id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
702528
|
Mektig og uutholdelig voldsdrama
Med «Apocalypto» markerer Mel Gibson seg som en av de betydeligste filmskaperne i vår tid.
Det er en intensitet og tyngde over det heftige voldsdramaet som banker deg flat.
Filmen er det vi i oppstemte øyeblikk kaller mektig, men det går ikke an å se den.
For de aller fleste vil den føles uutholdelig.
«Apocalypto» er bortimot den perfekte drama-thriller.
Den beveger seg i samme tid som Malicks «The new world», men er fullstendig overlegen både politisk, moralsk og filmatisk.
Det er vanskelig å puste.
Det er vanskelig å tenke.
Kroppen overtas av en intuisjonsbasert total-innlevelse som det ikke går an å beskytte seg mot.
I Gibsons film er volden og smerten så utførlig og så kompromissløst skildret at den ikke lar seg fortrenge.
I lange perioder følte jeg at jeg for første gang opplevde den absolutte frykt, som kanskje kan være en nyttig ting.
«Apocalypto» demonstrerer med en nesten uforståelig sammenhengende voldsbruk hva det er menneskene gjør mot hverandre.
SOM SKAPNINGER, som fenomener i Universet, er vi grusomme på et nivå som nesten ikke kan forklares.
Når maya-presten skjærer hjertet ut av en levende mann, er det ikke fordi han hadde en vond barndom.
Det primitive er primitivt.
«Apocalypto» følger en liten flokk skog-maya-er som blir tatt til fange av by-maya-ene og ført av gårde til de groteske byggverkene ute i jungelen.
De vet ikke hva som skal skje med dem, og den unge mannen har ei gravid kone og et lite barn gjemt i en tørrlagt brønn.
Det viser seg at fangene skal ofres, fordi den store gud har sendt tørke og pest over landet.
DET ER IKKE fristende å røpe mye, men filmen inneholder også en heftig, stakkåndet skogsflukt som nesten er mytisk i form og tema — det er som et folke-eventyr og en frihetsmetafor omgjort til durabelig voldsaction.
I «The passion of the Christ» virket den groteske brutaliteten mot sin hensikt.
I «Apocalypto» har detaljene en historie å fortelle.
Slik som dette har imperier blitt til.
Tortur og drap har skapt rike etter rike, og i vold og blod og smerte og frykt har de gått til grunne.
Bestialiteten har vært hva den neste sivilisasjonen arvet fra den forrige, og for oss mennesker som egentlig bare ønsker oss en fredelig skogsflekk for familien, har ledere og regimer vært fiender.
Det ligger politisk forstand i dette.
Det finnes ikke storhet uten vold.
Her finnes moralsk forstand:
Råskapen er uunngåelig, og den kan ikke fortsette.
Og det er en religiøs forstand i det fordi katolikken (uten å nevne det med ett ord) demonstrerer hvorfor verden er avhengig av tilgivelsens budskap, av moral, av idealer.
«Apocalypto» tvinger seeren til å tenke gjennom den grusomme virkeligheten bak det han ser.
Likevel.
Gibson må være en gal mann.
Det går ikke an å lage sånt som dette og sove om natta.
| 1
|
702529
|
Stanken av blodige diamanter
Det kunne blitt en overvekt av action og vold i lovløs afrikansk jungel.
Vold og action er det sannelig, men trykket ligger et annet sted:
I det moralsk dramaet rundt jakten på en kostbar diamant.
Det er flott løst.
Tro ikke at det hele er en røverhistorie diktet opp av Hollywood.
«Blood diamond» populariserer FN-rapporter som i detalj beskriver symbiosen mellom diamant— og våpenhandel i Sierra Leone under 90-tallets borgerkrig.
Samt de pinlige forbindelsene til diamantforhandlerne i europeiske land.
Når filmversjonen av sannhetene er så god, skyldes det at de etiske dilemmaene risper som kniver i huden til tre hovedpersoner:
Den kyniske diamantsmugleren, journalisten som vil avsløre smuglertrafikken, og sierra-leoneren Solomon som vil redde sønnen sin fra å være barnesoldat hos RUF-geriljaen.
Regissør Edward Zwick driver historien framover i et intenst tempo.
Effektivt skildrer han hvordan geriljaen meier ned uskyldige, lemlester dem eller gjør dem til slaver i jakten på diamanter.
Snart er filmens eksempelfortelling utformet:
Hvordan få tak i den rosa diamanten som Solomon grov ned i bakken før han rømte fra slavedriverne.
Leonardo DiCaprio pisker handlingen framover.
Han er drivende god i rollen som smugleren Danny Archer og får særdeles overbevisende fram hvor kynisk fyren er.
Men også Jennifer Connelly (journalisten) og Djimon Hounsou (Solomon) dras inn i et spill om liv og død.
Det finnes eksistensielle paralleller mellom «Shooting dogs» med handling fra Rwanda og «Blood diamonds».
Dypest sett drøfter begge hvordan Vesten utnytter afrikanske land, deres rikdom og deres tragedier.
Det man kan savne, er koblingen mellom diamantsmuglerne og Al-Qaida, en link som er dokumentert av Global Witness.
Uansett - diamanter stinker når de skinner i størknet blod.
| 1
|
702531
|
You can call me Al
«En ubehagelig sannhet» er enda en amerikansk dokumentar som illustrerer det problematiske ved en genre som antyder at film kan vise virkeligheten i Tingelings Land.
I filmen om CO2 er det ett kullatom, to oksygen-atomer og femten Gore-atomer.
Dette er filmen om Al Gore.
Gore som flyr, Gore som står foran jorda som en slags førskolelærer, Gore som student og hva tenkte jeg da, Gore med dattera på Kilmanjaro, Gore i Antarktis, Gore i Kongressen, Gore som senator, Gore ved sønnens sykeseng og som presidentkandidat i USA.
Ordet «jeg» er antakelig bare brukt flere ganger i Woody Allen-filmer.
Al Gore er mannen som presterer å si i voksent selskap at han ble presidentkandidat først og fremst på grunn av CO2.
Det han ikke sier, er at Gore også er den amerikanske politikeren som på slutten av 1980-tallet ble utropt til USAs kjedeligste mann, og han tilbragte de følgende åra med å forsøke en slags image-makeover.
Når Gore ler overgivent, er det like dokumentarisk som når Jack Nicholson sier «Here's Johnny!» eller hva han nå egentlig sa.
Filmen viser Clintons visepresident på et slags oppkjørt annetgore, og han når antakelig sine dramaturgiske høyder da filmen går i svart hvitt for at han skal fortelle hvordan den seks år gamle sønnen nesten døde, og da bestemte Gore seg for at CO2.
Det er fristende å bli veldig kategorisk:
Det finnes ikke hederlige amerikanske politikere som noen har hørt om.
Politikk er ikke en munkegjerning, det er en karriere-vei, det er i stedet for å selge burgere på McDonalds.
Karrieresamfunn virker sånn.
Nei, jeg tror ikke på Al Gore.
Jeg ville ikke trodd på Al Gore om han sa at bjørnen skiter i skoen.
Det betyr ikke at verden ikke har et CO2-problem.
Men verden har også et problem med å finne troverdige folk.
| 0
|
702532
|
Rensende kynisme
Til gjengjeld er denne norske animasjonsfilmen som et klyster.
Av og til kan ondskapen funke som en rørende bestanddel, og i jimmykomedien blir folkeslag, sosialgrupper og dyr utlevert med så rått karikert gjenkjennelse at man liker dem enda bedre etterpå.
Disse norske ansiktene er så grovt forverra at de antakelig kan kurere forstoppelse.
Politisk korrekthet nok til å fylle flere tiår.
En sann, skjør og stue-urein poesi som man kan bruke på begge sider.
Elefanten Jimmy er en fantastisk filmskikkelse.
Samme ansiktsuttrykk som Kåre Valebrokk da han fikk se reiseregningene – en narkoman elefant på kald kalkun-tur med elg i den norske solnedgangen.
Det er så vakkert at det nesten blir for meget.
Olsenbandens etterfølgere, samemafiaen, naturvernere med klare behov for tvangsinnleggelse.
Trønderske elgjegere med bart, og den ene heter Hold Brillan.
Jeg ga meg over.
| 1
|
702533
|
Snakkeland
Denne filmen er laget på den anstrengt forvanskende måten at skuespillerne først spiller handlingen, og så tegner noen oppå bildene.
Virkningen er av og til visuelt fiks, andre ganger som å lukte wienerbrød fra åpent bakerivindu flere timer før åpningstid.
Tenk for en film dette hadde vært om Keanu Reeves, Robert Downey jr og Winona Ryder hadde vært synligere!
Historien er hentet fra Phillip K. Dick, men tilsynelatende tilført regissør Linklaters fossende duderier.
Her er mye teit snakk.
Det er som å høre sammenhengende radio-underholdning, bare med tegninger som kan forskyve retina, som ikke er en eplejuice.
Reeves er en av mennene med tusen ansikter.
De er perfekt kamuflerte ved at utseendet forandrer seg fortløpende, som på Hollywood-smilere.
Han lever i et litt underlig samfunn der dop utgjør den verste trusselen.
Det sedvanlige sci-fi-prosjektet er tilført for eksempel Woody Harrelson som sofa-dude uten brett, og filmen består også av samtaler om å komme i buksa på Donna, en samfunnsoppgave som ærlig talt ikke engasjerer sterkt.
| 0
|
702534
|
Se hva jeg fant!
Denne actionthrilleren skal egentlig være en slags reunion for Mario van Peebles og Wesley Snipes, men jeg begeistres mer av at dama i «Bøllen og blondinen», Cybill Sheperd, dukker opp som seksuelt pervers seriemorder.
Hun er en slags Big Bad Mama eller Shelley Winters.
For oss som kjente den latente østrogen-kulden da hun plaget Bruce Willis i TV-serien, er det som å lese oppklaringa i en Agatha Christie-roman.
Selvfølgelig.
Dama var ikke god.
Egentlig handler det om hvordan den uheldige Wesley må rømme sammen med latino-stripperske som minner om J-Lo bakfra og har hordalandsk kaffeduklue.
Pengene er merket, alle er ute etter dem, hard luck kommer i orkanbyger og cadillac-en er neglelakkfarga.
Selv om afro-amerikanske filmer kan minne om flamingo-skvakkel over Serengeti, funker actionscene ålreit på en litt dum måte.
| 0
|
702536
|
Duft av død kvinne
Magisk, morbid, skremmende og spennende.
«Parfymen:
Historien om en morder» er en sterk filmatisering av den tyske forfatteren Patrick Süskinds bestselger fra 1985.
Eneste innvending er at sluttsekvensen blir i overkant magisk.
Her mister regissør Tom Tykwer (kjent for «Løp Lola Løp») taumene.
«Parfymen» forteller om Jean-Baptiste Grenouille, spilt av ukjente Ben Whishaw, som mot alle odds overlevde fødselen på fisketorget i Paris i 1744.
Til gjengjeld ble han utstyrt med en uvanlig sterk luktesans.
Og en lei evne til å etterlate seg død i sitt kjølvann.
Jean-Bapitste vokser opp under harde vilkår, men får etter hvert jobb hos parfymemakeren Baldini (Hoffman).
Her lager han helt nye, dånende dufter, og Baldinis skrantende butikk blomstrer igjen.
Jean-Baptiste er besatt av tanken om å kunne preservere duften av alt rundt seg.
Han interesserer seg ikke for noe annet i livet.
Kanskje skyldes det at han selv er luktfri.
Etter hvert tar han seg til parfyme-hovedstaden Grasse i Provence.
Her smalner han seg inn mot vakre, unge kvinner, men kommer aldri over at han ikke fikk tatt vare på duften fra den første kvinnen han drepte.
Snart han han imidlertid funnet sin metode:
De drepte kvinnene iføres dyrefett og tylles inn i et klede.
Ut av dette koker han sin magiske kvinne-ekstrakt, den ultimate parfymen.
To og en halv time fyker avgårde.
Regissør Tykwer har alt på plass; flott tidskoloritt, gode skuespillere og musikk som kler og utdyper handlingen.
| 1
|
702537
|
Intelligent smertefilm
Ingenting kan være så ubehagelig fruktbart som kjedsomhet kombinert med smerte.
Todd Fields «Little children» er en lang film, men den er voksen.
Det er en ubehagelig film, men den er intelligent.
Nederst i det store telleverket handler filmen om to mødre.
Den ene elsker en forfulgt pedofil sønn langt inn i døden og beskytter ham til hun faller.
Den andre mora drives av mote-feminisme, frihetsfantasier og ny-sjanse-romantikk og står på terskelen til å svikte barnet sitt for å få en ny mann.
På lekeplassen treffer den umotiverte mammaen Kate Winslet pappaen Patrick Wilson.
Begge lever i ulufta misnøye-ekteskap.
For Winslet blir det en sjanse til å føle seg seksuelt tiltrekkende, mens den koneplaga Wilson egentlig bare har behov for å bli gutt igjen.
Med sendrektig, men velformulert skjebneskyv nærmer historien seg noe ubehagelig som du aner, men ikke kan se.
Rundt romansen ligger fortellinga om den ulykkelige pedofile og mor hans som en skitten rand som ingen vil vaske, fordi den skremmer.
Unger som sover har engleansikter.
Winslet er en av de mest intime skuespillerne i verden.
Patrick Wilson oppleves som et funn.
Todd Field er han som laget den geniale moral-leksa «In the bedroom» for fem år siden.
Alt stemmer.
Folk som vil nyte sin utroskap i fred, bør holde seg langt vekke.
| 1
|
702539
|
Grusbane-film
Hvis denne filmen hadde vært fotball, ville den vært en Stemmen-kamp mellom gamle Gummi-en og Rosenberg II.
Fordelen er av demokratisk natur:
Alle i salen er like gode skuespillere som alle på lerretet.
«John Tucker must die» er ikke bare en dårlig spilt ungdomskomedie, den er skrevet uten vidd og den er konstruert som en elefant av halvbrente fyrstikker:
Ingenting ser ut som om det er på rett plass.
Alle jentene i videregående faller for John Tucker.
Han spilles av Jesse Metcalf (Rowland i sinkepornoen «Frustrerte fruer»), som likner en krysning av Rob Lowe og My Little Pony.
Mannen er så slimete-slesk ut at han ville blitt kasta ut av Lucia-prosesjonen i Våland barnehage.
Hvis han var hummer, ville han blitt kverna til minkfôr.
Han ville blitt nekta medlemskap i boligbyggelaget og magnetkort i Kolumbus.
Brittany Snow er også TV-serie-arbeider.
Hun spiller jenta som ingen bryr seg om, men så blir hun innlemma i clueless-lauget for å forføre eklasen Tucker og brekke hjertet hans.
Det gjør hun ved å svaie i ryggen.
Plutselig ser alle henne.
Men det er galt av oss å lure folk, selv om det er som utroskapshevn.
Til slutt blir alle snille, bortsett fra George Bush som fremdeles sliter med å oppføre seg skikkelig.
Unge jenter vil antakelig kose seg fordi de liker at sånne filmer finnes.
| 0
|
702540
|
For mange feilpasninger
Kampropet i filmen starter med «Sa-sa-sa...», men jeg er ikke helt med på fortsettelsen «bra, bra, bra» når det gjelder den nye, norske komedien «Andre omgang».
En far og hans to sønner er på vei inn i andre omgang av livene sine.
Det er ikke bare enkelt, men kjærligheten til fotballklubben Skeid holder dem flytende når det butter imot som verst.
«Sa, sa, sa, bra, bra, bra, Skeid, Skeid, Skeid», heter kampropet som noen av oss husker og forbinder med spillere som Kjell Kaspersen, Kai Sjøberg og Trygve Bornø.
JA, NETTOPP, Trygve Bornø.
Han var en terrier på banen, men dessverre mest kjent for sine evinnelige feilpasninger.
Og «Andre omgang» ligner litt på Bornø:
Det blir for mange «feilpasninger» underveis.
Det er både en sterk og en svak side med Hilde Heiers tredje film at den inneholder en rekke hverdagslige sekvenser.
Vi humrer tidvis lett i kinostolen, det er lett å kjenne seg igjen.
Men det som skjer er ofte forutsigbart og til dels platt.
Noen sekvenser blir for uttværende og poengfattige.
Det er heller ikke trøkk nok i karakterene.
Ingen av skuespillerne utmerker seg, ingen drar lasset.
De har fått for lite å spille på av regissør Heier og den danske manusforfatteren Kim Fupz Aakeson («Den eneste ene» og «Kinamann»).
FAREN ROLF
(Bård Owe) er betuttet over at hans senile kone er kommet på sykehjem.
Han trives ikke alene, men det er ikke lett å finne en ny dame i hans alder.
Sønnen Sverre (Johannes Joner) og kona Helene (Hege Schøyen) vet ikke helt hvordan de skal fote seg etter at sønnen flyttet ut.
Og andre sønn, Erik (Espen Reboli Bjerke) vil flytte fra kona (Iren Reppen) til fordel for en togvertinne han har truffet.
Enkelte kvikke scener og replikker får vi likevel servert.
Og da tenker jeg ikke på Rolfs historie om kameraten Martin, som en gang hadde gleden av å ligge med en dverg.
DET ER morsomt og pinlig når Sverre og Helene i sin kjedsomhet inviterer til partnerbytte på hjemmebane.
Sverre får det ikke til med sin partner på sønnens rom, mens du i bakgrunnen hører konas orgasmebrøl fra ektesengen.
Og det er gjenkjennelig sårt når samme par uanmeldt vil besøke sin utflyttede sønn, men blir møtt med en lunken skulder.
Verst er det nok likevel for Sverre når noen riper lakken på hans produktplasserte Audi.
«Andre omgang» vil ingen steder.
Den henger i luften, og slutter med at Skeid rykker ned i 2. divisjon.
Sammen med filmen, så å si.
| 0
|
702541
|
Snilt om menn
Vi befinner oss i det lukkede Bruce Springsteen-landet der menn i den utflytende trettiårsalderen er passivt følsomme og tilsynelatende bare bryr seg om hverandre, mens kvinner slenger rundt som en forundringsgivende blanding av reservemødre og forundringspakker.
Edward Burns har skildret dem før:
Halvvoksne Jersey-menn i den lavere middelklassen skal plutselig som banan gifte seg, og dermed oppstår aggressiv kommunikasjon med gamle kamerater.
I kresne perspektiver er det egentlig for tåpelig at voksne mannfolk søker aksept hos barndoms-kamerater.
Men en film som «The groomsmen» antyder at kanskje er det best sånn, og de som aldri mer omgås sin fortid, bærer en litt flau og uformulert ensomhet gjennom livet.
Kameratene til Burns krangler om et baseballkort som ble borte for 17 år siden, de drikker ståpils på småflaske og snakker taust om ting som ikke angår dem.
Burns skal gifte seg med den gravide samboeren Brittany Murphy, som kan bære barn med nervøs verdighet sjøl om sminken hennes ennå er så tung at den likner Den rosa panterens fyrverkeri-uhell.
Det fører til at mennene sjikanerer og sensitivitetstrener hverandre, slik menn gjør når livet viser seg fra den overveldende sida.
En trøbler med at han er steril, en annen er bare steil, en tredje homofil og en er rett og slett bare alminnelig mislykka i det meste.
Ingen likner på hverandre, men de bryr seg.
Fordelen ved barndommen var å kjenne folk man ikke hadde noe annet til felles med enn geografien.
Det var både frustrerende og oppdragende.
Dagens underholdnings-genetikk:
Jen spilles av Kate Capshaws datter Jessica.
| 1
|
702542
|
Sølibat er bra
Seksualvenner tror de er motstandere av sølibatet.
Ikke etter et dansk drama som viser hvorfor katolske prester ikke kan leve som rockemusikere.
Når ulands-arbeideren Mads Mikkelsen forlater den ubeskrivelige barne-nøden i Bombay for å snakke med en forretningsmann i København, trygler du:
Ikke gå ut av sirkelen.
Bli hos de som trenger deg.
Men han reiser til København for å treffe den forføreriske milliardæren Rolf Lassgård, som vil kjøpe Mikkelsen engasjement.
Han kan tilby alt det en idealist ikke kan tillate seg:
Familie, tilhørighet, stabilitet.
Dessuten vil han gi enorme midler til de fattige hvis han bare får stjele Mikkelsen fra dem.
Det er en slags faustisk film, og den underlige dansken Mikkelsen er perfekt i den.
Man kan se ham lide mens han blir tiltrukket av et nytt liv, en ny virkelighet.
Susanne Biers drama «Efter bryllupet» forteller en smertefullt intelligent historie om en mann som blir innhentet av det banale.
| 1
|
702543
|
Oprah-fantomet
«Haven» er en pinglete krim om hvordan den gråskygga forretningsmannen Bill Paxton bærer penger på magen til Cayman-øyene, der Orlando Bloom seksualflørter så nattlig med Zoe Saldana at han forvandles til et slags bittert-følsomt Oprah-fantom med utsnakkingsbehov.
Den snille gutten kjører en American Pie-natt med sjefens datter, men de to blir oppdaga, og de opprinnelige caymennene er ikke til å spøke med.
I filmen er dessuten innbakt Paxtons furtentblonde datter på 18 og en lokal strandboms som heter Frits og antakelig ble oppkalt etter en emigrert pansergeneral.
Handlingen i denne merkelige filmen er så tørr at den drysser barnåler på kald parkett, og det føles som om noen har hatt behov for å lage film fra Cayman-øyene uansett hva resultatet måtte bli.
| 0
|
702545
|
Kunstner-pubertet
Verden vil bedras.
Kunststudenter er praktiserende hysterikere, kunstprofessorer er hardhendte egosentrikere, men den følsomme og flinke unge mannen med burdyr-øynene har det gamle American Pie-behovet for et debut-samleie – og dessuten omgir han seg med kollektive medlemmer av eksentriker-lauget.
Gutten havner på kunstskole der Sophia Myles kler av seg for blyantflokken, sånn at den ubrukte guttungen forelsker seg i sinnet hennes.
Steve Buscemi driver kunstkafé, John Malkovich er selvopptatt professor og filmen ser i det hele tatt ut som noe antatt kult for de som sier høhø når de får se Buscemi smile.
Men Terry Zwigoffs Sundance-film handler nesten bare om uslitelige og utslitte ungdomsting.
Den har en litt kvass og bitter slutt som kanskje burde blitt filmens hovedtema i stedet for en eskapistiske kult-løyer fra et utilgjengelig innavl-miljø.
Nei, jeg røper ikke hva det var.
Basert på Daniel Clowes' tegneserie.
| 0
|
702546
|
Den italienske bryggerigampen
Sylvester Stallone lager film slik Rocky bokser:
Stilen er kanskje ikke den mest elegante, men punchen kjennes tung mot magemusklene.
ROCKY BALBOA:
«Rocky Balboa» er en behagelig påminnelse om at Stallones debutfilm «Rocky» var et drama.
Ikke en actionfilm.
Ikke en sportsfilm.
Et drama om en enkel arbeiderklassegutt og hele besluttsomheten og hele kjærligheten hans.
Arbeiderklasse-enkelheten bærer også den siste Rocky-filmen:
Balboa er ikke en flink eller vellykka eller spesielt intelligent fyr, han er bare så inderlig ekte og sann.
I samtale med sønnen oppsummerer han det som alltid var fattigfolks spesialitet:
Det viktige er ikke hvor hardt du slår, men hvor harde slag du kan ta i mot og likevel fortsette.
På et parodisk vis føles det helt nytt.
Kan man si sånt?
Rocky kan.
Er det lovlig å si sånt?
Antakelig ikke.
Rocky har passert 50.
Han bor i et slitt rekkehus i Philadelphias arbeiderstrøk og har en ørliten restaurant.
Da den regjerende verdensmesteren blir så suveren at publikum kjeder seg, kommer noen på at han kan bokse oppvisningskamp mot Rocky Balboa.
Stallone har skrevet og regissert sjøl, og han faller ikke for noen fristelser.
Balboa ser ikke ut som en 30-åring; han er sein og tung og teknisk ufullkommen.
Men han stormer fram som en gal italiensk hingst, eller snarere en bryggeri-gamp.
Han tar på den gamle dagbladjoggedressen og trener med øltønner.
Han hamrer på svinelik.
Han løper med bikkja.
Ikke noe spektakulært.
«Rocky Balboa» er en veldig behagelig og dypt rørende film å se på.
Jeg håper ikke mora mi leser dette, men boksekampen er også herlig.
Kanskje hadde
Stallone også denne gang planlagt en annen slutt, for den han har laget, virker litt improvisert.
Det får holde.
Det var den han hadde.
Rocky er sånn.
| 1
|
702547
|
Hvor var Gud da hutuene drepte tutsier i Rwanda?
«Å skyte hunder» er til å grine av.
Filmen stiller på rystende vis det aller mest plagsomme spørsmålet:
Hvor var Gud da hutuene drepte tutsier i Rwanda.
Men like meget — hvor var de fra Vesten som kunne forhindret folkemordet?
Tro ikke at «Å skyte hunder» bare er en gjentakelse av «Hotel Rwanda» fra 2005, selv om parallellene rett nok er mange.
Det nye i regissør Michael Caton-Jones' film er at den dypest sett handler om oss hvite.
Om våre reaksjoner på det grufulle som skjedde i april 1994.
Om vår avmakt, men også feighet.
Fire skikkelser forsøker å handle: FN-kommandanten, BBC-reporteren, Pateren og Bistandsarbeideren.
Når den rusa hutumobben synger og hoier rundt skolegjerdene, når stanken stiger fra blodig støv i veikanten, når hunder grafser i barnelik, da tvinges våre fire representanter til nye innsikter.
Filosofisk-teologisk-eksistensielle diskusjoner kan lett bli utenpåklistrede i slike drama.
Den innvendingen er gyldig også her.
Men raskt blir replikkvekslingene mellom den gamle presten, den unge bistandsarbeideren, den myndige soldaten og den garva journalisten så integrerte i handlingen at det fungerer.
Det skyldes også eminent spill av rolleinnehaverne.
Særlig er John Hurt overbevisende som presten.
Hugh Dancy har kjever som går i lås og øyne sorgtunge av smerte når illusjoner brister hos den unge idealisten.
Det er til å grine av.
Og grunne på.
Ett av filmens svar er dette:
Gud var i Kigali, men hvor var vi?
| 1
|
702548
|
Kuer med firehoders penis
Jeg har ikke sovna to ganger på kino siden «Mitt Afrika», men livet på landet er framleis en strevsom ting.
«Den store låvefesten» henger verken på greip eller høygaffel.
Hovedpersonen Otis er ku med mannsstemme.
Han omtales som mann, men har jur, som uunngåelig ser ut som en firehoders penis.
De andre dyrene på gården er seksuelt mer oversiktlige, men sjarmen varierer som i en tidlig Idol-samling:
Her er det mye talentløst tjafs.
Overflatene ser ut som billige møbelstoffer, og den hasjskinnende solfarmen hører egentlig hjemme i en litt enkel søndagsmorgen-tegnefilm på TV2.
«Barnyard» forsøker å jumpstarte løyene ved en voldsom luftsurfing og en bråte tilgjort synging.
Det er som å overvære et vorspiel der ingen kjenner hverandre, så alle snakker høyere enn Michael Bolton.
Etter innledende underholdningshysteri tar filmen seg ned i bingen.
Ben er manneku og låveleder, og han avlider fordi han sloss med de aerobicmagre ulvene som ser ut som om de har spist diarélam fra Gilde hele livet og knapt ville kunne tygge lefse.
