id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
401296
|
OBS-revyen 2018:Et mylder av oppfinnsomhet
Hardrockerne i Lordi finner seg selv, og revygruppen ved Oslo by Steinerskole vinner publikum.
Vi er samlet rundt badstuovnen sammen med medlemmene i Lordi, det finske hardrockbandet som vant Eurovision i 2006.
Siden den gang har det vært litt stille.
Ikke så rart, ettersom selveste Mr.
Lordi har stengt hele gjengen inne i en av Finlands tre millioner badstuer.
Mr.
Lordi, spilt av Viktor da Silva, er en pedagogisk og lavmælt fyr, men så fort det snakkes om å forlate badstuen blir det tydelig at her slipper ingen ut.
Oppfinnsomhet og få klisjeer
Bak maskene finner vi en gruppe i badekåper som har mistet troen på Satan.
Nå håper de at reggae kan være nøkkelen til frihet.
Slik blir vi raskt dratt inn i OBS-revyens komiske univers.
Vi skal riktignok ut av badstuen og innom alt fra den makabre «Global warming on ice» og en liten grønnsakssuppemusikal, til eventyr med «Freaky friday»-vri i New York.
Felles for de fleste sketsjene i «Lordi, hvor ble det av dere i alt mylderet?» er masse oppfinnsomhet og originalitet.
Man er heller ikke redd for å bruke litt tid på å fortelle en historie, selv om premisset av og til kan bli litt innviklet.
Innslaget «20 spørsmål» kunne for eksempel fort falt i klisjéfellen, men henter seg inn da det viser seg at det hele egentlig har vært NRKs norskopplæringsprogram for rumenere, som mildt sagt ikke er blide for den norsken de har lært gjennom alle disse årene:
«What the fuck is skravlebøtte og skurtresker», liksom.
På landsmøtet til «Sydenpartiet de bleke» er det ikke dialogen som er morsomst, men når partimedlemmene stapper så mange marshmallows de kan inn i munnen eller spruter vann i fjeset på hverandre i bakgrunnen, er det enkel og effektiv humor.
Publikum klarer i alle fall ikke å holde seg.
Tett på tilskuerne
Skuespillerprestasjonene er det ingenting å si på.
Spesielt bør Cecilia Iversen trekkes frem, i et bredt spekter av roller som spenner fra Knut Borge i «20 spørsmål» til romvesen-versjonen av Maria Mena og «småsulten-mannen».
Også bandet, med hele fire sangere, holder et svært høyt nivå gjennom hele forestillingen, og imponerer spesielt i starten av andre akt.
Med scenen på gulvnivå og publikum rundt på tre kanter, oppnår skuespillerne ekstra god kontakt.
Slik kan de også kidnappe en liten gutt i «pustepausen» som «ikke er en sketsj», men performance-kunst som skal bevisstgjøre oss på samfunnets brutalitet.
Bortsett fra forsvaret for flere «dickpicks», tar ikke OBS-revyen opp de mest dagsaktuelle sakene.
Men det er helt greit å ta en liten pause fra alle Trond Giskene og Donald Trumpene som befinner seg på mange av årets skolerevyscener.
Den berømte røde tråden er heller ikke å spore, selv om det tross alt er bra at ikke hele revyen utspiller seg inne i Lordis badstue.
Selve Lordi-historien, som er rammen for revyen, har ikke så mye handling, men er mer en rekke langtrukne filosofiske betraktninger om alt fra Foodora til Fornebu.
OBS-revyen beviser like fullt med sin uhøytidelige sjarm at det ikke er nødvendig med et dyrt og overdrevent sceneshow for å levere en solid og morsom revy.
| 1
|
401297
|
Restaurantanmeldelse:Holder ikke mål
Asia er en tøff restaurant på Aker Brygge, men maten er ikke like stilig.
– Asia slukte restauranten ved siden av for en stund siden.
De har en fin plassering ved inngangen til Aker brygge, sier spisefølget.
Oslo er lys og vintervakker denne kvelden, men inne på Asia er det mørkt med store bilder av tatoverte mennesker på veggen, samt et stort antall spiddede kniver over kjøkkenet.
Egen vegetarmeny
–
Et problem for mange restauranter er at de skal dytte inn flest mulig plasser, noe som ofte gjør at man har noen «dårlige sitteplasser», sier spisefølget.
Vi har først fått plass rett ved kjøkkenet, men bytter bord på grunn av det sterke lyset man får i øynene.
Menyen er fint laget med symboler for sterk mat og vegetarretter, og Asia skal ha mye ros for å ha en egen vegetar- og veganmeny.
Her har mange spisesteder noe å lære.
Vegetartilbudet på restauranter i Oslo er fortsatt altfor dårlig.
For kraftig
–
Jeg er ikke helt sikker på hvor mye dere må bestille, sier servitøren, som mener noe er hovedretter, mens andre er deleretter.
Vi bestiller mange forskjellige varianter, og kort tid etter kommer to ulike tacoskjell.
– Knasende sprø og gode skjell, men jeg synes jalapenodippen er for dominerende i begge varianter.
Altfor mange asiatiske spisesteder er for glade i sterke eller oversøte sauser, som dynges på slik at alle andre smaker forsvinner.
Hummerbitene drukner i piff og syre, men vegetarvarianten med mango, rød miso og bønnespirer er bedre sammensatt.
Når kulden setter inn
– Lokalet er kult, spesielt i 1. etasje med gasspeis i midten, men det hjelper ikke mot kulden.
Spisefølget tar på seg boblejakken, mens vi venter på nye retter.
Det er mange servitører på jobb denne kvelden, men de forteller ingenting om maten og tilfører ikke måltidet noe ekstra.
Makirullene er helt ordinære, men tempurarullene med scampi burde vært varmere og sprøere.
Det mest positive å si om retten er at de har plassert den sterke red dragon sausen i en skål ved siden av.
Ingen topp med buns
Mange har dyttet i seg buns hos restaurantkjeden Momofuku i utlandet, og de siste årene har flere oslosteder fått den dampede deigen på menyen, blant annet Sumo, Asian Box, Nikay, Ba-Ga asian burger og Asia.
– Disse er blant de svakeste bunsene jeg har spist, sier spisefølget.
Problemet er ikke selve bunsen, men det skuffende innholdet.
De friterte kyllingbitene er sprø, men utrolig tørre.
Det samme gjelder de tørre strimlene med langtidsbraisert oksebryst.
Vi sett for oss et stort, saftig kjøttstykke.
Her bør man sende kjøkkenet for å prøve den grillede tynnribben hos Nikay eller det konfiterte andebrystet hos Asian Box.
Beliggenhet, beliggenhet...
Kveldens beste rett er hoi sin miso pork belly - en saftig bit tynnribbe, som er både salt og sødmefull.
De har også lagt på en stor bit syltet pære, men den burde vært delt opp i små biter og strødd over kjøttet.
–
Jeg skjønner at det er mye folk her på grunn av beliggenheten, men matmessig burde folk heller gått på en av de utallige andre asiatiske spisestedene i byen, sier spisefølget, som heller ikke er fornøyd med desserten.
Yuzu crumle byr på både mousse av vanlijeyoughurt, marengs, yuzusorbet og bringebær, men det blir altfor søtt.
– Asia er akkurat som forrige gang vi besøkte stedet - fin plassering og middelmådig mat.
| 0
|
401299
|
Eksentrisk pop-perle fra Lucy Swann
Hennes etterlengtede andrealbum er et friskt pust å starte året med.
Det har gått over syv år siden britisk-norske Lucy Swann slapp sitt debutalbum.
I mellomtiden har hun tatt en pause fra popverdenen, og blant annet komponert musikk for Det Norske Teatret, men nå er hun klar med oppfølgeren vi har ventet på.
Det er en mer erfaren, selvsikker artist vi møter her, noe som sier litt med tanke på debutens høye kvalitet.
Rolige stemninger og heftige forløsninger
Albumets grunnstener introduseres fint på åpningssporet «Demolition song».
Musikk som smyger seg frem i elegante lydlandskap, med et intrikat fokus på heftige rytmer og tidvis dundrende bassfrekvenser.
Heftige synthlyder kverner seg gjennom låtene, og det blir sogar sneket inn glimt av strykere og ordinært piano underveis.
Swanns musikk veksler mellom rolige stemninger og heftige forløsninger, ankret i en popteft som suger deg fast.
Stemmen hennes klinger klokkeklart og styres med stålkontroll, som et naturlig midtpunkt.
Mot slutten av åpningsmelodien er vi i en velregissert kakofoni som bringer tankene mot tidlig Battles.
Dette er altså mer enn bare «nok en moderne synthpopskive».
Bygger videre på ideer
Her bygges det videre på ideene fra debuten.
Man kjenner øyeblikkelig igjen sounden, men den fremstår fullere og mer forseggjort.
Sammen med produsent Øyvind Gundersen har Swann skapt et stilig lydunivers.
Eksempelvis har vi låten «Foreign bodies», hvor vi blir servert rytmedrevet minimalisme som bygger opp til tyngre partier som får rommet til å riste, mens Swanns dynamiske stemmebruk er i fri utfoldelse.
Som resten av platen, er det eksperimentelt, men innenfor klare rammer som gir det hele en inviterende, personlig stil.
Leken undertone
Dette er et album med personlighet.
Fra det særegne lydbildet til den vakre vokalen og de dagdrømmende, tidvis humoristiske tekstene.
Et av de sterkere kuttene er singelen «I've got a cat», en løssluppen popsang med klassiske stilelementer som klistrer seg fast i øregangene.
Her gjør Swann et slags regnskap over livet sitt, med mørkere undertoner av personlig søken.
Eksentrisk og fengende.
Blue, Indigo, Violet and Death er et album som skiller seg klart ut fra mengden.
Her blandes rytmiske krumspring og dundrende synther inn i ekspansive poplåter med særtrekk og en leken undertone.
Det passer godt at det hele avsluttes med et cover av Roxy Musics fantastiske «In every dream home a heartache», som Swann lykkes i å gjøre til sin egen.
Tematikken er fremdeles aktuell, og gir et flott sluttpunkt til denne drøye halvtimen med musikk i grenselandet mellom lys og mørke.
En nær perfekt start på det nye musikkåret.
| 1
|
401303
|
Persrevyen 2018:Absurditetens fantastiske teater
En leksjon i å få mye ut av lite.
Persrevyen er, kort oppsummert, to timer med sjarm og latterkuler.
Noen sketsjer er nok til å få publikum, inkludert anmelderen, til å hyle av latter – og det blir ekstra imponerende av et lavt budsjett og smarte løsninger.
Etter at Persbråten ikke hadde revy i fjor, presenteres årets mystiske konsept uten stor fanfare.
I forkant avslører de ikke hva tittelen Hvor er fu? betyr, og det kommer ikke denne anmeldelsen til å gjøre heller.
Gjennom kvelden bygges en klassisk kjærlighetshistorie mellom to tenåringer opp i små drypp, men den er ikke avgjørende for å bli underholdt av skuespillere og manus som viser sjeldent høyt nivå av spilleglede og komisk talent.
Men best av alt er den åpenbart grundige tankeprosessen bak Hvor er fu?
Her har erfarne og smarte instruktører klemt ut maksimalt potensial fra de tilgjengelige ressursene.
Manus og kreativitet er i hovedsetet, og det kan gjøre en like god jobb som et kjempebudsjett og storband for å gi publikum en minneverdig kveld.
Nær umulig å ikke le
Det sparker i gang en kveld fylt av latterkuler og sjarmbomber.
Det er for mange høydepunkter til å liste opp, men noen sketsjer fortjener å trekkes frem:
Den væpnede revolusjonen i hønsehuset, en snill rap-battle på konfirmasjonsleir og utdatert teknologi – Internet Explorer, CD-platen og FM-båndet – som viser sin frustrasjon over at vinylplaten blir kul og retro.
Alt er lystig og oser av overskudd.
Det absolutte høydepunktet kommer sent i revyen, med en ultralokal referanse til de korte holdeplassene på T-banen mot Holmenkollen.
I det beskjeden om at reisende bare kan gå av fra fremste vogn er ferdig, løper et helt sirkus av skuespillere og statister over scenen.
Det er veldig enkel humor, men det blir nær umulig å ikke le seg fillete mens det innleide bandet spiller «Benny Hill» og skuespillerne tar runde på runde i ulike kostymer.
Ikke perfekt, bare nesten
Persrevyen er ikke perfekt.
Vitsene er morsomme, men forsiktige og mangler brodden som de aller beste revyene serverer.
At de heller ikke tar et saftig grep rundt tidsånden, gjør at Persrevyen mangler nerven som de aller beste kan trylle frem.
Den overhengende historien presenteres i små drypp – noen scener der Sondre Stokke Kleppe vrir seg i frustrasjon og Facebook-statuser som kommenterer forrige sketsj.
Det er en voldsom oppbygning mot avslutningen, men Persrevyen klarer ikke å ta med seg konseptet helt i mål.
Avslutningsnummeret blir utydelig og alvorlig.
Det kommer på tvers den gode stemningen fra resten av kvelden, og det er sørgelig når resten har vært så bra.
Likevel er det ikke et avgjørende minus for en alt i alt strålende gjennomført revy fra Persbråten videregående skole.
De teiteste sketsjene er de beste, og svakere sketsjer redder seg alltid inn på utrolig mye sjarm.
| 1
|
401304
|
«Wonder Wheel:»Kate Winslet redder filmen
Langt fra Woody Allens beste filmer.
Woody Allen lager sjelden dårlige filmer.
Den produktive regissøren lager i ny og ne filmer som på Allen-skalaen er mindre vellykket enn hans virkelige mesterverk.
Wonder Wheel er en slik film.
Denne gangen mimrer Allen over 50-tallet og storhetstiden til fornøyelsesparken Coney Island.
Allen vokste opp i Brooklyn, og Coney Island er nok en del av hans barndomsminner.
Miljøet i Wonder Wheel er fjernt fra den øvre middelklasseintelligensiaen vi er vant til å se ham skildre.
Det er kanskje derfor at skildringene av de typiske Allenske nevrosene føles malplasserte i arbeiderklassemiljøet han tegner gjennom et forgyllende tåketeppe av nostalgi.
Knuste drømmer
Karuselloperatøren Humpty (Jim Belushi) er på vannvognen, og kona Ginny (Kate Winslet) arbeider som servitør.
Hun lengter tilbake til sitt liv som skuespiller, og innleder et forhold til den kjekke badevakten Mickey (Justin Timberlake), som også er filmens fortellerstemme.
Det skal med andre ord handle om knuste drømmer og livet som ikke ble slik du håpet det skulle bli.
Dette er tema han har behandlet før, blant annet i den mesterlige Blue Jasmine (2013), hvor nervene og nevrosene klang mer ekte enn de gjør i Wonder Wheel.
Allen er ikke ukjent med å fortelle historier fra arbeiderklassen.
Han skildrer håp og drømmer helt nydelig i Kairos røde rose (1985), men i denne filmen får man inntrykk av at han rosemaler og kanskje til og beundrer livet i fattigdom.
Han skildrer det ikke brutalt nok.
Problemet er at den daglige kampen om ubetalte regninger ikke er spesielt romantisk, selv om Allen farger lerretet med de vakreste, duse rødfarger.
Kate Winslet stråler
Den følelsesmessige tilknytningen til historien og karakterene uteblir.
Det virker som om Allen ikke helt vet hva han vil med dem.
Da er det bra han har stjerner som kan spille foran kamera.
Kate Winslet er fantastisk som kvinnen som er fanget av sin egen skjebne.
Hun skildrer sammenbruddet med oppriktig sårbarhet, og er filmens mest overbevisende karakter.
Justin Timberlake som den blåøyde elskeren er også god.
Til tross for godt skuespill er Wonder Wheel en temperaturløs og litt kjedelig Woody Allen-film.
| 0
|
401306
|
Teateranmeldelse av Blokk til blokk:Vinterens viktigste stemme fra asfalten
Don Martin, Fela og Castro går i krigen for drabantbyungdommen.
Resultatet er både sint, skjønt og sårt på Det Norske Teatret.
”Hvis ingen sier noe bra om oss, skal vi si noe bra om oss,” sier Don Martin i starten av Blokk til blokk på Det Norske Teatret.
Jeg tror den setningen rommer både hip-hop-sjangeren generelt og denne forestillingen spesielt.
Blokk til blokk handler om å holde på stoltheten når andre snakker deg ned.
Å finne sin egen rytme når livet er urytmisk.
Og ikke minst, om hvor viktig en dørvakt på en ungdomsklubb, en UKM-dommer på Tøyen eller en helt vanlig mann ved navn Knut kan være i livets store, trafikkerte veikryss.
Blokk til blokk er med andre ord mye mer enn en teaterkonsert.
Det er et politisk og musikalsk manifest.
Rikere enn en konsert
Blokk til blokk forteller Don Martins og de to brødrene Jonathans (Castro) og Felipes (Fela) liv fra de vokser opp i tagge- og hiphopalderens Romsås, gjennom musikkgrupper som Gatas Parlament og til de står på egne ben i dag.
Dramaturgien minner om Datoen på NRK, men det visuelle konseptet (laget av Ola Erik Blæsterdalen m.fl.), er mye rikere enn i TV-serien.
Bakteppet endrer seg underveis, fra en sprakete 80-talls-TV, til et lerret opplyst av T-baner, Bronx eller nydelige fotografier fra Romsås’ mest betongtunge hjørner.
Sammen med svært gjennomført lyd- og lysdesign blir det til en opplevelse som er større enn en konsert og rikere enn en vanlig forestilling.
Skrytete?
Joa...
Blokk til blokk har tre rytmiske nivåer.
Det er monologer.
Det er rap med musikk.
Og det er rap fremført som poesi.
Når livshistorien umerkelig glir over i raplinjene, er denne forestillingen på sitt beste.
Men i andre øyeblikk faller energien.
Noen av monologene er for lange og litt for overforklarende.
Rapperne forteller om ungdomstid og ungdomskriminalitet, men ståstedet er egentlig ikke fra den voksne som ser tilbake.
Her er Rune Gerhardsen fortsatt Brune Rune, han som vasker vekk taggingen er en stakkarslig taper og snutens eneste motivasjon er å gjøre livet dritt for hardtarbeidende familier på Romsås.
Dette verdenssynet blir litt enkelt, og jeg skulle ønsket meg mer refleksjon og en mer nyanserik tekst.
Men jeg skjønner at det er som å bestille cava på en hip-hop-konsert.
Dette er sjangeren for å skryte, og være grenseløst ærlig, ikke for å snakke som i Si ;D-spaltene i Aftenposten.
Det er heller ikke for få stemmer fra Oslo bystyre eller Politidirektoratet.
De vi mangler, er fra drabantbyene, fra vår tids underprivilegerte og nedsnakkede.
Don Martin, Fela og Castro er deres venner i krigen.
Går på tårekanalene løs
En av forestillingens store styrker er at den går helt opp til vår tid.
Slik tar den også opp i seg hvordan det er å være noen-og-tredve, og ha kjørt seg helt fast i både musikken og karrièren.
Eller hvordan byutviklingen er i dagens Romsås, med ungdomsklubber som er utleid til voksne som skal kjøre radiostyrt bil.
Et Romsås der det isteden satses på arkitekttegnede utelamper.
Castro spiller sitt sinne over utelampen ut mens han går tur med bikkja.
En virkelig god scene.
Det er flere slike, og Fela står for mange av dem.
Han skinner på scenen, også når han ikke selv er i fokus.
Hans monologer er så levende fremført, at denne anmelder måtte kjempe mot tårene.
Fela og resten av crewet vil ha samme effekt på mange.
Send dem til hovedscenen nå.
Han skinner på scenen
En av forestillingens store styrker er at den går helt opp til vår tid.
Slik tar den også opp i seg hvordan det er å være noen-og-tredve, og ha kjørt seg helt fast i både musikken og karrièren.
Eller hvordan byutviklingen er i dagens Romsås, med ungdomsklubber som er utleid til voksne som skal kjøre radiostyrt bil.
Et Romsås der det isteden satses på arkitekttegnede utelamper.
Castro spiller sitt sinne over utelampen ut mens han går tur med bikkja.
En virkelig god scene.
Det er flere slike, og Fela står for mange av dem.
Han skinner på scenen, også når han ikke selv er i fokus.
Hans monologer er så levende fremført, at denne anmelder måtte kjempe mot tårene.
Fela og resten av crewet vil ha samme effekt på mange.
Send dem til hovedscenen nå.
| 1
|
401307
|
Anmeldelse av teaterstykket Kasimir og Karoline:Stopp festen, jeg vil av
Kasimir og Karoline skal være en folkelig fest mot undergangen.
Men på Det Norske Teatret er festen like rotete som et dårlig improvisert nachspiel.
Ödön von Horwaths folkestykke fra 1932 er både en slags kjærlighetshistorie, en folkekomedie, en skakk kabaret og en politisk satire om klasseforskjellene.
Horwath syntes ikke han lyktes spesielt godt mellom å kombinere satiren med alvoret, for både publikum, skuespillere og regissører misforsto kontinuerlig stykkene hans.
Han tok det på sin egen kappe og ba publikum innstendig om å lese teksten fremfor å se forestillingene.
Etter å ha sett Kasimir og Karoline på Det Norske Teatret, får man litt lyst til å gjøre det samme.
Genuint gripende historie
I Horwaths stykke er vi på oktoberfesten under den store depresjonen.
Kasimir har nettopp mistet jobben som sjåfør, og vil helst være hjemme med kjæresten Karoline.
Men hun vil ut og ha det gøy.
I motsetning til Kasimir har hun både jobb, middelklasseforeldre og et generelt positivt syn på livet.
”Kanskje vi er for tunge for kvarandre?” spør Karoline.
Stykket skal vise at svaret er ja.
Karoline kliner seg oppover i klassesystemet, mens Kasimir kjemper for å beholde selvrespekten.
Selv om karakterene i Kasimir og Karoline er like satiriske som i en traust NRK-sitcom, synes jeg Ödön von Horwaths originaltekst er genuint gripende.
#metoo fra 30-tallet
Regissør Peer Perez Øian har modernisert teksten, og laget arketyper fra vår egen tid.
Her har vi megleren med rosa genser over skulderen, banksjefen med fargerike bukser, den småkriminelle med hockeysveis og bimboen med nasal stemme og fuskepels.
Det er klisjeer så store at det skal mye til å gjøre disse morsomme, gripende og/eller gjenkjennbare.
Ett par av skuespillerne klarer det likevel.
Per Schaanings banksjef Rauch er midt i #metoo-land.
Klående, kåt og sulten på maktmisbruk.
Han er banksjefen slik du ser ham halv tre om natten.
Gammel og venneløs, men med en Jacuzzi en kort kjøretur unna.
Det er faktisk den eneste karakteren jeg føler noe for, i løpet av de to og en halv timene stykket varer.
Slapp satire
Den sosiale kritikken fra Horwath kommer altså tydelig frem, men Øian stoler ikke på at det er tydelig nok.
Derfor har han skrevet inn noen politiske taler om alt fra upålitelige politikere til psykopatiske mannfolk (”Jeg vil bli lesbisk,” sier Karoline og tar med seg en kvinnelig publikummer fra salen).
I tillegg har han samplet inn litt Dickens, litt Strindberg og mye populærkulturell karaoke, som bare kommenterer handlingen med litt sånn fem-på-halv-tre-presisjon.
Tilsammen blir det en heller slapp satire.
Rave på oktoberfest?
Eh ...
Det virker som at Peer Perez Øian og scenograf Etienne Pluss har kjempet hardt for å gjøre denne historien stor nok for Det Norske Teatrets hovedscene.
Pluss har bygget et festtelt med festivaltoalett, langbord og tivolikafé.
I bakgrunnen danser Bårdarstudenter rave, til dels som skygger, til dels på forscenen.
Danserne veksler mellom å være en del av koreograferte opptrinn, og å være rene feststatister.
Noen ganger er det vanskelig å forstå hva som skal være dans, og hva som skal være rent fyllerør.
Og hvorfor går denne ungdomsgjengen på rave på en oktoberfest?
Det er meg en gåte.
En lystig aften i teateret
Skuespillerne er også på forskjellige fester.
Her har vi utroperen (Petter Winther) som er en slags androgyn konferansier à la Cabaret.
Hva han skal symbolisere av ”livet er en scene”-metaforer, orker jeg ikke engang å tenke på.
Vi har tivolimedarbeideren (Paul Åge Johannessen) som er utkledt, spilt og regissert som i en operette fra 1960-tallet.
Og vi har de andre karakterene, spilt med et temperament hentet fra Berlins regiteater.
Det er ofte morsomt, men jeg tror det er en form som må balanseres med inderlighet.
I denne oppsetningen går satiren alltid på bekostning av inderligheten.
Selv ikke Amell Basics svært troverdige Kasimir klarer å bryte gjennom.
Kjærlighetshistorien blir aldri viktig, og den politiske satiren treffer aldri skikkelig.
Det vi sitter igjen med er en lystig, musikalsk og forglemmelig aften i teateret.
Jeg tror både Peer Perez Øian og Ödön von Horwath ville gi noe mer.
| 0
|
401314
|
Ny akustisk turné:Dette er A-ha på sitt aller fineste
De ekstremt gode låtene får hovedrollen på A-has akustiske MTV-turné.
Det holder i massevis.
I skyggen av de nye norske pop-stjerneskuddene, akkurat nå med Sigrid «BBC Sound of 2018»
Raabe helt i front, kan det være lett å glemme A-ha.
Forståelig nok i en medieverden som alltid leter etter det neste nye, kanskje, men selve moderskipet i norsk musikk siden 1985 holder da koken.
Og ikke bare det, bandet flyr svært godt.
Tirsdagens åpning av A-has MTV Unplugged Tour i Stuttgart viste dette med all melodisk tyngde.
Rammen var en nokså sliten betonghall med sittende tyskere, men det ypperlige låtmaterialet lot seg uansett ikke stoppe.
Dette var A-ha på sitt aller fineste.
Det bekreftende øyeblikket kom mot slutten av en fabelaktig versjon av «The Sun Always Shines on T.V.» som nest siste låt, da Magne Furuholmen kikket opp og bort på makker Pål Waaktaar Savoy.
Og gliste.
Leeeeenge.
Rørende musikalsk varme
–
Det er nesten rørende, sa Morten Harket til Aftenposten om innspillingen av albumet for MTV Unplugged – Summer Solstice, som er utgangspunktet for turneen trioen nå legger ut på de neste to månedene.
Følelsene som tok ham der i havgapet Giske utenfor Ålesund i juni i fjor, var opplevelsen av at de hellige tre – Morten, Magne og Pål – jobbet sammen i studio mot et felles mål.
Med en «enighet på et nivå vi aldri opplever, egentlig», som Harket formulerte det.
Det er de lett omarrangerte versjonene av bandets egne låter, gjort av produsent og medmusiker Lars Horntveth fra Jaga Jazzist, som er innholdet også på vinterens kommende konserter Europa rundt.
Med det samme sterke bandet som på albumet i ryggen.
Imponerende nok ble det for det meste like rørende og musikalsk varmt i Stuttgarts betonghall som i det langt mindre lokalet på Giske der albumet ble spilt inn.
Løfter frem det melankolske
Det Lars Horntveth har gjort med A-has velkjente låter er egentlig ikke noen dramatiske grep, selv om trioen selv har opplevd det slik.
Omarrangeringen handler mer om små endringer i det musikalske, om å legge flere instrumenter og spesielt mer stryk på de fleste av låtene – og om å tydeligere løfte frem det melankolske innholdet i tekster og melodier.
I konsertsammenheng gjorde dette A-ha enda mer statiske enn vanlig på scenen, uten at det føltes som noe negativt.
For etter hvert kunne man like gjerne bare lytte til låtene og Harkets som alltid gode vokal, uten å måtte kikke.
Det hele startet med nye «This is Our Home», og så «Lifelines» og «I’ve Been Losing You».
Alt ble spilt litt forsiktig, mens lydmannen jobbet med å fjerne den «dumpe» trommelyden i hallen – før kveldens første høydepunkt kom:
«Forever Not Yours», løftet av et ypperlig strykerarrangement.
Tidenes norske pop-halvtime
En videre tur innom låter som «Manhattan Skyline» og «Stay on These Roads», med klipp fra den prisvinnende filmen Året gjennom Børfjord på skjermene bak, ga ytterligere ro.
Det var liksom ikke noe å bevise, noe å rope høyt om.
A-ha og bandet bare spilte låtene, og det holdt.
Etter et noe tammere midtparti med hakket mer ukjente låter, i alle fall for hits-sultne tyskere, lå det selvfølgelig et voldsomt løft i luften.
Og selv om en strengt tatt vet hva som vil komme, blir en like imponert over styrken i Pål Waaktaar Savoys låter likevel:
«Living a Boy’s Adventure Tale».
«Scoundrel Days».
«Summer Moved On».
«The Living Daylights».
«Hunting High and Low».
«The Sun Always Shines on T.V.».
Og så den nye, dempede og overraskende såre versjonen av «Take on Me» helt til slutt.
Det er da man som anmelder og fan av både gammel og ny norsk pop tar seg i å tenke at de virkelig har noe å strekke seg mot, den nye vinen av musikalske stjerneskudd.
Det er mildt sagt tvilsomt at noen noen gang kommer til å overgå denne siste halvtimen.
| 1
|
401315
|
«Darkest Hour» er mytelaging på høyt nivå
Engelsk historie gjør seg, som vanlig, godt på film.
Det er mindre enn et år siden Dunkirk, The Crown ruller på Netflix-skjermene våre akkurat nå og fortsatt friskt i minne fins både Downton Abbey og Kongens tale.
I tillegg skal det godt gjøres å svitsje seg gjennom en tv-kveld uten å dumpe innom en eller annen dokumentar om et eller annet aspekt av engelsk kongehus, engelsk krig eller noe om London i victoriatiden.
Elsker engelsk historie
Engelskmennene elsker historien om seg selv.
Og vi gjør det også.
Vi lepjer den i oss like fort som de er i stand til å produsere film og bøker om den.
Det har å gjøre med flere ting, men viktigst er nok at England i løpet av en mannsalder gikk seirende ut av to verdenskriger.
De kan med god grunn gang på gang fortelle heltehistorier mot en dyster bakgrunn av frykten for det ytterste totalitære mørket.
De føler selv at de reddet det vestlige demokratiske systemet, riktignok med litt hjelp av andre, men i starten av krigen sto de ganske riktig på når andre måtte gi tapt.
Dessuten behersker engelskmennene historiefortellingen bedre enn sine allierte, og ikke minst behersker de språket, det språket vi alle strever for å lære oss som barn og som vi innerst inne opplever som det viktigste og mest elegante.
Tilfredsstillende
Nettopp språket er en av de ingrediensene som gjør Darkest Hour til en tilfredsstillende film.
Her er det mye finslepen engelsk, gode sarkasmer og naturligvis mengder av churchillismer, slik vi kjenner det fra talene hans, som de siste sytti årene har blitt gjengitt så ofte som overhodet mulig.
Det er for eksempel vanskelig å gå lei av talen fra 4. juni 1940; …we shall defend our island, whatever the cost may be, we shall fight on the beaches, we shall fight on the landing grounds, og så videre, og, ikke minst: We shall never surrender.
Dette er fortsatt gåsehudstoff.
Darkest Hour bygger naturlig nok opp mot denne talen.
Filmen for øvrig fokuserer på Churchills psykologi i møte med motstanden han fikk i sitt eget parti.
Neville Chamberlain og jarlen av Halifax ønsket å forhandle med tyskerne og de forsøkte å presse Churchill ut på grunn av hans steile holdning.
Gary Oldmans beste på mange år
Omtrent samtlige scener er skrevet som en hyllest til Churchills stamina og intellekt.
Og Gary Oldman gestalter det hele i sin beste rolle på mange år.
Til tider er han så lik Churchill at det i seg selv blir bevegende.
Kroppen, ansiktet, mumlingen, alt fungerer.
Men mytemaskinen går på litt for høyt turtall.
Filmens underligste scene er en apokryf fortelling om hvordan Churchill på t-banen snakker med almuen om hva han skal gjøre med Hitler.
Det er en over toppen romantisk gråte-scene som løfter filmen rett ut av realismen.
Jeg blir rørt, men sitter etterpå med en følelse av å ha blitt lurt.
Kan det være nødvendig å gjøre en allerede god historie enda bedre, i betydningen mer filmatisk, på denne måten?
Scenen er rett og slett et skamløst Oscar-frieri, på godt og vondt.
For øvrig gjør Kristin Scott Thomas en fin figur som Churchills kone og Ben Mendelshon gjør en interessant kong George VI, noe som gjør det til en fordel ikke å ha sett Rogue One: A Star Wars Story altfor nylig.
| 1
|
401317
|
Restaurantanmeldelse:Tam thai
«Vi er klare for gi dere en unik opplevelse av Asia», står det på nettet om Khao Asian Cuisine.
Det ble det ikke.
–
Ikke mye igjen av Mona Lisa-huset, sier spisefølget.
Bygningen på hjørnet av Grensen og Øvre Slottsgate er i dag stort sett fylt med klær, og vi går ned trappen til gamle Kos Kos restaurant, som har byttet navn til Khao Asian Cuisine.
–
Ja, her får man nesten adventsstemning, sier spisefølget og setter seg ned på en stol med lilla trekk.
Kjellerrestauranten er enkelt innredet med noen få asiatiske effekter.
De har en lang sofa langs den ene siden av det avlange lokalet, men du går ikke hit på grunn av interiøret.
Vi får kjapt tildelt menyer av servitøren og bestiller to pils mens vi leser spisekartet.
En tur til Thailand
– Mange kjente thailandske retter, både thaisalater, supper, karri- og wokretter, opplyser spisefølget.
Vi plukker ut en suppe og vårruller til forrett før vi satser på en rett med grønn karri og thaisalat til hovedrett.
– Fint at Khao ikke har altfor mange retter på menyen, lik mange andre asiatiske restauranter.
Det kan tyde på at kvaliteten er bra på det de serverer, sier spisefølget.
Den påstanden må han trekke tilbake flere ganger denne kvelden.
Tam Tom
–
Her er maten, sier servitøren og forsvinner.
Ja, man får mat, men servicen er overhodet ikke med på å løfte spiseopplevelsen.
God service kan glatte over halvdårlig mat, litt dyre priser eller et slitent lokale, men på dette stedet er det viktigste å få maten kjapt ut til gjestene.
– Tam suppe, klager spisefølget.
Tom Kha Gai er en klassisk, thailandsk kyllingsuppe med kokos, ingefær, chili og sopp, men den serveres bedre på de fleste andre thairestauranter i Oslo.
Denne er ekstremt vandig og burde hatt masse god kyllingkraft i seg, og det smaker lite av chili, hvitløk og ingefær.
Den koster bare 75 kroner, men det er heller ikke mye suppe i den lille bollen.
Onkel Skrue åpner pengebingen
Den andre forretten smaker bedre, men også her finnes mange adskillig bedre utgaver andre steder enn i Mona Lisa-kjelleren.
Pengesekkformede vårruller er sprø utenpå, men innholdet burde vært saftigere og smakt mer.
Onkel Skrues sekker er fylt med kjøttdeig av kylling, scampi og thailandsk urte-paste, men er overraskende tamme på smak.
Tøff konkurranse
– Oslo har mange gode thailandske restauranter fra før av.
Sawan, Mr. Bay, Plah og Thai Orchid byr på den beste maten, men tilbudet er stort.
Her er konkurransen beintøff, sier spisefølget.
Servitøren sier ikke noe om hovedrettene heller, og lurer kun på hvem som skal ha hva.
Heldigvis er det mer trøkk i hovedrettene.
Tørr biff
– Puh!
Denne er sterk som lovet, men kjøttet? spør spisefølget.
Thaisalaten røsker skikkelig opp i all innvending grums, med masse chili, små biter selleri og peppermynte.
Dessverre er det tilhørende grillede biffkjøttet ekstremt tørt og av dårlig kvalitet.
Vi begynner å drømme om Biff «Xate» – mørnet indrefilet hos Mr. Bay, for dette er for dårlig til 179 kroner.
En av de svakeste
Det samme gjentar seg i den andre hovedretten.
Den grønne karriretten har et fint sting som ikke overdøver smakene fra de andre ingrediensene, men også her svikter kjøttet.
Langbønnene er sprø og serveres med masse thaibasilikum og babyaubergine, men kyllingen blir for tørr.
–
Det er ikke bare å slenge oppi noe kokosmelk, chili og kjøtt og tro at man automatisk kan lage thailandsk mat.
Dette er en av de svakeste thailenderne i byen, sier spisefølget irritert idet vi tusler opp trappen.
| 0
|
401321
|
Nytt show:Livets crescendo – med sjarm
Sturla Berg-Johansens skjeve blikk på sykdom, død, begravelser og seg selv blir et godt show.
Sturla Berg-Johansens forrige store enmannsshow åpnet med hans utgang av skapet.
Overraskelsen var enorm og førte til langvarig, stående applaus.
Hvor går en komiker etter noe sånt?
Ikke inn igjen i skapet, iallfall.
Som han selv sier i en kraftig punchline:
Du glemmer ikke at du er alkoholiker – eller at du er homo.
Kanskje litt det siste, men ikke det første.
Om ikke annet har du en lever som minner deg på det, særlig når du uforskyldt får hepatitt B i Afrika, ute på tur med Leger uten grenser.
Ikke mye hjelp å få fra den kanten, åpenbart.
Og i Norge synes det umulig for noen, og særlig i helsevesenet, å ta inn at det finnes mennesker som ikke drikker alkohol.
Ikke i det hele tatt.
Sjarm og ledighet
Siden forrige show er Sturla blitt et varemerke i forskjellige underholdningsserier i TV 2, og han har pakket og flyttet og reist mer enn de fleste.
Dette er utgangspunktet for hans rundt 75 minutter lange nye show, som strekker seg fra barndom til 50-årsdagen, fra Adamstuen til Kenya, fra Tønsberg til Pyreneene.
Det strekker seg også innover til plutselige og velkomne sanginnslag.
Sturla har ny selvtillit i stemmen, og tekstene er gode og bidrar til en fin synkopering av et tekstrikt show.
Og så er det denne sjarmen og ledigheten som river ned alle barrièrer, og som pianisten, den tause bergenseren Torbjørn Kvamme, støtter på beste måte.
Religionskritikk og frigjøring
#denfølelsen er altså et ganske strømlinjet, personlig og til og med ettertenksomt show med gode poenger og mange callbacks.
Det strekker seg fra religion – Sturla siterer fra både Det gamle og
Det nye testamente – via litt rørende morskjærlighet, en innføring i reformasjonen med spark til Luther, og en del ting «man ikke snakker om – som døden», til det å utklasses av femteklassinger på TV, samt merkelige møter på lange reiser.
Enkelte av disse episodene er i lengste laget og tåler godt et skarpere fokus, men flyten er god.
Hva som egentlig er «den følelsen», er ikke så lett å avgjøre, men frigjøring er en slags rød tråd, enten det gjelder flytting, å være klinisk død eller å slå opp med kjæresten.
Selv en lagerbrann, som utsletter alt han eier og har, er til syvende og sist frigjørende.
Sturla ser på røyksøylene som er synlige over hele Vestfold, fortsetter å spise grillpølser – og finner nytt fotfeste i seg selv.
| 1
|
401322
|
Restaurantanmeldelse:5 gode supperåd før du tar turen til Koie Ramen
Japansk mat er mye mer enn sushi og teriyaki.
Blant det beste er ramen.
Amen.
1)
Vær forberedt på å stå i kø
–
Jeg vet om to steder i Oslo der det ofte er kø ved åpningstid.
Pussig nok er begge japanske, og ingen av dem serverer sushi.
Willie har trosset snoen og svingt rundt hjørnet av Torggata og greier akkurat å presse seg innenfor døren på Koie, Oslo sentrums første ramensjappe – eller på japansk RamenYa.
Innenfor er det lyst tre, høye langbord, ryggløse barkrakker og skarpt lys som gjelder.
Den eneste dekorasjonen på fondveggen er tre tavler der menyen står skrevet på japansk og engelsk.
Foran oss står en familie på fire og en vennegjeng på fem og venter på bord.
Det er akkurat som det skal være.
Hurtigmatfenomenet ramen er hverdagsmat i Japan, der suppekjøkkenene ligger tettere enn sushiris i bygatene.
Folk stiller i kø utenfor en RamenYa, bestiller sin suppe og slurper den i seg i løpet av noen minutter.
Så hektisk er det ikke i Osterhaus gate, folk spiser i ro og mak ved langbordene, men etter at maten er vel fortært, er det liten grunn til å oppholde plassene.
Koie serverer hverken kaffe eller dessert, for å si det sånn.
2)
Husk at suppen alltid er i sentrum
For på Koie er menyen kort:
Fire typer ramen, basert på egenprodusert kraft tilsatt hjemmebakte nudler og annet tilbehør.
Tre sideretter, litt ekstra tilbehør og noen typer øl, én rødvin og én hvitvin.
Og sake da.
Det er i grunnen rart at ikke Oslo, som jammen har fått sin del av sushibarer i alle prisklasser, ikke har hatt en skikkelig ramensjappe tidligere.
Retten må være en av verdens mest populære.
Millioner av japanere spiser nudelsuppen til lunsj, middag eller kvelds.
Opprinnelig kommer den fra Kina og er senere eksportert til resten av verden.
Men knapt til Norge, før nå.
Det vil si, ramenbaren Sapporo har holdt til på Vulkan ved mathallen en stund, men de har hverken kvelds- eller søndagsåpent.
For dem som hverken har vært i Japan eller på Vulkan, er det offisielle ramen-museet i Yokohama en god hjelper på nettet.
De har laget videoer som viser hvordan man best står i kø, bestiller og spiser ramen.
På den annen side, de fleste har kanskje smakt ramen uten å være klar over det:
Supermarkedenes megetselgende Mr. Lee-nudler med ulik kjøttsmak er rett og slett hurtigramen, tørkede nudler, krydder og kunstig smaksforsterker, der man bare trenger å helle over kokende vann.
Hva er matanmeldernes favorittrestauranter?
Sjekk her!
3)
Bruk servietten som smekke
–
Men det er virkelig noe helt, helt annet enn dette, sier Willie og slurper i seg sin første skje glohet kraft.
Han har valgt den soyabaserte varianten, en klar og lett kraft med nudler, tynne skiver av svinenakke, vårløk og et helt marinert, bløtkokt egg.
Min vegetarvariant smaker så kraftig av umami at jeg overhodet ikke savner kjøtt.
Den er laget på en base av fermentert soya (miso), og tilsatt litt tykkere nudler, sopp, mais, samt vårløk og egg.
Det er suppen du drømmer om en kald vinterdag, tilsett litt chili, og suppen vil gjøre underverker for et influensatett hode.
Og at den er en vinner dagen derpå, vil sikkert de hese og rødøyde unge karene på nabobordet skrive under på.
Bak dem sitter en hel familie, og ved siden av oss har en enslig dame funnet plassen sin.
Alle som én suger vi i oss nudler så suppen skvetter.
Jeg fester servietter i halslinningen og på fanget for ikke å få flekker på kjolen.
De blir etter hvert rødprikket av fet chilikraft.
4)
Ikke glem tilbehøret
Siden vi bare er to, droppet vi den ene sideretten, kylling karaage.
Men ungene på bordet bak oss elsker de frityrstekte kyllingbitene med majones, den ene hyler frydefullt at de er «myyye bedre enn chicken nuggets på Mac-ern».
Våre edamamebønner er også mye bedre enn noe vi kan sammenligne med.
De er perfekt kokt, fortsatt litt sprø og passe salte.
Endelig noe man kan få dilla på som ikke er usunt, tenker jeg, mens berget av tomme bønnebelger vokser på bordet foran meg.
Og ikke minst er Koies gyoza en innertier.
Silkemyke deigputer som er sprøstekt på den ene siden, fylt med deilig salt og krydret svinekjøtt.
Ponzusausen som følger med, er frisk og syrlig.
Willie mener bestemt at det må være de beste dumplingene han noen gang har smakt.
5)
Gå i tide
Stadig kommer det nye folk i køen ved døren.
Bakrusgutta bak oss har gått videre på byen og blitt erstattet med et eldre par.
Servitørene holder koken, tørker benker og fyller opp bordbeholderne med servietter, menyer og spisepinner.
Det går unna, men det er ikke noe stress.
Men på den annen side, når suppebollen er tom og selv ikke jeg orker en eneste liten edamamebønne til, er det bare å tømme glasset med Kirin-øl og takke for seg.
Ramen er hurtigmat, ment å konsumeres minutter etter at den er servert, ellers blir nudlene vasne.
Heldigvis er også prisnivået på Koie på hurtigmatnivå.
En stor bolle med næringsrik suppe koster omtrent det samme som en burger på de nye hipsterstedene i byen.
Så da er det bare å rive av seg smekken og følge den uskrevne regelen ramenmuseet i Yokohama prediker:
Forlat ramensjappa så fort du er ferdig med å spise.
Det fine er at du alltids har råd til å komme tilbake, og at du vet at du ikke må vente så veldig lenge i kø før du får plass.
Folk følger ramenreglene.
Også i Norge.
| 1
|
401323
|
Kongshavnrevyen 2018:Ville du gå i pausen?
#metoo
Det er bare å beklage:
Dette er en revykalkun.
Dette skal sies om Kongshavnrevyen:
De er modige, grove og energiske på scenen.
Men det hjelper lite når manuset faller fra hverandre og skuespillet sjelden blir mer enn tøys og fjas.
