id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
401598
|
Restaurantanmeldelse:Byens feteste utsikt
Skal du gjøre noe spesielt i sommer, bør du nyte middagen på verandaen til Ekebergrestauranten.
– Wow!
Man har god utsikt nede på uteserveringen, men dette er det ingen spisesteder i Oslo som slår, sier spisefølget.
Ekebergrestauranten har en «vanlig» restaurant i første etasje, i tillegg til uteserveringen, men i 2. etasje ligger Fine Dining verandaen – et avlang perle med få sitteplasser.
Her sitter man under tak og har en fantastisk utsikt over hovedstaden.
Tam start
Restauranten tilbyr en 7- eller 5-retters meny med tilhørende vinpakke om man ønsker.
Solen skinner over Oslo, og vi velger selvfølgelig syv retter.Her vil man sitte lenge i det vakre været.
Etter et par småretter, blant annet en god og sprø bolinhos – en klippfiskbolle, kommer første rett på bordet.
Det er ser nydelig ut.
– Kongekrabben har kost seg en stund i sous-vide, opplyser den hyggelig servitøren.
Den vakuumpakkede krabben er fint varmebehandlet i plastposen, men smaken er veldig tam.
Den ligger i midten av fatet, omkranset av en sjø av vannmelonkraft og sherryeddikolje, noen biter vannmelon og koriander.
Det er sødmefullt, syrlig og saftig, men smaker mest av litt syrlig vannmelon.
Nypotet og purre
Deretter kommer en av kveldens aller beste retter, nypotet med purreløk.
–
Her viser kjøkkenet hva de kan, sier spisefølget.
Purren er konfitert og grillet og er sødmefull med fin, mild løksmak.
Sausen er ekstremt smakfull, laget med smør og hønsekraft, og er blandet med grønn purreløkolje.
For å gi retten mer salt og en sprø kontrast, ligger det biter av sprøstekt kyllingskinn mellom de gode potetene og purreløken.
Gode kombinasjoner og en meget vellykket rett.
Steike for en kveite
Vi er rundt 20 personer som nyter den flotte utsikten fra verandaen denne kvelden.
De to første vinene har vært en greit match til maten, men tredje vin, Pieropan La Rocca Soave Classico 2015, er meget god.
–
Tenkt at nordmenn kjøper mer vin fra Venetoområdet i Italia enn hele Frankrike tilsammen, sier spisefølget.
Servitøren har nå satt kveite på bordet, nydelig anrettet med små blomsterskudd, blåskjellskum og en fluffy ertepuré.
Den hvite, ovnsbakte flyndrefisken er meget saftig og velsmakende.
Oppå ligger et lag med parmesan, og den salte osten og fiskekjøttet får fin match med den søtlige ertepureen.
Skummet av blåskjellene har en lett, røkaktig smak som ikke overskygger fisken, og små kuler med pepperrot er med på å gi retten et lite piff.
Den fyldige soaven har en meget frisk syre som står godt til den fete fisken.
Nydelig entrecôte!
Det er både bryllup, 50-års lag og et utall feiringer rundt om på Ekebergrestauranten denne kvelden, men hos oss på verandaen er det stille og fredelig.
Etter en frisk eplegranite med smak av både persille og mynte, kommer servitøren med kjøttretten.
–
Denne er fantastisk!
Kveldens beste rett, mener spisefølget.
Foran oss ligger tørrmodnet entrecôte, som er utrolig mør og smakfull.
Retten ser lekker ut med grønnsaker som er formet som kjøttstykket og to ulike sauser i midten.
Den brunlige sausen er en grønn chilivariant med et skarpt preg, som kler retten.
Sommerkålen er med på å tilføre retten sødme, og det samme gjelder for den knallgrønne pistasjkremen.
En herlig sammensatt rett av ulike teksturer og fint balanserte smaker, supplert av en J. Christopher Williamette Valley Pinot Noir 2014, en nydelig vin fra Oregon I USA med fint integrerte tanniner og en deilig duft av bringebær.
Upstairs slår downstairs
Servitøren er flink til å fortelle om vinene og spør hele tiden om vi vil ha noe mer pause mellom rettene.
De tre norske ostene og de to dessertene er gode, men ikke blant de beste rettene på menyen.
Den som skinner mest er en luftig sjokoladeganach med bringebærsorbet og masse grønn skogsyre.
En mektig, frisk og syrlig avslutning på et meget vellykket måltid.
–
Det koster noe mer enn maten i 1. etasje, men det er det verdt!
Både maten og utsikten er mye bedre her oppe.
Det rare er at det ikke er fullt denne kvelden.
Kanskje folk ikke vet om denne perlen, sier spisefølget.
Vi skal i hvert fall tilbake hit.
| 1
|
401599
|
«A Ciambra» er en sterk film fra Europas utsatte sørspiss
Den europeiske nyrealismen lever i beste velgående på sørspissen av Italia, der flyktninger og romfolk overlever på restene fra EU-drømmen.
Noen vil muligens huske tiåringen Pio Amato fra Jonas Carpignanos debutfilm, Middelhavet, der han spilte en variant av seg selv i en birolle.
I denne nye filmen har Carpignano gitt Amato hovedrollen, og unggutten, som nå er blitt 14, bærer rollen uanstrengt på sin spede skuldre.
Filmen er basert på en kortfilm Carpignano lagde på sørspissen av Italia om en romfamilie, og i likhet med Amato spiller medlemmene mer eller mindre seg selv.
Pio er på vei inn i voksenverdenen, men sliter med å overbevise omgivelsene om at han er et mannfolk.
I denne spesielle familien innebærer det å ta skrittet inn i en kriminell virksomhet som går i arv.
Slik bestefaren styrte familien med hest og vogn, har Pios far og storebror funnet sin base i den kondemnerte leiegården Ciambra i Calabria-regionen.
Men der bestefaren var en fri aktør, er den nye generasjonen underlagt lokal italiensk mafia.
De stjeler på bestilling og blir med jevne mellomrom fengslet av det lokale politiet.
Barsk og øm
Det er under et av disse fengselsoppholdene til faren og broren at mulighetene åpner seg for Pio.
Han gjør noen brekk på egen hånd, blant annet sammen med den afrikanske innvandreren Ayiva (Koudous Seihon), og han blir stadig dristigere.
Han håper at det skal gjøre inntrykk på familien, men hans dumdristighet gjør at han risikerer å skade den.
Det er her Pio settes i en skvis – mellom vennskapet til Ayiva og båndene til familien, mellom barndommens mer bekymringsløse liv og voksenlivets utfordringer.
Settingen er utradisjonell, men tematikken er tidløs.
Det som løfter filmen opp fra traurig realisme, er Carpignanos nyanserte skildring av Pios storfamilie.
Det hersker en barsk tone mellom dem som også er øm og humoristisk, og det er scener ved middagsbordet som i seg selv er festlige kortfilmer.
Carpignano viser med filmen at han er blant de fremste utøverne av nyrealismen i europeisk film i dag.
Han er utvilsomt influert av de belgiske Dardenne-brødrene, her drives vi også frem mot en eksistensiell krise hos hovedpersonen som utløser moralske spørsmål.
EU-drømmen som brast
Samtidig er filmskaperen tro mot romfamiliens egen mytologi.
Den aller første scenen viser bestefaren som ung sammen med en vakker hest som etter hvert skal symbolisere frihet.
Pio hjemsøkes av denne hesten, som en fantasi om de valgene han står overfor.
Det er uansett ingen enkel frihet som her antydes.
Pio er moden nok til å forstå at det går an å leve et liv utenfor familien, men ikke smart nok til å forstå hvordan det lar seg gjøre.
Han kan ikke lese, og allierer seg med den eldre og mer oppvakte Ayiva, som selger tyvegods til den lokale flyktningleiren.
I Middelhavet ga Carpignano oss et virkelighetsnært portrett av flyktningen Ayiva som drømmer om en ny fremtid i Italia.
I denne «oppfølgeren» har han bodd der en stund, og drømmen begynner å rakne.
Ayiva og Pio representerer to utstøtte folkegrupper som forsøker å overleve på kanten av samfunnet, og vennskapet mellom dem er ikke rørende i noen sentimental forstand, men fordi det gir mening.
Det er bare en av mange kvaliteter ved en film hvis største svakhet er at den er 15 minutter for lang.
| 1
|
401600
|
Klisjeene står i kø, men dette er likevel en skikkelig serieperle
Goliath er et klassisk og friskt rettsdrama som treffer bredt, men er likevel full av detaljer som serienerder vil ha stor glede av.
Billy McBride (Billy Bob Thornton) er en briljant forsvarsadvokat, som har rykte på seg å være uovervinnelig i rettssalen.
Men da han får en drapsmann frikjent, som deretter dreper en hel barnefamilie, rakner alt.
Skyldfølelsen blir for tung å bære for McBride, og i løpet av kort tid ender han opp med å bli alkoholisert, avdanket og arbeidsløs, med hodet dypt nede i glasset på den lokale baren.
Ikke uten noen blåveiser og knuste frontruter underveis
Dette kunne vært slutten på historien om Billy McBride, men er egentlig bare starten på TV-serien Goliat.
For livet tar nok en u-sving for McBride da en rappkjeftet advokat, med høyt hår, hornbriller, og vokabular som en sjøulk, klarer å røske ham ut av rusen og inn i en ny drapssak.
En mann er blitt drept i en eksplosjon på en båt og arbeidsgiveren hevder hardnakket at det er selvmord.
McBride aner ugler i mosen med god grunn, og sakte, men sikkert klarer han å finne tilbake til sin gamle kampform.
Men ikke uten at det blir både blåveiser og knuste frontruter underveis.
At motstanderen i denne saken er hans gamle advokatfirma som er villig til å ta i bruk alle midler for å stoppe ham, gjør ham bare ytterligere motstandsdyktig.
Samtidig som det også kan leses mellom linjene at han desperat søker syndeforlatelse for hendelser i sin egen fortid.
Serien er spekket med kjente skuespillere
Du føler kanskje at du har hørt historien før?
Det er ikke så rart, for Goliat er i aller høyeste grad inspirert av film noir og pulp fiction-sjangrene.
Det blir ikke mindre tydelig av at han i tillegg kjører rundt i en kul Ford Mustang og har et trøblete forhold til sin ekskone og tenåringsdatter.
Men selv om klisjeene står i kø i Goliat, er dette likevel en liten serieperle.
Det er det flere grunner til.
For det første er serien spekket med kjente skuespillere.
Billy Bob Thornton gjør en strålende jobb som Billy McBride, og spiller ham akkurat passe kranglete og håpløs til at han er troverdig som seriens store antihelt.
Men han får god hjelp til å bære serien av en rekke biroller man kjenner igjen fra andre serier, deriblant William Hurt, Maria Bello, Molly Parker og Mark Duplass.
Det er et godt tegn hvis mange kjente navn takker ja til å bli med i mellomstore og mindre roller.
Det betyr at de har full tillit til folkene bak serien, noe det er all grunn til her.
Mannen bak Ally McBeal og Big Little Lies
Serieskaper er ingen ringere enn David E. Kelley, som blant annet står bak serier som Ally McBeal, Chicago Hope, Boston Legal og Big Little Lies.
Her virker alt fra musikken og stedene som besøkes, til scenene som utspilles, særdeles gjennomtenkt.
Serien er full av små detaljer som film- og serienerder vil ha stor glede av.
Som referansene til Hitchcock-filmen North by Northwest i sesong 2, så vel som den legendariske Santa Monica-baren Chez Jay i sesong 1, som er kjent for å være et av stamstedene til The Rat Pack på 60-tallet.
Eksentrisk eiendomsmogul med en morbid hobby
Der første sesong i stor grad utspiller seg som et klassisk, men likevel friskt rettsdrama, tar sesong to en mørkere vending.
Her er det nesten så man kan kjenne eimen av Quentin Tarantino i kulissene.
Ikke bare på grunn av den særdeles skumle mexicanske narkobaronen Gabriel Ortega, spilt av Manuel García-Rulfo, som også er kjent fra From Dusk til Dawn: the TV-series.
Men like mye på grunn av rolletolkningen til skuespiller og serieskaper Mark Duplass, som spiller en rik og eksentrisk eiendomsmogul, med en særdeles morbid hobby.
Som både spenningsserie og kultserie viser Goliat tydelig muskler og ingen tegn til tretthet.
Her er det altså bare å håpe på rom for en tredje sesong.
| 1
|
401601
|
Magien er borte i « Mamma Mia: Here we go again»
Lettbent sommerfeelgood som neppe holder mål for andre enn dem som er ordentlig forelsket eller veldig motivert på andre måter.
Det at en Mamma Mia-oppfølger nødvendigvis måtte være et oppkok, ligger så mye i kortene at jeg knapt nok orker å kommentere det.
Og det å lage denne filmen er så skamløst at det nesten er sjarmerende, men økonomisk er det naturligvis fullstendig logisk.
De som har møtt en filmprodusent som en gang har hatt en økonomisk suksess, vil skjønne hva jeg snakker om.
Så lenge det er mulighet for nok en suksess, vil alt som kan gjøres, bli gjort for å gjenskape den.
Suksess er rett og slett for morsomt til at de klarer å holde seg i skinnet.
De blir invitert overalt, alle vil klemme dem, og de tjener bøttevis med penger.
De sjokkerende tallene for Mamma Mia (2008) er: budsjett: ca. 420 millioner kroner, inntjening: ca. 5 milliarder.
Spekulativ musikal
Mamma
Mia var en temmelig sjarmerende film.
Helt klart i den smarte enden innenfor sin sjanger, som jeg vil kalle spekulativ musikal.
Det vil si en musikkfilm hvor musikken allerede eksisterer og er så kjent at smarte folk skjønner at det vil betale seg å bake den inn i en historie, hvis det gjøres på den rette måten.
Og det klarte Catherine Johnson med glans i 2008.
Da er det litt verre stilt med årets versjon.
Johnson er kreditert for å ha vært med å lage historien, sammen med legenden Richard Curtis (Fire bryllup og en gravferd, Notting Hill, Love actually, som alle imponerer med sin letthet og kløkt).
Ol Parker på manus og regi er soleklart det svake leddet her.
Han mangler fingerspitzengefühlen og leverer en temmelig tungrodd film.
Ikke uten lyspunkter.
Det må sies.
Spesielt hvis man er i et skjørt, emosjonelt humør, vil filmen by på mange muligheter til å føle på kjærlighetens lykkebringende kraft.
En lignende effekt kan den ha hvis man drømmer om å føle denne kraften.
Er man mørk og alene, blir filmen antagelig en trist affære.
God Lily James
Det mest positive er at den forteller Donnas (Meryl Streeps) historie fra 1970-tallet.
Den delen av filmen er til dels sjarmerende og vellykket.
Mye takket være Lily James som spiller Donna som ung.
Hun er dønn sjarmerende, kan synge og bevege seg og har i grunnen alt som trengs i en rolle som dette.
Hun er også mindre forstoppet, hvis man kan si det, enn Amanda Seyfried, som er søt og alt dette, men som likevel gjøres uinteressant i denne runden.
Mest fordi hun alltid må tenke på moren sin og syte og lure om hun hedrer hennes minne på en bra nok måte.
Det blir man lei av etter cirka tre minutter.
Ellers er musikknumrene mindre åpenbare i denne runden, av den soleklare grunnen at mange av de supreste Abba-låtene ble oppbrukt i første runde.
Likevel er det gode musikknumre her også, selv om de er i mindretall.
De to Abba-mennene, Bjørn og Benny, lurer seg inn i bildet så ofte de kan.
De synes dette er veldig gøy.
Bli sittende helt til slutt
Nåtidshistorien er dessverre direkte svak.
Og linken mellom handling og sanger er syltynn, på grensen til komisk og noen ganger over den grensen.
Pierce Brosnan kjeder forresten livet av seg.
Stellan Skarsgård og Colin Firth klarer seg bedre, men man ser at også de tenker på hva de skal kjøpe for honoraret sitt når de kommer hjem.
Julie Walters og Christine Baransky har samme energi som i første film og kommer bedre ut av det.
De som så Mamma Mia syv ganger, kommer antagelig til å se denne to eller tre.
De som ikke så Mamma Mia, må ikke finne på å se denne.
Men hvis du ser den, bli sittende til ettertekstene er ferdige.
Dette er nemlig den typen film hvor det kommer en søt liten bonusscene helt på slutten, for tålmodige drømmere som ikke har klart å reise seg fra kinostolen.
| 0
|
401602
|
Matanmeldelsen:Likeglad italiener
Servicen på Den glade italiener er hyggelig, men maten kaller ikke på smilet.
– Buona sera!
Good evening!
Den glade italiener slår ut med armene og ber oss finne et bord mens han plukker frem menyer.
Vi setter oss ved et større bord lengst inne i lokalet og bestiller drikke:
Bordvenninnen tar et glass rødvin mens Spisevennen og jeg ber om øl.
–
De har sitt eget fatøl.
Vi prøver det, sier han.
–
Jeg hadde ikke regnet med at dette skulle være et hipstersted, sier han idet vi får hver vårt syltetøysglass/mugge breddfullt med øl.
– Hvis du ser deg om, er interiøret ganske likt det man ser på de fleste utesteder som har åpnet de siste årene:
Røffe planker, enkle stoler, trebord, benker, krittavler med artige mottoer og store fotografier på veggene, sier Bordvenninnen, som ikke er fornøyd med vinserveringen:
– Det er én sak at husets vin er ganske tynn, men dette glasset er ikke rent, sier hun og peker på flekkene oppe langs kanten.
Treg start
Vi starter med en antipastiplanke på deling.
Det er nok til å dele på tre, men utvalget vekker liten begeistring ved bordet:
–
Denne var ikke mye å skryte av, mener Spisevennen og pirker på et stykke tørr spekeskinke han har plukket fra tallerkenen, der et par skiver spekemat, oliven, pesto, tomat, tallegio og gorgonzola er lagt i en sirkel med en klatt myk mozzarella og rucola i midten.
–
En OK start, men utvalget er uspennende, mener Spisevennen, og Bordvenninnen samtykker.
Pizza à la Napoli
Selve menyen er like enkel som stedet:
Noen forretter, pasta og pizza.
Til hovedrett velger Spisevennen og jeg pizza mens Bordvenninnen tar pasta:
Tagliatelle.
–
De skryter av å servere ekte napolitansk pizza, et varemerke som også regnes som utgangspunktet for New York-pizzaen, sier Spisevennen, som har flere Italia-besøk bak seg.
Det blir en stund å vente på maten, så vi bestiller mer å drikke.
Denne gang får Bordvenninnen et glass som ser renere ut, mens Spisevennen ber om en flaske øl.
Jeg fortsetter med husets eget øl, som er en lett og lys pilsnertype.
–
Det kan minne om andre italienske typer som Moretti og Perroni, mener Spisevennen.
– Lyst og lettdrikkelig.
Tam kylling
Nå kommer maten:
En rykende varm tallerken pasta og to pizzaer.
– Bunnen er tung og fuktig, noe som er vanlig for pizzaer fra Napoli, men skorpen altfor deigete, mener Spisevennen etter en bit.
– Jeg lurer på om pizzaovnen har vært varm nok, for denne virker uferdig.
Kyllingen er tørr og sausen smaker lite.
Hvordan er det med din?
Kan jeg ta en bit?
Min pizza med «pulled beef» er heller ikke minneverdig:
Også her er kjøttet tørt og kjedelig.
Bordvenninnen er like skuffet over sin porsjon tagliatelle:
–
Den er varm, men noe av pastaen har klebet seg sammen og er underkokt.
Det er så vidt jeg kjenner den italienske pølsen gjennom den tunge tomatsmaken.
En dårlig dag?
Verten er fremdeles på alerten og hilser blidt og overstrømmende på alle som kommer inn døren.
–
Jeg har merket meg at det er et par italienere innom, men de kommer for å ta en prat.
Gjestene er stort sett yngre vennegjenger, et par enslige spisegjester og noen som ser ut til å avslutte arbeidsdagen med et måltid, sier Spisevennen.
–
Det virker som om dette er et sentralt og greit møtested for dem som reiser med T-banen, sier Bordvenninnen, som også bemerker at det er flere som kommer inn for å hente pizza.
– Kanskje kokken bare har en dårlig dag siden mange som kommer hit virker å være faste gjester.
Vi får ta et gjenbesøk og se om de har fått orden på sakene, sier Bordvenninnen.
Take away
Hyggelig service
Eget øl og juice
Andre italienske
Trattoria Popolare:
Hjemmelaget og lekkert nederst på Grünerløkka
Ruffino:
Nydelig mat vis-à-vis Slottet
Baltazar:
Stort utvalg av vin og godbiter i Kirkeristen
Skur 33:
Delikat på kaikanten ved Akershus festning
Vineria Ventidue:
God nabolagsrestaurant og vinbar på Frogner
Cafe Tekehtopa:
Uformelt og bra mat på St. Olavs plass
| 0
|
401603
|
Restaurantanmeldelse:Flott uteplass – middels mat
Café Skansen er best med noen øl i solen.
– Hva?
En uterestaurant med kjapp service?
Spisefølget er imponert over de åtte damene som løper rundt på den store uteserveringen til Café Skansen denne ettermiddagen.
De kommer raskt med to øl til bordet og heller i vann gjennom hele måltidet.
Café Skansen
Adresse:
Rådhusgata 32.
Tlf.
24201310.
cafeskansen.no
Hva vi spiste:
Roastbeef og tunfisktartar til forrett.
Svinenakke og Skagenrøre til hovedrett.
Sitronkake til dessert.
Hva det koster:
Forretter: 118–148 kr. Hovedretter:
238–326 kr. Dessert: 98 og 112 kr.
Har også lunsj.
Hvem passer det for: Par, familier og små grupper.
Vegetarretter:
Kun en søtpotetsalat.
Rullestolvennlig:
Nei.
Lydnivå:
Behagelig.
Innsidetips:
Et fint sted å ta en øl etter jobb, men maten kan dere ta et annet sted.
Miljø:
4
Meny: 3
Mat: 3
Service: 4
Verdi for pengene:
3
17 av 30 poeng
Kjappe servitører
Fin uteplass
Sentral beliggenhet
Kjente retter
Café Skansen ligger sentralt og fint til på Christiania Torg med utsikt mot Akershus festning og Oslo rådhus.
Vi har fått en fin plass i solen og titter gjennom den sommerlige menyen.
Det er mye likt til lunsj og middag og stort sett kjente ting på menyen som laks, blåskjell, fiskesuppe, entrecôte og ost og skinker.
Tuner inn på tunfisk
– Rimelige forretter, men de er heller ikke så store og mettende, sier spisefølget.
Vi har valgt roastbiff og tunfisktartar, og kjøkkenet har pyntet fint med dill og reddik på tartaren, som også er den beste av de to forrettene.
Tartaren smaker godt av tunfisk, og vi kjenner også smaken av både kapers, løk og sennep.
Salaten er frisk og god – en enkel og sommerlig rett.
Kjapt og enkelt
To skiver litt tørr roastbiff er i minste laget til 118 kroner, og den store mengden smuldret rug blir for dominerende i smaksbildet.
Kjøkkenet har slengt på noen sylteagurker, salat, syltet løk og urtemajones, men retten går fort i glemmeboken.
Dette er noe man kan lage på 20 sekunder, men en lur rett for folk som vil ha maten raskt servert.
Piazza Christiania Torg
–
Jeg har sagt det i mange år – Christiania Torg har et stort potensial når bilene blir borte.
Her burde det vært utendørskonserter i midten av alle restaurantene og folkefest hver helg, sier spisefølget.
Vi nyter utsikten til de store trærne over restauranten, flott at man har pyntet med blomster rundt benker og bord.
Etter 20 minutter kommer servitøren sprintende med hovedrettene.
Den beste av de to rettene er «dagens husmann», som består av klassikeren Skagenrøre.
Kremete, ikke for fet, men en passe blanding av majones og rømme med masse ferske reker, dill, litt løk og mye ørretrogn over.
Den er plassert oppå en blandet salat med en dillkvast og en sitronbåt.
Nok en meget enkel, frisk og sommerlig rett.
Uvettig saltbruk
– Hvordan smaker svinenakken? spør spisefølget.
Café Skansen byr på langtidsmørnet svinenakke fra Trondheim Slakterhus, men dette er kveldens største skuffelse.
Kjøttstykket er nokså mørt, men blir dessverre ødelagt av en saltglad kokk.
Svinet hviler på mild og søtlig sommerkål, som bader i aromatisk salviesmør, det også ute av drift på grunn av saltbruken.
Det eneste som har overlevd er potetpureen, som er luftig og god.
Bringebær-sitron = 1–0
Vi avslutter med en meget frisk og stor porsjon bringebærsorbet med sprø havrestrøssel.
Den deler vi begge to, for den andre desserten, sitronkake med mascarponekrem, er utrolig tørr.
– Fin uteservering, kjappe servitører og middels mat er en grei oppsummering.
Jeg kommer gjerne tilbake, men da kun for å nyte en iskald øl i solen, avslutter spisefølget.
| 0
|
401604
|
Ingen andre enn Sonys regnskapsavdeling trenger «Hotell Transylvania 3»
En oppfølger verden hadde klart seg bedre uten.
Som hovedregel vil jeg si at når en film gjør det bra og får oppfølgere, så er den tredje sjelden bedre enn de to første.
Svært ofte hadde verden hatt det bedre uten.
Det finnes hederlige unntak (Gudfaren, Toy Story, Aliens, Star Wars), men det finnes jammen meg hauger av søplete tredjefilmer som bekrefter at de er en pengemessig nødvendighet mer enn en fortellermessig.
Sony Pictures Animations Hotell Transylvania var aldri en kjempegod idé i utgangspunktet.
Den var for åpenbar.
Og ingen har anstrengt seg for å gjøre den original.
Litt sjarmerende, er kanskje det beste man kan si.
Men samtidig klossete, sjelden ordentlig morsomt, og vimsete.
Anstrengte ablegøyer
Alle tre filmene virrer hit og dit, og er mest opptatt av den lille ablegøyen som er med i ni av ti scener.
Den er ikke nødvendigvis knyttet til handlingen, men den er med for å gi adspredelse til de som er for små, kan man mistenke, til å legge merke til at det ikke finnes noen historie å fortelle.
Og selv den ablegøyen virker anstrengt her.
Det lukter av at en eller flere sjefer har kommet inn og sagt:
Mangler det ikke noe her?
Burde ikke den hunden hoppe opp og ned?
Det blir slitsomt i lengden.
Med mindre man er tre til fem år gammel, og selv da finnes det mengder av filmer som er av høyere kvalitet enn dette.
En liten marxistisk analyse
Det er fristende å gjennomføre en ørliten marxistisk analyse av disse filmene.
Ingen av dem har vært kunstneriske suksesser, men har til gjengjeld innbrakt i underkant av syv milliarder kroner, og det før denne tredje har hatt premiere.
Det totale budsjettet til alle tre (Wikipedia) har vært på 1,8 milliarder.
Nå er jeg svak i prosentregning, men skjønner allerede at her er det en grei fortjeneste.
Dette er filmer ingen andre enn Sonys regnskapsavdeling trenger.
I hvert fall ikke de to siste.
Altså snakker vi om en ren pengedrevet geskjeft.
Ingen involverte elsker det de er med på.
Det er mitt inntrykk.
Og de elsker heller ikke meg.
Så hva skal jeg bruke det til?
Svaret er:
Ingenting.
De eneste som kan bruke dem er småbarnsforeldre som ønsker å sove ut i luftkondisjonerte omgivelser mens ungene måker innpå popcorn og ikke trenger oppfølging i 97 minutter.
Dette er kapitalismens mørkeside, og det vil også være grunnen til at folk om noen år kanskje atter en gang begynner å marsjere i gatene for å ta produksjonsmidlene i egne hender.
Svart hav
Som i alle oppfølgere må man finne på noe nytt karaktergalleriet kan gjøre.
Ferie er en av de vanligste ideene, og derfor velger naturligvis Sony den.
Drac skal på ferie, han skal forelske seg, og resten er ablegøyer.
Jeg så filmen med to 11-åringer.
De er nok egentlig litt for gamle og har allerede sett nok gode filmer til å være i stand til å avsløre de dårlige.
De oppsummerte at denne var bitte litt morsom noen få steder.
Og det eneste som var på nippet til å være helt morsomt, var ideen om Gremlins Air, flyselskapet som Drac og monstrene bruker.
Det er jeg enig i.
Da lo jeg nesten.
Men den sekvensen varer i kanskje to minutter.
Og resten er svart hav.
Med mindre, som sagt, man er veldig liten og syns det er morsomt med fargebilder som beveger seg og lager lyd.
| 0
|
401605
|
Imponerende Kongsberg-åpning fra Marius Neset
KONSERTANMELDELSE:
En ny modenhet har kommet inn i musikken, og den kler Marius Neset perfekt.
Alle vi som har hørt Marius Neset spille saksofon på en scene, vet hvor teknisk begavet han er.
Ja, han er en av disse jazzmusikerne som kan få deg til å måpe over finurlige ferdigheter.
Det gir den norske musikeren et bredt register å spille på, og musikken hans har vært preget av variasjonsbredde og bra med interessant innhold gjennom de årene han har posisjonert seg i internasjonal jazz.
På Kongsberg er det nettopp disse sammensatte uttrykksregistrene han skal vise frem.
Fordi Marius Neset i fjor mottok Kongsberg Jazzfestivals store musikerpris, skal han gjøre tre konserter på festivalen i år.
Stravinsky og Zappa, Django Bates og U2
På denne første, selve åpningskonserten, skal han presentere bestillingsverket med London Sinfonietta.
Han har samarbeidet med dem tidligere også.
I 2016 kom albumet Snowmelt, med et musikalsk innhold som gir påminnelser om så vel Stravinsky som Zappa, og et coverbilde av saksofonisten der det tyske plateselskapet ACT gir mannen en fasade en boyband-gutt verdig.
Åpningstonen på dette albumet er for øvrig klippet rett ut av Jan Garbarek-boken.
Disse elementene er imidlertid bare noen av dem som inngår i nordmannens musikalske vidvinkling.
Jeg får en prat med Marius Neset rett før kveldens konsert.
Der forteller han kort om ideene bak verket som skal fremføres, et møte mellom det atonale og et rent romantisk tonespråk.
Han snakker om utfordringene ved å integrere bandets sound i det orkestrale og ivareta spontaniteten.
Han sier at musikken har mange referanser og nevner både Django Bates og U2.
Bestillingsverket skiller seg fra Snowmelt-musikken ved at hver idé får lengre tid til å utvikle seg.
Har ikke hørt ham bedre
Det er stas å se Marius Neset innta plassen sin i Kongsberg Musikkteater.
Han har London Sinfoniettas 19 musikere foran seg og de fire musikerne i kvintetten sin bak seg.
Lyden er kledelig avdempet, varm og balansert, og det er tydelig at saksofonen skal inngå i et hele, uten noen form for overdådighet tilknyttet seg.
Det første partiet av konserten er kontrastfylt.
Neset tar akkurat nok plass i de tettvevde passasjene.
Spillet hans er imponerende, men først og fremst smakfullt.
Jeg har ikke hørt ham bedre.
Saksofonisten viser en tilstedeværelse jeg virkelig tror på.
Orkesteret og bandet drysser regnbuerike klangfarger over oss.
Enten tonene hugges frem eller det bys på en bluessnutt, så er det gjort med eleganse.
En påminnelse om 1800-talls komponister – kanskje Gustav Mahler – får en plass, men hele poenget er hvordan alle kildene flyter sammen til et levende samtidshele.
Leken med gamle stilformer kommer med egen signatur.
Knirkefritt band
Det Neset fortalte meg om musikken, gir fin mening, og når det gjelder utfordringen knyttet til band og orkester, så lot de seg løse!
Ivo Neame, Petter Eldh, Anton Eger og Jim Hart utgjør et knirkefritt band som kan gnistre på kommando.
Dirigent Geoffrey Paterson fører orkesteret smidig gjennom.
Publikum har latt seg begeistre.
Salen reiser seg.
Det er helt fortjent.
Vi får til slutt en vakker versjon av «Math of Mars».
Personlig har jeg fått et oppjustert syn på hovedpersonen.
Det handler om en ny modenhet som kler Marius Neset perfekt.
Fem høydepunkter på Kongsberg i år:
Jon Rune Strøm Quintet:
Med den allestedsnærværende kvalitetssaksofonisten André Roligheten ved sin side, samt to av landets ypperste på trompet og trommer, har bassist Strøm et vinnerlag.
Særingfest:
Den lille festivalen i festivalen er et særdeles viktig kraftsentrum.
Programmet er selvsagt spenstig.
Goran Kajfes Subtronic Arkestra:
Disse syv får gulv til å vibrere og tilbyr magiske knagger å henge opplevelsene på.
Stenson/Christensen/Ljungkvist:
Tre gullgutter fra kjernen av nordisk jazz, med løfter om poesi.
Marius Neset/Svante Henryson/Lionel Loueke:
Kanskje dette interessante samarbeidet vil lokke frem enda noen nye sider ved årets Kongsberg-mann, Marius Neset.
| 1
|
401608
|
«Castle Rock» er uhyggelig og gåtefull
Denne serien er en gave til Stephen King-fansen.
Selv om det er dødt, betyr det ikke nødvendigvis at det forblir dødt.
Det er det første du lærer i Stephen Kings univers.
Castle Rock er den oppdiktede byen i Maine hvor mange av den populære skrekkforfatterens romaner foregår.
I Castle Rock skjer det så mye skummelt at man kan begynne å lure på om byen står på toppen av portalene til helvete.
Byen nevnes for første gang i The Dead Zone (1979).
Tidlig i Castle Rock henvises det til blant annet klassikeren Cujo, og sentralt i serien står det ruvende Shawshank-fengslet.
Det skjer med andre ord mye skummelt og mystisk i Maine, så det var nok bare et tidsspørsmål før noen så sitt snitt til å bygge en TV-serie rundt byen.
Sam Shaw og Dustin Thomason har tatt utgangspunkt i Kings noveller og karakterer og vevd det sammen til en helhetlig historie.
Resultatet er skummelt og fascinerende.
Det nifse under overflaten
Det kan være fristende å sammenligne Castle Rock med Stranger Things, men det vil være feil.
Det er jo strengt tatt sistnevnte som har latt seg inspirere av blant annet Kings grøssende uhygge.
Et av hans varemerker er jo nettopp alt det uhyggelige og nifse som skjuler seg under overflaten i en liten amerikansk småby.
Serien starter dramatisk.
Sjefen for fengslet tar sitt eget liv, og som en konsekvensen av det finner fengselsvokterne en ung gutt som sitter innelåst i et bur dypt under fengslet.
Han er blek, han spiser ikke, han sier lite, og han spilles uutgrunnelig av Bill Skarsgård, som nettopp skremte oss i King-filmen It.
Det eneste han gjør, er å be om å få snakke med Henry Deaver (André Holland).
Henry er en forsvarsadvokat oppvokst hos adoptivforeldre i Castle Rock, med en mystisk forsvinning og en død adoptivfar på rullebladet.
Gode karakterer
Det er starten på en historie som spenner vidt, og etter hvert som Henry begynner å grave, viser det seg raskt at byen skjuler både mørke kjellere og mørke sjeler.
Som en av karakterene så fint sier det:
Ondskap gir seg aldri.
Selv om vi forbinder King med gysende skrekk, er han også en mesterlig karaktertegner.
Persongalleriet i serien er dens absolutte styrke.
Fra Henry selv via hans demente adoptivmor til den gamle politisjefen og den rare megleren med store planer for byen.
Du fascineres av mystikken, men også av personlighetene du møter underveis.
Etter tre episoder vil du vite mer om hva som foregår i den falleferdige småbyen hvor alt er tegnet i deprimerende gråtoner.
Strålende skuespill
Serieskaperne Sam Shaw og Dustin Thomason har også gjort noen virkelig gode skuespillervalg.
Det å la Sissy Spacek spille Henrys mor er genialt.
Hennes ikoniske rolletolkning gjør Carrie (1976) til en av de beste Stephen King-filmatiseringene.
Melanie Lynskey får briljere i rollen som megleren som bærer på en mørk hemmelighet.
André Holland i hovedrollen, som mange nok husker fra Oscarvinneren Moonlight, har styrke og nyanser i spillet som bærer historien.
Castle Rock bygger videre på den klassiske grøsser-arven fra Stephen King.
Atmosfæren er uhyggelig, nifs og ikke for de lettskremte.
Bare i løpet av de tre første episodene måtte denne anmelderen trekke beina opp i sofaen.
Jeg må innrømme at jeg tenkte det er godt det er lyst ute!
| 1
|
401609
|
Akkurat nå er ingen større enn Cezinando
En liten stund lørdag kveld føltes verden ganske perfekt.
Med Noen ganger og andre dukket unge Kristoffer Cezinando for mange opp ut av intet, og fylte et tomrom i norsk musikk.
Dyptloddende, ofte smertefulle, rørende og nærmest organiske tekster – som om han ga en bit av seg selv til de som lyttet.
De kan leses som poesi, 23-åringen beskriver øyeblikk med stor skrivekunst.
Stemningen mellom følelser, forvirrende mørke øyeblikk, angst – for de av oss som har opplevd det – skildres vakkert, presist, nesten naivistisk.
Fortellerstemmen resonnerte.
Han hadde allerede gitt ut musikk i flere år, og blant annet gjort seg bemerket med Barn av Europa.
Men da låten «Håper du har plass» kom inn i Skam-universet, var det gjort.
Når han tar på seg oppgaven å avslutte Øya på Amfiet, er det med kort fartstid som en virkelig etablert artist.
Og det ble den beste avslutningskonserten på lenge.
Byen tar ham imot
Med et ensemble av strykere starter det dramatisk nok:
«Hold meg fast, jeg gråter» og «Uansett» i autotune.
Han har litt av en vokal.
Så kommer «Heia meg».
Cezinando – i flagrende rosa paljetter – står på en forhøyning på scenen, og synger, rapper og snakker.
«Det siste året har jeg ledd, grått, jeg har skvist og klemt på alt som har falt foran føttene mine; dette er den største dagen i mitt liv».
Han ber sin kjære hjemby ta ham godt imot.
Det gjør de.
«Ingenting blir det samme men samme for meg» blir som en oppvekstroman i musikkform, Cezinando er full av energi og store bevegelser, han viser sin styrke som rapper.
Han etterligner ingen.
Men så har han i tillegg poesien og vokalen.
Denne allsidigheten gjør ham nærmest umulig å overgå.
Blåsere og strykere løfter låtene til det store formatet.
Det glir over i ren hiphop med «Yrkesaktiv», stadig med samme intensitet og en utrolig tilstedeværelse.
Etter et kostymeskifte toner han det ned med akustisk piano og «Tommel på vekta».
Det fremføres omtrent som en performance der følelsen han satt med da han skrev låten spilles ut, som om han gjenopplever øyeblikket.
Han gir alle følelser til de som hører på; det blir så intimt som det kan bli på Øyas største scene.
Det blir allsang til «Vi er perfekt men verden er ikke det».
Verden var litt mindre rar da han presenterte seg som artist for seks år siden.
Akkurat denne timen føles den verden vi er i nå litt lettere å tolerere.
Når Øya endelig får «Håper du har plass», kommer forløsningen, og kanskje det mest kjærlighetsfulle øyeblikket jeg har vært med alle de årene jeg har vært her.
Kunne dette bare vare og vare.
| 1
|
401610
|
En fantastisk konserttime med Lindstrøm
Imponerende ferd gjennom egen og ekkoet av norsk elektronisk musikks historie.
Det var noe både høytidelig og historisk over Hans-Peter Lindstrøm (45) og hans fremføring av Blinded by the LEDs på Henie Onstad torsdag kveld.
På dagen 50 år etter at pionéren Arne Nordheim spilte sitt elektriske bestillingsverk Solitaire under åpningen av kunstsenteret ute på Høvikodden i 1968, var samtidens fremste elektronikaartist invitert til å gjøre det samme.
Resultatet?
Dette handlet om å trekke historiske linjer og være moderne på én gang, og Lindstrøm gjennomførte med bravur.
Enorme mengder utstyr på scenen
På forhånd hadde fire ganger spellemannprisvinner Lindstrøm i et par intervjuer antydet at han fortsatt skulle være seg selv – den norske samtidsdiscokongen som fyller dansegulv verden over – selv om han flyttet musikken inn på Henie Onstad.
At han ikke måtte gjøre seg selv mer avantgarde bare fordi omstendighetene byr opp til det.
Det timelange verket viste likevel at han, ikke akkurat overraskende, var en nokså annen utgave av seg selv enn under for eksempel Øyafestivalen for to uker siden.
Da kjørte Lindstrøm én time med «greatest hits» fra laptopen med en stillferdig film bak, og han skapte en fullpakket fest til karakter seks.
På Henie Onstad sto samme mann på et lavt podium i midten av et middels stort rom, omkranset av langt færre folk og videofilm på alle vegger.
Rundt seg på scenen hadde han fem–seks stativer med en enorm mengde keyboards, synthesizere, trommemaskiner, sequencere, kabler og Gud vet hva.
Det var utstyr som blinket i rødt mens han forflyttet seg fra stativ til stativ blant et lyttende publikum, som bare så vidt kunne skimte ham jobbe der inne.
Vekslet mellom rytmer og det abstrakte
Men han jobbet, uten tvil.
Jobbet seg gjennom en time som ble en fantastisk ferd i egen og ekkoet av norsk elektronisk musikks historie.
Nesten som med et nikk til Arne Nordheim, åpnet verket smygende rolig før mer utfordrende og nettopp avantgardistiske lyder satte inn.
En tilnærmet ambient start som også kunne tolkes som en hyllest til andre elektroniske pionérer og for eksempel Biospheres 90-tallskatalog.
Også på grunn av landskapsbildene på veggene rundt.
Les også:
Matisse og Picasso, men også toalettvernissasjer og kunstnere som kaster klærne, har preget Henie Onstads historie.
Nå feirer kunstsenteret 50 år.
Drøye ti minutter ut i verket skiftet Lindstrøm utstyrsstativ, og mer kjente danserytmer, melodiske linjer og abstrakte bilder kom sivende inn i uttrykket.
Flere anslag av hans karakteristiske discomusikk fulgte her og der utover, men det dansbare fikk aldri ta helt over.
Avbrytende elektronisk skurr, hvinende lyder, tidvis droneaktig bass, ukjente låtstrukturer og ikke minst forvirrede stemmer dukket til stadighet opp i miksen, og ofte kjente man på det historiske i øyeblikket.
Det er lett å anta at Arne Nordheim ville vært stolt om han kunne hørt dette.
En kritikk av jaget etter det moderne
Verkets tittel, Blinded by the LEDs, er en åpenbar kritikk av hvordan vi mennesker i dag blendes av alt som er nytt, alt moderne.
For Lindstrøms del er det også en kritikk av hvordan ny teknologi blir brukt til det kjedsommelige i dagens musikk, som han fortalte i et intervju med Klassekampen.
Musikalsk var det ikke like lett å høre hva som ble spilt på nytt eller gammelt utstyr der oppe på Henie Onstads podium.
Hvor kom hans nykjøpte firespors kassettopptager inn, for eksempel?
Poenget var uansett hvordan Lindstrøm kombinerte den norske elektroniske arven med nye lyder.
Akkurat slik han har skapt seg en karriere av å gi den så ofte utskjelte discoen nytt liv ved å gjøre den moderne, uten å gjøre seg selv for kommersiell.
Spenningen dirret i lokalet i nesten en time før lyden av det avsluttende singlekuttet «Blinded by the LEDs» kom.
Ah, lette rytmer, en dansbar groove.
Da kunne man puste ut og gynge med, Lindstrøm var tilbake i samtiden.
Det gjorde godt, det også.
| 1
|
401611
|
Skuffende anonym Lykke Li
Den svenske artisten klarte ikke å mane frem følelsene.
Lykke Li.
Selve epitomen av skandinavisk noir, med et alvor vanligvis forbeholdt de med lenger livserfaring.
Tristesse-popen som dominerte indiescenen på 00-tallet fikk en ny ledestjerne da den unge svenske artisten slapp Youth Novels i 2008, denne skjøre vokalen â tykk av svensk aksent.
Hun fortsatte å lage melankolsk popmusikk, alltid med disse mørke understrømmene, både med Wounded Rhymes og senere med I Never Learn.
Et tiår etter debutalbumet ble lyden en annen.
Årets So Sad, So Sexy følger ikke det akustiske sporet fra forrige album, men dykker heller inn i R&B-sfæren.
En svakere utgivelse er det, på mange måter.
På Øyafestivalen spiller hun sin største konsert i Norge noensinne.
Foran parkens største scene har et stort publikum trosset den sterke vinden, og jubler henne frem på scenen.
Det glimrer i rødt lys bak et forheng med bilde av artistens triste øyne.
Lykke
Li er sitt sedvanlige seriøse selv, stramt antrukket i en svart glinsende drakt, blond wetlook, alvoret liksom understreker den kommende timen med tematikk som kretser rundt smerte forløst av følelser, selvpining og endt kjærlighet og påfølgende trist sex.
Omtrent.
Sliter med å holde på publikum
Hun åpner med «No Rest for the Wicked», dansende, med en noe ustø, vokal som forsvinner litt bak arrangementene.
I den smektende «Deep End» fra det siste albumet, blir den nærmest skjærende.
Den tar seg opp litt i «Just Like a Dream» fra I Never Learn, denne bittersøte slå opp-låten, men Lykke Li sliter med å holde på sitt publikum.
Skravling tar overhånd oppover i rekkene, og folkemengden låses opp flere steder.
Men hun kommer i bedre humør:
«Vi ni dansa?» spør hun, og fortsetter med hihats og «Sadness is a blessing».
Pussig valg for det.
Langt mellom følelsesladede øyeblikk
Hun evner å få opp stemningen når hun ber om det, prøver å vispe opp jubel.
Men tross det triste låtmaterialet, de melankolske arrangementene tilpasset en stor scene, er det få øyeblikk der hun klare å røre i følelsene.
Men øyeblikkene finnes.
I siste halvdelen av konserten er vokalen bedre, «Utopia» er vakkert fremført, det samme er «So sad, so sexy».
Her er særegenheten hennes synlig, hun demonstrerer hvorfor hun ble et stort navn i indiepop.
