reboli Bjerke, Petter Winther og Eivin Nilsen Salthe opptrer som trehodet kritiker-og-folkesnakk-kor, en tydeliggjøring av andres blikk på Cally og av hennes syn på de andres blikk.
Hun møtes ofte av latterliggjøring, nedlatenhet.
Også gjennom den ros hun får lyder nedlatenheten.
Salthe, Bjerke og Winther går dessuten inn og ut av rollene som et utvalg av menneskene i Cally Monrads liv:
Hennes far, hennes datter, hennes sønn, tre av hennes fire ektemenn, en selskapsvertinne, politimenn, Bjørn Bjørnson og Vidkun Quisling.
I alle scener er Cally navet.
Alle andre vises slik hun ser dem.
Winther akkompagnerer dessuten hennes sangscener.
Fiksjon og fakta
Det som gjengis av faktainformasjon i «Cally» er reelt, men dialoger er oppdiktet og scener komprimerer slikt som i virkeligheten var lange handlingsforløp.
Ruth Lillegraven kaller derfor sin dramatikerdebut fiksjon.
Like fullt gir både teaterteksten og den forestilling som har vokst ut av den interessante innblikk i en personlighet, et liv og en tid.
Bodil Stenseths biografi, «Sangerinnen:
Cally Monrads liv og kunst», har vært en sentral informasjonskilde.
Lillegraven krediterer den og Alfred Fidjestøls historiebok om Det Norske Teatret som nyttige.
For øvrig siteres noen av Monrads egne tekster, og ved et par anledninger blir historiske lydopptak av henne brukt.
| 1
|
306095
|
Rystende historier fra et land der menneskerettigheter ikke eksisterer
Gir stemme til Saudi-Arabias tause stemmer.
Skrekkhistoriene fra det islamistiske diktaturet Saudi-Arabia er mange.
Vi leser om halshogginger med sverd på åpne plasser, pisking, tortur, fengsling av menneskerettighetsforkjempere og undertrykking av kvinner.
Men hvem er personene som blir berørt av den saudiske formen for justis, der sharialovene står i fokus, og der kritikk av Allah eller av kongen kan føre til livsvarig fengsel eller det som verre er?
Seniorrådgiver i Amnesty International Norge, Ina Tin, lar oss møte noen av Saudi-Arabias opposisjonelle og gir et innblikk i hvordan den oljerike staten behandler annerledes tenkende i boka «Saudi-Arabia.
Sverdet og stemmene».
Det er rystende historier om et land der et korrupt kongehus i samarbeid med islamistiske wahabier oppfører seg som om det FN anser for å være elementære menneskerettigheter, ikke eksisterer.
Flukt og fengsel
Ensaf Heidar er menneskrettighetsaktivist i eksil i Canada.
Hun er gift med bloggeren Raif Badawi, som soner en dom på ti år, inkludert ett tusen piskeslag.
En rekke av ytringene hans er slått ned på som «uislamske», blant annet et utsagn om at «muslimer, jøder, kristne og ateister er alle like».
Walid Abu al-Khair er en menneskerettighetsadvokat som er dømt til femten års fengsel for å ha gjort jobben sin.
Manal al-Sharif er den første kvinnen som satte seg bak bilrattet i Saudi-Arabia.
Hun måtte flykte til Australia.
Det er Samar Badawi, som sammen med mannen Walid drev en «debattsalong» hjemme i leiligheten i havnebyen Jeddah, der opposisjonelle møttes en gang i uka.
Samar blir nå innkalt til jevne avhør og har utreiseforbud fra Saudi-Arabia.
Noen av historiene Ina Tin forteller er som tatt ut av en roman av Franz Kafka.
Samir Badawi anmelder faren, som er hennes «verge», for vold.
Han kommer med en motanmeldelse om at Samir har forlatt hjemmet uten lov.
Dommeren slår fast at faren har lov til å banke henne opp, og hun får valget mellom å gå i fengsel eller å vende tilbake til volden.