Etter å ha imponert vår anmelder i fjor med å sprenge grensene for hva det er greit å kødde med, prøver Kongshavnrevyen å provosere seg til et godt resultat i år også.
Norga, et navn som skal være hunkjønnsversjonen av ordet Norge, vil fortelle en historie om en verden der kjønnsrollene er snudd på hodet.
Etter #metoo-høsten har kvinnene tatt over med væpnet revolusjon.
I spissen står Mulan Krekar med sine to støttespillere:
Kvinnelige versjoner av Donald Trump og Vladimir Putin.
Premisset i seg selv er morsomt og lover mye.
Vi får se en episk fortelling om bloggeren Arne Frank som overspilles – tidvis morsomt – av energiske Martin Øygard.
Historien, som presenteres i fem deler, er lite konsekvent og vanskelig å følge.
Hovedkarakteren går fra å være en frihetskjemper som må få frem budskapet sitt, til å plutselig være barnslig nyforelsket ut av det blå, før han går tilbake til sitt umotiverte oppdrag.
Resten av revyen består av flere andre sketsjer med varierte tema, men dessverre med én fellesnevner:
Det er sjelden hverken morsomt eller imponerende.
«Haha»
Det skal ikke være et krav at en revy har en rød tråd som elegant binder det hele sammen.
Ofte kan det være veldig gøy å se unge talenter som bare har det gøy på scenen og entusiastisk tøyser seg gjennom to timer.
Men når det presenteres som en revy om feminisme, blir det rart å kaste hele ideen bort allerede i tredje nummer.
Senere gjøner Norga med prisutdelinger, der de tradisjonelle kjønnsrollene settes på spissen:
Kvinner som overdrevent entusiastisk diskuterer frisyrer og utseende parodieres, før den samme sketsjen presenteres på nytt fra et mannlig perspektiv.
Da bare snøfter skuespillerne kort og bekrefter at ja, det er faktisk en ny frisyre.
Haha, typisk menn og typisk kvinner.
Poenget er nok å overdrive, men det faller flatt.
Noen få lysglimt
Konghavnrevyen lider selvfølgelig av en uunngåelig sammenligning med skoler som sikter langt høyere, for eksempel den briljante Munchrevyen.
På Kongshavnrevyen møter publikum en mer strippet scene som krever langt mer av skuespillere og manus.
Dessverre gjør ingen av dem jobben.
Det finnes noen lyspunkter:
Lyd- og lysmessig klarer Kongshavnrevyen til tider å få mye ut av lite.
Åpningsnummeret ligger langt over resten av kvelden i underholdningsverdi, med en versjon av «Big Spender» som forteller at kvinnene har tatt over verden.
Bandet gjør også en god jobb, og av og til er de overdrevne og absurde faktene fra skuespillerne morsomme.
Enkelte vitser er grove nok til at det i seg selv er gøy, som i bryllupsscenen som ender med ellevill dans rundt et nyfødt foster på gulvet.
Men det klarer ikke å redde det som i alt er en pinlig affære fra Kongshavn videregående skole.
Det er bare å beklage:
Dette er en revykalkun.
| 0
|
401324
|
–Jeg heter James, jeg er 17 år og psykopat |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
The End of the f***ing World er Dexter og Natural Born Killers på vindskeiv roadtrip.
Det blir til en perfekt start på serieåret.
Få ting er bedre enn å sparke i gang serieåret med en overraskelse fra sidelinjen.
I fjor la israelske Fauda listen for moderne spionthrillere allerede i januar, i år dukket The End of the f***ing World opp fra sidelinjen før vi var ferdig med årets første uke.
Mørk komedie eller rørende ungdomsdrama?
Vindskeiv roadtrip eller voldelig på-rømmen thriller?
The End of the f***ing World er en mesterlig liten miks av alt sammen, og det fungerer hjertevarmende bra gjennom åtte korte episoder.
Vil drepe henne, blir kjærester
Tenåringen James føler absolutt ingenting, hverken da moren dør eller da han pløyer hånden ned i en frityrgryte.
James snakker sjelden, forstår ikke farens humor og har drept dyr siden han var liten gutt.
Derfor har han selvdiagnostisert seg som psykopat («I'm James, I'm 17, and I'm pretty sure I'm a psychopath» er det første han sier) og ønsket seg en machete til 13-årsdagen.
Med jaktkniven han fikk i stedet, planlegger James nå sitt første drap.
Midt i en av drapsfantasiene kommer freidige, pratsomme Alyssa snerrende inn i synsfeltet.
James er taus og har planer om å drepe henne.
Hun babler i vei om all usikkerheten sin, og slik blir de raskt et par.
Nydelig bruk av musikk
De er aldeles nydelige sammen, og forholdet er fullt av nerve og filmreferanser fra første møte i skolekantinen.
Om James er en ung versjon av seriemorderen Dexter, er Alyssa vår tids Mallory Knox fra Natural Born Killers.
Sammen jobber de seg helt opp til et parnivå vi knapt har sett siden Christian Slater og Patricia Arquettes erobret en telefonkiosk sammen i True Romance i 1993.
Begge er stylet som apatiske millenials, med lyden av tårevåt melankolsk 60-tallspop som et skjermende fløyelsteppe rundt dem.
Kombinasjonen av nytt og gammelt er gjort før, men sjelden så treffende som idet Alyssa og James forelsker seg.
Den nydelige bruken av Janis Ians «At Seventeen» bør gi låten en revival, og «Lonesome Town» er neppe blitt servert bedre plassert enn her.
Idet Ricky Nelson-klassikeren understreker James nyutviklede kjærlighetssorg midtveis i The End of the f***ing World, oppstår en av flere scener som fort kan bli Youtube-klassikere.
Perfekt komisk timing blir til stor opplevelse
Filmatiseringen er basert på en tegneserie av Charles Forsman og benytter seg av det samme økonomiske språket som kan gjøre tegneserieromaner så rike.
James svarer ofte med megetsigende enstavelser, Alyssa lar sine sarkasmer henge i luften, og kameraet hviler på nesten frosne ansikter, alltid vidåpne for tolkning.
Den komiske timingen er perfekt, mellom 17-åringene James og Alyssa – sterkt spilt av Alex Lawther og Jessica Barden, som uforståelig nok er henholdsvis 22 og 25 år – og når paret treffer på verden utenfor.
Den voldelige skolelæreren, den sleske stefaren, den småkjeklende, lesbiske politiduoen som jakter på dem, Alyssas marihuanadyrkende pappa, alle bidrar til å gjøre serien til en stor opplevelse.
The End of the f***ing World begynner som en litt distansert, ironisk voldskomedie, men ender opp med å tegne et bilde av ung kjærlighet, usikkerhet og fremmedgjorthet.
Det er tidvis veldig morsomt, men også rørende og nært slik kun et godt ungdomsdrama kan være.
Og spennende?
Som i en god krimthriller lurer man på hva som skal skje helt til siste sekund, da rulleteksten kommer smygende og alt står på spill for James og Alyssa.
| 1
|
401329
|
Teateranmeldelse:Griselekkert for de minste
Morsomt om bærekraftig gris og truet ulv i Trikkestallen.
De tre små grisene er en kjapp, morsom og uten-pekefinger-lærerik forestilling for de minste, og for voksne som får anledning til å fryde seg over barnas åpne reaksjoner.
Samspillet mellom sal og scene er utmerket.
Her er mye å le av, mye å støtte med tilrop, og mange spørsmål å besvare.
Den store stygge ulven får all mulig hjelp fra salen, noe som kunne være grunnlag for et forskningsprosjekt siden dens forehavende er å spise opp grisungene.
Per Emil Grimstads luskende ulv uler mot månen både med og uten saksofon, og sjarmerer åpenbart barna med overbevisende sult og en inntrengende sang om at den egentlig er sensitiv og følsom, bare litt misforstått.
Til slutt, etter mye ressurssterk innsatt fra smågrisene og mammaen, ramler inntrengeren ned gjennom pipen og ender i den sorte gryte.
Litt skummelt må det være, ellers er det ikke noe gøy.
Et eget hus
De tre små grisene har spist mamma ut av huset, og roter sånn at det nærmest er blitt en svinesti.
Nå må de lære å klare seg selv i eget hjem.
Grynt (Suzanne Paalgard) er egosentrisk opptatt av proteiner og muskelbygging, og Nuss (Sarah Christine Sandberg) er en blomstrete miljøverner.
Den kunnskapsrike og fornuftige Nøff (Knut Wiulsrød) planlegger for en trygg og bærekraftig fremtid.
Verden er super for griser, men de tre sloss om alt, slik søsken ofte gjør, og spesielt om byggematerialer.
Når den store stygge ulven blåser ned både strå- og trehus, er det Nøffs steinhus som blir redningen for hele familien.
For å komme seg inn i huset, tar ulven nemlig mamma (Marianne Edvardsen) som gissel; han gidder ikke spise en gammel sugge når det dufter av smågris i nærheten.
(Men i fjor spiste han pappaen.)
Fantasipirrende
Opphavsmennene, Drewe og Stiles, står bak megasuksesser som Mary Poppins og Peter Pan.
Når dette teamet lager teater for barn, blir det ekte vare.
Musikken her er en lett tilgjengelig og melodisk miks av køntri og ballader, swing og The Platters, og referansen til mandolin-temaet i Piknik med døden sitter som et skudd i enkelte gamliser.
Kanskje et grep fra regissør Harry Guttormsen eller musikalsk leder, Tove Kragset?
Samspillet mellom grisene er overskuddspreget, og når de i en sekvens får dobbel identitet gjennom Kari Nordegers dukker, er det helt naturlig.
Scenografien er fantasipirrende og fargerik, regien klar, og grisene har tydelige, ulike personligheter som det er lett å identifisere seg med.
Min medbrakte fem år gamle konsulent identifiserte seg med ulven, og var klar for å se forestillingen om igjen med en gang.
| 1
|
401331
|
Pixar gjenoppvekker de døde
Pixar gir Donald Trump en ørefik med denne fargeeksplosjonen av en hyllest av mexicansk kultur.
Å vurdere en Pixarfilm er ikke som å vurdere andre filmer: når du gir en femmer så vet du at den ikke er blant animasjonsstudioets aller beste filmer, men likevel nok til at den kan bli en av månedens høydepunkter.
Coco har alle de kvalitetene vi har lært oss å forvente av en Pixarfilm:
Den har et rikt rollegalleri, en oppfinnsom historie og en grunnleggende empatisk innstilling til verden.
Og fremfor alt: en hovedperson som kan speile alt dette.
Det som gjør den unik for Pixar er at det er første gangen filmen utelukkende handler om ikke-hvite rollefigurer.
Filmen utspiller seg ikke bare i Mexico, men drar så store veksler på mexicansk kultur at den har satt besøksrekord på mexicanske kinoer.
I en tid der amerikanerne snakker om å bygge mur mot nabolandet, gjør regissør Lee Unkrich og animatør Adrian Molina det motsatte: de feirer den mexicanske kulturen.
Spektakulær underverden
Handlingen utspiller seg under den tradisjonsrike «De dødes dag» da 12-åringen Miguel øyner sjansen for å delta i en talentkonkurranse for musikere.
Han har nemlig en hemmelig drøm om å imitere sitt store idol, Ernesto de la Cruz, en folkekjær sanger og låtskriver fra 1920-tallet.
Men denne lidenskapen må han skjule for sin familie, som består av flere generasjoner skomakere som ikke kan fordra musikere.
Årsaken er at Miguels tippoldefar forlot familien til fordel for en karrière som omreisende musiker.
Denne rammen er bare en inngang til det som er filmens hovedanliggende – selve nedstigningen til de dødes verden (det er ikke tilfeldig at Miguels hund heter Dante).
Da Miguel forsøker å stjele en gitar fra mausoleet til Ernesto de la Cruz, trer han inn i de dødes rekker i en fantastisk underverden.
Her lever de i et myldrende storsamfunn, disse skranglete skjelettene, og det er her Miguel begynner å lete etter Ernesto som han mistenker kan være hans tippoldefar.
Jakter ikke på den amerikanske drømmen
For dem som synes det høres for skremmende ut for de aller minste (aldersgrensen er 6 år): dette er døde spøkelser til å bli glad i, de er langt mindre skumle enn de for eksempel er i animasjonsgrøsseren Nighmare before Christmas.
Det er en varme i paletten animatørene bruker i skildringen av dette overveldende universet, og ingen er mer sjarmerende og skranglete enn Hector.
Han blir Miguels følgesvenn og den som tidlig signaliserer at denne historien ikke handler om å følge sin drøm og lykkes the american way, men om noe så verdikonservativt som å samle seg rundt familien.
Og om du ikke hedrer dine døde familiemedlemmer, så vil de forsvinne fra de dødes rike og bli helt borte.
Kanskje brutal kost for de minste, men heldigvis makter Miguel å forsone seg med både de levende og de døde.
I en klasse for seg
Som vanlig er animasjonen i en klasse for seg, slik bare Pixar gjør det.
Det er en rikdom av detaljer i hvert eneste bilde som tar pusten fra deg, og selve fortellingen, med små og store plott, orkestreres på en imponerende måte.
Noen ganger ble det likevel vel mye for min del, de briljante innslagene begynte å slå hverandre ihjel.
Men det oppleves i ettertid som et luksusproblem, og kanskje en oppfordring til å se filmen en gang til.
Som så mange ganger før er de norske stemmene upåklagelige, og både Markus Magne Rosså, Jan Martin Johnsen, Kåre Conradi og Mari Maurstad utgjør et samstemt ensemble.
De mangler den latinske autentisiteten til Anthony Gonzales og Gael García Bernal fra originalversjonen, men bidrar til at vi lever oss inn i historien – og mer kan vi ikke kreve av dem.
| 1
|
401332
|
Restaurantanmeldelse:Big in Japan
Den japanske restauranten Hanami holder koken på Tjuvholmen.
Winter's cityside Crystal bits of snowflakes All around my head and in the wind
Starten på Alphavilles låt Big in Japan passer godt mens vi rusler nedover i snøværet mot Hanami på Tjuvholmen.
Her har det japanske spisestedet holdt til ved vannkanten i drøye seks år.
Hanami
Adresse:
Kanalen 1. Tlf.
22831090.
hanami.no
Hva vi spiste:
Oksetataki, softshell krabbe, miniburger, helstekt kylling, svinekarré og spicy indrefilet av okse.
Hva det koster:
Izakaya 99–279 kr. Spesialiteter: 239–449 kr. Robata grill:
139–499 kr. Makiruller 129–175 kr.
Hvem passer det for:
Par og mindre grupper.
De fleste gjestene er mellom 20 og 50 år.
Vegetarretter:
Ja, flere.
Kappa maki, tre ulike salater, rød misosuppe, edamame og grønnsakstempura.
Rullestolvennlig:
Ja
Lydnivå:
Livlig stemning på kvelden og den vanlige høye bakgrunnsmusikken.
Innsidetips:
Sjekk ut baren i tilknytning til restauranten.
Mange gode drinker.
Miljø:
4
Meny: 5
Mat: 5
Service: 5
Verdi for pengene:
4
23 av 30 poeng
Oppmerksomme servitører
Variert meny
Gode drinker
Oppmerksomme servitører
–
Hei!
Velkommen til Hanami.
Her kan dere henge fra dere jakkene deres, forteller en av servitørene idet vi åpner de store dørene inn til restauranten.
Det japanske spisestedet har alltid hatt flinke, oppmerksomme og mange servitører på jobb, og denne kvelden er intet unntak.
Kort tid etter at vinterjakker er borte, sitter vi ved et bord med menyer og vann i glasset.
Vi starter med en av husets cocktails, en After Chili, og blandingen av vodka med chili, eplejuice og pasjonsfruktpuré gjør at vi fort får varmen igjen etter det sure været.
Innholdsrik meny
Hanami satser på deleretter og utvalget retter med izakaya style, ceviche, sushi, spesialiteter og retter fra robatagrillen er stort og variert.
Etter få minutter står de første rettene på bordet.
– God softshell krabbe, selv om den kunne vært varmere.
Bitene er pent pyntet med sesamfrø, avokado, spirer og knalloransje chilimajones på toppen, og krabben er sprø og god, sier spisefølget, som likevel mener Alex sushi sin variant er et hakk bedre.
Dyre deleretter
Biff tataki er en metode hvor man griller eller råsteker kjøttet raskt, men hvor kjøttet fortsatt er rått.
Her er indrefileten rød og vakker i midten og toppet med en dressing basert på ingefær og sjalottløk.
Bitene er godt krydret, møre og velsmakende, men det er ikke mange munnfullene for 175 kroner.
– Smaker det bra?
Servitørene er hyppig ved bordet og skjenker i vann og vin, en Cailbourdin Pouilly Fumé Triptyque 2014, med herlig, frisk syre og en snev av urter.
Eksklusiv burger
Hanami er stappfull denne kvelden, bordene står tett, og musikken er som vanlig hakket for høyt.
Her skal det være hipt og kult, og da må musikken høres godt.
– Utrolig god hamburger, mener spisefølget.
En miniburger til 145 kroner er delt i to med både waguykjøtt og tunfisk mellom søtlig briochebrød, men vi kjenner ikke tunfisken, kun den japanske kvegrasen, som er deilig saftig og passe salt.
Mangler saftighet
Vi avslutter med tre kjøttretter, der oksen tar gull foran gris og kylling.
– Den helstekte gårdskyllingen har vi spist mange ganger tidligere, men nå er mange av bitene for tørre, mener spisefølget.
Kyllingen har følge av en frisk salat og er toppet med en marinade av både ingefær og miso, men hovedinntrykket blir dessverre for tørt.
Litt av det samme problemet gjentar seg med grisen.
Svinekarré er bedre enn kyllingen, men også her hadde vi håpet på hakket saftigere kjøtt, selv om den søtlige teriyaki- og svinereduksjonen er god til.
Den siste retten, spicy indrefilet av okse, har utrolig mørt og saftig kjøtt, og er toppet med både vårløk, løk og chili.
Men den burde vært langt sterkere.
Mer futt, takk!
– Hanami lager mat det er lett å like, med gode råvarer, søtlige sauser og en variert meny.
Skal de rette på ting, bør de være litt mer vågale.
Det blir fort dyrt med alle delerettene hvis man skal bli skikkelig mett, men Hanami er fortsatt et bra spisested på Tjuvholmen.
| 1
|
401337
|
«Isle of Dogs:»Dystopisk feelgood-animasjon
Wes Anderson leverer nok en uimotståelig dukkeanimasjon, der dyrene inntar rollen som vår moralske bevissthet.
Vi har alltid fått høre gjennom litteraturen og filmen at katter er mer grasiøse og intelligente enn menneskenes «beste venn», hundene.
Det vil ikke den amerikanske filmregissøren Wes Anderson være med på.
Men først avklarer han en misforståelse knyttet til hvordan hundene opplever å være underkastet sitt «herrefolk», menneskene:
Hundene går bare med på det under tvil, men ikke fordi det ligger i deres natur.
Det hevder de i hvert fall selv i denne filmen.
Og selv om de er dukkeanimerte og kan snakke, så betyr ikke det at de ikke snakker sant.
For sjelden er våre firbente venner blitt skildret med større ømhet og innlevelse på film, til tross for en krevende stop motion-teknikk.
Heksejakt på hunder
Noen vil huske Andersons forrige dukkeanimasjon, Den fantastiske Mikkel Rev, der Roald Dahls univers ble tilført ekstra vidd og en lekende letthet uten at det litterære opphavet led av den grunn.
Denne gangen har Anderson alliert seg med blant annet manusforfatter Kunichi Nomura og lagt handlingen til Japan en gang i fremtiden.
Den demagogiske borgermesteren i Megasaki City, Kobayashi, anklager hunderasen for å spre farlige sykdommer og pisker frem panikk i befolkningen.
Han får gjennomslag for forslaget om å deportere alle hunder til en liten øy utenfor kysten.
For å gå foran som et godt eksempel dumper Kobayashi sin egen hund på den trøstesløse øya.
Det han ikke hadde regnet med, er kjærligheten hans adopterte sønn har til hunden.
Som en eventyrlig figur fra Den lille prinsen flyr den 12-årige gutten med eget fly ut til øya, der han kræsjlander og tar seg frem blant hundene for å finne sin trofaste følgesvenn.
Kritikk av samtiden
Som i Andersons forrige film, The Grand Budapest Hotel, møter vi skakke og feilbarlige skapninger som må velge om de skal la seg overkjøre av et despotisk regime, eller kjempe imot.
Parallellen til andre farlige influensaer som har oppstått i Asia er åpenbar, men det virker som Anderson sikter mot en mer generell kritikk av totalitære tendenser i samtiden.
For selv om dystopien utspiller seg 20 år frem i tid, er det en stund siden en film av Anderson har vært så full av referanser til samtiden.
For kjennere av japansk kultur er det mye å hente, fra vår tids animekultur til Kurosawas filmer, kabuki-teater og brytekamper.
Den fantastiske Mikkel Rev ble noe feilaktig lansert som en komedie, og Isle of Dogs passer kanskje enda dårligere inn i den kategorien.
Anderson veksler mellom humor og mørke i uventede vendinger, noe som gjør filmen upassende for de aller minste.
Stemmer som løfter
Mens pelsen til Den fantastiske Mikkel Rev ville fått revenka til å skjelve i knærne, er våre firbente venner like rufsete og stygge som noen utvaskede lekehunder.
Men med enkle virkemidler oppnår Anderson og hans animasjonsfilmskapere forbausende mye med dette «primitive» materialet.
Det er tablåer her som er slående vakre.
Det som likevel løfter det til uante høyder, er bruken av skuespillernes stemmer, og her finner vi noen av den moderne filmens mest minneverdige stemmer: Bryan Cranston som løshunden Chief, Bill Murray som baseball-maskoten Boss – samt Edward Norton, Harvey Keitel og Scarlett Johansson blant sentrale stemmer i birollene.
Her bør den norske distributøren unngå å legge på norske stemmer – de kan simpelthen ikke gjenskapes!
Timingen til disse skuespillernes avlevering av replikkene er fortreffelig, og mye av humoren (som ofte er tørr og østkyst-amerikansk) oppstår når de stoiske hundeblikkene indirekte kommenterer det som sies.
Og noen ganger er stemmene så overbevisende at vi ser langt mer enn hva det blotte øyet kan se – rett og slett fordi stemmeprakten fargelegger opplevelsen for oss.
Isle of Dogs får kinopremière i Norge 27. april 2018.
| 1
|
401338
|
«Norske byggeklosser» spiller på gjenkjennelseseffekten
Slapstickhumor av det enkle slaget.
Nordmenn elsker å pusse opp.
I fjor pusset vi opp for nesten 90 milliarder kroner.
Sånn sett var det bare et tidsspørsmål før noen kastet seg over ideen om en oppussingskomedie inspirert av Pål Bang-Hansens Norske byggeklosser fra 1972.
Det er godt at det står inspirert av, for det er fint lite igjen av den hysteriske og absurde tonen som preget Bang-Hansens komedie hvor Rolv Wesenlund gestaltet forskjellige roller.
Tradisjonell og folkelig
2018-versjonen av Norske byggeklosser fremstår som en mer tradisjonell og folkelig komedie.
Regissør Arild Fröhlic spiller mer på slapstick enn satire over nordmenns behov for å presentere hjemmene sine som perfekte utstillingsvinduer.
Det er litt synd at sjansen til å sparke bort i vår trang til materiell velstand ikke utnyttes – for der er det mye å ta tak i.
Når det er sagt, så tar Norske byggeklosser seg kraftig opp og blir ganske så fornøyelig og morsom utover i filmen.
Først må du dog gjennom en sidrumpa start, som ikke er spesielt underholdende, preget av stiv dialogveksling og forglemmelige øyeblikk.
Idet oppussingen av det gamle huset, som Merete (Ine Jansen) arver av en gammel filletante, kommer i gang, blir det fart på sakene.
Sammen med kjæresten Jens (Anders Baasmo Christiansen) går de i gang med friskt mot.
Hippiearkitekten Birk (Atle Antonsen) ankommer scenen med østeuropeiske håndverkere, og med dem kommer både humoren og drivet inn i historien.
Et hav av nyanser
I likhet med 72-versjonen var det Rolv Wesenlund som spilte forskjellige roller.
I år er det Atle Antonsen.
Han er blant annet den ekle og rike naboen, håpløs bankmann, korrupt saksbehandler hos Plan- og bygg, den gærne snekkeren som kun bryr seg om stedets dofasiliteter og mange andre.
Antonsen spiller alle med overbevisning og et godt blikk for nyanser.
Selvsagt er alle figurene ekstremt karikerte, men det er jo nettopp her humoren kommer inn.
Alle som har stått midt oppi et stort oppussingsprosjekt kan sikkert kjenne seg igjen i flere av figurene og katastrofene som oppstår underveis.
Norske byggeklosser hadde hatt godt av en skarpere kant med mer friksjon, men setter du pris på sprø slapstickhumor med en aldri så liten dose groviser, er filmen til tider ganske morsom tidtrøyte.
Underveis kan man ikke gjøre annet enn å synes synd på Anders Baasmo Christiansen og Ine Jansen som faller ned gulv, prøver å få en hyrdestund for seg selv, blir skjelt ut av gjenbruksstasjonens store skrekk og går ned for telling med alvorlige allergianfall.
Enkel og ukomplisert humor uten brodd, men filmen vinner på gjenkjennelseseffekten.
| 0
|
401339
|
Gripende og intimt om årets lengste blind date
Strålende skuespillerprestasjoner i forførende ny NRK-serie.
I utgangspunktet er En natt en relativt tradisjonell jente-møter-gutt-affære, med tilhørende komplikasjoner:
Anders Baasmo Christiansens karakter Jonas er en utilfreds snekker fra utkanten av Oslo som sendes på en blind date med den mer skeptiske Elisabeth, mesterlig spilt av MyAnna Buring (Downton Abbey, Dag).
Derfra utspiller de første episodene seg i sanntid, og det er der magien i En natt oppstår.
Sakte, men sikkert, blir hovedpersonene kjent med hverandre, og vi som seere får knapt vite noe utover det samtalen dem imellom gir oss.
Jonas og Elisabeths hemmeligheter forblir mysterier, helt til hovedpersonene selv avslører dem for hverandre.
Utover i sesongen nøstes det opp i bakgrunnen til Jonas og Elisabeth, og hvem de egentlig er – ikke bare hvordan de ønsker å fremstå.
Dramaet som oppstår i denne typen velregissert sakte-tv, der dialogen er stjernen, er realistisk, det er til tider ukomfortabelt, og jeg blir fullstendig revet med.
Hovedrollene skinner
Når dyptgravende nærbilder fyller skjermen i mesteparten av de tredve minutter lange episodene, står og faller seriens troverdighet på hovedrolleinnehaverne.
Derfor er det gledelig at skuespillerprestasjonene i En natt i høyeste grad tåler vekten.
Evig allsidige Anders Baasmo Christiansen spiller en slags gladkeitete og litt mindre håpløs variant av Benedict fra Dag med største selvfølge, mens MyAnna Buring virkelig skinner i rollen som Elisabeth.
Hennes tvilende blikk og vaklende pessimisme i møte med Jonas er en fryd å se på, og jeg håper virkelig at dette ikke er siste gang vi får se Buring på norske tv-skjermer.
Lett gjenkjennelig Dag-stemning
En natt er den misantropiske radartrioen Øystein Karlsen, Kristopher Schau og Anders Tangens første dramaserie sammen siden braksuksessen Dag (2013), og er et bevis på at oppfølgeren ikke trenger stå tilbake for originalen.
Til tross for sammenligningen, er ikke den nye NRK-serien en direkte etterkommer av Dag, men den lett tilslørte dysterheten og den hverdagslige humoren er lett å kjenne igjen for tilhengere av Atle Antonsen-serien.
Rettighetene til en engelskspråklig versjon av Dag ble solgt for lenge siden, og det er åpenbart at En natt har kvalitet nok til å havne i samme kategori.
Men siden Dag per i dag ikke har fått sin engelskspråklige debut, har serieskaperne tatt saken i egne hender med
En natt:
De har allerede spilt inn alle ti episodene på engelsk selv, riktignok med islandske Gísli Örn Garðarsson i Baasmo Christiansens rolle.
Dialog som tredje hovedperson
En natt forteller en fengende, vakker og minimal historie om ensomhet og samhold, med bybildet i hovedstaden som et levende bakteppe.
Det er noe teatralsk over Karlsens regi på de minimale settene, en kvalitet som gir plass til dialogen som en tredje hovedperson.
Ulempen med at serien er så dialogdrevet, er at det er lett å falle av lasset.
Dersom du ikke kan se på det som i bunn og grunn er ti episoder med småprating uten å ramle ned i mobilen, er nok ikke En natt for deg.
Men du burde prøve.
| 1
|
401340
|
Musikken til Slagr stimulerer fantasien
Slagr krever oppmerksomhet, men dermed blir også gevinsten dess sto større.
Slagr gir oss drømmenes musikk.
Vi er kanskje ikke bevisst det selv, men dens lavmælte kraft har en styrke som ikke kan undervurderes.
Den har en nesten hypnotisk dragning som kan føles både forførende, uimotståelig og inkluderende.
Den er meningsfull, sanselig og helt klart vanedannende for mange.
Jeg er så avgjort en av dem som føler det slik.
Gåtefull tiltrekning
Noen ganger er det umulig å forklare hvorfor man trekkes mot noe så gåtefullt som denne trioens enkle og mystiske klangverden.
Det er som om den tar bolig i deg.
I en urolig verden føles den både lindrende og fremstår som et viktig alternativ til overfloden av støy som omgir oss.
Da mener jeg støy i alle ordets betydninger og avskygninger.
Det må påpekes at deres musikk krever en oppmerksom lytter.
For meg er det spesielt to komponister, begge amerikanere, som har noe av den samme musikalske tilnærmingen der rytmen og klangbildet forskyves nærmest uten at du merker forandringen.
Begge plasseres i minimalistenes rekker, men hverken Philip Glass eller John Adams anerkjenner den merkelappen.
Slagr, har for meg, den samme, om enn annerledes, åpne tilnærmingen til rytme og klang.
Slagr, med sin originale instrumentering og bakgrunn tilfører, med sin åpenbare innsikt i klangenes egenverdi, noe særegent nytt.
Kombinasjonen av Anne Hyttas hardingfele og Katrine Schiøtts cello beriker hverandre i en form for lydhør, klanglig dialog.
Den ene skarpere i tonen, mens den andre mørkere og mykere.
I denne miksen gir Amund Sjølie Sveens vibrafon og stemte glass de andre et spenningsfelt av klangbilder de kan spille opp mot.
Resultatet har noe uforklarlig, nært magisk ved seg.
Der ligger nok mye av den gåtefulle tiltrekningskraften.
Alene med tonene
Slagr har noe de, så vidt jeg vet, er alene om og det er sine liggekonserter.
Publikum ligger på gulvet under konsertene.
Derved kan de stenge ute alle andre sanseinntrykk rundt seg, lukke øynene og la musikken omslutte dem.
Det er en utrolig flott måte å gå på oppdagelsesferd i Slagrs bemerkelsesverdige og skiftende toneverden.
Med ett er ikke musikken like harmonisk, heller ikke så monoton som den kan virke ved første møte.
Den har hele din oppmerksomhet.
Der er noen varsomme spenninger, nesten som ved små væromslag.
Du føler endringene, men klarer ikke helt å sanse hva det er.
Alt kan ikke forklares eller skape mening.
Det er noe så utsøkt jordnært ved musikken, som om den springer ut av jordsmonnet.
Skjørheten blir dens styrke.
Unik utvikling
Slagr kom med sin første plate Solaris i 2006, og nå tolv år senere er de ute med Dirr, sitt femte album.
Andreplaten het Straum, stille.
Videre har de gitt ut et album med sanger av Geirr Tveitt, fått en Spellemann for albumet Short Stories og byttet cellist.
Hvert enkelt album har bygget videre på en idé, ett konsept hvor dialogen mellom hardingfela, cello, stemt glass og vibrafon har fått utvikle seg fritt.
Resultatet er en spesiell katalog fjernt fra enhver sammenligning.
Igjen klarer de å ta med lytteren på en ny, annerledes reise inn i en verden der naturen kommer nær.
Abstrakt og konkret.
Det merkelige er at det føles som om musikken oppstår der og da, som om den skapes på nytt og på nytt.
Som om den flyter forbi, for så å stoppe opp et øyeblikk, for igjen å flyte bort.
Nærmest som tåkedotter.
Låttitler som «Aur», «Strimesong» og «Flimmer» er beskrivende for det vi hører.
Personlig fanger «September» selve essensen i Slagr sin appell.
Her blir hardingfela og celloens tone nær ett, mens Sveens varsomme glasstoner understreker, for meg – høstens anmarsj.
Men dette er bare en tanke, Slagr åpner en portal til fantasien samtidig som den innbyr til ro.
Bekjenner min kjærlighet
Til slutt vil jeg komme med en liten innrømmelse – denne musikken trollbinder og overvelder meg.
Gang på gang.
Det er som en vedvarende meditasjon der tankene møter et univers hvor hverdagenes ulyder mister sitt grep.
Det er som å tre inn i en annen verden, en lindrende boble der ro og harmoni råder.
Sakte griper musikken tak i fantasien og leder meg ut i et landskap der selv lysglimtene blir som et eget instrument.
Der lyset spiller på skyggespillets uforutsigbare bevegelser.
Man blir var den minste lyd, føler den minste vibrasjon, alle underlydene, selv det minste knirk får sin egen betydning.
Varsomt treffer hvert eneste lille pust av lyd deg som et uventet kjærtegn.
Ingen, som jeg vet om, lager musikk og klangbilder som Slagr.
Trioen er unike, og igjen har de skapt noe helt spesielt utenfor så vel tid som sted.
Lukk øynene, steng synsinntrykkene ute – lytt – finn dine indre bilder.
Denne musikken trenger seg ikke på, den inviterer deg heller inn, og det på dine egne premisser.
Musikken gjør noe med sine lyttere.
Nytelsesgraden er opp til deg.
| 1
|
401342
|
Unge lovende sesong 3:Mørkt og skuffende, men fremdeles lovende |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Skuffelsene står i kø for Elise, Nenne og Alex i Unge lovende.
For noen år siden fikk den engelske artisten Frank Carter en Twitter-henvendelse fra en fan som gjerne ville ha billett til en utsolgt konsert.
Tvitreren hadde bursdag på konsertdagen, men hadde glemt å kjøpe billett, kunne kanskje Carter hjelpe, værsåsnill?
«Nei, livet er skuffelser, forhold deg til det» kom det kjapt tilbake fra sangeren.
Slik kan man også oppsummere den tredje sesongen av NRK-serien Unge Lovende, hvor tre venninner forsøker å slå gjennom som kunstnere, men blir møtt av livets harde realiteter rundt hvert bidige hjørne.
Livet er tung oppoverbakke.
Dagpils, billig champagne og nerveroende vin
Forfatterspiren
Nenne har for så vidt blitt lagt merke til med debutromanen om tiden på psykiatrisk avdeling, men fremstår ikke veldig lykkelig da hun i åpningsscenene mottar Oslo Kommunes Kulturpris i Rådhuset.
Alex har flyttet til New York, hvor hun bommer på prøvespilling etter prøvespilling, mens standupkomiker Elise bor hos mor og klamrer seg til et halmstrå i form av et møte med noen som lager TV.
Frustrasjonen over å ikke bli tatt på alvor av omgivelsene er til å ta og føle på, og til og med vennene gjør narr av trioens mislykkethet.
Når de i tillegg styrer på på hver sin kant av verden eller Oslo, har de ikke engang hverandre å støtte seg på.
Dagpils, billig champis og nerveroende vin ser ut til å være trioens beste venner der de vasser rundt i skuffelser og konstruerte nederlag.
Hasse Hope som barteløs talkshow-vert
Hovedproblemet er at Unge lovende ikke flyter spesielt godt når hovedpersonene er fra hverandre.
Det fylles på med svakt motiverte bifigurer, fra Hasse Hope som barteløs talkshow-vert via diverse ekskjærester til en amerikaner som redder en kokadrita Alex i New York.
De gjør alle gode skuespillerinnsatser, spesielt Benjamin Helstad som Nennes terroriserende kjæreste Leo, men man formelig ser manusforfatterne skyve dem inn foran kamera uten å ha gitt seeren noen grunn til hvorfor.
Slik hakker og snubler serien seg gjennom de første episodene.
Til tross for at den er skrevet av komiker Siri Seljeseth, har Unge lovende aldri vært en utpreget lystig serie.
Likevel har serien mellom trioens utfordringer scoret rørende poeng på nydelige scener mellom hovedpersonene.
Så da Elise og Nenne treffer hverandre halvfulle på byen, og snøvlende konfronterer hverandre, engasjerer serien omsider.
Unge Lovende stabler seg på bena midt i Torggata, Elise, Nenne og Alex pisker opp en vindskeiv getting-the-band-back-together stemning, og til tross for nedovermunn, lunken øl og drittbehandling fra omgivelsene, oppfyller serien noe av alt den lovet i sine første sesonger.
Trioen er unge og lovende, og vi vil se dem finne ut av ting sammen.
Avslutningen gir håp for sesong 4
Sesongen avslutter uten en forløsende slutt, og etterlater et inntrykk av at de seks episodene bare er et oppspark til sesong 4.
Det gir da også håp for Unge lovende at siste rulletekst kommer mens trioen er samlet rundt et kafébord, og har blikket noenlunde skarpt rettet mot fremtiden.
De er kanskje blitt mer værbitte av nederlagene, men avslutningen på sesongen viser at trioen fremdeles er riktig så lovende.
| 0
|
401343
|
I «Lucky» takler Harry Dean Stanton alderdommens misèrer
Stor skuespillerkunst i vemodig komedie.
Et værbitt mann kommer vandrende gjennom en het ørken.
Året var 1984, filmen het Paris, Texas.
Mannen var Harry Dean Stanton.
Du kan kanskje si at ringen er sluttet med Lucky, hvor Dean Stanton nok en gang vandrer hvileløst gjennom en småby med ørkenen rett utenfor.
For en som har satt pris på Harry Dean Stantons skuespill gjennom mange tiår, er det litt vemodig å se Lucky.
Stanton døde 91 år gammel, 15. september i fjor.
Dødsangst
Lucky er en mann som har sine rutiner.
Dagen starter med yoga, kaffe, en gåtur til kafeen, kryssord og et besøk på den lille baren på kvelden.
Sånn går dagene helt til han faller om foran kaffetrakteren.
På legekontoret får han beskjed fra legen (Ed Begley Jr.) at selv om han røyker, er han frisk som en fisk.
Han er enkelt og greit bare gammel.
Ved siden at dette fallet, er det mest dramatiske som skjer i hele filmen at landskilpadden til kompisen Howard (David Lynch) rømmer.
Lucky, som den gamle ateisten han er, får et aldri så lite snev av dødsangst når han må ta stilling til at det går mot slutten.
Et av de mest rørende øyeblikkene i filmen – og det er mange av dem – er da Lucky sitter hjemme og ringer opp en venn vi aldri får se.
Han forteller om da han var ung og skjøt en sangfugl.
Da sangen stilnet, var stillheten overdøvende, og han hadde aldri vært så trist i hele sitt liv.
Livsvisdom i sakte tempo
Filmen er full av små anekdoter og møter mellom mennesker.
Ordet livsvisdom høres kanskje klisjéfylt ut, men enten det er i møte med den mexicanske butikkeieren, vennene i baren eller et tilfeldig møte med en annen krigsveteran, er begrepet likevel det mest dekkende for denne småmorsomme, nostalgiske og melankolske filmen.
Er du på utkikk etter action og drama, er ikke Lucky filmen for deg.
Vil du se mesterlige skuespillere i tett samspill, er den varmt anbefalt.
Dette er Harry Dean Stantons film.
Han avleverer fortsatt sine skarpe observasjoner med det kjente glimtet i øynene.
Filmen er en varm hyllest til en stor skuespiller.
David Lynch er også strålende neddempet i rollen som den fortvilede mannen som har mistet livsledsageren sin – skilpadden altså.
Det er så snodig, rart og så utrolig sjarmerende at det gleder meg langt inn i filmhjertet.
Det skjer nesten ingenting, likevel sier filmen alt om det viktige i livet.
Lucky er en slik liten film man nesten ikke lager lengre.
Med sitt rolige tempo faller den nok ikke i smak hos alle.
Setter du pris på underfundige observasjoner, fabelaktig skuespill og skarpe karaktertegninger, bør du ta deg en tur på kino.
| 1
|
401344
|
Nytt album:Odd Nordstoga er hel ved om den er aldri så kløvd
Fascinerende mangesidig og vellykket ned til hver enkelt sang.
På sitt nye album søker Odd Nordstoga mot noe ekte, en slags lengsel, noe som er helt, men ender opp med noe som heldigvis viser seg å være kløvd.
Dette kan høres litt kryptisk og kanskje uforståelig ut.
Problemet hans er, som han selv sier, at han ikke helt henger i hop.
Derfor blir dette historien om – i hans ord – et mislykket popalbum kalt Kløvd.
En ærlig luring
Nordstogas store gjennombrudd kom i 2004 med albumet Luring og sangen «Kveldssong for deg og meg».
Ja, den om grisen.
Siden har han gledet oss med stadig nye sanger, plater, TV-opptredener, konserter og nye prosjekter.
Smilet og sjarmen har fulgt ham som et slags hederstegn.
Ofte har hans sanger hatt en umiddelbar folkelig appell.
Nå samler han trådene.
Eller er det melankolien som slippes inn.
Uansett blir det litt av en opptur.
Kløvd er på et vis hans mest vellykkede album, et riktig flott dobbeltalbum på vinyl.
Enkelt på CD.
Som han synger i «Kvalen»:
«Eg syng ein song imellom/for å prøve å forstå»
To toneangivende duetter
Her er mange gode øyeblikksbilder, som «Liljetjern», «Halleluja» og «Kvalen».
Det er imidlertid to duetter som stikker seg frem, den ene med Erlend Ropstad og den andre med Frida Ånnevik.
To stemmer som passer perfekt i spann med Nordstogas.
Sammen utgjør «Kjedeleg iblant» og «Og verda var ny» et av albumets bærende motpoler, eller skal vi si kontraster.
Gutta synger om kjedsomhetens fangarmer, om å skape seg et annet liv, som vi likevel ikke gjør.
Vi kjeder oss heller.
Hos gutta er alt tyngre og mer klagende.
Vi dras inn i sangens atmosfære.
Budskapet drives frem av en slags desperasjon som også er en viktig del av livet.
Med Ånnevik er det undringen ved livet som besynges.
Det er som å se hver ny dag med nye øyne.
Glede seg i det lille.
Sistnevnte er med en enkel, men å så vakker tekst av Stein Versto, tonesatt med en av disse melodiene som faller så naturlig inn i ordenes rytme.
Arrangementet er perfekt og enkelt traktert og stemmene gir ordene ekstra innhold der hovedstemmen veksler dem imellom.
Legg til strykerne fra Det Norske Kammerorkester, som fremhever sangens betagende melodi.
Tøft og mildt
Det hele avsluttes med den oppklarende visa «Kvile og fred».
En sang om tapte muligheter.
Om å finne sin plass.
Ta deg tid og gå inn i hver sang her.
Det er tøft og mildt, besnærende og vakkert.
Sangene flyter lett, leker litt med deg, skaper motstand og gir rom for både ettertanke og gode lytteropplevelser.
Les intervju med Odd Nordstoga i A-magasinet fredag.
| 1
|
401345
|
Skirevyen 2018:Ingen annen mulighet enn toppkarakteren
Hysterisk morsomt, fylt til randen av kvalitet og forfriskende frekt.
Se Skirevyen.
Det er tett mellom høydepunktene på Skirevyen 2018.
Anders’ bukselomme er en sterk kandidat til årets beste revy.
Her er det en voldsom bredde av ideer og konsepter, og gjennomføringen holder til toppkarakter.
På scenen står et strålende ensemble fullt av energi og talenter, der den strengeste kritikken mot dem er at noen stjerner ikke får skinne nok.
Får du sjansen, og tåler en sylskarp og frekk tone, anbefales Skirevyen 2018 på det varmeste.
En dyp verden i bukselommen
Jeg må innrømme én ting:
På grunn av trøblete trafikk og navigasjonssystem kom jeg noen minutter for sent til forestillingen og mistet presentasjonen av åpningsnummeret og premisset for Anders’ bukselomme.
At resten av kvelden ikke lider av det, er et av mange bevis på at dette er en revy av skyhøy kvalitet.
Karakterer og univers etableres umiddelbart på scenen og overgangene mellom sketsjer er sømløse og elegante.
Oppsettet er smart skrevet og utnytter den dype scenen på Ski videregående skole godt.
Under ett av høydepunktene, lillefinalen «Sokk!», kommer scenedybden og det enorme ensemblet – nærmere 60 mennesker er involvert på og bak scenen – til sin fulle rett.
En ensom, misforstått og sur sokk synger av full hals fra en tom scene.
Etter hvert som den rørende sangen vokser, får hun selskap av flere og flere sokkedukker som fyller scenen.
Mathea Fremstad Nicolaisen har en helt praktfull stemme, og det er bare å bøye seg i støvet.
Det nummeret var så godt fremført, oppbygd og gjennomtenkt at jeg får gåsehud bare av å skrive om det dagen etter.
Og det var likevel ikke kveldens høydepunkt.
Dette får du bare på en skolerevy
Det er flere briljante øyeblikk gjennom kvelden som også bæres frem av et dyktig band som spiller det aller meste selv.