For de første radene er det nok en fin opplevelse.
Bak dem gjør et usedvanlig lite konsertvant publikum sitt ytterste for å overdøve hverandre med prating.
(Kan dere ikke holde litt kjeft, Øya?).
Avslutningsvis får vi selvsagt «I Follow Rivers», hiten fra 2011 og albumet Wounded Rhymes.
Da bryter jubelen løs.
Men da er det også litt sent.
| 0
|
401612
|
Britney Spears:Reduserer seg selv til en ren showgirl
Den gode popmusikken ofres i et bombastisk undertøysshow fra Las Vegas.
Ah, Las Vegas.
Byen som popstjerner reiser til for å la artistkarrieren dø mens dollarmillionene renner inn.
I desember 2013 flyttet Britney Spears inn på Planet Hollywood Resort & Casino med sitt påkostede Piece of Me-show, og ble der gjennom fire år og nesten 250 show.
Til stort sett god mottagelse, det skal sies.
Til slutt dukket tanken om å utvide showet litt og reise på turné til andre steder selvfølgelig opp.
Det er da flere fans og mer penger å hente der ute.
Det var ingen god idé.
90 minutter i undertøyet
For det er mildt sagt langt fra glitter- og showbyen Vegas til den lite gjestfrie betonghallen Telenor Arena ute på det forblåste Fornebulandet.
En helt annen ramme som kler showet dårlig, selv om det svært homogene publikumet med minst 80 prosent damer i alderen 25–35 år ga det de hadde.
Problemet var at hovedpersonen selv sviktet.
Eller, det var kanskje minnet om denne en gang fascinerende og tidvis fabelaktige popprinsessen som ødela kvelden.
Minnet om denne ungjenta som ved hjelp av spesielt svenske Max Martin kom opp med en rekke tidløse monsterhits i noen år fra brågjennombruddet med «...Baby One More Time» i 1999.
Snart tyve år etter lar hun seg selv reduseres til en ren showgirl som beveger seg hektisk og danser stakkato rundt på scenen.
Kledd i nesten helt like varianter av undertøy mens en gjeng dansere herjer rundt henne, og de visuelle videosnuttene bak konstant spiller opp til det erotiske.
Et til tider ellevilt danseshow, for all del, selv om variasjonen var liten.
Men så var det musikken, da.
Den vi egentlig kom for.
Vokal på boks
Allerede i åpningslåtene «Work Bitch» og «Womanizer» ble tonen for kvelden satt med et stort band som boltret seg i et alt for bombastisk lydbilde.
Det tok fem-seks låter før man i det hele tatt hørte noe av tekstene som Britney forsøkte å synge, mens den innleide studiomusikeren på synth må ha hatt en drømmekveld.
Selv en ellers så mørk og flott poplåt som «I’m a Slave 4 U» pakkes inn i et så tungt teppe av synth at rytmene forsvinner.
Og, med kun noen få unntak, så var dette tilfelle hele kvelden igjennom.
Alt av melodisk teft, nyanser i produksjonen og finesse i disse poplåtene man husker fra før, forsvant i en vegg av buldrende showlyd.
Hjulpet av mye vokal på boks ble det etter hvert lettere å høre tekstene, men det er jo kjipt at det må være sånn.
Et sørgelig skue
Men rett skal være rett, noen unntak var det.
Discohiten «Gimme More» fenget ordentlig i sin enkelhet, og skapte allsang og dans gjennom hele hallen.
Roligere «Do Somethin’» var heller ikke ille, mens superhiten «Toxic» ble kveldens høydepunkt.
Rett og slett fordi den fikk fremstå som den opprinnelig er, og ikke ble kjørt gjennom den bombastiske lydkvernen.
Ti heseblesende minutter med «Stronger», «(You Drive Me) Crazy» og «Till the World Ends» senere var kjøret over, og man kunne puste igjen.
Britney Spears mange hits kommer til å leve videre, selv om dette showet var et sørgelig musikalsk skue.
På grunn av fotoforbud har ikke Aftenposten egner bilder fra konserten.
| 0
|
401613
|
Dersom Jane Austen hadde levd i 2018, hadde hun kanskje laget «To All the Boys I've Loved Before»
Dette er en ekte sjarmbombe av en romantisk komedie.
Sjarmbombe er en klisjé, det skal jeg innrømme, men To All the Boys I've Loved Before er langt unna klisjeene selv om den romantiske sjangeren er full av dem - fra suppesøte kyss i solnedgang til heltinnens tårer og hjerte-smerte halvveis i filmen når alt går galt.
I den digitale verden med sveiping og Tinder er det godt å se at romantikken fortsatt lever.
Susan Johnsons film unngår elegant de fleste klisjeene takket være et solid manus, god dialog og strålende skuespill.
Håndskrevne brev
Lara Jean (Lana Condor) lever i sin egen fantasiverden.
Hun elsker klissete, romantiske romaner og håndskriver intense kjærlighetsbrev, som hun aldri sender.
Fantasien er mye enklere å håndtere enn ekte gutter og den virkelige verden.
Hva skjer når Lara Jeans geskjeftige lillesøster faktisk sender de gammeldagse brevene?
Lara Jean får både den ene og den andre gutten på døren.
Intrigene baller på seg, og Lara Jean befinner seg plutselig i et late-som-forhold med skolens populære lacrosse-spiller.
Peter (Noah Centineo) har kjærlighetssorg og er nettopp dumpet av sin forrige kjæreste.
Det som følger er en fornøyelig, morsom, rørende og romantisk historie om at virkeligheten kan overgå fantasien.
Treffer rett i hjertet
Vår heltinne er en håpløs, gammeldags romantiker, og favorittfilmen er Sixteen Candles (1984).
For en som vokste opp med nettopp den filmen, er det utrolig morsomt å oppleve at en romantisk komedie i 2018 kan treffe rett i hjertet selv om en strengt tatt ikke er målgruppen.
Dersom Jane Austen hadde levd i 2018, hadde kun kanskje laget To All the Boys I've Loved Before.
Filmen mangler riktig nok Austens satiriske håndlag og sterke samfunnskritikk, men helt fri fra det er den ikke.
Johnsons film har mange morsomme og gode observasjoner om hvor vanskelig det kan være å slippe seg løs i et samfunn hvor alt skal være perfekt.
Så får vi bare takle noen sekvenser med litt vel tradisjonelle kjønnsroller.
Romantikk kan lett bli både klamt og pinlig på film, men takket være Sofia Alvarezs gode manus, hvor dialogen glir lekende elegant, flyter handlingen naturlig.
En annen årsak til at filmen oppleves som ekte, er skuespillerne.
Lana Condor er nok et uskrevet blad for mange av oss, men vi kan bare lære oss navnet først som sist.
Hun har sjarm og utstråling.
Kjemien mellom henne og Noah Centineo gnistrer, og det er selvsagt helt essensielt.
To All the Boys I've Loved Before viser at den romantiske ungdomskomedien ikke er død.
Og godt er det.
| 1
|
401615
|
Band of Gold på Øya:Tilbakelent eksperimentering
Band of Gold manet frem solen i Tøyenparken med sin funky lydlek.
Da jeg gjorde research om Band of Gold denne morgenen, fant jeg anmeldelsen jeg gjorde av dem på Øya for to år siden.
Der gikk halve teksten med til å beskrive hvordan bandet ble en solstråle i det mørke regnværet.
Veldig poetisk.
Denne gangen har regnet roet seg noenlunde ned i tide til konserten, så vi slipper en reprise.
Vi får sogar tendenser til sol som til slutt tar overhånd.
Også musikalsk er dette langt fra en reprise.
Sammensatt lydbilde
Publikum samler seg raskt foran scenen.
Det er et godt oppmøte for det stadig mer populære bandet.
De setter kontant i gang med rolige «Ready» fra debutalbumet.
En folkaktig låt som gradvis bygger seg opp, og fungerer som en fin introduksjon.
De retro orgelakkordene lyser opp Tøyenparken før vi er over i dansbar soul med fantastiske «Bring Back».
Her får vi løs jamming og fete rytmer, en tilbakelent sound som skaper litt bevegelse blant de oppmøtte.
Dette er et modus Band of Gold holder på i mye av konserten.
Duoen, bestående av Nina Mortvedt og Nikolai Hængsle, har allerede sluppet et av årets sterkeste album.
Man skulle nesten tro at de hadde holdt på mye lenger når man hører det velskrudde, sammensatte lydbildet på deres andre album.
Det klinger minst like godt fra scenen, hvor de har med et flott lag av talentfulle musikere.
I løpet av konserten blir vi servert spretten funk med magiske pophooks, melankolsk balladeri fullt av følelser, og instrumentale partier som beveger seg mot groovy progrock.
Leker med låtene
Band of Gold har en tendens til å leke seg med låtmaterialet.
Sløye synther, sylskarpe gitarer, pene vokalharmonier og finslepne basslinjer danner grunnlaget for den lette eksperimenteringen der rytme står i fokus.
At flere på scenen er multiinstrumentalister, holder det hele interessant.
Det er en sur note her og der og noen litt irriterende volumforskjeller, men det går som regel ikke ut over konsertopplevelsen.
Låtene glir pent over i hverandre, med lite publikumsinteraksjon utover et og annet utrop.
Her står musikken i sentrum.
«I picture movies» blir en flott lydreise der bandet tester grensene for låtstrukturen, mens «Well who am I» skaper liv og røre med en ellevill jam.
For en ekstremt catchy låt!
Det er kanskje litt lite respons i publikum, men for en gangs skyld klarer de fleste å holde kjeft.
Tilskuerne virker heller som om de lar seg suge inn i de suggererende lydlandskapene.
Når «But in the movie baby» avslutter det hele, har solen endelig tatt over, manet frem av gode vibber.
| 1
|
401616
|
Succession er kynisk, briljant og umåtelig underholdende |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Succession er som om sagaen om Murdoch-klanen ble paret med dysfunksjonaliteten fra Modern Family og tragedien Patrick Melrose.
«Det er som å gifte seg med Hitler.
Hva blir da jeg?
Fru Hitler?» spør en app-skaper retorisk da den styrtrike mediearvingen Kendall Roy vil investere i firmaet hennes.
Scenen utspiller seg på en trendy, hemmelig nattklubb for de kåte og rike i New York, og oppsummerer på noen sekunder hva omverdenen synes om Roy-familien og deres forretninger.
Murdoch-sagaen skrevet kynisk og briljant
Succession er siste verk fra briten Jesse Armstrong, som tidligere har skrevet smart komediegull for de moderne klassikerne Peep Show og The Thick of it.
Midt i edderkoppnettet (eller rottereiret eller slangeredet, som familien også omtaler seg selv) sitter Logan Roy.
Etter sin egen 80-årsdag faller patriarken til bakken – eller rettere sagt: til gulvet av et privathelikopter – og Logans fire barn intensiverer kampen om posisjoner i familiefirmaet.
Rundt dem sirkler blodtørstige konkurrenter, sultne gribber, harselerende medier og diverse slektninger, men deres verste fiender er ofte dem selv.
Succession er som om sagaen om Murdoch-klanen ble paret med dysfunksjonaliteten fra Modern Family like mye som tragedien Patrick Melrose.
Det hele er grenseløst kynisk, briljant skrevet og umåtelig underholdende.
Søskenbarnet fra «Alene hjemme» har den skarpeste tungen
Armstrongs og hans manusgjengs grep på pingpong-dialog av fornærmelser og hets er kruttsterkt, men serien bruker også mye tid på å bygge spennende rollefigurer.
Lillesøster Shiv spilles så strålende av australske Sarah Snook at stjernealarmen slår ut for fullt, mens Jeremy Strong fisker dypt i usikkerhetens tjern da odelsgutt Kendall Roy går gjennom alle arvingens faser: ambisjoner, aggresjon, modning, kuppforsøk og et lite fjell av kokain.
Kieran Culkin – også kjent som søskenbarnet i Alene hjemme – har seriens skarpeste tunge som Roman Roy, mens engelskmannen Matthew MacFadyen er herlig døll og morsom som Shivs kjæreste Tom Wansgans.
–
Det er som begynnelsen på en orgie, spennende og pinlig
Med en tydelig satirisk og glossy grunntone tipper Succession av og til over i Entourage-land, hvor kule settinger, eksklusive dresser og dyre restauranter bare er en unnskyldning for å fremføre en linje som manusrommet er i overkant tilfreds med.
Seriens styrke ligger dog heldigvis i at den aldri mister målet av syne: å skape et fascinerende familiedrama ved hjelp av iskald humor og gode intriger.
Når familien stenges inne i et rom for terapi, styremøte eller bursdagslunsj, er de kjærlige og hatefulle, men uansett hvor lite de vil det: fremdeles familie.
«Det er som begynnelsen på en orgie.
Spennende, men også pinlig», sier Roman Roy da den innerste sirkelen samles for terapi.
Romanfiguren spilles kanskje vel hardt ut hele sesongen sett under ett, men er også den perfekte hoffnarr som sier det alle i familien tenker:
Hva i all verden er det vi holder på med, hvorfor lar jeg meg behandle på denne måten, og for Guds skyld ikke steng meg ute av rommet.
Finner veien til kjelleren i hver eneste episode
De forskjellige episodene utspiller seg i sin egne mikrounivers: bursdagsselskap, sykehus, thanksgiving, utdrikkingslag, familieterapi i ørkenen, veldedighetsmiddag og så videre.
Grepet gir serien en kledelig friskhet og uforutsigbarhet, samtidig som man fort lurer på hvor familien Roy kan finne første rutsjebane som går rett ned i den mørke kjelleren.
Jeg tror jeg uten å ødelegge spenningen trygt kan si at Roy-klanen lett finner veien ned hver eneste gang.
| 1
|
401619
|
På Pstereo:Et skuffende Kraftwerk på norgesbesøk
Selv legender mister kraften når omgivelsene ikke spiller på lag.
På papiret var det en av festivalsommerens definitivt sterkeste bookinger.
Kraftwerk, det tyske digitalorkesteret som offisielt regnes som tidenes nest mest innflytelsesrike band etter The Beatles, på den middels store Pstereo-festivalen i Trondheim.
Med sitt jevnt over bejublede 3D-show.
Dessverre ble totalopplevelsen av konserten en overraskende nedtur.
3D-briller som regner bort
Etter en sommer som uke etter uke etter uke har budt på hete dager og stekende sol, var det selvfølgelig ingen sensasjon at det kunne bøtte ned med regn i Trondheim.
Regn er da heller ikke til hinder for gode opplevelser på festival, tvert imot.
Verre var det at de nokså primitive 3D-brillene man fikk utdelt for å få fullt utbytte av dagens utgave av Kraftwerk, ikke tålte noen timer med øsende regn.
Tro meg, jeg har sett dette 3D-showet flere ganger før, og vet at det er utrolig kult i all sin gammelteknologiske sjarm.
Men, selv korrekt plassert midt foran scenen denne torsdagskvelden på Pstereo, forsvant alt dette.
Rett og slett fordi 3D-brillene i papp først ble umulige å se gjennom, så gikk de helt i oppløsning i regnet.
Sjarmen var borte, og det påvirket opplevelsen mer enn man kunne tenke seg.
Musikk som dannet skole
For det var selvfølgelig ingenting feil med musikken som ble fremført av de fire kostymekledde herrene bak sine elektroniske maskiner der oppe på scenen.
Fra «Computer Love» via «Trans Europe Express» til «Autobahn», «The Model» og «Tour de France», var kvelden en hitbasert gjennomgang av en låtkatalog av historisk størrelse.
Ting som for det meste ble skapt tilbake på 1970-tallet, og som dannet skole for all senere musikk innen sjangere som elektronika, house, techno og hiphop.
Musikk som ingen hadde hørt maken til, før den kom sivende ut av gjengens Kling Klang-studio i Düsseldorf i Tyskland.
Likevel kreves det noe ekstra for å få denne klassiske musikken til å resonnere i konsertsammenheng i 2018, flere tiår etter at den på ikonisk vis ble laget.
Det var dimensjonen som ikke slo inn på Pstereo-festivalen torsdag.
Om det var været, musikken eller totalopplevelsen som fikk folk til å forlate området, vites ikke.
Musikken var, som sagt, klassisk nok.
Men det ble etter hvert overraskende tomt rundt på Pstereo-området.
Hvorfor?
Bør nytes i lukkede fora
Svaret slo meg først noen timer etter at den litt vonde skuffelsen hadde lagt seg.
Og det kom av utviklingen som Kraftwerk og eneste gjenværende originalmedlem Ralf Hütter selv har initiert de siste årene.
For Hütter har, med stort sett solid hell, forflyttet musikken sin fra de åpne arenaene til mer lukkede rom.
Som for eksempel i Operaen i Oslo, der bandet gjennomførte en åtte konserter lang triumfferd for to år siden.
Der kunne man som fan dyrke sin musikalske nostalgi, uten noen som helst ytre påvirkning.
Med 3D-briller som holdt stand.
Å flytte hele dette prosjektet utendørs igjen, og da i tillegg i øsende trønderregn, fungerte rett og slett ikke.
Kraftwerks musikk er de siste årene for alvor institusjonalisert og bør nytes i lukkede fora, ikke på festival.
Konserten i regnet i Trondheim ble en tydelig påminnelse om hvorfor.
| 0
|
401622
|
Insatiable:Denne serien bør utstyres med varseltrekant
Fatshaming, kaloritelling og glorifisering av spiseforstyrrelser.
Netflix’ nye tenåringsserie hevder at den eneste veien til lykke er å bli tynn.
De siste ukene har det kokt rundt den premiereaktuelle Netflix-serien Insatiable.
Serien har skapt overskrifter i tradisjonelle medier og heftig debatt i sosiale medier.
Nærmere 250.000 har så langt signert en underskriftskampanje for å få stoppet den.
Årsaken er at serien anklages for å bedrive mobbing av overvektige; det man gjerne kaller «fat shaming».
Er det virkelig sant at Netflix i 2018 har laget en ungdomsserie som formidler et så overfladisk budskap som at den eneste veien til ekte tenåringslykke er å slanke seg?
Eller er dette bare et tilfelle av misforstått satire?
Etter å ha sett hele første sesong er inntrykket mer det første, enn det siste.
Går ned 30 kilo med kjeven i lås
Kort fortalt handler Insatiable om den overvektige tenåringsjenta Patricia «Fatty Patty» Bladell, som hele livet er blitt mobbet på skolen.
Den eneste som gidder å tilbringe tid sammen med henne, er barndomsvenninnen Nonnie (som for øvrig også er hemmelig forelsket i henne).
En dag får Patty kjeven brukket av en uteligger.
Etter å ha hatt kjeven i lås en hel sommer, går hun ned 30 kilo.
Med sin nye kropp og buksestørrelse XS ønsker Patty å hevne seg på alle som mobbet henne, og hva er vel en bedre hevn enn å vinne missekonkurranser?
Her får hun hjelp av advokaten sin Bob, som også viser seg å være en missekonkurranse-coach.
Han mener selv han er rett man for jobben, ikke bare fordi han elsker missekonkurranser, men også fordi han har en fortid som overvektig.
Mulig tiden har stått stille
Det er mange ting jeg lurer på når det gjelder Insatiable.
Det aller første er hvordan Netflix klarte å si ja til den.
Serien er solgt inn som en mørk, skrudd hevnkomedie.
Men for meg virker den mest av alt som en dum, overfladisk komedie fra 80-tallet, med en av de utallige variantene av «historien om den stygge andungen».
Det virker nesten som tiden har stått stille i ungdomsavdelingen hos Netflix, for denne serien hadde egnet seg langt bedre på VHS enn på en strømmetjeneste.
Gjentar budskapet til det kjedsommelige
Insaitable er riktignok full av rare karakterer og absurde øyeblikk underveis.
En rekke kjente serieskuespillere er dessuten hanket inn, inkludert Alyssa Milano.
Men hverken rutinerte skuespillere eller glimtvise morsomme forsøk på å parodiere missekonkurranser, amerikansk high school eller #metoo, veier opp for hovedbudskapet om at lykken bare kan oppnås gjennom en slank og veldreid kropp.
Et budskap som både hovedrolleinnehaverne Patty og Bob gjentar til det kjedsommelige.
I tillegg til at de til stadighet advarer hverandre om mulige karbohydratfeller, som kan dra dem tilbake til den mørke siden som overvektige.
Det finnes smartere måter å gjøre det på
Overvekt og kroppspress er absolutt gode temaer for underholdningsserier, og de trenger heller ikke være blottet for humor.
Den langt smartere serien Dietland, som går på Amazon Prime for tiden, er et godt eksempel på at man kan kombinere alvorlige temaer med både humor og pur underholdning.
Netflix vet nok at strømmetjenesten kaster seg ut fra 10-meteren når den lager en serie som dette.
Det gjorde den også i fjor da den laget 13 Reasons Why – en serie som fikk kritikk for å mystifisere og glorifisere selvmord blant tenåringer.
Men hvis fjorårets serie ga Netflix noen blåmerker, er dette regelrett å regne som et vertikalt mageplask.
| 0
|
401624
|
«De utrolige 2» er like genial som den første filmen
Pixar sementerer den allerede godt etablerte sannheten om at de er verdens smarteste produsent av helaftens animasjonsfilmer.
De utrolige 2 er en herlig film.
Bare så det er slått fast med det samme.
Pixar har fortsatt til gode å lage noe som er svakt.
Og når de har en dårlig dag, er de likevel bedre enn de fleste andre filmselskaper er på gode dager.
Selskapet fikk seg nylig en ryktemessig knekk fordi John Lasseter, et av de mest solide animasjonsnavnene i nyere tid, røyk med i en av de mer underkommuniserte og rare understrømmene av #metoo-dragsuget.
Det som har kommet ut, er en halvkvedet historie om at han var litt for glad i å lure til seg klemmer av sine kvinnelige ansatte.
Men det har ikke påvirket mottagelsen av filmen, i motsetning til Billionaire Boys Club som Kevin Spacey spiller i, og som visstnok tjente inn lusne 126 dollar i åpningshelgen.
De utrolige 2 slo på sin side inntjeningsrekorden for en animasjonsfilm noensinne, og banket inn 180 millioner dollar i løpet sine tre første dager på kino.
Suverent
Det er deilig suverent, på grensen til iskaldt, av Pixar å vente i 14 år med oppfølgeren.
11-åringene som så den første da den kom, er blitt 25.
Dette kan Pixar gjøre fordi de som få andre er sikre på sin egen fortreffelighet, lever i trygg forvissning om at materialet er bunn solid, og at noen av verdens smarteste historiefortellere jobber hos dem.
Naturlig nok er originaliteten i ideen noe mer dempet enn den var i første film.
I 2004 var det duggfriskt med en familiefilm om en superheltfamilie som er blitt rehabilitert inkognito i et samfunn som ikke lenger ønsker superhelttjenester.
Nå er det gjenbruk, men på høyt nivå.
Legalisere superheltvirksomhet
Fokus legges denne gang på fru Utrolig, eller Elastika, mens ektemannen Bob, som han heter i norsk versjon, blir mannen som skulle stelle hjemme.
Historien kretser rundt et søskenpar i et privat teknologiselskap.
De to bedriver lobbyvirksomhet for å få politikerne til å gjøre superheltvirksomhet lovlig igjen.
De velger seg Elastika som prøvekanin, for de antar at hun kommer til å lage mindre skandale enn Bob.
Men som i den første filmen, er det ikke plottet i seg selv som gjør den attraktiv, det er snarere grunnideen, det fortellermessige overskuddet, samt den åpenbare skapergleden man fornemmer at filmmakerne har hatt.
Filmen har nøyaktig samme DNA som den første, men er om mulig enda mer spekket med ideer og morsomheter på flere aldersnivåer.
Regissør/manusforfatter Brad Bird, som også lagde den første filmen, har sørget for at tempo og energi er nærmest identisk.
Det føles som om den er laget samtidig med den første, og som om den er mer den førstes annen halvdel enn en oppfølger i tradisjonell forstand.
Historien starter da også der den første slutter.
Den smarte leken med problemene knyttet til det å være en superhelt-familie, raffineres ytterligere.
Det er blant annet mye moro knyttet til babyen, Jack Jack, og hvordan han oppdager sine superkrefter, som viser seg å være familiens mest grensesprengende.
Visuelt bunnsolid
Det visuelle uttrykket, i alt fra estetikken i ettertekstene til designen på huset familien bor i, slekter på Hitchcocks produksjonsdesign og visuelle teft.
Kanskje spesielt North by Northwests.
Det gjør filmen stilfull på en tidløs måte, lekker å se på, i tillegg, naturligvis, til den nøye kontrollerte utporsjoneringen av mer og mindre briljante, men aldri kjedelige, ideer i alt fra karakterenes særtrekk til draktene deres og den slemmes beveggrunner for å gjøre det han, eller hun, gjør.
Det skal rett og slett godt gjøres å bli skuffet av denne filmen.
De norske stemmene, med Atle Antonsen og Lisa Tønne i spissen, fungerer brillefint, men det er som vanlig ganske mange prosent som mangler sammenlignet med originalen.
Ikke fordi noen i den norske gjengen gjør noe feil, men bare fordi det er sånn det er.
Forfilm denne gang er Domee Shis Bao, som med denne uvanlige og dristige fortellingen om en overbeskyttende kinesisk mor etablerer seg som et stjerneskudd.
Mer Pixar-genialitet er med andre ord i vente.
| 1
|
401626
|
«Beast» er en av kinohøstens store originaler
En atmosfærisk krimthriller om undertrykt begjær du aldri helt vet hvor du har.
De første ti minuttene av denne filmen gir inntrykk av en ganske ordinær krimthriller som av dramatiske hensyn er lagt til den britiske øya Jersey.
Men etter hvert blir det klart at dette er noe vi ikke har sett før.
Den værharde kystlinjen bidrar riktignok til hovedpersonens følelse av isolasjon, og debutregissør Michael Pearce vet å utnytte naturen visuelt.
Men det er Molly i Jessie Buckleys skikkelse som er filmens største naturressurs, det er hennes indre konflikter som driver denne filmen ubønnhørlig frem mot sin oppsiktsvekkende avslutning.
Klappjakt på seriemorder
Molly er familiens svarte får, og bor fortsatt hjemme i en alder 27 år.
Det viser seg at hun som tenåring stakk en annen jente med kniv, og at moren siden har styrt hennes liv med jernhånd.
Under en av sine hasardiøse utflukter på egen hånd blir Molly reddet av en lokal jeger og altmuligmann, Pascal (Johnny Flynn).
Han tar henne med storm, og de innleder et forhold mot hennes families vilje.
Samtidig pågår det en klappjakt på øya etter en seriemorder som har tatt livet av fire jenter, og einstøinger som Pascal med et rulleblad blir et utsatt mål.
Hovedrollens uante drifter
Dette kunne blitt et utgangspunkt for enda en krimserie fra Jersey, men regissør Pearce, som selv kommer fra øya, har andre planer.
Det er ikke ofrene for seriemorderen han er interessert i, men hva slags krefter Pascal utløser i Molly.
Det er som hun i møte med ham våkner opp av en dvale og kommer i kontakt med følelser og drifter hun kanskje ikke visste at hun hadde.
Relasjonen kan minne litt om Bonnie & Clyde, i hvert fall slik den ble skildret i filmklassikeren:
Pascal går for å være en bad boy, men hun kan gå enda lengre og bærer på voldsomme, destruktive krefter.
Sjangeroverskridende
Buckley er et sant funn i sin første hovedrolle, og bærer filmen nesten alene.
Flynn er akkurat passe unnvikende til at vi aldri vet hvor vi har ham, mens hun makter både å være direkte og gåtefull.
Etter hvert som de begge knyttes nærmere jakten på seriemorderen, og begynner å tvile på hverandre, iscenesetter filmskaperne denne kinohøstens kanskje dristigste klimaks.
De slipper unna med det mye takket være den suggererende atmosfæren filmfotograf Benjamin Kracun og komponist Jim Williams bidrar til.
De veksler her uanstrengt mellom sjangere og stiler og skaper sammen med Pearce og Buckley en av kinohøstens store originaler.
| 1
|
401628
|
«Blindsone» er hjerteskjærende rå og vond
Pia Tjeltas prestasjon er hinsides alt hun har gjort tidligere.
Blindsone er en av de sterkeste og vondeste filmopplevelsene jeg har hatt på lenge.
Hvorfor skal du se en smertefull film om et barn som forsøker å ta sitt eget liv og foreldrenes reaksjon?
Av og til må vi stålsette oss og se hjerterå filmer rett og slett fordi de er viktige.
Denne filmen er ikke underholdende, enkel eller morsom, men den har noe å si til oss alle.
Budskapet er ikke komplisert, historien er heller ikke spennende eller original, men filmen gir et dypt humant portrett av hvordan vi reagerer i en akutt krise vi ikke er forberedt på, en krise som kommer fra blindsonen.
Filmet i en tagning
To jenter går sammen hjem etter håndballtrening.
De snakker om mattelekser, tentamen og karakterer.
Helt trivielle tenåringsting.
I en liten sekvens snakker de om de slemme jentene, og du skjønner at alt ikke er idyll.
Slik starter Blindsone.
Kamera følger observerende med, men går ikke nært.
Regissør Tuva Novotny tar et risikabelt grep når hun filmer alt i en enkel tagning.
I likhet med Erik Poppes Utøya 22. juli er også Blindsone strippet for det vi tradisjonelt tenker på som filmatiske virkemidler.
Det er ingen stemningsskapende musikk, ingen spenstige klipp, ingen vågale kameravinkler.
Resultatet er realistisk og føles nært, rått, brutalt og uten filter.
Novotnys valg er ikke uproblematisk.
Det fører til dødtid med gåing i sykehuskorridorer, opp trapper, kjøreturer og slikt.
Disse transportetappene gjør at historiens intensitet slipper taket.
Startsekvensen er også nølende og famlende.
Ettersom filmen utvikler seg, ser du at den er nødvendig.
Men den kunne vært strammet inn.
Dialogen mellom de to jentene flyter heller ikke helt godt og føles litt påtatt.
Ren magi fra Pia Tjelta
Blindsone er kanskje strippet for mange av de tekniske virkemidlene.
Det som likevel gjør at dette er blitt en film helt utenom det vanlige, er skuespillerprestasjonen til Pia Tjelta.
Tjelta har alltid vært god, men her går hun bortenfor godt spill.
Hun spiller ikke, hun er legemliggjørelsen av sjokk, smerte og en gryende skyldfølelse.
Det er vanskelig ikke å bli fascinert av virkelig gode kunstnere når de får deg til å glemme at du sitter og ser på en film.
I rollen som Maria får Tjelta deg til å føle at du er i rommet sammen med henne.
Jeg gjetter det er hardt arbeid og et stort talent som ligger bak, men for publikum er det ren magi.
Pia Tjeltas innsats er hinsides alt hun har gjort tidligere.
Hun er så til stede, så naken og sårbar at det nesten er uutholdelig å se på henne i det hun gradvis forstår hva som har skjedd.
Hun løfter deg som publikum inn i sjokket og traumet.
Lett å kjenne seg igjen
Du blir med inn i samtalene med leger og pårørendesykepleiere som alle prøver å få kontakt med henne.
Tjelta spiller ikke, hun er selve bildet på det å være i en situasjon som aldri skulle skje.
Alle som har opplevd en alvorlig ulykke eller sykdom kan kjenne seg igjen i følelsen av avmakt i møte med sykehusapparatet.
Leger prøver å være medmennesker, men oppfattes likevel som umenneskelige budbringere av dårlige nyheter.
I Blindsone er det ikke selve historieforløpet som er det interessante, men hvordan det er å oppleve et sjokk, et traume.
Filmen er ikke uten svakheter, men den byr på en enestående og sterk skuespiller som virkelig får vise hva hun er god for.
Pia Tjelta er verd kinobilletten.
| 1
|
401629
|
Restaurantanmeldelse:Imponerende nykommer
Hva med en spesiallaget cocktail til ostene?
Edda restaurant overbeviser.
–
Ja, her var det ikke mange.
Alle er vel og bader, sier spisefølget og tørker svetten.
Vi har satt oss ned på Eddas uteservering, få meter fra Operaen.
Restauranten holder til i det nye TV 2-bygget og minner mye om andre nyetableringer de siste årene, som Astral, Stock, Nemesis og Vintage Kitchen.
Her er det lyst, trebord, blåfarger og store vinduer.
Deilige drinker
Gode matretter
Hyggelige servitører
Rabalder og berserk
– Vil dere bestille noe å drikke?
Det er mange hyggelige servitører på jobb denne dagen, men de er overhodet ikke samkjørt.
Drikke er allerede bestilt, og det samme gjentar seg flere ganger gjennom måltidet.
Vi starter med to av husets cocktails som smaker utrolig godt.
Best er drinken «Rabalder», en blanding av akevitt, fino sherry, sitronsyre og rabarbra – en fin balanse mellom det søte, syrlige og salte.
Tid for muslinger
– Nydelige forretter, skryter spisefølget.
Vi har droppet husets femretter og valgt mat fra den mer beskjedne à la carte menyen.
Aller best er et grillet kamskjell som er delt opp i biter med sødmefull, grillet purre innimellom.
I tillegg til dette får vi en bukett grillet blomkål, blomkålpuré, samt en syrlig og tykk hollandaise.
Retten er mild og smakfull, og de ulike smakene trer fint frem.
Agurkkuler
Vi har valgt en rimelig hvitvin fra den middels fyldige vinmenyen, en Wittmann Riesling Trocken 2017.
Den friske vinen fra Rheinhessen funker fint til både kamskjell og den andre forretten: laks med agurk.
Fisken er blandet med syrlig og fresh sitronmajones og blir servert på et stort, sprøtt salatblad med deilige kuler av agurk ved siden av.
Det ser både innbydende ut og smaker bra.
Og nå – biff!
Servitørene kommer nå ut med hovedrettene, og de innfrir til fulle.
– Ufattelig mørt og smaksrikt kjøtt, mener spisefølget om den deilige ytrefileten.
Den har en fin stekeskorpe og er godt krydret.
Det møre, saftige kjøttet ligger oppå masse grønnkål og er supplert med grillet nykål, løk, fennikel og en meget god og kraftig saus basert på oksekraft.
Lysing i enden av tunnelen
Den gode kvaliteten er også på plass i den andre hovedretten.
Lysing er en fisk i torskefamilien og dukker stadig oftere opp på restaurantmenyene.
På Edda har kokkene latt fisken trekke i melk.
Det milde, litt sødmefulle og faste fiskekjøttet blandes med luftig potetpuré, grillet nepe og nykål, samt en grønn smaksrik saus laget på ramsløk.
Nok en mild, velbalansert rett der alle smakene trer fint frem.
Flere gjester søker ly fra varmen under store parasoller, og Edda kan bli et populært utfartssted når all utbyggingen i området er ferdig.
Området rundt Barcode begynner å ta form, så får vi se hvilke steder som klarer seg.
En ostedrink, takk!
–
Det er det kuleste jeg har smakt på lenge!
Servitørene har vært flinke til å fortelle om alt de har på menyen, og den ene av dem har foreslått en spesiallaget drink til ostene.
Den er knallgod!
Vi deler en ostetallerken til slutt, der spesielt Brillat-Savarin og en rødkittost fra Eiker gårdsysteri imponerer.
Her er også deilig pærekompott og lunt, ristet nøttebrød.
Supplert med drinken som smaker av blåmuggost, akevitt og sherry, er dette en super avslutning på et meget godt måltid.
– Ingen veldige avanserte smaker, men godt håndverk.
Edda er et godt tilskudd i Restaurant-Oslo.
| 1
|
401632
|
Karsten og Petra på skattejakt:Setter punktum med promp og prakt
Med sin syvende film klarer skaperne av Karsten og Petra å gi oss den barnefilmskatten vi har ventet på.
De seks første filmene om barnebokfigurene Karsten og Petra har solgt svimlende 1,3 millioner kinobilletter i Norge.
Dessverre har de fleste filmene vært middelmådige.
Derfor er det overraskende, men veldig gledelig, å oppdage at den syvende og siste filmen om de to bestevennene er en ypperlig feelgood-film for de yngste.
Filmet på Hvaler
Mens de første filmene stort sett ble filmet i studio i lavkostlandet Ungarn for å spare penger, er Karsten og Petra på skattejakt filmet i øykommunen Hvaler i Østfold.
Det er deilig å se de to sjarmtrollene utfolde seg i norsk skjærgård.
I filmen er det også med såpass mange statister at man tror på at de er på en ekte ferieøy.
Dermed smyger den gode feriefølelsen seg raskt inn i kinosalen.
Finner skattekart
I filmen drar femåringene Karsten og Petra på sommerferie til morfars hytte på en liten øy.
Første dag på stranden finner Karsten en gammel boks nedgravd i sanden.
Inni boksen ligger et skattekart.
Det blir starten på en skattejakt.
Det virker som om det er brukt mer penger og flere talenter i denne filmen enn i de foregående.
Den utsøkte filmingen til den ungarskfødte filmfotografen Marton Miklauzic gir inntrykk av at filmen er laget med kreativt overskudd.
Også manuset er morsommere og mer helstøpt enn før.
Birgitte Bratseth har overtatt som ny manusforfatter i denne filmen.
Hun har tidligere skrevet blant annet Side om side og Knerten-filmene.
Prompehumor
Selv om filmen er nesten halvannen time lang, er den spennende og morsom hele veien.
Jeg lo godt av de fornøyelige fisevitsene i starten av filmen.
Jeg ble også sjarmert da Karsten og Petra viste seg fra en mindre selvhøytidelig side.
De promper høylytt på utedoen og trøstespiser masse sjokolade.
Jeg elsker også at kosedyrene deres, Løveungen og Frøken Kanin, er kledd opp i hver sin nydelige solhatt og badedrakt på stranden.
Det er slike små, men raffinere detaljer som løfter filmopplevelsen.
Det er gull på filmrull.
Barnevennlig, men ikke banal
Fordi filmens målgruppe er små barn, er det en hårfin balanse mellom å skape spenning og unngå å skremme dem.
I filmen er det fint løst ved at det er Løveungen som utsettes for den største faren.
Han kryper heltemodig inn i en liten grotte for å undersøke en flaskepost, men kutter seg på labben sånn at vattfyllet spruter ut av tøypoten.
Rett etterpå setter han seg fast i grotten, men resolutte Frøken Kanin redder ham raskt.
Det er noe grunnleggende sympatisk ved at filmen handler om at man kan ha en super sommerferie i nærområdet sitt, bare man er omgitt av gode venner og har litt oppdagelseslyst og fantasi.
Er man lei av å trå vannet i Oslo, trenger man ikke å reise til Østen for å oppleve et eventyr.
Det holder å reise til Østfold.
Slapp musikk
Sangene som er laget til filmen, er imidlertid ganske samlebåndspregede.
Spesielt den første sangen maser som en måke i ørene på grunn av både lyden og nødrimene.
Det er også blitt en klisjé i norske barnefilmer og TV-serier at minst én pappa fremstilles som en kløne.
Her er det pappaen til Karsten som har fått rollen som filmens klossmajor.
Moralen i filmen er selvsagt at den største skatten er å ha en venn.
Og det er nesten litt trist at Karsten og Petra seiler inn i solnedgangen med denne filmen – akkurat nå som jeg ble så glad i dem.
| 1
|
401633
|
«A quiet place» er grøssende uhyggelig
Skremmende, nifs og annerledes monsterfilm.
«
Vi lister oss så stilt på tå når vi skal ut og røve,» synger røverne i Thorbjørn Egners Kardemommeby.
I A quiet place lister en familie seg musestille rundt i et forfallent butikklokale.
Noe har skjedd, alt er stille, det er ingen mennesker å se, gamle avisoverskrifter hinter om en invasjon.
Når den yngste sønnen finner en rakett med lyd, blir alle hysteriske, men ikke en lyd kommer over leppene deres.
På hjemveien forstår vi hvorfor de er redde.
A quiet place er på mange måter et klassisk overlevelsesdrama og en monsterfilm.
Filmen er også et tett og intenst personlig drama, men viktigst av alt viser den hvor grunnleggende lyd er i en film – og hva som skjer når du fjerner den.
Stille film med dominerende lyd
At en film har dialog, tar vi som en selvfølge, men hva skjer når karakterene kommuniserer på tegnspråk og hvisker så lavt som mulig til hverandre?
Du blir utrolig oppmerksom på alle de andre lydene i filmbildet.
En gulvplanke som knirker altfor høyt, et kvalt nys og monstrenes klakkende lyder blir ekstremt effektive skremselsmidler.
Mangelen på lyd gjør A quiet place til en nervepirrende og uhyggelig opplevelse.
Det stille lydbildet fremhever også Marco Beltramis stemningsskapende musikk.
Har du ikke tenkt over musikkens betydning i en film, får du her en innføring i hvor verdifull musikk er for atmosfæren.
Grim og ubehagelig
For den lille familien går hele tilværelsen med på å konsentrere seg om ikke å lage en lyd.
Moren (Emily Blunt) er gravid, og det nærmer seg termin.
Hvor lurt det var å bli gravid når livet er en konstant unntakstilstand, kan selvsagt diskuteres.
En ting er i alle fall sikkert; babyer skriker høyt.
A quiet place bygger seg sakte opp mot et uunngåelig klimaks.
Veien dit er både spennende, dramatisk, grim og ubehagelig.
Selv om de knapt snakker sammen, er filmen et tett karakterdrama.
Det hersker et problematisk forhold mellom far og datter.
En sønn tvinges til å bli voksen før tiden.
Foreldrene preges av angst, men presser likevel barna inn i tradisjonelle kjønnsrollemønstre.
Det intime drama er drivkraften.
A quiet place er en effektiv skrekkfilm.
Monstrene er brutale, dyriske og fryktinngytende.
Det er ikke en film som spiller på de lettvinte bø-effektene, men en film som er opptatt av å bygge opp en atmosfære av gru.
Er du lettskremt, ikke se denne alene en mørk kveld.
| 1
|
401636
|
«Den skyldige» er en tour de force av et kammerspill
En mann, en telefon og en kvinne i nød.
Slikt blir det spenning av.
I Locke (2013) får Tom Hardy en telefonsamtale som gjør at livet tar en uventet vending.
Han setter seg i bilen, og resten foregår i bilen.
Den danske filmen Den skyldige er bygd over samme lest.
En politimann sitter på alarmsentralen for nødnummeret 112 og får en telefon fra en livredd kvinne.
Hele handlingen foregår inne i et rom, og det er langt fra kjedelig.
En stemme på telefonen
Den skyldige er et tett kammerspill hvor skuespiller Jakob Cedergren ikke har mye annet å spille på – og mot – enn stemmer på telefonen.
Idet rulleteksten starter, føler du at du kjenner politibetjent Asger Holm fra innsiden og ut.
I løpet av de dramatiske hendelsene blir vi eksponert for alle hans styrker og svakheter.
Skal det fungere, krever det for det første en dyktig skuespiller, for det andre en god historie og for det tredje noen overraskende vendinger underveis.
Den skyldige scorer på alle felt.
Rommet hvor Asger sitter og mottar telefoner fra mennesker i større eller mindre nød, er i starten opplyst, men i løpet av filmen blir stemningen mer og mer klaustrofobisk og trykkende.
Du får følt på det å være maktesløs.
Følelsen av maktesløshet
Det går mot slutten av skiftet, og allerede fra starten får du hint om at Asger sitter på alarmsentralen som en straff.
Han er lei, og samtalen fra en horekunde som er blitt frastjålet penger, tøyer tålmodigheten hans.
Så ringer telefonen, og en kvinnestemme hvisker at hun trenger hjelp.
Hun er kidnappet.
Hun sier hun er i en bil, men hun vet ikke hvor.
Asger blir berørt av stemmen.
Han vil gjøre mer.
Hva kan han gjøre der han sitter fanget i et rom med en telefon og en datamaskin som eneste hjelpemiddel?
Han mangler oversikt, jobber i blinde og aner ikke konsekvensene av de handlingene han utfører.
Egne bilder
Selv om du følger bare én person, er handlingen som utspiller seg, en fullverdig krimgåte.
Forskjellen er at bildene av det som foregår utenfor rommet, er det du selv som skaper.
Du må bruke fantasien.
Den eneste hjelpen du får, er bakgrunnslyder og telefonstemmer.
Kanskje er dine egne bilder like skremmende som dem filmen kunne ha vist deg?
I løpet av filmen føler du deg like hjelpeløs og impotent som Asger.
Den skyldige er en intens, original og nervepirrende spenningsfilm.
| 1
|
401638
|
Slapstick på bondegården
Håndtegnet fransk animasjon med en anarkistisk humor som vil gå rett hjem hos barn i alle aldre.
De som husker Benjamin Renners forrige film, Ernest & Celestine, som vant en fransk Cesar og ble nominert til en Oscar, vet at dyrenes verden kan romme de forunderligste ting.
Denne gangen i form av en rev uten jaktinstinkter, en and som ikke kan svømme, en stork som ikke gidder å levere en baby – og en øgle som kan snakke mandarin!
Nei, ingen fare:
Benjamin Renner og medforfatter Jean Regnaud forsøker ikke å overbevise oss om at babyer kommer med storken.
Grepet med den nonsjalante fuglen inngår i deres elleville harselering med de rollene dyrene har fått i våre folkeeventyr, og filmskaperne lar dem overta bondegården der tidsfordrivet stort sett ender i festlige gags og slapstick-humor.
På den måten minner filmen like mye om håndtegnede Loony Tunes-episoder fra 1930-tallet som mer moderne animasjon.
Håndtegnet originalitet
Renner benytter en enkel, håndtegnet strek fra sin egen barnebok som passer godt til filmens lek med våre forventninger.
Det skisseaktige gir inntrykk av at alt kan skje når som helst, og animatør Patrick Imbert har sammen med Renner kommet opp med en rekke originale grep som forsterker det uforutsette og absurde.
De tre historiene i filmen er rammet inn av et sceneteppe, der dyrene presenterer oss for «det vi nå skal fortelle».
Dermed berører filmskaperne «den fjerde veggen» på en sjarmerende måte, ved å la dyrene henvende seg til oss utenfor fortellingen, som om de er bevisst at de forteller oss en historie.
Gallisk galskap
Om det finnes en moral i disse tre fortellingene, så er det at ingenting går deg godt her i livet om du forsøker å innfri alle forventningene omgivelsene har til deg.