Walid Abu al-Khair blir dømt for samme forbrytelse to ganger.
Henger ikke sammen
Som arabisktalende har Ina Tin gjort en kjempejobb med å finne fram til kildematerialet, ikke minst på nettet og i forskningslitteraturen.
Flere av dem hun skriver om, har hun også møtt og intervjuet.
Det er flott at Saudi-Arabias kneblede menneskerettighetsforkjempere får en stemme.
Men boka sett under ett henger ikke helt sammen.
Boka er kommet ut på det relativt lille, men aktive forlaget Humanist, som nok ikke har så mange konsulenter.
Det er synd, for boka hadde trengt en bedre struktur.
Men den er vel verdt å lese.
| 0
|
306096
|
Strålende bok om å velge familiegården eller bylivet
Vakkert og viktig om småbondens liv.
Linda Erlien Borren er odelsjente og midt i tjueåra.
Men på terskelen til voksenlivet blir hun usikker på hva hun vil:
Skal hun overta gården eller fortsette livet som moderne kvinne i urbane omgivelser?
Det er dette eksistensielle spørsmålet Borrens debutbok «Veien hjem» handler om.
Og den begynner med en vakker skildring av hjemstedet og gården i bygda Hessdalen i Sør-Trøndelag:
«I enden av en 17 kilometer lang blindvei, helt oppe ved tregrensa, ligger en liten gård.
Den er gammel, ensom.
Malingen på fjøsveggene har begynt å flasse av.»
På den lille og værbitte gården bor faren hennes, Lars, på noen og femti, og hunden Ruff.
Der har han holdt på med sau de siste åra, etter tidligere å ha forsøkt seg med geit.
Arbeidet er tungt, og i det siste har faren uttrykt ønske om å flytte og begynne med noe annet.
Med oppmerksomt blikk for detaljer beskriver Borren trassen som har vokst fram i faren, et lavmælt opprør mot gården han måtte ta over da den eldste broren ble syk.
Til forskjell fra datteren greier han ikke å glede seg over utsikten lenger:
«Jeg driter egentlig i de fjella», utbryter han ved en anledning.
By eller land
Tankene på farens og sin egen situasjon begynner å kverne i hodet på forfatteren.
Hun er åpenbart svært systematisk og tar sine livsvalg ytterst alvorlig.
At hun ikke overlater noe til tilfeldighetene, går ikke minst fram av måten hun steller og vanner sine stueplanter på.
Det gjøres med en grundighet som er både morsom og litt skremmende.
Hvordan vil det være for et så dedikert menneske å drive en gård?
Da samboeren lurer på hva det er hun går og tenker på, bestemmer de seg for å gå fra Trondheim til Hessdalen.
I likhet med Erling Kagge i boka «Å gå», har også Borren en sterk tro på at avgjørende valg kan tas ved å gå turer.
I boka utvikler hun, uanstrengt og elegant, en hel liten filosofi om betydningen av å sette det ene beinet foran det andre.
Av å senke tempoet og samle tankene, men uten at hun ender opp i vår tids mindfullness.
For Borren er det viktigere å se seg tilbake, erindre og minnes - sin egen historie, foreldrene og besteforeldre, onkler og tanter, slekta og gården.
På levende vis veksler hun mellom å skildre den faktiske turen gjennom landskapet og strømmen av erindringsbilder.
Politisk innspill
I løpet av de siste åra har jeg lest flere bøker om gårdsdrift og landbruk.
Borren refererer selv til Siri Helles debattbok «Skal landet gro att?».
Selv tenkte jeg særlig på James Rebanks «Sauebondens liv» under lesingen av «Veien hjem».
Rebanks har med sine detaljerte, poetiske og fargerike skildringer av livet som sauebonde i Lake District i England, satt betydningen av tradisjonell gårdsdrift på den politiske dagsorden.
Også hos Borren finner vi skarpe og kritiske betraktninger om moderne landbruk og stordrift.
