id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
306102
|
90-tallshelten har kalt sitt nye album «nine feminist bangers»
Rusten synthpop fra halve Everything But The Girl.
ALBUM:
Selv om man kanskje husker henne best for bestselgeren «Missing» eller Massive Attacks utenomjordisk vakre «Protection», bør man ikke glemme at Tracey Thorn faktisk står bak et av 90-tallets største popalbum.
Innen 1996 hadde Everything But The Girl – som Thorn grunnla sammen med partneren Ben Watt over et tiår tidligere – fullstendig forlatt sin smakfulle flørt med taffeljazz.
«Walking Wounded» var i stedet et kjærlighetsbarn av Englands eksperimentelle klubbmusikk: drum & bass og drømmepop i en ofte hjerteskjærende enhet.
Selv om duoen forlengst er lagt på hylla, fortsetter Watt og Thorn å gi ut musikk på egenhånd.
«Record» er hennes fjerde soloalbum siden oppløsningen, og følger den sympatiske samleboksen «Solo» fra 2015.
Produsent Ewan Pearson er som vanlig med på laget, det samme er medlemmer fra det amerikanske indiebandet Warpaint.
Thorn har kalt albumet «nine feminist bangers», men «Record» inneholder i all hovedsak slående slapp synthpop, og minimalt som inspirerer til å ta til gatene.
Riktignok finnes det noen hederlige unntak.
«Sister» er en hissig disco-juggernaut, malt i blod snarere enn regnbuefarger.
Lydbildet på singelen «Queen» er rustent og utdatert, sånn som det meste her, men Thorn gjør det klart at det egentlig skjuler seg en stor poplåt i bunn – man tar seg selv i fantasere om hvor bra den ville vært om innpakningen stod i stil med innholdet.
«Smoke» er kanskje mest vellykket.
Som tittelen hinter om, er dette en real slowburner – den typen ulmende, urovekkende ballader som Thorns autoritære røst alltid har vært skapt for (noe nevnte «Protection» er et kroneksempel på).
Tross lyspunktene er «Record» en uinteressant utgivelse.
Man fristes snarere til å lytte til «Solo: Songs and Collaborations 1982-2015», eller la høydepunktene på «Walking Wounded» nok en gang fremkalle gåsehud.
| 0
|
306104
|
Sterk historisk roman om død, mysterier og homofili i Hurum
Språksikker oppfølger til «Stjerner over, mørke under».
Ingebjørg Berg Holm er unntaket fra alle regler i samtidig norsk kriminallitteratur.
Hun er ung, bare 37 år, og som kvinne er hun et av de få spennende, feminine tilskuddene til en sjanger som savner både ungdom og kvinner.
Enda viktigere er det at hun er en strålende forfatter som uanfektet av alle trender og moteretninger bruker sitt språk som hun vil.
Med fare for å bli beskyldt for å være gammeldags legger hun sine mysterier til midten av 1870-tallet.
Historiske kulisser
Men hun er ikke en forfatter som går i noens fotspor.
Med sine hittil to kriminalromaner er hun et friskt pust i en sjanger som kan synes fastlåst i påfunn, action og variasjoner over moderne kriminalitet.
Berg Holm skriver innenfor rammen av det som ofte kalles historisk krim.
Ikke kodekrim, som Tom Egeland og Øystein Brekke, men mysterier lagt til fortida, som Kurt Aust og H.K. Fauskanger.
Eller for den saks skyld Frits de Bourg og Hans Olav Lahlum, hvis vi går litt lengre fram i tid.
Lensmann i Hurum
Men hun ligner ingen av disse.
Hun debuterte med «Stjerner over, mørke under» (2015), der vi møtte Thomas Tinnvik, lensmann i Hurum.
Boka ble nominert til Rivertonprisen.
I den nye boka, «Berrføtt over isen» er det også Thomas Tinnvik som forteller historien, i form av brev til hans bror Tobias, som er utvandret til Amerika.
«Barføtt over isen» er et kammerspill.
På innbretten av boka får vi se et kart over en bygning, som ruver i landskapet i Holmsbu, der lensmannen bor.
Bygningen er kalt Palasset og er kronet med et tårnbygg.
Der oppe bor en gammel dame, Jomfru Parelius.
I de andre etasjene bor hennes barndomsvenninne, enkefru Ritter og hennes datter, frøken Ritter.
I julehelgen får de også besøk av Lucilius Blom, som er enkefruens barnebarn og frøken Ritters nevø.
Et dødsfall i denne kretsen får kaos til å bryte løs i det ellers fredelige Hurum.
To tråder
Mellom disse menneskene utspilles et drama og et mysterium som ikke skal røpes her.
Det skal leserne få gleden av å følge selv, til siste overraskende slutt.
Visse brå hendelser og oppklaringen av dem er den ene handlingstråden i denne boka, som vi kunne kalle den kriminalistiske.
Den andre og ikke mindre viktige delen av boka, er Thomas Tinnviks utforskning av seg selv.
Hvem er han?
Han er i hvert fall en mann med visse hemmeligheter, som langsomt avdekkes og som truer med å ødelegge ham.
Tinnvik er en usedvanlig språkfør mann.
Her reflekterer han over sin mangel på frykt for høyder:
«Jeg kan stå der oppe med ryggen mot fjellsiden jeg klatret opp, og føle hjertet bli til kjøtt igjen.
Tanken på skrenten bak meg kan jeg bære.
Visst kan jeg snuble, visst kan jeg falle, rulle, rutsje over bare berget, brase gjennom kjerr og kratt, treffe kampestein.
Ben kan brekke, huden flerres opp og skrubbes av, øyet spiddes av en pinne og henge igjen som et overvintret eple mens jeg selv glir videre, fortsatt en forbindelse mellom sjel og speil før nerven strekkes og ryker.
Den tanken kan jeg bære.»
Lirekassemannen
Det å tåle fysiske høyder har sitt motsvar i Tinnviks strev med å holde ut dypene i sin egen sjel.
Lensmannen føler seg på alle måter som en outsider, ikke minst blant borgerskapet i Hurum, der han i et juleselskap føler seg «som det eneste mennesket blant dresserte aper».
Flere henvisninger til historiske verk har en viss betydning for intrigen.
Romeren Tacitus’ «Annaler» er den viktigste.
Men stor betydning har også den tsjekkiske myten om golem, den menneskeskapte skikkelsen som kommer ut av kontroll.
Dessuten den nyere varianten, Frankensteins monster.
Et annet element er Franz Schuberts «Vinterreisen», med fabelen om «Lirekassespilleren», en utstøtt som også bærer bud om døden.
Bokas skildring av framføringen av dette stykket, er et høydepunkt.
Her fins også bokas tittel:
«Barføtt over isen stamper han sin takt/I hans tiggerskål blir ingen mynter lagt»
Homofili anno 1876
Tinnvik viser seg etter hvert å ha en dragning som har hatt store konsekvenser for ham.
Han er tiltrukket av menn.
Hvordan dette virker på hans selvaktelse, er et av bokas viktigste anliggender.
«Min dragning er mot menn, og i tussmørket fant jeg bare halvmenn som meg selv.
En var forlovet, enkelte skulle ha penger, noen av dem var knapt mannbare.
Min siste gikk hen og giftet seg.
Et formål har menneskene, så stort og evig at både naturen og religionen enes om det:
Vi skal formere oss.»
Møte med døden
Døden er overalt i denne boka.
Tinnvik overværer blant annet en halshogging i Halden, en av de få henvisningene til autentiske, historiske begivenheter i boka.
Han oppsøker denne hendelsen for å teste sin egen utholdenhet.
Tinnviks fortvilelse over seg selv og hans forsøk på å oppklare bokas mysterium glir over i hverandre, sammensydd i et vakkert komponert mønster av Ingebjørg Berg Holm.
Gjennom sitt reflekterende og gjennomlyste språk skaper hun en skillingsvise om kjærlighet og lidenskap, skjult liv og seksuell identitet, men til sjuende og sist om angst, død og forsoning:
«Døden er ikke en myk pute, et sort teppe å svøpe seg inn i.
Døden er vond.
Den er en mur uten port, for å komme igjennom må man slites i stykker og presses gjennom sprekkene, trevl for trevl.
Ikke et mål, men et hinder, og bak er det ingenting.
Det er dit jeg skal.»
| 1
|
306105
|
Det høres at han har produsert Father John Misty og turnert med Roger Waters
Jonathan Wilson går sjangermessig bananas på sin tredje soloplate.
ALBUM:
Jonathan Wilson vil ha seg frabedt å bli sammenlignet med Neil Young, Tom Petty og Laurel Canyon-veteraner, han vil heller bli nevnt i samme åndedrag som Talk Talk og Trevor Horn, skal man tro sitatene i presseskrivet.
Greit nok, referanser kan ofte være begrensende og villedende.
Det er ingen grunn til å forsøke å sette «Rare Birds» i en sjangerbås, selv om man fremdeles kan høre noen vestkystinspirerte vokalfraser her og der.
Kanskje det er den noen ganger nasale klangen til Wilson som gjør at man trekker i de retningene?
Det som er sikkert er at Wilson er en kar med mye på hjertet.
Merittlisten hans tyder også på at han har mye kreativt overskudd som må brennes opp.
Den siste tiden har han produsert Grammy-nominerte Father John Mistys «Pure Comedy», turnert som korist og gitarist for Roger Waters, i tillegg til å ha medvirket på sistnevntes comebackplate, også den Grammy-nominert, «Is This The Life We Really Want?»
Puh.
Ikke helt koko
Når man er dypt involvert i andres prosjekter, så er det sikkert ekstra fristende å gå litt bananas når man kan bestemme alt selv.
«Rare Birds», Wilsons tredje soloplate, er kanskje ikke helt koko, men den er høyt og lavt og svirrer mye hit og dit både musikalsk og estetisk.
Fra tindrende og glatte 80-tallsinspirerte produksjonsidealer - «Hard to Get Over», via 70-tallspsykedelia - «Me», til røffere, mer grovkornet Laurel Canyon-inspirert heritage rock - «There's a Light».
Sorry!
Ettertraktet
Det er garantert ingen tilfeldighet at han er ønsket av Roger Waters.
Åpningslåten «Trafalgar Square» forener drømmende, dvelende syrepop med bråkete garagerock.
«Over the Midnight» er behagende progpop som sender deg i retning ELO og deres likemenn.
Og jaggu dukker ikke dronningen av doven retro-pop, Lana Del Rey, opp litt over midtveis også.
«Living With Myself» er bølgeskvulpende pop-mystikk, så mild i bevegelsene at du nesten blir litt salig.
Pen og lun i instrumenteringen er den også.
Del Rey gjør ikke mye ut av seg, men de få ordene hun deler med oss er med på å gjøre sangen enda litt mer eksotisk og besnærende.
Fint!
Fryd for ørene
«Rare Birds» er med sine 80 minutter et mildt sagt ambisiøst prosjekt.
Den gode nyheten er at den er et stykke fantastisk håndverk.
Dynamisk, arrangement- og lydmessig er plata en fryd for øret.
Her er ingenting overlatt til tilfeldighetene.
Det viktigste er likevel at låtene holder et like høyt nivå.
I så måte byr «Rare Birds» på seg selv fra start til slutt.
Med andre ord, det er bare å finne frem ditt beste headset og la seg begeistre.
Kanskje i etapper dog.
Jonathan Wilson spiller på Parkteatret i Oslo 3. april.
| 1
|
306106
|
Yung Smul lager et tøylesløst, «diiiiggt» show med mye bass og lite substans
Middelmådig traprap.
BYLARM:
Mer enn noe, er Bylarm en safari i middelmådigheten.
Ofte er det frustrerende langt mellom konserter som virkelig griper en.
Det sier jo strengt tatt seg selv, da hele denne helga er fundert på en utsilingsprosess:
Bransjefolk – det være seg representanter fra plateselskap, konsertarrangører eller musikkjournalister – leter etter Det Neste Store.
Eller, i det minste noe det kan lønne seg å ta inn i varmen.
Tretten på dusinet
Yung Smul aka Samuel, en ung rapper fra Oslos beste vestkant med noen hundre tusen lyttinger på Spotify, er blant de «tretten på dusinet»-artistene som utgjør brorparten av festivalprogrammet.
I hvert fall om man skal tro hans konsert på John Dee i kveld.
Det er ikke er direkte dårlig, men heller ikke interessant på noe vis.
Over 22 minutter med lettfordøyelig traprap om det å poppe piller, svinge seg i lyktestolper og dagen derpå, skaper han et tøylesløst, «diiiiggt» show med mye bass og lite substans.
Etter innledende «Vente», blir han godt hjulpet av sin jevnlige samarbeidspartner Sebastian Zalo, som for øvrig får lov til å fremføre en av sine egne låter (nyutgitte «D var da»).
Lite på spill
Som er vanen innen sjangeren, kjører vokalsporene over anlegget, slik at det ikke er helt enkelt å høre hva som er Smul på scenen og hva som er Smul på teip.
Det er uansett ikke så nøye.
«Jeg lagde denne sangen for to-tre dager siden.
Den er ikke ferdig en gang, men dere skal få høre den likevel,» forteller han før en rotete låt som høres ut som akkurat det: en skisse.
Det sier sitt om hvor lite som ser ut til å stå på spill for Yung Smul.
Han lager musikk for å det gøy – en eller annen hobby må man jo tross alt ha.
Da tar han det sikkert ikke så tungt om karrieren aldri leder noe sted.
Men man vet jo aldri:
Han er signert til Sony.
Middelmådigheten har en merkelig evne til å overleve.
| 0
|
306108
|
Oser kreativt overskudd
Omfavner klubbmusikken.
BYLARM:
Emir Hindics hamskifte fra Onge $ushimane til Emir, er ikke så mye en radikal forandring som en raffinering.
Der den breiale duoen $ushi & Kobe strakk seg ut i mange ulike retninger – fra det hardhendte til det skamløse – viser bergenserens enormt lovende sololøp ham fra sine mest fengende og følsomme sider.
«Emo for bøller», for å si det med O3 Greedo.
Det gjør det ikke minst enklere å tro på ham.
Snauklipt og iført blåtonede, nesten komisk smale solbriller sprader han inn på scenen, mens «bandet» hans – strengt tatt et trehodet dj-troll, ledet av Fakethias – finner seg til rette bak ham.
Tett på klubbmusikken
Emir ønsker øyensynlig å understreke at de smakfulle beatsene er en like vesentlig del av musikken som ordene og melodiene som triller ut av munnen hans.
Der trap var utgangspunktet for $ushi & Kobe, stiller nemlig Emir seg langt tettere på grime – tradisjonen der hiphop og britenes forkjærlighet til undergrunns ravemusikk møtes.
«Shit pomfritt, helsikken.
Eg kan vinne 300.000 kroner i dag, så eg håper eg gjør det» flirer han.
Det virker imidlertid ikke bare som det er de potensielle lommepengene fra Norsk Tipping som gjør at han er i så jysla godt humør, men også det kreative overskuddet som oser av ham.
Solo, men ikke alene
Sammen med Charlie Skien (aka Andreas Høvset fra Verdensrommet), gjør Emir en høyst habil innsats over en drømmende housebeat.
«Klarer ikke være med meg selv,» korer de.
$ushi & Kobe-slageren «Aldri for mye» og «Alltid», årets så langt sterkeste norske poplåt, er også sterke.
Det store høydepunktet er imidlertid avslutningsnummeret «Faller», hvor Emir briljerer til de viltre rytmene fra UK garage.
«Dere må fåkkings danse, jovisst mann, haha».
Før du vet ordet av det spretter han ekstatisk av scenen igjen.
Selv med bare en snau halvtime til rådighet, klarer Emir å gjøre vedvarende inntrykk.
| 1
|
306109
|
Topplåter betyr ikke nødvendigvis toppshow
«Årets låt»-vinneren Hkeem har fortsatt mye å gå på live.
BYLARM:
Mulighetene for norske rappere har for alvor blitt eksemplifisert gjennom lynkarrieren til 20 år gamle Abdulhakim Hassane.
En jovial fyr som plukket opp mikrofonen for knappe to år siden, og etter et par lovende singelslipp (og ikke minst den heftige meta-versjonen av Kaveh sin Stormzy-remix
«Hold kjeft») skjøt gullfuglen med Spellemann-vinneren «Fy faen».
På dette tidspunktet hadde Universal Music sitt nye og for en gangs skyld «urbant» kompetente A&R-team; (nå mer Def Jam Norway) allerede sikret seg signaturen til Stovner-rapperen, som også klarte kunststykket å følge opp sitt nevnte gjennombrudd med hit-comboen «Urettferdig» (m/ Unge Ferrari) og «En som meg».
Ikke på hjemmebane Nedslagskraften i ungguttens foreløpige katalog kunne bevitnes på førstehåndsbasis da han varmet opp for Arif og Ferrari i Oslo Spektrum, og fikk med seg publikum som om han var kveldens stjerne.
Da han lørdag kveld inntok DOGA for sin andre og siste Bylarm-opptreden i år, var gjennomsnittsalderen derimot et godt tiår høyere enn i desember.
Et på ingen måte fiendtlig publikum, men med atskillig større motvilje når det kom til å slenge hender i været og andre engasjerende oppfordrendinger som gjerner følger med en rapkonsert.
Innledet av «Ghettoparasitt» ble åpningen derfor også noe seig for en sal med både en og to ironiske «yo-bevegelser» innenfor undertegnedes synbare radius.
Det samme kan sies om den enda ikke utgitte låta («Lever livet som en movie»?) han presenterte etter «Urettferdig», som jeg i skreven stund ikke vil beskrive som noen ny åpenbar hit.
Misbrukte sjansene for scene-klimaks Da det etter drøye ti mintutter var tid for «Fy faen», kom den store hiten uventet brått på, og ble et bevis på viktigheten av å tålmodig bygge opp et show til sine velfortjente klimakser.
Godt oppvarmet av «årets låt» var «En som meg» derimot et hyggeligere høydepunkt i sammenhengen, før det nye (og fin-fine) samarbeidet «Fortjener mye mere» med tvilling-duoen Eddy X
Zino fikk avrunde kvelden i sann hiphop-tradisjon.
En kul gest når man selv har fått en plattform å vise seg fram på, men ikke nødvendigvis den beste finalen for egen konsert.
Låtene til Hkeem fokuserer mye på hardt arbeid før man kan høste sine frukter, men akkurat denne lørdagskvelden var det dårlig med overtidsjobbing.
| 0
|
306111
|
Mystisk, morsom krimroman full av ville innfall
Bobler av viten og fortellerglede.
Fred Vargas (pseudonym for historikeren Frédérique Avdoni-Rouzeau) er den eneste krimforfatteren som har mottatt den høythengende krimprisen «The International Dagger Award» hele tre ganger.
I bøkene hennes vrimler det av gamle myter og sagn, og historiske detaljer får ofte avgjørende betydning for både forbrytere og etterforskere.
Persongalleriet er dessuten av det fargerike slaget, med kommisar Adamsberg i spissen for en etterforskergruppe som ikke skal tros på, bare oppleves.
Vargas bobler av viten og fortellerglede, og slår om seg med lange snirklete setninger, fulle av assosiasjoner og overraskende bilder.
Et sympatisk villsvin
I årets bok, som er den syvende i serien om Adamsberg og hans kumpaner, blir vi først presentert for to selvmord som får politietterforskerne til å stusse.
I nærheten av likene finner man nemlig et mystisk tegn som ingen klarer å tolke.
Da det dessuten viser seg å være en forbindelse de to imellom, ringer det en bjelle.
Men er det ikke nettopp det gjerningsmannen vil, tro?
Leke litt med politiet samtidig som han rydder litt etter fatale hendelser i fortiden?
Det er ofte sånn i bøkene til Vargas.
Et slags brutalt spill mellom etterforskere og gjerningsperson.
Først peker sporet i retning Island, der en fransk turistgruppe har gått på en fatal smell ti år tidligere.
Så får saken en radikal kursendring (der et svært sympatisk villsvin og en snadderøykende kvinne spiller en rolle), og vi befinner oss i en forening eller klubb der medlemmene bedriver et slags rollespill med taler og dialoger av Maximilien Robespierre og andre av revolusjonens skurker og helter.
Masker.
Parykker.
Sminke.
Diskresjon.
Syv hundre medlemmer, men nå stadig færre ettersom morderen fortsetter ryddesjauen.
Alle de drepte har nemlig vært med i denne gruppen.
Til Island
Noe dreis på etterforskningen får politiet imidlertid ikke.
Og hele tiden har Adamsberg en følelse av at det ligger noe skjult i fortellingen fra Island, der en fransk reisegruppe strandet på en holme, og bare så vidt slapp fra det med livene i behold.
Island-sporet er imidlertid forlatt av resten av etterforskergruppen, og sjefens dragning mot sagaøya og den fordømte holmen i havet, møter massiv motstand.
Hvilket selvsagt får den sta og egenrådige Adamsberg til å bestille flybilletter med det samme.
Hva som videre skjer skal selvfølgelig ikke røpes her, men kjedelig blir det sannelig ikke når politifolkene fra Paris ikke bare møter befolkningen på den islandske landsbygda, men også en vaskekte «afturgangur».
«Istider» er i det hele tatt en kriminalroman som er fullt på høyde med Vargas’ tidligere utgivelser.
Mystisk.
Morsom.
Full av ville innfall.
Og ganske sikkert ikke lett å oversette.
Jeg synes Eve-Marie Lund kommer godt fra det.
| 1
|
306112
|
Er dette slutten for Judas Priest?
Leverer sitt beste album på 28 år.
ALBUM:
Det er ikke alle forunt å ha en karriere som strekker seg over fem tiår.
Det er i alle fall ikke alle forunt å lage et av sine bedre album når man nærmer seg pensjonsalder.
Frontfigur og selvutnevnt metal-gud Rob Halford er i skrivende stund 66 år gammel.
Never too old to rock, er det noe som heter.
Er det noen som gir den tesen mening, så er det nettopp Birminghams høyreiste sønn.
I 2011 annonserte Judas Priest at enden var nær.
K.K. Downing, den ene halvparten av bandets legendariske gitarduo, Downing/Tipton, meldte retrett fra scenen rett før Judas Priest skulle reise ut på det som skulle være bandets siste reise.
Downing ble erstattet av ungfolen Richie Faulkner, som etter alt å dømme har blåst nytt liv i karrieren til bandet.
Ikke bare ble finalen utsatt på ubestemt tid, to nye plater har det også blitt.
Det foregående albumet «Redeemer of Souls» hadde sine tilløp, men led under en tafatt og energifattig produksjon.
Der er det tatt grep denne gangen.
Ikke bare er Tom Allom, som har stått bak flere av Priest-klassikerne hanket inn, han har også fått selskap i produksjonsstolen av den yngre knottemagikeren Andy Sneap.
Det har utvilsomt båret frukter.
Det første som slår en i det tittelkuttet blåses i gang, er at det låter forskrekkelig vitalt av den gamle arbeidshesten.
Spesielt høres Rob Halford ut som om han har fått en ny vår.
Han er høyt og lavt og får brettet ut hele sitt vokale spekter med stor overbevisning.
Det er også fint å høre at han bruker mye av midtregisteret igjen.
Vokalproduksjonen er detaljert og kløktig.
Mest av alt høres «Firepower» ut som en karriereoppsummerende plate som plukker litt herfra og derfra.
Tittelkuttet og «Lightning Strike» kunne lett ha funnet seg godt til rette på «Painkiller», mens «Evil Never Dies» representerer den bluesa hardrocken man fant på «Sad Wings of Destiny».
Noen nye impulser er det også:
«Children of the Sun» er nesten stoner-aktig med sin gyngende groove.
Om man skal pirke litt så kan produksjonen noen steder fremstå som vel mekanisk, og plata hadde ikke blitt dårligere uten sanger som «Flame Thrower».
Men alt i alt er dette et variert og velskrudd Priest-album som vil stå fjellstøtt blant kataloghøydepunktene i minnelige tider.
Nylig ble det kjent at gitarist Glenn Tipton er rammet av Parkinsons sykdom og ikke kan delta på bandets forestående verdensturné.
Hva enn Judas Priest måtte finne på etter dette, kan de i alle fall reise hjem til den britiske stålbyen, Birmingham, vel vitende om at de leverte fra øverste hylle helt til det siste.
«Firepower» er lett deres beste på 28 år.
| 1
|
306113
|
Så langt unna «fake news» du kan komme på en scene
Store nyheter fra det neste nye fra Bergen.
BYLARM:
Great News fra Bergen har slett ikke oppfunnet rocken på nytt, men du verden så moro det er når noen vrir og vrenger litt ekstra og presser maks ut av den.
Trioen albumdebuterte i forrige måned med «Wonderfault».
Og om de er tøffe på plate, blir de et monster live.
«Fett», som bassist Ole Kristian Einarsen sier opptil flere ganger.
Stappfullt
Mange har åpenbart fått med seg at det skjer mye «spænende» i Bergen.
Det har vært mye «fuzz» rundt dem, sjøl om bandet ikke har holdt på veldig lenge.
De spiller derfor for et stappfullt Blå som nok kunne tenkt seg mer enn 25 minutter med dette bandet (lydprøven tok litt tid).
Til gjengjeld hadde ørene godt av hvile, for Great News spiller veeeldig høyt.
Triangler
På scenen står også tre triangler som skifter farge, noe som kan være en hilsen til Pink Floyd (for dem som ser for seg coveret til «Dark Side Of The Moon»).
Og det er en del Floyd i musikken til dette bandet, som har et psykedelia-gen som skinner tydelig igjennom.
Men det er også mye annet her innenfor rock- og popfaget, for eksempel er tittelmelodien fra debutalbumet som å høre britiske Tears For Fears a la «Everbody Wants To Rule The World».
Massiv lydvegg
De er bare tre i bandet (Even Kjelby, Kim Åge Furuhaug og Ole Kristian Einarsen), men høres ut som noe mye større.
De danner en massiv lydvegg som dirrer i støyen, men det føles likevel godt.
Det er tungt, men samtidig melodiøst - en god kombinasjon skal det vise seg.
Låtene er gjennomgående gode og ganske oppfinnsomme.
Keyboard og gitar
Vokalist Kjelby sjonglerer mellom keyboard og gitar, og skaper et lydbilde de ikke deler med så mange – der bass og keyboard like gjerne er hovedinstrumenter som gitar.
Det eneste lille minus er stemmen til Kjelby, som både er litt anonym og av og til småsur.
Det er lett å glemme det, eller dekke over det, men den kan gjerne finslipes foran sommerens festivaljobber - blant annet på Øya og flere utenlandske festivaler som The Great Escape i Storbritannia i mai og spanske Vida i månedsskiftet juni/juli.
Spiller også på Rockefeller lørdag kl 22.30.
| 1
|
306114
|
Lüt veksler mellom å være underholdende og høl i huet
De skamløse guttene.
BYLARM:
«Det største norske popfenomen noensinne,» proklameres det på høyttaleranlegget mens et metallisk, foruroligende synthtema spinner i bakgrunnen.
«UGH!» bjeffer bassisten.
Lüt - blant fjorårets Urørtfinalister - vet å iscenesette seg selv.
Tromsøværingene bedriver god gammal kjøtthuehardcore, samtidig som de ikke er fremmede for verken moduleringer, allsangsrefreng eller «larger than life»-melodier – knep tatt rett ut av popmusikkens kokebøker.
Så ja, de er en skamløs gjeng.
Om Kvelertak, som åpenbart er deres store forbilder, lager musikk for blót – vikingenes elleville ofringsfester – er Lüt lydsporet til låvefestene der moshpits finner sted.
Som vil si at de, tross alt, er et temmelig underholdende liveband.
Når Lüt gir bånn gass og holder seg til hardcorens rabiate gitarøs, er de ikke så aller verst.
Man tar seg i å rykke med til galskapen, og oppleve det som et friskt pust mellom all den frakoblede synthpoppen på Bylarm-programmet.
Andre ganger er Lüt irriterende.
Den første av to nye sanger – en storslått sommerlåt, intet mindre – har noe interessant ved seg, men høres til syvende og sist mest ut som Sondre Justad med vrælevokal.
Det er den ikke alene om.
Frontfigur Markus Danjord har en heller spinkel stemme, som om noen holder (pun intended) kvelertak på ham.
«Crazy bitch»-historien hans, som omgir «Bedre før», er på sin side omtrent så utslitt som du får det.
I sin omtale av avslutningsnummeret «Du vet ingenting», skriver Urørt at «Lüt [greier] å forene politisk engasjement med feststemt, melodiøs og velspilt punk».
Men strengt tatt er Lüts politiske dybde like grunn som en vanndam.
Det er liksom ikke helt troverdig å synge om falskhet og ignoranse samtidig som man tar en haug melodiske snarveier.
| 0
|
306115
|
Berikende og ubehagelig konsert
«I slavehandelens spor» er en markant og viktig festivalåpning
Åpningskonsert:
«I slavehandelens spor»
Jordi Savall, gambe og dirigent, Hesperion XXI, Tembembe Ensamble Continuo, La Capella Reial de Catalunya
Oslo Domkirke
Kirken med sine mange tilknyttede festivaler viser for tiden en nesten rørende omsorg for andre kulturer.
Det henger selvsagt sammen med brytningstiden vi befinner oss i - etablerte sannheter rystes og endres.
På mange måter redefinerer kirken sitt mandat og posisjon ved å slippe til aktører i sine helligste rom med mer på hjertet enn kjedelig velklang og mainstream-opplevelser.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival tar opp brennbare spørsmål som menneskehandel, slaveri og undertrykking, og det skapes et konsept i kirkerommet som dirrer av engasjement.
Åpningskonserten fredag kveld var både berikende og ubehagelig.
Kompetente musikere fra mange land var hentet inn og gjorde inntrykk.
Konserten med tittelen "I slavehandelens spor" handlet om mange hundreår med slaveri og beskrev på autentisk vis et maktapparat som turet fram med et grotesk menneskesyn – der også kirken var medskyldig.
Fortvilelse og desperasjon er sterke følelser som også trenger seg på hos tilhørerne.
Det er nesten ufattelig at musikken som slaver og undertrykte mennesker skapte, har så sterke doser livskraft og energi.
Katalanske Jordi Savall er en legendarisk musiker og orkesterleder med en imponerende merittliste – også Grammy-vinner.
Et stort ensemble med musikere fra land som opplevde slaveri, formidlet disse historiske hendelsene med et vell av farger og emosjoner.
Det er et riktig grep når Savall gir sangerne musikalsk rom, men likevel styrer helheten med fasthet der det trengs.
Dermed fungerer både individuelle og kollektive sekvenser, eksempelvis med en gripende utgave av velkjente «Amazing Grace».
Aktørene sang neddempet i styrke, men med en enorm innlevelse og frasering.
Opplevelsen ble eksplosiv.
Kirkerommet er definitivt et egnet sted for erkjennelse av menneskelig urett og forsoning.
Konsertens avslutningssang fra Mali – «Touramakan» - satte punktum for en dypt alvorlig, men befriende opplevelse.
Skuespiller Thomas Bipin Olsen leste tekster av Martin Luther King, Abraham Lincoln, Charles Montesquieu, m.fl.
Engasjementet til Olsen var stort, men jeg savnet et større språklig spekter i uttrykket og mer presis diksjon noen steder.
President Lincolns brev til sin venn og slave-eier Joshua Speed ble derimot virkningsfullt formidlet av Thomas Bipin Olsen, og innholdet er forbløffende aktuelt også i våre dager:
«Som nasjon erklærte vi at alle menn er skapt like.
Nå sier vi at alle menn er skapt like, unntatt negrene.
Senere vil det hete:
Alle menn er skapt like, unntatt negrene, utlendinger og katolikker.
Hvis det skal være slik, vil jeg foretrekke å emigrere til et land der de ikke later som om de elsker frihet - for eksempel til Russland som ikke er fullt av hyklere.» (utdrag brev datert 24.august 1855- noe fritt oversatt).
Publikum gav stort bifall, og det var tid for å begi seg ut i den kalde Oslo-kulden igjen.
Få meter fra inngangsdørene til Oslo
Domkirke er det lett å få øye på mennesker som ikke har det bra.
Slaveriet er ikke endelig avskaffet selv om menneskeretter er allment etablert.
Det har bare fått andre navn.
Savn, smerte og sorg finnes overalt, og kirkerommet er enn så lenge et ukrenkelig tilfluktssted for de som trenger det.
Oslo Internasjonale Kirkemusikkfestival er et relevant arrangement som varer fram til 11.mars.
| 1
|
306116
|
Ary redder konserten fra katastrofe
Spøkelser i maskineriet.
BYLARM:
Man slutter ikke å være «lovende» over natta.
Som Eirik Blegeberg i Klassekampen gjorde et godt poeng ut av denne uka, tar det gjerne flere år før stjerneskudd slår ut i full blomst.
Det er greit å notere seg bak øret, da selv den beste kan knekke under vekta av utålmodighet og høye forventninger.
Store spørsmål
Ariadne «Ary» Loinsworth stiller store spørsmål helt i starten av årets eneste Bylarm-konsert:
«Tell me, am I real?
Do I exist when no one sees me?».
Ordene kommer med en merkbar tyngde, nettopp fordi hun er en av de artistene vi håper å leve av etter olja.
Menneske og maskin
«I am growing into a machine,» erklærer hun senere i samme låt.
Med det plukker hun ikke minst opp den tematiske tråden fra det episke Carl Louis-samarbeidet «Telescope», som sammen med «Higher» først skjøt henne mot himmelen i 2015.
Som tekstforfatter er Ary fiksert på møtet mellom menneske og maskin.
Tekniske problemer
I kveld er imidlertid maskinene virkelig ikke på hennes lag.
Under første nummer er lyden av synthesizerne dump og fjern – ingen bagatell når man har tatt bolig i et dunkelt elektropoplandskap.
Ary erklærer kjapt etterpå at de faktisk har tekniske problemer, men tar det hele med en berømmelig ro.
Pågangsmotet hennes er hva som redder konserten fra katastrofe.
Selv om trøbbelet mer eller mindre vedvarer de neste 25 minuttene, sliter på ingen måte den underlige trønderen med å gjennomføre låtene sine.
Så fryktelig er det heller ikke.
Tross en og annen urovekkende pipelyd, er volumet fra synthriggen først og fremst lavt.
Betydelig applaus
«Dette har ikke hendt før, så jeg vet ikke helt hva man skal gjøre i en sånn situasjon,» innrømmer hun midtveis ut i settet.
Idet avslutningsnummeret «Already There» munner i ut i betydelig applaus – det er uvisst om folk er generøse, eller genuint fornøyde med det de har hørt – blir i hvert fall såpass klart:
Ary har det som skal til for å ro selv svake konserter i land.
| 0
|
306117
|
Sanger med dyster klangbunn
Camlla Rosenlund på Bylarm.
BYLARM:
Camilla Rosenlund (32) fra Stavanger ga ut ep-en «Fortune of Memories» sist høst, og den lover veldig godt for langspilleren som må komme.
Live har hun fortsatt litt å gå på.
Død og sorg
Hun sier sjøl at «alt handler om død og sorg og skit».
Det er forståelig.
Sangene får en helt spesiell klangbunn når man kjenner historien om hvordan de er blitt til.
Hun begynte å lage musikk da forloveden tok livet sitt, og det blir liksom litt keitete å danse til dem, som hun sjøl uttrykker det.
Trist
Og for å ta det med én gang:
Avslutningslåten «Empty Seat» er så trist at du får lyst til å grine.
Det er en nydelig sang om han som ikke er der:
«This room is incomplete (…)
Still I look at your empty seat».
Aldri synger hun med mer innlevelse enn i akkurat denne saken.
Jeg innbiller meg at sangene er terapi for henne og har en viktig misjon i seg sjøl.
Men det blir veldig trist for oss som lytter, også.
Og hun veit det.
«Håper den reiv», sier hun før hun forlater oss fem minutter før den tilmålte tida.
Og «Empty Seat» (på ep-en en duett med Oliver Hohlbrugger), er aleine verdt turen til Krøsset – i konkurranse med veldig mye annet.
Her får også bandet utfolde seg litt mer.
Men jeg tror det er mer å hente ut her.
Lydige musikere
For
- Rosenlund har en flott stemme som får det meste av oppmerksomheten.
Det føles som om musikerne er i overkant lydige, og du venter bare på at de skal briste ut i et eller annet som skaper litt liv (unnskyld) i sangene.
De er triste, men må musikken være så stillestående og lei seg også?
Sangene formelig skriker etter et eller annet som kan gjødsle håpet og lyset i tunnelen.
Sett de gode musikerne i arbeid!
First Aid Kit
På ep-en kan Rosenlund, spesielt i «In The End», minne skummelt om First Aid Kit.
Men det er ikke så representativt for repertoaret hennes, som er typisk singer/songwriter-materiale.
Dessverre går de sangene vi blir presentert denne fredagskvelden stort sett i samme tempo.
Den riktige produsenten kan gjøre noe med det.
| 0
|
306118
|
Hiphopens udiskutable konge – også på scenen
Kendrick Lamar returnerte til Oslo med et live-show som befestet hans unike posisjon i rapgamet.
KONSERT:
Der fansen først satt trygt skjermet fra Oslo-kulda i sine respektive biler utenfor Telenor Arena, var det ikke mye som minnet om de alltid like trofaste solstrålene i Kendrick Lamars Los Angeles.
En slags iskald norsk versjon av parkin’ lot pimpin, om du vil, med TDE sine «greatest hits» på bilstereoen og den siste klunken med medbrakt alkohol før man etterhvert måtte vende nesa mot køingen under frysepunktet.
På seks år har rapperen gått fra undergrunnsfavoritt til kommersiell superstjerne og unison kritikeryndling, og mye har ikke minst forandret seg siden han gjestet Oslo for første gang i 2013.
Allerede da et unikum, som likevel skulle vise seg å slå ut i blomst ytterligere med nyklassikeren «To Pimp a Butterfly» (2015) og fjorårets hyllede «Damn».
Definerende utgivelser i en katalog som har tatt Kendrick fra Sentrum Scene til Øyafestivalen og nå gigantiske – Telenor Arena.
Introdusert av Kung-Fu Kenny selv, etter at James Blake hadde forvirret den yngste halvdelen av publikum i en god halvtime, skulle fredagens konsert ikke overraskende bli en heftig opplevelse allerede fra første øyeblikk av.
Åpnet av «DNA.» og «Element.» som fengslende aperitif.
I ensom, hvitkledd majestet var budskapet tydelig allerede her.
Aldri ydmyk om sin egen posisjon i rapgamet, tok Kendrick kongerollen med største selvfølgelighet.
Flankert av et band gjemt unna publikums blikk, og et enkelt, men svært effektivt sceneshow av lys, skjermer, ild og underholdende videosekvenser.
«King Kunta» skulle markere et nytt nivå, og sørget for at betonggulvet gynget fra første til siste rad, før moshpitene dukket spontant opp under «untitled 07 |
2014 - 2016», og ledet inn i hans svært godt mottatte coverversjoner av Travis Scott’s «Goosebumps» og ScHoolboy Q-godbiten «Collard Greens».
«Let’s party!» oppfordret Kendrick til sine over 21.000 fans.
Og fest skulle det bli.
Assistert av sin første store hit «Swimming Pools (Drank)» styrte han Telenor Arena som jeg enda ikke har sett noen gjøre tidligere.
Uten unødvendige fillere.
Uten bullshit.
Kalkulert, men på ingen måte åpenbart.
Med Rihanna som eneste «gjest» – om enn i virtuell versjon – ble «LOYALTY.» enda en av kveldens overganger fra radiofavoritter til Kendricks mer utfordrende, men for dette publikummet vel så elskede katalog.
Forflyttet ned blant sine lojale følgere på en intim liten scene midt i lokalet, ble han så lyst opp som en frelser i hvitt lys under nedtonede «LUST.» og «Money Trees».
En reise mellom stemninger – opp og ned uten å hverken kjede eller slite ut salen, enten det er massive og selvfølgelig høydepunkt som «m.A.A.d city» og «Bitch Don’t Kill My Vibe» eller behagelige avbrekk som «PRIDE.» og «LOVE.».
I tillegg til hiphopens kanskje mest dynamiske og interessante karrierer på senere år, har Kendrick Lamar mestret kusten å levere et balansert og engasjerende liveshow uten antiklimaks.
