id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
401452
|
Åsrevyen 2018:Et under i Ås
«Fedrelandet» er et lappeteppe av absurd krim, samfunnskritikk, profetiske sketsjer og Lion King.
Sammen blir det til årets smarteste teaterrevy.
–
Hva er det å være norsk, spør amatørrevyene fra nord til sør og sender frognerfruer, bønder i Felleskjøpet-dress og ungkarer med løstenner inn på scenen.
Jeg har sett det så altfor mange ganger før, men aldri kjent meg igjen i beskrivelsen av det norske.
Men så skjer det et under i Ås:
Jeg blir blåst av banen.
Ikke bare er skuespillerne svært gode, numrene oppfinnsomme og vitsene morsomme.
Fedrelandet er også en så god analyse av landet vi lever i, at flere av sketsjene er blitt rene profetier.
Disse revyene har fått toppkarakter av Aftenpostens anmeldere i år:
Profetiske sketsjer
På toget til
Ås leste jeg at redaktøren i Sagat vil ha Finnmark som en egen stat.
Og jammen har revyen en sketsj om nettopp dette.
To nordlendinger i sydvest oppsøker Ås kommune for å protestere mot kommunesammenslåingen.
Det er også scenisk smart:
To revyklisjeer møter altså en høyst realistisk byråkrat.
Slik er hele revyen.
Ari Behn dukker opp, men han er ikke hovedpersonen – det er hans nye kjæreste Ebba.
Istedenfor å lage den klassiske Paradise Hotel-sketsjen gjør revyen ett poeng av at NRK har kuppet konseptet og sendt deltakerne til Thon Hotell Brumunddal i distriktspolitikkens navn.
Anmelderen lo seg i søvn
Men Åsrevyen er også enda mer enn dette:
Det er en teaterforestilling med mange karakterer som binder hele revyen sammen.
I tillegg er det en krimgåte der dukkeføreren til Fantorangen er drept og flere av karakterene mistenkt.
I år har flere revyer slike halvabsurde historielinjer.
Noen av dem er vanskelige å følge, mens andre virker påtatte.
Åsrevyen mestrer historiefortellingen på genialt vis, og jeg hørte publikummere nøste opp i sketsjene hele veien til Oslo.
Selv lo jeg meg bokstavelig talt i søvn ved å tenke på en fengselsmiddag med Gjermund Cappelen og en folkemorddømt pirat.
Sparker faktisk oppover
Flere av årets revyer tuller med politisk korrekte sketsjer.
For eksempel har både Vallerrevyen og Skirevyen noen fantastiske parodier på venstrevridd humor.
Åsrevyen går en helt annen vei.
Her er det en hard og inderlig kritikk mot dagens regjering, som sender ut flyktningbarn og satser på olje.
De balanserer på en knivsegg og nærmer seg en parodi på PK-ungdommer som er sinte på Siv Jensen, men de redder seg inn i sketsj etter sketsj.
I vår tid er det en nesten glemt verdi å sparke oppover, og Åsrevyen gjør det smart.
Debutant som regissør
Lion King og Book of Mormons Afrika-parodier er det gjennomgående soundtracket.
Rammen rundt, det norske, fremføres som afrikanske hymner i mariusgenser.
Så hvor kommer dette oppkommet av gode ideer fra?
Kveldens instruktør, Einar Nygaard, er 20 år og debutant.
Selve revyen har aldri tidligere vært med i Revykavalkaden, og dette er første gang
Ås blir anmeldt av Aftenposten.
Åsrevyen er altså beviset på at man ikke må kjenne noen på Westerdals eller ha en stappfull revykasse for å lage svært godt teater.
Shownummer om Aids
Det er veldig mye mer jeg vil skrive om denne revyen.
Jeg vil ta frem Thandobuntu Heggdal-Pupa, som gjør årets mest troverdige dragkarakter i en «nedpå» rolle som skoleinspektør.
Og ja, han danser som en gud og spiller pilatestrener i Karibia med en mykhet som langt overgår originalene.
Alt er ikke perfekt i denne revyen.
Det er en hallo-i-uken-stil over humoren, som kan virke litt mer «høhø» enn hysterisk morsom.
Noen nummer er for lange, andre er for korte.
Noen metagrep er litt påklistrede.
Men hva skal jeg si?
Dra til Ås, løs billett og kast blomster på scenen.
Det har revygjengen fortjent.
| 1
|
401453
|
«Maria Magdalena» er vakker, men litt kjedelig
Vakkert, realistisk, men like fullt mangelfullt forsøk på å beskrive mennesket Maria Magdalena.
Maria Magdalena er en av disse filmene hvor publikums tro utgjør en stor forskjell for opplevelsen.
En personlig kristen vil se filmen med andre øyne enn en tviler, for ikke å snakke om en ikke-religiøs person.
Skal dette bli noe mer enn intense ansikter i bibelsk landskap, må bildene utfylles av en indre glød som for eksempel jeg ikke besitter.
Denne anmeldelsen må med andre ord leses med forbehold.
For en kristen vil filmen kunne være påskens vakreste opplevelse.
Sist jeg kom til kort som tilskuer av et religiøst drama, var med Martin Scorseses Silence (2016), om kristne misjonærer i Japan på 1600-tallet.
Skjøgemistanken
Maria Magdalena har vært uglesett av kirken siden pave Gregor den store sent på 500-tallet stemplet henne som prostituert.
Hun fulgte ifølge Gregor ikke Jesus fordi hun var ren i sjelen, men fordi hun var en synder som søkte tilgivelse.
Utredninger av dette kan man lese til øyet blir stort og vått.
Uansett har skjøgemistanken heftet ved Maria Magdalena siden den gang.
Moderne tolkninger ser ut til å gå i retning av at hun kan ha blitt urettferdig forvekslet med syndersken som salvet Jesu føtter.
Hun het også Maria.
Man kan bare forestille seg hvordan bibeltolkerne har holdt arge seminarer om dette opp gjennom historien.
Uansett er Maria Magdalena en vakker film.
Rooney Maras ansikt og skikkelse gestalter den gode Maria på en helstøpt og troverdig måte.
Oppsynet hennes er åpent og sterkt.
Hun lar seg ikke vippe av pinnen av de mannlige apostlene som i starten ugleser den nye kvinnen.
#Metoo-oppreisning
På den måten kan man si det er på høy tid at Maria Magdalena nå får sin feministiske #metoo-oppreisning.
Rooney Maras Maria mottar Jesu kraft på en uforbeholden måte, og det er mulig, selv for en ikke-troende, å fornemme følelsen av det helt spesielle som de tidlige kristne kan ha hatt.
Joaquin Phoenix som Jesus er et kapittel for seg.
I sine beste roller (Walk the Line, The Master, Her) omsluttes han av en skjør, skadeskutt varme som her gjør ham til en mer egnet Jesus enn mange andre.
Han fremstår som et nakent menneske som man får lyst til å gi en klem.
Og det er jo ikke så ille.
Disiplene fremstilles som mennesker som leter etter fast grunn i livet.
Judas er den mest kriserammede av dem og den mest interessante.
Han har mistet alt og lengter til det hinsidige.
Litt kjedelig
Ellers er den sobre fotograferingen av landskapene filmens styrke.
Selv om den er spilt inn i Italia, tilsvarer dette de indre bildene vi – i hvert fall jeg – har av Galilea, Judea, Kana, Jerusalem og hva de nå heter alle sammen.
Det store ankepunktet for meg er hva en film som dette tilfører.
Hva skal jeg bruke den til?
Den utforsker en kjent historie, og den er til tider unødvendig pratsom.
Dette gjør den dessverre også litt kjedelig.
Men igjen, jeg er en vantro modernist som tror på nesten ingenting, så det finnes et vell av grunner til ikke å høre på meg.
| 0
|
401455
|
Cally på Det Norske:Når ambisjonene overgår talentet
Drivende forestilling om teatersjefen som aldri får sitt portrett på veggen.
På Kvinnedagen 8. mars (av alle dager) gikk teppet opp for et velskrevet og velspilt drama om Det Norske Teatrets eneste kvinnelige sjef, Cally Monrad.
Hun var nazist og ble innsatt i stillingen av Vidkun Quisling i 1942.
Hun var overspent og selvsentrert, med et kolossalt selvbilde.
Monrad «bedrev ord» om klukkende bekker, høstløv, den norske bonden og nynorsk (når det passet), og følte seg kallet til å redde teateret og urspråket.
Publikum flyktet fra de nazifiserte teatrene, og dilettantene, som Cally Monrad, og noen dramatikere og komponister som ellers aldri ville fått tilgang, flyttet inn.
Skuespillerinner ble beordret til Terbovens selskaper på Skaugum.
«Jeg går ikke i selskaper der vertskapet ikke er til stede,» skal Aase Bye ha sagt.
Patriotiske skuespillere saboterte nazistykker på alle tenkelige og utenkelige måter; fjernet åreknuter, tok parafin for å få diaré, sprengte kuppelen på National, flyktet til Sverige.
Etter skuespillerstreiken i 1941, skrev en sveitsisk avis:
«Norske skuespillere viser Hitler vinterveien».
Cally Monrad ble teatersjef.
Ingen apologi
Det er mot denne bakgrunnen man må se på Monrad og hennes valg, og det har dramatikeren Ruth Lillegraven gjort.
Hun har ikke forskjønnet henne, stykket er ingen apologi, men en avkledning av et menneske med større ambisjoner og forførelsesevner enn talent.
Hennes venn og beundrer Bjørn Bjørnson, teatersjef på National, der hun debuterte og fikk roller som ikke tilkom henne, ble så oppbrakt over Monrads politiske valg at han krevde en gave tilbake: et skrivebord som hadde tilhørt faren, Bjørnstjerne.
Monrads ettermæle forteller at hun ikke reddet noen ting, men raskt ble glemt.
Nå er hun hentet frem igjen og opp i det rampelyset hun alltid søkte.
Hun ville «bli til noe», og det ble hun.
Omstridt og utskjelt, en kulturpersonlighet og glamorøs kjendis i sin tid, beundret for sin personlige og moderne romansesang.
Men Monrad bedrev toneproduksjon fremfor innsiktsfull tekstbehandling, fulgte ikke komponistenes intensjoner eller notasjoner, og valgte nok også til dels feil repertoar (Carmen) på operascenen.
Slangen Petju
I hennes tid sto Det Norske og andre institusjonsteatre tomme.
Etter krigen ble hun stilt for retten og dømt for NS-medlemskap, men ikke for å ha vært teatersjef.
I retten unnskyldte hun seg med at hun egentlig ikke var klar over at det var krig.
Nå var det jo også slik at slangen Petju hadde tatt bolig i Callys hjerne fra hun var barn i Valdres, og den var neppe en behagelig gjest.
Da hun var lykkelig, lykkelig, lykkelig, i det siste av sine fire ekteskap (da med en dansk spiritist), forfattet hun Norges første okkulte roman – egentlig en selvbiografi – om Petju.
Hun skrev også dikt og leste dem høystemt, slik hun også «fremsa» romanser.
Et lydklipp med «fjellene selv roper langt hurra!» illustrerer utmerket.
Bredspektret Raustøl
Ingeborg Sundrehagen Raustøl har et stort register som sanger og skuespiller.
Hun er skapt til Cally-rollen, og gjør maksimalt ut av den.
Hennes «Heidenröslein» er et blinkskudd av en romanseparodi, men helt innafor, ikke Foster-Jenkins.
På et øyeblikk skifter Raustøl fra ung og naiv til ond og utkrøpen, og hun har adskillig kommenterende humor på Cally i morsrollen – hun som forlater fire menn og barn (tre av fire levde opp) når det passer en dag.
Raustøl selv er vakker og har sterk utstråling, og hun vet å spille på både uskyld, sex og manglende hemninger, så vel som på ambisjon og egoisme, og en god dæsj galskap.
Rundt seg har hun tre menn i mange roller – Espen Reboli Bjerke, Petter Winther og Eivin Nilsen Salthe – som alle kaster lys over Monrads skjebne i forskjellige livsfaser.
Winther imponerer også som hennes akkompagnatør.
Cally Monrads ambisjon om å få sitt portrett på veggen som alle andre teatersjefer, blir aldri innfridd, selv om hennes skjebne har fått liv på Scene 3.
Regissør Maren E Bjørseth har laget en strømlinjet og drivende forestilling.
| 1
|
401456
|
Sondre Justad:Fra ung og lovende til gjennomført artist
Andrealbumet er et fengende dypdykk i et sårbart følelsesliv.
Så er Sondre Justad endelig klar med sitt andre album.
Det er to og et halvt år siden 27-åringen fra Lofoten slapp debuten Riv i hjertet, som ble en umiddelbar suksess med påfølgende nominasjoner til Spellemann og P3 Gull.
Han ble raskt en av de viktigste stemmene i den nye generasjonen norske popartister, og viser med oppfølgeren at han fremdeles er å regne med.
Musikalsk modning
Det er et mer modent uttrykk som møter oss denne gangen.
Musikken har Justads gjenkjennelige signatur med store, følelsesladde arrangementer, men er hakket mer forseggjort enn på debuten.
Mindre lettbent, uten at sjarmen blir borte.
Åpningssporet «Kanskje en dag» er atmosfærisk med minimal bruk av rytme.
Her bader vokalen i et hav av stemningssettende synth, noe som bringer frem nyansene i den gripende, metaforrike teksten om et forhold som går mot slutten.
En sterk start.
Neste låt ut, «Fanga i en drøm», opererer i et mer typisk popmodus, men beholder den følsomme tyngden.
En slags sårbar selvsikkerhet som viser Justads talent, både som musiker og historieforteller.
Det samme gjelder skivens mest lystige spor «Gjør det igjen», hvor spretne gitarer og et energisk driv bygger opp under et budskap om å godta sine egne feil.
Selvransakelsen blir ufarliggjort, uten å miste det såre bittet.
Tekstlig nærhet
Justad leverer her ærlige tekster hvor man lett kjenner seg igjen i poesien.
Han synger sårt om samliv og brudd, om drømmen som tar slutt, om å bli avvist, om å lengte, om tomhet.
Tekstene utforsker det indre liv, og romantiserer hverdagen uten at det blir for svulstig.
På drivende «Vi e ikke sånn» beskrives trøblete relasjoner hvor tvilen setter inn, mens avsluttende «Ikke som de andre» gir nytt håp i form av en rørende kjærlighetserklæring.
Det er mer enn bare hjerte/smerte – følelsene står i kontrast til en kaotisk verden og vekkes til live av hovedpersonens fleksible sangstemme.
God helhet
Musikken bygger opp under tekstinnholdet.
Lydbildet er svevende melankolsk, men med en bakkekontakt og intimitet som fanger all oppmerksomhet.
I tillegg er enkeltlåtene preget av godt håndverk.
Det er flere potensielle hits her utover singlene, og ingen av sporene virker som unødvendig fyllstoff.
Det er tydelig at Justad har lagt mye arbeid ned i dette prosjektet, og det tjener han naturlig nok på.
Han bruker den drøye halvtimen effektivt, og skaper et album med en god helhetsfølelse, hvor låtene glir naturlig over i hverandre uten å ofre egenart.
Her går han med andre ord fra ung og lovende til gjennomført artist.
Godt jobbet.
| 1
|
401457
|
Restaurantanmeldelse:En av Oslos beste pizzarestauranter
Lofthus Samvirkelag holder koken på Sandaker.
– Pysete pizzasteder finnes det nok av i Oslo, men der er heldigvis ikke Lofthus Samvirkelag havnet, sier spisefølget.
Vi har fått oss et bord ved et av de store vinduene i Åsengata på Torshov og ser snøen lave ned utenfor.
Menyen hos restauranten er hyggelig lesning.
Åtte røde varianter og ni hvite pizzaer står på menyen, som inkluderer hele fem vegetartyper, noe som er meget bra.
Her er ikke bare klassiske pizzaer, men også en del typer man ikke finner alle andre steder.
Vi er en større gjeng ute og bestiller et bredt utvalg av de 17 variantene.
Det uformelle og hyggelige lokalet er fortsatt enkelt innredet med sjakkrutete gulv, trebord og tydelig en kafé som blir gjort om til pizzarestaurant på kvelden.
Gjestene denne kvelden er en blanding av par, barnefamilier og en eldre gjeng som har vært på teater i nærheten.
Say cheese!
– Bra størrelse på pizzaene, sier spisefølget etter 30 minutter.
Da kommer alle pizzaene på bordet.
Vi startet med en av kveldens aller beste, en hvit variant med fem ulike oster.
Den har en fin, sprø bunn, og fyllet er utrolig smaksrikt.
Her kjenner du både hvite oster og blåmuggost i skjønn forening, og Lofthus har blant annet brukt Kraftkar fra Tingvoll og en 12 måneder gammel Gauda.
Pizzaen er veldig salt, og det er godt med en iskald øl ved siden av.
Mer ansjos, takk!
–
Denne er også god, men her er Lofthus for gjerrig med hovedingrediensen, sier spisefølget om pizza nummer to–en rød variant med ansjos, kapers, bøffelmozzarella og ruccolasalat.
–
Når folk først velger ansjospizza, som noen få prosent velger, så må kjøkkenet skjønne at folk liker dem, ikke satse på en «nestenvariant».
Her er det nemlig altfor lite ansjos, enkelte av stykkene er til og med uten.
Det er for dårlig.
Vi hiver over både kapers og ansjos til enkelte stykker, og da er blandingen meget god.
Masse chili
Servicen er hyggelig, men servitørene sier ingenting om pizzaene, spør kun om hvem som skal ha hvilken pizza.
Når man først er kåret til et av byens beste pizzasteder, kan man godt koste på seg å si noen ord om hva som er oppå rundingene.
Vi kaster oss over tredje variant, ’Nduja, som byr på svinekjøtt, pancetta, paprika og chili.
–
Det er dette jeg snakker om, sier spisefølget om steder som har såkalt sterk pizza, men som likevel byr på altfor milde varianter.
’Nduja har mye krutt i seg.
Chili er jevnt fordelt over hele overflaten, med saftig og mørt svinekjøtt og salt bacon.
Jevnt høyt nivå
Olivia-kjeden har variert for mye i kvalitet på de ulike avdelingene den siste tiden, men Lofthus har holdt et jevnt bra nivå, også på Damplassen, Holtet, Tranen eller hos Kunstnernes Hus.
Bare Villa Paradiso og Teatro holder like høy kvalitet.
–
Denne var syrlig og god, skryter spisefølget.
Lofthus’ hvite saus er laget med crème fraîche, hvitløk, olje og hvitvin, samt ulike krydder, og oppå kyllingvarianten ligger saftige kyllingbiter marinert i både eplejuice og koriander og et dryss med chili og sitron.
Noen av pizzaene kan bli litt salttunge, men denne varianten er syrlig, frisk og full av smak.
Rudolf venter
Det er god stemning i lokalet, og Lofthus’ pris for en middag er fin: knappe 200 kroner med drikke.
Lofthus har ikke stort vinutvalg, men har valgt en del rimelige varianter som passer på en bydelspizzarestaurant.
–
Den er fortsatt meget god, sier spisefølget.
Vi avsluttet med den populære reinsdyrpizzaen, nok en hvit variant.
Det magre og salte kjøttet er mørt og smakfullt og passer meget godt sammen med biter av rødløk og den sødmefulle, litt bitre smaken av granateple.
En vellykket kveld hos en av Oslos bedre pizzasjapper.
| 1
|
401458
|
Collateral:Vellaget, smart engelsk krim |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Hvorfor blir et pizzabud sendt til sin død i London?
Miniserien Collateral er smart krim, spennende thriller og medrivende flyktningdrama.
Et pizzabud blir skutt og drept i en London-gate, rett etter leveranse.
Hovedstadens pizzabud er ekstra utsatt for ran og overfall, men politiet ser fort at det er mye som ikke stemmer med drapet på syriske Asif.
Hvorfor ble det gjennomført effektivt og planlagt som en militæroperasjon, og hvorfor sendte innehaveren av pizzabakeriet ut Asif når engelske Billy egentlig skulle ha turen?
Her lukter det ugler i mosen, eller som mange ville sagt: ananas på pizzaen.
Snart er både den kvinnelige politidetektiven Kip Glaspie, MI5-agent Sam Spence, lokal narkomafia, parlamentsmedlem David Mars, menneskesmuglere og selvsagt takeaway-pizzabransjen veldig interessert i saken.
For ikke å snakke om militæret, de får også en viktig rolle i Collateral.
Mange kokker, men overraskende lite søl.
Detektiv Kip Glaspie må få flere sesonger
Det er nemlig lenge siden jeg har sett en serie hvor mange undersjangere mikses så elegant sammen.
Først, da Kip Glaspie snuser rundt og gjør godt, gammeldags detektivarbeid, ser Collateral ut som en krimserie.
Idet MI5 og Labour dukker opp, lurer man på om dette er en politisk etterretningsthriller.
Deretter gir flyktningsporet serien en bredt strøk av aktualitetsdrama.
Carey Mulligan er et funn som Kip Glaspie.
Hun underspiller med et sjarmerende, skeivt og lett overbærende smil, samtidig som de skarpe øynene ser alt av åpninger som trengs for å knekke opp den kompliserte saken.
Kip Glaspie må virkelig få flere sesonger, om enn bare for at vi skal få høre mer om hennes tidligere olympiske karrière, som både kolleger og arrestanter er nysgjerrige på.
Man kan nesten høre tastaturlyden fra Kjetil Rolness’ Facebook-vegg
Sam Spence-figuren er også den mest interessante MI5-agenten på en stund.
Drittsekk, sur som Ronaldo på en dårlig dag og drepende sarkastisk, men også handlekraftig og pragmatisk som en tysk realpolitiker.
Slike agenter finnes det nok mange av i europeiske etterretningskorridorer, men vi ser dem bare ikke så ofte på TV.
Sam Spence bidrar også, som motvekt til David Mars’ naivitet, til at Collateral ikke blir en følelsesfest rundt innvandring og flyktningkrise.
Man kan formelig høre tastaturene fra kommentarfeltene på Kjetil Rolness’ Facebook-vegg knatre i enighet med MI5-agenten.
Selv om venstre/høyre-aksen fremstilles meget tydelig, utnyttes Collateral-figurene aldri til falsk balanse eller påtatt variasjon, men heller til interessant realitetsorientering.
Kanskje Sam Spence også skulle fått sin egen serie?
Jeg håper i hvert fall han blir med videre, for som sagt:
Det må da lages flere sesonger fra dette serieuniverset?
Plottet går opp som en smidig kabal
Collateral oppfyller alle krav som moderne seere stiller til sjakkspillet i et krimmanus, men i motsetning til for eksempel Broen føles ingen figurer eller hendelser tvungne.
Plottet går opp som en smidig kabal, og man sitter aldri og irriterer seg over hva manusforfatterrommet har funnet på av idiotiske ideer.
Dét alene er verdt en liten hyllest.
Med kun fire timers varighet er Collateral også en befrielse å se i en seriehverdag hvor mange serier – House of Cards og Bloodline, nå snakker vi blant annet til dere – bruker altfor mange timer av tittedøgnet på å komme til poenget.
Denne vellagede, smarte serien rekker du å se mellom TV 2-nyhetene og midnatt.
| 1
|
401459
|
«Jeg vet hvem du er:»Slapp islandsk krim
På tross av skummel stemning tar ikke filmen basert på Yrsa Sigurðardóttirs roman helt av.
Er det ett sted på kloden jeg kan tro at det finnes noe overnaturlig, må det være Island.
Det trolske landskapet kan nok få den mest ihuga skeptikeren til å tro på både tusser, alver og gjenferd.
Ånder fanget mellom vår verden og den andre siden er stikkordet for Jeg vet hvem du er.
Skal vi tro denne filmen, er stedet midt imellom ikke et bra sted å tilbringe evigheten.
Svake gys
Filmen er basert på en roman av den islandske krimdronningen Yrsa Sigurðardóttir.
Hun debuterte i 2005 med romanen Det tredje tegnet.
Siden den gang er det blitt mange bøker, og felles for mange av dem er at de ofte har et snev av mystikk i seg.
Bøkene befinner seg i grenseland mellom den klassiske krimhistorien, med et hint av nordic noir, og overnaturlige og uforklarlige elementer hvor spøkelser lurer bak enhver krok.
En skulle tro at det dermed var duket for en ordentlig skummel film, men dessverre greier den aldri å fremkalle noe mer enn et par svake gys.
For tre år siden forsvant et barn.
Faren, legen Freyr (Jóhannes Haukur Jóhannesson), prøver å legge det bak seg, men sorgen forsvinner aldri.
Da han blir kalt ut til et dødsfall i en kirke, begynner han å nøste opp trådene.
Også her er det et forsvunnet barn som står i sentrum.
Parallelt med at Freyr leter etter sin sønn, følger filmen tre personer som skal pusse opp et forfallent hus på et øde sted uten mobildekning.
Det tar lang tid før du får sammenhengen mellom de to historiene, og her ligger noe av filmens problem.
Helheten fungerer ikke
Filmen vil fortelle mye, men historiefortellingen stotrer og stammer.
Regissør Óskar Thór Axelsson greier ikke å fortelle historien med nok driv og engasjement.
Han bruker mye tid på å skape en atmosfære av noe gåtefullt, men han roter seg bort et sted på veien.
Fremdriften blir for treg, historien for rotete og karakterene for uutviklede og uinteressante.
Filmens fortelling foregår langs forskjellige tidslinjer.
Problemet er at regissøren ikke greier å samle alle trådene sammen til en helhet som fungerer.
Jeg vet hvem du er tar flittig i bruk sjangergrep fra skrekkfilmen.
Konturene av bleke barn, mørke og knirkende hus, en skummel kjeller og et øde landskap fører til et par riktig uhyggelige scener.
Filmen er på sitt beste når den greier å skape gysende stemning.
På Island har gjenferdene en stemme, men det er synd at klisjeene er mange, og at gåten ikke er mer fengslende.
| 0
|
401460
|
Matanmeldelsen:Aymara byr på en god matreise
Aymara kom som et friskt pust inn i Restaurant-Oslo.
De holder ennå stilen.
Bak den grå fasaden i Parkveien ser vi et gyllent lys innenfra.
Når man kommer inn døren er en lang bardisk det første vi ser, deretter bordrekkene langs vinduene ut mot gaten.
Det er allerede flere gjester her, og etter at vi hengt fra oss jakker ved inngangen, blir vi fulgt til et bordet av en hyggelig og effektiv servitør.
Noen sitter i baren med vinglass og drinker, men vi er her for maten, og menyen kan friste med mye godt.
–
De har mange av de samme rettene som vi fikk da stedet var nyåpnet for drøyt tre år siden, men de ser ut til å ha spisset konseptet siden da, sier Bordvenninnen.
Denne kvelden har vi med samme ekspert som ved forrige besøk.
Han har godt kjennskap til det peruanske kjøkken med sin særegne miks av latinamerikansk mat med et asiatisk sting.
Et friskt glass Chardonnay fra Henry Vézalay setter tonen sammen med snacks som rekechips med chilimajones og popcorn overstrødd med tørket kimchi.
Deretter kommer et av måltidets første høydepunkter:
Vårruller med lammeragu, der det myke lammekjøttet smelter sammen med det sprø hylsteret.
En mild dressing setter et delikat smakspunktum der lammet skinner igjennom.
Aldri en middag uten ...
Ceviche hører med når man besøker en latinamerikansk restaurant, og her får vi en peruansk variant:
Villkveite med kimchi, granateple, mango og en snev wasabi.
– Deilig og friskt, samtidig som fisken ikke blir borte, sier Bordvenninnen, og vår gjest er enig.
Ta en potet, ta to, ta tre
Vi får enda en smårett før vi skal sette i gang med hovedrettene.
Nå kommer tre avlange stykker potetmos(!) toppet med kongekrabbe, avokadopuré, majones og reddik.
Etter lammet og villkveitecevichen fremtrer retten som mer tradisjonell smaksmessig, men eksperten og hans følge synes at dette er en fin variant.
Til forrettene har vi drukket et par glass Riesling, Kabinett fra tyske Schätzel, som har god syre og lengde, men også en stor dose sukker.
– Den passer utmerket til såpass søtsyrlig mat, mener Bordvenninnen.
God matmiks
Nå skifter vi vin, og vår gjest har i samråd med vår svært vennlige, oppmerksomme og kunnskapsrike servitør funnet en italiensk rødvin som skal passe til maten:
Sito Moresco fra produsenten Gaja.
Den er blitt dekantert og fått lufte mens vi har kost oss med smårettene, og første smak avslører en god miks av steinfrukt og syre som skal treffe maten godt.
– Den koster nærmere tregangen sett ut fra polprisen, men er veldig delikat, sier han.
Vi får et bredt utvalg hovedretter:
Blekksprut på spyd, konfitert svineribbe, grillet skrei og en wok av oksefilet.
De grillede blekksprutbitene kommer med en spicy og kremet chilisaus ved navn huancaina, mens den kompakte, glaserte svineribben har følge av søtpotetpuré og syltet rødløk.
Skreien er grillet i bananblader og kommer med tigermelk, chilimajones og den peruanske salsaen chalaquita.
En kjøttfull vinner
Det er den minst spektakulært utseende retten på bordet som er vinneren:
Den wokede oksefileten er utsøkt mør, med en rund, fyldig saus, friterte mandelpoteter, cherrytomater, koriander og rødløk.
– Selv om mange av ingrediensene er gjengangere gjennom måltidet, setter de sitt preg på rettene.
Man blir ikke lei smakene, sier Bordvenninnen.
Vår medbrakte ekspert er enig:
– Peru har en spennende matkultur der man ikke blir lei rettene med det første, sier han, og skryter også av tilbehøret:
Grillet asparges, friterte spicy poteter og stekt ris med vårløk og sukkererter.
At man må bestille dem ved siden av hovedrettene, gjør at maten til slutt blir dyrere enn først antatt, men vi var godt fornøyde, særlig med aspargesen, som kommer med puffet mais og huacina-saus.
Drink og dessert – eller bare drink
Dessertkartet er lite, men drinkelisten desto lenger, så i samråd med våre gjester deler vi de to etterrettene som finnes og bestiller hver vår pisco, drinker basert på det peruanske brennevinet.
– Pisco-drinker er godt både som aperitiff og avslutning på måltidet, sier eksperten.
Dessertene er sjokoladekrem med «sjokoladejord», banansorbet og en frisk limekrem, mens alfajores består av to runde kjeks fylt med henholdsvis en kremet sjokoladesus, guanabana- og lucumafrukt.
–
Dette er minst like bra som ved forrige besøk, sier Bordvenninnen.
– Det blir dyrere enn ventet med småretter og tilbehør, men nivået på mat og drikke er høyt, så man kan unne seg en opplevelse av dette kaliberet.
Hyggelig service
Spennende kombinasjoner
Godt utvalg vin og drinker
Andre eksotiske restauranter
Piscoteket:
Peruansk ved Torggata
Hitchhiker:
Gatemat inspirert av mange land i Mathallen
Marrakech:
Nordafrikansk ved Rådhuset
Habanero:
Latinamerikansk på Grünerløkka
| 1
|
401461
|
Tannløse «vibber» fra Sting & Shaggy
To musikalske bestevenner lager et flatt reggaealbum sammen.
Det var visstnok artistens manager som førte dem sammen, flatpopsanger Sting og selveste Mr. Bombastic Shaggy.
Kanskje ikke så rart, for jamaicanske Shaggy har drevet med popaktig reggae og dancehall i hele sin karrière, mens særlig The Polices førstealbum Outlandos D'Amour fra 1978 var en sterk debut i krysningen mellom pop og reggae.
Men måtte de to nye musikalske bestevennene virkelig skrive og gi ut et album fylt av spirituelt anlagte og såkalt «oppløftende» låter sammen?
Damer, Gud og gleden av en ny dag
Det beste man kan si om 44/876 er at det er ordentlig velspilt og produsert, med et klart ønske om å skape gode «vibber».
Bassen ligger sjangertro tykt og tydelig under de gyngende reggaerytmene, og lydbildet gir god plass til herrenes stemmer.
Dessverre, kan man litt slemt si, for tekstene her er ikke akkurat av det minnerike slaget.
Dette er jevnt over enkle historier om damer, Gud og den spirituelle gleden over å igjen se en ny dag skinne.
Fint lite av det politiske aspektet fra Bob Marley som spesielt Sting omtaler som sin inspirasjon og inngang til reggaemusikken, er med.
Ikke så rart, kanskje.
Dette er tross alt to musikalske superstjerner som lever sine gode liv i Amerika, og som kun dro ned til Jamaica i noen uker for å få det de har kalt en riktig «island-flavor» over albumet.
«I have a dream», synger Sting på historisk vis, men akkurat her handler den drømmen om å svømme i det karibiske hav og være med familien.
Det lyder tannløst og tomt
Ikke noe galt i det, for all del, men denne tekstlinjen sier alt om ambisjonene for 44/876, som mer enn noe annet handler om de omtalte vibbene.
Om to karer som koser seg glugg fra morgen til kveld med venner og en Red Stripe-øl i hånden.
Musikalsk er albumet et forsiktig boblende brygg av litt reggae, litt dancehall og litt pop, og med unntak for den ekstremt klisjéfylte låten der noen omtales som en «Sad trombone», høres ingenting egentlig ille ut.
Det hele er bare så fryktelig tannløst og tomt, og det er merkelig at to så garvede musikere ikke klarer å komme opp med noe som griper mer.
Skjønt, det er jo en god stund siden Sting kom opp med ny musikk som var spennende, og i så måte er vel 44/876 mest av alt som ventet.
| 0
|
401463
|
Deep State:Den villeste spionasje kan bli kjedelig underholdning |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Mark Strong dreper, redder og torturerer.
Deep State blir likevel aldri veldig spennende.
«Just when I thought I was out, they pull me back in», sier Michael Corleone livstrøtt i den tredje Gudfaren-filmen.
Sitatet er siden blitt brukt flittig, blant annet i Seinfeld og The Sopranos, og i mangel på bedre ideer danner det grunnlaget for Deep State, kanalen Fox’ første spesiallagde serie for det europeiske markedet.
Alle agentene må dø etter en lekkasje
Alltid solide Mark Strong spiller Max Easton, eksagent som lever et noenlunde fredelig liv med sin franske kone og deres to barn.
Helt til han blir presset av tidligere sjefer i The Section, et samarbeid mellom MI6 og CIA, til å rydde opp i Teheran.
En gruppe The Section-agenter har drept iranske atomforskere, men da gruppen fikk en lekkasje, ble det bestemt at de alle selv må dø.
Som betaling for jobben får hans nusselige familie leve, og Max får muligens hevnet Harry, en ung agent som er blitt drept i Teheran-operasjonen.
For en god dose ekstra dramatisk effekt er Harry den voksne sønnen hans fra et tidligere ekteskap.
Torturerer som Jack Bauer, konspirasjonen avdekkes
Det viser seg raskt at operasjonen er en gåte pakket inn i et mysterium skjult av en rebus.
Eller spionasjeforretning drevet av en dus stat i staten, om du vil.
Iranske våpenhandlere, amerikanske spionsjefer, arabiske hvitvaskere og drapsvillige leiesoldater danser kollektiv swing, og Max må ta valg etter valg:
Hvem skal drepes, hvem skal leve, og hvordan skal han holde familien sin i live?
I god Fox-stil går ikke Max selv av veien for litt god, gammeldags Jack Bauer-tortur når han skal få den slemme araberen til å prate, og lag for lag avdekkes konspirasjonen.
Det er få ting som virkelig skurrer med Deep State, problemet er at den ikke byr på noe man ikke har sett eller hørt før.
Historien med Max’ to familier berører noen følelser, men selve etterretningsplottet er flatt og traurig.
Der Fauda gikk dypt inn i flere sider av Midtøsten-konflikten og Homeland fremdeles evner å begeistre, blir Deep State bare nok en fortelling om at etterretningstjenester har svin på skogen.
Man får aldri helt grepet om hva som står på spill for Max og hans kolleger, og mens en moderne klassiker som Tinker Tailor Soldier Spy (filmversjonen) gjorde beskrivelse av agentfotarbeid til filmkunst, blir Deep State en påminnelse om at den villeste spionasje også kan bli kjedelig underholdning.
Handling i klassiske byer som Teheran og Beirut til tross, Deep State får aldri opp temperaturen.
Ikke engang da Max lager bombe av en mikrobølgeovn raskere enn du kan si «Jason Bourne», blir Deep State den eksplosive spionthrilleren den prøver å være.
Finn heller frem Jason Bourne-trilogien fra kjelleren
Serien byr heller ikke på et aktuelt tema som frisker opp handlingen, slik Le Bureau gjorde med Vestens innblanding i Syria og Midtøsten.
Da står man igjen med en serie som mangler det helt grunnleggende:
En god idé.
Danmark Radios nye dramasjef sa nylig at verden ikke trenger flere nordiske krimserier på 10x55 minutter, og det samme kan sies om generiske spionserier man har sett mange ganger før.
Bruk heller serietiden din på å sjekke den oversette scifi-spionserien Counterpart, eller finn frem Bourne-trilogien fra den nedstøvede Blu-ray-hyllen i kjelleren.
| 0
|
401464
|
The Handmaid’s Tale sesong 2: Mørkt, viktig og spennende |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Aner Elisabeth Moss litt lys i enden av tunnelen?
The Handmaid’s
Tale er både mørkere og mer spennende enn før.
Første sesong av The Handmaid’s Tale ble rettmessig hyllet som en briljant filmatisering av Margaret Atwoods dystopiske roman fra 1985.
Boken handlet om et fremtidig samfunn hvor bokstavtro kristne gjeninnførte slaveriet, bare med unge kvinner som fødemaskiner for den regjerende klasse, og serien ble like ubehagelig som fengslende og viktig.
Den viste hva som skjer når hardt opparbeidede rettigheter files på helt til de brått en dag fjernes med makt.
Umenneskelig vond tortur, horror på Fenway Park
Elisabeth Moss er fremdeles i hovedrollen som June, eller Offred som hun heter som den nå gravide tjenerpiken som lever i fangenskap hos kommandør Fred Waterford og konen Serena.
Etter forrige sesongs lille opprør fra tjenerpikene, skrur despoten Tante Lydia det ekstra tett til for pikene som nektet å steine en venninne.
Scenen på et forlatt Fenway Park i Boston er det kaldeste og skumleste som har åpnet en seriesesong, og når horror-scenen følges opp av en umenneskelig vond hånden-over-komfyren torturscene, lurer man et øyeblikk på om The Handmaid’s Tale er på full fart over i torturpornoland.
Null håp, bare plaging.
Det virker nesten som serieskaperne selv skjønner dette, for etter en brutal start på sesongen sender de June/Offred inn i en tunnel hvor hun kan se et lys som så vidt flimrer i enden.
Akkurat som Moira rømte til Canada i sesong 1, får June nå samme mulighet.
Dette gir The Handmaid’s Tale en helt ny dynamikk.
Både rent spennings- og fremdriftsmessig, fordi det ikke bare er ren undertrykkelse og null håp, men det åpner også for et mer interessant blikk på Waterford-familien.
Hvordan opererer de undertrykkende enhetene – samfunnet så vel som familien – når kontrollen glipper?
Hva skjer med et diktatur som kastes ut i mørket?
Ingenting blir bedre om man moonwalker til siden
Sesongen får også et løft av bedre bakgrunnshistorier.
Vi får tettere blikk på Junes liv som karrièrekvinne og småbarnsmor, og Emilys – den lesbiske universitetslæreren som ble sendt i arbeidsleir – forhistorie har et sterkt anslag.
I et tilbakeblikk advares Emily mot å ha bilder av seg og den kvinnelige kjæresten på mobilen, «bare for sikkerhets skyld, til ting har roet seg», og seriens budskap er skingrende klart:
Ingenting blir bedre om man bare moonwalker til siden mens det koker litt i midten.
Elisabeth Moss skinner
Mye smart er sagt om The Handmaid’s Tale, og serien kommer til å bli videre diskutert nå som sesong to er i gang.
Få serier tar rettigheter, politikk og vår felles fremtid mer på alvor enn Margaret Atwoods historie, men dens briljans ligger ikke i budskapet alene.
Det handler også om at serien tør å være en mørk spenningsserie samtidig som elendigheten virker total, at Elisabeth Moss får skinne som dramatiske, kameranær skuespiller, og at The Handmaid’s Tale tør å snakke i overskrifter selv når det tårner seg opp av dagsaktuelle metaforer og subtiliteter.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 1
|
401465
|
Jazzanmeldelse:Sånn låter det når du mener det du spiller
Med kongen av Mir på trommer har denne kvartetten et drivverk egnet for monarker.
Du kan møte ham annenhver tirsdag på Mir i Oslo, der han introduserer kveldens musikere med glød og respekt.
Eller han sitter bak trommene i samspill med en eller flere størrelser fra det internasjonale improvisasjonsfeltet.
I mai spiller han med Pan Scan Ensemble på Victoria, Nasjonal Jazzscene.
Ståle Liavik Solberg er dessuten aktuell på tre ferske utgivelser.
True Colours er et rent soloalbum der han stiller seg naken og forteller hva han slår for.
Spor er et trioalbum med Sten Sandell og Frode Gjerstad, en skandinavisk kombinasjon av modenhet og fremdrift.
Og så dette, His flight’s at ten.
En krumtapp i frimiljøet
Vår mann er blitt en krumtapp i det viktige norske frimiljøet som dyrker åpenhet på en annen måte enn tradisjonen gjorde.
Ett av grepene er å arrangere møter på tvers av generasjoner og landegrenser.
Møtene mellom den engelske gitaristen John Russell og Liavik Solberg kan stå som eksempler på vellykkethet.
Noen av disse møtene er dokumentert på plater.
Den ferskeste heter Into Darkness, der de to spiller med Dominic Lash og selveste John Butcher.
Risikoen i impromusikk
På His Flight’s At Ten har trommeslageren gått i kompaniskap med tre andre interessante og erfarne løver: norske Ingebrigt Håker Flaten på bass, danske Lotte Anker på saksofon og engelske Pat Thomas på piano.
De spiller musikk som komponeres på scenen.
De tre stykkene på albumet heter «Departure», «In Flight» og «Arrival».
Det er ikke vanskelig å forstå at vi får være med på reise.
Og hvilken reise!
Uten sikkerhetsbelte, selvsagt.
Noe av poenget med den improviserte musikken er risikoen.
Ikke sånn å forstå at den kommer helt uten forutsigbarhet.
Det er i detaljene valgene gir seg til kjenne.
Det er der musikerne kan ta frem sitt eget og skape nytt, utvide tradisjonen, men det er ingen selvfølge at det skjer.
Jeg har vært på mange konserter der både samspill og uttrykk mangler nødvendighet.
Med lyst til å fly
Selve anslaget på His Flight’s At Ten formidler et imperativ.
Piano, bass og trommer rykker ut med uslepne kanter.
Det lugger og rykker og er så levende at det går inn i meg.
Idet Lotte Anker melder seg på med rått forfinet tone, løfter musikken seg og låter fulladet.
Hun spiller med overbevisning og fremstår som den modenhetens apostel hun er.
Ingebrigt Håker Flaten er også en karaktermusiker, med fleksibelt uttrykksregister og evne til å sette avtrykk.
Det gjør han også her.
Pat Thomas har funnet seg en egen plass blant alle utøverne som har bygget det frie pianofeltet, mens Liavik Solberg er en dreven lytter og en mann som gjerne gir retning til musikken.
Dette kveldsmøtet mellom disse fire musikerne ble en god økt for kreativiteten.
De tre låtene veksler mellom ballade og utblåsning, og konserten inngikk i Blow Out!s serie av arrangementer, gjerne forbundet med nettopp Mir.
Når vi kommer til «Arrival» og er nede igjen, åpnes det for en ro i uttrykket der de involverte melder seg på med forsiktighet.
De nærmer seg hverandre og bygger langsomt opp et fellesskap som gir meg lyst til å fly igjen.
Dette er et album som hører til der oppe.
| 1
|
401468
|
Restaurantanmeldelse:Er dette Norges beste pizza?
Restaurant Teatro har en av de beste pizzaene vi har spist.
–
Det er blitt utrolig populært her.
Det er ikke så rart, med nærheten til teatre og kino, sier spisefølget.
Vi har labbet opp til 3. etasje i Stortingsgata 16 og fått et fint vindusbord i den intime og koselige restauranten.
Den er allerede stappfull en tidlig hverdagsettermiddag.
Restaurant Teatro er et meget intimt spisested med lune farger, en rekke ulike bilder på veggene og morsomme fugleburlamper over flere av bordene.
Interiøret, som er lekkert med mørke glassbord og fargerike puter, gjør seg best når det er mørkt ute.
Servicen er meget oppmerksom gjennom hele måltidet.
–
Jeg har lyst på alle pizzaene, sier spisefølget.
Menyen byr på noen småretter, samt 16 ulike pizzavarianter.
Her er mange typer du ikke får andre steder, og vi sliter med å velge blant alle fristelsene.
Dyre viner på glass
Vinutvalget er større enn hos de fleste andre pizzakonkurrentene.
Stedet har en oppdatert og variert vinliste med alt fra friske Wairapa-viner fra New Zealand, en god Sauvignon Blanc fra Mendoza i Argentina, Schug Pinot Noir, til flere italienske og franske herligheter.
De fleste vinprisene tilsvarer polpris ganget med tre, som de fleste andre restaurantene i byen.
Det er veldig bra at man kan bestille et glass av alle typene, selv dyre Puligny-Montrachet og Barolo Renato Ratti.
Vi nyter et glass Craggy Range Te Muna Sauvignon Blanc 2017, en meget frisk og konsentrert vin.
Norges beste
–
Denne smaker fantastisk!
Spisefølget tar sin første bit av kveldens dyreste pizza, en rød variant toppet med indrefilet, chili- og tomatsaus, masse syltet rødkål og koriander.
Kombinasjonen er himmelsk og bunnen sprø og fin.
