id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
502347
|
Gjennomgående overflatisk
Ubisoft har skapt fantastiske lekeromskip, men dessverre puttet dem inn i et middelmådig spill.
Såkalte «toys-to-life»-spillkonsepter har blitt en stor hit blant barn.
Å kunne koble kule leketøy til spillkonsollen, for så å sose rundt med dem i fantastiske spillverdener, er forståelig nok de fleste 8-13-åringers store drøm – for å ikke glemme de evig unge pappaene deres.
I spill som «Disney Infinity», «Lego Dimensions» og «Skylanders» er ideen å lokke dem inn med kule figurer og leker, og la dem boltre seg i middelmådige spill med lekene.
«Starlink:
Battle for Atlas» tar dette til et nytt nivå når de nå lar oss bygge vårt eget romskip, og kjempe mot rompirater og roboter i verdensrommet.
Den store elefanten i verdensrommet er derimot at dette spillet, og slike spill generelt sett, i praksis lages for å selge oss overprisede plastleketøy.
Romskipene i «Starlink:
Battle for Atlas» er også såpass gjennomført designet og laget at de kunne fungert som leker i seg selv.
De har en byggekvalitet som vi vanligvis bare finner i de øvre prisklassene i lekebutikken, og er spekket med kule detaljer.
Hvert romskip har sin egen identitet og stil, som gjenspeiles i hvordan de fungerer i spillet.
Noen er trege og tåler mye, andre kjappe og bevegelige.
For å skape drømmeskipet kan vi også plukke vinger og våpen av ett skip, og klikke dem på et annet – og vips så dukker den nye kreasjonen vår opp i spillet.
Med ni forskjellige piloter, fem skip og vingetyper og 15 forskjellige våpen, er det potensielt hundrevis av kombinasjoner her for å skape det perfekte skipet til vår spillestil.
Samtidig gir de utskiftbare skipene, delene og våpnene en taktisk dimensjon til spillet.
Møter vi en fiende som er svak mot varme er det bare å plukke av et av våpnene vi har på vingene, og slenge på et flammespyttende maskingevær.
Angriper noen bakfra er det bare å snu våpenet 180 grader, så skyter vi bak oss i spillet.
Det gir en deilig følelse å finne den perfekte kombinasjon av romskip, våpen og vinger, og bare flyte rundt på slagmarken mens vi meier ned fiender.
Og det blir enda bedre når vi er to som kjemper sammen, og får til synergi mellom skipene og våpnene vi har valgt – far og datter sammen for å redde galaksen.
Men etter jubelen over romskipene har lagt seg, merker jeg at selve spillet «Starlink – Battle for Atlas» er gjennomgående overflatisk.
Det mangler en skikkelig retning, og ender i en rekke halvgode ideer liknende spill har hatt suksess med.
Spillet har syv forskjellige planeter med hver sin unike fauna, og vi kan fritt utforske planetene og rommet mellom dem.
Underveis må vi kjempe både på bakken og i verdensrommet mot rompirater og ondsinnede roboter.
Kampene i seg selv kan bli ganske intensive og underholdende, hvor kontrollerne sitter støpt i tomlene når vi serverer laser og grisebank til slemmingene.
Men særlig slagene i verdensrommet blir etter hvert bare et repeterende ork.
Utforskningen av verdensrommet og planetene er moro i begynnelsen, men ender etter hvert opp med at vi må gjøre de samme tingene om og om igjen for å komme videre.
Planetene føles nokså like, med noen nyanseforskjeller i fargespekteret og i hvilke planter som krydrer ødemarken.
Plottet og historien er enkel og forutsigbar, og sikter ganske åpenbart på barn som helst ønsker at spillet bare skal holde kjeft, så de kan skyte på ting.
Men for at det skal fungere, burde spillet hatt bedre og sterkere figurer enn vi får her.
Nintendo Switch-spillere får derimot et gjestebesøk fra Fox McCloud, og hans skvadron fra «Star Fox»-spillserien.
Disse romskytespillene revolusjonerte 3D-spillene i 1993, og serien har siden vært en mindre kjent, men populær kompanjong, til Nintendos ikoniske Mario-, Zelda- og Metroid-merkevarer.
«Star Fox»-figurene bærer historien bedre enn Ubisofts egne kreasjoner.
Samtidig gjør de i praksis spillet til en etterlengtet spin-off for gamle Nintendo-ringrever.
Jeg vil påstå at «Star Fox» i seg selv gjør at Xbox- og Playstation-spillere får et merkbart dårligere produkt enn Nintendo-eierne.
Men med eller uten Fox, kommer nok disse romskipene til å bli årets julegave for spillinteresserte barn – og selvfølgelig de litt nerdete foreldrene deres.
Det er bare synd at vi ikke får et bedre spill med på kjøpet.
| 0
|
502348
|
Emir er framleis rå som sushi
Bergensaren visar seg både frå ein rå og ein meir vaksen side på solodebuten.
Emir Hindic har blitt vaksen.
Den viltre ungdomstida var prega av utforsking og overskriding.
Som Onge Sushimane i hiphopduoen Sushi x Kobe har han terga på seg meir enn éin feminist med vulgære, til dels nedrige tekstar om kvinner.
Duoens album av året – «Døden lever lengst» – var derimot fri for slike fyord, og hadde eit meir modent uttrykk, jamfør albumtittelen.
Modninga er også påfallande i møte med soloprosjektet Emir.
Debutplata «Mer av deg» er lyden av ein ung mann som vil seie noko oppriktig om livet.
Til forskjell frå det breiale ungdomsopprøret han slo seg fram med, har vi her med ein mjukare, meir følsam fyr.
På inderlege «Alltid» forsterkar strykarane og det uimotståelege refrenget kjensla av å vere sårbar.
Både her og elles er det songaren Emir, snarare enn rapparen, som trer fram; eit stilval som understrekar den sjølvkritiske tonen i fleire av spora.
«Hvis vi må» handlar om å stå fast og ikkje kome seg vidare.
Over spretne UK Garage-beats og autotune-vokal på penbergensk, er låten også fargelagd av nærværet til Softcore Untd-kollega Charlie Skien (mest kjend frå Verdensrommet); eit vokalsamarbeid som fungerer ypparleg.
Dette er eit leikent og catchy popalbum, med minst ein dansefot i klubbmusikken.
Emir låner godt frå den britiske grime-gryta, der hiphop og undergrunnsrave blir sausa saman.
Opnings- og tittelkuttet er som skreddarsydd for ein kveld i den britiske undergrunnen, med raske rytmeforskyvingar, djup bass og snerten knotteskruing.
Men sjølv når produksjonen er på sitt mest euforiske og dansevenlege, pratar Emir om baksida av medaljen.
I «Flasken» er han høg som eit fjell eller på botnen av ei flaske, ståande att som ein «jæla idiot».
På den strålande UK Garage-rytmiske «Faller» gnissar han tenner i hjørnet og er «for ute til å preike», som han og medvokalist Ida Batten preikar (sistnemnde på litt irriterande austlandsk i mine vestlandsøyrer).
Emir lukkast med mykje, både i form og innhald.
Produksjonane er lekre og sjølvsikre.
Det er eit distinkt uttrykk over det heile, også i vokalen, ofte dynka i autotune og klang.
Danske Emil Stabil verkar å vere ei inspirasjonskjelde, kva gjeld stemmebruk, hooks og flyt.
Berre unntaksvis går det skeis.
Det skjer når han bryt ut av popleia og utforskar anna terreng.
«10 ting» har eit dramatisk, perkussivt tema, som fell gjennom som dansegolvsverktøy.
Produksjonen er masete og fantasilaus, utan eit nødvendig stemningsskifte eller ei modulering; grep som kunne gitt låten noko meir.
Den litt mumlete vokalen til Emir, som fungerer godt andre stader, blir her verken rå eller freidig nok til å berge produktet.
Det same gjeld for funky, stakkato «Du vet», som blir for albumfyll å rekne samanlikna med dei andre godbitane vi får servert på «Mer av deg».
| 1
|
502349
|
En kafé for alt
Café Norge har eget bakeri og serverer frokost, lunsj og middag.
Dette stedet passer når som helst på dagen, så sant du er villig til å bla opp.
Siden Hotel Norge gjenoppsto i sommer, har jeg skrevet både om den eksklusive restauranten i andre etasje, Nova, og frokostbuffeten til hotellet.
I dag er det husets mer uformelle kafé som står for tur.
Café Norge ligger rett innenfor hovedinngangen til hotellet.
Interiøret er skandinavisk stramt og fargerikt med en spenstig art deco-liknende stil.
Store blomster og hvite franske kjøkkenfliser gjør kafeen lys og innbydende.
Servitørene er kledelig uniformert i bluser med sort sløyfe i halsen.
Menyen gjenspeiler en global mattrend der restaurantene endrer seg i takt med behovet vårt for sunnere mat, sunnere drikke og et sunnere miljø.
Café Norge har rødbet- og ingefærshots på menyen, sunne fruktteer og ferskpressede juicer.
Menyen har en egen rubrikk med vegetarretter og hovedvekt på sjømat, som kongekrabbe, hummer og fisk.
Utvalget knytes sammen av en asiatisk-nordisk profil typisk for matfar Ørjan Johannessen.
Som matfaglig rådgiver for hotellet er han sterkt involvert i utviklingen av både Nova og Café Norge.
–
Se her, sier servitøren.
–
Jeg ba kokken dele alt i to.
Hun setter et fat på bordet med tre snacks-typer:
En klippfiskbolle med potet, hvitløk og safran.
En saftig slider, og en steambolle med svinenakke og kinesisk hoisinsaus.
Å smake alle de tre rettene på denne måten, er en spennende start på kvelden, selv om ikke alle er like interessante.
Steambunen har søt deig og mye sødme fra sausen, noe som gjør sødmen for dominerende for min smak.
Men miniburgeren er herlig.
Den har rik smak fra kjøttet og serveres med en kreativ thaislaw, en lett coleslawerstatning laget med frisk lime.
Det er bare den høye prisen på 75 kr. pr. stykk som holder meg igjen fra å bestille flere.
Klippfiskbollene er et bedre kjøp.
Snacks- og smårettene egner seg bra som tilbehør til noe godt i glasset.
Og på fremsiden av menyen har kafeen en egen liste med cocktails de anbefaler før maten.
North sea er en frisk drink med lime og eplejuice laget med whisky.
Den begynner silkemykt og forsiktig, før den røffer seg til som når uværet setter inn i havgapet.
Lokket av eggehvite har bobler som likner når bølgene bryter.
I dette glasset er det den røykte ettersmaken fra Lagavulin 16 som drar tankene til Asia.
Til lukten av mat tilberedt over åpen ild, gatelangs i New Delhi.
Det er tydelig at Café Norge tar service på alvor.
Åtte servitører er i sving på ettermiddagen.
På dagtid er de fem.
Den personlige servicen er presis, vennlig og følger oppmerksomt opp ved bordene.
Men den systematiske servicen har rom for forbedring.
Servitørene mangler kontroll over hvilke bord som er bestilt, og overser søppel som ligger i vinduskarmen.
Dette ligger fremdeles på samme sted under lunsj dagen etter.
Ceviche på kveite er en av smårettene som frister til gjentakelse.
Fiskebitene er blandet med lime, rødløk og mais, og smakt til med chili, koriander og avokadokrem.
Også denne retten har en asiatisk tvist:
Den serveres med spisepinner.
Som signalisert på menyen er ikke retten spesielt stor, men den tar igjen med en harmonisk smak og avrundet syrlighet.
Denne kan man fint dele som forrett på date.
Hovedretten av kalv får meg til å glemme både tid og sted.
Entrecôtestykket fra mellom ribbena har mye fett og mye smak.
Teksturen på det rosa kjøttet lettyggelig og saftig.
Det eneste som mangler mellom den syndige pastinakkpureen og brokkolinibukettene, er mer av den intense sausen, laget på oksekraft, kapers, hvitløk og purre.
Den grillede klippfisken er en velsmakende og forenklet bacalao, med lite saus og lite olje.
Café Norge egner seg til påfallende mye.
Lokalet er smart innredet i forskjellige soner, tilpasset ulike konstellasjoner av gjester.
Vindusrekken egner seg spesielt godt til lunsj med kollegaer, og båsene innenfor baren er brede nok til vennegjengen.
Planlegger du å ta med kjæresten ut, kan det være fint med litt privatliv i sofaen innerst ved vinskapet.
Uansett anledning kan du være trygg på at du får en interessant og allsidig meny.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502350
|
Bergens best bevarte metal-hemmelighet
Aeternus er heldigvis ikke lett å like.
Aeternus er ett av Bergens og Norges mest spennende metalband.
Gjennom 25 år har bandet til nå sluppet åtte album hvor de stadig har tøyd grensene for hva ekstremmetall kan være, men av ulike årsaker har dette alltid vært et band for spesielt interesserte.
«Heathen» er akkurat så vanskelig og utfordrende at dette sannsynligvis ikke vil endre seg.
Til gjengjeld er dette et album som kan få lang levetid.
Det har vært en del utskiftninger i Aeternus opp gjennom årene.
Denne versjonen av bandet består av primus motor Ronny «Ares» Hovland (tidl.
Gorgoroth), Elefterios «Phobos» Santorinios (Gravdal, tidl.
Malsain) og Frode Kilvik (Krakow, Gaahls Wyrd).
Selv om «Heathen» ikke helt kan måle seg med den fantastiske forgjengeren « …
And the Seventh His Soul Detested» (2013), har denne gjengen stålkontroll på knallharde låter som er både smarte og følelsesladede.
Til ekstremmetall å være, er «Heathen» en ganske rolig og behagelig affære.
Det finnes nok av heseblesende partier, og lydbildet er temmelig rått og upolert.
Men jevnt over foretrekker «Heathen» heller å dvele ved enkeltriff og ubehagelige stemninger.
De sørgmodige, svartmetallaktige melodilinjene brytes mot klassisk death metal-spillestil og gryntevokal, som igjen balanseres med rene og meditative, melodiøse partier som aller mest minner om postrock.
«Heathen» gir ikke ved dørene:
Aeternus’ hang til hissige brudd, snedige overganger og uventede tonerekker gjør dette til et krevende og annerledes album som krever lytterens fulle oppmerksomhet.
Deilig, ikke sant?
| 1
|
502351
|
En poengtert sammenføyning av det søte og det perverse
Første gang norske Bjørgan og svenske Jungnelius stiller ut sammen, er det for å åpne Kraft sitt splitter nye utstillingskonsept Invitert.
Hvordan kan vi imøtekomme kunstverdenens forventning om internasjonalitet på en måte som gagner kunstneren selv?
Krafts nye utstillingskonsept, utviklet av Kirsti van Hoegee, er å invitere én norsk kunstner, som igjen får invitere en annen kunstner til å lage en samarbeidsutstilling.
Det eneste kriteriet er at den andre invitasjonen må sendes over landegrensen.
I første omgang var det keramiker Heidi Bjørgan som skulle få dette ansvaret.
Jeg sier ansvar, for verden er som kjent stor og kunstnertettheten er voldsom.
Hvordan velge, når man i utgangspunktet kan velge hva som helst?
Bjørgan er blant annet kjent for å viske ut sine egne keramiske ferdigheter, ved å lage perfekte sylindere som til slutt overarbeides og deretter "ødelegges" på dreiebenken.
Hennes objekter kan i noen tilfeller inneholde kroppslige og seksuelle undertoner, samtidig som de absolutt adresserer det velkjente flink-pike-syndromet.
At hun valgte svenske Åsa Jungnelius til å delta i dette prosjektet, er et lykketreff.
Når disse to kunstnerne møtes, skaper de samtidig rom for å rendyrke kvinnelig seksualitet.
Selve utstillingen oppfattes som leken, spesielt materialmessig.
Etter at jeg har gått inn i et plastkledd lokale, er det første jeg legger merke til en hengende skulptur som slutter i et par glassballer innsvøpt i fiskenetting-strømpebukse.
Mine umiddelbare tanker går ut til horen og horekunden, før jeg skjemmes over å være så bokstavelig.
Noe perverst råder absolutt her inne.
Fra den rødlig glaserte innsiden i bretten av en sammenkrøllet sylinder, til den søteste penisen jeg noensinne har sett.
Skulpturen BAM står på egen hånd i hvelvet, utenfor de plastkledde rommene.
Det enorme, erigerte får støtte; under tuppen av et stålrør som har en åpenbar funksjonell kvalitet, mens basen dekkes til av det som må kunne kalles jentete tekstiler (blonde, silke, sløyfe.)
Med ett skjemmes jeg, igjen.
Har tekstiler egentlig kjønn, eller er det bare jeg som ikke har kommet langt nok i min feministiske utvikling?
I hovedrommet presenteres de fleste objektene på en v-formet pidestall med ulike høyder.
Mellom glassmonter, stålkurver, pels, tekstiler, keramikk- og glassobjekter kan vi spore en ivrig søken etter et felles formspråk.
Keramikken og glasset jobber sammen for å slette eventuelle kulturelle forskjeller.
Det er likevel noen objekter som skiller seg ut fra mengden.
Spesielt objektene som inkluderer hvite stearinlys, samt leppestift-skulpturene Implements.
Disse tilhører hjemmets domene mye mer enn de andre objektene, men det gjør jo egentlig ingenting.
Hvor ellers skal forandring settes i gang, om ikke på hjemmebane?
| 1
|
502353
|
Netflix-film om 22. juli er ikke ment for nordmenn
Filmen fungerer som en gripende og vond påminnelse, men gir ingen ny innsikt.
Regissør Paul Greengrass’ skildring av terroren 22. juli, tiden etter og rettssaken som fulgte, fungerer som en gripende og vond påminnelse.
Det den ikke klarer, er å si noe nytt, eller gi noen ny innsikt.
Men så er ikke denne filmen egentlig laget for oss nordmenn, eller for dem som allerede har lest Åsne Seierstads «En av oss», som filmen er basert på.
Dette understrekes av språkvalget.
Til tross for at det stort sett er nordmenn både foran og bak kamera, er filmens språk engelsk.
Jeg forstår dette valget, det er helt nødvendig for at filmen skal nå ut til et størst mulig publikum.
Det er andre av Greengrass’ valg jeg ikke forstår like godt.
Filmen åpner med å klippe mellom Anders Behring Breiviks (Anders Danielsen Lie) forberedelser og Viljar Hanssen (Jonas Strand Gravli), lillebror Torje (Isak Bakli Aglen) og andre ungdommers ankomst til sommerleiren på Utøya.
Statsminister Jens Stoltenberg (Ola G. Furuseth) på sin side forbereder talen han skal holde på sitt besøk til Utøya neste dag.
Det er ikke satt av mye tid til selve skytingen på Utøya.
Det er over på få minutter, men får frem bildet av en iskald Breivik og ungdommer på flukt.
Så rettes fokus til det filmen handler mest om: hvordan Norge og nordmenn taklet terroren i etterkant.
Viljar Hanssen, som ble skutt fem ganger, må forsøke å vinne tilbake livet sitt.
Breivik vil ha Geir Lippestad (Jon Øigarden) som advokat, og Stoltenberg ber om en utredning av hva som gikk galt, hvor det sviktet.
Viljars historie er sterk, og er den handlingstråden som gjøres best.
Jonas Strand Gravli spiller det vonde godt.
Viljars vennskap med Lara Rachid (Seda Witt), som selv mistet søsteren Bano på Utøya, er fint.
Men selv om Lara fremstilles som viktig for Viljar, virker det ikke som om regissøren tror hun er viktig for seeren.
Like før rulleteksten får vi vite hvor Viljar, Lippestad, Stoltenberg og Breivik er i dag.
Ikke Lara.
Heller ikke Torje.
Problemet er nok at Greengrass forsøker å presse inn så mye annet enn ofrenes historier.
For eksempel nevnes det at Lippestads familie mottar hat- og trusselmeldinger.
Heller ikke dette følges opp eller får nok plass til at det egentlig bidrar med mye til filmen.
Den som derimot får god plass, er terroristen selv.
Jeg skjønner ikke helt om det er et forsøk på å forstå ham, å si noe om hvor farlige meningene hans er, eller noe annet.
Breivik er ikke en filmskurk jeg blir fascinert av, eller som får et ekstra lag av at han spiser pizza mens han forhøres om hva han nettopp har gjort.
Her kommer det i alle fall ikke noe nytt frem.
Mye av tiden Breivik får, kunne vært bedre brukt på andre.
Når det er sagt, spiller Anders Danielsen Lie massemorderen så godt som det lar seg gjøre.
Iskaldt.
«22 July» er en film nordmenn egentlig ikke trenger å se.
Men muligheten er der for at den nå når mange andre, som ikke kjenner historien, og som kan lære av den.
| 0
|
502354
|
Litt irsk pub, litt amerikansk diner
Du får både burger og pai.
Men Murphy’s Diner er bedre på service enn mat.
Gaffelen sklir igjennom det bakte topplokket av moste poteter og ned i grunnmuren av biter med lammekjøtt, stangselleri, gulrøtter og erter.
Det ryker godt av keramikkbollen, som servitøren omtenksomt har varslet er brennheit.
Sheperd's pie er restemat på sitt beste.
Tradisjonelt var det her man brukte opp det som var igjen av søndagssteiken.
Varianten på Murphy’s er laget med nakkekjøtt som har mye smak.
Men dessverre er det altfor lite kjøtt sammenliknet med andelen grønnsaker og poteter.
Retten er også veldig bløt i bunnen.
En fastere struktur ville knyttet ingrediensene mer sammen og gitt et bedre resultat.
Likevel, dette er god kvalitet for 90 kroner.
Gryten varmer inn til margen på en våt høstdag.
Murphy’s
Diner ligger i Hollendergaten, og er en krysning mellom en sportsbar, en amerikansk diner og en irsk pub.
Veggene er brune og skinnsofaene mørkegrønne.
Det henger fem skjermer på veggene i den relativt lille spisesalen, slik at fotballkampene skal synes fra alle vinkler.
«Born to be wild» strømmer hakkende ut av høyttalerne, og brettspillene står klare på hyllen.
Stilen på Murphy’s
Diner er uformell, varm og inviterende.
Og det er servicen også.
– Kan jeg finne noe mens du venter, spør bartenderen i det hun kommer bort med menyen.
Siden jeg er veldig glad i både løkringer og Johnny Cash, blir første valg fra menyen nærmest obligatorisk.
Snacksvarianten Rings of fire er ikke bare en referanse til låten som beskriver kjærligheten mellom Cash og konen June Carter, men det er også navnet på de knasende sprø løkringene som serveres med sterk chilidressing.
Smaken på dressingen avslører at den mest sannsynlig er laget med sriracha, en chilisaus som også finnes i sausekurven på bordet.
Den gir et godt sting i smaken, en deilig motvekt til ølet med samme navn som spisestedet.
Murphy’s Irish Red er oppkalt etter bryggerigrunnleggeren James J. Murphy, og har en søt, karamellaktig ettersmak.
Baren byr på gode ølvalg for både Guinness-drikkere og IPA-elskere, og alle oss midt imellom.
Stoltheten til Murphy’s er tilsynelatende de hjemmelagde hamburgerne som er fremhevet på menyen.
Topplokket på burgerbrødet er sprøtt med en forsiktig smak av urter, og det er solid nok for de tunge hjemmelagde kjøttpuckene.
Alle burgervariantene serveres med friterte strimler av potet, søtpotet, eller stekte potetbåter til.
Murphy’s Special har frisk salat, jalapeño, smeltet blåmuggost og sprø bacon i topp.
Her har kjøkkenet brukt en mild ost, som gir en rund og behagelig smak uten å ta for stor plass.
Saftigheten i burgeren er nærmest stekt bort, men det er likevel burger du bør bestille hvis du skal se kamp her en kveld.
De ostegratinerte nachoene bør du styre unna.
Maischipsen er enormt salt og kjøttdeigen har verken saus eller smak.
Denne retten er en kjedelig affære.
–
Her har dere et glass med isbiter også.
I tilfelle dere vil ha litt kaldere vann.
Bartenderen er jevnlig borte for å sjekke hvordan det går, og hun ser tidlig at det smale bordet vi sitter ved er for lite.
– Skal jeg klargjøre et som er litt større for dere?
Servicen er jevnt over svært bra, og minner mer om serveringen man forventer på restaurant enn på bar.
Hun kommer blant annet med en skål med våtservietter før maten.
Dessertene lever ikke opp til gjestfriheten på Murphy’s Diner.
Begge kakene er kjøpt ferdig og tines opp etter behov.
Eplekaken har fått en tur i ovnen, men er likevel iskald i midten.
Kantene er tørre og kombinasjonen med sjokoladeis er ikke spesielt god.
Eplekaken serveres med det samme garnityret som brownien, på en eng av rå epleskiver dekket med sjokoladesaus.
Brownien er det beste valget hvis du er innom og er fysen på noe søtt.
Denne er saftig og varm, dekket med karamell og pekannøtter.
Med nye shuffleboards inviterer Murphy’s Diner til lek og moro.
Men bordene tar mye plass i restauranten og ender opp med spise mye av gulvplassen.
Her er det både lunt og varmt, men maten kan bli enda bedre.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502355
|
Herlig drøye bilder på Kode
Denne utstillingen er altfor mye av det gode, men umulig å ignorere.
Da kunstneren Vanessa Baird holdt sin åpningstale for denne utstillingen fredag, erklærte hun med perfekt radiostemme:
«Vi er dem dere andre ikke visste at dere trengte!»
Publikum humrer av den forfriskende jantelov-frie holdningen.
Jeg krysser fingrene for at påstanden er riktig.
Det er den.
For ett år siden beskrev Aftenposten Bairds verk «You are something else» som «et av de viktigste kunstverkene i nyere tid».
Avisen var ubetinget begeistret.
Forventningene mine var kanskje derfor unormalt høye da jeg var i Kode 2 fredag.
Salen er tapetsert med fem meter høye tegninger.
Fargerike eksplosjoner i pastellkritt fyller hele synsfeltet.
Det første som slår meg er en voldsom respekt for arbeidsmengden som er lagt ned.
Jeg har virkelig sans for kunst som bærer denne kvaliteten på overflaten, fordi det umiddelbart er gjenkjennelig som en inkluderende gest.
Historiene vi alle kjenner, brettes ut og gjenfortelles fra et helt annet ståsted.
Tarmer ligger spredt utover.
Bæsj spruter ut av forskjellige rumpehull.
Flyktninger drukner i vilt hav.
Mennesker ligger fulle, kåte og knekte rundt omkring i skogen, omgitt av tomme flasker og menstruasjonsblod.
Svampebob har spist én pille for mye.
Mens Rødhette poserer i en altfor seksualisert posisjon.
Det er så herlig drøyt.
Det er altfor mye av det gode, men umulig å ignorere.
Det er som om verkene minner meg på at jeg til stadighet snur meg og ser den andre veien.
Jeg får dårlig samvittighet for alle de timene jeg har brukt i den alternative virkeligheten vi kaller Netflix.
Skulle jeg heller meldt meg frivillig til en av hjelpeorganisasjonene som holder til i Middelhavet?
Jeg prøver å søke tilflukt hos Hellenes’ akvareller, men også her dras teppet vekk under føttene mine.
I introduksjonen på veggen heter det at hun har dokumentert sitt liv til skogs med akvareller og tegninger.
Jeg puster lettet ut fordi jeg, som mange andre nordmenn, har et ganske avklart og trygt forhold til hyttelivet og bygda.
Det starter så pent.
Og morsomt.
Men så dras vi inn mørket.
Med Hellenes’ velutviklede skråblikk blir dette mørket ekstremt uhyggelig.
Gjenkjennelsesfaktoren er stor, enten vi ser på bonden som går krokrygget over tunet med en bøtte i hver hånd, eller damen som forsiktig, forsiktig titter ut gjennom vinduet.
«Oi, oi, oi …» sier hun.
Det er jo veldig skummelt der ute.
Frustrasjonen skinner gjennom i verkene, men ble for alvor konstatert i samtalen med de to kunstnerne lørdag:
«Skal vi sitte her og klage over at noen driter i Botanisk hage?!
Det er dritt overalt, sett opp et toalett, da vel!»
Sammen pirker de i en nerve vi vanligvis ikke vil kjenne på, og maler et bilde av et vanvittig samfunn.
Et samfunn der menneskene skuler ut av vinduene sine, med fordommer og skepsis til mesteparten av det som finnes utenfor.
Eller et samfunn som snur seg bort fra det flaue, pinlige, politisk korrekte, og heller fokuserer på hvor neste nytelse skal komme fra.
Jeg sier samfunn, fordi jeg kjenner meg så alt for godt igjen.
Og jeg er ikke klar til å innrømme det enda.
| 1
|
502357
|
Trøstende deilig på Colonialen 44
Bergen har mistet en av sine beste restauranter.
Det er trist for byen, men gode nyheter for deg og meg.
Kortere menyer og energisk service er stikkord for nylanseringen av Colonialens restaurant i Kong Oscars gate.
Endringen til Colonialen 44 er markert med mørkere vegger og høyere musikk.
Nyinnflyttede gardiner og en skog av grønne planter gjør det stilrene restaurantlokalet lunere.
Gulvteppene er røsket ut til fordel for røffe betongflater.
–
Du skal ikke trenge å kjøpe ny kjole og gå til frisøren for å komme hit, sier han som serverer oss, mens han skjenker vann i glassene.
Colonialen 44 har en 4-retters meny med en fast pris på 550 kroner.
Menyen skiftes annenhver mandag, og er altså ikke bare kortere og billigere enn før, men også mer levende og dynamisk.
Restaurantens første meny ble sjenerøst feiret med norsk angus-wagyu-kjøtt som hovedrett.
Når champagnerusen har lagt seg, er kjøttet byttet ut med hjort fra Sunnfjord.
Men det er ikke bare varmrettene som oser av overflod.
Selv brødserveringen oppleves som rik, med ni ulike smakskombinasjoner.
Varmt surdeigsbrød på emmer, selvbakt rugbrød og røkt knekkebrød serveres med luftig olivensmør, en miks av rømme og sild, og ferskost av kefir med løpstikke.
Lettbrent kveite fra Hjelmeland klipper snoren på menyen.
Også denne retten er raus, men har for mye fisk og for lite tilbehør.
Det er likevel en delikat start, med syrlige, friske eplekuler mot sødme fra jordskokk og blåskjell.
I tråd med navnet til restauranten, har drikkekartet 44 anbefalinger.
Kategoriene har gøyale kulturreferanser som «Larry White», «Michael Bubbles» og «Cider day night live».
Utvalget er trendy og mer flytende enn fast.
– Julian Haart har vi for eksempel bare fått et lite parti av, forteller servitøren om vinen Schubertslay Riesling Kabinett fra Moseldalen.
Den naturlige oransjevinen Cuvee Marguerite fra Matassa er en vin i vinden, laget av sørafrikaneren Tom Lubbe.
I tillegg til den fremhevede listen, har restauranten en klassisk vinkjeller med over 800 viner.
Colonialen 44 oser av vinkunnskap, og deler gjerne.
For kort tid siden fikk kjøkkenet inn en hel hjort.
Det er denne som har fått nytt liv som hovedrett, med kjøkkensjef Andreas Ansok sin signatur.
Som flere tidligere kjøttretter på Colonialen Restaurant, serveres kjøttet som to varianter, med et stykke rent lårkjøtt og hjemmelaget pølse.
Tilbehøret er en høstlig blanding av shitakesopp, perlebygg og løk, som løftes av en saftig rødvin- og stikkelsbærsjy.
Porsjonen serveres med saltbakte, syltede og konfiterte rotgrønnsaker på siden.
Sammensetningen og delerettene er elegant presentert, men kjøttstykket er skuffende seigt.
Min favorittrett står ikke på den faste menyen, men er et av tre tilvalg under fanen «Lyst på mer?».
Dumplingen med kongekrabbe serveres med kinakål, fermentert hjertesalat, løk og sitrus, og har en syrlighet som leker godt med fylden i sjømaten.
Retten anbefales med aligoté-druer, som i utgangspunktet er lite aromatiske, men som treffer blink på den karamelliserte sitronen.
Det gikk et lite støkk i meg da jeg fikk vite at Colonialen Restaurant skulle legges ned.