At Ski har en musikk-, dans- og dramalinje å være stolt av, er åpenbart, men her har også elever fra de andre linjene bidratt i flere ledd.
Musikalsk er de på høyde med Munchrevyen, som satser så hardt på revyen at de leier Edderkoppen Teater og er blitt belønnet med seksere to år på rad.
På manus- og idésiden er Skirevyen til og med noen hakk hvassere enn Edvard Munch vgs.
For de tør å være så frekke som bare en skolerevy kan.
De tør til og med å oppfordre til allsang under en særdeles grov showtune om en av landets sentrale politikere.
Det gjøres ikke smakløst, men presenteres som en kommentar på nåtidens satire og mediebilde der venstresiden får mye plass og er enige om at høyresiden er ond og Donald Trump er dum.
En fryd å se på
Det er fortsatt høydepunkter som kan ramses opp, men poenget kommer nok gjennom:
Skirevyen er et solid stykke arbeid og en fryd å se på.
Enkeltsketsjene fungerer godt nesten hele tiden, og revyen foregår i et godt oppbygd og planlagt univers.
Når det kombineres med strålende skuespillere, et fantastisk band og så sylfrekke sketsjer, finnes det ingen annen mulighet enn toppkarakteren.
| 1
|
401346
|
«Utøya 22. juli»:Overbevisende om terroren på Utøya
Erik Poppe erkjenner det umulige i å gjenskape terroren på Utøya.
Derfor er dette blitt en viktig film.
Jeg må innrømme at jeg satte meg et godt stykke bak i kinosalen på Berlinalen da jeg skulle se denne filmen.
Jeg fryktet ikke bare å komme for nært opprivende scener, men at filmen skulle feile på så mange nivåer at jeg ville krympe meg i kinosetet av fortvilelse.
For så stor har fallhøyden vært på Erik Poppes filmversjon av terroren på Utøya.
Derfor er det ikke uten lettelse jeg kan konstatere at filmskaperne leverer hva de har lovet: en sensitiv film som omgår terroristen og lar oss utelukkende følge ofrenes opplevelse av terroren.
Det er filmens styrke og begrensning.
Og på noen måter er jeg glad for denne begrensningen.
For hvordan gjenskape det ufattelige?
Hvorfor forsøke å skildre «hvordan det var» i sin fulle bredde, når så mye skjedde stykkevis og delt?
Utøya 22. juli er en film som ikke søker noen svar, og noen vil kanskje mene at Poppe er altfor forsiktig når han kun viser oss terroristens skikkelse i bakgrunnen et par ganger.
Men som den varslede filmversjonen fra Netflix snart vil vise oss, er det mange innganger til 22. juli-komplekset.
Dette er ofrenes historie, og jeg er glad for at slippet av 22. juli-filmer begynner der – av en norsk filmskaper som har vist en stigende formkurve.
Oppsiktsvekkende debut
Hovedpersonen er 18 år gamle Kaja (Andrea Berntzen), som filmskaperne følger hele veien – i én eneste tagning.
Vi kommer så tett på at identifikasjonen med frykten og klaustrofobien de opplever, blir total, og det er der filmskaperne ønsker at vi skal være.
Det betyr ikke at vi blir kjent med hvem disse barna og ungdommene er, vi er som de fleste andre deltagerne på AUFs sommerleir ganske ukjent for hverandre.
Men Kaja har en motivasjon utover egen overlevelse:
Hun har kommet bort fra lillesøsteren og føler et ansvar for på finne henne.
Som i en uvirkelig nedstigning til et helvete blir vi med Kaja på kryss og tvers av den vesle øya, noen ganger på jakt etter søsteren, andre ganger for å hjelpe dem som har falt fra.
Andrea Berntzen har knapt spilt i en film før og står her for den mest oppsiktsvekkende debuten av noen norsk filmskuespiller på svært lenge.
En mer rutinert skuespiller ville støttet seg på teknikken, men Berntzen kan ikke skjule seg bak det i sin innlevelse, hun må leve i øyeblikket foran kamera, og derfor fremstår spillet som så rått og hudløst.
Sammen med filmfotograf Martin Otterbeck gjennomfører hun en tour de force av et maratonløp som aldri slipper taket.
En film som stiller spørsmål
Å snakke om noe plott i denne filmen blir upresist, alt handler om flukt, sekund for sekund.
Fra de første skuddene henger vi på Otterbecks kamera.
Terroren kommer og går med skuddene som gjaller i bakgrunnen, og Otterbeck lar iblant kamera hvile når panikken avløses av en uutholdelig stillhet.
På et tidspunkt fikk jeg et stikk av dårlig samvittighet fordi jeg syntes at kamera dvelte litt for lenge, at det ikke «skjedde» noe.
Det er slik denne filmen virker på deg:
Du vet du ikke kan vurdere den som en vanlig spenningsfilm, så hvordan skal du som kritiker forholde deg til den?
Jeg kan ikke huske sist gang en norsk film utløste så mange spørsmål om forholdet mellom filmen og virkeligheten.
I åpningsscenen erkjenner filmskaperne et slags nederlag overfor det ansvaret de har til virkeligheten, da det virker som Kaja ser inn i kamera og sier:
«Dere vil aldri forstå …»
Det er umulig å gjengi det som hendte på noen sannferdig eller rettferdig måte, og jeg tror eneste måten å håndtere denne utfordringen på, er som Poppe gjør å erkjenne dette paradokset.
Det er derfor denne filmen slipper unna med det.
Sterkt symbol
De fleste av «reglene» filmskaperne har satt for seg selv, virker til filmens fordel.
Det er ikke lagt på en note musikk eller effekter som forstyrrer den spesielle realismen.
Poppes bruk av helt ukjente skuespillere i rollene som barn og unge bidrar til at heller ingen kjente ansikter, eller glamour, forstyrrer denne delikate balansen.
Det barna og ungdommene gjennomlever, er ikke nøyaktig hva ofrene opplevde, men det kan minne om det.
Fremstillingen av blodsutgytelsene er akkurat så tydelig som den må være, men samtidig så behersket at det ikke sklir ut i horror.
En av filmens sterkeste scener inntreffer idet Kaja kommer over en ukjent jente som er livstruende skadet.
Hverken vi eller Kaja vet hva hun heter, men den empatien hun vekker, ved sin grunnleggende menneskelighet, løfter henne til et symbol på alle de unge som døde på Utøya.
Her mister Kaja sin egen frykt for et øyeblikk og overgir seg til denne ukjente jentas skjebne, og sammen gir de oss en emosjonell sannhet bare spillefilmformatet i sin beste stunder kan gi.
| 1
|
401347
|
Kygo i Telenor Arena:Ensformig suksess
Kygos sett er fint og fengende, men mangler variasjon.
Kyrre Gørvell-Dahll, bedre kjent som Kygo, er en mann det er vanskelig å gå glipp av.
Som så mange av dagens stjerneskudd fikk han først oppmerksomhet via Soundcloud og Youtube, noe som førte til at karrièren plutselig eksploderte i 2014.
Nå har fyren hundrevis av millioner lytt på Spotify, og har samarbeidet med celebriteter som U2 og Selena Gomez.
Man kan trygt si at han er Norges største stjerne i nyere tid, når det kommer til eksponering.
Hylende introduksjon
Nå har han begitt seg ut på sin største turné så langt, og i kveld spiller han i Oslo.
Folk er naturlig nok giret.
Det er mye liv i Telenor Arena.
Dette er tross alt gudfaren av tropical house – et par måneder yngre enn meg, og hva har jeg oppnådd?
Jeg ser melankolsk utover folkehavet.
Oppvarmerne har gjort en fin jobb med å bygge stemningen, og nå skal Kygo forløse den.
Lyset går av, og salen fylles av hyl.
En introsekvens begynner, før Kygo materialiserer seg på toppen av et stillas, omringet av synther, knotter og trommepads.
Mer hyl.
Han begynner med «Never let you go» fra albumet Kids in love, som kom i november.
En fin åpningslåt, som bygger opp stemning.
Skjermer viser den lille figuren i close-up, simultant med videoanimasjoner og pyroeffekter.
Vi blir også spurt om hvorvidt vi, som by, har det bra, noe mange høylytt bekrefter.
Koser seg på scenen
Kygo virker blid og veldig inn i musikken.
Han vugger frem og tilbake med lukkede øyne mens han leker med tangentene på neste låt ut, «Stay».
Deretter kommer «Sunrise», hvor spøkelsesvokalistene erstattes med den faktiske tilstedeværelsen av Jason Walker, noe som bringer litt ekstra energi til rommet.
En god start, med andre ord – Kygo har publikum i sin hule hånd, der de hopper rundt med et eller annet moderne glowstickalternativ.
Låtene kommer som perler på en snor.
Justin Jesso kommer innom, det samme gjør en rekke playbackstemmer.
Hovedpersonen får også vist at han ikke bare lener seg på samples, ved å spille flere av melodilinjene live, og sogar tromme et par beats.
Han slenger ut en og annen kort kommentar, skaper allsang, og smådanser, med capsen klistret til hodet mens han mumler sangtekstene for seg selv.
En sjarmerende scenepersonlighet, som gir god plass til musikken.
Lite variasjon
Musikken er myk, trygg, og selvfølgelig dansbar.
Det er lett å like den, fortape seg i rytmene og de tropiske tonene – dette er absolutt godt håndverk.
Allikevel føles det som det mangler noe energi; tidvis går konserten litt på tomgang, og man får litt følelsen av å høre på en Hits For Kids-CD.
Det er litt vel ensformig, selv om en og annen låt stikker seg ut – Marvin Gaye remiksen «Sexual healing» låter veldig bra, men er omgitt av mer uinteressante versjoner av samme idé.
Et øyeblikk som stikker seg ut i positiv forstand er «Nothing left», hvor Kygo spiller flygel sammen med en strykerduett, før låtene sparker fra.
Det gir en etterlengtet variasjon, selv om låtoppbygningen er relativt lik resten av katalogen hans.
Kygo har fått mye press på seg tidlig i karrièren.
Den produktive artisten later ikke til å ha hatt en overflod av pusterom etter braksuksessen, og musikken bærer preg av å melke en formel som har vist seg å fungere.
Ikke at det nødvendigvis er noe galt i det, men på drøye halvannen time blir det litt mye av det gode.
Mer enn musikk
Men dette handler ikke bare om musikken.
Dette er like mye en fest som en konsert, noe som går igjen i mye elektronisk musikk.
Tilskuerne danser, drikker og koser seg, med Kygo som vert.
Animasjoner av verdensrommet, fiskestimer og andre visuelle godbiter, gjestemusikere, en og annen fysisk vokalist, samt god lysføring, sørger for at vi ikke bare ser på en fyr som trykker på leketøyene sine.
Det hele virker som en relativt kostbar produksjon, og underholdningsverdien er absolutt der.
Avslutter sterkt
Mot slutten av konserten kommer de store hitene, og øker stemningen ytterligere.
«It ain't me» fungerer som en avslutning på det ordinære settet, før ekstranumrene selvfølgelig kommer og blir møtt av allsang og mer intensiv dansing.
«This town» roer ting litt ned med god scenenærværelse fra Sasha Sloan, før «Kids in love» bygger opp igjen.
Den faktiske avslutningen kommer med «Firestone», etter at hovedpersonen takker pent for seg.
Conrad Sewell kommer ut med sin fleksible vokal, og nok en snasen melodilinje ljomer gjennom lokalet.
Men det blir litt for sent, og jeg har hørt litt for mye lignende allerede denne kvelden.
Det er ikke dårlig, det er bare ikke så spennende, selv om potensialet er der.
Men jeg er sikkert bare sjalu.
| 0
|
401349
|
Nydelig kveld med a-ha på hjemmebane
Folket lyttet og melodiene vant da a-ha kom hjem med sitt sterke Unplugged-sett.
«Dette er a-ha på sitt aller fineste», var min konklusjon etter å ha sett og mest av alt hørt bandets akustiske turnéåpning i Stuttgart for drøye to uker siden.
Det er all grunn til å hente ordene frem igjen etter den første av to utsolgte konserter i Oslo Spektrum.
Det var de samme låtene, i nesten samme rekkefølge, og i nøyaktig like gode arrangement.
Samtidig var det hele faktisk hakket finere enn i åpningen, fra et ti personer stort orkester som etter en rekke konserter nå virket enda mer samspilt, avslappet og tryggere på eget materiale.
Summen ble en nydelig kveld med a-ha på hjemmebane.
Mer instrumentert og orkestralt
Konserten i Spektrum åpnet som vanlig med nye og litt beskjedne «This is our home», men fant godformen allerede i låt to, «Lifelines».
For der «akustisk turné» for mange artister betyr å strippe musikken ned til et minimum med akustiske gitarer eller piano, har a-ha i velkjent stil gått stikk motsatt vei.
Med fullt alvor fikk de Lars Horntveth fra Jaga Jazzist til å lage nye arrangement på tyve utvalgte låter da de skulle spille inn for MTV Unplugged, og brukte mange uker i studio på å få musikken slik de ønsket.
Resultatet er noe som hverken er veldig akustisk eller «unplugged», det er nok av ledninger koblet til, men mer orkestralt og fyldigere instrumentert.
Derfor vokste en låt som «Lifelines» mer fra sitt rene popkjør, spesielt fordi strykerne fikk ekstra plass.
Senere gikk en låt som «Forever not yours» først den andre veien, ned til noe mildere, før et nesten overraskende sterkt trøkk dominerte i siste del.
Melodiene tok hovedrollen
Slik skred konserten frem, fra det såre i «Memorial beach» og «Living a boy´s adventure tale» til det mer kraftige i for eksempel «Summer moved on» og «The sun always shines on T.V.» mot slutten.
Susanne Sundfør kom inn og sang på to låter, uten at det løftet ting noe ekstra, og det nokså tamme midtpartiet fra turnéåpningen trakk fortsatt stemningen litt ned.
Uansett var det de sterke melodiene i seg selv, samt det kvalitetsmessig enormt gode bandet, som igjen spilte hovedrollen.
Gleden over å høre den stabile styrken og spennet i Morten Harkets stemme, og ikke minst synet av tre a-ha-ere som opplagt koste seg på scenen, la seg rørende på toppen.
Når 7000 i Spektrum svarte med å holde munn og lytte, noe som ikke alltid er tilfelle en fredagskveld der i gården, ble det som sist i Tyskland: a-ha på sitt aller fineste.
Tilbake elektrisk i sommer
Etter lørdagens konsert samme sted er det kun ett show som gjenstår på denne fine, akustiske runden med a-ha, i Londons O2 Arena onsdag 14. februar.
Synd, fordi dette er to musikalske timer som flere burde fått hørt.
Neste mulighet til å se bandet live blir til sommeren, men da er det tilbake i vanlig formasjon under den såkalte «Electric Summer»-turneen fra juni til august.
I Norge spiller de da følgende steder: Kongsberg, Hamar, Trondheim, Ålesund og Bodø.
Ny utsolgt konsert i a-has MTV Unplugged Tour i Oslo Spektrum lørdag kveld.
| 1
|
401350
|
TV-anmeldelse:Ylvis har funnet opp en ny TV-sjanger.
Og resultatet er strålende.
Historier om kommunalt pengesløseri og Justin Biebers skandaløse norgesbesøk får nytt liv i «Stories from Norway».
Brødrene Bård og Vegard Ylvisåker har funnet opp en ny TV-sjanger.
De kaller den «undersøkende musikal», en i og for seg helt presis betegnelse på hva Stories from Norway er.
Første episode tar for seg skandalen rundt stupetårnet på Hamar, som skulle koste 1,5 millioner kroner, men endte opp med en prislapp på nesten 30 millioner.
En på alle måter oppsiktsvekkende og stupid, men først og fremst LOL sak.
Likevel er Stories from Norway ikke bare fjas.
Overraskende gjester
Noe av det beste og mest overraskende er at brødrene lar de involverte selv fortelle sine versjoner av historiene.
I første episode får vi dermed noen svært sporty gjesteopptredener fra både Hamar-ordfører Einar Busterud, varaordfører Geir Byberg og stupetårnarkitekt Tor Kraft.
I det ene øyeblikket sitter Kraft og forklarere seg for åpent kamera som om dette var Brennpunkt.
I det neste blir han parodiert av Ylvis som en stormannsgal byggherre i et ellevilt musikalnummer.
Grepet er både frekt, uforutsett og veldig morsomt.
Gledelig gjensyn med Justin Bieber
Det samme ser vi i episode to, som tar for seg Justin Biebers konsert på Chateau Neuf i 2015, da superstjernen forlot scenen etter bare én låt.
Kjendisjournalistene snakker.
Politiet snakker.
Sikkerhetssjefen fra Pro-Sec snakker.
Og Ylvis kontrer med å levere en briljant dramatisering av politiets «studietur» til London i forkant av Bieber-besøket.
Det er i det hele tatt flere ting som må trekkes frem fra Bieber-episoden.
Ikke bare gjør Ylvis strålende parodier på både politiet og tenåringsidolet selv.
Også Nummis og Rønnis i Senkveld får gjenoppleve en versjon av det som neppe er duoens stolteste øyeblikk etter 15 år med fredagsunderholdning.
En sammenhengende halvtime med sang og dans og tjo og hei kunne fort blitt litt mye.
Ved å blande inn mer «seriøse» elementer i miksen, har Ylvis løst sjangeren de selv har oppfunnet på forbilledlig vis.
Resultatet er en miks som aldri rekker å bli kjedelig.
Ser til utlandet
Tittelen Stories from Norway etterlater seg inntrykket av et TV-konsept ment for verdensmarkedet.
Det samme gjør alle de engelske sangtekstene.
Mistanken blir ikke mindre av at Ylvis da også har et havarert USA-eventyr i bagasjen.
Dessuten:
Vi nordmenn vet jo allerede at vi er rause når det gjelder både offentlig pengesløseri og hysteri rundt internasjonale storheters norgesbesøk.
Mulig dette er mer eksotisk i USA.
Videre er hendelsene som dramatiseres i de to første episodene allerede velkjente for et norsk publikum.
Over to år er gått siden Biebers skandalekonsert, og Arne Hjeltnes ga ut en hel bok om stupetårnet allerede i 2014!
Her må mulighetene selvfølgelig holdes åpne for at Ylvis utover i sesongen finner plass til stories som er ukjente også for oss nordmenn.
Uansett hva de skulle komme opp med, blir det neppe langt mellom de overraskende øyeblikkene.
Med Ylvis vet man aldri hva neste strofe inneholder – men man vet at det ikke er lenge til man ler.
| 1
|
401351
|
Teateranmeldelse:– Prisen blir aldri skikkelig spennende.
Riksteatret setter opp Arthur Millers Prisen som om vi fortsatt var i 1968.
Det gjør teaterkvelden kjedeligere enn den kunne vært.
Prisen av Arthur Miller skal være en støvete affære.
Vi er på et loft, der møblene etter en avdød far har vært stablet i mange år.
Nå skal huset rives, møblene må selges og de to sønnene, som ikke har sett hverandre på 16 år, skal fordele arven.
I stykkets første akt foregår takseringen.
Politimannen Victor har hentet inn en 89 år gammel jødisk møbelhandler, som ser for seg et comeback til businessen han elsket så høyt.
Men hvorfor har han funnet veien til loftet?
Er han venn eller fiende, komedie eller tragedie?
Da stykket nylig ble satt opp på Broadway, gjorde Danny De Vito denne scenen til et paradenummer.
På Riksteatret er Helge Jordal langt ute i parodien på jødisk forretningsmann.
Det er ikke helt musikalsk, men Jordal-fansen får sitt.
Han er krumbøyd og fandenivoldsk, ydmyk og verdensvant.
Kim Haugens politimann Victor smiler blekt tilbake, interessert i å selge, men ikke med på notene.
Det er to ålreite skuespillertolkninger, men Prisen blir likevel aldri skikkelig spennende.
Ikke så engasjerende
Det er to grunner til det:
Det ene er en subjektiv opplevelse.
Tror du på det du ser på scenen?
Blir du berørt?
Er det en egen nerve mellom sal og scene, politimann og takstmann, mann og kone?
For meg er svarene nei, nei, nei.
Men dømt etter en publikummers intense latter og et ektepars begeistrede sukk, skjønner jeg at her har vi hatt forskjellige opplevelser.
Det er heller ikke noe egentlig galt med Kjetil Bang-Hansens oppsetning av Prisen.
Han har kuttet nennsomt og godt i teksten.
Han leker med lydkulisser, megetsigende rekvisitter og fint porsjonerte metagrep der sceneangivelsene leses opp.
Godt teaterhåndverk i alle ledd.
Så hvorfor synes jeg ikke dette er spennende?
Og året er ... 1968!
Her kommer vi inn på årsaksforklaring nummer to.
Prisen spilles som om vi fortsatt var i 1968.
Det karakterene opplevde da, deres livsforståelse og verdensbilde – blir ikke sett gjennom et moderne blikk.
Det gjør denne forestillingen mindre relevant enn den kunne vært.
Prisen er, som det meste av Miller, et politisk stykke.
Han utdypet senere i et essay i New York Times at det var to ting som fikk ham til å skrive det:
Vietnamkrigen og det absurde teateret.
Det er vanskelig å se spor av dette i stykket, men det er lett å se på loftet som et slags opphørssalg av glemte verdier.
Utenfor herjer seksuell revolusjon, økende velstand og studentopprør.
Og hva er Victor opptatt av?
Plikt, på bekostning av både fornuft og kjærlighet.
Hvorfor skal vi betale prisen?
Da den eldre broren, Walter, kommer inn på scenen i slutten av første akt, begynner den egentlige handlingen.
Per Frisch er et kraftsentrum av selvtillit og status på scenen.
I den neste timen går Millers tekst over i et familiedrama, som stadig sirkler rundt prislappen.
Hvordan kunne Walter bli privatpraktiserende lege, mens faren og lillebroren «spiste søppel».
Fordi han var den sterkeste?
Den feigeste?
Den mest realistiske?
Og hva er yngstebrorens pliktfølelse egentlig verdt?
Her er det store spørsmål, som i Bang-Hansens oppsetning bare lever på dette loftet, i denne tiden, under familiens allerede utdaterte premisser.
Deres Amerika blir ikke satt i relieff, slik Alan Lucien Øyen mesterlig gjør i sine kjærlighetserklæringer til USA og teateret.
Her er det ingen utforskning av titteskapsteateret som form eller en utlevering av mellommenneskelige relasjoner, slik Johannes Holmen Dahl tok for seg Tennessee Williams Glassmenasjeriet på Trøndelag Teater.
I Prisen er det isteden et en-til-en forhold mellom det vi ser og det regissøren vil at vi skal forstå.
Jeg savner en grunn til at vi skal se dette teaterstykket.
Hvorfor mener Riksteatret det er verdt prisen?
| 0
|
401352
|
Nytt stjerneskudd på gang
Dette er blitt en virvelvind av en debut
Nok en hardingfelespillende ungjente som også synger markerer seg.
Det nordnorske stjerneskuddet Julie Alapnes har forankring i tradisjonsmusikken, men skaper sitt eget musikalske univers der hun forener ulike sjangre i en egen miks.
Den melodien som umiddelbart setter seg er «Leon», med sin drivende rytme og tøffe lydbilde.
I hele tatt spenner Julie Alapnes et bredt musikalsk lerret av ulike uttrykk og stemninger.
Fra «Sevatslåtten» til den kraftfulle og svevende «Tampen brenner».
Merk deg denne jenta fra nord som har like deler rock, nordnorsk vise- og tradisjonsbånd i seg.
En godbit er «Vidundervalsen» hvor hennes felespill er betagende melodiøst forankret.
Så må vi ikke glemme bruken av trøorgelet.
Variasjonen på albumet er både stor, særpreget og fengende.
Julietnord er en artist for fremtiden.
| 1
|
401355
|
Hanne Kolstø:Sterk på egne veier
Fremdeles et skritt foran de fleste andre popmusikere i landet.
Hanne Kolstø har nesten kommet med et album i året siden solodebuten i 2011.
Det skal godt gjøres å holde oppe en slik produksjon og samtidig levere kvalitet, men Kolstø holder nivået høyt, også på sitt syvende album.
Dette er andre album hvor hun synger på norsk, etter Fest Blikket som kom for et drøyt år siden.
Men der forgjengeren var rolig og melankolsk, blir vi her møtt av skarpere kanter og et tøffere uttrykk.
Også dette funker.
Blåser liv i komposisjonene
Det hele starter med en avmålt beat på «Veit ikkje, kanskje», før gitar og vokal slutter seg til i et ettertenksomt humør.
En nedstrippet melodi, hvor detaljer legges til underveis og drar deg inn i Kolstøs karakteristiske lydunivers.
Hele låten virker som en slags oppbygning til det som følger, noe som stemmer fint når «E vi aleine» elegant tar over med raskere tempo og en mer utbrodert struktur.
Fare byr på et større fokus på beats, ikke ulikt Kolstøs tidlige arbeid.
Musikken er mindre svevende enn på forgjengeren, men leker fremdeles med en eterisk kvalitet i det tidvis industrielle lydbildet.
Myke keyboard blir satt opp mot rå gitartoner og grov bass, og et vell av intrikate soniske detaljer som virkelig blåser liv i komposisjonene.
På «Ikkje rør» legger isbelagte synther seg på en minimalistisk groove, før ordløse stemmer bidrar på et catchy refreng.
Dette er effektiv låtskriving, hvor hver minste del av helheten fyller en funksjon.
Til å ta og føle på
Albumets tittel kan tolkes både som noe skremmende og som å reise, og tekstene virker i så måte både selvransakende og utfordrende.
På røffe «Går i ord», en av låtene som stikker seg mest ut her, sentrer musikken rundt riff som tas over av stemningsskapende lyddetaljer, og Kolstø avslutter låten med de manende ordene «Eg vettkje alltid kem eg e».
Igjen er samspillet mellom ordene og musikken besnærende.
Et av mange sterke øyeblikk, hvor følelsene bak musikken er til å ta og føle på.
Stikker seg ut i mengden
Reisen avslutter med smygende «Gøyme og leite».
Instrumentene vrir seg rundt melodien med saksofonstikk og en sløy rytmeseksjon.
Dette er nok en låt som bygger seg opp over tid og ender storslått i triumferende solospill, som en siste rå fanfare.
Slikt hører man ikke altfor ofte i norsk pop, men Kolstø får det til å virke som den naturligste ting i verden.
Dette er nok et sterkt slipp fra sykkylvingen Hanne Kolstø.
Hun har en egen måte å både skrive og fremføre musikk på som gjør at hun stikker seg ut i mengden.
Hennes evne til å fornye seg og prøve nye ting gir avkastning nok en gang.
| 1
|
401356
|
Julie Bergan-album:Energisk drop-pop for de unge
Det grenser for ofte til russelåter, men vokalen overbeviser.
Fortellerstilen hennes kan minne om en venninnes intime betroelse til en annen – i førstesporet dreier det seg om kjærlighetskrangling, irrasjonell sjalusi og dårlig samvittighet som legger en demper på kjærestens kveld på byen.
Låten «Guilt trip» har kanskje den største pophooken på debutalbumet Turn on the lights.
Det blir tydelig etter bare et par sekunder inn i førstesporet:
Bergans musikk tilhører de som befinner seg i den korte og tidvis forvirrende fasen mellom ungdomstid og voksenliv.
Fra videregående til Warner-signering
Det er vel det en kan kalle en eventyrlig start på karrièren – å ta steget rett fra videregående til platekontrakt.
Fem år har gått siden hun ble snappet opp av størrelsen Warner Music, en rekke radiospilte singler er utgitt, og ikke minst har Skien-artisten år med turnévirksomhet og en spellemannprisnominasjon bak seg.
Det mest imponerende ved Julie Bergan er likevel villigheten til å gjøre det mest mulig vanskelig for seg selv; i alle albumets 12 spor utfordrer hun vokalspennet – som regel med hell.
Men så er det også mye som skurrer.
Uheldige russelåtassosiasjoner
Med Turn on the lights følger hun opp singlenes musikalske form.
Her er det gjennomgående store hooks, overdreven bruk av skarp tromming og en synthbruk som fjerner for mye av det ektefølte.
Gigantiske drops skal gi effekten en tradisjonelt ønsker fra russelåtene – en brå stans i dansingen, en øyeblikks forventning, før låten fortsetter med et brak som dytter massene ut i full eufori.
Overproduseringen og en irriterende manipulasjon av en ellers flott vokal gir tidvis denne noe uheldige assosiasjonen til russelåter.
Den repetitive og basstunge «Mantra» er et godt eksempel.
Det går jo an å fri til et kommersielt publikum uten å fjerne seg helt fra en slags egenart.
Og Bergans vokal gjør det heldigvis vanskelig å skjule den helt.
Den flotte vokalen overbeviser
«Incapable» starter lovende, vokalen er nydelig og plutselig full av emosjonell styrke.
Så drukner den litt i produksjonen.
Da går det bedre med pianoballaden «Second hand love», der Bergan overrasker positivt med en rolig R&B-låt i Alicia Keys ånd.
Det er ingen tvil om at flere av de nye låtene vil slå an blant et ungt publikum, effektfulle refrenger gjør dem radiovennlige.
Så får man heller slite seg gjennom låter der vokalen er for manipulert – som «Blackout» der også synthbruken går over styr.
Kanskje får vi høre denne fine vokalen uten unødvendig staffasje i fremtiden?
| 0
|
401357
|
Darling West bekrefter sin posisjon i front av den nye norske countrybølgen
Ypperlige melodier og harmonier gir oss bandets så langt beste album.
Darling West er et ypperlig band.
De er ikke nødvendigvis landets mest originale, de spiller tross alt nokså tradisjonell folk/country/americana, men du verden så dyktige de er på sitt felt.
Nå er bandet med Kjetil Steensnæs og det låtskrivende og syngende ekteparet Mari Sandvær Kreken og Tor Egil Kreken, samt trommeslager Thomas Gallatin, klare med sitt tredje album, While I Was Asleep.
Og selv om forgjengeren Vinyl and a Heartache fikk en fortjent Spellemannpris i countryklassen i 2016, oppleves dette som et enda bedre album.
Det er fyldigere, og mer på.
Mer elektrisk og musikalsk levende, selv om tekstinnholdet fortsatt dreier mørkt rundt mange vonde følelser og trøblete forhold.
En tredje bølge av countryartister
Darling West er sentrale i en jevnt voksende bølge av band som leverer i denne sjangeren nå, i en slags tredje runde med markante norske folk/country/americana/roots-artister.
Tilbake på 70-tallet kom de første artistene inspirert av amerikansk country, som Flying Norwegians, Hole In The Wall og Jonas Fjeld Band.
Neste store runde kom med roots-bølgen tidlig på 90-tallet, med artister som Steinar Albrigtsen, Eriksen, Claudia Scott og Somebody’s Darling.
Siden har enkeltband kommet og gått, Ida Jenshus er for eksempel blitt en storhet.
Men de siste årene har det likevel grodd mer og bredere i den alternative countrygården: The Northern Belle, Lucky Lips, Roger Græsberg & Foreningen, Unnveig Aas, Benedicte Brænden, The Secret Sound Of Dreamwalkers, Bendik Brænne og Janne Hea.
For å nevne noen.
Hvorfor dette skjer akkurat nå, kan man undres over.
Flere snakker om miljøet rundt klubbkonseptet og countrykollektivet Die With Your Boots On.
Norge følger også i sporene fra USA, der en ny bølge av ung country og americana har skyllet over landet, frontet av artister som Kacey Musgraves, Jason Isbell, Chris Stapleton og Sturgill Simpson.
Samstemt gjennom problemene
Darling West er i et musikalsk slektskap med noen av disse, men der for eksempel Simpson søker etter det som låter annerledes, ligger styrken hos det norske bandet et annet sted:
I melodiene og harmoniene.
Allerede i åpningslåten «After my time» låter det tradisjonelt med mandolin og slidegitar og dobbel vokalføring.
Likevel setter den fengende låten seg umiddelbart fast i hjernen.
«When I am gone, bury my bones, deep in the ground.
Pray I will find, some peace of mind, after my time», synger Mari Kreken og setter tonen for et album som kretser rundt livets problemer og utfordringer.
For eksempel i nydelige «Loneliness», der de to vokalistene er samstemte i opplevelsen av et sårt brudd:
«If this is what heartbreak feels like, I've never been broken before.
The world that collapsed, when you killed our romance.»
Bekrefter sin posisjon
Darling West er smarte nok til å forstå at de nokså mørke tekstene gjerne kan følges av mer oppløftende melodier og refreng.
Musikken krydres også med stilsikre detaljer fra gitarer, banjo, orgel og munnspill, der bandet bruker kjente elementer fra countrymusikkens tradisjon med hell.
Noen helt dempede låter er med, men albumets beste er de der bandet fyller på som en helhet.
Det er også der utviklingen fra forrige album er mest tydelig.
Med While
I Was Asleep bekrefter bandet sin posisjon i front av den nye norske countrybølgen.
| 1
|
401358
|
Restaurantanmeldelse:Vomfyll
Du blir god og mett av maten på Latter restaurant, men noe kulinarisk høydepunkt er det ikke.
–
Hva er det drøyeste du har opplevd på Latter? undrer spisefølget.
–
Dette er vel stedet jeg har sett flest stupfulle folk, rett fra vorspiel til forestilling.
Jeg husker spesielt damen i 50-årene som lå på alle fire og kastet opp midt på fjerde rad.
En matbit før showet hadde kanskje reddet noen.
Vi har fått plass i 2. etasje på Latter restaurant, et stort og åpent lokale med gigantiske vinduer og store lamper, men ellers uformelt og enkelt innredet.
Begrenset meny
Det er ikke mye å velge mellom i menyen, men her er retter de fleste liker – både oksefilet, hjort, reinsdyr og kveite.
Du kan ta en 2-retter til 435 kroner og en 3-retter til en hundrelapp ekstra.
– Å så svinger vi på seidelen igjen.
Et større selskap arrangerer julebord denne januarkvelden, og vi får høre både morsomme og rørende taler den nærmeste timen.
Rødbetsgravet laks
–
Hvem skal ha laks?
Latter Restaurant er ikke stedet du bør skru opp forventningene når det gjelder service.
Her skal det gå kjapt, slik at alle er ferdige i god tid til et toalettbesøk før forestillingen begynner.
–
Helt grei forrett, selv om jeg synes laksen forsvinner i alle de andre smakene, sier spisefølget.
Rødbetsgravet laks er toppet med biter av sødmefulle rødbeter, dillkvaster, revet pepperrot og en grønn dillkrem ved siden av.
Pepperroten gir overraskende lite sting til retten, som domineres av et lass sprø rugbrødbiter på toppen.
Rudolf har overlevd julen
Den andre forretten er reinsdyrroastbeef med tyttebær og salat.
En frisk og syrlig rett, men dessverre er kjøttet iskaldt og smaker lite.
–
Jeg synes kjøkkenet er flinke til å dandere rettene, sier spisefølget.
Det er fargerikt og ser delikat ut, og gir maten et ekstra løft.
Julebordet har svingt seidelen opptil flere ganger, og vi skåler med i en fyldig og bærrik Pio Cesare Barbera d'Alba 2016, med fint integrerte tanniner.
Store porsjoner
Hovedrettene følger kjapt etter første servering.
Servitørene forteller ikke noe om maten og er kun interessert i hvem som skal ha hva.
– Fint stekt kjøtt, skryter spisefølget.
Vi har valgt indrefilet av okse og ytrefilet av hjort, og foran oss står to gigantiske porsjoner.
Indrefileten er mør og saftig og blandes med en tam morkelsaus og ulike rotgrønnsaker for å gi retten noe sødme.
Vi skulle gjerne hatt noe krydder på kjøttet, men ellers er retten fint balansert.
Vasne poteter
Hjorten er også tam på smak, nesten ikke krydret, men er også mør og saftig.
– Morsomt at de spør hvordan du vil ha hjorten stekt, når det står i menyen at ytrefileten av hjort er langtidsstekt, sier spisefølget.
Det er små mengder av den kremete viltsausen som smaker lite vilt, men rosenkålen og soppen til er meget god.
Kveldens nedtur er de vasne potetene til.
Det er mange av dem, men de forblir urørt.
Forventer mer
Det store selskapet svinger seidelen en siste gang, mens vi deler en ordinær ostetallerken.
Her får du kjente oster som brie, tallegio og morbier, fint tempererte, men ingen overraskelser eller smaksbomber.
–
Du må forhåndsbestille bord, man vet nøyaktig hvor mange som skal spise, det er få retter på menyen, så til 535 kroner hadde jeg forventet mer fra både kjøkken og service.
Men mett blir man, avslutter spisefølget.
| 0
|
401359
|
Nytt show:Skåber, Cess og Schøyen er revyens redningskvinner
Tre elefanter i rommet har bakbeina i gullalderens Chat Noir – og snabelen inn i vår tids latter.
Dødsattesten var egentlig skrevet for lenge siden, men Skåber, Cess og Schøyen beviser at revyen lever i beste velgående, også på de profesjonelle scenene.
På Latter handler det om elefantene i rommet.
De vi ikke ønsker å snakke om, men som kanskje pipler frem likevel, gjennom sarkasmer, understatements eller Hege Schøyens tankelesermaskin kjøpt på Vipps.
Konseptet blir presentert i første elleville sirkussangnummer med fjær i håret, høye hæler og, i Linn Skåbers tilfelle, minimal bekledning nedentil.
Deretter kommer showstopperne i kø.
Gamle referanser, ny antisemittisme
Tre elefanter i rommet er noe så sjeldent som en nesten gjennomkomponert revy, uten et eneste dødpunkt eller en eneste falsk tone.
Det enkleste nummeret, «En liten jøde i lave sko», er utrolig nok det farligste.
Cecilie Steinmann Neess (populært kalt Cess) har fortalt i intervjuer at det er vanskelig å tulle med jødedommen i Norge.
Her tar hun heldigvis sjansen.
Originalen, «En liten pike i lave sko», var Nora Brocksteds sologjennombrudd fra den legendariske Chat Noir-revyen Kjør Storgata i 1955.
En mannsalder senere har Jon Niklas Rønning og Trond Hanssen gjort piken jødisk, og får sagt noe om antisemittisme gjennom tilsynelatende uskyldige verselinjer.
Cess er stjernen
Låten etablerer også Cess som den stjernen hun er i dette showet.
I trioens første show fra 2013 var aldersforskjellen mellom de tre komikerne en del av humormaterialet.
Cess var hun nye og lave.
De to eldre liksom-fallerte og representanter for det gamle.
Heldigvis har de roet dette noe ned.
I Tre elefanter i rommet blir man mer slått av hva de har til felles, enn hva som skiller dem.
De har samme liksom-klønete komiske utstråling, de er musikalske i alt de gjør og de er store typetegnere.
I ett nummer synger de seg gjennom alle de kroppslige og sosiale stadiene av en fødsel.
I et annet spiller de ut alle slektningene rundt en bryllupsmiddag.
Det ærlige koret er en annen revyklassiker, der fire musikermenn og tre komikerkvinner synger korets innerste tanker flerstemt.
Både koret og bryllupsmiddagen kunne lett falt som klisjeer til jorden.
Men Skåber, Cess og Schøyen får alt de tar i til å bli gull.
#metoo på 50-tallet
«Håndklærne dufter av sommersol» er et #metoo-nummer om 1950-tallets nylig forgrepne husmødre, der Bjarne Amdahls toner fra «Æille så nær som a Ingebjørg» blir satt til Linn Skåbers satiriske tekst.
Det er et nummer i beste revytradisjon, hvor aktualiteten bare er en usynlig hinne over visa.
De tre komikerne har sammen med regissør Vemund Vik skrevet mye av materialet selv, men noe er også signert revynavn som Trond Hanssen, Jon Niklas Rønning og TV-serietalentet Christopher Pahle.
Det glir sammen som en fin helhet, men jeg savner litt mindre revyletthet, og litt mer løsaktig frekkhet.
Heldigvis tilfører Linn Skåber sin særegne spontanitet når det hele blir litt for regissert.
Jeg håper imidlertid elefantene får friere dressur utover i spilleperioden.
Et boybandtalent
De fire bandmedlemmene er multitalenter som heldigvis får masse rom på scenen.
I det heidundrende musikalske nummeret «Drømmemannen» sjekker Cess opp musikerne etter tur.
Sistemann ut er Benjamin Giørtz, til daglig vokalist i indiepopbandet Kid Astray, som viser et solid boybandtalent mot den kresne Cess.
Når stevnemøtets siste punchline «Er du jøde?» rimer på «Liker du Jonas Gahr Støre?», er det bare å lene seg tilbake – og tenke at de 31.000 som har billett til denne forestillingen er veldig heldige.
| 1
|
401360
|
«Black Panther:»Iøynefallende action
Marvels nye superheltfilm er et fargerikt eventyr med god moral.
«Hvis vi lar flyktninger komme inn i landet vårt, tar de bare med seg sine problemer.
Da blir Wakanda som et hvilket som helst annet land.»
Denne uttalelsen setter tonen for Marvels nye superheltfilm, Black Panther.
En film som har ambisjoner om å være mye mer enn kun en film om en konge med en panters styrke.
Som alle eventyr startet Wakandas historie for lenge, lenge siden.
Nærmere bestemt da en meteoritt full av vibranium kræsjet der.
Det har gjort at landet er verdens mest teknologisk avanserte nasjon, men det er det ingen som vet.
Beboerne verner om sin hemmelighet og rikdom.
Her ligger filmens konflikt:
Noen har vært ute i verden og sett nøden og lidelsen til svarte i USA og vil dele rikdommen.
Andre vil beskytte Wakanda mot verden.
Skiller seg ut fra andre superheltfilmer
Det er tydelig at regissør Ryan Coogle har ønsket å lage en film som skiller seg ut fra andre superheltfilmer.
Det har han greid i det visuelle uttrykket.
Selve historien befinner seg mer i tradisjonell bane, med onde skurker som vil ha tak i teknologien, en fortapt sønn med onde hensikter og en helt som er litt for snill.
Det er ikke enkelt.
Som kong T’Chaka sier til sin sønn T’Challa (Chadwick Boseman):
«Du er en god mann med et godt hjerte.
Det er vanskelig for en god mann å være konge.»
Black Panther imponerer ved at effektene aldri helt får dominere og ta over for karakterene.
Det er kong T’Challas moralske dilemma som driver historien fremover.
Han fremstilles mer inngående og troverdig enn mange av de andre superheltene i Marvels univers, til tider så godt at han blir endimensjonal.
Helt unik
På det visuelle plan er derimot Black Panther helt unik.
Hannah Beachlers produksjonsdesign er fargerik, storslått og eksotisk.
I stedet for det mørke, dystopiske fremtidsdesignet vi kjenner, er Wakanda en sær blanding av høyteknologiske skyskrapere, afrikanskinspirerte gjeterhytter og øde slettelandskap.
Avanserte tekno-duppeditter møter eldgamle stammetradisjoner til hete trommerytmer.
Dette uttrykket er annerledes, fascinerende og imponerende kreativt.
Problemet er at det blir vel mye.
Jeg sitter igjen med en ekkel bismak i munnen.
Skildringene av det afrikanske stammesamfunnet fremstår som et glansbilde sett gjennom amerikanske og vestlige øyne.
Da hjelper det ikke at en av filmens tøffeste karakterer, krigeren Okoye (Danai Gurira), stadig vekk fnyser av «disse amerikanerne».
Fremstillingen av Wakanda og den svarte befolkningen bærer fortsatt preg av å være sett gjennom øynene til oss vestlige kolonister.
På tross av dette er Black Panther vel verdt å få med seg.
Ved siden av å være et fargerikt og visuelt festlig spetakkel med mange flotte og iøynefallende actionsekvenser, har filmen også en dyp humanitet.
Er det én ting mange superheltfilmer trenger mer av, er det nettopp følelser og godt utarbeidede karakterer blant alle spesialeffektene.
Det kan bli litt mye moral, men det er slettes ingen dum moral.
| 1
|
401362
|
Teateranmeldelse:Poesi og gru i fin balansegang
Meningsfullt om valget mellom å vende ryggen til eller engasjere seg i menneskelig elendighet.
Hvorfor dør det bengalske neshornet en natt i dyrehagen?
Av kulde, hjemlengsel, ensomhet – eller kanskje av sorg?
Ser den noe på den andre siden av gjerdet som den ikke kan leve med?
Utenfor konsentrasjonsleiren Buchenwald ved Weimar bygget leirkommandanten Karl-Otto Koch en dyrehage til forlystelse for offisersfamiliene og deres barn.
Hans kone
Ilse var for øvrig den som pyntet opp sitt luksushjem med lampeskjermer av hud fra jøder.
Denne dyrehagen er åsted for tyskeren Jens Raschkes poetiske parabel Kva nashornet såg, et verk han fortjent fikk den tyske barneteaterprisen for i 2014.
Tyskland er det eneste landet som har tatt et generaloppgjør med sin nazistiske fortid.
Raschke fortsetter arbeidet for vår tid.
En slags krimgåte
Alt ses fra dyrenes synsvinkel.
Hvordan stiller de seg til det som foregår på den andre siden av gjerdet, der de ser pinnetynne barn bli drept, og støvler med makt drepe dem.
Noen lukker øynene, noen avviser det hele, noen er bare opptatt av å overleve selv og ikke blande seg i noe, noen tilpasser seg, alle vender seg gradvis til situasjonen.
Til den treffer dem fysisk.
Men neshornet dør av seg selv en natt.
Hvorfor?
Avdekningen av hva som skjer på den andre siden av gjerdet, blir som en engasjerende krimgåte.
Dyrehagen, som mangler en attraksjon etter neshornets død, henter inn en bjørnunge.