Da er det strengt tatt bare på sin plass å avrunde med breiale «Humble» og ikke minst «GOD.» – den velfortjent hyllesten til hovedpersonens egne, udiskutable suksesshistorie.
| 1
|
306119
|
Vart du forført no?
«Red Sparrow» synes å være basert på en blanding av CIA-agenters mareritt og seksuelle fantasier.
FILM:
Jeremy Irons er sammenbitt under pilotbrillene.
Charlotte Rampling er iskald i smal uniform.
Men jeg tror ikke noen av dem et sekund tar dette alvorlig.
Spionthrilleren «Red Sparrow» er nemlig høy camp.
Jo mer uttrykksløst seriøse skuespillerne er, jo mer fnisfremkallende blir universet de bebor.
Dette universet er et Russland som antagelig er designet etter marerittene eller de seksuelle fantasiene til CIA-agentene på Langley:
En labyrint av intriger der alle snakker engelsk med pikant rullende R’er og der håndplukkede skjønnheter læres opp i seksuelle kunster i et slags betongpalass med tunge, røde gardiner foran de høye vinduene.
Deretter skal kadettene, «spurvene», ut og forføre yankeer i fedrelandets tjeneste.
Oppdrag:
Forførelse
Ballerinaen Dominika (Jennifer Lawrence) blir tvunget inn på spurveskolen fordi hun har sett noe hun ikke burde sett og fordi onkelen hennes (Matthias Schoenaerts) er en høyt plassert renkespiller som også kanskje har noen tanker om niesen sin han strengt tatt ikke burde hatt.
Takk og lov for staute amerikanske agenter med hjertet på rett sted, som Nate (Joel Edgerton), som Dominika får i oppdrag å nedlegge.
Ingen får stjerne i boken for å gjette at onkel Sam kommer godt ut av både filmen og møtet, selv om det er Dominikas skjønnhet og smarthet som understrekes til det kjedsommelige.
Absurd og gøy
Alt dette er så klart absurd, men også riktig så underholdende.
Scenene er nesten komponert i hjel med omhyggelig plassert Sovjet-dekor og bildene av de trøstesløse boligblokkene utenfor Moskva har en nesten unødvendig poesi.
«Hvem lurer hvem»-plottet er ganske morsomt å følge med på og det er alltid gøy å høre veteranene Irons og Rampling sette blikket ufravendt i en stakkars grønnskolling og slurre truende.
I det hele tatt kan det fremstå som om «Red Sparrow» prøver å skape en speilvendt James Bond, en verdensvant russisk superkvinne, om enn i tjeneste for en regjering som det ikke er meningen at publikum skal heie på og langt mindre påtagelig sans for humor.
Om så er, burde filmen lagt en demper på sadisimen som regimets leiemorder legger for dagen.
Jennifer Lawrence virker ikke helt hjemme i rollen som femme fatale.
De beste øyeblikkene er når seigheten og tøffheten som alltid synes å være med henne i rollene hun velger, liksom skinner gjennom.
Men når hun slører til blikket alt hun kan, merkes anstrengelsene for godt, både hennes og filmens.
| 0
|
306120
|
Dristig Stavanger-fabel som lander på beina
«Now It’s Dark» er reise gjennom et uggent eventyrland
FILM:
Den som ennå skulle drømme om å flytte til Stavanger, og ikke er tilstrekkelig avskrekket av vitnesbyrdene om livet etter oljå, kan bli desto mer betenkt av «Now It’s Dark».
I Arild Østin Ommundsens nye film er det nattlige Stavanger blitt til et neonblinkende og uforutsigbart sted, fullt av forunderlige og foruroligende skikkelser.
Verket er en erklært parallell til «Alice i Eventyrland», noe som blant annet signaliseres ved bruken av et sitat av Lewis Carroll i begynnelsen, og jammen dukker det ikke også opp en mann med flamboyant smak i hatter og en mystisk katt.
Men først og fremst henger kameraet ved Ommundsens kone og førstedame Silje Salomonsen, og ansiktet hennes som fascinerende nok er både uttrykksfullt og uutgrunnelig.
Glemt eller fortrengt
Salomonsen spiller Lene, og om publikum skulle lure på hva hun føler, har det med å gjøre at hun ikke alltid vet det selv.
«Now It’s Dark» åpner med at Silje ser det som tilsynelatende er ektemannen eller kjæresten i tett og naken omfavnelse med en annen kvinne, og blir så satt ut av dette at hun løper ut i byen mitt på natten og tilbringer de små timer med å streife rundt i Stavanger sentrum.
Men tegnene på at det ikke er fullt så tilforlatelig, kommer tidlig.
Lene oppsøker en venninne for å spørre om hun kan overnatte hos henne, men venninnen er overrasket over at Lene anser dem for å være så nære.
Samtidig som Lene møter stadig nye og merksnodige fremmede i gatene rundt Breiavatnet og konserthuset, får publikum drypp om hva historien hennes egentlig er, og hva hun kan ha glemt, fortrengt, eller valgt ikke å ta innover seg, fordi det er for vanskelig.
Skrekkfilmgrep
Arild Østin Ommundsen har tilkalt mange av de samme skuespillerne som småsludret foran kameraet hans i «Mongoland» (2001), filmen som gjorde at den såkalte Stavanger-bølgen i norsk film bygget seg opp og som skjøv skuespillere som Pia Tjelta og Kristoffer Joner ut i det nasjonale rampelyset.
Tjelta og Joner er på plass her også, som den andre halvdelen av Lenes tidligere artistduo og en plaget gangsterbakmann med håndvåpen som kanskje er enda hakket mer uforutsigbar enn de andre.
Det er når han endrer scenen at det kommer inn en følelse av noe uggent, av at det bare er en spørsmål om tid før noe blir blodig, men at det er vanskelig å si hva eller hvem det vil være.
Kjente skrekkfilmgrep benyttes uten at Ommundsen henfaller til skrekkfilmens billige payoff, og Thomas Dybdahls vakre, myke musikk bygger oppunder det som er av uhygge nettopp ved ikke å understreke den for mye.
Både ansiktene og bygningene gjøres smått uvirkelige av den fargesterke lyssettingen, i rødt, grønt og gult, som liksom understreker at dette er et sted der det er vanskelig å vite hva som finnes og hva som ikke finnes, hva som har skjedd og hva som er diktet opp.
Og i bunnen av det hele ligger en følelse av tap, av å ha mistet kontrollen, kanskje av å være maktesløs, et spillkort på vannet som driver med strømmen.
Tidvis pretensiøs
I begynnelsen er det likevel ett og annet som lugger.
Det er ikke alle dialoger eller opptrinn her som sitter som de skal.
«Mongoland» utmerket seg ved å være lavmælt, tilforlatelig og underfundig, et troverdig bilde av en gruppe venner som sto i et visst motsetningsforhold til den noe deklamerende tonen som preget norsk film ellers.
I begynnelsen av «Now It’s Dark» kan det virke som om Ommundsen rent glemmer at dette er hans store force som filmskaper, og istedet lar Lenes tilfeldige møter i natten være preget av tung symbolikk og høytidelige forsikringer om at alt betyr noe, ledsaget av megetsigende blikk.
Underfundig er det ikke.
Snarere pussig pretensiøst.
Når det likevel er grunn til å berømme «Now It’s Dark», har det å gjøre med at det fort fester seg en følelse av at Østin Ommundsen vet hvor vi er på vei.
Han eksperimenterer og fabulerer, sklir ut i volter og digresjoner, men eksperimentet fremstår som kontrollert.
Symbolene inngår i et nett og en sammenhengende historie.
Publikum kan leke med, trekke linjer mellom de forskjellige bildene og tegnene som snakker med hverandre.
Det er dristig, og når dristigheten lykkes i så stor grad som dette, er det all grunn til å glede seg.
| 1
|
306121
|
Nå tar han Klæbo-klyvet
Kristian Kristensen lager Bylarm-fest.
BYLARM:
Det er strengt tatt ikke mange som har tatt de store stegene karrieremessig etter TV 2-serien «The Voice».
Et unntak er harstadværingen Kristian Kristensen (25).
Før det hadde han bandet No Name
- No Fame, og det gikk troll i ord.
Men nå, mine damer og herrer, er han i ferd med å ta det store «Klæbo-klyvet»!
To minalbum
Det har riktignok tatt tid, han røk jo ut i semifinalen så langt tilbake som 2013, men han har klart å etablere seg som artist med to minialbum i boka.
Og - han har hatt en god utvikling:
Til topps i Urørt-finalen på P3 med «Lyset» i 2015 og nominasjon til årets hit i Spellemannprisen i 2016 for «Kan du lære mæ».
Mer rocka
Nå er han klar for de store scenene, foreløpig en nattlig konsert i Kulturkirken Jakob.
Uttrykket er mer rocka enn på plate, og han har en tilstedeværelse på scenen som jeg regner med at han lærte seg underveis i «The Voice» - og nå har tatt enda noen skritt videre.
Det er beundringsverdig.
Han eier scenen, og går ikke av veien for å dra med seg publikum i allsang, heller .
Kristensen har en naturlig utstråling som smitter over på alle som ser og hører, han har en trygghet på scenen som mange etablerte artister kan misunne ham.
Aleine
Han begynner aleine bak et keyboard (ett av fire på scenen) i dunkel belysning, mens bandet forsiktig melder seg på i «Tårnet».
Den er enda råere enn på plate.
Kristensen er i flyten nå og følger opp med «Kan du lære mæ» - med falsettsangen som er blitt et kjennetegn.
Lystig
Han sier sjøl at han bare synger deprimerende sanger, men på et vis får han dem til å høres lystige ut.
Det skyldes kanskje frodigheten i uttrykket og det faktum at han synger på dialekt.
Musikken blir mer levende.
I ryggen har han et tett band (to gitarer, bass, trommer og tangenter) som får Kristensen til å stråle om kapp med den fantastiske stemmen.
Kristian Kristensen må bare smi mens jernet er varmt.
Spiller også på Rockefeller lørdag kveld.
| 1
|
306128
|
Ane Dahl Torp er perfekt i rollen som Norges første kvinnelige eliteserietrener
Et hattrick av en tv-serie.
«Heimebane» kunne knapt kommet på et mer aktuelt tidspunkt.
Dette er serien vi har fortjent etter metoo-debatten, og det er et hattrick av et drama:
Perfekt både for fotballinteresserte, for feminister, og for alle andre som bare er ute etter å se noe bra på tv.
Ane Dahl Torp er perfekt i rollen som Helena Mikkelsen, Norges første kvinnelige eliteserietrener.
Ambisiøs, målbevisst, og med et hardt ytre, for slik er strategien hennes for å hevde seg i en av verdens mest mannsdominerte bransjer.
Etter å ha ledet kvinnelaget Trondheims Ørn til seriegull tre år på rad, kommer hun til nyopprykkede Varg i Ulsteinvik (Hødd i virkeligheten).
En klubb med lang og stolt historie, endelig tilbake i Eliteserien etter mange års fravær.
De har mye å bevise, akkurat som henne.
Men hun har oddsen mot seg, som trønder (!), som kvinne, og etter å ha fintet ut den andre trenerkandidaten på ytterst freidig vis.
Hun er fantastisk kul i den scenen, som gir like høy puls som en hvilken som helst thriller.
Men vi skjønner at motstanderen blir sur, for å si det sånn.
Han er Michael Ellingsen, spillende assistenttrener og arrogant eks-proff, overbevisende spilt av John Carew.
Kvinne blant menn
Helena er en etterlengtet kvinnekarakter, kanskje særlig fordi hun ikke alltid er så sympatisk.
Men vi forstår henne og heier på henne okke som.
Hun er mer enn klisjeen «sterk kvinnerolle», derimot er hun en av de mest sammensatte og spennende hovedpersonene i norsk drama på lenge, og hun utvikler seg mye i løpet av serien.
Ingen norske damer har fått prøve seg på denne arenaen i virkeligheten, og utfordringene Helena møter er troverdige, uten å bli for overtydelige.
Det er menn som tar æren for arbeidet hennes, spillere som er usikre på hva de kan vitse om i garderoben, objektivisering og mansplaining, og til sist et direkte overgrep.
Som hun har liten lyst til å snakke om, for hun vil nødig være noe offer.
«Æ e itj traumatisert, æ sitt itj i badekaret og grin», sier hun i episode seks - en episode alle må se som ennå lurer på hvordan det er å stå fram med metoo-historier.
Innfrir på flere områder
Men «Heimebane» er mye mer enn både fotball og feminisme.
Det er et rørende portrett av en gammel norsk industriby, som, sett bort fra de vestlandsromantiske landskapsbildene, kunne vært mange steder i utkant-Norge.
Det er mye varm humor, levert av karakterer du fort blir glad i, som fotballspillerne Eivind (Rolf Kristian Larsen) og Mons (Nader Khademi).
Det er flere fine bihistorier, som den om supertalentet (Axel Bøyum), som realiserte proffdrømmen altfor tidlig.
Eller om Helena og den oppofrende tenåringsdattera (Emma Bones), et utradisjonelt og fint skildret mor/barn-forhold.
Dette er også en serie som innfrir der mange andre har fått kritikk:
Her er flere minoritetsskuespillere i roller som ikke handler om at de er minoriteter.
Og her er en vestlandsby befolket av mennesker som høres ut som om de kommer fra Vestlandet.
Eller Trondheim.
Det finnes sikkert trøndere som får kløe hver gang Ane Dahl Torp sier æ, men jeg gir tommel opp for innsatsen.
Litt konvensjonell
Et minus er den noe konvensjonelle oppbyggingen, særlig i starten.
Det er lett å kjenne igjen mønsteret og forutse hovedlinjene:
Hvem som vil komme på kant med hverandre, når de kommer til å skvære opp, og hvem som blir viktige støttespillere når det gjelder.
Men når ting blir konvensjoner, er det gjerne fordi det funker.
Så også her.
Serien trykker på alle følelsesknappene i boka, og mot slutten kan du trenge et lommetørkle.
Spenningen holdes oppe alle ti episodene igjennom, og jeg skal ikke røpe hvordan det går med Helena og gutta i Eliteserien.
Men som dramaserie hører «Heimebane» hjemme i Champions League.
| 1
|
306130
|
I Eirik Jensens nye roman trues Norge av kyniske gangstere fra Tsjetsjenia
På livet løs i en svakt komponert roman.
For andre gang bruker Eirik Jensen sine erfaringer i en roman, i kompaniskap med Thomas Winje Øijord.
Jensen har mange tanker om hvordan man kan bekjempe kriminalitet, ikke minst de tilløpene vi har hatt i Norge til gjenger og organiserte ligaer.
Dette har han skrevet spennende og polemisk om i boka «På innsiden.
Historien om mitt politiliv» (2015), som fortsatt er den beste han har levert fra seg.
Kyniske gangstere
Hans forslag til uortodokse politimetoder preger også de to romanene han har signert, der politimannen Sjur Holt går langt i kampen mot kriminelle som ikke skyr noen midler for å tjene penger på lovløs virksomhet.
I denne historien er det en bande som kaller seg
De skjulte djevlene som truer Norge.
Dette er tsjetsjenere, som vil smugle narkotika, våpen og mennesker inn i landet.
For å vinne makt og utkonkurrere sine rivaler innen forbrytersamfunnet, bruker de metoder så bestialske og skremmende at de tradisjonelle forbrytermiljøene trues til taushet.
Tsjetsjensk djevel
«Vi har ikke plass til dette i Norge.
Jeg skal ikke påstå at krimmiljøet var en blomsterdans fra før, men det var faen ikke noe sammenlignet med dette her,» som Sjur Holt uttrykker det.
En av de kriminelle sier det slik:
«Nå er det ingen som gjør en dritt uten at den tjetsjenske djevelen har sanksjonert det.»
For å gi intrigen troverdighet, innleder forfatterne boka med sitater fra autentiske nyheter om den tsjetsjenske truselen.
Temaet er utvilsomt både tankevekkende og brennaktuelt, men kunne kanskje vært mer troverdig utredet i en dokumentarbok enn i en roman, der ikke minst kjeltringene får et preg av klisjeer.
Skjult i lang tid
Selve romantittelen henviser til tsjetsjenernes navn på seg selv.
Det vil si, de fikk opprinnelig tilnavnet «De skjulte djevlene» i hjemlandet, forklarer en av dem, og legger til at riktignok var de djevler, men ikke spesielt skjult.
De fant etter hvert ut at betegnelsen passet bedre på deres virksomhet i land som Norge.
«Vi har vært skjult i lang tid…
Ingen visste at vi var djeveler før vi bestemte oss for å vise det for verden.»
Når spaneren Vegard blir godkjent, etter harde prøvelser, sier bandelederen:
«Jeg sier som jeg bare har sagt til noen få menn før deg:
Vi djevler holder sammen – i det skjulte.
Skål.»
Dette hemmelighetskremmeriet kommer i et litt merkelig lys når politiet bare noen sider seinere begynner å snakke om «De skjulte djevlene», som om dette var en alment kjent betegnelse.
Surrete sjefer
Politiet står maktesløse overfor denne nye trusselen.
Men Holt vet råd.
Han trosser sine overordnede og handler slik han selv mener er riktig, selv om det innebærer både selvtekt og å utsette kolleger for livsfare.
I tradisjonell politiromanstil lager sjefen først og fremst trøbbel for sine underordnede.
«Hvorfor kan ikke folk bare tilpasse seg mine ideer, skjønne at jeg har rett?» spør Holt, bare halvveis spøkefullt.
Boka er skrevet i et kjapt, korthogd språk, fullt av replikkvekslinger.
Men til tross for den hardkokte stilen virker romanen både pratsom, utflytende og svakt komponert.
En bihistorie om utdannelsen til spaneren Vegard er altfor lang.
Bifigurer som kunne vært interessante, for eksempel kriminologen Nystrøm og Holts ekskjæreste Victoria, er uten liv og sjel.
Det samme gjelder de som befinner seg på den andre siden av loven.
Forfatterne kunne lært litt av den svenske forfatteren Jens Lapidus, som opererer i samme sjanger, om hvordan man gir bipersoner liv på noen få setninger.
Trøblete privatliv
Nystrøm blir ansatt til tross for sin manglende politierfaring, og Holt får ansvaret for å introdusere ham for sin nye arbeidsplass.
I virkeligheten er Nystrøm plassert av Holts overordnede for å holde øye med ham, et element i romanen med et potensiale som ikke blir godt nok utnyttet.
Heller ikke Holt selv har personlighetstrekk som gjør ham til en bærekraftig og fascinerende hovedperson.
Riktignok forsøker forfatterne å vise hvordan kampen mot kriminaliteten får innvirkning på privatlivet både til lovens voktere og forbryterne.
Men disse skildringene utvikles ikke til interessante konflikter.
De utdyper ikke problemene utover det som er selvinnlysende.
Boka viser at Eirik Jensen kan det meste om politiarbeid.
Men ikke nok om å skrive en roman.
| 0
|
306131
|
Myk og sårbar Morten Abel
Hans andre norskspråklige album handler om både oppbrudd og kjærlighet.
ALBUM:
Morten Abel (55) har ikke hatt det travelt med å gi ut plater, og det tok åtte år fra hans forrige soloalbum på engelsk til hans aller første på norsk for nøyaktig tre år siden.
Noen gode låter til tross, «I fullt alvor» ble en liten skuffelse.
Det hjalp ikke en gang at Odd Nordstoga var satt på produsentjobben.
Det føles som om de ikke trodde nok på prosjektet, og albumet var fort glemt.
Et løft
Nå har Abel vendt seg til tanken om å synge på norsk, og det kan også virke som et klokt grep å gjøre produsentjobben sjøl denne gang.
«Evig din» er ihvertfall et løft både på låt- og produksjonssiden for den tildigere Mods- og September When-vokalisten.
Ikke minst er evnen til å skape den gode låten intakt.
Abels tekster er denne gang tildels glimrende.
De er mer substansielle, og handler mer om livet enn om det forgjengelige og trivielle.
Ikke minst er det interessant å møte en så sårbar Abel.
Og - det «verste» er at «Mr. cool» kler det!
Elektronika?
Åpningen «Andre goe daga» er riktignok en ørliten skuffelse.
Det skyldes ikke at Stavangers store sønn for første gang synger på noe som likner Bodø-dialekt (han er født og oppvokst der).
Nei, det skyldes at også han tilsynelatende har kastet seg på «elektronikakjøret».
Taxi-kø
Det dempes raskt.
Det er ikke helt borte i spor to, men han er definitivt på rett spor.
Albumets kuleste låt og morsomste tekst, «Lenkegjengen», er en meget treffende skildring av en taxikø.
Samtidig handler den litt om livets utfordringer:
«De' e ingen grunn til å se altfor lyst på live / det e fortsatt ein kamp».
Tittellåten «Evig din» kretser - i likhet med flere andre - rundt det evige kjærlighetstemaet.
Også her treffer Abel blink, supplert med Øyvind Blomstrøms stilsikre gitararbeid.
Tida går
«I år som i fjor» er ikke dårligere, mye takket være Stavanger Symfoniorkester.
Orkesteret bidrar på sju av ni låter, og løfter produksjonen flere hakk.
Abel har sjøl arrangert.
Tekstmessig er Abel her preget av at tida går, men han har et pragmatisk forhold til det:
«Live e'kje langt / eg kan snart se enden på de' / men kan det ver så galt / å legge seg på ryggen og si 'takk for alt', for faen / når ting går godt / man bygger bare fallhøyde, ikkje sant?»
Kjærlighet og oppbrudd
Abel ble skilt for to år siden, og «Evig din» er ei «oppbruddsplate».
I «Vil det for mye» synger han blant annet:
«Og se så fint det kan ver / eg vil så gjerna at du blir her / det ligge ein slange i gresset (..) det e ingen hemmelighed / det som e hat va ein gang kjærlighed».
For gammel?
.«Våkn opp» er en fin og lun avslutning på dette albumet, en av fire låter med Arne Hovda som makker på melodisiden.
Men før den serveres «Lenge leve kjærligheten», en litt pussig - og lettere pompøs - hybridlåt dels på engelsk og dels på norsk.
Han kan selvfølgelig ha et poeng når han synger:
«If the music is too loud, you are too old».
Men heldigvis er det ikke noe problem, og neppe for Morten Abel heller – om han føler seg aldri så gammel i sin 55 år gamle kropp.
Morten Abel starter en lengre turné med to konserter i Stavanger konserthus fredag 2. mars.
Drammens teater får besøk lørdag 3. mars og Operaen i Oslo søndag 4. mars (to konserter).
| 1
|
306133
|
Bylarm-aktuelle Superorganisms altmuligpop er litt som Clas Ohlson
Jo flere kokker, jo mere søl.
ALBUM:
Selv om man blir helt ør av å lytte til Superorganisms debutalbum, må man i hvert fall gi det Bylarm-aktuelle indiekollektivet såpass:
De vet å speile tidsånden.
På den fengende øreormen «Everybody Wants to Be Famous», som er en av få låter hvor de ikke roter seg bort, synger frontfigur Orono Noguchi vidøyd om overfladiskhet i Instagram-æraen.
Akilleshælen til Superorganism – særlig om man gaper over skiva i ett fremfor porsjonsvis – er ikke at internettets informasjonsoverflod ikke bare er utgangspunktet for tekstene, men hvordan de åtte medlemmene konstruerer låtene sine.
Musikken deres er et amalgam av hiphop, surferock og totusentalls FM-pop, og låter ofte som om flere YouTube-vinduer overlapper hverandre.
Inspirasjonen fra The Avalanches’ såkalte «plunderphonics» og The Go!
Teams sampledrevne indierock er sånn sett slående, men forskjellen er at de gruppenes lydmosaikker (stort sett, i hvert fall) er lekne uten å bli masete.
Ikke minst er de hakket flinkere enn Superorganism til å skape den vemodige følelsen av at uskyldens tid er forbi.
En av gangene jeg lyttet gjennom albumet, befant jeg meg på Clas Ohlson.
Albumet viste seg å være et treffende lydspor til det å være omringet av en million nipsgjenstander.
De uendelige valgmulighetene som nyliberalismen kaster etter en, er nemlig ikke befriende, men snarere overveldende – noe som reflekteres i den viltre musikken til Superorganism.
Den klart sterkeste låta her er avsluttende «Night Time», som – takket være sin løpske UK garage-beat, og en glimrende dramaturgi – gjør at man blir genuint gira, og ikke bare overvelda.
«Superorganism» inneholder flere tilløp til gode festlåter (spring break-flørten «Reflections on the Screen» er blant dem), men hemmes av et band som stort sett vil for mye på en gang.
| 0
|
306135
|
I form og i handling går Det Norske Teatrets «Antigone» inn til det grunnleggende
Ordet fanger
TEATER:
Konflikten står mellom selvoppholdelse og prinsipp.
Plikt står mot annen plikt, lojalitet mot annen lojalitet.
Hva er rett, og hva er urett?
Hva er viktig nok til å dø for?
Antigone (Sara Khorami) tror hun har svarene.
Kreon (Jon Bleiklie Devik) frykter at han ikke har det.
På grunn av denne frykten blir han uforsonlig.
Usikker autoritet
Kreon er kongen som ikke trodde at han skulle bli konge.
Han er usikker på sin autoritet og fast bestemt på ikke å vise denne usikkerheten.
Hans ord må være lov.
Devik portretterer herskerens angst for sin egen utilstrekkelighet.
I sin tvil nekter han seg å vise tvil.
I sin søken etter storhet blir han smålig.
Antigone er Kreons niese, og hans sønns forlovede.
Hun er datter (og søster) av den døde Oidipus og søster av de døde brødrene Eteokles og Polyneikes.
De to drepte hverandre i kamp om makten.
Eteokles fikk en ærefull begravelse, men Polyneikes, har Kreon bestemt, skal ikke hedres.
Hans lik skal råtne og bli spist som åtsel.
Dette kan ikke den besluttsomme Antigone godta.
Hun begraver sin bror, og hun konfronterer Kreon med det hun har gjort.
Sara Khorami spiller Antigone med naturlig autoritet, lidenskapelig direkthet og overbevisning.
Antigone er trygg på sin egen integritet, og stoler på sine egne vurderinger av rett og urett.
Hun er kompromissløs.
Hun er konsekvent.
Hun er ikke uredd, men hun har mot til å trosse sin redsel.
Minimalistisk uttrykk
På Det Norske Teatrets hovedscene formidles «Antigone» i et rent og minimalistisk uttrykk.
Ord er handling og opptreden er essens av handling.
I form og i innhold går forestillingen inn til det grunnleggende, en fortettet, konsentrert kjerne.
Skuespillerne framfører det meste av teksten med ansiktene vendt mot tilskuerne, både gjenfortellende tekst og dialogtekst.
Slik synliggjøres hver minste lille nyanse i kroppsspråk og stemmebruk.
Alt blir forstørret, alt gis vekt.
Hver gang det gjøres unntak fra denne frontale framføringen, og skuespillerne møter hverandres blikk, understrekes disse konfrontasjonenes sinnsbevegelse.
Bakerst på scenen sitter Elisabeth Nesset ved sitt slagverk.
Hennes trommespill er forestillingens puls, underbevissthet gjort bevisst.
Slagverket skynder på de tankene og de følelsene som ligger under og mellom ordene, tidvis parallelt med, tidvis separat fra ordenes egen rytme.
Talen lar seg ikke skynde på, den framføres i sin stødige takt, med kontant diksjon, men både i de passasjene der Halldis Moren Vesaas valgte versemål og i de passasjene der hun valgte prosa, fyller trommingen ut tomrommene mellom ord og scener.
Mesteparten av tiden er rommet (scenografi:
Nia Damerell, lysdesign:
Norunn Standal) mørklagt.
Ofte er det også tåkelagt, røyklagt.
Mot slutten, i etterpåklokskapens granskning, lysner det.
I tverrbjelker hengende fra taket (de senkes i deler av framføringen) er rekker av symbolske kister festet.
For øvrig er rommet tomt, bortsett fra menneskene i det.
Dette er et rom av intet, et Hades utenfor tiden.
En spade og en mikrofon er de eneste rekvisittene.
Denne knappheten leder oppmerksomheten til skuespillerne, og oppleves også som en henvisning til den greske teatertradisjonens renhet.
Dette er drama uten distraksjon.
Uten kamuflasje.
Det er grunnleggende, ånd, ikke materie.
Både makt og maktesløshet ligger i menneskekroppen og i menneskenes ord.
| 1
|
306136
|
Smart roman om kunstig intelligens
Umulig ikke å glede seg over denne romanens dristige grep
Bår Stenvik har tidligere utgitt kritikerroste sakprosabøker om skitt, bløff og forstillelse.
I sin debutroman fremstår han som en moden og dristig forfatter.
Tematisk kan «Informasjonen» minne om Kraftwerks «Computer Love», Spike Jonzes film «Her» og Michel Houellebecqs roman «Muligheten av en øy».
Vi har å gjøre med en ambisiøs og tankevekkende bok om menneskets forhold til kunstig intelligens.
Framtida er nå
Tradisjonelt har man sett på teknologiske hjelpemidler som forlengelser av menneskekroppen.
I dag er vi klar over at moderne teknologi også har forandret oss på grunnleggende vis.
Med sin roman tar Stenvik enda et steg lenger.
Han inviterer oss inn i en verden hvor mennesket er et resultat av digital informasjonsteknologi.
Det er elegant og realistisk gjort.
At en slik verden ikke lenger er fjern framtid, er det mange eksempler på.
I fjor fikk en humanoid robot statsborgerskap i Saudi Arabia.
Her til lands fattes viktige byråkratiske avgjørelser av dataprogrammer.
Upålitelig forteller
Hovedpersonen i jeg-fortellingen er Sven Borg.
Han er ekspert på sosial interaksjon og har fått den prestisjefulle jobben med å lære opp den kunstige intelligensen SAM, en forkortelse for dataprogrammet Synchronized Artificial Mirror.
Ikke bare utvikler SAM og Sven et nært forhold, men snart vet SAM mer om Sven enn han selv gjør.
Det gjør fortelleren til alt annet enn pålitelig.
Sven pusher førti og er vellykket og velkledd.
Han er eier av en selvkjørende Mercedes.
Og den som holder orden på hans liv, er den digitale klokken iMentor.
Likevel mister wonderboyen grepet på både jobben og privatlivet.
Scener fra et samliv
I årevis har han holdt kurs om kroppsspråk for næringslivet, men i senere tid har han vært plaget konsentrasjonsvansker.
Det har ført til uforutsette hendelser under coachingen.
På et tidspunkt spør sjefen om det går bra.
Det gjør det definitivt ikke.
Hans samboerskap med Nora er i ferd med å gå føyken.
Hun drømte en gang om å bli skuespiller, men har endt opp som akademiker med interesse for Julia Kristevas teorier om kvinnelig begjær.
Det blir ikke lenger tilfredsstilt av Sven, og med bruddet kommer det for en dag at han heller ikke er ekspert på menneskelige relasjoner.
Han lever på en livsløgn og hjemsøkes av blackouts.
Etter hvert som hans psykologiske drama drar seg til, får det fatale konsekvenser.
På fornøyelig vis diskuterer de to med ibsensk alvor om det var Nora eller Sven som gikk.
Spennende og intrikat
Selv om romanen tidvis er litt pratsom, er det umulig ikke å glede seg over Stenviks dristige grep.
Handlingen er spennende, tankene smarte og oppbygningen intrikat.
«Narrativ kompilasjon» kalles beretningen innledningsvis, og den utspiller seg på flere tidsplan – i vår nære fortid og en ubestemt framtid.
De mange høyteknologiske termene skaper en hypermoderne atmosfære i romanens univers.
For meg er likevel karaktertegningen av den splittede Sven Borg bokas høydepunkt.
Sakte men sikkert forstår man at det er noe galt med ham.
Forskjellen mellom ham og SAM viser seg å være mindre enn man tror.
Selv om han tror han er et menneske, blir han mer og mer lik en humanoid robot.
| 1
|
306137
|
Verdens mest elskelige superhelter er tilbake
Kamp mot rikinger, høner og andre overløpere i prisbelønt barnebokserie.
Håkon Øvreås og illustratør Øyvind Torseter har skapt en av de mest sjarmerende, og også suksessrike, barnebokserier her til lands de siste åra.
Førsteboka «Brune» (2013) fikk Nordisk Råds pris for barne- og ungdomslitteratur i 2014 og flere andre utmerkelser.
Oppfølgeren «Svartle» fikk mer blandet mottakelse, men også den skåret høyt på varme og sjarme i tekst og tegning.
Nå er bok tre om Rune, Atle og Åse her.
Igjen handler det om kampen for tilværelsen, eller mer spesifikt:
Bekjempelsen av kapitalister, ordførere, høner og andre overløpere.
Søtnoser
I «Brune» tok hovedperson Rune leseren med storm med sin litt bekymrede natur.
Det ble nødvendig å trekke i superhelt-kappe og male plageåndenes sykler med brunmaling.
Dermed var superhelt Brune skapt.
Skrønemaker/nyhetssentral for tvilsomme opplysninger, Atle, kjempet med svartmaling for kjærligheten i «Svartle», så at årets «Blåse» skulle være blåmalende Åses bok, var forventet.
Snille, ordentlige «jeg kommer aldri til å bli umulig»-Åse, som har en høyrøstet samvittighet som skaper trøbbel for henne.
Superhelt-trioen opererer tross alt på kanten av loven, eller i alle fall på kanten av det moralsk tilrådelige, når de bruker malingkosten på andres eiendeler.
Denne gangen blir Åses pappa er permittert fra jobben og rikingen Tom Hane skal bygge hønsefarm der hvor barnas hytte står.
Det betyr riving.
Superheltene rir igjen.
Personligheter
Øvrås’ største prestasjon er hvordan han skaper tre spill levende unger.
De kjemper for egen tilværelse med det de er utrustet med av egenskaper, og Øvreås løfter dem frem som sårbare og handlekraftige personligheter.
Humor og et poetisk sinnelag preger fremstillingen.
Lite hamres frem i klartekst.
Tvert imot pipler skikkelsenes karakter ut gjennom dialogen, gjennom tankene de baler med, gjennom handlingene de foretar seg.
En bitteliten scene kan si all verden om karakterene og deres høyst ulike tilnærming til livet:
«Åse prøvde å lage perfekte fotspor i det tynne snølaget, uten at mønsteret etter skoen ble ødelagt.
Hun gikk hjem fra skolen med Rune og Alte.
Atle gikk baklengs, slik at det skulle se ut som om han hadde gått andre veien.»
Ømhet
Også mange ganger prisbelønnede Torseter er en glitrende karaktertegner.
Både barn og voksne får en tydelig personlighet i hans strek.
Runes Levi Henriksen-far, Atles gammelrocker-far, Åses ingeniør-far er ustreite typer som kaller på smilet.
Åse selv har runde kinn, vaktsomt blikk og rødt hår.
Hun er medgjørlig, men selv for Åse kan presset bli for stort.
Bildene viser det og teksten også.
Som der Åse rømmer til hytta og trøster seg med nødproviant:
«Det knakte utenfor, kanskje i trærne.
Men alt ble helt stille igjen.
Snøen dempet lydene, og Åse måtte tygge for å ikke høre hvor alene hun var.»
Torseters tegninger fremhever enkeltelementer, som Åses røde hår, og kan være skjøre i streken.
De er morsomme, men utsondrer også følelser.
Da Åse ligger sengen med moren trøstende på sengekanten fordi kommunen vil rive hytta, skaper oransje, bølgene linjer i tegningen et rom rundt skikkelsene.
Slik får Torseter frem samhørigheten mellom dem, omsorgen, varmen.
Og også Åses overgangstilstand – mot søvnen.
Dette spennet Torseter har, mellom det kule, retro og festlige, og det ekspressive og myke, er betakende og noe av det som gjør ham til en av våre fineste illustratører.
Samhørighet
Plottet i «Blåse» er enkelt og gjenkjennelig, nærmest arketypisk.
Hos Disney ville det vært dyr som kjempet mot utbyggere som vil ta skogen deres.
I «Blåse» er det barna mot ordfører og utbygger.
Men tross det forenklede - som også rammer de karikerte, superskurkete skurkene - oppleves ikke universet som trangt, fordi flere spor legges inn, og fordi tråder trekkes til de forrige bøkene.
Og som tidligere legger Øvreås inn et snev av magi.
Dermed har han skapt et univers for unge lesere som både er virkelighetsnært og virkelighetsoverskridende og -utvidende.
Det er gull verdt.
Kampen mot uretten og overmakten - enten det er mobbere, beslutningsglade foreldre, eller andre øvrighetspersoner – er omdreiningspunkt i serien.
Viktigheten av å lytte og å snakke sammen, blir spesielt viktig i årets bok.
«Blåse» kunne videreført superhelt-tematikken tydeligere og gitt enda flere replikker til Åses kule flankeryttere.
Men boka er en givende lesestund.
Den slutter løfterikt:
En ny skikkelse kommer seilende inn.
Det er bare å glede seg neste bok i denne ømhjertede serien rik på underspilt humor og varme på den menneskelige sårbarhetens vegne.
| 1
|
306139
|
Den nye, rocka lyden av Nashville
Grant-Lee Phillips girer opp på album nummer ni.
ALBUM:
Grant-Lee Phillips har en utrolig stayerevne, og det virker ikke som om han er i stand til å lage et dårlig album.
Og for en låtskriver han er!
Her er ingen hvileskjær, bare gode rundetider helt fram til mål.
På toppen er han en glimrende formidler.
Etter at han ledet «alternativbandet» Grant Lee Buffalo, som ga ut fire album i perioden 1993-98, har han gitt ut til dels strålende soloplater - med «Mobilize» (2001) som det aller ypperste.
«The Narrows» fra 2016 var ikke så langt unna, heller.
Høyere gir
På «Widdershins», som for øvrig er et uttrykk for å gå motsatt vei, for eksempel mot klokka eller mot sola, har Phillips giret opp og satt cruisekontrollen på et høyere nivå enn på den mer dempa forgjengeren.
Han er ikke akkurat fan av det som skjer i USA, og det er akkurat som om han må få renset lufta.
Sånn sett kan man trekke paralleller til Grant Lee Buffalo, som oppsto i ei tid med mange tumulter i USA - blant annet Golfkrigen og opptøyer i L.A.
Og - særlig åpningen «Walk In Circles» kunne for så vidt vært en Grant Lee Buffalo-låt, også fordi han som soloartist kjører det samme trioformatet - her med Jerry Roe (trommer) og Lex Price (bass).
Sjøl spiller han gitar og tangenter.
Han har også produsert sjøl, som sist.
Mørk og tung
I utgangspunktet er det en helt spesiell stemning på Phillips' plater.
Stemmen er lett å kjenne igjen:
Mørk og litt tung, ofte nærmest suggererende, men samtidig likandes.
Det går faktisk an å mene at Phillips nærmest er en sjanger i seg sjøl.
Denne gang er det et voldsomt driv fra start til mål.
Men mens for eksempel «Unruly Mobs» har bråkete fuzzgitar, er «King of Catastrophes» en fengende sak.
«Scared Stiff» er lettere punka og høres ut som en Elvis Costella & The Attractions-låt fra slutten av 70-åra.
Fire dager
Trioen brukte bare fire dager i studio i hjembyen Nashville - uten at byens spesielle musikkhistorie har gjort noe med lydbildet hans.
For country er det ikke - hvis du ser bort fra «Another, Another, Then Boom».
Tvert imot er Phillips et godt eksempel på «nye Nashville».
Artister som blander country og rock, men slett ikke popcountry, strømmer til den gamle countryhovedstaden.
Så solid, så solid.
| 1
|
306140
|
Norske Sweden lager låter svenskene kan misunne dem
Sweden får deg til å smile.
ALBUM:
Norske Sweden – spøken begynner kanskje å bli gammel, men la gå – har ikke ligget på latsiden siden tilblivelsen for sånn cirka åtte år siden.
Fire plater har det etter hvert blitt, og man må kunne tillate seg å si at debuten, «Under the Sycamore Tree», kan katalogiseres som en semiklassiker i den norske rockesagaen.
Gjengen tråkket sine barnesko i Østfold, i umiddelbar nærhet av svenskegrensen.