Sønnekuen Otis skal overta, men Otis er midt i filmen ingen helt, han er en party-ku som reiver rundt på riksveiens rastløshet.
Så møter han Daisy, og så får han bank og så blir han en manneku med baller, ikke bare jur, og dermed avslutter denne merkelige familiefilmen med et litt for ondt voldsoppgjør der den stivøyde skrubben får på pelsen og piltrer ut av historien som om Norges Bondelag var etter ham.
I det politisk korrekte Norge er ulver milde vegetarianere som smiler til husdyr og abonnerer på Nationen.
Kuer derimot slepper ut mer tarmgass enn en gammal Chevy og opptrer som kyniske leverandører av flermetta artieriefett.
| 0
|
702550
|
Såpeglatt politisk mimre-porno
Denne filmen forsøker så vanvittig mye at du ikke ville fått plass til det i en dyr mobiltelefon.
En jule-religiøs hyllest til Robert F. Kennedy.
Et heftig hatfarvel med president Bush og hans Irak-krig.
En litt saftsurklete og sentimental mosaikkfilm, der tilbakelente skjebner til slutt samles i de overbefolka hotellgangene, og politikeren som skulle ha frelst USA fra framtida, blir skutt og drept.
I tillegg kvernende katastrofefilmdramaturgi og pretensiøse forsøk på Grand Hotel-novellistisk filmskriving om enkle enkeltskjebner rundt en tragi-magisk hendelse.
Menneskene i hotellet der USAs fremtidige president ble stanset av en forvirret Sirhan — det er egentlig opplegget til Den Store Amerikanske Romanen.
Men denne filmen ble skrevet av Emilio Estevez.
Det var ingen som visste at han kunne alle bokstavene.
NOEN MÅ ha sett at innholdet glipper, for «Bobby» er en oppfolka «little help from my friends»-film.
Det flakkende dramaet har flere kjente fjes enn en Robert Altman-film, og man bruker den første halvtimen på å mumle «Herregid, det er henne!»
HENNE er for eksempel Sharon Stone og Demi Moore med Eli-frisyrer som ikke engang kan ha vært tillatt av helserådet i 1968.
De spiller begge triste, trauste TV-serie-skjebner, og de strekker talentene sine til bare silikonen holder dem i hop, mens Emilios såpereplikker sklir glatt langs stemmebåndene.
HAM er for eksempel Anthony Hopkins som spiller sjakk med Harry Belafonte i hotellets lobby der de to Muppet-figurene gurgler samstemt over alderdommen og melankolien.
Ham er også Elijah «Frodo» Wood som iført semi-pasifistisk uskyldsblikk gifter seg med Lindsay Lohan for å unngå Vietnam.
Ham er Christian Slater, som får sparken av William H. Macy og røper at sjefen besudler ledige rom med en virkelig unnværlig utenomekteskapelig Heather Graham.
Ham er regissørens pappa Martin Sheen som bare drunter rundt og er sjarmerende gift med Helen Hunt, som har slanket seg så ofte at hun ser ut som om hun venter på å bli kjørt av Morgan Freeman.
Ham er karnevalshippien Ashton Kutcher som selger dop i ukyndige cannabisminner og er den eneste skuespilleren i verden som ikke kan spille rusa engang.
Ham er Joshua Jackson som presseagent og Laurence Fishburne som kjøkkensjef og Estevez sjøl som diva-husbond med smeltende snømanntryne.
DET ER MANGE i denne filmen som tror de er med på noe stort.
Og i sluttscenene, da Bobby Kennedy er skutt og flere av våre folk ligger blødende på golvet, føler vi virkelig at det har skjedd en uopprettelig katastrofe.
Smelter polene?
De ville ha holdt på kulden om Bobby hadde fått leve.
Er islamistene misfornøyde?
De ville ha jublet i Afghanistan om bare Bobby var her.
Den yngste Kennedy-broren blir minnet med en naiv, tilbakeskuende framtidstro som man ikke kan annet enn å unne de liberale amerikanerne som nå lider under presidenten sin.
Dette er mimre-porno.
«Bobby» blir en folkekjær film for de frustrerte, men en pinlig ting hvis man er så uheldig å tenke seg om.
| 0
|
702551
|
Pinlighetenes sosiologi
Den femte American Pie-filmen er akkurat så dårlig som den bør være for at verden skal gå framover.
Hvis rånefilmene blir interessante og vellaga, vil det oppstå forståelig misnøye og grunnlag for revolusjon.
Ekstremt mye underholdning blir bare laga for at folk liker å se møkk.
Tre-åringer utforsker sitt selvbilde ved å stirre på bærsjen i egen bleie.
23-åringer ser «American Pie»-filmer.
33-åringer ser «Farmen».
De utforsker alle den opprinneligheten som man kan oppdage og verdsette i et ufiltrert selvbilde.
Den femte American Pie-filmen kommer dessverre rett på DVD, en solid urettferdighet mot de som går på kino for å se pupper fordi de av en eller annen grunn ikke har internett.
Det starter med at en så ubeskytta ungdommelig mann at han antakelig befinner seg midt i en tidlig celledeling, onanerer da mor, far og bestemor kommer inn i rommet, og ettersom det er familiens eldste som får mesteparten av spruten, oppstår dødsfall i familien.
Døden fører til at hovedpersonen blir mobba av kameratene, som også ser dystert på at han ikke får sex med kjæresten Tracy, som altså oppfører seg slik jenter gjorde i film for mer enn 20 år siden.
Hun ser så ung ut at foreldrene antakelig vurderer tohjulssykkel uten støttehjul neste år.
«American Pie»-filmene er antakelig det mest vitale forsøket på å blåse liv i «Porky's»-prosjektet fra 1982.
Det året hadde kvinnebevegelsen rukket å gjøre kvinnebryster til noe så overjordisk seriøst at gifte menn tenkte amming hvis de så kona si naken i badespeilet.
Den første Porky-en handlet om at gymnasiaster fra Florida skulle forsøke å miste jomfrudommen sin, og ved en slags kulturhistorisk nusselighet handler «American Pie:
The naked mile» om nesten det samme.
De som trodde at mennesker ble født uten jomfrudom i våre dager, kan få et sjokk.
See how they run.
| 0
|
702552
|
Et nesten-eventyr
Hvordan kunne dette skje?
Paul Giamatti og Bryce Dallas Howard tilhører jordbærtoppinga på den amerikanske karismakremen, og mystikeren Shyamalan er kanskje Hollywoods mest sinnrike sjelsinnretning.
Hvorfor er filmen så bedøvende at tåneglene detter av?
Forklaringa kan være verre enn du tror:
Her er det for lite Porky's.
Ikke fordi filmen mangler pupper, men fordi historien om alvedama som dukker opp fra bassenget etter hvert blir så edel at du skulle ønske at biskopen gikk hjem sånn at festen kunne begynne.
Alle hintene om monstre og andre verdener blir sørgelig misligholdt, og vi blir sittende igjen med et ufullført nesten-eventyr om nesten-noe.
På ett eller annet tidspunkt blir det for uinteressant at en eventyrskikkelse ikke finner veien hjem.
Det er egentlig en Noddy-historie.
| 0
|
702553
|
Stephen King-inspirert zombie-Noddy
Enda en Noddy.
James van der Beek (Dawson i «Dawson's Creek») blir innkalt til tjeneste i C-filmenes villmark for å være så mutt forelska i ekskona Ivana Milicevic (fra «Casino Royale») at han vil la seg ofre til de besatte skoleungene.
I en litt hemma zombiehistorie vandrer unge Vander rundt og sparer på spennings-potensialet sitt, og sarajevojenta Ivana har så stygge klær at overkroppen likner en Rambo-sekk.
«The plague» handler om at alle barn i verden faller i koma fordi de misliker de voksne, men den Stephen King-liknende historien fører ikke engang til at noen kysser på en spennende måte.
Når en grøsser både har kjedelig vold og sultefôret lidenskap forsvinner eksistensberettigelsen.
Det er noe inderlig gammeldags med denne filmen.
Alle barn faller i koma.
I stedet for at Max von Sydow dukker opp, kommer van der Beek dinglende fordi han har vært i fengsel og vil treffe ekskona si.
Han er med andre ord til stede i bygda da de sovende barna plutselig reiser seg og blir morderiske som trifider.
Det viser seg at regissøren har det til felles med Edvard Grieg at han mener at de unge har rett også når de gjør feil, så filmen skeiner ut i en slags «dere er brikker i legomuren min»-romantikk som passet bedre i gavekjøpersesongen enn nå på nyåret.
| 0
|
702554
|
Derfor bygger fedre konserthus
Samvittighetsfulle fedre bruker milliarder av samfunnets penger for at ikke døtrene deres skal risikere å møte Vince Vaughn.
Katastrofe-filmen med Jennifer Aniston og Vince Vaughn ble virkelig et eksempel på at Tingen i Tangen mangler.
Filmen starter med at JA og VV tribunekrangler.
I neste scene samboer-krangler de.
Innimellom de to innledningsscenene finnes en hel film om hva som egentlig fikk det usammenhengelige paret til å funke, men det får vi aldri se.
«The break-up» er en film om udokumentert og usannsynlig følsomhet – og dessuten ville Jennifer Aniston aldri kysset en mann som antakelig har sex mens han tygger løkpølse.
Vaughn er en Porky's-figur, men «The break-up» er en Friends-hysterisme, så han passer ikke der.
Filmen illustrerer hvordan Gud forhindrer at mennesker møtes ved at noen går på stadion og noen i konserthuset.
Den egentlige grunnen til at vi bygger konserthus er at Eiganes-piker aldri skal treffe gutter som heller rekesalat på sushi.
Vaughn spiller en sitcom-idé, og han burde ha sitt eget show med Budweiser og skitne sokker ved 17-tida på TV3.
Han er en mann som kan kjøpes i antikvariater med tresete.
Egenntlig er denne filmen en gjentakelse av «War of the roses» med Michael Douglas og Kathleen Turner.
To som omsider har flytta inn vil ikke flytte ut igjen, og så bor de side om side som om FN hadde plassert dem der for at ikke møtene i Sikkerhetsrådet skal bli rolige de neste femti åra.
Men filmen har gode biroller, som sitcoms ofte har.
| 0
|
702555
|
B-belgieren
Man skal ikke forvente mye av en ny Van Damme-film.
Men den bør nok ha litt spenst.
I «The hard corps» er 46-åringen den eneste synlige belgieren, hvis man ser bort fra at politiskurken er litt belgisk i huden.
Ellers handler det fra et miljø av boksere og hiphop-ere, der Van Damme stadig er spesialstyrke-veteran og gjentakelig skal passe på de som er større enn ham.
En film som dette skal ha en skikkelig helt som kommer inn gjennom effektrøyken med fyrverkeri i begge hender og velsådet i sinne.
«The hard corps» er i likhet med så mange en film som holder igjen, som om den er litt sjenert over at den ikke har mellomfag i brie.
Sånn skal ikke en VHS-helt være.
Den starter med at VD er spesialsoldat og blir skada av folk med Palestina-skjerf – antakelig noen fra Revheim menighet.
Musikken er sentimental som spurvefødsel i Disney-film, og den håndfaste europeeren skal være livvakt for en afroamerikansk tungvektsmester med dårlig humør og elendige venner.
Men søstera hans er Vivica A. Fox, som har svart dress.
Hun er ingen Janet og beholder den på.
| 0
|
702557
|
Pappaguttmagi og søte pikefjes
De effektglade vil kunne ha moro av å se «Pakten».
Storyen om fire tenåringer med magiske evner er i seg selv riktig teit.
Utgangspunktet kan leses som en high school-vri på Harry Potter:
Fire pappagutter på kostskole i New England vet seg imellom at de har arvet overnaturlige egenskaper fra hver sin forfader på 1600-tallet.
De kan endre form, trosse tyngdekraften og utføre overmenneskelige kraftanstrengelser.
Dermed får vi diverse stilige scener der kjekkasene ypper seg med utrolige (les digitalskapte) stunt.
Men regissør Renny Harlin (finne utlånt til Hollywood) klarer ikke tydelig nok å formidle et vesentlig premiss i fortellingen:
Å bruke de overnaturlige evnene har en skremmende følge for pene ungdommer med svulmende muskler.
Den som bruker sine magiske krefter, eldes.
Pussig er det da at stuntene som pappaguttene foretar, ikke skaffer dem en eneste rynke.
Jeg ser de magiske stuntene mest som ferniss utenpå en tradisjonell high school-grøsser.
Det handler dypest sett om unge menn som konkurrerer med hverandre om å bli størst, sterkest og mest tiltrekkende på jentene.
Skikkelig rivalisering blir det når den femte pappagutten entrer scenen og vil tilrane seg rollen som de andres overmann.
Og de stakkars pikene?
De er klisjeer av high school-jenter:
Søte, uskyldige, lettskremte nek som går inn i offer— og gisselroller.
De skremmes i dusjen, spises av edderkopper og svever i lufta når den slemmeste magikeren får trang til å trylle litt.
Sukk.
Takke meg til en god Harry Potter-historie.
| 0
|
702559
|
Notting Hill på norsk
Espen Askeladd har resignert litt.
Han er fylt 35, har vært enkemann de siste fire årene og driver kafé i Oslo sentrum øst.
Finnes det en prinsesse han kan målbinde?
Det mest berømte klassespranget i nyere film var vel da megastjernen Anna (Julia Roberts) falt for en fattig bokhandler (Hugh Grant) i «Notting Hill» (1999).
Finnes det klasseforskjeller store nok til å lage en slik kontrast i Norge?
Vel, jeg har bodd både på hybel i Holmenkollåsen og i blokkleilighet øst for Akerselva og vet at det finnes sosiale gap i hovedstaden.
Men sannsynligheten for at en steinrik, forretningskvinne à la Celine Midelfart skal sette seg ned ved kafébordet til Karsten på Grünerløkka, er likevel ikke overvettes stor.
For å like «Mirakel» må du tro på et sosialt mirakel.
Særlig burde manusforfatter Geir Meum Olsen gått noen ekstra runder for å overbevise oss om at svenske Victoria faller pladask for mannen i gata.
Nå har nok Meum Olsen og regissør Thomas Kaiser skjønt at det ikke blir noe til under med en ren blåkopi av «Notting Hill».
Gradvis endres klemma som Karsten havner i, til et moralsk forsvar for mennesker som ikke er perfekte.
Kan han elske en dame som tjener penger på genforskning, samtidig som hans nevø er livstruende rammet av en arvelig muskelsvinnsykdom?
Det assosieres til at fosterforskning og genetikk vil kunne luke ut funksjonshemmede.
Diskusjonen er viktig, men konflikten finslipes slett ikke nok i filmen til at den framstår som et integrert dilemma.
Enkelte dialoger blir bare merkelige.
Men legger man vekk snusfornuften i kinosalen, kan «Mirakel» nytes som en passe romantisk historie, spilt av dyktige hovedrolleinnehavere, men med ujevne prestasjoner på birollenivå.
| 0
|
702560
|
Sterkt om Israels kvinnesoldater
«Nesten hjemme» er ingen direkte kritikk av israelske soldaters framferd mot palestinere.
Men indirekte fungerer filmen likevel som en ramsalt harselas med okkupasjonshæren.
Mange rapporter har vist hva Israels ydmykende grensekontroller og identitetssjekking gjør med palestinerne.
Nå rettes fokus mot hvordan en slik militær praksis også virker ødeleggende på unge soldater.
I dette tilfelle 18 år gamle kvinnelige menige.
Manus og regi er laget av israelerne Dalia Hagar og Vidi Bilu.
De skaper flere slående scener som viser at nedverdigende behandling av fienden blir uutholdelig også for kontrollørene.
Slik får vi se den kvinnelige soldaten som nekter å fortsette å strippe muslimske kvinner under sikkerhetssjekk.
Nesten latterlig virker kommandantens system med å få de menige til å patruljere gatene i Jerusalem og forlange identitetskort fra enhver potensiell araber.
Men «Nesten hjemme» er mer enn en politisk kommentar til en tragisk konflikt som tar liv på begge sider.
Regissørene maler etter hvert et dobbeltportrett av Smadar og Mirit som patruljerer sammen.
Det er blitt en betagende skildring av ensomhet, ung opprørstrang og lengsel etter kjærlighet.
De debuterende skuespillerne, Smadar Sayar og Naama Schendar, pendler svært overbevisende mellom hat og forakt, vennskap og lojalitet i sitt forholdet til hverandre.
Det hele kan summeres opp slik:
Hvorfor skal et folks ungdom bruke år av livet sitt på inhuman behandling av et annet folk?
Hvorfor kan de ikke heller få bruke kreftene på å skape et meningsfylt liv for seg og sine?
| 1
|
702561
|
Denzel vs Gud:1-0
Les femmerterningen og bla videre til været.
Som tittelen antyder er ikke «Déjà vu» en film du vil vite noe særlig om på forhånd.
Hvis du likevel er så dum:
Tids-paradokser er etter hvert så allmenne underholdningsfenomener at 12-åringer tror de forårsaker dommedag hvis de får se video fra sin egen 11-års dag.
Også «Déjà vu» krangler rundt med Einstein i en slags kausalitets-kabaret der man aldri blir helt sikker på hva som er årsak og hva som var virkning.
Ta med alle hjernecellene på kino og seif det intellektuelle utbyttet ved å spandere en billett på naboens 16 år gamle matte-geni.
Han kan forklare.
Én ting er helt sikker:
Hvis du får se en film der kampen står mellom Denzel og Gud, så sett juletrepengene dine på nyorkeren.
Nei, det er ikke Gud.
Han er fra Midt-Østen.
I denne thrilleren spiller Denzel W. etterforsker i Sprengstoffinspeksjonen den Mardi Gras-tirsdagen da en terrorist sprenger New Orleans-ferja.
Washington har ikke gått mange rundene med innsamling av blå ledninger før han oppdager at FBI gjenskaper fortida i et slags reality-speil som kan vise alt som skjer for fire dager siden.
Så markedstilpassa er denne innretningen at den kan skanne tvers gjennom vegger og vise Whitney-snutede Paula Patton i dusjen, et optisk fenomen som forårsaker kjente typer spreng hos eksperten og får ham til å tenke tanker som angår svært radikal fysikk.
Vi som elsker kule eksplosjoner, kule hull i biljaktene, kule ansiktsuttrykk og kule ekspertsamtaler, liker dette.
Men vi er enige om at filmen egentlig er litt dum.
| 1
|
702562
|
Julens mest oppfinnsomme filmlek
ENDELIG et oppfinnsomt manus som gjør noe spennende med klassiske klisjéfortellinger!
Her flettes ulike fiksjonsplan sammen på en måte som virkelig fascinerer.
Nå ja, innen smalere skjønnlitteratur er det en lang tradisjon for å operere med metaplan.
Men i filmmanus og populærlitteratur nøyer man seg sørgelig ofte med en gjenkjennbar handlingsgang.
Som litteraturprofessor Dustin Hoffman formulerer det i herværende film:
Du vet at du leser en komedie hvis to som hater hverandre, blir gift til slutt.
Eller en tragedie hvis to elsker hverandre, men den ene dør.
Men hva er «Stranger than fiction» — komedie eller tragedie?
UNN DEG Å FINNE det ut selv.
Jeg røper ikke mer enn at hovedpersonen Harold er en kontrollfrik, en dødskjedelig, grå revisorfyr som husker alle tall, men mangler et liv.
Videre kan jeg melde at vidunderlige Emma Thompson er der med sin britiske stemme.
Hun spiller en nevrotisk forfatter, desperat kjederøykende, rammet av skrivesperre.
Men jeg forteller ikke hva de to har med hverandre å gjøre.
Det lar jeg manusforfatter Zach Helms avsløre, godt hjulpet av regissør Marc Foster.
Snart leker de katt og mus med vår oppfatning av fiksjon og virkelighet.
SELVFØLGELIG rommer storyen de velkjente figurene:
Mannen som plutselig havner i en annen sosial sfære og oppdager den skjønne kvinnen han burde vinne.
Slik kan handlingen minne om en annen premiere, norske «Mirakel» (se egen anmeldelse).
Men «Stranger than fiction» bygger romansen ut til noe mye mer oppfinnsomt.
Dette er ikke et vanlig dusinvaremanus.
Ett kjennetegn på kunst er kompleksitet, det at en bok eller film kan fungere på mange plan.
På uhyre elegant vis lirker Helms og Foster inn et eksistensielt bakteppe:
Hvordan lever du livet ditt hvis du vet at du skal dø?
Ja, hvis du vet at du snart skal dø?
Det er lekkert gjort.
SKUESPILLERNE er en nok en grunn til å se «Stranger than fiction».
Dustin Hoffman levendegjør den distré litteraturprofessoren som sier merksnodige, halvfilosofiske ting hvis han ikke er badevakt.
Queen Latifah er fjellstø der hun beroliger forfatteren i Emma Thompsons skikkelse.
Will Ferrell spiller så sosialt utilpass at jeg betviler at noen kvinne overhodet vil se hans vei.
Og kakebakersken Maggie Gyllenhaal er et deilig, skjelmsk kosetroll av vennlighet.
NÅR SEKSEREN likevel ikke triller inn, skyldes det at slutten likevel lar seg gjette ørlite grann for tidlig.
Til sist blir det hele litt for usansk etter min smak.
Dermed blir jeg ikke så berørt som en slik fortelling egentlig legger opp til.
Hva er det da mer forunderlig enn fiksjon?
Det rare livet - dersom vi lever det ekte og nært i møte med andre mennesker.
Slett ikke dumt budskap, det.
| 1
|
702563
|
Rockernes svar på «Borat»
Ja, hvorfor ikke en parodi på et rockeband?
Det finnes nok trekk å le av.
Usanerne Kyle Gass og Jack Black har vært rockeartister i tolv år.
Nå prøver de seg på å lage komedie av egen karriere.
Åpningen karikerer klisjeen over klisjeer:
Ung gutt gjør opprør mot strenge, kristne foreldre som nekter ham å spille rock.
Stilistisk er sekvensen fæl, laget som en kjappkjapp musikalvariant med bruk av playback.
Heldigvis roer det seg ned til normale snakkescener mellom låtene.
Skjønt normale og normale.
Når den sangglade Jack møter gitarspilleren Kyle og begynner å fantasere om å bli verdens største rockeband, er det meste av talen tull og tøv.
Et lekent talent har herrene så absolutt, men det er ganske barnslig.
Smått om senn finner de en brukbar motor for handlingen.
Målet blir å bryte seg inn i byens rockemuseum for å stjele «The Pick of Destiny».
Det betyr «Skjebnens plekter» og ikke det norske ører hører.
Den demoniske lille detaljen må de ha tak i — den avgjør om rockestjerner blir berømte.
Så jaktes det med mye ståk og leven.
Morsomst er parodien på laserscenen i «Entrapment» der Catherine Zeta-Jones akrobatisk balanserte seg fram til skatten.
Black gjør det for å nå plekteret.
Men humoren er aldri elegant særlig lenge.
«The Pick of Destiny» stjeles til slutt hjelp av Blacks erigerte «pilt of destiny» i en scene som kan konkurrere med de mest vulgære i «Borat».
Sukk.
Jaja.
Etter hvert ble jeg lei de masete herrene og deres påfunn.
Det ramler ned til en 2'er.
STIFTET:
Cirka 1994.
MEDLEMMER:
Kyle Gass og Jack Black.
TV-SERIE: 1997-2000.
STIL:
Blander rock med folk metall, komisk rock og vulgære stunt.
FILMEN:
Iblandet selvbiografi.
| 0
|
702564
|
Nikotinbrun jule-globb
Den gamle Hitchcock-imitatoren Brian De Palma har begått denne julens kalkun.
De eneste forbrytelsene som interesserer i hans epoke-krim, er at regissøren tar livet av fire skuespillere som sikkert kunne vært brukbare til mange ting i årene som kommer.
Aaron Eckhart.
Skuespilleren som gjentatte ganger likner en veltrent, skjult homofil norsklektor, skal liksom være superbokser og psykose-lallende politietterforsker.
Nø.
Han blir en takk for i dag-jobb som utsletter filmen før den har starta.
Josh Hartnett.
Den livligste tingen i en film som er så historie-kitschete nikotinbrun og full av tobakksrøyk at du skulle ønske skuespillerne stilte på røntgenbilde.
Også marsipanfjeset Joshua skal være bokser, og dessuten gå lojalt i Eckharts vimsete fotefar og være moralsk avstandsforelska i dama hans.
Scarlett Johansson.
På alle kalkuner er det hvitt kjøtt.
Johansson ser ut som kjøttbransjens isopor-installasjon og holder seg med åpen munn for at ikke hjernen skal gå varm når hun sier to lange James Ellroy-setninger etter hverandre.
Pust, jente, du kan dø av det!
Hilary Swank.
Alle kalkuner har et skjelett, og i denne filmen har det et navn.
Hilary puster heller ikke gjennom nesen, men hun stirrer som om røyken har laga ozonhull i kontaktlinsene.
Filmen er så overlessa at den føles som en fem episoders påskeskrim eller en indisk miniserie.
Etter hvert utvikler det seg chandlerske verbal-oppklaringer som passerer nivået for hva som er fortelling og hva som er parodi med så mange runder at Lynet McQueen ikke ville ha tatt den igjen.
| 0
|
702567
|
For dagdriverne
Man kan være innsiktsfull geografisk og si at «Stay alive» er inspirert av japanske tekno-grøssere:
Man kjøper noe kult, og så tar det livet av deg.
Det er en slags panteisme.
Gud-djevel i alle ting.
En videokassett eller en pc er natur.
Djevelen holder til i en sterkt nedlagt indianer-kirkegård.
Men egentlig oppstår bare en nyversjon av «Fredag den 13.» der ungdom med nevrotiske kulhetskrav dør en etter en.
I dette tilfellet fordi de har spilt et dataspill, og i det bor en urimelig hevnerske fra Louisiana.
Poenget med filmen er ikke at den skal være spennende, men at man skal trives sammen med folka mens de blir omgjort til sørgelige brøker.
Filmen er livsstil-porno, som så mange andre filmer er det.
| 0
|
702568
|
Kristannas jul
Med halvnorske Kristanna Loken går det ikke så bra.
Hun spiller omtrent like elegant som en lagerarbeider på ufrivillig overtid, og ansiktsuttrykkene ville ikke fått henne forbi køen på Legevakten en gang.
Dama spiller en voldsomt sverdsvingende damfir.
Hun reiser med Michael Madsen som er utstyrt med en melankolsk manke, og i sitt slott sitter den julebakst-hvite vampyren Ben Kingsley som en sår påminnelse om at Gandhi var vegetarianer.
Han likner litt på nissen i grunn', og er advent-ukas superskurk med sin godnatta-aktige ungjente-oppdrett til blodnæring.
Her er også Michelle Rordriguez med på sin karriere-maskuline måte, og Geraldine Chaplin spiller spåkone.
Den merkelige vampyr-fantasy-filmen er liksom påkosta på en fattigslig måte, og Kingsley ser virkelig litt desorientert ut når han skal spille drakul blodbølle.
«Bloodrayne» er en film med ekstremt serviettbehov, og den er bare mildt underholdende.
| 0
|
702569
|
For de selvbestemt banale
Stygge bilder, sløve samtaler, patetiske problemstillinger og slagsmål som får deg til å tenke på de få chihuahua-ene som leker løve.
Det er sånn at Emily ikke ville ha Brendan lenger sjøl om han er så kul at Humphrey Bogart ville ha mistet en h av bare misunnelse.