Han er revet bort fra mamma og søster, og er helt alene i verden.
Full av savn leter han etter dem i stjernebildene, Store Bjørn og Lille Bjørn.
Han begynner også å stille spørsmål.
Ubehagelige spørsmål, som hvorfor dreper de barn der borte, og hvor er fuglene?
Som en ufrivillig detektiv avslører han gradvis sannheten.
Vantro stirrer han med vidåpne øyne.
Og han forstår at når dette kan skje, er ingen noen gang trygge.
Dyktige skuespillere
Grusomhetene vises aldri direkte, selv om enkelte skildringer er det – i poetisk form.
De representeres gjennom et par barnesko, noen kofferter, noen lekedyr og et leketog, et vakttårn og piggtråd projisert mot i bakveggen.
I forgrunnen spiller fire skuespillere en rekke forskjellige dyr på underfundig vis og med like mange dialekter, og dyrenes synsvinkel skaper både en nødvendig avstand og en medfølende nærhet.
Paul-Ottar Hagas bjørn, mer og mer måpende i møte med det ufattelige, Charlotte Frogners deilige murmeldyr og ekorn, Ellen Birgitte Winthers og Jonas F. Urstads bavianer («Her er de snille med dyra, så lenge vi ter oss»).
Verst for voksne
Og slik er det faktisk mulig å fremstille nazistenes utryddelsesleirer.
Det er nok verre for voksne å se dette stykket.
Voksne kjenner (eller bør iallfall kjenne og akseptere) sannheten om leirene og bestialitetene som ble utført der.
Voksne kjenner også samtiden.
Barn forholder seg mest til det de ser og hører der og da, uten forhåndskunnskap og uten de historiske svart-hvitt- bildene allerede inngravert på netthinnen.
Teatret inviterer for øvrig til verksted for skolebarn slik at de får behandlet sine inntrykk forsvarlig og stilt sine spørsmål.
Ivar Tindberg har skapt en meningsfylt forestilling som forhåpentlig kommer til å nå mange.
Her er ingen store fakter, intet føleri.
Poesi og virkelighet balanserer.
Musikken er uvanlig diskret; noen toner fra et rekviem, litt tivolimusikk når hagen åpner på søndagene, og Vera Lynn til slutt – med et litt illevarslende «We’ll meet again».
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av generalprøven.
| 1
|
401363
|
Teateranmeldelse:Intenst, smart og sårbart om å bli edru
Ine Jansen på rehab i Gisli Örn Gardarssons oppsetning av Personer, steder og ting er årets hittil kraftigste teateroverraskelse.
Den britiske dramatikeren Duncan Macmillan har hentet tittelen Personer, steder og ting fra tolvtrinnsmodellen, som blir hyppig brukt i gruppeterapitimer verden over.
Hvis du skal bli nykter, må du lære deg å håndtere personer, steder og ting som trigger rusbruk.
Det er naturligvis enklere sagt enn gjort.
Men stykket handler ikke bare om kostnaden ved rus, men også om prisen etter avrusning.
Kan alt bli som før, dersom du bare er lydig, ærlig og lover bedring?
Eller må du starte på nytt som mentor på en behandlingsinstitusjon, med nye venner fra gruppeterapien og bikkja som din nærmeste pårørende?
Personer, steder og ting ser på behandlingsinstitusjonen som et dødens venterom fremfor en tolvtrinnstrapp mot livet.
Det er en spennende dramatisk tanke.
Les portrett med Ine Jansen fra 2015:
Dama til Giertsen
Fra teatersensasjon til West End-narkoman
Börkur Jonssons scenerom forteller sin egen historie.
En hvit trakt omringet av publikum, med svingdører på hver sin side.
Stykket veksler i perspektiv, mellom Emmas hallusinasjoner og den høyst virkelige behandlingen.
Men her er det ingen rusklisjeer å spore.
Mye på grunn av en uforutsigbar og morsom tekst, som særlig mot slutten forløser seg.
Men mest fordi dette er godt løst av regissør Gisli Örn Gardarsson og skuespillerensemblet.
Sist Gardarsson var på Nationaltheatret var med Kafkas Forvandlingen på hovedscenen.
Kombinasjonen heftig akrobatikk, Franz Kafka og spesialskrevet musikk av Nick Cave ble en teatersensasjon som gikk over flere sesonger.
Personer, steder og ting er satt opp som et streit West End-drama, men også her aner vi Gardarssons sans for det fysiske teateret.
Dette er Ine Jansens forestilling
Forestillingen har et utrolig tempo.
Svingdører opp og igjen.
Pleiere inn og ut, med sterile hansker og mekaniske bevegelser, løpende forbi korridorens pregløse potteplanter.
Ensemblet tar ikke lett på sine mange statistroller.
Her er hver sykepleierbevegelse innøvet på sekundet.
Å se Anne Krigsvoll være en tvers igjennom troverdig akuttsykepleier, for minutter senere å spille et aspeløv av en eks-misbruker, er skuespillerkunst på sitt morsomste.
Men Personer, steder og ting er først og fremst Ine Jansens forestilling.
Hennes Emma bryter sammen i første scene, mens hun spiller Nina i Tsjekhovs Måken.
(En rolle som har tatt knekken på flere skuespillere, men det er en annen historie.)
Deretter følger vi henne inn i avrusningens forskjellige stadier.
Først skjelvende, spyende, suicidal og selvfornektende.
Deretter med en voksende trass.
Et behov for å være seg selv i en sekterisk organisasjon.
Eller kanskje helst:
Være noen i det hele tatt.
Ine Jansen spiller med stor fysisk og komisk timing.
Hun er til å grine og le av.
Vi vil heie på henne, men skjønner at Team Emma ikke er et vinnende lag.
Et sjeldent stykke på norske scener
Rundt henne er birollene bedre tegnet på scenen enn i teksten.
Eindride Eidsvolds rehab-venn veksler mellom ironi og avmakt.
Han vil hjelpe Emma, helt genuint, men han vil også beskytte seg selv.
Anneke von der Lippe går inn og ut av tre større roller, som lege, terapeut og mor.
Hvordan hun spiller maktmenneske på forskjellige måter, kunne vært pensum på teaterhøgskolen.
Personer, steder og ting er en sjelden plante i norsk teaterflora.
Det er et stykke som handler om avrusning, og ikke gir seg ut for å fortelle en større historie.
Det er britisk samtidsdramatikk spilt i en psykologisk-realistisk spillestil.
Og det er, sjeldent til West End å være, et stykke uten en klar moral.
Gå og se.
Det vil gi deg større glede enn en god Rioja.
| 1
|
401364
|
«The Shape of Water» er en magisk Oscar-favoritt
Vakker fabel som er nominert til 13 Oscar og vant Gulløven i Venezia
Kjærlighetsforhold mellom havdyr og mennesker gjør sjelden inntrykk på meg.
På forhånd trodde jeg derfor jeg ville være en distansert anmelder av The Shape of Water.
Men sannelig ble jeg både rørt og imponert over denne melankolske fabelen av den mexikanske regissøren Guillermo del Toro.
Så holder han også god avstand til klassiske komponenter som kongelige personer, onde hekser og simple forbannelser.
Det er ikke mye H.
C. Andersen eller Disney igjen her.
Romkappløpet
The Shape of Water foregår i stedet på begynnelsen av 1960-tallet.
Handlingen er lagt til et romfartssenter i den amerikanske byen Baltimore.
Sovjetunionen har skutt opp et romskip med en hund, nå vil amerikanerne vinne neste trekk.
Forventningene er store idet senteret mottar en mystisk skapning sperret inne i en vanntett beholder.
Det viser seg å være en amfibie fanget i Sør-Amerika.
Kan den brukes i romfarten?
Vakker retrostil
Guillermo del Toro har lang erfaring med både fabeldyr (Pans labyrint) og superhelter (Hellboy).
Han senker tempoet i The Shape of Water og skaper et estetisk retrounivers.
Tidskoloritten er gjennomført, nostalgisk og vakker.
Inspirert av havmotivet er filmen holdt i blågrønne toner.
Den kvinnelige hovedperson bor i en gammel gård med kino i første etasje og nedslitte, styggpene leiligheter over.
Elisa Esposito spilles av den uforlignelige Sally Hawkins.
Med unntak av et par drømmeaktige sekvenser, bruker hun ikke stemmen i denne filmen.
Hawkins utfordring har i stedet vært å spille en stum kvinne som lever et rutinepreget liv og jobber som vaskedame på romsenteret.
Hawkins makter å gi henne et fantastisk uttrykksfullt kroppsspråk.
Hun er spesielt god sammen med Doug Jones, som nok en gang spiller fabeldyr i en film av Guillermo del Toro.
Her er han forvandlet til et sensuelt vesen i en slags haute couture lateksdrakt med gjeller og finner og selvvlysende mønstre.
Det er storartet effektmakeri av både tradisjonell og animert type.
Men hva skal man kalle ham?
Fiskemann?
Havgud?
Sjøuhyre?
Han er fremmedartet, men har menneskelige trekk.
På laboratoriet blir han behandlet som et monster.
Bryter med normalen
Guillermo del Toro gjør det gradvis til et politisk poeng.
For også filmens heltinne og hennes medhjelpere bryter med normalen anno 1960.
Richard Jenkins spiller en ensom, homofil mann som blir møtt med forakt.
Rasismen rammer svarte amerikanere både på jobben og i fritiden.
Den stumme Elisa blir selv behandlet som en raritet.
Men nettopp hun er altså i stand til å nærme seg amfibiemannen.
Ja, den lydløse, følsomme kontakten mellom dem er filmens viktigste motiv.
Grensen mellom artene viskes ut, det unormale blir fascinerende.
Men det blir ingen del Toro-film uten et medrivende plott.
The Shape of Water har både skurker, sovjetiske spioner, bortføringer og torturscener.
Fremfor alt er den en fullbefaren spillefilm som henter glød fra både filmhistorien og fantastiske visjoner.
| 1
|
401365
|
Matanmeldelsen:Topp service, bånn mat
Lemongrass må skjerpe seg før de blir en blek cruisevariant av det karibiske kjøkken.
Lemongrass startet som et friskt karibisk pust rundt samme tid som Carib på Grünerløkka stengte dørene.
Vennlig betjening og et godt utvalg eksotiske retter var trekkplasteret til restauranten på hjørnet ved Nasjonalgalleriet.
Det er en del konkurrenter et steinkast unna – Fjord, Eik, Elias mat & sånt, Great India og Café Amsterdam – men Lemongrass tilbyr også nattklubbstemning utover kvelden for dem som har lyst til å sitte lengre etter at man har spist.
Denne kvelden er stedet fullt av gjester, der flere ser ut til å ha det travelt med å få spist.
–
De skal sikkert på Book of Mormon, hvisker Bordvenninnen, som har merket seg at suksessforestillingen skal gå helt ut året.
Vår servitør klarer å håndtere det store antallet spisende uten problemer:
Vi får menyene straks vi har satt oss ned, og drikken kommer lynraskt til bordet.
Bordvenninnen har fått et glass husets rødvin mens jeg er blitt anbefalt en flaske colombiansk øl som er forfriskende.
Godt besøkt
Restauranten har fire forslag til trerettersmenyer, to salater, fire forretter og desserter og åtte hovedretter.
Mange av gjestene rundt oss har bestilt faste menyer, trolig for å spare tid, mens vi bestemmer oss for å plukke fra à la carten og begynner med kreolsk boulabaisse-suppe og kyllingrulade til forrett.
Til hovedrett tar vi sjøabbor og geitegryte.
–
Dette gikk fort!
Bare noen minutter etter står forrettene på bordet, og servitøren lurer på hva vi har lyst til å drikke til hovedrettene.
–
Det er ganske travelt her i dag, unnskylder han.
Vi ber om vinanbefalinger, og han forsvinner til neste bord for å hente tomme tallerkener.
– Tror du han husker det?
Spør Bordvenninnen.
Tynn suppe
Min kyllingrulade er et kyllingbryst brettet rundt en scampi og basilikumblader.
Med to striper rød og grønn dressing til ser maten fristende ut, men den smaker svært lite.
En blek salat med en cherrytomat og en limebåt tilfører heller ikke retten noe.
Den kreolske skalldyrsuppen er også tynne saker og smaker mer som en svakt krydret thaisuppe med noen skjell og scampi.
–
Det ene skjellet har ikke åpnet seg, så jeg tar ingen sjanser og legger det til side.
Jeg kjenner knapt sitrongresset eller ingefæren, denne kraften smaker mest av alt kokosmelk, sier hun.
Geit med smak
Servitøren er igjen på plass med to glass rødvin, så forsvinner de tomme fatene.
Men igjen tar det null tid før vi får en skål klebrig, krydret ris.
Like etter står begge hovedrettene på bordet.
–
De er flinke til å få ut maten, sier Bordvenninnen.
Hennes sjøabbor er pyntet med strimlede og ternete grønnsaker, papaya og har en kremet vaniljesaus(!) til.
– Fisken er tørr, og grønnsakene gjør lite for å heve smaken, sier hun skuffet.
Det samme gjelder min geitegryte, som er godt krydret, men der tilbehøret ikke tilfører noen ting.
–
Men risen er god, sier Bordvenninnen.
Mat og musikk
Nå har det begynt å skje et skifte i restauranten:
Det kommer stadig flere feststemte ungdommer inn døren og går mot barområdet innerst i lokalet.
Musikken begynner å tilta i styrke, men det er fremdeles mange som spiser.
Vi tar to desserter – sjokoladefondant og mangobrulee – sammen med regningen.
Mangobruleen er friskest, mens fondanten er forglemmelig.
–
Man får en del for pengene hvis men ber om en av trerettersmenyene, men maten har mistet mye av piffen siden forrige besøk.
Her må kjøkkenet skjerpe seg for ikke å bli en blek cruisevariant av det karibiske kjøkken.
Sulten?
Sjekk disse oversiktene:
Lurer du på hvor du skal spise?
Vi anmelder flere restauranter i uken.
Du finner dem i Restaurantguiden
Glad i vin?
Da kan du melde deg inn i Aftenpostens vinklubb.
Gå inn på ap.no/vinklubb eller send SMS med kodeord apvinklubb til 1905
Som Aftenposten-abonnent kan du få vårt eksklusive sekservarsel før alle andre får lese anmeldelsen.
Så blir det lettere å sikre bord før det blir fullbooket.
Meld deg på her
| 0
|
401367
|
«The Florida Project» er både intelligent, rørende og stilig
Svært godt om et barn som ikke skjønner at det utsettes for omsorgssvikt.
To år etter at Sean Baker filmet Tangerine ved hjelp av iPhone5-telefoner, er han tilbake med en liten triumf av en hjertevarmende barndomsskildring.
Tangerine fortalte historien om den prostituerte transpersonen Sin-Dee som på julaften tråler Los Angeles for å konfrontere kjæresten med et rykte om at han har vært utro mot henne mens hun satt i fengsel.
Filmen er full av tiltrekkende gatespråk avfyrt i stor hastighet og er fargerik og visuelt leken.
Denne gangen har Baker beholdt fargerikdommen, men satset på god gammeldags 35 millimeter film, større og roligere bilder, samt dønn solid skuespill fra både amatører og profesjonelle.
Brooklynn Prince er et funn
Tittelen henspiller både på det amerikanske ordet for sosial boligbygging og på Disneys originale planer for Disneyland og området rundt.
På Magic Castle, et stort, treetasjes motell malt lilla, bor en salig blanding av underprivilegerte mennesker.
De få turistene som forviller seg innom, oppdager raskt at de er blitt lurt og drar videre.
Seks år gamle Mooney (Brooklynn Prince) og moren Halley (Bria Vinaite) hører til de som ikke kan dra noe annet sted, og som fra uke til uke sliter med å betale husleien.
Fokuset er på Mooney og vennene hennes som i stor grad tilbringer sommerdagene uten tilsyn eller korreksjon fra voksne.
Brooklynn Prince er et funn og bidrar til at filmen klarer å tilrane seg en plass blant ikoniske filmer om barndom, som for eksempel Lasse Halströms Mitt liv som hund, Olle Hellboms Rasmus på loffen eller den franske skole-dokumentaren Å være og ha.
The Florida Project er løsere fortalt og mer fokusert på løsrevne øyeblikk enn noen av disse.
Stilistisk selvfølgelighet
Mooney er energisk, uregjerlig og frekk og tilbringer dagene med å drive rundt med vennene sine.
Hun er så glad i moren sin at hun ikke skjønner at det bærer galt av sted med henne.
I stedet tøyser de med at Halley er en dårlig mor og lever i en pakt om at det er de to mot resten av verden.
Willem Dafoe spiller motellets herdede innehaver og vaktmester som med sin strenge, men likevel kjærlige omsorg forsøker å gi ungene noe av den voksenkontrollen de mangler.
Prestasjonen har gitt ham flere prisnominasjoner enn noe annen film han har spilt i.
Blant annet har han nå sjansen til å vinne Oscar for beste mannlige birolle.
Det kler Dafoe enormt godt å spille i en humanistisk historie som dette.
Det å lage filmer om miljøer og individer på livets skyggeside gjøres fra tid til annen også i Hollywoodnære strøk, men sjelden med en så sikker hånd eller like stor stilistisk selvfølgelighet som her.
Sean Baker har klart å lage en tragedie om et barn som er offer for voksnes manglende fotfeste til en humørfylt fortelling som innimellom er direkte feelgood.
Dette er Little Miss Sunshine som møter Dickens og Margreth Olins Barndom.
| 1
|
401369
|
F21-revyen 2018:Internhumoren renner over
«Med liten skrift» når ikke helt opp til de virkelig gode revyene.
F21-revyen starter godt.
Konseptet «Med liten skrift» presenteres gjennom en haug med vilkår klistret på veggene langs trappen på Fyrstikkalléen skole.
Når du går inn, møtes du av en haug med vilkår på veggene.
Du aksepterer automatisk «å bli sulten av en homoerotisk sketsj», «en revy uten tradisjon» og «en stereotypisk norsk-russer», med mer.
Disse vilkårene forklarer også skuespillerne publikum på vei til plassene sine.
Det er en morsom og tøff måte å starte på, og det er et interaktivt show uten at det blir for ubehagelig.
Dessverre går luften ut av ballongen.
F21-revyen hadde hatt godt av en ekstra runde med manus og mer øving.
Litt for langt og litt for tåkete
Sketsjene spiller på at vi blindt aksepterer de villeste vilkår i samfunnet, men varierer i kvalitet.
Noen er lange uten særlig gode poenger, som NRK-journalistene som lurer en uteligger til å bli med på et realityprogram ved å si «Alle-som-sier-hæ-aksepterer-vilkårene» veldig fort.
Andre sketsjer er tåkete og vanskelige å forstå.
Under et foreldremøte tror jeg at handlingen gikk ut på at foreldre krangler om hvem barna skal bli sammen med, samtidig som det blandes inn litt flørting, stereotyper, homoerotikk og en skvett #metoo.
Vitsen kan ha gått over hodet på meg, men det skal ikke være en anstrengelse å skjønne vitsene i en skolerevy.
Inviterende internhumor
Det ligger en eim av internhumor over F21-revyen, og noen av vitsene som ikke treffer hele publikum kan nok tilskrives interne vitser som har fått løpe løpsk.
Samtidig mestrer F21-revyen en vanskelig øvelse av og til:
De gjør internhumoren sin tilgjengelig og morsom for et større publikum.
Som sketsjen som spiller på skolens egen reklamefilm der rektor Erlend Skåltveit trekker frem at alle elever får sin personlige Mac.
Skuespillerne kombinerer kjærlighetserklæringer maskinen med noen morsomme og selvironiske pek mot sin egen «tradisjonsløse» revy, som ikke ble satt opp i fjor.
Det er lett og ledig, og slike små grep redder inn mye.
Samtidig får noen sketsjer publikum til å hyle av latter, som den rasende «helsebroren» som fillerister helsesøsterstanden i en introduksjon til utdanningen for dem som ikke kom inn på medisin.
Kvess klørne!
Det kan ikke understrekes for ofte:
En skolerevy kan være bitende morsomt og helt på kornet, men det er krevende.
Et freidig grep rundt tidsånden og samfunnet er ofte det som skiller de virkelig gode revyene fra de middelmådige.
Det holder dessverre ikke å gjenskape et overseksualisert jobbintervju for å kommentere #metoo, selv med en twist på slutten.
Å ta nordmenn virkelig på kornet krever litt mer enn at en flyktning synger om drømmelandet Norge og får en spyttklyse tilbake.
Det er også et kvalitetstegn å kjenne sine begrensninger.
Det ikke er lurt å satse på musikknummer når flere av skuespillerne er helt åpne om at de ikke er spesielt gode til å synge.
Likevel er det nok sjarm og gode scenepersonligheter til at du ikke trenger å styre unna F21-revyen i år.
| 0
|
401370
|
Nytt album:Treffsikker kraftpop fra Sweden
Nok et godt stykke variert gitarmusikk fra nittitallsnostalgikerne.
Våren nærmer seg (forhåpentligvis), og hva passer vel da bedre enn en ny skive fra Sweden (det norske bandet, hvis det fremdeles skulle herske noen tvil)?
På sitt fjerde slipp lyder de fremdeles friskt, samspilte og selvsikre.
Kvintettens spretne powerpop bringer oss på ny retronostalgi og luftige melodier som skapt for solstråler og gressplener som gradvis kommer til syne.
Naturen får bare skjerpe seg og følge opp.
Mestrer uttrykket
Det begynner atmosfærisk med «Stars», hvor en søt intro med funklende gitar og myk synth blir avløst av småmelankolske folkpoptoner.
Vokalharmoniene sitter godt, og fraseringene klistrer seg fast i øregangene.
Så er vi over i bandets modus operandi med «Back again».
Her er det enkle-men-effektive gitarmelodier og rullende grooves som står i sentrum, alternert med et døsig refreng som lyder både stort og avslappende.
Bandet har mestret uttrykket sitt, og virker svært komfortable på disse to innledende låtene.
Slik fortsetter det også.
Confetti.
er en godt produsert affære, hvor instrumentene får puste og blir gitt nok dynamikk til å skape energi, også i roligere øyeblikk.
Det er godt håndverk fra Sweden, som virkelig kan sakene sine når det kommer til fengende poprocklåtskriving.
Her er det nok av hooks og riff som du blir gående rundt og nynne på en stund.
Gjengen har skapt et gjenkjennelig lydbilde som spiller på de riktige strengene for å hente nostalgipoeng og samtidig lyde ferskt.
De opererer med en uniform sound, som brukes til å skape varierte låter.
Slikt fører til et helhetlig, velklingende album.
Leverer varene
Man kan naturlig nok trekke paralleller til band som The Smiths og Broder Daniel; de bærer inspirasjonskildene sine godt synlig, men høres like mye ut som seg selv.
Selv om det er en enkel oppskrift, er de i stand til å melke mye forskjellig ut av den.
«The cabin» er en drivende intens rocker, med flott popteft og noen saftige syntheffekter, en låt som gir deg lyst til å hoppe rundt, mens «Leaving you» på sin side er en følsom ballade med vindskjeve gitarer og sår vokal som får frem følelsen av brudd på en fin måte.
Det er lite fyllstoff å finne.
Det er et band i god form vi møter her, avslappet uten helt å hvile på laurbærene.
Ikke minst trives de åpenbart, for avslutningsvis blir vi presentert for «City kid», hvor bandet slipper seg løs i de store gitarakkordene og catchy melodiene som definerer dem.
En liten seiersrunde, rett og slett.
Confetti leverer varene, kort sagt.
Så er det bare å vente på våren.
| 1
|
401371
|
Nesbrurevyen 2018:Det er ingen snarveier til en god revy
Det har nok gått litt fort i svingene i forberedelsene til denne usammenhengende revyen.
Den gjennomgående historien i Nesbrurevyen 2018 Kleint handler om Pubert – en pubertal, nerdete gutt med sterke følelser for den kuleste jenta på skolen – Pernille.
Lite er vel kleinere enn å prøve seg på den man er håpløst forelsket i, og Pubert hjelpes godt på vei av sine Aune Sand-inspirerte kjærlighetserklæringer.
Mot alle odds viser det seg at Pernille er forelsket i Pubert også.
Det eneste som kan stå i veien nå er Pernilles «psycho» far som skjeller ut gutten på det groveste.
Fortellingen om Pubert og Pernille byr på pinlige situasjoner, men er vanskelig å få tak på.
Karakterene er endimensjonale og vi får ingen forklaring på hvorfor de oppfører seg som de gjør.
Hvorfor har faren på seg Felleskjøpet-caps og hvorfor er han så forferdelig sint?
I første del av forestillingen virker også publikum til tider litt beklemt.
Sånn sett lever revyen opp til navnet sitt, men vi skal jo helst le også.
Snarveier
Nesbrurevyen har samlet mange flinke talenter på scenen, både blant danserne, sangerne og musikerne.
Kolbjørn Svendsens stemme, som fjorårets anmelder ville ha mer av, imponerer stort, blant annet i Frank Sinatras «The way you look tonight».
Problemet er at aktørene ofte er best hver for seg.
Bandet viser for eksempel hva de er gode for i mellomspillene, men sliter med å backe enkelte av sangene.
Når solofremførelsen av «Min første kjærlighet» etterfølges av et rent dansenummer, og deretter et rap-nummer (riktignok veldig sjarmerende med vaktene som dansere), kommer følelsen av å være på talentshow snikende.
Revy trenger ikke bare være tøys og fjas.
Men det bør være en helhetlig ramme rundt forestillingen, gjennomarbeidede tekster og godt innøvede sketsjer.
Her faller Nesbrurevyen gjennom.
Innslagene henger ikke sammen, og litt for ofte ender sketsjene uten poeng.
Det underbygges av at mange sanger bare fremføres i sin originale form og med «playback».
Det virker rett og slett som om revyskaperne har tatt noen snarveier.
Hadde de bare tatt seg litt mer tid, kunne sikkert tekster og fremførelser vært mer originale.
Det kommer heller ingen god begrunnelse for forestillingens tema.
Selv om det meste kan gjøres pinlig ved å trekke frem en dildo eller snakke om bæsj, blir det sjelden verken skarpt eller morsomt.
Det beste til slutt
Etter pausen tar revyen seg riktignok opp.
Gutten som ender i seng med Trine Skei Grande på fest, Siv Jensen som ikke kan huske at hun var partileder, Mamma til Michelles audition for en far til sitt fjerde barn og Ulrikke Falch som «slut-shamer» en jente som lå med Trond Giske kommer på løpende bånd.
Her viser Nesbrurevyen at de mestrer satire, parodier og overraskende vrier.
Hadde det bare vært mer av dette utover de tre første innslagene i andre akt.
I stedet fisler revyen ut i en ubegrunnet grønnsaksdans.
Pubert og Pernille får hverandre, uten at vi helt skjønner hvorfor den gale faren gir seg så lett.
Avslutningsrefrenget handler om å «fjerne vår kleinhet steg for steg».
Resten av teksten er like klein, uten at det er mulig å forstå om det er med vilje eller ei.
Nesbrurevyrevyen gjorde comeback i fjor med showet «Oppstandelsen», etter noen års revypause.
Kjære Nesbruelever - ikke gi dere, men start planleggingen litt tidligere neste år!
| 0
|
401373
|
Sandvikarevyen 2018:En revy som har nesten alt
Vekst handler om alt fra voksende hormoner til robotisering.
Men det som virkelig vokser himmelhøyt i Sandvika, er det knallsterke ensemblet.
«Vi vokser sammen» synger de 12 skuespillerne og danserne i Sandvikarevyens aller siste nummer.
Det er i utgangspunktet en litt klein låt, som etter en revykveld i Sandvika er blitt direkte rørende.
For dette er virkelig en gjeng som har vokst sammen.
Her er alle skuespillerne gode på hver sine ting, og de blir brukt til det de er best på.
Sammen har de laget en både talentfull og tøysete revy.
Direkte fra Broadway
Vi har Birk Bjellvåg som danser og synger som om han er leid inn fra Broadway.
I et grisenummer, som er en parodi på nyslaktede Grease på Chateau Neuf, overgår han de profesjonelle i den triste originalen.
Vi har Heidi Fosse, en elastisk revyskuespiller som er alt fra feminist-frustrert lærerinne til en sjarmerende pubertetsfe.
Sistnevnte dukker opp i et fantastisk musikalnummer om hvordan barn blir til voksne.
Ta det til Folketeateret, vær så snill.
Og til sist:
Simon Gaarde Hansen som løfter en klovn i verdensrommet til nye høyder, selv om manuset er fattig.
Det er godt, gammeldags revyarbeid.
Robotene tar over
Temaet er altså vekst, i alle betydninger av ordet.
Noen ganger forholder de seg løselig til konseptet.
Greasenummeret kaller de for eksempel «kulturell vekst», og nummeret «nyhetene vokser ut av kontroll»er mer thrillerslapstick (ikke helt vellykket) enn en kommentar på nyheter eller markedsliberalisme.
Men likevel er det mange smarte tråder i denne revyen.
Robotene tar over, og den eneste manuelle yrkesgruppen igjen er «han som kommer med funfacts til revyer».
Plutselig dukker det opp en robotemoji som er langt raskere enn den menneskelige moromannen.
I revyens beste scene blir den stakkars arbeidstageren stadig mer robotisert i bevegelsene.
Godt tenkt, og ypperlig spilt av Andreas Stilloff Hovde.
Han er en slik skuespiller som man bare vil se mer av, hele tiden.
Knusktørt og speedraskt
Sandvikarevyen har sine svakheter.
Flere av numrene er for lange.
Noen ganger er det så knusktørt, at jeg mistenker at en bestefar fra Rødberg har kuppet manusarbeidet.
Andre ganger er det så mange nye poenger etter hverandre, at det virker som at bærumsgjengen har tatt speed på idémøtene.
Revyen har hatt samme regissør i ti år, og har etter hvert fått sine egne kjennetegn, som har gitt dem en rekke revypriser.
Blant annet har de stor kvalitet på videosnuttene.
I år er det en liten novellefilm der Ruter blir den nye nazismen.
Det er gjennomgående veldig gøy, men filmen roter seg etter hvert bort i et «Du blir hva du spiser»-mantra, som ender med bananpeniser og kannibalisme.
Her får du mye av alt
Ja, dette er også en sånn revy.
De som går på Sandvikarevyen får i det hele tatt mye av mye.
Broadwaynummer som sitter helstøpt.
Lange sketsjer med stor karakteroppbygging og litt svakere tekst.
Sterke dansenummer som overgår det meste.
Og latterbølger som kommer akkurat ofte nok til å sikre denne revyen en solid femmer og en varm anbefaling.
| 1
|
401374
|
Ypperlig igjen fra Kendrick Lamar
Hiphop-kongen leder et lag av superstjerner og ukjente rappere frem til nok et sterkt album.
Han er ustoppelig for tiden, amerikanske Kendrick Lamar.
Fjorårets beste album DAMN. fikk nylig fem Grammy-priser, men utrolig nok ikke «album of the year», som feilaktig gikk til Bruno Mars.
Lamar åpnet også Grammy-showet med en superb og svært politisk ladet opptreden, og startet nylig sin nye turné til nærmest ravende anmeldelser i britisk presse.
Fredag 2. mars spiller hiphopens om ikke største, så i alle fall beste og mest interessante artist akkurat nå i et utsolgt Telenor Arena.
Ventetiden kan brukes på nye Black Panther The Album, en plate «from and inspired by» Marvels superheltfilm med samme navn.
Et «soundtrack» med flust av både superstjerner og mer ukjente folk som gjester og låtskrivere, men så gjennomført kuratert og spilt av Lamar selv og «husprodusent» Sounwave at man lett kan kalle det et nytt Kendrick-album.
Og det er en fest å lytte til.
Mer samlealbum enn filmmusikk
«Inspirert av» er for øvrig den beste beskrivelsen av dette albumet, for i filmen Black Panther er det lite av musikken som dukker opp, og kun de to singlene «All the stars» med SZA, «Pray for me» med The Weeknd samt tittelkuttet er tydelig inne.
Black Panther The Album er i stedet et rom der Kendrick Lamar leker med sine evner til å lage knallfengende låter i grenselandet mellom hiphop og pop.
Et rom der han får jobbet med sine stjernevenner som de nevnte samt Schoolboy Q, Khalid, Vince Staples, Future, Travis Scott og James Blake.
Men også et rom der ukjente rappere, spesielt fra Sør-Afrika, får vist seg frem for et stort publikum.
Summen er en 50 minutter lang «spilleliste» med nyskrevet hiphop, pop og soul, fremført med stort talent, lave skuldre og mye overskudd.
Kledelig i ånden fra filmen Black Panther, der troen på det gode i mennesket selvfølgelig vinner.
Setter ord på fortvilelsen
All musikken her er ikke like spennende, og en gjest som det store R&B-stjerneskuddet Khalid har skapt bedre kjærlighetsballader enn «The ways» før.
Den mørke og rytmisk afrikanskinspirerte «Oops» med Vince Staples og Yugen Blakrok er derimot ypperlig tung, og det samme er den herlig seige «I am» med ferske (og Øya-klare) Jorja Smith på vokal.
Enda bedre er midtpartiet med tradisjonelle «Paramedic!», minimalistiske «Bloody waters» og det sentrale sporet «King´s dead», der Kendrick for alvor får vist frem sine evner som låtskriver, arrangør og rapper i en låt som stadig skifter stil og retning.
Her tangerer også teksten en sentral del av historien fra selve filmen, og setter nye ord på den rådende fortvilelsen og frustrasjonen over sosiale og politiske forhold i både Afrika og Amerika.
Noe annet ville vært overraskende fra Kendrick Lamar, så klart, selv om dette albumet mest av alt fungerer som et lekende sidesprang i en mer og mer fantastisk karrière.
Dét sier sitt om kvaliteten på alt det mannen gjør akkurat nå.
Kendrick Lamar spiller i Telenor Arena fredag 2. mars.
| 1
|
401375
|
Eikelirevyen 2018:Det kunne ha vært så mye mer
Det er mye fjas og moro i «Teknokalypse».
Men dessverre blir det ingen skikkelig festaften.
Det blir endel «men» når vi skal anmelde årets utgave av Eikelirevyen.
Mange sketsjer er morsomme, men sliter litt med fremføringen.
Andre sketsjer er sterkt fremført av energiske skuespillere, men mangler den gode ideen og manuset for å treffe skikkelig bra.
Oppsummert:
Det er mye bra med Eikelirevyen 2018, men det kunne vært så mye bedre.
Tettpakket teknokalypse
Teknokalypse har en gjennomgående historie om roboten «Samantha», skaperen hennes i labfrakk og en sønn som tilsynelatende er plassert et sted rundt barneskolealder med en fargerik propellcaps på hodet.
Når sønnen tar med «Samantha» for å vise henne frem på skolen, blir hun konfiskert av to overivrige og morsomme agenter fra staten som kaller seg FBI og tøyser med gamle klisjeer.
Senere gjør «Samantha» opprør og starter selve «teknokalypsen».
Det er et godt utgangspunkt, men noe av humoren drukner i tettpakkede sketsjer.
Hos staten skal «Samantha» gjøres om til et dødelig våpen, så tryller hun frem en kur mot kreft som staten vil utnytte for å kjøpe glowsticks og ecstasy, før hun tar livet av alle i rommet og skal samle en robothær.
Dette, som er hentet fra én sketsj, er ideer som i seg selv er morsomme, men som mister mye av potensialet når alt skal fortelles på få minutter.
Henter seg som oftest inn
Utenom Teknokalypse-historien har Eikelirevyen flere gode enkeltsketsjer og dansenumre i løpet av sine to tilmålte timer.
Det er litt skranglete og upolert, men fungerer ofte som det skal.
Hovedproblemet til Eikelirevyen er at den føles uferdig.
Noen replikker glemmes underveis og rekkefølgen på sketsjene er ikke helt innøvet til premièrekvelden.
Noe kan kanskje tilskrives nerver.
Det skal sies:
Selv når ting ikke går som planlagt, ruller revyen videre med godt humør og mye sjarm.
For dette er en revy som helt åpenbart har vært veldig gøy å lage.
Når den følelsen også er synlig, er det vanskelig å være ordentlig misfornøyd.
Humregaranti
Likevel henger den upolerte fremføringen sammen med det som ser ut til å være Eikelirevyens hovedproblem.
Veldig mange sketsjer lider av at formatet og klisjeene ikke blir utfordret.
De tuller med guttastemning i garderoben, men det er lite tulling og mer faktisk guttastemning med energiske unge menn som brøler.
Det er nok absurditeter, sjarm og morsomheter til å garantere en del humring i Eikelirevyen.
Dedikerte dansenummer er gode avbrekk og en energiinnsprøyting.
Og til tross for sine små svakheter er historien om «Samanthas» robotopprør smart nok bygd opp til at det er spennende å se hva som skjer rundt neste sving.
Men det kunne vært så mye bedre om de hadde gått et par ekstra runder med de gode ideene.
Potensialet er der, men Eikelirevyen gjennomfører dessverre ikke godt nok.
Dessverre.
| 0
|
401376
|
Kjærkommen gjenkomst fra Sudan Dudan
Sudan Dudan har kommet opp med nok ei flott plate.
Duoen Sudan Dudan er en av disse gruppene man trives i lag med.
Det er gått fem år siden de ga ut platen Inntil i dag.
Ei plate som fortjente all den rosen den fikk.
Derfor avstedkommer Heimen der ute slik en glede.
Og de har ikke tapt seg det grann, men understreker heller hvorfor savnet har ligget der og gnagd.
Anders Erik Røine og Marit Kalberg trakterer gitar, munnharpe, harmonium, hardingfele, langeleik og vokal.
Begge står fjellstøtt i tradisjonsmusikken, men duoen bærer i seg mye mer.
Når de synger «Du arme sjel, som vandrer der», åpningsstrofen til «Festen», gripes man i hjerteroten.
For et lydbilde.
Så nedstrippet og virkningsfull der de på utsøkt vis spiller på lys og mørke.
Her møter tradisjonsmusikken country og bluegrass med en dose blues og salmesang.
To vokalister som utfyller hverandre.
Igjen skaper de denne skjøre akustiske skjønnheten som bæres frem av Karlbergs flotte stemme og et lydbilde av en annen verden.
| 1
|
401377
|
«Now it’s dark» byr på en hypnotisk natt i Stavanger
Bli med Alice ned i kaninhullet.
Det etterlyses ofte både mer originalitet og vågemot i norsk film.
Regissør Arild Østin Ommundsen har hørt kallet, og leverer her en intens og mørk dramathriller om en natt i Stavanger.
Ommundsen debuterte i 2000 med Mongoland, og satte tonene for en ny, frisk og ung bevegelse i norsk film.
I Now it’s dark er han tilbake med en film som både overrasker og imponerer med sitt sammensatte filmspråk som leker et sted mellom realismen og surrealismen.
Fra mystiske spåmenn til skrikende katter
En ung kvinne, Lene (Silje Salomonsen) heter hun, vandrer rundt i et vakkert hus.
Hun sovner, og mørket senker seg.
Da hun våkner ser hun en mann ha sex med en kvinne.
Hun sjangler ut døren og vandrer målløst ut i bynatten.
Er vandringen målløs?
Hvem er egentlig denne Lene?
Den ytre handlingen er bare en liten del av Ommundsens historie.
Inspirert av David Lynchs Lost Highway, Mulholland Drive og drømmenes bisarre og ulogiske språk, tar han med seg både Lene og publikum og hopper ned i kaninhullet.
Referansene til Lewis Carrolls Alice i Eventyrland blir tydelig fra første scene.
Kaninhullet blir et bilde på en kvinne som har rotet seg for dypt ned i sin egen mørke psyke.
Karakterene hun møter på sin vandring, fra mystiske spåmenn til skrikende katter, gir henne små hint om hva som har skjedd.
Det er blant annet en helt bisarr og snodig te-seanse med forfatteren Johan Harstad hvor han jobber med sin nye roman Ferskenen.
Er vi i en drøm?
Silje Salomonsen bærer hele filmen, og er helt fantastisk som kvinnen du aldri blir klok på.
Likevel er ikke filmens mest interessante og spennende trekk nødvendigvis Lenas reise i seg selv, men like mye den reisen du som publikum tar i løpet av filmen.
Ommundsen vet at du kjenner filmsjangre og filmhistorien, og han leker med dine forventninger hele veien.
Noen av sekvensene er holdt i et dypt realistisk filmspråk, mens de gradvis beveger seg over i marerittaktige sekvenser – noen av dem er direkte nifse – hvor realismen må vike for det surrealistiske.
Slik balanserer filmen hele veien mellom virkeligheten og fantasien, og du som publikum forblir usikker på hva slags film det er du sitter og ser på.
Eneste ankepunktet er at det blir litt vel mange sekvenser hvor Lene vandrer gatelangs alene.
I starten setter de stemningen, men etter hvert blir det monotont.
Når det er sagt, er likevel reisen hypnotisk fascinerende, men det er nok ikke en film som faller i smak hos alle.
Er vi i en drøm?
Skjærsilden?
Er historien komplisert à la Lynch?
Du får ikke løsningen i denne anmeldelsen, men jeg anbefaler deg en tur inn i mørket.
| 1
|
401378
|
For mye spionkropp i «Red Sparrow»
Jennifer Lawrence i midt på treet spionfilm.
Når Filmweb lokker oss til å se Red Sparrow, har de valgt å bruke et fotografi av Jennifer Lawrence hvor hun går langs bassenget i en svømmehall.
Ansiktet hennes er uttrykksløst kjølig og vagt spionaktig.
Dessuten, eller snarere ikke minst, har hun en intrikat badedrakt som er designet for å fortelle oss ganske mye om hva den forsøker å pakke inn.
Dessverre, skjønner man etter hvert, er dette fotografiet filmen i et nøtteskall.
Den utnytter Lawrences kropp mer enn hennes egenskaper som skuespiller, noe som er alltid er umusikalsk, men spesielt i disse #metoo-tider, og ikke minst når vi vet hvor god Lawrence kan være.
For meg er Winter´s Bone (2010) fortsatt hennes beste prestasjon.
USA mot Russland
På forhånd tenkte jeg at Jennifer Lawrence i en hovedrolle i en spionfilm kunne være et kvalitetstegn, men etter hvert forstår jeg at hun må ha sagt ja til rollen fordi hun kjenner regissøren godt fra Hunger Games-filmene, og ikke fordi hun opplevde at manuset var supert.
For det er det ikke.
Det går stort sett i det samme som alltid, i den stadig mer nostalgiske USA- mot-Russland-spionsjangeren.
Noen lengter tydeligvis tilbake til tiden da verden hadde to hovedfiender, alt var oversiktlig og man kunne lage store titler med røde kommunistbokstaver.
Riktignok foregår Red Sparrow i dag, men fargepalett og russiske objekter og klær har mest lyst til å være i slekt med den bleke fortiden Tomas Alfredson skapte i Muldvarpen (2013).
Her finnes også gamle telefoner og små, klumpete tv-apparater.
Stereotyp torturist
Filmen er basert på en amerikansk debutroman som etter det jeg forstår må inneha en del språklige kvaliteter.
Disse er vanskelige å gjenfinne i filmen.
Den forteller bare historien rett ut, noe som ofte er problemet når gode bøker ikke blir til like gode filmer.
En ballerina blir skadet og tvinges til å skifte yrke.
Hun må betale legeutgifter for sin syke mor (noe jeg ikke trodde man måtte i Russland), så hun blir rekruttert som spion av sin slemme onkel.
Svakhetstrekkene er mange.
Moren er litt syk.
I hvert fall ikke nok til å godtgjøre at datteren (altså Lawrence) godtar den behandlingen hun utsettes for.
Og spionopptreningen på statens skole nummer fire står ikke til troende.
For alt jeg vet funker dette strålende i boken.
Joel Edgerton dukker opp og vi aner at vi har en kjærlighetshistorie på hånden.
Men en temmelig blodig en.
Og med en overraskende stereotyp torturist som oppfører seg som om han har gått ut med svake karakterer fra nazi/kommunist-filmskolen.
Som sjangeren krever, kommer det twister og vrier, men når man bruker Jeremy Irons i en tilsynelatende liten rolle, vil flere enn meg mistenke ugler i mosen.
Det finnes en mengde spionfilmer som er bedre enn denne, men hvis man er veldig opptatt av Jennifer Lawrence, kan man saktens klare å holde ut i de drøye to timene som kreves.
| 0
|
401379
|
Askerrevyen 2018:Surr i sansene
Asker har Norges kanskje beste revyjazzband.
Det redder ikke «Sansene bedrar» fra å være en nesten uforståelig revy.
Askerrevyen fyller 20 år, og de har en stolt tradisjon å markere.
I motsetning til de fleste andre revyer i Oslo og Akershus leier de ikke inn en profesjonell instruktør.
Isteden står elevene for all tekst og regi selv under folkevalgt ledelse av fire kunstneriske – og administrative – revysjefer.
Det står det respekt av.
Men i jubileumsrevyen er det mange sketsjer som ikke helt henger sammen.
De har godt skrevne replikker og originale ideer, men de ender opp som uforståelige, uforløste og litt for ofte: umorsomme.
Slik anmelder vi årets skolerevyer:
Vi skal ikke være bøller som knuser drømmer.
Magisk sirkel til besvær
Revyen har en rammekarakter ved navn Trylle-Trym.
Vi ser ham i promovideoen på vei til en magisk sirkel, og revyen starter der videoen slutter.
Han møter de andre magikerne og vil vise dem «hvordan sansene bedrar» gjennom en hel revy.