Kjøttet har mye smak og er mørt som smør.
Den herlige, sødmefulle tomatsausen har et forsiktig bitt av chili og antydning til røyksmak.
Restaurant Teatro streber etter å finne spennende toppinger og originale smakskombinasjoner, og her skyter de blink.
Den koster 245 kroner, men må være Norges beste pizzavariant.
Rogn på pizzaen
Servitøren er kjapp med å komme med menyer og ta bestillinger, men blir borte i perioder i det fulle lokalet.
Kelnerne kunne også ha fortalt om pizzaene – disse burde skrytes av når de settes på bordet.
–
Denne ble testet forrige gang og er fortsatt meget god, mener spisefølget.
I likhet med Lofthus Samvirkelag lager Teatro sin hvite pizza med en saus av crème fraîche, hvitløk, urter og hvitvin.
Varianten med løyrom smaker deilig.
Vi smører ut de oransje klattene med den svenske delikatessen fra Østersjøen utover pizzastykkene og skviser litt sitron over.
Rognen fra lagesilden har en ren og god smak som popper i munnen.
Blandingen med den sprø og salte bunnen og sødmefulle blomkålbiter er knallgod.
Gode kombinasjoner
Spisestedet har en rekke spennende toppinger, som gravet kveite, røkt sik og i tillegg en rekke gode norske oster som Fjelldronning, Fønix og Mor Åse.
Siden vi har med flere gjester ut, tester vi også varianten med blåmuggost og syltede plommer, samt en pizza med kylling.
– Teatro er flinke til å kombinere syrlige og søte ting mot de mange salte elementene, sier spisefølget.
Ofte blir pizzaene utrolig salte av salamier og oster, og da er det godt med en motvekt.
Ingen plommefest
Den beste av de to siste valgene er varianten med kylling.
–
Her kjenner du godt både kokos, mango, sprø peanøtter og en bra dose med chili.
Deilig at de trøkker litt til, mener spisefølget.
Bunnen er også her meget god, og kyllingbitene er nokså store og saftige.
Som regel er kylling tørr på pizza, men det klarer kjøkkenet å unngå her.
Den andre varianten er kveldens svakeste.
Fønix koster 192 kroner og består av blåmuggost og syltede plommer.
Den er saftig og har en fin blåmuggostsmak, men det burde vært mye mer av de syltede plommene.
Når flere stykker ikke har plomme på i det hele tatt, blir pizzaen for kjedelig.
–
Jeg mener Restaurant Teatro er byens beste pizzarestaurant – kun Villa Paradiso og Tranen kan måle seg mot denne, avslutter spisefølget og nyter en kule nydelig hjemmelaget salt karamell-is.
| 1
|
401469
|
«Det tredje mordet:»Meritert filmskaper skuffer
Det nyanserte familiedramaets mester prøver seg på krimdrama – men lykkes bare delvis.
Den japanske filmskaperen Hirokazu Kore-eda har gledet norske kinogjengere i flere tiår med finstemte og prisbelønte familiedramaer som blant annet Nobody Knows og Søstre.
Den som forventer mer av det samme i denne omgang, vil bli skuffet.
Her har han valgt en helt ny sjanger og tematikk, med overraskende ujevnt resultat.
Mens han tidligere har gitt oss humoristiske og varme familieportretter, forsøker han her å formidle noe meningsfullt om relasjonen mellom en morder og hans advokat, og mellom forbrytelse og straff.
Hovedutfordringen er at morderen også er en serieløgner som endrer sin historie så mange ganger at vi får stadig mindre håndfast å forholde oss til.
Mye jus, lite drama
Jeg er usikker på hva Kore-eda ønsker å oppnå med denne kontinuerlige endringen av perspektiv, utover å påpeke at sannheten kan være en skjør konstruksjon.
Det gir oss liten innsikt i hva som driver morderen Misumi (Koji Yakusho), og vi kommer heller ikke nærmere advokaten Shigemori (Masaharu Fukuyama).
Sistnevnte blir naturligvis frustrert over sin klients problemer med å komme med en konsistent forklaring på hvordan og hvorfor han myrdet sin arbeidsgiver.
Jeg ble for min del frustrert over at Kore-eda lar spørsmålet forbli ubesvart mens han bruker mer og mer tid på juridiske prosedyrer og omtrentlige vitneforklaringer.
Lett om dødsstraff
Jeg forventer ikke en standard krimfortelling fra Kore-eda.
Men han virker så opphengt i de juridiske prosessene og teknikalitetene at det menneskelige dramaet skyves i bakgrunnen.
Dødsdommen henger der som en trussel over Misumi, men både den anklagede i filmen og filmskaperen Kore-eda behandler det nærmest som et filosofisk spørsmål – og ikke et spørsmål om liv og død for et menneske av kjøtt og blod.
Kore-eda stiller kloke spørsmål gjennom replikkene om for eksempel dødsstraff, men uten å vise samme viljen til å utforske det gjennom drama.
Kore-edas svakeste film?
Den meriterte japanske regissøren har som vanlig med seg et knippe førsteklasses skuespillere som er med på å løfte helhetsinntrykket.
Fukuyama, som medvirket i Kore-edas Like father, like son, er interessant nok å følge som advokat, selv om konteksten ikke er helt til å bli klok på.
Det er også en rekke enkeltscener som er minneverdige og bekrefter at regissørens mangeårige samarbeid med fotograf Takimoto Mikiyas fortsatt er vitalt.
Men det rokker ikke ved inntrykket av en delvis feilslått film som må sies å være Kore-edas svakeste så langt.
| 0
|
401471
|
«Phantom Thread» er både forførende og gåtefullt
Om dette blir Daniel Day-Lewis’ siste rolle, slik han har varslet, så gir han seg helt på høyden.
Enkelte kritikere har hevdet at rollen som «vanskelig kunstner» er perfekt for Daniel Day-Lewis fordi han angivelig er en slik kunstner selv.
Hadde det bare vært så enkelt!
Den britiskfødte skuespilleren har alltid fortolket komplekse rollefigurer, det er intet nytt.
Men skildringen av klesdesigner Reynolds Woodcock er ikke noe kunstnerportrett, men et eksentrisk melodrama som like mye gjenspeiler filmskaperen Paul Thomas Andersons kunstneriske temperament.
At filmen i det hele tatt er laget, er et lite mirakel i dagens filmverden og skyldes milliardæren Megan Ellisons forkjærlighet for Andersons filmer.
Det er vel bare innen seriedramaet vi finner kammerspill som er like djerve som dette intime dramaet.
Men Andersons film ville likevel ikke kommet til sin rett på en tv-skjerm.
For her løfter han det intime opp til nye høyder, der den minste detalj, som den herdede tommelfingeren til Day-Lewis, drar oss inn i hovedpersonens diktatoriske, men samtidig forførende univers.
Å ta mål av en date
Woodcock er klesdesigner i 1950-tallets London, altså før «haute couture» og «moteskaper» ble allmenne begreper.
Han har likevel innrettet seg med et studio og syersker han hersker over med nesten uinnskrenket makt.
Kundene hans, som består av den noe uelegante britiske overklassen, forguder ham, men lar ham aldri helt glemme hvem som betaler.
Det er ett av flere forstyrrende innslag i hans ellers så beskyttede liv som søsteren Cyril (Lesley Manville) administrerer og våker over som en hauk.
Et annet forstyrrende element blir den unge franske servitrisen Alma (Vicky Krieps) som han plukker opp på en restaurant og gjør til sin modell og elskerinne.
På deres første date insisterer han på å ta målene hennes – og hun føler for første gang at noen ser henne, før hun innser, for sent, at det er like mye designerens blikk han ser henne med.
Et uforutsigbart melodrama
Da Woodcock forfører Alma, blir også vi forført.
Som så man ganger før fanger Day-Lewis oss i sitt nett av hypnotiske gester og uttrykk.
Anderson skreddersyr det filmatiske universet rundt denne skuespillergiganten som gir oss enda et makeløst portrett av en nesten utålelig perfeksjonist.
Den første halvtimen, da hans allmektige univers som gudbenådet designer etableres, er noe av det mest fascinerende jeg har sett på film i år.
Idet hans vesle kongerike begynner å rakne, og Alma tvinger seg på med sin vilje, tar melodramaet mer over, og den atmosfæriske magien erstattes av maktkampen mellom dem.
I kjærlighet er alt lov, i hvert fall i et melodrama, og Anderson gir oss en helt uventet variant.
Alma presser Woodcock til å elske henne på hennes meget spesielle premisser, og Anderson ber oss om å akseptere det nesten umulige mot slutten.
En Oscar verdig
Det er dristig av Anderson å la en helt ukjent skuespiller som belgiske Krieps spille mot kraftsenteret Day-Lewis, men det forsterker den oppdagelsen hun er ment å være, særlig i starten.
Anderson har selv foto på filmen og får godt frem gløden og de vekslende fargetonene i ansiktet hennes: i ene øyeblikket slående vakker når han idealiserer henne, i neste øyeblikk «bare» alminnelig når han har dårlige dager.
Mellom dem tripper Lesley Manville i en svært krevende birolle som er en Oscar verdig.
Hun har kanskje aldri vært bedre enn her, og mange har med rette sammenlignet rollen med Judith Andersons uforglemmelige Mrs Danvers i Hitchcock-klassikeren Rebecca (1940).
En referanse denne filmen gjør seg fortjent til.
| 1
|
401472
|
Nytt Janelle Monáe-album:Hun ville gjort sin mentor Prince stolt
Et tidvis fantastisk popalbum bygd med leken skaperkraft og en tydelig feministisk stemme.
32-åringen Janelle Monáe Robinson fra Kansas er for lengst etablert som en musikalsk superstjerne.
Det sier sitt om nivået når Beach Boys-legenden Brian Wilson smyger seg inn med harmonier på tittelkuttet, storheter som Grimes og Pharrell Williams er gjester, og minst to låter av Prince dukker opp som sentrale gitar- og synthriff.
Hennes venn og mentor Prince jobbet med Monáe på dette albumet før han døde og «gikk videre til en annen frekvens», som hun har sagt i et intervju med BBC.
Det høres ofte i Dirty Computers melodisk sikre, lekne og effektive miks av pop, soul, funk, rap og moderne R&B.
Dette er nok et ordentlig album, for dem som trodde at det formatet er dødt.
Like viktig er det hvordan hun her, som flere andre akkurat nå, utforsker og forvalter posisjonen som feministisk og svart «talsperson» i dagens politiske klima.
Det personlige blir politisk
Det er generelt gode tider for sterke personligheter med tydelige stemmer i populærmusikken.
Gjerne kvinner, med afroamerikansk bakgrunn, som bruker sitt personlige liv til å si noe politisk.
Det er ikke lenge siden den tidligere stripperen, nå rapperen Cardi B slapp sitt offisielle debutalbum Invasion Of Piracy.
«Jente-du-kan-gjøre-og-bli-hva-du-vil»-manifestet gikk rett til topps i USA.
Samtidig var Beyoncé nylig tidenes første svarte kvinnelige artist som headliner på Amerikas viktigste festival Coachella, og hun leverte det som nå omtales som tidenes konsert der.
Festivalen ble raskt omdøpt til «Beychella», og ingen, absolutt ingen, snakket om tidligere så ofte omdiskuterte Eminems konsert kvelden etter.
Snakker til presidenten direkte
Inn i denne populærmusikalske virkeligheten preget av Trump, #metoo og kampanjen Black lives matter slipper Janelle Monáe sitt fjerde album, og hun vet hva som gjelder.
Dirty Computer er altså mer enn bare musikk, også bokstavelig, for parallelt lanseres «an emotion picture» med samme navn.
En 44 minutter lang film om den unge kvinnen Jane 57821 (spilt av henne selv) som strever etter frihet, lykke og selvforståelse i et totalitært, afrofuturistisk samfunn der myndighetene styrer med frykt og behandler folk som maskiner.
En trailer for filmen er kjørt før visninger av storsuksessen Black Panther i USA.
Og selv om Monáes film er satt i fremtiden, er det nok av temaer der – og gjennom dette albumet – som opplagt er utfordringer også i samtiden.
Det handler om å slåss for eget kjønn, rase og seksualitet i dagens Amerika.
«If you try to grab my pussycat, this pussy grab you back», som Monáe synger gjentatte ganger med tydelig adresse i låten «I got the juice».
Som mennesker, ikke kjønn
For, som hos de to samtidige frontfigurene Cardi B og Beyoncé, legger ikke Janelle Monaé noe imellom når hun forteller sine historier.
«It's like I'm powerful with a little bit of tender, an emotional, sexual bender», synger hun direkte i «Make me feel».
For øvrig låten som, opplagt med tillatelse, bruker en synthlinje skapt av Prince, samtidig som både gitarriffet og den følgende videoen er hentet fra purpurheltens 1986-hit «Kiss».
Det blir til en ny låt, og video, der ethvert strengt tatt overflødig spørsmål om kjønn, feminisme og hennes egen (bi)seksualitet blir besvart på smart og fengende vis.
Der Prince i sin legendariske video danser med en tildekket kvinne, sjonglerer Monáe mellom en kvinne og en mann samtidig.
Som mennesker, ikke kjønn.
«That's just the way that I feel now, baby.
Good God!
I can't help it! Agh!»
«A little rough around the edges»
«Screwed», «Pynk», «Django Jane» og allerede omtalte «I got the juice» er flere i en rekke av låter som sikkert vil bli hyllet som tydelige «girl power anthems» fra Dirty Computer.
På sine to forgjengeralbum The ArchAndroid (2010) og The Electric Lady (2013) har Janelle Monáe, noe forenklet sagt, inntatt rollen som denne androiden som kommer til jorden for å bli menneskelig.
Denne gangen virker det som om følelsene ikke gjemmes i noe konsept, de kommer mer direkte og personlig frem - selv om vi følger denne Jane 57821.
Rent musikalsk følger dette albumet det samme mønsteret av influenser som tidligere, og Monáe nekter seg lite i miksen av pop, soul, funk, rap og moderne R&B.
Albumet åpner ganske så dempet med en hovedperson som sier at hun vil fortelle noe om rettighetene i Amerika, samtidig som hun understreker at hun lever et «Crazy, classic, life».
Midtveis tar ting derimot skikkelig fyr gjennom en fem låter lang rekke som bygger på mer energiske rytmer, musikalsk lekenhet og stor skaperkraft.
Denne delen avsluttes pent med «I like that».
«I’m crazy and I’m sexy and I’m cool, little rough around the edges but I keep it smooth», synger Monáe, og viser at hun også kan lage en ordentlig R&B-ballade.
Sjeldent begavet artist
I albumets siste del roes tingene ned igjen med «Don’t judge me» og «So afraid», som om hovedpersonen må vise oss den sårbare siden av seg selv også.
Så er det fest igjen i aller siste kutt, «Americans», som låner både synth og gitar fra Princes låt «Let’s go crazy».
Disse fire minuttene føles som en litt fjollete avslutning på et ellers godt og tidvis fantastisk album, men det kan være noe «amerikansk» og «statement»-aktig der som jeg ikke forstår.
Uansett er det liten tvil om at Dirty Computer bekrefter det som avdøde Prince tidlig så og hørte, at Janelle Monáe er en sjeldent begavet og viktig artist.
Han ville vært stolt nå.
Monáe har tidligere holdt ekstatiske konserter i Norge, så la oss for all del håpe at hun kommer tilbake hit til høsten.
| 1
|
401474
|
Kacey Musgraves’ nye plate kan være den vi husker best ved årets slutt
Flust av gylne øyeblikk, glade toner, melankoli og strålende sanger.
I countrymusikken er fenomenet «crossover» blitt veien å gå for å nå et størst mulig publikum.
Det er selvsagt en hårfin balansegang mellom country og pop, og det kreves noe ekstra for å ta steget fullt ut.
Kacey Musgraves (29) har det som skal til, og kan bli virkelig stor.
Hennes nye album møtes nå av ekstatiske anmeldelser.
Badet i lys
Som artist er Musgraves dønn ærlig og ikke redd for å vise følelser.
Albumtittelen henspiller på den siste timen av dag, da alt bades i lys.
Og slik oppleves også dette albumet, som badet i lys og varme, kjærlighet og gode vibrasjoner.
Men som ellers i livet finnes også melankolien der i skyggene.
Hver sang er som et lite under, og svært fengende om hun synger om sommerfugler, regnbuer, mamma eller en ensom weekend.
Virkelig nært og vakkert blir det i den drøyt et minutt lange pianoballaden «Mother».
I sine sanger reflekterer hun over hvor magisk livet kan være, om kontrastene og gleden, men også om tiltro og savn.
Storartet popmusikk
Hennes popsanger imponerer, de har en naturlig flyt og stimulerer nynnemuskelen.
Ta en sang som «High Horses», reinspikka disco.
Eller «Lonely Weekend», kanskje en av albumets flotteste låter.
Eller den kosmiske «Oh, What a World».
Eller «Slow Burn» med sin betagende banjo.
Eller den melankolske «Happy & Sad».
Det jeg skal frem til, er at hver sang har en følsom nerve som gjør dette til storartet popmusikk.
Hvor er så det blitt av countrydamen?
Hun er der i rikt monn, i tekstuniverset, og lytt nøye til instrumenteringen og ikke minst til vokalen.
Fantastisk sanger
For ved siden av å være en strålende låtskriver er det som sanger Musgraves er som best.
Der viser hun alle fargene og nyansene.
Den mykheten i stemmen, kombinert med fleksibiliteten der hun med den største naturlighet behandler hver tone med delikat innlevelse, er få sangere forunt.
For hvert nye album slipper hun oss tettere innpå seg.
Hun var, og er på et vis, fortsatt småbyjenta som har gjort temaet kjærlighet og savn i en liten by til noe stort og viktig.
Rebellen og opprøreren har midlertidig tatt en pause, og i stedet grepet øyeblikket i livet da alt stemmer.
Denne gangen har hun funnet lykken, noe også albumet er preget av.
Hun har giftet seg.
Pila peker mot himmelen
Kacey Musgraves har personligheten, utstrålingen, sangene og stemmen, og Golden Hour kan fort være nøkkelen som åpner porten til de største konsertarenaene og gjør henne til verdensstjerne.
Hun har nå gitt ut tre plater, pluss en juleplate.
Debuten Same Trailer Different Park (2013) traff perfekt og vant to Grammy-priser, blant annet som årets beste countryalbum.
Oppfølgeren Pageant Material (2015) viste at hun var kommet for å bli, og nå står hun på et nytt startpunkt, på pop-terskelen, der suksessrike Taylor Swift en gang var.
| 1
|
401476
|
Atlanta sesong 2:Fremdeles den smarteste komedien |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Gangsterrapkomedien Atlanta er tilbake på skjermen, og multitalentet Donald Glover har stålkontroll.
Da den smarte og sympatiske gangsterrap-komedien Atlanta dukket opp i 2016, leverte serieskaper Donald Glover årets nykommer av en serie.
To år senere er det duket for oppfølgeren Robbin’ Season, og multitalentet Glover (7 Grammy-nominasjoner under artistnavnet Childish Gambino) treffer fortsatt blink.
Hverken i byen Atlanta eller i serien med samme navn har mye forandret siden sist.
Earn er fremdeles manager for rapperen Paper Boi, og sammen manøvrerer de seg gjennom en slalåmløype av gryende suksess og hverdagsproblemer.
Earn er for tiden hjemløs, mens Paper Boi har noen gatesmarte og sofaglade kompiser boende i leiligheten.
Alligator i Atlanta
Sammen brygger de planer for å doble royalties-penger og skaffe merkevaresponsorer, samtidig som Earn må ta diverse utfordringer på strak arm.
Som for eksempel i den glimrende åpningsepisoden, hvor onkelen Willie krangler så høylytt med kjæresten at politiet kommer og alligatoren han har på badet, vifter irritert med halen.
Earn må selv passe seg for å bli arrestert på grunn av en betinget dom fra forrige sesong, men bruker likevel episoden på å megle mellom Willie, kjæresten og alligatoren.
Resultatet er saktegående, lavmælt komedie perfekt skrudd til av serieskaper Glover og hans faste våpendrager, regissør Hiro Murai.
Referansene til den bisarre Twitter-kontoen @_FloridaMan legger grunnlaget for stor underholdning, og Katt Williams som onkel Willie leverer subtil komediekunst fra øverste hylle.
Kino, nattklubb, strippeklubb
Slik fortsetter Robbin’ Season.
Glover drar inn aktuelle hendelser fra sosiale medier, som den kristne hvite mammaen som er forferdet over raptekstene på radio, og forteller novelleaktige historier fra det saktegående livet til Earn og Paper Boi.
Episodene er godt under halvtimen, og det forsterker preget av at Atlanta er hverdagslige situasjoner som på sitt rolige vis blir både dramatiske og komiske.
Som nevnte Willie med alligatoren, eller Paper Boi som blir ranet av sin faste dealer, men ikke kommer seg ut av bilen fordi det er barnesikring på døren.
Et tidlig høydepunkt i sesongen er også da hverken kinoen eller nattklubben vil ha Earns flunkende nye 100-dollarseddel, så datekvelden med kjæresten ender opp på det eneste stedet noen vil ha en ung, svart manns penger: på strippeklubb.
Full kontroll
Atlantas komiske styrke ligger i den lavmælte presentasjonen av disse møtene mellom Earn, Paper Boi og omverden, samtidig som Glover til stadighet sier noe smart om byen og landet han lever i.
Sesongen fremstår mer lineær enn 2016-episodene, bortsett fra åpningen med et ran som ikke følges umiddelbart opp i handlingen.
Slik sett overrasker ikke Atlanta like mye som da serien først rullet over laptop-skjermen, men Glover har fremdeles stålkontroll på sitt vakre, vittige og vindskeive univers.
| 1
|
401479
|
«Hannah:»Irriterende gjentagelser
Charlotte Rampling er helt fabelaktig i en ikke helt vellykket film.
Få kan stirre inn i kameraet og få deg til å føle deg avkledd.
Charlotte Rampling har all ære for at denne filmen er severdig.
Det er alltid forfriskende å se et portrett av et levd kvinneliv.
Rampling er selv 72 år, og hun er ikke redd for å blottstille seg og kle seg naken i en film som er ment å være et intimt og nært drama, men som blir for subtilt til at det lykkes helt.
Rampling er en fabelaktig skuespiller som har bergtatt meg siden jeg først ble kjent med henne i Angel Heart i 1987.
Tilstedeværelsen hennes er ekstraordinær, og hun utstråler følelser uten å si et ord.
Undertrykte følelser
Selv en mesterlig kunstner som Rampling må ha noe å spille på og ikke minst noen å spille mot.
I Hannah har hun det første, men mangler det siste.
Hannah er en kvinne som har undertrykt følelser gjennom et helt liv og ekteskap.
Hun får utløp for dem gjennom en skuespillerklasse, men hun nekter å stille spørsmål rundt sitt eget liv og ikke minst sin ektemann, spilt av André Wilms.
Filmen åpner ved at sistnevnte havner i fengsel.
For hva?
Det får du ikke vite med en gang.
Som lydig kone følger hun ham til fengselsporten og besøker ham jevnlig.
Utenfor murene faller livet hennes sammen, og samfunnet skyr henne.
Overtydelig symbolbruk
Hannah benekter virkeligheten hardnakket.
Hun er lojal, men hvor lenge kan hun være det?
Få kan spille så intenst uten en motspiller som Rampling, men etter hvert blir de mange scenene hvor Hannah vandrer rundt helt alene, også filmens største problem og svakhet.
Hun går rundt i leiligheten sin, som er som en tidskapsel fra en svunnen tid.
I lengden blir det dessverre monotont, på grensen til enerverende.
Nerven og intensiteten, som er så sterk hos Rampling, mangler i regissør Andrea Pallaoros historiefortelling.
Hvor interessant er det egentlig å se Rampling gå ned tre etasjer – i beste Theo Angelopoulos-stil – til T-banen?
Til slutt er det ikke så veldig givende, og det føles som om regissøren ikke helt vet hva han egentlig vil fortelle.
Gjentagelsene og monotonien fungerer bra i starten, men etter hvert blir det mest irriterende.
Det er heller ikke vanskelig å tolke filmens overtydelige symbolbruk.
Hannah steller halvvisne plantet og leser høyt fra Ibsens Et dukkehjem.
Det hele topper seg med kadaveret av en strandet hval på en øde strand.
Blant kalde og mørke farger hamrer Pallaoros inn symbolene.
Resultatet blir for selvhøytidelig.
Det er sobert og stilsikkert, men samtidig også merkelig uengasjerende.
| 0
|
401480
|
«Wild Wild Country:»Sekten som ville bygge et nytt Amerika
I Netflix-serien «Wild Wild Country» får vi servert en historie som knapt er til å tro.
Men den viser at det revitaliserte dokumentarserie-formatet kan romme så mye mer enn drapsgåter.
Den lange dokumentarserien er et ressurskrevende format norske tv-kanaler nesten har gitt opp.
Derfor blir det interessant å se om de varslede true crime-seriene på NRK og TV2, om Birgitte Tengs-saken og Orderud-saken, vil kunne revitalisere dette serieformatet her hjemme.
En stor del av dokumentarflatene på tv og nett berører krim, og i sine beste øyeblikk handler de om så mye mer enn en drapsgåte.
Det er imidlertid sjelden dokumentaristene får anledning til å utforske det som er sjangerens store styrke – å trekke større linjer og tålmodig grave i de digitale arkivenes hukommelse.
Den amerikanske serien Wild Wild Country, som nylig hadde premiere på Netflix, strekker seg over flere tiår og gir oss et enestående innblikk i fremveksten av en lukket religiøs bevegelse.
Den fantastiske historien om hvordan Rajneesh-sekten skapte et nytt samfunn av 7000 mennesker i ødemarken i Oregon, berører helt grunnleggende spørsmål knyttet til amerikanernes frihetsidealer og selve konstitusjonen.
Og som med så mye av det som fortsatt splitter det amerikanske samfunnet, har den sitt utspring i den seksuelle revolusjonen på slutten av 1960-tallet.
Fri sex og materialisme
Den gangen hadde Bhagwan Shree Rajneesh (senere kjent som bare Osho) oppnådd status i India som en frisinnet mystiker som kombinerte østens tradisjoner med et mer moderne syn på seksualitet.
I motsetning til så mange av datidens alternative guruer avviste han heller ikke materialismen, men mente den bar i seg mye som var fremtidsrettet.
Han var dessuten skeptisk til religioners krav om underkastelse, og mente at både ekteskapet og religion var en privatsak staten ikke skulle bry seg med.
Særlig miksen av fri sex og materialisme virket forlokkende på vestlig ungdom som kanskje opplevde samtidens motkultur som for streng ideologisk.
De strømmet til det forjettede land som guruen og hans høyre hånd, Ma Anand Sheela, kjøpte i et karrig område av Oregon de kalte for Rajneeshpurum.
Med et tyvetalls millioner dollar i årlig omsetning på salg av bøker og sjenerøse donasjoner, bygde de en liten by fra grunnen som skulle være utstillingsvindu for Det nye mennesket.
Fra meditasjon til våpenbruk
Problemet var bare at «den gamle» typen mennesker, som utgjorde naboskapet til Rajneeshpurum, så med den største mistenksomhet på hva Rajneesh-sekten holdt på med.
Og da guruens håndlanger Sheela viste seg å være uvanlig hard i klypen, havnet de snart i konfrontasjon med lokalbefolkningen.
Det som så skjedde minner kanskje mest om en fantasifull westernfilm om hvordan Vesten ble erobret.
De opprinnelige innbyggerne tapte kampen om lokalpolitikken mot tusenvis av Rajneesh-medlemmer, og svarte med å gå bevæpnet i gatene.
Sheelas neste trekk var å kjøpe våpen i store kvanta, og forberede seg på krig.
I kampens hete bygget hun også en lab for utvikling av bakteriologiske våpen!
Det var ikke noe man forventet av en bevegelse som predikerte meditasjon, men så var heller ikke guruen informert.
Han befant seg i en fase der han for å oppnå dypere visdom hadde trukket seg tilbake i en luksusbunker for å leve i taushet.
En guru med lidenskap for luksus
Serieskaperne, brødreparet Chapman and Maclain Way, har høstet noe kritikk for ikke å ta en skarpere stilling til det vi er vitne til.
Noen mener de lar Rajneesh-medlemmene og amerikanske myndigheter, som begge lot konflikten eskalere, slippe for lett unna.
Men det er opp til oss som seere å ta stilling til det vi ser.
Serien utspiller seg som en Rashomon-fortelling, der ethvert handlingsforløp beskrives fra ulike vinkler, av ulike personer.
Den største skurken er Sheela, en karismatisk og viljesterk personlighet som ga etter for sine fanatiske impulser.
Men kanskje er det en generasjon unge vestlige mennesker som indirekte får mest å svare for.
Det store paradokset, som aldri blir ordentlig besvart i serien, og som har relevans også i vår egen tid, er hvordan velutdannede unge menn og kvinner uten å blunke opphøyde Rajneesh til en tusen år gammel gud.
Men ikke bare det:
Guruen hadde så stor forkjærlighet for Rolls-Royce at disiplene forærte ham tilsammen 19 stykker av luksusbilen (det var nok enda flere, men jeg sluttet på et tidspunkt å telle).
Det er klipp fra serien som kan minne om Life of Brian når disiplene tolker noe guddommelig inn i guruens minste bevegelser – eller mangel på bevegelser, som da han bestemte seg for at han skulle være taus.
Han gir seg selv likevel lov til å kjøre Rolls-Royce.
Å se guruen gå på rød løper frem til sine luksusbiler, mens ressurssterke sekstiåttere bøyer seg i støvet, er et av årets mest minneverdige tv-øyeblikk for denne anmelder.
Her er 5 andre dokumentarserier verdt å bruke tid på:
Wormwood (Netflix)
Errol Morris oppsøker den kalde krigens mindre ærerike kapitler når han forsøker å gjenskape hva som skjedde med CIA-agenten Frank Olson som døde under mystiske omstendigheter i 1953.
Familien ble fortalt at han hadde begått selvmord, men gjennom sønnen Erics sannhetssøken trer et mer komplekst bilde frem.
Mye tyder på at selvmordet var en dekkhistorie – men for hva?
Som i en paranoid thriller fra 1970-tallet tar Morris oss med inn i den militære etterretningens mørke eksperimenter, der det eneste som synes klart er at myndighetene ikke ser seg tjent med klarhet.
Men hva er den menneskelige omkostningen av å leve hele livet med slike uklarheter?
Flint Town (Netflix)
Mange kjenner byen Flint i Michigan fra Michael Moores første filmer.
Han tegnet ikke noe glansbilde av byen, men fremstillingen blekner i forhold til denne nye hjerteskjærende serien av regissørene Drea Cooper og Jessica Dimmock.
Ved å følge et underbemannet politikorps gjennom byen får vi et innblikk i et samfunn som de siste 40 årene har gjennomlevd en kontinuerlig nedadgående spiral med fattigdom og kriminalitet.
Lisenskontrolløren (NRK)
Denne serien kvalifiserer kanskje ikke som noen langserie, men viser likevel hva som også er mulig her hjemme så lenge man har en god idé og rikelig tilgang på arkivmateriale.
Njål Engesæth finner ofte gull med denne arkivhybriden som er det nærmeste statskanalen har kommet en historisk, rituell selvpisking.
«Lett for ham å lage når han slipper å betale for alle opptakene», mumler dokumentarister utenfor NRK-huset med dårlig skjult misunnelse.
Men det er nettopp den kunsten Engesæth behersker – å få det til å se lett ut.
The Vietnam War (NRK)
Ingen har løftet frem dokumentaren som langserieformat like markant som Ken Burns, mest kjent for sine monumentale serier om den amerikanske borgerkrigen og krigsinnsatsen under Andre verdenskrig.
Når han her går løs på Vietnamkrigen, skjer det til 30 millioner dollar i budsjett og over 17 timer fordelt på ti episoder.
Her er det ingen historikere eller synsere, men kun de som kjente krigen på kroppen på begge sider.
Det tok ti år å sette sammen serien, og den er, tross noen kritikkverdige utelatelser, en bauta i dokumentarfilmens nyere historie.
Dirty Money
Alex Gibney er kanskje den amerikanske dokumentarens mest effektive graver.
I filmer som blant annet Enron: the smartest guys in the room har han avdekket amoral og kriminalitet innenfor en rekke maktbastioner.
Denne gangen er det Wolkswagen-konsernets løgner om bilens utslipp som er utgangspunktet for en nådeløs utlevering av kapitalismens verstinger, fra narkotikakartellene til Trump.
Grådigheten synes ikke å ha noen grenser i en tid der markedsliberalismen er kommet helt ut av kontroll, er Gibneys budskap, og bare ved å telle advokatfirmaene på rulleteksten skjønner vi hvor mektige krefter han står overfor.
(Netlix)
| 1
|
401481
|
«The Death of Stalin» er kostelig maktkritikk
Stilsikker farse om situasjonen rundt Stalins død.
Etter å ha anmeldt den russiske filmen Savnet for to og en halv måned siden, havnet jeg i en diskusjon på Facebook hvor noen mente jeg i min anmeldelse fremsto som uvitende, ensporet og en representant for det de kalte Natomedia, altså den antirussiske propagandaen.
Det vil jeg bestride.
Men jeg er tilhenger av åpenhet fremfor tåkelegging når det gjelder så vel nåtidige som historiske fakta, både i øst og i vest.
Savnet hadde åpenbart politiske undertoner og var for meg vanskelig ikke å lese som en kritikk av tingenes tilstand.
Besk maktkritikk
I diskusjonen kom også The Death of Stalin opp.
Russiske kulturmyndigheter hadde nettopp forbudt den og hevdet den er et ledd i et vestlig forsøk på å destabilisere landet.
Siden da har jeg gledet meg til å se filmen.
Ut ifra traileren, får man inntrykk av at den er en lettbent farse, men det som åpner som en ren komedie, ender i besk maktkritikk.
Filmen er slett ikke en hån mot dem som døde i Stalingrad eller et forsøk på å undergrave dagens Russland.
Det er fullt mulig å være glad i russisk historie og kultur og på samme tid se at The Death of Stalin er en intelligent og poengtert lek med historiske fakta.
Regissør er skotten Armandu Iannucci som tidligere har laget et par av mine engelske tv-favoritter fra 2000-tallet, nemlig I am Alan Partridge og, ikke minst, The Thick of it, en sylskarp, slem, mørk og veldig morsom utgave av Yes, Prime Minister, for dem som husker den.
Maktvakuumet etter Stalin
Filmen bygger på den veldig forseggjorte og godt researchede franske tegneserien Stalins død fra 2014 (finnes i dansk utgave på Tronsmo i Oslo for dem som har tid og penger til overs).
Serien tar for seg maktvakuumet som oppsto da Stalin gikk bort.
Men der serieversjonen er sober, lekker og dempet, har filmen høyere tempo, er mer pratsom og har dessuten blitt forvandlet til en farse, i hvert fall i store deler av historien.
Med Steve Buscemi i rollen som Nikita Khrustjsjov, går det an å se for seg stilen, som kanskje kan kalles retro-New-York-verbal-ekvilibrisme i uvant setting.
Stalins beryktede leder av sikkerhetspolitiet, Lavrentij Berija, (Simon Russel Beale), er den som har mest grunn til å tro at han klarer å manøvrere riktig for å havne i maktposisjon.
Han er fantastisk skruppelløs, har tusener av liv på samvittigheten og vet hvordan den svake Malenkov, (herlig spilt av Jeffrey Tambor) som figurerte høyere enn ham på rangstigen, kan utmanøvreres.
Kort vei til en kule i nakken
De beste partiene av filmen skildrer dynamikken i kommunistpartiets sentralkomité, som i tillegg til de allerede nevnte, besto av Anastasij Mikoyan (Paul Whitehouse), Lazar Kaganovitj (Dermot Crowley), Nikolaj Bulganin (Paul Chahidi) og Vyacheslav Molotov (Michal Palin).
Alle vet hvor kort veien er til en kule i nakken, ingen våger å være kontroversielle eller uenige, alle vedtak blir alltid enstemmige.
Det er humor, og tragedie, på høyt nivå.
I tillegg får vi nådeløse portretter av Stalins sønn Vasily og datter Svetlana.
Det er ikke noe annet enn tragisk at russerne ikke får se denne filmen.
For vi ler ikke av dem, men med dem.
Selv om det er hevet over tvil at Stalins person var avgjørende for seieren over Nazi-Tyskland, finnes det andre aspekter ved mannen, og apparatet rundt ham, som må fortelles igjen og igjen, også som farse, fra tid til annen.
| 1
|
401482
|
Rekyl sesong 1: Purk eller skurk?|
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Med Eirik Jensen-saken friskt i minne, har Rekyl en gyllen anledning til å lage krimdrama om korrupsjon i Oslo.
Det lykkes ikke helt.
Har Oslo fått sin egen, kriminelle versjon av Mission:
Impossible?
Den nye TV3-serien Rekyl har gode tendenser, men trenger åpenbart tid for å bli mer enn en uengasjerende norsk krimserie.
For seks år siden ble tenåringen Robin ble arrestert med pistol i hendene i en voldsom politioperasjon.
Han så storebroren bli skutt og drept av politiet, og rakk ikke å skjønne at 150 millioner kroner forsvant.
Når Rekyl starter, har Robin sonet ferdig.
Alle vil ha et ord med i laget om fremtiden hans.
Brorens medsammensvorne vil finne de 150 millionene, eierne av pengene vil ha dem tilbake, og politiet vil unngå at noen graver i hva som egentlig skjedde den blodige natten på Oslos containerhavn.
Robin slår seg sammen med brorens kjæreste Erica og vennene Vera og Dan for å gjøre nettopp det:
Grave i hva som skjedde.
I Rekyl er politiet skurker, og vår nye firerbande etterforskere og helter.
Karrièreglade lurendreiere hos politiet
Ideen om et omvendt CSI eller Criminal Minds, hvor Oslos fargerike underverden slår ressurser og kontakter sammen for å avsløre politikorrupsjon, er riktig så god.
Etter Erik Jensen-saken – som sannsynligvis har inspirert Rekyl på et eller annet vis – er det da heller ikke science fiction å spekulere i om Oslo politidistrikt har noen karrièreglade lurendreiere i rekkene.
Likevel fremstår det hele lettvint og irriterende usannsynlig.
Vera og Erica ser en nyhetssending, og resonnerer seg på Mikke Mus-vis frem til at politiet har gjort noe galt da en asylsøker er arrestert for terror.
Den tilsynelatende skitne politimannen Tom Karlsen planlegger og får gjennomført en terroraksjon på et par minutter.
Den rehabiliterte rusmisbrukeren Dan får Anonyme Narkomane-medaljen for fem års rusfrihet, men får også tilbakefall bare han treffer en dealer.
Naive Robin avvises brutalt av business-pappaen som ikke vil ha noe med ham å gjøre.
De første episodene er så skjematisk presentert at det sjelden oppleves som om det er mennesker på skjermen.
Vi møter mest roller støpt i former fra den forrige serien som har sittet på manusrommet.
I en fortelling om skjebnesvangre valg og handling under press, trengs det mer tredimensjonal figurtegning enn hva starten på Rekyl byr på.
Kan bli en østkant-versjon av Mission:
Impossible
Det er likevel ikke bare svart som Oslo-natten.
Dynamikken mellom Vera, Robin, Erica og Dan vokser til noe spennende, og med litt mer kjøtt på dialogbenet kan Kyrre Hellums politimann Tom bli en formidabel karakter.
Foreløpig er han en veik miks av The Shields Vic Mackey og virkelighetens Eirik Jensen, men med Jo Nesbøs politi-Macbeth friskt i minne er det lov å håpe på en ny lovløs favoritt av en norsk politimann.
Silje Torp kommer også rett fra suksess i Vikingane til god innsats som Vera, og etter introduksjonen av Robin tar hun fort lederrollen i serien.
Det kler både henne og Rekyl.
Spørsmålet er om publikum henger med lenge nok til at vi får se teamet utvikle seg til en gatete østkant-versjon av Mission:
Impossible-gjengen, hvor lagets forskjellige egenskaper skaper en større, slagkraftig enhet.
Viasat og TV3 viste med Aber Bergen at de er villig til å strekke seg noen sesonger for å skape innhold, la oss håpe Rekyl får samme muligheten.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 0
|
401485
|
Anmeldelse av «1980»:Sikker som banken
Frekk som The Producers, vulgær som Book of Mormon, dyp som en uåpnet magnum champagne og bakfull som 1987, da flasken var tom.
Urpremièren på åttende kapittel av Statsteatrets omskrivning av Norgeshistorien 1066–2066 er antagelig den morsomste og mest kynisk vanvittige av alle så langt.
Den er også en sånn opptur at i alle fall jeg gruer meg til prosjektet er over om et par år.
Med 1980 er turen kommet til en grundig avkledning av jappetid, drømmen om raske penger, og grådighet nok til bokstavelig talt å selge morra si for å redde stumpen (også bokstavelig talt) når krakket kommer.
Å gå under lik
Familien Kielland består av mor (Per Kjerstad) og tre sønner, hvorav én bor i institusjon (Gard B. Eidsvoll), én er eiendomsmegler (Cato Skimten Storengen) og én er banksjef i Kreditkassen (Per Sørensen).
Når tante Brynhild dør og overraskende etterlater seg tre millioner til moren, begynner spetakkelet.
Meglerbroren har opsjon på en bit av Aker Brygge og overtaler allerede i begravelsen de andre til å investere.
Mens han bærer kisten, snakker han i en mobiltelefon på størrelse med en hybel.
Her handler det om å gå over, eller i dette tilfellet under lik, for å skaffe seg gevinst.
Rød Ferrari
Jo mer pengene renner inn og jo større bilene og klokkene blir, desto mindre tid går til familien, og spesielt til den funksjonshemmede broren.
Gard B. Eidsvoll former ham med fine virkemidler, og avslører samtidig hvor krevende mennesker i hans situasjon kan være, bare gjennom sin ensomhet.
Til slutt blir også han et offer – for HVPU-reformen – og blir enda ensommere.
Han er i veien for aksje- og eiendomskjøp, turer i rød Ferrari eller til Ibiza med en sleip storinvestor i Per Kjerstads skikkelse.
Hans entré, med solbriller i Trivago-stil, er selvironisk stilren.
Det er også hans skildring av moren Agnes, en snill og resignert kvinne som møter en skrekkelig skjebne når børsfall, boligkrakk og konkurs truer.
Amoral
Det skjer noe med mennesker som plutselig får mange penger mellom hendene.
Moral og retning må vike for egeninteresse, noe som her får typiske utslag på kinesiske og japanske restauranter.
Hos Storengen ser vi en fascist i emning, en som krever respekt for pengene han representerer, mens Sørensen er den respekterte banksjefen som halsløst følger med på ferden og mister alt.
Kjerstad som kinesisk servitør er et blinkskudd – han forsøker fortvilt å overtale brødrene til å snakke med moren sin, til å vise respekt, og får rasisme i retur.
Kjerstads gjeldsinnkrevende russiske mafioso er gjennomført ubeskrivelig fæl, og følgelig en publikumsfavoritt.
La oss snakke om organsalg
Eiendomsmegleren i Storengens herlige portrettering er totalt amoralsk, en skamløs selger med forurettet oppsyn, som ikke unnslår seg å selge organer på svartebørs.
«Ja, det er selvfølgelig ulovlig, men vi kan jo snakke om det!»
Det hele foregår i et rasende tempo, signert Yngve Sundvor, den ene punchlinen følger den neste i suveren timing, og rundt 25 spor fra 80-tallets pop og rock er tidsriktig akkompagnement.
Om det så er programmet, er det også tidsriktig:
Det er utformet som et sjekkhefte.
| 1
|
401489
|
Skam Austin: meget lovende start |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Julie Andem oppdaterer elegant Skam på amerikansk, og Skam Austin er blitt en sterk variant av den norske originalen.
De gule blokkbokstavene og tidskodene smeller over skjermen.
Rag'n'Bone Mans «Human» pumpes ut av høyttalerne når de lokale cheerleaderne går i sakte film forbi.
Det filmes tett på ansikter i lange tagninger.
Det klines i skolegangene, det festes på kveldene.
Foreldre eksisterer kun som kranglende stemmer fra et annet rom.
Det er ingen tvil:
Vi ser på Skam Austin, den amerikanske versjonen av Julie Andem og NRKs internasjonale suksesserie.
Frosset ut fra det viktigste: cheerleader-laget
Hovedpersonen er Megan, som har stjålet kjæresten Marlon fra bestevenninnen Abigail.
Dermed er hun frosset ut fra det skolegårdsdefinerende cheerleading-laget.
Hun har derimot god tid til å kline og koseprate med Marlon mens de hører på de nye låtene han har produsert.
Marlon lager ikke bare beats, han lyver også om hva han gjør når han ikke er med Megan.
Hvorfor ikke bare ta med geniet som laget originalen?
Det er mange måter å gå frem på når man skal ta en overraskende suksess fra et mindre marked og overføre den til amerikanske forhold.
Man kan ta grunnideen og lage en helt egen historie av det (Broen/The Bridge), kopiere de første episodene med nye skuespillere og la det utvikle seg i egen retning (The Office/The Office US), eller man kan file kantene helt til all originalitet er borte og ingen er interessert (Life on Mars).
Man kan også ta med geniet som laget den opprinnelige suksessen, og sette henne bak kamera for å skape mer TV-magi sammen med nye skuespillere.
Toner ned den karikerte humoren
Klarer Julie Andem det når hun nå regisserer den amerikanske versjonen av sin egen suksess?
I løpet av denne første episoden får man titt og ofte den sitrende følelsen av å se noe amerikanske ungdomsserier ikke makter særlig ofte: en nærhet og kontakt som ikke er basert på forklarende og snappy dialog.
Oftest oppstår disse øyeblikkene under dialoger hvor øyekontakt er viktigere enn verbale sluttpoeng.