Men Brendan gir seg ikke, og det skjuler seg en slags barnegangster-historie i damas forsvinnelse.
Filmen er full av banaliteter, men det er også tilværelsen, og noen ubeskjemte vil kjenne seg igjen.
En god film for en mann med hælsår handler om plaster.
Verre er det at en eller annen sjossen sundancer har fått det for seg at han skulle lage en Chandler-aktig film fra gymnasmiljø.
Oi.
Vondt.
Guds navn er det mest misbrukte i Vesten.
Pulp-forfatteren Raymond Chandler kommer på annenplass.
Det er ikke lett å begripe poenget med «Brick», og det er egentlig ikke noe å bry seg om.
Sundance-filmer er som barneteater.
De angår bare de som laget dem og foreldrene deres.
| 0
|
702570
|
Kvakk kvakk kvakk
«The holiday» er helt lik den irske filmen «Tara Road» med Andie MacDowell, men det får nå bare være.
Det er verre at den er skrevet og regissert av Nancy Meyers, som er et så stygt bannord at man ikke kan si navnet hennes i julen uten at en engel dør.
Meyers har aldri glemt at hun ble separert fra ektemannen Charles Shyer i 1999, og filmene hennes er gretne på en litt Hollywood-trendy Vanessa-måte.
«The holiday» er dessuten snakkesalig hinsides en hver tidligere beskrivelse av ordet.
Dette er filmen der alle tastetrykkene til også de trivielle e-mailene er med.
Hvis filmen hadde vært britisk, ville den bestått av verbalsnop og ordsevasjoner klarere enn krystaller — i Meyers' ukontrollerte livsfattigdom finnes bare snadring som slaps, hvis noen kan huske hva det var.
Fortellerstilen er omstendelig inntil det senile.
Cameron Diaz var en begivenhet for ti år siden, og nå er hun som en lagra tingest etter at AA-batteriet flata ut.
Som furtent forelska ser hun ut som noe Pinochet kunne ha fortjent mens han ennå levde.
Jude Law strever med å bli en fyr som egentlig ikke finnes.
Men han står ihvertfall for filmens eneste overraskelse, og i noen få utvalgte Law-scener funker filmen med uventa varme og sjarme og innholdsrikt liv.
Jack Black er søtere enn nybørsta butikk-kanin, men blir aldri viktigere enn en litt stor tivoli-premie.
Det er synd for Kate Winslet, som ihvertfall er en fullblods Streep ved at folk blir beveget av å se på at hun tenker.
Det er bra.
Men filmen er ille.
Noen vil nok like den.
Kvinner som egentlig bare lengter etter kakao-søsterskap og de gamle flettene sine, og menn som vet navnet på sin egen deodorant.
Men hvis du fremdeles foretrekker potetgull framfor Napoleonskake, har du ingenting her å gjøre.
Kate W. elsker en mann som bare misbruker henne.
Diaz hiver ut samboeren sin fordi han var utro.
De to bitre kvinnene bytter hus - en risteklokke-idyll i England og et neofunk-palass i L.A.
Snakksnakkkvakkkvakksnakkkvakksnakk.
| 0
|
702571
|
Flott F-16-fantasy
Fantasy-historier er som blues.
Alt er egentlig likt.
Men folk liker det like, og «Eragon» er en skikkelig fartsfylt og fantasirik fjortis-action som til og med vil glede F-16-fansen.
Drager er nesten ubeskrivelig kule dyr.
Når en lyshåra brite som minner om den unge Roger Moore, setter seg på ryggen og farter som fyrtøy gjennom monsterhulene, da kan du uten skam glemme Tolkien og glede deg over genrens generøsitet.
Unge Eragon reiser gjennom skoger og fjell sammen med Jeremy Irons.
Irons demonstrerer hva én overmenneskelig god engelskmann kan gjøre med en films troverdighet.
Og Robert Carlyle er en trollmann som er blitt så mishandla av l'orealisk maleriskhet fordi han fortjener det, at du kan se ondskapen som hudfenomen.
Når kong Malkovich har han som venn, er det tydelig at han burde tatt en duckert.
Sienna Guilloy har en rådyraktig smalhet og spirefrisk bestemthet som egentlig burde gjort henne til filmens superhelt, men OK.
Det måtte være en gutt og en drage.
Det er lett å godta.
Videre er det klart synlig at jentene kommer til å knytte knoker over Garrett Hedlund, som spiller Murtaugh med mørk lidenskap.
Jo.
Det er nok her.
Filmen handler om at Sienna slipper en rar stein i skogen, og den finner bondegutten Eragon.
Ut kommer verdens skjønneste lille dragehvalp.
Fordi den spiser gnagere, blir hvalpen en diger superfly som ildner omgivelsene med taktiske kjernevåpen og er til god nytte.
Joda.
Dere vil like dette.
| 1
|
702573
|
Bare for far
Der kom gaven til far.
Far er nemlig ikke så dum som statsministeren vil ha det til, og han kjenner igjen en særegen, svart actionfilm når han får se den.
Michael Mann er en luring.
Han pleide å lage så hvite filmer at de liknet reklamer for vaskemidler eller kyllingfilet, som f.eks. «Manhunter».
Kanskje oppdaget Mannen mørket da han gjorde «Collateral» med Tom Cruise.
I hvert fall har han regissert en 2006-versjon av «Miami Vice» som er en estetisk provokasjon mot folk med hukommelse.
I denne filmen finnes det mindre åttitall enn på altertavla i Domkirken.
Lyset eksisterer ikke lenger.
Selv scenene der sola skulle ha lagt seg over landskapet med utbleikende sørstatsdialekt, blir nesten usynlige når Mann blender ned som om han var en vampyr på Ving-reise.
Effekten er fantastisk.
Den visuelle overraskelsen blir fulgt opp ved at de to hovedpersonene har fått munke-personligheter.
Jamie Foxx elsker kjæresten sin med et enkelt alvor som ville vært en pryd for hvilkensomhelst sogneprest, og Colin Farrell med aggressiv E-6-bart forelsker seg så casablankisk i gangstersamboersken Gong
Li at filmen i perioder legger seg til med dramafakter.
Det gjør ingenting.
Dette er romantikk på den mandige måten.
Ingen sier stort.
Alt er greit.
Ting blir slik de måtte, så se heller vekk med tårer i auene.
Filmen blir drevet framover av en tung, tett og solid action som kan ta pusten fra mange av de raske & rasende.
Michael er Mannen.
Han tar humoren ut av en film som formelig tryglet om å bli neddopa av retro-ironi, og gjennomfører et slags paramilitært underholdningskupp.
| 1
|
702574
|
For far egentlig
Da jeg så «Cars» om igjen, oppdaget jeg et velkjent psykososialt fenomen:
Det er noe med gutter og biler.
De ble skapt av samme ribbein.
I gjensynet med den lille racerbilen Lynet McQueen cruisa med dama si Sally over prærieveier til støvete og halv-nasal rockewestern-musikk, slo det meg at egentlig kunne jeg ha holdt ut i flere døgn med å se på en bil som kjørte over USA med musikkledsagelse og oversiktsbilder.
Den dagen Google Earth lar meg cruise motorveiene i 3D, kommer jeg ikke til å skrive ei linje mer.
Med andre ord:
«Cars» er kanskje egentlig gaven til far i år.
Kanskje til veisjefen som vil at bare de rike skal få kjøre motorveien mellom Stavanger og Sandnes.
Filmen er velgjort og enkel.
Alle som har kjørt en Lada fra 1975, vil glede seg over den spretne bruken av fjærer og støtdempere.
| 1
|
702575
|
For tippeoldefar og di
Nei, for all del.
Dette er ikke en film for levende mennesker.
Den sjarmerende senile tilhører en dritfull, umedlidende harry-kultur som vi forhåpentlig ikke dyrker lenger, og mytene om den eksentriske, aldrende kunstneren er så mosegrodd at man kan lage husflid-dekorasjoner av den.
Suzanne Osten har laget en ufølsom film om et landsens pensjonisthjem for ufrivillig gale mennesker som har alder til felles.
Stigmatiseringen av mennesker etter kjønn, rase, diagnose, etternavn, kroppslengde eller alder representerer alltid en form for analfabetisme.
Man vet ikke, derfor føler man, og følelser er ubrukelige til stort sett alt, noe skilsmissestatistikken forteller mye om.
| 0
|
702576
|
Død som en stein
«Stoned» handler om det drukna Rolling Stones-medlemmet Brian Jones.
Rundt 90 prosent av filmen fortoner seg som en hudglad sladrehistorie fra den intellektuelle fattigdommens blotterbevegelse.
Slutten har en vri.
Jeg skal ikke røpe den.
Gjennom øynene til en entusiastisk, men hemma håndverker får vi se hvordan sekstitallsgroupier i England kler ustanselig av seg for å få mat, mens Brian Jones sitter i Kristoffer Robins barndomshjem og snøvler med paranoiaen sin.
Grunnen er at den strenge faren knuste bluesplatene hans bare fordi han hadde gjort en 14-åring gravid.
Spinal tap!
«Stoned» er en tåpelig film med en uinteressant historie.
Til og med lydsporet er likegyldig.
| 0
|
702577
|
For TV-familien
Denne komedien burde egentlig være en stasgave til alle de familiene som satt sofalangs i årevis av livløse ettermiddager og så «Alle elsker Raymond» og «Kongen av Queens» repetere episodene sine.
Ray Romano og Kevin James driver dørsalg av kjøttberg og havner i klammeri med gangstere?
Nettopp.
Dette var de ikke laga for.
Ray med solbriller og åttedagersskjegg?
Kevin J. med det sårbare skogdyrfjeset klatrer i takrenna og har fraskilt datter?
«Grilled» strever før den har rukket å bli 13 sekunder gammel.
Sofia Vergara spiller kjønnsoperert seksualfristerske.
Juliette Lewis spiller skrulle.
Det gjør egentlig ikke noe at hun avlyste stavangerkonserten.
| 0
|
702578
|
Ekte kjærlighet til salgs
Vi er med både inn på soverommet og inn i hjertet til den aldrende sexturisten Teresa.
Det er ikke temaet i seg selv som gjør «Paradis: Kjærlighet» til en så interessant og kontroversiell film:
Eldre, enslige damer fra Europa på ferie i Kenya, der unge, vakre og villige menn lokker minst like mye som solen og varmen.
Ja vel.
Dem om det.
Det er hvordan den østerrikske regissøren Ulrich Seidl har valgt å fortelle historien om Teresa på jakt etter kjærlighet i Kenya som treffer midt i fleisen:
En intens, nesten vond flue på veggen-følelse.
Dvelende, naturalistiske sex- og nakenscener som aldri tar slutt.
Hjemme i Østerrike er Teresa en sliten og overvektig alenemor i 50-årene, usynlig og for lengst parkert på kjærlighetens kirkegård i et samfunn som elsker det rynkefrie, kroppshårløse, unge og slanke.
I Kenya oppdager hun at hun har en helt annen verdi.
Plutselig blir hun sett.
Som kvinne, i en kultur med andre syn på skjønnhet og alder enn hun er vant med.
Gjennom en venninne kjenner hun til sugar mama-begrepet, en tilsynelatende vinn-vinn situasjon der hun får sex, oppvartning og «ekte» kjærlighet på ferie, mot at hun spanderer og er gavmild.
Hun vet at det er status for unge menn å vise seg sammen med henne, fordi det betyr at de har penger.
Men ingen av partene ville tenkt på å kalle det som skjer prostitusjon.
Sexturisme
Når hennes unge, vakre beiler bedyrer at det fra hans side dreier seg om ekte kjærlighet, vet Teresa at det er en del av spillet.
Likevel lar hun seg rive med.
Med fargesprakende bilder og en naturalistisk-dokumentarisk stil har Seidl lykkes til de grader i å belyse så mange slags sider av denne typen sexturisme: Kulturkollisjon.
Turist-kolonialisme.
Kjærlighetsspråket.
Hva som ligger bak smilene og gjestfriheten.
Forskjellen på menn og kvinners behov.
Og ikke minst hvordan Teresas oppførsel og mentalitet går fra det usikre og forventningsfulle til det kyniske etter hvert som hun overskrider sine egne grenser.
Skildret helt uten moralisme: slik er menneskene.
Fordi vi har råd.
Eller fordi vi ikke har det.
Vi sniklytter til venninnesamtaler som er ekstremt pinlige, men som virker realistiske.
Sexscenene, som har gitt filmen en absolutt 18-årsgrense, er av det slaget som hadde vært både forbudte og skandaløse for bare få år siden.
Men de er aldri spekulative eller pornografiske.
Skuespillerne er suverene, det er sjelden å se noen blottstille både sitt indre og ytre på en så naturalistisk måte.
Rollebytte
En scene, der Teresa får en mannlig stripper i bursdagsgave, er så vond at det nesten ikke er til å holde ut å se på den.
Fornedrende for den unge mannen, motbydelig oppførsel av kvinnene.
Men så kommer du på at slik har jo kvinner blitt behandlet av menn i uminnelige tider.
Det som for lengst er alminnelig i populærkulturen blir plutselig knallsterkt når rollene er byttet om.
To timer film er lenge, men det er ikke en overflødig scene her.
Det er nettopp dvelingen ved det hverdagslige, det ubetydelige og litt fjollete som gjør «Paradis: kjærlighet» til en så uforglemmelig og sterk filmopplevelse.
FIlmen er den første i Ulirch Seidls trilogi, som handler om tre forskjellige kvinners opplevelser på paradisiske feriesteder, med tilleggstitlene tro, håp og kjærlighet.
| 1
|
702580
|
Oliver Stones dystre barbar-krim
Oliver Stone har laget film av Don Winslows narkokrim, og det er blitt en historie som framstiller menneskene som villmenn og barbarer med stor grådighet — men ingen empati.
(Savages)Regi:
Oliver Stone.
Med:
Blake Lively, John Travolta, Salma Hayek, Benicio DelToro, Taylor Kitsch, Aaron Taylor-Johnson.
USA 2012.
2 time 10 minutter.Aldersgrense: 15 år, frarådes under 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
En middels god regissør nøyer seg med å skildre de slemmegutta som svarte og de gode som hvite.
Men den drevne filmskaperen Oliver Stone(Natural born killers, Nixon, W.) samler dem alle under én overskrift:"Savages" – villmenn.
Det er blitt en svært brutal, men medrivendefortelling.
Verdensbildet til Stone erdystert:
Er menneskene utelukkende opptatt av å mele sin egen kake og bergesitt eget skinn?
Det er iallfall med den livsholdningen skikkelsene i"Savages" jakter på hverandre med desperate midler.
Thrilleren blirspennende fordi man stadig blir utrygg på hvem som lurer hvem.
I narkobransjenkan aktørene rett som det er skifte side, for å si det sånn.
Manuset er skrevet over enkrimroman av Don Winslow som New York Times for noen år siden rangerte i enti-på-topp-liste, og man skal ikke utelukke at nyanseringene ipersonskildringene ble unnfanget i boka.
Uansett – på kinoduken er det etstort pluss at navngjetne hollywoodskuespillere utfolder seg:
Aller best er Beniciodel Toro i sitt utstuderte spill som den sleske håndtlangeren Lado.
Hanlevendegjør et skremmende eksempel på en mann som mestrer det kyniske for åkunne overleve i en geskjeft der mykhet er utillatelig.
Nådeløs tortur ogmenneskeforakt er midler til å holde de lyssky forretningene gående.
Overraskelsen er at kartellederener en kvinne.
Dette virker først en smule tåpelig, men det viser seg atbandesjefen Elena har sine menneskelige, triste grunner til å ha tattstyringen.
Salma Hayek, som ofte er temmelig mekanisk i sitt spill, fungererutmerket i rollen.
Og så har vi John Travolta, da, som eksellerer, riktignokikke i en hovedrolle, men som narkoagent i politiet.
Han har betydeliginnflytelse og atskillige svin på skogen, kan jeg røpe.
Hva det handler om?
Et trekløverbestående av Chon, Ben og O for Ophelia (Blake Lively) lever glade dager i envilla ved Californias kyst.
Deres rikdom er tuftet på at de to mennene hardyrket fram regionens beste marihuana, men slikt vil selvfølgelig meksikanerneha klørne i.
Trekløverets lykke – iallfall i starten av storyen – bygger på atO elsker dem begge med deres ulike egenskaper:
Ben er en myk og gavmildbuddhist, Chon er blitt en kald, aggressiv eks-leiesoldat fra Irak.
Begrepet "savages" fåri løpet av filmen nye betydninger.
Hvis Stone vil ha oss til å lese en moral ifilmen, er det denne:
Har man først rotet seg inn i narkobransjen, spillernestekjærlighet og ærlighet fullstendig fallitt.
Da tvinges menneskene ned pået handlingsnivå som gjør dem til villmenn.
| 1
|
702581
|
Herlighet, for en teit historie!
Tidsmaskinen er et gammelt filmknep, men her fungerer det ikke.
Forviklingene blir for anstrengende, og Joseph Gordon-Levitt er for kjedelig.
Regi/manus:Rian Johnson.
Med:
Joseph Gordon-Levitt, Bruce Willis, Emily Blunt, PiperPerabo, Pierce Gagnon, Jeff Daniels.
USA 2012.
1 time 58 minutter.Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Herlighet for en teit historie, konstruert for å få bådeJoseph Gordon-Levitt og Bruce Willis til å fare rundt i to timer medmuskedundere.
Det er rent for lenge.
Tidsmaskin-knepet er et gammeltgrep som brukes for å skape forviklinger i en fortelling.
Det kan fungere godt,men ikke her.
Det skyldes at tankene rundt tidsspranget blir så anstrengende åfølge.
Du ser filmen mens du skal begripe dette, ifølge vaskeseddelen:"Handlingen er satt i en fremtid (2072) der tidsreiser eksisterer, men erulovlige og kun tilgjengelige på det svarte markedet.
Når mafiaen vil kvitteseg med noen, sendes de 30 år inn i fortiden."
Ved maisåkeren står en"looper", for eksempel leiemorderen Joe, og venter på at neste offerdumper ned fra framtida.
Bang – der henretter han vedkommende ved skyting ogkasserer inn sølvbarrer i belønning.
Jaja.
Men hovedpersonen Joe bliraldri interessant, for han spilles av den fullstendige livløse og glatte JosephGordon-Levitt.
Det hjelper heller ikke påinteressen at regissør og manusforfatter Rian Johnson omsider tar oss med på entidsreise i Kina, bare for å kunne dytte Bruce Willis inn i handlingen som ennemesis-versjon av gamle Joe.
Også her finner jeg grunn til å sukke jaja.
Men selv ikke to versjoner av Joeer nok for Johnsons story.
Vips, inn med enslig mor (Emily Blunt) og lite barnsom bor ved svær maisåker.
Dermed får regissøren nye ingredienser til å la deskyteglade ta av dage folk som fikk en ulykkelig start i livet.
Eller hva detnå var dette infløkte skal bety.
Det eneste som er stilig, erguttungens evne til å få figurene til å fyke opp og henge oppe i lufta.
Så hvisdu orker to timer bare for å få sett det, vær så god.
| 0
|
702582
|
Er Jason Statham den største av alle?
Etter "Safe" lurer jeg på om ikke Jason Statham er den største action-mannen av dem alle.
Større enn Mark Wahlberg, større enn Jeremy Renner, større enn Steven Seagal!
Send kjærestene på julepresangtur til Køben, ansett Støre på Oslo Legevakt, rydd plass i kjøleskapet, for nå er det helg!
«SAFE»:
Amerikansk action.
2012.
1 time, 34 minutter.
15 år.Regi: Boaz Yakin.
Med:
Jason Statham, Catherine Chan, Chris Sarandon, RobertJohn Burke.
Det finnes menn og det finnes menn.
Hvis du egentlig hartenkt å reise en tur på landet med en stødig allround-mann som selv uten manuskunne stirre Mitt Romney til taushet, ville du velge Liam Neeson.
Men «Taken 2»avslører tydelig at den seksti år gamle bokseren ikke beveger seg som ensommerfugl lenger.
Jason Statham derimot.
Han spiller rennesteinsprinsen Lukesom en tilnærma navnelik tegneseriefigur.
Når Statham raserer en bar, minnerhan aldri på en skøyeraktig ballettdanser med egen pilates-trener.
Det er noeved den Svarteper-mørke skjeggrota hans.
Det er noe ved de kompromissløsebevegelsene.
Jason fra Derbyshire (på stupelaget til England i VM i 1992)mangler tvilens tålmod, han ser aldri ut som om han tenker seg om.
Statham eren ekspert i kickboksing og andre orientalske skadeligheter, og det syns.
«Safe» starter med at vi blir kjent med ei kinesisk jentesom mestrer matte så godt og hukommelse så nifst at hun ville fått medisiner iNorge.
Det er den triste tolvåringen som skal huske tallkombo for kinesiskmafia i USA.
Statham frilanser som nevekjemper i det lille mørket nedersti samfunnet.
Fordi han avviker fra fiksing blir han så uvenner med russerne atde dreper kona hans og lover å utrydde alle som blir hans venn.
Han kan ikkeheie på et fotball-lag.
Han kan ikke ha yndlingsfugl.
Så når Luke fra The Lowlands redder jentungen fra atskilligelov-overtredere, utsettes hun egentlig for samme fare som små sporven.
Ikkebare fordi mannen med den stygge lua liker henne, men fordi han er uvenner medalle: B-gjengen, A-gjengen, Trini Lopez og Frank Sinatra, Kjell KarlsensOrkester, Rabbids og den egentlig pensjonerte Gule Pass Banden.
Slitne,skurkete etterforskere forfølger dem, russiske innvandrere forfølger dem,kinesere og trafikkpoliti.
Det er her Stathams troverdighet blir så viktig.
Han kangjøre ting som med andre skuespillere ville se ut som Cirkus Arnardo.
Hanknuser en bar og et kjøkken med overstadig overbevisning og siden krasjer hanet kasino.
Du unner ham alt godt, for Jason er antakelig den størstenoensinne.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702584
|
Lidenskapelig seriemorder-jakt med Poe
John Cusack spiller en opprømt, lidenskapelig og stadig vekk pub-drukken Edgar Allan Poe som forelsker seg i rikmannsdatter og må delta i grotesk mord-etterforskning.
Det er helg i Baltimore!
«The raven»:
Amerikansk krimthriller.
2012.
1 time, 50minutter.
15 år.
Regi:
James McTeigue.
Med:
John Cusack, Alice Eve, Luke Evans,Brendan Gleeson.
Jeg likte «The raven» bedre på Blu-ray.
Grunnen er enkel:
Her har vi en mannsfigur i god avstand fra garasje-avhengighet.
John Cusack irollen som Edgar Allan Poe matcher egosentriske kjærlighetsgalninger som AndyGarcia i «Modigliani», Robert Downey jr. som Sherlock Holmes, Javier Bardem i«Vicky Cristina Barcelona».
Holmes er med fordi han elsker seg sjøl slik andremenn elsker kvinner.
Det er en slags evig natt i Baltimore, og Poe sjanglerutskjemt rundt mellom avis-redaksjon og pub i patetiske forsøk på å oppnåanerkjennelse og brennevin.
Han er kjæreste med bein i nasen-blondinen AliceEve, som dessverre er datter av Brendan Gleeson, en mann med urimeligborgerlige krav til svigersønner.
Poe er en lite elsket anmelder som har slaktaLongfellow og kalt Emerson for ei blekkhore (p.s. Ralph Wado Emerson mente atuniverset besto av sjelen og naturen og fortjente hva han fikk).
En rekke groteske mord kopierer Poes dystre produksjon avblodgrøssere.
Den staute politimannen Luke Evans skjønner linken, og denlidenskapelige hysterikeren Poe blir involvert i løsningen av forbrytelsene dahans elskede blir kidnappa midt i maskeballet og gravd ned i trekiste.
Etfeministisk høydepunkt i thriller-genren blir det da jenta trøkker neven sin påRambo-vis tvers gjennom plankene.
Jeg røper ikke mer, men filmen er overspentog egentlig ganske hyggelig med alle sine blødninger.
Cusack spiller godt i sunnhetens grenseland og vil gi deambivalente nytt mot til utadvendt adferd i oktoberdystre lørdagsnetter.
| 1
|
702585
|
På trynet-sex med Aniston
De har ikke egentlig sex, de er ikke egentlig nakne, de liker ikke egentlig hverandre eller verden eller bilen i dammen eller sjela eller Amerika eller noe annet.
De er bare ubegripelig idiotiske.
"Wanderlust":
Amerikansk komedie.
2012.
1 time, 35minutter.
15 år.
Regi: David Wain.
Med:
Jennifer Aniston, Paul Rudd, MalinAkerman, Justin Theroux, Alan Alda.
Denne filmen så jeg faktisk som streaming på Xbox, og dervar den uten undertekster.
Det hjalp litt.
Jennifer Aniston er fortjent arbeidsløs i New York fordi hunlager dokumentarfilmer om pingviner med testikkelkreft.
Da ektemannen Paul Ruddmister korpie-jobben sin, flykter de fra New York og havner (via harryoppkok iAtlanta) i et landlig hippie-kollektiv der menn går med bar tiss og kvinner harglimtvist nakne overliv.
Her blir såkalt fri sex gjennomført som en slagssyttende mai-folklore; menn og kvinner agerer museumsversjoner av syttitallet,snakker mye om det, men det skjer ikke mye mer enn på et søndagsbesøk påJernaldergården.
I et tilfelle av politisk ubesindighet og urimelig godt værviser Aniston brystene til amerikansk TV, men hun gjør ikke egentlig det, hunviser fram noe som likner Minecraft-figurer (små firkanter til å stable).
Menverden får Linni Meister-sjuka.
Etter hvert oppstår en masse konflikter mens poengløshetenhenger over handlingen som en grunnlovsfesta frihet fra innhold og poeng.
Deter mulig at Brad Pitt lo rått av denne filmen.
Det kan være at Angelina Jolieflirte.
| 0
|
702586
|
Langt utpå motlyslandet med Zac
Dette er en smertete hjerteromantikk fra utkanten, og lyset er fint og menneskene elsker hverandre for at hundene skal få det godt.
"The lucky one":
Amerikansk drama.
2012.
1 time,40 minutter.
11 år.
Regi:
Scott Hicks.
Med: Zac Efron, Taylor Schilling, BlytheDanner.
Det starter med at Zac Efron er soldat, mensstemningsmusikk klimprer veikt som Oslo-regn mot trommehinnene.
I hjelm ser hanut som en Toys 'R Us-figur og du håper han finner en krig med 11 årsaldersgrense.
Etter veibombe kommer han hjem til USA der han treffer jenta pådet bildet han fant på fronten, og hun er et sånt fint menneske som hardorisshorts og tar seg av dyr og bærer med seg motlyset som om det skulle værespesielt holdbar sminke.
Hos henne slår den vakre Zacron seg ned på tross avond politimann.
Motlyset ruler fortsatt.
Småbyfolket fester i varehuspenepopulistklær, bikkjene bader og det kommer til å bli smertelig romantikk, såhvis du tåler det etter flere opprivende med statsrådskifter, så vær sågod:
Solnedganger, reklamemusikk og enerogen tristhet som man kan ta på og ta på i det uendelige uten at noen stønnerav den grunn.
| 0
|
702587
|
Elendig mafiakrig i Stavanger
"Den tøffeste norske actionfilmen noensinne" er blitt en ubehjelpelig gangsterparodi med elendige skuespiller-prestasjoner og ubehjelpelige filmatiske løsninger.