Det vi skal se i Asker, er altså en opptaksprøve til en magisk sirkel.
Det er riktig så originalt, og på papiret morsomt.
Men Trylle-Trym holder seg for det meste backstage, og hva Den magiske sirkel får ut av sketsjene i Asker, skjønner jeg aldri fullt ut.
Flere av numrene er riktignok relatert til sanser.
Men både metagrep og magi forsvinner på veien.
Sigrid Bonde Tusvik reagerer på toeranmeldelser, og får støtte og motargumenter.
Logiske brister
For at noe skal være morsomt, må man ofte ha en kontrast, en gjennomført karakter, en tydelig konflikt og/eller noe grenseoverskridende.
Sketsjene i denne revyen mangler det meste av dette, slik at selv gode ideer faller i fisk.
I et foredrag om hva man ikke bør gjøre på et intervju, er det hverken en sjefkarakter og/eller drøye påfunn.
I en sketsj om Seljordormen blir turister lokket i elven, uten at vi forstår humor eller logikk.
En klassisk gamlehjemssketsj, der gammel slavedriver møter gammel nazist, har godt skrevne replikker – men også den lider under logiske brister.
Pleieren som først kjenner de eldre godt, er plutselig en ny vikar i sluttpoenget.
I en sketsj om at fantomsmerter bør sidestilles med andre smerter, løper Fantomet rundt i trikot mens en lege snakker hysterisk kristiansanddialekt.
Absurd teater?
Nei, bare veldig vanskelig å forstå.
Askerrevyen 2018 er to og en halv time med slike sketsjer.
Revyen ville blitt bedre hvis revysjefene hadde kuttet antall nummer og jobbet mer med både poenger og prestasjoner.
Gudesendt bandsjef
Men Asker har en stor fordel:
Revybandet.
De teller tolv menn og kvinner, deriblant en norgesmester i piano – og en bandsjef som jammer som en gud på saksofon.
Bandet står for sterke musikalske nummer gjennom hele showet og er verdt billettprisen alene.
De har også en genuin spilleglede som gjør musikken langt morsommere enn sketsjene.
I et av revyens bedre nummer, Titanic som radioteater, tøyser bandet med Céline Dion på blokkfløyte.
Dette er et av øyeblikkene der det er et samspill mellom musikk og sketsj.
Ellers spiller de i hver sin revy.
Neste år håper jeg på mer samspill, strammere sketsjer og skarpere brodd.
Med Askers dugnadsånd tror jeg at det ønsket kan oppfylles.
| 0
|
401384
|
«The Post:»Den frie pressens heltinne
Steven Spielbergs hyllest av den frie journalistikken er en betimelig påminner om hva som fortsatt står på spill i Washington.
Men det er Meryl Streep som får filmen til å leve.
Etter Alle presidentens menn (1976) trodde vel de fleste at det var kastet nok laurbær på Washington Post og den amerikanske pressens mest ærefulle saga.
Hva kan de tilsynelatende grå årene før Watergate, da Katharine Graham prøvde å finne seg selv som eier av avisen, tilføre denne epoken?
Langt mer enn jeg hadde trodd.
Historien om Pentagon Papers har havnet noe i bakgrunnen for Watergate-skandalen, men det var der Graham og redaktør Ben Bradlee i 1971 barket sammen med Nixon-administrasjonen første gangen.
Og det var der hun ble den legendariske aviseieren som trosset makten, selv om avisen risikerte straffeforfølgelse og konkurs.
Amerikas første varsler
Pentagon Papers var høyt klassifiserte rapporter der sannheten om krigføringen i Vietnam kom frem på en måte som sjokkerte samtiden.
Utenriksminister Robert McNamara hadde selv ansatt Daniel Ellsberg til å bidra til rapporten, men hadde oversett det faktum at den unge analytikeren hadde en velutviklet samvittighet.
Hvorfor har vi sendt tusenvis av soldater i døden når vi allerede i 1965 visste at krigen ikke kunne vinnes, var hans hovedinnvending.
Og hans varsling fant snart veien til alle landets avisforsider.
Før Edward Snowden var Ellsberg den amerikanske historiens mest kjente varsler og en sentral stemme i kampen mot Vietnamkrigen.
Hans historie er her kondensert ned til noen minutter i starten, og den forenkles kraftig, men slik er kinofilmens verden.
Han er ikke filmens hovedperson.
Streeps glansnummer
Om Alle presidentens menn var redaktørskapet og Bradlees film, er dette kanskje aviseierskapets gylne øyeblikk.
Selv om Tom Hanks og Meryl Streep får like mye tid foran kamera, er det ingen tvil om at dette er mer Katharine Grahams historie.
Spielberg dreier historien mot Streeps gravitasjonsfelt, og Hanks, som ikke er den som lar andre stjele rampelyset, avgir respektfullt plass.
Graham levde fortsatt i sorg etter ektemannens selvmord og måtte motvillig ta over hans rolle som aviseier.
I starten fremstår hun som usikker og vimsete, og bare en skuespiller av Streeps kaliber kan foreta denne forvandlingen på en overbevisende måte.
Spielberg gir Bradlee noe av æren for Grahams mot, ved at han presset henne, men lar det ikke være noen tvil om at beslutningen var hennes, og hennes alene.
Kommentar til dagens situasjon
Spielberg har ikke lagt skjul på at han har laget denne filmen som en kommentar til de utfordringer pressen nå på nytt står overfor, blant annet med en notorisk løgner som president.
Derfor blir det umulig å se The Post uten samtiden som speil, og det gjør det utfordrende å vurdere filmens langsiktige verdi.
For her er det ikke mye plass til tvil og nyanser; pressens menn og kvinner jager nyheter i rettferdighetens navn – akkurat slik vi journalister i våre våte drømmer ønsker at det skal være.
Kvinner var det ikke så mange av, og Spielberg gjør ofte et nummer av det.
Vi ser Graham i styrerom og på børs i et hav av dresskledde menn, og «nyfeministen» Spielberg lar oss legge merke til kvinnene som befant seg i bakgrunnen.
I en sentral scene, etter domstolens beslutning, ser vi Graham manøvrere seg unna TV-kameraene gjennom menneskemengden.
Gradvis legger vi merke til at de som står rundt henne, er kvinner, og at de ser beundrende på henne – ja, det kan virke som de ser seg selv.
| 1
|
401386
|
Stella Blómkvist:Drikker, sjekker og himler med øynene |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Stella er den kuleste nordiske seriefiguren siden Saga Norén, men dessverre er omgivelsene hennes amatørmessige.
Når Viaplay nå lanserer en flunkende ny krimserie fra den islandske øykulden, kan vi vel forvente dystre arktiske landskapsbilder, balladeintro og ritualmyrdende psykopater i tvekamp med deprimerte politifolk?
Langt ifra!
Stella Blómkvist er et tidvis morsomt og forfriskende nytt bekjentskap, som serien i all hovedsak kan takke hovedpersonen for.
Statsministeren sniffer kokain, Valdi Porno styrer undergrunnen, Kina eier kysten
Islands nye krimmerkevare er en ung advokat hentet fra en bokserie, og hennes tydeligste egenskaper er å være like kynisk som hun er replikkjapp og snartenkt.
Pluss at hun elsker whisky og sex.
Stella tar gjerne litt penger på si for å droppe en sak, forsvarer hvem det skulle være, bestiller konsekvent Johnny Walker og buser inn på kontoret til statsministeren så vel som kinesiske diplomater.
Handlingen foregår nemlig i et semi-fiktivt Island hvor kineserne har kjøpt kyststriper og strategiske øyer, og den populære statsministeren Sverrir snorter kokain og menger seg med undergrunnskongen Valdi Pornos stall av prostituerte.
Tenk deg en meget uhøytidelig og nattklubbvennlig versjon av settingen i norske Okkupert, så aner du konturene av Stella Blómkvist.
Etter en i overkant pulverisert fest ender statsministerens vakre assistent forslått og død, og en kokainselgende løpegutt blir arrestert for drapet.
Etter litt kjefting og stønning kommer Stella marsjerende inn på politihuset for å ta forsvarerjobben.
Fargerikt, tøysete, karikert og muligens inspirert av Astrid Lindgren?
På sitt beste er Stella Blómkvist en fornøyelig og befriende serieaffære.
Stella valser lakonisk som Sam Spade gjennom Reykjaviks underverden, bildet fryser, og handlingen forklares som i Narcos på en god dag, og figurgalleriet av politikere, pornokonger og politi er like fargerikt som det er tøysete og karikert.
Det er neppe tilfeldig at hovedpersonen deler etternavn med Astrid Lindgrens berømte tenåringsdetektiv Kalle Blomkvist.
Dessverre er det noe morkent bak den flotte, moderne fasaden.
Samtidig som Stella Blómkvist underholder med sjarmerende noir-hyllest, gir serien også en følelse av å se på en vaklende eksamensoppgave fra en islandsk TV-skole.
Huller fylles med voiceover, budsjettutfordringer møtes med fravær av statister (greit at Island er tynt befolket, men det må da finnes noen folk der?), og usannsynlighetene popper opp som Cayman Island-kontoer under bankkrisen.
Kuleste nordiske heltinne siden Saga Norén
Når Stella Blómkvist likevel blir ganske underholdende, er det fordi den rykker kjapt fremover, uten å engang forsøke å si unnskyld for alle manglene.
Heida Reed bærer etter hvert serien med sin gjennombruddsluktende innsats i hovedrollen.
Hun spiller smilende arrogante Stella med bøttevis av sjarm og ironi, og åpner sjelevinduet akkurat nok til at vi blir nysgjerrig på hva som murrer bak den overkule fasaden av frekkheter og himlende øyne.
En whiskydrikkende islandsk advokat som sjekker i alle retninger, er mottagelig for skyggegrå avtaler og manipulering av åsted?
Den kuleste nordiske seriefiguren siden Saga Norén?
Ja takk.
Viaplay må veldig gjerne gi oss mer av Stella, men da må de også stramme opp manus og produksjon til sesong 2.
PS:
Stella Blómkvist består opprinnelig av tre 90 minutters episoder, men er klippet om til seks episoder i den norske utgaven.
Handlingen som er beskrevet her er fra de to første episodene.
| 0
|
401387
|
Homeland sesong 7: staten skjuler, Carrie avslører, Homeland leverer |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Hvem er staten og hvem er fienden?
Carrie tar saken når Homeland begynner sterkt i sesong 7.
Denne anmeldelsen avslører handling fra tidligere Homeland-sesonger, samt noe handlingsreferat fra første episode av sesong 7.
Når Homeland nå begynner på sin syvende sesong, har serien tilsynelatende mye å ta igjen, for det siste året har israelske Fauda og tredje sesong av franske Le Bureau satt nye standarder for hvor god, intens og troverdig en spionserie kan være.
Det tar likevel ikke mange minutter av første nye Homeland-episode før både konkurranse og eksterne referanser skyves til siden.
Ikke fordi Homeland brått er så mye bedre enn de nevnte seriene, men fordi fortellingen om Carrie, CIA og deep state-konspirasjonen i stor grad lever i sitt eget univers med en egen, fengende logikk.
Etter syv sesonger skulle man vært utslitt av Carrie (PS! ingen gråtescener i første episode!), men det er skikkelig godt å ha henne tilbake på skjermen.
Carrie bor hos søsteren, skal avsløre konspirasjoner på fritiden
Det hjelper at sesong 7 er en direkte oppfølger til forrige sesong, så Homeland slipper å bruke tid på å etablere figurer og lokasjoner.
I slutten av sesong 6 sto en dyp konspirasjon bak et attentat på den amerikanske presidenten Elizabeth Keane, og hun reagerte haukaktig med å sette de fleste i fengsel.
Bortsett fra Carrie, men inkludert Saul Berenson og 200 andre CIA-topper i en andrebølge av arrestasjoner.
Mens presidenten fortsetter opprenskningen, blant annet med å ville gjennomføre første dødsstraff mot militært personell siden 1961, har Carrie en egen agenda.
Hun bor på gjesterommet hos søsteren sammen med datteren Fran, men bruker fritiden på å bevise hvor konspirasjonen kommer fra og hvor dypt den pløyer.
Viser frem 72 episoder med thrillererfaring
Ut av Carries private etterforskning kommer også episodens beste scene, da hun alene orkestrerer et hemmelig møte på et av Washingtons penere hoteller.
Scenen er så grundig laget spionserie som man får det, og viser hvor lekende lett Homeland får seeren på kroken etter 72 episoder med thrillererfaring.
Etter hvert følger vi også den Alex Jones-inspirerte medieagitatoren Brett O’Keefe på rømmen og får et knippe meget gode scener med ham.
Vekslingen mellom Carrie, presidenten og O’Keefe gir sesongen en tydelig og solid start.
Maniske og medisinerte Carrie virker først forbløffende fokusert og balansert, men på homelandsk vis sår serieskaper og forfatter Alex Gansa forsiktig tvil om hvor hun står.
Eksisterer konspirasjonen bare i Carries hode, eller tar hun medisinene slik hun sier?
Det sprer seg også en spennende tanke om at det muligens er hold i konspirasjonsteoretikeren O’Keefes rablinger, ikke ulikt slik Tommy Lee Jones’ påsto i Men in Black i 1998: man må til National Enquirer for å finne den virkelige sannheten mellom våset.
Episodens tittel, «Enemy of the State», er da også et anerkjennende nikk tilbake til 90-tallet og den glimrende Will Smith-filmen med samme navn.
I likhet med Smith må Carrie nå forsøke å finne ut av to ting: hvem er fienden, og hvem er staten?
Det er jommen ikke lett å se ennå, og gjør Homeland til en høyst relevant spionthriller også i 2018.
| 1
|
401388
|
«Ut av intet:»Øye for øye, tann for tann
Sterk politisk kommentar i form av gammeltestamentlig hevnhistorie.
Først en liten advarsel:
For dem som vet at de liker Fatih Akins filmer og skal se denne uansett, anbefaler jeg å vite så lite som mulig.
Det gjelder naturligvis de fleste filmer, men med en ambisiøs og nakent fortalt film som dette, blir det ekstra påtrengende.
Litt kjennskap til historien kan allerede være for mye.
Naturligvis kommer det an på hvor sensitiv, nerdete eller blasert man er når det gjelder historiefortelling, og dette vet jo folk best selv, så antagelig bør jeg bare holde munn.
Livet blir aldri det samme
Uansett:
Tittelen (Aus Dem Nichts) står illevarslende mot svart, med anakronistiske, gotisk-lignende bokstaver, omtrent slike vi kan forvente å finne i Asterix når germanere snakker.
Hva det kan bety, er ennå uklart, men man aner at det neppe er noe godt tegn.
Deretter tas vi med inn i en håndholdt, amatør-filmet sekvens hvor en tysk-kurdisk mann kledd i hvit dress gratuleres av fengselskompiser før to vakter fører ham inn i et sidelokale for å bli viet med kjæresten.
Klipp til travel gate i multikulturelle Hamburg seks år senere.
Katja (Diane Kruger) leverer sønnen Rocco (Rafael Santana) på sin manns lille oversetter- og reisebyrå.
Nuri, som mannen heter (spilt av Numan Acar), er nå ute av fengsel og klarer seg bra.
Sønnen skal være hos ham mens Katja møter en venninne.
Når hun kommer tilbake for å plukke opp Nuri og Rocco, har noe svært dramatisk skjedd og livet til Katja skal aldri bli det samme igjen.
Diane Kruger er fantastisk
Fra nå av er det en fortelling om tap, sorg og sinne.
Rent meteorologisk blir Hamburg i denne sekvensen del av det indiske subkontintetet; det regner massivt og kontinuerlig, kanskje i så mye som en tredjedel av filmen.
Det er enormt virkningsfullt.
Og det er her Diane Kruger trer frem som skuespiller.
Hun gjør en prestasjon som i sum må kunne kalles fantastisk.
Sjelden har stille desperasjon blitt skildret mer intenst.
I løpet av måneder gjennomgår Katja et helt liv av fortvilelse.
En politietterforskning blir en ekstra ydmykelse for henne midt i sorgen, men så kommer historien inn i et nytt spor.
Parallell til vår egen 22. juli-prosess
Vi er innom en rettssalssekvens, hvor vi blant annet får en fin, djevelsk birolle av Johannes Krisch.
Det er sterkt, og en klar parallell til vår egen 22. juli-prosess.
Men her finnes også filmens svakhet.
Akin insisterer på flere ganger å fortelle oss at Katja vil vinne saken og de skyldige få sin straff.
Konsekvensen er at folk som har sett film før tidlig mistenker at det motsatte kan komme til å skje.
I siste akt blir filmen gammeltestamentlig.
Jeg skjønner ikke hva Katja skal gjøre før hun faktisk gjør det.
Slutten føles perfekt, og tanker om rett, galt, tilgivelse og øye for øye, tann for tann, surrer rundt i hodet lenge etterpå.
Fatih Akin er blant Tysklands skarpeste regissører, og med
Ut av intet har han laget en intelligent kommentar til det gryende hatet som dag for dag brer seg utover Europa.
| 1
|
401389
|
Nytt album:Elliot Galvin kombinerer lek og modenhet
Britisk pianojazz med friskt tilsnitt.
Vi trenger ikke dra over Nordsjøen for å finne gull lenger, men jeg gjør gjerne et unntak for Elliot Galvin, den unge britiske pianisten.
Her hjemme er vi bortskjemte på ung og kreativ jazzrelatert musikk, men skaperkraft gir seg selvsagt til kjenne ute i Europa også.
The Influencing Machine er Elliot Galvins tredje utgivelse med trio, og kvaliteten kommer ikke som overraskelse.
Musikken hans sprenger grensene for pianotrio-tradisjonalisme.
Bassist Tom McCredie spiller også gitar, og Galvin er oppført med keyboard instruments og toys, i tillegg til det akustiske.
Det gir dem mulighet til å bevege seg ut og inn av det standardiserte.
Galvin er blitt sammenlignet med den unge Django Bates og de fine krumspringene han gjorde på 80- og 90-tallet.
Selv tenker jeg på all den skakke og strømlinjeforaktende musikken vi kan takke britene for.
Kommunisthymne
Åpningssporet «New Model Army» rommer mye av det trioen til Elliot Galvin ønsker å slippe løs.
Det korte stykket rommer sødmefylt akkordbruk, intense partier med bass og bue, samt et mer maskinelt, elektropop-inspirert parti som mørnes med piano.
Denne måten å slippe impulsene fri på, er typisk for de unge bandene vi har rundt oss for tiden.
Pianisten har fortalt at han gjerne legger inn referanser i musikken sin.
«New Model Army» skal være basert på kommunisthymnen «The People United Shall Never Be Defeated».
Da jeg hørte Elliot Galvin på Victorias scene i Oslo i november i fjor, spilte han i Dinosaur.
Dette bandet som ledes av Galvins nære samarbeidspartner Laura Jurd, jobber også med særegent sound.
Jeg vil hevde at disse to danner spydspiss på øyene der borte nå.
Dobbeltagent
Når vi kommer til «Red And Yellow», legger Galvin ut et pianostrekk selveste Carla Bley kunne ha unnfanget.
Så kommer rytmeseksjonen inn, med tett og retningsgivende spill fra trommeslager Corrie Dick.
Keith Jarrett er helt oppe i ryggen på Galvin, men han rister han av seg på sitt lekne vis.
Denne måten å forholde seg til pianojazzens vakre, historiske elementer på, fungerer utmerket.
De samplede lydene trioen liker å ornamentere med, er også friske.
Elliot Galvin har beskrevet The Influencing Machine som et protestalbum uten tekster.
Tittelen har han tatt fra en bok skrevet av Mike Jay.
Den tar for seg den paranoide 1700-talls karakteren og dobbeltagenten James Tilly-Matthews.
Han mente at livet hans ble kontrollert av maskiner.
En ny modenhet
«Bikini Island» må være det sporet som tydeligst speiler inspirasjonen fra boken.
Robot-lyder og fordreide menneskelige stemmer føres inn i tett driv og nådeløs tilstramming, før den akustiske trioen tar oss ut.
Det er flott å høre hvordan Galvin, McCredie og Dick får det til å fungere.
På «Boys Club» tar bassisten frem den overstyrte gitaren, en villstyring fra rocken, og lar den dele rom med pianospill fra en annen verden.
Det er en enkel og god idé.
Det har kommet en ny modenhet inn i Elliot Galvins musikk.
Den forstyrrer hverken spontaniteten eller overskuddet.
| 1
|
401391
|
Teateranmeldelse:Tragedie i toppklasse
Johannes Holmen Dahls Antigone er naken, mektig og dypt menneskelig på Det Norske Teatret.
Det er noe befriende ved det store, tomme rommet på Det Norske Teatrets hovedscene.
En sirkel av lys, to jerntepper, et trommesett langt bak i mørket.
Mens lyset i salen fortsatt er på, begynner Gjertrud Jynge på korets tekst.
To brødre kjempet på hver sin side av krigen, og drepte hverandre i kampen.
Den ene er lagt utenfor bymuren for å spises opp av åtseldyr.
Den andre skal få en krigshelts begravelse.
Mot slutten av monologen hører vi kraftige trommeslag.
Den greske byen Tebe skal feire freden, og vi ser hvordan Jynge jazzer seg opp til festen.
Hvordan hele kroppen hennes blir musikk, som et rytmisk, bankende hjerte.
Det er en sterk åpning, som viser oss forestillingens største prosjekt:
Her skal menneskenes tarvelige hovmod settes opp mot gudenes makt.
Tyrannens tragedie
De kjempende brødrenes søster, Antigone, vil gi broren en skikkelig begravelse, selv om det strider mot den nye kongen Kreons vilje.
Kreon kommer opp i et dilemma:
Skal han statuere et eksempel og drepe Antigone, eller skal han høre på folkemeningen og gjøre som hun sier?
Sofokles’ stykke er egentlig Kreons tragedie.
Det er han som viser spåmannen Teiresias vekk, som nekter å høre på folket og som bryter med sønnen Haimon.
Jon Bleiklie Devik spiller Kreon som både tviler og tyrann, og han både forsvarer og utleverer ham.
Jeg har aldri sett denne skuespilleren så god som her.
Fra det politiske til det personlige
På Det Norske Teatret er koret strøket, og noen av replikkene gitt til Gjertrud Jynges spåmann Teiresias.
Det gjør at det politiske presset mot Kreon virker mindre, og at det blir mer av en persons tragedie, istedenfor et kollektivt drama som favner en hel by.
Men det gjør ikke så mye, fordi både Jynge og Bleiklie Devik bærer en større historie i sitt spill.
De veksler mellom maktkamp og poesi, tekstlevering og intenst psykologisk drama.
Regien til Johannes Holmen Dahl har samme effekten.
Høyttalere heises ned, og blir både bymur og en mer eksistensiell trussel.
En enslig spade ligger på scenen, som en ubehagelig påminning på stridens kjerne:
Den åpne graven.
Men dette er også Sara Khoramis forestilling.
Hennes Antigone er en personifisering av både lidenskap og ekstremisme, og hun går i døden med en kraft som brenner i publikum.
Det er en sterk og fin tolkning.
Andre tider, andre trusler
Forrige gang Antigone ble satt opp på Det Norske Teatret var vinteren 1991.
Gorbatsjov hadde satt i gang sitt Perestrojka og Sovjetunionen var på vei mot oppløsning.
«En vaksine mot fundamentalisme» skrev Aftenposten etter premièren.
Og kanskje var det noe man trengte akkurat da:
En vaksine mot det som skulle komme.
Antigone ble også satt opp i 1945, med Tordis Maurstad i hovedrollen.
Stykket var blitt forbudt av Quisling, og Antigone ble sett på som en opprører mot det totalitære.
Holder helt til Hades
Årets regissør, Johannes Holmen Dahl, er blitt voksen under andre trusler.
Men så er også hans Antigone åpen for publikums egne tolkninger istedenfor å kommentere en politisk tendens.
Skuespillerne er kledd i moderne klær, som om de var pyntet til en fest.
De porsjonerer følelser og tekst gjennom strimer av teaterrøyk og et stadig kraftigere lydbilde.
Det er lett å tenke på Eirik Stubøs oppsetninger fra tidlig 2000-tall, men Holmen Dahl har likevel skapt noe helt eget.
Her er Antigone blitt en tragedie om det å være menneske, om at vi alle skal dø.
Dét er et gyldig drama fra Sofokles tid, via moderne kriger og terrortrusler, og helt til Hades.
| 1
|
401392
|
Nytt Susanna-album:– Virkelig en stemme å tro på
Jo mer jeg hører, desto sterkere liker jeg det hun driver med.
Jeg visste omtrent hva jeg gikk til da jeg satte på denne vinylen for første gang.
Det hadde jeg gjort siden juli i fjor, da Susanna Wallumrød gjorde forestillingen Go Dig My Grave i Kongsberg kirke.
Hun gjorde tre helt forskjellige konserter på Kongsbergfestivalen i 2017 og viste virkelig hvilken fortolker hun kan være.
Hvem andre enn Susanna kan sette seg ved pianoet alene, strippe «Hallelujah» for all staffasje og gjeninnsette total mening i den?
Da hun opptrådte i kirken, var hun ikke alene.
Hun delte podiet med Giovanna Pessi på barokkharpe, Ida Løvli Hidle på trekkspill og Tuva Livsdatter Syvertsen på hardingfele.
Det samme trekløveret er med henne på dette albumet.
Tematiserer død
De tre har en slående evne til å sette Susannas stemme i fokus, samtidig som de er til stede med sitt eget.
De spiller tradisjonelle sanger og låter fra kontemporære artister og skaper en helhet de har komplett eierskap i.
Det er til vanlig et godt stykke mellom Elisabeth Cottens «Freight Train» og Lou Reeds «Perfect Day», men i Susannas verden blir de nære naboer.
Den første er skrevet i starten av forrige århundre, visstnok fordi Cotten kunne høre togene fra barndomshjemmet sitt i Nord-Carolina.
Temaet er død, og Susanna nærmer seg med mørkt raffinement.
På et velpleiet underlag utlagt med harpe, ispedd dyster trekkspilltone, løfter hun den tradisjonelle sangen inn å vår tid.
Bruk av fele understreker folk-tilhørigheten.
Det er såre enkelt, totalt ujålete og særdeles treffsikkert.
Lou Reeds «Perfect Day», slik han synger den på Transformer (1972), er som skapt for å plukkes av Susanna.
Det forsiktige vemodet som gjennomsyrer sangen, får ikke mindre blått i seg på Go Dig My Grave.
Begge disse sangene blir ikledd Susannas umiskjennelige stil.
Det kler dem usedvanlig godt.
Fele og brennevin
Da Giovanna Pessi og Susanna Wallumrød utga albumet If Grief Could Wait i 2011, fortolket de blant annet den engelske barokkomponisten Henry Purcell.
I den settingen, i tidligmusikkens formelle omgivelser, kom vokalistens rolige styrke tydelig frem.
På Go Dig My Grave gjør kvartetten «Cold Song» signert John Dryden og Henry Purcell, og de setter like tydelige merker i tilsvarende stoff nå.
Så er det versjonen av «Rye Whiskey».
Den som har hørt Woody Guthrie eller Pete Seeger nærme seg denne sangen, kjenner ikke til alt som kan bo i den.
Hardangerfele er som skapt for brennevin, og Susanna nærmer seg americana-feltet med den største selvfølgelighet.
Høy troverdighet
Om tittellåten «Go Dig My Grave» har Susanna fortalt at hun brukte tid på å få den slik hun ville.
Hun har også uttrykt spesiell begeistring for den nå avdøde folkartisten Jean Ritchies versjon av sangen.
Våre fire musikere gir den hjerteskjærende teksten det dramaet den fortjener.
Susannas forkjærlighet for og samling av sørgmodige sanger, krever en utstrakt evne til å variere dem.
Det lykkes hun med.
Sangen har alltid fulgt døden og sorgen, og den har vel hatt som funksjon å få oss gjennom, lette på byrdene og takle tyngden.
Susanna tar tak i alt alvoret med høy troverdighet.
| 1
|
401393
|
«Los Bando:»Rockete sjarmbombe med godt driv
Har du en rocker i magen?
Da er dette filmen for deg.
Gitaristen kan ikke synge, bassisten er for ung, og sjåføren har ikke lappen.
Utgangspunktet for bandet Los Bando
Immortale er ikke det aller beste.
Da er det bra det blir god film ut av galskapen.
Christian Los Los Bando plasserer seg fint i sjangeren roadmovie.
Rammen rundt er en utmerket måte å bringe forskjellige karakterer sammen på, rote opp i forholdene, for så å ende et annet sted enn der de startet.
Halleluja, vi skal på tur
Målet for Los Bando er NM i rock i Tromsø.
Aksel (Jakob Dyrud) har meldt dem på, men Grim (Tage Hogness) tror ikke de er klare for scenen.
Etter en audition blir den ni år gamle cellisten Thilda (Tiril Marie Høistad Berger) med på laget – med falsk tillatelseslapp fra sine fraværende foreldre.
Grim våger ikke å fortelle
Aksel at han ikke kan synge, men med Martin (Jonas Hoff Oftebro) bak rattet på sin brors stjålne Jesus-van med en minibar som synger halleluja, legger de ut på tur.
På veien fra Hedmark til Troms har regissør
Lo fått til det som ofte er mangelvare i ungdomsfilmer.
Han greier å lage ordentlig friksjon mellom karakterene.
Filmen skildrer forholdet mellom barna og foreldrene godt.
Foreldrene fremstår som egoistiske.
De legger planer for ungene uten i det hele tatt å spørre hva de egentlig vil.
Lo viser dette uten å utbrodere eller gjøre stort melodrama ut av det, men det er nok følelser mange barn lett kan kjenne seg igjen i.
Ekte og naturlig
Los Bando har også skikkelig driv, og det er karakterene som er med på å føre handlingen fremover.
Det skjer mye morsomt underveis på turen, og Frank Kjosås som Martins hissige Jesus-bror er en fryd.
Heldigvis får ikke det ytre dominere.
Spenningen ligger i forholdet mellom de fire reisekameratene.
Kjemien dem imellom er selve nerven, og du dras inn i deres lille univers fordi de skildres som ekte mennesker, ikke bare karakterer i et plott.
Du ender opp med å bry deg om dem, og da er det lett for selv en voksen filmanmelder å leve seg inn i historien.
Christian
Lo har også et knippe naturtalenter å jobbe med.
Spesielt er Tiril Marie Høistad Berger et funn.
Hun er sårbar, samtidig som hun bærer på mye sinne og raseri rett under overflaten.
Her er det ikke noe overspill eller kunstig dialogføring, alt er ekte og naturlig.
Los Bando er en skikkelig sjarmbombe av en feelgood-film med en passe dose humor og alvor.
Det er også deilig å få servert et lydspor som består av harde rocklåter, ikke bare klissete pop.
Med andre ord; send ungdommen på kino!
| 1
|
401394
|
Teateranmeldelse:Et japansk gjesp
Murakamis roman Kafka på stranda er hverken magisk, sensuell eller scenisk spennende på Det Norske Teatret.
Markedsavdelingen hadde advart de som ikke kjenner Haruki Murakamis univers fra før.
Dette er mystikk, overnaturlige fenomener og ikke alle tråder vil bli nøstet opp.
Men det beste med Frank Galatis dramatisering av romanen – og for så vidt Carl Jørgen Kiønigs regi – er at Kafka på stranda er lett å forstå.
15 år gamle Kafka rømmer fra faren sin og reiser til den sør-japanske byen Takamatsu.
Her møter han gåtefulle skjebner, mens han kanskje/kanskje ikke forsøker å unnslippe sin egen:
Han skal drepe sin far og ha sex med sin mor.
Samtidig følger vi kattehviskeren Nakata, som ender med å drepe Kafkas far i et parallelt univers.
Barneteater anno 1993
Kafka på stranda er altså dypt forankret i gresk mytologi.
Rammehistorien er en ødipusfortelling, den bortadopterte prinsen som dreper sin far og gifter seg med sin mor, men også resten av teksten nikker til den greske tragedien.
Her er labyrinten et viktig motiv, mens skjebnen har en klam hånd over karakterene.
Det burde være en invitasjon til både å leke med formen og nikke til flere tusen år gamle teatertradisjoner.
Men det virker ikke som dramatiker Galati og regissør Carl Jørgen Kiønig har andre mål enn å være en flanellograf for Murakamis historie.
Skuespillerne går inn og ut av scenen som søndagsskolens filtfigurer.
Dette er Kafka.
Dette er kanskje moren hans.
Dette er Kråka, han hopper brått inn i flagrende gevanter fordi han egentlig er et alter ego.
Se, en skuespiller smyger seg rundt i kattekostyme og vifter med halen.
Han er en snakkende katt, må vite!
Nei, dette blir aldri magisk.
Det blir barneteater anno 1993.
Venter på det vidunderlige
Gjennom hele forestillingen, som med sine to og en halv time føles fryktelig lang, venter jeg på at noe scenisk spennende skal skje.
At skuespillerne skal kaste av seg kattehetten og ta en sigg.
At kattedukkene skal bevege på seg, istedenfor å være like livløse levende som døde.
At vi får en skikkelig sexscene, romanen bugner jo av sensualitet.
At kattedrapene skal være grufulle, og ikke ufrivillig komiske.
At karakterene skal få mer enn én egenskap, veksle litt på intonasjonen og begynne med noe som kan ligne på et scenisk liv.
Men nei, jeg venter forgjeves.
Lasse Kolsrud spiller riktignok Nakata slik han er beskrevet av Murakami.
Snakker stakkato, er naiv og hjertegod.
Men han har bare én måte å vise det på, og jeg tror det er derfor denne karakteren forblir likegyldig.
Morten Svartveit har som alltid en sympatisk utstråling på scenen, men det holder ikke i en 150 minutter lang skjebnemaraton.
Hans Kafka er aldri riktig kåt, aldri forelsket (selv ikke i sin mor) og hans dystre skjebne berører hverken ham selv eller publikum i nevneverdig grad.
Jobber mot magien
Milja Salovaaras scenografi jobber også mot magien.
Den øyformede sofaen som utgjør scenegulvet, får skuespillerne til å bevege seg tungt.
Bakteppene inviterer bare til klønete entreer mellom glippene og noen klisjéaktige illustreringer av død (lys mot publikum) og lengsel (kvinne danser med blomst).
Det begynner å bli lenge siden Vesaas’ Fuglane, Gabriel García Márquez’
Ingen skriv til obersten og Solstads Genanse og verdighet satte en ny standard for dramatisering av klassikere.
De siste årene har regissører som Kjersti Horn, Ole Anders Tandberg og Anders T. Andersen gått i en annen retning:
De iscenesetter teksten fremfor å dramatisere handlingen.
Selv har jeg fortsatt stor tro på teater med tydelige karakterer og dialoger.
Men da må dramatiseringen ha større ambisjoner enn å være et flatt fortalt sammendrag av handlingen.
| 0
|
401395
|
Setter Justin Timberlake igjen standarden for popen fremover?Nei.
Prøver å blande pop og R&B med sine røtter i «southern rock», men lykkes for sjelden.
Søndag kveld er Justin Timberlake (37) tilbake i Super Bowl halftime show, den mest attraktive opptredenen som finnes for en artist.
Hans første var med boybandet ´N Sync i 2001, den andre var da han sjokkerte moralvokterne med å dra klærne av Janet Jacksons ene bryst i 2004, viden kjent som «nipplegate».
At amerikanske Timberlake er invitert til den kommersielle musikkens ypperste fest for tredje gang, skyldes selvfølgelig posisjonen som én av de aller største.
Men det er nok også en tanke der om at artisten igjen vil sette standarden for popmusikken fremover med sitt femte soloalbum Man of the Woods, som naturligvis slippes samtidig.
Så feil kan man ta.
Ikke nok rytmer, melodier og fet produksjon
Man of the Woods er nesten utelukkende skrevet og produsert sammen med The Neptunes og Timbaland, folk som Timberlake har hatt suksess med tidligere.
Solodebuten Justified (2002) var en stor opptur og ferd fra boyband til voksen pop/funk/R&B-artist, oppfølgeren FutureSex/LoveSounds (2006) løftet ham ytterligere opp, mens del 1 av The 20/20 Experience (2013) var knallsterk popfunk.
Del 2 samme år var derimot idéfattig og kjedelig, og det er dessverre det sporet Man of the Woods fortsetter i.
Målet her skal ha vært å blande moderne R&B og pop med artistens røtter fra såkalt «southern american rock», for så vidt en spennende tanke.
Problemet er bare at prosjektet hverken har nok av heftige rytmer, gode melodier eller fet produksjon.
Et solid unntak er singlen «Supplies», som mikser tunge rytmer, ruralt mandolinspill og effektiv vokalbruk.
Delvis også førstelåt «Filthy», som mellom noe dustete gitarspill høres ordentlig futuristisk ut, og den herlige discopop-leken «Midnight summer jam».
Fungerer gjør også den reggae-aktige balladen «Morning light» med Alicia Keys som gjest, en låt som med harmonier og gitarspill byr på litt soul.
Flatt og identitetsløst
Men rundt høydepunktene er det mye flat og identitetsløs musikk som ligner mer på en ufarlig artist som Jack Johnson enn den nyskapende popstjernen Justin Timberlake til nå har vært.
Hør for eksempel «Say something» med countryartist Chris Stapleton, «Flannel» eller «Breeze Off the Pond», og bli alt annet enn overbevist.
Den drøye timen med musikk på Man of the Woods er sjelden helt krise (styr langt unna «Sauce» og «Wave»), det er tross alt svært dyktige mennesker involvert her, men den er altfor ofte tam og kjedelig.
Det trengs rett og slett et nytt show av sjokkerende kaliber for å løfte dette til noe stort under Super Bowl søndag kveld.
Noen som har invitert Janet Jackson?
Se Super Bowl på Viasat 4 fra 00.30 natt til mandag.
| 0
|
401396
|
Matanmeldelsen:Kontrast har stjerner i sikte
Kan Kontrast få sin andre Michelin-stjerne?
Vår anmelder mener det.
– Oslo er blitt et gourmetmekka, men likevel sakker vi akterut etter andre nordiske byer vi burde kunne sammenligne oss med: Stockholm, København, Heksinki, Göteborg.
Til og med Århus har en høyere forekomst av Michelin-restauranter sett ut fra folketallet.
Hvorfor det?
Bordvenninnen rister på hodet.
–
Dette måltidet kan måle seg med det meste jeg har fått i utlandet, og dessuten med et knallhardt fokus på lokale råvarer og årstider.
Sist vi var på Maaemo, var på omtrent samme tid, så det skal være mulig å sammenligne dem, fortsetter hun.
Første gang vi besøkte Kontrast, lå den i frokostsalen til et boutiquehotell i Vika.
Der fikk maten skinne i ellers ganske triste omgivelser.
Etter flytten til Vulkan-området har man fått mulighet til å skape sin egen atmosfære, men når man kommer opp Maridalesveien mot den diskrete døren som er dekorert med en speilvendt k, er det lite som forteller gjestene om hva som venter på innsiden.
Bak tunge gardiner har man spredt bordene rundt i et L-formet lokale, der alle kan ha innsyn til kjøkkenet som syder av aktivitet.
–
Det er som å se på en ballettforestilling, sier Bordvenninnen, idet kokkene samler seg rundt stasjonen der maten blir gjort klar til servering.
I løpet av kvelden får vi en rekke kulinariske kunstverk som tar pusten fra oss, både smaks- og presentasjonsmessig.
Pirrende smakebiter
Vi begynner med diverse snacks først:
Små munnfuller kamskjell fra Hitra med en blåskjellkraft ved siden, så vaktelegg-marengs med soyagravet eggeplomme.
–
En utrolig delikat kombinasjon, sier Bordvenninnen.
Deretter kommer fritert skreikjake med en tartarsausvariant.
Vår entusiastiske og kunnskapsrike servitør har fristet oss med Oscietra-kaviar, en tyskprodusert type som kommer fra stør.
De store, fete rognene har en nesten nøttaktig smak, og står utmerket til champagnen vi har til, Les Parcelles fra produsenten Pierre Paillard.
Øl og vin gjør fin
Nå skifter vi til øl fra Eiker, en Brown Ale der den kraftige smaken smyger seg inntil jordskokken, som kommer både syltet, som krem, og juice med et snev kaffe og små knivskjell.
Deretter følger syltede rødbeter og en saus med sikrogn, pepperrot og blåskjellkraft, en sjøkreps servert på flere vis:
Halene med nyperosekrem, en skje krepsesalat og en majones med tesorten Lapsang souchon.
– Kombinasjoner til å miste pusten av, sier Bordvenninnen og nyter de siste dråpene Fontanasanta fra Elisabetta Foradori.
Sommelieren har fullt opp å gjøre denne kvelden, men gir seg tid til å beskrive både vin og metode til oss og bordene rundt.
Særlig ett bord er ekstra interessert i vinfølget, så vi tyvlytter.
Kjøkkenet i sentrum
Før fisken får vi rykende nybakt brød, men vi prøver å la være å spise oss mette på dette.
Det skal vise seg å være et godt valg:
Seien har fått en «hinne» av glasert hylleblomst med fennikel og en grønnspettet saus på Røros-rømme.
To vegetariske retter følger:
Tynne skiver skogsopp og skorsonerrot med ristet løk, og en krem på brunet fløte for å få frem ekstra smak.
En komposisjon på potet og trøffel smaksatt med Holtefjell-ost fra Eiker og lardo fra mangalista-gris fra Svartskog, viser hvor finstemte kontraster kan bli når de er satt sammen på mesterlig vis.
Mat med finesse
Den eneste kjøttretten er også en studie i finesse:
And fra Holte gård med grillet bryst og confit av låret toppet med en fyldig saus med hjerte og lever.
Tynne rotfruktskiver og en touch av appelsintagetes er med på å heve smaken av anden.
Nå begynner vi å sikte oss mot etterrettene:
Først en liten svele toppet med tyttebær og sitrontimian og en dæsj brunost fra Prestholt i Hol, så iskrem på beinmarg.
–
Jeg er spent på hvordan dette smaker, sier Bordvenninnen og ser på et halvt margbein med iskrem toppet med en granite på røde bær.
Etter en munnfull er hun full av lovord:
– Friskt og lekkert, slett ikke så tungt som jeg fryktet.
Siste dessert – en eggeformet kule is på geiteyoghurt på en seng av granskudd fra Sognsvann og karamellisert melk – er en nytelse både for øyet og ganen.
Stjernemåltid
–
På mange måter kan Kontrast sammenlignes med Maaemo, men der trestjernersrestauranten satser på eleganse og fremstår som et mattempel, er Kontrast mer avslappet og kan minne om andre gode nordiske Oslo-restauranter som Kolonihagen, BA 53 og Bokbacka, sier Bordvenninnen.
–
Men matmessig og den kreative bruken av sesongens råvarer ligger Kontrast nær Maaemo både når det gjelder mat og service.
Det er dyrt, rundt 6000 for to personer, men man får et minne for livet og du vil måtte ut med noen ekstra tusenlapper på Maaemo, fortsetter hun.
– Maaemo har fått tre stjerner, så Kontrast bør pr. i dag være moden for to stjerner i Michelin-guiden.
Det er få som kan levere på dette nivået her i byen.
| 1
|
401397
|
Gurls leverer et overbevisende musikalsk friminutt
Dette er Gurls alene om, og du verden hvor det svinger.
Trioen Gurls strutter av selvtillit, lekenhet og humørfullt musikalsk entusiasme.
Musikalsk mesker de seg skamløst og uhøytidelig og serverer et fascinerende, sjangerlekent heksebrygg.
Smaksingrediensene er mange, musikken er enkel og direkte, men også intrikat.
De kaller det selv et musikalsk friminutt.
De vil bare ha det moro, og det er direkte smittende.
Vennskapets gleder
På utsøkt vis utfyller de hverandre på alle plan.
Vennskap gir trygghet, erfaring gir kreative muligheter, mens kunnskap gjør valgmulighetene nærmest grenseløse.
Det hele oppleves som spontant, men Gurls har kontroll på hver detalj.
Trioens spinkle instrumentering, kun med saksofon, bass, perkusjon og vokal, gjør det hele overmåte gjennomsiktig.
Dermed blottstilles også det lett parodiske ved prosjektet, dets sjarmerende tull, kjønnsrollespillet og det motsetningsfulle ved å blande ting så skamløst.
Dette er alvor, men på en svært avvæpnende og sjarmerende måte.
Sangene er konfronterende.
Men – det er et herlig men!
Skal vi si de gir oss en slags inkluderende invitt med en nesestyver.
Gutta har noe å bryne seg på her – Run Boy, Run.
Albumtittelen passer perfekt – alle blir gjort narr av uten at noen bør føle seg støtt.
Fordel jazzen
Det du hører, er faktisk det de gjorde i studio.
Ingen pålegg i etterkant.
Det krever sin musiker, og der kommer jazzbakgrunnen inn.
Fra første saksofontone i den drivende åpningssangen «Worried bout ya» har de grepet på deg.
Rytmisk og lekent på samme tid.
Så demper de ned med nydelige «Oui».
Det er mye soul i Taalahs vokal der hun kjæler med sangen.
Så er det «Dis boy».
Bass og vokal.
Gruppen har karisma.
Humoristiske og direkte «Syngedame» er eneste norskspråklige låt.
Uimotståelige «Pork shop lover» er låten som startet hele prosjektet.
Da gjenstår å nevne den såre balladen «The boy who came to town» og rytmisk besnærende «Without you».
Spennet i repertoaret viser Hanna Paulsbergs brede kontroll over låtskriverfaget.
Og med de to venninnene blir dette en drømmegruppe.