Hun framstår som en forsvarer av småbonden og dennes betydning for den skjøre balansen mellom menneske og natur.
«Veien hjem» er slik sett et viktig innspill i debatten om moderne gårdsdrift.
Likevel er det bokas litterære kvaliteter som først og fremst slo meg.
«Jeg har alltid likt å skrive, dikte og fantasere», forteller forfatteren i etterordet.
Og «Veien hjem» er en usedvanlig stilsikker debut.
Ikke bare har Borren et sikkert grep om stoffet.
Hun forteller også sin og slektas historie med suverene og overraskende sprang mellom nåtid og fortid – for eksempel lar hun deler av slekta passere i revy da hun omsider når fram til gården.
Underveis forvandler hun landskapet ved å beskrive det realistisk og konkret, men også billedrikt og poetisk.
Eng og mark blir til «Stillehavet» og «Ødehavet».
Skildringene av værets skiftninger er ofte så vakre at jeg måtte lese dem flere ganger for å glede meg over den språklige treffsikkerhet.
Slik skildrer hun den brå overgangen fra skyfri himmel til torden i en historie om en onkel og en tante:
«For ganske riktig; idet de spente av seg støvlene på trappa og banka dem mot husveggen for å fjerne lort og rusk, flerret det første taggete lyset himmelen i to.»
Et annet sted finner vi denne fortettede beskrivelsen av bestefarens kjærlighet til dyr og natur:
«Og da hjertet sviktet ham som 73-åring, husker jeg at jeg tenkte det kunne skyldes at det var blitt trangt om plassen der inne.»
Glemte ord
Borren nøyer seg heller ikke bare med å beskrive hva som går tapt når gårdsbruk legges ned og stordrift overtar.
I teksten nærmest planter hun ord som er i ferd med å forsvinne med den moderniseringen hun beskriver.
Som ei lang rive kalt måssåharke.
Som å lunne måsså, det vil si å vippe mose over på en slede.
Under lesningen lærer vi også hva skrytpåssan og ferdagård er, ikke med leksikalske definisjoner, men med anekdoter som gir oss små, unike glimt av livet på gården.
«Veien hjem» er rett og slett en strålende debut!
| 1
|
306097
|
Fanget av fortidas traumer
Mørkt og brutalt med stort kultpotensial.
FILM:
Kombinasjonen kald hevner og myk frelser i en og samme person er oppskriften på en fascinerende filmkarakter – hvis den utføres med riktig psykologisk balanse, vel å merke.
Joaquin Phoenix briljerer som antihelten Joe i Lynne Ramseys «You Were Never Really Here».
Filmen, som ble belønnet med priser for beste manus og mannlige skuespiller ved Cannes-festivalen i fjor, er blitt sammenlignet med Martin Scorseses «Taxi Driver» (1976).
Den som fortsatt har et bilde av Robert
De Niros gale sjåfør Travis på netthinnen, skal vite at Phoenix skrur typen flere omdreininger mot svart.
Tøff lyd
Historien er basert på boka til den amerikanske forfatteren Jonathan Ames, men filmen er så preget av skotske Lynne Ramseys fingeravtrykk at den føyer seg selvsagt inn blant hennes tidligere filmer, som «Morvern Callar» (2002) og «Vi må snakke om Kevin» (2011).
Også disse har litterære opphav, men en umiskjennelig personlig signatur.
Ramseys filmer er røffe, intense og fylt av en dirrende energi.
Både fotograferingen, musikken og særlig lyddesignen bidrar til atmosfæren.
Her dundrer byens lyder – biltrafikk, tog, sirener – som et hardt og konstant bakteppe mot Joes plagete tilværelse.
Han er veteran med kamperfaring fra kriger i utlandet, men nå med frilansoppdrag som torpedo/leiemorder på hjemmebane i New York.
Dessuten er han suicidal.
Filmen klipper inn flere små tilbakeblikk som forklarer Joes traumer; han er blitt mishandlet av en voldelig far, banket opp med hammer.
