id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
111541
|
Kent:«Röd»
(RCA/Sony)
Tar synth-fascinasjonen helt ut.
Kent er ikke ukjent med synther fra før, bevares, men her tar de nesten helt herredømme over gitarene.
Ikke bare det, dessverre - men med den storslåtte arenalyden, de blytunge basslinjene og de bombastiske synthtemaene forsvinner mye av det som har vært Kents varemerke i alle år, nemlig de smygende melodilinjene.
Altfor ofte drukner disse i et tidvis pretensiøst lydbilde med Depeche Mode og New Order som klare forbilder.
Det låter svært og myndig, men det er ofte underlig hult under svenskenes sedvanlige selvsikkerhet denne gangen.
Heller ikke Jocke Bergs insisterende stemme makter å skjule at «Röd» har blitt en imponerende demonstrasjonsøvelse av hvor proft et svakt materiale kan låte.
ANBEFALTE KJØP:
«Krossa alt», «Sjukhus», «Svarta linjer»
| 0
|
111543
|
Cecilia Bartoli:«Sacrificium»
(Decca)
Kastratarier med stjerneklang.
Cecilia Bartoli er en av verdens fremste mezzosopraner.
Hun kan mye annet enn sitt vanlige stemmefag også - på denne nye platen med orkesteret Il Giardino Armonico har hun tatt for seg kastratarier fra operaer og oratorier fra 1700-tallet.
De aller fleste av dem er innspilt for første gang her.
Det følger også med en bonus-CD med tre legendariske kastratarier av blant andre Händel.
Og det låter stort sett overmåte godt.
Når man ikke kan oppdrive kastrater, er Bartolis fyldige og fargerike stemme et meget godt alternativ.
I koleraturpartiene får man følelsen av at perler kommer rennende, i de mer langsomme og tilbaketrukne delene presenterer hun musikken med en nesten utrolig intensitet.
Caldaras «Quel buon pastor son io» er et utsøkt eksempel.
Det er flott at denne musikken kommer frem i lyset, og de er flott at Bartoli gjør det så bra som hun gjør.
Barokkorkesteret Il Giardino Armonico er også på hjemmebane og gjør sitt til at dette blir en veldig fin opplevelse.
ANBEFALTE KJØP:
«Quel buon pastor son io», «Come nave in mezzo all'onde», «Usignolo sventurato», «In braccio a mille furie», «Nobil ondene»
| 1
|
111544
|
Anne Grete Preus:«Nesten alene»
(Warner)
Hun var bedre før.
Vi kunne hatt bruk for en norsk rocks «grand old lady», og med tanke på hennes bakgrunn ville det vært naturlig om Anne Grete Preus steppet opp og tok jobben.
På sine halvgamle dager skriver hun imidlertid ikke låter minneverdige nok til å håndtere et slikt mandat.
«Nesten alene» er hakket bedre enn hennes forrige plate, primært på grunn av en mer akustisk og renskåret ramme rundt sangene.
Men igjen er det overtydelighet og lettvinte tekstløsninger som spenner ben for ganske fine musikalske tilløp.
En artist hvis uttrykk så til de grader legger opp til fokus på lyrikken, står selvfølgelig lagelig til for hugg når det skorter på friske metaforer og treffende punchlines.
En bonus-CD med en håndfull nyinnspillinger av gamle Preus-sanger blir et tveegget sverd:
Merverdi for kjøperen, så klart, men det synliggjør også at Preus' storhetstid er et fortidsanliggende - som sprudlende «Se!» og den skjøre melodien hun satte til Bjørneboes «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden».
ANBEFALTE KJØP:
«Takk for alt jeg ikke fikk», «Se!», «Ti bud til en ung mann som vil frem i verden»
| 0
|
111545
|
Chris Lee:«Love Ghost»
(Bonnier Amigo)
Særegent, men ujevnt.
Bærumsgutten Chris Lee er en ekstremt musikalsk fyr, som kan mye - på de fleste musikalske områder.
Han synger bra, er en god rapper, har sans for melodier og er en finurlig tekstforfatter.
«Love Ghost» er mer lekent enn forrige album, og han har lagt den akustiske gitaren på hyllen.
Dessverre sitter jeg likevel ventende på en skikkelig opptur, da materialet denne gangen stort sett går i samme bedagelige tempo og opererer i et diffust grenseland mellom flere sjangere.
Smart hip hop kombinert med elektropop, svevende oppbygninger, og særegen, urban poesi.
«Isn't It Enough» med Maya Vik er en fin og skjør sak, den drømmende «Lower Your Standards» er sjarmerende og morsom, og samarbeidet med Too $hort på «Think I'm Lyin» er herlig frekt.
Når det kommer til stykket er førstesingelen «Talk To The Hand» den beste og mest umiddelbart fengende låten, og det er dessverre langt mellom de du får lyst til å sette på repeat.
Her er masse ingredienser, men det lille ekstra mangler.
ANBEFALTE KJØP:
«Isn't It Enough», «Talk To The Hand», «Lower Your Standards»
| 0
|
111546
|
Spillanmeldelse:En actionfest uten sidestykke
Milde måne.
Årets største og mest etterlengtede spillutgivelse innfrir de skyhøye forventningene.
Det har vært en litt merkelig spillhøst dette her.
Noe sviktende spillsalg i kjølvannet av finanskrisen har fått spillutgivere til å skjelve.
I oppkjøringen til julesalget 2009 er det tilsynelatende bare plass til de tryggeste kortene, de største blockbusterne.
Og etter over 13 millioner solgte eksemplarer av «Call of Duty 4: Modern Warfare» fra 2007, har oppfølgeren lenge fremstått som den største blockbusteren av dem alle.
En etter en har mange av høstens kanoner blitt flyttet til neste år i frykt for å drukne i støyen fra utgivelsen av «Call of Duty: Modern Warfare 2».
Det er som om spillindustrien har gitt opp 2009 og overlatt ansvaret for mediets velvære i hendene til en knippe gigantutgivelser.
Tusen takk for tilliten, sier Infinity Ward, og buldrer avgårde i et rasende, kompromissløst tempo.
Den 6-7 timer lange enspillerdelen (som er anmeldt her, anmeldelse av multiplayerdelen kommer senere) er nemlig et voldsomt angrep på sansene, en adrenalinpumpende actionfest som knapt har sett sitt sidestykke.
Infinity Ward har i sitt fjerde «Call of Duty»-spill (de to øvrige spillene i serien har blitt utviklet av Treyarch) foredlet sin filmatiske formel.
Du blir dyttet inn i en stramt regissert actionfest hvor ingenting er overlatt til tilfeldighetene.
«Modern Warfare 2» har ikke ett eneste kjedelig sekund.
Din jakt på den russiske ultranasjonalisten Vladimir Makarov, som her foregår i Russland, Kazakhstan, Afghanistan, Rio de Janeiro i Brasil, på en oljerigg og på østkysten av USA, går fra det ene gispende høydepunktet til det neste.
VG Nett Debatt EmGe:Kanon moro spill.
For all del gled dere.
Har sittet de siste 8 timene og spillt og eneste som får meg vekk fra titteboksen nå er at jeg klarer ikke å konse for fem øre lenger.
Diskuter Modern Warfare 2 her!
Infinity Ward har simpelthen ingen tøyler.
De sjokkerer med en kontroversiell sekvens hvor du tar del i Makarovs terrorhandlinger, de pulveriserer Washington D.C. i et inferno av eksplosjoner og kuleregn og de nøler ikke med å lede spillets hovedpersoner inn i kølsvarte skjebner.
Men så har de også ferdighetene til å slippe seg løs og gå craaaazy.
Infinity Ward leverer rett og slett et fantastisk stykke håndtverk, med detaljerte og troverdige miljøer, et avsindig bra lydbilde, superstram spillbarhet, tilfredsstillende våpen og et veltrent øye for hvordan de skal få spillernes hjerter til å pumpe ekstra hardt.
Det eneste man kan si er noe diskutabelt i forhold til spillets totale kvalitet, er dybden på det du opplever.
Historien er mest et vagt bakteppe, du blir ikke særlig godt kjent med rollegalleriet og de kontroversielle sekvensene i spillet er mer en kjapp sjokk-pirking enn et genuint ønske om å invitere til refleksjon.
Sånn sett er «Modern Warfare 2» det mange vil kalle et «typisk spill» - pur, rendyrket underholdning - og det hadde vært interessant å se hva resultatet ville vært dersom Infinity Ward pløyet litt dypere.
Inntil det eventuelt skjer tar jeg mer enn gjerne dette spillet for det det er - en ekstremt engasjerende og avsindig underholdende berg- og dalbane bestående av noen av de beste og kuleste actionsekvensene spillmediet noen sinne har sett.
Eller for å si det på en annen måte: dersom dette hadde vært en James Bond-film, ville den utelukkende ha bestått av den tradisjonsrike, overdådige åpningssekvensen.
En syv timer lang, overdådig åpningssekvens.
PS:
I salg fra tirsdag 10. november på PC, PS3 og Xbox 360.
Det er sistnevnte versjon som er testet.
PPS:
Infinity Ward har - kontroversielt nok - valgt å droppe dedikerte servere til PC-versjonen.
PPPS:
Multiplayerdelen av spillet er veldig, veldig lovende, med både co-op i spillets «Special Ops»-modus og en omfattende onlinedel.
Det vil bli gjort en egen test av denne delen av spillet.
| 1
|
111547
|
Spillanmeldelse:Tar stafettpinnen fra «Diablo»
Rollespillet «Torchlight» har nesten ikke noe plott, stjeler uhemmet fra konkurrentene og tilfører ikke genren noen ting.
Så hvorfor i all verden er det så fordømt underholdende?
Skulle man dømme utifra førsteinntrykket, ville «Torchlight» vært en dundrene katastrofe.
Den fargesprakende grafikken er alt annet enn pen, historien kunne like gjerne vært droppet og det totale antall valgmuligheter man har til å lage spillfiguren sin er tre.
Sagt med andre ord:
I «Torchlight» er alle bueskyttere klin identiske damer og alle krigere klin identiske menn.
Særlig pene er ingen av klonene, men så tar det da heller ikke mer enn knappe fem minutter før de forsvinner bak tonnevis med heldekkende utstyr.
Omtrent like lang tid tar det før det noe uheldige førsteinntrykket erstattes med ren og skjær moro.
For «Torchlight» vet å spille på de rette knappene, vet akkurat hva spillerne vil ha og har ingen sperrer mot å gi oss det.
Tempoet er høyt, nærmest rytmisk.
Fordi helse- og manadrikker kastes etter deg og kun begrenses av hvor fort du klarer å trykke på tastaturet, er det ingen grunn til å stoppe før sekken din er stappfull med magiske våpen og utstyr.
Fiendene er dusinvare og faller stort sett som fluer.
Unntaket er sjefsmonstere som dukker opp omtrent hvert femte minutt og spruter ut mer fargesprakende bytte enn julenissen.
Våpen og utstyr er fargekodet med grønt, blått og gult, pluss lilla for deler som tilhører ulike sett.
Mye av spillet går med til å sortere og vurdere alt sammen, men så føler man seg litt som en åtteåring som sorterer bursdagspresangene sine også.
«Torchlight» er bygget opp på samme måte som det originale «Diablo», hvor spillområdene er delt i etasjer som strekker seg lengre og lengre nedover i bakken.
Reisetid er fullstendig avskaffet, det finnes én by i spillet og byportaler kan åpnes nesten over alt.
Disse er i praksis helt gratis og gjør byturer til en lek.
Med deg på underjordiske eventyr har du en pelskledd følgesvenn i form av enten en katt eller en hund.
Denne kan både hjelpe til å bære utstyr, bidra i kamp og forvandles til ulike skikkelser ved hjelp av magisk fisk.
En litt irriterende sak er at hjelperne dine til stadighet finner det for godt å sette seg fast i omgivelsene.
Det merkes ikke så godt når man kun har med seg en hund, men det endrer seg når følget vokser med en golem, tre zombier og et skjelett som bikkja har klart å trylle frem.
Problemet begrenses av at spillet teleporterer medhjelperne dine etter deg hvis de blir hengende for langt bak, men det blir mer en plasterlapp enn en skikkelig løsning.
«Torchlight» er ikke et vanskelig spill, det er faktisk fryktelig enkelt.
Allikevel drives man videre av de hyppige belønningene og løftene om enda større belønninger rundt neste grottesving.
Dette er ikke et spill du vil huske særlig lenge, men det er skikkelig underholdene så lenge det holder på.
PS:
Spillet er kun tilgjengelig for nedlasting over Internett for like over 100 kroner på torchlightgame.com og på Steam.
| 1
|
111548
|
Spillanmeldelse:En musikalsk fest!
Du trenger ikke ha klippekort til Hyperstate for å syns at «DJ Hero» er kult.
Setter du pris på god musikalitet og liker sosial spilling er dette midt i blinken for deg.
Har du spilt «Guitar Hero» før så vet du hva det går i.
Spillsystemet er i bunn og grunn det samme.
Fargede symboler kommer fallende nedover skjermen, og du skal trykke på knapper, scratche og crossfade i takt med musikken.
Sånne kule DJ-ting.
Men ingen fare - alt dette kommer spillet til å lære deg innledningsvis.
Og det tar ikke så lang tid å venne seg til den nye kontrollen.
Den er en lekker liten greie som føles passelig solid og er mer eller mindre intuitiv å spille på selv om man ikke skulle ane det minste om DJing.
Hovedpersonene i dette spillet er låtene.
De spiller en mye mer sentral rolle her enn i «Guitar Hero»-spillene.
Der har vi hørt alt før, og rocker oss gjennom dem med største selvfølgelighet.
I «DJ Hero» er hver eneste låt en overraskelse.
Du hører velkjente spor i nye mikser, blandet med andre sanger, og det høres lekent og friskt ut.
Og du kan ikke la være å nikke anerkjennende på hodet når du hører Dizzee Rascals «Fix Up Look Sharp» i en fantastisk miks med Justices «Genesis».
Eller Jay-Zs «Izzo» fusjonert med Jackson 5s legendariske
«I Want You Back».
Har du en «Guitar Hero»-gitar liggende også, er det flere sanger som støtter flerspiller med DJ-kontrollen og en gitar.
Og det er gøy nok å spille dem sammen, problemet er bare at disse låtene ikke holder samme høye kvalitet som resten.
Gitaren er for dominerende i lydbildet, og mange av sangene lar seg ikke mikse særlig godt.
Mötorheads «Ace of Spades» tilsølet med scratching og dancebeat vil antagelig også virke mot sin hensikt når det gjelder å tiltrekke harde rockefans.
Men dette er heldigvis unntaket.
VG Nett Debatt:
WhySoSerious:
Scratchinga dreper høyrearmen min haha.
Diskuter DJ Hero her!
«DJ Hero» er på sitt beste når du «føler» musikken.
Når du soner ut alt annet rundt deg og er hundre prosent konsentrert.
Jeg tar meg selv i å sitte og glise fra øre til øre fordi det høres så utrolig kult ut - og at det til alt overmål er jeg som gjør det!
Mestringsfølelsen av å komme seg helskinnet gjennom en utfordrende passasje er som vår helt egen månelanding - er det ikke det man sier nå for tiden, Jens og Sivert?
Grafikken er en ren kopi av «Guitar Hero», og det er skuffende.
Estetikken kler kanskje det rockete gitarspillet, men lar seg ikke overføre til «DJ Hero» sånn helt uten videre.
Fra et business-perspektiv forstår jeg verdien av assosiasjonen til «Guitar Hero», både i navn, logo og grafikk, men for spillets del burde det fått sin helt egen visuelle stil.
Uten tvil.
Oppsummert er dette en god kombinasjon av utfordrende gameplay, inkluderende spilldesign og helt fantastiske mikser.
«DJ Hero» er en solid debut for en ny retning for musikkspillene, og hyller den edle kunst å lage en god fest.
Til gagns.
PS:
«DJ Hero» er testet til Xbox 360, men er også ute på PS3, Wii og PS2.
Spillet finnes i to versjoner - én til rundt 1.000-1.200 kroner og en noe dyrere versjon med en mer eksklusiv kontroller.
| 1
|
111550
|
Familievennlig
Dwayne «The Rock»
Johnson bekrefter stillingen som de yngre ungdommenes actionhelt med enda en rett-på- blu-ray med kinobudsjett.
Her er han i en familietilpasset nylansering av en 70-talls Disney franchise, som haster av gårde, livredd for å kjede 12-åringene ett eneste sekund.
Det er å undervurdere publikummet sitt som fint hadde klart flere av humorpausene som er lagt inn.
Slette scener, flauser og mer som ekstra på en utgivelse som også inkluderer DVD-utgaven.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111551
|
Kjernesunt
De store filmskapenes nye 3D-giv har nå også inntatt hjemmekinoen, i form av en rad blu-ray utgivelser inkludert papp-briller.
For de kjernesunne hjerteknuserne Jonas Brothers betyr det en ytterlig forbedret dybdefølelse på et allerede suverent blu-ray bilde.
Pent å se på, men vurdert som film fungerer denne paraden av skamløst fengende «hits» mest for hordene av «tweens»-jenter som forbannet Disney da de droppet denne på kino.
Ekstralåter og et lite tett på tett på intervju, samt DVD-utgaven som tillegg.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111552
|
Mer lidelsesporno
Tro det eller ei:
Til og med grenseløs sadisme kan bli kjedelig i lengden.
HANDLER OM:
Du kjenner regla:
Fangede stakkarer tvinges til å utføre forferdelige oppgaver for å redde seg ut av umulig labyrint.
En dokke snakker til dem på kornete video.
Mye gitter, tannhjul og bolter.
Bang, splash, hyl.
Han gamle fyren med kreft trilles rundt i rullestol og hveser om hvor viktig det er å sette pris på livet.
DOM:
Den første «Saw»-filmen, fra 2004, hadde et budsjett på beskjedne 1,2 millioner dollar og fikk en voldsom oppmerksomhet.
«Saw» flyttet grensene for pur sadisme på lerretet.
Den var grusom, men et visst inntrykk gjorde denne uventede lavbudsjettsfilmen.
De neste to filmene sopte inn penger, med treeren på topp med et box office-salg på nærmere 165 millioner dollar.
Siden har det gått nedover.
«Saw VI»hadde et budsjett på 11 millioner dollar og dro inn mindre enn halvparten av noen annen «Saw»-film i premierehelgen i USA.
La oss ta det som et godt tegn for menneskeheten.
«Saw 6» er lite annet enn alle forløperne kjørt sammen i en blender, tilsatt en ekstra dose moralpreken om amerikansk helseforsikringsystem, og servert i et brukt glass med størknede leppestiftmerker langs kanten.
Rent teknisk er filmen et kaos av krampeaktig kryssklipping, med hyppige tilbakeblikk til tidligere filmer.
Det hele er klønete og unødvendig komplisert for en film hvor alt uansett er sekundært i forhold til lidelsespornografien som er filmens egentlige anliggende.
Det mest skremmende her er imidlertid rulleteksten, idet den dokumenterer hvor mange mennesker som har vært med på å produsere denne 90 minutter lange tortursekvensen; og som alle lydig har gitt sitt bidrag for å gjøre verden til et litt kjipere sted.
| 0
|
111555
|
Nydelig om moden utroskap
Absolutt nydelig og meditativt om modent kjærlighetsforhold mellom «ulovlige» elskende.
Rendyrkede franske følelser!
HANDLER OM:
En stille og omsorgsfull svigerfar tar sin svigerdatter med til familehytta, etter at hun er forlatt av sin ektemann.
«Fortell meg en historie», sier svigerdatteren.
Og svigerfar forteller om sin store kjærlighetsopplevelse; det er ikke særlig lenge siden og det er ikke med hans kone...
Basert på prisbelønte Anna Gavaldas roman «Eg elska ho».
DOM:
Historien er banal.
Og meget vanlig - om enn ikke akkurat i denne innpakningen.
Likevel, men helt klart derfor:
Filmen er så godt fortalt, så nydelig fotografert, så gjennomført velspilt, så velklingende, så moden og meditativ, at den synes å trekke opp det hele og fullstendige lerretet omkring kjærlighetens lykke og ulykke, potensiale og begrensing, også for voksne mennesker.
Innsiktsfullt, flott, gledefullt og sørgelig.
| 1
|
111557
|
Selvmedlidende
«Shrink» DVD-anmeldelse
Regi:
Jonas Pate Med:
Kevin Spacey, Mark Webber, Keke Palmer
En konstant marihuanarøykende Kevin Spacey i dyp livskrise?
Hørt den før, ja?
Ja, det har du - i «American Beauty» (1999).
Svært frustrerende, denne filmen.
Begynner som en lovende flettverkshistorie med psykologen Henry i sin midte, blir deretter et selvmedlidende epos om filmbransjen i Hollywood, avsluttes så på eventyraktig rosenrødt, utroverdig vis.
«Vi er veldig spesielle her i Los Angeles», forteller filmen oss.
«Selv problemene våre er liksom litt¿
magiske, liksom».
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111558
|
Ufyselig
DVD-anmeldelse
Regi:
Gregor Jordan Med:
Billy Bob Thornton, Kim Basinger, Mickey Rourke
Om det begynner å bli noe patetisk ved forfatteren Bret Easton Ellis' oppheng i Los Angeles i første halvdel av 1980-tallet?
Gjett om.
Når han nå har skrevet manuset til filmatiseringen av novellesamlingen «The Informers» fra 1994, utviser han null evne til å sy disse separate historiene sammen.
Resultatet føles som en pilotepsiode til en såpeopera som heldigvis aldri kommer.
For det er ikke ett menneske å fatte sympati med blant disse hule, ufyselige karakterene.
Rollelisten er imponerende, det skal filmen ha.
Sikkert folk Ellis har tatt «kola» med.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111559
|
Eksentrisk «moro»
Den enes kalkun, den andres kultkomedie.
| 0
|
111561
|
En Job i Midtvesten
Coen-brødrene går tilbake til sine jødiske røtter.
HANDLER OM:
1967.