Aktivt trekløver
Gurls består av tre av landets mest ettertraktede musikere, saksofonisten Hanna Paulsberg, vokalisten Rohey Taalah og bassisten Ellen Andrea Wang.
Førstnevnte har skrevet all musikk og tekst.
Snakker vi jazz, dukker ofte disse tre opp i en eller annen sammenheng.
Av egne prosjekter står Paulsbergs Concept, Wang med Pixel, og Rohey Taalah med gruppen Rohey, frem som deres hjertebarn.
Gruppen er en forfriskende vital og original tilvekst til den norske musikkscenen.
Måtte det bli mer enn et friminutt som trekløveret har indikert.
Til det er dette for bra til å være et engangsforetak.
| 1
|
401398
|
«Unknown Soldier» er et ujevnt finsk nasjonalepos
Dette er tredje gangen finnene forsøker å lage den definitive filmversjonen av Ukjent soldat, og det spares ikke på kuler og krutt.
Å lage film av Vaino Linnas krigsepos Ukjent soldat (1954) er kanskje enda mer dristig enn å lage en ny film om Jan Baalsruds flukt fra nazistene.
Det er laget to filmer fra før, hvorav den ene har klassikerstatus i hjemlandet.
Dessuten har romanens status som et slags nasjonalepos om en av finnenes mange blodige kriger, den såkalte fortsettelseskrigen med Sovjetunionen under Andre Verdenskrig.
I Norge er vinterkrigen i 1939 mellom Finland og Sovjetunionen godt kjent, ikke minst fordi vi lot oss imponere av finnenes forsvarsevne.
Men fortsettelseskrigen (1941–44) var mindre heroisk, og resulterte i 50 000 falne og 60 000 invalidiserte soldater.
Det er disse menneskelige omkostningene Ukjent soldat handler om, og som regissør Aku Louhimies har strukket til drøyt 140 minutter i det som er Finlands mest påkostede film noensinne.
Krigens meningsløshet
I likhet med nordmenn synes finnene å ha et umettelig behov for å gjenoppleve krigen på film, og filmen er den best besøkte på mange år.
Men i motsetning til i Max Manus møter vi en kontinuerlig krig ved fronten der soldatene gradvis bryter sammen.
Louhimies baserer seg på boken, men tar seg friheter i måten han fremhever den opprørske soldaten Rokka og den krigstrette kommandanten Koskela.
De er begge i starten drevet av patriotisme og ønsket om å vinne tilbake de områdene i Karelen som russerne erobret under Vinterkrigen.
Men i skyttergravene blir krigens meningsløshet stadig mer påtrengende, og den tvilsomme alliansen med Nazi-Tyskland hjelper heller ikke på moralen.
Strålende enkeltscener
Skyttergravenes redselsfulle og absurde tilværelse har vi sett i mange filmer før, og det er scener her som kan måle seg med de ypperste i sin sjanger.
I en scene ser vi en såret soldat med bind før øynene som forsøker å hjelpe en annen såret soldat.
Men han kan ikke se at medsoldaten mangler bein, og kaster ham ned på bakken som en dukke.
Du finner ikke et bedre bilde på krigens meningsløshet enn det.
Eller den militære ledelsens insistering på at man ikke må oppgi sine stillinger, uansett.
En halvtime for lang
Selv om både Eero Aho i rollen som Rokka og Jussi Vatanen som Koskela gir oss humane portretter av menn i krig, må også de gi etter for den dominerende rollen selve krigsmaskineriet får i filmen.
For Aho sin del reduserer det Rokka noen ganger til en Rambo som kan vinne et slag på egen hånd.
Louhimies gir oss voldsomme krigsscener som gjør at filmen ser mer kostbar ut enn den er.
Men han lar disse scenene vare for lenge, og ganske snart begynner de å ligne for mye på hverandre.
Jo, slik var sikkert monotonien på slagmarken, men som publikum blir vi slitne og mister det menneskelige dramaet av syne.
Filmen kunne hatt godt av å bli trimmet ned med en halvtime.
| 0
|
401399
|
«Altered Carbon» er noe av det mest brutale og voldelige som er laget for TV
Rå, brutal og ulik alle andre science fiction-serier du har sett på TV.
«We shed our bodies like a snake sheds its skin,» sier en kvinnestemme.
Vinterens storsatsing fra Netflix tar oss inn i en verden som er langt unna Star Treks idylliske fremtidsvisjon.
Altered Carbon kombinerer det best fra to sjangre:
Den dystopiske fremtidsvisjonen og film noir.
Serien har en kompliserte intrige som krever din fulle oppmerksomhet.
Jeg anbefaler at du legger bort mobilen og følger godt med.
Blir vi bedre mennesker av å leve evig?
Serien er basert på Richard K. Morgans cyberpunk-roman fra 2002.
Cyberpunk er en undersjanger som har et av utspringene sine ideene til Philip K. Dick og senere i William Gibsons banebrytende Neuromancer fra 1984.
Ghost in the Shell (1995) og Strange Days (1995) er eksempler på sjangerens uttrykk på film.
Handlingen er ofte satt i et dystopisk, urbant landskap hvor ensomme helter med røtter i den anarkistiske hackerkulturen har en grunnleggende skepsis mot globale selskaper og maktstrukturer.
I Altered Carbon har menneskeheten snublet over teknologi som har gitt dem evig liv.
Kroppen er bare er en ramme.
Alle er utstyrt med såkalte «stacks» som lagrer en digital kopi av deg selv.
Da kan du hoppe fra planet til planet og fra kropp til kropp – hvis du har råd til det, da.
Det er det bare de rikeste som har.
Her kontrollerer de rike og mektige alt og alle.
De kalles meths, et pek til den bibelske figuren Metusalem.
De rike er i praksis udødelige.
Som Laurens Bancroft (James Purefoy) sier i en scene:
«God is dead.
We have taken his place.»
Blir vi bedre mennesker av å leve evig?
Det korte svaret er nei.
«We are not ment to live forever.
It corrupts even the best of us,» sier den revolusjonære Quell (Renèe Elise Goldsberry), en karakter som opptrer i minnene til hovedpersonen; elitesoldaten Takeshi Kovacs (Joel Kinnaman).
Altered Carbon gir oss en skremmende visjon av en fremtid der religioner kjemper mot teknologien om menneskets sjel.
Snuff-drap og mektige yakuzae
Når vi først møter Takeshi Kovacs, har han nettopp blitt vekket opp fra et digitalt fengsel.
Han har fått en ny kropp og får vite at han er kjøpt av rikingen Bancroft.
Kovacs blir bedt om å etterforske drapet på nettopp Bancroft selv.
Derfra vikles han inn i en verden av prostitusjon, virtuelle torturklinikker, groteske snuff-drap og mektige yakuzaer.
På veien blir du kjent med mange bikarakterer, og en morsom AI sørger for humor i det dystre.
Kovacs er high tech-versjonen av Humphrey Bogarts film noir-detektiver – svart frakk inkludert.
Dødpunkt på midten
Kovacs er en fascinerende karakter, og i serien har de gjort ham mer menneskelig enn han er i boken.
Kovacs er en envoy, en spesialtrent elitesoldat mer maskin enn menneske.
Han er ikke spesielt sympatisk, men Joel Kinnaman spiller karakteren med innlevelse og mye sjarm.
Serien holder på spenningen gjennom 10 episoder, men det er noen episoder i midten hvor tilbakeblikkene får dominere.
Selv om de er godt laget og du får vite mer om Kovacs, settes mordmysteriet på pause.
Dermed får serien et fortellermessig dødpunkt på midten før vi vender tilbake til den actionfylte, men litt rotete avslutningen.
Unngår torturporno
Produksjonsdesigner Carey Meyer har gjort en fabelaktig jobb med å skape en troverdig futuristisk verden.
På bakkenivå vokser det frem en storby med klare inspirasjoner fra både Metropolis og Blade Runner.
De rike bor i uoppnåelige hus høyt hevet over det forurensede skydekket.
Her vandrer de rundt i flagrende gevanter som engler i skyene, selv om oppførselen deres er langt fra engleaktig.
Dersom du synes Game of Thrones har mye sex og vold, er det bare å stålsette seg.
Altered Carbon sparer ikke på detaljene.
Morgans bok skildrer både sex og vold i svært grafiske scener, og jeg var spent på hvordan de hadde løst den beryktede torturscenen.
Det kunne lett blitt torturporno, siden Kovacs i boken blir torturert i en virtuell kvinnekropp.
Heldigvis har serieskaper Laeta Kalogridis endret dette og unngår et pornografisk uttrykk.
Serien er uten tvil noe av det mer eksplisitt brutale og voldelige som er laget for TV.
Det blir mange slåsskamper, og de kunne kuttet ned på antallet.
Likevel er noe av det nødvendig for å vise at menneskenaturens mørke skyggesider ikke endrer seg over natten.
«The older they get, the worse they get.
They get bored,» sies det, og spørsmålet blir om vi ikke mister vår menneskelighet et sted på veien.
Ikke en serie for alle
Altered Carbon er først og fremst et stykke rå underholdning.
Den er ikke spesielt subtil og er bombastisk i sitt budskap.
Serien er velprodusert, godt spilt og ser fantastisk ut.
Den kompliserte historien kan føre til at noen faller av.
Underveis blir det mange krumspring i en saga som foregår både i virkeligheten, en virtuell verden, og hvor hovedpersoner endrer utseende underveis.
Midtpartiet kunne med fordel ha vært strammet opp.
Serien er med sitt eksplisitte voldsuttrykk og sin til tider umenneskelige helt ikke en serie alle kommer til å omfavne.
Jeg tviler på at den kommer til å nå ut til et like bredt publikum som Game of Thrones.
Til det virker den å være laget for et smalere sjangerpublikum.
Hvis du lar deg fascinere av konseptet, blir du belønnet med en serie som viser hvor aktuell science fiction kan være.
Den føyer seg inn i debatten om transhumanisme, og hvor grensen går mellom menneske og maskin i en virkelighet hvor teknologien kommer til å styre stadig større deler av livene våre.
| 1
|
401400
|
En herlig teaterbagatell – oss pingviner mellom
Filosofisk og morsomt om Guds eksistens i fin familieforestilling.
Tre pingviner kjeder vettet av seg i Arktis, slik de alltid har gjort.
Det knaker i isen.
En liten diskusjon blir til et større slagsmål, som vanlig.
Det som heller ikke er uvanlig er at diskusjonen og kampen dreier seg om Guds eksistens.
Det er jo vanlig folk, dette.
Hvem kan bevise at Gud finns, lizzom.
Pingvin 3 går sin vei i raseri og gudsfornektelse.
Gud kunne jo gitt seg til kjenne av og til.
Og så kom regnet
En stresset due dukker opp og forteller at en stor flom er i vente og at alle må pakke og komme seg til Noahs ark klokken åtte.
De får to billetter.
Først tror de ikke på duen, selv ikke når det begynner å regne, selv ikke når regnet stiger.
Til slutt har de ikke noe valg.
Men skal de dra uten den tredje?
Det går jo ikke an for anstendige pingviner.
De klarer å smugle henne om bord i Arken i en koffert, og så begynner en førti døgns ferd, full av fare og filosofi, dertil sult, forkledning, vennskap og uvennskap – ikke bare mellom disse tre, men mellom mange andre dyr og kulturer.
Antilopen nekter å sove sammen med løven, og hakkespetten hakker hull i arken.
All denne informasjonen kommer med duen som stadig stikker ubeleilig innom.
Pingvin 3 får religiøse anfektelser og påtar seg all skyld for alt som er skjedd.
Absurd humor
Petter Næss har skapt en svært underholdende forestilling, lærerik helt uten pekefinger, i akkurat den lett absurde og lyse stemningen som er nødvendig for å nå alle aldersgrupper og alle som tror, ikke tror, eller tviler.
Dyrene om bord i arken oppfører seg selvfølgelig som mennesker, men det er umulig å tvile på at Johannes Joner, Birgitte Victoria Svendsen og Ine Marie Wilmann er ekte pingviner.
Holdning, ganglag – alt er aldeles herlig pingvinsk.
Timingen er fortreffelig, og i all sin likhet har de forskjellige og gjenkjennelige personlighetstrekk.
Helle Haugens utkjasede due er et utstillingsvindu av oppfinnsomhet, forsterket av Dagny Drage Kleivas festlige kostymering.
Kleivas scenografi er et lite kunstverk i seg selv – enkel og talende – og effektiv på scenen.
Enkel og talende er også Lars Lillo-Stenbergs musikk, gjenkjennelig deLillosk i fremføringen.
Haugens arie om dårlig helse høster fortjent applaus, og en gospel gir uttelling for pingvinene.
Sommerfugler og Gud
Når duen har funnet olivengrenen, vannet er sunket og de overlevende – to av hvert slag, pingvinene unntatt – er kommet seg hjem igjen, da fortsetter alt som før.
De kjeder seg, krangler og sloss.
De store spørsmålene får sjelden svar, og diskusjonene fortsetter.
Hvem er Gud?
Hva ville han med denne flommen?
Og Gud angrer litt, iallfall lover han, via Noah, at dette er den siste flommen.
Det er visst ilden neste gang.
Og kanskje er det gjennom sommerfuglene han gir seg til kjenne?
Barn kommer avgjort til å stille morsomme spørsmål hjemme, så her må de voksne skjerpe seg!
| 1
|
401401
|
Datarock:Modner som fin vin
Vellykket comeback fra de kjeledresskledde danseløvene.
Så er de endelig tilbake for fullt.
Dette er det første ordinære albumet fra Datarock på nesten ti år.
De har ikke stått stille av den grunn.
I mellomtiden har de sluppet et par EP-er i sære formater og laget en timelang musikal fremført med fullt orkester, begrenset til 300 vinyleksemplarer.
Men nå er de altså her med noe litt mer mainstream.
De røde kjeledressene er blitt svarte, uten at musikken helt har mistet sin livlige, humoristiske touch.
Det er allikevel et hakket mørkere uttrykk vi blir servert.
Unik sjarm
Det begynner friskt med «BMX», som godt kunne passet som soundtrack til en treningsmontasje fra en åttitallsfilm.
En herlig liten retrointro før «Ruffle shuffle» bringer oss tilbake til den tilbakelente, småfrekke funken som gjorde bandet til en internasjonal suksess i utgangspunktet.
Den har modnet inn i et uttrykk som bringer tankene til LCD Soundsystem, men har fremdeles den unike sjarmen bandet drar med seg verden rundt.
Frontfigur Fredrik Saroea har angivelig spilt inn mye av materialet her på egen hånd.
Det føles allikevel som en kollektiv affære med en rik produksjon fylt til randen av neonfargede synther, rytmiske gitarstikk, beats som får hodet til å vugge, og spretne basslinjer.
Man hører fremdeles inspirasjonen fra nittitallets lystige madchester-bølge, men også et uttrykk som låner fra den dunkle siden av synthpop.
Medrivende og sjelfullt
Eksempelvis har vi «Laugh in the face of darkness» med nydelige melodilinjer i Depeche Mode-land.
Den smyger seg rolig fremover i et åpent lydlandskap som gir plass til den passelig intense vokalen.
Dette er nye takter som funker godt.
På «Invitation to love» blir vi servert en messende, minimalistisk groove som gir oss en melankolsk ballade med drømmeaktige synther og døsig saksofon.
Seks stemningsfulle minutter hvor oppmerksomheten klistres til høyttalerne.
Bandet har gjort rolige låter tidligere, men aldri så medrivende og sjelfulle som denne.
En ny driv
Vi får selvfølgelig også noen røffere låter hvor gitarene hamrer løs og bandet maner til allsang og dans.
Albumet avsluttes sterkt med skivens kjappeste spor, «Darkness at the edge of the pit», en hektisk rockelåt med mye attitude.
En slags siste energiutblåsning som viser at bandmedlemmene fremdeles kan feste, selv om de er blitt eldre.
Datarock ligner seg selv, men har utviklet uttrykket i en retning som har gitt dem en ny driv.
Dette er fremdeles morsom, dansbar musikk, men med en mer tydelig emosjonell kjerne.
Her vil både gamle og nye fans finne noe å like.
| 1
|
401402
|
«120 slag i minuttet:»Da enden alltid var nær
Robin Campillo har kanskje laget den beste filmen om hva som sto på spill da aids-epidemien satte politisk agenda på 90-tallet.
Forestill deg at en mystisk epidemi rammer din omgangskrets, og at venner og kjente begynner å dø.
Det finnes ingen kur, og det kan virke som om myndighetene, av en eller annen grunn, vegrer seg for å gå aktivt ut med informasjon om epidemien.
Dette er kjernen i Robin Campillos dokudrama om en gruppe aids-aksjonister som ikke ser noen annen utvei enn å bruke sterke virkemidler for å oppnå oppmerksomhet.
De er en del av ACT UP, en profilert aksjonsgruppe som på 1980- og 90-tallet bidro til å sette aids på agendaen.
I åpningsminuttene ser vi gruppen aksjonere mot en representant for helsemyndighetene.
Scenen er talende for Campillos nyanserte realisme.
Hverken denne byråkraten eller legemiddelindustriens representanter fremstilles som noe annet enn pragmatiske, alminnelige mennesker.
Men medlemmene av ACT UP har ikke tid til pragmatisme, de fleste av dem er syke og har begynt å telle ned (derav tittelen).
De ser at det ikke er velviljen hos makthaverne det står på, men en mangel på politisk vilje.
Barsk solidaritet
Vi har sett en rekke amerikanske kinofilmer om aids-epidemien (for eksempel And the Band Played On, Philadelphia), men ingen av disse gir oss den samme nærheten og følelsen av hva som sto på spill.
Campillo plasserer oss midt i gruppen, slik han gjorde i gullpalmevinneren Klassen, og et håndholdt kamera gjenskaper rastløsheten og umiddelbarheten.
Helt fra starten er vi sammen med de unge homofile mennene som danner et skjebnefellesskap som ikke er noen dans på roser.
De som forventer rørende scener med mye omsorg og varme, vil kanskje bli skuffet.
Det er isteden en barsk solidaritet som preger relasjonene, mer i henhold til den akutte realismen Campillo tilstreber.
Det er som om de ikke kan unne seg den luksusen det er å vise ekstra hensyn, og for oss nordmenn vil kanskje den skarpe franske retorikken skjerpe kantene ytterligere.
Nathan (Arnaud Valois) er ny i gruppen og stiller spørsmålet de andre helst ikke vil forholde seg til:
Hvorfor gjøres det ikke mer for å utvikle en vaksine for dem som ennå ikke er rammet?
I den daglige kampen for personlig overlevelse makter de ikke å redde verden – nei, den typen sentimentalitet får man overlate til Hollywood-filmen.
Hyller aksjonismen
Sean (Nahuel Pérez Biscayart) er blant dem som avviser Nathans innspill, men som likevel faller for ham.
De har ulik bakgrunn, men finner tonen og innleder et forhold som er akkurat så flyktig som omstendighetene tillater.
Lederen for gruppen, Thibault (Antoine Reinartz), har den krevende jobben å forene de ulike kreftene og innstille dem på å tenke strategisk.
Som i enhver aksjonsgruppe oppstår det konflikt om virkemidler, og de mer militante dominerer agendaen, anført av nestlederen Sophie (Adéle Haenel).
På mange måter er filmen en hyllest av den aksjonismen gruppen sto for, en aksjonisme som faktisk satte aids på agendaen.
Men den er ikke politisk naiv, snarere litt kynisk ved at den kan fungere som en innføring i effektiv aksjonisme.
Men først og fremst er dette en fortelling som pågår her og nå, ingen av rollefigurene har tid til å sette seg tilbake og reflektere.
Det er det som gjør den så medrivende og relevant.
| 1
|
401403
|
«Ready Player One» er et actionfylt eventyr for ungdom i alle aldre
Steven Spielberg skaper nok engang filmmagi.
Steven Spielberg blir ofte beskyldt for å være for sentimental i sine filmer, men han er riktig regissør for Ready Player One.
Filmen er basert på romanen til Ernest Cline, en bok du kanskje har lest dersom du har en interesse for dataspill.
Romanen er en eneste lang lek i dataspillreferanser og skamløs 80-talls nostalgi.
Spielberg selv, enten som regissør eller produsent, sto bak noen av de beste eventyrfilmene på 80-tallet fra E.T, The Goonies, Indiana Jones og Tilbake til fremtiden.
I Ready Player One vender regissøren tilbake til sitt eget univers.
Han har med seg et stort hjerte inn i et handlingsunivers hvor det meste skjer i en virtuell spillverden.
Fantastisk lekkert
I 2045 lever Wade (Tye Sheridan) mesteparten av livet sitt i Oasis, en virtuell verden hvor han er Parzival.
Virkeligheten er kjip, og fantasien er fantastisk.
Spillets skaper, Halliday (Mark Rylance), er død og har etterlatt seg en gåte.
Den som løser den, får eierskap over Oasis.
Når Parzival finner den første nøkkelen til løsningen, er jakten i gang.
Det er nesten unødvendig å si at den visuelle leken og den animerte verden vi møter inne i Oasis er fantastisk lekker.
Du får lyst til å flytte inn der selv og danse til Staying Alive i et virtuelt diskotek.
Filmen er iøyenfallende, detaljrik og original.
Den er utrolig godt laget, og den bør ses på kino.
Filmen kunne lett blitt et følelsesløst, men spektakulært effektshow.
Etter en omgang med Spielbergs magiske fortellerstil får filmen helstøpte karakterer og en historie med driv.
Bedre versjoner av oss selv
Spielberg lar aldri effektene få styre showet, de er hele tiden underlagt historien.
Filmen veksler også sømløst mellom sekvensene som foregår i spillet og i vår uglamorøse virkelighet.
Det er godt gjort å skape like mye liv i avatarene som i karakterene ute i virkeligheten.
Den animerte Parzival er like levende og fascinerende som Wade.
Det gjør at de animerte sekvensene får et helt unikt og eget liv.
Det er også godt å se karakterer som er litt som deg og meg.
Når vi går inn i en spillverden og skaper oss en avatar, er de ofte en vakrere og tøffere utgave av oss selv.
Et av filmens mest rørende øyeblikk er når Wade møter Art3mis / Samantha (Olivia Cooke) ute i den virkelige verden for første gang.
De er ikke perfekte, ikke full av botox, men kanskje har de et snev av spillkarakteren i seg likevel.
Elegant
Ready Player One er en hyllest til dataspill, dets historie og ikke minst 80-tallsnostalgien.
For de av oss som er oppvokst på 80-tallet – uansett om du spilte arkadespill eller prøvde Pong på Atari 2600 – vil du kjenne igjen referanser fra Duran Duran, Monty Pythons holy hand-grenade, Iron Gigant, The Shining til Mechagodzilla.
Referanseleken er elegant inkorporert og integreres godt i historien.
Når actionsekvensene akkompagneres av Van Halens «Jump» og Twisted Sisters «We're Not Gonna Take It» er det helt herlig.
Sangene er en anakronisme, men likevel fungerer de helt perfekt.
Ready Player One er hektisk og actionfylt, men historien mister aldri hjertet og har mye humor.
Dette er et fargerikt eventyr for ungdom i alle aldre.
| 1
|
401404
|
Heimebane sesong 1:Mest fengende siden «Himmelblå» |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
«Heimebane» er det mest fengende norske TV-dramaet siden «Himmelblå» samlet nasjonen.
Her hjemme stopper ofte listen over gode fotballfilmer med Magnus Martens United fra 2003.
Fotball er vanskelig å filme som drama, og produsenter og regissører har muligens gitt opp når de vet at ivrige supportere bare venter på å rive handlingen fra hverandre.
«Det er ikke sånn det er!»
Fotballens vanedannende kraft ligger ikke i at Ole Gunnar Solskjær scorer på overtid i Champions League-finalen, fotball består vel så mye av skuffelser, kjedsomhet, vasstrukne pølser og knuste drømmer.
Det har serieskaper Johan Fasting forstått, og Heimebane får i stedet en folkelig berøring vi knapt har sett på norske skjermer siden Himmelblå samlet nasjonen.
Ane Dahl Torp spiller Helena Mikkelsen, trener for et Trondheim/Ørn klar for semifinalen i Champions League for kvinner.
Når nyopprykkede Varg IL fra Ulsteinvik ringer, kaster hun Trondheimsørn over ripen og setter stø kurs for Vestlandet.
Der stjeler hun hovedtrenerjobben fra Michael Ellingsen (John Carew), eks-utenlandsproffen som sto klar for å ta over klubben.
Han er backet av en grovkornet lokal industrisponsor, illsinte supportere som jobber skift på skipsverftet, og en broket forsamling av kvapsete, naive, desillusjonerte eller selvtilfredse spillere.
Alt ligger til rette for nedrykk og avskjed på papir gråere enn en gjennomsnittlig vestlandsk marsdag.
Fotballscenene minner mest om Boing
Heimebane handler om et fotballag, men serien handler ikke overdrevet mye om fotball.
Faktisk går det fire episoder før vi får sett noe som ligner på en kamp, og fotballsekvensene minner mer om fengende kampfortellinger fra fotballtegneserien Boing.
Serien vokser i stedet frem som velskrevet bygdedrama, og som en svamp suger Heimebane opp fengende og viktige problemstillinger.
Klassiske tema som farsrollen i idrettsmiljø og sårbar lokal industri behandles, men den sterkeste bihistorien oppstår når Helenas 17 år gamle datter får jobb på den lokale restauranten.
Serien er skrevet før #MeToo ble en hashtag, men det kunne ikke vært skrevet bedre scener om hvor ubehagelig det er å være utsatt for utilbørlig sexpress på arbeidsplassen og hvor komplisert det er å si fra om det.
Ane Dahl Torp spiller mothårs, og er gnistrende god
Det er likevel Helena Mikkelsen det handler om, og hennes vei inn i den mest mannsdominerte bastionen av dem alle.
Ane Dahl Torp er gnistrende god som den nye treneren, og blir spesielt god når hun utover i sesongen spiller overraskende mothårs.
Helena Mikkelsen vil ikke være Den Første Kvinnelige Treneren, og nekter å ta ansvar som forbilde for kvinner eller likestilling, utover å bevise at hun er god nok.
Alt hun vil er å få til jobben med å holde Varg IL i eliteserien, og da ofres både politikk, familie og hva supporterne måtte mene om henne.
En upragmatisk vinnerskalle, ville sportskommentatorer kalt henne, en middelmådig drømmer, sier den lokale sponsoren.
Denne innelukkede, harde energien gjør henne til en langt mer interessant driver for serien enn om hun skulle triumfert i konfrontasjon med utfordringer.
John Carew er overraskende brukbar som den feterte drittsekken som tapper klubben for lønnsbudsjett, men av mennene rundt den kvinnelige treneren er det Bjarte Hjelmeland som stråler mest av dritt, arroganse og sprengt magemål.
Når Hjelmeland og Ane Dahl Torp treffes på restaurant, i garderobe eller på styrerom, eksploderer Heimebane.
Bjarte Hjelmeland breier seg velartikulert som en alfahann med ordbok, mens innbitte Ane Dahl Torp gang på gang bommer med sine forsøk på keitete overtaling.
Heimebanes kvaliteter oppsummeres elegant i disse sterke scenene.
Det blomstrer i Ulsteinvik i februar?
Manusforfatter Johan Fasting har skrevet en engasjerende og jordnær serie om fotball og Bygde-Norge.
Seerne som irriterte seg over dialektene i Himmelblå og Frikjent kommer til å gå amok i kommentarfelt når trærne blomstrer i Ulsteinvik i februar og solen fremdeles er oppe når spriten kommer på bordet.
Til tross for i overkant mye slurv med tidslinjen er Heimebane det beste og mest sympatiske dramaet noen norsk TV-kanal har servert på årevis.
Heia Varg!
| 1
|
401405
|
Fest for fansen fra Kendrick Lamar
Den største stjernen i den største sjangeren leverer mer show enn en musikalsk finurlig konsert.
Men for en fest.
Damn, snakk om å sette skapet på plass.
Det er en musikalsk stjerne av gigantiske proporsjoner som entrer scenen i Telenor Arena fredag kveld.
Fjorårets store suksessalbum DAMN. er én ting, det fikk nettopp fem fortjente priser under den amerikanske Grammy-utdelingen.
Viktigere var kanskje Kendrick Lamars fantastiske og politisk ladede åpningsshow under Grammy, og det at han er musikalsk kurator og artist på lydsporet til og inspirert av superheltfilmen Black Panther.
Den er også blitt en politisk sak med sin bruk av svarte skuespillere i alle roller, og både film og musikk setter rekorder og topper lister i USA nå.
Kendrick Lamar (30) topper ikke Forbes´ nylig presenterte liste over hiphoperne som tjener mest i verden, det gjør Jay Z, men han er opplagt den mest nyskapende og interessante å følge.
Bombastisk hiphop
Så hvordan matche nivået i konsert?
Anmeldelsene fra tidligere opptredener andre steder har vært ekstatiske, blant annet i UK, og det er lett å forstå etter fredagens oppvisning i Telenor Arena.
Et show mer enn en musikalsk finurlig og dynamisk konsert, ja, og langt hardere og mer bombastisk enn på plate.
Men samtidig en miks av noe gatesmart alvor og mye fest, som trigget publikum 100 prosent.
«Å eie» salen fra «front to back» har fått et nytt toppnivå i Norge etter denne kvelden.
Der mange andre hiphopere surrer seg bort live, holder Kendrick Lamar forbilledlig kontroll.
Han spiller sine låter for det meste fullt gjennom, alene på scenen, og holder balansen mellom komplisert rapping og rent publikumsfrieri.
I tillegg til mye lyd på bånd har han også med seg et band, men det står på gulvet ved siden av scenen, gjemt bak et gjerde for det meste av publikum.
Snakk om å gi begrepet studiomusiker et nytt nivå.
Lojalitet mellom ham og publikum
Kendrick Lamar er kledd i kledelig hvitt, kanskje tenkt som en slags gudsfigur, og raser ut av startblokkene med låttrioen «DNA», «ELEMENT» og «King Kunta».
Takten settes umiddelbart for en aften med tungt hiphopkjør.
Etter et mildere parti kommer første allsangrunde med «Swimming Pools (Drank)», som følges av «Backseat Freestyle» og «LOYLATY».
Det er i den, og musikalsk roligere låter som «LUST» og «PRIDE» at Lamars virkelige styrke kommer frem.
Det ligger en oppbygd lojalitet mellom ham og publikum som gjør at man tror på hans historier og opplever dem som viktige, selv langt fra mannens oppvekst i den røffe og sentrale hiphop-byen Compton nær L.A.
Høy og for skarp lyd i «boksen»
Telenor Arena gjør at ordene ofte er vanskelig å høre klart, dessverre.
Irriterende for den som prøver å lytte etter, men uten negativ effekt på det festklare publikumet.
De synger blant annet hele første del av nest siste låt «HUMBLE» a cappella, slik Kendrick vil ha det.
Alene på scenen
Etter 80 minutter er det hele over.
Kort og kontant.
I knappeste laget fra en stjerne på dette nivået, kan man nok si.
Samtidig er det opplagt at en fordypning i mannens musikalske og tekstlige univers bør foregå via rekken av sterke studioalbum som han til nå har gitt ut.
Live er en annen skål, som Kendrick Lamar også takler på ypperlig vis.
Bortsett fra en danser som så vidt kommer innom og litt pyro og noe video, så rydder scenen for alt annet enn seg selv.
Det er et slags statement, det også.
| 1
|
401406
|
Band of Gold overrasker – og innfrir forventningene
Bandet leverer nok et strålende album med fengende popmusikk.
Det selvtitulerte debutalbumet til Band of Gold fra 2015 oppnådde en formidabel mottagelse med strålende anmeldelser.
Godordene satt løst, og i kjølvannet av dette, utsolgte konserter.
Det toppet seg da de vant Nordic Music Prize, som den første norske artisten noensinne.
Forventningene til oppfølgeren er, naturlig nok, store.
Innfrir på egne premisser
Etter første gjennomlytting er det en ting som er krystallklar, at dette er et band som følger sitt eget hode uavhengig av andres forventninger.
De har tatt seg tid, perfeksjonert sitt konsept ytterligere og tilført nye elementer.
Andrealbumet er ofte en blekere kopi av det første, men ikke denne gang.
Where’s the Magic er annerledes, men vel så storartet.
For meg fremstår platene som likestilte, og med det viser duoen Nina Mortvedt og Nikolai Hængsle både at de uten tvil kan sitt håndverk, og at de behersker låtskriverfaget.
Sangene er råere, tøffere i rytmikken og til tider utfordrende eksperimentelle.
Det er imidlertid bare en side av dette albumet, for samtidig er hver enkelt sang tuftet på den gode melodien.
Lidenskap og funk
Samtidig har de bygget videre på det beste fra førstealbumet.
Først og fremst et fantastisk lydbilde, rikt på detaljer, nyanser og lekker instrumentering.
Flotte arrangementer er med å løfte disse nye sangene til et nytt nivå.
Dermed har de gitt oss i både pose og sekk, både det vi ønsket oss og noe mye mer.
Allerede i den tøffe, bastante åpningslåten «Bring back» møter vi et band med mer trøkk og funk.
Når jeg hører «I wanna dance with you again» får jeg assosiasjoner til Fleetwood Mac.
Man må også fremheve bass-spillet, spesielt når «Away with you» fyller lydbildet.
Det er noe med hele stemningen.
Med lidenskapen.
Med vokalen.
Energien.
Alt det Band of Gold legger på bordet.
En formidabel vokalist
Det er fristende å lage et ordspill på albumtittelen, men jeg vil heller fokusere litt på sangen.
Dette var også noe av det som gjorde debuten så bra.
Igjen er Mortvedts vokal gåsehudfremkallende.
Hun har en stemme man formelig kan fortape seg i, og koringen står heller ikke noe tilbake for hovedstemmen.
Dette bandet har et eget grep på balladene.
Den første er «Away with you», og det er som å flyte vekk på en sky av vellyd.
Koring, vokal og arrangementet med en diskret, men samtidig fremtredende bassgang gir sangen det lille ekstra løftet.
Mens «Into the void» er sårere og dystrere i tonen.
Her eksperimenteres det med lydbildet.
Uroen er til å føle på.
Albumet avsluttes vakkert med «Look at me», og igjen hensettes vi i deres vokalsterke balladeunivers.
Et møte, og et undringens øyeblikk.
Når siste tone ebber ut, føler man seg ikke ferdig og vil tilbake og oppleve denne musikken på nytt.
| 1
|
401407
|
Påskekrim:Vikaren på NRK1 |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Ikke engang vikaren fra helvete kan redde «Vikaren».
Man er unnskyldt om man blir litt tåkete i toppen av å være i fødselsperm.
Det er lett å miste taket på voksenverden og bruke mer tid enn sunt er på å gruble over detaljer.
Men at det skal gå så hakkende galt som for arkitekten Ellen Rooney, det unner man virkelig ingen.
Hun har akkurat vunnet et stort prosjekt for arkitektkontoret hun jobber for, men må gå baklengs ut av det da hun blir gravid og skal i mammaperm.
Inn arkitektdørene kommer vikaren Paula, som etter sitt gjennombrudd som lovpriset arkitektspire tok mange års pause fra jobben for å oppdra datteren sin.
Hvem er egentlig paranoid?
Ellen er først strålende fornøyd med en god erstatter, men snart aner hun at noe er galt med Paula.
Hvorfor er hun så opptatt av Ellens graviditet og kommende mammaperm?
Hvor er datteren som Paula sier hun var hjemme i årevis for å passe på?
Eller er det egentlig Ellen selv som sjangler høygravid inn i paranoia og vrangforestillinger?
Hun var jo tross alt selv under psykiatrisk behandling da hun traff ektemannen.
Vikaren åpner aldeles strålende og forstyrrende, med skuling og psykodrama som om Single White Female og Gone Girl gikk på kinodate sammen.
Vicky McClaire, kjent fra Line of Duty, Broadchurch og This is England-seriene, er ubehagelig god som Paula, og spiller passiv-aggressiv potensiell psykopat som om Englands fremtid som thrillernasjon sto på spill.
Serien ymter også frempå med noen kommentarer om status for karrièrekvinner og fødselsperm, men når nøstet skal snøres og kabalen legges, kollapser Vikaren.
Der det åpner som stillespillende psykothriller i første episode, blir andre – og avsluttende – episode til en sjanglende fest av usannsynligheter og melodrama.
Det gråtes, lyves og konspireres uten noen hensyn til små ting som troverdighet og sammenheng.
Til slutt blir man snytt for en potensielt knallgod påskekrim.
Det er ingen grunn til å bruke timevis på Vikaren denne påsken, prioritér heller å brette papirfly av Kvikk Lunsj-papir.
| 0
|
401408
|
Matanmeldelsen:Gå tilbake til det gamle, Nye Taj Mahal
Er det nødvendig at spisegjestene kommer i annen rekke på grunn av take away?
–
Dette er mer enn irriterende.
Spisevennen har hisset seg opp i løpet av måltidet, og nå venter vi på få betalt regningen.
Vi har gitt opp tanken på å bestille dessert, for det har vært kladdeføre fra vi satte oss ned til vi sitter med tomme glass.
–
De burde kunne klare å holde et halvt øye med oss i restauranten, men her er all oppmerksomhet rettet mot inngangsdøren, sier han.
Vi har opplevd dette før, og det ser ut til å bli stadig mer vanlig:
Servitørene slipper alt de har i hendene med en gang det kommer en rosakledd sykkelrytter eller varebilsjåfør inn døren.
Spisevennen er blitt grundig lei av fenomenet som han mener ødelegger for både restauranten og gjestene.
–
Jeg har fulgt denne restauranten fra den gang de åpnet ved Birkelunden og så flyttet opp hit på Torshov.
Men jeg gir snart opp – av én årsak:
Alt fokus på take away går ut over spisegjestene i restauranten.
Slik begynte det
Menyen byr på klassiske retter, men også et utvalg egne spesialiteter.
Bordvenninnen har en forkjærlighet for butter chicken og velger den.
Til forrett tar hun vegetarpakora.
Jeg følger opp med rekepakora og spesialiteten lam i spinat, mens Spisevennen begynner med dalsuppe før chili-kylling.
–
Og øl, takk.
Har dere Cobra? spør Spisevennen.
Denne dagen har de bare norsk øl på fat, og ut fra kranene ser det ut til å være fra Arendal, enda vi får beskjed om at det er Aass-øl.
Bordvenninnen og jeg ber om rødvin og får to glass uten videre kommentar.
Litt etterpå kommer det sprø poppadum på bordet med dressing til.
Brukbar start
Fatet med poppadum og dressing er tømt, og ventingen begynner.
Telefonen ringer i ett sett, og samtalen går høyt på kjøkkenet mens kunder står og venter på take away.
Etter hvert kommer poser med mat ut til dem, og vi får forrettene.
–
Denne varmer i kroppen, sier Spisevennen og tilbyr en skje linsesuppe som er rik på smak med en god smørfylde.
Mine friterte reker er spretne, med god tyggemotstand, selv om de mangler kryddersting.
Det samme mener Bordvenninnen om sine grønnsaker.
Hva skjer?
Vi fortsetter å vente på service.
Diskusjonen går høyt på kjøkkenet.
Flere kommer inn for å hente mat, og vi sitter med tomme tallerkener og glass.
Det er hektisk aktivitet, men ikke i selve restauranten.
–
Jeg går en tur på do, sier Spisevennen og forsvinner mot trappen.
Etter en stund kommer han tilbake.
– De har visst problemer med noen bestillinger.
En av take away-kundene sier at det mangler en rett, og nå prøver de å finne ut hva som har skjedd.
Jeg ba om en øl til, så de kommer vel snart.
Totalhavari
Etter enda litt venting får vi ris og nanbrød, men ikke øl.
Så kommer hovedrettene, og idet Spisevennen purrer på sin øl, bestiller vi enda et glass rødvin og vann ved siden.
Det tar tid, men til slutt har vi fått øl og vin, men ikke vann.
–
Det er en grunn til at butter chicken her er populær, sier Bordvenninnen.
– Den er litt sterkere enn hva du får andre steder, men smaken er nydelig og kjøttet mørt.
Spisevennen er ikke fornøyd med sin chili-kylling.
– Kyllingbitene er tørre, bleke og lunkne og ser ut som om de er sluppet ned i den oljete sausen helt til slutt, sier han.
Mitt lam er også en skuffelse:
Et par biter i spinatsausen er møre, men de fleste er tørre og seige.
Dette er noe vi har opplevd flere steder, så man kan undres over om kjøkkenet blander gammelt og ferskt kjøtt i retten.
På tide å slå opp?
Vi er visst blitt glemt igjen, for nå står folk og venter utålmodig på mat.
Spisevennen går til slutt bort til kassen for å be om regningen.
–
Dette er andre gangen vi har spist her, og måltidet har trukket i langdrag på grunn av trykket fra take away-kunder, sier Bordvenninnen.
–
Dette har jeg opplevd enda flere ganger.
Det føles som å måtte slå opp med en gammel kjæreste, sier Spisevennen.
– Jeg har vært her siden starten, men nå føles det som om vi kommer i annen rekke.
Neste gang jeg skal spise her oppe, blir det Jewel of India på Sandaker.
Der var servicen på et helt annet nivå, avslutter han.
Klassiske retter
Egne spesialiteter
Take away
Andre indiske utenfor Oslo sentrum
Jewel of India Sandaker:
Indisk på høyt nivå på Sandaker
Sanjay’s:
Nytt sted på Løren med bredt utvalg
The Indus:
Indisk/pakistansk bortgjemt på Grünerløkka
Albertine Tandoori:
Svært billige dagens retter på St. Hanshaugen
Diamond Indian Cuisine:
Godt i enkle lokaler på Majorstuen
| 0
|
401409
|
Top of the Lake:China Girl – påskens skuffelse |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Hater alle menn alle kvinner?
Selvsagt ikke, men «Top of the Lake:
China Girl» argumenterer insisterende for det.
Første sesong av Oscar-vinner Jane Campions Top of the Lake var et forstyrrende bygdekrimdrama.
Plotmessig skjøv den grensene for hva en serie kunne tillate seg og fremdeles få det til å henge sammen.
Oppfølgeren Top of the Lake:
China Girl går enda lengre, men blir i stedet en collage av lite troverdige figurer, tullete handling og et kjedsommelig behov for å rope at alle menn hater alle kvinner.
Misogyni, gravide lik og gruppevoldtekt er bare starten
Elisabeth Moss spiller fremdeles politikvinnen Robin Griffin.
Hun har flyttet fra vakre, men bekmørke New Zealand til en trist, men like bekmørk, del av Sydney.
Der forsøker hun å få politikarrièren gående igjen, men møter misogyni, hånlatter og overvåking fra kolleger.
Stemningen blir ikke bedre når en koffert med liket av en gravid thaijente flyter i land på stranden.
Det gir serien en grei unnskyldning for å utforske surrogatbransjen som snirkler seg rundt i Sydneys middelklasseundergrunn, men kopierer på lateste vis premisset fra sesong 1.
På det personlige plan får Robin kontakt med datteren Baby, som var resultat av en gruppevoldtekt og som hun ga fra seg da Baby var to dager gammel.
Parodisk og slapt skrevet guttegjeng
17 år gamle Baby har fått seg en 42 år gammel kjæreste som påstår han er professor fra Øst-Tyskland, og Babys fosterforeldre skal skilles fordi mammaen – veldig nicolekidmansk spilt av Nicole Kidman – er blitt lesbisk.
Resultatet er katastrofalt for alle involverte.
I noen kaféscener møter vi også et parodisk og slapt skrevet rundebord av dustete nerder – med metalband på T-skjortene og leilighet i kjelleren hos mødre med skjelvende stemmer – som driver et nettsted som gir poeng til byens utvalg av asiatiske prostituerte.
Puh!
Top of the Lake:
China Girl har altfor mye gående, men oppi all elendigheten og de insisterende historielinjene er det noen rørende bevegelser.
Det gryende forholdet mellom Baby og Robin er hjerteskjærende og spesielt godt skildret, og i noen små glimt får Elisabeth Moss (The Handmaid’s Tale, West Wing, Mad Men) vist seg som en av de beste skuespillerne seriebransjen har akkurat nå.
Det eneste som provoserer er hvor dårlig skrevet «Top of the Lake:
China Girl» er
Selve krimplottet er brukbart satt sammen, men overdøves av den bitre kranglingen fra figurer man overhodet ikke tror på:
Den sleske politimannen som prøver å sjekke opp Robin midt under en obduksjon og den dataspillende tenåringen som blir forelsket i en prostituert.
Til og med Robins eneste venn, rettsmedisineren, babler i vei om at han ville prøvd seg på henne om han hadde større penis.
«Mannens skjebne er å gjøre kvinnen til slave», sier den østtyske professoren i et forsøksvis provoserende øyeblikk i første episode, og det faller så hardt til jorden at serien aldri klarer å reise seg igjen.
Det eneste provoserende er hvor selvhøytidelig og pompøst skrevet Top of the Lake:
China Girl er, og det gjør det lett til påskens store skuffelse.
| 0
|
401412
|
«Tomb Raider:»Løp, Lara, løp
Alicia Vikander er både sårbar og kraftfull som Lara Croft.
Men manuset mangler oppfinnsomhet.
Visstnok var det flere kvinnelige rollefigurer i originalmanuset enn vi får se i denne filmen.
Årsaken er at Alicia Vikander i hovedrollen bare ville ha menn rundt seg i scenene på den øde øya der mesteparten av handlingen utspiller seg.
Det ville virke mer truende på hennes rollefigur.