I voksen alder er hammeren blitt hans fortrukne våpen.
Det er ikke pent.
Sex og småjenter
Hjemme i huset hos sin gamle mor kan han finne på å lukke seg inn i klesskapet og nesten kvele seg med en plastpose over hodet, omtrent slik han ble straffet som barn.
Når han så får et oppdrag av en politiker (Alessandro Nivola) om å redde den spinkle dattera hans, Nina (Ekatarina Samsonov), ut av klørne på en sexring som driver med småjenter, vekker det en slags resonnans i Joes egen traumatiske bagasje.
Han blir diskret oppfordret av politikeren til å bruke alt annet enn silkehansker mot mennene som har kidnappet og misbrukt jenta.
Og Joe har mye å hevne, også helt personlig.
Forberedelsene til redningsaksjonen/hevnangrepet får nærmest en rituell karakter der Joe gjennomgår en slags renselse idet han bader, svetter i sauna, kler seg, kjøper hammer og maskeringstape.
Phoenix spiller ham som en blanding av rufsete uteligger og pertentlig sønn.
Han skaper en skikkelse som er så plaget at man kan lese det av ganglaget hans.
Joe oser av innestengt brutalitet som kan eksplodere når som helst.
Man er hele tiden forberedt på at selvmordet skal gjennomføres.
Fugleperspektiv
Redningsoperasjonen skal innledningsvis komme til å gå fryktelig galt.
Det viser seg at sexringen består av menn i høye posisjoner og med farlige forbindelser.
Virksomheten deres må for enhver pris ikke avsløres.
For Joes vedkommende blir denne prisen svært høy.
Noe av det fascinerende med Lynne Ramseys grep er at hun aldri utbroderer voldshandlingene.
Men man ser resultatene, nærmes i fugleperspektiv.
Bildene er slående, fortellerstilen er brå og helheten er mørkere enn mørk.
Alliansen Joaquin Phoenix og Lynne Ramsey er høypotent.
| 1
|
306098
|
Fabelaktig miks av norsk og afrikansk
Første album på snaut fem år fra Kristin Asbjørnsen.
ALBUM:
Det er gått nesten fem år siden Kristin Asbjørnsen sist ga ut plate, «I'll Meet You in the Morning».
Men «Traces Of You» har «levd» en stund allerede, albumet tar nemlig utgangspunkt i et bestillingsverk til Global Oslo Music i 2016.
Sangene er seinere blitt framført under Olavsfestdagene, Oslo World Music Festival og Vossajazz.
Smelter sammen
Asbjørnsen er kjent fra band som Dadafon, Krøyt og Kvitretten, men fra starten på 2000-tallet har hun operert som soloartist - med sanger inspirert av negro spirituals som et slags hovedfokus.
Men - hun har også en usedvanlig fin evne til å få elementer av særlig jazz, pop, gospel, folkemusikk og verdensmusikk til å smelte perfekt sammen - som på «Traces Of You».
Albumet føyer seg inn i rekken av kvalitetsutgivelser fra hennes hånd.
Og apropos det, Asbjørnsen har produsert sjøl - i samarbeid med gitarist Olav Torget og lydtekniker og «miksmaster» Ulf Holand.
Tekster og melodier er også signert Asbjørnsen.
Kora
Hun har tidligere samarbeidet mye med Tord Gustavsen, som ikke er med her, men har også en lang historie med gitarist Olav Torget (også bass og perkusjon).
Anders Engen spiller perkusjon og bidrar også på vokal sammen med Monica Ifejilika og den gambiske koraspilleren Suntou Susso.
Susso har en spesielt viktig rolle her.
Asbjørnsen har også tidligere brukt afrikanske instrumenter på platene sine, men ikke i like stor grad som nå.
Noen av tekstene hennes er til og med oversatt til vestafrikansk mandinka, og sunget av Susso.