Larry Gopnick er noen-og-førti, mattelærer, ektemann, far - bosatt i en bastant jødisk forstad - med et par overtydelige unntak - sånn ca. rundt Minneapolis i USA.
Larry er en seriøs, velmenende mann, som alt etter hvert vender seg mot.
Absolutt alt, på verst tenkelig vis.
DOM:
Bakgrunn og stemning sies å være Coen-brødrenes egen oppvekst.
De utpenslede jødiske referansene er derfor tallrike og omfattet med både kjærlighet og hat, men egentlig aldri stilt spørsmål ved:
«Navnet» (Gud skal aldri navngis) er (antakelig) et sted over alt, historien og kulturen kan ingen komme fra, religionens tilknytning selvfølgelig, samholdet mellom «de utvalgte» en naturlov, om de andre i samfunnet er aldri så nedrige, udyktige, ubehjelpelig og ubrukelige.
Historien om Larry er en 60-tallsvariant av den gamle historien om bibelens Job, den arme mann i Det gamle testamentet som temmelig sakesløs havnet som et spillkort mellom «Navnet» og Satan, ettersom «Navnet» mente hans tro på Ham kunne utstå alle prøvelser.
Larrys prøvelser blir utallige.
Han vet virkelig ikke hvorfor han rammes.
Og Coen-brødrene anvender hele sitt særegne, lakoniske, abrupte og behersket surrealistiske fortellermesterskap til å skape en slags eksistensiell komisk tragedie.
Den kaller aldri på gapskratten.
Men man humrer og rister på hodet og gliser i timevis etterpå.
En advarsel, dog:
Publikummere uten en viss peiling på jødisk historie, kultur, språk, begreper og mentalitet, får det vanskelig her.
Men for meg, har jeg en mistanke om, vil «A Serious Man» på sikt bli en favoritt blant Coen-brødrene utsøkte, dog fanbaserte filmografi.
| 1
|
111562
|
Råsterkt fra Mellom-Amerika
Tett på desperate mennesker på jakt etter et liv.
HANDLER OM:
En far, hans bror og datter drar med tog fra Guatamala, inn i Mexico - med USA, «mulighetenes land», i sikte.
Samtidig rekrutterer et ungt medlem av en ufattelig hensynsløs og voldelig kriminell organisasjon en ti-åring inn i organisasjonen.
Etter sitter disse menneskene sin nombre (uten navn) side om side på amerikatogets tak...
DOM:
Noen filmer har ufattelig mye å lære fra seg.
Dette er en slik film; en innsiktfull, ærlig, meget brutal men også øm og høyst menneskelig krønike om hva mennesker er i stand til å gjøre når desperasjon er den dominerende livsfølelse.
Dette handler om ekte mennesker i livsfarlige og fornedrende situasjoner, kompromissløst ærlig og vakkert fortalt.
Se og lær!
| 1
|
111563
|
Spillanmeldelse:Berusende rolleskytespill
«Quake» møter «World of Warcraft» i rolleskytespillet «Borderlands».
Kombinasjonen er magisk.
Jeg spiller ikke online rollespill.
Dels fordi de er for tidkrevende for meg, og dels fordi jeg ikke har lyst til å drepe rotter i timesvis for å få muligheten til å drepe litt større rotter.
Den repeterende, monotone fremgangen i mange online rollespill har derimot en hensikt.
Du går opp i nivå og blir kraftigere, mer utholdende og får tilgang til stadig kulere og bedre våpen, nye oppdrag og nye områder å utforske.
Med jevne mellomrom avbrytes det monotone med berusende, episke oppdrag og våpen og utstyr som gir deg gåsehud.
På sitt beste er denne formelen sterkt avhengighetsdannende, og la oss glemme at dette er noe disse spillene får massiv kritikk for et lite øyeblikk.
For dette er også onlinespillenes største styrke.
Men jeg spiller altså ikke online rollespill, selv om jeg i utgangspunktet liker grunnkonseptet.
Den jevne strømmen av belønning for ditt arbeid er noe som tiltaler meg.
Jeg spiller derimot skytespill.
Og når et skytespill henter inspirasjon fra online rollespill, er det all grunn til å vekke nysgjerrigheten.
«Borderlands» er nemlig en slags sci-fi-blanding av «Quake» og «World of Warcraft».
Den umiddelbare tilfredsstillelsen fra å plaffe løs på fiender blandes med progresjonen fra rollespill.
Du befinner deg på planeten Pandora, en fremtidig menneskekoloni som blir truet av kjipe monstere.
Allerede fra starten av er målet klart: å finne «The Vault», et mytisk, skjult sted som etter sigende skal romme teknologi og våpen etterlatt av en avansert, fremmed sivilisasjon.
Og rent spillbarhetsmessig, er det ingen tvil om at dette er et skytespill.
Du peker på monstere og banditter med våpenet ditt.
Du skyter.
De dør.
Du gliser.
I akkurat dette tilfellet kan også gliset etterfølges av kommentarer som «critical, baby!» etter et velplassert «headshot».
Men fremgangen i spillet bader i elementer vi kjenner godt fra rollespillgenren.
Du går gradvis opp i nivå og får stadig mulighet til å bruke nye, kraftigere våpen.
Fiender du dreper legger fra seg «loot» i form av ammunisjon, våpen, utstyr eller dollar-bunker, og du får jevnlig tildelt ferdighetspoeng du kan bruke til å forbedre egenskapene til rollefiguren din.
Oppdragene du skal gjennomføre tildeles av forskjellige datastyrte rollefigurer, og de varierer fra mer rutinemessige samleoppdrag til å hamle opp med fryktinngytende bosser.
Du kan til og med velge blant flere forskjellige klasser når du starter spillet.
VG Nett-leser:
Satt med et medium inntrykk etter et par timer selv, men ble langt mer hekta seinere, spillet hever seg.
Diskuter Borderlands her!
Felles for alle disse rollespill-elementene er derimot at de er av den mer lettbente sorten.
Det er som om Gearbox har kjørt «World of Warcraft» gjennom en kvern som fjerner all fyllmassen, beholder alt det kule og presser en superstram gledesbombe ut på andre siden.
Du KAN utføre timesvis med «grinding» for å gå opp i nivå her også, men det er absolutt ikke nødvendig for å komme deg videre i spillet og nyte alt det har å by på - nivåoppgraderingene du trenger kommer av seg selv når du løser oppdrag.
Det som gjenstår da er det kanskje mest avhengighetsdannende skytespillet noen sinne.
For etter en noe treg start, åpnes spillet opp og lemper ut det ene høydepunktet etter det andre.
Du får noen ekstremt minneverdige miljøer å utforske, noen herlig utfordrende bosskamper, en jevn, fossende strøm av kulere og kulere våpen og den mildt sagt berusende følelsen av å dykke ned i en spillopplevelse som vokser og vokser og vokser.
Spillet er dessuten mesterlig utført med en herlig, stilisert grafikk, usedvanlig stemningsskapende musikk og en generell tone som bare kan beskrives som «riktig».
Når det er sagt, er det litt å sette fingeren på også.
Historien i spillet er ikke direkte dårlig - faktisk er den ganske bra - men det er bare veldig LITE historie, konteksten for alt du opplever er for tynn og vag og rollefigurene fremstår som litt pregløse.
Det føles i tillegg litt tomt og ensomt å fare rundt på Pandora alene, her er det nemlig nesten bare banditter og monstere.
Men til gjengjeld kan du spille gjennom spillet sammen med inntil tre venner, og det er kanskje slik man helst bør nyte «Borderlands».
Her kan man velge utfyllende klasser og samarbeide om å utføre oppdrag.
Det er i det hele tatt en sosial, engasjerende og komplett uimotståelig opplevelse.
Samlet sett er «Borderlands» noe av det mest underholdende jeg har opplevd på spillfronten i år.
Det er i tillegg det klart beste og mest interessante spillet Gearbox, som debuterte med «Half-Life»-utvidelsen «Opposing Force», har laget til nå.
Sine (små) svakheter til tross: dette er helt, helt på grensen til en sekser for min del.
PS:
Spillet er testet på PC, men er også ute på både PS3 og Xbox 360.
| 1
|
111564
|
Malin:«Malin»
(MBN/Universal)
Rapport fra tween-klemma.
Dette er allerede fjerde plate fra 14 år gamle Malin Reitan som vant Melodi Grand Prix
Jr. for fire år siden og tematikken har naturlig nok vokst med jenta.
Det har egentlig ikke Malins stemme, den har fremdeles sitt barnlige sting intakt - klart og rent, men likevel i tynneste laget til å bli helt troverdig til å synge om eksempelvis forelskelse.
Faktisk fungerer Malin best når hun synger rene våsetekster eller naive ord om fremtidshåp og sommerfølelser.
Nei, det er ikke lett å være tween - fanget mellom barn og ungdom - og hovedsamarbeidspartnerne Ulf Risnes og Ronny Wikmark gjør det ikke lettere for Malin.
Melodier og arrangementer er det ingenting å si på, annet enn at de faktisk øker avstanden på alle måter mellom barneartisten Malin og hennes voksne samarbeidspartnere.
Men da vet iallfall Malin-fans hva de får denne gangen også.
ANBEFALTE SPOR:
«Hallo-Morsan», «Ekte sommer» og «Hemmelighet».
| 0
|
111565
|
Slayer:«World Painted Blood»
(American Recordings/Sony Music)
Blir de aldri slitne?
Slayer er muligens verdens raskeste band, men glem nå det; Slayer viser nemlig på sitt tiende album at de fremdeles kan koble tempo med kremriff like naturlig som de harver av gårde i maskingeværhastighet.
Spesielt starten på dette albumet er pønk-thrash som svært få andre makter å utføre uten at detaljene forsvinner - imponerende fra et band som slett ikke ligger sulten i startgropen lenger, men er verdensledende på sitt felt.
Slayer hungrer fremdeles også etter den ultimate faenskap.
«I am the last of the dying insane» vræler Tom Araya på «Unit 731» og setter den tematiske standardtonen for et Slayer-album; antisosialt, antireligiøst, grimt, apokalyptisk, rasende og nihilistisk.
Etter førti minutter med «World Painted Blood» føles det som om du har holdt pusten like lenge.
ANBEFALTE KJØP:
«Unit 731», «Snuff», «Human Strain», «Americon» og «Playing With Dolls».
| 1
|
111566
|
Foo Fighters:«Greatest Hits»
(RCA/Sony)
Hurra for god-gutten Grohl!
Prisen for «mest verdige oppførsel og vellykkede karriere etter å ha vært med i et av rockens viktigste band», kan deles mellom Robert Plant (Led Zeppelin) og Dave Grohl (Nirvana).
Ikke bare er Grohl etter sigende en gullklump av en fyr og sjef i Foo Fighters.
Han har også overskudd til å falby sine talenter i andre sammenhenger.
Som for eksempel Queens Of The Stone Age og aktuelle Them Crooked Vultures.
Ikke rart at hjembyen hans - Warren, Ohio - nylig oppkalte en gate etter ham.
Etter den hjemmesnekrede solodebuten fra 1995, har Foo Fighters opparbeidet seg en finfin mengde fengende, arenaklare stadionrockere.
Mange av dem tar det i og for seg for lengst uttværede Pixies/Nirvana-trikset:
«Snille» vers, gitarøsende refrenger.
Hemmeligheten er et nesten Paul McCartneysk øre for det søte.
Albumene deres er uten unntak ujevne.
Det er også sant at Grohls låter, og måten bandet behandler dem på, kan bli likelydende.
Nettopp derfor er «Greatest Hits» etterlengtede greier.
En av de beste, mest nyttige samleplateutgivelsene på en stund.
| 1
|
111567
|
Julian Casablancas:«Phrazes For The Young»
(RCA/Sony)
Sjarmøretappe fra stjerne alene på gutterommet.
The Strokes' bejublede debut fra 2001 er kanskje det ypperste stykket pur rock 'n' roll som ble laget dette tiåret.
Bandet har imidlertid bleknet på alle måter, og idet vi nærmer oss fire år siden deres forrige album, er det stas å høre igjen deres skarpeste våpen: vokalisten.
På solodebuten forvalter han fortsatt avmålt, New York-derivert rock'n'roll-kulhet, slik moderbandet gjorde, men i likhet med bysbarn som LCD Soundsystem har han også lagt sin elsk på skitten og bevisst billiglydende synthpop fra det elskelige åttitallet.
Mer besynderlig er det at han har funnet plass til en god dæsj country i samme miks, noe som låter enda underligere i det soveromspregede lydbildet.
Varierende låtkvalitet forhindrer oss i å kalle denne smeltedigelen en ubetinget suksess, men det er til gjengjeld lett å gi Casablancas ekstrapoeng for rare ideer, sjarmerende iscenesatt, med tidvis spektakulære løft på refrengplass.
Megafonlyden i stemmen hans er intakt, men «Phrazes For The Young» er et klart avbrekk fra The Strokes, og dens annerledeshet fremstår sunn og inspirert, ikke desperat.
ANBEFALTE KJØP:
«Out Of The Blue», «Left & Right In The Dark», «11th Dimension», «4 Chords Of The Apocalypse», «Tourist».
| 1
|
111569
|
Melissa Horn:«Säg ingenting till mig»
(Sony)
Intenst og gripende.
Merk deg navnet hennes med en gang, for du kommer snart til å lure på hvem som nettopp sang så vakkert.
Unge Melissa setter vakre ord på følelser man ikke alltid snakker høyt om, med tekster bygget på en grunnmur av melankoli og ambivalens i forhold til kjærligheten.
Det høres kanskje lite originalt ut, men når et album har så mange gode låter at man sliter med å velge en favoritt, og ender med å kjøre det på repeat døgnet rundt fordi man rett og slett er bergtatt, da er det bare å bøye seg i støvet.
«Lät du henne komma närmre» er likevel sterkest, «Hur ska det gå?» er uptempo og lystig om maktesløshet, og «Säg ingenting till mig» er vakker og veldig Lisa Ekdahlsk.
I en velfylt bås blant kvinnelige singer/songwritere, har Melissa Horn en helt egen stemme - i dobbelt forstand.
Dette er hennes andre, debuten kom i 2008; det vil bare si at det er på høy tid at vi blir kjent med henne.
ANBEFALTE KJØP:
«Lät du henne komma närmre», «Hur ska det gå?», «Jag vet vem jag är när jag är hos dig», «Jag kan inta skilja på», «Säg ingenting till mig»
| 1
|
111570
|
Circulasione Totale Orchestra:«Bandwith»
(Rune Grammofon/Musikkoperatørene)
Tidløs frijazz.
Frijazzveteraner fra inn- og utland er samlet med yngre utøvere på Circulasione Totale Orchestras kraftpakke av en utgivelse.
Over tre CD-plater spiller orkesteret med en nerve og intensitet som aldri slipper, dette er tidløs frijazz som binder øyeblikket sammen med tradisjon fra 1960- og 70-tallet.
De to første platene utgjør «Yellow Bass & Silver Cornet II» og «Yellow Bass & Silver Cornet III», med noe skifte i personell er siste platen viet «Dancing in St Johan IV».
Frode Gjerstads treblås, med Bobby Bradford på kornett og Ingebrigt Håker Flaten på bass former linjer og punktmarkeringer i dialog, mens Lasse Marhaugs og Espen Hanas støybehandlinger sammen med Kevin Nortons vibrafon skaper interessante teksturer.
Bak trommene følger Paal Nilssen-Love og sørafrikanske Louis Moholo-Moholo opp med lydhør trommeenergi.
Hamid Drake overtar Nilssen-Loves trommestol på «Dancing in St Johan IV».
Circulasione Totale byr på musikk som puster, som engasjerer og utfordrer.
Her er noen intense partier, men også roligere, nærmest meditative strekk.
Over 25 år har orkesteret vært helt i teten av internasjonal frijazz.
Med denne utgivelsen har de laget noe som ligner på et mesterverk.
ANBEFALTE KJØP:
«Yellow Bass & Silver Cornet II, Part 1 og Part 3», «Yellow Bass & Silver Cornet III, Part 1», «Dancing in St Johan IV, Part 1».
| 1
|
111571
|
Spillanmeldelse:Eventyrlig drage-epos
Forventningene til «Dragon Age» har ligget skyhøyt.
Det er ikke uten grunn, for rollespillet svever elegant over alle sammen og tar sin rettmessige plass på genrens øverste hylle.
For et knapt år siden satte spillutvikler Bioware en ny, gylden standard innen rollespillgenren med «Mass Effect».
Det actionfylte sci-fi-eventyret hadde kanskje ikke dybden til mer tradisjonelle rollespill, men historien og atmosfæren var i en klasse for seg selv.
Med «Dragon Age» skrur Bioware klokken drøyt tusen år tilbake og bytter ut laserpistolene med magiske økser.
På overflaten ser da også «Dragon Age» ut som en middelalderversjon av «Mass Effect», alt fra måten plottet drives fremover på til grafikken og reisesystemet likner til forvekslig.
Fordi jeg har en snodig uvane av å prøve å få hovedpersonen til å likne mest mulig på meg selv, endte alven min i «Dragon Age» opp som en høyst ufrivillig klon av Shepard fra «Mass Effect».
Går man litt dypere enn hårsveisen på spillfigurene, viser det seg likevel at «Dragon Age» bryter med fremtidsfetteren sin på en rekke områder.
Måten spillet håndterer ferdigheter, utstyr, talenter og våpen på minner mer om tradisjonelle rollespill som «Baldurs Gate» og «Neverwinter Nights».
Dybden er ikke på nivå med de tyngste «Dungeons & Dragons»-titlene på markedet, men «Dragon Age» er på ingen måte noen lettvekter.
Valg og sammensetning av utstyr har stor betydning for hvordan man spiller spillet.
En kriger med lett brynje og to sverd har en helt annen rolle i gruppen enn den samme krigeren med massiv stålrustning og heldekkende skjold.
Gruppedynamikk er forresten et av områdene hvor «Dragon Age» virkelig skinner.
I brorparten av spillet har hovedpersonen følge av tre mer eller mindre selvvalgte hjelpere.
Av erfaring er jeg svært skeptisk til datastyrte medspillere, kunstig intelligens lider under det faktum at det finnes hamstere med mer sunn fornuft enn PCen min.
Det har Bioware tatt konsekvensene av og laget et helt genialt makrobasert taktikksystem.
Nå høres kanskje det skummelt ut, men det er så enkelt og selvforklarende som det kan få blitt.
La oss for eksempel si at den lettkledde heksa i gruppen stadig vekk dør fordi hun tiltrekker seg ymse slemminger.
Da kan du lage en ny linje i taktikklisten som sier at hvis hun blir angrepet, skal hun løpe unna og hive nedpå en helsedrikk.
Samtidig kan du lage en linje i taktikklisten til krigeren din som sier at dersom heksa i gruppen blir angrepet, skal han umiddelbart sprinte bort og hjelpe henne.
Valgmulighetene er svimlende og systemet fungerer så godt som knirkefritt.
Tidvis glemmer man nesten at det ikke er ekte mennesker som styrer lagkameratene.
VG Nett-leser:
Begynte å spille litt på dette i går, og det virket helt vanvittig bra.
Diskuter Dragon Age her!
Velfungerende spillmekanismer og et solid kampsystem er vel og bra, men skal et rollespill kjempe i toppsjiktet av genren, trengs en sterk, motiverende og engasjerende historie.
«Mass Effect» traff blink og «Dragon Age» har ingen intensjon om å gjøre det noe dårligere.
Fra start av har man valget mellom tre ulike raser og dobbelt så mange bakgrunnshistorier.
Disse består ikke bare av korte tekstbobler eller små filmsnutter, men av seks helt ulike begynnelser på spillet.
Velger du for eksempel å være en av de undertrykte byalvene, vil du tilbringe de første timene av «Dragon Age» i alve-ghettoen til hovedstaden Denerim.
Det er et interessant konsept, men dessverre er det så som så med integreringen i hovedplottet.
Et plott som til tross for en sterk start, aldri riktig tar av.
Historien er absolutt underholdende og strålende fortalt, men med noen hederlige unntak blir det litt for forutsigbart, upersonlig og klisjéfylt.
Dette burde normalt være hemskoen som hindret «Dragon Age» i å sveve rett opp til klassikerstatus, men der hovedplottet svikter blir spillet reddet av følgesvennene dine.
Måten «Dragon Age» klarer å skildre komplekse, interessante og troverdige personligheter er nemlig noe av det beste jeg har sett i et rollespill.
Mengden med dialog og bredden på intriger, krangler og romanser gjør at de føles mindre som programmerte roboter og mer som ekte mennesker.
Det kommer ikke bare frem når man prater med dem, men også når de snakker seg imellom.
Mens vi var på vei gjennom en liten landsby, begynte krigeren i gruppen min plutselig å småsladre med presten om at jeg stod i med heksa.
En samtale som altså krevde at jeg hadde valgt å ha med meg akkurat disse tre følgesvennene og i tillegg hadde startet et forhold med en av dem.
Da jeg nærmet meg slutten etter vel tretti timer, brydde jeg meg kanskje ikke det plukk om kongeriker eller maktkamper, men jeg brydde meg virkelig om lagkameratene mine.
Og når man tenker litt på det, er det ikke nettopp slik det er i virkeligheten også?
PS:
I salg fra torsdag 5. november.
Spillet er testet på PC (mest) og Xbox 360 (litt).
| 1
|
111573
|
Spillanmeldelse:Herlig Grand Theft Auto-utvidelse
«Grand Theft Auto»-utvidelsen «The Ballad of Gay Tony» imponerer stort med fantastisk action og en glimrende historie.
Da den andre episode-utvidelsen av «Grand Theft Auto IV» ble offentliggjort for første gang, må jeg innrømme at jeg var en smule skeptisk.
Jeg synes vitsingen med homofile i «Grand Theft Auto»-serien bestandig har vært litt vel plump.
Ikke støtende, Rockstar North sparker i alle retninger, men banal, forutsigbar og umorsom.