Regi/manus:
Christer Aase.
Med:
Berat Haxhiu, Patrick Strand, Daniel Haugen med flere.
1 time 50 minutter.
Aldersgrense 11 år.
Mange mente at "Hodejegerne" var en stilig, norsk actionfilm som holdt internasjonalt nivå.
Hør:
Nå kommer en stavangergjeng med ambisjoner om å lage "den tøffeste norske actionfilmen noensinne".
Men det de har levert, er en elendig spilt gangsterparodi som ikke når "Tomme tønner"-filmene til knærne en gang.
Ufrivillig komikk kan i stedet gjøre "Dynasti" til en kultfilm for spesielt interesserte.
Først begriper du knapt hvorfor to siddiser – Roy og Tim – er i hovedstaden og havner i krangel med østlendinger.
Du enser at de er falskspillere rundt et pokerbord, og du aner at oslo-gjengen vil ha penga sine tilbake.
Oh ye, en jakt mellom kjeltringer er i gang.
Men når storyen lenge forblir i tåka, er det fordi all handling overskygges av det åpenbare:
Debuterende spillefilmregissør Christer Aase har sluppet til altfor mange som aldri kom inn på Teaterhøgskolen.
Foran kamera står den ene etter den andre som lirer av seg raseriet sitt med "å, så sint jeg er"-grimaser, aggressivt kroppsspråk og litt banning attåt.
Berat Haxhiu som Roy klarer seg brukbart med det pokerfjeset som rollen krever.
Men flertallet, både i Oslo— og Hafrsfjord-banden, spiller elendig, ofte med ett eneste ansiktsuttrykk.
Dertil kommer at Aase, utdannet i filmproduksjon på Noroff, til det utrettelige komponerer scenene slik:
En, to eller tre frustrerte menn kommer inn døra og sier noe til en person i rommet innenfor.
Denne svarer.
Hvorpå noen opprørt går ut igjen av samme dør.
Det er filmatisk ubehjelpelig.
Men etter hvert venner man seg til stilen og lurer på om amatørismen er tilsiktet.
Er dette en parodi som skal få oss til å le?
Gradvis har vi skjønt at en mafia-krig er på gang i Stavanger.
Gåten er:
Hvem drepte faren til Roy da han var liten?
Hvem skjøt falskspillerkompisen Tim?
Og hvem tok livet av han skalla fyren med enormt kinnskjegg som faktisk skjøt Tim?
Kostymeringen kan også tyde på parodiske ambisjoner:
Her fråtses det i tatoveringer, gullkjeder, svarte dresser, iskaldt utseende, snorting av kokain.
De få, anonyme kvinnene er kun til som pynt, sexobjekt, pornomateriale eller egnet til å føde barn og lage mat.
Men selv ikke parodi-fortolkningen får deg til å glemme at filmentusiastene i Royal Picture lovet oss "den tøffeste norske actionfilmen noensinne".
Følgelig konkluderer jeg med at latteren ofte skyldes utilsiktet komikk.
Det er flott med entusiasme.
Men gjengen burde hørt på Sjur Paulsen i Filmkraft som advarte mot å gi seg i kast med en spillefilm før man gjennom mindre prosjekter viser at man mestrer det faget krever, både foran og bak kamera.
| 0
|
702588
|
Irriterende og nifs svenskekrim
Det er en fordel hvis man aldri har lest boka:
De som ikke vet hvordan det vil gå, sitter etter hvert ytterst på egen ryggsøyle og ber tynt for Mikael Persbrandts blødersjuke gutt som er tatt til fange av en spinngalen psykopat.
Men Lena Olin er mer irriterende enn 24 timer Oprah.
Sverige.
2012.
2 timer.
15 år.
Regi:
Lasse Hallström.
Med:
Tobias Zilliacus, Mikael Persbrandt, Lena Olin, Helena af Sandeberg.
Lasse Hallströms kortbesøk i hjemlandet Sverige har ført til en av de hissigste krim-thrillerne jeg har sett på lenge, og i perioder var jeg opprørt og skjelvende tilbøyelig til å gi sekserterning.
Men det får være grenser.
I enkelte av Lena Olins scener ble jeg så frustrert at jeg skreik høyt, for hun spiller ei svensk dame som får det til å gå kaldt nerover Bergman og hans ryggrad.
Dama er en slags svensk installasjon, ei grinegumma som klager på alle og sutrer seg egosentrisk gjennom et subbete ekteskap med den eksistensielt udugelige legen Mikael Persbrandt.
De er så förbannat lei seg i Sverige.
Det er som om selvopptattheten ramma dem med hjernelammelser en gang for flere generasjoner siden, og så satte de seg til og fattade inte.
Filmen starter med at en familie blir nesten massakrert.
Den behagelige skuespillleren Tobias Zilliacus spiller etterforskeren Joona, og han får hjelp av hypnotisøren Persbrandt for å kunne avhøre overlevende gutt.
Det går ikke så bra.
Mens pappa sover i pillerus kommer hettekledd kidnapper gjennom vinduet og tar med seg Persbrandts og Olins eneste barn.
På veggen i skjulet har noen skrevet i rødt:
Hvis du fortsetter med å hypnotisere Josef, vil gutten dø.
På det tidspunktet forvandla irritasjonen min seg akutt til den sorten bekymring som fjerner pissetrengthet, og resten av filmen forsøkte jeg langsomt å si til meg sjøl:
Så fryktelig er ikke den mjuke regissøren Lasse Hallström at han lar den stakkars, blødersjuke gutten dø?
Men du vet aldri med svensker.
Plutselig blir de grepet av en ny depresjonsbølge, og så skriver de om hele manuset.
Filmen foregår i et pessimistisk snødekt nord, den er enkelt og hensiktsmessig laga etter en uventa bra historie.
| 1
|
702589
|
Aldri bryt Call of Duty-regelen!
Det er mye klønete i denne vendetta-filmen, men Liam Neeson i stødig hovedrolle og ei folefrisk datter gjør at hovedinntrykket likevel er trivsel i salen.
Men Neeson burde ikke ha brutt regelen om alltid å dra med seg likenes våpen.
Det er urutinert.
USA.
2012.
1 time, 31 minutter.
15 år.
Regi:
Olivier Megaton.
Med:
Liam Neeson, Famke Janssen, Maggie Grace, Rade Sernedzija.
Først den litt generøse konklusjonen:
Liam Neeson er en stilig jedi med ansiktet til en steinbryter og poet.
Han ser ut omtrent slik Hamsun skrev.
Du blir anstrengt engasjert når han skal redde slekta si igjen.
Men den bevegelige actionthrilleren til den tidligere graffiti-artisten Olivier Megaton (han laga «Transporter 3» og «Colombiana») forbryter seg mot Call of Duty-regelen.
Den er enkel, men ekstremt hensiktsmessig, og den bærer i seg en slags hustavle-regel om vill adferd:
Du plukker alltid med deg våpen fra liket.
Med en ny setning:
Til og med midt i skytekaoset finnes det behov for rasjonell adferd.
På golvet foran Neeson ligger herreløse maskinpistoler og lokker med sine fulle magasiner, men CIA-agenten fra Los Angeles insisterer på å gå til krig mot en albansk hær av arbeidsledige kelnere med den ene bagasje-pistolen.
Og han har ikke ekstra ammunisjon en gang.
Det er teit.
Men store deler av filmen virker ukonsentrert og unøyaktig, for Megaton (født 6. august) er på mange måter en klamphogger som snubler i sine egne tommeltotter.
Logistikk kan plutselig virke mirakuløs.
Altfor dryge slagsmål mangler rytme og dramatikk, for franskmannen har gjort det litt for enkelt for seg.
Nok en gang tar Neeson en Bronson.
I «Taken» kidnappa hore-albanerne dattera hans, og pappa tok henne tilbake.
Nå kommer far til en av de grekerne han drepte og vil ha hevn ved å fange og torturere både Liam og Famke Janssen (nedbrutt eks) og dattera hans (utrolig spretten Maggie Grace).
For å få til litt slagkraft har Rade Serbedzjija tatt med seg en uflidd gjeng dystre landsmenn til Istanbul.
De griper CIA-mannen og hans tidligere hustru, og da starter krigen.
Luc Besson har skrevet filmen sammen med Robert Mark Kamen («Karate kid», «Dødelig våpen 3»), og det betyr selvsagt at det finnes en litt for lang biljaktscene gjennom overbefolka Istanbul-gater der Trygg Trafikk har gjort en så grundig jobb at ingen fotgjengere blir drept da en rømling, fem politibiler og to svarte skurkekjerrer kommer farende.
Du får også den litt lattermilde Besson-fornemmelsen når den desperate Neeson tar pause i frelsinga av blogget hustru for å legge ned våpenet og gjennomføre plattformsk nevekamp mot den sørgende voldsalbanerens nestkommanderende.
Filmen bruker nesten en halv time på å komme i gang.
Handlingen gnir de nære, sarte familiefølelsene inn under huden vår før den hikster i gang eksepar-redsler og menn som åpner torturmappa si med like ubønnhørlig alvor som en NKS-utdanna charter-lege.
Vi bør også ta med at jentungen driver en slags sonar-gps med granater for å hjelpe den fengsla pappaen, og det er ganske stilig.
Det viktigste er imidlertid at du bryr deg så mye om folka at du blir litt kvalm når de avslutter filmen med å spise jordbæris av høge glass.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702590
|
Oppstylta hestejenter forelsker seg
Dårlig norsk toerfilm om hesteglade Ida og de tre venninnene hennes på nordlandskysten.
Her begtynner de å interessere seg for gutter, og det går aldeles ikke bra.
Regi/manus:
Kathrine Haugen.
Med:
Julie Nordhuus, Elise Strømberg Mærlie, Marthe Vonheim, Hanne Øberg, Victor Haugen Kristiansen, Ole Andreas Strømsnes, Steffen Fagerbakk.
Norge 2012.
1 time 15 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Her er nr. 2-filmen om Ida og de tre venninnene hennes på nordlandskysten.
Nå har manusforfatteren, Kathrine Haugen, også tatt regien.
Det kommer hun ikke heldig ifra.
Men sandnesjenta Julie Nordhuus klarer seg fortsatt bra i rollen som Ida.
Man krymper seg under de stive scenene der de hestegale jentene, som nå er blitt 16 år, heller ser i retning av bygdas hankjønn.
Alt ser og høres galt ut, fra guttenes hårfrisyrer til de oppstyltede plasseringene og de håpløse replikkene som regissøren gir dem i garasjen og på stranden.
Haugen kan dessuten for lite om personinstruksjon.
Det fører til at de mest usikre amatørskuespillerne, som disse ungdommene jo er, bare sjelden snakker naturlig og avslappet.
Klippingen er knapt brukt til å redde resultatet i land, og den likegyldige pling-plong-musikken hjelper overhodet ikke til å løfte fram de følelser av fortvilelse og sinne som storyen turnerer.
Julie Nordhuus fra Sandnes og et par av venninnene hennes (vet ikke hva de heter, informasjonen fra filmbyrået er mangelfull) klarer seg noenlunde godt.
Men jeg betviler at det er så enkelt å komme fram til løsningen på skvis-konflikten som to av jentene havner i fordi de forelsker seg i den samme fløtepusen.
Helhetsinntrykket av hjelpeløshet gjennomsyrer dessverre det meste av produksjonen, skjønt slutten er en smule bedre enn starten.
At filmen dessuten ikke skaper nærhet til hester, slik som i forrige film, gir unge jenter enda mindre grunn til å møte opp i kinosalen.
| 0
|
702591
|
Klissete tysk skrekkfarse
Den tyske regissøren Doris Dörrie har laget en blanding av farse og skrekkfilm ut av dramaet om kjærligheten mellom øst-europeisk prostituert og tysk uteligger.
(Glück) Regi/manus:
Doris Dörrie.
Med:
Alba Rohrwacher, Vinzenz Kiefer, Matthias Brandt, Oliver Nägele, Tyskland 2012.
2 timer.
Aldersgrense:
15 år — frarådes ungdom under 15 år.
Egnethet:
Ungdom/Voksen.
”Lykke” synes først å være en sosialrealistisk skildring av hvordan en illegal flyktning fra et krigsrammet østeuropeisk land bygger en framtid i Berlin sammen med en tysk uteligger.
Så vrir regissør Doris Dörrie det hele til en makaber test på kjærlighet.
Beklager at jeg bryter et vesentlig prinsipp ved å røpe at likpartering inngår i "Lykke".
Selv fikk jeg blodighetene i fleisen aldeles uforberedt, til tross for at hønsekjøtt og elektrisk kjøkkenkniv kom i flere frampek.
Sujettet har tyskeren hentet fra en novelle av Ferdinand von Schirach og laget sitt filmmanus over.
Det kan muligens hende at partering av lik er lettere å holde ut i bokform enn som handling på kinoduken.
Men slik dette plutselig framstår som løsning for en av hovedpersonene for å hjelpe en annen ut av en knipe, sitter du måpende og ser filmen med ett pendle mellom skrekkfilm og frastøtende farse.
Attpåtil viser det seg at oppdelingen av en feit, sliten tysker slett ikke er nødvendig – den skal bare vise gjerningspersonens kjærlighet.
Makan.
Alt i alt synes Dörrie å sveve i en bisarr forestilling om hva lykke er og hvordan den kan ivaretas.
Det er noe klissete over hennes skildring av uteliggeren Kalle, kanskje frambrakt av skuespiller Vinzenz Kiefers ytterst ensformige, fårete ansiktsuttrykk.
Også bruken av sakte film for å presentere Irinas triste bakgrunn i et konfliktfylt Kaukasus eller der omkring, gjør at historien skrus over i det sentimentale.
Koblet med kjøttkniv blir det hele til slutt bare latterlig, spør du meg.
| 0
|
702592
|
Aldri vis denne filmen til Hillary C.
Diktatorens skjegg kan bety at denne filmen kommer til å fornærme De Som Ikke Skal Fornærmes, og hvis Hillary får se den, blir regissøren satt i fengsel for skitne bilskilter.
Vi andre kan hygge oss med Sacha Baron Cohens lune ondskap.
"The dictator":
Amerikansk komedie.
2012.
1 time,23 minutter.
15 år.
Regi:
Larry Charles.
Med:
Sacha Baron Cohen, Anna Faris,Ben Kingsley, John C. Reilly.
Når Sacha Baron Cohen ikke roter rundt i den naknerumpesprekken til overvektige menn kan han være ganske morsom.
"Thedictator" er noe så utenrikspolitisk usannsynlig som en ganske lun satire,den er en søt film om Midtøsten-folkas uhelbredelige evne til fiendskap ogstore kjærlighet.
Den minner litt om Ben Stillers Zohan-film.
Hvor egentlig diktaturet Wadiya (antakelig fonetisk betingetfra ingenstedet Whaddayouknow) befinner seg vet ikke Drillo en gang.
Mendiktatoren har familien Bhatti-skjegg og heter Hafez Aladeen.
Dessuten harlandet en aggressiv atomvåpen-politikk og sitt eget OL, så¨det befinner segantakelig i det litt fnisete grenselandet mellom Iran og Nord-Korea.
Sacha Baron Cohen er britisk jøde og plasserer seg med andreord i den ytterkanten av ytringsfriheten der man ikke burde lage satirer.
Menhan er en hjertegod diktator som har funnet opp et eget språk, som har sett iDonald at atombomber skal ha spiss tupp og ikke likne en dildo og som mobbertorturisten for at han ikke har flammekaster med bluetooth.
Aladeen reiser til New York for å tale i FN, og amerikanernelufter sin tradisjonelle interesse for utenrikspolitikk ved å demonstrere motham i gatene.
Det liker vi ikke.
For sjøl om de fleste stemmeberettigede villeha holdt med den liberale skurkeonkelen Ben Kingsley i det virkelige liv, er viselvsagt på parti med den sjarmerende hovedpersonen i filmen.
Derfor er detikke moro når Den Gale Hund blir kidnappa, barbert og sluppet løs i gatene iNew York mens REM-vikarer synger "Everybody hurts" på arabisk.
Ute i den amerikanske virkeligheten treffer han den veganskefeministen og aktivisten Anna Faris som har så hårete armhuler ("lesbianhobbit Wolverina!") at hun tror den avskjeggede diktatoren erunderprivilegert innvandrer og trenger støtte.
Han blir ansatt i restauranten"Hat Aladeen!", og der lærer han å onanere mens delfinene vaker.
Utrolig nok får han hjelp av en Mac-ekspert fra hjemlandetsom i USA stort sett jobber med å vaske sæd ut av tastaturer.
De to stjeler etskjegg fra afroamerikansk (sub-saharisk) gangsterlik og forsøker å fådiktatoren tilbake på FNs talerstol.
Vi sitter ytterst på sofakanten og krysserfingre.
Jeg gjentar:
Dette er en søt film, og hvis det ikke haddevært for konfesjons-skjegget kunne den like gjerne ha handlet om en finne elleren fet katt.
Ingen grunn til panikk.
Så lenge ikke fru Clinton får se den.
| 1
|
702593
|
Voksen-orgie er virkelig så pinlig!
En gjeng med litt tilårskomne tenåringslengtere med russetid-trauma bestemmer seg for å arrangere sexorgie i vennegjengen.
Det er ikke stilig.
"A good old fashioned orgy":
USA.
1 time, 30minutter.
15 år.
Regi:
Alex Gregory og Peter Huyck.
Med:
Jason Sudeikis, LeslieBibb, Tyler Labine.
Den runde mannen hopper plutselig naken i bassenget, som omhan var en frityrfyrt 10-åring på sukker-trip.
Det er de amerikanskeførtiåringene som fester; en tilsynelatende utilfredsstilt Peter Pan-gjeng avenkle sexspotters.
Menn og kvinner som utelukkende kommer sammen fordi desavner russefesten etter endt high school og er så redd for at livet kanskjestarter at de går med stimulerende penis-sele og t-skjorter som sier"Life's too short not to be Norwegian".
De vil bare komme sammen sliksekstenåringer gjør og kline og drikke og kanskje hive esler i sementblanderen.Det er en mutert menneskegruppe som blir engstelige hvis de ikke er fulle ogkåte.
I denne filmen finner de ut at de skal ha orgie på nestefest, men han mannen som likner målgruppe-trist Dressmann-reklame trefferplutselig eiendomsmekkersken som kunne vært et utklipp fra Ellos-bladet.
Dermeder det ikke så lett med møljesex.
Flaut er det og.
Jeg håpet lenge at orgiedeltakere som likner arabere iTin-Tin-serier, skulle bli lei av sitt eget eldrehipster-ståk og hengi seg tilkinasjakk og paracet.
Dessverre.
Dere kommer virkelig til å bli flaue.
| 0
|
702597
|
Panser-juristene kommer!
Dette er dyster action i en futuristisk slumblokk av den sorten som SV vil du skal bo i:
Her foregår en nydelig regissert Dredd-film der Karl Urban aldri letterb på hjelmen og Olivia Thirlby blir September Action Girl.
Sci fi action
USA.
2012.
1 time, 35 minutter.
15 år.
Regi:
Pete Travis.
Med:
Karl Urban, Olivia Thirlby, Lena Headey, Rakie Ayola.
Heller ikke 1995-versjonen «Judge Dredd» var påklengende munter, men årets «Dredd 3D» markerer en gjeldende rekord i dysterhet for denne dimensjonen.
Jeg vil tro at den holder stillingen til «Schindlers liste» blir nyutsendt i 3D.
Filmen handler fra ei stråleskadd framtid der 800 millioner mennesker bor i en blanding av slumruin og morgendags-mareritt.
Blokka Peach Trees rommer 75.000 av de skitneste fattigfolka i filmhistorien og er altså omtrent sånn som SVs miljøvernminister vil at vi skal bo framover.
Der hersker en vansiret Lena Headey (Ma-Ma) over et selvmorderisk mafia-kollektiv uten nåde, og hun selger Slo-Mo-dopet som gjør at tida nesten stanser.
Til Peach Trees kommer Dredd (Karl Urbans kjeve) og den synske lærlingen hans.
Urban ser ut som en halvåpen garasje og snakker slik stålbørster gjør.
Olivia Thirby må være dette årets funn, og hun spiller dommer-aspirant med personligheten til en litt schizofren sosionom.
De to utsendte panser-juristene blir fanga av Ma-Ma i hennes ugjennomtrengelige stålslott, og så begynner skytinga.
Handlingen tar seg nedtrykt og uskjønt gjennom flere nerveslitende vrier, og du skal ikke være flau hvis du bekymrer deg for hvordan det skal gå.
Det er en spennende film.
«Dredd 3D» er stort sett laga i streit skitten-realisme, men slo-mo-hallusinasjonene gir logikk til en stilisme som overgår John Woo og får 3D-teknikken til å framstå som en velsignelse.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702598
|
Ustilig suggekomedie
Uappe-tits og dølle ord om kjønnsorganer i en film der Kirsten Dunst ser brått middelaldrende ut, og kvinner oppfører seg som om de skulle være Jonah Hill.
USA.
2012.
1 time, 27 minutter.
15 år.
Regi:
Leslye Headland.
Med:
Kirsten Dunst, Isla Fisher, Lizzy Caplan, James Marsden, Adam Scott.
Det er som om noen lager en ordbok for alt ei jente ikke må si hvis hun vil bli kulturminister.
Det er en som er så tung sjokkterapi mot tourettes at treåringer slutter å si paddebæsjpappa.
Eller det er kanskje først og fremst et desperat salgsforsøk av sorten «Jeg skal love å finne på et avskylig ord for kjønnsorgan på ø hvis du bare vil se filmen min, og så skal du få gratis tyggegummi og en Angry Bird-bamse».
«Brides maids» (2011) var en fiffig komedie.
Poenget i denne nye filmen er at Pigface-jenta i Bitch-gjengen skal gifte seg, og venninnene spjærer bryllupskjolen på utdrikningslaget, og det må hun aldri vite og de har bare natta på å fikse den.
Den streite venninna er Kirsten Dunst, som allerede er komfortabel med at jorda går under («Melancholia»), så hva maser hun for?
Fra starten ser Dunst ut som noe middelaldrende fra «Sex and the city», og inntrykket forsterkes av at hun antakelig har det dårligste do-samleiet siden «Tatt av vinden» (hvor det visstnok ikke er med).
Lizzy Caplan spiller den virkelig suggete venninna.
Til å begynne med kunne hun vært en eldre partysøster av Hadia Tajik, men etter blow job-monologen på flyet ville hun ikke en gang fått være med Frp på Riga-tur.
Lizzy har 12 år gammel kjærlighetssorg over Adam Scott, som har Jean Renos nese, men ellers ser ut som om han datt ut av en refusert Politiskolen-film.
Isla Fisher spiller den naive rødhåretheten som kom til verden for å spy på fest og sette seksualitet i forlegenhet.
Alle er ille, og brura Rebel Wilson ruller med øynene som et fødende pungdyr (australsk) hver gang hun skal være vittig.
Mye utrolig uappetitlig skjer hele tida, og filmen er egentlig ikke mye festligere enn å tilbringe en fredagskveld på Legevakten.
Den forsøker seg til slutt på småmoralske vrier for vennskap og kjærlighet, men det blir aldri mer imponerende enn en stripper i nonnedrakt.
| 0
|
702599
|
Gi meg Ivar Aasen, nårsomhelst!
Animasjonskomedien om den normalitets-trengende tenåringsjenta i pappas vampyrhotell blir seende ut som en rotete Scooby Doo-episode, og den får deg til å lengtev etter Ivar Aasen i Folkeakademiet.
USA.
2012.
1 time, 31 minutter.
7 år.
Regi: Genndy Tartakovsky.
Norske stemmer:
Christoffer Staib Sørensen, Scott Maurstad, Selma Joner, Anders Baasmo Christiansen, Anders Hatlo.
«Hotel Transylvania» burde vært en erotisk-skrudd grøsserkomedie av Roman Polanski der vulgære turister og en sart, blond dame ble lokka til å overnatte i vampyrens vandrarhjem.
Det er det ikke.
Animasjonskomedien ser ut som en uorganisert Scooby Doo-film, der alle ting oppstår av sin egen fantastiskhet og hovedpersonen roper «fett, altså» med irriterende Bærum-stemme.
Moderne animasjonskomedier skal handle om sjølhjulpne døtre som vil fram i verden.
I denne er ungen en 118 år gammel tenåring som likner litt på en nybada blitzer og ellers mangler så mye selvstendig personlighet at hun hadde tapt karisma-kampen mot både Barbie og den slarvne venninna hennes fra merkevarepiratene på Filippinene.
Hun bor i Hotel Transylvania, og dit kommer alle verdens monstre for å slappe av.
Det fører til et fargerikt fellesskap som er mer variert enn foreldre-tilstrømninga til Dyreparken i Kristiansand en fin juli-søndag.
På samme måte som to med ekstremt overbitt vil føles vel mye i et vanlig familieselskap, kveler også figurene i monster-hotellet hverandre med gigantmengder visuelt koffein-kjas.
Dette har vi snakka om før.
Det må finnes en solid marg av normalitet for at det spesielle skal virke spennende.
Når det ubegripelige mysser og myldrer som hormonskadd lemenfødsel, da blir du matlei.
Handlingen forteller at vampyrjenta vil ut i verden, men pappa vampyr er forståelig nok skeptisk i og med at barnet brenner hvis sola går opp.
Men så kommer det altså en plagsom menneskegutt på besøk, og han sier så mye «kult, altså» at man tar seg i å lengte etter et langvarig Kapittel-arrangement om buddhistiske eskimoer med lesevansker eller onsdagsforedraget «Ivar Aasens mor i ord og gjerning».
Da det var gått en time klarte pappa vampyr å trylle vekk bildet i sal 3.
En fin gest.
| 0
|
702601
|
Hvis tante hadde hatt tiss
Jared Leto er en uforstyrrende skuespiller, og Jaco Van Dormael er en dimensjonsforvirra regissør.
Sammen skaper de en film som først og fremst utmerker seg ved et nerveslitende stiljåleri.
Det handler om at alt er tilfeldig.
Wow.
"Mr.
Nobody":
Kanadisk-belgisk-fransk-tysk sci fidrama.
2009.
2 timer, 20 minutter.
15 år.
Regi: Jaco Van Dormael.
Med:
Jared Leto, Sarah Polley, DianeKruger, Lin Dan Pham, Rhys Ifans.
Det verste som skjedde oss etter utdrivelsen varrelativiteten.
Helt til slutten av 50-tallet trodde vi at Gud rår, og at altsom skjer, har en mening.
Oversvømmelser hadde en mening.
Folkemord hadde enmening.
Spebarnsdødelighet var en del av den guddommelige planen for terrarietJorden, der forsynet eksperimenterte med kunstig intelligens som var nestenhelt lik mesteren sjøl, akkurat som når vi spiller Super Mario.
Så kom relativiteten.
Jeg går ut fra at den startet i etgymnasiesamfunn blant duffelkledde sosialister tidlig på sekstitallet.
Ut avUniversets gigantiske behov for mer visdom trakk de slutningen:
"Hvis mormi ikkje hadde slått kneet på Hommersåk-toget i 1944, ville hu aldri ha settnår far min svartebørsa tobakk ved Larsens låve, og så ville eg aldri blitt te."
Hvis tante hadde hatt tiss, ville hun vært onkel.
Sånn er "Mr. Nobody".