Og at veien til helvete er brolagt med de beste intensjoner.
Det siste er kaninen og anda er herlige eksempler på, helt fra de tar på seg jobben med å redde babyen til de mot slutten forsøker å redde situasjonen da de tror de har drept julenissen.
Det er en god del gallisk galskap her som vi sjelden ser i animasjonsfilm, og som barn i alle aldre vil le godt av.
| 1
|
401639
|
Funk og rømmegrøt-western fikk Øya til å danse
Befriende når Ola Kvernberg og bandet slipper seg ordentlig løs.
Det er fristende å bruke togmetaforer i beskrivelsen av jazzmusiker Ola Kvernbergs mannsterke band.
Alt inviterer liksom til det.
En kan absolutt assosiere Steamdome med en svimlende reise på et damplokomotiv, jagende over prærien gjennom støvete western-landskap i svart/hvitt; det rister godt og tidvis kan en tro det er på vei til å spore av – før en merker at det går trygt på skinner.
Men jeg skal gi meg der, altså.
Spaghetti-western med hardanger-fele?
Før var Kvernberg jazzverdenens egen, og jeg må innrømme at jeg selv først oppdaget Steamdome i forbindelse med Øya, selv om han omgir seg med aldri så mange særs dyktige musikere med variert musikkbakgrunn.
Progrock blandes med Morricone-aktige lydlandskap, Daniel Buner Formo bringer frem Jethro Tulls kirkeorgelmusikk.
Det blir som regel bra når instrumentalmusikk spilles av teknisk gode musikere, men det kan også grense litt til vel flinkis-rock – på plate.
Det er komplekst, men på mer kordbukser og avhold enn frijazz og funk.
Det høres kanskje ut som om jeg beskriver musikk for alvorlige menn over 40 med 70-tallsreferansene i orden, men så er det altså et slikt band enhver kan bli glad av å oppdage.
Og det kommer tydeligere frem live enn på plate.
Musikerne blir friere.
Musikken blir friere.
Funken kommer frem.
Og regnskyene som raste over Oslo tidligere i dag er heldigvis på vei videre.
Den soundtrack-inspirerte musikken har brakt et stort publikum i den forblåste Tøyenparken til Vindfruen.
Sommerens snakkis – været – har nemlig plutselig skiftet totalt, og det krever litt mer fra scenen.
Feleintroen setter stemningen, og tas imot av dyp bass, deretter kraftig perkusjon.
Det er åtte på scenen, inkludert tre suverent hardtslående trommeslagere.
Kvernberg veksler mellom fele og keyboard – innimellom samtidig (!), og det er akkurat så lekent som man ønsket seg av en konsert med en instrumentalgruppe.
I kontrast til en dresskledd hovedperson, er resten av bandet kledd som de virkelig kule 90s-kidsa om dagen, du vet – avslappet, caps og neonfarger.
De dundrer gjennom låter, improviserer, og publikum danser med.
En lang sekvens med Kvernberg på elektrisk gitar, kompet av bandet, går publikum over til anerkjennende nikking – før funken tar over en lang stund, og dansen fortsetter.
Fraværet av prating foran scenen kjennetegner også en ordentlig bra konsert, og selv om lyden nok uansett ville knust tilløp til det, virket faktisk samtlige å ha oppmerksomheten rettet mot scenen.
Det var rett og slett umulig å unngå.
| 1
|
401641
|
Nytt fra Ariana Grande:– Karakterløst
Et vellydende, men for trygt fjerdealbum.
Det er en aldri så liten begivenhet når Ariana Grande slipper et nytt album.
Den unge artisten ble raskt en suksess da hun lanserte popkarrieren og er pr. dags dato en av de mest fulgte personene i de fleste sosiale medier.
På sitt fjerde album har hun tatt mer styring og vært med på å skrive og produsere mye av materialet.
Det hjelper uheldigvis ikke på en lytteropplevelse som raskt blir ensformig.
Lite kjøtt på beinet
Etter en kort og rørende intro om hvordan regndråper egentlig er en engels tårer, blir vi servert to duetter.
Den første, «Blazed», er en artig, men lettglemt R & B-låt med Pharrell Williams som tilbaketrukket makker.
Neste ut er singelen «The light is coming», hvor Nicki Minaj kommer med noen frekke vers før Grande halvrapper et fengende refreng over den suggererende rytmen.
Dette er en låt med mye attitude, som gir håp til resten av albumet.
Dessverre mangler mye av Sweetener denne skarpere kanten.
Musikken er polert til et punkt der man savner mer kjøtt på beinet.
Tidvis føles det rett og slett intetsigende.
Det er mange gode beats her, tydelig påvirket av moderne trap, og produksjonen er gjennomgående sterk.
På overflaten lyder det bra, men for mange låter mangler det lille ekstra.
Vokaltalent
Det betyr ikke at alt materiale er innholdsløst.
«Successful» gir oss et avbrudd med leken funk som borer seg inn i øregangene og en lettbent tekst som maser seg inn i bevisstheten.
Den kan fort gå deg litt på nervene, men den er i det minste morsom.
Avsluttende «Get well soon» stikker seg også ut: en nedstrippet låt med knipserytme og stakkato jazzpiano som smyger seg behagelig fremover og gir plass til Grandes vokaltalent.
For noe av årsaken til Grandes popularitet som artist er naturlig nok fortsatt at hun er en teknisk begavet sanger.
Hun har et bredt vokalspekter og leker mer med stemmen denne gangen.
Hun korer seg selv og viser større påvirkning fra rap.
Dette er spesielt tydelig på «God is a woman», hvor hun veksler mellom sjelfulle refreng og spretne vers i en hyllest til femininitet og seksualitet.
Hovedsakelig skraper hun i overflaten av tematikken.
Uansett er det vokalteknisk imponerende.
Savner karakter
Sweetener messer seg monotont fremover med nok glimt av talent til at man følger noenlunde med.
Innslag som «Pete Davidson», som handler om hvor glad hun er i forloveden Pete Davidson, og «Borderline» med Missy Elliott som trekkplaster, gir seansen sjel, med redder ikke platen som helhet.
Med musikk som dette er det viktig å ha en idé om hva man forventer: strømlinjeformet popmusikk som er ment for å appellere til flest mulig.
Grande har et profesjonelt team av produsenter i ryggen, og flere av disse låtene vil bli store hits, uansett.
Allikevel, andre artister har gjort dette bedre.
Jeg savner litt mer karakter hos Grande, noe hun bare glimtvis beviser at hun har.
| 0
|
401642
|
Arcade Fire på Øya:Grandios moro
Har et jerngrep om Øya-publikumet.
Arcade Fire er som regel en sikker vinner på festivaler.
Sangene er store og allsangvennlige, handler om store følelser og store spørsmål, fremført av et band med om lag tusen medlemmer på like mange instrumenter (blant annet en keytar!).
Kombinert med god publikumskontakt har dette vært en suksessoppskrift siden debuten for fjorten år siden.
Slikt gjør seg godt på Tøyenparkens største scene.
Fanger publikum
En video begynner å snurre over scenen, og bandet marsjerer frem til ellevill jubel.
De setter øyeblikkelig i gang «Everything Now» fra fjorårets album med samme navn.
Deres svakeste slipp så langt, og låten kverner rundt litt vel lenge.
Men «Power out» fra debuten er neste ut, og publikum vinnes øyeblikkelig over.
Med en gang den rytmiske åpningen setter i gang, er tilskuerne med på notene.
Når den glir over i «Rebellion (Lies)» i en svært energisk utgave, har festen tilsynelatende startet.
Vokalist og frontfigur Win Butler hopper rundt på scenen med en tromme han slår frenetisk på, som en svett sørstatsprest.
Tilskuerne digger det, selvfølgelig.
Deretter roer de det hele ned med en innbitt «We Used to Wait»
Mye av det gode
Nimannsorkesteret har talent når det kommer til å skape liv blant massene.
Fremførelsene er gjerne intense med mye bevegelse på scenen.
De har stålkontroll over fansen, og selv ikke regnet klarer å ødelegge moroa når det setter inn under en rocka «Ready to Start».
Videoanimasjoner bidrar til stemningen, tidvis blandet med de levende bildene fra scenen.
Det kan allikevel bli litt mye av det gode.
De nyere låtene treffer ikke alltid like godt, som enerverende «Electric Blue».
Her blir blandingen av bandets grandiose komposisjoner og overstiliserte elektronikk i overkant påtagelig.
Lyden blir noe grumsete, noe som dessverre også går utover «Reflektor», som blir litt vel rotete.
«Vi er Arcade Monkeys»
Heldigvis har Arcade Fire mye flott låtmateriale, og det meste de serverer blir godt mottatt.
«Sprawl II» blir et høydepunkt, ledet an av Regine Chassagne med en teatralsk fremførelse backet av tunge discorytmer.
Også nydelige «Afterlife» slår godt an når Butler går fra å ligge på scenen til å mane liv blant publikum.
Her viser han hvilken kontroll han har som entertainer.
«Takk for oss, vi er Arcade Monkeys,» spøker han, før de setter i gang med sin største hit «Wake Up».
En låt som skaper mye allsang, også etter at bandet er ferdige med Butler som dirigent over folkehavet.
Da er det liten tvil om at dette har vært en vellykket konsert.
| 1
|
401644
|
Pernille Sørensen på Latter:Høyt, lavt og utdatert
Pernille Sørensens show om høy- og lavkultur kunne vært laget for 15 år siden.
Det gjør «Kultur» til slapp – men sjarmerende – stand-up.
«Jeg håper du ler like mye som jeg har gjort på alle skrivemøtene og prøvene frem mot denne premieren», skriver produsent og Latter-dronning Elina Krantz i programmet.
Og for noen skrivemøter det må ha vært:
Pernille Sørensen på enden av bordet, foran Are Kalvø, Bård Tufte Johansen, Jul i Blodfjell-forfatter Christopher Pahle og vitsemakerne bak Nytt på nytt.
Og hva kom de opp med, dette arbeidskollektivet av Norges aller fremste humorister?
Harselas over en bloggpost fra 2015, om Sophie Elises engasjement mot palmeolje, og hvor rart det ser ut å gå med tupé.
Det er nesten for umorsomt til å være sant.
Alle skal få
Pernille Sørensen etablerer det allerede i forhåndsomtalen.
Dette showet skal handle om høy- og lavkultur.
«Noen av dere har vorsa på Dom Perignon, mens andre har sniffa formfett.
Det viktigste er at dere er rusa.»
Vivaldi blir satt opp mot Torgeir & Kjendisene.
Sophie Elise blir sammenlignet med Karl Ove Knausgård.
«For å si som Trond Giske:
Alle skal få.»
Ja, det er et sånt show.
Halvmorsomme onelinere med eldgamle poenger.
Pernille Sørensen har spesialisert seg på å levere nettopp slike vitser med snert og sjarm.
Det er trygt, varmt og ufarlig å være i Sørensens kulturstue.
Står igjen på perrongen
Da er det verre med selve premisset til showet.
Det er minst 15 år for gammelt.
Vi deler ikke lenger kulturlivet inn i høyt og lavt.
Knausgård og Nesbø står side om side i bokhyllene, og snakker du om krim som triviallitteratur eller bloggere som idioter, er det du som er passé.
Paradise Hotel kan diskuteres i lunsjen med din mest beleste kollega.
Selv kulturkjerringene, som Sørensen bruker mye tid på, har endret seg.
De er ikke lenger stramme damer med tunge tinnsmykker eller hobbykeramikere i løse gevanter.
Jo da, jeg husker dem fra da jeg var ti år gammel og på eviglange brukskunstturneer med min mor.
Men nå har kvinnene med tunge halssmykker havnet på pleiehjem, mens keramikkgenerasjonen er blitt styreledere og cruisepensjonister.
Verden har gått videre, og Pernille Sørensen står igjen på perrongen med et utdatert manus i hånden.
Tre gode grunner til å se Kultur
Pernille Sørensen er best når hun dropper den muggluktende røde tråden sin – og isteden stoler på egne erfaringer.
Tre sekvenser, som alle heldigvis er ganske lange, redder dette showet fra å være helt utdatert.
I den ene forteller hun om nedsettelsen av farens urne («riten kirken glemte»), i en annen er hun på en urovekkende barnebursdag på Megazone («nå går vi sammen og blæster moren til Ludvik»), og i den tredje reiser hun rundt med barna på Oslos museer.
Disse tre helt vanlige episodene får Sørensen mye god og menneskevennlig humor ut av.
Her tar hun en flik av vår kultur og ser på den med et litt nytt blikk.
Akkurat slik skal stand-up være, og jeg mistenker at dette er komikerens egentlige prosjekt.
Hun har dessuten en egen evne til å få selv dårlige vitser til å leve, rett og slett ved å være varm, sjarmerende og ikke så rent lite selvironisk på vegne av eget show.
Disse egenskapene gjør at Kultur blir en koselig opplevelse.
Det er langt til Sydney
Men hva gjør Latter når kulturen endrer seg?
Det synes jeg er et stadig bedre spørsmål.
Denne sommeren skrives det mye om Nanette, Hannah Gadsbys Netflix-overførte forestilling fra Sydney Opera House.
I likhet med Pernille Sørensens show, handler Nanette om kultur.
Om hvordan stand-up-sjangeren, som kunstindustrien, har vært uløselig knyttet til pengemakten og patriarkatet.
Om vitsens DNA, og om hvordan stand up baserer seg på at spenningen mellom sal og scene skal utløses.
En minoritet er bare morsom så lenge han/hun selvironisk kjører seg selv i grøften.
Det snakkes og skrives om at Hannah Gadsby har endret sjangeren for alltid.
Ikke bare fordi det er et show som går i rette med sitt publikum, men også fordi hun tør å ikke være morsom.
Og ikke bare det, hun våger å ikke la det personlige skygge for det politiske.
Det er en forestilling som er langt større enn bekjennelsen.
Kanskje kan man ikke regne med en intellektuell oppvåkning på Latter.
Men jeg forventer oppdaterte vitser, en personlig signatur – og ja, kanskje en mening med det hele.
Dessverre for produsent Elina Krantz tror jeg ikke at jeg er alene.
| 0
|
401646
|
Rune Andersens historie blir rystende teater
«Lykkeliten» er en kombinasjon av mørk tragedie og varm komedie.
Mange kloke valg ligger bak denne forestillingen.
Rune Andersens historie er en kombinasjon av mørk tragedie og varm komedie, som så mye annet i teater.
Men hans liv er jo ikke teater.
Det er hans egen virkelighet, og den har fått rystende teaterliv i kraft av klar, men neddempet fremførelse, dyktig dramaturgi, følelsesmessig linedans og faktisk også gjennom alt som nødvendigvis er utelatt.
Her er ikke flere blodige detaljer enn nødvendig.
Det går bra til slutt
Faren drikker og slår i fylla.
Som fireåring forsøker Rune Andersen første gang å redde moren fra slagene, blir kastet i veggen og faller bevisstløs ned på gulvet.
Moren går mellom hver gang, skyver fire barn ut på gangen med ordene:
«Det går bra.»
Og mirakuløst nok går det bra til slutt, selv om det kunne ha endt i ren tragedie.
Og tragisk er det når små barn må løpe ut i tynne festklær på julaften fordi moren vil redde dem fra juling.
Og det blir ikke mer tragisk enn når en sønn nesten dreper sin far.
Samtidig viser Andersen at barnet er skyldfritt – det er den evige lærdommen her.
Privatlivets «fred»
Hvor er de voksne?
Hvordan kan så mange som må ha sett og visst, bare fortsette å la torturen skje?
Retten til privatliv er sterkere enn en mor og hennes barns rett til ikke å bli slått så blodet spruter.
Gode naboer, elskelige besteforeldre og observante lærere ser nok sitt, og forsøker å hjelpe på sin måte, men ingen griper egentlig inn.
Det er det yngste barnet som til slutt må ta ansvar.
Barnet forbereder seg i fire år, trener systematisk ved å løfte murstein.
Og når barnet blir 16 og er sterkt nok, kan han ta den store konfrontasjonen.
Mesterlig balansert
Balansegangen her mellom det smertefulle og det morsomme er mesterlig.
For den som står på scenen og utleverer sin barndom og familie, må det være en fryktelig mental påkjenning, men også en indre rengjøring – en katarsis – slik også publikum opplever det.
Vi får være med ham i munter skildring av blokk-livet i Kristiansand på 1960-tallet, med snille naboer i første som tar ham med på sommerferie til Jomfruland, der de smugkikker på tyske nudister.
Han synger «Edelweiss» på tivoli som seksåring, deler førstereisguttens opplevelser med oss og veien til komikerlivet – via evnen til å parodiere alle.
Parodiene kan kanskje synes litt daterte, men de kommer kronologisk i fortellingen slik også musikkinnslagene gjør, og der hører Stoltenberg, Staff, Sørebø, Haagensen, Erik Bye og andre hjemme.
Den nyeste er Jahn Teigen som Andersen lager et suverent miniportrett av, vokalt og fysisk.
Mangel på bitterhet
Mirakelet i ettertid er Rune Andersens mangel på bitterhet, kombinert med en god beholdning kjærlighetsevne.
Han tar nabokonen ut av sykehjemmet og flyr henne en siste gang til Jomfruland.
Og han får morens tillatelse til å fortelle – etter at hun er død.
Hun døde for ett år siden.
| 1
|
401647
|
«Prayer before dawn» er en besettende film fra helvetes forgård
Kompromissløs skildring av en britisk boksers opphold i Thailands mest beryktede fengsel.
Billy Moore var en bokser og narkoman fra Liverpool som under et opphold i Thailand havnet i landets mest beryktede fengsel.
Senere skulle han skrive en bestselger der han gjenfortalte veien ut av «helvetes forgård» og beskrev hvordan kickboksing ble hans avrusning.
Denne filmversjonen kunne fort blitt ren dusinvare - enda en kampsportfilm for fansen med mye slåssing og lite dramatisk nerve.
Men regissør Jean-Stéphane Sauvaire er ingen hvem som helst.
For ti år siden ga han oss det uforglemmelige barnesoldat-dramaet Johnny Mad Dog, der han fikk frem sterke rolleprestasjoner av tidligere barnesoldater.
Også her består en stor del av rollegalleriet av medlemmer fra det aktuelle miljøet som skildres.
Det tilfører handlingen en avgjørende autentisitet, selv om vi aldri blir kjent med noen av de innsatte.
Sterk hovedrolle
For dette er Joe Coles tour de force.
Kameraet er hele tiden tett på ham og hans svulmende skuldre, det slipper ikke taket.
Det blir overfladisk å sammenligne filmen med rendyrkede slåssfilmer eller konvensjonelle fengselsdramaer som Midnight Express, fordi formspråket noen ganger er nesten eksperimentelt.
Ved hjelp av et virtuost kameraarbeid og et hypnotisk lydbilde blir vi trukket inn i Billys verden, som drives av den daglige frykten for overfall og avhengigheten av «yaba», en slags lokal metamfetamin.
Det unike ved filmen er hvordan den noen ganger får frem intime, nesten ømme øyeblikk i all brutaliteten, og hvordan det fysiske maskuline fellesskapet også bærer på nøkkelen til Billys forløsning.
Filmens vendepunkt inntreffer da han får bli med på å trene kickboksing i fengselet, og med disiplin og smerte forsøker han å bygge opp selvrespekten.
På grensen til demonisering
Det er sjelden man ser en film der dialogen har så liten betydning.
Sauvaires beslutning om å ikke ha undertekster på en del av dialogen, bidrar til hovedrollens følelse av isolasjon og forvirring.
Han vet ofte ikke mer om hva som skjer enn vi gjør.
Men det bidrar også til en avstand til de andre innsatte.
Vi kommer aldri nær noen av dem, de fremstår nesten uten forsonende trekk, og noen vil kanskje oppleve det som en unødvendig demonisering.
Men det inngår i Sauvaires strategi om å kaste oss inn i noe vi ikke helt forstår, og der vi aldri vet hva som venter rundt neste hjørne.
Og det lykkes han med.
Mangelen på kontekst og informasjon gjør at vi bare må akseptere det som skjer.
Men det er noen ganger en hårfin grense Sauvaire trekker opp for oss, før den mangelen blir forstyrrende, og ved et par anledninger hengte jeg meg fast i noen løse tråder.
| 1
|
401648
|
Moskus:En mirakuløst leken trio
Moskus fjerde album er en liten åpenbaring av ei plate.
Anja Lauvdal, Hans Hulbækmo og Fredrik Luhr Dietrichson er Moskus, og nå har de tre laget et lite mirakel av et album.
Musikken deres er uforutsigbar, både leken og underlig, fascinerende og fengende.
Trioen er noe helt for seg selv, et forunderlig kreativt overskuddsfenomen.
Livgivende trioformat
Tilsynelatende er Moskus en jazztrio bestående av piano, bass og trommer.
Men allerede i åpningsmelodien «Anslag» kan alle antagelser om å plassere dem i en eller annen tradisjon legges til side.
En underfundig vakker og smått vuggende liten melodi som skaper nysgjerrighet.
Og når avslutningsmelodien «En natt» toner ut, er mirakelet fullbyrdet.
Instrumenteringen strekker seg utover trioformatet, og der Lauvdal veksler mellom synther, ulike pianoer og orgler, varierer Hulbækmo mellom trommer, vibrafon, sag og enrader.
Deres oppfinnsomhet, musikalske kombinasjonsevne og frie fabulering over ulike temaer gir musikken en forunderlig spontanitet.
Litt galskap, mye lek
Moskus har full kontroll over elementene, selv om det oppleves som om trioen utelukkende drives av innfallsmetoden.
Små fengende snutter avløses av rytmiske sidesprang, som igjen mikses med vittige, nærmest små parodier.
Galskapen har en mening, og det som kan oppleves som absurde lydbilder gjør lytteropplevelsen så tilfredsstillende.
Det er en fryd å bli med på leken.
Det er som om et stort lerret er spent opp og ulike bilder flimrer forbi ledsaget av trioens musikalske idéverden.
Stemningsskiftene er mange, fra det nærmest lyriske og undrende til det viltre og spontane.
Et annet element som driver musikken frem, er de mange utfordrende rytmiske taktskiftene.
Innfrir forventningene
Moskus er en trio i utvikling med musikalske ideer som blir stadig rikere.
De debuterte i 2012 med albumet Salmesykkel, og siden er det blitt to album til:
Mestertyven (2014) og Ulv Ulv (2016) med Nils Økland.
Ingenting ved dem virker fullendt, de er stadig i forandring, og det gjør hver ny plate med Moskus til en begivenhet.
Gruppens sterkeste side er samspillet, samtidig som de hele tiden utfordrer både seg selv og sitt publikum på hva musikk kan være.
De har vist at en låt kan skapes på ulikt vis, ofte utenfor enhver regelbok, og deres kollektive stemme er utrolig rik på skakke og fleksible nyanser.
De tre spiller sammen i en rekke andre band og konstellasjoner, som Skadedyr, Broen og Skrap, og summen av all erfaringen gir denne mirakuløse trioen.
| 1
|
401649
|
Vil du forstå hvordan Demokratene kunne tape for en presidentkandidat som Donald Trump?
Et av de foreløpig beste svarene på det får du i podkasten «The Wilderness».
Hvordan i all verden kunne demokratene tape et amerikansk presidentvalg når motkandidaten het Donald Trump?
Dette spørsmålet har ridd både partitopper og velgere som en mare helt siden den sjokkerende valgnatten i november 2016.
På tross av at Hillary Clinton var en omstridt og til dels mislikt politiker, var det få som fryktet at demokratenes kandidat ville tape for en bøllete TV-kjendis og milliardær helt blottet for politisk erfaring.
Så feil kan man som kjent ta.
Hvordan kunne det skje?
I kjølvannet er det i grunnen bare to ting å gjøre:
Bli bitter.
Eller forsøke å lære.
Med podkasten The Wilderness gjør Jon Favreau fra Crooked Media et forsøk på det siste.
Etter å ha ristet av seg sjokket og skuffelsen går den tidligere Obama-rådgiveren her grundig til verks.
Gjennom en femten episoders lang havarikommisjon tar dokumentaren for seg det demokratiske partiets historie, og forsøker å lete etter svar på hvor det gikk galt.
Og hva de kan gjøre for å komme ut av den politiske villmarken og inn på en sti som kan lede til posisjon og makt igjen.
Seks episoder er publisert foreløpig.
Og så langt er det et vellykket forsøk.
Var Obamas høyre hånd
Favreau var taleskriver for Barack Obama, og er mann bak noen av hans mest berømte formuleringer.
Etter åtte år i Obamas tjeneste, først som en del av valgkampanjen og deretter som sjef for taleskriverne i De hvite hus, har Favreau bygget en ny karriere som politisk kommentator.
Han er en av grunnleggerne av mediehuset Crooked Media og leder podkasten Pod Save America, en av de beste og største pratepoddene om amerikansk politikk.
Favreaus åpenbare talent for gode og treffende formuleringer har gjort ham til en av den amerikanske snakkeklassens store stjerner.
Og det er også med på å gjøre The Wilderness til en svært hørbar historie.
Men at dette er blitt mer enn en politisk korrekt historietime skyldes først og fremst kombinasjonen av Favreaus reelt spørrende tone, og hans høyst subjektive tilnærming til materien.
Kledelig ydmykhet fra en som ikke er kjent for akkurat det
I nyhetsjournalistikken er vi opptatt av å dyrke en objektiv posisjon.
Av gode grunner, vi skal ikke ha slagside i vår dekning, men bestrebe oss på å videreformidle fakta så objektivt som mulig.
Det er vel og bra.
Men The Wilderness er et eksempel på hvor vellykket det kan være å gå inn i politisk journalistikk på en helt annen måte.
Favreau er åpen på at han ikke forsøker å fortelle en objektiv historie her, men at denne serien spinner ut av hans eget behov for å finne ut av hvor det gikk galt.
Og hva partiet bør gjøre for igjen å oppnå makt.
Faste lyttere av Pod Save America kjenner Favreau som en underholdende, kunnskapsrik og til tider smått arrogant kommentator.
Sånn sett kan man kanskje si at det sjokkerende tapet for Trump har hatt en den heldige bieffekt at det har høvlet bort noe av arrogansen både hos Favreau og resten av kommentariatet (ja, også her hjemme).
I The Wilderness fremstår i alle fall Favreau som reelt spørrende.
Han benytter seg av en rekke ulike kilder, alt fra partifeller, kommentatorer, tidligere og nåværende rådgivere og strateger.
Og velgere.
Det er blitt en interessant fremstilling av partiets historie, arven etter Obama, og hvordan partiet har forholdt seg til spørsmål rundt sosiale forskjeller, rase, innvandring og media.
Og ikke minst hva partiet bør gjøre for å gjenvinne velgernes tillit.
Skaper en løsningsorientert samtale
Dette er blitt svært hørbart også for dem av oss som ikke er politisk aktive eller kjenner amerikansk politikk fra innsiden.
For det første gir det en ekstra nerve til historien at fortelleren er så personlig engasjert i stoffet.
Dessuten blir det også enklere for oss som lyttere selv å ta stilling til det som blir hevdet, når vi kjenner fortellerens ståsted.
På sitt beste gjør The Wilderness det de politiske tenketankene egentlig burde ha gjort:
Skaper et rom for en åpen og løsningsorientert politisk samtale, med mål om å finne reelle svar på reelle problemer.
Både for partiene og for samfunnet.
| 1
|
401651
|
Fieh på Øya:«Flinkisene fra jazzlinjen kan åpenbart ha det gøy»
Leverer en energiboost til et mottagelig Øya-publikum.
Fieh er enda en i rekken av unge, norske artister som får mye oppmerksomhet før de i det hele tatt har sluppet et debutalbum.
Bak navnet skjuler vokalist Sofie Tollefsbø seg, sammen med en gjeng venner som hjelper til med produksjon av funky soulmusikk.
Etter å ha fått skryt av selveste Elton John, er det lite som står i veien for en strålende karriere.
Da passer det fint med en konsert på Øya for å holde på hypen.
God respons
Mange har møtt opp for torsdagens første konsert, hjulpet av værgudenes velvilje.
De fleste setter seg i det tørre gresset, men flere reiser seg når konserten setter i gang.
Til slutt står brorparten av tilskuerne.
Det har de all grunn til.
Ikledd matchende oransje T-skjorter starter Fieh rolig med en trompetsolo over sprudlende trommer og dronete synth.
Så stormer Tollefsbø ut på scenen og synkrondanser med to gode hjelpere til det som er blitt en jazzede rytme.
Fra starten er det mye energi i både stemme og levering.
Og publikumsresponsen er god.
«Så mange som er våkne!
Hva faen!» utbryter frontfiguren, før de fortsetter settet.
Her dreier det rundt funkgitar, dype bassganger, trompetsoloer og retro keyboardtoner, med trommer og perkusjon som holder det hele sammen.
Et svært talentfullt band.
Det er en grad av hiphop i musikken som skaper bevegelse, også blant de oppmøtte.
Jeg skal ikke late som at jeg kjenner disse låtene, men man kommer raskt inn i dem likevel.
Særpreg
Fiehs karriere har bygget seg sakte, men sikkert opp de siste årene, og de to singlene hun har produsert har høstet flere hundre tusen lytt på strømmetjenester.
Ikke rart; begge er fengende låter som dekker hver sin bit av R&B-spekteret.
«25» kommer som låt nummer fire, og viser virkelig frem Tollefsbøs særegne vokal.
Den veksler mellom fløyelsmyk crooning og utrop med attitude og imponerende kontroll over stemmebåndene.
Avslappet energi
Opptredenen har en avslappet energi, perfekt for settingen.
Tollefsbø har også en svært sjarmerende publikumskontakt, som virkelig vises når hun får hele tilskuerflokken til å sette seg ned for så å hoppe til værs.
Godt gjort såpass tidlig på dagen.
Selv om det er noe monotoni i låtmaterialet, er det nok dynamikk i fremførelsen til å holde på oppmerksomheten.
Den særs fengende singelen «Glu» kommer mot slutten, og blir nærmest en maktdemonstrasjon fra det unge bandet, komplett med et dansende publikum.
Sånt er kult å se.
En sterk Øya-debut.
Flinkisene fra jazzlinjen kan åpenbart ha det gøy.
| 1
|
401652
|
Ku’damm 59:Stor og rørende søndagsunderholdning |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Ku’damm 59 byr på ett av de sterkeste og mest interessante historiske dramaene siden Downton Abbey.
Seere som har fulgt NRK serieprogram trofast, har de seneste årene fått med seg en markant nivåheving i den tyske serieproduksjonen.
Først tok de for seg krigens traumer i Krigens unge hjerte.
Den uavhengige oppfølgeren Ku’damm 56 ble lagt til en danseskole på fasjonable Kurfürstendamm i etterkrigstidens Vest-Berlin.
Serien skulle avsluttes med en tredje frittstående sesong fra 70-tallet, men historien fra 1956 ble så populær at den fikk sin egen sesong 2.
Så nå er vi fremdeles sammen med søstrene Monika, Eva og Helga, deres mor og menn, og selvsagt danseskolen som er sentrum for handlingen.
Hjelp, en kvinne kjører bil!
Den første av de tre 90 minutter lange episodene åpner med et dramatisk smell, lyden av den gravide Monika som faller til bakken på Kurfürstendamms brede fortau.
En regnvåt Monika er nettopp bryskt avvist av moren, som beskylder henne for å vanære familien med barn utenfor ekteskap.
Etter fødselen våkner Monika på sykehuset, kun for å få beskjed om at søsteren Helga og hennes skaphomofile ektemann Wolfgang får foreldreansvaret for lille Doril.
Samtidig som hun agerer som tante for datteren sin, får Monika en suksessrik karriere som rockesanger og danser sammen med barnefar, eks-konsentrasjonsleirfange og gladgutt Freddy.
Helga?
Hun vil ta lappen og kjøre bil, men nektes plent av den svartsyke psykiaterektemannen Jürgen Fassbender.
Tenk om noen skulle se ham sitte i passasjersetet med en kvinne foran rattet?
Mein Gott!
Skyld og skam, forventninger og rock
Bak og rundt søstrene skinner Berlin grått og gult av håp for fremtiden og frykten for fortiden, og Ku’damm 59 fortsetter der forgjengeren slapp:
Hvordan var det å vokse opp i Tyskland på 50-tallet?
Ikke bare er det tredje rikets grusomheter fremdeles nære i tid, men hvordan forholder foreldregenerasjonen seg til skyld, skam og egne avgjørelser?
Samtidig kræsjer den ungdommelige utviklingen av rock, dans og fremtid med det konservative familiesamfunnet hvor fasade og forventninger trumfer alt.
Ku’damm 59 blottlegger disse konfliktene på ypperste vis, med tre søstre som på ulike måter får forventninger presset opp i ansiktet.
Serien bruker settingen, figurgalleriet og tidsånden til å skape et av de sterkeste og mest interessante historiske dramaene siden Downton Abbey begynte å regjere søndagskveldene.
Lekkert filmet fra Munchs elskede kyst
De tre episodene ser da også mer elegante ut enn det meste man kan se på skjerm om dagen.
Scenen fra Munchs elskede kyst ved Travemünde er så perfekt komponert og lyssatt at man lurer på om det er en hyllest til den norske kunstneren.
Dette står som perfekt motsats til de svette, velregisserte dansescenene fra familiens danseparkett.
Her er det bare å la flatskjermen få jobbe for prisen.
Ku’damm 59 føyer seg også fint inn i rekken av god tysk serieproduksjon.
Landet som tidligere hadde Heimat som en av få internasjonale dramasuksesser, lager nå serier som tangerer BBCs storhet.
Hemmeligheten med Ku’damm 59 er at den er laget for det tyske hjemmepublikumet.
Serien forsøker ikke å snakke bredt og overforklarende til internasjonale seere, for den vet at det nasjonale traumet som etterkrigstiden er for tyskerne, er ømtålig og må behandles med nøyaktighet og adresseres direkte.
Gevinsten blir mangfoldig:
Gjennom å ta temaet på det dypeste alvor lager serien stor og rørende underholdning for NRKs seere.
| 1
|
401653
|
The Innocents: Ecstasy, fjorder, og Trond Fausa Aurvåg |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Hvordan skal Netflix treffe et ungt publikum?
De forsøker med et overnaturlig kjærlighetsdrama om hamløpere, fjorder og ecstasy.
HBO, Netflix og de andre strømmekrigerne kjemper ofte sine største slag med mørk krim, historiske drama og shakespearsk fantasy.
Når filmskapere skal treffe et yngre publikum, sikter de seg ofte inn mot skoledrama (Riverdale, 13 Reasons Why) eller det overnaturlige (The Originals, True Blood), og høstens Netflix-satsing på The Innocents går i sistnevnte retning.
Serien retter seg mot publikummet som har forlatt NRKs Zombie-Lars, men kanskje også synes The Walking Dead har for lite kjærlighet og for mye eksistensialisme.
Vi snakker om det Hollywood og omegn kaller Young Adult.
Noe er råttent i fjorden
Det tar hvert fall ikke lang tid før vi skjønner at The Innocents ikke er beinhard realisme.
En mann sitter bak et laboratorievindu og snakker, men i speilbildet hans ser vi en voksen kvinne.
I tillegg ligger skjellet av mannen på en stol og flimrer med øynene, mens en ivrig forsker – spilt av Guy Pearce – noterer.
Noe er råttent i fjorden hvor forskeren driver en mystisk klinikk, og vi skjønner etter hvert at The Innocents handler om hamløpere – eller shapeshiftere, som det kalles i sci-fi og fantasy.
På rømmen fra Steinar og Alf
Samtidig rømmer 16-åringen June McDaniels sammen med kjæresten Harry, og gjennom hennes kontrollerende far blir det klart at Junes mamma er på klinikken i fjorden.
Både June og moren er hamløpere, og kan forvandle seg til folk de treffer.
Den yrende gleden av å stikke av hjemmefra blir dog fort tilsmusset av Steinar og Alf, to sjuskete karer hvis oppdrag er å få tak i June, koste hva det koste vil.
Det innebærer bedøvelsessprøyter, en overgrepsvennlig varebil og løping i skogen.
Sterk scene med Sigrid-låt
Dessverre løper The Innocents såpass haltete at serien ofte snubler.
Steinars fonetiske norsk krasjer jevnlig med en kronisk måpende og storøyd Trond Fausa Aurvåg, og duoen bruker altfor lang tid på å finne sine posisjoner i historien.
Samtidig fremstår scenene fra fjordklinikken som statiske, forklarende plakater mer enn thrillerbakgrunn.
Kjærlighetshistorien mellom June og Harry er derimot det klart mest engasjerende, og byr på en rekke nydelige øyeblikk.
Fra bilturen da Sigrid-låten «Stranger» pumper ut av høyttalerne mens June roper «Jeg elsker denne sangen!
Jeg aldri aldri hørt den før, men jeg elsker den!» til deres naive innlemmelse i en London-gjeng som selger ecstacy på klubb, er June og Harry et godt skrevet ungdomsforhold-på-film.
June blir gravid og skjeggete
Harry sliter med Junes stadige forandring til andre mennesker, og serien tester den unge forelskelsen på kreative måter.
June blir både voksen og gravid, ung og kåt, lurvete og skjeggete når hun blir til andre personer, og Harry kjemper hardt for å se June i de forskjellige figurene.
Junes reaksjoner er også nyanserte og interessante, og sammen må de jobbe hardt for å holde øye på målet: hva i huleste er det som skjer, hvor er Junes mamma, og hvorfor jakter Steinar og Alf på dem?
Til ungdommen?
De fortjener bedre
Når The Innocents etter hvert får føttene under seg, står serien likevel igjen som bare delvis vellykket.
Kjærlighetshistorien i sentrum er fin, men rundt Harry og June er det uengasjerende drama, et rotete fortalt mysterium og figurer man aldri engasjerer seg dypt i.
Ungdommen forlanger bedre.
| 0
|
401654
|
Et nydelig comeback av Anja Garbarek
Mørke tekster, nydelige melodier og leken produksjon i skjønn og skjør forening.
13 år er mer enn en evighet i populærmusikkens verden, de færreste artister har en karriere som varer så lenge.
Men dette er altså spennet mellom Anja Garbareks forrige album Briefly Shaking fra 2005 og årets The Road is Just a Surface.
En evighet som glemmes umiddelbart i møtet med den nye musikken fra 48-åringen.
I velkjent stil fra denne kanten fascinerer dette albumet i møtet mellom nydelig, melodisk pop og mer eksperimentelle lydbilder.
Det er praktfullt gjort.
Vellykket verk på scenen
Denne musikken ble første gang fremført under Festspillene i Bergen i mai, men da som et bestillingsverk med musikk, video, teater, performance og dans koreografert av Jo Strømgren.
Presentert som «et stykke som utforsker opplevelsen av å være fanget i en emosjonelt fastlåst livssituasjon og lengselen etter å komme ut av denne».
Her er kun musikken igjen, og man kan i alle fall raskt stryke beskrivelsen «rart».
For The Road is Just a Surface i begge sine albumversjoner – den ene fullverdig «teatralsk», den andre kortere og «sangorientert» – innfrir nå heller som mørkt og nydelig på samme, finurlige måte.
Det kler henne å gjøre ting enklere også
Den teatralske versjonen inneholder musikken slik den ble fremført på scenen i Bergen.
Låtene er flere (16 mot 10 stykker), de fleste av dem utvidet med ekstra elementer av tungt programmerte lydelementer.
I sum et godt uttrykk for det som ble spilt sammen med dansen den gangen, uten at den som ikke var der helt fornemmer totalbildet.
Garbarek og Strømgrens stykke skal for øvrig settes opp igjen tre ganger på Operaen i Oslo i starten av september.
Likevel er det den andre mer direkte og låtbaserte versjonen av The Road is Just a Surface som imponerer mest som ren musikk.
Pop, må vite.
Anja Garbarek er uten tvil en foregangskvinne innen mer eksperimentell norsk pop og elektronika, men det kler henne godt å gjøre ting hakket enklere også.
Om psykiske utfordringer
For selv bak et albumcover som viser et røntgenbilde av hjernen, og tekster inspirert av dokumentarer om psykisk helse og som opplagt utforsker den mørkere siden av menneskesinnet, syder det av poplekenhet og spilleglede gjennom dette materialet.
Skapt og spilt inn sammen med produsent Kåre Chr. Vestrheim, en magiker som alltid vet hvilke knapper som skal skrus på eller ikke.
Sammen har de formet en ny triumf fra og for Anja Garbarek.
Smygende melodisk pop
Ting fortelles gjennom den fiktive personen Bob, som også er hovedkarakter i stykket, og hans psykiske utfordringer.
Ordene treffer likevel bredere enn som ren fiksjon.
Overraskende nok føles dette likevel som det mest tilgjengelige albumet fra Anja Garbareks side, selv om mye altså er mørkt.
Det er noe med kombinasjonen av de sterke melodiske linjene og detaljrikdommen i både låter og produksjon som fremstår så overveldende fine.
Et par av låtene mot slutten griper ikke like godt som de andre, uten at det ødelegger totalinntrykket.
En egen type tidløs popmusikk som smyger seg inn og setter seg fast i hjernen, kan vel være en passende metafor her.
| 1
|
401655
|
Restaurantanmeldelse:Saftige, velsmakende burgere
Døgnvill Burger på Tjuvholmen er fortsatt i burgertoppen.
–
Jeg håper dere har bordplassering?
Det er stappa.
Servitøren ser spent på oss i døråpningen på Døgnvill burger på Tjuvholmen.
Vi har heldigvis forhåndsbestilt, og tusler inn i det store L-formede lokalet med store vinduer mot den iskalde Oslofjorden.
Døgnvill Burger
Adresse:
Lille stranden 10.
Tlf.
22830001.
dognvillburger.no
Hva vi spiste:
Tre ulike burgervarianter og dessert.
Hva det koster:
Burgerne koster mellom 139 og 219 kroner.
Hvem passer det for: Par, familier og mindre vennegjenger.
Vegetarretter:
Ja, tre ulike vegetarburgere.
Rullestolvennlig:
Ja, men noe trangt i lokalet.
Lydnivå:
Behagelig.
Innestemme holder lenge
Innsidetips:
Book bord – her er det ofte fullt.
Miljø:
4
Meny: 5
Mat: 5
Service: 5
Verdi for pengene:
4
23 av 30 poeng
Meget gode burgere
Variert meny
Hyggelig service
Hermetikklamper
Døgnvill har holdet det gående i flere år ved Mathallen på Vulkan, og åpnet for to år siden en ny avdeling i de gamle lokalene til Meatmarket på Tjuvholmen.
De har også utvidet med spisesteder i både Stavanger og Trondheim.
– Hyggelig lokale, selv om ikke alle plassene er like bra, sier spisefølget.
Det uformelle spisestedet er inndelt i ulike båser med artige hermetikklamper og trebord med bestikk og sauser til burgere og fries.
Variert burgermeny
Burgerutvalget er stort med 15 ulike burgervarianter.
I tillegg henger det krittavler på veggene med ukens burger.
Vi prøver oss på en variant med blåmuggost, en klassiker med cheddar og bacon, samt en portugisisk type kalt Prego.
Burgerne ligger i øvre prissjikt, 139–219 kroner, og da er ikke pommes frites med i summen.
Vi prøver ut tre ulike friesvarianter, og 25 minutter senere kommer alt på bordet.
Økologisk burgerbrød
–
Denne burgeren er saftig og byr på masse smak, sier det ene spisefølget fornøyd.
Kjøttet er fra høyrygg av storfe fra Jæren Smak, og alle burgerne er medium stekt.
Cheddarosten er fint smeltet, og det er ingen selvfølge på Oslos mange burgersjapper.
Altfor mange ganger har vi fått nesten kald ost, som er slengt på i hui og hast mot slutten.
Her er også meget god tørrsaltet bacon, tomater og sprø rødløk, samt en god dose majones.
Det økologiske brødet er fint grillet og bra på smak.
Blått er flott
– Smaker alt bra?
Selv om stedet er stappfullt, har servitørene meget god kontroll over gjestene og henvender seg til bordet vårt med jevne mellomrom.
Det er mye lyd i lokalet, uten at vi trenger å heve stemmen.
Burger nummer to er også saftig, fint stekt og et must for alle som er glade i blåmuggost.
Det blir mye saltsmak av burger, ost og baconbiter, men kokkene har pøst på med mye syltet løk som er røkt og grillet, som veier opp den saltunge retten.
Her er også salat og en syrlig og småsøt burgerdressing.
Det eneste som trekker ned er at baconbitene er småbrent.
Potetorgie
– Salt, sukker og fett – det er vanskelig å stå imot en skikkelig god burger med sprø, gode fries, sier spisefølget.
Vi er meget god fornøyd med de klassiske- og søtpotetfriesene og tykke aiolien, og har en diskusjon om den tredje varianten, «dirty fries».
– Skal man ha masse dressing over friesene? spør spisefølget.
Kombinasjonen med fries, baconbiter, parmesan og chilimajones er meget god, men hele øverste lag byr nå på myke potetstrimler.
Vi liker nok mer den klassiske varianten, hvor vi dypper friesene i sauser ved siden av.
Portugal kaller
Den siste varianten, Prego, en portugisisk variant, byr på en utrolig mør biff, som er marinert i masse olivenolje og krydder.
Vi har spist utallige varianter av denne i Portugal, da som en sandwich med masse sennep på.
Her har de lagt oppå et blading av persille, chili, hvitløk og eddik, samt masse rå løk og stekt chili.
De bruker også det samme hamburgerbrødet som til de andre burgerne.
–
Den er passe sterk, uten at chilien tar overhånd, saftig og velsmakende, mener spisefølget.
Vi drikker opp de siste slurkene av en Frydenlund Pale Ale og Brooklyn Lager og betaler 1200 kroner for tre personer.
Det er lett å skjønne hvorfor burgere er så populært – du blir god og mett for en fin pris, og Døgnvill byr på noen av de beste puckene i byen.
| 1
|
401657
|
Oslo Jazzfestival:En helstøpt kveld med Joni Mitchells sanger
En ny generasjon artister ivaretar den store arven med smakfulle grep.
Da jeg så at Oslo Jazzfestival skulle hylle Joni Mitchell, ble jeg både oppstemt og betenkt.
Hyllester er jo en vanskelig øvelse, og når det er Joni man skal hylle, bør man være konsentrert.