Men det er særlig koraspillinga hans som, ved siden av Asbjørnsens sang, løfter dette albumet.
21 strenger
Det er utrolig mye musikk i det lutliknende strengeinstrumentet, med hele 21 strenger.
Det regnes som Gambias nasjonalinstrument.
I griot-familier lærer fedre sine unge sønner først å bygge sin egen kora - og deretter å spille på den.
Susso har gått en god skole, på et usedvanlig flott instrument som enkelte vestlige artister har begynt å innlemme i sitt lydbilde.
Bluesmannen Taj Mahal har for eksempel samarbeidet mye med en mester i korafaget, Toumani Diabaté.
Tankespinn
Kristin Asbjørnsen har en skjør stemme som også er sterk, samtidig som det kan føles som om den er på randen til å briste.
Den er like viktig som et hvilket som helst instrument, og miksen skaper en helt spesiell stemning.
Det virker som om både sangen og koraspillet er gitt en større betydning enn ordene på dette albumet.
Asbjørnsens tekster er ikke nødvendigvis så substansielle og viktige, ofte er det enkle vers som gjentas flere ganger.
Men her er også små finurligheter som «You are filling my world with your absence» (fra åpningslåten «By Your Side»).
På norsk
Ved første gjennomhøring kan nok albumet virke noe stillestående, men mer opptempo låter som «You Hold Me By Leaving Me», «We Haven't Found Our Way Back Home» og «Finally» skaper en fin variasjon.
På sistnevnte ligger koraen i bunnen, mens Asbjørnsen og Queendom-medlem Ifejilikas sang på engelsk møter Sussos myke stemme på mandinka-språket.
Gitarist Olav Torget bruker sin jazzfeeling og briljerer særlig i låter som «I Won't Leave The Room» og «Spring Reappears».
Albumet avsluttes med en sang på norsk, «Vil du være her bestandig».
Du må synge mer på morsmålet, Kristin Asbjørnsen.
Det kler deg.
Det også!
Kristin Asbjørnsen spiller på Røverstaden i Oslo fredag 16. mars.
| 1
|
306099
|
Hvorfor er den underfundige Ole Brumm blitt så overtydelig?
«Adjø, Christopher Robin» går seg vill i Hundremeterskogen.
FILM:
Javisst gjør det vondt.
Det gjør vondt når knopper brister, og det gjør vondt når en fengslende historie fra virkeligheten gjengis på en så ufengslende måte; når underfundig litteratur blir til overtydelig film.
«Adjø, Christopher Robin» er historien om hvordan bøkene om Ole Brumm ble til, og om hvordan dette preget forfatteren av bøkene, A. A. Milne, og sønnen hans, Christopher Robin, som eide kosedyrene som fikk uforglemmelige personligheter i bøkene.
Traumatisert forfatter
Milne (Domnhall Gleeson) har kommet hjem etter å ha tilbrakt år i skyttergravene.
Han er nummen og traumatisert, og møter liten forståelse hos sin glamorøse kone Daphne (Margot Robbie), som vil at livet skal fortsette som om ingenting har hendt.
Motstrebende blir hun med ektemannen ut på landet, der Milne etter hvert finner forløsning i å skrive små historier om kosedyrene til sønnen.
Men når bøkene blir en global suksess, blir også Christopher Robin verdenskjendis, uten å ha valgt det.
«Adjø Christopher Robin» er organisert som en gjespende standardisert Hollywood-historie, du vet, den om han som kommer fra ingenting og blir stjerne, men som blir beruset av berømmelsen og glemmer Hva Som Egentlig Betyr Noe.
Historien er pent ordnet inn i det seeren skjønner er bra å gjøre og det seeren skjønner er dumt, der spesielt Robbies utålmodige flapper får en fryktelig streng behandling av filmskaperne og der hennes lettsinn får mye av skylda for alt som går galt.
Det er like kategorisk, og lett kvinnefiendtlig, som uinteressant.