Dermed forsvant en mulighet for regissør Roar Uthaug til å bryte med det stereotype mannlige rollegalleriet i filmen – noe jeg tror den kunne ha trengt.
Malplassert realisme?
Det er gått 16 år siden Lara Croft ble hentet frem fra spillverdenen og for alvor ble et bredt populærkulturelt fenomen.
Innen akademia strides man fortsatt om hun er et feministisk ikon.
I Vikanders skikkelse er hun i hvert fall mer human enn Angelina Jolies tolkning av henne i den første filmen.
I en avgjørende scene ser vi henne ta livet av en leiesoldat, og det oppleves som opprivende og meningsløst.
Det er i slike øyeblikk Roar Uthaug får frem de menneskelige dimensjonene midt i det spektakulære, som vi husker fra Bølgen.
Samtidig er dette en uvanlig og kanskje malplassert scene i en film der alle andre drepes for fote uten at filmskaperne blunker.
Vi er fortsatt et sted mellom spillverdenen og Indiana Jones, og realisme er neppe hva fansen forventer eller ønsker.
En japansk myte
De vil se Lara løpe og slåss, og det gjør hun til gagns.
Vikander er en atletisk og uttrykksfull actionheltinne, og i de livstruende scenene kommer det til sin rett.
Den ytre historien er imidlertid ikke mye å spare på:
Etter farens død kommer Lara på sporet av hans besettelse rundt en japansk myte om en destruktiv dronning som ble begravet på øya Yamatai.
Farens død kan knyttes til myten, men hun vet ikke helt hvordan.
Lara tar seg ut til den utilgjengelige øya, der hun blir tatt til fange av leiesoldater som leter etter den samme graven.
De jobber for et globalt selskap som tror det er mulig å herske over universet om de får tilgang til gravstedet.
Effekter som synes
Kort sagt:
De må ned i en grav langt inne i et fjell – som naturligvis er en fin anledning til å skape labyrintisk action.
Det er ikke grenser for hvilke feller som er satt opp inne i fjellet, men Lara er akkurat passe liten og smidig til å unnslippe det meste.
Dette actionuniverset behersker Uthaug, og her har han langt større ressurser enn i Bølgen.
Likevel opplever jeg ikke det samme nærværet til rollegalleriet, effektene ligger mer utenpå.
I motsetning til Bølgen er dette en film der effektene skal synes, de skal tiltrekke seg fansens oppmerksomhet.
I sekvensen der Lara må finne veien ut av et flyvrak inne i jungelen, gir effektene en genuin, skrekkblandet kiling i magen.
Inne i fjellets labyrinter virker det imidlertid som forfatterne etter hvert går tom for ideer, og selv ikke Laras personlige kamp med farens «spøkelse» kan gjøre noe med det.
| 0
|
401413
|
Ny låt:Sigrid fortsetter å levere
Norges store pophåp med en lavmælt kraft vi ikke har hørt fra henne før.
Det er sjelden vi anmelder singler, men for Sigrid gjøres det et unntak.
Den unge popkometen har fremdeles ikke mer enn en håndfull låter ute, og hvert slipp blir viktig, både for å følge karrièren til en artist det settes mye håp til, og selvfølgelig for å opprettholde hypen.
Derfor utgis hennes nye EP låt for låt utover våren, for å holde liv i flammen.
Først ut er «Raw», som kom klokken ti onsdag kveld.
Spørsmålet er naturligvis hvordan den står sammenlignet med vellykkede hits som «Don't kill my vibe» og «Strangers».
Drar deg inn
«Raw» er en låt fansen allerede har hørt, både på konserter og i en BBC-opptreden.
Slik er det når man har så få låter ute og samtidig reiser land og strand rundt på spillejobber.
Det er allikevel noe annet å høre den i ferdigstilt studioversjon med en rikere instrumentering hvor detaljene kommer tydelig frem.
Det er en lavmælt affære hvor sparsom bruk av strykere, piano og en enkel beat danner et nedstrippet bakteppe for en intens sangprestasjon.
Backingen er minimal, og vokalen står ofte nærmest alene, uten at låten mister kraft.
Det hele åpner seg opp på refrenget, hvor tung bass blåser luften ut av rommet, og stemmen gir det lille ekstra.
Det er lett å nikke med, og etter hvert som komposisjonen utvikler seg, blir man dratt lenger inn.
Den vokser over tid
Låten er kanskje ikke like umiddelbar som Sigrids tidligere hits, men den vokser over tid.
Det er gøy å høre henne gjøre noe nytt.
Dette er også en låt som gir godt spillerom for den særegne stemmen hennes.
Her spiller hun på mye av registeret, fra spake ymt til de nå velkjente energiutblåsningene hvor hun knekker stemmen med imponerende presisjon.
Det er mye attitude i fremføringen, og etter noen runder har fraseringene limt seg til hjernen.
Jeg har også lyst til å være rå!
Her får vi høre en ny side av Sigrid, og hun fortsetter å imponere.
Dette er mer enn godkjent, og det lover godt for en EP (og etter hvert et album) det knyttes uhyre store forventninger til.
Man kan spørre seg om det legges et for stort press på en ung artist, men hun later ikke til å slite.
Hun har raket inn priser de siste månedene, turnerer for tiden i England og skal opptre på den amerikanske festivalen Coachella rett etter påske.
Dette er ikke en boble, det er et reelt talent.
| 1
|
401415
|
Vellykket musikalsk galskap fra Jack White
Rock, funk, folk, jazz, hiphop og mye annet rart.
Jack White kaster alt i gryten på sitt tredje soloalbum, og lykkes.
Det er ingen drøy påstand å mene at Jack White (42) er rockens viktigste artist siden millenniumsskiftet.
En garantist mot sjangerens såkalte død.
Først sammen med eksen
Meg i The White Stripes, duoen som gjorde rød/svart/hvit estetikk og høyenergiske riff til musikkens mest gangbare valuta i noen år tidlig på 2000-tallet.
Tilbake fra duoen står mye, ikke minst den vilt fengende låten «Seven Nation Army», som nå er allsangfavoritt på alt av idrettsarrangement verden over.
White har for lengst mistet grepet om låten, opphavsmessig og mentalt, men reagerte illsint da noen brukte den i en kampanje for Donald Trumps valgkamp.
–
Det er pinlig å være amerikaner akkurat nå.
Han er en total vits, og jeg er skamfull, sier Jack White om Trump i et intervju med musikkmagasinet Mojo.
På nye musikalske veier
Det politiske aspektet er likevel ikke det viktigste her på mannens tredje soloalbum, Boarding House Reach.
Dette handler mest av alt om musikken i seg selv, men ikke helt på den blå og bluesrockorienterte måten man er vant til fra Jack White.
En konklusjon får være at dette er hans mest eksperimentelle album noensinne.
Hans Odelay, for dem som husker den amerikanske artisten Becks klassiker fra 1996.
For å komme hit har Jack White gjort mye mer enn riffrocken med The White Stripes.
Mer poporienterte The Raconteurs og tyngre The Dead Weather er to band han har drevet, samtidig som han skriver og produserer for andre.
For eksempel Beyoncé.
I tillegg drifter han selskapet Third Man Records i sin nåværende hjemby Nashville, og har gitt ut mer enn 500 plater med utallige artister i ulike sjangre de siste tiåret, ofte på vinyl.
Til tross for variasjonen der, har han selv holdt seg relativt strengt til rockeformatet på sine to tidligere soloalbum Blunderbuss (2012) og Lazaretto (2014), og det samme i konsertsammenhenger.
Den formelen brytes på Boarding House Reach, for å si det mildt.
–
Jeg trodde jeg hadde prøvd så mye, men fant virkelig nye måter å jobbe på for å sette meg selv i ukomfortable posisjoner, sier Jack White om innspillingen av albumet i MOJO-intervjuet.
Skrevet alene, spilt inn med nye folk
Historien er at White skrev disse 13 låtene og spilte inn 4-spors demoer av dem alene i en hemmelig, leid leilighet i Nashville.
Så dro han til L.A. og New York og spilte dem inn på ordentlig sammen med musikere som han aldri tidligere hadde jobbet med, og som har bakgrunn fra hiphop.
Trommisen til Q-Tip, bassisten til Jay Z og Kanye West, keyboardisten til Talib Kweli, og så videre.
Som ikke det var nok nytt, redigerte White hele albumet etterpå ved hjelp av ProTools.
Digitalt utstyr som han ifølge et intervju med The Guardian tidligere har kalt «djevelens verk», men som nå er gangbart fordi hiphop-produksjoner er «the punk rock of right now».
Selv analog-fantaster som Jack White blir påvirket av tidsånden, og mulighetene som åpner seg når man ikke velger å være bastant retro.
En gang utenkelig, nå fascinerende.
Det oser av hiphop og funk
Likevel åpner Boarding House Reach på tradisjonelt vis med «Connected to love» som første låt ut.
«Woman, don't you know what I'm suffering from?
Ease my pain, make it wash on with the rain», synger White velkjent sårt over en ganske streit rockeballade med normal instrumentering og en solid orgelsolo.
Balladen «Why walk a dog?» smyger seg frem i det samme sporet, men noe ulmer under, og i låt nummer tre smeller det for alvor.
«Who´s with me?» roper White flere ganger i starten av «Corporation».
Et «lån» fra Donald Trumps retorikk, som også kan tolkes musikalsk.
For dette er et rytmisk fyrverkeri som oser langt mer av sampling, hiphop og etter hvert seig funk enn rock.
En tydelig miks av både Whites inspirasjon og musikerne han spiller med, der de ikke fornekter seg noe i sin søken etter å gjøre ting annerledes.
Latterlig fengende.
Det er derfra man føler på sammenligningen med nevnte Odelay av Beck, som brukte de samme virkemidlene for å overraske for to tiår siden.
Nok en gang ville Beck vært stolt
Galskapen tar overhånd i «Hypermisophoniac», som mest av alt høres ut som et dataspill fra 80-tallet selv om Whites karakteristiske gitar og pianospill er med i miksen.
Det fortsetter med spinnvill lyd og rap i «Ice Station Zebra», og nok en gang ville Beck vært stolt.
Låter som rent gitardrevne «Over and over and over» og (etter hvert) «Respect commander» ligger nærmere et «normalt» uttrykk med sin basis i rocken, men leken med sjangre er likevel ikke over.
Til slutt serveres én folk- og én jazzet popballade, sånn for å ha sneiet innom det også.
Alt på Boarding House Reach er ikke like bra og interessant, det kan innvendes.
Det er også en del av de mest eksperimentelle låtene her som neppe blir med i en fremtidig livesetting, der White har en klar tendens til å sette energien i førersetet.
Den samlede opplevelsen av en artist som har utfordret seg selv og oss som lytter til musikken, er likevel sterk nok.
Jack White holder posisjonen i musikkens frontrekke.
| 1
|
401419
|
Anmeldelse av «Roeng:»Saftig satire over Norges rikdom
Ja de penga, ja de penga er til bekymring for fattig og for rik.
Strofen over er fra Vidar Sandbecks «Pengegaloppen».
For lite penger er ikke bra, men i den nye humorserien Roeng får vi se at for mye heller ikke er av det gode.
Kanskje hadde Aristoteles et poeng da han fremmet den gylne middelvei?
For den våkne seer er det selvsagt lett å se at Roeng er et anagram for Norge.
Vi som er født her oppe i nord har trukket lykkeloddet ved fødselen.
Vi er et av verdens rikeste land, men hva gjør det med oss?
Det motsatte av Terra-skandalen
Mens NRK-serien Kampen for tilværelsen berørte selvtilfredsheten og luksusproblemene til den norske middelklassen, tar skaperne av Lilyhammer oss med til en liten innlandskommune som går med budsjettunderskudd hvert år.
Hva skjer når den lille kommunen trekker vinnerloddet og opplever det motsatte av Terra-skandalen?
Terra-saken dreide seg om norske kommuner som lånte penger og investerte dem i fondsprodukter med høy risiko.
Det gikk galt, men i denne serien går det strålende.
Etter en vill lek med cellulosefondet i det internasjonale valutamarkedet har kommunen tjent 4 milliarder kroner.
Hva kan gå galt?
Serien starter med at ordføreren (Fridtjov Såheim) svever rundt i en rakett over jorden.
Hvordan i all verden havnet han her?
Episodene nøster så opp hendelsene som følger i etterkant av den økonomiske gladnyheten.
Det som følger er en blanding av skarp satire over menneskers grådighet, til situasjonskomikk med en mørk brodd.
Skarp satire
Roeng observerer både klisjéfylte og kleine kommunemøter, og den nyvunne rikdommens fallgruver.
Sjefen for driftsteknisk går amok og kjøper elektriske gressklippere over en lav sko.
Ordføreren kjøper et app-selskap basert i Oslo – for alle har skjønt at innovasjon er fremtiden.
Tre hipstergutter fra Grünerløkka ankommer, søker skogens ro og finner opp appen Zoppit, som så plukkes opp av Kim Kardashian.
Det er vilt, snodig og på grensen til teit, men serien balanserer på riktig side.
Roeng er full av pussige situasjoner som til syvende og sist peker tilbake på vårt lands i-landsproblemer.
Slikt blir det god humor og morsom underholdning av.
Selv om serien er full av snodige situasjoner, har den en svært alvorlig og mørk undertone.
For hva gjør egentlig rikdom med oss mennesker?
Hvor stor er pengenes korrumperende makt?
Selv den mest ærlige sjel – som seriens godlynte ordfører – faller lett for fristelsen, selv om han mener alt godt.
Fridtjov Såheim er strålende i rollen som hele Norges gullgutt.
Driftssjef Otto Jespersen, som ser muligheter der andre ser problemer, er et herlig innslag og elegant underspill av beste Jespersen-merke.
Aller helst vil Roeng få deg til å le – og det greier den – men kanskje får den deg også til å tenke på hvor heldige vi er.
| 1
|
401422
|
Bjerke danserevy 2018:Er showet kuppet av lærerne?
«Rødt, hvitt og oss» skal handle om Grorudungdommens forhold til det norske.
Dessverre får ikke dansernes egne personligheter plassen de fortjener.
Det norske flagget vaier på en projektor, og «hvor enn du går i li og fjell» leses opp av en tilårskommen stemme.
Senere skal etterkrigsmelodien få sin helt egen, uironiske pardans mellom to nyutsprungne russ, et godt stykke fra virkelighetens Tryvann.
Revyen har satt koreografi til flere slike fortellinger om det norske.
Vi har hallingkast, ostehøvel, brunost, skigåing i mariusgenser, røde nisseluer, raggsokker og Askeladden.
Ideer om norsk identitet som døde ut en gang på 50-tallet, og som nå bare lever videre foran juletrærne til tidligere kulturministre.
Bra budskap, kjedelig fremføring
I utgangspunktet er norskhet-sett-fra-Groruddalen en ypperlig idé til en danserevy, men Rødt, hvitt og oss har ikke en distanse til mytene de presenterer.
Den er aldri harselerende, ikke ironisk og setter heller ikke norskheten i et kritisk lys.
Isteden illustrerer de det såkalte norske – og fyller det ut med dansernes flerkulturelle bakgrunn.
Det blir Bollywooddans i Askeladdens bryllup (som er ganske morsomt i seg selv), afrikanske rytmer, Oslos mest påkledde burleskdans og ikke minst fremføring av elevenes selvopplevde historier.
Rødt, hvitt og oss har altså et hjertegodt budskap, som er lett å være enig med.
Norge er oss, ikke de og dem.
Men revyen lykkes ikke med å få dette til å leve på scenen.
Ett stort høydepunkt
Mens koreografien tar for seg lystig kulturutveksling, handler elevenes egne tekster om hvordan det er å stå i skvis.
De er fremført i en spotlight, kledd i svart.
Hvordan er det å være ung i Groruddalen i dag?
Det lurer jeg på, og det burde egentlig være grunn nok til å oppsøke denne revyen.
Men flere av historiene er vanskelige å forstå.
Handler det om noe internt i familien eller er vi i en skolegård?
Hvorfor er noen i samme familie arabiske og andre ikke?
Skvisen mellom kulturene formidles bedre gjennom dans og sang.
Nummeret Splittet viser hvordan en enslig jente river seg løs fra en majoritet.
Egne Veier er en låt om å kle av seg sløret, fremført med en Kurt Weillsk intensitet av Naba Resul Mustafa.
Sistnevnte står som revyens beste – og mest personlige – nummer.
Spark lærerne
Alle revyer trenger et blikk utenfra, noen som kan ta valg, sette de beste danserne først og røkte kreativiteten i gruppen.
I Oslo leier de fleste inn profesjonelle instruktører til denne jobben eller de stemmer frem en revysjef som også tar kunstnerisk ansvar.
Bjerkerevyen har valgt en tredje løsning:
De bruker lærerne.
Jeg tror årets revy er et bevis på at dette ikke funker.
En lærer må ta mange hensyn, og å lage en god forestilling er det minst viktige av dem.
Når alle skal med, blir også mye stjernepotensial stående ubrukt.
Det er synd, for det strutter av talent på Bjerke videregående skole.
Ayyuze Kozanli imponerer både med tekst og dans.
Richard N.
Limalanathan har et øyeblikk med en sekk som er magisk.
Trym Holten er plassert bakerst til venstre i et ensemble, men er rytme og musikk i alt han gjør.
Jeg kunne sagt det samme om langt flere, og jeg vil se mer av dem alle.
Dansernes egne bevegelser, hvem de er, hva de vil formidle og hva de klarer å bruke kroppen til.
Derfor har jeg et forslag:
Gi lærerne fri på kveldstid neste år.
Dere går jo på byens eneste toppidrettsdanselinje, har scenepersonligheter som skinner og historier som skriker etter å bli fortalt.
Så dans deres liv, uten at lærerværelset tramper takten.
| 0
|
401423
|
Nytt album:Kristin Asbjørnsen har kanskje aldri vært bedre
Det er i den musikalske randsonen mye av det enestående skjer.
Kristin Asbjørnsen har helt fra starten vært en litt fremmed fugl i norsk musikkliv, en musiker med et spesielt blikk ut i verden.
Mot en afrikansk toneverden, mot amerikansk spirituals og sin egen variant av jazzens improvisasjonsunivers.
Nå åpner hun nok et nytt musikalsk landskap i grenseland mellom ulike sjangre.
Unik trio
I dag er det ingen stor nyhet at norske artister trekker veksler på afrikanske impulser eller samarbeider med musikere fra kontinentet.
Hvorvidt man lykkes, er ofte en hårfin balansegang mellom åpenhet, likeverdig respekt og evnen til å lytte og tilpasse seg hverandre.
Det er allikevel fascinerende hvordan denne trioen fletter sitt harmoniske nettverk av klanger og uttrykk i en universell, likeverdig musikalsk kjærlighetserklæring.
Resultatet er blitt en både øm, vakker og bevegende høytidsstund der tap, ulike livsavtrykk og den omskiftende kjærligheten besynges med inkluderende varme.
Olav Torget med sine gitarer og bass og gambiske Suntou Susso på vokal og kora i samspill med Asbjørnsens unike vokal gjør dette til en spesiell opplevelse.
Anders Engen, perkusjon og dobro, utfyller lydbildet.
Monica Ifejikka bidrar med vokal.
Spesielt bestillingsverk
Opprinnelig var Traces of you et bestillingsverk skrevet av Kristin Asbjørnsen for Global Oslo Music i 2016.
Responsen har vært overveldende de gangene disse sangene er fremført.
Her er avtrykk av vestafrikansk musikk, visesang, elementer av pop og ettertenksom, nordisk jazz.
I sentrum står Asbjørnsens dialog med Susso, som er griot - en afrikansk skald.
To stemmer.
To tradisjoner.
Ett berikende fellesskap.
Nå foreligger disse sangene på plate, og det er bare å ta dem til seg, dette er sanger som taler til hjertet.
Originale i sitt uttrykk, svært melodiøse i formen og med en enkel klanglig rikdom som hele tiden gir rom for musikernes felles følsomhet.
Dette er tre sterke utøverstemmer, og sammen skaper de vakre klanglig bilder som det er lett å fortape seg i.
Mange høytidsstunder
Det er vanskelig å trekke frem enkelte sanger fordi de hver på sitt vis fortjener sin plass.
Derfor vil jeg heller fremheve tre sanger for å illustrere mangfoldet.
Først den fredfulle, svært ømme «I won’t leave the room».
Her viser de to vokalistene hvor perfekt stemmene står til hverandre.
Skjørheten er til å føle på, mens strengespillet er som ømhetskyss.
I hele tatt er det mye ømhet i disse melodiøse sangene.
Selv i en sang som den mildt rytmiske «You hold me while leaving me» strekkes det ut en forsonende hånd.
I kjærligheten finnes alltid en usikkerhet for å miste den man elsker.
Gitarens nydelige lille mellomspill gir luft og flyt til budskapet.
Asbjørnsen har et spenn i stemmen som hun vet å bruke med finstemt omtanke.
Til sist ender albumet i norsk språkdrakt med «Vil du være her bestandig».
Skjørere vise skal du lete lenge etter.
Hun besitter et unikt instrument, og dette albumet er kanskje det fineste hun har gitt oss i løpet av sin tyveårige karrière.
| 1
|
401426
|
Nytt album:Alvor og kvalitet fra Bendik Hofseth
Det er verdt å lytte oppmerksomt til modne mennesker.
Det er så vemodig og vakkert at det fester seg i første møte.
Jeg snakker om åpningssporet på Bendik Hofseths nye album Atonement, hans sjette.
Tekst og musikk støtter hverandre.
«Things Fall Apart» henger sammen fra første til siste følsomme pianoakkord.
Dramaturgien er mildt sagt vellykket.
Anslaget har en stillferdig blå puls.
Det legges til rette for Hofseths første tekstlinjer:
«Everything´s about to change/Every little thing turns into something else/You and I dissolve».
Eivind Aarsets medfølende svev, en gitartone skapt for lavt skydekke, henger ved.
Det skjelver lett i Hofseths saksofontone, før koret reiser seg i omkvedet.
Vi blir introdusert for albumets sammensatte uttrykksregister i løpet av de to første minuttene, og det er en moden artists verden vi møter.
Albumet tematiserer motstanden i livet, sorgen man møter, tap og sinne, men ikke alene det.
Det er balanse i det som uttrykkes, og det er til å tro på.
Seg selv lik
Den som kjenner Bendik Hofseths musikk og karrière fra før, vil ikke bli overrasket over innholdet i Atonement.
Det faller inn i forlengelsen av alt han tidligere har gjort, enten vi snakker om årene i jazzbandet Steps Ahead, der han erstattet selveste Michael Brecker, eller rekken av poprock-orienterte album der saksofonisten også synger.
Det var, som mange vil vite, en gang et stort plateselskap som ville skape en ny Sting, og han skulle hete Bendik.
Gode musikere
Stemmen til Bendik Hofseth bærer godt, uten å være av de største.
Han formidler med innlevelse.
«Darwin´s Timepiece» er et lavmælt stykke der musikerne stiller skjørhet til skue.
Mats Eilertsen på kontrabass og Helge Iberg på piano maler bakgrunnen og trer frem med egne farger.
Det er et godt alvor i det de frembyr, og vokalisten er hjemme i stoffet.
Så er det på tide å nevne trommeslageren.
Paolo Vinaccia har både tyngden, forståelsen og kreativiteten som må til for å innfri det denne detaljrike musikken fordrer.
Det er også fint å høre Mike Mainieri massere uttrykket med vibrafon.
Den potente og renskårne saksofontonen til Hofseth kunne jeg tenkt meg mer av.
Gjennomført helhet
De elleve sangene på albumet speiler hverandre og henger sammen.
Det er smaken av ballade som henger igjen etter gjennomhøring, men det er inntrykket av balanse som vinner.
Det finnes nemlig partier der Aarset bruser med strengene og Hofseths linjer svulmer.
På «Undestroyed» sitter hovedpersonen alene ved pianoet, og han bærer nakenheten godt.
I «Stay» trygler han noen om å bli.
Det er en gyngende sak som lett fester seg, med et rytmisk tiltrekkende fundament.
Ja, det er den gjennomførte helheten som preger inntrykket av albumet, og det er de to rammelåtene som gjør det ekstra sterkt.
«Things Fall Apart» som åpner og «Atonement» som avrunder, er grunnleggende solide.
Sistnevnte bærer både fortvilelse og håp i seg, og musikken speiler grunnstemningen med ettertenksom eleganse.
De tankevekkende livsbetraktningene fra Bendik Hofseth har godt akkompagnement.
Dette musikalske måltidet gir meg virkelig en god metthetsfølelse.
| 1
|
401429
|
«Lady Bird» er en elegant og oppsiktsvekkende debutfilm
En hyllest til 17-åringens tåkete verden.
Det finnes bøttevis av coming of age-historier.
De fleste av dem er tradisjonelt fortalte, testosteronmettede beretninger om amerikansk high school/college-liv.
Med Lady Bird har Greta Gerwig skapt en oppvekstfilm som beveger seg utenfor klisjétung allfarvei.
Den er på samme tid en fortelling om å finne frem i seg selv, en familie-, venne- og kjærlighetshistorie, samt, ikke minst, en mor/datter-historie som er morsom, kompleks og varm.
Relevant samfunnsoppdrag
Gerwig og Lady Bird har en god del til felles med Wes Anderson og hans 20 år gamle og etter hvert klassiske Rushmore.
Vi gjenfinner blant annet noe av den samme overskuddspregede lekenheten i beskrivelsene av skolelivet, og Gerwigs hovedperson Christine «Lady Bird» McPherson kan sies å være en litt eldre, kvinnelig variant av Rushmores bråmodne Max Fisher.
Begge forsøker å navigere i verden og livet, og begge har problemer med å innse sine begrensninger.
Men Gerwigs karakter er, til tross for mye humor, alvorligere og klokere enn Andersons.
Der Anderson er idé, form og timing, er Gerwig ute på et dypere og mer samfunnsmessig relevant oppdrag, noe som sannsynligvis var med å gi filmen fem Oscar-nominasjoner.
Den vant ingen av kategoriene, men er såpass skjev til Oscar-film å være at nominasjonene i seg selv må sies å være oppsiktsvekkende.
Passiv-aggressiv mor
Saorsie Ronan er suveren som 17-årige «Lady Bird», som hater Sacramento, California, ønsker seg bort fra sin katolske high school og drømmer om gå på college på østkysten, i en by med ekte kultur, som hun sier.
Hun skjemmes av foreldrene og av at de ikke bor i et fint nok hus.
Hun vil, som de fleste av oss, gjerne være pen og ettertraktet og smart og full av muligheter, og hun er for selvopptatt til å se farens depresjon og morens slit for å holde familieøkonomien gående.
Rollen som moren burde ha gitt Laura Metcalf Oscar for beste kvinnelige birolle.
Hun leverer et finstemt portrett av en utslitt, passiv-aggressiv mor som har fått nok av datterens mangel på arbeidsmoral og realisme.
Metcalf er like god her som hun var i den fabelaktig overskridende tredjeepisoden av Louis C.
K.s web-tv-serie Horace and Pete i 2016.
Burde fått Oscar
Tracey Letts portrett av den varme og lett selvironiske faren som mister jobb og stolthet, hever også filmen.
I det hele tatt er det kvalitet i de fleste roller, også de som spilles av unge og relativt ubeskrevne skuespillere.
Det som likevel er mest briljant, er manuskriptet.
Det er åpenbart skrevet av noen som vet akkurat hva de vil, og det er blitt lett og ledig og fullt av sitatvennlige dialogforløp.
«Er det ikke noe som heter tenk globalt, handle lokalt?» spør Lady Birds altfor pene venninne på et tidspunkt.
Lady Bird svarer:
«Jeg tror ikke den som sa det, kom fra Sacramento».
Oscar for beste film gikk til The Shape of Water og ikke til Lady Bird.
Av det kan man ikke slutte stort annet enn at Oscar-akademiet premierer det fabulerende og visuelt vidløftige fremfor det åpenbart originale som befinner seg midt i sin tid.
Sjelden er 17-åringens tåkete verden blitt skildret smartere enn dette.
| 1
|
401431
|
Filmen «Revenge» spør om hun fortjener å bli voldtatt
Den såkalte rape-revenge-sjangeren har fått et tilskudd som lander med kraft midt i #metoo.
I 1978 hadde I spit on your grave premiere.
Filmen er fortsatt omdiskutert, men regnes som starten på en undersjanger innenfor exploitation-filmen hvor kvinner tar hevn over menn – ofte på særs brutalt vis.
For noen fremstår Meir Zarchis film som et feministisk manifest, for andre er den voldtektsporno.
Filmen bruker lang tid, over en halvtime, på en grafisk gjengvoldtekt.
Regissør Coralie Fargeats Revenge leker med sjangeren, og føyer seg inn i en tradisjon av franske ekstrem-filmer fra Knull meg (2000) til Martyrs (2008).
Smartere enn forventet
Filmen unngår derimot fellen for voldtekten ses i utkanten av bildet.
Fokuset er på mannen som ikke griper inn.
Filmen er både blodig og voldelig, men den har en mektig visuell kraft som imponerer.
Filmen er også mye smartere enn den enkle handlingen skulle tilsi.
Ved en lekker villa et øde sted i ørkenen koser Richard (Kevin Janssens) seg med elskerinnen Jen (Matilda Lutz), som man slemt kan kalle en blond bimbo.
At Jen, etter å ha blitt voldtatt og slengt utenfor en skrent, finner en styrke hun ikke ante hun hadde, er en del av sjangeren.
Noen av scenene mot slutten er en ren hyllest av ikonografien skapt av Linda Hamilton i Terminator-filmene.
Dissekering av alfahannen
Det mest originale ved denne filmen er regissørens skildring av dynamikken mellom de tre mennene.
For da to jaktkolleger av Richard ankommer en dag for tidlig, går det galt.
Dette er rike menn på jakttur.
Richard er selve alfahannen de to andre ser opp til.
Han er sjarmerende og sexy, kynisk, hensynsløs og barbarisk.
Etter å ha lest alle historiene om seksuell trakassering i kjølvannet av #metoo, kan jeg ikke annet enn å tenke at Richard er en typisk #metoo-mann.
Det Fargeat gjør i løpet av filmen, er at hun kler de barske mannfolkene nakne og stripper dem for stolthet og handlekraft.
Disse mennene er vant til å jakte på bytter som ikke skyter tilbake.
Deres reaksjoner på det som skjer når rollene snus er like engasjerende som Jens kamp for å overleve.
Fortjener hun det?
Et trekk som skiller Revenge fra mange andre exploitationfilmer er den overdrevne symbolikkbruken.
I starten går Jen rundt i bikini spisende på et eple.
Kan bildet på fristerinnen bli mer overtydelig?
Ved å sette alt på spissen, vender Fargeat seg til deg som seer og spør; mener du virkelig at hun ber om det?
Tidlig i filmen er det nettopp det du sitter og tenker.
Fargeat bedriver en fascinerende sjangerlek, men en ting har hun felles med b-filmen; blodbadet.
Vær forberedt på at mange av scenene er ekstremt voldelig, direkte vemmelige og inneholder store mengder blod.
| 1
|
401433
|
Matanmeldelsen:Madu går sin egen matvei
Madu gjør det ikke lett for seg.
Heller ikke for gjestene.
– Kaldt, men stilig.
Bordvenninnen kaster et blikk rundt seg i det mørke, minimalistiske lokalet, fra «gardinen» med rennende vann mot resepsjonen og resten av hotellet Grims Grenka til det mørkebrune trepanelet, stolene og veggsofaen på motsatt side av kjøkkenområdet.
En litt stresset, men vennlig servitør har vist oss til et bord midt i lokalet.
Foruten oss er det fire bord med gjester i det avlange lokalet.
–
Er det litt rart at man setter spisegjestene såpass nær hverandre når det er god plass ellers?
Nabobordet har mye å snakke om, men vi prøver å la være å tyvlytte og konsentrerer oss om spisekartet istedenfor.
– «Elevated Comfort Food».
Det var et nytt begrep, sier Bordvenninnen.
–
Her har man bestemt seg for å lage en vri på tradisjonsmat:
De har jo både fish & chips, entrecôte, burger og klassiske salater som Caesar og Nicoise på menyen, sier jeg.
– Men hva skal man tilføre klassikere og hvordan lykkes med det?
– Ideen skal være å kutte ned på karbohydratene og dermed bli et sunnere og slankere alternativ, hvis jeg har forstått dette rett, sier Bordvenninnen.
Hun er spent på hvordan man da tilbereder en velprøvd kombinasjon som fish & chips.
Til forrett velger hun en annen klassiker: Tartar.
Jeg begynner med ravioli à la carbonara og deretter langtidsstekt lammebryst.
Vinkartet er lite, men oversiktlig, og etter å ha forhørt oss med servitøren, prøver vi en tørr Riesling først.
Ingen røyk uten ...
Rieslingen fra Dr. Bürklin-Wolf er tørr og fin, men ting tar tid denne kvelden på tross av at det ikke er fullt her, så vi er godt over halvveis i glasset idet forrettene kommer.
Servitøren er full av unnskyldninger og presenterer innholdet i sylteglasset som er innhyllet i røyk, for Bordvenninnen.
– Tartaren er røkt, og oppå har du fått rugsmuler, et konfitert egg, avruga-kaviar, oppkuttede småagurker og sjalottløk, og ved siden av er det potetchips.
Raviolien kommer med en benmargsemulsjon, pancetta og en eggeplomme.
Håper det smaker.
Bordvenninnen tar en chips, dypper gaffelen i blandingen og smaker.
– Jovisst er det fikst og annerledes, og kaviaren setter et fint, salt sting på retten.
Men ellers er dette en ganske kjedelig vri på tartar, særlig siden mange andre steder serverer en mye mer elegant variant av denne klassiske retten.
Min ravioli har kanskje stått litt, for den er tørr og stiv i kantene.
Margemulsjonen gjør lite ut av seg, i likhet med parmesanen og pancettaen.
For en gangs skyld er det så mye revet parmesan oppå at jeg må legge vekk en del for at det ikke kun skal smake salt.
Fish and ... tomat?
Nå blir det igjen en del venting, først for at noen skal hente de tomme tallerkenene og glassene, deretter for at vi skal få hovedrettene.
Men vi får bestilt vin mens vi venter:
Bordvenninnen blir anbefalt en hvit burgunder til fisken, mens jeg får et glass Brunello di Montalcino.
Omsider kommer maten, og vi er blitt ganske sultne i mellomtiden.
–
De kaller det fish & chips, men det er å strekke begrepet, mener Bordvenninnen etter et par biter.
– Piggvaren er godt og sprø, men salmorejo-emulsjonen, som er en tomatsaus, tar totalt bort den fine fiskesmaken.
Dette er et eksperiment som ikke har lykkes.
Mitt langtidsstekte lammebryst er dessverre blitt oversaltet, og timiansjyen klarer ikke å hevde seg i smaksbildet.
Det beste jeg kan si om retten, er at kjøttet er mørt etter varmebehandlingen.
Ostekaken redder kvelden
Porsjonene har ikke vært særlig store, så vi har god plass til dessert.
– Prøv ostekaken, den er helt spesiell, sier servitøren.
Jeg ber om sjokolademousse.
Ostekaken er den mest vellykkede desserten:
I likhet med de andre rettene er den blitt dekonstruert til en rekke selvstendige bestanddeler, men miksen av hvit geitost, osteskum, kjekssmuler og jordbærgelé passer fint sammen.
Min sjokolademousse er grei, men heller ikke mer.
Vellykket eksperiment?
–
Hvis du er lei av mat som er presentert og tilberedt på tradisjonelt vis, kan Madu være stedet for deg.
Men noen av løsningene er litt for oppfinnsomme, synes Bordvenninnen.
– Smaksbildet er ofte ubalansert og rettene fremstår som uferdige.
Det er synd, for det finnes andre steder, som Kolonihagen og Grådi, der man lager vellykkede moderne vrier på tradisjonsretter.
Som hotellrestaurant skiller Madu seg ut både når det gjelder interiør og kjøkken, men helhetsinntrykket blir ufokusert og rotete, særlig når servicen glipper ved et par anledninger.
Andre steder med vri på klassikere:
Prøv også:
Interessert i mat?
Lurer du på hvor du skal spise?
Vi anmelder flere restauranter i uken.
Du finner dem i Restaurantguiden
| 0
|
401434
|
Album:Leken sommerhit fra Superorganism
Oktetten mestrer kunsten å ha det gøy med fengende popmusikk.
Bylarm-aktuelle Superorganism har fått mye oppmerksomhet siden oppstarten i fjor.
Den internasjonale oktetten møttes via tilfeldigheter og bygget bånd gjennom en felles interesse for internettkultur og nye musikalske muligheter.
Musikerne har opprettet base i England, hvor de bor sammen og kontinuerlig jobber med musikken.
Nå er de klare med debutalbumet, hvor de tar pulsen på popverdenen anno 2018.
Ikke bare tilfeldig lek
Dette er et album med en gjennomført stil.
Man får smaken på hva gruppen holder på med allerede i første låt, «It's all good».
Tilbakelent og leken elektronisk musikk, med innslag av tradisjonelle instrumenter, småpsykedelisk gitararbeid og artig bruk av sampler.
Melodilinjene kleber seg lekkert til rytmene, mens bassen brummer og vokalen flyter fjærlett over det hele.
Alt er pakket inn i en produksjon full av små detaljer og omgitt av sløye beats.
Superorganism har allerede en idiosynkratisk sound.
Oktetten bruker moderne digitaleffekter på en catchy måte og er ikke redd for eksperimentering – uten at det går utover popteften som binder låtene sammen.
Vokalist Orono Noguchis stemme forvrenges, utsettes for ymse tempoendringer og plasseres i forskjellige toneleier, mens musikken rundt bykser mellom ulike lyder, planlagt ned i minste detalj.
Flere av de samme grepene går igjen i løpet av albumet og skaper en helhetsfølelse.
Dette er ikke bare tilfeldig lek som tilfeldigvis har endt opp som et album.
Våger å gå egne veier
Det er rett og slett gøy å høre på.
Dette er poplåter med en naivistisk stemning som bringer tankene til internettartister som Anamanaguchi eller Becks hyperaktive glansdager.
«Nobody cares» er et godt eksempel, med sin tunge, knirkete bass og døsige stemning.
Det lyder kjent, men samtidig nytt.
Man hører at gjengen koser seg i studio og ikke er redd for sære innfall.
På albumets siste tredjedel er de blitt varme i trøyen og gir oss musikk som minner om lydcollager.
En låt som «Nai's March» kan nok bli litt sær for mange lyttere, men er samtidig sjarmerende med sin fjasete fremtoning.
I tillegg får vi «The Prawn Song», som er langt mer fengende enn den har rett til å være i sin humoristiske ekstase.
Halve albumet er allerede sluppet som singler, men blir her satt i en sammenheng som gir dem ny vigør.
Superorganism benytter seg av alt de har for hånden og tør å gå sine egne veier.
Kalaset ender her med lyden av en mobiltelefon som ringer og vekker bandet fra det som tilsynelatende har vært en drøm.
Vel, denne drømmen er en garantert sommerhit.
Spiller under Bylarm, fredag 20.30 på Blå, lørdag 01.00 på Sentrum Scene.
| 1
|
401435
|
Gråtende hender er et rystende dokumentasjonsdrama
Sett denne forestillingen om døves skjebner i Hitler-tiden på planen i ungdomsskolen, undervisningsminister!
«Jeg var fullstendig uvitende om den lovpålagte steriliseringen av døve menn, kvinner og barn som fant sted i Tyskland allerede på 30-tallet – jeg var heller ikke klar over at nazistene allerede den gang satte i gang systematiske tiltak for utryddelse av døve og anså dette som en naturlig del av deres rasehygieniske, eugeniske program.»
Dette skriver manusforfatter og regissør Bentein Baardson i programmet til Teater Manus opprørende og opplysende forestilling Gråtende hender.
Han kaller den ikke «en vanlig forestilling», fordi ingen forstiller seg, ingen dikter opp noe.
«Vi ønsker bare å fortelle noe som virkelig har skjedd.»
Bygger på sanne historier
Nettopp dette er styrken i Gråtende hender.
Manus bygger direkte på sanne historier fra overlevende, dyktig dramaturgisk oppbygd.
Baardson har tilbrakt dager i Jerusalems Holocaust-dokumentasjonssenter Yad Vashem, han har selv intervjuet ti overlevende, og har sammenføyd ubestridelige fakta til to gripende menneskeskjebner:
Hans og Gjertrud.
Begge lot seg forføre av nazismen:
Hans, en ung mann, føler seg endelig godtatt når han blir medlem i SS’ motorsykkeltropp for døve – inntil det bare er plass for de «lytefrie» i Tyskland.
Han unngår kastrering, men ender i konsentrasjonsleir.
Røyken fra krematoriet
Gjertrud er legen som går helhjertet inn for eutanasiprosjektet av hensyn til Tysklands «helse», og arbeider under «Dødsengelen», den perverst sadistiske dr.
Mengele, som likte å bedrive kirurgi uten bedøvelse på små barn, når han ikke stekte dem i ovn for å se hvor mye de tålte.
Legene var den første faggruppen som støttet Hitler.
Når det avsløres at Gjertruds bestemor er jøde, ender hun selv på den andre siden av det elektriske gjerdet i Auschwitz.
Begge overlever redslene, hun som lege i leiren, han som bilmekaniker og ved å spille «døv idiot».
Når den tykke, gule røyken fra krematorieovnene velter ut, forbanner Hans Gud, mens Gjertrud finner en slags ro i sin til da ukjente jødiske identitet.
Øredøvende dur fra flyangrep
Seks stoler, skinnjakker med hakekors eller gule stjerner, høye støvler og småsko, utgjør den diskrete scenografien mot bakveggen.
På den ser vi videoprojeksjoner av stills som følger dramaets tidslinje fra Hitlers overtagelse i 1933.
Lyddesignen er stigende, og går opp gjennom gulvplankene, forplanter seg til bein, opp gjennom stolseter, og til hjerte og hjerne.
Øredøvende dur fra motorsykler, flyangrep, bombedrønn, alt oppleves like fysisk sterkt enten man hører eller ikke.
Gjenforteller barnas grufulle skjebner
Ipek D. Mehlum og Ronny Patrick Jacobsen spiller Gjertrud og Hans med en dynamisk uttrykksfullhet i kropp og mimikk, og ikke minst hender.
Vantroen som overmanner Gjertrud, raseriet som holder liv i Hans, alt taler høyt og tydelig til alle som vil åpne øynene, skjønt enkelte øyeblikk er i sin rene faktaformidling nesten ikke til å se på.
Dette rammet flest jøder, men også politiske fanger, homofile, fysisk og psykisk utviklingshemmede, sigøynere.
Eitan Zuckerman gjenforteller handlingen i helt passende kjølig-forarget tegnspråk.
Kjersti Fjeldstad er taleskuespiller, og den mørke, varme stemmen hennes er et eventyr av stille, neddempet innlevelse, usentimental, aldri overstyrt.
Selv ikke når hun gjenforteller barnas grufulle skjebner.
Europas nære historie
I løpet av halvannen time får publikum en innføring i hvordan helvete kunne skapes på jord i løpet av så få år – 1933–1945.
Dette er en uutryddelig del av Europas nære historie (eutanasi var også et tema i andre land, som USA og Norge), gjennomdokumentert av overgriperne selv.
Når denne sannheten i dag relativiseres, er det fare på ferde.
Det er også en grunn til at dette må fortelles om og om igjen, selv om det utvilsomt foregår grusomheter også i dag.
Elie Wiesels ord avslutter forestillingen:
«Den som glemmer historien, må leve den om igjen.»
| 1
|
401437
|
«Annihilation» er nærkontakt av uvant grad
Ære være Netflix, men denne eksotiske sci-fi-filmen hører hjemme på et virkelig stort lerret.
Denne filmen av forfatter og regissør Alex Garland var aldri ment for Netflix, men havnet hos strømmetjenesten fordi en av finansiørene mente filmen var for «vanskelig» til å bli lansert utenfor det amerikanske markedet.
Jeg er selvsagt glad for at Netflix reddet filmen, men er lei meg for at jeg må se den på skjerm.
For her har Garland laget sin mest ambisiøse langfilm, en film der atmosfære og natur, ja, hele universet, spiller en helt avgjørende rolle.
I sin forrige film, Oscar-vinneren Ex Machina, overbeviste Garland med en problematisering av kunstig intelligens.
Denne gangen er det også konsekvensene av vår grenseløse eksperimentering hovedpersonen må forholde seg til.
Men denne gangen kommer trusselen utenfra.
Et gåtefullt kraftfelt har lukket seg rundt et naturområde i sørstatene, og amerikanske myndigheter har stengt det av for befolkningen.
Men feltet utvider seg, og det synes ustoppelig.
Frykten for det ukjente
Hæren sender elitesoldater inn i feltet, men bare én vender tilbake – ute av stand til å gjøre rede for seg.
Denne soldaten (Oscar Isaac) er ektemannen til Lena (Natalie Portman), som selv er tidligere soldat og nå forsker.
Hun overtaler myndighetene til å la henne få være med en patrulje med kvinner på oppdrag inn i kraftfeltet.
Tanken er at kvinner kanskje tåler den spesielle atmosfæren bedre enn menn, og for Lenas del handler det også om å finne årsaken til ektemannens sammenbrudd.
De tar seg inn i området og oppdager at naturen og dyrelivet er i dramatisk endring i det merkelige økosystemet.
Men frykten for det ukjente – og ikke minst, for muterte rovdyr – gjør at de ofte ikke rekker å reflektere over det de ser, og gradvis får frykten overtaket.