Navnet tatt i betraktning, må det jo eksistere et slags bånd som strekker seg godt over Svinesundbrua her på flere måter.
Våre naboer i øst har i lange tider ligget et par hestehoder foran oss rent popfaglig.
Selv om vi udiskutabelt har spist noen lengder på motstanderen også her, så er det fremdeles mye fint å la seg inspirere av hos søta bror.
Bandet selv sender noen anerkjennende nikk i retning kultbandet Brainpool fra Lund.
Sweden har alltid vist fram en velkalibrert nese for store, hektende refrenger.
Man behøver bare å vente 50 sekunder inn i åpningslåten, «Stars», før de første himmelskrapende melodilinjene melder sin ankomst.
«Confetti» er produsert av den svenske duoen Niklas Berglöv og Magnus Lindberg, sistnevnte fra Cult of Luna, og plata er spilt inn i det sagnomsuste Ocean Sound Recordings på Giske.
Førstesingelen «Back Again» låter akkurat så kornete og åpen som en klassisk powerpop-perle skal gjøre.
Bassen buldrer, gitarmelodien ligger langt fram og hi-haten er kledelig løs.
«Maybe we're back again, maybe we're not, maybe we're young again, we're probably not», synger gjengen mens de setter av gårde mot solnedgangen og klokkespillet de har pyntet refrenget med toner ut.
Det låter stort, gøyalt og godt.
De er kanskje ikke ungdommer lenger, men sangene har en letthet ved seg som gjør at man fort glemmer både tid og rom.
«The Cabin» hyller fuzzpopen med høyt tempo, bøtter av gitarer og noen uimotståelige akkordrekker til å dra det hele framover.
Selvsagt.
Det er ikke bare powerpop som dominerer lydbildet til Sweden, man finner også elementer av New Jersey-forankret arbeiderklasserock i gate med The Gaslight Anthem og deres likemenn.
Sjekk for eksempel «City Kid».
I tillegg er det rom for litt post-punk-flørting i platas mer tilbakelente øyeblikk, «Cherry Sq».
Mest av alt domineres «Confetti» av en iboende trang til å hylle den gode melodien, alt rundt blir virkemidler for å få den til å skinne.
Sweden gir på med gitaren rundt halsen og hjertet i hånda.
Det låter genuint, velgjort og overskuddspreget.
Fire plater inn i karrieren og fremdeles uten å ha tråkket mye feil, er noe av en bragd.
Høyt nivå på svenskegrensen med andre ord.
| 1
|
306141
|
Glatt og skreddersydd for et ungt publikum
Lettselgelig og lettsvelgelig fantasy-romantikk.
FILM:
Ungdommelig kjærlighet er som kjent kort og heftig, men like fullt spekket med overjordiske forestillinger.
At David Levithans ungdomsroman «Every Day» har figurert på New York Times bestselgerliste, sier mye om aldersgruppens appetitt på den passe miksen av romantikk og fantasy.
Nå er boka blitt film i Michael Sucsys regi, og også denne versjonen er skreddersydd for et ungt og mottakelig publikum.
Her er få friksjoner, få kjærlighetstraumer og få invaderende voksne.
Hovedpersonen er den unge skolejenta Rhiannon (Angourie Rice) og hennes nybegynnende seriemonogami.
Hver kjæreste varer i 24 timer.
Som i en moderne versjon av Askepott blir magien brutt ved midnatt hver gang.
En ekte hen
Men historien har naturligvis en twist.
Kjæresten er den samme.
Navnet er A.
Og her må vi bryte alle prinsipper og kalle vedkommende «hen», for A. kommer i både gutte- og jenteskikkelse.
Hen kan være svart, hvit eller asiatisk, tykk eller tynn, kort sagt hvem som helst.
Det som går igjen hos hver utgave av A., er at hen «ser» Rhiannon, er en oppriktig og dyp samtalepartner og en god venn.
Det ville ikke vært en ekte ungdomsfilm om ikke også klassens sjenerte og nerdete mønsterelev ble besatt av A.
Ny kropp
Så er det jo like spennende hver morgen å se hvilken ny kropp A. tar bolig i.
Skjønt, spennende er vel å ta for hardt i.
De utvalgte personene bor alle innenfor Rhiannons aksjonsradius, og ingen av dem er klåfingra gamlinger med skumle hensikter.
Rhiannons vantro og skepsis overfor den stadig omskiftelige A. overvinnes i filmen uten store geberder.
Hun kjøper opplegget etter et par kontrollspørsmål.
Og det er vel ikke å røpe for mye når vi medgir at hun forelsker seg dypt og inderlig i fantasifosteret.
Når hele mystikken foregår i problemfrie, solfylte, amerikanske omgivelser – i et for anledningen dopfritt Baltimore – ligger alt til rette for ung romantikk.
Glatt, riktignok, men både lettselgelig og lettsvelgelig for yngre målgrupper.
| 0
|
306142
|
Lyrisk bok om sauehold, homofili og å svikte odelsplikten
Uttrykksfulle scener fra et skjult liv.
To tema med sterke tradisjoner i litteraturen avtegner seg i debutboka til Per Helge Genberg, en 58 år gammel sauebonde og byråkrat fra Lierne, bosatt i Levanger.
For det første handler det om å oppdage at man er homofil tidlig i tenåra og å leve med denne erkjennelsen.
For det andre om å svikte den «ætteplikta» man har som odelsgutt, som innebærer at gården og slekta skal drives videre.
Vi husker Vesaas’
«Det store spelet» og det truende:
«Du skal vera på Bufast all din dag.»
Prosalyrikk
Men Genberg har verken skrevet et opprivende bekjennelsesskrift eller en tendensroman.
Snarere tvert imot, «Finna kyrkjedøra i meg» er en bok som bryter med et kronologisk oppbygd fortellermønster.
Genberg har skrevet en prosalyrisk tekst der hovedpersonens skjebne kommer fram i bilder og tablåer.
Men en synlig rød tråd glir gjennom boka, som snirkler seg fra avsnitt til avsnitt.
Alt starter når hovedpersonen er 13 år gammel og oppdager at han tenner på bilder av mannlige popsangere med «open skjorte» eller «ein tilfeldig vaksen mann avkledd på ein varm dag».
Han forstår at dette er «utanfor ei kvar trygg ramme».
Den nye innsikten fyller ham med redsel, men også med trygghet, fordi han har «trua», som åpenbart overbeviser ham om at det fins håp i framtida.
Minimalisme
Tekstene i boka er fordelt på fem korte avdelinger.
Boka er ikke mer enn 61 sider lang.
Språket er skåret inn til beinet, avgjørende hendelser er fortettet i setninger som både er ladde og gjennomlyste.
Landskap og følelser glir over i hverandre.
Gjennom disse korte, lyriske avsnittene skildres veien inn i et forhold til en mann, dessuten en lidenskaplig nærhet til naturen, ikke minst til blomster.
Men også den skjebnesvangre situasjonen når han «selde garden ut or slekta» og oppdaget at «straffande englar steig ikkje ned frå det pliktuniverset me tidligare så trufast tente».
Sauer og evangelium
Det går en religiøs linje gjennom flere av tekstene.
Etter å ha solgt slektsgården, starter han som forteller som sauebonde, sammen med kjæresten.
Forholdet til dyrene er nært og varmt, møtene med dyrene «kjennest som bitar av eit evangelium».
Vi blir minnet om hvilken posisjon hyrder, sauer og lam har i det nye testamentet:
«Dette drivande, nyfikne ønsket om å gjera alt betre, søkje nærleiken med dei levande, sårbare skapningane, aldri gje opp å spegla det skøyraste og djupaste.»
Dyrene blir veien ut av en iboende ensomhet, som kommer til uttrykk flere steder.
Det er verre med mennesker.
Å komme ut av isolasjonen, er et mål som speiles i bokas tittel.
Og i den aforistiske styrken språket er ladet med.
Det handler om fordypning.
Når siste side er vendt, går du straks tilbake til start og leser boka en gang til.
| 1
|
306145
|
Helge Ingstad ville vært stolt
En debutant som har skrevet en umiddelbar klassiker innenfor villmarksprosa.
Gjennom NRKs brede dekning av Finnmarksløpet er vi nordmenn blitt kjent med et helt egenartet miljø innen konkurranseidrettens verden.
Hundeførerne er nesten som en egen rase:
Søvndepriverte, med frost i revepelshetta, driver de hundespannene sine tusen kilometer over vidda all slags ekstremvær.
For alle som interesserer seg for feltet har Marit Beate Kasin nå skrevet en grundig innføring i løpets psykologi og i langdistansehundekjøring generelt.
Men de litterære kvalitetene til «Vinterdans» gjør dette til ei bok for flere enn de spesielt interesserte.
«Vinterdans» er formet som en dannelsesreise.
Den skildrer forfatteren fra barndomsår via studier til nybegynner som hundekjører og mot målet om å bli norgesmester i hundekjøring.
Fra sitt utkikkspunkt bak hundespannet skriver Marit Beate Kasin fram sinnets og naturens nyanser, mellom vinterstorm og hvit stillhet, med følsomhet og presisjon.
«Vinterdans» er en handlingsdrevet bok, særlig i siste del, der vi får beskrevet dramatikken fra det heseblesende Finnmarksløpet i 2017.
Men, i løpet av fortellingen stopper forfatteren ofte opp og skildrer hundene og naturen på en levende måte.
Blant annet hundene Gøy, Is og Føyke.
Ikke minst hunden Tago.
Nordlyset over vidda, Tanaelvas buktninger og vinterstormer i åpent landskap.
Alt dette blir beskrevet i fine litterære bilder.
De skjønnlitterære skildringene løfter denne boka fra god til glitrende.
Kasin er sterk i sine mange refleksjoner i relasjonen mellom seg selv og hundene.
Her fra side 122 i boka:
Om angsten for å feile dukker opp, tenker jeg på bikkjene mine.
De er fri fra fortid og framtid.
De tenker ikke på hva som var, eller hva som kommer.
De lever kun her og nå, og hvert eneste øyeblikk er stort nok for dem.
Nærheten til hundene og naturen, prosaen som binder dette sammen, gjør «Vinterdans» til ei troverdig bok.
Den er en følsom beretning om å finne indre styrke gjennom tvil, angst og utmattelse, mental som fysisk.
Samtidig er den en presis beskrivelse av selve hundekjørermiljøet og arbeidet som må legges ned for å konkurrere på toppnivå.
Her finner vi handlingsdriv, ettertanke, filosofiske betraktninger, og deskriptive skjønnlitterære partier i en god komposisjon og i fint driv.
«Vinterdans» er blitt en bok om å sette seg mål og jobbe for dem over mange år og gjennom mye slit, ei bok om å finne mening og sjelelig ro gjennom naturens krefter.
Boka avsluttes på en herlig spenningskurve – Finnmarksløpet 2017.
Kapitlene herfra kunne i seg selv vært handlingen i en hundeslede-spenningsfilm nord for polarsirkelen.
Det finnes noen bøker som tar utgangspunkt i ganske sære og ekstreme miljøer, men der beretningen allikevel får et nedslagsfelt hos mange flere enn de få innvidde i disse miljøene.
Ta for eksempel boka «Født til å løpe» av Christopher McDougall.
Ei bok om det forholdsvis sære fenomenet ekstremløping, som har fått en enorm leserskare.
Hans bok gjør at vi som sitter i godstolen også føler svetten på ryggen, blir andpustne.
«Vinterdans» har litt av de samme kvalitetene.
Det fine med Kasins bok er tilstedeværelsen i måten den er skrevet på, som gjør at man i korte øyeblikk liksom befinner seg ute på den hvite vidda med hundene.
I tillegg er dette blitt en vakker visuell bok.
Bildeserier av hundene er spredt utover på sidene og gir en ekstra kvalitet til fortellingen.
I det hele tatt, som et stykke debutantarbeid er dette eminent.
Ikke til forkleinelse for mye av den andre prosaen fra villmarka som gis ut her til lands, men denne er et par hakk opp i skrivekunst fra det meste jeg har lest i nyere tid.
Kasins bok bør treffe bredere enn bare hundeløpsmiljøet, ei bok om å beherske svakheter og styrker.
«Bærer du med deg respekt og kjærlighet og åpner opp for naturen og menneskene du møter, blir du ett med alt, og kraften vokser til en sterk, ustoppelig energi».
Disse ordene avslutter boka.
Isolert kan et slikt sitat stå som en klisjé, en floskel, men i denne sammenhengen gjør den ikke det.
Kombinasjonen mellom følsomhet, nysgjerrighet, viljestyrke, disiplin, alle disse tingene er forent i en glitrende litterær beretning om livet på vidda, livet med hundene, og sammenheng mellom kropp og sjel, sinn og natur.
Denne boka fortjener status som en umiddelbar klassiker i norsk villmarksprosa.
En bok man blir varm i hjertet av å lese.
Helge Ingstad ville vært stolt.
| 1
|
306146
|
«Manus om anus»-forfatterne virker livredde for ikke å være provoserende nok
Plump rumpehumor.
Er det én ting du ikke skal være i tvil om etter å ha lest «Manus om anus», så er det at anus er gøy.
Kjempegøy.
Hylende morsomt.
Og det er hvert fall ikke flaut.
«Selv Gud sitter på dass og driter innimellom».
Også analsex er helt naturlig og kjempedeilig.
Men om du for eksempel skulle få en ubendig trang til å kjøre Bibelen opp der bak, så husk å rulle den sammen og teip den godt.
Her er Koranen forresten et bedre alternativ, råder forfatterne, for den er mindre.
Ingenting er hellig for forfatterne av denne moro-boka om anus, skrevet av de to fastlegene Kaveh Rashidi og Jonas Kinge Bergland.
Rashidi er i tillegg paneldeltaker i TV2-programmet Helsekontrollen.
Mens Jonas Kinge Bergland er standup-komiker, og vinner av Komiprisen 2017.
Multi-begavelsen Bergland har også illustrert boka, med humoristiske svart-hvite vitsetegninger.
Krampaktig og plumpt
«Vi har gått gjennom mye ræva fagstoff, for å være sikre på at det ikke er noen hull i kunnskapen vi presenterer», forsikrer forfatterne oss om med den rumpe-humoren som gjennomsyrer boka.
Mens de eksempelvis forteller at fox-tail kan være gøy å ha i rumpa, og «uansett er det uendelig mange ganger bedre enn å pule en rev».
Denne muntlige teenage-aktige stilen blir etter hvert ganske anmassende.
Heseblesende over i det krampaktige, plump over i det pinlige.
Nå er det selvsagt ikke bare rumpehumor her.
Forfatterne skriver utførlig om sykdommer i anus, rumpekløe, forstoppelse, tarmkreft og hemoroider.
Om rare dyr som både spiser og skiter gjennom samme åpning.
For min del liker jeg best de mange historiske kuriositetene.
Som at Ludvig 14. ble helbredet for sin analfistel takket være et spesialinstrument utviklet av den kongelige frisør.
Eller at de i England trodde tobakksrøyk i anus kunne redde mennesker fra drukningsdøden.
Men også når det gjelder død og sykdom virker forfatterne livredde for at de unge leserne ikke skal synes stoffet er gøyalt nok.
Som når de skriver om en koreansk kvinne som døde etter å ha blitt analfistet i en halvtime:
«Dette har vært voldsomme saker.
Den døde dama var rett og slett revet i filler baki der og i tarmen.»
Ræva tittel
Selv har Rashidi og Bergland en kjepphøy, nærmest faderlig, selvtillit på egen og legestandens vegne; «Vi leger» gjør ditt og vet datt.
Andre får så hatten passer.
Akupunktører holder på med noe eldgammelt som aldri har fungert og aldri vil fungere, fastslår de.
Mens Freud og hans «psykoanalyse» (i gåsetegn) generelt bare er ganske komisk, med sin lære om at personligheten din formes av «hvordan dine foreldre lærte deg å drite på dass».
Forfatterne lover en oppfølger til «Manus om anus» - en nokså ræva tittel, om jeg skal bruke forfatternes språk.
Den skal hete «Læren om blæren».
Om Rashidi og Bergland har litt større ambisjoner enn å lage moro-bøker best egnet til nachspiel, kan det lønne seg for dem å skru seg ned noen hakk i oppfølgeren.
| 0
|
306147
|
Verken sjarmerende barneartister eller voksne popstjerner
Marcus & Martinus slet med å gjenskape det proffe lydbildet fra «Moments» på scenen i Oslo Spektrum.
Samtidig som den norske OL-troppen gjør mer eller mindre rent bord på andre siden av jorden, er våre egne popyndlinger Marcus & Martinus i full gang med sin egen seiersrunde i utsolgte europeiske arenaer.
En enestående bedrift for to 16-åringer som om og om igjen har overrumplet oss med sine stadig mer imponerende karrierehøydepunkter.
I møtet med ungdomstiden kan det være fristende å kynisk spekulere i om toppen nå kanskje er nådd, men med utgangspunkt i tvillingenes store idol, Justin Bieber, vet vi godt at barnestjerne-epoken vel så godt kan være starten på noe enda større.
Når gutta denne helgen returnerer til Oslo Spektrum – seks år etter at de fikk sitt store gjennombrudd under med MPG
Jr i samme sal – er det i alle fall ingenting som tyder på at guttenes suksesshistorie er i nærheten av noen nedadgående kurve.
Allerede fra åpningen «Elektrisk» kjøres det i gang med både konfetti og pyro.
Åpenbar moro for de mange oppmøtte som helt sikkert gjestet Spektrum for alle første gang, og hoppet opp og ned til den store gullmedaljen sammen med sine respektive foresatte.
I motsetning til fjorårets konsert under Oslo Sommerfest og studioinnspillingene på «Moments», er hovedstadens betongkledde storstue på sin side atskillig mer ubarmhjertig hva vokal og karisma angår.
«We're not going home when you're dancing next to me» synger gutta på «Next To Me», men er både litt stive i dansetrinnene og sin generelle utstråling der oppe på scenen.
Spesielt godt kommer dette fram under «First Kiss», hvor brødrene framstår like sjenerte som jenta de henter opp på scenen for et par minutter med påtatt romanse.
Det blir omtrent som å se en 4-klassing be noen om følge – men nå er det jo også denne uskyldige sjarmen som enn så lenge har ligget til grunn for fenomenet Marcus & Martinus.
I Spektrums proffe omgivelser befinner vi oss derimot i det enn så lenge noe uperfeksjonerte stadiet mellom uskyldige barneartister og unge voksne.
Noe som gjør at man aldri helt glemmer at man er på en konsert for kids.
Det er heller ingen tvil om at fansen engasjerer seg på en helt annen måte når gutta tar en pause fra det internasjonale soundet for å framføre en medley med sine største norskspråklige hits.
Og når vi først snakker om språk, så hadde det ikke skadet å gjøre de innleste engelske dialogene norske for det unge hjemmepublikummet.
Den akustiske framførelsen av «Heartbeat» er et annet øyeblikk hvor Spektrum oppfører seg nådeløst hva guttas vokal angår, og gladlåta «Light It Up» – med tonnevis av pyro og lysende neonmasker på danserne – blir en oppfriskende lettelse etter de falske tonene fra forrige nummer.
Før kveldens avsluttende hit-rekke viser Marcus (på låta «Never») likevel tydelige tegn på vokalisten som er på vei – selv om vi nok må vente et par år, og ikke minst et stemmeskifte, før duoens virkelige potensiale som sangere springer ut i full blomst.
Noe sier meg derimot at gullgutta fint klarer å holde fast ved stjernestatusen fram til da.
| 0
|
306148
|
Skrekkfilm som lenge ser ut som en parodi
Vibrerende skapdører, speil som beveger seg og trapper som slutter i ingenting.
FILM:
Det mest forsonende med «Winchester–House of Ghosts» er Helen Mirren.
Den staute britiske skuespilleren som blant annet har gestaltet dronning Elizabeth i «The Queen», spiller her hovedrollen i en skrekkfilm som–lenge–ser ut som en parodi på en skrekkfilm.
Du skal virkelig ha troen på flygende objekter og sans for «Poltergeist»-filmer for å la deg forskrekke av dette byggverket.
For det dreier seg selvsagt om et hjemsøkt hus, et som faktisk er en turistattraksjon i virkelighetens California.
Winchester-huset ble reist av familien som tjente seg søkkrike på de berømte Winchester-riflene.
Feil ende
Det er 1906 og huset hjemsøkes nå av alle drapsofrene som befant seg i feil ende av rifleløpet.
Plottet er ekstra grotesk med tanke på våpenlobbyens holdning til våre dagers skoleskytinger.
Men det er sikkert ikke filmskapernes–brødrene Michael og Peter Spierig–intensjon.
Her er skrekken upolitisk.
Arkitektur
Winchester-arvingen Sarah (Mirren) har svart tyllslør over hodet og åndelig kontakt med alle drapsofrene.
De tar bolig i henne om natta og får henne til å tegne i transe stadig nye rom i huset.
Hver morgen engasjerer hun et helt arbeidslag av snekkere til å realisere tegningene, og slik blir spøkelseshuset til et arkitektonisk prosjekt under utvikling.
Inn på banen kommer den opiumavhengige psykiateren Eric Price (Jason Clarke), som er hyret av andre arvinger for å sjekke om Sarah er tilregnelig nok til å beholde sin andel av bedriften.
Han trer inn i en verden av vibrerende skapdører, speil som beveger seg, trapper som slutter i ingenting og avstengte rom som alle er spikret igjen med 13 nagler.
Huttetu?
Nei, dette er ikke til å hoppe i kinosetet av; i beste fall til å vri seg litt i latter av.
Man skal ha en spesiell forkjærlighet for arkitektoniske finesser i nygotisk stil for finne noe å glede seg over i denne filmen.
De gamle Winchester-riflene er jo vakre.
Og så Helen Mirren, da.
Resten er skrekkelig på feil premisser.
| 0
|
306154
|
Anders de la Mottes siste krim åpner marerittaktig
Svensk krimstjerne med første bind i årstidskvartett.
Anders de la Mottes nyeste roman starter med et mareritt:
Fem år gamle Billy forsvinner.
Bare en barnesko i en åker ligger igjen etter den lille gutten.
20 år seinere kommer storesøsteren, Veronica, på sporet etter Billy.
Men hvor leder det?
Er det mulig å finne ut hva som har hendt så lenge etterpå?
Dataspillets språk
Anders de la Motte (46) debuterte med den glimrende, moderne thrilleren «Geim» (2010), som bruker dataspillets verden til å skape en intens spenning.
Den ble fulgt opp med «Buzz» (2011) og «Bubble» (2012).
Deretter kom to hardkokte politiromaner fra Stockholm, «Memorandum» (2014) og «Ultimatum» (2015).
Nå har de la Motte, som også har åtte år bak seg som politimann, igjen skiftet sjanger og tema.
Med «Sensommer» bebuder han en kvartett som følger årstidene, et ikke helt uvanlig konsept.
Foruten komponisten Vivaldi, har så forskjellige krimforfattere som svensken Johan Theorin og kubaneren Leonardo Padura gjort det samme.
Menneskelig
Det betyr ikke at denne rammen ikke kan brukes igjen.
Ingenting tyder på at de la Motte forsøker å kopiere noen andre.
Denne første romanen i serien bruker effektivt den skånske landsbygda som kulisse for mysteriet rundt den forsvunne Billy.
Selv oversiktlige sladdersamfunn fjernt fra storbyen kan romme dype hemmeligheter.
Når lille Billy forsvinner, griper både lokalbefolkningen og politiet til det mest opplagte; at Billy er bortført eller drept.
Parallelt følger vi etterforskningen fra sommeren 1983 og samtaleterapeuten Veronicas jakt på en løsning 20 år seinere.
Forfatteren går tett innpå mennesker og miljøer før han slår til med gåtens løsning - akkurat som sjangeren krever.
| 1
|
306157
|
Hvor ble det av den britiske sjarmen?
Kaninene er fine, de, men litt masete.
FILM:
Et av britenes fremste fortrinn, i alle fall den versjonen av dem som har blitt portrettert igjen og igjen, i bøker for barn og for voksne, har vært den beherskede fremtoningen.
Greit at det herjer et følelseskaos et sted bak de stive overleppene og de stive kravene, men dette er ikke et folkeferd som har hatt for vane å glemme å si please og thank you.
Så heller ikke i de klassiske bøkene til Beatrix
Potter, selv om de erkebritiske protagonistene tilhører faunaen i øyrikets Lake District.
Men i den nye filmversjonen, «Petter Kanin», har Petter og følgesvennene hans, trillingsøstrene og den engstelige fetteren, blitt oppdatert til tennene.
Slik sett har de blitt mindre distinkte, og likere andre helter og antihelter i nyere animasjonsfilm:
Frenetiske og høyrøstede, og iblant rett ut vulgære.
Opptrinnene er tonsatt av det aller mest banalt åpenbare av nesten-ny popmusikk.
Hva ville vel Miss Potter ha sagt.
Nervøs urbanist
Uansett ville hun antagelig ikke hatt noe mot å bli oppdatet selv, i vakre Rose Byrnes skikkelse.
Byrne spiller, ahem, «Bea», som vokter Petter og de andre kaninene mot vreden til hageeieren Gregersen, og som lager abstrakte malerier som ingen skjønner opp eller ned på.
Situasjonen skal snart endre seg, for dem alle, når Gregersens hus overtas av arvingen hans, unge Thomas (Domnhall Gleeson), en nervøs urbanist som møter landsbygda med den aller største skepsis.
Han faller for Bea, men ikke for kaninene.
Gleeson gir seg hen til dobbeltrollen som helt og skurk, samtidig, og blir en fin skikkelse som vekker mer ambivalens enn de fleste barnefilmbanditter.
«Alene hjemme»-vibber
Landsbygda Thomas avskyr viser seg ellers fra sin mest innbydende side, og kaninene selv er nydelig animert.
Scenen synes å være satt for en mer nennsom og sjarmerende film enn hva som faktisk foreligger, som minner mer om en britisk, desentrialisert «Alene hjemme» enn en adaptasjon av de dekorative bildebøkene.
Her er et og annet øyeblikk av lykkelig slapstick og spiss ironi som får «Petter Kanin» til å svinge.
Men det føles som om de er kjøpt for en kaninsjel, eller nærmere bestemt fem.
| 0
|
306159
|
Elena Ferrantes roman om den skitne undersiden av menneskers samliv er ekstra aktuell i dag
På leting etter selve ur-krenkelsen.
Delia er en kvinne på rundt 40, singel tegneserieskaper bosatt i Roma, nå tilbake i fødebyen Napoli for å ordne med begravelsen til sin mor, Amalia.
Moren er død på uklart vis, druknet utenfor feriestedet Minturno, der de pleide å være da Delia var barn.
Her ble hun funnet bare iført en luksuriøs blonde-BH.
Elena Ferrantes skildringer av mor datter-forhold er mange, ikke minst i «Napoli-kvartetten».
De knyttes sammen i barnets erkjennelse av at opphavet også er et menneske med drifter.
Det er morens eventuelle seksualitet Delia må finne ut av, og her kan navnet på byen hun døde i, Minturno, være et hint.
Oksemannen i labyrinten
Forfatter Ferrante og hovedpersonen Delia er ute på leting etter selve ur-krenkelsen, det første sporet av seksuell overskridelse, det tvetydige minnet om vellyst og avsky.
Skjult i alt kaoset livet har kastet oss ut i, ligger det noen rester av minner som kanskje – og kanskje ikke – har gitt føringer til livet vi har levd.
Bynavnet Minturno gir ekko av Minotaurus, det mytiske monsteret i Knossos-labyrinten på Kreta.
Halvt okse, halvt menneske, frukt av det skjendige seksuelle møtet mellom dronning Pasifaë og en okse hun hadde forelsket seg i utenfor slottets glugger.
Monsteret måtte mates med unge mennesker, en ordning som ikke tok slutt før Thesevs trosset labyrinten med Ariadnes tråd til hjelp.
Krenkelsenes tidsalder
I tiden vi nå lever i, da trakassering og krenkelser blir endevendt og studert, er det ekstra givende å lese Ferrantes studie av den uklare, skitne undersiden av menneskenes samliv.
Hun er insisterende opptatt av funksjonen av stygge ord på dialekt («obskøniteter»), uten å nevne selve ordene, de er der bare som taus støy vi må innbille oss innholdet i.
Teksten fylles av skitne truser, menstruasjon, fedme og hengende hud, slappe peniser, svette, sekreter og retningsløs opphisselse.
Kvelande kjærleik, altså.
Kvelende er også klesmystikken, å ikle seg en annens drakt, morens undertøy, anrettet av en mann som har spilt en uklar rolle som fiktiv elsker for moren:
«Eg følte at den gamle drakta var forteljinga på sitt ytste punkt, som mor mi hadde overlate til meg, og at den no, med alle dei nødvendige tilpasningane, sat som støypt på meg.»
Gjenstand eller pådriver
Det handler om avkommets evige famling for å forstå opphavets begjær og raseri – dette som bare består av truende silhuetter når vi er små, og som vi bit for bit pusler sammen til noe å kjenne seg igjen i.
Med skrekk og avsky, men også dunkelt begjær, må vi medgi selv å være aktører i et spill der vi foretrakk å se oss selv som gjenstand for begivenhetene, ikke som pådriver.
Det er i dette feltet av fortrenging og traumer, der en ubekvem sannhet trenger seg fram, at «Kvelande kjærleik» hever seg opp til det usedvanlige.
Måten hovedpersonen Delia håndterer denne erfaringen på, er overraskende og realistisk.
Samtidig med at hun kvitter seg med et skall, innser hun at hun er det samme skallet.
Hun ikler seg de trådene hun allerede er viklet inn i.
Kimene til storverket
På en måte er denne teksten svakere enn det seinere forfatterskapet, mindre utarbeidet, mindre gjennomreflektert.
På en annen måte er den friskere, dristigere, mer problematiserende, mer splintret og flerfoldig.
Dette kan godt være en etterrasjonalisering fra gjenlesningen av boka, for nå må den leses i skyggen av den store romanen.
At vi her ser kimene til storverket i deres opprinnelige, uutsprungne tilstand, er egentlig uvedkommende for debutromanen, men ikke til å unngå.
To oversettelser
Det er ikke ofte en får sjansen til å anmelde en debut 26 år etter at boka kom ut.
Enda sjeldnere er det at den allerede var ute på norsk for 23 år siden.
Vi har to norske oversettelser – den nye til nynorsk, den forrige til moderat bokmål.
Her åpner det seg felter for refleksjon, felter som ikke kan utforskes i en avisanmeldelse.
Hvilken ivaretar forfatterens stemme best?
Hva slags stemme har oversetteren?
Den første oversettelsen, av Brit Jahr, kom ganske raskt (1994) etter den italienske originalen (1992).
Allerede da hadde mange sett at den anonyme Elena Ferrante var et sjeldent talent med potensial.
Gyldendals redaktør for oversatt skjønnlitteratur, nylig avdøde Gordon Hølmebakk, utga boka som «Hjemreise».
Det ble ikke mer Ferrante hos Gyldendal, kanskje fordi det tok ti år før neste roman kom.
Samlaget overtok forfatterskapet, og gjorde suksess med «Napoli-kvartetten».
Nå har de også utgitt alle de andre romanene hennes i Kristin Sørsdals oversettelse, også den som fantes fra før.
Her er det stoff til en doktorgrad i translatologi.
| 1
|
306160
|
Ståle Solbakkens selvbiografi er omtrent like spenstig som en hoggestabbe
Ingen Zlatan.
«Jeg var en driftssikker person og en spiller som kunne hjelpe treneren å utføre den taktiske planen på banen.»
Slik beskriver Ståle Solbakken seg selv som fotballspiller i sin nye biografi «Løvehjerte».
Mer prosaisk og kontant enn dette er det knapt mulig få det.
For den som ser for seg en flerdimensjonal fotballfortelling som «Jeg er Zlatan», eller en dramatisk historie ala Claus Lundekvams biografi, er det ikke mulig å komme lenger unna nettopp dette enn med «Løvehjerte».
Her finnes det knapt et støvkorn nostalgi, grubling eller tvil.
Det vi får presentert er filosofien til et handlingskraftig menneske som er vel vitende om at folks oppfatning av han gjerne befinner seg i enten hat eller elsk-kategorien.
Hardt arbeid
«Løvehjerte» er fortellingen om en fotballspiller som fra barnsben av aldri var av de største talentene.
Men en gutt som med viljestyrke og hardt arbeid lykkes som spiller.
En spiller som gikk foran i krigen og som alltid la ned de ekstra meterne i kamp og på trening.
En lederskikkelse.
«Løvehjerte» fortelles i ekspressfart over knappe 167 sider, fra barneårene i Kirkenær, gjennom spillerkarrieren og proffdrømmen, mot bokas naturlige vendepunkt, hjertestansen da Solbakken spilte for FC København.
Solbakken var død i sju minutter.
Og siden:
Den formidable trenerkarrieren.
Her er det ikke rom for å dvele ved detaljer.
Når det kommer til fortellermåte, er denne biografien kanskje det nærmeste du kommer den direkte spillestilen som Drillo utviklet på 90-tallet.
Interessant problemstilling
Her fortelles det i lengderetning og i raske overganger.
Og det handler om et menneske som helt og absolutt lever og ånder for fotball tjuefire timer i døgnet.
Et av bokas mest interessante problemstillinger er hvordan Solbakken, med sin politiske overbevisning på venstresida i politikken, forholder seg til pengegaloppen i fotballen.
Som det står i boka:
«I bunn og grunn kan man si at det er noe selvmotsigende i at en som meg, med mine verdier, skal navigere som en av hovedrolleinnehaverne i den kanskje mest kapitalistiske av alle verdener: fotballverdenen.»
Ordinær
Dette er en bok for trenere og spillere.
En 167 sider lang holdningskampanje.
For lagånd.
Samhold.
Solidaritet.
Løvehjerte burde fungere fint som et lengre foredrag på en trenerkonferanse eller på Arbeiderpartiets landsmøte.
En bok for spesielt interesserte.
Utover det er denne boka knapt mer enn en nokså ordinær fotballbiografi.
Litterært er dette omtrent like spenstig som en hoggestabbe.
| 0
|
306161
|
Oh, Darling, for et flott album!
Norsk americana med muskler.
ALBUM:
Noen som har lagt merke til mannen som forsyner «Hver gang vi møtes»- artistene på Kjærnes gård med grom bass, sånn litt beskjedent i bakgrunnen?
Tor Egil Kreken er navnet.
Eksportartikkel
«Dagjobben» gjør han sammen med kona Mari Sandvær Kreken og Kjetil Steensnæs i Darling West, som allerede er en eksportartikkel innenfor faget americana (noen vil fortsatt kalle det countrymusikk).
Darling West synger på engelsk, og er blitt lagt merke til også i utlandet.
Allerede for et år siden passerte de millionen og vel så det med strømminger i USA, og i fjor spilte de både på bransjefestivalen South By Southwest i Austin, Texas (se reportasje - krever innlogging) og The Americana Music Festival & Conference, den største i sitt slag, i countrybyen Nashville.
Akkurat nå befinner de seg på Folk Alliance International Conference, en festival for denslags musikk i Kansas City.
Derfra går turen til promotering i New York.
Spellemann
Det har skjedd noe med norsk country de siste åra.
Den har fått sjøltillit, for å si det sånn.
En rekke artister er kommet til overflaten i et blomstrende miljø.
Trioens første album, «Winter Passing» (2014), fikk en Spellemann-nominasjon, men det var først med oppfølgeren «Vinyl And A Heartache» (2016) det løsnet.
skikkelig.
Albumet fikk strålende kritikker, blant annet en sekser av herværende anmelder, og en Spellemannpris i countryklassen.
Bredere
Med nytt plateselskap i ryggen satser Darling West nå litt bredere enn på den stillere og mer tilbakelente «Vinyl And A Heartache».
«While I was Asleep» er både mørkere og lysere, fra den dystre åpningen «After My Time» («When I am gone / Bury my bones / Deep in the ground / Pray I will find / Peace of mind») via den smårocka «Don't I Know You» til håpefulle «How I Wish» («How I wish for another try / At joining hands instead of asking why»).
Men mann-og-kone-harmoniene er like utsøkte.
Steensnæs fyller inn med strenger og koring, mens Thomas Gallatin er kommet til på trommer og perkusjon på denne produksjonen.
Andre gode krefter bidrar også.
«Traveller» hviler på en seng av Mari Persens nydelige pålegg av strykeinstrumenter.
Smakfullt
Det er ikke de spenstige musikalske utløpene som preger trioens plater, vi snakker heller om små, produksjonsmessige grep som løfter låtene.
Ett av dem er Steensnæs' krumspring på diverse gitarer, ikke minst på pedal steel, et annet er Maris munnspill.
Maris stemme er dessuten i en særklasse, med noen myke fraseringer som treffer deg midt i hjerterota.
Når hun kobler inn vibratoen, blir det magisk.
Mari har en av de fineste countrystemmene herfra til Nashville.
Vi snakker Alison Krauss-nivå!
Sekser-produsent
Albumet er produsert av trioen sjøl, i selskap med Bård Ingebrigtsen - en mann som har begynt å samle på sekseranmeldelser.
Han bidrar til å løfte Odd Nordstogas nye album, «Kløyvd» til de store høyder og produserte også Stein Torleif Bjellas sekseralbum «Gode liv» (2016).
| 1
|
306165
|
«Stories from Norway» er Ylvis på sitt aller beste
Rapport fra et sjarmerende pottittland.
Etter fem sesonger med talkshow på TVNorge, ba Ylvis-brødrene om å få lov til å gjøre noe annet.
Og resultatet, som nå er klart for tv-skjermen i form av det sju episoder lange «musikaldokumentar»-programmet «Stories from Norway», ligner ikke noe annet på norsk tv.
Derimot er det umiskjennelig Ylvis - på sitt aller beste:
Absurd humor og gjennomførte musikalske parodier på Norge og nordmenn, og på musikal- og dokumentarsjangeren.
Hver av de sju episodene er en frittstående dokumentar om et tema fra det norske nyhetsbildet, som viser fram pottittlandet i all sin prakt.
Komisk alvorlige dokumentarfilm-intervjuer med de involverte kombineres med over the top-musikalnumre, der Ylvis-gutta og medhjelpere spiller ut rollene.
Humoren ligger i kontrasten mellom det store og det lille:
Det overdimensjonerte alvoret i intervjuene med svart bakgrunn, de svære faktene og følelsene i musikalnumrene, og de i utgangspunktet nokså puslete sakene som ble til digre fadeser.
Sjarmerende
Første episode tar for seg stupetårnskandalen på Hamar, tidenes kommunale budsjettsprekk, mens den andre er viet Justin Biebers famøse konsertavbrudd etter vannsøl på scenen, og den spinnville mediedekningen av det hele.
Velkjente saker, og ingen nye opplysninger, men det er heller ikke poenget.
I Ylvis’ verden er Norge den søte lillebroren som så gjerne vil leke med de store, uten helt å ha lært seg reglene.
Men vi har svulstige drømmer og masse oppsparte lommepenger.
Vi er arkitekten som ville sette Hamar på kartet med et stupetårn til flerfoldige millioner.
Vi er politifolkene som dro på studietur til England for å lære å håndtere gærne beliebers.
Og vi er pressefolka som dekket Biebers norgesbesøk som om det var en verdensbegivenhet verdt alle gravemusklene vi kunne oppdrive.
Vi er faktisk ganske sjarmerende.
Ler av oss selv
Selv om intervjusekvensene er til å gapskratte av – mye takket være fingerspisstiming i klippen – er alle de involverte varmt portrettert.
Pilotepisoden om stupetårnet er klart mest gjennomført.
Her er karakterene langt tydeligere enn i Bieber-episoden.
Varaordfører Geir Byberg med stupedrømmen er en naturlig helt, i en historie som følger klassisk musikaldramaturgi.
Fra drøm, via store utfordringer, til happy ending.
Her er både såre ballader og festlige fellesnumre, og en «Les Miserables»-aktig marsj der borgerne protesterer mot galskapen.
Samt en forførende tango, der Byberg blir lurt utpå av stadig nye pengekrav.
Vendepunktet kommer når Krf-politikeren får støtte fra oven.
Han der oppe forsikrer ham om at «Dette er Norge.