Jeg fryktet at alt dette ville bli penslet ut i pinlig brede strøk i «The Ballad of Gay Tony», hvor du følger Luis Fernando Lopez, livvakten til den homofile nattklubbeieren Anthony «Gay Tony» Prince.
Jeg så for meg et Village People-ensemble som fjollet rundt og hvinte at neglene deres var brukket, liksom.
Det var derimot ingen grunn til bekymring.
Den største og mest positive overraskelsen i dette kapittelet fra Liberty City er tvert imot at de homofile rollefigurene er portrettert på samme måte som alle de andre sentrale rollefigurene fra dette spilluniverset - uten en ensidig fokus på seksuell legning.
Som i «The Lost and Damned», får du en historie som veves inn og ut av historien i «Grand Theft Auto IV».
Det starter midt i det fantastiske bankran-oppdraget fra originalen, og underveis får du også se flere andre sekvenser fra en ny vinkel.
Det er en skikkelig deilig og hardkokt historie, med en rekke engasjerende avgreninger, mye bra humor og et herlig rollegalleri.
Den arabiske oljeprinsen Yusuf og broren til Brucie Kibbutz, Mori, står blant annet for mange av høydepunktene denne gangen.
VG Nett-leser:
Da er det rundet.
Er vel den morsomste og mest sympatiske hovedrollefiguren av de tre GTAIV karakterene synes jeg.
Og den delen jeg har kost meg mest med av de tre.
Diskuter «The Ballad of Gay Tony» her!
I tillegg har du en rekke strålende nyheter i spillbarheten - inkludert muligheten til å bruke fallskjerm, nye våpen (med «sticky bombs» som høydepunkt), nye sideoppdrag (blant annet «cage fighting», basehopping og golf), nye radiostasjoner og ny musikk, samt nytt multiplayerinnhold.
Og så har du de fantastiske oppdragene, da - flere av dem er fullt på høyde med det beste fra «Grand Theft Auto IV» i intensitet, skala og underholdningsverdi.
Fra adrenalinpumpende shootouts til elleville racing-sekvenser og å stjele en t-banevogn (!) - for å nevne noe.
Samlet sett har «The Ballad of Gay Tony» såpass mye kult innhold at det kunne ha vært et frittstående, fullverdig spill.
At det i steden er en utvidelse til en knapp hundrings er intet mindre enn sensasjonelt.
PS:
«The Ballad of Gay Tony» er tilgjengelig for nedlasting på Xbox Live Arcade for rundt 100 kroner, og som en del av samlepakken «Episodes From Liberty City», som også inneholder «Grand Theft Auto: The Lost and Damned».
Det er forøvrig verdt å nevne at denne samlepakken koster over dobbelt så mye som det å kjøpe de to kapitlene separat via Xbox Live.
| 1
|
111574
|
Spillanmeldelse:Shop til du zzzz...
«Style Boutique» forsøker å være alle jenters drøm, ved å la dem shoppe til de blir firkantede i øynene.
Vel, det er ikke helt sant.
Du skal nemlig ikke shoppe til deg selv, men velge ut klær til andre som «trenger» det.
Du er en butikkansatt, og samtidig en slags motenovise, som blir lært opp av en proff.
Det kommer ulike kunder til butikken din, og det er din oppgave å hjelpe dem med å finne riktige klær.
De har ulike stiler og ønsker - og budsjett.
Du har et stort lager av klær å ta av, og må finne det riktige plagget ut fra dette.
Deretter kan du velge om du skal be kunden om å ta en kikk på plagget eller prøve det på med en gang - uten at jeg skjønte den store forskjellen på dette.
Det viktigste er å se på stilen til kunden.
Dersom hun har en kul stil og ønsker en ny topp, må du velge en som er tøff og samtidig har farger som matcher resten av antrekket.
Er det en søt jente med musefletter og lyseblå topp, velger du heller et rosa skjørt og flate sandaler.
Jepp, så enkelt er det.
Noen ganger får du også andre oppgaver, som å finne et spesielt designermerke.
Når kunden er fornøyd får du lovord og penger.
Dette er rett og slett en øvelse, eller oppvisning, i estetisk sans.
Etter hvert som du gjør det bra, får du ansvaret for hele sjappa.
Da får du en liten økonomisk utfordring med det samme.
Nå må du kjøpe inn nye klær.
Du kan velge mellom 16 ulike designermerker, alle i ulike prisklasser og med forskjellig stil.
Du må passe på at du holder budsjett og i tillegg kjøper klær etter riktig sesong - for eksempel ikke tar inn vårklær om sommeren.
Samtidig må du forløpende håndtere krevende kunder.
Det går også an å benytte seg av det trådløse nettverket, hvis man har venninner som er like shoppinggale.
Da kan man blant annet besøke hverandres butikker og ha små motekonkurranser.
Men hvor morsomt er dette egentlig?
Og hvor lærerikt er det?
Ikke så mye av noen av delene, er jeg redd.
Yngre jenter kan nok synes det er gøy å sysle med denne virtuelle shoppingen en stund.
Men de er nødt til å gå lei.
For det er gruelig repeterende.
Du gjør det samme om og om igjen, og det er i tillegg ganske enkelt.
Spillet får en liten oppsving når du skal begynne å kjøpe inn klær og ta ansvar for butikken, men heller ikke dette er spesielt utfordrende i lengden.
Det går heller ikke an å regne i norske penger, og da er litt av hensikten borte.
Spillet blir mer en opplæring i hvilken kynisk verden vi lever i.
Har du nok penger kan du kjøpe akkurat det du har lyst på, og nye klær gjør deg lykkelig på et blunk.
Ikke akkurat noe jeg hadde villet lære min egen datter.
Men det er kanskje bedre at hun sitter i sofaen og shopper på DS-en, enn at hun maser hull i hodet på deg om å få nye klær?
| 0
|
111575
|
Spillanmeldelse:Kjedelig stuesafari på Wii
«SimAnimals: Africa» tar med barna på safari i Afrika, uten at det utløser de store gispene.
Jeg har selv vært på safari i Afrika og vet hvordan «ekte vare» er.
Det er en helt spesiell følelse, å sitte halvt kamuflert i en jeep på savannen og se på at solen står opp, mens en doven løve strekker seg på bakken, en nysgjerrig sjiraff dukker opp over en tretopp eller en bøffelflokk stormer over savannen.
Jeg forventer selvsagt ikke at det skal være helt samme opplevelsen på en tv-skjerm.
Men litt magi må man kunne forvente av et spill også, hvis ikke er det ikke noe poeng i å lage spillet.
Og i enkelte øyeblikk kan man lure på hvor mye disse spillmakerne har anstrengt seg.
Konseptet er som følger:
Barna skal leve sammen med ville dyr i Afrika.
Oppgaven deres er å sørge for at dyrene har det bra, og at den økologiske balansen opprettholdes.
I praksis går det ut på å leke og kose med dyrene, gå på leting etter spesielle blader og blomster som man kan fore dem med, og plante frø for å skape mer vegetasjon.
Alt dette skaper såkalt «god energi», som man kan se på en liten måler på skjermen.
Når denne måleren er på topp kan man låse opp minispill eller nye verdener til seg selv og dyrene.
Hvert dyr har sine spesielle egenskaper, som man kan dra nytte av.
Sebraer kan for eksempel sparke hardt, sjiraffer kan hente frukt i høye trær og neshorn kan knuse ting.
For å bli venn med dyrene må barna leke med dem, for eksempel kaste ring eller spille trommer.
Når et lite hjerte dukker opp på skjermen, er det bevis på at man er venner.
Men lekingen har mer enn vennskap for seg.
Når man trommer og får dyrene til å hoppe, kan de samtidig få tak i blader og insekter.
Ved å leke med dem øker man også dyrenes sjarm, noe som gjør at de lettere blir venner med andre dyr.
Barna kan også velge å spille et av dyrene, men da kreves det at man er bestevenn med dyret først.
Spillet er søtt og koselig og har et godt grunnkonsept, men jeg forstår ikke helt hva det vil.
Det kunne vært veldig stas for små, dyreglade barn.
Men de vil fort miste tålmodigheten, for det krever mye lek og kos og mat før belønningene kommer.
Det er ingen spenning i spillet, få og lite varierte minispill og ofte vanskelig å bruke kontrollene riktig.
Grafikken er ganske platt, og det er ikke norsk tale.
Pluss for morsom multiplayerfunksjon, der man kan leke flere sammen på savannen.
Likevel er det mye som må gjøre før dette blir en fullkommen safari.
PS:
Spillet er også ute i egen versjon til DS.
Denne versjonen er ikke testet.
| 0
|
111577
|
Presis familiedramatikk
Finstemt og uhyggelig presist om familiekonflikter, gjenkjennelig for alle.
HANDLER OM:
Hvert år samles familien for å minnes en sønn som engang druknet.
I år er det 15 år siden.
DOM:
Dette er en utsøkt, saktegående og rått avslørende film om familieliv og -konflikter.
Riktignok er den japansk, fra en kultur der nettopp sosiale tradisjoner synes mer fastlåste enn hos oss.
På den annen side:
Mye er allment.
Og her får man, på et stille, men hele tiden relevant sett, avdekket hvordan mennesker som burde stått hverandre nær, bygger opp sine liv og sitt forhold til hverandre ut fra et eneste traume.
Det burde ført dem nærmere hverandre.
Men i realiteten fungerer det som unnskyldning for en destruktivt, selvhevdende og umenneskelig gold latskap.
Dette er krevende filmkunst; dog grunnleggende givende!
| 1
|
111579
|
Herlig film, viktig påminnelse
Knallgod film som glimrende belyser sider ved norsk asylpolitikk.
HANDLER OM:
Mette, Julie og Naisha er bestevenner.
De bor i en norsk dal, Naisha sammen med sin mor på bygdas asylmottak.
Oppunder jul forsvinner Naisha.
Mette og Julie blir desperate, særlig etter at Julie overhører - faren er politimann - at Naisha og moren skal kastes ut av landet; asylsøknaden er avslått.
DOM:
Filmen er meget godt fortalt!
De unge jentene spiller strålende og troverdig, de voksne fyller fint sine til dels vanskelige oppgaver (et særlig pluss til Jonathan Espolin Johnson, som, som politimann og far), The Black Sheeps er spenstige musikkbidragytere.
Når «eventyret» tar over (dette er tross alt en film!), er det med troverdig fortellerglede.
Historien er rampete nok og anarkistisk nok til å ta et par skikkelig tak i en aktuell virkelighet:
Norsk asylpolitikk.
Temaet er ikke enkelt.
Men:
Filmen griper fatt i et ofte oversett og fortiet faktum:
Mange asylsøkere bor i lang, lang tid på asylmottakene.
Ikke sjelden i mange år.
Det betyr at tallrike asylsøkere - også mange barn - blir integrert i lokalsamfunn.
Det knyttes bånd, vennskap, kjærlighet.
Dette er menneskets natur - heldigvis!
Men det betyr igjen at når, etter lang behandlingstid i UDI, må disse båndene brytes.
Det betyr smerte, engasjement og raseri som åpenbart kommer i konflikt med utvisningsvedtakene.
Regelmessig blir vi minnet om dette, ikke minst fra mindre, sparsomt befolkede lokalsamfunn, som er blitt glade i sine nye innflyttere og ser på dem som alt annet enn numre i en asylsøkerkø.
Vi nordmenn er ikke gode til dette:
Å forholde oss til kalde politiske realiteter når dype menneskelige følelser må ofres.
Det er, kynisk sett, mye «enklere» å stanse asylsøkere ved grensen - før vi blir kjent med dem.
Når så ikke skjer, oppstår historier som den i «Bestevenner»;
Det er det blitt en riktig fin, tankevekkende, engasjerende og rørende film ut av.
Det er lenge siden jeg har grått så mye på kino!
JON SELÅS
| 1
|
111582
|
Michael Jackson-filmen:Bedre enn fryktet
Den enes død, Disneys brød.
Anmeldelsen fortsetter under bildet...
Fra tid til annen virker som om energinivået på scenen øker når Michael selv forlater den, og lar danserne overta showet.
Jackson synger puslete og tidvis falskt, og dansingen hans er forsiktig, helt uten «shock and awe»-effekten vi husker fra hine hårde dager.
Han planla ingen nye «moves» heller, så vidt jeg kan bedømme.
Her skal det med en gang sies at Jackson åpenbart konserverte krefter under disse øvingene, både de vokale og kroppslige.
Han opererte ikke på høyden av sine anselige evner, noe som stadig blir understreket av klippingen mellom forskjellige opptak.
Som filmopplevelse er «This It It» helt flat - svakere enn den gjengse «bak kulissene»-dokumentaren på en helt middels konsert
-DVD.
Det er likevel til å forstå at filmen slippes, og det endog på kino.
Det er også til å forstå at det er Disney som distribuerer den.
For Michael - så ofte kalt en tragisk utgave av Peter Pan - oppfører seg, snakker og ser ut som en tegneseriefigur.
Vi kan bare spekulere i hva som er redigert bort fra filmen.
«This Is It» gir oss trolig et meget skjønnsomt og flatterende utvalg øyeblikk fra prosessen.
Jackson virker blid og fornøyd, kun plaget av for høy lyd i øreskjellsmonitoren.
Han virker genuint involvert i sceneproduksjonen, og viser seg som en aktiv arrangør av sitt eget materiale (selv om han sliter med å finne ordene å uttrykke seg med).
Han later også til å sette pris på sin kjærlighet på pinne.
Personlig reagerer jeg på å høre en av vår tids mest gigantiske forbrukere formane oss om farene ved sløsing og ødsling av ressurser under den lange «Earth Song»-sekvensen mot slutten.
«Jesus-Michael», du vet - han som Jarvis Cocker så seg nødt til å vise rumpa til under en seremoni i London i 1996.
Det får være grenser på forskjell mellom liv og lære.
Hadde showene i England kunne blitt bra?
Ja, det tror jeg, faktisk.
Og dette restmåltidet fra Kongens bord vil sikkert fungere som en salve på såret for Jacksons mest rabiate fans.
Dersom du heter Espen Eckbo, eller av en eller annen annen grunn mener at Michael Jackson var det mest fascinerende mennesket som noensinne gikk på Guds grønne jord, kan du sikkert plusse på et øye eller to på terningen her.
For alle andre, inkludert oss normalt interesserte, blir imidlertid «This Is It» noe av en tålmodighetsprøve.
MORTEN STÅLE NILSEN
Trailer fra filmen om Michael Jacksons avskjedsturne «This is it».
Filmen har verdenspremiere, også på norske kinoer, 28. oktober.
Den vil bli vist i en begrenset periode - i kun to uker.
| 0
|
111583
|
Ole Ivars - «Femten ferske»
(Tylden & Co./Bare Bra Musikk)
Drevne tradisjonalister.
Å beskylde Ole Ivars - som nå tilsynelatende har holdt på i nitti år, iallfall halvparten - for å pløye ny mark er en sterk overdrivelse.
Dansebandveteranene er sterkt formelbasert, men denne formelen har de jo utprøvd med stort hell tidligere, så hvorfor endre en vinnerresept?
Riktignok får vi et diskospor her (skrekk og gru...), men Ole Ivars er swingmestrene fremfor noen, alltid med et humoristisk og beundringsverdig uhøytidelig glimt i øyekroken.
Tekstene er litt ujevne denne gangen - noen er direkte platte, selv til danseband å være, mens andre ganger lykkes Ole Ivars med både å sette enkle ord på alvoret og å finne nye treffende munnhell.
Mange nok til at vi bare går og tar en øl, ikke sant?
ANBEFALTE SPOR:
«Bare går og tar en øl», «Ut på landevegen», «Nå er det opp til deg»
| 0
|
111584
|
Oslo Gospel Choir - «Credo»
Stivbent og svulstig.
I over 20 år har Tore W. Aas dyrket frem Oslo Gospel Choir til et utrolig samstemt og fleksibelt vokalensemble, med en særegen og stilsikker versjon av kontemporær gospel som spesialfelt.
«Credo» beveger seg i et annet musikalsk landskap.
Utgangspunktet er Aas' forslag til ny kirkemusikk i forbindelse med Den norske kirkes pågående liturgirevisjon.
Her er messeledd og bibelske salmer til bruk for vanlige menigheter, fremført profesjonelt og lydfestet.
Koret synger presist som alltid, akkompagnert av fremragende musikere som Frøydis Grorud på sax og fløyte, bassist Gjermund Silset, perkusjonist Paolo Vinaccia og Kåre Nordstoga bak orgelkrakken.
Det er mange lekre arrangementsdetaljer og noen fine rytmer, som introen til «Credo».
Likevel blir helhetsinntrykket svulstig og innsmigrende glatt.
Melodiføringene er en blanding av keltiske pastisjer og samtidig musikaltradisjon, delvis kombinert med groovetilløp som aldri får ta av.
Det blir stivt og massivt uten å berøre.
Best fungerer de rolige låtene, som «Vår far» og «Agnus Dei», sistnevnte med velformulerte soli av pianist Torjus Vierli og Gjermund Silset.
ANBEFALTE KJØP:
«Vår far», «Agnus Dei» og «Postludium».
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
111585
|
Leif Ove Andsnes - «Pictures At An Exhibition»
Nye bilder til utstilling.
Andsnes ønsker å gå nye veier.
«Pictures Reframed» er et resultat av et samarbeid med den sørafrikanske billedkunstneren Robin Rhode.
Han har laget nye videobilder til Mussorgskys «Bilder fra en utstilling», og Andsnes spiller.
Forestillingen ble urfremført under Risør Kammermusikkfest i sommer, skal snart oppføres i både New York og Norge, og har kommet på DVD.
Bildene får man også i en bok som følger med pakken
Konseptet er spennende.
Bildene er mer eller mindre direkte knyttet opp mot programmet som ligger i musikken og satstitlene fra før:
Oksekjerresatsen bli visualisert med et tog, det gamle slottet uttrykkes gjennom en mørk skog, og når den majestetiske musikken til «Den store byporten i Kiev» klinger, drukner et flygel.
Et slikt prosjekt vil neppe revolusjonere den klassiske musikken, men bidrar absolutt til åpning for nye tolkninger.
På CD-en spiller Andsnes også Schumanns «Kinderszenen» og fire andre korte klaverstykker av Mussorgsky.
Og jo, han er sannelig en dyktig historieforteller uten bilder også.
| 1
|
111588
|
Wolfmother - «Cosmic Egg»
Lenge leve ulven.
Wolfmother har vært gjennom en tøff periode siden bandet albumdebuterte for fire år siden og solgte én million.
Trioen har blitt kvartett, og det er kun vokalist og gitarist Andrew Stockdale som er igjen av den originale besetningen.
Kan hende var det veien videre man var uenige om.
Det har hvert fall skjedd en viss utvikling.
Nok en gang lefles det med tidlig rifftung heavy metal, men slik tittelen mer enn antyder, snakker vi kosmiske proporsjoner.
Det både føles og høres større ut, og er også mer Black Sabbath enn Led Zeppelin.
Med tilsvarende oppgradering på tekstfronten blir australiernes andre både fengende og underholdende.
Det kjennes som et skritt i riktig retning.
ANBEFALTE KJØP:
«Pilgrim», «California Queen», «In The Morning», «Far Away», «In The Castle»
| 1
|
111589
|
Rod Stewart - «Soulbook»
Smokingkledd soulhistorie.
Vel, nå er i alle fall Rod på hjemmebane.
Etter å ha endevendt den amerikanske standardsangskatten gjennom fire mystisk suksessfulle album - materiale Stewarts rasperøst var usedvanlig uegnet til å tolke, og kopiert sine egne kopister på den fæle rockkaraokesamlingen «Still The Same» i 2006, er turen denne gangen kommet til musikken som i sin tid lå Stewarts hjerte nærmest.
Soulmusikken, den søte.
Hva ville den unge «Rod The Mod», som idoliserte Sam Cooke over alle, ment om han hadde hørt disse mjuke kosebukseutgavene av sangene han elsket?
Han ville formodentlig ha flirt litt, og sporenstreks satt på originalene i stedet.
«Soulbook» er rik på gjesteartister (Mary J. Blige synger fletta av ham i «You Make Me Feel Brand New»), og fattig på overraskelser.
Seks av 13 kutt er fra Motown-katalogen, resten er ytterst velkjente, de også.
Den som aldri har hørt noe soulmusikk før, vil trolig knele i lykkerus over den skyhøye kvaliteten på melodiene.
For alle andre er «Soulbook» overflødig.
ANBEFALTE KJØP:
«You Make Me Feel Brand New», «If You Don't Know Me By Now», «Rainy Night In Georgia»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111590
|
Spillanmeldelse:Magien uteblir fra Waverly Place
«Wizards of Waverly Place» er laget for hardcore-fansen, og knapt nok det.
Disney vet å lage spill som er relatert til sine egne serier.
Dette trolldomsspillet er intet unntak.
Likevel bør de forsøke å bruke mer enn en lunsjpause på å lage det, av respekt for både fans og andre spillglade barn.
Serien, og spillet, handler om tre søsken, Alex, Justin og Max Russo, som er vordende trollmenn.
Barna skal spille igjennom fem episoder av serien.
Men blir det som å tre inn i spillet?
Neppe - for da hadde ikke serien vært så populær.
Man skal vandre rundt og bruke trylleord og løse oppgaver, som går ut på alt fra å lage sandwich til å ha bokstavquiz.
Ellers er det fint lite rom for utforsking - man får hele tiden beskjed om hva man skal gjøre og får følelsen av at oppgavene er halvløst på forhånd.
Etter hvert som man kommer videre i den såkalte historien, kan man prøve ulike minigames - hvis man gidder å spille så lenge.
Spillet er, for å si det mildt, ikke særlig fengende for de som ikke har kjennskap til serien.
I tillegg er grafikken flat og musikken irriterende.
Jeg undrer meg på om barn som liker serien synes noe om spillet.
Kanskje vil de heller føle at spillet gjør skam på den.
Og målgruppen?