Og det er trist, fordi det i begynnelsen er tegn til at Daphne kan bli en sterk og sammensatt skikkelse, en kvinne som tross alt lever i en tid der hun er avhengig av at mannen hennes jobber, og som er maktesløs dersom han av ulike årsaker ikke får det til.
Overtydelig løsning
Bøkene om Ole Brumm har holdt seg ekstremt godt.
De er stemningsfullt gammelmodige, men skildrer fint små spenninger i og mellom kosedyrene.
Det er skuffende at nettopp de skulle være utgangspunktet for en sentimental film uten undertekst, med et gnålete soundtrack som til enhver tid forteller deg hva du skal føle.
Det er øyeblikk der det røres ved noe dypere.
Juvet mellom ektefeller etter krigen, lille Christopher Robins glødende sjalusi som slår ut når barnepiken viser seg å være opptatt av andre enn ham; i slike stunder rører «Adjø, Christopher Robin» ved en emosjonell streng.
Men det varer bare til neste gang den sages løs på en annen streng, nemlig fiolinstrengen.
| 0
|
306101
|
Trist som faen
Ari-dokumentaren tråkker ham altfor nært.
«Ingenting varer i lengden», skriver Ari Behn i Trist som faen (1999), hvis sekserterning ble brent inn i skulderhuden.
Siden vant – og nylig tapte – han prinsessa og halve kongeriket.
Den lille prinsen var den første boka han leste, og som «prins» ble han lett å gjøre narr av.
En montasje i åpningen av problematiske Ari & halve kongerikets første episode (som denne anmeldelsen er basert på) gjør et poeng av dette i et mylder av utsagn fra «folket», noen hyggelige, men flest lite flatterende.
TV3 lover oss derfor «et nært, nakent og eksklusivt portrett av kunstneren, sønnen, vennen og faren» i et møte med «mannen bak masken».
Men, som Behn – ifølge ham selv «en fiksjon i seg selv» – sier midtveis:
Maska har grodd fast.
27. august 1998 skrev Behn «Om å rydde plass» i Dagbladet, om «prosaister som eier den spirituelle kapitalen; det er vi som innehar muligheten til å gi mennesker det de alltid har villet ha: en fakkel til å lyse opp sine egne netter».
Og i den mest revnende scenen i serieskaper, regissør og produsent Katharina Gellein Vikens første av tre episoder om «påfuglen, kunstneren og forfatteren» står Behn i terrassens rampemørke og sier:
«Det er akkurat som om himmelen står og lusker meg i håret.»
Han peker så utover sin egen natt mot små prikker av gult fra lysende hus på den andre siden av Lommedalen, og særlig «det siste lyset helt der oppe, idet villmarken tar over, rett over der.
Der er barna mine akkurat nå, med deres vakre mor.
Og der har jeg bodd i 14 år».
Han smiler.
«Det er litt Great Gatsby.»
«Fattern og jeg» heter en tekst i Trist som faen.
Og det er de to nå, i sofaen, på kjøkkenet og hos legen.
Overstemmen forteller at Behn er «nyoperert for øreproblemer», og sier ting som «Ari er sliten» og «Ari har landet hardt etter skilsmissen fra prinsessen».
Han ligger syk under pledd på sofaen med beroligelse og berøring fra en omsorgsfull pappa.
De snakker om nattas panikkanfall, angst og redsel, og dokumentarens dren stikker altfor dypt i de ferske sårene.
«Han døde på en lilla Chesterfield», småtuller Behn:
«Dette her er real life, ass.»
Han, solo
Dette er «ikke en reklamefilm om Ari Behn», sier TV3.
Det er heller ikke en reklamefilm for TV3.
Det er kanskje real life, men seriens første episode tråkker langt inn i det private og altfor nært sitt sårbare objekt og familien hans, som nå ønsker å ta avstand fra serien.
Det er lett å forstå.
Selviscenesettelse som besettelse kan føre til selvutslettelse.
Det er trist som faen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.