Hun er tross alt et eget univers.
Det er vel og bra å takke for inspirasjon og strålende arbeid, men nye, vellykkede versjoner av originale sangskatter gir seg som kjent ikke selv.
Nå har heldigvis Oslo Jazzfestival plukket noen av landets mest kreative musikere til jobben, utøvere som er i stand til å dikte videre på Mitchells arbeid uten å tukle med gullverdien i stoffet hennes.
På bestemors alder
Det er Torstein Lavik Larsens renslige trompet og Anja Lauvdals piano som fører oss inn i «A Case of You».
Det slår meg raskt at den store gjengen på scenen er på sporet av noe helt riktig.
De velger å være tro mot originalene, samtidig såpass på siden av dem at versjonene blir stående av seg selv.
Dette er et grep som skal prege kveldens forestilling.
Denne skarpe kjernen av yngre norske jazzkyndige musikere har, i likhet med kvinnen de skal hylle, mildt sagt teft for mange sjangre.
Så er det Susanna som kommer frem for å gjøre «This Flight Tonight», også den hentet fra albumet Blue.
Saksofonist Hanna Paulsberg byr på skarp og tung tone.
Susannas stemme bærer innholdet, og et stilfullt blås løfter godt.
Anja Lauvdal som er musikalsk leder for ensemblet, kan fortelle oss at bestemoren hennes er like gammel som Joni Mitchell, og at hun synes det er hyggelig å tenke på.
Det gir et perspektiv på kvelden.
Mitchells skonummer
Vi skal gjøre et hopp frem til Night Ride Home.
Det er Rohey Taalah som gjør «Cherokee Louise» med Sondre Lerche og Frida Ånnevik i koret.
Det går både vel og bra med sangerne, men noe av det jeg liker aller best, er hvordan instrumentalistene legger inn sitt eget, uten å forstyrre den enkle og fine opplevelsen.
Versjonen av «The Dry Cleaner From Des Moines» er et strålende eksempel på hvordan dette kan gjøres.
Sondre Lerche gjør «Night Ride Home», alene med gitar, og kommer godt unna med det.
Så kan man sitte og undres over låtvalget i denne hyllesten.
Det er selvsagt sånn at vi alle har våre favoritter, og når «Amelia» dukker opp, så kommer en av mine.
Christian Winther hermer Mitchells gitarlyd, og Jenny Hval finner seg til rette i stoffet.
Det er en krevende sang som får meg til å tenke på Mitchells skonummer, men de får den til å leve.
En fin runde
Min fineste opplevelse denne kvelden er Susannas tolkning av «The Fiddle and the Drum» som går over i «Little Green».
Det låter nakent og kommer med nerve.
Bandet virvler opp sin egen boho dance, og alt er såre vel.
Kveldens mest pussige innslag står Sondre Lerche for idet han forsvinner ned i salen under sin versjon av «The Sire Of Sorrow».
Det er vel det nærmeste vi kommer Allsang på grensen denne kvelden.
Publikummerne er rause med applausen.
Så fører Susanna an i en strålende versjon av «Shadows And Light».
Denne konserten har noen innslag som peker seg ut, men det er inntrykkene fra det kollektive løftet som sitter igjen.
Etter denne fine runden med en gjeng norske ungdommer er gamle Joni minst like hel.
| 1
|
401659
|
Matanmeldelsen:Café Teater – med en kokkestjerne i kulissene
Café Teater er et Kinderegg av en uteservering: sjarmerende, rimelig og med overraskende god mat.
– Jøss, så mye folk midt i fellesferien!
Dette er ikke akkurat et sted man ramler over, sier Willie da vi har sikret oss et ledig bord under en av de store røde parasollene på plassen foran den gamle Trikkestallen på Torshov.
Kanskje kommer noen av gjestene fra aktivitetsområdet rett over gaten, der bydelen har anlagt sandvolley- og basketbaner rett nedenfor Torshovparken.
Eller kanskje har de de tilbrakt dagen på et håndkle på de grønne plenene i Torshovdalen rett ved.
Eller kanskje de bare er naboer på vei hjem.
Den gamle trikkestallen ved Lilleborg kirke ligger midt i et populært boligområde, et par kvartaler øst for Vogts gate.
Det som er sikkert, er at de i dag ikke kommer fra teateret vegg i vegg med kafeen.
Oslo Nyes dukketeaterscene har sommerstengt.
Nå har Café Teaters feriegjester hele den store brolagte plassen for seg selv.
Utemøblene er malt i muntre farger og plassert ved siden av et skulpturelt lite springvann under parasoller og bjørketrær.
Det er en liten skjult idyll i nabolaget.
Hit har kafeen lokket inn forbipasserende i mer enn et tiår.
Ny meny
De siste årene har Café Teaters mattilbud stort sett bestått av pizza og mediokre texmexretter, i seg selv ingen grunn til å ta avstikkeren inn hit.
Men nå er det nye koster på kjøkkenet, og den italienskinspirerte menyen er knapt til å kjenne igjen:
Skagensalat, blåskjell, pasta vongole, indrefilet av villsvin og pannestekt hyse – det er ganske originalt.
I hvert fall hvis man overser burgerne og pizzaene.
Vi bestemmer oss for å dele en skagensalat til forrett, Willie ber om tagliatelle til hovedrett, jeg tar grillet entrecôte.
Det ville være en kraftig overdrivelse å kalle servitøren blid og hyggelig, men hadde han ikke vært så treg, kunne vi jo kalt ham forretningsmessig.
Nabobordet har en annen servitør, like mørk i blikket og tilknappet korrekt.
–
Hva er det med dem? hvisker jeg.
– Her er det sol, sommer og masse gjester, men disse ser ut som om de kommer fra sin egen begravelse.
– Ikke bry deg, blåser Willie av.
– Vi har fått skygge og drikke og to koselige hunder ved nabobordet.
Han tar en slurk av sin egen kalde øl.
Mitt glass med husets rimelige hvitvin har fått ekstra isbiter og smaker helt greit i varmen.
Chili, portvin og trøffel
Men så kommer den grimme servitør med skagensalaten!
På et blunk er ferietrøtte folk og lunken vin glemt.
For dette er skikkelige saker.
Mengder med hakkede krepsehaler, rogn og dill i en frisk majones servert på en stor grønn salat med cherrytomater og avokado.
Alt ferskt og nylaget.
Og oppturen fortsetter med hovedrettene.
Willies pasta er kanskje ikke så sommerlig, men smaker like fullt fantastisk:
Tagliatelle med mengder av portobellosopp, biter av ytrefilet og persille i en rik fløtesaus tilsmakt med chili, portvin og trøffel.
–
Denne vet jeg at jeg kommer til å lengte etter når høsten kommer, sier han.
Min entrecôte er også en innertier, servert med grillede grønnsaker, ovnsbakte poteter og trøffelmajones.
Kjøttet er sjeldent saftig og smakfullt, og alle råvarene er kyndig behandlet.
Spesielt babyauberginen er grillet til perfeksjon, myke og kremaktige inni lettsvidd skinn.
– Herregud, så godt! stønner jeg.
Til hovedretten har jeg fått et glass husets rødvin, også dette med isbiter.
En yrkesstolt kokk
Avslutningen av måltidet, tiramisu og sjokoladefondant, er like solid, men ikke ekstraordinær som hovedrettene.
Til det er tiramisuen litt for tung og tørr, og fondanten smaker litt for mye av mel.
Men den er perfekt stekt.
Måltidet under parasollen har gjort oss mette og glade, til tross for de olme servitører.
Det slår oss hvilken sjelden og positiv opplevelse det er med en slik kyndig matglede på kjøkkenet på en rimelig nabolagskafé.
Det er mer enn grunn god nok til å komme tilbake til Café Teater og Bistro når parasollene er skrudd ned til høsten.
Uteserveringer i nærheten:
| 1
|
401660
|
En av Oslos hyggeligste nabolagsrestauranter
Kolonialen på Bislett holder koken to år etter åpning.
– Puh!
De kunne ha åpnet vinduene.
Her er det utrolig varmt, sier spisefølget.
Vi har fått plass innerst i det ene hjørnet av Kolonialen på Bislett og angrer bittert på langbukser.
Vinduene er nemlig allerede åpne, så vi skynder oss å bestille en øl hver mens vi leser gjennom menyen.
Hyggelige servitører
Intimt og koselig spisested
Gode matkombinasjoner
Magnus Karlsen-gulv
– Spennende meny.
Her frister det meste, sier spisefølget og plukker ut sine favoritter.
Menyen består av snacks som skinker, østers, sardiner og kroketter, fem forskjellige forretter og fire ulike hovedretter.
Lokalet er uformelt med rutete gulv, stoler og bord tett i tett, og Kolonialen byr på en lun og stemningsfull atmosfære – lik St. Lars i samme område.
Baller og lår
–
Dette er snaddermat!
Spisefølget tar nok en bit Pata Negra de Bellota.
Den spanske Ibericoskinken er både fet, salt og har en nøttaktig smak.
Det er det ypperste av skinker, og det saltede griselåret har hengt i flere år før det blir spist.
Vi har også bestilt noen deilige kroketter – små, friterte baller fylt med oksehale og toppet med trøffelmajones og sprø løk.
De er salte og meget sprø og minner litt om dem vi fikk på nedlagte Pjoltergeist i fjor.
Fortell om maten
– Utrolig hyggelige servitører, men de må begynne å opplyse om hva vi får på fatet, mener spisefølget.
Kolonialen byr på vakre presentasjoner og spennende smaker, og det er derfor veldig sløvt at man ikke forteller hva vi får.
Det samme gjentar seg også med hovedrettene.
Én ting man ikke kan klage på, er utvalget av vin.
Spisestedet har en rekke allroundviner på glass og flaske på vinkartet, og ønsker du noe mer spesielt oppover i prisklassene, hekter servitørene ned en stor tavle fra veggen til deg.
Sjokolade til forrett
Forrettene er meget gode, spesielt betene.
Sødmefulle rødbeter er skåret i båter som seiler i en sjø av ramsløkolje, supplert med tynne skiver av andre fargerike beter.
I midten ligger en stor klatt av den deilige ferskosten Nyr, en kremete og syrlig økologisk ost.
Mellom rødbetene ligger små kuler med flytende, mørk sjokolade, og i midten ligger et posjert egg med salt oppå.
Det smaker himmelsk!
En meget god kombinasjon av salt, syre og sødme.
Agurksorbet
– Nydelig makrell, skryter spisefølget.
Den saftige og feite fiskefileten får dominere smaksbildet sammen med en seig tjukkmelk og en luftig agurksorbet – en mild, sommerlig og enkel forrett.
169 og 189 kroner for forrettene er fint priset, for begge porsjonene metter godt.
–
Ja, smaker alt bra?
Den meget hyggelige servitøren er kjapp med å hente tomme tallerkener og fylle på med vann.
Behagelig lydnivå
Serveringstempoet og lydnivået er behagelig.
Her føler man seg godt ivaretatt, og det er lett å skjønne hvorfor Kolonialen er blitt så populær.
Vi har fått anbefalt en flaske Vajra Barbera d’Alba Superiore 2014 til hovedrettene, en vin med spenstig syre og lette tanniner fra Piemonte.
Den er dessverre ganget med nesten 2,9 av polpris, i overkant for en nabolagsrestaurant.
Langtidsmørnet entrecôte
– Hovedrettene innfrir også, skryter spisefølget.
Vinen står best til kyllingretten, men det er biffen som går av med seieren.
Langtidsmørnet entrecôte smaker utrolig godt.
140 kroner pr. 100 gram er ikke billig, men god kvalitet må man betale for.
Det møre og fint krydrede kjøttstykket har følge av klassisk tilbehør som kokte poteter, salat og en tykk, syrlig og nydelig bearnaise.
Dette er uten tvil en av de beste entrecôtene vi har spist i byen.
Løpestikke først – regning etterpå
Kyllingretten har ventet en stund på entrecôten og er lunken når den blir servert.
Det panerte kyllinglåret er salt, saftig og godt på smak, og har følge av store, søtlige sjalottløk og panert kålrabi.
I bunnen av fatet ligger en meget aromatisk saus laget på løpestikke, som kan minne litt om sellerirot.
–
Tre retter kommer fort på nesten 600 kroner, men da synes jeg man får mye og meget god mat for pengene, sier spisefølget og tar nok en skje med dessert.
Friske bringebær blandes med rømme og søt bringebærsorbet og er en deilig avslutning på måltidet.
Kolonialen fyller to år i disse dager og bør få mange flere år fremover om det gode nivået holder seg.
Andre gode nabolagsrestauranter:
St.
Lars.
Deilig grillmat på Bislett.
Hos Thea.
Franskinspirert kos
Hvaskjer.
Grilling på Torshov
Kolonihagen.
God mat i hyggelig lokale
| 1
|
401661
|
EQ2:Vår ultimate hevnfantasi
Denzel Washington er tilbake i rollen som Den gode hevneren.
Ingen kan velte sin vrede over verdens urettferdighet som Denzel Washington.
Liam Neeson kan også spore opp og drepe de skurkene han mener ikke fortjener å leve, og han både snakker og ser ut som en hevner.
Washington er mildere, nesten asketisk, og ser ut til å nyte de dagene da han bare kan sitte på T-banen og lytte til vanlige mennesker som aner fred og ingen fare.
Men når han slår til, skjer det ubønnhørlig og raskt, gjerne med et sitat som gir inntrykk av å ha litterær referanse.
Kampen for Godheten
Det er fire år siden den første filmen, som var basert på en TV-serie fra 80-tallet.
Robert McCall (Washington) slikker fortsatt sine sår etter hustruens død og tilbringer tiden med gode gjerninger i et anonymt nabolag i Boston.
Blant dem som får nyte godt av hans tjenester, er en Holocaust-overlevende, en bokhandler og en lokal tenåring – alle mer enn verdige kandidater, som ikke har bedt ham om å hjelpe dem.
I åpningssekvensen løser han bokhandlerens problem i en spektakulær actionsekvens på et tog til Istanbul, og du vil kanskje lure på hvorfor McCall gjør seg all denne umake og hvordan i all verden en uskyldig bokhandler har viklet seg inn i en voldelig mafia.
Kompromittert oppdrag
Men slike spørsmål er overflødige.
McCall er Hevneren som går løs på Urettferdigheten, og filmen handler først og fremst om å bygge opp en forventning om hva slags straff de råtne eplene har i vente.
Denne gangen har råttenskapen rykket nærmere McCall enn han først er klar over.
Noen gamle kolleger fra den militære etterretningen har begynt som frilansere, og de har mistet sitt moralske kompass som tilsa at de bare skal jobbe for Godhetens Amerika.
McCalls nærmeste venn og kollega, Susan, spilt av den alltid solide Melissa Leo, kommer på sporet av Konspirasjonen og må bøte med livet.
Det er da McCall bestemmer seg for å hente frem de store kanonene.
Washington som stump gjenstand
Dette er en film der publikum er garantert tilfredsstillelsen av å se skurkene få unngjelde, og McCall viser ingen nåde.
Han ser ikke ut til å nyte smerten han påfører skurkene, slik for eksempel Clint Eastwood eller Charles Bronson i sin tid gjorde det, man kan isteden ane en viss yrkesstolthet over effektiviteten og oppfinnsomheten i drepingen.
McCall kan bare plukke opp en gjenstand fra bakken og forvandle den til et drapsvåpen.
Han liker å lese bøker, men når drepingen tiltar, skjer det uten ytterligere kommentarer.
Det er da Washington forvandler seg til en stump gjenstand som ikke har noe særlig å by på, utover den humørløse, monotone volden.
Eier rollen
I actionfilmer som Man of Fire spiller Washington også en hevner som forfulgte skurkene og beskyttet de uskyldige, men voldsutøvelsen ble kompromittert av volden selv, og budskapet ble mer komplisert.
Det er sikkert befriende for mange at denne filmen ikke tar seg selv like alvorlig.
Men til å være ren og skjær action-eskapisme, har den for lite lekenhet og humor for min smak.
Det som er ment å være McCall-skikkelsens egenart, det at han er en tilbakelent og nesten motvillig hevner (og derfor enda mer rettferdig og resolutt), gjør ham noen ganger bare ubevegelig og kjedelig.
Men Washington viser et eierskap til rollen som det likevel er umulig å ignorere.
Han har som Eastwood grodd fast i rollen som hevner, og spørsmålet er om det er noen vei tilbake.
| 0
|
401662
|
Ry Cooder setter høy standard for Notodden
Han er et gitarikon og en tradisjonsbærer som er hevet over tid og trender.
Det er snart fire tiår siden, men jeg husker godt hvordan Ry Cooder tok rommet i Chateau Neuf, sammen med det strålende bandet sitt.
Maken til americana hadde vi aldri hørt fra en scene.
Med sin egen rockemiks av blues, gospel og tex-mex formidlet Cooder et overskudd vi tok med oss hjem etter konserten.
I 2018 vet vi godt hvor vi har ham.
Han har levert albumet The Prodigal Son som garantert vil figurere på manges årsbestelister, og han har en katalog som har stått seg gjennom alle disse årene.
LP-ene hans var tross alt grunnfagspensum på 70-tallet.
Det er ikke mye som slår kombinasjonen modenhet og relevans, og Ry Cooder har begge deler.
Det låter mørkt og seigt
Som seg hør og bør på Notodden, starter kvelden med en klassisk blueslåt, «Nobody´s Fault But Mine».
Det låter mørkt og seigt, og gitaristen farger hallen blå.
Han henter de tre første sangene fra det ferske albumet sitt.
De to neste er «Everybody Ought To Treat A Stranger Right» og «Straight Street».
Deretter går han helt tilbake til debutalbumet fra 1970 og spiller «Alimony».
Jeg vet ikke om det er for å vise frem den røde tråden i sitt eget virke.
Det er iallfall påfallende hvordan Cooders særtrekk har holdt seg levende over lang tid.
Til venstre for seg på scenen har han vokalgruppen The Hamiltones.
De tre sangerne tilfører musikken mye, ikke bare fordi de er særdeles dyktige, men også fordi de gjør vokalen på en annen måte enn for eksempel Bobby King og Willie Green Jr. gjorde den gang i Chateau Neuf.
The Hamiltones gir Cooder farger fra Philly Soul.
Hovedpersonen forlater også scenen mens de gjør «74» sammen med resten av bandet.
Det låter sprekkeferdig, smidig, sårt og kraftfullt
Dette grepet med å forandre settingen på scenen skaper dynamikk.
Nå sitter gitaristen alene og gjør Woody Guthries «Vigilante Man», og de små finessene i spillet er bare hans.
I moden alder er det gitarens sang han helt åpenbart er mest opptatt av, og ingen kan få en slidegitar til å synge helt som Ry Cooder.
Det låter sprekkeferdig, smidig, sårt og kraftfullt.
Saksofonist Sam Gendel tilfører, i likhet med The Hamiltones, nye elementer i Cooders musikk.
Han bruker en manipulert lyd som til tider nærmest kan fungere som erstatning for trekkspill.
Sjefen selv er helt åpenbart fornøyd med det han hører fra saksofonisten.
Etter en fin versjon av «The Prodigal Son» får Cooder trampeklapp.
Han takker, men er ellers lite meddelsom i løpet av kvelden.
En liten vri
Så gir han oss en av disse vi har ventet på.
Han går tilbake til albumet Bop Till You Drop og gjør «Little Sister».
Det er ikke Jim Keltner på trommer denne gang, men Joachim Cooder gjør en flott figur.
Jeg tror dessuten det er Ry Cooders hensikt å gi de gamle låtene en liten vri.
Det gjorde han også med «Jesus On The Mainline», uten å forstyrre opplevelsen.
Så er det slutt, men før bandet går av scenen, gir Cooder Notodden en kort verbal hyllest.
I ekstraavdelingen gjør de «Go Home Girl», og langsomheten i gitarspillet gir oss mulighet til å bli personlig kjent med hver tone.
Denne kvelden har vært uten store musikalske overraskelser.
Det føles overraskende godt og gir et overskudd vi tar med oss hjem.
| 1
|
401663
|
«Hotel Artemis»:Svak actionfilm tross stjernegalleri
Selv ikke Jodie Foster greier å redde denne uforløste filmen.
I en nær fremtid er Los Angeles preget av store, voldelige opptøyer på grunn av vannprivatisering og skyhøye priser.
I de øverste etasjene i et nedlagt hotell driver «the Nurse», spilt av Jodie Foster, et medlemsbasert sykehus for kriminelle.
Vold, mørke og destruktivitet preger både utsiden og innsiden av hotellet.
Dette er bakgrunnshistorien for Hotel Artemis.
Toppet med vakre, meriterte skuespillere burde man ha et godt utgangspunkt for en spenningsfilm.
Dessverre svikter for mange elementer i filmen.
Godt utgangspunkt
Etter at den alkoholiserte sykepleieren som driver hotell Artemis mistet lisensen, fikk hun muligheten til å starte opp sykestuen av byens største gangster.
Hun har skjøttet oppgaven i 22 år.
Inn kommer våpenhandlere, leiemordere og bankranere.
Driften er tuftet på tillit og visse regler: ingen får snakke nedsettende til personalet eller drepe hverandre.
Men så rakner det hele, når både sykepleieren og gjestene begynner å bryte reglene.
Nedover går det også med historiefortellingen.
Måten historien bindes sammen på, hvordan de ulike forbryternes tilstedeværelse på hotellet sannsynliggjøres, er lite overbevisende og uten finesse.
Noen stjålne diamanter får mye fokus i begynnelsen av filmen, men viser seg å være uten den betydningen det er lagt opp til.
Det er mange løse tråder som aldri følges opp, en tendens som går igjen i filmen.
Stjernelag
En skulle kanskje tro Pearce, som tross alt har erfaring som manusforfatter fra både Iron Man 3 og Mission Impossible: Rogue Nation, skulle kunne takle oppgaven med å lage lettbent spenning.
Når han i tillegg har et helt stjernelag av flinke skuespillere til rådighet, burde det være mulig uten for store vanskeligheter.
Ved siden av Foster finner en både Sterling Brown og Jeff Goldblum.
Filmen skal ha for etnisk mangfold som er større en det man er vant med fra Hollywood, men dette er interessante skuespillere i stort sett uinteressante roller.
Manus og regi gir dessverre ingen av skuespillerne muligheten til å skinne.
Fosters karakter er flat og lite troverdig.
Som seer er det vanskelig å leve seg inn i skjebnen hennes.
Brown gjør en heltemodig innsats i sin rolle, men heller ikke denne karakterer er godt nok skrevet.
Den kvinnelige leiemorderen, spilt av Boutella, er en dønn kjedelig karakter, som tatt ut fra en gutteromsfantasi.
Flere av karakterene, som den til Charlie Day, bidrar ikke engang til å drive handlingen fremover.
Pearce greier faktisk ikke å skape en eneste interessant karakter i rollegalleriet sitt.
Det blir for flatt, overfladisk og lettvint.
Flaue replikker og åpen slutt
Dialogen er et kapittel for seg.
«Du kan ikke velge hva du er god til eller hvem du elsker.
Dette er det jeg gjør», selv ikke på engelsk blir disse platte setningene kule.
Vitsene er ikke morsomme og one-linerne er uten sjarm.
Det er så halvveis og flaut at man lurer på om de fikk dårlig tid underveis og måtte prioritere andre deler av filmen (hvilke som ble prioritert forblir et ubesvart spørsmål).
Uten å avsløre for mye så sitter filmens åpne slutt heller ikke som den skal.
Kan hende ønsker Pearce å rydde en enkel vei for en oppfølger, men som så mye annet i denne filmen så virker det litt tilfeldig og lite gjennomarbeidet.
Nordmenn elsker spenningsfilm.
Ifølge SSB valgte i overkant av hver fjerde kinogjenger i Norge en krim- eller actionfilm sist de var på kino i 2016, og filmer fra USA dominerer.
I teorien burde derfor denne filmen passe midt i blinken for mange.
Men om du først skal bevege deg inn i kinomørket denne sommeren, bruk heller tiden din på en annen film, selv hvis det du søker bare er hjernedød underholdning.
| 0
|
401664
|
Norsk hiphop fortjener en som Myra
Ren rå energi fra raptalentet.
Myra er den 23 år gamle bergenseren Regina Tucker, utropt til et nytt raptalent, hun som kan bidra til et merkbart skifte i norsk hiphop.
For det blir jo et poeng at hun er en kvinnelig artist; kvinner er stadig underrepresentert på den norske rap- og hiphopscenen, mindre synlige.
Bergensrapperen har NMG/G-huset i ryggen nå, men debutsingelen «Hold an» ga hun ut selv.
Den sørget for at by:larm hanket henne inn umiddelbart.
Sjelden karisma
Det er helt tomt foran scenen når hun går på, men folkemengden fra Amfiet beveger seg raskt bort til Vindfruen.
Og Myra sørger for at de blir der.
Maken til karisma kan sjelden oppleves fra hennes ofte mer selvhøytidelige kolleger.
Kamuflasjekledd på hver sine måter teller vi tre damer på scenen, én bak miksebordet, en korist, og Myra selv – som allerede eier scenen med avslappet autoritet.
Hun starter opp med «Hold an», trygg og solid både på synging og rapping.
Publikum digger det, for den unge gjengen ved siden av meg er det som om de endelig ser noe de liker denne festivalen.
«Fy faen, så mange digge folk her i dag», kommer det fra scenen, sjarmerende nervøst.
Så «Jeg heter Myra, og er fra Bergen», det hørte vi vel alle fra første skarring.
Hun får flere inn på scenen, snart backes hun av seks korister som synger med på «wam bam!» – ikke alle med like rå attitude som hun fremviser.
Men det skal jo som sagt godt gjøres.
De er hennes «bad bitches», som hun kaller dem.
Følelsen av Myra
Myra i liveformatet kommer mer til sin fulle rett, hun trenger ikke mye hjelpemidler for å lage et show, selv om hun inviterer med et par gjesteartister og et par profesjonelle dansere.
Mest flow har hun selv, og hvem andre kan inkorporere hairflicks med halvannen meter lange krøller inn i danserutinene?
Maya Vik gjester scenen på «Opplevelse og kos», ikke like komfortabel med rappingen, men det er en fin dynamikk dem imellom.
Myra lar seg heller ikke overskygge av fjorårets headliner Lars Vaular, som hun introduserer som «bror, far og beste venn».
I den myke låten «Ventet på deg» får de frem det beste i hverandre, og samarbeidet begeistrer tydeligvis publikum.
Karibiske rytmer gir et behagelig bakteppe for Myras rapping, og de som kom tidlig på Øya i dag for å danse – eller for å oppleve et musikalsk talent – fikk god uttelling.
«Føle meg selv», noe som alltid er viktig, ifølge Myra, får vi mot slutten.
Og vi følte absolutt også Myra.
| 1
|
401665
|
Planlagt pekefinger
Roger Waters setter Pink Floyd i ny kontekst med et gjennomregissert sceneshow.
Den profesjonelle kranglefanten og musikeren Roger Waters er ingen hvem som helst.
Når han drar på turné, har han mye av katalogen til moderbandet Pink Floyd å spille på, dessuten budsjett til å lage et sceneshow av en annen verden.
Men han har også et budskap, noe som blir svært tydelig i Telenor Arena denne tirsdagskvelden.
Klassikere i sentrum
Summingen av stemmer avtar idet naturlyder inntar det imponerende lydanlegget som er plassert blant de sittende tilskuerne.
Video av en person på en øde strand manifesterer seg på kinolerretet bak scenen.
Vakre vokalharmonier følger, mens folk roer seg ned.
Skyene på videoen mørkner, og vi blir brått dratt ut i verdensrommet med alltid like vakre «Breathe».
Det lyder flott – Waters er en av svært få som får bra lyd her inne.
Bandet han har samlet sammen, gjør også en god jobb med å gjenskape den legendariske sounden.
Kjent Floyd-ikonografi fyller skjermen mens vi beveger oss over i «One of these days» med sin pulserende basslinje.
Waters later til å kose seg der han tusler rundt og nikker takten, selv om bildene i bakgrunnen forteller en historie om tortur og forstadsidyll.
Politisk brodd
Etter flere nostalgiske godbiter (kudos til koristene på «Great gig in the sky») er vi over i Waters ferske solomateriale.
Vi får kun et par låter, men de synliggjør konsertens politiske brodd, med tematikk om flyktninger og fremmedgjøring i et tidvis absurd politisk landskap.
De får kanskje ikke samme respons som klassikerne, men passer fint inn i det større bildet.
Så er vi tilbake i nostalgien med «Wish you were here» og hele «Another brick ...»-greia, komplett med lokalt barnekor og et budskap om å stå imot, før vi i pausen blir servert politiske utrop i form av tekst på skjermen.
Nytt narrativ
Settlisten for kvelden er gjennomført med hovedvekt på Floyds mest suksessfulle materiale fra syttitallet.
Waters later til å ha skapt et nytt narrativ som kobler låtene sammen til et større budskap om tiden vi lever i.
Brorparten av Dark Side of the Moon er med, samt et par låter fra Animals som det er morsomt endelig å få høre i levende live.
Det hintes til Orwell da «Dogs» og «Pigs» starter konsertens andre del.
Fabrikken fra albumcoveret er gjenskapt over publikum og projiserer imponerende grafikk mens låtene snirkler seg fremover drevet av gnistrende gitarer.
Waters i grisemaske forteller oss at vi må kjempe mot overmakten.
Trump vises som et svin, og nyliberal kapitalisme plukkes fra hverandre.
God underholdning, og låtene får nytt liv i den moderne konteksten.
Et klart høydepunkt.
En siste preken
Slik fortsetter det med velkjente låter satt til grafikk fra nåtidens problemer.
Krig, fordommer, markedskrefter uten grenser, alt blir en del av musikken.
Dette er Waters kritiske pekefinger mot verden, backet av fantastisk musikk og visuelle effekter som går fra fantasifull animasjon til brutale bilder fra den virkelige verden.
Han er kanskje glad i å inhalere sin egen avgass, men dette er en konsert tilskuerne sent vil glemme.
Etter å ha holdt seg noenlunde stille gjennom det nøye planlagte showet takker han pent for seg og gir en siste preken til høylytt jubel før ekstranumrene sender en fornøyd folkemasse ut i sensommerkvelden.
| 1
|
401666
|
Erlend Loe anmelder «The Darkest Minds»:Akutt idiopatisk idioti
Hvor mange filmer om ungdommer med overnaturlige evner trenger vi?
Jeg må innrømme at tålmodigheten min er tynnslitt når det gjelder ungdommer, ja mennesker i alle aldre, med overnaturlige krefter.
Spesielt på film.
Joralf Gjerstad er så sin sak, han er i det minste velmenende og hyggelig og spiller seg selv troverdig og uten dikkedarer, men alle disse andre begynner å gå meg på nervene.
Kanskje først og fremst fordi de ligner så fordømt på hverandre.
Den vanligste varianten er at noe har skjedd med verden, en sykdom, for eksempel, og så sprer det seg et eller annet som gjør at noen får evner utenom det vanlige.
Eller så har stakkarene blitt eksperimentert på av noen virkelig skruppelløse tullinger.
Og så må de kjempe for å forstå disse evnene, for så, til slutt og etter stor møye, få kontroll på dem og bruke dem i det bestes tjeneste.
Jeg er ingen kjenner av historikken rundt bruken av overnaturlige evner i fiksjon, men så vidt jeg kan observere fikk sjangeren seg et løft etter at J.K.
Rowling solgte fem hundre millioner bøker om Harry Potter.
Åtte gode bøker har generert tusen dårlige.
Sånn er verden skrudd sammen.
Og det blir garantert film av de fleste av dem.
I den øverste overnaturlige-evner-divisjonen, som for tiden befolkes av Marvel-helter, er det meste i orden.
De filmene kommenterer og tøyser med sjangeren underveis.
I de lavere divisjonene er det derimot veldig langt mellom høydepunktene.
The Darkest Minds hører hjemme godt nede i underskogen.
Og mangelen på originalitet dømmer filmen til å holde seg der nede til evig tid.
Innimellom er det direkte søplete
Nok en gang møter vi en gruppe ungdommer i en verden i fritt fall.
Her er reglene riktignok enda mer corny enn vanlig og budsjettet har tydeligvis ikke holdt helt til å lage troverdige visuelle tablåer heller.
Innimellom er iscenesettelsen direkte søplete, med tøvete drakter og forvirrede geværmennesker i billige omgivelser.
Ruby (Amandla Stenberg) er filmens viktigste ressurs, men selv hun klarer ikke å hindre at diagnosen akutt idiopatisk nervedegenerering (som gjør henne til en fantastisk evnerik person) høres lattervekkende ut.
Historien forsøker å kombinere endetid med politikk, maktkamp og kjærlighet, men lykkes helt klart best med kjærlighetssporet, selv om også den historien er for gjennomsiktig.
Jeg så filmen med en ung person jeg stoler på og som befinner seg i målgruppen (unge tenåringer og de som er på vei til å bli det), og han sa etterpå at dette er en treerfilm, men at folk som har sett lite film kanskje kommer til å tro at den er bra.
Selv ville jeg ha sagt det er en toerfilm, men kan godt være litt raus.
| 0
|
401667
|
«Dietland» er en av årets store serieoverraskelser
Endelig en serie som håndterer #metoo og kroppspress på en smart måte.
Knapt ett år er gått siden #metoo-debatten skjøt opp som en rakett i sosiale medier, men tematikken og emneknaggen er allerede husvarm i mange amerikanske TV-serier.
Personlig er jeg veldig tilhenger av at dramaserier henter opp hendelser og strømninger fra virkeligheten.
Tidvis har det i denne sammenheng virket litt krampaktig, nesten som om manusforfatterne skriver #metoo inn i seriene for å vise at de følger med i samtiden og støtter saken.
Kald, hard, kynisk, egosentrisk og syltynn
Heldigvis finnes det unntak, og Dietland er et hederlig sådan.
I serien, som er basert på en roman med samme navn, møter vi Alicia «Plum» Kettle (Joy Nash), en ung og smart New York-skribent som lever av å svare på leserbrevene i et motemagasin for unge jenter, Daisy Chain.
Redaktøren av magasinet, Kitty Montgomery (Julianna Margulies), er på mange måter motsatsen til Plum: kald, hard, kynisk, egosentrisk og syltynn.
Plum har slitt med overvekt hele sitt liv.
Fordi hun nå sparer til en slankeoperasjon, finner hun seg i Kittys mange fornærmelser.
Trenger penger til slankeoperasjon
Men før Plum rekker å spare opp nok penger, møter hun et hemmelig feministisk nettverk som drives av den rike filantropen Verena Baptist.
Verena tilbyr Plum 20.000 dollar mot at hun gjennomfører et selvhjelpsprogram før hun tar slankeoperasjonen.
Plum skjønner at Verenas mål er å få henne til å akseptere seg selv som hun er.
Men hun trenger pengene og går motvillig med på opplegget.
På samme tid er det et annet kvinnenettverk, langt mer militante, som begynner å drepe menn anklaget for overgrep.
Aksjonistgruppen kaller seg Jennifer.
De får etter hvert massiv medieoppmerksomhet og blir en stor snakkis.
Det blir fort klart at dette er en gruppe man enten elsker og støtter, eller hater og frykter – ikke ulik andre terroristgrupper i vår tid.
Fat shaming
Tematikken her strekker seg fra kritikk av skjønnhetsindustrien, via tabuet rundt overvekt, til debatten rundt #metoo.
Men der historien lett kunne blitt fortalt endimensjonalt med klare motpoler, har Dietland klart å bore inn i det som er mellom svart og hvitt, nemlig gråsoner.
Den rike Verena har selvfølgelig de beste intensjoner med å få Plum til å akseptere den hun er, men skjønner hun egentlig hva det vil si å leve et liv hvor fornærmelser, trakassering og fat shaming er en vanlig del av hverdagen?
Som Plum sier selv:
«Det hjelper ikke om jeg aksepterer meg selv, når ingen andre gjør det.
Dette krever en revolusjon.»
#Metoo også i sjefsstolen
Når den selvutslettende Plum endelig begynner å ta opp plass i offentligheten, liker hverken venner eller familie måten hun gjør det på.
På den måten fortsetter livet hennes å være på andres premisser.
Og skal hun gjøre opprør mot det, blir prisen høyere enn den noen gang har vært.
Maktforhold på alle plan gjennomsyrer serien.
#Metoo-dimensjonene strekker seg helt opp til den mektige magasinredaktøren Kitty.
Det hjelper ikke å sitte i sjefsstolen, for de kapitalistiske maktstrukturene sørger for at det alltid er noen over, enten det er konsernledelsen eller alliansepartnere.
Prisen for selvstendighet og god selvfølelse måles opp mot makt og penger – og det siste vinner altfor ofte.
Til tider kan karakterene bli litt vel karikerte i sine utdelte roller, men historien veier likevel opp for dette med stadig forfriskende nye dialoger og vendinger.
Et nikk til «Mr. Robot»
Dietland tar sjanser både i historiefortellingen og i uttrykket.
Serien bruker for eksempel tegneseriefigurer for å illustrere det som skjer på innsiden av Plums hode.
Dette kunne fort blitt forstyrrende, men her fungerer det overraskende bra.
Seriens tydelige kritikk av gamle maktstrukturer i samfunnet er også et nikk til serier som Mr. Robot.
Ved å blande svart humor med alvorlig drama og et tydelig aktivistbudskap, har den utvidet spillerommet for hva man som seer forventer av en dramaserie.
Det er lenge siden jeg har sett en serie hvor jeg helt frem til siste episode tenker at her kan alt skje.
Det gjør jeg her.
| 1
|
401668
|
I «For vi er gutta» får du gull om grånende menn
Regissørene har utvunnet gull fra gråsprengt mannskor.
For vi er gutta er en liten film om store følelser som fortsetter å berøre lenge etter at man har forlatt kinosalen.
Det er også en av høstens morsomste kinofilmer.
Det er fristende å kalle den en sjarmbombe fra Kampen.
Filmen er en dokumentar om koret Mannskoret, som ble startet av DumDum Boys-vokalist Prepple Houmb for 15 år siden.
Koret er en slags utvidet kameratgjeng med 25 rustne herrer, som øver hver tirsdag i Kampen Bydelshus.
Repertoaret består stort sett av smårocka låter med humoristiske tekstlinjer à la «Why does it hurt when I pee?» og «I'm an asshole», fremført med glimt i øyet.
Viktig konsert
Da filmen starter, er det bare noen uker til Mannskoret skal varme opp for legenden Ozzy Osbourne i Halden.
Korets musikalske anker, dirigenten Ivar Krogh Hovd, er imidlertid alvorlig syk.
Kanskje vil han ikke kunne lede koret den store kvelden.
En styrke ved korfilmer som sjanger er at de ofte har et rikt persongalleri, bare tenk på kinosuksessene Heftig og begeistret (2001) og Så som i himmelen (2004).
I dette Oslo-koret er det mange medievante og replikksterke menn, som vet akkurat hva de skal si for å sjarmere sitt publikum, enten tilskuerne sitter i kinosalen eller er på konsert med dem.
Velklingende svanesang
Fortryllende, trallende typer er selvsagt ikke nok til å lage en god film.
Regissørene Petter Sommer og Jo Vemund
Svendsen har foredlet sitt begrensede materiale til en klokkeklar og gripende fortelling, som viser at de er trygge på hvilken historie de vil fremføre.
Filmen er stramt klippet av regissørene.
Bare midtveis i filmen faller intensiteten.
Da vises gamle, kornete opptak fra korets første år.
Det er tydeligvis også lagt mye arbeid i å få lyden såpass god som den er.
Spesielt er lyden av koret som synger ved en sykeseng, overraskende velklingende.
Fortellingens drivkraft er portrettet av dirigent Hovd.
Han har musikalske drømmer på vegne av koret, men han har innsett at han må «senke ambisjonsnivået litt» for å bevare trivselen i gjengen.
Kameratskap
Det kommer frem at det har tatt tid for dirigenten virkelig å bli en av gutta i koret.
Men etter hvert som dirigentens sykdom utvikler seg i negativ retning, får vi se sterke bilder av kameratskap på sitt beste.
Man sitter igjen med følelsen av at det er mye god folkehelse i å være en del av et kor.
–
Jeg flyr alltid hjem fra øvingen, sier en i koret.
Som filmen viser:
Utenfor øvingslokalet lar ikke livet seg dirigere fullt ut.
Men for den som har en flokk å føle tilhørighet til, og som har gehør for de gode replikkene, kan livsgleden klinge til siste slutt.
| 1
|
401669
|
Matanmeldelsen:God fangst i trist lokale
I en anonym hotellkjeller ligger en skjult restaurantperle.
–
Dette må være den enkleste form for perfeksjon, tenker jeg idet jeg biter igjennom brødet ,og den fulle, saftige kjøttsmaken brer seg i munnen.
Den lille, firkantede sandwichen jeg holder i hånden kalles katsu sando og består av et stykke supermor, panert indrefilet med et tynt lag japansk BBQ-saus.
Dette er det eneste innslaget av kjøtt under vårt omakase-måltid på Fangst, der kjøkkenansvarlige Håkan Wiik og Piotr Bober tilbyr en rekke delikate smakebiter fra Japan.
La oss gå en halvtime tilbake i tid ...
Det er lite som tyder på at vi har en ypperlig matopplevelse i vente idet vi går forbi resepsjonen til Hotel Saga og ned en anonym trapp til kjelleren.
–
Her gjelder det å holde tungen rett i munnen for å finne frem, mener Bordvenninnen etter at vi har slingret oss forbi et par skjermbrett og potteplanter før vi blir møtt av en blid servitør som viser oss til bordet.
–
Vi er i hvert fall ikke alene her nede, sier jeg lettet.
I enden av lokalet er en disk der to kokker er i full gang.
Den ene nikker mot oss og smiler.
–
Vi anbefaler at dere tar omakase-menyen der vår kjøkkensjef Håkan legger opp løpet, sier servitøren.
Vi begynner med et glass Sancerre fra Domaine Vacheron før første rett kommer:
En krabbesuppe med et rått kamskjell.
– Som å få en norsk fjord i munnen, skryter Bordvenninnen.
Norske og japanske råvarer
Nå får vi tynnskårne skiver av fjellørret, kamskjell toppet med rogn og yellowtail med bitte små klatter revet skall fra sitrusfrukten yuzu.
– Wasabien er fersk og kommer rett fra Japan, forteller servitøren.
Kjøttlykke
– Katsu sandu fås overalt i Japan, men da med svinekjøtt.
Vi bruker indrefilet og vår egen japanske BBQ-saus, forteller servitøren.
–
Dette hadde jeg ikke trodd at jeg skulle få, sier Bordvenninnen og ser på de to firkantede brødskivene uten skorpe med et kjøttstykke mellom.
Men hun blir nesten like henrykt over smakskombinasjonen som meg.
Ingen sak med nok saké
– Til neste rett foreslår vi saké, sier servitøren og viser frem en flaske med Sho chiku bai, en lekker saké som serveres i runde glass.
En super match til den mørkebrune blekksprut-tentakelen som kroer seg på tallerkenen.
Den er smaksatt med teriyakisaus og kommer med en raus prikk misoskum overstrødd med dill.
Nå kommer servitøren inn med en rund steinplate:
–
Før neste rett får dere litt ingefær for å rense smaksløkene.
Østers med ponzusaus, rogn og en snev av yuzu.
Selv med såpass kraftig følge er sjøsmaken til østersen tydelig.
Så følger nigiri-sushi med fjellørret, tunfisk, yellowtail og kongekrabbe.
–
Vår kjøkkensjef velger å bruke brun ris slik de gjør i Nord-Japan.
Den er litt surere enn den man er vant med, sier servitøren.
Kombinasjonen er uansett uslåelig, og særlig kongekrabben er rik på smak.
Svenske tilstander
Enda en sushivariant står for tur:
Makirull med kongekrabbe, kamskjell, asparges og rogn.
Nå har vi fått Riesling i glasset, Bechtheimer Dreissigacker fra 2015.
Den søt/syrlige vinen treffer også den neste retten godt:
Tempurascampi med strimlede grønnsaker, avokado og chilimajones.
Jeg synes vanligvis at chilimajones er den nye ketchupen, men her går smaken godt sammen med de andre elementene.
–
Har dere fått ertesoya før? spør servitøren og viser frem en liten, medisinlignende flaske.
Soyaen er fremstilt i Sverige, og den skarpe, syrlige smaken av ertesoyaen passer bra til stykket med kveitefett som er mikset i brun ris med kimchi, rogn og wasabi.
– Miksen av det nye nordiske kjøkkenet og japanske tradisjonsretter er gjennomført og delikat satt sammen, sier Bordvenninnen.
Godt i glasset, godt på tallerkenen
Drikkefølget denne kvelden har vært ypperlig, og vi lar oss friste til å avslutte med saké til desserten, hvit sjokoladepanacotta med jordbær.
Da har vi spist oss igjennom ti retter – flere enn vi trodde vi skulle klare i utgangspunktet.
–
Hit skal vi igjen.
Dette har vært en opplevelse, sier Bordvenninnen.
Servicen har vært både oppmerksom, kunnskapsrik, vennlig og passe uformell.
Det eneste som ikke har vært optimalt denne kvelden, er selve lokalet.
– Restaurant Kontrast begynte også i det små, i frokostsalen til Hotell Guldsmeden i Vika, før de fikk nye og mye mer delikate lokaler i Vulkan-området.
Fangst vil bli mye mer attraktivt hvis de kommer ut av denne labyrinten av en hotellkjeller.
Spennende kombinasjoner
Behagelig service
Godt utvalg drikke
Andre gode asiatiske crossover-restauranter
Kamai:
Utsøkt fusion på Grünerløkka
Happolati:
Vellykket nordisk/asiatisk crossover på St. Olavs plass
Lulu:
Asia møter Sør-Amerika på Youngstorget
Südøst:
Crossover ved Akerselva
BAR Tjuvholmen:
Uformelt og godt langs «solkysten» på Tjuvholmen
Xeast:
Lyse utsikter i Nydalen
| 1
|
401671
|
«Leave no Trace» viser oss krigens omkostninger
Hvordan kan en film handle om krig uten å nevne den?
Regissør Debra Granik og skuespillerne gir oss en oppvisning i effektivt underspill.
Det er noe vakkert og bedragersk ved åpningssekvensen i Debra Graniks film.