De må i alle fall kunne engelsk, for det er verken norsk tekst eller tale.
| 0
|
111591
|
Spillanmeldelse:Nintendo-mas med Kirby
Hovedpersonen i «Kirby Super Star Ultra» er en typisk Nintendo-figur, men mer masete og sjarmløs enn snittet.
Kirby er en liten, rund, rosa figur som kan rulle som en kule, sveve som en ballong, spy ut gjenstander den har slukt og drepe fiender med, og hoppe som en sprettball.
Ellers er dette stort sett et typisk plattformspill - man skal bekjempe fiender og overvinne en boss på slutten av hvert brett.
Deretter går man går videre til neste brett.
Man får instruksjoner om hvordan man skal spille på forhånd, men det trenger man egentlig ikke.
Barna vil garantert forstå konseptet raskt, ettersom det går noen slike spill på dusinet.
Voksne også, for dette konseptet har vært velkjent i mange år.
Selv synes jeg Kirby minner om en av Mario-figurene, men med uvanlig mye energi og kanskje noen kaffekopper på toppen.
Ikke er han spesielt sjarmerende heller, snarere bare en klump som ruller og flyr rundt omkring og vi ikke føler noe for.
Musikken går nonstop i bakgrunnen, det er en eksplosjon av farger og figurer som kommer hoppende og ikke noe rom for grubling eller hvile.
Det blir rett og slett litt stressende, slik enkelte barneprogram kan være - der du sukker i lettelse når rulleteksten kommer og du kan høre deg selv tenke igjen.
PS:
Spillet er en oppusset versjon av SNES-spillet «Kirby Super Star» fra 1995 (1996 i Europa).
| 0
|
111592
|
Spillanmeldelse:Laber marsvin-action
Konseptet til «G-Force» er morsomt og småoriginalt.
Dessverre er innpakningen litt større enn innholdet.
Spillet er noe så spesielt som et skytespill med et marsvin og en husflue i hovedrollen.
Barnet skal bruke topptrente marsvin med spesielle talenter for å utføre hemmelige oppdrag.
Barnet kontrollerer Darwin, som er leder av G-Force-laget, og husfluen Mooch, som er overvåkningsekspert.
Disse to skal sammen med resten av styrken redde jorden fra å bli invadert av en robothær med onde husholdningsredskaper.
Konseptet er altså morsomt i seg selv.
Dessverre er det ikke like gøy å spille.
Man utfører oppdrag og kommer seg videre fra brett til brett, i kjent plattformstil.
Det er rimelig enkelt, uten de store utfordringene.
Men spillbart er det.
Det er enkelt å komme seg dit man skal og man slipper å irritere seg over å stå fast eller knote med styringen underveis.
Grafikken er god, men det er ikke annet å forvente av et slikt spill til en slik konsoll.
Og bryr barna seg egentlig så mye om denne grafikken?
Spillet er i 3D, og det følger med briller.
Men jeg merket ærlig talt ikke stor forskjell - bortsett fra at jeg fikk vondt i hodet når jeg hadde dem på.
Den artige innpakningen kan ikke bortforklare at dette bare er nok et skytespill, selv om det bare er husholdningsmaskiner som får gjennomgå.
Det virker spekulativt å bruke et marsvin i hovedrollen.
Er det bare for å få med seg barna?
Det kunne like gjerne vært en soldat i hovedrollen.
PS:
Spillet er også ute på PS2, Xbox 360, Wii, PC, PSP og DS.
| 0
|
111593
|
Spillanmeldelse:Snøhvit sports-moro med Mario og Sonic
«Mario & Sonic at The Olympic Winter Games» er ingen blek kopi av forgjengeren, men en skinnende snøhvit ener!
Det er svært sjelden at disse Mario-spillene ikke er fulltreffere.
Dette er heldigvis ikke noe unntak.
Mario-universet er like sjarmerende og underholdende som vi er vant til - det er alltid moro å hilse på sleipe Waluigi og sukkersøste Prinsesse Peach.
Jeg undrer meg litt på om Sonic er overflødig i dette universet.
Ikke at han er i veien, men jeg føler Mario og vennene hans står støtt på egne bein.
Sist var det sommerlige olympiske leker, og denne gangen er det vinteren som står for tur.
Og hvilken herlig vinter det blir med dette spillet!
Det var små faktorer som burde vært forbedret sist - og det har spillutviklerne gjort nå.
I tillegg tar de spillet et hakk lenger, fremfor nesten å lage lekene på nytt, men med snø på skjermen.
Det er flust av grener man kan konkurrere i - alt fra curling til slalåm til skøyter til snøballkrig.
Man kan velge mellom karakterer fra Mario-universet og Sonic-universet, og det byr selvsagt på en masse fargerike konkurrenter også.
Hva sier du for eksempel til å strides mot spøkelset Boo i slalåmløypa?
Eller å spille
Curling med Wario på laget?
Det er også lagt til morsomme finesser og varianter av hvert spill, som høyner hele opplevelsen et hakk og setter sitt særpreg på spillet.
Heldigvis kan man spille flere sammen, for dette er det perfekte familiespillet i vinter.
Bare pass på at dere kommer dere ut i den virkelige snøen også.
PS:
Spillet er også ute på Nintendo DS.
| 1
|
111596
|
Spillanmeldelse:Halvveis blink med Toy Story
«Toy Story Mania» er basert på filmklassikeren med nesten samme navn, men her går handlingen kun ut på å skyte på blink.
Hvem husker vel ikke filmen Toy Story, som var en hit blant både barn og voksne?
Ja visst er det hyggelig med et gjensyn med dette universet.
Men ikke forvent deg spennende eller intrikat handling.
Spillet går hovedsakelig ut på å skyte på blink.
Barnet kan velge om det vil spille som Woody eller en av de andre karakterene.
Man får i oppdrag å gå inn i ulike skytetelt, der man skal skyte ned diverse gjenstander - alt fra leker til paier.
Slik opparbeider man seg poeng, og kan gå videre til neste telt.
I tillegg er det diverse minispill.
Barnet kan velge om det vil spille alene eller sammen med opptil tre andre.
God lørdagsunderholdning for familien, tenker du?
Dessverre går man ganske fort lei av å skyte.
Og 3D-delen er ikke mye å skryte av - jeg merket nesten ikke forskjell og da føltes det meningsløst å sitte med pappbrillene på.
Jeg savner også utfordringer på andre plan.
Selvsagt trenger ikke alle spill å være pedagogiske.
Men det går an å stikke inn en hjernenøtt hist og her - om enn bare for variasjonens skyld.
Det kunne brutt opp ensidigheten litt.
Det er positive sider ved spillet også:
Det er naturlig nok på norsk, med originale stemmer fra filmen.
Dermed blir spillet enklere og mer personlig for barna - og gjenkjennelig for voksne medspillere.
Spillbarheten er god.
Og universet er sjarmerende - men dette får de gratis fra filmen.
| 0
|
111597
|
Spillanmeldelse:Pur spillglede med Ratchet og Clank
Disney møter Star Wars i «Ratchet & Clank: A Crack in Time».
Og det funker - fremdeles.
Mitt første møte med «Ratchet & Clank» for ganske nøyaktig syv år siden kan bare beskrives som et sjokk.
Spillet kom nærmest fra intet og smeltet både mitt og mange andres hjerter momentant.
Jeg vil gå så langt som å si at Insomniac Games hadde skapt en Zelda for Playstation-konsollen.
En komplett spillopplevelse.
Siden har Insomniac levert glimrende oppfølgere i et jevnt tempo.
Det har blitt en serie du kan stole på.
Den varme følelsen av å synke ned i sofaen med et nytt «Ratchet & Clank»-spill og la lyden av klirrende skruer og muttere fylle stuen har vært et høydepunkt i travle spillhøster i syv år nå.
Sånn sett er det vanskelig å bli skuffet over «Ratchet & Clank: A Crack in Time».
For det er et spill proppfull av sjarmen og den rene spillgleden vi kjenner så godt fra før.
Spillet er en direkte fortsettelse av «Tools of Destruction» og episode-forlengelsen «Quest for Booty» (begge på PS3) rent historiemessig, og trekker også tråder tilbake til de øvrige spillene i serien.
Vi befinner oss i en galakse langt, langt borte i et sci-fi-eventyr som er en slags krysning av Disney, Pixar og Star Wars.
En salig blanding av skyte-action, puzzles og elementer fra plattformgenren blandet med en oppfinnsomhet og en leken humor man ikke finner i særlig mange andre spill.
Under overflaten finner du til og med et alvor som gir alt det lette og lekne substans.
Både Ratchet og Clank har gjennom hele serien vært på søken etter sitt opphav og et sted å høre hjemme - et tema som kommer sterkere frem enn før denne gangen.
Jeg har blitt glad i disse to rollefigurene, jeg bryr meg om hvordan det går med dem.
Og dette er strenger Insomniac med stort hell spiller på i «A Crack in Time».
Historien, rollefigurene, dialogen og måten det hele er sydd sammen på bærer i det hele tatt spillet.
Og det er bra.
For det er ikke til å komme bort ifra at spillbarheten ikke er like gåsehudfremkallende som før.
Joda, det er et svært vellaget spill.
Det har kule våpen, givende utforsking og engasjerende kamper mot ymse fiender.
Innimellom glimter også spillet til med noen særdeles minneverdige sekvenser som er fullt på høyde med toppene fra forgjengerne.
Det har også flere velkomne nyheter, hvor særlig puzzle-elementene med Clank fremstår som en genuin og glimrende videreutvikling av velkjente konsepter.
Jeg vil faktisk gå så langt som å si sekvensene hvor du styrer Clank er de soleklare høydepunktene i spillet - kanskje nettopp fordi de står så støtt på egne, nye ben.
Allikevel må jeg si at «A Crack in Time» i stor grad lener seg på nettopp velkjente konsepter.
Fiender spretter liksom bestandig frem der man forventer de vil sprette frem, og de mange, mange slagene man utkjemper har en tendens til å bli litt sånn «been there, done that».
Mellom høydepunktene er Insomniac til en viss grad på autopilot.
Det er fortsatt et veldig underholdende spill hele veien gjennom, men jeg tok meg selv i å stadig la tankene vandre og å se på nedskyting av den ørtende skokken med fiender som et pliktløp.
Jeg mistenker at årsaken til dette hovedsakelig er at jeg har et såpass langt og varmt forhold til denne serien, at det skal mer til for å vekke den samme begeistringen som før.
Men jeg mistenker også at nykommere vil kunne mene «A Crack in Time» er det beste spillet de har spilt noen gang, såpass fjellstøtt tror jeg konseptet står den dag i dag.
Selv ønsker jeg meg lengre og mer utfordrende plattformsekvenser (her er de stort sett over før man vet ordet av det), mer utforsking og at Insomniac ved neste korsvei kanskje vil se litt på grunnkonseptet og forsøke å i større grad overraske meg.
Når det er sagt må jeg få understreke at «Ratchet & Clank: A Crack in Time» fremdeles er et glimrende og uhyre vellaget spill.
På sitt beste er spillet fantastisk givende, og den herlige historien, den vellykkede humoren og det rike rollegalleriet gjør spillet til et av høydepunktene i en travel spillhøst.
Her vil jeg også få trekke frem den fin-fine innsatsen med å oversette hele spillet til norsk.
Selv foretrekker jeg den engelske versjonen, som jeg også gjør med amerikanske animasjonsfilmer, men Sony når utvilsomt en målgruppe som garantert vil ha stort utbytte av oversettelsen.
De mange toppene i spillet dytter helhetsinntrykket såvidt opp på den femmeren jeg mener «A Crack in Time» alt-i-alt fortjener.
PS:
I salg fra 4. november.
Spillet kommer kun ut på Playstation 3.
PPS:
I Ratchet & Clank-kronologien har jeg sett bort ifra avleggerne «Ratchet: Gladiator» (PS2), «Ratchet & Clank:
Size Matters» (PSP og PS2) og «Secret Agent Clank» (PSP).
| 1
|
111598
|
Spillanmeldelse:Fenomenal «Football Manager»
«Football Manager 2010» både spiller og ser bedre ut enn tidligere utgaver, og i år prøver også Sports Interactive å fri til nye spillere.
Så er det klart for å ta jobben som manager for ditt eget virtuelle fotballag igjen, og Sports Interactive har gitt «Football Manager 2010» en kraftig ansiktsløftning.
Den gamle navigasjonsmenyen i kanten av skjermen har blitt ofret til fordel for faner, hvor alle hovedkategoriene har hver sin fane med flere underkategorier.
Dette gjør det veldig enkelt og selvforklarende å surfe rundt i den enorme datamengden som serien har å by på, og gjør det også mer brukervennlig for nye spillere.
I år har Sports Interactive lagt enda mer arbeid ned i muligheten til å se kampene i 3D, og de har fått luket vekk en del av barnesykdommene som dette led av i fjor.
Spillerne har fått flere animasjoner og høyere intelligens, noe som fører til at de beveger og oppfører seg mer normalt.
Det er fortsatt mulig å se kampene i 2D eller å gå helt tilbake til røttene ved å bare bruke de tekstbaserte kommentarene.
Men Sports Interactive har utviklet 3D-visningen såpass mye i år at det begynner å bli et reelt alternativ, og jeg gleder meg å se hva de får til videre med akkurat dette.
Støtteapparatet er også mye mer fremtredende når det gjelder å gi deg informasjon og synspunkter på sine spesialområder.
Før hver kamp har du muligheten til å delta på et møte på bakrommet hvor du blir briefet i blant annet hva de tror om motstanderen og hvilke grep du bør gjøre for å vinne.
Om du har benyttet deg av å speide neste motstander i de tidligere spillene vil du fort merke at de stort sett sier det samme.
Den informasjonen de tilbyr deg utenom kampene er derimot mye mer interessant, for her kommer de med synspunkter på signeringer, speiding og spillere i stallen din.
Det er godt å endelig ha litt mer kontakt med hele støtteapparatet, og ikke bare assistent-treneren.
Noe jeg har savnet tidligere har vært muligheten til å gi spillerne mine instruksjoner direkte fra sidelinja, og endelig har Sports Interactive kommet med en slik funksjon.
Det gjøres veldig enkelt ved å velge mellom en rekke forhåndsinnstilte kommandoer fra en rullegardinmeny, man trenger ikke å stanse eller gå ut av kampen, og endringene i spillestilen til laget ditt er momentant.
Dette systemet er med på å gjøre det enkelere å utnytte motstanderens svakheter som du oppdager underveis i kampen, og tilfører enda mer taktisk dybde til et spill som har massevis fra før.
Takktikkskaper er også en nyvinning som blir servert i årets spill.
Dette er en trinnvis veileder som hjelper deg å sette opp taktikker som passer din spillestil.
Denne funksjonen er nok tenkt å gjøre det enklere for nye spillere å sette seg inn i hvordan man setter opp taktikker, og vil derfor ikke tilby den dybden som de mer erfarne spillerne vil ønske.
Derfor er det bra at Sports Interactive har beholdt muligheten med de avanserte instruksjonsbryterne som vi kjenner fra tidligere spill.
Man har også flere muligheter til å gi spillere spesifikke roller, som for eksempel dyptliggende playmaker, boks til boks midbanespiller og - min favoritt - sweeper keeper.
Alle disse rollene kobinert med dybden og valgmulighetene i taktikkinstillingene gir deg muligheten til å skreddersy taktikken din akkurat som du vil.
Mengden man kommuniserer med pressen er også økt i forhold til tidliger.
Nå innkalles det ikke bare til pressekonferanser før og etter kamper, men også når man presenterer nye signeringer.
Selv om pressekonferansene er forbedret sliter de forstatt med å bli litt for gjentagende.
Men dette spiller liten rolle siden man fortsatt har muligheten til å å la assistenten din ta seg av pressen.
Det merkes at Sports Interactive har et solid fundament fra tidligere spill å bygge videre på, og det de leverer i år er et «Football Manager» som både spiller bedre og ser bedre ut enn alle tidligere utgaver.
Likevel kunne jeg tenkt meg at Sports Interactive hadde lagt litt mer arbeid ned i «Team-talk» funksjonen og pressekonferansene.
Det blir for lite nyansert, og man sitter og sier det samme nesten hver gang.
Men alt i alt er «Football Manager 2010» et spill som passer like godt for både de som har fulgt serien siden starten og for nye spillere.
PS:
I salg fra fredag 30. oktober.
| 1
|
111600
|
Fransk forvirring
Forvirrende franske følelser fulle av forviklinger
HANDLER OM:
Noen venner, kolleger og bekjente samles til en middag de fleste av dem egentlig ikke vil delta på.
De er voksne, velutdannede og lever med skarpe replikker.
Det er duket for verbal og følelsesmessig skyts når frustrasjoner, sjalusi og utroskap er tema som fyker rundt bordet.
Samme tid året etter er livssituasjonen til de impliserte nokså endret.
DOM:
Dette er fransk film på sitt mest franske, i den forstand at de fleste prater veldig mye, helst i munnen på hverandre.
De hater og elsker og gnåler ganske mye om det.
Riktig kaotisk kunne det blitt, om ikke regissør Thompson hadde tatt et finurlig grep om filmens siste halvdel.
Da samles trådene i en bittersøt beskrivelse om hvordan menneskers liv kan endres på grunn av små eller større tilfeldigheter.
En film du lett kan smile av, og som lett er glemt.
| 0
|
111601
|
Splatterspøk
Det begynner blodsprutende friskt, men tempoet flater raskt ut i denne zombiesatiren.
HANDLER OM:
Etter spredningen av et zombievirus har verdens befolkning på kort tid blitt tilnærmet utryddet.
Det gjenstår bare noen få som verken har blitt til en zombie eller blitt spist av en.
En av dem er Columbus, en nervrotisk og bablende ungkar som har overlevd ved å følge et sett regler, som:
Skyt to ganger, ikke slapp av på do.
Snart slår han seg sammen med den uredde mannemannen Tallahassee, og sammen forserer de zombier splatt for splatt.
DOM:
Det er ikke første gangen det gjøres satire over zombiefilm-sjangeren, men «Zombieland» gir likevel et friskt og originalt inntrykk helt i starten.
Jesse Eisenberg spiller sin vanlige rolle som usannsynlig, keitete, mer eller mindre ufrivillig komisk antihelt, men denne gangen er det til lyden av knekkende knokler og sprutende blod.
Kombinasjonen sitter godt, og Eisenberg og Harrelson gjør et bra, motsetningsfylt team.
De møter et par tøffe jenter, skifter stadig bil, støter på Bill Murray.
Zombier er kanskje verdens mest forutsigbare horrorfigurer, men tiden da de også var de mest langsomme, er definitivt forbi.
Her spurter de.
Heldigvis har gjengen ubegrenset med tilgang på massive SUV-er og ammunisjon.
Men i et land uten særlig med levende mennesker er det tydeligvis kjedelig å leve, og det får publikum også snart erfare<.
Etter rundt en halvtime mister filmen fullstendig piffen, og henter seg aldri inn igjen.
Det går skuffende lenge mellom hver zombie, og tiden mellom er fylt med retningsløs slentring og henging.
Noen gode anslag til tross, «Shawn of the Dead» er fortsatt en bedre anbefaling i denne subgenren.
| 0
|
111602
|
Barbarisk bomskudd
Også beskrivelse av barbarisk, religiøs djevelskap kan bli en dårlig film.
HANDLER OM:
I en iransk landsby på 80-tallet blir en kvinne falskt anklaget for utroskap; hennes mann vil gifte seg med en 14-åring.
Hun blir steinet.
DOM:
Steining er en barbarisk oldtidsskikk for å drepe folk på mest mulig forjævelig vis.
Det skjer ennå rundt om i verden, ikke sjelden i den lokalt rådende Guds navn.
Vi vet også at menn kan være ryggesløse svin, at kvinner utsettes for sanseløs vold, at de blodigste urettferdigheter skjer alt for mange steder på kloden.
Uten konsekvens og - antakelig - anger for alt for mange.
Det er viktig å huske.
Men også:
Skal man lage film om umenneskelighetens ytterste handlinger, bør filmen ha ekstremt fokus, unngå de gjennomgående karikaturer, aldri gripe ned i sjangerfilmenes mest velbrukte klisjé-koffert.
Og aldri, aldri forsøke å kopiere Mel Gibsons blasfemiske sadisme i utpenslet og langtrukken uutholdelig dødstortur fra «The Passion of the Christ».
Slikt bringer kun avstand til et tema og noen ofre som burde ligge oss tett på hjertet.
| 0
|
111605
|
Rihanna synger om dødsangsten
(VG Nett)Rihannas nye singel fremstår som et rystende oppgjør med eksen Chris Brown, som ble dømt for å ha mishandlet henne.
Rundjulingen Brown ga henne i februar i år ble synlig for alle da politibildet av en blodig og skamslått Rihanna gikk verden rundt.
Den fortsatt pur unge sangerinnen har ikke sagt et ord offentlig om saken.
Til nå.
Det har lenge vært spekulert på hvordan Rihanna kom til å behandle problemstillingen når hun igjen var klar for å kommunisere med omverdenen.
Ville hun hinte om det som skjedde?
Ta det opp grundig?
Eller late som ingenting og by på mer lettbent festmusikk?
Svaret er her nå, og det er knusende:
«Russian Roulette» er så hard, bitter og nådeløs i sin omgang med mishandlingstemaet, at samfunnstjenesten Chris Brown ble idømt fremstår som et kjærlig klapp på skulderen i forhold.
Det er umulig å ikke tolke teksten som selvbiografisk.
«He says close your eyes/Sometimes it helps», synger Rihanna, og fortsetter med fraser som vil lyde kjent for mange som sitter fast i et voldelig parforhold:
«You can see my heart beating/You can see it through my chest/I'm terrified but I'm not leaving/I know that I must pass this test/So just pull the trigger».
Ikke nok med det.
I låtens bekmørke «klimaks» er det regelrett dødsangst hun beskriver:
«As my life flashes before my eyes/I'm wondering will I ever see another sunrise/So many won't get the chance to say goodbye/But it's too late to think of the value of my life».