Den mistenkeliguforanderlige skuespilleren Jared Leto spiller et menneske som egentlig ikkefinnes i eksistensiell forstand, siden hele hans liv består av uberegneligetilfeldigheter.
I "Sliding doors" er det Gwyneth Paltrow som løperetter toget og får to skjebner.
I "Mr. Nobody" forsøker den lilleLeto å ta igjen togvogna med mor da skilsmissen rammer — men kanskje mister hanskoen, og da forandrer livet seg.
Som barn ser han tre forskjellige småjenter ved veien.
I treuransakelige voksen-dimensjoner blir han gift med alle tre.
Kjedelig har handet overalt.
Det er antakelig filmens egentlige budskap, i ironiskavstand fra regissørens jålete pubertetsfantasi:
Er du først kjedelig, så fårdu et kjedelig liv uansett om du når bussen eller ikke.
Regissøren Jaco Van Dormael er en ubetydelig belgier somstrever forferdelig med å skjule at han har laget noe rotete fyllerør utenverken hjerte eller forstand.
Nobody er en gammel mann som blir den siste somdør av alderdom på jorden, men denne oppsiktsvekkende sci-fi-påstanden blirpoetisert vekk i en så uttværa utydelighet at du syns du kan høre GeorgeHarrison jamme med Ravi Shankar.
Verst er det at de livene som forvanskeren Dormael dikterfor sin landflyktige tids-anarkist, egentlig ser ut som fragmenter av søtesåpeoperaer.
Følelsen av formiddags-TV sniker seg på ganske tidlig ihandlingen, og hendelsene reflekterer ikke tilværelsens gåter, men densuhelbredelige trivialitet.
Noen filmer har for svak struktur til å bære vektenav ingenting.
Sånn er denne.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702602
|
Jack Black i avslappa harrykomedie
Mer uventa enn sild i bassenget:
Jack Black spiller verdens snilleste begravelses-kunstner der hvor sørstatene starter.
Der blir han en slags samboer med Shirley MacLaine, og gjett hva som skjer.
"Bernie":
Amerikansk komediedrama.
2011.
1 time,40 minutter.
11 år.
Regi: Richard Linklater.
Med:
Jack Black, Shirley MacLaine,Matthew McConaughey.
"Bernie" er egentlig en harry-komedie, men denskjuler det ganske godt.
Grunnen er at en medisinert utgave av Jack Blackspiller verdens snilleste mann.
Han har begravelses— og likdesign som yrke oghobby, og han ivaretar samfunnet rundt de døde med så mye omsorg og ømhet athan antakelig burde fått sitt eget vedlegg til Bibelen.
Det får han ikke.Bernie får den rike, gamle enka Shirley MacLaine (var 78 år i april) tilantakelig platonisk plysjhjertevenn, og hun har verken nytt eller gammelttestamente.
Ond er hun også.
Skildringen av den stakkars, misbrukte pårørende-vennen erså nedroa at du nesten føler deg snill sjøl.
Men filmen svovler nesten usynligmed en naiv sørstatsby.
Her går den bondevett-berusa jordsmonn-gjengen tilslakteren mens de breker nydelig.
Regissøren Richard Linklater ("Førsoloppgang") bruker til og med en haug med autentiske beboere som snakke-statister, og de sier halvferdigefolketing med en opprinnelig uforstand som antakelig kan kurere 15 års skolegang.
Så kommer vrien.
Nok en gang:
Jeg røper ingen ting, menhistorien er basert på en virkelig fyr, og han lever ennå.
Marjorie Nugent gjørikke det.
| 1
|
702603
|
Partaj-blottere!
Forleden fortalte porno-tabloidene om en ungdomsfest som ble en katastrofe fordi 30.000 gjester kom.
Det er utrolig at noen har klart å lage en så poengfattig film som denne om et så fargerikt tema.
Men "Project X" er virkelig som fjellklatring i Sahara.
"Project X":
Amerikansk komedie.
2012.
1 time, 28minutter.
15 år.
Regi:
Nima Nourizadeh.
Med:
Thomas Mann, Oliver Cooper,Jonathan Daniel.
Jeg begriper ikke at Todd Phillips ("Hangover")kan være produsent for dette mølet.
Filmen er så traumatisk fri for talenter atden ikke en gang makter å være smakløs.
Fra første referanse tilHollywood-folkloren onani er regien tafatt, historien kraftløs som nattetissingog provokasjonskraften som en TV2-reportasje om sms-jenter i bare bh-en.
Joda.Det finnes en del innleide anonymiteter som flasher foreløpighetene sine ibritneypoolen, men vi er ikke bare bortskjemte med hertuginne-bryster, faktiskogså så matleie når det gjelder kroppslig åpenhet at vi ville ha gjespafraværende av Shirley MacLaines hemorroider (forrige film).
Filmen forteller om tre gymnas-geeker som iverksetterårhundrets mest ødeleggende hjemme alene-fest fordi de vil ha fløteis på pinneneller hva det nå heter i metafor-kretser fra Dropsen-segmentet.
Festlighetenetar fort av, og etter en stund kan du ikke huske hvem som er hvem eller om detvar meningen at noen skulle bli kjærester her.
Det var det.
| 0
|
702606
|
Lost in frustration
Eva Sørhaug har laget en ytterst ubehagelig film om sinte menn.
Filmen etterlater oss i forskrekket undring.
Regi/manus: Eva Sørhaug.
Med:
Aksel Hennie, Bjørn Floberg,Pia Tjelta, Mads Ousdal, Kaia Varjord, Annmari Kastrup.
Norge 2012.
Musikk:
Henrik Skram.
Foto: Harald Gunnar Paalgard.
Lengde:
1 time 32 minutter.Aldersgrense: 15 år, frarådes yngre enn 15.
Hva er det med mannfolk?
Er det testosteronet som til alletider flommer ukontrollert over, eller er det de moderne, frigjorte kvinnenesom har stjålet mannens plass og tvunget ham til en motreaksjon?
Eva Sørhaughar laget en ytterst ubehagelig film om sinte menn.
Hun vil nok provosere mange vedsine skildringer av aggressiv vold.
Men dessverre har nyhetene de siste årenebrakt altfor mange historier om "familietragedier", et komplettubrukelig navn som skjuler den fryktelige sannheten:
Det finnes helnorske mennsom truer, voldtar og dreper sine nærmeste.
At Anders Behring Breivik ogEivind Berge har markert seg med skarp antifeminisme det siste året, bidrar tilden sørgelige konteksten der menn ender i mindreverdighetsfølelse og ærestapfordi kvinners selvstendighet virker truende.
Dertil kommer Martin Lunds film"Mer eller mindre mann" (premiere i forrige uke) som skildret denumodne mannen.
Sørhaugs tre sammenflettede fortellinger står på skuldrene tilden – når Lunds hovedperson Henrik ikke fikser livet med samboer og ny jobb,kan han ende i herværende, triste handlingsmønster.
Sømløst og elegant glir Sørhaugmellom den aldrende Johan (Bjørn Floberg) som styrer hjemme med lammesteken,tobarnsfaren og politimannen Fred (Mads Ousdal) i kjøkkenet hos Elin (PiaTjelta), og nybakt pappa Trond (Aksel Hennie) som er samboer med Karianne (KaiaVarjord).
Hva som skjer, må dere nøste framselv.
Sørhaugs kunst ligger i alt det uavklarte, usagte som hun gradvisavdekker eller som vi må resonnere oss fram til.
Hvorfor har den velhavendeJohan mistet livsmotet i stuene som han og kona har møblert så overdådig?
Hvorfor farer Elin opp straks Fred vil leke med døtrene?
Og fotballfrelsteTrond, hvorfor rister beinet hans så vanvittig rastløst, han som har en nyfødtbaby i barnesengen?
Legg merke til fotograf HaraldGunnar Paalgards særpregede kameraføring som fokuserer på mennenes blikk ogkroppsspråk, men så å si overser kvinnene.
Grepet illustrerer glitrende defølelsene Sørhaug vil vise oss:
Mannens manglende evne til å se sin kvinne, menogså hans sårhet over å bli oversett av henne.
For ikke å snakke om hanssjalusi hvis hun overhodet kan mistenkes for å kikke i retning av andre menn.
Man kan saktens innvende at deter too much å få tre så sjokkerende grove og tragiske historier i en og sammefilm.
På denne annen side – Johan, Fred og Trond viser ulike fasetter av denfrustrerte mannen, han som går lei av å ha en utearbeidende kvinne og ikkeorker maset med husarbeid, matlaging og barnepass.
De tre historiene er ikkelike, men utfyller hverandre.
Hva er det med mannfolk?
Sørhaug etterlater oss i enforskrekket undring.
Hun har levert et sterkt bidrag til en debatt rundtnettopp det spørsmålet.
| 1
|
702607
|
Sårt og ømt om forkomne barn
Bredt register av følelser hos et forkomment barn i godt fransk drama.
(L'enfant d'en haut) Regi: Ursula Meier.
Med:
Léa Seydoux,Kacey Mottet Klein, Martin Compston, Gillian Anderson, Jean-François Stévenin,Yann Trégouët, Magne-Håvard Brekke.
Frankrike / Sveits 2012.
1 time 33minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Det er en kunst å skape ømhet for skikkelser som ikke fårlivet sitt til.
Den franske regissøren Ursula Meier klarer det med ytterstnennsom hånd.
Knapt noe må røpes av handlingen.Du kan få vite at guttungen Simon og hans storesøster Louise bor i høyblokkanedenfor et alpinanlegg i Sveits.
Der oppe i slålambakkene bor turistene i sinesvære hytter, spiser godt i restaurantene og omgir seg med siste skrik iskiutstyr.
Det får holde å si at Simon ogLouise hører til en annen klasse enn vintersportsstedets kunder, følgeligprøver de å samle smuler fra de rikes bord på en heller tvilsom måte.
Når regissør Ursula Meiers film er blitt så god, skyldes detikke minst det overbevisende spillet fra Kacey Mottet Klein som Simon.
Hanlykkes i å få fram et bredt register av følelser hos den foretaksomme, mensosialt forkomne gutten.
Også Léa Seydoux levendegjør Louise med troverdigmutthet.
Regissøren er klok nok til aldri å la dem overspille, men i stedet laoss ane hva de to strever med.
Det formidles suverent via ørsmå skiftninger iansiktsuttrykk, gjennom vonde bisetninger og avslørende kroppsspråk.
Legg merke til hvor gradvis Meierutporsjonerer kunnskap om de to hovedpersonene.
Du tror først at filmen handlerom Simon og hans geskjeft, men oppdager snart at den på et dypere nivå borerned i forholdet mellom ham og Louise.
Se hvordan hardt tiltrengte pengesedlerstadig er med i bildet, ikke bare for å kjøpe seg hardt tiltrengte goder, menogså skaffe nærhet og kontroll mellom mennesker.
Til slutt setter sannheten segsom en skarp klo i magen.
Er man lydhør for hvor grell den er, åpner det seg etlandskap som minner om den skitne stubbmarken rundt høyblokka:
Forlatthet,ensomhet, tilkortkommenhet og fattigdom.
Men selv der, i gråheten nedenforde lysende, snødekte alper, finnes det latter og omsorg, sågar glimt avkjærlighet, skal vi tro det sluttbildet Meier ender med.
Filmen vant Sølvbjørnen i Berlin i februar.
Vel fortjent.
| 1
|
702608
|
Ta gueule!
Dette er en velspilt og egentlig veldreid fransk komedie, men innholdet er så forferdelig at alt snakket antakelig er i stand til å løse opp ørevoks.
Velstandsfranskmenn legger barna og snakker ut om alt som skjedde siden Bastillen.
Det er bare fornavnet (Le prénom)
Frankrike.
2012.
1 time, 49 minutter.
7 år.
Regi:
Alexandre de La Patielliere, Matthieu Delaporte.
Med:
Patrick Bruel, Valerie Genguigui, Charles Berling, Guillaume de Tonquedec, Judith El Zein.
Menneskenes evne til meningsløst snakk er utømmelig, den er i nærheten av darwinistisk, for etter hvert som det gikk opp for oss uferdige at vi aldri ville få vinger eller gjeller likevel, begynte vi å konkurrere med krangling.
Le dernier combat:
Den som kan snakke fortest og lengst om ingenting, vinner orrhøna og får gene-prisen.
Før laget forfattere bøker om kriger, regissører filmet sjalu sverdfektere og innesperra grever og djupe urettferdigheter og sjørøveri.
Nå er det garantert innholdsfrie talk show-imitasjoner fra eksperten på ekspert-kommentarer kommenterer i morgen-nyhetene på TV2 til man legger seg med den overflate-dykkende samtale-skarven Skavlan; det er snakk om svulmende overflødighetshorn av oppkonstruerte motsetninger i en så kastrert kultur at Solhjell og Hareide kan møtes til diskusjon og det eneste du tenker er at de må jo være medlemmer av samme forening.
Le grand bleu:
Den franske filmen «Le prénom» er som en alternativ nasjonaldagsfeiring for De Uengasjertes Union.
Den bruker både meningsmotsetninger og temperamenter som drops, som eksistensiell fyllmasse, som tomromsforlengelse, som smilende, smålig småborger-smisk.
To par og en enslig trombonist med aggresjonshemninger møtes til middag i Paris.
Det intellektuelle paret har lagt også barnet på 12 år klokka 20.15, for det er jo samedi, og voksen-verdenen skal feire sin ordrike ubegrunnelse.
Kamikaze:
Det starter med at den ikke-intellektuelle Vincent sier at hans ufødte sønn skal hete Adolphe.
Dermed starter en fektende diskusjon om respekten for annen verdenskrig.
Det er den morsomste uenigheten, sjøl om den varer for lenge.
Etter hvert dukker det opp en sann overflødighet av tidligere uberørte aggresjonsområder sjøl om disse folka har kjent hverandre i 30 år.
Er Claude homofil, eller har han bare oransje skjorte og skjelver i orkestergraven?
Er Vincent egoist?
Har Babous barn jålete navn?
The fifth element:
Fransk småprat er som å høre noen helle tjukk saus i vasken.
Men oppstemtheten til indignasjons-narkomane parisere er enda verre, og etter mer enn én time var det nok.
Da blødde den ene neseblod, og Babou gjennomgikk sitt 15-årige martyrium med husmorrolle og forsømt doktorgrad.
Da gikk jeg.
Ja, filmen er laget etter et skuespill for scenen.
Jeg tror ikke alle vil oppleve det sånn.
Mange vil like
«Det er bare fornavnet».
De skal vi ikke forakte, men møte dem med åpenhet og nysgjerrighet så lenge de ikke snakker.
| 0
|
702609
|
Sysselsettingsfilm
Ubetydelig dansk animasjon som bare er et langt barne-TV-bidrag og antakelig er på kino som sysselsettingstiltak.
Tigre & tatoveringer.
Dansk.
2012.
43 minutter.
5 år.
Regi:
Karla Von Bengtson.Norske stemmer.
Nordiske barnefilmer er i stor grad sysselsettingstiltakfor folk som ellers måtte ha skaffet seg en jobb.
Voksne kan velge hva de vilse på kino.
Barn må.
"Tigre & tatoveringer" er en frykteligkjedelig barnefilm om ei lita jente som bor sammen med en tatovør, men hun måjo få en skikkelig familie, sånn som man ser på TV, og så tatoverer hun mc-mannmed barnetegninger og så må de rømme ut på landet der ildfluene snakker og dertreffer de noen ekstremt pittoreske folk med tiger og så til slutt finner hunut at tatovøren er jo helt bra som en pappa for hun vil ikke ha sånn familiesom man ser på TV og dessuten liker mc-folk barnetegninger over hele ryggen og dessutenskal man like pittoreske folk som kommer inn i livet med sirkusklær og tigre -og hva i helsike er det ved unger som gjør at de bør utsettes for sånt piss?
Tegningene er stygge.
| 0
|
702610
|
Fantastisk om barn som dreper
Dette er den filmen dere skal se i 2012.
Tilda Swinton gjør en ubegripelig god rolle, og filmen skildrer et barn i ensomhetens og galskapens grenseland så troverdig at du føler at virkeligheten har fått en venn, og hun heter Lynne Ramsay.
«Vi må snakke om Kevin» (We need to talk about Kevin):
Amerikansk drama.
2011.
1 time, 52 minutter.
15 år.
Regi:
Lynne Ramsay.
Med:
Tilda Swinton, John C. Reilly, Ezra Miller.
Det er ikke ofte jeg ser filmer som virker forvirrende påen så intelligent måte som «Vi må snakke om Kevin».
Handlet det urovekkendekaoset om ondskapens vesen?
Så jeg en film om autistiske barns dynamiskeforverringsspiral, så jeg en film om en moderne Omen-gutt, så jeg en film ommors absolutte hjelpeløshet stilt overfor en sønn som ikke reagerer som andre?
Så jeg en film om det tilpasnings-udyktige menneskets utrolige ensomhet?
Jeg så en film som forlangte at jeg tok et valg.
Hva vil duat denne filmen skal handle om, vennen min?
Tilda Swinton spiller en nervøs forfatter som blir gravidmed ektemannen John C. Reilly og går fra barsel til morsrolle med en anspentform for klønethet som mange kvinner vil kjenne igjen.
Til å begynne med lurerdu på om filmen skal handle om at ikke alle mennesker kan formidle trygghet tilbarn.
Kanskje noen bærer med seg kaos i hodene?
Kanskje er noen barnet sjøl?
Men filmens brutalt flakkende form avslører at det skalhandle om en gutt som utfører en forbrytelse, et barn som dreper.
I entidshoppende handling der Swinton ramler rundt i svime som en transponertalien, har det skjedd en katastrofe.
Fra han er ganske liten er Kevin et barn som ikke tar i motledelse.
Det kan virke uskyldig nok med en bebi, men Kevin mangler tilpasnings-forstandeller sosial trang.
Han er født til verden som en fange av livet, og han gjøropprør mot alt de ønsker av ham, han er rein motstand i en liten kropp, han erdet motvillige, paranoiske dyret som mangler evnen til å lære empati og tilpasning.Som spebarn skriker han hele tida, rett og slett fordi han kan.
Det er ingen ting som heter ondskap.
Ondskap er mangel påtilpasning.
Kjærligheten til andre mennesker, handlings-fellesskap ogtilhørighet er innlærte verdier, og de som er absolutt likegyldige til folksfelles reaksjons-palett, de kan finne på hva som helst.
Dette vet vi antakeliglite om.
Vi definerer folk som psykotiske eller ikke psykotiske, men hvorbefinner de seg som rett og slett ikke vil være med oss?
Utviklingen av Kevin er hjerteskjærende, skremmende oginteressant:
Vi vet at barnet skal ende med å drepe en bråte med unge i enskolemassakre, men når begynner han å være ansvarlig for egne handlinger?
Hankunne ikke ta i mot tilpasning som bebi.
Han kunne det ikke som femåring ellersom 10-åring.
Er han et ansvarlig menneske som 16-åring?
Den norske premieren på «Vi må snakke om Kevin» ble utsattpå grunn av massakren den 22. juli i 2011.
Filmdistributøren så parallellen.
Når vi siden har vært gjennom rettssaken og dens tekniske krav tiltilregnelighet, kommer Kevin-filmen enda nærmere Oslo tingrett.
Hva ertilregnelighet egentlig?
Hva med de som ikke vil være som oss fordi de aldrihadde det valget, fordi de ikke kan, sjøl om de ikke hører stemmer?
Filmen er en påkjenning, samtidig som forstanden vil ha merog mer informasjon.
Formen er kaotisk og fantastisk.
Den beveger seg på fleretidsplan, og det blir som å bli kasta rundt i mental blender.
Tilda Swintonvakler som en udød gjennom familiens ubegripelige skjebne, og det kjennes somen styrt hallusinasjon.
Swinton har en guddommelig evne til synlig følsomhet.
Hun ser ikke lei seg ut slik andre skuespillere, det er som om ansiktet henneser i ferd med å sprekke eller dø.
Det er antakelig dette vi kaller hudløst,fordi vi forbinder hud med masker, og når vi ikke evner å vedlikeholde masken,blir vi hudløse.
Jeg tror «Vi må snakke om Kevin» er noe så teit som ennyttig film.
Egentlig er jeg i mot at filmer skal være nyttige.
Man kan sehvordan Kevin utvikler sin intelligente form for funksjonsudyktighet til noesom likner et fascistisk credo.
Han blir tilhenger av å hate de andre.
Regissør er Lynne Ramsay, den 43 år gamle skotske dama som i2002 laget "Morvern Callar".
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702611
|
Vagina-monoblogg
En hel film om livsfjerne, menneskefiendtlige ekteskaps-vegrere som ikke burde sluppet inn på fødeavdelingen uten at de måtte legge igjen hjernen i resepsjonen.
I et fingerbøll.
"Friends with kids":
Amerikansk komedie.
2011.
1 time,45 minutter.
11 år.
Regi:
Jennifer Westfeldt.
Med:
Jennifer Westfeldt, AdamScott, Maya Rudolph, Edward Burns.
Så til noe helt annet:
"Friends with kids" er enkjadrete kvinnemonolog i form av samtaler, den er en slags loggføring av enindre mumling som er forsøkt overført til handling.
Manusforfatter oghovedrolleinnehaver og regissør Jennifer Westfeldt har laget en eksistensieltdesperat blogg om seg sjøl og ingenting, og det fører til at skuespillerne serut som om de ble tatt til fange av naken keiser for å spille i lystspillethans.
Westfeldt ser merkelig overflødig ut i sin egen film.
Tilalt overmål spiller hun mot Adam Scott, som har to venstreansikter og skalforestille en mann med voldsom seksuell suksess sjøl om han til og med villeblitt ignorert av en sulten katt.
Det handler om at Westfeldt og Scott ersinnssykt nære kynikervenner som bestemmer seg for at de kan få barn sammenuten kjærlighet.
Gjett hvordan det går.
Her skjer alt det gale som du prøver å unngå.
Foreldre somskriver sjekk?
Folk som har billetter til The Knicks (det er som å danse medlyjtestolper og paraplyer i regnet)?
"Vil noen ha latte?"
Kyssing somlikner wrestling, høstsol i Marlboro-jakke, barn som har kolikk og ektepar somhater ekteskapet.
Hvem slapp disse folka inn på fødeavdelingen uten hjernevask?
| 0
|
702613
|
Petter Næss sin påskeparodi
"Into the white" beveger seg så langt over latter-grensen og inn i det ufrivillig vittige at det føles ufattelig at ingen oppdaget det før filmen ble sendt ut til folk.
"Into the white":
Norsk svensk actiondrama.
2012.Halvannen time.
11 år.
Regi:
Petter Næss.
Med:
Florian Lukas, Rupert Grint,David Kross, Stig Henrik Hoff.
Ok.
Quiz-time.
Hva tror du skjer hvis tre tyske soldater ogto engelske må såvidt overleve sammen fordi de to flyene til begge antakeligstøtte på luftens Bermuda-triangel og ramla ned på samme sted?
Tror du de blirvenner til slutt?
Tror du det viser at det kan bli fred på jorden?
Nettopp.Resten er kjedeligere enn Spotify på papir.
Tre nedskutte tyskere stavrer seg gjennom snøstormen til noesom likner ei enkel turistforeningshytte på Hardangervidda.
På tross av athytta har ovn og mat, regner tyskerne med at de kommer til å dø der oppe, sidendet verken finne støvlekrem eller karve til surkålen.
Det blir ikke bedre da togretne engelskmenn kommer innom og forlanger oppvartning avGenève-konvensjonen.
Guttene spiser kokt mose, som nå kalles super-mat, og hardet fint og sitcom-kranglete seg imellom.
Det skjer ingenting.
Du får ingen følelse av krig.
Gjengener som en motvillig nachspiel-bønsj i en slitt blokkleilighet på Saksamarkå.
Samtalen utvikler seg enten til uforståelig aggresjon eller studiodebatt utenhan med det grå håret, og når en tysker og en brite står og holder taket sammenfordi den ene var dum og fjerna bærebjelken, da sier engelskmanneninkvisitorisk:
"Hvorfor er det så viktig for deg å ha kontrollen heletida?"
Tyskeren blir på gråten og betror seg:
"Jeg er en elendigpilot.
Jeg har ramla ned en haug med ganger."
Monty Python!
Det er MontyPython.
| 0
|
702614
|
Saliggjørende zombieskrekk
Fantastiske voksfigurer.
En utrolig liten harry-småby der gammel forbannelse hviler over Rådhuset, og den stakkars Norman kan snakke med de døde, sånn at det blir hans oppgave å bliddgjøre den langsinte heksa.
Sett deg tilbake og nyt.
USA.
2012.
1 time, 32 minutter.
11 år.
Regi:
Chris Butler,Sam Fell.
Med stemmene til Kodi Smith-McPhee, Anna Kendrick, ChristopherMintz-Plasse osv.
"Paranormal" er et eksempel på naturligutvikling:
Når animasjonsfilmen egentlig er blitt så perfekt at CGI-folka vilkunne lage backup av alle skapninger på Jorden, da er det på tide å ta ettskritt bakover og nyte livet.
Denne poetiske og sarkastiske skrekkfilmen fra blant andreregissøren av "Nedenom og hjem igjen" baserer seg på nydeligevoksdokke-animasjoner og poetisk-skrudde karikaturversjoner av amerikansksmåbyliv.
Filmen starter storøyd i en white trash-familie med junkfood-mager oglett tabloide livsanskuelser.
Den ender i en vakker, hallusinasjonspoetisk bossfight mellom gutt og heks, der skrekkhumor og sart desperasjons-empati gårsammen i nydelig bildekunst som man skal si Wow! av og føle seg vel.
De litt såre zombie-blikkene til den forbanna 1700-tallsgjengen er både vittige og rørende.
Den oppskaka lynsjemobben (barn avregnbuen, som vi kaller dem i Norge) er flaksende fargerik på en måte som bådegjør den skremmende og teit.
Tenåringsjenta med scooter-rumpe, den sterktoverbygde nabogutten med Ron Howard-fjes og steroid-fjernhet.
Den fantastiskemobberen som street breaker så godt han kan før katastrofen kommer ogforvandler også ham til en nesten-stilig gutt.
For til Blithe Hollow (Ikke Sleepy Hollow) kommer denhevnende byheksa for å straffe alle, og den eneste som kan redde byen er lilleNorman.
Han har et sårt forvirra tiåringsblikk.
Han snakker med sin dødebestemor.
Han snakker med melankolske lik på vei til skolen, han trøster enflat vaskebjørn i rennesteinen.
Norman er en misforstått gutt, men en dagkommer den døde onkel Prenderghast med sin stinkende personlighet, sin ekstremekolsrøst og sine patetiske slumvotter og sier at det er gutten som skal reddebyen fra ødeleggelse.
Det er da zombiene skyver sine speke-magre håndledd opp avkjerkegårdsjorda og begynner å vandre rundt i byen, ny-oppstandne ogforskrekka.
Dokkene er fantastiske, påfunnene er bittersøte ogintelligente.
"ParaNorman" vil skremme chips ut av tennene på storebarn og hygge for de voksne med sin særegne og saliggjørende estetikk.
Nyt det.
Og få med den egentlig velkjente moralen at demange aldri skal mobbe de få sjøl om de få gjør rare ting eller bare bokserballen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702617
|
I nazi-romantikkens tid
"Iron sky" er en sær film som koser seg med SS-uniformer og Wagner-blonde didaktikerdamer med gammeldags undertøy.
Dessuten er den amerikanske presidenten en dust og — vel, ikke mye nytt, men veldig sært.