Som når Megan forsiktig konfronterer Marlon med løgnene hans, eller når de småkjekler om verdien av å støtte skolens idrettslag.
Da er Skam Austin og Andem rørende gode i sin skildring av lavenergiske amerikanske millennials, og de unge skuespillerne fremstår perfekt castet.
Jeg liker også veldig godt at den typiske, karikerte Skam-humoren – tydeligst representert ved Chris og Vilde tidlig i den norske originalen – fremdeles er til stede, men åpenbart tonet ned noen hakk.
Det fungerte strålende til sitt bruk i Skam, hvor det sammen med de ofte lykkelige utgangene ga serien et snev av magisk realisme, men i Skam Austin gir grepet serien et ekstra preg av autentisitet.
Det gjør også at serien i enda større grad enn originalen minner om ungdomsserier som engelske Skins, amerikanske Freaks and Geeks og til og med klassikeren Friday Night Lights.
Griper umiddelbart
Som norsk seer er det fort gjort å bruke denne første episoden på gjetteleken hvem-er-hvem og legge merke til referanser (hei, han heter Marlon, det heter jo typen til Eva i virkeligheten!
Der kom Highasakite, de er norske!).
Etter den umiddelbare begeistringen over at en knirkete liten NRK-serie er blitt til et amerikansk drama, er det likevel grunn til å la seg rive med:
Skam Austin er nydelig komponert og filmet, elegant skrudd om til amerikanske forhold (selv om det er overraskende få hint om det som garantert blir temaer: rasisme, homofili, mental helse og så videre) – og umiddelbart følelsesmessig gripende.
Det er forfriskende å se en gjeng unge, kameravante amerikanske skuespillere få full tillit i Andems stødige regi.
Akkurat som i originalen.
Dette er en meget lovende start på det amerikanske Skam-eventyret.
Anmeldelsen er basert på første episode av Skam Austin.
| 1
|
401490
|
«Rampage» er en film med nok en stor ape
Forrige store ape var bedre.
På grunn av teknisk kluss før pressevisningen av denne filmen ble vi som var til stede, spurt om vi foretrakk en 3D-utgave av filmen tekstet på norsk, eller en utekstet 2D-utgave.
De rundt ti anmelderne svarte hurtig og unisont:
Utekstet 2D.
Episoden kan kanskje sies å presist oppsummere den moderne dusinvare-actionfilmens stilling blant norske filmanmeldere.
3D-action er for lengst blitt synonymt med svakt skuespill, skamløs formelbruk og gjenbruk av ideer.
For egen del er det lenge siden jeg begynte å håpe at 3D-teknologien skal omkomme i en grell bilulykke.
Glimt i øyet
Regissør Brad Peyton har tatt med seg Dwayne Johnson og gitt ham mer eller mindre samme rolle som i San Andreas (2015).
Rollefiguren har et annet navn og et annet yrke, men er likevel tett på å være samme person.
Han kan styre kjøretøyer, skyte, slåss, har glimt i øyet, er snarrådig, behersket og, det holdt jeg nesten på å glemme, godt likt av damer.
Dessuten er han dyretolk for en albinogorilla han reddet fra skruppelløse krypskyttere.
George, som gorillaen heter, blir gjenstand for genmodifisert senkapitalisme (som får surrogati til å fremstå som en søndagsskole) og blir stor og slem.
Det samme skjer med en ulv og en krokodille.
Hvorfor nettopp disse tre dyrene?
Jo, fordi Hollywood nå er kommet til avdelingen for retro-spill som kan filmatiseres.
Og i spillet Rampage (1986 og fremover) løper disse dyrene rundt og knuser bygninger og forsøker å unngå å bli skutt og drept.
Klart det måtte bli film av det før eller senere.
Heftige effekter
Dwayne Johnson har noe mykt over seg som er mer sympatisk enn en del andre muskelskuespillere kan oppdrive.
Men han er likevel ikke god.
Naomie Harris spiller en rolle som i vår tid, også i en film som denne, burde ha vært mindre stereotypisk.
Og den humoren som blant andre P.J.
Byrne bidrar til i åpningsscenene, forsvinner hurtig i takt med at temperaturen stiger.
Den eneste som er anstendig og har en litt gjennomtenkt karakter, er Jeffrey Dean Morgan.
Han spiller en cowboyaktig agent som jobber for OGA (Other Government Agency).
Ellers er effektene naturligvis heftige.
Uten dem hadde filmen vært svart hav.
Jeg trives godt med at dyr og skapninger nå for tiden kan gjenskapes med stor troverdighet.
Enkelte av actionscenene er også tilfredsstillende.
Flystyrten er best.
Jeg er svak for flystyrter.
På film, altså.
Men likevel.
Forrige store ape (Kong: Skull Island) var vesentlig større og på alle måter bedre.
| 0
|
401493
|
Utafor:En vakker og viktig forestilling mot radikalisering
En sunni, en sjia, en jøde og en Utøya-overlevende forteller sine historier på samme scene.
Det kunne blitt en velmenende konferanse, men er isteden sterk og storslått scenekunst.
Fire unge mennesker vitner om 22. juli-terroren, islamistisk radikalisme og norsk antisemittisme.
De er omringet av dansere, vann, sand, og de deler den samme tematiske overskriften: utenforskap.
Det kunne blitt kleint og klisjéfylt, men det har heldigvis ikke skjedd.
Isteden er Utafor blitt genuint ærlig, visuelt storslått og tvers igjennom gripende teater.
Og ikke minst:
Den føles viktig.
Best når det er kontroversielt
Regissør og manusforfatter Svein Tindberg har samarbeidet med organisasjonen Just Unity, som reiser rundt på skoler for å forebygge radikalisering.
Teksten bærer preg av å være omreisende vitnesbyrd, av det slaget jeg selv husker fra da vi fikk besøk av narkomane og misjonærer på ungdomsskolen.
I denne sjangeren er budskapet viktigere enn handlingen, og de som står på scenen har noe på hjertet som ikke er til å misforstå:
Utenforskap avler vold.
Toleranse er det eneste svaret på ekstremisme.
Dette er overskrifter det er lett å være enig med, men det er når forestillingen går inn i farligere farvann at den fyller sin misjon:
Når Faten Mahdi Al-Hussaini vil bære hijab på TV og samtidig kjempe mot Profetens Ummah.
Når Yousef Bartho Al-Nahi forteller om hatet han møtte på lokalbussen på Nøtterøy da han konverterte til Islam.
Når Tor Itai Keilen krever å få være jøde uten å forsvare Israel, men fortsatt ikke tør å gå med davidsstjerne offentlig.
Når Siri Marie Seim Sønstelie innstendig ber oss om å fortsette å snakke om Anders Behring Breivik.
En smak av historie
Jeg skulle ønske regissør og manusforfatter Svein Tindberg gikk mer inn i disse smertepunktene og bearbeidet vitnesbyrdene som bedre manuskript.
Hvorfor er Faten Al-Hussaini så sint?
Hvorfor tør ikke Keilens jødiske far å gå ut?
Hva har skjedd med Sønstelie i alle årene etter Utøya?
Hvert vitnesbyrd inneholder en større historie, som har potensial til å bli langt mer interessante teatertekster.
En enkel innvending ville være at det er for mange historier.
At mobbing, jødedom, sunni, sjia og Utøya er å gape over for mye.
Men den kritikken kommer ikke fra meg.
Utafor er sterk nettopp fordi den samler ytterkantene.
Fordi Keilens jødiske familiehistorie kontrasteres med Sønstelies skyld etter å overleve 22. juli.
At den etnisk norske konvertitten Al-Nahi føler seg like utenfor som sjiamuslimen Al-Hussaini.
Sammenhengene mellom historiene blir aldri uttalt, men duver over stykket som en felles himmel.
En stor visuell opplevelse
Utafor er også en helt fantastisk visuell og audiovisuell opplevelse.
Ni tenåringsaktører danser hiphop, er et slags gresk teaterkor eller synger klokkeklar guttesopran.
Det er utrolig vakkert, og disse mellomspillene er den aller største opplevelsen i en allerede sterk forestilling.
Torkel Skjærvens scenerom er både skremmende og undrende på samme tid.
En mur på bakscenen der man stadig oppdager nye bokstaver og tags, som gir mening utover i forestillingen.
Regn, sand, vind.
Plastforheng over betongblokker, som blir både trapper og dominobrikker.
Svein Tindberg debuterer som regissør, men har stålkontroll på virkemidlene.
Hverken regissøren eller koreograf Belinda Braza faller for fristelsen å la det teatrale illustrere teksten.
Isteden utfyller de vitnesbyrdene.
Utøya-scenen mot slutten av forestillingen er så varsomt vakker at det er veldig, veldig vanskelig å gå uberørt ut av teatersalen.
Det samme kan sies om forestillingen som helhet.
Utafor gjør noe med deg.
Så vær så snill:
Lag en ny sesong, det er mer å fortelle.
| 1
|
401495
|
Matanmeldelsen:En trattoria for fire årstider
Trattoria Popolare er som god italiensk vin.
Den blir faktisk bare bedre med årene.
Syv år er gått siden restaurantgründer Nevzat Arikan forvandlet det travle veikrysset nederst i Trondheimsveien til en italiensk piazze, første gang serverte sin hjemmelagde oksehaleravioli og innførte et nytt ord i Restaurant-Oslo, trattoriaen.
Siden har det gått litt opp og ned med det toetasjes restauranthuset, og for å ta det siste først:
Det har vært klager på høye priser, det har vært mumlet om arrogante kelnere.
Men det er lenge siden nå.
Et rom for alle tider
Hovmesteren med full kontroll over det høyloftede rommet i første etasje er den skjeggete samme som har vært der – kanskje ikke alltid, men lenge.
Den vakre spisesalen er i seg selv en god grunn til å besøke Trattoria Popolare.
Den er typisk italiensk og har egenskaper som fungerer til alle norske årstider.
Luftig og lyst om sommeren, intimt og litt eksotisk på vinteren, perfekt for en kraftig pasta etter tur om høsten.
Det er god plass mellom bordene, fine fliser på gulvet og industrilamper i taket.
Men ved trappen opp til andre etasje henger en absurd glorete grønn og rød lysekrone og varsler om en ganske annen stil der oppe.
Der gjelder bordreservasjon og fine dining, mens her nede er det rustikt og enkelt.
Begge steder er kompromissløse i matveien – gjennomført italiensk.
Den store menyen proppfull av delikatesser som antipasti, carpaccio, caprese, spagetti vongole, ravioli og saltimbocca.
Fatal beslutningsvegring
Utenfor de buede vinduene skinner kveldssolen varmt, her inne kjennes ingen vårvind, så sommerlig grillmat frister.
Helgrillet dorade med sitron til meg.
Saltimbocca, kalvefilet med skinke og salvie til Willie.
Til forrett deler vi en antipasti, diverse småretter fra menyen.
Og kanskje er det den italienske atmosfæren i rommet, kanskje skyldes det beslutningsvegring – vi ender i hvert fall også opp med å bestille en primi piatti på deling, en cannelloni med sprøstekt and.
Popolare har et imponerende 33 siders vinkart, utelukkende italiensk, der prisene varierer fra drøyt 400 til i underkant av 9000 kroner flasken.
Heldigvis anbefaler servitøren vår en saftig Barbera d’Alba til følge gjennom vårt måltid, en Negro Loranzo til 500 kroner, knapt tre ganger polpris.
Med vinen kommer han også med nybakt focaccia, olivenolje og balsamicoeddik.
Egentlig kunne vi greid oss med dette.
Vinen er saftig, lett og rund.
Brødet sprøtt, mykt og luftig.
Jeg må tvinge meg til å stoppe, med tre solide retter i vente er det lite smart å fylle opp med hvitt brød i forkant.
Snart lander det flere fine fat på bordet, Antipasti della casa er en liten genistrek av det beste på forrettmenyen, tomat med mozzarella, oliven, skinke, pølser, paté med ristet briochebrød, arancini (friterte risboller) fylt med oksehale.
Ikke så små smakebiter som i seg selv er et lite måltid.
Igjen må jeg tvinge meg til å stoppe.
Festen er jo bare så vidt begynt.
Utenfor dundrer trikken forbi uteserveringen.
Når temperaturen stiger bare noen få grader, er dette en av byens aller beste plasser i solen, til tross for trafikk og utsikt til legevakten.
Det er noe kontinentalt urbant over hele Schouskvartalet, med Arikans fire etablissementer i samme hus, med cocktailbar og flere andre av byens beste restauranter i umiddelbar nærhet.
Jeg tar en siste, stjålen focacciabit og gleder meg til kommende sommerdager.
Som en Monty Python-figur
Italienernes middag består tradisjonelt av en pastarett mellom forrett og hovedrett.
Det virker voldsomt og mettende, og det er sjelden vi har mage til det.
Men i dag ble fristelsen for stor, og vi skal dele ovnsbakte pastarør med masse ost, skorsonerrot og grillet and.
Etter første bit kjenner jeg at det blir helt feil.
Spiser jeg dette, kommer jeg til å bli som mr. Creosote i Monty Python-filmen, han som laster innpå til han til slutt fysisk sprekker av den siste, lille sjokoladebiten.
Pastaretten er kjempegod, men med så mye fett og karbohydrater at den egner seg helt klart best som en hovedrett etter en lett forrett.
Én bit til, så tvinger jeg meg til å legge ned gaffelen.
For kveldens høydepunkt venter, et avlangt fat med nydelig grillet middelhavsfisk, servert med søt, grillet sitron, fennikel og tomat.
Jeg dropper annet tilbehør enn den fristende focacciaen.
Det blir knapt enklere, og med så gode råvarer, blir det knapt bedre.
Willie sukker også over sin perfekte saltimbocca, skiver med grillet, mørt kalvekjøtt svøpt i rause skiver parmaskinke.
Lavere priser enn i 2012
Det er nesten ikke til å tro, men etter alt det salte, kraftige, kunne det faktisk smake med bitte litt søtt.
Så vi tester også dessertene.
Popolare lager alt på eget kjøkken, også isen.
Dagens er en frisk sorbet som smaker deilig av ferske jordbær.
Tiramisuen er slik den skal være, bløt uten å være rennende, med distinkt smak av Amaretto og sjokolade.
Og når kaffen er perfekt, og våre stikkprøver viser at Popolares prisøkning de siste seks årene er markant lavere enn den generelle prisstigningen i samfunnet, er det bare å gratulere Trattoria Popolare med de syv første årene og glede seg til de syv neste.
| 1
|
401499
|
«Bosch – 4 sesong:»Denne serien blir bare bedre og bedre
Bosch holder koken.
Gjennom tre sesonger har serien om politietterforsker Harry Bosch vist at den er noe av det beste på TV for tiden.
Sesong 4 skuffer heller ikke.
Denne sesongen dykker ned i et gjennomgående tema fra den klassiske, hardkokte amerikanske krimfortellingen.
Fra Dashiell Hammett, James M. Cain og Raymond
Chandler til Sue Crafton og Michael Connelly flettes temaer som korrupsjon, maktmisbruk og politivold sammen til en rød og blodig tråd.
Dessverre er det fortsatt skremmende aktuelt.
Politivold i fokus
Boken som ligger til grunn for hovedhandlingen i sesong fire, er Angels Flight (1999).
Da den profilerte afroamerikanske advokaten Howard Elias blir drept, opprettes det en egen etterforskningsgruppe med Harry Bosch i spissen.
Elias spesialiserte seg på å avsløre politivold, og søkelyset rettes raskt mot en gruppe detektiver med suspekt historie.
I tillegg dras intrigene fra de foregående sesongene videre.
Bosch etterforsker fortsatt drapet på sin mor, og den mystiske syklisten lurer i kulissene.
I bakgrunnen truer 25-årsmarkeringen for gateopprøret i 1992.
Det startet da Rodney King ble banket opp av politiet, som så ble frikjent.
Bosch rammes også av en personlig tragedie, noe som gjør at denne sesongen får et enda dystrere preg.
Tydelig inspirasjon fra film noir
I sesong fire er røttene til film noir-tradisjonen enda tydeligere.
Det blir klart fra åpningssekvensen, der drapet filmes i duse, mørke og varme toner.
Angel Flight er navnet på en gammel sporvogn som åpnet i 1901 i Los Angeles.
Settingen er fjernt fra den modernistiske storbyen Los Angeles med sine høye skyskrapere.
Tonen er satt, og du venter bare på at Hammetts noir-detektiv Sam Spade selv skal entre scenen.
Mange av de påfølgende scener er satt i Los Angeles’ gamle og ærverdige herskapshus og mursteinsbygninger.
Det dreier seg om rikdom, makt, gamle penger og politikk.
Fargepaletten holdes i mørke nyanser av rødt til tonene av myk jazz.
Dersom Humphrey Bogarts filmer hadde vært i farger, er det slik jeg innbiller meg at de hadde sett ut.
Gode karakterer
Bosch har gjort alt riktig på veien fra bok til TV.
Fra Boschs hus i Hollywood Hills til mannen selv - detaljene er perfekt skildret.
Titus Welliver er et funn og avspeiler en nyanserikdom du sjelden ser i politiserier.
Han opererer til tider på siden av loven, han lengter etter hevn og irriterer seg over advokater, regler og politikk.
Du er likevel aldri i tvil om at han er en god mann.
Det skader heller ikke at serien har en veldig fin humor som aldri er ufølsom eller dum.
Samspillet mellom Bosch og hans kolleger fortsetter også å være en av seriens virkelig sterke sider.
I Boschs verden av politikk, politiintriger og brutale drap er det bare gråsoner.
Hvor langt politiet er villig til å gå for å få has på den mistenkte, er et av temaene som fortsetter å gjøre serien så besnærende god.
| 1
|
401500
|
«Ghostland» er en misforstått hommage til H.P. Lovecraft
Mer tortur av unge kvinner
Horrorfilmskapere har vist en sånn appetitt på å lemleste særlig unge kvinner at det er nærmest blitt en sjangerkonvensjon.
Den franske filmskaperen Pascal Laugier ga oss en solid dose torturporno i Martyrs og holder ikke noe tilbake denne gangen heller.
En familie på tre, mor og to døtre, ankommer et skummelt hus i den amerikanske ødemarken som de av uforståelige grunner vil gjøre til sitt faste bosted.
I nærheten herjer to massemordere som selvsagt kommer på besøk.
De har en forkjærlighet for å torturere unge kvinner, og det er ikke småtteri de utsetter de to jentene for.
Bombastiske effekter
Helt i starten introduseres den ene jenta, Beth (Emilia Jones), som en forfatterspire som er sterkt inspirert av horrorlitteraturens gudfar, H.P. Lovecraft.
Men dette forsøket på en hommage kollapser fullstendig i møte med Laugiers bombastiske horroreffekter.
Godeste Lovecraft vil snu seg i graven av dette forsøket på å profittere på hans kvaliteter.
Det som likevel bidrar til å løfte filmen så vidt over b-filmens blodbad i noen partier, er Laugiers oppfinnsomme fortellerstruktur som får oss til å sette spørsmålstegn ved det vi ser.
Foregår det inne i hodet på Beth, eller er det den ultimate klisjeen – «det var bare en drøm» – som også her gjør seg gjeldende?
Banale replikker
Laugier ønsker mest av alt å skremme, og han får inn enkelte fulltreffere.
Jeg skvatt da filmfotograf Danny Nowak ved et par anledninger fikk torturistene til å «snike seg» innpå oss bakfra.
Men stort sett blir dette så voldelig og lite subtilt at gysene uteblir.
Den ene av psykopatene, Fat Man (Rob Archer), er besatt av lukten av kvinnenes vaginaer og kler dem opp som dukker før han voldtar dem.
Og denne sadismen varer i en liten evighet.
Dette er den andre filmen Laugier gjør på engelsk, og han lider fortsatt under en manglende fortrolighet med språket.
Rollefigurene lirer av seg replikker som hører mer hjemme i horrorfilmen jeg forsøkte å lage i garasjen da jeg var 12.
Men denne sjangeren er selvsagt immun overfor mine innvendinger.
The torture show must go on.
| 0
|
401501
|
Westworld sesong 2:Blir komplett vanedannende.
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Westworld er så uoversiktlig og kompleks at man trenger kart og kompass.
Belønningen er komplett avhengighet.
Om du bare vagt erindrer hendelsene i sesongfinalen av Westworld, for eksempel noe om at robotene til slutt angrep menneskene, er det bare å sette av en halvtime med første sesongs notatbøker før du begynner på sesong to.
Eller en «dette skjedde i Westworld»-oppsummering fra en av de utallige fansidene på nettet.
Hvis du ikke har sett første sesong, og flørter med tanken om å gå rett på denne premièren, er det kun én ting som gjelder:
Rykk tilbake til start.
Historien om den futuristiske fornøyelsesparken, hvor rikfolket spiller ut eventyrscenarioer med roboter, er så kompleks at den grenser til det uhåndterlige.
Med litt lekselesing og et kart over rollefigurene foran seg, kan Westworld derimot bli komplett vanedannende.
Som om Abu Ghraib var et fengsel i en westernfilm
Som vi husker fra sesong en, har vertene (som robotene kalles) utviklet menneskelignende trekk som overkjører programmeringen deres.
Etter et blodig angrep på en fest som Westworld-eiere hadde i cowboylandsbyen Sweetwater, ser parken nå ut som om amerikanske Irak-styrker er sendt tilbake i tid for å ta seg av brysomme indianere.
Blodbad, henrettelser og kaos herjer.
Bernard, vitenskapsmannen som viste seg å være en vert skapt av seg selv da han oppfant parken (puh!), forsøker å forstå hva som har gått galt (eller riktig, alt etter hvem du spør).
Forskjellige fraksjoner av verter deler på å herje og snike seg rundt i parken.
The Man in Black (beinhardt spilt av Ed Harris) leter fremdeles etter den mystiske hemmeligheten parkens andre skaper Arnold skal ha gjemt, og et utvalg stressede sikkerhetsfolk leter etter aggressive verter.
Hva skjer når robotene vil bli mennesker?
Seriens hovedtema er det klassiske science fiction-spørsmålet:
Hva skjer når robotene vil bli mennesker, og hvordan reagerer menneskene på det?
Mens første sesong begynte på svaret, men samtidig ga oss flere spørsmål, er sesong to noen knepp tydeligere.
Det er fascinerende å se hvordan robotene på smertefullt vis utvikler menneskelige egenskaper, og hvordan dette gang på gang kræsjer med programmeringen som ligger i hjernene deres.
Den sjarmerende bondedatteren Dolores – seriens hovedperson spilt av Evan Rachel Wood – går med full fart inn i rollen som hevner- Hun utvikler en stadig dypere bevissthet med tilhørende utfordringer.
Hennes stadige møter med tidligere parkgjester og andre verter bygger minnet, men samtidig knuger et annet vedvarende spørsmål:
Er dette også en del av et gigantisk narrativ skrevet av avdøde Arnold Ford?
Like mye detektivarbeid som å oppleve drama
Sesongen åpner også en stor boks med kledelig konspirasjonsnoia.
Etter at vi treffer karakteren James Delos i en loop som minner like mye om Groundhog Day som den friske nykommeren Legion, linkes dette til at Bernard oppdager at det dypt inne i parken foregår en helt spesiell forskning.
Det er drevet en slags butikk-i-butikken, og dette gir serien en ny lukt av mysterium.
Sammen med noen solide doser humor gir dette Westworld et ordentlig løft.
Første sesong var så selvhøytidelig og streng som en serie kan bli, og den utvidede rollen til klysen Lee Sizemore gir eposet noen herlige komiske dansesteg.
Spesielt episode fem byr på mye gull, da en gjeng verter blir kidnappet av de japanske shogun-krigerne vi så vidt så i den siste episoden av sesong en.
Lee, som er en slags manusforfatter for vertene, må lett innrømme at han har stjålet shogun-historien fra deres eget narrativ, og episoden blir så absurd komisk at den bisarre sci-fi-agentserien The Prisoner – alle uforståelige, psykedeliske seriers mor – nærmest sitter på sidelinjen og klapper.
Her rører sesongen elegant innom hele spekteret.
En tung debatt om kunstig intelligens parres med kritikk av mytifiseringen av gamle dager, og det krydres med humor, gåter, overraskelser og den evige reaksjonen:
Hva i huleste er det som foregår?!
Å se Westworld er like mye detektivarbeid som å oppleve drama.
Et univers som fungerer på alle plan, uoversiktlig handling til tross
I tillegg ser Westworld eksepsjonelt lekker ut, enten vi befinner oss i parken eller i historielinjen som strekker seg til tiden da det bare var en ko-ko idé uten penger.
Ekteparet Lisa Joy og Jonathan Nolan, som har skrevet serien, har skapt et univers som fungerer på alle plan, fra den uoversiktlige handlingen via de sveipende landskapsbildene, til det dystopiske blikket på teknologi og den artige bruken av musikk (spiss ørene for sitarversjonen av Seven Nation Army).
Bare husk å ha kart og kompass foran deg, for det er fort gjort å gå seg vill.
Anmeldelsen er basert på de fem første episodene.
| 1
|
401502
|
«Loving Vincent:»Overveldende animasjonskunst
Loving Vincent er imponerende, men historien kunne pløyd dypere.
Stendahl-syndromet beskrives som en psykosomatisk lidelse som blant annet kan føre til svimmelhet i møte med kunst.
I starten av Loving Vincent ble jeg faktisk svimmel da de sterke og fargerike animasjonsmaleriene flimret over skjermen.
Kanskje fikk jeg et lite snev av syndromet i møte med filmen?
Håndmalt animasjon
Loving Vincent er tidenes første oljemalerianimerte langfilm.
125 kunstmalere fra hele verden har laget over 65.000 malerier som til slutt forteller historien om kunstner Vincent van Goghs liv.
Hver eneste rute er håndmalt med oljefarger.
Filmens to skapere, Dorota Kobiela og Hugh Welchman, mente at bare håndmalt animasjon kunne gjenskape følelsen i van Goghs penselstrøk.
Filmen ble først spilt inn som en vanlig langfilm med skuespillere i studio og greenscreenteknikk.
I etterkant ble hver filmrute rekonstruert med oljefarge.
Resultatet er rett og slett overveldende.
Fra første stund blir du bombardert med voldsomme sanseinntrykk.
Det tar tid før øynene blir vant til å se maleri i bevegelse.
Fargene er, i likhet med van Goghs malerier, sterke og heftige.
Filmen ga meg nesten samme følelse som første gang jeg gikk inn i et rom fylt med van Goghs malerier.
Du blir slått over ende, og jeg skal innrømme at det tok litt tid før jeg ble dratt inn i historien.
Noen av tilbakeblikkene er malt i svart/hvitt.
Det er godt at vi i noen av sekvensene får et pusterom fra fargeeksplosjonene på lerretet.
En krimhistorie
Historien starter med at Armand Roulin (Douglas Booth) får i oppdrag av sin far, som er postmester og en venn av van Gogh, om å levere et brev til den avdøde kunstnerens bror, Theo.
Roulin drar til Paris bare for å oppdage at Theo også er død.
Da begynner Roulin å nøste opp i trådene som førte til at Vincent van Gogh tok sitt eget liv, bare 37 år gammel.
Han begynner etter hvert å tvile på at van Gogh faktisk var suicidal.
Kan det ha dreid seg om et mord eller en ulykke?
Historien er dermed lagt opp som en liten krimhistorie.
Det spekuleres fortsatt på omstendighetene rundt kunstnerens død.
Van Gogh solgte bare ett maleri i sin levetid, men regnes i dag som en av den moderne kunstens skapere.
Mer enn en gimmick
Oljeanimasjon kunne lett blitt en gimmick.
For meg gjorde teknikken at historien om van Gogh ble levende.
Personer fra hans malerier fremstår i et lite øyeblikk som ekte mennesker.
Det er likevel klart at de voldsomme sanseinntrykkene til dels skygger over det som burde vært en mer kompleks historie.
Kanskje kunne historien gravd enda dypere ned i malerens liv og hans relasjoner?
Filmen tar deg aldri med inn i psyken til kunstneren.
Han forblir et mysterium.
På den andre siden er det kanskje litt av poenget.
For filmen handler like mye om Armand Roulins egen reise.
I løpet av filmen går han fra å være en umoden guttunge til en voksen mann som tar ansvar for sine egne handlinger.
Du får ikke vite mye nytt om Vincent van Gogh i løpet av filmen, men Loving Vincent får deg til å se på maleriene hans med friske øyne.
| 1
|
401504
|
Skadedyrs tredje album:Et vilt fyrverkeri av musikk
Musikk! er ikke for alle, men som utfordring er dette et bra sted å starte.
Tolvmannsorkesteret
Skadedyr besitter en felles vilje til å bryte grenser, skape noe helt nytt og uforutsigbart.
Musikken er kompromissløs, intens og krevende, men også full av humor og leken spilleglede.
For noen er den sikkert forbausende kaotisk.
Skadedyr låter som ingen andre.
Friskt og forrykende
Når de første inntrykkene har fått lagt seg, blir det som opplevdes kaotisk, kun en del av en større helhet.
Sammen spiller musikerne et vell av instrumenter, og hva som hører sammen eller passer i lag, er ikke alltid det vi forventer.
Det er som å gå inn i en ny og ommøblert verden, der de ulike bestanddelene har byttet plass og farger.
Instrumenter skaper lyd, men også ulyd.
De skaper klanger, og i kombinasjon med hverandre finnes det uante muligheter av lydbilder.
Dette vet Skadedyr å utnytte maksimalt.
De røsker opp i det meste, og det låter friskt, fantasirikt og forrykende når de slipper seg løs.
Musikk! er intenst, til tider krevende å følge, men også stimulerende og berikende.
Selv det heslige og forvrengte oppleves som noe positivt.
Spontanitet og opprør
Først tenker jeg dette som en frigjøringsprosess, et kollektivt opprør mot det finstemte, elegante og harmoniske i musikken.
Mot det forutsigbare.
Men det blir for snevert og kanskje urettferdig.
Det de gjør, er å leke med alt det etablerte, vri og vrenge på ulike sjangre til det ugjenkjennelige.
Musikken oppstår spontant der og da.
De tolv overrasker, ja jeg tror de sågar overrasker hverandre enkelte ganger.
Med det mener jeg de både utfordrer, inspirerer og stimulerer hverandre, samtidig som de storkoser seg.
Improvisasjon er krevende, og med tolv musikere i potten som eksperimenterer med lydbildet, kan det fort bli vel mye.
De mister imidlertid aldri grepet.
Dette er ganske enkelt et formidabelt orkester.
Som lytter er man litt på tå hev hele tiden.
Det er som om ingenting henger sammen, men så viser det seg at det er en struktur der.
Instrumentene kommuniserer og leker sammen.
Samtidig gir de hverandre plass og rom til å skinne.
Musikken lever sitt eget liv på sine egne premisser.
I stadig utvikling
Musikk! er Skadedyrs tredje album, og man kan spore utviklingen fra Kongekrabbe (2014) og Culturen (2016).
De er på et vis blitt både friere og tryggere som ensemble.
Nå har kollektivet virkelig satt seg.
Det har sikkert en del med konsertvirksomheten å gjøre.
De har perfeksjonert samspillet.
Blitt villere, om du vil.
Fortsatt er det Anja Lauvdal, Heida Mobeck, Hans Hulbækmo og Lars Ove Fossheim som styrer skuta og legger grunnlaget for komposisjonene.
Derfra fyller resten av musikerne på, og den musikalske spenningen utløses.
Dette ble en både vill, fartsfylt og herlig reise inn i en toneverden av uante dimensjoner.
| 1
|
401507
|
Paolo Vinaccia har trommet seg inn i norsk musikks hjerte
Et fantastisk utvalg og en vidunderlig reise gjennom norsk musikkliv fra 1981 og fremover.
Det er så utrolig mye man kunne sagt om italienske Paolo Vinaccia.
Alt ved ham er som en eventyrlig fortelling.
Da den kreftsyke mannen mot alle odds fylte 64 år for noen uker siden, ble han behørig hyllet av venner, medier og kolleger fra ulike deler av Artist-Norge.
Blant annet ble det, uten hovedpersonens viten, laget en seks CD-ers boks bestående av 64 kutt med ulike artisters innspillinger som han har medvirket på.
Samt et intervju.
Det er det denne boksen handler om.
Imponerende musikalsk bredde
Listen over artister som har hatt gleden av hans kunnskaper, kan leses som en mektig oversikt over hva som har rørt seg i norsk musikkliv de fire siste tiår.
Det være seg jazz, pop, rock, folkemusikk, viser, samtidsmusikk, country, blues, soul, world music eller annet – dette virtuose rytmeunikumet har hatt sine trommestikker borti alt sammen.
Antall album han har medvirket på, har passert hundretallet.
I seg selv imponerende fakta, men det som kanskje imponerer enda mer, er den musikalske bredden og den fantasi og oppfinnsomhet han har bidratt med i sluttproduktet.
Paolo Vinaccia er en perfeksjonist med et stort hjerte for musikken, men kan også være kompromissløs.
Var han med på den også?
Noe av det gledeligste ved denne samlingen er oppdagelsesmomentet.
Flere ganger tar jeg meg i å tenke:
Var han virkelig med her også?
Når det er sagt, er låtutvalget gjort med fingertuppfølelse.
Samtidig er mange av bidragene blitt folkeeie, som Kine Hellebusts og Anders Roggs «Det hainnle om å leve», Maj Britt Andersens «Sure Sivert» og Anne Grete Preus’
«Jeg er en by».
Det er blitt sagt om Vinaccia at han aldri slår, men spiller.
Lytter man til de mange innspillingene med et ekstra fokus på rytmespillet, slår det en hvor presist, lekent og variert spillet er.
Det er som om trommeslageren blir ett med musikken.
Han har kanskje gjort seg mest bemerket som jazzmusiker, spesielt gjennom samarbeidet med Arild Andersen, men han er så mye mer.
Lytt derfor til Steinar Albrigtsens «Till the Morning Comes».
Presist.
Fortjente godord
Paolo Vinaccia er en følsom musiker som med varsom hånd rytmelegger selv den ømmeste melodi.
Et eksempel er Herborg Kråkeviks «Bøn», en sang av Kenneth Sivertsen, mens Rønnaug Foss Alsviks «Huldredans» er det motsatte – virtuos og medrivende.
Morten Harket har også nytt godt av Vinaccias tjenester.
Sammen med Bendik Hofseth setter Vinaccia preg på «Brodsky Tune», fra Harkets soloalbum Wild Seed.
Det er så mange høydepunkter nennsomt fordelt i denne samlingen at plassen til å nevne dem ikke strekker til.
Skulle nevnt Sondre Bratlands «Fløytelåt» spesielt, eller bidragene med Arild Andersen, Bendik Hofseth, Iver Kleive, Vamp, Sigvart Dagsland, Beady Belle, Bjørn Eidsvåg, Knut Reiersrud, Kari Bremnes, Jan Eggum og Ole Paus.
Det jeg imidlertid vil fremheve, er boken som følger med.
Der har hver enkelt av de medvirkende artistene skrevet noen velfortjente godord til hovedpersonen.
Disse små meddelelsene sier mye om respekt, om mannen, hans bidrag og kanskje mest om ham som inspirator, venn og menneske.
Samtidig fyller de ut bildet av en unik musiker.
| 1
|
401508
|
Mona Levin om «Begjær under almene»:Klassisk trekantdrama som lover store emosjoner, men som ikke slipper dem til
Nationaltheatrets «Begjær under almene» er blitt et distansert konseptteater.
Teatersjef Hanne Tømta har i programmet til Eugene O’Neills Begjær under almene skrevet at dramaet er en kritikk av nestekjærlighetens vilkår i et kapitalistisk og konkurransepreget samfunn.
Vel vel.
Riktignok begjærer alle gods og gull, men det handler også om sykelig religiøsitet, psykologiske elementer, og et seksuelt begjær som overskrider alle grenser, til og med besettelsen med jorden, selve eiendommen.
Den er det arbeidet hardt for, stein for stein er ryddet og blitt til gjerde etter gjerde, også rundt den aldrende Ephraims hjerte.
Han har vært gift to ganger og har slitt ut to koner.
Når han kommer hjem til sønnene – han har to med den første og én, Eben, med den andre – er det med en tredje kone, Abbie.
Hun er 35 år, dampende sensuell, grådig og manipulerende.
De to eldste reiser til California for å grave gull.
Den yngste, som mener gården er hans morsarv, blir igjen.
Abbie mener gården er hennes, iallfall hvis hun kan frembringe en ny sønn.
Hun bruker Eben til det, men skjebnen slår tilbake – de rammes av kjærligheten.
Hun vil bevise sin kjærlighet og gjør det på grusomste vis.
Musikken er det store plusset
Gresk drama og Ibsen er O’Neills fremste inspirasjonskilder, i tillegg til sin egen familiehistorie, også den tragisk.
Et spesielt trekk ved gresk drama er «koret», en eller flere som fortløpende kommenterer handlingen.
Her er det musikken som følger handlingen tett.
Fra første til siste øyeblikk bølger den over, under, i og rundt det som skjer, med pekepinn mot hva som skal skje.
Komponisten og musikeren Siv Øyunn Kjenstad behandler sitt mangfoldige slagverk, sitt piano og sin pustende stemme med suggererende virkning.
Det er hennes rolle å gi denne oppsetningen live følelser, og hun fyller den med bravur.
Musikken er det store plusset her.
Kjenstad blir også en representant for Victoria Meiriks konseptregi, der alt skal inn i hennes steinsatte form.
Skuespillerne ender som brikker i et spill.
De messer, det virker som de leser ut av manuskriptet, de går som zombier eller viser styrke ved plutselig løping frem og tilbake under «almene», tynne plastremser i forskjellig høyde som fanger lyset og glitrer uten stans.
Personene er like fanget av regien som O’Neills personer er klaustrofobisk fanget av blodslitet på gården, av alt selve jorden krever og hvor lite den gir, av mangelen på varme, og av sine påståtte glødende følelser.
Fjernt
O’Neills tre akter og tolv scener er nedskalert til en time og 40 minutter.
Hvis Meirik er en bedre dramatiker enn nobelprisvinneren O’Neill, hvorfor skriver hun ikke selv, fremfor å skjære armer og bein av en annen?
Restene presenteres i en teknikk der det meste av undertoner og symboler og psykologi, alt det O’Neills drama er så fullt av, er fjernet.
Midt i dette konseptet klarer skuespillerne å skape en distansert interesse for sine roller.
Mariann Saastad Ottesen er spesielt god på slutten, når hennes egen grusomme handling gradvis går opp for henne.
Øystein Røger er ikke så utkokt beinhard som det sies, han har en varmesøkende virilitet som går mot rollen.
Ravdeep Singh Bajwa er en vakker og sterk Eben, med bedre kontroll på sitt fysiske enn sitt verbale uttrykk.
Han sier «skysset» fremfor «kysset», så noen timer med logoped må til for å unngå utilsiktet humor.
| 0
|
401510
|
Tar et skritt videre med todelt album
OnklP og hans rocka kamerater tar et skritt videre med et todelt album som favner bredt.
I en tid preget av ansiktstatoverte soundcloudrappere og mumlende trap kan OnklP kanskje fremstå som en relikvie fra fortiden.
Heldigvis har fyren god styring og istedenfor å følge trender lager han den musikken han vil, noe som har ført til ymse samarbeid med en rekke anerkjente artister.
Mest fruktbart har samarbeidet med
De fjerne slektningene vært, hvor rock og rap i skjønn forening er blitt en sound med bred appell.
Fire år etter debuten er den suksessfulle konstellasjonen klare med sitt album Slekta Fyre.
Variert helhet
Det er delt i to, Mornings og Nattings.
Førstnevnte ble sluppet i begynnelsen av mars, sistnevnte fullfører nå den i underkant av en halvtime lange platen.
Inndelingen gir mening, da det er klare forskjeller mellom de to delene.
Mornings er hakket lettere, mer avslappet og tilbakelent, mens albumets andre halvdel naturlig nok er mørkere og med et mer melankolsk innhold.
Sammen utgjør de en variert helhet.
Gruppens forrige album kom hakk i hæl med suksessen «Styggen på ryggen», denne gangen har de tatt seg hakket bedre tid.
Det har ført til et variert album hvor den røffe rocken fra Slekta utvikles videre og i enda større grad blandes med innslag av klassisk RnB og hiphop.
Utvider horisonten
Et godt eksempel er «Kommer ikke hjem» fra første halvdel, hvor det hele begynner nedstrippet i et hovedsakelig akustisk lydlandskap med fokus på sløve rytmer, før det forløses i et headbangende refreng med store kraftakkorder.
At rapper Pant fra Herreløse er innom med noen linjer, hjelper.
Vi får selvfølgelig en god dose rock også.
Mest merkbart på «Høyt og lavt», hvor herlige, grove riff dras ut av gjørmen med spretten rytme.
Tekstene er fremdeles fulle av gode observasjoner og gjenkjennelige scenarioer.
OnklPs selvbiografiske skråblikk er livsglad i sin kynisme, han finner lyspunkt i triste menneskeskjebner.
Det er vel akkurat denne humane ærligheten som gjør at han er blitt en folkekjær artist; allmenn uten å miste særpreget.
Samfunnsaktuelt
På seige «De fæle slektningene», som åpner albumets andre halvdel, gjør han en mer typisk skrytetekst, men med et bakteppe av sosiale forskjeller og rå orgeltoner.
«Skulle bare» er på sin side mer i tråd med hans selvransakende lyrikk, hvor dagliglivet i utkanten av samfunnet problematiseres, og dårlige valg angres før de gjentas.
Her får vi tekster som tar opp problemer mange overser, men allikevel kjenner seg igjen i, blandet med levende musikk med god popteft.
OnklP og Slekta fortsetter å utvikle seg, uten å miste sjarmen.
| 1
|
401511
|
«Tully» er ingen god reklame for familielivets idyll
En film som bryter med Hollywoods glamorøse kvinneroller.
Av og til får Hollywood en idé om at de skal prøve å skildre livet til ekte mennesker.
Noen ganger blir resultatet totalt mislykket, som da Jennifer Aniston tolket en kvinne med kroniske smerter i Cake (2014).
Andre ganger, som her i Tully, gjør de alt riktig.
Charlize Theron er fullt ut troverdig som utslitt trebarnsmor.
Theron er i trygge hender hos regissør Jason Reitman, som har skildret relativt normale liv tidligere i filmer som Juno (2007) og Up in the air (2009).
Filmen starter med en høygravid Marlo (Theron), som allerede før fødselen er totalt utslitt.
Hun har en mann (Ron Livingston) som ikke hjelper til, en vanskelig sønn og en datter som blir mer og mer usynlig.
En reddende engel
Tully er ikke en film som reklamerer for det perfekte A4-livet.
Det er mer en skrekkplakat for hva som skjer når forventningene til det perfekte ikke samsvarer med virkeligheten.
Å opprettholde fasaden er hardt arbeid.
Da Marlos velstående bror (Mark Duplass) tilbyr seg å betale for en natt-barnepike, slår hun til.
Inn i huset om natten kommer Tully (Mackenzie Davis).
Hun tar seg av den nyfødte, vasker huset, baker cupcakes og har samtaleterapi med Marlo.
Hun er med andre ord en reddende engel.
Tully gjør alt det Marlo selv ikke orker.
Marlo vil gjøre bare én ting; sove.
Hun har gitt opp å forsøke å være en perfekt mamma.
Som et motbilde til Marlo og ektemannen finner du broren og hans perfekte kone (Elaine Tan), som serverer barna litchi-frukt i stedet for kyllingnuggets.
Charlize Theron er strålende
Vi lever i et samfunn med et stadig økende press på å leve et perfekt liv.
Tully er en film mange slitne mødre kommer til å kjenne seg igjen i.
For den delen av publikum som lurer på om de skal ha barn eller ikke, kan nok filmen fungere som prevensjon!
Tully går under overflaten.
Marlos totale mangel på energi og overskudd er til å ta og føle på.
Det krever en eminent skuespiller å formidle slike følelser uten å bikke over i det parodiske.
Charlize Theron er en slik skuespiller.
Bryter med de glamorøse kvinnerollene
Tully er en film som bevisst bryter med filmens glamorøse kvinner, hvis hovedoppgave er å være et seksuelt mål for det mannlige blikket.
Her er det ingen sminke, men strekkmerker, poser under øynene og ammesmerter.
Scenen hvor Marlo er full på byen, får melkespreng og må skvise ut melken selv, er en sjeldenhet i amerikansk film.
Bare derfor er Tully en film vel verdt å se – også for menn.
Du kan alltids kritisere at Theron er en utrolig vakker kvinne, så hvordan kan hun være troverdig?
Selvsagt er hun vakker, men hun er også en skuespiller som ikke er redd for å vise sårhet, menneskelighet og kroppslig forfall.
Morsrollen fremstilles ofte som en perfekt idyll, og det er fortsatt ikke helt stuerent å skildre den som et slit.
Tully er derfor ikke bare underholdende og morsom, den er også viktig.
| 1
|
401512
|
Patrick Melrose:Dissekerer den britiske overklassen |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Patrick Melrose er tidenes innsalg for Benedict Cumberbatch, men dårlig reklame for heroin og britisk overklasse.
Ikke siden briljante Olive Kitteridge har vi fått tettere, vondere og bedre menneskeportretter i serieform.
Denne engelsk-amerikanske miniserien er basert på Edward St. Aubyns fem bøker om Patrick Melrose, og hver av de fem episodene er basert på én av bøkene.
Melrose er – som St. Aubyn selv – sønn av en voldelig, misbrukende engelsk eks-militær og en alkoholisert, fraværende mor.
Patrick Melrose er ramsalt kritikk av den britiske overklassen pakket inn som en familietragedie, servert som en historie om å kvitte seg med et tungt heroinproblem.
Feirer farens død i en tåke av heroin
Da vi treffer Patrick første gang, viser kalenderen 1982, og 23-åringen Patrick får en telefon om at faren er død.