Avdelingen har vært en pådriver i toppsjiktet for fine dining, og har spilt en avgjørende rolle i utviklingen av matbyen Bergen.
At Colonialen nå legger om driften, betyr mindre konkurranse for andre fine dining-aktører i byen.
Det gjør byen fattigere.
På den andre siden betyr omleggingen gode nyheter.
For selv om det er interessant å utforske yttergrensene av luksuriøs mat og korrekt service, er det ikke alltid oppskriften på en morsom kveld.
Kortere menyer og rimeligere mat gjør gode matopplevelser mer tilgjengelig for deg og meg.
Og klarer Colonialen 44 å kombinere gamle servicekunster med sitt nye konsept, sitter de på gull.
I dag famler serveringen med å finne sin nye form i en mer hektisk restaurant, men det merkes knapt med hodet i en bolle med karamellisert gresskar og tonkabønne-is.
Colonialen 44 er et godt sted å være.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502358
|
River glorien av Olav den hellige
Dette er en bok om voldsmannen og ransmannen Olav Haraldsson, ikke den helgenen vi kjenner fra før.
Gjennom sine to tidligere bøker, den sensasjonelle debuten om Alv Erlingsson fra 2009 og «Jomfruen fra Norge» fra 2012, har Tore Skeie etablert seg som en fremragende formidler av vår middelalderhistorie.
Inntrykket blir på ingen måte svekket av denne uhyre velskrevne boken om voldsmannen som ble helgen.
Beretningen åpner med Snorre og den «skapelsesmyten som nordmennenes land er bygget på», men resten av boken leder fram til en langt mer nøktern vurdering av nasjonalhelgenen.
«Den bleke krigeren er ikke glad i kveld i Jæren, ravnene eter sitt måltid fra hans døde kropp.»
Erling Skjalgsson, Vestlandets mektigste mann var nettopp drept.
Hans fiende og banemann, Olav Haraldsson, skrev et av de få skaldekvadene som er bevart etter ham.
I neste linje formulerte kongen ikke bare Erling Skjalgssons epitaf, men også sin egen:
«Hunger etter landmakt fører til menns død.»
Denne sannhet blir ettertrykkelig dokumentert i Tore Skeies bok om mannen som i tusen år er blitt husket som helgenkongen, men som hersket i en krigertid der fyrstens rolle var å lede sine menn i strid, drepe motstandere så vel som uskyldige bønder, og fordele byttet.
Skalden Sigvats store dikt er Snorres, og dermed vår, viktigste kilde om Olavs blodige karriere før han kom til Norge.
Tore Skeie føyer Snorre sammen med utenlandske kilder, spesielt den angelsaksiske krøniken.
Han finner på den måten et perspektiv der Olav ikke er den norske kjempen han ble gjort til under den norske nasjonsbyggingen.
Her er han en middels viktig europeisk aktør.
Olav Haraldsson var stort sett underordnet menn med større hærer og mer makt.
Han levde i en tid da daneveldet bredte seg utover, og kong Knut den mektige erobret England, og etter hvert også Norge.
Dessuten tegner Skeie ham med sikre streker som en mann av sin tid.
Det er ikke noe pent syn.
Bildet av den nidkjære misjonær blir nedtonet, det er skapt i en tid da krigeren for lengst var blitt helgen.
Olav den senere hellige var blant annet med på å massakrere munker og nonner i Canterbury, den angelsaksiske kristendommens viktigste by.
Volden forsvant heller ikke med kristendommen.
Den var en naturlig del av en konges måte å herske på; «Alle som søkte makt i dette samfunnet måtte være forberedt på å bruke ekstrem og spektakulær vold», skriver Tore Skeie.
Forfatterens språk er samtidig rikt og presist.
Han bruker noen arkaiske former «hvorfra flåten satte kursen sørover», som kler innholdet.
Teksten er også full av detaljer om livet på skipene, om verktøy og våpen.
Han forklarer i detalj hvorfor vikingenes overlegne skipsbyggerferdigheter ga dem et slikt fortrinn.
Detaljene gjør fortellingen rikere, uten at den mister tempo og retning.
Det er mesterlig gjort.
Av stor lokal interesse er beskrivelsen av forholdet mellom Erling Skjalgsson og Olav, som ender med slaget ved Bokn og Erlings død.
Erling Skjalgsson var en del av maktapparatet til Knut den mektige, og deltok i danekongens spill for å vriste Norge ut av Olavs hånd.
Alliansene skiftet brått.
Svik var politikkens vesen da som nå.
«I denne kulturen, som holdt trofasthet som den høyeste dyd, var det til syvende og sist alltid den med dypest pengepung som seiret», skriver Skeie.
1000 år, og så lite er endret.
Ved å legge så beskjeden vekt på kristningen og så mye på krigen, fyrer Skeie av et grunnskudd mot den nasjonale myten om Olav.
Han skriver riktig nok at tusen år senere står Mostertinget i 1024 og innføringen av kristenretten som det mest betydningsfulle og varige som hendte i Norge under Olavs tid.
Men nettopp gjennom det europeiske perspektivet som preger hele boken, får han fram at kristningen ville skjedd uansett.
Olav var ikke spesiell, men en typisk representant for sin tid, også i valget av Hvitekrist som den nye guden.
Heller ikke rundt år 1000 var Norge så mye annerledesland som nasjonalismens stemmer vil ha oss til å tro.
| 1
|
502359
|
«Unge lovende» er ekte til siste slutt
Fjerde og siste sesong rører og varmer.
Det føles som et ekte vennskap er over, og det er trist.
I løpet av disse siste seks episodene av «Unge Lovende» ble jeg rørt, lo, og gråt gledestårer.
Det føles som et ekte vennskap er over, og det er trist, for jeg kunne gjerne sett mange flere sesonger.
Samtidig ender serien til rett tid.
Det har gått noen måneder siden sist vi så jentene.
Nå har Nenne (Gine Cornelia Pedersen) stor suksess med teateroppsetningen av boken sin, og hun skriver på en roman.
Denne gangen handler teksten om Nennes mor, noe det ikke er sikkert at faren hennes vil ta godt imot.
Alex (Alexandra Gjerpen) har flyttet inn med Karl-Erik (Amir Asgharnejad), kollegaen som vi såvidt møtte i forrige sesong.
Men hun har ennå ikke glemt ekskjæresten Kimmo (Ole Christoffer Ertvaag).
Skuespillerkarrieren virker det derimot som hun har lagt på hyllen, til fordel for glamouren som følger med programlederjobben i UKA.
Elise (Siri Seljeseth) er i gang med pilotinnspilling, men samarbeidet med Katinka (Bianca Kronlöf) går like dårlig som det gjør innad i Elises familie.
Lyspunktet er bartenderen Ole (Herbert Nordrum), som Elise innser at det kanskje kan bli noe mer enn bare sex med.
Denne sesongen har Marie Kristiansen og Siri Seljeseth hatt regi, og med ny regi kommer et stilbytte.
Allerede fra start er det tydelig, og stilig.
Åpningsscenen i første episode er gjort i en tagning, og viser Nenne, uavbrutt, i minuttene før hun går på scenen.
Sesongen preges av nettopp å ha bedre tid til de små øyeblikkene.
I episode to, som er delt inn i tre deler, tas dette helt ut.
Det er julaften, og vi følger jentene i hver deres feiring, uten å klippe frem og tilbake mellom dem.
Det er likevel den samme serien, og alt føles like ekte som før.
Humoren er den samme, og som i de foregående sesongene er det flust av situasjoner man kan kjenne seg, og karakterene, igjen i.
Alex, Nenne og Elise er blitt som venninner jeg bryr meg om, men som aldri tar mine eller hverandres råd.
Nenne møter på Sissel (Ingunn Øien), og gjør noe som er så dumt at jeg får lyst til å rope til skjermen, be henne om å skjerpe seg, tenke seg om.
Fordi det er nettopp henne, fordi hun har gjort lignende ting før, tror jeg likevel på det.
I andre situasjoner får vi se hvordan hun og de andre har vokst, at de har lært noe i løpet av de siste sesongene.
Elise håndterer en konflikt med moren på en måte som ikke hadde vært mulig i første sesong.
Alex tar valg i forholdet med Karl-Erik, som hun aldri hadde tatt med Kimmo.
At historien om de tre venninnene slutter her, er både vemodig og godt.
Jeg skulle gjerne tilbrakt mer tid med dem, men vet også at det fort kunne blitt repetitivt, kjedelig, og ikke minst, mindre ekte, om serien fikk enda flere sesonger.
Så det er deilig at også slutten føles sann nok til at den både rører og varmer.
Jeg har heiet hele veien på at de skal lykkes i både sine karrierer og i kjærligheten, men er glad for at ikke alt går på skinner.
Hvordan det vil gå med de tre venninnene videre, hintes det ganske tydelig til at vi uansett allerede vet.
| 1
|
502362
|
Michelle Obamas selvbiografi gir håp til kommende generasjoner
Reflektert og personlig bok fra USAs tidligere førstedame.
Michelle Obamas selvbiografi blir tungt markedsført for tiden.
Den verdensomspennende lanseringsdagen var tirsdag 13 november, men utdrag fra boken har vært publisert i flere medier før den tid.
Lesere over hele kloden vet allerede at Michelle og Barack har hatt ekteskapstrøbbel og at de brukte prøverørsmetoden for å få Sasha og Malia.
Jeg kan legge til at Michelle strøk første gang hun gikk opp til advokateksamen, og at hun mislikte jobben som forretningsadvokat så mye at hun skiftet jobb selv om lønnen samtidig ble halvert.
I «Min historie» byr Michelle Obama naturlig nok på seg selv.
Jeg har alltid hatt sans for henne, og boken forsterker et allerede positivt inntrykk av en intelligent og jordnær person med ben i nesen.
Michelle Obama er et samfunnsengasjert menneske, noe som gjør denne boken annerledes enn vanlige selvbiografier.
For i fortellingen om barndom, oppvekst, og studier ved eliteuniversiteter som Princeton og Harvard, blir kjønn og hudfarge vesentlige faktorer.
Obama bruker sin egen bakgrunn for å få frem et viktig poeng, nemlig at svarte kvinner fra fattige kår faktisk kan ende opp som førstedame i et land med grumsete historie.
Etter to år med Trump som amerikansk president, fremstår Michelle Obama som et minne fra lykkelige, men forgangne tider.
Hun er folkelig og direkte, og skriver med en overbevisende stor grad av selvinnsikt.
Navlebeskuing er ikke hennes felt.
I boken rotfester hun engasjementet sitt overfor minoriteter og fattige, spesielt unge jenter, i egen bakgrunn og livshistorie.
Samtidig representerer livshistorien hennes selve «Den amerikanske drømmen».
Kan hun, kan du, er budskapet i boken.
Kontrasten til den selvfortreffelige Donald Trump er surrealistisk stor.
I boken forteller Michelle Obama blant annet hvilke konsekvenser det fikk for familien da Donald Trump pisket opp stemningen rundt Barack Obamas fødselssted.
Det som gjør «Min historie» god og leseverdig er at Michelle mestrer kunsten i å gjøre personlige erfaringer til noe allment og gjenkjennelig.
Det er lite amerikansk patos å finne, og få svulstige vendinger.
Dette er en gjennomtenkt og velkomponert bok med noen kraftige følelsesutbrudd i passende situasjoner.
For eksempel etter massakren på barneskolen Sandy Hook.
Og etter at amerikansk etterretning har drept Osama bin Laden.
Ved slike hendelser får vi innblikk bak fasaden i Det hvite hus.
Barack Obama er selvsagt med i boken, og Michelle fremstiller sin ektemann og ekteskapet på samme jordnære vis som alt annet i «Min historie».
Anekdoter er det også blitt plass til, som den gang Michelle la armen kameratslig rundt dronning Elisabeth, og brøt all etikette.
I boken tolker hun viraken som fulgte som uttrykk for lave forventninger til afroamerikanske kvinner.
Jeg tenker nok at det var typisk amerikansk stil, knyttet til nasjonens mer bramfrie væremåte enn den engelske «stiff upper lip».
«Min historie» minner om alt jeg liker ved USA.
For eksempel landets fine tradisjon med å gjøre veldedighetsarbeid, og at det er jazzens hjemland.
Jeg tror på Michelle Obama når hun skriver at hun ikke liker politikk og ikke kommer til å stille som presidentkandidat.
Synd, for boken overbeviser i hvert fall meg om at hun kunne fått nasjonen tilbake på rett spor.
| 1
|
502363
|
Boken om Bergens homofile pioner hadde fortjent mer kjærlighet
Kenneth Brophy virker langt modigere i sitt levde liv enn i fortellingen om det.
I sesong tre av tv-serien «Skam» forteller Isak at han er homofil, men understreker at han ikke er en sånn «homo-homo» som «tar homo-pakka helt ut».
Da svarer seriens erke-homse Eskild med en hyllest til pionerene, de som har valgt å stå i hets og hat, «ikke fordi de har så sykt lyst til å være annerledes, men fordi de heller ville dø enn å late som om de er noen de ikke er.»
Bergenseren Kenneth Brophy hører til disse forbildene.
Jeg undrer meg over at biografien om ham ikke anstrenger seg mer for å gjøre livet hans relevant for et yngre publikum.
Når en livsskildring er så gjerrig i sin omgang med følelser og betroelser, snyter den oss nettopp for det som gjør Brophys liv gjenkjennelig på tvers av generasjoner og seksuelle filer.
Det holder ikke at Brophy visste å ta «sine forholdsregler» da hiv-epidemien tiltok.
Det holder heller ikke at boken er på sitt beste når den trekker inn flere kilder og setter slike homohistoriske epoker i sammenheng, ved for eksempel å fortelle hvorfor hiv-epidemien rammet relativt få i Norge.
Hvis dette skal bli relevant for meg, må jeg få føle panikken.
Den ekspederes slik:
«Vi ble livredde, kan du skjønne.
Angsten grep tak i oss.»
Punktum.
Det er kanskje ingen dårlig oppskrift på et godt liv å styre utenom vonde minner og i hvert fall ikke problematisere dem for mye.
Men det er en dårlig oppskrift på en biografi.
Vi kommer sjelden tett nok på Brophys strev til at boken får vist en vei ut.
Hvilke konsekvenser fikk overgrepene på spesialskolen for livet etterpå?
På hvilken måte hjalp psykologen ham ut av spillavhengigheten?
Her er lite å hente for lesere som sliter med noen av de samme vanskene som ham.
Tidsbildene er desto bedre.
En ung sjømann sitter på akterdekket og broderer løpere til sjømannskirken.
En erfaren servitør innfører halvlitere også for damer på restauranten Chianti.
En uføretrygdet humanist bestiger talerstolen hos Røde Kors for å få slutt på spillautomater.
Men atter en gang får vi bevist hvor overflatisk en skildring blir når den skal rekke innom «alt» – og dessuten har et lokalt publikum i tankene.
Hånden i været alle som gjerne vil vite hvilke naboer som hadde en egen omsorg for Brophy under barneårene i Fana?
Summen av Brophys liv er likevel det som imponerer mest.
Viktigere enn hva han har utrettet for fagbevegelsen, homobevegelsen og partipolitikken, er hva han har utrettet ved å leve livet sitt åpent og tro mot seg selv.
Han har vært åpen homofil på noen av arenaene hvor det er aller vanskeligst – som på Fotballpuben og i kirken.
Gjengivelsen av ordvekslinger fra spente situasjoner er fornøyelig lesning.
Da bekrefter hvor mye det kan bety for selvoppholdelsen å være kjappere i replikken enn de fleste andre.
Karakteren Paul i Jonas Gardells trilogi «Tørk aldri tårer uten hansker» gjorde meg for første gang oppmerksom på hvilken formidabel rolle de homofile pionerene spilte som åpnet sine hjem både for festligheter og for unge homofile som var kastet ut hjemmefra.
En slik rolle hadde Brophy i Bergen.
Det forundrer meg at en så modig mann og en så iherdig biograf ikke deler mer av erfaringene hans også med kjærligheten.
Var det ikke nettopp den kjærligheten som har gjort ham til en av de modigste i sin samtid?
| 0
|
502364
|
Om å øve på et normalt liv
«Bok om sorg» er en rørende fortelling om å overleve tapet av en bror, en sønn, et barnebarn
I «Bok om sorg (fortellingen om Nils i skogen)» ser Maria Navarro Skaranger på hva som skjer med en familie som har mistet et medlem, og hva som egentlig skjedde med han som forlot dem.
Dette er en nydelig og rørende fortelling om å prøve å forstå, prøve å godta og prøve å fortsette livet.
Få skriver så barnlig og klokt på samme tid som Skaranger.
På forsiden av boken er en krusedull.
På en lapp hovedpersonen finner i den avdøde brorens leilighet, har han, Nils, skrevet en kort liste over positive egenskaper.
Siste punkt, «vakker», er krysset ut og ut igjen.
Første side inneholder et viktig premiss:
«Det første broren min Mik sa:
Det var jo dette vi var redde for, vi visste jo at dette kunne skje».
Med dette som utgangspunkt utforsker hovedpersonen hvordan familien som står igjen takler tapet av en bror som ikke orket å leve lenger.
Hun ser etter faretegn fra da han var i live, ser etter normale ting, analyserer hvordan hun kunne forstått Nils annerledes.
Samtidig forsøker hun å holde den stadig mer splittede familien samlet.
Sorgen gjør at alle vender seg innover – hovedpersonen går fra rom til rom og observerer, tolker, hjelper.
Det utforskende og granskende hos Skaranger, måten hun nærmer seg sorgen og menneskene på, gjør meg nysgjerrig på alt hun skriver om – til og med blokkstrukturer på Rødtvedt og Ammerud.
Det barnlige, utforskende språket forsterkes av flere elementer:
Ingen trodde Nils skulle bli voksen, og selv om han er 30 når han hopper, er det hele tiden noe barnlig, hjelpesløst over måten han blir omtalt på – måten han rømmer (hjemmefra) fra problemene sine.
Når jeg-personen og Mik er ute for å handle blomsteroppsats til begravelsen, er også tilbudene om oppsatser å få tak i på en slik måte at hun må understreke flere ganger at dette er en voksen mann det er snakk om.
Hovedpersonen jobber også i barnehage:
Barna griper henne ubevisst i hånden, jakken eller buksen hvis det er glatt der de går.
Personene i boken er så slått ut av sorg at alt, måten de observerer og tolker omgivelsene sine, til og med måten de tar vare på seg selv, blir som i barndommen.
Nils var syk – kanskje fra begynnelsen av, kanskje fra en gang i barndommen, kanskje fra tenårene av.
Han var redd, paranoid, usikker på om han egentlig skulle vært jente.
Vi følger en fortelling om en bror som tar selvmord, en om en far som er alkoholiker og forlater familien sin, en om en mor som er redd for om hun var god nok for barna sine, og en om en bestemor som forsøker å huske detaljer.
Skaranger skriver om sorgprosesser både før og etter dødsfallet inntreffer, og om hvordan den siste sorgen leter etter forklaringer som den første ikke kan svare på.
Det helt strippede språket lar sorgen trille, ja, fosse, gjennom.
| 1
|
502365
|
Festlig, brokete og bråkete
Bernsteins operette «Candide» er en musikalsk revy av burleske opptrinn.
BNOs «Candide» er en festlig, brokete og bråkete forestilling, full av absurde sammenstøt, visuelle gags og fysisk lavkomikk, en musikalsk revy av burleske opptrinn.
Vi lever i den beste av alle mulige verdener; alt som skjer, skjer for det beste – prediker filosofen Pangloss for unge, naive Candide, tittelfiguren i Voltaires satiriske roman fra 1759.
Men allerede i løpet av romanens første sider bryter Candides verden sammen.
Han blir brutalt skilt fra sin elskede Cunegonde, og alle fortellingens figurer blir etter hvert involvert i de mest forferdelige og groteske begivenheter, i et handlingsforløp som utspiller seg gjennom mange tiår og går over tre kontinenter.
Voltaires sviende ironiske roman er grunnlaget for Leonard Bernsteins operette Candide som Bergen Nasjonale Opera presenterer i disse dagene.
Men hvilken «Candide» dreier det seg egentlig om?
– kunne en spørre.
For Bernsteins operette finnes i et svimlende antall versjoner.
Siden premieren i 1956 er både tekst og musikk blitt kuttet og omorganisert utallige ganger.
I 1973 fikk operetten helt ny tekst, og underveis er det blitt lagt til stadig nye sangtekster.
Og siden den mangslungne, fantastiske og absurde handlingen er vanskelig å fremstille på en scene, er det etter hvert blitt vanlig å fremføre «Candide» som et slags komisk oratorium eller som en «scenisk konsert».
Det er slik BNO oppfører «Candide» i Grieghallen.
En «Candide» uten kulisser, og store sceneskift i en oppsetting der kor, orkester og sangere alle er på scenen samtidig.
Men selv om regissør Thom Southerland ikke har hatt tradisjonelle sceniske virkemidler til rådighet, klarer han likevel å skape sceniske illusjoner.
Sangerne opptrer i fargerike kostymer, de agerer mot og med hverandre på scenen foran orkestret, og i bakgrunnen står koret og spiller med i alt som skjer og illuderer folkemengde, jesuittprester eller saueflokk – alt ettersom hva som trengs.
Men hvilken versjon av Candide er det da vi har for oss?
Trolig er det snakk om en tillempet utgave av den såkalt «siste reviderte versjonen», den siste versjonen Bernstein selv godkjente, og som han fremførte på en konsert i London i 1989.
Og la det være sagt med en gang:
Sammenlignet med video-opptaket av Bernsteins egen live-versjon fra London, skårer BFOs Candide høyt på nær sagt alle punkter.
Det er det mange grunner til.
En av dem er Thom Southerlands flotte, sceniske realisering av teksten.
En annen er «fortelleren», den engelske skuespilleren Kevin Whately, som står i siden av scenen og introduserer de absurde løyene med ironiske kommentarer.
Og så var det selve den musikalske fremføringen.
Vi merker allerede i den berømte ouverturen at dirigenten, amerikanske Karen Kamensek, har et veldig godt og fast grep om det sammensatte partituret.
Kvelden igjennom fører hun med stram regi Bergen Filharmoniske Orkester gjennom Bernsteins uendelige kjeder av musikalske pastisjer og legger en effektiv ramme om solister og kor.
Tenoren Anthony Gregory er forestillingens midtpunkt i rollen som Candide.
Han synger partiet med stor, sødmefylt musikal-stemme og klarer å fremstille Candide som en uskyldig, litt naiv figur som går undrende og forvirret gjennom alle de absurde begivenhetene.
Først helt på slutten kommer han frem til en slags erkjennelse av verdens iboende djevelskap.
Candides elskede Cunegonde synges overbevisende av den sørafrikanske sopranen Vuvu Mpofu som blant annet imponerer med flotte, vokale eksplosjoner i koleratur-parodien «Glitter and be gay».
Det er mange andre gode sangere involvert i forestillingen.
Bassbarytonen Gidon Saks synger rollen som Pangloss med dybde og autoritet.
Kitty Whately er en typeriktig mezzosopran i rollen som den frekke tjenestepiken Paquette.
Og vi må ikke glemme Randi Stene – som har en komisk «cameo appearance» i rollen som den svært omstillingsvillige «Old Lady».
| 1
|
502366
|
Skremmende kaldt om krig og ondskap
Mørk, sann historie om en desertør i kapteinforkledning.
De to forrige filmene fra regissør Robert Schwentke var nummer to og tre i «Divergent»-serien, en av de mindre interessante dystopiske fantasifremtidene som har vært å se på skjermen de siste årene.
Den tredje filmen, «Allegiant», var en så stor flopp at det som skulle bli den fjerde og siste filmen i serien aldri kom.
Det er altså godt at Schwentke er tilbake i Tyskland, for med selvskrevet manus basert på en sann historie, er resultatet langt mer spennende, og atskillig mørkere enn Hollywood-dystopien.
Mot slutten av andre verdenskrig finner den tyske desertøren Willi Herold (Max Hubacher) en kapteinsuniform.
Han tar den først på for å holde varmen, og underholder seg selv med å late som han er kaptein.
Snart blir leken alvor, for Herold finner ut at han liker makten som kommer med antrekket.
Herfra eskalerer det så til de grader – nok til at Herold i historiebøkene er kjent som «bøddelen av Emsland».
Max Hubacher spiller Herold isnende godt.
I starten virker han sympatisk, usikker, men det blir fort klart at han er kald.
Etter hvert skremmende kald.
Det er virkelig ingen varme eller lyspunkter noe sted i «Kapteinen».
Handlingen går fra mørk og vond, til beksvart og verre.
Grusomme massemord blir feiret med lystig musikk og allsang.
En mann blir bombet og eksploderer i så mange biter og flygende lemmer at det fort kunne sett ut som at Quentin Tarantino sto bak, hadde scenen vært i farger.
Men filmen er altså i svart-hvitt.
Det er et effektivt grep, som ofte virker symbolsk.
Det samme gjelder perspektivbruken i filmen, som fungerer særlig godt i de scener hvor Herold møter andre av samme rang som han selv lyver på seg.
Herold er både lav og spinkel, sammenliknet med de andre med kapteinsuniform han møter på, noe han kompenserer for med falsk autoritet.
Herold bærer ikke bare uniformen, han blir den.
Det som først handler om overlevelse blir til noe helt annet.
Herold var selv desertør og tyv av nødvendighet, men straffer snart andre i samme situasjon nådeløst, uten å blinke.
Det er på mange måter interessant at noen kan bli så onde av å ha makt, at de ikke lenger bryr seg om andre.
Jeg syns likevel at ondskapen er mer interessant da den er nødvendig for forkledningen, for å overleve.
Det mangler en forklaring på når, og hvorfor, Herolds rolle som kaptein gikk over til å bli hans virkelige person.
De sadistiske, groteske handlingene Herold selv gjør, eller får andre til å gjøre, er ille nok.
Men det som fremstår som filmens viktigste poeng, som kan overføres mest til aktuelle problemer, er hvor mange som lystrer Herolds ordre helt uten å stille spørsmål.
Kanskje er det meningen at Herold virker for grusom til å være sann.
Men hadde den falske kapteinen vært en psykologisk dypere karakter, kunne nok filmens budskap blitt enda sterkere.
| 1
|
502368
|
Buffeen for deg som ikke liker buffé
Restaurant XVI hever standarden med gode råvarer og et spennende utvalg i deres søndagsbuffé.
– Velkommen.
Har dere bestilt bord til familiebuffeen, spør servitøren.
De kaller det Sunday Roast, men familiebuffé er faktisk et enda hyggeligere ord.
Det sier noe om hensikten med måltidet.
Jeg er selv fra en stor familie, og vet hvor vanskelig det er å samle alle på ett sted.
I dag er det bare jeg og min mann som spiser sammen.
På nabobordet er det en familie på 12, med besteforeldre, barn og barnebarn.
Restauranten er fleksibel nok til å takle begge familietypene.
Stor nok til at småbarn kan løpe mellom stolene.
Matutvalget bredt nok til både barn og voksne.
Buffeen kan deles opp i fire trinn:
Sjømat og salater, varmretter, ost og spekemat og søtsaker.
Men ingen av rettene er markert med skilt, så det er vanskelig å orientere seg.
Noen ganger gjetter vi, andre ganger må vi spørre.
Betjeningen sjekker med soussjefen, som etter en stund kommer ut for å forklare.
Den friterte terningen viser seg å være en oksehalecroquette, og den hvite kremen er kamskjellskum med sesam.
Skiltene kommer først etter at de fleste har forsynt seg med første runde.
En av salatene er laget med kokte vaktelegg og lyserosa tunfiskkjøtt som smelter på tungen.
Råvarene gir en luksuriøs ettersmak.
Men retten serveres med hele løker som burde vært kuttet opp i biter.
Så snart gaffelen nærmer seg, spretter de av gårde.
Salaten med peppermarinert hvalkjøtt er laget med stangselleri og druer, som en naken waldorfsalat.
Den er også velsmakende, med saftige, knasende ingredienser.
Utvalget på søndagsbuffeten er en blanding av tradisjonelle og uventede retter, som for eksempel friterte softshellskrabber.
På nettsidene omtaler Restaurant XVI seg som en sjømatrestaurant.
Det er likevel kjøtt som dominerer varmmaten.
Faktisk er det ikke fisk der i det hele tatt, før en av gjestene bestiller det.
Rosa stykker av helstekt entrecôte er saftige og godt marmorerte.
Kjøttet glir fra hverandre og er det møreste kjøttet jeg har smakt fra en buffé.
Lammeskanken er tørrere, men har en fyldig, forsiktig smak som minner om trøffel.
Tilbehøret er piffet opp og gjort spennende.
Her finner du bakte jordskokker, honningstekt pastinakk, søtpotetpuré og glaserte gulrøtter.
De fløtegratinerte potetene har mye smør og mindre hvitløk.
De er nesten like gode som potetdumplingene, laget av most og stekt potetmasse.
På ekte britisk vis inntas søndagsmaten med en obligatorisk Yorkshire-pudding.
Ordet pudding er villedende.
Retten kan beskrives som høye pannekaker med en muffinsaktig form.
«Puddingene» lages ved å varme opp fett i bunnen av formene, slik at når man tilsetter deigen av egg, mel og veske, hever de seg til rundt ti centimeter.
Sideretten er tradisjon for britene, men ny for mange her hjemme.
På den måten blir de et spennende innslag, som er lett å like.
Hvem liker vel ikke pannekaker?
Smaken er lik, men konsistensen en helt annen.
Som ved forrige besøk, har Restaurant XVI fremdeles en stor utfordring med bestikket.
Kun halvparten av rettene på buffeen har fått verktøy.
Skjeer og gafler brukes om hverandre, og det er umulig å vite hvor redskapene har vært.
Det kan være farlig for gjester med allergi.
Det mangler også bestikk til krabbeklørne på buffeen, men her kommer servitøren til unnsetning.
Hun og kollegaene går mange runder for å hente glemte ting.
Det gjør at de taper tid, og penger, når de havner bakpå med drikkebestillingene.
Dessertbordet er lekkert og lokkende, og bugner med scones, friske bær og elegante kreasjoner.
Jordbærtertene ser ikke ut som terter, men er vakre avlange smørkjeks, med jordbærkrem, jordbærsaus, og ferske- og tørkede jordbær.
Det er umulig å velge mellom disse, og glassene med multekrem, oransje mini-makroner, hele bær og sjokolade.
Fordelen med buffé er at man slipper å velge.
Det blir en av hver.
Og en saftig gulrotkake med valnøtter.
Sunday Roast er en fin avslutning på uken, og et flott sted å samle hele familien når du ikke vil ta oppvasken selv.
Men det er på tide å få orden på servicen, syv måneder etter åpning.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
502369
|
Forbløffende ustrukturert om fascinerende bergenser
Fantes det gode nordmenn i Vidkun Quislings regjering?
Og var en av dem kronprins Olavs far?
Kjeld Stub Irgens var selve Kapteinen.
På en tid da avisene trykket navnelister over alle som gikk i land fra amerikabåten, sto det en egen aura av mannen der oppe på broen på «Stavangerfjord».
I 22 år var han kanskje Norges mest kjente skipsfører, ansvarlig for «Atlanterhavets Dronning», som hun ble kalt.
I 1940 var det slutt.
Da kom krigen, og etterpå skulle jo Irgens sone straffen på 15 års fengsel.
Selv om han ble benådet etter fire år – muligens etter inngripen fra kong Haakon, var en stor karriere og et eksepsjonelt ry ødelagt.
Sjelden har noen så ettertrykkelig seilt sin skute på grunn som Kjeld Stub Irgens gjorde, da han totalt overraskende for de fleste sa ja til å bli skipsfartsminister i Quislings regjering.
Mysteriet blir ikke mindre av at han også var kong Haakons gode venn.
Og det vipper over i det bisarre hvis det også er sant at han var den biologiske faren til daværende kronprins Olav.
Den siste påstanden er den pikante røde tråd i Truls Synnestvedts bok om Kjeld Stub Irgens fra Fana.
Han begynner med historien om hvordan den seinere dronning Maud antakelig ble gjort gravid ved kunstig inseminasjon, opplysninger som tidligere er kjent gjennom Tor Bomann-Larsens omfattende portrett av kong Haakon.