Nazi-romantikk i himmelen
"Iron sky":
Finsk-tysk science fiction komedie.2012. 1 time, 33 minutter.
11 år.
Regi:
Timo Vuorensola.
Med:
Julia Dietze, Peta Bergeant, Udo Kier,Götz Otto, Christopher Kirby, Stephanie Paul.
Det finnes en uavklart nazi-besettelse i verden.
Forledenså jeg "War of the dead", vi har hatt "Død snø", Tarantinos"Inglourious basterds" er egentlig en uniformsromanse medHitler-gjengen som snodige bad guys.
Nå altså på DVD "Iron sky" dermånen er det egentlige Argentina.
Der landet nazitoppene i 1945.
Det må være en sammenheng et sted, for samtidig opplever vien slags nazivekkelse i den gigantiske svermen av venstreradikaleintellektuelle:
Det er som om ironiens og relativitetens tidsalder har ført tilet behov for skurker av tegnefilm-format, og så blir mini-bevegelservesentliggjorte og overdimensjonerte, spøkelseshærer blir tatt på alvor sjøl omdet i vår del av Vesten ikke finnes flere og farligere nazister enn at enmunter mc-gjeng kunne ha banka dem opp hvis de gadd.
Mistenkelig teit av en generasjon som fant på at all omtaleer god PR.
Alt dette tar jeg med fordi den liksom-ironiske dyrkelsen avnazister gjør den folkehøyskole-satiriske filmen "Iron sky" vemmeligog bortkasta.
Det hjelper ikke på opplevesen at handlingen parodierer denamerikanske presidenten med innøvde skandinaviske munnhell.
Vi her i nord leralltid av amerikanske presidenter.
Det er humoren vår, det.
I denne filmen er presidenten hvit kvinne, ei kyniskkjerring som faller pladask for nazi-retorikk og oppdager at den kan brukes ivalgkamp.
"Verden er syk, og vi er legene", sier den blonderetorikersken, en slags parallell til vårt stoltenbergske mantra "Vi skal lære av våre feil og byggeNorge med gode samtaler".
Nazistene har kommet fra månens darkside imerkelige romfarkoster etter at de har tatt til fange en neger-astronaut oggjort ham til albino.
Ja, det heter neger i "Iron sky".
Nazister sierdet.
Handlingen er oppstylta som gymnas-teater, og etter hvertblir filmens helter den hederlige reborn-negeren Washington og den egentligküchekoselige lille nazirypa med strømpebåndene.
Det viser seg at USA bare erute etter natur-ressurser og vil utvinne Helium 3-sand på månen.
Og så slutterfilmen i et forvirra dommedags-profeti som Skei Grande ville blitt veldig tristav, men på en seriøs måte.
OK.
Vi kan lære mye av våre feil.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702619
|
Ukulere enn kald Grandiosa
Jonah Hill sitter barnevakt for tre uoriginale velstandsbarn med barnevernsbehov.
Det ble mye barn i en setning.
Det blir mye barn i en film.
«The sitter»:
Amerikansk komedie.
2011.
1 time, 21 minutter.
11 år.
Regi:
David Gordon Green.
Med:
Jonah Hill, Sam Rockwell, Ari Graynor, Kylie Bunbury.
Mye verre har det gått med kerub-geeken Jonah Hill i en komedie om hvordan det er å sitte barnevakt for psykopatiske, velstandsskadde barn fra kjølige familier der pappa perker pulostenten sin.
Jeg vil gjerne ha sagt at jeg ikke vil at ungdom skal være ute i verden.
De skal sitte inne med micro— og potetchips, og så får heller verden levere marihuana på døra.
Men sånn går det ikke.
Filmen starter med at ei søt allværsjente går ned på Hill, men han har ikke skikkelig jobb, så etterpå skal han sitte barnevakt for fru Pedulahs bryster.
Barn faktisk.
Ungene er eksentriske som amerikanske beatpoeter, og av grunner som bare manusforfattere ville feste lit til (høste lit til ville vært et fint uttrykk) havner han på kjøret med ungene på slep.
Narkodilerne er etter ham, adopterte Rodrigo sprenger restaurant-toaletter (fordi han er lei seg) og Hill involverer seg i vennskap med den hettebærende overklassen av slumbrødre.
Filmen består stort sett bare av scener som ordentlige regissører ville ha refusert og ender med at de fargerike ungene blir helt normale av at Hill snakker ut med dem.
Det er bare latterlig, for folk blir ikke en gang snille av samtaler med Lippestad.
| 0
|
702620
|
Ibsen saftigere enn Tim Burton
Der finnes verken ikke tilløp til blodfullhet i Tim Burtons bleike vampyrkomedie "Dark shadows".
Johnny Depp er gjemt inni sminken sin som en rådvill reisende som ikke aner hvor han er og holder masken.
«Dark shadows»:
Amerikansk grøsserkomedie.
2012.
1 time, 50 minutter.
11 år.
Regi:
Tim Burton.
Med:
Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Eva Green, Jonny Lee Miller, Bella Heathcote, Helena Bonham Carter, Chloë Grace Moretz.
Det er de siste tider når en komediegrøsser av Tim Burton med Johnny Depp i hovedrollen tasser tristere rundt i velstandsstuene enn et Ibsen-drama.
Det ville ikke ha brutt stemningen i den tafatte filmen om Monna Tandberg kom fram øverst i trappen og utbrøt:
«Assessor Brack kommer til middag».
Filmens Tandberg er Michelle Pfeiffer, som avslører at hun (i motsetning til Tandberg) har en av USAs kjedelige mikrofonstemmer.
Når hun snakker låter det som monologen til ei flat komle.
Det er ikke Rosmer som går i fossen, det er Josette som hiver seg fra klippen under påvirkning av euforisk Angelique (Eva Green).
Collins-familiens Barnaby blir forvandla til vampyr og nedgravd i riksveien.
Men i 1972 skjer det to ting:
Familien får guvernanten Victoria til Moody Blues og «Nights in white satin» — og den amerikanske gravemaskins-eliten avdekker Barnaby (Johnny Depp).
Det fører til økt konkurranse om fiskeindustrien og seer-erkjennelsen:
Hvis dette skal være en grøsser-satire, bekrefter det regelen om at satirer er kjedeligere enn klining.
Depp spiller anakronisme med jålete monotoni; det blir mer som å se en gammel film der man forsøker å gjøre billige poenger på å drite ut slåbrok-homofile.
Barnaby forelsker seg i Vicky, Angelique er flammende sjalu – men stadig vekk med den samme heten som våte fyrstikker.
Jeg har nå fortalt om de mest vellykka scenene i filmen.
De andre vil dere verken se eller høre om.
| 0
|
702621
|
Norsk hold pusten-thriller
Dette er den stilreineste norske thrilleren:
I ei bu langt uti skogen ser to likryddere med flegmatisk vantro på en skapning fra en annen verden.
Du kan føle pusten deres, og det er skikkkelig bra.
«Thale»:
Norsk fantasy-thriller.
2012.
1 time, 16 minutter.
15 år.
Regi:
Aleksander Nordaas.
Med:
Morten Andresen, Erlend Nervold, Silje Reinåmo.
Vanligvis holder man pusten i thrillere når Kim Novak nesten detter ned fra et tårn og så må James Stewarts vidjetynne håndledd redde henne.
I den norske fantasy-filmen «Thale» bør du holde pusten for å kunne nyte pausene, under-formuleringene, den bevisst uferdige replikk-kunsten, den alternative menneskeligheten som er så fremmed i film:
Sjokkerte folk hyler ikke.
De sier ikke «Hælvete heller, karer!»
De sier ups.
Jeg likte godt «Thale» på kino, og jeg likte den enda bedre på Blu-ray, for jeg kunne sitte helt stille bakover og føle på de lekre rytmene i filmen til Aleksander Nordaas.
Den er egentlig best om du ikke aner hva du skal få se, men sjøl ved gjensyn følte jeg det frydefulle ubehaget ved urimelig, om enn forklarlig flegma.
To menn kommer til ei lita hytte for å rydde lik.
Så går den ene inn i hytta.
Der finnes sensasjonen.
Morten Andresen og Erlend Nervold er fantastiske i rollene.
| 1
|
702622
|
Alt hva Renner og tøys kan tåle
Det handler om Jeremy Renner.
Han er kanskje den beste av de nye actionheltene, og han kan sannsynliggjøre overstadig hastverk i flimre-action.
Derfor funker "The Bourne legacy" sjøl om handlingen til dels er parodisk og filminga mot slutten som et mareritt på Red Bull.
The Bourne legacy
USA.
2012.
2 timer, 15 minutter.
15 år.
Regi: Tony Gilroy.
Med:
Jeremy Renner, Rachel Weisz, Edward Norton, Scott Glenn, Stacy Keach.
Fra oss som i utgangspunktet foretrakk at akkurat Jeremy Renner skulle erstatte Matt Damon i den vilt wikileakske Bourne-paranoiaen, kan jeg si:
Det funka.
Renner ser ikke ut som om han kom til verden for å grine beveget i «Skal vi danse?»
Han er en mann.
Dere husker ham fra «The hurt locker».
En sandfarga fyr med arbeiderklassefjes, en slags Bruce Springsteen i bombedress.
I «The Bourne legacy» likner han fremdeles på den fantete nabosønnen som har et hjerte av gull, går med avisene (haha) og klipper plenen for eldre damer selv om det er lenge til jul.
Her starter Renner i den ytterste ødemark der ulvene ytrer seg i autoritære hyl.
Frosnere enn en sportsfisker, besluttsommere enn trekkfugl.
Han kler de snøkledde fjellene, han kler de overnaturlige hoppene over kløfter, men vi aner ikke hva han gjør der.
Samtidig i USA snakker alle spiondressers overdress Edward Norton et infløkt agent-esperanto med alle presidentens menn.
IT-folka sender rakett-droner etter rømlingene i villmarka.
Det foregår nedbemanning i CIA, og ingen får tilbud om pakker.
Så langt skvetter handlingen rundt i globale forfølgelser som en spastikers pissestråle, og jeg ble overbevist om at spøkefulle manusforfattere aldri fortalte regissøren hva som foregår.
Men filmens kompassfornemmelse tar seg opp da også laboratoriet til Rachel Weisz blir massakrert, for i den hastige timen som følger rømmer hun og Renner av gårde til fremmede land slik Bourne-arvinger skal.
Du skulle ha sett trynet til Norton da.
Sjefen oppdager den egentlig døde Renner i det digitale Snehvit-speilet, og da tar han en McC — et øyeblikk ser Edward ut som Matthew McConaughey når han måper uten å smile.
Et stort øyeblikk.
Eksperter vet hva jeg mener.
De siste andpustne 45 minuttene er de svakeste.
Over hustak og gjennom kollektivtrengende bytrengsel ferdes Weisz og Renner mens den utenlandske politistyrken og importert Terminator slenger etter dem som borrelås-vedheng.
Alt hva Renner og tøys kan tåle, men ellers bare en identitetsfattig oppvisning i fart.
Renner er framleis en troverdig Universal Soldier, og pigment-vegrersken Weisz er eventyrlig voksbleik og mild.
Men spennende er de ikke.
«Bourne Legacy» er en lojal genrefilm, og den virker fornøyd med å opptre som attpåklatt.
Det er litt passivt.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702624
|
Enkel, intens, perfekt
Det er ikke historien, det er stilen, og det er folka.
"the road"-regissøren går innpå menneskene i en slags tilbakelent intensitet.
Du kan se akkurat hvem de er, det er en karakteriseringskunst som utleverer på hudnivå, for dette er en tett og rytmisk perfekt film.
Handlingen er en slags voldssåpe fra utkantland, men den funker fantastisk flott.
USA 2012.
1 time, 55 minutter, 15 år.
Regi: John Hillcoat.
Manus: Nick Cave.
Med:
Tom Hardy, Shia LaBoeuf, Guy Pearce, Mia Wasikowska, Gary Oldman, Jason Clarke, Jessica Chastain.
Dette er nok sesongens mest vellaga film.
Det kan være det dukker opp mer vesentlig, men gangster-western-dramaet om den udødelige Bondurant-familien midt inne i hjemmebrentens hundremeterskog er den beste.
Bildetett på en antakelig nostalgisk måte som bringer folka innpå deg med alle sine uhøvla egenheter.
Nydelig skrevet av Nick Cave, med økonomisk replikk-kunst som ser ut som ekkoer av ansiktene.
Intens og flegmatisk, en slags legende hentet fra en opprinnelig manneverden der skjebnen går rundt i enkle klær og styrer livet med bisetninger.
Skuespillere som gjengjelder kameraets uforstilte kjærlighetserklæringer.
Tom Hardy spiller Bondurant-broren Forrest med et sjenert, monument-tungt bakoversinn som antakelig skyldes at han er en krysning av rev og bøffel.
Hardy spiller sånn at navnet Albert Finney dukker opp i minnet, og han skaper den elokvente ubevegeligheten som alle trakter sånn etter.
Jason Clarke er den konstant alkoholpåvirka Howard med brennende bitterhet i blikket og en villdyraktig vaktsomhet i sjelesunnhetens grenseland.
Shia LaBoeuf spiller pinglete ungdom og villstyring som jokker prestedatteras ankel i stygge gangsterklær.
Guy Pearce spiller den ekleste skurken på veldig lang tid — han er den innkalte, perverse og forfengelige sadisten som etterforsker for en korrupt statsadvokat.
Det handler om primærnæring.
På tjuetallet laget Bondurant-brødrene traktenes beste sprit, men myndighetene ville ha sin del av de ulovlige pengene, slik kommunefolka tar bompenger fra uønska biler og staten håver avgifter fra dødelig tobakk.
Bondurant-brødrene sier nei.
Da starter krigen.
Shia LaBoeuf når alt kommer til alt.
| 1
|
702625
|
Deilig barne-bangbang
Det smeller skikkelig når de innvandrende sapiens-imitasjonene fra verdensrommet kommer i væpna konflikt med Rihanna, Taylor Kitsch og det kanonførende amerikanske marinet.
Marinen.
Stor, enkel underholdning.
Battleship:
Amerikansk science fiction action.
2012.
2timer, 10 minutter.
11 år.
Regi:
Peter Berg.
Med Taylor Kitsch, AlexanderSkarsgård, Rihanna, Liam Neeson, Brooklyn Decker, Tadanobu Asano.
Ja, "Battleship" er en av de vellykka nyeactionfilmene som først bruker tre kvarter kvalitetstid til high school-enklefriminutt-intriger for ungdom med overflødig hormonproduksjon.
Deretter smellerdet ofte og sterkt, og selv tilhengerne av eldre romanverk med lyddemper vilkunne kjenne vibrasjonsbegeistring.
Det blir hevdet at lave mannsstemmer (somLeonard Cohens) fører til reaksjoner i kvinners eggstokker.
Jeg tør ikke engang tenke på hva de apokalyptiske kanonsmellene fra panserskipet"Missouri" vil føre til av ovariske ovasjoner.
"Battleship" starter med at Taylor Kitschinfiltrerer den seriøse delen av amerikansk marine iført surferhår oghvalpelogring.
Han blir snart en korthåra gast, og når handlingen kommerskikkelig i gang, avanserer han til dødsflink sjøkaptein, som nårfinanseksperter på cirka 19 år dukker opp i Økonominyhetene med for romsligsnipp og Tigergutt-resonnementer.
Det er mye å lære av denne filmen.
Amerikanske ødegårder harfunnet en planet som likner Jorden i fjernt solsystem, og de sender ut stråletil den.
Det blir mindre vellykka enn da den fulle mannen pisset i 10afrikaneres marihuana.
Invasjonen kunne vært en utrolig stiligdirekte-reportasje på TV2 Nyhetene (Sørsdahl-dama i regndress mens rakettenefaller), men mange blir tunge i sinn når den fjerne kulturen kommer deisendemed sine overlegne strålevåpen.
USA har en felles flåteøvelse med Japan.
Og av grunner sombare Clone Wars-fansen skjønner skikkelig, er det plutselig bare Kitsch og enjapansk kaptein som skal hamle opp med superskipene.
Etter hvert får de hjelpav veteranbåten "Missouri", der pensjonerte sjøfolk trosser rykteneom 80-åringers lave yteevne og dundrer livskiten ut av aliens med styggebukkeskjegg og patetisk lysømfintlighet.
Det er sinnssykt stilig.
Og om noen 10. klassinger skullebli sjenert av at Taylor Kitsch er så gammel (31 og et halvt år), så spillerden sju år yngre Rihanna ei kanon dame.
Dessuten sender fienden flammende beyblades mot oss.
Munningsflammene fra"Missouri" ser ut som skogbranner.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702627
|
Marilyn slik hun neppe var
Michelel Williams gjør en så sjarmerende og søt rolle som Marilyn Monroe at det oppstår en helt ny Marilyn som antakelig ikke har noe med virkeligheten å gjøre.
Men deilig er det.
"My week with Marilyn":
Britisk-amerikanskdokudrama.
2011.
1 time, 39 minutter.
11 år.
Regi: Simon Curtis.
Med:
MichelleWilliams, Eddie Redmayne, Kenneth Branagh, Emma Watson, Julia Ormond.
Michelle Williams spiller Marilyn Monroe så vakkert atoriginalen blir stående igjen som en mosegråna parkskulptur med duedrit på.
Williams er en sunn, sensuell jentunge som antakelig har gått i Steinerskolensbarnehage og blitt elska av morsmål-lærere på alle klassetrinn.
Hun spillerMonroe så vi begynner å tro at de de tabloide geni-utnevnelsene tilkroppsstjerna var berettiga.
Filmen handler egentlig om en ung gutt som får sin førstejobb i engelsk filmbransje, og der blir han lakei for Laurence Olivier oghjertevenn med Marilyn.
Året er 1956, og alle går rundt og ser konsentrerthistoriske ut.
Marilyn Monroe skal spille "Prinsen og korpiken" iEngland, og hun bor nesten alene i et landlig engelsk hus.
Der bliroverklassegutten Colin Clark hennes beste venn, og han forelsker seg i hennemed åpen munn og øyne som såvidt henger fast i kraniet.
Det er en rørendeskildring av en ung mann, det er en nesegrus eufemisering av en enkelshow-artist og det er ingen grunn til at folk ikke skal unne seg filmensuimotståelige romantikk.
I forbindelse med "Kon-Tiki" har vi lært atdokudramaer tumler rundt med virkeligheten slik katter leker med mus, så dettetåler vi.
| 1
|
702628
|
Virkelig ekstremt nært
Denne filmen er et lite mirakel, for den klarer å være oppskakende følsom i to timer uten sentimentalitet.
Skildringen av en utrygg ung gutt som mister faren sin er så godt skrevet og så godt spilt at det antakelig er noe galt et sted.
"Ekstremt høyt og utrolig nært":
Amerikansk drama.2011. 2 timer, 9 minutter.
11 år.
Regi:
Stephen Daldry.
Med:
Thomas Horn, TomHanks, Sandra Bullock.
Thomas Horn er en guttunge som ble født i 1997 avlege-foreldre i San Francisco, og han vant 31.000 doillar i Jeopardy, forThomas Horn er en slags nerde.
Horn hadde aldri spilt film før da han bleplukket ut til hovedrollen i filmatiseringen av Jonathan S. Foers roman"Extremely loud and incredibly close".
Hva dette viser, vet jeg ikke.Men guttungen er på filmlerretet den mest kompliserte personligheten jeg kanhuske å ha sett de siste åra.
Han spiller overfølsom, nevrotisk autist med entroverdighet som overgår virkelighet; han er et stykke ren, overmannendediktning, han er en helt og en pasient.
Foers historie handler om en gutt som hadde en utrolig far.For at den nervøse gutten skulle komme seg ut i verden, diktet pappaen opp enforsvunnet bydel i New York og satte gutten i gang med å lete.
Så dør pappaen i tårnene.
Terrorist-tragedien er såforferdelig enkelt og usentimentalt skildret at det antakelig ville værtforbudt i Norge, men enkelheten river ut hjertet ditt med tilhørende innvollerog den fyller hodet ditt med snørr.
Jeg tror nesten aldri jeg har sett en filmsom slo meg så voldsomt ut.
I et forkava forsøk på å få igjen forstandenkonsentrerte jeg meg om historiens diktning om letingens egenart og verdi.
Mendet gikk ikke.
Den såra guttungens forsøk på å fastholde de åtte minuttene detvil ta før vi oppdager at sola slukna, er så intenst skildra at tanker glipper,rasjonalitet drukner, forstand overflødiggjøres.
Alt skyldes skuespilleren Thomas Horn, som altså er enumeritert legesønn fra San Francisco.
Et ubegripelig unntaksmenneske som var istand til å føle og formidle de sarte mellomstadiene mellom livsfrykt ogintuitiv, intellektuell overlevelse.
| 1
|
702629
|
Finnenes zombie-krig
Finner og litauere i en annen verdenskrigs-grøsser der sprøytebehandla russiske daudinger kommer for å ta fienden.
Ikke storarta, men severdig på samme måte som kebab og kattemat.
"War of the dead":
Amerikansk-litauansk grøsser.2011. 15 år.
Regi:
Marko Makilaakso.
Med:
Andrews Tiernan, Mikko Leppilampi,Samuel Vauramo.
Denne soldatzombiegrøsseren likner egentlig ikke noe særligpå den nnorske nazigrøsseren "Død snø", for verken i Finland ellerLitauen er folk så muntre som vi er.
Regissøren Marko Makilaakso har sagt athan ville lage en hyllest til filmer som "Rambo", og det blir myetungsindig kriging i bunkersen et sted i de eventyrdjupe sovjetiske skoger.
Der har en frakkekledt super-gestapist laget udøde soldaterav sovjetiske fanger, og dit kommer finske og amerikanske soldater for å fåslutt på det uverdige landbruket.
Annen verdenskrig viser seg fra sin besteinnendørs-side, for i et hinsidig mørke befinner det seg flere zombiske russereenn i Kreml.
Filmen består egentlig av en eneste lang slåsskamp, og så kommerblåjakkene.
Det er ganske underholdende.
Jeg liker finner.
| 0
|
702630
|
Vilter Vis-finge'n-jentefilm
"Modig" er en av de beste animasjonsfilmene.
Hovedpersonen er ei visuelt vellykka lita skotsk barbarjente som heller vil skyte med pil og bue enn å gifte seg.
Farten er flott, oppfinnsomheten er forbilledlig.
Still i kø.
USA.
2012.
1 time, 40 minutter.
7 år.
Regi:
Mark Andrews og Brenda Chapman.
Med stemmene til Kelly Macdonald, Billy Connolly, Emma Thompson, Julie Walters.
Det er vis-fingen-damedag på kinoen igjen — med en fantastisk urskotsk prinsesse som flyr i Hunger Games-skauen med alver og fortrolla bjørner og skaper sin egen skjebne i stedet for å sitte der og vente på å bli gift.
Det er en skjønn film.
En av de beste.
Men det er jo to ting å si:
Nå er det sånn at tabuet i den vestlige kulturen for øyeblikket er at kvinner har familie.
Dette er ikke akkurat en opprørsk film, men den er kul for det.
Det andre er at jeg av og til får følelsen av at 3D-teknikken ble laga for nasjoner der til og med små barn går småfulle på kino, for man bør egentlig være halvveis til Marrakech når animasjons-fanatikerne flesker til med sine filmatiske oppbrett-bøker.
Ørneferd over avrunda, men kantete snøfjell, magiske steinsteder og små borger og så smoothie-gult streaminglys at det antakelig inneholder mer enn 3 prosent mango.
Wow.
Did you see those colors?
Filmen handler om urskotter fra 1300-1400-tallet omtrent den gang Mel Gibson gikk rundt med blåmaling på puppene.
Skjønne lille Merida med krøllehår som likner høvlespon av mahogni er animasjonsfilmenes tradisjonelle guttejente.
Hun er mesterskytter.
Hun er fingertupp-klatrer, og da mamma Lady Eleonore vil gifte henne bort, går hun til heksa i Skyrim-skogen og får med seg nifs muffin.
Der røper jeg ikke mer.
Det blir spennende og vittig, og det får dere bare tro på.
Merida har dessuten tre små brødre som helt sikkert er årets beste trillingpåfunn.
Jeg så versjonen med originallyd, og den skal dere være forsiktige med, for den har ikke undertekster.
Alle skuespillerne snakker et pinsedagsforvirra skotsk som det ikke er mulig å skjønne noe av.
Men jeg satte meg mentalt tilbake til en ettermiddag på Kastrup da Per Dybvig og jeg møtte skotter som hadde reist til Litauen på tur og plutselig hadde gifta seg, og da vi sa vi kom fra filmfestival i Cannes med Sharon Stone og greier, lyste de opp:
"Did ya shag'er?"
Minnet hjalp på forståelsen av filmen.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702631
|
Stilig, sørgmodig jentevold
"The hunger games" er en futuristisk gladiatorfilm som lager satire av reality-TV, men konsentrerer seg mest om sorgen og følsomheten hos ei ung jente som må slåss for seg sjøl og familien i svarteste skauen.
Jennifer Lawrence har et flott fjes for dårlige tider.
"The hunger games":
Amerikansk action-sci-fi-drama.
2012.
2 timer, 12 minutter.
15 år.
Regi: Gary Ross.
Med:
Jennifer Lawrence, Josh Hutcherson, Woody Harrelson, Elizabeth Banks, Donald Sutherland, Stanley Tucci, Liam Hemsworth.
"The hunger games" er annerledes enn den skulle ha vært.
Ingen fotografiske følerier.
Det eventyraktige ved handlingen er dempa ned ved en uventa saklig bildestil.
Når eldrehipsterne går bakrustur i Sørmarka med iphonen sin, blir natur-instagrammene deres langt mer jålete enn dette.
Filmen er nostalgisk nøktern.
Skildringen av det futuristiske samfunnet er ikke blitt ei slags motlysmesse, den er ikke lux-brølende som "John Carter".
Det hviler en edruelig fortids-sarkasme over det vasete profetiet, og medie-satiren er direkte og bastant.
Romantikken er ikke i teknikken, den er i folka.
Jennifer Lawrence fra "Winter's bone" har et inngitt talent for sunn sentimentalitet, samtidig som hun virker behagelig innadvendt og undertrykt sterk.
Hun har havna i de medie-sadistiske gladiatorkrigene fordi hun ville beskytte den tynne lille søstera si, og vi blir hjelpeløst magesjuke av at søstera trygler henne om å komme tilbake siden de har ei inkjevetta mor.
Her er genialiteten i "The hunger games".
Filmskaperne bruker opp endeløse mengder av actiontid til å presentere oss for turoperatørene, for Katniss og for nabogutten fra bakeriet (Josh Hutcherson), for en uvanlig sympatisk Woody Harrelson med westernhår, for den gaga-aktige profanlederen av programmet, for den fascistiske ideologien og reality-ideen som reflekterer borgerskapets perverse blodtørst.
Det gjør de fordi dette er en jentefilm.
"The hunger games" er laget på jenters premisser slik " Twilight"-serien er det.
Derfor er den nøye med detaljene.
Det er ingen sjanse for at Hulken plutselig kommer stormende og slenger slasken Loke rundt som kassert klut sånn at vi kan le katarsisk.
Voldshandlingene er nøye følt, og de følges av sorg og vantro.
Man kan godt se "The hunger games" som en metaforisk antikrigsfilm om samfunn som sender barn til fronten i Irak og Afghanistan for å dø med TV-team vimsende rundt i beina.