I en tåke av heroinrus feirer han lett for seg selv før han setter seg like bedøvet på flyet til New York for å hente farens aske.
Han lover seg selv å slutte med heroin, men ender i stedet på en ellevill 24-timers i det store eplet.
Enorme mengder whisky, vin, piller og amfetamin får kun konkurranse av Patricks syrlige tunge og bitende kommentarer om alle han treffer.
Patricks amerikanske fest ender ikke overraskende med en heroinsprøyte dypt nedi en blodåre.
Setter Tony Sopranos panikkangst i skyggen
Patrick Melrose er ikke veldig god reklame for heroin, men enda dårligere reklame for det som gjorde hovedpersonen til en gryterett av personlige problemer: overklasseforeldrene.
Benedict Cumberbatch, kjent fra både Sherlock-serien og The Imitation Game, er prisvinnende god som voksne Patrick i 1982-scenene, mens tilbakeblikk-scenene fra foreldrenes gods i Frankrike er familiedrama på sitt beste/verste.
Hovedpersonens ødelagte far spilles med iskald presisjon av Hugo Weaving, og måten han stille og høylytt terroriserer åtteåringen Patrick og kona Eleanor på, er rystende vond.
Patricks senere voksenproblemer får til sammenligning Tony Sopranos panikkangst til å fremstå som ubetydelige blåmerker på sjelen.
Den britiske overklassen og dens forhold til familie, barn og jobb dissekeres i småbiter, og selv om det ikke er noe vakkert syn, er det drama på nivå med de beste Philip-episodene fra sesong 2 av The Crown.
Prisverdig skuespill
Den ubehagelige og bekmørke handlingen til tross, Patrick Melrose er en genuint fengende serie.
Den ser ut til å leve etter credoet som gjennomsyrer Aubyns bøker:
Uansett hvem og hva man er, må man for guds skyld aldri være kjedelig.
Mesteparten av æren for seriens engasjerende kvaliteter må tilskrives Cumberbatch, som leverer en eneste lang søknad om å vinne alle priser bransjen har å by på.
Patrick er manisk, morsom og heroinvrak om hverandre, og Cumberbatch spiller ham med den største letthet ut via et komplett følelsesregister.
Samtidig er serien smart komponert, med oppbrutt kronologi som stiller spørsmål og gir svar for dem av oss som ikke har lest bøkene.
Det hoppes frem og tilbake mellom 1982 og barndom, Patrick fører indre monologer og serverer voiceover.
Narkoscenene nikker respektfullt til rusklassikeren Fear and Loathing in Las Vegas, og slik blir rollefigurene et lappeteppe av de mest fargerike sarkasmer og svarteste mentale hull.
Sett på deg setebeltet og kjør av gårde med en rablende gal, tungt beruset britisk overklasse.
| 1
|
401513
|
Safe:Årets skuffelse fra spenningskonge |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Kongen av forstadsspenning slår seg sammen med Dexter.
Ingen skriver bedre spenning fra forstaden enn Harlan Coben.
Siden gjennombruddet med Tell No One i 2001 (gitt ut på norsk med tittelen Ikke et ord) har han levert en lang rekke tette hverdagsthrillere fra New Jerseys småbyer, hvor mørke hemmeligheter, utroskap og sjokkerende overraskelser lusker hånd i hånd forbi hvitmalte gjerder og perfekte fasader.
Når han slår seg sammen med Michael C.
Hall – mest kjent fra tittelrollen i seriemorderserien Dexter – for å utforske den øvre middelklassen i England, er det mildt sagt lett å bli veldig nysgjerrig.
Dessverre erstattes begeistringen fort av oppgitthet over hvor lite fengende Safe er.
Overvåker datterens sosiale medier og SMS-er
Dexter, unnskyld Michael C. Hall, gestalter kirurgen og enkemannen Tom Delaney.
Da datteren hans forsvinner, setter han i gang en desperat leteaksjon.
Samtidig som han viser bildet hennes til alle han treffer, tråler han hennes sosiale medier, mobiltelefon og private meldinger.
Han avdekker hva datteren og alle rundt ham har av hemmeligheter.
Så langt minner handlingen i stor grad om forstadsdissekeringen Harlan Coben gjør på boksidene, men Safe klarer aldri å spille det elegante, sidesnuende thrillerdrivet ut på skjermen.
Audition til Weekend med Bernie?
Michael C.
Hall klarer tidvis å få frem frykten som driver tenåringsforeldre til vanvidd, og serien er på sitt beste og mest harlancobenske når Tom Delaney dykker ned i datterens univers av kjærester, kodede SMS-er og uforståelige avgjørelser.
Handlingen skjemmes derimot av en overdrevet nabofamilie som oppfører seg som på audition til likpassere i Weekend med Bernie, og historien med den franske læreren som utsettes for et komplott, får heller aldri skikkelig fotfeste.
Hver gang Safe får litt fremdrift, beveger den seg videre til en av underhistoriene som drar føttene sakte gjennom våt jord.
Den uforståelige avgjørelsen om å legge handlingen til et gated community i England i stedet for Cobens hjemmebane i New Jersey fremstår også umotivert, og Michael C.
Hall oser ikke akkurat av troverdighet når han klossete sier ting som blimey, I must dash.
Laget fransk film av Tell No One, bommer med Safe
Safe åpner med en tittelsekvens som effektivt blander den speilede byen i politiserien Bosch med bokshusene fra Weeds, men utvikler seg mest til en kjedelig, litt fjollete variant av engelsk småbykrim.
Delaney og kompisen Josh Mason lusker rundt i hager, på togstasjoner og barer mens de leter etter datteren, og med insisterende thrillermusikk som dundrer på lydsporet blir man nesten sjøsyk av hvor vindskeiv Safe blir.
Harlan Cobens historier burde være perfekte for filmatisering, noe franske Guillaume Canet viste da han gjorde Tell No One til en voldsomt sterk thriller i 2006.
I Safe har den mystiske spenningen endt opp med å bli forbløffende lite engasjerende, og den eneste grunnen til at jeg så ferdig serien, var fordi Cobens navn står stemplet over tittelen.
Neste gang tenker jeg meg om før jeg setter av åtte serietimer til Coben-serie, for Safe var dårlig reklame for en av bransjens aller beste.
| 0
|
401514
|
«Huset ved sjøen» er som et familiealbum
Den franske regissørveteranen Robert Guédiguian gjenforenes med sitt gamle skuespillerensemble, men tar noen lettvinte løsninger.
Robert Guédiguian har gjennom flere tiår skapt et eget univers rundt arbeiderklasse-miljøer i Marseilles-området.
Sentral for de fleste av filmene hans er hans skuespiller-hustru Ariane Ascaride, som har fått en nærmest ikonisk status i hjemlandet.
Her spiller hun en fetert skuespiller som vender hjem til en liten kystby nær Marseilles fordi faren har havnet i koma.
På mange måter er det også Robert Guédiguian som vender hjem, for her har han samlet skuespillerne han har benyttet mest de siste 30 årene.
Han lar dem utgjøre en liten, skjør familie som har vokst opp rundt farens beskjedne restaurantvirksomhet i landsbyen.
Nær egen pensjonsalder kan han fortsatt oppføre seg umodent.
Angéle, som Ascarides rollefigur heter, hjemsøkes samtidig av et traume da hun kommer hjem.
Det var her datteren druknet mens bestefaren passet på henne, og hun har aldri tilgitt ham.
Brødrene Armand (Gerard Meylan) og Joseph (Jean-Pierre Darroussin) tråkker forsiktig rundt det betente emnet, men som i alle familier begynner søsknene snart å krangle som små barn igjen.
Ubalanse i dramaet
De fleste av Robert Guédiguians filmer er konsistente i miljøskildringen og drevent fortalt i en behersket realisme.
Denne gangen har han ikke en like sikker hånd om helheten.
Så lenge vi befinner oss sammen med de tre søsknene, fordypes dramaet, og det skaper forventning.
De tre skuespillerne kjenner hverandre så godt at det er som å se familiemedlemmer ta og føle på hverandre.
Da Guédiguian introduserer noen nordafrikanske barn som har ankommet kysten på en flåte, mister dette dramaet balansen.
Meningen er å kaste familiemedlemmene ut av deres nærsynte tilstand, men vendepunktet kommer for sent i filmen til at barna kan få noen virkelig betydning.
De blir mer et uforløst påfunn som skaper avstand.
Heller ikke sidehandlingen om hvordan den opprinnelige lokalbefolkningen er blitt kjøpt ut av sine eiendommer av rikfolk, er overbevisende skildret.
Det blir for lettvint av Guédiguian å klippe inn en sekvens med klisjéfylte forretningsfolk som sirkler rundt kystbyen i en speedbåt for å se hva mer de kan kjøpe opp.
Samstemt ensemble
Det er heldigvis kammerspillet mellom Ascaride, Darroussin og Meylan som opptar mesteparten av filmtiden.
For mange franske kinogjengere over 60, og kanskje også for noen norske, kan filmen minne om et familiealbum der de skuespillerne man vokste opp med, gjør opp status.
Det er et snev av nostalgi over skildringen av dem, og Guédiguian tar seg friheten å klippe inn en scene fra sin film fra 1986, Qui lo sa?, der alle tre medvirket.
I motsetning til endel andre påfunn virker ikke dette påklistret.
Det fungerer både som en hommage til den felles reisen filmskaperen, skuespillerne og publikum har lagt bak seg, og som et tilbakeblikk for dem som ikke kjenner filmografien.
For norske TV-seere er det også artig å se at Jean-Pierre Darroussin, som spilte den sære etterretningssjefen i dramaserien Le Bureau, her beveger seg i samme enigmatiske retning – noe som egentlig går på tvers av det meste han har spilt før.
| 0
|
401515
|
Cobra Kai:Karate Kid treffer fremdeles med tranesparket |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Cobra Kai er fengende, rørende og overraskende.
Hvem skulle trodd at etter 13 år med daglig gratis bruk av Youtube så var det selveste Karate Kid som fikk meg til å flekke frem VISA-kortet og betale for innhold?
Internettets veier er jommen meg uransakelige.
Årets hyggeligste overraskelse på seriefronten er nemlig YouTube-serien Cobra Kai, hvor erkefiendene Daniel LaRusso og Johnny Lawrence gjenforenes for 19 kroner pr. episode.
Etter man er blitt avhengig gjennom to gratisepisoder.
Vellykket bilselger, ubetalte regninger, halvtomme ølflasker
Da de av oss som er rundet 40 møtte nemesisene på kino i 1984, kulminerte det i et dramatisk finaleoppgjør i All Valley Karate Championship.
Underdogen Daniel sendte rikmannssønnen Johnny i matten med et ikonisk spark inspirert av tranens elegante balanse stående på ett ben.
34 år senere er LaRusso, fremdeles spilt av Ralph Macchio, en vellykket bilselger med blid kone, søt datter og frekk sønn.
Han virker likevel ikke helt tilfreds med livet.
Balansen finner han helst når han kan snakke om karate eller trene i den lille gymmen han har i det store, luftige California-huset sitt.
Johnny Lawrence (William Zabka) tilbringer på sin side mest tid med halvtomme ølflasker og ubetalte regninger.
Han får dog en slags mening med livet da han gjenåpner Cobra Kai-karatestudioet for å trene noen mobbede, lokale skoleelever.
Blant mobbegjengen finner vi selvsagt LaRussos datter.
Treffer med tranesparket rett i planeten
Man får ofte en følelse av at serieseere og filmfans tvangsfores med 80-tallsnostalgi som skal sikre nostalgi og kassasuksess.
Stranger Things, Glow og Ready Player One bader alle i den søte nektaren av 80-tallsreferanser, men nøkkelen til suksess er som alltid:
Fortell en god historie om mennesker, oppturer og nedturer.
På det feltet treffer Cobra Kai med tranesparket rett i planeten.
På den ene siden fortelles historien om Daniel og Johnny, to voksne menn som fremdeles søker tilbake til sin ungdoms kjærlighet for karate.
Det er en engasjerende fortalt historie om voksne menns forpliktelser, forventninger og følelser, og passer perfekt sammen med high school-scenene som utgjør den andre hoveddelen av Cobra Kai.
Leker med nivået til Mean Girls og Clueless
Xolo Maridueña er suveren som Miguel, unggutten som får venner og respekt gjennom karate, mens Mary Mouser passer tilsvarende perfekt som overklassepiken han interesser seg for.
Rundt seg har de et fargerikt figurgalleri av nerder, cheerleaders, kjekkaser, vinnere og tapere, men akkurat når man tror man har skjønt hvilken forutsigbar retning Cobra Kai tar, svinger serien sympatien frem og tilbake.
Cobra Kai-plottet ser først ut som den mest typiske high school-film, men leker etter hvert lett med nivået hos sjangerklassikere som Mean Girls, Clueless og Breakfast Club.
De morsomme vendingene topper seg med Johnnys nydelige monolog om hva som egentlig skjedde da Daniel slo ham i All Valley-mesterskapet i 1984.
Allerede klar for ny sesong
Alt dette skjer til lyden av Ratt, Poison, Twisted Sister og actionfylt karaterock som setter en akkurat passe tett 80-tallsramme rundt serien.
Cobra Kai har en tydelig og synlig nostalgisk aura, men seriens sjel er likevel den litt overraskende historien om ansvaret som følger med suksess og popularitet.
Etter å ha sett ti episoder, hvor sesongfinalen er både avsluttende og frempekene, er det minst overraskende med Cobra Kai at Youtube allerede har gitt grønt lys for sesong 2.
| 1
|
401516
|
«Bobby Kennedy for president:»Da håpet døde for en radikalisert generasjon
Netflix-serien Bobby Kennedy for president gjenforteller Robert F. Kennedys uvanlige forvandling fra å være kommunistjeger til å bli minoritetenes fremste håp i amerikansk politikk.
Det er snart 50 år siden Bobby Kennedys kampanje for å bli USAs neste president endte i en blodpøl på Hotel Ambassador i Los Angeles.
I den nye dokumentarserien Bobby Kennedy for president starter vi der, ved det ikoniske bildet av Robert F. Kennedy som ligger på gulvet med hodet hvilende under armen til en ung servitør.
Serieskaperne gjør det tilsynelatende enkelt:
De rammer inn fortellingen rundt attentatet og lar oss følge Kennedy på hans vei mot den kompliserte og eksistensielle beslutningen om å stille som kandidat til presidentvalget i 1968.
Enhver serieskaper som vil skildre Bobby Kennedys politiske liv, må forholde seg til den overveldende skyggen fra storebroren JFK.
Regissør Dawn Porter har lang fartstid som politisk orientert dokumentarist (blant annet Gideons Army), men her viser hun seg også som en mer rendyrket filmforteller av rang.
Med tilgang til et omfattende arkivmateriale får hun gradvis frem Bobbys vei ut av sorgen og storebrorens skygge, men ikke bare det:
Hun gir oss fortellingen om hvordan Bobby Kennedy fant seg selv som politiker mot slutten av 60-tallet, hvordan han ble vekket av de voldsomme motsetningene som nesten skulle rive landet i filler de første årene av 70-tallet.
En politikers forvandling
I starten møter vi ham som ung medarbeider for Joe McCarthy og den fanatiske kampen mot kommunistspøkelset på 50-tallet.
Det er avgjørende for å få frem transformasjonen Kennedy gjennomgikk:
Han var en dypt religiøs katolikk og antikommunist som i starten inntok en viss skepsis overfor det gryende ungdomsopprøret.
Bobby er en politimann, sa JFK halvt på spøk om broren, og lot ham som justisminister gå løs på den amerikanske mafiaen.
Men noe skjedde med den politiske fighteren i løpet av tiden som storebrorens håndlanger.
Etter hvert som han ble eksponert for borgerrettighetskampen ble den sterke rettferdighetssansen skjerpet, og han endret innstilling.
Det er denne forvandlingens prisme Porter belyser RFK-enigmaet gjennom, og vi får se en rekke opptak der kamera befinner seg midt i denne overgangen.
Porter benytter blant annet opptak som den legendariske dokumentaristen J.W.
Pennebaker gjorde da han fikk følge tett på Kennedys kampanje for å bli nominert som demokratenes kandidat til valget i ’68.
I en strålende filmatisk sekvens sitter vi i bilen sammen med Kennedy, på vei til en senatshøring, og Porters bruk av jazz og innklippsbilder fra samtidens opptøyer forsterker inntrykket av en mann som ubønnhørlig er på vei mot noe i rasende fart.
Hva USA mistet
Kennedys solidaritet med mexicanske landarbeidere i California representerte noe nesten helt uhørt i amerikansk politikk, der en senator og rikmannssønn tok underklassens parti i kampen mot lokal øvrighet.
Vi får være med da det dype vennskapet mellom Kennedy og streikelederen Cesar Chavez besegles, og under en høring om konflikten lekser senatoren opp for lokale myndigheter om den amerikanske konstitusjonen.
Hele tiden er Kennedys rådgivere med som kommentatorer i serien, og de tilhører alle den politiske venstresiden som opplevde senatoren som deres siste håp.
Det konsensus som en gang hadde eksistert i amerikansk politikk var i fritt fall, og selv om flere av dem hadde vært skeptiske til Kennedy i starten, fantes det ikke lenger for dem noe alternativ.
Tapet ble derfor nesten ikke til å holde ut for mange av dem.
Det gjør inntrykk å se garvede borgerrettighetslegender som John Lewis i dag ta til tårene foran kamera.
Ingen konspirasjoner
Filmer og serier om Kennedy-klanen kommer i bølger, det er blitt en liten industri med stadig mer fantasifulle spekulasjoner.
Denne serien lar være å spekulere, og retter isteden sterk kritikk mot en mangelfull etterforskning av attentatet.
Om serieskaperne spekulerer, så er det i hva som brast da Kennedy, som kulminasjonen på 60-tallets politisk motiverte voldsbølge, så brutalt ble revet bort.
Det nærmeste serien kommer en hovedperson er Paul Schrade som også ble rammet av attentatmannens kuler.
Han lever fortsatt i skyggen av hendelsen, og det virker som han ikke har kommet seg videre etter tragedien.
Andre gikk videre til å bli sentrale aktører i borgerrettighetsbevegelsen.
En annen som ble merket for livet var den nevnte servitøren som var hos Kennedy i dødsøyeblikket.
Som så mange andre er det den direkte kontakten med politikeren han fremhever, da han møtte ham før drapet.
«Han fikk meg for første gang til å føle meg som en amerikaner», sier den mexicanskfødte mannen.
Det er seriens kanskje mest emosjonelle elegi som vil vekke gjenklang i dagens polariserte amerikanske samfunn, og som mer enn antyder hva det sivile amerikanske samfunnet kan ha mistet.
Anbefalte filmer om Kennedy-klanen:
«Jackie» (2016)
Regissør Pablo Larrain og Natalie Portman i hovedrollen gir oss et uortodoks blikk på hvordan myten om Jackie og JFK ble skapt.
Det som skiller det fra andre portretter er regissørens latinamerikanske temperament, hans blikk for det nesten makabre i den «dødskulten» Jackie skulle være med å dyrke frem.
Men også Portman bidrar til filmens originalitet der hun balanserer hårfint mellom å fortolke en overklasseprinsesse og nidkjær vokter av Kennedyfamiliens Camelot.
«Chappaquiddick» (2017)
John Currans film om et av Kennedy-klanens minst stolte øyeblikk er en konvensjonell dramatisering med Jason Clark (Mudbound) og Kate Mara i de sentrale rollene.
Hendelsen i Chappaquiddick er ved siden av Watergate blitt stående som en av 1960/70-tallets mest kjente skandaler i amerikansk politikk.
Ted Kennedys svik var i utgangspunktet av personlig art:
Han kjørte utfor en bro i fylla og lot være å varsle om at medpassasjeren, en ung kvinnelig valgkampmedarbeider, druknet i ulykken.
Kennedy-klanens forsøk på å dekke over mye av det som hadde skjedd, gjorde vondt verre og avdekket en traumatisert familie som ikke lenger våget å stole på noen.
«Ethel» (2012)
En historie fortalt fra innsiden av Kennedy-familien.
Rory Kennedy var så vidt unnfanget da faren, Bobby Kennedy, ble drept.
I denne dokumentaren går hun forsiktig i klingen på sin tilbaketrukne mor Ethel, og ber henne fortelle sin historie.
Resultatet er ikke akkurat kontroversielt, men filmen har flere sjeldne kvaliteter; som arkivopptak det ikke ville vært mulig å få tilgang til for andre, og det faktum at Ethel med dedikasjon og lidenskap har videreført ektemannens kamp mot fattigdom i USA.
«JFK» (1991)
Om du skal se én konspirasjonsfiksert film om JFK, så bør det vel bli denne.
Oliver Stone er ikke akkurat subtil når han lar tidligere statsadvokat Jim Garrisons spekulasjoner slippe til uten kritiske innvendinger.
Stone og Garrisons feberhete fantasier har likevel en nerve og intensitet.
Her innlemmes Lyndon B. Johnson i konspirasjonen om å begå statskupp med formål om å drepe Kennedy, og filmens maniske iscenesettelse av attentatet er blitt kommentert en lang rekke ganger i populærkulturen, fra tv-serien Seinfeld til animasjonsklassikeren Familien Simpson.
«Zapruder-filmen» (1963)
Hvem trenger konspirasjonsthrillere om attentatet mot JFK når man kan gå rett til kilden?
Det er vel ingen filmopptak som er blitt så gjennomanalysert og mistolket som Zapruder-filmen, og sannsynligvis er det tidenes mest ikoniske dokumentaropptak.
Det 26 sekunders opptaket har vært den mest helhetlige gjengivelsen på film av det som skjedde, og ble derfor sentralt bevismateriale under etterforskningen.
Senere er det blitt omtalt som forløperen til såkalt citizen journalism, der mannen i gaten gjør filmopptak som endrer historien.
| 1
|
401517
|
Dimmu Borgir tipper over i parodien
Bonuspoeng for stormannsgalskap, men Eonian er mer parodi enn suksess.
Man kan gjerne diskutere hvilket norske black metal-band som er mest beryktet, selv om fasiten er Mayhem.
Debatten om hvilket band som har vært mest innflytelsesrikt, byr på flere alternativer, med Darkthrone, Emperor og Enslaved som gode kandidater.
Men det skal godt gjøres å finne en diskusjon om hvem som har størst suksess i kommersiell forstand.
Dimmu Borgir har solgt millioner av plater, hatt to album som har vært blant USAs 50 mest solgte, de har toppet VG-lista, samlet seg 1,3 millioner følgere på Facebook, blitt brukt i Hollywood-filmer og i noen tiår vært en hyggelig norsk eksportsuksess.
Begynner bra med overskudd og festivalambisjoner
Eonian er bandets etterlengtede tiende studioalbum, åtte år etter at Abrahadabra presenterte Akershus-bandet som stormannsgale sibirske krigsherrer.
Musikalsk fortsetter de trenden fra forgjengeren og livealbumet Forces of the Northern Nights, altså more is more.
Med årene og albumene har Dimmu Borgir lent seg stadig mer mot symfoniske elementer, med orkester og kor bak på scenen og foran i lydbildet, men aldri så tydelig som på Eonian.
Det begynner riktig så tungt og fengende på «The Unveiling», hvor en storslagen intro gir plass for riff som slanger seg inn mot et pianodrevet vers.
Det klinger av overskudd og mellomeuropeiske festivalambisjoner, og låten balanserer underholdende mellom klassisk metalriffing og komplett stormannsgalskap.
Allerede på låt nummer to raser dog toget rett av skinnene og dundrer uten styring gjennom en skog av Melodi Grand Prix-refrenger, middelmådige r&b-synther og industriell goth-metal av mest klisjétunge merke.
«Interdimensional Summit» er et kræsj av ideer og singlestrategi, og peker dessverre vei inn mot resten av platen.
Det hører ikke sammen
Kor, orkester og riff konkurrerer så hardt om oppmerksomheten at låtene drukner.
Det mest uheldige utslaget kommer på «Council and Wolves and Snakes».
Mikkel Gaup som messende sjaman er en riktig så god idé, men da han skal ta låten til sitt naturlige høydepunkt, kommer det evinnelige koret spradende inn fra sidelinjen og dytter låten ut av balanse.
Det er som å se en ivrig klippet naturfilm hvor isbjørner og pingviner er plassert på samme pol – det hører virkelig ikke sammen.
Symfonisk sirkushest med et hoff av kor, strykeorkester og studiomusikere halsende etter.
Det hjelper heller ikke at de Alternativmesse-vennlige tekstene («All is internal/all eternal») trenger et kor for å høres viktigere ut, og effekten er gang på gang ingen effekt.
Dimmu Borgirs ambisjoner har alltid vært store, og musikken likeså.
Fra enkle kår som lovende norsk black metal er Dimmu Borgir blitt en symfonisk sirkushest som rir rundt i manesjen med et hoff av kor, strykeorkester og studiomusikere halsende etter seg.
På sitt mest vellykkede («Progenies of the Great Apocalypse» låter fremdeles som Darth Vaders undervurderte metalband) har det gjort Dimmu Borgir til verdens største symfoniske black metal-band, og bandet får evige bonuspoeng for stormannsgalskapen.
På Eonian tipper det derimot over i parodien.
| 0
|
401518
|
Kunsten å kline som Jon Fosse
Kulturministeren sa på Festspillene at det er viktig å ta Fosses litteratur til scenen.
Og så sitter vi der i Logen i Bergen.
Utmattet av tre timer kjedelig teater i tett luft.
Vi vet at et annet sted i Bjørgvin har noen delt en øl.
Kysset for første gang.
Elsket i baugen på en båt.
Eller kanskje ligger de i solen med tærne i været og leser Andvaketrilogien, mens de kjenner hjertet banke for det unge paret som søker husly i Bjørgvin.
Leserne kan drømme seg inn i en verden bortenfor tid, mens de er inne i et nøkternt språklig rom.
Vi som er i Logen, må i stedet se på kulturministeren.
Hun går på scenen for å holde en improvisert tale.
Legger trykk på ord som «teatermagi», «urpremière» og «nynorsk», og hun sier at det å sette opp Jon Fosses romaner er «viktig».
Deretter viser hun veien til baren med en raus håndbevegelse.
Fra poetisk nærhet til små nuss
Men hvorfor er det viktig å ta Fosses litteratur til scenen?
Trilogien finnes til 75 kroner i bokhandelen, og teaterversjonen har ingenting å tilføye.
Jo da, det er håndverksmessig greit utført.
Forestillingen glir relativt friksjonsfritt gjennom Fosses historie.
Lysskiftene er effektfulle, bakteppet fungerer som malerisk kulisse, og poesien i språket blir fortalt av klare røster.
Siste akt, Kveldsvævd, har også noen fine overganger mellom de forskjellige tidslagene i Fosses tekst.
Men sceneversjonen byr ikke på det forslitte ordet «teatermagi».
Tvert imot:
Den visker ut mange av nyansene i Fosses tekst.
Karakterene er flatere.
Den voldsomme kjærligheten blir illustrert og forklart, men får aldri et scenisk eller følelsesmessig liv.
Kliningen er nussete og upersonlig.
Jon Fosse er rett og slett bedre til å beskrive nærhet enn Hordaland Teater er til å vise det.
Hvorfor er den da viktig som scenekunst?
Eller for å stille spørsmålet på en annen måte:
Hvem er forestillingen viktig for?
Koret som forsvant
Jon Fosses trilogi består av tre kortromaner, Andvake, Olavs draumar og Kveldsvævd, som tilsammen ikke utgjør mer enn ca. 200 sider.
På smussomslaget står det sitater om at det er en bok om kjærlighet, og underveis i lesingen provoserte dette meg.
Er historien om Alida og Asle den rene kjærligheten?
Og bare det?
Eller er det like mye en fabel om to fattige mennesker som velger å møte en rå og urettferdig verden med mer råskap og urett?
Asle dreper tre mennesker gjennom bøkene, og Alida ser ikke ut til å bry seg med det.
Først forholder hun seg uvitende, deretter går hun inn i en fornektelse.
Eller kanskje er hun bare likegyldig.
Bikarakterene brukes av Fosse som et speil mot kjæresteparet – eller den rene kjærligheten, om du vil.
De målbærer hva som er rett og galt, som et slags kor av prostituerte, gamle koner og sambygdinger.
Fint lys, kjedelig teater
Men Hordaland
Teater har ikke grepet korets mulighet til å speile Alida og Asles handlinger eller lage en scenisk ramme rundt fortellingen.
Det er litt vanskelig å skjønne hvor regissør og dramatiker Torkil Sandsund vil med sine seks skuespillere.
De spiller i samme stemmeleie, bytter riktignok på noen luer og sjal, men ser ikke ut til å drive mye karakterarbeid.
Kanskje er nettopp dette et grep, men det er i så fall dårlig gjennomført.
Den viktige birollen Åsleik, som får barn med Alida, blir plutselig en bråkete komediekarakter i siste akt.
Da har publikum også fått ganske nok av den knirkete symbolikken med tepper som blir vind og middelalderkapper som betyr død.
Heldigvis lager lysdesigner Arne Kambestad nye scenebilder og spennende overganger i et nokså traust teaterlandskap.
Kulturpolitikk + prestisje = gjesp
Fosses roman tar ikke stilling til Alida og Asle.
Det er to mennesker som bare er i verden, og det er nettopp dette som gjør romanen så vakker.
Men når noen står på en scene, tvinges publikum til å forholde seg til dem ikke bare som levende mennesker, men også som en illusjon.
Flere moderne forestillinger leker med denne dobbeltheten.
Skuespillerne er både seg selv – og denne andre.
Men Andvake på Hordaland
Teater forholder seg til bare ett lag:
Gjenfortellingen.
Det er synd når Karl-Vidar Lende (Asle) på andre scener er en stor komedieskuespiller og Anne Wiig (Alida) har en scenekraft som skriker etter å bli brukt.
Jeg lurer på hvordan Andvaketrilogien fant veien til scenen.
Ville Festspillene i Bergen ha en urpremière fra en dramatiker som har sluttet å skrive teater?
Kom prestisjen før den sceniske ideen?
Jeg håper uansett neste års festspillforestilling vil ha større kunstneriske enn kulturpolitiske ambisjoner.
| 0
|
401519
|
Ketil Bjørnstads pianostykker er som skapt for disse hotelldiktene
Et inspirert triosamarbeid uten store fakter.
Dette albumet er utgitt i Ketil Bjørnstads navn, men like viktige er sangeren Anneli Drecker og forfatteren og poeten Lars Saabye Christensens bidrag.
For dette er et inspirert triosamarbeid uten store fakter.
Små hotelldikt på engelsk, et piano og en vokalist som behersker formatet fullt ut.
De små, stillfarne pianostykkene, tekstene og vokalen har en skjørhet ved seg som er veldig appellerende.
Nydelig samarbeid
Trioen er velkjente og sterke kunstneriske stemmer på hvert sitt område, men i dette samarbeidet oppstår det et eget kraftfelt.
Bjørnstad har utviklet sin egen klangverden, tilsynelatende enkel i formen, melodiøs og lett tilgjengelig.
Men la deg ikke lure, for kompleksiteten er der i rikt monn.
Det er noe av det fascinerende ved hans musikk.
Drecker har samarbeidet med komponisten flere ganger, og det kan vi skjønne.
Det å synge hans melodier krever sin sanger.
Hun klarer på mesterlig vis å binde sammen ordenes undring og refleksjon med klangbildene pianisten fremkaller.
Man kommer tett på og kan relatere til hver sangs atmosfære.
Saabye Christensen har for første gang valgt å skrive på engelsk, og dermed oppstår et annet og nytt tekstunivers.
Gjenkjennelig på et vis, men språket gir ordene en annen tone.
I og med at alle diktene kommer fra hoteller verden over føles valget naturlig.
Hotellrommets melankoli
Enhver som har vært ute og reist, har vel noen ganger opplevd hotellrommets spesielle atmosfære.
Der, og kanskje kun der, kan tankene ta uante retninger og ofte ubevisst dras mot det eksistensialistiske.
Spesielt om man er alene, som poeten har vært da han forfattet disse små diktene.
Som turnerende musiker forteller Bjørnstad i tekstheftet at hotellrommene har vært som hans andre hjem.
Små, ofte sterile rom, men høyst nødvendige på sitt vis.
Og viktigst, de lærte ham å være alene.
For noen år side begynte forfatteren å sende Bjørnstad små dikt fra ulike plasser han besøkte.
Det samme gjorde sangeren, små meldinger fra ulike steder i verden.
Dette ga dem et felles erfaringsgrunnlag som tilfører prosjektet et viktig element.
En forståelse for hva de vil fortelle, og dette spesielle elementet av melankoli som kan treffe deg i denne settingen.
Den skjulte hemmeligheten ved å reise har mange svar, og er en personlig opplevelse.
Denne trioen gir oss et stillfarent og lavmælt svar som sakte, men sikkert beveger seg inn på deg.
| 1
|
401520
|
The Rain: spennende og skuffende |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
The Rain investerer i spenning, men troverdighetsregnskapet går med dundrende underskudd.
Det er noe besnærende over å se vår skandinaviske sivilisasjon bli a) utsatt for et silvilsasjonssjokk, eller b) lagt i komplette ruiner.
Førstnevnte skjedde i norske Okkupert, som selv om den ikke traff blink hadde et vilt fascinerende utgangspunkt med myk russisk okkupasjon, mens sistnevnte er premisset for danske The Rain.
Selve ødeleggelsen er dessverre mer effektiv enn serien.
Forrykende tempo når regnet kommer
The Rain, Netflix’ første skandinaviske egenproduksjon, begynner i et forrykende tempo.
Far henter datteren på skolen, kaster henne i bilen med bror og mamma, og tråkker gassen i bånn for på komme seg ut av byen.
–
Det skal begynne å regne, hører vi faren og vitenskapsmannen si til en kollega på mobilen.
Litt hasardiøs slalåmkjøring og en kjedekollisjon senere, og brått er familien i fullt firsprang gjennom skogen.
Kameraet følger regndråper som faller truende mot de danske skoger, men i siste liten kommer familien seg ned i en teknologisk velutstyrt bunker.
Far overlater familien til seg selv, mens han drar for å finne en kur mot viruset som kom med regnet.
Snart er også mamma borte.
Klassisk postapokalypse
Seks år senere sitter Rasmus og Simone fremdeles i bunkeren og venter på pappa.
Etter en heftig start er det her The Rain egentlig begynner:
Søsknene må ut på tur, finne en kur, holde seg unna regnet, snike seg unna sultne banditter og forhåpentligvis finne pappa.
Som i en hvilken som helst postapokalyptisk fortelling – The Walking Dead, Doomsday, Children of Men – mangler det ikke på de små intense scenene; bunkerluken som må lukke seg i tide, sumpvannet som ikke må trenge inn i støvelen, metaldekket som skjuler dem fra varmesøkende droner.
The Rain hamrer løs på alle tangentene på spenningsorgelet, men musikken som kommer ut, låter skingrende umusikalsk.
Rollefigurene tar nemlig konsekvent vilt idiotiske avgjørelser.
Som da Rasmus må flytte walkietalkie-antennen nærmere inngangen og bort fra den beskyttede søsteren, når de bare kunne flyttet kommunikasjonskofferten sammen og passet på hverandre.
Eller den unge gutten, som etter seks år med dødelig virus på alle kanter, fremdeles ikke har skjønt at man løper innomhus når solgangsbrisen stryker ham på kinnet.
Hva med Simone, som tilfeldigvis plumper ut med «det er mer mat i neste bunker» mens en desperat knivstikker står to meter foran henne og dirrer av sult?
Slik velges den mest usannsynlige, men også den mest spenningsskapende utveien ved enhver anledning.
Avgjørelsene kjøper alltid noen sekunder ekstra spenning til seeren, men bidrar til at troverdighetsregnskapet går med et dundrende underskudd.
Suverent filmede spenningsscener ikke nok
Mellom rømningsscenene vrir Simone og de andre av seg kommentarer flatere enn kjøleskapsmagnetene de kunne vært trykket på.
«Du kjenner ikke meg, du skal ikke dømme meg», sier hun, som om manuset er levert fra en middels god gangstarap-film, før fiolinene kommer krypende til pompøse «Det handler ikke om overraskelse, det handler om håp».
Dialogmessig minner The Rain tidvis mer om en forhastet ungdomsserie enn en moderne, postapokalyptisk storsatsing.
Det er riktignok ikke helt grått.
Alba August – datter av stjerneregissørene Bille og Pernilla – gestalter både beskyttende storesøster, søkende datter og verdensreddende ungdom i løpet av de første episodene.
Hun redder ofte serien som unge Simone.
Hun bærer dog ikke The Rain og Skandinavias fremtid alene på skuldrene.
Til tross for gode episodeavslutninger og noen suverent filmede spenningsscener, ender de første episodene av The Rain opp som en irriterende skuffelse.
| 0
|
401521
|
Emilie Nicolas sterkt tilbake
Hun var landets fremste popartist, så ble det stille.
Nå er Emilie Nicolas tilbake, og det låter sterkt, fint og nytt.
«The future’s so bright, I have to look out, over my shoulder.
The future’s so bright, I have to look out, and drive slower.»
Refrenget synges en rekke ganger i den nydelige balladen «Future» midtveis på Emilie Nicolas’ (30) andre utgivelse, og oppleves på flere måter som sentralt for hele dette albumet.
For fremtiden var definitivt svært lysende da den NTNU-utdannede musikeren fra Bærum pangdebuterte med DumDum Boys-coverlåten «Pstereo» og albumet Like I’m A Warrior i 2014.
En stemme og låtskriver av de sjeldne dukket opp i norsk popmusikk.
Albumet fikk karater seks her i avisen, ble kåret til årets beste flere steder, og Nicolas fikk to spellemannpriser.
Operert for svulst på hjernen
Men, som hun forteller mye om i et intervju med Aftenpostens A-magasinet nå på fredag, så gikk ting deretter videre i et tempo og på en måte som ikke passet hennes personlighet.
Presset om «bare én konsert til» og stadige reiser med enorm angst for å fly, gjorde at hun fullstendig utslitt sa stopp.
Så ble det helt stille, for rett etter fikk hun påvist en svulst på hjernen, som ble operert bort for to år siden.
Ikke rart at Emilie Nicolas nå vil «drive slower».
Et mer krevende album
Hennes andre album følger i de musikalske sporene fra debuten, som den gangen traff tidsånden med tidvis smygende, tidvis energisk elektropop.
Men fire år er en evighet i popmusikkens verden, og siden sist har sjangrene hiphop og moderne R&B tatt mer og mer over i offentlighetenes lydbilde.
Det påvirker alle, også Nicolas, som selv spesielt nevner Frank Ocean som inspirasjon.
En artist velger naturligvis heller ikke tittelen Tranquille Emile til sin plate uten grunn.
Det franske ordet betyr «stille» eller «rolig», og markerer vel både valgt fart i eget liv og den musikalske retningen som er tatt.
For de mest energiske rytmene er færre her, selv om låter som for eksempel «Wild One» og «God Damn» banker effektivt på.
Albumet fylles i stedet av mer seigtflytende og nedpå musikk som i et spenningsfylt, elektronisk lydbilde beveger seg fra det rent fengende til mer alternativ pop og R&B.
Sammen med produsent Eivind Helgerød har Nicolas skapt melodistrukturer og arrangement som er mer intrikate.
I tillegg legger hun med hell større vekt på spennet i egen stemme.
I sum blir dette et mer krevende album å ta inn over seg, men det har man jo tid til.
«Drive slower», var det ikke sånn?
Store ord, med rette
Emilie Nicolas sier selv at dette albumet tekstmessig kretser rundt det evige temaet «umulig kjærlighet».
Den første singlen messer om hvordan hun byr på «Higher Love», mens hun i røffere «Wild On» synger om å «tame the motherfucker».
Men ifølge presseskrivet handler det her også om det «uhåndgripelige, men samtidig nære og hverdagslige med å være et menneske i den store verden».
Store ord som kan føles i overkant svevende, dog ikke fra en person med hennes nære historie.
Når albumet avsluttes med en seks minutter lang og Bon Iver-aktig ballade som stadig gjentar tekstlinjen «you only get one chance, I wanna feel fine», kjenner man at budskapet hennes virkelig treffer.
Det ligger et kledelig alvor over hele Tranquille Emile som gjør albumet til nok en triumf for Emilie Nicolas.
Slippes 1. juni.
| 1
|
401522
|
Beach House utvider lydhorisonten
På sitt syvende album har bandet fridd seg fra formelen og favner bredere.
7 er (naturlig nok) det syvende albumet fra kritikeryndlingene Beach House.
Etter å ha holdt på i nesten halvannet tiår, har bandet innarbeidet en karakteristisk sound som gir dem stor suksess.
Denne gangen velger de å gå litt bort fra oppskriften, og setter færre grenser for seg selv.
Det fører til et album som både bygger videre på bandets lekre indiepop og samtidig peker ut nye retninger de kan bevege seg i.
En mer sammensatt opplevelse
Det begynner overraskende energisk med «Dark spring», en låt som øyeblikkelig drar deg inn i det drømmeaktige lydlandskapet.
Lytteren hukes tak i, og presenteres for et ekspansivt lydbilde som ikke lenger er begrenset til hva bandet kan gjenskape live.
Her er det flere lag av lyd man kan fortape seg i.
Man kjenner igjen den nedstrippede monotonien og det rolige drivet, men blir servert en mer sammensatt opplevelse.
Den lavmælte duoen har brukt lengre tid på innspillingen denne gangen, noe som merkes i den detaljrike miksen.
Albumet har selveste Sonic Boom, kjent fra undergrunnslegendene Spacemen 3, som en slags medprodusent, og bandet later til å ha latt seg inspirere av hans uredde holdning til sonisk eksperimentering.
Det er mer variasjon enn tidligere, og de begrenser seg mindre når det kommer til nye ideer, uten at de mister sin minimalistiske sjarm.
Forandringen er merkbar, men ikke drastisk.
En bølge av vellyd
Nydelige «Dive» åpner i et stemningsfylt og dronende humør før rytmeseksjonen gir den nytt liv som shoegazerock midtveis.
«Girl of the year» maler på sin side honningtykt der lag av synther og gitarer blir til en bølge av vellyd.
Den utvidede paletten gir hvert spor større egenart, men låtene former fremdeles en kohesiv helhet og bandet beveger seg aldri så langt ut av komfortsonen at de mister seg selv.
Grunnstenene er der med florlette synther, tykke gitartepper, og Victoria Legrands behagelige hvisk.
Avsluttende «Last ride», som klokker inn på nøyaktig syv minutter, oppsummerer reisen ved å sakte bygge seg opp med flere og flere detaljer før den til slutt løses opp i en enkel harmoni.
Beach House har holdt et høyt nivå gjennom hele karrièren, noe som ikke kan sies om de fleste drømmepopbandene fra samme æra.
I løpet av de siste fjorten årene har de perfeksjonert sin lille nisje i sjangeren, og nå er de tydelig klare til å ta musikken i nye retninger.
Det lykkes de med.
Det er bare å glede seg til konserten i Oslo i oktober.
| 1
|
401525
|
Leon Bridges har både stemme og soul
En soulsanger som har ydmykheten til å lykkes stort.
Endelig er Leon Bridges tilbake med ny musikk, og han har oppdatert uttrykket.
Retrogrepet er der, spesielt i sangstil og klesvalg, men lydbildet er oppgradert og modernisert.
Imidlertid er det fortsatt den fantastiske stemmen som griper aller mest.
I høst kommer han til Oslo.
Retrosoul
Tre år er gått siden Leon Bridges (29) fra Texas debuterte med albumet Coming Home.
Med den platen tok han soulmusikken tilbake til tiden da Sam Cooke var det store.
Retrosoul på sitt beste, og med en stemme som kunne bære arven.
Personlig ble albumet en av mine favoritter som jeg vender tilbake til selv i dag.
Bridges var det store, nye navnet i 2015, og albumet ble nominert til beste R&B under Grammy-utdelingen.
Det ble ingen pris, men han hadde markert seg.
Han ble etter hvert kritisert for å være lite fremtidsrettet, at debuten var et flott tidsbilde på en tid som var forbi.
Kritikken var urettferdig, fordi all utvikling bygger på noe som har vært.
Hårfin balansegang
Tre år har gjort han godt.
Dette er på mange vis en mer reflektert plate.
«Bad bad news» er kanskje den sangen som illustrerer utviklingen best, for her vever han det personlige med et kritisk blikk på samfunnsutviklingen.
Samtidig er det, paradoksalt nok, en sang som har et tydelig retroavtrykk med en herlig groove, nennsomme blåsere og kledelig jazzgitar.
Albumet åpner nydelig med balladen «Bet ain’t worth the hand», en klassisk kjærlighetssang som soulmusikken er stinn av.
Her viser sangeren sitt grep om sjangeren.
Bare åpningen er verd sin vekt i gull.
En annen godbit er «Shy», nok en ballade, men litt raskere i takten.
Det har tatt litt tid å komme til kjernen av disse sangene, men gradvis åpner de seg opp.
Balansegangen mellom nåtid og fortidens sterke fotavtrykk turneres fint.
Nytt og gammelt
For en som er glad i sjangeren oppstår det et slags dilemma mellom det å gi soulmusikken noe nytt og bevare nerven i uttrykket.
Leon Bridges klarer øvelsen.
Han gir oss litt fra begge verdener.
Først briljerer han vokalt med sin fløyelsmyke, distinkte stemme.
Dernest inkorporerer han et moderne lydbilde med både pop og elektroniske elementer.
Et annet aspekt som gjør dette til noe mer enn kun en grei oppfølger, er variasjonen i låtutvalget.
Fra den nærmest disco-orienterte «You don’t know» til den brutalt anlagte balladen «Mrs.» skaper han fine låtkontraster.
Leon Bridges har tatt med seg det beste fra debuten, og gitt oss noe mer uten å forsake det som gjorde han så bra ved første møte.