Det finnes alltid mer penger!».
Bieber-episoden er mer rotete, og også mer ensartet musikalsk – her går det selvsagt i Bieber-pop hele veien.
Til gjengjeld er sistelåta, «Normal Boy», både et humoristisk og musikalsk høydepunkt.
Noen ny «The Fox» er ikke å skimte foreløpig, og det er det eneste som skuffer litt.
Men hele 40 nye låter skal være laget til programserien, og vi kan jo håpe at de fem siste episodene kommer med noen ekstra revestreker.
Serien har nok internasjonale ambisjoner, alle låter synges på gebrokkent engelsk, og temaene er USA-vennlige.
Samtidig ligger mye av sjarmen nettopp i at vi som ser på, ser oss selv utenfra og ler av det.
Begge historiene har elementer som knytter oss sammen i et fellesskap:
Vi som bor i dette rare, lille landet med de store vyene.
Det er nokså fint, egentlig.
| 1
|
306166
|
Politi og røvere i rushtrafikken
Mye muskler og macho i LA-action.
FILM:
Biljakter i stillestående trafikkork er en Los Angeles-spesialitet.
Etter å ha sett Christian Gudegasts actionfilm «Den of Thieves» vil i hvert fall mitt forhold til rushtrafikken i LA framstå som et enda mer skrekkbetont helvete.
I denne filmen løser de problemene ved å hoppe ut av bilene, rope «dekk!» til medtrafikkantene og bruke maskingevær og bombekastere til å løse opp i stillstanden.
Aktørene her er jo selv testosteronbomber.
Bankran
Her står politi mot røvere i en kamp som, når sant skal sies, handler om mer enn muskler.
Den straffedømte militærveteranen Ray Merrimen (Pablo Shreiber) står i spissen for en gjeng tøffinger som har spesialisert seg på spektakulære bankran.
Nå er det den tilsynelatende uinntakelige Sentralbanken i LA som skal tas.
Mot denne banden står en like rufsete gjeng politifolk anført av Nick O'Brien (Gerard Butler).
Han er en hardtslående machoklisjé med trøbbel i ekteskapet, et svakt punkt for døtrene og et sterkt behov for å lure, banke og utradere skurkene.
Det er forsåvidt viktig, for innledningsvis i filmen opplyses det at Los Angeles er «verdens bankranerhovedstad» med ett bankran hvert 48. minutt.
Finnes det fortsatt byer så så mange filialer?
Bruker ikke folk nettbank?
Et angivelig smart trekk skjer idet Nick klarer å kidnappe yngstemann i Merrimens gjeng, sjåføren Donnie (O'Shea Jackson Jr.).
Donnie skal være informant hos ranerne, men blir avslørt og må operere som en slags dobbeltagent.
Altså vet purken hva slags planer skurken har, og filmen klipper fram og tilbake mellom de to lagenes forberedelser, som var de speilbilder av hverandre.
Her er det alfahanner på begge sider, så konkurransen er sylskarp.
Regissør Christian Gudegast har en fortid som regissør for rap-videoer, og det ser man ikke minst i valget av skuespillere her, rapperen 50 Cent og O'Shea Jackson, for eksempel.
Ser man det også i den bredmalende klisjébruken og de nokså endimensjonale karakterskildringene, tro?
For den som liker slikt er det snakk om halsbrekkende spenning på høygir i 140 minutter.
| 0
|
306171
|
Med «Lazy boy» skulle man tro Franz Ferdinand beskrev sin egen innsats
Discopop på total tomgang.
ALBUM:
Franz Ferdinand har alltid trasket i skyggen av større og bedre band.
Alle kan ikke være Jesus, så det behøver ikke være en forbannelse.
LCD Soundsystem, dance punk-orkesteret som skottene har mest til felles med, har for eksempel bygd hele sitt imperium på gravrøveri.
Der James Murphys selvbevisste referanselek reflekterer tidsånden – musikalsk var 00-tallet mye gjenbruk av gamle oppfinnelser – er musikken til Alex Kapranos & co. ikke så voldsomt mye mer enn et produkt av sin tid.
Når det er sagt, har Franz Ferdinand skrevet gode låter om å plante hæla i taket.
Problemet med «Always Ascending» er at ingen av dem er å finne her.
Melodiene er nesten konsekvent som luftspeilinger, i kritisk mangel på noe håndfast å gripe fatt i.
Sånn sett er «Lazy Boy» en slags maskot for albumet.
Når Kapranos bæljer «I’m a lazy boy/what a lazy boy» skulle man faktisk tro at han beskrev bandets egeninnsats på skiva, både som tekstforfattere og låtskrivere.
For hver «Paper Cages» – et uinteressant, men akseptabelt stykke discopop – finnes det dobbelt så mange av «The Academy Award» og «Huck and Jim», sanger som bare er rot og høres mest ut som bandet gjør narr av seg selv, eller Nick Cave (som Kapranos’ stemme minner mer og mer om med årene).
Samlingens sterkeste nummer er det avsluttende utskuddet «Slow Don’t Kill Me Slow», en vektløs psykedelia-ballade i David Bowies ånd.
Selv om den har noe vakkert ved seg, kjennes også den litt halvkokt – som om det ved et uhell var demoversjonen som havnet på albumet.
Man kommer neppe til å skrive om forgjengeren «Right Thoughts, Right Words, Right Action» (2013) om hundre år, men den inneholdt i det minste en håndfull sanger hvor det faktisk hørtes ut som Franz Ferdinand hadde det gøy sammen.
Det er vanskelig å si det samme om «Always Ascending».
| 0
|
306174
|
Er det fortsatt bensin igjen i «Homeland»-motoren?
Den syvende sesongen av spionserien treffer tidsånden påfallende godt.
ADVARSEL:
INNEHOLDER SPOILERE FOR FORRIGE SESONG AV HOMELAND
Etter seks sesonger av ymse kvalitet er det betimelig å spørre seg om det fortsatt er bensin igjen i «Homeland»-motoren.
Om årets første episode (som er den eneste gjort tilgjengelig for anmeldere) er representativ, er svaret et rungende «ja».
Den syvende sesongen tar opp tråden der forrige sluttet.
Den nylig innsatte presidenten Keane (Elizabeth Marvel) benyttet det avvergede attentatforsøket mot seg (det som kostet Quinn livet) til å hoppe bukk over demokratiske prosesser, og slå hardt ned på etterretningstjenesten under påskudd av at de og andre medlemmer av en eller annen deep state-skyggemaktelite konspirerte med attentat-folka.
Alt dette er selvsagt bare et påskudd fra Keane for å kaste potensielle fiender i fengsel, inklusive alle skjeggentusiasters forbilde, Saul Berenson (Mandy Patinkin), og ikke minst journalister som «lekker statshemmeligheter».
Eller er det det?
Utvidelse av kampsonen
Oppi dette mildt sagt brennbare politiske klimaet, som ikke har så rent få treffpunkter på den virkelige verden anno 2018, må altså vår alles favoritt-mentalt-ustabile-eks-CIA-agent, Carrie Mathison (Claire Danes) prøve å navigere seg.
Nå er hun tilbake i Washington og bor hos familien til søsteren sammen med den lille Brody-kloningen av en datter hun har, som snart er i skolemoden alder.
Carrie er, som alltid, rastløs.
Hun løper på tredemølle mens hun hører på sinnajazzen sin og prøver å finne en måte å renvaske Saul og de andre.
Og Carrie hadde selvsagt ikke vært Carrie om det ikke innebar ulovlige avlyttinger, parykker og falske identiteter, hestehandel med lovnader hun ikke kan holde, og selvsagt å bruke uskyldige, gjerne mindreårige og nære relasjoner som middel for å nå sitt monomane mål.
Men det er jo derfor vi elsker henne, er det ikke?
I en fin og mellommenneskelig relevant utvidelse av kampsonen er også familien Mathison splittet i to over hva som er i ferd med å skje i hjemlandet deres.
Sterk ryggmargsappell
Alt i alt virker «Homeland» å treffe tidsånden bra, men det gjenstår å se hvor den går videre med disse høyst relevante temaene som konspirasjonsteorier, deep state-paranoia, politisk polarisering, mistillit til myndighetene med påfølgende selvtekt, og ikke minst den voksende høyrepopulismen, her representert ved den anarkistiske og konspiratoriske Alex Jones-/Steve Bannon-aktige videobloggraljøren O'Keefe, underholdende spilt av Jake Weber.
For det er en dramaturgisk sannhet, spesielt i thrillersjangeren, at konspirasjonsteorier fungerer best når de viser seg å stemme, og at underdogen-mot-systemet-narrativet, de som bryter regler fordi de vet best, og makta tar feil, har en så sterk ryggmargsappell at den ikke bare fungerer som en spennende seriemotor, men også i aller høyeste grad kan omsettes til den virkelige verden, til å legitimere, i egne øyne, alt fra president-demagogi til selvtekt og terrorisme.
«Homeland» har allerede litt å svare for når det kommer til mistenkelig- og annerledesgjøring av muslimer og mørkhudede, og når den nå er i ferd med å nøre opp om konspi-tenkning om både en hemmelig statlig elite som vil undergrave presidenten, og om en kvinnelig Washington-hauk som setter seg selv over demokratiet, og dessuten tilsynelatende gir høyrepopulisten rett i sin raljering, får man håpe «Homeland» er sin påvirkningskraft bevisst.
(Anmeldelsen er basert på første episode av sesong 7.)
| 1
|
306175
|
Familieforholdene som utspiller seg, er like iskalde som det norske vinterlandskapet
Uoppgjorte konflikter i mor-datter-forhold.
FILM:
Et iskaldt norsk vinterøde i hvitt og grått setter tonen i «Forsvunnet», filmen til den nederlandske regissøren Boudewijn Koole.
Familieforholdene som utspiller seg i denne norsk/nederlandske produksjonen er minst like iskalde.
De nederlandske skuespillerne Elsie de Brauw og Rifka Lodeizen spiller i et mor-datter-forhold som preges av usagte bebreidelser og uoppgjorte konflikter.
Moren har en fortid som konsertpianist, mens datteren Roos er noen-og-tredve og fotojournalist på den internasjonale arenaen.
Åtte år gammel valgte hun å bli hos sin far da foreldrene skilte lag.
Forsoning mellom mor og barn har i høyden vært overflatisk, og noen ekte nærhet har aldri fått utvikle seg.
Men når Roos nå oppsøker sin mor i det kalde nord, er det fordi hun trenger henne intenst av en spesiell grunn.
Pianospill
Samspillet mellom de to har sterke referanser til Ingmar Bergmans «Høstsonaten».
I rommet der pianoet dominerer utspiller det seg vonde scener av innesluttet bitterhet.
Kulden utenfor matcher følelseskulden inne.
Den på utsiden er faktisk mer livgivende, ettersom dette er arenaen til Roos’ 13-årige halvbror Bengt (Marcus Hanssen).
Hans kunstneriske eksperimenter med lyd og is ansporer Roos.
Ny kontakt med den gamle flammen Johnny (Jacob Oftebro) er også med på å bryte opp isen – bokstavelig talt.
Ensomhet
Det er sammen med ham at Roos røper årsaken til at hun har oppsøkt familien igjen.
Avsløringen kommer nokså langt ute i filmen og penser den inn på et nytt spor.
Tilbakeblikkene på morens barndom, ensomheten i de fremmede konsertsalene, skal bidra til å sannsynliggjøre forsoningen, uten at de helt lykkes.
Dette er i beste fall Bergman light.
Lydbildene i filmen – Schubert, klangen i istapper, susing i trær, ulende ulver og trekkhunder - er derimot kreative og stemningsskapende.
Vekslingen mellom stillbilder og levende naturscener gir filmen et tydelig kunstpreg.
En elg gjør en sjokkerende entre mot slutten, men bidrar mest til å gjøre symbolikken overtydelig.
| 0
|
306176
|
Har trykket inn feil årstall på tidsmaskinen
The Wombats nye plate kikker mer bakover enn fremover.
ALBUM: The Wombats forrige plate, «Glitterbug», var et ganske tafatt forsøk på å lage glorete og sukkersøt nydisco som halset etter Maroon 5-segmentet.
Det ble aldri spesielt vellykket.
Noe de tydeligvis selv også har innsett at var en lite farbar vei, på «Beautiful People Will Ruin Your Life» er det nemlig to skritt tilbake for Liverpool/Oslo-gjengen.
Det vil si at trioen har tatt på seg dansepunk-skoene igjen og siktet seg inn mot tidlig 2000-tall da band som Franz Ferdinand og Arctic Monkeys herjet øyriket og The Wombats selv fikk fart på karrieren med «A Guide To Love, Loss & Desperation».
Hakket mer bråkete enn de to førstnevnte, men like fullt en av de som nøt godt av oppturen den garage-marinerte indierocken hadde for femten år siden.
Der har vi også kanskje noe av problemet som river i The Wombats.
Det begynner å bli mange år siden det skjedde noe friskt på den kanten.
Det kan virke som om bandet har brukt ettertiden til å finne fotfestet på nytt, uten helt å vite hvor de skal trå.
Noe også «Beautiful People Will Ruin Your Life» bærer preg av.
Gjengen svirrer mye hit og dit, og det er lite som tyder på at The Wombats er på vei mot en ny vår her.
«I Only Wear Black» høres ut som en litt forkommen variant av Franz Ferdinand anno 2003.
Melodilinjene er slitne og formelen velprøvd.
«Lemon to a Knife Fight» er et hakket mer vellykket forsøk på å gjenskape den samme følelsen, refrenget er sterkere og drivet mer hektende.
«I Don't Know Why I Like You But I Do» er en måtelig snasen semiballade som varmer fint en mørk vinterkveld.
Mest på grunn av vokalist Matthew Murphys myke og velrundede vokallinjer.
Ellers sitter man mye med følelsen av å ha trykket inn feil årstall på tidsmaskinen.
Det The Wombats baler med her er ikke fjernt nok til å ha kile nostalginerven og akkurat gammelt nok til at det kjennes akterutseilt.
«Beautiful People Will Ruin Your Life» fremstår mer som en iscenesettelse av noe som har vært, enn et band med et genuint ønske om å se fremover.
| 0
|
306179
|
Lina Bengtsdotters serie kan bli en ny, svensk krimsuksess
Ung jente forsvinner fra gudsforlatt industristed.
Påfallende mange av dagens krimserier har følgende oppskrift:
En forbrytelse begås på et gudsforlatt, lite sted.
En nevrotisk etterforsker som har vokst opp på stedet, må motvillig vende hjem og ta saken.
Plottet viser seg ofte å ha forbindelser til etterforskerens traumatiske barndom.
Dette gjelder eksempelvis den svenske serien «Rebecka Martinsson», og ikke minst min krimfavoritt fra fjoråret:
Peter Mays krim-trilogi fra Hebridene om «Lewismannen».
Lutfattig industristed
Det gjelder også Lina Bengtsdotters krimdebut «Annabelle».
Den har riktignok ikke de andre serienes storslåtte natur, der den er lagt til det lille tettstedet Gullspäng i Västergötland.
Det er et lutfattig industristed med landets yngste mødre, dårlig tannhelse, høy arbeidsledighet og mye alkoholisme.
Der bor sytten år gamle Annabelle.
Hun er vakker og intelligent, har to overbeskyttende foreldre og en haug av beundrere.
En kveld forsvinner hun fra en fest, og kriminalpolitiet i Stockholm kobles inn.
Charlie Lager settes på saken.
Fortidens demoner
Løvetannbarnet Charlie har trekk som minner om Lisbeth Salander.
Hun er sylskarp og har gjort kometkarriere i politiet.
Men hun har også et katastrofalt privatliv.
Hun knasker antidepressiva, drikker altfor mye og ligger med hvem som helst.
Hun får panikk da hun må ta saken.
Det betyr at hun må vende hjem til Gullspäng, som hun flyktet fra som fjortenåring.
Under etterforskningen må Charlie møte traumene fra oppveksten med sin alkoholiserte og mentalt ustabile mor.
«Annabelle» ble kåret til fjorårets krimdebut i Sverige.
Det er høyst forståelig.
Språket flyter lett og elegant.
Bengtsdotter skaper gode portretter, fortellingen har driv og variasjon.
Vi følger tre parallelle historier.
Ved siden av Charlies etterforskning og innsikten i hennes begredelige privatliv, får vi innblikk i Annabelles liv før forsvinningen.
Det er også flettet inn en tredje historie fra fortiden.
Det er en creepy psykologisk thriller om to forsømte småjenter, som skal komme til å begå en grusom forbrytelse.
Svensk sosialrealisme
I tråd med god, gammel, svensk krimtradisjon er det mye sosialrealisme i denne boka.
Overgrep, håpløshet og fattigdom på et tettsted der alle er avhengig av arbeid på finérfabrikken, og dermed av fabrikkeierens usympatiske sønn Svante.
Historien tar etter hvert noen krumspring og vridninger som både overrasker og sjokkerer.
Avslutningen tyder på at her kommer det minst én oppfølger.
Den er visstnok allerede på trappene.
Jeg spår at det blir flere.
Dette kan bli en ny, svensk krimsuksess.
| 1
|
306180
|
Smart og morsom ny serie fra «True Blood» og «Six Feet Under»-skaperen
Får oss til å humre av de mest betente temaene i samtida.
Et nytt, svarthumoristisk ensembledrama om en amerikansk familie, fra skaperen av «True Blood» og – enda viktigere i denne sammenhengen - «Six Feet Under»:
Det er klart det knytter seg noen forventninger til Alan Balls nye HBO-serie.
«Here and Now» er både smart og morsom, en harselas med progressive middelklasse-amerikanere, og en effektiv samtidskommentar, ispedd noen paranormale elementer.
Eller?
Det siste er et mysterium som er åpent for tolkning.
Polert overflate
Tim Robbins og Holly Hunter spiller foreldre til fire barn fra like mange verdensdeler.
Kristen, den yngste, er deres eneste biologiske barn, mens Duc, Ashley og Ramon er adoptert fra Vietnam, Somalia og Colombia.
Alle er vakre og vellykkede, og den polerte overflaten er en potensiell utfordring for serien.
Men så er det akkurat det – det er bare overflate.
Og det er mye subtil humor å finne der selvframstilling krasjer med virkelighet.
Pappa Greg er en deprimert og desillusjonert filosof som hadde stor suksess med en selvhjelpsaktig bok for mange år siden.
Mamma Audrey er terapeut og jobber med et empatiprosjekt på ungdomsskolen, der en ny forening for hvite ungdommer skaper trøbbel.
Eldstesønn Duc er coach, eller «motivasjonsarkitekt», og lever i selvpålagt sølibat.
Storesøster Ashley jobber med nettmote og flørter med modeller bak ryggen på sin oppofrende ektemann, mens lillesøster Kristen på 17 balanserer mellom feministiske idealer og ønsket om ligge med de kuleste gutta.
Så begynner nest yngste Ramon, en homofil spilldesigner, å få noen merkelige hallusinasjoner.
Blant annet blir han «forfulgt» av tallene 11.11, som tilfeldigvis er fødselsdatoen til psykologen foreldrene sender ham til.
Og ikke nok med det – kvinnen som stadig dukker opp i Ramons hallusinasjoner er prikk lik mora til psykologen.
Sistnevnte spiller også en viktig rolle i serien, sammen med sin iransk-amerikanske familie.
Mens kona er troende muslim, er han nokså aggressiv ateist, og sliter med traumer fra sin religiøse oppvekst.
Han er dessuten bekymret for tenåringssønnen, som har såkalt flytende kjønnsidentitet:
Han tar på mascara og hijab med en gang han kommer hjem.
Harselas med mening
På elegant vis klarer serien både å si noe om og få oss til å humre av mange av samtidas mest betente temaer:
Rasisme og etnisitet, polarisering, kjønn, identitet, religion og seksualitet.
Og dop:
Her tar småbarnsmora kokain på vei til familieselskap, og alle røyker marihuana, bortsett fra foreldrene, som liker å fortelle om hvor mye LSD de tok i sin hippieungdom.
På et tidspunkt lurer jeg på om dette er et slags overpositivt innlegg i legaliseringsdebatten, men det er mulig det nyanseres mer etter hvert.
Ramons hallusinasjoner kan komme av all røykingen.
Men så er det så mange rare, overnaturlige tilfeldigheter knyttet til dem.
Er det noen fra det hinsidige som prøver å fortelle ham noe?
Eller er det seriens måte å peke nese til oss som ser på, som har blitt vant til – og derfor forsøker - å tolke mening inn i alt?
En av de skakkeste og beste sekvensene i seriens første episoder, er nemlig en harselas med moderne tv-seriers forkjærlighet for naturmetaforer:
På vei til en konferanse får pappa Greg en innskytelse og følger etter en hjort inn i skogen.
Han går seg vill, det begynner å pøsregne, og plutselig dukker hjorten opp igjen, badet i lys, i en nærmest religiøs scene:
Forsøker den å si ham noe?
Nei, den bæsjer.
| 1
|
306181
|
Sterk roman om festvoldtekt og bildedeling som gir svarene vi ikke får i nyhetssakene
Louise O'Neills suksessroman er viktig og velskrevet.
Hva er det som får tilsynelatende helt vanlige ungdommer til å gjengvoldta ei sovende jente, ta bilder av det og spre dem i sosiale medier?
Hva er det som får vennene hennes til å reagere ved å kalle henne «hore», og hvorfor går hun ikke til politiet?
Kanskje har du stilt deg disse spørsmålene flere ganger.
Senest denne uka fortalte Aftenposten at flere enn 13 unge norske gutter har blitt dømt for å dele seksualiserte bilder av jevnaldrende det siste halvåret.
Mange slike saker har vært framme i nyhetsbildet, og flere blir omtalt i Monica Flatabøs dokumentarbok om voldtekt, «Ikke en sånn jente», som kom i fjor høst.
#metoo har aktualisert det ytterligere.
Rosa folder på Facebook
Men spørsmålene er vanskelige å få svar på.
Den irske forfatteren Louise O’Neill forsøker, og lykkes svært godt, i romanen «Hun ba om det», som nå er oversatt til norsk.
Boka handler om 18-årige Emma, en av de peneste og mest populære jentene i den irske småbyen Ballinatoom.
Hun har alt, inntil den søndagen da hun våkner på trappa utenfor huset, uten undertøy og med kjolen bak fram, uten å huske hva som har skjedd.
Men alle andre vet, for på Snapchat og Facebook florerer bilder av henne, naken, sammen med fire gutter.
Bildene er mange og nærgående.
«Rosa folder.
Skrevende bein».
Kommentarfeltene er fulle av «Slut, ludder, bitch, hore», og ordene blir til en regle som stadig dukker opp i hodet hennes.
I motsetning til «det ordet», som hun kvier seg for å bruke.
For har du først sagt ordet på v, kan du ikke ta det tilbake.
Det har hun jo selv fortalt ei venninne som forsøkte å betro seg til henne noen uker tidligere.
Det ordet er for stygt, for skamfullt, det er noe hun ikke vil være.
Og hun husker jo ingenting.
Messende tanker
Boka er stødig oversatt av Line Almhjell.
Den er fortalt i jeg-form, og blander nåtidshandling og dialog med minner og tankestrømmer.
Av og til, som når skjellsordsregla kommer, blir det nærmest messende.
Det gir driv og rytme, og illustrerer effektivt hvor umulig det er å løpe fra sine egne tanker.
Like umulig som det er å bli kvitt bildene, når de først er ute i offentligheten.
Alle på skolen har sett dem.
Og mamma og pappa, storebroren, legen, presten, politisjefen.
De påvirker hele lokalsamfunnet, og de ulike reaksjonene er treffende beskrevet.
Emmas ufiltrerte fortellerstemme viser også tydelig hvorfor romanen kan gi innsikt der dokumentarbøker sjelden strekker helt til.
I romanen blir personene til mer enn ofre og gjerningsmenn.
De blir hele mennesker, på godt og vondt.
Før alt det vonde skjedde, nølte hun ikke med å kalle andre jenter «billig hore» selv.
Og tankene som dukker opp i parentes innimellom dialogene, viser at hun er en dårligere venninne enn hun later som.
Det viktigste for henne er å få bekreftet hvor pen og perfekt hun er, og hun bryr seg lite om hvem hun sårer på veien.
Det er noe av bakgrunnen for skadefryden hun møter.
Gjør det at hun fortjente det?
Eller at «hun ba om det»?
Selvsagt ikke.
Men feilene gjør henne menneskelig, hun blir en vi kan tro på og kanskje identifisere oss med.
Og det viser hvordan den ødeleggende skyldfølelsen og skammen oppstår, hos henne som mange andre.
Det gjør boka viktig, selv om det norske rettssystemet heldigvis har bedre presedens for bildedelingssaker nå enn det irske har i denne fortellingen.
| 1
|
306183
|
Nærstudie av en sexistisk, homofob, halvrasistisk skrytepave
Leif G.W. Persson får det til å funke.
På ei øy i Mälaren kommer en speidergutt over en hodeskalle.
Med et kulehull i høyre tinning.
Slikt skal jo ikke ligge og drive i Guds frie natur.
Det må man ikke en gang være speider for å forstå.
Dessuten vet ti år gamle Edvin veldig mye om kriminalitet og politietterforsking.
Han er nemlig nabo og bestekompis med kriminalkommissær Evert Bäckström.
Han som nesten alle hater, og som selv forakter de aller fleste.
Unge Edvin med colabunn-brillene er imidlertid et unntak.
Derfor er det bare naturlig at den vesle karen ringer på døra til sin venn kriminalkommissæren med en hodeskalle i en bærepose litt seinere på kvelden.
Sexistisk homofob
Og med denne hodeskallen, som foreløpig er uten kjønn og annen identitet, begynner Leif G.W.Perssons nye kriminalroman, «Kan man dø to ganger?».
Sist vi møtte Bäckström, var i en kort birolle i «Bombemakeren og kvinnen hans».
Denne ganger er det duket for Bäckström Total.
Fem hundre og femti sider nærstudie av mann, type sexistisk, homofob halvrasistisk skrytepave, med noe nær null i selvinnsikt.
Til manges glede og enkeltes fortvilelse, vil jeg tro.
Perssons Bäckström likner ingen annen krimhelt i moderne litteratur.
Forresten er han ikke like ufordragelig som tidligere.
Dessuten har han etter hvert opparbeidet seg et rykte som en av Sveriges absolutt beste etterforskere.
Hvilket kommer godt med i jakten på en morder som allerede har fått flere års forsprang.
DNA-treff
Nokså raskt viser det seg at politiet kan sikre seg en helt sikker DNA-treff.
Den døde er en ung thailandsk kvinne, gift med en svensk statsborger.
Dette kan det ikke herske noen tvil om.
Problemet er at den samme kvinnen med hundre prosent sikkerhet hører med til ofrene for tsunamien som herjet Thailand i 2004.
Helt sikkert er det også at liket den gang ble kremert, og strødd med vinden i en seremoni der hennes nærmeste var til stede.
Og siden ingen født av mennesker dør mer enn en gang, har altså etterforskerne ved Solna politikammer et stort problem å hanskes med.
Og Persson gjør som vanlig:
Følger etterforskningen skritt for skritt, for det er jo dette han virkelig kan.
Gangen i det hele.
Hvem som gjør hva.
Til hvilket tidspunkt.
Enkelt, men troverdig plot
Som de øvrige bøkene til denne forfatteren, er altså heller ikke årets utgivelse noe å bry seg med for krimlesere som vil ha biljakt, skyting med maskinpistol, og stadig nye, blodige lik å boltre seg med.
De som har sansen for den gode replikk, generell høy humorføring og logisk framdrift, har imidlertid mye å hente i denne teksten.
Rett skal være rett.
Leif G.W. Persson har levert langt mer utspekulerte plot enn det vi blir stilt overfor denne gang.
Etter min mening desto større grunn til å gi denne forfatteren den anerkjennelsen han fortjener, siden han også får det til å funke i dette enklere og mer strippa formatet.
«Kan noen dø to ganger» er en krim som legger seg tett opp til hva som kunne ha skjedd i virkeligheten.
Ja, faktisk er det slik at når dommen faller, og morderen får eller ikke får sin straff som fortjent, så ligger Persson så tett på en norsk sak med samme utfall at det nesten blir ubehagelig.
Særlig fordi vår svenske venn ikke kunne kjenne til den aktuelle saken da han skrev denne boka.
Veslevoksen tone
Dersom jeg skulle trekke for noe denne gangen, må det bli at samtalen mellom den aldrende Bäckström og unge Edvin blir litt forstyrret av sistnevntes nesten ufordragelige veslevoksne tone.
Dessuten nekter jeg å tro på en purk som Annika «Anda» Carlsson.
Særlig når det gjelder hennes forslag til gjeldssanering.
Selv når det skjer i en svensk kriminalroman.
Men ok.
Som vanlig vet vel Persson bedre.
| 1
|
306185
|
Hel ved fra Nordstoga
Har lært seg å bli eklektisk.
Og kler rollen med glans.
ALBUM:
Odd Nordstoga forteller i presseskrivet at planen denne gang var å lage «et lett og opptempo popalbum som folk kunne ha glede av».
«Eg sette igang og lykkast litt på veg», skriver han og er befriende ærlig - og i overkant beskjeden.
For Nordstoga slipper unna med det meste - fordi han er så god.
Produsert har han også gjort, sammen med Bård Ingebrigtsen.
Flott gjort, det også.
Helgardering
Mens «Dette landet» (2015) kanskje ble litt i «tryggeste» laget, og «Aleine heime» (2016) var nedstrippa nyinnspillinger av ymse låter, har han denne gangen helgardert.
Han måtte lære seg ordet eklektisk, skriver han, en betegnelse blant annet vi som melder om musikk bruker om utgivelser som er en miks av flere sjangrer.
I dette tilfellet kan han krysse av for rock, pop, viser, country, en mild utgave av «depperock» og små snev av jazz, elektronika, folkemusikk, kirkemusikk og gammeldans.
Bredden er enda større enn tidligere, og det funker som bare det.
Kløyvd
Nordstoga forteller også at problemet hans er at han «ikkje heng i hop».
Ærlig igjen.
«Eg er kanskje ikkje ein lauk, men om nokon har kalla meg heil ved oppigjennom, så er eg i alle fall godt kløyvd», skriver han.
Jeg synes det er et godt utgangspunkt for å forstå «Kløyvd».
Det ble et album i to deler (på dobbel vinyl), derav tittelen.
Og det er en merkbar forskjell på de to halvdelene.
Men ordet «sprikende» kan ha en positiv klang - som variert, allsidig eller altså eklektisk.
Høyt tempo
Det begynner overraskende, med et lett synthdryss (sånn litt «hva er dette, Odd?»), men glir fort over i mer tradisjonell pop.
I «Kjedeleg iblant» får han hjelp av en av de aller beste mannlige norskspråklige artistene vi har akkurat nå, Erlend Ropstad.
Her har vi to «brødre» med hver sin dialekt.
De har skrevet låten sammen og er et godt team.
Og apropos team, i ryggen har Nordstoga solide folk som Øyvind Blomstrøm (diverse gitarer), David Wallumrød (tangenter), Tor Egil Kreken (bass) og Torstein Lofthus (trommer).
David Chelsom Vogt gjester på fele og Bendik Brænne på saksofon.
Oppspill
De sju første låtene (pluss et pianomellomspill ved Wallumrød) føles som et langt oppspill til de sju siste, som er mer dempete og ettertenksomme.
Musikalsk er den andre halvdelen mer harmonisk.
Mer som «gammel» Nordstoga, altså.
Countryinspirerte «Hald fast» har et finurlig arrangement og er noe av det aller beste Nordstoga har gjort, med fine bidrag fra særlig Blomstrøm og Wallumrød - pluss Maria Due (sang) og strykere fra Det norske kammerorkester.
Jeg tror jammen ikke han har sunget bedre, heller.
Og tekstene?
En ode til arbeidet, fine øyeblikksbilder, lune fortellinger og kjærligheten.
Ordkunst kan det også kalles.
Og melodisnekring.
Vi snakker finsnekring.
Frida-duett
På et album med nesten bare høydepunkter er det vanskelig å trekke fram flere, men vi nevner likevel pulserende «Skodda», med en liten smak av folkemusikk, «Og verda var ny» (duett med en av de aller beste kvinnelige norskspråklige artistene vi har, Frida Ånnevik) og «Det fine som kan bli».
Til fem av låtene har Sverre Bjertnæs lagd tresnitt som særlig kommer til sin rett på den doble vinylutgaven.
Gjennomført i alle ledd!
Eller hel ved, for å holde oss i terminologien - tittelen til tross.
Odd Nordstoga legger ut på en månedslang norgesturné med start i Sarpsborg 23. februar.
| 1
|
306186
|
Dobbelt opp med flyt og fart, men mange forskjeller også
To Hedda, flere ideer.
TEATER:
Rustrødt er Heddas farge av året.
Både Stavangers Hedda (scenograf og kostymedesigner Åse Hegrenes) og Kristiansands Hedda (scenograf og kostymedesigner Katja Ebbel Frederiksen) er kledd som høstløvet i Ibsens tekst.
September allerede.
Fargetonen er en nyanse eller to lysere på Rogaland Teater enn den er i Kilden.
Til gjengjeld er stemningen noen nyanser mørkere.
To temperamenter
Rebekka Nystabakk
- Kildens Hedda - og Helga Guren - Rogaland Teaters Hedda - portretterer kvinner av ulike temperamenter.
Der Nystabakks Hedda bruker kvitrende sjarm og smilende unnvikelser til å skjule sin sinnstilstand, følelsen av å være tom, oppbrukt og fortvilet, annonserer Gurens Hedda de samme følelsene med aggressiv tydelighet.
Hun søker konfrontasjon, men personene rundt henne tar ikke signalene på alvor.
Kanskje tror de hun overdriver for å gjøre seg interessant - om de i det hele tatt reflekterer over måten hun oppfører seg på.
Måtene av personene rundt tolkes er også ulike.
I Stavanger er Jørgen Tesman (Kanic) puslete selvhøytidelig, i Kristiansand er samme mann (Grimstad) heller irriterende blid, ivrig, munter og entusiastisk.
Kildens Thea (Fuglestveit-Mortensen) er naivt velmenende, i Rogaland er samme kvinne begrunnet engstelig (Ødegård).
På RT er Løvborg (Lech) en mann selvdestruktiviteten blir stadig synligere i, og jo klarere den blir, desto mer er Hedda trukket mot ham.
At hun ser seg selv i ham er ikke noe han ser.
På Kilden er samme rollefigur en kvinne (MacDonald Berge) som forblir uutgrunnelig, og publikum må undres om båndet mellom henne og Hedda noen gang var dypt og oppriktig, eller om det oppsto i innbilning, som et ønske i ettertid.
Modernisert fart
Begge oppsetningene bruker fartsfylt flytende, forkortede, forenklede og språklig moderniserte versjoner av teksten.
I Kristiansand innebærer dette at noe av det som sies hos Ibsen blir uuttalt.
I Stavanger innebærer det at mer sies rett ut.
Holsens regi har dessuten en hang til å forsterke symbolikk fra Ibsens tekst.
Fysiske symboler, som blomster og pistoler, framheves.
Musikkinnslag påpeker stemninger.
Flere ganger framføres tekstlige gjentakelser med endringer i temperatur og tone, som synliggjøringer av måten Hedda finner seg låst i sine mønstre, mens synet hun har på livet sitt blir stadig dystrere.
Rollefigurer beveger seg rundt på scenen i scener der de ikke er involverte, som tause vitner, eller mentale spøkelser i rommet.
Sigrid Edvardsson, som er Holsens faste koreografiske samarbeidspartner, har framhevet hver enkelt persons bevisste og underbevisste sinnsstemninger, og Heddas syn på de øvrige, i bevegelsesmaterialet.
Forthuns regi i Kristiansand legger vekt på dynamikk og utvikling i hvert av de mellommenneskelige forholdene.
Samspill gjøres fysisk, svært ofte seksualisert.
I flere av scenene leser undertegnede også inn subtile antydninger om at Hedda muligens kan ha vært misbrukt som barn.
Dette er en tolkning jeg ikke tidligere har sett gjort, men som, når en ser nærmere på hennes reaksjoner, og på hva som utløser dem, er fullt mulig.
Kilden Teaters «Hedda Gabler» hadde premiere 1. februar, Rogaland Teaters «Hedda Gabler» 8. februar.
| 1
|
306187
|
Ny bok om å gå - men Erling Kagge går altfor fort
Springende om viktigheten av å gå.
For noen år siden ga Erling Kagge ut en liten perle av en bestselger om stillhet.
Nå er han ute med en oppfølger.
Den handler om å gå.
Høyt tempo
«Å sette det ene benet foran det andre er noe av det viktigste vi gjør», påstår han innledningsvis, og i boka skal han forklare oss hvorfor.
Det lykkes han i liten grad med.
Til det er «Å gå – ett skritt av gangen» blitt altfor springende.
I «Stillhet i støyens tid» fortalte Kagge om stillhetens betydning med en fin personlig beretning.
Han dvelte ved sine erfaringer.
Med slående bilder satte han ord på sine opplevelser.
I årets bok er anekdotene og observasjonene mer frittstående og usammenhengende.
Det er som forfatteren ikke har tid til å undre seg over dem og samle dem i en beretning.
I høyt tempo hopper han fra det ene til det andre – fra familieanekdoter til forskningsresultater, fra egne opplevelser til enkle grafer, fra litterære eksempler til skisseaktige fortellinger om egne turer i by og land.
Fremfor å belyse hans poenger, blir anekdotene ofte hengende å dingle i løse lufta.
Anekdoter uten poeng
Her er et eksempel.
Ved en anledning gikk Kagge i fotsporene til helten i Knut Hamsuns «Sult».
I Storgata får han øye på sultne hjemløse med fortvilte blikk.
«For meg er slike observasjoner små agn som kan hjelpe meg inn i en større virkelighet – eller fiksjon», skriver han.
Jeg hadde ventet at Kagge skulle si noe om den virkelighet han oppdaget ved synet av de hjemløse.
Fikk det ham til å se dagens fattigdom i lys av Kristiania på 1890-tallet?
Ga spaserturen ham en opplevelse av å bevege seg i en by preget av en ny underklasse?
Og hvorfor omtaler han de hjemløse som «agn»?
Men i neste avsnitt tar han oss i stedet med til Dublin.
Han har lest en artikkel i The New Yorker om Vladimir Nabokovs forelesninger om James Joyces «Ulysses».
Og den korte beretningen fra Dublin ender med at Kagge i likhet med helten i romanen drikker et glass burgunder på en av byens puber.
Mister hodet
Om jeg først stusset over bruken av ordet «agn» i forbindelse med de hjemløse, blir jeg etter vinglasset sittende å lure på hva Kagge forsøker å fortelle.
Jeg blir i alle fall ikke overbevist om at det å gå er så viktig som han påstår.
Det kan sikkert gjøre oss mer tilstede i egne liv, men det kan åpenbart også føre til at vi mister hodet.
På meg virker det som Kagge har hatt det for travelt denne gangen.
Ikke bare mangler mange av anekdotene et poeng, men serien av referanser til forfattere, filosofer og forskere er heller ikke innarbeidet i en beretning.
Først helt mot slutten av boka finner Kagge sin fortellerstemme, men da er det dessverre for sent.
| 0
|
306189
|
«Fifty Shades Freed»:Den lange, tråkige veien fra samleie til samleie
I en blanding av fangehull og Chat Noir.
FILM:
La oss se det inn i øyene, i den stakkede stunden da de ennå ikke er dekket av en glinsende rød maske av juksesilke.
Ingen av de tre filmene i «Fifty Shades»-serien er egentlig filmer.
De er erotisk-romantiske fantasier.
Det som måtte være av historie, eksisterer kun for å ta hovedpersonene Anastasia og Christian, og det milliontallige publikummet deres, fra samleie til samleie.
Hva, lille meg?
Eller, vent.
I «Fifty Shades Freed», som i forrige film, «Fifty Shades Darker», er det seksuelle faktisk tonet ned.
Den uengasjerte hoppingen fra tue til tue går nå i all hovedsak fra den ene grandiose kjærlighetserklæringen til den andre.
Det er rent så man savner de gode gamle dager da store deler av historien ble tilbrakt inne i milliardæren Christian Greys «røde rom», en slags krysning mellom fangehull og Chat Noir.