Men den nesten uutholdelige spenningen kommer bare fra Jennifer Lawrence og den sterke fornemmelsen av personlighet, styrke og svakhet.
Filmen er smakfullt laget, og den er ikke voldsforherligende, men ungdommelig intens og trist.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702632
|
Helt unødvendig følsomhet
Det finnes ingen grunn til å dyrke det teknisk uferdige eller det absolutt foreløpige.
Man lager ikke nye veteranbiler.
"The artist" lider under rare tidsparadokser og den store fargeslukerens grådighet sjøl om folka er søte og kjærligheten er stor.
"The artist":
Fransk-belgisk drama.
2011.
1 time,40 minutter.
5 år.
Regi: Michel Hazanavicius.
Med:
Jean Dujardin, BereniceBejo, John Goodman, James Cromwell, Penelope Ann Miller, Missi Pyle.
Man setter på Blu-ray-spilleren, og så ser bildet egentligut som en teknisk feil.
Men dette er ikke Woody Allens "Zelig", du erikke invitert til jubileumsframsyninga av "Citizen Kane".
Av grunnersom jeg helst ikke vil vite, har filmfolk med bedre vett bestemt seg for åskildre den sødmete ydmykelsen av en stumfilm-stjerne i en svart hvittstumfilm.
Det er hva vi kaller:
Add insult to injury.
Når artisten skildres i en utrangert filmstil blir det som åse et utstoppa kjæledyr med fillete pels.
Mannen er ubegripelig patetisk, ogdet kunstneriske stilvalget skaper noen drepende paradokser.
Et av dem er sånn:
Når vi får se Artisten på filmene hans,er han i svart hvitt med litt rare, pissetrengte bevegelser.
Men i 1927 så ikkevirkelige folk sånn ut.
De var i farger, de laga lyd og de gikk nokså normalt.Det var altså en svær forskjell på filmlerret og virkelighet, og denneforskjellen var med på å nødvendiggjøre den moderne lydfilmen.
Men i "Theartist" er virkeligheten i de gamle stumfilmene og virkeligheten i filmenom dem helt like.
Hvorfor maser produsenten Goodman om lyd?
Det finnes jo ikkelyd.
Den klissete fortidsdyrkinga har drept romantikken i stedet for å fremme den,for du føler at virkeligheten er blitt sensurert av den store fargeslukeren.
Da hjelper det ikke at den gråtkvalte regissøren MichelHazanavicius vandrer ciceronisk rundt i historien om filmklisjeene og larstilspøkelsene elske på den gammeldagse måten.
Det ser ut som en spøk.
Duforventer at Steve Martin skal dukke opp med rutete dress ogforstørrelsesglass.
Følsomheten er tjukk som barndomsminner, og den ervoldsomt, verbalfritt vakker.
Men den er unødvendigere enn en sveivegrammofon imp3-ens tid.
Jean Dujardin og Berenice Bejo er nydelige.
Det er ogsåsolnedgangen.
| 0
|
702634
|
Wow!For en halvtime!
"The avengers" på Blu-ray er storarta action når det har gått en stund.
I midtpartiet snakker superheltene rituelt sutrete til hverandre som brødre med for kort aldersavstand.
Men når sluttsmellene kommer, blir det stort.
"The avengers":
Amerikansk sci-fi action.
2012.
2timer, 23 minutter.
11 år.
Regi: Joss Whedon.
Med:
Robert Downey jr, ChrisEvans, Scarlett Johansson, Mark Ruffalo,Chris Hemsworth, Jeremy Renner, Samuel L. Jackson, Tom Hiddleston.
Da jeg så "The avengers" på kino, gikk jeg glippav den siste halvtimen på grunn av Aftenbladets deadline.
Dermed ble jegsittende med to timer der lett overutstyrte superhelter krangla om småting somom de var bortskjemte sportsstjerner.
Sjøl om Robert Downey jr. gjøglet Ironmanslik han skal, spredde det seg en uggen stemning av sykelig selvopptatthet.
Vihar pysete helter i virkeligheten, vitrenger ikke dem i eventyrfilmer også.
Men så fikk jeg "The avengers" på Blu-ray og såendelig den siste halvtimen påført sjokkåpent blikk og støyende surround.
Detvar en annen film.
Da chitaurene kom ridende ut av det fjerne verdensrom sammenmed super-Kain-en Loke, da starta et overdådig spesialeffektshow der detaljeneovergikk hverandre på den smilende, arrogante måten til en dyktigtryllekunstner.
En uanstendig overvektig Mark Ruffalo-kopi i hulkgrønt knustebygninger og roboter med den sinte psykotikerkjempens uslokkelige sjarm.
JeremyRenner bar en uimotståelig sexy bue og skjøt bombepiler mot innflytterne såskruer og muttere drysset over New York.
Scarlett Johansson i nevekamp med denBionicle-magre Clas Ohlson-gjengen.
Ironman fartende som en ukontrollertnyttårsrakett mellom hushjørnene, en stålmann på jakt etter den befriendelakonien og Gwyneth Paltrows strømpebukser.
Hjemme hos meg så vi den siste halvtimen to ganger, og såheia vi begge gangene.
Særlig når Hulken daska Loke.
Mange filmer lages slik nå.
Personene sitter ned og snakkerlenge som Dr. Phil-slaver, men det er den siste halvtimen med magiker-actionhusker etterpå.
| 1
|
702635
|
Dypt rørende kvinnedrama
Uten å være en påtrengende pamflett blir "Albert Nobbs" et sterkt kvinnedrama om å måtte kamuflere seg i feil kjønn for å bli sett på som fullverdig.
Glenn Close i en særegen, sart rolle.
Dette vil dere virkelig se.
Irsk-engelsk.
2012.
1 time, 53 minutter.
5 år, anbefaltvoksne.
Regi: Rodrigo Garcia.
Med:
Glenn Close, Mia Wasikowska, Janet McTeer,Aaron Johnson, Pauline Collins, Brendan Gleeson.
Den alltid litt uvirkelige skuespiller-statuen Glenn Closegår gjennom et helt britisk drama som en slags tidløs kryddertilsetning til entradisjonell kolorittfilm.
Eller som en medisin.
I rollen som kelneren AlbertNobbs ser hun nesten ut som om Peter Sellers hadde kommet tilbake for å spilleMr.
Chance.
En sjeldenhet.
En skikkelse som beveger som CP3O i sinhjerteskjærende kjønns-falskneri og ser ut som balsamert øgle.
Utbrodert merkelig.
Men ubegripelig vakker fordi etmenneskes skjebne er en del av dets skjønnhet.
Garcias film er vinnende på tross av seg.
Filmen er lagetsom den britiske yndlingsdistansen Føritida Uten Tilløp, den mellom de fattigeog de rike.
I Morrisons Hotel jobber Albert Nobbs som kelner.
Denubestemmelige, innadvendte mannen uten alder serverer støyende overklasse ogbevarer sin vernende, absolutte stillhet, for Nobbs har en gigantiskhemmelighet.
Han er kvinne.
For å overleve lot den 14 år gamle jenta Albert somom hun var mann, og så startet hun som kelner.
Av denne eksotismen kunne det ha oppstått en stilleståendefilm, der kelneren Nobbs gikk rundt og følte ting og observerte verdensurettferdigheter med bister melankoli.
Sånn blir det sannelig ikke.
Historienfra George Moores novelle tar seg av gårde i uforutsigbare retninger, den blirdristig, dramatisk og uendelig djupt trist.
I stedet for å slå seg til ro ikunstnerisk selvfornøydhet, går filmen etter de skumle høydene.
Den vil jeg helst ikke si så mye om, for noen overraskelserer sånn at du nesten ikke tror på dem, og den stillferdige kelnerensforventninger til livet utvikler seg så det nesten føles nifst.
En ung mann kommer inn fra gata og fikser fyren.
Han fikserogså den lille værelsespiken Mia Wasikowska.
Samtidig kommer håndverkerenHubert Page inn i livet til Albert Nobbs.
Page spilles av Janet McTeer medutseendet til K.D. Lang, og rollen blir filmens viktigste fordi det er 80prosent skytshelgen i den.
Page representerer på en måte det urealistiskekvinnehåpet i en uvennlig mannsverden, og på grunn av "ham" blir"Albert Nobbs" en helt annerledes kvinnefilm, en skildring av kvinneri kjønnseksil, kvinner i kamuflasje, kvinner som til sjuende og sist lengteretter den anerkjennelsen som bare gis til menn.
Jeg sa at Glenn Close var som medisin i den gjenkjenneligefortidsdyrkinga.
Det er fordi hun bærer med seg en sart og sårbar intethet somgjør filmen tidløs og rørende.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 1
|
702636
|
Morsomt om den usikre mannen
En norsk dramakomedie om mannen som ikke er blitt voksen, mens han har en rasjonell og moden ektefelle.
Regissøren Martin Lund har laget en poengtert og morsom
Norgespremiere i Haugesund
«Mer eller mindre mann»
Regi/manus: Martin Lund.
Med:
Henrik Rafaelsen, Janne Heltberg Haarseth, Tov Sletta, Per Kjærstad, Tore Sagen, Kim Eidhagen, Terje Ranes, Ågot Sendstad, Anne Ma Usterud.
Drama/Komedie.
Norge 2012.
1 time 15 minutter.
Så handler det atter en gang om den umodne mannen, nå på en riktig fornøyelig måte.
Henrik Rafaelsen levendegjør 35-åringen Henrik som sliter med å bli voksen.
Regissør og manusforfatter Martin Lund skaper en rekke talende scener som viser at hovedpersonen til fulle mestrer en ironiserende, fleipete livsholdning, men at han sliter med å etablere seg med samboer, ny leilighet, kommende barn og ny, seriøs jobb.
At det funker så bra, skyldes også at Henrik Rafaelsen og Janne Heltberg Haarseth (hvorfor har vi ikke sett mer til henne i norsk film?) gjør gode rolleprestasjoner som Henrik og Tone.
Hun er en voksen og trygg kvinne mens han slett ikke matcher hennes handle— og taleføre stil.
At hun – nygravid – trenger ham til noe mer enn bare en å flørte og ha sex med, strever han med å skjønne.
Lund drøfter et tema som forfatter Erlend Loe var blant de første til å synliggjøre:
De unge, voksne menn som leker seg gjennom livet og vil ta minst mulig anstrengende ansvar.
Henrik i filmen flykter til den rølpete vennegjengen fra tenårene eller hjem til mor og hennes bekymrede omsorg straks han kjenner at forholdet til Tone krever for mye.
Men Lund skildrer mer enn bare en fyr som vegrer seg mot ansvar.
Flere scener viser at Henrik ikke takler å møte andre kulturkoder i voksenlivets ulike sirkler – som å feste med kjærestens venner (én er barnbokforfatter), eller å skjønne fleipen og den kjølige stilen på kontoret der han nylig har begynt å jobbe.
Han er og blir den usikre, vinglete, barnslige fyren som funker best med de gode, gamle kompisene han trener med.
Den flertydige filmtittelen "Mer eller mindre mann" er således høyst passende.
Etter flere godt turnerte scener der raseriet over egen tilkortkommenhet bobler opp i Henrik, virker slutten – etter bare fem kvarter – likevel uforløst.
Lund gjør det for lett for seg når han antyder at bare Henrik begynner å snakke med Tone (og lese Aftenposten (!)), blir han en voksen, ansvarlig mann.
Her burde manusforfatteren tenkt mer og villet mer.
Nå etterlater han meg usikker på om det er håp for umodne 35-åringer.
| 1
|
702637
|
Sex-trøbbel for Pattinson igjen
Robert Pattinson geberder seg pinefullt rundt i en Guy de Maupassant-roman om hvordan fattige bondesønnen klatret i sosieteten fordi de kåte overklassehustruene likte så godt lukta av høy.
Det er blitt en fæl film.
"Bel ami":
Britisk-fransk-italiensk drama.
2012.
1 time, 40 minutter.
15 år.
Regi:
Declan Donnellan og Nick Ormerod.
Med:
Robert Pattinson, Uma Thurman, Kristin Scott-Thomas, Christina Ricci, Colm Meaney.
Robert Pattinsons kjærlighetsliv har fått uønska oppmerksomhet de siste ukene, og det skjerper selvsagt interessen når han deltar i en filmatisert de Maupassant-roman om utkrøpen karriereknaller.
Jeg håper han er flinkere i privatlivet.
Når Pattinson skal uttrykke sterke emosjoner ser han ut som en mann med pms; overdrivelser veksler med underspill i et udechiffrerbart gåtespill rundt en vaklende identitet.
Han starter med pils og skulefjes på et slags FpU-bordell for de ureflektert velstående i 1800-tallets Paris.
Der inviteres han av en tuberkuløs avisredaktør, og den hostende pressemannen er gift med ei dame som minner så sterkt om Uma Thurman at hun bruker navnet hennes.
Det kjølige hustruvesenet introduserer den smalkinna, ustadige ungdommen for journalistikken og den franske hovedstadens velstandsskjeder.
Pattinson blir elskeren til barnehagebarnet Christina Ricci, han blir etter hvert Thurmans bedratte ektemann og dernest trøsten til den forsømte veteranhustruen Kristin Scott-Thomas.
Fra utenriksavdelingen flyttes bondesønnen til sladderjournalistikken og blir en slags Rumpelys-reporter.
Det hjelper lite på troverdigheten, for Pattinson ser stadig ut som om Elvis er dritings i Las Vegas, og så okkuperer Frankrike Marokko.
Jeg må nevne en sånn ting som man ikke skal bry seg om:
Til og med i skildringen av såkalt sterke kvinner (en eksotisk menneskegruppe på linje med kentaurene) klarer de fleste filmskapere å gjenta misogyne klisjeer som egentlig bare er nedlatende.
I "Bel ami" går det verst ut over Scott-Thomas, som er redusert til en klynkende gammal krinolineheks som tigger ungmanns-sex.
Men Ricci er en ufiks dust, og Thurmans rolle består også bare i at hun er en nyansefri femme fatale, som om hun ble funnet opp til en superheltfilm.
Guy de Maupassant har antakelig skylda.
Han bør trekke seg nå.
Følg meg på Twitter:
@arilabra
| 0
|
702638
|
Religionenes dag på Mars
Filmen om den dimensjonsreisende John Carter forsvinner først og fremst i et Star Wars-hermende mangfold av udokumenterte skapninger med for mange armer og for teit kultur.
"John Carter":
Amerikansk eventyraction.
2012.
2timer, 12 minutter.
11 år.
Regi: Andrew Stanton.
Med:
Taylor Kitsch, LynnCollins, Willem Dafoe, Samantha Morton, Mark Strong.
Disney-filmen "John Carter" er først og fremst sålang at man får følelsen av å se en TV-serie, og det innebærer også at den bliretnisk komplisert og ideologisk uoversiktlig som en valgkamp.
Etter hvertutvikler historien seg til en slags Religionenes Dag i Byparken, et parodisksammensurium av okkulte undertrykkelsesmekanismer.
Handlingen virker unødvendigpåtrengende, som et besøk fra Jehovas Vitner midt i fotball-VM.
Filmen starter på Mars, som vi jo er ganske godt kjent med iaugust.
Planeten heter Barseem og befolkes av både kvasi-barbarer med rød hudog stygge krukke-tatoveringer og en gjeng grønne gresshoppetryner som med sinefire armer og to bein mest likner på jødiske lysestaker.
På Barseem finnes ogsådet universelle kommentator-lauget som går rundt i allvitenhetskapper ogfordeler verdensrommets blå superlys, som likner en litt billig Toys RUs-lampe.
John Carter er en uforklarlig aggressiv eventyrer i 1881, ogkommer til de grader i konflikt med hæren at han gjemmer seg i en hule der enav jediene beamer ham til Mars (Barseem).
Landskapet der er skrint som enerstatningsavhengig potetbondes sommerdrøm, og den hoppende jordboeren måforsere sånne steinrøyser som feller Gunn-Rita.
Amerikanere er sykelig besatt av å blande seg inn iborgerkriger, så det gjør også Carter.
Han blir inspirert av en åpenbartfeministisk indianerprinsesse som ganske riktig heter Deja
Vu eller noe sånt,og før du vet ordet av det er amerikaneren fra Virginia involvert i tharkenessak, slik Worthington rota seg bort i "Avatar".
Samtidig er filmen ufrivillig påminnelse om at religiøsepietister praktiserer dødsstraff for vanhelligelse og forbud mot alt.Multikulturalismen er virkelig på sitt minst sjarmerende.
| 0
|
702639
|
Også gudene pyser rundt
Sam Worthington er en storarta Persevs i et religiøst basert eventyr om at gudene pyser mye rundt før de endelig bestemmer seg for å gjøre noe.
«Wrath of the titans»:
Amerikansk eventyraction.
2012.
1time, 39 minutter.
11 år.
Regi: Jonathan Liebesman.
Med:
Sam Worthington, LiamNeeson, Ralph Fiennes, Rosamund Pike, Edgar Ramirez.
Jeg vet det.
Når også Siv Jensen sier at vi må tenke oss omog iverksette nødvendige tiltak, da har virkelig Norge blitt et slags Stepfordfor pent kledde seminar-entusiaster.
Etter å ha sett stipend-eksperter uttaleseg i TV2 Nyhetene pleier jeg avreagere med sånne filmer som «Wrath of thetitans».
Men til og med Zevs og hans svekka Voldemort-bror Hades er egentlignoen formalistiske gubber som først og fremst forsøker å forlenge egen makt.
Vi får se den inntil nå ukjente (for jeg fant den opp) KongLear-illusjonen.
Den er sånn:
Hvis min makt blir borte, vil kaos oppstå.
Mangealvorlige mennesker tror det i fullt alvor, og når en intelligent mann som JensStoltenberg fortsetter og fortsetter å snakke med konditorbløtstyrings-sentimentalitet, er det antakelig fordi han virkelig tror at Norgeblir ubeboelig med en annen statsminister.
Greske guder har det helt likt.
Liam Neeson spiller Zevs, oghan blir ikke møtt med plagsomt mye respekt.
Det er ikke så rart.
Gudene gårrundt med fyldig uteliggerhår og snakker til hverandre med den rituelleallviter-bekymringen til klimaforskere og Venstre-folk.
Guden Hades starter etopprør han siden angrer.
Han utspringer fra lavahulene og gnistrer truende medurimelig strømforbruk.
Hades spilles av Ralph Fiennes med enGaltvort-betvingende trollmanns-arroganse, og fra underverdenen starter han opprør mot den bestående Zevs.
Norske medier ville ha kaltdet den greske våren.
Men heldigvis finnes det en skikkelig råne i filmen.
Hanheter Persevs, han er kystfisker og sønn av Zevs; Per Zevs.
Sam Worthingtonspiller ham med sjenert, men kompromissløs action-romantikk.
Han er den modernehelten, og han får mer juling enn Philip Marlowe gjorde på 1950-tallet.Gudesønnen får i oppdrag å redde verden.
Og for å redde sønnen Helios kasterhan seg ut i kampen mot krigsguden Ares og alle guders tilbakestående opphav,Kronos.
Dødsgubben ser ut som glødende kull i nordavind og er på en måtegrillguden.
Etter å ha blitt banka av både kykloper og minotaurer, kastersZevs-ungen Peer seg på havrefrisk pegasus og flyr supersverdet mot gamleguden.Det er sinnssykt stilig.
Rosamund Pike spiller Andromeda i friske friluftsklærog deltar forvirra som en kjønnskvotert visepresidentkandidat.
Det er ogsåstilig.
De to fiendebrødrene blir venner.
Kul film.
Høy lyd.
SkarpeBlu-ray-bilder.
| 1
|
702641
|
Sånn ble vi vel til
Evolusjonistisk oppsiktsvekkende animasjonskomedie:
Når lopper muterer, blir de storarta gitarister.
Men dette er ellers en liten kjedelig fransk animasjonsfilm.
"Skjønnheten og monsteret i Paris (Un monstre aParis)":
Fransk animasjonskomediedrama.
2011.
1 time, 30 minutter.
7 år.Regi: Bibi Bergeron.
Norsk tale, ikke originallyd.
En vakker tilfeldighet:
Samtidig med at japanerne avslørerat radioaktiviteten fra kjernekraftkrasjen førte til sommerfugl-mutant, kommerdenne franske tegnefilmen om en loppe som muterer til monster.
Darwin tok nokfeil.
Vi ble til ved at Gud mistet isotoper ned i sylteagurkene.
Voila! som desier langs Seinen, som forresten går flere meter over sine bredder.
Filmen om den sørgmodige lille bagatellen Emile som elskerfilm og hans Paris-ferd for å hindre at det onde politiet dreper dengitarspillende monster-loppa (ja, det er ganske klissete) forklarer mye om densentimentale seinhippie-tidas uhensiktsmessige motvilje overfor politiarbeid.Det er heller ikke morsomt.
Dessuten sendes filmen på Blu-ray uten originallyd,sjøl om Vanessa Paradis snakker den søte sangerinnen på originalen.
| 0
|
702644
|
Flott tolkning av stor eventyrer
Verdenspremiere på "Kon-Tiki" i Haugesund, og forventningene blir innfridd.
På tross av kortvarig, truende vindstille blir filmen en suksess og en fin hyllest til oppdageren Heyerdahl.
Verdenspremiere i Haugesund
Regi:
Joachim Rønning, Espen Sandberg.
Med:
Pål Sverre Hagen, Odd-Magnus Williamson, Tobias Santelmann, Anders Baasmo Christiansen, Jakob Oftebro, Gustaf Skarsgård, Agnes Kittelsen.
Manus:
Petter Skavlan.
Drama.
Norge 2012.
1 time 58 minutter.
Å nei, hvordan skal dette gå?
Midtveis truer "Kon-Tiki"-filmen i noen minutter med å drive like stillestående av sted som balsaflåten etter avgang fra Peru.
Da tviler jeg på suksessen, slik også Thor Heyerdahls mannskap gjør før de rette havstrømmene setter inn.
Heldigvis drar regissørene prosjektet velberget i land.
Det er et tveegget sverd at alle har enorme forventninger til en storfilm om ekspedisjonen som beviste at de polynesiske øyene vest i Stillehavet opprinnelig ble befolket østfra og ikke fra Asia slik forskere før Heyerdahl mente.
Så sitter jeg spent i kinosalen og gleder meg til å få gjenskapt barndomsminner fra den fantastiske tegneserieboka, "Kon-Tiki og jeg", som ekspedisjonsmedlem Erik Hesselberg laget etter turen.
Først gjør regissørene Joachim Rønning og Espen Sandberg (Max Manus) gode dramaturgiske grep som viser at de har lært leksene sine i Hollywood.
Åpningsscenen overrasker bra.
Lyden av sjø og måkeskrik får en til å tro at selvsagt, nå får vi se havet, men nei – første bilde er fra et is— og snøkledd vann i Larvik der guttungen Thor kommer løpende.
Jeg sier ikke mer, men den godt dreide episoden blir ytterst talende for drivkreftene i Heyerdahl:
Han ble en eventyrer som trosset alle fornuftige advarsler og gjorde ting som de fleste ville sagt var dumdristig dårskap.
Gir ham motgang
Regissørene kan knepene med å bygge scener der hovedpersonen stadig trykkes ned av motstand, pengemangel og latterliggjøring.
Her viser Pål Sverre Valheim Hagen tidlig sin styrke i rollen som Heyerdahl:
Han framtrer med den forunderlige staheten og selvsikkerheten som eventyreren må ha eid i møte med de som fnyste av ham.
Meget bra.
Thors mangel på lydhørhet overfor kona Liv (Agnes Kittelsen), som sitter alene igjen med sønnene i Norge, er også godt løst.
Regissørene vet når første vendepunkt må settes inn.
Idet alt synes håpløst for Thor, året er 1946, dukker den desillusjonerte Herman Watzinger (Anders Baasmo Christiansen) uventet opp og vil være med på galskapens seilas.
Så lokkes fire andre karer med, balsaflåten bygges, Perus statsoverhode forstår symbolverdien, allierer seg med USA for finansiering og endelig, der vinkes de av sted vestover i 1947.
Skummel kjedsomhet
Det er da filmen overrumplende detter i noen skumle minutter.
En flåte der seks mannfolk bare sitter og venter på at havstrømmene skal drive dem i riktig retning, er ingen filmatisk høydare.
Kjedsomhet er en smittsom affære.
Pang – der vet Rønning og Sandberg å sette inn en forrykende storm, liste inn truende hai, lokke fram vakre hvaler for å skape spenning og krydder.
Gradvis gir regissørene kjedsomheten dramaturgisk kraft:
En snikende frykt hos flere i mannskapet om at Thor har tatt feil, at flåten råtner, at de driver nordover mot Galapagos' dødbringende virvelstrømmer i stedet for vest mot Polynesia.
Det er her vi blir kjent, om ikke med like godt med alle om bord, så iallfall med livredde Herman og med Knut Haugland (Tobias Santelmann), deprimert motstandsmann etter en verdenskrig som fortsatt gir ham mareritt.
Persontegningen er troverdig og rik nok til å skape variasjon og sympati, samt gi Thor en motstand å bryne seg på.
Skuespillerprestasjonene er utmerkede.
Puh, det holder altså, i massevis.
"Kon-Tiki"-filmen gjenskaper den dristige ferden for våre øyne og etterlater ny beundring for mannen som nektet å la seg stanse av advarsler om dumdristighet.
Gratulerer, Rønning og Sandberg, dette kan vi gjerne kalle en suksess.
| 1
|
702645
|
Stradivarius for en kravstor mann
Filmfestivalen i Haugesund er i gang, og den første filmen er dokumentaren "Liv og Ingmar".
Det er blitt en rørende, stillferdig fortelling om to mennesker som ble varige sjelevenner.
Verdenspremiere i Haugesund
Liv og Ingmar
Regi:
Dheeraj Akolkar.
Med:
Liv Ullmann.
Manus:
Dheeraj Akolkar, Ragnhild Lund.
Dokumentar.
Norge 2012.
Lengde 1 time 28 minutter.
Det er forunderlig hvilket ambivalent forhold nordmenn har til en av våre få landsmenn som har blitt verdensberømt.
På den ene siden har Liv Ullmanns spillestil fra 1960-tallet tidvis blitt parodiert, på den andre siden er vi stolte over at svenskenes stjerneregissør, Ingmar Bergman, falt for henne og gjorde henne til et stort navn i filmverdenen slik at både Hollywood og Broadway falt for henne.
Heldigvis har Ullmann selv stått imot janteloven og framtrådt med mye selvironisk humor i moden alder (hun fyller 74 år i år).
Den varme, forsonlige tonen preger også dokumentaren som den indiske regissøren Dheeraj Akolkar har fått æren av å lage.
Norske Ragnhild Lund har vært med og skrevet manuset, bygd på Ullmanns selvbiografi "Forandringer", private brev fra Bergman og hans åpenhjertig selvbiografiske bok "Laterna magica".
Akolkars formgrep er å kryssklippe utsagn fra et nåtidig intervju med Ullmann dels med fotos fra 1960-tallet, dels med klipp fra de fire filmene Ullmann spilte inn med Bergman på 1960-tallet (Persona, Vargtimmen, Skammen og En pasjon).
Nå skal man være forsiktig med å sette likhetstegn mellom kunstnerens liv og det verk han eller hun skaper.
Men slik Ullmann skildrer Ingmar (de møttes da hun var en gift 25-åring, han 46), virker det slående presist å illustrere det stormfulle forholdet med scener der hun krangler og slåss med Max von Sydow (En pasjon, Skammen) eller Erland Josephson (Scener fra et ekteskap, 1973).