Spiller på Rockefeller i oktober.
| 1
|
401526
|
Restaurantanmeldelse:Her vil man flytte inn
Man blir lykkelig av å spise på Brasserie France.
– Byens hyggeligste og mest stemningsfulle spisested? spør spisefølget.
Vi har fått plass i 1. etasje hos Brasserie France, et sentralt beliggende restaurantlokale i fire etasjer i Øvre Slottsgate 16.
Her startet de opp med legendariske D’Artagnan og A Touch of France i 1979 og har siden holdt det gående med klassisk fransk brasseriemat.
Slik får du stamkunder
En stor del av suksessen til Brasserie France er uten tvil servicen.
Her har de alltid hatt flinke og erfarne servitører som byr på seg selv, slik at man får følelsen av at de er der for deg.
Kombinasjonen av god service og et erkefransk og sentralt lokale gjør at dette er et av stedene med flest stamkunder i Oslo.
Menyen byr på veldig mye forskjellig.
11 forretter, østers, 10 hovedretter og et skalldyrplatå, som man må bestille i forkant.
Brasserie France har også dagens 3- eller 4-retters meny og et brukbart utvalg viner fra Frankrike.
Det eneste vi savner, er vinforslag til de ulike rettene.
Mye av menyen er fast, så her kunne man kommet med flere vinforslag i ulike prisklasser til hver rett.
Nydelig tartar
Etter 15 minutter kommer servitøren med forrettene.
Skal man spisse servicen mer, må man huske hvem som har bestilt hva og presentere rettene ordentlig.
–
Denne kombinasjonen her er knallgod!
Spisefølget er meget fornøyd med laksetartaren med en blanding av røkt og rå laks.
Den salte tartaren er supplert med en god pepperrotkrem med litt sennep på toppen, nydelige, sødmefulle og hvite asparges og noen mindre primører – vårens første grønnsaker.
En god rett både på smak, konsistens og balanse.
Lun og rennende ost
Den andre forretten er et av få vegetartilbud på spisestedet – en enkel salat med grillet chèvre.
Salaten er utrolig frisk og god, chèvren lun og rennende, og de tynne og sprø delikatessebønnene er et godt supplement.
I tillegg følger det med nydelige kirsebærtomater for å tilføre retten sødme.
Nok en god rett hvor alle smakene trer fint frem.
Røye på kroken
– Smakte maten?
Servitøren er raskt på plass for å hente tomme asjetter og fylle opp vannglass.
Rundt oss er stemningen god, med mye jobbfolk og bord med to vennepar som er ute og koser seg.
Etter en passelig pause er hovedrettene klare.
Vi har begge valgt fisk – en fra den faste menyen, samt dagens fiskerett.
– Nydelig ishavsrøye!
Det lyserøde kjøttet er fast og fint, og den skinnstekte fisken har en søtlig smak.
Oppå fiskeryggen ligger et par sprø og gode asparges og syltet løk, mens røyen hviler på faste og gode stuede poteter.
Fiskeretten bader i en smaksrik sjøkrepssaus, som ikke blir for dominerende.
Hummerfisk
Den andre hovedretten byr på brosme, en fisk i torskefamilien.
Kjøttet er meget fast, perfekt varmebehandlet og har en skalldyrsmak, nesten som hummer.
Fisken har selskap av sprø asparges, stekte poteter, en frisk hollandaise, samt en fyldig kjøttkraft, som supplerte hollandaisen på en flott måte.
I tillegg er det flere primører – mest små, smakfulle gulrøtter.
Say cheese!
–
Vi kan ikke gå herfra uten å smake på oster eller dessertvognen.
Spisefølget ser bort på den overfylte dessertvognen, en av stedets spesialiteter, men vi velger et utvalg av husets oster.
170 kroner for seks oster, nøttebrød, fikenkompott og valnøtter i rødvin er en grei pris på et ellers nokså dyrt sted.
Ostene er meget gode, spesielt en vellagret Comté og en nesten rennende Camembert.
–
Det er gøy at mange av Oslos brasserier holder en bra standard, og Brasserie France er definitivt blant byens beste sammen med Brasserie Ouest og Chez Colin.
Hit vil man fort tilbake.
| 1
|
401527
|
Har du mistet troen på rocken, start på nytt med Courtney Barnett
Hun innfrir de høye forventningene.
Det er så seigt og syrlig at det smaker av P J Harvey, men det er Courtney Barnett som står bak.
Jeg snakker om riffet i åpningssporet «Hopefulessness».
«You know what they say/no one is born to hate», synger Barnett mens gitaren sleper seg gjennom rommet.
Hun har uttalt at teksten handler om å omsette frustrasjon til noe mer produktivt.
Kanskje riffet er et resultat av denne tanken?
Sangen bygges gradvis med tilførsel av orgellyd, og mot slutten møter vi et par overstyrte og lett aggressive seksstrengere som setter solid punktum.
Så enkelt kan det gjøres.
Så vanskelig er det.
Det tok henne litt over fire og et halvt minutt å gjøre meg velvillig innstilt.
Følelsesmessig utbrent
Nå er det i og for seg ikke vanskelig å forvente kvalitet fra den australske 31-åringen etter debutalbumet Sometimes I Sit And Think, And Sometimes I Just Sit i 2015, eller etter fjorårets duoutgivelse med Kurt Vile, Lotta Sea Lice.
Men Tell Me How You Really Feel har virkelig en egen substans.
Mange av sangene tematiserer følelsesmessig utbrenthet, men bærer også i seg håp og humor.
Barnett skal ha leid seg et øvingsrom der hun satte seg til ved pulten og tvang seg selv til å skrive.
Deretter spilte hun inn demoer av sangene alene, trakterte alle instrumentene for å komme nær alle elementene.
Så innkalte hun bandet som består av den faste rytmeseksjonen, Bones Sloane og Dave Mudie, samt Drones-gitarist Dan Luscombe.
Passe skranglete
Låt nummer to, «City Looks Pretty», demonstrerer bandets lettbente vesen.
Et tynnmasket gitarøs under Barnetts kledelig uttrykksløse måte å synge på får samtlige indierockbrikker til å falle på plass.
Det låter både levende og troverdig.
Bandet får låtene til å høres ut som ferskvare, som om de ble lært av medlemmene i går, sånn akkurat passe proft skranglete.
Det er i det hele tatt mye gitarsnop å rope hurra for her.
Bare hør de skurrete melodisnuttene på «Charity».
Aimee Mann kunne ikke ha gjort det bedre!
Courtney Barnett har nemlig en solid popteft som søtner stoffet.
Det nærmeste bandet kommer punken er med «I’m Not Your Mother, I’m Not Your Bitch», et kort bekjentskap som ville ha stått seg fint i 1977.
Den nye Dylan
Ellers er det også sånn at to av Barnetts favorittband fra yngre dager, Pixies og Nirvana, avsetter merker i musikken hennes.
«Nameless, Faceless» kommer fra den kanten.
Sangen tar for seg menn og aggresjon og holdes oppe av koring fra The Breeders’ Kim Deal.
Avslutningslåten «Sunday Roast» er det nærmeste albumet kommer en ballade.
Den rommer Courtney Barnetts mest tilbakelente øyeblikk og er en sjarmerende kommentar om vennskap.
Courtney Barnett omtales som den nye Bob Dylan og som den raskest stigende stjernen på rockehimmelen.
I lys av dette er det imponerende å høre hvordan hun klarer å lytte til seg selv.
Tell Me How You Really Feel er ingen genistrek, men den holder lenge for alle som nøyer seg med det heftig bunnsolide.
| 1
|
401528
|
Restaurantanmeldelse:Nydelig brasseriemat
Lokalet er anonymt, men maten skinner på Le Benjamin.
– Legosaftis, fiskelollipop og is-iglo med legosjokolade.
Jeg skjønner godt at det er en del barn her, sier spisefølget og leser gjennom menyen.
Vi har labbet opp de få trinnene til Le Benjamin nederst på Grünerløkka og fått et fint bord ved vinduet.
Det er som vanlig stappfullt i lokalet.
Brasseriet er blitt veldig populært i Oslo og har opparbeidet seg mange stamkunder.
Forny vinkartet!
–
De har alltid hatt et veldig enkelt interiør her.
Jeg synes både Brasserie France og Brasserie Blanche oser mer av Frankrike og brasseriefølelsen.
Det hyggeligste er at man kommer rett på baren og ofte blir møtt med et hallo med en gang innenfor døren.
Menyen byr på mange klassikere og en imponerende vinliste, men her burde man ta grep for å fornye seg.
De endeløse listene med viner fra Burgund, Bordeaux og andre vinområder tar livet av folk som skal prøve å finne noe til maten.
Begynn med et fargerikt kart over de ulike vinområdene og gå ned på antall viner.
Skriv heller ned hvilke retter den ulike vinen passer til eller ha tre vinanbefalinger under hver rett i ulike prisklasser.
Få bort det ugjestmilde skryteleksikonet.
Enkelt og velsmakende
– Nydelig forrett, skryter spisefølget.
Etter 15 minutters ventetid ankommer forrettene, og en råmarinert rødspette innfrir forventningene.
Den er pyntet med avrugakaviar, dill og syltet agurk, samt stangselleri for å gi de bløte fiskebitene etterlengtet tyggemotstand.
Det er friskt, salt og syrlig, men porsjonen er veldig liten og metter minimalt.
Den andre forretten byr på grønne asparges blandet med biter av egg og gressløk og en deilig og fyldig beurre blanc – den franske, klassiske smørsausen.
De franske aspargesene er sprø og gode og litt småbitre på smak.
En enkel, men velsmakende forrett.
Meget bra service
– Smakte det?
Servitøren ser forventningsfullt på oss.
Le Benjamin har skjønt hvordan man skal beholde gjestene sine, og servitørene er både hyggelige, oppmerksomme og kommer med anbefalinger på både mat og vin.
Vi nyter edle dråper fra Loire av den gode produsenten Didier Dagueneau, en herlig Pouilly Fumé Buisson Renard 2014, mens vi venter på hovedrettene.
Nydelig entrecôte
Hovedrettene, både entrecôte og ishavsrøye, innfrir forventningene.
– Entrecôten er en av Le Benjamins signaturretter, og det møre kjøttstykket serveres « medium rare», akkurat som jeg ønsker, sier spisefølget.
Kjøttet har følge av en meget luftig hvitløkskrem, små sprøstekte potet-terninger og en herlig tykk bordelaise-saus som runder av smaksopplevelsen.
Dagens fisk er også vellykket.
Filet av ishavsrøye står på menyen, og her blir den servert med grønne tomater, linser og vongole.
En overraskende og nydelig kombinasjon av søtlig og fet ørret, salte skjell og sprø, friske tomater.
Litt for kalde oster
Le Benjamin har alltid hatt et meget bra utvalg med oster, og man kan ikke forlate det franske spisestedet uten å prøve noen.
Ostebrikken har et stort spenn, der spesielt en deilig brie innfrir.
Roqueforten er litt for fast, og flere av de andre kunne med fordel vært lenger ute av osteskapet.
– Le Benjamin serverer veldig enkel og god, klassisk mat, men jeg synes Brasserie Ouest serverer bedre og mer avansert mat, og Brasserie France og Brasserie Blanche har et mer stemningsfullt lokale.
| 1
|
401530
|
Restaurantanmeldelse:Albert er ikke din bestevenn
Du blir mett, men Albert bistro er ikke stedet du går til på grunn av maten.
–
Er det blitt bedre eller dårligere mat på Aker brygge de siste årene? spør spisefølget.
Mange stayere som Louise, Sorgenfri, Lekter’n, Beach Club, Big Horn Steak House og Lofoten holder ut fortsatt, men det er også kommet mange nye de siste årene - som Asia, Jamie’s Italian og Burger Joint.
Vi har tuslet inn på en halvgammel klassiker som skiftet kjønn for noen år siden fra Albertine til Albert.
Franske toner
– Hjertelig velkommen!
Servitøren er kjapt ute med å gi oss et bord og kommer raskt med menyer.
Deretter blir vi glemt en stund før en annen servitør kommer for å ta imot drikkebestillinger.
Albert bistro er et spisested i svarte og hvite farger, med mange franske motiver på veggene og fransk musikk fra høyttalerne.
Akkurat nå synger Marc Lavoine om en apekatt i Je descends du singe.
Gi oss tallerkener!
–
Det ser latterlig ut!
Ikke maten, men serveringsfatene, ler spisefølget.
Trefjøler og skiferplater har herjet mange restauranter de siste årene, og forretten med carpaccio ligger på en skiferplate oppå en trefjøl!
Ikke rart folk har startet gruppen «We want plates».
Det rå oksekjøttet er litt kjøleskapskaldt, men smaken bra med ulik salat, kapers, syltet løk og trøffelmajones.
Friskt, salt og syrlig og en brukbar mengde mat til 149 kroner.
Kom med anbefalinger
Den andre forretten er grei, men det søtlige kamskjellet er stekt litt for lenge og burde hatt noe krydder på seg.
Blandingen med ertepuré, urter og bacon er derimot meget vellykket, og porsjonen er mettende.
– Informativ vinmeny, sier spisefølget.
På baksiden av spisemenyen er all drikken presentert.
Her har Albert et fint kart over Frankrike med de fleste vinområdene.
Skal man gjøre noe enda bedre, hadde det vært smart med vin- eller ølanbefalinger til de ulike rettene, særlig siden menyen stort sett er den samme året rundt.
Salttungt
Servitøren kan ikke noe om vinen de har, men er hyggelig og scorer mye på sjarmen.
Vi har plukket ut en flaske Bordeaux til hovedrettene, en Ch. La Louvière 2010, som er priset til 2,5 av polpris.
– Litt skuffende lammerett, sier spisefølget.
Lammekjøttet er veldig fett, og vi har spist både mørere og mer smaksrik lammekarré tidligere.
Her er tilbehøret det beste, med en luftig og salt potetpuré, smaksrik rosmarinsaus og sprø grønnsaker.
Retten blir i overkant salttung, 285 kroner er i overkant dyrt, men det er mye mat.
Dyr entrecôte
Lokalet er denne kvelden fylt med par og familier som er ute og koser seg, og stemningen er god i det halvfulle lokalet.
Den andre hovedretten innfrir heller ikke.
Entrecôte til heftige 355 kroner bør være blant byens beste, men det løvtynne kjøttstykket vi får servert, holder ikke mål.
–
Det er nesten ikke vits i å spørre hvordan man vil ha den stekt, siden den blir gjennomstekt etter kort tid i pannen, sier spisefølget.
Den syltede løken til er i det minste god, og også her får vi sprø, deilige bønner til.
Saftige pommes
Anna har en bra dose smør i seg, men er dessverre lunken, nesten kald, når den blir servert.
Det beste er uten tvil den deilige Bordeaux-vinen som står godt både til lammekjøttet og entrecôten.
Steinharde oster
–
Jeg synes det er blitt noe bedre på Aker brygge den siste tiden.
Jamie’s Italian er bedre enn Jacob Aall, og Ling Ling og Delicatessen er best av alle stedene her.
Vi avslutter med et ostefat til 155 kroner, men Albert må huske å ta ut ostene av kjøleskapet.
Nå er både brie, roquefort og comte steinharde.
Albert bistro byr på en hyggelig kveld, men må heve nivået på kjøkkenet.
| 0
|
401531
|
«Jungelgjengen:»Har vi ikke sett dette før?
Fransk animasjonsfilm mangler originalitet.
Jungelgjengen er nok kjent for mange av de minste fra serien på NRK.
Overgangen fra små, korte snutter til en helaftens spillefilm er ikke helt vellykket.
Det føles som om Jungelgjengen har hentet inspirasjon fra Istid, Madagaskar og Kung Fu Panda, men sliter med å finne sin egen stemme og egenart.
På mange måter er historien om pingvinen Maurice en klassisk oppvekstskildring.
Selv om han er en pingvin, er han oppdratt av en tiger.
Sammen med en broket forsamling er de jungelens voktere.
I kampen mot en ond koala som vil ødelegge jungelen, skal det handle om forsoning, vennskap og riktig kampinnstilling.
Mangler originalitet
Problemet med David Alauxs film er at du egentlig har sett det meste før.
Fra de to froskene, som skal sørge for det komiske pusterommet, til flaggermusen, som faller for spøkelsesapen, er det lite originalitet å spore.
Dessverre er det heller ikke mye god humor som treffer på tvers av generasjoner i kinosalen.
Dialogen er rett og slett ikke spesielt morsom og virker konstruert.
Her kan det være den norske dubbingen som har sviktet.
De sekvensene som fungerer best humormessig, er faktisk de mest banale slapstick-elementene.
Den onde koalaens påfunn og brannbomber er fargerike og sørger i alle fall for at actionsekvensene fungerer.
Skuffende
Animasjonen skiller seg heller ikke ut, men bruken av musikken er god.
Scenen etter at Maurice har gått på en smell og klatrer ut av depresjonen ved hjelp av «Eye of the Tiger», er god og morsom.
Det er aldri for tidlig for barn å stifte bekjentskap med Survivors treningsklassiker.
Heller ikke karakterene sitter helt som de skal.
Pingvin-tigeren Maurice blir aldri den helten du helt har troen på skal redde dagen.
Tigermamma Natacha og dovendyret Tony er fine karakterer, men det er skurken selv, koalaen Igor, som er filmens beste element og sørger for action og spenning.
Jungelgjengen er en aldri så liten skuffelse fra en filmnasjon som har en solid tradisjon for innovativ animasjonsfilm, fra Trillingene fra Belleville (2003) til Løvetannbarn (2016).
Jungelgjengen prøver å kopiere Disney, uten å lykkes.
Resultatet er kjedelig og uinspirerende.
| 0
|
401532
|
Restaurantanmeldelse:Må legge seg i hardtrening!
Spisestedet Grønland Gym må trene mer.
– Tre kroner i minuttet for å spille dart?
Tuller de?
Vi har ankommet Grønland Gym, som har tatt over lokalene etter Vognmand Nilsen på Teaterplassen.
Inne er det gjennomført med mange gjenstander fra gymsalen:
Alt fra svingstang og bøylehest til ribbevegger.
Nesten alle nyåpnede steder har et spillalternativ, og her er det shuffleboard, bordtennis og dart – alt til tre kroner minuttet.
Pilkast har vi aldri betalt for før i Oslo.
Hjelp, vi er på uteservering!
Vi har satt oss ute i solen på den hyggelige Teaterplassen – et flott og bilfritt område med lekestativ i midten hvor barn kan herje fritt.
– 15 minutter!
Hva holder servitørene på med? undrer spisefølget.
Det er ikke helt fullt på uteserveringen, men servitørene har ingen snøring på hvem som tar hvilke bord.
Etter nye fem minutter får vi heldigvis tak i en av dem og får bestilt to iskalde øl.
Forhåpentlig er ikke Grønland Gym representativ for hvordan det blir på årets uteserveringer – men vi er spent på de neste månedene.
Menyen er meget enkel og består av kjente retter som burger, kyllingsalat, blåskjell, stekt laks, tartar, ost og skinke.
Slitsom planke
Vi startet måltidet med å dele en såkalt «gymplanke», som består av skinker, ost, oliven, brød og aioli.
Artig at man kobler interiørtemaet med navn på retter, men hvorfor ikke komme ut med en planke?
Nå ligger maten på en firkantet – ja, du gjettet riktig – skiferplate.
–
Dette var skuffende!
For 275 kroner hadde jeg forventet mye bedre mat, sier spisefølget.
Västerbotten-osten smaker meget godt, grønne oliven og aiolien får godkjent, og en oksehaleterrin smaker mye.
Dessverre er spekeskinken altfor salt og tørr, chorizoen tam, spekepølsen anonym, og hva kokken har gjort med pommes fritesen, vites ikke.
–
De er utrolig oljepreget, myke og rare på smak.
Er de blitt varmet opp igjen?
Dette holder ikke!
Lunken mat
Servitørene fortsetter med sløve leveringer.
Det er ingen nummer på bordene, og servitørene labber rundt med maten og spør hvem som skal ha hva.
En annen ting er organiseringen av maten når den er ferdig.
Vi har satt oss inne, grunnet mørke skyer på himmelen, og har god oversikt over kokkene.
Her ser vi at maten blir stående lenge på kjøkkenbenken før den bæres ut til gjestene.
–
De har heller ikke varmelamper over maten, og det fører til lunken mat når servitørene endelig finner ut hvilket bord maten skal til.
Det gjelder også oss.
Stiv nakke
Hovedretten består av svinenakke med BBQ-saus og kremet potetsalat.
Den later ikke til å blitt stekt så lenge som ønskelig.
Til gjengjeld er den stekt nok til å ha blitt tørr, noe som også skyldes for lite marmorering – slik svinenakke ofte er.
Kjøttet er ganske kaldt fordi det er lagt oppå en kald potetsalat, og fordi maten blir stående på disken en stund uten noen form for varme.
BBQ-sausen har fint sting, men potetsalaten med løk og purre er for dvask, har for mye smak av sennep, og er dårlig balansert.
Hardstekt burger
Bortsett fra gymrommet er spisestedet meget enkelt innredet.
Stoler, bord og sofaer er kjøpt på loppemarked.
Det er en uformell og hyggelig stemning her, og lokalet har store vinduer mot gaten og den store uteserveringen.
–
Det står at burgeren skal stekes medium pluss i menyen, men denne er well done og vel så det, sier spisefølget.
Den mangler krydder og saftighet, brødet er tørt og ikke varmet, men coleslawen er god og porsjonen stor.
Pommes fritesen til burgeren er litt mer sprø enn de som kom til gymplanken, men også disse er veldig myke og oljede.
– Grønland
Gym er et hyggelig sted å ta en øl hvis du får tak i en servitør, men maten kan du ta et annet sted.
| 0
|
401534
|
Ry Cooders nye gospelalbum er til å få ståpels av
For en utrolig formidler, sanger og musiker denne mannen er.
Ry Cooder er en av disse sjeldne og unike artistene som alltid har syslet med sitt.
Berømmelse har aldri vært et mål, derimot har ønsket om å lage gode plater vært det.
Det er bare å konstatere at han igjen har lykkes.
Samtidig er han klar for årets Notodden Blues Festival og sin første konsert i Norge på 30 år.
Én av sitt slag
Ry Cooder (71) har de siste årene laget en rekke konseptalbum der han har skapt en karakter som musikken kretser rundt.
The Prodigal Son er derimot noe helt annet.
Dette er en religiøs plate fra en ikke-troende.
Et slags gospelalbum der hymner, tradisjons-, blues- og egne sanger flettes sammen i en miks Cooder behersker til fingerspissene.
Noe av spenningen ved en artist som ham, er evnen til å introdusere nye sjangre i musikken med ærbødig ydmykhet.
Han er en reisende i musikk der hele verden er arena.
Alltid i forbrødringens navn.
Han har hele karrièren fulgt sin egen ledestjerne, uavhengig av trender.
Han er én av sitt slag.
Cooder har vært innom det meste, fra tidlig amerikansk og afrikansk blues til cubansk musikk og Buena Vista Social Club.
Dette for bare å ha nevnt en liten flik av hans oppdagelsesreiser.
Vi kommer denne gang tett innpå hva som opptar ham personlig, spirituelt og musikalsk.
Han synger om den fortapte sønn og kommer således også nært innpå sitt eget lands sjel.
Ingen religiøs mann
Paradoksalt er Cooder ingen religiøs mann, men hans følelse for denne musikken står ikke tilbake for noen bekjennende.
Samtidig er han en mester i å finne frem til det, for mange, ukjente.
Som låtskriveren Blind Alfred Reed og hans «You Must Unloud», en nydelig sang om at om du vil komme til det forjettede land, må du gi avkall på dine jordiske skatter.
Musikalsk er albumet alt en kan drømme om.
Fra hans fantastiske gitarplukking og hans ulike vokale grep til koringen ved Terry Evans, Arnold McCuller og Bobby King.
Dette er Cooder slik vi husker fra 1970-tallet.
Stemningsspennet er stort, fra den rolige og banjodrevne «Straight Street» via den bluesdrevne «Shrinking Man», til en fantastisk versjon av «Nobody’s Fault But Mine».
Hva er det med disse erfarne eldre artistene som fortsatt klarer å skape musikalsk magi?
Lytt til hans egen sang om drømmerne, «Jesus And Woody».
Kanskje det er så enkelt som Cooder fortalte i et intervju med musikkmagasinet Mojo:
«Det tar år å lære seg å lage gode plater.»
| 1
|
401535
|
«Solo: A Star Wars Story:»Han Solo er død – leve Han Solo
Smart sjakktrekk:
Seriens mest sjarmerende karakter får sin egen film.
Alle som er 50 år eller yngre, har vokst opp med Star Wars.
Mange har karakterene og planetnavnene i blodet.
Fordi filmene følger oss gjennom livets ulike faser og tilfører stabilitet i en ellers omskiftelig verden, sitter det dypt.
Star Wars sitter i på samme måte som kristendommen gjør det, selv om man ikke er troende.
Den bare er der, som en referanse man ikke kommer utenom, som en legende innvokst i samfunnsveven.
Franchisen er gjenstand for noe av verdens smarteste markedsføring.
Merkenavnet er like tydelig som Coca-Cola, Corn Flakes og Nike.
Det kommer film etter film, og noen tjener uhorvelig med penger.
Det burde være mange årsaker til å være skeptisk når det nå kommer enda en film, et knapt halvt år etter den forrige.
Pokker heller – filmen leverer
Derfor har jeg i utgangspunktet lyst til å plukke filmen fra hverandre og fortelle Aftenpostens lesere at alle som kjøper billett til denne filmen, er umælende brikker i storkapitalens spill.
Men det går ikke, pokker heller, for filmen leverer.
På samme måte som Rogue One fungerer den på sett og vis bedre enn enkelte av de andre filmene, nettopp fordi den er uavhengig.
Den har energien til en fristilt fotballspiss som kan gjøre sin greie uten å måtte tenke for mye på laget.
Phil Lord og Christopher Miller, regissørene av en av tiårets morsomste animasjonsfilmer, nemlig Lego-filmen, har hatt regi på tre fjerdedeler av Solo: A Star Wars Story.
Det merkes.
Så fikk de sparken, og gode, gamle, trauste Ron Howard ble hentet inn for å sørge for at filmen ikke ble for morsom.
Star Wars må nemlig lages innenfor en trang ramme.
Lucasfilm, og Disney, tenker antagelig at de ortodokse fansene (mange) ikke vil takle for mye lek med evangeliet.
Lord og Miller preger likevel filmen.
Og det er en god ting.
Dessuten er manuset ved Lawrence Kasdan, som tilhører kongehuset når det gjelder Star Wars (manus på The Empire Strikes Back, Return of the Jedi, og The Force Awakens).
Filmen er med andre ord en miks av solid kontinuitet og nye tanker.
Fire sterke kvinneroller
Dermed er det duket for replikker og innfall som er genuint morsomme.
Det lekes med Lando Calrissians sans for fine kapper, og med replikker som at Han Solo må styre skipet nitti grader til venstre-ish, i en livsfarlig situasjon.
Den morsomste droiden så langt dukker opp i form av L3-37, en feminist og frihetskjemper som i et ekko av tidens rase- og kjønnskamp er opptatt av droiders rettigheter.
Slik jeg ser det, er denne oppfriskningen helt nødvendig.
Den fungerer på samme måte som Daniel Craigs geniale replikk i Casino Royale hvor han blir spurt om han skal ha martinien shaken or stirred, og svarer:
Do I look like I give a damn?
Inkludert L3-37 har filmen fire sterke kvinneroller, og den første svarte noensinne (Thandie Newton).
Det som mangler nå, er at serien også tar innover seg kjønnsdebatten.
Kanskje er det på tide med en karakter som føler hen er født i feil kropp?
Alden Ehrenreich (Han Solo) fremstår først som litt for Ivy-league-aktig glatt, men han vokser seg inn i rollen.
Han klarer å gjenskape en sjarm som ligner på, men aldri tangerer, Harrison Fords.
Emilia Clarke som Qi´ra, Han Solos kjæreste, er smart nok til å lure alle.
Forrykende actionsekvenser
Woody Harrelson er et funn som banditten Tobias Beckett.
Harrelson spiller ikke alltid i gode filmer, men når det skjer, tilfører han mengder med små, nesten umerkelige kvaliteter.
Det ligger i ansiktet og i gestene.
Donald Glover som Lando er et godt valg.
Han er skruppelløs i kortspill og elsker skipet sitt, Millenium Falcon, men Han Solo er naturligvis smartere.
Paul Bettany er kostelig som den onde Dryden Vos.
Dette er historien om hvordan Han Solo ble Han Solo, om hvor han kommer fra, hvordan han fikk navnet sitt, og om hvordan han møtte Chewbacca.
Alle Star Wars-fans lurer på dette.
For øvrig er actionsekvensene forrykende.
Spesielt den med det doble toget i fjellet.
Selv med sine to timer og et kvarter oppleves ikke filmen som for lang.
Filmen er naturligvis en bagatell i den store sammenhengen, men det er fotball også.
Jeg opprettholder at Star Wars fortsetter å være den viktigste av alle uviktige filmserier.
| 1
|
401536
|
Restaurantanmeldelse:Byens beste blåskjell
Tjuvholmen Sjømagasin byr på nydelig sjømat.
–
Er dette byens beste sjømatrestaurant? spør spisefølget.
Oslo har fortsatt altfor få rendyrkede fisk- og skalldyrrestauranter, og i fjor forsvant også ypperlige Mares på Frogner.
Tjuvholmen Sjømagasin ligger flott til på Tjuvholmen, med store vinduer mot Astrup Fearnley Museet, fin uteservering og egen fiskebutikk.
Selve lokalet er stort og åpent, men gir litt åpent kontorlandskapsfølelse – hvis du da ser bort fra det gigantiske vinskapet.
– Meget fristende og innholdsrik meny, skryter spisefølget om både vinlisten og alt av fisk og skalldyr.
Smart oppdeling
Vi starter med et glass champagne, men på et sted som satser så mye på vin, er det merkelig at man ikke forteller hvilke bobler man har i glasset.
Fra menyen har vi valgt et fristende skalldyrfat til 795 kroner pr. person, og etter 30 minutter kommer servitøren ut med første servering.
– Veldig bra at man deler opp skalldyrfatet med en kald og en varm servering.
Det gjør at råvarene holder seg varme, at måltidet varer lenger, samt at man får en behagelig pustepause i all maten.
Tørre krabbeklør
Tunfisktartaren smaker nydelig.
Små biter bader i en syrlig saus, vakkert plassert i et kamskjell med spirer på toppen.
Østersen blir servert naturell, og Fine de Claire No 3 smaker av deilig sjø.
Rekene er ferske og gode og blir plassert på ulike typer brød med majones eller aioli.
– Snøkrabben er også saftig og god, men hvorfor serverer et så bra sted tørre krabbeklør, undrer spisefølget.
Dette er et gjentagende problem hos flere restauranter.
Man ønsker å vise mangfoldet av skalldyr og serverer opptinte krabbeklør.
Norge har jo så mye å by på at man bør vente til rødkrabbene er i sesong om noen måneder.
Vinpakker i ulike prisklasser
Vi nyter en himmelsk Louis Roederer Blanc de Blancs 2009, en fyldig og frisk champagne som varer en evighet i munnen.
Sjømagasinet har et enormt utvalg av vin.
Det er bra at de tilbyr vinpakker i ulike prisklasser for de vininteresserte.
–
Da er det klart for den varme serveringen, forteller servitøren, og her får man vann i munnen.
På et stort fat ligger masse sjøkreps og en hummer rundt en gryte med blåskjell.
Servitøren fyller på med mer aioli, brød og majones før vi går i gang med knekker og gaffel.
Sjøkreps – hummer 1–0
Vi starter med sjøkreps, sterkt anbefalt av vår servitør, og de innfrir virkelig.
Tjuvholmen Sjømagasin griller mye av sjømaten sin, og sjøkrepsene tåler godt den sterke varmen.
De er sødmefulle og saftige og mye bedre enn den amerikanske hummeren ved siden av.
–
Hvis folk skal slå på stortrommen, ville jeg heller kjøpt sjøkreps enn hummer.
De er lette å varmebehandle og blir alltid saftige og gode, mener spisefølget.
Blå oase
Kveldens store vinner er likevel blåskjellene.
Den er lenge siden vi har spist så saftige og gode blåskjell.
De ligger i en utrolig velsmakende kraft laget med både fløte, løk og en liten mengde chili.
Når gryten er tom for blåskjell, bruker vi den store serveringsskjeen til å slurpe i oss restene i bunnen.
– 795 kroner er mye for et måltid, men her får du stort sett førsteklasses råvarer og blir stappmett.
Det er bare Solsiden restaurant og restaurant Fjord som klarer å matche denne sjømatrestauranten i Oslo, avslutter spisefølget.
| 1
|
401538
|
Restaurantanmeldelse:Slå et slag for Colonel Mustard
Den populære gastropuben på Alexander Kiellands plass har utvidet lokalene og freshet opp menyen.
Men det fineste er fortsatt uteserveringen.
–
En pub som skal være byens beste på spill, kunne jo ikke fortsette uten å tilby shuffleboard, sier Willie etter å ha kikket inn i gastropubens ene nye fløy, et avlangt rom der det syv meter lange spillbordet dominerer gulvplassen.
Til høyre for det, trapp ned til Colonel Mustards nye stolthet som åpnet nå i mai, den store kjelleren med scene og plass til flere hundre gjester.
I den andre enden av det romslige lokalet er det også et nytt rom, en liten avdeling for dart.
Alt det nye glir fint inn i pubens eklektiske stil, der alle ledige hyller i hovedrommet er stappfulle av brettspill.
Han gjorde det på kjøkkenet
Navnet Colonel Mustard forplikter, noe både ansatte og gjester ser ut til å ta på dypeste alvor.
Navnet er hentet fra detektivspillet Cluedo, der hele leken går ut på å gjette hvem som har myrdet DR Black, hvor og på hvilken måte.
Kjennere av Cluedo skjønner umiddelbart ordspillet på servitørenes T-skjorter «I did it in the kitchen with a knife».
Også en solblank kveld har folk søkt seg inn i det dunkle, kjølige for å spille brettspill.
Men de fleste sitter ute i kveldssolen, dette hjørnet av Alexander Kiellands plass har sol mye lenger enn noe sted på Grünerløkka.
Menyen byr på enkel og moderne pubmat, selvfølgelig burgere og fish’n’chips, men også mer spennende ting som kyllingsalat med quinoa, pokébolle med marinert laks og koreanske kyllingklubber.
Deilig å sløve i skyggen
Det siste er åpenbart populært, det står svarte skåler på annethvert bord under løvtrærne denne ettermiddagen.
Vi bestiller én på deling til forrett, sammen med et glass pils til Willie, og et glass Soave til meg.
Det kan være varmen, eller en lang, hektisk dag som går mot slutten, men servitøren vår går så vidt for halv maskin.
Vi følger ham med blikket da vi venter på drikken, det går så tregt, så tregt.
Bedre å snu seg og se på folkelivet i stedet.
De friterte kyllingklubbene serveres glovarme med koreansk grillsaus, sesamfrø og koriander – og våtservietter.
Det er noe ordentlig klin å spise.
Men de er saftige, spicy og utrolig gode.
Perfekt småmat til et glass øl.
Helt uten avispapir
–
Så deilig å få maten på en tallerken, og ikke på et brett, i avispapir eller i en kurv!
Willie ser ned på en lekker utgave av fish’n’chips, ett stort stykke gyllen innbakt fisk, pent stekte poteter og lysegrønn ertepuré på en blekgrønn stengodstallerken.
Han forsikrer om at det smaker akkurat like godt som det ser ut.
Min kyllingsalat er også en smaksopplevelse.
Varme biter av grillet kyllingbryst, quinoa, rødløk, tomat og edamamebønner overstrødd med revet Västerbottenost, kombinasjonen er mettende og veldig velsmakende.
I det hele tatt er det ikke bare spillkonseptet som tas seriøst på Colonel Mustard, der også menyens retter har oppfinnsomme navn hentet fra Cluedo.
Kjøkkenet er minst like dedikert til sin oppgave:
Pubmaten er forseggjort, kreativ og overraskende god.
Men det frister ikke å sette i gang den slitne servitøren med flere oppgaver, så i stedet for å avslutte med dessert, går vi for en is på veien hjem i stedet.
Han har nok med å finne frem regningen og betalingsautomaten.
Men det gjør ikke så mye på en sånn deilig plass en sånn deilig dag.
Og vi kommer til å komme tilbake, enten for å sløve under de store trekronene, eller for et brettspill innendørs når høstvindene suser.
Andre gastropuber
Nydalen bryggeri og spiseri.
Kåret til Oslos beste flere ganger.
Grünerløkka brygghus.
Gjennomført engelsk stil.
Amundsen bryggeri og spiseri ved Rådhuset.
Har nettopp fått stor uteservering.
| 1
|
401539
|
«Sommerbarn:»Brukbar film går i klisjéfellen
Sterk historie blir for lukket og karikert.
Ikke vet jeg om det finnes et eget begrep for islandsk magisk realisme, men det kan brukes om de beste sekvensene i Sommerbarn.
Livet på barnehjemmet har vært skildret mange ganger.
Fra feelgood-musikalen Annie via Oliver Twist til brutale Kongen av Bastøy har film vist hvordan livet på barnehjem kan være – på godt og vondt.
Spillefilmdebutant Guðrún Ragnarsdóttir serverer en velkjent historie og tar i bruk for mange klisjeer.
De voksne fremstilles onde på grensen til det parodiske.
Du trenger ikke så mye fantasi for å skjønne hvorfor vaktmesteren bestikker barnehjemmets jenter med drops.
For lite kontekst
Sommerbarn gjør de voksne til bipersoner.
Det kan være et riktig valg, men det byr også på noen problemer.
Bestyrerinnen Paulina (Brynhildur Guðjónsdóttir) blir ekstremt karikert og fremstilles kun som slem, uten formildende trekk.
Det svekker historien i stedet for å gjøre den mer solid.
Filmen starter med at moren til søskenparet Eydis (Kristjana Thors) og Kári (Stefan Orn Eggertsson) sender dem på bussen til barnehjemmet.
Hvorfor sender moren bort barna sine?
Du skjønner ut fra tidskoloritten at handlingen mest sannsynlig er satt til 1960-tallet, men ut over det får du ingen hjelp til å sette historien i en kontekst.
Den blir for lukket og subtil.
På barnehjemmet bor det vinterbarn – barn som er der permanent, og sommerbarn – barn som blir sendt dit for å avlaste foreldrene.
Søskenparet tilhører siste kategori, men besøket blir lenger enn ventet.
Sårbare barn
Filmen viser godt hvor avhengig et lite barn er av trygge rammer rundt seg.
Barn trenger kjærlighet, omsorg og oppmerksomhet.
Filmens sterkeste sekvenser er når Ragnarsdóttir greier å fange sorgen og lengselen som preger barna i deres nye og utrygge tilværelse.
Et annet moment som blir avgjørende når man velger å fortelle en historie fra barnas perspektiv, er god instruksjon.
Det er ikke alle sekvensene hvor det fungerer like godt.
Noen fremstår konstruerte og kunstige.
Hovedpersonen Kristjana Thors er god, og hun greier å formidle sterke følelser.
I løpet av filmen trer det inn et snev av den tidligere nevnte magiske realismen.
Grensen mellom den brutale virkeligheten og fantasien viskes ut.
Er gutten på hesten et fantasifoster eller et spøkelse?
Det hele kulminerer med en flott sluttsekvens – og dessverre en påklistret lykkelig slutt.
Sommerbarn er en film som har et hjerte, og en historie som er godt ment.
Dessverre går filmen i for mange av klisjéfellene, mangler dramatisk driv og blir for lukket til at den greier å engasjere.
| 0
|
401540
|
«Adrift» er en ordinær film om et ekstraordinært seilas
Islandske Baltasar Kormákur har vært ute i hardt vær før, men makter ikke å skape overbevisende nok drama ut av denne seilasen fra virkeligheten.
Tami Oldham skapte overskrifter i 1983 da hun ble funnet utenfor Hawaii i en delvis ødelagt seilbåt etter 41 dager alene på Stillehavet.
Hennes forlovede Richard Sharp var tatt av stormen, som overrasket dem på vei ut av farvannene nær Tahiti.
Hun klarte å manøvrere båten ved hjelp av en sekstant og en klokke – og en god porsjon flaks.
Den islandske regissøren Baltasar Kormákur har gode forutsetninger for å skape medrivende drama ut av denne hendelsen.
Han vokste opp med båtliv på den stormfulle sagaøya og har senere regissert Everest, et annet drama fra virkeligheten som skildrer kampen for å overleve en hasardiøs ekspedisjon.
Adrift er blitt en av hans svakeste filmer, og det skyldes ikke mangel på troverdighet i skildringen av selve seilasen.
Opptakene er utført på åpent hav, og tilfører filmen en udiskutabel kvalitet.
Problemet er bare at de to rollefigurene forblir uinteressante.
For generell skildring
Tami er ment å være en eventyrlysten «girl next door», og Shailene Woodley kler den rollen.
Hun møter Richard på Tahiti og blir forelsket.
Hun lar seg overtale til å bli med ham videre.
Om du vil at publikum skal tilbringe tid sammen med et nyforelsket par, i et overlevelsesdrama, så må vi vite mer om hva som holder dem sammen.
Alt vi får her er noen pyntelige scener av paret i nyforelsket lek i vakre omgivelser.
I tillegg får vi litt skraping på overflaten av oppveksten deres:
Hans mor tok sitt eget liv, hennes mor skjenket henne full da hun var 15.
Manuset er skrevet i så generelle vendinger at vi ikke får noe bestemt inntrykk av dem som enkeltindivider.
Da blir heller ikke tapet av Richard – for henne og for oss – noe vi føler sterkt for.
Sam Claflin spiller Richard som en sympatisk kjekkas, med akkurat den utpregede aksenten briter gjerne har i Hollywoodfilmer.
Han er i likhet med Woodley tilført for lite kompleksitet.
Til å være en historie om overlevelse i ekstreme omgivelser, rommer den forbausende lite drama og galskap.
| 0
|
401541
|
«Deadpool 2» trimmer lattermusklene
«Deadpool 2» er mer av det samme, men du store min så morsomt det er.
Humor er vanskelig.
Det noen ler av, synes andre er teit og omvendt.
I dagens politisk korrekte Hollywood er humor blitt en vanskelig balansegang om hvilken gruppe man ikke kan krenke i dag.
Da blir ofte humoren redusert til et minste felles multiplum, og det blir ofte mer dumt enn morsomt.
Deadpool 2 er en film som gir blanke i politisk korrekthet.
For mange vil den være en kynisk voldsorgie, mens andre finner det ypperste av intelligent humor og en underholdende lek med filmreferanser.
Uimotståelig kynisk
Marvels antihelt Deadpool (Ryan Reynolds) er ikke en figur som passer for alle.
Han lirer av seg det ene politisk ukorrekte utsagnet etter det andre.
Hva vet jeg, noen blir kanskje krenket av Deadpool, men jeg må innrømme at det er lenge siden jeg har ledd så mye og hjertelig som under Deadpool 2.
Enten du er Marvel- eller DC-fan, hvem kan motstå en dialog som denne:
Cable:
You're no hero.
You're just a clown, dressed up like a sex toy.
Deadpool:
So dark.
You sure you're not from the DC universe?
Ikke jeg i alle fall.
Ja, mye av humoren i Deadpool 2 er langt fra familievennlig, men jeg tror det er nettopp derfor den er så morsom.
Den er kynisk, hardtslående, sylskarp og, viktigst av alt, smart.
Der den første filmen brukte tid på å etablere universet fullt av galskap, kjører Deadpool 2 rett på.
Det gjør at den faktisk er hakket morsommere enn sin forgjenger.
Fantastisk soundtrack
Humoren i Deadpool 2 er ikke ondsinnet eller slem.
For til syvende sist gjør vår antihelt mest narr av superheltuniverset som popkulturelt fenomen og pengemaskin.
Og litt av deg som fan.
Det er ikke tvil om at Ryan Reynolds og kollegene kommer til å tjene gode penger på denne oppvisningen i tegneserievold.
Mens de ler hele veien til banken, har de i alle fall trimmet mine lattermuskler og gitt meg to lattervekkende og bekymringsløse timer i kinosalen.
Legg også merke til Julian Dennison i rollen som Russell, gutten med litt vel varme hender.
Han er et sant funn med god komisk timing, og har du ikke sett Hunt for the Wilderpeople (2016), bør du sjekke den ut.
Film nummer to om leiemorder og kreftpasient Wade Wilson åpner med en mann i sorg til toner av Air Supplys «All Out of Love».
Den fortsetter med en lang kampscene akkompagnert av Dolly Partons «9 to 5» – for det å være superhelt er tross alt hardt arbeid.
Det setter tonen, og i Deadpools filmatiske univers er det helt greit med lange og velkoreograferte kampscener – selvfølgelig i sakte film.
Siden han er en kyniker med sans for ironi, kan en filmklisjé som sakte film brukes i fullt alvor.
Alt til musikk fra Céline Dion via Pat Benatar iblandet litt dubstep.
Skal du sette pris på humoren i Deadpool-filmene er det viktig at du er godt bevandret i superhelt-universenes figurer og ikke minst klisjeer.
Hvis ikke, kommer du nok til å lure på hva som er så morsomt.
Deadpool 2 er mer av det samme.
Likte du den mørke og kyniske humoren i den første Deadpool-filmen, kommer du også til å ha sans for denne.
| 1
|
401544
|
Jenny Hval imponerer i ukjent farvann
Bringer jazzmusikere inn i popen og skaper en dynamisk drømmeverden.
Jenny Hval har i mange år pushet grensene for hva man kan gjøre med popmusikk.
Dette har gitt mye oppmerksomhet både i inn- og utland, og hennes to siste album har vært suksessfulle og vist at man kan ha bred appell også med mer eksperimentelle grep.