Bomann-Larsen kunne ikke slå entydig fast at Mauds livlege Sir Francis Laking var far til gutten som ble norsk konge, og Synnestvedts indisier for at det i stedet var Irgens, er enda spinklere.
Men han har noen opplysninger som heller ikke er så lette å avvise, i hvert fall ikke ut fra kildematerialet han selv oppgir.
Hvis dette virker litt rotete, så er det fordi boken om Irgens er forbløffende ustrukturert.
Synnestvedt sitter på en flott historie om en mann som i rettsoppgjøret stort sett høstet rosende omtale, også av ledere i Hjemmefronten, men som utvilsomt hadde meldt seg inn i Nasjonal Samling og gått i tjeneste for okkupantene som kommissarisk statsråd.
Ut fra bokens tittel kan det virke som om Synnestvedt først og fremst vil problematisere at begrepet «svik» blir brukt om en mann som hadde ideelle grunner for å handle som han gjorde, og som stort sett obstruerte påbudet om å nazifisere departementet han ledet.
Irgens vil redde det som er igjen i Norge av handelsflåten, ikke minst hans elskede «Stavangerfjord».
Men er det lov å være så naiv at han ikke så hva han legitimerte da han sa ja til Quisling?
Dette diskuterer ikke Synnestvedt, og det er synd.
Ved å anrette teksten som en collage, med store hopp frem og tilbake i kronologien, mange og til dels søkte sidespor, perifere detaljer og til dels enerverende gjentakelser, ødelegger han dynamikken i fortellingen.
Både diskusjonen om Irgens virkelig svek, det biografiske bildet av ham og diskusjonen av om han faktisk er kong Haralds farfar, blir for fragmentarisk og springende til at boken får særlig tyngde.
For bergenske lesere gir nok de mange historiske bildene og lokalkoloritten boken en ekstra verdi, men det er ikke til å komme forbi at den stort sett er en forspilt mulighet.
| 0
|
502370
|
Mer skarp visepop fra Jan Eggum
En av Norges beste tekstforfattere er i storform.
Jan Eggum er en egen sjanger:
Melankolsk, ettertenksom og skarp visepop vil for alltid være synonymt med bergensmusikeren.
Solvarme, tilbakelente «Rio» (2015) var et kjærkomment stilskifte, men det er visse typer låter Eggum behersker bedre enn noen andre.
Og det er nettopp et slikt album han har laget nå.
Skakke toner, en herlig bassgang og en usedvanlig skjelmsk tekst gjør åpningssporet «Feil moral» til albumets beste låt.
Mens «Kjærlighet som kommer» er mer klassisk Eggum om skjebner som flettes sammen for en stakket stund.
«Svik» fortsetter i samme stemningsleie, men akkompagneres av skarp samfunnskritikk, og den svulstige oppvekstvisen «Laksevåg» er en herlig blanding av Erik Bye og Tom Waits.
«Medalje» byr på en av Eggums mest treffende tekster på lenge, mens mørke «Gå vekk fra han» er en fascinerende, ubehagelig studie i usikkerhet og sjalusi.
Et par overflødige låter er det selvfølgelig.
Forglemmelige
«Der inne» og «Damen min» kunne med fordel vært skåret bort, men «Bak en vegg» har en nerve som gjør at hver verselinje formelig dirrer.
«Eg vil se Gud» er herlig frekk og funky, tittelsporet en sjarmerende, liten trall om å se det store i de små ting.
Helt på tampen glir albumet dessverre over i det anonyme: både tittelsporet og «Vi vil jo det» kun trivelig fyllstoff på en ellers svært sterk utgivelse.
Gjestespill fra musikere som Kjetil Møster, Jørgen Sandvik, Chris Holm og Oslo Strings gjør at hver tone oser av kvalitet.
I kombinasjon med knallsterke tekster er dette uten tvil en av Eggums beste på lenge.
| 1
|
502371
|
Nye Lagunens fasade er en kolossal, svart blokk, så massiv og avvisende at det likner en kulisse i filmen «Blade Runner»
Kjøpesentrene er på tross av sitt folkeliv og varierte tilbud ikke en arena som tilhører fellesskapet.
Kjøpesentrene opparbeidet seg på slutten av det 20. århundre et så frynsete rykte at det ble lagt restriksjoner på dem.
I de seinere årene har man likevel klart å omgå restriksjonene ved å kombinere utvidelse av kjøpesentrene med en liten andel boliger.
Dermed har man kunnet kalle prosjektene «byutvikling» og fått dem godkjent av myndigheter som har vært vennligsinnet mot alt som minner om fortetting.
Kjøpesentrene har derfor nådd en ny gullalder, iallfall i bergensområdet.
Nye Lagunen er blitt landets største kjøpesenter, og resultatet vitner om store ambisjoner, politisk kløkt, og stor dyktighet på veien fra idé til utførelse.
Men hva med arkitekturen?
Ved første øyekast, etter en spasertur rundt bygget, sitter man igjen med et forvirret inntrykk.
Det er uvisst om nye Lagunen Storsenter i det hele tatt er ment å betraktes som arkitektur.
Fasaden som henvender seg vestover mot rv 580 og rundkjøringen ved Lagunens innkjøring, er en kolossal, svart blokk, så massiv og avvisende at det likner en kulisse i filmen «Blade Runner».
Som arkitektoniske grep, er skalaen og monotonien i form og materialer en provokasjon, som enten er blitt til fordi noen ønsket å oppnå en slik effekt, eller kanskje mer sannsynlig: fordi ingen brydde seg om hvordan dette ville se ut fra utsiden.
Innenfor storhandel- og kjøpesenter-tradisjonen finnes det nemlig mange eksempler på byggverk som er tegnet innenfra og ut, hvor fasadene ser ut som om de ble tegnet helt til slutt, av en overarbeidet arkitekt, etter at alle andre var gått for dagen og lyset skrudd av på arkitektkontoret.
Mange slike bygg viser en total forakt for arkitekturfagets idealer.
Hva kan man for eksempel si om Ikea Åsane som arkitektur?
Så lenge folk kommer for å kjøpe varene som finnes inni bygget, er det åpenbart få som bryr seg.
Men Lagunens fasade mot Rv 580, hovedåren mellom Bergen sentrum og Bergen lufthavn, påkaller seg oppmerksomhet.
Den har som all annen arkitektur et budskap som oppfattes, enten bevisst eller ubevisst, av iakttakeren.
Store bygg utstråler makt, og har til alle tider tjent som budbringere for de herskende klasser.
Fra Pyramidene i Egypt, templer og borger, via høymiddelalderens Bologna der handelsfamiliene kivet om å vise sin status ved hjelp av høye tårn, til katedraler og slott, og i vår tid: skyskraperne.
Hovedeieren av Lagunen er den norske eiendomsbransjens solkonge, Olav Thon.
Sett fra bybanestoppet i nord blir inntrykket av fasaden straks et annet.
Her er det massive preget fra vestfasaden byttet ut med en mindre, og mer menneskelig skala og et tablå av oppbrutte, geometriske volumer sentrert rundt et ytre gårdsrom som likner en gate.
De geometriske formene likner byggeklosser som er satt sammen i et variert og tilsynelatende tilfeldig mønster, antakelig for å lede tankene hen mot noe «bymessig».
På dette punktet er nye Lagunen et tidstypisk kjøpesenter som imiterer en idé om det «urbane».
Med en passelig grad av visuell kompleksitet føres tankene lett hen på byscener man har sett andre steder.
For nye Lagunen blir resultatet det samme som for de mange andre kjøpesentrene verden rundt som forsøker å likne på en by:
Det ligger en hinne av noe abstrakt over det hele.
Autentisiteten som kjennetegner de virkelige byene, mangler.
Lagunen likner mer på en film enn på virkeligheten.
Når man går gjennom skyvedørene og inn i senteret, kjenner man derimot straks at dette er et ekte kjøpesenter.
Her er det velkjente kjeder og merkenavn på rekke og rad, og en imponerende strøm av handlelystne i alle aldre.
De første kjøpesentrene var de amerikanske.
I etterkrigstidens USA ble atferdspsykologer hyppig brukt av handelsstanden for å styre forbrukernes atferd i ønsket retning.
Én av ideene som oppsto på denne tiden, var å skape kjøpesentre som etterliknet den koselige middelalderbyen, der folk kunne rusle trygt gjennom buktende gågater med butikker som perler på en snor.
Med en ny visuell belønning rundt hver sving, men ingen egentlig endestopp eller «piazza», sørget man for at strømmen av kunder holdt seg i bevegelse og ikke stoppet opp for lenge noe sted.
Omsetningen økte.
Nye Lagunen har alle disse kjennetegnene.
Likevel er det noe spesielt med nye Lagunen.
Inntrykket kan ha blitt forsterket av duoen som sang amerikanske julesanger under hele besøket mitt, men i det store, vertikalt orienterte atriet, der lysende glorier svever i tomrommet mellom etasjene, føres tankene utvilsomt hen på en katedral.
Med disse tankene i bakhodet mitt, får strømmen av tusenvis av mennesker som har valfartet til senteret denne lørdagen noe målrettet ved seg.
Lagunen er blitt et sted der børs og katedral har blitt forent.
På leting etter ytterligere bekreftelser på min nye teori får jeg øye på vinduene i denne delen av Lagunen.
De mangler glassmalerier og korsfestelsessymbolikk, men leder øynene mot himmelen i sør og den høye søylen av røyk som stiger opp fra avfallsforbrenningen i Rådalen.
Forbindelsen mellom kjøpesenteret, forbrukerkulturen og de voksende mengdene avfall vi produserer, er kjent for mange.
Symbolikken i utsikten fra Lagunen virker påfallende mot et slikt bakteppe.
Ved nærmere undersøkelser viser det seg det seg også at Oslo-arkitektene, Hille-Melbye, som har tegnet nye Lagunen, i mange år har spesialisert seg på kirker.
Det sakrale preget på Lagunen er altså kanskje ikke tilfeldig.
Min pilegrimsferd til Lagunen etterlot meg imponert og tankefull.
Vel fremme i Bergen sentrum igjen etter å ha gått av bybanen, krysser jeg Torgallmenningen.
Her er det også forbløffende fullt av folk denne lørdagen.
Det ropes slagord, og plutselig skjønner jeg at jeg har havnet midt i en stor, politisk demonstrasjon.
Kunne dette ha skjedd på Lagunen?
Det ville i så fall ha fremstått totalt malplassert.
Kjøpesentrene, på tross av sitt folkeliv og varierte tilbud, er ikke en arena som tilhører fellesskapet.
De tilhører investorene.
Kjøpesentrene er ikke skapt for borgeren i oss, men for forbrukeren i oss.
Vår rolle er strengt definert, og mange får derfor en vag og ubekvem følelse på slike steder.
En by er et sted der flere sider av livet utspiller seg, også det politiske.
At demokratiet oppsto i agoraen, byens fysiske midtpunkt, er neppe tilfeldig.
I kjøpesentrenes hjemland, USA, har mange byer mistet sitt bysentrum.
All handel og alt folkeliv har flyttet ut til gigantiske kjøpesentre, og tilbake står forblåste og folketomme bygater i sentrum.
Hvis vi vil verne om demokratiet i vårt land, må vi sørge for at den fysiske rammen for fellesskapet overlever.
Denne anmeldelsen ble først publisert med en karakter på fire hjerter.
Artikkelforfatteren nedjusterte siden anmeldelsen til tre hjerter.
| 0
|
502374
|
Ekte festmetal fra Audrey Horne
Bedre kan det knapt gjøres.
Det ble en kveld som vil bli husket for de 1000 tilhørerne i Røkeriet på USF lørdag kveld.
Audrey Horne leverte virkelig et glitrende festmetalshow av det sjeldne slaget.
Og ble sågar belønnet med bursdagssangen fra et ellevilt publikum.
For det var også en slags bursdag for bandet denne kvelden.
Femten år er gått siden medlemmene kom sammen i 2003.
– Vi er omtrent konfirmanter, som vokalist Torkjell «Toschie» Rød uttrykker det.
Konserten ble også filmet og innspilt med planer om å utgi et livealbum senere.
Det jubileres ellers heftig i bergensrocken denne høsten.
Forrige helg feiret Real Ones 25-årsjubileum med innspilling av nytt livealbum.
De neste ukene er det klart for både Pompel & The Pilts og El Regn med henholdsvis 30- og 40-årsjubileum.
Og kommende helg feirer Helge Nilsen sine første 60 år som artist med to konserter i Grieghallen.
Seks album, en Spellemannspris og to nominasjoner er det blitt på Audrey Horne siden oppstarten i 2003.
Og et utall turneer og festivaljobber rundt om i Europa.
En durkdreven gjeng og det kan så absolutt høres.
Bandet begynte med ferskt materiale fra albumet «Blackout» som kom ut tidligere i år.
«This Is War» og «Audrevolution» etterfulgt av tittellåten.
Stor stemning fra første sekund.
Lyden var selvfølgelig perfekt, men det mest imponerende var likevel samspillet mellom sal og scene.
Denne kvelden var det bygget en liten utrigger i salen der bandmedlemmene til tider tok seg en liten tur ut til publikum.
Noe som fungerte overmåte.
For er det noe du trygt kan kalle Audrey Horne så er det jordnært og folkelig.
Da gitaristene Arve «Ice Dale» Isdal og Thomas Tofthagen satte i gang å briljere, var det bare å gi seg over.
Virtuost, melodiøst og så samspilt at det var en fryd.
Enhver luftgitarists våte drøm.
Praktfulle tungrockklisjeer fra to musikere som virkelig vet hvordan ekte gitarhelter både skal låte og oppføre seg.
Og alltid med et glimt i øyet.
Bassist Espen Lien og Kjetil Greve bak trommene var nøyaktig så stødige som de skulle være.
I tillegg hadde bandet fått med seg Ove Gaasand på orgel på noen av låtene.
Sistnevnte mest kjent som medlem av bandet til Lothepus.
–
Nå skal vi spille noe gammel skit, kom det fra Torkjell sånn midtveis.
Noe som innebærer en tur tilbake til røttene, eller rettere sagt bandets første par albumutgivelser.
En ganske annerledes sound og et mer grungepreget uttrykk enn de siste årenes festmetal.
Selvfølgelig med Herbrand Larsen bak tangentene.
Han sluttet strengt tatt i bandet for ti år siden, men har fungert i kulissene siden.
Etter en solid blanding av nytt og gammelt – mest nytt – avsluttet Audrey Horne med «Blaze Of Ashes».
Komplett med pyro og et hundretalls gule og svarte ballonger som falt ned fra taket i Røkeriet.
At de færreste av ballongene overlevde til låten var slutt får nå så være.
Deretter ekstranumre.
«Redemption Blues» fra albumet «Youngblood».
Kanskje Audrey Hornes største hit til nå, og salen sang villig med på refrenget.
Enda mer allsang ble det på «Waiting For The Night» før kvelden ble avsluttet med «Straight Into Your Grave».
Audrey Horne er uten tvil et av landets aller beste tungrockband.
Og garantert det morsomste.
| 1
|
502376
|
Blodig action med politisk brodd
En smart historie om store ulikheter, vold og rasisme i USA.
«Widows» er en ambisiøs, mørk, virkelighetsspeilende ransfilm som både underholder og gjør vondt.
Og som er like smart som den er tøff.
Filmen er basert på en populær TV-serie fra 1980-tallet med samme navn.
Regissør Steve McQueen har tidligere stått bak sterke filmer som «Hunger» og Oscarvinnende «12 Years a Slave».
Gillian Flynn, forfatteren av «Gone Girl» og en av årets beste TV-serier, «Sharp Objects», er medforfatter av manuset.
Viola Davis står i spissen for et stjernelag med skuespillere.
Det ligner en gulloppskrift.
Filmen byr på kompliserte, interessante kvinner i fleng, et innviklet krimplot, og blodig action med politisk brodd.
Harry Rawlings (Liam Neeson) leder et kupp som går galt, og resulterer i at alle de involverte dør.
Rawlings enke, Veronica (Davis), blir stående igjen med lite annet enn Harrys gjeld.
Den hun skylder penger er Jamal Manning (Brian Tyree Henry), en kriminell som nylig har gått inn i politikken.
Veronica kontakter to av de andre enkene, Linda (Michelle Rodriguez) og Alice (Elizabeth Debicki), og legger en plan for å gjennomføre et eget kupp.
Etterhvert blir også Belle (Cynthia Erivo) tatt inn i gruppen.
Får de fire kvinnene til det ambisiøse kuppet, kan de både betale ned gjelden til Manning, og stable sine egne liv på beina igjen.
Historien er ganske komplisert og har mange karakterer, noe som gjør at ting går litt tregt i starten.
Mye er knyttet sammen, på mer innviklet vis enn det først virker som.
Men trass i at det tar litt tid, er oppsettet helt nødvendig.
Når det først blir fart på sakene, følger det til gjengjeld mange overraskende tvister, og alt kompliseres ytterligere.
Ved siden av kvinnenes ransplanlegging foregår et politisk spill.
Manning trenger pengene han presser enkene for, for å ha en sjanse i valgkampen om å bli en av Chicagos «oldermenn», lederen av et av byens distrikt.
Den han stiller mot er Jack Mulligan (Colin Farrell), som heller ikke har alt på det rene.
Det er altså mange lag i «Widows».
Dette er ikke en enkel blockbuster, men en smart film som også kommenterer rasisme og politivold, korrupsjon, hvor stor ulikhet det er mellom fattig og rik, mellom hvit og minoritet i USA.
Det er ikke overraskende at kvinnene i et manus Gillian Flynn har vært delaktig i, er kompliserte karakterer.
Alle viser ulike nyanser av det å være undetrykket kvinne, som håndterer dramaet de kastes ut i på forskjellige måter.
Det gir interessant dynamikk.
De fire hovedrolleinnehaverne gjør alle sterke skuespillerprestasjoner, men Viola Davis er den som virkelig får briljere.
Hun har rollen som den strenge, kalde hjernen bak kuppet, men er også den som har tapt mest, som bærer på mest sorg og sinne.
Det makter Davis så absolutt å spille.
| 1
|
502377
|
Mørk, men rørende film om far og datters første møte
Oslo viser seg fra sin mest fotogene side i «Harajuku».
Det er skikkelig spennende å se en norsk film inspirert av anime, med anime-sekvenser.
«Harajuku» er visuelt stilig, viser Oslo i japansk stil, og tar opp såre tema på en interessant måte.
I tillegg imponerer nykommer Ines Høysæter Asserson stort.
Det er lille julaften, og Vilde (Asserson) henger som vanlig med gjengen sin på Oslo S, da hun får vite at moren har vært i en ulykke.
Vilde blir tvunget til å ta kontakt med faren sin (Nicolai Cleve Broch), som hun ikke kjenner.
Det hun egentlig vil er å flykte fra det som har hendt, og reise til Tokyo.
Oslo viser seg fra sin mest fotogene side, pyntet med julelys og neonskilt.
NSB-tårnet på Jernbanetorget bader Vilde i et rødt lys.
Hun har blått hår, sminker og kler seg som jentene i Japan, som anime-karakterene hun har plakater av på rommet sitt.
Hun drømmer seg bort, forestiller seg at hun er i Tokyo, omringet av blinkende billboards.
Noen av Vildes tanker gjøres på skjermen om til anime-sekvenser.
Særlig i en situasjon hvor hun forestiller seg at hun svever over Oslo, og titter ned på byen, byggene, lysene, er animasjonen vakker.
Den gir en ellers ubehagelig scene et nesten drømmeaktig preg.
Det funker så godt med bildene av Oslo som Kvasi-Japan, at jeg gjerne kunne sett flere slike animerte sekvenser.
Visuelt er det også mye annet som gir assosiasjoner til bilder man kunne sett i en japansk anime.
En enslig tåre på et kinn pyntet med glitter.
En ensom jente i folkemylderet.
Silhuetten av far og datter, idet et tog forlater stasjonen.
Til tross for det store antallet neonlys, er dette en mørk film.
At det er lille julaften og flittig bruk av julemusikk, betyr ikke julestemning.
Vilde er i krise, villig til å gjøre nesten hva som helst for å komme seg bort, til og med møte sin far for første gang.
Samspillet mellom Ines Høysæter Asserson og Nicolai Cleve Broch i scenene med far og datter er rørende.
Broch evner å gjøre en mann som har tatt et rimelig uforståelig valg, til en stort sett sympatisk karakter, godt hjulpet av Ingrid Olava i rollen som hans særdeles usympatiske kone.
Assersons evne til å formidle Vildes forvirring, sorg og sinne i møte med faren griper meg virkelig sterkt.
Det er uten tvil en prestasjon som mange vil berøres av, enten de kan kjenne seg igjen i situasjonen hennes eller ikke.
| 1
|
502378
|
Razika har laget sin mest interessante plate
Bergensbandet har gått inn i en ny livsfase, og lager en plate som fenger fra start til slutt.
Det er i begynnelsen av tyveårene man for alvor blir et voksent menneske.
Slutten av tjueårene bruker vi derimot på den første av mange runder med utrenskning av unødvendigheter fra livet.
Det være seg bekjentskaper, uvaner eller lyster.
Det er nettopp denne fasen Møhlenpris-kvartetten Razika tematisk trer inn i på sitt nye album, «Sånn kjennes verden ut».
Det er tre år siden forrige album, og dette gjenspeiler låtmaterialet på flere måter.
Lyrisk er de skarpere og tar de gjenkjennelige situasjonene vi alle har opplevd på kornet Musikalsk er de et godt stykke på vei fra sitt sedvanlige, analoge uttrykk.
Platen er strøkent produsert, med sofistikerte vendinger, som både fenger og masserer hjernen.
Og «Sånn kjennes verden ut» fenger fra start til slutt.
Singelen «En sjanse til» er en øreorm man ikke får nok av, drevet av et poengtert refreng og bandets enorme teft for melodi.
Dette blir enda mer klart på «Flyplassen», som har en tilbakelent kulhet ved seg som minner om bandet The Strokes, et band jeg faktisk ofte tenker på når jeg lytter på platen.
Det er en låt full av motstridende energi og latent bitterhet.
Den er ikke preget av tristesse, men av et stort pågangsmot.
Låten er ikledd en kappe av detaljer; fra Maria Råkils latterlig gode intro og den påfølgende sørgende synthen, til en uforglemmelig kombinasjon av gitarriff og bass.
Når de synger «Hent meg på flyplassen, i den gamle bilen a-aa» er alt i balanse, nettopp fordi hvert ord har en plass, som blir ytret på en nesten demonstrativ måte.
Razika er språkets band.
På «Sånn kjennes verden ut» viser de stort mot og selvtillit.
Et åpenbart eksempel er «På trynet», en velskrevet låt med en syrlig kant, om hvordan vi gir oss hen til kjærligheten og villig kan la oss misbrukes av den som tar den imot, selv om den ikke settes pris på.
Måten den fortelles på er bar og ærlig, med en bestemt empati ovenfor subjektet, som gir gåsehud.
Å gi opp det håpløse og velge bort de veier man har trådd opp og ned i alle år, er temaer som dukker opp i så å si alle låtene.
Særlig godt erindret er det på «20 dager», hvor Marie Amdam sier det som det er:
«Jeg er for bra til å ha det sånn.»
Det handler om usikkerhet og det å elske («Baby, gi meg kjærlighet» og siden å anerkjenne at en fortjener bedre («D esje meg»), både fra elskere og venner («Slipp meg fri»).
Razikas beskrivelser av disse komplekse følelsene gjør at man som lytter kjenner seg nesten for godt igjen.
I kombinasjon med platens varme, gjennomførte og mangefasetterte lydunivers, blir det enda tydeligere at dette er deres mest interessante plate så langt.
Det er en plate man kan nyte for musikkens skyld, eller man kan la den sette ord på vanskelige ting i ens eget liv.
| 1
|
502381
|
Wardruna gjør Norge rikere
Så intenst og fysisk at man kjenner det i mellomgulvet.
HBO-serien «Vikings» gjorde nordisk kultur spennende igjen for folk flest, men uten ostringen Einar Selvik og hans Wardruna ville vi vært en fattigere kulturnasjon.
På det nye albumet «Skald» er dette tydeligere enn noen gang før.
Wardrunas norrøne folketoner var lenge en temmelig godt bevart hemmelighet selv i det bergenske musikkmiljøet.
Dette til tross for to bunnsolide album og koblinger til Gorgoroth, et av landets mest beryktede svartmetallband.
Med «Vikings» – hvor Selvik både spiller mindre roller og deltok på produksjonssiden – endret dette seg, og bandet hadde derfor ikke det minste problem med å fylle Bergenhus festning med hengivne publikummere.
«Skald» er en samling av låter hentet fra Wardrunas tidligere album, samt den berømte TV-serien.
Men denne gangen er låtene fremført akustisk i studio, noe som gir dem er mye råere og mer nakent uttrykk.
Med lyre, tagelharpe og bukkehorn gjenoppliver Selvik den gamle skaldetradisjonen, og formidler med en upolert kraft det er vanskelig å ikke la seg bevege av.
Selvik formidler med en intensitet og en tilstedeværelse som er så fysisk at man kjenner det i mellomgulvet.
Det er ikke alltid like vakkert, men teksturene og stemningene maner frem en sjelden ro.
Norrønt kan nok virke fremmed for mange, men det intime og meditative ved innspillingene gjør at det likevel føles nært.
«Skald» gir ikke ved dørene.
Det nesten 16 minutter lange vokalsporet «Sonatorrek» – minnekvadet Egil Skallagrimsson ifølge sagnet diktet etter tapet av sine to sønner – har nok en noe begrenset kommersiell appell.
Men det er nettopp dette som er «Skald»s store styrke:
Selvik henter frem en del av den norrøne historien og gir den nytt liv.
Teksten kan nok virke ugjennomtrengelig for de fleste, men sårheten, sorgen og savnet er likevel til å føle på.
Og kanskje kan Skallagrimssons ord om å leve videre etter et slikt tap være like gyldige i dag?
Akkurat hvordan norrøn musikk låt, vet vi ikke så veldig mye om.
Nordmennene – og senere vikingene – brukte heller runer enn sitt eget skriftspråk, noe som gjør at man må ty til andres beskrivelser.
Den mauriske kjøpmannen al-Tartushi som levde på slutten av 900-tallet beskrev sangen han hørte under sitt besøk på handelsstedet Hedeby (sør i Danmark) som «en rumlelyd fra halsen deres, nesten som fra en hund, bare mye mer bestialsk».
Vi vet også at vikingene brukte ulike fløyter og horn, lyrer, munnharpe og rytmeinstrumenter, men dette er ikke nok til å gjenskape det musikalske uttrykket fullt ut.
Heldigvis har det heller aldri vært et mål for Wardruna.
Isteden er den norrøne kulturen en inspirasjonskilde til å skape noe nytt som kan være relevant for samtiden.
| 1
|
502385
|
Med hjerte og hjerne
Det mennesket som ikke liker Linda Eide kan umulig ha en sjel.
I en mesterlig monolog gjør Linda Eide sin familiehistorie allmenngyldig og viktig.
Det en er et stykke norgeshistorie, en morsom forestilling og en rørende seanse.
I «Oppdrag Mottro» fortsetter Linda Eide sin utforskning av hvem moren hennes var før hun ble født.
For da Eide oppdaget at morens liv faktisk ikke startet den dagen hun ble født, ble hun forundret.
Og ville vite mer.
Og gjerne alt.
I en enkel og stilig scenografi bestående av blå vegger som også er lerret og stue, tar hun oss med på en reise til både gamle dager og samtiden.
På Voss og ut i verden.
Gjennom faste telefonsamtaler med sin nevenyttig mor (stemmen er av skuespiller Liv Bernhoft Osa) prøver hun å finne ut hvordan hun er blitt sånn hun er blitt og hvorfor.
Eide studerer gamle familiebilder og videoer.
Postkort og fotoalbum.
Og det som i utgangspunktet kan høres veldig personlig ut, blir også veldig universelt.
For Eide formidler familiens historie med varme og nysgjerrighet.
En del overraskelser og alltid kjærlighet.
Forestillingen er absolutt en hyllest til moren, men den er likevel ikke et glansbilde.
Moren har gjort ting som var gjengs i sin samtid, men som virker fremmede for Eide, og hun tematiserer gjerne generasjonskløften som oppstår.
Men dette er ikke bare en underholdende fortelling om en mor mange kan kjenne til eller kjenne seg igjen i.
Dette er også en fortelling om klassekamp, bygdeliv og feminisme, selv om Mottro kanskje selv aldri ville brukt disse begrepene.
Kanskje forventet jeg mer turboshow, mer tull og tøys, jeg vet ikke helt.
Men jeg elsker alt alvoret som finnes her.
Det rolige tempoet og den tilbakelente stilen kler Eide.
De små musikksnuttene pakker inn forestillingen aldeles nydelig og fortellingen er i det hele tatt tett og effektiv.
Og til sist: for en scenepersonlighet Linda Eide er.
Skulle tro hun aldri hadde drevet med noe annet enn scenekunst.
| 1
|
502386
|
Årets mest oppsiktsvekkende filmdebut
16 år gamle Victor Polster gjør uutslettelig inntrykk i rollen som en ung jente født i en guttekropp.
Tenåringsjenten Lara er fanget i et mentalt og fysisk Catch 22.
Som ballettdanser trener hun knallhardt, men en kropp som fremdeles har en gutts fysikk, gir henne ekstra – og smertelige – utfordringer.
Samtidig er hun utålmodig etter å få gjennomført den kjønnsbekreftende operasjonen.
Men operasjonen krever at hun er i god fysisk form.
Og det er hun ikke.
Sterk er hun, men kroppen er for hardt presset, hun er for tynn, hun får infeksjoner i genitaliene fordi hun taper dem, mot legens råd.
Regissør Lukas Dhonts bragd er han drar oss inn i dette dramaet på så sobert, stillfarent vis, vel vitende om at en så vanskelig prosess ikke trenger ytre dramatikk for å formidles.
I stedet gir han oss en både myk og kraftfull film, med en historie som omfatter mer enn tematikken i seg selv.
For i denne historien er egentlig det meste på plass, bortsett fra samsvaret mellom Laras kropp og identitet.
I omgivelsene er det få, om noen negative reaksjoner å spore.
I sinne bruker lillebroren ved en anledning Laras fødenavn.
Det skjer et par andre, mer krenkende hendelser, men den ene kan mer sees som et utslag av tenåringers ubetenksomhet.
Bruk av jentegarderoben er ikke noe problem.
Mathias, Laras alenepappa, er en aktivt støttende, kjærlig far, og det er også noe av det fine med filmen.
Dhont og medmanusforfatter Angelo Tijssens skriver primært historien inn i den lange, fine tradisjonen av dannelsesdramaer, der hovedpersonen strever med å finne sin plass i tilværelsen.
Slik sett er de fleste små og litt større, men signifikante markørene til stede i filmen.
Den første spisepausen på en ny skole.
Den første seksuelle erfaringen.
Irritasjonen over foreldre som bryr seg for mye.
Forskjellen her er at de helt vanlige situasjonene får ekstra tyngde gjennom det vi vet om Lara.
Og at filmen samtidig er et varmt og nært portrett av en spesiell far/datter-relasjon.
Dhonts bragd er også at han i så stor grad lar Victor Polsters ansikt og kropp formidle dramaet, uten overflødige ord.
Men den virkelige bragden er det Polster som står for – gjennom måten han gjør dette på.
Den unge, erfarne danseren står ikke bare for årets trolig mest oppsiktsvekkende skuespillerdebut, han står trolig også for den modigste.
Han lar oss komme så nær Lara som det overhodet er mulig å komme.
Han eksponerer sin egen kropp, gjør den til et instrument for Laras kropp og sårbarhet, på en måte som skjærer i hjertet.
Med en kontroll langt mer drevne skuespillere burde misunne ham, uttrykker han all Laras undertrykte smerte og innbitte kamp gjennom terpende, repeterende og intense dansetimer.
Derfor er grepet med å gjøre Lara til ballettdanser nærmest genialt, både tematisk og filmatisk.
Dansetimene utgjør et konsentrat av Laras situasjon.
Det lages mye viktig film, men viktig film betyr ikke nødvendigvis god film.
At regissør Dhont i sin første langfilm lager en film som både er viktig, god og særdeles vakker, er en prestasjon.
| 1
|
502389
|
Pinnekjøttet redder julen på Holbergstuen
Rause porsjoner, men varierende kvalitet.