«Russian Roulette» vil bli stående igjen som en av pophistoriens mest tabloide sanger, et tilfelle hvor det er helt umulig å skille mellom kunsten og kunstneren.
Men det er ikke bare sensasjonen som gjør at den griper tak, det handler også om at låten i seg selv er en ravnsvart sak, med et sakte, dystert og hypnotiserende groove, skrekkfilmpiano og crescendoer som snytt ut av Hollywood-læreboken.
Rihannas uforlignelige stemme har gjort inntrykk før; det gjør den selvfølgelig også i denne konteksten.
Man kan innvende at det er i meste laget å pøse på med lydeffekter som skudd og stresset åndedrett.
Men det er vanskelig å ikke la seg bergta av «Russian Roulette».
For popmusikk blir jo ikke mer dramatisk enn dette.
| 1
|
111606
|
Rammstein:«Liebe Ist Für Alle Da»
(Universal)
Enerverende ompa-metal.
Noen ganger er tysk det perfekte rockspråket, ikke minst når man som Rammstein har gjort høydramatiske, nær wagner'ske virkemidler til en karrierevei.
Med Till Lindemans tilgjorte «skummel mann»-stemme og hauger med nonsens-tekster (ingen andre makter å lage et seksuelt bilde av å stikke bratwursten inn i sauerkraut...) blir Rammsteins tungmetall dermed noe helt for seg selv.
Tilløpene er der - lydbildet er tett, tungt og massivt - men når riffkvaliteten daler, blir det fort noe veldig masete over den teatralske metal'en til Rammstein.
Dette er et band som hele tiden balanserer på eggen til å tippe over i parodien, og denne gangen er de temmelig nær.
ANBEFALTE KJØP:
«Ich Tu Dir Weh», «Frühling In Paris» og «Rammlied».
| 0
|
111608
|
Immortal:«All Shall Fall»
(Nuclear Blast/Indie)
Gnistrende tilbakekomst på plate.
Det er fremdeles mørkt, grimt og helvetes kaldt i Blashyrkh - tekstforfatter Demonaz' oppdiktede, frostbitte univers som herjes av krig og åtselfugler i alle varianter.
Alt er med andre ord som før, syv år etter forrige plate.
Mest påfallende er nok Immortal-soundet, som har gått gjennom en renselsesprosess ved hjelp av produsentlegenden Peter Tägtgren, og konservative kritikere vil kanskje si at black metal ikke bør låte så rent, men for oss andre er lyden her en åpenbaring som får frem dynamikken i instrumentbrekkene, Abbaths strupevokal og de kvernende gitarene på en helt annen måte enn før.
Og den brautende majestetiske «Unearthly Kingdom» er årets mektigste metallåt - basta!
ANBEFALTE KJØP:
«The Rise Of Darkness», «Norden On Fire», «Mount North» og «Unearthly Kingdom».
| 1
|
111609
|
Jan Erik Vold:«Vokal.
The Complete Recordings 1966-77»
(Plastic Strip/Musikkoperatørene)
Jazzpoesi av internasjonalt format.
Jan Erik Vold er en påle i norsk lyrikk.
Med dikt som «Kulturuke», «Funny» og «En tale for loffen» ga han poesien til folket og løftet den ned fra pidestallen.
Han har også vært en engasjert formidler av andres poesi og brakt internasjonale impulser inn i den norske lyrikkverden.
Nå er han 70 år, og feires med en boks stappfull av godbiter.
Samarbeidet med Jan Garbarek er i fokus, med gjenutgivelsen av de tre albumene «Briskeby Blues», «Hav» og «Ingentings Bjeller», utgitt mellom 1969 og 1977.
Også i et internasjonal perspektiv er dette formidable jazzpoetiske prosjekter, med nerve, lekenhet og flyt, der poeten er jazzmusiker og musikerne er poeter.
Særlig de to første utgivelsene er eksperimenterende i sitt vesen, Garbareks tone er rå og kraftfull, impulser fra Miles Davis' elektriske bevegelser er rykende ferske.
På «Ingentings Bjeller» er uttrykket mer behersket og peker kanskje mot Volds senere utgivelser der standardlåter akkompagnerer hans lesninger.
Denne lille boksen inneholder mye mer.
En CD med opptak der Vold leser alene og sammen med sin amerikanske poetkollega Robert Creeley, og en pandoras eske av en DVD med ulike filmopptak, radioopptak, avisutklipp og bilder, dessuten en fyldig bok med perspektivrike tekster.
Årets boks for jazz- så vel som poesielskere.
CARL PETTER OPSAHL
| 1
|
111610
|
Miley Cyrus:«The Time Of Our Lives»
(Hollywood/Universal)
Cyrus-virus til salgs.
Man har jo lyst til å like «Hannah Montana»-stjernen, om ikke annet så fordi det er så guffent forutsigbart å slakte hypermanufakturerte amerikanske tenåringspopstjerner.
Men «The Time Of Our Lives» gir ikke en stakkars anmelder noe valg, heller.
Dette er fæl og overprodusert pop, uutholdelig sakkarinsøt i balladene, pinlig stadionrockete i låtene som prøver å signalisere attityde.
To av de kun åtte sangene er passabelt samlebåndsmateriale, men stikker seg kanskje mest ut fordi resten er så pyton.
Frk.
Cyrus er ikke flink til å synge heller:
Innsatsen på åpningssporet «Kicking And Screaming» er direkte rødmefremkallende.
Og denne utgivelsen er så skamløs at man blir fornærmet på ungjentenes vegne.
ANBEFALTE KJØP:
«Party In The U.S.A.», «Time Of Our Lives».
| 0
|
111611
|
The Flaming Lips:«Embryonic»
(Warner)
En innertier reiser lang ut.
Det var på høy tid at Oklahomas The Flaming Lips tok en krapp venstresving nå.
Men at de skulle ha et mesterverk som dette i seg i 2009, er en vidunderlig overraskelse.
Det kokett storøyde er erstattet av tekster om egodød og «tilbake til naturen» som et skrekkscenario.
De irriterende «naive» popfrieriene fra det forrige konvensjonelle albumet deres, fra 2006, er satt til side til fordel for en sømløs musikalsk reise som tar opp i seg alt fra tyske Faust, tidlig 1970-talls Miles-psykedelia og Pink Floyds «Meddle» (1971).
«Embryonic» er likevel aldri «retromusikk».
Snarere låter det som fremtiden, kaoset inkludert.
Yeah Yeah Yeahs Karen O sørger for å gjøre «I Can Be A Frog» til årets mest sexy to minutter, og de mest buldrende brutale passasjene gjør albumet til et torturinstrument for dårlige høyttalere og gode naboer.
De får bare lære seg å leve med det.
Det er jammen ikke hver dag - ikke en gang hvert år - man hører en plate og vet at den kommer til å følge en i årevis.
Men dette er en slik.
ANBEFALTE KJØP:
«See The Leaves», «Powerless», «I Can Be A Frog», «Worm Mountain», «Silver Trembling Hands», «Watching The Planets».
| 1
|
111612
|
Sufjan Stevens:The BQE
Asthmatic Kitty/Tuba
Konseptmaker Sufjan Stevens tar denne gangen for seg hovedfartsåren mellom Brooklyn og Queens i New York.
Vi skal ikke vurdere hvorvidt kunstvideoen som følger med er vellykket, men vil bare konstatere at den krever en viss tålmodighet.
Noe av det samme kan anmerkes det musikalske.
Det beror i utgangspunktet på to faktorer.
Den mest umiddelbare er at vi har med en instrumentalplate å gjøre.
Selv om det er noe umiskjennelig «sufjansk» over det hele, føler man seg snytt all den tid stemmen er et av mannens fremste særpreg.
Mer alvorlig er det at Stevens virker å bevege seg inn i en genre han ikke helt behersker.
Som popmaker er han blant samtidens mest sofistikerte.
Som «klassisk komponist» fremstår han som flat, repeterende, og i noen tilfeller litt simpel og tilfeldig.
ANBEFALTE KJØP:
«Movement IV: Traffic Shock», «Movement II:
Sleeping Invader», «Movement V: Self-organizing Emergent Patterns».
| 0
|
111615
|
Donkeyboy: «Caught In A Life»
(Warner)
Flinke single-plukkere!
Årets mest bemerkelsesverdige debutanter suksessmessig har ironisk nok timet plateutgivelsen sin perfekt med a-has avskjedspressemelding.
Ikke fordi jeg foreløpig tror at Donkeyboy kan gjenta karrieren til a-ha, men fordi a-ha må sies å være et klart forbilde, hvilket også a-ha selv trolig har oppdaget ettersom Donkeyboy varmer opp for dem i England senere i høst.
Donkeyboy har hittil servert to svære smilehull av noen singler med lette og luftige melodilinjer som er umulig å mislike.
Problemet med resten av platen er at de åtte andre låtene i for stor grad faller inn i samme spor som disse to.
Det nødvendige stinget forsvinner dermed til fordel for en snillisme i klangutvalget, og Donkeyboys småbombastiske synth-pop et sted mellom Phoenix og Analogue Orchestra forblir kjølig og svalt der temperaturen burde ha økt.
Foreløpig er Donkeyboy et singleband, men som sådan er de mildt sagt eminente.
ANBEFALTE KJØP:
«Ambitions», «Sometimes» og «Awake»
| 0
|
111617
|
Snurrig
Regi:
Arnljot Berg Med:
Carsten Byhring, Roy Bjørnstad, Erik Hivju Banebrytende filmteknikk (hele tre kameraer samtidig!) ble det snakket høyt om da regissør Berg gikk i gang med sitt selvbiografiske prosjekt fra bak dørene på en nerveklinikk, lenge før både «Gjøkeredet» og «De gales hus».
Snodig da at det nettopp er fraværet av det filmatiske som slår meg når jeg ser filmen 38 år etter den ble laget:
Dette er filmet teater, og den velmente humanismen som ligger bak forstyrres dertil av at vi hele tiden er klar over at vi ser skuespillere som spiller psykiatriske pasienter.
Mer snurrig enn vellykket.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111619
|
Norsk 2
DVD-anmeldelse
Regi:
Barthold Halle Med:
Britt Langlie, Sølvi Wang, Kirsti Kolstad Musikalversjonen av «Ungen», fra 1974, virker på mange måter mer gammeldags enn filmatiseringen av samme stykke fra 1938.
Da tenker jeg ikke bare på at bilde- og lydkvaliteten er ujevn.
Filmen stopper en smule opp når Harald Tusberg og Egil Monn-Iversen så-som-så sanger setter inn, og Sølvi Wangs «Hønse-Lovisa» er i overkant østkantkarikert.
Sorthvitt Sagene-realismen erstattes av farger, komikk og sukkersøthet.
Sin tids Pia Tjelta, Britt Langlie, redder dagen.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111622
|
Så vidt severdig sentimentalitet
Oscar-søknad ohoi!
HANDLER OM:
Basert på historien om det stormfulle vennskapet mellom Los Angeles Times-spaltisten Steve Lopez og den klassisk utdannede, men nå hjemløse og mentalt syke cellisten Nathaniel Ayers.
DOM:
Den unektelig fascinerende historien om Los Angeles-uteliggeren Ayers, en gang et vidunderbarn innrullert på den høyt respekterte kunstskolen Julliard i New York, er etter hvert veldokumentert.
Den er godt «featurestoff» for aviser og blader, for å si det mildt, og kanskje så du intervjuet med den virkelige Ayers på «60 Minutes».
Hollywood-filmen om ham er dessverre den minst gripende utgaven undertegnede så langt er blitt kjent med.
«Om forlatelse» (2007) og «Stolthet og fordom» (2005) bar bud om at britiske Wright var en regissør med episke og virtuose ambisjoner, om enn med en markant hang til det jålete og føleriske.
Det mest vellykkede med «Solisten» er marerittversjonen av «downtown» Los Angeles:
Cracknarkomane og sinnssyke i fornedrende forening i området med det bokstavelige tilnavnet «Skid Row».
Flybildene av byens trafikkmaskiner og veinett er grimt apokalyptiske.
Wright skal også ha for at han ikke legger skjul på at mentalt ustabile personer ikke bare er tragiske objekter for vår medynk.
De kan også være en utmattende «pain in the ass».
Utover denne realismen blir dessverre «Solisten» en umake par-«bromance» preget av sedvanlig Hollywood-patos.
Jamie Foxx, med ukurant sveis og paljettjakke, griper aldri helt tak, og Downey Jr. er ukarakteristisk selvnytende og bråkjekk som Lopez.
Avisredaksjonsmiljøet blir skildret på typisk bladsmørermacho vis, og den ofte vidunderlige Keener får lite å spille på.
Filmen er «bare» to timer lang - rene røykepausen etter dagens Hollywood-standard - men føles likevel uttværet.
Forsøket på å si noe om musikk, den mest mystiske og transporterende av alle kunstformer, er godt ment, men urealisert.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111624
|
Flat «Fame»
En slags remake av 1980-eksplosjonen ved samme navn; temmelig unødvendig.
HANDLER OM:
Vi følger en gruppe ungdommer fra opptak, gjennom fire år ved New York City High School of Performing Arts; «Fame-skolen».
DOM:
Originalen til denne filmen slo ned som en veritabel filmeksplosjon i regi av Alan Parker i 1980.
Det ble, blant annet, noen Oscars av det.
Et definitivt showbiz-begrep.
Samt en populær TV-serie.
Denne utgaven - skjønt ikke noen regelrett kopi av originalen - er mye flatere, mye mer rotete, temmelig forutsigelig og alt for uskyldig i alt sitt vesen.
Selvfølgelig er det en god del talent her; virkelig glitrende talent, når sant skal sies (om enn til dels alt for gamle til gymnasunger å være).
Det redder noe.
Men ikke nok; en DVD-kveld med originalen er langt mer å anbefale.
| 0
|
111626
|
Toby Keith «American Ride»
(Show Dog/Universal)
Barack Obamas «Trubadurix».
Det var en absurd idé å invitere «hauken» Toby Keith til å opptre på årets Nobelpriskonsert.
Valget blir ikke mindre underlig nå som vi vet hvem som skal motta fredsprisen.
Keith kaller seg riktignok demokrat, men har gjort et poeng av at han ikke stemte på Barack Obama.
Kan bli litt klamt på backstageområdet i Oslo Spektrum 11. desember, gitt.
Det er ikke veldig mye country igjen i Keith på «American Ride».
«Roadhouse»-boogie, ståkete sørstatsrock og overdramatiske «powerballader» sloss om plass.
Platens mest betagende sang, «Cryin' For Me (Wayman's Song)», trekker veksler på saksofonsolo og jazzmusikere som Dave Koz og Marcus Miller.
Felles for alle uttrykkene er en hang til overproduksjon og overdrivelse.
En harry slager eller to ligger sannsynligvis begravd her, som vanlig.
Men i albumformat er Toby Keith både som vokalist og låtskriver enerverende midt på treet.
ANBEFALTE KJØP:
«American Ride», «Every Dog Has It's Day», «Cryin' For Me (Wayman's Song)»
| 0
|
111628
|
Bjølsen Valsemølle «Mohammeds Cafe»
(Grappa)
Like solid som din mest joviale kompis.
Med «91, 72» har Trond Ingebretsen og Bjølsen Valsemølle lagd sin beste låt siden «Vålerenga kjerke» og heldigvis er det mer å tygge på her, eventuelt nikke anerkjennende til.
Spesielt Oslo øst-poesien til Ingebretsen er helt spesiell og mer litterær enn de fleste andre norske rockpoeter - brennende, hjertevarmt, intenst og ikke minst preget av et levd liv, akkurat slik Ingebretsens stemme også er.
Lydbildet sitter også mer helhetlig enn noen gang før med et vell av ringlende gitarer i front.
«Mohammeds Cafe» gir deg lyst til å legge armen karslig rundt skulderen på kompisen din og smile bredt og lykkelig, tross enkelte slag og sår som livet gir.
ANBEFALTE KJØP: «91, 72», «Mohammeds Cafe», «Kornelia», «Når gitarene ringer» og «Hvis jeg kunne»
| 1
|
111630
|
Siri Nilsen «Vi som ser i mørket»
(Grappa)
Kunstferdig og noe uferdig.
Det er muligens bare positivt at man blir lett provosert av en plate, men ikke nødvendigvis når den føles uferdig i forhold til de flotte anslagene.
Slik er det med debutanten Siri Nilsen, som har slått sine pjalter sammen med produsent Jan Martin Smørdal.
Det høres godt, for han har tidligere jobbet med både Rockettothesky og Hanne Hukkelberg.
Med Siri Nilsen er knitre-pop-triangelet komplett, og i stor grad står dessverre fiffige og kunstferdige arrangementer i veien for gode tilløp som de aller fleste sangene har.
At det veksles mellom norsk og engelsk bidrar heller ikke til helheten, men Siri Nilsen får glimtvis avslørt at stemmen hennes har egenart, som i Veronica Maggio-flørten «Herregud» eller når inspirasjonen fra engelsk folkmusikk skinner gjennom som på «Ears Pierced».
Det gjelder bare å samle trådene bedre til neste fremstøt.
ANBEFALTE KJØP:
«Åpen bok», «Herregud» og «Ears Pierced»
| 0
|
111637
|
Spillanmeldelse:Bunnsolid hockey
«NHL 10» bygger vel mye på fjorårets utgave, og tilbyr ikke de helt store forandringene.
Likevel leverer EA et bunnsolid hockeyspill.
Forventningene etter fjorårets monstersuksess «NHL 09» kan ikke sies å være annet enn høye.
EA Canada og EA Sports velger å holde seg til vinneroppskriften fra i fjor og leverer et like bunnsolid spill med en enorm dybde, både på og utenfor banen.
«NHL 10» har beholdt alle modusene fra i fjor.
De eneste nyhetene på denne fronten er muligheten til å spille et enkelt sluttspill og en oppdatering av «General Manager»-modusen.
I tillegg til det store utvalget av moduser har «NHL 10» en mengde lisensierte ligaer og landslag.
Dette gir deg mange valgmuligheter når du vil spille mot andre online og i sofakroken med kamerater.
Årets utgave er noe mer fysisk enn forgjengeren.
Du har fortsatt muligheten til å sette inn knusende kroppstaklinger, men i årets utgave kan du også presse motstanderen din opp mot vantet for å få hjelp av medspillere til å frata ham pucken.
I tillegg til dette er også slosskampene redefinert.
Når råtassen på laget ditt bestemmer seg for å kaste hanskene, skifter kameravinkelen til førstepersons vinkel og man står ansikt til ansikt med bølla som man har lyst til å gi juling.
Dette fungerer utrolig bra, og er innimellom veldig underholdende.
«Skillstick»-kontrollen fra i fjor er fortsatt med, men det er også mulig å bruke det gamle knappeoppsettet fra tidligere «NHL»-spill.
Dette gjør det litt enklere for nykommere, men for å få den fulle opplevelsen ut av spillet er det greit å lære seg det nye systemet først som sist.
«Skillstick»-kontrollen har en forholdsvis bratt læringskurve og man må belage seg på å spille en del kamper før det sitter.
Men når man først får det i fingrene tilfører det spillet mye mer underholdning.
VG Nett-leser:
Gameplayet er mye mer variert enn i 09 og lagkameratene er definitivt blitt langt smartere.
Diskuter NHL 10 her!
Den største forskjellen på isen fra tidligere spill er at den kunstige intelligensen på motspillerne har blitt litt oppdatert.
I tillegg har fysikkmotoren fått en liten oppussing, og dette gjør at pasningspillet er mer presist, i tillegg til at spillere kan slå pucken mens den er i luften.
Dette er igjen med på å gi muligheten til å score utrolige mål, men er såpass balansert at slike sjanser ikke vokser på trær.
I årets utgave gir EA oss også en forbedret atmosfære rundt kampene.
Publikum reagerer veldig bra på hva som skjer på isen og er med på å øke følelsen av å spille en virkelig kamp.
For eksempel får hjemmelaget kjenne publikums vrede om de spiller dårlig eller ligger under med stygge sifre.
Det å spille et spill der publikum reagerer så interaktivt på det som skjer på isen er forfriskende, og er noe jeg veldig gjerne vil se i andre sportspill, som for eksempel «FIFA» og «PES».
Selv om «NHL 10» kan tilby timesvis med underholdning når man spiller alene er det først når man spiller med eller mot andre at det virkelig blir moro.
Som i de fleste sportspill er det knivingen med venner hjemme i stua som er mest gøy, og «NHL 10» fungerer utmerket som et spill man kan ta frem når man vil konkurrere mot kamerater.
Det har ikke skjedd de store forandringene fra i fjor, og EA har valgt å holde seg til det sikre.
Det er vanskelig å fornye en serie som har utgivelser hvert år, og det er fullt forståelig at EA velger å finpusse det solide spillet de leverte i 2008.
Men for de som har fulgt serien hvert år vil denne utgivelsen virke som en liten oppdatering fra fjorårets.
«NHL 10» er en god investering om det skal være ditt første hockeyspill, men om du har «NHL 09» stående må du selv vurdere om det er verdt det for den lille finpussen som EA byr på.
| 1
|
111639
|
Spillanmeldelse:Fantastisk Forza
På tredje forsøk klaffer alt for Microsofts «Gran Turismo»-konkurrent.
«Forza Motorsport 3» er et beist av et spill.
Hvor bra er «Forza Motorsport 3»?
Jeg skal gi et eksempel:
Jeg har kjørt den legendariske Nordschleife-banen på Nürburgring hundrevis av ganger i diverse bilspill - fra «Grand Prix Legends» til «Gran Turismo 4», «Forza Motorsport 2» og «Project Gotham Racing 3».
20,8 fryktinngytende kilometre med asfalt.
Alle racingbaners mor, spør du meg.
Jeg kjenner alle svingene, vet hvor alle farene ligger og hvor jeg skal slippe løs absolutt alt jeg har av tilgjengelige hestekrefter.
Man skulle tro jeg hadde fått nok nå.
At jeg hadde utfordret Nordschleife - og vunnet - for lenge siden.