Nå er hun klar med en ny EP, der jazz og drømmepop blandes til et elegant uttrykk som fremdeles tydelig bærer artistens signatur.
Personlig stilblanding
The Long Sleep åpner i et kjølig lydlandskap hvor inspirasjonen fra skandinavisk jazz er tydelig fra første tone.
Lydelementene plasseres så raskt i en popkontekst, grepet av lette, fengende melodier.
Her skaper Hval et svevende og drømmeaktig lydbilde der detaljer flyter inn i hverandre.
Hvorvidt det er pop med et jazzskall, eller jazz i popdrakt, blir uviktig.
Musikken fungerer godt som en personlig stilblanding.
Alle de fire låtene tar utgangspunkt i den samme låtideen, som over tid er dratt i forskjellige retninger.
Hval sammenligner prosessen med hvordan drømmer bearbeider det våkne liv, og her bearbeides en idé til unike, men sammenhengende låter.
Man kan høre de felles røttene i musikken.
Det gjør at EP-en har godt driv fra begynnelse til slutt, mens lytteren dras lenger og lenger inn i materialet.
Ideene får plass til å puste og utvikle seg, noe som gir Hvals team av erfarne jazzmusikere godt spillerom.
Befester sin posisjon
På andrelåten «The Dreamer is Everyone in Her Dream» merkes dette i den sømløse utviklingen musikken går gjennom.
Den åpner som en avmålt og svært vakker pianoballade som etter hvert blir mer orientert rundt rytmer.
Fra det vare og melankolske dras vi over i noe langt mer intenst; en messende avslutning som allikevel føles som en naturlig konklusjon.
Enda mer ekspansivt blir det på tittelkuttet, som i over ti minutter beveger seg gjennom et dronende og hovedsakelig instrumentelt drømmeland.
Lange toner strekkes til bristepunktet, og sindig lydlek skaper en lekker atmosfære.
Rammene for hva som er en poplåt forsvinner til fordel for en forløsning av utgivelsens grunnelementer.
En slags dekonstruksjon av åpningslåtene om du vil, hvor det som gjenstår er stemningsskapende lyd.
Det hele avsluttes med en kort spoken word-låt, hvor Hval med rolig stemme later til å stille spørsmål ved, og befeste, sin posisjon i forholdet til lytteren.
En passende avslutning på en såpass eksperimentell og allikevel gjennomført skive.
Jenny Hval viser på nytt en imponerende evne til å gå ut i ukjent farvann og gjøre det til sitt eget.
| 1
|
401545
|
Stargate:Ringrever i god form
«Folk er fake» er en mørk pop- og hiphoplåt som kjæler mer enn den roper.
Stargate.
Bortsett fra a-ha, blir det ikke større i norsk populærmusikk.
Listetoppere og Grammy-vinnere som har vært helt avgjørende og banet vei for eksplosjonen av norske artister, låtskrivere, produsenter og DJs som har lykkes ute de siste årene.
Kygo og kompani sender stadige takk til Stargate.
Duoen Tor Erik Hermansen og Mikkel S. Eriksen jobbet fra et studio i Trondheim, fikk tidlig suksess i England og flyttet i 2005 til USA for å toppe listene der.
Det gikk allerede året etter med Ne-Yos «So Sick» og Beyoncés «Irreplaceable».
Ifølge Billboards statistikk har Stargate nå hatt 20 låter inne på Billboard Top 10.
Ti av disse har gått helt til topps:
Nevnte «So Sick» og «Irreplaceable», Katy Perrys «Fireworks» og Wiz Khalifas «Black and Yellow», samt følgende seks hits for Rihanna:
«Take a Bow», «Rude Boy», «Diamonds», «Only Girl (In the World)», «What´s My Name?» og «S/M».
Tilbake på norsk
En imponerende liste, selv om hitlåtene ikke har vært like store og kommet like ofte i senere tid.
Noe som kan være en medvirkende årsak til at Stargate nå satser på musikk gitt ut under eget navn igjen.
En alt for skrikende poplåt med vokalistene Sia og P!nk var først ut i fjor, fulgt av mer smakfull hiphop med rapperne Partynextdoor, 21 Savage og Murda Beatz på «1Night» nå i april.
Langt bedre er denne nye singelen «Folk er fake» med Unge Ferrari og OnklP.
Stargate på norsk for første gang siden 2002, perfekt timet før duoens festivalkonsert på OverOslo i juni, og like perfekt som et svalt lydspor til varme sommerdager.
Ringrever i godform
Alle vet at folk kan være «fake».
At de sier én ting og mener noe annet, at det legges ut glansbilder på Instagram av noen som griner usikre i sengen når mobilen er slått av.
Sånn er verden, og det er dette spillet Unge Ferrari (den nye generasjonen) og OnklP (den eldre gjengen) rapper karakteristisk og stilsikkert om her.
Under ligger en smygende låt i skjæringspunktet mellom pop og hiphop, drevet frem av passe tung bass og en melodisk synth som kjæler mer enn den roper.
En mørk, men samtidig leken produksjon som viser de gamle ringrevene Stargate i nesten overraskende god form.
Som skapt for ungdomsgjengene som henger på Sørenga i Oslo med spillerne sine på fullt volum nå, denne.
| 1
|
401546
|
Amy Schumers «I feel pretty» strutter av plumphet
Superstjernene Amy Schumer, Michelle Williams og Naomi Campbell er samlet i en komedie om hold-in-undertøy, som ikke er til å holde ut!
Renee (Amy Schumer) drømmer om å være en dritlekker kvinne som fremmede menn snur seg etter på gaten.
Hun er singel, sårbar og søkende.
Når hun går ut på byen i New York, er hun ikledd en enorm hold in-truse av den typen som skviser magen så hardt at man nesten ikke får puste.
Så hva skal til for at usikre Renee får det bedre med seg selv?
Svaret viser seg å være ganske banalt.
Syltynt manus
Amy Schumer er en tungvekter på den internasjonale humorscenen, og jeg er stor fan av hennes første komedie, Trainwreck (2015), som var regissert av komikongen Judd Apatow.
Schumer har skapt en suksessrik Hollywood-karrière ved å portrettere selvironiske, munnrappe kvinner som indirekte konfronterer publikum med deres egne fordommer.
Utgangspunktet for å lage en smart komedie om kroppspress og diskriminering av overvektige, er altså ypperlig.
Men det hjelper ikke at rollelisten er «extra large» når manuset er «size-zero».
Manusforfatterne Abby Kohn og Marc Silverstein debuterer som regissører med denne filmen.
De har tidligere skrevet romantiske komedier som How to Be Single (2016) og Han er faktisk ikke interessert (2009).
Årets film er imidlertid hverken romantisk eller morsom.
Prompehumor
I starten av filmen jobber Renee i en bortgjemt kjeller i New York.
Der markedsfører hun et billig kosmetikkmerke overfor kvinner med et gjennomsnittlig utseende.
Hennes eneste kollega er en overvektig mann som hun nesten ikke snakker med.
Når han sitter på do, sier han noe til Renee, som illustrerer hvor banal og uoriginal filmens humor er:
«Du må gå.
Du vil ikke høre plasket!»
Renees store livsforandring starter ved en tilfeldighet:
En dag slår hun hodet hardt under trening.
Når hun våkner opp igjen, er hun overbevist om at hun er smellvakker.
Det fyller henne med en enorm selvtillit og fører til at hun får fart på både kjærlighetslivet og karrièren.
Plutselig jobber hun på sminkemerkets glamorøse hovedkontor på Manhattan.
Firmaet ledes av den eksentriske arvingen Avery LeClaire (Michelle Williams), som ser ut som Willy Wonkas likbleke lillesøster.
Williams infame portrett er den beste enkeltprestasjonen i filmen, som ellers er befolket med pregløse rollefigurer.
Naomi Campbell er for øvrig bare med som pynt i én scene.
Oppblåst ego
Etter hvert som Renee oppnår stadig mer suksess, blir hun en elitistisk drittsekk som er manisk opptatt av sitt eget utseende.
Til slutt er Renees bestevenninner lei hennes oppblåste ego og spør:
«Hvorfor tror du alle bryr seg om hvordan du ser ut?»
For det er selvsagt dét Renee skal lære – og publikum bli minnet om:
Ekte skjønnhet kommer innenfra, og du skal være stolt av å være den du er.
Problemet er at filmens innfallsvinkel blir for plump og enkel.
Den inviterer blant annet publikum til å le av lubne Renee, som stiller opp i en bikinikonkurranse mot bare slanke jenter.
Manuset til I Feel Pretty har glidd gjennom hele Hollywood-systemet og endt opp som et rent avfallsprodukt.
Det er tungt å fordøye for en filmelsker, som heller hadde sett at det endte sitt liv som dopapir.
| 0
|
401549
|
Restaurantanmeldelse:Vaaghals er bedre enn noensinne
Vaaghals byr på nydelig mat og topp service i Bjørvika.
–
Er dette den fineste restauranten i Barcode-rekken sammen med Nodee?
Spisefølget har satt seg ned på uteserveringen til Vaaghals, hvor solen fortsatt varmer, til tross voldsom byggevirksomhet over gaten.
Dronning Eufemias gate ser helt annerledes ut enn forrige gang vi spiste her, men restauranten er den samme.
De har mange spennende retter på Vaaghals, men hvis du har vært her tidligere og ikke ønsker dagens syv- eller åtteretters meny, er det ikke så mye å velge mellom.
Restauranten åpnet dørene i 2014, og konseptet har alltid vært at man skal dele maten.
Vi starter med klassikeren «nevemat» mens vi nyter en mineralsk Michel Turgy Réserve Selection Blanc de Blancs, en rimelig og god champagne med meget frisk syre.
Hjemmelaget skinke
«Nevemat» består av en trefjøl med skinke, en pose med brød, sennepsmajones og to surdeigvaffelhjerter.
– Gode, myke vafler med syltet reinsdyrhjerte og en klatt rømme på toppen, mener spisefølget, som likevel synes skinken er det aller beste.
Vi tar ut godt surdeigsbrød fra papirposen og legger på hjemmelagd skinke.
Den er rik på smak, har hengt en stund i modningsskapet til Vaaghals, og det er masse av den.
165 kroner for denne deleretten er et røverkjøp.
Det er også med deilige flatbrød fra Toten.
Suverene servitører
Servitørene har en utrolig god dag på jobben.
De er veldig til stede uten å være for masete, de kommer med tips og er særdeles hyggelige.
Det er lenge siden vi har fått så bra service på en restaurant i byen.
–
Ja, da er det klar for rødbetgravet laks, forteller servitøren og setter et fat foran oss.
Det smaker meget godt!
Her er fargesterke gule beter med sin milde smak, kombinert med den salte fisken som har badet i sødmefulle rødbeter.
For å gi retten et knasende innslag er det med mye sprø jordskokkchips, og både pepperrotmajones og revet pepperrot gir retten et piff, uten å bli for skarp.
Betene er i overkant dominerende, det kunne vært mer laks, men smakene er meget gode.
Portugisiske dråper
Vi har fått anbefalt en portugisisk vin, og Soalheiro Primeras Vinhas Alvarinho 2016 er fin til fisken og betene.
Den er laget helt nord i Portugal, i Vinho Verde i Minho-distriktet, og er en meget frisk vin laget på alvarinhodruen.
Det er helt fullt på uteserveringen, mens det er nesten tomt inne i restauranten.
Har man først fått strålende sommervær, må man benytte sjansen.
Etter 20 minutter kommer kveldens siste rett, nok en klassiker hos Vaaghals – tørrhengt entrecôte fra Førde.
Fantastisk entrecôte
– Fantastisk kjøtt!
Spisefølget tar nok et stykke av den rosa delikatessen.
Entrecôten smaker utrolig mye, er meget mør og hviler på sprø aspargesbønner.
Kjøttet er godt krydret og blandes med karamellisert løk, syltet løk, flere sprø jordskokkchips og en fabelaktig god rødvinssjy iblandet beinmarg.
Alle smakene trer fint frem, samtidig som det tørrhengte kjøttet får spille hovedrollen.
De har i tillegg med en luftig og god potetpuré.
Retten koster hele 490 kroner, men da får du en gigantisk porsjon.
Vi nyter hvert vårt glass Volpaia Chianti Classico 2015, en fyldig italiener som har godt integrerte tanniner og er en fin match til entrecôten.
–
Hit må man ta med utenlandske turister slik at de kan smake på gode norske råvarer.
Vaaghals begynner å bli en klassiker i Oslo og har aldri vært bedre enn nå.
| 1
|
401550
|
Konsertanmeldelse:Roger Waters er på vei – og gjett om han er forbannet
En tre timer lang, politisk musikal om verdens største utfordring:
Urettferdigheten.
BERLIN:
Pink Floyd, sier du?
En gjeng med gamlinger som spilte progressiv rock og var populære for minst 40 år siden, og som ikke har skapt noe nytt og bra siden The Wall i 1979?
Jo, da.
Du har et poeng.
Men Pink Floyd er også 74-åringen Roger Waters, som for tiden er ute på en 157 konserter lang verdensturné der han fremstår som alt annet enn passé.
Heller som et medmenneske som fortsatt er eitrende forbannet på skillet mellom oss og dem, mellom enkeltmennesket og myndighetene, i vår urettferdige verden.
Akkurat slik han har vært siden låten «Us and Them», som gir navn til den pågående turneen, ble gitt ut i 1973.
En artist som i den et kvarter lange «Pigs» fra 1977 roper ut «ha, ha, charade, you are» og gir to langfingre i været mens den ene mer nedrige illustrasjonen av Donald Trump etter den andre vises på skjermene.
Overtydelig, ja, men fortsatt kraftfullt.
Ting er jo ikke blitt bedre de siste 40 årene, tvert om.
Det er ikke rart mannen er sint.
To utsolgte konserter i Norge
Roger Waters og Pink Floyd har et usedvanlig grep om sitt publikum, og i august kommer denne tre timer lange, politiske musikalen til Norge for to utsolgte konserter i Telenor Arena.
Da er det ikke sikkert at Waters vil gjenta sin åtte minutter lange monolog om både antisemittisme og Israels krigshandlinger mot palestinerne på Gaza og Vestbredden, men han kommer ikke til å legge noe imellom.
Garantert.
Da deler av publikum buet og gikk fra hans konserter i USA i fjor, hovedsakelig på grunn av scenehetsen mot Trump, svarte Waters ganske greit:
– Har de ikke hørt på mine sanger de siste 50 årene?
Mannen er et politisk dyr, og buingen uteble i Berlin, selv om han også her gikk løs på noen av landets politikere.
Det handler om å stå imot
Men Waters er også en begavet artist, bassist og låtskriver.
Storhetstiden er 70-tallet og Pink Floyds album The Dark Side Of The Moon, Wish You Were Here, Animals og The Wall, ja, men også fjorårets soloalbum Is This The Life We Really Want? er kurant.
All musikk han nå spiller live er fra disse.
Rolige «Breathe» åpner kvelden og setter tonen for den første timen.
Her handler det mest om musikken, om disse store melodiene som flyter frem båret på Waters’ tydelige basspill, tykk synthbruk og doble gitarer.
100 prosent kompetent, men samtidig litt flatt rent musikalsk.
Det er fint, men ingenting som virkelig stikker.
Ikke før «Another Brick in the Wall».
Man kan mene mye om det bombastiske og pompøse i hele konseptet The Wall, men det fungerer fortsatt effektivt når 12 ungdommer marsjerer inn på scenen, drar av seg svarte hetter og oransje fangedrakter, og danser rundt i T-skjorter med påskriften «Resist».
Stå imot hva?
Det svarer Waters på via skjermen i den påfølgende pausen:
Facebook-regimet, fascismen og dumme, korrupte politikere.
Donald Trump får ikke sitt i denne bolken, men litt tidligere i «Picture That» og til gagns etterpå i låtduoen «Dogs» og «Pigs (Three Different Ones)».
Den flyvende grisen er med
Det er Trump som har fått Roger Waters til å hente frem disse politiker- og kapitalismekritiske låtene fra Animals i 1977 igjen.
Hans nye band, med kjente folk som trommeslager Joey Waronker og gitaristene og vokalistene Dave Kilminster og Jonathan Wilson, spiller låtene med like deler entusiasme og perfeksjon.
Lyden i Berlins store arena er også helt ypperlig, med effekter som dukker opp fra alle kanter.
Videoskjermene er mange og store og ja, den flyvende grisen er ikke glemt.
Etter mer sinne i «Money» og mer fortvilelse i «Us and Them» går hele det politiske rabalderet inn for landing, og det oppleves som riktig at mer menneskelige følelser tar over.
«Brain Damage» og «Eclipse» fra The Dark Side Of The Moon glir etter hvert over i liveshowets faste avslutning «Comfortably Numb», og for første gang er det tid for noe som ligner på allsang.
Man føler seg faktisk litt nummen på vei ut etterpå, men ikke spesielt komfortabel.
I en markedsstyrt musikkverden der så mye handler om dyrke det neste nye, er det godt å kjenne på kraften i noe gammelt.
Samtidig biter kveldens budskap seg fast:
Når skal det bli slutt på oss mot dem?
| 1
|
401551
|
Løskrutt fra Guns N’ Roses
BERLIN (Aftenposten):
Tidvis ordentlig fett, men for ofte utmattende kjipt fra et av rockens største band på comebackturné.
Guns N’ fucking Roses, liksom.
En gang tidens aller største rockeband.
På en gigantisk scene igjen.
Kan det fungere?
Ufattelig mange år er gått siden storhetstiden, i alle fall 25.
Og det har vært ufattelig mange elendige konserter med Axl Rose alene siden sist noe som lignet originalbesetningen var samlet.
Blant annet en håpløs aften i Oslo i 2010, der Axl brukte mer tid med oksygenmasken bak scenen enn mikrofonen i front.
Men hva nå, har Axl mer luft og kraft i lungene?
Jo da.
Og gitarist Slash?
Han er helt klart proppfull av energi og spilleglede, mens bassist Duff McKagan fortsatt er den kuleste fyren som finnes på en scene.
Likevel blir den musikalske helheten de tre med sine bandmusikere skaper, en skuffelse.
Fallhøyden settes av albumene Appetite for Destruction og Use Your Illusion I og II, og er rett og slett for stor.
Dette ble en tidvis utrolig fet, men for ofte utmattende og kjip kveld.
Ikke i dette livet ...
Det er ingen overraskelse at et «regruppert» Guns N’
Roses står der på scenen i Berlin, så lenge etter.
Comeback-industrien i musikkens verden er et nådeløst monster som kommer og tar deg, nærmest uansett.
Tilbudene om penger blir etter hvert så mye større enn viljen til motstand fra ellers innbitte kranglefanter.
Det er da man får en runde som dette – Not In This Lifetime Tour – som er blitt en av historiens mest innbringende.
Turnénavnet spiller på noe Axl Rose så sent som i 2012 svarte på et spørsmål om gjenforening med Slash, men også på det Don Henley en gang sa om en mulig ny runde med Eagles:
«When hell freezes over».
Det comebacket kom noen år senere, så klart.
Derfor er Axl, Slash og bassist Duff McKagan nå sammen på turné for første gang siden 1993.
Det hele startet med Coachella-festivalen i april 2016 og skal pågå ut året, tilsammen 157 konserter.
I juli venter Oslo.
Originalgitarist Izzy Stradlin er for øvrig ikke med, selv om tilbudet var der.
Han fikk nemlig mindre betalt enn de andre, og visse prinsipper har man jo ...
Vel mye Slash i monitor
Konserten i Berlin er en litt forkortet versjon av de godt over tre timene bandet har kjørt så langt på turneen.
De dundrer ut med «It’s So Easy» og «Mr. Brownstone», spiller «Welcome To the Jungle» som låt fire, men lite stemmer selv med disse klassikerne på bordet.
Lyden er totalt grums og vokalen helt fraværende.
Det kan være lurt å varme opp stemmen før man går på scenen, altså.
Axl Rose har opplagt hatt bedre dager på jobben enn denne.
I «Double Talkin’ Jive» begynner det derimot å smake av fugl fordi Slash tar scenen som gitarspillende frontmann.
«Estrange» rett etter blir et soleklart høydepunkt.
Distinkt, drivende tungrock med mening, sånt kan man alltid like.
Dessverre blir det etter hvert vel mye Slash i monitor.
Han er en fabelaktig rockegitarist og hardtarbeidende kar som opplagt er glad for å være tilbake på rett plass, men stadige gitarsoloer på fire-fem og etter hvert åtte minutter blir utmattende å høre på.
Det ble mye, men likevel halvveis Guns
Det som likevel trekker mest ned ved totalbandet Guns N’ Roses akkurat nå, er mangelen på tydelighet og finesse.
Axl slurver mye med tekstlinjene, og bandet flyter ofte av gårde i en vegg av lyd som ikke får frem det ypperlige spillet og detaljene i originallåtene.
De bitende riffene, de voldsomme melodilinjene, de overraskende overgangene, den høyspente vokalen.
Det blir dessverre bare litt halvveis Guns når disse kjennetegnene svikter.
Det blir selvfølgelig allsang og full fyr på stadionet i låter som «Live and Let Die», «Sweet Child of Mine», «Knockin’ on Heavens Door» og avsluttende «Paradise City».
Men dette handler mer om nostalgi enn om hvordan sangene låter der og da.
Litt overraskende var det superballaden «November Rain» som ble kveldens beste minutter, rett og slett fordi alt og alle slappet litt av.
Håpet får være at gjengen var vel anspent i denne Europa-åpningen, og at de får kjørt seg bedre inn før de ankommer Norge.
Guns N’
Roses spiller på Valle Hovin i Oslo 19. juli.
| 0
|
401552
|
«Jurassic World:Fallen Kingdom» er gjentagelsens usubtile kunst
Nesten ingen klarer å gi seg på topp.
Det er vanskelig å stoppe mens leken er god.
Nesten ingen gjør det.
Spesielt ikke når store penger er involvert.
I farten kommer jeg på Bill Watterson, skaperen av Tommy & Tigern.
Han lagde en av verdens smarteste avis-striper og kunne ha fortsatt i årevis, men syntes det var for mye mas og ga seg på topp.
Det samme gjorde skaperne av TV-serien Flight of the Conchords.
De lagde to sesonger av en uvanlig intelligent serie som senere har inspirert mengder av gode folk (Ylvis-brødrene for eksempel, kan man mistenke), men nektet å fortsette.
Jeg husker også rykter om at den britisk-jamaicanske poeten og musikeren Linton Kwesi Johnson en gang på 80-tallet la konsertlivet på hyllen for å vie seg til sosialarbeid i Brixton.
Dinosaurene er menneskets beste venn
Men stort sett kjører folk på så lenge det går.
Og dinosaurfilmserien som Spielberg startet med Jurassic Park (1993), er intet unntak.
Antagelig tenker rettighetshaverne at Michael Crichtons ideer kan gjenbrukes lenge ennå.
Det er ikke det at det slutter å fungere, men i kraft av å være kopier av seg selv blir filmene naturlig nok mindre duggfriske etter hvert.
Dinosaurene har i løpet av de siste tyve årene tatt over hestens rolle som menneskets beste venn.
I hvert fall på film.
Folk (fortsatt på film) gråter når de første gang ser en dinosaur, og det smerter dem at dyrene lider på grunn av andre menneskers grådighet og dårskap.
Jurassic World:
Fallen Kingdom resirkulerer alle de kjente ideene.
I bunnen ligger i og for seg fortsatt tanker som bioteknologinemnda og andre som interesserer seg for etikk, vil finne fascinerende.
Er det riktig å klone levende vesener?
Hva slags rettigheter har i så fall disse vesenene?
Gjør det noen forskjell at de er livsfarlige?
Som vanlig kjemper de gode for dyrenes rettigheter, og overlever.
De grådige tenker bare på hvordan dyrene kan bli til dollar, og blir spist.
Dette mønsteret er ufeilbarlig.
Jeg ser for meg at man lærer disse prinsippene i første time på manuslinjen på dinosaurfilmskolen.
Rumpeklippingens regler
En annen ting som er viktig, er å ha en kvinnelig hovedrolle som i tillegg til et blødende hjerte har pupper og rumpe.
Klipperne av Hollywoods sommer-blockbustere har finslepet rumpe-klipp-teknikken gjennom mange tiår.
Derfor klippes Claires (Bryce Dallas Howard) kropp diskret i starten, og deretter stadig mer suggererende.
Her er ingen tilfeldigheter i spill.
Skrekkeffekter handler, hvis jeg husker de Freud-inspirerte filmteoretikerne korrekt, tross alt dypest sett om begjær, at man både vil og ikke vil, er tiltrukket og frastøtt på samme tid.
Klimaks blir dermed når Howards lår endelig punkteres av en dinosaurklo, og vi får et glimt inn i henne.
Som i den første Jurassic World-filmen spiller Chris Pratt den mannlige helten.
Han har, som seg hør og bør, en nær relasjon til en av dinosaurene og er dessuten uredd, kjekk og tiltrekkende likegyldig til Claire.
Et rikt barn finnes også.
Og en bestefar i rullestol som er en blanding av snill og slem.
De aller mer skruppelløse er naturlig nok pengefolk fra Russland og dalstrøkene innafor der igjen.
Lite er med andre ord nytt under solen.
Men actionsekvensene holder koken.
Vi får de vanlige utropene (Run!), og antallet dinosaurer pr. kvadratcentimeter kinolerret øker år for år.
Vi får så å si stadig mer dinosaurer for pengene.
Det er litt som boligprisene i Oslo.
De skal fortsatt oppover.
Så kan man gå og lure på hva som skjer når boblen sprekker.
Hva slags filmer får vi da?
| 0
|
401554
|
Ulydige kvinner:Pikant drama om forbudt kjærlighet
Ulydige kvinner gjenopptar en romanse i sterkt drama.
Forbudt kjærlighet i strengt religiøse miljøer er utvilsomt en effektiv måte å skape fortettet drama på.
Noen av de beste skildringene av slik «forbuden frukt» de siste årene har utspilt seg i jødisk-ortodokse miljøer, som i den israelske Med åpne øyne som gikk på norske kinoer.
Der var kjærlighet mellom menn sensitivt skildret – også med et empatisk blikk på de troende som støter fra seg de «falne.»
I denne britiske varianten er det to kvinner som gjenopptar en romanse i et jødisk-ortodoks miljø i London.
Det er Ronin (Weisz) som river opp igjen kjærlighetens sår da hun som frafallen vender tilbake til det jødisk-ortodokse miljøet for sin fars begravelse.
Hun brøt med faren og miljøet 12 år tidligere og etterlot seg en knust venninne, Esti (McAdams), som nå har giftet seg med den avdødes rabbinerens yndlingselev, Dovid (Alessandro Nivola).
Det tar 25 minutter før vi skjønner dette pikante trekantdramaet, men den oppvakte vil ferske det tidlig, så jeg velger å spoile det her.
Det er samspillet mellom Weisz og McAdams som får denne filmen til å puste, med Dovid som spirituelt søkende portvokter som står i veien.
Lidenskap bak fasaden
Den chilenske regissøren Sebastián Lelio har gitt oss noen uforglemmelige kvinneportretter i Gloria og En fantastisk kvinne (som gikk på kino i høst).
Som i sistnevnte film beveger han seg her inn i et miljø han i utgangspunktet har lite kjennskap til.
Hvordan et britisk jødisk-ortodoks miljø fortoner seg i virkeligheten vet heller ikke jeg, men alle som har levd med nærhet til religiøse eller på andre måter restriktive miljøer vil kunne kjenne seg igjen.
Weisz, som selv er jødisk, spiller Ronin som kompromissløs individualist som ikke kan leve innenfor de rigide rammene faren og miljøet satte for henne.
Esti virker mer føyelig, og det kan virke som hun omfavner den grå tryggheten det jødiske miljøet gir henne.
Men bak denne fasaden skjuler det seg en sterk lidenskap som McAdams lar slippe ut i kontrollerte doser.
Desto større blir den emosjonelle effekten av at hun tar første steget til å gjenoppta forholdet, og det er hun som opplever den største frigjøringen i de stormende sexscenene.
Omdiskuterte sexscener
I likhet med Blå er den varmeste fargen har Ulydighet en sexscene mellom kvinner som er blitt en snakkis, og igjen rettes søkelyset på regissørens «mannlige blikk.»
Men der Abdellatif Kechiche overspilte sexscenene i Blå nesten til det parodiske, er Lelio mer behersket.
Det passer til den restriktive bakgrunnen og de britiske gråtonene.
Dette er seriøst drama, må vite, basert på en kritikerrost roman av Naomi Alderman, og det kunne fort blitt humørløst.
Takket være samspillet mellom Weisz og McAdams trer de motsetningsfulle og lekne impulsene bedre frem.
De er fortsatt i stand til å le barnslig av sine fordums sprell bak ryggen til den gravalvorlige rabbineren.
Sammen med Lelio skaper skuespillerne en overbevisende intimsfære mellom rollefigurene.
Så får det ikke hjelpe at avslutningen halter litt.
| 1
|
401555
|
Glow sesong 2: Sommerens beste underholdning?|
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Wrestling-serien Glow bader fremdeles i deilig 80-tallsrock, kokain til frokost og frisyrer som viser langfingeren til ozonlaget.
Første sesong av Glow var en morsom, rørende og underholdende fortelling om hvordan en gjeng arbeidsledige skuespillere og husmødre ble til et vinnende lag av kvinnelige wrestlere.
Sesongen var basert på historien om Gorgeous Ladies of Wrestling, et femårig 80-tallsfenomen på amerikansk TV.
Her er vi fremdeles trygt plassert midt i en nydelig karikert utgave av 80-tallet.
Podkast-kongen Marc Maron spiller den marinerte produsenten Sam Sylvia, og de gloriøse wrestlingkvinnene forbereder sin første fulle sesong som stjerner på lokal-TV.
Det er regelrett koselig å treffe terroristen Beirut, den slemme russiske agenten Zoya the Destroya, frihetskjemperen Liberty Belle og den indianske giganten Machu Picchu igjen.
Brunstige TV-direktører på hotellrom
Der første sesong brukte tiden godt til å bygge kvinnene mot og med hverandre, scorer sesong 2 mange poeng på å gjøre dem til et kollektiv.
Konfliktene regner ned over dem når de skal underskrive kontrakter og overbevise produsentene om at de skal få TV-tid, samtidig som de må stå imot press fra brunstige TV-direktører og forsøke å holde livet på hjemmebane noenlunde i balanse.
Det er ikke enkelt å spille rollen som Welfare Queen samtidig som sønnen har fått Martin Luther King-stipend for å gå på Stanford University.
Belyser den misogynistiske TV-bransjen
Glow bader fremdeles i deilig 80-tallsrock, kokain til frokost og frisyrer som viser langfingeren til ozonlaget, og skaper både god underholdning og øyesnop av dette takknemlige universet.
Samtidig som serien treffer tidsriktig på en 80-tallsbegeistring vi ser i Stranger Things og Ready Player One, leverer den knallgodt og medrivende drama.
Nå som rollefigurene er etablert og de tvinges til å jobbe som et lag, belyser de også i enda bedre grad den håpløst misogynistiske bransjen som lager TV og film.
Episoden da Ruth «Zoya the Destroya» Wilder tror hun skal gi showet en boost, men ender opp i en klassisk skjebnesvanger #metoo-opplevelse, er det beste eksempelet på dette.
Hele episoden er millimetere fra å ende for tett på Weinstein-saken og Time’s Up-bevegelsen, og dermed i usynk med at vi faktisk er i 1985, men treffer på riktig side av stolpen.
Akkurat som resten av sesongen.
Den løfter Glow fra å være artig og lovende til å bli sommerens kanskje beste underholdning.
| 1
|
401556
|
Restaurantanmeldelse:Et av Oslos hyggeligste spisesteder
Solsiden restaurant har god mat og topp service.
–
Dette må bli bra, hvisker spisefølget.
Vi har fått plass i det store, åpne lokalet til sesongåpne Solsiden restaurant og kjenner igjen flere av servitørene.
Det er som oftest et meget godt tegn.
Solsiden restaurant
Adresse:
Søndre Akershus kai 34.
Tlf.
22333630.
solsiden.no
Hva vi spiste:
Skalldyrfat, piggvar, kamskjell og ostekake.
Hva det koster:
Forretter: 145–275 kr. Hovedretter:
235–355.
Skalldyrfat koster 775 pr. person.
Hvem passer det for: Par, mindre grupper og familier.
Vegetarretter:
Sommersalat til forrett og sitron- og persillebyggotto til hovedrett.
Rullestolvennlig:
Nei.
Meget trangt mellom bordene.
Lydnivå:
Ingen bråkete bakgrunnsmusikk.
Bare mange folk i god stemning.
Innsidetips: Book bord.
Den sesongåpne restauranten blir fort fullbooket.
Miljø: 5
Meny: 5
Mat: 5
Service: 5
Verdi for pengene:
4
24 av 30 poeng
Meget bra service
Fyldig vinliste
Gode råvarer
Husets spesialitet
Solsiden restaurant har holdt det gående siden Lillehammer-OL.
Det avlange spisestedet er som alltid i blå og hvite farger med åpne vinduer mot Oslofjorden og den stekende solen.
– Bra markisene går langt ned, ellers hadde de ytterste radene blitt grillet, sier spisefølget.
Vi har med en ekstra gjest denne kvelden og bestiller både forrett og hovedrett, samt husets spesialitet – skalldyrplatå.
Drue på brystet
Servitørene er erfarne og hyggelige, og det virker som om det er populært å jobbe hos Solsiden.
Her er de en stor familie i fem måneder, og alle står på skikkelig.
Det er også stas å se servitører med gulldruen på forkleet – et bevis på kunnskapsrike sommelierer.
Vi starter med en flaske Turgy – en god champagne med meget frisk syre og lang ettersmak, dessverre ganget med tre, slik at polprisen på 319 kroner kommer tett på tusenlappen.
Spisestedet er ikke rimelig, men fullt er det her uansett.
En pyramide av skalldyr
–
Da håper jeg dere er sultne, sier servitøren og setter skalldyrfatet på bordet.
Det ser innbydende ut.
Kreps, krabbe, hummer og vakre kamskjell står lent mot hverandre i en pyramide med masse reker rundt.
Servitørene har også spurt om vi vil ha østers, fordi mange legger dem igjen uspist på fatet.
Små skåler med aioli, tomatsalsa og majones blir satt under skalldyrfatet sammen med en kurv med brød og smør.
Viser muskler
Spisefølget har fått en forrett bestående av kamskjell.
Kokkene har grillet de små, hvite musklene og dermed tilført enda mer sødme til kamskjellet.
Den friske sjøsmaken kombineres med røkt persillemajones, mer sødme fra saltbakte biter sellerirot, samt en frisk og syrlig eple- og sellerivinaigrette.
Meget gode kombinasjoner, men pass på å ikke varmebehandle kamskjellene for mye.
Nå er det i grenseland.
Enkle og rene smaker
– Ingen tvil om hva som er mest populært her, sier spisefølget og ser rundt seg.
Skalldyrfat troner på de fleste bord, og det er lett å skjønne hvorfor.
Man koser seg lenge med maten, og kvaliteten er meget god.
Det er også stas at sjømatrestaurantene tilbereder skalldyrfatet på ulike måter.
Tjuvholmen Sjømagasin griller skalldyrene og har kremete blåskjell, men mange sverger til Solsidens enkle og rene smaker.
Sødmefull snøkrabbe
Den canadiske hummeren er saftig og god, og reker fra Svalbard innfrir også.
Noe av det beste er likevel de herlige kamskjellene fra Frøya med et fint dryss av pepper oppå.
Klørne til snøkrabben er sødmefulle og saftige, og østersen blir raskt slurpet ned i avgrunnen.
–
Det er ikke like mye smak i den canadiske taskekrabben som den norske, når den er i sesong.
På Tjuvholmen Sjømagasin fikk vi tørre krabbeklør, og også her på Solsiden er krabben fatets svakeste punkt.
Man burde vente noen måneder med å servere den, til den kommer i sesong her hjemme, selv om man kun holder åpent til september.
Bra vinkart
Stemningen er god i det maritime lokalet, og vi skåler i en flaske Ojai Chardonnay Bien Nacido – en frisk californiavin med drøy ettersmak, som matcher både piggvar og skalldyr.
Solsiden har et bra vinkart til å være en sesongrestaurant.
Dette spisestedet har så fin beliggenhet at det kunne gått rundt uansett, men det er stas at man har høy kvalitet i alle ledd.
Pigg piggvar
– Stekt piggvar er en av klassikerne hos Solsiden, og den er det ingenting i veien med, sier spisefølget.
Den hvite fisken har fått en flott stekeskorpe og har kost seg en stund i pannen.
Kokkene har ikke skåret bort fettranden på siden av fileten, så kan de som synes den blir for fet, heller legge den bort.
Den saftige fisken har selskap av en luftig potetpuré og er mer smaksrik fordi man har stappet pepperrot i den.
Primørene er sprø og gode, og den kremete hummersausen ikke så kraftig og dominerende som hos mange andre spisesteder.
Romslig med tid
Vi avslutter måltidet med en god ostekake på sitronbunn, som skjemmes litt av en ekstremt syrlig sitron- og yoghurtsorbet.
Solsiden har to bordsetninger, men det er romslig med tid om du booket middagen tidlig.
Etter tre timer forlater vi lokalet, mette og fornøyde og kommer garantert igjen før dørene stenger i september.
| 1
|
401557
|
Kamasi Washington slår på stortrommen
Han er nok ikke jazzens nye Messias, men oppfølgeren til The Epic er minst like storslagen og episk sammensatt som forløperen.
Jeg ble hverken andektig eller frelst i møtet med Kamasi Washingtons storverk i 2015.
Riktignok var The Epic monumental i sin storslagne form, men den manglet de overraskende elementene og den gjennomgående pregnansen epokegjørende album har.
Det er likevel sånn at Washingtons visjon imponerer og lokker.
The Epic var mer av en kjærlighetserklæring til flere av jazzens stilsjangre enn et nybrottsarbeid med helt egen duft.
John Coltrane så vel som Miles Davis kaster lange skygger inn i musikken.
Det gjør også souljazzen, slik den har kommet til uttrykk hos artister som Cannonball Adderley og Les McCann.
At Kamasi har en far som spilte med Diana Ross og The Temptations, gjør det lettere å forstå ståstedet hans.
Ja, kanskje det er en inngang til å fatte Washingtons bruk av kor og strykere.
Han er jo ikke redd for å nærme seg det lett pompøse.
Treffer lyttere bredt
Så kan man lure på hvorfor nettopp denne musikeren har klart å lokke til seg lyttere som i utgangspunktet var lite opptatt av jazz og fått æren for å ha fornyet interessen for 60-tallets gleder på den fronten.
Jeg tror svaret på det kan knyttes til de samarbeidspartnerne saksofonisten har hatt.
Han spilte i Snoop Doggs band og har turnert med Rafael Saadiq og Lauryn Hill.
Den som imidlertid har betydd mest for oppmerksomheten rundt Kamasi Washington, er Kendrick Lamar.
Washingtons bidrag på hans genierklærte album To Pimp A Butterfly, fikk hjul til å spinne.
Saksofonisten arrangerte strykere og spilte tenor, og han var ikke alene om å få karrièren sin aktivert gjennom deltagelse på det albumet.
To andre jazzutøvere, pianist Robert Glasper og trompetist Ambrose Akinmusire, har også tjent på å bli assosiert med Lamar.
Sammen med Kasami Washington representerer de den nye vinen og har i likhet med han, laget substansiell musikk.
Følger en tradisjon i jazzen
Denne typen musikere som går andre uttrykk i møte og trekker inn friske stilelementer i egen musikk, finnes det en tradisjon for i jazzen.
Saksofonist Charles Lloyd nærmet seg den psykedeliske rocken på slutten av 60-tallet og ble invitert til å spille med The Doors og The Byrds.
Kvartetten hans delte scene med Jimi Hendrix, en gitarist Miles Davis lot seg påvirke av.
Bill Frisell dro til Nashville og sto frem med en ny hybrid, mens Steve Coleman lot seg inspirere av James Brown og utviklet kompleks og polyrytmisk jazz.
Det siste eksempelet på en jazzartist som har fått karrièren til å skyte fart gjennom samarbeid med en stjerne, må være saksofonist Donny McCaslin.
Trioen hans fargela som kjent David Bowies siste album Blackstar.
Musikk som bør lyttes til
Det er også slik at Kamasi Washington utga The Epic på Brainfeeder, plateselskapet til Flying Lotus.
Albumet kom hverken på Blue Note, Verve eller Clean Feed.
Det var et grep som gir de riktige assosiasjonene og distanserer mannen fra det tradisjonelle.
Det kan med andre ord like mye være miljøet han sokner til som den musikken han spiller, som har lokket til seg tilhengere fra mange leire.
I det ligger det ingen nedvurdering av musikken hans.
Den er dessuten så sjenerøs, kvalitetspreget og åpen at den bør lyttes til.
Overdådigheten på The Epic videreføres på den nye platen Heaven and Earth, der åpningssporet «Fists of Fury» tar til orde for fysisk motstand mot urettferdighet.
Det er en ny tone!
Meningsfylt fornyelse
Saksofonisten har ellers omfavnet ideen om spiritualisme, healing og fredelighet.
Åpningssporets tema kunne fungert i en blaxploitation-film eller kanskje en musikal, hadde det ikke vært for Cameron Graves’ pianosolo og Washingtons ekspressive jazzutlegninger.
Det er kraftige saker.
Et rått anslag.
Så er den ni minutter lange «Hub-Tones», Freddie Hubbards klassiker fra 1962-albumet med samme navn.
Den blir behandlet med omtanke, men får seg også en tur den neppe har opplevd maken til.
Trompetist Dontae Winslow, som også har spilt med Kendrick Lamar, gjør honnør til historien og er åpenbart en musiker som trives i Washington-feltet.
Det låter saftig og kvalifiserer til betegnelsen meningsfylt fornyelse.
Pomp og prakt og fusionreferanser
Ifølge saksofonisten skal Earth-siden av albumet representere den verdenen han selv tar del i, mens Heaven-siden står for den han har på innsiden.
Det lar seg ikke akkurat høre, rent musikalsk, men et av de mest sødmefylte sporene dukker i alle fall opp på himmelsiden.
Det er mange tradisjoner som løper sammen på «Journey», som om Jimmy Smith, Flora Purim og Dexter Gordon skulle fått en ny vår og blitt enige om å prise livet.
– Life and love and peace in my heart, Hallelujah, synger Patrice Quinn.
A Love Supreme, liksom!
At Washington får dette til å stå, er beundringsverdig.
Trombonist Ryan Porter gjør for øvrig en ypperlig figur midtveis i sangen.
På «Show Us The Way» er det koret som løfter skuta, og Washington vrenger sjelen på tenor.
Det er stort tenkt og godt gjennomført, men ingenting for kammerjazzentusiaster.
Avslutningssporet kommer med pomp og prakt og fusionreferanser.
Hvis du ser etter en frelser for jazzen, kan du like gjerne lete utenfor din egen norske stuedør.
Der søker skolerte jazzmusikere seg til nye steder.
Noen orienterer seg i det avdempede.
Kamasi Washington slår på stortrommen.
| 1
|
401558
|
Okay Kaya: Ærligheten treffer best
Debutanten leverer et nært og nedstrippet album.
Det har vært mye snakk om Kaya Wilkins i det siste.
Jenta fra Nesoddtangen er en anerkjent modell, og spilte i fjor i Joakim Triers suksessfulle film Thelma.
Men først og fremst er det musikken som opptar henne, noe som har fått oppmerksomhet i både inn- og utland etter et par singelslipp.
Under artistnavnet Okay Kaya er hun nå endelig klar med debutalbumet som hun har jobbet med i tre år.
Søvnige lydtepper
Musikken kan kanskje enklest beskrives som intim soveromspop.
Lekre, melankolske lydbilder skapes med få elementer.
Hovedingrediensene er avmålte tangenter, rolig gitarklimpring og sparsommelige rytmer.
Samt Wilkins fløyelsmyke stemme, som naturlig nok er i fokus.
Disse elementene danner søvnige lydtepper som smyger seg fremover i sakte tempo.
Stilen blir godt etablert allerede i de første par låtene.
En enkel oppskrift, men den er godt gjennomført og vokser på deg ved gjentatt lytting.
Dette betyr ikke at alt materialet her er skåret over samme lest.
Kaya viser at hun kan få til mye med lite, og har nok popteft til å lage et knippe svært fengende låter med begrensede virkemidler.
De er korte, effektive, og glir pent over i hverandre.
Noen stikker seg mer ut enn andre:
Den sensuelle singelen «Dance Like U» er en imponerende låt hvor lytteren blir sugd inn i et ømt lydunivers, mens «Habitual love» beveger seg i retning av retro synthpop, full av catchy fraseringer og kule detaljer.
Unik stemme
En av de viktigste ingrediensene her er de ærlige tekstene.
De er poetiske og melankolske, og har ofte mørke undertoner.
Slik sett passer de godt til musikken.
Temaer som prevensjon, retten til å bestemme over egen kropp, identitet, forventningspress og usikkerhet i relasjoner og ellers blir behandlet fra et åpent førstepersonsinntrykk.
Metaforer og observasjoner flettes sammen og skaper en unik stemme.
Det hele blir svært personlig, men samtidig gjenkjennbart.
Det hele ender med albumets eneste norskspråklige låt, «La meg».
En drømmeaktig sang om å prøve og sove ved siden av en muligens ikke-eksisterende person (potensielt et alter ego) som tilsynelatende er over alt.
Veldig stemningsfullt.
Man blir fort fristet til å trykke play på nytt, og grave seg dypere ned i musikken.
Both har få dødpunkter og lite repetisjon, til tross for sin spartanske stil.
Det er et album man bør være i riktig humør for å høre fra begynnelse til slutt, men har nok variasjon til å holde på interessen.