Holbergstuen mangler modernitet og kunnskap, men vet hvordan de skal servere klassisk julemat.
Rakfisk er en gammel, norsk mattradisjon, og passer derfor godt inn som forrett på en av Bergens eldste og mest tradisjonsrike restauranter.
Holbergstuen har eksistert i 91 år.
Det henger mye historie i veggene.
Rakfisk gjæres i opp til to år.
Lukten på forretten er skarp og intens, og servitøren innrømmer at han nøyde seg med en liten bit under menysmakingen.
Ørreten er passelig salt, men smaker først og fremst kraftig fermentert.
Dette er en rett for spesielt interesserte, og den kunne gjerne ha fått mer omtanke.
Flatbrødet kommer først på bordet når vi er ferdig med retten.
Det holder med en liten smakebit for både meg og spisefølget.
Holbergstuen har en stil som minner om Schjøtstuene fra Hansatiden.
Rommet er utformet i tømmer med rosemaling i taket og Holberg-sitater på veggene.
Bordene er dekket med lyse duker.
Innredningen består av gamle bøker, en fiktiv peis og fargerike glassruter, som står i skjønn kontrast til det nyoppussede kjøpesenteret som de er en del av.
Restauranten er koselig men veldig slitt.
Her står tiden stille, med en meny spekket med sesongmat som sildetallerken til lunsj og lutefisk til middag.
Bestiller du et par dager i forkant, kan du få servert smalahove mens familien handler julegaver på senteret.
Noen av verdens mest innovative restauranter har reinsdyr på menyen.
Her i Bergen er det stort sett på de tradisjonelle restaurantene man finner viltkjøttet, som passer spesielt bra til kraftig tilbehør som sopp, krydder og mørke bær.
Forretten røykt reinsdyr er platt i fargen og tørr i kantene, og det er ikke mulig å smake røykingen i kjøttet.
Retten serveres med en saus laget på tyttebær og hvitløk, en intens kombinasjon som valser over både kjøtt og bær.
På linje med rakfisken, serveres forretten med salatblader og tomat som er lagt opp på automatikk, ikke smak.
Få restauranter i Bergen vil servere deg større porsjoner enn Holbergstuen.
Den pannestekte kveiten serveres som to store fileter, med tre poteter og mengder grillede aspargesbønner surret i bacon.
Hummersausen er hjemmelaget og har en dyp, men salt skalldyrsmak.
Fisken har en krisp overflate, men er tørrstekt.
«Det er ingen Ting, jeg kand ærge mig meer over end at see god mad ilde tillaget», skriver Holberg i komedien Den Vægelsindede, fra 1722.
Jeg kunne ikke vært mer enig.
Heldigvis skal menyen straks ta seg opp.
Juletallerkenen får bjellene til å kime.
Fatet bugner av grov rotmos, klassisk rødkål og svineribbe med sprø svor.
Svinekjøttet er nøytralt, men sausen tar igjen med spenstige kryddertoner som smaker av stjerneanis og nellik.
Den fungerer godt til svinet, men blir for mye med medisterkakene og de saftige pølsene som også er krydret.
Pinnekjøttet fra Brakstad er en slager i år igjen.
Kjøttet er smakfullt, og har godt integrert fett på de saftige pinnene.
Saltet balanseres fint ut med sødmen fra pale ale-varianten Tre gamle damer, fra det Hansa-eide trondheimsbryggeriet Austmann.
Å jobbe som servitør i julebordsesongen endret forholdet mitt til julemat for alltid.
Etter ukevis med ubegrenset tilgang til ribbe, pinnekjøtt og riskrem, var ikke smaken like magisk som den en gang hadde vært.
Men jeg elsker fremdeles en god multekrem.
Varianten Holbergstuen serverer har en fin balanse mellom friske bær og feit krem.
Den blir servert klassisk, med friske bær på toppen og en krumkake med smak av smør og egg.
Både multekremen og riskremen, med en ren og klar bringebærsaus, er trauste, men gode desserter.
Matopplevelsen på Holbergstuen begrenses av få forretter, få drikkevalg og servitører som kan lite om produktene.
Både restauranten og menyen mangler modernitet.
Men om sulten melder seg mellom gavehandlingen utenfor, kan du alltids trekke deg tilbake her, og ringe julen inn med saftig pinnekjøtt og en akevitt.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502390
|
Årets hardeste, tidigste og mest breiale rapalbum
Martin Hazy viser hvorfor han er en av Norges mest respekterte rappere.
«Fåkk norsk rap» snerrer Martin Hazy (Steen-Hansen) på en «skit» rundt halvveis ut i debutalbumet «Oppkjørt & Nedkjølt».
Rapperen, som til nå er best kjent fra gruppen Dårlig Vane, har unektelig et poeng: på et eller annet tidspunkt sluttet norske rappere å bry seg om ordkunst, rim-mønstre og stil.
I stedet ville alle synge, mumle eller snakke mykt om følelser over glatte popmelodier.
Alle musikkstiler har gått gjennom slike perioder.
Men savnet etter nye, norske rappere som kan vise folk hvordan det egentlig skal gjøres, har vært merkbart.
Flaks da at Hazy nå har laget årets hardeste, tidigste og mest breiale rapalbum.
Sjelden har du hørt så mange låter som alle holder samme høye nivå.
Deilig gyngende «Poenget», den uovertrufne flyten på «Start An Opp», rimene på «Dumpenger», den herlig arrogante «Lett for meg».
Låtene er vidt forskjellige, men alt henger sammen, takket være en gjennomført stil og en nøktern produksjon.
Produsent Thomas Breveglieri Bjørseth har snekret et perfekt lydbilde for Hazy.
Moderne trap og basstung, syrete klubbmusikk sys sammen over klassiske boom bap-rytmer og minimalistiske melodilinjer, som alltid lar Hazys stemme få stå i sentrum.
Breveglieri har lenge vært en produsent å regne med, men måten han her kombinerer gammelt og nytt på er oppsiktsvekkende.
Melodiøst, men aggressivt.
Fascinerende komplekst, men like ofte renskåret repetitivt og suggererende – det er slik det skal gjøres!
«Kontroll» er skapt for klamme klubber, mens knallharde «Stopp Opp» foredler og fornyer det klassiske Dårlig Vane-uttrykket.
Smått psykedeliske «Dum» er en elegant overgang til «Som Om», «Høyt» og «Litt Mer», tre låter hvor Hazy roer det hele kraftig ned og deler åpenhjertig om oppturer, nedturer, flukt og fest.
Det virker som om Hazy gir de mange gjestene sine noe å strekke seg etter: Girson, Vågard, Imsito (Zeni Bois), KingSkurkOne, Angelo Reira, Jonas V, Lille Leon (612) og Amadou leverer alle bunnsolide vers, men særlig Imsito og Jonas V imponerer.
«Oppkjørt & Nedkjølt» er slående lite kommersiell, så lite at låtene sannsynligvis aldri vil bli listet av P3.
Ikke at det betyr så mye:
Som Sushi X Kobe, A-laget, Kamelen og nettopp Dårlig Vane har vist, kan man fint slå gjennom også uten bransjefolket på sin side.
Hazy fortjener det gjennombruddet, for det eneste virkelig negative man kan si om dette albumet er at det er så altfor, altfor kort.
Fra tid til annen kommer det noen få utgivelser hvor alt klaffer, som man i ettertid kan se tilbake på og si at det hevet listen for sjangeren som helhet.
«Oppkjørt og nedkjølt» føles slik allerede nå.
| 1
|
502392
|
Masete rockeopera
Gåte vil altfor mye på det etterlengtede comebackalbumet.
Gåte var Norges nye folkrock-helter, men forsvant like fort som de dukket opp.
På comebackalbumet «Svevn» forsøker bandet å fange den samme magien fra tiden da Gåte var på topp, men de store ambisjonene gjør at bandet roter seg bort i pompøse og snirklete låter.
Søskenparet Gunnhild og Sveinung Sundli satte fyr på Musikk-Norge på begynnelsen av 2000-tallet.
Med sin fyrige, sjelfulle blanding av norske folketoner og mørk rock gjorde bandet vår felles, musikalske arv tilgjengelig for et stort publikum.
Men etter to album på få år ble det plutselig stille – vokalist Gunnhild Sundli fikk nok av rockestjernelivet hun hadde levd siden hun var 14 år gammel.
Bandet ble lagt på is, men trønderne hadde allerede rukket å bygge nye broer mellom tradisjons- og populærmusikken som skulle prege norsk rock, pop, metal og visesang i mange år fremover.
«Svevn» smeller godt ifra seg fra første stund.
«Kom no Disjka» er en hissig lokk hvor Gunnhild Sundli får presse stemmen sin til det ytterste, mens «Bannlyst» plukker opp tråden fra de mer energiske låtene på «Iselilja» (2004).
«Tonen» er en drømmeaktig og nesten uhyggelig låt, spekket med lekre detaljer, mens «Åsmund Frægdegjæva» forsøker stadig å overgå seg selv med stadig mer svulstige melodilinjer og økende kompleksitet.
Og det er omtrent her det begynner å lugge.
Gåte drukner lytteren med sine berusende, voldsomme følelser.
Her er det ikke plass til spennende nyanser eller eggende tvetydighet; selv på de roligere låtene er inderligheten overhengende.
Samtidig gir den glatte produksjonen lydbildet et kunstig, nesten plastaktig preg.
Det gjør at melodiene og rytmene etter hvert føles ufarlige, til tross for at bandets uttrykk har hardnet betraktelig siden sist.
«Isdalskvinnen»s vakre vokalmelodi koker bort i lag på lag med strykere, gitarer og tromme, et lydbilde som passer «Fanitullen» og den faretruende «Horpa» mye bedre.
Tittelsporet er uten tvil albumets mest interessante spor, med mer spenning og nerve enn Gåte noensinne har hatt.
Men allerede på «Draumeslagjé» blir lydbildet så hektisk igjen at de ulike elementene sparker ben på hverandre.
Den nydelige avslutningslåten «Alvorsleiken» blir derfor en kjærkommen, dempet affære hvor samspillet mellom vokal og gitar slår gnister.
Gåte gjorde folkemusikken populær igjen.
De fant nye måter å uttrykke nære følelser på, slik at folkemusikken ble tilgjengelig og interessant for nye generasjoner av musikere og musikkelskere.
Men det store comebacket lider litt av at Gåte vil gjør mer av alt, og aller helst samtidig.
«Svevn» hadde vært en herlig rockeopera, men som album blir det litt for masete i lengden.
| 0
|
502393
|
Alibiet er den virkelige lyden av Bergen
Dristig og berusende bypop.
Noen ganger, når bergenshimmelen gisper etter pusten innimellom regnbygene, kan du se et hvitt, lilla og blekgult lys over Møhlenpris, Puddefjorden og Nordnes.
Det er akkurat slik bergensbandet Alibiets debutalbum «Lyset der eg bor» høres ut.
Alibiet ga først lyd fra seg i 2015 med singelen «Aleine», en låt som skaffet dem spillejobb på Bergenfest – og det før de hadde spilt en eneste konsert.
Trekløveret Maylen Rusti, Eirik Utne (Kiss Kiss King Kong, Divisjonen) og Ole Gunnar Eikeland (Divisjonen, Babe Rawlins) hadde for lengst sine respektive musikkarrierer på gang.
Men med Alibiet favnet de bredere enn før.
Tre og et halvt år senere er endelig debutalbumet her, og det var verdt å vente på.
Alle med sans for Silja Sol, Anja Elena Viken, Veronica Maggio og Bendik bør lytte nøye etter.
«Dans med meg» er en jagende, lengtende låt om å trenge noe mer, mens «Aldri tilbake» snur på flisen og hyller oppbruddet.
Svulstig, eggende og lastet med genialt enkle tekstlinjer som «Vi har det gøy, men e det egentlig sunt/for du skal vite at eg ikkje e te pynt».
Tittelsporet velter seg i deilig synthpop og et irriterende fengende refreng, før «Aleine» roer det hele kraftig ned med en luftig gitar og et teknoinspirert komp.
«Tomme tanker»s søvnige, gitardrevne indiepop låter slik Torgallmenningen føles rett før solen står opp, og er en elegant overgang til den lekne, livsbejaende «Lykkelig».
«Barbeint» er som skapt for både Nygårdsparken i sommersol og Landmark rett før stengetid, mens «Ta meg med»s lekre harmonier strekker seg mot oppletthimmel.
Dessverre kjenner ikke Alibiet sin besøkelsestid.
I en tid hvor popalbumet for lengst har utspilt sin rolle, er det uforståelig at bandet har funnet plass til sine to svakeste låter helt på tampen av albumet.
«Juni» spriker i alle retninger, med overganger som aldri sitter og en melodi som aldri klarer å feste seg.
Målt opp mot de andre låtene er teksten også temmelig uinspirerende.
Det hele fisler ut i «Stille kriger», albumets desidert mest anonyme låt.
Alibiet kan minne om mange andre bergensartister, men har likevel sin egen, klare identitet.
På sitt beste klarer «Lyset der eg bor» på nesten magisk vis å fange følelsen av å flakke hvileløst rundt i byen, på jakt etter noe eller noen.
Dette er dristig, berusende pop med skarpe nok kanter til at man vil høre det igjen og igjen.
| 1
|
502394
|
Umulig å sette i bås – men overbeviser uansett
Real Ones er bandet som ikke likner noen andre.
Det blir en vellykket og på alle måter trivelig kveld med Real Ones for de knapt 500 tilhørerne i Røkeriet på USF lørdag kveld.
Spilleglede, variasjon og musikalsk virtuositet i skjønn forening.
Planen denne kvelden var å spille inn konserten med tanke på å utgi et konsertalbum når Real Ones feirer 25 år til våren.
På forhånd hadde bandet også bedt fansen om å sende inn ønsker om spesielle sanger de ønsket å høre og tilpasset settlisten etter dette.
Ti album er det blitt siden 1997 så det skulle være rikelig å velge blant.
To Spellemannspriser og mye kritikerros til tross har Real Ones aldri vært blant dem som kan skryte av den største kommersielle suksessen.
De siste årene har det også gått lenger mellom hvert album, og det turneres ikke så mye som før.
Men bandet har likevel aldri vært bedre på scenen.
Selv etter et kvart århundre er Real Ones umulig å sette i noen musikalsk bås.
Psykedelia, folkemusikk, pop, americana og katolsk messe i skjønn forening.
En konsert av det retrospektive slaget må derfor nødvendigvis sprike sterkt når både fortid og nåtid skal dekkes.
Men merkelig nok låter det alltid Real Ones.
Og ikke minst.
Bandet høres ikke ut som noen andre.
Konserten åpnes med «Hey Junior» fra bandets siste album «Hey Future, Hey Past» som kom ut tidligere i vår.
En plate som ble belønnet med fem hjerter i BT, og hvis tittel på mange måter også er betegnende for lørdagens arrangement i Røkeriet.
En låt som med sin diskrete elektronikaflørt også viser hvor mye som har endret seg siden debuten i 1994.
Den gang de gikk under navnet Reelones med skotsk folkemusikk på programmet.
Før det blir det en tur tilbake i tid med «Everybody feels like laughing» der Jørgen Sandvik slår til med noen halsbrekkende soli på banjo som få kan gjøre ham etter.
Noe av det mest imponerende er den store variasjonen i uttrykk og instrumenter.
Medlemmene skifter mellom å ta rollen som hovedvokalist.
David Vogt gjør brorparten av vokaljobben denne kvelden og er også en fantastisk virtuos på fiolin.
Broder Ivar Vogt trakterer gitarer, ukulele, mandolin og tangenter og viser seg sågar å være en habil saksofonist på en av låtene.
Jørgen Sandvik er multiinstrumentalisten som tar seg av alle slags strengeinstrumenter – både de eksotiske som sitar og banjo og selvfølgelig akustiske og elektriske gitarer.
Øystein Skjælaaen og Kåre Opheim er som alltid det stødige kompet på bass og trommer.
Og femstemte vokalharmonier er ikke noe problem for denne gjengen.
–
Denne pleide vi spille omkring årtusenskiftet og har knapt spilt den siden, forteller David Vogt når han skal presentere «Drifting» fra albumet «This Is Camping».
–
På den tiden var vi ikke spesielt flinke til å skrive tekster, så løsningen ble at vi kikket i bokhyllen til Jørgen og fant en linje her og en linje der som vi syntes kunne passe.
«Ballad Of An Old Man» sørger for solid allsang i salen.
«Do It Anyway» blir en fantastisk eksotisk duett mellom Jørgen Sandviks sitar og David Vogts fiolin.
Ingen andre her til lands gjør noe liknende.
Når så Real Ones går av scenen etter nærmere to og en halv times konsert har publikum både sunget, nynnet og klappet takten.
De har fått «Gloria» fra «MiSA Criolla» og «Bratislava», bandets største (og kanskje eneste) hit som ekstranumre.
Likevel vil de ha mer.
Men må nok vente til det planlagte live-albumet.
| 1
|
502395
|
Billedrik jubileumsbok om fargerikt bursdagsbarn
Kunstkritiker Lars Elton skriver klart og innsiktsfylt om Oddvar Torsheims kunst.
80-årsjubilanten Oddvar Torsheim er en ekte original som ikke kan sammenlignes med noen, ifølge forfatter og kunstkritiker Lars Elton.
De siste årene har Førde-kunstneren vært i rampelyset som musiker, men det er som billedkunstner Torsheim har gjort seg bemerket i mer enn 50 år.
Kunstnerskapet kommer til sin fulle rett i denne jubileumsboken, der bildene får spille hovedrollen.
Illustrasjonene viser Torsheims utvikling som billedkunstner.
De første tegningene i svart-hvitt har en stil som minner om Kjell Aukrusts finurlige strek.
Etter hvert utvikler Torsheim et særegent billedunivers der stiliserte vestlandselementer som fjord, fjell og selveste Vestlandsfanden er blant gjennomgangsmotivene.
Torsheims kunst byr på satire og samfunnskritikk i skjønn forening, og Lars Elton plasserer kunstnerskapet i en karnevalistisk tradisjon.
Politikk og kristendom er noe Torsheim liker å gjøre narr av.
Det er en vilter og humoristisk kunst vi stifter bekjentskap med i denne jubileumsboken.
Lars Elton har skrevet en fin tekst, som ser Oddvar Torsheims billedkunst i lys av norsk og internasjonal kunsthistorie.
Torsheim begynte på kunsthåndverkskolen i Bergen som attenåring.
Etter hvert fortsatte han kunstutdannelsen i København der han studerte i seks år.
Elton skriver overbevisende om Torsheims originale og banebrytende sekstitallskunst, som var inspirert av amerikansk pop-kunst og omformet til «lokale» forhold.
Elton er forfriskende tydelig i sin kritikk av norsk kunsthistorie.
Blant annet mener han at den har vært for Oslo-sentrert.
Kunstnere fra Bergenskolen har ofte reist til København og fått kontinentale impulser som har gått Oslomiljøet hus forbi.
Torsheims sekstitallskunst er ifølge Elton oversett, og et eksempel på hovedstadens navlebeskuing.
I 1966 dro Oddvar Torsheim på en to måneders studietur til greske Mykonos, en tur som i følge Elton har satt varige spor i kunsthistorien.
«Det er grunn til å tru at Oddvar Torsheim må ha hatt nokre fantastiske opplevingar med det motsette kjønn på Mykonos.
For teikningane han laga då han var der, er blant dei friskaste og mest vitale erotiske skildringane eg har sett i norsk kunst nokonsinne.»
Disse tegningene lar seg også beskue i denne flotte jubileumsboken, der Oddvar Torsheims kunstnerskap fremstår som banebrytende i sin samtid og betydningsfullt i ettertid.
| 1
|
502396
|
Lenge leve Pompel & The Pilts!
Et verdig farvel med gamle venner.
Pompel & The Pilts inntar scenen foran et gråstenket publikum.
Per Arne «Piddi» Fjellstad fyrer i gang «Vårherres radio» – det låter litt rustent, men fremdeles sultent.
«Vi er vel her alle sammen,» sier han og smiler, før «Brenner i butikken» får pulsen til å banke ekstra hardt.
Bergen har fostret mange flotte band, men få var mer toneangivende mellom de syv fjell enn firkløveret The Aller Værste!, Elektrisk Regn, Gjennomslag og Pompel & The Pilts.
På hver sin måte staket de ut en kurs for norskspråklig undergrunnsmusikk, mye skarpere og råere enn hva band i andre større byer holdt på med.
Selv folkelige Pompel & The Pilts hadde en nerve de fleste andre kunne se langt etter – for ikke å snakke om smarte melodier og tekster som står seg den dag i dag.
Hvor mange 80-tallsband kan egentlig si det samme?
Bandet la offisielt opp i 1994, men da hadde det allerede hanglet en stund.
Det gikk som det så ofte gjør for lovende band på randen av suksess: livet kom i veien.
Jo visst er det blitt noen gjenforeningskonserter sånn dann og vann, men nå har Piddien og Frode Unneland lovet at denne kvelden skal være siste dans.
Og med denne avskjedskonserten vil de si farvel med et smell.
Godlåtene kommer som perler på en snor:
«Skikkelige piker» låter litt tamt, men «Baby Blå» slår gnister.
Allsangen kommer først på «I et lite vindu», men nå er til gjengjeld publikum varmet ordentlig opp.
Plutselig føles det hele som en eneste stor venners venners fest, med skravling, mimring og teksting både under og mellom låtene.
Det klines, klemmes og skåles.
De som danser mest er de som kom sist.
Og pappahumoren sitter løst:
«På en skala fra 1 til 10 så går det jæla bra», sier Piddi og flirer.
Ikke rart at «Mine fineste klær» får gå flere takter med publikums allsang.
«Beina først» biter godt fra seg, «Sangen om Lene» flekker tenner, mens «Mannen med saksen» minner oss på hvorfor dette bandet i visse kretser ble regnet som verdens beste rockeband fra Bergen.
Og så kommer kveldens høydepunkt: bandet skifter ham og gjør «Hansen» og «Blå Dager» akustisk – det er akkurat den varmen og nærheten som en slik avskjedskonsert trenger.
Da føles det helt passende at bandet brenner av Kim Larsens «Det bedste til mig og mine venner» når de får strømmen tilbake.
Det er selvfølgelig litt gråstein innimellom alt gullet.
«Leggevann og billig konjakk» er ikke akkurat blitt bedre med årene, mens «Farlig» – som bandet aldri ga ut – er mest for blodfansen.
Men det er kanskje ikke så nøye når avslutningslåten «Djevel» gjaller mellom veggene.
Fansen fikk det de håpet på og mer til.
Da er det ikke så nøye om Piddiens sangstemme ikke lenger når gamle høyder.
Det er to grunner til at Pompel & The Pilts ble et kultband.
For det første var mesteparten av låtene knallgode, men viktigst av alt: bandet rakk aldri å bli dårlig.
Derfor krysser vi fingrene for at det faktisk var slutten på Pompel & The Pilts vi så lørdag kveld.
Denne kvelden fortjente både de og publikum.
Pompel & The Pilts er historie.
Lenge leve Pompel & The Pilts!
| 1
|
502397
|
Heftige Hjerteslag i Røkeriet
- Bærrrrgen.
Ke det går i?
Ingen tvil om at Robbie Eidevik vet hvor han kommer fra.
Det samme gjør også publikum i en fullsatt og utsolgt sal i Røkeriet på USF lørdag kveld.
Det blir en konsert som på alle måter handler om Bergen.
Og om arven fra 5071 Loddefjord.
Riktignok ble det ikke gull på Brann i år, men Hjerteslag er ingen dårlig musikalsk trøst før neste korsvei.
Kygo og Alan Walker kan utvilsomt skryte av større inntekter og flere treff på Spotify.
Men når det gjelder å appellere til dette genuint bergenske, etterlater Hjerteslag ingen tvil om at de er bandet fremfor noen.
Østlendinger og trøndere skjønner kanskje ikke helt hva som skjer denne kvelden, men det er umulig å unngå å la seg rive med av den patriotiske stemningen.
Hjerteslag starter showet med gode, gamle «Ikkje tenk på det» etterfulgt av «Skyggesiden» og «Bergensk rulett» fra det nye albumet «Nattseileren».
At allsangen mangler litt kraft på noen av låtene fra den nye platen er kanskje ikke så underlig.
Det er tross alt bare et par uker siden utgivelsen.
Til gjengjeld synges det desto heftigere på sanger som «Vestindia» og «Europa rundt» fra forrige album, spellemannsnominerte «Vannmann86».
På «Farvel til musikken» fra det nye albumet har bandet for anledningen fått med seg Mathias Monsen på cello.
Første halvpart av sangen låter da også svært så lavmælt, akustisk og annerledes enn hva vi er vant til å høre Hjerteslag fra scenen.
Helt vellykket blir dessverre ikke forsøket.
Det bryter litt for mye med feststemningen ellers i salen og det er først når resten av bandet kaster seg på sånn midtveis, at det fungerer live.
Frontfigur og vokalist Robbie Eidevik sier ikke stort mellom låtene, men har publikum i sin hule hånd fra første stund.
Danser omkring på scenen, skyggebokser og spiller også litt gitar dann og vann.
Men det er likevel Nikolas Jon Aarland og Torjus Raknes som står for det meste av gitararbeidet godt støttet av Ole Andre Hjelmås og Petter Sætre på bass og trommer.
Denne kvelden har bandet også med seg Even Kjelby på tangenter.
Hjerteslag blir ofte sammenlignet med John Olav Nilsen & Gjengen, og ikke uten grunn.
Begge bandene har denne kombinasjonen av musikalsk arv fra punk og drabantby kombinert med lett melankolske tekster.
Men lørdagens konsert etterlater likevel ingen tvil om det musikalske håndverket hos Hjerteslag befinner seg noen hakk over den andre loddefjordgjengen.
Når Hjerteslag så avslutter med «Sang til Sonja» og «Kong Oscars gate», når allsangen nye høyder.
Det synges og danses av 1200 publikummere mens de strekker armene i været med lykkelige smil om munnen.
Udiskutabelt den mest euforiske stemningen på en konsert på USF denne høsten.
| 1
|
502398
|
Lisbeth Salander, hvor ble det av deg i alt ståket?
Var du blant dem som elsket Stieg Larssons skjøre og sterke heltinne?
Ikke se “The Girl in the Spider’s Web”.
Plottet er kjent fra et utall actionfilmer:
Et mektig våpen står i fare for å havne i absolutt feil hender.
Stormakter er involvert.
Bare ett kløktig menneske kan avverge katastrofen.
Det kunne vært James Bond, John McClane eller Lara Croft, men ble tilfeldigvis Lisbeth Salander denne gangen.
Eller rettere:
«Lisbeth Salander».
For bortsett fra de ytre, umiskjennelige særtrekkene, er det lite og ingenting igjen av den komplekse figuren Stieg Larsson skapte, og Noomi Rapace og Rooney Mara gjorde nydelige portretter av.
Hun er ikke lenger som i Niels Arden Oplevs, Daniel Alfredsons og David Finchers filmer.
Denne Lisbeth Salander er ikke Stieg Larssons, hun er David Lagercrantz’ videreføring, eller avsjeling om du vil.
Gitt Millennium-trilogiens verdensomspennende suksess, er det ikke å undres over at Lagerkrantz lot seg friste til å dikte videre på Larssons univers, da forfatteren brått døde før den planlagte serien var ferdig.
Salander er heller ikke den første helteskikkelsen som har fått forlenget levetid takket være nye forfattere.
Ikke noe galt i det.
Spørsmålet er bare om Salander egnet seg til å bli en kvinnelig James Bond.
Ingen vet hva hun ville utviklet seg til og blitt om Larsson hadde fått fullføre romanserien.
Det lille vi vet, er at hun og de andre figurene var basert på en klar idé (inspirert av Astrid Lindgrens bøker om Pippi Langstrømpe og mesterdetektiven Kalle Blomkvist).
Det vi kan lese ut av de foreliggende bøkene (og filmene), er at historien synes skrevet med en slags nødvendighet.
Salander handler med en hensikt.
Hun er en hevnerske som tilbyr katarsis til misbrukte og mishandlede kvinner, og som bruker sin kløkt og sine evner som hacker til å avsløre maktmennesker.
«The Girl in the Spider’s Web» knytter an til dette.
Filmen baserer seg på Lagerkrantz’ roman «Det som ikke dreper oss».
Men trådene til Salanders liv og skjebne oppleves hule og påklistrede, konstruert utelukkende for å passe inn i en overordnet historie som i sin basis kunne fungert fullstendig løsrevet fra hennes bakgrunn.
Da er vi ved kjernepunktet her.
Som krimfortellinger ville også de foregående Salander-historiene vært ganske middelmådige uten klangbunnen de hentet i heltinnens egen historie.
Som skikkelse var Salander så sammensatt og fascinerende at vi svelget noen overdrivelser og kameler fordi vi ble så glad i henne, og fordi vi kunne identifisere oss med henne og samfunnet hun levde i.
Alt dette er fraværende nå.
Med ellers dyktige Claire Foy i hovedrollen får vi en Salander helt uten de finstilte nyansene som preget Rapace og Maras tolkninger.
I Foys skikkelse er hun mer en maskinmessig robot, like tverr og besluttsom, med samme overlevelsesevne, men like sjarmløs som filmen for øvrig, og nesten like anonym som Sverrir Gudnasons Mikael Blomkvist.
Eller Synnøve Macody Lund i rollen som stram og kjølig sjef for svensk sikkerhetspoliti
«The Girl in the Spider’s Web» er ikke en genuin Lisbeth Salander-film.
Det er en film som vegeterer på Salander, som prøver å kapitalisere på en svær suksess.
Men i bunn og grunn er den bare en klisjebefengt, humørløs og banal action vi har sett hundre ganger før.
Så er det selvsagt fint at vi får en kløktig actionheltinne som ikke et øyeblikk spiller på skjønnhet og sex.
Men ikke kall henne Lisbeth Salander.
| 0
|
502399
|
Julekitsch kan også vere vemodig og vakkert
Helge Skodvin og Frode Grytten har laga ei ironisk og varm reise gjennom det norske julelandskapet.
Det er skrive mykje om jula slik ho ein gong kanskje var.
Julebileta er framleis fulle av snø, sledar, dompapar og barn i gamle klede.
Slik vil me visst ha det.
Dei moderne kulissane der me vandrar vår årlege nostalgitripp nå i desember, er derimot eit lite påakta landskap i kunsten og litteraturen.
Det berre er der.
Men nå har fotografen Helge Skodvin og forfattaren Frode Grytten gjort noko med det.
I fleire år har Skodvin jakta på vår norske jul i kjøpesenter, på arbeidsplassar, langs landevegar og elles der nordmenn ferdast – og han skyt blink på byttet gong etter gong.
Fotografen har dekt store delar av landet på si fotoreise, jamvel med ein avstikkar til Svinesund.
Dei feirar jo jul i Pornoland òg.
Helge Skodvin må rett og slett ha hatt det frykteleg moro undervegs, og det smittar.
Lesaren vil humra over sært plasserte og dimensjonerte julenissar, julereinsdyr, juletre og julelys.
For ikkje å nemna min personlege favoritt: juletigeren med nisselue frå Åsane.
Skodvin har eit skarpt syn for detaljen, og finn morosame motiv overalt.
Men alt har ein ende.
Den overveldande samlinga av norsk julekitsch munnar ut i det gamle spørsmålet:
Kvar vart det av jula?
Ei nisselue ligg einsam att på ein asfaltveg på Sotra, den glade nissen er slengt blant søppel utanfor Europris i Nannestad, og barnålene på juletreet i Øysteins gate i Bergen har møtt røytedøden i det nye året.
Vemodet er ein obligatorisk del av juleforteljinga også hos Helge Skodvin.
Det kan liggja nær å stempla Skodvins bilde som ironisk harselas med ei smaklaus og hemningslaus julefeiring.
Men saman med Frode Grytten sine tekstar styrer boka oss i retning av sympati – eller forsoning, for å bruka det opphavlege julespråket.
I korte tekstar skildrar Grytten kvardagsnorskingane og problema dei slit med – der dei lengtar etter nabokona, lid under rovdyrkapitalismen og lindrar frustrasjonane på handlesenteret.