Så dundrer «Forza Motorsport 3» inn i min Xbox 360 og sørger for at en ulmende glød blusser opp i brølende flammer på ny.
Min første store opplevelse med dette spillet (den første av mange, må jeg få legge til), øyeblikket da jeg virkelig forstod hva Turn 10 Studios har klart å koke sammen, kom nemlig da jeg satt meg inn i en 2007 Shelby Cobra GT 500 på Nordschleife og brølte avgårde.
Det var en ren test-runde.
Jeg konkurrerte ikke mot noen andre og hadde ikke noe annet mål enn å hilse på to kjære, gamle bilspill-venner.
Allikevel ble det nesten en euforisk opplevelse.
Bil- og veifølelsen er så fantastisk bra at det som på papiret burde være utprøvd for lengst fremstår som noe helt nytt og makeløst.
Joda, det er mange spill som har levert svært god bilfysikk til nå og «Forza Motorosport 3» er ikke noen revolusjon i så måte.
Men i spill som dette er det marginene som regjerer, og «Forza Motorsport 3» er virkelig marginenes nye konge.
Jeg gliste meg gjennom alle de 20,8 kilometrene mens jeg tenkte for meg selv at Turn 10 har redusert «Need for Speed: Shift» til en lilleputt og henvist «Gran Turismo 5 Prologue» til bakspeilet.
Gudene vet hvordan Polyphony Digital har tenkt til å overgå Forza når det komplette «Gran Turismo 5» dukker opp på PS3 en av de nærmeste månedene (selv om herlige trailere som denne gir PS3-spillere håp).
For en testrunde på Nordschleife og ufattelig deilig bilfysikk er ikke det eneste «Forza Motorsport 3» har å by på.
VG Nett-leser:
Demoen var helt syk...
Dette er nødt til å bli tidenes bilspill :D Diskuter Forza Motorsport 3 her!
For det første er det morsomt fra starten av, du tvinges ikke til å putre rundt i en VW Beetle i timesvis for å tjene nok penger til bedre biler.
I steden er alle de 400 bilene fra 50 forskjellige produsenter tilgjengelig fra første meter i lekemodusene, mens du i kampanjemoduset får bruke heftige vidundere etter svært kort spilletid.
Turn 10 Studios har også gjort en formidabel innsats for å inkludere alle med et snev av bilinteresse - fra de mest grønne novisene til de mest hardbarkede simulatorentusiastene.
Førstnevnte har et lass av hjelpemidler som sørger for at nær sagt hvem som helst kan fullføre de 100 banene i spillet, mens sistnevnte må gnisse tenner og klare seg helt på egen hånd - de må til og med bruke clutch!
Mellom de to ytterpunktene kan du finjustere på en mengde parametere - fra bremsehjelp til hjelpelinje på asfalten, girmetode og veigrep.
Forøvrig en ypperlig måte å gradvis bevege seg oppover vanskelighetsskalaen på.
Du har i tillegg full frihet til å installere oppgraderinger i bilene - enten automatisk eller «manuelt», del for del - og flikke på disse for å justere på bilens ytelse.
Du kan i tillegg dekorere bilene dine etter hjertens lyst.
Eller ikke.
Begge deler er valgfrie for alle som bare har lyst til å kjøre fort i racerbil.
Dessuten har spillet et fullt skadesystem, som hindrer deg i å kjøre som en villmann.
Det skulle bare mangle, men allikevel.
Multiplayerdelen i «Forza Motorsport 3» er også utrolig lovende, med både lokal splitscreen, onlineracing og et auksjonshus hvor du kan selge og kjøpe biler.
Et element jeg er mer usikker på, er muligheten til å spole tilbake når som helst dersom du gjør en feil.
Ja, frustrasjonen fra en ørliten feilberegning og en irriterende omstart fjernes, og det er flott.
Men samtidig er tilbakespolingen puter under armene så det holder.
Noe av mestringsfølelsen og realismen dempes.
I valget mellom å ta en omstart eller å spole tilbake velger jeg sistnevnte, naturligvis gjør jeg det, men jeg har en mistanke om at spillgleden i det lange løp ville ha vært høyere dersom jeg ikke hadde det alternativet.
«Forza Motorsport 3» ser også vesentlig bedre ut enn forgjengeren, men her er det fremdeles litt å gå på.
Jeg pirker nå, dette er ikke veldig viktig for å si det sånn, men jeg kunne godt ha tenkt meg mer levende omgivelser.
Men så har du den nevnte følelsen spillet gir, da.
Følelsen av at alt stemmer, den troverdige illusjonen av å håndtere drømmebiler på racingbanen.
Det deilige suget i mellomgulvet som nekter å slippe taket.
Spillet er kanskje ikke perfekt, men det kommer fordømt nær.
Det er realistisk uten å være ekskluderende, overlegent uten å være arrogant og sinnssykt kult uten å være masete.
Det er det komplette bilspillet.
Punktum.
PS:
I salg fra fredag 23. oktober.
Spillet kommer kun ut på Xbox 360.
PPS:
Spillet kommer på to DVD-er - disk to inneholder endel biler og baner, og disse må installeres på disk for å være tilgjengelige.
Du trenger altså harddisk for å få tilgang til hele spillet.
| 1
|
111640
|
Max mislykket
Velment og uavhengig om norske overløpere, dunkle forretningssamarbeid og en kvinnelig agenthelt under Andre verdenskrig.
Ment som et underholdende oppgjør, ender opp som ubehjelpelig amatøraften.
DOM:
Man ønsker jo å være medgjørlig, så ta oss ta det tilforlatelige først.
1. Privativ initiativ er en bra ting.
Regissør, produsent og manusforfatter Gundersen - en mangeårig mangtsysler i norsk film - skal ha klapp på skulderen for å ha fått dette prosjektet i havn, uten offentlig støtte.
2. Aqua-vokalist
Lene Nystrøm har en kalkulert beleven Ava Gardnersk utstråling, spesielt når kameraet holder en viss avstand til ansiktsmimikken hennes.
Synd da, at Gundersen er så glad i avslørende nærbilder av skuespillerne sine.
Han er også glad i tåke, ond latter fra de mange slemme sleipingene, sigaretter, lightere og «Casablanca» (1942).
Om han er glad i komisk forstyrrende «skumle» filmmusikklydspor, samt dialog som formelig skriker etter en «comeback»-sesong av «Åpen post»
(«Jeg er dritt lei den jævla krigen her», «Han kommer til å henge, men ikke på veggen!») også, eller om disse tilbøyelighetene er rene arbeidsuhell, vites ikke.
Men faktum er at «Svik» på sitt verste er 100 minutter som setter norsk film 20 år tilbake i tid.
Folk som husker stive hjemmelagde 1980-talls sjangerkalkuner á la «Blackout» (1986) vil kunne nikke gjenkjennende, men ikke anerkjennende.
Tidskoloritten er ålreit, men settene er få og billige, klippingen abrupt og underlig, dubbingen til tider elendig og skuespillet smertefullt.
Det er vondt å se antatt dyktige folk som Såheim, Langhelle og Ingrid Bolsø Berdal kave rundt i disse omgivelsene.
Tyske Götz Ottos fremste kvalifikasjon er tydeligvis - som pressematerialet gjør et poeng av - at han er «to meter høy».
Filmen har ikke én, men to av de verste avslutningsreplikkene i nyere tid, og er klinisk ribbet for nerve, dynamikk og spenning.
Det er ikke noe ondt ved «Svik».
Snarere er den et velment forsøk på å rette filmkameraet mot en lite påaktet skamplett i norsk krigshistorie.
Det er et stykke igjen til Aune Sand, og jeg har sett mer hjelpeløse filmer i år.
Men de er gått rett på DVD.
Det burde denne gjort også.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111642
|
Backstreet Boys - «This Is Us»
Bluferdige bakgategutter
New Kids On The Blocks pornografiske «comeback»-vits fra i fjor, «The Block», viste med grufull tydelighet hvor galt det kan gå når «boyz» skal bli «II men», og «boyband» må bli voksne.
Da går det langt, langt bedre med Backstreet Boys.
Etter dagens standard må denne samlingen med lett R&B-pop sies å være direkte bluferdig.
De er jo i overveiende grad sørstatsgutter, disse menneskene, så det er ikke bare produsentene - Max Martin, Soulshock, Printz Board, Redbone, en haug andre - som takkes i omslaget, for å si det slik.
Også Gud må tilsynelatende holdes personlig ansvarlig for hvordan «This Is Us» låter, og tekstene er da også hovedsakelig beskjedent romantiske, veloppdragne.
Resultatet er en vellykket oppdatering av gruppens «klassiske» harmoniserende dansepop, seg selv lik på en tiltalene måte.
Til og med «autotune»-effekten holdes strengt i sjakk.
Om det blir hits av dette i 2009, over 10 år etter glansdagene?
Tja, hva vet jeg.
Hva sier dere, jenter?
ANBEFALTE KJØP:
«Straight Through My Heart» «Bigger», «She's A Dream»
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111643
|
Townes Van Zandt - «Be Here To Love Me»
Countrymusikkens Van Gogh.
Texas-trubaduren Townes Van Zandts (1944-1997) ujevne, men overveldende 1970-tallskatalog er over oss igjen, denne gang via det kresne britiske indieplateselskapet Domino.
Gospelfargede «High, Low And Inbetween» og «The Late Great Townes Van Zandt» (begge 1972) mangler, merkelig nok, ellers er alle de klassiske albumene hans på plass:
Fra det litt ubekvemt arrangerte debutalbumet «For The Sake Of The Song» (1968), til og med «Flyin' Shoes» (1978).
Samt dette, det doble lydsporet til den bevegende, sobre dokumentarfilmen om ham fra 2005.
«Legend» fra 2003 er og blir den perfekte introduksjonen til ham; «Be Here To Love Me» er mer et tilskudd for dem som av en eller annen grunn ikke måtte ønske å eie alle platene.
Musikken er under alle omstendigheter nesten ubegripelig gripende.
Van Zandt var en av de få låtskriverne man uten fare for overdrivelse kan kalle en poet, og de beste øyeblikkene hans feier gulvet med den lettkjøpte melankolien musikken vår er blitt så full av.
Dette, venner, er den eksistensielle ekte vare.
Rystende.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 1
|
111644
|
Minor Majority - «Either Way I Think You Know»
(How To Say Goodnight/Universal)
Man kan formelig høre hvordan tiden løper fra Minor Majority.
Bandet stammer fra en periode da enhver halvstudert fjomp kunne henge på seg kassegitaren og synge noe halvtrist for så å bli lovprist for «melankolien» sin.
Det holder ikke lenger, i en tid hvor jentene har satt en ny norsk singer/songwriter-standard - tenk bare på hva Ane Brun og Marit Larsen får til, selv i sine mest spartanske settinger.
Majority-sjef Pål Angelskår har brukt mye tid på å studere Oscar Wilde, og selv om vi ikke kan forlange at alle som har gjort dét skal ha Morrissey-kvaliteter, er det et skrikende savn etter både brodd og vidd i Minor Majoritys musikk.
Den trauste, kjedelige, høflige tristessen er konge her, det låter grått og ordinært, som utvaskede utgaver av R.E.M. og Tindersticks.
Men det er jo heller ikke slik at Angelskår er ubegavet; her er et par perler som viser at han kan skrive låter så gode at de bryter gjennom skylaget - den beste kommer endog i to versjoner.
Dessuten synger han stadig bedre.
Tre års ventetid forsvarer likevel ikke dette.
ANBEFALTE KJØP:
«In A Way I Think You Know», «Either Way I Think You Know», «Bloomed & Died».
| 0
|
111645
|
Tommy Tee - «Studio Time»
(Tee Productions/Bonnier Amigo)
Tommys triumf.
Veteran og hiphop-gudfar Tommy Tee tar kanskje avskjed som rapper, men begir seg med dette ut på nye eventyr som produsent.
Et omfattende, genreoverskridende album, og en maktdemonstrasjon.
Første spor, «Meet The Legends», hvor Tommy selv rapper med sørstatsrapperen Bun B og talentfulle Supa Sayed, er en soleklar favoritt.
Den harde og dansbare technolåten «2 Happy Campers» med The Loudmouf Choir er ellevill, og sammen med popsangen «Work With Me» (med Mira Craig) blant albumets store overraskelser.
Det finnes tilsynelatende ingen regler denne gangen, og Tommy viser flere sider av seg selv enn tidligere - kanskje hele seg, for første gang?
Et allsidig, stjernespekket album med glimt i øyet, og et kompromissløst eksperiment med hiphop, soul, techno og pop.
Nok et bevis, i løpet av kort tid, på at det står mer enn bra til i norsk hiphop.
ANBEFALTE KJØP:
«Meet The Legends», «2 Happy Campers», «About That Girl», «On Da Corner», «G-Optified».
SILJE LARSEN BORGAN
| 1
|
111646
|
Supersilent - «9»
Supersilent som orgeltrio.
Den norske suksesskvartetten Supersilent har blitt trio, uten trommeslager Jarle Vespestad.
Det er ikke den eneste grunnen til at uttrykket på deres siste utgivelse har blitt svært ulikt det de har gjort tidligere.
Arve Henriksen, Helge Steen og Ståle Storløkken har nemlig samlet seg med hvert sitt Hammond-orgel.
Musikken er langt mindre dynamisk, borte er eksplosive utbrudd og infernalsk rockedriv, borte er også Henriksens karakteristiske trompetklang.
I stedet får vi fire lange klangflater i sakte klangmodulasjon, innadvendt og utfordrende.
Størst spenning byr kuttet «9.2» med vedvarende klangdissonanser, mens «9.3» gir assosiasjoner til samtidig kirkemusikk.
I lengden blir de lange strekkene for ensartede og lite utfordrende.
Supersilent er ved et spennende vendepunkt, men trenger nok mer tid på å finne seg selv som trio.
ANBEFALTE KJØP:
«9.2», «9.3».
CARL PETTER OPSAHL
| 0
|
111647
|
Jonas Fjeld & Henning Kvitnes - «Den gamle veien»
Det føles veldig riktig når to av den norskspråklige rootsmusikkens fremste representanter forener kreftene i et album.
På hver sin kant treffer de selve livsnerven hos de usnobbete, nostalgiske romantikerne, en mennesketype det virker å florere av her til lands, platesalget tatt i betraktning.
Og selv om et samarbeid ikke nødvendigvis betyr dobbelt så bra, er man garantert solid håndverk med kvalitet i alle ledd.
Henning Kvitnes er best når han får rast litt ifra seg, som på boogietraveren «Ut å stæle hester», mens Jonas Fjeld åpner for refleksjoner med Hagerup-tolkningen «Vår evighet».
Platens mest vellykkede øyeblikk kommer likevel når kumpanene både komponerer og synger sammen.
Da oser det både av lek og livserfaring, og Fjeld/Kvitnes blir utvilsomt en av høstens store konsertslagere.
Norgesturneen har for øvrig avspark 14. oktober.
ANBEFALTE KJØP:
«Noen speller Willin'», «Siste terningkast», «Den gamle veien», «November», «De minste på jord».
| 1
|
111650
|
Tokio Hotel - «Humanoid»
Tenåringshelter med begrenset musikalsk interesse.
Tyske Tokio Hotel - med svartsminkede, androgyne Bill Kaulitz (20) og hans ti minutter eldre tvillingbror Tom som udiskutabel kjerne - har på kort tid blitt et europeisk tenåringsfenomen av dimensjoner.
Mye skyldes selvfølgelig Bills frontfigurative særpreg, men samtidig har uttrykket - som flere mener er spesialdesignet av langt eldre og mer erfarne produsenter - et emosjonelt element som er det rene fluepapiret på rot- og rastløse ungdommer med sans for melodiøs, synthpreget pop med høy glamfaktor.
Luften går dessverre fort ut av ballongen her etter en sterk åpning, for når Tokio Hotel er mest interessante når de fremstår som bleke Depeche Mode-skygger er det neppe den musikalske egenarten man vil huske «Humanoid» for.
ANBEFALTE KJØP:
«Noise», «Darkside Of The Sun» og «World Behind My Wall».
| 0
|
111651
|
Air - «Love 2»
Med sitt femte studioalbum har Air funnet igjen komfortsonen som ble etablert i 1998 med kanondebuten «Moon Safari».
Og som de siden har eksperimentert seg ut og bort fra med helt fabelaktige resultater (så sant man glemmer forrige korsveis nedtur «Pocket Symphony» fra 2007).
Ringen er således på mange måter sluttet.
Det betyr ikke at Jean-Benoît Dunckel (40) og Nicolas Godin (39) ikke har mer å gi.
Men i likhet med andre innovative størrelser trenger de ikke lenger å finne opp kruttet på ny.
De har oppnådd nok til å kunne lene seg trygt på sin egen magefølelse.
Og akkurat nå sier den at det er på tide å skue tilbake til røttene.
Dermed får vi nok et gjenhør med behagelig, popformatet, organisk elektronika, som vel egentlig bare Air er i stand til å lage uten å fremstå som cheezy.
ANBEFALTE KJØP:
«Love», «So Light Is Her Footfall», «Heaven's Light», «Sing, Sang, Sung», «African Velvet».
| 1
|
111653
|
Spillanmeldelse:Nådeløst realistisk krigsspill
Med knallhard fokus på realisme byr «Operation Flashpoint:
Dragon Rising» på en annerledes spillopplevelse - på godt og vondt.
Glem alt du har lært av actionspill som «Halo», «Gears of War» og «Call of Duty».
Glem alt om intense nærkamper og enmannshæren, om apokalypsen og nazi-zombier.
Det er kunnskap som vil gjøre livet vanskeligere for deg i «Operation Flashpoint: Dragon Rising».
Her blir vi ført til den brutale virkeligheten, og kastet midt inn i en høyaktuell politisk verkebyll som er i ferd med å sprekke.
Og det er tusen ganger mer spennende enn nok en romveseninvasjon eller enda en tur tilbake til andre verdenskrig.
Den troverdige settingen følges opp av en høy grad av realisme i selve spillet.
Fiendene er ikke noen snerrende monstre du må sage i to med motorsagen din mens du kjenner adrenalinet og panikken brer seg i kroppen.
Her er fienden ofte på 150 meters avstand, gjerne bare noen prikker i skogholdet som du kan skimte langt der i det fjerne.
Og skulle du bli skutt, kan du ikke gjemme deg bak en stein og på magisk vis bli frisk igjen.
Hvis du ikke behandler sår og skader, kommer du til å blø i hjel.
Blir du skutt i benet kan du ikke løpe, og blir du skutt i armen vil du naturligvis sikte dårligere.
Akkurat som i virkeligheten.
«Operation Flashpoint» straffer deg nådeløst for dine feiltrinn.
Utvikleren har - i realismens navn - ignorert genrens evolusjon de siste årene.
Den gode spillopplevelse er forkastet til fordel for et nådeløst fokus på realisme.
Og det er helt greit, det.
«Operation Flashpoint» skal ha skryt for at det prøver å være noe annet.
Det forsøker ikke å kopiere andre suksessfulle actionspill.
Det går sin egen retning.
Og det har helt opplagte kvaliteter, som nettopp det ekstreme fokuset på autensitet som ingen andre krigsspill kan matche.
Men det er et par store problemer her.
Det er ingen opplæringsdel som forteller mer enn hvor de ulike knappene er.
Det er ingen innføring i taktiske manøvre, evakuering eller hvordan man effektivt angriper en beleiret låve.
Ting som er helt nødvendig for å lykkes i «Operation Flashpoint» - det er det ingen som forteller deg.
VG Nett-leser:
Er det bare jeg og Ole Didrik som gleder oss til dette?
Diskuter Operation Flashpoint her!
For det andre: det er helt greit at jeg må bruke en time, kanskje to, på å fullføre et oppdrag i lavt tempo.
Krype rundt en stor landsby, rekognosere, skaffe meg informasjon og få et overblikk.
Det er greit - det er spillets premisser.
Problemet er at det ikke føles belønnende nok etterpå.
Og dermed forsvinner motivasjonen til å spille videre.
«Operation Flashpoint:
Dragon Rising» er et nisjeprodukt på samme måte som «Microsoft Flight Simulator».
Det er et spill for spesielt interesserte.
Og de kommer til å elske det.
Men det store flertallet klarer ikke lande en Boeing 747 i Microsoft sin simulator.
Eller effektivt angripe en låve i «Operation Flashpoint: Dragon Rising».
PS:
«Operation Flashpoint:
Dragon Rising» lanseres 9. oktober.
Spillet er testet på Playstation 3.
| 0
|
111654
|
Spillanmeldelse:Fantastisk FIFA-fotball
Høstens fotballkrig er endelig her, og EA leverer med «FIFA 10» det klart beste spillet i serien.
Nå skriver vi oktober på kalenderen, og høsten er noe vi fotballfanatikere virkelig kan glede oss over.
Ikke bare har fotballen sparket godt i gang på kontinentet, men det er også på tide med årets kamp mellom Electronic Arts og Konami om hvem som leverer det beste fotballspillet.
Årets «FIFA» har fått en mengde oppdateringer fra forgjengeren.
Blant annet har EA svart på presset fra sine fans om å komme med en verdig konkurrent til Pro Evolution Soccer sin «Master League modus».
Svaret kommer i form av en solid oppdatering av «Manager Mode».
Tidligere har manager modusen virket litt for enkel, og det var ikke vanskelig å trene opp og kjøpe spillere slik at man hadde et lag i verdensklasse etter første sesong.
Dette har EA løst ved å fjerne manuell trening av spillere og ved å gi overgangsmarkedet en solid overhaling.
Alle lagene har også blitt balansert, slik at de beste lagene i ligaen vil kjempe i toppen, mens de nyopprykkede og litt svakere lagene vil kjempe om å unngå nedrykk.
Man unngår for eksempel at Tenerife kommer og vipper Barcelona av tronen i sin første sesong i La Liga.
Som i tidligere utgaver kan man også spille cuper, ligaer og oppvisningskamper.
Alle disse modusene er bunnsolide og vil gi deg mange timer med kos om du spiller alene eller sammen med andre.