De tre årene med arbeid har vært verdt det når man hører resultatet.
| 1
|
401559
|
Vårin:Denne debuten bør vekke oppsikt
Som artist oppleves Vårin nærmest komplett.
Hun må bare oppdages av flere.
Merk deg navnet.
Vårin Strand.
Hun er 21 år, fra Hokksund og for de fleste et ubeskrevet blad, men etter denne albumdebuten kan hun ikke overses.
Ni sanger, ofte stillfarne, alle egne, alle melodiøse og med en melankolsk undertone.
Og en stemme du vil huske.
Når siste sang ebber ut har noe skjedd.
Vårin har kommet under huden på deg.
Mer enn bare en flott debut
Det er i utgangspunktet ingenting oppsiktsvekkende ved artisten.
Hun føyer seg inn i en sanger/låtskrivertradisjon vi kjenner godt.
Allikevel er noe annerledes, for hun og sangene skiller seg ut i mengden.
Mange synger om tunge opplevelser, og Vårin har hatt sin skjerv.
Hun bruker musikken til å bearbeide egne følelser, og det er her hun viser storhet.
Hver sang bærer på en slags indre styrke og en velgjørende kraft få artister klarer å formidle.
Umiddelbart går tankene til Ane Brun, men mer som en artistisk merkestein enn direkte likhet.
Selv om musikken har en mørk klangbunn, er det ingenting trist ved platen.
Selv når hun synger at hun ikke vil leve lenger, som i den intenst følsomme «Fourteen».
Som hun sier i presseskrivet:
«Kanskje jeg kan inspirere andre til å holde ut og kanskje bidra til at flere leter etter regnbuen».
Hun overlevde en livstruende hjernehinnebetennelse i russetiden, i tillegg til vanskelige ungdomsår.
Dette har gitt et perspektiv på livet som hun tar med seg inn i låtskrivingen.
Innsikten brukes, men den alene skaper ingenting.
Derimot forløser det henne artistisk.
Tilbakelent, intenst og variert
Vårin er ikke helt lett å plassere, for mange av sangene har en mild, avslepen jazzansats ved siden av pop-elementet.
Noen ganger er hun alene, kun akkompagnert av piano, som i åpningsballaden «Hymn».
Den oppleves som en skjør, intens bønn.
Allerede her stopper man opp, det er som om stemmen brister, men bare nesten.
Pianoet holder igjen og gir henne pusterom.
Balladen avløses av «Swear», med fullt band, og med ett er skjørheten borte og stemningen endres.
Vårin har fanget deg i sitt nett.
Stemningen endres så igjen, «Black and White» er både mer rytmisk og kraftfull.
Så lener hun seg tilbake og gir oss kjærlighetssangen «Even If».
Da er det fortsatt fem låter til.
Variasjonen blir en egen styrke, men ingenting kommer i veien for stemmen.
Det sentrale elementet, selve nerven i uttrykket.
Avslutningssangen «Pull Me Up» er nok en intens bønn.
Skjør, følsomt vakker og tidløs.
Her forenes alt, og dermed blir denne debuten alt annet enn hva man forventet seg.
Og oppsiktsvekkende flott.
| 1
|
401560
|
«13. november:Terrorangrepet på Paris» setter dype spor
En mesterlig dokumentar om terrorangrepene på Paris – fortalt av 40 ofre, vitner og gisler.
13. november:
Terrorangrepet på Paris er historien om angrepene på Stade de France, fire Paris-barer og konsertstedet Bataclan.
I sentrum står de overlevende og en håndfull gisler fra Bataclan, samt politifolk, brannmenn og SWAT-medlemmer som var på jobb den dagen.
I løpet av tre episoder snakker de seg gjennom hvordan de opplevde kvelden, fra de første usikre rapportene om eksplosjoner ved Stade de France, til det siste terroristblodet sprutet over et gissel på Bataclan-mesaninen.
Serien bruker minimalt med handlingsbilder fra kvelden, nesten ikke musikk, og dramaturgien er brutalt enkel:
De dødelige timene fortelles kronologisk.
Klarte ikke bære ut konen, for mange lik i veien
Vi treffer et sympatisk galleri av 40 overlevende og gisler, alle med sin traumatiske historie.
Faren som er på fotballkamp med sønnen, og som ikke klarer å lokalisere ham etter den første selvmordsbomberen har trukket på detonatoren.
Bareieren som holder konen i armene og snakker med henne om datteren deres frem til hun dør.
Den rappkjeftede pariserinnen som harselerer over seg selv fordi hun oppførte seg som en husmor da hun ble tatt til gissel.
Rockeren som sender den faste konsertvideoen til faren, før helvete bryter løs og han ender opp som gissel på et bakrom.
Ektemannen som forsøker å bære sin døde kone ut av Bataclan, men må gi opp fordi det ligger så mange lik i veien.
Den maskerte SWAT-soldaten som brøyter seg gjennom gisler mens han kaster sjokkgranater mot de siste terroristene.
Alle forteller detaljert og følelsesladet, og vevd sammen blir det en dypt menneskelig fortelling om terroren IS spredte på noen fredagstimer i Frankrike.
Få ting stikker dypere enn unge menn og kvinner som forteller om å ligge under en haug av lik, mens de bruker den grusomme ventetiden på å tenke på hva deres siste tanke kommer til å bli.
Minner om Holocaust-mesterverket Shoah
I TV-bransjen sies det at såkalte snakkende hoder er kjedelig, at man må ha fysiske situasjoner for å engasjere seeren.
13. november:
Terrorangrepet på Paris er beviset på det motsatte.
Regissørene Gédéon og Jules Naudet lar mennesker snakke seg tomme mens kameraet står montert stille, og det brukes minimalt med opptak fra selve hendelsene.
Det kan minne om Holocaust-mesterverket Shoah fra 1985, hvor det ikke brukes et eneste arkivbilde for dramatisk effekt, kun erindringer.
I 13. november:
Terrorangrepet på Paris blir effekten monumental, og dette er sannsynligvis de mest rørende menneskeportrettene du finner i ditt strømmeunivers.
Kalasjnikov-salver og sjokkgranater
Denne samme sobre effektbruken utnyttes til maksimal effekt på slutten, da en tikkende klokke legges på skjermen over et mobilopptak fra utenfor Bataclan.
Bildet er kornete og diffust og vi ser ingenting av det som skjer.
I stedet hører vi øredøvende Kalasjnikov-salver, sjokkgranater, skudd og en eksplosjon gjalle gjennom den dystre Paris-natten, før klokken stopper på ett minutt og seks sekunder.
Det var tiden gisselaksjonen tok, og de brutale lydene synger fremdeles i øret når fem av gislene og politiet tar oss detaljert gjennom de 66 sekundene.
13. november:
Terrorangrepet på Paris kontekstualiserer ikke terroristene eller de politiske etterdønningene.
De tre episodene er i stedet en mesterlig og respektfull fortelling om hjelpeløsheten og grusomheten terrorister sprer når de stormer inn i våre dagligliv.
Den er vond å se på, men setter dype spor.
| 1
|
401561
|
Sigrid på OverOslo:Et solglimt
Sigrid skapte varme blant turkledde tilskuere på OverOslo ondag kveld.
Men en serie av singler og EP-er har unge Sigrid fra første stund blitt betegnet som Norges nye pophåp.
Når man hører musikken, er det åpenbart hvorfor.
Ålesund-jenta har en tilstedeværelse i musikken som stikker seg ut.
Sommeren går naturlig nok med til ymse festivaloppdrag, og onsdag kveld inntok hun hovedscenen på idylliske OverOslo-festivalen.
Backingbandet, bestående av trommer, synth, gitar og korist, dannet en mørkkledd halvsirkel bak hovedpersonen, som stormet energisk ut på scenen til sedvanlig applaus og jubel.
De åpnet med den mindre kjente låten «Haunted».
En fin forrett, selv om den ikke skiller seg nevneverdig ut fra Sigrids nåværende katalog.
Hun grep uansett publikum fra første note med sitt karakteristiske scenenærvær.
Seigt og deilig
«Plot twist» kom som tredje låt og økte stemningen.
Sigrid og kompani holdt det fremdeles noenlunde rolig, men hygget seg åpenbart i de vakre naturomgivelsene.
Man kunne nesten skimte solen gjennom skydekket.
Det var litt kjølig, men musikken skapte varme.
Det passet fint til «Raw», som neste låt ut.
I settingen ble den seig og deilig, og den fikk tilskuerne til å vugge rytmisk.
Det skadet heller ikke at lyden var god til å være på en utekonsert.
Tosidig scenepersonlighet
Sigrid er en karismatisk artist.
På scenen veksler hun mellom selvsikkert showmanship og sjarmerende keitete small talk.
Et par av låtene fikk onsdag en mer personlig introduksjon, noe som økte hyggenivået.
Sigrid var i sonen så fort musikken kom på, all tilsynelatende usikkerhet forsvant, noe som bidro til inntrykket av Sigrid som en ærlig artist.
Hun synger om kjærlighet som om livet hennes har vært en konstant strøm av drama.
Sjarm i både tekster og fremførelse får deg til å tro på henne.
Et par høydepunkter må nevnes.
«Fake friends» fungerte veldig godt, og man kunne se tilløp til dans blant det turkledde publikumet.
Låten avsluttes med en spenstig gitarsolo som fikk Sigrid til å bøye seg i støvet for den blide gitaristen.
Også settets melankolske pust i bakken, «Dynamite», ble en hit, fremført med kun Sigrid og piano.
Her hørte man virkelig den gode stemmekontrollen hun har, med en kraftfull vokal som veksler mellom ømme hvisk og sterke rop.
Bare begynnelsen
Den største utfordringen Sigrid har i konsertsammenheng, er at hun foreløpig har sluppet lite musikk.
Det begynner å komme seg, men hun må spille gjennom så godt som alt hun har ute for å fylle tiden.
Heldigvis holder låtene hennes et gjennomgående høyt nivå.
Selv de som ikke alle har hørt fra før av ble godt mottatt onsdag.
Men man merket absolutt en ekstra glød blant de oppmøtte når hits som «Don't kill my vibe» og «Strangers» satte i gang mot slutten av settet.
Dermed kom også allsangen.
Det er bare å glede seg til resten av karrièren.
| 1
|
401562
|
Hønefossrevyen:Gledesrus i Gledeshuset
Revyen har ikke bare fått tak over hodet etter atten år i telt, men et helt eget gledeshus.
For å begynne med slutten:
Hvem andre enn Hønefosshumorens venner, anført av Jonas Rønning, kan finne på å parodiere sine egne mødre, riktignok på kjærligste vis, i en revyfinale?
En genistrek og et avsluttende utropstegn for den første forestillingen i det flunkende nye underholdningshuset Gledeshuset.
Reist på ni måneder (etter fem års planlegging og prosjektering), på humorgjengens initiativ og for sponsormidler fra lokale investorer.
Selv frislipp av Hønefossen ble sponset i en time, som en spektakulær ouverture til et show som går fra den ene latterkaskaden til den neste, med bare et par sparedusjer.
Hva blir det neste – privat utbygging av den etterlengtede Ringeriksbanen i regi av Hønefosshumorens venner?
I nummeret «Åsted Norge» letes det iallfall uten hell etter forsvunne spor, både enkle og doble.
Gjennomarbeidet show
I tråd med selve Gledeshuset, som innendørs er stilig og smekkert (en lokal sjel synes riktignok det på utsiden ligner en trailer som har kjørt av bybrua), er det som foregår på scenen ganske så strømlinjet og passende mindre rølpete enn før.
Formen er den gode, gamle nummerrevyens.
Innholdet er en fin og gjennomarbeidet miks av spisse tekster, varierte parodier og musikalsk eleganse.
Først og fremst er det morsomt, og alt fremføres med enormt overskudd, nærmest i en gledesrus.
Parodiene kan være ganske blodige, som en viss senterpartisk hyttetur med tilhørende SMS.
Spesielt får noen trønderpolitikere gjennomgå, til akkompagnement av Stortingets garasjeband «Me too».
Et livlig politisk fugleliv i våtmarkene introduseres også, med lårhøne, knehøne, røy, buksesmekker, russisk hækkespetter og en papegøye fra Amerika.
Musikalitet og timing
Kultur- og samfunnsliv får sitt, spesielt i «Varslarane kjem» – et nytt drama av Jon Hønefosse, fremført av friteatergruppen Mellom linjene og støttet av Fond for utdøende kunst.
Lokal korsang i «Kor vanskelig» åpner for hverdagsproblemer, som å huske brukernavn og passord, gjennom en rasende tekst av Rønning og Bror Andersen.
Kvintetten av aktører på scenen og musikerkvartetten på bakscenen – som under Jørn Dahls ledelse i alle år bare har levert forgrunnsmusikk – gjør en oppsiktsvekkende presis «Bohemian Rhapsody», og viser samtidig hvor avhengig et godt show er av musikalitet og timing, av gode musikere og arrangementer.
Denne revyen er det nye huset verdig.
| 1
|
401563
|
Restore To Past:Pop-Norges beste hemmelighet
Med to flotte popalbum ute må flere nå oppdage dette oslobandet.
Ti år og mange interne stridigheter tok det oslobandet Restore To Past å få spilt inn og gitt ut debutalbumet fra 2014.
Et gjennomført flott popalbum som oste av solskinn og amerikansk vestkyst, men det var det ikke mange som oppdaget.
Nå er historien i ferd med å gjenta seg.
Ifølge presseskrivet har bandet «klart å holde humøret noenlunde stabilt siden da», og bare fire år senere er Who You Could Be If You Could Be With Me her.
Nok en gang uten at så mange har fått det med seg, virker det som.
Det er en skam, for Restore To Past byr på den fineste popmusikken gitt ut i Norge i år.
Med det melodiske i sentrum
Albumet raser ut av startblokkene med «Running Song».
Låten drives hektisk frem av et pianospill lånt fra E Street Band, men bandet slipper skuldrene kledelig ned i refreng og bro.
Der får vokalharmoniene til søstrene Tora og Ragna Engstad rikelig med plass, og tonen settes for alt som kommer etter.
Her setter låtskriver Kristian Romsøe den gode, sjangertro og harmoniske melodien i sentrum.
Det er på ingen måte vanskelig å anklage Restore To Past for manglende originalitet.
De lener seg tungt på flere faser av pophistorien fra det milde 60-tallet via et mer gitartungt 70-tall frem til den skotske popens melodiske høytid på tidlig 90-tall.
Poenget er at bandet gjør det med åpne armer og ører.
Og i stedet for å gjemme bort inspirasjonskildene serverer de låter med titler som «Elton», «Fanclub» og «The Turkish Song of the Damned Part 2» og synger åpent om å sette på musikken fra Teenage Fanclubs album Songs From Northern Britian igjen og igjen.
Ærlighet varer lengst.
Bunnsolid håndverk
Dette grepet hadde likevel ikke holdt hele veien frem, om ikke det musikalske håndverket som ligger i bunn hadde vært så fordømt bra.
Vokalene, instrumenteringen, spillet, arrangementene og ikke minst dynamikken i låtmaterialet.
Det er en blanding av erfaring og lekenhet her som sammen gjør bandets popmusikk så innbydende og oppløftende.
I dataverden handler «restore to past» om å foreta en gjenoppretting til eldre versjoner eller innhold.
Dette bandet bruker derimot fortiden til å lage popmusikk perfekt for nåtiden.
Det er sommer, og her er lydsporet.
| 1
|
401564
|
Restaurantanmeldelse:Byens styggeste og trangeste uteservering?
Du bør ikke være tykk for å få plass på uteserveringen til The Scotsman i Karl Johans gate.
– Veier du under 40 kg?
Spisefølget prøver å få plass på uteserveringen til The Scotman, som har satt ut for mange stoler på den avlange plassen.
Her håper man tydeligvis på at folk skal spise og drikke uten å reise seg, for da blir det krøll.
Gammel skotte
– 44 år!
Det er imponerende, sier spisefølget.
The Scotman åpnet dørene i 1974 og har siden holdt det gående med fotball, pizza og burgere, et populært sted, blant annet hos mange trøndere og folk fra Nord-Norge.
Det er også mange turister som setter seg ned sammen med oss på uteserveringen, som bader i sol denne formiddagen.
Klassisk pubmeny
Menyen er typisk for sportspuber, med burgere, fish & chips og kyllingvinger, men her er også blåskjell, laks og steak.
Bra at de har drikkeanbefalinger til rettene.
Vi lander på noen klassikere, og må, som hos Egon, bestille mat og drikke i baren innendørs.
Etter at mannen bak har skjøvet bordet frem i magen på en annen gjest, reist seg og tatt noen steg til siden, kan jeg skyve stolen ut for å komme meg til baren.
Musikk fra to kanter
–
Man kan trygt slå fast at uteserveringen er blant de styggeste i Oslo, sier spisefølget.
En ting er at det er trangt og skittent, men med den middels høye musikken fra The Scotsman, kombinert med musikken fra Carlingbutikken over gaten, blir man sprø før maten kommer.
Etter 20 minutter står rettene på bordet, og det er fish & chips som kommer best ut av det.
Den kunne vært hakket sprøere, er veldig salt, men fisken er passe varmebehandlet og det er mye av den.
Tilbehøret er mer ordinert.
Den tynne ertestuing har vi fått bedre mange andre steder i byen og remuladen er anonym.
Mer salt og blåmuggost
–
Det er greit at folk kan salte selv, men litt salt kunne de ha slengt på pommes friten.
Den er dessuten altfor myk, mener spisefølget.
De samme slappe potetfingrene følger også burgeren.
De har grillet det tørre brødet, som heldigvis er mer tørt enn svampete, og osten på burgeren er fint smeltet.
Burgeren smaker litt lite, er hakket for mye stekt, og det er merkverdig lite smak i Stiltondressingen.
Det beste er toppingen, en blanding av paprikasalsa og chorizo, men sterk er den overhodet ikke!
Se til Dublin
–
Det er triveligere inne enn ute hos «skotten», men matmessig ligger de langt unna en konkurrent som The Dubliner, mener spisefølget.
Kyllingvingene vi deler til slutt burde vært saftigere, men er ikke så knusktørre som dem vi fikk hos TGI Friday’s.
Det burde også vært mer piff i den spicy bbq-sausen til.
–
Det blir garantert stinn brakke her under hele fotball-VM, men kjøkkenet kan godt jobbe mer med maten til gjestene.
Det er mange brune steder som har god pubmat, og The Scotsman er ikke blant de beste.
| 0
|
401565
|
«Vann over ild» er ambisiøst og haltende
Til tross for årets mest originale norske forsøk makter ikke filmskaperne å løfte denne ambisiøse fabelen.
I en av Joern Utkilens mange uvanlige tablåer kommer en av rollefigurene over et skilt ute i skogen der det står «Klarsynthet her – forsvinn».
Da han velger å oppsøke kvinnen bak dette kryptiske skiltet, blir han utskjelt fordi hun ikke tror han vil sette pris på suppen hun vil servere ham.
Den eksotiske suppen Utkilen har kokt opp for oss er heller ikke til å bli klok på.
Og det behøver ikke å være noe negativt.
Det virker på meg som om han i likhet med denne kvinnen for lengst har gitt opp å tilfredsstille sine gjester.
De er blitt vant til lett fordøyelig mat, i dette tilfellet frossen pizza.
Resultatet er en film som, til tross for slående bilder og djerve intensjoner, aldri kommer oss i møte med en helhetlig visjon.
Joner som ensom rytter
For det er ikke småtteri filmskaper Utkilen her har gått i gang med, og all ære til ham for det.
Distributøren har omtalt den som en komisk eventyr-western med politiske undertoner og et satirisk blikk på tiden vi lever i.
Om det er et Norge i miniatyr vi møter, er likevel ikke så enkelt å få øye på.
Det minner mer om en trashy fabel med lånte trekk fra spaghettiwestern og en avantgardistisk installasjonsfilm, der et lite stykke vestland er forvandlet til en ørkenby.
Her er innbyggerne blitt så mette at de ikke orker å jobbe mer.
En dag rir en fremmed (Kristoffer Joner) inn i deres campingvogn-landsby på en liten moped (her kjører alle små mopeder).
Han skaper usikkerhet og frykt.
Han gjenåpner «gruven» og setter innbyggerne opp mot hverandre, og snart bryter kaos ut.
Parodisk western-garderobe
Det er en slags helvetesvisjon av et sivilisatorisk sammenbrudd Utkilen her forsøker å skildre med svært uortodokse virkemidler, og det er ikke lett å henge med.
Skuespillerne er ofte uttrykksløse når de avsier replikkene, og du kan glemme å lete etter motivasjon hos rollefigurene.
De er drevet av noen uutgrunnelige destruktive impulser vi bare må akseptere.
Det hele er som en barnehage som er kommet helt ut av kontroll.
Eller kanskje slik filmsettet på Werner Herzogs Også dverger gjør det i det små – en mulig referanse for Utkilen – ville fortonet seg uten kontroll?
Alle går kledd i parodiske westernklær som ser ut som de kommer fra restlageret til Arnie «Skiffle Joe», eller en postordrekatalog med tema «western-barnebursdag».
Dette er selvsagt helt bevisst fra filmskapernes side, og inngår i det solide forarbeidet Utkilen og produksjonsdesigneren har lagt ned for å skape de særegne omgivelsene.
Men jeg satt hele tiden og ventet på at fortellingen skulle begynne, at disse statiske og absurde «westernbildene,» som kunne fungert i en gallerifilm på 30 minutter, skulle tilføres dramatisk nerve og komme til liv i langformatet.
Rollefigurene ler av oss
Men det skjer altfor sjelden.
Det er riktignok en viss utvikling i historien som berører enkeltindividets forhold til et fellesskap som går i oppløsning, men det er vanskelig å engasjere seg i et lokalsamfunn du ikke forstår eller gir deg noen koder å dechiffrere.
Filmen er annonsert som en komedie, men til tross for mange rare hatter og stumme ansikter, var det lite for meg å le av, selv om jeg i starten lot meg muntre opp av Joner som svartkledd ensom rytter og kunne humre over Utkilens beundringsverdige vilje til å gå på tvers av all annen norsk film.
Kanskje er det isteden Utkilen som ler av oss.
I hvert fall følte jeg meg passe dum i scenen der en gris sluker en håndgranat og blir blåst i filler – og rollefigurene blir sittende og se på oss, kinopublikumet, mens de ler seg skakke.
Der har du din «dramatiske nerve», er det som filmskaperen sier til meg, kritikeren, da jeg er så dum å mase om at noe må skje, liksom, slik vi har gjort helt siden avantgardistene begynte å utfordre oss ved starten av forrige århundre.
| 0
|
401570
|
«Love, Simon» er en herlig ungdomsromanse
En flott ungdomsfilm om den første forelskelsen.
Alle husker den første, berusende forelskelsen.
Kanskje var du avstandsforelsket i den uoppnåelige, kule fyren, eller du var sammen med den søteste jenta i klassen?
Kanskje var du forelsket i en av samme kjønn?
Gjør det egentlig noen forskjell?
Nei, det burde ikke gjøre det.
Følelsen er den samme.
Selv om vi skriver 2018, er samfunnet fortsatt fullt av fordommer.
Det å forstå at du ikke liker det «alle» andre liker, kan være smertefullt og vanskelig.
Hollywood kan romantikk
Uansett om du vokste opp med Rhett og Scarletts stormfulle romanse i Gone with the wind, Sandy og Dannys i Grease (1978) eller Bridget og Darcys i Bridget Jones' dagbok (2001), Hollywood kan romantikk.
Av og til treffer disse filmene deg rett i hjertet.
Love, Simon er en slik film.
Greg Berlanti har laget en klassisk high school-film – med mening.
Det er en historie om den første kjærligheten, men det er også en fortelling om det å være i skapet, og om det å komme ut.
Berlanti politiserer ikke temaet, men fremstiller homofili som det mest naturlige i verden, noe det jo er.
Filmen er en flott skildring av en vanskelig tid.
Simon (Nick Robinson) går siste året på high school, og han er akkurat som deg – bare med en stor hemmelighet.
Simon har verdens mest forståelsesfulle foreldre og en super vennegjeng.
Likevel tør han ikke si at han er homo.
En dag dukker det opp en anonym melding på skolens blogg, signert Blue.
Innlegget handler om hvordan det er å være dypt inne i skapet.
Simon oppretter en anonym e-postadresse og tar kontakt.
Spenning og mystikk
Det som følger, er en klassisk historie om å bli voksen, om å våge å være seg selv.
Filmen, som er basert på en roman av Becky Albertalli, er en innertier av en magisk filmromanse.
Dialogen flyter fint, og den er velspilt.
Nick Robinson er troverdig i sin tolkning av den kjekke og populære gutten som må finne seg selv.
Han er nok en skuespiller som appellere til både jenter og gutter i målgruppen.
Filmen er også morsom, dramatisk, rørende, og sist, men ikke minst, romantisk.
Det at den greier å ha en så romantisk tone, er faktisk ganske godt gjort, siden Simon ikke har noen som helst aning om hvem Blue egentlig er.
Hvem er det han holder på å forelske seg i?
Dermed får Love, Simon også et snev av både spenning og mystikk.
Love, Simon gjør ikke budskapet sitt overtydelig.
Den er fortryllende, sjarmerende og føles autentisk.
Kanskje noen kommer til å mene at filmen tar for lett på temaet, men for meg er den et skritt i riktig retning.
Det er godt å se at et stort Hollywood-studio våger å lage en helt vanlig high school-film om det å komme ut av skapet.
Til syvende og sist handler det om kjærlighet – uansett kjønn, farge, alder og legning.
| 1
|
401572
|
Erlend Loe:«Den fineste filmen jeg har sett på en god stund»
En liten jente mister moren sin og får en ny.
Dette er den fineste filmen jeg har sett på en god stund.
Da jeg syklet mot kontoret fra Filmens hus, forsøkte jeg å tenke på grunner til ikke å gi den en sekser, men fant ingen som var gode nok.
I intervjuer med regissør og manusforfatter Carla Simón bekreftes det jeg opplevde underveis i filmen, nemlig at den forteller hennes egen historie, eller mer korrekt en variant av den som hun har bearbeidet som voksen.
Og bedre kan det ikke gjøres.
Mens vi her oppe i 1993 gikk rundt og sang på De Lillos Neste sommer, mistet en liten jente moren sin.
Hun ble plassert hos morens bror med hans kone og lille datter i et murhus i skogen utenfor Barcelona.
I filmen heter jenta Frida og spilles av Laia Artigas.
Hvordan Simón har klart å finne en hovedrolle som Artigas, aner jeg ikke, men det må ha vært en lang prosess, for det å spille sånn når du er seks år, skal egentlig ikke være mulig.
Mange barneskuespillere er søte og gjør fine ting, men dette er helt over toppen.
Det kan sammenlignes med unike Anton Glanzelius i Mitt liv som hund, med den forskjellen at Sommer 1993 er mer realistisk.
Her er det ikke en roman i bunnen, ikke ord og språk og morsomheter, men livet selv.
Anna og Frida
Kameraet er stort sett på Fridas nivå, det vil si lavt nede.
Hun ser og hører verden, helt uten at det sedvanlige romantiske og manierte snevet av nostalgi er til stede.
Dette er en jente i fritt fall.
Faren døde først, og deretter moren.
Frida vet ikke helt hva som har skjedd, men hører at de voksne i slakterbutikken snakker om at moren fikk lungebetennelse, selv om unge mennesker ikke vanligvis dør av det lenger.
Idet hun slår seg på kneet under lek med nye unger og begynner å blø, ser vi at de andre barna har fått beskjed om ikke å komme for nær henne.
Da begynner tegningen å bli tydelig.
I mangel av jevnaldrende leker Frida med sitt yngre søskenbarn, Anna.
I en scene ser vi Frida ligge i en fluktstol, med boa og solbriller og røyk som er en trepinne.
Hun er Annas mamma og ber Anna spørre om hun kan leke med henne, og så svarer hun at hun ikke orker.
Hun er sliten og trenger å hvile.
Etter flere omganger med dette gir hun til slutt etter, greit, vi kan leke litt da, hvis det er så viktig for deg.
Det er ikke bare bra gjort, tenkt og spilt, det er fantastisk.
En hyllest til stemoren
Frida vil at noen skal knyte skolissene hennes, hun vil ikke kamme seg, selv om hun nettopp har klaget på at den ene krøllen i pannen hennes er vridd på en rar måte.
Hun roter Anna bort i skogen og lokker henne til å bade der hun ikke står.
De voksne, som kunne ha blitt sinte og skjøvet henne bort, reagerer på en kjærlighetsfull måte.
Og det man først frykter skal være en slem stemor-historie, blir etter hvert en hyllest til Fridas tante og nye mor, nyansert spilt av Bruna Cusi.
Tanten er en kvinne som ikke syns det er enkelt å få en skadeskutt og plasskrevende ny jente i familien, men som står i det og etter hvert klarer å elske Frida som sin egen datter.
Skildringen av det Frida gjør for å teste at den nye familien er glad i henne, er forsiktig og nennsom og aldri overtydelig.
Simón klipper fragmentarisk inn og ut av situasjoner.
Hun forlater dem før de er over, spenner opp et lerret hvor tilstanden Frida – morløs, 6 år – strekkes ut i all sin irrasjonalitet og foreldreløse kjærlighetslengsel.
Det kommer til å gå filmer med større tempo og høyere lyd på norske kinoer i sommer, men svært få, om noen, med en dybde og et spill som denne katalanskspråklige perlen.
| 1
|
401573
|
«Ulvehunden:»Når villdyret slukner
Så lenge ulvehunden slipper å forholde seg til menneskene, er denne animasjonsfilmen en sann fryd.
Det er 110 år siden amerikanerne debatterte om romaner som Jack Londons Ulvehunden ga et troverdig bilde av dyrenes verden.
Denne animasjonsversjonen vil neppe bli gjenstand for samme debatt, selv om den følger romanen ganske slavisk.
For det første stiller vi ikke samme krav til realisme, for det andre har synet på dyrene og deres rolle endret seg.
Fortellingen om ulvehunden Hvittann kom mange år etter Londons mest kjente bok, Når villdyret våkner, og har havnet i skyggen av den.
Denne fransk-amerikanske filmen vil neppe endre på det.
Det som gjør den interessant – dens gammelmodighet og langsomme animasjon – er samtidig det som vil gjøre vår tids Pixar-frelste barn mindre mottagelige.
Så lenge regissør Alexandre Espigares holder oss i dyrenes verden, er det et mektig og på mange måter vakkert univers som strekkes utover kinolerretet.
Men med en gang Hvittann er henvist til å være menneskenes «beste venn», mister filmen, i likhet med ulvehunden, mye av sin kraft.
Pregløse ulve-venner
Årsaken til det er en dialog og animasjon som noen ganger er unødvendig stiv.
Tanken har nok vært å tilpasse den epoken, at det skal være en historie «for veldig lenge siden.»
Denne ærbødigheten overfor romanen er kledelig så lenge vi følger Hvittann ute i den tidløse og majestetiske naturen nær Alaska.
Her får Espigares uvurderlig hjelp fra et team av animatører som skaper en genuin atmosfære.
Det er ikke ofte vi får se en animasjonsfilm der vi blir bedt om å kjenne på stillheten og suset fra naturen.
Denne magien forsvinner med en gang vi sammen med Hvittann entrer menneskenes verden.
Paradoksalt nok er det de to kjedeligste figurene, en US marshall og hans velmenende hustru, som gir Hvittann troen på menneskeheten tilbake.
Det er skurken i filmen, med det herlige navnet Beauty Smith, som gir meg troen på filmens animatører tilbake.
Ingen Disney-ulv
Det godhjertede ekteparet blir for skjematisk tegnet og ligger kanskje for nærme den gråsonen (eller «uncanny valley») der de animerte portrettene fremstår som for naturtro.
Smith er derimot hugget ut til en grovere skikkelse som likevel fremstår med flere overbevisende menneskelige trekk.
Han representerer ikke bare ondskap, men den darwinismen som London så levende skildret i sine historier fra gullrushet i Alaska.
Han vil tjene penger på Hvittann, og får sin straff i henhold til Londons moralisme.
Heldigvis er ikke Hvittann tilført for søte trekk.
Han kan fortsatt høre ulvehylene fra sine artsfrender.
Selv om han noen ganger opptrer med en samvittighet, som for å tekkes de aller minste, er filmskaperne aldri i nærheten av den disneyfiseringen av dyrene som de fleste animasjonsfilmer i dag er så gjennomsyret av.
| 0
|
401574
|
Finnes det overhodet noen større kunstner i norsk musikk?
Emosjonelt uforglemmelig når en lar seg drive med i Susanne Sundførs musikalske univers.
Det er en slags dragningskraft som oppstår idet Susanne Sundfør entrer scenen, et alvor som plutselig hviler over publikum.
Når hun transformerer låter fra sitt siste album Music for People in Trouble til å å bli en deltagende opplevelse er det også med flimrende lys og veltende røyk som forsterker essensen i tekstene.
En kunne blitt angstfull av mindre, med tekster som kretser rundt temaer som den sene oppvåkningen til en visshet om at vi alle er trøbbel.
Verden styres av mennesker som vil andre vondt.
Arter utryddes i raskt tempo.
Vi tyner vår egen planet for ressurser.
Men når Sundfør deler sin indre søken etter svar på de store tingene, refleksjonene over menneskeheten, er det så ulidelig vakkert at en merkelig nok lar seg berolige.
Skyene har passende nok dekket himmelen over Frognerparken for anledningen.
Sundfør er en hettekledd silhuett foran bandet, de teller fem bak henne i tillegg til fire korister, også kledd i svarte kapper.
Det virker å være et større publikum foran scenen i år enn ved fjorårets headlinere.
For de som ventet på glimt fra Sundførs elektropop-periode og det forrige albumet Ten Love Songs, var det nok å glede seg over.
Etter innledningen med «Diamonds» fra The Silicone Veil, er det låter fra dette kanskje noe mer festivalvennlige albumet som dominerer.
Det blir i alle fall jubling til «Kamikaze», «Accelerate» og «Silencer».
Sundfør er som alltid introvert, blir ett med musikken, og ikke et ord ytres til publikum i løpet av de drøye halvannen timene på scenen.
Elektropop til tross, den apokalyptiske stemningen forsterkes med oppbyggende lysshow og atmosfæriske og svimlende instrumentale partier som bygges opp til crescendoer.
Så letter stemningen med den forførende «Slowly», og publikum kan trygt danse igjen.
Med fuglekvitter starter nydelige «Sound of War» fra sistealbumet, og Sundfør toner det ned med akustisk gitar.
Vekslende mellom album, piano og gitar, eller dansende – det er som alltid vokalen hennes som imponerer mest.
Enten svøpt inn i det voldsomt instrumentale eller i de nedstrippende låtene – hver tone treffes med uanstrengt eleganse.
Siste låt – «Mountaineer» fra Music for People in Trouble - blir en spesielt mektig opplevelse, med en så intens innlevelse fra Sundfør at det er umulig å ikke la seg rive med.
Jeg kunne ønsket meg mer fra hennes siste utgivelse, men alt kan man heller ikke få.
Når stemmen hennes danser uanstrengt mellom oktaver, er det uansett en uforglemmelig konsertopplevelse.
En sterk avslutning på Piknik i parkens første dag.
| 1
|
401575
|
Musikkanmeldelse:Svakt nytt fra West-fronten
Gal eller genial?
Denne gangen er Kanye West ingen av delene.
Sommeren med Kanye West er i gang, og den er ikke snau.
For to uker siden kom albumet Daytona med Pusha T, sist fredag hans eget album Ye, nå et nytt fra prosjektet Kids See Ghost med Kid Cudi.
All musikken er produsert av ham selv.
I tillegg har Kanye varslet et album med rapperen Teyana Taylor i slutten av juni, og han har i en periode nå jobbet fulltid på Twitter med det som skulle bli en tweet for tweet, direktesendt filosofibok.
Og han har hyllet president Donald Trump for deres felles «dragon energy».
Puh.
Et smart, kort album
I overkant mye å forholde seg til herfra, altså, og jeg må innrømme at min lesning av denne twitterboken stoppet raskt.
Han har vel stoppet oppdateringene selv også, virker det som.
Musikken flommer derimot på, og krever oppmerksomhet.
Nevnte Daytona med rapper Pusha T låter musikalsk bunnsolid og fett, men er ikke et album for historiebøkene.
Det er nok heller ikke Kanyes eget, 24 minutter lange Ye, selv om alle de syv låtene har strømmet inn i topplistene hos både Spotify, Apple Music og sannsynligvis snart Billboards topp 10.
Dette sier mer om stjernestatus enn faktisk musikalsk kvalitet, men samtidig at det i 2018 kan være smart å gi ut korte album som dette.
Fansen lytter faktisk til alt, ikke bare den ene hiten, og alt tværende fyllmateriale kan droppes.
Her settes nok en ny standard.
Alt annet enn nyskapende
Musikalsk er det derimot ikke så mye nytt å spore på artistens åttende album.
Her brukes rytmer, samplinger, effekter og ikke minst en produksjon som hele veien høres ut som noe mannen har gjort før, blant annet det enkle, treffsikre pianoriffet fra «Runaway».
ye lider under en skrikende mangel på noe nyskapende, og dette trekker ordentlig ned når det kommer fra denne kanten.
Her er kravene til slikt alltid høye.
Litt mer spennende er selvfølgelig ordene og meningene som kommer frem, selv om de fleste av dem også er hørt før fra en mann som de siste månedene igjen har ytret seg mye og høylytt.
Far-til-datter-låten
Det er direkte forstyrrende å høre Kanye fortelle om egen bipolar lidelse i «I Thought About Killing You» og «Yikes», og hvordan han hele veien bruker aspekter av stemmen for å skape en slags dialog mellom de forskjellige utgavene av seg selv.
Tankene om å drepe sin egen kone Kim i åpningen og angsten for å miste alt i «Wouldn’t leave», virker også mer enn ekte.
Men utover det korte albumet kommer det likevel ikke noe mer spennende, selv om Kanye med rette rapper at det har vært et «shaky-Ass year».
I alle fall ikke før vi kommer til det syvende og siste sporet «Violent Crimes».
En fin-fin ballade der artisten slipper det som innen hiphop-sjangeren er blitt obligatorisk, far-til-datter-låten, og antyder at eldstedatteren North har endret ham.
Rørende toner på et album som ellers er fort glemt.
| 0
|
401577
|
TV-anmeldelse:Fauda 2 er best i seriebransjen på spenning
Hva skjer når IS vil inn på Vestbredden?
Den israelske serien Fauda er fremdeles oppsiktsvekkende aktuell og spennende.
Samtidig som Israel feirer 70 år, palestinerne markerer tragedien Nakba, fredagsprotestene på Gaza fortsetter og Trump utnevner Jerusalem til Israels hovedstad, tar actiondramaet Fauda oss for andre gang med inn i det voldelige sentrumet av denne konflikten.
Stikkordene er samme som i nyhetsbildet:
Mer terror, flere hevnaksjoner, mer brutale avhør, tristere familiedrama, dypere svik og vanskeligere lojalitetskonflikter.
Selvmordsbombing, bilangrep og kidnapping
Vi følger fremdeles Doron Kavillo og hans team av mista’arvim, israelske soldater som er spesialtrente i arabisk språk og kultur for å blende inn blant fienden.
Fienden er fortsatt Hamas, men Fauda har fått en ny kaosfaktor inn i miksen:
Ytterliggående solokrefter i Hamas er blitt trent opp av IS i Syria.
Nå vil Nidal, kjent som El Makdassi og sønnen til en Hamas-terrorist Doron drepte i sesong 1, ha hevn på mest oppsiktsvekkende IS-vis.
Oppsiktsvekkende blir det da også når Fauda setter i gang sesong to.
Før det er gått åtte minutter av første episode, har serien rystet seeren med vendepunkter som ville stått som hjørnesteiner i andre serier:
Selvmordsbombing, bilangrep og kidnapping stables etter hverandre for maksimal effekt.
Renset for unødvendig snikksnakk
Det dramatiske politiske og militære bakteppet støtter godt opp under det menneskelige dramaet som utspiller seg.
Spesielt i episode 3, hvor Doron møter faren og IS-flørteren Nidal ber om penger fra gamle Hamas-venner, viser Fauda hvordan man skal lage en serie renset for unødvendig snikksnakk.
Hvert blikk og hver megetsigende korte setning bygger opp mot noe viktig som skal skje senere.
Glemmer av og til balansen, Fauda er tross alt israelsk
Der første sesong gjorde suksess på å vie like mye skjermtid til Hamas-terrorister og deres familier som til israelske elitesoldater, tar andre sesong et steg videre.
Ikke bare viser den livet bak avisoverskriftene, Fauda viser også hvor destruktivt voldsspiralen fungerer.
Og dermed også hvor uendelig lang vei det er frem til noe som kan ligne på en løsning på konflikten.
Fauda er fremdeles en veldig israelsk TV-serie, og når hevnaspektet skrus opp mot slutten, glemmer serien tidvis balansen som gjorde den annerledes.
Likevel klarer den å holde seg innenfor, og sesongfinalen byr på en avslutning hvor de beste og verste kreftene i alle involverte kommer til syne.
Nidal mot Doron, Hamas mot Nidal, Mossad mot PSS og mann mot mann, mens uskyldige familiemedlemmer blir skviset og drept i kryssilden.
Komposisjonsmessig er sesongfinalen så perfekt utført som man får det.
Best i bransjen på spenning
Fauda avslører seg altså mer som en israelsk serie enn i første sesong, spesielt er portrettet av Nidal hollywoodsk i sin araberkarikatur, men som actiondrama fra pågående konflikt er serien likevel i en særklasse.
Gjennom 12 episoder viser denne sesongen at israelerne er best i bransjen på intens spenning marinert i menneskelig drama.
| 1
|
401579
|
Live i Bergen:Den helt fantastiske Nick Cave
Troen på kjærligheten, og demonene som truer med å ødelegge den, jager fortsatt Nick Cave.
Heldigvis.
Ikke ett sekunds dødpunkt gjennom 90 minutter.
Det er en bragd, selv for en mann med en 40 år lang og så sterk musikalsk katalog som australske Nick Cave og hans faste band The Bad Seeds.
Men sånn er det, onsdag kveld under Bergenfest.
Kan vi ha opplevd den norske festivalsommerens absolutte høydepunkt allerede midt i juni?
Det er fullt mulig, ja.
Preget av sønnens død
Nick Cave har hatt noen tøffe år etter at den ene av hans tvillingsønner, Arthur, døde bare 15 år gammel.
Han skal ha tatt LSD for første gang, mistet kontrollen og falt utenfor en høy klippe nær hjemmet deres i Brighton.
Ulykken preget Caves siste album Skeleton Tree fra 2016 sterkt, selv om albumet var påbegynt før, og det virker som om det preger ham også live.
Flere låter som handler direkte om kjærlighet på godt og vondt er i alle fall tatt inn i settet, og 1994-albumet Let Love In er plutselig tungt representert.
På scenen som en jaget person
Konserten åpner med to låter fra nevnte Skeleton Tree.
Hjerteskjærende «Jesus Alone», den med teksten om denne personen som «fell from the sky», og «Magneto».
Helt fra starten farer Nick Cave i kjent stil rundt på scenen og frem mot publikum som en jaget person.
Allerede i «Do You Love Me?» som tredje låt henger han over folket på første rad, roper i mikrofonen og peker med hendene.
Det hele kan tidvis ligne en performance, men det insisterende i Nick Caves sceneoppførsel er aldri påklistret eller innstudert.
Det er heller en rå og ekte runde med låter om troen på kjærligheten og kampen mot demonene som truer med å ødelegge den.
«From Her to Eternity», «Loverman» og den djevelen med en «Red Right Hand» kommer så, sånn for å understreke poenget.
Med verdens beste band
Konserten i Bergen er svært lik den Nick Cave & The Bad Seeds spilte til utelukkende rosende anmeldelser i Oslo Spektrum i fjor høst.
Band, låter, sceneoppsett og oppførsel er den samme.
Likevel gir det noe ekstra å se mannen og bandet hakket mer intimt og ikke minst utendørs, under en truende himmel som blir mørkere og mørkere.
Hans nærmeste kompis Warren Ellis har for anledningen en mer tilbaketrukket rolle sammen med resten av The Bad Seeds, som uansett anledning er verdens beste, tighteste og tidvis mest bråkete band.
Melodiske om det er ballader eller støy, her begunstiget med superb lyd.
Denne kvelden tilhører likevel 60-åringen Nicholas Edward Cave, energisk og vokalmessig mer fokusert og bedre enn noen gang.
Han synger sterkt, og dirigerer band og publikum med 100 prosent kontroll.
I nest siste låt «Stagger Lee» inviterer han halve Bergenfest opp på scenen for å ta del i showet, før to av de heldige får være symboler på det viktige innholdet i den avsluttende balladen «Push the Sky Away».
Denne låten om å aldri gi opp troen på at noe bedre venter der fremme, uansett hva.
«And some people say it’s just rock and roll, oh but it gets you right down to your soul.
You’ve gotta just keep on pushing, push the sky away».
| 1
|
401580
|
Blodig alvor i «The Knick»
Sykehusdramaet The Knick viser at det ligger fortsatt mye god TV-underholdning i kjøtt og blod.
Steven Soderberghs nye dramaserie, The Knick, utspiller seg på The Knickerbocker Hospital, i New York på 1900-tallet.
Premissene for serien er langt røffere enn vi er vant til i klassiske sykehusdramaer, da det her var større sjanse for å dø, enn å overleve, hvis du først satte foten innenfor sykehusets dører.
Kokain og opium
Vi møter den geniale kirurgen John Thackery (Clive Owen), som bruker dagene sine på å operere på pasienter og nettene sine til å forske på nyvinninger innen kirurgi.
Med en stram timeplan er det lite tid til søvn og hvile, men et utbredt misbruk av kokain og opium sørger for at han likevel alltid er på topp.
Serien åpner med en scene fra operasjonssalen.