Me er ufullkomne, skakke og skeive som juletreet Helge Skodvin såg på Nesbyen, men kva så?
Nokon kvar kan drøyma om å vandra inn i skjermspararen eller at Jesus skal visa seg i kontorlandskapet.
Men med varme og underfundig humor viser Grytten at lukka finst.
Kjærleiken kan koma om det så er på den store bulkedagen.
Stallen er bytt ut med parkeringsplassen, men elles er det nesten som eit lite juleevangelium.
Smørbukk, Stomperud og Vangsgutane høyrer med til jul.
Men ta gjerne med Skodvin og Grytten i tillegg.
Nå er det 2018.
| 1
|
502400
|
En usedvanlig lite flygedyktig film
Sandra Bullock kan ikke redde «Bird Box».
«Bird Box» har et interessant premiss, men det rotes voldsomt til underveis.
At Sandra Bullock er en god skuespiller, er ikke nok til å skjule at denne filmen mangler spenning.
Malorie (Sandra Bullock) og to små barn legger ut på en farlig ferd nedover elven.
Det blir litt komplisert, siden alle tre har bind for øynene.
Å åpne øynene utendørs er ensbetydende med den visse død.
Parallelt får vi også se hva som hendte da katastrofen inntraff, for fem år siden.
Malorie er gravid da hun får høre om en rekke groteske selvmord.
Etter hvert blir det klart at alle som har tatt sitt eget liv, først har fått øye på noe skrekkelig.
Malorie søker tilflukt i et tilfeldig hus, hvor en rekke andre personer er blitt stuet sammen, blant annet ekssoldat Tom (Trevante Rhodes), og den gretne naboen Douglas (John Malkovich).
I utgangspunktet er filmen spennende satt opp.
Trusselen, dette vi ikke kan se og aldri får se, er skremmende.
Når det etter hvert utvikler seg fra å bare være noe man frykter å se, til å også bli noe fysisk, blir reglene for hva trusselen egentlig er, og hva man skal være redd for, utydelige.
I huset der de tilfeldige fremmede er blitt stuet sammen, kunne det vært rom for interessante mellommenneskelige konflikter.
Det er det bare glimtvis.
Karakterene er blitt utstyrt med bare ett eneste definerende karaktertrekk hver.
Olivia (Danielle Macdonald) er snill.
Douglas er egoistisk.
Det er ikke nok til å få meg til å bry meg om noen av dem, eller til å holde på oppmerksomheten min.
Dessuten vet vi jo fra start at Malorie og de to barna på et tidspunkt ender opp alene.
Det er ikke spesielt spennende å sitte og vente på at resten av karakterene skal forsvinne ut av historien.
Malorie går fra å være gravid og usikker på om hun engang vil beholde barnet, til å ha eneansvar for to små i en grusom verden, og det gjør noe med henne.
Sandra Bullock spiller denne utviklingen godt.
Men det hoper seg opp med problemer mot slutten.
Trusselen fra dette som man absolutt ikke må se på, forsøkes å skrus opp.
Blader virvler.
Fuglene skriker.
Stemmer lyder.
Poenget er at det skal virke intenst, men effekten er det motsatte.
At denne filmen kommer samme år som John Krasinskis «A Quiet Place», hvor faren er knyttet til å lage lyd, gjør det vanskelig å unngå en sammenlikning.
«A Quiet Place» holdt meg klistret meg til skjermen, med hjertet i halsen, fra ende til annen.
Lyd, og fraværet av det, er et effektivt virkemiddel på film, som Krasinski utnyttet til det fulle.
Den danske regissøren Susanne Bier klarer ikke å utnytte samme grep i «Bird Box».
| 0
|
502401
|
En annerledes julekonsert – med ekte granbar
Slik kan en julekonsert også gjøres.
– Velkommen til julekonsert eller ka vi no ska kalle det.
Konsert blir det i alle fall, kommer det fra Helge Jordal.
Og allerede fra første låt, Tom Waits’ klassiker «In the Neighbourhood» sunget på kav bergensk under navnet «Her i gaten vår», er det klart at dette ligger nærmere «ka vi no ska kalle det» enn det folk flest forbinder med en julekonsert.
Men likevel kanskje litt mer i pakt med julens egentlige budskap og ånd enn de innbringende turneene der mange av landets artister henter inn en god årslønn i løpet av noen desemberuker.
MotBakkeorkesteret er nemlig et løselig sammensatt band bestående av miljøarbeidere og brukere ved Frelsesarmeens bo og omsorgssenter i Bakkegaten i Sandviken.
Det har eksistert i mer enn ti år og tirsdagens julekonsert på Lille Ole Bull var den andre etter fjorårets vellykkede oppstart.
Besetningen kan variere litt og denne kvelden besto den av Odd Obert Olsen, Gunnar Emmerhoff og Johannes Maaseide på gitarer, Cato Eikeland på bass og Roy Inge Holtet bak trommene.
Med tiden kan dette kanskje bli en tradisjon på linje med de årlige gjengangerne i Grieghallen.
Men noen stor kommersiell suksess som Kurt Nilsen, Sissel og Oslo Gospelchoir vil nok dette aldri bli.
Til det er det for rufsete, småskeivt og uhøytidelig.
Dagens publikum vil helst ha plastjuletrær med kunstig snø, mens dette er ekte real granbar rett fra skogen.
Innholdet må sant sies å være et høyst utvidet julesangbegrep.
Her er alt fra gamle viser av Cornelis Vreeswijk og Evert Taube til Johannes Kleppevik og Fred Ove Rekstens varme hyllest til byoriginalen Ottoen, alias Otto Wollertsen, som døde i julen for to år siden.
Det låter riktignok ikke alltid like glatt og perfekt, men blir avlevert med stor innlevelse og lun humor.
Helge Jordal binder det hele sammen på ekte gammeldags kjuaguttvis.
Får stor applaus når han skjeller ut dagens politikere for å ha omgjort Bergen sentrum til en eneste lang rekke av kjedebutikker.
Spiller både munnspill og gitar.
–
Eg gikk på trynet på sykkel tidligere i høst, så eg e ikkje sikker på kordan det går med de derre gitargrepene.
Sammen med kveldens gjest Heidi Lambach gjør han en ubetalelig versjon av Shane McGowan og Kirsty MacColls moderne klassiker «Fairytale of New York».
På bergensk selvfølgelig.
Når Helge Jordal spiller rennesteinsfyllik med grov røst står det absolutt til troendes.
Tradisjonelt pleier julekonserter å avsluttes med «Deilig er jorden».
Men dette er ingen tradisjonell julekonsert.
Så her blir det i stedet allsang av Ivar Medaas sin gode, gamle «Dar kjem dampen».
Selvfølgelig har ikke det godt voksne publikumet noen problemer med teksten.
| 1
|
502403
|
Serviceproblemer på Lido-hjørnet
Nyåpnede Bjerck Restaurant & Bar serverer rimelig hverdagsmat av gode råvarer, men sliter med servicen.
– Folk kommer ofte og skal snuse og synse om vinene mine.
Men jeg som bonde vil jo bare at vinene skal drikkes med glede, fortalte en italiensk vinbonde jeg snakket med i fjor sommer.
Dagen før hadde hun arrangert pizzafest for venninnene sine, som drakk seg fulle på hennes beste Barolo.
Som restaurantanmelder er oppgaven min som regel å være denne synseren.
Den litt irriterende personen som sitter og pirker i maten, løfter på fatene for å sjekke merket og overtolker små detaljer som av og til er bygget med kirurgisk presisjon.
Av og til er sammensetningene rene tilfeldigheter, andre ganger er de velprøvde klassikere, som softis med sjokoladesaus, et enkelt og lokkende valg fra Bjerck-menyen.
Her, i lokalene til den gamle institusjonen Café Lido, er ikke ambisjonene at maten skal være altfor komplisert.
Den skal være digg, et begrep medeier og frontfigur Adam Bjerck bruker på menyen.
Konseptet minner slik om eiernes opprinnelige prosjekt, Adams Matkasse.
Fremdeles er hverdagsmaten det sentrale.
Brunsjbrettene er en av signaturene som skiller Bjerck fra konkurrentene.
Menyen har tre brettvarianter dekket med smørbrød, omelett eller speilegg, salat, smoothie og en smørfylt croissant med eplesyltetøy.
– Kjøkkenet varierer litt på smoothie-utvalget for å ha noe nytt til gjester som kommer tilbake, informerer servitøren.
I dag er det appelsin og mango.
Smakene på brettene er trygge heller enn nytenkende og spennende kombinasjoner, som smørbrødet med kylling og pesto eller skiven med most avokado, tomat og basilikum.
To av smørbrødene bærer preg av å ha ligget en stund.
De to andre er ferske, men vanskelige å skjære på grunn av hardt brød i bunn.
Personalet vet lite om produktene de serverer.
Det blir mange ekstrarunder for servitørene for å finne ut av ting de ikke vet.
Som hva som er den lovede tvisten på prinsefisken på menyen, hvilken eplejuice de kan tilby og hvilke viner som passer til maten.
Drikkemenyen har få valg, og det er lite som signaliserer at restauranten har egen bar.
Cavaen som anbefales til brunsjen, Castelblanc Extra Brut, har en ensidig og kort ettersmak.
Utsikten fra de store vinduene er rosinen i pølsen på Bjerck.
Bryggen glitrer i julebelysning, og snøen daler over Torget da vi kommer tilbake for kveldsmenyen.
En frisk, men salt mexicansk laksesashimi serveres med mango, knust nachos og jalapeño, som gir et sterkt sting.
Den andre forretten, sjøkrepsene, druknes i urtesmør og slukes som agn av en tung estragonmajones.
Det maksimalistiske smaksbildet er til stede også på hovedretten, der stekt salat og tomat har fått for mye pesto.
Samme tallerken har også karamellisert løk, søt maiskrem og en luftig bearnés, som alle konkurrerer om oppmerksomheten fra det møre entrecôtestykket.
Bjerck er på sitt beste i rettene med et renere smaksbilde, som den perfekte tilberedte kveiten med blåskjellsaus og brokkolini, og den friterte lysingen med grov ertekrem og karriremulade.
Begge er velkomponerte retter med gode råvarer.
Måltidet begynner med at vi må etterlyse drikken.
Så må vi etterlyse maten.
Når en av oss får maten, mangler det bestikk.
Det kommer først med rett nummer to.
Da er begge rettene kalde, og tilbehøret fremdeles savnet.
Restauranten kompenserer ved å gi avslag på regningen, men ved besøk nummer to er servicen like uorganisert.
Først får vi feil rett, og igjen mangler det bestikk.
Servitøren går for å hente, men kommer aldri tilbake.
Verdens beste ost kommer fra Bergen.
Det er den vellagrede Fanaosten som åpner osteretten på kveldsmenyen, med fem kvalitetsoster fra Vestlandet.
Men osten har dessverre stått for lenge ute, og har rukket å bli svett og hard.
Sjokoladekaken med sjokoladesaus, nøttestrø og solbæris gir en bedre opplevelse.
Bjerck er nedpå og avslappet, som vinbonden jeg møtte i Piemonte.
Men den nyåpnede restauranten har markante serviceproblemer, som kaster skygge over begge besøkene.
Her får du fin utsikt og lave priser, men det er en del som gjenstår før Bjerck-hjørnet blir en ny favoritt hos meg.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 0
|
502404
|
Jon Fosse gir liv til en tysk klassiker
En fascinerende liten roman fra 1835 om unge, forvirrede menn.
Dramatiker og forfatter Jon Fosse har oversatt dette åttende og ferskeste bindet i serien «Nynorske klassikarer», nemlig «Lenz» av tyske Georg Büchner.
Fosse bruker et klassisk nynorsk skriftspråk som kler romanen fra tidlig attenhundretall svært godt.
Ikke minst er Fosse lydhør for de mange brå skiftene i romanens stil, språk og tone.
Det er vesle Skald forlag, med base i Leikanger, som står bak denne oversetterserien.
Det gjør seg stadig bemerket i litteraturfeltet for sitt kresne utvalg av klassiske romaner.
De blir oversatt til sober nynorsk blant annet av anerkjente oversettere som Margunn Vikingstad og Øystein Vidnes.
Jon Fosse har foreløpig oversatt fire bøker i serien, blant annet «Forvandlingen» av Franz Kafka.
Georg Büchner døde av tyfus i 1837, og ble bare 23 år gammel.
Til tross for sin unge alder, rakk han å skrive fem bøker før han gikk bort.
Den mest kjente av dem er skuespillet «Woyzek» fra 1837.
Romanen «Lenz» ble skrevet to år tidligere.
Romanen er fascinerende av mange grunner, aller mest fordi den er så tidlig ute med å beskrive forvirrede, unge menn på en måte som minner om Hamsuns banebrytende roman «Sult» – som ble utgitt 53 år senere.
I «Lenz» blir sinnets forunderlige irrganger tematisert gjennom den unge hovedpersonen Lenz.
I begynnelsen møter vi ham på vei over et fjell.
Vi møter en hyperfølsom unggutt som overveldes og blir skremt av naturens mange sanseinntrykk.
Som i Hamsuns «Sult» må også leseren av «Lenz» orientere seg i verden gjennom en merkverdig og snål hovedperson.
Hvorfor Lenz rømmer over fjellene til landsbyen Waldbach er en av romanens store gåter.
I stedet for å være en tradisjonell realistisk roman med mye ytre handling, skildrer forfatteren et menneskesinn som er i ferd med å gå i oppløsning.
Boken er like underlig og fragmentert som Lenz´ forrykte sinn.
En mann ved navn Kaufman som kjenner Lenz fra før, dukker opp i Waldbach.
Han og Lenz snakker om tidens litterære strømninger i kunst og litteratur.
I denne samtalen fremstår unge Lenz som både åndsfrisk og talefør.
Det han sier om kunst er sannsynligvis de samme ordene som forfatteren selv, Georg Büchner, ville brukt om denne romanen, nemlig å skape kunst som ikke følger annen idé enn at den skal virke levende.
Han skriver:
«Mitt krav er at det skal vera liv i alt, at det skal kunna finnast til, og då er det godt nok, då treng vi ikkje spørja om det er vakkert, om det er stygt, kjensla av at noko skapt har liv er viktigare og er det einaste kriteriet på kunst.»
| 1
|
502405
|
Visuelt slående tullefilm
«Mortal Engines» ser bra ut, men er det ikke.
«Mortal Engines» er skrudd sammen av teamet bak «Ringenes Herre»-filmene.
Likevel er det lite annet enn det visuelle som fungerer.
Vi blir ikke engang nok kjent med noen av karakterene til at vi bryr oss det minste om at de står i fare for å dø.
I en postapokalyptisk verden er de gjenlevende menneskene samlet i byer på hjul, og må kjempe om de få ressursene som fremdeles finnes.
De store byene konsumerer de små.
Hester Shaw (Hera Hilmar) ønsker å hevne seg på en av Londons mektigste menn, Thaddeus Valentine (Hugo Weaving), som har fått tak i et farlig våpen.
Når Hester kastes av London og møter historikeren Tom Natsworthy (Robert Sheehan), går de sammen for å stoppe ham.
Regissør Christian Rivers’ tidligere meritter er fra arbeidet med visuelle effekter på en rekke Peter Jackson-filmer, og Jackson er med på denne både på manussiden og som produsent.
Det er altså ingen overraskelse at det visuelle her er spektakulært.
«Steampunk» er en egen type science fiction som er bygget på bruken av digre dampmaskiner og komplisert mekanikk.
I denne filmen er steampunk-faktoren høy, og actionsekvensene er svære.
London by er en slags krigsmaskin på hjul, men ennå med gjenkjennelige landemerker.
På toppen av den mobile byen står St. Paul’s Cathedral, i front store løvestatuer.
Det ser utvilsomt ganske heftig ut når den gigantiske maskinen jakter på, og sluker, en mindre by.
Dessverre er ikke det visuelle nok til å gjøre karakterer som mangler troverdig utvikling interessante.
To karakterer går fra å mislike hverandre, til å forelske seg, på et blunk.
Nye karakterer, som den etterlyste piloten og opprøreren Anna Fang (Jihae), buser inn underveis i historien.
Med henne følger nye subplot om vennskap og romanser, som ikke utvikles nok til at de burde være med i det hele tatt.
Også skurken, Valentine, er todimensjonal.
Motivasjonen for hans grusomme handlinger, virker bare å være et ønske om å ødelegge.
Hugo Weaving kunne vært god i denne rollen, men får lite å spille på.
I tillegg til Valentine, er det også en morderisk robot (Stephen Lang) som er ute etter å ta Hester.
Dette er, overraskende nok, den mest interessante karakteren i hele filmen.
Her gjøres et forsøk på å skape dybde, men det går fremdeles for fort i svingene til at vi føler med den hjerteløse skapningen.
Det må også sies at plottet er totalt uoriginalt.
Forestill deg en typisk, dystopisk film eller bok for ungdom, og du vil sannsynligvis forutse store deler av handlingen i «Mortal Engines».
Det eneste som føles nytt her, er det visuelle universet.
| 0
|
502406
|
Romjulsadrenalinet er reddet
Det blir rent fyrverkeri når Nintendo samler nesten 20 år med figurer, arenaer og erfaringer i den ultimate Smash-opplevelsen.
Helt på tampen av året smeller Nintendo til med «Super Smash Bros Ultimate».
Dette er et fyrverkeri av et slåssespill, som garantert blir en dominerende spilltittel for 2018.
I dette ultimate Super Smash-spillet får vi alt som var bra i de tidligere spillene, pluss litt til.
Etter å ha dominert spillfeltet i 2017, med lansering av Nintendo Switch og to av årets aller beste spill, har det vært forbausende stille fra Nintendo i år.
Mens Sony og Microsoft sikret seg det ene eksklusive storspillet etter det andre, satt Nintendo rolig og lot mindre ambisiøse spillserier og indiespill ta styringen.
Partyspillet «Mario Party» og pappleketøykonseptet «Labo» var artige tilskudd, mens «Let’s Go Pikachu/Eevee» var et fint og nyoppusset gjensyn med det originale «Pokémon»-spillet fra 1996.
Men ingen av dem når opp til hælene til fjorårets giganter «Mario Odyssey» og «The Legend of Zelda:
Breath of the Wild».
Nintendos slåssespillalibi har sjarmert og underholdt oss i snart 20 år.
I «Super Smash Bros Ultimate» barker kjente og kjære figurer fra en rekke spill som har gjestet Ninendo-konsollene sammen, og deljer løs på hverandre i en rekke kule arenaer.
Konseptet er så tullete at det blir genialt spill av det.
Volden, blodet og kampsportfinessen fra lignende spill må vike.
Det gir plass til sjarm, adrenalinpumpende tempo og ikoniske signaturangrep fra en rekke spennende figurer – figurer som er mer enn bare kampsportutøvere som er kledd ut som spillfigurer.
Hver figur både beveger og oppfører seg slik vi kjenner dem fra deres egne spill.
Mario hopper og spretter, Pikachu skyter lyn, Link svinger rundt seg med sverdet mens Donkey Kong banker alt og alle med gigantiske gorillahender.
Med 74 figurer fra spillserier som Super Mario, Pokémon, Mega Man, Final Fantasy, Metroid, Star Fox, Pac Man, Sonic, og en hel haug flere, er dette med god margin det mest mangfoldige og varierte slåssespillet på markedet.
Absolutt alle vil finne minst én favorittfigur som de vil elske å banke den irriterende hunden fra «Duck Hunt» med.
Under den idylliske gimmicen skjuler det seg derimot et beist av et slåssespill.
Kontrollerne sitter som støpt, og slåssekjempene er godt balansert.
Spillet er derfor kjempelett å sette seg inn i, men samtidig nesten umulig å mestre.
Tidligere spill i serien har derfor blitt populære e-sport-spill, og da særlig «Smash Bros Melee» fra 2001.
Her har marginene så mye å si, at utøverne ofte stiller med sine egne gigantiske kasse-TV’er på konkurranser.
Disse skal ha kjappere bildeoppdateringer enn moderne flatskjermer – en opplagt fordel for de mest fanatisk gode spillerne.
Om «Super Smash Bros Ultimate» er godt nok til at de lar kasse-TV’ene stå igjen hjemme har jeg ikke forutsetninger for å spå – jeg er en klassisk middels god sofaspiller.
«Ultimate» har derimot utvilsomt kvaliteter, som jeg tror vil gjøre det til et populært konkurransespill.
Men selv om «Super Smash Bros Ultimate» er på sitt beste i kamper med eller mot opp til åtte spillere i sofaen hjemme eller på nett, så har det også noen artige enspillermoduser.
Særlig eventyrrollespillet «World of Light» er interessant, hvor vi reiser rundt i en stor spillverden og kjempe mot forskjellige ånder.
Disse åndene er essensen fra forskjellige figurer fra hele Nintendos historie, som tar bolig i forskjellige slåsskjemper fra spillet, og skaper unike kamper og ofte ganske kule utfordringer.
Når de er nedkjempet, kan vi bruke dem til å styrke våre egne figurer.
Det er mer enn tusen slike ånder å samle, som betyr timesvis for storsamlerne blant oss.
«Super Smash Bros Ultimate» er den ultimate fanservice.
Det er en åpenbar flørt med alle som noensinne har eid en Nintendo-konsoll, og et frieri til alle som har rørt Smash Bros tidligere.
Før jul i fjor tok jeg hatten av for «Mario Odyssey».
Nå tar jeg heller på meg boksehanskene for «Super Smash Bros Ultimate».
Sammen med en kompis eller syv i sofaen vil spiller virkelig sørge for en underholdende og adrenalinfylt julefeiring i år.
| 1
|
502408
|
Ikke mer enn forventet
Firedelt show der det aldri var tvil om hvem publikum var kommet for å se.
Det ble kjapt utsolgt og ekstraforestillinger da Kevin Vågenes skulle komme til Ole Bull Scene.
Vågenes har som kjent hatt megasuksess med Parterapi på NRK, og det var også helt tydelig at det var hans allerede kjente karakterer alle var kommet for.
Scenen er pyntet med snø og julelys, og de fire komikerne Kevin Vågenes, Christine Hope, Christoffer Schjelderup og Rune Lothe gjør en entré der de simulerer julestresset.
Forestillingen består hovedsakelig av fire deler, der alle gjør sine signaturroller.
Hope som fin frue fra Fana, Schjelderup som en versjon av seg selv med en fin lokal tilnærming (men ikke i nærheten av kvaliteten på sin egen stand up-forestilling), den mer ukjente Rune Lothe som tørr arkivar (med et Bjarte Tjøstheim-aktig tørt oppsyn) og Vågenes som veksler mellom rollen som «seg selv» og de kjente typene fra TV.
Det er enorm stemning i salen fra start til slutt.
Folk ler så de griner fordi de i stor grad vet hva de får, og det er kanskje helt OK.
Vågenes, som selv er fra Meland, gjør sine typer helt perfekt, kanskje enda bedre her på hjemmebane enn på TV, og får fortjent hyllest fra salen.
De fleste poengene har publikum allerede hørt, uten at det ser ut til å gi noen skår i gleden.
«Kenneth» gir et kræsjkurs i hvordan man kan unngå utroskap i julebordstida, som «Kjell Simen» leter han etter ny dame i salen og vi får den velkjente «vi lo, vi lo» så alle hjerter gleder seg.
Vågenes er en stjerne, men det hadde vært enda mer rom for å tøye strikken.
Schjelderup sin slentrende stand-up er kanskje den enkleste, men likevel den morsomste tekstmessig.
Dette er virkelig ren julekos, mye morsomt, endel forutsigbart og noen ting som ikke fungerer.
Når Hope og Vågenes konkurrerer om å være den største divaen på scenen er det mest kleint.
En noe halvhjertet versjon av juleevangeliet kunne også lett vært kuttet.
Det mangler litt på oppbyggingen og det mangler den store finalen, og kanskje de ulike numrene kunne vært flettet litt bedre sammen.
Men antageligvis er du ikke interessert i noe nytt eller nye vendinger på kjente karakterer.
Du vil se Hope i rollen som moren til Karoline Krüger, høre semigrove vitser fra «Kenneth» om Ole Knull Scene, eller synge med til «All I Want for Christmas».
Du kommer nok til å kose deg!
| 0
|
502410
|
«Kim F» på DNS er et lærestykke i demokratisk arbeid
Forestillingen understreker at vi trenger hverandre, både når vi er enige og uenige.
Selvfølgelig er forestillingen «Kim F» en storslått feiring av individet Kim Friele.
Men forestillingen er også en feiring av demokratiet.
Du vet, denne politiske styringsformen som er så avhengig av at individet ikke bare realiserer seg selv, men også opptrer som samfunnsborger.
Vil man noe, må man belage seg på å måtte vinne frem gjennom nitid opplysningsarbeid og innstendig argumentasjon.
Kim Friele, troverdig fremstilt av Linn Løvik, fungerer som forestillingens nav.
Kim er den freidige skipsrederdatteren fra Fana.
Er det noe hun har lært hjemme, så er det den bergenske frasen «jeg beliter meg ikke».
Rundt henne sirkulerer de historiske skikkelsene, og jo mer fjerne de er, jo mer sjablongaktige blir de.
Gjennom imponerende raske skift gir Steffen Multer, Kristian Berg Jåtten og Håkon Moe form til prester, politikere og vitenskapsfolk, men også Frieles foreldre og hennes samarbeidspartnere i Det Norske Forbundet av 1948.
Debattutspill kastes frem og tilbake.
Datidens teknologiske nyvinning, telefonen, er en sentral rekvisitt.
Det ringes og det ringes.
Via telefon mottas St. Olavs Orden og pris fra Fritt Ord samtidig med anonym hets og trakassering.
Men også anrop fra mennesker som desperat roper fra den andre siden at nå orker de ikke mer.
Og da svarer Kim inn i telefonrøret:
Du er ikke alene.
Noen ganger blir det rent ut sagt parodisk.
Noe det sikkert også var.
Til tider litt slitsomt å henge med, men slik var det vel også.
Og det er verdt det.
Gang på gang lærer vi at det gode argument vinner, enten det er avkriminaliseringen av homofili, endringen i rasismeparagrafen eller innføringen av partnerskapsloven.
I tillegg får stykket godt frem hvor praktisk det var at Kim var kvinne, all den tid det kun var homofile menn som var kriminelle.
Slik kunne hun stå frem offentlig og kjempe kampen for andre.
Men forestillingen lar oss også erfare at nettopp hennes kjønn gjør det vanskeligere for henne å se hva disse mennene var redde for, siden trusselen om å bli slått, ranet og så seinere anmeldt for brudd på straffelovens § 213 ikke hang over homofile kvinner som en realitet.
Når hun i hiv-kampen havner på kant med andre viktige aktører i homobevegelsen, bruker hun sin kjønnsidentitet som argument.
Da heter det at kvinner alltid har måttet huske på at seksualiteten kan få konsekvenser, noe hun hevder menn ikke har måttet.
Her gir Jåtten stemme til Kjell Erik Øie, som krever å bli akseptert som han er, og ikke bli møtt med småborgerlig moralisme.
Midt i alt dette fortelles en kjærlighetshistorie.
For tenk, politisk aktive og sterkt argumenterende mennesker er også mennesker som elsker.
Her evner Anna Dworak, som spiller Wenche Lowzov, å få frem at Lowzow representerte noe helt annet enn Friele.
Hun lar oss møte et individ som er langt mer sårbart, men også sterkt når hun overhører fornærmelser og forsiktig introduserer Friele til poeter som Edith Sødergran og Hans Børli.
Stykket får godt frem hvordan Lowzow var en person som tok mer hensyn til omgivelsene rundt seg, og som også bød Kim på motstand ved å påpeke at av og til må også Kim belite seg.
Det er spesielt i samspillet mellom Dworak og Løvvik den menneskelige dybde utvikles, slik at fremstillingen av Friele ikke ender med å bli nokså flat.
Det dette stykket gjør tydelig for oss, er at i et demokrati er det viktig med gode rollemodeller.
Her er ikke bare Kim, men også dem som kjempet kampen sammen med henne, gode rollemodeller for oss alle.
Forestillingen understreker at vi trenger hverandre, både når vi er enige og uenige.
Det er godt gjort i denne raske gjennomgangen av sentral moderne norgeshistorie på 90 minutter.
| 1
|
502411
|
Utmattende og unødvendig fra Alan Walker
Stjernens debutalbum veksler mellom det geniale og det gørrkjedelige.
Alan Walkers debutplate kan deles på midten:
Halvparten av låtene er genialt fengende hymner som snakker direkte til hjertet.
Resten av albumet er sjelløst, intetsigende fyllstoff med anonyme vokalister.
Det er alltid interessant når Spotify, Norges mest populære strømmetjeneste for musikk, offentliggjør sine lister over årets mest populære musikk.
Disse viser hva vi faktisk lytter til, og i år var det Alan Walker som sammen med K-391, Julie Bergan og Seungri stjal norske musikkhjerter:
Låten «Ignite» slo knockout på alle andre sanger i 2018.
Selv Eminem og Drake måtte se seg slått.
Walker var også den mest populære norske artisten på Spotify.
Det er ikke tilfeldig.
Alan Walker har en unik teft for hyperkommersielle låter med smarte melodier.
Nettopp derfor er det så frustrerende at denne debuten er så varierende som dette.
Varierende er bare fornavnet:
«Lost Control» er en spretten elektrohymne med et forførerisk refreng, mens «I Don’t Wanna Go» har en flott melodilinje og noen akkordrekkefølger det er umulig å ikke få på hjernen.
«Lily» er derimot frustrerende forutsigbar, og «Lonely» er en platt sommerhit det går 13 på dusinet av.
Slik fortsetter det:
«Do It All For You» har ett av albumets sterkeste vokalspor, som understrekes av den lekre produksjonen.
Tittelsporet følger Alan Walker-oppskriften, med svulstig melodi og voldsomme oppbygninger til punkt og prikke, mens den ellers så flate «Sing Me To Sleep» reddes av det pulserende lydbildet.
Det store høydepunktet er imidlertid «All Falls Down», en låt som egentlig er vaskeekte country, bare forkledd som EDM.
«Darkside» er fremdeles en av årets beste, mest berusende poplåter, mens vakre – men akk så kjedelige – «Alone» tynges av den identitetsløse vokalen til Noonie Bao.
«Diamond Heart» kunne kanskje hevdet seg i en gjennomsnittlig Eurovision-finale, mens «Faded» igjen minner oss på hvor mektige låter Walker faktisk kan skrive og produsere.
Alan Walker er på mange måter Kygos rake motsetning.
Mens Kygos luftige, særegne og så smått melankolske lydbilde er bygget opp rundt melodiske tema, lener Walkers hardere uttrykk seg mer på klassisk tekno.
Den fokuserer på oppbygninger og enkle melodilinjer, bare med moderne produksjon.
Dessuten har flesteparten av Walkers vokalister et langt mer begrenset register.
Slikt gjør ikke noe på singler, men på albumformatet faller det gjennom.
Artister som Alan Walker trenger ikke album.
De lever aldeles utmerket på singelslipp, hodetelefoner, konserter og samarbeidsprosjekt.
Så hvorfor da kaste bort talentet sitt på å lage så mange gørrkjedelige låter som her?
| 0
|
502412
|
Klissete, fastlåst og nasjonalromantisk jul
Årets «Juleroser» glimter til, men ikke slik stjernen i toppen av treet skal skinne.
Det er gått fire år siden Herborg Kråkevik og co. gjenopplivet «Juleroser».
I år er også barneversjonen, «Barnas juleroser», blitt revitalisert, og anmeldt av Guri Fjeldberg i forrige ukes BT.
I den anledning er også temaet for årets voksennummer nettopp «barn» – som nesten, men ikke helt, klarer å være originalt.
I den grad det prøver på det.
Det er ikke overraskende at det i et tidsskrift som «Juleroser» sirkler rundt det nasjonalromantiske.
En trist novelle om tapet av et barn – med noe krøkkete språk – av Christian Skredsvig, etterfulgt av Arnhild Skres fremstilling av hans liv og virke, innrammes fint av kunstnerens egne malerier fra norske enger og daler.
Det samme blir Ketil Bjørnstads psykologisering eller fortolkning av Edvard Munchs jul – begge to for øvrig tekster som tenderer mot å fokusere i overkant på 140 år gammel sladder.