I et fotballspill er det derimot ikke antall moduser som betyr mest, men hvordan fotballen føles å spille.
Det er her «FIFA 10» virkelig leverer varene.
Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri før har spilt et fotballspill som føles så ekte og realistisk.
Mye av dette takket være den største nyheten, 360 graders dribling.
I tidligere utgaver kunne spillerne bare bevege seg og sentre i åtte forskjellige retninger når de hadde ballen i beina.
I «FIFA 10» har EA innført noe de kaller for 360-graders dribling.
Dette medfører at spillerne ikke lenger er begrenset til disse 8 retningene, men kan bevege seg helt fritt i den retningen du vil.
Dette gjør at dribling og føring av ball blir som en lek, og har mye bedre flyt enn tidligere.
Denne nyvinningen gir også rom for mer fysisk spill.
Ballen sitter ikke lengre limt fast til spillerens støvel, og klarer du å komme deg inn i kroppen på ballføreren med en forsvarer som har bedre fysiske atributter, vil han mange ganger bruke styrken sin til å overvinne angriperen - eller bli sendt rett ut i pølsebua av farten og teknikken til ballføreren.
Ingen av disse situasjonene er forhåndsbestemte, så man vil derfor aldri få et fasitsvar på hvordan det vil ende.
Det er helt opp til deg hvordan du vil løse situasjonen.
Spillermodellene har også fått en sårt trengt oppussing.
Tidligere syntes jeg de så ut som sinte huleboere, nå er likeheten til sine virkelige ballkunstnere nesten fotorealistisk.
Iallfall for de største ligaene.
Dessverre er noen av animasjonene på spillere som løper uten ball litt vel komiske, så her er det rom for litt forbedring.
«FIFA 10» er et enormt skritt i riktig retning fra «FIFA 09 som for meg til tider føltes for seigt og begrensende.
Friheten man får av det nye 360 graders driblesystemet og en forbedret fysikkmotor er grunn nok til å oppgradere fra «FIFA 09».
Dessverre er det noen få ting jeg skulle likt å sett forbedret.
Jeg synes EA bommer helt med «Be A Pro Seasons» som blir alt for monoton og kjedelig i lengden.
Her har de fortsatt mye å lære fra Konami sin «Become A Legend».
Dette gjelder imidlertid bare offline-modusen, for i årets utgave kan man ta Proen sin ut på Internett og spille på lag med ni andre spillere, lage seg egne lag og konkurere mot lag bestående av andre virituelle proer.
Dette er utrolig morsomt, men bare når man spiller på lag med andre som kan lagspill og offsideregelen.
Forbedringene fra fjorårets utgave ser kanskje små ut på papiret, men er i praksis med på å gjøre dette til det beste fotballspillet jeg har spilt til dags dato.
«FIFA 10» er et spill som alle med en liten interesse for fotball bør eie, uansett om du har «FIFA 09» stående i hylla eller om dette skal være ditt første fotballspill.
Nå gjenstår det bare å se om Konami kan svare på tiltale.
PS:
«Live Seasons 2.0 er ikke blitt testet, siden oppdateringen ikke var tilgjengelig da anmeldelsen ble skrevet.
Det er PS3- og 360-versjonen av spillet som er testet, men «FIFA 10» er også ute på alle andre spillplattformer i ulike versjoner.
PPS:
«Pro Evolution Soccer 2010» lanseres 23. oktober.
| 1
|
111656
|
Willis & co x 2
Det meste Bruce Willis gjør for tiden, likner svært på noe Bruce Willis gjorde før i tiden.
HANDLER OM:
I fremtiden er alt og alle perfekte.
Det skyldes én ting:
Feilbarlige og forfalne mennesker kan sitte hjemme og styre deres perfekte personlgie robot ute i den «virkelige» verden, der alle er vakre, velformede, smittefrie og lykkelige.
Men det går, selvfølgelig galt.
Og dét fra den dagen et nyoppfunnet våpen ikke bare tar livet av roboten - men også dens vertsmenneske.
FBI v/ robot-Bruce tar saken...
DOM:
Opplegget er faktisk interessant!
Dette er på en måte spill-realiteten tatt ut til det ekstreme.
Med stil.
Problemet er innholdet.
At Bruce Willis spiller som en robot, er OK så lenge han er en robot.
Når han tvinges ut på gata som den etter hvert aldrende actionhelten han vitterlig er, ser han ut som han alltid har gjort.
Bare litt smalere i øynene, litt mer skallet, litt mindre fandenivoldsk, litt mer sentimental.
Men like blodig oppbanket.
Det stopper liksom der.
JON SELÅS
| 0
|
111657
|
Kokett
Sympatisk, men svært klisjéridd og uhyre kokett «road movie» om tre Irak-soldater som av forskjellige årsaker er tilbake i USA.
Spesielt McAdams gjør alt for mye ut av det i og for seg ubestridelige faktum at hun er veldig søt.
«Overraskelsene» føles fint lite overraskende, og store strekk av filmen føles som en lettdramaversjon av «Planes, Trains And Automobiles» (1986) som aldri tør å bli verken morsom eller seriøs nok.
Likevel ikke helt bortkastet tid, dette.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111658
|
Forbrytersk
Skuespillet i denne «klassiske» ufyselige-amerikanske-ungdommer-alene-på-tur skrekkfilmen er så forbrytersk elendig at det nærmer seg det severdige.
«Kill Theory» ville i utgangspunktet gjerne være både «Battle Royale» (2000) og «Saw» (2004) da en var liten, men innså tidlig at den ikke hadde en sjanse.
Så ga den opp, og la seg ned for å dø i et leie mellom det (muligens) frivillig og (avgjort) ufrivillig håpløse.
«Cheap'n'cheerful», som engelskmannen sier.
MORTEN STÅLE NILSEN
| 0
|
111664
|
Spillanmeldelse:Majestetisk spill-kos
«Uncharted 2:
Among Thieves» er ikke bare mye bedre enn den to år gamle PS3-forgjengeren.
Det er bedre enn det meste, punktum.
«Uncharted:
Drake's Fortune» var et vakkert spill med ganske engasjerende action, over middels gode plattformelementer og OK puzzles.
Og jeg skal ikke dvele alt for lenge ved det at «Uncharted 2:
Among Thieves» er et sjokkerende vakkert spill med hysterisk engasjerende action, herlige plattformelementer og fin-fine puzzles, selv om det naturligvis betyr mye at Naughty Dog har snekret sammen et langt mer solid fundament denne gangen.
For det jeg likte aller best i den to år gamle forgjengeren var måten historien ble fortalt på.
Den forførende sjarmen fra de troverdige rollene, den lune humoren og de skarpe replikkvekslingene.
Det var på mange måter en helt omvendt opplevelse i forhold til det klare B- og C-preget som hviler over et flertall av moderne actionspill.
Papirtynne roller, tåpelig dialog og intetsigende handlig som tilgis på grunn av bunnsolid spillbarhet.
«Uncharted» var på sin side «bare» et bra spill som ble hevet til «veldig bra» på grunn av glimrende rollefigurer, dialog og dramaturgi.
Jeg mener dette er et av områdene hvor spill som underholdnings- og kunstform har klart mest å gå på.
Disse elementene er, som i film, en åpenbar kilde til økt engasjement hos spillerne.
Spill har den oppslukende interaktiviteten som grunnmur (og det vil nok, i rettferdighetens navn, alltid være viktigst), men spill er også det eneste mediet som kan presentere rollefigurer du bryr deg om og en historie som fenger i tillegg.
Og «Uncharted 2» leverer i større grad enn i forgjengeren begge deler - fantastisk spillbarhet i en deilig innpakning.
Kombinasjonen er kruttsterk, de to sidene av den totale spillopplevelsen forsterker hverandre: du får mer ut av interaktiviteten fordi du bryr deg om rollefigurene og historien, og den bunnsolide spillbarheten gir dramaturgien en større effekt.
Derfor er «Uncharted 2» nærmest i en klasse for seg selv.
Du følger Nathan Drake, en sjarmerende skattejeger med en fot på hver sin side av loven og et hjerte av gull, i fotsporene til den legendariske eventyreren Marco Polo.
I motsetning til forgjengeren, får du denne gangen en skikkelig ond fiende å kjempe mot i form av den psykopatiske krigsforbryteren Zorin Lazarevic.
Han forsøker å avduke hemmeligheten bak myten om Shangri-La, og dilemmaet om du skal stanse ham eller komme ham i forkjøpet snirkler seg som en rød tråd gjennom hele spillet.
Vi befinner oss altså godt plantet i «Indiana Jones»-land, men der det siste kapitlet i den serien lente seg mot det avdankede og geriatriske, er «Uncharted 2» ungt, moderne, kult, morsomt og sexy.
Muligheten til å utforske storslagne miljøer fra eldgamle sivilisasjoner fyller deg med en barnlig, undrende glede, den glimrende fortalte og regisserte historien gir opplevelsen et sitrende driv og noen velplasserte, helt herlige temposkifter underveis gir verdenen Naughty Dog har skapt en troverdighet få spill kommer i nærheten av.
«Uncharted 2» er både et teknisk og grafisk vidunder, en studie i spillutvikling som håndtverk, en heidundrende actionfest, en storslagen oppdagelsesferd og en feiende flott historie.
Det er markant bedre enn forgjengeren på alle mulige måter, og det ruver et hode over alt annet jeg har spilt så langt i år.
Nok sagt.
Kjøp det.
Elsk det.
PS:
I salg fra 14. oktober.
Uncharted 2 kommer kun ut på PS3.
Gameplay-trailer fra PS3-spillet Uncharted 2: Among Thieves.
| 1
|
111665
|
Ane Brun:«Live At Stockholm Concert Hall»
(Balloon Ranger/Bonnier Amigo)
Konsert-DVD forkledd som konsert-CD.
Konsertalbum flest er noen kyniske slappfisker, gitt ut for å tyne kroner og fullføre kontrakter.
Noen helt få bringer til torgs noe artisten ikke klarer å trylle frem i studio.
Andre igjen, som Ane Bruns DVD/CD-kombo, er feiringer av en artist som akkurat nå surfer på et kreativt karrierecrescendo som fortjener å bli dokumentert.
Den nesten to timer lange DVD-en er hovedattraksjonen: 25 sanger, mot CD-ens 16 (17 med den nye, studioinnspilte 1940-tallsflørten «My Baby's Arms»).
Bandet spiller lekent lekkert og på hva som helst, og overfyller aldri det duvende luftige lydbildet.
Brun selv synes å være mer til stede i sangene enn i den fysiske salen.
Den piaf'sk bevrende, fuglesangaktige røsten hennes rettferdiggjør bruk av klisjeen «nerve».
Demningene brister gradvis.
Det låter helt nydelig.
Utgivelser som dette, er nesten per definisjon mindre «anvendelige» enn konvensjonelle plateutgivelser.
Men det skulle bare mangle at Ane Brun ikke fikk gitt ut sin.
ANBEFALTE KJØP:
«The Puzzle», «Humming One Of Your Songs», «The Fall», «Don't Leave», «Song No. 6»
| 1
|
111666
|
The XX:«The XX»
(Young Turks/Playgound)
En «Colossal Youth 2».
Det finnes mang en undergrunnsklassiker som omtales som «innflytelsesrik» uten at man egentlig greier å spore innflytelsen tydelig videre.
Et eksempel på dette er Young Marble Giants' praktfulle «Colossal Youth»-album fra 1980, som satte en ny standard for hvor strippet, effektiv og vakker «alternativ» rock man kunne lage i kjølvannet av punken.
«Colossal Youth» ble nyutgitt med brask og bram for et par år siden, og det er rimelig å tro at den unge londonkvartetten som kaller seg The XX fikk med seg den, for denne debutplaten deres er ikke noe om ikke en pur hyllest.
Sanger fulle av mystikk, et rent og åpent lydbilde, klang- og lengselsfulle gitarer, en kvinnelig vokalist som forfører på distansert og uskyldsrent vis.
Innslag av herresang, forsiktig perkusjon og det faktum at The XX kun planker stilen, ikke låtene, forhindrer dette i å bli ren plagiatvirksomhet.
ANBEFALTE KJØP:
«VCR», «Crystalised», «Islands», «Shelter», «Basic Space»
| 1
|
111667
|
Yoga Fire:«Fuck you eller pengene tilbake»
(MTG)
Privat Oslo-«hipster»-spøk tatt til albumytterligheter.
Yoga Fire er blant andre hiphop'erne Dansken og Alis fra Klovner i Kamp, samt Apollo.
De kom sammen for å bidra til en hyllestplate til Joachim Nielsen.
Men Raga Rockers og DumDum Boys kan fremdeles saksøke på grunnlag av denne uant redselsfulle «hyllesten» til norsk 1980-tallsrock, ispedd raitantaitan-punk og beinkvestet «disko».
Yoga Fire, med sitt akterutseilt 1990-tallistiske ironi-«image», er villet elendige - udugelighet som «ironisk» spøk.
Det litt ødeleggende er et og annet foruroligende spor av noe mer hjerteskjærende.
Nemlig uironisk udugelighet.
Følelsen av at noen har fått vann på guttedrømmølla underveis.
Målet var trolig å «mekke» nyere tids teiteste, schtøggeste rockalbum, laget av folk som egentlig vet bedre.
I så henseende må «Fuck you eller pengene tilbake» karakteriseres som en uforbeholden triumf.
ANBEFALTE KJØP:
Noe annet.
| 0
|
111670
|
Mariah Carey:«Memoirs Of An Imperfect Angel»
(Island/Universal)
Kjedelig englesang.
Mariah Carey har nok en gang kokt suppe på kjærlighetsspikeren, men denne gangen er resultatet nærmest smakløst.
Produsentene The Dream og Tricky Stewart er flinke karer, men her mangler magien.
Hennes legendariske stemme og utallige hits tatt i betraktning, sitter man noe skuffet tilbake.
Jeg savner gåsehuden av de massive balladene hennes, og de imponerende sprangene oppover oktavene.
Hun har også gjort mye bedre R&B tidligere, senest i fjor.
På dette albumet drukner Careys røst i beats og melodier som dessverre ikke er fengende nok - og svada hva tekster angår.
Det sier seg nesten selv at en låt ved navn «Candy Bling» ikke går inn i historien som noe stort.
Singelen er dog en fin cover av Foreigners gamle «I Wanna Know What Love Is».
Dette rekker ikke album som «Music Box», «Daydream», eller fjorårets «E=MC2» opp til knehasene.
«Ribbon», er en fin låt, det samme gjelder «H.A.T.E. u», men der stopper det.
Så hvordan kan jeg si dette enkelt?
Coveret er mer interessant enn låtmaterialet denne gangen.
Dessverre.
ANBEFALTE KJØP:
«Ribbon», «H.A.T.E. u», «I Wanna Know What Love Is»
| 0
|
111671
|
Spillanmeldelse:Turbulent flytur
«Heroes over Europe» byr på godkjent men forutsigbar flyaction med andre verdenskrig som kulisse.
Vi snakker om et flyspill med landingshjulene godt plantet på action-siden av genren.
Her dreier det seg først og fremst om å skyte, så om å fly.
Størstedelen av «Heroes over Europe» er ganske ensidig og lite variert.
Ordrer som «Skyt ned de tyske bombeflyene og deres eskorter», følges ofte opp med «Nye bombefly på vei!
Skyt ned dem også».
Men akkurat idet «Heroes over Europe» begynner å føles som en «one trick pony», får jeg mer spennende oppdrag.
Plutselig må jeg lokalisere og torpedere tyske krigsskip i tett tåke, og terrorisere et forholdsvis uberørt Berlin helt på egenhånd.
Og det sitter som et skudd.
Dette er imidlertid unntakene.
Før jeg har kommet så langt har jeg flydd flere timer i ring for å få has på han jeg til enhver tid har på halen.
Oppdragene er i tillegg ganske lange, og av og til føles lagringspunktene brutalt langt fra hverandre.
Dette betyr at jeg titt og ofte må spille 10-15 minutter med repeterende og intetsigende dogfights nok en gang.
Men, bevare meg vel, «Heroes over Europe» gjør mye rett også.
Grafisk sett er det godt over godkjent, og kontrollen er intuitiv og velbalansert.
Resultatet er et flyspill som er omtrent midt på treet.
PS:
«Heroes over Europe» er testet på Xbox 360.
| 0
|
111673
|
Spillanmeldelse:På to hjul i... SVARTE SVINGENDE!
«Trials HD» er en så ekstrem påkjenning at det burde inn som en olympisk gren.
Dette handler nemlig om trening, terping, finjustering og hundredelssekunder.
Den perfekte oppskriften på ubegrenset mestringsglede på den ene siden, og endeløs skuffelse på den andre.
Oppgaven i «Trials HD» er uhyre enkel: som en motorsykkelfører skal du komme deg fra start til mål på rundt 50 baner.
Hadde det ikke vært for de hersens fysikkens lover, hadde utførelsen vært like enkel også.
Så flaks har vi imidlertid ikke.
Fysikken er din hovedfiende i dette spillet, og den må bekjempes med en følsom finger på gassen, en annen på bremsen, og når en tommel tar seg av vektoverføringen og tyngdepunkt ligger alt til rette for å utføre presis balansekunst.
Her må du balansere på forhjulet, tre deg presist ned gjennom trange passasjer, klatre opp stupbratte vegger, utføre saltomortaler og overleve luftige svev.
Og det er spektakulært og imponerende hele veien
Men det er også grådig vanskelig etterhvert, og man må belage seg på hyppige restarts.
Heldigvis står lagringspunktene tett, og en ny sjanse er alltid bare et knappetrykk unna.
Det som gjør «Trials HD» aller mest avhengighetsskapende er hvordan vennelisten er integrert.
På enhver bane kan du se hvordan du ligger an i forhold til vennene dine, og det fører til at jeg blir sittende og prøve bare én gang til i mange timer.
Man kan jo ikke vedkjenne seg å ligge på sistplass?
Mange har kanskje testet flash-klassikerne «Elasto Mania» og «Action SuperCross».
«Trials HD» er egentlig bare en høyoppløst og grådig lekker versjon av disse gamle traverne.
I en spektakulær blanding av 2D og 3D - såkalt 2,5D - og med et alltid briljant banedesign, har den finske utvikleren RedLynx dratt spillsystemet med seg inn i denne generasjonen - med stor suksess.
«Trials HD» er kanskje ikke helt klart for OL ennå, men å komme seg helskinnet i mål på en av de senere banene, og attpåtil se at du har slått alle vennene på vennelisten, det er i alle fall en følelse av olympiske proporsjoner.
PS:
«Trials HD» kan kun lastes ned via Xbox Live Arcade.
Les også anmeldelse av PC-spillet «Trials 2: Second Edition», som kom ut i fjor.
| 1
|
111674
|
Spillanmeldelse:Puslete ninja-spill
«Mini Ninjas» er dessverre offer for et bakhåndsangrep fra elendig historiefortelling og manglende sammenheng.
Med den lille ninjaen Hiro i hovedrollen burde alt ligge til rette for et sprekt og lettbent actionplattformspill med luftig ninjaakrobatikk, sniking og eksotiske våpen.
Den lille krabaten, som siste skanse mot ondskapen som truer verden, er både hendig og spretten, og reagerer lynraskt når man trykker på knappene.
Og det er mye bra å si om «Mini Ninjas».
Men dessverre ødelegger viktige deler av spillet for helhetsinntrykket og legger en solid demper på spillopplevelsen.
Historien er et av elementene hvor «Mini Ninjas» virkelig feiler.
Den har såvidt jeg kan skjønne et eller annet å gjøre med bekjempelse av ondskap i form av forvandlede, søte skogsdyr, men stort mer enn det verken kan eller vil jeg si, ettersom jeg falt av historielasset kort tid etter at opplæringsdelen var ferdig.
Historien er, i tillegg til å være så tynn som en overbrukt tanntråd, nemlig så klønete fortalt at den ikke engang strekker til som bakteppe for et ellers stort sett velfungerende kampsystem.
Underveis i spillet redder du Hiros følgesvenner, som også kan velges som spillbare figurer med forskjellige ferdigheter.
I crewet finner vi blant annet en tjukk ninja med slegge, som gjør underverker mot litt større fiender, mens en noe mer hengslete ninja slenger ninjastjerner fra avstand med stor presisjon.
Hvem de er og hva deres historie er legges det ikke særlig stor vekt på å fortelle, og ettersom hovedpersonen er en herlig selvstendig krabat som utmerket godt klarer å slå fra seg på egenhånd, går det lang tid mellom hver gang man tar seg bryet med å bruke de øvrige ninjaene i følget.
Spillet er nemlig langt fra vanskelig.
Selv merket jeg ingen særlig forskjell på noen av vanskelighetsnivåene.
Det er selvfølgelig bra at man forsøker å gjøre spillet tilgjengelig for de yngste blant oss, men her er det dratt ned på et nivå som jeg vil anta robber de aller fleste for muligheten til å bli det minste utfordret.
Også når det gjelder tilgang på våpen, utstyr og trylleformularer har utviklerne vært veldig generøse, men endt opp med et utvalg som ikke står i forhold til utfordringene du møter.
Det er flott med muligheter og valg i spill, men man må også utfordres såpass at man faktisk belønnes for å bruke dem riktig.
«Mini Ninjas» lider rett og slett under å være sydd sammen av deler som varierer veldig i både kvalitet og kompleksitet.
Resultatet er et merkelig puslespill av et plattformspill hvor bitene ikke passer inn i hverandre, og det kan ikke de små ninjaens unektelige sjarm veie opp for.
PS:
Spillet er testet på PS3, men er også ute på Xbox 360, PC, Wii og DS.
| 0
|
111675
|
Voksen
DVD-anmeldelse:
Regi:
Richard Eyre
Med: Antonio Banderas, Liam Neeson
Eyre pirket med suggererende overbevisning bort i de mørkere delene av menneskesinnet med «Notes on a Scandal».
Sjalusi, utroskap og hevn i møblerte hjem er temaene også i oppfølgeren, hvor han på habilt såpeoperavis holder på spenningen lenge uten at en skikkelig forløsning er på plass.