Eller operasjonsteatret som det kalles av de ansatte, siden kirurgenes arbeidsplass er omgitt av et amfi fullsatt av leger og forskere, som ivrig følger med.
De sterile, hvite sykehusuniformene og omgivelsene står ofte i sterk kontrast til de blodige hendelsene som utspiller seg på operasjonsbordet.
Og første scene i The Knick er ikke noe unntak.
Troverdige kulisser
I likhet med periodedramaer som Downton Abbey og Mad Men , fungerer tidsepoken som troverdige kulisser for dramaet som utspiller seg.
Med presis gjengivelse er det også rom for humor, som da sykehuset får installert elektrisitet for første gang, og det gjentatte ganger blir påpekt hvor moderne tider man lever i.
Men det er likevel rollefigurene som sørger for å drive dramaet fremover, ved at flere personlige historier flettes inn i hverandre.
En dominerende historie i serien omhandler afroamerikaneren Algernon Edwards (André Holland), som mot de ansattes store protester, blir den første svarte legen på Kickerbocker Hospital.
På tross av Harvardutdannelse og lang fartstid som lege i Europa, møter han utfrysing, hets og fordommer i den nye jobben sin.
Hans eneste håp er å overbevise den mektige Thackery om at hans kunnskaper gjør ham uvurderlig uavhengig av hudfarge.
Gode bihistorier
The Knick byr på solid kvalitetsdrama fra første øyeblikk.
Men selv om hovedrolleinnehaverne leverer gode prestasjoner, ligger seriens største styrke i alle de morsomme, rare, triste og tragiske bihistoriene.
Her finner vi både klassiske mafiaoppgjør, korrupsjon i alle varianter og kvinnefrigjøring i alle lag av klassesamfunnet.
Rollefigurer som den sleske helseinspektøren, som lar seg bestikke av alle, og den voldelige ambulansesjåføren, som ikke går av veien for å banke opp konkurrentene, viser tydelig at dette er en annen tid, med et helt annet sett med moral og etikk.
Kjølig elektronika
Selv om serien er trofast til sin tidsepoke, helt ned til minste detalj, har den gjort et friskt grep ved å bruke moderne elektronika i episodene.
Bakgrunnsmusikken skaper en kjølig følelse hos seerne, som passer overraskende godt til kirurgenes hverdag, både når det gjelder visjoner og verktøy.
Når fremtiden er avhengig av presisjonen i et knivblads møte med kjøtt og blod, skulle det egentlig bare mangle at man kjenner det i både marg og bein.
| 1
|
401581
|
Børli og Lukashaugen er et vinnerteam
Vi kommer tett på dikteren takket være melodienes enkle, jordnære kraft.
Poeten Hans Børli og visesangeren Erik Lukashaugen har et felles berøringspunkt:
De store grenseskogene i øst.
Sistnevnte klarer på varsomt vis å åpne dikterens billedverden ytterligere.
Ved bruk av visesangerens tradisjonelle grep, fanger Lukashaugen essensen i Børlis dikteriske univers.
Han gir det noen tilleggsfarger og viser diktenes utrolige sangbarhet.
Alt skapt og formidlet med en ytterst kledelig, nøktern og jordnær nerve.
Her forenes ord, musikk, atmosfære og stemninger som en berikelse for begge.
Det er i seg selv en liten bragd.
Dikterens ord er skogens sang
I år er det Hans Børli-jubileum:
8. desember er det 100 år siden han ble født, og Vi eier skogene er et bestillingsverk.
Ofte får en dikter en merkelapp som definerer poetens virke.
Hans Børli ble kalt skogens dikter, men som ellers i livet er han så mye mer.
Dette får visesangeren frem gjennom disse ti diktene ledsaget av nyskrevet tonefølge.
Dette er Lukashaugens andre Børli-album.
Børli var skogsarbeider, diktet mye om skogens sang, men skrev også om ensomhet, maktesløshet, angst, tro, tvil og død.
Albumet åpner vakkert med «Skogsmorgen» og tekstlinjen «Jeg hører mitt blodige hjerte slå djupt under tele og frosne strå».
Melodiens stampende rytme kler ordenes enkle, nøkterne budskap.
En nydelig refleksjon om aleneskapet.
«Vi eier skogene» er en kjærlighetserklæring til skogens storhet, uansett hvem som måtte ha eiendomsretten.
Selv om Børli var stedbunden, diktet han seg både inn i og ut av skogens favn.
Albumets røde tråd er selvsagt skogsorientert, men hans kanskje mest kjente dikt, «Louis Armstrong», viser en dikter av sin tid.
Dette er albumets mest utradisjonelle stykke med sin dramatiske klangbunn.
Her viser artisten kontrastene i dikterskapet gjennom sitt musikalske grep.
Disse visene er trygd forankret i Børlis nyanserike jordsmonn.
Lydbildet, arrangementene og instrumenteringen er berikende nyansert.
Nevnes må også visesangerens krystallklare avlevering.
Det er med på å tydeliggjøre hver sangs spesielle egenkraft.
Dikterisk nysgjerrighet
Et fint trekk ved mange av dagens artister er deres nysgjerrighet og vilje til å gå inn i den store dikteriske arven vi har i Norge.
Sette musikk til dikt som ofte har levd sitt liv i litteraturens verden på papir.
Tolke dem i sitt bilde og gi dem nytt, utvidet liv.
Det er med på å berike oss alle.
Dette har tidligere blant annet kommet en dikter som Olav H. Hauge til gode, for å nevne bare én av mange.
| 1
|
401582
|
Dronninger i Bergen:Tøff start på festivalsommeren
Rocken er kanskje død, men det er definitivt ikke Queens of the Stone Age.
Det er noe spesielt med Queens of the Stone Age og Josh Homme.
«Den nye rockens Elvis», som han vel er blitt kalt de siste tyve årene.
Noe med sjarm, energi, samspill og formidlingsevne.
På plate, ja, men spesielt live.
–
Det handler ikke om hvordan eller hvorfor smellen kom.
Det handler om å reise seg igjen, siterer Josh Homme sin bestefar, som visstnok har norske aner.
Noen låter senere, gjennom teksten i den ypperlige «I Sat by the Ocean», er det lettere å forstå hvorfor han sa akkurat det.
For mye her handler om forhold, om rett og feil:
«Imagine I'd be your one and only, instead I'm the lonely one.
You, me, and a lie.
Silence is closer, we're passing ships in the night».
Effektivt fengende
I Bergen var forholdet mellom band og publikum langt fra skip som passerer hverandre i natten uten å oppnå kontakt.
Stemningen var rett og slett oppsiktsvekkende god, både på scenen og blant et mer enn klart publikum på Bergenfest tirsdag kveld.
Josh Hommes humør og bruk av banneord er beryktet, men her var det bare smil og skryt å få.
Bortsett fra han ene utålmodige fyren på første rad, da, som til slutt ble bedt om å pelle seg hjem.
Allerede i låt nummer to, hiten «No One Knows» fra det store gjennombruddsalbumet Songs for the Deaf fra 2002, løsner snippen.
Queens of the Stone Age kommer til Europa rett fra en lang amerikaturné og er 100 prosent bunnsolid og samspilt.
Lyden er klar, ikke for høy, passe tung, og gir ypperlig rom for alle de fem involverte på scenen.
Rocken er kanskje ikke farlig lenger, og det er ikke mange som søker til den for å finne hits eller fortellingene om vår samtid.
Den biten har hiphopen tatt akkurat nå.
Men det betyr jo ikke at rocken ikke kan være effektivt fengende, fortsatt, og med et Queens of the Stone Age i form holder akkurat det.
Det ender i energisk triumf
Låtutvalget veksler mellom nytt og gammelt, mellom rått og roligere, mellom det melodiske og mer stakkato insisterende.
Josh Homme ber publikum danse med ham til «The Way You Used To Do», og får responsen han ønsker.
Litt tyngre går det i midtpartiet med et par-tre ukjente låter, men fra nevnte «I Sat by the Ocean» er det full fyr på scene og slette igjen.
Tre av de neste låtene er «Little Sister», «Go With the Flow» og avsluttende «Songs for the Dead», og alle som har hørt litt Queens of the Stone Age skjønner at det dermed ender i en tung og energisk triumf.
Josh Hommes litt tullete forsøk på å ødelegge utstyret på scenen til slutt – som for å vise at han er en skummel rocker, kanskje – får så være.
Et par mikrofonstativer ryker i det som nok var pur glede over en nesten i overkant god kveld på jobben.
Rocken er kanskje død, om man spør dem som tolker hitlister for tiden, men Queens of the Stone Age er definitivt ikke det.
| 1
|
401583
|
«Hereditary» er uhyggelig og kompleks
Foruroligende grøsser.
Hypen rundt Hereditary har bygd seg opp siden Sundance-festivalen.
Filmen er sammenlignet med The Exorcist (1973).
En bedre sammenligning er filmer som Rosemary’s Baby (1968) og Don’t Look Now (1973), der uhyggen er trykkende.
Ja, Hereditary er skummel, til tider veldig skummel.
Stemningen bygges opp over tid, og det som kjennetegner filmen best, er det isnende ubehaget og den krypende uroen.
Den urovekkende atmosfæren forfølger deg i lang tid etter at du har forlatt den mørke kinosalen og gått ut i den lyse sommernatten.
Et lite øyeblikk der var jeg villig til å tro på overnaturlig ondskap.
Noe er veldig galt
Hereditary starter som en familietragedie.
Etter at bestemoren dør, begynner hennes datter Annie, spilt av en formidabel Toni Collette, i sorgterapi.
Sorgterapiseansen er betegnende for filmen.
Den sprer informasjonen i små drypp; en bisetning her, et bilde der.
Annie lager dukkehus med små tablåer fra sitt eget liv.
Etter hvert blir de mer og mer groteske.
Det pertentlige og detaljerte arbeidet viser et enormt behov for kontroll.
Tittelen, som betyr arvelig, henspiller på latente mentale problemer.
Miniatyrene ser idylliske ut – mor, far, en sønn og en datter – selve symbolet på kjernefamilien, men ikke alt er perfekt.
Noe er veldig galt med yngstedatteren Charlie (Milly Shapiro).
Brått brytes familieroen, alt faller fra hverandre, og filmen endrer tone.
Kaotisk, intens og skremmende
Regissør Ari Aster har laget en ekstremt detaljrik debutfilm, både handlingsmessig og visuelt.
Hereditary er en film det kommer til å bli skrevet analyser om med Freud, psykoanalyse og gresk mytologi som bakteppe.
Musikken er også en perfekt match.
Det er vel få filmsjangere som er så preget av musikalske klisjeer som skrekkfilmen.
Blir du redd av en skrekkfilm hjemme i stuen, er et godt triks å skru av lyden.
Colin Stetsons stemningsfulle og skummelt vakre toner spiller på andre strenger enn den klassiske bø-effekten.
Musikken er med på å underbygge det kaotiske, og lydbildet er intenst og skremmende.
Marerittaktig terror
Hereditary er også en film som går langt bortenfor de klassiske skrekkfilmklisjeene.
Aster er fullstendig klar over dem, han bruker dem, og han utvider dem.
Filmen har sine bø-øyeblikk.
En uskyldig klikkelyd får deg til å skvette høyt, men det er ikke bare det som gjør filmen så uhyggelig.
Blandingen av et sorgtema med mental sykdom og overnaturlige elementer danner grunnlaget i den marerittaktige terroren som etter hvert får utspille seg.
Toni Collettes fortvilelse er hjerteskjærende.
Hennes smerte er filmens nerve, og Collette gjør en av sine beste prestasjoner.
Milly Shapiro er rett ut skremmende, mens Alex Wolff, som tenåringssønnen, er imponerende.
Disse tre kontres av Gabriel Byrne som den trygge, solide og rolige farsfiguren i en virvelvind av følelser og redsel.
Hereditary er en imponerende og kompleks debutfilm og en grøssende god skrekkfilm.
| 1
|
401584
|
Rig 45:Lite eller ingenting som stemmer |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
En av arbeiderne på Rig 45 er morder.
Det er vanskelig å engasjere seg i hvem det er.
En erfaren boreriggarbeider faller fra tårnet hun har klatret i stormen.
Var det en tragisk ulykke, et planlagt drap, eller kanskje den voksne kvinnen hadde begynt å drikke igjen?
Hun hadde tross alt nesten mistet jobben for fyll tidligere.
Andrea jobber som internutreder for oljeselskapet, og sendes til riggen for å finne ut hva som skjedde.
Der treffer hun en broket forsamling av eks-militære, skotske skiftarbeidere, danske online-pokerspillere og Jakob Oftebro som Halvard.
Derfra og ut pøser Rig 45 på med bakholdsangrep, drap, ulykker og en storm som hindrer mannskapet å dra hjem fra riggen.
En av de gjenværende er drapsmann, hvem kan det være?
Er Jakob Oftebro morderen?
Eller er det den veike dansken?
Rig 45 er et klassisk krimmysterium av typen Agatha Christie serverte i sine storhetsdager, men det er også den eneste sammenligningen man kan gjøre med klassikere i sjangeren.
Fra de første scenene er det lite eller ingenting som stemmer mellom skuespillerne, og plottet drives forsøksvis frem av at manusforfatterne legger skygge på de gjenværende, én etter én.
Kan Oftebro være morderen?
Kanskje den bitre skotten?
Eller veikingen som er sjef på plattformen?
Alle blir pekt på, men det er vanskelig å la seg engasjere i et plott som vagt handler om noe pengegreier og at riggarbeidere tidligere har jobbet sammen da det skjedde en annen dødsulykke.
«Crazy murderer on the loose!»
I tilfelle seeren ikke har fått med seg at det er mye penger involvert, utbasuneres linjer som «there’s a lot of money involved» i hemmelige møter, mens driftssjefen proklamerer storøyd at «there’s a crazy murderer on the loose!» – etter vi har sett en person få halsen skåret over.
Jakob Oftebro er – sammen med Catherine Walker – den eneste som slipper unna med godkjent for skuespillet, men også han får tildelt de mest overtydelige replikker.
«Det er blod!» sier han, etter å ha lyst med lommelykten på en svær rød pøl der halskuttingen foregikk.
Et øyeblikk trodde jeg audio description-funksjonen, hvor en stemme beskriver for svaksynte hva som skjer på skjermen, var skrudd på.
Det var den ikke, det er bare Rig 45 som ikke lar noe rusle forbi uten at det pekes på og navngis.
Offshore og Pionér: ikke nok oljespenning
Det som fungerer best er settingen på plattformen.
Maskinrommene, de mørke uteområdene, dramatiske bølger og ganger fylt med alarmer og rare maskinlyder skaper en klaustrofobisk Das Boot-stemning.
De danske serieskaperne bruker også med stor effekt Broen-lignende kameravinkler, hvor man ofte opplever at personene som snakker sammen blir spionert på.
Lokasjonen og filmingen er det beste med Rig 45, som ikke tar denne muligheten til å lage en ordentlig oljethriller.
Vi står fremdeles igjen med såpeoperaen Offshore og Aksel Hennie-filmen Pionér som de mest spennende fortellingene fra oljelivet, og dét er virkelig ikke godt nok.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
| 0
|
401586
|
«Wildling:»Se heller en episode «X-Files» enn dette våset
Pretensiøst om mørke urkrefter.
Puberteten, med alt det medfører av kroppslige endringer, er et yndet tema innen skrekkfilmen.
Fra David Cronenbergs makabre The Fly via ekstremfilmer som The Human Centipede til ymse varulvfilmer hvor kroppen vrenger seg i smerte, er kroppslig endring ofte et ytre bilde på indre kaos.
I Wildling er det kvinnekroppens transformasjon fra jente til ung kvinne som skaper store problemer, og Anna (Bel Powley) får problemer idet puberteten inntreffer.
Det hele er så banalt og forutsigbart at det er på grensen til pinlig.
Wildlingen er et sånt vesen som vi kan se for oss dukke opp i en episode av X-Files.
Mulder og Scullys jakt hadde garantert vært mer underholdende enn dette våset.
Det begynner bra
Opptakten til Wildling er filmens mest skremmende sekvens.
En liten pike holdes innelåst i et hus i skogen.
En figur som kaller seg pappa forteller henne skumle historier om mystiske wildlings, og forklarer henne hvorfor hun ikke får lov til å gå ut.
Brad Dourif i rollen som faren er truende og illevarslende.
Så langt er filmen bittelitt nifs.
Idet handlingen flyttes ut i samfunnet greier ikke filmen å bygge videre på det mystiske og farlige.
Anna våkner opp på sykehuset og blir tatt hånd om av en vennligsinnet og snill sheriff, spilt av Liv Tyler.
Det nifse erstattes av elementer fra et mer tradisjonelt ungdomsdrama.
Anna må lære seg å leve i den virkelige verden samtidig som de kroppslige endringene for alvor begynner å gjøre seg gjeldene.
Ufrivillig komisk
Wildling fremstår som en film som ikke vet hva den vil være, og ender dermed opp som en ganske kjedelig affære.
Den er ikke skummel, ikke skremmende og ikke morsom.
Den kan skilte med en god skuespillerprestasjon i form av Bel Powley, som er troverdig og intens som forvirret «monster».
Regissør Fritz Böhm får også litt drahjelp av Toby Olivers stemningsfulle foto, men han hadde trengt et strammere manus og bedre utviklede karakterer.
Nå spriker historien i alle retninger.
Avslutningen tyr til thriller-elementene, men lykkes ikke med å skape spenning.
Konflikten mellom natur og kultur blir overtydelig, og slutten er ufrivillig komisk.
Wildling er hverken en god skrekkfilm eller en interessant ungdomsfilm.
| 0
|
401588
|
Asbjørn Slettemark:Deafheaven når nye høyder
Black metal, fengende melodier, litteratur.
Deafheaven åpner et Kinderegg fra 90-tallet, og lager sin beste plate så langt.
Den massive lydmuren Deafhaven bygger rundt seg, låter veldig gjenkjennelig, til tross for at albumene deres spriker i ganske så forskjellige retninger.
Amerikanerne er på sin fjerde plate, hvor gammeldags black metal røres sammen med velkledd skostirring.
De to uttrykkene knyttes sammen med de mest smektende melodier, men på Ordinary Corrupt Human Love (tittel hentet fra Graham Greens roman Slutten på leken) brukes også nyere kunstpop som bro mellom den mørke musikken og de dyptloddende, vakre tekstene.
Spoken word, krim fra Oakland, smertefull kauking
Albumet åpner med «You Without End», som umiddelbart markerer ny retning fra 2016-platen New Bermuda.
Der forgjengerens kompakte arrangement ikke ga store rom for rolig utforskning, får vi nå servert en pianoballade med spoken word som førsterett.
Nadia Kury snakker gjennom en tekst fra Oakland-krimforfatter Tom McElravey, og vokalist George Clarkes smertefulle kauking blir elegant plassert bakerst i lydbildet.
De lange pianostrekkene dukker også opp på «Canary Yellow», et av albumets virkelige høydepunkt, men Clarke skriker seg inn mot sentrum etter hvert som lydveggene sparkles tette.
Et Kinderegg av 2018-mote = en vandring i 90-tallet
På papiret fremstår Deafheaven ofte som en stokkete konstruksjon av kunst, metal og poesi, men i praksis blir resultatet suggererende og overveldende.
De musikalske parallellene til Radiohead er tydeligst i gitarist Kerry McCoys overbyggende melodilinjer, og står perfekt sammen med Clarkes 90-talls black metal-vokal.
For selv om Deafheaven låter og ser ut som et Kinderegg av musikalsk 2018-mote – gammel black metal, umiddelbare melodier, høytidelige litterære referanser – er det egentlig en flott og original vandring i 90-tallets kanskje mest varige strømninger.
På Ordinary Corrupt Human Love tar de enda et steg videre som et av vår tids beste band å plassere i hodetelefonene – overraskelser, skrikevokal og skjønnhet krangler velformulert om oppmerksomheten, mens bandet skriver stadig bedre låter.
Finn frem dine fineste hodetelefoner
Når vi først snakker om hodetelefoner, må produsent Jack Shirley nevnes.
Han har fulgt bandet som et ekstra medlem siden starten, og mestrer elegant kunsten å gi lydveggene nyanser, farger og klarhet.
Trommene ligger på bonhamsk vis langt fremme, vokalen gis vinger bak i lydbildet, og piano og gitar får akkurat den plassen de til enhver tid trenger.
Strekker strikken fra Chelsea Wolfe til Pink Floyd
Ordinary Corrupt Human Love får også en ekstra dimensjon av et nydelig gjestespill fra Chelsea Wolfe, Clarkes duettpartner på «Night People».
Inni et byggverk av piano, synthgitar og marsjtrommer lager duoen en Twin Peaks-verdig ballade som løfter albumet perfekt inn mot avslutningen «Worthless Animal».
I løpet av to låter og det siste kvarteret demonstrerer Deafheaven hvor langt de har strukket sin musikalske strikk, fra den sarteste lille duett til den kaldeste og mest Pink Floyd-aktige fortelling om «war cries (...) through lurching light».
Etter åtte år og fire album har de laget et album som vil inspirere i tiår, akkurat slik de selv speider tilbake til 90-tallet.
| 1
|
401589
|
Matanmeldelsen:Baltazar, Oslos italienske oase
Balazar skryter av å være det nærmeste du kommer Italia i Oslo.
I sommer er det helt rett.
–
Vi kunne spart de flybillettene til Italia i morgen og brukt pengene her i stedet, sukker Stavanger-venninnen på mellomlanding i Oslo på vei til Europa-ferie.
–
De hadde nok ikke holdt til veldig mange besøk, trøster Willie.
Og det er sant.
Det eneste som ikke virker autentisk italiensk i domkirkens bakhage, er prisene på menyen.
De er utvilsomt norske.
Men rett skal være rett:
Bortsett fra på alkohol, er ikke lenger «norske priser» så veldig typisk norsk lenger.
Ellers er idyllen komplett i sommervarmen.
Baltazar Ristorante & Enotecas uteservering ligger skjult bak domkirken i nord og Kirkeristen i sør, en fredelig brosteinsbelagt plass midt i sentrum.
Den mest påtrengende lyden er sildringen fra en gammeldags fontene og suset fra store løvtrær, der pene, oljede tremøbler får skygge fra store hvite parasoller, og der menyen er som en italiareise i seg selv.
Kampen om bordene
Willie finner kjapt sin favoritt, kalvekjøtt med tunfisksaus, blant forrettene, jeg sikrer meg en tomatsalat, mens venninnen bestiller blåskjell.
Vi har vært heldige og kapret et bord nær plenen.
Det er ingen bordbestilling ute på Baltazar, så vi gjorde som andre, plasserte oss liksomavslappet ventende strategisk nær bord der vi så at måltidet nærmet seg slutten.
Da de hadde unnagjort betalingen, kastet vi oss frem.
Kanskje ikke så stilig, men effektivt.
Det samme er servitørene – effektive, altså.
De løper mellom bordene, tar imot bestilling og sørger for drikke så væskebalansen opprettholdes i varmen.
Innimellom trekker de inn i skyggen under buegangene og forsyner seg med vann selv, før de løper ut igjen, like blide.
Italiensk sommer på tallerkenen
Og her kommer én servitør med brød og herlig, peprig olivenolje, et stort fat med Vitello Tonnato til Willie og et nesten like stort fat med Caprese til meg.
Venninnen får en balje med store blåskjell og ristet brød.
Det dufter deilig av sjø og sommer.
Willies kalvekjøtt er delikate, papirtynne og rosa skiver, overstrødd med kapers og parmesanflak.
Tunfiskmajonesen er tykkere enn vanlig og ligger i to rause kladeiser på hver sin side av tallerkenen.
Han stusser litt over det, men så lenge smaken er nydelig, gjør det ingenting.
Caprese-salaten er overdådig:
En hel mozzarella ligger i sentrum av et mylder av ulike cherrytomater, avlange og runde, gule og røde.
Innimellom, mengder av hakket basilikum.
Så utrolig enkelt, og så utrolig godt.
Venninnen, som ellers er godt vant med førsteklasses sjømat fra hjembyen, sukker av velbehag over blåskjellene, som Baltazar serverer med tomat, hvitløk, chili og persille.
De er store og saftige, kraften deilig å skrape opp med ristet brød.
– Jysla godt! konkluderer hun.
Det er også Willies og min konklusjon da vi har fått smake på hver vår hovedrett.
Foran Willie står en stor tallerken med en nesten like stor skive ristet brød dekket av bakt kveite, grillet paprika, oliven og kapers.
Alle som har smakt kveite, vet at den med mindre kyndig behandling enn på Baltazars kjøkken, lett kan bli tørr om den får ørlite for mye varme.
Men denne er saftig og veldig god, mener Willie.
– Tilbehøret står godt til, selv om brødet gjerne kunne vært byttet ut med en risotto eller annet for min del, sier han.
Perfekt pasta
Foran meg står det en pastarett jeg kommer til å drømme om på kalde vinterdager – tykk, hjemmelaget spagetti, hjerteskjell, hvitløk, chili og persille.
– Herrejemini, så godt, stønner jeg.
Retten minner veldig om klassikeren pasta Vongole, men i stedet for de små, kjøttfulle vongoleskjellene som hentes fra Middelhavet, bruker Baltazar norske hjerteskjell.
De er litt større, men absolutt like gode.
Det summer i glade stemmer rundt oss.
Folk koser seg i den uvanlige Oslo-varmen, det klirrer i glass og bestikk.
Etter hvert er det blitt en ganske stor gjeng som venter på bord også.
Vi føler presset og kjapper oss litt med desserten, Tiramisu til venninnen og hjemmelaget sitronsorbet til meg.
Begge deler av upåklagelig kvalitet.
Epilog
Venninnen dro til Italia.
Etter ti dager på Amalfi-kysten kom hun tilbake, satte bagasjen i oppbevaringen på Gardermoen og tok toget rett til Baltazar for å spise blåskjell og Tiramisu.
Bedre attest kan restauranten knapt få.
Idyllisk
Nydelig mat
unik atmosfære
Andre hemmelige oaser
Cafe Teater og bistro på Torshov.
Stor og solrik uteservering på brostein.
Bakgården på Gamle Rådhus.
Godt gjemt idyll i kvadraturen.
Ladegården kafé.
En grønn oase i tungtrafikken.
| 1
|
401591
|
Immortal – Northern Chaos Gods:Storslagen tilbakekomst |
Asbjørn Slettemark
Majestetisk album fra norsk metals svarteste såpeopera.
Mens norsk black metals 90-tallsprestasjoner delte seg mellom musikalsk pioneerarbeid på den ene siden og drap, kirkebranner og selvmord på den andre siden, har den en gang så alternative sjangeren budt på noe mye mer stuerent siden millenniumsskiftet: såpeopera og pardans med media.
Gorgoroth kranglet om navnet i retten (for ordens skyld: undertegnede vitnet i rettssaken), Dimmu Borgir sparket halve bandet i en pressemelding, Mayhems Necrobutcher flirte seg gjennom TV-eksorsisme i beste sendetid, og Satyricons Sigurd Wongraven kjørte målbevisst på Segway da Live Nelvik testet ham som kjærestemateriale på NRK.
Bitter krangling og rettsstrid
Og så er det osingene i Immortal.
Bandet som burde og kunne vært det største av dem alle, men snublet i avlysninger, oppløsning og manglende turnering da de skulle ta det store steget.
Etter noen tiår med sjangerklassikeralbum, gitarist Demonaz’ kroniske senebetennelse og Abbaths eksentriske krabbedans og hysteriske intervjuer, endte de til slutt i en bitter krangel og rettsstrid om bandnavnet.
Resultatet?
Vokalist og gitarist Olve Eikemo turnerer verden under navnet Abbath mens han snubler og kjefter.
Mens Harald Nævdal (Demonaz) og bandets trofaste trommeslager Reidar Horghagen (Horgh) som duo gir ut Immortals første plate på ni år.
Faktisk er det over tyve år siden Demonaz spilte på en Immortal-plate.
Lyden av riff født i en arktisk isstorm
La det ikke være noen tvil:
Northern Chaos Gods er en oppsiktsvekkende god plate.
I stedet for å henge seg på halen til heavy metal-inspirerte Sons of Northern Darkness (2002) og All Shall Fall (2009), låter tilbakekomsten som en naturlig oppfølger til klassikeren Battles in the North fra 1995.
NWOBHM-elementene Abbath dyrket på bandets forrige plater er fremdeles representert, men låter som «Grim and Dark», høydepunktet «Gates to Blashyrkh» og majestetiske «Mighty Raven Dark» er lyden av riff som ble født i en arktisk isstorm og foredlet gjennom en 90-talls snøfreser fra Os.
Altså slik Immortal låt da de triumferte på toppen av den andre bølgen av norsk black metal.
Immortal hjerter vinterstormens troner
Produksjonen er utsøkt satt sammen av Peter Tägtgren, med Demonaz’ aggressive riff flerrende over Horghs ryddige, men bombastiske trommer.
Man savner selvsagt Abbaths sprakende black metal-vokal, men Demonaz kompenserer med voldsom selvtillit når han kjører seg gjennom sine egne tekster om frosne landskap, endetiden og svarte ravner i det alltid tilstedeværende fantasilandskapet Blashyrkh.
Og det er nesten så man skulle tro han snakker i emojis når Demonaz stolt erklærer at «Throne of winterstorms I heart – Blashyrkh awaits».
Dét er muligens det mest moderne som skjer på Northern Chaos Gods, men bandets tidsreise til 90-tallet er så godt black metal-håndverk som du får det i 2018.
Har norsk metal noensinne opplevd en like storslagen tilbakekomst?
Neppe.
| 1
|
401592
|
«The Expanse» er den beste science fiction-serien på TV for tiden
Savner du en god science fiction-serie?
Da er dette svaret.
I en galakse langt, langt unna ...
Nei, det er vår egen galakse som er scenen for The Expanse.
Serien er basert på bøkene til forfatterduoen bak pseudonymet James S.A. Corey.
Menneskeheten greier å skape utrolig mye trøbbel til tross for at Melkeveien bør være stor nok til å romme alle.
The Expanse begynner som en sjangerlek mellom hard science fiction og en klassisk krimgåte, for så å utvikle seg til et storpolitisk spill mellom tre fraksjoner: Jorden, Mars og de såkalte Belters, som refererer til mennesker født ute i astroidebeltene.
Anti-voldelig budskap
Kanskje er det sant som klisjeen sier:
Virkelig god science fiction peker tilbake på oss selv og våre egne problemer.
I så måte er The Expanse forbilledlig.
Selv om handlingen er satt langt inn i fremtiden, lever segregering, sosial urettferdighet og rasisme fortsatt i beste velgående.
I dette universet går ikke grensen mellom kristne eller muslimer, svart eller hvit, men om hvorvidt du tilhører adelen som er født på jorden eller arbeiderklassen som kaller astroidebeltet for sitt hjem.
Videre utover i serien utdypes konflikten mellom fraksjonene, men budskapet er antivoldelig.
Serien kommer med skarp kritikk mot løsslupne våpenlover og vår hang til å løse alle konflikter med krig.
Serien virker også ganske realistisk.
Dersom du forbinder science ficton med laservåpen og søte - eller skumle - aliens fra fremmede planeter, legger The Expanse nærmere opp til vitenskapsdelen av science fiction-begrepet.
Du får en følelse av hvor ugjestmildt verdensrommet er og hvor lite som skal til før det går galt.
Heldigvis er det lite plapring om avansert fysikk, da serien fokuserer på de medmenneskelige relasjonene og intriger at plasserer seg fint inn under paraplyen «space opera.»
Forsoffen privatdetektiv
Eventyret starter med Joe Miller (Thomas Jane), en forsoffen privatdetektiv på Ceres-stasjonen.
Han får i oppdrag å finne Julie Mao, datter av den rike forretningsmannen Jules-Pierre Mao.
Det viser seg å være lettere sagt enn gjort, og Miller møter motstand hvor enn han snur seg.
Et annet sted i galaksen støter de overlevende om bord i frakteskipet Canterbury på problemer som fører dem til Ceres og Miller.
Det er mannskapet om bord Canterbury, senere Rocinante, som blir vårt holdepunkt gjennom de dramatiske hendelsene som følger.
De er en gjeng antihelter så gode som noen.
Holden er mannen som gjerne vil gjøre det rette, men som ikke er komfortabel med lederrollen.
Naomi er den tøffe, tekniske eksperten, Alex er piloten som får dem ut av trøbbel, mens Amos er den iskalde drapsmaskinen med frynsete moral.
Intriger og korrupsjon
Seriens eneste problem er helt i starten av sesong 1:
Det kan være litt vanskelig å komme inn i handlingen.
Tenk på starten som et sjakkspill.
Serieskaperne Mark Fergus og Hawk Ostby bruker noen episoder på å plassere brikkene strategisk for den videre handlingen.
Du blir introdusert for et stort persongalleri, og hovedkonflikten bygges sakte opp som et høypolitisk spill.
Utover i de to sesongene ekspanderes spillerommet hvor intriger og korrupsjon øker faren for galaktisk krig.
Har du tålmodighet og gir serien tid i starten, blir du belønnet med den beste science fiction-seriene siden Battlestar Galactica.
Når det drar seg til i første sesong, blir det utrolig spennende.
I andre sesong går intrigene mellom karaterene og fraksjonene enda dypere.
Karakterene og historien utviles i spennende og uforutsigbare retninger.
Ved siden av forsvinningsmysteriet er det et mye større spill på gang.
En substans kalt protomolekylet er noe alle vil ha, men hva er det egentlig?
Hvor kommer det fra?
Hva vil det med oss?
The Expanse er en science fiction-serie med sterke politiske undertoner, et besnærende første-kontakt-scenario, og serien blir bedre og bedre for hver sesong.
Jeg anbefaler en pause fra sommersolen for en tur ut i verdensrommet - i alle fall på TV.
| 1
|
401593
|
En flott siste kveld med Paul Simon
En låtskatt av de sjeldne som vil leve selv om mannen bak legger opp.
Han har vært her ganske ofte i det siste, den amerikanske artistlegenden Paul Simon (76).
I Oslo Spektrum i 2012, og samme sted sammen med Sting i 2015.
Så alene i 2016, før han søndag kveld kom innom igjen.
Denne gang på sin Homeward Bound – The Farewell Tour.
Én siste gang med alle de kjente og gode låtene, altså.
Det var egentlig ikke trist.
Bare fint.
Fortellingenes aften
Han starter på naturligste vis med Simon & Garfunkles flotte «America».
Låten om dette unge paret som setter seg på en buss og forlater hjembyen for å jakte et annet liv i håpet og drømmenes land.
Den første av mange fortellinger om folk på let etter en drøm, et meningsfylt liv eller kjærligheten denne kvelden.
Det er dette Paul Simon har viet sitt artistiske liv til.
Disse fortellingene.
Det var de han ville synge for oss, én siste gang, og det var ikke annet å gjøre enn å fryde seg.
Selv antydet artisten at de fleste av låtene var skrevet for å danse til, men slik ble det ikke.
Dette handlet om å sitte andektig ned.
Lyttende, beundrende.
Det var som en hyllestkonsert til en artist som har skapt utrolig mye musikalsk magi.
Med hovedpersonen i levende live midt på scenen.
En venn, en støtte
Gjennom 26 låter vandret konserten gjennom et vell av verdensdeler og sjangre.
Slik er Paul Simon.
Helt nedpå i starten med blant annet «50 Ways To Leave Your Lover».
Mer rytmisk i «Rewrite» og «Me and Julio Down by the Schoolyard».
Klassisk anlagt med sine strykere i «Rene and Georgette Magritte With Their Dog After the War».
Full fyr med «The Obvious Child» og den afrikanskinspirerte låtduoen «Diamonds on the Soles of Her Shoes» og «You Can Call Me Al» som avsluttere av første del.
Midt blant disse kom derimot kveldens høydepunkt, en omarrangert og mer komplisert versjon av «Bridge Over Troubled Water».
Synet av Paul Simons ansikt der han med store følelser synger om denne personen – seg selv, får vi tro – som vil være en støtte uansett hva som skjer en venn, kommer til å sitte klistret lenge.
En knallsterk avslutning
Med seg hadde Paul Simon et mildt sagt kompetent band som telte 14 personer og som fikk skinne på forskjellige måter.
Det sies at mannen spiller pop, men det smaker like ofte mye av jazz, soul, blues og afrikansk og søramerikansk verdensmusikk av låtene hans.
Noen dødpunkter var det, og mellompartiet med en litt for tynn «Still Crazy After All These Years» og en daff «Graceland» var i overkant skuffende.
At sjefen selv glemte åpningsteksten på «Late in the Evening», gikk derimot på kontoen for sjarm.
Denne delen var likevel bare en transport inn mot ekstranumrene som mest av alt handlet om artisten på sitt eldste og beste.
«Homeward Bound», med en nostalgisk og karriereoppsummerende video på skjermen bak.
Så «Kodachrome», «The Boxer», «American Tune» og helt til slutt selvfølgelig «Sound of Silence».
Den lille mannen alene med kassegitaren, der han runder av en fantastisk karriere for oss som lytter.
Det var ikke mer å si, men Oslo Spektrum lot ikke akkurat Paul Simon forlate hallen til lyden av stillhet ...
| 1
|
401596
|
Mission Impossible:Fallout – dette er en actionfilm i særklasse
Selv om det vil smerte mange norske hjerter å se at Preikestolen er lagt til India, er det bare å slå fast:
Christopher McQuarrie har laget den beste Mission Impossible-filmen til nå.
La oss ha en ting klart for oss.
Verden bryr seg ikke om hvor Preikestolen ligger.
Det er bare vi nordmenn som gjør det.
I tredje akt av denne filmen kommer det et punkt hvor noen på Ethan Hunts (Tom Cruises) lag spør seg hvor de slemme har tenkt å sprenge atombombene sine.
Where do we go? sier de.
Og siden Preikestolen ennå ikke har vært med, blir det naturlig for oss her i landet å tenke:
Norway!
Et totalt ubrukelig sted å ødelegge verden fra
Men der tar vi feil.
For selvfølgelig drar ikke det internasjonale terroristnettverket til Norge for å ødelegge verden.
Hvorfor?
Fordi Norge er et ekstremt kjedelig sted i Mission Impossible-sammenheng.
Det er demokratisk og latterlig stabilt, og det bor nesten ingen mennesker her.
Norge er et totalt ubrukelig sted å ødelegge verden fra.
Da er det bedre med India, hvor det bor mange mennesker, og hvor det å ødelegge smeltevannet fra Kashmirs isbreer med radioaktivitet vil få enorme konsekvenser for hundrevis av millioner.
Derfor ligger Preikestolen i India og ikke i Rogaland, og jeg må si jeg trekker på smilebåndet av det.
Vår herlige naivitet i møte med storfolkene fra Hollywood er kostelig.
Vi føler at vi blir sett og tatt på alvor og får norgesreklame for milliarder, mens filmfolkene naturlig nok utelukkende er opptatt av historien de skal fortelle, ingenting annet, og historiens logikk utelukker at Preikestolen ligger der den ligger.
Smart historieforteller
Jeg lo godt av trekke-ansiktet-av-seg-og-avsløre-at-det-bare-var-en-maske-trikset allerede i 1996.
Og siden er det blitt mange lattersalver, men også mye god action.
Filmene mangler mørket som finnes i for eksempel Jason Bourne-filmene, og de mangler elementet av stil og klasse som finnes i James Bond.
Men til gjengjeld har de en god porsjon humor, spesielt etter at Christopher McQuarry tok over manus og regi – altså på de to siste filmene.
Og da igjen spesielt på denne siste.
Den er i særklasse.
McQarry er en smartere historieforteller enn de aller fleste.
Hvordan kan jeg si det?
Jo, fordi han som ganske ung skrev The Usual Suspects, som fortsatt kommer svært høyt opp på min og mange andres lister over smarte kriminalthrillere.
Han kan dette med å twiste en historie uten at det er for åpenbart, og han har sansen for lakoniske kommentarer og humoristisk timing.
At han i tillegg er en god action-regissør, er imponerende.
Det at han så sent som i fjor lagde svake The Mummy, er jeg nå parat til å glemme.
Det er kommet noe forsonende over ham
Normalt har jeg følt at det ikke blir lettere å like Tom Cruise etter som årene går.
Han er på en måte for sprø med den pussige religionen sin, og det går for lang tid, altfor lang tid, mellom hver gang han spiller i gode filmer.
Men nå er det kommet noe forsonende over ham, et drag over ansiktet som er mildere, på et vis, og som minner om ham som ung, for eksempel i Rain Man.
Jeg tror det har med alderen å gjøre.
Han har lenge klart å skjule den, men nå klarer han det ikke lenger, og det er nesten som om han aksepterer det, og det får meg til å like ham bedre.
Filmens historie lar jeg ligge.
Den får folk oppdage selv, men det er akkurat litt mer løping i gater og på tak, skyting, hopping, jaging, flying og slåssing, enn man tror det skal være.
Og det er, som man kan forvente, musikk fra vegg til vegg.
På godt og vondt.
Filmen har dessuten hjerte.
Hunt er en mann som føler mye for mange, og han er en mann som kan elske.
Joner får skinne i noen sekunder
Jeg vil ellers trekke frem Kristoffer Joner som superskurken Dr. Nils Delbruuk.
I den rollen får han skinne i noen sekunder som komplett gal verdenshater, og det er kostelig.
En annen birolle som utmerker seg, er Vanessa Kirby (sist sett som prinsesse Margret i The Crown).
Hun er perfekt i rollen sin her.
Ellers er de vanlige med, og Simon Pegg og Ving Rhames deler på morsomhetene, som de pleier.
Som plaster på prekestol-såret får vi trøste oss med at Mission Impossible, Fallout, er blitt en helt forrykende actionfilm, og tenke at de ressurssterke i det internasjonale publikumet antagelig klarer å google seg frem til fjellplatået i Lysefjorden likevel, hvis mer folk der er et mål, da, noe jeg i og for seg mener at det ikke er.
| 1
|
401597
|
Roseoverdose
Guns N' Roses leverer nostalgien, men taper på lyd og utmattende konsertlengde.
Så har endelig dagen landets rockhoder har ventet på, kommet.
Guns N' Roses er tilbake på Valle Hovin, med flere av originalmedlemmene i besetningen.
Sist gang bandet spilte her var tilbake i 1993, så man kan trygt si at dette er en stor begivenhet for mange.
Det er bare noen år siden en slik reunion virket uaktuell, men gjengen har åpenbart innsett at de tjener mest på å henge sammen.
Dette er tross alt den fjerde mestselgende konsertturneen noensinne.
Slett ikke verst.
Setter stemningen raskt
Sola skinner, slik den har fått for vane denne bysommeren.
Lukten av svette og lunken øl skaper riktig stemning for det alle venter på – det sitrer i folkehavet når klokken begynner å nærme seg halv åtte.
Så blir vi servert en videointro med en animert tanks med GNR-tema, som snurrer og går i en liten evighet (foreshadowing?).
Bandet blir godt mottatt når de endelig entrer scenen og kontant setter i gang med «It's so easy».
De virker i god form, mens våpen og lettkledde kvinner akkompagnerer fra storskjermen.
«Mr. Brownstone» er neste ut, og festen er i gang.
Axls vokal er ikke alltid helt på plass, men fungerer godt nok til at fansen ser bort fra småfeil.
Når «Welcome to the jungle» kommer allerede som låt nummer fire, er publikum i fyr og flamme.
Dette er det de har ventet på, noen i flere tiår.
Spørsmålet er hvorvidt GNR kan ri denne bølgen i tre timer.
Spoiler alert: ikke helt.
Lydgrøt
Det er et bredt aldersspenn på tilskuerne.
GNR favner vidt med sine fengende riff og bombastiske ballader – de har jo solgt over 100 millioner plater.
Selv om de i sin tid ble kalt «verdens farligste band», er det lite å frykte fra gjengen med aldrende rockere på scenen.
Dette er et noenlunde familievennlig greatest hits-type show.
Sex, drugs and rock n' roll-etoset har svunnet hen til å hovedsakelig gjelde rocken, sett bort fra noen småsøte animasjoner av skjelettsex.
Låtene kommer tett, med lite pusterom.
Bandet holder koken, men alt er ikke like spennende.
Settet kunne med fordel vært kortet ned med en tredjedel.
Det hjelper heller ikke at lyden er udefinert – mye av musikken blir til grøt.
Slash sine soloer bryter gjennom lydmuren, men bass og vokal forsvinner til tider.
Dette legger et fokus på gitarrunkingen, som det blir en god del av.
Det er for så vidt gøy, Slash er en flink fyr.
Men det går en grense der også, spesielt når mange av de samme triksene blir gjengangere.
Nå vel.
Tilskuerne virker i det minste fornøyd, og det er vel det viktigste.
Dødtid og høydepunkter
Nå skal jeg ikke bare klage.
Vi får et atmosfærisk høydepunkt med «Civil war» halvveis ut i settet.
Her får vi høylytt allsang, og gode overganger mellom rolige og røffe deler.
Dette er GNR slik vi vil ha dem.
«
Sweet child of mine» blir selvfølgelig også en suksess, med riffet som er blitt forbudt i flere gitarbutikker.
Man merker at publikum blir mer fokuserte når hits som disse kommer.
Vi får også en del coverlåter som artige avbrekk, med en hakket løsere, mindre regissert stemning.
Det hjelper på det som ofte kan føles som dødtid i konserten.
Ting roer seg ned mot slutten, og hyl og hopp byttes til småprat og påfyll av øl før ekstranumrene setter i gang.
Til syvende og sist er dette en relativt hyggelig, om enn langdryg, nostalgiseanse.
Midtpunktene Axl, Slash og Duff begynner å dra på årene, og alt sitter ikke like godt lenger, men de holder på fansen.
Når «Paradise city» kommer mot slutten av ekstranummeret, eksploderer det som er igjen av publikumet.
Så, kritisk blikk til side, det var nok en gøy konsertopplevelse for de oppmøtte, og som vanlig er det viktigste.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.