En «ekfrase» er et dikt som handler om et kunstverk eller en kunstgjenstand.
Vigdis Hjorth har skrevet ekfraser til tre ulike malerier av Håvard Vikhagen, som handler om å ønske eller ikke ønske seg barn, og det å slite med å sette ord på motstridende følelser.
Også bildet på forsiden av bladet, Hannah Ryggens «Mors hjerte», har fått – om ikke en ekfrase, så i alle fall en fortolkning og en historisering.
Gunnar Danbolt har nemlig skrevet en tekst som tematiserer fremstillingen av barn i (maler-)kunsten.
Den strekker seg helt fra 1650-tallet, der barna fremsto voksne, til Ryggens bilde fra 1947, hvor det å være barn er en verdi i seg selv.
En får flere opp- og nedturer i lesningen av dette bladet.
Den største oppturen er Frode Gryttens novelle «Og så fell alle saman», som kommer omtrent halvveis.
Der møter vi en kvinne med brytninger i flere deler av livet sitt, og som takler utfordringene på en dels sentimental, dels kynisk måte.
Tett etterfølgende kommer Paal-Helge Haugen.
Han har skrevet en skarp, kort tekst om radikalisering i møte med politisk-religiøse spørsmål, med utgangspunkt i Palestina-Israel-konflikten.
Den dypeste nedturen er en av to:
Enten Linda Eides skravlete tekst om en annerledes «jol», eller det manglende mangfoldet blant rosene.
Riktignok har det kommet inn et skeivt perspektiv, et rullestolperspektiv og en utforsking av familiejul i møte med psykisk sykdom (litt punktert av at Ketil Bjørnstad i en seinere tekst bruker ord som «sinnsformørket» og «nervesvakhet»).
Likevel er dette bladet hvitere enn hva som er en realistisk speiling av vår globaliserte og oppvarmede jordklode.
Kombinert med det kristenhøytidelige og det nasjonalromantiserende, får bladet – i alle fall på overflaten – et noe klissete, fastlåst preg.
Blant unntakene finner man også friske bidrag som Brit Bildøens oversettelse av joiken «Almmiráidu/Himmelraiden» av Mari Boine, og Ingunn Thons «Reisen til adventsstjerna».
Thorvald Steens tekst om livet i rullestol gir også et betydelig nikk i retning høstens abortdebatt.
I tillegg til temaet, «barn», som går igjen i nesten alle tekstene, er bladet og de ulike seksjonene oversiktlig sammensatt med både kunst og estetiske komponenter som bakgrunnsfarge og ulike rammer rundt sidene.
Det er vakkert gjennomført, men tidvis også forstyrrende for lesningen:
Enkelte av sidene har for mørk bakgrunn i forhold til skriften, noe som ble et (om enn lite) irritasjonsmoment, i alle fall for denne (innbilt) 126 år gamle, bebrillede leseren.
| 0
|
502414
|
Kraftfull ode til verdens forsømte barn
«Kapernaum» kommer til å rive hjertet ditt i fillebiter.
Nettopp derfor skal du se den.
Noen filmer treffer med så rå kraft at man blir sittende som lamslått i kinosetet.
Dette er en slik film.
I en rettssal i Beirut ser Zain på dommeren med et blikk som skal forfølge deg gjennom de to timene filmen varer, og lenge etterpå.
12-åringen har saksøkt sine egne foreldre for å ha satt ham til verden.
La det synke inn.
Herfra går historien et lite stykke tilbake i tid, til alt i Zains liv som ledet frem til rettssaken.
Om dette skal minst mulig fortelles, annet enn at guttens ett år yngre søster Sahar står sentralt.
Den spinkle storebrorens omsorg for henne er ikke bare gripende i seg selv, den tegner også et nydelig bilde av hva dette lille mennesket er laget av.
Betegnende nok har regissør og skuespiller Nadine Labaki plassert seg selv i rollen som Zains forsvarsadvokat under rettssaken.
Og for en forsvarstale hun bretter ut!
Ikke i rettssalen, men ved å ha laget denne filmen.
For mange norske kinogjengere vil Labaki være kjent for den langt lettere «Karamell» og den fine, feministiske anti-krigsfilmen «Hva gjør vi nå».
Begge utmerkede og tematisk høyaktuelle filmer, men «Kapernaum» er på alle måter av et annet kaliber.
På sett og vis inngår den i en europeisk filmtradisjon, være seg britisk sosialrealisme, eller enda nærmere italiensk neorealisme, især gjennom bruken av amatørskuespillere og innspillingssteder.
Men den skriver seg også inn i rekken av nye og dagsaktuelle filmer som tematiserer konsekvensene av fattigdom og emigrasjon.
Flere av dem var å se på årets Biff, deriblant den kasakstanske prisvinneren «Ayka», som «Kapernaum» har slående likheter med, trass forskjellene mellom Moskva og Beirut.
Samtidig er det nærliggende å sammenlikne med en annen av årets knallsterke barndomsskildringer, amerikanske «The Florida Project».
En ting er at begge bæres oppe av ekstremt gode barneskuespillere.
Enda viktigere er det at begge skildrer ekstremt utsatte barn.
Begge skildrer tøffe, gatesmarte barn.
Begge skildrer omsorgssvikt på flere nivåer, men greier likevel å legge inn noen håndfuller deilig humor i elendigheten.
Forskjellen er at mens det i «The Florida Project» går an å få øye på foreldrekjærlighet, er foreldrekjærligheten fraværende i «Kapernaum».
Foreldrekjærlighetens fravær forsvares ikke av Labaki og hennes med-manusforfattere, men til en viss grad forklares den.
Slik sett er «Kapernaum» en forsvarstale for jordens fordømte og forsømte, for verdens papirløse, for mennesker som sitter fast i bunnløs elendighet, som er på flukt og på desperat søken etter bedre liv.
Men først og fremst er filmen en kraftfull kjærlighetserklæring til de millioner av barn som daglig slåss for å overleve i en verden som synes å ha vendt dem ryggen.
| 1
|
502415
|
Tett på Sonja Henie
Storfilmen gir et fascinerende og sammensatt bilde av den legendariske kunstløpstjernen.
De som fryktet at Anne Sewitskys lenge omtalte film om Sonja Henie skulle skrive seg inn i rekken av glansede, norske helteportretter, kan slappe helt av.
Riktig nok velter deler av filmen seg i champagne, glamour og glitter.
Men som vi vet:
Verden er full av store stjerner spist opp av berømmelse og rus.
I så måte er Sonja Henie vårt bidrag til et trist stjernegalleri.
Men filmen peker også på andre faktorer som spilte inn da turen ned fra berømmelsens tinder begynte.
Med filmer som «Jørgen + Anne = sant», «Sykt lykkelig» og «De nærmeste» på CV-en, befester «Sonja» Anne Sewitskys status som en av Norges stødigste, mest spennende og allsidige regissører.
Som biografisk drama er «Sonja» relativt tradisjonell, med klipp tilbake til barndommen og det som la grunnlaget for en eventyrlig idrettskarriere, med ti gullmedaljer i VM i kunstløp på rad, og tre gull i OL.
Fra den delen av Henies liv ser vi stort sett bare et klipp fra seremonien i Garmisch-Partenkirchen i 1936, med nazibannere vaiende rundt arenaen.
Scenen viser ikke den omstridte Hitler-hilsenen hun skal ha utført, men kommer friskt tilbake til saken når hun i Hollywood noen år seinere sier «jeg ringer Goebbels i morgen», for å bane vei for filmene i et nå lukket, tysk marked.
Filmens ærend er hvordan idrettskarrieren ble videreført nettopp her, i Hollywood, der store isshow og påkostede filmer førte til at hun på et tidspunkt var bransjens best betalte.
Her kunne filmskaperne rullet ut en rød løper som endte med stjerne på Hollywood Walk of Fame.
Det tjener regissør Sewitsky og manusforfatterne Mette Marit Bølstad og Andreas Markusson til ære at de i stedet går tett på et menneske som åpenbart hadde sine sider.
Med en glitrende god Ine Marie Wilmann i hovedrollen inviteres vi aldri til å omfavne og virkelig like filmens Sonja.
Samtidig heier vi – i hvert fall jeg – på den selvbevisste og selvsikre unge kvinnen når hun ledsaget av far og manager Wilhelm (Anders Mordal) planter håndvesken i 20th Century Fox-mogulens kontorpult og bare leverer sine krav.
De ligger milevidt fra hva Darryl Zanuck så for seg.
Og hun får det som hun vil.
Zewitsky skildrer oppturen i L.A. med filmatisk og musikalsk lekenhet, og med et overskudd og en letthet som er relativt sjelden i norsk film.
Særlig flott er hvordan 30/40-tallets – med våre øyne – absurde kostymer og koreografi utnyttes filmatisk.
Wow!
Herfra spennes også en filmatisk særdeles vellykket bue mot det fatale showet i Rio de Janeiro, da den nesten pengelense 40-åringen forsøkte å stable en dalende karriere på bena.
Borte er den lyse, lekne elegansen, og da snakker jeg både isshow og fotograf Daniel Voldheims kameraarbeid.
Farger og koreografi er like dramatiske som stjernens livssituasjon, et nervøst og vinglete kamera speiler en Henie ute av vater.
Om Henies assistent Connie er en reell person, har jeg ikke funnet ut av.
Mest sannsynlig er hun «en kunstnerisk frihet», og en velplassert en.
Ved å gi henne arbeiderklassebakgrunn fra Irland, sniker filmskaperne inn et diskret hint om to ulike verdener, og hvordan Henies borgerlige bakgrunn har formet henne og hennes syn på verden og seg selv.
Det er et lite grep, men et briljant et; også fordi det formidles i et skoleeksempel på «show, don’t tell».
Man skal aldri forlate et biografisk drama i den tro at filmen forteller den hele og fulle sannheten om et menneske.
Men «Sonja» etterlater i hvert fall et inntrykk av at filmskaperne har gjort skikkelig research.
Om den ikke nødvendigvis forteller sannheten 1:1 om denne delen av livet hennes, utsier den en sannhet om berømmelsens pris, om å være kvinne (og forretningskvinne) i en av verdens tøffeste bransjer på en tid da kvinnerollen var et trangt hylster, og om beinhard vilje, både til suksess og til å ville styre skuten selv, om den så styrer rett på land.
Også her kunne filmskaperne gitt oss en pyntelig Wikipedia-variant.
Men jeg liker at alt ikke er like flatterende.
Det kjennes ærlig.
Dessuten ser filmen ut som en million dollar.
| 1
|
502416
|
Langt mørkere enn Jungelboken
All Disney-magi er strippet bort i den nye filmen om Mowgli.
Filmen «Mowgli:
Legend of the Jungle» kommer bare to år etter Disneys egen nyinnspilling av Jungelboken, basert på Rudyard Kiplings historier.
Netflix’ og Warner Brothers’ versjon er en langt mørkere fortelling, som legger vekt på naturens brutalitet.
Men det som forstyrrer meg mest er ikke det dystre preget, men hvordan dyrene ser ut.
Historien kjenner vi:
Mowglis (Rohan Chand) foreldre blir drept av tigeren Shere Khan (Benedict Cumberbatch), så gutten blir oppdratt og beskyttet av ulvene i jungelen.
Mowgli blir eldre, og må ta et oppgjør med sin egen identitet, samtidig som tigeren kommer tilbake og skaper uro og ubalanse i jungelen.
Er Mowgli ulv eller menneske?
Han blir ikke akseptert som en del av ulveflokken, men føler selv at han hører til i jungelen, ikke hos menneskene i landsbyen.
Mowglis reise viser naturen og menneskenaturen som hard, skitten og blodig.
All Disney-magi er strippet bort.
Særlig mørkt er Mowglis møte med troféjegeren John Lockwood (Matthew Rhys).
Typisk nok har den hvite mann kommet for å hjelpe lokalbefolkningen, ved å hindre at Shere Khan angriper landsbyens buskap.
Men Lockwood er ikke bare en fare for tigeren som har kommet for nær.
Han jakter også for sportens del.
Den dystre vinklingen gjør absolutt at dette føles som en annen historie enn den «Jungelboken» vi kjenner, men filmen går ikke dypt nok inn i det brutale budskapet, den går ikke dypt nok inn i utviklingen til verken Mowgli eller noen av skurkekarakterene.
Og så er det dyrene, da.
At Cumberbatchs egen stemme og snerring blandes med tigerbrøl, er både merkelig og passende.
Christian Bale fungerer godt som panteren Bagheera, og Peter Mullan som stemmen til Akira, lederen av ulveflokken, er virkelig et godt valg.
Det er verre med dyrenes utseende.
Regissør Andy Serkis, som også er stemmen til bjørnen Baloo, er først og fremst kjent for sine utrolige prestasjoner som ulike monstre.
Med «motion-capture»-teknologi kombinert med CGI gjorde han Gollum fra «Ringenes Herre» levende, og apen Caesar fra «Planet of the Apes»-filmene ble menneskelig.
Problemet med «Mowgli» er at dyrene er så langt fra mennesker, at menneskelig mimikk ikke passer til ansiktene.
Flere av dyrene ser rett og slett urovekkende ut.
De minner meg såpass om skuespillerne som gir stemme til dem, at noe føles feil, ekkelt, ubehagelig.
At dyrene i tillegg skal se mer preget ut av det harde jungellivet, med rynker, sår og rufsete, loslitt pels, gjør at flere av dem rett og slett er stygge.
Baloo ser stein ut, Shere Khan som om han ble stoppet ut av en like ruset utstopper.
Filmen har åpenbart for mye blod, vold og drepte dyr til å kunne være en barnefilm.
Det spørs om den dystre tvisten er nok til å appellere til de voksne, når det er de forstyrrende, menneskelige dyrene som underholder mest.
| 0
|
502418
|
Halvkvedet dokumentar om Aurora
Litt for lite, litt for tidlig om en av Norges mest fascinerende popstjerner.
Aurora Aksnes (22) er en av de største, norske popsensasjonene i nyere tid.
Hun er også en sjeldent interessant musiker, men dokumentarfilmen om henne kommer altfor tidlig.
Aurora gjorde braksuksess i 2015.
Den mørke, drømmeaktige musikken hadde popkvaliteter som gjorde at selv helkommersielle artister som Katy Perry omfavnet henne, mens et rikt og til tider urovekkende tekstunivers fortalte at dette også var musikk med en dypere mening.
For ikke å snakke om det karakteristiske, visuelle uttrykket, eller de intense, hypnotiserende liveopptredenene.
2016 ble et intenst år med mye reising og over 200 spillejobber, men så trengte Aurora pause.
Hun lagde ikke ny musikk på to år.
Det er denne tiden dokumentarfilmen «En gang Aurora» fokuserer på; hvordan Aurora og teamet hennes jobber videre frem mot «det vanskelige andrealbumet».
Det er slettes ikke rart at Flimmer Film ville lage denne dokumentarfilmen, men det spørs om de burde ventet enda noen år.
«En gang Aurora» er en samling halvkvedede viser.
Ting sies ikke rett ut, men filmskaperne oppfordrer seeren til å lese mellom linjene.
Et blikk, en kryssklipping, et løsrevet sitat – det er som om dokumentaren brenner inne med noe den ikke tør å si høyt.
Hva er det egentlig med forholdet mellom Aurora og trommeslager/produsent Magnus Skylstad?
Er de kjærester, eller bare to svært gode venner som også klarer å være kolleger?
Manager Geir Luedy fremstilles som en knallhard forretningsmann som vil presse Aurora i en langt mer kommersiell retning, men vi slippes aldri nærmere enn at det fremstår som hverdagslige avgjørelser som profesjonelle artister må ta hele tiden.
Innimellom ser vi også skygger av uroen, smerten og mørket Aurora synger om, men dokumentaren lar også dette henge i luften.
Dokumentaren lykkes derimot svært god når den fokuserer på Auroras egne tanker og følelser rundt musikk, da kommer vi ekstremt tett innpå henne.
Auroras betraktninger rundt det å finne mening i det man gjør, hvordan hun forholder seg til eget kunstnervirke og hvordan grensene mellom privatpersonen og kunstneren sakte, men sikkert glir ut.
Dette er en historie som ikke kunne vært fortalt uten denne filmens særegne, intime blikk.
«En gang Aurora» har forsøkt å beskrive brytningstiden Aurora står midt oppi på det aktuelle tidspunktet.
Hele filmens dramaturgi er bygget opp rundt det vanskelige comebacket og hva det krever, men Aurora sier det godt selv:
«Jeg er jo ikke gammel nok til å ha vært borte fra noe lenge».
To år kan være lenge i musikkbransjen, men det er ikke alltid menneskene som står midt oppi det har rukket å reflektere noe særlig rundt situasjonen.
Da burde kanskje dokumentarfilmen fått vente enda litt til.
| 0
|
502444
|
Ikke gå forbi, gå innom
Vinbaren Don Pippo er som en god lagringsvin, den blir bedre og bedre.
Men matutvalget er fremdeles altfor lite.
Det finnes egentlig ikke et kjøkken i det lille glassbygget ved Vektertorget i Bergen.
Men det finnes mat.
Utstyrt med skjærefjøl og en ovn kommer Don Pippo langt i sin jakt etter unike smaksopplevelser.
– Sist uke hadde vi en tiretters middag her inne til 25 gjester, forteller servitøren.
Det er ikke lett å se for seg hvordan miniatyrkjøkkenet klarte å skvise ut 250 retter fra bak disken, men det høres gøy ut.
Slike middager er ikke hverdagskost på Don Pippo, men vinsmakinger gjør de mye av.
Og hverdagsmat.
Til lunsj står det salater og smørbrød på menyen, med italienske og franske trekk.
På kvelden fylles fatene med antipasti og piadina, et italiensk flatbrød fra Romagna-regionen som fylles med ingredienser som ansjos og kapers, eller sterk salami.
Luksuskebab, kaller de det.
Piadina serveres både til lunsj og middag, og utgjør omtrent halve kveldsmenyen.
Siden de er tomme for retten denne kvelden, er utvalget minimalt.
Som de fleste andre vinbarer serverer også Don Pippo antipasti av ost og skinke.
I tillegg introduserer de et tredje alternativ:
Veggis antipasti.
Retten er en slags vegetartaco, der friske blader med hjertesalat fylles med hummus, urtedressing, agurk og syltede grønnsaker.
Vinbaren har syltet gulrøttene, kålen og tomatene selv, og nå høster vi fruktene, i en smaksrik miks av søtt og syrlig som knaser spenstig mellom tennene.
Grønnsakene toppes med en hjemmelaget chilisaus, som er passelig sterk.
Det er en sølete, men deilig affære.
At retten serveres uten bestikk gjør den upraktisk å spise, og vanskelig å dele.
Servitøren har gått kokkelinjen og studert gastronomi i Italia.
Han kan mye om delikatessene vi får servert, som den franske chèvren laget av Soignon.
– Siden det ikke er sesong for geitemelk nå, lages osten på tørrmelk, forklarer han mens han skjenker leskende hvitvinsdråper fra Domaine des Huards.
Osten har en silkemyk konsistens og serveres hel og lun, med følge av knuste valnøtter, skivede rødbeter, varierte salatblader og bringebærvinaigrette.
Chèvresalaten har stått på menyen helt siden begynnelsen, og blir forhåpentligvis stående til siste glass er tømt.
Sesong eller ikke, salaten er bygget med flotte råvarer som får skinne i all sin enkelhet.
–
Denne osten er laget i et svømmebasseng, blir vi fortalt om cheddaren fra Jevnaker.
Torbjørnrud Hotell er en av de mange småskalaprodusentene vi blir introdusert til.
Hotellet er muligens Norges eneste med egen gård, 500 dyr, eget bryggeri og eget ysteri.
Osten er en av over 25 sorter vinbaren rullerer med jevne mellomrom.
Don Pippo har et spesielt forhold til leverandørene, og det får du igjen for som gjest, gjennom råvarer som er behandlet med respekt.
Vaniljepanacottaen er behagelig fri for importerte blåbær, og heller dekket med syrefrisk eplesaus fra Hardanger.
Med et stort vinutvalg og mulighet til å kjøpe halve glass, er Don Pippo rene lekeland for deg som elsker vin.
En klassisk og frisk Chenin Blanc fra Loire, med urter og lime i ettersmaken, vasker løs fettet i blåmuggosten.
En røffere, grumsete variant på samme drue, Tom Shobbrooks’ Beach fra Australia, treffer på rikdommen i de syltede grønnsakene.
De to glassene oppsummerer vinfilosofien til Don Pippo, som først og fremst handler om kjærlighet til kvalitetsvin fra dedikerte mennesker, heller enn å bry seg om sertifiseringer og klassifiseringer.
Vinene serveres med entusiasme og kunnskap som gjør opplevelsen fin, også når vinene ikke faller i smak.
Post Flirtation fra California dufter mer av råtne egg enn friske bær.
Med vinkorker i taket og badeender på hyllene har Don Pippo utvilsomt en egen signatur.
Jazz fyller rommet med liv, mens stamgjestene flokker seg sammen som forfryste spurver på en line.
Bordene er smale og de høye barkrakkene ubehagelige ustø, men stedet utstråler en innbydende varme gjennom lidenskapen til god hverdagsmat og god drikke.
Det skal godt gjøres å bare ta ett glass vin på Don Pippo.
Restaurantene vurderes individuelt og på bakgrunn av helhetsopplevelsen av service, mat, konsept, pris og atmosfære innenfor sin egen sjanger.
Antall hjerter indikerer hvor vellykket opplevelsen var.
En særdeles negativ opplevelse vil indikeres av ett hjerte.
Seks hjerter viser derimot til en usedvanlig positiv opplevelse over all forventning.
| 1
|
600001
|
Pupper, lår og hentesveis
Drama/gangsterfilm
USA 2013
Regi:
David O. Russel
Manus: David O. Russel, Eric Singer
Skuespillere:
Christian Bale, Jeremy Renner, Amy Adams, Bradley Cooper, Robert De Niro, Jennifer Lawrence
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Pupper, lår, tupeer, guttepermanent og gangstere er bare litt av hva du får servert i "American Hustle".
Supersvindleren Irving Rosenfeld (Christian Bale) og hans vakre og utspekulerte partner Sydney Prosser (Amy Adams) livnærer seg på å gi folk falske lån, og de gjør det ganske bra helt til FBI banker på døra.
Paret blir presset av den intense og suksesshigende FBI-agenten Richie DiMaso (Bradley Cooper), som vil klatre på karrierestigen ved å fakke samtlige korrupte politikere og ta ned mafiaen i samme slengen.
Irving skjønner selvfølgelig at dette må gå galt, og legger sin egen plan.
Filmen er nominert til ti Oscar-priser inkludert for beste film, beste mannlige og kvinnelige hovedrolle.
Den har også vunnet tre Golden Globe-priser, og det er absolutt fortjent.
Christian Bale med sin ølmage og kraftige hentesveis er ene og alene verdt kinobilletten.
Amy Adams og Jennifer Lawrence er fantastiske, og Bradley Cooper med hjemmepermanent – trenger jeg å si mer?
Selve plottet er også interessant, og er inspirert av sanne hendelser.
Den er litt lang, men handlingen er både kompleks og underholdende nok til å tåle det.
Så gjenstår det å se om de får med seg noen priser hjem på søndag.
| 1
|
600002
|
Vidunderlig fra Vogt
Drama
Norge 2013
Regi:
Eskil Vogt
Manus:
Eskil Vogt
Skuespillere:
Ellen Dorrit Petersen, Henrik Rafaelsen, Vera Vitali, Marius Kolbenstvedt
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Voksen
"Blind" er en skikkelig godbit.
Original, på kanten, sexy, vemodig og morsom, og Ellen Dorrit Petersen er strålende i rollen som blinde Ingrid.
Ingrid mistet synet i voksen alder, og hun har ikke turt å bevege seg ut etter det.
Hun forsøker å huske hvordan alt ser ut, men det blir vanskeligere og vanskeligere.
Hennes indre fantasiliv er derimot svært så levende.
Jo mer innadvendt hun blir, desto mer sprudlende blir fantasiene.
Av og til er det vanskelig å skille mellom hva som er virkelighet og hva som er fantasi.
Hun fantaserer blant annet vilt om hva mannen hennes, spilt av Henrik Rafaelsen, foretar seg bak hennes rygg.
Hun morer seg stort over scenarioene som utspiller seg inni hodet hennes, men blir samtidig mer og mer avkuttet fra verden rundt seg.
Eskil Vogt vant World Cinema Dramatic Screenwriting Award på filmfestivalen i Sundance i januar.Han er utdannet ved en av Europas mest prestisjefulle filmskoler, La Fémis i Paris, og har regissert flere prisvinnende kortfilmer.
"Blind" er hans debut som spillefilmregissør, og det gjør han med glans.
Jeg må også nevne Dorrit Petersens prestasjon igjen, for hun fanger virkelig nerven i karakteren og drar oss med langt inn i hennes verden.
Fabelaktig film for det voksne publikummet.
| 1
|
600003
|
Vonde viser
Drama
Frankrike/USA 2013
Regi og manus: Ethan Coen, Joel Coen
Skuespillere: Oscar Isaac, Carey Mulligan, John Goodman, Justin Timberlake, Garrett Hedlund, Adam Driver, Alex Karpovsky, F. Murray Abraham
Musikk:
T Bone Burnett
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Det er en kald februardag i 1961.
På The Gaslight Café i Greenwich Village, New York, synger Llewyn Davis den gamle folksangen "Hang Me, Oh Hang Me".
Det er en betagende vakker fremførelse.
Men så snart han går av scenen, viser Llewyn (Oscar Isaac) seg å være en fyr det er vanskelig å elske.
Han lever på venner og ser alltid etter en sofa å krasje på.
Livet hans er som en av de triste visene han synger.
Han faller og reiser seg, faller igjen og reiser seg igjen.
Siste vers er første vers en gang til.
"Inside Llewyn Davis" har det meste vi forventer fra Joel og Ethan Coen – svart humor, skarp dialog, minneverdige bifigurer, malerisk foto.
Like fullt må den regnes som en av deres smalere filmer.
På grunn av musikken slekter den selvsagt en del på "O Brother, Where Art Thou?" (2000).
Men den gjennomgående mørke, melankolske tonen gjør at den minner mer om "A Serious Man" (2009).
For fullt utbytte vil det være en klar fordel å like tradisjonell amerikansk visesang.
Dypere kjennskap til folkmiljøet og Coen-brødrenes filmer vil heller ikke skade.
Men egentlig bør det være nok om man vet å sette pris på god musikk og perfeksjonert filmkunst.
Undertegnede er så heldig å elske alt dette her.
| 1
|
600004
|
Kloke hester, dumme menn
Drama/Komedie
Island/Norge/Tyskland 2013
Regi og manus:
Benedikt Erlingsson
Skuespillere:
Ingvar E. Sigurðsson, Charlotte Bøving, Steinn Ármann Magnússon, Helgi Björnsson, Kristbjörg Kjeld, Sigríður María Egilsdóttir, Juan Camillo Roman Estrada, Kjartan Ragnarsson
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Vi er i en grisgrendt bygd på Island.
Vi ser en mann på frierferd bli grovt ydmyket av en parringsklar hingst.
Vi ser en annen ri ut i ishavet på desperat jakt etter vodka fra en russisk fiskebåt.
En tredje må drepe hesten sin med foldekniv, sprette opp buken på den og krype inn for ikke å fryse i hjel en vinternatt.
Til sammen får vi en drøy håndfull slike fortellinger, den ene mer ramsalt og absurd enn den andre.
Mennene i dem – sta, ofte fulle, drevet av blindt begjær – gjør dumme ting.
Hestene deres ser på med stoisk ro.
Ofte fremstår de som den klokeste og mest kultiverte parten.
Årets islandske oscarkandidat kunne neppe vært laget noe annet sted.
Fortellerstilen er knapp og usentimental som i en norrøn saga.
Bildene – enten de viser vindsvøpt natur, furete ansikter eller uutgrunnelige dyreøyne – er så stofflige at man formelig kan kjenne lukten av saltvann, sprit og hest.
At de mange fabelaktige dyrene står oppført med navn i rulleteksten, oppleves ikke som annet enn rett og rimelig.
Voksne publikummere med sans for saftige skrøner vil neppe få en mer fornøyelig kinoopplevelse med det første.
Sarte hestevenner bør derimot nærme seg med forsiktighet.
"Silkesvarten" er dette ikke.
| 1
|
600005
|
Lite kraft, men mye idioti
Action/komedie
Norge 2013
Regi:
Hans Petter Moland
Manus: Kim Fupz Aakeson
Skuespillere:
Stellan Skarsgård, Pål Sverre Hagen, Jakob Oftebro, Anders Baasmo Christiansen, Bruno Ganz
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Filmen har noe bra, og er fantastisk filmet.
Dessverre er det også mye som er forferdelig dårlig.
Nils (Stellan Skarsgård) mister sin eneste sønn, men at sønnen døde av overdose nekter han å tro på.
Siden politiet ikke vil gjøre noe, tar han loven i egne hender.
En etter en forsvinner narkolangere som arbeider for Greven (Pål Sverre Hagen) sporløst.
Filmen skal være en mørk komedie.
Mørk er den, men de gangene den er mest morsom er det ufrivillig.
Stellan Skarsgård er en gavepakke for en hvilken som helst film og regissør, og også i denne filmen er han strålende.
Det samme kan ikke sies av alle de andre medvirkende.
Pål Sverre Hagens tolkning av en psykopatisk narkobaron, blir som en dårlig parodi og altfor teatralsk til å være troverdig.
"Less is more" er det noe som heter.
Manus er også lite originalt.
Denne historien har jeg både sett og lest utallige ganger før i ulike varianter, bare bedre.
Ingen av skurkene er troverdige, med unntak av den serbiske sjefsskurken Papa (Bruno Ganz).
Kan vi ikke snart slutte å kopiere utenlandske plott og putte de inn i norsk natur?
Det holdt med "Lilyhammer".
Og uten Skarsgård og Mars, hadde filmen vært en katastrofe.
| 0
|
600006
|
Suverene skuespillerprestasjoner
Drama
USA 2013
Regi:
Jean-Marc Vallée
Manus: Craig Borten, Melissa Wallack
Skuespillere:
Matthew McConaughey, Jared Leto, Jennifer Garner, Steve Zahn
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Hiv og aids er ikke det interessante i denne historien, men viljen til å gjøre alt for å overleve.
Med kampvilje og kreativitet, er nesten ingenting umulig.
Filmen, som er basert på en sann historie, handler om Ron Woodroof (Matthew McConaughey) som jobber som rodeocowboy og lever et utsvevende liv.
Når han blir diagnostisert med hiv og får vite at han kun har 30 dager igjen å leve, raser livet sammen.
Ron nektes medisin i USA grunnet at medisinen der kun er på forsøksstadiet, og han leter derfor etter alternativer andre steder.
Overraskende finner han løsningen i Mexico.
Sammen med transvestitten Rayon (Jared Leto), kjemper han ikke bare for sitt eget liv og helse, men for alle de andre som lider samme skjebne og ikke får den rette hjelpen.
I stedet for 30 dager, levde Woodroof 7 år etter han fikk diagnosen.
Både Matthew McConaughey og Jared Leto er i en klasse for seg, og fortjener både Golden Globe-prisene, og Oscar-nominasjonene (Beste mannlige hovedrolle og Beste mannlige birolle).
For selv om de er skygger av seg selv rent fysisk (McConaughey gikk ned nesten 20 kilo for rollen), oser de av kraft og troverdighet i sine rolletolkninger.
| 1
|
600008
|
Kjedelig og klissete
Action/sci-fi
USA 2014
Regi:
José Padilha
Manus: James Vanderbilt, Joshua Zetumer, Nick Schenk
Skuespillere: Gary Oldman, Joel Kinnaman, Michael Keaton, Samuel L. Jackson
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
For en actionfilm med altfor mye føleri i forhold til action, vekker ”RoboCop” svært få følelser hos meg.
Filmen, som er en såkalt ”remake” av filmen med samme navn fra 1987, er satt til Detroit i året 2028.
Det multinasjonale selskapet OmniCorp er i fronten av robotteknologi, og har i årevis levert droner til operasjoner i utlandet.