Vi befinner oss dypt inne i skogene nær nordvestkysten av USA, på grensen mot Canada, og er omgitt av et paradisisk grønt teppe med vegetasjon.
Her beveger Will (Ben Foster) og Tom (Thomasin McKenzie) seg uanstrengt på søken etter hva naturen kan gi dem å spise, og de nynner mens de sanker.
Litt senere ser vi dem leke gjemsel, men det er noe med Wills ansiktsuttrykk som vitner om at dette ikke er en lek.
Hver gang han oppdager henne, er det som om hun ikke har bestått en viktig prøve.
Hjemsøkt av krigens demoner
Will er veteran fra en av USAs kriger, sannsynligvis Afghanistan, men Granik nevner aldri krigen med et ord.
I en scene ser vi at Will oppsøker et helsesenter for krigsveteraner, men kun for å hente medisiner han selger videre.
Han har søkt tilflukt i den øde naturen for å holde sine demoner i sjakk.
Hverdagen er en slags fortsettelse av krigsoppdraget, bortsett fra at motstanderen nå er den amerikanske staten.
I det frihetselskende USA er det ikke lenger lov å ta seg til rette ute i den frie naturen, og Tom er i skolepliktig alder.
Derfor er livet blitt en kontinuerlig flukt fra øvrigheten, der datteren må henge stadig mer motvillig med.
Strippet for dialog
Graniks film er basert på Peter Rocks roman My abandonment (2009).
Boken henter sin historie fra en virkelig hendelse i Portland, Oregon, der en krigsveteran levde på denne måten sammen med sin 12-årige datter.
Sammen med de to skuespillerne skaper Granik et fellesskap mellom far og datter som virker troverdig.
Deres kamp for å overleve i villmarken er nesten strippet for dialog.
Helt fra starten er vi med dem på et grunnleggende plan, på jakt etter mat og ly.
Men relasjonen mellom dem er i endring.
Tom er i slutten av tenårene.
Hun får smaken på det sivile livet da de etter en arrestasjon for en kort periode bor i et nabolag der hun får nye venner.
Hva driver Will?
Barns løsrivelse fra traumatiserte foreldre vil alltid være smertefull.
Denne filmen handler mer om Toms langsomme erkjennelse av at hun må komme seg videre med sitt eget liv.
Tematikken kan minne om filmene Running on Empty (1988) og Captain Fantastic (2016), der barn av motkulturelle foreldre til slutt må bryte ut.
Men Wills utfordring er annerledes og ikke ideologisk motivert:
Han skulle ønske han kunne leve et normalt liv, men det går ikke.
Granik gir oss ingen informasjon om bakgrunnen hans, de snakker ikke sammen om problemet.
Noen vil kanskje la seg frustrere av det, men jeg opplevde det som filmens store styrke.
Vi kan se hvordan krigen lever videre i ham, uten forklarende dialog, med Fosters effektive underspill som suggestive krusninger på en overflate.
En ny Jennifer Lawrence?
Det er snart åtte år siden Graniks gjennombruddsfilm Winter’s Bone (2010), som også var Jennifer Lawrence gjennombruddsrolle.
Thomasin McKenzie er en like stor åpenbaring som Lawrence var, i hvert fall for meg, men hun representerer en mer stillferdig og mindre glamorøs type.
Rollefiguren er både skjør og robust.
Vi merker at hun er på vei mot noe, hun har en forhåpningsfull søken i blikket som faren mangler.
Det er ikke enkelt å spille på så subtile strenger foran kamera, og det krever også en viss tålmodighet fra vår side.
Granik gir oss ikke noe gratis, hun unngår å skape spenning der hun åpenbart kunne ha gjort det.
Leave No Trace etterlater seg dype spor om man vet hvor man skal se.
| 1
|
401673
|
Prince fra 1983:Rått opptak av et geni i arbeid
Et herlig innblikk i Princes lekenhet og enorme kraft som artist.
«Is that my echo», spør Prince og ber noen om å skru ned lyset før han delvis spiller, delvis hamrer i vei på pianoet i sitt hjemmestudio i Chanhassen, Minnesota.
«Good God», utbryter han og drar i gang låten «17 Days».
Ifølge BBC er det januar 1983, og mannen som ennå ikke er den superstjernen han blir med platen og filmen Purple Rain året etter, spiller seg gjennom en drøy halvtime med gamle og nye låter på pianoet.
Prince tar det opp på en kassett og legger den blant så mye annet i sitt etter hvert berømte lager The Vault.
Der har kassetten ligget.
Til nå.
Første ut fra hvelvet
Piano & A Microphone 1983 er det første albumet som gis ut posthumt fra det såkalte The Prince Estate.
Ryktene sier at det skal komme mengder herfra i årene fremover, kanskje hundrevis av plater.
Det var ingen grenser for hvor mye denne artisten skapte, tok opp og lagret i hvelvet.
Deler av dette opptaket skal ha figurert som en bootleg, men ikke alle av oss er der.
Derfor er det en nytelse å høre kreativiteten, lekenheten og kraften som oser ut her.
Et rått opptak av et geni i arbeid.
Samtidig gjør det vondt, fordi en slik «piano & mikrofon»-turné er det Prince for aller første gang hadde startet opp da han døde av en overdose av opiatet fentanyl i april 2016.
Et slags innblikk i noe av det verden har gått glipp av, altså.
Enormt spenn i stemmen
Låtene Prince spiller her, er ikke blant hans mest kjente, selv om et drøyt minutt med en sår versjon av balladen «Purple Rain» dukker opp.
To-tre av låtene er heller aldri gitt ut tidligere.
Musikalsk ligger pianospillet her nærmere sjangere som gospel, blues og jazz enn den skitne funken han drev med frem til 1983.
Og samtidig et stykke unna popen og rocken han skulle bli mildt sagt verdenskjent for.
Det som likevel gjennomsyrer alt, er den store musikaliteten som ligger i spillet og det enorme spennet i mannens stemme.
Fra dyp bass via hviskingen i starten av Joni Mitchells låt «A Case of You», til de mer seksualiserte primalskrikene.
Utrolig kraftfullt
Hør lekenheten i «Strange Relationship», som ble gitt ut på klassikeren Sign o’ the Times fire år senere.
Det smygende balladeriet i «International Lover», som var gitt ut på 1999 året før.
Rå blues i spiritual-låten «Mary Don’t You Weep».
Det utrolig funky pianospillet i uutgitte «Cold Coffee & Cocaine».
Den fortvilte kjærligheten i «Wednesday» og «17 Days».
Noe spilles trygt og rolig, andre ting oser av energi der artisten tramper med beina i tillegg.
Kun avsluttende «Why the Butterflies» føles litt tam.
Her sitter altså Prince alene i et rom med et piano, og så høres det så kraftfullt ut.
Det kreves noe spesielt for å få til det.
Ikke rart han utbrøt «Good God» til seg selv.
| 1
|
401674
|
Matanmeldelsen:Ben Reddik – en norsk libaneser på Løkka
Endelig en original blant Grünerløkkas likeartede nye restauranter.
Fargene.
Luktene.
Fatene som står mellom oss på det lille kvadratiske trebordet ligner ikke på noe annet man kan få på Grünerløkkas hundretalls andre spisesteder.
– Endelig noen som bryter burger-trenden, smiler Willie.
Polaroide minner
Det er et par uker siden folkene bak Taco Republica i Torggata åpnet sin mezzerestaurant Ben Reddik nederst på Grünerløkka.
Lokalene som de siste årene har huset Nøkken, er knapt til å kjenne igjen.
Nå er rommet strippet for det meste annet enn okergul maling halvveis opp på veggene, vakre fliser i samme farge på baren og et lite utvalg polaroidbilder fra gründernes dannelsesreise til Libanon som eneste dekor på veggene.
Det er lyst, nøkternt og veldig hyggelig.
De enkle trebordene står ganske tett, en smilende hovmester har vist oss til et vindusbord og lagt frem menyen, med 14–15 småretter i tillegg til det fylte brødet Manaeesh i to utgaver og tre desserter.
Kortreist fra Midtøsten
Ben Reddiks råvarer skal være lokale og helst økologiske, sies det på nettsidene, men det er lite lokalt preg over rettene som er listet opp på spisekartet:
Muhammra, Pancar, Hoummus, Tabbouleh, Frikeh.
Dette er mat fra Midtøsten, fra landene helt øst i Middelhavet.
Dette er meze, småretter man serverer fra Hellas til Marokko:
Skåler med salat, ulike sauser og dipper, oster, oliven, brød og litt kjøtt og fisk.
Heldigvis byr Ben Reddik på meze på deling.
Det koster knappe 400 kroner pr. person, og man trenger ikke vite navnet på noe.
Fra det lille vinkartet har vi hentet en sørafrikansk Chenin Blanc, den libanesiske hvitvinen smakte harpiks og minnet litt for mye om gresk retsina for meg.
Den sørafrikanske er derimot frisk og lett.
Lokalet er ganske fullt en tidlig midtukekveld, og det er påfallende mange kvinner blant gjestene.
Det kan være tilfeldig, eller det kan være at menyen med så mye sunt, lett og nærmest vegetarisk, appellerer mest til kvinner.
Nok en grunn til å ønske Ben Reddik velkommen i det burgerlandet Grünerløkka er blitt.
Emanuel Desperados venn
Men hvem er Ben Reddik?
Mange av oss som levde også i forrige årtusen, kan ikke si navnet uten å tenke på sjeiken i Aukrusts Flåklypa Grand Prix, den rike og velfødde Ben Redic Fy Fasan.
Og ifølge et intervju i DN var det akkurat det gründer Henrik J. Henriksen også tenkte da han satte solbriller og et sjal på en nøkkenfigur de forrige eierne hadde latt stå igjen i lokalet.
Ben Redic aka nøkken forsvant etter hvert, men navnet ble igjen.
All maten lages på kjøkkenet her, også pitabrødene som stekes i en ovn som skal holde 500 grader.
Det lukter fantastisk i lokalet.
Og ganske snart viser det seg at det også smaker fantastisk.
Meze er en fest i konsistenser og smaker, i teksturer og lukter.
Bordet blir fylt med fat etter fat, vinen må ned på gulvet så lenge.
Fy fasan, så godt!
Så hva er best?
Kanskje Pancar – rødbetemosen med økologisk yoghurt?
Den er smaksrik og mektig og utrolig god å dyppe varmt pitabrød i.
Eller den grillede squashen fra Korsvold gård med en deilig, frisk salat med granateple?
Konsistensen på de små falaflene (kikertboller) er nydelig, tahinisausen en veldig god kombo.
Ben Reddiks Tabbouleh, urtesalat med bulgur og tomat, serveres på små salatblader som er helt perfekt å spise med.
Bitte små biter av tomat, agurk og bladpersille, deilig smaksatt med en syrlig dressing.
Og dagens eneste ikke-vegetariske innslag, Kofta kebab, er stor og saftig og smakte herlig av grill og krydder.
Det eneste som ikke lever helt opp til forventningene, er hummusen.
Den er kremet og rund, men skuffende smakløs.
Vi lar også halve porsjonen med Manaeesh stå igjen, men det er ikke fordi vi ikke liker det flate brødet, påsmurt frisk mynte og ferskost, rullet sammen og kuttet i biter.
Det er fordi vi rett og slett ikke orker mer.
Men vi vet allerede at vi snart kommer tilbake, sultne på hjemmelagde delikatesser som kan vare en hel kveld, eller bare nytes til et glass vin på vei videre.
Ben Reddik er like rik og raus som sin navnebror.
Glad i vin?
Da kan du melde deg inn i Aftenpostens vinklubb.
Gå inn på ap.no/vinklubb eller send SMS med kodeord apvinklubb til 1905
| 1
|
401675
|
Brockhampton:Hiphop for viderekomne
Boybandet er tilbake med et mer voksent og krevende album som er verdt tiden.
Hiphopkollektivet og det selvutnevnte boybandet Brockhampton er tilbake med sitt fjerde album.
Tidligere i år signerte de med RCA Records, et plateselskap under Sony-paraplyen.
En spinnvill kontrakt verdt om lag 15 millioner dollar for seks studioalbum på tre år.
Gruppen som ble kjent med hverandre på et musikkforum om Kanye West, har gjennom sin kollektiv-mentalitet utfordret hvordan hiphop kan høres ut og fremføres.
Hvert medlem bidrar med sin egen lyriske stil, sin egen stemme.
Produksjonen er like variert som stemmene som rapper eller synger, med tidvis hele syv stykker på vokal.
En mer moden sound
På iridescence er det et Brockhampton med arr og erfaringer fra artistlivet vi hører.
Tidligere i år sparket de Ameer Vann fra gruppen etter at flere kvinner snakket ut om seksuell og psykologisk mishandling.
Om det er denne hendelsen som har påvirket albumets mer modne sound, er usikkert.
Men på iridescence er det et mer melankolsk og introspektivt tekstunivers som møter oss.
Albumtittelen spiller på et fenomen hvor ulike overflater ser ut til å endre farge avhengig av hvilken vinkel man ser dem fra.
Såpebobler og undersiden av en CD er eksempler på dette.
Tittelen sammenfatter mye av tematikken som blir tatt opp på albumet.
Boybandet viser et mer sammensatt bilde av dem som individer.
Med traumer og alt.
Dette er ikke typisk for hiphop generelt.
Dog har den nye bølgen av hiphop åpnet for den litt reduksjonistiske sjangerbetegnelsen «emo-rap».
Artister som Lil Uzi Vert, avdøde XXXTentacion, Kid Cudi, Juice WRLD og Danny Brown har banet vei for mer private tekster.
Temaer som depresjon, selvmord, seksualitet og identitet blir mer og mer fremtredende i denne nye bølgen.
Til tider ganske rørende
iridescence gir et mer privat innblikk i livet til boybandet.
Over både basstunge beats og instrumentaler med strykere og barnekor, treffer Brockhampton en sår nerve som til tider faktisk er ganske rørende.
I låten «Weight» forteller Kevin Abstract fryktelig ærlig om sitt eget liv.
Han snakker om sin tidligere kjæreste som ble lei seg fordi han aldri ville vise henne frem.
Han redegjør for egen seksualitet som homofil mann, ved at den samme kvinnen ikke lyktes i å få ham opphisset:
«Everytime she took her bra off, my dick would get soft.
I thought I had a problem, kept my head inside a pillow screaming».
Masse å fryde seg over
Homoseksualitet i hiphop-miljøet har lenge vært tabu.
Brockhampton og andre går nå i bresjen for artister som trenger rollemodeller.
iridescence utfordrer innenfor sjangeren med et frisk blikk på hiphop, og samtidig lytterne utenfra som kanskje nøler med å besøke hiphopen på grunn av konvensjonene som Brockhampton er med på å bryte med.
For hiphop-fansen er det dog masse å fryde seg over her.
Dette er knallharde beats og plenty med finurlige verselinjer fra det moderne boybandet.
| 1
|
401677
|
Teateranmeldelse:En Peer Gynt for evigheten
Den snart 92 år gamle Toralv Maurstad er mesterlig.
I Erik Ulfsbys fjerde Peer Gynt på få år utspiller Peers liv seg i tilbakeblikk, ukronologisk og glimtvis, slik Grieg-fraser fra «Solveigs sang» eller «Åses død» dukker opp i brokker og svinner inn igjen i Mitja Vrhovnik Smrekars atmosfæriske lydbilder.
Det er som når en plutselig duft eller lyd eller et ukjent ansikt maner frem det glemte fra ingenting.
Peer – i Toralv Maurstads mesterlig nedtonte skildring – er vendt hjem, fallert og bitter, og møter mot sin vilje gamle minner.
De utfyller bildet av en egoist og fordrukken kujon, en som svikter når det gjelder, som misbruker alle sjanser livet har gitt ham.
Han har vært seg selv nok.
Gjennom Knappestøperens stedighet tvinges den gamle Peer til å se innover i seg selv.
Det er ikke noe vakkert syn som møter ham der.
Det hender han uvilkårlig snur seg bort i avsky og skygge av skam, litt anger også, som når han minnes tankene han ikke har tenkt og sangene han ikke har sunget.
Total tilstedeværelse
Denne Peer Gynt arter seg mye som en dialog mellom Peer og Knappestøperen.
En rolle Svein Tindberg er helt på innsiden av, og som i holdning, ro, høflighet og til og med litt humor, viser sin uomgjengelighet.
Han befinner seg et sted i Peer og er ikke til å komme utenom, i motsetning til Bøygen – en gestalt som i Niklas Gundersens plastiske skikkelse og Belinda Brazas koreografi stadig går i oppløsning.
Gjennom denne dialogen, og omgitt av syv andre Peer Gynter i forskjellige faser av livet, oppnår Peer uvillig og gradvis en smertefull selvinnsikt.
Hvert erindringsbilde etser seg som en ny fure inn i Toralv Maurstads ansikt.
Den snart 92 år gamle skuespilleren er mesterlig her.
Han er på scenen hele tiden, og hans totale tilstedeværelse suger alle blikk til seg.
Hvert ord og hver tanke oppstår i ham der og da, hver pause er fylt til randen, synbar i ansikt og kropp, mens han lytter og ser etter en eneste formildende omstendighet.
Herlig scenografi
Samspillet med Tindberg er usigelig vakkert og omsorgsfullt, ingenting forhastet.
Arne Nøsts scenografi rommer mange trapper, i hovedsak i en stor bue som kan deles i to, vris og vendes i alle retninger.
Videodesignen omskaper den til Rondeslott og ørken, dårekiste og Hegstadtun, fossefall og skipsforlis.
Lysdesignen har rollen som fargespill.
Skuespillernes hvite fritidsromdrakter males i hele fargespekteret, og Den grønnkledde er et øyeblikk en salamander som kommer rett ut gjennom trappen.
Essensen
I Erik Ulfsbys rene og skarpe regi og Carl Morten Amundsens dramaturgi står essensen, selve den nedstrippede kjernen av Peer igjen – den han ikke finner når han skreller løken.
Enda en gang oppdager Ulfsby nye dybder og ny horisont i dette engang «uspillelige» Ibsen-verket.
Men dette er også en Peer Gynt for viderekomne.
Litt forhåndskunnskap er å anbefale.
Slutten, der Peer og barnet Peer går hånd i hånd, er usedvanlig annerledes, gripende og meningstung.
Kanskje fordi Maurstad selv er en gammel mann, men kanskje heller fordi Ulfsby/Amundsen har skapt en Peer Gynt for evigheten.
Denne må videooverføres, helst til hele verden.
| 1
|
401678
|
Matanmeldelsen:Pepper med piff
Der peppern gror er blitt et populært spisested.
Det er lett å skjønne hvorfor.
Rådhusplassen er fylt med folk som vandrer, sitter på benker og fortauskafeer i ettermiddagssolen.
Vi skrår over gaten mot køen som snirkler seg ut av døren til Der peppern gror.
Da vi besøkte stedet for første gang rett etter åpning for snart tre år siden, var det god plass i lokalet.
Nå er det blitt et av de mest populære stedene i strøket – både Bordvenninnen og Spisevennen har tidligere måttet snu i døren grunn av pågangen.
Derfor har vi sikret oss ved å bestille bord i forveien.
Køsniking?
–
Det føles som å snike i køen når man går forbi alle dem som venter, sier Bordvenninnen.
Inne er det fullt ved alle bordene, men vår servitør er akkurat ferdig med å tørke av bordplaten og sette frem en blikkboks med bestikk og servietter.
–
Der peppern gror føyer seg inn i rekken av spisesteder som legger seg på en uformell linje – de balanserer på grensen til det hippe, mener Spisevennen.
Menyen omfatter også mye mer enn de tradisjonelle indiske restaurantene:
Her får du gatemat, smaksmeny, personalmat og noe de kaller Mutterns hjørne, som fås når moren er til stede i kjøkkenet.
–
Her står det at Der peppern gror er en hyllest til foreldrene, den første generasjonen arbeidsinnvandrere fra Punjab til Norge på 70-tallet, leser Bordvenninnen fra spisekartet.
– Karrikyllingen her skal være godkjent av svigermor.
Det er betryggende, og da vet jeg hva jeg skal ha til hovedrett.
Rett i gapet!
Vi begynner med å dele tre forretter:
Gol gappe, fritert kylling og akkar.
Kyllingen er anbefalt av vår servitør etter at han har spurt om vi liker spicy mat.
Spisevennen er usikker på om han vil ha lam eller kylling, men blir anbefalt kylling haryali med tandoorisaus ved siden av.
Jeg ber om mahdi gosht, lam i en spicy tomatsaus.
–
Når dere skal spise disse, sier servitøren og peker på fatet med kikert/potetblandingen som er omgitt av et eggeskalltynt lag bakt semolinadeig, – ta dem i én jafs, ellers blir det mye søl.
De to kannene har en skarp mintsaus og en mildere tamadindsaus.
Kyllingen er en av mine favoritter, vær så god.
–
Han sa ikke noe om den friterte akkaren, men den har også futt, sier Spisevennen etter en bit av de sprø blekksprutringene.
De sprø, møre, friterte kyllingbitene glir også ned i rekordfart, og til slutt mesker vi oss med å poppe Gol gappen i munnen.
– Mintdressingen har jammen sting, sier Spisevennen.
Full kontroll
–
Her har vi en observant servitør, sier Bordvenninnen.
Hun har nettopp satt fra seg det tomme vinglasset, og servitøren er øyeblikkelig på plass og spør om hun vil ha påfyll.
Spisevennen henger seg på og foreslår at han og jeg deler en stor flaske chakra, indisk øl.
Vi sitter langt inne i lokalet og har utsyn både mot folkelivet på Rådhusplassen og kjøkkenet, der det er full aktivitet.
–
Det ser ut til at både kokkene og servitørene har full kontroll, sier Bordvenninnen mens maten flyr ut til bordene rundt oss.
Det tar ikke lang tid før servitøren er på plass og rydder plass til tallerkener og fat, for nå er hovedrettene nesten klare.
Litt etter står små bøtter med ris, to typer nanbrød, tre typer chutney, serveringsfat og kasseroller på bordet.
– Savner dere noe?
Det er bare å si fra, sier servitøren.
Ut å stjele munnfuller
Bordvenninnens kylling i karri består av kyllingstykker på benet som tydeligvis har fått en lang tid i gryten, for det møre kjøttet løsner lett fra benet.
Tomatsausen har tydelig sting av chili og koriander, og en smakebit er for lite, så jeg dypper krisp nan i sausen.
Spisevennen skryter av sin haryali tikka-kylling, store stykker som er grønne av å ha blitt marinert i en blanding av mynte, chili og garam masala.
Tandoorisausen ved siden er kraftig, men delikat.
Mitt lam kommer i en brunrød tomat- og løksaus spettet med krydder som bukkehornkløver.
Retten varmer godt, og både Bordvenninnen og Spisevennen er bortom kasserollen for å prøve.
– Kjøkkenet holder samme høye nivå som da de startet, sier begge.
–
Det er ikke rart at folk står i kø for denne maten, sier Bordvenninnen.
Ildfull avslutning
Hovedrettene er kommet i store porsjoner, men vi har spist opp rubb og rake.
Bordet ved siden av har ikke orket alt, men får plastbokser og en papirpose til å ta med restene i.
Vi ber om dessertkartet, som har fem valg.
Vi tar chili- og sjokoladekake, sitara brulée, som er vaniljekrem med stjerneanis, og en ispinne med mango- og ingefær-is.
Ingen av rettene skuffer, men sjokolade- og chilikaken med en stor kule kokossorbet er den soleklare favoritten.
Regningen kommer på litt over 2000 kroner for tre retter for tre personer med et par flasker øl og noen glass vin.
– Prisnivået er omtrent som de fleste indiske i Oslo, men maten skiller seg positivt ut.
Spennende retter
Hyggelig atmosfære
Meget bra service
Andre gode indiske
Jewel of India:
Indisk i toppklasse på Frogner og Sandaker
Mantra by Mister India:
Restaurant/bar med spennende retter i Dronningens gate
The Indus:
God indisk/pakistansk bortgjemt i en sidegate på Grünerløkka
The Pink Elephant:
Nyskapende indisk/gatemat på Tjuvholmen
Mother India:
Byen eldste indiske ligger på Bislett
| 1
|
401680
|
Nytt Beatles-show:60-tallsnostalgi de luxe
Sjarmerende historiefortelling og god musikalsk underholdning.
Ved første øyekast er Chat Noir-gruppen en pussig miks.
Det var ikke umiddelbart opplagt at Bjarte Hjelmeland, Inger Lise Rypdal, Jørn Hoel, Lise Karlsnes og Atle Pettersen skulle passe sammen i Beatles-universet, men Johan Osuldsens regi henter frem det beste og mest personlige i hver og en.
De fem leverer minst et glansnummer hver:
Jørns Hoel med sine grus-belagte stemmebånd i Joe Cocker-versjonen av «With a Little Help from My Friends», Bjarte Hjelmelands inderlige «The Long and Winding Road» og lengselsfulle «I Want to Hold Your Hand», Atle Pettersens poetiske «Let it Be» til eget klaverakkompagnement, Inger Lise Rypdals vakre «Something» og Lise Karlsnes’ rocka «Helter Skelter».
Herrelaget smelter damene i salen med kombinasjonen av «Blackbird» og «Yesterday» til Jørns kassegitar.
Den gjensidige respekten artistene og musikerne mellom, skaper en varm stemning som særlig i balladene finner gjenklang i publikum.
Gjenkjennelsens hemmelighet!
Stilikoner
I ti korte år (1960–1970) eksisterte The Beatles som gruppe.
I tilbakeblikk er det ufattelig kort i forhold til deres varige betydning både musikalsk og som stilikoner, og enda mer når man tenker over at deres samtidige, The Rolling Stones, fortsatt herjer på listene.
Hyllesten her består i et utvalg på 46 sanger (av tilsammen mer enn 200 favoritter), inndelt i 18 stort sett kronologiske undergrupper, som Tidlige hits, Psykedelia, Krig/Fred, Funky Beatles.
Kronologien viser den oppsiktsvekkende musikalske utviklingen de fire Liverpool-ungdommene gjennomgikk fra «she loves you, yea yea yea» til for eksempel «The Long and Winding Road».
De var pionérer innen mange stiler, fra ballade til country, fra raga til symfonisk rock.
«Helter Skelter» anses i dag som den første heavy rock-låten, og psykedelia-musikken oppsto til de grader i The Beatles noe guru- og ruspåvirkede hjerner.
Derfra gikk den videre til andre kulturuttrykk, fra kunst og mote til tapet, og impulsene visualiseres her i Kristin Bøyesens videodesign.
Spesiell Beatles-klang
Det som med hell kunne tas ut er «Beat for Beatles»-nummeret.
Siden publikum allerede halvsynger hele tiden, ville et allsangnummer til gjort seg.
Hans Einar Apellands arrangementer er klart hans egne, samtidig som den spesielle Beatles-klangen i stor grad er beholdt i musikernes fine spill – aldri overstyrt.
Cårejånnis kostymer er antydende mer enn overdådige, og det kler showet godt.
| 1
|
401682
|
«I can only imagine» er i kategorien velment propaganda
Trumps Amerika strekker hånden ut mot oss
En del av meg skulle ønske jeg kunne skrive dette uten å bli sarkastisk.
En annen del vet at det omtrent er umulig.
For hva er egentlig film?
Hva er vitsen med å fortelle historier?
En av de viktigste beveggrunnene til å skape kunst, mener jeg, er behovet for stadig å utforske det menneskelige landskapet.
Betingelsene vi lever under.
Det er et lappeteppe som aldri blir ferdig, og alle som yter sin skjerv til dette fortjener respekt.
Når historiefortelling derimot blir et regnestykke med to streker under svaret, og alle som opptrer i fortellingen er funksjoner snarere enn mennesker, er det grunn til å være på vakt.
Da kalles det propaganda.
Og propaganda kommer i mange former.
Den kan være subtil og nesten usynlig, eller den kan være utspekulert og livsfarlig.
Grelt
I can only imagine er i kategorien velment propaganda som forsøker å ikke være klossete, men som likevel er nokså grell.
Dette er en kristen, amerikansk film beregnet på et ukritisk publikum som jeg har vanskelig for å se for meg finnes i Norge, men som sikkert finnes likevel.
Filmen handler om tilblivelsen av den mest spilte (les solgte) kristne hitlåten gjennom alle tider, nemlig gruppen MercyMes sang «I can only imagine».
Jeg hører sjelden på kristne amerikanske radiostasjoner, og hadde derfor aldri hørt sangen før den ble spilt mot slutten av filmen.
Men jeg hører den mens jeg skriver dette, i ulike varianter (barnekor, samt versjoner med pauker, strykere og intense stemmer).
Den spennende døden
En rask tekstanalyse antyder at det er en sang om å drømme om døden, det øyeblikket hvor alt blir forklart, hvor man, endelig, skal møte Jesus.
Kommer man til å stå der fjetret, vil man danse, synge halleluja, eller kanskje ikke klare å si noe?
Det er vanskelig å vite.
Det er en sang med et hint av dødslengsel, ikke ulik visjonene enkelte av USAs fiender innprenter i sine tilhengere:
Døden er vakrere enn livet, og vi kan knapt nok vente på å komme dit.
For meg er sangen problematisk.
Men den oppleves som meningsfull for det kristne Amerika, og må derfor tas på alvor.
Forelsket i Jesus
Filmens start antyder forenklingen som den kristne historiefortellermodellen lider under.
Amy Grant (ja, countrystjernen) intervjuer sangens opphavsmann og spør hvordan han klarte å skrive en så fantastisk sang.
Han svarer at det var fort gjort, det tok ti minutter.
Og kanskje ti minutter til for melodien.
Nei, sier Amy, det må ha tatt hele livet.
Nettopp.
Så kommer barndom og oppvekst med fraværende mor og sint far som bare er nødt til å finne Jesus på et tidspunkt.
Filmens sjangerbetegnelse (Wikipedia) er «kristent drama», og regissørene, brødrene Erwin, er ifølge samme kilde «kristne amerikanske filmregissører».
Kravet til nyansert karaktertegning er tydeligvis ikke like strengt i kristen film som i ikke-kristen film, og det blir filmens bane.
Men hvis man er forelsket i Jesus på den måten filmen forteller oss at går an, gjør det kanskje ingenting.
Fin hovedperson
Hovedpersonen (J. Michael Finley) er filmens sterkeste kort.
Han er en likandes bamse, litt Kurt Nilsen, litt Seth Rogan og lett å bli glad i.
Men den gladkristne, ferdigtygde fortellermåten må de rett og slett lenger ut på landet med.
For tvilerne kan filmens varme manipulasjon likevel være dyttet de trenger til å ta skrittet ut og si:
Greit, javel, da, kom inn i hjertet mitt, Jesus.
Så antagelig bidrar filmen både til frelse og klingende mynt.
Full pott, med andre ord.
Dette er Trumps Amerika som strekker ut hånden mot oss og sier hold meg, gråt med meg, be med meg og gled dere til døden med meg.
| 0
|
401683
|
Hedda Gabler som en rystende, feministisk thriller
Sofia Jupithers feministiske tolkning av Hedda Gabler er frisk, farlig og svært velspilt.
Hedda Gabler blir ofte spilt som en sterk kvinne.
Men hva gjør egentlig Hedda så «sterk»?
At hun får ting til å skje?
At hun kjemper om makt i en verden av menn?
Regissør Sofia Jupither drar Henrik Ibsens mest gåtefulle kvinne i en helt annen retning.
Her er Hedda både et svakt menneske med en sterk dødsdrift og et offer for mennene rundt henne.
Rollene hun får tildelt er trange:
Kone, vordende mor, vertinne og elskerinne.
Men forsøkene på å bryte ut av dem, ender i ytterligere tap av makt.
Selv tror hun ikke at hun har anlegg for annet enn å kjede seg.
Dette blir utgangspunktet for en intens thriller på Torshovteatret.
Les Toril Mois essay:
«Ibsens heroiske heltinner».
Det koselige blir tragisk
Scenerommet består av en sofagruppe av det blå, putete og småborgerlige slaget.
Bak sofaen, som snurrer rundt mellom aktene, er det små hyller for krukker, aviser og all verdens pyntegjenstander.
Men blant alt nipsen er også Hedda Gablers eneste forlystelse:
General Gablers pistoler.
De blir en faretruende kontrast til den tantete atmosfæren som regissør og skuespillere skaper i stykkets første scener.
Kjersti Botn Sandals Hedda er nemlig ikke den isnende kvinnen vi ofte ser henne som.
Hun er varm og trivelig, om enn svært anspent.
I stykkets første scener berører hun gladelig sin nye ektemann Jørgen Tesman, selv om det bare oser forakt av Ibsens replikker.
Hun gjør sitt beste for at Tesmans tante Julle skal ha det koselig, inntil spydighetene bare pipler frem, som en desperat flukt fra kjedsomheten.
Denne etableringen av en tilsynelatende koselighet, gjør Heddas tragedie desto større.
Les anmeldelse av Byggmester Solness:
Lang dags ferd mot fall.
Høstens farligste type
Torshovteatrets Hedda har mer til felles med Nora i Et dukkehjem enn den krigførende Hjørdis i Hærmennene på Helgeland, som hun under Ibsenfestivalen blir sammenlignet med.
I likhet med Nora blir Hedda dullet med, snakket ned til og objektivert fra første scene.
Men der Nora tar selvstendige valg til gode for andre, vil ikke Hedda gjøre noe fornuftig.
Hun vil være omgitt av skjønnhet, av en drøm om vinløv i håret.
En drøm som er uskyldig, inntil denne teaterhøstens farligste karakter kommer inn på scenen:
Trond Espen Seims assessor Brack.
En flørtende og autoritær levemann, som i Seims skikkelse også har en faderlig varme.
Seim balanserer karakteren mellom sjarm og kontroll, og får alle Ibsens små nyanser til å blinke fra sofakroken.
Når karakteren går fra å være verbalt vittig til fysisk farlig, er det et virkelig ekkelt sceneøyeblikk.
Les også:
Det er all grunn til å fortsatt være redd for Hedda Gabler.
Perfekt – og grusom – avslutning
På Torshovteatret er ikke Jørgen Tesman en sosialt klønete fagmann.
Herman Sabado spiller ham isteden som et voksent barn som ikke egentlig vil ha Hedda til kone.
Kanskje vil han ha et fang, kanskje vil han ha noen andre.
Hedda tviholder isteden på ungdomskameraten Eilert Løvborg (en troverdig Benjamin Helstad), men han er mer interessert i utroskap enn kameratskap.
Thea Elvsted, overbevisende spilt av debutant Hanna-Maria Grønneberg, kommer inn som en slags katalysator.
En kvinne som med sin enfoldighet har fått til alt det Hedda drømmer om.
Hun har vært noe for andre.
Når orden er opprettet mellom karakterene, går Hedda Gabler opp i andre etasje.
Hun løfter pistolen – men skyter seg ikke i tinningen.
Sofia Jupither gir oss isteden et pistolskudd som har ekko inn i vår egen tid.
En perfekt avslutning, i all sin grusomhet.
Jeg sier ikke mer, så kom deg på teater.
Spilles til 27. oktober.
| 1
|
401685
|
Mona Levin:Vellykket teaterdebut fra Erik Poppe
Regissøren kaster et ironisk blikk på filmproduksjon med «Stein i lomma».
En nordisk filmproduksjon er lagt til et nordnorsk fiskevær, og lokalsamfunnet er innkalt som statister for 100 kroner dagen.
De er overmåte starstruck og drømmer om Hollywood, de er henrykt over sjokoladepudding i lunsjen og følger stadig motstridende ordrer uten særlig mukking.
#Metoo har en, unnskyld, naturlig plass her, i utsøkt komisk fasong.
Så slår virkeligheten inn med et tragisk dødsfall, og det opphøyde filmfolket viser seg (ikke overraskende) helt uinteressert i alt annet enn budsjettet, mens de menneskelige omkostningene går dem hus forbi.
Bitte små midler
Alle roller, derunder flere herlig observerte kvinneroller, spilles av Hallvard Holmen og Øystein Martinsen.
På et kvart sekund skifter de karakter med bitte små og effektive midler, og helt uten ytre staffasje eller rekvisitter.
De har hver sin lue, og Martinsen har en hettejakke.
Og så har de begge sterk fysisk tilstedeværelse og karakteriseringsevne, super timing og finstemte ører for dialekter.
De to skaper hele mennesker på kortest mulig tid og i et veldig tempo.
Holmen har et utilnærmelig, men kjærlighetssøkende grep om den svenske divaen.
Martinsen er den forvirrede, vettskremte og udugelige scripten som klamrer seg til egne jakkeermer og bare snakker i uforståelige setninger.
Andre høydepunkter er Holmens rasende bergenske innspillingsleder og brølende parodi på rødgrød-med-fløde-danske regissør, Martinsen som eldste gjenlevende statist fra Ni liv, og Holmens enkle sjel fra Mosjøen.
Et par ganger kommer diksjonen i veien, pussig nok i det nordnorske.
Vellykket regidebut
Erik Poppes debut som teaterregissør er vellykket.
Dette er tydelig, filmatisk flytende, og fullt av detaljer – morsomt, bittersøtt, trist.
Poppe kaster et ironisk blikk på filmproduksjon og på hierarkiet i filmstaben:
Scripten er livredd for regissøren, men arrogant overfor statistene.
Ragnar Olsens dyktige oversettelse og bearbeidelse gir dette snart 25 år gamle irske stykket nye og norske perspektiver og dypere klangbunn.
Språket er saftig, og referansene til heftig og begeistret nordnorsk liv er mange.
Her handler det like mye om «fesk» som om film.
Om livsgrunnlaget for et lite kystsamfunn, og om hva som fører et barn med kjærlighet til torsk til et voksent liv som narkotikavrak.
En avslutning verdt hele kvelden
Scenografien er effektiv: en platting med en slisse, som utgjør alt fra grøft og stol til antydende pub og steinstrand.
En lykkelig avsluttende ringdans til «Bojarenes inntogsmarsj» er verdt hele kvelden.
Kontrastene er store: mellom musikken og dansen, lykkestemningen og statistenes rasende ansikter, realiteter og film.
Det er i dette skjæringspunktet, mellom komedie og tragedie, Poppe søker.
| 1
|
401688
|
Teateranmeldelse:Hærmennene som overbevisende crazykomedie
Et oppgjør med hevn- og æres-ukultur i en fest av en forestilling.
Hærmennene på Helgeland er opprinnelig et sagaskuespill i fire akter fra 1857, og sjelden spilt.
På Malersalen fremstår det som en halvannen times crazykomedie fra en uspesifisert fremtid, en Mad Max-verden, ikke så fjern fra vår egen.
Det er så rått og elegant tenkt og utført at forestillingen også overbeviser som drama.
Det har selvfølgelig å gjøre med fleksible skuespillere som er med på regissør Eline Arbos intellektuelle lek.
«Henger ikke på greip!»
Det er en alvorlig og festlig lek hun bedriver i opphopningen av vold, absurde æreskodekser, seksuell frustrasjon, mulig incest, misogyni, forførelseskunst, fyll og ekstase.
Sømløst hoppes det inn og ut av originalen og den nye teksten, og alle publikums oppklaringsbehov innfris.
På et punkt roter Hjørdis og Sigurd seg – de to som ikke fikk hverandre – inn i en analyse av selve stykkets absurditet som ender omtrent slik:
«Min mann drepte din svigerfar, og da må du drepe ham?
Og da må jeg drepe deg?
Det henger ikke på greip».
Hjørdis synes dessuten dette er «en postindustriell konfliktløsning».
Den var gjengs på Eirik Blodøks’ tid, men burde overhodet ikke ha gyldighet i dag, bare latterliggjøres.
Det blir den her, i en lysende klar tekstbearbeidelse som får respons i alt fra plutselige latterutbrudd til avslutningens dødelige stillhet.
Forviklingar
Hovedpersonen Hjørdis (en fremragende Kjersti Tveterås) har moral som Lady Macbeth, hun freser og damper av undertrykt seksualitet og ubrukte krefter.
Hun er det eneste mannfolket i dette selskapet, hun vil i kamp, vil se blod, og det går ikke fordi hun er kvinne.
Hjørdis spruter edder og galle utover sitt revir, alt mens hun sleper rundt på et kjempesverd og venter på at «det vidunderlige» skal skje.
Det har skjedd én gang, da hun lå med sterke Sigurd (Erland Bakker) i den tro at han var svake Gunnar (Bernhard Arnø), og at det var fjompen Gunnar og ikke Sigurd som drepte vokter-isbjørnen hennes.
Følgelig gifter hun seg med fjompen («Eh, Hjørdis, vi må snakke litt om denne isbjørnen…»), mens Sigurd tar fredelige Dagny (Heidi Goldmann, raus i Charterfeber-stil).
Dagny er Ørnulf av Fjordenes datter og Hjørdis’ fostersøster.
Fem år på overtid kommer Ørnulf (Anders Moland), en MC-kis som liker seg best i pianobaren, for å ta hevn eller få bytte for to kvinnerov.
Dermed er alle samlet og blodbadet kan begynne.
Hjemløs i verden
I Ibsens tid gjaldt forskjellige lover og regler for kvinner og menn.
Juridisk, økonomisk og seksuelt.
Likestilling og likeverd er av vår tid, men vi har mye å takke Ibsen og hans feministiske kvinnesyn for.
Litteraturprofessor og Ibsenspesialist Toril Moi kaller Hjørdis «Ibsens urkvinne», og i denne oppsetningen av dette tidlige verket får hun replikker fra flere av Ibsens senere heltinner.
I et par korte tablåer til slutt ser vi henne med henholdsvis tamburin og to pistoler.
Men replikken om kvinner som «hjemløse i verden», kommer fra Hjørdis selv.
| 1
|
401689
|
Matanmeldelsen:Stock står støtt i Barcode
Har Stock fremdeles byens beste entrecôte?
–
Jeg gleder meg til entrecôten her, sier Spisevennen på vei inn glassdøren til Stock.
– Dere i Aftenposten har jo hevdet at den er byens beste.
Nå får vi se om anmelderne er til å stole på eller om det bare er tomme ord.
Snart sitter vi med et glass av husets hvitvin, Le Grand Ballon fra Thierry Delaunay, som er frisk i glasset.
Menyen er ikke den største, men kan friste med mange varianter av klassiske retter.
–
Denne vinene ga meg lyst på sjømat, sier Bordvenninnen, som velger taskekrabbe til forrett og fjellørret til hovedrett.
Spisevennen er klar for entrecôten, men før den vil han ha løyrom.
Jeg er blitt fristet av and med nypoteter, og siden det er lammesesong, faller valget lett.
Bordvenninnen vil fortsette med Sauvignon Blanc, mens vi tar på oss spanderbuksene og etter råd fra vår servitør lander på en Barolo, Vigna Mandorlo fra Giacosa Fratelli i Piemonte.
–
Jeg lar den lufte litt før servering så den får utviklet seg enda mer, sier han.
Forsmak med mersmak
–
Nå kan dere være misunnelige, sier Spisevennen etter den første biten pannekake med løyrom.
Ved siden av den obligatoriske rømmen og dillkvasten har den svenske rognen fått følge av fritert jordskokk, noe som gir retten et ekstra bitt.
Bordvenninnens taskekrabbe kommer med favabønner og syltet nepe, som er et godt smakssupplement til den kraftige krabbesmaken, og en lett syrnet smørsaus setter et friskt punktum på retten.
Mine nypoteter er et stjerneeksempel på hvordan man kan løfte en tilsynelatende enkel råvare til et helt annet nivå:
Karamellisert fløte, speket and, noen tyttebær og en mørk, delikat kyllingsjy gjør forretten til et helt måltid der smaken av nypotet likevel er tydelig til stede.
Ivrige gafler er på stadige visitter til min tallerken, og godt er det, ellers vil jeg neppe orke hovedretten, så mektig som denne forretten er.
Kjøtthimmel
Vi har så vidt nippet til Baroloen under forrettene, men de mørke bærene og den lange ettersmaken lover godt for neste rett.
Entrecôten kommer med poteter med spretne grønne bønner oppå og rause flak nykål på toppen.
Ved siden er en uthulet løk fylt med den mest florlette hollandaise, og de rosa, tykke kjøttbitene har en lekker fettmarmorering.
–
Denne holder mål, og vel så det, sier Spisevennen, som også skryter av pureen av svart hvitløk, som setter en piff på kjøttet og hollandaisen.
Mitt lam har følge av en myk potetpuré, bakt sjalottløk og kål.
Moreller setter en søt spiss på retten, der lammet er så mørt at kniven får hvile på tallerkenen.
Bordvenninnens fjellørret er posjert, og har fått selskap av blomkål, både som puré og stekt bukett.
Nøtter, reddik og kyllingsjy gir den norske rødfisken et kontinentalt preg.
–
Det er ikke mye fisk, men tilbehøret metter og er delikat, sier hun.
– Jeg har plass til dessert etter dette.
Pulverisert sopp
– Orker jeg virkelig dessert, sier Spisevennen, som diskret prøver å åpne den øverste bukseknappen.
Han lar seg overtale til å dele dagens oster, tre norske godbiter:
Kongeost fra Hitra, Råblå fra Grindal og kubbeost fra Rueslåtten.
To klatter fiken- og aprikosmarmelade samt lunet fruktbrød kommer ved siden av, men vi klarer oss kun med ostene.
Bordvenninnen har valgt Stocks egen variant av eplekake, som er dekonstruert med pulverisert steinsopp, yoghurt av geit og salt karamell.
–
Det ser rart ut, men smaker forbausende godt, er dommen.
–
Det koster, men det smaker, sier Spisevennen idet han får øye på sluttsummen.
Nesten 3000 for tre retter på tre personer er ikke billig, men vi har slått oss løs med ekstra dyr vin.
– Dette er prisnivået i Barcode, mener han, men legger til at maten på Stock holder mål – og vel så det.
God service
Bra vinkart
Utmerket mat
Andre i nærheten
Vaaghals:
Nordisk gourmet i Barcode
Nodee Sky:
Moderne japansk i 14. etasje
Edda:
Nyåpnet restaurant med mange gode retter
Brasserie Sanguine og Argent:
Brasserie og fine dining i Operaen
Maaemo:
Når du virkelig skal flotte deg med utsøkt mat
Il Vero:
God italiensk
Vesper:
Gastrobar med enkel pubmat og fokus på drikke
| 1
|
401693
|
Jeff Lynne ga publikum det beste de kunne håpe på
En overveldende hitparade.