Samspillet mellom en falmet Banderas (latino-lover-tronen er definitivt overtatt av andre nå) og en oppfarende Neeson engasjerer heller ikke mer enn at de nydelige innspillingsstedene tok mer av denne seerens oppmerksomhet.
Bare middels voksenfilm.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111678
|
Lettvint
DVD-anmeldelse:
Regi:
David Wain
Med: Paul Rudd, Sean Willam Scott
Mistanken om at sjangeren «ungdomskomedie med 30-40 år gamle menn» nærmer seg metningspunktet bekreftes av denne lettvinte farsen med gjengangerne Scott og Rudd.
Så er det da også guttungene lenger ned på rollelisten man ler av her:
Supernerden Chris Mintz-Plasse, og ikke minst Bobb'e J Thompson, som i en alder av 12 leverer bannskap en Richard Pryor verdig.
Det utførlige ekstramaterialet byr på mer av det samme, skjønt det er kanskje ikke et kvalitetstegn at flausescenene fikk fram den bredeste latteren.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111680
|
Krig som eksistensielt kick
For noen menn er krigens håndverk noe i nærheten av meningen med livet.
Faktisk.
HANDLER OM:
En amerikansk militæravdeling i Irak har den farligste jobben av alle:
Å uskadeliggjøre bomber.
Til denne avdelingen kommer stabssersjant William James.
Han er tilsynelatende totalt skjødesløs; hans kolleger ser ham i alle fall som dumdristig - og de vet hva de snakker om.
Men sersjant James er lidenskapelig opptatt av sitt spesielle virke.
Det er faktisk det som gir livet hans mening...
DOM:
Dette er en film som kunne gått i alle krigsfilmenes mange og dype kratre:
Sentimentalitet, heltemot, kunstig spenning, konsentrert problemorientering, svære eksplosjoner, viltre skuddvekslinger.
Filmen gjør ikke dét.
Nøktern, saklig nysgjerrig, nesten tilbaketrukkent - uten en eneste utenpåklistret effekt - beskriver den en krigshverdag som fullt ut er spennende, brutal og jævlig nok.
Og den gjør noen personanalyser som er gjennomtroverdige, grundige og fullt ut mulige.
Blant annet dette:
Krig er - og har alltid vært - så vanlig, at noen vil finne «mening» med det; det kan endog oppleves som et sterkt vanedannende narkotikum - som filmen påstår i en innledende tekst.
Moral?
Umoral?
Tja, det er jo oftest dét «seriøse» krigsfilmer gjerne vil diskutere.
«The Hurt Locker» legger trykket et annet sted:
I menneskenaturen.
| 1
|
111681
|
Jævelunge
Overdrevent effektiv skrekk
HANDLER OM:
Etter at tredje fødsel ender tragisk, bestemmer det unge paret seg for å adoptere et russiskfødt pikebarn inn i designerhusets lune vrå.
Og hun er litt av et mirakel:
Høflig, velkledd, omtenksom, ufattelig god til å male, spiller Tsjaikovskij plettfritt.
Problemet er «bare» at når ondskapen slippes løs, får hun den klassiske djevelungen Damien i «The Omen» til å fremstå som en sopran i Sølvguttene.
Til sammenlikning.
DOM:
Dette er vellaget skrekk i en viss forstand:
Utsøkt stilfulle omgivelser (man undres:
Hvem skal vaske opp blodet etterpå?); skrekkelig og høyt lydlagt (skrekk, vet Du!); klassisk oppbygd med en sårbar kvinne som ser alt men ikke blir forstått (Når blir hun innlagt?); skrekkungen er egentlig en alien (fra Russland, må vite!); en ektemann uten peiling (når har de egentlig det?); ingen tar telefonen (hva med en voldsalarm?); med det helt riktige utseende på djevelungen (kritthvit i huden, svart hår, uutgrunnelig blikk.)
Personlig kan jeg ikke fordra ultravold av og med barn.
Det er mitt moralske oppheng.
For dem som ikke bryr seg, er dette derfor kanskje også en bedre film.
| 0
|
111682
|
Høytflyvende og glimrende
Gjennomført og utrolig flott eventyr om tre usannsynlig menn og deres usannsynlige eventyr.
HANDLER OM:
Carl er 78, tidligere selger og enkemann etter et livslangt og godt ekteskap.
Livet går mot slutten, det skjønner Carl bedre enn noen.
Men ennå finnes drømmer å virkeliggjøre:
Han fester en skog av ballonger på taket sitt og drar av gårde mot Sør-Amerika for sitt livs eventyr.
Problemet er bare at en staut, åtteåring speider har lurt seg med...
DOM:
«Se Opp» er en glimrende gjennomført, rørende og handlingsmettet animasjonsfilm.
Når Pixar og Disney slår sine formidable krefter sammen, må det nødvendigvis bli bra.
Og ganske særlig når denne animasjonsgiganten har forstått at både i tilnærming til personene og i ivaretakelse av Eventyret (med stor E) er det mye mer å hente hos de store japanske animasjons-mestrene enn i egen, ikke sjelden ganske glatte kommersaction fra noen år tilbake.
Bare dét å bruke to oldinger og en åtte-åring som filmens hovedpersoner, er bevis godt nok.
Det er en innledende sekvens, her, som i løpet av noen får minutter sammenfatter to liv, to drømmer, én kjærlighet og ett dypt savn, som er ren filmhistorie i sin konsentrerte fortellerkunst!
For øvrig glir det lett, med en oppfinnsom, morsom og av og til riktig spennende og intrikat utvikling.
Filmen kommer i hele fire versjoner:
To «vanlige» med norsk tekst og norsk tale.
Samt to 3D-versjoner; den originale amerikanske og én med norsk tale.
Denne anmeldelsen er skrevet på grunnlag av den originale 3D- versjonen.
| 1
|
111685
|
DumDum Boys:«Snø på Mars» (låt)
DumDum Boys slutter aldri å overraske.
(Oh Yeah!/ EMI)
Der førstesinglen fra forrige plate, «Enhjørning», var en real pitbull-riffer som gikk rett i strupen, er «Snø på Mars» en søt, liten labradorvalp i sammenligning.
Dette er en pur pop-låt i stort arrangement, og hadde vi ikke kjent igjen Aslak og Solas klassisk tunge komp, kunne dette vært en sensommerlåt fra deLillos.
Både melodilinje og koring har et deilig tilsnitt, ikke så altfor langt unna «1000 etasjer høi», og kan fort skape vaiende allsang på kommende DumDum-konserter, og viktigst av alt - den går rett inn i hodet og blir sittende.
En låt å bli glad av og glad i!
| 1
|
111687
|
Irriterende
Rian Johnsons oppfølger til den trettende «indie noir»-filmen «Brick» (2005) er dessverre ganske slitsom den også.
Tenk deg gentlemanstyv-lurendreieriet fra «The Sting» (1973), eller endog «Dirty Rotten Scoundrels» (1988), som regissert av en selvbevisst nymotens hipster à la Wes Anderson.
Filmens største problem er mangelen på en Robert Redford eller en Steve Martin, enn si Paul Newman eller Michael Caine:
Brody og Ruffalo har ingen karisma, og filmens komiske potensial saboteres.
Sjarmerende Weisz er bedre, i en kokett skrevet rolle.
| 0
|
111689
|
Ubetydelig
Tilfeldighetene har ordnet det slik at de siste 15 årenes kuleste (Thurman) - og mest utskjelte (Sandra Bullock) damer nedkommer med hver sin romantiske komedie omtrent samtidig.
Begge særs oppkonstruerte historier hvor mannen man ikke bør elske, til slutt likevel havner i armene på en.
Stereotypiene florerer i begge, men etter å ha sett Thurman gi seg hen til overspillet med sin «Sex og singelliv»- klisjé går det an å snakke om «tapernes hevn».
Det er å håpe at Tarantino igjen kommer til unnsetning, for «streite-Uma» er vond å se på.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 0
|
111691
|
Rovdyret slår til igjen
Tett thriller med mørke undertoner, der rovdyret Lisbeth Salander tar makten i egne hender.
HANDLER OM:
Oppfølgeren til «Menn som hater kvinner» starter ett år etter at den råtøffe einstøingen Lisbeth Salander lastet ned x antall millioner kroner på ulovlig, men velfortjent vis.
Journalisten Mikael Blomkvist er godt på plass igjen som stjerne i Millennium-bladet.
Ganske raskt viser det seg at Blomkvist & Co sitter på brennbart materiale om trafficking, der ulike myndighetspersoner er involvert.
Tidlig viser det seg også at noe av dette berører Salanders mørke og svært dystre barndom.
Selv ettersøkes hun for tre mord, og igjen er duoen Salander/Blomkvist avhengig av hverandres kunnskaper for å nøste opp et nettverk av lumre gåter.
DOM:
Nok en gang er det Noomi Rapace som raner til seg det meste av oppmerksomhet i denne effektive, mørke og suggererende versjon av bok nummer to i Milleniumtrilogien.
Det er nå Lisbeth Salander trer fram som selve drivkraften i handlingen.
Fra å være en innesluttet, sky og utilpass mesterhacker, er hun nå et hakk modnere og litt mer omtenksom.
Uten ett sekund å gi slipp på sin lynraske reaksjons- og orienteringsevne.
Og hun er fremdeles nådeløs mot menn som hater kvinner.
Samlet sett sitter disse egenskapene som en anspent nervestreng i ryggmargen til den utmerkede Rapace.
Hun er som rovdyr, konstant på vakt, og grådig når sulten etter hevn blir sterk.
Som de fleste har fått med seg, er film nummer to nærmest en forløper til «Lutfslottet som sprengtes», som kommer på kino 27. november.
Dette preger deler av filmen; lag på lag av dyster fortid kommer fram.
I opprullingen av Lisbeth Salanders bakgrunn avdekkes et nettverk av løgner der politi, advokatstand og psykiatri fremstår som en grumsete, ubehagelig og farlig treenighet.
En del svar gis, men løse tråder etterlates.
For en som ikke kjenner til romanserien, kan det skurre litt at man sitter igjen med så mange spørsmål.
Miljøet i Millennium-tidsskriftet er mer i fokus i denne filmen, som nennsomt ivaretar forfatter Stieg Larssons samfunnskritiske pekefinger.
Beskrivelse, og behandling av menn med svin på skogen, er nådeløs skarp.
Enten det gjelder Salanders fysisk truende avstraffelsesmetoder, eller journalist Blomkvists verbale ironi.
Selv om deler av den øvrige dialog er litt keitete, så er grunntonen fra den første filmen i trilogien intakt; handlingen drives fremover med suggererende kraft og energi.
| 1
|
111692
|
Praktfull gatepoesi
Rå og autentisk gateguttfortelling fra håpløshetens Rio de Janeiro
HANDLER OM:
Gategutten Sandro drømmer om å bli verdenskjent rapper, men selv om drømmer er gratis er det håpløsheten som rår i Rios brutale favelaer.
Sandro får sine femten minutters berømmelse, skjønt for helt andre «bragder» enn han hadde tenkt seg.
Dette er historien om ferden dit.
DOM:
Brasilianske filmfortellinger på kino i Norge de siste årene har begrenset seg til brutale skildringer fra slummen, Rios favela («City of God», «Tropa de Elite»).
«Siste stopp 174» følger i samme sporet og slår seeren hardt i ansiktet allerede i åpningssekvensen hvor et lite barn rives vekk fra sin rusavhengige mor av en hensynsløs narkodealer.
Og selv om regissør Bruno Barretos ønske var å lage en slags Charles Dickens- fortelling fra Rios gater er det langt mer «make them cry» enn make them laugh» her.
Faktisk er det ingenting å le av i det hele tatt.
Filmen «bygger ut» hendelser fra virkeligheten, en busskapring som fikk massiv mediedekning mens den pågikk, og som siden ble til dokumentarfilmen «Bus 174».
Siste stopp 174 tar mål av seg å korrigere og utfylle bildet de sensasjonslystne TV-helikoptrene gir:
Veien fram mot, snarere enn selve kapringen er i fokus.
Det er rått og usminket, og langt fra noen slagordpolitisk offerhistorie:
Du utfordres som seer når hovedpersonen du er ment å sympatisere med, raner og dreper uskyldige.
Samfunnskritikken er likevel knallhard og den treffer på grunn av det imponerende arbeidet som er lagt ned i gjøre fortellingen autentisk.
Unge skuespillere imponerer i alle rollene, hovedrolleinnehaver Michel Gomes tolkning av Sandros vei fra uskyldig guttunge til livsfarlig kriminell er mesterlig!
Kanskje ikke det samme knyttneveslaget City of God var da den kom, men like fullt praktfullt utført gatepoesi som sitter i en stund.
ØYSTEIN DAVID JOHANSEN
| 1
|
111693
|
Med video som våpen
Modig, dramatisk, smertefull - men tross alt løfterik film om den frie presses muligheter i en ny tid.
HANDLER OM:
Under det dramatiske og blodige «munkeopprøret» i Burma i 2007 var det én ting detdespotiske og totalitære militærregimet ikke lykkes med:
Å hindre resten av verden å få innsyn i ikke så lite av uhyrlighetene som foregikk.
Dette var mulig, fordi en organisert gruppe anonyme VJs (videojournalister) dekket svært mye via opptak med små, håndholdte kameraer, som var lette å skjule.
Dette til tross:
De gjorde opptak med fare for liv og helse, mange av dem ble tatt, noen forsvant.
DOM:
Dette er en uhyre sterk film!
Mange av bildene vil være kjente - takket være nettopp de opptakene som ble gjort, og senere spredd ut til verdens store nyhetsstasjoner.
Dette skjedde - og skjer - for øvrig fra Oslo, via TV-stasjonen Democratic Voice of Burma (DVB).
Filmen er et helt usedvanlig spennende dokument om tapperhet, oppfinnsomhet, fortvilelse og pågåenhet i kampen mot et av verdens mest undertrykkende regimer.
Filmen gir dessuten håp:
Den teknologiske utviklingen er nå blitt slik at i intet lukket hjørne av verden ikke kan belyses og rapporteres fra med bilder.
Sånn sett:
En av årets aller viktigste filmer!
| 1
|
111694
|
Hjelpeløst
Her prøver man virkelig å si noe viktig om noe alvorlig.
HANDLER OM:
I dataspillet Archlord er tenåringen Ben en mester, men virkeligheten har han ikke tak på.
Han er annerledes - har Asperbers syndrom eller noe liknende - og mobbes på det grusomste av skolekameratene.
Han drømmer om jenta Scarlite som han spiller med på nettet, men mobbingen bare tiltar i styrke, og det er klart at noe alvorlig kommer til å skje.
DOM:
Denne belgiske filmen er basert på romandebuten til Nic Balthazar, som seinere adapterte boka til et multimediashow i teateret, før dette igjen ble film.
Og det er alt for mye «multimediashow» igjen i filmen.
Her bader vi i finurlige effekter en ville forventet å finne i en statssubsidiert dokumentar om mobbing fra sånn cirka 1992.
Ben føler seg alene og hjelpesløs?
Det er illustrert med blått fargefilter.
Du vet, den effekten som i dag brukes hyppig for å illustrere ubehag i reklamefilmer.
Han mobbes av medelevene?
Vi får rykkete, ufokusert filming av skrikende barn, fra lav vinkel.
Gjennomgående dukker det opp scener og elementer fra dataspillet Ben er forgapt i:
Fordi det er gjennom dette filteret han ser verden.
Flettet inn i handlingen er intervjuer med foreldre og lærere, som kommer med opplagte kommentarer og gir frampeik om at noe fælt er i gjære.
Dette fæle leder oss siden ut i en søkt plottvist som virker rimelig hardtprøvende.
Dette er ganske hjelpesløse greier, overspilt og uoriginalt, en film som med platt bildebruk og dramatisk alvor vil hamre inn sitt prisverdige budskap om at det er galt å mobbe og at de som er annerledes også er mennesker.
Filmen forsøker si noe om autisme og ensomhet, men bruker altfor store og tydelige bokstaver.
Den er nok beregnet på et ungt publikum, men det er knapt en unnskyldning.
| 0
|
111695
|
Pogo Pops:«Where The Action Is»
(Rec90 / Musikkoperatørene)
Ah, du skjønne pop-musikk ...
Finnes det Spellemann-heder for lang og kvalitativ tro tjeneste innen kunsten å snekre pop-karameller?
Frank Hammersland er i så fall en verdig vinner.
Han slutter aldri å lage godlynte pop-låter som tar Beatles-veien inn øregangene og gjør deg glad, enten det er solo, med Popium eller med Pogo Pops.
Selv om produsent Hans Petter Gundersen har skrudd til gitarlyden et hakk hvassere og gitt platen et rått og veldig direkte (og kledelig) uttrykk, forsvinner aldri den ekstremt melodiøse nerven som Hammersland alltid er så god på.
Og nå sitter også balladene - «Summer Out Of Bound» er den beste Richard Hawley-låten på en del år!
Men hvorfor stoppe opplaget av denne platen på 777?
Det er nesten så man fristes til å oppfordre minst ytterligere 7777 til å laste ned platen gratis når opplaget er borte ...
ANBEFALTE KJØP:
«Restarted And Restored», «Going For The Rainbow», «Something To Remember», «Summer Out Of Bound» og «Right Train, Wrong Track»
| 1
|
111696
|
Pixie Lott:«Turn It Up»
(Mercury/Universal)
Gjennomsnittlig hjertesmerte fra sterk vokalist.
Debutanter blir dessverre, nesten automatisk, sammenlignet med sine jevnaldrende i samme sjanger.
Men når det er en jungel av syngejenter, er det jo greit å få gitt noen forbrukertips.
Dette er en ung popsangerinne med en sterk retro Amy Winehouse-sound.
Stemmen er det beste ved albumet, da noen sanger er lette å glemme, deriblant barnslige «Jack» og den anmasende «Boys And Girls».
I den andre enden av skalaen finnes den nydelige balladen «Cry Me Out», den fengende singelen «Mama Do», og «Band Aid» som definitivt også er singelmateriale.
Essex-jenta har en allsidig stemme som mestrer både sjelfull, hes hvisking og storslåtte ballader.
Mer attitude enn Duffy, mer folkelig enn Lily Allen, med morsomme og smarte tekster om alle følelser tenåringer kan vedkjenne seg.
Etter åha hørt Lott covre Kings Of Leon, er jeg ikke i tvil om at det kun er låtmaterialet det skorter på her.
ANBEFALTE KJØP:
«Cry Me Out», «Band Aid», «Mama Do»
| 0
|
111698
|
John Olav Nilsen & Gjengen:«For sant til å være godt»
(Voices Of Wonder/VME)
Romantiker møter kjedelig virkelighet, alle hjerter knuses.
Arme mann, John Olav Nilsen fra Loddefjord!
En skadeskutt fyr i utgangspunktet.
Nå har han i tillegg fått ansvaret for å «berge» norsk rock hengt på sine 26 år gamle skuldre.
Kan dette gå bra?
Det avhenger av hvorvidt platen hans kommer til å bli spilt på nachspiel og studenthybler også etter at «hypen» rundt ham har stilnet.
Musikken føles unektelig gammeldags, som noe fra London eller et uavhengig plateselskap på Vestlandet cirka 1982-1984.
Hvordan kommuniserer dette med «vanlige» folk på Nilsens egen alder?
Energien er av klassisk amatørtype, Nilsen fremstår som en mindre blåøyd Håkan Hellström.
Full av noe, men sjelden yr glede.
Nilsen er en «indierock»-arketyp, men en betagende en:
Ikke helt ung lenger, full, rørete og håpløs.
Men god på bunnen og utstyrt med en desperat vilje til få hjertet knust gang på gang, om det er det som må til for å få ham til å føle seg levende.
Ute av stand til å redde seg selv.
Venter på noen andre som kan gjøre det for ham - ta ham med, bort, vekk.
Selvmedisinert selvmedlidende: Ah, ungdom!
Bruken av beruset fotballstadionallsang føles etter en stund litt billig - som å være innestengt på en fotballpub med et snes dritings Brann-supportere.
Trikset rekker å bli en smule oppbrukt i løpet av den drøye halvtimen «For sant til å være godt» varer.
Nilsen blir trolig de lukkede indiesirklers popstjerne.
Kanskje handler den neste platen hans om å bli nedrent av groupier på Garage i Bergen og Mono i Oslo.
Det skal bli spennende å høre.
Nilsen er ikke nødvendigvis fryktelig original.
Men han er ekte.
Det kan vise seg å være viktigere.
ANBEFALTE KJØP:
«Valiumsvalsen», «Piken med sviket», «Sånne som oss», «Lykkelig ulykkelig», «Ti ganger tusen»
| 1
|
111699
|
Sondre Lerche:«Heartbeat Radio»
(Rounder/Universal)
Nå går det på tomgang her altså.
Lerche debuterte så flott at alt han har foretatt seg i etterkant har fortont seg som skuffelser.
Dels fordi hans musikalske utvikling har vært marginal.
Dels fordi hans utpreget voksne og gammelmodige gitarpop var mer imponerende da den hadde en 19 år gammel pjokk som avsender.
Men aller mest er det fordi han ikke greier å skrive nye sanger like hektende som «You Know So Well», «No-One's Gonna Come» og «Sleep On Needles».
Lerche er en elegantier, men han har blitt en melodisk midtbanespiller.
Det er for så vidt ikke så mye å si på «håndverket», også denne gang inspirert av mesterarrangører som Prefab Sprout-sjef Paddy McAloon og Paul McCartney i solomodus.
Men godt håndverk er ikke nødvendigvis noe som kiler i mellomgulvet.
«Heartbeat Radio» føles mer som en greit utført eksamensoppgave enn noe som er bygget på lek, overskudd og nødvendighet.
Platen får ikke hjertet til å banke, og gjør ikke overbevisende krav på radiospilling heller.
ANBEFALTE KJØP:
«Good Luck», «Easy To Persuade», «Almighty Moon» THOMAS TALSETH
| 0
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.