Nå vil de inn på det amerikanske markedet, men amerikanerne stoler ikke på maskiner med pistoler.
Løsningen blir å putte en mann inni maskinen, og den jobben går til Joel Kinnaman (”Snabba Cash”-trilogien).
Hovedproblemet med filmen er at den rett og slett ikke er interessant.
Ingenting av det som vises er nyskapende, og den føyer seg inn i rekken av ur-patriotiske amerikanske filmer som slippes for tiden.
Som actionfilm fungerer den også dårlig.
Tre fjerdedeler av filmen brukes på masse følerier mellom Kinnaman og hans kone og sønn, og med mannen som forsøkte å drepe ham.
Det er en klissete suppe, som aldri helt klarer å engasjerer meg emosjonelt, og den oppleves veldig langtrukken.
De få actionscenene som er i filmen, mangler både futt og fart og ikke minst musikk.
Til og med Gary Oldman klarer ikke å skinne i denne filmen.
Tommel ned.
| 0
|
600009
|
Midt på treet med potensial
TV-SERIE
Konseptuell regi:
Trygve Allister Diesen
Manus: Kjersti Ugelstad, produsert av TV 2 og Rubicon TV
Musikk:
Thom Hell, Alexander Andresen
Skuespillere:
Kyrre Haugen Sydness, Ida Elise Broch, Ingar Helge Gimle, Bjørn Skagestad, Trine Wiggen
Kanal:
TV2, serie i 10 deler
Premiere: Mandag 24. februar, kl. 21.40
Drapsetterforsker Viggo Lust (Kyrre Haugen Sydness), opplever alle foreldres verste mareritt.
Datteren Christina (5), forsvinner sporløst fra sykkelvogna mens han er inne i kiosken for å kjøpe is og snus.
Troverdighetsdiskusjonen som raste rundt "Mammon" om at den skildrete journalistiske hverdagen ikke samsvarer med virkeligheten, er vel så gjeldende rundt skildringen av politiets hverdag i "Det tredje øyet".
Hvis jeg derimot velger å se bort fra det, er det en fengslende historie og flere gripende karakterer.
Jeg må likevel si at en hovedperson som er politi, i psykisk ubalanse og har gått gjennom traumer, er brukt opp for rundt hundre serier siden.
I tillegg er han synsk.
Det andre jeg sliter med, er dialogen.
I stedet for at karakterene prater sammen, føles det som om de leverer replikker.
Kjemien mellom hovedpersonene er så som så, og selv om Ida Elise Broch er søt og sjarmerende overbeviser hun ikke som drapsetterforsker.
Etter å sett tre episoder, er den ikke så dårlig som "Mammon" endte opp med å bli, men den har lang vei å gå for å kunne kalles virkelig bra krim.
Forhåpentligvis utfylles potensialet utover i serien.
Jeg heier på norsk krim, men vi har ikke riktig kommet i mål ennå.
| 0
|
600011
|
Oscar-favoritt innfrir
Drama/komedie/romantikk
USA 2013
Regi:
Spike Jonze
Manus:
Spike Jonze
Musikk:
Owen Pallett, Arcade Fire og Karen O
Skuespillere: Joaquin Phoenix, Scarlett Johansson, Olivia Wilde, Amy Adams, Chris Pratt
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Egnethet:
Voksen
Av og til, ikke så ofte, kommer det en film som er helt annerledes enn alle andre filmer.
En film som får deg til å tenke nye tanker, og føle nye følelser.
"Her" er en slik film.
Regissør og manusforfatter Spike Jonze ("Where the Wild Things Are" og "Being John Malkovich"), har allerede etablert seg som en filmskaper med et annerledes blikk og et sterkt uttrykk.
Med denne filmen befester han, i mine øyne, virkelig sin posisjon som en av vår tids mest spennende filmskapere.
"Her" handler om skribenten Theodore (Joaquin Phoenix), som lever av å skrive personlige brev for folk som ikke klarer å uttrykke følelsene sine selv.
Han er ensom og bruker tiden sin på å spille interaktive spill, eller å chatte med ukjente damer.
Så kjøper han et helt nytt operativsystem med kunstig intelligens, Samantha (Scarlett Johansson), og det forandrer hele livet hans.
Han forelsker seg nemlig i henne.
Filmen er tankevekkende og aktuell, er nominert til fem Oscar, er visuelt vakker, nydelig tonesatt med musikk av Owen Pallett, Arcade Fire og Karen O, og Joaquin Phoenix er som vanlig genial.
Jeg er fullstendig bergtatt.
| 1
|
600013
|
En klossiker!
Animasjon
Australia/USA 2014
Regi:
Chris Miller, Phil Lord, Chris McKay
Skuespillere: Will Ferrell, Liam Neeson, Elizabeth Banks, Chris Pratt, Morgan Freeman, James Pasierbowicz, Nick Offerman, Alison Brie, Will Arnett
Manus: Chris Miller, Phil Lord
Musikk:
Mark Mothersbaugh
Norske stemmer:
Scott Maurstad, Håvard Bakke, Lena Meieran, Harald Mæle, Mads Henning Jørgensen, Nicolai Cleve Broch
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Barn
"LEGO filmen" er fargerik og kaotisk.
Den er genuint original og har satirisk snert.
Den har tusenvis av ideer og vitsene kommer i et tempo som får "Family Guy" til å virke som "Dagsrevyen".
Den kunne kort sagt vært laget av en gjeng sjuåringer på sukkerkick.
Handlingen lar seg knapt gjengi.
Det er noe surr om at Direktør Business planlegger et kragleangrep på tacotirsdag.
Nei, jeg skjønte ikke stort før helt mot slutten, jeg heller.
Og det gjør i hvert fall ikke hovedpersonen Emmet.
Han er verdens kanskje mest gjennomsnittlige fyr, men han er også den eneste som kan stoppe direktøren.
Underveis støter han på Batman og stort sett alle andre populærkulturelle ikoner du noen gang har hørt om.
"LEGO filmen" er selvsagt produktplassering tatt til et helt nytt nivå.
Det forhindrer den ikke fra å være den friskeste animasjonsfilmen siden, tja, "Toy Story 3".
Og satiren – som går på bekostning av både forbrukersamfunnet og Lego-klossene selv – er av den beske, respektløse "South Park"-typen.
Kast bruksanvisningen og tenk selv, er budskapet.
Se den sammen med barna, for all del.
Men vær forberedt på at den til tider er ganske mørk – og at dere helt sikkert må en tur i lekebutikken etterpå.
| 1
|
600014
|
Du vil elske eller hate den
Komedie
USA 2013
Regi:
Adam McKay
Manus: Will Ferrel, Adam McKay
Skuespillere: Will Ferrel, Christina Applegate, Paul Rudd, Steve Carell, James Marsden, Kristen Wiig, David Koechner
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Denne filmen får nok blandede kritikker og mottakelser.
Jeg tror du enten vil elske den og le til du ligger sidelengs (som jeg gjorde), eller så vil du rett og slett hate den.
Will Ferrel er tilbake med en oppfølger til komisuksessen "Anchorman: The Legend of Ron Burgundy" (2004).
Siden sist har han giftet seg med kollega Veronica Corningstone (Christina Applegate) og de to er nyhetsankere sammen – i alle fall de første minuttene av filmen før Burgundy får sparken og hans kone blir forfremmet.
Ron Burgundy karer seg etter hvert på beina igjen, men ikke uten hans trofaste venner og kolleger,Brick Tamland (Steve Carell), Brian Fontana (Paul Rudd) og Champ Kind (David Koechner).
Sammen skal de fylle tiden mellom klokken to og fem om natten i Amerikas aller første 24-timers nyhetskanal.
Will Ferrel leverer akkurat det en forventer, og mye av det samme som i den første filmen.
Det er galskap satt i et slags system, og han klarer på mystisk vis å samle trådene.
Litt samfunnskritikk er det pakket inn i midten, men uten at det ødelegger moroa.
Ofte er det morsomste ikke det som skjer rett foran kamera, men gjerne litt til høyre eller venstre, og birollene er like mye filmens stjerner som hovedrollene.
Den er en smule for lang, men jeg elsket nesten hvert minutt.
| 1
|
600015
|
Sytere i sommersol
Drama
USA 2013
Regi:
John Wells
Skuespillere:
Meryl Streep, Julia Roberts, Benedict Cumberbatch, Ewan McGregor, Abigail Breslin, Juliette Lewis, Chris Cooper, Sam Shepard, Margo Martindale
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Det begynner lovende nok.
Vi er i et stort, slitent hus langt ute på prærien.
Sam Shepard er en alkoholisert poet.
Meryl Streep er hans kreftsyke, pillemisbrukende kone.
Poeten virker som den mest interessante karakteren av de to.
Dessverre forsvinner han etter bare få minutter, og scenen er satt for at resten av den sutrete, kranglete familien deres kan samles.
Når denne gjengen setter seg ved middagsbordet, vet du at ingen kommer til å få spist.
Til dét er det for mange gamle sår som skal åpnes.
Filmen er basert på et Pulitzer-vinnende teaterstykke, og det er nok håpet om saftige roller som har tiltrukket seg det stjernespekkede skuespillerensemblet.
Men selv om både Streep og Julia Roberts, som spiller eldstedatteren, er gode, jobber de med et materiale som føles karikert, maniert og uten noen virkelig kjerne.
Vi blir stadig fortalt hvor varmt det er.
Heten er visst ikke til å holde ut.
Men slik oppleves det ikke for oss som ser på.
Vi ser aldri noen så mye som svette engang.
Og slik er det med hele denne filmen:
Den påstår mye, men viser lite.
Den norske tittelen er forresten sjeldent klønete.
"Skal vi gå på kino i kveld?"
"Hva vil du se?" "Familien, August:
Osage County."
"Hæ?"
| 0
|
600016
|
Mørk og tankevekkende
Drama
Storbritannia 2013
Regi:
Clio Barnard
Manus: Clio Barnard
Skuespillere: Connor Chapman, Shaun Thomas, Sean Gilder, Rebecca Manley
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Filmen er ubehagelig og til tider rørende, og de unge skuespillerne er fabelaktige.
Miljøet som skildres er ukjent og kanskje vanskelig å forstå, men de menneskelige relasjonene er universelle.
Den hyperaktive trettenåringen Arbor (Connor Chapman) og bestevennen Swifty (Shaun Thomas), vokser opp under harde kår i Nord-England.
Familiene deres har ingen penger, og når Arbor blir permanent utvist fra skolen drar han med seg Swifty for å jobbe for den lokale skraphandleren Kitten (Sean Gilder).
Regissør Clio Barnard har latt seg inspirere av Oscar Wildes novelle "Den egoistiske kjempen", og lar tilskueren ta stilling til om det er Kitten eller Arbor som er historiens selviske kjempe.
Filmen har mottatt priser på festivaler over hele verden, og det er absolutt kvalitet i alle ledd.
Dette er ikke en "feelgood-film", men en sterk sosialrealistisk fortelling om fattigdom, utnyttelse, overlevelsesinstinkt og vennskap.
Og hva som skjer med nestekjærligheten i møte med sult og fattigdom.
Det handler om forsømte barn med for store byrder på sine skuldre, og foreldre som kommer til kort.
Filmen er mørk og tankevekkende, og vakkert presentert med all sin triste gråhet.
| 1
|
600017
|
Så fjern, så nær
Drama
Japan 2013
Regi og manus:
Kore-eda Hirokazu
Skuespillere:
Fukuyama Masaharu, Ono Machiko, Maki Yoko, Lily Franky
Aldersgrense:
Tillatt for alle
Egnethet:
Voksen
Japanske "Som far, så sønn" er en liten og ganske unnselig film.
Men den stiller noen helt grunnleggende spørsmål.
Om hva det vil si å være forelder.
Om hva en familie er.
Om hva kjærlighet er.
Arkitekten Ryota, hans kone Midori og seks år gamle Keita lever et ordnet liv.
Han jager karrieren sin, hun er hjemme med barnet.
Så en dag kommer telefonen fra sykehuset:
Keita er ikke deres biologiske sønn, han ble forbyttet like etter fødselen.
Plutselig må Ryota og Midori velge om de vil beholde barnet de har oppdratt som sitt eget eller om de vil ta til seg et de ikke kjenner.
Utfordringen setter den lille familien, særlig pappa Ryota, på en hard prøve.
Det kunne blitt sentimentalt TV-drama av dette – eller en forviklingskomedie, for den del – men regissør Kore-eda Hirokazu har bena solid plantet på jorden.
Han har et godt øye for menneskelig oppførsel og talende detaljer, er ikke uten humor og klarer å holde på filmens ettertenksomme tone selv når følelsene koker.
Dessuten får han helt eksepsjonelle ting ut av barneskuespillerne sine.
Japan er et land langt unna, men "Som far, så sønn" føles ingenting om ikke allmennmenneskelig.
Den setter seg i kroppen og blir med deg ut av kinosalen.
| 1
|
600018
|
Slavens verdighet
Biografi/Drama
USA 2013
Regi:
Steve McQueen
Skuespillere:
Chiwetel Ejiofor, Brad Pitt, Michael Fassbender, Benedict Cumberbatch, Sarah Paulson, Paul Dano, Paul Giamatti, Garret Dillahunt, Michael Kenneth Williams
Manus: John Ridley
Musikk:
Hans Zimmer
Aldersgrense: 15
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Steve McQueen er en filmskaper som mener noe med det han lager.
Med "12 Years a Slave" vil briten bak "Shame" (2011) en gang for alle vil vise hva det amerikanske slaveriet var: grådighet, kynisme og rasisme satt i system.
Filmen er basert på Solomon Northups selvbiografi fra 1853.
Northup (her spilt av Chiwetel Ejiofor) var en fri, svart mann bosatt i New York, som ble kidnappet og solgt som slave i Georgia.
Han mistet ikke bare alt han hadde – familien sin og navnet sitt inkludert – men ble også selv en annen manns eiendom.
I 12 år gjorde han hardt fysisk arbeid og levde i absolutt fornedrelse.
Alt han hadde å klamre seg til, var verdigheten og forstanden sin.
De kjente navnene på rollelisten er mange – fra Fassbender og Cumberbatch til Giamatti og Pitt – men de får aldri komme i veien for McQueens historieleksjon.
Hans fremstilling av slaveriets uvesen er nøktern, realistisk, dødsens alvorlig – alt Quentin Tarantinos "Django Unchained" ikke var.
Her får vi ikke bare se hva pisking virkelig gjør med hud og kjøtt, men også hvordan systemet umenneskeliggjorde både slave og slavedriver.
"12 Years a Slave" er en påkjenning å se, men den er en leksjon det vil bli vanskelig å glemme.
| 1
|
600019
|
Strålende symfoni
Drama / Krim
USA 2013
Regi:
Martin Scorsese
Manus: Terence Winter, Jordan Belfort
Skuespillere:
Leonardo DiCaprio, Jonah Hill, Matthew McConaughey, Jean Dujardin
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Martin Scorseses filmversjon av den bestselgende skandaleboken "The Wolf of Wall Street" av Jordan Belfort, er bygget opp som en symfoni og det er ikke en eneste sur tone å høre fra noen i orkesteret.
En ting står i hodet på Jordan Belfort – penger.
Med et enormt vinnerinstinkt, ingen skrupler og en medfødt evne som gjør at han kan selge sand i Sahara, tjener han raskt millioner på ikke helt lovlig aksjemegling.
Prisen for å være alfahann i en ulveflokk på Wall Street i den verste jappetiden, er imidlertid høy.
Leonardo DiCaprio er brilliant, men han er ikke den eneste som får skinne under Scorseses dirigentstav.
Jonah Hill gjør sin beste rolleprestasjon hittil, og selv om Matthew McConaugheys rolle er liten, er den nær uforglemmelig.
Hver scene er nøye konstruert ned til hver minste detalj, og det er en herlig miks av ulike fortellergrep, kameraføring og flere forskjellige filmatiske virkemidler.
Det eneste som gjør at den ikke får det siste øyet på terningen, er at den er for lang.
Ytterst få filmer tåler tre timer, og det er noen overflødige scener i denne som kunne ha vært kuttet.
Likevel er filmen i en klasse for seg, og den har fortjent hver eneste Oscar-nominasjon.
| 1
|
600020
|
Et spill mellom fire
Drama
Norge/USA 2013
Regi:
Mona Fastvold
Skuespillere:
Gitte Witt, Brady Corbet, Christopher Abbott, Stephanie Ellis
Manus: Brady Corbet, Mona Fastvold
Musikk:
Kato Ådland, Sondre Lerche
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
I forhåndsomtalen har norske medier, forståelig nok, fokusert på at regissør Mona Fastvold og hovedrolleinnehaver Gitte Witt er norske.
Men "Søvngjengeren" føles ikke som noen norsk film.
Den er laget i USA og alle snakker engelsk.
Handlingen kunne dessuten utspilt seg hvor som helst.
Det unge paret Kaia (Witt) og Andrew får uventet besøk av hennes søster Christine og forloveden Ira.
Stemningen blir stadig mer anspent etter hvert som hemmeligheter fra søstrenes fortid blir virvlet opp.
En god stund er det vanskelig å skjønne hvor filmen vil.
Det ligger noe foruroligende, skrekkfilmaktig over både lyd og bilder, Sondre Lerche og Kato Ådlands musikk gjør David Lynch-assosiasjonene uunngåelige.
Men vi vet ikke hva vi har å engste oss for.
Først når den psykisk ustabile Christine plutselig forsvinner, går filmens form og innhold opp i en høyere enhet.
Da griper til gjengjeld uhyggen hardt.
Da rakner ikke bare relasjonene mellom de tre gjenværende, men også grensene mellom fantasi og virkelighet.
Lik en søvngjenger må seeren selv famle seg frem til svar på hva som egentlig foregår.
Denne uvanlig selvsikre og stilsikre debutfilmen skaper en uro man ikke uten videre klarer å riste av seg.
| 1
|
600021
|
Overraskende lite overraskende
Belgia/Danmark/Frankrike/Tyskland 2013
Drama/erotikk
Regi:
Lars von Trier
Manus:
Lars von Trier
Skuespillere:
Charlotte Gainsbourg, Stellan Skarsgård, Shia LaBeouf, Willem Dafoe, Uma Thurman, Christian Slater, Stacy Martin
Aldersgrense:
18 år
Det kan være farlig å lage for mye ”hype” rundt en film.
Når forventningene er skyhøye, er sjansen for skuffelse stor.
”Nymphomaniac” er med andre ord ikke den store jubelopplevelsen jeg håpet på.
Historien handler i grove trekk om ungkaren Seligman (Stellan Skarsgård), som finner en skadet kvinne (Charlotte Gainsbourg) i bakgården.
Hun vil ikke ha noe annen hjelp enn en kopp te, så han tar henne med hjem.
Her får hun hvile, og forteller ham så sin livshistorie.
Hun er selverklært nymfoman og et dårlig menneske, og det er stort sett sine seksuelle opplevelser hun forteller om.
Han på sin side sammenligner det hun forteller med fiskehistorier og annen fakta han mener passer inn.
Jeg har kun sett den sensurerte versjonen på fire timer, ikke den usensurerte på fem og en halv time.
Om den lengste og uklippete versjonen ville ha forandret anmeldelsen er vanskelig å vite, men jeg sitter igjen med en følelse av at noe av råheten er tatt bort.
Og da mener jeg ikke flere og råere sex-scener, men den får ikke helt forklart omfanget av fordervelsen og motivasjonen til hovedkarakteren.
Lars von Trier selv har godtatt den sensurerte versjonen, men han legger ikke skjul på at det er en slags frivillig tvang.
Jeg kan kun anmelde hva jeg har sett.
Selve sexen i filmen , er som resten – mørk og trist.
Mesteparten utføres av Stacy Martin, som er 23, men som ser mer ut som hun er 13.
Og sexen er så eksplisitt, at de trengte profesjonelle pornoskuespillere til å utføre det meste.
Dette hjelper ikke filmen, men tar heller fokuset bort fra handlingen og karakterene.
Jeg forventet noe grensesprengende og overraskende, i stedet ble det servert en rekke klisjeer, banaliteter og selvfølgeligheter.
| 0
|
600025
|
Pappa og de 533 ungene
Komedie
USA 2013
Regi og manus:
Ken Scott
Skuespillere: Vince Vaughn, Chris Pratt, Cobie Smulders, Britt Robertson, Jack Reynor
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
David, spilt av Vince Vaughn, er selve arketypen fra de siste årenes amerikanske komedier: den sjarmerende, men håpløst umodne guttemannen.
Han er udugelig i jobben sin, har en gravid kjæreste, en leilighet full av cannabisplanter og gjeld til noen skumle typer.
Tidlig på 90-tallet var han dessuten en ivrig spermdonor, og nå viser det seg at han er far til ikke mindre enn 533 unge mennesker.
142 av disse saksøker ham for å få kjennskap til identiteten hans.
Ideen bak "Delivery Man" – regissør Ken Scotts "remake" sin egen film "Starbuck" – er ikke så dum.
Man kunne sikkert fått mye komikk ut av at en evig ungkar plutselig må forholde seg til et utall avkom.
Dessverre kommer filmen til poenget – altså at David lærer seg å bli en ansvarlig voksen – i løpet av en snau time.
Resten blir et seigt pliktløp hvor plottråder skal samles og sentimentale tårer skal gråtes.
Ekstra forsmedelig føles det bortkastede potensialet fordi Vaughn ("Swingers", "Wedding Crashers") antakelig er akslet for langt smartere filmer enn dette.
Hans naturlige, mest fascinerende side er den til en åleglått bruktbilselger, noe et familieorientert Dreamworks-produkt som "Delivery Man" ikke gir ham sjansen til å vise.
| 0
|
600026
|
Rå virkelighetsbeskrivelse
Drama/action
USA 2013
Regi:
Peter Berg
Manus:
Peter Berg, basert på Marcus Luttrells bok med samme navn
Skuespillere:
Mark Wahlberg, Taylor Kitsch, Ben Foster, Emile Hirsch, Erik Bana, Alexander Ludwig, Jerry Ferrara
Aldersgrense:
15 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Filmen bygger på en sann historie om en gruppe marinejegere, SEAL Team 10, stasjonert i Afghanistan.
Oppdraget er å sette en al-Qaeda-leder som skjuler seg blant Taliban ut av spill, men da de ankommer utkikksposten er forholdende dårlige og ikke som forventet.
De bytter utkikkspost for å få bedre oversikt, men på veien snubler noen gjetere bokstavelig talt over dem.
Er de Taliban, eller ikke?
Avgjørelsen marinejegerne tar kommer til å koste dem dyrt.
Bare en av dem, Marcus Luttrell (Mark Wahlberg), overlever til å fortelle deres historie fra de afghanske fjellene.
Filmen oppleves skremmende virkelig til tider.
Det er nesten som en sitter i ryggsekken og bevitner det hele fra kloss hold.
Det må ha vært både fysisk og psykisk vanskelig å spille inn filmen, for det er både fysisk og psykisk vanskelig å se den.
All smerten, brutaliteten, volden, blodspruten og smerten serveres uten filter.
Dette er en bit av virkeligheten, det er ikke en vanlig actionfilm.
Filmen er veldig bra laget, regissert, filmet og klippet, og skuespillerne går så inn i rollene at en glemmer at de er skuespillere.
Den gir et urovekkende innblikk i en del av verdens virkelighet som vi ikke liker å tenke på, men som mennesker risikerer og ofrer livet sitt for å endre hver dag.
Sterkt.
| 1
|
600028
|
Visuelt vakker og vemodig
Drama
USA 2013
Regi:
Brian Percival
Manus: Markus Zusak, Michael Petroni, basert på boken med samme navn av Markus Zusak
Skuespillere:
Geoffrey Rush, Emily Watson, Sophie Nélisse, Roger Allan
Aldersgrense:
11 år
Egnethet:
Ungdom/voksen
Filmen er magisk, vakker og grusom på samme tid.
Allerede i første minutt var jeg solgt.
Selv om det ennå er tidlig, er jeg ganske sikker på at dette blir en av mine favorittfilmer i år.
Året er 1939 i Nazi-Tyskland.
Ni år gamle Liesel (Sophie Nélisse), har mistet familien sin og blir sendt til en fosterfamilie.
Hennes nye foreldre Hans og Rosa Hubermann (spilt av Oscar-vinner Geoffrey Rush og Oscar-nominerte Emily Watson), bor i Himmelgaten i München og tar henne til seg som sin egen datter.
Og litt etter litt begynner hun å leve igjen.
Fosterfaren lærer henne også å lese for første gang, og en helt ny verden av eventyr og kunnskap åpner seg for henne.
Hun har imidlertid bare en bok og de har ikke råd til å kjøpe flere, så hva gjør en leselysten pike da?
Jo, hun "låner" noen bøker fra en dame i byen som har veldig mange.
Filmen er trist, og viser krigens brutaliteter, men den har samtidig et slør av eventyr og magi over seg som gjør at den føles veldig annerledes enn alle andre filmer jeg har sett med krigen som bakteppe.
Kanskje det har med å gjøre at det er Døden selv som fungerer som forteller, og at historien stort sett ses gjennom en ung pikes øyne.
Uansett fungerer det, og jeg ble trollbundet.
| 1
|
600029
|
En lang og humpete vei
Biografi
Storbritannia/Sør-Afrika 2013
Regi:
Justin Chadwick
Skuespillere:
Idris Elba, Naomie Harris, Robert Hobb
Aldersgrense: 11 år.
Frarådes barn under 11 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen
Reaksjonene da Nelson Mandela døde 5. desember i fjor, 95 år gammel, viste med all mulig tydelighet hvor mye han betydde for en hel verden.
Dessverre er ikke "Mandela:
Veien til frihet" blitt riktig den filmen han hadde fortjent.
Vi følger mannen hele veien fra oppveksten i enkle kår under raseskillet, via to ekteskap, tiden som bevæpnet frihetskjemper og 27 år i fengsel, til den triumfartede løslatelsen og innsettelsen som Sør-Afrikas første demokratisk valgte president.
Idris Elba (kjent fra TV-seriene "The Wire" og "Luther") har karisma, men er alt for stor og bredskuldret til å virkelig ligne på Mandela.
Filmens største problem er likevel at den oppleves så springende og harelabbete.
Det krever stø fortellerkunst å skulle koke mange tiår med turbulent privatliv og dramatiske samfunnsomveltninger ned til håndterlig spillefilmlengde, og "Mandela:
Veien til frihet" klarer aldri helt å finne den rette balansen.
Undertegnede gikk inn i kinosalen med en gjennomsnittsnordmanns kunnskap om Mandela og kampen mot apartheid.
Etter stive to timer og 16 minutter kom jeg ut igjen omtrent like klok.
Og det som verre er:
En av vår tids virkelig store fortellinger hadde knapt nok berørt meg.
| 0
|
600032
|
Smertefull historieleksjon
Jan Baalsruds smertefulle og farlige flukt fra nazistene ble verdensberømt gjennom boken og filmen "Ni liv" (1957).
Spesialsoldatene Rune Gjeldnes og Ronny Bratli, ønsket å gå i Baalsruds modige fotspor, og gjenoppleve flukten han så mirakuløst overlevde vinteren 1943.
Jan Baalsrud og hans 11 medsammensvorne motstandsfolk reiste med fiskebåten Brattholm fra Shetland til Toftefjord nord for Tromsø.
Blant mennene om bord var det soldater fra Kompani Linge, samt eksplosiver og annet utstyr fra hjemmefronten.
Målet var å sprenge Bardufoss flyplass og sjøflyhavna Skatøyra utenfor Tromsø.
De ble imidlertid angitt, og tyskerne angrep.
Jan Baalsrud, som da var 26 år, var den eneste som unnslapp.
Resten ble fanget, torturert og så skutt.
Gjeldnes og Bratli har undret seg over hvordan det var mulig å overleve alt Jan Baalsrud måtte gjennom på flukt fra tyskerne, og legger derfor ut på den 200 kilometer lange ferden gjennom Nord-Troms 70 år etter hendelsen.
Med seg som guide har de Baalsruds egen og svært detaljerte hendelsesrapport, som har ligget hemmelighetsstemplet i Forsvarets arkiv.
Spesialsoldatene har noen fordeler Baalsrud ikke hadde; ingen skadeskutte tær med verk i, eller dødelige nazister i hælene.
De har også trøst og hjelp i hverandre.
Når en ser hvor mye disse to topptrente soldatene sliter mens de svømmer i isvann mellom øyer, tråkker i dyp snø oppover bratte fjell, og balanserer på glatte steiner langs ubebodde og ugjestmilde kystlinjer, får en enda større respekt for hva Baalsrud klarte, og det er med på å sette historien i et nytt perspektiv.
Dokumentarserien er flott filmet, og veksler fint mellom soldatenes prøvelser, intervjuer med lokalbefolkningen som husker hendelsen, og klipp fra gamle lydfiler, bilder og fra spillefilmen.
Et stykke norsk historie fortalt på en ny og interessant måte, og så får vi virkelig svar på hva de var laget av før i tiden.
| 1
|
600033
|
Animert vitenskap
Regi:
Neil Nightingale, Barry Cook
Manus: John Collee
Musikk:
David Hirschfelder
USA 2013
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
FamilieNoe har gått galt med "Walking with Dinosaurs" på veien fra BBC-serie til amerikansk kinofilm.
Mens originalen var et hederlig forsøk på å gjenskape verden for 70 millioner år siden, vil denne filmen ha oss til å tro på snille, slemme og til og med romantiske dinosaurer.
Og, som om ikke det var nedslående nok, har den gjort dem til noen uforbederlige skravlekopper.
Animasjonen er riktig flott – om enn ikke flottere enn vi har lært å ta for gitt – mens BBC-pedagogikken blir ivaretatt gjennom noen kjappe faktaplansjer presentert av dino-ekspert Jørn Hurum.
Hvis filmskaperne bare hadde våget å stole på kraften i bildene og de vitenskapelige faktaene, ville vi vært godt fornøyde.
Men dessverre ser de seg altså nødt til å la beistene snakke.
Pachyrhinosaurusenes migrasjon ledsages av bæsjehumor og one-linere.
Per Christian Ellefsen er en fin skuespiller, men det har man glemt etter en time og 20 minutter med høyfrekvent babling.
Rett skal være rett:
Det kan hende de aller minste paleontologene vil synes at "Walking with Dinosaurs" er både morsom og lærerik.
Men de litt eldre vil føle seg grovt undervurdert.
Og de voksne vil gremmes.
Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norske stemmer.
| 0
|
600035
|
Finne seg sjæl
**Regi:
Ben Stiller
Skuespillere:
Ben Stiller, Kristen Wiig, Adam Scott, Sean Penn, Kathryn Hahn
USA 2013
Aldersgrense: 7 år
Egnethet:
Ungdom/Voksen**
Walter Mitty (spilt av Ben Stiller, som også har regien) er en forknytt, liten mann.
Han er ansvarlig for fotonegativene hos Life Magazine, og står først i oppsigelseskøen når papirutgaven skal legges ned.
Men selv om han kanskje er døll på utsiden, har Walter et rikt indre liv.
I fantasien er han en superhelt som redder trebente hunder og hamler opp med kjipe ledertyper som ingenting.
"The Secret Life of Walter Mitty" er – og dette var nok ikke meningen – mest underholdende i den første halvtimen.
Walters fargerike dagdrømmer står i effektfull kontrast til de sjeledrepende sterile omgivelsene han bor og jobber i.
Når han drar ut på ordentlig eventyr – for å finne den mystiske fotografen Sean O'Connell (Sean Penn i fullt zen-vismann-modus) – blir filmen snart kjedelig.
Vitsene er lunkne og eventyret langdrygt.
Estetikken er bilreklame-aktig og bruken av popmusikk overtydelig.
Og Walter Mitty er og forblir en døll fyr – selv etter at han har funnet seg selv og anlagt skjegg.
Dessuten føles den endelige moralen – et eller annet om at alt ordner seg bare man tør å be hun søte på kontoret ut – både lettkjøpt og vag.
Noe særlig til payoff etter to stive timer er det i hvert fall ikke.
| 0
|
600036
|
Kjedelig og uoriginal
Jeg er skuffet.
Jeg hadde faktisk litt forventninger til denne oppfølgeren.
Jeg synes den første filmen var overraskende, original og morsom.
Det er ikke toeren.