Den futuristiske looken med det fargerike romskipet som ble en del av Electric Light Orchestras estetikk, virker nå selvsagt sjarmerende retro.
Når Jeff Lynne (70) vekker ELO til live på scenen, henter han frem motivet på omslaget til Out of the Blue (1977), albumet som ga hans band virkelig kommersiell suksess.
Den ruver over tre skjermer mellom hver låt.
Sceneproduksjonen blir ellers til et fargesprakende Stars Wars-aktig lysshow, der laserlys og farger strømmer ut fra skjermene uten stopp.
Hit etter hit fra storhetstiden
Det er passende for en kveld med hit etter hit fra storhetstiden på 70-og 80-tallet.
Og publikum virker å ha fulgt Lynne gjennom karrieren.
Av de 13 menneskene som er på scenen, virker kun Lynne å være igjen fra det opprinnelige Electric Light Orchestra.
Men nå turnerer de sammen under navnet Jeff Lynnes ELO, tross alt.
Da han splittet med Roy Wood og 60-tallsbandet The Move, ble lydbildet preget av The Beatles og Beach Boys’ falsettvokal.
Men ELO høres ikke ut som pastisjpop.
Det er også symfonisk med en og annen flørt med rockabilly og disco.
De velkjente orkestrale arrangementene – og ikke minst keyboardarrangementene – spilles av nye, profesjonelle musikere snarere enn en gjeng som overlevde å turnere i de tiårene da det sannsynligvis var mest grenseløst og gøy.
Det er gjennomøvd, kalkulert til og med.
Men publikum får nøyaktig det de vil ha:
En hitparade uten stans.
Lynne later for øvrig til ikke å ha eldes noe særlig.
Trampeklapp
Det er trampeklapp fra første øyeblikk.
«Standin’ in the Rain» leveres med dramatiske strykere, lyn og torden spraker over LED-skjermer.
Så kommer hits som «Evil Woman», «All Over the World» og «Showdown» – alle til vill jubel fra et fullsatt Oslo Spektrum.
Det visuelle utgjør halve opplevelsen.
Ta nevnte «All Over the World»; her snurrer en jordklode sakte rundt seg selv, byer lyses opp av fyrverkeri.
Og fra låt til låt går det fra kitsch til overdrevent kitsch når natur og univers møtes i dyplilla og blåtoner – omtrent som de spraymalte fullmånebildene en får kjøpt langs enhver strandgate der turister ferdes.
Men for all del – det er litt av et overveldende show vi blir servert.
Det er sjelden jeg ser et publikum leve seg så fullstendig inn i en konsert.
Selv for en anmelder som ikke har hørt mye på ELO, er det umulig å ikke kose seg.
Solid vokal
Vi får «Do Ya» fra The Move, «When I Was a Boy» og selvsagt «Livin’ Thing».
Dansing og jubel (og det med et middelaldrende publikum med sitteplasser).
«Handle With Care» fra Traveling Wilburys – som R.E.M. må ha lyttet til noen ganger – er like velkjent for publikum.
Et innslag av opera kommer i «Rockaria!» – en av få låter der tempoet skiftes.
Den stikker seg ut med et rockabilly-sound.
Og i balladen «Telephone Line» får Lynne vist at han har virkelig har en solid vokal.
Det hele blir et grandiost paradenummer, en hyllest til Electric Light Orchestra og et veldig effektfullt sådan.
| 1
|
401694
|
Ny serie:«Forbløffende hvor bra Jack Ryan fungerer» |
Asbjørn Slettemark
God nyhet:
John Krasinski er beste Jack Ryan siden Harrison Ford.
Dårlig nyhet:
Han er så god at du nå må kjøpe Amazon-abonnement.
På tidlig 1990-tall var Jack Ryan i ferd med å bli den neste James Bond, et tiår før Jason Bourne forsøkte det samme.
Alec Baldwin og Harrison Ford gestaltet Tom Clancys CIA-offiser i blant annet Jakten på Rød Oktober og Patriotenes spill, men luften gikk ut av ballongen da Ben Affleck overtok med The Sum of All Fears i 2000.
Da Chris Pine også mislykkes i rollen med Jack Ryan:
Shadow Recruit i 2014, ble han nærmest arkivert som pensjonert helt.
Når John Krasinski nå overtar rollen som den tallknusende etterretningsoffiseren, er det mildt sagt forbløffende hvor bra det fungerer.
Han konkurrerer lett med Harrison Ford om å være den beste Jack Ryan vi har sett.
Fra Jemen og Paris til Washington
Vi møter analytikeren Ryan i kuben sin på Langley, hvor han følger digitale pengespor.
Da han en dag ser noen massive overføringer via en mobilapp til Jemen, varsler han sin nye sjef.
James Greer er avskiltet stasjonssjef fra Pakistan og først ikke interessert i å rokke for mye på den nye båten han sitter i.
Når Ryan via omveier likevel får varslet ham og informasjonen setter dem på sporet av islamske terrorister, blir de to en høyst ufrivillig og dynamisk duo på tur gjennom Jemen, Paris og Washingtons byråkratiske irrganger.
Presenterer terrorister som håpefulle ungdommer og blodtørstige hevnere
Den første episoden, upåklagelig regissert av norske Morten Tyldum, er så nære thrillerperfeksjon som man får det.
Rollefigurene etableres med sine lyter og egenskaper og det internasjonale etterretningslandskapet blåses skremmende opp.
Overraskelsene lurer bak hver kontordør og terroristene serverer sjokkerende velorganiserte planer.
Samtidig byr Jack Ryan på dypere opprinnelseshistorier om terrorister enn hva man er vant til fra amerikansk hold.
Menneskesmugleren Ryan og Greer motstridig må ansette får by på mer enn skitne tenner og hallikmonologer, mens terroristbrødrene blir presentert som både håpefulle ungdommer og blodtørstige hevnere.
Noen vil sukke tungt mens «politisk korrekthet» blafrer ut av leppene, men tilbakeblikkene på brødrene gjør historien bedre og varmere.
Svak historie om dronepiloter
Det som derimot ikke fungerer, er historielinjen med en desillusjonert dronepilot som tar administrasjonens synder på sine skuldre.
Ikke bare spilles han åndsfraværende av John Magaro, selve fortellingen vandrer bare i ørkenen og forsvinner.
John Krasinski spiller derimot Jack Ryan med kameraklemmende tilstedeværelse, enten han er sjarmerende flørter, rastløs feltoperatør eller ubesluttsom i kampsituasjon.
Krasinski slo gjennom i et halvt dusin sesonger av den amerikanske The Office, men viser nok en gang hvilken perfekt skuespiller han er for drama, spenning og en liten dose kjærlighet.
Jack Ryan gjør Amazon-abonnement obligatorisk
Tom Clancy-fans vil nok også slå noen saltoer av frihetene som tas med Jack Ryans tidslinje, men filmhistorien viser at overføring til lerret og skjerm kler godt en frimodig behandling av bokhelter.
James Bond ble gjort til kjekkas, Jason Bourne-historien ble revet ut av Ludlums hender og Gudfaren-trilogien har ikke veldig mye med Mario Puzos bok å gjøre.
Til og med den aktuelle Harry Bosch-serien plukker historier fra bøkene slik en politisk agitator plukker kirsebær fra argumenttreet:
Fritt og fantasifullt.
Som de beste seriene og filmene har Jack Ryan respekt for kildematerialet, men tar de grep som trengs for at det skal oppleves aktuelt og dramatisk.
Og det gjør det, Jack Ryan fungerer så det rister i bunkersen.
Om du ennå ikke har skaffet deg abonnement på Amazons strømmetjeneste, er dette serien som gjør det til noe du må ha denne høsten.
| 1
|
401695
|
Christine and the Queens:Synthpop som utfordrer på ypperlig vis
Kjønn og maskulinitet utforskes gjennom melodisk pop med røffe kanter.
Bandet Christine and the Queens dukket opp nærmest fra det ukjente vinteren 2016 med albumet Chaleur Humaine.
Tittelen løy ikke, for dette var fascinerende elektropop med mye menneskelig varme og lang levetid.
Albumet, som ble gitt ut på fransk i hjemlandet allerede to år tidligere, har nå solgt godt over én million eksemplarer.
Løy gjorde derimot bandnavnet, for dette var egentlig soloprosjektet til franske Héloïse Letissier.
En nå 30 år gammel sanger, låtskriver, produsent og danser med mye på hjertet.
Spesielt om temaer som kjønnsroller, maskulinitet og egen seksualitet.
Vi snakker om en artist som presenterte seg med følgende tekstlinje i åpningslåten «iT» fra debutalbumet:
«Yes I've got it, I'm a man now, and there's nothing you can do to make me change my mind, I'm a man now».
Har endret artistnavn til Chris
Når Letissier nå returnerer til den synthbaserte popmusikkens frontlinje med sitt andre og enda sterkere album, har hun tatt nok et steg bort fra eget navn.
Héloïse kaller seg nå ikke lenger Christine, men kun Chris.
Et artistnavn hun også ser ut til å bruke som sitt eget i intervjuer.
Chris omtales som en konstruksjon eller en karakter, skapt for fortellingene på albumet Chris.
Samtidig er det opplagt et valg som understreker artistens personlighet og seksualitet.
Allerede ved debuten i 2014 sto Letissier frem som panseksuell.
Navnet Chris kan brukes av både kvinne og mann, men i denne sammenhengen altså om et menneske.
Eller som det heter i albumets første single, den helt fantastiske og retrofuturistiske synthpoplåten «Girlfriend»:
«Girlfriend, don't feel like a girlfriend, but lover.
Damn, I'd be your lover (touché, touché yeah)».
En klar og definerende dualitet som denne gangen også kommer enda tydeligere frem gjennom estetikk og ikke minst i videoene som følger dette albumet.
Utforsker maskuliniteten
Fire videoer er sluppet så langt, og av disse er det den tredje til «5 Dollars» som fremstår som den mest sentrale.
Videoen er skapt sammen med regissør Colin Solal Cardo, og viser vår protagonist Chris som står opp, trener, dusjer bort skrammene fra sist natt og kler på seg bondage-utstyr, så en dress, før det dansens ut i dagen.
Mann?
Kvinne?
Forretningsperson?
Prostituert?
American Psycho?
Tolkningsmulighetene er mange, og i et ferskt YouTube-intervju om sine videoer har Letissier sagt at alt på og rundt albumet Chris handler om å utforske maskulinitet.
Hva om hun snur på det, dropper feminiteten, kler seg maskulint og går inn i typisk maskuline miljøer?
Gjør dette noe med henne, blir selvtilliten større som «mann», kan hun være mer rå og direkte, blir hun sett annerledes?
Kan kjønnsrollene utfordres på denne måten?
Svarene er ikke nødvendigvis helt gitt på Chris, for usikkerheten er fortsatt en (liten) del av det totale bildet.
Men utforskningen av kjønnsroller og spesielt maskulinitet har i alle fall gitt noen musikalske endringer fra debuten Chaleur Humaine som er udelt gode.
Låter røffere enn sist
Her kan man vel raskt bli arrestert for å ty til etablerte og utdaterte kjønnsroller igjen, men skitt au.
Chris låter definitivt mye røffere enn forgjengeren.
Synthpopen er tydeligere, mer direkte og mer skitten i kantene.
Samtidig er de elleve låtene på den engelske utgaven (det er 12 låter på den franske som slippes samtidig) betydelig mer melodiske enn sist.
Sjekk for eksempel en låt som den nyeste singlen «The Walker», som byr på en helt nydelig melodilinje og et vakkert sunget refreng.
Letissier har danset, spilt teater og skrevet låter siden hun var fem år, men jaggu kan hun synge også.
Igjen er det altså en dualitet i uttrykket som kommer til syne, denne gangen musikalsk.
Det virker viktig for Letissier å lage gode og fengende melodier, samtidig som lydbildet også skal by på litt motstand.
Nyanser av elektronisk pop
Åpningslåten «Comme Si» er en drivende elektropopsak, mens nevnte «Girlfriend» sender mer enn ett nikk til hennes franske kolleger Daft Punk og deres samspill med produsent og gitarist Nile Rodgers for noen år siden.
Slik fortsetter albumet gjennom sine drøye 40 minutter.
Diverse nyanser av elektronisk popmusikk fra 80-tallet og fremover settes inn i en helhet som lyder like retro som fremtidsrettet.
Chris har låter som «Doesn’t Matter», drevet av en tung basslinje og som skapt for et nattklubbgulv.
Umiddelbart fulgt av tidligere nevnte «5 Dollars», mer egnet for dagen derpå.
Alle låtene sitter ikke like godt, men i andre halvdel av albumet kommer et par soleklare høydepunkter.
«Damn (What Must a Woman Do» sender oss tilbake på dansegulvet med albumets mest eksplisitte tekst om ønsket om sex:
«Do I have to pay?
Cause I sure can pay.
Do I have to wait?
I don’t wanna wait».
Mot slutten kommer rolige og mer ettertenksomme «Make Some Sense», som smart nok bringer inn litt av den usikkerheten som tross alt preger et liv.
Sånn er det bare.
I sum ett av årets beste album, dette.
Christine and the Queens skal ut på en lang turné i høst, men enn så lenge står ikke Norge på planen.
Det må noen kunne gjøre noe med.
| 1
|
401697
|
Matanmeldelsen:Hva har skjedd, Sorgenfri?
Gamle helter står for fall:
Maten og servicen på Sorgenfri faller ikke lenger i smak.
Sorgenfri har eksistert på Aker brygge i snart 15 år, og kan – sammen med Beach Club – regnes som en av stayerne på Bryggetorget, der naborestaurantene åpner og stenger med urovekkende jevne mellomrom.
Vi har besøkt stedet mange ganger for middagsservering gjennom årenes løp, men denne dagen har vi bestemt oss for å prøve lunsjtilbudet.
Aftenpostens har tre faste matanmeldere som anmelder tre restauranter i uken.
Alle anmeldelsene kan du lese på restaurantguiden.osloby.no.
Der finner du også over 60 guider til alt fra byens beste pizza og burgere til thailandske godbiter og søndagsåpne restauranter.
Sorgenfri har mange klassikere på menyen, blant dem danske smørbrød, noe som er en sjeldenhet i Oslo.
Men de satser også på tradisjonelle norske og kontinentale retter, som gravet laks, Skagen-toast, fisk- og skalldyrsuppe, moules frites, tartar og hamburger.
45 kroner for brød?
Vi legger merke til at middagsmenyen er pusset opp siden sist, med den beklagelige endringen at man nå også har tilbehør som en egen post:
– 45 kroner for brød ved siden av – er ikke det ganske drøyt? spør Bordvenninnen.
– Nyskapningen med at man må legge til ekstra tilbehør gjør at rettene kan koste mer enn de smaker, mener Spisevennen.
Siden vi er sultne, bestiller vi et utvalg retter og smørbrød:
Sorgenfris berømte Københavnerfat, stjerneskudd, en liten porsjon moules frites og tartar.
Ujevn service
Serveringen er ujevn denne dagen.
Siden det er mange gjester på uteserveringen, virker det som om servitørene konsentrerer seg om dem istedenfor oss som sitter inne:
De farer forbi i en fart med store fat.
Slik var det også sist vi besøkte stedet.
Har man feilberegnet antall besøkende og underbemannet denne lørdagen?
Etter hvert får vi og bordet ved siden av drikke av en stresset servitør.
–
Ølet er attpåtil dovent, sukker Spisevennen.
Fat uten futt
Etter en god del venting som tilbringes ved å se på alle raritetene langs vegger og tak i lokalet, kommer maten omsider til bordet.
Sorgenfri har et av de artigste interiørene på Aker brygge, men når sulten gnager, er det begrenset hvilken glede gjestene har av gamle skilt, leker og utstillingsdukker.
–
Jeg lurer på om de har bommet på bestillingen.
Jeg ba om dampede blåskjell med chili og koriander, men denne smaker mye blassere enn jeg antok, sier Bordvenninnen, som også er skuffet over den slappe pommes fritesen.
Københavnerfatet har også tapt seg siden sist:
Den lune leverposteien er nesten kald, frikadellene er harde utenpå, skagenrøren har en sur bismak.
Den gravede laksen, silden og osten får derimot godkjent, i likhet med rødbetene og rødkålen.
Rugbrødet til er av god, gammel kvalitet.
Dalende stjerneskudd
Stjerneskuddet er også en nedtur:
Den panerte rødspetten og laksen er begge lunkne og tørre.
Noen slunkne reker, noen salatblader, visne agurkskiver og to klatter dressing liver ikke opp smaksbildet noe særlig.
Da er det opp til tartaren å redde lunsjen, og selv om det rå kjøttet er piffet opp med blåbær, timian og sennepsfrø, ender retten opp midt på treet.
Vi deler et fat kjøleskapskald ost og tilslørte bondepiker til dessert, der eplegraniteen og den sprø crumblen så vidt redder bondepikene fra en trist skjebne.
Alt i alt er dette en opplevelse langt fra det vi hadde ventet oss.
Hva har skjedd med Sorgenfri?
Er man blitt matlei på kjøkkenet, eller er det problemer med å ha nok servitører på jobb?
Nå som det har kommet steder som spesialiserer seg på brunsj, som Miss Sophie, Vespa & Humla og Grådi, må Sorgenfri skjerpe seg.
| 0
|
401702
|
Nytt fra Thea Hjelmeland:«Stort bedre kan det ikke gjøres»
Artisten følger opp et vanskelig album på imponerende måte.
For fire år siden kom Thea Hjelmelands forrige album, Solar Plexus.
Et album jeg ga en sekser og fremdeles tenker på som et av dette tiårets sterkeste norske.
Bakgrunnen for låtene var sterkt personlig, og platen endte opp med å vinne en Spellemannspris.
Så, hvordan følger man opp et så genuint album preget av reell sorg?
Musikalsk variasjon
Det første som slår meg er hvor livlig musikken er denne gangen.
Fantasifulle rytmer gjør det hele svært dansbart, og platen sentrer rundt et rikt lydbilde fullt av særegne instrumenter og gjennomtenkte detaljer.
Musikken er også mer elektronisk enn på forgjengeren, med flere spor som lefler med R&B og elektronika.
Samtidig blir Hjelmelands signatur godt ivaretatt.
Hun har en leken holdning til komponering og holder på spenningen i lytteropplevelsen.
«Happen Go Stay» åpner med en sprelsk gitarmelodi og en spretten rytme det er vanskelig å sitte stille til.
Etter et av flere korte lydklipp i form av et haikulignende dikt, befinner vi oss så plutselig i et mer neddempet lydlandskap drevet av melankolsk retrosynth på «My Girl».
Her bygges det stille opp til et storslagent poprefreng man ikke forutser, men som allikevel treffer godt.
Videre kommer en direkte beskrivelse av graviditet og fødsel i «Placenta», som blander barokkpop med funkgitar.
Kroppsfokus
Det kroppslige er et gjennomgangstema på KULLA.
Alt fra kjønnshår som setter seg fast i tennene til å gi fra seg selvstendighet for å gro frem et nytt menneske.
Hjelmeland skriver åpent om det fysiske ved å være kvinne, om seksualitet og utfordringer, ofte med en grad av humor i den alvorlige tematikken.
Foreldede normer sparkes ned til fordel for realiteten med et språk hvor det abstrakte og konkrete møtes.
På «Nemesis» personliggjøres sykdommer og situasjoner som gjerne ses på som skambelagte, satt til en slags blanding av folkemusikk og IDM (Intelligent dance music).
En sound som huker seg tak i lytteren før det hele blir betraktelig mørkere i refrenget.
Det virker som om Hjelmeland svarer seg selv og med mørk røst betrakter en kollaps.
Denne følelsen tar til slutt over i låtens andre halvdel, mens den minimalistiske teknoen glir fra hverandre og blir mer sammensatt.
I motsetning til hva MGP vil ha deg til å tro, er det slik man skriver en sang.
Og det er slik man følger opp et sterkt album.
Den varierte musikken flyter godt, temaer utforskes poetisk, og det hele gjøres med en imponerende energi.
Stort bedre kan det ikke gjøres.
| 1
|
401707
|
Et album å gråte ut til, men på en god måte
Fay Wildhagens musikalske univers er en nytelse å være i.
«So here we are».
Det kommer smygende allerede fra første tekststrofe av førstesporet «When I Let Go» – dette albumet lover å ikke etterlate deg uberørt.
Fay Wildhagens vokal i falsett får starte.
Den er like nydelig som en husker.
Følsom uten å være melankolsk, men med sårbarhet og en type uskyld som gjør at hun formidler sitt innerste uten påtatt innlevelse.
Og Wildhagen gjør det i større skala denne gangen.
To års pause
Det har vært stille fra henne lenge.
Da debutalbumet Snow kom i 2015 var vi mange som ble begeistret.
Hun var en 21-årig artist som virkelig hadde noe å komme med.
Musiker ned til fingerspillet på gitaren, vokal, gode tekster og meloditeft.
I et intervju med Aftenposten forteller hun om fraværet av mening da senebetennelse tvang henne til å slutte å spille for en periode.
At hun ble passiv, at perioden som fulgte ble mørk.
At det er vanskelig å være i «generasjon prestasjon» og «bli en slags voksen i en stor og skremmende verden».
Forløsningen kom ved å lage et nytt lydunivers og forme en ny plate – fra en hytte på fjellet.
Som melodramatisk kunstrock
Wildhagen starter altså velkjent i det stille med denne sarte, nærmest vibrerende falsettvokalen.
Både førstesporet og «Leave Me to the Moon» bygges sakte opp i intensitet.
Strykere legges til og det blir gradvis mer og mer instrumentalt svulmende inntil elegante crescendoer leder låtene ut.
For meg lyder det av ruskete, forblåste landskap.
Kanskje fordi lydbildet tidvis minner om islenderen Jónsi Birgissons melodramatiske kunstrock og hans arbeider med både Sigur Rós og som soloartist.
Den nydelige, drivende «Borders» starter omtrent som en senere Bon Iver-låt med manipulert vokal og instrumentering som både er kaotisk og lavmælt på samme tid.
Det blir dronende rock, før tempoet skrus opp parallelt med at vokalen får mer plass.
En kan lure på hvorfor Wildhagen velger å sample inn en nyhetsstemme, men heldigvis forstyrrer den ikke for mye.
Låtene har hver sine historier
Det er sjelden det er hold i presseskriv.
Det artister lover en skal få høre, finnes ikke i låtene.
Evnen til å formidle skiller de gode fra de dårlige.
Wildhagen tilhører de som klarer det.
«It’s not easy to live through days like these» – hun sier det rett ut i låten «Golden».
Andre ganger blir det forklart mer metaforisk hvordan det føles å navigere i verden som menneske.
At sårbarhet kan være utmattende.
Og lik følelser aldri holder seg i ro, er albumet også dynamisk.
Wildhagen drar ikke fra den ene låten inn i den neste.
De har hver sin historie og står alene som egne univers.
Wildhagens tilbakekomst til musikken er med et album som lett vekker de triste følelsene, men på en god og tilfredsstillende måte.
Litt som når en gråter ut og føler seg oppløftet etterpå – klar for å ta imot det som kommer.
| 1
|
401709
|
«Johnny English Strikes Again» er harmløs, lettvint og morsom
Atkinson er fortsatt Atkinson.
På godt og vondt.
Dette er en sånn film hvor instinktet til kritikerne (inkludert mitt) sier at den må tas med en nokså voldsom klype salt, men som folk, altså folk flest, altså veldig mange, før eller siden ender opp med å se.
Rowan Atkinson er tross alt en godgutt.
Og han har holdt på lenge.
Det kan iblant bre seg en skepsis til skuespillere som ham, som har sluttet å utvikle seg, men aldri gir seg, og stadig gjør mer av det samme.
Det kan virke lettvint, til og med skamløst.
Men det er lett å glemme at det også er imponerende.
Mannen har langt på vei samme kroppsform og ansikt som han hadde da han slo igjennom med Not the Nine O’ Clock News (1979–1982) og etterpå suverent banket inn posisjonen sin med Sorte orm (fire sesonger mellom 1983 og 1989).
Alt dette er fortsatt morsomt.
Faktisk leste jeg alle Sorte orm-manusene for et par år siden, og de er fortsatt ordentlig morsomme.
De beste av de syrlige one-linerne derfra blir sjelden tangert.
Poenget er at Atkinson har gjort ordentlig gode ting og må på sett og vis berømmes for at han fortsatt holder på.
Anstrenger seg ikke
Så kan det jo tenkes at agentfilm-parodi-filmene Johnny English blir i enkleste laget noen ganger.
Atkinson anstrenger seg ikke, men flyter på den ekstreme mimikken sin og evnen til å levere replikker og kroppsbevegelser på rare måter.
Denne filmen bringer ikke med seg noe nytt, men det hadde vel heller ingen trodd.
Den skal bare levere mer godmodig humor for hele familien og være en film alle kan krype opp i sofaen og se vel vitende om at ingenting kommer til å være krenkende eller utfordrende for noen.
Og den ambisjonen er kanskje kjedelig, men den skader ingen, men sprer tvert imot noen runder med latter.
Og er naturligvis innbringende for alle involverte.
Morsomt for barn
Historien er naturligvis mer av det vi har sett før.
Klabb og babb og uendelig med krøll på grunn av English’ uoppmerksomhet og udugelighet.
På sitt morsomste er det riktig fornøyelig.
Men det er en hel del tomgang mellom høydepunktene.
De fleste spøkene blir også presentert så tydelig at man aner hva som skal skje en god stund før humorelementene får utspille seg.
Det er usofistikert, men samtidig sjarmerende at noe fortsatt kan få lov til å være harmløst, enkelt og dumt.
Det morsomste denne gangen er English’ motstand mot digital teknologi, og spesielt eksperimentet hans med virtual reality-trening.
Der når Atkinson seg selv på det beste sånn cirka opp til cirka halsen, og det holder kanskje når man har holdt på så lenge som han har.
Jeg kjenner for øvrig et antall yngre mennesker (barn) som kommer til å synes at dette er veldig morsomt.
Og da er det jo det.
| 0
|
401714
|
«Månelyst i Flåklypa:»Trygg månelanding for Solan og Ludvig
En film som er akkurat så morsom, underfundig og sjarmerende som den skal være.
Etter den forrige Flåklypa-filmen etterlyste jeg litt mer spenning og dramatikk.
Når gjengen planlegger tur til månen, får vi begge deler.
Månelyst i Flåklypa er den tredje filmen laget med stop-motion-animasjon.
Il Tempo Gigante er fraværende, men hva skal man med den når man har en månerakett?
Nesten en nasjonalskatt
Stop-motion-animasjon er ikke den billigste måten å lage film på.
Hver eneste scene må lages for hånd.
Animasjonen i Månelyst i Flåklypa er sømløs og detaljrik.
Jeg er veldig glad for at filmskaperne har valgt denne metoden.
Den er med på å bevare og understreke sjelen i Kjell Aukrusts helt unike univers.
Våre helter fra Flåklypa er jo nesten blitt en nasjonalskatt, og de fortjener også et ettermæle i form av gode filmer.
Regissør Rasmus A. Sivertsen og manusforfatter Karsten Fullu, som har bakgrunn fra blant annet Nytt på nytt, sørger for en solid og underholdende månelanding.
God spenningskurve
Filmen starter med at månen er blitt fritt vilt.
Hvem kommer dit først for å plassere flagget?
Reodor tusler inn på verkstedet og lager en ikke helt vellykket prototyp, men pytt sann.
Til månen skal de!
Med støtte fra den norske stat, personifisert av en byråkratisk tørrpinn ved navn Vigfus Skonken, skal de sikre veien til rikdom etter oljen.
Denne gangen har Ludvig god grunn til å være både redd og nervøs.
En måneferd er ikke uten farer, og underveis blir det ganske dramatisk.
Det blir til og med litt vel spennende for den tøffe Solan.
En god spenningskurve har historien godt av, og det søte og underfundige får driv og nerve.
Humor for både voksne og barn
Humoren er fortsatt både lun og morsom.
De minste får sitt med gjengens artige påfunn og mye dramatikk.
Imens kan de voksne le og kose seg med kommentarer som mest sannsynlig går de minste barna hus forbi.
Tidenes mest narsissistiske nyhetsoppleser serverer for eksempel saken om at EUs romprosjekt har feilet.
De satte italienerne til å bygge, tyskerne til utsmykking og grekerne til å styre budsjettet.
Det er humor myntet på oss voksne, og filmen er full av slike godbiter.
Når gjengen letter i måneraketten til toner fra «An der schönen blauen Donau,» som er brukt i Stanley Kubricks 2001:
En romodyssé, føler jeg at den er laget for filmnerder som meg.
Det er nesten så jeg lurer på om filmen fungerer minst like godt for voksne som for barn.
Månelyst i Flåklypa er en flott avslutning på trilogien.
Filmen er akkurat så morsom, underfundig og sjarmerende som den skal være.
Flåklypa-universet skal være godlynt, men det skader ikke med litt action.
| 1
|
401716
|
Pom Poko har den feteste rockelåten akkurat nå
Gamle triks med ny energi gir fire fabelaktige minutter.
Alt er gjort tidligere, sier de gretne.
Alt var bedre før, sier enda flere.
Ofte er det lett å føle det slik i møtet med mengden av ny musikk som strømmer ut.
Det kan være langt mellom det spennende.
Likevel dukker de plutselig opp, låtene som viser at det er mulig å sparke ny energi inn i gamle formler og få det til å låte ekstremt fett.
Pom Pokos ferske single «Follow the Lights» er en slik låt.
De friskeste og beste minuttene i ny, norsk musikk på lenge.
Punka angrep på rocken
«Follow the Lights» er bare Pom Pokos fjerde utgitte låt, og den første etter at bandet fra Trondheim signerte platekontrakt med engelske Bella Union.
Et anerkjent selskap som også har artister som Beach House, Father John Misty og Susanne Sundfør på lønningslisten.
«I loved that they didn’t sound like anyone else», sa Bella Union-grunnlegger Simon Raymonde etter å ha hørt Pom Poko live i fjor.
Likevel la han til:
«Kind of like The Slits crossed with the Pixies».
Et punka angrep på klassisk, energisk rock med drivende riff, heftig perkusjon og røff vokal, altså.
«Follow the Lights» treffer så godt at låten sist uke ble med på NY Times viktige anbefalingsliste.
Mer kubjelle, takk
Herligheten åpner på beste vis med et gjentagende riff skapt av blytung bass og herlig kubjelle.
Igjen og igjen.
Etter et halvt minutt fylles lydbildet av en stikkende, metallisk gitar som spiller opp et annet og tilnærmet malplassert riff, før vokalen endelig får plass til å skinne.
«If you don’t return my time, you know I won’t recover» synger vokalist Ragnhild Fangel Jamtveit smått desperat.
Her skjønner vi at fortelleren har feilet i et ulykkelig forhold.
Fortvilet håper hun at motparten likevel vil følge lyset tilbake.
At ting ikke er lett, understrekes så til de grader av den etter hvert mer og mer illsinte gitaren som ligger under.
Den skaper en aldri hvilende følelse av uro.
Komplett med lett forvrengt gitarlyd er dette genialt sammensatt.
Gitaren lever
Midtveis roer låten litt ned i et seigere og mer prog-aktig parti, men ordentlig fred blir det likevel aldri.
Til slutt river gitaren tak igjen, før alt ender med en mer passiv gjentagelse av tittelen.
Dette forholdet kan aldri gå bra.
Bra vil det derimot gå for Pom Poko, som gjennom sine nå fire singler leverer på stigende kurve.
Det er lett å se en lysende fremtid for kvartetten Jonas Krøvel, Ola Djupvik, Martin Miguel Almagro Tonne og Ragnhild Fangel Jamtveit, om de fortsetter slik.
I en listeverden dominert av urban musikk, er det nydelig å kjenne gitaren leve og bite som her.
Pom Poko turnerer i Europa i høst.
Ingen konserter er satt opp i Norge pr. nå.
| 1
|
401718
|
Komikken dreper frykten i Macbeth
Endelig er Shakespeares Macbeth tilbake på en norsk scene.
Dessverre er han mer komisk enn berørende på Det Norske Teatret.
Det er da Macbeth kommer inn med to bloddryppende dolker, at noen i salen begynner å le.
Han har nettopp drept kong Duncan, og det er i grunn ikke så morsomt.
Duncan er som en farsfigur for den skotske generalen.
Men Macbeth er spådd at han skal bli konge av Skottland, og blir egget av sin kone til å hjelpe skjebnen på vei.
Ett drap unna, og han har tronen.
«Sleep no more,» sier Macbeth i en av Shakespeares mest ikoniske linjer.
Han har dømt seg selv til evig søvnløshet.
Hvorfor begynner publikum da å le?
Fungerer ikke som tragedie
Jeg tror det er en konsekvens av to store problemer med denne oppsetningen.
Det ene er at det ikke etableres en sympati med Macbeth i stykkets første scener.
Dermed blir ikke fallet stort nok hverken overfor vennene hans - eller oss som sitter i salen.
Skuespiller Preben Hodneland er god til å formidle teksten og gir Macbeth et menneskelig og hverdagslig uttrykk.
Men de mange vendepunktene i teksten er ikke tydelige nok.
Vi forstår ikke at han både blir skremt og tent av heksenes spådom om kongemakt.
Vi ser ikke kjærligheten mellom han og Lady Macbeth (Ingeborg Sundrehagen Raustøl), og heller ikke det opprinnelige tillitsforholdet til kameraten Banquo (Petter Winther).
Han viser oss aldri at han kunne valgt annerledes.
Dermed blir Macbeth et menneske vi ikke føler med.
Pantomime eller hommage?
Den andre grunnen til at latteren pipler som en lekk kran, er at regissør Peer Perez Øian har en uklar kontrakt med publikum.
Det er vanskelig å forstå hvor han vil.
Da liket til Duncan blir funnet, spiller ekteparet Macbeth komisk pantomime.
Macduff på sin side, har et ekko i mikrofonen sin, liksom for å understreke det melodramatiske.
Mens Malcolm sørger psykologisk realistisk over sin drepte far.
Regivalgene er ikke helt konsekvente.
Noen ganger virker det som at Øian vil ha en renskåren oppsetning med tekst og ansikt mot publikum.
Andre ganger legges det opp til en teaterlek eller en overdreven spillestil.
Starten er tidløs, men midtveis er vi så langt inne i Gudfaren-estetikken at vi tror det hele er en slags hommage til Francis Ford Coppola.
Mye er bra
Det er synd at helheten faller sammen, for stykkevis og delt er det mye som er bra.
Scenograf Etienne Pluss har utstyrt ensemblet med rutete bukser, som er et grunnkostyme uansett karakter.
Scenerommet er et speilblankt gulv, foran en scene innrammet av lysstoffrør.
Det gir både assosiasjoner til makt og mange muligheter til spill-i-spillet.
Koreograf Magnus Myhr lar heksene, tre skallede ballerinaer, være en del av naturen.
Kanskje er de en luftspeiling, kanskje et bilde på Macbeths døde barn.
Snytt for tragedien
Flere skuespillere har godt håndlag med teksten, men de spiller i hvert sitt vakuum.
Den eneste som får oss til å føle frykt er Petter Winther i rollen som Banquo.
Vi skjønner når han tviler på sin venn Macbeth og når han lar tvilen komme kameraten til gode.
Han får hvert ord ut til salen med en avslappet intensitet og tilfører stykket en naturlig munterhet.
Puster liv i ondskapen
Bankettscenen, der Banquo spøker for Macbeth, er selve høydepunktet i denne oppsetningen.
Her danser Banquo triumferende med seg selv, mens vi i salen tenker på heksenes spådom om dem begge.
I en annen scene puster Lady Macbeth frem ondskapen inne i seg selv, etter å ha lekt med en spilledåse som likner på heksene.
Disse to sceneøyeblikkene er virkelig spennende.
De har en slags mystisisme som tar Shakespeares myter på alvor.
Men så varer det så kort.
Stykket går inn i en mer forvirrende komedie.
Inn i en haltende, gravalvorlig minimalisme.
Noen begynner å le.
Andre sitter stille under den stående applausen.
Sammen er vi snytt for en tragedie.
| 0
|
401719
|
Joaquin Phoenix er fantastisk i «Don't Worry, He Won't Get Far on Foot»
Gus Van Sant har laget en varm komedie om veien opp av spritflasken.
Alkoholisme er noe filmskapere har tematisert mange ganger.
Fra hjerteskjærende og vonde portretter av alkoholens ødeleggende kraft, som Leaving Las Vegas (1995), til ren svart komikk i den geniale Withnail And I (1987).
Don’t Worry, He Won’t Get Far on Foot er en svart, men varm komedie om alkoholisme, basert på tegneserieartisten John Callahans (1951–2010) selvbiografi.
Det kunne blitt forferdelig sentimentalt, men i Gus Van Sants regi får du en innsiktsfull og klok fremstilling om veien ut av flasken.
Kunst ble svaret
Callahan begynte å drikke som 12-åring.
Som 21-åring ble Callahan lam etter en alvorlig bilulykke.
Etter ulykken ble han naturlig nok enda mer deprimert.
Slutte å drikke hadde han absolutt ingen planer om.
Han er en ordentlig grinebiter.
En dag blir han liggende midt i gaten etter å ha trynet i rullestolen.
Alt han tenker på er å få tak i flasken med sprit.
Han tvinges inn i et rehabiliteringsprogram, hvor han treffer Donnie (Jonah Hill), en karismatisk og ukonvensjonell arving.
Donnie tilbyr ikke klissete trøst, men hjelp til å finne noe å leve for.
Callahans vei ut av helvete gikk via kunsten.
Han var en stor satiriker og kjent for sine skarpe, mørke og til tider makabre tegneserier.
Ingen temaer var tabu.
En kameleon foran kamera
I filmen spilles Callahan av den mesterlige Joaquin Phoenix.
Selv om det også er flotte prestasjoner fra både Hill og Rooney Mara, er det liten tvil om at dette er Phoenix’ film.
I likhet med i You Were Never Really Here, som gikk på kino tidligere i år, får du her se hvilken kameleon av en skuespiller han er.
Her er han nesten ugjenkjennelig – han har kvapsete kropp og sliten, blek hud.
Det fysiske spillet i rullestolen er bare et element som gjør denne rolletolkningen til noe i en klasse for seg.
Den emosjonelle råskapen trenger gjennom til deg som sitter i salen og ser på.
Han er sårbar, redd, gal, likegyldig, slem, sarkastisk – og han er alt dette i én og samme scene.
Et menneskelig portrett
Gus Van Sant glamoriserer hverken veien ut av fylla eller tilværelsen som edru.
Problemene forsvinner ikke bare man slutter å drikke.
Filmens virkelige styrke er at den forteller sin historie med varme, men helt uten den sentimentaliteten man ofte får i denne typen filmer.
Du kan kanskje si at filmens ånd er i tråd med Callahans egne tegnede streker; litt kynisme, svart humor og sarkasme, men også med en god dose medmenneskelighet.
| 1
|
401722
|
«The Nun» er mer latterlig enn skummel
Onde nonner burde være grobunn for et ekte filmmareritt.
I august kom nyheten om at Youtube fjernet en promosnutt for The Nun fordi den var altfor skummel.
Hadde nå enda filmen hatt et bitte lite snev av nerve, kunne dette blitt fabelaktig skremmende.
Dessverre er filmen blottet for alt annet enn de mest banale bø-effektene.
Det er nesten utrolig at det er mulig å lage en så kjedelig film om onde nonner og demoner.
Her burde det da virkelig være grobunn for et ekte filmmareritt?
Klisjeer på rekke og rad
Det hele starter bra.
En mørk gang med gotiske buer, en mystisk nøkkel og en ung nonne som tar sitt liv.
Vatikanet sender en prest (Demián Bichir) og en ung og uskyldig nonne (Taissa Farmiga) til Romania for å undersøke.
Med kulisser en skrekkfilmregissør bare kan drømme om, ankommer Burke og Irene det falleferdige klosteret.
Ikke overraskende blir det møter med både døde nonner, demoner og en mørk grav.
Pittoreske Corvin slott danner bakgrunnen, og det burde vært enkelt å skremme vettet av oss.
Legenden sier at dette var Draculas slott.
Filmskaperne har prøvd seg på et par scener med blodsprut som en vag hyllest til Coppolas Dracula.
De lykkes ikke med annet enn å skape klisjeer på rekke og rad.
Overtydelig
Handlingen i The Nun er satt i The Conjuring-universet.
Den aller første filmen fra 2003 var en grøssende film om demonisk besettelse.
Etter film nummer to, fulgte Annabelle (2014), og filmskaperne burde latt universet dø i fred.
The Nun har et veldig stort problem, og det er at den er overtydelig.
Det skjemmer mange moderne skrekkfilmer som ikke våger å stole på at et knirk kan være nok, men pøser på med 10 knirk bare for å være på sikre siden.
Effekten blir det motsatte av skremmende.
Det blir latterlig og irriterende dumt.
Regissør Corin Hardy har ikke hørt om antydningens kunst.
Lyden er overdøvende tydelig; du kan forutse alt som skjer i en scene basert på Abel Korzeniowskis drønnende musikk.
Følger du kameraføringen, kan du si nøyaktig når og hvor den onde nonnen kommer til å dukke opp.
Karakterene er så sjablongaktige at de forblir totalt uinteressante gjennom det lille som er av historie.
For ikke å snakke om alt det idiotiske de finner på.
Hvem i huleste vandrer alene rundt på en kirkegård når en ond kraft loker rundt?
The Nun har et par øyeblikk som kan få de mest lettskremte sjeler til å hoppe i kinostolen.
På tross av stemningsskapende fotografi, gotisk arkitektur og en skummel borg, makter ikke filmen å fremkalle et lite nervepirrende gys.
| 0
|
401727
|
Maniac:Mumlende, måpende, middels sci-fi |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Jonah Hill mumler seg uinspirert gjennom Netflix’ norskinspirerte sci-fi-serie.
Kjedelige «Maniac» har minimalt å by på.
Dersom du klarer å komme deg gjennom ti episoder av Maniac, er du sannsynligvis tungt faglig interessert i retrofuturistisk scenografi, eller usunt avhengig av å fullføre alle Netflix-serier du begynner på.
Uansett hvor mye tid man kaster bort.
Netflix-serien som er basert på den norske serien med samme navn, er så langtekkelig og pretensiøs som serier blir.
Institutt tilbyr kur mot alle mentale problemer
Superbad-stjernen Jonah Hill spiller Owen Millgrim, en syk – sannsynligvis schizofren – ung mann som begynner på en eksperimentell kur.
I samme kull på det rare instituttet som lover å fikse hjernen for hva det måtte være, møter han Annie Landsberg, en ung dame med et desperat behov for å rydde opp i forholdet hun hadde til sin avdøde søster og mor.
Ved hjelp av medikamenter og stråling sendes de bakover i tid og utover i rom.
De gjenopplever tidligere hendelser og nye handlingsmønstre.
Science fiction, satire og drama
Sjangermessig ligger Maniac et sted mellom lavmælt science fiction, forsøksvis satire og vanskelig drama.
Serien er utseendemessig merkbart lik Legion, hvor designerne gikk for en lekker scenografi av fremtid slik filmverdenen gjennom årene har sett for seg at den skal bli.
Tidvis ser dette usedvanlig tiltrekkende ut, men etter hvert som de elegante settene blir fylt av hakkende dialog og flate monologer, falmer også interessen for de fine bildene.
Søvndyssende Jonah Hill
Den to ganger Oscar-nominerte komediestjernen Jonah Hill er den verste synderen.
I et tafatt forsøk på å spille en viktig, trist rolle subber han hviskende og måpende rundt Emma Stone, ute av stand til å gjøre noe interessant med Owen Millgrim-figuren han er tildelt.
Om taktikken var å lage skuespillerkunst av å mumle og måpe mot kamera, har han lykkes.
For oss seere er det minst like søvndyssende som apparatene han kobles til på instituttet.
«I don’t know what you’re talking about»
Hills håpløse innsats når et bunnpunkt i noir-episoden, den svakeste av mange seige episoder.
Da han og Emma Stone plasseres i en fortelling med damsels in distress og nattlige skudd fra hoften, blir det åpenbart hvor dårlig Maniac også fungerer som pastisj på sjangerfilm.
Replikker flatere enn saltsjøer i Bolivia renner så vidt ut av Hills munn, og på et tidspunkt i episoden snur Stone seg mot Hill og sier stille:
«I don’t know what you’re talking about.»
Det er lett å være enig med henne, og det ser ut som Hill selv ikke har anelse hva han gjør kledd som en gangster fra 40-tallet.
Sting og VR-sex trekker opp
Emma Stones innsats som frenetiske Annie Landsberg er seriens klare høydepunkt, sammen med noen bisarre komiske forløsninger.
Da Owen Millgrim forsøker å ta livet av seg fordi broren hans synger «Every Breath You Take» til kjæresten, eller Justin Therouxs doktorfigur tas på fersken i vill virtual reality-sex med en Avatar-aktig fantasydame, leverer serien noen høyst behøvde øyeblikk av galskapen den så gjerne vil formidle.
Har Netflix bestilt merkevarestrategi?
Det mest interessante med Maniac er hvorfor denne serien er laget.
Kan det være ren merkevarestrategi?
Netflix har laget en rekke midtstrøms suksesser, mens utfordrende serier som Legion, Westworld og The Leftovers har profilert konkurrerende strømmetjenester som dristige og frekke.
Har Netflix stolt for mye på store navn som Jonah Hill, Emma Stone og regissør Cary Fukunaga (regissøren av første sesong True Detective) og gitt for frie tøyler?
Strømmetjenestens kvalitetskontrollører har hvert fall sovet i timen.
| 0
|
401729
|
«Mordene i Kongo:»To tvilsomme nordmenn på oppdrag i Kongo
Aksel Hennie og Tobias Santelmann gir oss sterke og nyanserte skuespillerprestasjoner i denne tvetydige fiksjonaliseringen av Kongo-mordene.
«Tjostolv var ikke en morder, han var en killer.
Det er en forskjell», bedyrer Aksel Hennie i rollen som Joshua French i denne filmatiseringen av de såkalte Kongo-mordene.