For den som synes det er flaut å se sakte føring av vibrator til hotelloungemusikk, vil fort merke at det er fullt mulig å bli enda mer ille berørt av scenene der det faktisk er dialog å snakke om.
De dreier seg om å fortelle Anastasia hvor fantastisk hun er, hvor sexy, hvor smart, hvor flink i jobben sin, eller spontant synge sanger ved speilblanke flygler om hvor umistelig hun er, mens hovedrolleinnehaver Dakota Johnson gang på gang må rødme kledelig og sette opp «hva, lille meg?»-smilet.
Kokett konemodus
«Fifty Shades Freed» begynner med bryllupet til Anastasia og Christian, men strever fremdeles med Christians aggressivitet, som nå gir seg uttrykk som et beskyttelsesbehov som kan få noen hver til å skimte røde flagg som blafrer i vinden.
I seriens tredje og siste kapittel er Anastasia blitt mer initiativrik og selvhevdende, om enn innenfor et kokett koneformat.
Uavhengigheten består i stor grad av å sende staben (som Christian betaler) hjem og insistere på å fortsette å beholde jobben i forlaget (som Christian eier).
Når hun beklager seg over at kollegaene kan tro hun har fått jobben på grunn av hvem hun er gift med, er det nærliggende å tenke at det er vel noe man strengt tatt ikke kan bebreide dem.
Johnson er likevel antagelig det beste ved filmene, og den eneste som synes å ha en sans for humor i møte med den oppblåste og insisterende kjærlighetshistorien som omgir henne.
Regissør James Foley er en dreven sjøulk, og i likhet med regissøren av den første filmen, Sam Taylor-Johnson, gjør han det han kan for å lette og lystiggjøre det absurde råmaterialet, de bestselgende romanene til E.L. James.
Dessverre lar de seg bare overvinne i svært begrenset grad.
Og i rollen som den dominerende og vibratorførende Christian virker Jamie Dornan fremdeles mest beklemt.
Vårt privatfly
Ellers er lærdommene man kan trekke av «Fifty Shades Freed» omtrent sånn:
Kvinner som kaster opp er bestandig gravide.
Nepotisme er romantisk.
Sann kjærlighet uttrykkes best ved å gi din utkårede luksusbiler og privatfly («Er det ditt?», spør Anastasia når hun ser privatflyet.
— «Det er vårt nå», forsikrer Christian.
Anastasia smelter).
Og det å dyrke en S/M-vane i den grad at man har 22 par klingende håndjern liggende kommer godt med den dagen en gal, forsømt elsker bryter seg inn i luksusleiligheten din og prøver å kidnappe deg.
En vet aldri når den slags lifehacks kan komme godt med, og som sådan er ikke «Fifty Shades Freed» helt unyttig.
Bare nesten.
| 0
|
306190
|
Musikalsk moro med mye menneskelighet
Trio i takt
SHOW:
Tre komikere kommer marsjerende, tvers gjennom edderkoppens fine spinn.
I «Tre elefanter i rommet» er grunnpremisset uttalt:
Det usagte skal sies.
Elefanten i rommet skal pekes på.
Dette gir en felles tematikk og med det en helhet til ellers nokså ulike innslag, og skjønt showet kan være litt vel ivrig i å påpeke akkurat dette fellestrekket, er det en fruktbar inngang.
Liksom-personlig
«Tre elefanter i rommet» har med andre ord et bevisst forhold til sin tittel.
Betyr det så at dette er humor med tykk hud, tunge labber og lang nysgjerrig nese?
Både ja og nei.
Nysgjerrighet er unektelig et gjennomgangstrekk:
Nysgjerrighet på hva som får mennesker til å oppføre seg slik vi gjør, nysgjerrighet på hva vi tenker, men ikke sier høyt.
Tykkhudet selvironi er her, blant annet når Cecilie Steinmann Neess synger om krav til drømmemannen, eller om jødisk identitet og forunderlige fordommer, men her er også tynnskinnet sårbarhet, blant annet i betraktninger om bekymringer og død.
Komikerne går gjerne inn i roller som personer som trår over andres grenser, tunge på labben og uten forståelse for hvordan den eller de andre opplever dette, men dette er åpenbart roller, og i spillet om disse kommunikasjonskollisjonene ligger oppfordringer om å vise hverandre følsomhet og forståelse.
Slik trår de tre varsomt gjennom å tråkke tungt.
Overdrivelser er et mye brukt virkemiddel, og med det blir slikt som kunne vært hverdagslig, eller i alle fall temmelig vanlig, gjort til absurditet.
En fødselsfortelling-sketsj, der de to mødrene (Schøyen og Skåber) skremmer vettet av den som ikke har født (Steinmann Neess) er et innslag der de nevnte fellestrekkene samles.
Generasjonsforskjeller brukes i dette, og i flere andre innslag, til å skape (kunstige) motsetninger mellom komikerne, og gir showet et skinn av liksom-personlig nærgåenhet.
Musikalsk
«Tre elefanter i rommet» kan godt kalles en musikalsk revy.
Bandet - Egil Clausen, Benjamin Elis Giørtz, Alex McEvitt Braathen og Lasse Weeden, med Clausen som kapellmester - har en prominent plass.
Fysisk sitter de i publikums synsfelt, sentrert under trappa som utgjør scenografien.
(Elina Krantz og Stein Phillips er sammen kreditert for scenografi, sistnevnte er også oppgitt som lysdesigner.)
Praktisk tonelegger de så godt som hele showet.
Der er talepassasjer uten musikk, i «Tre elefanter i rommet», men svært mange av tekstene blir sunget, og i noen av innslagene er humoren i seg selv avhengig av musikalske referanser:
En korøvelse der latintekst er erstattet med indre monologer uttrykt på norsk, en russelåtkollasj der utgangspunktet er musikksjangre som normalt ikke brukes i russelåter, og en ungdomstidsmimring der 1970-tallets, 1980-tallets og 1990-tallets musikalske signaturer legger strukturen for fortellingen.
| 1
|
306191
|
Lever i fattigdom - nær det store eventyret
Nydelige «The Florida Project» handler om fattige barn som bor i skyggen av Disney World - og de voksne som skal passe på dem.
FILM:
I «The Florida Project» står eventyret og fattigdommen side om side.
Fattigdommen preger det eventyrlige, mens eventyret siver inn i det fattigslige.
Seks år gamle Moonee (Brooklynn Prince) bor sammen med moren sin (Bria Vinaite) på et motell i nærheten av Disney World i Florida.
Disney World sees nesten ikke, for det aller meste ser Moonee og vennene hennes bare helikoptrene som tar av og lander.
Men kjederestaurantene, billigmotellene og issjappene som omgir barneflokken, prøver alle å trekke veksler på Disney-eventyret.
De tilbyr skrøpelige varer med et skinn av falmet stjerneglans.
Men for vennegjengen er området magisk nok i massevis.
Skakkjørt mor
Det de ikke helt får med seg, er alle anstrengelsene som gjøres for at de og motellet skal holde seg gående, særlig av den oppofrende daglige lederen Bobby (Willem Dafoe).
Det blir også klart, først for publikum, og så, sakte, for Moonee, at moren hennes er ute å kjøre.
For datteren kan hun være en herlig lekekamerat, impulsiv og tøysete, en partner in crime som reagerer med enda større trass mot omgivelsene enn barnet.
Men moren har verken planer eller penger, og de spontane utbruddene hennes, drevet av desperasjon og behov for å markere seg, koster mer enn de smaker.
Slik er «The Florida Project» også et portrett av det amerikanske samfunnet, eller nærmere bestemt, det samfunnssjiktet som til stadighet blir fortalt at de kan komme seg opp og frem hvis de vil, men som må bruke alle krefter på ikke å rase utfor.
Dårlige valg
Moonees mor, glitrende spilt av nykommer Vinaite, er tidvis handlekraftig, men på feil måte, og bare når hun har ryggen mot veggen.
«The Florida Project» er delvis en historie om dårlige valg som sakte fører mot en avgrunn.
Bobby, på sin side, er den som ikke gir opp, en sliten, men utholdende vedlikeholdsarbeider, som holder langt mer enn hotellet i drift.
Dafoe, som er Oscar-nominert for rollen, underspiller nydelig og fortjener prisen.
Gjennom det alltid registrerende blikket hans anes også resignasjonen som stadig truer, erkjennelsen av at det er så mye Moonee og barn som henne trenger, som han ikke kan gjøre.
Herlige barneroller
«The Florida Project» er ganske trist og likevel aldri dyster.
Humoren spretter gjennom hele historien.
Dette har mye å gjøre med at den for det aller meste sees fra ståstedet til barn som alltid finner noe å leke med, noe å fryde seg over.
Bildene filmes fra deres synsvinkel.
Spillet og dialogene barna imellom er så naturlig og føles så levende at det er vanskelig å se på uten å smile.
Barnas lek foregår i strålende, pastellfargede bilder som synes å strutte av håp, samtidig som virkeligheten hele tiden drypper inn og får seeren til å lure på hvor disse barna er på vei.
Moonees mor merker at andre ser ned på henne og skjønner hvor ressurssvak hun er.
Hun responderer med å være frekk og konfronterende, og innpode datteren det samme.
Samtidig er dette en film der ingen er slemme.
Problemene som oppstår har mest å gjøre med at folk med omsorgsansvar mangler verktøykassen for å løse oppgaven.
Kanskje er den ekstremt begavede filmskaperen Sean Baker («Tangerine») litt for betatt av sine egne barnesamtaler.
Første halvdel av filmen er litt lang.
Men så samles trådene og det går nedover og oppover samtidig, i en inntagende og vemodig film som vil gi et åpent, empatisk innblikk i vanskelige liv.
| 1
|
306192
|
Tegneserien om Arild kan gi mange barn leseglede
Super hverdagshelt.
Arild er et helt vanlig blått esel med en gris til bestevenn.
De går i samme klasse, og der går også vakre Pernille som Arild er hemmelig forelsket i.
Samtidig er en annen i klassen hemmelig forelsket i ham, men det legger ikke Arild merke til.
Historiene om Arild er har blitt veldig populære i hjemlandet Frankrike, samt i USA og Tyskland.
Det er lett å forstå.
I korte og poengterte historier på rundt ti sider hver, gir Emmanuel Guibert og Marc Boutavant oss gjenkjennelig situasjonskomikk og dramatikk.
Og det hele er satt til et varmt og veltegnet univers, fullt av søte antropomorfe dyr.
Erfarne serieskapere
Guibert er prisbelønt tegner av «Fotografen», om en reporter i det krigsherjede Afghanistan på 80-tallet.
Men i Arild-serien er han kun forfatter, mens Boutavant sitter bak tegnebordet.
Det er en god miks, Boutavant har en følsom og litt ujevn strek, med stor sans for humoristiske detaljer og talende ansiktsuttrykk.
Persongalleriet er tiltalende, både som visuelle lett gjenkjennelige karakterer og med sine troverdige personligheter.
Den litt tunghørte bestefaren, den sjefete storesøstera, barnevakten med vond, sunn mat, alle har sjarm og en god porsjon gode og dårlige kvaliteter.
Skjev markedsføring
Det som overrasker, og skuffer, er at forlaget ikke har turt å satse på tegneserien på dens egne premisser.
De promoterer Arild-bøkene som «lettlestbøker», når de egentlig bare er helt vanlige tegneserier for barn.
Og de har lagt til «superhelt» i tittelen, antagelig for å vekke interessen hos flere, men det blir galt når hele poenget med karakteren Arild er at han er et barn som alle andre, til tross for at han er et esel.
Det kan godt være dette er lure virkemidler for å få tegneserier innkjøpt av bokhandlene, men det er synd at det skal være sånn.
Samtidig har forfatter Simon Stranger gitt Arild & co en flytende norsk språkdrakt, som forhåpentligvis, som markedsføringen lover, vil gi mange leseglede.
| 1
|
306193
|
Kunne vært en liten perle, uten diktene som drukner i metaforgraut
Helge Torvund med ny, naturnær diktsamling.
Den solide motoren i Torvunds dikt er glimtvis tilstede også i poetens svakere utgivelser.
Årets samling, «Tidslys», inneholder flere sterke enkeltdikt, selv om boka er langt fra hans beste.
Torvunds forfatterskap har en tydelig poetikk fundert på raushet og nærleik, der poeten er tilstede med øyne og ører i naturen.
I det hele tatt:
Torvunds naturdikt, eller utkantsdikt om du vil, er ikke redde for å være nettopp dikt.
Her finner man en omfavnende sentrallyrisk åre, med høy metafortetthet og en solid dose poetiserende tøymykner i språket.
Går i dialog
«Tidslys» underbygger denne poetikken.
Der diktning er å lytte til naturen, naturens små bevegelser, og samtidig spenne opp dialogen med andre forfattere og kunstnere: poeter, malere og treskjærere.
På sitt beste gir diktene oss et lyrisk gjenskinn av lyset i et bilde av Magritte eller Edward Hopper.
Selv skriver Torvund at å dikte er «...Å samla det kompliserte og samansette / i eitt ord som skin // lik ei tåre..»
I «Tidslys» poetiserer og reflekterer Torvund over naturen på strekningen Jæren – Yorkshire: trær, tid, lys, fugler, fauna.
Mange av diktene åpner med et sitat fra kanoniserte forfattere, som Czesław Miłosz eller Mahmoud Darwish.
Sistnevnte med utrykket:
«Extreme clarity is a mystery».
I «Tidslys» leser man om sanden sitt alfabet, om snøfnugg friske og rene som et nytt alfabet.
Vi møter et alfabet av insekt og et svevende alfabet av lysende tid.
Diktet «Livnar til» har et tydelig ekko av Tomas Tranströmers dikt «Från mars – 79» i seg.
I likhet med Tranströmer kan Torvund leses som en slags metaformystiker i møte med naturen.
Men der Tranströmers metaforbruk nesten uten unntak er organisk og stringent, drukner Torvunds dikt litt for ofte i en noe overlesset metaforgraut.
«Livnar til» er et godt eksempel på akkurat det.
Når det går inflasjon i metaforene, mister også diktene mye av skarpheten.
Det hele virker å gå litt på autopilot, det rause og romslige krymper til det vage og upresise for hver poetiske selvfølgelighet.
For lang
De beste diktene i «Tidslys» er de som glemmer at de skal «profetere» leseren noe, men heller lar seg flyte med på en øyeblikkbølge som unndrar seg det plagsomt lektorale, teraupetiske anslaget.
Der poeten ikke inntar rollen som sjaman og talisman uten noe særlig klokt å melde.
Selv falt jeg for diktet «Ei viss form for lykke», det flotte diktet om Fernando Pessoa, og det aldeles utmerkede diktet «I kveldslyset».
Hadde «Tidslys» vært 35 sider lang, med bokas høydepunkter, hadde det vært en liten perle.
Men det er den ikke.
Den er 149 sider lang.
Det er 114 sider for mye, og som helhet blir dette dessverre for slappe saker.
| 0
|
306195
|
Turbonegros «ROCKNROLL MACHINE» har mer enn en skrue løs
Lange flate ballær.
ALBUM:
«ROCKNROLL MACHINE» gjør ikke historien noen særlig tjenester, men det fantes faktisk en tid da Turbonegro var genuint gøy å lytte til.
Scandirockens største band er på sett og vis et virkeliggjort Spinal Tap, like mye homage som harselas over gitarmusikkens karaktertrekk – noe de alltid var beleste nok til å erkjenne de postmodernistiske implikasjonene av.
Det er ikke uten grunn at mastermind Thomas Seltzer har kalt Turbonegro «kunstrock for folk som hater kunst».
Samtidig er det idiotisk å overtenke musikken deres, som først og fremst dreier seg om toaletthumor, gitarrunking og retten til å feste.
Deathpunk, som er bandets selverklærte ideologi, er å være smart nok til å skjønne at alt er en kosmisk spøk, dum nok til å likevel håpe at tre grep kan uttrykke sannheten.
Når deres beste skiver – «Ass Cobra», «Apocalypse Dudes» og «Retox» – fortsatt holder seg godt, skyldes det at de oser av denne pubertale tørsten på livet.
Det er ikke mye deathpunk igjen å spore på «ROCKNROLL MACHINE», deres andre album med Tony Sylvester på vokal og oppfølgeren til enormt forglemmelige «Sexual Harassment».
Turbonegro har i beste fall blitt en halvgod skygge av fordums storhet, eksemplifisert med helt kurante arenarockere som tittelsporet og «Hot for Nietzsche».
Symptomatisk nok minner sistnevnte likevel mest om en blek kopi av en katalogklassikeren «The Age of Pamparius» – fra «Apocalypse Dudes», gjennombruddsskiva som fyller 20 år i vinter.
Albumbeste «On the Rag» – hvor gutta krutt tjener på å skru opp både temp og tempo – er som resten av skiva for glattpolert til å bite fra seg.
I sine verste stunder har «ROCKNROLL MACHINE» mer enn bare noen skruer løs.
Der «Fist City» og «Special Education» har mye til felles med Danko Jones’ hjernedøde hardrock, er «Skinhead Rock & Roll» og «John Carpenter Powder Ballad» billige hair metal-imitasjoner.
Eller er det rett og slett parodier?
Ironi har alltid vært en essensiell del av Turbonegros oppskrift.
Men der det tidligere virket å være middel til et høyere mål – å hindre rocken fra å ta seg selv for seriøst, som var tilfellet på 90-tallet – har det nå blitt nesten umulig å høre hvor tullballet slutter og oppriktigheten starter.
Dermed kan de ha blitt fanga i postironiens felle, der alt er lag på lag med kødd og ingen substans.
| 0
|
306196
|
Er det ikke deilig å ha noen å hate?
Oslos fineste antihelter.
ALBUM:
The Good The Bad & The Zuglys nye plate «Misanthropical House» er et lysende eksempel på at rock ikke trenger være spesielt komplisert eller original for å være relevant i 2018.
I en tid hvor mange bruker mer tid på bartevoks, skotøy og det å finne t-skjorten med den riktige logoen på for å være med, gir oslogjengen totalt faen.
Kvintetten er ikke finere på det enn at de ironiserer litt over at de har vært der selv:
«I used to wear a Gorilla Biscuits t-shirt but
I have to admit
I knew nothing about them.», freser Ivar Nikolaisen i «I Lied About Being a Hardcore Man» og gir enda litt mer faen.
GBZ' tredje plate er like primal og intuitiv som den er effektiv.
Bandet spiller de mest opplagte tregrepsriffene med største selvfølgelighet, noe som gjør at de tar eierskap i det klassiske uten å fremstå som fantasiløse.
Det er energi og attityde som gir låtene sjel, og det finner man i bøtter og spann her.
«Misanthropical House» - årets platetittel så langt - er følelsen av å henge i takbjelkene på Last Train, styrte Fernet, føle seg på toppen av verden og utilstrekkelig på samme tid.
Den handler om hemoroider - «Vik bak meg Satan» - og om å måtte dra til Vestlandet som en slags pliktgjerning man ikke kommer unna når man har valgt å leve for rocken.
Men det blir god musikk av det da:
«West Coast Exile» kommer med et såpass velskrudd hjerneklisterrefreng at bandet står i fare for å ha en landeplage i ermet.
Det snakkes om scandirockens redningsmenn.
Denne gjengen er ikke redningsmenn, de er antihelter som spiller for seg selv og sine nærmeste, uavhengig av hva naboen måtte tenke.
«Misanthropical House» er illeluktende punkrock med hjertet utenpå skjorten og sjela i bunnen av halvliterglasset.
Om dere ser dem i Bergen, gi dem en bamseklem da.
| 1
|
306197
|
Ute av skyggen til venninnen Astrid S
Julie Bergan finner seg til rette blant trygge radiolåter når hun debuterer i albumformat.
Hun sparket i gang karrieren på verst tenkelige måte (som hook-ansvarlig for Cir.Cuz), men Julie Bergans utrøttelige innsats på både små og store scener er i dag belønnet med en plass helt i toppskiktet av den norske pophimmelen.
For lengst ute av skyggen til venninnen Astrid S, har hennes strømmevennlige musikalske gumbo funnet et innbringende hjem innenfor radiusen av NRK MP3 og Spotify-vors.
Bygget opp ytterligere gjennom hamskiftet i utblåsningene «Blackout» og «Arigato» med sine tilbakelente vers og eksplosive refrenger.
Et sound som raskt ble synonymt med den notorisk energiske live-artisten Bergan, og fort kan bli litt i meste laget hvis det repeteres for ofte.
Derfor er det en lettelse at 23-åringen innleder debutalbumet «Turn On The Lights» med en serie behagelige og lekne R&B-spor.;
Spesielt gir Caroline Ailins låtskriverhjelp på Skinny Days-produserte «Guilt Trip» god uttelling, mens låter som «Us» og «I’m Good» også viser en side av Bergan jeg gjerne hører atskillig mer av.
Bundet av lydbildet til profesjonelle studioarbeidere med Kid Joki i spissen, er det likevel umulig å unngå dragningen over i det generiske – spesielt markant på «Mantra» og «Second Hand Love».
Der sistnevnte tilhører en større stemme enn Bergans, treffer hun atskillig nærmere balladeblinken med «Incapable», som blir en slags buffer før den allerede omtalte Joki-oppskriften som også preger både «Selfish» og «Karate».
Samlet framstår «Turn On The Lights» som en trygg og kalkulert utgivelse, men viser først og fremst at Julie Bergan kunne ha vært atskillig mer interessant i mindre åpenbare produsenthender.
| 0
|
306199
|
Jennifer Egan med stor New York-roman om havet, døden og kjærligheten
Lik dumpet i East River, slagskip i dokkene og patriotisk krigsinnsats i helstøpt historisk roman.
New York, nostalgi, nattklubber, gangstere, irske immigranter, andre verdenskrig – dette er ingredienser i Jennifer Egans nye roman, «Manhattan Beach».
Men mest handler den om vann, om havet, havnene og det alltid fascinerende grumset under vannflaten.
Helt i tråd med prosjektet bringer hun et sitat fra Herman Melvilles «Moby Dick» i innledningen:
«For, som alle vet, meditasjon og vann er evig forbundet».
Romanen er Jennifer Egans femte, den første etter suksessen «A Visit from the Goon Squad» i 2010.
«Bølle på døra», som var tittelen på norsk, ble belønnet med en Pulitzerpris og lovprist for sin originale og nyskapende form.
Brooklyn
«Manhattan Beach» er annerledes.
Det er en tradisjonell amerikansk episk roman, som bredt og detaljert maler et autentisk tidsbilde av New York på 1930- og 40-tallet.
Mannlige forfattere i USA har alltid strebet etter å begå «den store amerikanske romanen».
Nå har vi en dame blant de håpefulle.
Man kan formelig se for seg TV-serien.
Romanens tittelnavn er lokalisert i Brooklyn og har altså lite med den neonbelyste bydelen Manhattan å gjøre.
Her er det snakk om havne- og arbeiderstrøkene på østsiden av East River.
Brooklyn er blitt en litterær størrelse hos flere irskættede forfattere.
Colm Tóibíns «Brooklyn» og Betty Smiths «Det vokser et tre i Brooklyn» handler begge om irske innvandreres liv i noenlunde samme epoke som «Manhattan Beach».
Jennifer Egans bidrag er også en oppvekstroman, men er befriende lite romantiserende.
Den kjennetegnes snarere av en oppvisning i teknisk kunnskap som bare kan tilskrives grundig research.
Dykking i dokkene krever sitt.
Americana
Gjennom tre hovedpersoners liv berører Egan det tidstypiske.
Immigrantenes liv i Brooklyn, korrupte fagforeninger, mafiavirksomhet, krigsinnsats, patriotisme og kvinners stilling.
Av jazz i øregangene, silkestrømper på leggene, filtersigaretter og blankpolerte biler av merket Duesenberg J skapes det riktignok en atmosfære av glitrende «americana».
Men Egan er ingen romantiker.
Hun byr på sosialrealisme så det holder.
Vannet og krigen er allestedsnærværende.
I første kapittel samles de tre for første gang.
Den snart tolv år gamle Anna er på tur med pappa Eddie Kerrigan i Duesenberg’en til den rike nattklubbeieren Dexter Styles, som bor luksuriøst ved Manhattan Beach i Brooklyn.
Her demonstrerer jentungen sin enorme viljestyrke ved å vasse barbeint i den desemberkalde vannkanten.
Det er helt tydelig at her er hemmeligheter og lyssky mafiabusiness på gang, og dette skal utvikles i thrillerformat.
Jennifer Egan klarer til og med å gjøre bruk av klassisk New York-mytologi, som den om mannen som bare skulle ut å kjøpe røyk, for deretter å forsvinne fra kone og barn for alltid.
Eller den om alle likene som er støpt fast i betongsko på bunnen av East River.
Her er de integrert i livshistorien til Eddie.
Kvinnesyn
Etter at Eddie har forsvunnet, bor Anna alene med mor og en sterkt handikappet søster i en overbefolket bygård i Brooklyn.
Egan gir effektive hint om levekårene der når hun i forbifarten forteller at Anna deler lakksko med jenta i etasjen under.
Men det er jobber å få i krigsindustrien; 19-årige Anna får jobb på marineverftet i Brooklyn.
Der bygger de slagskip og reparerer skadde fartøy.
Jentene sorterer maskindeler.
De tøffeste karene er dykkere i 90 kilos drakter som fires ned til ødelagte propeller og skrog.
Anna insisterer på å prøve seg når de rekrutterer nye dykkere.
Det er selvsagt mot alle odds at en kvinne skal kunne dykke.
Kampen om å bli akseptert av det tøffe mannsmiljøet forteller både om datidas kvinnesyn, men også om raseforholdene.
En svart dykker strever like mye som Anna, men på andre premisser.
Jennifer Egan formidler gode bilder av kultur, utvikling og framtidsoptimisme i USA i denne romanen.
Og ganske mye om baksiden av medaljen; om organisert kriminalitet, korrupte fagforeninger og den uoppnåelige overklassens mektige brorskap.
Ny sjanse
Romanens fokus veksler mellom Anna, Eddie og Dexter når deres veier skilles og de knapt nok kjenner til hverandres eksistens.
Historiene deres skal gradvis flettes i hverandre, mot kulisser av mafialiknende henrettelser, torpederinger og skipsforlis – og dramatiske dykk i New Yorks grums.
Nøkkelen er Eddies forsvinning, fra hvem og hvorfor?
Gjennomgående i «Manhattan Beach» finnes den evige amerikanske optimismen; troen på at det alltid går an å få en ny sjanse lenger vest.
Men dette er først og fremst en helstøpt New York-roman – godt oversatt av Kyrre Haugen Bakke som har fanget tidsånden.
| 1
|
306200
|
Besettende historisk roman om en morder og hans motiver
Om et blodig trippeldrap i det mørkeste Skottland.
Den skotske forfatteren Graeme Macrae Burnet skriver så overbevisende om fortida, i dette tilfellet et landsens skotsk samfunn i 1869, at mange lesere har trodd at denne boka er en dokumentarroman.
Burnet hevder innledningsvis at han i jakten på sin farfar kom over historien om Roderick Macrae (som også er dikterens mellomnavn), en 17-åring som ble stilt for retten for et spektakulært trippeldrap.
Sterke memoarer
Men det hele er oppdiktet, altså en roman.
Den er komponert som en dokumentsamling, der handlingsforløpet kommer fram gjennom samtidige, skriftlige kilder, «redigert og presentert» av forfatteren.
Noe av det spesielle med saken er at unge Roderick på oppfordring fra sin advokat har nedtegnet sin historie i papirer som kommer for en dag.
Han redegjør for sin oppvekst med en innbitt og voldelig far, en vakker mor, en litt yngre søster og to små tvillinger.
Det går fram at han er en særegen litterær begavelse.
De er leilendinger og bor på en av tre gårder i et karrig strøk.
Kampen for tilværelsen er tung og hard.
En av naboene, en brutal og maktsyk mann, også en familiefar, sørger for å bli valgt til såkalt konstabel, et embete som gir ham makt over de få innbyggerne.
Han er en herskesyk og ond mann, som gjør livet til et helvete for Roderick og hans far.
Suverent komponert
Innledningsvis får vi vite at guttungen har tatt livet av denne mannen og to andre.
I tillegg til Rodericks lange fortelling om begivenhetene fram til drapet, gjengis obduksjonsrapporter, en avhandling kalt «Reiser i galskapens grenseland» av en av samtidas kjente kriminologer, J. Bruce Thomson, og et referat av rettssaken bygd på aviser.
Dette overbevisende materialet er inspirert av historiske saker, som forfatteren gjør rede for.
De er formulert med den største overbevisning.
Å kalle boka en kriminalroman er å snevre den kraftig inn.
Snarere er den en historisk roman om en forbrytelse, som går tett på de psykologiske mekanismene særlig hos morderen, men også hans offer.
Fram av historien stiger en diskusjon av det såkalt ondes problem.
Adgang til makt brukes hensynsløst og sadistisk til å påføre andre mennesker smerte.
Samtidig trenger boka inn i morderens motiver.
Gjennom den lynskarpe J. Bruce Thomsen stiger en ytterst interessant debatt om morderens tilregnelighet i gjerningsøyeblikket, altså grensegangen mellom normalitet og sinnssykdom.
Innsiden av en stein
Thomsen er en autentisk skikkelse, kjentsom fengselslege i Perth, der han undersøkte 6000 innsatte og skrev to artikler som er blitt stående.
Macrae Burnet har brukt disse avhandlingene som grunnlag for den oppdiktede rapporten i boka.
Det er mesterlig utført.
Macrae Burnet har skrevet en roman av høy, litterær kvalitet.
Hvor mye kan vi vite om andre mennesker, om deres indre liv og deres motiver?
Mindre enn man kunne håpe.
Som den fåmælte, mørkt anlagte faren til morderen uttrykker det i møte med Thomsen:
«Man kan like lite se inn i en annens sinn som man kan se innsiden av en stein.»
| 1
|
306201
|
Kan denne serien bli Netflix' svar på «Westworld»?
«Altered Carbon» inneholder så mye blod, ultravold og umotivert nakenhet at «Game of Thrones» fremstår som «Huset på prærien».
Flere hundre år inn i fremtiden er menneskeheten nærme å oppnå sin største drøm: udødelighet.
Våre minner og bevissthet er lagret i en slags minnepinne (noe utsatt) plassert litt sør for lillehjernen et sted.
Skulle du være så uheldig å omkomme blir du bare lastet opp i en ny kropp (gitt at minnepinnen ikke er blitt ødelagt, da).
Og sånn går no dagan.
Forhenværende supersoldat og terrorist/frigjøringshelt (stryk det som ikke passer) Takeshi Kovacs våkner opp i ny ham etter at det forrige kjøtthylsteret ble skutt i fillebiter og minnepinnen dømt til evig fengsel.
Nå ser han ut som den brutalt overtrente svensk-amerikaneren Joel Kinnaman («Snabba Cash»).
Det første han gjør når han våkner er å banke opp nærmeste person og tenne seg en sigg, så vi skjønner at han er en temmelig tøff type.
For Kovacs er det bare et øyeblikk siden han ble henrettet, men nå skal han settes ut på gaten igjen.
Rehabilitering er tydeligvis ikke et hovedanliggende for fremtidens straffesystem.
Han er blitt kjøpt av den superrike rikingen Bancroft (James Purefoy), for å etterforske hvem som drepte Bancrofts forrige kropp, og prøvde å slette minnepinnen for godt.
Science-fiction-problemstillinger er ikke som andre problemstillinger.
Handler om mye
Dette er bare toppen av isfjellet på hva den tilsynelatende enormt påkostede «Altered Carbon», basert på Richard K. Morgans romaner, handler om.
Begrensningens kunst er et fremmedord for dette cyberpunk-eposet, som slekter på «Blade Runner» og «The Matrix», ispedd litt nittitalls Van Damme/Dolph Lundgren kampsport-scifi.
Hvis det gir mening.
Den nøyer seg ikke med en styggvakker fremtidsdystopi badet i neonrødt og turkis, en i overkant intrikat noir-intrige, og så mye blod, gørr, tortur, ultravold, umotivert nakenhet og mer eller mindre kalkulert misogyni at «Game of Thrones» fremstår som «Huset på prærien».
Neida, vi skal også innom scifi-evergreens som transhumanisme (å «oppgradere» mennesket via teknologi), kunstig intelligens, virtuelle virkeligheter, og utenomjordiske kolonier, og ikke minst dundrende overtydelig sosial allegori (prøv ikke å ramle av stolen nå, men i fremtiden er de privilegerte blitt enda mer dekadente, de undertrykte enda mer undertrykte, de religiøse enda mer religiøse, og markedskreftene enda mer kommersielle.
Får en til å tenke, ikke sant?).
I motsetning til hos storebrødrene «Westworld» og «Battlestar Galactica», som den deler tematisk og sjangermessig DNA med, fremstår forsøkene på eksistensiell filosofering og sjelekval mer poserende enn genuint sannhetssøkende.
Laget med kjærlighet
Men samma det, vel?
Om det virker som jeg ikke likte serien, stemmer ikke det.
Den er teit, og på langt nær så dyp som den selv tror, men «Altered Carbon» er stor moro mens den står på, og åpenbart gjennomarbeidet og laget med kjærlighet.
Universet er omhyggelig realisert, den er atmosfærisk, snål og tidvis ganske spennende, og den lakoniske Kinnaman glimter tidvis til med litt Bogart- og Eastwood-kvaliteter, og tar brodden av de mest svulstige eksessene med en skjelmsk humor.
Det er langt opp til «Westworld»-nivå fortsatt, men er du glad i harry-scifi er «Altered Carbon» en god ventepølse.
(Anmeldelsen er basert på de fire første episodene.)
| 1
|
306203
|
Sykdommen vi alle frykter og derfor ikke våger å snakke om
Lærebokforfatterne går nye veier, viser to nye bøker skrevet av sykepleiere.
Den ene angår oss alle.
Behovet for gode lærebøker er skrikende, spesielt i profesjonsfag som sykepleie.
Det er en vanskelig sjanger.
Faget skal innlemme både realisme, humanisme og samfunnsvitenskap.
Og liksom andre profesjonsfag, er det et i utgangspunktet praktisk rettet fag, som er presset inn i en kunstig akademisering som kan gi de mest bisarre utslag.
Nå har det kommet to bøker med nærmest identiske titler, begge skrevet av sykepleiere.
Den ene er en uttalt lærebok, som tyder på at både forlag og lærebokforfattere prøver nye veier.
Den andre, «Forglem meg ei», angår oss alle, men burde også vært pensumlitteratur.
Den handler om sykdommen vi alle frykter og derfor ikke våger å snakke om:
Demens – som egentlig er et syndrom og betyr noe så brutalt som uten sinn.
Antall demenssyke øker
«På den tiden det tar deg å lese dette, får et menneske i verden demens.
Ett menneske hvert tredje sekund.»
Med denne inntrengende åpningen setter Elin Marie Fredriksen tonen i sakprosaboka «Forglem meg ei».
Her får vi skremmende fakta om det som nå omtales som verdens verste sykdom, og der antall rammede øker i så stor grad at det omtales som en epidemi.
Ikke fordi den er smittsom, men fordi verdens befolkning blir eldre og eldre.
Om tjue år vil antall demenssyke fordobles.
Tjue år etter det vil den dobles igjen, et cetera.
Fredriksen er sykepleier med bakgrunn som journalist, og holder en lett og frisk balanse mellom rene fakta, problematisering og retorikk.
Boka har undertittelen «Historier om demens», og Fredriksen har levendegjort stoffet gjennom intervjuer, ja nærmest portretter, av mennesker som er rammet av demens.
Vi møter Halldis Hjorth, med doktorgrad i klinisk psykologi, som fikk diagnosen alzheimer som 72-åring.
Mens Liv bare var 44 år da hun fikk samme diagnose, og den unge datteren brukte mange år på å finne ut av hvordan moren kunne få hjelp.
Geologen Alv Orheim går daglig lange turer i fjellet – og mener det er den beste medisin mot sykdommen.
Solskinnshistorier
Intervjuene er på mange måter solskinnshistorier, om ressurssterke mennesker med sterk vilje, gode liv og forståelsesfulle ektefeller, barn og barnebarn.
Mennesker opptatt av å holde seg i god fysisk form og spise sunn mat.
Sånn sett gir den ikke et helt dekkende bilde av pasientgruppen, som statistisk rammer flest med lav utdanning og livsstilsykdommer.
Den forteller også skrekkhistorier om hvordan demente blir behandlet.
Skammen rundt det å bli dement, fortvilelsen over å miste grepet om virkeligheten.
Sykehjem der mennesker sitter neddopet i en stol, og den eneste mosjonen består av å følges til toalettet.
Noe som er i ferd med å forandre seg, blant annet på Manglerudhjemmet, der de blant annet har laget en pub for pasientene.
Skjønnlitterær lærebok
Skrekkhistorier er det ikke mange av i Kristin Hartveit Hansens «Historier fra et sykehjem».
Det er en lærebok som skal gi kunnskap om den ideelle sykepleie, men som står i fare for å bli så ideell at den ikke speiler virkeligheten på et sykehjem.
Forfatteren er universitetslektor på sykepleieutdanningen ved NTNU på Gjøvik, og har gjort noe så originalt som å lage en lærebok i skjønnlitterær form.
Gjennom atten fiktive fortellinger fra et fiktivt sykehjem, følger vi en gruppe sykepleiere, sykepleiestudenter, pårørende og pasienter.
Det er gamle Lars som ligger for døden.
Her får vi innsikt i stell av døende, smertebehandling og etikk.
Mens Rakel faller og brekker lårhalsen, og Hartveit Hansen setter oss inn i akuttsykepleie, anatomi, medisinering.
Andre fortellinger gir kunnskap om behandlingsplaner, diabetes og behandling av demente.
Stoffet er strukturert, innsiktsfullt og lettskrevet.
Forfatteren har bevisst utelatt noe av det som er mest ødeleggende for sykepleielitteraturen, nemlig de utallige referansene som brekker opp ethvert heroisk forsøk på å lage flyt i språket.
Som alternativ har hun nyttige henvisninger til nettsteder, og oppsummerende spørsmål knyttet til hvert kapitel.
Svimmel av språket
Når det gjelder det skjønnlitterære, er boka svak.
Hansen har villet for mye, og jeg blir svimmel av alle de skjøre hendene, kjærlige blikkene, varsomme berøringene og omsorgsfulle pleierne.
Uttrykk som «Fy flate Liv.
Ta deg sammen» forsterker det gammelmodige språket, og gjør at boka stilistisk minner om en barnebok fra seksti-tallet.
Noe som vel ikke akkurat fenger dagens unge studenter.
Forfatteren kunne også med fordel ha problematisert mer.
Det er eksempelvis mildt sagt forenklet når samtlige pasienter får redusert medisinene med et pennestrøk, etter at legene har vært på to-dagers seminar.
Sånn sett vil «Forglem meg ei» være et godt supplement – om en nå skal snakke lærebokpensum.
Men det er en bok vi alle burde alle burde lese, skal vi tro forfatteren.
Epidemien vil høyst sannsynlig ramme oss alle - som pårørende eller pasienter.
| 1
|
306204
|
Ny bok:Er naturen til for at menneskene skal ha nytte av den?
Tar et oppgjør med 400 år gamle filosofiske tradisjoner.
Hva er natur? spør den unge filosofen Sigurd Hverven innledningsvis i boka «Naturfilosofi», der han utforsker forholdet mellom mennesket og dets omgivelser.
Er det slik at naturen er alt i verden som ikke er lagd av menneskene, mens kulturen er det vi har skapt og har kontroll over?
Dette har vært en vanlig måte å dele inn verden på.
Men er det slik i vår tid?
Stilt overfor miljøkrisen har de fleste av oss innsett at også naturen er påvirket av menneskene.
«Kultur og natur flyter over i hverandre,» skriver Hverven og beskriver en tankegang der «det kan finnes glidende overganger» og «de fleste fenomener antagelig må plasseres et sted imellom».
Fascinerende
Hverven går inn på flere mulige holdninger til «naturen» og er innom en rekke navn fra moderne filosofisk tenkning.
Boka er skrevet for vanlige lesere, som sannsynligvis ikke er vant til å gå til bunns i holdningene sine, slik man gjør når man er filosof.