Den yngre målgruppen vil nok finne glede i deler av filmen.
De vil imidlertid ikke forstå de fleste parodiene som er fra filmer laget lenge før de ble født, som gamle James Bond-filmer fra 60— og 70-tallet, "Star Wars" (1977) og "Cliffhanger" (1993).
Irritasjonsmoment nummer én, er imidlertid at filmen finner sted i svette-har sett det hundre ganger før-Thailand.
Hvorfor flytte fra eksotiske Finnmark?
Alle karakterene kommer til sin rett i Finnmark.
I Thailand blir de bare overdrevne og overspilte parodier man har sett bedre før.
"Kill Buljo 2" har flere kjente navn på rollelisten enn den første, uten at det tilfører filmen noe som helst positivt.
Prestasjonene er amatørmessige og anstrengte.
Jeg forventer et godt stykke håndverk selv om det er en vill komedie med grisete tenårings- og barnehagehumor.
Foto, klipp, redigering, skuespillere og dialogen skal være finpusset og skinnende.
Jeg forventer å bli overrasket, og når vi snakker om ville komedier – forventer jeg i det minste å le.
Det var ikke det at det var for vilt, for grovt, for over streken.
Tvert i mot - det var bare kjedelig.
| 0
|
600037
|
Setter skremmende spor
Foreldres verste mareritt.
Barn blir borte.
Alle forhåndsregler er tatt.
Du har gjort alt du kan for å beskytte det mest dyrebare du har, men likevel skjer det.
Og hva gjør du så?
Keller Dover (Hugh Jackman) tar saken i egne hender da datteren hans og nabojenta blir tatt.
Spørsmålet er bare hvor langt han faktisk er villig til å gå for å redde sin datter?
"Prisoners" er en skremmende , urovekkende og ubehagelig film som viser frem noen av sjelens mørkeste avkroker.
Historien er kjent og har blitt fortalt på mange ulike måter både på film og i tv-serier før, men den har likevel nok tvister og vendinger til å gjøre det spennende.
Filmen er rett og slett et godt stykke håndverk, både fra skuespillernes og filmskapernes side.
Den er veldig lang.
Hele 2 timer og 33 minutter, men det blir aldri kjedelig.
Samtidig er lengden med på å få deg til å føle det hovedpersonene går igjennom.
Nervene og angsten bygger seg opp mens minuttene tikker og går.
Kan jentene fremdeles være i live?
Det er noen filmer som virkelig kryper under huden på deg , og det gjør denne så til de grader.
Den har samme følelse som for eksempel "The Vanishing", "Murder by Numbers" og "The Zodiac", og den føles skremmende virkelig.
Anbefales.
| 1
|
600038
|
Når demninger brister
Ahmad kommer til Paris for å formalisere skilsmissen med Marie.
Siden sist har Marie forlovet seg med Samir.
Både Marie og Samir har barn fra før.
Samir har dessuten en kone som ligger i koma etter et selvmordsforsøk.
Nå er de seks mennesker med svært kompliserte forhold til hverandre samlet under ett tak.
Kort sagt:
"Fortiden" er et relasjonsdrama av ibsenske proporsjoner.
Det kunne blitt lumre greier, hadde det ikke vært for at den iranske regissøren Asghar Farhadi – som fikk Oscar for beslektede "Nader og Simin – et brudd" i 2011 – vet akkurat hva han gjør.
Han bruker knapt musikk, kameraet hans gjør aldri annet enn å observere og registrere.
Den sobre regien gir en følelse av fokusert realisme.
Hvert blikk og hver gest får betydning, skuespillerne får skinne.
Selve handlingen bygger seg opp nærmest som i en thriller.
Perspektivene endres og konfliktene utdypes etter hvert som stadig nye hendelser fra fortiden kommer frem i lyset.
Spørsmålet om hva som egentlig utløste selvmordsforsøket blir stadig viktigere.
Til slutt når spenningen bristepunktet.
Noe er nødt til å gi etter.
Emosjonelt utmattende som "Fortiden" er:
Mer vellaget og velspilt drama er det ikke ofte man ser.
| 1
|
600039
|
Se Roma og dø
"Den store skjønnheten" begynner med at en japansk turist faller død om mens han fotograferer Roma fra en av byens syv høyder, etter alt å dømme overveldet av inntrykket.
På filmens hovedperson, forfatteren Jep Gambardella (Toni Servillo), er det derimot lenge siden noe som helst gjorde inntrykk.
Han flanerer gjennom tilværelsen slik han flanerer langs Tiberen morgenen etter en lang fest – ulastelig antrukket, med sigaretten som limt mellom fingrene og et uutgrunnelig smil.
Regissør Paolo Sorrentino filmer
Den evige stads murer, marmor og soloppganger med samme kjærlighet som Fellini gjorde i "Det søte liv" (1960).
Det ene slående tablået avløser det andre, enten fanget i glidende kamerasveip eller i perfekte, stillestående komposisjoner.
Samtidig er dette Berlusconi-æraen, og det er umulig å overse hvilke hule liv Jep og de superrike, botoxinjiserte, kokainsniffende vennene hans lever.
"Den store skjønnheten" er ikke en film for alle.
Den er pratsom, utflytende og lang.
Men har man tålmodighet – og gjerne også en forkjærlighet for klassisk filmkunst og alt som er italiensk – vil man forlate kinosalen med hodet fullt av utsøkte inntrykk.
Det føles nesten som å ha besøkt Roma selv.
| 1
|
600040
|
Mørk, mystisk og makeløs
Peter Jackson har tatt J.R.R. Tolkiens magiske og unike univers, tilsatt noe av sin egen magi, og fått det hele til å bli levende.
Det har han også tidligere vunnet Oscar for.
Den andre filmen i trilogien som bygger på Tolkiens bok om hobbiten Bilbo, "Hobbiten: Smaugs ødemark", er så fullpakket med action, spenning og eventyr at det er som om julaften kom tidlig.
Bilbo fortsetter sitt store og farlige eventyr sammen med trollmannen Gandalvog de 13 dvergene.
De skal gjenerobre dvergenes kongerike som blir voktet av den grusomme dragen Smaug.
Om ikke oppdraget er farlig nok i seg selv, blir de også jaktet på av en hær av blodtørstige orker, og de må de takle monsteredderkopper, hamskifteren Beorn (spilt av Michael Persbrandt) og alvekongen Thranduil (Lee Pace).
Jeg så filmen i 3D , noe som nesten ble litt i overkant.
Det skjer så mye på en gang og i så raskt tempo at jeg ble uvel til tider.
Filmen kan med andre ord like godt nytes i 2D, selv om det selvfølgelig er en del scener som blir enda råere med 3D-brillene på.
Filmen er generelt råere enn den første , og kanskje ikke like barnevennlig.
Underholdningsverdien er derimot triplet.
Det er som å kjøre berg-og-dale-bane bestående utelukkende av looper, så hold deg fast og nyt turen.
| 1
|
600041
|
Etter undergangen
"Lore" begynner der "Der Untergang" sluttet.
Føreren er død og Tyskland er i full oppløsning.
Når de nazistiske foreldrene hennes må flykte fra amerikanerne, blir det opp til 15 år gamle Hannelore å føre sine fem småsøsken til bestemor på en annen kant av landet.
Reisen går gjennom et nærmest post-apokalyptisk landskap.
Farer lurer i hver ruin.
Ingen er til å stole på.
Forestillingene Lore har fått med seg fra Hitlerjugend er ikke lenger gangbare.
Den australske regissøren Cate Shortland har en stil man ikke er vant til å se i krigsfilmer.
Hun bruker sterke farger, går tett på menneskene, fokuserer på kroppslige detaljer.
Det gir et nærgående, sanselig uttrykk.
De ofte vakre bildene blir en effektfull kontrast til det like ofte hjerteskjærende innholdet.
Shortland får også det beste ut av sine stort sett unge, tyske skuespillere.
Særlig Saskia Rosendahl er sterk i rollen som Lore, jentungen som blir voksen på mest brutalt tenkelige vis.
Man skulle nesten tro at det ikke fantes flere originale historier å fortelle fra Den andre verdenskrig, men "Lore" oppleves genuint annerledes i både stil og vinkling.
Her er ingen helter eller skurker, bare mennesker i desperat kamp for å overleve.
| 1
|
600042
|
Marihuana og dommedag
Hvis ikke du elsker Seth Rogen, styr unna.
For hele dette spetakkelet er skrevet og laget av Seth Rogen ("Knocked Up") og kompisen hans, og de var antageligvis høye som skorsteinspiper mens skrev den.
I "This Is The End" spiller en rekke Hollywood-kjendiser mer eller mindre overdrevne versjoner av seg selv.
James Franco inviterer til fest, men like etter at festen er i full gang rammes verden av en stor apokalypse.
En bibelsk sådan, med demoner og det hele.
Den ene kjendisen etter den andre mister livet på grusomt vis, mens noen ytterst få av dem barrikaderer seg i huset til Franco hvor de bruker narkotika og krangler om matrasjoner.
Hvis ikke du skjønte det i starten av anmeldelsen; jeg liker IKKE Seth Rogen.
Men setter jeg til side irritasjonen jeg føler hver gang han entrer skjermen, er det en underholdende film innimellom.
Den overrasker, har morsom dialog selv om den er infantil, og James Franco er som vanlig fabelaktig.
For den yngre generasjonen, over 15 år (for filmen forherliger dop, hoder kuttes av og dialogen er full av griseprat), vil filmen garantert treffe blink.
Og den var en stor hit blant både publikum og kritikere i Nord-Amerika.
For min del, var det skivebom.
| 0
|
600044
|
Ellers takk
Adam (Mark Ruffalo) er en kledelig grånende New Yorker med solid jobb og kul leilighet.
Mike (Tim Robbins) er en eks-alkoholiker med egen meditasjonsbås i hagen.
Neil (Josh Gad) er en tøysete rotekopp av en lege.
De tre møtes jevnlig i en samtalegruppe for sexavhengige.
Lystene deres er så ute av kontroll at de ikke kan ta T-banen eller ha TV og datamaskin av frykt for at noe skal trigge dem.
"Thanks for Sharing" begynner som noe midt i mellom "Friends" og "Sex and the City" , men tar snart mer melodramatiske vendinger.
Dessverre blir den aldri verken spesielt morsom eller gripende.
Selv om man godtar at sexavhengighet er en sykdom, og ikke – som Adams siste flamme Phoebe (Gwyneth Paltrow) sier – en unnskyldning menn bruker når de blir tatt i utroskap, er det vanskelig å ikke tenke at dette handler om priviligerte mennesker med alt for mye tid til å dyrke besettelsene sine.
Og jo dypere de graver seg ned i sin egen navle, jo vanskeligere blir det å føle sympati for dem.
Skuespillerne gjør en tapper innsats , men denne selvhøytidelige filmen har til syvende og sist lite relevant å si om livet og verden.
Om noen dager vil det være vanskelig å komme på hva den egentlig handlet om.
| 0
|
600045
|
Et lite stykke Norge
Det skjer ikke stort i "Søsken til evig tid", men sånn må det nesten være.
Det skjer ikke stort i livene til de den handler om heller.
Det aldrende søskenparet Oddny og Magnar Kleiva driver gården Kleiva i Naustedalen i Sogn og Fjordane.
De to er krokete som fjellbjørker og har snille ansikter.
Når de snakker, er det helst om været eller ting som må gjøres.
Vi får ikke vite noe om bakgrunnen deres, bare slikt som at det snødde på fjellet hele sommeren 1964.
Tiden på Kleiva synes å ha stoppet opp omtrent da.
De har en håndfull kyr.
Magnar synes det er trist å slakte dem, men gjør det heller selv enn å sende dem til fremmede folk på slakteriet.
Om vinteren legger han ut mat til en flokk med hjort som går rundt husene.
De er ikke mer takknemmelige enn at de tygger i stykker plommetrærne hans om våren.
Filmen utvikler etter hvert sin egen poesi.
Når Magnar får seg mobiltelefon, ser den lille plastdingsen helt fremmed ut mellom hendene hans.
Men når han for første gang ringer Oddny fra ute i skogen, blir den korte samtalen deres nesten merkelig rørende.
"Søsken til evig tid" forteller om en livsstil som på samme tid føles nær og fjern for en urban nordmann i 2013.
Det gjør godt å se den.
| 1
|
600046
|
Makt, korrupsjon og løgner
Julian Assange er vel verdt en film.
Enten man ser på ham som en helt eller en samfunnsfiende, spiller grunnleggeren av WikiLeaks en viktig rolle i vår samtid.
Derfor er det synd at "Den femte statsmakt", som i hovedsak er basert på boken til hans tidligere hjelper Daniel Berg (her spilt av Daniel Brühl fra "Rush"), ikke fungerer bedre enn den gjør.
Ut fra tanken om at verden trenger full åpenhet, publiserte Berg og Assange (en svært overbevisende Benedict Cumberbatch fra "Sherlock") hemmelige dokumenter fra stater, banker og andre institusjoner på nett.
Da de fikk kloa i Bradley Manning-lekkasjene – millioner av filer fra det amerikanske forsvaret – brøt helvete løs.
Men i "Den femte statsmakt" er det et helvete bare i strengt metaforisk forstand.
Handlingen utspiller seg stort sett blant mennesker som stirrer intenst på laptopene sine mens de snakker om farene som truer på alle kanter.
Et dynamisk filmspråk til tross, forblir disse farene abstrakte for oss som ser på.
Når filmen heller ikke forteller oss mer om Assange enn det vi allerede vet – at han er karismatisk, veltalende og ikke helt til å stole på – sitter vi igjen med en tam thriller og et lite tilfredsstillende dokudrama.
| 0
|
600049
|
Julefilm uten julestemning
"Da nissen falt ned fra himmelen" handler om vennene Ben og Charlotte som må hjelpe den eneste gjenlevende julenissen, Nikolas Julebukk, og redde seg selv og julen.
Nissen nødlander i nabolaget deres da han er på flukt fra den ondeGerold Geronimus Goblynch, som vil gjøre ham om til en statue av is.
Goblynch vil tjene penger på julen, og liker ikke at julenissen prøver å spre budskapet om at julen ikke handler om kostbare materielle ting.
Filmen er basert på en novelle av den bestselgende forfatteren Cornelia Funke, og historien i bunn er fin.
Filmatiseringen har imidlertid blitt et trist resultat fullt av klisjeer og selvfølgeligheter.
Dubbingen fungerer dårlig og dialogen virker anstrengt og kunstig, og skuespillerprestasjonene er middelmådige på sitt beste.
Med andre ord, ikke mye julestemning å hente her.
Filmen er også altfor lang, nesten to timer.
Skal ungene klare å sitte stille og følge med så lenge, må i alle fall handlingen være spennende.
Til og med skurken er kjedelig, og julenissen minner mer om en overkul SFO-vikar som tror han er rockestjerne.
Så, skal du velge én julefilm i år, hadde jeg definitivt styrt unna denne.
Veldig liten underholdningsverdi, både for store og små.
| 0
|
600051
|
Intens Oscar-favoritt
Jeg har alltid, i alle fall siden jeg så "Haisommer" som 13-åring, tenkt at den verst tenkelige måten å vite at du kanskje skal dø på, er plaskende i dypt vann med en haifinne som stadig kommer nærmere.
Det synes jeg fremdeles, men å være "lost in space" er nå på en svært god andreplass.
Dr. Ryan Stone (Sandra Bullock) er på sin første tur i verdensrommet.
Hun har utviklet ett eller annet fantastisk program, som hun med vansker forsøker å installere i en ødelagt satellitt.
Rundt henne, bekymringsfri og lett, suser Matt Kowalski (George Clooney), som er en rutinert astronaut på sitt aller siste oppdrag.
Han nyter utsikten og vektløsheten uten sikkerhetssele, iført kun en liten jetpack på ryggen.
Idyllen er kortvarig.
En russisk satellitt sprenger i tusen biter, og de ødelagte delene suser mot dem i høy fart.Plutselig svever de inn i mørket, uten romskip, med lite oksygen, og med lite brennstoff igjen i jetpacken.
Deres eneste sjanse er å komme seg bort til den nedlagte kinesiske satellitten som de så vidt skimter i det fjerne.
"Gravity" inntok 1. plassen på kinotoppen i USA, og det er ikke tvil om at den svever inn som en soleklar Oscar-favoritt i flere kategorier.
Deriblant beste kvinnelige skuespiller.
Og jeg er stort sett enig i at dette er en veldig bra film, og en av de få filmene du bare må se i 3D.
Det eneste som trekker litt ned for min del, er at det til tider blir noe overdrevent og usannsynlig.
Sandra Bullock gjør en flott, nedstrippet, sterk og følsom prestasjon, men det er liksom ikke grenser for hva en helt fersk romfarer skal være i stand til å klare.
Jeg sier ikke mer i fare for å røpe for mye av handlingen, og jeg har valgt å ikke dvele for mye ved det negative siden det positive er så overveldende.
En hyggetur er det derimot ikke.
En blir sugd inn i filmen som i et svart hull.
En føler angsten, kjenner pusten, pulsen og kvalmen, og når filmen er over er en ganske utslitt, men det er absolutt verdt det.
Ekte astronauter har også sett filmen og skryter hemningsløst av dens autentisitet.
Og for meg som aldri kommer til å sette mine bein i et romskip, hvis ikke det er for å være Anakin Skywalkers kopilot i drømme, er vel dette det nærmeste jeg kommer en tur i verdensrommet.
Det er bare å hoppe på og nyte turen, for den er intens.
| 1
|
600052
|
Varmt gjensyn i snøstorm
Det er bare å puste lettet ut.
"Jul i Flåklypa" gjør ikke skam på "Flåklypa Grand Prix" – utvilsomt den høyest elskede av alle norske filmer – og den tukler heller ikke med formelen.
Filmens enkle, men velturnerte handling tar utgangspunkt i litt mild mediesatire.
Frimand Pløsen, redaktør i Flåklypa Tidende, har sviktet sitt samfunnsansvar til fordel for en serie oppslag som lover snø til jul.
Når snøen ikke kommer, overtaler han Reodor Felgen til å finne opp en snømaskin.
Men så forsvinner Felgen, Pløsen blir stormannsgal og snømaskinen kommer ut av kontroll.
Selvsagt er det ingenting her som matcher det klimaktiske billøpet i Ivo Caprino og Kjell Aukrusts mesterverk fra 1975.
Men "Jul i Flåklypa" tar godt vare på alle de virkelig viktige sidene ved universet de to skapte – den varme tonen, de fiffige detaljene og de verbale krumspringene.
Filmskaperne skal dessuten ha for at de valgte dukker og gammeldags stop-motion-teknologi fremfor dataanimasjon.
Ludvig er fremdeles redd for alt som kan være "fali", Solan er fremdeles selvtilliten selv og Reodor Felgen er fremdeles verdens lureste, luneste sykkelreparatør.
Og Flåklypa er fremdeles Flåklypa, et sted det er veldig trivelig å være.
| 1
|
600056
|
Vanskelig å svelge
Én natt i året kan USAs befolkning utføre alle slags forbrytelser for å rense (purge) seg selv for hat, vold, sinne og misunnelse.
Dette har reddet USAs økonomi og har kraftig redusert kriminaliteten.
James Sandin (Ethan Hawke) bor med kone og to barn i et stort hus i et innegjerdet samfunn.
Hvert år stenger de huset med store lemmer foran dører og vinduer og venter til The Purge er over.
Dette året går imidlertid ikke alt etter planen.
Sønnen slipper nemlig inn en skadet mann på flukt, og dette leder blant andre en psykopatisk og blodtørstig ungdomsgjeng til deres dør.
Gjengens leder, spilt av australske Rhys Wakefield, er for øvrig et av filmens få lysglimt.
Den første feilen i denne filmen er at alt dette skjer i år 2022.
Selv om USA sliter med å få dollaren til å strekke til om dagen, er det lite sannsynlig at de om ni år vil ende opp med en så drastisk løsning.
Karakterene gjør også så mange idiotiske valg, at det blir vanskelig å svelge etter hvert.
Det blir rett og slett for dumt.
Det er noen kule scener sånn rent visuelt sett, og filmen får deg absolutt til å grøsse ved et par anledninger.
Men på grunn av at det er så utrolige mange usannsynlige hendelser ble jeg mer irritert enn skremt.
| 0
|
600057
|
Poetisk og håpefull
Jeg synes det er ganske fantastisk at fra et land uten kinoer, hvor Sharialoven er over alle andre lover og kvinner har ingen rettigheter, handler Saudi-Arabias aller første spillefilm om en 10 år gammel heltinne, skrevet og regissert av landets første kvinnelige filmskaper.
Wadjda (Waad Mohammed) går med Converse-sko med lilla lisser, har en gutt som bestevenn og hører på vestlig popmusikk.
Hennes smådytting i etablerte og strenge grenser går ikke upåaktet hen, og hun havner stadig på rektors kontor.
Det hun aller mest ønsker seg i hele verden er en grønn sykkel så hun kan sykle om kapp med bestevennen, men jenter får ikke lov til å sykle.
Dette bryr imidlertid Wadjda seg lite om.
Hun viser både kløkt og standhaftighet i jakten på den grønne sykkelen, som på mange måter symboliserer frihet.
Filmen er sjarmerende og hjertevarm, og ikke en sterkt kritikk til det saudiarabiske samfunnet.
Den letter likevel litt på sløret, og viser hvordan kvinnenes hverdag fortoner seg.
Filmen får også frem kvinnenes intelligens, humor og mot.
Mennene har bare biroller i filmen, noe som kanskje er grensesprengende i seg selv.
En fin poetisk og håpefull film som kan nytes av hele familien.
| 1
|
600059
|
Åndenes avmakt
Bare noen måneder etter den vellykkede overnaturlige thrilleren "The Conjuring" er regissør James Wan klar med oppfølgeren til den ikke like vellykkede "Insidious" fra 2011.
"Insidious" hadde sine øyeblikk av effektiv uhygge, men ble veldig tåpelig da den skulle forklare hva som egentlig foregikk.
I sin åpenbare entusiasme for sjangeren kom Wan til å glemme en gylden skrekkfilmregel:
Det er det uforklarlige som er skummelt, ikke det overforklarte.
Dessverre begynner kapittel to der det første sluttet – med tåpeligheter.
Den stakkars familien Lambert blir fremdeles plaget av onde ånder, men plageåndene har nå flyttet sin interesse fra lille Dalton til pappa Josh.
James Wan viser her enda større mangel på tilbakeholdenhet enn forrige gang.
Det blir ganske enkelt for mye av alt – for mange ånder, for mange hjemsøkte hus, for mange paranormale etterforskere, for mange flashbacks og alt for mange forklaringer.
Og det hjelper ikke at skuespillerne – spesielt en ivrig overspillende Patrick Wilson i rollen som Josh – later til å oppfatte hele filmen som en farse.
| 0
|
600060
|
Kongene av kul
"2 Guns" er ren underholdning fra start til mål med kongekule, Oscar-vinner Denzel Washington og Mark Wahlberg, i hovedrollene.
De passer til hverandre som blomstene til biene, men uten at det blir noe "Brokeback Mountain" over det.
Med andre ord:
Fantastisk kjemi.
Bobby Trench (Denzel Washington) og Stigman (Mark Wahlberg) vet ikke at den ene av dem jobber for politiet og den andre er etterforsker i marinen.
Begge vil bruke den andre som skyldebukk i et forsøk på å infiltrere et meksikansk narkotikakartell, men de innser fort at det er de selv som blir lurt.
Plutselig kan de kun stole på hverandre, og alle som noen gang har sveket dem skal svi.
De diskriminerer ikke mot noen.
CIA, marinen, narkotikakartellet – alle skal få.
Jeg vet ikke hvorfor filmen har fått drama i sjangerkategorien, for her er det ikke mye drama.
Tvert i mot, det er hardtslående action med like hardtslående, og ikke minst morsomme, kommentarer hele veien.
Filmen er i samme ånd som for eksempel "48 timer" med Eddie Murphy og Nick Nolte, og preges først og fremst av den velskrevne og velspilte dialogen, og kjemien mellom hovedpersonene.
Fabelaktig underholdning uten noe særlig mål og mening.
Jeg digger det.
| 1
|
600061
|
Skrytefilm for bransjen
"Supervention" er Field Productions niende film, og tar for seg flere sider ved moderne frikjøring på ski og snowboard.
Produksjonsselskapet er verdenskjent og prisbelønt i skimiljøet, men som kinofilm blir det for internt.Filmen oppleves mer som en skrytefilm for bransjen enn en dokumentarfilm som tar for seg skikjørernes liv.
Jeg blir ikke kjent med dem, og vet ikke hvorfor de risikerer liv og lemmer for å gjøre halsbrekkende stunts, som å hoppe på ski via husvegger i Barentsburg, eller å hive seg utfor de bratteste fjell mens de utløser snøras.
Hva synes familien?
Hvem er de når de ikke kjører ski?
Hvem er de i skimiljøet?
For oss vanlige dødelige, er de fleste ukjente navn og ansikter.
Hvorfor er det ingen jenter med før ei helt på slutten?
Spektakulære naturfoto, rå skiopplevelser, hjertet-i-halsen-scener – ja, det inneholder filmen absolutt.
Kvaliteten på bildene og ferdighetene til de medvirkende er også veldig bra, men som sagt, for min del mangler det noe for at jeg skal bli engasjert i det de holder på med.
Og selv om de kjører utfor nye fjell, og utfører nye stunts, føles det likevel som noe jeg har sett før, og det blir dessverre for mange like scener og for lite personlighet.
| 0
|
600064
|
Sterkt fra Poppe
"Tusen ganger god natt" er en film det er helt umulig å være likegyldig til.
Den engasjerer på så mange ulike plan, fra det politiske og yrkesmessig til det medmenneskelige og familierelaterte, og er den sterkeste filmen jeg har sett så langt i år.
Rebecca (Juliette Binoche) er en av verdens fremste krigsfotografer.
Da hun følger en kvinnelig selvmordsbomber i Kabul, tar hun for store sjanser og blir alvorlig skadet.
Hjemme sliter mannen (Nikolaj Coster-Waldau) og døtrene med å leve i konstant frykt for at moren skal dø.
Spørsmålet er om hun kan klare et vanlig A4-liv.
Regissør Erik Poppe ("Hawaii Oslo", "De usynlige") var selv fotojournalist for VG og Reuters på 80-tallet, og senere for blant andre Flyktninghjelpen.
Filmen bygger på mange av hans egne opplevelser.
Den hadde nylig verdenspremiere under filmfestivalen i Montreal og vant den gjeveste prisen, Special Grand Prix of the Jury.
Filmen river og røsker i deg, får deg til å tenke, gråte, føle frustrasjon, kanskje til og med sinne, men mest av alt er det en sterk historie fortalt gjennom en filmkunstners blikk.
Dette er sterke saker, så ta med kjæresten eller en god venn, og ikke minst – ta med lommetørkle.
| 1
|
600065
|
12 pils før verden går under
Alle som har sett de foregående filmene til trioen Edgar Wright, Nick Frost og Simon Pegg – zombiekomedien "Shaun of the Dead" (2004) og actionparodien "Hot Fuzz" (2007) – vil kjenne igjen både tonen og mange av elementene i "The World's End".
Dels er den en komedie om å bli voksen.
Dels er den en satire om hvordan verden blir stadig mer ensartet.
Og dels er den en science fiction-film om å slåss mot roboter fra verdensrommet.
Pegg spiller Gary King, en fyr som ikke har utviklet seg det spor siden 1990.
Han har fremdeles den samme Sisters of Mercy-t-skjorten, den samme svarte frakken og i hvert fall restene av den svartfargede panneluggen.
Nå har han fått det for seg at han skal samle den gamle gjengen igjen.
Målet er å fullføre en episk pub-til-pub-runde – fem mann, 12 puber, 50 pints (Gary er ikke så god til å regne) – de ikke helt klarte en legendarisk kveld for 20 år siden.
Det første problemet han støter på, er at alle de andre er blitt voksne.
De er rett og slett ikke så ivrige etter å gå på fylla lenger.
Det andre problemet – som dukker opp når den motvillige gjengen omsider er samlet – er at det gamle hjemstedet heller ikke er det samme.
Lokalbefolkningen er blitt, vel, erstattet av roboter.
Etter hvert som promillen stiger hos de fem hovedpersonene, må de kjempe en stadig villere kamp for i det hele tatt å overleve.
Wright, Frost og Pegg har de siste 10–15 årene skapt seg sin egen nerdete, lille nisje i filmverdenen.
De tre britene er like mye fans som de er filmskapere selv, og har en smittende kjærlighet til alskens populærkulturelle referanser.
Deres fremste styrke er likevel at de har varme og vidd, og at de evner å forankre fantasiene sine i en virkelig, gjenkjennelig verden.
Neste gang trekløveret skal lage film, kunne det faktisk vært fint om de bare droppet hele sjangerleken.
De er så gode på menneskelig drama at de antakelig vil klare seg fint uten å blande aliens inn i miksen.
Men inntil de gjør det, er det mye intelligent, vellaget og herlig nerdete moro å finne i "The World's End".
| 1
|
600067
|
Skremmende virkelighet
Store deler av verdenshandelen går med skip og mange av dem i farlige farvann infisert med pirater.
"Captain Phillips" er basert på den sanne historien om da somaliske pirater tok seg om bord i lasteskipet MV Maersk Alabama i 2009 og tok kapteinen som gissel.
Jeg var skeptisk til Tom Hanks i denne rollen, men alle bekymringene ble raskt visket bort.
For Tom Hanks er helt strålende og ikke minst svært overbevisende som kaptein Richard Phillips.
Overbevisende er også Barkhad Abdi, Faysal Ahmed, Mahat M. Ali og Barkhad Abdirahman i rollen som pirater.
Filmen er heller ikke uten kontrovers.
11 medlemmer av besetningen påstår at filmen svært uriktig fremstiller kaptein Phillips som en helt.
De påstår at han med vilje satte hele besetningen i fare, og har saksøkt fraktselskapet for 300 millioner kroner.
Uansett hva som er sannheten, forteller filmen en sterk historie på en fengslende måte hvor du nesten føler du er tilstede.
Dokumentarisk kameraføring, spennende, gripende og urovekkende om en del av verdens virkelighet.
| 1
|
600068
|
Lunken Timberlake
"Runner, runner" prøver å fremstå som en sexy thriller, men den prøver litt for hardt og blir i stedet forutsigbar og kjedelig.
Justin Timberlake er lunken på det beste, og Ben Affleck er rett og slett kjedelig i rollen som skurk.
Princeton-studenten Richie (Justin Timberlake) mener han er blitt svindlet av et større Internett casino og reiser til Costa Rica for å konfrontere innehaveren, Ivan Block (Ben Affleck).
Ivan blir imponert over Richies stå på-vilje og tar han straks under sine vinger.
Plottet, som handler om de skumle og styrtrike mennene bak nettgambling, er i seg selv interessant og nytt, og noen kule scener er det innimellom.
Blant annet en gjesteopptreden av DJen Deadmau5.
Dessverre ender filmen mer som et dårlig par, enn som runner, runner straight flush.
De burde ha kastet seg i stedet for å gå all in.
| 0
|
600069
|
Flykræsj
Ting tyder på at gullalderen for dataanimert, amerikansk film omsider er over.
20 år med kreativitet og teknisk innovasjon har gitt oss klassikere som "Toy Story", "De utrolige" og "WALL-E".
Men når Disney nå velger å sende et så generisk produkt som "Fly" ut på kino i stedet for rett på dvd, hvor det hører hjemme, handler det kun om å tyne enda noen dollar ut av de samme gamle formlene.
"Fly" er akkurat det du tror den er:
"Biler", subsidiært "Biler 2", om igjen, bare med vinger.
Det lille propellflyet Dusty drømmer om å delta i et kappløp verden rundt sammen med de store flyene.
Og – unnskyld meg mens jeg kveler et gjesp – det er utrolig hva man kan få til bare man har tro på seg seg selv og hjelp fra gode venner.
Hvis man aldri har sett en film før, vil "Fly" muligens være fargerik og støyende nok til å slå i hjel en drøy time.
Men ungene fortjener egentlig bedre.
Som voksen blir man sittende og håpe på at de flygende skravlekoppene snart skal fly inn i en fjellvegg.
Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med engelsk tale.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.