De to norske eventyrerne, som de også er blitt kalt, så på seg selv som profesjonelle leiesoldater og en type menn som ikke lenger hørte hjemme i det moderne Norge.
Bare i Afrika kunne de leve ut de sidene ved seg selv som gjorde dem til voldsmenn, men i en positiv forstand, som French i filmen presiserer.
De som hadde fryktet at regissør Marius Holst og manusforfatter Stephen Uhlander skulle forherlige de to mennene, etter at originalforfatteren Nikolaj Frobenius trakk seg ut, kan ta det med ro.
Filmskaperne lar det aldri være noen tvil om at French og Molands eskapader var noe langt mer tvilsomt enn bare eventyrlyst, og at de var implisert i en kriminell aktivitet som ledet til mordet på deres sjåfør i Øst-Kongo den natten i 2009.
Nøyaktig hva som skjedde, får vi heller ikke noe klart svar på her.
Men nettopp de kaotiske omstendighetene gjør det mulig for filmskaperne og skuespillerne å beholde de ytre omstendighetene, for så å dramatisere, spisse og dikte videre på detaljene.
Overbevisende fengselsdrama
Først og fremst er det en tvetydighet som gjennomsyrer filmen:
Ingen av de to rollefigurene er enkle å plassere, bortsett fra i starten, som «typer».
French og Moland ankommer Kongo som våpenglade «kjøtthuer» (som de kaller hverandre), men skjønner fort at Kongo er noe annet enn de stedene de har tørrtrent som leiesoldater.
Filmen starter hos French, like etter Molands død i fengselet i Kinshasa.
I løpet av filmen gis vi alternative versjoner av hva som skjedde mordnatten.
Mesteparten av handlingen utspiller seg i fengselet, der de to nordmennene må kjempe en enda hardere kamp for å overleve enn da de var på vei gjennom jungelen.
Det er her kvalitetene til regissør Marius Holst og de to skuespillerne kommer til sin rett.
Ved hjelp av et solid skuespillerensemble, hovedsakelig fra Sør-Afrika der filmen er spilt inn, skapes et overbevisende og brutalisert fengselsmiljø som er perfekt for denne typen trykkokerdrama.
Mens presset øker fra omgivelsene inne i fengselet, fra rettssalen og fra Norge, begynner Moland å rakne psykisk, og tvilen setter inn for French sin del.
Enda et mørkets hjerte?
«Vi er ikke amatører, men vi visste ikke nok om stedet», sier Moland på et tidspunkt, og lengre kommer ikke han noen dypere selverkjennelse før han dør.
Likevel får Santelmann frem nyanser i sitt svært fysiske spill, og vi får hele tiden en fornemmelse av at han bærer på en hemmelighet.
Det er et dynamisk samspill mellom Santelmann og Hennie som muligens gjenspeiler vennskapet slik det var; den ene rund og omtrentlig, den andre mer presis og verbal.
Men det er en pris å betale for at vi kun følger perspektivet til de to nordmennene.
Det kongolesiske samfunnet skyves i bakgrunnen og blir enda et «mørkets hjerte» slik vestlig litteratur og film, og nå også nyhetsmediene, har diagnostisert denne delen av Afrika.
Heldigvis gir filmskaperne oss noen øyeblikk av menneskelighet mellom fangene, og vi får også en pliktskyldig mini-historietime om kolonialismen fra en kongolesisk general.
Men det er følelseslivet til Moland og French vi er tett på, den avdøde sjåførens sørgende hustru avspises med et par uttrykksløse bilder.
Filmens kanskje mest hjerteskjærende scene inntreffer typisk nok mellom French og moren ute i fengselsgården.
Den er en forbilledlig oppvisning i bruk av undertekst.
Og forresten:
Glemte jeg å nevne at alt dette bare er basert på en hendelse fra virkeligheten og derfor står i fare for å være løgn og forbannet dikt?
Tenkte jeg bare skulle nevne det.
| 1
|
401732
|
«The Miseducation of Cameron Post» tar for seg homofili som sykdom
Mye godt skuespill i film om gladkristen anstalt som kurerer homofile.
Desiree Akhavan tilhører kretsen av gatesmarte New York-filmskapere i midten av trettiårene.
Jeg lurte på hvor jeg hadde henne fra og skjønte etter hvert at det er fra noen episoder i Girls.
Lena Dunham oppdaget henne, leser jeg, på bakgrunn av Akhavans debutfilm Appropriate Behaviour (2014) som ligger fritt tilgjengelig på Youtube for dem som er interessert.
Det er en snappy og Woody Allen-aktig lesbisk kjærlighetshistorie hvor Akhavan selv spiller hovedrollen som iransk-amerikansk ung kvinne på leting etter alt mulig.
Først og fremst sex, dernest muligens til og med kjærlighet.
The Miseducation of Cameron Post er basert på en roman med samme tittel, og Akhavan fortsetter her i samme tematiske gate, men tar et solid skritt i en alvorligere retning, uten å slippe lettheten.
Hun holder seg dessuten utelukkende bak kamera denne gangen.
Vil kurere homofili
Historien foregår på tidlig 90-tallet og bretter ut en kristen anstalt i Montana hvor ungdommer som har havnet på feil side sånn rent seksuelt, sendes for å kureres.
Det er naturligvis det glade vanvidd, men det er ikke lenge siden kristne stemmer i den norske debatten kunne finne på å nevne lignende ting.
Muslimske også, for den saks skyld.
Og en del mener det nok fortsatt, selv om de ikke sier det høyt altfor ofte.
En sånn anstalt er naturligvis gull for en filmskaper, men på en måte er det nesten for lett.
Det latterlige kan lett bli for tydelig, men Akhavan har funnet en nokså tilbakeholdt måte å løse det på.
Og ikke minst har hun funnet en skuespiller som bærer filmen på fantastisk vis.
Chloë Grace Moretz har den helt rette kombinasjonen av sårbarhet og fandenivoldskhet.
Hun er et funn.
Hun har spilt i en mengde filmer, men jeg har henne friskest i minne fra Kick-Ass 2 hvor hun var tøff og hard og lekker.
Som lesbisk ungdom i et kristent miljø har hun et betydelig større register å briljere med.
Cameron er foreldreløs, men bor hos tanten og onkelen som lever et liv i tråd med evangelier og sosiale kontrollmekanismer.
Nurse Ratched-parallell
Da Cameron blir oppdaget med en jente i baksetet på en bil på high school-avslutningsfesten, er veien kort til God’s Promise, hvor en slektning av Nurse Ratched fra Gjøkeredet leder terapien.
Dr.
Lydia, som hun heter her, spilles deilig kjølig av Jennifer Ehle.
Den eks-homofile broren hennes (John Gallagher Jr. fra Newsroom) er en fin gladkristen lærer som i kraft av liksom å være helbredet selv skal hjelpe de stakkars ungdommene som sliter med SSA, som det kalles her, altså «same sex attraction», djevelens verk.
Da Cameron ankommer anstalten, søker han gjennom kofferten hennes og beslaglegger kostelig nok en Breeders-kassett.
Den gruppen fremmer neppe kristne tanker, som han sier.
Jeg tar meg i å etterlyse en sterkere variasjon blant ungdommene som befolker God’s Promise, og det er litt for lett å ane gangen i historien, men til gjengjeld er det mye godt spill.
Og hver gang Chloë Grace Moretz er i bildet, forsvinner alle forbehold.
| 1
|
401733
|
Restaurantanmeldelse:Publiko byr på publikumsvennlig mat
God mat og høyt vinpåslag hos Publiko på Majorstuen.
–
Dette er grunnen til at det ofte blir så dyrt å spise ute på restaurant, sier spisefølget.
Vi har satt oss ned hos Publiko i Vibes gate 11 på Majorstuen og leser gjennom mat- og vinmenyen.
Maten frister, men prisene på vinkartet imponerer ikke.
Nye varianter av kjente retter
I det gamle lokalet til Bolivar og Otro Lio på Majorstuen har Publiko laget mat i drøye to år.
På menyen finner vi mange norske råvarer i kombinasjon med europeiske, og Publiko ønsker å by på nye varianter av kjente retter.
De tilbyr blant annet den kalde, spanske mandelsuppen ajoblanco i kombinasjon med norske tomater, breiflabb med misoglaze og en tacovariant med rå sei.
Alt er selvsagt deleretter, som resten av Restaurant-Oslo.
Krabbetid
Det uformelle lokalet har mursteinsvegger, trebord, brune skinnstoler og mange lyspærer hengende fra taket.
–
Da får dere servert de første to delerettene:
Krabbetoast og rå sei, forteller den tilstedeværende og hyggelige servitøren.
Maten er meget vellykket.
Oppå den godt stekte toasten ligger krabberøren, som er saftig, frisk, sødmefull og syrlig.
Krabbesmaken trer fint frem, og vi kjenner også smaken av litt avokado og kålrabi som visstnok er fermentert.
150 kroner er en bra pris på retten som metter godt, men som ikke er så lett å dele.
Sei med stikkelsbær
Den andre deleretten er pakket inn i en tynne pannekaker, slik du spiser når du bestiller crispy duck.
Innholdet er både spennende og godt.
Biter av rå sei er blandet med erter og stikkelsbær, som gir en svært syrlig, frisk og søtlig munnfull.
Kjøkkenet har også fylt på med litt chili, som gir et ekstra punch til den vellykkede retten.
Fire ganger polpris!
Lydnivået er behagelig i det halvfulle spisestedet, og vi har bestilt en flaske hvitvin til fiskeretten.
Fio Rätzelhaft Mosel 2015 er en frisk og deilig vin, med masse syre og en del restsødme for å matche den litt sterke maten.
Den koster 169 kroner på polet, men på Publiko selger de den for 600.
Det er en heftig prisstigning.
Rødvinen Wente Southern Hills Cabernet Sauvignon 2015 koster 215 kroner på polet.
Nå selges den for 850 kroner.
Det er nesten en firedobling av prisen.
Breiflabb overalt
Maten er det derimot lite å utsette på.
Vi har valgt den dyreste deleretten til 325 kroner, men breiflabbstykket er gigantisk.
– Fantastiske smaker, og fisken er perfekt krydret og varmebehandlet.
Eneste minus er at fisken fort blir kald, mener spisefølget.
Det store hvite og blanke fiskestykket er toppet av glinsende og sødmefull mørk misoglace, og rundt er det en nydelig, redusert og smaksrik kyllingkraft.
Habanerosmør
Bortsett fra masse koriander på toppen av fisken må du bestille tilbehør ved siden av.
Vi tester ut tre ulike varianter, der spesielt én skiller seg ut.
Blomkål er havnet som hovedingrediens på flere av Oslos restauranter, og her blir kålblomsten servert med tahine-saus, hissig habanerosmør, pistasjnøtter og vårløk og koriander på toppen.
Her er meget gode sammensetninger med ulike teksturer, der ingen av smakene overdøver de andre.
Potet-terrinen er saftig og salt, og i tillegg spiser vi en enkel siderett med sprø hjertesalat og parmesan.
HaPå?
Rodrigo Belda står bak Publiko og driver fra før av både Delicatessen og peruanske Aymara.
Han har tatt med seg flere spanske elementer inn i menyen.
I tillegg til ajoblanco byr spisestedet på en dessert med eple, hasselnøttcrunch, vaniljeis og dulce de leche, en tykk, kremet karamellsaus, populær i mange spanske desserter.
Eplet er lunt og passe mykt, og desserten er ikke for søt.
Publiko holder nivået på maten siden forrige besøk og er sammen med Brasserie Blanche og Fyr Bistronomi blant de beste spisestedene i området.
| 1
|
401735
|
Filmanmeldelse:Troll noir
Årets mest nyskapende nordiske film gjør noe nesten helt umulig – den forener nordisk mytologi med horror og hverdagsrealisme.
En sjelden gang dukker det opp en film som er umulig å sjangerfastsette.
Det kan like ofte være resultat av forvirring hos filmskaperne som noen genialitet, men i tilfellet med denne svensk-danske filmhybriden heller det mest mot den siste kategorien.
Ved å blande sosialrealisme, fantasy, folkeeventyr og horror makter regissør Ali Abassi å gi oss en grenseoverskridende film som formidler noe grunnleggende om det å være, vel, et troll.
Men først og fremst handler det om hovedpersonens basketak med å avklare sin egen identitet, skvist som hun er mellom menneskene og det overnaturlige.
Kan lukte skam
Det tar litt tid før hovedpersonen Tina «står frem» med en nøyaktig definisjon av sin annerledeshet.
Hun vokser opp på den svenske landsbygda med hva som oppfattes som grove misdannelser og har lært seg å leve med det.
En spesiell egenskap, som handler om at hun kan få ferten av mennesker som føler redsel, skam og nervøsitet, har gitt henne fast jobb som toller ved en grenseovergang.
Det er der hun møter Vore, en omflakkende einstøing som har noen av de samme misdannelsene, og som snart skal fortelle henne hvem hun egentlig er.
Følsomt «monster»
Abassi har basert filmen på en novelle av La den rette komme inn-forfatter John Ajvide Lindqvist.
Filmen har den samme sjeldne miksen av hverdagsrealisme og horror som i La den rette komme inn, men Abassi høyner innsatsen ved utstrakt bruk av mask og sminke.
Eva Melander er ugjenkjennelig i rollen som Tina, det samme er Eero Milonof i rollen som Vore.
De er tungt sminket som tilsynelatende primitive vesener, noen slags neandertalere eller troll fra nordisk mytologi, men makter likevel å spille følsomt og nyansert.
Enestående masker
Det skyldes ikke minst det enestående arbeidet til sminke og mask-avdelingen og de visuelle effektene.
I det som fremstår som en sømløs overgang mellom realisme og det overnaturlige, løfter Abassi og skuespillerne dette til en overbevisende skildring av en utstøtt skapnings kamp for å finne sin plass og identitet.
Tina rives mellom sine primale behov, som Vore utløser, og sin empati, som hun har fått utvikle hos menneskene.
Men først og fremst er det hennes utenforskap som har gitt henne sterk medfølelse for de utstøtte og misbrukte.
Ord kan temme troll
Abassi har lagt til et plott (som ikke var i novellen) der hun kommer på sporet av en pedofili-ring.
Dette siste innslaget impliserer også Vore på en måte som etterlater noen spørsmål som blir hengende, og det tilfører egentlig ikke så mye utover dramatikken.
Men det skjerper Tinas utforskning av egen identitet og forholdet til menneskenaturen.
I likhet David Lynch sin tilnærming i Elefantmannen fremstår «monsterets» kamp som nobel, og menneskene som ufrie.
Jeg heier på Tinas ønske om å finne seg selv som troll, men jeg må innrømme at jeg måtte le da Vore ufrivillig komisk røpte hvor alle de andre trollene befinner seg: i Finland.
Det er vel eneste gangen der hverdagsrealismen og den magiske realismen ikke helt harmonerer.
| 1
|
401736
|
«En affære» med Tarjei Sandvik Moe er blitt en flat erotisk thriller
Den kåte læreren er så dum og enfoldig at hele filmen kollapser.
Et helt år med #metoo krever et nytt refleksjonsnivå i filmer og kunstverk om aldersubalanse i seksuelle relasjoner.
Den norske spillefilmen
En affære av Martin Henrik Dahlsbakken var ferdig i 2017 og virker utdatert når den nå får kinolansering.
Hovedpersonen er en gymlærer som fremstår som så naiv og enfoldig at hele filmen kollapser.
Hverken skummelt eller stilig
Allerede før fylte 30 år har Dahlsbakken laget et bredt spekter av filmer, fra roadmovie og grottegrøsser til fransk noir.
En affære hinter stadig til den erotiske thrilleren, men blir aldri skummel eller stilig.
Andrea Bræin Hovig spiller den kåte læreren Anita, Tarjei Sandvik Moe (fra Skam) hennes 16 år gamle elev.
I første scene er Anita plassert i et arkitekttegnet rikmannshjem som oser av overfladisk dekadanse.
Kostymer og scenografi er holdt i samme jålete stil – Anita har en flott fasade finansiert av den advokatpraktiserende ektemannen.
Da må det jo råtne på innsiden, er det overtydelige poenget.
Henge i kveld?
Også lærere kan være løse kanoner på dekk.
Men denne Anita virker direkte anelsesløs idet hun kaster seg ut i et forhold til eleven.
Kun i et par innledende scener forsøker hun å oppdrive litt anfektelse, deretter er hun i sine følelsers vold.
Anita peprer eleven med tekstmeldinger sent og tidlig («Takk for sist.
Henge i kveld?»).
Hun oppsøker ham på fotballtrening, i hjemmet hans og på utesteder.
Dahlsbakken vil opplagt gjøre henne til en slags utilregnelig psyko.
Det malende, pompøse lydsporet signaliserer ulmende galskap hele veien.
Det refereres til en brokete fortid i et par flyktige scener, men Anita har ingen rift eller dybde eller ondskap som kan gjøre henne til en interessant karakter.
Hun er amatørmessig som stalker og ufarlig som utpresser.
Sandvik
Moe er god
Da har Tarjei Sandvik Moe mer å spille på i rollen som Markus.
På manipulerende vis kan han bytte sex mot forventede tjenester.
Markus kan også fremstå som en tenåringsgutt som reagerer på læreren med en blanding av ubehag og begjær.
I en skarp og modig scene – innspilt i en bil – har Sandvik Moe et ansiktsuttrykk som får publikum til å se ham som overgrepsoffer innhentet av eget maktspill.
I et glimt blir
En affære den erotiske thrilleren den forsøker å være.
Bræin Hovig har gjort det før
Ofte virker det forfriskende når filmskapere vil omstøte innarbeidede kjønnsrollemønstre.
Som når en moden kvinne har sex med en ung gutt.
Andrea Bræin Hovig har vært med på en slik snuoperasjon før.
Også i filmen
Det er meg du vil ha (2014) av Dag Johan Haugerud spiller hun en lærer som forelsker seg i en elev.
Hele filmen består av en monolog der læreren forteller om overgrepet/forelskelsen.
Utrolig nok er den monotone hverdagssettingen mer urovekkende enn thrillerelementene i En affære.
Bræin Hovig makter å gi liv til en karakter som i forelskelsens rus vrir seg ut av sine samvittighetskvaler og på den måten overfører det moralske dilemmaet på publikum.
I En affære blir samme dyktige skuespiller hengende fast i en flat karakter.
| 0
|
401737
|
«Bodyguard»:BBC-thriller på sitt beste og mest spennende |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Livvakten David blir nasjonens helt da han stopper en selvmordsbomber.
Premien er konspirasjoner, attentat og sitrende spenning.
Det begynner med en selvmordsbombescene så hektisk at man nærmest lukter svettedråpene fra skjermen.
Og avsluttes fem-seks timer senere med en tilsvarende sekvens som tar fullstendig pusten fra seeren.
Mellom disse perfekt utførte spenningsscenene leverer BBC en politisk konspirasjonsthriller så velsmurt og – det må sies – så utrolig at man forstår hvorfor Bodyguard ble den største suksessen for den britiske rikskringkasteren siden 2008.
Snakker en ung muslim ut av sprengemodus
David Budd er krigsveteran fra Afghanistan.
På vei hjem på toget med sine to unger snubler han over en selvmordsbomber.
Etter intens megling og skjelvende kameraføring klarer David å snakke den unge muslimen Nadia ut av sprengemodus, og blir helt.
Premien er å bli privat livvakt for landets kontroversielle innenriksminister Julia Montague.
Da David (spilt av Richard Madden, også kjent som Richard Stark i Game of Thrones) ankommer Montagues kontor, megler hun hardt med både parti, opposisjon og offentligheten for å utvide overvåking av nasjonens borgere.
Hun er ikke veldig populær.
For eksempel er Davids politisjef Lorraine Graddock, som leier ham ut til ministeriet, interessert i å få dype og uoffisielle rapporter om hva ministeren egentlig foretar seg.
Tett spenning, men «Bodyguard» gir også plass til gode portretter
Budd er en pragmatisk og pertentlig type, men under overflaten bobler posttraumatiske stresslidelser etter år i krig.
I regjeringen koker det også under, og Montague utsettes for internt press og ytre trusler.
Etter hvert blir David dratt inn i kaos og konspirasjoner, og den ensomme Montague drar unge David nærmere seg.
Bodyguard begynner som en tett og nær thriller, men utvikler seg fort til et storslagent politisk terrordrama.
Usannsynligheter, godt skrevet politisk spill, dampende hemmelige forhold og nymotens terrortrusler mikses overraskende fint sammen, og kombineres med tredimensjonale portretter av politikere og byråkrater.
Selv om krimplottet alltid skyves raskt fremover, får Bodyguard god plass til å gjøre Davids ekskone Vicky til en interessant person.
Mens viktige rollefigurer som politisjef Anne Sampson og Montague rekker å bli fremstilt som både harde yrkeskvinner og ekte mennesker.
Perfekt lengde, som «State of Play» og «Peaky Blinders»
Seks episoder er perfekt lengde – slik det var for State of Play, The Hour og Criminal Justice 5 og er for Peaky Blinders – for å bygge og avslutte et plott.
Bodyguard bruker ikke et minutt for mye på dveling eller liksom-viktig ettertanke.
Sammenlignet med en virkelighetspresis og aktuell serie som Le Bureau, prøver ikke Bodyguard å være noe annet enn en fengende og småmørk thriller om politikk, attentat og terror.
Ispedd noen tanker om PTSD.
Gjennom fire sesonger av briljante Line of Duty har serieskaper Jed Mercurio sakte knust troen på at det britiske politiet er en sunn og veldrevet organisasjon.
I Bodyguard nøster han dypt ned i teoriene om at politikk er drevet av mørke motiver, og klarer også her å lage dyptloddende spenning av frykten.
| 1
|
401738
|
Musikalen Ulven:Tynn geitesuppe med eim av ulv
Selv ikke en geitemor med stjernepotensial kan redde «Ulven» fra å være en tynn og langdryg musikal.
«Jeg vet ikke helt,» sa mitt fem år gamle teaterfølge da han strakte seg ut i plysjsetet etter to og en halv time med geitemusikal.
«Ulven bare latet som at han var slem.
Jeg vet ikke hva jeg synes om det.»
Selv fikk jeg lyst til å legge meg på ryggen med klovene opp, slik geitemor gjør når hun synes livet blir for mye.
Ulven på Nationaltheatret er spekket med talent, fantasieggende koreografi og fargerike kostymer.
Likevel oppleves den mest som en langdistanseflyvning med litt for mange urolige barn om bord.
Hvorfor blir det slik?
Jeg skylder på en handling som er for mye av en transportetappe, et rollegalleri der under halvparten har en funksjon i historien og en nylaget, ikke-så-rocka musikalmusikk som er mer monoton enn potent.
Kjøttspiser eller psykopat?
I midten av eventyret står en geitemor med tre små killinger.
Hun blir forført av ulven, stikker fra barna sine og lar seg klø på magen natten gjennom.
Da glamrockulven finner ut at geita velger ungene fremfor ham, vil han kverke barna.
Det er her jeg og femåringen begynner å se to forskjellige forestillinger.
Femåringen ser en ulv som aldri egentlig vil hverken drepe eller spise, han bare leker med geitemor.
Og hva står da på spill?
Jeg ser en ulv som geitemor aldri burde vært sammen med, fordi han skader barna hennes.
Handler han på instinkt, som den uforbederlige kjøttspiseren Mikkel Rev?
Eller er han bare en sjalu psykopat?
Uansett sier det ikke noe om «den skandinaviske mannsrollens utvikling», slik regissør og dramatiker Tyra Tønnessen skriver i programmet at det skal handle om.
Resultatet blir hverken ulv eller fisk, det blir bare et eventyr med uklart premiss.
Musikal à la sovjet
De fleste av oss forbinder Rockeulven med sovjetfilmen Mama, som i Norge har fått navnet Med Grimm og Gru.
Da Rockeulven ble satt opp på Nationaltheatret i 2011, brukte de musikken fra denne filmen.
Nå har Åsmund Flaten skrevet ny musikk fordi teateret av rettighetsgrunner ikke kan bruke originalmelodiene.
Filmmusikalen ble i sin tid laget på grunnlag av det rumenske eventyret Geita og hennes tre barn, skrevet av Ion Creangă i 1875.
I denne historien spiser ulven to av tre geitekillinger før han selv blir brent levende på bålet av geitemor og den overlevende ungen.
I ettertid har rumenske forskere sett tydelige paralleller til forfatterens eget liv.
Han hadde selv en far som bodde utenfor familien, men som banket på familiens dør når han ville ha nærkontakt med mor, akkurat som ulven forsøker å lure seg inn til killingene.
I Sovjetunionen ble eventyret brukt til å lære små barn at de ikke burde gjøre opprør, hverken mot geitemor eller Stalin.
Tyra Tønnessen har lagt sin musikal tettere opp til den rumenske originalen enn filmen, men har et ganske festlig stikk mot sovjetpropagandaen.
Den mellomste geitekillingen går lydig i sekken til ulven – og sier:
«Nå håper jeg at skjebnen min har vist, den som er for lydig, blir spist.»
En uferdig affære
Ensemblet er i toppform, og særlig Hanne Skille Reitan imponerer stort som geitemoren.
Hun synger som om hun sto på Broadway og skaper en geitemor med intensitet, klarhet og dybde.
Kort sagt:
Alt denne geitemusikalen ellers mangler.
Det samme kan man si om barna hennes.
De tre små barneskuespillerne har perfekt diksjon og får tydelig frem både redsel, savn og triumf.
Flere av voksenskuespillerne mister replikker i overivrig nøffing, vrinsking og klukking.
Det blir ikke bedre når lyden slår seg fullstendig vrang på premierekvelden, og ulvens sanger forsvinner i mikrofonsprak.
Lyden blir sikkert bedre senere i spilleperioden.
Likevel forsterker det inntrykket av at Ulven, syv år etter forrige premiere, fortsatt er en uferdig musikal.
Ulven spilles på Nationaltheatret til og med 31. desember.
| 0
|
401739
|
Teateranmeldelse:Skrekkscenario om syndfloden som kommer etter oss
Dødelig morsom utlevering av samtidens undergangsdrift og overfladiskhet – med innebygget advarsel mot fascisme.
Fem svartkledde skuespillere, dels i viktorianske kostymer, dels i inkvisisjonens skrekkinngytende munkekjoler, befinner seg i et borgerlig hjem.
De drikker te av kinesisk porselen.
Åpningen er som en stumfilm, kanskje i et kloster eller et klaustrofobisk spansk hus, for eksempel Bernardas Hus (Lorca).
Men det kan være hvor som helst i «Vesten».
Det forjettede Vesten.
Molde, kanskje.
Musikken spiller en stor rolle i denne forestillingen.
Den går fra vilter barokk til techno og truende dub, men det er også flust av popkulturelle amerikanske referanser, samt en monolog om Foo Fighters.
Ofte har skuespillerne masker med noe som ligner salongenes palmegrener på hodet.
I lange og gåtefulle dansesekvenser gir disse assosiasjoner til japansk teater eller skyggeteater, men de ender som mordvåpen.
Surrealistiske monologer
Noen handling finnes ikke i Marco Reinertsens stykke.
Det er bygget opp som en rekke frittstående, surrealistiske monologer som begynner lett og komisk og slutter i grotesk oppløsning av tanke og kropp.
En monolog handler tilforlatelig om syriske flyktninger.
Les:
Manglende empati med syriske flyktninger, og den utvikler seg til «en flyktning i vesten», altså i klesplagget.
En sekvens foregår i en kiste, der det nylig oppgravde liket kommer med gode slankeråd for dem som har en bukse i størrelse 30 som målsetning i livet.
Hele veien parodieres dagens listehysteri, som i fem grunner til ikke å støtte nazismen.
Det snakkes vidunderlig klisjémessig om kunst.
Frisbee-restaurant
Hele stykket er på vrangen, kamuflert gjennom blogge-selvfølgeligheter og selvhjelpsråd.
«Lær av feilene dine», «vær den beste versjonen av deg selv», «unn deg noe godt i helgen» og forretningsideer som ingen trenger, men kan slå an.
Som en frisbee-restaurant, der maten sendes til gjestene på frisbee.
Mot slutten foregår en sekvens under vann, der de fem skuespillerne svømmer i stim – vrengt evolusjon eller politisk ensretting.
Språket vrenges også.
Det som begynner poetisk, ender i vrælende språklig kloakk.
Under ligger en dyp fortvilelse over samtidens selvopptatte overfladiskhet.
Når alt er gjort og spist og sett og pult, berører ingenting, heller ikke det ekstreme.
Alle er ensomme, ingen snakker sammen, ikke ler de heller.
Det er vi, publikum, som ler av alt det forferdelige.
Først mye, så litt skamfullt, og til slutt ikke.
Strålende spill
Skuespillerne gjør en formidabel innsats i Angelina Stojčevskas aldri hvilende regi, og publikum er like utkjørte som de selv må være til slutt.
Som i Reinertsen/Stojčevskas forrige samarbeid, Strategier for en lysere fremtid, er det for mye av alt, men det er også så originalt og oppfinnsomt at tilgivelsen er nær.
Tusen takk er en mørkere videreføring av Strategier, men et samvær med en hammer fra Jernia figurerer også denne gang, i en bisetning.
Helt til slutt danser to stumme mennesker sammen i søppelet, panne mot panne.
Kanskje er det håp allikevel.
| 1
|
401740
|
«Making a Murderer» sesong 2:Skuffende oppfølger av tiårets true crime-suksess |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
«Making a Murderer» er tilbake, men mangler materialet og historiene til å forsvare 10 timers varighet.
Det er knapt tre år siden Making a Murderer hadde premiere på Netflix, men det er vanskelig å måle hvor stor innflytelse dokumentarserien har hatt.
Hadde TV 2 brukt en hel høst på Birgitte Tengs-saken uten at Making a Murderer banet vei for grundige, lange fortellinger om avhør og kronglete rettssaker?
Hadde Netflix selv brukt millioner av dollar på den ene true crime-serien etter den andre, dersom de ikke drømte om en ny suksess av typen Making a Murderer?
Neppe.
Sammen med podkasten Serial fra 2014 og The Jinx skjøv Making a Murderer true crime-sjangeren fremst i offentligheten og gjorde drap og rettssaker fra virkeligheten attraktivt stoff for strømmetjenestene.
Nå skal den ta opp tråden fra seg selv.
Averys nye advokat spesialiserer seg i å få feilaktige dommer annullert
I motsetning til Serial, som skifter sak fra sesong til sesong, handler Making a Murderer fremdeles om livstidsdømte Steven Avery, nevøen Brendan Dassey og drapsofferet Theresa Halbach.
Avery har fått seg en terrier av en advokat hvis spesialitet er å få feilaktige dommer annullert, Dasseys idealistiske advokater vil bruke lovens habeas corpus til å få den tilbakestående mannens tilståelse kjent ugyldig, og Halbachs nærmeste er rasende fordi noen prøver å få de to dømte ut av fengsel.
Nære og vare portrett av familien
Selve saken er like interessant som før, men mangler sjokkfaktoren som gjorde Making a Murderer til måse i romjulen 2015.
Det er også en mye svakere dokumentar.
Episodene har knapt cliffhangere, de involverte sitter i endeløse møter om små tekniske detaljer, hendelser fra sesong 1 gjentas, media henger og slenger utenfor rettssalen i Manitowoc County mens de venter på Kathleen Zellner, og Avery og Dassey høres stadig mer livstrette ut på telefonlinjen med familien.
Det beste med sesongen er egentlig de nære og vare portrettene av Avery og Dasseys familie, spesielt Averys stadig mer slitne og syke mor gjør en sterk figur bare ved sin tilstedeværelse.
Mister muligheten til å si noe interessant
Sakte tempo og den fraværende handlingen kler på én måte Making a Murderer, men kun som en understreking av den langtekkelige hverdagen det må være å jobbe med slike massive sakskomplekser.
Mest interessant er det som ikke kommer på skjermen i de fire første episodene, stemningen i Theresa Halbachs familie.
Flere av episodene hinter om hvor vanskelig det må være for Halbachs familie at de dømte får støtte fra hele verden, men når ingen av hennes nærmeste snakker, fisler sporet ut hver gang det blir presentert.
Her mister serien en mulighet til å si noe interessant om sakens utvikling, samt muligheten til å svare på kritikk om ensidig blikk på saken.
Steven Averys nye kjæreste vil gjerne stille opp hos Dr. Phil
Noen interessante sidespor dukker opp, som at Avery har fått seg ny kjæreste, sminket og klar for å både være gjest Dr. Phil.
Hun skal også spille birolle i Making a Murderer sesong 2, og her dukker det igjen opp detaljer om Averys ukontrollerbare sinne.
Intervjuene med aktor Ken Kratz og Dasseys forsvarsadvokat Len Kachinsky, de to som kom dårligst ut av sesong 1, tar også opp tråden fra 2015.
Men intervjuene gir lite nytt for seeren utover irritasjon hver gang de avvæpnende glisene deres dukker opp.
Mot slutten av episode 4, når Kathleen Zellner omsider gjør nitid granskning av stedene politiet mener Halbachs lik ble brent, skyves handlingen fremover.
Men fremdeles med museskrittene som etter hvert er blitt Netflix’ kjennemerke.
Det har rett og slett ikke skjedd nok i denne saken til å fylle time etter time med strømming på Netflix.
Et vanskjøttet rettssystem
Averys advokater fra rettssaken der han blir dømt, Jerry Buting og Dean Strang, leverer seriens kanskje viktigste påstand når de svarer på knallhard kritikk fra Avery og Zellner: at målet med alt dette er å få amerikanerne til å snakke om disse sakene.
Et vanskjøttet rettssystem kan kun fikses om debatten tvinges frem.
Foreløpig ser det ut til at både Avery og Dasseys kamp står i stampe, og det reflekteres i denne altfor lange oppfølgeren til den besettende første historien om deres rettsdrama.
Anmeldelsen er basert på de fire første episodene av sesongen.
| 0
|
401742
|
Restaurantanmeldelse:Meget god pizza
Girotondo byr på hyggelig service og gode pizzaer, men det er noen småting å pirke på.
– Youngskvartalet er en gigantisk suksess!
Her får man nydelig mat hos Nemesis, Lulu og Gunnars Generasjonsbar, bra drinker hos Andre til høyre, og godt utvalg øl hos Håndslag.
Legg til en god kaffe hos Talor & Jørgen og gode skinker hos Håndslakt, så har man gjort mye riktig i det flotte bygget, sier spisefølget.
Vi har gått opp trappen fra Håndslag og fått plass på pizzarestauranten Girotondo i 2. etasje.
Kjente fjes
Lokalet til Girotondo er uformelt og enkelt, og innredet med lange bord hvor man sitter sammen med andre gjester.
Her kommer vinen i mugger og man drikker av enkle kjøkkenglass.
Spisestedet ønsker å være tilgjengelig, folkelig og sosialt, og lykkes godt med det.
–
Jeg innbiller meg at jeg har sett kokken tidligere på Baltazar eller Lofthus Samvirkelag.
Den ene servitøren har i hvert fall jobbet hos Villa Paradiso på Løkka.
Det lover godt, sier spisefølget.
Mange pizzavarianter
Menyen består av enkelte antipasti, 15 pizzavarianter og noe søtt etterpå.
Vi starter med en antipasti og deler en classico italianio på tre – et utvalg av italiensk oster og skinker.
Etter 15 minutter kommer en stor trefjøl med maten på.
–
Det er mye mat, en raus porsjon, sier spisefølget og dypper lun focaccia i en fyldig og god aioli.
Her er også saftige, marinerte artisjokker og kapers.
Gorgonzolaen er fint modnet, men salamien og skinkene bare delvis innfrir.
Coppaskinken er veldig tørr i kantene, mens pepperonien er velsmakende.
Tøff konkurranse
Det er tøft å åpne en ny pizzarestaurant i området.
Få meter unna ligger Taverna’n og Hells Kitchen, og det er kort avstand til både Cantina Cortina og Brunello Pizzeria, alle med gode pizzaer.
Lokalet er stappfullt denne ettermiddagen med mange folk i alderen mellom 25 og 40 år.
– Pizzadeigene blir visstnok laget på en 70 år gammel surdeigskultur, opplyser spisefølget i det tre ulike pizzavarianter lander på bordet; Parma, Amatrice og Infocata.
Det lukter deilig og ser innbydende ut.
Seig og luftig
Amatrice er oppkalt etter et lite sted i provinsen Rieti, omtrent midt i Italia.
Den kommer med tomat, fersk mozzarella, pancetta – italiensk bacon, pecorino-ost, rødløk, chili og oregano, og smaker veldig godt.
Den er passe sterk, ikke for salt, og med en bunn og tomatsaus som gjør at men nesten ikke trenger noe mer.
Det er god smak av fyllet, veldig behagelig og balansert sammen med ostene.
Bunnen er meget crispy på utsiden og litt seig og luftig som man gjerne vil ha god italiensk pizza.
Meget god parma
Rundt oss er det god stemning, og flere personer går inn til baren ved siden av mens de venter på bord.
Vi nyter pizza nummer to, en klassisk parmapizza.
–
Denne er også meget god! skryter spisefølget.
Fire store skiver parmaskinke ligger oppå den gode bunnen, med masse parmesanost, smakfulle cherrytomater, mozzarella, peprede rucola og en klunk olivenolje.
Det smaker kjempegodt.
Supertoscaner
Vinutvalget er ikke så stort, men her finner du et variert knippe viner fra ulike deler av Italia, alt fra enkle Barbera d’Alba og kraftige Baroloer til vulkanvinen Taurasi fra Campania og den legendariske Sassicaia – supertoscaneren.
Mer futt, takk!
Den tredje pizzaen har servitøren anbefalt, fordi det er den sterkeste på menyen.
–
Den er det krutt i, får vi vite.
Det er det definitivt ikke.
Infuocata er kliss lik Amatrice, men her har man byttet ut pancettaen med salame calabrese – en sterk salami.
Dessverre er det lite futt i svinepølsen, og det er beskjedne mengder med chili oppå bunnen.
Pizzaen er likevel god på smak.
Her er den samme sprø og seige bunnen, og det er bra mengder av salamipølsen.
En viktig ting å huske på når det er travelt og mye folk, er å fordele toppingen jevnt over pizzaen.
Nå er det litt ujevnt fordelt med rødløk og mozzarella.
Uhøytidelig og folkelig
Pizzaprisene ligger rundt 140–195 kroner, omtrent som de fleste andre konkurrentene i byen.
–
Jeg var nettopp en tur i Milano og spiste på et sted som minnet mye om Girotondo.
Uhøytidelig og folkelig, et livlig lokale med masse lyd, men hvor man kan prate uforstyrret, selv om man deler bord med andre, sier spisefølget.
| 1
|
401743
|
«Cold war» er en sterk og visuelt vakker kjærlighetshistorie basert på regissørens egne foreldre
Mors og fars historie – på polsk.
Pawel Pawlikowski er regissøren som for fem år siden sto bak Ida – historien om den unge polske nonnen Anna som oppdager at hun egentlig heter Ida Lebenstein, har jødisk opphav, og at foreldrene hennes ble drept av en bonde i en skog under krigen.
I Cold War fortsetter Pawlikowski sin sobre bruk av svart-hvitt og formatet 1.37:1.
Det er et påfallende formvalg, og alle filmfortellinger kler ikke nødvendigvis en så insisterende estetikk, men Pawlikowski vet hva han holder på med.
Tidskoloritten endrer seg når svart-hvitt brukes nennsomt og klokt, man settes tilbake i tid på en måte som kanskje kan sies å være mer naken og mer umiddelbar.
Det er også med på å opprettholde den fine illusjonen om at verden var svart-hvit før den plutselig fikk farger.
Det er en konvensjon som kanskje fungerer aller best i filmer med handling fra mellomkrigs-, krigs- og etterkrigstid, muligens fordi nyhetsfilmene fra den tiden var i svart-hvitt.
Det er for eksempel høyst uvanlig å lage svart-hvite kostymedramaer med handling fra 1800-tallet.
Dette burde noen skrive en doktoravhandling om.
Kanskje har de gjort det allerede.
Joanna Kulig er god
Hos Pawlikowski kontrasterer formvalget på forlokkende vis den intense kjærlighetshistorien.
Joanna Kulig, som også hadde en rolle i filmen Agnus Dei for to år siden, spiller unge Zuzanna.
Takket være sin sjarm og sin stemme plukkes hun ut til å delta i et statlig sponset program for å gjenreise polsk folkemusikk og folkedans og lage en omreisende forestilling.
Kulig er en fantastisk skuespiller.
Punktum.
Tomasz Kot spiller Wiktor, den noe eldre pianisten som velger ut og organiserer det hele.
Disse to finner hverandre, men har et forhold som fra første stund møter hindringer i form av politikk, angiveri og redsel.
Wiktor vil hoppe av til Vesten, men Zuzanna våger ikke.
De møtes igjen i Paris noen år senere, men selv om de elsker hverandre, sitter begge nå fast i andre forhold.
Enda senere møtes de i Jugoslavia, heller ikke nå går det.
Men kjærligheten gir seg heldigvis aldri.
Filmen fortelles på en befriende fragmentarisk måte, og den er ispedd mye helt vidunderlig polsk folkemusikk.
Her er det stappfullt av hjerte, vest kontra øst, lojalitetskonflikter, savn, smerte og valg som får skjebnesvangre konsekvenser.
Pawlikowski vant prisen for beste regissør i Cannes i år, og filmen er polsk Oscar-kandidat.
Den er en visuell opplevelse og en lise for alle ømhjertede stakkarer.
| 1
|
401744
|
Oioi, for en rå, sexy og rørende 80-tallsfest!
Nostalgiske hits, jazzdans i vann og tykke lag med velspilt sentimentalitet.
«Flashdance» på Chateau
Neuf er blitt en drøm av en 80-tallsfest.
«She’s a maniac, She’s a maniac on the floor!»
Den publikummer som ikke synge-danser ut av Chateau Neufs brutalistiske betong, er laget av stein selv.
Flashdance overgår de fleste forventninger.
Det er kraftfullt show, det er gode skuespillere, det er nye musikalstjerner og det er tonnevis av nostalgi.
Regissør Mattias Carlsson og koreograf Kirsty McDonald er aldri redd for å gå stort, enten det er i sentimentalitet, spill eller showtrøkk.
Det er denne musikalkveldens store styrke.
Les også:
Phantom of the Opera:
Verdt å vente på i 32 år
Drømmen om MTV
Vi er i Pittsburgh i 1983, der Alex Owens veksler mellom å jobbe som sveiser, danse på en tvilsom restaurant og drømme seg vekk til en prestisjefull ballettskole.
Dette var grunnlaget for filmen Flashdance, som traff en nerve i ungdomsgenerasjonen i 1983.
MTV hadde hatt sin første sending to år tidligere, og musikkbransjen var i ferd med å endres for alltid.
I filmen Flashdance er det ikke bare karakterene som drømmer seg inn i en musikkvideo, det er grunnlaget for hele filmens estetikk og fortellerteknikk.
Låten «Flashdance» vant endatil Oscar, selv om kritikerne unisont hadde slaktet filmen.
Historien er jo selvfølgelig nokså tynn.
Jente vil danse, jente møter rik mann, jente får audition.
Rå attraksjon
I filmen var det 19 år gamle Jennifer Beals som fikk denne litt tvilsomme historielinjen til å leve.
På Chateau Neuf er Heidi Ruud Ellingsen dønn troverdig, akrobatisk fantastisk og sanglig forførende som Alex Owens.
Hun har en råhet som hun deler med Beals, men som er mer logisk på scenen enn i filmen.
I første øyeblikk er Ruud Ellingsens Alex betatt av sjefens sønn Nick Hurley (Sindre Postholm).
Det er en følelse hun får helt ut i Chateau Neufs enorme sal, og som driver historien fremover.
Alex drives ikke av sjekkheftet, men av en rå attraksjon.
Sindre Postholm klarer også å gjøre denne ufrivillig usjarmerende musikalhelten til å bli både sympatisk og kjekk.
Sammen er de et drømmepar på scenen!
Prøver å være litt av alt
Filmen fyller 35 år, men musikalversjonen er bare ti år gammel.
Da den hadde premiere i London, hadde jukeboksmusikaler som We Will Rock You og Mamma Mia gått i årevis, mens Elton Johns originalmusikal Billy Elliot var tiårets største sensasjon.
Flashdance prøver å være en hybrid mellom jukeboks og Billy Elliot.
Musikalmakerne Robert Cary og Robbie Roth har lagt til en historielinje der nedbemanninger på Alex’ fabrikk blir satt opp mot hennes drøm om å danse.
Dette er ganske halvhjertet, og har ikke Billy Elliots emosjonelle kraft.
Men Robbie Roth har også skrevet 14 nye sanger, der ett par av dem er virkelig fine ballader.
På Chateau Neuf fremføres disse låtene på norsk, mens slagerne fra filmen er på engelsk.
Det er et godt valg.
Flashdance er en musikal som er trygg i at den er litt-av-alt, og på Chateau Neuf blir alle elementer tatt på like stort alvor.
En serie høydepunkter
Høydepunktene er veldig, veldig mange.
Lene Kokai Flage har en sterk stemme og et sårbart spill som den litt enkle nattklubbdanseren Gloria.
Nummeret Gloria i andre akt er maksimalistisk musikal på sitt aller beste, der nattklubbdanseren kjemper seg halvnaken gjennom menn i dress.
Andre nummer, som We Will Rock You, er langt ute i TV-showets estetikk, og det er helt greit.
Dansegruppen Absence bidrar med breakdance og akrobatikk, noe som trengs for å ha troverdighet som dansemusikal.
Jakob Schøyen Andersen er morsom som den ikke så talentfulle stand up-komikeren Jimmy.
(Jeg skulle ønske han kunne fått sitt eget sceneshow, istedenfor å være uironisk syngende i dette, men det er en annen historie.)
Hilde Lyrån tilfører masse sårhet og brutte drømmer i en liten rolle som sykesøster.
I London klaget kritikere på hele rollefiguren, men her i Oslo er den blitt en emosjonell forløsning.
Gi Hilde Lyrån en teaterpris nå!
What a feeling!
Er alt med denne musikalen fantastisk?
Nei da, jeg skulle ønske scenografien var mer enn LED-skjermer, oversettelsen kunne vært bedre og nostalgien burde vært sterkere gjenspeilet i kostymene.
Nå ser alle ut som hipstere på Løkka.