Er man nysgjerrig nok, er det fascinerende å følge Hverven gjennom hans forståelse av måter å forholde seg til naturen på.
Han er ikke nøytral.
Han har til dels sterke og kritiske oppfatninger av en tankegang som går ut på at mennesket har rett til å behandle naturen som et arsenal av ressurser som de kan bruke som de vil, alt etter hva man oppfatter som nyttig.
Spøkelsesjakt
Denne måten å sette mennesket i sentrum på, beskriver Hverven som «spøkelser fra 1600-tallets naturvitenskap».
Selv går han på «spøkelsesjakt» og kritiserer Descartes, Newton, Galilei, Kepler og en rekke andre som har bidratt til et slikt syn.
Han finner også denne «antroposentriske» holdningen igjen i Brundtland-kommisjonens innstilling fra 1987, og også i den såkalte miljøparagrafen i Grunnloven.
Kort sagt tolker Hverven disse holdningene som uttrykk for at «naturen må bevares for menneskenes skyld».
Boka hans går til angrep på en slik holdning og tar til orde for at naturen har en egenverdi som er uavhengig av menneskenes behov.
Om å erfare naturen
Hvis menneskene skal forstå de endringene naturen blir utsatt for på grunn av bruken av den, er det av betydning at man gjør «erfaringer» med naturen.
Bare da kan «endringer i naturen bli konkrete og aktuelle,» skriver Hverven.Og bevisstgjørende.
Hverven imøtegår den tankegangen at vekst og utvikling er ubestridelig goder.
Slik sett er han en antimaterialist, men likevel ingen svermer eller romantiker.
Han anbefaler å «ta barna med ut i naturen» for å gi dem forståelse for at det som skjer der ute er «noe unikt det er verdt å ta vare på og vise omsorg for».
Altså at prosessene i naturen, ikke bare mennesket, har en egenverdi.
Dette er en av mange innsikter Hverven bidrar med i denne tankevekkende boka.
| 1
|
306205
|
Det mystiske Mexico er et herlig og rørende sted
«Coco» tar deg med til dødsriket, men syder av liv.
FILM: Pixar, altså.
De har telefonnummeret og epostadressen din, og de vet hvor du bor.
De vet akkurat hvor de skal trykke for at du skal sitte rakrygget i kinosetet med blanke øyne.
I en årrekke har animasjonsstudioet oppnådd denne effekten ved å la hovedpersonene først skilles fra hverandre og så gjenforenes, som i «Toy Story»-filmene og «Oppdrag Nemo» og «Oppdrag Dory».
Også i «Coco», den frodige, nye familiefilmen fra tåremesterne, handler det om adskillelse og lengsel, og så, muligheten for at alt ikke er tapt likevel og at det vil være mulig å vende tilbake — denne gang fra selve dødsriket.
Er det rart man blir på gråten.
Kampen for musikken
Dødsdagen, den tradisjonelle meksikanske høytidsdagen, er rammen rundt handlingen i «Coco»; dagen der familier feirer de av sine egne de har mistet.
Hovedpersonen Miguel er imidlertid mer opptatt av nuet enn av evigheten.
Han er gitarfantast og drømmer om å bli som den legendariske, avdøde artisten Ernesto de la Cruz.
En rimelig høy fartshump for dette prosjektet er at Migues familie forbyr all musikk.
Fremdeles sitter det hardt i at Miguels tippoldefar, som var musiker, forsvant fra familien sin.
Det brennende ønsket om å spille, og sinnet mot den strenge familien, driver Miguel ut på et eventyr der han krysser alle slags grenser, også den mellom levende og død.
Frodig og fargesterk
Som passer seg for en film som tar utgangspunkt i en folkefest med mystiske aner er «Coco» også en visuell feiring.
Fargene er sterke og mettede, detaljnivået overveldende.
Særlig de dødes land blir et stemningsfullt, trolsk og uforutsigbart sted, samtidig som den svært så menneskelige komikken hele tiden er til stede.
Der møter Miguel den skranglete Hector, som deler hans lidenskap, men som har hatt en annen skjebne:
Der Miguel har følt seg klaustrofobisk fanget av familien sin, er Hector redd for å bli glemt.
En hyllest til den meksikanske kulturen føles ellers helt betimelig i en tid da så mye av den politiske demagogien i USA handler om hvordan den best skal kunne stenges ute.
«Coco», med sin dyrking av livet, respekt for døden, og glede over musikken, er en historie man vil slippe inn.
| 1
|
306206
|
En kompleks bagatell fra to av fransk films største kvinner
Utringningen er dyp og lengselen etter kjærlighet dypere i Claire Denis’ lettbeinte og overraskende morsomme «Let the Sunshine In».
FILM:
La det være sagt først som sist:
«Let the Sunshine In» er en parentes i karrierene til både Claire Denis og Juliette Binoche.
Det betyr imidlertid ikke – slik det ble hevdet etter premieren i Cannes i fjor – at den er en dårlig film.
For selv om historien om Isabelle både er uforløst og en smule uformelig, er den også en usedvanlig presis skildring av det udefinerte stadiet der mellommenneskelige relasjoner ligger og vipper mellom romantikk og tarvelighet; skjebne og tilfeldigheter; kjærlighet og fotnoter.
Ulykkelig
For det er nettopp denne gråsonen Isabelle er fanget i.
Den middelaldrende fraskilte kunstneren er fylt av et altoppslukende ønske om å finne noen å elske, og ettersom hun både er blendende vakker og økonomisk uavhengig, har hun rikelig med tid og anledninger til å hengi seg til jakten.
Selv om køen av elskere er lang og køen av beilere enda lengre, finner hun ikke det hun søker, og etter hvert som mennene kommer og går, blir det klart at problemet bunner i at Isabelle ikke vet hva hun leter etter.
Som så mange andre er hun flasket opp med forestillingen om Kjærligheten – med stor K – som en magisk kraft som oppstår spontant i møtet mellom to fremmede, og som besitter evnen til å transformere samtlige aspekter av et menneskes liv i en virvelvind av lykkelig forvirring.
Og når denne versjonen av kjærligheten unnlater å manifestere seg, fører det til frustrasjon, ulykkelighet og en hel del ukomfortable situasjoner.
Morsom Enkelte av disse situasjonene er triste og deprimerende gjenkjennelige, andre er overrumplende morsomme.
Med sine intime bildeutsnitt og smektende lydspor spilles «Let the Sunshine In» hovedsakelig ut som et drama, og dette gjør humoren desto mer effektfull når den skjærer igjennom.
De færreste vil hevde at denne typen lettbeinte relasjonsdramaer representerer den mest fornuftige bruken av Binoche og Denis’ tid.
Men om man tar den for den sammensatte og underlige kloke lille bagatellen den er, er «Let the Sunshine In» ikke desto mindre en verdifull filmopplevelse.
| 1
|
306207
|
Problemet er ikke at vitsene ikke er morsomme – problemet er at det ikke er noen vitser
«De urørlige»-regissørene Olivier Nakache og Eric Toledanos bryllupskomedie «C’est la vie!» er på nippet til å være morsom.
I halvannen time.
FILM:
Olivier Nakache og Eric Toledanos
«De urørlige» er en av de mest innbringende franske filmene noensinne, uten at det for en utenforstående nordmann er helt godt å si hvorfor akkurat denne klisjémarinerte kulturkræsjkomedien rager så mye høyere enn alle andre.
At duoens nye film «C’est la vie!» har vært en betraktelig mer moderat hit gir derimot mening på flere plan.
Feil bås I Nakache og Toledanos sjette film er både humoren og alvoret fra «De urørlige» tonet ned til fordel for det som mest av alt fortoner seg som en lang og påkostet episode av en såpeserie med handling lagt til et bryllup på et vakkert slott utenfor Paris.
Hovedpersonene er dog ikke brudeparet, men bryllupsplanleggeren Max (Jean-Pierre Bacri) og hans hoff av mer og mindre udugelige ansatte som arbeider på spreng for å gi dem en uforglemmelig dag.
Alt ligger med andre ord til rette for ellevill forviklingskomikk, men selv om regissørene byr på både matforgiftning, inkompetente servitører og en brudgom som forsvinner rett til himmels, er det vanskelig å fri seg fra tanken om at filmen markedsføres på feil grunnlag.
«C’est la vie!» er ikke umorsom, men til komedie å være inneholder den oppsiktsvekkende få replikker og opptrinn som er umiddelbart gjenkjennelige som humor.
Florlett
Om vitsene uteblir, er både dramaet og rollefigurene like florlette som vi er vant med fra komediesjangeren, men dersom en kan se gjennom fingrene med dette, finnes det også ting å sette pris på – som filmens behagelig nervøse energi og kameraets rastløse vandring gjennom de overdådige omgivelsene.
«C’est la vie!» er en film som synes designet for å gi sitt publikum en lett og kortvarig oppmuntring, for deretter å forsvinne uten spor.
Skjønt, når den i tredje akt virkelig finner seg selv, i en scene der både Max og publikum, utmattet av alle de kaotiske opp- og nedturene lener seg tilbake, trekker et dypt, bittersøtt sukk og tenker «#livet…», er det et både vakkert og genuint minneverdig øyeblikk.
| 0
|
306208
|
Vi har fått en ny norsk stjerne
Sopranen Lise Davidsen på vei mot internasjonal stjernestatus.
Den Norske Opera & Balletts hovedscene er en glimrende konsertsal også for ren symfonisk musikk.
Akustikken er generøs og gir tilstrekkelig romklang, men ikke for mye slik at detaljer på scenen høres godt i hele rommet.
Konserten søndag kveld med Bergen Filharmoniske Orkester ble en manifestasjon av ensemblets sterke kvaliteter og et møte med en norsk solist i internasjonal klasse.
Bergen Filharmoniske Orkester ble stiftet i 1765 og er dermed Norges eldste symfoniorkester.
Med status som nasjonalorkester er det logisk og riktig at også hovedstaden får besøk av og til.
Oslo-filharmonien er vårt andre orkester med slik nasjonal status.
Jeg hørte sopranen Lise Davidsen først i 2011, også dengang som solist med BFO.
Jeg var fascinert av hennes modne musisering og skinnende stemme.
Davidsen utgjorde et av Norges mange sangtalenter, men det er krevende å ta steget opp på øverste hylle.
Nå har hun definitivt nådd et internasjonalt nivå etter grundig jobbing med detaljer og sangteknikk.
I dag fremstår hun med en scenisk sikkerhet og musikalsk kraft som er bemerkelsesverdig.
Edvard Griegs sanger hører med på programmet når et orkester fra komponistens hjemby gir konsert.
Lise Davidsen har også studert ved Griegakademiet og kjenner sangskatten til Norges mest kjente komponist til bunns.
«Våren» ble en vakker oppvarming, ikke for sødmefylt og med forbilledlig tekstuttale.
I neste sang «En svane» var stemmen enda mer glansfull og inderlig.
En av våre mest kjente klassiske perler er «Ved Rondane».
Lise Davidsens versjon ble en praktfull opplevelse fordi den nasjonalromantiske teksten ikke druknet i utvendig patos, men fikk en naturlig og klangskjønn autoritet i stedet.
Et nytt høydepunkt var Jean Sibelius (1865-1957) sitt tonedikt «Luonnotar» for sopran og orkester.
Dette verket framføres ikke så ofte fordi solopartiet er ytterst krevende med enorm spennvidde i registeret.
Finsk smerte på sitt beste er ikke å spøke med.
Davidsens formidling var krystallklar med en dramatisk nerve som traff tilhørerne med gjenkjennelse og gru.
Stående applaus var fortjent.
Den legendariske cellisten Mstislav Rostropovich uttalte om Jean Sibelius sine komposisjoner:
«Musikken til den store finske mester kjennes som lava fra en vulkan som sprenger seg gjennom is og granitt.»
En ganske treffende beskrivelse.
Nordens største symfoniker gjennom tidene skrev syv symfonier, og «Symfoni nr 5» er en av de mest populære.
Kjølige strukturer og pastorale stemninger avløser hverandre, og verket er et emosjonelt drama som gjør markant inntrykk når det spilles godt.
Responsen fra salen var intens da symfoniens siste akkorder tonet ut.
Ekstranummer ble det også, Lise Davidsen kom gledelig og overraskende på scenen igjen og framførte «Träume» fra Wagners «Wesendonk-Lieder».
Bergen Filharmoniske
Orkester har bygget opp et sterkt musikalsk kollektiv.
Strykerklangen er varm og konsis med et vell av nyanser, mens blåserne er bunnsolide med artister som soloblåsere.
Sjefdirigent Edward Gardner med bakgrunn som en av Storbritannias ledende maestroer i sin generasjon, forener ungdommelig vitalitet og sjarm med musikalsk grundighet.
Selv om Gardner har kontroll på detaljer, gir han også orkesteret slingringsmonn der det passer.
Dermed blir utøvernes samhandling preget av trygghet og inspirasjon.
Wagners «Faust-overtyre» åpnet denne formidable konserten med gjestene fra Bergen.
Norske symfoniorkestre vet hva de holder på med.
| 1
|
306209
|
Sveriges nye litterære stjerne pirker i den moderne ensomheten
Sjarmerer med roman om tre elskere og et manus.
«De polyglotte elskerne» av Lina Wolff ble bejublet av kritikerne da den utkom i 2016 og belønnet med den høythengende Augustprisen.
Nå er Sveriges nye litterære stjerne oversatt til norsk, og det er lett å la seg sjarmere:
Wolffs roman en cool og feministisk, mørk og morsom.
Max’ manus
Boka er skrudd sammen av tre historier, fortalt av Ellinor, Max og Lucrezia.
Ellinor er en uskolert trettiseksåring fra Skåne som via nettdating møter en litteraturkritiker.
Første møte munner ut i et basketak som likner voldtekt.
Ellinor, som nekter å bli et offer, tenker i kampens hete bare «Nå ryker en nyre».
Men hevnen er søt.
Hun brenner et manus kritikeren har liggende.
Et uerstattelig manus skrevet på skrivemaskin.
Forfatteren av manuset er Max, som overtar forteller-stafettpinnen i romanen.
Max bruker og forbruker kvinner og er både seksuelt og litterært frustrert.
Til sist føres ordet av Lucrezia, barnebarnet til en italiensk markise.
Mormoren er den ublidt omskrevne i Max’ manus.
Lettbent, i en direkte og fint formet prosa med mange fengende formuleringer, foldes historiene ut, før de avslutningsvis fiffig lenkes sammen.
Flerspråklig
Polyglott betyr å beherske flere språk, være flerspråklig.
Max og Lucrezia er språksterke, men også Ellinor har flere språk:
Et moderat verbalt språk, og et rikt kroppslig - hun er blant annet en kløpper til å slåss.
Romanen som sådan kan også kalles flerspråklig:
De tre delene har helt ulik språkføring.
Ellinors stemme, og dermed språket i hennes del, er enkelt og konkret, språket til Max er litterært og billedlig og Lucrezias mer dvelende.
Ellinors del er mest betakende fordi stilen er så umiddelbar, som Ellinor selv.
Den gir assosiasjoner til Wolffs kollega Mirja Unge.
De jevnaldrende svenskene skriver frem ordknappe, barske jenter fra bygda i en røff tone med solide innslag av komikk.
Men Wolffs roman forblir ikke her.
Hver av delene kunne vært anslag til en ny roman og boka beveger seg fra mild skittenrealisme til en mer tradisjonell fortelling der mannsblikket og mannsbegjæret dominerer, før den munner ut en frodig historie med latinske toner.
Morer
Mannlighet, begjær, ydmykelser.
Motivene er mange og originalt behandlet.
Særlig morer Wolffs språklige vendinger, som når hun snakker om skikkelsenes «mentale topografi», om «rent-i-buret-nevroser» eller «alle menneskets lavvannsmerker».
«De polyglotte elskerne» er en forfriskende og lett besynderlig roman som pirker i den moderne ensomheten:
Den som minker i et parforhold, og den som fordobles.
| 1
|
306211
|
Vræler om post-traumatisk stress, narko, nerver og angst
Machine Head har mistet retningssansen.
ALBUM:
Machine Heads Robb Flynn er kjent for å være noe av en løs kanon.
Både musikalsk og verbalt.
Noe som har gitt han og Machine Head en karriere preget av oppturer og noen nedturer.
Engasjement og følelser resulterer ofte i ditto engasjerende musikk - debutalbumet, «Burn My Eyes», er en moderne metal-klassiker som har vært med på å forme mange av våre samtidige metal-storheter.
Som låtskriver er Robb Flynn genial på sitt beste og forkommen og forvirret når han mister fokus.
Formkurven hans har heldigvis vært ganske jevn siden «Through The Ashes of Empires» fra 2003, etterfulgt av ambisiøse «The Blackening» (2007).
En riffmagiker med enorm teft for fiffige detaljer og heftige arrangement.
Da er det sørgelig å konstatere at Flynn er ute på viddene igjen med «Catharsis».
Hovedproblemet her er mangelen på retning - Machine Head minner mer om de talløse bandene de har inspirert enn seg selv.
Versene til åpningslåta «Volatile» høres ut som omskrivninger av Slipknots «The Heretic Anthem».
Og den nu metal-flørtende «Psychotic» låter mer som Soulfly enn Oakland-kvartetten.
Verst er det når han rapper seg gjennom den endeløst kleine og bakoverskuende «Tripple Beam».
«Kaleidoscope» med sine synthmettede widescreen-refreng fremstår som et litt halvhjertet forsøk på å plukke poeng hos Bring Me the Horizon-menigheten.
Sånn går det slag i slag fra det ene ytterpunktet til det andre, fra country-flørt, via resirkulerte nu metal-riff til emo-ballader.
Flynn vræler om post-traumatisk stress, narko, nerver og angst på minst mulig subtile vis - plata åpner like gjerne med et rungende:
«Fuck the world».
Jo lenger ut i plata man kommer, jo mindre skjønner man egentlig hvor gjengen vil hen.
Det eneste som redder «Catharsis» fra totalhavari er det udiskutable kompetansenivået rent spillemessig og den storslagne produksjonen.
Det er bare synd at låtmaterialet i seg selv er helt på bærtur.
| 0
|
306212
|
Han toppet listene i 2000 og 2016.Nå har Craig David mistet tråden
Bytter ut UK Garage-nostalgi med utdatert R&B og Drake-kloning.
Som den første virkelig store 2-step-stjernen, har senere års UK Garage-revival – trumfet av navn som Disclosure og vår egne stoltheter i Loveless – endelig plassert Craig David tilbake i rampelyset.
Enkelte husker nok britens minneverdige besøk på BBC Radio 1-programmet Live Lounge i 2015, som for alvor lot oss vite at «Fill Me In»-sangeren hadde funnet igjen den britiske godformen etter flere håpløse år i sin hvitkledde Miami Beach-boble.
En opptreden som året etter resulterte i den sterkt UK Garage-pregede skiva «Following My Intuition» og hans første topplassering på den britiske albumlista siden debutsuksessen «Born to Do It» (2000).
I sangerens nye hjemland uteble derimot listeplasseringene, og kanskje er det derfor David nå har slipt ned store deler av UK Garage-soundet til fordel for et mer radiovennlig uttrykk for de store massene.
Resultatet er et sammensurium av stilarter i et album som aldri helt klarer å finne noen rød tråd.
Kjedelig utdaterte R&B-l;åter («Magic», «Brand New», «Get Involved») avløses av P3-vennlig 2018-pop («Heartline»), skamløs Drake-kloning («Going On»), dancehall-lefling («Love Me Like It’s Yesterday», «For The Gram») og et merkelig sjangerhopp med London-bandet Bastille.
Skikkelig bra blir det strengt tatt ikke før KAYTRANADA tar tak på niendesporet «Live in the Moment», som avløses på meningsløs måte av «Love Will Come Around» med sine dølle tropebeats.
Deretter må man selv velge å elske eller hate den melodiøse house-avrundingen «Focus», før deluxe-utgavens tre godlåter beviser at Craig David jo faktisk har en fabelaktig artist i seg hvis han bare vil.
Dessverre ville han tydeligvis ikke det på resten av «The Time is Now».
| 0
|
306213
|
Et menneskelig romeventyr
Indre rom
TEATER:
Joni har et sort hull i magen, et hull som ødelegger glede og gjør livet vanskelig for henne og for menneskene rundt henne.
Dette vet publikum, for det har hun selv fortalt.
Joni er helt sikker på at noe er feil med henne.
Det forstår hun fra måten mamma og pappa behandler henne på, og det forstår hun fordi hun selv føler seg dratt mot å gjøre slikt hun vet hun ikke skal eller bør.
Å knuse tallerkener og å kalle gjestene for «idiot».
Og verre, farligere:
Å leke med bensin, og å tenne på.
Å tenke på å skade seg selv.
Balanse
«Satellitter på himmelen» veksler mellom gjenfortelling - der Joni deler hvordan hun opplever livet sitt - og utspilte scener - som også blir sett fra Jonis ståsted.
Det bokstavelige og det billedlige glir over i hverandre.
For eksempel:
Når pappa blir sint, kan hun, og publikum, høre hva han sier når han begynner å kjefte.
Etter en liten stund hører hun, og publikum, bare «utropstegn, utropstegn».
Kristofer Grønskags tekst har mange fine, finurlige detaljer som dette, slikt som forbinder det som er allment med det som er spesielt for Joni.
Også Hilde Brinchmanns regi har funnet fram til en god balanse mellom det spesifikke og det universelle, mellom det som underholder og det som tar på alvor, mellom det som er tøft og energisk, og det som er poetisk og ettertenksomt.
Ofte brukes verdensrommet, både et indre og ytre univers, som bilde.
I ordene som brukes om Jonis tanker og i videodesignen (som er lagd av Anton Andersson) blir mennesket sammenlignet med verdensrommet, samtidig som det er tydelig at mennesket er en del av verdensrommet, en bittebitteliten del av noe enormt stort.
Vi har alle et univers inni oss, og et univers utenfor oss, og «Satellitter på himmelen» viser både de mulighetene og den ensomheten som ligger i dette.
Mange sider
Som Joni utstråler Ellen Andreassen kraft og sårbarhet, fortvilelse og sinne.
Joni er en person med mange sider.
Hun er forvirret, og hun er oppfinnsom, hun er rampete, og hun er snill, hun er veldig oppmerksom på hva andre synes om henne, og hun er veldig opptatt av seg selv.
Det er tydelig, i «Satellitter på himmelen», at Jonis problemer er større enn bare det å ha en dårlig dag, eller en serie av dårlige dager.
Det synes gjennom episodene som til sammen utgjør handlingen, og det synes gjennom reaksjonene Joni møter hos mamma (Martha Kjørven), pappa (Henrik Hoff Vaagen) og lillebror (Espen Mauno).
De tre nevnte skuespillerne har også andre roller i Jonis fantasi.
Problemene får likevel ingen merkelapp eller forklaring, utover «hull i magen».
Dette er en styrke.
Det gjør at tilskuerne kan sammenligne hennes vansker med ulike problemer i ulike alvorlighetsgrader.
Følelsene Joni har blir gjenkjennelige for flere enn de ville ha blitt om de hadde vært koblet mot for eksempel en diagnose.
At mamma og pappa kunne ha gjort en langt bedre jobb som mamma og pappa, og at lillebror tar en for stor del av ansvaret for at de andre tre skal føle seg bedre, blir også klart, uten at dette gjøres til lettvint forklaring.
Det er noe trøstende i denne åpenheten, på samme måte som det er noe trøstende i Jonis utforskningstrang, pågangsmotet hun møter selv den dypeste fortvilelsen med.
Det er noe trøstende i slutten, også.
Grønskag har tort å velge en litt åpen avslutning, der Jonis vansker ikke blir løst, men der hun likevel oppdager noe som gjør dem litt lettere å bære.
Forestillingen har målgruppe fra femte til sjuende klasse.
Anmeldelsen er skrevet med grunnlag i generalprøven.
| 1
|
306215
|
En svir å lese parodiene hans på krimbøker og litteraturvitere
Johan Harstads nye roman er ikke av den tradisjonelle sorten.
Johan Harstad er en forfatter som vet å overraske.
Han har tidligere skildret Albert Åbergs liv som voksen i boka «Hässelby».
Sitt store gjennombrudd fikk han med mursteinen «Max, Mischa & Tetoffensiven», en roman på nær 1100 sider «som tar pusten fra deg», ifølge Dagbladets anmelder.
Heller ikke hans siste roman er av den tradisjonelle sorten.
En ny form
Dens fulle tittel er «Ferskenen.
Samlede verker.
Annotert utgave» og består av femten korte og ytterst banale krimromaner.
De er skrevet av den fiktive stavangerforfatteren Frode Brandeggen (1970-2014) og handler om privatdetektiv Ferskenen.
Som navnet antyder bryter han med krimsjangerens grunnleggende konvensjoner.
Han er alltid på rett sted til rett tid og arresterer forbryteren umiddelbart.
Hans effektivitet går selvfølgelig utover spenningen.
Men Brandeggen skrev romanene i protest mot den uttværede jakten i vanlige krimromaner.
Han ville skape en ny form, og det korte format er perfekt tilpasset målgruppen:
Menn som elsker krimromaner, men hater å lese.
Disse romanene på tre til femten sider er annotert – eller kommentert – av hans venn, den 84 år gamle Bruno Aigner i Dresden.
Han har tidligere kommentert over 400 verk på klassisk vis, men i denne boka slipper hans seg fullstendig løs.
De drøyt 250 sluttnotene inneholder alt fra stønn, kremt og begeistrede utrop til lærde betraktninger av mer spekulativ art.
En av mine favoritter er den selvbiografiske noten hvor fotnoteforfatteren ikke lenger orker å skrive i skyggen av Brandeggen, men står frem og skildrer sine unge år som omstreifer i USA.
Å lese «Ferskenen» er en sjelden fysisk opplevelse – for man må ustanselig bla frem og tilbake mellom krimromanene og sluttnotene.
Fysisk kunstverk
Harstad nøyer seg ikke bare med å skrive bøker, men han utformer dem også som konkrete kunstverk, som små installasjoner, ved hjelp av sitt firma LACKTR .
På nettsidene presenterer det seg som «en tungt byråkratisk prosjekt/verksted/syforening/organisasjon med omfattende, men uoversiktlige forbindelser til» forfatteren.
Ikke bare er «Ferskenen» utstyrt med to bokmerkebånd som gjør det mulig å holde styr på hvor langt man er kommet i henholdsvis krimromanene og sluttnotene.
Men i notene finner man også interessante fotografier, en reklameplakat og annet informasjonsmateriale.
Deriblant en fornøyelig presentasjon av parkour, som ved siden av litteratur var Brandeggens store lidenskap.
Men aller flottest er omslaget, for på baksiden finner man et annet omslag.
Nærmere bestemt til Brandeggens raskt glemte debutroman fra 1992, den komplett uleselige mastodonten «Konglomeratisk pust».
«Ferskenen» er en bok som det er umulig å lese fra begynnelse til slutt i et sveip, men som man må streife rundt i for å få øye på de fine detaljene, de små utsmykningene og de konseptuelle slagordene.
Banalismen
I krimromanene har Harstad bestrebet seg på å skrive så effektivt og banalt som mulig.
Og han lykkes til fulle!
I to av romanene dukker det opp forbrytere med «en rykende pistol i hånden».
Den største blødmen finner vi nok i «Fersken på ferie i Danmark», hvor setningen «Liket var dødt» stikker seg ut.
Det må være krimens svar på poesiens «hjerte, smerte».
Men det stanser ikke der, for setningen er utstyrt med en note på åtte sider.
Der får vi vite at den «er et godt eksempel på banalistisk litteratur, som Frode Brandeggen var sterkt inspirert av».
Deretter følger en lang diskusjon av dadaismens, naivismens og Dag Solstads kritikk av underholdningslitteratur.
I tillegg til Solstad finner vi Ole Robert Sunde, amerikaneren Nicholson Baker og franske Claude Simone som Brandeggens største forbilder.
.
Harstads parodi rammer med andre ord flere enn bestselgende krimforfattere og sprenglærde litteraturvitere.
Også modernister og postmodernister harseleres det over med stort overskudd.
Holder ikke helt inn
Likevel holder ikke harselasen helt inn.
Særlig savnet jeg at Harstad gikk samtidens krimforfattere nærmere inn på klingen.
De glimrer stort sett med sitt fravær, og Jo Nesbø er den eneste som nevnes.
Hvorfor driver ikke Harstad også gjøn med vinnerne av Rivertonprisen – eller i det minste svenske Stieg Larsson?
Da ville satiren blitt enda mer treffsikker.
For når parodiene sitter, er «Ferskenen» en svir å lese.
| 1
|
306216
|
Jojo Moyes' siste bok om Louisa Clark byr ikke på en eneste overraskelse
Rørende og omstendelig.
Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått den voldsomme verdensbegeistringen for Jojo Moyes forfatterskap.
Disse forutsigbare og sentimentale fortellingene om Louisa Clark, som verken er spesielt morsomme eller dramatiske.
Og så omstendelige og detaljrike at jeg for min del sliter med å komme meg gjennom dem.
Rikinger i New York
Denne siste boka i trilogien er lagt til en gammel, ærverdig leiegård på Fifth Avenue på Manhatten.
Dit reiser Lou for å være assistenten til den smellvakre Agnes Gopnik.
Hun er gift med en styrtrik og mye eldre forretningsmann.
Hans datter fra første ekteskap avskyr Agnes.
Det betyr at stemningen i huset mildt sagt er trykket, noe som gjør det vanskelig for Lou.
Det hjelper ikke at hennes kjæreste Sam får en vakker bimbo av en kollega, og at hun selv får en beiler som er forbløffende lik Will – mannen hun mistet i «Et helt halvt år» (2013).
Alt er skrevet med store bokstaver, og du forstår ganske raskt hvilke forviklinger som kommer, og hvordan Lou og de andre klarer å vikle seg ut av dem.
Det er godt og lett og underholdende på sitt vis, men det er så uhyggelig omstendelig.
Hver sms og hver banale tanke er samvittighetsfullt gjengitt.
Vi får inntil parodien innsikt i den absurde verden til de rikeste, der alt bare er fasade, og selv kattene har psykologer.
Dette er satt opp mot livet til portneren Ashok og hans familie, som ikke har penger, men nok av hjertevarme.
I leiegården bor det også en eksentrisk gammel dame.
Hun skjeller og smeller på alle, men er egentlig bare veldig alene.
Hun skal komme til å hjelpe Lou med å finne ut av hvem hun egentlig er.
Rørende avslutning
Det vil si.
Det er egentlig avdøde Will som rettleder Lou.
Will og hans mange klokheter om å leve i øyeblikket, ta imot det som kommer – og å våge og være seg selv.
Ikke overraskende ordner det seg til slutt for Louisa Clark, i en rørende scene øverst i Rockefeller-bygningen, med utsikt over den myldrende verdensbyen.
Og det skal Jojo Moyes ha.
Hun er ekstremt god til å mane fram stemninger.
| 0
|
306217
|
Den nye, norske «superduoen»
Marie Munroe og Christer Knutsen tar samarbeidet enda lenger - og debuterer som duo.
ALBUM:
Marie Munroe og Christer Knutsen har spilt og sunget på hverandres album siden 2004, på ialt sju utgivelser, så det var kanskje bare et tidsspørsmål før de måtte gjøre noe «ordentlig» sammen.
Som et duoalbum.
Har vi fått et norsk svar på Isobel Campbell & Mark Lanegan i disse to, bare enda mer dempet?
Elektrofritt
Begge har solokarrierer, hun som Hilde Marie Kjersem til hun ga ut «Under My Skin» under navnet Marie Munroe i 2016.
På tidligere plater har Kjersem/Munroe flørtet mer eller mindre med både jazz og elektropop (med Christer Falck som fødselshjelper), men denne gang er det analogt, organisk og svært så «jordnært».
«A Murder of Crows» er elektrofritt, men jazzfraseringene hentes fram her og der.
Er det country, rock eller viser?
Kanskje alt dette.
Christer Knutsen har gitt ut flere soloalbum innenfor rock/country/americana, han har deltatt på en rekke andres plater og han spiller fast i Sivert Høyems band.
Med Munroe som gjest, blant annet på Piknik i Parken i Oslo i fjor.
2012
Helt konkret ble det noe mer i 2012, da Munroe slo til på et tilbud om å holde en nedstrippet konsertserie under Bodø Jazz Open - og tok med seg Knutsen.
Sammen gjorde de låter fra begges kataloger, og det ble en erkjennelse av at de måtte gjøre noe i lag.
Hvorfor ikke prøve?
Solokarrierene har ikke vært all verden, og det er akkurat som om de tidligere platene har vært forberedelser til dette fellesalbumet.
Dermed ble de Munroe/Knutsen.
Tekst og musikk:
Munroe og Knutsen - med et par unntak.
Få duetter
Knutsen har for øvrig en noe tilbaketrukket rolle vokalt på «A Murder of Crows».
Noen typisk duettplate er det heller ikke, sjøl om spor nummer to, «Parallell Tracks», er en av de fineste duettene du får høre i år - med både steel- og fuzzgitar i bunnen.
Tom Pettys «Insider» er også en rein duett, og en fin en.
Nyinnspilling
Dramaturgisk er albumet lagt opp sånn at det bygger seg sakte opp, fra en forsiktig og noe svevende start med «If You Don't Try» til det topper seg med «Let's Let Go».
Albumets høydepunkt er en nyinnspilling av en låt fra Kjersems album med samme tittel i 2011.
Det er Munroes låt, også vokalt, mens Knutsen har hovedstemmen i påfølgende - og vakre - «Never Told Her About You».
Waits-cover
«Hold On» er en mørk versjon av en Tom Waits/Kathleen Brennan-låt fra 2000 med Munroe i hovedrollen, mens «Red Shoes» sender tankene i retning det fruktbare samarbeidet mellom Robert Plant og Alison Krauss på «Raising Sand» (2007).
Knutsen synger nesten som Plant, også!
Albumet avsluttes med en enda bedre versjon av åpningslåten, «If You Don't Try (Revisited)».
Låtene er forsiktig orkestrert, med Pål Hausken (trommer/perkusjon) og Øystein Frantzvåg (bass på to låter) i tlllegg til Munroes stemme og autoharpe og Knutsens vokal, gitarer, bass, piano, orgel og trommer.
En smyger av et album!
| 1
|
306218
|
Sharon Stone er i storslag, men denne krimmen utfolder seg på døllest tenkelige vis
Steven Soderberghs nye serie er prosaisk mosaikk.
Steven Soderbergh er både en av de fremste kommersielle og eksperimentelle regissørene i Hollywood.
Den førstnevnte tilbøyeligheten har gitt oss «Ocean's 11» og «Erin Brockovich», mens den andre har mer begrenset masseappell og egenverdi, utover å se hvilke nye retninger filmmediet kan dras i.
Puslespill
Det er nok det sistnevnte genet som er drivkraften for «Mosaic»-prosjektet.
Denne krimserien, med et så prosaisk mordmysterie i sentrum at jeg er usikker på om det i det hele tatt kvalifiserer som krim, er egentlig laget for et helt annet medium, som en ikke-lineær «interaktiv fortellingsopplevelse», der du via en mobilapp kan velge i hvilken retning du vil følge historien.
Konseptet er ikke trukket så langt at plottet får ulikt utfall avhengig av hva du følger med på, det dreier seg mer om å velge rekkefølge og perspektiv, og følgelig hvem som skal få være «hovedpersonen» i de mange parallelle, sammenflettede historielinjene.
Denne måten å se «Mosaic» på har kun vært tilgjengelig i USA, og versjonen vi serveres her er en sammenklippet (og litt forkortet) versjon der man hopper mellom de ulike karakterene i tålelig kronologisk rekkefølge.
Det ligger med andre ord litt i kortene at hvem som er helter og skurker og hva som er sannheten, avhenger av både synsvinkel og det å kunne se «hele bildet».
Tanken er vel, tittelen tatt i betraktning, at enkelbitene etter hvert skal danne seg et stort og komplisert puslespill-tablå.
Nittitallshelter
Og joda, det gjør vel det, på sett og vis, men det kan nesten virke som om Soderbergh og den høyst ujevne manusforfatteren Ed Solomon (han står bak både «Men in Black» og, kremt, «Super Mario Bros.») er mer opptatt av selve mosaikkteknikken enn av å bygge et bilde som gir en opplevelse.
For all del, dette er en helt adekvat historie, kompetent (om ikke spesielt medrivende) fortalt, men det sier litt at det ikke faller meg inn før i nest siste avsnitt å nevne handlingen og rollefigurene.
Barnebokforfatter, forretningskvinne og ensom sjel Olivia Lake (nittitallshelt-varsel #1:
Sharon Stone er i storslag her, det desidert beste med serien) er lett bytte både for yngre testosteronbomber og svindlere som vil ha tak i formuen hennes.
På nyttårsaften forsvinner hun, og etterlater blodige spor og opptil flere potensielle gjerningsmenn.
Etterforskningen til politimannen Nate (nittiallshelt-varsel #2: hvis du synes du drar kjensel på Devin Ratray er det fordi han spilte Buzz McAllister, Kevins fabelaktig ufordragelige storebror i «Alene Hjemme») strekker seg over flere år, og utfolder seg på døllest tenkelige vis.
Man får ta for gitt at en så dyktig fyr som Soderbergh har gjort krimmen uspennende med vilje, men hans distanserte tone kombinert med et ganske flatt og uengasjerende visuelt språk (antagelig siden serien er laget for mobilskjerm-konsum), og manusets selvtilfredse forelskelse i sin egen hovedmetafor samt manglende evne til å lage interessante rollefigurer, gjør at «Mosaic» passer mer for entusiaster av stenpuslespill enn historiefortelling.
| 0
|
306219
|
Et fyrverkeri live - disiplinert på plate
Første Reiersrud-album med eget band på mange år er bunnsolid.
Selvfølgelig.
ALBUM:
Utrolig nok er det fire og et halvt år siden Knut Reiersruds forrige soloalbum, og enda lenger siden ei plate med hele bandet.
I mellomtida har han gjort prosjekter med blant andre Eric Bibb og Ale Möller, Iver Kleive & Povl Dissing, Solveig Slettahjell & In The Country og Mighty Sam McClain.
Her er et nytt kapittel, og som vanlig er han ganske så uforutsigbar.
Det er knapt ei plate med Reiersrud som likner på den forrige.
Klassisk
Og - den forrige var soloalbumet «Aftonblues» (2013), der han framførte de første blueslåtene han hørte og spilte.
Solo og akustisk.
Året før ga han ut «Infinite Gratitude», et glimrende album der han gjør adapsjoner av Schubert- og Brahms-stykker sammen med Trondheimsolistene.
Gitarspillet på «Heat» minner om det klassiske prosjektet, men her nøyer han seg ellers med å la seg inspirere av en klassisk komponist som Benjamin Britten («Wood») og bluesmannen St. Louis Jimmy Oden («The Heat»).
Nystev
«April March» er avledet av et nystev fra Setesdal, og den og «The Heat» er Reiersrud på sitt mest lyriske, mens Johann Sebastian Bachs «Cantata 147», et lite stykke musikk som inneholder «Jesu, Joy of Man's Desiring», avslutter albumet.
Ei melodilinje derfra er også lurt inn i sporet som leder opp til Bach, «This Was Meant To Be A Sad Song», med mye grom gitarspilling.
Ellers er det først og fremst mye disiplinert gitarspill fra Reiersrud her.
Live kan han være et fyrverkeri, men her er det ikke mye bråk.
I sistnevnte synger han til og med «Hello silence / goodbye buzz» før han hysjer på seg sjøl!
Men han trenger ikke det, han er blitt en bedre sanger med åra.
Åpningen «Sacred Mama» er på sin side en soulinspirert liten perle, mens «Monstermaster» er pulserende sju minutter avledet av en iransk folkesang.
Musikalsk gründer
Og sånn holder han på.
Reiersrud er og blir en musikalsk gründer.
Han er også en leken musikant.
Han vandrer fra plateselskap til plateselskap, og denne gang er han tilbake på Jazzland Recordings.
Og - albumet er en miks av soul, blues og en liten dose jazz - det siste kan spores best i «They Only Ask For Love».