På denne måten lykkes regissøren i å sannsynliggjøre at høyst private følelser dem imellom i høy grad kom fikk et filmatisk uttrykk.
Akolkar har laget en lettfattelig kapittel-inndeling under overskrifter som kjærlighet, ensomhet, raseri, smerte, lengsel og vennskap.
Det som begynte som en lykkelig forelskelse, så besettende at han dro til Norge og fikk henne til å reise fra mannen sin, ender gradvis i at han så å si murer henne inne i huset han bygde for dem på Fårø.
Det vide og intense følelsesregisteret som Ullmann bretter ut, gir dokumentaren nerve.
Vi forstår at hun åpenbart hadde falt for en eldre mann styrt av lunefulle nykker og angstfylt sjalusi, at hun ble 60-tallskvinnen som slites mellom mann og barn etter at datteren var født, og at det til slutt ikke gikk lenger å leve med ham, oppslukt som han var av arbeidet og etter hvert nye kvinner.
Ble den unge Liv et offer for en egoistisk kunstner som det må ha vært vanskelig å tilgi den dagen det var slutt?
I dokumentaren er Ullmann åpen om raseriet sitt og ennå i kontakt med sårede følelser.
Men historien ender likevel ikke der.
Det nydelige er hvordan hun har unngått å bli bitter og på senere år maktet å vedlikeholde et kjærlig vennskap med Bergman.
Dermed munner det hele ut i en rørende, stillferdig fortelling om to mennesker som ble varige sjelevenner.
Aldeles betagende er utsagnet der han trøstet henne med å si:
"Men Liv, du er jo min Stradivarius."
Det var ikke bare han som trollbandt henne, nei, hun har sannelig også fortrollet ham.
(Dokumentaren får norsk kinopremiere 28. september.)
| 1
|
702646
|
Kniv mot sexkrenking på Kairo-bussen
Temafilm fra Egypt om seksuell krenking av kvinner på tre forskjellige måter for tre forskjellige kvinner.
Regi/manus:
Mohamed Diab.
Med:
Nelly Karim, Boshra, Nahed
El Sebai, Ahmed El Feshawy, Maged El Kedwany, Bassem Samra, Sawsan Badr, Omar El Saeed, Yara Goubran, Ibrahim Salah.
Egypt 2010.
1 time 39 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/voksen.
Seksuell trakassering er et stort problem i Egypt fordi krenkede kvinner fra alle samfunnslag ikke blir hørt når de kjemper imot.
Her kommer filmen som på utmerket vis levendegjør problematikken fra flere innfallsvinkler.
Jeg kan selv huske ubehagelige tilrop fra mannfolk da jeg vandret i Alexandrias gater i 2002.
Det egyptiske senteret for kvinnerettigheter (ECWR) hevdet i 2008 at seksuell trakassering i Egypt har vokst til en sosial «kreft» som sprer seg.
Det bygget de på en undersøkelse der 83 prosent av 1010 egyptiske kvinner svarte at de var blitt seksuelt krenket.
98 prosent av 109 utenlandske kvinner på besøk i landet bekreftet samme erfaring.
Regissør og manusforfatter Mohamed Diab, utdannet fra New York Film Academy, våget allerede før omveltningen på Tahrir-plassen i fjor å lage «678 Kairo».
Det har blitt en svært kritisk film om egyptiske menns kvinnesyn og klåfingrete praksis.
Selv har mennene gjerne forsvart seg med at det er de lettkledde kvinnene med fritt flommende hår som lokker fram krenkelse.
Men ECWRs undersøkelse viste at kvinner dekket av hijab vel så mye opplever trakasseringen.
Diab får fint fram et spekter av erfaringer ved å flette sammen tre kvinneskjebner fra ulike sosiale lag.
Den hijabklede arbeiderklassekvinnen Fayza utsettes for menns tafsende hender eller en bukselomme med bulende sitron på den stappfulle bussen til jobb.
Rikmannsdatteren Seba føler seg dypt sviktet av ektemannen da hun blir angrepet av en gjeng med mannfolk etter en fotballkamp.
Nelly gjør opprør fordi hun oppdager at familien ikke tåler at hun som den første kvinne i Egypt noensinne anmelder en mann for trakassering.
Filmdramaet får fram nyanser som sjelden vises i mer overflatiske nyheter.
For eksempel levner annen dokumentasjon fra Egypt liten tvil om at landets politifolk kan opptre svært trakasserende.
Men Diab skildrer en sympatisk politietterforsker.
Han gjør kloke valg i møte med de tre kvinnene etter at de har protestert og aksjonert mot krenkelsene på busser og offentlige steder.
Spillestilen er til tider overtydelig, men det kan vi tåle.
For alt i alt gir "678 Kairo" et ytterst interessant innblikk i dilemmaer som kvinner i Egypt står overfor, dilemmaer som det vil ta årtier å utrydde hvis ikke demokrati, likestilling og likeverd mellom kjønnene får langt bedre kår.
| 1
|
702649
|
Idiotvinden
Dette er en dokumentarisk dramaskildring av finansministeren i USA da krisa kommer.
Filmen er fantastisk skrevet og utrolig rikt spilt, men den skildrer selvsagt ikke virkeligheten, den dikter omkring den.
Men vi som er sånn som meg, som tror at ting kan ha skjedd omtrent som dette — vi detter i staver av henrykkelse.Dette er sjeldent bra.
"Too big to fail":
Amerikansk TV-film.
2011.
1time, 39 minutter.
7 år.
Regi: Curtis Hanson.
Med:
William Hurt, James Woods,John Heard, Topher Grace, Paul Giamatti, Kathy Baker, Cynthia Nixon, BillyCrudup, Matthew Modine.
Når jeg ser en mann i mørk dress, tenker jeg ikke at hansikkert skal i begravelse, jeg tenker at han skal forårsake en.
Faren for athan er en blåruss i arbeidstøy er nifs, og jeg kan høre Dylan-refrenget i hodetmitt som et snedig dommedagsvarsel:
"Idiot wind blowing like a circle around my skull
From the Grand Coulee Dam to Capitol
Idiot wind blowing every time you move you teeth
You're an idiot babe.
It's a wonder that you still know how to breathe."
Jeg kunne tenke meg å stifte Idiotvind-bevegelsen, og hvergang vi ser de tynne pengeflytterne, synger vi "You're an idiot, babe -it's a wonder that you still know how to breathe".
"Too big to fail" skildrer antakelig så godt detgår an det finansielle uværet som ble forårsaka av en enkel oppdagelse i 2008:
Amerikanske boliger var overbelånte.
Banker, finansieringsinstitusjoner og isiste instans forsikringsselskaper mangla reelle verdier for lån de haddeutestående.
De var ideologisk sett konkurs.
Regi-legenden Curtis Hanson("L.A.
Confidential") har skapt en film som tenker seg hva somforegikk med finansminister Henry Paulson i dagene før han på vegne avBush-regjeringen i realiteten måtte krype til det sosialistiske kristenkorsetog nasjonalisere ni store banker.
Det er en svær og nyanserik rolle for en av de store mennenei Hollywood, William Hurt.
Han spiller finansminister så du kan høre pulsenhans og smake adrenalinet.
Men sterkest inntrykk gjør den saklige og hendelsesfattigefilmens nærværende skildring av et system i oppløsning.
Det er som å se dinosaurenesdødskamp.
Det er nesten futuristisk i sitt idioti, og du kan få følelsen av åse noe en urimelig ml-er fant på i en Kjell-Arnljot Wiig-debatt i 1969:
Førstlånte bankene ut penger til boligkjøpere.
Deretter laga de kinderegg av låneneog solgte dem som pakker til finansieringsinstitusjoner.
Det tjente de så mangepenger på, at de falt for fristelsen til å låne ut penger til folk utengaranti.
Men for sikkerhets skyld forsikret de lånene i forsikringsselskaper,som også tjente penger på at en dum amerikaner først lånte penger til hus ogdernest lånte penger på det belånte huset for å kjøpe seg båt, somLehman-sjefen Fuld (James Woods) sier i filmen.
Når illusjonen om profittens uendelighet endelig trynte somen sykkel uten forhjul, da ramma det alt som var av pengeinstitusjoner i USA.
Som ministeren i skjærsilden sier til Kongressen:
"Påmandag er økonomien borte".
Politikere og næringslivstopper spilles briljant avskuespillere med evnen til selvdisiplin, og "Too big to fail" er enrein nytelse ikke bare for eventuelt gjenoppvekte, udøde sosialister, men foralle som kan nyte å se en komplisert fortelling utfolde seg på egne premisser.Dette kommer til og med Høyre-folk til å glede seg over.
Legg merke til de elegante filmreplikkene:
Her heter detikke "Da er det bare vi som har problemer", men "we're the onlyones left out with our dick in the wind".
The idiot wind.
| 1
|
702650
|
Idiotvinden 2
Dette er et halvdokumentarisk drama som skildrer hvordan det kan ha tatt seg ut da det amerikanske finansselskapet Lehman forårsaket en nasjonal økonomikrise i 2008.
Den er nydelig spilt, den er utrolig stilig laga.
"The margin call":
Amerikansk drama.
2011.
1 time,45 minutter.
7 år.
Regi:
J.C. Chandor.
Med:
Kevin Spacey, Paul Bettany, JeremyIrons, Zachary Quinto, Demi Moore, Stanley Tucci, Mary McDonnell.
Enda en film om finanskrisen i 2008.
"Too big tofail" skildrer politikernes synsvinkel, denne handler om 24 timer iselskapet som starta elendigheten.
Ingen navn er nevnt, men storegubben hestenspilles av Jeremy Irons og heter Tuld.
Nesten Fuld i virkelighetensLehman-konsern.
Det starter illevarslende med at damene med ljåen går frapult til pult og sier opp folk.
En av de utkasta er Stanley Tucci, som leverervidere en USB-pinne til en av nykomlingene i selskapet.
Der finner denforskrekka unge mannen Outbreak-viruset:
Selskapets tap er større enn detsverdi.
Zachary Quinto med plysj-øyenbryna får tak i sjefen Kevin Spacey langtpå natt, og så starter en velregissert, thrillerspennende fantasi omfinans-panikk og overlevelses-angst.
Skildringen av miljøet er presist som en tusj-karikatur.Dette er et velstands-kloster, og det er befolka av kapitalismens kardinaler,en grådig, men naiv overklasse av bonus-blinde pengejegere som verken harsamfunns-forstand eller normal samvittighet.
"Husk denne dagen,gutter".
Det hviler begravelses-stillhet over Wall Street.
Snakket er kortog hensiktsmessig på grensen til det meningsløse; noen ganger virker"Margin call" som et absurdistisk Beckett-skuespill dermeningsløsheten kommer til uttrykk gjennom frysetørka pragmatikk.
Folk snakkerantisetninger uten økologiske bånd eller organiske bindinger.
Så forteller filmen hvordan sjefene bestikker selgerne til ålure på kundene verdiløse lånepakker, for deretter å sparke dem.
Alle erskildret med nysgjerrig sympati.
Kevin Spacey husker at han som ingeniør bygdeen bro.
Han begraver gråtende den døde hunden på eks-eiendommen sin.
Det erabsurdistnatt, men alle lengter etter en mening.
| 1
|
702651
|
Harrelson som ufreda rovdyr
Dette er en film for de som ikke kan forandre seg, men som tar tilflukt i en selvbeskyttende krok.
Det er det ufreda rovdyret som gjør det som det føler at det må.
En bra film.
"Rampart":
Amerikansk drama.
2011.
1 time, 45minutter.
15 år.
Regi:
Oren Moverman.
Med:
Woody Harrelson, Ben Foster,Sigourney Weaver, Anne Heche, Brie Larson, Cynthia Nixon, Robin Wright.
Oren Moverman er forfatteren som skrev Dylan-filmen"I'm not there", og han har regissert en Woody Harrelson-film som tarden amerikanske filmen ut der hvor amerikanere er best.
Historien eropprinnelig James Ellroys og skildrer en hensynsløs gatepurk i Los Angeles.Moverman har gjort noe mer med den.
Harrelson spiller en mann som kjemper forsin meningsløse eksistens slik et rovdyr gjør.
Det er ikke bare de rettferdigeog de anstendige som kjemper for livet sitt.
"Rampart" (egentlignavnet på et politidistrikt) skildrer en drittsekk i den ytterste eksistensielledesperasjon.
Livet hans består av ting som ikke kan vare.
Han stjeler ogmyrder, han bor sammen med oppgitte eksdamer i et slags kollektivtfølelses-vakuum, han tar dop og drikker og er i konstant konflikt medarbeidsgiveren.
Han unnslipper det meste fordi han har pakka galskapen inn ikvasi-juridisk forklarings-kitsch.
Når virkeligheten ubønnhørlig stiller ham til regnskap,henfaller han til hjørne-dyrets forsvars-mekanismer:
Jeg trenger ingen.
Det erpå en måte skjebnen til den siste cowboy, den ensomste ulven og alle andre somnekter å gi opp det livet som de føler at Herren innreda for dem.
Et liv kanvære lina over stupet.
Men det finnes ikke noe annet, så man balanserer utenrespekt og anger.
"Jeg kan aldri forandre meg".
Dette er en film for desom har sagt det.
Woody Harrelson gjør en fin rolle.
Filmen er laga med enflakkende konsentrasjonsmangel, som om den forsøker å skjule seg.
Det funker.
| 1
|
702653
|
Se på min lille Teddy, du!
Den sensasjonelle komediehiten "Ted" starter som et eventyr, bokstavelig talt.
Med dryppende ironi forteller Patrick Stewart oss julemiraklet om den venneløse 10-åringen John, som får en myk og koselig teddybjørn til jul.
Endelig en venn!
John skulle bare ønske at han kunne snakke med sin Teddy.
Og ønsket går i oppfyllelse!
Den levende teddybjørnen blir en verdensnyhet, Ted blir superkjendis, men fortsetter å være Johns beste venn.
25 år senere har verden vennet seg at en levende teddybjørn fins.
John (Mark Wahlberg) er blitt 35 og samboer med Lori (Mila Kunis).
Også Ted har blitt voksen: en sprengkåt og hasjrøykende kosebamse.
Manipulerende og notorisk frekk i kjeften, men fortsatt Johns losjerende og beste venn.
Hver for seg er Ted og Mark morsomme, varme og skjønne, men fryktelig umodne.
Sammen er de kaos.
Noe som tøyer Loris tålmodighet til bristepunktet.
Men bamsen Ted, som MacFarlane selv låner stemme til, trenger ikke bære komedien alene.
John og Lori er et herlig par, begge fulle av varme, humor og kjærlighet.
Kjemien mellom Wahlberg og Kunis er så sterk at det faktisk er troverdig at disse to umake rollefigurene er et velfungerende par.
Og så er det alle de herlige bifigurene.
Loris flørtende sjef.
Johns sjef i bilutleiebedriften.
Den seriemorderaktige teddybjørnstalkeren i suverene Giovanni Ribisis skikkelse.
Sam Jones som seg selv, han som spilte Lyn Gordon i filmen fra 80-tallet som både John og Ted er så fascinert av.
Og sangeren Norah Jones som seg selv og Ted-elsker.
Her er mer enn nok å le av.
Family Guy-skaper Seth MacFarlane har skapt årets herligste, frekkeste og morsomste filmfigur i den levende teddybjørnen Ted.
Og et manus spekket med prompehumor, frekk dialog og hysterisk morsomme situasjoner.
Det er bare å glemme alle politisk korrekte prinsipper og gi seg over og le av denne sjarmbomben.
At plottet egentlig er helt standard Hollywood, er faktisk helt greit denne gangen.
| 1
|
702654
|
Totalt kaos
Hva gjør du om noen forteller deg at du ikke er den du tror du er?
Douglas Quaid (Colin Farrell) lever på mange måter i en drømmeverden.
Ikke en alt er fantastisk-verden, men en verden der livet hans preges av drømmer.
Den samme drømmen om igjen.
Et mareritt.
Hvorfor og hvordan denne drømmen oppsøker ham natt etter natt, klarer han ikke forstå.
Det eneste han vet, er at den frustrerer ham og er noe han vil bli kvitt.
Han bestemmer seg for å besøke Rekall, selskapet som skreddersyr minner etter ønske.
Forresten:
Det skal være sagt at vi befinner oss i en futuristisk sci-fi-verden der hele jordkloden med unntak av et slags England og et slags Australia er gjort ubeboelig av kjemiske våpen – og at mennesker og robotsoldater transporteres mellom disse stedene gjennom et digert hull i bakken.
Uansett:
I løpet av besøket hos Rekall skjer det ting Douglas ikke hadde forutsett.
Han blir angrepet, og når han kommer hjem blir ting enda merkeligere.
Hva er virkelig?
Hva er fantasi?
Hva som skjer videre bør ikke røpes.
Det er ikke enkelt heller, for den saks skyld.
Historien er sprikende, kaotisk og ikke særlig godt fortalt.
Men det er action.
Det er skyting, eksplosjoner, folk som blir jaget – og folk som må reddes, selvsagt.
Når filmen, som er en remake av "Total Recall" fra 1990 med Arnold Schwarzenegger i hovedrollen, i tillegg er nedlasset av visuelle effekter, som stort sett oppleves mer forstyrrende enn spektakulære, sitter vi ikke igjen med noe særlig mer enn en under snittet kinoopplevelse som forsvinner fort fra minnet.
| 0
|
702656
|
Blodig 70-tallsretro
I hjemlandet USA gikk "Get the gringo" direkte på dvd, og det kunne den godt gjort i Norge også.
En navnløs yrkeskriminell i Mel Gibsons skikkelse er en av to klovner (bokstavelig talt!) som roter seg over den meksikanske grensen med en bag full av stjålne millioner.
Snart befinner han seg pengelens i en lovløs ghetto av et meksikansk fengsel.
Her får en kjøpt både tacos og heroin – og utført levertransplantasjoner.
Himmel eller helvete – det kommer an på hvor man befinner seg på fengselsrangstigen.
Gibsons gringo er venneløs og nederst på stigen.
Helt til han treffer på en hardhaus av en gatesmart 10-åring, som lever i fengselet sammen med sin mor under en ufattelig trussel.
For superskurken Javi, som styrer fengselet med jernhånd, er tilværelsen mer behagelig.
Fordi gringoen forsøker å hjelpe gutten, og fordi han tar opp kampen med Javi og alle hans onde håndlangere, blir han selv nærmest en "good guy".
Samtidig spisser jakten på millionene seg til, både i og utenfor fengselet.
Mel Gibson, som de siste årene har fått masse negativ oppmerksomhet for alskens skandaler på privaten, er her tilbake i fin form, slik vi husker ham fra filmer som "Payback" og "Dødelig våpen"-filmene.
Han er også en av manusforfatterne.
Jeg mistenker at planen har vært å få til en pulp fiction-film med mer enn et snev av Tarantino-koloritt.
Mangelen på uforglemmelige rollefigurer og saftig humor forhindrer det, men filmen har i det minste en slags 70-talls B-film retrostil med sine heftige biljakter, korrupte politifolk, lettkledde horer og blodsprutende skytescener.
Tankene går også til tredje sesong av tv-serien "Prison break", som også fant sted i et latinamerikansk fengsel.
Et av høydepunktene i "Get the gringo" er da Gibsons navnløse rollefigur imiterer Clint Eastwood.
Morsomt og oppfinnsomt.
Slike øyeblikk skulle filmen hatt flere av.
Uten noe særlig å flire av eller beundre, blir det for vanskelig å overse at også Gibsons yrkesforbryter er en møkkamann av rang.
Forsøkene på å gjøre ham til en smart og skurkesjarmerende helt lykkes derfor ikke helt.
I hjemlandet USA gikk "Get the gringo" direkte på dvd, og det kunne den godt gjort i Norge også.
Dette er en lurvete B-film som byr på tidvis heftig, actionbasert spenningstidtrøyte av den stereotype sorten.
Helt grei for en småskjelven søndagskveld i sofaen.
Ikke mer.
| 0
|
702658
|
Storslått superholmgang
Spørsmålene rundt innspurten på Christopher Nolans Batman-trilogi har vært mange.
Holder han seg til den originale fortellingen?
Vil Batman dø?
Vil han leve videre, miserabel og nedbrutt?
Kan kjeltringen Bane (Tom Hardy) følge opp den spektakulære Jokeren-figuren til Heath Ledger?
Vel, vi skal la være å svare på det alle meste, men vi kan slå fast at det er hardt å være Batman.
Når han først har sendt en skurk på hode og ræva ut av Gotham, så dukker det opp en ny.
Bane er en kraftplugg som har det vi alle drømte om, men ikke oppnådde, i ungdommen.
Han er både eksepsjonelt god i gym, OG han har topp karakter i samfunnsfag, matte og politisk idéhistorie.
Bane kan røske hue av tre mann med venstrå mens han omprogrammerer børsen med høyrå.
Batman har fått seg en verdig motstander, og motvillig kryper Bruce Wayne ut fra eremitt-tilværelsen på godset sitt og ikler seg det usedvanlig avanserte Birkemo-utstyret sitt.
It's on, baby.
It's on.
Og for en finale Nolan har laget.
Han bruker nesten tre timer, og han bruker dem godt.
Bygger opp den småepiske historien om en sårbar helt, slik vi kjenner ham fra de to første filmene.
Livsgnist og dødsønske
De gamle allierte, Morgan Freeman og Gary Oldman, pimpes opp med Catwoman, frekt og fint ført av Anne Hathaway.
En slik figur kunne fort blitt en pusekatt i et rotterace, men Hathaway er akkurat skarp nok.
Freeman er cool, og Gary Oldman er intet mindre enn perfekt som lovens lengste og mest utholdende arm.
Vår mann har akkurat de rette folkene rundt seg, både de ekstremt onde og de Amnesty-snille.
Men dette er Christian Bales film.
Han gir Batman en finurlig kombinasjon av medmenneskelighet og overmenneskelighet.
Ikke alle kan framføre både moralpreken og bråkjekke redde-verdenreplikker iført så spisse ører, men det kan Bale.
Når det er sagt, han er alle best som Bruce Wayne, den vaklende velgjøreren som må balansere sitt dødsønske, sin livsgnist, sine seire og nederlag i en verden der han representerer både håpet og urettferdigheten.
Vi får se mye til Bruce i denne filmen.
Savner vi Jokerens dybde en smule.
Nja, jo, men det går fort over.
Man kan også mistenke Christopher Nolan for å smette inn noen sosiale kommentarer i denne finalen.
Vanlige folks kombinasjon av frykt og håp gir grobunn for en sterk med tyrannisk leder, for eksempel.
Men nok alvoret, nå over til moroa.
Batman er – og skal være – et bikkjeslagsmål mellom det gode og det onde.
Det skal sprenges, sparkes, slåss, lugges, settes hykkas og kjøres med doninger uten fartssperre, men med kanoner.
Nolan har ikke gått bananas i effektmakeriet.
Han holder det forholdsvis sobert, til superheltfilm å være.
Likevel formelig spruter det av Christian Bale når han jakter på muskelhjernen Bane.
Tidligere skurker har danset muskelfattig et par meter fra Batman.
Bane derimot, han er klar for en runde eller to i ringen.
Batman-innspurten er en ambisiøs film på 2 timer og 44 minutter.
Den krever at begge historiene – Bruce' og Batmans' – fortelles like godt.
Og det gjør de.
Batman er ikke tegneserieteoretisk uovervinnelig, fordi han er Bruce Wayne.
Hintet av realisme er det som gjør Batman til den desidert stiligste superhelten.
Kombiner det med en storveis filmmaker, og du har en verdig slutt på sagaen.
Storslått, spektakulær og emosjonell.
Du kan bare lene deg godt tilbake og se akkurat den avslutningen du håpet på.
| 1
|
702661
|
Sur trailersjåfør som tør opp
Mutt argentinsk sjåfør tør opp når han får en enslig mor med baby ved siden av seg i førersetet.
Stillferdig og ømt.
Veien til Buenos Aires
"Lasacacias".
Regi: Pablo Giorgelli.
Med:
Germán de Silva, Hebe Duarte,Nayra Calle Mamani.
Argentina 2011.
1 time 25 minutter.
Aldersgrense:
Tillattfor alle.
Egnethet:
Voksen.
Sliten, enslig mann må plutselig ta seg av kvinne med barn.Den argentinske regissøren Pablo Giorgelli har greid å levere en skjønn, litenfilm til tross for at urhistorien bak det hendelsesfattige plottet er farligforutsigbar.
Når grunnstrukturen er av detmest velkjente slaget, må iscenesettelse, regi og skuespillerprestasjoner løfteinntrykket desto mer.
I "Veien til Buenos Aires" blir monotonien eteget, scenisk grep.
Kamera er for det meste plassert i førerhuset på trailerender Ruben har fått alenemor Jacinta med baby som medpassasjer.
Så ser vi demreise – han sur og hun forventningsfull – den lange veien fra Paraguay tilhovedstaden i Argentina.
Den som forventer action, kan gå.
Er du derimot lydhør for antydningens fine kunst, blir du sittende.
RegissørGiorgelli klarer med ørsmå grep å vise hvordan den mutte sjåføren tør opp.
Detfår holde å si at forandring oppstår, midt under den milelangetømmertransporten.
Det er et sjansespill å benytteseg av småbarn i film.
Ingen baby kan spille, bare pludre, sove, skrike ogkikke absolutt uten forstillelse.
Heldigvis har regissøren vært svært heldigmed valg av et sjarmerende spedbarn.
I tillegg har han filmet og klippet segfram til scener mellom voksne og baby som virker friske og spontant ekte, oguten at det ramler ut i det sentimentale.
Germán de Silva og Hebe Duartetolker Ruben og Jacinta med få replikker, enkle fakter og nesten ubevegeligeansiktsuttrykk, men det fungerer utmerket fordi Giorgelli gir oss akkurat noktil at vi dikter med og gjenkjenner ensomhet, savn, sjalusi og lengsel etternærhet.
Stillferdig og ømt, og med enperfekt sluttscene.
| 1
|
702663
|
Gretten gubbe og søtt barn
Taxi-sjåføren er gretten og rasistisk, men da han treffer den søte lille tyrkiske jenta, blir alt annerledes.
Tysk klisje.
(Dreiviertelmond).
Tyskland 2011.
Regi og manus:
Christian Zübert.
Med:
Elmar Wepper, Mercan Türköglu, Marie Leuenberger m.fl. Lengde:
1 time 34 min.
Tillatt for alle
Taxisjåføren Hartmut er av den sure, vriene «alt var bedre før»-typen: smårasistisk og menneskefiendtlig.
Den tyrkiske seksåringen Hayat blir plassert hos bestemoren i Tyskland mens moren jobber på cruiseskip.
Når bestemor havner i koma og Hayat i akutt omsorgsnød, blir det Hartmut som — motvillig - forbarmer seg over henne.
Det er tydelig at regissøren har ting på hjertet, og langt på vei greier han å skildre samtidstypiske må hverdagsepisoder på en både gjenkjennelig og tankevekkende måte.
Historien om den sure, motvillige hjelperen som gjennom omtanke for andre hjelper seg selv, er en av de store filmklisjeene.
Taxisjåføren Hartmut er også litt av en klisjé.
Men heldigivis er ikke filmen så moralsk-sentimentalt fortalt som de amerikanske variantene av historien ofte er.
I all den sosialrealistiske tristessen finnes både hjertevarme og lun humor.
Men du må også leve med logiske brister som krasjer fullstendig med den sosialrealistiske stilen.
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.