Det grufulle og fantastiske
I starten fremstår filmen som en standard science fiction der noe mystisk utenfra truer menneskene på jorden.
Men selv om det viser seg å være en fremmed kraft som har tatt bolig her, kommer den til syne på måter vi aldri har sett på film før.
Det er riktignok noen klisjeer som gjentas i starten – som slangelignende aliens som tar bolig i soldatene.
Men når Lena nærmer seg hjertet av kraftfeltet (eller «the shimmer», som det heter i filmen), skjer det noe med hennes perspektiv.
Ikke bare er mutasjonene i naturen fascinerende å se på – de utløser prosesser som både er grufulle og fantastiske.
Her møter vi dyr og vegetasjon som har adoptert menneskelige egenskaper, og døde menneskekropper ligner på bearbeidede kunstverker.
Og når Lena til slutt ankommer et lysthus ved kysten, der kraften har sitt utspring, blir nærkampen med den mystiske kraften på en merkverdig måte nesten intim.
Novotny savnes
Filmen er basert på den første boken i Jeff VanderMeers Southern Reach-trilogi.
I den boken har Lena og hennes kollega Dr. Ventress (Jennifer Jason Leigh) afroamerikansk og asiatisk bakgrunn, men her er de hvite.
Jeg har ikke lest boken og kan bare konstatere at soldatenes bakgrunn ikke har stor betydning her.
Vi får vite lite om dem.
Det handler primært om overlevelse, men også om å fortolke møtene med de fremmede kreftene.
Samtidig er dette en svakhet ved filmen:
Vi kommer aldri under huden på Lena og de andre – det er kun forbeholdt disse usynlige kreftene.
Tuva Novotny vekker vår interesse ved en sterk tilstedeværelse, men hun – spoiler! – blir ofret altfor tidlig.
Lena bærer på en sorg over ektemannens mentale kollaps, og det klippes en rekke ganger til scener fra en utroskap, uten at jeg helt forstår hvorfor.
Om de menneskelige relasjonene ikke er helt til å bli klok på, lar Garland oss betrakte de kosmiske kreftene på avstand, uten forklaringer.
Rent visuelt er de slående, og som Lena sier det, så er det ikke engang sikkert at de er bevisst vår tilstedeværelse.
Men er naturen grusom bare fordi den ikke tar hensyn til oss?
| 1
|
401440
|
The Looming Tower: serievårens store snakkis innfrir forventningene |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
FBI og CIA rotet det til da Al-Qaida planla terrorangrepet i New York 11. september 2001.
Jeff Daniels er strålende som FBI-agenten som jaktet Osama bin Laden.
Hvordan klarte FBI og CIA å rote det til, slik at Al-Qaida 11. september 2001 kunne seile to fly inn i Manhattans to høyeste bygninger?
The Looming Tower forteller den fascinerende historien om John O’Neill, FBI-agenten som gjennom 1990-tallet jobbet seg stadig tettere inn på Osama bin Laden og lenger bort fra sjefsjobb i FBI.
I juli 2001 fikk han nok av byråkratiet og systemet fikk ham i halsen, så O’Neill tok jobb i privat sektor.
Som sikkerhetssjef i World Trade Center.
Basert på en den mest spennende, og sanne historien om 11. september
Her kommer biten hvor man kan si at historien i The Looming Tower er for god til å være sann, men serien er altså basert på Lawrence Wrights bestselgende spenningsdokumentar om 11. september, med samme navn.
Boken kom i 2006 med undertittelen al-Qaeda and the Road to 9/11, og det er akkurat det vi får: en terroristorganisasjons snirklete vei gjennom det hullete nettet til klodens to mest kjente etterretningsorganisasjoner.
For å si det veldig enkelt:
Al-Qaida sprengte ambassader og krigsskip, men FBI og CIAs krangel om revir muliggjorde at de samtidig kunne planlegge og gjennomføre disse terrorangrepene.
Vil du ha ferske serietips annehver uke?
Meld deg på vårt nye nyhetsbrev.
De beste kontorscenene siden Charlie Wilson’s War
Jeff Daniels løfter ofte produksjoner som er dårligere enn ham selv.
Både ambisiøse The Newsroom og kjedelige Godless nøt godt av hans monumentale innsats, men i The Looming Tower løftes innsatsen til prisvinnende høyder.
Daniels boltrer seg som den ærgjerrige og arrogant O’Neill, og scenene mellom ham og den fiktive CIA-figuren Martin Schmidt (Peter Sarsgaard) er den hissigste duelleringen du får uten våpen.
På sitt hardeste er duoens hanekamp på nivå med den udødelige scenen da Philip Seymour Hoffman skjelte ut sjefen og knuste døren i Charlie Wilson’s War, og Jeff Daniels er i sitt ess når han kan avslutte kranglemøter med CIA med «You can go fuck yourselves.
Or each other.»
Like viktig som Jeff Daniels som John O’Neill, er Tahar Rahim som kollegaen Ali Soufan.
Soufan skrev den innsiktsfulle boken The Black Banners: The Inside Story of 9/11 and the War Against al-Qaeda, og spilles lavmælt og innbitt av Tahar Rahim, kjent fra de franske høydepunktene Profeten og The Last Panthers.
Den Libanon-fødte FBI-agenten må hele tiden svare for seg og hvor han kommer fra, men er et ess ute i feltet for O’Neill, og får heldigvis god plass i The Looming Tower.
Agentbyråkrati og kodekrim treffer blink
Det er da også her The Looming Tower treffer blink.
I krysningen mellom kontordrama, privatliv og feltarbeid, mens alle tripper rundt og er like bekymret for naboene i CIA som for Osama bin Ladens tåkelagte planer.
Det minner om suksessen til franske Le Bureau, udiskutabelt den beste etterretningsserien i seneste år.
Historien er tydelig og tålmodig fortalt, men inni thrilleren om bin Laden-jakten ligger også kampen mellom FBI og CIA, og ikke minst fortellingen om O’Neills høyst uvanlige privatliv.
Slik blir The Looming Tower en typisk agenthistorie med møter, krangling, beskyldninger og store egos som kræsjer, samtidig som det er sitrende kodekrim slik Zero Dark Thirty var i sine beste passasjer.
Husker du hvordan den overraskende gode 11. september-filmen United 93 tok pusten fra deg, selv om du visste at flyet skulle styrte og alle kom til å dø?
The Looming Tower utløser også den typen spenning, bare mer saktebrennende og med mindre håndholdt Paul Greengrass-regi.
Dette er en av seriene det har vært knyttet høyest forventninger til denne våren, og med Jeff Daniels i hovedrollen innfrir den virkelig.
| 1
|
401441
|
Restaurantanmeldelse:Verdens beste restaurant
Nyåpnede Noma restaurant i København er en enestående opplevelse.
–
Hei!
Hallo!
Det er her dere skal.
En vinterkledd mann står ved siden av et plankegjerde i Refshalevej 96, nær Christiania, og hanker inn bortkomne spisegjester.
16. februar i år åpnet Noma dørene i nytt lokale i København, og stedet ser fortsatt ut som en byggeplass.
Tredelt sesongmeny
– Hjertelig velkommen!
Mottagelsen hos Noma er overveldende.
Nærmere 40 kokker med sjefen selv, René Redzepi, står klar da vi åpner ytterdøren inn til restauranten.
En slik varm velkomst har vi aldri fått på et spisested.
Noma har gjort et nytt grep med menyen og har delt inn året i tre sesonger.
Fra januar til sen vår er det kun sjømat på menyen, deretter blir det en ren vegetarrestaurant, før høstens delikatesser skal innta fatene.
Gjester fra hele verden
Vi har havnet på et såkalt shared table, et bord med plass til 14 personer, og skjønner hvor ettertraktet Noma er.
Vi møter folk fra London, Wien, Eindhoven, Texas, og Århus, hvor alle har fløyet inn til København om morgenen, kun for å spise på Noma.
Spisestedet er kåret til verdens beste restaurant fire ganger, og det er nesten umulig å få bord der.
–
Jeg skulle egentlig til Tromsø, men så fikk jeg beskjed da jeg mellomlandet i Paris at jeg hadde fått bord her.
Da booket jeg om, forteller mannen fra Texas.
Havsneglekraft
Vi starter måltidet med en færøysk havsneglekraft, som vi slurper i oss av det store sneglehuset – friskt, umamirikt og en deilig smak av sjø.
Bjarke Ingels har designet lokalet, og her er lyst treverk, store vinduer og mange sjømatrelaterte gjenstander for å skape den rette stemningen.
Selv lyssettingen er laget slik at man skal føle den enkelte sesong inne i spisestedet.
Fem keramikere har laget 6000 deler, 2000 til hver sesong.
Norske reker
– Vakre serveringer og gode smaker, sier spisefølget om både hjerteskjell og luftige blåskjell med blåskjellpaste og røkt smør, men ett av kveldens store høydepunkt kommer i form av rå reker og tørkede grønnsaker.
En himmelsk kombinasjon der et saltlokk ligger over noen ekstremt søte tomater og syrerike røde og grønne stikkelsbær.
Vi har valgt en vinpakke til og får servert en 2016 Lay Purus fra Mosel i Tyskland, en meget fruktig og kompleks Riesling med frisk syre.
Og nå – glassmanet!
Det er vanskelig å tilberede sjøstjerne, men her kommer den i form av en eggekrem med masse nydelig oransje ørretrogn, formet som en stjerne, som popper i munnen.
På toppen ligger noen små, lilla sødmefulle biter tørket plomme.
Deretter blir det stille rundt bordet.
Foran oss har servitørene satt en asjett med «glassmanet» og tørket tang rundt kanten.
Noma har alltid utfordret både syns- og smaksinntrykk, men nå er det flere som svelger tungt.
–
Jeg synes det smaker masse sjø, litt salt, umami, og veldig godt, selv om en del nok vil slite med konsistensen, ler spisefølget.
Vi får høre av servitøren etterpå at maneten egentlig er blekksprutgelé.
Uformell oase
Noe av det mest vellykkede hos nye Noma er den store øyen i midten av restauranten, hvor alle kokkene legger opp maten.
Du kommer tett på råvarene, og hele spisestedet er blitt en uformell oase på ett plan, hvor man slapper av og nyter alle inntrykk.
Det er slik folk vil ha det i dag.
Etter herlige kamskjell, kommer nok en høydare, kråkebolle.
– Utrolig godt!
Den knalloransje rognen blir servert med tørkede gresskarkjerner og en fløtesaus duftende av roseblader.
Sausen demper den kraftige smaken fra rognen og igjen trer alle ingrediensene godt frem i smaksbildet.
Den stygge sjøpølsen
Noma åpnet dørene i 2003, men stengte restauranten for et drøyt år siden.
I mellomtiden har René Redzepi tatt med kokkene til både Mexico, Australia og Tokyo, hvor de har hatt pop up restauranter og fått nye inspirasjoner.
Dagens restaurant har 40 sitteplasser, mens hele 68 kokker sørger for alle serveringene.
–
Ja, er det noen som kan gjette hva dette er?
–
Er det sjøpølse?
Spisefølget ser skeptisk på servitøren, som har sendt rundt den svarte, dissende pølsen.
Kort tid etter kommer et nytt fat på bordet, og den stygge sjøpølsen er forvandlet til en vakker svane.
Kjønnsdelene blir tørket og skinnet blir skrapet, kokt tørket og deretter puffet.
Retten er meget salt, og kombineres med en luftig fløtekrem med et svakt sting av pepperrot.
Her ligger det mye jobb bak!
En miljødetektiv mindre
Blomsterduft og gule epler popper ut av neste glass, en nydelig Sauvignon Blanc fra Loire, Riffault Auksinis Sancerre 2007, som slår følge med Blekkulf i neste rett.
Blekkspruten kommer i strimler, nesten som pasta, er forsiktig kokt, silkemyk, velsmakende, og har fått et lag brunet sjøgressmør over seg.
Vi fikk kraften fra færøysk sjøsnegle i første rett.
Nå kommer kjøttfulle snegler i en lun honningkopp, med salat og tørkede roseblader, ekstremt friskt, sødmefullt, syrlig og igjen masse umamismak.
Skogsmaur-paste
Den uformell stilen fortsetter i neste rett.
Da kommer deler av barbecueglasert torskehode, hvor vi plukker ut store, saftige hvite og klissete biter fra kinnet med fingrene.
Ufattelig godt, og bitene dyppes i tre ulike skåler – husets egen krydderblanding med kardemomme, safran og ingefær, en sterk pepperrotsaus og en meget syrlig skogsmaur-paste.
En egen rett har også med torskebitene rundt øyet med tangknekkebrød, blomster fra wasabiplanten og en soppaste – her er masse umami, en knaskende sprø og godt sammensatt rett.
–
Et utrolig gjennomført måltid.
Her er smaker jeg aldri før har smakt eller tenkt jeg ville smake på – rene friske sjøsmaker, og alt smaker særdeles godt, sier spisefølget.
Dessertene inneholder selvsagt også sjømat, tangis med pære, en sukkertangterte og en nydelig planktonkake.
Best er likevel en blanding av multepuré, multejuice, fermentert yoghurt og små skudd grankongler, som er kokt og karamellisert i sirup.
En passe søt og syrlig avslutning.
Snart på topp igjen
Regningen kommer på drøye 9000 norske kroner, men da får du en opplevelse du aldri glemmer.
En omvisning i det nye lokalet følger med, hvor kokker og servitører forteller om prosessene bak all maten og det innflytelsesrike stedet.
Noma er spisestedet som aldri fikk tre stjerner i Michelin-guiden, men er i dag fullt på høyde med verdens beste trestjernersrestauranter.
Her er nærheten til kjøkkenet de ikke har i samme grad på Maaemo, og en mer lun, uformell stil enn Eleven Madisson Park, som i dag er kåret til verdens beste restaurant.
Den plassen tar Noma garantert snart tilbake!
| 1
|
401442
|
Trygt og traust fra Nesoddrevyen
«For sikkerhets skyld» utfordrer hverken revysjangeren eller publikum.
Sikkerhet er stikkordet for årets Nesoddrevy.
Det starter med at «sikkerhetsinstruktør» Justin Case, spilt av Anders Braaten, informerer om rømningsveier iført redningsvest og hjelm.
En sjarmerende karakter som følger oss gjennom forestillingen, inkludert som pirkete HMS-ansvarlig i pausen.
Da han trekker ned buksen for å informere om at den røde stringtrusen han har på seg blir den eneste røde tråden vi får se i kveld, er det litt gøy.
Men det setter også standarden for den ofte svært bokstavelige humoren resten av forestillingen bygger på.
Mest originalt på video
Sikkerhet er den røde tråden, men det viser seg at Nesoddrevyen først og fremst forbinder sikkerhet med sikker sex.
Det er nesten påfallende hvor mange sketsjer som handler om prevensjon eller graviditet.
Med tanke på at vi befinner oss i det de selv kaller «et vaksinefritt paradis», hadde det vært morsomt om andre, mer samfunnskritiske og aktuelle sider ved temaet ble belyst.
Det nærmeste vi kommer er videoen om «kjerringrådgiveren» spilt av Jon Helge Stenslund som løser de fleste problemer med alternative midler som honning, loff og selvdyrkede urter.
En annen video er hentet fra videobloggen til den rasistiske rosabloggeren Ku Klux Kari.
Faktisk er disse to innslagene revyens mest originale.
Det er synd at de ikke prøver å skape flere slike morsomme univers også på scenen.
«Den må du lenger ut på landet med»
Med så mange geniale skolerevyer å måle seg med, holder ikke det som til tider minner om dramatisering av kransekakevitser.
For eksempel en sønn som forteller sin mor om hva han har gjort på skolen og overdriver så til de grader at det ender med at han vant en Nobelpris – og hun tror på alt sammen.
Men når han ber om taco til middag på en mandag, får han beskjed om at «den må du lenger ut på landet med».
Eller et par som skal ha sex og går gjennom både samtykkeerklæring og alle mulige former for prevensjon på forhånd.
Men det viser seg å være unødvendig fordi hun allerede er gravid.
Heldigvis glimter revyen også til med noen mer gjennomarbeidede karakterer.
Både postmannen som krever stadig mer kompliserte bekreftelser før han kan levere en pakke, og HR-damen som instruerer i grensesetting med «personlige rockeringer» er sjarmerende og gjenkjennelige.
Utnytter ikke potensialet
De svake poengene til tross, Nesoddrevyen faller ikke helt sammen.
Det skyldes hele 12 svært entusiastiske skuespillere som lever seg inn i de noe trauste karakterene.
Bandet fortjener også skryt for mange morsomme låter og lydeffekter.
De er ikke bare bakgrunnsmusikere, men også komikere.
Dessverre sitter ikke alle låtene helt, og når de selv innrømmer at vokalen ikke er så sterk, er det rart at den ene sangeren ikke er oftere med.
Det er ingen tvil om at Nesoddenelevene kan å lage revy.
Det meste de gjør på scenen sitter godt, men innholdet blir rett og slett litt for tynt.
Budskapet om å redde seg selv, men samtidig ta risikoer, blir også litt uklart.
Det er dessverre for mye potensial som ikke utnyttes til at For sikkerhets skyld havner høyere enn midt på treet.
| 0
|
401443
|
Engler i Amerika:I alle ledd en stor teateropplevelse
«Engler i Amerika» strekker seg mot teaterets og virkelighetens himmel, med lysende stjerner i alle roller.
Alle må leve med konsekvensene av hvem de er og hvilke valg de tar.
Dette forstår Prior Walter til slutt, og hans store arbeid kan begynne: å redde verden.
Han er dødssyk av aids, men vil aldri slutte med å bevege seg fremover.
Englene som har besøkt ham i hans ensomme visjoner, er forlatt av Gud.
De er menneskefiendtlige, bakstreverske og republikanske.
Prior vil ikke være deres profet.
Den amerikanske dramatikeren Tony Kushners skjellsettende og kaleidoskopiske drama er todelt:
Tusenårsriket nærmer seg (1991) og Perestrojka (1992) – altså like etter Murens fall.
Spilt i sammenheng tar stykket åtte og en halv time, fem pauser inkludert.
Ved siste teppefall, etter rekken av fremkallelser, føles nesten ingenting for langt – kanskje bare den referansetunge første delen av Perestrojka.
Hverdagsengler
Stykket handler mindre om aids nå enn i 1992.
Aids er ingen dødsdom lenger.
I mellomtiden har vi hatt kriger og naturkatastrofer, 9/11, globale terroranslag, Breivik, Syria og migrasjonsbølgen.
Alt dette har ytterligere aktualisert Kushners endetidsvisjon, men alt håp er ikke ute.
Handlingen skriver seg fra 1980-tallet, Reagans presidenttid.
Han var Trumps mentor, og som kjent skjærer Trump nå ned på alt sosialt støtteapparat, forvrenger sannheten, gir blaffen i miljøet, forleder sitt folk og overlater enkeltmennesket til seg selv.
Skjønt «folk».
Amerika, sier Kushner, er «smeltedigelen der ingenting smelter».
Skillelinjene handler mer enn noen gang om religion, rase, homofili og politikk.
Sykepleieren Belize er en afrikansk-amerikansk hverdagsengel, en av dem som uselvisk steller forlatte aidssyke i 1980-årene, da Reagan nektet å bevilge penger til aids-forskning.
Louis Ironson er den selvforaktende kjæresten som svikter, men som ikke slutter å elske.
Joseph Porter Pitt er juristen og skaphomsen med mormonerbakgrunn – ja, nå er det en mormoner på National også – som lar seg forføre og korrumpere av den avskyelige advokaten Roy Cohn.
Juristens kone og svigermor er med – og på et eller annet tidspunkt, og alle fordommer til tross, krysses skjebnelinjene.
Fullblods rolleskildringer
Et makeløst skuespillerlag på åtte former de mange klart definerte rollene fra innsiden, gjennom hud, muskler, nerver, blod, sæd og avføring.
Alle er nedpå, replikkene smeller mellom dem, og situasjonene svinger på et nanosekund mellom det guddommelige og det trivielle, mellom allmenn menneskeforakt og selvforakt, hat og kjærlighet.
En desperat firstemt diskusjon blir en kontrapunktisk showstopper-kvartett.
Hyppige hallusinasjoner og visjoner holdes også på et totalt troverdig plan.
Gjenferd og engler, et levende tablå, et juletre i Antarktis, et rådsmøte i himmelen – alt er helt naturlig.
Som Prior gjør Hermann Sabado et umåtelig sterkt inntrykk.
Sykdommen blir gradvis avspeilet fysisk og psykisk i hans nakne, sårbare ansikt og stadig mer nedbrutte kropp.
Han er redd og sint.
Midt i, vaker den aldri sviktende og knalltøffe homsehumoren som umiddelbart kaller på latter, men i likhet med all minoritetshumor har en lærerikt skjerpet ettersmak.
Kjæresten Louis, marxisten som svikter når det røyner på, men som aldri slutter å elske, løftes hjerteskjærende frem i Bartek Kaminskis praktiske og skyldbetyngede jødiske skikkelse.
Hans forklaringsmodeller kjeder vettet av Belize, hypnotiserende spilt av Modou Bah, som evner å trekke all oppmerksomhet til seg ved en trekning i et øyenbryn.
En blendende Strømdahl
Terje Strømdahl er blendende som advokaten Roy Cohn, en menneskelig kloakk av maktmisbruk og monoman selvtekt.
Når han til slutt dør av aids – som han kaller leverkreft og dermed utsetter utallige andre for livsfare – er det gjenferdet av den spiondømte Ethel Rosenberg (Ågot Sendstad) som sitter ved hans dødsleie.
Før han utånder blir han fratatt sin advokatbevilling – og Rosenberg, som han sendte i den elektriske stol, kan trekke seg tilbake med et lite smil.
Skaphomsen Joe Pitt (Nils Golberg Mulvik), i tettsittende mormonsk undertøy og elastisk moral, forråder – som løpegutt for Roy Cohn – sin valiumtyggende kone Harper, sin religion, seg selv og sitt faglige ståsted.
Mulvik er dessuten suveren som gjenferdet av et familiemedlem, død av en annen pest i et annet århundre.
Hanne Skille Reitan har god dekning for Harpers seksuelle frustrasjon og eksistensielle angst, men også for den jordnære delen som redder henne.
Svigermoren er Ågot Sendstad i praktslag, en inntørket og religiøst formørket dame, som gjennom en englesendt kosmisk orgasme blir rent menneskelig.
Trine Wiggen spiller engelen, og hennes første tilsynekomst går rett i tårekanalene – uten at man helt vet hvorfor.
Sammensveiset seier
Bård Lie Thorbjørnsens sparsomt møblerte scenografi utnytter teaterets scenerom mesterlig, med fleksibelt flytende sceniske elementer som endrer perspektivet.
Kristin Bredals lys raffinerer stemninger, steder og årstider, og Nils Petter Molværs musikk veksler mellom det undergangsstemte og det ironisk distanserte, som skuespillernes messingkorps i himmelen – et forløyet frelsesarmé-ensemble – og lyden veksler mellom drønn og diskresjon.
Marit Moum Aunes bevisste regi smelter sammen teaterets virkemidler, tekstens bredde og det skuespillermessig briljante til en sammensveiset helhet, uten ujevnheter eller brudd.
En stor seier for henne, ensemblet og teateret.
| 1
|
401444
|
Spiller på sex og flørter seg gjennom kvelden
Enrique Iglesias hadde lite annet å by på.
«I tried to let it go / But I'm addicted to your chemicals / I got a feast, I want an overdose».
Mer seksuelt eksplisitte låter som «I'm a Freak» tok over etter det forførende balladeriet som gjorde ham til latinopopens aller største mannlige stjerner.
Akkurat som faren Julio i sin tid, fylte Enrique Iglesias rollen som populærkulturens stereotype latinlover – en modernisert utgave for sin generasjon, med jeans, T-skjorte og caps, men også med en tendens til å holde det intense blikket i overkant lenge og synge med en vokal dirrende av emosjon.
«Bailamos» – fra rundt årtusenskiftet – ble crossover-hiten som skulle gjøre ham stor utenfor det spansktalende markedet, ja til verdensstjerne.
Romantiske ballader som «Hero» og mer energiske poplåter som «Rhythm divine» sementerte statusen.
I Telenor Arena stiller Iglesias i sitt vante sceneantrekk, et ekspansivt show av strobelys glir over publikum og skjermen bak ham og bandet lyser opp med abstrakte figurer.
Undertøy på scenen
Det er den lett technoinspirerte «I'm a Freak» som altså får starte showet, resultatet av et musikksamarbeid med poprapper Pitbull.
Deretter får vi «I Like How It Feels» – begge fra hans siste album Sex+Love fra 2014.
Den er like basstung, med samme elektroniske uttrykk; den manipulerte vokalen er så vidt hørbar gjennom produksjonen.
Under neste låt – «Heartbeat» – skifter de abstrakte formene på skjermen subtilt, men likevel tydelig til forskjellige former av en vagina.
Latinlover, ja.
Undertøy blir kastet opp på scenen.
Det er nok disse senere utgivelsene som gjør at publikum er en uvant blanding av middelaldrende par – fra tiden da Iglesias sang duett med blant andre Whitney Houston – og hylende tenåringsjenter.
Publikum er uansett svært så entusiastiske gjennom hele kvelden.
Det hjelper på at Iglesias henvender seg direkte til dem, klemmer, prater og inviterer et forelsket par opp på scenen for å danse.
Vokalmessig er det jevnt over lite imponerende; på store hits som «Bailamos» velger han å droppe å synge egne hooks, andre ganger lyder det nesten karaokeaktig.
Men hylene vedvarer, spesielt ved de spanske innslagene.
Låter med reggaeton-beats får dansingen i gang.
I kveld fungerer det å spille på sex, tydeligvis.
Iglesias kan til og med tillate seg å synge «Tonight (I'm Lovin' You)» usensurert:
«Tonight (I'm Fucking You)».
Pyroteknikk, sexy dansing og et dynamisk sceneshow – Iglesias prøver det han kan.
Ved dansevennlige «Bailando» fungerer det bra for de i salen.
Men så var det lite annet.
| 0
|
401445
|
Ingrid Olava og Andreas Ulvo er Innlandet – deres debutalbum står til seks
All skepsis blir gjort til skamme, det er virkelig klasse over disse tolkningene.
Ingrid Olava og Andreas Ulvo er artister med to individuelt sterke stemmer, den ene som vokalist og den andre på piano.
Hver for seg har de solide karrièrer, og når de nå har dannet duoen Innlandet, viser de hvor nakent, nedstrippet og frapperende enkelt en sang kan tolkes.
Dette er øyeblikkets kunst, kun to musikere, lyttende, intimt og i perfekt harmoni.
Magi i hver tone
Hver sang har sin historie, og vi bærer alle på vår egen opplevelse av dem, spesielt hvis originalen har nådd en viss status.
Mange har også et personlig forhold til både låt og originalartist.
La all skepsis fare, Innlandet har skapt noe særegent vakkert.
Virkemidlene er enkle, kun vokal og tangenter, allikevel er det mer enn nok.
Her er magi i hver tone.
Ta en sang som Amy Winehouses «Back to Black».
Den er så nær knyttet til hovedpersonen at hun skygger for enhver tolkning.
Derfor er det imponerende hva Olava og Ulvo gjør.
Skal en tolkning være berettiget, må den tilføres noe nytt, og det gjør de til gagns.
De får frem sangens håpløshet.
Dens avventende, indre desperasjon, ensomhetsfølelse og kjærlighetssøken, alt forent i sangens skjørhet og rytmikk.
Pianoets krystallklare tone og vokalens inderlighet treffer en gåsehudfremkallende nerve.
Dette er en bragd av en tolkning.
Imponerende variasjon
I et så nedstrippet format er alt overlatt til utøvernes perfeksjon.
Når de i tillegg har spilt inn sangene i samtid, må de stole helt og fullt på dialogen dem imellom.
De spiller opp til hverandre, lyttende og vart gir de liv til hver sangs nyanserikdom.
Duoen har en unik tilstedeværelse der de fremkaller sammensatte, nye stemningsskifter ut fra hver sangs billedrikdom.
Det er bare å gi seg over.
Om Olava synger på engelsk, svensk eller norsk, forblir man fanget i duoens grep.
De stoler fullt og helt på sangenes iboende kraft, og i deres hender er det mer enn nok.
Om det er Totos «Africa», Sudan Dudans «Susann», klassikeren «Moon River» eller Oscar Danielsons gripende «Besvärjelse», Arnulf Øverlands «Om kvelden», Mary Chapin Carpenters «Why walk when you can fly» eller den amerikanske folkesangen «Shenandoah», så gripes man av hvor godt disse sangene står til hverandre.
Ni sanger i ny drakt
Med ett fremstår disse ni sangene som nye, men gjenkjennbare, og samtidig forfriskende annerledes.
Duoen har gitt sangene en ny, sterkt personlig dimensjon, dykket inn til kjernen, avkledd nye nyanser og skapt dem i sitt eget bilde.
Flere av tolkningene er så sterke at de, mot alle odds, er blitt min foretrukne versjon.
Det er en kunstnerisk bragd og viser med all tydelighet hvor vellykket dette «eksperimentet» er blitt.
Å gi en coverplate en sekser er nærmest uhørt, men summen av hver tolkning, sangutvalg og de nakne, utsøkte arrangementene gjør albumet til noe helt spesielt.
| 1
|
401447
|
Anmeldelse:De sa at rocken var død - men hadde glemt Kvelertak.
Norsk rock leverer igjen, mener vår anmelder.
Diskusjonen om rocken er død dukker opp med jevne mellomrom.
Som da den britiske elektronikaen feide over verden på slutten av 1990-tallet, og rocken visstnok var ferdig for alltid.
Så kom 2000-tallet og The Strokes, The White Stripes, The Hives og alle de andre bandene som startet med The.
Og rocken var sjeldent frisk igjen.
Kjedelig norsk rock
Nå er vi tilbake i grøfta, og jeg er tildels enig.
Norsk rock er opplagt ikke helt død, men låter som regel ganske kjedelig ut nå.
Mange band, men få lager nyskapende eller virkelig god og fengende musikk.
Under årets bransjefestival Bylarm fikk da også seminaret «Rocken er død!» mye oppmerksomhet, og praten gikk.
Helt til sent lørdag kveld.
For plutselig, med kun ti minutters forvarsel i app-en, dukket Kvelertak opp på Sentrum Scene.
Og norsk rock leverte igjen.
Aurora innfrir:
Svinger som f...
De spilte noen hits fra sine to første plater.
«Mjød» og «Bruane brenn».
Sykt fete låter i bandets velkjente miks av punk, rock og metal med grusete vokal.
Full energi.
Det var likevel avslutningen med nye «1985» som tok kaka.
Vi visste ikke at låten het «1985» da, men kunne fornemme det.
For hvor kom egentlig det riffet fra?
Rockekjenner Asbjørn Slettmark nikket ivrig på hodet og nevnte Van Halen.
Andre mumler nå om Thin Lizzy, mens nettsiden Stereogum forteller at 1985 var året det kom klassiske album fra Megadeth, Mötley Crüe, Kreator og Twisted Sister.
Uansett, bandets nye låt er en feiende feiring av riffbasert, melodisk «classic rock».
Og den er som et godt kvelertak gjennom fem og et halvt minutt.
Hør ukens best låter:
Vil hjem til 1985
Bandet forteller på sin side at den nye låten ikke er en feiring av musikk fra den gang da, men at den handler om frykten for et fremtidssamfunn der teknologi og overvåkning knekker all individuell tenkning.
— Think of George Orwell’s 1984 instead of Taylor Swift’s 1989, som de skriver i en pressemelding.
Og «Vi vil hjem, til 1985», som vokalist Erlend Hjelvik synger nostalgisk i refrenget.
Et budskap om samfunnets kvelertak der, altså.
«1985» er ute nå.
Bandets tredje album Nattesferd slippes 13. mai.
Kvelertak spiller på Sentrum Scene i Oslo fredag kveld.
| 1
|
401448
|
I «You Were Never Really Here» får du en sterk Phoenix i uvanlig sjangerhybrid
Lynne Ramsay lokker Joaquin Phoenix ut på dypt vann i denne uortodokse krimthrilleren.
Det spiller ingen rolle om du har lest romanen av Jonathan Ames som denne filmen er basert på.
I Lynne Ramsays filmversjon er bare noen av de ytre trekkene til å kjenne igjen.
Denne filmen handler mer om Joaquin Phoenix som i hovedrollen fortolker en traumatisert krigsveteran som ikke forstår mye av den kriminalintrigen han blir viklet inn i som privatdetektiv.
På den måten minner rollen om hans uortodokse detektiv i Inherent Vice, også det en uvanlig sjangerhybrid der filmskaperen nesten ga blaffen i fortellingens plott.
Som i en klassisk Raymond Chandler-fortelling blir Joe (Phoenix) kontaktet av en politiker som tror at hans 11-årige datter er kidnappet og befinner seg på et bordell.
Det er en jobb Joe uten å nøle tar – å ta rotta på en pedofiliring, hvem vil ikke bidra til det?
Etter en voldelig aksjon mot bordellet, som Ramsay skildrer på avstand gjennom overvåkingskameraer, begynner Joes virkelighetsforståelse å rakne.
Hvem var det som leide ham, egentlig?
Konspirasjonen rundt ham vokser, han må forsvare seg, ofte med overdrevent brutal vold, og opprivende bilder fra egen oppvekst og krigsopplevelser hjemsøker ham.
Paranoid krimsjanger
I Inherent Vice spilte Phoenix et dophue av en detektiv.
Her er han mentalt forstyrret, noe Ramsay forsterker ved å avbryte enhver kontinuitet i Joes tankerekker.
Som i Ramsays tidligere filmer (Morvern Callar, Lets talk about Kevin) er det atmosfære og enkeltbilder som virker mest effektivt inn på oss, og som påkaller størst oppmerksomhet.
Fotograf Thomas Townend gir oss nærmest en studie av ansiktet og kroppen til Phoenix, og det er sjelden filmstjerner blir så hudløst utlevert, ofte i lite attraktive kamerautsnitt.
Men Phoenix er selvsagt ingen vanlig stjerne, og har forlengst dekonstruert sitt image gjennom en rekke ukonvensjonelle roller.
Her spiller han en voldsmann uten selvinnsikt eller fornemmelse for kontekst, og han kan minne om Travis Bickle fra Taxi Driver med sin forvirring og sitt blinde raseri.
Ramsay synes influert av syttitallet i amerikansk film.
Som Robert Altman i The Long Goodbye radbrekker hun en tradisjonell krimfortelling til fordel for en original sjangerhybrid der hun henter virkemidler fra den paranoide thrilleren og fra mer eksperimentell kunstfilm og klassisk film noir.
Greenwoods rå strykere
Et vesentlig bidrag til atmosfæren i filmen er musikken til Jonny Greenwood.
Han bidro også på den nevnte Inherent Vice og en rekke av Paul Thomas Andersons øvrige filmer.
Han er ikke redd for å bruke atonale komposisjoner på lydsporet, og denne gangen er det strykere som er det mest distinkte gjennomgangstema, ikke gitaren.
De kan minne om en råere versjon av Jerry Goldsmiths strykere i Chinatown.
Det er likevel Ramsay som stjeler det mest minneverdige musikalske øyeblikket i filmen idet hun lar
Joe og ett av hans døende ofre holde hverandre i hånden og synge Charlenes mykpop-låt “I’ve Never Been To Me.”
Jeg vet fortsatt ikke hva jeg var vitne til i den scenen.
| 1
|
401449
|
«Vokterskene:»Da kvinnene våknet
En vakker film om hvordan kvinnene fant en kime av frihet i mennenes elendighet under første verdenskrig.
Noen vil huske Xavier Beauvois’ forrige film på norske kinoer, Om guder og mennesker.
Det lavmælte dramaet om noen munkers tro og tvil under en periode med religiøs forfølgelse i Algerie var en uventet kinosuksess i hjemlandet Frankrike i 2010.
Denne filmen har den samme tålmodigheten med de daglige ritualene til rollegalleriet, den tar seg god tid med å bygge opp den unnselige tjenestejenta Francine (Iris Bry) til å bli filmens hovedperson.
Men når vi får komme innenfor intimsfæren hennes, og hun finner seg selv i all elendigheten, er effekten nesten hypnotisk.
De ødelagte mennene
Året er 1916, og de fleste unge menn er sendt til fronten i en krig som oppfattes som stadig mer meningsløs.
Bondekona Hortense (Nathalie Bay) har to sønner og en svigersønn i skyttergravene, og må holde gårdsbruket gående sammen med datteren og en skrøpelig ektemann.
For å få hjelp til innhøstingen leier de inn Francine, som tidlig markerer seg som hardt arbeidende og pliktoppfyllende.
Hun blir som en del av familien, og da yngstesønnen George er hjemme på perm, innleder de et forhold.
Men krigens ubarmhjertige kastevinder vil det annerledes.
Det blir stadig vanskeligere for kvinnene å forholde seg til mennene som vender hjem, de er skadeskutte og skjøre i hodet, som det sies i filmen.
Kvinnene opplever en større frihet enn de noensinne har hatt, og får smaken på det.
Hortense er vitne til at datteren flørter med amerikanske soldater, og i et forsøk på å redde familiens ære gir hun Francine skylden for umoralen på gården.
Det er da Francine må bryte ut og finne seg selv.
Sterk debut
Hvordan Iris Bry vokser seg inn i Francine som hovedrolle er et fascinerende stykke kløktig filmkunst.
Da vi møter henne første gangen tror vi ikke hun er filmens sentrale rollefigur, hun virker for anonym og nesten litt uerfaren som skuespiller.
Men sammen med fotograf Caroline Champetier rammer Beauvois henne inn i bildene som den personen som er på vei mot noe, som har et lys over seg og styrer sin egen skjebne – godt hjulpet av Michel Legrands slående musikk.
Vanligvis forsøker filmskapere å maskere at en skuespiller mangler erfaring, men her bruker Beauvois denne upolerte kvaliteten til filmens fordel.
Det er som om Bry finner seg selv som skuespiller i takt med at rollefiguren finner seg selv.
Filmen er basert på en roman av Ernest Pérochon fra 1924, og så vidt jeg vet var ikke kvinneperspektivet like fremtredende i boken.
I starten av filmen blir sønnene på gården omtalt som helter, men det er ingen tvil om hvem som er filmskapernes helter.
Disse kvinnene holdt ikke bare samfunnet gående mens mennene måtte kjempe forgjengelige kriger, de fornyet jordbruket ved å åpne seg for nye metoder.
For noen, som Francine, ble det umulig å se seg tilbake.
| 1
|
401450
|
Nytt album:Morten Abel har fortsatt kunstnerisk bitt
Teften for den gode poplåten er fremdeles hans fremste styrke.
Morten Abels karrière rommer så mye ulikt, samtidig har han holdt på en evighet – og dermed kan de ulike delene skygge litt for hverandre.
Som bandene Mods, The September When og Peltz.
Han har vært superstjerne og innehatt tittelen landets største popstjerne.
Fortsatt har han mye å by på.
Et steg frem
Etter nærmere ni års opphold kom soloartisten Abel i 2015 med nytt album, I fullt alvor.
Det var hans første norskspråklige soloalbum.
Nær sagt som forventet sprikte mottagelsen, fra nær total slakt og kritikk om at han var i utakt med tiden, til at albumet var et overbevisende comeback.
Én ting var imidlertid sikkert, hans evne til artistisk endring og vilje til å gå nye veier var intakt.
Om albumet var noe ujevnt, nærmere visesang enn vante poptakter, ga han oss noen strålende øyeblikk.
Evig din har flere gode øyeblikk enn forgjengeren, samtidig som den er mer alvorlig og mørkere i tonen.
Dette er Morten Abels oppbruddsplate og står således for forandring, som er helt i Abels ånd.
En ny fase i livet åpnes.
Lekent alvor
Umiddelbart settes tonen med den både fengende og overraskende «Andre goe daga».
For første gang synger han på sitt andre morsmål, Bodø-dialekten.
En leken sak om alvorlige ting, selvransakende og personlig.
Dialekten gir låten et eget løft, mens han viser sin teft for den gode popsangen.
Det fortsetter med «Lenkegjengen», og med ett er han i flyten.
Skal vi si han er tilbake i gammelt godt slag?
Med «Evig din» gir han ord til det håpløse ved kjærlighetslengselen.
En glidende godsak med intensitet og innlevelse.
Stort blir det med balladen «Vil det for mye», hvor Stavanger Symfoniorkester setter ekstra spiss på en sang som sier sitt.
Poetisk uhøytidelighet
Morten Abel er kanskje ikke den største poeten, men sangtekstene fungerer utmerket i denne settingen.
Vi skjønner de motstridende følelsene, smerten, både gleden og håpløsheten.
Personlig står «Apen kjenner ingen» for meg som albumets mest eksperimentelle og sentrale punkt, og når den etterfølges av «Lenge leve kjærligheten», skjønner man Abels vedvarende lekenhet.
Sistnevnte er albumets fineste øyeblikk med alle de små detaljene som ligger i sangens flotte arrangement.
Sist var det Odd Nordstoga som sto som produsent, denne gang er det Abel selv som har styringen.
I tillegg har han luket ut pausefyllet.
Han avslutter på best tenkelig vis med «Våkn opp», en sang som ser fremover med sine lekne ordspill.
Vakkert er det, i all sin enkelhet.
Morten Abel er kanskje ikke lenger å regne som superstjerne, ikke er han ung heller, men fortsatt har han kunstnerisk bitt.
Sangene taler for seg.
| 1
|
401451
|
Elvebakkenrevyen 2018:En revy vi må snakke om
Vi må snakke om miljø, sier Elvebakkenrevyen – og sender publikum gjennom en Tour de Force av show, ironi og originale sketsjer.
Elvebakkenrevyen 2018 er en av disse revyene du blir både sliten og oppmuntret av å se på.
25 dansere, sangere og skuespillere hopper frem i et durabelig tempo fra alle steder i rommet.
Poengene skytes frem- og tilbake som om man var i en skuddlinje.
Referansene fyker forbi deg som et av disse tyske lyntogene som vår hjemlige jernbane aldri kjøpte.
Elvebakkenrevyen 2018 er smart, teatralt spennende, originalt koreografert og tør å pushe grensene uten å være påtatt kontroversiell.
Vi må snakke om Axel Ousdal
Axel Ousdals alvorstunge ansikt har preget plakater rundt omkring i Oslo sentrum i mange dager allerede.
«Vi må snakke om miljø» sier han, både på posterne og i en YouTube-video spilt inn på en snødekt slette.
På scenen på Elvebakken fortsetter denne alvorsgutten med miljøbudskapet der han slapp, mens han stadig avbrytes gjennom revyen.
Og det er nå vi må snakke om Axel Ousdal.
Han bærer nesten hele denne enorme revyen på sine 17 år gamle skuldre.
Det er lett å forstå hvorfor.
Ousdal har en sjelden evne til å regulere stemningen i salen.
Miljøbudskapet fremfører han både med dypt alvor og en anelse ironisk distanse.
Plutselig går han gjennom et superkjapt kostymeskift, og dukker opp som resirkuleringstroll.
En revykarakter som er en slags krysning mellom Max Mekker og Al Qaida.
I et annet nummer gjør han en nydelig, sår og sær Michael Jackson som forsøker å ikke synge om egne barndomsminner i Man in the Mirror.
Deretter er han dypt inne i det psykologisk realistiske teaterlandskapet, som en sønn tvunget på telttur av en deppa pappa (godt karikert av Andreas Buer Vase).
I fjor fikk Elvebakken-eleven Andrea Berntzen prisen for beste skuespiller, og gikk rett inn i Erik Poppes 22. juli-film.
Noe sier meg at Ousdal vil gå samme vei, men mot et lystigere mål.
Vi må snakke om et svett ensemble
Elvebakkenrevyen satser altså på stort ensemble – men få hovedpersoner.
Klara Marie Gosli står for den komiske timingen i de kvinnelige karakterene, samtidig som hun er dansekaptein i hovednumrene.
Sindre Hovda er evigmorsom sidekick med småroller som alt fra heseblesende advokater til blomsterforhandlere.
Og vi har Buer Vase og Ousdal som tar alle de mannlige hovedrollene.
De resterende noen-og-tyve på scenen er et godt brukt ensemble.
Allerede etter showets første ti minutter, er hele gjengen gjennomsvette.
Vi må snakke om publikum
Dette er ikke bare en post-ironisk fortelling om alvorsgenerasjonen.
Det er også et forrykende show, der alt fra generasjon Snøfnugg til Black Friday blir til enorme gjennomkoreograferte nummer.
Også sketsjene har noe storslått over seg.
En av de beste, Svenske Tilstander, tar for seg sniksvenskifiseringen av Grønland.
Hva skjer når mullaen tar en Pippi, moskeene blir malt gule og blå, burgerkjeden Max tar over hele Grønland Basar – og kebabsjappene bare selger kjøttbullar?
Elvebakkenrevyen har mange slike originale og grenseoverskridende sketsjer.
Instruktørene Tani Dibasey og Espen Kvark Kvernbergh vet å ta hele rommet i bruk, og anerkjenner publikums rolle i revyen.
Vi er ikke bare passive, vi er der for å danse på kommando, tenke på oppfordring - og le av fri vilje.
Vi må snakke om flere tekniske gjennomganger
Det er bare en hake ved Elvebakkenrevyen, men den er til gjengjeld ganske stor.
På premieren hang ikke lyden sammen med revyens ellers store ambisjoner.
Det gjorde at det var vanskelig å få med seg både sang og replikker.
Noen tekniske gjennomganger til, og dette blir en revy vi må snakke om.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.