Miksen har nok også sammenheng med at han spiller sammen med noen av landets ypperste på hvert sitt instrument, musikere som like gjerne spiller jazz som blues: David Wallumrød, Bjørn Holm, Nikolai Hængsle og Andreas Bye.
Trump
Og tekstene?
Reiersrud uttaler til NTB at det er blitt lettere å skrive sanger med Trump i presidentstolen.
Han er bekymret for jordkloden vår og er rett og slett ganske pessimistisk:
«Everything good is bad / everything bad is good / every heart goes cold / every truth's been told (...) everything false is true».
Vi er mange som deler hans bekymring.
Knut Reiersrud Band er turnéklar, og besøker ti steder med start i Bergen 30. januar.
Rockefeller i Oslo står på planen 14. februar.
| 1
|
306224
|
Intens forelskelse i et skamløst vakkert Italia
«Call Me by Your Name» er en inntrengende film om den første, overgitte forelskelsen.
FILM:
Elio (Timothée Chalamet) reagerer først med tilsynelatende irritasjon når familien får besøk av amerikanske Oliver (Armie Hammer) i den vakre, slitte villaen i Nord-Italia der de bor.
Elios far er professor i arkeologi, og Oliver er invitert for å være forskningsassistenten hans gjennom sommeren.
Oliver er sjarmerende og imøtekommende, men åndsfraværende.
Det kan synes som om han lever i sin egen rytme og ikke helt fanger opp følelsene til omgivelsene han er upåklagelig vennlig mot.
Det går ikke så lang tid før det blir klart at Elio, en mer innadvendt syttenåring som leser filosofi og er et talent ved pianoet, på ingen måte misliker Oliver.
Snarere er han kanskje frustrert fordi han selv er alt annet enn likegyldig overfor den smellvakre gjesten, som selv virker avslappet og uaffisert.
Men tonen mellom dem skal komme ti å endre seg raskt nok.
Vakkert Nord-Italia
Slik beredes grunnen i «Call Me By Your Name», en nydelig, følsom kjærlighetshistorie basert på André Acimans roman.
Det er også et geografisk og emosjonelt landskap som regissør Luca Guadagnino tidligere har utfordret med bravur, i den intense «I Am Love» fra 2009.
I begge filmene er det snakk om en historie full av desperat lengsel, som finner sted i nesten sjenerende vakre italienske omgivelser; badet i sol og fulle av små springvann og trær med struttende appelsiner og ferskener.
Men skjønnheten virker ikke dandert; dette er et sted der det virker som om noen bor, skakke hagestoler som beboerne sitter i, velbrukte pocketbøker med hvite render i ryggen.
I det hele tatt er «Call Me By Your Name» en særdeles sanselig film.
Mat, natur og kropper skildres kjærlig og inngående.
Den Adonis-aktige Oliver virker mer og mer uimotståelig på Elio, samtidig som han selv virker uvitende om sin egen uimotståelighet.
Armie Hammer fyller rollen som idol og objekt med en rolig selvfølge; han overbeviser fullstendig og ville fortjent mer anerkjennelse.
Samtidig er det ikke til å undres over at den mest åndeløse hyllesten, og Oscar-nominasjonen, har gått til Timothée Chalamet.
Forelsket hundevalp
Chalamet er dypt berørende i rollen som Elio, han som er så avansert for alderen på mange måter, men uerfaren og kavende når forelskelsen og begjæret slår innover ham som en bølge.
Han løper etter Oliver som en overgitt hundevalp.
Uten noen gang å overdrive er det som om intensiteten, nervøsiteten, lykksaligheten og fortvilelsen ved den første forelskelsen lyser ut gjennom huden og øynene hans.
Selv om «Call Me By Your Name» foregår i 1983, på en italiensk bygd som neppe kan sies å være stormende progressiv, er ikke dette historien om en forelskelse som må overvinne noen fordømmelse utenfra.
Det er et intimt kammerspill, og de andre vitnene, i hovedsak Elios foreldre, aner nok hva som er i gjære, og responderer underforstått og med varme.
Ved ikke å måtte forholde seg til ytre reaksjoner, blir filmen et rent studium av en forelskelse.
Flater ut
Det skal sies at intensiteten flater litt ut etter crescendoet frem mot Elios prøvende erklæring.
Første halvdel er nok mest medrivende.
Som helhet har likevel Guadagnino skapt en både lett og vektig kjærlighetsfilm, der ingen er noe annet enn velmenende, men der det til syvende og sist ikke vil seg helt, likevel.
Ikke ulikt hvordan det er i livet utenfor kinoen.
| 1
|
306226
|
Morten Tyldums nye spionserie er både smart og original
Hva om det fantes en annen versjon av deg?
Hvor mye makt har vi egentlig over eget liv?
Hvor mye avhenger av tilfeldigheter og andres valg?
Det er noen av de store og evige spørsmålene som stilles i «Counterpart», endelig en serie med kvaliteter som kan forsvare et Viaplay-abonnement.
«Counterpart» er en amerikansk spionthriller med sci fi-plott, og den er både herlig retro-nostalgisk og original.
JK.
Simmons spiller hovedrollen som Howard Silk, en musegrå funksjonær som i 30 år har utført ørkesløst rutinearbeid for et firma han egentlig ikke aner hva driver med.
De absurde oppgavene og den blendende uvitenheten hans har fått amerikanske anmeldere til å trekke paralleller til Kafkas «Prosessen», men det er en mangelfull sammenligning, ettersom Kafkas hovedperson er offer for en prosess som blir mer og mer uforståelig.
«Counterpart» følger derimot klassisk thrillermønster, her faller brikkene på plass, litt etter litt.
Hvis du er med på tankeeksperimentet, riktignok.
Parallell verden
Det viser seg nemlig at Howards arbeidsplass vokter en portal til en annen verden – en verden som er nesten lik vår egen, og som oppstod da et eksperiment under den kalde krigen fikk virkeligheten til å duplisere.
De to verdenene har utstrakt, men hemmelig kontakt, via diplomater og ambassader, og selvsagt spionasje.
En dag dukker Howards andre «jeg» opp i hans verden og er, overraskende nok, markant annerledes enn ham:
Han er hemmelig agent, på jakt etter en kvinnelig leiemorder som har krysset grensen.
På drapslista hennes står første Howards kone, som ligger i koma etter en bilulykke.
Norskregissert
Howard 1 og 2 deler oppvekst, men de siste tjue, tretti åra har livene deres tatt svært ulik retning.
Det samme gjelder flere av karakterene, viser det seg.
Hvorfor?
Og er de egentlig så ulike som de tror?
Denne «sliding doors»-tematikken – hvordan små hendelser kan få store konsekvenser – gir serien dybde, men dette er først og fremst en spenningsserie.
Pilotepisoden er regissert av Morten Tyldum, som også er medprodusent på serien.
Han har stålkontroll på plottvistene og slipper hint og detaljer i akkurat passe tempo.
Slik fortsetter det også i de neste episodene, med andre regissører.
Simmons imponerer som de to Howardene, som han skiller fra hverandre ved hjelp av tydelige, men troverdige nyanser i skuespillet.
Harry Lloyd (kjent fra «Game of Thrones») er også fin som jyplingen av en sjef, mens Olivia Williams er akkurat passe mystisk som kona Emily.
Kvinneklisjé
De mystiske kvinnerollene er imidlertid også en hake.
Den unge leiemorderen (Sara Serraiocco) er en nesten parodisk Lisbeth Salander-kopi, og det er en lesbesexscene her som framstår som en tullete klisjé av en machofantasi.
Noen lettvintheter kommer vi visst ikke unna.
Men estetikken for øvrig er gjennomført og retro-stilig, med gråtoner og symmetrisk orden som bringer tankene til sovjettida.
Det er også noe med de to verdenene som minner om det gamle Øst- og Vest-Tyskland, og karakterene – som befinner seg i nåtidas Berlin – utbryter stadig, med overtydelig referanse:
«Vi skulle bare bygget en mur!»
Anmeldelsen er basert på fire av ti episoder.
| 1
|
306227
|
Så full av dystopiske klisjeer at man tidvis glemmer hvilken film man ser på
«Maze Runner»-trilogien avsluttes bokstavelig talt i kjent stil.
FILM:
«Maze Runner: Dødskuren» topper seg allerede i innledningsminuttene, hvor regissør Wes Ball serverer en velorkestrert og genuint engasjerende actionsekvens som kombinerer biljakt, togrøveri og noen overraskende effektive skytescener.
Så medrivende er det faktisk at man et øyeblikk begynner å lure på om man tok feil da man avskrev franchisen som uinspirert postapokalyptisk young adult-oppgulp.
Messiansk
I denne tredje og siste «Maze Runner»-filmen kjemper Thomas (Dylan O’Brien) og de andre rebellene fortsatt en innbitt kamp mot den paramilitære organisasjonen OND, som er det nærmeste man kommer en stat i filmens dystre framtidsscenario.
Et mystisk virus har forvandlet brorparten av menneskeheten til zombie-lignende vesener og rasert sivilisasjonen, og OND kjemper med nebb og klør for å beholde kontrollen over de gjenværende friske menneskene, hvorav de fleste er å finne bak murene i den sagnomsuste storbyen Last City.
Allerede her begynner man å falle av.
Det har gått to og et halvt år siden «Maze Runner:
Ildprøven» var å se på norske kinoer, og når man ikke lenger har detaljene friskt i minne er det bare desto enklere å forveksle denne young adult-dystopien med noen av de andre, tilnærmet identiske fortellingene om motvillige tenåringsmessiaser i kamp mot hensynsløse føydale herskere.
Det eneste som er originalt i «Maze Runner»-universet er den marerittaktige betonglabyrinten serien henter sitt navn fra, og denne unnslapp våre helter allerede i den første filmen.
Selvopptatt «Dødskuren» er en film om unge idealister som slåss mot en hensynsløs overmakt i en verden preget av økologisk sammenbrudd og omfattende ressursmangel.
Som sådan har den mange paralleller til vår egen samtid, men det er likevel de mange og påfallende likhetene med andre dystopier – også de spesialdesignet for å tilfredsstille tenårenes brede spekter av narsissisme – som er mest slående.
Skjønt, i dette ligger det også en slags innsikt, for når verden slik vi kjenner den en gang kollapser, er sjansene store for at det vil skje på en måte vi bare kjenner altfor godt fra fiksjonens og underholdningens verden:
Slik er det verden går under, ikke med et brak, men med en sterk og ugjenkallelig følelse av déjà vu.
| 0
|
306231
|
Fillerister leseren med historien om sønnens voldsomme død
Et opprivende litterært dokument om tap, skrift og mening
«Vi ler av et eller annet.
Moren min sier noe til hunden.
Så ringer telefonen.
Vi tar den ikke.
Hvem skulle ringe til oss så sent en lørdag kveld?
Så ringer alle telefonene våre.
Det er søsteren min som ringer.
Så tar moren min telefonen.
Jeg hører søsteren min skrike.»
Naja Marie Aid, født på Grønland i 1963, regnes som en av Danmarks mest betydningsfulle forfattere.
Hun har utgitt en rekke dikt og noveller siden debuten i 1991, og fikk Nordisk Råds litteraturpris for novellesamlingen «Bavian» i 2008.
Med årets bok, «Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake.
Carls bok», lar hun leseren ta del i egen, rå sorg.
Virkeligheten flerres i stykker da Aidt en marskveld i 2015 får telefonen om at den nest eldste av fire sønner, Carl, er død etter å ha hoppet ut av et vindu i femte etasje.
Gjennom tekstbrokker, egne og andres dikt, refleksjoner og dagboksnotater får vi fortellingen om natten det skjedde, og om livet og skrivelivet i året etter ulykken.
For Aidt blir dagene et «dødsstille øyeblikk» i avsindig smerte:
«en unntakstilstand der ingenting alminnelig gir gjenklang eller kan etableres, hvor ingenting i hele verden overhodet er gjenkjennelig lenger.»
Sjokkspråk
Hvordan skrive når mening opphører, tidsfølelsen opphører, liv opphører?
Det tar ni måneder før Aidt skriver igjen.
Hun hater både kunsten og virkeligheten, det er ingen steder å være.
Døden motsetter seg tilblivelse av ny mening, men omsider greier Aidt å formulere noen løse skriftbrokker.
Det er et klart og poetisk språk, men også et skadet språk.
«Sjokkspråk» kaller Aidt det selv.
Når hun raser som verst er sidene fylt med versaler.
Punktum er utelatt.
Skriften nærmest gisper av smerte.
Gjennom skrivingen både trøster og piner hun seg selv.
I kursiverte partier gjentar Aidt handlingsforløpet den grufulle natta og bygger ut hendelsen for hver gang.
Denne tilbakevendingen gjør at bokas struktur mimer sorgens.
Det aller verste feier over Aid (og leseren) som en bølge, igjen og igjen.
For hver gang natten gjenfortelles føyes nye opplysninger til; om soppen Carl og kompisen bestilte på nettet, mest av nysgjerrighet, om den stoffutløste psykosen som sendte tjuefemåringen ut av vinduet.
Aids gjengivelse av guttenes horrible kveld, er nesten ikke til å lese.
Tapslitteratur
Diktningen om tap er omfattende, og Aidt støtter seg til Mallarmé, Roubaud, Dickinson, blant flere.
Hun refererer til et sorg-verk som utkom 1580, i en tid da elegier «ble mottatt med forakt og kulde» fordi tematikken var for verdslig.
I dag er vi ikke redd for virkelighet i litteraturen, og de siste årene er det kommet mange selvbiografiske beretninger om å miste en elsket.
Joan Didions «Blå kvelder» om datterens død, Joyce Carol Oates «En enkes fortelling», Ingmar Bergman og Maria von Rosens «Tre dagbøker» og Tom Malmquists «I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live», er blant de beste.
I en annen glitrende bok, Roland Barthes «Sorgens dagbok», forteller den franske litteraturteoretikeren hvordan han tar opp i seg morens vaner da hun dør.
Den samme videreføringen og helingen av den brutalt brutte livs-linjen, søker også Aidt.
Hun internaliserer sønnen:
«Vi er i hverandre» gjentar hun, eller «Du synger i meg».
Denne siste setningen er et ekko av Walt Whitmans «Sangen om meg selv», som Aidt finner i sønnens jakke.
Filleristing
Hva vi ønsker av bøkene vi leser er individuelt:
Flukt eller gjenkjennelse, kunnskap, nye erkjennelser, vekst.
Helst skal boka bevege, skape en forskyvning i oss, både emosjonelt og intellektuelt.
Flerparten av bøkene vi anmelder er holdbar litteratur, men kun et fåtall bærer vi med oss videre.
Aidts bok vil ikke være lett å glemme.
Den fillerister leseren, utvider forståelseshorisonten og ansporer til videre lesning gjennom sine refleksjoner og referanser.
Boka er ikke et ukontrollert smerteskrik.
Den er et litterært dokument, om akutt meningstap, sjokk og sorg.
Om døden og skriften.
Aidt skaper gjennom strukturen et tilstrekkelig rom for leseren, gir det private et språk og en form som aldri er manipulerende.
Boka veksler fra det reflekterende til paniske, er poetisk og direkte på samme tid.
Tittelen er hentet fra Aids eget dikt (2008).
I ettertid leser forfatteren diktet som et varsel om Carls død, men ordene peiler også ut en rute videre:
«Har døden tatt noe fra deg/ så gi det tilbake/ gi dét tilbake/ som du fikk av den døde/ da den døde var levende/ da den døde var ditt hjerte.»
| 1
|
306232
|
Denne tegneserien engasjerer fra første rute
Perfekt for barn som venter på neste «Amuletten»-bok.
Vennene Josef og Zita leker i skogen da de plutselig finner en meteor med en merkelig rød knapp.
Zita trykker på knappen, og dermed forsvinner Josef.
Først blir Zita redd og gjemmer seg, men så får vi se hvordan hun modig beveger seg mot den skumle knappen, i visshet om at hun må trykke på den en gang til, for å redde bestevennen.
Amerikanske Ben Hatke engasjerer leseren fra første rute i tegneserien «Zita i verdensrommet», en av tre bøker om henne.
Zita er en ujålete karakter som både gutter og jenter kan identifisere seg med.
Hun er tøff, men hun må også kjempe for å være det.
Kjente ingredienser
Etter å ha trykket på knappen, lander Zita på en fremmed planet full av merkelige skapninger.
Tegningene er fulle av morsomme detaljer som gir stort spillerom for fantasien.
Men samtidig skygger det ikke for Zitas mål:
Å finne Josef.
Zitas univers oser ikke originalitet.
Den mystiske fløytespilleren som reiser rundt i et romskip minner om dr. Who, overdimensjonerte mus og klumsete roboter er heller ikke ukjent i barnebøker.
Tegningene er ikke så spektakulære som i for eksempel «Amuletten», her er det lite dramatisk skyggelegging, og fargepaletten er temmelig blass.
Men selv om Hatke ikke er den mest originale tegneserieskaperen, veier han opp for dette med spennende karakterer og en svært velkomponert historie.
Humoren er også slående og strålende timet.
Bra satsning
Etter suksessen med «Amuletten», satser det mindre forlaget Fontini nå på nok en fantasy-tegneserie for barn.
Det er prisverdig, disse seriene er som skapt til å gi barn leseglede og mestringsfølelse.
Men at forlaget velger å kalle bøkene for «bokserier» eller «lettlest-serier», snarere enn tegneserier, sier noe om bokhandlenes aversjon for mediet.
Forhåpentligvis bidrar disse bøkene til å mildne den skepsisen.
Boka er oversatt av Kristian Baardsen til et lett og humoristisk norsk som godt ivaretar originalteksten.
| 1
|
306233
|
Pølser og sirkus til folket
Når vanstyre blir vane
TEATER:
Handlingsgangen er oppløst.
Ord og gjerninger er bare løst forbundet.
Stillstand er satt sammen med virkemiddelbonanza.
Effekter tværes ut.
Trøndelag Teaters «Ubu» er kaosteater, en surrealistisk, absurd tålmodighetsprøve som gjentatte ganger tretter ut tilskueren, som forvirrer og forstyrrer, underholder og irriterer.
En tilsiktet prøvelse?
Ja, derom finnes ingen tvil.
Denne forestillingen ønsker ikke å gjøre seg enkel for sitt publikum.
Her er utmattelsen like åpenbart et mål som underholdningen er.
La oss komme tilbake til dette om litt.
Mer beskrivelse kreves før det.
Nummenhet
«Ubu» har sine øyeblikk.
Den har bilder det er verd å minnes, replikker som overrasker gjennom en underfundighet som står i kontrast mot ekspressiviteten rundt, og scener som framstår som noe nær fullstendige teater-i-teatret-forestillinger i seg selv.
En innledende blodballett, av «Macbeth»-proporsjoner.
En kokko-komisk bjørnepartering, lagt til et tidspunkt etter verdens ende.
Den tiltagende furtingen hos kongen selv, spilt av Karl-Vidar Lende, i helhvit narredrakt, avskåret fra verden gjennom sin plass i et glassbur.
Der er sjokkeffekter i forestillingen, som når det beskrives hvordan navngitte norske milliardærer halshugges i tur og orden, mens Ubu trakasserer dem.
Men raskt gjøres tilskueren immun mot sjokk.
Grusomhetene gjenfortelles i lange, hypnotisk monotone strekk.
Noen ganger er disse gjenfortellingene gjort i stillestående eller stillesittende scener, uten parallell handling, andre ganger følges de av scener der metaforene for vold er så teatraliserte at volden blir teoretisk, abstrahert.
Tilskueren blir fratatt muligheten for empati for ofrene, simpelthen fordi omfanget blir så stort, og overgrepene det fortelles om så uforståelig brutale.
Samleeffekten er avstumpende, lammende.
Metning og matthet
Den oppbrutte handlingen bidrar også til fremmedgjøringen.
Plumpheten er påtakelig, og den er, som den vil være, en distraksjon.
Vulgaritet gjør Ubu og hans fru (Stine Fevik) til personer en ikke helt kan ta på alvor.
Undersåttene kan se ned på dem, føle seg dem overlegne, samtidig som maktens realitet gjør dem underlegne.
Hvor mange ganger brukes ordet «dritt» i forestillingen?
Kjedsommelig mange.
Av og til kombineres de med brun masse som skal illustrere avføring, sprutende fra kongens toalett.
En hommage til «Kong Ubu»s språklige oppfinnelse «merdre», altså en versjon av bannordet «merde», ilagt en ekstra r?
Sikkert, men alle gjentakelsene fører til et metningspunkt, og med det et matthetspunkt.
Beslektede matthetsframkallende effekter er det mange av i forestillingen.
Skifter av miljøer og av typer.
En nedtelling som begynner på 72, og går ned til 0.
At publikum serveres pølser.
At penger deles ut.
At penger samles inn.
At korps spiller.
At neonskilt blinker, med stikkord som kan fungere som negative karakteristikker av persongalleri og forestillingskonsept.
At langdryg film viser skuespiller som forlater scenen for å skifte klær og ta seg en røyk.
At ny, langdryg film viser samme skuespiller på vei ut av teatret og inn i en leilighet, mens han parafraserer replikker som nettopp er blitt sagt fra scenen.
Vanstyre-vane
I «Ubu» henger uttværingen, og ønsket om matthet, sammen med grunnlagsmaterialet, Alfred Jarrys 122 år gamle skandaleskuespill «Kong Ubu» (her oppbrutt og blandet med inspirasjon fra hans øvrige Ubu-skuespill, samt andre kilder).
Stykket handler om en hersker som tilrøver seg makt og penger gjennom vold og manipulasjon, en hemningsløs, uberegnelig, ustabil tosk som utnytter sin posisjon og alle rundt og under seg.
Han dreper og røver og lyver og korrumperer.
Vanstyret blir så omfattende at det, i rasende fart, blir en vane.
Opprøret mot det koster også folket dyrt, mens Ubu selv slipper unna.
I dialogen er begrepene «falske nyheter» og «shithole countries» inkludert.
En beretning om flyktninger på sykkel drar tanker til innvandringsrestriksjoner.
For det meste har Janežič og co likevel motstått den fristelse det må ha vært, å koble oppsetningen direkte opp mot samtidig politikk.
Tilskueren kan selv trekke sine egne slutninger om de mekanismer som er i spill.
| 0
|
306234
|
Kort og godt helt amatørmessig skrevet
Dårlig gjort overfor leserne å løfte fram en krimbok som dette.
Unge Sofie vet ikke riktig hva hun skal gjøre med livet sitt.
Hun er ferdig med universitet, og har en eks-kjæreste som forfølger henne.
Sammen med en venninne drar hun på et foredrag holdt av den karismatiske sektlederen Franz Oswald, som har startet den New Age-aktige bevegelsen Via Terra.
Hun blir smigret da han etterpå ber henne ut til Via Terras hovedkvarter, en staselig herregård på en idyllisk øy i skjærgården.
Stedet framstår i begynnelsen som ren idyll, og Sofie skriver under på en kontrakt om å jobbe der i to år.
Det skal utvikle seg til et marerittsaktig tilværelse preget av overvåkning, grusomme straffemetoder, seksuelt misbruk og mord.
Bygger på erfaringer
Svenske Mariette Lindstein skal ha bygget denne psykologiske thrilleren på erfaringer etter tjue år i Scientologikirken, inntil hun til slutt klarte å rømme.
Debuten er første bok i en trilogi som har blitt lansert med brask og bram i nabolandet.
Lindstein mottok i 2016 prisen Crimetime Specsavers Award for «Sekten på Tåkøy».
At denne boka i det hele tatt er vurdert som prisverdig, er en gåte for meg.
Den åpner for så vidt lovende.
Først med en creepy prolog, der en livredd kvinne sniker seg ut av et vindu og over et høyt gjerde, bare for å møte en mørk skikkelse som står overfor henne.
I kursiv får vi så enda en passasje, fortalt av en jeg-person som har en pervers glede av å rive vinger og føtter av en stakkars bille.
Deretter starter den egentlige fortellingen om Sofies reise til øya.
På overfarten får hun høre herregårdens tragiske historie, om selvmord og død og en ulykkelig sortkledd grevinne som skal gå igjen på øya.
Samt en tåkelur uti havet som på mystisk vis alltid varsler død.
Barnebok-avslutning
Problemet er at Lindstein ikke klarer å bygge opp en virkelig spenning.
Etter noen titalls sider har vi forstått det meste.
Vi får overtydelige hint om at den sjarmerende sektlederen egentlig er en farlig, narsissistisk bølle, og Sofies naivitet virker kunstig og lite troverdig.
Enda svakere er de kursiverte passasjene der vi følger den gale dyreplageren, en psykopat som utvikler seg til en grusom morder.
Vi forstår også ganske raskt hvem han er, til tross for at mye av boka går på å gi hint om dette.
Avslutningen er en virkelig nedtur, og så lite troverdig at den likner en krim for barn, noe for øvrig også tittelen gir assosiasjoner til.
Boka er kort og godt helt amatørmessig skrevet, uten et snev av den språklige nerven som skal til for å lage en god psykologisk thriller.
Det å hype opp så svak litteratur er direkte dårlig gjort overfor leserne.
| 0
|
306235
|
Kreativt overskuddslager fra fem britiske hissigpropper
Ungfolene i Shame setter ny dagsorden.
ALBUM:
Da Gallows debuterte med «Orchestra of Wolves» i 2006 satte de Storbritannias kollektive punke-scene på hodet.
Kvintetten representerte noe helt nytt i måten å tilnærme seg publikum og bransje på.
Shame hører til en helt annen fløy, men deres musikalske ballespark, skarpe penn og utrettelige energi har noe av den samme effekten.
Det den unge London-femmerbanden foretar seg føles friskt, nytt, gøyalt og helt nødvendig.
Shame omtales gjerne som et punkband.
Det er en bås som blir for smal, men yter dem hakket mer rettferdighet om man setter på et post-prefix.
Merkelapper til side, det er uansett attityden og bandets ungdommelige entusiasme som løfter dem opp og fram.
«Songs of Praise» er lyden av fem karer som bare må få lettet det de har på hjertet med de redskapene de har for hånd.
Resultatet er en plate som sprer seg bredt uten merkbar bekymring for hvor man skal ende opp til slutt.
Åpningslåten «Dust on Trial» er saktegående, mørk - nærmest dronende.
Den suggererende riffingen haler deg sakte, men sikkert inn, før man spyttes ut til de atskillig mer lettbeinte tonene av «Concrete».
Slik går det slag i slag mellom alt fra ultrafengende pop-perler som «One Rizla», via rene punk-opprop av typen «Donk», til spoken word-innslag som «The Lick», hvor det er de slepende basslinjene og monotonien som er det stemningsskapende elementet.
Friheten til å gjøre det man vil og den boblende kreativitet som kommer med på kjøpet er det som gjør Shame og «Songs of Praise» til et av de mest spennende tilskuddene til dagens rockesfære.
De kan gå både widescreen og være smale på en gang.
En slags missing link mellom Gang of Four og Velvet Underground?
| 1
|
306236
|
Storserien «Britannia» vil så fryktelig gjerne bli en ny «Game of Thrones»
Blod, gørr og druider på syre.
Flaks for «Britannia» at neste sesong av «Game of Thrones» ikke kommer før i 2019, og at det dermed er et helt år til vi blir minnet på hvordan god episk fantasy egentlig ser ut.
«Britannia» er en ny serie proppet med gørr, maktkamper og sverdsvingende helter i pels og lær.
Foruten «Game of Thrones», er «Vikings» og «The Last Kingdom» andre populære serier i kategorien, og siden HBO Nordic allerede viser to av disse, er det ikke så rart at de har sikret seg denne nye også.
Romere og keltere
Selv om den er laget av Amazon og britiske Sky Channel, og forsøker å kopiere HBOs store seriestolthet på alle tenkelige måter.
Det skal sies at de kunne funnet en verre serie å kopiere, og utgangspunktet er ikke det verste.
Dette er mer historisk drama med fantasyelementer enn ren fantasy, og handler om romernes inntog i Storbritannia i år 43 e.Kr.
Det var deres andre forsøk på å erobre landet, etter at Cæsar ga opp noen tiår tidligere.
Etter sigende var det de mystiske druidene – kelternes åndelige ledere – som stoppet ham, og de er fortsatt vitale motstandere.
Motstand gjør også to rivaliserende keltiske kongedømmer, Regni og Cantii.
Bleke kopier
Dronning Antedia av Regni er sinna fordi hennes eneste sønn har fått manndommen kappet av, og det på bryllupsnatta med Cantii-kongens datter, rødhårede Kerra (Kelly Reilly).
Hun er en kjempeklisjé av en fyrrig fantasyheltinne, likevel er hun blant de mer interessante i serien, med sitt uavklarte moralske kompass (skjønt, vi får nok snart en forklaring.
Vill gjetning:
Bakgrunnshistorie om kvinnemishandling.).
Romergeneralen Aulus (David Morrissey) er heller ikke aller verst som listig antagonist med personlig agenda.
Men resten av rollegalleriet er skuffende gjennomsiktige.
Nikolaj Lie Kaas har fått den utakknemlige jobben med å bli «Britannia»s svar på Tyrion, en utstøtt druide som krabber rundt i skogen og ser syner, mens han leverer forsøksvis artige replikker.
Han havner i motvillig kompaniskap med vesle Cait, som han redder fra romerne.
Det kunne vært en original konstellasjon, hadde det ikke vært for at de ligner sånn på Arya og The Hound.
(Jeg tar sjansen på at du vet hvem de er, for jeg tviler på at du vil se denne serien hvis du ikke allerede er fan av «Game of Thrones».)
For øvrig ligner Kerra og broren på Cersei og Jaime, minus den incestuøse sexen.
Brorens kone er seriens svar på Margaery Tyrell, mens Regni-prinsessa som legger an på ham er Melisandre, og begge er så påtatt forførende og tacky at jeg blir provosert.
Brå død
Noe annet «Britannia» har lært av serieforbildet, er å drepe hovedpersonene sine, raskt og smertefullt.
Men der «Game of Thrones» oftest lar dem få en sesong før de gjør ende på dem, forsvinner flere antatte hovedpersoner etter bare én episode i «Britannia».
Det er jo litt leit, når det er så vanskelig å føle noe for de vi står igjen med.
Noen lyspunkter finnes, som den flotte walisiske naturen og det fascinerende historiske forelegget.
Druidene er en spennende gjeng, bare vi kan bli ferdige med det blurry syrerus-filteret som blir lagt på bildet hver gang vi beveger oss inn i leiren deres.
Mackenzie Crook (kjent fra «Game of Thrones»!) er sjefsdruiden Veran, nok en type med uklare hensikter, og særdeles skumle krefter.
Serier som dette bruker gjerne tid på å falle på plass, og kanskje blir både handling og karakterer mer interessante etter hvert.
Men originalt blir det nok aldri.
Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.
| 0
|
306237
|
Vill dansk fabel om en verden som går av hengslene
Pass deg for boligkrisa, plutselig kommer noen og henretter deg.
Etter all debatten om litteraturens omgang med virkeligheten og de ymse selvbiografisk anlagte «romanene», er det befriende med en forfatter som tar fantasien i bruk.
Kaspar Colling Nielsen er Danmarks nye, litterære stjerne.
De to romanene han har skrevet hittil, er fiksjoner som har fått danskene til å løpe til bokhandelen for å lese om sin egen dystre framtid.
Eller kanskje er det å ta i.
Det er vanskelig å lese denne dystopien som et forsøk på å skrive en realistisk roman om Danmarks framtid.
Snarere har Kaspar Colling Nielsen skrevet en leken, men skremmende fabel om hvor nær avgrunnen verden kan synes å befinne seg, når markedskreftene slipper fri og folk flest gir blaffen i framtida.
Dansk fjellheim
Colling Nielsens første roman, «Mount København» (2010) handler om hva som skjer når man bygger et 3500 meter høyt fjell midt i den danske hovedstaden.
Dette er selvsagt uvant for danskene.
Forfatteren skildrer livet i høyden i 17 historier.
«Den danske borgerkrig - 2018-2024» kom ut i Danmark i 2013, da det var fem år igjen til «borgerkrigen» var antatt å starte.
Den norske utgaven, forbilledlig oversatt av Kyrre Andreassen, kommer samtidig som vi går inn i romanens skjebneår.
Hodene ruller
Ville tilstander rår i København.
Foran en jublende mobb blir en politiker dratt opp på et skafott for å halshogges.
Bøddelen lykkes, i andre forsøk.
Deretter blir hodet trampet i stykker av folkemengden.
Scenen kunne vært hentet fra en tid som ikke ligger så altfor langt tilbake i historien.
Slik foregikk henrettelser i Norden for bare noen få hundre år siden.
Historien gjentar seg, påskyndet av at Danmark herjet av en dyp finanskrise med et kritisk fall i boligverdiene.
«Økonomiske kriser er det stoffet som kriger er lagd av.»
I gatene raser kamper.
Soldater og tanks mot den opprørske Borgerfronten.
Ikke bare Danmark er ute å kjøre.
Hele Europa er rammet.
I løpet av de neste seks åra mister titusener av mennesker livet.
Historien om alt dette fortelles av en mann som ikke bare har overlevd borgekrigen, men som takket være avansert stamcellebehandling er 475 år gammel.
Hans nærmeste venn er border collie’en Goeff, som er 350 år gammel og som kan snakke og lese og som «forstår temmelig mye».
Mye svart humor
Denne jeg-personen, som er «barn av hippiene», forteller mange historier, ofte med svart humor.
Han husker novelleaktige fiksjoner.
Men særlig husker han borgerkrigen, som kom i en tid da ingen «trodde på krig som en realistisk mulighet i Europa».
Men krigen kommer, og den «endrer alt ekstremt raskt»:
«I det ene øyeblikket er man på Fakta for å kjøpe melk, et par dager senere er man i ferd med å henrette noen.»
Ikke minst husker han kjærligheten til en viss Leonore.
Han skriver også om dagliglivet blant de rike oldingene, som er preget av kjedsomhet.
«Vi er rike alle sammen, og kroppene våre er unge, så vi eksperimenterer en del med sex.
Det er bare deilig å knulle helt vilt en gang iblant.»
Stilen minner både om Tor Åge Bringsværd og russeren Vladimir Sorokin.
Den er brutal og humoristisk, og svært velskrevet.
Dessuten er den kort og konsentrert.
Også her skiller forfatteren seg fordelaktig ut.
| 1
|
306239
|
Alle vet at «ellevill» egentlig betyr «masete», ikke sant?
«Det elleville nøttekuppet 2» er en grei familiefilm i et ugreit tempo.
FILM:
Det er ett og annet som har det med å dukke opp på reklameplakater for en film eller en forestilling som ofte er tegn på at det er greit å styre unna.
Ordet «ellevill» er et slikt tegn.
Tallet «2» er et annet.
«2» er oppfølgermarkøren som ofte betyr «en runde til av det du betalte for sist, bare litt dårligere», mens «ellevill» er kort for «generelt støyende».
Enorme øyne
«Det elleville nøttekuppet 2» scorer altså to av to på denne tvilsomme skalaen.
Og ja, den er masete på den måten «elleville» historier har en lei tendens til å være, med alt for mye hyl og skrik og falling og løping.
Det er en retning innenfor animasjonsfilmene i de senere år har gitt menneskene og dyrene i hovedrollene overdimensjonerte øyne, voldsom mimikk og frenetisk kroppsspråk, i den grad at filmene blir slitsomme å se på for andre enn sukkerhøye smårollinger med et oppmerksomhetsspenn på 0,4 sekunder.
Kanskje er det akkurat disse som er kjernemålgruppen, men det gjør ikke filmen bedre.
Korrupt Donald-skurk
Utover den utmattende animasjonsstilen er «Det elleville nøttekuppet 2» en grei, forutsigbar film, med en del ålreit slapstick.
I sentrum står fremdeles det eplekjekke og impulsive ekornet Egon, som ser etter enklere måter å få tak i nøtter på enn faktisk å plukke dem.
Fremdeles kjekleflørter han med den snusfornuftige nestenkjæresten Annie, men snart må de forenes når den korrupte borgermesteren vil gjøre om parken deres til en fornøyelsespark.
Borgermesteren er en sjablongskurk slik de pleide å være det i Donald - stormaget, brølende og med et bortskjemt barn.
Jevn over er det bifigurene, uhm, bidyrene - Egons tause rottevenn, borgermesterdatterens staute hund - som er de som fester seg.
Omgivelsene rundt alt dette ståket er laget med omhu.
Det er snakk om en amerikansk storby fra sånn omtrent midten av forrige århundre, kjærlig gjengitt med fine arkitektoniske detaljer.
Animatørene som står bak disse har grunn til å føle seg litt vonbrotne over at resten av tegningene så iherdig prøver å overdøve dem.
| 0
|
306240
|
Hardt og godt når McDormand tar loven i egne hender
Går på og viser frem kostnadene ved å stå på sitt
FILM:
Det desperate enkeltmennesket mot systemet er det som skaper friksjonen i «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», den harde, svartkomiske historien som overrasket mange ved å raske med seg fire Golden Globe-priser, inkludert for beste drama.
Bølgen av oppslutning kan også ha hatt noe å gjøre med at et av filmens temaer, seksuell vold mot kvinner, er så aktuelt.
Frances McDormand spiller Mildred, som kjører rundt i traktene rundt småbyen Ebbing i Missouri med stivnet ansikt.
Datteren hennes er blitt voldtatt og drept, men arrestasjonene uteblir.
Til sist leier Mildred tre svære reklamestativer som hun bruker til å forlange at politiet skal gjøre mer for å oppklare saken.
Oppmerksomheten hun søker, får hun, men hun mister også mye av sympatien hun har fått:
Politimesteren (Woody Harrelson) er syk og har sitt å streve med, og omgivelsene synes i stadig større grad at Mildred går for langt.
Motstanden synes imidlertid bare å gjøre henne mer innbitt, og fører til stadig hardere konfrontasjoner.
«Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» handler om hvordan det kan være både fristende og farlig bare å sette seg på bakbena, insistere, ikke gi seg.
Loven i egne hender
Regissør og manusforfatter Martin McDonagh har skaffet seg en betydelig fanskare med actionfilmene «In Bruges» og «Seven Psycopaths», begge barske filmer som ikke viker unna, med sære folk med stivt blikk i hovedrollene og en glede over bloddryppende trefninger.
Den nye filmen hans vil mer enn å underholde, og går tettere inn på prosessene som kan føre til at trefningene til sist føles som siste utvei.
Slik skriver britiske McDonagh seg også inn i den amerikanske filmtradisjonen som kretser fascinert rundt hevneren, vigilanten, den handlekraftige enkeltpersonen som ikke orker den trege og ofte ufruktbare veien gjennom systemet og like godt tar saken i egne hender.
Det mer enn antydes at slike prosjekter, selv om de er svært belastende, også kan være bekvemme, fordi den opprøreren som raser mot systemet kan utsette å vende blikket innover mot sin egen skyldfølelse.
Enn så lenge.
Flott McDormand
Frances McDormand, med sin ujålete og nøkternt karismatiske spillestil, er som skapt for denne rollen.
Også hun vant Golden Globe for denne rollen.
Det gjorde også Sam Rockwell, som i mange år har vært en av Hollywoods undervurderte og underbelønnede skuespillere, for rollen som den rasistiske politimannen Dixon, han som i størst grad lar seg provosere av Mildreds prosjekt.
Også Rockwell spiller strålende, men det narrative løpet som er lagt opp for rollen han spiller, er det svakeste i filmen.
Måten Dixon utvikler seg på, og den direkte årsaken til at han gjør det, virker merkelig konstruert og sentimental og står ikke til troende.
Denne litt banale historietråden er også en av grunnene til at «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» fungerer best om den betraktes som en sactionfilm med komiske innslag og en alvorlig kjerne, enn som et rent drama.
Samtidig er det også tiltalende hvordan McDonagh nærmest underspiller sine egne tekniske ferdigheter.
Bildene av vårkveldene på bygda i Missouri, med kornåkere og blomster, skildres med en vàr fingerspissfølelse for stemning, uten at det dveles ved.
Kanskje er det også for å vise frem et knippe mennesker som er så sinte og slitne at de ikke lenger legger merke til det som omgir dem.
| 1
|
306241
|
I Sophie Elises verden varer ingen samtaler mer enn 30 sekunder
Det ekte er iscenesatt, og det iscenesatte ekte.