Men «What a feeling» det er å se Flashdance!
Elsker du musikaler, 80-tallet og/eller nettingstrømper, er dette en fest du bør komme deg på snarest!
| 1
|
401745
|
Babylon Berlin:Sexy, skitten, frastøtende og tiltrekkende |
Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Blodet flyter, kokainen snør, kommunistene slåss, og nazistene infiltrerer.
Velkommen til et kokende Berlin 1929!
Det skal godt gjøres å komme utenom mellomkrigsårene i Berlin når man diskuterer historiens mest dekadente og dramatiske tidsperioder.
I Weimar-republikken kokte nattklubbene i en potent miks av promiskuitet og flamboyante folk mens kommunistene marsjerte i gatene og nasjonalsosialistene tok over politiet.
Tyskland hadde 22 rikskanslere på 14 år, blodet fra hundrevis av politiske mord fløt i gatene, og kokainen snødde over dansende natteravner.
Perfekt setting for en historisk krim.
Koker over i Berlin
Babylon Berlin er basert på den første boken om Gereon Rath, en krigstraumatisert politimann som kommer til Berlin for å slippe unna skyggen av sin far, Kölns politimester.
I hovedstaden havner Gereon i sedelighetsavdelingen og starter karrieren med å raide fotostudioet hvor Berlin-banditter lager en alternativ variant av juleevangeliet.
Utenfor politihusets paternoster møter Rath Charlotte Ritter.
En fattig og ambisiøs kvinne som gjør strøjobber for politiets drapsavdeling på dagtid og pisker kåte tyske masochister på nattklubb om kvelden.
De to drives mot hverandre i Berlin-nattens eufori, og rundt dem svever småkonger, musikere, bartendere, transvestitter, rikfolk og en gjeng russiske revolusjonære.
Sistnevnte forsøker å smugle en toglast med gull gjennom Berlin.
Og da et skyggegrått konglomerat av politi, mafia og klubbverden vil ha klørne i både gull og noen kompromitterende pornofilmer, koker Berlin 1929 fullstendig over.
Mest brekningsfremkallende siden Aksel Hennie havnet i en utedo
Babylon Berlin er en krimserie, men like mye et fargesprakende historisk drama.
Skildringen av byens fattigfolk er grim og intens, mens Weimar-republikkens Stratos-porøse demokrati blir utsatt for daglige prøvelser.
Regissør Tom Tykwer balanserer elegant mellom lekre noir-scener og de mest flamboyante musikalsekvenser, og han byr samtidig på de mest brekningsfremkallende scenene siden Morten Tyldum kastet Aksel Hennie ned i utedoen i Hodejegerne.
Babylon Berlin er sexy, skitten, frastøtende og tiltrekkende på alle de riktige måtene, samtidig som den tegner bildet av det kosmopolitiske Berlin som fikk Adolf Hitler til å hate byen.
Spriker, utfordrer og kjefter, men kjeder aldri
Serien – som snart begynner innspillingen av tredje sesong – byr også på noe forfriskende nytt.
Mens tyske produsenter har gjort suksess med å tilpasse seg et internasjonalt publikum (Ku’damm 56, Dark, Deutschland 83), skaper Babylon Berlin sitt eget univers av tidskoloritt og oppdaterte referanser som Roxy Music-lydspor.
Sekvenser fra nattklubber utvikler seg til 10–12 minutter lange musikalscener, plottet flyter inn og ut av handlingen utenfor den strenge moderne krimformelen, og det søndagsvennlige kostymedramaet avsluttes brått da en kriminell på restaurant innser at han spiser sin egen bror.
Babylon Berlin spriker og utfordrer og kjefter som seriens prostitusjonslegende Mutti fra Wedding.
Men som tiden den er lagt til, er den aldri kjedelig.
| 1
|
401746
|
«Le Bureau» sesong 4: Mesterlig, paranoid spionfortelling |Anmeldt av Asbjørn Slettemark
Franske fremmedkrigere, Donald Trump og russisk etterretning.
Le Bureau har fremdeles fingeren på spionpulsen.
Hva gjør avhopperen Malotru som foodtruck-hjelpegutt i Moskva?
Hvorfor forsøker en glatt karrierebyråkrat å utrydde etterretningens avdeling for hemmelige operasjoner?
Kan den nye sjefen Marie-Jeanne Dutilleul beholde støtten oppover i det franske etterretningsnettverket?
Eksisterer Abu Jihad, eller er han kun en IS-skapt Kaiser Söze-myte for å holde franske fremmedkrigere i sjakk?
Superspion blir salatkokk i Moskva
Sesong 4 av den franske suksesserien Le Bureau hopper rett inn i kaoset som fulgte i kjølvannet av Guillaume Debaillys (kodenavn Malotru) dramatiske forsvinning i sesong 3.
Mathieu Amalric – kjent som James Bond-skurk i The Quantum of Solace – kommer inn som den småparanoide direktøren som mener alle bør sparkes for å ha tillatt Malotrus eksistens, og samtidig følger vi Malotrus nye, lavprofilerte liv som salatkokk i Moskva.
Hans jevnlige forsøk på å ta kontakt med sin gamle sjef i fransk etterretning fører frem, men ikke helt som forventet.
La oss si det slik at Tom Cruises spektakulære russiske fengselsscener fra Mission:
Impossible 4 får en verdig, brutal og langt mer lavmælt arvtager.
Scenene fra Irak blir mer spennende av ord enn skudd
Le Bureau er den kanskje beste seriene som flimrer over en skjerm i nærheten av deg om dagen, men noen enkel serie er dette ikke.
Det er vanskelig å begynne rett på denne sesongen, hvor historien om den franske etterretningsorganisasjonen DGSE allerede er så full av aksjoner, løse tråder, hemmelige agenter og stille maktkamp at også vi som har fulgt med i tre sesonger må bruke google-fingrene for å søke opp referat fra forrige sesong.
Som andre gode etterretningsserier opp gjennom tidene – Tinker Tailor Soldier Spy, The Sandbaggers, alt som involverer eller er inspirert av den paranoide CIA-toppen James Jesus Angleton – bygger Le Bureau møysommelig opp historielinjene med større doser kontorarbeid enn eksplosive aksjoner i feltet.
Dette tydeliggjøres hver gang Irak-scenene i sesong 4, hvor kontorets Midtøsten-entusiast Jonas Maury er ute på tur for å avhøre franske fremmedkrigere, blir mer spennende av ord enn skudd.
Trump, Russland og franske fremmedkrigere
Der ligger nøkkelen til Le Bureaus globale suksess.
Serien hylles av sikkerhetsbransjen som en troverdig rapport fra livet i etterretningen, samtidig som den aldri er redd for å fremstå nerdete, detaljert og betonggrå som et bomberom fra 70-tallet.
Samtidig treffer serien nok en gang tidsånden.
Trump og kinesiske datavirus blir stadig referert, mens hovedlinjene handler om Russland, cyberkrig og franske fremmedkrigere.
Det gjør at serien oppleves langt mer aktuell og virkelighetspresis enn Condor, Jack Ryan og de andre spionseriene av 2018.
Årets spion
Det eneste man kan utsette på denne fjerde sesongen, er noen svake campus-scener fra Marina Loiseaus nye undercoverliv blant datahackere i Moskva.
På sitt enkleste minner barsekvensene mer om kaféscenene fra Helene & Gutta enn troverdige muldvarpscener fra Russland, sett bort fra at skuespillerne er av et annet kaliber.
Dét gjelder da også over hele spekteret i Le Bureau.
Mathieu Amalric er kald og kalkulerende som JJA (gjett hvor det kallenavnet kommer fra, løsningen ligger i denne teksten), men nok en gang stjeler Mathieu Kassovitz scene etter scene som Malotru.
Tilsynelatende slukøret og duknakket, men alltid subtilt handlekraftig når det trengs, manøvrerer han seg gjennom russiske gater, saunas og fengsler.
Nok en gang er han årets spion.
Anmeldelsen er basert på sesongens tre første episoder.
| 1
|
401747
|
Historien om Queen er blitt en herlig film
Gåsehud og tårer i filmen om Freddie Mercury.
Queen er et av bandene jeg hørte mye på som ung, men som i dag føles som en litt guilty pleasure.
Det samme gjelder Pink Floyd.
Men hvis jeg skreller bort snobberiet, må jeg jo bare innrømme at jeg fortsatt elsker dem begge.
Og den nye generasjonen oppdager dem av seg selv.
Jeg har for eksempel aldri spilt en eneste låt av Queen for mine sønner, likevel finner de frem til dem i ganske ung alder.
Queen er med andre ord en permanent størrelse, litt som et grunnstoff.
De er en av byggesteinene man må tilegne seg for å forstå verden.
Denne filmen kommer til å sementere den posisjonen ytterligere.
Det er en herlig, velspilt og velfungerende film.
Langt på vei en ren fryd.
Det den ikke har, er dristighet.
Den hviler trygt på en velbrukt fortellerformel.
Men hva skal en film som dette med dristighet?
Historien trenger bare å være varm, effektiv, energisk og dødssexy.
Og alt det har den i stort monn.
Malek i sitt livs rolle
Altså, Rami Malek som Freddie Mercury, hva kan man si?
Han er perfekt, han er mer enn perfekt.
Det burde omtrent ikke være mulig.
Han ligner noe helt sinnssykt, for å bruke ungdommens eget språk.
Han har studert bevegelsene, faktene, gestene, de små trekkene rundt munnen, kompleksene med tennene, knikset med nakken.
Kroppen er den samme.
Alt er der så mye at det omtrent er skremmende.
Snakk om å finne sitt livs rolle.
Men det aller beste ved Malek er at han klarer å reprodusere Mercurys sårbarhet.
For under den selvsikre scenepersonligheten lå det, naturligvis, hadde jeg nær sagt, en ensomhet, en frykt, en engstelse.
Malek gestalter alt dette, og det alene ville ha løftet en svak film høyt opp.
Men filmen er ikke svak, så det stopper ikke der.
Joseph Mazzello som bassist John Deacon er også et funn.
Mazzello har den samme litt slepende enkel-fyr-fra-landet-måten å være ukul på.
Utseendemessig er han også kliss lik.
Det samme gjelder i nesten like stor grad Gwilym Lee som gitarist Brian May og Ben Hardy som trommis Roger Taylor.
Misforstått geni
Historien starter på bunnen med en nesten Donald Duck-aktig enkelhet.
Mercury er en nobody som jobber på Heathrow og kommer vandrende inn akkurat idet vokalisten i bandet Smile går sin egen vei.
Så dveler den ikke ved den lange oppturen som fulgte, men tar den så å si i én jafs, noe som antagelig er smart med tanke på hvor mye det er å fortelle.
I stedet velger regissør Bryan Singer å fokusere på kostelige scener med managere og finansiører som f.eks. ikke skjønner at «Bohemian Rhapsody» kommer til å bli tidenes låt på tidenes album.
Slike historier er alltid herlige.
Spesielt når vi sitter med fasiten i hånden.
Vi får ikke nok av dem.
Selv ler jeg rett som det er av at alle norske forlag angivelig sa nei til Harry Potter, ikke én gang, men to, før Damm til slutt sa:
Pokker heller, vi får vel ta den skitten, da – og ble søkkrike.
Ingenting er bedre enn misforståtte genier.
Holder tilbake
Vi får mye om dynamikken i bandet.
De kjeklet, som alle band, i hvert fall alle band på film, men elsket og utfylte hverandre kreativt hele veien.
Vi får mye om Mercurys seksualitet.
Han giftet seg tidlig, men hadde, som de fleste nå vet, en legning som ikke var forenlig med et heterofilt ekteskap.
Klærne hans er fantastiske fra første stund.
Bedre kostymedrama skal man lete lenge etter.
Sytti- og åttitallet hadde generelt klesmoter som egner seg godt på film, men Mercurys garderobe tar alt lenger.
Det er rett og slett fantastisk å se på.
Og så er det musikken.
Filmen holder tilbake og holder tilbake.
Vi får brokker av kommende hitlåter, spilt på piano mens Mercury ligger i sengen.
Men alt bygges opp mot en vanvittig finale under Live Aid på Wembley i juli 1985.
Og sykdomshistorien trekkes ikke ut og blir sentimental.
Alt er balansert og proft.
En mektig film for gåsehud og tårer.
| 1
|
401748
|
Falkevik:Ny jazztrio med popteft
Bringer oss en velfungerende vri mellom sjangergrensene.
Falkevik er en ny norsk trio som opererer i krysningspunktet mellom skandinavisk jazztradisjon og moderne pop.
Mange har prøvd sjangerblanding av denne typen opp gjennom musikkhistorien, med varierende grad av hell.
Enten blir det for lite jazz og for mye pop, eller motsatt.
Falkevik har derimot klart å finne en balansegang og et uttrykk som burde være av interesse både for popfans og jazzkatter.
Tre unge talenter
Trekløveret består av låtskriver Julie Falkevik Tungevåg (piano og vokal), Ellen Brekken (bass) og Veslemøy Narvesen (trommer).
Alle tre har utmerket seg i Norges unge jazzmiljø, og har spilt med flere velkjente navn.
Her får de fritt spillerom til å prøve ut ideer noenlunde innenfor populærmusikkens rammer.
Lydbildet gir god plass til enkeltmusikeren, samtidig som de er samspilte og flinke til å plukke opp på hverandres ideer og innspill.
Musikken befinner seg i et flytende lydlandskap hvor musikerne mesterlig leker seg med materialet.
Allerede fra åpningen «Castle» er det tydelig at gruppen har funnet sin nisje.
Pianoet skaper et melankolsk bakteppe som tidvis grenser mot noe faretruende, noe rytmeseksjonen også bygger fint opp under.
Den sterke vokalen legger seg pent inn i miksen med fraseringer som både har popsensibilitet og egenart.
Utforsker musikkens tema
Det er spesielt i de lengre instrumentalpartiene at jazzen virkelig skinner gjennom.
Instrumentene utforsker melodi og rytme og skaper dynamikk i komposisjonene.
Det høres ut som det er en grad av improvisasjon i prosessen, uten at det noen gang sklir ut i solopartier hvor teknikk trumfer innhold.
Isteden blir vi servert ekskursjoner og dekonstruksjoner av de musikalske temaene som holder på lytterens interesse.
Ekstra tydelig er dette på instrumentalsporet «Little Prince».
Her spiller Falkevik innenfor den samme melankolske og kjølige sounden som preger resten av albumet, men lar strukturen variere fra nedstrippede partier via heftig rytmikk til melodiøse temaer.
Veldig kult.
Favner bredt
På den annen side er dette også fengende poplåter.
Spor som «You Ask» og den vakre avslutningen «Kvite slott» (som med hell bytter språk til norsk), vitner om en god teft for det allmenngyldige.
Disse melodiene burde favne bredt også blant dem som er mindre interessert i det instrumentale.
Tekstene er vakre og såre, og de passer godt sammen med musikkens tidvis eteriske kvalitet.
Med andre ord er også det følelsesmessige godt på plass i bandets uttrykk.
Falkevik har rett og slett funnet sin plass musikalsk og leverer en gjennomført debut.
| 1
|
401750
|
TV-anmeldelse:NRKs «Lykkeland» gjør at man blir ekstra glad i sosialdemokratiet
Det norske oljeeventyret er blitt til både smart og hjertevarmt kvalitetsdrama.
Etter flere år med ulike forsøk på å fornye nordisk noir-sjangeren har pendelen svinget tilbake til klassisk periodedrama i høstens største norske dramasatsing, Lykkeland.
Periodedrama er som kjent et tveegget sverd.
På sitt svakeste er det en kjedelig oppvisning i eksotiske kostymer og talemåter.
På sitt beste gir det spennende innblikk i store samfunnsendringer.
I likhet med serier som Mad Men og Downton Abbey forteller Lykkeland historien om en brytningstid.
Nærmere bestemt da Norge gikk fra å være et forholdsvis ubetydelig land i internasjonal sammenheng, til å bli en oljenasjon i verdensklassen.
Viser et nyansert bilde
Som tittelen referer til er dette på mange måter en suksesshistorie: hvordan vi ble verdens rikeste land, hvordan velferdsstaten ble vårt stolte varemerke, og hvordan dette ga mange flere muligheten til å klatre oppover på samfunnsstigen.
På tross av de gullkantede rammene for denne historien klarer Lykkeland å vise de nære menneskelige aspektene ved et samfunn i rask endring og vekst.
For alt har en pris, noe ikke minst nordsjødykkerne fikk kjenne på kroppen.
Store omveltninger betyr også at noen mister noe de har kjært, enten det er en liten bondegård eller automatisk anerkjennelse i lokalsamfunnet.
Mye av seriens sterkeste sider ligger nettopp i å vise dette nyanserte bildet.
Gjelder både kjønn, klasse og kultur
I starten av serien møter vi et Stavanger i knestående.
Havet er i ferd med å tømmes for fisk og de lokale industriene trues av konkurs.
Bedre blir det ikke av at de internasjonale oljeselskapene som har lett etter olje utenfor norskekysten er i ferd med å trekke seg ut.
Det hele ser ganske mørkt ut.
Men så, lille julaften 1969, driller vi oss inn i tidenes største oljebrønn og alt endres.
Det er tusen måter å fortelle historien videre på.
Manusforfatterne har valgt å ta utgangspunkt i unge mennesker liv, og det gjør de smart i.
For det er nettopp hos den unge generasjonen den største omveltningen foregår.
Det dreier seg ikke bare om velferdsøkning og rikdom, men også om endringer i samfunnsstrukturer knyttet til kjønn, klasse og kultur.
Tvangsgiftes som 17-åring
Vi møter bondedatteren Anna Hellevik, en smart og ambisiøs ung dame, som allerede har brutt konvensjonelle forventninger ved å forlate familiegården for å ta utdanning.
Hun er kjæreste med redersønnen Christian Nyman, arving til byens største hermetikkfabrikk.
Sistnevnte mangler det store engasjementet for familiebedriften og trives bedre som Nordsjødykker og hobbygitarist.
Vi stifter også bekjentskap med er Torill Torstensen, som tilhører det lokale bedehusmiljøet.
Bare 17 år gammel blir hun gravid med en av de amerikanske oljearbeiderne som er i ferd med å forlate byen.
Dette blir en stor skandale i menigheten hennes, og hun regelrett tvinges av sin mor til å gifte seg med en eldre mann hun ikke kjenner, for å unngå skammen.
Varm om hjerteroten
Til slutt møter vi også Jonathan Kay, en ung jurist fra USA, som er sendt til Norge for å forsøke å få det amerikanske oljeselskapet ut av avtalen, da de ennå ikke har funnet olje.
Han møter Anna, som på dette tidspunktet jobber på rådhuset, og de to viser seg å ha mer til felles enn bare store drømmer og store ambisjoner.
Som kvalitetsdrama lykkes Lykkeland på flere nivåer.
Thrillerelementet i serien er selvfølgelig knyttet til hvordan Norge klarte å beholde oljeinntektene i statskassen, slik at de kunne komme hele nasjonen til gode i mange generasjoner fremover.
Som seer blir man varm om hjerteroten av å se hvordan norsk mentalitet, likhetstankegang og jordnærhet vinner over amerikanske kapitalistkrefter.
Man blir rett og slett ekstra glad i sosialdemokratiet.
Gir en ekstra bismak
Den sterke emosjonelle historien i serien knytter seg til de to kvinnelige hovedkarakterene.
I disse dager, med diskusjoner om mangel på kvinner i styrerom, er det ikke vanskelig å føle på hvordan den dyktige og driftige Anna aldri får den anerkjennelsen hun fortjener.
Isteden må hun bruke de ikke like smarte mennene rundt seg til å være talerrør for gode ideer og strategier.
Det er ingen tvil om at hun er en CEO in the making, men det gir en ekstra bismak å vite at det sannelig ikke er sikkert at hun hadde fått jobben i dag heller.
Den vondeste historien er uten tvil Tirils.
Som ugift og gravid har hun egentlig ingen andre muligheter enn å ta til takke med ektemannen hun får utdelt.
En særdeles ubehagelig scene fra ektesengen få dager etter fødselen viser hva slag konsekvenser slike avtaler har.
At Tiril tør å bryte ut der veldig mange andre ville resignert, gjør henne dermed til en av seriens helter.
Lykkeland leverer smart og underholdende drama, som får det til å røre på seg i både hjerte og hjerne.
Persongalleriet byr på både dybde og kompleksitet, i den grad at alt ligger an til en sesong 2.
Vi kan i hvert fall håpe.
| 1
|
401752
|
Nytt album:The Northern Belle overgår alle forventninger
Det er som om dette albumet nekter å forlate spilleren.
Er du en av de mange som lot seg begeistre av bandets selvtitulerte debutalbum i 2015, vil du garantert falle for Blinding Blue Neon.
Dette er countrymusikk av ypperste merke.
Hjertevarm miks
The Northern Belles musikk er en uimotståelig miks av ingredienser som innfrir alle forventninger.
Her er en finstemt dose pop, avhengighetsskapende countrytoner og en hardingfele som både indikerer at de er norske og utvider musikkens stemningsleie.
Legger vi til glimrende harmonivokaler og Stine Andreassens mykvakre stemme, i tillegg til at de som et kollektiv har alt på plass instrumentalt, blir summen besnærende egenartet og personlig.
Syv musikere i harmonisk samspill der alt oppleves usigelig tilfredsstillende.
Som en glideflukt inn i evigheten.
Vel, kanskje ikke.
Men fra det øyeblikket åpningstonene til Bjørnar Ekse Brandseths pedal steel fanger oppmerksomheten i «You’re Gonna Leave», starter ferden inn i deres univers.
Du verden for et fint sted å være, der kjærligheten besynges i utallige varianter med hjerteskjærende varme.
Strutter av erfaring
Bandet er ettertraktet, og listen over hvem denne gjengen har spilt med er imponerende, uten at jeg skal dvele ved enkeltnavn.
Må de holde sammen lenge, fordi dette er et band for både i dag og fremtiden.
Som et lite apropos: Johanne Flottorp har akkurat gitt ut sitt selvtitulerte debutalbum, en strålende plate for solo hardingfele.
Hun er med på å sette farge til The Northern Belles sanger, samtidig som hun får rom for å dyrke sin egen musikk.
Norsk country strutter av selvtillit for tiden, og i fremste rekke står denne gruppen ledet av Tromsø-jenta Stine Andreassen.
Ved siden av å være bandets vokalist spiller hun både akustisk og elektrisk gitar, og er også den som står for låtskrivingen.
Hun står ikke noe tilbake for norgesaktuelle Kacey Musgraves.
Det sier litt om hvilket nivå dette bandet opererer på.
Makeløse sanger
Musikere kan være hvor flinke de må, men uten gode sanger faller likevel mye til jorden.
Dette bandet har trigget forventningene med vårens «Pink Skies», som ga en pekepinn hvor de var på vei.
Med «You’re Gonna Leave skjønte vi at store ting var på gang.
Så kom smellvakre «Record Player Still On», og alt falt på plass.
Gleden og melankolien, hjertesorgen og spillegleden går hånd i hånd.
Hver sang er en liten fortelling som må bli sagt, hver tone gir historiene vingekraft til å lette.
«Begun to Quake» og «Say It like It Is» er dagens favoritt.
I morgen er det to andre.
Det sier mye om albumets kvaliteter.
| 1
|
401756
|
En likegyldig død
Regissør Frank Kjosås prøver å puste liv i en flat og klisjétung historie om en byråkrat som skal dø.
Dessverre er manuset så uferdig at munn-til-munn-metoden ikke hjelper.
Rolf Kristian Larsens dramatikerdebut l.i.f.e.g.o.e.s.o.n er et ledd i den etter hvert store satsingen på ny, norsk dramatikk på Det Norske Teatret.
Det er i utgangspunktet er et svært prisverdig prosjekt, der teatret i samarbeid med Dramatikkens hus røkter frem nye norske teaterstykker.
Denne sesongen er syv av ni premierer på Det Norske nyskrevet dramatikk – deriblant en stor barnemusikal på hovedscenen.
Men satsingen har også en problematisk side:
Litt for ofte blir svake manus forsøkt reddet inn med regipåfunn, storslått scenografi eller, som i tilfellet l.i.f.e.g.o.e.s.o.n, en nyskrevet låt av Sandra Kolstad.
Det er en bjørnetjeneste til oss alle.
Istedenfor kunstig gjenoppliving av dårlig dramatikk, burde de svake manusene gått gjennom flere runder på Dramatikkens Hus før de fant veien til et betalende publikum.
l.i.f.e.g.o.e.s.o.n. er et eksempel på dette.
Det livgivende nattelivet
Premisset til l.i.f.e.g.o.e.s.o.n er like enkel som en feelgoodfilm:
Byråkraten Brille får diagnosen uhelbredelig hjernekreft, og må finne ut hvordan hun skal bruke sine siste dager.
Selve livet er jo der ute et sted, på andre siden av hverdagen.
I Rolf Kristian Larsens univers er Brilles rutineliv tørt, livsutsugende og unødvendig, mens nattelivet er vilt, sexy og spennende.
I natten møter Brille en bartender som river i sjampis og tar henne med ut på raveparty.
Han forsvinner merkelig fort ut av fortellingen, men på vei hjem møter hun også en yngre kollega, som villig blir med når byråkraten sier «Eg vil heim til meg og pule».
Hjemme venter en voksen datter, med en kjæreste som drømmer om forskudd på arv.
Brille klarer imidlertid ikke å fortelle datteren at hun er dødssyk.
Ender i ingenting
En tidsfrist for livet, kombinert med dårlig forhold til familien og en generell følelse av ulevd liv, burde være materiale nok til å fylle en kveld i teatret.
Men Rolf Kristian Larsen gjør et rart valg:
Han lar smertepunktet ligge i Brilles forhold til sin døde mann.
Samtaler med døde mennesker har i sin natur begrensede dramatiske konsekvenser.
Likevel må vi gjennom lange, klisjéfylte og fryktelig kjedelige scener, for å få vite at hun har skyldfølelse for at han kjørte i fylla.
Larsen kunne valgt å følge andre spor:
Han kunne latt karakteren ta et oppgjør med sin fremmedgjorte datter.
Men datteren i stykket har ikke en eneste egenskap, og det er helt umulig å forstå hva slags funksjon hun har både i livet til Brille og i forestillingen for øvrig.
Eventuelt kunne han latt l.i.f.e.g.o.e.s.o.n være en slags dødsreise ut i natten, der vi ble kjent med Brille gjennom de fremmede hun møter på veien.
Disse sjansene griper han ikke.
Isteden spriker forestillingen i alle retninger, og ender opp med ingenting.
Bra håndverk redder ikke forestillingen
Regissør Frank Kjosås har altså hatt et tynt materiale å debutere på.
Likevel ser man at han er en solid teaterhåndverker.
Fem svingdører skaper fortgang i fortellingen, og veksler elegant mellom scenene.
Lysdesignen skaper tydelige brudd og stemninger.
Sandra Kolstad har skrevet en aldeles nydelig sang, Halflife, som blir spilt og sunget av Ingeborg Sundrehagen Raustøl.
Heidi Gjermundsen Broch spiller Brille som en typete komediekarakter med solide doser tristhet og kjærlighet.
Likevel er det vanskelig å føle sympati med henne, for det er en karakter med en forvirrende dramaturgisk reise.
I siste scene tar Brille det narkotiske stoffet MDMA.
Så er hun plutselig død, uten at vi helt skjønner tanken med det hele.
Kanskje skal vi bare tenke at livet er kort.
Og det er jo sant.
| 0
|
401759
|
«The haunting of Hill House» vil ta fra deg nattesøvnen
En potent blanding av det overnaturlige og galskap.
Da jeg var liten, hadde jeg et rom med et lite skap.
Vi tok med lommelykten, krabbet inn i skapet, og så leste vi spøkelseshistorier til vi ble vettskremte.
Grøsseren som får nakkehårene til å reise seg og du famler etter hånden til kjæresten, er sjelden.
Det skal mye mer enn et par bø-effekter og ekle monstre til for å fremkalle ekte uhygge.
Den snikende følelsen av at det er noe som skjuler seg i mørket, at du ser noe som ikke burde være der, er det få som greier å fremkalle.
Spøkelseshistorier er min akilleshæl.
Er de godt fortalt, kan de, selv i voksen alder, skremme meg.
Jeg så The Haunting of Hill House sammen med min mann.
Det er jeg glad for.
Denne serien bør du ikke se alene en mørk høstkveld.
Det er ikke fordi den har mange bø-effekter som får deg til å skvette – selv om de som er der fikk meg til å hyle høyt – men fordi blandingen av det overnaturlige og den psykologiske skrekken er potent og rystende.
Men, la oss starte med begynnelsen.
Dype traumer
I 1959 ga Shirley Jackson ut romanen The Haunting of Hill House.
En gotiskinspirert spøkelseshistorie om et gammelt hus og en doktor som søker etter svar på om spøkelser finnes eller ei.
Historien er filmet to ganger under tittelen The Haunting.
I 1963 regisserte Robert Weir en psykologisk thriller, som er et godt eksempel på hvordan du lager en skummel film.
I 1999 laget Jan de
Bont en overlesset effektfilm som er mer latterlig enn skummel.
Netflix’ nye serie henter inspirasjon fra Jacksons roman, men med unntak av noen av navnene er det en helt annen historie serieskaper Mike Flanagan serverer.
Det skulle bare mangle.
Ti episoder med ren grøss og gru kunne blitt vel intenst selv for den mest ihuga skrekkfantast.
Nei, det Flanagan gjør, er å fortelle en historie om en familie som ikke har maktet å bearbeide sine egne dype traumer.
Spøkelser eller galskap?
Mike Flanagan starter historien med fem voksne søsken.
Alle takler traumene fra tiden de bodde i Hill House forskjellig.
Den eldste, Steven, benekter at noe mystisk har skjedd.
Theo har stengt av følelsene sine, Shirley jobber som begravelsesagent og tilbringer dagene blant de døde.
De to yngste, tvillingene Nell og Luke, sliter mest med de mørke minnene.
Beretningen som følger fortelles i tilbakeblikk.
Sakte nøstes hendelsene opp og kulminerer med natten familien flykter fra huset.
Hva skjedde egentlig da de bodde i Hill House?
Er det et spøkelseshus, eller dreier det seg om dype traumer med røtter i en mor med mentale problemer?
Ensemblespill av beste merke
Noen vil kanskje mene at serien utvikler seg sakte, men etableringen av karakterene i både fortid og nåtid er essensiell for at den krypende uhyggen skal bli mest mulig effektiv.
Og uhyggelig blir det.
Veldig uhyggelig.
Produksjonsdesignen er eksepsjonelt atmosfærisk.
Huset, som spiller en av hovedrollene, er vakkert, stemningsfullt, mystisk og skremmende på samme tid.
Interiøret er rødt og svart med et dryss av hvitt.
Det står i skarp kontrast til de nøytrale fargene som brukes i nåtidssekvensene.
Mike Flanagan har hatt regien på alle episodene slik at den kunstneriske helheten beholdes.
Overgangene mellom fortid og nåtid er elegant og klippingen sømløs.
En dør åpnes i nåtiden, og i neste sekvens er man i fortiden – som et spøkelse.
Samtlige av skuespillerne – både de yngre og eldre utgavene – er med på å gi historien dybde og ikke minst en menneskelig side.
Det blir urettferdig å trekke frem en, for dette er ensemblespill av beste merke.
Originalt grep
Oppklaringen har ofte en tendens til å ødelegge for mange overnaturlige historier.
Flanagan haler også i land finalen nettopp fordi han aldri overforklarer, men overlater tolkningen til publikum.
For hva er et spøkelse foruten et minne om kjærlighet, raseri, frykt, dårlig samvittighet og tilgivelse?
Serien er heller ikke redd for å berøre tunge og vanskelige temaer som selvmord, mental sykdom og avhengighet.
Å utforske minner og familietraumer gjennom å bruke skrekkfilmens klassiske sjangergrep har vært gjort tidligere, men sjelden så godt som her.
The Haunting of Hill House er original, spennende, intens, annerledes og utrolig skremmende.
Serien kan lett ta nattesøvnen fra deg.
Er du lettskremt?
Ikke se den alene.
| 1
|
401760
|
Anmeldelse av Kutoppen:Fjas fra fjøset
Nok en film som er ment å lokke barn til Dyreparken i Kristiansand.
Qvisten Animation har tidligere laget de festlige og musikalsk vellykkede filmene Knutsen & Ludvigsen og den fæle Rasputin (2015) og Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016).
Sistnevnte ble produsert av blant andre Dyreparken i Kristiansand.
De er også produsenter for Kutoppen, som er «basert på gården Kutoppen i Dyreparken».
Håpet er nok at filmen skal gi barn lyst til å besøke parken og å kjøpe leker fra Kutoppen-universet.
Problemet er at filmen er ujevn.
Mer om det snart, men først litt om handlingen:
Ukul ku
Kalven Klara bor i en by med moren sin.
Hun drømmer om å bli sangstjerne og melder seg ofte på talentkonkurranser.
Der blir hun alltid stemt ut og får høre at hun er dum som en ku.
Så en dag blir hun invitert til å besøke faren sin, som bor på gården Kutoppen.
Da Klara ankommer gården, viser det seg at faren er blitt sprø.
Han takler hverken å ha besøk av Klara eller å passe jobben sin, som er å bake eplekaker.
Nå risikerer faren å miste gården fordi han ikke kan betjene gjelden sin.
Men kanskje Klara kan hjelpe ham?
Stjerne med stjert
Høydepunktet i filmen er dubbingen, som utføres glimrende av mange kjente skuespillere og komikere.
Filmens stjerne er Marit Andreassen som imponerer som høna Chickolina, en herlig tuppe som Andreassen virkelig har klart å puste liv i.
Andre ting er litt rart, som at det rundt Kutoppen bare bor ett dyr av hver art; én gris, én sau og så videre.
Det er nesten så man mistenker at området nylig er rammet av svinepest eller klovsyke, for hvor er alle de andre dyrene?
Det er billig å lage animasjonsfilm med få figurer, men her blir det for glissent.
Gårdsbygningene, åkrene og tunet er glatt og pregløst tegnet.
Det ser egentlig ikke ut som et norsk gårdsbruk, men ligner mer på noe man har sett i amerikanske filmer før.
Snill og fordummende
I Hakkebakkeskogen er de andre dyrene livredde for kjøttelskeren Mikkel Rev.
Sånn er det ikke på Kutoppen.
Her er det tilsynelatende ingen som spiser dyr eller produkter fra dyr.
Det er tamt og ufarlig, men også fordummende.
Når kalven Klara skal bake kake, må hun spørre en venn hvor hun kan få tak i melk til røren.
Selv et barn vet at melk kommer fra kua.
Men i denne filmen kommer melk fra et spann.
Det er prisverdig at filmen skildrer en forelder med mentale utfordringer.
Men her bikker filmen over til å bli ganske mørk.
Den forvirrede faren får blant annet elektrosjokk.
Det er som om filmskaperne plutselig mister et kilo pepper i den altfor søte deigen sin.
Kutoppen er en forglemmelig film.
Se heller Hakkebakkeskogen i reprise.
| 0
|
401761
|
Plateanmeldelse:Elvis Costello er fortsatt en mesterlig popsmed
Mannen er tilbake med et smell, om noen skulle være i tvil.
Det er gått fem år siden forrige album og innpå et tiår siden han ble plateforent med The Imposters.
Men Elvis Costello har fortsatt mye ugjort, selv når han nærmer seg 40 utgivelser.
For dette er medrivende, klassisk pop av beste merke.
I utakt med sin tid
Costello er en artist som går sin egen vei, fjernt fra hva det som til enhver tid er i vinden musikalsk.
Som alltid ligger mye av spenningen ved en ny plate fra hans hånd i hva han vil komme opp med.
Nok en gang skuffer han ikke.
Artisten befinner seg ofte i et rom mellom gammelt og nytt, og det preger denne utgivelsen på mesterlig vis.
På én måte er han heldigvis litt i utakt med sin tid – og dermed fri til å overraske.
Han har nok talent til å gå hvilken vei han enn vil.
Costello er en allsidig historieforteller, samtidig som han har en fantastisk teft for det melodiøse.
Hans sanger besitter en egenartet, kunstnerisk eleganse, samtidig som arrangementene er lekne, sofistikerte og minneverdige i all sin kompleksitet.
Kan gå hvilken vei han vil
Costello er en litterær låtskriver.
Ingen bekjennende som sådan, men han er allikevel kanskje mer personlig her enn han er vanligvis.
Dette er ikke rock, heller ikke moderne pop, men heller en miks av ulike epoker.
Litt nostalgi, noe musikalaktig, noe soul og en stor porsjon klassisk 60-talls pop med plass til både det enkle og større.
Det åpner med «Under Lime», behørig forhåndslansert med en video som fremhever teksten og en forklaring av bakgrunnen for sangen.
Her spinnes det videre på historien om karakteren Jimmie fra albumet National Ransom (2010) og låten «Jimmie Standing in the Rain».
Det har ikke gått så bra med Jimmie, og det antyder jo tittelen.
Her er The Imposters på plass igjen:
Steve Nieve og Pete Thomas med nykommeren Davey Faragher.
Album i rett tid
Costello plukker fritt fra ulike sider av egen karriere og hiver i miksen.
Resultatet er befriende lekent.
Han veksler mellom flotte ballader, soultakter og energi, alt ledsaget av et knippe fascinerende karakterer av ulik fremtoning.
Her smelter melodi og tekst, karakterer, Costellos distinkte stemme og arrangementer sammen til noe større enn enkeltdelene.
Noen sanger skiller seg ut på et på alle vis flott album:
Mektige «Burnt Sugar is so Bitter», skrevet sammen med Carole King, samt balladene «Suspect My Tears», «Stripping Paper», «Don’t Look Now» og «Photographs Can Lie».
De to sistnevnte et samarbeid med Burt Bacharach.
Albumet er en påminnelse om Elvis Costellos briljans som låtskriver, artist og ikke minst sanger.
Dette er et album i rett tid.
De luxe-utgaven har for øvrig fire ekstra sanger, alle fullt på høyde med enkeltalbumet.
| 1
|
401763
|
Nytt fra Lil Wayne:Ikke verdt ventetiden
År med venting og en hær av produsenter resulterer i et kaotisk og altfor langt album.
Lil Wayne, den originale rapperen med ansiktstatoveringer, er tilbake.
Mange har ventet på dette femte albumet i Carter-serien, men juridisk trøbbel har ført til at platen stadig er blitt forsinket.
New Orleans-rapperen har holdt på siden han var ni.
Han er kjent som en hardtarbeidende artist med flere album som har solgt til platina.
En rekke medisinske vanskeligheter, i tillegg til disputter med og søksmål mot plateselskaper, har bremset mye av Waynes produktivitet, og han er kjent for å utsette prosjekter.
Siden han startet på dette i 2013, har en bataljon av produsenter kastet seg på et album som varer i helt uakseptable 87 minutter.
23 låter er mye på et album hvor alle låtene holder høy kvalitet.
Når de ikke gjør det, viser det bare en artist som ikke evner å være selektiv.
Fylt opp for strømmetall
Det er en kunst å kunne velge bort, og det er noe mange av dagens store hiphop-stjerner ikke får til.
Dette fører til lange album fylt med låter av lav kvalitet, der hensikten utelukkende er å skape høye strømmetall.
Dette har skjedd på Tha Carter V også.
Lil Wayne har over en lang periode samlet opp låter av svært sprikende kvalitet og dyttet dem inn i et prosjekt som ikke lever opp til de høye forventningene.
Schizofren samling
Det er tydelig at mange av låtene er gitt liv etter at trap-sounden fra Atlanta ble den gjeldende lyden av listehiphop.
Et lydbilde vi kjenner igjen fra artister som Travis Scott og Migos.
Dette er ikke nødvendigvis negativt, og låten «Let It Fly» med nevnte Scott er faktisk en av albumets sterkeste.
Det er bare at den schizofrene samlingen av beats og produksjon gjør det så utrolig slitsomt å holde tritt.
Det finnes ingen rød tråd, og et album som varer like lenge som en spillefilm, kunne virkelig trengt et mer fokusert narrativ.
Det er tydelig at låtene er laget på helt forskjellige tidspunkter, noe som skader helheten.
En dyktig lyriker
Når det kommer til Wayne selv, er det ingen tvil om at mannen er en svært dyktig lyriker – når han vil.
Spesielt i låten «Mona Lisa», hvor han har med seg Kendrick Lamar, viser Wayne at han er erfaren i en sjanger der de fleste veteraner er småbarnsforeldre.
Låten, en sang hvor begge rappere viser lyriske muskler, er nok den som blir en snakkis fra albumet.
Like etter har Lil Wayne derimot helt glemt hvor god rapper han kan være.
Låten «Open Safe» er sjokkerende dårlig fra en artist av dette kaliberet.
Etter albumets ti første låter går det nedover, og summen er ikke verdt ventingen.
Denne rapperen fortjener ikke statusen mange tillegger ham.
I Lil Waynes fem år lange fravær har mange nye artister dukket opp.
Og godt er det, for toppene er få og dalene mange på Tha Carter V.
| 0
|
401764
|
Nytt Robyn-album:Velkjent, annerledes og helt fantastisk
For en musikalsk retur av det svenske popikonet Robyn.
Åtte år er gått siden svenske Robyn – født Robin Miriam Carlsson og nå 39 år – sist ga ut musikk i eget navn med den utrolig sterke trilogien Body Talk i 2010.
I mellomtiden har hun vært med på tre gode EP-er sammen med andre artister, blant annet Röyksopp, men åtte år er en evighet som ville knekt de aller fleste popkarrierer.
I Robyns tilfelle har det motsatte skjedd.
For henne har tilhengerskaren og statusen som popikon bare økt og økt, og når hun nå er tilbake med et nytt album genierklæres hun i mange kanaler.
Fortjent?
Ja.
Honey bekrefter alt man har håpet på.
Et mesterverk i klassen for like deler sårbar og euforisk elektropop.
Viser genialitet fra første sekund
Hvor skal man starte?
Honey er tekst og musikk så smart, sober, leken og stilsikkert utført at det nesten ikke er til å tro.
Alle de ni låtene.
Likevel er det naturlig å begynne ved den 100 prosent hypnotiske åpningen «Missing U».
Låten starter med et herlig lekent synthspill og en tung bass som musikalsk sender oss ut på dansegulvet.
Igjen, kan man vel si, for Robyn er ofte noen runder der, dansende på egen hånd.
Men når hun begynner å synge skjønner man kjapt at dette ikke akkurat er en lettvekter:
«Baby it’s so real to me, now that it’s over.
The space where you used to be, your head on my shoulder.
All of the plans
we made, that never happened.
Now your scent on my pillow’s faded, at least you left me with something».
Robyn startet på låten da det i en periode etter Body Talk var slutt med kjæresten og videoskaperen Max Vitali, men alvoret kom da vennen og den mangeårige samarbeidspartneren Christian Falk døde av kreft i 2014.
Etter knappe fem minutter i miksen av pur musikalsk glede og tekstlig tristhet, avsluttes låten med et slags håp om at kjærligheten har satt sine spor.
Og artisten som er viden kjent for å få folk til å danse til hjertesorg, har nok en gang bevist sin genialitet.
Dansbart på Robyns vis
Det er strengt tatt ikke mulig å si at Honey musikalsk er en naturlig utvikling fra Body Talk.
Åtte år er for lenge, og popmusikken endrer seg for mye i et slikt intervall.
Det som derimot er sant, er at Honey både høres kjent og annerledes ut.
De digitale redskapene er de samme, det er også hovedsamarbeidspartner Klas Åhlund, men rytmene og lydbildet er likevel nytt.
Den rene, syntetiske og hitbaserte popen fra forrige gang er erstattet av litt lengre og mer forsiktige låter med andre strukturer og mål.
Det er fint lite av materialet her som skynder seg til refrenget, for å si det slik.
Noe av grunnen har nok den tredje personen som er sentral på Honey, den engelske musikeren og produsenten Joseph Mount fra det strålende bandet Metronomy.
Han liker å bruke tid i musikken.
Æren skal likevel Robyn ha selv.
I intervjuer har hun forklart at hun denne gangen ikke jaget etter pophits, men jobbet mye alene med ideer fra årtier med klubbmusikk.
Mørkere instrumentallåter med hypnotiske rytmer som virker sakte, men lenge.
Resultatet er et album som rytmisk tar diverse dykk i pop og housemusikk fra tidlig 90-tall og frem til i dag, men som likevel låter høyst moderne.
Et album som med unntak for de to kjente singlene «Missing U» og «Honey» først kan høres litt tamt ut, men som etter hvert biter seg så til de grader fast.
Dynamisk og variert med et lydbilde som rommer langt flere elementer og effekter enn man først fornemmer, bundet sammen av den dyptgående bassen som ligger under.
Nok en gang er musikken faktisk dansbar, på Robyns vis.
Der alene er best.
Har lært på veien hit
Tre år har det tatt å skape ca. 40 minutter lange Honey, og de ni låtene presenteres i rekkefølgen de ble skrevet og spilt inn.
Et naturlig og smart valg som gir en klar fortelling fra «Missing U» til avslutningen «Ever Again».
Robyn er åpen på at hun har vært gjennom en tøff periode etter utbrenthet, samlivsbrudd og vennens dødsfall, og at år med psykoterapi har hjulpet henne ut av den.
Dette preger albumets første del, før ting snur med det sobre høydepunktet «Baby Forgive Me» midtveis.
«It’s up to you, you do what you like.
Won’t you give it a chance baby, just one more try», spør hun.
Svaret er i albumets andre og lysere del, som blant annet booster selvtillit i tittelkuttet og tar oss med på et Ibiza-party i «Beach2K20».
Det virkelige gullkornet kommer likevel etter at festen er over, i avsluttende «Ever Again».
Én ting er at låten er albumets mest pop-nære og flyter frem på en helt nydelig melodi.
Like viktig er låtens tekst fra en ærlig Robyn:
«Never gonna be broken hearted ever again, I’m only gonna sing about love ever again.
Never gonna let it happen, then it would be all for nothing.
Oh I swear, I’m never gonna be broken hearted ever again.»
Hun har brukt åtte år på å komme hit, personlig og musikalsk, og mener å ha lært livets lekse.
Heldigvis har hun skapt fantastisk musikk på veien.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.