Sophie Elise er 23 år gammel.
Sophie Elise er blogger.
Sophie Elise trenger ikke etternavn for at vi skal skjønne hvem man snakker om.
Sophie Elise har oppblåste lepper, løsvipper, løshår, og implantater både foran og bak.
Sophie Elise ble i 2015 kåret til Medie-Norges mektigste kvinne.
Når Sophie Elise skriver på datamaskinen sin treffer hun knapt tastaturet fordi de støpte, rødmalte velociraptorklørne hun har på fingrene er i veien.
Nå har Sophie Elise lyst til å vise alle hvordan hun virkelig er.
Sophie Elise har fått sitt eget tv-program.
– Hei, bitch!
«Æ trur at for å bli glad, for å ha det bra, så må æ bare få være litt ung og gi litt faen, egentlig», sier Sophie Elise, uten å bevege en eneste muskel i fjeset, eller avsløre en eneste følelse i øynene.
«Hei, bitch!» sier Joakim, Sophie Elises fotografbestevenn.
Sophie Elise forteller at hun har sagt opp managementet sitt, og vil at fotografbestevenn Joakim og frisørbestevenn Fetisha skal flytte inn sammen med henne.
De vil også det.
I Sophie Elises tv-program varer ingen samtaler mer enn 30 sekunder.
I Sophie Elises tv-program har vi ikke tid til å stoppe opp, for vi må alltid videre til neste videomontasje.
Verdens beste
Sophie Elise har verdens beste venner, og verdens beste kjæreste, selv om han bor i en annen by.
Sophie Elise skal ha fest.
«Vi feirer bursdagen min, og at Fetisha elsker å drikke, men mest av alt så er det jo kjeve-operasjonen til Sophie», sier fotografbestevenn Joacim.
I Sophie Elises verden høres alt ut som en klikkgenererende overskrift.
Sophie Elise forteller at hun har vært forelsket i to jenter.
Alt ved Sophie Elise er spesialdesignet for å forarge.
Sophie Elise må bytte tampong.
«Æ har hadd forstoppelse i Gud vet kor lenge nu.
To uker, typ?» sier Sophie Elise.
Gjestene kommer til Sophie Elise.
Sophie Elise fester.
Overbitt og overspill
«En ting e Joakim sin bursdag, den andre tingen e at æ ska operere overbittet mitt på tirsdag, så det her e no more overbitt-party for mæ», sier Sophie Elise.
Sophie Elise og vennene er som overspillende skuespillere som skal vise at de er venner.
Det betyr ikke at vennskapet deres ikke er ekte.
Alt Sophie Elise og vennene sier høres ut som en skrevet replikk.
Alt de gjør virker motivert ut fra hvordan det fremstår for kamera, for andre, for omverdenen.
Alt de har på seg, hver parykk og hvert plagg de viser frem, hver selfie de tar, er et kalkulert, identitetsbyggende grep.
Det betyr ikke at de ikke er oppriktige.
Full kontroll
Sophie Elise er naturlig foran kamera.
Sophie Elise poserer foran kamera.
Sophie Elise viser operasjonsarrene sine.
Sophie Elise er klar over at hun har malt seg inn i et hjørne med imaget sitt.
Sophie Elise virker som hun snakker sant.
Men Sophie Elise snakker ikke om hvorfor hun likevel gjør det hun gjør.
Sophie Elise gleder seg til å dele av seg sjøl.
Til å «slippe muren».
Men Sophie Elise har fortsatt full kontroll.
I Sophie Elises verden er det ekte iscenesatt, og det iscenesatte ekte.
Det ytre er det indre er det ytre.
Formen er innholdet er formen.
«Jeg vil mye heller ha dobbeltmoral enn ingen moral», sier Sophie Elise.
| 0
|
306242
|
Familieteater med hjerte, hjerne og mot
Oz og oss også
MUSIKAL:
En kan godt drømme om magi, og en kan godt få hjelp og støtte fra dem en er glad i.
Men skal en finne fram til hjertet sitt, til hjernen sin og til motet sitt, er en selv nødt til å bruke hjertet sitt, hjernen sin og motet sitt.
Dette lærer Dorothy (Mari Lerberg Fossum), og dette lærer Dorothys venner og familie, når de i «Trollmannen frå Oz» får satt hjerte, hjerne og mot på prøve.
Om ikke tilskueren vet det fra før, lærer nok han eller hun det også.
Likheter
I Alan Lucien Øyens regi av familiemusikalen er likhetene mellom Dorothys eventyrvenner og de menneskene hun kjenner i hjemmelivet sitt gjort tydelige.
De er understreket i skuespillernes kroppsbruk, de er understreket i kostymene (designet av Stine Sjøgren), og de er understreket i frisyrene.
Slik blir det også gjort ekstra tydelig at prøvene gjengen møter i Oz er i slekt med prøvelsene de må igjennom hjemme.
Magien gjør både vanskene og valgmulighetene lettere å se og lettere å forstå.
Øyens versjon er tydelig på andre måter, også.
Hver person har klare kjennetrekk, og hver scene har klare prioriteringer.
Det skumle får lov til å være skummelt, og det trøstende får lov til å være trøstende.
Som vennene underveis opplever:
Om en ikke kjenner at en er redd, kan en heller ikke oppdage at en er modig.
Rolletegningene er gjort med varme og direkthet.
Rytme og musikalitet
Inspirasjonen fra og kjærligheten til den kjente filmen er synlig i de løsningene scenograf Leiko Fuseya har valgt for scenen, og hørbar i Per Christian Revholts bruk av orkesteret.
Men inspirasjon og tradisjon har, både i det tilskueren hører og det tilhøreren ser, møtt modernitet, effektivitet og egenvalgte løsninger.
At musikken framføres live og ikke på boks er et stort pluss.
Der er mye musikalitet i instruksjon og i skuespill også, en tydelig bevissthet om når tempoet skal skrus opp og når det skal settes ned, når mye skal skje på en gang og når handlingen skal konsentrere seg om bare ett punkt.
Koreografien, som Øyen og Daniel Proietto sammen har ansvar for, bidrar til dette, og er dessuten godt balansert mellom det som er spesielt for hver skikkelse, og det som er felles for dem alle i situasjonene de er sammen om.
| 1
|
306243
|
Boka hans vil neppe gjøre Youtube mindre eksotisk for voksengenerasjonen
Den nye kjendisoppskriften.
Det er ikke sikkert du har hørt om Dennis Vareide før.
Kanskje så du ham for første gang da han dukket opp på «Farmen Kjendis» 1. januar, og lurte på hva han gjorde der.
For det er få ting som representerer et så tydelig generasjonsskille som kjennskap til Youtube-kjendiser.
27-åringen er blant Norges mest kjente i kategorien, og lever av å lage videosnutter.
Han har flere Youtube-kanaler, hvorav de fire største har omkring 730 000 abonnenter til sammen.
Den mest kjente, som han nå vil legge ned, er «Prebz og Dennis».
Den har han driftet sammen med makker Preben Fjell, og i fjor fikk de sin egen kinofilm.
De har hatt programmer på P3 og TV2, og nå kroner Vareide verket med det ultimate kjendisbeviset:
Sin egen selvbiografi.
Den kommer nok ikke til å minske generasjonsskillet.
Pengefokusert
«Kongen av gutterommet» holder for så vidt hva den lover i undertittelen, «Hvordan jeg ble verdens største Youtube-stjerne på norsk».
Vi får en grundig innføring i den for mange nokså eksotiske verdenen han er en del av.
Hvordan det hele startet, hvordan han bygget seg opp, fikk kontakter, ideer, kontrakter og lærdommer.
Han startet med å lage små animerte trailere til dataspillet Minecraft, senere ble det videoer av egen dataspilling - en egen, svær kategori på Youtube.
Han har også laget egne Minecraft-spill i spillet, men det Prebz og Dennis er mest kjent for, er Jackass-aktige stunts og tøys med kompisene.
Det er interessant å få innblikk i en bransje med så mye penger og innflytelse, men som unndrar seg mange av spillereglene som tradisjonelle medier forholder seg til.
Både fordi de involverte er så unge og uerfarne, og fordi samarbeidet går på kryss og tvers av landegrensene.
Vareide forteller ærlig om sin bratte læringskurve, når det gjelder alt fra skattebetaling til etisk ansvar overfor unge seere.
Men så veldig dypt går han ikke.
Han er mer opptatt av å snakke om alle de økonomiske tabbene han har gjort.
Hvor mange penger han kunne tjent hvis han beholdt de aksjene, sikret seg en bedre avtale der, satset mer på den typen videoer.
Boka er i det hele tatt veldig pengefiksert, og det blir til tider vel mye oppramsing av tall og avtaler.
Språkrot
Historien er fortalt i jeg-form, men ført i pennen av NRK-journalist Webjørn S. Espeland.
Han har nok forsøkt å live opp teksten litt, med snappy og av og til cliffhanger-aktige kapittelavslutninger («det var ikke det siste vi så av xxx.»), samt lett ironi.
Som når Vareide forteller om det nye huset med den store hagen som familien flyttet inn i da han var liten:
«Her lå alt til rette for å sitte inne og spille Nintendo 64.»
Likevel framstår boka uredigert.
For det første er fortellingen paddeflat.
Her er riktignok noen forsøk på å hause opp viktige hendelser med språklige virkemidler, som cliffhangerne.
Men både stort og smått kommer i kronologisk rekkefølge, uten noen samlende struktur som løfter det ene over det andre.
Det andre er språket.
Det er stort sett muntlig og uhøytidelig, med ord som «samma» i stedet for «samme», og opplysninger som at Prebz, altså bestekompisen, studerte «norsk eller noe».
Det er ok, en historie i jeg-form bør ha stemmen til jeg-personen.
Men rett som det er dukker det opp blomstrende formuleringer som trolig er ment å variere språket, men som neppe er noe hovedpersonen har sagt høyt:
«Nugatti» blir forvansket til «det sukkersøte pålegget» og «den røde boksen med sjokoladepålegg», i samme avsnitt.
Prebz og Preben blir brukt om hverandre, før han plutselig blir til «den sjenerte bergenseren fra Sotra».
Miksen av forsøksvis litterære formuleringer og muntlig språk er merkelig, særlig når det muntlige språket er så rotete.
For eksempel får vi høre at en youtuber «hadde kjempehøy kvalitet på humoren sin».
Mye er også direkte feil:
«forslag på» blir brukt i stedet for «forslag til», «på full vei inn i» i stedet for «full fart inn i», og seerne blir omtalt som «dediserte» i stedet for «dedikerte».
Problematisk sjanger
Jeg tar meg i å ønske meg bort fra trenden der kjendiser forteller sin egen historie (til en medforfatter).
For markedsavdelingene er det kanskje lettere å få oss til å tro at vi kommer tett på objektet i slike bøker, sammenlignet med uavhengige biografier og portrettbøker.
Men er det egentlig sant?
Noen av de fineste partiene her, er kapitlene der Vareide forteller hvor nervøs han kan være i sosiale settinger.
Han som snakker til hundretusener av mennesker gjennom videosnuttene sine, har vært livredd for å stå foran forsamlinger IRL.
Når han forteller om dette, trekker han oss med bak scenen, og boka blir det den nok er ment å være.
Men oftere bærer den preg av å være en enetale.
Som når han snakker om konflikter med andre Youtubere.
Jeg tror ikke det er helt usannsynlig at en profesjonell forfatter med frie tøyler kunne brakt oss enda nærmere, ved å gi et mer fullstendig bilde av en av nett-kjendisen.
Som selvbiografi er dette en bok for den ivrigste fansen, de som drømmer om en Youtube-karriere selv, og som jakter på tips overalt.
For oss andre blir den fort trøttende lesning.
| 0
|
306244
|
Visste du at Mata Hari tilhørte en minoritet?Og Andy Warhol?
Ingmar Karlsson tar oss med til Europas mindre kjente minoritetsfolk.
Visste du at sorberne i den tyske delstaten Sachsen blant annet kalles Sentraleuropas indianere?
Visste du at det finns et folk i Litauen som heter karaimere og som har en tro som er en del av jødedommen?
Visste du at huzulene i Karpaterfjellene var beryktet for sin seksuelle løssluppenhet og at det herjet en syfilis-epidemi blant dem på begynnelsen av 1900-talllet?
Visste du at fjellfolket goranerne i det sørvestre Kosovo fremdeles mangler telefonforbindelse med omverdenen?
Alt dette og mere til kan du lese i den svenske forfatteren og eksdiplomaten Ingmar Karlssons siste bok, «De små folkens historia».
Med unntak av kjente folkegrupper som skotter, katalanere og baskere har Karlsson tatt for seg 22 minoriteter, spredt over hele Europa.
Noen av disse folkeslagene er så små at det bare dreier seg om noen tusener, i andre tilfeller snakker man om hundretusener.
Stort sett er dette etniske minoriteter som i hundrevis av år er blitt undertrykte, sjøl om noen av dem i kortere perioder har hatt sine egne stater og fyrstedømmer.
På mange måter er disse folkegruppene Europas stebarn.
Deres kjerneområder har stort sett vært fattige og underutviklede, mange svært isolerte.
De er blitt utsatt for etnisk rensing, tvangsassimilering og politisk press.
Deres største problem er ifølge forfatteren at de mangler en betydningsfull «modernasjon» som kan støtte dem.
Men fellestrekkene er også mange.
De fleste minoritetene har egne flagg og eget språk, sjøl om bruken av disse språkene i dag er så ymse.
Men mange utgir egne bøker og tidsskrifter, og ikke minst har de egne nettsider som hjelper til å holde kulturen i hevd.
Og flere av folkegruppene har kjentfolk i sin midte.
Mata Hari og Andy Warhol
EUs president Donald Tusk er kasjuber, et folkeslag som lever nordvest i Polen.
Andy Warhol var rutener med familiebakgrunn fra våre dagers Øst-Slovakia.
Den sagnomsuste spionen og danseren Mata Hari var friser fra byen Leeuwarden i Nederland.
Det frisiske området der har også fostret svært mange gode skøyteløpere.
Jeg skulle gjerne visst hvem disse var, men forfatteren er svensk, og dermed er vel akkurat det litt mindre interessant fra hans synspunkt.
Det er også noen svenske referanser i boka som ikke er så spennende for oss nordmenn, men det tror jeg en norsk leser kan leve med.
Forfatteren gir oss et godt innblikk i de 22 folkegruppenes historie og deres kultur, innbefattet dagligliv, klesdrakt og matvaner.
Boka er veldig detaljert, og det er mye å forholde seg til.
Den bør derfor ikke leses i løpet av et par kvelder.
Men neste gang en norsk alpinist raser nedover utforløypa i Val Gardena i Nord-Italia er det greit å vite at han eller hun befinner seg i ladinernes kjerneområde, et folkeslag med eget språk og eget flagg.
| 1
|
306245
|
Ujevn Kaizers-kopi fra Janove
Leter fortsatt etter en retning.
ALBUM:
«Alle gjekk og sang på 'Ompa til du dør'», synger Janove (Ottesen) på avslutningslåten på «Hengtmann», «Drittsekk».
Det kan ikke være lett å bli sammenliknet med og målt opp mot en av norsk rocks mest overraskende norske - og internasjonale - suksesser, Waits-inspirert sigøynermusikk fra Jæren.
På dialekt.
Men Janove kommer ikke utenom det.
Kaizers
Og nå er det ikke sånn at Janove distanserer seg fra ompa-orkesteret.
Bandet har tatt en pause etter en omfattende avskjedsturné i 2013, og det er uvisst om de kommer sammen igjen.
Men det er ikke så viktig, for var du fan av Kaizers er det lett å være fan av Janove også.
Lydbildet er ikke like tungt, men det er rett og slett ikke så lett å skille Kaizers fra Solo-Janove - og omvendt.
Det har selvfølgelig også mye med stemmen å gjøre.
OnklP og Ane Brun
En låt du kan ha hørt fra «Hengtmann» er singelen «Drittsekk», med OnklP som gjest.
Det funker sånn passe, kanskje fordi de har lite til felles.
Da har han mye mer hell med samarbeidet med Ane Brun på «Våpen», som er albumets beste spor.
Det er en ballade, og derfor ganske utypisk for dette albumet.
Det skyldes både Anes deltakelse og det faktum at Janove ikke «stresser».
Janove utnytter også stemmen bedre enn på de øvrige låtene, og de to kler hverandre godt.
Dette sporet burde han fulgt i større grad.
«Våpen» har dessuten en tekst som er til å forstå.
Det er ikke alltid tilfellet med Janove, om det er et mål.
Fire gode og fire svake
Janove har slitt litt med å finne sin plass og sin egen «stemme» etter suksessen med Kaizers Orchestra - som måtte ta slutt en dag.
Åtte studioalbum ble det fra 2001 til 2012.
At Janove var frontmann betyr ikke nødvendigvis at han kan surfe over i en vellykket solotilværelse.
Det står og faller på låtene, og «Hengtmann» er et godt eksempel på hvor viktig det er.
Kort fortalt kan vi si «Hengtmann» åpner med fire gode og avslutter med fire svake låter.
Det holder ikke.
Minst vellykket er «Klappjakt», og «Øyeblikkfanger», som bare blir masete.
Famler
Janove solodebuterte med engelskspråklige «Francis' Lonely Nights» (2004) mens han var med i Kaizers Orchestra, så solokarrieren ble først alvor med den noe pretensiøse «Artisten og Marlene» i februar i fjor.
Marlene-figuren dukker for øvrig opp igjen i første spor på «Hengtmann», «Engel».
Kaizers Orchestra hadde en retning.
Janove famler litt i rommet mellom Kaizers og mer tradisjonell pop.
Han hadde vært en mer interessant artist om han hadde frigjort seg mer fra sitt gamle band.
| 0
|
306246
|
Denne formen for latskap vitner om forakt for eget publikum
«Pitch Perfect»-franchisen går offisielt tom for drivstoff i den begredelige tredjefilmen.
FILM: «Tonedøv», «umusikalsk», «dårlig gehør»:
Hvis det noensinne har eksistert en film som ber om å bli oppsummert via billige musikk-relaterte ordspill er det Trish Sies «Pitch Perfect 3».
«Pitch Perfect» var en usannsynlig franchise da den fikk sin første oppfølger i 2015, men med dette tredje kapittelet i sagaen om acapellakoret The Bellas, forsøker ikke filmskaperne engang å legge skjul på at konseptet har utspilt sin rolle.
Klønete
Det begynner å bli en stund siden Beca (Anna Kendrick), Amy (Rebel Wilson) og de andre jentene i The Bellas ble ferdige på college, men det betyr ikke at de har mistet lidenskapen for acapella – snarere tvert i mot.
Og takket være et plott som konsekvent bruker brekkjern for å sannsynliggjøre rollefigurenes handlinger, ender de opp med å turnere amerikanske militærbaser i Europa som oppvarmere for DJ Khaled.
Jeg skal ikke hevde at det er fysisk umulig å lage en film som virkelig trenger DJ Khaled, men som en person som er mest kjent for å rope navnet sitt over popmusikk som synes å greie seg utmerket godt på egenhånd, er han selve legemliggjørelsen av overfladisk merkevaresynergi – og dermed grunnleggende overflødig.
Og det er ikke sånn å forstå at Khaled bare stikker innom en scene for å gi filmen et lite push på Instagram:
Uten den profilerte produsenten, app-mogulen og joggeskoentusiasten rakner plottet i «Pitch Perfect 3» fullstendig.
Fornærmende
Det vil si, rakner gjør det naturligvis uansett.
«Pitch Perfect 3» er en fornærmende dårlig film, og gjennomsyres av en altomfattende latskap som favner alt fra personregi og komisk timing til foto og det eksepsjonelt klønete manuset (det er dypt, dypt deprimerende å tenke på at Mike White har gått fra HBO-serien «Enlightened» til «Emojifilmen» og dette).
Denne tredje «Pitch Perfect»-filmen er det du får når du har en franchise som selger seg selv og et komplett fravær av andre grunner til å fortsette å lage film:
En meningsløs fortelling, en selvironi som både understreker filmens største og mest skjemmende feil og trekker de to langt mer vellykkede forløperne med seg ned i dragsuget, samt et manus som er villig til å gjøre bokstavelig talt hva som helst for å tilpasse seg insentivordninger og slå mynt på den amerikanske hærens bisarre popularitet.
Selv den harde kjernen av fans – hvis tilværelse ikke har noen annen mening enn å se Anna Kendrick og hennes skvadron av privilegerte amerikanske middelklassekvinner harmonisere seg gjennom mainstream-R’n’B som om det fortsatt var 2004 – kan med fordel tenke seg om to ganger før de løser billett til dette makkverket.
| 0
|
306248
|
Igjen ser vi at insentivordningen resulterer i kitschy norgesreklame – og en ganske mislykket film
Alexander Paynes «Downsizing» byr på forvirret sci-fi-filosofering i norske fjorder.
FILM:
Det finnes mange gode – og ikke minst morsomme – enkeltscener i Alexander Paynes «Downsizing», men etter hvert som vi nærmer oss slutten på denne besynderlige science fiction-fortellingen blir det klart at dette også er alt den har å by på.
Her finnes ingen rød tråd eller overgripende tematikk – snarere får man følelsen av at Payne, i mangel på noen klar idé om hva filmen egentlig handler om, har sydd sammen begynnelsen, midpartiet og slutten av tre vidt forskjellige historier.
Søkt Filmen bygger på et premiss som er så søkt at det i de rette hender (det er vanskelig å ikke tenke på Charlie Kaufman og Spike Jonze) kunne framstått som genialt:
I en nær framtid har norske forskere utviklet en teknologi som gjør det mulig å krympe mennesker ned til en brøkdel av deres opprinnelige størrelse.
Og i en verden der ressursene er enda litt knappere og miljøproblemene enda litt større enn i vår egen, selges dette inn som en mulig løsning på alt fra overbefolkning til global oppvarming.
Hovedpersonen Paul (Matt Damon) er blant de første som lar seg forminske, og flytter inn i miniatyrbyen Leisureland, hvor alt tilsynelatende er fryd og gammen.
Etter hvert viser det seg imidlertid at utenomverdenens sosiale problemer også har funnet veien inn hit, og når han blir kjent med forretningsmannen Dušan (Christoph Waltz), skipperen Konrad (Udo Kier) og den fattige renholdsarbeideren Lan Tran (Hong Chau) tvinges han til å revurdere sitt syn på seg selv og verden som sådan.
Stødig
Og det er omtrent her «Downsizing» begynner å gå seg vill.
Selv om han har laget flere gode filmer, har Payne aldri vært noen stor tenker, og på tross av et interessant utgangspunkt er hans seneste opus blottet for intellektuell nysgjerrighet.
Det hjelper heller ikke at Lan Tran viser seg å være en langt mer interessant rollefigur enn Paul.
Damon er som vanlig stødigheten selv, men etter hvert blir det åpenbart at vi ser på en eksepsjonelt lite bemerkelsesverdig mann som verken greier å løse tilværelsens mysterier eller sannsynliggjøre at han på noen som helst måte er rette kandidat for jobben.
| 0
|
306252
|
I lystig dans med desperasjon som partner
Klassefesten
TEATER:
Mennesker fra alle samfunnslag deltar på festen, men kaka - eller altså pengene, og mulighetene - er ujevnt fordelt, og desperasjonen er aldri langt unna, for persongalleriet i «Kasimir og Karoline».
At denne festen vil bli en lang natts ferd mot bakrus kan tilskueren forstå fra start.
Men om premisset er kynisk, er uttrykket like fullt lekent.
Opportunisme
Kasimir (Basic) er den ferskt arbeidsledige sliteren, her med innvandrerbakgrunn og begrenset nettverk, Karoline (Dalseide) er trygg-middelklasse-kjæresten som raskt begynner å lure på om hun ikke burde ha brukt sin seksuelle kapital mer strategisk.
Karoline er i humør til å feste, Kasimir er det ikke, og de to havner fort i krangel.
Rundt seg har de opportunister med ulik økonomisk status:
To høyst velstående, godt voksne karer på utkikk etter ungt kvinnekjøtt (Schaanning og Karlsen), den allerede nokså velstående klatreren (Gundersen) som gjenkjenner en av de to førnevnte som sin direktør og tilpasser seg det, den kriminelle Franz (Salthe) som ser muligheter i Kasimirs frustrasjon, samt Erna (Raustøl), kjæresten som Franz tror han kan ta som en selvfølge.
Petter Winther har rollen som utroperen, en musikalsk og litterær sidekommentator og publikums stedfortreder på scenen.
Han er en outsider, men har også preg av sirkusdirektør og med det en som styrer handlingsgangen.
Referanser og koblinger
Det Norske Teatrets «Kasimir og Karoline» danner et trafikkert veikryss av kjente fortellinger, kjente strukturer og kjente typetegninger.
De sosiale markørene er hentet fra vår tid, raskt gjenkjennelige karikaturtrekk som ikke bare formidler klassetilhørigheten hos de enkelte, men som også forsterker følelsen av «sett det før, hørt det før» i alle delhistoriene.
Peer Perez Øian og dramaturg Anders Hasmo gjør mye moro ut av denne gjenkjenneligheten, og understreker den gjennom også å sample inn kjente sitater fra kjente tekster.
Det åpner med Dickens, «To byer».
Underveis streifer teksten innom Strindberg («Det er synd på menneskene»), Ikaros-myten, Bibelen («Kjærlighetens høysang»), «Emil fra Lønneberget» og flere med.
Sangtekster og melodier tjener samme nytten, som koblinger mellom Ödön von Horváths oktoberfest, de evige arketyper og nåtidssosiologien.
De framføres dels som festkaraoke med stemnings- og/eller personbeskrivelser av persongalleriet, dels som tidskomprimerende mellomstikk som signaliserer at festen har gått inn i en ny fase av Winther og/eller band.
Visuelle innstikk som en Pietà (i dette tilfellet uten nåde) og en talende reklameplakat (av et slag som nylig vakte diskusjon her til lands) bidrar til det samme, og øltelt-og-festplass-scenografien, skapt av Etienne Pluss, er i seg selv også en slik overskridende kobling, inspirert som den er av et reelt festområde i Wien.
| 1
|
306254
|
Pierre Lemaitre har jerngrep om leseren i sin nye thriller
Mentalt ustabil kvinne jages for mord - men hvor gal er hun egentlig?
Den franske forfatteren Pierre Lemaitre (66) har de siste åra hatt et stort, internasjonalt gjennombrudd med sine romaner om etterforskeren Camille Verhoeven; i tur og orden «Irene» (2006), «Alex» (2011) og «Camille» (2012).
I litt feil rekkefølge er disse utgitt på norsk.
Også den prisbelønte «Vi ses der oppe» er oversatt, et historisk svindeldrama fra 1920-tallet.
Populær bølge
«Brudekjolen» er forfatterens andre roman, utgitt i 2009.
Den føyer seg inn i en av de mest populære krim-trendene for tida; med suksesser som Gillian Flynns «Flink pike», Paula Hawkins «Piken på toget», A.J. Finns «Kvinnen i vinduet», Ruth Wares «Kvinnen i lugar 10» og Peter Swansons «De som fortjener det».
Disse bøkene har hovedpersoner, gjerne kvinner, med et upålitelig og falskt bilde av virkeligheten, som leseren må forholde seg til.
Hvem kan man stole på?
Hva har egentlig skjedd?
Hvem har gjort hva?
Sannhetens øyeblikk
Ut fra slike spørsmål bygges spenningen opp inntil sannheten avsløres.
Den bør helst inneholde en overraskelse eller to.
Alle de nevnte bestselgerne er kommet etter «Brudekjolen».
Det betyr ikke at Lemaitre har oppfunnet denne trenden.
Snarere er det grunn til å tro at han forholder seg til franske forfattere som Sebastien Japsirot, Boileau & Narcejac (som skrev boka bak Hitchcocks «Vertigo») eller amerikanske mestere som Patricia Highsmith og Cornell Woolrich.
Også «Psycho» romsterer i underteksten til denne romanen.
Uansett er «Brudekjolen» en virtuost komponert roman, en symfoni av uhygge i fire satser.
I første del av boka møter vi Sophie.
Hun jobber som barnepasser for en guttunge i en middelklassefamilie og opplever allerede i første kapittel å våkne en morgen og finne barnet drept, kvalt med en lisse fra hennes egen sko.
Mange dødsfall
Hva har skjedd?
Sophie stoler ikke på seg selv.
Det går fram at hun er sterkt depressiv.
Hun har vært gift, men etter at både hennes svigermor og hennes ektemann ble ofre for brå død, er hun ute på en av livets tynneste grener.
Nå lurer hun på om det er hun som har tatt livet av barnet, kanskje også av de to andre.
Sophie drives på flukt fra politiet.
Til tross for sin labile tilstand, er hun handlekraftig nok til å samle seg.
Etter enda et brått dødsfall legger hun en plan.
Hun skaffer seg en falsk fødselsattest og begynner å date.
Planen er å gifte seg og få nytt etternavn.
Etter å ha skaffet seg tilstrekkelig avstand til sitt tidligere jeg, vil hun skille seg og bli fri.
Høk over høk
Hun lykkes med første del av planen.
I bokas andre sekvens møter vi hennes nye ektemann, mens de to siste delene handler om begge to.
Nå bør ikke flere detaljer røpes.
Men overraskelsene står i kø.
Boka holder sitt jerngrep om leseren og skuffer ikke når mysteriene rulles opp.
Lemaitre veksler overbevisende mellom synsvinkler.
Han er en språklig forvandlingskunstner som skyver vekten effektivt mellom hovedpersonene.
Med kyndig hånd baner han seg vei gjennom sinnets grenseganger, der galskapen stadig truer med å overta hele showet.
| 1
|
306255
|
To nye NRK-serier som får deg til å sprut-le av underbuksehumor
Herlig hysterisk humor.
Herlig hysteriske
«Hit for hit» – om snurrige musikere – er laget etter gode ideer, manus og musikk av Jakob Schøyen Andersen og Fridtjof Stensæth Josefsen, et sted mellom norske humorduoer som Mathisen & Falsk, Bård og Harald og Ylvis.
Tospannets fjollete verbale og fysiske humor, spent fra musikkvideoer med ord- og bildespill til snublende slapstick, fikk i hvert fall meg til å sprutle ofte, i de fire (av seks) første episodene:
Barnepoptvillingene Morten og Martin er etter sommeren ikke lenger – som de synger – «Helt like».
Og komisk kontrast skapes også mellom «ta varsomt på korn i åkeren»-imaget til artist Lasse Lazer og låtene hans «Kukk i ræva», «Pule pupp, pupp, pupp» og «Sæde på puta og snu den».
Ordspillet «Ringeren av Nordre Drammen» er en sår sketsj om å mestre tautrekking, men ikke å trykke på riktig knapp.
Og Kule Maya
Vik er bassist i et synthpopband, der alle vil være «hun kule på bass, jeg og».
LOL.
Finsnekret fjas
En hiphopduo har så «bakpå beats» at publikum kommer ut med haka presset mot halsen:
«Det er litt kjipt at konserten slutta før beaten landa, men det er det verdt, assa.»
To svenske DJ-er «scratcher» sin knirkende skinnjakke, nesten like morsomt som Comedy Centrals «Nathan for you»s røykvarsler som instrument.
Tjørvel Larsen pustegauler akustiske covers, og spastiske jazzbassist Arve Bluber skaper original «fortfilmhumor», utviklet fra Monty Python, Benny Hill og KLM, men her i ellers naturlig bevegelige omgivelser.
Hit, og litt lenger.
Og de gode ideene følger:
Metallvokalisten i Knyttneve sliter med å få «rocka fram ein svettepøl», et roadband lager bilmusikk i bilen, en like «god» idé som hiphopduoen Gunz and Killz’ overbruk av skudd- og sirenelyder med pantomime på scenen.
Kassettsingersongwriter Bror Johansen vil ikke være «sell-out» som kompis Daniel Kvammen, og rører seeren i et nærbilde beskrivende en tenkt flørt, før han brutalt klipper over egne følelser.
Den forvokste tvillingen får en utidig ereksjon foran småjenter på Storosenteret, før den tyske «Single Life»-musikkvideoen lykkes langt ut i det absurde.
Norgesvennene The Earnest Brothers’ stadig mer spesifikke Norges-komplimenter skaper tvil om oppriktigheten.
I et kirkekor lener alle seg lyttende mot hverandre, fordi de ikke kan sangene.
En «method»-anmelder blir fan og legger kun seksere.
Og en skrekkfilmkomponist blir vettskremt av bildene han komponerer til.
Alt har noe ved seg, i et finsnekret reisverk av fjas.
Kommentatorspor
«Ynkeligheten får en klem» i Martin Lunds originale, sosiale pinlighetshumor med kommentarspor-i-bildet, der Stian Hermansen (Herbert Nordrum) kjemper vår alles «Match» som mer eller mindre mann, duden for små ting (huske hennes navn, tåfis på visning, badetiss), stekende i et kortformat, lik en tidelt Grandiosa satt inn på 225 grader.
«Match» er en «ung voksen»-versjon av NRK Super-serien «Kampen», med barne- og ungdomsproblemer som promp og kviser.
Stians småproblemer tangerer lignende ting, men er heller typisk for tjueårene.
Vekslende et sted mellom tanker og handlinger – mellom vi og han – stjeler selvkommentatorene Lund og Fredrik Steen stadig showet, med idrettsfloskler ispedd underbuksehumornybrott som «riste seg ut av problemet», «et revyaktig jentetisspåfunn», «en ørliten seljefløyte», og bremsespor som «medaljens bakside».
Se og le.
| 1
|
306257
|
John Green gjør angst og tvangstanker til litteratur
Første ungdomsroman siden «Faen ta skjebnen».
En helt ny ungdomsroman av John Green er en aldri så liten begivenhet.
Gyldendal har oversatt flere av bøkene hans til norsk de siste åra, men alle har vært skrevet før kjempesuksessen «Faen ta skjebnen» (2013).
«Skilpadder hele veien ned» er hans første roman siden det store gjennombruddet.
Den har tatt seks år å skrive, og er etter alt å dømme et svært personlig prosjekt.
Romanen handler om 17-årige Aza, som sliter med såkalt obsessiv-kompulsiv lidelse (OCD).
Små hverdagshendelser kan når som helst føre henne inn i en angstfylt tankespiral som stenger alt annet ute.
Hun er livredd for sykdom og bakterier, og aller mest den svært sjeldne og dødelige bakterien C.diff., som enkelte har blitt smittet av på sykehus.
At tankene, og alt de får henne til å gjøre, er irrasjonelle, er hun fullt klar over, men de er så altoppslukende at det ikke spiller noen rolle.
Krimplott
Boka har også et slags krimplott om en forsvunnet milliardær, en kjærlighetshistorie og en vennskapshistorie.
Den handler om forholdet mellom foreldre og barn, mellom fattige, rike og superrike, om kleine førstedater, om astronomi og biologi, og – som alltid hos Green - om musikk, litteratur, film og kunst.
Den er proppfull av referanser, til Star Wars så vel som Shakespeare.
Den er til og med innom virkelighetslitteratur-problematikk.
Men tvangslidelsen har det med å overskygge alt det øvrige, som så ofte i virkeligheten.
Green har selv slitt med OCD, forteller han i etterordet, og beskrivelsen av sykdommen er svært overbevisende.
Noen av de beste partiene er når Aza kjemper imot tvangstankene, formulert i kursiv, og vi forstår hvor vanskelig det er å argumentere mot dem.
«Faen ta skjebnen» var boka som ga opphav til betegnelsen «sick lit», brukt om trenden med ungdomsbøker om sykdom og død.
Det høres traurig ut, men i de beste bøkene i «sjangeren» er sykdomshistorien bare et ledd i en større historie, gjerne om det å gå fra barn til voksen.
Så også denne.
Overraskende bilder
Azas tanker er enkle å kjenne seg igjen i, OCD eller ikke.
De er tankene til en tenåring som begynner å åpne seg mot verden, noe som kan være angstfylt også for folk uten diagnoser.
Og hun har en stemme som kombinerer tenåringssjargong og overraskende bilder på imponerende upretensiøst vis.
Som i scenen der hun og kjæresten facetimer, og hun observerer hvordan lyset fra skjermene lyser dem opp for hverandre, som i en syklus:
«nesten som om vi var inne i hverandres bevissthet, en nærhet som det virkelige livet med sine virkelige kropper aldri kunne måle seg med.»
Tittelen er en metafor som bærer i seg et av hovedpoengene i boka.
Det krever en litt omfattende forklaring, men hovedsaken er at livet ikke er en bok med begynnelse og slutt, og deg selv i rollen som eneveldig forfatter.
Derfor har heller ikke Azas historie en tydelig, konvensjonell slutt.
Men det er en usedvanlig rik og klok historie om livet, døden og evigheten, intet mindre.
| 1
|
306258
|
Storslått roman som etterlater leseren rørt og en tanke sorgfull
Jenny Erpenbeck skriver om brutaliteten i et menneskeliv.
«Slutten på en dag da noen dør, er langt ifra alle dagers ende.»
Setningen dukker opp flere ganger i tyske Jenny Erpenbecks roman, som følger et knippe personer i en jødisk-katolsk familie fra begynnelsen av 1900-tallet.
Nøkkelsetningen favner Erpenbecks prosjekt:
Å skrive fram de lange linjene, i en slekt og i historien.
Både det som ble og det som kunne ha blitt, hvis tilfeldighetene hadde villet det annerledes.
Romanen folder seg ut som en storslått vev av politisk historie, menneskelig lidelse og kjærlighet.
Så ambisiøs i stil og innhold at det er lett å bli overveldet, på en udelt god måte.
Historietime
Romanen og bok
I åpner med at et spedbarn dør, en liten jente.
Barnefaren flykter i fortvilelse fra døden, kona og det østerriksk-ungarske keiserriket, til Amerika.
Den unge moren opptar livet igjen etter å ha sørget stille i sju dager sittende på en fotskammel, og prøver å håndtere et fattigslig liv sammen med moren og bestemoren.
Men hva hvis barnet ikke hadde dødd?
Hva hvis den syttenårige moren bare hadde samlet en neve snø fra vinduskarmen og kjølt ned barnet, slik at det hadde fått leve?
I bok II-V utforsker Erpenbeck hvordan jentebarnets liv kunne har blitt.
Hver av de neste romandelene følger den rødhårede jenta til livets ende.
Leseren må forholde seg til fire nye livsløp:
I bok II er hun plaget tenåring i et utarmet og «forrået» Wien rett etter første verdenskrig, i neste del driver hun antifascistisk arbeid i Moskvas fryktregime på trettitallet, siden er hun anerkjent kunstner i DDR, og til slutt er hun gammel kvinne i et forent Tyskland.
Da hun i denne delen dør (for femte gang), etterlater hun seg en sønn som
«bærer med seg alle historiene moren aldri rakk eller ønsket å fortelle ham, som et stort, svart land inni seg».
Bindevevet
Romanen er mangfoldig og krevende å gjenfortelle.
De fortellertekniske grepene varierer fra del til del.
I del I, der en lakonisk tone løfter fortellingen, skifter perspektivet hyppig og leseren må være oppmerksom.
Siden ligger perspektivet noe mer fast, fragmentene blir større.
Gjennom skiftende tider bindes romanen sammen av karakterene og deres livshendelser, av strukturelle og språklige gjentakelser.
Ett av de tilbakevendende elementene er en håndfull eiendeler.
Goethes samlede verker, en bordklokke, en fotskammel.
For skikkelsene minner gjenstandene om familiens historie, for romanen er de bindemiddel, og for leseren er eiendelene en påminnelse om at mens tingene kan overleve tider og regimer, krysse liv og landegrenser, er mennesket sørgelig forgjengelig.
To temperaturer
Stilistisk hviler det en kjølighet over romanen, men innholdet er brennaktuelt.
Via personene, som vi ikke kommer veldig tett innpå, fortelles en historie om emigrasjon, flukt, jødehat.
Om nådeløse regimer, om røtter og opphav.
«Alle dagers ende» er en fascinerende bok, ambisiøs og høyst leseverdig.
Den er fremmedartet, som en nyskapende roman alltid er, og etterlater leseren rørt og en tanke sorgfull.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.